Norrøn saga 5. Grettes saga [5] 8203160107, 8203159621, 8252525881, 8252525903 [PDF]

Zitiervorschau

NORRØN

SAGA Bind V

ASCHEHOUG

Grettes saga Eirik Raudes saga Grønlendingesaga Grønlendingetåtten Sigmund Brestessons saga Med tegninger fra Island av Johannes Larsen

Grettes saga © H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) Oslo 1954, 1989

Eirik Raudes saga © H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) Oslo 1953, 1989

Grønlendingesaga © H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) Oslo 1953, 1989

Grønlendingetåtten © H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) Oslo 1953, 1989

Sigmund Brestessons saga © H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) Oslo 1924, 1953, 1989

Grafisk formgivning: Kåre Haugerud Omslagsfoto: Johan Brun Omslag og bindutforming: Kristian Ystehede Satt hos Os fotosats a.s, Oslo 1988

Papir: 100 g naturfarget trefritt aldersbestandig syrefritt bokpapir, Lessebo Bruk Printed in Norway Tangen Grafiske Senter AS, Drammen 1994

ISBN 82-03-16010-7 ISBN 82-03-15962-1 (kpl)

ISBN 82-525-2588-1 (De norske Bokklubbene) ISBN 82-525-2590-3 (kPl)

Innhold Urettes saga 7 Eirik Raudes saga 197

Grønlendingesaga 223

Grønlendingetåtten 245 Sigmund Brestessons saga 261

Opplysninger 349

Etterord v/Hallvard Lie 357 Kart og slektstavler 378

Grettes saga Oversatt av Ludvig HolrruOlsen

o

Anund Trefot

nund het en mann. Han var sønn til Ufeig Burlufot, sønn JL «Bu til Ivar Bøytil. Anund var bror til Gudbjørg, mor til Gudbrand Kula, far til Asta, som var mor til kong Olav den hellige. Ånunds morsætt var fra Opplandene, men farsslekten hans bodde mest omkring i Rogaland og Hordaland. Anund var en stor viking og herjet i landene vest for havet. Bålke Blæingsson fra Sotanes og Orm den rike var med ham på hærferd, og Hallvard het den tredje som var i lag med ham. De hadde fem skip og godt mannskap på dem alle. De herjet på Suderøyene, og da de kom til Barrøyene, lå kong Kjarval der med fem skip. De la til kamp med ham, og det ble en kvass strid. Ånunds menn gikk hardt på, og det falt mange på begge sider, men det endte med at kongen flyktet med et eneste skip. Anund og mennene hans tok både skip og mye gods og ble der vinteren over. Tre somrer herjet de rundt om i Irland og Skottland; siden dro de til Norge. På denne tiden var det stor ufred i Norge. Der slo Harald Luva seg fram til makten. Han var sønn til Halvdan Svarte, og hadde først vært konge på Opplandene. Siden dro han nord i landet og seiret i det ene slaget etter det andre. Sør gjennom landet herjet han på samme måten, og la det under seg overalt hvor han kom. Men i Hordaland dro en mannsterk hær imot ham. Den ble ført av Kjotve den rike og Tore Haklang og sør-rygene Sote og kong Sulke. Geirmund Heljarskinn var dradd vest over havet på den tiden, så han var ikke med i kampen, enda han var en av storhøvdingene i Hordaland. o

o

9

Denne høsten kom de seilende vestfra, Anund og vennene hans, og da Tore Haklang og kong Kjotve fikk høre det, sendte de bud til dem og ba dem om hjelp og lovte dem både heder og ære. De slo seg da i lag med Tore og de andre, for de hadde hug til å prøve kreftene sine, og de sa de ville være der striden var hardest. Kampen mot kong Harald sto i Rogaland i en fjord som heter Havsfjord, og på begge sider hadde de mange folk. Dette slaget er et av de største som har vært i Norge, og de fleste sagaene nevner det, for de forteller gjerne mye om dem som sagaen tar til med. Det kom folk fra hele landet dit og mange fra andre land også og en mengde vikinger, Anund la skipet sitt langs siden av skipet til Tore Haklang; det var omtrent midt i hæren. Kong Harald la til kamp mot Tore Haklangs skip, for Tore var en vill berserk og en modig mann. Der sloss de hardt fra begge sider. Da ropte kongen på berserkene og ba dem gå på; de ble kalt «ulvepelser», og jern bet ikke på dem. Men da de stormet fram, var det ingen som sto seg. Tore sloss djervt og falt på skipet sitt som en staut kar. Så ble det ryddet fra stavn til stavn og hogd løs fra de andre skipene; det ség da akterover mellom dem. Etter det la kongsmennene seg langs siden av Anunds skip. Han sto framme i baugen og sloss som en mann. Da sa de: «Han går hardt fram i stavnen, la oss gi ham et minne om at han har vært i kamp med oss.» Anund sto med den ene foten ute på æsingen og hogg etter en mann. I det samme stakk de etter ham, og da han bøyde seg bakover for å slå spydet unna, hogg en mann i stavnen på kongsskipet til ham og traff ham i benet nedenfor kneet så foten gikk av. Nå måtte han gi seg, og siden falt størstedelen av flokken hans, Anund ble ført ombord i skipet til en mann som het Trond, han var sønn til den Bjørn som var bror til Øyvind Austmann. Han sloss også mot kong Harald, og skipet hans lå på den andre siden av Anunds. Men etter dette tok de til å flykte alle sammen. Trond og de andre vikingene kom seg av sted som best de kunne, og seilte straks vest over havet. Anund ble med ham og Bålke og Hallvard Sugande. o

o

o

o

o

10

Anund kom seg og gikk med treben resten av livet; derfor ble han kalt Anund Trefot så lenge han levde. Vest for havet var det mange gjeve menn i den tiden, som hadde flyk­ tet fra odelen sin i Norge, for kong Harald gjorde alle dem fredløse som hadde kjempet mot ham, og la under seg eiendommene deres. Da Ånunds sår var grodd, dro han og Trond til Geirmund Heljarskinn, han var den mest navngjetne av vikingene vest for havet, og spurte ham om han ikke ville prøve å vende tilbake til riket sitt i Hordaland; han kunne regne med deres hjelp, sa de. De mente de selv burde se til eiendommene sine; Anund var jo både rik og storættet. Geirmund mente at kong Haralds makt var blitt så stor nå at det var lite håp for dem om å vinne noen heder i et åtak, når den ble slått den hæren som var trukket sammen fra nesten hele landet. Han sa også at han orket ikke bli kongstrell og tigge om slikt som han før eide med rette. Nei da ville han heller prøve å vinne makt annensteds; han var jo ikke noen ung mann lenger heller. Ånund og Trond dro da tilbake til Suderøyene, og der traff de mange av vennene sine. Det var en mann som het Ufeig med tilnavnet Grette. Han var sønn til Einar som var sønn til Olve Barnekar. Bror hans het Oleiv Breid og var far til Tormod Skapte. Steinulv het en annen av sønnene til Olve. Han var far til Una, som Torbjørn Laksekar var gift med. Den tredje sønnen til Olve het Steinmod. Han var far til Konål, som var far til Alvdis fra Barrøyene. Konål hadde en sønn også, som het Steinmod. Han var far til Halldora, som Eiliv, sønn til Ketil den einhendte, var gift med. Ufeig Grette var gift med Asny Vestarsdatter og Vestar var sønn til Høng. Sønnene til Ufeig het Asmund Skjegglaus og Asbjørn, og døtrene hans het Aldis, Æsa og Asvor. Ufeig hadde rømt vest over havet da kong Harald brøt freden i Norge, og Tormod Skapte, frenden hans, også. De hadde med seg alt husfolket sitt, og herjet langs Skottland og vidt omkring der vest. Trond og Ånund Trefot tenkte å dra vest til Irland for å treffe Øyvind Austmann, bror til Trond. Han sto for landevernet i Irland. Mor til Øyvind het Liv og var datter til Rolv Ingjaldsson, og Ingjald o

o

o

11

var sønn til kong Frode; men Tronds mor het Helga, datter til Åndott Kråka. Far til Trond og Øyvind het Bjørn. Han var sønn til Rolv fra År.

Bjørn rømte fra Gautland fordi han hadde brent inne Sigfast, kong Solves måg. Han dro til Norge samme sommeren, og var vinteren over hos Grim herse, sønn til Kolbjørn Snøype. Grim prøvde å myrde Bjørn for å ta godset hans, så han dro derfra til Andott Kråka, som bodde i Kvinesfjorden på Agder. Han tok vel imot Bjørn, og hos ham var han om vinteren, men hver som­ mer var han på hærferd, helt til Liv, konen hans, døde. Da ga Åndott ham datteren sin Helga til kone, og Bjørn sluttet med hærferdene sine. Nå hadde Øyvind tatt ved hærskipene til far sin, og var blitt en stor høvding vest for havet. Han var gift med Rafarta, datter til Kjarval Irekonge. Sønnene deres het Helge den magre og Snebjørn. Men da Trond og Anund kom til Suderøyene, traff de Ufeig Grette og Tormod Skapte, og mellom dem ble det straks stort vennskap, for alle syntes de de hadde fått hverandre tilbake fra Hel; de hadde jo vært i Norge da ufreden var som verst. Trond merket snart at Anund var mer fåmælt enn han pleide, og spurte hva det var for tanker han gikk med. Anund svarte med en vise: o

o

o

Siden øksen meg såret, sakner jeg all min glede. Ofte rammer det onde alt for tidlig i livet. Krigerne mener jeg mangler mye nå på å være fullgod kar, og forakten føler jeg som det verste.

Trond sa han ville bli regnet for en kjekk kar hvor han enn kom; - «og nå synes jeg du skulle sette bo og gifte deg. Jeg skal støtte deg med råd og dåd, bare du sier meg hva du tenker på.» Anund sa han talte som en god venn, men det hadde nok vært bedre håp om et godt gifte før, mente han. o

12

«Ufeig har en datter som heter Æsa,» sa Trond, «vi kan jo prøve oss der, om du vil.» Ja, Anund var gjerne med på det. Så talte de med Ufeig om dette. Han svarte vennlig, og sa han visste at Anund var av god ætt og rik på løsøre; - «men eiendommene hans regner jeg for lite verdt. Jeg synes han er dårlig til bens også, og datter min er bare barnet ennå.» Trond sa at Anund kunne måle seg med de fleste med begge bena i behold, og med Tronds støtte ble saken avgjort. Ufeig skulle gifte bort datteren med løsøre som medgift, for den jorden de eide i Norge, ville ingen av dem gi noe for. Litt senere fikk Trond datter til Tormod Skapte. Begge jentene skulle sitte som festekoner i tre år. Siden for de i hærferd om sommeren, men om vinteren var de på Barrøyene. o

o

Vigbjod og Vestmar het to vikinger. De var fra Suderøyene og lå ute og seilte både vinter og sommer. De hadde åtte skip, og mest herjet de i Irland. De gjorde mye vondt der helt til Øyvind Austmann tok ved landevernet. Siden for de til Suderøyene og herjet der og langt inn i Skottlandsfjordene. Trond og Anund dro ut imot dem, og de fikk høre at de hadde seilt inn til en øy som heter Bot. Dit kom nå Trond og Anund med fem skip, og da vikingene fikk øye på skipene deres og så hvor mange det var, mente de at de var mannsterke nok, grep våpnene og la skipene sine imot, Anund bød folkene sine å legge skipene i et trangt og dypt sund mellom to hamrer. Der kunne en bare legge til fra den ene siden og 0 ikke med mer enn fem skip på én gang. Klok som han var, lot Anund dem legge alle fem skipene fram i sundet, og slik at de straks kunne la dem sige akterover når de ville, for det var rom sjø aktenfor dem. På den ene siden var det en holme. Der lot han ett skip ligge, og fram på hammeren over slepte de en mengde stein som ikke kunne ses fra skipene. Vikingene rodde djervt fram og mente de andre var kommet i en felle. Vigbjod spurte hvem de var, disse som lå der som krøtter i kve. o

o

13

Trond svarte at han var bror til Øyvind Austmann, - «og vennen min Anund Trefot er her også». Da lo vikingene og ropte: o

___

«Troll skulle ta han Trefot, trollene kverke dem alle!

Nei aldri har vi sett menn dra i strid som er så lite tess.» Det kunne de nå ikke vite for de hadde prøvd det, sa Anund. Så bar det i hop med skipene, og en hard strid ble det. De gikk djervt fram fra begge sider, Da kampen var kommet i gang, lot Anund skipet sitt sige inn mot hammeren, og som vikingene så det, trodde de han ville rømme og la seg inntil skipet hans så tett inn under hammeren som de kunne komme. I det samme kom de fram på berget de som var sendt opp dit, og veltet ned over vikingene noen stein så store at ingen kunne stå imot. Det falt mange av vikingene, og somme ble såret så de ikke var våpenføre. Da ville vikingene legge fra, men de kunne ikke, for ski­ pene deres var nå kommet dit hvor sundet var trangest. Både de andre skipene og strømmen trengte dem sammen. Anund og hans folk gikk hardt på der Vigbjod lå, og Trond la imot Vestmar, men han kom seg sent fram der. Da mannskapet på Vigbjods skip tok til å tynnes, gjorde Ånunds menn seg klar til å entre og han selv med. Det så Vigbjod; han egget flokken sin av all makt og gikk selv fram mot Anund, og der han gikk fram, rykket alle unna. Ånund ba mennene sine legge merke til hvordan det gikk, for han var sterk som et troll. De skjøv en trekubbe inn under kneet hans, så han sto både støtt og godt, Vikingen søkte akterover skipet helt til han kom til Anund, og hogg etter ham med sverdet. Det traff i skjoldet, kløvde det og for ned i kubben som Anund hadde under kneet, og der satte det seg fast. Vigbjod bøyde seg da han rykte sverdet til seg. I det samme hogg Ånund ham i akselen så armen røk av, og dermed måtte han gi opp kampen. Da Vestmar så at vennen hans var falt, løp han over på det skipet som lå ytterst, og flyktet, og med ham alle som kunne. o

o

o

o

o

o

o

14

Etterpå ransakte de de falne og fant Vigbjod. Det bar mot slutten med ham, og Anund gikk bort til ham og kvad: o

Se, der ligger du såret, så du meg vike en tomme? Enføtte karen fikk ikke engang en liten skramme. Mangen en bruker munnen mer enn vettet i kampen; deg gikk det dårlig, kriger, djerv var du ikke i faren.

De tok stort bytte der, og om høsten dro de tilbake til Barrøyene. Sommeren etter gjorde de seg rede til å fare vest til Irland. På den tiden dro Bålke og Hallvard vest over havet og ut til Island, for folk sa det var godt om jord der. Bålke tok land i Hrutafjord. Han eide to garder, som begge het Bålkesstad. Hallvard tok Sugandafjord og Skålavik og landet nord til Stigi, og der bodde han. Trond og Anund kom fram til Øyvind Austmann, og han tok vel imot bror sin; men da han fikk vite at Anund var kommet dit, ble han arg og ville gå løs på ham. Trond ba ham la det være, det sømmet seg ikke å yppe strid med norrøne menn, sa han, og aller minst med dem som for fredelig fram. Han hadde før fart med ufred mot kong Kjarval, svarte Øyvind, og det skulle han unngjelde for nå. Brødrene talte fram og tilbake om dette; men til slutt sa Trond at han i ett og alt sto ved Anunds side. Da lot Øyvind seg formilde. De ble der lenge om sommeren og for med Øyvind i hærferd, og nå syntes han Anund var svært til kar. Utpå høsten dro de til Suderøyene, og Øyvind ga Trond hele arven etter far deres, dersom Bjørn døde før Trond. På Suderøyene ble de til de giftet seg, og noen vintrer etter. o

o

o

o

Nå er det å fortelle at Bjørn, far til Trond, døde, og da Grim herse hørte det, dro han til Åndott Kråka og krevde godset etter Bjørn; men Åndott sa at Trond hadde krav på arven etter far sin. Grim svarte at Trond var vestenfor havet, og Bjørn var av gautsk ætt, og alle utenlandske menn skulle kongen arve, sa han. o

15

o

Andott holdt på at godset ville han ikke gi fra seg til andre enn Trond, søstersønn sin, og dermed måtte Grim dra sin vei og fikk ikke noe av godset med seg. Trond fikk nå også høre at far hans var død, og gjorde seg straks rede til å fare fra Suderøyene, og Anund Trefot var med ham. Ufeig Grette og Tormod Skapte dro til Island med husfolket sitt. De landet ved Øyrar på sørkysten, og der var de første vinteren hos Tor­ bjørn Laksekar. Siden tok de Gnupverjarepp. Ufeig tok den ytre delen mellom Tverå og Kalvå og bodde på Ufeigsstad ved Steinsholt, Tormod tok den østre delen og bodde på Skaptesholt. Tormods døtre het Torvor, mor til Torodd gode på Hjalli, og Torve, mor til Torstein gode, som var far til Bjarne den kloke. Nå er det å fortelle om Trond og Anund at de seilte over havet øst til Norge, og de fikk slik strykende bør at ingen hørte noe til ferden deres før de kom til Andott Kråka. Han tok vel imot Trond, og fortalte ham at Grim herse hadde krevd arven etter Bjørn. «Men jeg synes det er bedre, frende, at du arver far din enn at kongstrellene gjør det. Du har hatt lykken med deg, for ingen vet om ferdene dine; men jeg har en mistanke om at Grim vender seg mot en av oss, om han bare kan. Nå vil jeg at du skal ta ved arven og komme deg ut av landet.» Trond sa han ville så gjøre. Siden tok han godset, og gjorde seg klar til å dra fra Norge så fort han kunne; men før han stakk til sjøs, spurte han Anund Trefot om han ikke ville dra til Island, Anund sa han ville først treffe frendene og vennene sine sør i landet. «Da får vi skilles nå,» sa Trond, «men jeg ville gjerne du skulle støtte frendene mine, for mot dem blir hevnen rettet om jeg kommer meg unna. Jeg seiler ut til Island, og jeg skulle ønske du ville gjøre det samme.» Anund lovte det, og de skiltes som gode venner. Trond kom til Island, og Ufeig og Tormod Skapte tok vel imot ham. Trond bodde i Trondsholt vestenfor Tjorså. Anund dro sør til Rogaland og traff mange av frendene og vennene sine der. Han holdt til i dølgsmål hos en mann som het Kolbein. Der hørte han at kong Harald hadde lagt under seg eiendommene hans o

___

0

o

o

___

o

o

o

16

og gitt dem til en mann som het Hårek; han var kongens årmann, Anund for en natt til garden hans og kom uventet over ham, og Hårek ble ført ut og hogd ned. Anund og mennene hans tok alt det godset de fikk tak i, og garden brente de. Etterpå holdt han seg på forskjellige steder om vinteren. Denne høsten drepte Grim herse Andott Kråka fordi han ikke fikk tak i godset for kongen; men Signy, konen til Andott, bar straks samme natten alt løsøret deres ombord i et skip og for med sønnene sine, Asmund og Asgrim, til Sigvat, far sin. Senere sendte hun sønnene til Hedin, fosterfar sin, i Sokndal. Der ble de bare en kort tid, så ville de tilbake til mor si. Siden dro de av sted igjen og kom til Ingjald Trygge i Kvin ved jule­ tider. Han tok imot dem fordi konen hans, Gyda, overtalte ham til det, og der var de om vinteren, Om våren kom Anund til Agder, for nå hadde han fått høre at Andott var drept. Da han traff Signy, spurte han hvordan han kunne hjelpe dem. De ville gjerne ha hevn over Grim herse for drapet på Andott, sa hun. Så sendte de bud etter sønnene til Andott, og da de traff Anund Trefot, slo de seg i lag de tre, og holdt greie på hva Grim gjorde. Utpå sommeren tok de til med svær ølbrygging hos Grim, for han hadde bedt til seg Audun jarl. Da Anund og sønnene til Andott fikk rede på det, dro de til Grims gard. De fikk satt ild på husene, for de kom uventet, og brente Grim herse inne med nærpå tretti mann. De tok mange kostbarheter der. Etter brannen for Anund til skogs, men brødrene tok båten til Ingjald, fosterfar sin, og rodde vekk og gjemte seg like ved garden. Audun jarl dro til gjestebud som fastsatt var, og saknet straks ven­ nene sine. Han samlet menn om seg og ble der noen netter, men de hørte ingenting til Anund og vennene hans. Jarlen sov i et loft selv tredje, Anund fikk greie på alt som gikk for seg på garden og sendte bud etter brødrene. Da de møttes, spurte Anund hva de helst ville, holde vakt om garden eller gå løs på jarlen. De valte å gå på jarlen. Så drev de stokker mot loftsdøren så den o

o

o

o

o

o

o

o

o

o

o

o

o

__

2.

Norrøn saga V

o

17

o

o

gikk i filler. Siden grep Åsmund de to som var sammen med jarlen, og slengte dem ned så hardt at det ble døden med det samme. Asgrim løp på jarlen og sa han fikk komme med boten for far hans, for han hadde vært med Grim herse både i råd og dåd da han overfalt Åndott og drepte ham. Jarlen sa han hadde ikke gods for hånden og ba om frist med boten, men Asgrim satte spydodden for brystet hans og bød ham greie ut på flekken. Jarlen tok da et smykke av halsen og tre gullringer og en gudvevskappe. Asgrim tok imot godset og ga jarlen økenavn: han kalte ham Audun Geit. Da bøndene og de andre der i bygda ble ufreden vår, dro de i vei og ville hjelpe jarlen. Det ble en hard strid, for Anund hadde mye folk, og mangen god bonde falt der og mange av jarlens hirdmenn. Nå kommer brødrene ut og sier hvordan det er gått mellom dem og jarlen, Anund sa det var ille jarlen ikke var drept. «Da hadde kong Harald fått unngjelde for at vi har mistet gods og gode frender for hans skyld.» De sa dette var større skam for jarlen. Siden dro de sin vei og kom til Surnadal til en lendmann som het Eirik Ølfus. Han tok imot dem alle og lot dem være der om vinteren. I julen hadde de drikkelag sammen med en mann som het Hallstein og kaltes «Hest», og Eirik holdt første gjestebudet og sparte ikke på noe. Det neste holdt Hallstein, men der røk de uklar, og det endte med at han slo til Eirik med et drikkehorn, og Eirik måtte dra heim uten å ha fått hevn. Dette syntes sønnene til Åndott var for ille, og en tid etter dro Asgrim til Hallsteins gard, gikk inn alene og ga ham et stygt sår. De sprang opp alle som inne var, og gikk løs på Asgrim. Han verget seg vel og kom seg løs fra dem i mørket, men de trodde de hadde gjort det av med ham. Anund og Asmund fikk høre om dette. De mente Asgrim måtte være død og trodde ikke det var mer for dem å gjøre. Eirik rådde dem til å søke til Island, for det ble ikke værende for dem der i landet, sa han, når kongen fikk tatt seg av saken. o

o

o

o

o

o

o

o

o

O

O

o

18

De fulgte rådet og gjorde seg nå klar til Islandsferd, og hadde hver sitt skip. Hallstein lå såret, og døde før Anund dro. Kolbein som før er nevnt, dro med dem på skipet til Anund. o

o

o

Anund Trefot drar til Island o

o

Anund og Asmund stakk til sjøs da de var ferdige, og seilte i lag. ° Anund kvad da dette: Før når vi sto i sverdets stormvind jeg og Hallvard og kampen tordnet, da kalte kjempene oss for helter. Nå går det nedover bakke; nylig måtte jeg humpe enføtt ut i skuta; Island er målet for ferden.

De var lenge i sjøen og slet vondt, med vinden stadig inn fra sør, og det bar nord i havet med dem. De nådde Island, men de var kommet nordenom Langanes da de fikk landkjenning. Det var så kort mellom skipene at de talte sammen: Asmund sa de fikk seile til Øyjafjord, og det sa de seg alle enige i. De lå nå og krysset under land, men det blåste opp til storm av sør­ vest, og da Anund lå som hardest opp mot vinden, ble det ugreie med råen. De tok da ned seilet, og dermed drev de unna og ut til havs, Asmund kom seg inn under Risøy og ventet der til han fikk bør inn gjennom Øyjafjord. Helge magre ga ham hele Kreklingali, og han bodde på Glerå søndre, Asgrim, bror hans, kom ut til Island noen vintrer senere. Han bodde på Glerå nordre. Han var far til Ellida-Grim, som fikk sønnen Asgrim. Nå er det å fortelle om Anund Trefot at skipet hans drev unna o

o

o

_

o

19

noen døgn, men siden slo vinden om til nord, og de seilte mot land igjen. De som hadde fart der før, kjente seg nå igjen og skjønte at de var kommet vestenom Skagi. De seilte så inn etter Strandafloe og holdt nær Suder-Strandir. Der rodde det en tiæring mot dem med seks mann ombord; de ropte over til havskipet og spurte hvem som førte det. Anund sa hvem han var og spurte hvor de kom fra. De sa de var huskarer hos Torvald fra Drangar. 0 Anund spurte om alt landet var tatt langs Strandir. De svarte at på Inn-Strandir var det lite som ikke var tatt, men len­ ger nord var det ikke tatt noe. Anund spurte folkene sine om de ville søke vestover langs landet eller ta det de var blitt vist til. De valte å se nøyere på landet først. Siden seilte de videre innover fjorden og la seg først på viken ut for Arnes. Der satte de båt på van­ net og rodde i land. Det bodde en mektig mann der på den tiden, som het Eirik Snara. Han hadde tatt land mellom Ingolvsfjord og Uføra i Veideløysa. Da Eirik fikk høre at Anund var kommet dit, bød han ham slike vilkår hos seg som han ville ha, men han sa det var lite land der som ikke alt var tatt, Anund sa han ville først se hvordan landet var. De dro nå inn etter fjordene, og da de kom til Uføra, sa Eirik: «Her får du se deg om; herfra og inn til Bjørns landnåm er ikke noe tatt.» Det sprang et stort fjell fram der på den siden av fjorden, og det lå snø på det. Anund sto og så opp mot fjellet og kvad denne visen: o

o

o

o

o

o

Stormslått og uten styring seiler jeg gjennom livet rolig glir skipet langs kysten rike og makt har jeg mistet. Landet og flokken av frender flyktet jeg fra til dette å bygge og bo på Kaldbak borte fra åkrene mine.

20

«Mangen en har mistet så mye i Norge at han får aldri bøtt det,» svarte Eirik. - «Jeg tror det meste landet er tatt i storbygdene her nå, så jeg kan ikke rå deg til å dra herfra heller, men jeg holder fast ved det at av mine eiendommer skal du ha det du trenger.» Anund sa han fikk ta imot det, og tok siden land fra Uføra og inn­ over, de tre vikene Byrgesvik, Kolbeinsvik og Kaldbaksvik, og til Kaldbakskleiv. Siden ga Eirik ham hele Veideløysa og Røykjarfjord og sørsiden av Røykjanes helt ut til spissen; men om gods som drev i land, ble det ikke avtalt noe, for på den tiden var det så mye av det at hver kunne ta det han trengte, Anund bygde seg gard på Kaldbak og hadde mange menn om seg; men da godset hans tok til å vokse, fikk han seg en gard til i Røykjarfjord. Kolbein bodde i Kolbeinsvik. Anund satt nå i ro noen vintrer, Anund Trefot var så djerv en mann at få greidde seg mot ham om de hadde både armer og ben i behold. Han var navngjeten over hele landet for foreldrene sine. Kort etter dette ble det strid mellom Ufeig Grette og Torbjørn Jarlekjempe, og det endte med at Torbjørn felte Ufeig i Grettesgjel ved gar­ den Hæll. Det samlet seg mye folk hos sønnene til Ufeig da søksmålet skulle reises. Det ble sendt bud etter Anund Trefot også, og om våren red han sørover og tok inn på Kvam hos Aud den djuptenkte. Hun tok vel imot ham, for han hadde vært hos henne vestenfor havet. På denne tiden var Olav Feilan, sønnesønnen hennes, fullvoksen, og selv var Aud gammel og trett. Som de talte sammen, hun og Anund, kom hun inn på at hun gjerne ville ha Olav, frenden sin, gift, og ville at han skulle fri til Alvdis fra Barrøyene. Hun var søskenbarn til Æsa, som Anund var gift med. Anund mente det kunne være håp der, og Olav red sørover med ham. Da nå Anund traff vennene og mågene sine, bød de ham til seg. De talte om drapssaken og lot den så gå til Kjalarnestinget, for dette var før Altingets tid. Siden ble det dømt i saken, og det ble satt store bøter for drapene, men Torbjørn Jarlekjempe ble lyst fredløs. Hans sønn var Solmund, far til Svidu-Kåre. Torbjørn og sønnen hans var lenge utenlands etter dette. o

o

o

o

_

o

o

o

o

o

21

Trond ba Ånund og Olav heim til seg, og det samme gjorde Tormod Skapte. De bar da fram frieriet for Olav, og det støtte ikke på noen vansker, alle visste jo for en storslått kvinne Aud var. Det ble gjort avtale om dette, og etterpå red Anund og Olav heim. Aud takket Anund for støtten han hadde gitt Olav. Samme høst giftet Olav seg med Alvdis fra Barrøyene. Kort etter døde Aud den djuptenkte, som det fortelles i Laksdøla saga. o

o

Ånunds sønner kommer i strid med grannene _

0

Anund og Æsa hadde to sønner. Den eldste het Torgeir, den yngste — 0 Ufeig Grette. Kort tid etter døde Æsa. Anund fikk seg da en kone som het Tordis. Hun var datter til Torgrim fra Gnup i Midfjord og en slektning av Midfjords-Skjegge. Med henne fikk Anund en sønn, som het Torgrim. Han ble tidlig en stor og sterk kar, en drivende bonde og en forstandig mann, Anund bodde på Kaldbak resten av livet. Han døde sottedød og ligger gravlagt i Trefotshaugen. Det har ikke vært djervere og raskere enbent mann på Island enn han. Torgrim var den fremste av sønnene til Anund, enda de andre var eldre. Alt i tjuefemårsalderen tok han til å få grått hår; derfor ble han kalt «gråskallen». Tordis, mor hans, giftet seg siden med Audun Skokul nord i Vididal. Deres sønn var Asgeir på Asgeirså. Torgrim Gråskalle og brødrene hans eide mye jord sammen og skif­ tet ikke noe seg imellom. Eirik bodde på Arnes, som før nevnt. Han var gift med Alov, datter til Ingolv fra Ingolvsfjord. Flose het sønnen deres. Han var en lovende ung mann og hadde mange frender. Det kom tre brødre hit ut til Island, som het Ingolv, Ufeig og Øyvind, og de tok de tre fjordene som har navn etter dem, og bodde der siden. Olav het sønn til Øyvind. Han bodde først i Øyvindsfjord, senere på Drangar, og var mye til mann. o

o

o

o

o

o

o

22

Folk var vel forlikte der så lenge de gamle levde, men da Eirik var død, mente Flose at Kaldbakingene ingen lovlig rett hadde til den jorden som Eirik hadde gitt Anund, og dette ble det stor strid om; men Torgrim og brødrene hans holdt fast ved det gamle, og noe samkvem mellom dem kunne det ikke være tale om lenger. Torgeir sto for stellet på den garden som brødrene hadde i Røykjarfjord, og rodde støtt på fiske, for i den tiden var fjordene fulle av fisk. Nå la de sine planer, Flose og folkene hans heime i Trekyllisvik. Det var en mann som het Torfinn. Han var huskar hos Flose på Arnes. Denne mannen sendte Flose for å drepe Torgeir. Han gjemte seg i naustet. Samme morgen gjorde Torgeir seg klar til å ro ut på sjøen og hadde to mann med seg. Den ene het Håmund, den andre Brand. Torgeir gikk først. Han hadde en lærflaske på ryggen full av myseblande. Det var stummende mørkt, og da han gikk ned fra naustet, løp Torfinn på ham og hogg øksen i ham mellom skuldrene, og den sank i så det skvatt. Han mente at det såret trengte ingen å binde om og slapp øksen, for han ville komme seg unna så fort han kunne. Om Torfinn er det nå å fortelle at han løp nord til Arnes og kom fram i grålysningen. Han meldte at han hadde drept Torgeir og sa han måtte ha hjelp av Flose. Det var bare én ting å gjøre, sa han, å by for­ lik. - «Det blir den beste enden på saken vår, så mye som vi har rotet oss borti.» Flose sa han fikk først høre seg for. - «Jeg tenker du har fått en støkk i deg etter storverket ditt.» Nå er det å fortelle om Torgeir at han vred på seg ved hogget, så øksen traff i lærflasken, men selv ble han ikke såret. De lette ikke etter mannen, så mørkt som det var; så rodde de ut etter fjorden og kom til Kaldbak og fortalte om denne hendingen. Der spottet de svært over dette og kalte ham Torgeir Flaskerygg, og slik het han siden. Da ble dette kvedet: o

——

o

o

Før, da det fantes mannfolk, farget de navngjetne helter sverdene sine røde i sårsjøens dype bølger.

23

Nå er det nye tider: narren lar øksens kinner farges med fattig heder feigt i myseblande.

På den tiden ble det slikt uår på Island at maken har det aldri vært. Da tok det nesten slutt på alt som var å fange og alt som drev i sjøen, og dette varte i mange år. En høst kom det et stormdrevet havskip med kjøpmenn og ble knust der i vika, og Flose tok til seg fire-fem av folkene. Stein het han som førte skipet. De tok inn rundt om der i vika og tenkte å bygge seg et nytt skip av vrakrestene, men det gikk trått for dem, og skipet ble snautt for og akter, men bredt midtskips. Om våren blåste det opp til storm fra nord, og den varte nesten en uke. Etter stormen gikk folk ut og så etter om noe var drevet i land. Torstein het en mann som bodde på Røykjanes. Han fant en hval som var drevet i land på innsiden av neset ved Rivskjærene; det var en stor «rørhval». Straks sendte han en mann til Flose og til de andre gardene i nærheten. På garden Gjogr bodde det en mann som het Einar. Han var kaldbakingenes leilending og skulle ta vare på drivgodset deres på den siden av fjorden. Han ble vår denne hvalen som var drevet i land, og tok straks båten sin og rodde over fjorden til Byrgesvik. Derfra sendte han en mann til Kaldbak, og da Torgrim og brødrene hans fikk budet, gjorde de seg klar i en fei og rodde av gårde, tolv mann i en tiæring. Kolbeinssønnene Ivar og Leiv dro også med dem, og hadde fire mann med seg. Alle de bøndene som bare kunne, dro nå av sted til hvalen. Nå er det å fortelle om Flose at han sendte bud etter frendene sine nord i Ingolvsfjord og Ufeigsfjord og etter Olav Øyvindsson, som bodde på Drangar. Flose og folkene hans fra Vik kom først fram. De tok straks til med flensingen og halte stykkene på land ettersom de skar dem løs. De var bortimot tjue mann til å begynne med, men flokken økte fort. Nå kom kaldbakingene med fire båter. Torgrim gjorde krav på hva­ len og forbød Vikfolket både å skjære og å dele og å føre bort noe av hvalen. 24

Flose ba ham bevise at Eirik med rene ord hadde gitt Anund Trefot rett til drivgodset. Kunne han ikke det, ville han verge det med våpen, sa han. Torgrim syntes han hadde få folk, så han lot dem ikke begynne å slåss. Da rodde det en båt ut etter fjorden, og de hvilte ikke på årene der ombord. Snart etter var de framme. Det var Svan fra Hol i Bjarnar' fjord og huskarene hans, og straks han var kommet i land, egget han Torgrim til ikke å la seg rane. De var gamle venner, og Svan lovte å hjelpe ham. Brødrene sa de ville ta imot hjelpen, og dermed rodde de djervt borttil. Torgeir Flaskerygg sprang først opp på hvalen mot Floses huskarer. Torfinn, som det ble fortalt om tidligere, sto og skar i hvalen. Han var framme ved hodet og sto i en grop, som han hadde skåret seg. «Her kommer jeg med øksen din,» sa Torgeir, og ga ham et hogg i halsen, så hodet føk av. Flose var oppe på stranden da han fikk se dette. Han egget da mennene sine til motstand. Nå sloss de en god stund, og det gikk best for kaldbakingene. Det var bare få som hadde våpen med seg utenom de øksene de flenste hvalen med, og kniver. Vikfolkene sprang av hvalen og ned i fjæra. Nordmennene hadde våpen og bet kvast fra seg. Stein, skipperen, hogg benet av Ivar Kolbeinsson, men Leiv, bror til Ivar, slo en av kjøp­ mennene i hjel med et hvalben. Nå slo de løs på hverandre med alt de fikk tak i, og det falt folk i begge flokkene. Straks etter kom Olav fra Drangar og folkene hans med mange båter. De hjalp Flose, og kaldbakingene måtte gi seg for overmakten. De hadde lastet båtene sine i forveien, og Svan sa de fikk gå ombord nå. De trakk seg da bortover mot båtene. Vikmennene fulgte etter, og da Svan var kommet til sjøen, hogg han til Stein skipsfører og skadde ham stygt, siden sprang han ombord i båten sin. Torgrim ga Flose et stort sår og kom seg unna etterpå. Olav hogg til Ufeig Grette og såret ham dødelig. Torgeir trev Ufeig i armene sine og løp ombord med ham.

25

Kaldbakingene rodde innover fjorden, og dermed skiltes de. Dette ble kvedet om møtet: Harde våpen de hadde, hørte jeg, på Rivskjær: de som saknet sverdet slo med hvalspekkstykker. Men krigsvante karer kastet like modig det var simpel slåsskamp svære hvalkjøttremser.

Siden ga de hverandre grid og lot saken gå til Altinget. Kaldbakingene fikk hjelp av Torodd gode og Midfjords-Skjegge og av mange sunnlendinger, og det endte med at Flose ble fredløs og mange av dem som hadde vært med ham. Det ble en dyr sak for ham, for han ville rede ut bøtene alene. Torgrim og brødrene hans kunne ikke bevise at de hadde betalt for jorden og drivgodset, som Flose gjorde krav på. Torkjel Måne var lovsigemann på den tiden, og han ble bedt om å dømme. Han sa han så på det som lovlig handel når vederlag var gitt, selv om det ikke var full pris, - «for slik handlet Steinun Gamle med Ingolv, bestefar min, at hun fikk hele Hvalrossneset av ham og ga en flekket kappe for det, og den handelen har aldri gått om igjen, enda det landet er mer verdt; men denne saken avgjør jeg slik,» sa han, «at de omstridte landstykkene skal deles og hver part ha like mye. Siden lovfester vi at hver eier drivgodset langs sin jord». Dette ble vedtatt, og det ble skiftet slik at Torgrim og brødrene hans mistet Røykjarfjord og alt landet utover på den kanten, men de skulle beholde Kamb. For Ufeig ble det gitt dryge bøter. For Torfinn skulle det ikke bøtes; men Torgeir fikk bot for drapsforsøket. Siden sluttet de forlik. Flose gjorde seg klar til Norgesferd med Stein skipsfører og solgte jordene sine i Vik til Geirmund Kvikatimber. Han bodde der siden. Skipet som kjøpmennene hadde bygd, var svært bredt. Folk kalte det Tresekken, og vika er oppkalt etter det. På dette skipet dro Flose fra Island, men han drev tilbake igjen til Øksarfjord. Det ble emnet til sagaen om Bodmod og Grimolv og Gjerpe. 26

Åsmund Torgrimsson Etter dette skiftet Torgrim og Torgeir, bror hans, godset sitt seg imel­ lom. Torgrim tok løsøret og Torgeir jorden. Torgrim dro da inn til Midfjord og kjøpte jord ved Bjarg med Skjegges samtykke. Torgrim var gift med Tordis, datter til Asmund fra Asmundsnut, som hadde tatt Tingøyrasveit. De hadde en sønn som het Asmund. Han var en stor og sterk kar og en klok mann, og vakkert hår hadde han, men det tok tidlig til å gråne; derfor kalte folk ham Hærulang. Torgrim ble en drivende bonde, og alle folkene sine holdt han hardt til arbeid, men Åsmund ville ikke gjøre stort, og det var heller kaldt mellom far og sønn. Dette varte til Asmund var fullvoksen. Da ba Asmund far sin om gods, så han kunne dra utenlands. Torgrim sa det kunne ikke bli mye, men han ga ham da noen varer å fare med. Så dro Asmund utenlands, og snart tok godset hans til å øke. Han seilte til det ene landet etter det andre og ble en stor kjøpmann og grunnrik. Han var en vennesæl og pålitelig mann, og mange fren­ der hadde han i Norge, som var gjeve bønder, En høst holdt Asmund til øst i Viken hos en gjev mann som het Torstein. Han var opplending av ætt, og hadde en søster som het Rannveig; hun var et godt gifte. Denne jenta fridde Asmund til og fikk henne med Torsteins samtykke. Asmund ga seg til der en tid, og alle satte ham høyt. Asmund og Rannveig fikk en sønn som het Torstein, en vakker og sterk kar, kraftig røst hadde han og var høy av vekst, men nokså tung i vendingen; derfor ble han kalt Dromund. Da Torstein var vokst til litt, ble mor hans syk og døde, og etter det kunne ikke Asmund trives i Norge. Torsteins morsfrender tok seg da av gutten og godset hans, men Asmund dro ut på langferd igjen og ble en navngjeten mann. Han kom en vakker dag med skipet sitt til Hunavatn. Da var Torkjel Kravla høvding over vatnsdølene. Han fikk høre at Asmund var kommet til landet og red straks til skipet og bød ham til seg. Torkjel bodde på Mårsstad i Vatnsdal, og Asmund tok inn der. Toro

___

o

___

o

o

r

0

o

o

o

o

o

o

o

27

kjel var sønn til Torgrim gode på Kornså. Han var en uvanlig klok mann. Dette var etter at biskop Fredrik og Torvald Kodrånsson var kom­ met til Island. De bodde på Løkjamot da dette hendte. De forkynte kristendommen og tok til nord i landet, og Torkjel lot seg primsigne og mange med ham. Det kunne fortelles mye om alt det biskopen og Torvald opplevde blant nordlendingene, men det hører ikke heime i denne sagaen. Hos Torkjel vokste det opp en jente som het Asdis. Hun var datter til Bård Jøkulsson, sønn til Ingemund gamle, som var sønn til Torstein, sønn til Kjetil Raum. Mor til Asdis var Aldis, datter til Ufeig Grette, som det før er fortalt. Asdis var ugift, og ble regnet for et godt gifte på grunn av ætten sin og rikdommen. Asmund ble lei av å seile nå og ville slå seg ned på Island. Han fridde da til denne jenta. Torkjel kjente ham godt og visste at han var rik og klok til å stelle med godset sitt, så det ble til at Asmund fikk Asdis. Han sluttet vennskap for livet med Torkjel og ble en dugende bonde, lovkyndig og framfus. Kort tid etter døde Torgrim Gråskalle på Bjarg, og Asmund tok ved arven etter ham og bodde der siden. o

o

o

o

o

___

°

Grettes ungdom o

Asmund Hærulang satte bo på Bjarg. Han slo stort på og hadde mange folk hos seg. Han var en vennesæl mann, Av barna til Asmund og Asdis var Atle eldst. Han var ærlig og omgjengelig, godmodig og grei; alle likte ham godt. Så hadde de en annen sønn, som ble kalt Grette. Han var vrien og lei i oppveksten, fåmælt og tverr var han og uvøren både i ord og gjerning. Han var ikke mye elsket av Asmund, far sin, men mor hans holdt svært av ham. Grette Asmundsson var en vakker mann; han hadde et bredt og kort ansikt, rødt hår og en mengde fregner. Det gikk sent framover med ham i barneårene. °

o

o

o

28

Tordis het den ene av døtrene til Asmund. Hun ble siden gift med Glum, sønn til Uspak Kjallaksson fra Skridinsenne. Den andre datteren hans het Rannveig. Hun ble gift med Gamle Torhallsson Vinlending. De bodde på Meiar i Hrutafjord, og sønnen deres het Grim. Sønn til Glum og Tordis Asmundsdatter het Uspak. Han sloss med Odd Ufeigsson, som det fortelles om i Bandamanna saga. Grette vokste opp på Bjarg til han var ti vintrer gammel. Da tok det til å gå bra framover med ham. Asmund sa han fikk gjøre noe arbeid, men Grette sa han dudde nok ikke stort til det, men han spurte da hva han ville sette ham til. «Du skal gjete tamgjessene mine,» svarte Asmund. «Fy for et lite og usselt arbeid!» sa Grette, «Gjør det bare skikkelig, du,» sa Asmund, «så blir vi bedre venner, tenker jeg.» Så tok Grette ved tamgjessene. Det var femti av dem og en mengde kyllinger, og det varte ikke lenge før han syntes de var leie å gjete og ___

o

o

o

o

29

at kyllingene var sene i vendingen. Han ble rent arg av dette, for han hadde ikke lett for å styre seg, og snart fant farende folk både døde kyllinger og vingebrutte tamgjess. Det var om høsten dette. Asmund ble ikke blid, og spurte Grette om det var han som hadde drept gjessene. Han flirte bare og svarte: o

Visst er det sant; om vinteren vrir jeg halsen på kyllingen; ja selv den gamle gassen greier jeg helt alene.

«Ja nå skal du få slippe å greie dem,» sa Åsmund. «Ærlig venn hindrer ondt verk,» svarte Grette, «Du skal få annet arbeid,» sa Asmund. «Jo mer en prøver jo mer lærer en,» svarte Grette; «hva skal jeg gjøre nå da?» «Du skal gni meg på ryggen når jeg sitter ved ilden,» sa Asmund. «Jeg pleier å ha en til å gjøre det, vet du.» «Det blir godt og varmt på hendene,» sa Grette, «men et usselt arbeid er det nå likevel.» Grette gjorde dette arbeidet en tid framover, og da det led på høsten, ble Asmund mer og mer glad i varmen og ba Grette gni ryggen dugelig. Det var skikk på den tiden å ha store ildhus på gardene. Der satt folk ved langilder om kvelden, og der ble bordene satt fram for dem, og siden sov de på benkene ved ilden. Om dagen satt kvinnene der og spant, En kveld da Grette skulle gni ryggen på Asmund igjen, var det en kar som sa: «Nå får du da gnidd dovenskapen av deg, din stakkar!» «Det er farlig å egge uvøren mann,» svarte Grette, «A du duger ikke til noen ting,» sa Asmund. Grette fikk øye på noen ullkarder som lå på benken. Han tok en av dem og dro den nedetter ryggen på Asmund. Han ble harm og for opp og ville slå til Grette med stokken sin, men han smatt unna. Da kom moren til og spurte hva det var de sloss om. Grette svarte med denne visen: o

o

o

o

o

o

o

30

I dag er han grinet og gretten gamlen, han prøver brenne hånden min her ved ilden; huff som det svir og verker; men jeg klorte’n kraftig, kan du tro, på ryggen, lot de lange negler lage blodig rispe.

Moren syntes det var ille at Grette hadde funnet på slikt: Han kom til å bli en villstyring, sa hun. Asmund og Grette ble ikke bedre venner av dette, En tid etter sa Asmund at han skulle gjete hestene hans. Ja, han ville heller det enn varme ryggen på ham, sa Grette, «Men da skal du gjøre som jeg sier,» sa Asmund. «Jeg har en lysborket hoppe med en svart stripe langs ryggen; henne kaller jeg Kengåla, og hun har slikt vett på vær og væte at det slår aldri feil at det kommer uvær hvis hun ikke vil ut på beite. Da skal du holde hestene i hus; men når vinteren setter inn, skal du drive dem nord på fjellryggen, og jeg tenker det er best du gjør dette arbeidet bedre enn de to jeg satte deg til før.» «Det er et kaldt arbeid,» sa Grette, «men det høver for mannfolk; men jeg synes det er ille å stole på en hoppe, for det har jeg aldri hørt at noen har gjort før.» Grette tok ved hestegjetingen, og tiden gikk til over jul. Da satte det inn med hard kulde og snø, og det ble dårlig med beite. Han hadde smått med klær, og lite herdet var han, så han tok til å fryse; men Kengåla holdt seg på de værhardeste stedene om været var aldri så stygt. Aldri kom hun så tidlig heim i hagen at hun kunne komme i hus før soleglad. Så fant Grette på at han skulle gjøre Kengåla et spikk til takk for uteløpingen. Tidlig en morgen kom han til stallen og lukket opp, og der sto Kengåla og åt av krybben, for hun tok alt det foret alene som de andre hestene skulle ha. Grette sprang opp på ryggen til henne. Han hadde en kvass kniv i hånden, og gjorde et snitt tvers over skuldrene på Ken­ gåla og skar så bakover på begge sider av ryggen. o

o

o

31

Den tunge, svære hesten var sky og kastet på seg og slo bakut så hovene smalt i veggen. Grette datt av; men han kom seg på bena og prøvde straks å slenge seg opp igjen. Det ble et vilt basketak, men det endte med at han flådde av henne en remse av ryggskinnet helt bak til lenden. Siden jagde han hestene ut i hagen. Kengåla ville ikke beite; hun gikk bare og slikket seg på ryggen, og kort etter høgstdagsleite ga hun seg brått i vei og løp tilbake til stallen. Grette stengte stalldøren og gikk heim, Asmund spurte hvor hestene var, og Grette sa han hadde lukket dem inn i stallen som vanlig, Da ble det nok snart uvær, sa Asmund, når hestene ikke ville være ute lenger. «Vettet svikter nå mangen en som en skulle vente bedre av,» svarte Grette. o

o

32

Natten gikk, men uværet kom ikke, og Grette jagde hestene ut i hagen igjen, men Kengåla kunne ikke holde seg i ro der. Asmund syntes det var underlig at det ikke ble noen forandring med været, og tredje morgenen gikk han selv ut til hestene og klappet Kengåla og sa: «Jeg synes det står dårlig til med hestene, så mild som vinteren har vært i år, men du er like rund over ryggen, Kengåla.» «Snart går det som en venter,» sa Grette, «og snart som en ikke venter.» Da Asmund strok hesten over ryggen, fulgte huden med. Han syn­ tes dette var underlig, og sa det måtte være Grette som hadde gjort det. Grette flirte bare og svarte ikke. Faren gikk heim og skjelte og smelte, og da han kom til ildhuset, hørte han at konen hans sa: «Nå håper jeg han har vist at han duger til å gjete hester, gutten min.» Asmund kvad denne visen: o

o

For mye taler de fleste o fagre kvinner, Asdis; nå har han flådd den fine folen min; det var skade. Visst skal det vel og lenge vare til neste gangen stol på det - jeg setter slik en kar til arbeid.

«Jeg vet ikke hva som er mest bakvendt,» sa konen, «at du støtt setter ham til arbeid, eller det at han gjør det like galt alt sammen.» «Nå skal det være slutt på det også,» sa Asmund; «men han skal få igjen så han kjenner det.» «Så er vi kvitt da,» sa Grette, og dermed ble det en stund framover. Asmund lot Kengåla slakte. Mange andre guttestreker gjorde Grette, som ikke er kommet med i sagaen. Han ble stor av vekst nå, men folk visste ikke riktig hvor sterk han var, for han likte ikke å slåss. Han laget støtt viser og små­ stubber, og helst var det spottevers. Han var ikke av dem som lå heime og grov i asken, men fåmælt var han som oftest. o

3.

Norrøn saga V

33

På den tiden vokste det opp mange unge menn i Midfjord. Skald-Torva bodde på Torvasstad. Berse het sønnen hennes. Han var dugelig i alt og en stor skald. På Mel bodde brødrene Kormak og dbrgils. Hos dem vokste det opp en mann som het Odd. Han var bortsatt til dem og ble kalt Odd Legdeskald. Audun het en ung mann som vokste opp på Audunsstad i Vididal. Han var en troverdig og godslig kar og den sterkeste av sine jevnald­ rende der nord, På Asgeirså bodde Kålv Asgeirsson og Torvald, bror hans. Atle, bror til Grette, var også fullvoksen nå. Han var en snill mann; alle syntes godt om ham. Alle disse kom sammen og slo ball på Midfjordsvatn. Der samlet de seg da fra Midfjord og Vididal; men det kom mange fra Vesterhop og fra Vatnsnes også, og likeså fra Hrutafjord. De som hadde lengst vei, ble over der mens stevnet varte. I spillet ble de som var jevnsterke, stilt sammen, og folk hadde ofte stor moro av dette om høsten. Da Grette var fjorten år gammel, ble han også med på leken, fordi Atle, bror hans, ba ham om det. Mennene ble ordnet til leken, og Grette ble tatt ut til å spille mot Audun, som ble nevnt ovenfor. Han var noen vintrer eldre enn de andre. Audun slo ballen over hodet på Grette, så han ikke fikk tak i den. Den føk langt bortetter isen. Grette ble harm, for han trodde Audun ville erte ham; men han hentet ballen, og straks han kom tilbake igjen til Audun, kylte han den like i pannen på ham så huden sprakk. Audun slo til Grette med balltreet, som han holdt i hånden, men det bare snertet ham, for Grette smatt unna. Nå tok de ryggtak og brøtes, og folk syntes det så ut til at Grette var sterkere enn de trodde, for Audun var sterk som et troll. De sloss lenge, men det endte med at Grette måtte i bakken. Audun satte kneet i magen på ham og for ille med ham, men da løp Atle og Berse og mange andre til og skilte dem. Grette sa de trengte ikke å holde på ham som en olm hund. «Bare trellen hevner seg straks - og uslingen aldri,» sa han. Folk lot det ikke bli noen uenighet av dette, for brødrene Kålv og o

o

34

Torvald ville at de skulle forlike seg. De var jo i slekt med hverandre også, Audun og Grette. Leken fortsatte da som før uten noe mer uenighet.

Torkjel Kravla tok nå til å dra svært på årene. Han var gode for vatns^ 0 dølene og en stor høvding. For Asmund Hærulang var han en trofast venn, som det sømmet seg en måg å være. Derfor pleide han å ri til Bjarg hver vår for å gjeste vennene sine, og våren etter dette som det før ble fortalt om, dro han til Bjarg som vanlig, Asmund og Asdis tok imot ham med åpne armer. Han ble der i tre netter, og mågene talte sammen om mange ting. Torkjel spurte hvilke tanker Asmund hadde om sønnene sine, hvordan de ville ta seg fram i verden, Asmund sa han trodde at Atle ville bli en drivende bonde, klok og rik på gods. «En nyttig mann. Han slekter på deg,» sa Torkjel; «men hva mener du om Grette?» Asmund svarte: «Om ham er det å si at han vil bli en sterk kar og vond å styre. Ondskapsfull og ulydig har han vært mot meg.» «Det spår ikke godt, måg,» sa Torkjel; - «men hvordan skal vi nå gjøre med tingferden vår i sommer?» Asmund svarte: «Jeg tar til å bli tungfør, og helst ville jeg sitte heime.» «Vil du at Atle skal fare i ditt sted?» spurte Torkjel. «Ham synes jeg ikke jeg kan unnvære,» sa Asmund, «midt i travle arbeidstiden, men Grette vil ikke arbeide likevel, og han har vett nok, tenker jeg, til å greie lovsakene for meg når du hjelper ham.» «Du får gjøre som du vil, måg,» sa Torkjel. Han gjorde seg nå ferdig og red heim, og Asmund ga ham gode gaver til avskjed. En tid etter gjorde Torkjel seg rede til å dra til tings. Han red av sted med seksti mann. Alle var med som hørte heime i hans godedømme. Da han kom til Bjarg, red Grette med ham derfra. De red sørover den heia som heter Tvidøgra. Beiteplasser var det smått med på fjellet, så de red hardt ned mot bygda, og da de kom ned i Fljotstunga, syntes de det var på tide å få sove. De tok bislene av hestene sine og lot dem gå løse med salene på. Så lå de og sov til langt på dag. o

°

o

o

o

o

o

o

35

Da de våknet, så de seg om etter hestene sine; men de hadde sprun­ get til hver sin kant, og noen hadde veltet seg. Grette var den siste til å finne hesten sin. I den tiden pleide folk å holde seg med niste selv når de dro til tings, og de fleste hadde matposen sin ved salen. Nå var salen kommet under magen på hesten til Grette, og matposen var vekk. Han gikk omkring og lette, men fant den ikke. Da så han en mann som gikk der, og han så ut til å ha hastverk. Grette spurte hvem han var. Han het Skjegge, sa han, og var huskar nordenfra As i Vatnsdal. «Jeg er i følge med Torkjel bonde, men nå har jeg vært så dum at jeg har somlet bort matposen min.» «Felles skjebne er felles trøst,» svarte Grette, «jeg har mistet posen min jeg også. La oss nå lete sammen.» Det likte Skjegge godt. De går nå rundt en stund og leter; men med ett legger Skjegge på sprang bortetter moen, og der tar han opp en pose. Grette så at han bøyde seg og spurte hva det var han fant. «Posen min,» ropte Skjegge. «Kan du føre vitner på det?» sa Grette, «la meg få se på den, for det kunne nå hende du tar feil.» Skjegge sa at ingen skulle få ta fra ham det som var hans, men Grette trev etter posen, og de halte i den på hver sin kant, for begge holdt på sitt. «Dere har underlige tanker om andre folk, dere midfjordinger,» sa huskaren. «Dere tror ikke noen tør holde på sitt mot dere, hvis de ikke er like grunnrike som dere er.» Grette sa det hadde ikke noe med makt og anseelse å gjøre om hver fikk det som hans var. «Nå skulle Audun vært her, så han kunne kverket deg slik som ved ballspillet,» sa Skjegge. «Det er godt han ikke er det,» sa Grette, «men du skal nå ikke få kverket meg, hvordan det enn gikk den gangen.» Skjegge grep øksen sin og hogg etter Grette; men da Grette så det, trev han økseskaftet med venstre hånd framfor hendene til Skjegge, og så hardt at han slapp straks. Så satte Grette hans egen øks i hodet o

36

på ham, så den sto ned i hjernen med en gang, og huskaren falt død til jorden. Grette tok matposen, kastet den over salen og red siden etter følget sitt. Torkjel hadde ridd sin vei, for han visste ikke noe om dette som var hendt. Folk tok nå til å savne Skjegge i flokken, og da Grette nådde dem igjen, spurte de ham om han hadde sett noe til Skjegge. Grette svarte med en vise: Et hammertroll så jeg på heia hive seg over Skjegge; kampens grådige gyger ga ham et blodig merke; hardkjeftet bet hun hans hode, huggtannen sparte hun ikke, selv har jeg sett at hun kløvde skallen hans ned i hjernen.

Mennene til Torkjel ble skremt av dette, og sa at trollene kunne da ikke ha tatt mannen midt på lyse dagen. Torkjel selv var taus, men siden sa han: «Det er nok ikke slik det har gått for seg. Jeg tenker Grette har drept ham; og hvorfor gjorde du det Grette?» Han fortalte da om hele tretten deres. Torkjel sa: «Det var ille at det gikk slik, for Skjegge hørte til følget mitt, og han var en mann av god ætt. Nå vil jeg ordne saken slik at jeg selv betaler den boten som blir fastsatt, men blir du dømt, kan jeg ikke gjøre noe ved det. Du har nå to vilkår å velge mellom, Grette. Enten kan du fare til tings og se hvordan det går, eller vende tilbake herfra.» Grette valte å fare til tings, og han for også. Denne saken ble ført av arvingene til den drepte, og Torkjel gikk god for Grette med håndslag og redet ut bøtene; men Grette skulle være utenlands i tre år, eller også være fredløs. Da de red fra tinget, høvdingene, holdt de beiterast oppe under Sledaås før de skiltes. Da løftet Grette den steinen som ligger i gresset der og nå heter Grettesløft. Det gikk mange folk dit etterpå for å se

37

på steinen, og de syntes det var rent utrolig at en så ung mann kunne løfte så tung en stein. Grette red heim til Bjarg og fortalte om ferdene sine, Asmund hadde ikke stort å si til dette, men det sa han, at Grette ville nok bli en ufredsmann. o

Grette drar til Norge og forliser Havlide het en mann som bodde på Røydarfell i Kvitåbygda. Han seilte som kjøpmann og eide selv skipet. Nå var det satt opp ved Kvitå. Det var en mann ombord hos ham som het Bård. Han hadde en vakker ung kone, Asmund sendte en mann til Havlide, og ba ham ta Grette med seg og ha tilsyn med ham. Havlide sa han hadde hørt at Grette skulle være en vilter kar, men ettersom han var en venn av Asmund, tok han da imot ham. o

o

38

Grette gjorde seg nå ferdig til å dra utenlands, men Asmund ville ikke gi ham annet med på ferden enn reisekosten og litt vadmel. Grette ba om å få et våpen med seg, men Asmund svarte: «Du har aldri villet gjøre som jeg sa, og ikke tror jeg du kom til å gjøre nyttig verk med våpnene, så våpen gir jeg deg ikke.» «En trenger ikke takke for ugjort tjeneste,» sa Grette. Siden skiltes far og sønn, og noen kjærlig avskjed ble det ikke. Mange ønsket Grette god reise, men få velkommen tilbake. Moren fulgte ham på vei, og før de skiltes, sa hun: «Du drar ikke slik heimefra, frende, som jeg ønsket, så god ætt som du er av, og den verste mangelen synes jeg er at du ikke har noe våpen som det er gagn i, for det er jeg viss på du vil komme til å trenge.» Dermed tok hun fram under kappen sin et rikt prydet sverd. Det var en stor kostbar­ het, og hun sa: «Dette sverdet eide Jøkul, farfar min, og de gamle vatnsdølene, og det brakte dem seier. Nå vil jeg gi deg sverdet, bruk det du, og lykke til!» Grette takket henne vakkert for gaven. Han satte større pris på dette enn på annet gods, selv det som var mer verdt, sa han. Siden dro han sin vei, og Asdis ønsket ham alt godt. Grette red sør­ over heia, og stanste ikke før han nådde fram til skipet. Havlide tok vel imot ham. Han spurte Grette i enrom etter ferdegodset hans. Grette kvad da en vise: o

o

Ferdegods fikk jeg ikke; far min, den rike knarken, sendte meg snau av gårde; slik gikk det meg, Havlide; men en modig kvinne med sverdgaven viste hva der bor i ordet: best for barn er moren.

Havlide sa det var tydelig at moren hadde mest omsorg for ham. De stakk til sjøs så snart de var seilklare og vinden var god, og da de var kommet ut over alle grunnene, satte de seil. Grette laget seg en hule under skipsbåten, og derfra ville han ikke 39

røre seg hverken for å øse eller greie med seilet, eller gjøre noe av det arbeidet som falt på ham som på de andre ombord. Heller ikke ville han kjøpe seg fri. De seilte sønnenom Røykjanes og siden sør langs land, og da de hadde mistet landet av syne, ble de liggende og drive lenge. Skipet var utett og tok inn vann, så de slet mye vondt. Grette drysset nå om seg med viser, og ergret alle med det. Så var det en dag som været var både kvast og kaldt, at karene ropte og ba Grette hjelpe, «for vi fryser knokene stive». Grette så opp og sa: Kunne bare hver finger skamfryse på dere, stakkarer!

Ingen hjelp fikk de av ham, og enda mer harme ble de etter dette; men han skulle få unngjelde for alle nidvisene sine, sa de, og fordi han ikke fulgte skipsloven. «Du liker nok bedre å klappe konen til Bård styres­ mann om livet enn å gjøre din plikt ombord. Det er ikke til å holde ut,» sa de. Været ble bare verre og verre, og de slet med øsingen både natt og dag. De truet nå Grette, og da Havlide hørte det, gikk han dit Grette lå og sa: «Jeg synes ikke du kommer godt overens med kjøpmennene. Du gjør urett mot dem og lager nidviser oven i kjøpet, og de truer med å hive deg overbord, men slikt må ikke hende.» «Hvorfor kan de ikke gjøre som de vil?» sa Grette; «men jeg så gjerne at et par stykker slo følge med meg overbord.» «Nei det må ikke hende,» sa Havlide. «Det går aldri godt for oss hvis du tenker på slikt; men nå skal jeg gi deg et råd.» «Hva er det da?» sa Grette. «De laster deg fordi du lager nid om dem,» sa Havlide, «men nå skal du kvede en nidvise om meg. Da kan det være at de bærer lettere over med deg.» «Aldri vil jeg kvede annet enn godt om deg,» sa Grette. «Jeg regner ikke deg med blant stakkarene.» Havlide svarte: «Du kan kvede slik at visen bli fagrere hvis den gran­ skes, selv om den fra først av lyder alt annet enn fagert.» 40

«Det har jeg stoff nok til også,» sa Grette. Havlide gikk bort til skipsfolkene der de drev på med øsingen og sa: «Det er hardt arbeid dere har, og ille synes dere vel om Grette, som ventelig er.» «Visene hans synes vi er verre enn alt annet,» sa de. Havlide sa da høyt: «Det vil nok gå ham ille for det engang også.» Men da Grette hørte at Havlide lastet ham, kvad han en vise: Det var andre dager da den stolte Havlide ved et fat med dravle følte seg som herre; nå kan her på havet han som pryder spydleik, ete daglig dobbelt havreins Odins dugurd.

Kjøpmennene syntes dette var skammelig og sa han skulle ikke ustraf­ fet ha kvedet nid om Havlide bonde. Havlide sa da: «Grette har rikelig fortjent at dere hevner dere på ham, men ikke vil jeg sette min heder på spill for hans ondskap og tankeløshet. Nå vil vi ikke ta hevn denne gangen, siden vi er i så stor fare, men har dere lyst, så husk dette når dere kommer i land.» De svarte: «Vi kan da tåle det likså godt som du. Nidvisene hans biter ikke oss mer enn deg.» Slik skulle det være, sa Havlide, og siden tok ikke skipsfolkene det så nøye med visene som før. De var lenge i sjøen og slet hardt. Skipet lekket, og folkene tok til å bli utslitte av strevet. Den unge konen til styresmannen pleide støtt å sy sammen håndlinningen for Grette, og skipsfolkene spottet ham svært for dette. Havlide gikk dit Grette lå og kvad en vise:

Opp med deg, dovne Grette, dypt pløyer skipet i bølgen; glem ikke at den glade kvinnen ga deg sitt vennskap.

41

Sterkt har den staute konen saumet ermene dine, vis deg nå vennskapet hennes verdig på denne ferden.

Grette sto raskt opp og kvad: Stå opp skal jeg om skuta slingrer aldri så voldsomt; kvinnen liker det lite, ligger jeg her og drar meg. Nei den lyslette jenta ler meg vel ut når hun skjønner at alltid jeg lurer meg unna, andre må slite og kave.

Siden løp han akterut der de drev på med øsingen, og spurte hva de ville han skulle ta seg til. De sa det var visst ikke stor nytten han kunne gjøre. «Det er monn i mannehjelp,» sa han. Havlide ba dem om ikke å si nei til hjelpen hans. «Kanskje han mener å gjøre uretten sin god igjen når han tilbyr å hjelpe.» I den tiden hadde de ikke pumper på havskipene. De kalte det bøtte-øsing eller stampe-øsing, og den var både tungvint og slitsom. De brukte to bøtter. Den ene gikk opp mens den andre gikk ned. Karene ba Grette fylle bøttene. Nå ville de prøve hva han dugde til, sa de. Ja, en liten prøve kunne ikke skade, sa han. Han sprang ned og fylte bøttene, og to karer ble satt til å øse med ham, men de holdt ikke lenge ut før de var helt utkjørt. Så tok fire stykker fatt, men det gikk på samme måten med dem; ja noen sier at åtte karer øste med ham på slutten; men da ble også skipet lenset. Etter den tid tok kjøpmennene til å tale på en annen måte om Grette, for nå hadde de sett for en kraftkar han var. Og siden sparte han seg aldri heller når det trengtes hjelp noe sted. Nå bar det øst over havet med dem. De fikk tett tåke, og før de visste ordet av det, seilte de en natt skipet opp på et skjær så det mistet kjølen. De satte skipsbåten på sjøen og førte kvinnene og alt løsøre

42

ombord i den. Der var en liten holme kort fra dem, og dit førte de så mye av godset sitt som de greidde om natten. Men da det tok til å lysne av dag, talte de om hvor de var henne, og de som før hadde seilt mellom Island og Norge, skjønte da at de var kommet til Sunn­ møre i Norge. Ikke langt borte, i retning av fastlandet, var det en øy, som heter Haramsøy. Der var en stor bygd på øya, og en lendmannsgard var der også.

Hos Torfinn på Haramsøy Torfinn het lendmannen som eide garden på øya. Han var sønn til Kår Gamle, som hadde bodd der lenge. Torfinn var en stor høvding. Da det var blitt helt lyst, fikk folk på øya se at et kjøpmannsskip var i havsnød, og det ble meldt til Torfinn. Han satte seg straks i sving og lot en stor båt som han eide, sette på vannet. Den hadde seksten par årer; nå var de nær tretti mann ombord. De rodde ut så raskt de kunne og berget kjøpmennenes eiendeler, men havskipet sank, og mye gods gikk til bunns der. Torfinn førte alle som hadde vært ombord i skipet, heim til seg, og der var de en uke og tørket varene sine. Siden dro kjøpmennene sør i landet, og dermed er de ute av sagaen. Grette ble etter hos Torfinn og gjorde lite av seg. Oftest var han fåmælt. Torfinn lot ham få mat, men brydde seg ikke stort om ham. Grette holdt seg ikke mye i følge med ham, og ville ikke gå med ham ute i arbeidet om dagen. Torfinn var arg for dette, men han syntes ikke han kunne nekte ham maten. Torfinn holdt stort hus og var en gladlyndt mann, og han ville at andre skulle være glade også. Grette likte å se seg om hos folk og dro rundt på de andre gardene der på øya. Audun het en mann som bodde på en gard som het Vindheim. Dit for Grette daglig og gjorde seg til venns med ham, og støtt satt han der til langt på kvelden. Så var det en kveld, og heller sent, da Grette skulle gå heim, at han

43

så en svær ild flamme opp nede på et nes ved Auduns gard. Grette spurte hva det var for noe rart, men Audun sa han trengte ikke å vite det. «Hadde vi sett noe slikt heime på Island,» sa Grette, «ville vi sagt det brant over en skatt.» Bonden svarte: «Han som rår for den ilden, er slik at det er ikke gagn i å være nyfiken.» «Jeg vil nå vite det lell,» sa Grette. «Der på neset står en haug,» sa Audun, «og i den ble Kår Gamle gravlagt, far til Torfinn. Far og sønn hadde først en gard her på øya; men etter at Kår døde, har han vært så lei til å gå igjen at han har jagd bort alle de bøndene som eide jord her, så nå eier Torfinn hele øya alene; men ingen som Torfinn holder sin hånd over, får noe mén av dette.» Grette sa det var godt han hadde sagt det. «I morgen vil jeg komme hit, og da får du låne meg redskap til å grave med.» «Jeg rår deg fra å gi deg i kast med det,» sa Audun, «for jeg vet at det vil skaffe deg Torfinns fiendskap.» Grette sa han fikk våge det. Det led nå på natten, og tidlig om morgenen kom Grette dit. Da lå redskapene ferdig, og bonden gikk med ham til haugen. Grette brøt opp haugen og drev hardt på. Han ga seg ikke før han kom ned til tømmerlaget, og da var det langt på dag. Så rev han opp tømmerstok­ kene. Audun prøvde igjen å få ham fra å gå ned i haugen, men Grette ba ham passe tauet. «Jeg har hug til å se hva det kan være her,» sa han. Så gikk han ned i haugen. Der var mørkt og luktet ikke godt. Han famlet seg fram for å se hvordan det var der nede. Han fant hesteben, og siden støtte han mot en stolrygg og merket at det satt en mann på stolen. Mye gods var der, gull og sølv dynget sammen, og en liten kiste full av sølv var satt under bena på mannen. Grette tok alt dette godset og bar det bort til tauet; men som han gikk ut gjennom hau­ gen, var det noen som grep kraftig tak i ham. Han slapp godset og gikk løs på den som grep i ham, og dermed tok de til å brytes og det hardt. Det gikk i filler alt som kom i veien for dem, for haugbuen gikk voldsomt på. 44

Grette vek lenge unna, men til slutt skjønte han at her nyttet det ikke bare å verge seg, og nå sparte de ikke hverandre. De kom dit hestebenene lå, og der tok de tak både lenge og vel. Snart måtte den ene og snart den andre i kne; men det endte med at haugbuen måtte i bakken så det braket. Da slapp Audun tauet og løp sin vei, for han trodde at nå måtte Grette være død. Grette trakk sverdet Jøkulsgave og hogg haugbuen over halsen så hodet føk av, og det la han ved baken hans. Siden gikk han til tauet med godset, men Audun var og ble borte, så han måtte klatre opp tauet. Han hadde knyttet en snor omkring godset og dro det opp etterpå. Grette var blitt både støl og stiv av kampen med Kår. Han gikk heim til Torfinns gard med godset. Der hadde folk alt satt seg til bords. Torfinn stirret kvast på Grette da han kom inn i stua der de satt og drakk. Han spurte hva han hadde det så travelt med siden han ikke kunne vise folkeskikk. «Det hender litt av hvert sent på kvelden,» sa Grette, og dermed la han fram på bordet alt det godset han hadde tatt i haugen. Det var en kostbarhet som Grette ikke kunne få øynene fra. Det var et saks, og så godt et våpen, at aldri hadde han sett noe bedre. Det la han sist fram. Torfinn løftet brynene og ble blid da han så sakset, for det var et arvestykke og hadde aldri gått ut av ætten. «Hvor fikk du dette godset fra?» sa han. Grette kvad en vise: Gullet fant jeg i graven, gavmilde herre, og dåden spørres nok snart av alle enda jeg selv ble skuffet; men jeg tror ikke mange modige krigere våger samme ferden å fare fram til Fåvnes leie.

45

«Det skal mye til for å skremme deg,» svarte Torfinn. «Den haugen har ingen hatt hug til å bryte opp før. Men jeg vet jo at det er ikke på rette stedet det godset som er gjemt i jorden eller baret i haug, så jeg vil ikke laste deg for dette, siden du kom til meg med det alt sam­ men. Hvor fant du forresten det gode sakset?» Grette svarte med en vise: Dypt i den døkke graven draugen jeg felte og røvet sakset som, når det svinges, sårer en mann til bane; fikk jeg til eie det fagre farlig blinkende sverdet, skulle jeg aldri slippe skatten av mine hender.

«Du taler godt for deg,» svarte Torfinn, «men før jeg gir deg sakset, skal du gjøre et verk det står glans av, for aldri ville far min gi meg det mens han levde.» «Det er ikke godt å vite hvem som får mest glede av det til sjuende og sist,» sa Grette. Torfinn tok imot godset, og sverdet hengte han ved sengen sin. Så led vinteren fram mot jul uten at mer hendte.

Sommeren før dette hendte, gjorde Eirik jarl Håkonsson seg rede til å fare fra landet vest til England til kong Knut den mektige, sin måg. Han ga sønnen Håkon makten i Norge, men satte Svein jarl, bror sin, til å lede ham og styre riket, for Håkon var bare barnet ennå. Men før Eirik jarl dro fra landet, stevnet han til seg lendmenn og storbonder. De drøftet nøye lov og landsstyre, for Eirik jarl var en streng herre. Folk syntes det var en skammelig uskikk at ufredsmenn og berser­ ker stevnet gjeve menn til holmgang om gods eller kvinner. Den som falt i holmgangen, skulle det ikke bøtes for, og mange fikk både skam og skade av dette, ja somme mistet livet med. Derfor forbød Eirik jarl all holmgang i Norge, og alle ransmenn og berserker som for med voldsverk, gjorde han fredløse. 46

Da jarlen ordnet dette, var Torfinn Kårsson fra Haramsøy med på rådslagningene fordi han var en klok mann og en god venn av jarlene. Det fortelles at to brødre skal ha vært de verste av alle. Den ene het Tore Tbmb og den andre Ogmund Ille. Ætten deres var fra Håloga­ land, og de var større og sterkere enn andre menn. De gikk berserks­ gang og skånte ingen ting når raseriet kom over dem. De bortførte folks koner og døtre og hadde dem hos seg en uke eller en halv måned; så sendte de dem tilbake igjen. De rante overalt hvor de kom, eller gjorde andre voldsverk. Eirik jarl lyste dem fredløse over hele Norge, og Torfinn hadde mest av alle arbeidet for å få dem straffet; men han skulle få føle fiend­ skapet deres for dette, mente de. Siden dro jarlen fra landet, som det fortelles i hans saga. Svein jarl hadde makten i Norge. Torfinn dro tilbake til garden sin og satt heime til bort imot jul, som det før er fortalt. Før jul gjorde han seg rede til å fare til en gard han eide i Slyngsfjord inne på fastlandet. Dit hadde han bedt mange av vennene sine. Konen til Torfinn kunne ikke fare med husbonden sin, for den unge datteren deres lå syk; så ble mor og datter heime. Grette ble også heime og åtte huskarer. Torfinn dro av sted til julegildet med tretti fri menn. Der var rikelig med mat og drikk, og gleden var stor. Så kom julaften med klart og stille vær. Grette var for det meste ute om dagen og så på skipene som seilte sør og nord langs landet, for folk dro til hverandre dit gjestebudene skulle holdes. Datter til Torfinn var kommet seg såpass at hun gikk ute med mor sin. Som det nå led på dagen, så Grette at et skip rodde inn mot øya. Det var ikke stort, men skjoldtekt fra stavn til stavn, og det var malt over vannlinjen. De rodde hardt der ombord og stevnet mot naustene til Torfinn, og da skipet tok bunnen, sprang de i sjøen, de som var ombord. Grette talte mennene og kom til at de var tolv i følge, og fre­ delig bar de seg ikke, syntes han. De trakk skipet sitt på land og bar det opp fra sjøen. Så sprang de til naustet; der sto den store karven til Torfinn. Det måtte alltid minst

47

tretti mann til å sette den på sjøen, men de tolv rykket den straks fram på fjæresteinene. Siden bar de skipet sitt inn i naustet. Da tok Grette til å skjønne at de tenkte nok å be seg selv til gjestebuds. Han gikk ned til dem og tok vel imot dem og spurte hvem de var og hva høvdingen deres het. Han som han talte til, svarte straks og sa han het Tore med tilnavnet Tomb, og bror hans Ogmund; de andre var vennene deres. «Jeg tenker nok,» sa Tore, «at Torfinn, husbonden din, har hørt om oss. Er han heime kanskje?» «Dere har nok lykken med dere,» svarte Grette, «for er dere slike menn som jeg tror, så er dere kommet nettopp i rette stunden. Hus­ bonden er dradd av sted med alle de fri husfolkene sine og tenker seg ikke heim før etter jul; men konen er heime og datter hans, og hadde jeg hatt en urett å hevne, så ville jeg også kommet på denne måten, for her er alt en kan ønske seg, både øl og annet som godt er.» Tore var taus mens Grette lot tungen løpe. Siden sa han til Ogmund: «Gikk det ikke nettopp slik som jeg sa, og nå skulle jeg ha hug til å ta hevn over Torfinn fordi han har gjort oss fredløse. Det ser ut som vi kan få vite litt av hvert av denne karen; vi trenger ikke hale ordene ut av ham.» «Ordene sine rår en sjøl for,» sa Grette. «Jeg skal stelle så godt for dere som jeg kan, og bli nå med meg heim.» Han skulle ha mange takk, sa de, de ville gjerne ta imot tilbudet hans. Da de kom til gards, tok Grette Tore i hånden og førte ham til stua, mens han pratet i vei. Konen var inne, og lot henge opp tepper og stelle vakkert til. Men da hun hørte Grette, stanste hun midt på gulvet og spurte hvem det var han tok så høytidelig imot. «En bør ta vel imot gjester, husfrue,» svarte han; «og nå er bonden Tore Tomb kommet hit med elleve mann og akter å være her i julen, og riktig godt er det, for vi var i grunnen for få i forveien.» «Jeg regner ikke dem for bønder og bra folk,» svarte hun, «for de er ransmenn og illgjerningsmenn av verste slag. Jeg hadde gjerne gitt en stor del av det jeg eier, for at de ikke skulle kommet hit nå, 48

og ille lønner du Torfinn at han reddet deg fra skipbruddet da du hadde mistet alt du eide, og har holdt deg som en fri mann i vinter.» «Det er bedre å få sjøhyrene av gjestene først enn å laste meg,» svarte Grette; «det blir det tid nok til.» Nå sa Tore: «Vær ikke redd, husfrue. Du skal ikke sakne noen ting, selv om mannen din ikke er heime, for du skal få en mann i stedet, og datter din også og alle kvinnfolk i huset.» «Slik skal mannfolk tale,» sa Grette, «nå skjønner de nok at de har vært heldige.» Alle kvinnene flyktet ut og tok til å gråte og bære seg, men Grette sa til berserkene: «La meg ta vare på det som dere vil legge fra dere, våpen og sjøhyrer, for vi får ikke kvinnfolkene til å lyde oss, sålenge de ikke har fått en støkk i seg.» Tore sa han vørte ikke at kvinnene klaget; - «men det er nok stor forskjell på deg og de andre folkene i huset. Jeg synes det ser ut som vi kan stole på deg.» «Det får bli din sak,» sa Grette; «men jeg regner nå heller ikke alle for jevngode med meg.» Siden la de fra seg nesten alle våpnene, og da de det hadde gjort, sa Grette: «Jeg tenker det er best dere setter dere til bords og får litt å drikke, for dere må være tørste etter roingen.» Ja, det skulle smake godt, sa de, men de var ikke kjent i kjelleren. Grette spurte om de ville ta til takke med hans hjelp og oppvart­ ning, og berserkene sa de ville gjerne det. Han gikk og fant fram øl, og skjenket i for dem. De var svært trette og drakk dugelig, og Grette sparte ikke på ølet. Sterkt var det, og de drakk lenge, og imens fortalte Grette dem lystige historier. Etterhvert ble de nokså høyrøstet av alt dette, og ingen av de andre husfolkene hadde hug til å komme i nærheten av dem. Da sa Tore: «Jeg har aldri truffet noen ukjent mann som var så villig til å hjelpe oss som denne mannen. Hva vil du ha i lønn av oss for hjelpen din?» «Jeg hadde da ikke tenkt meg noen lønn for slikt,» svarte Grette, «men er vi så gode venner når dere farer herfra, som det ser ut til vi 4.

Norrøn saga V

49

skal bli, så vil jeg slå meg i lag med dere, og selv om jeg makter mindre enn hver av dere, så kommer ikke jeg til å holde igjen når det skal øves storverk.» Dette ble de svært glade for og ville straks gjøre avtale om det, men Grette sa at det skulle de ikke, - «for det er sant som de sier for et gammelt ord, at drukken mann er ikke seg sjøl, og det er ikke verdt vi forhaster oss og gjør mer med dette enn jeg alt har sagt. Vi har jo ikke så lett for å komme overens med folk noen av oss.» De sa det fikk bli som han ville. Nå led det på kvelden og det mørknet mer og mer, og da Grette så at de ble søvntunge av drikken, sa han: «Synes dere ikke det er på tide å gå til sengs?» Jo, Tore sa de ville gjøre det, «og det jeg lovte husfruen, skal jeg holde». Grette gikk ut og sa høyt: «Ga til sengs, kvinnfolk! Tore bonde vil ha det slik.» De ønsket alt vondt over ham og hylte som en flokk ulver. Berser­ kene kom ut i det samme, og Grette sa: «La oss gå, så skal jeg vise dere stabbursloftet til Torfinn.» Det gikk de med på, og Grette førte dem opp i et digert stabbur. Der var en ytterdør med kraftig lås for, og huset var av svært tømmer. Ved siden av var en stor og solid do, og mellom husene en bordvegg. Husene sto på høye stolper, og en trapp førte opp til dem. Berserkene tok til å bråke nå, og dultet til Grette. Han trakk seg ertende unna, og som de minst ventet det, sprang han ut av huset, grep fatt i haspen, slo døren igjen og satte lås for. Tore og de andre berserkene trodde først at døren hadde slått igjen av seg selv, og brydde seg ikke noe om det. De hadde lys hos seg, for Grette hadde vist dem mange av de kostbarhetene Torfinn eide, og de ble ved med å se på dem en stund. Grette løp over tunet, og straks han kom i stuedøren, ropte han og spurte hvor husfruen var henne. Hun tidde, for hun vågde ikke å svare; men han sa: «Nå er det ikke langt til en god fangst. Fins det våpen her, som duger?» Hun svarte: «Våpen er her nok, men ikke vet jeg hva du vil med dem.»

50

«Det kan vi tale om siden,» sa han; «nå får hver gjøre hva han kan, siden nytter det ikke.» «Det ville være en Guds lykke om vi kunne bli hjulpet ut av dette,» sa husfruen. «Over sengen til Torfinn henger det store krokspydet, som Kår Gamle eide, der henger hjelmen og brynjen også og det gode sakset, og har bare du mot, så svikter ikke våpnene.» Grette trev hjelmen og spydet, spente sakset om seg og gikk raskt ut. Husfruen ropte på huskarene og sa de fikk da følge så kjekk en kar. Fire av dem sprang etter våpnene sine, men de andre fire vågde ikke å nærme seg. Om berserkene er det nå å fortelle at de syntes Grette ble lenge borte. De undret seg på om det ikke lå svik under. De tok tak i døren og merket at den var låst, så la de seg mot tømmerveggen, så det bra­ ket i hver stokk. Til sist fikk de da brutt i stykker bordveggen. Dermed kom de seg ut i svalgangen og derfra ut på trappen. Nå kom berserkraseriet over dem og de hylte som hunder. I det samme kom Grette til. Han grep spydet med begge hender og rettet det mot Tore da han ville gå ned trappen, så det gikk gjennom ham med en gang. Bladet på spydet var både langt og bredt, og Ogmund Ille gikk så nær etter Tore at han skjøv ham inn på spydet helt til mothakene. Dermed gikk det ut mellom akslene på Tore og inn i brystet på Ogmund, og Grette slengte dem begge døde av spydet. Så sprang de ned fra trappen der de sto, alle de andre. Grette gikk løs på dem en for en, snart hogg han med sakset, snart stakk han med spydet, men de verget seg med stokker de fant på marken, og alt de kom over. Det var livsfarlig å gi seg i kast med dem så sterke som de var, enda de ingen våpen hadde. Grette drepte to av håløygene der på tunet, og nå kom de fire hus­ karene ut. De var ikke blitt enige før om hvilke våpen hver av dem skulle ha. De gikk på straks berserkene trakk seg unna, men når de vendte seg mot dem, flyktet de opp under husene. Seks av vikingene falt der, og det var Grette som felte dem alle. Siden prøvde de andre seks å komme seg unna. Det bar ned til naus­ tet med dem og inn i naustet; der verget de seg med årer. Grette fikk noen slag av dem, så dugelige at han nær var blitt skamslått. 51

Nå dro huskarene heim og skrøt svært av hvor djerve de hadde vært. Husfruen ba dem få greie på hvor det ble av Grette, men det ville de ikke. To drepte Grette i naustet, men de fire siste kom seg ut og forbi ham og løp sin vei to og to. Han satte etter dem som var nærmest, men natten tok nå til å mørkne. De sprang inn i en kornløe på Vindheimgarden, som det før er fortalt om. Der sloss de lenge, men omsider drepte Grette begge. Da var han både sliten og støl, og det var langt på natt med kaldvær og snøføyke. Han hadde liten hug på å lete etter de to vikingene som var tilbake, og gikk nå heimover til garden. Husfruen lot tenne lys ved gluggene i de øverste loftene så han kunne ha det til rettledning, og da han så lyset, fant han veien tilbake. Da han kom i døren, gikk husfruen imot ham og bød ham velkom­ men. «Du har vunnet stor heder,» sa hun, «og meg og husfolkene mine har du fridd fra slik vanære at aldri hadde vi fått bøtt den om ikke du hadde berget oss.» «Jeg føler meg ikke stort annerledes nå enn i kveld da du skjelte meg ut,» svarte Grette. «Vi visste ikke at du var så mye til mann som vi nå har sett du er,» sa hun, «og her på garden skal alt være ditt, som det sømmer seg å la deg få, og du har heder av å ta imot, men jeg tenker nok Torfinn vil lønne deg bedre når han kommer heim.» «Jeg trenger ikke stor lønnen for det første,» svarte Grette, «men jeg vil ta imot tilbudet ditt til husbonden kommer heim, og nå tenker jeg dere kan sove i fred for berserkene.» Grette drakk ikke stort om kvelden og lå med våpnene sine hos seg om natten. Om morgenen straks det lysnet av dag, ble mennene på øya stevnet sammen. Så dro de på leting etter berserkene som hadde kommet seg unna om kvelden. Da det led på dag, ble de funnet bak en stein. Der lå de døde av kulden og sårene. Siden ble de ført til en ur i fjæra alle sammen og røyset ned der. Så dro mennene heim og mente at freden var sikret. Grette kvad denne visen da han kom tilbake til husfruen:

52

Tolv berserker brakte brått jeg nakne døden; i en ur i fjæra er de gravlagt sammen. Intet verk som ensom kriger øvde, kvinne, kan med rette roses, regnes mitt for lite.

Husfruen sa: «Det er ikke mange som kan måle seg med deg av dem som nå lever.» Hun satte ham i høgsetet, og visste ikke det beste hun skulle gjøre for ham. Slik gikk tiden til Torfinn var ventende heim. Etter jul gjorde Torfinn seg rede til heimferd, og mange av dem han hadde bedt til seg, ga han gode gaver til avskjed. Siden dro han av sted med følget sitt, og da de nærmet seg naustene hans, så de at det lå et skip på stranden. De dro snart kjensel på det, det var den store karven hans. Torfinn hadde ikke hørt om vikingene ennå. Han ba folkene skynde seg i land, - «for jeg aner,» sa han, «at her har ikke venner vært på ferde». Torfinn sprang i land før mennene sine og gikk straks til naustet. Han så det sto et skip der og skjønte at det var berserkenes. Han sa da til mennene sine: «leg frykter for at det har hendt ting her så fæle at jeg skulle gitt øya og alt som på den er, for at det ikke var skjedd.» De spurte hvorfor han trodde det, og han sa: «De vikingene er kommet hit, som er de verste jeg vet om i hele Norge, og det er dore Tomb og Ogmund Ille. De har nok ikke stelt det hyggelig til for oss, og islendingen stoler jeg ikke mye på.» Slik talte han en hel del om dette til folkene sine. Grette var heime, og han laget det slik at de gikk sent ned til stran­ den. Han sa det var ikke så nøye om husbonden skalv litt for hva som kunne være skjedd; men da husfruen ba ham om lov, sa han at hun fikk gå som hun ville, men han ville bli hvor han var. Hun gikk straks ned og møtte Torfinn og tok kjærlig imot ham. Han ble glad over å møte henne og sa: «Gud være lovet at jeg ser 53

deg frisk og rask og datter min også, men hvordan har dere hatt det siden jeg dro heimefra?» «Det endte godt alt sammen,» sa hun, «men det hadde nær rammet oss slik vanære at vi aldri hadde fått bøtt den, om ikke vintergjesten din hadde hjulpet oss.» Da sa Torfinn: «Nå vil vi sette oss ned, og fortell så hva som har hendt.» Hun fortalte da nøye om alt sammen og skrøt svært av hvor modig og djerv Grette hadde vært. Torfinn tidde imens, og da hun var ferdig sa han: «Det er sant som ordet sier at lenge bør mannen prøves; men hvor er Grette nå?» «Han er heime i stua,» svarte husfruen. Så gikk de heim til garden. Torfinn gikk dit Grette var, og kysset ham, og takket ham med fagre ord fordi han hadde vist seg som en venn mot ham, «og det vil jeg si til deg,» sa Torfinn, «som få vel sier til vennen sin at jeg skulle ønske du trengte en manns hjelp, forat du da kunne se om jeg viste meg som den mannen du trengte eller ikke, for aldri får jeg lønt deg for velgjerningen din før du kommer i nød. Men her hos meg kan du alltid ta opphold når du trenger det, og du skal aktes høyest av mennene mine.» Grette sa han skulle ha mange takk for det, - «og jeg skulle ha tatt imot det om du hadde budt meg det før også». Nå bodde Grette hos Torfinn om vinteren, og de var gode venner. Han ble kjent over hele Norge for dette verket, og der mest som berserkene hadde fart verst fram. Om våren spurte Torfinn Grette hva han tenkte å ta seg til. Han sa han ville fare nord til Vågan, mens det var handelsstevne der. Tor­ finn sa han skulle få de pengene han ville; men Grette svarte at denne gangen trengte han ikke mer enn kostpenger. Det skulle han få, sa Torfinn, og fulgte ham siden til skipet. Der ga han Grette det gode sakset, og det bar han så lenge han levde. Det var et ypperlig våpen. Torfinn ba ham på nytt komme tilbake så snart han trengte hjelp. Grette for nå nord til Vågan, og der var det folksomt. Mange som han aldri før hadde sett, hilste vennlig på ham, fordi de hadde hørt om storverket han hadde gjort, da han drepte vikingene. Mange gjeve

54

menn ba ham til seg; men han ville heller dra tilbake til Torfinn, vennen sin. Han kom seg med et handelsskip, som en mann ved navn Torkjel eide, han bodde i Salten på Hålogaland og var en gjev mann. Da Grette kom heim til Torkjel, ble han tatt vel imot. Torkjel bød ham være der om vinteren, og fant på både det ene og det andre for å overtale ham. Grette tok med takk imot det. Han ble hos Torkjel denne vinteren og ble hedret av alle.

Bj ør nej akten Bjørn het en mann som hadde tilhold hos Torkjel. Han var av god ætt, noe i slekt med Torkjel, og en hissig kar. Han var lite likt av folk flest, for han var lei til å baktale de folkene som bodde hos Torkjel, og på den måten jagde han mange bort derfra. Grette og Bjørn kom ikke godt overens. Bjørn syntes han selv var mye mer til kar enn Grette, og Grette var vrien og vrang, så de røk snart uklar. Bjørn var brautende og bråkende av seg, og en hel del unge menn holdt seg i følge med ham. Ofte drev de ute til langt på kveld. Tidligere på vinteren hendte det seg at en slagbjørn gikk av hiet sitt og ble så olm at den sparte hverken folk eller fe. De trodde den måtte ha våknet av alt det skrålet som Bjørn og vennene hans drev med. Den ble snart slikt et skadedyr at den slo ned buskapen for folk, og Torkjel fikk største skaden, for han var den rikeste mannen i dette bygdelaget. En vakker dag ba Torkjel mennene sine bli med og lete etter hiet til bjørnen. De fant det i hamrene ved sjøen. Framme på en liten knaus var det en hule, som fjellet hang utover, og bare en smal sti førte dit. Under hulen gikk berget bratt ned i en ur ved sjøen, og den var dødsens som ramlet ned der. Om dagen lå bjørnen i hiet, men når natten falt på, pleide den å luske ut. Ingen kve kunne berge dyrene når den var på ferde, og hun­ der nyttet det ikke å bruke mot den. Folk syntes dette var rent en ulykke. 55

Bjørn, frenden til Torkjel, sa at det verste var unnagjort når hiet var funnet, «og nå skal vi se hvordan det går når jeg prøver krefter med navnebror min». Grette lot som han ikke hørte alt skrytet hans. Bjørn pleide å gå ut om kveldene når folk gikk til sengs. En natt da han gikk til hiet, ble han var at bjørnen lå der inne og brummet stygt. Bjørn la seg ned ved stien. Skjoldet hadde han over seg og tenkte å vente til dyret lusket ut som det pleide, men bjørnen hadde vær av mannen og ventet med å gå ut. Bjørn ble mer og mer søvnig der han lå, og greide ikke å holde seg våken, men nettopp som han sovnet, tasset bamsen ut av hiet og fikk se mannen som lå der, krøkte labben, rev av ham skjoldet og kastet det utfor berget. Bjørn våknet og for brått opp, tok til bens og løp heim, men det manglet ikke mye på at bjørnen hadde slått kloa i ham. Vennene hans fikk vite dette, for de holdt greie på natteferdene hans. Om morgenen fant de skjoldet også og laget mye moro av dette. I julen dro Torkjel selv til hiet med sju mann. Bjørn og Grette var med og andre av hans håndgangne menn. Grette hadde en lodden kappe på seg, og den la han fra seg mens de gikk løs på bjørnen. Det var ikke lett å få has på den, for de kunne bare komme til med spyd, og dem bet den av seg. Bjørn egget nå svært til å gå innpå den. Selv gikk han ikke så nær at det var noen fare med ham, men før de visste ordet av det, trev han kappen til Grette og hev den inn i hiet til bjørnen. De fikk ingenting gjort, og utpå kvelden dro de tilbake igjen. Men da Grette skulle gå heim, saknet han kappen sin. Han fikk se at bjørnen hadde slengt den under seg. Da sa han: «Hvem av dere er det som har vært så morsom å kaste kappen min i hiet?» Bjørn svarte: «Det har den gjort som tør stå ved det.» «Jeg synes ikke det er noe å være kry av,» sa Grette. Så tok de fatt på heimveien, og da de hadde gått en stund, røk hosebåndet til Grette. Torkjel ba dem vente på ham, men det trengte de ikke, sa Grette. Da sa Bjørn: «Dere må ikke tro at Grette vil løpe fra kappen sin.

56

Han vil nok vinne ære av dette og drepe dyret alene, det som vi måtte oppgi åtte mann. Da ville han være slik kar som han har ord for, men i dag har han vist seg som en stor stakkar.» «Jeg vet ikke hva du duger til,» sa Torkjel, «men jeg tror ikke dere er like store kraftkarer begge, og hold nå opp med å snakke om ham.» Bjørn sa de rådde ikke for ordene hans hverken Torkjel eller Grette. Snart mistet de hverandre av syne, og Grette gikk tilbake til stien. Nå slapp han å kappes med andre om å gå løs på bjørnen. Han trakk sverdet Jøkulsgave. På sverdgrepet hadde han en løkke, og den trædde han rundt håndleddet. Han gjorde slik fordi han mente han lettere kunne gripe til som han ville, når hånden var fri. Han gikk straks inn på stien, og da bjørnen fikk se ham, for den opp, eitrende sinna, satte mot Grette og slo etter ham med den labben som var lengst fra berget. Grette hogg imot med sverdet, og traff labben ovenfor klørne så den gikk av. Bjørnen prøvde nå å slå med den friske labben og støttet seg på stumpen, men den kom lavere enn den hadde tenkt, og falt ned i armene på Grette. Han grep tak mellom labbene på bjørnen, og holdt den ut fra seg så den ikke fikk bitt ham, og Grette har selv sagt at han regnet det for den hardeste styrkeprøven sin da han holdt bjørnen. Men bjørnen kastet på seg, og plassen var liten, så de røk utfor berget begge to. Nå var dyret tyngst, så det kom først ned i ura. Grette falt ovenpå. Men bjørnen slo seg fordervet på den siden som vendte ned. Grette trev nå sverdet og stakk bjørnen i hjertet, og dermed var det ute med den. Så tok han kappen sin, som var revet helt i filler, og gikk heim. Han hadde med seg stykket som han hadde hogd av labben også. Torkjel satt og drakk da Grette kom inn i stua, og folk lo av kappefillene han hadde på seg. Han slengte fram på bordet stykket han hadde hogd av bjørne­ labben. Torkjel sa: «Hvor er Bjørn, frenden min, nå? Aldri så jeg jernet bite slik for deg. Nå skal du by Grette oppreisning for alle hånsordene dine.» 57

Bjørn sa det ble ikke med det første han gjorde det, «og det raker ikke meg om han liker det eller ikke». Grette kvad da denne visen: Redd men uten rispe rømte titt den djerve kriger heim mot kvelden uten kamp med bamsen. Ingen så meg sitte sent på natt ved hiet, likevel jeg lokket lodne bjørn av hulen.

«Det er nok så,» sa Bjørn, «at du har vist deg som en mann i dag, men du gjør ikke rett og skjel mellom oss i fortellingen din. Jeg skjønner nok det er meg du sikter til med sneiordene dine.» «Jeg skulle ønske, Grette,» sa Torkjel, «at du ikke ville hevne deg på Bjørn. Jeg vil bøte med full mannebot på hans vegne for at dere skal bli forlikt.» Bjørn sa han kunne bruke pengene sine bedre enn til å bøte for dette. «Mellom Grette og meg er det best at det gamle ordet gjelder: blir det ene treet skavet, så spares det andre.» Det kunne han like, sa Grette. «Da skal du, Grette,» sa Torkjel, «for min skyld la være å gjøre noe som kan skade Bjørn mens dere er her hos meg.» «Ja, det lover jeg,» sa Grette. Bjørn sa han var ikke den som gikk av veien for Grette, hvor de enn møttes. Grette bare flirte av det, og boten for Bjørn ville han ikke ta imot.

Grette feller Bjørn og brødrene hans Nå var de der vinteren over, og om våren for Grette nord til Vågan med mennene til Torkjel. De skiltes som venner, Torkjel og han. Bjørn dro vest til England og førte et skip for Torkjel, som seilte dit.

58

Han ble der om sommeren og kjøpte for Torkjels regning de varene han hadde bedt ham om. Da det led på høsten, seilte han østover igjen. Grette ble i Vågan til flåten som hadde vært samlet der, løstes opp. Siden seilte han sørover med et handelsskip til de kom til en havn som heter Garten, det er utenfor munningen av Trondheimsfjorden. Der slo de telt over skipet. Da de var ferdig med det, seilte et skip inn mot havnen langs land sørfra, og de så snart at det var en Englandsfarer. Den la til lenger ute ved stranden, og folkene gikk i land. Grette og de han var sammen med, ruslet bort til dem, men da de møttes, fikk Grette se at Bjørn var der i flokken. Han sa da: «Det var godt vi traff hverandre her. Nå vil vi ta opp igjen den gamle striden vår, for jeg vil prøve hvem av oss er den sterkeste.» Bjørn sa at den saken var for gammel til å minnes; - «men har det vært noe i den, så vil jeg bøte slik at du synes du har ære av det». Grette kvad da en vise: Ære vant jeg engang av min kamp med bjørnen, men den slet i sinne fra meg side kappen; det var du som voldte dette, men nå kommer hevnen, husk at aldri har jeg skrytt for mye.

Bjørn sa at større saker enn denne hadde vært bøtt med gods. Grette sa det var ikke ofte det hadde hendt at noen hadde vist ham fiendskap; men aldri hadde han tatt penger i bot for slikt, og aldri ville han gjøre det heller, sa han. «Vi skal ikke begge gå levende herfra hvis jeg får rå, og nå kaller jeg deg en usling om du ikke tør slåss.» Bjørn skjønte at det nyttet ikke å snakke seg fra det. Han tok våp­ nene sine og gikk i land. Så for de løs på hverandre og kjempet, men det varte ikke lenge før Bjørn ble såret, og snart etter falt han død til jorden. Men da følgesmennene til Bjørn så det, gikk de ombord i skipet sitt 59

og seilte nordover langs land til Torkjel og fortalte ham det som var hendt. Han sa det var ikke skjedd før en kunne vente det. Snart etter dette dro Torkjel sør til Trøndelag og traff Svein jarl der. Grette dro til Møre etter drapet på Bjørn. Han søkte til Torfinn, vennen sin, og fortalte ham det som var hendt. Torfinn tok vel imot ham, - «og det er bra,» sa han, «at du trenger en venn. Nå skal du bli hos meg til denne saken er avgjort». Grette takket ham for tilbudet, og sa at denne gangen ville han ta imot det. Svein jarl satt inne i Trøndelag i Steinkjer da han fikk høre om dra­ pet på Bjørn. På den tiden var Hjarrande, bror til Bjørn, hos jarlen og var hirdmannen hans. Han ble harm da han hørte om drapet og ba jarlen om støtte i saken. Det lovte jarlen ham. Han sendte bud til Torfinn og stevnet både ham og Grette til møte med seg. Torfinn og Grette gjorde seg rede begge to etter jarlens bud, og dro til Trøndelag for å treffe ham. Jarlen holdt så et møte i saken og ba Hjarrande være til stede. Hjarrande sa han ville ikke bære bror sin i pengepungen. «Enten vil jeg lide samme skjebne som han eller hevne ham.» Da nå saken ble gransket, syntes jarlen at Bjørn mange ganger hadde gjort urett mot Grette, og Torfinn bød så mye gods i bot som jarlen mente arvingene hadde ære av. Han holdt en lang tale om hvordan Grette hadde reddet dem nord i landet da han drepte berser­ kene, som det før er fortalt. Jarlen svarte: «Det er sant som du sier, Torfinn, han renset godt opp i landet, og det sømmer seg at vi tar imot bot på grunn av det du har sagt. Grette er jo navngjeten, også så sterk og modig som han er.» Hjarrande ville ikke ta imot forlik, og møtet ble hevet. Torfinn fikk Arnbjørn, frenden sin, til å være sammen med Grette hver dag, for han visste at Hjarrande prøvde å få tatt livet av ham. Så var det en dag at Grette og Arnbjørn gikk og drev på gaten for moro skyld, og da de kom forbi en port, løp en mann ut av den med løftet øks og hogg etter Grette med begge hender. Han ante fred og ingen fare og kom seg ikke unna. Arnbjørn fikk se mannen, trev tak i Grette, og slengte ham framover så hardt at han falt på kne. 60

Øksen traff i skulderbladet og gikk ut under armen, så det ble et stort sår. Grette spratt opp og trakk sverdet. Han skjønte det var Hjarrande som var på ferde. Øksen sto fast i gaten, og Hjarrande fikk kippet den til seg for sent, for i det samme hogg Grette til ham ved akselen så armen gikk av. Nå kom fem av Hjarrandes venner løpende til, og straks var kampen i gang; men den var snart avgjort. Grette og Arnbjørn drepte fire av dem som var med Hjarrande, men én kom seg unna, og han løp straks til jarlen og fortalte hva som var hendt. Jarlen ble utav seg av sinne da han fikk høre dette og stevnet ting til dagen etter. Torfinn og følget hans kom til tinget, og jarlen klaget Grette for dra­ pet. Han gikk ved det, men han sa han hadde drept i selvforsvar, «og beviset har jeg på kroppen min,» sa han, «det hadde vært ute med meg om ikke Arnbjørn hadde berget meg». Det var ille han ikke strøk med, sa jarlen. «Det vil bli mange menns død, hvis du beholder livet.» På den tiden var Berse Skald-Torvasson kommet til jarlen. Han var Grettes sambygding og venn. Han og Torfinn gikk fram for jarlen og ba om grid for Grette. De tilbød jarlen å dømme alene i denne saken, dersom Grette fikk grid og rett til å bli i landet. Jarlen var ikke villig til noe slags forlik, men han ga da etter for bøn­ nene deres, og det ble gitt Grette grid til våren; men jarlen ville ikke gå til forlik før Gunnar, bror til Bjørn og Hjarrande, var til stede. Gunnar eide en bygård i Tunsberg. Om våren stevnet jarlen Grette og Torfinn øst til Tunsberg, for han ville være der mens de fleste skipene løp inn der øst. De dro da i vei dit, og da de kom til Tunsberg, var jarlen der i forveien. Grette traff Torstein Dromund, bror sin, der. Han tok vel imot ham og ba ham til seg. Torstein eide en gård der i byen. Grette fortalte ham om sakene sine, og Torstein lovte ham all hjelp; men han ba ham passe seg godt for Gunnar. Slik led det frampå våren. Gunnar var i byen og lå på lur etter Grette for å få høve til å gå løs på ham.

61

Så hendte det seg en dag at Grette satt inne i en bu og drakk, for han ville ikke komme ut for Gunnar. Men som han satt der i ro og fred, løp noen mot døren så hardt at den gikk i filler, og fire karer sprang inn fullt væpnet. Det var Gunnar og vennene hans, og de gikk like løs på Grette. Han trev våpnene sine, som hang på veggen bak ham, trakk seg baklengs opp i et hjørne og verget seg der. Han holdt skjoldet foran seg og hogg med sakset. De kom seg ikke fort innpå ham, og han fikk inn et hogg på en av vennene til Gunnar, og flere trengte ikke han. Så slo Grette seg fram på gulvet, og de andre vek ut gjennom bua. Nå falt en mann til for Gunnar. Da forsøkte han å komme unna med den tredje vennen. Han kom seg til døren, men slo foten i dørstokken så han falt og kom seg sent opp. Gunnar holdt skjoldet foran seg og trakk seg unna Grette, men han gikk hardt på og sprang opp på tverrbenken ved døren. Da hadde Gunnar hendene og skjoldet innenfor døren. Grette hogg ned mek lom ham og skjoldet så begge hendene gikk av i håndleddene. Han falt bakover ut gjennom døren, og Grette ga ham banehogg. Imens kom han seg på bena, han som hadde vært i følge med ham, og for straks til jarlen og fortalte ham det som var hendt. Svein jarl ble eitrende harm da han hørte dette og stevnet straks ting i byen; men da Torfinn og Torstein Dromund fikk vite det, kalte de til seg slektninger og venner og gikk mannsterke til tinget. Jarlen var rasende, og det var ikke stort en kunne få talt til ham. Torfinn gikk først fram for jarlen og sa: «Jeg er kommet hit fordi jeg vil by Deg forlik og oppreisning for dette drapet, som Grette har gjort. Du skal avgjøre alt alene, hvis han bare får grid.» Jarlen svarte og var harm: «Aldri blir du nå lei av å be om grid for Grette, men jeg frykter for at du ikke får stort igjen for umaken. Nå har han drept tre brødre, den ene etter den andre, og så kjekke menn var det, at ingen av dem ville ta bot for den annen. Denne gangen nytter det deg ikke å be for Grette, for jeg vil ikke innføre slik urett i landet som å ta bøter for den slags illgjerningen» Så gikk Berse Skald-Torvasson fram og ba jarlen ta mot forlik. «Jeg vil,» sa han, «tilby mitt gods for å få forlik i stand, for Grette 62

er en storættet mann og min gode venn. - Du skjønner nok, herre, at det er bedre å gi én mann grid og få mange menns takk for det, og dertil fastsette pengeboten alene, enn å sette seg imot sin egen heder, og la lykken rå for om Du får tak i mannen eller ikke.» Jarlen svarte: «Du handler vel i denne saken og støtt viser du at du er en bra mann, men jeg kan likevel ikke få meg til å bryte landets lov ved å gi slike menn grid som fortjener døden.» Så gikk Torstein Dromund fram, hilste jarlen og bød bot for Grette og talte lenge og vakkert om dette. Jarlen spurte hva grunnen var til at han bød bot for denne mannen. Torstein sa de var brødre. Jarlen sa han hadde ikke visst det. - «Det er rett og riktig av deg at du vil hjelpe ham; men siden vi har avgjort at det ikke skal tas bøter i denne saken, så hjelper det like lite hvem som ber for ham. Grettes liv vil vi ha, hva det enn skal koste, og det så snart vi bare kan.» Dermed sprang jarlen opp og ville ikke tenke mer på forliket som Torfinn og vennene hans bød. De gikk da til Torsteins gård og gjorde seg rede til å verge seg. Men da jarlen så dette, lot han hele hirden væpne seg og gikk dit siden med fylket flokk, men før flokken kom fram, gjorde de seg klar til forsvar foran porten. Fremst sto Torfinn, Torstein, Grette og Berse, og hver av dem hadde en stor flokk. Jarlen ba dem utlevere Grette og ikke bringe seg selv i ulykke. De kom med de samme tilbudene som før, men jarlen ville ikke høre på dem. Torfinn og Torstein sa det skulle bli hardt for jarlen å få livet av Grette, - «for samme skjebne skal ramme oss alle, og mange vil nok da si at Du betalte dyrt den ene mannens liv, hvis vi alle faller i kampen». Jarlen sa han skulle ikke spare en eneste av dem, og nå var det ikke langt fra at de hadde gjøvet på hverandre. Da gikk mange rettsindige menn til jarlen og ba at han ikke måtte gi seg i kast med så halsløs en gjerning. Det ville koste dem mye blod, sa de, før de fikk livet av disse. Jarlen fant at dette ble det beste, og dempet sin harme. Så skulle forliket sluttes. Torfinn og Torstein ville gjerne gjøre sitt, bare Grette fikk grid.

63

Jarlen sa: «Det skal dere vite at selv om jeg strekker meg langt for å få bilagt denne drapssaken, så kaller jeg ikke dette et forlik, men jeg orker ikke kjempe mot mine egne menn, enda jeg ser at dere vører meg ikke stort i denne saken.» Da sa Torfinn: «Dette er til større heder for Deg, herre, for Du skal fastsette boten alene.» Jarlen sa da at Grette skulle fare i fred for ham ut til Island, så snart det gikk skip, hvis de så syntes. De sa de gikk med på det. Så betalte de jarlen den summen han ønsket, og tok en kjølig avskjed med ham. Grette dro med Torfinn, og tok kjærlig avskjed med Torstein, bror sin. Torfinn ble navngjeten for den støtten han hadde gitt Grette, så stor overmakt som han hadde mot seg. Ingen av de mennene som hadde hjulpet Grette, ble venner med jarlen igjen etter dette, uten Berse. Dette kvad Grette: Odins venn og einherjers, Torfinn, sto meg til støtte, dengang Hel bak dødsporten lå på lur etter livet.

Jotnens død, dvergens bolig og skipet på storhavet verget meg mest av alle mot Byleists brordatter.

Fyrstens menn fryktet for oss, vågde ikke åpne kampen dengang Berse dro sverdet for å kløve kløktens borg.

Grette dro med Torfinn nordover igjen, og var hos ham til han skaffet ham skipsleilighet med noen kjøpmenn som skulle ut til Island. Tor64

finn ga ham mange gode klær og en farget sal med bissel til. De skiltes som venner, og Torfinn sa han måtte gjeste ham hvis han kom til Norge igjen.

Fostbrødrene Torgeir og Tormod og deres kamp med Torgils Måksson 0

Asmund Hærulang bodde på Bjarg mens Grette var utenlands. Han ble regnet for den gildeste bonden i Midfjord på den tiden. Torkjel Kravla døde mens Grette var borte fra Island, Torvald Asgeirsson bodde på As i Vatnsdal og ble en stor høvding. Han var far til Dalla, som Isleiv var gift med, han som siden ble biskop i Skålholt. Asmund hadde god støtte og hjelp av Torvald i rettssaker og ofte ellers også. Hos Asmund vokste det opp en gutt som het Torgils. Han kaltes ° Torgils Måksson og var en nær frende av Asmund. Han ble en velholden mann med Asmunds hjelp, og Asmund kjøpte landet ved Løkjamot for ham, og der bodde han. Torgils var om seg på alle kanter, og hvert år dro han til Strandir; der fanget han hval og drev annen fangst. Han var en uredd kar og dro helt til den østre almenningen. I denne tiden for de fram som verst, fostbrødrene Torgeir Håvarsson og Tormod Kolbrunarskald. De hadde et lasteskip, og dro rundt og la seg opp i alt, og folk syntes ikke de var hyggelige å komme ut for. Så hendte det seg en sommer at Torgils Måksson fant en hval i almenningen. Han gikk straks løs på flensingen med folkene sine, men da fostbrødrene fikk høre om dette, dro de dit. De snakket først nokså vennlig sammen. Torgils bød dem halvparten av den delen av hvalen som ikke var flenset, men de ville ha hele den uflensete delen alene eller dele likt både det som var flenset, og det som ikke var fer­ dig. Torgils nektet plent å gi fra seg noe av det som var flenset. De kom med grove trusler, og nå var de ikke lenge om å ta til våpnene noen av dem. Dermed var kampen i gang. Torgeir og Torgils sloss lenge uten at noen av dem fikk overtaket, o

o

o

o

o

5. Norrøn saga V

o

65

og begge gikk hardt på, men enden på den lange og harde kampen ble at Torgils falt død til jorden for Torgeir. Tormod og folkene til Torgils sloss et annet sted, og Tormod seiret i kampen med dem. Han felte tre av mennene hans. Etter drapet på Torgils for mennene hans heim til Midfjord, og førte liket hans med seg, og folk syntes det var et stort tap å miste ham. Fostbrødrene tok hele hvalen. Denne kampen nevner Tormod i det minnekvadet som han diktet om Torgeir, Asmund Hærulang fikk høre om drapet på Torgils, frenden sin, og da han var den nærmeste til å føre drapssaken, dro han av sted og nevnte opp vitner ved sårene og stevnet saken inn for Altinget, for det regnet de dengang for å være det rette når saken var kommet opp i en annen fjerding. Så gikk det en tid med dette. Det var en mann som het Torstein. Han var sønn til Torkjel Kugge, sønn til Tord Gjelle, sønn til Olav Feilan, sønn til Torstein Raud, sønn til Aud den djuptenkte. Mor til Torstein Kuggesson het Turid, datter til Asgeir Ødekoll. Asgeir var farbror til Asmund Hærulang. Torstein Kuggesson hadde samme plikt som Asmund Hærulang til å ta opp søksmålet etter drapet på Torgils Måksson. Asmund sendte nå bud til Torstein og ba ham komme til et møte. Torstein var en kjempe og en uvøren kar. Han dro straks til Asmund, frenden sin, og de talte om drapssaken. Torstein var hissig og sa at her skulle det ikke betales pengebot; de hadde frender nok, sa han, til å få satt igjennom at enten skulle det bli fredløshet eller hevn for drapet. Asmund sa han skulle hjelpe og støtte ham i alt han ville gjøre. Så red de nord til Torvald, frenden sin, og ba om hans støtte. Det var ja med en gang, og nå forberedte de saken mot Torgeir og Tormod. Torstein red heim til garden sin. Han bodde på Ljårskogar i Kvamsbygda på den tiden. På Kvam bodde Skjegge, og han sluttet seg til Torstein i denne saken. Skjegge var sønn til Torarin Føllpanne, som var sønn til Tord Gjelle. Mor til Skjegge var Fridgjerd, datter til Tord fra Hovde. De samlet mange folk om seg til altingsferden og arbeidet med ihug o

o

o

o

o

o

o

o

66

på saken. Asmund og Torvald red nordfrå med seksti mann og ble mange netter på Ljårskogar. På Røykjaholar bodde Torgils på den tiden. Han var sønn til Are, som var sønn til Mår, sønn til Atle den raude, sønn til Ulv Skjalge, han som tok Røykjanes. Mor til Torgils Aresson var Torgjerd, datter til Alv fra Dal. En annen datter til Alv var Torelv, mor til Torgeir Håvarsson. Torgeir hadde god støtte i frendene sine der, for Torgils var den stør­ ste høvdingen i Vestfjordingefjerdingen. Han var så raus en mann at han lot hver fri mann ha kosten hos seg så lenge han ville. Derfor ble det støtt folksomt på Røykjaholar, og alle så opp til ham for husstellet hans. En godhjertet og forstandig mann var han også. Torgeir var hos Torgils om vintrene, men om somrene for han til Strandir. Etter drapet på Torgils Måksson dro han til Røykjaholar og fortalte Torgils om denne hendelsen. Torgils sa han kunne gjerne ta inn hos ham, - «men jeg tror nok,» sa han, «at de blir ikke lette å ha med å gjøre i denne saken, og jeg 67

har ikke hug til å øke vanskene. Nå vil jeg sende en mann til Torstein og by ham bot for drapet på Torgils, men vil han ikke ta imot forlik, kommer ikke jeg til å sette noe inn på denne saken.» Torgeir sa han var tilfreds om han tok seg av den. Om høsten sendte Torgils en mann til Torstein Kuggesson for å søke forlik, men han var uvillig til å ta bot for drapet på Torgils. Når det gjaldt de andre drapene, var han villig til å rette seg etter forstandige menns råd. Da Torgils fikk høre dette, kalte han Torgeir til seg for å drøfte saken og spurte hva slags hjelp han trodde han var best tjent med. Torgeir sa at ble han fredløs, ville han helst dra utenlands hvis han fikk høve til det. Det fikk de da prøve å ordne, sa Torgils. Det sto et skip på land ved Nordrå i Borgarfjorden. Der ombord kjøpte Torgils i hemmelighet plass for fostbrødrene. Slik gikk tiden, og vinteren tok ende. Torgils fikk høre at Torstein samlet mange folk om seg til altingsferden og at de holdt til på Ljårskogar. Han ventet i det lengste med å ri heimefra, for han ville at Torstein og folkene hans skulle ha ridd unna sørover når han kom vestfra, og slik ble det også. Torgils red sørover og fostbrødrene i følge med ham. På denne fer­ den drap Torgeir Boggul-Torve ved Måskjelda, og han drap Skuv og Bjarne i Hundadal. Om dette sier Tormod i Torgeirsdråpa: Bonden lot Mas sønn bøte bitterlig for skrytet, - ravn fikk rått å slite det regnet med våpen; Skipets herre siden Skuv og Bjarne drepte igjen i strid; han gjerne gikk til dette møte.

Torgils fikk straks forlik i stand der i dalen for drapene på Skuv og Bjarne, men han ble heftet lenger enn han hadde tenkt.

68

Torgeir dro til skipet og Torgils til tings, men han kom ikke fram før retten hadde tatt sete, Asmund Hærulang ba om at det som kunne tjene til forsvar i drapssaken etter Torgils Måksson, måtte bli lagt fram, men Torstein Kuggesson sto hos dommerne med hele flokken sin fullt væpnet. Torgils gikk fram for dommerne og bød pengebøter for drapet, hvis Torgeir da ble fri for anklagen. Han prøvde å nytte det som forsvar i saken at alle hadde da vel fri rett til fangst i almenningen. Lovsigemannen ble så spurt om dette var gyldig forsvar. Skapte var lovsigemann den gangen, og han støttet Asmund for slektskapets skyld. Han sa at slik var lovens ord hvis de var likemenn, men bønder hadde rett til fangst framfor løskarer, sa han. Asmund sa at Torgils hadde budt fostbrødrene å dele likt med dem det av hvalen som ikke var flenset, da de kom til. Dermed måtte Torgils la dette falle. Torstein og frendene hans gikk nå hardt på, og ville ikke høre tale om annet enn at Torgeir skulle lyses fredløs. Torgils skjønte at nå ble det bare ett av to å gjøre, enten slå til med alle sine menn - uten visshet om utfallet, eller la de andre ture fram som de ville; og ettersom Torgeir alt var kommet ombord i skipet, lot Torgils saken gå sin gang. Torgeir ble dømt fredløs, men for Tormod ble det tatt imot penge­ bøter, og han skulle være fri for anklage. Alle syntes Asmund og Torstein vokste svært på denne saken. Folk red nå heim fra tinget. Det var noen som ymtet om at Torgils kunne ført saken med større kraft, men han brydde seg ikke om slikt, og lot hver snakke som han ville om dette. Da Torgeir fikk vite at han var blitt fredløs, sa han: «Fikk jeg rå, skulle de få det fullt betalt engang, de som har gjort meg fred­ løs.» Det var en mann som het Gaut og ble kalt Sleitasson. Han var en frende av Torgils Måksson. Gaut hadde tinget seg plass på det samme skipet som Torgeir skulle seile med. Han eglet seg innpå Torgeir med ukvemsord, men da kjøpmennene merket det, syntes de det var for galt at de skulle fare med samme skip. o

o

o

—,

69

Torgeir sa han ga en god dag i om Gaut morsket seg, men det ble da til at Gaut gikk i land og dro nord i bygdene. Mer ble det ikke til mellom ham og Torgeir den gangen, men likevel gjorde dette at de ble bitre uvenner, som det siden viste seg.

Grette kommer heim til Island - nye strider o

Grette Asmundsson kom samme sommeren til Skagafjord. Han var nå blitt så navngjeten for styrken sin at det fantes ikke den unge man­ nen som kunne regnes for hans like. Han red straks heim til Bjarg, og Asmund tok sømmelig imot ham. Atle styrte nå garden, og brødrene kom godt overens. Grette var så overmodig at han mente det var ikke den ting han ikke skulle greie. De var nå fullvoksne menn, mange av dem som var unge, den gan­ gen Grette var med dem og lekte på Midfj ords vatnet før han dro utenlands. En av dem var Audun, som bodde på Audunsstad i Vididal. Han var sønn til Asgeir, sønn til Audun, sønn til Asgeir Ødekoll. Audun var en god bonde og en rettsindig mann. Han var den sterkeste av alle der nord og ble regnet for gjeveste mann i bygda. Grette kom på det at han mente han hadde fått skam og skade av Audun i ballspillet, som det før er fortalt, og nå ville han prøve hvem av dem som hadde vokst seg sterkest siden. Derfor red Grette til Audunsstad en dag først i slåtten. Han staset seg riktig ut, red på en farget sal, svært forseggjort, som Torfinn hadde gitt ham; en god hest hadde han, og våpnene var de beste. Han kom tidlig på dagen til Audunsstad og banket på døren. Det var få folk heime. Grette spurte om Audun var heime. De sa han var dradd til seters etter mat. Grette tok bislet av hesten sin. Tunet var ikke slått ennå, og hesten gikk dit gresset var tykkest. Selv gikk han inn i skålen og satte seg på benkestokken, og snart etter sovnet han. Litt senere kom Audun heim. Han så at det gikk en hest i tunet o

o

o

70

med farget sal. Audun førte med seg mat på to hester, og den ene hesten bar skyr; det var i skinnposer som var snørt sammen oventil. Folk kalte slike for skyrsekker. Audun lesset av hestene og bar inn en skyrsekk i fanget. Det var mørkt inne, så han kunne ikke se. Grette stakk foten fram fra benkestokken så Audun gikk på hodet over den. Skyrsekken kom under ham, og båndet røk. Audun spratt opp og spurte hva det var for en djevel der. Grette sa hvem han var. «Din tosk,» sa Audun. «Hva er det du vil her?» «Jeg vil slåss med deg,» sa Grette. «Først får jeg nå få maten min i hus,» sa Audun. «Gjerne det,» sa Grette, «når du ikke har andre du kan sette til slikt.» Audun bøyde seg ned, trev skyrsekken og slengte den i fanget på Grette, og ba ham for det første ta til takke med denne sendingen. Grette ble full av skyr, og dette syntes han var verre skam enn om Audun hadde gitt ham et stort sår. Så gjøv de på hverandre og brøtes av alle krefter. Grette tok hardt i, men Audun dro seg unna, for han merket at Grette hadde fått over­ taket. Rundt i skålen bar det med dem, og alt som kom i veien, spar­ ket de vekk. De sparte ikke på kreftene noen av dem, men Grette beholdt overtaket, og til slutt måtte Audun i gulvet. Da hadde han slitt alle våpnene fra Grette. Nå tok de ordentlig tak så det knaket og braket omkring dem. Da dundrer det i volden utenfor, og Grette hører det er en som rir inn på tunet, springer av hesten og går raskt inn. Han ser det er en staselig mann i rød kjortel og med hjelm på hodet. Mannen gikk til skålen, for han hørte levenet fra slåsskampen, og spurte hvem som var der inne. Grette sa hvem han var, - «og hvem er det som spør?» «Barde heter jeg,» sa han som var kommet. «Er du Barde Gudmundsson fra Asbjørnsnes?» «Det er samme mannen det, ja,» sa Barde, «men hva er det du har fore?» «Vi leker her, Audun og jeg,» svarte Grette.

71

«Jeg vet ikke hva slags lek dere driver med,» sa Barde, «vilkårene er iallfall ulike. Du er uvøren og overmodig, og han er snill og godmodig. La ham nå stå opp med en gang.» «Mangen en går over bekken etter vann,» svarte Grette, «jeg synes du heller skulle hevne Hall, bror din, enn å blande deg opp i det Audun og jeg har fore.» «Slikt hører jeg støtt,» sa Barde, «og ikke vet jeg om jeg kommer til å hevne ham; men nå vil jeg iallfall at du skal la Audun være i fred. Han går jo ingen for nær.» Grette gjorde som Barde ville, men han likte det lite. Barde spurte hva de hadde å slåss om. Grette kvad da denne visen: Vokt deg, du kan ikke vite visst om ikke Audun kverker deg for din kauthet; han har kraftige never. Engang i gamle dager da jeg var ung der heime, tok han slikt tak i halsen min at jeg tapte mælet.

Barde sa en fikk bære over med ham hvis han hadde grunn til å hevne seg. «Men nå vil jeg avgjøre saken mellom dere,» sa han, «og jeg vil at dere to holder dere fra hverandre heretter, og at det skal være opp- og avgjort mellom dere nå.» Dette holdt de siden. De var jo i slekt med hverandre; men Grette var ikke svært glad i Barde og brødrene hans. De red sin vei alle sammen, Grette, Barde og brødrene, og da de var kommet et stykke på vei, sa Grette: «Jeg har hørt at du tenker deg sør til Borgarfjorden i sommer. Nå vil jeg by meg til å fare sørover med deg, Barde, og da synes jeg at jeg gjør mer for deg enn du fortjener.» Barde ble glad for dette, og tok straks med takk imot det. Siden skil­ tes de. Men Barde kom tilbake igjen og sa: «Det vil jeg sette som vilkår, at du ikke drar uten at Torarin, fosterfar min, gir deg lov, for han skal rå for ferden.» 72

«Jeg trodde du kunne rå alene i dine egne saker,» sa Grette. «Jeg lar iallfall ikke andre rå for ferdene mine, men ille synes jeg det ville være om du vraket følget mitt.» Så dro de hver sin vei, og Barde sa han skulle la Grette få vite det, hvis dbrarin ville han skulle være med; ellers fikk han holde seg i ro. Grette red heim til Bjarg og Barde til garden sin.

Den sommeren skulle mye folk komme sammen til hestekamp på Langafit nedenfor Røykjar. Atle på Bjarg hadde en god hingst. Den var av Kengålas stamme og hadde en brun stripe langs ryggen. Atle og far hans satte stor pris på denne hesten. Brødrene Kormak og Torgils på Mel hadde en brun hingst. Den var ikke redd for å slåss, og den skulle de egge imot hesten til Atle på Bjarg. Det var mange andre gode hester der også. Odd Legdeskald, frenden til Kormak, skulle drive brødrenes hest i kampen. Odd var blitt en kraftig kar, men hoven var han og vrang og uvøren. Grette spurte Atle, bror sin, hvem som skulle drive hans hest. «Jeg vet ikke riktig,» sa han. «Vil du at jeg skal ta meg av den?» sa Grette. «Da får du holde deg i skinnet,» sa Atle. «Husk at vi har med ære­ kjære folk å gjøre her.» «De får selv betale overmotet sitt,» sa Grette, «hvis de ikke holder det i tømme.» Nå ble hingsten ført fram, men hoppene sto framme på elvebakken og var bundet sammen. Nede under bakken var det en dyp kulp. Hestene sloss og bet hverandre, og folk moret seg svært. Odd drev kraftig på hesten sin, men Grette trakk seg unna. Han tok tak i heste­ halen med den ene hånden, og med den andre holdt han staven som han drev hesten med. Odd sto langt framme hos hesten sin, og det var ikke fritt for at han puffet Atles hest vekk når den hadde fått godt tak. Grette lot som han ikke så det. Det bar nå ut mot elven med hestene. Med ett kjører Odd staven mot Grette, så den treffer ham i skulder73

bladet, for Grette vendte akselen mot ham. Den kom med slik kraft at den rev opp kjøttet, men noe stort sår ble det ikke. I det samme reiste hestene seg på bakbena. Grette sprang under bogen på hesten sin og drev staven i siden på Odd så hardt at han brakk tre ribben, og ut i kulpen bar det både med Odd og hingsten hans og alle de hoppene som sto bundet. Folk måtte svømme ut etter ham og trekke ham på land. Det ble svært til skrik og skrål av dette. Kormak og folkene hans sprang etter våpnene sine, og det samme gjorde Bjargmennene. Men da Hrutfjordingene og Vatnsnesmennene så det, gikk de imellom og fikk skilt dem. Så dro de heim etter å ha lovt hverandre alt ondt; men de holdt seg da i ro en tid framover. Atle sa ikke stort om dette, men Grette la ikke bånd på seg. De skulle nok treffes igjen, sa han, hvis han fikk rå.

Det var en mann som het Torbjørn og bodde på Toroddsstad i Hrutafjord. Han var sønn til Arnor Dun-nese, sønn til Torodd, som hadde tatt østsiden av Hrutafjord like overfor Bakke. Torbjørn var en kjempesterk kar. Han ble kalt Øksnamegin. Torodd het bror hans. Han kaltes Dråpastump. Mor deres var Gerd, datter til Bodvar fra Bodvarsholar. Torbjørn var en uvøren og stri kar og hadde mange menn omkring seg. Det het seg at han hadde verre for å få tjenestefolk enn andre, for han betalte nesten aldri noen mann hans lønn. Han var i det hele tatt ikke grei å ha med å gjøre. Torbjørn het en slektning av ham. Han ble kalt Torbjørn Langfarer. Han seilte som kjøpmann, og han og navnebroren drev handel sammen. Han var støtt på Toroddsstad, men det så ikke ut til at Torbjørn hadde stort gagn av det. Han var spottelysten og drev gjøn både med den ene og den annen. Tore het en mann, sønn til Torkjel på Bordøyr. Hans datter var Helga som ble gift med Sleita-Helge. Tore bodde først på Mel i Hruta­ fjord, men etter striden på Fagrabrekka flyttet han sør til Haukadal og bodde på Skard. Garden Mel solgte han til Torhall Gamlesson Vinlending. 74

Sønn til Torhall het Gamle, som var gift med Rannveig, datter til Asmund Hærulang og søster til Grette. Gamle og Rannveig bodde på Mel da dette hendte, og satt godt i det. Tore på Skard hadde to sønner. Den ene het Gunnar, den andre Torgeir. De var lovende unge menn og hadde tatt ved garden etter far sin, men likevel var de støtt hos Torbjørn Øksnamegin, og etter hvert ble de mer og mer framfusende av seg. Samme sommeren som det nå er fortalt om, red Kormak og Torgils og Narve, frenden deres, sør til Nordrådal et ærend. Odd Legdeskald var også i følge med dem. Han var ikke så stiv og støl lenger nå, som da han kom heim fra hestekampen. Mens de var sønnenfor heia, dro Grette heimefra Bjarg og hadde med seg to av Atles huskarer. De red over til Burfjell og derfra over halsen til Hrutafjord og kom til Mel om kvelden. Der ble de tre netter. Rannveig og Gamle tok vel imot Grette og ba ham bli hos dem, men han ville heller ri heim. Da fikk han høre at Kormak og følget hans var kommet sørfra og hadde tatt inn på Tunga for natten. o

75

Grette dro tidlig av sted fra Mel. Gamle ba ham fare varlig og bød ham menn til følge. Bror til Gamle het Grim. Han var en uvanlig djerv kar. Han red med Grette og en mann til, slik at de var fem i følge. De red nå til de kom fram på Hrutafjordshalsen vest for Burfjell. Der står det en stor stein, som kalles Grettesløft. Grette strevde til langt på dag med å løfte steinen, og holdt på med det helt til Kormak og følget hans kom. Grette red bort til dem, og begge parter sprang av hestene. Det sømmet seg bedre for frie menn å hugge som best de kunne, sa Grette, enn å slåss med staver som landstrykere. Kormak ba folkene sine slåss som menn og gjøre sitt beste. Så gjøv de løs på hverandre. Grette gikk i spissen for mennene sine og ba dem passe på at ingen kom seg bak på ham. De sloss en stund, og det vanket sår på begge sider. Torbjørn Øksnamegin hadde samme dag ridd over halsen til Bur­ fjell, og da han red tilbake, fikk han se slåsskampen. De var i følge med ham både Torbjørn Langfarer og Tbressønnene, Gunnar og Torgeir, og Torodd Dråpastump. Da de kom borttil, ba Torbjørn mennene sine gå imellom, men de sloss så vilt at det var ikke råd å få skilt dem. Grette ryddet plass omkring seg. Toressønnene kom i veien for ham, men de måtte i bakken begge to da han hev dem unna. Dette ble de så harme over at Gunnar hogg i hel en av huskarene til Atle. Da Torbjørn så det, ropte han at nå fikk de holde opp. Han skulle hjelpe dem som føyde seg etter hans ord, sa han. Da var det falt to av Kormaks huskarer. Nå skjønte Grette at det ville gå dårlig for ham hvis Torbjørn slo seg i lag med de andre, og derfor gjorde han slutt på kampen. Da var de såret alle som hadde vært med i striden. Grette syntes det var ille at de ble skilt. Så red de heim, begge parter, og forlik ble det ikke i denne saken. Torbjørn Langfarer spottet svært over denne kampen. Derfor tok vennskapet til å kjølne mellom Bjarg-mennene og Torbjørn Øksna­ megin, så det til slutt ble fullt fiendskap, som det siden viste seg. Ingen bøter ble det budt Atle for huskaren hans, men han lot som han ikke la merke til det.

76

Grette holdt seg på Bjarg til ut på høsten. Det er ikke fortalt at han og Kormak traff hverandre siden. Barde Gudmundsson og brødrene hans red heim til Asbjørnsnes da de hadde skiltes fra Grette. De var sønner av Gudmund Solmundsson. Mor til Solmund var Torlaug, datter til Semund Suderøyske, som var fostbror til Ingemund Gamle. Barde var derfor en mann folk så opp til. Han red nå straks for å treffe Torarin Kloke, fosterfar sin. Han tok vel imot Barde og spurte om han hadde fått tak i noen hjelp, for de hadde lagt planer om Bardes ferd i forveien. Barde svarte at han hadde fått en mann til å følge med, som han trodde det var mer hjelp i enn i to andre, Torarin tidde en stund, så sa han: «Det er vel Grette Asmundsson det.» «Den kloke spår når andre gjetter,» sa Barde. «Det er nettopp mannen, fosterfar.» Torarin svarte: «Det er sant nok at Grette er mer til kar enn noen annen i landet vårt nå, og sent vil han bli rammet av våpen, så lenge han har helsen; men han er vill og ustyrlig av seg, og jeg har mine tvil om at lykken vil følge ham. Men for deg gjelder det at det ikke bare blir ulykkesmenn med på ferden din. Den kan bli farlig nok om ikke han farer med, og er det jeg som rår, skal han ikke fare.» «Det hadde jeg ikke trodd, fosterfar,» sa Barde, «at du ikke ville unne meg en mann som aldri gir seg hvordan det enn går. En kan ikke ta alt så nøye når en er i slik knipe som en vel må si at jeg er i.» «Det skal nok lykkes for deg,» sa Torarin, «selv om jeg får rå.» Det gikk nå som Torarin ville, at det ikke ble sendt bud etter Grette; men Barde dro sør til Borgarfjorden, og denne ferden endte med «Hei-drapene». Grette var på Bjarg da han fikk høre at Barde var ridd sørover. Han harmet seg over at de ikke hadde sendt ham noe bud, og sa at så lett skulle de ikke slippe fra ham. Han holdt nå greie på når de kunne ven­ tes sørfra, og på den tiden red han ned til en gard som het Torøygnup og tenkte å ligge i bakhold der for Barde og folkene hans når de red nordover. Han dro fra garden og opp i lia og ventet der. o

77

Samme dag red Barde nordover fra Tvidøgra etter Hei-drapene. De var seks i følge, og alle var de hardt såret. Da de kom forbi garden, sa Barde: «Det er en mann oppe i lia der, en svær kar, med våpen. Kan dere se hvem det er?» De sa de visste ikke hvem det var. «Tar jeg ikke feil,» sa Barde, «så er det Grette Asmundsson, og hvis så er, da er det oss han er ute etter. Jeg kan tenke meg at han er mis­ nøyd fordi han ikke ble med på ferden vår, og vil han gjøre oss ugagn, synes jeg ikke vi er særlig godt skikket til å møte ham. Nå vil jeg sende bud til Torøygnup etter folk så vi ikke trenger bry oss om hva han kan finne på i overmotet sitt.» Det var det aller beste, sa de, og så gjorde de. Siden red Barde og følget hans videre. Grette så hvor de for og red straks fram i veien for dem. De møttes og hilste hverandre. Grette spurte etter nytt, og Barde fortalte rolig hvordan alt var gått. Grette spurte hva det var for folk han hadde med seg. Barde sa det var brødrene hans og Øyjolv, mågen hans. «Du har vasket skammen av deg da,» sa Grette; «men du er ikke fer­ dig for det. Nå skal vi to prøve hvem av oss er sterkest.» «Det har ligget nyttigere arbeid i min vei,» sa Barde, «enn å slåss med deg uten grunn, og det arbeidet regner jeg meg for ferdig med nå.» «Jeg synes du er feig nå, Barde,» sa Grette, «hvis du ikke tør slåss med meg.» «Kall det hva du vil,» sa Barde, «men jeg skulle ønske du ville la vill­ skapen din gå ut over andre enn meg, og det kommer du nok til å måtte gjøre også, for nå går overmotet ditt over alle grenser.» Grette syntes han spådde stygt, og undret seg på om han ikke skulle gå løs på en av dem; men han syntes ikke det var rådelig heller, når de var seks mot én. I det samme kom det noen menn fra Torøygnup for å hjelpe Barde og folkene hans, og de kom seg bort fra Grette uten at han prøvde å hindre det. Han gikk tilbake til hesten sin, og Barde dro sin vei med følget sitt. Noen avskjedshilsen ble det ikke. Det er ikke fortalt om flere sammenstøt mellom Barde og Grette. 78

Grette har selv sagt at han følte seg trygg på å kunne slåss med de fleste menn, når de ikke var flere enn tre sammen, og ikke skulle han flykte for fire heller uten å prøve seg, men mot flere ville han ikke kjempe uten han måtte verge livet sitt, som han sier i denne visen: Tre mann tør jeg gjerne - tro meg djerve kriger kjempe mot om kampen krever alle krefter; men mot fler enn fire fiender går jeg ikke i Hilds harde uvær hvis jeg selv kan råde.

Da Barde og Grette hadde skiltes fra hverandre, red Grette heim til Bjarg. Han syntes det var rent ille at han aldri fikk prøve kreftene sine, og holdt greie på om det skulle dukke opp noe han kunne gi seg i kast med.

Glam Torhall het en mann som bodde på Torhallsstad i Forsæludal, en dal som går opp fra Vatnsdal. Torhall var sønn til Grim, sønn til Torhall, sønn til Fridmund, landnåmsmannen i Forsæludal. Konen til Torhall het Gudrun, sønnen deres het Grim og datteren Turid. De var voksne begge to. Torhall var en grunnrik mann, og mest rik var han på fe. Ingen hadde så mange dyr som han. Noen høvding var han ikke, men en forstandig bonde. Det spøkte så fælt på garden hans at han snautt fikk sauegjeter som det var noen skikk på. Han spurte mange kloke menn til råds om hva han skulle gripe til for å få slutt på det, men ingen kunne gi ham et råd som det var gagn i. Torhall hadde gode hester, og hver sommer red han til tings. Så var det en sommer på Altinget at Torhall gikk til Skapte Tor79

oddssons tingbu. Skapte var lovsigemann, og ingen var klokere og ga bedre råd enn han, når han ble bedt om det. På den måten var det stor forskjell på ham og far hans. Torodd var framsynt, og somme kalte ham underfundig; men Skapte sa hver mann det han mente det ville være gagn i, hvis de rettet seg etter det. Derfor sa folk han var bedre enn far sin. Torhall gikk, som sagt, til Skaptes bu, og Skapte tok vel imot ham, for han visste han var en rik mann. Han spurte hva det var han kom for, og Torhall sa: «Jeg ville gjerne ha et godt råd av deg.» «Det er nok ikke rare rådene jeg kan gi,» svarte Skapte; «men hva er det i veien med deg?» «Det har seg slik at jeg kan ikke få sauegjeterne til å bli hos meg,» sa Torhall. «Noen av dem er kommet stygt til skade, og andre løper fra tjenesten før tiden. Nå vil ingen ta ved som kjenner til hvordan sakene står.» Skapte svarte: «Det må være et troll som holder seg på garden din, siden folk er mindre villige til å gjete dine sauer enn andres. Ettersom du nå har søkt råd hos meg, så skal jeg gi deg en sauegjeter. Han heter Glåm, og slekten hans er fra Sverige, fra Sylgsdaler, og hit til Island kom han i fjor sommer. Det er en stor og sterk kar, men han er lite likt av folk.» Torhall sa han tok ikke det så nøye hvis han bare passet godt på sauene. Ja, kunne ikke han passe på sauene, som var så sterk og uvøren, så var det ikke stort håp for andre, sa Skapte. Så gikk Torhall ut. Dette var på slutten av tinget. Han savnet to lysblakke hester og dro selv av sted for å lete. Av det mener folk en kan vite at han var ikke noen stormann. Han gikk opp under Sledaås og sørover langs det fjellet som heter Armannsfjell. Da fikk han se en mann som kom ned fra Godeskogen med lauvkjerv på en kløvhest. Snart etter møttes de. Torhall spurte hva han het, og han sa han het Glåm. Han var stor av vekst denne mannen og så underlig ut. Han hadde store, grå øyne og ulvegrått hår. Torhall rynket brynene litt da han fikk se karen, men han skjønte det måtte være ham Skapte ville gi ham. o

80

«Hva slags arbeid er det du er best til?» sa Torhall. Glåm sa han var god til å gjete sauer om vinteren. «Vil du gjete mine sauer?» sa Torhall. «Skapte har overlatt deg til meg, ser du.» «Du vil få mest nytte av meg hvis jeg kommer godvillig,» sa Glåm, «for jeg er en farlig sinnatagg hvis jeg ikke liker meg.» «Det gjør ikke meg noe,» sa Torhall, «jeg vil du skal komme til meg.» «Jeg kan godt gjøre det,» sa Glåm, «men er det noe i veien hos deg?» «Folk sier det spøker der,» sa Torhall. «Skrømt er jeg ikke redd for,» sa Glåm. «Slikt gjør det bare morsom­ mere, synes jeg.» «Du kan nok trenge å synes det,» sa Torhall, «og det kommer vel med at du ikke er noen svekling.» Så avtalte de at Glåm skulle komme ved vinternattstid. Etterpå skil­ tes de, og Torhall fant hestene sine der han nettopp hadde lett. Siden red han heim og takket Skapte for tjenesten han hadde gjort ham. Sommeren gikk, og Torhall hørte ikke mer til sauegjeteren, og ingen kjente noe til ham heller; men til avtalt tid kom han til Torhallsstad. Torhall tok vel imot ham, men ingen andre på garden likte ham, og husfruen minst av alle. Han gikk i vei med sauegjetingen, og arbei­ det falt ham lett. Han hadde en kraftig og dyp stemme, og straks han lokket, kom sauene settende og samlet seg. Det var kirke på Tbrhallsstad, men Glåm ville ikke sette sine ben der. Han hadde ingen tro, og bønnene kunne han ikke. Trassig var han og lei å komme ut for. Alle avskydde ham. Slik gikk tiden til jul­ aften kom. Den dagen sto Glåm tidlig opp og krevde maten sin. Husfruen svarte: «Det er ikke kristne menneskers skikk å spise i dag, for i morgen er det juledag, og derfor er det vår første plikt å faste.» «Dere har så mye overtro som jeg ser er til ingen nytte,» sa Glåm, «og jeg vet ikke om folk for den saks skyld har det noe bedre nå enn da de ikke drev med slikt. Jeg synes troen var bedre den gangen folk kaltes hedninger. Gi meg nå maten min og vær ikke så vrang.» Husfruen sa: «Det vet jeg at det vil gå deg ille i dag, hvis du gjør noe så galt.» 6.

Norrøn saga V

81

Glåm ba henne komme med maten og det straks, ellers skulle hun komme til å angre det, sa han. Hun torde ikke annet enn gjøre som han sa, og da han var mett, gikk han ut og var nokså muggen. Været var så mørkt at en så ikke langt omkring seg. Snøen hvirvlet og vinden ulte, og verre ble det ettersom det led på dagen. Folk hørte stemmen til sauegjeteren om formiddagen, men senere på dagen hørte de ikke mer til ham, og utpå kvelden satte det inn med storm og snøføyke. Folk kom sammen til gudstjeneste, og tiden gikk, men Glåm kom ikke heim til natten. De talte om at de kanskje burde lete etter ham, men det var jo snø­ storm og belgmørkt, så det ble ikke noe av med letingen. Han kom ikke heim julenatten, og folk ventet til over ottesangen uten at han kom. Da det var blitt lys dag, gikk de på leting og fant sauene rundt omkring i snøfonnene. Der lå de klemt ned av stormen, eller de hadde løpt opp i fjellet. Snart etter kom de til en stor opptråkket flate høyt oppe i dalen. De syntes det var mest likt til at noen hadde slåss der og det kraftig, for stein og jord var sparket opp vidt omkring. De så nøye etter, og snart fikk de øye på Glåm. Han lå ikke langt unna og var død. Blåsvart var han som Hel og oppsvulmet så diger som en okse. Det var et syn så uhyggelig at det gikk kaldt nedover ryggen på dem. Likevel gjorde de et ærlig forsøk på å føre ham heim til kirken, men de fikk ham ikke lenger enn til kanten av et gjel et lite stykke nedenfor. Der måtte de la ham bli liggende. Så dro de heim og fortalte husbonden hva de hadde opplevd. Han spurte hva det kunne være som hadde gjort det av med Glåm. De sa de hadde funnet spor så store som om de var klasket ned i snøen med en tønnebunn. Dem hadde de fulgt fra der tråkken var og opp under bergene langt oppe i dalen, og hele veien var det blod­ flekker i sporene. Av dette skjønte folk at det trollet som hadde holdt til der før, måtte ha drept Glåm, men han hadde nok fått skadd det så det forslo, for aldri har en hørt noe til det siden. Annen juledag dro de ut på nytt for å prøve å få Glåm til kirken. Det ble spent hester for, men de fikk ham ikke av flekken da de kom

82

ned på sletten og det ikke gikk utforbakke lenger. De måtte gi seg igjen og gikk heim. Tredjedagen gikk presten med dem. De lette hele dagen, men Glåm var ikke å finne. Presten ville ikke dra av sted oftere, men de tok nå i vei igjen uten ham, og da fant de straks sauegjeteren. Nå ga de opp å få ført ham til kirken, og røyste ham ned der han lå. Kort tid etter merket folk at Glåm ikke lå stille i graven, og så ille ble det at mange falt i uvett når de så ham, og somme mistet både sans og samling. Straks etter jul syntes folk de så ham heime på gar­ den. De ble rent vettskremte, og mange rømte sin vei. Siden tok Glåm til å ri på hustakene om natten, så han nesten brøt dem ned, og snart gikk han igjen både natt og dag. Folk torde snautt dra opp i dalen selv om de hadde viktige ting fore. Bøndene der i bygda syntes dette var en ren ulykke. Om våren fikk Torhall seg nye tjenestefolk og satte garden sin i stand. Glåm tok til å vise seg sjeldnere, mens solen var på det høyeste, og det led nå fram til midtsommers. 83

Denne sommeren kom det et skip til Hunavatn. Ombord var det en mann som het Torgaut. Han var utenlandsk av ætt, stor og sterk. Han hadde to manns styrke. Han var løs og ledig og ville gjerne få seg noe arbeid, for pengelens var han også. Torhall red til skipet og traff Torgaut. Han spurte om han ville ta arbeid hos ham. Det kunne godt hende det, sa Torgaut. Han var ikke så nøye på det, sa han. «Du må være budd på det,» sa Torhall, «at for stakkarer er det ikke greitt å være hos meg, for det har spøkt stygt der en tid. Ja, jeg vil ikke prøve å lure deg, ser du.» «Jeg tenker ikke jeg skal gi opp om jeg får se noen småskrømt,» sa Torgaut. «Får de skremt meg, kan andre gi seg med det samme. Jeg løper ikke fra tjenesten for så lite.» De kom nå greitt overens om vilkårene, og Torgaut skulle gjete sau­ ene om vinteren. Så gikk sommeren. Torgaut tok ved sauene ved vinternatts tid, og alle syntes godt om ham. Glåm kom støtt til gards og red på hustakene. Dette syntes Torgaut var svært så morsomt, og sa at trellen fikk nok komme nærmere, - «hvis jeg skal bli skremt.» Torhall ba ham passe sin munn. «Det er best om dere ikke prøver krefter,» sa han. «Jeg skal si motet er blitt rystet ut av dere,» sa Torgaut; «men jeg stu­ per ikke så snart for kjerringprat.» Slik gikk nå vinteren fram til jul. Julekvelden gikk sauegjeteren ut til buskapen. Da sa husfruen: «Nå synes jeg ikke det er til å holde ut hvis det går som før.» Han svarte: «Vær ikke engstelig for det, husfrue. Det skal hende store ting hvis ikke jeg kommer igjen.» Så gikk han tilbake til sauene sine. Været var heller kaldt med lett snøføyke. Torgaut pleide å komme heim i mørkningen, men nå kom han ikke til den tiden. Kirkefolket kom som vanlig, og syntes straks det så ut til å bære i samme lei som før. Bonden ville de skulle lete etter sauegjeteren, men det ville de ikke. En kunne da ikke våge seg trollpakk i vold nattes tider, sa de. Bonden selv trøstet seg ikke til å fare, så det ble ikke noe av letingen.

84

Juledagen da folk var gode og mette, dro de av sted og lette etter saugjeteren. De gikk først til røysa der Glåm lå, for de tenkte det var han som var skyld i at gjeteren var blitt borte. Og da de kom til røysa, så de hva som var hendt, for der lå sauegjeteren med knekket nakke, og hvert ben i kroppen hans var knust. Så førte de ham til kirken, og Torgaut gjorde ingen skade siden. Men Glåm ble mer og mer trolsk av seg. Nå for han fram slik at alle flyktet fra Torhallsstad. Bonden og konen hans ble igjen alene og en fjøskar som hadde vært der i lang tid. Torhall ville ikke slippe ham fra seg, for han var så snill og pålitelig. Han var langt oppe i årene, og han syntes det var mye som bandt ham til garden. Han skjønte også at alt bonden eide, ville gå til grunne hvis ingen tok seg av det. Så var det en gang etter midtvinterstid at konen gikk til fjøset en morgen for å melke kyrne som vanlig. Det var lys dag, for ingen andre enn fjøskaren vågde seg ut tidligere; men han gikk ut straks det grydde av dag. Da hørte hun et fælt brak i fjøset og et uhyggelig brøl. Hun løp inn og skrek at det måtte være hendt noe forferdelig i fjøset. Bonden gikk ut, og da han kom inn til kyrne, sto de og stanget hverandre alle sammen. Han syntes dette var nifst, og gikk lenger inn mot løa. Da så han fjøskaren ligge på ryggen med hodet i én bås og bena i en annen. Bonden gikk bort og tok i ham, men han skjønte snart at han var død. Ryggen hans var brukket. Den var blitt knekt over steinhellen mellom båsene. Nå syntes ikke bonden heller det var værende der lenger, og dro fra garden med alt det han kunne få med seg; men alle de dyrene som var igjen, gjorde Glåm ende på, og etterpå for han hele dalen over og skremte folk fra gardene, så de sto øde fra Tunga og oppover. Torhall holdt seg nå hos vennene sine den stunden som var igjen av vinteren. Det var ikke råd for noen å fare opp gjennom dalen med hest eller hund, for de ble straks drept. Men da våren kom, og solen var på sitt høyeste, ga spøkeriet seg litt. Torhall ville nå dra tilbake til garden sin. Det var ikke lett for ham å få tjenestefolk, men han fikk da gardsdriften i gang igjen på Torhallsstad. Det gikk som før med alt sammen: straks høsten kom, ble det verre med spøkeriet. Det var bondens datter det gikk verst utover nå, og det endte med at hun døde av det. 85

De prøvde det ene rådet etter det andre, men ingenting nyttet. Folk syntes det så ut til at hele Vatnsdalen skulle bli øde om ikke det ble rådd bot på dette.

Nå er det å fortelle om Grette Asmundsson at han satt heime på Bjarg om høsten, etterat han og Viga-Barde hadde skiltes på Torøygnup. Og da det nærmet seg vinternettene, red Grette heimefra og nord over halsene til Vididal og tok inn på Audunsstad. Han og Audun ble nå fullt forlikte. Grette ga ham en god øks, og de ble venner. Audun bodde lenge på Audunsstad og fikk gjeve etterkommere. Hans sønn var Egil, som ble gift med Ulvheid, datter til Øyjolv Gudmundsson, og deres sønn var Øyjolv, som ble drept på Altinget. Han var far til Orm, Torlak biskops kapellan. Grette red nord til Vatnsdal og kom som gjest til Tunga. Der bodde Jøkul Bårdsson den gangen, morbror til Grette. Jøkul var en stor og sterk kar og svært framfusende. Han pleide å seile som handelsmann og var vrien og lei, men en dyktig mann. Han tok vel imot Grette, og han ble der tre netter. På den tiden var det så mye snakk om Glåm som gikk igjen, at folk talte ikke om stort annet. Grette spurte og grov om alt det som hadde hendt. Jøkul sa det var ikke overdrevet det som ble fortalt. - «Skulle du kanskje ha hug på en ferd dit, frende?» Ja, det var sikkert han hadde, sa Grette. Jøkul ba ham ikke gjøre det, - «for det er et stort vågestykke, og frendene dine ville miste mye i deg,» sa han. «Vi setter deg høyere enn alle andre unge menn; men om Glåm er å si at av ond er ondt å vente. Det er da mye bedre å slåss med levende mennesker enn med slike uvetter.» Grette sa han ville nå gjerne komme til Torhallsstad, og se hvordan det sto til der. «Jeg ser det nytter ikke å rå deg fra det,» sa Jøkul. «Det er sant som de sier for et gammelt ord at evner og hell enes ikke alltid vel.» «Det er fare på ferde når naboens hus brenner,» sa Grette, «og se til hvordan det går deg selv til slutt.» Jøkul svarte: «Det kan være vi begge ser et stykke inn i framtiden, men endre den kan ingen av oss.»

86

Etter det skiltes de, og ingen av dem likte det den andre spådde. Grette red til Torhallsstad, og bonden tok vel imot ham. Han spurte hvor Grette tenkte seg hen, og han sa han ville være der om natten dersom ikke bonden hadde noe imot det. Torhall sa han skulle ha mange takk ville han bare være der, - «for det er ikke mange som setter pris på det for tiden. Du har nok hørt hva vi har å stri med her, og jeg vil nødig føre deg opp i vansker. Men om du kommer helskapt fra det selv, så vet jeg at du mister hesten, for ingen som kommer hit, kan berge hesten sin.» Grette sa han hadde hester nok, om det skulle hende denne noe. Torhall tok nå imot Grette med åpne armer, så glad var han for han ville være der. Hesten til Grette ble satt inn, og stallen kraftig låst. Så gikk de og la seg, og natten gikk uten at Glåm viste seg. Da sa Torhall: «Lykken har nok vendt seg da du kom, for hver natt pleier Glåm å ri på hustakene eller bryte opp dørene, som du kan se merke etter.» «Da tenker jeg ett av to vil hende,» sa Grette. «Enten holder han seg ikke lenge i ro, eller også gir han seg med bråket sitt for mer enn én natt. Nå skal jeg bli en natt til og se hvordan det går.» Siden gikk de ut til hesten hans, og den var helt uskadd. Bonden syntes alt gikk som det skulle. Nå ble Grette der neste natt også, men Glåm kom ikke til gards. Da syntes bonden det tok til å lysne for alvor. Han gikk ut for å se til Grettes hest igjen, men da han kom til stallen, var den brutt opp, hesten dradd ut til døren, og knust hvert ben i kroppen på den. Torhall fortalte Grette hva som var hendt og ba ham komme seg bort, - «for det er din visse død, om du blir her til Glåm kommer». «Jeg må da ha såpass igjen for hesten min, som å få se denne trel­ len,» sa Grette. Bonden sa det var ikke noe vunnet ved å se ham, - «for han er ikke skapt som et menneske, men jeg synes jo det er godt for hver stunden du vil være her». Nå led det på dagen, og da folk skulle gå og legge seg, ville ikke Grette kle av seg. Han la seg på benken midt imot sengekoven til hus­ bonden. Han hadde en ragget kappe over seg og klemte det ene hjør­

87

net ned under føttene, det andre trakk han opp over hodet og kikket ut gjennom hodeåpningen. Foran benken var det en kraftig benke­ stokk, og den tok han spenntak i med bena. Hele dørkarmen var brutt løs fra ytterdøren, og nå hadde de flikket sammen en dør og surret den løselig for åpningen. Bordveggen som hadde vært lengst framme i skålen, var brutt helt ned både ovenfor og nedenfor tverrbjelken. Alt sengetøyet var rotet bort fra plassen sin. Der var kort sagt utrivelig. Det brant lys i skålen, og det kunne vel være gått en tredjedel av natten, da Grette hørte noen fæle brak ute. Så for noen opp på taket, og ga seg til å ri på mønet og slå hælene i taket så det braket i hver stokk. Slik holdt det på lenge. Så ned igjen av huset og til døren, den ble lukket opp, og Grette så det var trellen som stakk hodet sitt inn. Han syntes det var skremmelig digert og underlig storskåret. Glåm kom langsomt nærmere, og da han var innenfor døren, rettet han seg opp. Han raget helt opp i taket, armene la han på tverrbjelken og lutet seg inn over skålen. Bonden ga ikke lyd fra seg, for han hadde rikelig nok med å høre etter hva som var på ferde. Grette lå stille og rørte ikke en finger. Glåm fikk se denne bylten som lå i benken. Han gikk nå lenger inn gjennom skålen og trev tak i kappen og det kvast. Grette tok spenntak i stokken og holdt seg fast med det. Glåm rykket til for annen gang og mye hardere, men kappen rikket seg ikke. Tredje gang trev han til med begge hender så hardt at han reiste Grette opp fra benken. Nå slet de kappen i filler mellom seg. Glåm så på stumpen han holdt på, og undret seg på hva det kunne være for en håndfast kar han var kommet ut for. Men i det samme løp Grette inn på ham, trev ham om livet og klemte til i ryggen så hardt han kunne. Han tenkte han skulle få bøyd Glåm bakover, men trellen tok tak i armene hans så hardt at han ga etter for kraften. Grette sprang nå unna rundt på benkene. Benkestokkene løsnet og alt røk i filler som de støtte imot. Glåm ville ha ham ut, men Grette stemte føttene imot hvor han kunne. Likevel fikk Glåm dradd ham ut av skålen. Nå sloss de så fil88

lene føk, for trellen tenkte å få ham helt ut av garden; men så lei som Glåm var å ha med å gjøre inne, så skjønte Grette at det var enda verre å slåss med ham ute, derfor strittet han imot av all makt. Glåm brukte alle krefter og klemte ham inntil seg da de kom i forstua. Men da Grette så at det ikke nyttet å spenne imot, sprang han like i fanget på trellen så hardt han kunne, og i det samme spente han begge fot­ tene mot en jordfast stein i døråpningen. Dette hadde ikke trellen ventet. Han hadde tøyd seg for å dra Grette til seg, og nå vaklet han bakover og røk på ryggen ut gjennom døren så akslene slo mot dørbjelken og taket gikk i filler, både bjel­ kene og den frosne tekningen. Slik falt han baklengs ut i tunet, og Grette oppå ham. Ute var det fullmåne og drivende skyer, snart skjulte de månen, snart skinte den klart. I det samme Glåm falt, drev skyene fra månen, og Glåm stirret kvast opp, og Grette har selv sagt at dette er det eneste syn han har sett som har gjort ham redd. Han ble så maktstjålen av alt sammen, 89

trettheten og synet av de onde, stirrende øynene til Glåm, at han fikk ikke trukket sverdet, men lå der mer død enn levende. Glåm hadde større makt til å skade enn gjengangere flest pleier ha, for nå sa han: «Du har vært ivrig nok etter å treffe meg, Grette, men du skal ikke undre deg om du får liten lykke av møtet med meg, og det kan jeg si deg at den kraften og styrken du nå har, er bare halvdelen av den som var eslet deg om du ikke hadde truffet meg. Den styrken du alt har fått, kan jeg ikke ta fra deg, men én ting kan jeg, og det er å hindre at du noen gang blir sterkere enn du er nå. Du mangler sannelig ikke krefter likevel, det vil mange få merke. Hittil er du blitt navngjeten av storverkene dine, men fra nå av blir drapssaker og fredløshet din skjebne, og alt du gjør vil bli deg til uhell og ulykke. Du blir lyst fred­ løs, og støtt må du bo alene ute i villmarken. Nå legger jeg den forban­ nelsen på deg at disse øynene, som jeg stirrer på deg med, dem skal du alltid se for deg; da vil du synes det er tungt å være ensom, og det vil volde din død.» Da trellen hadde sagt dette, rant den knugende vanmakten av Grette. Han trakk sverdet og hogg hodet av Glåm og la det ved baken hans. Torhall hadde kledd seg mens Glåm talte. Nå kom han endelig ut, for han torde ikke nærme seg før Glåm var drept. Han lovet Gud og takket Grette vakkert, som hadde overvunnet denne urene ånd. Så ga de seg til å brenne Glåm til svart aske. Da det var gjort, fylte de den i en skinnsekk, og grov den ned langt fra de steder der folk og fe ferdedes. Da de gikk heim etter dette, var det blitt langt på dag. Grette la seg, for han var både støl og stiv. Torhall sendte bud etter folkene på de nærmeste gardene og la ut og fortalte hvordan det hadde gått for seg. Alle som hørte det, syntes dette var et storverk, og det var de enige om, at i hele landet fantes det ikke så sterk og kraftig og så helt igjennom kjekk en kar som Grette Asmundsson. Torhall tok vakkert avskjed med Grette, ga ham en god hest og sta­ selige klær, for de han hadde hatt på seg, var revet helt i filler. Så skil­ tes de som gode venner. Derfra red Grette til As i Vatnsdal, og Torvald tok vel imot ham og o

90

spurte ham nøye ut om kampen med Glåm. Grette fortalte ham om basketaket, og sa at aldri var kreftene hans blitt satt på slik prøve, så lenge hadde de slåss med hverandre. Torvald ba ham fare varsomt fram heretter, - «så vil det gå deg godt. Ellers vil du lett komme i ulykke.» Grette sa han var ikke nettopp blitt mildere til sinns; nei, han var mye mer uvøren nå enn før, og alt som gikk ham imot, tålte han mindre. En ting merket han stor forskjell på. Han var blitt så mørkeredd at han torde ikke gå noe sted alene når det tok til å mørkne. Da syntes han at han så allslags skrømt, og det er siden blitt et ordtak at dem låner Glåm øyne, eller de får «glåmsyn», som ser overnaturlige ting. Grette red heim til Bjarg etter dette storverket sitt og holdt seg heime om vinteren.

Ny Norgesferd Torbjørn Øksnamegin holdt et stort høstgilde, og det kom mye folk dit. Dette var mens Grette var på ferden nord til Vatnsdal. Torbjørn Langfarer var med der i gildet. De talte både om det ene og det andre, og Hrutfjordingene ville gjerne høre om striden med Grette på Hrutafjordshalsen om sommeren. Torbjørn Øksnamegin skrøt svært av Grette, og sa det ville gått ille for Kormak, hadde det ikke kommet noen og skilt dem. Da sa Torbjørn Langfarer: «Jeg kan fortelle to ting, og det er at ikke så jeg denne Grette vinne seg noen heder, nei jeg tror han ble rent vettskremt da vi kom til, og ingenting ville han heller enn slutte kam­ pen. Ikke så jeg ham søke hevn heller da huskaren til Atle ble drept, og derfor tror jeg ikke han eier manns mot, uten når han har folk nok med seg.» Slik drev han på og hånte Grette, men det var mange som svarte at dette var unyttig gjøn, og Grette ville nok ikke finne seg i slikt, sa de, hvis han fikk høre det som var sagt. Mer hendte det ikke i dette gildet, og folk dro heim. 91

Om vinteren var det fullt fiendskap mellom dem, men de gikk ikke løs på hverandre, så det hendte ikke mer den vinteren.

Tidlig neste vår kom det et skip ut til Island fra Norge. Det var før tingtid dette. De hadde mye nytt å fortelle der ombord, for det første at det var blitt høvdingskifte i Norge; kong Olav Haraldsson var kom­ met til makten og Svein jarl rømt fra landet om våren etter Nesjarslaget. Mange merkelige ting kunne de fortelle om kong Olav, og det med at han tok best imot folk som dudde til noe, og dem gjorde han til sine håndgangne menn. Det var mange unge menn som ble glade da de hørte dette, og gjerne ville ha seg en utenlandsferd. Da Grette hørte det de fortalte, ville han også av sted, for han ven­ tet seg heder av kongen, han som de andre. Det sto et skip på land ved Gåsøyr i Øyjafjord. Der ombord tinget Grette seg plass og gjorde seg i stand til å dra utenlands; men reisegods hadde han ikke stort av. Asmund tok nå til å bli gammel og skrøpelig og lå mest til sengs, Han og Asdis hadde en sønn, som het Illuge, en lovende ung mann. Atle hadde tatt ved hele gardsdriften og krøtterholdet, og det så ut til å gå mye bedre nå, for han var en stillfarende og klok mann. Så dro Grette til skipet. Med dette samme skipet hadde Torbjørn Langfarer gjort seg rede til å fare, før de visste at Grette kom til å være med der ombord. Mange rådde Torbjørn fra å seile med samme skip som Grette, men han lot seg ikke skremme fra å fare av slikt, sa han. Han ble sent ferdig med å gjøre seg i stand til ferden, og kom ikke nord til Gåsøyr før skipet lå seilklart. Før han dro vestfra, var Asmund Hærulang blitt syk og reiste seg ikke fra sengen mer. Torbjørn Langfarer kom sent på dag til stranden. Sjøfolkene skulle til å gå til bords og sto og vasket hendene utenfor bua, og da Torbjørn red fram mellom buene, hilste de på ham og spurte om nytt. Han hadde ikke noe nytt å fortelle, sa han. - «Det eneste måtte være at jeg tenker kjempen Asmund på Bjarg er død nå.» Mange svarte at med ham gikk en gild bonde bort; - «men hva døde han av?» spurte de. o

o

o

o

92

«Det gikk ille for kjempen på slutten,» svarte han, «for han kovnet i stuerøyken som en hund; men det er ikke noen skade skjedd, for han tok til å gå i barndommen nå.» «Det er da underlig som du taler om slik en mann,» sa de. «Dette ville ikke Grette like om han hørte det.» «Det skal jeg nok greie,» sa Torbjørn, «og Grette får løfte sverdet høy­ ere enn i fjor sommer på Hrutafjordshalsen, vil han skremme meg.» Grette hørte godt det han sa, men han lot som ingen ting mens Torbjørn talte. Da han holdt opp, sa han: «Det spår jeg deg, Langfarer, at du kommer ikke til å dø i stue­ røyken, og det kan vel hende du ikke dør av alderdom heller. Men jeg synes det er underlig gjort av deg å håne sakesløs mann.» «Jeg tar ikke ett ord tilbake,» sa Torbjørn, «og jeg synes ikke du bar det så kjekt da vi berget deg den gangen Mel-mennene banket deg som et krøtter.» Grette svarte med en vise: Titt kan tungen løpe til sin eiers skade, somme har da hevnen rammet hardt for dette; om du mister livet, Langreis, for din tale, måtte mange bøte med sitt liv for mindre.

«Jeg tror ikke døden truer meg mer nå enn før,» sa Torbjørn, «selv om du snakker som du gjør.» «Hittil er aldri spådommene mine blitt gamle,» svarte Grette, «og slik vil det gå denne gangen og. Pass deg nå mens det er tid; siden kan det bli for sent.» Dermed hogg han til Torbjørn. Han slo hånden for og tenkte å bøte av for hogget, men sverdet traff armen ovenfor håndleddet og siden halsen så hodet føk av. Det var kar som kunne hogge, sa kjøpmennene, slik en burde være kongsmann, og noen skade syntes de ikke det var at Torbjørn var drept, for han hadde vært både trettekjær og spottelysten.

93

Kort tid etter stakk de til sjøs og kom ut på sommeren til Norge sør i Hordaland. De hørte da at kong Olav var nord i Trøndelag, og Grette fikk seile med noen handelsmenn nordover dit, for det var kongen han ville treffe.

Tore het en mann som bodde på Gard i Adaldal. Han var sønn til Skjegge, sønn til Bodolv. Skjegge hadde tatt Keldukverve opp til Keldunes. Han var gift med Helga, datter til Torgeir på Fiskebekk. Tore, sønnen hans, var en stor høvding, og for mye til sjøs. Han hadde to sønner. Den ene het Torgeir, den andre Skjegge. De var lovende menn begge og fullvoksne da dette hendte. Tore hadde vært i Norge den sommeren kong Olav kom vest fra England, og ble da en god venn av kongen og av biskop Sigurd. Det kan en skjønne av den ting at Tore hadde latt bygge en stor knarr i skogen og ba biskop Sigurd vie den, og det gjorde han. Siden for Tore ut til Island og lot hogge opp knarren da han ble lei av å ligge og seile, men brandene fra knarren lot han sette over inn­ gangsdøren sin. Der sto de lenge, og de kunne varsle været så sikkert at i den ene pep det mot sønnavær, i den andre mot nordavær. Men da Tore hørte at kong Olav hadde fått makten over hele Norge, syntes han at han kunne gjøre seg nytte av kongens vennskapsløfter. Han sendte sønnene til Norge for å treffe kongen, og tenkte de skulle bli hans håndgangne menn. De landet på sørkysten sent på høsten og fikk seg en roskute, og dro nordover langs land for å treffe kongen. Sør for Stad ble de liggende noen dager i en havn, for de hadde nok av mat og drikk, og de rodde ikke ut når det ikke var godt vær. Nå er det å fortelle at Grette og følget hans dro nordover langs lan­ det, og ofte fikk de hardt vær, for vinteren hadde satt inn. Som de seilte nordover mot Stad, kom de ut i styggvær med snøføyke og frost, og en kveld var det så vidt de nådde land, utkjørte og våte. De la til et sted der stranden løftet seg jevnt innover og fikk berget varer og eiendeler. Kjøpmennene bar seg ille, for de fikk ikke gjort opp ild, og de mente det kunne koste dem både helse og liv dette. Nå lå de der om kvelden, trette og elendige. Da det led på kvelden, så de en stor ild som blusset opp på den 94

andre siden av det sundet de lå ved, og da de så ilden, talte de om hvor heldige de ville være om de kunne få tak i noe av den, og de undret seg på om de skulle løse skipet; men det syntes alle likevel var for vågalt. Så snakket de lenge fram og tilbake om det skulle være noen som var så sprek at han kunne få tak i noe av ilden. Grette blandet seg ikke mye i samtalen. Han sa bare at i gamle dager fantes det nok menn som ikke ville kvidd seg for det. Kjøpmennene sa det hjalp ikke dem stort hva som hadde vært i gamle dager, når det ikke var noen som kunne hjelpe dem nå. - «Eller kanskje du våger det, Grette?» sa de. «Folk sier du er den djerveste mannen på Island nå, og du vet jo godt hva det gjelder for oss.» «Jeg synes ikke det skulle være noe storverk å få tak i ilden,» sa Grette; «men jeg tviler på at dere lønner verket bedre enn han ønsker, han som gjør det.» De svarte: «Du tror da ikke vi er slike stakkarer at vi ikke ville lønne deg godt?» «Jeg kan jo prøve,» sa Grette, «hvis dere synes det har så mye å si; men jeg har ikke stor tro på at det kommer noe godt ut av dette.» Det gjorde det sikkert, sa de, og ønsket ham hell og lykke på ferden. Grette kastet klærne av og gjorde seg klar til å svømme. Han hadde bare på seg en hettekappe og vadmelsbukser. Kappen heftet han opp med et basttau, som han slo rundt livet, og i hånden tok han et kjørel. Så hoppet han over bord. Han svømte tvers over sundet og gikk i land. Der så han et hus, og hørte at folk snakket og ståkte der inne. Grette gikk bort til huset. Nå er det å fortelle at de som var i huset, det var Tores sønner, som det før er fortalt om. De hadde ligget der i mange dager og ventet på bør for å komme nord om Stad. Nå hadde de satt seg til å drikke, tolv mann sammen. Havnen de lå i, var den beste der i sundet, og der var bygd et her­ berge som folk kunne ta inn i når de dro langs land. De hadde båret mye halm inn i huset, og på gulvet brant det et svært bål. Grette gikk inn i huset, og visste ikke hvem som var der. Kappen var blitt helt overiset straks han kom på land, og han var så uhyggelig diger at han så ut som et troll.

95

De som var inne, ble rent forstøkt og trodde det måtte være et utyske. De tok til å denge ham med alt de fikk tak i, og laget et fælt bråk der inne; men Grette brukte nevene og kastet dem unna. Noen av dem dengte ham med brennende vedskier så gnistene føk om hele huset; men han kom seg da ut av ståket med ilden sin, og svømte til­ bake til de andre. De skrøt svært av hvor modig han hadde vært som hadde våget å svømme over. Maken til kar fantes ikke. De var berget nå de hadde fått ild, sa de. Natten gikk, og om morgenen var det godt vær, så kjøpmennene våknet tidlig og gjorde seg i stand til å dra videre. De talte nå om at de gjerne skulle treffe dem som hadde tent ilden og få vite hvem det var. Så kastet de loss og dro over sundet; men de fant ikke huset. De så bare en stor askehaug, og i den fant de menneskeben i mengde. Da skjønte de at herberget måtte ha brent ned med alle dem som hadde vært der inne. De spurte Grette om det var han som var skyld i denne ulykken, for da hadde han gjort en fæl illgjerning, sa de. Grette sa at nå var det gått slik som han hadde tenkt seg, at de ville lønne ham dårlig for ilden han hentet til dem. «Låkt folk skulle ingen hjelpe,» sa han. Det ble til stor skade for Grette at overalt hvor de kom, sa kjøpmen­ nene at han hadde brent disse folkene inne, og snart spurtes det at de som mistet livet i dette huset, var sønnene til Tore fra Gard, de som det før ble fortalt om, og hele følget deres. Da kjøpmennene hørte det, jagde de Grette bort fra skipet og ville ikke ha ham med seg lenger. Han ble så vanvørt, at det nesten ingen var, som ville gjøre ham en tjeneste. Han syntes det så rent håpløst ut nå og ønsket mer enn noen gang å treffe kongen. Han kom seg nord til Trøndelag, der kongen var; men han hadde hørt om alt dette før Grette kom fram, og folk hadde baktalt ham stygt.

Grette var noen dager i byen før han fikk komme fram for kongen. Det var en dag kongen satt i rettsmøte at Grette gikk fram for ham og hilste ham.

96

Kongen målte ham med øynene og sa: «Er det du som er Grette den sterke?» «Folk kaller meg så,» svarte Grette, «og jeg er kommet hit, fordi jeg håper Du vil fri meg fra de lastordene som folk har sagt om meg. Selv mener jeg at jeg er uten skyld.» Kong Olav sa: «Du er en kjekk kar, men jeg vet ikke om du har lykke til å fri deg fra denne saken. Likevel er det helst så, at du har ikke med vilje brent mennene inne.» Grette sa han ville gjerne rense seg for baktalelsen, om kongen mente det var råd. Kongen ba ham fortelle nøye hvordan alt hadde gått for seg. Grette fortalte da alt det som det ble gjort rede for ovenfor, og det med, at de levde alle da han kom seg ut med ilden,- «og nå vil jeg by meg til å rense meg slik som Du mener loven krever.» Kong Olav sa: «Jeg vil gi deg lov til å bære jern i denne saken, kunne du bare ha lykken med deg.» Det var Grette vel nøyd med. Han tok straks til å faste til jernbyr­ den, og tiden gikk til dagen kom da han skulle rense seg. Kongen og bispen gikk til kirken og en mengde folk, for det var mange som var nyfikne etter å se Grette, så mye som det ble fortalt om ham. Siden ble Grette ført til kirken, og da han kom dit, glodde de på ham alle der var. Nei maken til stor og kraftig kar hadde de nå aldri sett. Da Grette gikk innover kirkegulvet, løp en stygg halvvoksen gutt fram og ropte til ham: «Det er da underlig at her i landet som folk vil kalles kristne, her får røvere og ransmenn og tyver fare i fred, ja enda til bære jernbyrd. Er det vel noe en illgjerningsmann heller vil, enn berge livet når han kan? Her har vi en udådsmann, som sikkert nok har brent inne sakesløse menn, og likevel skal han få rense seg. Det er for galt.» Så for han bort til Grette og pekte fingrer etter ham og skar ansikter og kalte ham sønn til en trollkjerring og mange andre stygge ting. Grette ble eitrende sinna og greidde ikke styre seg. Han løftet neven og ga gutten én under øret så han lå i uvett med en gang, men somme sier han døde med det samme. Ingen kunne skjønne hvor denne gutten kom fra eller hvor det ble 7.

Norrøn saga V

97

av ham, men folk tror helst det må ha vært en uren ånd, sendt for å skade Grette. Nå ble det stort oppstyr i kirken og folk fortalte kongen at han var kommet i slåsskamp, han som skulle bære jernet. Kong Olav gikk fram i kirken, og da han så hva det var, sa han: «Du er nok en stor ulykkesmann, Grette, siden du ikke skulle få renset deg, nå som alt var gjort i stand til det, og lett blir det ikke å bøte på ulykken din.» Grette svarte: «Jeg hadde tenkt jeg skulle hentet større heder hos Deg, herre, enn det ser ut til jeg får nå, så god ætt som jeg er av,» og han sa hvordan slektskapet var mellom kong Olav og ham, slik som det er fortalt før. «Nå skulle jeg ønske Du ville ta meg i din tjeneste,» sa han. «Du har nok mangen en mann der som ikke er så djerv som jeg.» «Jeg skjønner det,» sa kongen, «at det er få som kan måle seg med deg i kraft og mot, men du er altfor mye ulykkesmann til at jeg kan ha deg hos meg. Nå kan du fare i fred for meg hvor du vil vinteren ut, men til sommeren skal du dra ut til Island, for det er der du kom­ mer til å ende dine dager.» «Jeg ville gjerne rense meg i brannsaken først, om jeg kunne,» sa Grette, «for det var ikke med vilje jeg tente brannen.» «Nei jeg tror heller ikke det,» sa kongen; «men siden skirselen ble mislykket nå, fordi du var så ustyrlig, så får du ikke vasket denne skyl­ den av deg mer enn du alt har gjort. Tankeløshet får en støtt skade av; men har det hvilt forbannelse over noen mann, så er det sannelig over deg.» Grette ble i byen en tid etter dette; men av kong Olav var det ikke mer hjelp å få enn det alt er fortalt om. Siden dro han sør i landet og tenkte seg øst til Tunsberg for å treffe Torstein Dromund, bror sin; men det er ikke fortalt noe om ferden hans før han kom til Jæren.

Bort imot jul kom Grette til en bonde som het Einar. Han var en rik mann, gift var han og hadde en voksen datter som het Gyrid. Hun var en vakker jente og ble regnet for et godt gifte. Einar ba Grette til seg i julen, og det tok han imot. 98

På den tiden hendte det støtt i Norge at skoggangsmenn og røvere kom ned fra skogene og krevde kvinner hos folk eller tok godset deres med makt, når de ikke var mannsterke nok til å hindre det. Her hendte det en dag i julen at det kom en hel flokk illgjernings­ menn til Einar. Snekoll het føreren deres. Han var en fæl berserk. Han krevde av Einar at han skulle gi fra seg datter sin til ham eller verge henne hvis han mente han var mann for det. Men bonden var langt oppe i årene nå og ingen slåsskjempe. Han visste hverken ut eller inn og spurte Grette i all stillhet om et godt råd. - «Du er jo slik en navngjeten kar,» sa han. Grette ba ham bare si ja til det han syntes han kunne gjøre uten skam. Berserken satt til hest og hadde hjelm på hodet, men han hadde ikke spent fast kinnskjermene. Foran seg holdt han et jernkantet skjold, og skrek gjorde han så det var fæle ting. «Velg nå straks ett av vilkårene,» sa han. «Hva er det han rår deg til den digre farken som står hos deg der; er det kanskje så at han vil prøve en lek med meg?» «Vi er like gode bonden og jeg,» sa Grette, «for ingen av oss duger til å slåss.» «Dere skal nok bli enda reddere for å slåss med meg hvis jeg blir harm for alvor,» sa Snekoll. «Slikt vet en når en har prøvd det,» sa Grette. Berserken syntes de talte som om de ville trekke seg unna. Han tok til å remje og bet i skjoldkanten. Så kjørte han skjoldet opp i munnen og gapte over toppen på det og knurret olmt. Grette satte i et sprang over vollen, og da han kom på siden av hesten til berserken, ga han skjoldspissen et spark nedenfra, så berser­ ken fikk skjoldet i munnen med slik kraft at kjeften revnet og kjaken datt ned på brystet på ham. Så trev han tak i hjelmen med venstre hånd og rykket berserken av hesteryggen, trakk sverdet i det samme med høyre og hogg det i halsen på ham så hodet føk av. Men da Snekolls menn så dette, flyktet de til hver sin kant, og Grette gad ikke jage dem, for han så at det fantes ikke mot i dem. Bonden takket ham både vel og vakkert for dette verket, og mange andre gjorde det samme. Det skulle både mot og styrke til slikt, sa de. 99

Grette var der i julen og hadde det godt, og bonden ga ham gode gaver da han dro. Siden for han øst til Tunsberg og traff Torstein, bror sin. Han tok vennlig imot Grette og spurte om ferdene hans, og Grette fortalte at han hadde gjort det av med berserken. Han kvad en vise om det: Skjoldet til stridsglade kriger støtte mot Snekolls matport; jeg ga det fart med foten; farken fikk det i kjeften. Slik ble tanngardens tufter tvedelt av pilestormens jernslåtte bordvegg at kjeven datt ned på kjempens bringe.

«Du kommer nok til å gjøre mangt et storverk,» sa Torstein, «bare ulykken ikke fulgte etter.» «Det spørs likevel, det som gjort er,» sa Grette. Nå var Grette hos Torstein resten av vinteren til fram på våren. En morgen lå Torstein og Grette i soveloftet, og Grette hadde lagt nevene sine oppå åkledet. Torstein lå våken og så på dem. Litt senere våknet Grette. Da sa Torstein: «Jeg har ligget og sett på armene dine, frende, og jeg synes ikke det er underlig at hoggene dine ofte faller tungt, for aldri har jeg sett slike armer på en mann.» «Du skjønner vel det,» sa Grette, «at jeg kunne ikke gjøre slike verk som jeg har gjort, om jeg ikke var kjempesterk.» «Jeg tror nok det ville vært bedre om du hadde vært litt mindre sterk og hatt mer lykke med deg,» sa Torstein. «Det er sant som de sier for et gammelt ord,» sa Grette, «at ingen skaper seg sjøl; men vis nå du meg dine armer,» sa han. Torstein så gjorde. Han var en lang, grannvoksen mann. Grette smilte. «Det var ikke stort å se på,» sa han. «Ribbenene dine er jo krøkt ihop, og aldri har jeg sett slike staker som dem du går og drar på. Det er vel snautt du har krefter som et kvinnfolk, tenker jeg.»

100

«Det kan så være,» sa Torstein, «men likevel skal du vite det, at det blir disse tynne armene som hevner deg, om du noen gang skal hev­ net bli.» «Hvem kan vite hvordan det går i fremtiden?» sa Grette, «og lite rimelig synes jeg det lyder.» Mer er det ikke fortalt om samtalen deres. Nå led det fram på våren, og Grette kom seg med et skip og og dro ut til Island om sommeren. Brødrene skiltes som gode venner og så hverandre aldri siden.

Atle Nå tar fortellingen til igjen der den brøt av før. Torbjørn Øksnamegin fikk høre om drapet på Torbjørn Langfarer, som det alt er fortalt om. Han ble harm da han hørte det, og sa han skulle ønske han kunne få inn et hogg fra sin kant til gjengjeld, Asmund Hærulang lå lenge syk om sommeren, og da han skjønte døden nærmet seg, kalte han til seg frendene sine, og sa han ville at Atle skulle ta ved gardsstyret når han var død; - «men jeg er redd du ikke får sitte i fred for voldsmenn, Atle. Derfor skulle jeg ønske dere ville støtte ham, alle frendene mine, som best dere kan. Men om Grette kan jeg ikke si noe, for hans lykke tror jeg ligger på et rullende hjul, og selv om han har krefter nok, er jeg redd han får så store van­ sker å vinne over at han ikke kan hjelpe frendene sine. Illuge er ung ennå, men får han eie helsen, blir han nok en kraftig kar.» Da Asmund hadde ordnet alt med sønnene sine, som han ville, ble sykdommen verre, og litt senere døde han. Han ble gravlagt på Bjarg, for han hadde latt bygge en kirke der, og bygdefolket syntes det var et stort tap at han døde. Atle ble en gild bonde nå. Han holdt mange folk på garden, og var om seg på alle kanter for å skaffe mat til gards. Da det led på somme­ ren, dro han ut på Snæfellsnes for å få seg skrei. Han hadde mange hester med seg, og red først til Meiar i Hrutafjord, der Gamle, mågen hans, bodde. o

o

101

Grim Torhallsson, bror til Gamle, slo følge med Atle, og tok en mann med seg. De red vest over Haukadalsskaret og fulgte veien utover neset. Der kjøpte de så mye skrei som de kunne føre med seg på sju kløv­ hester, og da de var ferdig, tok de på heimveien. Torbjørn Øksnamegin fikk vite at Atle og Grim hadde dradd hei­ mefra. Sønnene til Tore fra Skard, Gunnar og Torgeir, var hos ham. Torbjørn var misunnelig på Atle fordi han var så vennesæl. Derfor egget han Toressønnene til å legge seg i bakhold for Atle når han og Grim kom innover fra neset. De red nå heim til Skard, og ventet der til Atle dro forbi med kløv­ hestene, og da følget kom framom Skard, kunne de se det derfra. Brødrene ga seg straks i vei med huskarene sine og red etter dem, og da Atle så at de kom ridende, ba han folkene sine ta kløvene av hestene. - «De vil nok by meg bot for huskaren min,» sa han, «han som Gunnar drepte i fjor sommer. Nå vil ikke vi være de første til å slåss, men går de løs på oss, skal vi bite fra oss.»

102

I det samme kom de andre til og sprang straks av hesteryggen. Atle hilste dem og spurte hva som var på ferde. - «Vil du kanskje gi meg bot for huskaren min, Gunnar?» «Dere fortjente noe annet, dere Bjargsfolk, enn at jeg bøtte det med det gode,» svarte Gunnar. «Nei, da var det rimeligere det ble gitt bot for drapet på Torbjørn, som Grette felte.» «Det har ikke jeg noe med,» sa Atle. «Dessuten er ikke du hoved­ mannen i den saken.» «Så blir jeg det nå da,» sa Gunnar. - «La oss gå løs på dem, karer, og gjøre oss nytte av at Grette ikke er her.» De løp på Atle åtte mann. Atle hadde fem mann med seg. Han gikk fram foran mennene sine og trakk sverdet Jøkulsgave, som Grette hadde gitt ham. Da sa Torgeir: «De er like i mangt de som store vil være. Grette bar også sverdet sitt høyt i fjor sommer på Hrutafjordshalsen.» «Han er nok mer vant til storverk enn jeg,» svarte Atle. Så sloss de. Gunnar var rent ustyrlig og gjøv på Atle. Da de hadde kjempet en stund, sa Atle: «Vi har ingen ære av å drepe arbeidsfolkene for hverandre. Det er bedre vi to prøver krefter. Jeg har aldri brukt sverdet før, så du har fordelen på din side.» Men Gunnar ville ikke det. Atle ba huskarene sine passe på kløvhestene, - «så skal jeg se hva de andre duger til,» sa han. Han gikk så hardt på at Gunnar og alle folkene hans vek unna. Da han hadde drept to av folkene til brødrene, snudde han seg mot Gun­ nar og hogg etter ham så skjoldet gikk tvers av nedenfor håndtaket, og sverdet traff foten under kneet. Straks etter ga han ham et hogg til, og det ble banesåret. Nå er det å fortelle om Grim Torhallsson at han gikk løs på Torgeir, og de kjempet lenge, for begge var de kraftige karer. Da Torgeir så at Gunnar, bror hans, falt, ville han dra seg unna, men Grim løp etter ham og jagde ham til han snåvet og falt framover. Da hogg Grim øksen i ham mellom akslene, så den sakk langt inn. De huskarene som det var liv i ennå, ga de grid. Så bandt de om sårene sine og la kløvene på hestene igjen, og da det var gjort, dro de heim og lyste drapene. 103

Etter dette satt Atle mannsterk heime om høsten. Torbjørn raste, men han fikk ingenting gjort, Atle hadde for mange venner. Grim var hos ham om vinteren og Gamle, mågen hans. Glum Uspaksson, en annen av mågene hans, var der også, han eide Øyr i Bitra på den tiden. Slik ble det folksomt på Bjarg, og der var ståk og moro utover vinteren.

Torbjørn Øksnamegin tok på seg å føre saken etter drapet på Toressønnene. Han ville reise søksmålet mot Grim og Atle, men de tenkte å forsvare seg med at de var blitt overfalt først. Slik ville de søke å få gjort brødrene rettsløse. Saken ble skutt inn under Hunavatnstinget, og på begge sider samlet de mye folk om seg. Atle fikk snart en stor flokk, for han hadde mange mektige frender. Da gikk begges venner imellom og talte om forlik. De sa alle at Atle var en bra kar. Han gikk ingen for nær, men likevel var han uredd når det knep. Torbjørn skjønte nå at det ville bli til mest heder for ham å gå med på forliket. Atle satte det som vilkår at han hverken ble lyst fredløs i herredet eller dømt til å fare fra landet. De valte Torvald Asgeirsson til voldgiftsmann for Atle og for Torbjørn Solve den stolte. Han var sønn til Asbrand Torbrandsson, søn­ nesønn til Harald Ring, som hadde tatt hele Vatnsnes inn til Ambåttarå på vestsiden. På østsiden hadde han tatt landet inn til Tverå og tvers over den til Bjorgsos og alt på den siden av Bjorg ut til sjøen. Solve var æresyk, men en klok mann; derfor valte Torbjørn ham til voldgiftsmann for seg. Så sa de fram dommen sin, at for Toressønnene skulle det bøtes med halv bot, men den andre halvdelen falt bort fordi de hadde over­ falt Atle først og stått ham etter livet. Drapet på huskaren til Atle, han som ble drept på Hrutafjordshalsen, skulle gå opp i opp med dra­ pet på de to som falt med Toressønnene. Grim Torhallsson skulle dra bort fra bygda. Bøtene skulle Atle rede ut alene. Denne dommen likte Atle godt, men Torbjørn likte den ille. Like­ vel skiltes de da forlikte å kalle; men Torbjørn ymtet om at det skulle ikke være opp- og avgjort mellom dem ennå, hvis det gikk som han ville. Atle red heim fra tinget og takket Torvald vel for hjelpen hans. __

_

o

o

104

Grim Torhallsson dro sør til Borgarfjorden. Han bodde på Gilsbakke og var en drivende bonde.

Det var en mann hos Torbjørn Øksnamegin som het Ale; han var huskar, men en lei og doven slamp. Torbjørn sa han fikk te seg likere, ellers skulle han skamslå ham, sa han. Ale sa han hadde ikke hug til å arbeide, og var flåkjeftet som alltid, Han kunne bare våge å gjøre noe annet, sa Torbjørn; men Ale ga seg ikke, og til slutt mistet Torbjørn tålmodigheten, slo ham under seg og dengte ham kraftig, Etter det rømte Ale fra tjenesten og dro nord over åsen til Midfjord. Han stanste ikke før han kom til Bjarg. Atle var heime. Han spurte hvor Ale skulle hen. Han så seg om etter tjeneste, sa han. «Er du ikke arbeidskar hos Torbjørn?» spurte Atle. o

o

o

o

105

«Vi kunne ikke riktig komme overens,» sa Ale. «Det var ikke lenge jeg var der, men jeg likte meg ille den stunden det var, og til avskjed ga han meg en klem så det låt ikke vakkert i halsen min. Hva det enn blir av meg, så drar jeg aldri dit i tjeneste mer. Jeg er sikker på at du steller mye bedre med tjenestefolkene dine enn han, og fikk jeg bare lov, ville jeg gjerne arbeide hos deg nå.» «Jeg har nok av arbeidsfolk,» sa Atle, «om jeg ikke er ute etter dem som er i Torbjørns tjeneste, og deg ser det ikke ut til å være stort tak i. Dra heim igjen til ham du!» «Dit kommer jeg aldri frivillig,» sa Ale. Nå ble han der en stund, og om morgenen dro han på arbeid med huskarene til Atle og tok sine tak overalt, og slik fortsatte han utover sommeren. Atle sa ikke mer til ham, men han lot ham få kosten, for han likte godt arbeidet hans, Torbjørn fikk nå høre at Ale var på Bjarg. Han red dit med to mann og ba Atle komme ut og tale med ham. Atle gikk ut og hilste dem. Torbjørn sa: «Vil du begynne å plage meg med fiendskapet ditt igjen, Atle, eller hvorfor har du tatt arbeidskaren min? Slikt er ikke hederlig ferd.» «Jeg kan da ikke se på ham at han er din arbeidskar,» sa Atle. «Kan du prove at han hører til tjenestefolkene dine, vil jeg ikke holde på ham; men jeg har ikke hug til å kaste ham ut av husene mine.» «Du får gjøre som du vil denne gangen,» sa Torbjørn, «men jeg kre­ ver mannen og forbyr ham å arbeide her. Jeg kommer igjen én gang til, og det er ikke sikkert vi da skilles som bedre venner enn nå.» «Jeg blir heime,» svarte Atle, «og tar tingene som de kommer.» Så red Torbjørn tilbake. Da arbeidsfolkene kom heim om kvelden, fortalte Atle dem om „ ° samtalen med Torbjørn og ba Ale dra sin vei. Han ville ikke holde på ham lenger, sa han. «Det er sant som de sier for et gammelt ord,» sa Ale, «at den skamroste svikter først. Jeg hadde ikke ventet det at du ville jage meg bort nå som jeg har arbeidet på spreng her i sommer, og håpet på at du ville gi meg litt støtte; men slik er dere alle, selv om dere ter dere aldri så blidt. Nå kan de få slå meg helseløs her for øynene på deg, hvis du ikke vil hjelpe meg.» o

o

o

106

Atle ga etter for snakket hans, og fikk seg ikke til å jage ham på dør. Det led nå fram til slåtten. Så var det en dag straks før midtsommer, at Torbjørn red til Bjarg. Han hadde hjelm på hodet, sverd ved siden og i hånden et spyd. Det var et flatbladet spyd og bladet var svært bredt. Været var vått den dagen. Atle hadde sendt huskarene sine ut på slåtten, og noen av mennene hans var på fangst nord ved Horn. Selv var han heime med få menn. Torbjørn kom dit ved middagstid. Han var alene og red bort til døren. Den var lukket, og utenfor var det ingen. Torbjørn banket på døren og gikk siden bak husene så de ikke kunne se ham fra døren. De som var inne, hørte det banket, og en kone gikk ut. Torbjørn fikk et glimt av konen, men viste seg ikke selv. Han hadde annet fore. Hun kom inn i stua igjen, og Atle spurte hvem det var. Hun sa hun hadde ikke sett noen utenfor; men best som de talte om dette, slo Torbjørn et kraftig slag i døren. Da sa Atle: «Det er meg han vil treffe, og han har nok et ærend til meg, hva nå grunnen kan være.» Han gikk fram i døren, men så ingen utenfor. Det var søkkende vått, så han gikk ikke ut, men støttet seg med en hånd i hver dør­ stolpe og så seg rundt. I det samme sprang Torbjørn fram foran døren med begge hender om spydet og kjørte det midt i Atle så det sto tvers igjennom ham. «Det blir mange av dem nå, de brede spydene,» sa Atle idet han fikk stikket. Så falt han fram over dørstokken. Kvinnene som hadde vært inne i stua, kom ut nå og så at Atle var død. Da var Torbjørn kommet på hesteryggen og lyste drapet på seg. Etter det red han heim, Asdis husfrue sendte bud etter folk, og de stelte med Atles lik. Så ble han gravlagt hos far sin. Det var stor sorg over hans død, for han hadde vært både klok og vennesæl. Noen bot ble det ikke gitt for drapet på Atle, og ingen ba om det heller, for det var Grette som skulle ta saken opp hvis han kom heim. Derfor var det stille i saken om sommeren. Torbjørn ble lite likt for dette verket, men han satt da rolig på garden sin. o

107

Grette blir fredløs Samme sommeren som det er fortalt om nå, kom det et skip til Gåsøyr før tingtiden. Der ombord kunne de fortelle om Grettes fer­ der, og de fortalte om huset som var brent også. Da han hørte dette, ble Tore i Gard harm, og mente han måtte få ram på Grette til hevn for sønnene sine. Tore red av sted med en stor flokk og tok opp brannsaken på tinget, men folk syntes ikke de kunne avgjøre noe, når det ingen var til å føre forsvaret. Tore sa han krevde at Grette ble lyst fredløs over hele landet for slik illgjerning. Da svarte Skapte lovsigemann: «Det er klart at dette er en udåd, dersom det er sant som det er fortalt, men oftest er det bare halve sannheten, det én forteller, for de fleste vil nå helst gjøre saken svar­ test, kan den ses fra to sider. Derfor kan jeg ikke si det er rett at Grette blir gjort fredløs slik som saken står.» Tore var en mektig mann i bygda og en stor høvding, og mange stor­ menn var vennene hans. Han drev så hardt på at det var ikke tale om å redde Grette fra fredløshet. Tore fikk lyst ham fredløs over hele lan­ det, og siden var han den farligste av motstanderne hans, som det ofte viste seg. Han satte en pris på hodet hans, som skikken var med skoggangsmenn, og red så heim. Mange sa at det mer var selvrådighet enn lov og rett som sto bak dommen, men likevel ble den stående ved makt. Mer hendte det ikke i tiden fram om midtsommer.

Grette kommer til Island igjen og hevner Atle Ut på ettersommeren kom Grette til Island, til Kvitå i Borgarfjorden. Rundt om fra bygda red folk til skipet, og Grette fikk høre det på én gang alt sammen: at far hans var død og bror hans drept, og det også at han var gjort fredløs over hele landet. Da kvad han denne visen:

108

Alt har rammet skalden, rettsløs er jeg, lenge må jeg bære sorgen: bror og far er borte. Men i morgen, kriger! mangen skal få bøye dypt sitt stolte hode i den samme sorgen.

Folk forteller at Grette viste ikke minste sorg da han fikk høre alt dette, han var like lettlyndt som før. Han holdt seg ved skipet en tid, for han fikk ingen hest som han likte. Svein het en mann som bodde på Bakke ovenfor Tingnes. Han var en god bonde og en gladlyndt kar, og ofte kvad han så det var moro å høre på. Han hadde en brun hoppe, som var overlag god til å løpe. Svein kalte den Sadelkolla. Grette gikk av sted fra Kvitåvollene en natt, for han ville ikke at kjøpmennene skulle vite det. Han hadde fått tak i en svart hettekappe, som han kastet utenpå klærne for å være ukjennelig.

109

Så gikk han opp forbi Tingnes og videre opp til Bakke. Da var det lyse dagen. Han fikk se en brun hest der ved tunet og gikk bort og la bissel på den, sprang til hest og red oppover langs Kvitå nedenfor Bø og derfra til Flokadalså, og kom opp på veien ovenfor Kalvanes. Arbeidsfolkene på Bakke var nettopp stått opp. Nå løp de inn til husbonden og fortalte at det var en som red av sted på hesten hans. Han sto opp og smålo bare, så kvad han dette: Der red han glad av gårde på gampen min, tyvefarken. Like innpå tunet tok han Sadelkolla. Når han kunne lure meg så lett den karen, må vi sikkert vente flere slike streker.

Så tok han hesten sin og red etter. Grette red til han kom opp på høyde med garden Kropp. Der traff han en mann som het Halle. Han var på vei ned til skipet ved Kvitåvollene, sa han. Grette kvad denne visen: Si nedi breie bygda, brålyndte kar, at oppi marken ved Kroppegarden møtte du Sadelkolla. Gutten som satt på gampen kledd i en gråsvart kappe blir ikke lett å lure. Legg på sprang nå, Halle!

Dermed skiltes de, og Halle dro nedetter veien; men før han kom så langt som til Kalvanes, kom Svein ridende imot ham. De hilste kort på hverandre, og Svein kvad: Så du den frekke fanten, som for av gårde med hesten?

110

Han gjorde meg skam og skade med dagdriverstrekene sine. Ustraffet skal han ikke erte meg, tjueradden; nei, jeg skal banke ham blågrønn bare jeg får ham grepet.

«Ja, det har han da fortjent også,» sa Halle. «Jeg traff en mann som sa han red på Sadelkolla, og han ba meg hilse og si det nede i bygda. Det var en svær rusk i svart hettekappe.» «Han føler seg ovenpå nå,» sa bonden; «men jeg skal nok få greie på hva det er for slags kar,» og red så etter ham. Grette kom til Deildartunga, og der var en kone ute. Han red bort og snakket til henne og kvad denne visen: Bring, gode kone, bonden bud med en gammenvise: hils ham og si at Grette het han som røvet hesten. Si ham også at skalden setter i trav av gårde, tenker seg innen natten nå fram til Gilsbakke.

Konen lærte seg visen, og så red Grette sin vei. Litt senere kom Svein dit. Konen var ikke gått inn ennå, og straks han kom, kvad han: Hvem red den svarte hesten herfra i ruskeværet? Jeg så han satte av gårde straks jeg nådde tunet. Feigt som en hund han flykter, fy for en dugløs stakkar. Snart er det slutt på dagen, jakten blir seig og slitsom.

Konen sa fram visen hun hadde lært. Svein grunnet litt på den, så sa han:

111

«Det er nok best jeg lar være å spøke med den karen; men treffe ham vil jeg.» Så red han opp gjennom bygda, og støtt så den ene hvor den andre red. Været var både kvast og vått, men Grette nådde da Gilsbakke utpå dagen, og da Grim Torhallsson fikk høre han var kommet, tok han hjertelig imot ham og ba ham bli der. Det sa han takk til. Så slapp han Sadelkolla, og fortalte Grim hvordan det hang sammen med den. I det samme kom Svein og sprang av hesten. Da han fikk se hoppen sin, kvad han: Hvem red bort med hesten? Hit med lønn for skyssen. Så du større røver enn denne svartkappemannen?

Grette hadde nettopp fått av seg uværsklærne. Han hørte visestubben og sa: Hit til Grim red jeg hesten; mot ham er du en stakkar. Liten blir lønnen for skyssen, la oss nå være forlikte.

«Ja, vi lar det gå opp i opp da,» sa Svein, «jeg har fått full lønn for rideturen.» Siden kvad de hver sine viser, og Grette sa han skulle ikke ta Sveins ille opp siden han hadde vært redd for å miste hesten sin. Både bon­ den og Grette ble der om natten, og laget mye moro med visene. De kalte dem Sadelkollavisene. Morgenen etter red bonden heim, og han og Grette skiltes som gode venner. Grim fortalte Grette mye nytt, som var hendt nord i Midfjord mens han var utenlands, og det med at Atle lå ubøtt, mens makten til Tor­ bjørn Øksnamegin vokste, slik at det var uvisst om Asdis husfrue kunne bli sittende på Bjarg hvis det ble slik ved. Grette ble bare få netter hos Grim, for han ville ikke at ryktet skulle komme foran ham nord over heiene. Grim ba ham komme igjen når han trengte hjelp; - «men jeg vil ikke komme i strid med loven så jeg blir fredløs fordi jeg huser deg».

112

Grette sa han bar seg at som en bra kar, «og det er trolig jeg kommer til å trenge mer hjelp siden». Så red Grette nord over Tvidøgra like til Bjarg og kom dit midt på natten. Alle på garden sov unntagen mor hans. Han gikk bakom husene og inn en dør som var der. Han kjente jo veiene fra før. Derfra kom han inn i skålen og gikk bort til morens seng og famlet framfor seg. Hun spurte hvem det var, og Grette sa navnet sitt. Da reiste hun seg opp og slo armene om ham. Så sukket hun trett og sa: «Velkommen heim, frende; men lang glede får jeg ikke av sønnene mine. Nå er han drept, han som var beste støtten min, og du er blitt fredløs og rettsløs, og den tredje er så ung at han ikke makter noe.» «Det er et gammelt ord,» sa Grette, «at den ene sorgen slokker den andre, og det er da ting en har større glede av enn bøter. Jeg tenker nok Atle blir hevnet, og når det gjelder meg og fiendene mine, skal du se lykken får skifte eier av og til.» Ja, det var trolig det, sa hun. Grette var der en tid, men lot ikke mange vite om det, og holdt greie på hva folk i bygda tok seg til. De hadde ennå ikke hørt at Grette var kommet til Midfjord da han fikk vite at Torbjørn Øksnamegin var heime med få folk. Det var etter slåttonnen dette. En vakker solskinnsdag red Grette vest over åsene til Toroddsstad. Han kom dit ved middagstid og banket på døren. Noen kvinner gikk ut og hilste ham, men de kjente ham ikke. Han spurte etter Torbjørn. De sa han var gått ut på enga for å binde høybører, og sønnen hans også, Arnor, en gutt på seksten år. Torbjørn var en drivende kar og unte seg sjelden ro. Da Grette hadde fått vite dette, sa han farvel til dem, og red av sted fram på veien til Røykir. Det går et myrdrag ned fra åsen der med godt slåtteland. Der hadde Torbjørn latt slå mye høy, og nå var det tørt, og han bandt det i bører for å bære det heim. Gutten hjalp ham, og en jente rakte etter. Grette red opp til teigen der far og sønn var i arbeid lenger oppe. De hadde bundet en kløvbør og holdt nå på med den andre. Torbjørn hadde satt skjold og sverd fra seg ved børen, men sønnen hadde en håndøks med seg. Da fikk Torbjørn se fremmedkaren og sa til sønnen sin: 8. Norrøn saga V

113

«Der kommer det en mann ridende. Vi får la høyet være og høre hva han vil.» De gjorde så. Grette sprang av hesten. Han hadde hjelm på hodet, sverd ved siden og i hånden et stort spyd uten mothaker og med sølvslått fal. Han satte seg ned og slo løs naglen, for han ville ikke Torbjørn skulle kunne kaste spydet tilbake. Da sa Torbjørn: «Det er en svær kar han der, og dårlig måtte jeg være til å kjenne folk om ikke det er Grette Asmundsson. Han mener vel det er et og annet uoppgjort oss imellom; men la oss ta dette som menn og vise ham at vi ikke er redde. Vi får bruke vettet vårt. Jeg går mot ham forfra og prøver om ikke jeg skal greie ham slik, for jeg trøs­ ter meg til å møte hvem som helst bare han er alene. Men gå du bak ryggen hans og driv øksen med begge hender inn mellom akslene på ham. Du trenger ikke være redd for at han skal gjøre deg noe når han snur ryggen til deg.» o

114

Hverken Torbjørn eller sønnen hadde hjelm på hodet. Grette gikk ut på myra, og straks han kom på skuddhold, slengte han spydet mot Torbjørn; men det satt løsere på skaftet enn han hadde tenkt, så det slarket og for av skaftet og ned i jorden. Torbjørn grep skjoldet og holdt det foran seg, trakk sverdet og gikk mot Grette da han så det var ham. Grette trakk sakset sitt han også, og fektet litt med det så han holdt seg dem fra livet til han så hvor han hadde gutten bak seg, og da han så at Arnor sto klar til å hogge ham, svingte han sakset så kraftig at han knuste hodet på ham med saksryggen og drepte ham på flekken. I det samme sprang Torbjørn mot Grette og hogg etter ham, men han bøtte av for hogget med skjoldet i venstre hånd og svingte sakset sitt fram igjen så det kløvde skjoldet for Torbjørn, og traff ham i hodet så hardt at det sto ned i hjernen med det samme. Dermed ség han sammen og var død. Grette ga ham ikke flere sår. Han lette etter spydet sitt, men fant det ikke. Så gikk han tilbake til hesten sin og red ut til Røykir og lyste drapene der. Jenta som var på enga og så dem falle, løp vettskremt heim og for­ talte at både Torbjørn og sønnen hans var drept. Dette kom helt uventet på dem som heime var, for ingen hadde hørt at Grette var på ferde. De sendte bud etter folk fra de nærmeste gardene, og snart var mange samlet, og likene ble ført til kirke. To rodd Dråpastump tok på seg å føre drapssaken, og hadde snart en flokk om seg. Grette red heim til Bjarg til mor sin og fortalte henne det som var hendt. Hun ble glad da hun hørte det, og sa at nå hadde han da vist han slektet på Vatnsdølene; - «men med dette har du for alvor lagt grunnen til fredløsheten din også. Jeg er sikker på du får ikke være lenge i fred her for frendene til Torbjørn; men de har da fått se at du finner deg ikke i alt.» Grette kvad denne visen: Såret i Odins uvær åndet han ut ved fjorden, bergtrolldreperens navne, bjørnen med oksestyrke.

115

Atle som før lå ubøtt, ærefullt er han hevnet; fienden ség i smerte sammen i fagre enga.

«Ja nå er han hevnet,» sa Åsdis, «men jeg undres på hva du nå vil gjøre.» Grette sa at nå ville han gjeste vennene og frendene sine vest i byg­ dene. - «Du skal ingen vansker få for min skyld,» sa han. Så gjorde han seg rede til ferden, og mor og sønn tok kjærlig avskjed med hverandre. Først dro han til Meiar i Hrutafjord, og fortalte Gamle, mågen sin, alt som hadde hendt i kampen med Torbjørn. Gamle ba ham skynde seg bort fra Hrutafjord, - «mens de holder flokken samlet, frendene til Torbjørn; men vi skal støtte deg det vi makter i saken om Atles drap». Så red Grette vest over Laksådalsheia og stanste ikke før han kom til Torstein Kuggesson på Ljår skogar. Der ble han lenge utover høsten.

Torodd Dråpastump sendte bud rundt for å spørre om noen hadde greie på hvem som hadde drept Torbjørn og sønnen, og da de kom til Røykir, fortalte folk dem at Grette var kommet dit og hadde lyst drapene på seg. Da mente Torodd han skjønte hvordan det hadde gått for seg og red av sted til Bjarg. Det var mange folk samlet der på garden. Han spurte om Grette var der. Husfruen sa han var ridd av gårde. - «Hadde han vært her, skulle jeg ikke skjult ham,» sa hun, «og vær du glad du ikke traff ham. Det er ikke tatt for stor hevn for Atles drap med det som er hendt. Dere vørte ikke mye at det voldte meg sorg. Nå har dere fått lønn som forskyldt.» Dermed red de heim og grunnet svært på hvordan de skulle få hevn. Spydet som Grette hadde mistet, ble ikke funnet før den tid som folk ennå minnes. De fant det da Sturla Tordsson, lagmannen, var en gammel mann, og i den myra der Torbjørn falt. Den heter nå Spjotsmyr, og dette har folk til merke på at Torbjørn ble drept der, selv om noen sier det var på Midfitjar det hendte. 116

Frendene til Torbjørn fikk høre at Grette var på Ljårskogar. De samlet da folk og tenkte å dra dit; men da ryktet om dette nådde Gamle på Meiar, lot han straks Torstein og Grette få greie på hva Hrutfjordingene hadde fore. Da Torstein fikk vite det, sendte han Grette inn til Tunga, til Snorre gode, for de var på talefot med hverandre den tiden. Han ga Grette det rådet at han skulle be Snorre om hjelp, men ville ikke han ta seg av ham, fikk han dra vest til Røykjaholar til Torgils Aresson, sa han. - «Han vil sikkert huse deg i vinter, og hold deg der i Vestfjordene til det blir stille om saken.» Grette sa han ville følge rådet hans, og red så til Tunga. Der traff han Snorre gode, og spurte om han ville gi ham husly. «Jeg tar til å bli gammel nå,» sa Snorre, «så jeg liker ikke å huse fred­ løse folk når jeg ikke er nødt til det; men hva kan det komme av at kaksen sendte deg fra seg?» Torstein hadde gitt ham mangen en håndsrekning, sa Grette; «men nå trengs det flere enn han alene, skal det nytte». Snorre sa: «Med ord skal jeg støtte deg, kan det være deg til noen hjelp, men husly får du søke andre steder enn hos meg.» Mer ble det ikke sagt om dette, og Grette tok avskjed med Snorre og red vest til Røykjanes. Hrutfjordingene kom med flokken sin til Såmsstad, og der fikk de høre at Grette var dradd fra Ljårskogar. Da snudde de og red heim igjen.

De fredløse på Røykjaholar Grette kom til Røykjaholar nær vinterdag og ba Torgils om å få bli der vinteren over. Torgils sa at mat skulle han få som andre fri menn, - «men kosten her er ikke av beste slaget,» sa han. Han tok ikke det så nøye, sa Grette. «Det er en annen ting her, som er verre å greie,» sa Torgils. «Det kommer noen og skal bo her som regnes for rene villstyringer,

117

og det er fostbrødrene Torgeir og Tormod. Hvordan dere skal kunne være i hus sammen, vet ikke jeg. De skal i alle fall ha sitt tilhold her så ofte de har lyst. Nå kan du være her om du vil, men holder dere ikke fred med hverandre alle tre, skal det gå dere ille.» Grette sa han skulle ikke være den første til å egle seg inn på noen, særlig når husbonden ikke ønsket det. Litt senere kom fostbrødrene heim. Torgeir og Grette kom ikke godt overens, men Tormod tedde seg vel. Torgils bonde sa det samme til fostbrødrene som han hadde sagt til Grette, og de viste ham den heder at ingen av dem sa et vondt ord til den annen; men enige var de aldri. Slik gikk nå førstningen av vinteren. Det fortelles at Torgils bonde eide noen øyer som heter Olavsøyene. De ligger ute i fjorden en mils vei utenfor Røykjanes. Der ute hadde han en gild okse gående, som han ikke hadde hentet om høsten. Tor­ gils talte støtt om at han ville få den heim før jul. Så var det en dag at fostbrødrene gjorde seg i stand til å hente oksen, hvis de bare fikk en tredjemann til hjelp. Grette bød seg til å bli med dem, og de sa ikke nei takk til det. Siden dro de av sted i en tiæring, de tre, i kaldt vær og nordavind. De seilte ut fra Hvalhausholmen, der båten var satt opp, og vinden økte på. De kom fram til øyene og fanget oksen. Grette spurte hva de helst ville, lempe oksen ombord eller holde båten, for brenningen brøt voldsomt mot øya. De ba ham holde båten. Han sto midt ut for den på den siden som vendte fra land. Sjøen nådde ham til opp under skulderbladene, men han holdt båten så den hverken drev eller dreide på seg. Torgeir tok tak i bakparten på oksen, og Tormod løftet framme, og slik lempet de den ut i båten. Så satte de seg til å ro, Tormod i baugen, Torgeir midtskips og Grette akter, og satte kursen inn etter fjorden. Da de kom på høyde med Havraklett, økte vinden til storm. Da sa Torgeir: «Det går trått med akterenden nå.» Grette svarte: «Akterenden skal ikke ligge etter, blir det bare rodd godt midtskips.» Torgeir la seg da så hardt på årene at begge kjeipene røk. Da sa han: «Heng i nå, Grette, mens jeg bøter kjeipene.» Grette dro kraftig på årene, mens Torgeir bøtte; men da Torgeir tok

118

til å ro igjen, var Grettes årer blitt så slitt at de gikk sund mot båt­ ripen. Tormod sa det var bedre å ro litt mindre og ikke knekke årene. Grette trev to åreemner som lå i båten, slo store hull i relingen og rodde så hardt at det braket i hvert bord. Men ettersom båten var god og karene kunne sine ting, nådde de Hvalhausholmen. Grette spurte nå hva de helst ville, fare heim med oksen eller dra båten på land. De valte det siste, og dro den opp full av sjø og helt overiset som den var; men Grette leide oksen, og den var både tjukk og feit og sta og stri å hale på. Snart ble den så trett at da de kom ned for Titlingsstad, orket den ikke gå lenger. Fostbrødrene gikk heim, for ingen av dem ville hjelpe den andre i arbeidet hans. Torgils spurte etter Grette, og de sa hvor de sist hadde sett ham. Han sendte da noen karer av sted for å møte ham, og da de kom ned under Hellisholar, fikk de se en mann komme traskende med en okse på ryggen, og jamen var det Grette som kom der, bærende på oksen. De var opp i under alle over hvor mye han orket; men Torgeir tålte ikke å høre om Grette og kreftene hans. Så var det en dag litt etter jul at Grette gikk alene og skulle bade. Torgeir visste om det, og sa til Tormod: «La oss gå bort og se hvordan Grette tar det hvis jeg går løs på ham når han kommer fra badet.» «Nei det vil jeg ikke være med på,» sa Tormod. «Du kommer aldri vel fra et basketak med ham.» «Jeg vil nå av sted, lell, jeg,» sa Torgeir, og dermed gikk han nedover bakken og svingte med øksen. Grette kom nettopp opp fra badet, og da de møttes, sa Torgeir: «Er det sant, Grette, at du har sagt du aldri skulle flykte for noen?» «Det husker jeg ikke så nøye,» sa Grette; «men det er ikke stor stub­ ben jeg har flyktet for deg,» sa han. Torgeir løftet øksen i været, men i det samme sprang Grette inn på ham og kastet ham i bakken så det sang. Da sa Torgeir til Tormod: «Skal du stå og se på at dette trollet knuser meg under seg?» Tormod trev da tak i føttene til Grette og ville dra ham bort fra Tor­ geir, men fikk ikke rikket ham. Han hadde sverd i beltet og ville nett­ opp til å trekke det, da Torgils bonde kom til og ba dem holde seg i 119

skinnet og la Grette være i fred. De gjorde som han sa og slo saken bort i spøk, og det er ikke fortalt at de var i tottene på hverandre oftere. Folk syntes Torgils hadde hatt lykken med seg når han hadde greidd å stagge slike villstyringer. Da det tok til å våres, dro de sin vei alle tre. Grette for inn i Torskefjord, og folk spurte hvordan han hadde hatt det på Røykjaholar om vinteren, om han hadde likt maten der. Han svarte: «Aldri har jeg vært et sted der jeg satte mer pris på maten - når jeg fikk noe.» Så dro han vest over heiene. Torgils Aresson red mannsterk til tings. Dit kom alle stormenn fra hele landet, og det varte ikke lenge før de traff hverandre, Skapte lov­ sigemann og Torgils, og kom i samtale. «Er det sant, Torgils,» sa Skapte, «at du har hatt de tre hos deg i vin­ ter som regnes for å være de verste villstyringene vi har, og attpå til fredløse alle tre, og at du har stagget dem så de ikke har gjort hver­ andre noe vondt?» Ja, det var så, sa Torgils. «Slik skal en høvding handle,» sa Skapte; «men hva mener du nå om huglyndet deres, og hva de duger til hver av dem?» Torgils sa: «Jeg tror ikke det mangler dem på mot, noen av dem, men to av dem tror jeg det går an å få skremt; men de har det på ulike vis. Tormod er en troende mann og frykter Gud. Grette er så mørkeredd at han tør ikke godvillig gå noesteds hen straks det tar til å mørkne, men Torgeir, frenden min, tror jeg ikke vet hva frykt er.» «Du dømmer nok riktig om dem,» sa Skapte, og etter denne sam­ talen gikk de hver til sitt. På dette alltinget reiste Torodd Dråpastump saken om drapet på Torbjørn Øksnamegin, for frendene til Atle hadde hindret ham i å komme noen vei med den på Hunavatnstinget. Nå tenkte han at her kunne en ikke så lett skyve saken hans unna. Frendene til Atle søkte Skaptes hjelp i saken, og han sa at så vidt han kunne se, sto saken deres så godt at de kom til å få full bot. Så skulle da saken avgjøres ved voldgift, og de fleste domsmennene mente at drapene på Atle og Torbjørn burde gå opp i opp. Men da Skapte fikk høre dette, gikk han 120

til domsmennene og spurte hvordan de kunne finne på slikt. De regnet dem for jevngode bønder, begge de drepte, sa de. «Men hva skjedde først?» spurte Skapte, «at Grette ble lyst fredløs eller at Atle ble drept?» Da de regnet etter, fant de ut at Grette ble gjort fredløs på Altinget en uke før det andre hendte, for det var straks etter tinget. «Ja jeg tenkte nok det,» sa Skapte, «at dere kom til å la dere narre av dette søksmålet. Dere godtar jo en mann som lovlig ettermålsmann enda han er gjort fredløs i forveien og hverken kan føre sin sak eller saksøke noen. Nå erklærer jeg at Grette ingenting har med dette søksmålet å gjøre. Den får føre saken som er nærmest til det etter loven.» «Hvem skal da svare for drapet på Torbjørn, bror min?» sa Torodd. «Det får dere selv finne ut,» svarte Skapte; «men frendene til Grette vil ikke øse ut gods for ham eller verket hans hvis det ikke skaffer ham fred.» Da Torvald Asgeirsson fikk høre at Grette var frakjent retten til å være ettermålsmann, tenkte han etter hvem som da var nærmest til det, og han fant ut at nærmest i slekt var Skjegge, sønn til Gamle på Meiar, og Uspak, sønn til Glum fra Øyr i Bitra. De var begge strie og pågående menn. Det ble til at Torodd måtte ut med bot for drapet på Atle, og den ble satt til to hundre i sølv. Nå ville Snorre gode også ha et ord med. «Vil dere ikke gi avkall på denne boten, Hrutfjordinger,» sa han, «forat Grette kan slippe fredløsheten? For jeg tror han vil komme til å bite hardt fra seg som fredløs mann.» Frendene til Grette syntes dette var et godt råd og sa at det kunne være det samme med pengene, fikk han bare fred og frihet. Torodd skjønte det ville bli vanskelig for ham å sette seg imot og sa at han for sin del godtok dette vilkåret. Snorre ba dem få greie på først om Tore fra Gard ville gå med på at Grette gikk fri; men da han fikk høre om dette, ble han styggelig sint, og sa at aldri skulle Grette slippe unna fredløsheten. - «Nei så langt fra at han det skal,» sa han, «at det burde loves ut en høyere pris for å drepe ham enn noen annen skoggangsmann.»

121

Da nå han satte seg så tvert imot dette, ble det ikke til at Grette slapp fri. Gamle og slektningene hans tok godset i forvaring; men Torodd Dråpastump fikk ingen bot for Torbjørn, bror sin. Både han og Tore lovte da ut gods for Grettes hode, tre mark sølv hver. Dette var noe helt nytt for folk, for det hadde aldri vært lovt mer ut enn tre mark. Snorre sa det var uklokt å arbeide for å holde den mann fredløs som hadde krefter til å gjøre så mye vondt. Dette kom mangen en til å svi for, sa han. Med dette skiltes folk og red heim fra tinget.

Bøndene i Langadal fanger Grette Da Grette kom over Torskafjordsheia ned i Langadal, gikk det hardt ut over godset til småbøndene. Han tok det han ville fra hver av dem. Fra somme tok han våpen, fra somme klær. De tok det ikke likt alle, når de måtte ut med tingene, men når han vel var borte, sa de alle sammen at han hadde tatt alt med makt. Da dette hendte, bodde Vermund den mjå i Vatnsfjord, bror til Viga-Styr. Han var gift med Torbjørg, datter til Olav På Hoskuldsson; folk kalte henne Torbjørg digre. Vermund var ridd til tings på denne tiden. Grette dro ned over åsryggen til Laugabol. Der bodde en mann som het Helge. Han var den fremste av bøndene der. Fra ham tok Grette en god hest, som han eide. Derfra dro han inn til Gørvidal. Der bodde en mann som het Torkjel. Han satt godt i det, men var ikke mye til mann. Grette tok det han ville hos ham, og Torkjel torde hver­ ken kny eller holde igjen. Derfra dro Grette til Øyr og videre utover på den siden av fjorden. På hver gard tok han mat og klær og var bry­ som nok for mange. De fleste syntes det var hardt å føye seg etter ham. Grette for uvørent fram og tenkte aldri på fare. Han dro nå til Vatnsfjorddalen og tok inn på et sel. Der lå han mange netter og sov inne i skogen og var ikke redd for noe. Men da sauegjeterne ble ham

122

vår, dro de til gards og sa at det var kommet slikt troll av en mann til bygda at han var ikke grei å komme ut for, trodde de. Bøndene samlet seg da, tretti mann, og gjemte seg der i skogen uten at Grette visste om det. De lot en gjeter holde øye med ham for å se når det kunne være høvelig å overfalle ham, men de visste ikke så nøye hvor han holdt seg likevel. Så hendte det en dag at bøndene kom over Grette mens han lå og sov. Da de fikk se ham, rådslo de om hvordan de skulle få tatt ham uten å miste for mange folk. Det ble til at ti mann skulle gå løs på ham, og noen skulle slå et tau om bena på ham. De så gjorde, kastet seg over ham; men Grette våknet med et rykk, så de skvatt til alle kanter. Han kom seg opp på hender og knær, men i det samme fikk de kastet tauet om føttene på ham. Grette fikk likevel gitt to av dem et spark under øret, så de ble liggende i uvett. Nå løp de på ham, den ene etter den andre. Han slo hardt fra seg lenge, men de fikk da omsider slått ham ned og bundet ham. Så ga de seg til å snakke om hva de skulle gjøre med ham. De ba Helge fra Laugabol ta ham til seg og passe på ham til Vermund kom heim fra tinget; men han svarte: «Jeg har nyttigere ting å gjøre enn å la huskarene mine holde vakt over Grette, for garden min er tungdreven. Nei, jeg vil ikke ha ham med meg.» Så ba de Torkjel i Gørvidal ta ham til seg. Han hadde råd til det, sa de; men Torkjel ville ikke høre tale om det. Det var ikke mulig for ham, sa han. - «leg ligger jo alene i huset med kona mi, og langt fra folk er det også. På meg får dere ikke lurt ham.» «Du da, Toralf på Øyr,» sa de, «ta du Grette og stell godt med ham til tinget er over, eller sett ham inn på nærmeste gard, bare du går god for at han ikke slipper løs. Du kan la ham sitte bundet slik som du tar imot ham nå.» «Nei, jeg vil ikke ta imot Grette,» sa han. «Jeg har hverken mat eller penger så jeg kan underholde ham. Dessuten er det ikke på min jord han er fanget. Jeg tror det følger mer ulempe enn ære med å ta ham til seg eller ha noe med ham å gjøre. I mitt hus kommer han aldri inn.» Slik spurte de den ene etter den andre, men de nektet alle sammen. Etter denne samtalen deres satte noen vittige hoder sammen en vise, som het Grettesførsla, med mange morsomme tillegg.

123

Men da de hadde talt om dette både vel og lenge, kom de overens om at de fikk ikke gjøre hellet sitt til uhell. De ville henge Grette, og gikk straks i vei med å reise en galge der i skogen mens de skrålte og bar seg så det var svært. Da fikk de se tre ryttere, som kom opp gjennom dalen, og en av dem var i røde klær. De gjettet at det var Torbjørg husfrue fra Vatnsfjord som var ute og for, og slik var det. Hun var på vei til seters. Torbjørg var en ferm og forstandig kone. Når Vermund ikke var heime, sto hun for styret i herredet og avgjorde alle saker. Nå red hun bort til flokken og lot seg løfte av salen. Bøndene hilste ærbødig på henne, og hun sa: «Hva er det for slags møte dere holder, og hvem er den halsdigre mannen som sitter bundet her?» Grette sa hvem han var og hilste henne. Hun svarte: «Hva går det av deg, Grette, siden du kommer her og plager tingmennene mine?» «Det er ikke lett å unngå alle skjær,» svarte Grette. «Ett sted måtte jeg jo være.» «Lykken har nok rent sviktet deg da,» sa hun, «siden det traff seg så ille at disse stakkarene skulle få tak i deg. - Hva tenker dere for­ resten å gjøre med ham?» Bøndene svarte at de tenkte å henge ham i galgen for all den ugagn han hadde gjort. «Det kan nok hende,» sa hun, «at Grette fortjener det, men for dere isfjordinger blir det en tyngre sak enn dere makter å ta livet av Grette, for han er både navngjeten og av god ætt, selv om han ikke har lyk­ ken med seg. - Hva vil du gjøre til gjengjeld, Grette, hvis jeg gir deg livet?» «Hva krever du da?» sa han. «Du skal sverge,» svarte hun, «at du ikke vil gjøre ugagn her omkring Isafjord, og ingen skal du hevne deg på av dem som har vært med og fanget deg.» Grette sa det fikk bli som hun ville. Så ble han løst; men han har fortalt at aldri har han hatt så vondt for å styre seg som da bøndene skrøt av dette verket, og han ikke kunne slå til. Torbjørg ba ham med seg heim og skaffet ham en hest å ri på. Så

124

dro han med henne til Vatnsfjord, og ble der til Vermund kom heim. Imens stelte husfruen godt med ham. Hun ble navngjeten vidt omkring av dette verket. Vermund ble ikke blid da han kom og fikk høre hvorfor Grette var der. Da Torbjørg hadde fortalt alt om møtet med isfjordingene, sa han: «Men var det noen grunn til å gi ham livet?» «Det var mange grunner til det,» sa Torbjørg, «først den at folk vil regne deg for større høvding enn før når du har en kone som tør gjøre slikt. Dernest ville nok Hrefna, frendkonen hans, ventet av meg at jeg ikke sto rolig og så på at han ble drept, og for det tredje er han på mange måter en mann som står høyt over andre.» «Du er en forstandig kone,» sa Vermund, «som oftest da, og takk skal du ha for dette.» Til Grette sa han: «Det var da ille for deg, så kjekk en kar som du er, at disse stakkarene skulle få tak i deg, men slik går det støtt med villstyringer.» Grette svarte med denne visen: Ved Isafjord fikk jeg føle at lykken var langt ifra meg, da gamle griser ville holde meg i hodeskallen.

«Hva ville de gjøre med deg da de hadde fanget deg?» sa Vermund. Grette svarte: Mange sa at Sigars lønn ville høve vel for meg, til de traff Torbjørg digre, gjev og staut stanste hun dem.

125

«Tror du de ville ha hengt deg hvis de selv hadde fått rå?» sa Vermund. Grette svarte: Hodet mitt hadde brått jeg måttet stikke inn i snaren, om Torbjørg ikke hadde berget skalden. Snartenkt er hun.

«Ba hun deg med seg heim da?» spurte Vermund. Grette svarte: Etter denne dåden ba Torbjørg meg med seg fare, ga meg så en grepa hest; fri og glad fulgte Grette.

«Du kommer til å leve et rikt liv,» sa Vermund; «men lett blir det ikke. Men nå har du sett at du må ta deg i vare for uvennene dine. Jeg for min del vil ikke ha deg her lenger og få storkarene imot meg. Det beste blir at du drar til frendene dine, men jeg tror ikke mange kom­ mer til å ta imot deg, kan de finne en utvei til å slippe det. De fleste har jo vondt for å komme overens med deg.» Grette holdt seg ved Vatnsfjorden en tid. Derfra dro han til Vest­ fjordene og søkte opphold hos mange gjeve menn der, men støtt var det noe i veien så de ikke ville ta imot ham.

126

På Kjølen Da det led på høsten, dro Grette sørover igjen, og stanste ikke før han kom til Torstein Kuggesson, frenden sin, i Ljårskogar. Der ble han tatt vel imot. Torstein bød ham å være der vinteren over, og det sa han ja takk til. Torstein var en drivende kar, han var håndverker også, og holdt fol­ kene sine hardt i arbeid. Grette var ikke stort tess som arbeidskar, så de kom ikke godt overens. Torstein hadde latt bygge en kirke på garden sin, og fra garden og over til kirken lot han bygge en bru. Den var svært kunstferdig laget; langs utsiden, under bjelkene som bar den, var det hengt ringer og dombjeller, så en kunne høre det til Skarvsstad, en halv mil over sjøen, når noen gikk over brua, slik klirret det i ringene. Torstein la mye arbeid i denne brua, for han var en framifrå smed. Når det gjaldt å hamre jernet, var ingen som Grette, men flittig var han ikke. Noen galskaper gjorde han likevel ikke denne vinteren, så tiden gikk uten at noe hendte. Men da Hrutfjordingene fikk høre at Grette var hos Torstein, sam­ let de folk om seg så snart det tok til å våres. Da Torstein fikk greie på det, sa han til Grette at han fikk søke seg et annet sted å være, - «for jeg ser du gider ikke arbeide,» sa han, «og jeg har ikke bruk for folk som er dovne». «Hvorhen rår du meg til å dra, da,» sa Grette. Torstein sa han fikk fare sør i landet til frendene sine, - «og hjelper ikke de deg, får du komme til meg igjen.» Grette gjorde som han sa, og dro sørover til Borgarfjorden til Grim Torhallsson. Der ble han til over tinget. Grim rådde ham til å dra til Skapte lovsigemann på Hjalle, og Grette dro videre sørover på nedsiden av heia. Han holdt seg unna bygdene og stanste ikke før han kom til Torhall Asgrimsson, sønn til Ellida-Grim, i Tunga. Torhall kjente foreldrene til Grette, dessuten var jo Grette selv navngjeten over hele landet nå. Torhall var en klok mann og stelte vel med Grette, men han ville ikke ha ham der i lengden. o

127

Fra Tunga dro Grette opp i Haukadal og derfra nord på Kjølen. Der holdt han seg lenge utover sommeren, og det var ikke fritt for at han tok litt av hvert fra folk nå og da når de for nord eller sør over Kjølen, for det tok til å bli vanskelig for ham å skaffe seg varer ellers. En dag da Grette var nord på Duvunevsskeid, som han ofte pleide, fikk han se en mann som red nord etter Kjølen. Han var bred over ryggen og hadde en god hest med et vakkert dreid bissel, beslått med store søm; en annen hest, med kløvsal på, leide han i tøm. Denne mannen hadde en sid hatt på hodet, som nesten skjulte ansiktet. Grette så nøye på hesten og tingene hans, så gikk han bort til ham, hilste og spurte hva han het. Han sa han het Lopt, «og jeg vet hva du heter,» sa han, «for du må da være Grette Asmundsson den sterke. - Hvor skal du hen?» «Det har jeg ikke bestemt så nøye,» sa Grette, «men det jeg nå vil, er å vite om du vil gi fra deg noe av det du fører med deg.» «Hvorfor skal jeg gi deg det som er mitt?» svarte Lopt, «og hva vil du gi meg til gjengjeld?» «Har du ikke hørt at jeg betaler aldri?» spurte Grette. «Likevel mener nå de fleste at jeg får det jeg vil ha.» «By du dem slike vilkår som de liker; jeg gir ikke fra meg det jeg eier på den måten,» sa Lopt, «og la oss nå ri hver sin vei.» Dermed red han framom Grette i fullt jag. «Nei, så fort skal vi ikke skilles,» sa Grette, han trev tømmene på Lopts hest framfor hendene hans og holdt fast med begge hender. «Gå din vei,» sa Lopt. «Du får ingenting av meg så lenge jeg kan holde på det.» «Det skal vi prøve nå,» sa Grette. Lopt bøyde seg framover hesten, grep tømmene mellom bisselringene og Grettes hender, og trakk så hardt til at hendene til Grette skurte ned etter tømmene helt til han måtte slippe taket. Grette ble stående og se ned i hendene sine. Han skjønte at denne karen manglet ikke kraft i nevene. Omsider så han opp og ropte etter ham: «Hvor tenker du deg hen nå?» Lopt svarte med en vise: o

Til stormfylt skar i fjellet

128

under bratt truende bre. Går du dit, Grette, ser du liten stein og nevens land.

«Det er ikke greitt å dra til bygdene dine, dersom du ikke forklarer deg nøyere,» sa Grette. Han kvad da igjen: Det er ikke lett å lyve for deg om du vil veien finne; opp fra bygda ved Borgarfjord er det jeg bor ved Balljøkel.

Så skiltes de, og Grette skjønte at han kunne ikke måle seg i styrke med denne mannen. Han kvad en vise om det: Jeg saknet både den svake Atle og Illuge snare, begge var langt borte, måtte det bli slik sjelden! dengang Lopt den djerve dro i fra meg tømmen; gode mor min gråter dersom gutten svikter.

Etter dette red Grette sørover fra Kjølen til Hjalle og traff Skapte og ba ham om hjelp. Skapte svarte: «Jeg hører at du skal være slik en ugagnskråke at du stjeler fra folk. Slikt sømmer seg ille for deg, så storættet en mann som du er. Alt ville være lettere hvis du bare ikke stjal; men siden jeg nå skal være lovsigemann her i landet, så sømmer det seg ikke at jeg bryter loven ved å ta imot fredløse menn. Jeg vil at du skal dra til et eller annet sted der du ikke trenger å røve godset fra folk.» 9. Norrøn saga V

129

Grette sa han ville gjerne det, men han trodde ikke han orket være alene, sa han, så mørkeredd som han var. Skapte svarte at han fikk være tilfreds selv om han ikke fikk det slik han helst ville; - «men stol aldri så trygt på noen at det går deg som i Vestfjordene. Det er blitt mangen manns bane at han har følt seg for trygg.» Grette takket ham for gode råd og dro om høsten tilbake til Borgarfjorden. Der traff han vennen sin, Grim Torhallsson, og fortalte ham hva Skapte mente. Grim rådde ham til å dra nord til Fiskevatnene på Arnavatnsheia, og så gjorde han.

På Arnavatnsheia Grette dro opp på Arnavatnsheia og bygde seg en hytte, som en ennå ser merke etter, og der stelte han seg i stand, for nå ville han alt heller enn rane folk. Han skaffet seg garn og båt og dro ut og fisket for å få mat; men han syntes det var trist på fjellet, mørkeredd som han var. Da andre skoggangsmenn fikk høre at Grette hadde slått seg ned der, var det mange som hadde hug til å treffe ham, for de mente at hos ham var det trygt å være. Grim het en mann fra Nordlandet. Han var fredløs. Med denne mannen kom hrutfjordingene overens om at han skulle drepe Grette, og de lovte ham både frihet og gods hvis det lyktes. Han dro av sted til Grette og ba om å få være hos ham. Grette svarte: «Jeg tror ikke du er bedre hjulpen om du er hos meg, og dere skoggangsmenn er ikke å stole på heller, men jeg ville synes det var ille å være alene hvis jeg kunne sloppet det. Skal jeg ha noen hos meg, må han ta det arbeidet som faller, ellers vil jeg ikke ha ham.» Grim sa han hadde ikke tenkt seg noe annet og tigget og ba om å få bli. Så lot Grette seg overtale og tok imot ham. Han var der nå utover vinteren og lurte på høve til å drepe Grette, men han syntes ikke det var lett å overfalle ham, for Grette hadde mistanke til ham og hadde våpnene sine hos seg natt og dag, så når han var våken, torde nå Grim slett ikke gå løs på ham.

130

En morgen da Grim kom heim fra fisket, gikk han inn i hytta og trampet med fottene for å se om Grette sov, men han rørte seg ikke, lå helt stille. Sakset hang på veggen over Grette. Grim tenkte at bedre høve fikk han aldri. Han holdt et kraftig leven for å få Grette til å si noe hvis han var våken; men ikke en lyd var å høre. Da mente han han kunne være sikker på at Grette var sovnet, listet seg stille hen til sengen, strakte seg etter sakset, tok det ned og trakk det. I samme øyeblikk sprang Grette fram på gulvet og grep sakset idet Grim løftet det. Med den andre hånden tok han Grim om akslene og slo ham over ende så hardt at han lå mest i uvett. «Så det er slik du er, enda så blidt du tedde deg,» sa han. Grim måtte ut med hele sannheten, og etterpå drepte Grette ham. Nå skjønte han hvor farlig det var å ta imot skoggangsmenn. Så gikk vinteren, men mørkeredselen plaget Grette mer enn alt annet. Da Tore i Gard fikk vite hvor det var blitt av Grette, ville han straks finne en utvei til å få ham drept. Det var en mann som het Tore Raudskjegg, en stor, sterk kar og en fæl drapsmann; derfor var han dømt fredløs over hele landet. Ham sendte Tore i Gard bud etter, og da de traff hverandre, ba han Raudskjegg dra av sted for ham og drepe Grette den sterke. Raudskjegg sa det var ikke noe lett arbeid, Grette var en klok mann, sa han, og lot seg ikke lure. Tore ba ham gå i vei likevel. - «Det er nettopp et verk for deg, så djerv en kar som du er, og gjør du det, skal jeg fri deg fra fredløsheten og gi deg penger nok attpå.» Dette gikk Raudskjegg med på, og Tore sa hvordan han skulle bære seg at for å få gjort det av med Grette. Så dro Raudskjegg østpå, for han trodde ferden hans skulle vekke mindre mistanke da. Han kom til Arnavatnsheia da Grette hadde vært der en vinter. Da han traff Grette, spurte han om han kunne få være hos ham vinteren over, men Grette svarte: «Jeg kan ikke la noen holde meg for narr oftere. I fjor høst kom det

131

en hit som var så blid og slesk, men straks han hadde vært her en liten stund, prøvde han å ta livet av meg. Nei, jeg våger meg ikke på å ta imot skoggangsmenn oftere.» «Jeg synes ikke det er noe å undres over at du ikke stoler på fredløse menn,» svarte Tore; «men når det gjelder meg, kan du nok ha hørt om både drapssaker og annen voldsferd, men aldri om noe så stygt som å svike husbonden sin. Det er ondt å være ond, for da tror en ondt om andre. Jeg ville jo aldri ha dradd hit hvis jeg hadde kunnet velge, men hjelper vi to hverandre, tror jeg ikke vi trenger frykte for noen mann. Nå kan du jo prøve først hvordan du er tilfreds med meg, og skjønner du at jeg ikke er å lite på, så bare jag meg bort.» «Jeg kan jo prøve med deg også,» svarte Grette; «men det skal du vite, at får jeg minste mistanke om svik, blir det døden for deg.» Tore gikk med på det, og Grette tok imot ham. Han merket snart at han hadde to manns styrke til alt han gikk i vei med. Han var villig til alt Grette satte ham til. Ingenting trengte Grette å gjøre, og aldri hadde han hatt så gode dager, syntes han, siden han ble fredløs; men likevel var han så vår om seg at Tore aldri fikk lurt seg innpå ham. Da Tore Raudskjegg hadde vært to vintrer hos Grette på heia, tok han til å bli lei av å være der. Han pønsket mer og mer på en plan til å overliste Grette. En vårnatt røk det opp til storstorm mens de lå og sov. Grette våknet og spurte hvor båten deres var. Tore spratt opp, løp ned til båten og slo den helt i filler. Så slengte han stykkene til alle kanter, så det så ut som stormen hadde kastet dem. Etterpå gikk han inn i hytta og sa høyt: «Nå er det gått rent ille for oss. Båten vår er slått i filler, og garnene ligger langt ute i vannet.» «Svøm ut etter dem da,» sa Grette, «for jeg tenker du har hatt en finger med i spillet da båten ble knust.» «Nei svømme er det jeg duger minst til,» svarte Tore; «men ellers tror jeg nok jeg kan måle meg med de fleste. Du vet at jeg har aldri latt deg ta et tak siden jeg kom til deg, og jeg ville ikke be deg om dette heller, hvis jeg kunne gjøre det sjøl.» Grette sto opp, tok våpnene sine og gikk ned til vannet. Det var slik der at et nes stakk ut i vannet, og på den andre siden av neset

132

skar en vik seg skarpt inn. Vannet var dypt innved land og hadde gravd seg innunder bakken så den hang utover. «Svøm nå ut etter garnene,» sa Grette, «så jeg får se hva du duger til.» «Jeg fortalte deg jo nettopp at jeg ikke kan svømme,» sa Tore, «og jeg skjønner ikke hvor det er blitt av djervskapen og motet ditt.» «Jeg greier nok å få tak i garnene,» sa Grette, «bare du ikke sviker meg når jeg nå stoler på deg.» «Du tror da ikke jeg kunne gjøre noe så skammelig,» svarte Tore. «Nå kan du jo sjøl syne hva du er for en kar,» sa Grette. Så kastet han klær og våpen og svømte ut etter garnene, sveipte dem sammen og svømte til lands igjen og slengte dem opp på stran­ den; men da han ville komme seg på land selv, grep Tore sverdet og dro det lynsnart, han sprang innpå Grette idet han steg opp av van­ net og hogg etter ham. Grette kastet seg baklengs ut i vannet og sank som en stein. Tore ble stående og glane ut på vannet og ville holde ham vekk fra stranden hvis han kom opp. Grette svømte under vannet så nær bakken han kunne, slik at Tore ikke kunne se ham, han kom seg inn i vika bak ham og gikk i land der. Tore merket ingenting før Grette løftet ham opp over hodet og slengte ham ned igjen så hardt at sakset spratt av hånden hans. Grette fikk tatt det, og uten å si et ord hogg han hodet av ham med det samme. Slik endte han livet sitt. Etter dette ville Grette aldri ha skoggangsmenn hos seg, enda han nesten ikke orket være alene. På Altinget fikk Tore fra Gard høre om drapet på Tore Raudskjegg. Han skjønte da at det var ikke lett å ha med Grette å gjøre. Nå grep han til den utveien at han red vest over den nedre heia fra tinget og hadde innpå 80 mann med seg. Han ville av sted for å ta livet av Grette. Men da Grim Torhallsson fikk vite dette, sendte han bud til Grette og ba ham være på vakt. Grette holdt støtt øye med dem som var ute og for. En dag så han mange menn, som kom ridende og stevnet like mot stedet der han

133

holdt til. Han ville ikke flykte, men sprang opp i et skar mellom ham­ rene, for han så ikke hele flokken ennå. I det samme kom Tore til med alle mennene sine og ropte at nå skulle de gå mellom kroppen og hodet på Grette. Nå var det ute med illgjerningsmannen, sa han. «Vannet er ikke drukket om øsen er fylt,» sa Grette, «det er en lang vei dere har reist hit, men dere skal ikke dra heim uten merker etter leken.» Tore egget mennene sine kraftig til å gå på. Skaret var trangt, så Grette fikk lett verget seg mot den ene siden, men han undret seg over at de aldri angrep ham i ryggen så han fikk noe mén av det. Nå tok Tores menn til å falle og somme ble såret, men de kom ingen vei mot ham. Da sa Tore: «Jeg har nok hørt at Grette sto høyt over andre i styrke og mot, men det har jeg aldri visst før at han var så trollkyndig som jeg nå ser han er. Det faller jo dobbelt så mange bak ryggen hans som foran ham. Jeg skjønner at her har vi med troll å gjøre, ikke med et menneske.» Han ba folkene sine holde opp med å slåss, og det gjorde de. Grette undret seg på hva dette kunne bety, men glad var han, for han var dødsens trett. Tore og mennene hans red bort nord gjennom bygdene, og folk syn­ tes de hadde fått stor skam av ferden sin. Atten mann hadde Tore mis­ tet, og mange var såret. Grette gikk nå lenger opp i skaret, og der traff han en stor, svær kar. Han var hardt såret og satt og støttet seg mot en berghammer. Grette spurte ham om navnet, og han sa han het Hallmund. - «Og for at du skal kjenne meg igjen, kan jeg fortelle at du syntes jeg tok hardt i tømmene dine på Kjølen i sommer da vi møtte hverandre der. Nå har jeg gjort det godt igjen, tenker jeg.» «Ja, det er sikkert,» sa Grette, «at jeg synes du har vist deg som en god venn for meg. Kunne jeg bare få lønnet deg for det engang.» «Nå vil jeg gjerne at du blir med meg heim,» sa Hallmund, «for jeg tenker tiden faller deg lang her på heia.» Grette ville gjerne det, sa han. Så dro de i følge sør under Balljøkel. Der hadde Hallmund en stor hule og en velvoksen og ferm datter. De stelte godt for Grette, og hun 134

legte sårene deres. Grette ble der lenge utover sommeren. Han kvad en flokk om Hallmund, der disse ordene finnes: Hopper på halte foten Hallmund i fjellsalen.

Dette verset hører også til: Stridens orm fikk skride over blodig sårvei da sjøkongens stormvær suste over vannet. Kjemper kan nå drikke Keldkvervingers gravøl. Hallmund ifra hulen hjalp meg helskapt unna.

Det fortelles at Grette drepte seks mann i kampen og Hallmund tolv. Da det led på sommeren, tok Grette til å lengte etter å komme til bygds og treffe venner og frender. Hallmund ba ham komme igjen når han var ute og for sør i landet, og det lovte han. Så dro han vest til Borgarfjorden og derfra til Breidafjordsdalene og spurte Torstein Kuggesson til råds om hvor han nå skulle vende seg hen. Torstein mente at motmennene hans ble flere og flere, og sa at det var nok ikke mange som ville ta imot ham: - «men du kan jo dra sør til Myrar og se hvordan det går der». Grette dro da til Myrar om høsten.

I Fagraskogafjellet På den tiden bodde Bjørn Hitdølakjempe på Holm. Han var sønn til Arngeir, sønn til Berse Gudløs, sønn til Bålke som tok Hrutafjord, som det før er fortalt om. Bjørn var en stor høvding, stridbar var han og hadde støtt fredløse menn hos seg. Grette kom til Holm, og Bjørn tok vel imot ham, for det hadde vært

135

vennskap mellom frendene deres i gamle dager. Han spurte om Bjørn ville hjelpe ham, men Grette hadde så mange saker på seg fra alle kan­ ter av landet, sa Bjørn, at folk ville vokte seg vel for å gi ham ulovlig husly. «Men lar du de folkene være i fred som er i mitt vern, så skal jeg hjelpe deg til gjengjeld. Hva du gjør med andre folk her i bygda, kom­ mer ikke meg ved.» Ja, det skulle han gjøre, sa Grette. Bjørn sa da: «Jeg har tenkt på det, at i fjellet som springer fram uten­ for Hitarå, er det et sted som er lett å verge, og dertil et godt gjemme­ sted hvis det blir innrettet med klokskap. Det er et hull gjennom fjel­ let, som en kan se nedenfra allfarveien, for den går nedenunder; men opp fra veien går en sandbakke så bratt at ingen kan komme seg opp dit bare det er en djerv kar til forsvar oppe i hulen. A holde til der synes jeg må være den beste utveien for deg nå, for derfra kan du lett skaffe deg det du trenger både fra Myrar og fra sjøen utenfor.» Grette sa han ville følge rådet hans hvis han ville hjelpe ham. Så 0

136

dro han opp i Fagraskogafjellet og stelte til der. Han hengte grått vad­ mel for hullet i fjellet, men nedenfra veien så det ut som en så tvers igjennom. Det han trengte, skaffet han seg fra bygda, og Myramennene syntes de hadde fått en farlig gjest. På den tiden bodde Tord Kolbeinsson på Hitarnes. Han var en stor skald. Mellom Tord og Bjørn var det fullt fiendskap, og Bjørn syntes slett ikke det var så ille at Grette gjorde skade både på menn og gods for Tord. Grette var støtt hos Bjørn og mangt et karsstykke gjorde de sammen. I sagaen om Bjørn sies det at de ble regnet for jevngode idrettsmenn, men de fleste mener at Grette har vært den sterkeste mann i landet etterat Orm Storolvsson og Toralv Skolmsson sluttet med karsstykkene sine. Grette og Bjørn svømte i ett nedetter hele Hitarå fra vannet og ut til sjøen. De la noen stein til å trå på ut i elva, og de er aldri siden blitt rokket hverken av flom eller isskruing eller av jøkelis. Grette levde en vinter i Fagraskogafjellet uten at noen overfalt ham, enda han stjal fra både den ene og den andre; men de fikk aldri gjort noe ved det. Stedet hans var for lett å verge, og han holdt seg alltid til venns med dem som bodde nærmest. Det var en mann som het Gisle, han var sønn til Torstein, som Snorre gode lot drepe. Gisle var en stor og sterk kar. Han stakk seg gjerne fram med fine våpen og klær, var svær til å bråke, og skrøt ikke så lite av seg selv. Han seilte som kjøpmann, og den sommeren da Grette hadde vært en vinter i fjellet, kom han til Island og la inn til Kvitå. Tord Kolbeinsson red til skipet, og Gisle tok vel imot ham, bød ham ta det han ville av varene. Tord tok med takk imot, og de kom i snakk med hverandre. Gisle sa: «Er det sant som jeg hører, at du ikke vet din arme råd med å få jagd bort den skoggangsmannen som gjør deg så stor skade?» Tord svarte: «Vi har nå ikke prøvd da, men mange mener han er lei å få has på, og noen har måttet sanne det også.» «Det er ikke å vente at du skal kunne hamle opp med Bjørn,» sa Gisle, «når du ikke jager denne karen vekk engang. Det er skade jeg blir så langt borte til vinteren, ellers skulle jeg nok gjort vei i vellinga.» «Jeg tenker du kan være glad du bare har hørt om ham,» svarte Tord.

137

«Du skremmer ikke meg med Grette,» sa Gisle, «jeg har truffet har­ dere karer da jeg var i hærferd med kong Knut den mektige over i vesterhavslandene. Da skulle jeg mene jeg verget rommet mitt, og kommer jeg ham inn på livet, så stoler jeg på meg sjøl og våpnene mine.» Tord sa han skulle ikke ha gjort det for ingenting, fikk han tatt livet av Grette. - «Det er lovt ut flere penger for hodet hans enn for noen annen skoggangsmanns. Før var det seks mark sølv, men i sommer økte Tore fra Gard summen med tre mark, men likevel mener folk at han har ærlig fortjent pengene, han som får dem.» «For penger gjør en hva det skal være,» sa Gisle. «Det gjelder ikke minst oss kjøpmenn. Men nå skal vi ikke tale så høyt om dette, det kan være han er mer på vakt nå, når han vet at jeg er i lag med dere. Jeg skal være ute på Oldurygg i vinter; er ikke hulen hans ved veien dit tro? Han lar seg sikkert lure. Jeg tenker ikke jeg trenger store flok­ ken mot ham.» Tord likte godt denne planen. Han red heim og talte ikke med noen om den. Men det gikk her som det gamle ordet sier, at skogen har ører. Det hadde vært noen til stede da Gisle og Tord talte sammen, som var venner med Bjørn i Hitardal og fortalte ham alt sammen. Da Grette og Bjørn traff hverandre, nevnte Bjørn det for ham. Nå ville det vise seg, sa han, hva Grette dugde til. - «Det skulle være moro om du ga ham bank, men lot være å drepe ham, kunne du unngå det.» Grette smilte fult, men sa ikke stort til det. Om høsten da de drev sauene heim fra fjellet, dro Grette ned i Flysjukvervi og hentet seg noen. Han fikk tak i fire gjeldinger, men bøn­ dene fikk se at han var ute og for, og satte etter ham. I det samme han kom til foten av bakken, nådde de ham igjen og ville jage sauene fra ham, men de bar ikke våpen på ham. De var seks i følge og prøvde å sperre veien for ham. Han syntes det var harmelig å skulle miste sau­ ene, og dermed grep han to av bøndene og kastet dem nedover bak­ ken så de ble liggende i uvett. Da de andre så det, gikk de ikke fullt så djervt på. Grette tok sauene, hektet dem sammen i hornene og slengte to over hver aksel; så gikk han opp i hulen sin, og bøndene dro heim igjen. De syntes de hadde fått både skam og skade og likte seg enda mindre enn før. 138

Gisle holdt seg ved skipet sitt om høsten til det ble trukket på land. Det var mye som sinket ham, så han ble sent ferdig, red ikke av sted før straks før vinternatt. Da dro han sørfra og tok inn på en gard som het Under Hraun, sønnenfor Hitarå. Om morgenen før Gisle red derfra igjen, talte han til mennene sine: «Nå skal vi ri i de røde stasklærne våre idag, så skoggangsmannen kan se at vi ikke er slike omstreifere som pleier reke etter veien her til daglig.» De så gjorde. De var tre i følge, og da de var kommet over elva, talte han igjen: «Her har jeg hørt at skoggangsmannen skal holde til oppe i disse nutene. Jeg skal si veien er bratt dit opp, men tror dere ikke han har hug til å komme ned til oss og se på sakene våre?» Jo, han pleide gjøre det, sa de andre. Denne morgenen hadde Grette stått tidlig opp i hulen sin. Det var kaldt frostvær, og jorden var dekket av et tynt snølag. Han så at det red tre menn sørfra over Hitarå, og det skjen i skrud og emaljerte skjold.

139

Grette skjønte snart hvem det var. Han syntes han kunne trenge å få seg noe av denne stasen. Dessuten var han nyfiken etter å treffe skrythalsene. Han trev våpnene sine og sprang ned gjennom sand­ bakken. Da Gisle hørte ramlingen av steinene, sa han: «Der kommer en mann nedetter kleiva og det en stor en dg, det er nok oss han vil treffe. La oss nå ta djervt imot ham, for her løper byttet like i armene på oss.» Denne karen løp nok ikke i armene på dem hvis det ikke var fordi han stolte på kreftene sine, sa følgesmennene; - «men nå skal han få det som han vil ha det». Så sprang de av hestene. I det samme kom Grette til og grep etter en klessekk, som Gisle hadde bak på salen. «Denne vil jeg ha,» sa han. «Jeg er ikke stornøyd ser du.» «Nei den får du ikke,» sa Gisle. «Vet du ikke hvem du snakker med, kanskje?» «Neimen om jeg vet det så nøye,» svarte Grette, «og ikke gjør det noen forskjell i denne saken heller, siden jeg krever så lite.» «Det kan være du synes dette er lite,» sa Gisle; «men jeg vil heller miste tre tusen alen vadmel. - Det er svært så innpåsliten du er. - La oss gå løs på ham gutter, og se hva han duger til.» De så gjorde. Grette trakk seg unna, og kom seg bort til en stein som ligger ved veien der, og kalles Grettesløft. Derfra verget han seg. Gisle egget følgesmennene sine kraftig, men Grette så nå at han var ikke så uredd som han skrøt av å være, for han sto mest bak ryggen til mennene sine. Han ble lei av dette maset, svingte sverdet og hogg ned den ene av følgesmennene til Gisle. Så sprang han ned av steinen, og gikk så hardt på at Gisle vek for ham utetter langs fjellet. Der falt den andre følgesmannen. Da sa Grette: «Det er ikke lett å se at du har slåss som en mann i mange kamper, så skammelig som du sviker vennene dine.» «Den ilden svir verst, som brenner en sjøl,» svarte Gisle. «Det er hardt å slåss med en djevel.» 140

De skiftet ikke mange hoggene til før Gisle kastet våpnene og satte på sprang utetter langs fjellet. Grette ga ham tid til å kaste det han ville, og hver gang Gisle så seg råderom til det, kastet han et plagg fra seg. Grette sprang aldri hardere enn at det var et stykke mellom dem. Gisle løp hele veien forbi fjellet, tvers over Kaldårdal, forbi Aslaugsli, videre ovenfor Kolbeinsstad og til slutt ut i Borgarhraun. Da hadde han bare underklærne på seg og tok til å bli dugelig trett. Grette var hele tiden like i hælene på ham, og nå rev han opp en hel busk i farten; men Gisle stanste ikke før han kom ut til Havfjordså. Den gikk stor og stri, men han ville straks hive seg uti. Grette sprang innpå ham og grep ham, og nå var det lett å se hvem som var sterkest. Han brøt ham under seg og sa: «Er du den Gisle som ville treffe o Grette Asmundsson?» «Ja, og nå har jeg truffet ham også,» svarte Gisle; «men ikke vet jeg

141

hvordan vi kommer til å skilles. Behold bare det du har tatt og la meg løpe.» «Du skjønner nok ikke hva jeg mener,» sa Grette, «så jeg blir nødt til å gi deg en lærepenge.» Så trakk han skjorten over hodet på ham og lot riset danse over ryg­ gen og sidene, så Gisle ønsket seg langt bort; men Grette slapp ham ikke løs før han hadde gitt ham en ordentlig omgang. Slik en lære­ penge ville Gisle nødig ha en gang til, og han stelte seg da også slik at han ikke fortjente det. Straks han kom seg på bena, sprang han ut i en stor kulp og svømte over elva, og utpå natten kom han trett og utkjørt fram til en gard som het Rossholt. Der ble han liggende en uke, for hele kroppen hans hovnet opp. Da han var kommet seg igjen, dro han til garden han skulle ta inn på. Grette gikk tilbake og tok opp alle de tingene som Gisle hadde kastet fra seg. Dem tok han med seg heim, og Gisle så aldri mer til dem. Mange syntes dette var til pass for Gisle etter alt ståket og skrytet hans. Grette laget denne visen om møtet deres: Hesten som slåss med svake tenner og snautt kan bite, flykter for andre folen før den er trett av kampen. For meg over vide Myrar måtte i dag den djerve Gisle fisende flykte fjernt fra heder og ære.

Senere på våren gjorde Gisle seg i stand til å seile. Han passet nøye på at ikke noe av det han eide, ble ført sør langs fjellet, for der bodde djevelen selv, sa han. Selv red Gisle langs sjøen hele veien til skipet. Han traff aldri Grette mer, og ingen regnet med ham etter dette. Dermed er han ute av sagaen. Mellom Tord Kolbeinsson og Grette ble fiendskapet enda verre, og Tord prøvde gang på gang å få Grette jagd bort eller drept.

142

Da nå Grette hadde vært to vintrer i Fagraskogafjellet, og det led på den tredje, dro han en dag sør til Myrar til en gard som heter Løkjarbug. Der tok han med makt seks gjeldværer fra bonden. Så dro han ned til Akrar, og drev med seg derfra et par naut og en flokk sauer til slakt og for heimover på sørsiden av Hitarå. Da bøndene ble vår hvem som var på ferde, sendte de bud til Tord på Hitarnes og ba ham ta på seg å gå i brodden for å få livet av Grette, men han ville ikke. Da de gikk hardt inn på ham med bønnene sine, sendte han Arnor, sønn sin, med dem, han som siden ble kalt Jarleskald, og sa at nå måtte de ikke la Grette slippe unna. Så ble det sendt bud etter folk over hele bygda. Bjarne het en mann som bodde på garden Jorve i Flysjukvervi. Han samlet folk vest for Hitarå. Planen var at de skulle falle over ham med en flokk fra hver side. Grette hadde to mann med seg. Den ene het Øyjolv, og var sønn til bonden på Fagraskogar, en staut og modig kar. Torarin fra Akrar og Torfinn fra Løkjarbug kom først til. Det var nesten tjue mann i den flokken. Grette ville komme seg over elva, men i det samme kom Torgeir og Arnor og Bjarne fram på den andre siden. Det stakk et smalt nes ut i elva på den siden der Grette var. Da han så alle disse som kom ridende, jagde han dyrene ut på odden, for han ville aldri gi fra seg noe, hadde han først fått tak i det. Myramennene gikk straks til åtak, kjekke og selvsikre. Grette ba følgesmennene sine passe på at ingen falt ham i ryggen. Plassen var så trang at de ikke kunne gå løs på ham mange ad gangen, men det ble en hard kamp. Grette hogg til alle kanter med sverdet, og lett ble det ikke for dem å trenge innpå ham. Noen av Myramennene falt og noen ble såret. Det tok tid før de på den andre siden av elva kom seg over, for det var lang vei til vadestedet; og Myramennene hadde ikke slåss lenge før de trakk seg unna. Torarin fra Akrar var en gammel mann, så han var ikke med i åtaket, men da kampen var slutt, kom Trond, sønn hans, til og Torgils Ingjaldsson, brorsønn hans, og Finnboge, sønn til Torgeir Torhaddsson fra Hitardal og Steinulv Torleifsson fra Hraundal. De egget kraftig til å gå på igjen, og nå ble det hard kamp på ny. Grette skjønte at han hadde valget mellom å flykte eller å gi all for-

143

siktighet på båten, og nå gikk han så hardt på at ingen sto seg mot ham, for bøndene var så mannsterke at han så ingen råd til å komme seg unna; han fikk bare se å få gjort dem den skaden han kunne for han falt, tenkte han, og helst gikk han løs på dem han syntes det var monn i å felle. Han sprang fram mot Steinulv fra Hraundal og ga ham et hogg i hodet, som kløvde det ned i akslene, og straks etter fikk Torgils Ingjaldsson et hogg, som nesten kappet kroppen hans i to. Da ville Trond løpe fram og hevne frenden sin, men Grette hogg ham i det høyre låret så hele muskelen ble revet ut. Dermed var han ute av kampen. Så ga han Finnboge noen fæle sår; men da ropte Torarin at nå fikk de gi seg. -«Det går verre og verre for dere jo lenger dere slåss,» sa han, «han velger seg jo ut de beste av flokken deres!» De gjorde som han sa og trakk seg tilbake. Ti mann var falt og fem var såret så hardt at de kom til å bli krøplin­ ger om de overlevde det, og de fleste som hadde vært med i kampen, hadde skrammer. Grette selv var dødsens trett, men ikke mye såret. Nå dro Myramennene sin vei, og store tap hadde de lidt, for de var djerve menn alle de falne. Men dem på den andre siden av elva gikk det sent med. De kom ikke før kampen var slutt, og da de så hvor ille det var gått vennene deres, ville ikke Arnor ta noen vågnad; men det fikk han mange vondord for både av far sin og av andre. Han var ikke noe til kar, mener folk. Den odden de kjempet på, heter nå Grettesodden. Grette og følgesmennene hans tok seg noen hester og red opp under fjellet. De var såret alle sammen, og da de kom til Fagraskogar, ble Øyjolv etter der. Datteren på garden sto ute da de kom, og spurte etter nytt. Grette fortalte i en vise om alt som var hendt: Sent får du legt det stygge såret i Steinolvs hode, fagre jente, og flere finner du sikkert døde.

144

Benene brotnet i Torgils, berge ham greier du ikke; folk sier åtte andre unge menn fikk bane.

Da han hadde sagt fram denne visen, dro han opp i hulen sin og holdt seg der vinteren over.

Toresdal Da Bjørn og Grette traff hverandre, sa Bjørn at nå syntes han det gikk for vidt. - «Det er ikke værende for deg her i lengden. Nå har du drept både frender og venner for meg, men jeg skal ikke glemme det jeg har lovet deg, så lenge du er her.» Grette sa han måtte da verge liv og lemmer; - «men det er ille du ikke liker det». 10.

Norrøn saga V

145

Bjørn sa det fikk bli som han hadde sagt. Kort etter kom det noen menn til Bjørn, som hadde mistet frendene sine i kampen med Grette. De sa at nå fikk det være slutt med at han lot denne illgjerningsmannen være der; de holdt det ikke ut lenger. Ja nå skulle han bort, sa Bjørn, straks vinteren var slutt. Flere sammenstøt er det ikke fortalt om mellom Grette og Myramennene mens han var der i fjellet. Bjørn holdt vennskapet med ham, men vennene til Bjørn ble færre siden han lot Grette være der, for folk var harme over at de ikke fikk bot for frendene sine. Ved tingtid ble Grette borte fra Myrar. Han dro på nytt til Borgarfjorden, og traff Grim Torhallsson og spurte ham til råds om hva han nå skulle finne på. Grim sa han så seg ikke råd til å ha ham hos seg. Så dro Grette til Hallmund, vennen sin, og ble der til sent på som­ meren. Utpå høsten for han til Geitland, og ventet der til det ble klarvær. Da gikk han opp på Geitlandsjøkelen og holdt sørøstover. Han hadde med seg kjel og fyrtøy. Folk mener at det var Hallmund som hadde sagt ham veien, for han var kjent vidt omkring. Grette gikk til han støtte på en lang og trang dal i jøkelen. Den var lukket på alle kanter av breer, som hang utover dalsidene. Han kom seg ned et sted, og nå så han at liene var fagre, med gress og småkratt. Der var varme kjelder, og han tenkte seg det måtte være varmen fra dem som gjorde at ikke breene lukket seg sammen over dalen. Det rant en liten elv gjennom dalen med flate sandbakker på begge sider; men solen skinte der bare en kort tid av dagen. Et utall av sauer gikk og beitet i dalen, og de var mye større og fetere enn noen han hadde sett. Der slo Grette seg ned og bygde en hytte av de stokkene han fant. Når han trengte mat, tok han seg en sau, og det var mer mat i én sau der enn i to vanlige sauer. Den digreste av dem alle sammen var en søye med gråbrunt hode, som gikk der med lammet sitt. Han hadde hug til å se litt nærmere på dette lammet, og en dag tok han det og slaktet det. Det var førti pund fett i skrotten, og kjøttet var ypperlig. Men da søya mistet lammet sitt, kom hun hver natt og sprang opp på hytta til Grette og sto der og brekte så han fikk aldri sove. Han angret sårt at han hadde slaktet lammet, slik plaget hun ham.

146

Hver kveld i skumringen hørte han lokking oppe i dalen, og da løp alle sauene til samme sted hver gang. Grette har fortalt at det var et halvtroll som rådde for dalen, en tusse som het Tore. Han hjalp Grette mens han var der, og Grette kalte dalen Toresdal etter ham. Han har fortalt at Tore hadde døtre, og med dem hadde han mye moro. Det likte de godt, for det var jo ikke ofte det kom folk dit. Da fastetiden kom, fant Grette på at han bare skulle ete fett og lever i langfasten. Det hendte ingen ting der om vinteren, og Grette syntes det ble så kjedt at han orket ikke være der lenger. Så dro han sin vei fra dalen og gikk mot sør tvers over jøkelen til han traff midt på Skjaldbreid fra nord. Der slo han hull i en steinhelle og reiste den på kant, og han har fortalt at hvis en kikker gjennom hullet, kan en se det skaret som fører ut fra Toresdal. Siden dro han langs sørkysten til Østfjordene. Hele sommeren og vinteren flakket han omkring og traff alle stormennene, men aldri fikk han ta inn noe sted; det var støtt noe i veien. Så dro han nordover og holdt til snart her, snart der.

Hallmunds død Kort tid etterat Grette hadde dradd fra Arnavatnsheia, kom en mann opp dit, som het Grim. Han var sønn til enken på Kropp, og var blitt fredløs fordi han hadde drept sønn til Eid Skjeggesson fra As. Han slo seg ned der Grette hadde holdt til, og fikk godt med fisk i vannet. Hallmund var arg fordi Grim var kommet i stedet for Grette, og mente på at han skulle ikke få mye glede av all fangsten sin. En dag hendte det seg at Grim fikk hundre fisk. Han bar dem heim til hytta og hengte dem opp utenfor; men da han kom ut neste mor­ gen, var de borte hver eneste én. Dette syntes han var underlig, men han gikk til vannet likevel, og den dagen fikk han to hundre fisk. Han bar dem heim og hengte dem opp, og neste morgen var de borte alle sammen akkurat som forrige gang. Nå syntes han det ble litt for mye av det gode. o

147

Tredje dagen fikk han tre hundre fisk, bar dem heim og holdt vakt over hytta. Han kikket ut gjennom en glugge i døren for å se om det kom noen. Det led på natten, og da det var gått et par timer, hørte han skritt utenfor, og de var ikke lette. Da han ble vår dette, tok han en øks han hadde, et skarpt og godt våpen; nå ville han vite hva det var for en kar. Kommemannen hadde en svær meis på ryggen. Den satte han ned og så seg rundt, men han så ingen ute. Han rotet borti fisken og syntes dette var gode saker. Så rauste han dem ned i meisen alle sammen, men da var den full også. Det var så mye fisk at Grim mente ingen hest kunne båret mer. Han bøyde seg nå for å få børen på ryggen, men i det samme han ville reise seg opp, løp Grim ut og hogg ham i halsen med begge hen­ der om skaftet, så øksen sakk i til hammeren. Den fremmede spratt opp og satte på sprang med meisen sør mot fjellet. Grim løp etter ham og ville se om han hadde fått ram på ham. De sprang helt sør under Balljøkel, og der gikk karen inn i en hule. Det brant et flammende bål i hulen, og ved bålet satt en kvinne, stor av vekst, men velskapt. Grim hørte at hun hilste far sin og kalte ham Hallmund. Han slengte børen hardt fra seg og stønnet høyt. Hun spurte hvor­ for han var så blodig, og han svarte med denne visen: Jeg har sett at styrken sin må ingen mann tro på, for på døds­ dagen svikter motet straks lykken minker.

Hun spurte nøye om striden deres, og han fortalte alt som hadde hendt. «Nå skal du høre etter,» sa han, «mens jeg forteller om alle storver­ kene mine. Jeg vil si fram et kvad, og det skal du siden riste på kjevle.» Hun gjorde som han sa, og han kvad Hallmundskvadet der det heter:

148

større sår med sverdeggen.

Sterk jeg var syntes jeg da jeg tømmen trakk fra Grette; siden sto han, så jeg, lenge, glåpte ned i neven sin.

Jeg lot hånd og hode fyke av krigerne som kom bakfra; atten kjemper fra Kjeldukvervi lå igjen etter kampen.

Tiden gikk og Tore kom opp til oss ved Arnavatnet; men vi greidde Grette og jeg åtti mann i oddeleken.

Tussefolk og troll i berg ga jeg titt tunge hogg; meinvetter av mange slag har jeg drept, og halvtroll med.

Grettes hogg hadde styrke, rammet skrått skjoldet deres; men jeg ga mangen kriger

Alfers ætt og uvetter, alle har jeg ugagn gjort.

I dette kvadet regnet Hallmund opp mange storverk, som han hadde gjort på ferdene sine rundt i hele landet. Da sa datteren hans: «Han har vært stø på hånden, denne karen; men det var å vente at det måtte gå slik, for du handlet ille mot ham, - og hvem skal nå hevne deg?» «Nei det er nok uvisst om jeg blir hevnet,» svarte Hallmund; «men jeg tror sikkert Grette ville gjøre det om han kunne komme til; men det blir ikke lett å kjempe mot denne karen, for han har lykken med seg, og han er nok eslet til noe stort.» Han ble svakere og svakere ettersom kvadet nærmet seg slutten, og da han var ferdig med å si det fram, døde Hallmund. Datteren bar seg ille og gråt sårt. Da gikk Grim fram og ba henne styre seg. - «Enhver må dø når

149

dagen kommer,» sa han, «og det var jo hans egen skyld at det gikk slik. Jeg kunne ikke rolig se på at han rante meg.» Han hadde rett i det, sa hun, - «for urett avler ulykke». Hun ble lettere til sinns ettersom de talte sammen. Grim ble mange netter i hulen og lærte seg kvadet, og de kom svært godt overens. Grim ble på Arnavatnsheia vinteren etter Hallmunds død. En stund etter dette kom Torkjel Øyjolvsson opp til ham på heia og sloss med ham, og kampen endte med at Grim fikk overtaket over Torkjel, men han ville ikke drepe ham. Da tok Torkjel ham heim til seg og sendte ham utenlands og ga ham mye gods med seg, og folk syntes de hadde handlet vel mot hverandre. Siden seilte Grim rundt som kjøpmann, og det er fortalt en lang saga om ham.

Trollene i Bårdardal Grette var kommet fra Austfjordene på denne tiden. Han ga seg ikke til kjenne og holdt seg skjult, for han ville ikke treffe Tore fra Gard. Denne sommeren lå han ute på Modrudalsheia og andre steder, somme tider var han på Røykjarheia også. Tore fikk høre at Grette var der. Han samlet folk og red opp på heia, og tenkte at nå skulle han ikke slippe unna. Grette så dem ikke før de var like innpå ham. Han var ved et sel kort fra veien og hadde en mann med seg. Nå gjaldt det å finne på råd og det straks, og Grette sa de fikk legge hestene på ryggen og dra dem inn i selet. De så gjorde. Tore red forbi og nordover heia og fant ikke den kjære Grette den gangen. De dro heimover igjen, og da flokken var ridd vestover, sa Grette: «De kommer til å bli skuffet over ferden hvis ikke vi treffes. Nå skal du passe hestene, så går jeg og møter dem, og ser om jeg kan lure dem så de ikke kjenner meg.» Vennen hans rådde ham fra det, men han dro i vei likevel, tok andre

150

klær på seg og en sid hatt, som han trakk ned i øynene, og i hånden hadde han en stav. Så gikk han for å møte dem. De hilste ham og spurte om han hadde sett noen karer ri over heia. «Ja jeg tenker jeg har sett dem dere leter etter,» svarte Grette, «og det var ikke mye om å gjøre at dere hadde fonnet dem nå, for de var sønnenfor myrene her på venstre hånd.» Men da de hørte dette, stormet de ut i myrene, og der var det så bløtt at de kom ingen vei. De måtte dra hestene opp igjen, og kom seg ikke vekk derfra for langt på dagen. De bannet denne fanten, som hadde narret dem slik. Grette skyndte seg tilbake til vennen sin, og da han traff ham, kvad han denne visen: Frivillig rir jeg aldri mot en flokk av fiender; er det fare på ferde flykter jeg heller alene. Tore og alle hans venner ville jeg nødig treffe, si ikke derfor jeg mangler mot; jeg søker et høve.

Der Tbres svære flokker farer, viker jeg unna.

De red nå så hardt de kunne østover, og kom forbi Gard før Tore kom fra fjellet med flokken sin. Da de nærmet seg garden, kom det en mann og slo følge med dem, men han kjente dem ikke. De fikk se en ung, staskledd jente, som sto utenfor døren, og Grette spurte hvem det kunne være. Den fremmede mannen sa det var datter til Tore. Da kvad Grette denne visen: Vakre gullprydde jente gå til far din med budet; denne gang tenker jeg ikke han tviler på ordene mine. Si at jeg rider rolig rett over breie bøen, og flokken min er ikke farlig; følget er to karer.

151

Av dette mente den fremmede han skjønte hvem karene var. Han red til bygds og sa at Grette hadde ridd forbi. Men da dore kom heim, trodde mange at Grette hadde synkvervet dem. Tore satte ut folk til å se etter Grette overalt hvor han kunne tenkes å komme. Grette fant da på å sende følgesmannen sin vest gjennom bygdene med hestene, men selv dro han til fjells, og gikk forkledd vestover der i førstningen av vinteren så ingen kjente ham. Alle syntes at Tore var like ille faren eller enda verre enn forrige gang han prøvde å komme Grette til livs.

Stein het en prest som bodde på Øyjardalså i Bårdardal. Han var en dugende bonde og rik på gods. Kjartan het sønnen hans, en kjekk ung mann. Torstein Kvite het en mann som bodde på Sandhaug sør for Øyjar­ dalså. Han var gift med en ung og gladlyndt kone, som het Steinvor; de hadde barn som var unge ennå på denne tiden. Det var fælt utrygt for troll der på garden. To vintrer før Grette kom nord i bygdene, hendte det at Steinvor på Sandhaug dro til julemesse på Øyjardalså, som hun pleide; men mannen var heime. Folk la seg til å sove om kvelden, og om natten hørte de et fælt brak borte ved sengen til husbonden; men ingen torde stå opp og se etter, så få som de var. Da husfruen kom heim om morgenen, var mannen vekk, og ingen visste hvor det var blitt av ham. Så gikk det et år, og neste vinter ville Steinvor dra til messe igjen. Hun ba huskaren sin være heime. Han var treg å få til, men til slutt sa han det fikk bli som hun ville. Nå gikk det på samme måten igjen, og huskaren ble borte. Dette syntes folk var underlig; men da de fikk se blodspor i ytterdøren, mente de det måtte være uvetter som hadde tatt begge to, og dette spurtes vidt omkring i bygdene. Grette fikk høre om dette, og ettersom han hadde godt lag med å gjøre det av med skrømt og gjengangere, dro han i vei til Bårdardal og kom julaften til Sandhaug. Han ga seg ikke til kjenne, men kalte seg Gjest. Husfruen la merke til at han var kjempestor av vekst, og folkene på garden ble vettskremte da de så ham. Han ba om mat og husly.

152

Ja, mat skulle han få, sa husfruen; - «men du får selv ta vågnaden med å bli». Det skulle han gjøre, sa han, «og nå blir jeg her heime, men dra du til messe hvis du vil». «Jeg synes du er modig hvis du tør være heime,» svarte hun. «Det er moro å prøve noe nytt,» sa han. «Jeg ville jo gjerne til messen,» sa hun, «men jeg kommer ikke over elva.» «Jeg skal følge deg over,» sa Gjest. Så gjorde hun seg i stand til å dra til kirke og datteren også, en liten jente. Ute var det mildvær, og elva var gått opp. Isen drev i flak ned­ etter. Da sa hun: «Det er ikke råd å komme over elva hverken for folk eller hester.» «Det må vel finnes et vad,» sa Gjest. «Vær ikke redde, dere!» «Bær først jenta over,» ba Steinvor, «for hun er lettest». «Jeg gider ikke å gå to ganger for så lite,» sa Gjest. «Jeg bærer deg over på armen min.» Hun korset seg og sa: «Det er jo livsfarlig, og hva vil du gjøre med jenta da?» «Det skal jeg nok greie,» sa han, løftet dem opp begge to, og satte den lille på morens kne og bar dem slik på venstre armen, men den høyre hadde han fri. Så vadet han ut i elva. De torde ikke skrike engang, så redde var de, og vannet slo straks opp om brystet hans. I det samme drev det et stort isflak mot ham, men han nyttet den hånden som var fri, og støtte det fra seg. Nå ble det så dypt at strømmen brøt mot akselen hans, men han vadet av all kraft til han kom til den andre elvebakken. Der slengte han dem i land. Så gikk han tilbake igjen og kom heim til Sandhaug i mørkningen. Han ba om mat, og da han var mett, sa han at folkene på garden skulle holde seg i den innerste delen av stua. Så tok han bord og løse bjelker og la dem tvers over stua så det ble en kraftig skillevegg, som ingen av folkene kunne komme over. Det var ikke én som torde si ham imot, de fikk ikke lov til å kremte engang. Stuedøren var i side­ veggen like ved gavlen, og det var en benk langs gavlveggen. Der la 153

Gjest seg ned og kledde ikke av seg. Det brant lys i stua midt imot døren. Slik lå Gjest utover natten. Steinvor kom fram til messen på Øyjardalså, og folk undret seg på hvordan hun var kommet over elva. Hun var blitt båret over, sa hun; men om det var en mann eller et troll som bar henne, visste hun ikke. Det var sikkert en mann, sa presten, - «selv om få kan måle seg med ham; men la oss ikke snakke for høyt om dette,» sa han. «Kanskje han er eslet til å råde bot på vanskene dine.» Konen ble på Øyjardalså om natten. Om Grette er å si at da det nærmet seg midnatt, hørte han bulder og brak utenfor, og straks etter kom det en svær trollkjerring inn i stua. Hun hadde et trau i den ene hånden og et stort sverd i den andre. Hun så seg omkring da hun kom inn, og da hun fikk se Gjest, som lå der, sprang hun på ham og han opp imot henne. Det ble en hard og lang kamp inne i stua. Hun var sterkest, men han spratt smi­ dig unna. Alt som sto i veien for dem, knuste de; de slo til og med ut bordveggen i den ene gavlenden av stua. Til slutt dro hun ham ut gjennom døren og ut i forstua, men der holdt han seg fast så hardt han kunne. Hun halte og slet i ham, men hun fikk ham ikke ut av huset før hele dørkarmen løsnet og hang om akslene på dem. Så slepte hun ham ned mot elva til fossegjuvet. Da var Gjest dødsens trett, men det var bare én ting å gjøre, samle de siste kreftene, ellers hev hun ham i gjuvet. Hele natten sloss de, og aldri hadde han vært ute for et uhyre med slike krefter. Hun klemte ham så hardt inntil seg at han fikk ikke nyt­ tet noen av hendene. Han kunne bare klemme til igjen omkring troll­ kjerringa; men da de kom til gjuvet, fikk han slengt henne rundt så den høyre hånden hans kom løs. Nå trev han i en fart etter sakset, som han hadde ved siden, trakk det og hogg trollkjerringa i akselen så den høyre armen gikk av. Dermed var han fri; men hun styrtet seg ut i gjuvet og ble borte i fossen. Gjest var både støl og trett og ble liggende lenge der på kanten av gjuvet. Da det tok til å lysne av dag, gikk han heim og la seg til sengs. Han var hoven og blå over hele kroppen. Da husfruen kom fra messen, syntes hun det var svært rotet heime på garden. Hun gikk inn til Gjest og spurte hva som var hendt, siden

154

alt var knust og kastet omkring, og han fortalte om alt som hadde gått for seg. Hun syntes dette var store ting, og spurte hvem han var, og nå sa han rette navnet sitt og ba henne hente en prest; han ville gjerne tale med ham, sa han. De gjorde som han ba om, og da Stein prest kom til Sandhaug, skjønte han straks at det var Grette Asmundsson, han som var kom­ met dit og kalte seg Gjest. Presten spurte hvor han trodde det kunne være blitt av de mennene som var blitt borte der. De var havnet i gjuvet, mente Grette; men presten sa han kunne ikke tro på det han sa, hvis han ikke fikk prov for det. De skulle nok få nøyere greie på dette siden, sa Grette. Så dro presten heim. Grette lå til sengs i mange dager, og konen stelte godt med ham. Slik gikk julen. Grette selv har fortalt at trollkjerringa styrtet seg i gjuvet da hun ble såret, men Bårdardalsmennene sier at solen rant mens de sloss, og dermed sprakk hun i det samme han hogg hånden av henne. Ennå står hun der på berget som en kvinneskikkelse av stein, sier de. De skjulte Grette der i dalen om vinteren. En dag etter jul hendte det seg at Grette gikk til Øyjardalså, og da han traff presten, sa han: «Jeg skjønner at du tror ikke stort på det jeg forteller. Nå skal du gå med meg til elva så kan du se hva du selv synes.» Presten så gjorde, og da de kom til fossen, så de en hule innunder der; men fjellet var tverrbratt, så en kunne ikke komme opp dit noe sted, og det var nesten ti favner ned til vannet. De hadde tau med seg; men presten sa: «Det må da være mer enn uråd for deg å komme ned dit.» «Nei, det går nok,» svarte Grette; «men det må en vågehals til å gjøre det. Jeg har hug til å se etter hva det er nede i fossen. Nå kan du passe tauet.» Presten sa han fikk gjøre som han ville. Så kjørte han en påle ned i berget, la stein over og satte seg der for å passe på. Grette bandt en stein i enden av tauet og firte den ned til vannet. «Hvordan vil du nå bære deg at?» sa presten. «Jeg vil ikke være bundet når jeg kommer ned i fossen,» sa Grette. «Jeg tror det er best slik.»

155

Så gjorde han seg i stand til ferden. Han hadde lite klær på seg, og spente sakset omkring seg. Flere våpen tok han ikke med. Dermed stupte han ned i fossen fra berget. Presten så fotsålene hans; siden visste han ikke hvor det ble av ham. Grette dukket ned under fossen, og det var ikke lett, for bakevja var strid, og han måtte dukke helt til bunns før han kunne komme opp under fossen. Der var en avsats, og den kom han seg opp på. Nå så han at det var en stor hule under fossen, og vannet styrtet framfor den ned fra berget. Han gikk inn i hulen, og der brant det et kraftig bål av vedkubber. Han så at det satt en fælende svær jotun der inne, skremmelig å se på. Da Grette kom bort til ham, sprang han opp, grep et spyd og hogg etter Grette, for det var et våpen en både kunne hogge og stikke med. Det var treskaft på det, og folk kalte slike våpen for heftesaks. Grette hogg igjen med sakset sitt, og traff skaftet så det gikk tvers av. Nå ville jotnen strekke seg bakover etter et sverd, som hang der i hulen; men i det samme hogg Grette ham i brystet og skar nesten brystbenet og magen av ham, så innvollene hans veltet ut og ned i vannet. Der drev de nedetter elva. Da presten som satt og passet tauet, fikk se at det drev blodige slint­ rer nedover med strømmen, vågde han ikke å sitte der lenger. Han mente Grette måtte være død, løp fra tauet og dro heim. Da var det alt begynt å mørkne. Presten fortalte som sikkert at Grette var død, og sa det var et stort tap å miste slik en mann. Men om Grette er det å fortelle at han lot hoggene falle tett helt til han hadde fått livet av jotnen. Så tente han lys og så seg om i hulen. Det er ikke fortalt hvor mye gods han fikk tak på, men folk mener at noe var det. Han ble heftet der til utpå natten. I hulen fant han benene av to menn og tok dem med seg i en skinnsekk. Så gikk han ut av hulen, svømte bort til tauet og rykket i det, for han tenkte at presten satt og ventet; men han skjønte snart at presten var gått heim, og nå måtte han klatre oppover tauet, men han kom seg da opp på berget. Han gikk til kirken på Øyjardalså og la skinnsekken med benene i våpenhuset og sammen med den et kjevle. På det var disse visene kunstferdig risset med runer: 156

Jeg dukket i døkke gjuvet under den dundrende fossen; mot sverdets djerve svinger slo dens råkalde ånde; den brusende fossestrømmen brøt med kraft mot brystet; evja sydet av ondskap inne i trollkjerringhulen. Inne i hulens mørke møtte jeg vennen hennes; lenge sloss jeg med styggen, stri var den gamle jotnen; men jeg hogg hans kvasse heftesaks av skaftet kløvde med blanke sverdet bergtrollets svarte bringe.

Der sto også at det var Grette som hadde brakt disse benene dit fra hulen, og da presten kom til kirken om morgenen, fant han kjevlet og resten også og tydet runene; men Grette var gått heim til Sandhaug.

Da presten traff Grette, spurte han nøye etter alt som var hendt, og Grette fortalte hva han hadde opplevd på ferden, og sa at presten hadde passet tauet som en stakkar. Det måtte presten gi ham rett i. Folk var sikre på at det var disse trollene som hadde tatt mennene, som var blitt borte der, og aldri ble de plaget av skrømt eller trollskap i dalen siden. De syntes Grette hadde renset godt opp i bygda. Benene jordet presten på kirkegården.

På Vestlandet igjen Grette ble på Sandhaug den vinteren og skjulte hvem han var for folk flest; men Tore fra Gard fikk høre snakk om at han var i Bårdardal og sendte ut menn for å drepe ham. Folk rådde ham da til å dra derfra, og det gjorde han. Han tok veien vest gjennom bygdene. 157

Han kom til Gudmund den mektige på Modruvellir og ba ham om hjelp, men han sa han kunne ikke ta imot ham. - «Det er bare én utvei for deg nå,» sa Gudmund, - «å slå deg ned på et sted der du kan være trygg for livet ditt.» Grette sa han visste ikke hvor det skulle være. Gudmund svarte: «Det ligger en øy i Skagafjorden som heter Drangøy. Der er det lett å verge seg, for en kan ikke komme opp på den noe sted hvis ikke det er hengt ut stiger. Kan du komme deg dit, vet jeg ikke hvem det skulle være som kunne nå deg der med våpen eller list, hvis du passer godt på stigen.» «Jeg skal prøve det,» sa Grette; «men jeg er blitt så mørkeredd at om det gjelder livet, så orker jeg ikke være alene.» Gudmund svarte: «Det kan så være; men stol aldri så fast på noen at du ikke stoler mer på deg selv. Det kan skjule seg mye du ikke ser hos en mann.» Grette takket ham for gode råd. Så dro han sin vei fra Modruvellir og stanste ikke før han kom til Bjarg. Mor hans tok vel imot ham, og

158

Illuge også. Han ble der noen dager. Der fikk han høre om drapet på Torstein Kuggesson. Han var blitt drept om høsten før Grette kom til Bårdardal. Nå syntes han hoggene tok til å falle tett omkring ham. Så red han sør til Holtavardeheia og ville hevne Hallmund, dersom han traff Grim; men da han kom til Nordrådal, fikk han høre at Grim hadde dradd derfra to-tre år i forveien, som det før er fortalt. Grette hadde ikke fått vite dette før fordi han hadde holdt seg skjult et par år, ja tre med den vinteren han var i Toresdal, og i den tiden traff han ingen som ville fortelle ham nytt. Han red videre til Breidafjordsdalene og la seg på lur etter dem som for over Brattabrekka. Småbøndene måtte igjen ut med godset sitt til ham. Det var ved midtsommerstid dette. Lenger ut på sommeren fødte Steinvor på Sandhaug en gutt, som ble kalt Skjegge. Kjartan, sønn til Stein prest på Øyjardalså, ble først regnet for far hans. Skjegge var både større og sterkere enn søskenene sine, og da han var femten år gammel, var han den sterkeste karen der nord, og nå kom det opp at han var sønn til Grette. Folk mente det måtte bli noe stort av ham, men han døde da han var sytten år gammel. Det ble ingen saga om ham.

Etter at Torstein Kuggesson var drept, ble Snorre gode tverr og uvennlig mot Torodd, sønn sin, og Såm, sønn til Bork den digre; men det er ikke fortalt hva de hadde gjort for noe galt, uten det at de ikke ville gjøre et eller annet storverk som Snorre hadde pålagt dem. Der­ for jagde Snorre gode Torodd heimefra, og sa han fikk ikke komme tilbake før han hadde drept en eller annen skoggangsmann, og der­ med ble det. Torodd red over til Breidafjordsdalene. Den gangen bodde det en enke, som het Geirlaug, på Breidabolstad i Sokkolvsdal. Hun hadde en sauegjeter, som var blitt fredløs for et voldsverk. Han var bare en halvvoksen guttunge. Dette fikk Torodd Snorresson høre. Han red av sted til Breidabolstad og spurte hvor sauegjeteren var. Husfruen sa han var ute og gjette sauene, - «hva vil du ham da?» sa hun. «Jeg vil ta livet av ham,» sa Torodd. «Han er jo en fredløs skog­ gangsmann.» 159

Hun svarte: «Det er ikke noen heder for deg å drepe denne stakka­ ren, så fæl en hardhaus som du må være. Nei da vet jeg et karsstykke du burde gjøre hvis du endelig vil prøve kreftene dine.» «Hva er det for et?» sa han. «Her oppe i fjellet ligger Grette Asmundsson,» svarte hun. «Slåss med ham du, det sømmer seg bedre for deg.» Dette var tale som Torodd likte. - «Ja det skal jeg gjøre,» sa han. Så kjørte han sporene i hesten og red opp gjennom dalen, og da han kom opp på høydene nedenfor Austrå, fikk han se en lysblakk hest med sal på, og en svær mann, fullt væpnet. Han red straks bort til ham. Grette hilste ham og spurte hvem han var. Torodd sa navnet sitt. «Men hvorfor spør du meg ikke heller etter ærendet mitt?» sa han. «Fordi det sikkert kan være det samme med det ærendet du kan ha,» sa Grette. «Er du ikke sønn til Snorre gode?» «Jo visst er jeg så,» sa Torodd, «og nå skal vi prøve hvem av oss er den sterkeste.» «Det er lett å vite,» sa Grette. «Du har da vel hørt at det er blitt til liten lykke for folk å ha med meg å gjøre.» «Ja jeg vet det,» sa Torodd; «men det får nå våge seg lell.» Han trakk sverdet og gikk løs på Grette av all kraft. Han verget seg med skjoldet, men han brukte ikke våpnene på Torodd. Slik gikk det en stund, og Grette ble ikke såret. Da sa han: «La oss holde opp med denne leken, du vinner aldri over meg likevel.» Men Torodd hogg vilt. Grette ble lei av å slåss med ham. Han trev tak i Torodd, lempet ham bort til seg og sa: «Jeg kan gjøre med deg hva jeg vil, og jeg er ikke redd for at du skal ta livet av meg, men jeg er redd den gamle gråhårete Snorre gode, far din, og planene hans. De har brakt mangen mann til fall. Du skulle heller holde deg til ting du makter å gjøre. Det er ikke barnelek å slåss med meg.» Da Torodd så at han ingen vei kom, ble han roligere, og dermed skiltes de. Han red heim til Tunga og fortalte far sin om kampen med Grette. Snorre gode smilte da han hørte det og sa: o

160

«Mangen en har for høye tanker om seg selv. Det var stor forskjell på dere to. Du hogg etter ham, men han kunne gjøre med deg hva han ville. Likevel gjorde Grette klokt i ikke å drepe deg, for jeg ville ikke ha orket at du skulle være uhevnet. Nå skal jeg heller støtte ham om jeg får med hans sak å gjøre.» Det var lett å merke på Snorre at han syntes Grette hadde handlet vel mot Torodd, og han talte støtt hans sak siden som en god venn.

Kort etter møtet med Torodd red Grette nordover til Bjarg og holdt seg igjen skjult der en tid. Det ble så ille med mørkeredselen hans nå at han torde ikke gå noe steds hen, straks det tok til å mørkne. Mor hans bød ham å bli der, men hun skjønte jo, sa hun, at det var ikke noe trygt sted, så mange fiender som han hadde over hele landet. Grette sa hun skulle ikke få ulemper for hans skyld; - «men jeg orker ikke være alene lenger,» sa han, «ikke om det gjelder livet.» Illuge, bror hans, var femten år gammel den gangen og en stor og sterk kar. Han var til stede ved samtalen deres. Grette fortalte mor sin hva Gudmund den mektige hadde rådd ham til, og sa han ville prøve å komme seg til Drangøy hvis det var mulig, men han greidde ikke være der, sa han, hvis han ikke fikk en mann han kunne lite på, til å være hos seg. Da sa Illuge: «Jeg drar med deg bror, og kan du ikke ha annen nytte av meg, så vet du iallfall at jeg skal være trofast og ikke løpe fra deg så lenge du lever, og så vet jeg best hvordan du har det, når jeg kan være hos deg.» Grette svarte: «Du er den mannen som jeg har størst glede av å være sammen med, og hvis ikke mor min har noe imot det, vil jeg gjerne ha deg med meg.» Asdis sa da: «Jeg skjønner det er kommet dit nå at jeg må velge mel­ lom to vansker. Jeg synes ikke jeg kan miste Illuge, men jeg vet at Grette er i så stor fare at han må finne en utvei, og selv om det er tungt for meg å se dere begge forlate meg, så vil jeg likevel bringe dette offeret hvis det kan hjelpe Grette.» Disse ordene gledet Illuge, for han hadde hug til å være med Grette. Hun ga dem en god slump penger, og så gjorde de seg rede til ferden, Asdis fulgte dem på veien, og før de skiltes, sa hun: o

o

11. Norrøn saga V

161

«Nå drar dere fra meg da sønnene mine, og det er vel trolig dere kommer til å dø sammen; men ingen kan fly fra lagnaden sin. Det er nok siste gang jeg ser dere. Stå trofast sammen til døden. Visste jeg bare hva godt dere søkte på Drangøy; men dere kommer til å miste livet der, for det er mange som ikke vil unne dere å bo der. Vokt dere for svik; med våpenbitt vil dere falle. Jeg har hatt underlige drømmer om det. Vokt dere vel for trolldomskunster. Få ting er sterkere enn trolldom.» Da hun hadde sagt dette, gråt hun sårt. Da sa Grette: «Gråt ikke mor. Faller vi, skal det iallfall kunne sies at du hadde sønner og ikke døtre. - Lev vel mor!» Etter det skiltes de. Brødrene dro nordover gjennom bygdene og gjes­ tet frendene sine, og med det gikk høsten, og det led ut på vinteren. Så dro de til Skagafjorden og tok veien nord gjennom Vatnsskard og videre til Røykjaskard, derfra ned Sæmundsli og til Langholt. En dag ut på kvelden kom de til Glaumbø. Grette hadde kastet hetten sin bak på akslene. Slik gikk han støtt enten været var stygt eller vakkert. De dro videre derfra, og da de var kommet et kort stykke på vei, møtte de en mann. Han hadde et svært hode, var høy og mager og dårlig kledd. Han hilste dem, og de spurte hverandre etter navnet. Han sa han het Torbjørn. Han var løs og ledig, gad ikke arbeide og var en stor pratmaker. Folk flest hadde mye moro av ham og drev gjøn med ham. Han talte med brødrene som en gammel kjenning og for­ talte en hel del om folk oppe fra bygdene. Grette syntes det var moro å snakke med ham. Han spurte om ikke de syntes de trengte en kar som kunne arbeide for dem. «Jeg skulle gjerne slå følge med dere,» sa han, og til slutt fikk han overtalt dem til å la ham følge med. Så gikk de videre i snøfokk og kulde. Siden han var slik en galning og så svær til å ståke, hadde folk gitt ham tilnavnet Glaum. «De undret seg svært på Glaumbø da du kom dit hetteløs i slikt styggvær,» sa Glaum. «Var du like modig som du er hardfør, var det ikke dårlig, sa de. Det var to bondesønner her, riktig noen kjekke karer, men da sauegjeteren ba dem bli med etter sauene, syntes de nes­ ten ikke de kunne få klær nok på seg for kulden.»

162

«Ja jeg så en unggutt, som sto i døren og dro på seg vottene sine,» sa Grette, «og en annen som gikk mellom fjøset og møkkhaugen; slike folk er jeg ikke redd for.» Så dro de nedover til Røynines og ble der om natten. Derfra gikk de ut langs stranden til en gard som heter Røykir. Der bodde det en mann som het Torvald, en dugende bonde. Grette fortalte ham at han tenkte å komme seg ut på Drangøy og spurte om han ville hjelpe ham. Bonden sa at Skagfjordingene ville ikke regne det for noen vennetjeneste. Han prøvde å vri seg unna. Grette tok fram pengepungen som moren hadde gitt ham, og ga bonden den, og da han fikk pen­ gene, lysnet han opp. Han satte tre av huskarene sine til å ro dem over om natten i måneskinnet. Fra Røykir er det kortest ut til øya, det er én sjømil der. Da de kom ut på øya, syntes Grette det så bra ut, for den var gress­ vekst og stupbratt mot sjøen, så en kunne ikke komme opp på noen kant, uten der det var hengt ut stiger, og ble den øverste stigen dradd opp, var det ikke mulig for noen å komme opp på øya. Om sommeren

163

var det mye fugl der, og det gikk åtti sauer på øya, som bøndene eide. Det var mest værer og søyer, som de skulle slakte. Grette slo seg ned her. Han hadde vært fredløs femten eller seksten år nå, etter det Sturla Tordsson har fortalt.

På Drangøy Da Grette kom til Drangøy, var disse menn høvdinger i Skagafjord: Hjalte bodde på Hov i Hjaltadal. Han var sønn til Tord Hjaltesson, sønnesønn til Tord Skålp. Hjalte var en stor høvding, en gjev og ven­ nesæl mann. Torbjørn Ongul het bror hans. Han var en stor og sterk kar, men vrang og uvøren. Tord, far deres, hadde giftet seg på sine gamle dager, og konen som ikke var mor til brødrene, var slem mot stebarna sine og verst mot Torbjørn, som var så ustyrlig og lei. En gang Torbjørn Ongul satt og spilte brettspill, gikk stemoren forbi og fikk se at han spilte «nevetavl», et spill der brikkene hadde lange spisser. Hun syntes han kunne gjøre nyttigere ting og ga ham noen slengord, men han svarte stygt. Da grep hun en brikke og kjørte spissen mot kinnbenet på Torbjørn. Den traff ham i øyet så det falt ut på kinnet. Han sprang opp og slo til henne så hardhendt at hun måtte gå til sengs, og siden døde hun av det. Folk sier hun var med barn også. Etter dette ble han helt ustyrlig. Han tok sin del av arven og slo seg ned på Vid vik for det første. Halldor Torgeirsson, sønnesønn til Tord fra Hovde, bodde på Hov på Hovdestrand. Han var gift med Tordis Tordsdatter, søster til brød­ rene Hjalte og Torbjørn Ongul. Halldor var en gild bonde og svært rik. Bjørn het en mann som bodde på Haganes i Fljot. Han var en venn av Halldor på Hov, og de hjalp hverandre i alle saker. Tungu-Stein het bonden på Steinsstad. Han var sønn til Bjørn, sønn til Ufeig Tynnskjegg, sønn til Kråke-Reidar, han som fikk tun­ gen nedenfor Skålemyr av Eirik i Guddaler. Stein var en navngjeten mann. Så var det en mann som het Eirik, sønn til Holmgangs-Starre, sønn

164

til Eirik i Guddaler, sønn til Roald, sønn til Geirmund Striskjegg. Eirik bodde på Hov i Guddaler. Alle disse var menn som nøt stor vørnad. På Breidå i Sletteli bodde det to brødre, som begge het Tord. De var sterke som troll, men godlidende menn. Alle disse hadde part i Drangøy, og folk sier at det var ikke færre enn tjue som hadde part i øya; men ingen ville selge parten sin. Søn­ nene til Tord eide mest, for de var de rikeste.

Det led mot solhvervstid, og bøndene gjorde seg i stand til å hente slaktefeet sitt på øya. De mannet en skute; hver bonde sendte én mann og somme to. Men da de nærmet seg øya, så de at det var folk på ferde der. Det syntes de var underlig, og de gjettet på at noen måtte ha forlist der med skipet sitt og kommet seg i land. De rodde inntil der stigene var, men folkene på øya trakk stigene opp. Dette var nå enda underligere, syntes bøndene. De ropte opp til dem og spurte hvem de var. Grette sa navnet sitt og hvem som var med ham. Bøn­ dene spurte hvem som hadde satt ham over til øya. Grette svarte: «Det gjorde han som eide båten og hadde hendene, og som var min venn mer enn deres.» Da ropte bøndene: «La oss få sauene våre, og bli med oss til lands, så skal du få slippe bot for dem du har slaktet.» «Det er et godt tilbud,» sa Grette, «men hver får nå likevel beholde det han har fått. Om denne saken er det bare det å si at her blir jeg til jeg blir dradd herfra som lik. Jeg gir ikke fra meg det jeg har fått kloa i.» Da tidde bøndene. De syntes de hadde fått en farlig gjest på Drang­ øy. Så bød de ham det ene vilkår bedre enn det andre, lovte både gull og annet godt, men Grette avslo alt, og dermed rodde bøndene heim igjen og syntes det var gått rent ille. De fortalte sambygdingene sine om vargen som var kommet til øya. Det kom helt uventet på dem dette, og det så ikke ut til å være lett å få gjort noe ved det. De talte fram og tilbake om saken om vinteren, men de kunne ikke se noen utvei til å få Grette bort fra øya. Slik gikk tiden til folk skulle fare til Hegranesting om våren. Det kom sammen mange folk fra alle de bygdene som hørte inn under dette

165

tinget. De pleide sitte der lenge utover våren, og det var ikke bare rettssaker de drev med; de holdt moro også, for på den tiden var det mange gladlyndte folk i bygdene. Da Grette fikk høre at de fleste var dradd til tings, la han planer sammen med vennene sine i land. Han sto alltid på god fot med de nærmeste bøndene, for han sparte ikke på det han fikk tak i. Han sa at nå ville han i land etter ting de trengte, men Illuge og Glaum skulle være igjen. Illuge syntes ikke dette var rådelig, men han lot det bli som Grette ville. Grette ba dem passe stigen; det var det viktigste av alt, sa han. Så dro han i land og skaffet seg det han syntes han trengte. Han sa ikke noe sted hvem han var, og ingen tenkte seg at han kunne være kommet i land. Da han fikk høre om all moroen de hadde på tinget, fikk han hug til å komme dit. Han tok på seg noen gamle stygge klær, og kom til tinget da folk gikk heim til buene fra domstolen. Noen unge menn sa det skulle være gildt med brytekamp og andre leker, så vakkert som været var. Ja, det var alle enige i. Så gikk de og satte seg ned framfor buene. Tordssønnene var de ivrigste og særlig Torbjørn Ongul. Han gikk brautende omkring og gjorde i stand til leken. Alle måtte gjøre som han ville. Han tok hvem som helst i skuldrene og rykket ham fram på vollen. Nå tok de tak, først de svakeste og siden andre, og alle moret seg godt. Men da de fleste hadde slåss, og det bare var de sterkeste igjen, tok bøndene til å tale om hvem som ville by seg til å slåss med en av Tordssønnene, men det var det ingen som ville. De gikk bort til den ene etter den andre og bød seg fram, men jo mer brødrene gikk inn på folk, jo mindre mot fikk de. Torbjørn Ongul så seg om, og fikk øye på en mann som satt der. Stor av vekst var han, men hatten skjulte det meste av ansiktet. Tor­ bjørn tok tak i ham og rykket kraftig i ham, men han satt like støtt, rørte ikke på seg en gang. Da sa Torbjørn: «Du er den eneste jeg har truffet her idag, som jeg ikke har fått rikket. Hva er du for en kar?» «Jeg heter Gjest,» svarte han. «Vil du være med på leken,» sa Torbjørn, «så skal du være en vel­ kommen gjest.»

166

Han svarte: «Jeg har opplevd mye rart i min tid, men prøve krefter med dere det gjør jeg ikke; jeg kjenner jo ingen her.» Mange sa han fortjente takk hvis han ville skjemte litt for dem, ukjent som han var. Han spurte hva de ville han skulle gjøre, og de ba ham ta ryggtak med en eller annen. Det hadde han sluttet med for lenge siden, sa han; - «men det var da en tid jeg syntes det var gammen.» Da han ikke var helt uvillig, tagg de ham enda mer, og til slutt sa han: «Siden det er så om å gjøre for dere at jeg skal få juling, så får dere til gjengjeld gi meg hånden på at jeg skal ha grid her på tinget og helt til jeg kommer heim igjen.» De sprang opp alle sammen og sa at det skulle de da gjerne. Han som talte mest for at mannen skulle få grid, het Havr. Han var sønn til Torarin, sønn til Havr, sønn til Tord Knapp, han som hadde tatt landet opp fra Stifla i Fljot og til Tungeå. Havr bodde på Knappsstad. Han hadde gode talegaver, og nå sa han fram med stor vørnad ordene som skulle sikre Gjest grid, og dette er begynnelsen:

167

«Her setter jeg grid mellom alle menn, særlig for denne før nevnte Gjest, som her sitter, og på den annen side for dem jeg nevner her: alle godordsmenn og fullgode bønder og hele flokken av friske, våpenføre menn og alle andre som hører til Hegranestinget, eller hvor enhver er kommet fra, nevnte og unevnte. Vi lover ham med hånd­ slag grid og full fred, den ukjente kommemannen, som kaller seg Gjest, grid til gammen og glima og allslags glede, til å være her eller fare heim, om han trenger fare til lands eller til vanns, med skip eller annen skyss. Han skal ha grid på alle steder, nevnte og unevnte, så lenge som han trenger det til å komme vel heim i trygg fred. Jeg lover denne grid for oss og våre frender, venner og andre vi vanker sammen med, koner og karfolk, trellkvinner og treller, sveiner og selvrådde menn. Han være niding som bryter griden eller spiller trygden, bannet og jagd bort fra Gud og gode menn, fra himmerike og fra alle hellige menn; han være heimløs der menn møtes og utstøtt fra alle hvor han kommer, så vidt som varger jages eller kristne menn søker kirke, hedenske menn bloter i hov, ild brenner, jorden gror, små barn på mor kaller, og mor gir sønner liv, folk tenner ild på åren, skip seiler, skjold blinker, sol skinner, snø faller, finn går på ski, furu vokser, falk flyger vårlange dag med ben bør under begge vinger; himmelen svi­ ver, heimen er bygd, vind fører vann til havet, og såmannen sår korn. Han skal sky kirker og kristne menn, hedenske folk, hus og huler og hver heim - uten helvete. Nå skal vi være venner og vel forlikte alle sammen i enig hug, enten vi treffes på fjell eller fjære, på skip eller ski, på jord eller jøkel, på havet eller på hesteryggen, som vennen som møter venn på vannet, eller bror som møter bror på veien, like forlikte med hverandre som sønn med far eller far med sønn i all vår omgang. Så gir vi hverandre hånden alle sammen og holder griden vel og alle ord som her er sagt, og tar Gud og gode menn til vitne, og alle dem som hører det jeg sier, eller står nær dette stedet.» Da han var ferdig, sa mange at han hadde tatt drøyt i, men Gjest sa: «Du har talt vel og sagt det vakkert fram, bare dere ikke bryter løf­ tene etterpå. Nå skal jeg ikke vente lenger med det som jeg har å fare med.»

168

Så kastet han hettekappen og tok klærne av overkroppen. Da så de på hverandre. De skjønte i et blunk at her var det fare på ferde, for de syntes de skulle kjenne Grette Asmundsson, så mye større og sterkere som han var enn andre. Ingen sa et ord, men Havr syntes han hadde vært dum. Så tok de til å tale sammen to og to og lastet hverandre, men mest lastet de Havr, som hadde sagt fram ordene om griden. Da sa Grette: «Si meg nå klart og greitt hva det er dere vil, for jeg sitter ikke lenge her uten klær. Det blir farligst for dere hvis dere ikke holder griden.» De svarte ikke stort, men de satte seg da ned. Tordssønnene og Halldor, mågen deres, rådslo; de andre stakk hodene sammen, noen ville holde griden, noen ville ikke. Da kvad Grette denne visen: Ukjent var jeg i morges for mangen gammel kjenning, de tviler og kan ikke ennå tro at dette er Grette; alle de kvassmælte karer kom i en farlig knipe, de undres om de skal holde ord, men Havr han tier.

«Så det er det du mener, Grette,» sa Tungu-Stein; «men jeg undres hva høvdingene blir enige om. Det er sant nok at du er kjempesterk, men ser du ikke hvordan alle stikker nesene sammen?» Grette svarte med denne visen: Nå stikker alle de stolte krigerne nesene sammen, nikker og hogger hverandre helt opp i fjeset med skjegget; straks de så det var Grette, snek de seg vekk i flokker, går der og angrer på griden de ga med så fagre løfter.

«Nei, slik skal det ikke være,» sa Hjalte Tordsson. «Visst vil vi holde griden selv om vi er blitt tatt ved nesen. Folk må ikke kunne fortelle 169

at vi brøt den griden som vi høytidelig har lovet. Grette skal fare fritt dit han vil og ha grid til han kommer heim fra denne ferden; men da er vi løst fra løftet, hva som enn hender.» Alle takket ham for disse ordene. Det var storsinnet tale, mente de, etter alt det Grette hadde gjort; men Torbjørn Ongul sa ikke et ord. Nå foreslo noen at en av Tordbrødrene skulle ta tak med Grette. Ja, han var gjerne med på det, sa han. Den ene av brødrene gikk fram. Grette sto rak og urørlig da han løp på ham av all kraft, og vek ikke en tomme. Han strakte seg fram over ryggen til Tord, tok tak i buksen hans, kipte opp benene og slengte ham bakut over hodet så han datt ned på akslene og det hardt. Da ropte folk at begge brødrene skulle prøve seg på én gang. De så gjorde, og det ble noe til brytekamp. Snart hadde den ene og snart den andre overtaket, Grette hadde støtt en under seg, men alle måtte de i kne og ta sin del av skrammene. De sloss så hardt at de var blå og blodige både her og der. Alle moret seg godt over dette, og da de holdt opp, takket de dem for kampen, og det mente de alle som satt og så på, at de to var ikke sterkere tilsammen enn Grette alene, og enda hadde hver av dem to fullvoksne menns styrke. De var så jevnsterke, brødrene, at når de prøvde krefter med hverandre, fikk aldri en av dem overtaket. Grette ble ikke lenge på tinget. Bøndene ba ham reise fra øya, men det nektet han, og de kom ingen vei med det. Han dro tilbake til Drangøy, og Illuge tok glad imot ham. Så slo de seg til ro der igjen. Grette fortalte om ferden sin, og slik gikk tiden til fram på sommeren. Alle var enige om at Skagfjordingene hadde ære av denne saken, så trofast som de holdt griden, og av slikt kan en skjønne hvor ordholdne folk var i den tiden. Grette hadde jo gjort dem mye vondt. De minst velstående bøndene tok til å tale om at de hadde lite gagn av de små partene de eide i Drangøy, og de bød seg til å selge dem til Tordssønnene, men Hjalte sa at han ville ikke kjøpe. Bøndene satte det vilkåret at den som ville kjøpe, enten skulle drepe Grette eller jage ham bort. Torbjørn Ongul sa han var ikke snauere enn at han gjerne gikk i brodden for et åtak på Grette, hvis de bare ville betale ham for det. Hjalte, bror hans, avsto sin part av øya til ham, for Torbjørn var den mest hardlyndte av dem, men den minst vennesæle også. Det

170

samme gjorde flere andre bønder, og Torbjørn Ongul fikk på den måten en stor del av øya for en billig pris, men han bandt seg til å skaffe Grette av veien. Ut på sommeren for Torbjørn med en skute og fullt mannskap ut til Drangøy. Grette og de to andre gikk fram på bergkanten, og de talte med hverandre. Torbjørn ba Grette gjøre som han sa og dra bort fra øya. Nei det var det ikke tale om, sa Grette. «Det kan hende jeg kan gi den hjelpen du trenger, hvis du gjør det,» sa Torbjørn; «nå har mange av bøndene overlatt meg sin del av øya, ser du.» Grette svarte: «Når det er slik som du nå sier, at du eier størstepar­ ten av øya, så kommer jeg aldri til å dra herfra. Det er bra det er vi to som skal ete kålen sammen. Sant å si syntes jeg det var hardt å ha alle Skagfjordingene mot meg, men vi to står på like fot, for vi kom­ mer ikke til å kovne i folkegunst. Du kan godt spare deg for å komme hit oftere. Saken er avgjort fra min side.» «For alt er time satt,» sa Torbjørn, «og din blir ikke god.» «Det får stå sin prøve,» svarte Grette. Dermed skiltes de, og Torbjørn dro heim igjen. Det fortelles at da Grette hadde vært to år på Drangøy, hadde de slak­ tet nesten alle sauene som var der; men én saubukk lot de leve, sies det. Den var grå under magen og hadde svære horn. De hadde mye glede av den, for den var så tam at den sto utenfor og ventet på dem og løp etter dem hvor de gikk. Om kvelden kom den til hytta og gned hornene sine mot døren. De likte seg godt på øya, for det var lett å skaffe mat der, så mye fugl og egg som der var; men ved var det snautt med, og Grette lot støtt trellen se etter rekved, for det drev ikke sjelden stokker i land, og dem bar han heim til ilden. Brødrene trengte ikke gjøre annet arbeid enn å klatre i fuglebergene når de ville det. Trellen tok til å bli svært lat. Han ble gretten og mer slurvet enn han hadde vært før. Han skulle passe ilden hver natt, og Grette ba ham se nøye etter at den ikke sloknet, for båt hadde de ikke. Likevel hendte det at ilden sloknet for dem en natt. Da ble Grette harm og

171

sa at Glaum fortjente å bli pisket; men trellen svarte at det var et usselt liv å ligge der i utlegd og bli skamskjelt og banket hvis det var noe i veien. Grette spurte Illuge hva han mente de burde gjøre. Han sa han skjønte ikke bedre enn at de fikk vente til et skip nærmet seg. Det kunne bli lenge å vente, mente Grette. - «Da vil jeg heller prøve om jeg kan komme meg til lands.» «Det synes jeg er vågelig,» sa Illuge. «Hender det deg noe, er det jo ute med oss.» «Jeg drukner ikke,» sa Grette; «men jeg kommer til å stole mindre på trellen heretter, så mye som dette hadde å si for oss.» Det var én sjømil inn til land fra øya der det var kortest. Så gjorde Grette seg ferdig til å svømme over. Han tok en hettekappe av vadmel på seg og puttet den ned i buksene under beltet. Mellom fingrene flettet han en slags svømmehud. Været var godt, og utpå dagen la han på svøm fra øya. Illuge syntes det var en håpløs ferd. Grette svømte nå inn fjorden. Han hadde strømmen med seg, og sjøen var blikk stille. Han svømte hardt, og kom inn til Røykjanes da solen var gått ned. Han gikk til garden Røykir og tok seg et bad der, for han var blitt nokså kald av svømmeturen. Han lå en stund i den varme kjelda, så gikk han inn i stua. Der var svært hett, for de hadde hatt ild der om kvelden, og stua holdt på varmen ennå. Grette var trett og sovnet tungt. Han ble liggende der til langt på dag. Om morgenen sto folkene i huset opp, og to jenter var de første som kom inn i stua. Det var en tjenestejente og datteren til bonden. Grette sov tungt, og sengklærne hadde glidd av ham og ned på gol­ vet. Jentene fikk øye på mannen som lå der og så straks hvem det var. Da sa tjenestejenta: «Nei se, søster, det er jo Grette Asmundsson som er kommet hit. Jeg skal si han er bred om ribbenene, og helt bar ligger han; men det er underlig hvor liten han er nedentil, det høver dårlig så stor og sterk som han er ellers.» «Det var da svært så munnen går på deg, din tosk,» sa bondedatte­ ren. «Ti nå still med deg!» «Nei jeg må snakke om dette, søster,» sa jenta, «for jeg ville aldri trodd det om noen hadde fortalt meg det.» o

172

Så løp hun bort og kikket på ham igjen, og så tilbake til bondedatteren og skrattet og lo. Grette lå og hørte alt hun sa, og da hun løp over gulvet en gang til, grep han etter henne og slengte henne opp i pallen, men bonde­ datteren sprang sin vei. Jenta hvinte og skrek, men da hun slapp fri igjen, hadde hun ikke grunn til å laste Grette lenger. Litt senere sto han opp og gikk inn til Torvald bonde. Han fortalte ham om vanskene sine og ba om å bli satt over til øya, og Torvald gjorde som han ba om, og skaffet ham en båt og rodde ham over. Grette takket ham for storsinnet hans. Da folk fikk høre at Grette hadde svømt en hel sjømil, syntes alle han var makeløst modig både på sjø og land. Skagfjordingene lastet Torbjørn Ongul fordi han ikke fikk jagd Grette bort fra Drangøy. De ville ta tilbake partene sine alle sammen, sa de. Men han syntes det så vrient ut og ba dem smøre seg med tål­ modighet.

Samme sommer kom det et skip fra Norge og la inn i osen til Gonguskardså. Der ombord var det en mann som het Hæring. Han var ung og så sprek at det var ikke det berg han ikke kunne klyve. Han tok inn hos Torbjørn Ongul og var der utover høsten. Hæring egget støtt Torbjørn til å ro ut til Drangøy. Det skulle være rart å se om det var så bratte berg der at en ikke kunne komme seg opp noe sted, sa han. Torbjørn sa han skulle ikke ha gjort det for ingenting, hvis han kom seg opp på øya og fikk såret Grette eller drept ham. Han talte om dette til Hæring syntes det lød svært lokkende. En dag dro de ut til øya og satte nordmannen i land. Han skulle snike seg innpå Grette hvis han kom seg opp på øya, mens de andre la inntil ved stigen og ga seg i snakk med dem der oppe. Torbjørn spurte Grette om han ikke eslet seg bort fra øya nå. Det var ingen ting han tenkte mindre på, svarte Grette. «Du har tatt oss godt ved nesen,» sa Torbjørn, «og jeg er redd det kan ta tid før vi får hevnet det; men jeg synes ikke du skulle være alt­ for trygg.» De talte lenge om dette, men enige ble de ikke. Om Hæring er det å fortelle at han kløv att og fram i berget, og til 173

slutt kom han seg opp et sted der ingen har gått hverken før eller siden. Da han kom opp, fikk han se brødrene. De sto med ryggen til ham. Nå skulle han skaffe seg både gods og ære i en fart, tenkte han. De ante ingenting om at han kom, for de trodde ikke noen kunne klyve opp andre steder enn der stigene var. Grette trettet i vei med Torbjørn og folkene hans, og det manglet ikke på kvasse ord fra begge kanter. Da fikk med ett Illuge øye på en mann som var kommet nær innpå dem. Han sa: «Her kommer det en mann med øksen løftet. Han ser ikke fredelig ut, synes jeg.» «Ta du deg av ham da,» sa Grette, «så skal jeg passe stigen.» Illuge sprang imot ham, men da nordmannen så det, tok han til bens bortetter øya. Illuge jagde ham så langt øya rakk, og da Hæring kom fram på stupet, sprang han utfor. Hvert ben i kroppen hans ble knust. Slik endte han livet. Ennå heter det Hæringspranget, stedet der han ble drept. Da Illuge kom tilbake, spurte Grette hvordan han var blitt kvitt den karen han skulle ta seg av. «Han syntes ikke jeg var god nok til å ta meg av ham,» svarte Illuge, «så han sprang heller utfor stupet og knekte nakkebenet. Jeg tenker bøndefie kan be for sjelen hans nå.» Da Torbjørn hørte det, lot han folkene sine legge fra. «Jeg har dradd ut mot Grette to ganger,» sa han, «men jeg drar ikke tredje gang, hvis ikke jeg er tryggere på seiren. Nå synes jeg mest det ser ut til at de blir sittende i fred for meg på Drangøy. Men jeg har den tro at Grette har sittet der lengre tid enn han har igjen.» Så rodde de heim, og folk syntes denne ferden var ynkeligere enn den forrige. Grette ble på Drangøy hele vinteren; men han og Tor­ bjørn møttes ikke oftere i denne tiden. Samme vinter døde Skapte Toroddsson lovsigemann. Det var et stort tap for Grette, for han hadde lovet å arbeide for å få ham fri når han hadde vært fredløs i tjue vintrer, og den som det nå er fortalt om, var den nittende. Om våren døde Snorre gode, og det hendte mye annet også dette året, som ikke kommer denne sagaen ved. På Altinget om sommeren talte frendene til Grette mye om fredløshe­ ten hans, og somme mente at han var fri når han hadde vært fredløs

174

på tjuende året. Men de som han hadde forbrutt seg mot, mente noe annet. De sa han hadde gjort mange verk i mellomtiden, som han for­ tjente fredløshet for, så han burde ikke bli fri på lenge ennå, mente de. Stein Torgjestsson ble valt til ny lovsigemann. Han var sønnesønn til Stein Hardseiler, sønn til Tore Høstmørke. Mor til Stein lovsige­ mann var Arnora, datter til Tord Gjelle. Stein var en klok mann. De ba ham avgjøre saken, men han sa de fikk først undersøke om det vir­ kelig var den tjuende sommeren siden han ble gjort fredløs. Det viste seg at det var det. Da blandet Tore fra Gard seg i saken og prøvde å legge alle de hindringer han kunne, i veien. Han fant ut at Grette hadde vært én vinter her ute på Island før han ble fredløs, så fredløsheten hans hadde vart i nitten vintrer. Da sa lovsigemannen at ingen skulle være fredløs lenger enn tjue vintrer i alt, selv om han gjorde nye verk som fortjente fredløshet i denne tiden; - «men før tjue vintrer er gått, sier jeg ingen fri,» sa han. Dermed gikk friheten hans over styr den gangen, men nå så det ut til at han skulle bli fri neste sommer. Skagfjordingene syntes det ville være ille om det gikk slik. De sa at nå fikk Torbjørn Ongul gjøre ett av to: gi dem øya tilbake eller drepe Grette. Han syntes det var en vrien sak han var kommet opp i, for han så ingen utvei til å få gjort det av med Grette, men øya ville han ikke gi slipp på. Han pønsket ut alle mulige måter å komme Grette til livs på, med makt eller med list eller på annet vis, det var det samme, bare han fikk livet av ham.

Turid Torbjørn hadde en fostermor som het Turid. Eldgammel var hun, og dugde ikke stort, - trodde folk. I sin ungdom, den gangen folk var hedenske, hadde hun drevet både med trollskap og andre kunster. Nå hadde hun glemt alt slikt, mente de. Selv om landet var kristnet, så lå hedenskapen og ulmet mange ste­ der ennå. Det hadde vært lov her i landet at det var ikke forbudt å blote eller drive med annen trolldom i det skjulte; men ble det kjent, kunne en bli dømt fredløs for det. Nå er det jo slik for mange at gam­

175

mel vane er vond å vende, og det en i ungdommen nemmer, en ikke i alderdommen glemmer. Da Torbjørn Ongul ikke visste sin arme råd, søkte han hjelp der en minst skulle vente det, og det var hos fostermor sin. Han spurte henne om hun kunne gi ham et godt råd; men hun svarte: «Jeg synes det går deg som de sier for et gammelt ord, at mangen går i geitehuset og vil ha ull. Nå ville jeg nødig vært i ditt sted, ha regnet meg for gjevere enn alle andre i bygda, og så ingenting være tess når det røyner litt på. Jeg tror forresten ikke jeg kunne stelt meg verre enn du har gjort, selv om jeg snautt kan stå opp av sengen. Men spør du meg om råd, så vil jeg bestemme hvordan alt skal gjøres.» Det lovte han. Hun hadde jo ofte gitt ham gode råd, sa han. Så led det fram til august måned, og en godværsdag sa kjerringa til Torbjørn: «Det er stille og vakkert vær, og nå skal du ro over til Drang' øy og trette med Grette. Jeg vil være med dere og høre hvor varsomt han ordlegger seg. Får jeg se dem, skal jeg nok kunne si om lykken fremdeles vil følge dem, og da skal jeg lese over dem med ord som jeg selv velger.» Torbjørn svarte: «Jeg er lei av disse ferdene til Drangøy, for jeg drar alltid bort derfra svartere til sinns enn når jeg kommer dit.» «Jeg hjelper deg ikke hvis du ikke lar meg rå,» sa kjerringa. «Du skal få det som du vil ha det, fostermor,» sa han; «men jeg har lovt at kommer jeg dit for tredje gang, skal det bli en avgjørelse mel­ lom oss.» «Det får stå sin prøve,» sa kjerringa; «men du har nok mangt et tungt tak igjen ennå før Grette biter i gresset, titt kommer du til å synes framtiden din ser uviss ut, og ille skal det gå deg til slutt, men du har bundet deg så fast, at noe må du gjøre for å få en ende på saken.» Siden lot Torbjørn Ongul en tiæring sette på vannet og gikk ombord med elleve mann, og kjerringa ble også med. Så rodde de ut til Drangøy. Da brødrene fikk se dem, gikk de fram til stigen, og igjen tok de til å tale om sakene sine. Torbjørn sa han var kommet enda en gang for å få svar på om Grette ville dra sin vei. Han sa som før at han skulle 176

se gjennom fingrene både med sauene han hadde mistet, og med at han var blitt der så lenge, hvis de skiltes uten mer skade. Fra Drangøy dro han ikke, sa Grette. Den saken kom de aldri til å bli forlikte om. - «Dette har jeg sagt mange ganger, og det nytter ikke å snakke mer med meg om det. Dere kan gjøre som dere vil, men her blir jeg og tar tingene som de kommer.» Nå skjønte Torbjørn at han kom ingen vei denne gangen heller. Han sa: «Ja jeg visste nok hva det var for noen djevler jeg hadde å gjøre med her, og jeg tenker det blir en stund til jeg kommer hit igjen.» «Jeg regner det ikke for noen skade om du aldri kommer,» sa Grette. Kjerringa lå i bakskotten, og de hadde pakket godt med klær om henne. Nå rørte hun på seg og sa: «Dette må være modige folk, men lykkeløse. Det er stor forskjell på dere. Du byr dem det ene gode vilkå­ ret etter det andre, og de sier nei til alt sammen; men ingenting fører sikrere i ulykken enn ikke å kunne ta imot det gode. - Det sier jeg deg, Grette, at alt godt skal svikte deg, lykke og hell, alt vern og all visdom, og mer og mer jo lenger du lever. Jeg venter at dine glade dager her blir færre fra nå av enn de har vært hittil.» Da Grette hørte dette, gikk det et sett gjennom ham. «Hva er det for en djevel som er ombord hos dem?» sa han. «Jeg tenker det er den gamle kjerringa, fostermor til Torbjørn,» svarte Illuge. «Tvi vøre den gamle trollkjerringa,» sa Grette. «Verre ting kunne ikke hendt, og aldri har noe gitt meg slik støkk som de ordene hun sa. Det vet jeg at hun og trollskapen hennes blir meg til ulykke. Men hun skal da ha et minne om ferden sin hit til oss.» Han trev en svær stein og kastet den ned i skipet midt i klesbylten; men det steinkastet var lenger enn Torbjørn hadde trodd noen mann kunne kaste. De hørte et fælt skrik fra bylten. Steinen hadde truffet kjerringa og knekt lårbenet på henne. Da sa Illuge: «Dette skulle jeg ønske du ikke hadde gjort.» «Du skal ikke laste meg for dette,» sa Grette. «Jeg er redd hun heller fikk for lite. Det hadde ikke vært for dyrt betalt om en gammel kjer­ ring hadde mistet livet til bot for oss begge.» «Nei det er sikkert,» sa Illuge, «den boten ble ikke stor.» 12.

Norrøn saga V

177

Nå rodde Torbjørn heim, og noen avskjedshilsen ble det ikke mel­ lom dem. Han sa til kjerringa: «Det gikk som jeg ventet, at du ville få liten heder av å fare ut til øya. Nå ligger du der som en krøpling, og vi har ikke fått annet enn vanære denne gangen heller. Den ene skammen verre enn den andre må vi finne oss i.» Hun svarte: «Dette blir begynnelsen til ulykken deres. Fra nå av tenker jeg det kommer til å gå nedover med dem, og får jeg bare leve, er jeg ikke redd for at jeg ikke skal få hevn for den skaden de har gjort meg.» «Du er ved godt mot, skjønner jeg, fostermor,» sa Torbjørn. Da de kom heim, gikk kjerringa til sengs og lå en snau måned. Da var benet grodd sammen, og hun tok til å gå oppe igjen. Folk lo godt av ferden til Torbjørn og kjerringa. De syntes han hadde hatt mange uhell med Grette nå, først på vårtinget da Grette fikk grid, og så da Hæring ble drept, og nå tredje gang da kjerringa brakk lårbenet uten at det ble gjort noen ting til gjengjeld. Dette snakket gikk hardt inn på Torbjørn Ongul.

Ut på høsten, tre uker før vinterdag, ba kjerringa om å bli kjørt til sjøen. Torbjørn spurte hva hun ville der. «A det er ikke stort jeg skal gjøre,» sa hun; «men likevel kan det hende det varsler større ting.» De gjorde som hun ba om, og da hun kom til stranden, humpet hun bortetter langs sjøen, som om noen viste henne vei. Hun kom til et tre som lå der med roten på, så stort som en passelig akselbør. Hun så på treet og ba dem snu på det for henne. Det så ut som det var svidd og gnidd på den andre siden. Hun lot dem telgje en liten glatt flate der; så tok hun kniven sin og ristet runer på roten og farget dem røde med blodet sitt og kvad galdrer over dem. Hun gikk baklengs og mot solen rundt treet og sa fram mange tryllekraftige ord over det. Etterpå lot hun dem skyve treet til sjøs og ba det drive ut til Drangøy og bli Grette til skade. Så dro hun heim til Vidvik. Torbjørn sa han skjønte ikke hva alt dette skulle være godt for, men kjerringa sa han ville nok skjønne det bedre siden. o

178

Vinden sto inn gjennom fjorden, men roten til kjerringa drev med god fart rett mot vinden. Grette og de to andre satt ute på Drangøy og syntes de hadde det riktig bra. Dagen etter at kjerringa hadde gjort treet tryllekraftig, kløv brødrene ned på stranden og lette etter ved. Da de kom på vestsiden av øya, fant de et tre med rot på, som var drevet i land. «Det kommer til å varme godt, frende; det tar vi med oss heim,» sa Illuge. Grette ga det et spark med foten og sa: «Et ondt tre og sendt av en som ond er. La oss finne annen ved.» Han kastet det til sjøs og ba Illuge vokte seg for å bære det heim, - «for det er sendt oss til ulykke.» Så gikk de tilbake til hytta og nevnte ikke noe om dette for trellen. Neste dag fant de treet igjen. Da lå det nærmere stigene enn dagen før. Grette skjøv det til sjøs og sa at aldri skulle de bære det heim. Utpå natten tok det til å blåse kvast og regne. De gad ikke gå ut og ba Glaum lete etter ved. Han syntes dette var harmelig. Alltid skulle de plage ham, sa han, og sende ham ut i allslags styggvær. Men han gikk nå ned stigen, og der fant han roten til kjerringa. Det var da et hell, syntes han, han slengte den på akselen, strevet seg heim til hytta og kastet den ned så det sang i bakken. Grette hørte bråket. «Glaum må ha funnet noe,» sa han, «jeg får gå ut og se hva det er.» Han tok en vedøks og gikk ut. Da sa Glaum: «Hogg nå du den opp like fort som jeg bar den heim.» Grette ble arg på trellen, klemte begge hender om øksen og hogg den i roten uten å legge merke til hva det var for et tre. Men i det samme øksen traff treet, skjente den ut og traff Grette ovenfor høyre kneet, så den sto helt inn i benet og laget et stort sår. Da først så han hva det var for et tre, og sa: «Nå seiret den som ville meg verst, og dette drar nok mer etter seg. Her har vi det samme treet som jeg har kastet til sjøs to dager på rad. Du har hatt to uhell, Glaum. Det første var da du slokte ilden vår og det andre da du bar heim dette ulykkestreet, men kommer du ut for ett uhell til, så blir det døden for deg, ja for oss alle sammen.» Illuge bandt om såret hans. Det blødde ikke stort, og Grette sov godt om natten. Tre netter gikk uten at det kom verk i såret, og da 179

de løste på forbindingen, hadde såret lukket seg så det nesten var grodd. Da sa Illuge: «Jeg skulle tro at du får ikke lenge mén av dette såret.» «Godt ville det være,» sa Grette; «men et underlig treff syntes jeg dette var, hvordan det nå enn går, og jeg er redd det går galt.» De la seg om kvelden, men midt på natten tok Grette til å kaste på seg. Illuge spurte hvorfor han lå så urolig. Grette svarte at han hadde vondt i benet. - «Jeg tror helst det må ha skiftet farge,» sa han. De tente lys, og da de løste forbindingen, så de at benet var hovent og blåsvart. Såret var gått opp igjen og var mye styggere enn i førstnin­ gen. Det verket så fælt at han orket ikke ligge stille, og han fikk ikke blund på øynene. Han sa: «Vi får regne med at den skaden som jeg har fått, ikke er å spøke med, for dette er trolldom. Det er nok kjerringa som vil hevne steinkastet.» «Jeg sa deg jo at det ville ikke komme noe godt fra den kjerringa,» svarte Illuge. «Det nytter ikke å tale om det nå,» sa Grette og kvad denne visen: Lenge berget jeg livet mot lumske fienders våpen, stolte på egen styrke mot svik som jeg ofte møtte. Nå har en gammel kjerring med galdrer og trylleruner - ramme er rådene hennes rent gjort det av med Grette.

«Nå skal vi være våre om oss,» sa han, «for Torbjørn Ongul og foster­ mor hans regner nok med at det ikke skal bli med dette. Du Glaum skal passe stigene hver dag fra nå av og trekke dem opp om kvelden. Det må vi kunne stole på, for det står mye på spill; men sviker du oss, skal det snart gå deg ille.» Glaum sparte ikke på vakre løfter. Det satte inn med styggvær og vind fra nordøst, og bitende kaldt ble det. Grette spurte hver kveld om stigen var trukket opp, og en kveld svarte Glaum: «I slikt vær kan vi sikkert vente folk hit ja! Tror 180

du virkelig noen har slik hug på å få livet av deg, at han ville sette sitt eget på spill for det? Nei det skal mindre uvær til for å holde folk på land. Det kan ikke være stort igjen av motet ditt nå: du tror jo dere er i dødsfare støtt.» «Jeg tenker du kommer til å te deg verre enn oss to når det røyner på,» sa Grette; «men nå skal du passe stigen enten du vil eller ikke.» De jagde ham ut hver morgen, og han klaget og bar seg. Smertene økte i såret. Hele benet hovnet opp, og verken bredte seg både oppover og nedover låret. Såret ble til slutt så stygt at de skjønte det bar mot døden. Illuge satt hos ham natt og dag og brydde seg ikke om noe annet. Det var gått over en uke nå siden Grette fikk såret.

Grettes siste kamp Torbjørn Ongul satt heime i Vidvik og harmet seg over at han ikke kunne få has på Grette, og da det var gått vel en uke siden kjerringa hadde trollet over roten, gikk hun til Torbjørn og spurte om han ikke eslet seg ut til Grette igjen. Det var det siste han ville gjøre, sa han; - «men du vil kanskje gjerne treffe ham, fostermor?» «Nei det vil jeg ikke,» sa kjerringa; «men jeg har sendt ham min hil­ sen, og den tenker jeg han har fått. Nå synes jeg du skulle sette deg i sving straks, og dra ut til ham så fort du kan, ellers får du aldri gjort det av med ham.» Torbjørn svarte: «Jeg har fått så mye skam av ferdene mine ut til øya, at dit drar jeg aldri mer. Forresten blåser det jo en storm så stri at det er ikke råd å ferdes på sjøen om det er aldri så nødvendig.» «Er du så hjelpeløs at du ikke vet råd for dette?» sa kjerringa. «Jeg får gi deg et råd igjen jeg da. Rid først rundt og skaff deg folk, og rid så ut til Halldor på Hov, mågen din, og be ham om råd. Når jeg hadde makten over Grettes helse, synes du ikke da det er trolig at jeg har makten over det vindpustet som blafrer her nå?» Torbjørn mente det kunne hende at kjerringa så lenger fram enn han hadde trodd og sendte straks bud opp i bygda etter folk, men han 181

fikk svar igjen med det samme at ingen av dem som hadde avstått par­ ten sin, ville gi ham noen støtte. Når han hadde fått partene deres, fikk han selv greie opp med Grette, sa de. Men Tungu-Stein sendte ham to mann til hjelp, og Hjalte, bror hans, sendte tre. Eirik i Gud­ daler sendte én mann. Selv hadde han fem mann med seg heimefra. Så red de tolv i følge fra Vidvik ut til Hov. Halldor bød dem å være der og spurte etter ærendet deres, og Tor­ bjørn gjorde nøye rede for det. Halldor spurte hvem som hadde rådd ham til dette. Det var fostermor hans som egget ham, sa Torbjørn. «Det kommer det ikke noe godt ut av,» sa Halldor, «for hun driver med trollskap, og det er forbudt nå.» «En kan ikke ta det så nøye med det,» sa Torbjørn. «Nå vil jeg ha en ende på denne saken, dersom jeg kan rå for det, og si meg nå hvor­ dan jeg skal bære meg at for å komme ut på øya.» «Jeg skjønner det,» sa Halldor, «at det er ett eller annet du setter din lit til; men om det er av det gode, vet ikke jeg. Siden du ikke vil gi deg, så rid ut til Haganes i Fljot til Bjørn, vennen min. Han eier

182

en god skute. Si ham fra meg, at den skal han låne deg. Derfra tenker jeg dere kan seile inn til Drangøy; men er Grette frisk og uskadd, synes jeg det ser uvisst ut med ferden deres, og det skal dere vite at feller dere ham ikke på ærlig vis, er det nok av dem som vil ta saken opp etterpå. Drep ikke Illuge hvis dere kan unngå det. - Men jeg har en mistanke om at dette ikke i alt er en ferd som sømmer seg for kristne menn.» Halldor ga dem seks mann med på ferden. En het Kår, en annen Torleif, en tredje Brand. Flere er det ikke nevnt navnet på. Så red de atten i følge ut til Fljot, og da de kom til Haganes, bar de fram for Bjørn hilsenen fra Halldor. Han sa han skulle gjøre det for Halldors skyld, men Torbjørn skyldte han ingenting, sa han. Han syntes denne ferden var galmannsverk og rådde dem fra så sterkt han kunne; men de svarte at vende om gjorde de ikke. De gikk ned til sjøen og satte skipet på vannet. Seil og årer fant de i naustet, og snart var de seilklare. Men alle de som sto igjen på land, syntes det så håpløst ut å sette av sted i slikt vær. Så heiste de seil, og skipet skjøt straks fart. Det gikk strykende ut på fjorden. Men da de var kommet vel klar av land og ut på dypt vann, løyet vinden, så den blåste aldri for kvast for dem. Utpå kvelden i mørkningen kom de inn til Drangøy. Nå er det å fortelle om Grette at han var så syk at han kunne ikke stå på bena. Illuge satt hos ham, og Glaum skulle holde vakt. Denne dagen brukte han munn igjen, og sa at de var jo så vettskremte at de trodde det gikk på livet løs selv om ingenting var på ferde. Til slutt gikk han nå motstrebende ut av hytta. Da han kom til stigen, sa han til seg selv at den kunne henge der idag. Han tok til å bli svært søvnig, så han la seg ned og sov hele dagen helt til Torbjørn kom til øya. Da de fikk se at stigen ikke var trukket opp, sa Torbjørn: «Det var svært til forandring! Ingen folk å se, og enda er stigen på plass. Det kan være det hender mer på ferden vår enn vi trodde da vi dro ut. Nå skal vi skynde oss til hytta, og la oss gå djervt på, for det skal vi vite at er de friske, får vi bruk for de kreftene vi har, alle sammen.» Så gikk de opp på øya og så seg om, og der fikk de se en mann som lå og sov like ved oppgangen og snorket så det durte. Torbjørn så det

183

var Glaum. Han gikk bort til ham og dasket ham på øret med sverdhjaltet og sa han fikk våkne nå, stakkaren. - «Jeg ville nødig være i den manns sted som må lite på din troskap.» Glaum så opp og sa: «Nå skal de vel til med det gamle gnålet igjen. Synes dere kanskje jeg har det for fritt når jeg ligger her i kulden?» «Er du fra vettet?» sa Torbjørn. «Skjønner du ikke det er uvennene deres som er kommet for å drepe dere alle sammen?» Glaum fikk ikke fram et ord, men da han kjente igjen mennene, skrek han opp av alle krefter. «Gjør nå ett av to,» sa Torbjørn; «enten tier du på flekken og sier oss veien til hytta deres, eller også dreper jeg deg.» Da tidde Glaum så brått som om de hadde dukket ham i vannet. Torbjørn sa: «Er de ved hytta, brødrene, eller hvorfor er de ikke å se?» «Det har nok sin gode grunn,» svarte Glaum, «for Grette er syk; det er snart ute med ham, og Illuge sitter hos ham.» Torbjørn spurte hva det feilte ham, og hvordan det var gått for seg, og Glaum fortalte om såret som Grette hadde fått. Da lo Torbjørn og sa: «Det er sant det ordet som sier at gamle ven­ ner sviker sist, og det også at det er ille å ha trell til bestevenn, hvis han er slik som du, Glaum, for du har sveket husbonden din skam­ melig, selv om han ikke var den beste.» Mange av de andre ga ham vondord de også for utroskapen hans og slo ham nesten helseløs. Så lot de ham ligge der og gikk til hytta og dundret på døren. Da sa Illuge: «Gråmage stanger i døren, bror.» «Ja, og det hardt også,» sa Grette, «og ustyrlig.» I det samme røk døren i filler. Illuge sprang etter våpnene og verget døiren så de ikke kom innen­ for. De sloss lenge der, men de kom bare til med spydstikk, og Illuge hogg alle spydene av skaftet. Da de så at de ingen vei kom, sprang de opp på hyttetaket og brøt det opp. Da kom Grette seg på bena, trev et spyd og stakk det ut mellom sperrene. Det traff Kår, en av huskarene til Halldor fra Hov og gikk tvers igjennom ham. 184

Torbjørn ba dem fare varsomt fram og akte seg vel, - «for vi skal nok greie dem hvis vi bare går fram med omtanke.» Nå brøt de opp taket ved enden av mønsåsen, og la seg mot den av all kraft til de fikk knekt den. Grette kunne bare reise seg på knærne. Han grep sakset sitt, Kårsgave. I det samme sprang de ned på gulvet, og der ble det et kvast våpenskifte mellom dem. Grette hogg etter Vikar, en av mennene til Hjalte Tordsson, og traff ham i venstre akselen nettopp idet han sprang ned på gulvet. Sverdet gikk gjennom ryggen og ut under høyre arm, så mannen ble skåret tvers over, og kroppen falt ned over Grette i to deler. Han fikk ikke løftet sakset igjen så fort som han ville, og i det samme stakk Torbjørn ham mellom akslene, så det ble et stort sår. Da sa Grette: «Ryggen er bar, for den som ingen bror har.» Straks kastet Illuge et skjold over ham og verget ham så djervt at alle roste det. Grette sa til Torbjørn: «Hvem viste dere vei hit til øya?» «Krist viste oss vei,» svarte Torbjørn. «Jeg tenker heller det var fostermor din, den forbannede kjerringa, som viste deg vei,» sa Grette, «for det er vel trollskapen hennes du har satt din lit til.» «Det kommer på ett ut for dere, hvem vi har satt vår lit til,» sa Torbjørn. De gikk hardt på, men Illuge verget både seg selv og bror sin med manns mot og styrke. Grette kunne ikke slåss mer nå; sårene og syk­ dommen hadde tatt makten fra ham. Da sa Torbjørn at de skulle klemme Illuge mellom skjoldene, - «for jeg har aldri truffet hans like, så ung som han er.» De gjorde som han sa og trengte seg om ham med stokker og våpen så han ikke fikk verget seg. Slik fikk de tatt ham og holdt ham fast. Han hadde fått såret de fleste av dem som var med på åtaket, og drept tre av mennene til Torbjørn. Deretter gikk de løs på Grette. Han var falt framover, og verge seg kunne han ikke, for han var dødssyk i forveien av såret i benet. Ver­ ken hadde ett seg oppover låret helt til lysken. De ga ham mange sår, men de blødde nesten ikke.

185

Da de mente han måtte være død, trev Torbjørn etter sakset og sa han hadde båret det lenge nok nå. Men Grette hadde knept fingrene så hardt om sverdgrepet at han fikk det ikke løs. De prøvde den ene etter den andre, men ingen greidde det. Til slutt tok de tak åtte på én gang, men likevel fikk de ikke løsnet det. Da sa Torbjørn: «Hvorfor skal vi skåne skoggangsmannen? Legg hånden hans på stokken der!» Da de det hadde gjort, hogg de den av i håndleddet. Da rettet fing­ rene seg ut og slapp taket i sverdgrepet. Så tok Torbjørn sakset i begge hender og hogg Grette i hodet. Det var et hogg så hardt at det ble for mye for sakset. Det sprang et skar midt i eggen. Da de andre så det, spurte de hvorfor han skjemte så godt et våpen. Torbjørn svarte: «Nå er det lettere å kjenne når folk spør etter det.» Hogget trengtes ikke heller når mannen var død i forveien, sa de. «Ennå har han ikke fått nok,» sa Torbjørn. Han hogg Grette over halsen; to tre hogg måtte til før han fikk hodet av. «Nå vet jeg sikkert at Grette er død,» sa han, «og her har vi lagt en hardhaus i vollen. Nå skal vi ta hodet med oss til lands, for jeg vil ikke gå glipp av den prisen som er satt på det. Når de ser det, kan de ikke nekte å tro at jeg har felt ham.» De sa han fikk gjøre som han ville, og stort mer sa de ikke heller, for alle syntes de han hadde båret seg at som en usling. Da sa Torbjørn til Illuge: «Det er stor skade at du skulle stelle deg så uvettig, så djerv en mann som du er, at du ble illgjerningsmann i lag med denne fredløse karen. Nå kan du drepes, og ingen har rett til å kreve bot for deg.» Illuge svarte: «Hvem som blir fredløse, vet du best når Altinget er over i sommer. Men det blir ikke du og fostermor din som kommer til å dømme i de sakene, for det er galdrene og trollskapen deres som har drept Grette, selv om dere bar våpen på ham nå da han lå døds­ syk, - nidingsverk attpå trollskapen!» «Du taler modig,» sa Torbjørn, «men du har ikke rett. Jeg skal vise deg at jeg synes det ville være skade om du mistet livet. Nå vil jeg gi deg det hvis du vil sverge aldri å hevne deg på noen av dem som har vært med på denne ferden.» Illuge svarte: «Vi kunne talt om dette hvis Grette hadde kunnet

186

verge seg, og dere hadde felt ham som ærlige, djerve menn. Men nå er det ikke tale om. Jeg gjør meg ikke til slik usling som du er, for å berge livet. Nei det kan jeg si deg at ingen skal bli farligere for dere enn jeg, hvis jeg lever, for det skal sent gå meg av minne hvordan dere for fram mot Grette. - Da velger jeg heller å dø.» Torbjørn rådførte seg med folkene sine om de skulle la Illuge leve eller ikke. De sa han fikk stå for dette også, han hadde jo stått for hele ferden. Han sa da at han kunne ikke gå i stadig fare for denne mannen, som ikke ville love dem noen sikkerhet. Da Illuge skjønte at de tenkte å drepe ham, lo han og sa: «Nå avgjorde dere det slik som jeg helst ville.» Så førte de ham øst på øya da det lysnet av dag, og hogg hodet av ham der. Alle roste de motet hans. Det fantes ikke make til mann blant hans jevnaldrende, mente de. De kastet en steinhaug over brødrene der på øya, men Grettes hode tok de med seg, og alt det som var noe verdt av våpen og klær. Det gode sakset holdt Torbjørn utenfor da de delte byttet, og bar det lenge siden. Glaum førte de med seg. Han skrek og bar seg ynkelig. Stormen stilnet brått av om natten, og om morgenen rodde de til lands. Torbjørn gikk i land der han syntes det var greiest, og sendte skipet ut til Bjørn. Da de kom innover i nærheten av Osland, tok Glaum til å bære seg så ille, at de gad ikke dra ham med seg lenger. De drepte ham der, og han gråt høyt før de hogg hodet av ham. Torbjørn dro heim til Vidvik. Han syntes han hadde gjort det godt på denne ferden. Grettes hode la han i salt i et uthus der på Vidvik, som siden fikk navnet Grettes-buret. Der lå det vinteren over. Det var mange som lastet ham for det han hadde gjort, da de fikk vite at det var med trolldom han hadde vunnet over Grette. Torbjørn holdt seg i ro heime til over jul. Da red han til Tore i Gard og fortalte ham om drapene, og han la til at han mente han hadde krav på de pengene som var lovet ut for Grettes hode. Tore sa han ville ikke legge skjul på det at det var han som hadde fått Grette lyst fredløs, - «og ofte har han rammet meg hardt, men aldri ville jeg bruke nidingsverk eller trolldom for å komme ham til livs, som du har gjort. Nei det er så langt fra at jeg vil gi deg pengene at jeg heller synes du fortjener døden for galdrene dine og trollskapen.»

187

Torbjørn svarte: «Det er nok heller fordi du er en gjerrig stakkar du taler slik, enn fordi du bryr deg om hvordan Grette kom av dage.» Det var en grei måte å gjøre opp denne saken på, sa Tore, og det var å vente til Altinget og la lovsigemannen avgjøre hva som var rettest. Dermed skiltes de i fullt fiendskap, Tore og Torbjørn Ongul.

Torbjørn Ongul blir dømt Frendene til Grette og Illuge ble harme da de hørte om drapene. De erklærte at Torbjørn hadde gjort nidingsverk, for det første ved å drepe en dødssyk mann, og dernest ved å drive med trolldom. De spurte de klokeste menn til råds, og alle var enige om at Torbjørns sak sto dårlig. Da det var gått fire uker av sommeren, red han vest til Midfjord, og da folk fikk nyss om at han var dradd av sted, samlet Asdis folk om seg. Mange av vennene hennes kom; der var Gamle og Glum, mågene hennes, og sønnene deres, Skjegge med tilnavnet Stutthånd og Uspak, som det før er fortalt om. Asdis var så vennesæl at alle midfjordingene kom for å hjelpe henne, selv de som før hadde vært Grettes uvenner, først og fremst Torodd Dråpastump, og de fleste hrutfjordingene kom også. Nå kom Torbjørn til Bjarg med tjue mann, og de hadde Grettes hode med seg. Da var ennå ikke alle de kommet som hadde lovet Asdis sin støtte. De gikk inn i stua med hodet og satte det ned på gul­ vet. Asdis var der inne og mange menn også, men ingen av dem hil­ ste. Da kvad Torbjørn denne visen: o

o

Grettes storeterhode hentet jeg hit fra øya, mor hans går nå og gråter over den rødlette gutten. Her ser du ufredsmannens hode midt på gulvet; snart vil det stinke råttent hvis ikke du salter det grundig.

188

Åsdis satt urørlig mens han sa fram visen. Da han var ferdig, svarte hun: På ny har du nå gjort skamferd nord i fjorden, din usling. Redde som sauer for reven var dere rømt på sjøen, hadde Grette hatt helsen da hærmenn traff ham på Drangøy. Rask har jeg vært til å rose, raskere her til å laste.

Da sa mange at det var ikke underlig hun hadde fått djerve sønner, så djervt som hun tok denne bitre krenkelsen. Uspak sto ute og talte med noen av mennene til Ongul, som ikke var gått med inn. Han spurte om drapene, og alle skrøt av hvor modig Illuge hadde verget Grette. De fortalte også om hvor hardt Grette hadde holdt sakset etter at han var død, og alle var opp i under over dette. Da fikk de se at det kom mange menn ridende vestfra. Det var Gamle og Skjegge fra Meiar og andre venner av Asdis. Torbjørn hadde tenkt å sette en rett der som skulle legge beslag på det Illuge eide, for de gjorde krav på alt godset hans; men da det ble så folksomt, skjønte han at han kom ingen vei med slikt. Uspak og Gamle var hissige og ville gå løs på Torbjørn, men de som klokere var, sa at de burde først spørre Torvald, frenden sin, og andre høvdinger til råds. Torbjørns sak ville stå dårligere jo flere forstandige menn det var som tok seg av den, sa de. Slik fikk de stagget dem, og Torbjørn red sin vei; men Grettes hode tok han med seg, for det ville han ha med til Altinget. Han red heim nå, og syntes det så svært mørkt ut, for nesten alle høvdingene i landet var knyttet til Grette og Illuge med slektskaps- eller mågskapsbånd. Samme sommeren ble Skjegge Stutthånd gift med Valgjerd, datter til Torodd Dråpastump, og etter det støttet Torodd også frendene til Grette i denne saken. Nå red folk til Altinget, og Torbjørn fikk færre menn i følget sitt enn han hadde ventet, for saken hans sto dårlig i folks omdømme. Hall189

dor spurte om de skulle ha Grettes hode med seg til Altinget. Han hadde tenkt det, svarte Torbjørn. «Jeg rår deg til å la det være,» sa Halldor. «Du har motstandere nok, om ikke du vekker folks harme ved å rippe opp i minnene på det viset.» De var alt kommet et stykke på vei og skulle til å ri sørover Sand. Der lot Torbjørn Grettes hode grave ned i en sandtue, som siden er blitt kalt Grette-tuen. På Altinget var det folksomt. Torbjørn bar fram saken sin og skrøt svært av det han hadde gjort. Han hadde drept den sterkeste skoggangsmannen i landet, sa han, og nå mente han at han hadde krav på den prisen som var satt på hodet hans. Men Tore ga ham samme svaret som før. Så ba de lovsigemannen avgjøre saken. Han ville først vite om de hadde motsøksmål, som gjorde det klart at Torbjørn Ongul ikke hadde krav på de utlovte pengene. Hvis ikke skulle han ha den prisen som var satt på Grettes hode. Torvald Asgeirsson ba da Stutthånd si fram søksmålet. Han stevnte Torbjørn Ongul for det første for galdrer og trolldom, som ville ha brakt Grette døden, for det annet for at de drepte en halvdød mann. For dette var straffen fredløshet, sa han. Nå ble det livlig kappestrid om folk fra begge sider; men det var ikke mange som ville støtte Torbjørn. Det gikk annerledes enn han hadde tenkt, for både Torleiv og Isleiv, mågen hans, mente at den mannen hadde forbrutt livet som nyttet trolldom for å drepe en annen. Men etter skjønnsomme menns råd ble enden på saken den at Torbjørn samme sommer skulle seile fra Island og aldri komme igjen så lenge de menn levde som hadde rett til å reise søksmål for drapet på Grette og Illuge. Samtidig ble det lovfestet at alle som drev med trolldom, skulle være fredløse. Da Torbjørn skjønte hvilken vending saken tok, kom han seg av sted fra tinget, for det var nære på at frendene til Grette hadde gått løs på ham. Og ingenting fikk han av den prisen som var satt på Gret­ tes hode, for Stein lovsigemann ville ikke at den skulle gis for et nidingsverk. For de menn som Torbjørn mistet på Drangøy ble det ingen bot betalt. De drapene skulle gå opp i opp med drapet på Illuge. Men likevel syntes ikke frendene til Illuge det var nok. __

o

190

Så red folk heim fra tinget, og mer snakk ble det ikke om de søksmålene folk hadde mot Grette. Torvald Asgeirsson og Isleiv, mågen hans, som siden ble biskop i Skålholt, ga Skjegge sin støtte til en ferd nord til Skagafjorden, og hele almuen var enig. Skjegge var sønn til Gamle og måg til Torodd Dråpastump og søstersønn til Grette. Han fikk seg et skip og dro ut til Drangøy for å hente likene til Grette og Illuge. De førte dem ut til Røykir på Røykjastrand, og der gravla de dem ved kirken. En vet at Grette ligger der, for benene hans ble gravd opp en gang i Sturlungenes dager da kirken på Røykir ble flyttet, og det var kjempestore ben, syntes folk. Benene til Illuge ble siden gravd ned nord for kirken; men Grettes hode ble gravd ned ved kirken heime på Bjarg. Asdis husfrue ble boende på Bjarg. Hun var så vennesæl at aldri gjorde noen henne ugagn, selv ikke mens Grette var fredløs. Skjegge Stutthånd tok ved gardsdriften for henne. Han var mye til mann, Sønnen hans var Gamle, far til Skjegge på Skarvsstad og Asdis, mor til Odd munk. En stor slekt stammer fra Skjegge. o

o

Hevnen Torbjørn Ongul gikk ombord i et skip som lå ved Gåsøyr, med alt det han kunne få med seg av godset sitt. Hjalte, bror hans, tok ved gar­ den, og Torbjørn ga ham Drangøy også. Hjalte ble en stor høvding siden, men det er ikke fortalt mer om ham i denne sagaen. Torbjørn dro til Norge, og der var han stor kar igjen. Det var nå fælende godt gjort å drepe Grette, mente han, og det samme syntes mange som ikke kjente til hvordan det var gått for seg. De visste jo for en navngjeten mann Grette hadde vært, og Torbjørn fortalte bare slikt om kampen deres som ga ham selv ære. De mindre ærefulle tin­ gene sprang han over. Denne fortellingen nådde øst til Tunsberg om høsten, og da Tor­ stein Dromund fikk høre om drapene, ble han stille og sturen, for det ble sagt ham at Torbjørn var både modig og sterk, og han husket de ordene han sa da Grette og han talte sammen en gang for lenge siden om armene sine. 191

Torstein holdt nå greie på hvor Torbjørn ferdedes. De var begge i Norge den vinteren, Torbjørn nord i landet og Torstein i Tunsberg, og ingen av dem hadde sett den annen. Men likevel fikk Torbjørn vite at Grette hadde en bror i Norge. Han syntes det var vanskelig å ta seg i vare for ham i et fremmed land, så han spurte folk til råds om hvor han burde gjøre av seg. På denne tiden dro mange nordmenn ut til Miklagard og gikk i krigstjeneste der, og Torbjørn syntes det så fristende ut å fare dit og vinne gods og ære, og slippe å gå heime i Nordlandene i utrygghet for frendene til Grette. Så ga han seg i vei fra Norge og dro gjennom mange land, og stanste ikke før han kom til Miklagard. Der gikk han i krigstjeneste. Torstein Dromund var en mektig mann og nøt stor heder. Da han hørte at Torbjørn var dradd fra landet og helt ut til Miklagard, områdde han seg ikke lenge. Han overlot alle eiendommene sine til frendene og dro av sted og lette etter Torbjørn. Det ene stedet etter det andre kom han til straks etter ham; men Torbjørn visste ingenting om ferden hans. Torstein Dromund kom til Miklagard litt senere enn Torbjørn, og ville for enhver pris drepe ham; men ennå kjente de ikke hverandre. Nå meldte de seg til tjeneste hos væringene, og der ble de tatt vel imot straks folk hørte at de var nordmenn. På den tiden var Mikael Katalak konge over Miklagard. Torstein gikk støtt og så etter om det ikke skulle være ett eller annet han kunne kjenne Torbjørn på; men han fant ham ikke. Menneske­ mengden var for stor. Ofte lå han våken om natten, så ille syntes han dette var, og så tungt det tapet han hadde lidd. Da en tid var gått, skulle væringene på hærferd for å verge landet mot overfall, og før de dro av sted, var det lovfestet skikk at de holdt våpenting, og det gjorde de nå også. Når det var tillyst våpenting, skulle alle væringene møte fram, og likeså de som skulle være med dem på hærferden, og alle skulle syne våpnene sine. Hit kom de både Torstein og Torbjørn Ongul. Torbjørn bar først fram våpnene sine. Han hadde Grettes sverd, og da han synte det fram, vakte det stor undring hos mange. Det var et ypperlig våpen,

192

sa de, men en stor lyte var det at det hadde et skar midt i eggen. De spurte hvordan det var kommet der. Jo, det var vel verdt å fortelle, sa han. «Det gikk slik for seg, at ute på Island drepte jeg en kjempe, som het Grette den sterke. Det er den største hardhausen og den djerveste karen som har levd der, for ingen greidde å vinne over ham før jeg kom. Men ettersom det var så laget at jeg skulle vinne over ham, så greidde jeg det også, enda han var mange ganger så sterk som jeg. Det var da jeg ga ham et hogg i hodet med sakset, at det sprang et skar i eggen.» Han hadde jamen vært hard i skallen, sa de som sto nærmest, og de lot sakset gå fra hånd til hånd. Nå skjønte Torstein at han hadde funnet Torbjørn. Han ba om å få se sakset, han som de andre, og Torbjørn ga ham det med glede. Alle skrøt jo av hvor sterk og modig han var, og han trodde at denne ville gjøre det samme. Det falt ham ikke inn at Torstein eller andre av Grettes frender kunne være der. Torstein tok imot sakset, og i det samme løftet han det og hogg til Torbjørn. Han traff ham i hodet, og det så hardt at han kløyvde det ned til jekslene. Torbjørn Ongul falt død til jorden. Folk ble stående rent målløse, men futen der i byen grep straks Ton stein og spurte hvordan han kunne finne på å gjøre slik en udåd på fredhellig ting. Torstein sa han var bror til Grette den sterke, og det med, at dette var første gang han hadde fått høve til å hevne ham. Da sa mange at han måtte ha vært en stor mann denne sterke karen, når Torstein var dradd så langt ut i verden for å hevne ham. Rådsmennene i byen syntes alt dette hørtes rimelig ut, men siden det ikke var noen der som kunne stadfeste det Torstein hadde fortalt, så bød loven deres at enhver som drepte en mann, skulle bøte for det med livet. Torstein ble dømt straks og uten skånsel. Han skulle settes i et fangehull, og bli sittende der til han døde, hvis ingen kjøpte ham fri. Da Torstein kom i fangehullet, satt det en mann der i forveien. Han hadde vært der lenge og var døden nær, så ussel var han, for der var både skittent og kaldt. «Hvordan liker du deg her da?» spurte Torstein. 13. Norrøn saga V

193

«Ille,» svarte mannen, «for ingen vil hjelpe meg, og ingen frender har jeg til å kjøpe meg fri.» «Det fins alltid råd for uråd,» sa Torstein. «La oss være glade og finne på noe å more oss med.» Han kunne ikke more seg over noe, sa mannen. «La oss prøve likevel,» sa Torstein. Så satte han i med en sang. Han hadde en stemme så kraftig at det fantes snautt hans like, og nå sparte han ikke på den. Det gikk en gate like forbi fengselet, og Torstein sang så høyt at det ga gjenlyd mellom murene. Den andre, som nylig hadde vært døden nær, syntes dette var svært moro. Slik drev han på utover kvelden. Spes het en gjev husfrue der i byen. Hun hadde stor makt og var av god ætt. Mannen hennes het Sigurd. Han var rik, men av ringere ætt enn hun. Hun var blitt gift med ham for pengenes skyld, og stor kjærlighet ble det ikke dem imellom. Hun syntes det var et dårlig gifte. Spes var storlyndt, men svært egenrådig. Nå hendte det seg at mens Torstein sang om kvelden, gikk Spes på gaten utenfor fengselet. Hun hørte sangen, og så vakker en røst hadde hun aldri hørt, sa hun. Hun hadde mange tjenere med seg, og ba dem gå dit og få vite hvem det var som hadde så god stemme. De ropte inn og spurte hva det var for en kar som satt fanget i det fæle hullet. Torstein sa hvem han var. Da sa Spes: «Er du like god til andre ting som til å synge?» Han hadde ikke stort å skryte av, sa han. «Hva har du gjort for noe galt,» spurte hun, «siden du skal sitte her og pines i hel?» Han sa han hadde drept en mann for å hevne bror sin; - «men jeg kunne ikke føre vitner på det, derfor må jeg sitte her til en eller annen vil kjøpe meg fri. Men det tror jeg ikke det er noe håp om, for jeg har ingen slekt her.» «Det ville være stor skade om du ble drept,» sa hun. «Var han en like framifrå kar, bror din, som du hevnet?» Han var dobbelt så sterk og mer til, sa han. Hun spurte hvordan en kunne vite det, og Torstein svarte med denne visen:

194

Gullprydde kvinne! Grette grep så hardt om sverdet at åtte kraftige karer kunne ikke løsne taket. Før de fikk det vristet fra den døde kjempen, måtte hugsterke hærmenn hogge av ham hånden.

«Det var noe til krefter,» sa de som skjønte visen, og da de hadde for­ klart den for Spes, sa hun: «Vil du at jeg skal gi deg livet, hvis jeg kan?» «Det vil jeg gjerne,» sa Torstein, «hvis denne medfangen min også blir kjøpt fri sammen med meg. Ellers vil vi sitte her begge.» «Jeg tenker du er mer verdt enn han,» sa hun. «Det er det samme,» sa Torstein. «Enten går vi herfra begge to eller ingen av oss.» Så gikk hun av sted til væringene og ba dem slippe Torstein fri, og bød løsepenger. De var straks villige til det, og vennesæl og rik som hun var, fikk hun satt igjennom at begge slapp ut. Sturla lagmann har sagt at etter hans mening har ingen fredløs mann vært så merkelig som Grette den sterke. Han nevner tre grunner til det. For det første at han mener han har vært den klokeste, for han var fredløs lenger enn noen annen, men han ble aldri overvunnet så lenge han hadde helsen. For det annet at han var den sterkeste mann i landet av sine jevnaldrende og makeløs når det gjaldt å gjøre det av med gjengangere og skrømt. For det tredje at han ble hevnet helt ute i Miklagard, og det er ingen annen islandsk mann blitt. Her ender sagaen om Grette Asmundsson. o

Eirik Raudes saga Oversatt av Anne Holtsmark

Aud tar land på Island 1 et var en hærkonge som het Olav, han ble kalt Olav Hvite. X Han var sønn til kong Ingjald, sønn til Helge, sønn til Olav, sønn til Gudrød, sønn til opplendingekongen Halvdan Hvitbein. Olav var og herjet på vikingeferd i vest, og han vant Dublin og Dublinshire i Irland; der gjorde han seg til konge. Han giftet seg med Aud den dyptenkte, datter til Kjetil Flatnev, sønn til Bjørn Buna, en gjev mann fra Norge. Sønnen deres het Torstein Raud. Olav falt i kamp i Irland, og Aud og Torstein reiste da til Sudrøyene. Der ble Tor­ stein gift med Turid, datter til Øyvind Austmann og søster til Helge den magre. De fikk mange barn. Torstein ble hærkonge, han slo seg i lag med Sigurd jarl den mektige, sønn til Øystein Glumra. De tok Katanes (Caithness) og Sudrland (Hebridene), Ross og Merævi og mer enn halve Skottland. Torstein gjorde seg til konge over disse lan­ dene, men skottene svek ham, og han falt i en kamp der. Aud var på Katanes da hun fikk høre at Torstein var falt. Da lot hun bygge en knarr oppe i skogen slik at ingen visste det, og da hun hadde den fer­ dig, satte hun over til Orknøy. Der giftet hun bort Gro, datter til Tor­ stein Raud; Gro ble mor til Grelod som ble gift med Torstein Hausakljuv. Etterpå seilte Aud ut for å lete etter Island. Hun hadde tyve fri menn med seg ombord. Aud kom til Island, og første vinteren var hun i Bjarnarhavn, hos Bjørn, bror sin. Siden tok Aud hele Dalir-landet, mellom Dogurdarå og Skraumulaupså. Hun bodde i Hvam. Hun brukte å holde bønn på Krossholar, der lot hun reise kors, for hun var døpt og hadde den rette tro. Sammen med henne kom det ut til Island mange gjeve menn som 199

hadde vært hærtatt i vesterviking og som derfor ble regnet som ufri. En av dem het Vivil; han var kommet av stor ætt, men han hadde vært hærtatt der vest og ble regnet som ufri til Aud løste ham av trell­ dommen. Da Aud gav boplasser til skipsmannskapet sitt, spurte Vivil hvorfor hun ikke gav ham boplass såvel som de andre. Aud svarte at det var ikke så om å gjøre, for han ville bli regnet for en gjev mann hvor han så var. Så gav hun ham Vivilsdal, og han satte bo der. Han var gift og hadde sønnene Torbjørn og Torgeir. De hadde gode evner og vokste opp der hos far sin.

Eirik Raude reiser til Grønland o

En mann het Torvald, han var sønn til Asvald, sønn til Ulv, sønn til Øksna-Tore. Sønnen hans het Eirik Raude. Eirik og far hans reiste fra Jæren til Island for noen drap og tok land på Hornstrandene og bodde på Drangar. Der døde Torvald. Eirik giftet seg da med Tjodhild, hun var datter til Jørund Ulvsson og Torbjørg Knarrebringe, som da var gift med Torbjørn i Haukadal. Så flyttet Eirik sørover og ryddet land i Haukadal og bodde på Eiriksstad ved Vatnshorn. Trellene til Eirik løste et skred over gården til Valtjov på Valtjovsstad. En av Valtjovs frender som het Øyolv Saur, drepte trellene ved Skeidsbrekkene ovenfor Vatnshorn; Eirik drepte derfor Øyolv Saur. Han drepte også Holmgange-Ravn ved Leikskålar. Geirstein og Odd på Jorve, som var Øyolvs frender, reiste sak mot Eirik, og han ble dømt til å flytte fra Haukadal. Så tok han Brokøy og Øksnøy; men første vinteren bodde han på Tradar på Sudrøy. Da lot han Torgest få låne benkestokkene sine. Siden flyttet Eirik til Øksnøy og bodde på Eiriksstad, og så ville han ha igjen benkestokkene, men fikk dem ikke. Da kom Eirik til Breidabolstad og hentet stokkene, men Torgest fulgte etter ham, og de sloss like ved gården på Drangar. Der falt to av Torgests sønner og noen andre. Etter dette var de alltid mannsterke hjemme begge to. Eirik fikk hjelp av Styr og av Øyolv fra Svinøy og Torbjørn Vivilsson og søn­ nene til Torbrand fra Alptafjord; men Torgest ble støttet av Tord

200

Gjelle og Torgeir fra Hitardal, Aslak fra Langadal og Illuge, sønn hans. Eirik og hans menn ble dømt fredløse på Torsnestinget. Han gjorde klart et skip i Eiriksvåg, og Øyolv holdt ham skjult i Dimunarvåg, mens Torgest og hans flokk lette etter ham omkring på øyene. Tor­ bjørn og Øyolv og Styr fulgte Eirik ut forbi øyene, og de skiltes i det beste vennskap. Eirik lovte at han skulle være like stø til å hjelpe dem om han fikk høve til det og de skulle trenge ham. Han sa til dem at han tenkte å lete etter det landet som Gunnbjørn hadde sett, sønn til Giv Kråke, den gang han rak vest over havet og fant Gunnbjørnsskjær. Han sa han ville prøve å komme hjem igjen til vennene sine om han fant landet. Så seilte Eirik til havs ut fra Snæfellsjøkelen. Han kom i land ved den jøkelen som heter Blåserk. Derfra drog han sørover for å se om det gikk an å bo der. Han var første vinteren på Eiriksøy, omtrent midt i Østre-bygd; våren etter flyttet han til Eiriksfjord og slo seg ned der. Den sommeren reiste han omkring i vestre ubygd og gav navn til steder utover landet der. Neste vinter holdt han til ved Kvarvsgnipa på Eiriksholmene, og tredje sommeren var han helt nord til Snæfell og inne i Ravnsfjord. Da trodde han da at han var kommet inn mot bunnen av Eiriksfjord. Han vendte da tilbake og var tredje vinteren på Eiriksøy, utfor munningen av Eiriksfjord. Sommeren etter seilte han til Island og kom i land i Breidafjord. Han var hos Ingolv på Holmlåtr den vinteren. Om våren sloss han og Tor­ gest, og Eirik tapte. Etter det ble de forlikte. Den sommeren drog Eirik av sted for å bygge og bo i det landet han hadde funnet, og han kalte det Grønland, for han sa det ville gi folk lyst til å reise dit om landet hadde et godt navn. Og Are Torgilsson sier at den sommeren seilte det fem og tyve skip til Grønland fra Breidafjord og Borgarfjord, men bare femten kom fram; noen drev i land igjen, og noen gikk under. Det var femten år før kristendommen ble vedtatt lov på Island. Eirik tok siden Eiriksfjord og bodde i Brattalid.

201

Torgeir Vivilsson seiler til Grønland Torgeir Vivilsson giftet seg med Arnora, datter til Einar fra Laugarbrekke, sønn til Sigmund, sønn til Ketil Tistil som hadde tatt Tistilfjord. En annen datter til Einar het Hallveig; hun ble gift med Tor­ bjørn Vivilsson, og med henne fikk han land på Heslevollene ved Laugarbrekke. Dit flyttet Torbjørn, og han ble en gjev mann. Han var god bonde og førte et stort hus. Datter til Torbjørn het Gudrid; hun var en svært vakker kvinne, myndig og ferm i all sin ferd. Det var en som het Orm, han bodde på Arnarstape; han var gift og konen hans het Halldis. Orm var en god bonde og en stor venn av Torbjørn, Gudrid var lenge hos ham og ble oppfostret der. En mann het Torgeir, han bodde på Tbrgeirsfell. Han var en rik mann, men var løysing. Han hadde en sønn som het Einar; det var en pen kar som skikket seg vel; han var svært glad i stas. Einar lå i fart og seilte land imellom, og det gikk godt for ham. Han var oftest annenhver vinter på Island og annenhver i Norge. 202

Så var det en høst da Einar var på Island, at han kom med varene sine ut etter stranden på Snæfellsnes for å selle. Han kom til Arnarstape; Orm bød ham være der, og det tok Einar imot, for dermed valte han vennskap også. Varene hans ble båret inn i et skur. Einar pakket ut varene og viste dem til Orm og folkene på gården, og han sa at Orm kunne få velge seg hva han ville av dem. Orm sa takk til og skrøt av Einar, at han var god kjøpmann og en rik mann. Mens de holdt på med varene, gikk det en kvinne forbi døren på skuret. Einar spurte Orm hvem hun var den vakre jenten som gikk der forbi døren - «jeg har aldri sett henne her før,» sa han. Orm svarte: «Det er Gudrid, min fosterdatter, og datter til Torbjørn på Laugarbrekke.» Einar sa: «Hun må være et godt gifte; er det noen som har fridd til henne?» Orm svarte: «Det er nok noen som har fridd, men det er ikke lett å komme noen veg der; de sier hun er nøye på hvem hun vil ha, og at det er far hennes også.» «Så,» sa Einar, «det er bare det at hun er just den kvinne jeg vil be om å få til ekte; og jeg vil gjerne at du skal tale min sak hos Torbjørn, far hennes, og gjøre alt du kan for at det skal bli «ja». Du skal ha mitt fulle vennskap om jeg får henne. Torbjørn bonde vil sikkert skjønne at vi begge er tjent med svogerskapet, for han er en ærekjær mann og har god fast eiendom, men jeg har hørt si at det går nedover med løsøre for ham; nå skorter det hverken på land eller løsøre hos meg, og det gjør det ikke hos far min heller; det kunne bli til stor hjelp for Torbjørn om dette kom i stand.» Orm sa: «Vel er jeg din venn, men jeg har ikke større lyst likevel til å være din talsmann i dette, for Torbjørn er stor på det og holder svært på sin verdighet.» Einar ville ikke høre tale om annet enn at frieriet skulle fram, og Orm sa at det fikk bli som han ville. Einar reiste sørover igjen og hjem til seg. Litt senere hadde Torbjørn høstgilde som han pleide, for han var raus og storkar. Dit kom Orm fra Arnarstape og mange andre av Torbjørns venner. Orm fikk Torbjørn i tale og sa at Einar var hos ham for litt siden, han fra Torgeirsfell, og han var blitt en framifrå dugelig kar. Og så kommer Orm fram med frieriet for Einar og sier at det var ikke dumt på mange måter - «du kan få stor nytte av det, bonde, for han er en rik mann.» Torbjørn svarte: «Slike ord hadde jeg ikke ventet av deg, at jeg skulle gifte bort datteren min med en trellesønn. I har nok merket at rikdommen min minker nå, siden 203

I gir meg et slikt råd. Ikke skal hun være hos deg lenger, når du ikke synes hun er bedre gifte verd enn som så.» Siden vendte Orm hjem igjen, og de andre som var i gjestebudet tok også hjem hver til sitt. Gudrid ble igjen hos far sin og var hjemme den vinteren. Men om våren bad Torbjørn vennene sine til seg, og der kom mange mennesker, og det var et gildt gjestebud. I dette gildet slo Tor­ bjørn til lyd og sa: «Nå har jeg bodd her i lange tider, og jeg har sett at folk har vist meg godvilje og kjærlighet. Men nå blir det vanske­ ligere å leve for meg, for rikdommen minker; hittil har jeg kunnet leve som en rik og æret mann. Nå vil jeg før gå fra gården enn jeg vil miste æren. Før vil jeg fare av landet, enn jeg vil dra vanære over ætten. Jeg vil oppsøke min venn Eirik Raude og minne ham om det han lovte meg da vi skiltes i Breidafjord. Jeg tenker å seile til Grønland nå i som­ mer, om alt går som jeg vil.» Folk var lei for at Torbjørn ville flytte, for han var en vennesæl mann; men de skjønte at når Torbjørn hadde sagt dette på en slik måte, da stod det fast, og at det ikke kunne nytte å prøve å få ham fra det. Torbjørn delte ut gaver til gjestene, og gildet var slutt. Og så reiste hver hjem til sitt. Torbjørn solte gården sin og kjøpte seg et skip som var satt opp i osen ved Raunhavn. Tredve mann slo følge med ham; det var Orm fra Arnarstape og konen hans og andre av Torbjørns venner som ikke ville skilles fra ham. Så seilte de ut, men da de kom ut på havet, tok børen av, og de fikk tåke og visste ikke hvor de var; det gikk ugreit for dem hele sommeren. Så kom det sykdom på folkene, Orm døde og likeså Halldis, konen hans, og halvparten av de andre som var med. Det ble svær sjø igjen, og de måtte døye det verste slit og elen­ dighet på mange måter; men til slutt kom de da i land på Herjolvsnes på Grønland like før vinteren. Det var en mann som het Torkjel som bodde på Herjolvsnes. Han var en framifrå god bonde, og han huset Torbjørn og alle som var med ham ombord vinteren over. Torkjel viste stor gjestfrihet.

204

Torbjørg Lislevolves spådom Det var stort uår på Grønland den gang; folk som hadde vært på fiske og veiding, hadde fått liten fangst, og noen av dem hadde ikke kom­ met tilbake. Det var en kone som het Torbjørg der i bygden. Hun var spåkone og ble kalt «Lislevolve». Hun hadde ni søstre, og alle hadde vært spå­ koner; men nå var bare hun i live. Om vinteren hadde Torbjørg for vane å dra rundt på gjesting; hun ble mest buden hjem til folk som gjerne ville få vite sin skjebne eller få greie på årveien. Ettersom Tor­ kjel var den største bonden der omkring, så syntes det å være hans skyldighet å finne ut når det skulle bli slutt på dette uåret som stod på. Torkjel bad spåkonen hjem til seg, og de tok godt imot henne, som skikken var når en skulle huse slike koner. Det ble gjort i stand et høy­ sete til henne og hun fikk puter å sitte på, - de måtte være stoppet med hønsefjær. Hun kom om kvelden sammen med den mannen som var sendt for å møte henne, og da var hun slik kledd: hun hadde på seg en mørkeblå kappe til å snøre i halsen, den var pyntet med steiner fra øverst til nederst; om halsen hadde hun glassperler, på hodet en svart lammeskinnslue innvendig foret med hvitt katteskinn; i hånden hadde hun en stav med knapp på, den hadde messingbeslag og var besatt med steiner rundt knappen; om livet hadde hun et knuskbelte, og i det hang det en stor pung, i den gjemte hun trollredskapen som hun trengte til å spå med. Hun hadde lodne kalveskinnssko på fottene med lange lisser som endte i store tinnknapper. Hun hadde katteskinnsvåtter på hendene, de var hvite inni og lodne. Da hun kom inn, kjente alle det som sin skyldighet å hilse henne med ærefrykt. Hun hilste igjen etter som hun likte folk eller ikke. Tor­ kjel bonde gav henne hånden og leidde henne til setes der de hadde gjort i stand for henne. Torkjel bad henne kaste et blikk på folk og fe og på gården også. Hun var fåmælt til alt sammen. Bordene kom fram om kvelden, og det må fortelles hva spåkonen fikk til mat. Det ble kokt graut av kje-mjølk og laget til en rett av hjerter av alle slags dyr som var der. Hun hadde en messingskje og en kniv med tannskaft og dobbelt holk av kopper; odden var brukket av. Da nå bordene var tatt bort, gikk Torkjel bonde fram for Torbjørg og spurte hvordan hun

205

syntes det så ut der, og hvordan hun likte huset og levemåten, og hvor fort hun kunne komme på det rene med det han hadde spurt henne om, og som folk var mest ivrig etter å få vite. Hun sa at hun kunne ikke si noe om det før neste morgen, når hun hadde sovet der en natt. Morgenen etter, da det var blitt dag, gav de henne de sakene hun trengte for å fremme seiden. Hun bad om å få hjelp av kvinner som kunne ordene på noe som het «vardlokur» og som hørte med til seiden. Men det var ingen slike kvinner til stede. Så lette de rundt på gården om det var noen som kunne. Da sa Gudrid: «Jeg er hverken trollkyndig eller klok kone, men Halldis, fostermor min, lærte meg på Island et kvede som hun kalte Vardlokur.» Torkjel sa: «Da har du en god kunnskap.» Hun sa: «Dette er en atferd som jeg ikke vil ha noe med, for jeg er kristen.» Torbjørg sa: «Kanskje du kunne være til hjelp for folk med det, og du blir ikke verre enn før om du gjør det. Jeg skal be Torkjel at han skaffer oss de tingene vi trenger.» Torkjel går nå hardt inn på Gudrid, og hun sa hun skulle gjøre som han ville. Så slo kvinnene ring om hjellen, Torbjørg satt oppe på den. Da kvad Gudrid kvedet så godt og fagert at ingen av dem som var til stede, syntes han noen gang hadde hørt et kvede bli fremført med vakrere stemme. Spåkonen takket henne for kvedet og sa at nå var mange vesener kommet til stede, og de hadde syntes det var vakkert å høre på at kvedet ble så godt fremført - «men før har de villet skilles fra oss og ikke høre på oss. Og nå ser jeg godt mange ting som før var skjult for meg, og enda mange flere. Til deg, Torkjel, kan jeg si det, at dette uåret ikke kommer til å holde seg lenger enn vinteren ut, og åringen vil bedres når det blir vår. Den farsotten som har gått her hos oss, vil også gi seg fortere enn vi skulle tro. Og deg, Gudrid, skal jeg lønne på stedet for den hjelp du har ytet oss, for din skjebne ser jeg nå helt klart. Du skal få det beste giftet som er her på Grønland; men det blir ikke av så lang varighet for deg, for din veg går til Island, og fra deg skal det komme en ætt som er både stor og god, og over dine ætlinger skinner det lysere stråler enn jeg har makt til å se klart. Men far vel og vær heil, du datter!» Siden gikk den ene etter den andre fram til spåkonen, og hver spurte om det han helst ville få vite. Hun hadde mye godt å si, og det 206

gikk oftest slik hun hadde sagt. Men så kom det folk etter henne fra en annen gård, og hun drog dit. Da sendte de bud etter Torbjørn, for han hadde ikke villet være hjemme mens slik styggedom gikk for seg. Været bedret seg snart, slik som Torbjørg hadde sagt. Torbjørn gjorde skipet sitt klart og seilte av sted og kom til Brattalid. Eirik tok godt imot ham og med glede, sa at han måtte være velkommen der. Så var Torbjørn og alt skyldfolket hans hos Eirik om vinteren, men til mannskapet leidde de hus hos bøndene. Om våren gav Eirik land til Torbjørn på Stokkanes, og der ble det bygd en staselig gård, og han bodde der siden.

Leiv Eiriksson finner Vinland Eirik hadde en kone som het Tjodhild, og med henne hadde han to sønner; den ene het Torstein, den andre Leiv. De hadde gode evner begge to. Torstein var hjemme hos faren, det var ingen på hele Grøn­ land som en lovte seg så mye av som av ham. Leiv hadde seilt til Norge og var hos Olav Trygvesson. Men den sommeren da Leiv seilte fra Grønland, drev de av og kom til Sudrøyene. Det ble sent før de fikk bør derfra, så de ble oppholdt lenge der om sommeren. Leiv kom til å elske en kvinne som het Torgunna, hun var av stor ætt. Men Leiv merket at hun visst skjønte seg på trolldom. Da Leiv skulle reise, ville Torgunna være med ham. Han spurte om det var med hennes frenders vilje; hun svarte at det brydde hun seg ikke om. Leiv sa at han ikke kunne rå med å hærta en så storættet kvinne i ukjent land - «vi er ikke mange mann,» sa han. Torgunna sa da: «Det er uvisst om det blir noe bedre for deg på denne måten.» - «Det får stå sin prøve,» sa Leiv. «Da skal du vite det,» sa Torgunna, «at jeg går ikke alene, jeg er med barn, og det gir jeg deg skylden for. Jeg tenker det blir en gutt når det blir født. Og enten du bryr deg om det eller ikke, så skal jeg fø opp gutten og sende ham til deg på Grøn­ land så snart han kan være blant fremmede. Og jeg spår at gleden du kommer til å få av sønnen, blir etter måten vi skilles på her nå. Og jeg skal nok komme meg til Grønland en gang før eller senere.» Leiv

207

gav henne en fingerring og en grønlandsk vadmelskappe og et tannbelte. Denne gutten kom til Grønland, og han het Torgils. Leiv tok imot ham og godkjente ham som sin sønn. Det er de som sier at denne Tor­ gils kom til Grønland sommeren før Frodåundrene. Men denne Torgils ble på Grønland siden, og der syntes folk alltid at det var noe underlig ved ham så lenge han levde. Leiv og de andre seilte bort fra Sudrøyene og kom til Norge om høs­ ten. Leiv søkte til Kong Olavs hird. Kongen satte ham høyt, for han syntes en kunne se på ham at han var en hederskar. En gang kom kongen og talte med Leiv og sa: «Tenker du deg til Grøn­ land i sommer?» - «Ja, jeg tenker det,» sa Leiv, «hvis det da er Eders vilje.» Kongen svarer: «Jeg tror at det ville være godt. Du skal reise i mitt ærend og by kristendommen der.» Leiv sa at kongen måtte rå i dette, men han trodde ikke det ble lett å komme med det ærendet til Grøn­ land. Kongen sa at han kjente ingen som passet bedre til å røkte et slikt ærend enn Leiv - «du har lykke til det,» sa han. «Det måtte da være,» sier Leiv, «om Eders lykke vil hjelpe til.» Så seilte Leiv til havs, men han ble lenge ute, og han fant land som han ikke visste om før. Der grodde hveteåkrer selvsådd, og der vokste det vintrær. Det var trær der av et slag som kalles masur (valbjørk), og av alt dette tok de med seg noen prøver; noen trær var så store at de ble brukt til hustømmer. Leiv fant noen mennesker på en skipsflåte og tok dem med hjem. I det som i mange andre ting viste han storsinn og hjelpsomhet, og han førte kristendommen til landet. Han ble alltid siden kalt Leiv den hepne. Leiv kom i land i Eiriksfjord og reiste derfra hjem i Brattalid. Der tok alle godt imot ham. Han tok snart til å preke kristendommen og den alminnelige katolske tro omkring i landet; han viste folk kong Olav Trygvessons budskap og la ut om hvor mange gode ting og hvor stor prakt som fulgte denne sed. Eirik var uvillig til å gi opp sin gamle tro; men Tjodhild gikk fort over og lot bygge en kirke ikke altfor nær husene. Det huset ble kalt Tjodhildskirken; der bad hun sine bønner, både hun og de andre som tok ved kristendommen. Tjodhild ville ikke ha samleie med Eirik etter at hun tok troen, men det var slett ikke etter hans sinn.

208

Det ble mye snakk om å lete opp igjen det landet som Leiv hadde funnet. Den som ivret mest for det, var Torstein Eiriksson, en klok og vennesæl mann. Eirik ble også bedt om å være med, for folk trodde at han hadde mest hell og best skjønn. Han var uvillig lenge, men sa ikke nei da vennene bad ham. Så gjorde de klart det skipet som Tor­ bjørn hadde hatt da han kom, og tyve mann ble med ombord. De hadde liten ladning med, ikke annet enn våpen og mat. Den morgen Eirik red hjemmefra, tok han med en liten kiste, og i den var det gull og sølv; det gjemte han og siden red han av sted. Da gikk det slik at han falt av hesten og brakk ribbenene og forvred armen i skulderleddet. Fordi dette hendte, sa han til Tjodhild, konen sin, at hun skulle ta bort igjen gullet og sølvet, sa at han hadde fått unngjelde for han hadde gjemt det vekk. Så seilte de ut fra Eiriksfjord i stor glede; de hadde det største hell i det de hadde fore. De drev lenge omkring på havet, men fant ikke fram dit de ville. De kom så de fikk Island i sikte, og de møtte fugl fra Irland; skipet deres rak omkring der ute på havet. Om høsten seilte de hjem, og da var de svært slitne og trette. De kom til Eiriksfjord like før vinteren satte inn. Da sa Eirik: «Vi var gladere da vi seilte ut fra fjorden her i sommer enn vi nå er. Men vi har da mye godt i vente enda.» Torstein svarer: «Det er å vise seg som høvding nå å ta seg godt av alle disse mennene som er her og ikke vet hvor de skal gjøre av seg, og gi dem opphold her i vinter.» Eirik svarte: «Det er så sant som det er sagt at «en vet ingenting før en har fått svar», og slik er det nok her og. Jeg skal gjøre som du sier.» Så ble de med Eirik og sønnen hans hjem, alle de som ikke hadde annet sted å være. De kom hjem til Brattalid og ble der vinteren over.

Torstein Eirikssons død Nå må det fortelles at Torstein Eiriksson fridde til Gudrid, og han fikk godt svar både av henne og av far hennes. Så ble da dette avgjort, Torstein skulle få Gudrid til ekte, og bryllupet stod i Brattalid om høs14. Norrøn saga V

209

ten. Gjestebudet gikk på beste måte, og der var en mengde mennes­ ker. Torstein eide et bruk i Vestre-bygden på den gården som heter Lysufjord. En mann eide halvt i gården med ham, han het dg Tor­ stein, og konen hans het Sigrid. Torstein flyttet til sin navnebror i Lysufjord om høsten, og Gudrid fulgte med ham. Der ble de godt mottatt, de var der om vinteren. Det var ikke gått mye av vinteren før det skulle hende seg at det kom farsott på gården. Det var en mann der som het Gardar, han stod for arbeidet på går­ den, men var ikke noen vennesæl mann; han ble først syk og døde. Siden varte det ikke lenge før de døde den ene etter den andre. Så ble Torstein Eiriksson syk, og likeså Sigrid, konen til Torstein, navne­ broren hans. En kveld ville Sigrid ut til veslehuset, som stod rett imot inngangs­ døren. Gudrid fulgte henne, og de stod og så mot inngangsdøren. Da skrek hun i, Sigrid. Gudrid sa: «Vi har vært uforsiktige, du kan ikke tåle å bli kald, la oss gå inn så fort vi kan.» Sigrid svarte: «Vi kan ikke komme fram der nå, alle de døde står her foran døren, og blant dem er Torstein, husbonden din, og der kjenner jeg meg selv også; slikt er fælt å se.» Og da det var gått en stund, sa hun: «La oss gå inn nå, Gudrid, nå ser jeg ikke folket mer.» Da var Torstein blitt borte. Hun syntes han hadde en svepe i hånden og ville slå de andre. Så gikk de inn, hun og Gudrid, og før morgenen kom, var hun død, og det ble gjort kiste til liket. Samme dag ville mennene ro fiske, og Torstein bonde fulgte dem til stranden; om kvelden gikk han ned for å se på fangsten. Da sendte Torstein Eiriksson bud etter sin navnebror og bad ham komme; han sa at det var ikke trygt der, husfruen ville opp av kisten og opp i sen­ gen til ham. Og da Torstein bonde kom inn, da var hun kommet helt opp på sengestokken. Da tok han fatt i henne og hogg henne i brystet med en tømmerøks. Torstein Eiriksson døde henimot kvelden. Torstein bonde bad Gudrid gå og legge seg og sove, han sa at han skulle våke over liket. Hun gjorde så. Men litt ut på natten satte han seg opp, Torstein Eiriksson, og talte; han ville ha kalt på Gudrid så hun kom bort til ham, for han ville tale med henne: «Gud vil at denne stund skal 210

unnes meg så jeg kan få rette på det jeg har gjort.» Torstein bonde gikk da til Gudrid og vekket henne, han sa hun måtte signe seg og be Gud hjelpe seg, og fortalte henne hva Torstein Eiriksson hadde sagt til ham; - «og han vil tale med deg. Du får selv velge hva du vil gjøre, for her kan jeg hverken rå til eller fra.» Hun svarte: «Kan være det er meningen at dette underet skal være av det slag som folk siden vil minnes, og jeg er viss på at Gud vil holde sin hånd over meg. Med Guds miskunn vil jeg også våge å gå og tale med ham og få vite hva han har å si meg; for om det er så laget at jeg skal få mén av dette, så kan jeg ikke komme unna der. Jeg vil nødig at han skal gå igjen her mer, og jeg er redd at det vil skje om jeg ikke går til ham.» Så gikk Gudrid bort til Torstein, hun syntes hun så at han gråt tårer. Han sa noen ord lavt i øret hennes som bare hun hørte, og så sa han slik at alle kunne høre det, at de mennesker var sæle som holdt troen, og at med den fulgte all hjelp og miskunn; men han sa at det var mange som holdt troen dårlig. «Det er en uskikk vi har hatt her på Grønland siden kristendommen kom hit, at vi setter lik ned i uvidd jord og bare synger litt over dem. Jeg vil at dere skal la meg føre til kirken og gjøre likedan med de andre som er døde her. Men Gardar vil jeg la brenne på bål så fort som mulig, for det er han som er skyld i alt det spøkeriet som har vært her i vinter.» Han sa også hvordan det skulle gå henne; hun skulle få en stor skjebne, men han sa hun ikke måtte gifte seg med en grønlending; han sa at hun skulle gi det de hadde til kirken og noe av det til de fattige; så sank han tilbake for annen gang. Det hadde vært skikk på Grønland etter at kristendommen var kommet dit, at de grov lik på gårdene der de døde, i uvidd muld. Så pleidde de å sette en staur opp fra brystet på den døde, og siden, når det kom prest til stede, brukte de å dra opp stauren og helle vievann i hullet og synge over likene, selv om dette ble nokså lenge etterpå. Likene av Torstein og de andre ble ført til kirken i Eiriksfjord, og prestene sang over dem. Eirik tok imot Gudrid og var henne i fars sted. Litt senere døde Torbjørn Vivilsson, og da falt hele arven under Gudrid. Eirik tok henne til seg og sørget vel for henne.

211

Torfinn Karlsevne kommer til Grønland En mann som het Tord bodde på Hovde pa Hovdastrand. Han var gift med Torgerd, datter til dore Hima og Fridgerd, datter til Kjarval Irerkonge. Tord var sønn til Bjørn Byrdesmør, sønn til Roald Rygg, sønn til Aslak, sønn til Bjørn Jernside, sønn til Ragnar Lodbrok. Tord og Torgerd hadde en sønn som het Snorre, han var gift med Torhild Rype, datter til Tord Gjelle. Deres sønn var Tord Hesthovde, og hans sønn het Torfinn Karlsevne. Torfinns mor het Torunn. Torfinn var mye ute i kjøpferder og var en god kjøpmann. En sommer gjorde Torfinn skipet sitt klart og eslet seg til Grønland. Snorre Torbrandsson fra Alptafjord fulgte med ham, og de var førti mann med skipet. En mann het Bjarne Grimolvsson, han var fra Breidafjord; en annen het Torhall Gamlesson fra Austfjordene; de to rustet ut skip samme sommer og eslet seg også til Grønland; de var også førti mann på skipet. De og Karlsevne seilte så til havs med disse to skipene så snart de var ferdige. Det er ikke sagt noe om hvor lenge de var ute; men det blir sagt at begge skipene kom i land i Eiriksfjord om høsten. Eirik og andre av landets menn red ned til skipene; det gikk greitt med handelen mellom dem. Skipperne tilbød Eirik det av varene som han ville ha, og Eirik viste seg som en storkar mot dem til gjengjeld, for han bød de to skipsmannskapene med seg hjem for å være vinte­ ren over i Brattalid. Dette tok kjøpmennene imot og takket ham for det. Så flyttet de varene sine til Brattalid; der manglet det ikke på hus å gjemme dem i. Det manglet heller ikke på andre ting de trengte, og kjøpmennene likte seg godt der om vinteren. Men da det led mot jul, ble Eirik svært stille, og han var mindre munter enn han pleidde å være. En gang kom Karlsevne til Eirik og sa: «Er det noe i veien, Eirik bonde? Folk synes ikke du er så glad som du pleier å være. Du har vist oss raus gjestfrihet, og vi er skyldige å lønne deg for slik godhet så langt vi har midler til det. Si nå hva det er som gjør deg uglad.» Eirik svarer: «Dere tar det dere får og er gode gjester, og det faller meg ikke inn å laste dere for noe i samværet mellom oss. Men det er det at jeg er redd for at når dere kommer andre steder, så kommer

212

dere til å si at verre jul har dere aldri hatt enn den som nå kommer, da dere var gjester hos Eirik den raude i Brattalid på Grønland.» «Slik skal det ikke gå, bonde,» sa Karlsevne. «Vi har både malt og korn på skipet vårt, og ta det du trenger og gjør et gjestebud så stor­ slått som du har lyst til.» Det tilbudet tok Eirik imot, og så ble det laget til julegilde, og det var så gildt at folk knapt mintes de hadde sett så rikelig et gilde i et fattig land. Etter jul bad Karlsevne Eirik om å få Gudrid til ekte, for han skjønte at Eirik måtte være hennes formynder. Eirik svarte velvillig på dette, sa at Gudrid måtte følge lagnaden sin; om Torfinn Karlsevne hadde han hørt bare godt, sa han, og det ble til at Torfinn festet Gudrid. Og så gjorde de gildet lengre, og det ble drukket bryllup for dem. De ble i Brattalid vinteren over.

Torfinn Karlsevne seiler til Vinland I Brattalid ble det snakket mye om å reise til Vinland det gode, og det ble sagt at det måtte være et godt land å bo i. Det ble til at Karlsevne og Snorre gjorde skip klart om våren for å lete etter dette landet. Bjarne og Torhall ville også være med på ferden med skipet sitt og det mannskapet som hadde fulgt dem. Det var en som het Torvard; han var gift med Frøydis, som var dat­ ter til Eirik Raude utenfor ekteskap; han reiste med dem, likedan Tor­ vald, sønn til Eirik, og Torhall som ble kalt «Veidemann». Torhall hadde vært lenge hos Eirik, som fangstmann om sommeren og gårdskar om vinteren. Han var en stor og sterk mann, svart, trollslig og fåmælt, og når han sa noe, var det stygge ord; han egget alltid Eirik til det som vondt var. Han var dårlig kristen. Han var godt kjent omkring i ubygdene, og han ble med på skipet hos Torvard og Tor­ vald. De hadde det skipet som Torbjørn hadde kommet med til Grøn­ land. I alt var de ett hundre og seksti mann da de seilte ut. De seilte først til Vestre-bygden, og derfra til Bjørnøy. Derfra seilte de sørover i to døgn. Da så de land og satte ut en båt og så seg om

213

i land; der fant de store heller, mange var tolv alen brede. Det var en mengde hvitrev der. De gav landet navn og kalte det Helleland. Derfra seilte de i to døgn i sørøstlig retning og fant et land som var skogvokset og hvor det var mange dyr. Det lå en øy utenfor i sørøst; der drepte de en bjørn og kalte øya for Bjørnøy. Landet kalte de Markland. Derfra seilte de sørover langs land og kom til et nes; landet hadde de til styrbord; der var det lange strander og sander. De rodde i land, og der på neset fant de kjølen av et skip og kalte neset for Kjalarnes. De kalte strandene for Furdestrander, for det var så furdelig langt å seile langs med dem. Så skar det seg våger inn i landet, og de styrte inn i en våg med skipet. Kong Olav Trygvesson hadde gitt Leiv et par skotter, mannen het Hake og konen Hekja; de kunne løpe fortere enn dyr. Disse to var med Karlsevne på skipet hans. Da nå Karlsevne hadde seilt langs med Furdestrandene, satte han skottene i land og sa at de skulle løpe sør­ over og se etter hvordan landet artet seg, men komme tilbake før tre døgn var gått. De hadde på seg et klesplagg som de kalte «kjaval»; det er laget slik at det har en hette oventil, åpning i sidene og ingen ermer, men er knappet sammen mellom bena med knapp og hempe, ellers var de bare. Karlsevne og de andre ventet på dem så lenge. Da skot­ tene kom igjen, hadde de i den ene hånden en klase vindruer, i den andre et aks vill hvete. Da gikk de ombord igjen og seilte videre. De seilte inn i en fjord; det lå en øy utenfor, og omkring øya var det sterk strøm, derfor kalte de øya for Straumøy. Det var så mye ærfugl der at en nesten ikke kunne komme fram for eggene. Fjorden kalte de Straumfjord. De bar i land ladningen fra skipene sine og slo seg ned der. De hadde med seg alle slags bufe. Det var et vakkert land; de tenkte ikke på annet enn å se å bli kjent med landet. De ble der vinteren over, men hadde ikke gjort noe arbeid om sommeren for overvintringen. Fangsten ble mindre, og det ble vondt for mat. Da satte de over til øya i det håp at det skulle være fangst å få der, eller kan hende rekhval. Men det var lite mat, enda feet deres trivdes bra. Da ble Torhall Veidemann borte. De hadde før bedt til Gud om mat, men det hadde ikke kommet noe så fort som de syntes de trengte.

214

De lette etter Torhall i tre døgn, og Karlsevne og Bjarne fant ham til slutt ute på en berghammer, der lå han og så opp i luften og gapte med både nese og munn og mumlet noe. De spurte ham hva han gjorde der. Han sa at det kom ikke dem ved. De sa han skulle bli med hjem, og det gjorde han. Litt senere drev det i land en hval der, og de gikk straks i gang med å skjære den opp, men ingen kjente til hva slags hval det var; Karls­ evne hadde god greie på hvaler, men denne kjente han likevel ikke. Da matsveinene hadde kokt noe av den, så åt de, men alle fikk vondt av det. Da sa Torhall: «Den raudskjeggete var nå sterkere enn Eders Krist: Dette har jeg for skaldskapen min, jeg diktet om Tor, min fulltro venn, sjelden har han sviktet meg.» Men da folk fikk vite dette, bar de hele hvalen på sjøen og skjøt sin sak inn under Gud. Da ble været bedre, og de kunne ro ut, og siden skortet det ikke på fangst, for da var det dyrefangst på land og eggvær på øya og fisk i sjøen.

Torhall Veidemanns forlis Det sies at Torhall Veidemann ville seile nordover langs Furdestrandene og ut for Kjalarnes for å lete etter Vinland, men Karlsevne ville seile sørover langs landet og østover, for han mente at landet var større jo lenger sør de kom, men at det var best å prøve begge veger. Torhall la da av sted og seilte ut under øya, og de var ikke mer enn ni mann sammen, alle de andre ble med Karlsevne. Mens Torhall holdt på å bære vann ut på skipet, drakk han av det, og da kvad han en vise: Malmkledde menn lovte meg den beste drikken om hit jeg løp; men landet laste må jeg, karer. Jeg som før bar hjelmen, må hjelpe med vassbøtta, kryper helst til kjelda det kom ingen vin i skjegget.

215

Så seilte de av sted, og Karlsevne fulgte dem ut om øya. Før de heiste seil, kvad Torhall denne visen: La oss dra tilbake, dit hvor landsmenn bygger; skip som flyvende falken finner veg over havet, mens krigerske karer koker hval og bygger stort på Furdestrander, stedet som de roser.

Så seilte de nordover langs Furdestrandene og Kjalarnes og ville ta seg fram vestover. Da kom det vestavær mot dem og de drev opp på Irland; der ble de banket og gjort til treller, og Torhall mistet livet der, etter det kjøpmenn har visst å fortelle.

Første møte med skrælingene Om Karlsevne er det å fortelle at han seilte sørover langs land, og Snorre og Bjarne fulgte ham med folkene sine. De seilte lenge; til slutt kom de til en elv som kom ovenfra land og falt først i et vann og så ut i sjøen. Det var store grusbanker der, og en kunne ikke komme opp i elven uten ved høyvanne. Karlsevne og hans menn seilte inn i osen og kalte stedet for Hop. På land fant de åkrer med vill hvete i dalsenkningene, og overalt i skråningene var det vinstokker. Hver bekk var full av fisk. De grov graver der hvor land og sjø møttes når det var høyest flo, og når sjøen falt ut igjen, var det hellefisk i gravene. Det var en mengde dyr i skogen, av alle slag. De var der en halv måned og gledet seg og ble ikke vår noen ting. Feet sitt hadde de med seg. Men tidlig en morgen da de var ute og så seg om, fikk de øye på en mengde skinnbåter; ombord i båtene veivde de trestokker så det var en låt som av slagvoler; stokkene ble veivd med sola. Da sa Karls­ evne: «Hva skal dette bety?» Snorre Torbrandsson svarte: «Kan hende 216

det er et fredstegn, la oss ta et hvitt skjold og bære mot dem.» Og det ble gjort. De rodde ut mot båtene, og de som var der, undret seg og gikk opp på land. Det var svarte og stygge karer, og stygt hår hadde de på hodet; de hadde store øyne og breie ansikter. De ble der en stund og undret seg alle sammen. Siden rodde de bort østover og ut for neset. Karlsevne og folkene hans hadde satt opp buer til å bo i ovenfor vannet; noen buer lå like nede ved vannet, andre lenger borte. De bodde der den vinteren. Det kom ingen snø, og alt feet deres gikk ute og berget seg selv.

Kamp med skrælingene Men da det ble vår, så de en dag en mengde skinnbåter som kom roende sørfra om neset; de var så mange at det var som det var sådd kullstykker i Hopet. Nå ble det også veivd med stokker fra hver båt. Karlsevne og folkene hans heiste da også skjoldene, og da de møttes, ble det kjøpstevne. Det disse folkene helst ville ha, var rødt skrudklede. De hadde skinnvarer som de gav i bytte, helt grått gråverk. De ville også kjøpe sverd og spyd, men Karlsevne og Snorre nektet sine folk å gi dem det. For et ugarvet skinn fikk skrælingene et stykke rødt klede én spann langt, og det bandt de om hodet. Slik gikk handelen en stund. Men så tok det til å bli smått med rødt klede hos Karlsevne, og så skar de det opp så smått at det ikke ble bredere striper enn én fingersbredd. Men skrælingene gav like mye som før, eller mer. Da hendte det at en stut som Karlsevne eide, kom løpende ut av skogen og brølte høyt. Av dette ble skrælingene skremt, og de løp til båtene og rodde østover langs land. Folk så ikke noe mer til dem på hele tre uker. Men da den tiden var gått, så de en mengde skrælingbåter komme sørfra. Det var som en strøm av dem. Og nå ble stokkene veivd mot solen, og alle skrælingene ulte og skrek høyt og fælt. Da tok Karlsevne og hans folk et rødt skjold og bar mot dem. Skrælingene løp i land fra båtene, og så gikk de på hverandre og sloss. Det ble en hard ri, først

217

med kastevåpen og skyting; skrælingene brukte valslynger. Karlsevne og hans menn fikk se at skrælingene satte opp på en stang en veldig svær ball, nesten så stor som en sauemage, og nærmest blåsvart av farge, og den slynget de med stangen langt opp i landet, over hodet på Karlsevnes flokk; det var en fæl låt da den falt ned. Av dette kom det slik skrekk over Karlsevne og folkene hans at de ikke ville annet enn flykte. De rente unna oppover langs elven, for de syntes skrælin­ gene kom drivende mot dem fra alle kanter. De stanset ikke før de kom til noen berghamrer; der satte de seg til motverge. Frøydis kom ut og så at Karlsevne og hans menn rente, og hun ropte: «Hvorfor renner dere unna for disse ynkelige stakkarne? Så gilde karer som dere er, ville jeg trodd at dere kunne slå dem ned som naut! Og hadde jeg bare våpen, tror jeg nok jeg skulle slåss bedre enn noen av dere.» Men de brydde seg ikke om hva hun sa. Frøydis ville følge etter dem, men hun ble litt sen, for hun var med barn; så gikk hun etter dem i skogen, og skrælingene gikk løs på henne. Hun så en mann ligge død foran seg i skogen, det var Torbrand Snorresson, og det satt en hellestein i hodet på ham. Sverdet lå bart ved siden av ham; hun tok det opp for å ha noe å verge seg med. Da kom skrælin­ gene mot henne; men hun drog brystene fram av klærne og brynte sverdet på bare brystet. Da ble skrælingene redde og løp unna til båt­ ene og rodde bort. Karlsevne og de andre kom nå til, og de roste henne for hun hadde vært så snartenkt. Det hadde falt to mann for Karlsevne, men en mengde av skrælingene. Karlsevne og hans menn hadde slåss mot overmakt. De gikk nå hjem til buene sine og forbandt sårene og tenkte over hva det kunne ha vært for en hær som kom mot dem i slike mengder oppe fra land. Og da skjønte de at det aldri hadde vært noen andre der enn de som kom fra båtene, og at den andre hæren bare måtte ha vært synkverving. Skrælingene fant også en død mann, og det lå en øks ved siden av ham. En av dem tok opp øksen og hogg et tre med den, og så gjorde den ene etter den andre det samme; de syntes det var en kostelig ting og at den bet godt. Men så var det en som hogg i stein så øksen sprakk; da syntes de ikke den var noe tess når den ikke kunne bite stein, og så kastet de den. 218

Karlsevne og hans menn skjønte nå at enda landet var godt, så ville det alltid ligge skrekk og ufred over det fra dem som bodde der før. Så brøt de opp og ville reise hjem til sitt eget land, og de seilte nord' over. De fant fem skrælinger i skinnkofter som lå og sov nær sjøen, og de hadde med seg hule stokker fylt med dyremarg som var blandet med blod. Karlsevne og følget hans tenkte at dette måtte være noen som var blitt fredløse, og de drepte dem. Siden kom Karlsevne til et nes hvor det var en mengde dyr; hele neset var som en møkkskorpe, for dyrene lå der om nettene. Så kom Karlsevne og følget hans tilbake til Straumfjord, og der var det nok av alt det de hadde bruk for. Det er noen som sier at Bjarne og Gudrid hadde blitt igjen der med hundre mann og ikke fulgt med lenger, mens Karlsevne og Snorre seilte sørover, førti mann i følge, og at de ikke var mer enn snaue to måneder i Hop og kom tilbake samme sommer. Karlsevne seilte nå avsted med det ene skipet for å lete etter Torhall Veidemann, mens resten av følget ble igjen. Han kom nord for Kjalarnes, og så gikk det vestover, og de hadde land i babord. Der var øde skoger å se over alt foran dem og nesten ingen rydninger. Og da de hadde seilt lenge, kom de til en elv som kom inne fra land og falt fra øst mot vest. De styrte inn i elveosen og la til ved søndre bredd.

Enføtingeland En morgen fikk Karlsevne og følget hans øye på en flekk ovenfor ryd­ ningen, det var noe som blinket mot dem, og de ropte på det. Det rørte seg, og det var en énføting; den skubbet seg ned på elvebredden som de lå ved. Torvald, sønn dl Eirik Raude, satt ved styret, og énføtingen skjøt en pil i småtarmene på ham. Torvald drog ut pilen og sa: «Jeg er fet i isteret. Vi har funnet et godt land, men det er uvisst om vi skal få bruke det.» Torvald døde av dette såret like etterpå. Enføtingen løp bortover og sørover igjen; Karlsevne og hans menn fulgte etter ham og så ham stundom. Det siste de så av ham var at han sprang på sjøen i en vik. Da vendte Karlsevne og de andre tilbake. Da kvad en mann denne vesle visen:

219

Mennene drev - det er sant ned til elven en énføting; underet la lett på sprang, hoppet i hullet. Hør du, Karlsevne!

Så seilte de bort og nordover igjen. Men da trodde de at de så Énføtingeland. Da ville de ikke våge mannskapet sitt lenger. De mente at det var samme fjellet det de så i Hop og det de fant nå, og at det ikke var mye om å gjøre på at det var like langt fra Straumfjord begge veier. Tredje vinteren var de i Straumfjord. Da skilte mennene seg i flok­ ker, og det var kvinnene de ble usams om. De som var ugifte, ville gå på dem som hadde koner, og det ble mye uro av dette. Første høsten de var der, kom Snorre til verden, sønn til Karlsevne, og han var tre år da de drog bort. Da de seilte fra Vinland, fikk de sønnavind og kom da til Markland; der fant de fem skrælinger, og en av dem hadde skjegg - det var to kvinner og to barn. Karlsevne og følget hans tok de to guttene, men de andre kom seg unna, skrælingene var som sunket i jorden. Disse to guttene tok de med seg. De lærte dem å snakke, og de ble døpt. De sa at mor deres het Vethildi og faren Ovægi. De sa at det fantes to konger som styrte over skrælingene, den ene het Avaldamon og den andre Avaldidida. De sa at det lå et land på den andre siden, like overfor deres land, og der bodde det mennesker som gikk i hvite klær og bar foran seg stenger som det var festet vimpler til, og de ropte høyt. Og folk tror at dette har vært Hvitramannaland eller StorIrland. Så kom de til Grønland og var hos Eirik Raude om vinteren.

220

Bjarne Grimolvsson forliser Bjarne Grimolvsson og hans følge drev av i Irlandshavet, og de kom inn i makk-sjø, og skipet tok til å synke fort under dem. De hadde båt med som var bredd med seltjære, og den går ikke sjømakken på. De gikk i båten, men da så de at det ikke var rom for alle. Da sa Bjarne: «Båten bærer ikke mer enn halvparten av oss. Derfor vil jeg at vi skal kaste lodd om hvem som skal gå i båten, for dette skal ikke gå etter rang.» Det syntes alle var et så uselvisk tilbud at ingen ville si noe imot det. De gjorde så, kastet lodd blant mannskapet, og Bjarne fikk det lodd å gå i båten sammen med halvparten av dem som var ombord, for mer tok ikke båten. Men da de var kommet ombord, var det en islending som var igjen på vraket og som hadde fulgt Bjarne fra Island; han sa: «Vil du skilles fra meg her, Bjarne?» - Bjarne svarte: «Det må så være.» Han svarte: «Du lovte far noe annet da jeg reiste fra Island med deg, enn at du skulle skilles fra meg på denne måten, du sa at vi skulle stå sammen i godt og vondt.» Bjarne svarte: «Det skal heller ikke være slik; gå du hit i båten, og jeg skal gå opp på skipet, for jeg ser at du har livet kjært.» Så gikk Bjarne opp på skipet og denne mannen i båten, og siden rodde de sin veg, og kom til slutt til Dublin i Irland, og der fortalte de denne historien. Men de fleste tror at Bjarne og de som var med ham på skipet, mistet livet der i makk-sjøen, for ingen har hørt eller sett noe til dem siden.

Hjemkomsten Sommeren etter seilte Karlsevne til Island, og Gudrid ble med ham. De tok hjem til Reynines. Mor hans syntes han hadde fått seg låkt gifte, og hun var ikke hjemme første vinteren; men da hun merket at Gudrid var en ferm kone, kom hun hjem, og de to kom godt ut av det med hverandre.

221

Datter til Snorre Karlsevnesson var Hallfrid, mor til biskop Torlak Runolvsson. De hadde en sønn som het Torbjørn, hans datter het Torunn, mor til Bjarne biskop. En sønn til Snorre Karlsevnesson het Torgeir, han var far til Yngvild, mor til Brand biskop den første. Og her ender denne saga.

Grønlendingesaga Oversatt av Anne Holtsmark

Eirik Raude tar land på Island V

n mann het Torvald, han var sønn til Åsvald, sønn til Ulv, sønn til Øksna-Tore. Torvald og Eirik Raude, sønn hans, reiste fra Jæren til Island for et drap. Da var Island for en stor del alt bygd. De bodde først ved Drangar på Hornstrandene. Der døde Tor­ vald. Eirik ble gift med Tjodhild, datter til Jørund Ulvsson og Tor­ bjørg Knarrebringe, som nå var gift med Torbjørn i Haukadal. Eirik flyttet da nordfrå og bodde på Eiriksstad ved Vatnshorn. Eirik og Tjodhild hadde en sønn som het Leiv. Men etter drapet på Øyolv Saur og Holmgange-Ravn ble Eirik dømt til å flytte fra Haukadal. Så reiste han vest til Breidafjord og bodde på Eiriksstad på Øksnøy. Han lånte Torgest på Breidabolstad benkestokker og fikk dem ikke igjen da han krevde dem. Av dette ble det tretter og slagsmål mellom ham og Torgest, slik som det er fortalt i Eiriks saga. Styr Torgrimsson støttet Eirik i denne saken, likedan Øyolv fra Svinøy og sønnene til Torbrand i Alptafjord og Torbjørn Vivilsson. Men Torgest fikk støtte av sønnene til Tord Gjelle og av Torgeir fra Hitardal. Eirik ble dømt fredløs på Torsnestinget. Da gjorde Eirik skipet sitt seilklart i Eiriksvåg, og da han var ferdig, fulgte Styr og de andre ham ut om øya. Eirik sa til dem at han tenkte å lete opp det landet som Gunnbjørn, sønn til Ulv Kråke, hadde sett da han rak vest over havet, dengang han fant Gunnbjørnsskjær; han sa at han skulle komme tilbake til vennene sine om han fant landet. Eirik seilte ut fra Snæfellsjøkelen. Han fant landet, og kom i land et sted som han kalte Midtjøkelen, den heter Blåserk nå. Derfra seilte han sørover langs land for å se om det gikk an å bo der. Han var første vinteren på Eiriksøy, omtrent midt i Østrebygden. Våren etter seilte 15. Norrøn saga V

225

han til Eiriksfjord og tok seg boplass der. Den sommeren seilte han til vestre ubygd og gav navn til stedene der omkring. Han var andre vinteren på Eiriksholm ved Kvarvsgnupen, og tredje sommeren seilte han helt nord til Snæfell og inn i Ravnsfjord. Han vendte da tilbake og var tredje vinteren på Eiriksøy utfor munningen av Eiriksfjord. Sommeren etter seilte han til Island og kom i land i Breidafjord med skipet sitt. Han kalte det landet han hadde funnet for Grønland; for han sa at det ville gi folk lyst til å reise dit om landet hadde et godt navn. Eirik var på Island om vinteren, men sommeren etter drog han av sted for å bygge og bo i landet. Han bodde i Brattalid i Eiriksfjord. Lærde menn sier at samme sommer som Eirik reiste for å bo på Grøn­ land, seilte det fem og tyve andre skip fra Borgarfjord og Breidafjord dit, men bare fjorten kom fram; noen drev tilbake og noen forliste. Dette hendte femten år før kristendommen ble vedtatt lov på Island. Samme sommer reiste Fridrek biskop og Torvald Kodrånsson fra Island. De menn som drog ut sammen med Eirik og tok land på Grønland var: Herjolv som tok Herjolvsfjord, han bodde på Herjolvsnes; Kjetil tok Kjetilsfjord, Ravn Ravnsfjord, Sølve Sølvedal, Helge Torbrandsson Alptafjord, Torbjørn Glori Siglufjord, Einar Einarsfjord, Havgrim Havgrimsfjord og Vatnevervet, Arnlaug Arnlaugsfjord; noen seilte til Vestre-bygden.

Bjarne Herjolvsson kommer til Grønland Herjolv var sønn til Bård Herjolvsson. Han var frende til Ingolv land­ nåmsmann. Ingolv gav Herjolv og hans følge land mellom Våg og Reykjanes. Herjolv bodde først på Drepstokk; konen hans het dbrgerd og sønnen Bjarne, det var en flink og kjekk kar. Alt som ung ville han ut til andre land, og han fikk godt både med gods og heder, og siden var han annen hver vinter ute og annen hver hjemme hos faren. Bjarne kom snart til å eie skip i fart. Siste vinter Bjarne var i Norge, fant Herjolv på at han ville reise til Grønland sammen med Eirik og brøt opp fra der hvor han bodde. På skipet med Herjolv var 226

det en suderøying, han var kristen; det var han som diktet Havgjerdingedråpa. Dette er stevet i dråpaen: Jeg vil be at munkers mester menløs vil min sjøferd jenke; måtte jordens himlings herre holde hånden over skalden.

Herjolv bodde på Herjolvsnes, han var en gjev mann. Eirik Raude bodde i Brattalid. Han var den som stod høyest i heder på Grønland; alle bøyde seg for ham. Han hadde disse barna: Leiv, Torvald og Torstein; datteren hans het Frøydis. Hun var gift med en mann som het Torvard og de bodde i Gardar, der som nå bispesetet er. Hun var et stort og fermt kvinnfolk, men Torvard var en pusling; hun var svært glad i gods og gull. Folk på Grønland var hedninger den gangen. Bjarne kom til Øyrar med skipet sitt om sommeren samme året som far hans hadde seilt bort om våren. Mannskapet hans spurte hva han nå ville gjøre; men han svarte bare at han tenkte å holde på sin gamle vane og være hos far sin om vinteren, «og jeg vil seile til Grønland om dere vil følge meg.» Alle sa de ville følge ham hva han så gjorde. Da sa Bjarne: «Det er vel en uvettig ferd av oss etter som ingen av oss noen gang har vært i Grønlandshavet.» Men de stakk til havs like­ vel så snart de kunne og seilte i tre dager, til landet sank i hav. Men så tok børen av, det ble nordavind og tåke, og de visste ikke hvor de for. Slik gikk mange døgn. Så kom da solen fram igjen og de kunne få peilet inn himmelretningene. Nå heiste de seil igjen og seilte et døgn. Da fikk de se land. De talte om hva dette kunne være for et land, men Bjarne sa han trodde ikke det var Grønland. De spurte om han ville seile inn til dette landet eller ikke. Bjarne svarer: «Jeg tenker vi får seile så vi nærmer oss lan­ det.» Det gjorde de, og da så de at landet ikke hadde fjell, men var skogvokset, og det var lave åser der. Da lot de landet være i babord og vendte skjøtet mot land. De seilte videre i to døgn før de så land igjen. Mannskapet spurte om Bjarne trodde dette var Grønland. Han sa at han trodde ikke 227

dette var Grønland mer enn det forrige - «for det sies at det skal være jøkler på Grønland.» De nærmet seg snart landet, og da så de at dette var flatt og skogkledt. Nå tok børen av. Da snakket folkene om at de gjerne ville gå i land der. Men Bjarne ville ikke. De mente på at de trengte både ved og vann, men Bjarne sa: «Dere er ikke i nød for noen av delene.» Dette fikk han høre en del vondord for. Han bad dem heise seil, og det ble gjort; de snudde framstavnen fra land og seilte til havs med sørvestlig bør i tre døgn og fikk nå se land for tredje gang. Dette landet var høyt og bergfullt, og der var jøkler. Så spør de Bjarne om han vil styre til land der, men han sa at det ville han ikke, - «for dette landet synes jeg det ser ut til å være lite gagn i,» sa han. Så tok de ikke ned seilet, men holdt fram langs land, og da så de at det var en øy. De satte kurs forbi dette landet og seilte til havs for samme bør. Men været vokste, og Bjarne lot reve seilene og ikke ha større seilføring enn det var godt for skip og redskap. Så seilte de i fire døgn. Da så de land fjerde gang. Da spurte de Bjarne om han trodde dette var Grønland eller ikke. Bjarne svarer: «Dette likner på det som er fortalt meg om Grønland, og her styrer vi til land.» Som sagt så gjort, og de tok land under et nes henimot kvelden; det lå en båt ved neset. Men der, på det neset, bodde Herjolv, far til Bjarne, og av ham har neset fått navn og heter siden Herjolvsnes. Bjarne gikk nå hjem til far sin, og han sluttet seilingen og ble hos Herjolv så lenge han levde, og siden bodde han der etter ham.

Leiv Eiriksson finner Vinland Nest etter dette var det at Bjarne Herjolvsson kom utenfra Grønland til Eirik jarl, og jarlen tok svært godt imot ham. Bjarne fortalte om sine reiser og om de land han hadde sett, og folk syntes han hadde vært svært lite nysgjerrig siden han ikke hadde mer å fortelle om lan­ dene, og det fikk han høre for. Bjarne ble hirdmann hos jarlen og seilte ut til Grønland sommeren etter. 228

Nå ble det mye snakk om å lete etter land. Leiv, sønn til Eirik Raude fra Brattalid, kom til Bjarne Herjolvsson og kjøpte skip av ham og fikk tak i mannskap til det, så de var fem og tredve mann sammen. Leiv bad Eirik, far sin, at han skulle være fører for ferden denne gangen også. Eirik unnslo seg så godt han kunne, sa han tok til å bli gammel og at han orket mindre all slags slit enn han hadde gjort. Leiv mente at han enda var den blant frendene som hadde mest lykke med å styre. Og Eirik gav etter for Leiv, og de red av sted da de var ferdige til det. Det var ikke langt å ri til skipet. Da snublet den hesten Eirik satt på, og han falt av hesten og skadde foten sin. Da sa Eirik: «Det er vel ikke så at jeg skal finne flere land enn det vi nå bor i; vi kommer ikke til å gå i følge alle sammen lenger.» Eirik vendte hjem til Bratta­ lid, men Leiv gikk ombord i skipet, og de andre fulgte ham, fem og tredve mann tilsammen. Det var en sydlending med, han het Tyrke. Nå gjorde de skipet seilklart og satte til havs så snart de var ferdige, og de fant først det landet som Bjarne hadde funnet sist. Der seilte de inn mot land og satte ut båten og rodde i land; men de så ikke noe gras der. Det var store jøkler inne i landet hele veien, og fra jøklene og ned til sjøen lå det som én stor steinhelle; de syntes landet så ut til å være uten goder. Da sa Leiv: «Det er da ikke gått oss som det gikk Bjarne med dette landet, - at vi ikke har vært i land der. Nå vil jeg gi det navn, det skal hete Helleland.» Så gikk de ombord igjen. Etter dette seilte de til havs og fant det andre landet; de seilte igjen til land og kastet anker; siden satte de båten ut og gikk i land. Dette landet var slett og skogvokset, og så langt de gikk var det hvit sand­ strand og langgrunt. Da sa Leiv: «Vi skal gi dette landet navn etter de kår det byr, og kalle det Markland.» Så gikk de ned til stranden og skyndte seg ombord. Nå seilte de til havs derfra for nordvestlig bør og var ute i to døgn før de så land. De seilte inn til land der og kom til en øy som lå nord for landet; der gikk de i land og så seg om, det var godt vær, men de kjente at det var dugg i graset. Så kom de til å ta ned i graset med hån­ den og stakk den så i munnen, og de syntes aldri de hadde smakt noe så søtt som dette. Da gikk de ombord i skipet igjen og seilte inn i sundet mellom øya

229

og det neset som gikk ut fra landet mot nord; de stevnet mot vest fra neset. Der var langgrunt og fjære sjø, og så stod skipet deres på grunn, og det var langt å se til sjøs fra skipet. Men de var så hikne på å gå i land at de ikke gad vente på at det skulle flø under skipet deres, de rente i land et sted hvor det falt en elv ut av et vann. Men straks det flødde under skipet, tok de båten og rodde ut og flyttet skipet opp i elven og derfra videre opp i vannet; der kastet de anker og bar i land skinnsekkene sine og satte opp buer å bo i; de bestemte seg for å bli der vinteren over og satte opp store hus. Det skortet ikke på laks hver­ ken i elven eller i vannet, og det var større laks enn de hadde sett noen gang før. Landet der gav så godt beite at de mente feet ikke trengte annet for om vinteren; der var ingen vinterfrost, og graset vis­ net nesten ikke. Døgnet var mer jevnt der enn på Grønland og på Island, solen var oppe både ved non og ved dugurdsmål korteste dagen i året. Da de var ferdige med husbyggingen, sa Leiv til dem som var med ham: «Nå vil jeg dele mannskapet i to flokker. Jeg vil la landet ut­ forske, og den ene flokken skal være hjemme ved husene, den andre skal gjøre seg kjent med landet, men ikke dra lenger bort enn at de kommer hjem om kvelden, og ikke skilles at.» Så gjorde de det slik en stund. Leiv skiftet slik at han var stundom med dem ute og stundom hjemme ved husene. Leiv var stor og sterk, riktig en staskar å se til, og en klok mann som visste å holde måte i allting.

Tyrke finner vindruer. Hjemferden En kveld viste det seg at det manglet én mann, og det var Tyrke, syd­ lendingen. Leiv var svært lei for det, for Tyrke hadde vært lenge hos far hans, og han hadde vært svært glad i Leiv og tatt seg mye av ham da han var liten. Leiv brukte seg på de andre i følget og gjorde seg ferdig til å gå og lete etter ham og tok tolv mann med seg. Men de var ikke kommet langt bort fra husene, før Tyrke kom imot dem, og de ble glade og hilste ham da de så ham. Leiv merket snart at fosterfar hans var i godlune. Tyrke hadde bratt panne, han var litt ustø i blik-

230

ket, svartsmusket, liten av vekst og puslete, men svært flink i all slags småarbeid. Leiv sa til ham: «Hvorfor ble du så sen, fosterfar, og hvorfor holdt du ikke følge med de andre?» Tyrke snakket først lenge på tysk, og han vendte øynene hit og dit og gliste og lo, men de skjønte ikke hva han sa. Da det hadde gått en stund, sa han på norrønt mål: «Jeg gikk ikke stort lenger enn dere. Jeg kan fortelle nytt; jeg har funnet vinstokker og druer.» - «Er det sant, fosterfar?» spurte Leiv. «Ja visst er det sant,» sa han, «for jeg er født et sted hvor det hverken manglet vinstokker eller druer.» Så sov de den natten, men om morgenen sa Leiv til folkene sine: «Heretter skal vi drive med to arbeider og skifte så vi gjør ett annen hver dag. Vi skal plukke druer, og vi skal hogge vinstokker og felle skogen, slik at vi får ladning for skipet.» Og dette ble gjort. Det sies at etterbåten deres ble fylt med druer. Så hogg de ladning til skipet. Da det ble vår, gjorde de seg ferdige og seilte bort, og Leiv gav landet navn etter frukten og kalte det Vinland. Så seilte de til havs, og de fikk god bør helt til de så Grønland og fjell med jøkler på. Da var det en som tok ordet og sa som så til Leiv: «Hvorfor holder du skuta så hardt opp mot vinden?» Leiv svarte: «Jeg skal nok passe styringen; men det er annet å passe på også - ser ikke dere noe merkelig?» De sa at de så ikke noe som var verdt å snakke om. «Jeg vet ikke,» sa Leiv, «er det skip eller skjær jeg ser?» Nå så de andre det også, og sa at det var et skjær. Men Leiv så mer, han så det var folk på skjæret også. «Vi får beite opp mot været,» sa Leiv, «så vi kan komme til dem. Er det folk som trenger oss og er i nød, da må vi hjelpe dem. Og skulle det ikke være fredelige folk, så har vi alle for­ deler og de ingen.» Så seilte de inn under skjæret og tok ned seilet, kastet anker og satte på vannet en annen liten båt som de hadde med seg. Tyrke spurte så hvem som styrte blant dem. Denne svarte at han het Tore og var av norrøn ætt - «men hva er ditt navn?» Leiv sa hvem han var. «Er du sønn til Eirik Raude i Brattalid?» spurte mannen. Leiv sa at det var han. «Og nå tilbyr jeg dere å komme over på mitt skip alle sammen,» sa Leiv, «og ta med så mye av godset deres som skipet kan bære.» 231

Det tok de imot, og så seilte de inn Eiriksfjord med denne ladnin­ gen og helt til Brattalid. Der bar de ladningen fra borde. Leiv innbød Tore og Gudrid, konen hans, til å bo hos seg sammen med tre andre; så skaffet han resten av mannskapet opphold for vinteren, både sine egne folk og Tores. Leiv tok femten mann med seg fra skjæret. Han ble siden kalt Leiv den hepne. Leiv hadde nå godt med både gods og ære. Om vinteren kom det en svær farsott på Tore og hans følge; Tore døde og likedan en stor del av folkene hans. Den vinteren døde Eirik Raude også.

Det ble snakket mye om Leivs Vinlandsferd, og Torvald, bror hans, mente de hadde undersøkt alt for lite av landet. Da sa Leiv: «Du kan få seile til Vinland med mitt skip, bror, om du vil. Men først vil jeg likevel at skipet skal ut etter det tømmeret som Tore hadde på skjæ­ ret.» Og slik ble det.

Torvald Eirikssons Vinlandsferd og død Torvald rustet seg til ferden med tredve mann, og Leiv, bror hans, hjalp ham og gav ham råd. Så gjorde de skipet klart og seilte til sjøs, og det er ikke noe å fortelle om ferden før de kom til Vinland, til Leivsbuene; der satte de opp skipet og ble i ro der vinteren over og fisket det de trengte til mat. Om våren sa Torvald at de skulle gjøre skipet klart, og så skulle etterbåten og noen mann på den dra vestover langs land og utforske landet der om sommeren. De syntes det var et vakkert land, skog­ kledd og ikke langt mellom skogen og sjøen med de hvite sandstrandene. Der var mange øyer og mye grunn sjø. De fant ikke merker etter mennesker eller dyr; men på en øy lengst i vest fant de en kornstakk bygd av tre. De så ikke annet menneskeverk, og de vendte om og kom til Leivsbuene om høsten. Neste sommer seilte Torvald østover og nordover langs land med 232

kjøpskipet. De fikk kvast vær utfor et nes, og der drev de på land og brakk kjølen unna skipet, og de ble heftet lenge der for å bøte skipet. Da sa Torvald til dem som var med ham: «Nå vil jeg at vi skal reise opp kjølen her på neset og kalle det Kjalarnes (Kjølsnes).» Og det gjorde de. Så seilte de videre derfra og østover langs land og inn i det fjordgapet som var nærmest ved dem, og inn til en hovde som stakk fram der. Den var skogvokset over det hele. Der la de skipet sitt i havn og satte ut landgangsbryggen, og Torvald gikk i land der med hele mannskapet. Da sa han: «Her er det fint, her skulle jeg gjerne bygge meg en gård.» Så gikk de ned til skipet igjen. Men da fikk de se liksom tre hauger på sandstranden innenfor hovden; de gikk dit bort, og da så de at det var tre skinnbåter og tre menn under hver båt. Torvald og hans menn delte seg i tre flokker og tok dem til fange alle sammen uten én, han kom seg vekk med båten sin. De drepte de andre åtte, og så gikk de tilbake til hovden og så seg om. Og nå så de noen små hauger inne i fjorden og mente det var bygder der. Etter dette kom det over dem slik en søvnighet at de ikke klarte å holde seg våkne, de sovnet alle sammen. Da lød det et rop over dem så høyt at alle våknet, og røsten sa dette: «Våkn opp du, Torvald, og alt ditt følge, om du vil berge livet! Gå ombord i skipet med alle dine menn og reis fra landet så fort dere kan!» Og nå kom det et utall av skinnbåter innenfra fjorden, de styrte rett på dem. Torvald sa: «Vi må sette opp matter til brystvern langs relingen og verge oss så godt vi kan, men slå lite igjen.» Dette gjorde de. Skrælingene skjøt på dem en stund, men så flyktet de bort i vill hast, hver som han best kunne. Torvald spurte sine menn om noen var såret; de sa at de ikke hadde fått noe sår. «Jeg har fått et sår under armen,» sa han. «Det fløy en pil inn mel­ lom relingen og skjoldet, og den traff meg under armen. Her er pilen; men dette fører nok til døden for meg. Jeg rår dere til å se å komme dere på hjemvegen snarest. Meg skal dere føre ut på hovden der jeg syntes det måtte være godt å bo. Kan hende blir de sanne de ordene som falt meg i munnen, at jeg får bo der en stund. Dere skal gravlegge 233

meg der og sette ett kors ved hodet og ett ved fottene, og så skal dere alltid siden kalle stedet Krossanes.» Grønland var kristnet da, men Eirik Raude var død før kristen­ dommen kom dit. Så døde Torvald. De gjorde alt som han hadde sagt, og så seilte de og møtte resten av følget. Alle sa hverandre da det de hadde opplevd. De bodde der vinteren over og hentet seg druer og vinstokker til last i skipet. Våren etter gjorde de seg så ferdige og seilte til Grønland og kom med skipet inn i Eiriksfjord. Da hadde de store tidender å si til Leiv.

Torstein Eirikssons død Imens hadde det hendt på Grønland at Torstein Eiriksson i Eiriks­ fjord hadde giftet seg, og til hustru hadde han fått Gudrid Torbjørnsdatter, som først hadde vært gift med Tore Austmann som det er for­ talt om før. Torstein Eiriksson ble nå oppsatt på å fare til Vinland og hente liket av Torvald, broren sin. Han rustet ut samme skipet og valte mann­ skap til det etter styrke og vekst; han tok med seg fem og tyve mann og Gudrid, konen sin, og så snart de var ferdige, seilte de til havs og ut av landsyn. De rak omkring på havet hele sommeren og visste ikke hvor de var. Men da det var gått én uke av vinteren, kom de i land i Lysefjord i Vestre-bygden på Grønland. Torstein søkte etter husrom for vinteren til dem, og han fikk hus til hele mannskapet, men til seg selv og konen hadde han ikke fått hus. Så var de to alene igjen på skipet noen netter. - Den gang var kristendommen enda ung på Grønland. Så var det tidlig en morgen at det kom noen til teltet deres. Den som førte ordet for dem, spurte hvor mange de var i teltet. «Vi er to,» sa Torstein. «Men hvem er det som spør?» - «Jeg heter Torstein og blir kalt Torstein Svarte. Jeg kommer hit for å spørre om du og konen din vil bo hos meg i vinter.» Torstein sa han ville spørre konen

234

sin, men hun sa han fikk gjøre som han ville, og så sa han ja takk til dette. «Da skal jeg komme med hest etter dere i morgen, for det er ingen sak for meg å låne dere hus. Men det er ensomt hos meg; vi er alene, jeg og konen min, for jeg er nokså egen av meg. Jeg har også en annen tro enn dere; men jeg mener den er bedre den som dere har». Neste morgen kom han etter dem med hest, og de flyttet hjem til Torstein Svarte for å bo der, og han viste dem stor gjestfrihet. Gudrid var en staselig kone å se til, og en klok kvinne, og hun hadde godt lag med å omgås folk hun ikke kjente. Først på vinteren kom det en farsott blant folkene til Torstein Eiriksson, og de døde mange av dem som hadde fulgt ham. Torstein lot gjøre kister for likene til dem som døde og lot dem bli ført til skipet og stillet der, - «for jeg vil la alle likene flytte til Eiriksfjord når som­ meren kommer». Det varte ikke lenge før sotten kom i huset til Torstein også, konen i huset ble syk først. Hun het Grimhild og var veldig stor og sterk, rent som et karfolk, men likevel fikk sotten makt over henne. Og like etterpå ble Torstein Eiriksson syk; de lå til sengs begge to samtidig, og Grimhild, konen til Torstein Svarte, døde. Da hun var død, gikk Torstein Svarte fram og ut av stuen etter en fjel å legge liket på. Da sa Gudrid: «Snille Torstein, ikke vær for lenge borte da!» Det lovte han. Da sa Torstein Eiriksson: «Hva kan det være på ferde med husfruen vår? Nå heiser hun seg opp på albuen og famler med føttene ut over sengestokken og leter etter skoene sine.» I det samme kom Torstein bonde inn, og Grimhild la seg ned igjen med det samme han kom. Da braket det i hvert et tre som var i stuen. Så laget Torstein en kiste til Grimhilds lik, og han løftet det bort i kis­ ten og stelte det. Han var både stor og sterk, men han trengte alle sine krefter for å få henne ut av gården. Nå ble Torstein Eiriksson verre av sykdommen, og han døde. Gudrid, konen hans, tok seg svært nær av det. De var der i stuen alle tre. Gudrid hadde sittet på en stol framfor den benken hvor Torstein, husbonden hennes lå. Torstein bonde tok Gudrid i armene og løftet henne opp fra stolen og satte seg så ved siden av henne på den andre 235

benken, rett overfor liket av Torstein; han snakket for henne på mange måter og trøstet henne, lovte å folge henne til Eiriksfjord og føre dit likene av Torstein, husbonden hennes, og de andre som var døde av mannskapet. «Og så skal jeg få flere folk på gården her,» sa han, «til trøst og glede for deg.» Hun takket ham. Da satte Torstein Eiriksson seg opp og sa: «Hvor er Gudrid?» Tre ganger sa han dette, men hun tidde. Til slutt sa hun til Torstein bonde: «Skal jeg svare ham eller ikke?» Han sa hun ikke skulle svare. Så gikk Torstein bonde tvers over golvet og satte seg på stolen, og Gudrid satte seg på fanget til ham. Så sa Torstein bonde: «Hva vil du, navnebror?» sa han. Om en stund svarte han: «Jeg vil gjerne si Gudrid hennes skjebne, forat hun skal ta seg mindre nær av min død; jeg er kommet til et godt hvilested. Men det vil jeg si deg, Gudrid, du skal bli gift med en mann fra Island, og dere skal leve lenge sammen og få mange etterkommere, som skal være kraftige, lyse og gode og som det skal følge en søt ange med. I to skal fare fra Grønland til Norge, og derfra til Island, og dere skal bo på Island; der kommer dere til å leve lenge, du skal leve lenger enn han. Du kommer til å reise ut og gå til Syden og komme tilbake til gården din på Island. Og da skal det bli reist en kirke der, og der skal du bo og ta nonnevigsel, og der skal du dø.» Så sank Torstein tilbake, og de stelte liket hans og førte det ned på skipet. Torstein bonde holdt alt det han hadde lovt Gudrid. Om våren solte han jorden og buskapen sin og gikk ombord i skipet med alt sitt sammen med Gudrid; han gjorde skipet klart og fikk fatt på mann­ skap og så seilte de til Eiriksfjord. Der ble nå alle likene jordfestet ved kirken. Gudrid tok inn hos Leiv i Brattalid, og Torstein Svarte slo seg ned ved Eiriksfjord og bodde der så lenge han levde, og han var kjent som en dugelig mann.

236

Torfinn Karlsevnes Vinlandsferd Samme sommer kom det skip fra Norge til Grønland. Han som styrte skipet, het Torfinn Karlsevne; han var sønn til Tord Hesthovde, sønn til Snorre, sønn til Tord fra Hovde. Torfinn Karlsevne var en svært rik mann; han bodde hos Leiv Eiriksson i Brattalid den vinteren. Han ble snart glad i Gudrid og fridde til henne; hun sa at Leiv måtte svare for henne. Siden ble hun festet til Torfinn, og bryllupet ble feiret samme vinter. Det var stadig samme snakk om Vinlandsferd som før, og både Gudrid og de andre ivret sterkt for at Karlsevne skulle dra av sted. Så ble det avgjort at han skulle reise, og han samlet skipsmannskap, seksti menn og fem kvinner. Karlsevne og skipsfolkene gjorde den avtale at alle skulle ha like stor del av det utbytte de fikk av ferden. De tok med seg alle slags husdyr, for de tenkte å bosette seg i landet om de kunne. Karlsevne bad Leiv om å få de husene han hadde i Vin­ land, men Leiv svarte at han ville låne ham husene, men ikke gi dem bort. Så seilte de til havs og kom fram til Leivsbuene hele og holdne, og de bar i land skinnsekkene sine. De fikk snart god fangst, for det var drevet opp en røyrhval der som var både stor og god; de gikk i veg og skar opp hvalen, og så manglet de ikke mat. Husdyrene deres gikk oppe på land, men det varte ikke lenge før grådyrene ble ustyrlige og gjorde mye av seg. De hadde tatt med seg en stut. Karlsevne lot felle tømmer og telgje det til ladning for skipet sitt; han la tømmeret til tørk på et berg. De tok all den avdrått som var å få av landet, både vindruer og all slags vilt og fisk og andre gode saker. Etter den første vinteren kom sommeren, og da fikk de se skrælinger; det kom en stor flokk fram av skogen. Der gikk buskapen deres, og stuten tok til å belje og brøle skræmelig. Da ble skrælingene redde og skyndte seg unna med det de bar på, og det var gråverkskinn og sobel og alle slags skinnvarer. De løp mot gården til Karlsevne og ville inn i husene; men Karlsevne lot dørene stenge. Ingen av de to flok­ kene skjønte språket til den andre. Da tok skrælingene av seg opppakningen og løste byltene og bød fram varene; de ville helst ha våpen i bytte. Men Karlsevne nektet å selge våpen.

237

Så fant han på noe annet, han lot kvinnene bære ut av budråtten til dem, og så snart de så den, ville de kjøpe av den og ville ikke ha noe annet. Så ble det til at skrælingene bar det de hadde handlet til seg, bort i magen, mens Karlsevne og hans menn fikk sekkene og skinnvarene deres. Etter dette drog skrælingene bort. Men det skal sies at Karlsevne lot gjøre en sterk skigard omkring gården sin, og denne ble satt i god stand. På den tid fødte Gudrid, konen til Karlsevne, en gutt, og gutten het Snorre. Andre året kom skrælingene til dem først på vinteren og det var mange flere enn forrige gang, og de hadde samme slags varer som før. Da sa Karlsevne til kvinnene: «Nå skal dere bære ut slik mat som det var mest rift om forrige gang, men ikke noe annet.» Og da skrælin­ gene så det, kastet de sekkene sine inn over skigarden. Gudrid satt i døren med vuggen til Snorre, sønnen sin; da falt det en skygge over døren, og det kom inn en kvinne i svart, trang kjole; hun hadde et bånd om hodet og lyst brunt hår, var blek og hadde så store øyne at en aldri skulle sett så store øyne på noe menneske. Hun gikk hen til Gudrid der hun satt, og sa: «Hva heter du?» sa hun. «Jeg heter Gudrid; men hva er ditt navn?» - «Jeg heter Gudrid,» sier hun. Da rakte Gudrid husfrue henne hånden for at hun skulle sette seg hos henne. Men så med ett hørte Gudrid et høyt smell, og så var kvinnen borte. Og i samme stund var også en skræling blitt drept av en av Karlsevnes menn, for han hadde villet ta våpen fra dem. Og nå satte skrælingene av sted så fort de orket, og klær og våpen lå igjen etter dem. Ingen andre hadde sett denne kvinnen, bare Gudrid. «Nå er gode råd dyre,» sa Karlsevne, «for jeg tror at de kommer til å hjemsøke oss tredje gang, og da kommer de med ufred og er mann­ sterke. Vi skal gjøre det slik at ti mann skal gå fram på nesset og vise seg der; de andre skal gå inn i skogen og hogge en rydning for buska­ pen; der kan den gå når hæren kommer fram av skogen. Og så skal vi ta stuten vår og la ham gå foran oss.» Stedet de tenkte å møte hæren, lå slik til at de hadde vann på den ene siden og skogen på den andre. Karlsevnes råd ble fulgt. Nå kom skrælingene dit Karlsevne hadde eslet å la slaget stå. Det

238

ble kamp, og mange av skrælingene falt. Det var en stor og vakker mann i skrælingeflokken, og Karlsevne mente at han måtte være høv­ dingen deres. En av skrælingene hadde tatt opp en øks; han så på den en stund, så svingte han den mot en av kampfellene sine og hogg til ham så han falt død med det samme. Da tok den store mannen øksen og så på den en stund, og siden kastet han den på sjøen, så langt ut han kunne. Derpå rømte de til skogs, hver og én som best han kunne. Og så var det slutt på kampen. Karlsevne og hans menn ble der hele vinteren; men da det tok til å våres, lyste Karlsevne at han ikke ville være der lenger, og at han ville seile til Grønland. Så gjorde de seg ferdige og hadde med seg mange gode saker derfra, vinstokker, druer og skinnvarer. De seilte til havs og kom til Eiriksfjord med helt skip og var der vinteren over.

Frøydis Eiriksdatters Vinlandsferd Nå ble det igjen mye snakk om å fare til Vinland, for det var en ferd som det hadde vist seg å være lett å vinne gods og ære på. Samme sommer som Karlsevne kom fra Vinland, kom det et skip fra Norge til Grønland. Det var to brødre som styrte skipet, Helge og Finnboge, og de ble vinteren over på Grønland. Brødrene var av islandsk ætt, fra Austfjordene. Nå må det først fortelles om Frøydis Eiriksdatter. Hun drog av sted fra sitt hjem i Gardar for å treffe de to brødrene, Helge og Finnboge; hun foreslo dem at de skulle bli med til Vinland med sin egen farkost, og så skulle de få halvt med henne av alt utbytte de fikk av ferden. Dette sa de ja til. Derfra tok hun til sin bror Leiv og bad at han skulle gi henne de husene han hadde latt bygge i Vinland. Men han svarte det samme som før, han kunne låne bort husene, men ville ikke gi dem fra seg. Det var avtale mellom brødrene og Frøydis at hver skulle ha tredve voksne menn med seg på skipet sitt, foruten kvinner. Men Frøydis gjorde straks brudd på dette, hun hadde fem mann mer og gjemte dem; brødrene visste ikke om dem før de kom til Vinland. 239

Så stakk de til havs, og de hadde avtalt at de skulle seile sammen så vidt det var mulig. Og det var lite om å gjøre, men likevel kom brødrene litt før fram og fikk båret lasten sin opp til Leivs hus. Men da Frøydis og hennes folk kom i land, losset de også skipet og bar lasten opp til husene. Da sa Frøydis: «Hvorfor har dere båret sakene deres inn her?» - «Jo, for vi trodde at alle avtaler mellom oss skulle holdes,» sa de. «Det var til meg Leiv lånte husene,» sa hun, «og ikke til dere.» Da sa Helge: «Vi brødre har ikke ondskap nok til å hamle opp med deg.» Så bar de ut igjen det de eide og bygde seg en skåle, og den satte de langt fra sjøen på stranden oppe ved vannet, og de satte den i god stand. Men Frøydis lot felle tømmer og lastet skipet. Nå tok det til å bli vinter, og brødrene talte om at en fikk ta opp leiker og finne på noe moro. Det ble gjort en stund, men så tok folk til å snakke vondt om hverandre, og da ble de uvenner, og det ble slutt på leikene. Folk gikk ikke til hverandre fra de to husene, og slik holdt det seg lenge ut over vinteren. Tidlig en morgen stod Frøydis opp av sengen og kledde på seg, men tok ikke sko på; været var slik at det hadde falt mye dugg. Hun tok på seg kappen til mannen sin, og så gikk hun til skålen der de to brød­ rene bodde og fram til døren der. En mann hadde gått ut litt før og hadde lukket døren halvveis etter seg. Hun lukket opp døren og stod i døråpningen en stund uten å si noe. Finnboge lå innerst i skålen og var våken. Han sa: «Hva vil du her, Frøydis?» Hun svarte: «Jeg vil at du skal stå opp og komme ut til meg, jeg vil tale med deg.» Han gjorde så, og de gikk bort til en tømmer­ stokk som lå innmed husveggen, og satte seg der. «Hvordan liker du deg?» spurte hun. Han svarer: «Jeg synes godt om landet, men det er ille med den ufreden som er kommet mellom oss; jeg mener at jeg ikke har noen skyld i den.» «Der sier du et sant ord,» sier hun, «jeg synes som du. Men jeg kommer her i det ærend at jeg vil bytte skip med dere brødre, for dere har større skip enn jeg, og jeg ville gjerne bort herfra.» «Det kan jeg la gå,» sier han, «hvis du så blir fornøyd.» Så skil­ tes de, hun gikk hjem, og Finnboge gikk og la seg igjen. Hun stiger til sengs igjen med kalde føtter, og Torvard våkner ved

240

det og spør hvorfor hun er så kald og så våt. Hun svarte i stort opprør: «Jeg gikk opp til de to brødrene for å handle skip med dem,» sa hun. «Jeg ville kjøpe et større skip, men de ble så sinte på meg for det at de slo meg og for ille med meg. Men, du din usling, hevner vel hver­ ken min skam eller din egen, og nå får jeg merke at jeg ikke er på Grønland lenger, og jeg vil skilles fra deg om du ikke hevner dette.» Og han kunne ikke stå ut med klagene hennes, han bad mennene stå opp med én gang og ta sine våpen, og det gjorde de og gikk straks til skålen hvor de to brødrene bodde, og de gikk inn til dem mens de sov og tok dem og bandt dem og leidde dem ut etter hvert som de var bundet. Men Frøydis lot drepe hver mann som kom ut. Nå var alle menn drept, men kvinnene var igjen, og ingen ville drepe dem. Da sa Frøydis: «Gi meg en øks!» De gav henne en. Siden hogg hun de fem kvinnene som var der, og de var døde da hun gikk fra dem. Så gikk de tilbake til huset sitt igjen etter denne ugjerningen, men det var ikke annet å merke på Frøydis enn at hun syntes hun hadde gjort det riktig godt, og hun sa til følget sitt: «Om det blir oss forunt å komme til Grønland,» sa hun, «da skal jeg ta livet av den mann som sier noe om det som her har gått for seg. Vi skal si at de bodde her og ble igjen da vi reiste.» Tidlig på våren gjorde de klart det skipet som brødrene hadde eid, og lastet det med alt det de kunne få tak på og så mye som skipet ville bære. Så seilte de til havs og hadde en god reise og kom til Eiriksfjord med skipet tidlig på sommeren. Karlsevne var der enda, han hadde nettopp skipet seilklart og lå og ventet på bør, og folk sier at det aldri har gått et rikere skip ut fra Grønland enn det som han styrte.

Karlsevne seiler til Island Frøydis drog hjem til gården sin, for den hadde stått uskadd mens hun var borte. Hun gav en god del gods til alle som hadde vært med henne, for hun ville skjule sin udåd. Så satt hun på gården. Ikke alle var så ordholdne at de tidde om udåden og ondskapen, 16. Norrøn saga V

241

og det kom opp omsider. Så kom det til slutt også til Leiv, bror hen­ nes, og han syntes det var fælt å høre. Da tok Leiv tre mann av følget til Frøydis og pinte dem til å si sannheten om alt som hadde hendt, og de sa det samme alle tre. «Jeg nenner ikke å gjøre det med Frøydis, søsteren min, som hun fortjener,» sa han, «men jeg spår henne og mannen hennes at det blir liten trivsel i deres avkom.» Og slik gikk det også, fra den tid var det ingen som syntes at de folkene var verdt annet enn vondt. Nå skal det fortelles om Karlsevne. Han gjør skipet klart og seiler til havs. Det gikk ham godt, og han kom hel og holden til Norge og satt der om vinteren og solte varene sine, og både han og konen hans var vel ansett hos de gjeveste menn i Norge. Om våren gjorde han skipet klart for Island. Da han var helt fer­ dig, og skipet hans lå ved bryggen og ventet på bør, kom det en syd­ lending til ham, en mann fra Bremen i Saksland. Han spurte hva Karlsevne ville ha for skipsfløyen sin. «Jeg vil ikke selle den,» sa Karls­ evne. «Jeg vil gi deg en halv mark gull for den,» sa sydlendingen. Det syntes Karlsevne var et godt bud, og så solte han den. Sydlendingen gikk sin vei med fløyen, og Karlsevne visste ikke hva slags tre den var laget av - men det var masur (valbjørk) som var kommet fra Vinland. Karlsevne seilte til havs og kom med skipet ut for Nord-Island, i Skagafjord, og der ble skipet satt opp for vinteren. Våren etter kjøpte han Glaumbø-landet og reiste en gård der og bodde der så lenge han levde. Han var en framifrå mann; det er mange som stammer fra ham og Gudrid, konen hans, og det er en god ætt. Da Karlsevne var død, tok Gudrid styret på gården sammen med Snorre, sønnen som var født i Vinland. Og da Snorre hadde giftet seg, reiste Gudrid ut og gikk sørpå og kom hjem igjen til gården til Snorre, sønnen sin. Og da hadde han latt bygge en kirke på Glaumbø. Siden ble Gudrid nonne og enseteskone og bodde der så lenge hun levde. Snorre hadde en sønn som het Torgeir; han var far til Yngvild, mor til Brand biskop. Datter til Snorre Karlsevnesson het Hallfrid, hun var gift med Runolv, far til Torlak biskop. En sønn til Gudrid og Karlsevne het Bjørn, han var far til Torunn, mor til Bjarne biskop. 242

Det er mange som nedstammer fra Karlsevne, og han er blitt en ættsæl mann. Og Karlsevne har først av alle sagt hvordan det gikk for seg på de ferder det er fortalt om her.

Grønlendingetåtten Oversatt av Anne Holtsmark

Bispesetet i Gardar blir grunnlagt i mann het Sokke, han var sønn til Tore. Han bodde i Bratta­ lid på Grønland. Han var en hedret og vennesæl mann. Søn­ nen hans het Einar, en evnerik og lovende ung mann. Sokke og søn­ nen hans hadde stor makt på Grønland; de var på mange måter de styrende der i landet. En gang lot Sokke kalle sammen til ting, og i en tale til tingalmuen la han fram sin mening at landet ikke lenger burde være uten biskop. Han ville at alle som var i landet, skulle gjøre sitt til at det ble opp­ rettet en bispestol der. Bøndene var enige med ham alle sammen; Sokke bad da sin sønn Einar om å dra i sendeferd til Norge med denne saken. Han sa at Einar var den beste sendemann en kunne få i dette ærendet. Einar fikk med seg mye hvalrosstann og skinn for å skaffe seg fram­ gang hos høvdingene. De kom til Norge; da var Sigurd Jorsalfar konge i Norge. Einar kom til kongen og fikk foretrede hos ham ved gaver; så la han fram sin sak og sitt ærend for kongen, og bad om hjelp til å få det han krevde og som landet så hardt trengte. Kongen uttalte at det visselig ville være det beste for dem. Så kalte kongen til seg en mann ved navn Arnald, han var god klerk og var vel skikket til å være prest. Kongen krevde av han at han skulle påta seg vervet for Guds skyld og på hans, kongens, bønn «jeg skal sende deg til Danmark, til erkebiskop Asser i Lund, med mitt brev og segl,» sa han. Arnald svarte at han hadde liten lyst til å gi seg i kast med dette, først for sin egen skyld, fordi han var så lite skikket, men dernest også

247

fordi han nødig ville skilles fra venner og frender; for det tredje var det et stritt folk, vanskelig å ha med å gjøre. Kongen sa han bare gjorde seg så meget mer fortjent om han fikk motgang å overvinne hos folket der. Arnald sa at han ikke kunne nenne å avslå kongens bønn, - «men om det skal så være og jeg tar biskopsvigsel, da vil jeg at Einar skal avlegge ed til meg på at han skal støtte bispestolen og holde på dens rett og på alle eiendommer som er gitt til Gud, og stanse dem som vil gå dem for nær; han skal verge og verne om alle setets rettigheter.» Kongen sa han skulle gjøre dette, og Einar lovte å ta på seg et slikt ansvar. Så reiste biskopsemnet til Asser erkebiskop med kongens brev og sa ham sitt ærend. Erkebiskopen tok godt imot ham og sa han skulle tenke over saken. Og da erkebiskopen så at denne mannen var vel skikket til et høyt embete, vigde han Arnald til biskop og sendte ham bort med ære. Siden kom Arnald biskop til kongen, som tok godt imot ham. Einar hadde hatt med seg en isbjørn fra Grønland, og den gav han til kong Sigurd; til gjengjeld fikk han heder og verdighet hos kongen. Så seilte de av sted; bispen og Einar var på samme skip. På et annet skip var Arnbjørn Austmann og noen norrøne menn som også ville ut til Grønland. De stakk til havs; men de fikk ikke høvelig bør, og bispen og Einar kom i land i Holtavatsos under Eyjafjell på Island. Den gang bodde Sæmund Frode på Odde; han gikk biskopen i møte og bad ham hjem til seg for vinteren. Bispen takket og sa at han ville ta imot det. Einar ble der under Eyjafjell om vinteren. Det fortelles at da bispen og hans menn red fra skipet, lot de hestene beite på en gård i Landøyene og satt selv der utenfor. Da kom det en kjerring ut med en karde i hånden; hun gikk bort til en av mennene og sa: «Du storbokken, vil du feste en tinne i karden min?» Han tok den og sa han skulle gjøre ved den for henne, tok så en liten hammer ut av sekken og stelte på karden. Kjerringa ble så glad for det. Men det var sannelig bispen selv; han var svært hendig. Og dette blir fortalt om ham, for i slikt viste han sin ydmykhet. Han var på Odde vinteren over, og han og Sæmund ble gode ven­ ner. Men Arnbjørn og hans følge hørte de ikke noe til. Bispen og hans menn trodde at de måtte være kommet fram til Grønland. Som-

248

meren etter seilte bispen og de andre fra Island og kom til Grønland i Eiriksfjord, og der ble de godt mottatt. De spurte enda ikke noe til Arnbjørn, og det syntes de var underlig. Slik gikk det noen somrer, og det ble da alminnelig mening at de hadde forlist. Biskopen reiste bispestol i Gardar og slo seg ned der. Einar og far hans var biskopens beste støtter, og biskopen satte også dem høyest av alle menn i landet.

Sigurd Njålsson finner Arnbjørns skip Det var en mann som het Sigurd, sønn til Njål; han var grønlending. Han brukte å være på fangst i ubygdene om høsten. Han var god sjø­ mann; og de var femten karer som pleidde å være ute sammen. De kom til jøkelen Hvitserk en sommer, og der fant de noen ildsteder etter folk og dertil rester etter fangst. Da sa Sigurd: «Hva vil dere nå helst, karer, vende hjem eller dra videre? Det er ikke mye igjen av sommeren, og det har vært smått med fangsten.» Rorskarene sa de heller ville snu, og sa at det var livsfarlig å seile over storfjorden der under jøkelen. Han sa at det var sant «men jeg har det for meg at største fangsten er igjen, om vi kan greie å få tak på den.» De sa at han fikk rå, de hadde lenge stolt på hans skjønn, og det hadde gått bra. Han sa at han helst ville dra videre, og så ble det til det. Det var en mann med ombord som het Steintor. Han kom og snak­ ket til Sigurd: «Jeg hadde en drøm i natt, Sigurd,» sa han, «og jeg skal si deg hva jeg drømte. Nå da vi seilte over denne store fjorden syntes jeg at jeg var kommet mellom noen berg og at jeg ropte på hjelp.» Sigurd sa at det var ikke noen god drøm. «Du skal vokte deg så du ikke setter foten på berg der, og aldri komme i slik knipe at du ikke kan holde munn.» Steintor var nokså oppfarende og ubesindig. Da de seilte inn fjorden, sa Sigurd: «Hva ser jeg? Ligger det ikke et skip der inne i fjorden?» De sa at så var det. Sigurd sa at dette kom til å bli store tidenden Så satte de kurs dit inn og så at skipet var lagt opp i en elveos og

249

gjort fast ovenfor. Det var et stort havskip. De gikk i land og fikk se et hus og et telt ikke langt borte. Da sa Sigurd at de skulle telte selv først, - «det er langt på dag nå, og jeg vil at vi skal fare stilt og være varsomme.» Og det gjorde de. Om morgenen gikk de ut og så seg om. De fant en stokk like ved; det stod en tømmerøks i den, og liket av en mann lå ved siden av. Sigurd sa at mannen hadde holdt på å hogge ved og hadde blitt avmektig av sult. Så gikk de opp til huset, og der fant de et lik til. Sigurd sa at den mannen hadde gått så lenge han orket, - «og disse to har vært tjenestefolk for dem som er inne i huset.» Det lå en øks ved huset. Sigurd sa: «Jeg tror det er best å bryte hull på huset og la stanken og den råtne lukten av likene som er derinne, slippe ut, for de har lig­ get der lenge. Dere skal vokte dere for å komme ut for den slags; det er ikke å vente at en ikke skal få mén av slikt som er så imot all men­ neskelig natur, enda disse mennene sikkert ikke vil oss noe vondt.» Steintor sa at det var noe tull å gjøre seg mer bryderi enn nødvendig og gikk mot døren; men de andre brøt hull på huset. Da Steintor kom ut igjen, så Sigurd på ham og sa: «Mannen er blitt helt omsnudd!» Steintor tok straks til å løpe og skrike, og de andre, kameratene, satte etter ham. Og så løp han til han falt ned i en sprekk i en berghammer, hvor ingen kunne komme til ham, og der mistet han livet. Sigurd sa han hadde nok vært bare altfor sanndrømt. Etter dette brøt de ned huset og gjorde som Sigurd sa, og de fikk ikke noe mén av det. Der i huset fant de døde menn og mye gods. Da sa Sigurd. «Jeg mener det er best at vi lar holdet løpe fra benene i de bryggekjelene de har eid, for så er det lettere å føre dem til kirke; det er vel så at det er Arnbjørn som har vært her, for det ene av ski­ pene, det fine som står på land her, har jeg hørt at han eide.» Det var et skip med utskåret hode i stavnen, og det var malt og en stor kost­ barhet. Men det andre kjøpskipet var slått svært i stykker i bunnen, og Sigurd sa han trodde ikke det kunne bli til noen nytte mer. De tok ut naglene og brente skipet. Ferjen tok de fullastet med fra ubygden, likeså etterbåten og hodeskipet. Da de kom hjem i bygden, gikk de til biskopen i Gardar, og Sigurd fortalte ham om det som hadde hendt og om godset de hadde funnet. 250

«Jeg kan ikke se rettere,» sa han, «enn at om godset følger benene, da kommer det på beste sted. Om jeg får ha noe å si, da vil jeg at det skal være slik.» Bispen sa at han hadde gått rett og vettugt fram, og det sa alle. Det var mye gods som fulgte likene. Bispen sa at hodeskipet var en stor kostbarhet. Sigurd sa at det også var det retteste at det gikk til bispe­ setet for sjelene deres. Resten av godset delte de mellom seg de som hadde funnet det, etter grønlandsk lov. Men da dette spurtes i Norge, fikk en mann som het Ossur høre det, han var søstersønn til Arnbjørn; det var flere andre også som hadde mistet frendene sine på dette skipet, og nå ventet de å få ver­ diene utbetalt. De kom til Eiriksfjord, og folk kom til dem og kjøpte varene deres. Siden fikk de seg husrom. Ossur som var skipper, tok inn hos bispen i Gardar og var der om vinteren. I Vestre-bygd lå det da et annet kjøpskip, det tilhørte Kolbein Torljotsson, en norrøn mann. Et tredje skip ble styrt av en mann som het Hermund, han var sønn til Kodrån; bror hans, Torgils, var med og de hadde stort mannskap.

Ossurs arvekrav på tinget i Gardar Om vinteren talte Ossur til bispen om at han hadde krav på gods etter sin frende Arnbjørn, og han krevde at bispen skulle gjøre regnskap og betale det både til ham og til de andre. Bispen sa at han hadde tatt imot godset etter grønlandsk lov ved slike høve, og sa at han hadde ikke gjort noe etter eget påfunn. Han sa at det var rettest at godset gikk til sjelehjelp for dem som hadde ervervet det, og til den kirken hvor benene deres var jordfestet, sa at det var usselt å kreve noe av det nå. Etter dette ville Ossur ikke være lenger hos bispen i Gardar, men flyttet sammen med de andre av mannskapet, og så holdt de seg samlet resten av vinteren. Om våren esket Ossur saken inn for grønlendingenes ting, og det tinget ble holdt i Gardar; dit kom biskopen og Einar Sokkesson, og de var svært mannsterke. Ossur kom der med skipsmannskapet sitt. 251

Men da retten var satt, gikk Einar fram mot den med mange mann og sa at han tenkte det ville ikke være lett for dem å ha å gjøre med utlendinger i Norge om det skulle gå slik for seg der. «Vi vil ha de lover som er gjeldende her i landet,» sa Einar. Og da saken gikk til doms, fikk austmennene ikke rett og måtte gå sin veg med det. Nå likte ikke Ossur seg noe videre, han hadde fått skam og ikke gull, og så fant han på å gå dit hvor det fargete skipet stod, og hogg ut to bord opp fra kjølen, ett på hver side. Etter dette drog han til Vestre-bygd og fant Kolbein og Kjetil Kalvsson og fortalte dem hva han hadde gjort. Kolbein sa at det var vist ham vanære, men at det ikke var noen god utveg han hadde valt. Kjetil sa: «Jeg vil rå deg til at du flytter hit til oss, for jeg har hørt at bispen og Einar har en fast avtale mellom seg, og du er ikke sterk nok til å stå imot bispens vilje og Einars makt. La oss heller være sam­ let her alle sammen.» Ossur sa at han også mente dette var det beste. Isa-Steingrim var i følge med disse kjøpmennene. Ossur vendte til­ bake til Kidjaberg, der han hadde vært før.

Einar Sokkesson dreper Ossur Bispen ble dyktig sint da han fikk høre at skipet var ødelagt, og han kalte til seg Einar Sokkesson og sa: «Nå får du holde det du svor og lovte meg da vi reiste fra Norge: å refse dem som vanvyrder bispesetet og dets eiendom. Jeg hevder at Ossur har forbrutt seg, for han har ødelagt vår eiendom og vist oss uvennskap på alle måter. Jeg vil ikke legge skjul på at jeg ikke liker dette, og jeg kaller deg edsbryter om det får gå uhevnet.» Einar svarte: «Det var ikke pent gjort, herre, men det er nok de som vil si at det er synd på Ossur, selv om han ikke har tatt saken på noen god måte, så mye som han er blitt snytt for; han og hans menn ser her gode kostbarheter som frendene deres har eid, og så får de dem ikke allikevel. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal love her.» De skiltes nokså kaldt, og en kunne se at bispen var vred. Da folk kom til kirkemesse og til gilde på Langanes, var bispen der,

252

og Einar kom også til gildet. Det var kommet mange mennesker til gudstjenesten, og biskopen sang messen. Ossur var også kommet, og han stod nede sønnenfor kirken innved kirkeveggen og snakket med en mann som het Brand Tordsson, en av bispens gårdskarer. Mannen bad Ossur at han skulle gi seg for bispen - «da tror jeg det skal gå bra,» sa han, «men dette ser farlig ut.» Ossur sa at det skulle ingen få ham til, så stygt som de hadde fart fram mot ham, og dette stod de nå og talte om. Da kom biskopen og hans følge fra kirken og gikk hjem til husene, og Einar gikk sammen med ham. Men da de kom utenfor husdøren, snudde Einar seg og gikk ut av følget og bort til kirkegården og tok øksen av hånden på en mann av kirkelyden og gikk sønnenfor kir­ ken. Ossur stod der og støttet seg på øksen sin. Einar hogg ham straks så han falt død om, etterpå gikk han inn i stuen og da var bordene satt fram. Einar satte seg til bords rett overfor bispen og sa ikke et ord. Siden kom Brand Tordsson inn i stuen og gikk fram til bispen og sa: «Har noen sagt Eder hva som har hendt, herre?» Bispen sa at han

253

ikke hadde hørt noe - «men hva har du å fortelle?» Han svarer: «En mann segnet nå her ute.» Bispen sa: «Hvem var skyld i det, og hvem var det?» Brand sa at han var nær, han som kunne fortelle om det. Bispen sa: «Har du, Einar, voldt Ossurs død?» Han svarer: «Ja, det har jeg.» Bispen sa: «Slike gjerninger er ikke gode; men det var jo å vente.» Brand bad at de skulle vaske liket og synge over det. Bispen sa at de fikk gi tid, og de ble sittende til bords, og alt gikk uten hastverk. Og da først satte bispen noen til å synge over liket. Men Einar bad om det samme, og sa at det skulle gjøres med ære. Bispen sa at det retteste hadde vært ikke å gravlegge ham ved kir­ ken, - «men siden du ber om det, skal vi jorde ham her ved denne kirken hvor det ikke er fast prest.» Og han lot ikke prester synge over liket før det var stelt ferdig til graven. Da sa Einar: «Dette kom brått på, og ikke lite etter Eders råd; men det er stride folk med i denne saken, og jeg er redd det kommer til å reise seg stort fiendskap mot oss.» Bispen sa han trodde de kunne ri den stormen av og komme fra det med ære og godt omdømme, om de ikke for altfor brått fram.

Einar Sokkessons død Dette spurtes, og kjøpmennene fikk høre om det. Da sa Kjetil Kalvsson: «Det gikk ikke så langt fra slik jeg tenkte meg det ville gå; det var menn som var ute etter hodet hans.» Det var en mann som het Simon, Ossurs frende, en stor og sterk mann. Kjetil sa at om Simon fulgte sin natur, så kanskje han husket drapet på Ossur, frenden sin. Simon sa at han ville ikke høre noe stygt snakk om dette. Kjetil lot skipet deres gjøres klart og sendte bud til Kolbein skipper om det som hadde hendt - «si ham at jeg skal ta på meg saken mot Einar, for jeg kjenner grønlandsk lov, og jeg er villig til å gjøre det. Vi er mannsterke også, om det kommer an på det.» Simon sa han ville følge Kjetil. Så gikk han til Kolbein, fortalte ham om drapet og brakte ham bud 254

fra Kjetil at han skulle komme til hjelp fra Vestre-bygd og søke til grønlendingenes ting. Kolbein sa at han skulle sikkert komme om han kunne, og at han ville at det ikke skulle bli billig for grønlendingene å drepe folk for dem. Kjetil overtok straks saken for Simon, han drog av sted med noen menn, men sa at kjøpmennene skulle komme fort etter - «og ta varene med dere!» Kolbein tok av sted straks han fikk dette budet, han bad også de andre som var med ham om å komme til tinget og sa at de hadde så stor flokk at det var uvisst om grønlendingene ville nekte dem deres rett. Så møttes Kolbein og Kjetil og rådslo med hver­ andre. De var staute karer begge to. De seilte av sted, men været var imot dem; de kom da fram likevel og hadde stort følge, men likevel mindre enn de hadde ventet. Nå kom folk til tinget. Sokke Toresson var også kommet. Han var en klok mann, og var gammel da; han ble ofte tatt til å dømme mel­ lom folk. Han gikk til Kolbein og Kjetil og sa at han ville søke forlik. «Jeg byr meg til å mekle mellom dere,» sa han; «og selv om Einar, søn­ nen min, ligger meg mest på hjertet, så skal jeg dømme i saken slik som jeg selv og andre kloke menn mener er mest sant og rett.» Kjetil sa at han hadde tenkt å holde fram med saken til den var drevet igjennom, men ville ikke bent fram avslå å ta forlik, - «men de har vært ganske grådige mot oss og vi har ikke hittil vært vant til å gi oss på vår rett.» Sokke mente at de stod ikke likt i striden, og han sa at det var uvisst om de fikk mer ære for det om ikke han dømte. Kjøpmennene kom for retten, og Kjetil førte saken mot Einar. Da sa Einar: «Det kommer til å spørres vidt omkring dersom de skal få rett på oss her.» Og så gikk han på og sprengte retten, og dommerne fikk ikke avsagt noen dom. Da sa Sokke: «Dere skal enda få ha den utveg å ta imot mitt tilbud, slik at jeg setter vilkårene og dere forlikes.» Kjetil mente på at det skulle det nå ikke bli noe av - «om du skal sette bøtene, så blir det like stor urett som den Einar har vist i saken.» Og med dette skiltes de. Kjøpmennene fra Vestre-bygd hadde ikke kommet til tinget, for de hadde fått motvind da de hadde skipene seilklare. Men ved midtsommerstid skulle de møtes til forlik ved Eid. Da kom kjøpmennene vestfra og la til ved et nes; der møttes de alle sammen

255

og rådslo. Kolbein sa at de ikke ville vært så nærgående i sine krav ved forliket om kjøpmennene hadde vært til stede alle sammen, - «og nå synes jeg det er best at vi går til forliksmøtet alle sammen med den styrke vi har.» Og det gjorde de. De seilte inn i en vik ikke langt fra bispesetet og holdt seg skjult der, så de ikke kunne ses. Det traff seg slik at det ble ringt til høymesse nettopp samtidig med at Einar Sokkesson kom. Da kjøpmennene hørte det, sa de at det var svært så stor stas det ble gjort på Einar siden de ringte med klokker når han kom; de sa at slikt var uhørt og de ble rent ille ved. Kolbein sa: «Ta ikke dette så tungt, det kan bli lik-klokker før kvelden kommer.» Nå kom Einar og hans menn og slo seg ned i en bakkeskråning. Sokke tok fram noen verdisaker for å få dem verdsatt, de skulle brukes til bøter. Kjetil sa: «Jeg vil at Hermund Kodrånsson og jeg skal verd­ sette sakene.» Sokke var enig i det. Simon, Ossurs frende, var stygg å se til, han drev til og fra mens de holdt på med å regne ut bøtene. Da ble det båret fram en gammel spangebrynje. Simon sa: «Det er skamløst å by slikt i bot for en mann som Ossur!» - og han slengte brynjen ned på vollen og gikk oppover mot dem som satt i bakken. Da grønlendingene så det, spratt de opp og løp nedover skråningen mot Simon. Men i det samme, da alle så til en annen kant, kom Kol­ bein opp på siden av dem. Han gikk alene bort fra sine egne menn og kom bak på de andre. Men i det samme han kom i ryggen på Einar og hogg øksen i hodet på ham, så falt øksen til Einar i hodet på Simon, og de fikk banesår begge to. Einar sa da han falt: «Det gikk som jeg ventet.» Så løp Tord, fostbror til Einar, på Kolbein og ville hogge ham; men Kolbein snudde seg mot ham og stakk fram for seg med spissen av øksebladet og traff Tord i strupen, og han døde straks. Og nå ble det kamp mellom de to flokkene. Bispen satte seg hos Einar, og han utåndet i bispens fang. En mann som het Steingrim, sa at de måtte være så snille å ikke slåss, og han gikk imellom med noen få mann, men begge parter var så rasende at Steingrim fikk et sverd gjennom seg i striden. Einar utåndet oppe på bakken ved grønlendingenes bu.

256

Det var mange som ble såret, og Kolbein og hans flokk kom seg ombord med tre mann drept; de seilte siden over Einarsfjord til Skjalgsbuene; der lå kjøpskipene, og de var vel rustet. Kolbein for­ talte at han hadde vært ute å slåss, - «men jeg skulle tro at grønlen­ dingene ikke liker seg bedre enn vi.» Kjetil sa: «Du ble sannspådd, Kolbein,» sa han, «vi fikk høre likringing før vi drog bort, og jeg tror at han Einar nå blir båret til kirken.» Kolbein sa at han hadde gjort hva han kunne for det. Kjetil sa: «Ventelig vil grønlendingene prøve å hjemsøke oss, jeg rår til at hver mann holder seg rustet så godt han kan og at alle blir ombord på skipene om natten.» Og det gjorde de. Sokke sørget svært over det som var hendt, og bad folk om hjelp og følge til strid.

Forliket En mann het Hall, han bodde ved Solfjellene; det var en klok mann og en god bonde. Han hørte til i Sokkes flokk, men kom sist med sitt følge. Han sa til Sokke: «Jeg synes ikke det er klokt av deg å legge ut med småskip til kamp mot storskip med slik utrustning som disse har, og jeg vet ikke hvor mye du kan stole på dine folk. Alle de tapre vil gå djervt fram, men de andre vil holde seg mer tilbake; derfor kommer høvedsmennene til å gå tapt, og vår sak vil da stå verre enn før. Der­ som vi skal gå til åtak, vil jeg rå til at vi sverger en ed på at hver mann her skal enten falle eller seire.» Men ved disse Halls ord ble folk spake. Sokke sa: «Vi vil da ikke gå fra dette nå med uforrettet sak!» Hall sa at han ville søke forlik mellom dem og ropte opp til kjøpmennene: «Får jeg fritt leide for å tale med dere?» Kolbein og Kjetil svarte at det skulle han få. Så gikk han til dem og sa som så at det var nødvendig å få i stand forlik når så store ting var hendt. De sa at de nå var rede til hva de andre måtte ville, sa at vel var all uretten på grønlendingenes side, - «men nå, siden du viser så stor godvilje, så skal vi finne oss i at du gjør opp saken mellom oss.» Han sa at han skulle gjøre opp og dømme etter det han syntes var ret17. Norrøn saga V

257

test, hvordan så de to partene likte det. Dette ble foreslått for Sokke, og han sa at han også ville finne seg i at Hall dømte. Kjøpmennene skulle arbeide om natten med å gjøre seg seilklare, for det ble sagt at Sokke ikke ville finne seg i annet enn at de kom seg bort så snart råd var. «Om de somler med utrustningen og terger meg med det, så er det iallfall sikkert at de skal være ugilde om de blir tatt.» Så skiltes de, og det ble avtalt forliksstevne. Kjetil sa: «Det går ikke fort med utrustningen, og det minker på maten. Jeg mener vi får se oss om etter mat. Jeg vet om et sted hvor det bor en mann som har mye mat, og jeg tror det er best at vi henter den.» De sa at det var de gjerne med på, og så løp de i land fra skipene en natt fem og tredve mann sammen, alle med våpen, og kom til går­ den; men der var alt øde. Det bodde en bonde der som het Torarin. Kjetil sa: «Det kom ikke noe godt ut av dette,» og så gikk de fra gården og nedover på veg til skipene; det var småkratt der de gikk. Da sa Kjetil: «Jeg blir så søvnig,» sa han, «jeg må sove.» De sa at det var ikke videre klokt, men han la seg ned likevel og sovnet, og de satt hos ham. Litt senere våknet han og sa: «Det har båret meg for så mangt. Mon hva som hender om vi napper opp det riset som er her under hodet mitt?» De nappet opp riset, og der under var det en stor jordkjeller. Kjetil sa: «La oss først se hva fangst vi har her.» Der fant de seks og tyve gode slakt og tolv vekter smør og en masse skrei. «Det var da godt,» sa Kjetil, «at jeg ikke holdt dere for narr.» Så gikk de til skipet med byttet. Nå lir det mot forliksstevnet, og begge parter kom til møtet, både kjøpmenn og grønlendinger. Da sa Hall: «Dette er min sættargjerd mellom dere: Jeg vil at drapene på Einar og Ossur skal gå opp i opp, men fordi Einar er en større mann, skal austmennene være fredløse, så de ikke skal ha landsvist og rett til å være her. Disse drapene skal også være like gode: Steingrim bonde og Simon, Kråk Austmann og Torfinn Grønlending, Vighvat Austmann og Bjarne Grønlending, Tore og Tord. Nå er det én igjen som er ubøtt av våre, han heter Torarin og er legdekall, for ham skal det betales bøter.» Sokke sa at det falt ham tungt å godta dette oppgjøret, og det samme mente de andre grønlendingene, siden det gikk slik med mannjevnin­ gen. Hall mente at hans dom fikk stå fast, og med dette skiltes de. 258

Siden drev det inn is, og alle fjorder ble islagte, og grønlendingene gledet seg til at de skulle kunne ta kjøpmennene for det de ikke seilte bort slik som avtalt; men like før det var slutt på måneden, drev all isen ut igjen og kjøpmennene fikk bør bort fra Grønland, og slik skil­ tes de. De kom til Norge. Kolbein hadde fått med seg en hvitbjørn fra Grønland og tok med seg dyret til kong Harald Gille og gav ham den og la ut for kongen om at grønlendingene hadde gjort seg fortjent til tung straff, og han baksnakket dem stygt. Men kongen fikk siden annet å høre, og da mente han at Kolbein hadde fart med falsk for ham, og det kom ingen lønn for dyret. Så løp Kolbein i flokk med Sigurd Slembedegn og var en av dem som gikk inn til Harald Gille og la hånd på ham. Men siden, da de seilte utenfor Danmark og hadde sterk vind i seilene, var Kolbein i etterbåten, været var kvast og båten slet seg og Kolbein druknet. Hermund og de andre kom ut til Island til ættjorden sin. Og her ender denne saga.

Sigmund Brestessons saga Oversatt av Rolf Grieg

Trond i gata n mann het Grim Kamban. Xm/ Han var den første som satte bo på Færøyene. Det var på Harald Hårfagres tid. Kongens styre var hårdt den gang, og mange flyktet. Noen slo seg ned på Færøyene, og bygget der, men folk søkte også ut til andre øde land. Aud den djuptenkte for til Island. På denne ferd kom hun til Færøy­ ene. Der giftet hun bort Olåv, en datter av Torstein Røde. Den beste ætt på Færøyene er kommet fra henne. De kaltes Gotuskjeggene, og bodde på Østerøy. En mann av denne ætt het Torbjørn Gotuskjegg. Han bodde på Østerøy, en av Færøyene. Hans hustru het Gudrun. De hadde to sønner, Torlak og Trond. Det var godt mannsemne i dem begge. Torlak, den eldste, var både stor og sterk. Det ble også Trond, da han vokste til, men ellers var det stor forskjell på brødrene. Torbjørn var en rik mann, og gammel, da det hendte som nå skal fortelles. Torlak giftet seg der på øyene, men bodde, som før, hjemme hos sin far i Gata. Straks etter at Torlak hadde giftet seg, døde Torbjørn Gotuskjegg. Han ble båret ut og hauglagt etter gammel sed, for den gang var alle Færøyene hedenske. Hans sønner delte arven mellom seg, men hovedbølet i Gata ville de begge ha, for det var en sjelden eiendom. De kastet lodd om den, og den tilfalt Trond.

263

Etter skiftet spurte Torlak sin bror, om ikke han kunne få hovedbølet, så skulle Trond få mere løsøre, men det ville ikke Trond. Torlak dro bort, og fikk seg en annen gård der på øyene. Trond paktet jorden i Gata bort i smått, og tok den høyeste leie som var å oppdrive. Ut på sommeren tinget han seg plass på et skip, men mange handelsvarer hadde han ikke med seg. Han seilte til Norge. Der tok han inn på en gård, og ble der om vin­ teren, men så ble sagt, at han for det meste gikk og sturet for seg selv. Den tid rådde Harald Gråfeld for Norge. Neste sommer for Trond med noen handelsfolk til Danmark, og kom inn til Haløyre. I landene her nord er Haløyre det sted hvor en ser flest mennesker i markedstiden. Også nå hadde det samlet seg mange folk der. Det var Harald Gormsson, også kalt Blåtann, som da satt ved styret i Danmark. Kong Harald var der på Haløyre med et stort følge, og så fortelles, at brødrene Sigurd og Hårek, to av kongens hirdmenn, gikk rundt der på markedet, for de ville kjøpe den fineste og største gullring som o ro var a ra. De kom til en bod. Der inne var alt vakkert stelt til, og en mann som satt der, hilste vennlig på dem. Han spurte dem hva de skulle ha, og da han fikk høre at de ville kjøpe seg en fin og stor gullring, sa han: «Da skal det bli nok å velge mellom hos meg.» Så spurte de ham om navnet, og fikk vite at han het Holmgeir den rike. Han tok nå fram sine dyrebare gullsaker, og viste dem en tykk gullring. Det var en sjelden ring - men prisen var så høy, at de ikke der på stedet så noen utvei til å skaffe alt det sølvet han ville ha for den. De ba ham derfor om å la det stå hen til neste morgen. Det lovte han, og dermed gikk de bort. Morgenen etter gikk Sigurd ut av sin og brorens bod, men Hårek ble tilbake. Litt senere kom Sigurd igjen; han sto utenfor boden, og sa: «Hårek 264

frende! Skynd deg og rekk meg pungen, som det sølvet er i vi skulle kjøpe ringen for. For nå er handelen gjort. Men vent du her så lenge, og pass på boden.» Hårek rakte nå sølvet ut gjennom en åpning under teltduken. Kort etter kom Sigurd inn i boden til sin bror, og sa: «Kom med sølvet, for nå er handelen sluttet.» «Jeg ga deg det for et øyeblikk siden.» «Nei,» sa Sigurd, «jeg har ikke tatt imot det.» De trettet en stund om dette, og fortalte det så til kongen. Både kongen og de menn som var i hans følge, skjønte nå at noen måtte ha stjålet pengene fra dem. Kongen la farbann på skipene: Intet skip fikk lov til å seile fra Haløyre. Mange mente, og med rette, at de ville lide stor skade, om de ble liggende der ut over markedstiden. Nordmennene holdt da et stevne, og rådslo om hva de skulle gjøre. Trond var også der. Han tok til orde og sa: «Folk er nok helt opprådde her.» De spurte ham: «Vet du noe råd?» «Visst vet jeg vel det,» svarte han. «Kom fram med rådene da,» sa de til ham. «Det gjør jeg ikke for ingenting,» svarte Trond, og da de spurte ham hva han ville ha for det, sa han: «Enhver av eder skal gi meg en øre sølv.» Det syntes de var meget, men til slutt kom de overens om at hver mann skulle gi ham en halv øre på hånden, og en halv øre til, hvis det kom noe ut av hans råd. Den neste dag holdt kongen ting. Der sa han i sin tale at ingen fikk slippe bort, før dette tyveri var fullt oppklart. En ung mann, fregnet, med langt, rødt hår og barske trekk, tok til orde, og sa: «Folk er ikke lite rådløse her.» Kongens rådgivere spurte ham om han kunne gi dem noe råd, og han svarte: «Det er mitt råd, at hver mann som er kommet hit, skal legge så meget sølv til som kongen finner for godt. 265

Det sølvet skal samles inn, og med det skal en bøte tapet for de menn som har lidd skade, men det som blir til overs, skal kongen ha som en hedersgave, og det vet jeg, at kongen vil gjøre god bruk av den del han får - og så slapp folk å bli liggende som værfast her, til tap og skade, så mange mennesker som er samlet her.» Dette gikk alle straks inn på: de ville gjerne legge penger til, og på den måten hedre kongen - heller det enn bli liggende der, til stort tap for alle. Dette ble så vedtatt, og da sølvet var samlet inn, ble det en meget stor sum av det. Straks etter seilte en mengde skip bort. Kongen holdt da igjen ting; der ble pengene tellet over, og brødrene fikk sin skade godtgjort. Så rådslo kongen med sine menn om hva en skulle gjøre med alt det sølvet. Da tok igjen en mann til orde, og sa: «Hva synes I, herre konge, at den mann er verd, som ga eder dette råd?» De så nå, at han som sto der framfor kongen, var den samme unge mann som hadde gitt rådet. Da sa kong Harald: «Dette sølvet skal skiftes i to like store deler. Den ene halvdel skal mine menn ha, men den annen skal igjen deles i to. Av disse to halvparter skal den unge mann ha den ene, den annen skal jeg siden råde for.» Trond takket kongen med fagre og blide ord. Der falt så meget på Tronds del, at sølvet knapt kunne telles i merker. Kong Harald, og alt det folk som hadde vært der på Haløyre, seilte nå bort. Trond for til Norge med de norske kjøpmenn som han hadde vært i følge med på ferden sørover, og de betalte ham nå de penger som sto igjen etter avtalen. I Norge kjøpte han seg en god, stor byrding. Den lastet han med alt det gods han hadde samlet på denne ferd. Med dette skip seilte han over til Færøyene, og kom dit med alt sitt gods i god behold.

266

Om våren satte han bo i Gata - nå skortet det ham ikke på penger. Trond var en stor voksen mann, med rødt hår og rødt skjegg, fregnet, med barske trekk - lur og tresk, vrang og ond mot småfolk, men slesk mot sine overmenn. Han gikk alltid med en baktanke.

Uro og strid på øyene En mann het Havgrim. Han var gift med Gudrid, Sneulvs datter, og bodde på Suderøy. Havgrim var stri og brålynt, og gikk ikke for noen særlig forstandig mann. Men han var rik på gods, og en mektig mann: han var høvding over halvdelen av øyene. Den hadde han i len av Harald Gråfeld, som da rådde for Norge. Hos Havgrim var det to hjemmemenn: Einar Suderøying og Eldjarn Kamhatt. Eldjarn var lite kløktig, ondskapsfull, lat og trettekjær, pratsom, stygg i munnen, og svær til å lyve og baktale folk. Brødrene Breste og Beine bodde på Skuvøy. De var Sigmunds søn­ ner. Sigmund og Tronds far, Torbjørn Gotuskjegg, var brødre. Breste og Beine var gjeve menn, og høvdinger over den annen halv­ del av øyene. Den hadde de i len av Håkon Sigurdsson, som på den tid rådde for riket inne i det trondheimske. De var jarlens hirdmenn og gode venner. Breste var vakker, hendig i alskens lek, større og sterkere enn noen av de menn som da var på øyene. Heller ikke fantes våpendyktigere mann. Beine var på mange måter lik sin bror, men Breste var i alt noe for seg selv. Så nære skyldfolk Trond og brødrene var, kunne de lite med hinannen. Breste hadde med sin hustru Cecilia en sønn, som het Sigmund. En så tidlig på ham at han ville bli til noe. 267

Beine hadde en frille, som het Tora. Med henne hadde han sønnen Tore; han var to år eldre enn Sigmund. Sneulv, Havgrims måg, bodde på Sandøy. Han hørte hjemme på Suderøyene, men på grunn av sine drap, og den ufred som alltid fulgte med ham, måtte han flykte til Færøyene. I sin ungdom hadde han lig­ get i viking; han var ennå hård og stri, og vanskelig å komme ut av det med. På Svinøy bodde en mann, som het Bjarne, Svinøy-Bjarne, som folk kalte ham. Han var morbror til Trond i Gata, og hadde meget gods. Han hørte til storbondene, men var en ond og innful mann. Færøyingenes tingsted ligger på Strømøy; der er en havn, som kal­ les Torshavn. Havgrim bodde på gården Hov, og var en stor blotmann, for den gang var alle færøyingene hedenske. Hos Havgrim bonde på Suderøy hendte det en høst, at Einar Suderøying og Eldjarn Kamhatt kom opp i en mannjevning, mens de satt ved ilden og svidde sauehoder. Einar holdt på sine frender Breste og Beine, men Eldjarn mente at ingen kom opp imot Havgrim. Det gikk så vidt at Eldjarn sprang opp og slo til Einar med et stykke tre han holdt i hånden. Det traff Einar i skulderen. Einar ble ille ved. Han grep en øks, og klemte den i hodet på Kamhatt, så han falt om, og ble helt borte. Men da Havgrim spurte dette, jaget han Einar bort, og sa han kunne fare til sine frender, Skuvøyingene - dessuten var det dem Einar selv holdt på, la han til. «Og enten det nå skjer før eller senere,» sa Havgrim, «vil det vel gå så at vi og Skuvøyingene tørner sammen.» Einar dro bort. Han kom til brødrene, og fortalte dem hva der var hendt. De tok vel imot ham. Han ble der om vinteren, og hadde det godt hos dem. Einar ba sin frende Breste om å ta seg av hans sak, og det gjorde han, for han var en forstandig og lovkyndig mann. En gang ut på vinteren seilte Havgrim over til Skuvøy. Han traff brødrene, og spurte dem hvorledes de ville bøte den skade som Einar hadde voldt Eldjarn. Breste svarte at de skulle skyte denne sak inn under de beste menns dom, så det kunne komme til et rimelig forlik. 268

«Noe forlik,» sa Havgrim, «vil jeg ikke vite av, hvis ikke jeg alene får råde for det.» «Det forlik kan ikke kalles rimelig, og så skal det heller ikke gå,» svarte Breste. Da stevnet Havgrim Einar til Strømøy ting - og dermed skiltes de. At Kamhatt var den som først hadde lagt hånd på Einar, det hadde Breste lyst vitnefast like etter at det var skjedd. Nå kom begge parter mannsterke til tings. Men da Havgrim kom inn i retten, og ville ha saken fram mot Einar, kom Breste og Beine med en stor flokk fra den annen side. Breste lyste Eldjarn uhellig etter de gamle landslover, fordi han hadde slått sakløs mann. Han fikk på den måte gjort Havgrims søks­ mål ugyldig, og sprengte dommerne fra hinannen. Men selv saksøkte de Eldjarn til utlegd og full bot. Havgrim sa at dette skulle bli hevnet, men Breste svarte at det var han forberedt på, og truslene hans skulle han ta med ro. Litt etter tok Havgrim og hans hustru hjemmefra. De fikk seks mann med, og rodde over til Sandøy. Sneulv, Havgrims måg, bodde der. Da de kom til øya, var ikke et menneske å se - hverken på gården eller ute på øya. De gikk opp til gården, og inn i huset - men heller ikke der så de noen. De kom inn i stuen, og på et bord som sto der, var det både mat og drikke - men folk fantes ikke. Dette syntes de var underlig. De ble der om natten. Neste morgen gjorde de seg rede til å ta bort, og rodde langsmed øya. Da kom en båt fra den annen side. Det var mange folk i den, og de så snart at det var Sneulv bonde og alle hans husfolk. Havgrim rodde opp imot dem, og hilste på Sneulv, men han svarte ikke. Da spurte Havgrim hva råd han kunne gi ham i saken mellom ham og Breste, så han kunne komme fra det med ære. Sneulv svarte: «Du farer stygt fram, egler deg inn på folk som er bedre enn du, men kommer alltid dårlig fra det.» 269

«Dine ukvemsord,» sa Havgrim, «kan jeg vel greie meg foruten. Det var helst annet jeg hadde bruk for. Slik tale hører jeg ikke på.» Sneulv grep et spyd, og kastet det etter Havgrim, men han fikk holdt et skjold opp for seg. Det satte spydet seg fast i, så han ble ikke såret. Dermed skiltes de, og Havgrim for hjem til Suderøy, lite tilfreds med sin ferd. Havgrim og Gudrid hadde en sønn som het Ossur. Han var ni år gammel da dette hendte. Da en tid var leden, hendte det en dag at Havgrim seilte over til Trond på Østerøy, og Trond tok godt imot ham. Havgrim sa til ham at han var den forstandigste mann der på øyene, og nå var han kom­ met for å spørre ham hvorledes han burde gå fram i den sak han hadde med Skuvøyingene Breste og Beine. Han skulle ikke hjelpe ham for ingenting - la han til. Trond svarte, at det var underlig han kunne be ham være med på noen slags svik mot sine egne frender. «Det er vel heller ikke ditt alvor,» sa han. «Jeg skjønner nok hvorledes det har seg: du vil gjerne blande andre inn i saken, men selv gider du ikke gjøre noe for å få den fremmet.» «Så er det ikke,» sa Havgrim, «jeg vil gjøre meget for å få deg med på råd, så det kunne lykkes meg å ta brødrenes liv.» «Det kan det vel bli en råd med,» svarte Trond. «Du skal komme brødrene inn på livet, men så skal du til gjengjeld gi meg to kugjeld hver vår, og to hundre i slakt hver høst. Og dette krav skal stå ved makt, ikke bare i din levetid, men også, og det uavkortet, etter din død. Men dette er ikke nok. Flere må binde seg til å være med; gjør de ikke det, blir ikke jeg med heller. Du skal ro over til Svinøy, og ta min morbror Bjarne på råd med deg.» Havgrim lovte dette, og satte over til Svinøy. Der ba han Bjarne om den samme hjelp, som Trond hadde gitt løfte om. Bjarne svarte, at han ikke ble med, uten han fikk noe for det, og da Havgrim ba ham si hvor meget han hadde tenkt seg, sa han: «Hver vår skal du gi meg tre kugjeld, og hver høst tre hundre i slakt.» Det lovte Havgrim, og for hjem igjen. 270

Kamp - Sigmund Brestesson som gutt Brødrene Breste og Beine hadde en mindre gård på Store-Dimun, og en dag, mens de var der på gården, ville de over til Lille-Dimun. På den øya bor det ingen folk. De lot sine sauer gå der, og det storfe de ville ha til slakt. Guttene Sigmund og Tore ba om å få være med, og det ga brødrene dem lov til. De satte nå over til øya, og brødrene hadde alle sine våpen med. Da de rodde tilbake, og var kommet like inn under Store-Dimun, så de at tre båter, alle med væpnede menn ombord, kom imot dem: det var tolv mann på hver båt. De kjente disse menn: det var Havgrim fra Suderøy og Trond fra Gata, og i den tredje Bjarne fra Svinøy. De kom seg imellom brødrene og øya, så disse ikke nådde sin lan­ dingsplass, men måtte styre båten like opp i fjæresteinene.

271

Like ovenfor var det en liten fjellhammer. Den sprang brødrene opp på med sine våpen, og der oppe på hammeren lot de guttene sette seg. Den var flat oventil, et godt sted å verge seg på. Nå kom Havgrim og alle de andre etter med sine tre båter. De sprang av båtene opp i fjæren - mot hammeren, og Havgrim og Svinøy-Bjarne gikk straks løs på brødrene, men de verget seg godt og mandig. Trond og hans folk gikk og drev nede i fjæren, og var ikke med i kampen. Breste sto der, hvor hammeren var lettest å komme til, men vanske­ ligst å verge. De kjempet nå en stund, men det var ikke så liketil å gjøre det av med brødrene. Da sa Havgrim: «Det var en avtale mellom oss to, Trond, at du skulle hjelpe meg, og det ga jeg deg også penger for.» Trond svarte: «En ynkelig kar har du alltid vært. En skulle ikke tro du var et mannfolk, siden du, med dine to tylfter, ikke kan ta det opp med to mann. Men slik har du alltid hatt det: du puffer andre fram som skyteskive, og når mot og manns hjerte skal stå sin prøve, blir du redd, og holder deg langt borte. Hvis det er det minste ved deg, må du selv være den første som går Breste inn på livet - de andre føl­ ger så etter. Gjør du ikke det, er det ikke godt å skjønne hva du er skapt til.» Med slike ord tirret og egget han Havgrim, så han sprang opp på hammeren til Breste, og stakk spydet gjennom ham. Da Breste merket at han hadde fått banesår, gikk han, med spydet gjennom seg, mot Havgrim, og hogg til ham med sitt sverd. Hogget ramte Havgrim i den venstre skulder, og kløvde den og siden, så armen falt ned på jorden. Han veltet død ned fra hammeren, og Breste over ham. Begge lot de der sitt liv. Nå gikk de mot Beine. Han verget seg som en mann, men til slutt lot også han sitt liv der. Dette satt guttene og så på. Så sier folk, at Breste ble tre manns bane, før han drepte Havgrim, og Beine to manns.

272

Da kampen nå var endt, sa Trond at de skulle drepe guttene Sig­ mund og Tore. «Drepes skal de ikke,» sa Bjarne. «Drepes de ikke,» svarte Trond, «men slipper herfra med livet, blir det de fleste av de menns bane som er her.» «Før skal I drepe meg,» sa Bjarne. «Det var heller ikke mitt alvor,» svarte Trond, «jeg ville bare se hvor­ ledes I tok det. Nå vil jeg gi guttene bot, fordi jeg har vært med her i dag, og la dem oppfostre hos meg.» Alt det hørte guttene. Tore gråt, men Sigmund sa: «La oss ikke gråte, frende, men minnes dette dess lenger.» Etter dette for de bort. Trond lot guttene bli med hjem til Gata. Havgrims lik ble ført til Suderøy, og jordet der etter gammel sed. Men Brestes og Beines venner førte deres lik hjem til Skuvøy, og jor­ det dem der - også etter gammel sed. Disse tidender spurtes snart overalt på Færøyene, og alle sørget over brødrene.

Sigmund Brestesson kommer til Norge Den samme sommer kom et skip fra Norge til Færøyene. Han som styrte det, het Ravn Holmgardsfarer - han ble kalt så, fordi han for det meste seilte mellom Norge og Holmgard. Han var av vikversk ætt, og hadde gård i Tønsberg. Dette skip kom inn til Torshavn. Da kjøpmennene hadde gjort seg ferdige og skulle seile tilbake til Norge, hendte det en morgen, at Trond fra Gata kom inn på havnen med en skute. Han tok Ravn til side, og sa til ham, at han hadde to trelleemner å selge. Ravn svarte at han ikke ville kjøpe før han fikk se dem. Da leidde Trond to gutter i hvite kofter fram for ham. 18. Norrøn saga V

273

De var snauklipt, begge vakre, men oppsvulmet i ansiktet av sorg. Da Ravn så guttene, sa han: «Er det ikke så, Trond, at disse guttene er sønner av Breste og Beine, som I drepte for en tid siden?» «Så er det nok,» svarte Trond. «Mine treller blir de aldri,» sa Ravn, «hvis jeg skal gi penger for dem.» «Vi får lempe oss litt, både du og jeg,» sa Trond. «Her har jeg to mer­ ker sølv, som jeg vil gi deg. Men så skal du ta dem med deg, og de må aldri siden komme tilbake til Færøyene.» Han helte sølvet ned i Ravns fang, tellet det - og lot ham se på det. Ravn syntes sølvet var fagert - og det ble så, at han tok guttene. Såsnart han fikk bør, satte han til havs, og kom til Norge, nettopp på den kant av landet han helst ville - øst ved Tønsberg. Der ble han om vinteren. Guttene var med ham, og hadde det godt.

Sigmund og Tore går seg vill på fjellet Ut på våren skulle Ravn fare i østerferd, og en dag, mens han holdt på å gjøre sitt skip i stand, spurte han guttene hvorledes de hadde det. «Godt,» svarte Sigmund, «mot dengang vi var i Tronds vold.» «Kjenner I til avtalen mellom meg og Trond?» spurte Ravn. «Den skulle vi vel kjenne,» svarte Sigmund. «Nå tenker jeg det er best,» sa Ravn, «at I går hvor I selv vil. Mangen gang vil I stå opprådde i et fremmed land, men en god hjelp vil I alltid ha i det sølvet som Trond ga meg med eder. Ta det med på ferden bedre bruk kan jeg ikke gjøre av det.» Sigmund takket ham, og sa at han skjønte han ville dem det beste, så ille stedt som de nå var. Nå er å fortelle om Trond, at han la alle Færøyene under seg, og tok alt det gods og alle de eiendommer som brødrene Breste og Beine hadde hatt. Ossur, Havgrims sønn, tok han til seg, og fostret ham. 274

Han var da ti år gammel. Nå rådde Trond alene over Færøyene, og ingen torde si ham imot. Den sommeren brødrene Breste og Beine ble drept, var det høvdingskifte i Norge. Harald Gråfeld ble felt, og Håkon jarl kom isteden. Han var først skattjarl hos Harald Gormsson, og hadde riket i len av ham. Da var det ute med Gunnhildssønnenes makt, og mange flyktet fra landet. Sigmund og Tore var i Viken i to år, etter at Ravn hadde gitt dem fri, og det sølvet de hadde fått av ham, var sloppet opp. Sigmund var da tolv år gammel, Tore fjorten. Da fikk de høre at Håkon jarl var kommet til makten, og satte seg for å søke ham opp, om de kunne komme så langt. For de tenkte det måtte komme dem til gode, at deres fedre hadde vært hans menn. De gikk nå fra Viken til Opplandene, tok så veien østover gjennom Hedemarken, og nordover til Dovrefjell. Dit kom de nettopp som vinteren satte inn med snødrev og kulde. Uten å tenke lot de det stå til innover fjellet, for vill, og lå ute i flere døgn uten mat. Da ga Tore seg over, og ba Sigmund hjelpe seg selv, og se til å komme ned fra fjellet. Men Sigmund svarte, at enten skulle de komme ned begge, eller også ingen av dem, og så meget sterkere var Sigmund at han tok Tore på ryggen. Det bar nå nedover, men da var de også så trette, at ingen av dem maktet stort mere. Så en kveld kom de til en liten dal. Den fulgte de, og langt om lenge kjente de lukten av røk; litt etter fikk de øye på en gård. Der gikk de inn, og fant fram til stuen. Der inne satt to kvinner, den ene litt ut i årene, den annen mer barn enn voksen - begge vakre. De hilste vennlig på guttene, trakk klærne av dem, ga dem tørre på, og satte mat fram for dem. Så fikk de dem i seng, dekket dem godt til, og sa det var best bonden ikke så dem, når han kom hjem, for det skulle ikke stort til før han ble sint. Sigmund våknet ved at en mann kom inn, storvoksen, i reinskinnskofte, og med et reinsdyr på ryggen. 275

Han stakk nesen i været, rynket brynene, og spurte hva det var for folk som var kommet til gårds. Husmoren svarte at det var kommet to smågutter, så medtatt av kulde og tretthet, at de var døden nær. «Hvor ofte har jeg ikke sagt deg,» sa bonden, «at i samme stund du tar fremmede inn i huset, setter du folk på spor etter oss.» «A la to så vakre gutter dø her like utenfor husdøren - det var mer enn jeg var istand til,» sa husmoren. Bonden slo seg til ro, og satte seg til bords med hustruen og dat­ teren. Da de hadde spist, gikk de alle i seng. Det var to senger i værelset. Bonden og hans hustru lå i den ene, datteren i den annen, men for guttene hadde de stelt til et leie der i stuen. Om morgenen var bonden tidlig oppe, og sa til guttene: «Det later til at min hustru og datter vil I skal hvile ut her i dag, om I så synes.» Det ville guttene gjerne. o

Sigmund og Tore på fjellet hos Ulv Bonden var borte hele dagen, men kom hjem om kvelden, og var da hyggelig og vennlig mot Sigmund og hans frende. Neste morgen gikk han bort til guttene og sa: «Siden skjebnen nå engang har ført eder hit til mitt hus, tenker jeg det er best I slår eder til ro her for vinteren, hvis det ikke er noe annet I skulle ha mer lyst til. Kvinnene på gården synes godt om eder; dessuten er I kommet rent ut av veien, og hvor I så går, blir det langt ned til bygden.» Sigmund og Tore takket bonden for hans tilbud, og sa de gjerne ville være der. «Men så venter jeg også,» sa bonden, «at I skjønner på det som hus­ moren og datteren gjør for eder, og tar en hånd i med, når det trengs. Selv blir jeg borte hver dag for å skaffe mat til huset, så sant det lar seg gjøre.» Guttene ble nå der.

276

Kvinnene på gården var snille mot dem, og stelte godt for dem. De likte seg bra der, men bonden var borte hver dag. Det var en velstelt gård, med gode, sterke hus. Bonden kalte seg Ulv, hustruen Ragnhild. Datteren het Turid; hun vokste opp til en høysinnet vakker kvinne. Sigmund og Turid syntes godt om hinannen. De talte ofte sammen, og bonden og hans hustru la seg ikke i det. Vinteren led, og den første sommerdag gikk Ulv bort til Sigmund og sa: «Det bar så til, at I ble her hos meg i vinter. Dersom det ikke er noe annet I heller vil, står det eder fritt for å bli her til I blir voksne. Kan være at vi får mer med hinannen å gjøre. Men én ting må I ta eder vel i vare for: I må ikke gå inn i den skogen som ligger her nordenfor gården.» Det lovte de, og tok med glede og takk imot bondens tilbud. Ikke langt fra gården lå et tjern. Bonden tok dem ofte med dit, og lærte dem å svømme, eller de gikk opp i skuddbakken og øvde seg i å skyte. Sigmund var snar til å ta etter alt det Ulv lærte ham, og ble en stor idrettsmann. Det ble også Tore, men med Sigmund kunne han ikke måle seg. Ulv var en stor og sterk mann, og guttene skjønte snart, at i idrett var det ikke mange som kom opp mot ham. Der ble de nå tre år. Sigmund var da femten år gammel, Tore sytten år. De var begge store og sterke som voksne menn, men Sigmund len­ ger framme i alt, enda han var to år yngre. Nå hendte det en sommerdag, at Sigmund sa til Tore: «Jeg undres på hva det vil skje, om vi gikk inn i skogen her nordenfor gården.» «Det vet jeg ikke,» svarte Tore, «og det samme kan det også være.» «Så er det ikke med meg,» sa Sigmund, «og inn i skogen vil jeg.» «Du får råde,» svarte Tore, «men da bryter vi løftet til fosterfar.» De gikk nå begge inn i skogen, Sigmund med en vedøks i hånden. De kom til en vakker rydning, og hadde ikke vært der lenge før de hørte et brak i skogen. Litt etter fikk de øye på en stor og fæl bjørn - en ulvgrå skogbjørn.

277

De sprang nå tilbake den samme sti de var kommet inn i skogen på. Stien var trang. Tore løp foran, Sigmund etter. Dyret satte etter dem, men stien ble for trang for det, så det brekket grenene. Med ett dreide Sigmund av fra stien - og inn mellom trærne. Der sto han og ventet på dyret, og da det var kommet like framfor ham, hogg han til med begge hender mellom ørene, så øksen gikk dypt ned i hodet, og bjørnen stupte framover - død, uten tegn til liv. Da Tore fikk se dette, sa han: «Det ble deg, frende, og ikke meg, som skulle få øve dette manndomsverk. Det er vel heller ikke annet å vente enn at jeg i mangt og meget må stå tilbake for deg.» «Nå skal vi se, om vi kan få reist dyret opp,» sa Sigmund. De gjorde så, og bøyet grenene inn mot dyret, for at det ikke skulle falle. Så satte de et kjevle inn i munnen på det - det så ut som bjørnen sto og gapte. De gikk nå hjem igjen, og ute på tunet møtte de Ulv, fosterfaren, som nettopp skulle ut for å lete etter dem. Han var sint, og spurte hvor de hadde vært. «Nå var vi ille ute, fosterfar,» svarte Sigmund, «vi enste ikke dine råd, og bjørnen var etter oss.» «Så måtte det gå, annet var ikke å vente,» sa Ulv, «men ellers så jeg nå helst at den aldri fikk jaget dere mere. Før har jeg ikke trøstet meg til å gi meg i kast med dette dyret, men nå skal vi likevel prøve.» Ulv gikk inn etter et spyd, og sprang så bort i skogen, med Sigmund og Tore etter seg. Ikke før fikk Ulv øye på bjørnen, så sprang han til, og stakk spydet i den, så den falt overende. Nå merket han at dyret var dødt før, og sa: «Holder I meg for narr, hvem er det som har drept bjørnen?» «Mitt verk er det ikke, fosterfar,» svarte Tore, «det er Sigmund som har drept dyret.» «Dette er det største manndomsverk,» sa Ulv, «og du Sigmund vil nok øve mangen gjev dåd i den tid som kommer.» Så gikk de hjem. Fra den dag av syntes Ulv enda bedre om Sigmund enn før.

278

Sigmund og Tore tar bort fra fjellet Frendene ble hos Ulv til Sigmund var atten, Tore tyve år gammel. Sigmund var nå høyere av vekst, og sterkere enn noen fullvoksen mann, alltid den dyktigste, hva han så tok seg til, og i idrett er ingen kommet Olav Trygvesson nærmere enn han. En dag fikk Sigmund sin fosterfar i tale, og sa at nå ville han ta bort fra gården. «Jeg har tenkt på det, fosterfar,» sa han, «at vi ikke kan vente å bli til noe, hvis vi ikke kommer ut i verden, og får se hvorledes andre har det.» «Med det skal det bli som I selv vil,» svarte Ulv. Mens de var der, hadde de lagt merke til at Ulv hver høst og hver vår var borte syv netter, eller så omtrent, og da hadde han hjem med seg lerret og klede, og meget annet av det de trengte. Nå lot han gjøre nye klær til dem, og rustet dem godt ut til ferden. Det kunne merkes på kvinnene, at det falt tungt å ta farvel - mest på den yngste. Så skiltes de. Men Ulv ble med et stykke på vei, og fulgte dem over Dovrefjell, til de kunne se ned i Orkedalen mot nord. Da satte Ulv seg ned, og sa han ville hvile seg. Frendene satte seg også - og nå satt de der på fjellet og hvilte seg - alle tre. Da sa Ulv: «Nå skulle jeg ha lyst til å høre, hvem jeg har fostret her, av hva ætt I er, og hvor I har eders fosterland.» De fortalte ham så hele sitt liv til denne stund, og deres skjebne gikk sterkt inn på Ulv. «Men nå ville kanskje fosterfar fortelle oss om sitt liv,» sa Sigmund. «Gjør det, fosterfar.» «Det skal jeg,» sa Ulv. «Min livssaga begynner så: Toralv het en bonde, som bodde på Hedemarken på Opplandene. Han var en mektig mann, og opplandskongenes sysselmann. Hans hustru het Idun. Med henne hadde han datteren Ragnhild, en sjelden vakker kvinne.

279

Ikke langt derfra bodde Steingrim, en god bonde og vel ved makt. Hans hustru het Tora; de hadde en sønn, som het Torkjel. Han var stor og sterk, og en ypperlig bueskytter. Så lenge han bodde hjemme hos faren, brukte han hver høst, når det tok til å fryse, og isen la seg på vannene, å ta ut i skogen og jage dyr med noen av sine venner. Ikke før satte det inn med tørrfrost, så for han til skogs - derfor ble han kalt Torkjel Tørrfrost. En dag fikk Torkjel sin far i tale. «Det er noe jeg vil be deg om, far,» sa han, «og det er at du beiler for meg til Ragnhild, Toralv bondes datter, og således hjelper meg til et godt gifte.» Steingrim svarte, at han stevnet noe høyt, men det ble nå likevel så, at far og sønn for til Toralv bonde, og bar fram sitt ærend: å beile for Torkjel til datteren Ragnhild. Toralv ga seg god tid før han svarte: Han hadde alltid tenkt seg at datteren skulle gjøre et bedre gifte enn dette. På den annen side var Steingrim hans venn, så han kunne ha ønsket å komme ham imøte - men dette giftermålet kunne det nå engang ikke bli noe av. Dermed skiltes de, og far og sønn for hjem igjen. En natt litt senere, da Torkjel visste at Toralv ikke var hjemme, men ute i et ærend, tok han hjemmefra, og fikk en mann med. De kom til Toralvs gård ut på natten, og Torkjel gikk like inn til Ragnhilds seng, tok henne i sine armer, bar henne ut og hjem til seg. Dette likte ikke faren. Han sa til sønnen, at den var for tung, den steinen han her løftet på, og at han straks skulle føre Ragnhild hjem igjen. «Det vil jeg ikke, far,» svarte Torkjel. «Da skal du også bort,» sa Steingrim - og Torkjel forlot sin fars gård, tok Ragnhild med seg, og holdt til ute i skogene. Tolv mann var med ham; de var hans venner og lekebrødre. Men nå kom Toralv bonde hjem, og såsnart han spurte disse tidender, samlet han folk, hundre i alt. Med dem for han til Steingrim bonde, og sa til ham, at han skulle fram med sønnen, og gi ham datte­ ren tilbake. Steingrim svarte, at de var ikke der på gården, noen av dem. 280

Toralv og hans menn søkte etter dem overalt, men fant dem ikke. Så for de ut i skogen, skiftet mannskapet i små flokker, og lette etter dem der. I Toralvs flokk var tredve mann. En dag fikk Toralv øye på tolv mann i skogen, og med dem en kvinne. Ingen skulle være i tvil om hvem dette var, tenkte han, og satte etter dem med sine menn. Torkjels feller sa til ham, at det var folk etter dem, og spurte, hva de skulle gripe til. «Det er en bakke her like ved,» svarte Torkjel, «dit skal vi alle fare. Det er et godt sted å verge seg på. Vi skal bryte opp stein, og verge oss som menn.» De gikk opp på bakken, og gjorde seg rede til kamp. Det varte ikke lenge før Toralv kom settende etter med sin flokk. Rustet med våpen, søkte de inn på dem, men Torkjel og hans menn verget seg godt og mandig. Så endte denne kamp, at tolv mann falt av Toralvs flokk, av Torkjels syv. De fem, som var tilbake, ble såret. Toralv bonde fikk her ulivssår. Torkjel og hans venner tok flukten inn i skogen, og der skiltes de. Ragnhild, som ble tilbake, førtes hjem med sin far. Da Toralv kom ned i bygden, døde han av sine sår, og så sier folk at Torkjel var hans banemann. Torkjel for hjem til sin far. Han var lite såret, de fleste av hans venner mere, men de kom seg alle. Nå stevnet opplendingene ting, og lyste Torkjel Tørrfrost fredløs. Da han og hans far spurte dette, sa Steingrim at Torkjel ikke måtte bli der på gården, mens folk var mest oppsatt på å finne ham. «Et stykke vei opp fra gården,» sa Steingrim, «der hvor elven kom­ mer ned, er det store gjuv, og i et av dem en hule. Det skjulestedet er det ingen andre enn jeg som vet om. Dit skal du fare, og ta mat med deg.» Torkjel gjorde som faren sa, og ingen fant ham. For mens folk søkte og lette, satt han inne i hulen. 281

Men det ble stusslig for ham der inne, og da en stund var leden, kom han fram - og for med én gang like til den gård som Toralv bonde hadde eid, forte Ragnhild bort for annen gang, og søkte ut på fjell og ødemarker. «Og her hvor jeg nå er,» sa Ulv, «her satte jeg bo, og siden har jeg vært her med Ragnhild i atten år. Min datter Turid er på den alder nå. Og nå har jeg fortalt eder min livssaga.» «Merkelig er din saga,» sa Sigmund, «men før vi skilles, er det noe jeg må ha sagt deg: du har fostret meg, og vært god imot meg, men lønnet deg som jeg skulle, det har jeg ikke. Da jeg tok farvel med din datter, sa hun til meg at hun var med barn, og ingen, uten jeg, vil kunne mistenkes for å være barnefaren. Når jeg for bort, var det mest fordi jeg tenkte dette kunne sette ondt mellom oss.» «Lenge visste jeg,» svarte Torkjel, «at I holdt av hinannen, og jeg ville ikke være den som sto i veien for eders kjærlighet.» «Det vil jeg be deg om, fosterfar,» sa Sigmund, «at du ikke gifter bort din datter Turid, for henne vil jeg ekte - eller ingen.» «Bedre mann kan min datter ikke få,» svarte Torkjel. «Men skulle du slå deg opp hos høvdinger, vil jeg be deg om, Sigmund, at du min­ nes mitt navn, og hjelper meg til fred og forlik med mine sambygdin­ ger, for jeg stunder bort fra denne avbygden nå.» «Det skal jeg, fosterfar,» svarte Sigmund, «så sant jeg kan.» Dermed skiltes de.

Sigmund Brestessons møte med Håkon jarl Frendene Sigmund og Tore for videre, til de kom til Håkon jarl på Lade - han hadde sitt jarlesete der. De gikk fram for jarlen, og hilste ham. Han tok deres hilsen vel opp, og spurte hvem de var. Sigmund svarte: «Jeg er sønn av Breste, som en tid var Eders syssel­ mann på Færøyene, og ble drept der. Jeg har søkt Eder, herre jarl, fordi jeg tenkte I ville bli meg til hjelp og støtte, og vi ville gjerne, min frende og jeg, bli Eders menn.» 282

Jarlen svarte, at han ikke kunne vite om han var den han ga seg ut for. «Ellers er du ikke ulik Breste, men selv får du lyse deg i ætt. Maten skal du få iallfall,» - og dermed viste han dem til sete blant sine gjester. Svein Håkonsson var ung på den tid, og i sin fars hird. Sigmund ga seg i tale med jarlesønnen. Han viste ham også mange av sine idretter, og det moret Svein å se hvor hendig og smidig han var i dem alle. Sigmund kom nå fram med sin sak, og ba Svein legge et godt ord inn for seg, så han kunne få noen hjelp av hans far. Svein spurte hva han ønsket. «Om din far ville hjelpe meg til det,» sa Sigmund, «ville jeg helst i hærferd.» «Det gjør du rett i,» sa Svein. Da kom jarlen Eirik Håkonsson dit østenfra Viken - der hadde han sitt sete. Sigmund fikk Eirik jarl i tale, og lot ham forstå, hvor vanskelig han hadde det. Eirik lovte å legge hans sak fram for sin far. Dessuten ville han selv hjelpe til, og det ikke mindre enn Håkon jarl. Etter jul talte Sigmund med Håkon jarl, og spurte om han på en eller annen måte ville hjelpe ham, og la det komme ham til gode, at hans far Breste hadde vært hans hirdmann. Håkon jarl svarte: «En god støtte mistet jeg, det er visst, da den djerve og mandige Breste ble drept, og de som drepte ham, kan ikke vente seg annet enn ondt av meg - men hva var det ellers du ønsket?» Sigmund svarte at han helst ville fare i viking, og vinne - enten ære eller bane. «Det er vel talt,» sa jarlen, «og til våren, når folk gjør seg rede til å fare ut, skal du få vite hva jeg vil gjøre for deg.» Da det led fram mot våren, minnet Sigmund Håkon jarl om hans vennlige løfte, og jarlen svarte: «Jeg vil gi deg et langskip med førti væpnede menn. Mannskapet blir vel ikke det beste, for de fleste har vel ikke større lyst til å følge deg, en fremmed og utenlandsk mann.» Sigmund takket jarlen, og fortalte Eirik om den hjelp hans far hadde lovt ham. «Det var lite, det han skjøt til,» svarte jarlen, «men likevel kan det komme deg til nytte. 283

Nå vil jeg også gi deg et skip og førti mann.» Det skip som Eirik ga ham, var i alle deler godt utrustet. Sigmund fortalte nå Svein om den hjelp han hadde fått av hans far og bror. Svein svarte: «Således som jeg er stilt, har ikke jeg så lett som min far og bror for å hjelpe mine venner. Men også av meg skal du få et skip med førti mann. De skal være av mine egne folk, og jeg tror de vil vise seg som de beste av de menn du tar med deg på ferden.»

Sigmund Brestesson på vikingtog Sigmund og hans menn rustet seg nå, og da alt var klart til ferden, seilte han østover til Viken, derfra til Danmark, og gjennom Øre­ sund inn i Østresalt. Der for han hele sommeren utover, men fikk lite bytte, for med det mannskap han hadde, fant han det aldri rådelig å stevne dit hvor det var stor makt imot, og kjøpmenn lot han fare i fred. Da det led ut på sommeren, seilte han vestover, til han kom til Elveskjærene. Der har det alltid vært et stort vikingbøle. Da de hadde lagt seg for anker under en holme, gikk Sigmund på land for å se seg om. Da la han merke til, at der lå fem skip på den andre siden av holmen. Et av dem var en drage. Han gikk tilbake til sine menn, og sa til dem, at det lå fem viking­ skip på den annen side av holmen. «Nå skal I vite,» sa han, «at jeg er lite for å flykte før vi har prøvd krefter med dem, og aldri vinner vi noen heder, hvis vi ikke setter noe inn.» De ba ham råde. «Vi skal bære stein ut på skipene,» sa Sigmund, «og ruste oss så godt vi kan. Skipene skal vi legge ytterst her i viken, for der er den smalest. Slik så det ut for meg, da vi seilte inn i kveld, at ikke noe skip kan komme opp på siden av oss, når vi legger alle tre skip like langt fram, og for oss vil det bli en stor fordel, at de ikke kan borde oss fra alle kanter.»

284

De gjorde som han sa, og neste morgen, mens de lå der ytterst i viken, kom vikingene roende imot dem med sine fem skip. I stavnen på dragen sto en stor, sterkbygd mann, som straks spurte hvem det var som rådde for skipene. Sigmund sa sitt navn, og spurte om hans. Han svarte, at han het Randver, og hadde sin ætt øst i Holmgard. «Her gjelder ett av to vilkår,» sa Randver, «enten å gi alt, eders skip og eder selv, i min vold - eller å kjempe.» Sigmund svarte, at på så ulike vilkår ville de nok først prøve sine våpen. Randver ba da sine menn legge til med tre skip, siden de ikke kunne komme til med alle fem - men selv ville han først se hvorledes det gikk. Sigmund styrte det skip som Svein Jarlsson hadde gitt ham, og Tore det som han hadde fått av Eirik jarl. De la nå skipene mot hinannen - og kampen begynner. Først kastet Sigmund og hans menn med stein, og så tett falt stei­ nene, at vikingene ikke fikk gjort annet enn å dekke seg, og da de ikke hadde flere steiner igjen, sendte de en regn av skuddvåpen inn over dem, så flere av vikingene falt, og mange ble såret. Da tok Sigmund og hans menn til sine hoggvåpen, og fra nå av fikk de mer og mer overtaket. Da Randver så hvor ille det gikk hans menn i kampen, sa han at de måtte være noen uslinger, siden de ikke kunne gjøre det av med folk som ikke var for menn å regne. De svarte, at det var hans vis å egge sine folk, men spare sitt eget skinn. «Gå selv fram mot dem,» sa de. «Jeg skal så,» svarte han, og la til med dragen og et annet skip, hvor mannskapet var uthvilt. På det tredje satte han folk som ikke var såret, - og nå bar det løs for annen gang. Denne kampen ble meget hardere enn den første. Sigmund sto lengst framme på sitt skip, og hogg både hardt og titt. Hans frende Tore gikk også djervt fram. De kjempet nå lenge, men det var ikke godt å se hvem der ville holde lengst ut.

285

Da sa Sigmund til sine menn: «Dette vil aldri ende med seier for oss, hvis vi ikke tar bedre i. Nå vil jeg prøve på å komme opp på dra­ gen - følg meg som menn.» Sigmund, og elleve mann til, kom seg opp på dragen. Der drepte han straks én mann, så én til - og hans menn hjalp ham godt. Tore, og fire mann med ham, kom seg også opp - og nå vek alt og alle for dem. Da Randver så dette, sprang han fram mot Sigmund, og de to kjem­ pet lenge. Nå viste Sigmund en av sine idretter: han kastet sitt sverd opp i luf­ ten, grep det med venstre hånd, og skjoldet med høyre - så hogg han til Randver med sverdet, så hans høyre fot gikk av nedenfor kneet. Da falt Randver. Sigmund ga ham et hogg over halsen - og det hogget tok hodet av. Da ropte Sigmund og hans menn hærskrik, og vikingene på de tre skip flyktet. Men Sigmund og hans menn ryddet dragen, og drepte hver eneste mann som var der. Så tellet de sine folk: det var falt tredve mann. De la nå skipene for anker, forbandt sine sår, og hvilte ut der noen netter. Sigmund tok dragen og et skip til, som lå igjen. De fikk stort bytte der, både våpen og andre verdifulle ting. Så seilte de til Danmark, og derfra nordover til Viken. Der traff de Eirik jarl, som tok vel imot Sigmund, og ba ham bli hos seg. Sigmund takket jarlen for tilbudet, men svarte, at han først måtte fare nordover til Håkon jarl. Da han hadde for lite mannskap, lot han to av sine skip bli igjen, og ba jarlen ta vare på dem. De kom til Håkon jarl. Også han tok vennlig imot Sigmund og hans feller. Sigmund var hos jarlen vinteren over, og snart var hans navn kjent viden om. I julen ble både han og dore Håkon jarls hirdmenn, og hadde det rolig og godt der.

286

Sigmunds seire i Svearike På den tid rådde Eirik den seiersæle for Svearike. Det var en mektig konge. En vinter hadde tolv norske kjøpmenn faret øst over Kjølen til Svea­ rike, og da de kom inn i landet, holdt de kjøpstevne med folk som hørte hjemme der, men det ble trette mellom dem, og en nordmann drepte en svenske. Da kong Eirik spurte dette, sendte han sine gjester dit, og lot disse tolv menn drepe. Om våren spurte Håkon jarl Sigmund hvor han hadde tenkt seg hen til sommeren, og Sigmund svarte, at jarlen skulle råde for det. «Da skulle jeg ønske,» sa Håkon, «at du ikke holdt deg for langt borte fra sveakongens rike, og minnet svenskene om at de her i vinter, for kort tid siden, drepte tolv av mine menn - det er ennå ikke blitt hevnet.» «Det skal jeg, herre jarl,» svarte Sigmund, «så sant det lar seg gjøre.» Håkon jarl ga da Sigmund utvalte folk av sin hird og noen ledingsfolk. Nå ville alle mer enn gjerne følge Sigmund. De for østover til Eirik jarl i Viken. Også av ham fikk Sigmund det beste mannskap, så nå hadde han over tre hundre mann og fem vel rustede skip. Derfra seilte de sørover til Danmark, så østover langs sveakongens rike, og la til et sted på østkysten. Da sa Sigmund til sine menn: «Her skal vi gå i land, og fare fram på hærmenns vis.» Og tre hundre mann sterke for de opp i bygden, drepte folk, tok godset, og brente gårdene. De som kom seg unna, flyktet ut i skoger og ødemarker. Ikke langt fra det sted hvor de satte etter de flyktende, bodde en av kong Eiriks sysselmenn, som het Bjørn. Da han hørte om herjingen, fikk han samlet en stor folkestyrke, og med den kom han seg inn mel­ lom Sigmunds menn og skipene. En dag fikk Sigmunds menn øye på denne hær, og talte seg imellom om hva råd de skulle gripe til. «Gode råd er det ennå mange av,» sa Sigmund. «Gang på gang har 287

det vist seg at det ikke er folkemengden, men det ukuelige kampmot som bærer seiren hjem. Nå skal vi fylke vårt mannskap i svinefylking: Tore og jeg skal stå fremst, i neste rekke tre, så fem, og de som har skjold, skal stå i begge armene av fylkingen. Så stormer vi like imot deres fylking, og ser om vi kan komme oss igjennom. Svenskene står kanskje ikke så fast i fylkingen.» Så gjorde de: de sprang inn på svenskenes fylking - og kom seg igjennom. Det ble en hard kamp, og mange av svenskene falt. Sigmund gikk mandig fram, og hogg til begge sider, nådde Bjørns merkesmann, og ga ham banesår. Da egget han sine menn til å bryte den skjoldborg som var slått om Bjørn, og så gjorde de. Han kom inn på Bjørn. De skiftet våpenhogg, men Sigmund hadde snart overtaket, og ble hans banemann. Nå ropte vikingene seiersrop, og svenskene flyktet. De satte ikke etter dem; for det ville ikke Sigmund; de hadde ikke folk nok til det i et ukjent land, sa han. De tok meget gods der, og fikk alt med seg ombord på skipene. Så seilte de bort, og styrte østover til Holmgard. Der herjet de på øyer og nes. I sveakongens rike var det to brødre: Vandil og Adil. De var kon­ gens landvernsmenn, og hadde aldri mindre enn åtte skip og to drager. Da sveakongen spurte at folk hadde herjet i hans land, sendte han bud til brødrene, og ba dem ta Sigmund og hans menn av dage. Det lovte de. Om høsten seilte Sigmund hjemover, og kom inn under en øy som ligger utenfor Svealand. Da sa Sigmund til sine menn: «Det er svensker som holder til her, så det er ikke venner vi er kom­ met til. Vi må fare varlig fram. Nå skal jeg gå opp på øya og se meg om.» Han gjorde så, og på den andre siden av øya fikk han øye på ti skip. Av dem var de to drageskip. 288

Han sa til sine menn, at de skulle holde seg rede til kamp, bære god­ set bort fra skipene, og ta stein inn isteden. Det holdt de på med om natten.

Sigmund og Vandil Tidlig neste morgen rodde de mot de ti skip. Høvdingene ropte straks over til dem, og spurte hvem der rådde for skipene. Ikke før hadde Sigmund sagt sitt navn, så grep de til våpen, og kjempet, for nå visste de hva det var for menn de hadde for seg, og hva de ville. Aldri før ble mot og krefter satt på så hard prøve som i denne kamp. Vandil la sin drage mot Sigmunds, men møtte hard motstand. Da de hadde kjempet en stund, sa Sigmund til sine menn: «Det er nå som før: vi vinner ingen seier, hvis vi ikke trenger nærmere inn på livet av dem. Nå springer jeg opp på dragen, og I følger etter.» Han gjorde så, og mange av hans folk fulgte ham. Han ble snart flere menns bane, og svenskene tok til å vike. Da trengte Vandil inn på Sigmund, og de skiftet lenge hogg. Nå fikk Sigmund igjen bruk for sin idrett: han skiftet våpnene om i hendene, og med den venstre hogg han til Vandil, så den høyre hånd gikk av, og sverdet falt ned. Sigmund gjorde det straks av med ham, og Sigmunds menn ropte seiersrop. Da sa Adil: «Nå har kampen tatt en annen vending, og Vandil må være drept. La oss flykte, her får enhver hytte seg så godt han kan -» og Adil og hans folk flyktet med fem skip; men de fire andre og dragen lå igjen. De drepte hver eneste mann som var ombord der, og skipene tok Sigmund med seg. De seilte nå videre til de kom til danekongens rike. Der følte de seg trygge og utenfor all fare, hvilte ut og forbandt sine sår, - satte igjen til havs, og kom til Eirik jarl i Viken. Der ble de en stund, og for så nordover til Håkon jarl i Trøndelagen. 19. Norrøn saga V

289

Han tok vel imot Sigmund og hans menn, og takket ham for de manndomsverk han hadde øvd om sommeren. Sigmund og Tore, med en del av deres folk, ble hos jarlen ut over vinteren, men resten av mannskapet tok vinteropphold andre steder, for nå skortet det dem ikke på penger.

Harald Jernhaus Da det led ut på våren, spurte jarlen Sigmund hvor han hadde tenkt å herje om sommeren. «Det skal I råde for, herre jarl,» svarte Sigmund. «Denne gang,» sa jarlen, «skal du ikke tirre svenskene. Dem kan du la i fred, men isteden ville jeg be deg fare vest over havet til Orkn­ øyene. Der tenker jeg du møter en mann som heter Harald Jernhaus. Han er lyst utleg av meg, og er min verste uvenn. Megen ufred har han voldt her i Norge, men mandig er han som få. Ham vil jeg du skal drepe, om du kan komme til med det.» Sigmund svarte, at fikk han så sant spurt ham opp, skulle han nok få tak i ham. Han seilte nå fra Norge med åtte skip. Tore styrte den dragen Vandil hadde eid, og Sigmund den han hadde tatt fra Randver. De for vestover havet, men gjorde lite bytte. Da det led mot slutten av sommeren, kom de med sine skip inn under Angulsøy, som ligger i Englandshavet. Da så de ti skip ligge rett foran seg, og blant dem et stort drageskip. Sigmund var snart klar over at det var Harald Jernhaus som rådde for disse skip. De ble enige om at kampen skulle gå løs neste morgen. Natten led, og i solrenningen grep de sine våpen. De kjempet hele dagen, til mørket og natten falt på. Da skiltes de med den avtale å kjempe videre neste dag. Men da morgenen kom, ropte Harald over til Sigmunds skip, og spurte om han ville kjempe mer. «Annet hadde jeg ikke tenkt,» svarte Sigmund. 290

«Hva jeg aldri før har sagt,» sa Harald, «vil jeg si nå: jeg skulle ønske vi ble venner, og ikke kjempet lenger.» Dette råd ble støttet av menn på begge sider: det var ikke noe de nå ville stå seg bedre på, sa de, enn å forlikes og slå seg sammen; da ville få kunne stå seg imot dem. Men Sigmund svarte, at det var noe som sto i veien for et slikt forlik. «Hva er det?» spurte Harald. «Håkon jarl har sendt meg etter ditt hode.» «Ondt ventet jeg meg av ham. Du og han ligner ikke hinannen. For du er den gjeveste, han den ringeste blant menn.» «Så ser ikke jeg på ham,» svarte Sigmund. Nå la menn på begge sider seg imellom for å få forlik i stand, og så gikk det også: de la sitt bytte sammen, og herjet vidt omkring ut over sommeren. Få var de som kunne stå seg mot dem. Da det led mot høsten, sa Sigmund at han ville styre mot Norge. «Da får vi skilles,» sa Harald. «Det skal vi ikke,» svarte Sigmund, «dit skal vi fare begge. Tar jeg deg med til Håkon jarl, har jeg iallfall holdt noe av det jeg lovte ham.» «Hvorfor skulle jeg fare til min verste uvenn?» spurte Harald. «La meg råde for det,» svarte Sigmund. «Du skal så,» sa Harald. «For deg har jeg tillit til, og dessuten skjøn­ ner jeg hvor meget dette må ha å si for deg.» De seilte nå til Norge, og kom til Hordaland. Der spurte de at Håkon jarl var i Borgund på Sunnmøre. Dit styrte de, og la sine skip i Steinavåg. Der ble Harald liggende, men Sigmund ville først treffe jarlen, og for med tolv mann inn til Borgund på en roskute. Da Sigmund kom dit, satt jarlen ved drikkebordet. Han gikk straks inn, og hilste ham, som det sømmet seg. Jarlen tok vennlig imot Sigmund, og spurte om nytt. Han lot en stol sette fram for ham, og de satt nå og talte sammen en stund. Sigmund fortalte om sin ferd, men sa ikke noe om at han hadde møtt Harald Jernhaus. Da Håkon syntes det trakk litt lenge ut før han fikk høre noe om dette, spurte han om han hadde funnet Harald.

291

«Visst har jeg det,» svarte Sigmund - og nå fortalte han hvorledes det var gått til at de ble forlikte. Da tidde jarlen, og ble rød som blod i ansiktet, men om en stund sa han: «Oftest har du røktet mine ærend bedre enn denne gang, Sigmund.» «Mannen er kommet hit,» svarte Sigmund, «og er i Eders vold, herre, men da kunne I vel på min bønn slutte forlik med Harald, så han fikk landsvist og grid på liv og lemmer.» «Det skal aldri skje,» sa jarlen, «straks jeg får tak i ham, lar jeg ham drepe.» «Jeg går i borgen for ham, herre, og byder Eder så meget gods som I vil ha.» «Intet forlik får han av meg,» svarte jarlen. «Lite har jeg igjen for at jeg har tjent Eder, og intet godt,» sa Sig­ mund, «når jeg ikke kan få grid og forlik for en eneste mann. Jeg vil bort fra dette land, jeg vil ikke tjene Eder lenger. Men jeg skulle ønske det måtte koste Eder litt før I fikk drept ham.» Dermed sprang Sigmund opp, og gikk ut av stuen, men jarlen ble sittende. Han var taus, og ingen torde be for Sigmund. Da jarlen igjen tok til orde, sa han: «Nå var Sigmund vred, og skade er det for mitt rike, om han farer bort. Men det er vel ikke hans alvor.» «Visst er det hans alvor,» svarte hans menn. «Far etter ham,» sa jarlen, «så skal vi slutte forlik på de vilkår han rådde til.» Jarlens menn gikk til Sigmund, og sa ham dette. Han kom tilbake, og jarlen, som denne gang hilste først, sa at de skulle forlikes på de vilkår han før hadde nevnt. «Du må ikke forlate meg,» sa han. Sigmund fikk grid og forlik av jarlen på Haralds vegne. Så for han til Harald, og fortalte ham at det var sluttet forlik. Harald svarte at han hadde ondt for å tro jarlen; allikevel søkte de ham opp, og forlik ble sluttet etter avtale. Etter dette dro Harald nordover til Hålogaland, men Sigmund ble hos jarlen om vinteren. De var de beste venner.

292

Hans frende Tore, og mange av hans og Sigmunds menn, var også der. Sigmund holdt sine menn godt både med klær og våpen.

Sigmund Brestesson kommer tilbake til Færøyene Nå er å fortelle om færøyingene, at Ossur Havgrimsson ble oppfostret hos Trond i Gata, til han var fullvoksen. Det var lett å se på ham, at han var en mann med mot og evne til å bryte seg vei. Hans hustru hørte til en av de beste bondeætter der på øyene, og Trond, som hadde hjulpet ham til dette gifte, sa til ham, at nå skulle de skifte høvdingskapet over øyene: Ossur skulle ha den del som hans far hadde hatt, Trond Brestes og Beines. Det retteste måtte det vel også være, mente Trond, at Ossur tok alt det, både jord og løsøre, som brødrene hadde eid, til bot for sin far. Alt dette gikk som Trond rådde til. Ossur hadde nå to eller tre gårder: farsgården Hov på Suderøy, én på Skuvøy, én på Dimun, Sigmunds og Tores fedrenearv. Færøyingene hadde spurt at Sigmund var blitt en navnkundig mann, og rustet seg på det beste mot ham. Ossur lot gjøre et virke om gården på Skuvøy. Der bodde han som oftest. Skuvøy ligger så til, at det er lett å verge den: det er bratt på alle kanter, og bare én oppgang. Så sier folk, at om aldri så mange søker å ta den, vil det aldri lykkes, så sant det er tyve eller tredve mann til å verge den. Når Ossur for mellom sine gårder, hadde han tyve mann med seg. Men hjemme hadde han oftest tredve med arbeidsfolkene. Nest Trond var ingen på Færøyene så mektig som han. Alt det sølv som Trond hadde fått på Haløyre, slapp aldri opp: han var den rikeste av alle der. Han alene rådde nå for alt på øyene. For Trond var lur. I det stykket kom Ossur alltid til kort. 293

På denne tid var det Sigmund sa til Håkon jarl, at han ville slutte med disse hærferder, og søke ut til Færøyene: han ville ikke lenger høre hånsord av folk, fordi han ikke hevnet sin far. Han ba jarlen om hjelp til dette, og da han ikke visste hvorledes han skulle gå fram, ville han gjerne høre hva jarlen rådde ham til. Håkon svarte, at det var et stritt havstykke ut til øyene. «Dessuten,» sa han, «er farvannet fullt av brenninger, så det lar seg ikke gjøre å sette over med langskip. Men jeg skal få gjort to knarrer til deg, og det mannskap jeg vil gi deg, det vet jeg du vil bli vel tjent med.» Sigmund takket ham fordi han ville gjøre så meget for ham. Ut over vinteren ble alt gjort klart til ferden, og til våren var skipene fullt ferdige. Mannskap hadde han også fått. Da kom Harald Jernhaus til ham. Også han gjorde seg nå seilklar. Like før Sigmund skulle seile, kom Håkon til ham, og sa: «Den mann skal en følge på vei, som en vil skal komme igjen.» Jarlen gikk ut med Sigmund, og sa: «Hva tror du på, Sigmund? La meg høre hva du har å si om det.» «Jeg tror på min makt og styrke,» svarte Sigmund. «Det må du ikke,» sa jarlen, «du skal søke hjelp hos henne som jeg setter all min lit til: Torgjerd Hordabrud. Nå skal vi gå sammen til henne; der skal vi søke lykke for deg.» Sigmund ba ham råde. De fulgte nå en kjørevei til skogen. Der dreiet de av på en sti, og kom til en rydning. Der sto et hus med en skigard omkring. Huset var fagert, og gull og sølv var støpt inn i utskjæringene. Håkon og Sigmund, og noen få andre menn, gikk inn. Der sto en mengde guder, og det var mange glassglugger, så ikke noe lå i mørke. Innerst inne ved tverrveggen sto en kvinne i sitt vakreste skrud. Jarlen kastet seg ned for hennes føtter, og lå lenge der. Da han sto opp, sa han til Sigmund at de skulle ofre til henne, og legge sølv på den stolen som sto foran henne. «Men det skal vi ha til merke på at hun tar imot det, at hun slipper den ringen hun har på armen. Med den skal det følge lykke for deg, Sigmund.» Nå grep jarlen etter ringen, men Sigmund syntes at hun knyttet hånden, så jarlen ikke fikk ringen. 294

Da kastet han seg for annen gang ned for henne, og Sigmund så at han hadde tårer i øynene. Men han sto opp, og grep igjen etter rin­ gen. Da var den løs. Den ringen ga jarlen Sigmund, og sa at han ikke måtte gi den fra seg - og det lovte han. Dermed skiltes de, og Sigmund for til sine skip. Så er sagt, at det var femti mann på hvert skip. De satte til havs, og fikk god bør. Skipene holdt følge med hin­ annen, til de så fugl fra øyene. Harald Jernhaus og Sigmund var på samme skip; det annet styrte Tore. Da røk det opp en storm, skipene kom fra hinannen, og lå og drev på havet i flere døgn.

Sigmund Brestesson og Trond møtes Nå er å fortelle om Sigmund og hans menn, at de fikk bør, og seilte inn mot øyene. Da merket de at de var kommet på østsiden av dem, og de menn ombord som kjente landet, mente at de nærmet seg sterkt Østerøy. Sigmund sa, at skulle han velge, var det ikke noe han heller ville enn å få Trond i sin makt. Men da det bar inn til øya, fikk de vinden rett imot, og det blåste en slik storm at det ikke var å tenke på å komme inn der. Men mannskapet var dyktig, og kjente farvannet, så de kom i land ved Svinøy. Dit kom de i dagningen. Ti mann ble igjen ved skipet, men førti sprang straks opp til gården, omringet den, og brøt seg inn, tok bonden Bjarne i sengen, og førte ham ut. Bjarne spurte hvem det var som sto for denne ferd, og da han fikk vite at det var Sigmund, sa han: «Da er du vel ikke blid på dem som ikke gjorde deg annet enn ondt den gang din far ble drept, og jeg leg­ ger ikke skjul på at jeg var med der. Men minnes du de ord jeg lot 295

falle, da det ble sagt, at du og din frende Tore skulle drepes? Jeg sa at før skulle de drepe meg.» «Det minnes jeg nok,» svarte Sigmund. «Når får jeg lønn for det?» spurte Bjarne. «Nå,» sa Sigmund. «Du skal ha grid. Men for alt annet vil jeg alene råde.» «Du skal så,» sa Bjarne. «Da får du følge oss til Østerøy.» «Før kommer du opp i himmelen enn du kommer dit i slikt vær.» «Bli med til Skuvøy da, om Ossur er hjemme.» «Du skal råde,» svarte Bjarne, «og Ossur er visst på Skuvøy nå.» Neste natt for de til Skuvøy, og kom til øya da dagen brøt fram. Det traff seg så heldig for Sigmund, at ingen var på vakt ved opp­ gangen. De gikk straks opp, og hadde med femti mann, som de hadde fått av Bjarne. De kom like hen til virket, men da var Ossur og hans menn kom­ met opp på det. Ossur spurte hva det var for menn som var ute og gikk. Sigmund sa sitt navn. «Du har ærend hit da, mener du,» sa Ossur. «Nå vil jeg byde deg forlik, og det så at de beste menn på Færøyene skal dømme i vår sak.» «Noe forlik mellom oss blir ikke av,» svarte Sigmund, «med mindre jeg får råde alene.» «Selvdom vil jeg ikke gi deg,» sa Ossur, «på det vilkår blir vi aldri forlikte. Jeg kan ikke se at det er så stor forskjell på dine og mine folk, heller ikke på din og min sak, at jeg skulle trenge det.» Da sa Sigmund til sine menn at de skulle storme virket, men på skrømt. «Selv får jeg så tenke meg om,» sa han, «og se hva jeg vil ta meg for.» Harald Jernhaus drev sine menn hardt, og forlik ville han aldri høre tale om. Sigmunds menn stormet nå fram mot virket. Men det var i seg selv vanskelig å ta, og Ossur sto innenfor med tredve mann. Sigmund selv gikk langs med virket, og så nøye på det. Han var således rustet: han hadde hjelm på hodet, sverd ved beltet, og i hån-

296

den en sølvinnlagt øks, med krum egg og jernomvunnet skaft: det var et glimrende våpen. Han hadde rød kjortel, utenpå den en lett brynstakk, og det gikk det ord både blant venner og fiender, at aldri var slik mann kommet til Færøyene før. Sigmund la merke til et sted på virket, hvor noe av veggen var falt ned: der var det lettere å komme opp. Han gikk litt tilbake, tok tilsprang og hoppet så høyt at han fikk krøket øksen inn i veggen. Så fort han kunne, halte han seg nå opp etter økseskaftet, og kom inn i virket. I det samme kom en mann imot ham, og hogg til ham med sverdet, men Sigmund tok av for hogget med øksen, og stakk til ham med øksespissen, så øksen gikk dypt inn i brystet på ham. Mannen falt død om. Men Ossur, som så ham falle, styrter fram mot Sigmund, og hogger til ham. Også denne gang tok han av for hogget med øksen, hogger selv til, Ossurs høyre hånd går av, sverdet faller til jorden - da hogger han til igjen: øksen gikk dypt inn i brystet, og Ossur falt. Ossurs menn springer til, og trenger inn på Sigmund, men han hoppet baklengs ned fra virket, og kom stående ned. Så styrtet de fram mot Ossur, flere og flere: der sto de, den ene innpå den annen, til Ossur var død. Sigmund sa til de menn som var igjen i virket, at de hadde to vilkår å velge mellom: enten ville han sulte dem ut, eller brenne virket opp - eller også skulle de gå til forlik, og la ham alene råde. Da overga de seg, og gikk inn på å gi ham selvdom. Om Tore er å fortelle, at han var kommet inn til Suderøy, og traff Sigmund igjen, etter at denne kamp var endt. Det gikk nå bud mellom Sigmund og Trond om forlik. Grid ble satt, og et møte avtalt mellom dem i Torshavn på Strømøy, hvor færøyingene har sitt tingsted. Dit kom Sigmund og Trond, begge med mange folk, og Trond lot til å være i godlaget. Det ble nå talt om forliket, og Trond sa: «At jeg var med den gang din far ble drept, Sigmund, sømmet seg lite. Derfor unner jeg deg et forlik, som du selv får størst heder av, og vil bli helt tilfreds med: jeg ønsker at du selv skal avgjøre alt i den sak vi har mel­ lom oss.»

297

«Men det ønsker ikke jeg,» svarte Sigmund. «Håkon jarl skal avgjøre alt, ellers blir vi ikke forlikte - og det ville kanskje være vel så bra. Men skal vi slutte forlik, må vi begge fare til Håkon jarl.» «Det er ikke noe jeg heller vil,» sa Trond, «enn at du skal dømme. Det eneste jeg selv må kunne kreve, er landsvist og det høvdingskap jeg nå har her på øyene.» «Her må det gå som jeg vil,» sa Sigmund. «Enten det - eller intet forlik.» Til slutt bøyde Trond seg. For han skjønte at det i motsatt fall kunne bli verre for ham, og avtalen ble at de neste sommer begge skulle fare til Norge. Mange av de menn som hadde fulgt Sigmund ut til øyene, seilte allerede samme høst tilbake til Norge på et av Sigmunds skip. Sigmund og hans frende Tore ble på Skuvøy ut over vinteren. Harald Jernhaus, og mange andre menn, var også der. Sigmund var som en høvding i all sin ferd, og det var fullt opp av alt i hans hus. Da det led mot våren, rustet Sigmund sitt skip; så gjorde dg Trond med den byrding han hadde, og begge holdt de øye med hinannen. Så snart alt var klart, seilte Sigmund. Tore og Harald Jernhaus ble med på ferden; i alt var det omkring tyve mann ombord. De kom inn til Sunnmøre i Norge. Der spurte de at Håkon jarl ikke var langt borte, og søkte ham straks opp. Jarlen tok vennlig imot Sigmund og hans menn, og Sig­ mund fortalte ham om forliket mellom ham og Trond. Da sa jarlen: «Nå har Trond vært listigere enn du. Til meg kommer han nok ikke så snart.» Sommeren led - men Trond kom ikke. Det kom andre skip fra Færøyene, og mannskapet fortalte, at Tronds skip var drevet tilbake til øyene, og hadde lidt så stor skade at det ikke kunne holde sjøen.

298

Håkon jarl dømmer i saken mellom Sigmund Brestesson og Trond i gata Sigmund sa nå til jarlen, at han skulle ønske han ville avsi dommen mellom ham og Trond, til tross for at Trond ikke var kommet. «Det skal jeg,» sa jarlen, «og jeg dømmer så: Du skal ha to bøter for brødrene Breste og Beine, og én fordi Trond, dengang han lot drepe eders fedre, rådde til å ta ditt og Tores liv med det samme. Dertil kommer så en fjerde bot, fordi Trond solgte eder som treller. Til den fjerdepart av øyene du nå råder over, skal legges så meget, både av Tronds del, og av Ossurs arvingers, at du fra nå av skal ha makten over halvparten av øyene. Den annen halvpart tilfaller meg, fordi Havgrim og Trond drepte mine hirdmenn Breste og Beine. Havgrim skal ligge ugild for drapet på Breste og for overfall på sakløse menn. For drapet på Ossur skal det ikke svares bot, fordi han, mot all rett, slo under seg din eiendom, og ble drept der. Disse bøter skal du skifte, som du selv vil, mellom deg og din frende Tore. Trond skal ha landsvist, om han holder dette forlik. Alle øyene skal du ha i len av meg, og betale skatt av min del.» Sigmund takket jarlen for den dom han her hadde avsagt, og ble hos ham om vinteren. Da det ble vår, satte han over til Færøyene igjen. Hans frende Tore var med, men Harald Jernhaus ble tilbake. Alt gikk godt på ferden ut til øyene, og da han kom fram, stevnet han ting med Trond i Torshavn. Trond møtte, og hadde mange menn med seg. Der kunngjorde Sigmund jarlens dom, og sa, at det var lite nok, det Trond hadde holdt av forliket, men nå fikk han gjøre ett av to: holde det, eller bryte det. Trond svarte, at han ønsket Sigmund skulle avgjøre saken. Det som ble til størst heder for Sigmund, sa han, ville også han bli mest tilfreds med. «Du kommer ingen vei med å gå utenom,» sa Sigmund, «jeg vil ha

299

et ja eller nei med én gang, og jeg for min del ser likeså gjerne at vi ikke blir forlikte.» Trond valte å holde forliket, men ba om henstand med pengebøtene. Jarlen hadde dømt at de skulle utredes innen et år. Men da flere ba for Trond, gikk han med på at alt skulle være betalt innen tre år. Trond sa, at det nettopp var etter hans sinn, at Sigmund fikk herre­ dømmet i like lang tid som han hadde hatt det; dessuten var det bare rett at det gikk så. Sigmund svarte, at pene talemåter bet han ikke på, så dem kunne han trygt spare seg. Da folk gikk fra tinget, var alle forlikte. Leiv, Ossurs sønn, kom i oppfostring hos Trond, og vokste nå opp der i Gata. Det var nå blitt sommer, og Sigmund gjorde alt klart for å fare til Norge. Da skulle Trond ut med en tredjedel av bøtene. Han vred seg ved det, - men betalte. Sigmund krevde inn skattene for Håkon jarl, før han seilte fra øyene. Alt gikk godt underveis. Da han kom til Norge, dro han straks til jarlen, og ga ham skatten. Jarlen tok godt imot Sigmund og hans frende Tore og alle deres menn. De ble nå der hos jarlen om vinteren.

Sigmund Brestesson holder bryllup med Turid, Torkjel Tørrfrosts datter Som det før er fortalt, var det i julen Sigmund ble Håkon jarls hird­ mann, og sommeren etter før han med jarlen inn til Frostating. Der talte han sin fosterfar Torkjels sak, og ba jarlen om å gi ham fred og landsvist. Det var Håkon jarl straks villig til. 300

Han sendte bud til Torkjel, at han måtte komme til ham, og ta sin hustru og datteren Turid med. Han gjorde så, og alle tre ble hos jarlen utover vinteren. Den sommeren da Sigmund og Tore tok bort fra fjellet, hadde Turid født en datter, som hadde fått navnet Tora. Våren etter ga Håkon jarl Torkjel Tørrfrost syssel i Orkedalen. Der satte han bo, og der hadde han vært siden. Nå red Sigmund ut til Torkjel i Orkedalen, fant ham hjemme, og ble godt mottatt. Så bar han fram sitt ærend: han var kommet for å beile til hans dat­ ter Turid. Torkjel var ikke sen med å gi sitt samtykke: dette var til ære og heder for ham selv, for datteren - og for dem alle, sa han. Sigmund drakk sitt bryllup hos Håkon jarl på Lade, og jarlen lot veitslen stå i syv netter. Torkjel Tørrfrost ble Håkon jarls hirdmann, og en av hans beste venner. Etter bryllupet tok Torkjel og hans hustru hjem igjen, men Sig­ mund og Turid ble hos jarlen, til de om høsten for ut til Færøyene, og datteren Tora tok de med seg. Utover vinteren var alt rolig på øyene. Da det ble vår, for mange folk til Strømøy ting, og Sigmund møtte opp med en del av sine menn. Trond var også der, og nå krevde Sigmund ham for den annen tredjedel av bøtene. Han hadde rett til det hele, sa han. Når han denne gang ikke gjorde krav på det, var det bare fordi folk var gått i forbønn for ham. «Det har båret så til,» svarte Trond, «at en som heter Leiv Ossursson, ble med meg til tinget i dag. Den gang vi to ble forlikte, tok jeg ham hjem til meg, og nå ville jeg gjerne, frende, at du unte Leiv en hederlig bot for Ossur, som du drepte. Så kunne jeg gi ham de penger du skal ha av meg.» «Det gjør jeg ikke,» sa Sigmund, «de penger jeg har til gode av deg, skal du betale til meg selv.» «Det er da ikke mer enn billig, det jeg ber om,» sa Trond. «Det synes du vel i grunnen også selv.» «Kom med pengene,» sa Sigmund, «det blir verre for deg ellers.» Trond utredet det halve av den annen tredjedel. 301

Han hadde det ikke så nå, sa han, at han kunne betale mer. Da gikk Sigmund fram mot Trond. I hånden hadde han den sølvinnlagte øks, som han drepte Ossur med. Han satte øksespissen for brystet på Trond, og sa: «Kom med pengene, ellers hogger jeg til, og lett på hånden blir jeg ikke, det vil du selv merke best, tenker jeg.» «Deg kan nok ingen komme ut av det med,» sa Trond - og ba en av sine menn gå inn i boden etter en pung som lå der, og se etter om det var noe sølv igjen. Mannen gikk, og rakte pungen til Sigmund. Sølvet ble veid, og det var nettopp så meget som Sigmund skulle ha. Dermed skiltes de. Samme sommer for Sigmund til Norge med skatten til Håkon jarl. Han ble godt mottatt, ble en stund hos jarlen, og for så ut til Færøy­ ene igjen. Der var han om vinteren, og hans frende Tore var alltid med ham. Sigmund var meget avholdt der på øyene. Han og Svinøy-Bjarne holdt godt sitt forlik, og Bjarne rådde alltid til fred mellom Trond og Sigmund - ellers ville det ha gått verre. Også neste vår for mange folk til Strømøy ting. Sigmund krevde sine penger av Trond, men Trond ba ham igjen om bøter for Leiv Ossursson, og mange la nå et godt ord inn for at de skulle forlikes. Sigmund svarte: «Trond utreder like så lite pengene til Leiv som til meg. Men da gode menn går i forbønn for ham, kan det stå hen så lenge med disse penger. Men ettergi dem, det vil jeg ikke; som saken nå står, skal de heller ikke gå til bot for Ossur.» Dermed skiltes de, og for hjem fra tinget. Da det ble sommer, skulle Sigmund igjen fare til Norge med skatten til Håkon jarl. Han rustet seg til ferden, men det gikk en tid før han ble seilklar, og kunne sette til havs. Hans frende Tore var med på ferden, men Turid, hans hustru, ble tilbake. Sent ut på høsten kom de til Trøndelagen. Sigmund søkte jarlen opp, og ble godt mottatt. Han var hos jarlen vinteren over. Sigmund var den gang syv og tyve år gammel.

302

Olav Trygvesson sender bud etter Sigmund Sigmund går over til den kristne tro Nå fører sagaen videre fram i tiden: Kong Olav hadde vært to år i Norge, og hadde kristnet hele Trøndelagen. Da sendte han ut på våren bud til Sigmund Brestesson, og ba ham komme til seg. Han lot budet melde, at Sigmund ville vinne heder, og bli den mek­ tigste av alle der på øyene, om han ble hans mann. Da det led ut på sommeren, for kong Olav sørover fra Trøndelagen. Han kom da til Sunnmøre, og der var han i veitsle hos en mektig bonde. Dit kom også Sigmund Brestesson. På kongens bud hadde han seilt fra Færøyene for å møte kongen, og tatt sin frende Tore med på ferden. Da kongen så Sigmund, hilste han ham hjertelig velkommen, og snart var de i samtale. «Det gjorde du rett i, Sigmund,» sa kongen, «at du ikke slo tanken fra deg, men tok ut på denne ferd. Når jeg ba deg komme til meg, var det ikke minst fordi jeg hadde hørt så meget om ditt mot og dine idretter. Jeg vil gjerne være din venn i ett og alt, om du vil lyde meg i det som jeg legger størst vekt på. Vennskap mellom oss to ville heller ikke passe så ille, sier folk, for det går det ord om oss, at umandig - det er vi ikke, hverken du eller jegI lang tid led vi begge ondt, og møtte megen motgang, før vi vant den heder, vi med rette kunne gjøre krav på. Fredløse i fremmed land fristet vi begge trelldoms kår, og i meget av det som da hendte oss, var der felles skjebne: du var et barn, og så på at din far ble drept sakløs - jeg var i mors liv, da min far, uten skyld, ble drept av sine onde og griske frender - ved svik var det de drepte ham. Også det har jeg hørt fortelle, at så langt fra at det ble budt deg bøter for din far, sa dine frender at det var likeså godt å drepe deg med det samme. Siden ble du solgt som trell, eller snarere var det vel så, at det ble gitt penger for å få deg gjort til trell, og jaget bort fra din eiendom og odelsjord. 303

I et ukjent land hadde du i lang tid ikke noe å hjelpe deg med uten det som fremmede folk, ved hans hjelp som råder for alt, unte deg av sin miskunn. Det jeg her har dratt fram av din livssaga, har meget felles med min egen: straks jeg var født, sto mine landsmenn meg etter livet. De gikk fram både med svik og vold, så min mor, fattig og forlatt, måtte flykte med meg fra sin far og sine frender og alt hun hadde. Således gikk de tre første år av mitt liv. Det som så hendte, var at vi begge ble hærtatt av vikinger. Da ble jeg skilt fra min mor, og så henne aldri siden. Tre ganger ble jeg solgt som trell. Da var jeg i Estland; der levde jeg blant vilt fremmede folk, til jeg var ni år. Da kom en av mine frender dit. Han kjentes ved min ætt, løste meg ut av trelldommen, og tok meg med østover til Gardarike. Der var jeg andre ni år, fredløs, som før, men nå for fri mann å regne. Mine kår ble noe bedre der, og siden kom jeg hos kong Valdemar til større heder og verdighet enn det kunne synes rimelig for en mann fra et fremmed land - og så gikk det også deg hos Håkon jarl. Lenge måtte vi savne lykke og heder, men den stund kom omsider for oss begge, at vi fikk tilbake vår fedrene arv og vårt fosterland. Nå har jeg hørt om deg, at du aldri, som skikken er hos andre hedenske menn, har blotet til avguder, og mer enn alt annet er det det som gir meg godt håp om at den høye himmelens konge, alle tings skaper, gjennom mine ord vil lede deg til kunnskap om sitt hellige navn, og således gjøre deg til min jevnbyrdige i den rette og hellige tro, som du alltid har vært det i styrke og idretter og alle de andre gaver som han i sin nåde har skjenket deg, som meg, lenge før jeg hadde hørt noe om hans herlighet. Nå give den samme allmektige Gud, at jeg fikk ledet deg til den sanne tro, og inn under hans tjeneste. Måtte mine ord vekke og mane deg, så du, fra nå av, etter mitt forbilde, og ved hans miskunn, kunne føre alle dine undergivne til hans herlighet - og det håper jeg også vil skje. Hvis du er lydig mot de ord jeg nå har talt til deg, så du tjener Gud trofast og uryggelig, vil du i meg ha en venn, og vinne ære og heder

304

- men hvor lite verd har i grunnen ikke det mot den ære og salighet som den allmektige Gud unner deg og alle andre som holder hans bud ved den Helligånds kjærlighet: å leve og regjere til evig tid med hans elskelige sønn, alle kongers konge, i Himmerikes høyeste salighet.» Da kongen hadde endt sin tale, sa Sigmund: «I vet, herre konge, det var I også inne på i Eders tale, - at jeg sto i Håkon jarls tjeneste. Mot meg var han god, og jeg var den gang vel tilfreds med mine kår. Vel var han grusom og full av svik mot sine uvenner, men gjaldt det en venn, ga han gode råd, var trofast, og hadde hjertelag. På Eders tro og hans er der stor forskjell, men da jeg av Eders vakre tale forstår, at den tro I har, er fagrere og herligere enn hedenske menns, vil jeg gjerne følge Eders råd, og vinne Eders vennskap. Blote til avguder, det ville jeg ikke, ikke fordi jeg kjente noen bedre tro, men fordi jeg lenge hadde sett, at hedenske menns tro ikke tjente til noe.» Disse ord gjorde kongen glad. For av dem skjønte han at han i Sigmund hadde en mann som forsto ham. Sigmund ble nå døpt, og alle hans menn med ham. Kongen lot ham undervise i den hellige tro, og han ble vinteren over hos kongen. Det ble vist ham megen heder.

Sigmund forkynner kristendommen på Færøyene Da det led ut på våren, ga kongen seg en dag i tale med Sigmund, og sa han ville sende ham ut til Færøyene for å kristne det folk som bodde der. Sigmund svarte først at dette var et vanskelig arbeid, som han nødig ville påta seg - men til slutt ble det likevel så, at han gikk inn på å gjøre som kongen ville. Kongen gjorde ham da til høvding over alle øyene, og ga ham pres­ ter med, som skulle døpe folket, og lære det det nødvendigste av den kristne tro. 20. Norrøn saga V

305

Så snart Sigmund var ferdig, seilte han, og alt gikk godt på ferden. Da han kom til Færøyene, stevnet han bøndene til tinget på Strømøy. Der kom mange folk, og da tinget var satt, sto Sigmund opp og holdt en lang tale. I den sa han at han hadde vært øst i Norge hos kong Olav Trygvesson, og at kongen hadde gitt ham makten over alle øyene. De fleste bønder syntes at dette var som det skulle være. Da sa Sigmund: «Det vil jeg også kunngjøre for eder, at jeg har skif­ tet tro og er blitt en kristen mann. Også det ærend og bud har jeg fra kong Olav: å omvende alt folket her på øyene til den rette tro.» Trond svarte på hans tale, og sa at det ikke var mer enn billig om bøndene fikk rådslå sammen om en så vanskelig sak. Det syntes bøndene var vel talt. De gikk da hen til den andre siden av tingvollen. Der sa Trond til bøndene at det bare var ett å gjøre: med én gang å si nei til dette bud; og slik la han saken fram for dem, at alle til slutt var enige om dette. Men da Sigmund så, at Trond hadde fått alt folket over på sin side, så ingen var igjen hos ham uten hans egne menn, som var kristne, sa han: «For stor makt har jeg nå gitt Trond.» Like etter strømmet folk hen til den side hvor Sigmund og hans menn satt. Straks løftet de våpnene i været, så enhver måtte skjønne, at fred var det de minst tenkte på. Sigmund og hans menn spratt opp, og sprang imot dem. Da sa Trond: «La folk sette seg, og ta det ikke så hissig. Men det skal du vite, Sigmund frende, at vi bønder alle er enige om å gi det samme svar på det ærend du kom med: tro skifter vi ikke, hva der så skjer. Vi går på med våpen, og dreper deg, om du ikke lar dette fare, og gir sikkert løfte om at du aldri mer kommer fram med denne sak her på øyene.» Sigmund skjønte, at han denne gang ikke kom noen vei med den nye tro. Dessuten hadde han ikke folkestyrke nok til å ta kampen opp mot alt det folk som var samlet der, så det var ikke annet for enn å love dette med vitner og håndslag. Dermed sluttet tinget. Sigmund satt hjemme på Skuvøy om vinteren. At bøndene hadde kuet ham, gikk sterkt inn på ham - men han lot seg ikke merke med noe.

306

Trond må bøye seg En dag om våren, da strømmen var på det strieste ute mellom øyene, så folk mente det var uråd å komme på sjøen, for Sigmund fra Skuvøy med tredve mann på to båter. Det fikk briste eller bære denne gang, sa han. Enten ville han sette kongens vilje igjennom, eller også dø. De styrte mot Østerøy, og kom vel fram. Det var da langt ut på natten, og ingen hadde lagt merke til at de kom. De slo ring om gården i Gata, støtte en tømmerstokk mot døren på det hus Trond sov i, og brøt den opp, grep Trond - og førte ham ut. Da sa Sigmund: «Nå går det som de sier for et gammelt ord: i dag meg i morgen deg. Du kuet meg i høst, og satte meg to harde vilkår. Nå vil jeg sette deg to vilkår, men like er de ikke nettopp. Du skal ta den rette tro, og la deg døpe: det er det ene vilkår. Det vil bli til ditt eget beste. Men går du ikke inn på det, skal du bli drept her på stedet: det er det annet vilkår, men det vil bli tap og skade, for i samme stund mis­ ter du din rikdom og all lykke i denne verden, og får isteden helvetes kval og evige pine i den annen.» Trond svarte: «Ikke vil jeg svikte mine gamle venner.» Da satte Sigmund en mann til å drepe Trond, og ga ham en stor øks i hånden. Men da han gikk mot Trond med løftet øks, så Trond ham inn i øynene og sa: «Hogg meg ikke så brått. La meg få si noen ord først. Hvor er min frende Sigmund?» «Her er jeg,» svarte han. «Du skal råde for alt,» sa Trond. «Jeg vil ta den tro som du vil.» Da sa Tore: «Hogg ham, mann!» «Ikke skal han hogges denne gang,» svarte Sigmund. «Det blir din og dine venners bane,» sa Tore, «om Trond nå kommer seg unna.» Det fikk stå sin prøve, sa Sigmund. Nå ble Trond og hans hjemmemenn døpt av presten, og da Trond var døpt, tok Sigmund ham med seg, og for omkring på alle øyene, til alt folket var kristnet.

307

Da det led ut på sommeren, gjorde Sigmund sitt skip i stand. Han tenkte seg til Norge, og denne gang ville han ikke bare ha skatten, men også Trond i Gata med seg til kong Olav. Da Trond merket at Sigmund tenkte på å føre ham med seg til kon­ gen, ba han om å slippe for denne ferd. Men Sigmund svarte, at det ville ikke hjelpe hvor meget han ba, og kastet loss så snart han fikk bør. Men de var ikke kommet langt ut i havet, før strøm og storm drev dem tilbake til Færøyene. Skipet ble vrak, og de mistet alt godset, men de fleste av mannskapet ble berget. Sigmund berget Trond og mange andre. Trond sa, at det aldri ville løpe godt av, om de tvang ham til å være med på denne ferd. Det fikk være det samme, svarte Sigmund, men fare skulle han, hvor lite han enn syntes om det. Sigmund tok da et annet skip, og istedenfor skatten hadde han sitt eget gods med til kongen, for det skortet ham ikke på penger. De satte til havs for annen gang, og kom litt lenger på vei enn sist. Men også nå bar strøm og vind imot, de led skipbrudd og drev tilbake til øyene. Da sa Sigmund: «Det må vel være skjebnen, som vil det så, men det er svært, alt det som legger seg i veien for denne ferd.» Trond svarte at slik ville det gå, hvor ofte de så prøvde på det, hvis de tok ham med mot hans vilje. Sigmund slapp ham da løs på det vilkår, at han svor en hellig ed på å ha og holde den kristne tro, alltid yte kong Olav og Sigmund sin trofaste støtte, aldri sette seg imot eller på noen måte hindre at folk der på øyene viste dem troskap og lydighet, fremme og i ett og alt gjennomføre dette kong Olavs bud - og alt annet som han måtte sette ham til der på øyene. Da Sigmund hadde tenkt seg grundig om, sa han fram den sterkeste ed han kunne finne - og Trond svor. Trond for hjem til Gata, men den vinteren satt Sigmund på sin gård på Skuvøy, for det led alt langt ut på høsten, da de drev tilbake siste gang. Sigmund lot nå det skip bøte, som hadde tatt minst skade. 308

Utover vinteren var alt rolig på Færøyene. Det spurtes ingen tiden­ den — Da Sigmund Brestesson, etter kongens bud, hadde kristnet alle Færøyene, ville han fare til Norge med Trond i Gata, men ble to gan­ ger drevet tilbake - som før er fortalt. En tid senere gjorde han seg igjen seilklar. Han for til Norge; denne gang kom han vel fram, og møtte kong Olav nord i Nidaros. Forrige sommer hadde Sigmund tatt av sine egne penger for å utrede skatten av Færøyene, men de gikk under med skipet. Nå betalte han både disse penger, og den skatt som skulle utredes dette ar. Kongen tok vel imot ham, og han ble der til langt ut på våren. Han fortalte kongen nøye hvorledes det var gått med alt det som han og Trond og de andre færøyingene hadde mellom seg. «Det var ille,» sa kongen, «at Trond ikke kom til meg, og for eder som bor der ute på øyene, er det til stor skade at han ikke ble jaget bort, for det er min tro, at farligere mann finnes ikke i landene her nord.» En dag ut på våren sa kong Olav til Sigmund: «I dag skal vi more oss, og prøve våre idretter.» «Det duger jeg ikke stort til, herre,» sa Sigmund, «men så langt min evne rekker, vil jeg i dette, og alt annet, rette meg etter kongens vilje.» Siden øvde de seg i svømning og skytning, og andre idretter, og i mange av dem, sier folk, kom Sigmund nest etter kongen. Visstnok sto han tilbake for ham i alle. Men ikke hos noen av de menn som da var i Norge, har det skortet så lite på å være kongens likemann som hos Sigmund Brestesson. o

Kong Olav ber Sigmund om ringen Kamp mellom Sigmund og Trond En gang fortelles det, holdt kong Olav gilde for sin hird, og hadde budt mange menn til seg. Alle hadde tatt plass ved drikkebordet, og mellom kongen og Sig­ 309

mund satt bare to menn, for Sigmund var den gang en av kongens kjæreste venner. Sigmund la sine hender fram på bordet. Kongens øye falt på dem, og han så at Sigmund hadde en stor gullring på armen. Kongen sa: «La meg få se ringen, Sigmund.» Han tok den av, og rakte den til kongen. Kongen spurte: «Vil du gi meg den ringen?» «Jeg hadde tenkt, herre,» svarte Sigmund, «at jeg aldri skulle gi denne ringen fra meg.» «Du skal få en annen isteden,» sa kongen, «og den skal være vel så stor og vel så vakker.» «Ikke gir jeg denne ringen fra meg,» svarte Sigmund, «for den er en gave fra Håkon jarl, og minner meg om hvor nær han sto meg som venn. Den gang jeg fikk den, lovte jeg at jeg aldri skulle skille meg med den, og det vil jeg også holde. For han var en god mann, han som ga den, og meg ville han det beste, det viste han meg på mange måter.» «Du får synes så godt du vil, både om ringen og om ham som ga deg den,» svarte kongen, «men ringe blir nå den lykke som times deg. For denne ringen blir din bane, det vet jeg like så sikkert som jeg vet hvorledes du har fått den, og hvor den kommer fra. Når jeg ba deg om denne gave, var det mere fordi jeg ville holde ulykken borte fra en av mine venner, enn fordi jeg selv var så oppsatt på å få ringen.» Kongen var da rød som blod i ansiktet - og de kom ikke mer inn på dette. Sigmund ble ennå en tid hos kongen, men siden den dag var kon­ gen aldri så vennlig mot ham som før. Tidlig på sommeren for han ut til Færøyene. Han og kong Olav skil­ tes som venner, og Sigmund så ham aldri siden. Han kom tilbake til Færøyene, og bodde på Skuvøy, på den gård han hadde der. Men det gikk som kong Olav sa: ringen ble Sigmunds bane. Jarlene Svein og Eirik sendte bud ut til Færøyene til Sigmund Brestesson, at han skulle komme til dem. Sigmund ventet ikke med å fare, men satte over til Norge, og traff jarlene på Lade nord i Trøndelagen. De mintes gamle dager, og tok

310

imot ham som en god og kjær venn. De gjorde Sigmund til sin hird­ mann, og ga ham Færøyene i len. Ut på høsten for Sigmund ut til Færøyene igjen, og han og jarlene skiltes som de beste venner. I sagaen er nevnt tre menn, som vokste opp hos Trond i Gata. Den ene het Sigurd, og var sønn av Torlak, Tronds bror. Han var stor og sterk, med lyst, lokket hår - en vakker mann, i idrett dyktigere enn de fleste, så det ble sagt om ham, at han kom nest Sigmund Brestesson i alle idretter. Hans bror het Tord, og ble kalt den låge, en mann med svære kref­ ter, og godt bygd. Den tredje het Gaut den røde, Tronds søstersønn - alle tre store og sterke menn. De var på alder med Leiv, som også var i oppfostring der. Sigmund og Turid hadde disse barn: Tora, den eldste, hun som ble født på fjellet, en storvoksen, staut kvinne, ikke så vakker, men like fra barneårene med noe klokt og tenksomt over seg. Av sønnene het den eldste Toralv; så kom Steingrim, så Brand, og en fjerde sønn het Here. Det var godt mannsemne i dem alle. Med kristendommen gikk det på Færøyene som det gikk viden om i jarlenes rike: hver levde som han ville, men selv holdt jarlene fast ved sin tro. Sigmund og alt hans folk holdt også fast ved troen, og han lot bygge en kirke på sin gård. Men så er sagt om Trond, at han i grunnen falt helt fra den kristne tro, og alle hans menn med ham. Nå stevnet færøyingene ting. Der møtte Sigmund og Trond, og det ble folksomt på tinget. Der sa Trond til Sigmund: «Som saken står nå, Sigmund frende, vil jeg be deg gi bøter til Leiv Ossursson, fordi du drepte far hans.» Sigmund svarte, at de i det stykke hadde å rette seg etter den dom som Håkon jarl hadde avsagt om alt det de hadde mellom seg. Men Trond mente at alle måtte finne det billig at Leiv fikk så store bøter for sin far som de beste menn på Færøyene ville fastsette. Sigmund svarte at det ble det aldri noe av, så han kunne spare seg all møye i så måte. «Vrien og vrang,» sa Trond, «det har du alltid hatt ord for å være, 311

og her får en da syn for sagn. Like fullt kunne det kanskje gå så, at mine frender som vokser opp hos meg, synes du gjør liten forskjell på rett og urett, siden du ikke vil dele makten med dem, enda vi har rett til mer enn halvt mot deg, og så helt sikkert er det vel ikke at folk finner seg så lenge i slikt. For din skyld,» sa Trond, «har jeg ofte stått til skamme, ikke minst da du tvang meg til å skifte tro, og så lenge jeg lever, kommer jeg aldri over at jeg måtte bøye meg den gang. Men folk tar ikke lenger så rolig imot all den urett du gjør mot dem - det får du nok for fremtiden regne med.» Sigmund svarte at han skulle sove like rolig for truslene hans, og dermed skiltes de. En dag om sommeren skulle Sigmund hente noen slaktesauer, som han hadde gående på Lille Dimun. Han tok Tore og Einar med seg, og rodde over til øya. Da de var kommet opp på øya, la Sigmund og Tore merke til at folk gikk i land, og fagre skjold blinket i solen. De telte over: tolv mann var kommet opp på øya. Sigmund spurte hva for folk dette kunne være. Så vidt han kunne se, svarte Tore, måtte det være Gotuskjeggene, Trond og hans menn. «Hva skal vi nå gripe til?» spurte han. «Det kan ikke være så vanskelig,» svarte Sigmund. «Vi skal alle ta våre våpen, og gå mot dem. Søker de inn på oss, skal vi løpe, hver til sin kant, men komme ned på samme sted alle tre - ved oppgangen til øya.» Imens hadde Trond og hans menn avtalt seg imellom, at Leiv og de to Torlakssønner, og én mann til, skulle gå mot Sigmund. Dette hørte Sigmund og hans menn. De gikk nå mot hinannen. Trond og hans feller søkte straks inn på dem, men de sprang, hver til sin kant, og kom alle ned på samme sted. Sigmund var den som først kom til oppgangen. Der sto en mann, som skulle verge den, men Sigmund gjorde det snart av med ham. Nå verget Sigmund oppgangen, men Tore og Einar sprang ned til Tronds skip. Der holdt en mann landtauet; en annen var ute på skipet. 312

Tore for inn på ham som holdt tauet - og drepte ham. Einar sprang hen til Sigmunds skip, og gjorde det flott. Sigmund verget oppgangen og trakk seg litt etter litt ned i fjæra, for han ville hen til deres skip. Der i fjæra drepte han en av deres menn. Så sprang både han og Tore ut på skipet, og den mann som sto der, skjøv Sig­ mund straks overbord. Nå rodde de bort med begge skipene, men den mann som Sigmund hadde skjøvet overbord, kom seg i land. Trond og hans menn tente en varde på øya. Folk kom roende ut til dem, og de for hjem til Gata. Sigmund samlet folk, for han tenkte han skulle få tak i Trond og hans feller, mens de var der på øya - men så spurte han at de alt var borte. Litt senere ut på sommeren for Sigmund omkring for å kreve inn sin landskyld. Også denne gang hadde han Tore og Einar med seg. De rodde gjennom et trangt sund. Da de var ute av sundet, kom et skip seilende imot dem. Snart ville de ha det like innpå seg. Mannskapet på det skipet kjente de: det var Gotuskjeggene, Trond selv, med elleve mann. Da sa Tore: «Her er gode råd dyre, Sigmund frende, for de nærmer seg stygt nå.» «Det er ikke stort, det som skal til her,» sa Sigmund. «Vi skal ro like imot dem. Da vil de vel ta seilet ned. Når vårt skip kommer jevnsides med deres, skal I to ta eders sverd, og skjære vantene av på den siden hvor seilet ikke blir strøket - så får jeg imens gjøre det jeg finner for godt.» De rodde da imot dem, og da skipene kom jevnsides, skar Tore og Einar alle vantene over på den siden hvor seilet ikke ble tatt ned. I Sigmunds skip lå en båtshake. Den grep Sigmund, og støtte den så hardt inn i siden på deres skip, at det straks lå med kjølen i været. Han støtte båtshaken inn i den siden av skipet hvor seilet var tatt ned, og til den side helte skipet alt før: det var det som gjorde at skipet gikk så hurtig rundt, for han drev til det av all sin makt. Her druknet fem mann av Tronds folk.

313

Tore sa at de skulle drepe hver eneste mann de fikk tak i. Men det ville ikke Sigmund. Det var bedre, mente han, å gjøre dem skade og skam, og det så meget de kunne. Dermed skiltes de. Da sa Sigurd Torlaksson: «Nå gikk det som alltid før, når vi ville Sigmund til livs: til liten heder ble ferden for oss alle.» Han fikk skipet på rett kjøl, og reddet mange av mannskapet. Da Trond kom opp i skipet, sa han: «Til i dag har lykken fulgt Sig­ mund. Annerledes blir det nok nå. For når han ikke drepte oss denne gang, da han hadde det i sin makt å gjøre med oss hva han ville, må han være gått fra sans og samling. Men vi på vår side, vi skal fra denne stund drive hardt på, og ikke gi oss før vi har tatt Sigmunds liv.» De andre svarte, at det gikk de mer enn gjerne med på - og for så hjem til Gata. Sommeren led, og de støtte ikke oftere sammen den gang. Nå hendte det engang, like før vinteren, at Trond samlet folk, og tok hjemmefra med seksti mann. «Vi skal ut og søke etter Sigmund,» sa han. «Jeg har drømt,» la han til, «at vi skal få fatt på ham denne gang.» De hadde to skip, og utvalt mannskap. Disse menn var i følge med Trond: Leiv Ossursson, Sigurd Torlaks­ son, Gaut den røde, en bonde fra Østerøy, som het Steingrim, og Tord den låge. Foruten dem Eldjarn Kamhatt, som da hadde vært hos Trond i lang tid. Som det før er fortalt, hadde Svinøy-Bjarne forlikt seg med Sig­ mund; siden la han seg ikke opp i denne strid. Trond og hans menn satte over til Skuvøy. Der trakk de skipene på land, og gikk alle opp på øya. Snart sto de ved oppgangen. Der holdt en av Sigmunds menn vakt. Eldjarn Kamhatt, som var kommet dit litt før de andre, støtte like på ham. I neste øyeblikk bar de våpen på hinannen, men begge stupte de utfor hammeren, så dette våpenskifte ble begges bane. Trond og de andre gikk nå opp til gården, og slo ring om den. Så uventet kom de, at ingen hadde hørt det minste til dem. De brøt opp dørene. Sigmund, og alle de menn han hadde hos seg, 314

grep straks til våpen. Våpen hadde også Turid, Sigmunds hustru, og hun brukte dem så godt som noen mann. Trond lot bære ild på husene, og hans menn trengte hardt på: nå ville de ta gården, og det både med ild og våpen. Da dette hadde vart en stund, gikk Turid fram i døren, og sa: «Hvor lenge tenker du, Trond, å kjempe mot høvdingløse menn?» «Der talte du nok altfor sant,» svarte Trond, «Sigmund må ha kom­ met seg bort.» Trond gikk nå mot solen rundt gården, og plystret. Da kom han til munningen av en underjordisk gang, som lå et stykke borte fra går­ den. Der stakk han den ene hånd ned i jorden, førte den så opp til nesen, og sa: «Her har de gått alle tre, Sigmund, Tore og Einar.» Han gikk nå en stund og snuste - som hunder når de søker etter spor. Til de andre sa han at han ikke ville ha dem for nær innpå seg, og gikk nå til han kom til en bergkløft, som går tvers over Skuvøy. «Her har de vært,» sa han, «og her har Sigmund hoppet over, hva de så siden har gjort av seg. Nå skal vi skifte våre folk: Leiv Ossursson og Sigurd Torlaksson tar noen menn med seg, og går rundt den ene enden av kløften, jeg rundt den andre. Så skal vi møtes på den andre siden.» Litt etter sa Trond: «Nå er det tid, Sigmund, å gi deg til kjenne, om ditt mot er det samme som før, og du selv virkelig tror du er så mandig og djerv som du lenge har hatt ord for.» Det var da stummende mørkt. Straks etter sprang en mann over kløften mot Trond og hans menn. Han hogg med sverdet til Steingrim, Tronds granne, kløvde ham like ned i skuldrene, og sprang så straks baklengs over grøften igjen. Det var Sigmund. «Der for Sigmund,» sa Trond. «Nå skal vi sette etter dem rundt enden av kløften.» Så gjorde de, og Leiv og Trond møttes med alle sine folk på den andre siden. Imens var Sigmund og hans to feller kommet opp på en hammer ute ved sjøen, og nå hørte de stemmer fra alle kanter. Da sa Tore: «Her får vi nå verge oss så godt vi kan.» «Ikke er jeg i stand til å verge meg,» sa Sigmund, «for jeg mistet nett­

315

opp mitt sverd, da jeg sprang baklengs over kløften. Vi får hoppe ut her fra hammeren, og legge oss på svøm.» «La oss det,» sa Tore, «vi vil gjøre som du vil.» Dette råd tok de nå: de hoppet ut i sjøen fra hammeren, og ga seg til å svømme. Da Trond hørte det plaske i sjøen, sa han: «Nå skal vi ta de båter vi kan få fatt i, og søke etter dem, noen på sjøen, andre på land.» De gjorde så, men fant dem ikke. Sigmund og hans venner hadde svømt en stund. De ville over til Suderøy. Det var en god sjømil dit, men kortere vei fantes ikke. Da de var kommet halvveis, sa Einar: «Her må vi nok skilles.» Sigmund svarte at det skulle ikke skje. «Legg deg på ryggen min, Einar,» sa han. Einar gjorde så, og Sigmund svømte videre. Da en stund var leden, sa Tore, som var like etter: «Hvor lenge vil du føre en død mann med deg, Sigmund frende?» «Nei - hvorfor skulle jeg også det?» svarte Sigmund. De svømte igjen, og kom så langt at bare fjerdeparten av veien var tilbake. Da sa Tore: «Hele vårt liv har vi to vært sammen, Sigmund frende, og holdt meget av hinannen. Men nå ser det ut til at det lir mot slut­ ten av vårt samliv. Jeg holdt ut så lenge jeg kunne - nå kan jeg ikke mere. Men du må frelse ditt eget liv, og ikke bry deg om meg. For jeg vil bare være i veien; du setter livet til, frende, om du også skal ha meg å tenke på.» «Aldri skal vi to skilles på slik vis,» sa Sigmund, «enten skal vi komme i land begge - eller ingen av oss.» Sigmund tok Tore på ryggen. Da var Tore så avkreftet, at han neppe kunne holde seg fast, men Sigmund svømte til han kom til Suderøy. Sjøen brøt sterkt der ute ved øya, og så maktesløs var Sigmund, at han lå og drev med bølgene, snart fra land, og så innover mot stran­ den igjen. Tore ble skylt av ryggen hans, og druknet. Men Sigmund fikk til slutt slept seg opp. Da var han så svak at han ikke kunne gå, men måtte kravle seg opp i fjæra, og der la han seg ned i taren.

316

Dagen holdt nå på å bryte fram, og han lå der til det ble lyst. Et stykke lenger oppe på øya lå en liten gård, som het Sandvik. Der bodde Torgrim Ille, Trond i Gatas leilending, en stor og sterk mann. Han hadde to sønner: Ormstein og Torstein. Samme morgen kom Torgrim Ille ned i fjæra. Mens han gikk der, med en vedøks i hånden, la han merke til et rødt klede som stakk fram av taren. Han karret i taren, og fikk se at det lå en mann der. Han spurte hvem det var, og Sigmund sa sitt navn. «Lite er det nå igjen av vår høvding,» sa Torgrim, «men hvorledes har det kunnet gå slik?» Sigmund fortalte alt som hadde hendt. Da kom Torgrims to sønner til, og Sigmund ba dem, både far og sønner, komme ham til hjelp. Torgrim ga seg god tid før han svarte. Isteden ga han seg til å hviske til sine sønner. «Så vidt jeg kan se,» sa han, «har Sigmund så meget gods på seg, at vi aldri har eid så stor rikdom. Heller aldri har jeg sett så stor gullring som hans, så jeg ten­ ker det beste vi kan gjøre, er å drepe ham, og så gjemme ham bort. Det kommer aldri opp.» Hans sønner talte imot en stund, men samtykket til slutt. De gikk nå dit hvor Sigmund lå. Sønnene grep ham i håret, men Torgrim Ille hogg hodet av ham med vedøksen. Således var det den mandige Sigmund Brestesson lot sitt liv. Klærne, og alt som hadde noen verdi, tok de av ham. Så bar de ham opp under en jordbakke, og grov ham ned der. Tores lik var drevet på land. Det grov de ned ved siden av Sigmund, og skjulte dem begge.

Trond maner Etter disse tidender for Trond og hans menn hjem. Gården på Skuvøy ble berget, for det kom folk til. Det var ikke stort, det som brente, og få menn satte livet til der. 317

Husfruen Turid, som ble kalt Meginekkja, styrte gården på Skuvøy etter sin husbond Sigmunds død. Der vokste hennes og Sigmunds barn opp, og det så ut til å bli dyktige folk av dem alle. Trond og Leiv Ossursson la nå under seg alle Færøyene, og tok sty­ ret helt i sin hånd. Trond bød Turid Meginekkja og hennes sønner forlik, men det var de lite villige til. Heller ikke ble det noe av at Sigmunds sønner søkte hjelp hos høvdingene i Norge, for de var ennå for unge til det. Tiden led, og i noen år var alt rolig på øyene. Men så hendte det en dag, at Trond fikk Leiv Ossursson i tale, og sa til ham at han ville hjelpe ham til et godt gifte. «Hvor skal vi søke etter det?» spurte Leiv. «Jeg har tenkt på Tora Sigmundsdatter,» svarte Trond. «At det skulle føre til noe,» sa Leiv, «synes meg lite rimelig.» «Iallfall kan du ikke vente å få henne, hvis du ikke beiler,» svarte Trond. De tok nå noen mann med seg, og rodde over til Skuvøy, men så hjertelig ble de ikke nettopp mottatt. Trond og Leiv sa til Turid og hennes sønner at de var villige til å slutte forlik, hvis de gikk inn på, at de beste menn på øyene fikk dømme mellom dem. Men det var de lite for. Nå bar Trond fram sitt ærend: han beilet til Tora Sigmundsdatter på Leivs vegne, og sa at de på den måte lettest ville få et trygt forlik. Dessuten var det ikke så lite, det han ville skyte til av sitt eget gods, så Leivs kår ville bli meget bedre enn før. Alle var enige i at dette måtte kalles for et godt tilbud, men Tora selv svarte så: «Om meg tenker I visst alle, at jeg må være giftesyk. Men uten vilkår gir jeg ikke mitt samtykke, og det vilkår jeg for min del setter, er dette: hvis Leiv kan avlegge ed på at han ikke er min fars banemann, og heller ikke har fått andre til å drepe ham, da blir det Leivs sak å få full klarhet over fars død, så vi sikkert vet, både hvor­ ledes han kom av dage, og hvem det var som voldte hans død - og når dette er gjort, da kan vi slutte forlik, så fremt min mor og mine brødre og våre andre frender og venner holder det for rådelig.»

318

Dette syntes alle var vel talt og forstandig uttenkt. Trond og Leiv lovte å gjøre som Tora ville, og således var begge par­ ter blitt enige, før de skiltes. Litt etter dette seilte Trond og Leiv ut fra Gata. De var tolv mann i alt på båten. De styrte mot Suderøy, for de ville inn til Torgrim Ille i Sandvik. Dette hendte noen år etter Sigmunds og Tores død. Det ble sent før de kom fram. De gikk opp til gården, og Torgrim tok vel imot Trond og hans menn. Trond og Torgrim gikk inn i selve stuen, men Leiv og de andre satt i forstuen, hvor det var tent ild opp for dem. Mellom Trond og Torgrim kom nå mangt og meget på tale, og Trond sa: «Hva tanker gjør folk seg om Sigmund Brestessons død, og det som ble hans bane?» «Det later ikke til at folk vet det så nøye,» svarte Torgrim. «Noen er kommet på den tanke, at I må ha funnet dem nede i fjæra eller ute på sjøen, og drept dem.» «En ond og urimelig tanke,» sa Trond, «for det visste alle, at vi ville Sigmunds død - hva grunn skulle vi så ha til å skjule drapet? Det er uvenner som taler så.» «Så er det andre som mener at de har svømt til de var helt sprengt, eller at Sigmund, som så ofte var mann for det enhver annen måtte gi seg på, har kommet seg i land et eller annet sted. Men der kan noen ha drept ham, og siden gjemt liket bort, for svømmingen har vel tatt det siste av hans krefter, sier de.» «Dette er rimelig tale,» sa Trond, «og så tror jeg også selv at det har gått for seg. Men hør nå, Torgrim: jeg har en mistanke om at det er du som har voldt Sigmunds død - er det ikke så?» Torgrim nektet. «Du kommer ingen vei med å nekte,» sa Trond, «for alt sier meg at det er du og ingen annen som her er den skyldige.» Torgrim nektet som før. Trond lot da Leiv og Sigurd kalle, og sa at de skulle ha fotjern på Torgrim og hans sønner. Så ble gjort. De ble lagt i fotjern og godt bundet. Trond hadde nå latt gjøre opp en stor ild i ildskålen. Så lot han 319

fire grinder sette sammen i en firkant, ristet ni ruter til alle sider ut fra grindene, og satte seg på en stol mellom ilden og grindene. Han sa nå at ingen måtte tale til ham, og det var heller ikke noen som gjorde det. En stund satt han slik. Da det led om litt, kommer en mann inn i ildskålen. Han var våt over det hele. De kjente mannen: det var Einar Suderøying. Han går fram til ilden, strekker sine hender ut mot den, står der en stund - og går ut igjen. Nå gikk det igjen en tid. Da kommer atter en mann inn i ildskålen. Han går fram til ilden, retter sine hender ut mot den - og går ut. De så at det var Tore. Straks etter kommer igjen en inn, en stor mann. Han er helt blodig, og bærer hodet i hånden. Den mann kjente de alle: det var Sigmund Brestesson. Han står en stund på gulvet - og går så ut igjen. Da reiste Trond seg av stolen, trakk pusten tungt, og sa: «Nå kan I se hva det er som har voldt disse menns død. Einar, som ikke hadde så store krefter som de andre, har først gitt opp. Han er enten frosset ihjel eller druknet. Så er Tore død. Men Sigmund må ha svømt med Tore på ryggen, og det har han slitt seg ut på. Så må han ha kommet seg i land, og mens han lå der i fjæra, utpint og hjelpeløs, må det være disse menn som har drept ham, siden han viste seg for oss blodig og uten hode.» Tronds menn sa alle, at så måtte det ha gått for seg. Nå ba Trond dem om å gjennomsøke hele gården. De gjorde så, men fant ikke noe merke etter ugjerningen. Torgrim og hans sønner nektet fremdeles, men Trond sa, at det ikke hjalp, hvor meget de nektet, og ba sine menn om å se bedre etter. En stor og gammel kiste sto der i ildskålen, og Trond spurte om de hadde sett etter i kisten. De svarte, at det hadde de ikke, og brøt den opp - men så vidt de kunne se, var der ikke annet enn noe gammelt skrap i den, og det sto de en stund og rotet i. Da sa Trond: «Få kisten hvelvet!» og så gjorde de. Da fant de en bunt med filler, som hadde ligget i kisten. Den ga de

320

til Trond. Han løste den opp, og der var mange filler, den ene viklet om den annen, men til slutt fant Trond en stor gullring der. Den ringen kjente han igjen: det var den samme som Håkon jarl hadde gitt Sigmund Brestesson. Da Torgrim fikk dette å vite, tilsto han at han hadde drept Sig­ mund, og nå fortalte han alt, således som det hadde gått for seg; han viste dem også hvor Sigmund og Tore var gravd ned. Trond for nå hjem igjen, og Torgrim og hans sønner ble med ham. Sigmunds og Tores lik ble ført til Skuvøy, og jordet ved den kirke som Sigmund hadde latt bygge.

Kong Olav den hellige og færøyingene Etter dette stevnet Trond ting i Torshavn. Der fortalte Torgrim og hans sønner, så hele tingalmuen hørte det, om Sigmunds drap og død. De tilsto at de hadde drept ham, og siden gjemt liket bort. Da de hadde fortalt dette, ble de hengt der på tinget; så var det de endte sitt liv. Leiv og hans fosterfar Trond beilet nå atter til Tora. På samme tid sa de, at det forlik som Tora og alle hennes frender fant seg best tjent med, var også de villige til å gå inn på. Leiv fikk også Tora Sigmundsdatter til slutt, og trygt forlik ble sluttet. Leiv satte bo på sin fedrenegård Hov på Suderøy, og en tid framover var alt rolig på øyene. Toralv Sigmundsson giftet seg. Han satte bo på Dimun, og ble en god bonde. Kyndige menn har skrevet og sagt, som rett og sant er: Når Island ikke medregnes, har kong Olav gjort alle de land skattskyldige som nå hører til Norge: først Orknøyene, så Hjaltland, Færøyene og Grønland. På kong Olavs bud, så fortelles det, kom i det niende år av hans kongedømme Gille lagmann, Leiv Ossursson, Toralv fra Dimun, og mange andre bondesønner til Norge fra Færøyene. 21. Norrøn saga V

321

Trond i Gata gjorde også alt rede til ferden. Men i siste øyeblikk ble han alvorlig syk, og kunne ikke bli med. Da færøyingene kom til Norge, kalte kong Olav dem til seg, og satte dem stevne. Der gjorde han dem kjent med den sak som var grunnen til at han hadde budsendt dem: han ville ha skatt av Færøyene. Men ikke det alene, færøyingene skulle også holde de lover som kongen fastsatte. På dette stevnet falt kongens ord så, at de skjønte han ønsket at de menn som var kommet til ham fra øyene, skulle binde seg til dette ved ed, så han derigjennom kunne få sikkerhet for at saken ble fremmet. Kongen sa til de færøyiske menn, at hvis de gikk inn på dette vilkår, skulle de gjeveste av dem bli hans håndgangne menn, komme til heder, og nyte godt av hans vennskap. Færøyingene syntes det gikk fram av kongens ord, at det var usikkert nok hva vending saken ville ta, om de ikke samtykket i kongens krav. Det ble holdt flere stevner, men til slutt ble det så at kongen fikk alt sitt satt gjennom: Leiv, Gille og Toralv tok tjeneste hos kongen, og ble hans hirdmenn, og alle færøyingene avla ed for kongen på å holde de lover og den rett som han fastsatte, og utrede de skatter som han gjorde krav på. Færøyingene gjorde alt rede til hjemferden, og da de skiltes, ga kon­ gen vennegaver til dem som var blitt hans håndgangne menn. De seilte nå hjemover. Men kongen lot utruste et skip, og med det sendte han menn over til øyene for å ta imot den skatt som færøyingene skulle utrede til ham. Det tok ikke lang tid før de seilte av sted, og det er å fortelle om deres ferd, at de ikke kom tilbake, og noen skatt kom det ikke neste sommer heller. Så sier folk, at de ikke er kommet til Færøyene, og at ingen har krevd skatt der. Ut på våren samme år kom et skip fra Norge inn til Færøyene. Det hadde bud med fra kong Olav, at en av hans hirdmenn, Leiv Ossurs­ son, Gille lagmann, eller Toralv fra Dimun, skulle komme til ham. Da dette bud ble kjent på øyene, ble det talt meget om hva grunn 322

kongen kunne ha til sin budsending, og alle mente at det ikke kunne legges ut på mer enn én måte: Kongen ville høre nærmere om den ulykke som hadde ramt to av hans skip. For så ble sagt - og det var også dem som holdt det for sant - at ikke én mann var kommet til­ bake fra noen av de to skip kongen hadde sendt til Færøyene. Det ble nå avtalt mellom dem at Toralv skulle fare. Han gjorde alt seilklart på den hyrdingen han hadde, og fikk fatt i mannskap. I alt ble det ti eller tolv mann med på ferden. Men mens de lå og ventet på bør, hendte det en godværsdag på Østerøy, at Trond kom inn i stuen og sa til Sigurd, Tord og Gaut, som lå på pallen der inne: «Så mangt hender i en manns levetid. Da jeg var ung, var det sjelden at folk som kan greie hva det skal være av arbeid, satt inne, eller lå og slang, når været var godt. I gamle dager ville folk ha funnet det lite rimelig, at det skulle være så meget mer tak og framferd i en mann som Toralv fra Dimun enn i eder. Den blir gammel nå, den hyrdingen, jeg har stående nede i nøstet. Den holder vel på å råtne under tjærebræingen, tenker jeg, og her står hvert hus fullt av ull, men aldri blir den budt fram til salgs. Så skulle det ikke gå, om jeg var noen år yngre.» Sigurd sprang opp, og kalte på Tord og Gaut. Han ville ikke tåle slike hånsord, sa han - og de gikk ut, alle tre. De fikk nå fatt i huskarene, og satte hyrdingen på vannet, førte så ladningen hen til skipssiden, og lastet. På få dager ble alt gjort klart til ferden. Også på det skip var det ti eller tolv mann. De og Toralv seilte hjemmefra på samme tid, og ute på havet kunne de hele tiden se fra skip til skip. En kveld kom de i skumringen inn til Hernar, og ankret opp der. Sigurd la sitt skip lenger ute ved stranden, men det var bare et kort stykke vei fra skip til skip. Senere ut på kvelden, da det var blitt helt mørkt, ville Toralv og hans folk gå til ro. Men så hendte det at Toralv og en annen mann først måtte i land i et nødvendig ærend, og den mann som var med Toralv, fortalte senere selv, at nettopp som de skulle gå ned til skipet igjen, ble et klede kastet over hodet på ham, og han ble løftet opp fra jorden. I samme stund hørte han et brak. Så tok de ham imellom seg, 323

bar ham hen til sjøkanten, svingte ham flere ganger fram og tilbake - og kastet ham ut på sjøen. Men han kom seg i land, og gikk tilbake til det sted hvor han og Toralv kom fra hinannen. Der fant han Toralv - men død, kløvd like ned i skuldrene. Da mannskapet på Toralvs skip spurte dette, bar de hans lik ut på skipet, og lot det stå der om natten. Kong Olav var den gang i veitsle på Lygra, og det ble straks sendt bud til ham. Han lot hærpil gå rundt, og stevnet folk til tings, blant dem færøyingene på begge skipene. De møtte fram på tinget. Kongen var selv til stede der. Da tinget var satt, sto kongen opp, og sa: «Det er sjelden en spør slike tidender - og vel er det. Han som ble drept her, var en god mann, og vi tror han var sakløs. Er der noen her på tinget, som kjenner til hvem det er som har voldt denne ugjerning?» Ingen svarte. Da tok kongen igjen til orde, og sa: «Selv har jeg ingen grunn til å holde skjult hva jeg mener om denne sak: jeg har færøyingene mis­ tenkt, og det har vel gått så for seg: Sigurd Tbrlaksson har drept den ene, og Tord den låge har kastet den annen i sjøen. Og hva det er som har drevet dem til dette, kan jeg også godt tenke meg: Toralv kan ha visst at mine menn virkelig er blitt drept der på øyene, og at det såle­ des var sant, det som vi hadde en mistanke om. Derfor har de vel ikke villet at Toralv skulle få fortelle at det var dem som gjorde seg skyldig i de mord og voldsgjerninger som ble øvd den gang.» Da kongen hadde endt sin tale, sto Sigurd Torlaksson opp, og sa: «Aldri har jeg talt på tinget før, så jeg vil vel ikke ha så lett for å finne de rette ord, men det får ikke hjelpe: i dag blir jeg nok nødt til å svare på kongens tale. Jeg skulle tro det må henge så sammen, at det kongen nettopp sa i sin tale, det har han fra folk med mindre vett og mer ond­ skap enn han, men at de er våre sanne uvenner, kan ingen være blind for. At jeg skulle ha villet skade Toralv, har lite for seg, for han var min fosterbror og gode venn. Men selv om dette hadde vært annerledes, og noe ondt var kommet på mellom meg og Toralv, er jeg da så klok at jeg ville ha valt å gjøre dette hjemme på Færøyene, og ikke her like for øynene på kongen.

324

Vi fralegger oss all skyld, både jeg og hele mitt mannskap, og jeg er villig til å avlegge ed i saken, således som det fastsettes i eders lov. Men skulle I holde det for sikrere bevis, at jeg bærer jern, går jeg også med på det, og da skal I selv være til stede ved jernbyrden.» Da Sigurd hadde endt sin tale, var det mange som tok ordet for at han måtte få frigjøre seg. De sa til kongen at de syntes Sigurd hadde talt vel, og det ville nok vise seg at han var uskyldig. Kongen svarte: «Om denne mannen gjelder ett av to: Hvis folk har løyet denne sak på ham, er han en bra mann. Men i motsatt fall har vel ingen noensinne sett make til uvørent menneske. Jeg for min del tror helst det siste, men nå vil han vel snart selv vise hva som er tilfelle.» På folks bønn tok kongen imot at Sigurd stilte sikkerhet gjennom jernbyrden. Han skulle komme neste morgen til Lygra. Der skulle biskopen lede skirslen. Dermed sluttet tinget. Kongen for nå tilbake til Lygra, men Sigurd tok med sitt mannskap ut til skipet igjen. Det led da mot natt, og mørket falt hurtig på. Da sa Sigurd til mannskapet: «Sant å si, er vi ille ute. Det er ikke småting, det folk har løyet på oss, og denne kongen - han er både ful og tresk, så får han råde, er det lett å se hvorledes det vil gå. Først lot han Toralv drepe, og nå vil han gjøre oss til ubotamenn. Det er ingen sak for dem å gjøre jernbyrden floket for oss; den som innlater seg på det, med en slik konge, vil sikkert komme dårlig fra det. Nå står fjellgulen ut etter sundet. La oss derfor heise seilet til topps, og stevne ut på havet - så kan Trond selv fare hit en annen sommer, og selge ullen sin, om han vil. Men slipper jeg helskinnet fra det nå, kommer jeg vel neppe noensinne til Norge mer.» Færøyingene syntes at dette var en god utvei. De heiste seil og satte til havs om natten, det forteste de kunne, og seilte like til de kom til Færøyene. Da Trond hørte om deres ferd, ga han ondt fra seg, men så fikk han også svar på tiltale. 325

Karl den mørske Kong Olav spurte snart at Sigurd og hans menn var borte. Da falt der harde ord om deres ferd. Flere, som før hadde nektet deres skyld, sa at nå så det allikevel ut til at de virkelig hadde gjort det de var siktet for. Selv sa kong Olav ikke stort om denne sak. Men at det var sant, det han før hadde hatt mistanke om - det kunne han ikke lenger være i tvil om, syntes han. Han for nå videre til de veitsler som var stelt til for ham. Ut på våren gjorde han seg rede til å fare fra Nidaros. En stor hær sluttet seg til ham, både fra Trøndelagen og fra andre steder rundt omkring nord i landet. Han stevnet da sørover - først til Møre. Her og i Romsdalen samlet han sitt ledingsfolk, for så til Sunnmøre, og ved Herøyene lå han og ventet på hæren. Der holdt han ofte husting. For mangt og meget kom ham for øre, så han syntes han måtte rådføre seg med folk. På et av disse ting talte han om det tap av menn han hadde lidd på Færøyene. «Men den skatt,» sa han, «som de har lovt meg, den kom aldri fram. Nå vil jeg sende menn over etter skatten.» Han la saken fram for både den ene og den annen av sine menn, men av alle fikk han samme svar: dette var et ærend de nødig ville påta seg. Da sto en mann opp på tinget, høy og svær, med djervt åsyn. Han hadde rød kjortel, sverd ved beltet, og et hoggspyd i hånden. Han tok til orde og sa: «Sant å si, så er det stor forskjell på folk her. I har en god konge, men han dårlige tjenere. I sier nei til et ærend han vil sende eder i, men før har I tatt imot vennegaver av ham, og han har hedret eder på mange måter. Jeg har hittil ikke vært noen venn av kongen, og han har vært min uvenn - av gode grunner, mener han sikkert selv. Men nå vil jeg, konge, tilby eder å fare i dette ærend, om I ikke kan få noen bedre til det.» Kongen svarte: «Hvem er denne djerve mann, som svarer på vår tale? Du har meget framfor andre menn, som her er. Du bød deg selv til å fare, men de som jeg ventet ville gjøre det med glede, de unnslo seg.

326

Men jeg vet ikke det minste om deg, jeg kjenner ikke engang ditt navn.» «Navnet kan det alltid bli en råd med, konge; jeg heter Karl den morske. Om meg har I visst hørt tale.» «Ja deg har jeg hørt tale om, Karl, og, sant å si, så har der vært tider, da du ikke skulle ha kunnet bære bud fra vårt møte, om vi to hadde støtt på hinannen. Men nå skal ikke jeg være verre mot deg enn du mot meg. Siden du tilbyr meg din hjelp, vil jeg ta imot den med takk. Kom til meg i dag, Karl, og vær min gjest - så skal vi tale om denne sak.» Karl svarte, at det skulle han, og dermed sluttet tinget. Karl den mørske hadde vært en stor viking, og en av de verste rans­ menn. Kongen ville la ham drepe, og mer enn én gang hadde han sendt menn ut etter ham. Men Karl var ættstor, og i idrett kom få opp imot ham. Da det nå var avgjort at han skulle ut på denne ferd, forlikte kon­ gen seg med ham, og fikk mer og mer til overs for ham. Han rustet ham ut på det beste, og sendte bud til Leiv Ossursson og Gille lagmann, som begge var kongens venner, at de skulle ta seg av Karl. Derfor lot han også Karl få jærtegn med. Så snart Karl var rede, satte han til havs. De var i alt tyve mann ombord. For god bør seilte de like til Færøyene, og la til i Torshavn på Strømøy. Siden ble det stevnet ting. Der møtte Trond fra Gata, Leiv og Gille, alle med mange menn; det ble derfor folksomt på tinget. Da de hadde tjeldet, og stelt alt til, gikk de hen til Karl den mørske. De hilste vennlig på hinannen, og Karl bar fram kong Olavs bud og jærtegn, og vennehilsen til Leiv og Gille. De tok alt vel opp, og bød Karl til seg. De lovte å fremme hans ærend, og hjelpe ham så godt de kunne. Det tok han med takk imot. Litt senere kom Trond igjen dit. Han hilste vennlig på Karl, og sa: «Jeg er glad over at en mann som du er kommet hit til landet med dette bud fra kongen, som vi alle plikter å lyde. Men nå vil jeg ikke

vite av annet enn at du bor hos meg i vinter, og tar med deg så mange av dine menn som du selv vil. Du vil øke din heder ved det.» Karl svarte, at det alt var avgjort så, at han skulle ta inn hos Leiv. «Ellers ville jeg med glede ha tatt imot dette tilbud,» sa han. «Stor er den ære som her times Leiv,» sa Trond - «men er det ikke noe annet jeg kan hjelpe deg med?» Karl svarte, at det ville bli til stor hjelp for ham, om Trond kunne få inndrevet skatten på Østerøy og alle Norderøyene. Det hadde kongen sendt bud om, sa Trond, så det var ikke mer enn hans skyldighet å gjøre det for ham. Da gikk Trond tilbake til sin bod, og på det tinget hendte ikke mer. Karl tok inn hos Leiv Ossursson, og bodde hos ham ut over vinte­ ren. Leiv krevde inn skatten på Strømøy, og på alle øyene sønnenfor. Ut på våren ble Trond meget syk. Han fikk øyeverk, og andre syk­ dommer kom til. Allikevel gjorde han seg, som vanlig, rede til tingferden. Da han kom til tinget, og hadde satt opp sin bod, lot han den dekke innvendig med sort klede, så dagslyset ikke skulle skjære så sterkt i øynene som ellers. Da tinget hadde vart noen dager, gikk Leiv og Karl til Tronds bod, og mange menn var i følge med dem. Da de kom dit, sto noen menn utenfor. Leiv spurte om Trond var inne i boden. De svarte at det var han. Da sa Leiv at de skulle be ham komme ut: «Karl og jeg har et ærend til ham.» Men de kom tilbake og sa at Trond hadde øyeverk, så han kunne ikke komme ut; Leiv og Karl måtte derfor gå inn. Leiv sa til sine menn at de skulle fare varlig, når de kom inn i boden. «Treng ikke på,» sa han, «men la den gå først ut, som kommer sist inn.» Først gikk Leiv inn, så Karl og hans feller. Alle var fullt væpnet, som var det et slag de gikk til. Leiv gikk inn i boden, der det var mørkt, og spurte hvor Trond var. Trond svarte, og hilste ham. Leiv hilste igjen, og spurte om han hadde krevd inn noe av skatten på Norderøyene, eller hvorledes det ble med å få oppgjør for det sølvet. Trond svarte at det ikke var gått ham av

328

minne, det som han og Karl hadde talt om, og at det skulle bli gjort rede for skatten. «Her er en pung, Leiv, som du skal ta imot. Det er sølv i den.» Leiv så seg om i boden. Han la merke til at der var få folk der inne: noen lå på pallen, men få satt oppe. Han gikk nå hen til Trond, og tok imot pungen. Den bar han lenger fram i boden, der det var lyst, og helte sølvet ned i sitt skjold, rotet i det med hånden, og sa at Karl skulle se på pengene. De sto nå og så på dem en stund. Da spurte Karl hva Leiv syntes om dem. «Jeg tror,» svarte han, «at alt hva der finnes på Norderøyene av dår­ lig sølv, ligger her.» Det hørte Trond og spurte: «Er ikke sølvet godt?» «Nei,» svarte Leiv. «Har du sett make til nidinger!» sa Trond; «mine frender er da ikke å lite på i noe. Her i vår sendte jeg dem til Norderøyene for å kreve inn skatten, for selv har jeg ikke vært arbeidsfør i det siste. Men de har latt seg betale av bøndene for å ta som skatt falsk sølv som ingen vil ha... Men nå, Leiv, får du se på det sølvet som er kommet inn for landskyld.» Leiv bar sølvet tilbake, og tok imot en annen pung. Den gikk han hen til Karl med, og de så nøye på pengene. Karl spurte hva Leiv syntes om det sølvet. «Dårlig,» svarte han, «men ikke så å forstå, at en ikke skulle kunne ta det for en gjeld det ikke var truffet så nøye avtale om - men for kong Olav tar jeg ikke imot disse penger.» En mann, som lå på pallen, med fellen over hodet, kastet den av seg, og sa: «Det er sant, når det heter med et gammelt ord: jo eldre, dess mindre manns mot og hjerte. Så går det også deg, Trond. Du lar Karl den mørske vrake pengene dine hele dagen.» Det var Gaut den røde. Trond sprang opp ved Gauts ord, og ute av seg selv av sinne, gikk han løs på sine frender med de verste skjellsord. Da han endelig ble rolig, sa han til Leiv, at han skulle gi ham det sølvet tilbake. «Men ta denne pungen her,» sa han. «Mine leilendin329

ger kom med den i vår, og vel ser jeg dårlig, men egen hånd er nå like­ vel troest.» Da var det igjen en mann som reiste seg fra benken. Det var Tord den låge, og han sa: «Vi får høre litt av hvert her. Det er han Karl den mørske vi har å takke for det, og han burde ikke gjøre det for ingenting.» Leiv tok imot sølvet, og bar det straks hen til Karl. Da de hadde sett på det, sa Leiv: «Det trengs ikke å se lenge på dette sølvet. Her er den ene penning bedre enn den annen. Disse penger vil vi ha. Og nå, Trond, må du få en mann til å se på, mens det veies.» Trond svarte, at han ikke kunne få noen bedre enn Leiv selv til å se på det for ham. Leiv og Karl gikk nå ut begge to. Like utenfor boden satte de seg ned, og veide sølvet. Karl tok hjelmen av hodet, og helte sølvet ned i den, alt ettersom det ble veid. Da så de en mann gå hen imot seg. Han hadde en piggstav i hån­ den, sid hatt på hodet, og en kort, grønn kappe over skuldrene, var barbent, og gikk i linbrok, som var knyttet rundt benene. Han satte piggstaven ned i vollen, og i det samme han gikk, sa han: «Se til, du Møre-Karl, at du ikke får noe mén av piggstaven min.» Litt etter kom noen menn, fullt væpnet, og ropte på Leiv Ossurs­ son: han måtte komme til Gille lagmanns bod, og det det forteste han kunne. «Sigurd Torlaksson,» sa de, «sprang inn gjennom tjelddekket, og ga en av Gilles menn banesår.» Leiv sprang opp, og gikk med én gang, og med ham alle de menn som hørte til hans bod, men Karl ble tilbake, og østmennene sto i ring om ham. Da sprang Gaut den røde til, og hogg med en håndøks over skuld­ rene på mennene. Det hogget ramte Karl i hodet, men hardt såret ble han ikke. Tord den låge rykket opp den piggstaven som sto i jorden. Med den klemte han til øksehammeren så øksen gikk langt inn i hjernen. I det samme kom en mengde folk styrtende ut fra Tronds bod. Karl ble båret død ut. Trond bar seg ille over dette verk, og tilbød pengebøter for sine fren­ der, men Leiv og Gille, som var ettermålsmenn, ville ikke ta imot bøter. 330

Sigurd ble da lyst utleg for overfall på en av Gilles menn, og Tord og Gaut for Karis drap. Østmennene gjorde seg nå seilklare, og for tilbake til kong Olav på det skip som Karl var kommet over til Færøyene med, men på den tid ble det ufred i Norge, så det skulle ikke times kongen å få dette hevnet. Nå er det ikke mer å fortelle om det som hendte på øyene fordi kong Olav krevde skatt der. Men senere, etter Karl den mørskes død, ble det megen strid og trette mellom Trond i Gata, Leiv Ossursson og Gille lagmann - og om det går det mange frasagn.

Trond og hans frender Etter Karl den mørskes drap, og overfallet på en av Gilles menn, var Tronds frender Sigurd Torlaksson, Gaut den røde og Tord den låge blitt landsforvist, og måtte bort fra Færøyene. Trond ga dem et skip og litt gods. Men de syntes han utstyrte dem dårlig, og gikk hardt i rette med ham: han hadde slått deres fedrenearv under seg, sa de, og ville ikke ut med noe av den. Trond svarte, at de hadde fått meget mer enn de skulle ha; i lang tid hadde han sørget for dem, og ofte gitt dem gods - men liten takk hadde han hatt for det. Sigurd og de to andre satte nå til havs. De var i alt tolv mann ombord. Det gikk det ord at de tenkte seg til Island. Men de hadde ikke vært lenge i sjøen, før de fikk sterk storm, og uværet holdt på nesten en hel uke. Det visste alle som var på land, at dette var det verste vær Sigurd og hans menn kunne komme ut for, og folk mente det var lite håp for dem. Da det led ut på høsten, ble det funnet vrakstumper av deres skip på Østerøy, og da vinteren kom, ble det ofte sett gjenferd i Gata og rundt omkring på Østerøy. Tronds frender viste seg ofte, og folk hadde stort mén av dette: noen brakk benene, eller kom på annen vis til skade. Trond var de ofte ute etter; han torde aldri gå alene noen steder.

331

Det ble talt meget om dette. Da det led mot slutten av vinteren, sendte Trond bud til Leiv Ossursson: han ville ha et møte med ham. Det hadde de også, og der sa Trond: «Forrige sommer var vi ille ute, fostersønn! Det var nær ved at hele tingalmuen hadde røket sammen. Nå ville jeg gjerne at det etter vårt råd ble lov at folk aldri møtte fram med våpen til tinget, hvor de skal avgjøre sine rettssaker og forliksmål.» Leiv svarte, at det var vel talt - «og om dette,» la han til, «skal vi høre min frende Gille lagmanns råd.» Gille og Leiv var søstersønner. De møttes nå alle og rådslo om dette. Gille svarte Leiv så: «Utrygt synes det meg å tro på Trond. Men så meget kan vi gå inn på, at alle vi håndgangne menn, og noen av dem som følger oss, bærer våpen. Men almuen skal være våpenløs.» Således ble det også på stedet avgjort. Vinteren led til ende, og neste sommer kom folk til Strømøy ting. Nå bar det så til en dag, at Gille og Leiv gikk fra sin bod opp på en høyde der på øya. Der satt de og talte sammen, og så utover mot øst, der hvor solen sto opp. Da la de merke til at folk gikk i land på det nesset som lå der. Det var ikke få: de telte opp til tredve mann. Fagre skjold og blanke hjelmer, økser og spyd blinket i solen: de kunne nok bryte seg vei, de hardhauser som kom der. En av dem, en høy mann, med djervt åsyn, gikk foran. Han hadde rød kjortel, hjelm på hodet, og et stort hoggspyd i hånden. Skjoldet var malt i blått og gult. I den mannen syntes de de kjente igjen Sigurd Torlaksson. Etter ham kom en mann, kraftig bygd, med rød kjortel og rødt skjold. Også denne mannen syntes de de skulle kjenne: det var sikkert Tord den låge. Den tredje hadde rødt skjold. På det var det malt et menneskehode. Han bar en stor øks i hånden: det var Gaut den røde. Leiv og Gille gikk hurtig tilbake til sine boder. Sigurd og hans menn kom like etter, alle var vel væpnet. Da kom Trond ut fra sin bod. Han, og mange menn med ham, alle væpnet, gikk for å møte Sigurd og hans feller. 332

Leiv og Gille hadde få folk mot Trond. Men det som skilte mest, var at så få av dem hadde våpen. Trond og hans frender gikk hen til Leivs og Gilles flokk. Da sa Trond: «Det har båret så til, Leiv fostersønn, at mine frender, som nylig i all hast for bort fra Færøyene, er kommet tilbake. Nå vil jeg ikke finne meg i at vi frender alltid skal gi tapt like overfor deg og Gille. Her er to vilkår å velge mellom: det ene er at jeg alene dømmer mellom eder. Men vil I ikke det, vil heller ikke jeg holde dem tilbake fra det som de da kan ta seg for.» Leiv og Gille skjønte at de denne gang ikke hadde folk nok til å ta kampen opp mot Trond. De valte derfor å legge hele saken inn under hans dom. Trond sa fram dommen med det samme - han ville ikke bli klokere siden, sa han. «Så dømmer jeg,» sa Trond: «Før har mine frender vært landsfor­ viste - men fra nå av skal de ha full frihet til å ferdes hvor de vil her på øyene. Bøter skal ikke utredes fra noen av sidene. Så vil jeg skifte herredømmet her på Færøyene, at jeg har den ene tredjedel, Leiv den annen, og Sigmunds sønner den tredje. Lenge nok har dette rike vært årsak til hat og misunnelse, det har vært som et ben hundene bites om. Og så hadde jeg tenkt, Leiv fostersønn,» sa Trond, «at Sigmund, sønnen din, kunne komme hjem til meg, og bli fostret der. Den godhet vil jeg ennå vise deg.» Leiv svarte: «Med oppfostringen av barnet får det bli som Tora synes - enten hun vil at hennes sønn skal komme til deg, eller bli hjemme hos oss.» Dermed skiltes de. Da Tora spurte at Trond ville fostre barnet, sa hun: «Kan være at jeg ser annerledes på dette enn du. Men får jeg råde, skal ikke Sig­ mund la denne oppfostringen gå fra seg. For i mine øyne har Trond meget framfor de fleste andre menn» - og det ble så, at Sigmund, Toras og Leivs sønn, kom i oppfostring hos Trond. Han var den gang tre år gammel. Det så ut til å være godt mannsemne i gutten, og der i Gata vokste han nå opp. 333

På den tid da Svein var konge i Norge, og hans mor Alfiva satt ved styret sammen med ham, bodde Sigurd, Tord og Gaut den røde hjemme hos Trond i Gata. Så fortelles, at Trond ikke var gift. Men en datter hadde han. Hun het Gudrun. Da Tronds frender hadde vært en tid hos ham, talte han til dem, og sa at så late og trege folk ville han ikke ha lenger hos seg. Sigurd ga ham ikke noe etter i svaret: han lot ham høre at han alltid hadde unt sine frender det verste, og holdt hans fedrenearv tilbake for ham. De kom opp i en hissig ordstrid - men siden for frendene bort alle tre. De tok til Strømøy, den folkerikeste av Færøyene. Der bodde en mann, som het Torhall den rike. Birna, Strømøy-Birna, som folk kalte henne, var hans hustru, en ferm og staut kvinne, men litt stor på det. Torhall tok den gang til å trekke på årene. Det var sine penger han kunne takke for at Birna var blitt hans hustru. Så godt som hver mann hadde Torhall penger til gode hos, men det han fikk inn, var ofte lite nok. Så snart Sigurd, Tord og Gaut kom til Strømøy, fikk de Torhall i tale. Sigurd sa da til ham, at han var villig til å kreve inn de mest usikre av de penger han hadde til gode, mot at han fikk halvparten selv. Ble det nødvendig å saksøke folk, ville han for sitt arbeid ha det han trengte til søksmålet, men bonden skulle få halvdelen av det han fikk inn. Torhall fant vilkårene stride nok, men enden ble at han gikk inn på dem. Sigurd for nå vidt omkring på Færøyene og drev inn gjelden for Tor­ hall. Fant han det påkrevd, var han ikke sen med å saksøke folk. På kort tid fikk han inn en mengde penger, og ble en rik mann. En tid framover ble Sigurd og hans to frender boende hos Torhall. Sigurd og Birna talte ofte sammen, og blant folk ble det sagt, at det mellom de to var mer enn det skulle være. Da vinteren led til ende, og våren kom, sa Sigurd til Torhall, at nå syntes han det måtte bli det beste, om de to hadde gårdsbruket sammen. 334

Selv var Torhall lite for dette. Hadde det ikke vært for hustruens skyld, ville han aldri ha gått med på det. Men hun la seg i det, og så lot han henne råde. Sigurd og Birna tok nå makten, og nektet seg ikke noe lenger. De så ikke engang til den side hvor Torhall var, men styrte med alt som de selv ville. Ut på sommeren hendte det, at et skip, som stevnet inn mot Færøy­ ene, strandet ved Suderøy. Skipet ble vrak, og meget av godset gikk tapt. Det var tolv mann ombord. Av dem ble fem borte; syv slapp fra det med livet, og kom seg i land. Blant dem var Havgrim, Bjarngrim og Hergrim - tre brødre, og skipets eiere. De holdt på å slippe opp for mat og annet som de trengte. Frendene Sigurd, Tord og Gaut gikk hen til dem en dag. Der sa Sigurd, at han skjønte de var ille stedt, og bød dem hjem til seg alle tre. Torhall syntes at dette var blitt avgjort for brått, og talte med Birna om det. Men Sigurd sa at det som gikk til for å ha dem, skulle falle på ham. De bodde nå der på gården. Der ble stelt godt for dem - de hadde det bedre enn Torhall selv. Torhall bonde var meget nøye på det. Han og Bjarngrim trettet ofte, og en kveld, mens alle satt inne i stuen, ble det krangel igjen. Torhall hadde en kjepp i hånden. Den satt han der på benken og svingte med, mens han snakket seg opp i et helt sinne. Men da han ikke så godt, kom kjeppen like i nesen på Bjarngrim. Han ble så sint at han ikke kunne styre seg, men grep etter øksen og ville sette den i hodet på Torhall. I samme stund sprang Sigurd til. Han tok et fast tak i ham, og sa at han ville få dem forlikte - og det ble de også. De var nå der utover vinteren, men siden den dag så de skjevt til hinannen, Torhall og brødrene. Vinteren led. Da sa Sigurd at han gjerne ville være dem til hjelp på et eller annet vis. Han ga dem en god byrding, som Torhall og han eide sammen. Det gikk nå som før: Torhall likte ikke dette, og hans hustru måtte til før han ga seg. 335

Sigurd ga dem mat med. De gikk ombord, og lå på skipet om nat­ ten, men om dagen gikk de hjem til gården. En morgen, mens de lå der seilklare, hadde de også tatt veien dit. Sigurd var ikke hjemme. Han var ute og holdt på med noe arbeid han måtte ha unnagjort. De ble der utover dagen. Sigurd kom hjem, og gikk inn for å spise, men da hadde handels­ mennene tatt ned til skipet igjen. I det samme Sigurd satte seg til bords, spurte han hvor Torhall bonde var. Det ble svart: «Han ligger vel og sover.» «Det er en unaturlig søvn,» sa Sigurd, «men er han påkledt eller ikke? Vi får vente på ham med maten.» Folk gikk inn i skålen. Der lå Torhall og sov i sin seng. Det sa de til Sigurd. Han sprang fra bordet og gikk inn til Torhall - like hen til sengen. Med én gang sto det klart for ham at Torhall var død. Sigurd tok klærne av ham, og så at sengen var full av blod. Under den venstre arm fant han et sår. Der var han blitt stukket med et smalt jern like inn i hjertet. «Dette var en stygg ugjerning,» sa Sigurd. «Det må være den usalige Bjarngrim som har gjort det. Han synes vel han har hevnet det slaget med kjeppen nå. Men blir det så sant en råd, skal vi hevne dette. La oss derfor skynde oss ned til skipet.» Og så gjorde de. De sprang ned til skipet, alle væpnet, Sigurd med en stor øks i hånden. Han bar seg stygt for drapet; brødrene på skipet hørte ham banne og sverge, og for opp - men i det samme sprang Sigurd ombord - og inn på Bjarngrim. Med begge hender hogg han til ham med øksen, så hele øksebladet trengte inn i brystet. Han døde på stedet. Tord den låge hogg Havgrim i skulderen med sitt sverd. Det skar seg igjennom langs hele siden, så armen gikk av. Også han falt død om. Gaut den røde hogg en øks i hodet på Hergrim, og kløvde ham ned i skuldrene. Da de var døde alle tre, sa Sigurd at han ikke ville gjøre noe med dem som var tilbake, men godset som var igjen etter brødrene, ville han ha. Det var ikke stort. Sigurd og hans frender for hjem med dette gods.

336

Selv syntes Sigurd at han hadde hevnet Torhall bonde vel. Men blant folk ble det snakket meget om Torhalls død, og Sigurd og fren­ dene fikk et stygt ord på seg. Sigurd ble gift med Birna, og styrte gården sammen med henne. Torhall og Birna hadde mange barn. En mann het Torvald. Han bodde på Sandøy. Hans hustru het Torbera. Han var en holden mann, og litt opp i årene da dette hendte. Gaut den røde kom til Torvald, og tilbød seg å inndrive de penger han hadde til gode hos folk han ikke ventet å få stort av. Avtalen mel­ lom dem var omtrent den samme som mellom Torhall og Sigurd. Gaut var hos Torvald like lenge som hos Sigurd. Snart tok folk til å snakke om at Gaut nærmet seg Torbera mer enn sømmelig var. Han la seg opp mange penger. Engang kom det en mann, som Torvald hadde penger til gode hos. Det var en fisker. Om kvelden satt folk i mørket inne i stuen. Da krevde Torvald fiskeren, men fikk et trevent og grovt svar, og ingen penger. Gaut og noen andre menn gikk der i mørket og drev på gulvet. Før de visste ordet av det, sa Torvald: «Usalige mann! Stikker du kniven i brystet på en gammel og sakløs mann!» Han lente seg tilbake mot veggen, og døde med det samme. Da Gaut hørte dette, sprang han straks inn på fiskeren og ga ham banehogg - så skulle ikke han få gjort flere ulykker, sa han. Gaut overtok gårdsbruket sammen med enken, og giftet seg med henne.

Siste kamp En mann het Leiv. Han var sønn av Tore Beinesson. Han hadde han­ delsskip, og seilte mellom Norge og Færøyene. Han satt godt i det. Når han kom til Færøyene, bodde han snart hos Leiv Ossursson, snart hos Turid Meginekkja og hennes sønner. 22. Norrøn saga V

337

En gang da Leiv Toresson kom med sitt skip til Færøyene, bar det så til, at Sigurd dbrlaksson bød ham hjem til seg på Strømøy. Det tok han imot. Leiv Ossursson kom ned til skipet. Der spurte han at hans navne skulle ta inn hos Sigurd. Han syntes lite om det, og sa at dette ikke var etter hans hode: han kunne ha bodd på Suderøy, hjemme hos ham, hvor døren alltid sto åpen for ham. Leiv svarte at nå fikk det være som det var, og tok til Strømøy for å bo hos Sigurd. Sigurd var alltid vennlig mot ham. Ved bordet hadde han sin plass ved siden av Sigurd selv. Han ble hos Sigurd utover vinteren, og hadde det godt der i huset. Våren etter, så fortelles det, sa Sigurd en dag at han tok hen til en av sine naboer, som het Bjørn, for å kreve ham for noen penger han skyldte ham. «Og du, Leiv,» sa han, «får bli med, og legge deg imellom, så det kunne komme til et forlik mellom Bjørn og meg. For Bjørn slår seg alltid vrang. Disse penger skulle jeg hatt for lenge siden, men det har vært uråd å få noe av ham.» Leiv svarte, at siden han så gjerne ville det, skulle han bli med og de gikk sammen til Bjørn. Sigurd krevde ham for pengene, men fikk et grovt svar. Det ble nå et svare oppstyr: Bjørn hogg etter Sigurd. I det samme sprang Leiv imellom, så øksen kom like i hodet på ham; han falt død om. Da for Sigurd inn på Bjørn, og hogg til. Det hogget ble hans bane. Dette kom nå ut. Sigurd var den eneste som kunne fortelle om dra­ pet. Han hadde alt før et dårlig ord på seg - det ble ikke bedre nå. Leiv Ossursson måtte høre meget ondt av Turid Meginekkja og hennes datter, Tora, fordi han aldri rørte så meget som en finger, hvor stor den var, den skam som gikk ut over dem. De møtte ham med kulde, og la ham for hat - men han fant seg i alt, rolig og tålmodig. Så tok han det, det var mor og datter enige om, fordi han var uten manns mot, og ikke evnet å ta seg sammen. Leiv Toressons død gikk sterkt inn på dem begge, og selv mente de at det ikke kunne være noen annen enn Sigurd som hadde drept ham. 338

Det fortelles at Turid en gang drømte at hennes husbond, Sigmund Brestesson, sto lyslevende for henne og sa: «Det er virkelig meg du ser. Jeg er kommet til deg, og det er Gud som har gitt meg lov til det. Vær ikke hard og ond mot Leiv. Ti ham skal det times å hevne den skam som er ført over eder.» Da våknet Turid, og fortalte drømmen til sin datter. Fra den stund var de vennligere mot Leiv enn før. Det er nå å fortelle, at et skip stevnet inn mot Færøyene, og ankret opp ved Strømøy. Like ved ankerplassen bodde en mann som het Skofte. Sigurds gård lå heller ikke langt borte. De var atten mann ombord, alle norske. Han som førte skipet, het Arnljot. Skofte fikk arbeid hos kjøpmennene. Han gjorde god nytte for seg; de likte ham også godt. Arnljot og Skofte sto en dag og talte sammen. Da sa Arnljot: «Til deg kan jeg tale åpent: Bjarngrim og hans brødre, som Sigurd Torlaksson og hans frender drepte, var mine søn­ ner. Nå skulle jeg ønske du ville gi meg et råd, så jeg kom Sigurd og frendene inn på livet, og fikk hevnet mine sønner.» Skofte svarte, at han ikke skyldte Sigurd noe, og lovte å gi ham et ord, så snart tiden var inne til å ta Sigurd og frendene. Nå hendte det ut på sommeren, at de tre frender Sigurd, Tord og Gaut rodde over til en av øyene for å hente sauer til slakt. For færøyingene har ferskt kjøtt til alle årets tider - det er så skikken der. Så snart de var kommet vel av sted, sendte Skofte bud til Arnljot, og handelsmennene gjorde seg straks klar. De tok en av skipsbåtene, og satte over til den øya hvor Sigurd og frendene var gått i land før. De var femten mann. Tolv gikk opp på øya, men tre holdt vakt ved båten. Sigurd og hans menn så disse menn komme opp på øya, og talte seg imellom om hvem det kunne være. De la merke til at de hadde fargede klær, og bar våpen. «Kan hende,» sa Sigurd, «at det er kjøpmennene, som har ligget her i sommer, og kan være at de har hatt annet for enn bare å drive kjøp­ mannskap. Kanskje er det oss det gjelder - i så fall får vi holde oss

339

rede, og gå imot dem. Men da skal vi gjøre som Sigmund Brestesson: vi springer, hver til sin kant; siden møtes vi alle nede ved båten vår.» Ikke før ser Arnljot dem komme, så egger han sine menn til å gå på og hevne hans sønner. Sigurd og de to andre sprang, hver sin vei, og møttes alle ved båten nede i fjæra. Der kom Arnljot og hans folk settende etter. En av hans menn for inn på Sigurd, men Sigurd hogg til ham, så begge benene gikk av ovenfor kneet. Det ble hans bane. Tord drepte en mann til, Gaut en tredje. De sprang nå ombord i sin egen båt. De rodde langs med øya, og kom seg hen til skipsbåten. I den var det tre mann. Sigurd sprang inn i båten. Der drepte han den ene, og skjøv de to andre overbord. Båten tok de, og rodde hjem med begge farkoster. Sigurd fikk fatt i folk, og rodde over til øya igjen. Der gikk de alle i land. Østmennene ville verge seg, og samlet seg hurtig. Tord den låge sa: «Det er mitt råd, Sigurd frende, å gi disse menn grid. For med dem kan vi gjøre hva vi selv finner for godt. Dessuten har vi før gjort Arnljot stor skade.» «Det er vel talt,» svarte Sigurd. «Men gir vi dem grid, skal de la meg alene råde for alt,» - og det gikk så, at de ga Sigurd rett til å dømme i egen sak. Han dømte at Arnljot skulle utrede tre mannebøter for hver av dem. Alle de penger måtte Arnljot ut med - det var hva han fikk i bøter for sine sønner. Han for nå bort fra Færøyene. Selv hørte han hjemme på Suder­ øyene. Da Sigurd spurte Skoftes svik, sa han til ham at han skulle spare hans liv, men bort fra Færøyene måtte han. Han for til Norge. På Færøyene var han siden utleg mann. -

Det som så hendte var, at Sigurd Torlaksson sa til sin bror at nå var det på tide at han så seg om etter et gifte. Tord spurte om han hadde tenkt på noen til hustru for ham. Sigurd svarte: «Et gifte vet jeg om, og der går jeg så visst ikke døren forbi. For det holder jeg for det beste her på øyene: det er Turid Meginekkja.» 340

«Så høyt hadde jeg ikke tenkt meg,» svarte Tord. «Beiler vi ikke,» svarte Sigurd, «kan du iallfall ikke få henne.» «Selv vil jeg ikke ta noe skritt i denne sak,» sa Tord. «Det er lite tro­ lig at hun vil gifte seg med meg. Men vil du, kan du alltid prøve.» Den neste dag for Sigurd til Skuvøy, og bar fram sitt ærend. Turid trakk på det. Men da han la saken nærmere fram, fikk han det svar at hun ville rådføre seg med sine venner og sønner. «Og hva tanker det kan sette meg på,» sa hun, «skal du få bud om.» Sigurd for hjem, og fortalte at hennes svar ga godt håp. «Dette går underlig til,» sa Tord. «Det bæres meg for, at hun ikke mener det alvorlig.» Turid fortalte sin måg Leiv og sin datter Tora, at Sigurd hadde beilet til henne på Tords vegne. Tora spurte henne, hva hun hadde svart. Hun hadde vist dem fra seg, sa hun, men lempeligere enn hun i grunnen hadde villet. «Men du, Tora,» sa hun, «hva vil du råde meg til?» «Får jeg råde,» sa Tora, «skal du ikke vise ham fra deg, om du i det hele tenker på å få hevnet den skam som er ført over oss. Så vidt jeg kan se, må dette være det beste agn til å lokke dem med. Men det trengs ikke at jeg legger min mor ord i munnen, for hun kjenner nok de rette grep med snøret, og vil drage det så fint at de ingenting skjøn­ ner, men biter på, og blir sittende fast på kroken.» Leiv var enig med Tora. Nå, sa han, ville han sette alt inn på at de omsider fikk den lønn de fortjente. De avtalte en dag, da Sigurd og Tord skulle komme for å få saken avgjort. Da sa Leiv: «Han så langt fram, Trond, den gang han bød seg til å fostre vårt barn. Det gir jeg deg skylden for, Tora. Det blir Sigmunds, vår sønns død, hvis han er hos Trond, når vi nå endelig får gjort opp med Sigurd.» «Han skal ikke bli lenger hos ham nå,» sa Tora. «Det er best vi setter over til Østerøy. Der tar du så inn hos Trond, din fosterfar.» Det ble alle enige om. Leiv og hans hustru satte nå over til Østerøy. Fem mann ble i følge med dem.

341

Båten tok sjø inn ut over dagen, så mennene ble våte til skinnet, men Tora gikk fri sjøene. De kom vel fram, og gikk opp til gården Gata. Trond tok godt imot dem. Han lot tenne opp en ild for mennene, men Tora ble fulgt inn i en stue. Der fikk hun Sigmund, sønnen sin, inn til seg. Han var nå ni år. Det så ut til å være en gløgg gutt. Hun spurte ham, hva Trond hadde lært ham, og han svarte, at nå kunne han alle slags søksmål og hva det var for bøter han hadde rett til å kreve både for seg selv og andre - alt det hadde han greitt for seg. Da spurte hun ham hva fosterfaren hadde lært ham av den hellige tro, og gutten svarte: «Pater noster og Credo.» Det skulle hun gjerne høre, sa hun, og gutten gjorde som hun ba om. Hun syntes det var nokså bra, det fadervår han sang, men Tronds Credo lød så: «Ene går jeg ei ut, Fire meg følger, Bønnen fram jeg bærer, For meg, for Kristus. Syv salmer synger jeg. Ta meg, Gud, i din varetekt!»

I det samme kom Trond inn i stuen. Han spurte hva de talte om, og Tora svarte, at Sigmund, sønnen hennes, hadde sagt fram det som Trond hadde lært ham av den hel­ lige tro. «Men Credo,» sa hun, «er ikke til å kjenne igjen i det du har lært ham.» «Med det har det seg så, det vet du selv,» sa Trond, «at Kristus hadde tolv disipler, eller flere, og hver av dem hadde sitt Credo. Nå har jeg mitt Credo, men du det som du har lært. Der er mange Credoer; det er alltid så med slike ting, at det ikke er rett bare på én måte.» Mer ble det ikke talt om dette. Om kvelden ble det spist og drukket godt, og Trond var i godlaget.

342

En fikk stelle til der i stuen, sa han, og re opp flatseng på golvet. Leiv svarte, at det var bra så. Men Tora sa til Trond, at Sigmund måtte få ligge inne hos henne om natten; så kunne han fortelle henne hvorledes han hadde hatt det. «Nei, det kan han ikke,» sa Trond, «da får jeg ikke blund på øynene i natt.» «I dette må du la meg få min vilje, kjære Trond,» sa hun - og det ble så at gutten lå hos dem. Trond hadde et lite kammers for seg selv. Han og et par mann sov der om natten; gutten hadde han også alltid hos seg der. Det led nå langt på natt, og Trond gikk til sitt rom. Leiv ville sove. Han vendte ryggen mot hustruen, og la seg til. Men hun puffet til ham, og sa at han ikke måtte sove. «Stå opp, du og våre menn,» sa hun, «og gå rundt hele Østerøy i natt. Hogg hull i hver eneste båt, så ikke én av dem holder sjøen.» Så gjorde de. Leiv var kjent i hver vik på øya, og så ille for de med alle farkoster, at ingen av dem var brukbare lenger. De sov ikke om natten, og sto tidlig opp om morgenen. Tora og Sigmund tok straks ned til båten, men Leiv gikk til det kam­ mer Trond sov i. Han ba ham leve vel, og ha takk for alt godt; og nå fortalte han ham, at Tora ville ha Sigmund hjem til seg. Trond hadde sovet lite om natten. Han svarte, at gutten måtte bli hos ham, så det kunne det ikke bli noe av. Leiv kom seg i en fart ned til båten. Men Trond som trodde han nå skjønte hva Leiv og de andre hadde for, sa til sine huskarer, at de skulle ta en skute han hadde, få menn med seg og skynde seg ombord. Så gjorde de. Men skuten tok sjø inn med det samme, så de var glad til at de kom seg i land igjen. På hele øya var der ikke én seilbar båt, så Trond var nødt til å holde seg hjemme, enten han likte det eller ikke. Leiv seilte like hjem, og fikk fatt i flere folk. Dette hendte dagen før Sigurd og Tord skulle komme. Da dagen kom, gjorde Sigurd Torlaksson og Tord seg rede til å dra hjemmefra. 343

Sigurd hadde il på seg, og sa at de måtte skynde seg alt det de kunne, men Tord svarte, at han hadde lite mot på ferden. «Det er liksom jeg tror du er feig,» sa han, «siden du brenner så etter å komme av sted.» «Gjør deg ikke til latter,» sa Sigurd, «du er nå vel aldri redd her, hvor det ikke er noen fare! At vi noensinne skulle oppgi dette stevne, som vi begge var blitt enige om, kan det iallfall aldri bli tale om.» «Du får råde,» sa Tord, «men skulle ikke alle komme uskadde hjem i kveld, kommer ikke det uventet for meg.» De seilte nå av sted, tolv mann på båten, alle vel væpnet. Det blåste opp en storm ut over dagen, og strømmen var ofte stygg, men de slapp vel fra det, og kom fram til Skuvøy. Da sa Tord, at nå ville ikke han være med lenger, men Sigurd svarte, at om han så skulle gå alene, ville han opp til gården. «Da må du være feig,» sa Tord. Sigurd gikk opp på øya. Han var i rød kjortel, hadde blå kappe med bånd på over skuldrene, sverd ved beltet og hjelm på hodet. Da han var kommet like opp til husene, så han at alle dørene var lukket. Den kirke som Sigmund hadde latt bygge, sto på tunet like overfor inngangsdørene, og der, mellom hjemmehusene og kirken, la han merke til at kirken var åpen. En kvinne, i rød kjortel og blå kappe over skuldrene, kom ut fra den. Han skjønte at det var Turid, og vendte seg mot henne. Hun hilste vennlig på ham, og gikk hen til en tømmerstokk, som lå der på tunet. Der satte de seg ned. Hun ville vende seg mot kirken, han mot husdøren. Men det gikk etter hennes ønske: de vendte seg mot kirken. Sigurd spurte hva for folk det var kommet der. «Folk er det lite av,» svarte hun. «Er Leiv der?» «Nei - Leiv er ikke her.» «Er dine sønner hjemme?« «Ja - mine sønner er hjemme.» «Hvorledes ser de på saken nå?» spurte han. «På saken ser vi nå så,» svarte hun, «at alle vi kvinner synes best

344

om deg, og hadde du ikke vært bundet, skulle så visst ikke jeg la deg vente på svaret.» «Da har jeg lidt et stort skår i min lykke,» sa Sigurd, «men det kan snart bli annerledes, så jeg blir en fri mann.» «Med det får det gå som det kan,» svarte hun. Da ville han bøye henne inn til seg, slo armene om henne - men hun trakk hans kappe til seg. I det samme ble døren lukket opp, og en mann sprang ut, med dra­ get sverd. Det var Here Sigmundsson. Da Sigurd så det, smøg han seg ned under kappen, og kom seg fri - men Turid satt igjen med kappen. Nå kom flere menn ut. Sigurd sprang nedover marken, men Here grep et spyd, og satte etter ham. Han dro mer og mer inn på ham så kastet han spydet. Men da Sigurd ser at spydet kommer like mot skuldrene, legger han seg ned, så det flyr over ham, og blir sittende fast i jorden. Da springer han opp, griper spydet, og sender det til­ bake: det gikk like inn i livet på ham; han døde på stedet. Sigurd sprang nedover stien. Nå kom Leiv løpende. Han fikk øye på Here, men uten å stanse, farer han videre nedover mot sjøen - så hoppet han like ned i fjæra, og så sier folk, at det hoppet var femten favner høyt. Han kom stående ned, og sprang hen til brødrenes båt. Da var Sigurd kommet bort til båten. Nettopp som han skulle springe ombord, stikker Leiv til ham med sverdet. Han siktet etter siden, men han snudde seg - og for Leiv så det ut som det gikk inn i underlivet. Men Sigurd hoppet ombord, og de holdt fra land. Dermed skiltes de. Leiv gikk opp på øya til sine menn. Der sa han til dem at de måtte komme seg ombord det forteste de kunne. «Vi må sette etter dem,» sa han. De spurte ham om han visste at Here var død, eller om han hadde truffet Sigurd, og han svarte at det var ikke tid til mange ord nå. De gikk ombord i to båter. Leiv hadde åtti mann, men de kunne først komme av sted en god stund etter de andre. 345

Sigurd og hans menn landet i Strømøy. Sigurd hadde selv sittet ved roret, og vært fåmælt underveis. Men da han gikk ut av båten, spurte Tord, om han var hardt såret. Han visste ikke det så nøye, svarte han. Der sto et nøst like ved sjøen. Sigurd gikk bort til nøstveggen, og la armene opp mot den. Men de andre tok all løs redskap ut av båten Da de siden gikk opp til nøstet, så de Sigurd stå der mot veggen - stiv og død. De bar hans lik hjem, men sa ikke noe om det som hadde hendt. De gikk nå inn for å spise. Mens de satt ved kveldsbordet, kom Leiv og hans menn. De trengte inn i gården, og satte ild på den. Der inne var elleve mann. De verget seg vel, men utenfor sto tredve. Da ilden tok fatt i huset, sprang Gaut den røde ut - han holdt ikke ut å være der inne lenger. Steingrim Sigmundsson, og to mann til, for inn på ham, men han verget seg vel. Gaut hogg Steingrim i kneet, så kneskjellet gikk av, og drepte en av hans feller. Men da kom Leiv Ossursson til. De skiftet hogg, og så endte det våpenskifte at Leiv drepte Gaut. Nå sprang Tord den låge ut. Brand Sigmundsson, og to mann til, for imot ham. Men til slutt drepte Tord Brand og begge hans feller. Da grep Leiv Ossursson atter inn i kampen: det samme sverd, som han før hadde stukket gjennom Sigurd, stakk han nå gjennom broren - og Tord falt død om. Nå for Leiv hjem, og det verk han her hadde øvd, gjorde hans navn kjent viden om. Men da Trond spurte disse tidender, gikk det sterkt inn på ham; det naget og tæret ham til døde. Leiv rådde nå alene over alle Færøyene. Dette skjedde på den tid da Magnus den gode, Olavs sønn, var konge i Norge. Leiv for til Norge, til kong Magnus. Han tok Færøyene i len av ham, og kom tilbake til øyene.

346

Der bodde han til sin alderdom. Da han døde, bodde han på Suderøy, og etter ham hans sønn Sigmund. Sigmund var aktet av alle der på øyene. Turid og Leiv døde i kong Magnus’ dager. Tora bodde hos sin sønn Sigmund, og ble all sin tid holdt for en sjelden kvinne. Sigmunds sønn het Havgrim. Hans sønner var igjen Einar og Skjegge, som for kort tid siden var sysselmenn på Færøyene. Steingrim den halte bodde på Skuvøy og ble holdt for en god bonde. Ingen kjenner her til, at der har vært andre merkelige hendelser i Sigmund Brestessons eller hans etterkommeres liv.

Opplysninger

Grettes saga Til grunn for oversettelsen ligger Gudni Jonssons utgave av «Grettis saga Åsmundarsonar», Reykjavik 1936 (Islenzk fornrit VII). Sagaen er oversatt i sin helhet, bortsett fra sluttavsnittet, som fortsetter fortellingen om Torstein Dromund og Spes. Dette avsnittet bryter sd sterkt med ættesagaens stemning og emnevalg at det var naturlig å sløyfe det i oversettelsen, selv om det muligens har hørt med til Grettes saga helt fra den fikk sin endelige skriftlige form omkring dr 1300. Dessuten er noen viser i slutten av sagaen utelatt. Ludvig Holm-Olsen

9. Sotanes: i Bohuslen, nå Sotenås hårad. Barrøyene: Barra Isles, de sørligste av Hebridene. Kong Kjarval: nevnes i andre islandske kilder som hersker i Dublin, døde 887 eller -88. Harald Luva: «Luva» betyr seierslue. Han fikk senere tilnavnet Hårfagre. 10. Havsfjord: Fortellingen om slaget stemmer med Snorres beretning i Heimskringla, Harald Hårfagres saga, kap. 18, men der er ikke Anund og vennene hans nevnt. 11. med tilnavnet Grette: Grette betyr «den som griner, viser tenner», senere brukt som mannsnavn. 13. en øy som heter Bot: Bute ved Firth of Clyde øst for Glasgow. 17. kongens årmann: årmennene styrte kongsgardene og krevde inn kongens inntekter. 18. gudvevskappe: gudvev var et kostbart stoff, visstnok rødt bomullstøy. Surnadal: Surendalen på Nordmøre. 21. Aud den djuptenkte: omtales også i Eyrbyggja saga, og i Laksdøla saga er hun hoved­ personen i innledningskapitlet, der med navneformen Unn for Aud. før Altingets tid: Altinget ble opprettet i året 930. Svidu-Kåre: Kåre Solmundsson er en av hovedpersonene i Njåls saga. 22. Samme høst giftet Olav seg med Alvdis: i Laksdøla saga fortelles det nøye om dette bryllu­ pet, der Aud den djuptenkte døde. 26. Folk kalte det Tresekken, og viken er oppkalt etter det: Det islandske navn er Trékyllisvik, av trékyllir, som betyr tresekk. Sagaen om Bodmo og Grimolv og Gjerpe: en nå ukjent saga.

351

27- Hærulang: betyr den lange mannen med grått hår. Dromund: av det greske ord dromon, som var navnet på et slags stort fartøy, som bruk­ tes i Middelhavet. Tilnavnet har Torstein rimeligvis fått på ferden til Konstantinopel, som det fortelles om i siste kapitel. 28. De bodde på Løkjamot: den tyske biskop Fredrik og Torvald bodde på Løkjamot fra 982 til 986. De var de første kristne misjonærer på Island. Primsigne: merke med korstegnet, som en forberedelse til dåpen. Primsigningen ga hedningene rett til å omgås de kristne. 31. Kengåla: betyr visstnok «den som har en mørk stripe (ål) langs ryggen». 37. Hammertroll: troll som holder til i en fjellhammer, men i skaldespråket kan det bety «øks» også. Kampens gyger: er også en «kjenning» som betyr «øks». 41. havreins Odin: havrein er en «kjenning» for skip, havreins Odin betyr sjømann. Sy sammen håndlinningen: skjorten hadde trange ermer med splitter ved håndleddet. De ble sydd sammen hver morgen når en tok skjorten på, og sprettet opp igjen om aftenen. 45. et saks: et kort enegget sverd. Favnes leie: en «kjenning» som betyr «gull». I Den eldre Edda fortelles det om ormen Fåvne, som lå på en skatt og voktet den. 48. Tore med tilnavnet Tomb: Tomb kan bety både «buestreng» og «stor mage, vom». 64. jotnens død: han som dreper jotnene, er Tor. dvergens bolig: stein, dvergene var vesener som etter folketroen bodde i berget. - skipet på storhavet: dromund. Tilsammen skjuler de 4 første linjene navnet Torstein Dro­ mund. - Byleists bror: Loke; hans datter, er Hel. Kløktens borg: kan bety både brystet og hodet. 67. Torgils Aresson: om ham fortelles det også i Sagaen om fostbrødrene og i Heidarviga saga. 68. Han drap Skuv og Bjarne i Hundadal: om dette fortelles det utførlig i Sagaen om fost­ brødrene. Oversettelsen av strofen er lånt fra Sagaen om Fostbrødrene. Oversatt av Anne Holtsmark. 70. satte seg på benkestokken: skålen ble båret av to stolperekker. Mellom stolpene og veg­ gen var det et opphøyd tregulv, som ble brukt både som sitte- og soveplass. Mot det lavere liggende jordgulv mellom stolpene var disse to tregulvene, som kaltes «set», begrenset av «setstokker», som her er oversatt med «benkestokk». 71. Barde Gudmundsson: hovedpersonen i Heidarviga saga. 74. Øksnamegin: betyr «oksestyrke». Dråpastump: en «dråpa» var et æresdikt med omkved, gjevere enn «flokk», som ikke hadde omkved. Hva tilnavnet Dråpastump, dvs. stump av en dråpa, hentyder til, vet vi ikke. striden på Fagrabrekke: om den fortelles i Landnåmabok. 79. Hilds harde uvær: Hild er navnet på en valkyrje; hennes uvær er kampen. 80. Sylgsdaler i Sverige: muligens et oppdiktet navn, iallfall er det nå ukjent. 92. Nesjar-slaget: slaget ved Nesjar, nå Brunlanes, sto i 1016 mellom Olav Haraldsson og Svein jarl. 94- Knarr: knarren var den største type av handelsskip, beregnet på havseilas. Den kunne også brukes som krigsskip. Brandene: «brand» er benevnelsen på et bord, et brett, som var lagt utenpå relingplankene fram mot stavnen. Brandene løp sammen med kjølens forlengelse og kunne sammen med den bære en stavnprydelse (drakehode o.l.). De kunne være forgylt eller utskåret, som på Osebergskipet. Tore bruker dem som vindskier over døren.

352

98. slektskapet mellom kong Olav og Grette: de var firmennninger gjennom Ufeig Burlufot, Grettes tippoldefar. 110. med sølvslått fal - slo løs naglen: «fal» kaltes den rørformete forlengelse av spydbladet, som skaftet ble stukket inn i. Bladet var festet til skaftet med en nagle gjennom falen. Slo en løs naglen, ville spydet gå av skaftet når det ble kastet og kunne ikke sendes tilbake. 115. Odins uvær: kampen. Bergtrolldreperen: (guden) Tor. «Bergtrolldreperens navne, bjørnen med oksestyrke» skjuler navnet Torbjørn Øksnamegin (= oksestyrke). 116. Sturla Tordsson: Snorre Sturlassons brorsønn og historieskriver som han, døde i 1284. Da kong Magnus Lagabøter i 1271 ga Island en ny lovbok, ble lovsigemannen (iQgsQgumadr) erstattet av en lagmann (Ipgmadr), som skulle være øverste dommer, og Sturla Tordsson ble den første som fikk dette embetet. Sturla nevnes to steder til i sagaen i forbindelse med Grette. 121. To hundre i sølv: dvs. to hundre alen vadmels verdi i sølv. 122. Bøndene i Langadal fanger Grette: om dette fortelles det kortere i første kapitel av sagaen om fostbrødrene. Olav På: «på» betyr påfugl. Han er en av hovedpersonene i Laksdølasaga. 125. Sigars lønn: sagnkongen Sigar lot henge Hagbard, sin datters elsker. Sigars lønn er altså døden i galgen. 129. liten stein og nevens land: «liten stein» heter på islandsk «hallr», «nevens land» er en kjenning for «hånd», som på islandsk heter «mund». Tilsammen skjuler dette navnet Hallmund. 135. flokk: et æresdikt uten omkved, i motsetning til «dråpa», som har omkved. Stridens orm: sverdet. Sjøkongens stormvær: kampen. Bjørn Hitdølakjempe og Tord Kolbeinsson er hovedpersonene i Sagaen om Bjørn Hitdølakjempe. 137. Orm Storolvsson og Toralv Skolmsson: to islandske kjempekarer et par mannsaldrer eldre enn Grette. Toralv var ifølge Snorres beretning i Heimskringla med Håkon den gode i slaget ved Fitjar på Stord. Torstein, som Snorre gode lot drepe: dette fortelles det om i Heidarviga saga og i Eyrbyggja saga. 143. Arnor Jarleskald: en av de islandske skalder, som Snorre ofte siterer i Heimskringla. Etter det vi vet om hans alder, kan han ikke ha vært med i denne kampen. 146. en lang og trang dal i jøkelen: om Toresdal har det gått mange sagn på Island. Dalen er i nyere tid funnet igjen i den sørlige delen av Geitlandsjøkelen, men der er hverken varme kilder eller vegetasjon. 147. Skjaldbreid: et fjell sørvest for Geitlandsjøkel. 150. Grim og Torkjel Øyjolvsson: om kampen mellom dem fortelles det utførlig i Laksdøla saga. Det er fortalt en lang saga om ham: noe mer enn det som fortelles i Laksdøla saga, kjenner vi nå ikke til. 158. Gudmund den mektige: den mektigste høvding i det nordlige Island i begynnelsen av det 11. årh. At Grette har spurt ham om hjelp på dette tidspunkt (1028), kan ikke være riktig, da han døde i 1025. 162. Tilnavnet Glaum: betyr «ståkende moro, glede». 164. Torbjørn Ongul: Ongul betyr «fiskekrok». 168. Her setter jeg grid: en lignende formel sier Torgils Aresson fram i Heidarviga saga. Glima: islandsk form for brytning.

23. Norrøn saga V

353

174. Samme vinter døde Skapte lovsigemann: han døde i 1030. 175. ingen skulle være fredløs lenger enn tjue vintrer i alt: denne bestemmelsen nevnes ingen andre steder. Både av lovene og av de andre sagaene fremgår det at fredløsheten var livsvarig. 192. Mikael Katalak: Katalak er en omdannelse av det greske Katallaktés, som betyr «pengeveksleren». Han var keiser i Bysanz 1034-41.

Grønlendingesaga, Grønlendingetåtten og Eirik Raudes saga Sagaene om Eirik Raudes bosetning på Grønland og om oppdagelsen av «Vinland» og nordmennenes forsøk på å bosette seg i dette landet, er ikke et sammenhengende hele. De to første handler til dels om samme begivenheter, men er fortalt forskjellig; de er likevel enige om det viktigste: Vinland var et godt land, men det var før befolket av et krigersk folk, og de som kom fra Grønland dit, var ikke sterke nok til å kolonisere det. Man vet sikkert at det har vært Amerikas østkyst de kom i land på, hvor på denne kysten er mer usikkert. Disse sagaene foregår ca. år 1000. Den tredje sagaen foregår senere, mens Sigurd Jor­ salfar var konge, d.v.s. begynnelsen av det 12. århundre. Oversettelsen er gjort etter utgaven av alle tre sagaer i Islenzk Fornrit, b. IV, Reykjavik 1935. Anne Holtsmark

Sigmund Brestessons saga Det som gjør denne saga så tiltalende, er det enkle og klare som preger både stil og innhold. Den handler om de merkeligste hendelser på Færøyene fra øyenes første bebyggelse til omkr. 1050, og man antar at den er nedskrevet på Island i midten av det 13. århundre. Den finnes nå bare stykkevis opptatt i kongesagaene i det gamle sagahåndskrift Flatøyboken, men har engang utgjort en selvstendig saga.

354

Den tekst som ligger til grunn for denne oversettelse er C.C. Rafns utgave av Færeyingasaga, Kjøbenhavn 1832. Rolf Grieg 263. farbann: forbud mot å reise. 265. byrding: kjøpmannsskip. 267. uhellig: så kalles den som ved egen urett har forbrutt den rett han ellers kunne ha. sprengte dommerne fra hinannen: hindret domsavsigelsen ved å drive dommerne med makt fra sine seter. 268. to kugjeld: et kugjeld vil si en kus verdi i penger eller varer. et hundre i sølv brukes om en bestemt vekt sølv (21/? mark eller 20 øyrer). Et hundre i slakt er denne sums verdi i kjøtt. 272. vikversk: som hører til Viken. 284. Østresalt: Østersjøen. Elveskjcerene: skjærene ved Gotaelvens munning. 290. Angulsøy: Anglesey utenfor nordvestspissen av Wales. 293. virke: befestning. 299. ugild: en som det ikke betales mannebot for. 318. Meginekkja: «Storenken», den mektige enke. 323. Hernar: Hennøyene utenfor Manger, Nordhordland. 325. skirselen: renselse, bevis for uskyld, f.eks. ved jernbyrd. ubotamenn: menn som er kommet utenfor lovens helg. 342. Pater noster og Credo: Fadervår og trosbekjennelsen. 344. feig: døden nær, eller bestemt til å dø.

Etterord av Hallvard Lie

I et landet der sagaens liv levdes og med tiden omsattes i lit-

terær kunst, er i mangt et sinnbilde både på dette livs og denne kunsts dypeste vesen. Hardt og vilt skyter det opp av havet der oppunder polarsirkelen i et kaldt skimmer fra blåkvite jøkler. Men under jøklen murrer vulkanen. Dag og natt koker og syder det under de veldige breene. Til dagligdags merkes ingenting til det. Utenfra sett er alt kald, uryggelig ro. Men en vakker dag blir trykket /or sterkt; landets glødende indre må ha luft, ispansret sprenges og hives i veldige «jøkeldaup» til havs, og ildmassene velter ut og svir av alt levende de møter. Det første synet av Island fra dekket en sommermorgen gir et over­ veldende inntrykk av storlinjet, «klassisk» skjønnhet. Fjellene ligger der blåsvarte bakom hverandre med en formstrenghet i konturene, som hadde én gått med høvel og meisel og formet dem til etter en geometrisk oppskrift. Men inniblant alt dette formstrenge, «kon­ struktive», skyter den ene lavagevekst mer fantasifull og formelt egen­ sindig enn den andre i været. Dette landskapet eier en linje- og fargerikdom som ingen kan unngå å fengsles av; men det sakner den blidhet, den stille lunhet som lok­ ker til umiddelbar hengivelse. Første gang man står ansikt til ansikt med «Sagaøens» fjellrike ser det i fjernsyn, slik det møtte landnåmsmennenes spente, grans­ kende blikk, da de for over tusen år siden stevnet mot landet for å begynne livet på nytt der, kommer man uvilkårlig til å hutre i sitt indre. Grep en landnåmsmann seg noensinne i en slik bløtaktighet? Så helt usannsynlig er det vel ikke, men sikkert er, at han heller 359

hadde latt sitt liv enn røpet en slik følelse. Og sagaen holder trofast tett. Kommer man inn i landet, mildnes nok det første strenge fjernsynsinntrykket på mange vis. Man møter den «fagre li» og de brede grasrike bygder, der «smør drypper av hvert strå», som han sa gamle Torolv da han var kommet tilbake til Norge og skulle skildre det nye landet han hadde vært med å finne. Men hutringen blir på en besyn­ derlig måte sittende én i kroppen også her. Alt omkring én sier på sin egen intense vis at det er sommer, men man får seg vanskelig til riktig å kjenne det. Legger man seg i graset, dukker påfallende fort den tan­ ken opp, at det må være bedre å sitte - på en stein. Men de islandske lavasteinene tar imot én på sin egen, litt hardhendte vis: «To ganger blir den mann glad som setter seg på steinen,» sier et islandsk ordtak, - nemlig også når han reiser seg igjen. Det er som selve landet fraber seg all ligging og sitting, all sverme­ risk, «romantisk» dvelen. Romantikken - det gjelder middelalderens så vel som den nye tids - fikk da heller aldri slått skikkelig rot i Islands jord. Dette landet krever bevegelse av sine mennesker, handling, det eneste midlet til å få hutringen ut både av kroppen og sjelen. Er de dominerende førsteinntrykk av islandsk natur de av et storlinjet og vakkert, men strengt, gråsurt, ublidt land, blir det siden andre inntrykk som kommer til å presse seg dypere inn i bevisstheten. Man står en dag etsteds der det heter Laugar, Reykir eller noe slikt. Med ett kjenner man seg så besynderlig varm på føttene der man står og småhutrer i gråværet og nordensnoen. Man tar ned for seg, graver fingeren en tomme ned i den brunrøde jorden - og brenner seg: Det er Katla’s - vulkanjøklens - vesen man i all stillferdighet har fått per­ sonlig føling med. Ingensteds på jorden finnes så megen varme under så kald en over­ flate som på «sagaenes øy». Og sagaene selv er det mest konsekvente kunstneriske uttrykk for en menneskelig livsform som innbefattet det samme motsetningsfor­ hold mellom ulmende indre og kjølig ytre. Den som for første gang begir seg inn i en islandsk ættesagas men­ neskeverden, unngår knapt en spontan fornemmelse av kulde og hardhet. Han møtes av samme kaldsnoen her som ved første land-

360

synet. Og mange legger vel fortest mulig sin lesekurs om mot blidere egne, mot «bokheimer» der én straks møtes av mer umiddelbar men­ neskelighet og «hjertevarme». Med litt mer utholdenhet ville vel de fleste ha kunnet komme ut over det første gåsehud-stadiet. En viss akklimatisering er nødvendig for å finne seg noenlunde vel tilpass i sagalitteraturen, likesom i saga­ landet, en viss herdning, som ikke er ensbetydende med avstumping av «ens bedre jeg», men betyr en bevisst oppstramming av viljen til å prøve et forståelsesfullt samliv med de hardhendte sagamenneskene så langt det i det hele tatt er mulig. De er ikke alltid så lette å komme inn på livet disse menneskene. De er skilt fra oss gjennom en over tusenårig kulturell utvikling, som på vesentlige punkter er gått i stikk motsatt retning av de etiske og religiøse livslinjer sagamenneskene levde etter. Begreper og forestillin­ ger som er blitt uomgjengelige realiteter i senere tiders skiftende opp­ fatninger av aktverdig samfunnsliv og privatliv, var for vikingtidens mennesker enten såre uklare eller likefrem uten eksistens. Slike begreper som «stat» (i egenskap av maktautoritet), «samvittig­ het», «synd» kjente de enten slett ikke, eller de nektet å anerkjenne dem som selvskrevne retningsvisere for sin livsførsel. Dette betyr ikke at disse menneskene i praksis nødvendigvis var «illojale», «samvittighetsløse», «syndsforherdede». Det betyr bare at de konsekvent holdt seg alle overindividuelle autoriteter fra livet, hva enten nå disse kunne prøve å gjøre seg gjeldende politisk som statsidé, etisk som samvittighetskrav, religiøst som syndsbevissthet; at selve menneske­ naturen skulle være skrøpelig i grunnen, slik at alle og enhver hadde noe å «sone», var en tanke de gamle aldri slapp innpå seg. Den førstnevnte overindividuelle autoriteten, staten, gjorde en stor part av de mennesker ættesagaene forteller om, åpent opprør imot. Den gryende statsidé som vel, tross alt, lå bak kong Haralds landserobring - «samlingsverket» - tedde seg for landnåmsmennene som ofriki, maktovergrep; og da de hadde gjort kort prosess, rømt landet og funnet seg et nytt hjem på Island, sørget de omhyggelig for at det rettssamfunn, de nødvendigvis måtte skape seg, ble såpass løst i fugene, at ingen «statsmakt» fikk evne til å binde individet på noe avgjørende vis.

361

Den nye islandske republikken var et rettssamfunn med et vel utviklet lovverk, og en av sagamennenes aller største gleder var nett­ opp den å bruke lovene på hverandre, få motstanderen til å sårbite seg på de sindrigste lovkrokene. Men å få tingets kjennelse for sin rett var én ting; en helt annen sak var det å få kjennelsen realisert. Dét var noe samfunnet ikke blandet seg i. Her var man - og ville så være henvist til egen evne til rettshevdelse. Den islandske fristaten bunnet i siste instans i selvhjelpsprinsippet. En slik samfunnsform kommer nødvendigvis til å prege enkeltmen­ neskenes liv på mangfoldig vis. Hele den individuelle livsstilen kom uvegerlig til å ta preg av det uavlatelige spente vakthold om eget liv og egen ære, som mangelen på en samfunnsmessig maktautoritet gjorde nødvendig. All den ytre utryggheten menneskene levde under, tvang dem med nærsagt biologisk nødvendighet til å kapsle seg inn, til å omgi seg med en barsk, ordfattig utilnærmelighet, så ikke hvem som helst kunne komme dem inn på livet. Det ble en livsnødvendighet å hindre at ens medmennesker så til bunns i én, gjettet ens innerste tanker, følelser og hensikter - og kanskje i et avgjørende øye­ blikk endog fant ut at ens hjerte skalv et grann. Hele ens personlige velferd kunne avhenge av at man slik forsto å dekke over hva som dypest inne gikk for seg i én. Fra denne mer passive tilknappetheten var veien selvsagt ikke lang til den bevisste forstillelse, og den verdenskloke Håvamåls-skalden rår til likefrem hykling overfor folk man ikke er helt trygg på: Vet du en annen som ille du tror og du fagnad vil likevel få: du fagert mæle, men falsk tenke og lyging møte med løgn.

Men all denne fortielsen, alt dette ordknappe vaktholdet om eget indre, som selvhjelpssamfunnet gjorde til en livsnødvendighet for hver enkelt, førte naturlig til at også sansen for alle slags små uvilkår­ lige kroppslige ytringer av sinnsbevegelser ble skjerpet i en fenomenal grad. Et blikk, et hamlettskifte, en liten plutselig kropps- eller arm362

rørsle kunne i et blunk røpe mer om det sanne sinnelaget i karen, man hadde framfor seg, enn alt det han sa. De gamles aktuelle men­ neskekunnskap kom for en stor del til å grunne seg nettopp på iaktta­ gelsen og den psykologiske fortolkningen av slike små uvilkårlige ytre «tegn og gjerninger»; deres psykologi ble i en viss forstand det man i dag ville kalle «behavioristisk». Samme særegne livsstil og samme psykologiske «behaviorisme» som selvhjelpssamfunnet naturnødvendig utviklet hos sine mennesker, finner vi igjen i enda strammere og mer konsekvent form i sagaens kunst. Sagafortelleren akter seg vel for å la sine personer åpne seg helt for oss. Han lar dem vaktsomt ruge over sine innerste tanker og følel­ ser, men prøver samtidig å snu og vende på dem slik, at vi plutselig gjennom en liten geberde f.eks. kan få et skimt av det som foregår inne i dem, - eller han setter dem i handling, og lar deres indre liv avspeile seg for oss på det vis. Denne indirekte sjeleskildringskunst, som sagaen konsekvent benytter seg av, forutsetter et interessert medarbeiderskap av leseren dersom han vil nå lenger enn bare til skallet hos sagamenneskene. Farer man gjennom en saga med samme hast som gjennom en ordinær spennende roman, blir det inntrykket man sitter igjen med, nødvendigvis noe fattig. Det hele oppløser seg for én i en endeløs rekke slagsmål og tretter om høyst hverdagslige ting, og selv om man ikke har kunnet unngå å fengsles av skildringens kunst og kjenne spenningens risling gjennom seg mangen en gang, blir like­ vel hovedinntrykket det av noe «sjelløst», grovt utadvendt, både hos sagakunstneren og de mennesker han skildrer. Gir man seg imidlertid stunder til å akte på alle disse små «utvendighetene» og fordekte talemåtene som sagakunstneren omgir sine personer med, vil man fort bli vår, at det ikke er den ytre handlingen og «spenningen» som saga­ ene først og fremst tar sikte på; det skapende prinsipp i dem er trangen til viden om menneskesinnet, trangen til å se gjennom menneskenes ytre handlinger og det harde skallet, de i kraft av et naturlig livsbevaringsinstinkt har omgitt seg med. Men sagakunstneren ser ikke sin oppgave i dét, med resolutt hånd å slå dette skallet i stykker og gi oss en nøyaktig belæring om alt som finnes bak, slik som moderne psykologiske kunstnere og historieskri­ vere ofte gjør. Han gjør oss bare ganske enkelt til med-iakttagere,

363

peker diskret på en eller annen liten sprekken eller et «svakt punkt», han har oppdaget i det tilsynelatende så robuste skallet, og spør så likesom bare: Nå, hva mener så du? Og det er først når man for alvor går inn for dette medarbeiderskapet, som sagafortelleren gjennom sin særegne kunstform indirekte oppfordrer til, at sagalesningen kan bli en til virkelig dypere åndelig berikelse, gi en interessant tankestoff og utdype ens menneske- og livskunnskap. I særlig grad gjelder det som ovenfor er sagt, naturligvis de utpreget historiske sagaene, dvs. de som først og fremst har tatt sikte på å bevare det folk fortalte som pålitelige minner om sagapersonene, og ikke for sterkt har gitt etter for den rent kunstneriske omskapningstrangen. I slike sagaer - og de er de fleste - hvor pietetsfølelsen for den historiske overleveringen er den domi­ nerende faktor, kan en ikke så sjelden støte på et eller annet lite besynderlig trekk ved en persons uttrykks- eller handlingsmåte, som sagafortelleren åpenbart står tvilrådig overfor, ikke riktig skjønner «meningen» med, men likevel har gitt plass for i beretningen sin. I slike tilfelle stilles sagaleseren likefrem overfor et åpent psykologisk problem og får dobbelt rik anledning til å prøve sin skarpsindighet og nyte samarbeidets åndelige gleder i lag med sagafortelleren. Det ispansret sagamenneskene dekket sitt ofte vulkanske indre med, har vi ovenfor ment å se opprinnelsen til i den spente livssitua­ sjon, selvhjelpssamfunnets mennesker alltid befant seg i. Men det lå selvsagt også et visst naturlig, slektsbetinget anlegg bak denne skyheten for å gi sine innerste tanker og følelser luft. I hvert fall var denne skyheten gått dem slik i blodet, at den lot dem forskanse seg bak kulde og barskhet selv når absolutt ingen fare truet om litt av deres sanne indre ble blottet. - Et lite eksempel fra Egils saga: Egils venn, skalden Einar Skålaglam, kommer en dag på besøk til Borg, men Egil er ikke hjemme. Etter å ha ventet forgjeves på ham i tre dager, drar Einar hjem igjen. Men før han dro, gikk han bort til Egils plass og hengte opp på veggen et kostelig skjold, han hadde med seg, og sa til folket i huset at det skulle være en gave til Egil. Som nå Egil kom hjem, ble han straks vår skjoldet, og spurte hvem som åtte den gilde tingen. De svarte at Einar Skålaglam hadde vært der, og at skjoldet var en gave fra ham til Egil. «Den skarven,» sier Egil; «tror han at jeg vil ofre natteroen min for

364

å dikte om skjoldet hans! Finn hesten min, - jeg vil ri etter ham og drepe ham!» Slik uttrykksform kan en balstyrlig glede få i sagaen. Og man må ikke tro at sagafortelleren ofrer et halvt ord på å forklare hva vedkom­ mende egentlig mente eller følte når han sa slikt. Han blunker likesom bare litt underfundig til oss A ja, du kjenner karen! Og det er såvisst ikke bare mannfolks skikk slik å gjemme sine følel­ ser bak robuste ord og lader. Da Gudrun Osvivsdatter (i Laksdølasaga) får budet om at Kjartan, hennes store «ulykkelige kjærlighet» er drept, sier hun: «Store blir dagsverkene nå: Jeg har spunnet garn i tolv alner tøy, og du har felt Kjartan.» Leser man bare kynisme og flegma ut av slike ord, har man i virkeligheten ingenting forstått. Siden, da samme Gudrun har sett sin mann, Bolle, bli drept, og en av drapsmennene kommer og tørker blodet av spydet sitt på tørklesnippen hennes, - «så hun på ham og smilte», står det. Karene tykte det var svært så lett hun tok det hele, men det var likevel én av dem som skjønte smilet! Det er med sagamenneskene som med selve sagalandet: det står som regel en kald gufs fra dem; men gir man seg tid til å grave litt i dem på de rette stedene, vil man fort merke at det er varme i under­ laget - sunn menneskelig varme: rik evne til glede og til sorg, til med­ følelse og trofast hengivelse, - men også hos noen en farlig ulmende ild, en sykelig overirritabilitet, som ved den minste pirring kan slå ut i en demonisk villskap som ingen grenser kjenner. Mange av de hardhausene sagaene skildrer, var på bunnen det man nå kaller «neurasteniske karakterer», folk hvis sinn stadig verket i uro og angstfylt spenning, og som i sine handlinger rettferdigvis ikke all­ tid kan bedømmes som fullt normale og ansvarlige mennesker. Det er slutt på den tiden da man i de gamle vikingnaturene så legemliggjørelsen av lutter sunnhet og kraft og primitiv livslikevekt. Senere tids granskninger fra lægevitenskapelig hold har lært oss at de gamles nerver langtfra var slike stålwirer som et overfladisk blikk på sagaskildringene kan gi en inntrykk av. Man er tvert imot kommet til, at den tids mennesker hadde en minst likeså tung bør både av legemlige og sjelelige plager å bære på, som vår egen tids. Det skulle da også synes ganske naturlig. Riktignok førte den ofte rent umenneskelig o

365

harde kamp for eksistensen, disse mennesker hadde å utstå, til en tid­ lig utrenskning, slik at bare de aller mest livsdugelige rakk ut over barneårene; og de som klarte oppveksten, fikk en herdning som på mange vis ble dem til uvurderlig hjelp i livskampen. Men i mange til­ felle måtte denne «herdningen» naturligvis bli vel hard. Det finnes således, karakteristisk nok, knapt et eneste oppgravet mannebein fra vikingtiden som ikke bærer merke etter en vel hard ytre påkjenning, vitner om gikt og nervelidelser av til dels alvorligste slag. Det daglige helsedrepende livet de fleste av den tids mennesker måtte føre, ikke bare trellen og småkårsmannen, men på sin vis også storbonden og høvdingen, kom nødvendigvis til å virke inn også på den sjelelige helsetilstand hos folket, skape grobunn for sinnslidelser av mange slag. Men sterkere enn denne rent materielle, kroppslige underminering av sinnslivet, har her det umiddelbare sjelelige press virket, som oppsto ved den personlige «innkapslingen», som ovenfor ble nevnt som et livsnødvendig verneråd i selvhjelpssamfunnet. Den sta­ dige undertrykkingen av alle spontane sjelsytringer, dette alltid å skulle holde stram mine, «late som ingenting», måtte litt om senn skape en latent indre spenning, tvinge sinnet inn i en usunn selvforbrenning, som i visse tilfelle kunne føre til virkelig sjelelig vanhelse. Det var her med menneskene som med de islandske vulkanjøklene: Det oppsto gradvis et farlig trykk der inne mellom ispansret og ildmørjen, og en vakker dag, når trykket ble for sterkt, måtte «jøkellaupet» komme som en vanvittig herjende utladning. Det eiendommeligste og mest tidstypiske utslag av den sykelige spenningen i vikingsinnene har man i «berserksgangen», som i virkeligheten ikke var annet enn et slags vanviddsanfall, et sjelelig jøkellaup fra et vul­ kansk overopphetet indre. Sagaene er i hele sitt historisk-kunstneriske anlegg på mange vis vesensforskjellige fra de litteraturgenrer vi ellers er vant med. De er vokset fram på en ganske annerledes langsom og innviklet måte enn vår tids romaner og historieverker. Riktignok er også sagaene enkelt­ individets verk, ikke den store ubestemmelige «folkeånds», slik som man engang trodde. Men de har alle - selv de litterært mest selvsten­ dige av dem, slike som Egils saga - fått et varig preg av sin eiendomme­ lige forhistorie i den over to-hundreårige muntlige overleveringen, da

366

deres historiske stoff gikk fra sagamann til sagamann, og enhver nød­ vendigvis kom til å omforme og omtolke et og annet, snart etter sitt eget hode, men dg ofte etter «publikums» mer eller mindre høylydte ønske. De gamle sagafortellerne i den førlitterære tiden har i virkeligheten vært under et langt voldsommere publikumstrykk enn noen av deres skrivende yrkesbrødre nå i trykksvertens tid. De gamle sagakunstnerne hadde ikke «den ene forstående leser» og fremtiden å fortrøste seg til, om de ikke straks oppnådde publikumssuksess; all deres indivi­ duelle kunst var ugjenkallelig forspilt, slo den ikke med én gang an og ble til en viss grad «folkekjær». Denne publikums og den almene tidsånds makt over sagafortellerne i den førlitterære tiden har etter­ latt sine tydelige spor også i de skrevne sagaene, slik vi kjenner dem i dag. Et visst upersonlig, «objektivt» preg særkjenner dem alle, og en viss mangel på individuell kunstnerisk idé. Går man innpå en saga med de vanlige spørsmålene: hva er egentlig «meningen» med alt dette som fortelles? - hva er det forfatteren har på hjertet? - hvilken «lære» vil han gi oss? - blir svaret for den ene saga stort sett det samme som for alle de andre. Forteller- og forfatterpersonlighetene kommer ikke til syne på dette punkt, men i deres ulike evne og anlegg til å gi glimt inn i det rikt nyanserte, individuelle sjeleliv som banker under sagaenes ofte nokså monotone ytre konflik­ ter, og til å få puttet inn i fortellingen denne sin rikere viten om menneskesinnet uten derved samtidig å miste taket i det store, spennings- og kampglade publikum. - Her, i det rent psykologiske, er det man først og fremst kan få tak i den dypere individuelle originalitet som skiller saga fra saga, og som gir oss føling med den herskende kunstnerpersonligheten bak verket. Det kunstnerisk individuelle hos sagaforfatterne ytrer seg selvsagt også i formen, i komposisjon og språkføring, skjønt det også på dette punkt rår større ensartethet innen sagalitteraturen enn innen en hvil­ ken som helst moderne litteraturgruppe. Men «sagastil» er, når alt kommer til alt, ikke slikt et enkelt og fast begrep som mange vil ha det til. I virkeligheten er det en godt merkbar skiftning i stiltone fra én saga til en annen; i oversettelsene vil imidlertid disse finere nyan­ sene lett bli borte.

368

Men selve ånden i sagaene, deres kunstneriske «mening» og «idé», har, som sagt, ingen spesiell individuell forankring; den er almen, næret av hele tidens felles livssyn og livsfølelse. Det er selvsagt helt rådløst å prøve på med noen få linjer å uttømme det vidløftige tema som heter «sagaånden»; det er for så vidt også tem­ melig overflødig, som vel de fleste interesserte lesere av de foregående sagaer litt etter hvert selv vil finne fram til en riktig forståelse av den. Men etpar vesentlige ting vil jeg likevel nevne, som en orientering for dem som ellers unødig fort kunne gripes av kuldegysninger i sagaens skarpe luft, og be seg gud forbarme. Det som i begynnelsen kanskje virker mest fremmedartet på en moderne leser, er den besynderlige overbærenhet, ja stundom endog stille beundring, han ofte møter hos sagafortellerne overfor folk som etter gjengs oppfatning i dag ikke fortjente å kalles annet enn vriom­ peiser, kranglefanter, umedgjørlige stribukker og slikt. Man spør seg uvilkårlig hvordan verdimålet for menneskeverd egentlig kunne være når denslags over-romslig vurdering kunne finne sted, - ja, man kan likefrem begynne å lure på om disse gamle sagafortellerne hadde noe slikt verdimål i det hele tatt. Man spør m. a. o. etter et visst etisk ideal som mennesker og menneskelig livsførsel kan stilles opp mot, så man slipper den pinlige følelsen av å stå overfor et moralsk anarki, som i lengden måtte beta en interessen både for livet og kunsten i sagaene. Sagaens helt er den gode dreng, mannen som i sitt liv legger drengskap for dagen. Denne sagaens «gode dreng» er av en vesentlig annen støpning enn ridderen, slik vi møter ham i de sydligere kulturlands diktning fra samme tid; og vel den vanligste anken man hører mot sagaheltene, er da også den at de ofte kan være så «uridderlige». Nåja, ridderen har visselig mange ubestridelige fortrinn framfor den gode dreng; han har mer barmhjertighet og mildhet i seg, har større, mer uselviske mål for sin kamp, og først og sist, han er mer ubønnhørlig i kravet til seg selv om alltid å gi motstanderen like vilkår i kampen. På den annen side stikker det en selvrettferdig, svermerisk fana­ tisme, en påtrengende forbedringslyst i ridderen, som den gode dreng er velsignet fri for. Den gode drengs ideal er vokset opp av selvhjelpssamfunnets 24. Norrøn saga V

369

harde, farlige grunn, der det ikke fans vernende ly hverken for liv, gods eller ære uten i mannen selv. Ridderidealet er vokset opp i ly av mektige samfunnsorganisasjoner, som fridde individet for det elementæreste vakthold om eget liv og frigjorde krefter for høyere formål. - Og så er det nå også atskillig lettere å kreve uflekket ridderlighet når man selv dikter ridderen, enn når man beskjedent prøver å finne menneskelig storhet i historiens levede liv, slik som de islandske sagafortellerne gjorde. Det man først og fremst merket den gode dreng på, var hans «stormannslighet» - stormennska, som de gamle kalte det. Det var noe romslig, storskåret over ham i all hans ferd. Det han gjorde, gjorde han til gagns, enten det nå var godt eller vondt. Hva enten han ga en gave, viste gjestfrihet, holdt bryllup eller gravøl på sin gard, tok hevn, eller gjorde opp på tinget med sine motstandere, så gjordes det med en ettertrykkelighet som sprengte det jevne måteholds - eller også rettferdighetens grenser. Storlatenheten beundredes selv i klesdrakten; «forfengelighet» gjorde aldri den gode dreng latterlig. Man kunne nok sette oppnavn på ham, kalle ham pai (påfugl) f.eks., dersom han hadde det med å stase seg rent overvettes ut; men det var som regel ikke det minste nedsettende i slike oppnavn, var vedkommende såsant mann for sin hatt. - På oss kan disse staskjære karene virke litt komiske stundom, f.eks. Torstein Egilsson, da han lurer seg til å ta med gamle Egils prakt­ fulle silkekappe til tings: «Men den var vel sid for ham,» står det, «så den slepte og ble sulket nedentil da de gikk lovbergsgangen.» - Det kunne her være fristende å se en liten finte til en som gjerne vil strekke seg lenger enn feiden rekker, men det er høyst tvilsomt om sagafortelleren har hatt noe slikt i tankene. For selv om Torstein ikke holdt sin fars ytre og indre mål, var han, når alt kom til alt, en uom­ tvistelig god dreng, som silkekappen vel høvde, var den enn i drøyeste laget for ham. Men ellers saknet de gamle så visst ikke blikket for narren, pjalten i stasskrud; deres ytre praktglede var langtfra ukritisk, hvor naiv den stundom enn kan té seg. Stormannslig skulle den gode dreng være; «småmannsligheten» (litilmennska), småskårenheten, knusletheten, beskjedenheten var stakkarens kjennemerke. 370

På den annen side tålte den gode dreng godt en liten snev av «ilk mannslighet». De gamle sagafortellerne forsonet seg langt lettere med det vondsinte, vrangvorne, umedgjørlige i et menneske, enn med det småskårne. Bak det vrangvorne kunne det nemlig stikke noe som det småskårne aldri lot seg forene med og som, når alt kom til alt, var selve grunnkjernen i den gode dreng, det som tross mange ufullkom' menheter ellers sikret ham almen beundring: sinnets urokkelige fast­ het, den flintharde eggen i ham, som aldri ga etter, hverken for øye­ blikkets påkjenning eller tidens slit. Her er vi ved selve grunntemaet i all sagakunst, det som i alle slags variasjoner er hver enkelt sagas bærende kunstneriske idé, dens dype­ ste sjelelige spenningselement: den harde «røyning» av eggen i mannen. Den lystfølelsen sagafortellingen utløste hos de gamle - og ennå kan gjøre det hos oss i dag - lå i spenningen ved å se mannen hardere og hardere «reynask», og i den endelige indre befrielsen ved å se at eggen i ham til siste slutt holdt stand, selv om kanskje livet hans strøk med i dysten. Da hadde man lært en god dreng å kjenne, sett skimtet av en ukuelig sjelskraft, av noe konstant, varig i all livets ytre uro. Og det var tidsåndens innerste trang. Denne «idealistiske konservatisme» er det som gjennomsyrer all sagafortelling og gjør den til noe mer enn realistisk slektshistorie. Livsstil og kunststil har her arbeidd sammen på forherligelsen av det harde og holdbare i alle livsforhold. Under denne synsvinkel bør bl. a. det eiendommelige forhold ses, at sagaene i sin menneskeskildring praktisk talt aldri lar en indre karakterutvikling skimte gjennom. Sagapersonene er innvortes til­ synelatende de samme fra vogge til grav. Det er det jeg kalte den «idea­ listiske konservatisme», som her igjen gjør seg gjeldende, en variant av grunnkravet til enhver god dreng, at hans sinn skal ha den faste urokkelighet, ikke bare i kampens hete, men dg i livets lange slit. All «indre utvikling» måtte te seg som noe udrengelig, tyde på en valen bløthet i sjelstoet, som var det de mest av alt foraktet. Man finner dette «konservative» trekket igjen i de gamles syn på hevnen og måten den skulle tas på. De hadde et ordtak her: «Trellen straks seg hevner, tufsen ingensinne.» Den gode dreng derimot ventet. 371

Han lot sitt offer gå uantastet undertiden i flere år, så det kunne se ut som var all hevnplikt glemt. Men så en vakker dag faller hogget, hardt og ubønnhørlig. I denne ventingen lå prøven på at det var en indre fasthet i karen, en prøve som de gamle sagalytterne sikkert har nytt med en egen frydefull spenning. På oss kan denne sene, kald­ blodige oppfyllelsen av hevnplikten kanskje virke frastøtende, hjerte­ rå; men vi får huske på at blodhevnen var selvhjelpssamfunnets eneste virkelig effektive straffetrusel, og at det bare var gjennom de gode drengers egen kaldblodige måte å håndheve den på, at den ble en virksom rettsinstitusjon og ikke bare en primitiv hevngjerrighetsakt. Det var m. a. o. samfunnsetikk i det stilltiende kravet om sen, «karakterfast» hevn. Og det var ikke bare det enkelte menneskes innerste kjerne som slik skulle tåle å røynes på sin hardhet. Det faste drenglynnet skulle vise seg i alle vitale forhold mann og mann imellom, i frendskap, venn­ skap, fostbrødrelag osv. Og det var her, likesom ved den enkelte gode dreng, ikke det i ett og alt fullkomne som sagakunstnerne og deres publikum fant den egentlige glede ved; det var ikke det fullkomne, ideale frendskap f. eks. de følte seg mest fengslet av, men det som livs­ forholdene røynte hardest på, så det til tider kunne synes som var alle bånd sprengte, inntil så en vakker dag, da det riktig for alvor knep, ættefølelsen brøt samlende fram igjen og viste hvor uslitelig fast i grun­ nen frende var knyttet til frende. - Man kan f.eks. lese Egilssagas skil­ dring av forholdet mellom Egil og hans yngste sønn, Torstein. For en overfladisk betraktning er det langt fra noe ideal-frendskap man stilles overfor; Egil synes omsider ikke å ha annet enn inderlig forakt og uvi­ lje til overs for sin sønn. Men så kommer til slutt den store prøvelsens stund, da det gjelder liv og frelse for Torstein, og man merker sagafortellerens stille jubel ved å utmåle scenen der tinglyden med ett blir vår «en flokk menn som kom ridende oppover langs med Gjuvå, og det blinket i skjold. Og som flokken toget inn på tinget, red fremst en mann i blå kappe, med gylt hjelm på hodet og gullprydet skjold ved side...» Det er gamle Egil som er kommet for å ta hånd i hanke med sønn sin - og det er kar som får ryddet opp! Etter dette var de to alltid gode venner. Det er en hel saga hvis ledende handlingsmotiv nettopp er et slikt 372

ytterst spent, men i grunnen uslitelig frendskapsforhold: Bandamannasaga - forholdet mellom gamle Ofeig og sønn hans, Odd. Bak denne gleden ved å se den hardt røynte ættefølelses uovervinnelighet lå det, kan man med en viss rett innvende, et rent primitivt livsinstinkt - den var en hyllest til et blodsbestemt nutwrforhold uten forankring i noen dypere etisk idé. Ætten var i det gamle primitive rettssamfunnet selve den sosiale grunnstammen, som enkeltmennes­ kets liv og velferd på det elementæreste vis var avhengig av. Ættefølelsen ble således i virkeligheten en slags utvidet jeg-følelse; og i den «sei­ rende ættefølelse» som kunstnerisk motiv kan man, dersom man ser strengt nøkternt på saken, hevde at det bare er et naturlig selvbevaringsinstinkt som finner uttrykk. Ser man imidlertid nøyere etter, oppdager man snart at så enkelt og «primitivt» var forholdet likevel ikke. Sagakunstnernes glede ved å vise frendskapets ubrytelige makt får etisk vigsel fra det troskapsideal som umiskjennelig holdes fram for oss i skildringene av sosialt beslektete forhold: i vennskaps- og fostbrødrelagsskildringene. Det er en likhet i den kunstneriske følelsesbetoningen i skildringen av disse forhold som gjør at de nødvendigvis må ses under en og samme etiske synsvinkel. - Og således, sett under ett, møter vi da her i vennen, fostbroren og frenden «den gode dreng» slik han var når hans sinns steile fasthet ble til en trofasthet som ingen svikt kjente. Trofastheten er det gode drenglynnes adelsmerke, den udadlelige etiske kjernen i et mannsideal som bærer den flintharde ubøyeligheten til syne i en ofte nesten skremmende grad. - Det som i all kamptummelen og lidenskapenes storm sagakunstnernes øye alltid var på spent utkikk etter, var det stabile, urokkelige så vel i det en­ kelte menneskesinn som i alle avgjørende forhold menneskene imellom. Det lar seg ikke nekte at «viljen til makt» er sterk og frodig i mangt et sagamenneske. Og deres grådighet på denne verdens ting nytter det heller ikke å fortie. Følger man dem på sjørøvertokt utenlands - «i viking», som det så pyntelig hette, kan nok de gode drenger rett som det er få en til å minnes Nietzsches forgudete blonde beist - «rovdyret som streifer om, lystent på bytte og seier». Og viljen til makt og vin-

373

ning ikke bare kjente de, de godkjente den likefrem som en fullt ut rettmessig egenskap hos et sunt, sterkt menneske. Men - leser man sagaene oppmerksomt og fordomsfritt, vil man snart merke at det egentlig aldri er selve makten og rikdommen og viljen til å oppnå disse ting som fortellerne gjør krus for. Sagaånden som sådan er m.a.o. fri for enhver utadvendt maktbrynde. Den er for stolt konservativ i sitt grunnvesen til å smittes av beundring for ytre maktutvidelse i en eller annen form; det spøkte noe av en oppkomlingsstreben her, som gjorde at den som regel forholdt seg nøytral. Selv kongene, helt fra Harald Hårfagre til Olav Haraldsson, beholder «sagaånden» en merkelig likevekt overfor når det gjelder dette punkt. Det er ikke fritt for det tiskes litt om «oppkomling» både her og der mellom linjene, midt i all gromheten. Her er et lite nærbilde som viser tydeligere enn lange utredninger, av hva art den maktviljen var som sagaene gir sin stille hyllest: Gudmund den mektige, en av de mest kjente sagaskikkelsene, hadde som ingen annen forstått å realisere sin «vilje til makt». Han satt omsider som en ren liten konge over hele Nord-Island og var sin samtids mektigste mann. Han spiller en stor rolle i flere sagaer, og får som regel trumfet igjennom det han vil; men det er lett å merke på sagafortellerne at de ikke har en så udelt beundring for karen. Det skumles endel mellom linjene om at det visst ikke var så særs rart bevendt med omløpet hans, og at det visst også skortet litt på motet, når det riktig knep. En dag kommer den mektige Gudmund ridende med sitt følge til Ofeig Jarngerdsson på Tjornes, fortelles det i Ljosvetningasagaen. Da de kommer inn og skal benke seg, setter Gudmund seg i høgsetet. «Da så bordene var satt fram, la Ofeig neven på bordet og sa: Hvordan tykkes deg den neven, Gudmund, - stor? Dugelig stor! sier Gudmund. Du tror det er kraft i den dg da? sier Ofeig. Det er visst jeg tror! svarer Gudmund. Så du tror det kunne bli en hard dask av den? sier Ofeig. Styggelig hard! svarer Gudmund. Så du tror det kunne bli til mein? sier Ofeig. Ja, beinbrott eller bane, svarer Gudmund. 374

Hvorledes ville du like å komme slik av dage? sier Ofeig. Verre enn verst! svarer Gudmund; det var det siste jeg ville. Sitt da ikke i setet mitt! sier Ofeig. Neivisst skal jeg ei, sa Gudmund, og satte seg på andre siden.» Ofeig var en «god dreng»; han hadde maktviljen av rette slaget i seg. Han er sagaens helt, ikke Gudmund den mektige. - Og er det ikke som får selve det forslukne «herremenneske» her en dask av Ofeigs brede neve? Det er iallfall ikke moderne «herremoral» som slår en i møte i slike opptrinn, men drengskapsånd, renspikket sagaånd. Sagaens handlende personer kan lære oss meget og mangt, til tross for at sagafortellerne aldri direkte tar sikte på noen slags «moralsk belæring» og aldri kjærer seg om almene, aktuelle samfunnsspørsmål. Det eneste disse interesserer seg for, er menneskene som de engang var, enkeltindividene med deres ulike lagnad, evner, anlegg og livs­ holdning. Men av de kjølige historiske beretningene om endeløst skiftende mennesketyper og livsskjebner stiger «sagaånden», tidens samlende livsfølelse, diskret fram med sin enkle forkynnelse: at det er det frie, stolte enkeltmenneske som er livets eneste brukbare verdi­ mål, det eneste som gjelder når livets regnskap skal gjøres opp. Og så lenge striden om individets rett er standende i verden, og tan­ ken på stridens utfall vel kan fylle mangen en med mismot, vil de islandske sagaene kunne bli til åndelig lise og oppstramming for hver den som gidder søke dem. I en oversettelsesserie av islandske ættesagaer til norsk var det nær­ sagt en selvfølge å la Egils saga komme først. Den skulle nemlig både gjennom sitt innhold og sin form kunne virke mer umiddelbart «hjemlig» på norske lesere enn noen av de andre ættesagaene, og av den grunn være det naturlige utgangspunkt for alle begynnende sagalesere her i landet. Som ingen annen ættesaga er Egils saga innholdsmessig knyttet til norsk jord. En stor del av de mange dramatiske opptrinnene som skildres, finner sted her i landet, har norsk sceneri og norsk rollebesetning. Da dessuten selve konfliktstoffet i Egils saga ligger på et høy­ ere sosialt plan enn i noen annen ættesaga, idet ingen ringere enn kong Harald Hårfagre og hans nærmeste ætlinger er direkte innblan-

375

det i de fleste av stridene, blir Egils saga på sett og vis enslags blanding av konge- og ættesaga, og den som er hjemme i Heimskringla vil derfor lettere finne seg tilrette også i Egils saga. Overgangen fra Heimskringla, «Snorre», til Egils saga lettes også av andre enn rent innholdsmessige berøringspunkter. Det er noe ved selve «ånden» i de to sagaverkene som umiddelbart virker beslektet. Måten det historiske stoffet tankemessig er grepet an på, siktet, ord­ net og sammensmeltet til faste logiske helheter, det politiske vidsynet, den sjeldne historiske og geografiske kunnskapsfylden som overalt gjør seg gjeldende, og endelig selve stilen i ordets videste forstand, dvs. måten de historiske hendelsene er kunstnerisk gjennomlevd og gjenoppbygd på, - i alt dette er det et vesensslektskap mellom Heims­ kringla og Egils saga, som ingen vil unngå å legge merke til. En tem­ melig velfundert hypotese går da også ut på, at Egils sagas forfatter er selve Snorre Sturlasson.

25. Norrøn saga V

Modrudalsheia

-XE 8 -1

H i?lle

GRETTES SAGA

Bårdardal

1

GRETTES SAGA

II GRETTES SAGA Høng

Olve Barnekar (se IV)

Einar I Olav Breid (se IV) 1 Tormoc Skapte

Toi vor ~Trc nd

1 Aldis ~ Bård Jøkulsson (se VII) I Asdis ~ Asmund Hærulaug (se I)

Vestar Ufeig Grette ~ Åsny (se V) 1 1 o 1 Ås vor Æsa Asmund ~Anund Skjegglaus Trefot (se I)

1 Asbjørn

Helge Svarte

Torodd gode 1

Skapte

III GRETTES SAGA Torgrim fra Gnup 1. Anund Trefot ~ Tordis ~ 2. Audun Skokul (se I) | Asgeir Ødekoll på Åsgeirså

Øyolv iudmundsson 1 Ulvheid

Audun på Audunstad 11 Asgeir

-

Øyolv Orm

Egil

Kalv

Torkatla (se IV)

Torvald

Dalla ~Isleiv biskop (se IV)

Olav på (se VI) Turid (se VI) 1 Torstein Kuggesson

Hrefna

Kjartan

IV GRETTES SAGA

Runolv

V GRETTES SAGA

VI GRETTES SAGA

Yngvild

~

Sæmund

og GRØNLEND1NGESAGA

X EIRIK RAUDES SAGA

Bjarne biskop

Havgrim hadde hjemmemennene Einar Suderøying (Breste og Beines frende) og Eldjarn Kamhatt

*