Norrøn saga 2. Laksdøla saga [2] 8203160077, 8252525857, 8252525903 [PDF]

Zitiervorschau

NORRØN

SAGA Bind II

ASCHEHOUG

Laksdøla saga Fostbrødrenes saga Vatnsdøla saga Med tegninger fra Island av Johannes Larsen

Laksdøla saga © H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) Oslo 1952, 1989

Fostbrødrenes saga © H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) Oslo 1927, 1951, 1989

Vatnsdøla saga © H. Aschehoug &. Co. (W. Nygaard) Oslo 1954, 1989

Grafisk formgivning: Kåre Haugerud

Omslagsfoto: Johan Brun Omslag og bindutforming: Kristian Ystehede Satt hos Os fotosats a.s, Oslo 1988

Papir: 100 g naturfarget trefritt aldersbestandig

syrefritt bokpapir, Lessebo Bruk Printed in Norway Tangen Grafiske Senter AS, Drammen 1994

ISBN 82-03-16007-7

ISBN 82-03'15962-1 (kpl) ISBN 82-525-2585-7 (De norske Bokklubbene) ISBN 82-525-2590-3 (kpl)

Innhold Laksdøla saga 7 Fostbrødrenes saga 179

Vatnsdøla saga 255 Opplysninger 337

Kart og slektstavler 341

Laksdøla saga Oversatt av Didrik Arup Seip

Kjetil Flatnev og hans ætt jetil Flatnev hette en mann, sønn til Bjørn Buna. Han var en mektig og ættstor herse i Norge. Han bodde i Romsdal i Romsdølefylket, som ligger mellom Sunnmøre og Nordmøre. Kjetil Flatnev var gift med Yngvild, datter til Kjetil Vær, som var en ypperlig mann. De hadde fem barn. Den ene av sønnene hette Bjørn den austrøne, og den andre Helge Bjolan. Torunn Hyrna hette den datter av Kjetil som var gift med Helge den magre, sønn til Øyvind aust­ mann og Ravarta, Kjarval irekonges datter. Den andre av Kjetils døtre var Unn den djuptenkte; hun var gift med Olav Hvite Ingjaldsson; Ingjald var sønn til Frode den frøkne, som Svertingene drepte. Den tredje av Kjetils døtre var Jorunn Mannvitsbrekka. Hun var mor til Kjetil den toskete, som tok land i Kirkjubø. Sønn hans var Asbjørn, far til Torstein, far til Surt, far til Sigvat lovsigemann. h.

o

Kjetil og hans sønner rådslår om å reise fra Norge I slutten av Kjetils levedager var det at kong Harald Hårfagre fikk overmakten, så ingen fylkeskonge kunne greie seg i landet, og heller ikke noen annen stormann dersom ikke Harald hadde rådd for hans rang. Da så Kjetil fikk vite det at kong Harald hadde tiltenkt ham samme vilkår som han hadde gitt andre stormenn: ha sine frender ubøtt og selv dessuten bli gjort til leilending, - da stevner han ting med sine frender og talte slik til dem: «God greie har dere på det som har båret til mellom oss og kong 9

Harald, og det er unødvendig å tale om det; for vi har mer bruk for å rådlegge oss i mellom om de vanskeligheter som vi nå skal stri med. Jeg har fått pålitelige opplysninger om kong Haralds fiendskap mot oss. Etter min mening kan vi nok ikke vente oss noe som er til hjelp, fra den kant; jeg ser det da så som vi har to ting å velge mellom: fly landet eller bli drept hver på sin plass. Jeg har også større hug på å få slik død som frendene mine. Men ikke vil jeg alene rå for det å føre dere ut i så store vanskeligheter, for jeg kjenner til huglynnet hos mine frender og venner, at dere ikke vil skilles fra meg, om det så er noe av en fare i det å folge meg.» Bjørn, Kjetils sønn svarte: «Ikke skal jeg vente med å si fra hva jeg vil. Jeg vil følge eksemplet fra gjeve menn og fly dette landet. Jeg tror ikke jeg vinner noe i makt og vørnad ved det å sitte hjemme og vente på kong Haralds treller, så de skal jage oss bort fra eiendommene våre, ja til slutt drepe oss.» Det Bjørn hadde sagt, fikk godt tilrop, og alle fant at han hadde talt som en mann. Det ble vedtatt at de skulle fare fra landet, fordi Kjetils sønner hadde stor hug til det, og ingen talte mot. Bjørn og Helge ville fare til Island fordi de syntes de hadde hørt så mye derfra som de likte godt. De sa at det var lett å få land der, en trengte ikke å kjøpe det for penger. Og så var det stor hvalfangst der og laksefiske, og godt fiskested hele året. Kjetil svarte: «Til det fiskestedet kommer jeg aldri så gammel jeg er.» Og så sa Kjetil det han mente; han ville heller fare vest om hav; han sa at han regnet med at der var det gode levevilkår. Der kjente han landene, for der hadde han herjet vidt omkring.

Kjetils sønner og Helge flytter til Island Etter dette møtet ga Kjetil et gjestebud som ble navnspurt. Da giftet han bort sin datter, Torunn Hyrna, til Helge den magre slik som vi før har nevnt. Og så gjør Kjetil seg ferdig til å reise fra Norge vest over hav. Hans datter Unn for med ham og mange andre av hans frender. Samme sommer reiste Kjetils sønner til Island og like ens Helge den 10

magre, deres måg. Bjørn Kjetilsson kom med skipet sitt vest til Breidafjord; han seilte inn etter fjorden og nær land på sørsiden, inn dit en fjord skar seg inn i landet, og et høyt fjell sto på neset inni fjorden. Der lå ei øy kort fra landet. Bjørn sa at der skulle de slå seg ned en stund. Bjørn gikk opp på land med noen menn og gikk og drev langs sjøen. Det var kort mellom fjell og fjære der, og han syntes det var bra å bo der. Der fant Bjørn høgsetesstolpene sine drevet inn i en vik. Da syntes de at det sted de skulle bo, var vist dem. Siden tok Bjørn under seg alt land der mellom Stavå og Hraunfjorden, og han tok bosted der som siden heter Bjarnarhavn. Han ble kalt Bjørn den austrøne. Hans kone var Gjavlaug, datter til Kjallak den gamle. Deres sønner var Ottar og Kjallak, og Kjallaks sønn var Torgrim, far til Viga-Styr og Vermund. Kjallaks datter hette Helga; hun var gift med Vestar på Øyr, sønn til Torolv Blodruskalle, han som tok Øyr. Deres sønn var Torlak, far til Steintor på Øyr. Helge Bjolan kom med skipet sitt sør for Island og tok hele Kjalarnes mellom Kollafjord og Hvalfjord, og han bodde på Esjuberg til sin alderdom. 11

Helge den magre kom med skipet sitt nord for Island og tok hele Øyafjord mellom Siglunes og Røynisnes; han bodde på Kristnes. Fra Helge og Torunn er kommet øyfjordingsfolket.

Om Unn den djuptenktes reiser Kjetil Flatnev kom med skipet sitt til Skottland og ble tatt godt imot av fornemme menn, fordi han var en navnspurt og storættet mann, og de bød ham slike kår der som han ville ha. Kjetil slo seg til der og like ens hele hans frendefolge så nær som Torstein Raud, hans dattersønn. Han la straks ut på hærferd og herjet vidt og bredt i Skottland og fikk støtt seier. Siden gjorde han forlik med skottene og la under seg halve Skottland, som han ble konge over. Han var gift med Turid Øyvindsdatter, søster til Helge den magre. Skottene holdt ikke lenge forliket; de svek ham til tross for den trygd de hadde gitt. Are Torgilsson den frode forteller om Tbrsteins død at han falt på Katanes. Unn den djuptenkte var på Katanes da hennes sønn Torstein falt. Da hun fikk vite at Torstein var drept og hennes far død, mente hun at hun ikke kunne få noen oppreisning der. Derfor lot hun i lønn bygge en knarr ute i skogen. Da skipet var ferdigbygd, satte hun det i sjøferdig stand og tok ombord en mengde gods. Hun førte bort med seg hele sitt frendefolge som var i live; og en skal knapt finne maken til det at en kvinne kom seg ut av en slik ufred med så mye gods og så stort følge. Av det kan vi skjønne at hun skilte seg rent ut fra andre kvinner. Unn hadde også med seg mange gjeve og storættede menn. Det var en mann som hette Koll; han var den aller gjeveste i Unns folge. Mest kom det av hans ætt; han bar hersenavn. Det var også en mann med i Unns folge som hette Hård. Han var også en storættet og høyt ansett mann. Unn styrte med skipet til Orknøyene så snart hun var ferdig. Der tok hun opphold en liten stund, og da giftet hun bort Gro, datter til Torstein Raud. Gro var mor til Grelåd, som var gift med Torfinn jarl, sønn til Torv-Einar jarl, som var Ragnvald Mørejarls sønn. Deres

12

sønn var Lodve, far til Sigurd jarl, som igjen var far til Torfinn jarl. Og fra dem er kommet hele Orknøyjarlenes ætt. Så styrte Unn med skipet sitt til Færøyene, og der tok hun også opphold en tid. Der giftet hun bort Torsteins andre datter, hun som hette Olov. Fra henne er kommet den gjeveste ætt der i landet, den som blir kalt gateskjeggene.

Unn tar land i Breidafjord Så gjør Unn seg ferdig til å fare bort fra Færøyene, og hun kunngjør for skipsfolkene sine at hun tenker seg til Island. Hun tar med seg Olav Feilan, sønn til Torstein Raud, og de av søstrene hans som var ugifte. Og så stakk hun til havs og fikk en god reise. Hun kom med skipet sitt sør for Island til Vikrarskeid. Der ble skipet slått i stykker, men alle skipsfolk og godset ble berget. Etter det reiste hun bort til sin bror Helge med 20 mann. Da hun kom dit, gikk han henne i møte og ba henne til seg med ni mann. Hun ble sint, og svarte at hun ikke visste at han var så lite til kar, og så reiste hun bort. Nå tenkte hun å reise til sin bror Bjørn i Breida­ fjord. Da han fikk høre om hennes ferd, reiste han henne i møte med mange menn, hilste hjertelig på henne og ba henne til seg med hele hennes følge, for han visste hvor stor makt søsteren la på det som var gjevt og flust. Dette likte hun godt, og hun takket ham fordi han viste slik stormannsferd. Hun var der om vinteren, og hun hadde det flust på alle måter der, for de hadde nok av alle slag, og det ble ikke spart om det så kostet noe. Om våren reiste hun over Breidafjord og kom til et nes som de åt dugurd ved. Det ble siden kalt Dogurdarnes; der begynner Medalfellsstrand. Derfra styrte hun med skipet sitt inn etter Hvamsfjorden og kom til et nes hvor hun slo seg til en stund. Der mistet Unn kam­ men sin. Det ble siden hetende Kambsnes. Så for hun over alle Breidafjordsdalene og tok land så langt hun ville. Siden styrte Unn med skipet sitt helt inn i fjordbotnen. Der hadde høgsetesstolpene hennes reket i land. Da mente hun at det var lett

13

å vite hvor hun skulle ta bosted. Hun lot reise den gård som siden heter Hvam; der kom hun til å bygge og bo. Samme vår som Unn fikk reist sin boplass i Hvam, ble Koll gift med Torgjerd, datter til Torstein Raud. Unn kostet det bryllupet. Hun lot Torgjerd få i brudegåve hele Laksådal, og der reiste Koll sitt bosted sør for Lakså. Koll var en gjev mann på alle måter. Deres sønn var Hoskuld.

Unn gir land til skipsfolket sitt Siden ga Unn flere menn med seg av sitt landåm. Hord ga hun Hordadal helt ut til Skråmulaups-å. Han bodde på Hordabolstad og var en framifrå mann, og han fikk en stor ætt. Sønn hans var Asbjørn den rike, som bodde i Ørnolvsdal på Asbjørnsstad. Han var gift med Torbjørg, datter til Midfjords-Skjegge. Deres datter var Ingebjørg, o

o

14

som var gift med Illuge den svarte. Deres sønner var Hermund og Gunnlaug Ormstunge. Deres slekt ble kalt Gilsbakkefolket. Unn sa til sine menn: «Nå skal dere få lønn for det dere har gjort. Jeg har god nok råd til å betale dere for strev og godvilje. Dere vet at jeg har gitt den mann friheten som heter Erp, sønn til Meldun jarl. Det var ingen mening i at en så storættet mann skulle bære trells navn.» Og så ga Unn ham de jordene som hører til Saudafjell mellom Tunguå og Midå. Hans barn var Orm, Asgeir, Gunnbjørn og Halldis, hun som var gift med Dale-Alv. Sokkolv ga hun Sokkolvsdal, og der bodde han til sin alderdom. Hunde hette en løysing som hun hadde. Han var skotsk av ætt; han fikk Hundadal. Osk hette Torstein Rauds fjerde datter. Hun var mor til Torstein Surt den kloke, som fant på sommerauken. - Torsteins femte datter hette Torhild; hun var mor til Dale-Alv; mange menn regner sin ætt fra ham. Hans datter var Torgjerd som var gift med Are Mårsson på Røykjanes; Mår var sønn til Atle, som igjen var sønn til Ulv den skjeløyde og Bjørg Øyvindsdatter, søster til Helge den magre. Fra dem stammer Røykjanes-folket. - Vigdis hette den sjette datteren til Tor­ stein Raud. Fra henne stammer Hovde-folket i Øyjafjord.

Olav Feilans bryllup og Unns død Olav Feilan var den yngste av Torsteins barn. Han var en stor og sterk mann, vakker og dugelig som få. Ham satte Unn høyere enn alle andre menn, og hun gjorde derfor kjent at hun tenkte å la Olav få all eiendom i Hvam når hun var død. Da Unn var blitt temmelig gam­ mel og svak, kalte hun til seg Olav Feilan og sa: «Det kom jeg til å tenke på at du skulle gjøre alvor av det du har tenkt på, og gifte deg.» Olav tok hennes ord godt opp, og sa at han ville helt ut forlate seg på hennes omsorg i den sak. Unn sa: «Det har jeg helst tenkt meg at bryllupet ditt skulle stå når det lir langt ut på sommeren i år, for da er det lettest å få tak i alt slikt som trengs. Og det tenker jeg meg nes­ ten at vennene våre da vil komme i mengde; for jeg tror at dette blir

15

det siste gjestebud jeg kommer til å få stelt til.» Olav svarte: «Dette er vel talt. Og en slik kone venter jeg å få at hun ikke tar fra deg noe når det gjelder eiendom og makt.» Samme høst ble Olav Feilan gift med Alvdis. Bryllupet sto i Hvam. Unn hadde store utlegg til gjestebudet, for hun lot innby fornemme folk langt omkring fra andre bygdelag. Hun ba brødrene sine Bjørn og Helge Bjolan, og de kom mannsterke. Dit kom Dale-Koll, mågen hennes, og Hord fra Hordadal og mange andre storfolk. Det ble bedt inn en mengde gjester, men det kom ikke på langt nær så mange mennesker som Unn hadde bedt, for de fra Øyjafjord hadde så lang vei. Alderen tok hardt på Unn nå, så hun sto ikke opp før midt på dagen, og så la hun seg tidlig igjen. Hun lot ingen få komme inn og spørre henne om noe ifra den tid hun gikk for å sove om kvelden, og til hun var i klærne igjen neste dag; og sint svarte hun om noen spurte hvordan hun hadde det. Gjestebudsdagen sov Unn i lengste laget, men likevel var hun oppe da gjestene kom. Hun gikk mot dem og hilste på frender og venner på den beste måten. Hun sa at det var hyggelig gjort av dem at de hadde kommet dit så lang vei. «Jeg nevner bare Bjørn og Helge, men jeg takker dere alle fordi dere er kommet hit.» Så gikk Unn inn i gjestebudsskålen og stort følge med henne. Og da alle hadde tatt sete i skålen, måtte gjestene snart legge merke til hvor storslått gildet var. Da sa Unn: «Til vitne kaller jeg nå Bjørn, bror min, og Helge og de andre frendene og vennene mine. Denne gården med slikt utstyr som dere her kan se, gir jeg min frende Olav til eie og rådighet.» Så sto Unn opp og sa hun ville gå til det soverom som hun brukte å sove i. Hun ønsket at hver av gjestene skulle få den underholdning som han likte best, og at hele mengden skulle få glede seg ved mungåt. Folk sier at Unn var både høy og før. Hun gikk med faste steg ut gjen­ nom skålen. Da sa folk mellom seg at den kvinnen enda kunne føre seg med verdighet. Mennene satt og drakk om kvelden til de syntes at det var tid til å gå og sove. Dagen etter gikk Olav Feilan til det rom Unn sov i. Da han kom inn i rommet, satt Unn opp ved hodeputen. Da var hun død. Så gikk Olav inn i skålen og fortalte det. Folk mente at det lovord kunne en 16

gi Unn at hun hadde holdt på sin verdighet like til sin dødsdag. Nå ble Olavs bryllup og Unns arveøl drukket på én gang. På den siste dagen gjestebudet varte, ble Unn ført til den gravhaug som var gjort ferdig for henne. Hun ble lagt i et skip i haugen, og mye gods ble lagt inn i haugen med henne; og så ble haugen kastet igjen. Olav Feilan overtok så gården i Hvam og styring med hele eiendom­ men, slik som de rådde ham til, de frendene hans som hadde besøkt ham. Da gjestebudet var slutt, ga Olav på stormannsvis gaver til de fremste av gjestene, før de dro bort. Olav ble en mektig mann og stor høvding. Han bodde i Hvam til sin alderdom. Sønn til Olav og Alvdis var Tord Gjelle, som var gift med Hrodny, Midfjord-Skjegges datter; deres sønner var Øyjolv Grå, Torarin Føllskalle, Torkjel Kugge. - Olav Feilans datter var Tora, som var gift med Torstein Torskebit, sønn til Torolv Mostrarskjegg; deres sønner var Bork den digre og Torgrim, far til Snorre gode. - En annen datter til Olav hette Helga, som var gift med Gunnar Hlifsson; deres datter var Jofrid, som var gift med Torodd, sønn til Tungu-Odd; siden var hun gift med Torstein Egilsson. Gunnar og Helga hadde en datter til som hette Torunn; hun var gift med Herstein, sønn til Torkjel Blund-Kjetilsson. - Den tredje datter til Olav hette Tordis; hun var gift med "Torarin lovsigemann, bror til Rage. På den tid da Olav bodde i Hvam, ble hans måg Dale-Koll syk og døde. Hoskuld, sønn til Koll, var ung av år da faren døde. Han var langt framme for sin alder i forstand og omtanke. Hoskuld var en vak­ ker og dugelig kar. Han overtok hele farsarven med gården. Den går­ den som Koll hadde bodd på, fikk navn etter Hoskuld og ble siden kalt Hoskuldsstad. Snart ble Hoskuld vennesæl i sin gård, fordi mange kom til som hjelp og støtte for ham, både frender, og venner som hans far Koll hadde vunnet. Torgjerd Torsteinsdatter, Hoskulds mor, var enda den gang ung og vakker som få. Hun trivdes ikke på Island da Koll var død. Hun sa da fra til Hoskuld sin sønn at hun ville reise ut med så mye gods som hun kunne få. Hoskuld sa at han syntes det var leitt om de to nå skulle skille lag, men han la til at han liksom i andre ting likevel ikke ville gjøre mot henne i dette. En stund etterpå kjøpte Hoskuld til sin mor halvparten i et skip, som sto på land oppi Dogurdarnes. Torgjerd 2. Norrøn saga II

17

ga seg så på vei til skipet med mye gods; og så seilte hun ut på havet; skipet hadde en god reise og kom fram til Norge. Der hadde Torgjerd en stor slekt og mange gjeve frender. De tok vel mot henne og sa hun skulle få det helt ut som hun ønsket det hos dem. Torgjerd tok vel mot det, og sa at det var hennes mening å slå seg ned der i landet. Torgjerd hadde ikke lenge vært enke, før en mann kom og fridde til henne. Han hette Herjolv og var lendmann av rang, rik og velvørt. Herjolv var stor og sterk. Vakker var han ikke på noen måte, men han så likevel mandig ut som få; han var stridsmann som ingen annen. Da dette frieri ble reist, kunne Torgjerd gi svar selv, fordi hun var enke. Med råd fra sine frender dro hun seg ikke unna dette gifter­ målet, men hun giftet seg med Herjolv og dro hjem til gården med ham. De levde sammen i god kjærlighet. Det ble snart klart for alle at Torgjerd var et dyktig og drivende menneske. Det var også klart at Herjolvs stilling var mye bedre enn før, og at han ble regnet for noe mer nå da han hadde fått en slik kone som Torgjerd.

18

Om Hrut Herjolvsson Herjolv og Torgjerd hadde ikke lenge levd sammen før de fikk en sønn. Denne gutten ble øst med vann og fikk navn; han ble kalt Hrut. Han ble tidlig stor og sterk da han vokste opp. Han var bedre i vekst enn noen annen, høy og herdebrei, smal om midjen og med velskapte hender og føtter. Hrut var den vakreste mann en kunne se, slik som hans morfar Torstein og Kjetil Flatnev. I alle ting var han dugelig og drivende. Herjolv ble syk og døde; det syntes folk var stor skade. Da fikk Tor­ gjerd lyst til å reise til Island og se til sin sønn Hoskuld, for hun var mer glad i ham enn i noen annen. Hrut lot hun bli igjen i god varetekt blant frender. Torgjerd reiste så til Island og oppsøkte sin sønn Hos­ kuld i Laksådal. Han tok mot henne på en ærefull måte. Hun var rik på gods og ble all sin dag hos Hoskuld. Få år etter ble Torgjerd syk og døde. Hoskuld tok alt godset etter moren, men hans bror Hrut eide halvparten. 19

Hoskulds giftermål og barn På den tid rådde Håkon Adalsteinsfostre for Norge. Hoskuld var hans hirdmann. Om vinteren var han støtt enten hos kong Håkon eller ved gården sin. Han var navngjeten både i Norge og på Island. Bjørn hette en mann; han bodde i Bjarnarfjord og tok land der; etter ham fikk fjorden navn. Denne fjorden skjærer seg inn i land mot nord fra Steingrimsfjord, og der går det fram en bergrygg imellom. Bjørn var storættet og rik på gods. Ljuva hette hans kone. Datteren deres var Jorunn; hun var vakker og ville gjerne ta seg godt ut; hun var også utstyrt med særskilt god forstand. Etter folks mening var hun det beste giftet i alle Vestfjordene. Om denne kvinne fikk Hoskuld høre, og det med at Bjørn var den største bonden på hele Strandir. Hoskuld red hjemmefra selv tiende og oppsøkte Bjørn bonde i Bjarnarfjord. Hoskuld ble mottatt godt, for Bjørn hadde god greie på ham. Om en stund kom Hoskuld fram med frieriet, og Bjørn tok det vel opp, og sa at han tenkte nok det at hans datter ikke kunne bli bedre gift, men han overlot likevel til henne å avgjøre saken. Da så frieriet ble omtalt for Jorunn, svarte hun så: «Slikt har vi hørt om deg, Hos­ kuld, at vi skal ta opp frieriet vel, for vi tror at den kvinne får det godt som er gift med deg. Men likevel skal far her først og fremst rå, og i dette spørsmålet vil jeg gå med på det som han avgjør.» Men enten nå denne sak ble drøftet lenge eller kort, ble slutten den at Jorunn ble festet til Hoskuld med mye gods. Bryllupet skulle stå i Hoskuldsstad. Med så gjort red Hoskuld bort og hjem til gården sin; nå ble han hjemme til bryllupet skulle stå. Bjørn reiste nordfrå til bryllupet med vakkert følge. Hoskuld hadde også bedt mange gjester i forveien, både venner og frender, og det ble det flotteste gjestebud. Da det var slutt på gjestebudet, gikk hver til sitt med godt vennskap og ærefulle gaver. Jorunn Bjørnsdatter ble igjen på Hoskuldsstad, og hun overtok gårdsstellet sammen med Hoskuld. Det var snart lett å se på hele hen­ nes lag at hun kom til å bli klok og snill, og at hun forsto seg på mange ting, og oftest litt stormodig. Hun og Hoskuld levde et godt samliv, men i hverdagslivet snakket de ikke mye med hverandre. 20

Hoskuld ble nå en stor høvding. Han fikk makt og var ærgjerrig, og gods skortet det ikke på. Ikke i noen monn var han mindre for seg enn Koll, hans far. Hoskuld og Jorunn hadde ikke levd lenge sammen før de fikk barn. Deres sønn hette Torleik; han var eldst av barna; den andre hette Bård. Deres datter hette Hallgjerd; hun fikk siden tilnavnet Langbrok; en annen datter hette Turid. Alle barna til Hoskuld hadde gode evner. Torleik var en stor og sterk mann og så særskilt godt ut; han var tverr og lite omgjengelig; folk fikk det inntrykk av hans måte å være på at han ikke ville bli noen rettvis mann. Hoskuld sa ofte at han nok mye ville ligne på Strandamanna-ætten. Bård Hoskuldsson var også en mann som tok seg godt ut, klok og sterk. Han hadde noe ved seg som viste at han nok mer ville komme til å ligne på farsfrendene sine. Bård var en grei, omgjengelig og ven­ nesæl mann i oppveksten. Hoskuld var mest glad i ham av alle barna sine. Hoskuld og hans familie sto nå i full blomst og hadde stor vør­ nad blant folk. Ved denne tid giftet Hoskuld bort sin søster Gro til Veleiv Gamle. Deres sønn var Holmgangs-Berse.

Om Viga-Hrapp Det var en mann som hette Hrapp. Han bodde i Laksådal nord for elva midt imot Hoskuldsstad. Denne gården hette siden Hrappstad; nå ligger den øde. Hrapp var sønn til Sumarlide og ble kalt VigaHrapp. Farsætten var skotsk, men alt morsfolket hans var på Suderøyene, og der var han født. Han var en stor og sterk mann; han ville aldri gi seg, ikke en gang om motparten hadde større makt. Og fordi han som sagt var en vrang og lei kar, og ikke ville bøte det han hadde misgjort seg i, rømte han til Island og kjøpte seg den jord som han bodde på. Hrapps kone hette Vigdis Hallsteinsdatter. Sønn deres hette Sumarlide. Bror hennes hette Torstein Surt; den tid bodde han på Torsnes, som før er nevnt. Der var Sumarlide til fostring, og han 21

hadde evner som få. Torstein hadde vært gift, men hans kone var død. Han hadde to døtre; den ene hette Gudrid og den andre Osk. Torkjel Trevil Raudabjørnsson som bodde i Svignaskar, var gift med Gudrid; han var en stor høvding og en klok mann. Osk, Torsteins datter, ble gift med en mann fra Breidafjord som hette Torarin. Han var en gjev og vennesæl mann; da hans måg Torstein var til års kom­ met og sterkt trengte tilsyn, var Torarin og Osk hos ham. Mot de fleste mennesker var Hrapp ikke noe hyggelig; han var til plage for grannene sine. Stundom slo han på det til dem at det nok ikke ville bli lett å bo nær ham om de regnet noen annen for bedre mann enn ham. Men alle bøndene gjorde avtale om å gå til Hoskuld og fortelle ham om de ulemper de hadde kommet opp i. Hoskuld ba dem si fra til ham om Hrapp gjorde dem noen skade, - «for hverken menn eller gods skal han få rane fra meg.»

Om Tord Godde Hoskulds reise ut fra Island Tord Godde hette en mann som bodde i Laksådal nord for elva på en gård som siden heter Goddastad. Han hadde store rikdommer, men ingen barn. Han hadde kjøpt den jord han bodde på. Han var Hrapps granne, og med ham fikk han mye å stri med. Hoskuld tok seg av ham, så han ikke mistet gården sin. Hans kone hette Vigdis og var datter til Ingjald, Olav Feilans sønn. Hun var brordatter til Tord Gjelle og søsterdatter til Torolv Raudnese fra Saudafell. Torolv var en djerv kar og sto seg godt. Frendene hans kom jamt til ham og ba om hjelp. Det var penger Vigdis var giftet bort til mer enn forat hun skulle ha en god medhjelp. Tord hadde en trell som var kommet ut til Island sammen med ham, og som hette Asgaut. Han var en stor og dugelig kar. Enda han var trell av navn, kunne få regne seg for hans likemenn, om de så var frie. Han kunne også godt tjene sin herre. Tord hadde flere treller, men bare denne ene er nevnt med navn. Torbjørn hette en mann; han bodde i Laksådal nær ved og litt

22

innenfor Tord, og han ble kalt Skrjupr. Han var rik på gods; mest var det i gull og sølv. Han var stor på vekst og sterk i kroppen; han var ikke raus og romhendt mot småfolk. Hoskuld Dalakollsson syntes det gjorde et skar i hans ære at husene på gården hans var dårligere enn han ville ha dem. Han kjøpte seg derfor et skip av en hjaltlending. Dette skipet sto oppi Blandaosen. Han gjorde skipet reiseferdig, og kunngjorde at han ville reise ut, men at Jorunn skulle ta vare på gård og barn mens han var borte. Så stakk han og hans folk til sjøs; de fikk god vind og nådde land i Norge tem­ melig langt sørpå. De kom til Hordaland, der kjøpstaden i Bergen siden kom til å ligge. Han satte skipet opp på land og fikk der stor hjelp av frender, enda de ikke er nevnt med navn her. Da satt kong Håkon i Viken. Hoskuld reiste ikke for å hilse på kong Håkon fordi hans frender tok mot ham med åpne armer. Han holdt seg i ro hele den vinteren.

23

Hoskuld kjøper Melkorka Tidlig på sommeren ble det fortalt at kongen for i stevneleidang øst til Brennøyene og fornyet freden for landet sitt, etter de forliksavtaler som gjaldt at slik fornyelse skulle finne sted hver tredje sommer. Dette møtet skulle være fastsatt mellom høvdingene for å få avgjort de saker som kongene hadde å dømme i. Folk syntes det var en ren lysttur å reise til dette møtet; for dit kom det menn fra nesten alle land som er kjent. Hoskuld satte ut skipet sitt; han ville også reise til dette møtet fordi han ikke hadde møtt kongen om vinteren. Dessuten var det også stort kjøpestevne der. Det var en mengde mennesker på møtet; der var stor moro, drikkelag og leiker og allslags fornøyelser; men det hendte ingen store ting der. Hoskuld fikk der hilse på mange av sine frender som var i Danmark. En dag da Hoskuld gikk ut for å ha litt moro sammen med noen andre menn, fikk han se et staselig telt langt borte fra de andre buene. Hoskuld gikk dit bort og inn i teltet; der satt det en mann i fløyelsklær, og han hadde en russerhatt på. Hoskuld spurte mannen hva han hette, og han kalte seg Gille: - «og mange vil nok vite hvem jeg er når de hører kjenningsnavnet mitt; jeg blir kalt Gille den gjerdske.» Hoskuld sa at han ofte hadde hørt tale om ham; han sa at han nok var den rikeste av dem som ga seg av med kjøpmannskap. Og så sa Hoskuld: «Du har nok slike ting å selle som vi vil kjøpe.» Gille spurte hva han og hans følge ville kjøpe. Hoskuld svarte at han ville kjøpe en trellkvinne, - «om du har noen å selle.» Gille svarte: «Du tenkte vel du skulle sette meg fast, når dere tinget på slikt som dere trodde jeg ikke hadde. Men det er ikke så avgjort hva som nå kan skje.» Hoskuld la merke til at tvers over bua var et forheng. Så løftet Gille opp forhenget, og Hoskuld så at det satt tolv kvinner bak det. Så sa Gille at Hoskuld skulle gå inn og se etter om han ville kjøpe noen av disse kvinnene. Hoskuld gjorde det. De satt alle sammen tvers over bua. Hoskuld ser nøye på dem. Da fikk han se en kvinne som satt helt borte ved teltveggen; hun var dårlig kledd. Hoskuld fant at hun var vakker så vidt det var mulig å se. Da sa Hoskuld: «Hvor dyr blir hun der, om jeg vil kjøpe henne?» Gille svarte: «Du skal betale tre merker sølv for henne.» «Da finner 24

jeg,» sa Hoskuld, «at du holder denne trellkvinne i dyreste laget, for det er prisen på tre.» «Ja,» svarte Gille, «du har rett i det at jeg holder henne dyrere enn andre. Ta nå ut hvem du vil av disse elleve og betal én mark sølv for henne; men hun der skal bli igjen i mitt eie.» Hoskuld sa: «Nå får jeg først se hvor mye sølv det er i den pungen jeg har i beltet mitt.» Så ba han Gille ta vekta mens han så etter i pungen. Da sa Gille: «Jeg vil ikke lure deg i denne handel, så jeg sier fra at det er et stort lyte ved henne. Det skal du vite, Hoskuld, før vi kjøpslår.» Hoskuld spurte hva det var for et lyte. Gille svarte: «Hun er målløs. På mange måter har jeg prøvd å få henne til å tale, men jeg har aldri fått et ord av henne. Jeg tror derfor fullt og fast at hun ikke kan tale.» Da sa Hoskuld: «Ta fram vekta, så vi kan se hvor mye den pungen veier som jeg har her.» Gille gjorde det; de veide så sølvet, og det var tre merker i vekt. Så sa Hoskuld: «Slik har det nå gått at det nok blir til handel mel­ lom oss. Ta du disse pengene til deg, men jeg tar denne kvinnen. Det vil jeg si at du har vært en hedersmann i denne saken; det er klart du ikke ville lure meg.» Så gikk Hoskuld tilbake til bua si. Samme kvelden gikk Hoskuld i seng med henne. Men morgenen etter da folk sto opp, sa Hoskuld: «Det er ikke lett å se av de klærne som Gille den rike har gitt deg, at han er en raust kar. Men det er riktignok også sant at det var ikke så lett for ham å holde klær til tolv som for meg å holde til én.» Så lukket Hoskuld opp en kiste og tok opp gode kvinneklær og ga henne; det sa alle at gode klær passet henne godt. Da så høvdingene hadde talt om alle de saker som var fastsatt, ble møtet oppløst. Så gikk Hoskuld til kong Håkon og hilste ham med slik vørnad som sømmelig var. Kongen så på ham og sa: «Vi ville nok ha tatt mot din hilsen, Hoskuld, om du så hadde kommet til oss litt før. Men vi tar da mot den nå også.»

25

Olav På blir født Deretter tok kongen mot Hoskuld med stor vennlighet, og han ba ham være med til sitt skip og la til: «Vær nå hos oss så lenge du vil være i Norge.» Hoskuld svarte: «Ha takk for Deres tilbud, men jeg har mye å greie med i sommer. Det har mye vært grunnen til at jeg drygde så lenge med å komme til Dem, at jeg tenkte å skaffe meg hus­ tømmer.» Kongen ba ham seile med skipet til Viken. Hoskuld ble hos kongen en tid. Kongen ga ham hustømmer og lot laste skipet. Kongen sa en gang til ham: «Ikke skal du hefte deg her hos oss len­ ger enn du synes; men det blir ikke lett å få en annen mann i din plass.» Så fulgte kongen Hoskuld til skipet og sa: «Som en heders­ mann har jeg lært deg å kjenne. Det er nesten som jeg har den tanken at dette er siste gang du seiler fra Norge mens jeg er herre her.» Kongen tok en gullring av hånden sin - den veide en mark - og ga Hoskuld. En annen kostbarhet han ga ham, var et sverd, som var verdt en halv mark gull. Hoskuld takket kongen for gavene, og for all den ære han hadde vist ham. Så gikk han ombord på skipet sitt og styrte til havs. De fikk god bør og kom til Island sør for landet; så seilte de vest for Røykjanes og så forbi Snæfellsnes og inn i Breida­ fjord. Hoskuld la til lands i Laksåosen. Der lot han bære lasten av skipet sitt; men skipet lot han sette opp nord for Lakså, og der bygde han et båtskur til det; der kan en enda se tuftene etter skuret han lot bygge. Der satte han opp teltbuer, og der heter det Budardal. Så lot Hoskuld føre hjem tømret, og det gikk greitt og lett, for det var ikke lang vei. Så red Hoskuld hjem med noen menn og ble, som rimelig var, godt mottatt. I mellomtiden hadde eiendommen der hjemme vært skjøttet godt. Jorunn spurte hvem den kvinne var som var i følge med ham. Hos­ kuld svarte: «Du vil nok synes jeg svarer deg med spott; jeg vet ikke navnet hennes.» Jorunn svarte: «Det må være ett av to, enten må det snakk som har nådd meg, være løgn, eller så har du nok talt så mye med henne at du har spurt henne om navnet.» Hoskuld sa han ikke ville trette om det og sa henne sannheten, og

26

han ba dem ta seg godt av denne kvinne, og han sa at det var hans mening at hun skulle ta opphold der i huset. Jorunn svarte: «Ikke vil jeg ha noe å gjøre med din frille, som du har ført med deg fra Norge, om hun så hadde visst å føre seg bra; men nå synes jeg det er aldeles klart når hun er både døv og målløs.» Hoskuld sov hos sin husfrue hver natt etter at han var kommet hjem; men han var fåmælt mot frillen. Alle og enhver måtte lett legge merke til hennes fornemme måte å føre seg på, og dessuten det at hun ikke var noen tåpe. Sist på vinteren fødte Hoskulds frille en gutt. Hoskuld ble kalt dit, og barnet ble vist ham. Han syntes som andre at han aldri hadde sett et vakrere eller finere barn. Hoskuld ble spurt hva gutten skulle hete. Han ba dem kalle gutten Olav, for da var Olav Feilan, hans morbror, nettopp død. Olav skilte seg ut fra barn flest. Hoskuld var svært glad i gutten. Sommeren etter sa Jorunn at frillen fikk ta til med et arbeid eller så reise bort. Hoskuld ba henne hjelpe til med de andre tjenerne, og sa at hun da også kunne passe gutten sin. Da gutten var to år gammel, talte han rent og sprang alene som fire år gamle barn. Det hendte noe en morgen som Hoskuld hadde gått ut for å se til gården sin. Været var godt; solen skinte og var kommet litt opp på himmelen; da hørte han noen som snakket. Han gikk dit en bekk rant under bakken som gikk ned fra gården. Da fikk han se to men­ nesker som han kjente; det var Olav og hans mor. Da fikk han greie på at hun ikke var målløs, for hun talte mangt med gutten. Hoskuld gikk bort til dem, og spurte henne hva hun hette, og han sa at nå kunne det ikke nytte lenger at hun nektet. Hun sa at nå skulle hun si det. De satte seg så ned på bakken, og så sa hun: «Om du vil vite navnet mitt, så heter jeg Melkorka.» Hoskuld ba henne fortelle om slekten sin også. Hun svarte: «Myrkjartan heter min far; han er konge i Irland. Der ble jeg hærtatt da jeg var femten år gammel.» Hos­ kuld sa at hun hadde tidd stille altfor lenge om en så god ætt. Så gikk Hoskuld inn og fortalte Jorunn det nye han hadde fått greie på. Jorunn sa at hun kunne ikke vite om det var sant det kvinnen hadde fortalt; hun brydde seg ikke noe om å få greie på alle merkelige men­ nesker; og så sluttet de samtalen sin.

27

Jorunn ble slett ikke snillere mot henne enn før, men Hoskuld ble noe hjerteligere. Litt senere da Jorunn gikk og skulle sove, dro Melkorka fottøyet av henne og la det på golvet. Jorunn tok strømpene og kjørte dem i hodet hennes. Melkorka ble sint og satte neven i nesen hennes, så blodet fløt. Hoskuld kom til og skilte dem. Etter dette lot han Melkorka reise bort, og han ga henne boplass oppe i Laksådal. Den heter siden Melkorkastad - nå ligger den øde - det er sør for Lakså. Der fikk Melkorka en gård. Hoskuld skaffet til gården alt det som trengtes, og hennes sønn Olav flyttet med henne. Det var snart lett å se på Olav, etter som han vokste opp, at han kom til å skille seg mye ut fra andre menn, så vakker som han var, og så fint han skjønte å føre seg.

Hall fra Saudøyene blir drept Ingjald hette en mann som bodde på Saudøyene i Breidafjord. Han ble kalt Saudøy-gdde. Han var en rik mann og mye for seg. Hall hette hans bror; han var stor og så ut til å bli en dugelig kar. Han var fattig; mange sa til ham at ham kunne de ikke bruke til noe. De var ikke særlig gode venner, de brødrene. Ingjald syntes at Hall lite ville rette seg etter god folkeskikk, men Hall syntes at Ingjald lite brydde seg med å hjelpe ham til bedre kår. Det ligger et fiskevær i Breidafjord som heter Bjarnøyene. Det er flere øyer sammen, og det var godt å fiske der. På den tiden søkte folk dit mye for å drive fiske, og det var mange mann der nesten hele året. Kloke folk syntes det var mye om å gjøre at de som lå i utværene, forliktes godt. Den gang sa folk, at fangstlykken ikke var så god dersom de ikke kunne forlikes. De fleste ga også god akt på det. En sommer - blir det fortalt - kom Hall, bror til Ingjald Saudøy-gdde, til Bjarn­ øyene og ville drive fiske. På skipet til en mann som hette Torolv, fikk han seg plass. Torolv var fra Breidafjord, men han var så å si en fattig lauskar, men likevel sprek. Hall var der en stund, og han syntes han var mye gjevere enn andre. Så var det en kveld de kom til lands, Hall og Torolv, og de skulle

28

dele fiskefangsten sin. Hall ville både dele og velge, for han syntes at her var han den største, Torolv ville ikke gi seg og brukte grov kjeft; de skiftet noen ord og holdt hver på sitt. Da grep Hall et hoggjern, som lå ved ham, og ville kjøre det i hodet på Torolv. Da sprang noen imellom og ville stagge Hall; han var ør av sinne, men kom likevel ingen vei den gang. Og fangsten ble ikke delt. Torolv fant det best å gå sin vei om kvelden; Hall tok alene hele den fangsten de hadde sammen, for da kunne en se hvem som hadde mak­ ten. Hall fikk nå en mann i Tbrolvs sted på skipet, og så drev han på med fiske som før. Torolv var lite fornøyd med det som han hadde fått ut av det. Han syntes at han hadde fått svivøring og skam i tvis­ ten med Hall. Men han ble likevel der på øyene, og han satte seg fast for å rette den kroken som var bøyd så skammelig for ham. Hall var ikke redd av seg, og han tenkte med seg at ingen nok torde holde seg jamgod med ham der i ættegrenda. Så var det en godværsdag at Hall rodde, og de var tre på skipet. Det bet godt hele dagen, og om kvelden rodde de tilbake og var riktig i godlag. Torolv hadde fått greie på Halls atferd om dagen; han tok plass i båtstøet om kvelden da Hall og hans kamerater kom i land. Hall rodde framme i båthalsen. Han sprang i land og ville ta mot ski­ pet. Da han sprang på land, sto Torolv der og hogg straks til ham. Hogget kom på halsen ved herdene, og hodet føk av. Så rente Torolv sin vei, men Halls kamerater stormet over ham. Dette ble snart kjent over øyene; folk syntes at mordet på Hall var en stor hending; for mannen var ættstor om han enn ikke hadde hatt lykken med seg. Torolv søkte seg nå bort fra øyene fordi han visste at han ikke hadde noen von om å finne noen der som ville gi ham vern etter et slikt stor­ verk. Heller ikke hadde han noen frender der som han kunne vente seg hjelp av. Tvertimot var det folk der som han kunne være viss på ville stå ham etter livet, og de hadde stor makt, slik som Ingjald Saudøy-gdde, bror til Hall. Torolv fikk satt over til fastlandet. Der gikk han mest slik at han kom seg fram på lønnlige veier, og det er ikke fortalt noe om hans ferd før han en dag mot kvelden kom til Goddastad. Vigdis, Tord Goddes kone, var litt i skyldskap med Torolv; og derfor tok han inn der på 29

gården. Torolv hadde også i forveien fått greie på, at det hadde seg så der at Vigdis hadde mer mot i brystet enn Tord, hennes mann. Så snart Torolv var kommet dit om kvelden, gikk han til Vigdis og for­ talte henne om den knipe han var i, og ba henne om hjelp. Vigdis svarte slik på hans bønn: «Slett ikke vil jeg dølge for at vi er i skyldskap; det verk du har gjort, synes jeg bare er slik at jeg må kalle deg en så mye låkere kar; dessuten mener jeg det at de nok kommer til å risikere liv og eiendom, de som hjelper deg, så store menn som her kommer til å ta opp saken. Og Tord, min mann,» sa hun, «er ikke noen uredd kar, og de utveier som vi kvinner finner på, er ofte ikke godt nok overlagt når det røyner på. Men likevel kan jeg slett ikke nenne å si nei til deg, siden du likevel har ventet deg noe hjelp her.» Så tok Vigdis og førte ham bort til et utebur og ba ham vente på henne der; hun satte lås for. Så gikk hun til Tord og sa: «Her er kom­ met en mann for å søke gjestevennskap, som heter Torolv; han er litt i skyldskap med meg. Det kunne nok hende han trengte å være her nokså lenge, om du kanskje syntes han kunne bli.»

30

Tord sa at der var ikke noe tilholdssted for fremmendfolk; han sa han kunne hvile ut der dagen etter dersom han ikke hadde noen sak på seg, men ellers fikk han komme seg vekk så fort som mulig. Vigdis svarte: «Jeg har alt tatt mot ham som gjest, og nå vil jeg ikke ta de ord tilbake, om så ikke alle er like gode venner med ham.» Så fortalte Vigdis Tord at Hall var myrdet, og at Torolv, som var kommet dit, hadde drept ham. Tord ble redd da han fikk høre det, og sa han var viss på at Ingjald ville ta mye gods av ham for den hjelp Torolv nå hadde fått, «når dørene var blitt lukket etter denne man­ nen.» Vigdis svarte: «Ikke skal Ingjald ta gods fra deg for at du har gitt ham husly én natt, for han skal få bli her i hele vinter.» Tord sa: «På denne måten får du ruinert meg, og det er mot min vilje at en slik ulykkesfugl blir her.» Men likevel ble Torolv der om vinteren. Ingjald, som var ettermålsmann etter broren, fikk greie på dette. Han gjorde seg i stand til å reise inn i Dalene når det lidde ut på vinte­ ren. Han satte en ferje han hadde, på vannet. De var tolv mann i alt. De seilte ut med sterk nordvestvind og landet i Laksåosen om kvel­ den. De dro ferja på land og gikk til Goddastad om kvelden. De kom ikke uventet dit, og de ble mottatt godt. Ingjald begynte å tale til Tord om saken og ærendet sitt. Han sa han hadde spurt at Torolv, som var hans brors banemann, holdt til der. Tord svarte at det var ikke noe å snakke om. Ingjald ba ham ikke trette om det. «La oss gjøre et kjøp: du overgir mannen til meg uten noen styrkeprøve; her har jeg tre merker sølv som du skal få. Så lar jeg falle saken mot deg som du har skaffet deg ved å hjelpe Torolv.» Tord syntes pengene så godt ut, og så ble det lovt at den saken skulle falle som han hadde gruet fælt for skulle skaffe ham pengetap. Tord sa da: «Jeg vil holde det dult for folk hva vi har avtalt, men slik skal kjøpet vårt være.» De sov så til det lidde ut over natten, men det enda var langt til dag.

Vigdis berger Torolv Så sto Ingjald og hans menn opp og kledde på seg. Vigdis spurte Tord hva Ingjald og han hadde hatt på tale om kvelden. Han sa at de hadde talt om mangt, og at de hadde avtalt at ransaking skulle skje, og at de skulle være ute av saken om Torolv ikke ble funnet der - «nå nettopp lot jeg Asgaut, trellen min, følge mannen bort.» Vigdis sa at hun ikke brydde seg noe om løgn, hun sa også at det var leitt at Ingjald skulle gå og luske omkring huset hennes, men like­ vel ba hun ham om å rå i denne saken. Så tok Ingjald til å ransake der, men mannen fant han ikke. Nettopp da kom Asgaut tilbake, og Vigdis spurte hvor han hadde gått fra Torolv. Asgaut svarte: «Jeg fulgte ham til sauehusene våre, som Tord sa.» Vigdis sa: «Mon noe lig­ ger mer i den veien Ingjald skal gå når han går til båten sin. Det er fare for at de har brygget sammen dette i går kveld. Nå får du straks gå dit og følge ham bort så fort du kan. Du skal følge ham til Saudafell til Torolv der. Om du gjør som jeg ber deg, skal du nok få lønn. Frihet skal jeg gi deg, og så mange penger at du kan reise dit du vil.» Asgaut sa ja til dette, gikk til sauehuset og fant Torolv der. Han ba ham fare bort så fort han kunne. Nettopp da red Ingjald fra Goddastad, han tenkte nå å få like for sølvet. Da han var kommet ned fra gården, fikk de se to menn komme mot seg, og det var Asgaut og Torolv. Det var tidlig om morgenen, så det enda lyste bare lite av dag. Asgaut og Torolv var kommet i en lei knipe, for Ingjald var på den ene siden og Lakså på den andre. Elva var stor og gikk stritt, det var landfast is på begge sider, men åpent vann i midten; elva var mer enn lei å fare over, Torolv sa til Asgaut: «Nå tenker jeg vi må gjøre ett av to. For det første kan vi vente her ved elva og verje oss slik som vi har manndom og mot til, men det er ikke annet å vente enn at Ingjald og karene hans greier å ta livet vårt først. For det andre kan vi gå på elva, men det er heller ikke uten fare.» Asgaut sa at Torolv fikk rå, han sa at nå ville han ikke på noen måte skille lag med ham. Torolv svarte: «Så går vi ned til elva.» Og så gjorde de. De gjorde seg så lette som de kunne, så gikk de ut fra den landfaste isen og la på svøm. Og fordi de var djerve karer, og lagnaden var at o

o

__

o

o

o

32

de skulle leve lenger, kom de seg over elva og opp på den landfaste isen på den andre siden. Nesten med det samme de var kommet over elva, kom Ingjald og karene hans ned til elva på den andre siden. Da tok Ingjald til ords og sa til dem han hadde med seg: «Hva skal vi nå gjøre? Skal vi gå på elva eller ikke?» De svarte at han fikk rå, de sa de ville rette seg etter hans vilje, men likevel syntes de at elva ikke var til å komme over. Ingjald sa at det var nok så, - «la oss gå bort fra elva.» Da Torolv og Asgaut fikk se at Ingjald og karene hans ikke gikk ut i elva, vridde de først opp klærne sine og gjorde seg ferdige til å gå videre, og de gikk hele dagen. Om kvelden kom de til Saudafell. Der ble de vel mottatt, for der kunne hvem som helst ta inn. Straks om kvelden gikk Asgaut til Torolv Raudnese og fortalte ham alt som hadde gått for seg i deres sak, at Vigdis, hans frenke, hadde sendt til ham denne mann som var kommet dit, forat han skulle ta seg av ham og hjelpe ham. Han fortalte hvordan alt hadde gått til med ham og Tord Godde. Og så viste han de jærtegn som Vigdis hadde sendt til Torolv Raudnese. Torolv svarte slik: «Disse jærtegnene skal jeg vedkjenne meg. Jeg skal nok ta mot denne mannen slik som hun har sendt bud om. Jeg synes Vigdis har gått modig og djervt fram i denne saken. Det er stor skam at en slik kone skal ha en slik dott til mann. Du Asgaut får bli her så lenge du vil.» Asgaut svarte at han ville ikke bli der lenge. Torolv tok nå mot mannen og tok ham opp i sitt følge. Han og Asgaut skiltes som gode venner, og Asgaut tok veien hjemover. Nå er det å fortelle om Ingjald at han gikk tilbake til Goddastad, da han hadde skilt lag med Torolv og Asgaut. Dit var mennene fra de nærmeste gårdene kommet; det var Vigdis som hadde sendt bud etter dem. Det var ikke mindre enn 20 karer der. Da Ingjald og hans følge kom til gården, kalte han Tord til seg. «Uhederlig har du gått fram mot oss, Tord,» sa han, «for jeg synes det er klart at du har fått bort mannen.» Tord sa at det ikke var riktig det han sa mot ham i denne saken. Nå kom den opp hele den avtalen som Ingjald og Tord hadde gjort. Nå ville Ingjald ha tilbake de pengene som han hadde gitt Tord. Vig­ dis sto like ved da de talte sammen, og hun sa det hadde gått dem o

o

o

o

o

o

__

3. Norrøn saga II

o

33

som de fortjente. Hun ba ham ikke holde på de pengene. «For du Tord har fått pengene på en uhederlig måte.» Tord svarte at hun fikk rå i dette. Så gikk Vigdis inn til den kiste som Tord eide, og fant gjemt i den en svær pengepung. Hun tok opp pungen og gikk ut med den dit hvor Ingjald var, og hun ba ham ta imot pengene. Ingjald ble glad for det og rettet hånden ut mot pengepungen. Vigdis løftet opp pungen og slengte den i nesen på ham, så blodet sprutet på jorden. Dermed skjelte hun ham ut med mange hånsord, og la til at han aldri skal få disse pengene siden. Hun ba ham gå sin vei. Ingjald syntes da det var best å komme av sted jo for dess heller; han gjorde så, og han stanset ikke før han kom hjem. Han var lite fornøyd med sin tur.

Tord Godde tar Olav til fostersønn Nå kom Åsgaut hjem; Vigdis hilste ham velkommen, og spurte om de var blitt godt mottatt på Saudafell. Han låter bare vel og sier henne de siste ord Torolv hadde sagt. Det likte hun godt, og så sa hun: «Du har gjort sakene dine så godt du kunne, og i full troskap; nå skal du også få vite hva du har vunnet for deg. Jeg gir deg frihet; fra denne dag skal du hete fri mann, dertil skal du få de pengene som Tord tok for å drepe Torolv, min frende, nå har pengene kommet på en bedre plass.» Åsgaut takket henne med fagre ord for denne gaven. Sommeren etter fikk Åsgaut seg plass på et skip i Dogurdarnes og seilte til havs med det. De fikk hardt vær, men var ikke lenge på havet; de kom i land i Norge. Siden reiste Åsgaut til Danmark og slo seg ned der; folk syntes han var en djerv kar. Der ender fortellingen om ham. På grunn av den avtale som Tord Godde og Ingjald Saudøy-gdde hadde gjort, da de la råd opp om å drepe Torolv, frenden til Vigdis, lot hun til gjengjeld hat vokse fram, og sa seg skilt fra Tord Godde, og hun gikk til frendene sine og fortalte dem dette. Tord Gjelle likte ikke dette - han var overhodet for ætten - ; men han gjorde likevel ikke noe med det. Vigdis tok ikke mere gods bort fra Goddastad enn

34

sine egne smykker. Hvamverjene ymtet om at de ventet å få halvpar­ ten av det gods som Tord Godde hadde å ta vare på. Dette gikk sterkt inn på Tord, og han red straks til Hoskuld og talte med ham om de leie sakene sine. Hoskuld sa: «Du er nok blitt redd fordi du ikke har noe å sette opp mot så stor overmakt.» Da bød Tord Hoskuld penger for å få hjelp, og han sa at han ikke skulle være smålig. Hoskuld sa: «Det er noe vi vet at du ikke vil at noen mann skal ha noen nytte av ditt gods så vidt det står til deg.» Tord svarte: «Nei slik skal det nå ikke gå; for jeg vil gjerne at du skal overta all min eiendom. Så vil jeg tilby å ta din sønn Olav til fostersønn og gi ham alt mitt gods etter min død, for jeg har ingen arving her i landet; dessuten mener jeg det at pengene mine kommer på en bedre plass da, enn om frendene til Vigdis fikk slått klørne i dem.» Dette sa Hoskuld ja til, og han fikk det bundet i en fast avtale. Men Melkorka likte det ille, hun syntes fosterfaren ikke var god nok. Hos­ kuld sa at hun ikke kunne skjønne det, - «Tord er en gammel mann og barnløs, og jeg har tenkt at Olav skal få all eiendom etter ham, og du kan alltid treffe ham når du vil.» Kort etter tok Tord til seg Olav, som var sju år gammel; og han fikk stor kjærlighet til ham. Dette fikk de vite, de som hadde sak mot Tord Godde, og nå syntes de det var blitt vanskeligere enn før å få krevd inn pengene. Hoskuld sendte Tord Gjelle gode gaver og ba ham ikke bli sint over dette, for de kunne ikke kreve noen penger av Tord på lovlig måte. Han sa at Vigdis ikke hadde hatt noen virkelige grunner til skilsmisse, - «og Tord Godde var ikke noen dårligere kar derfor at han prøvde å finne råd for å bli av med den mann som var satt på hans eiendom, og hadde så mange saker som einerbusken har nåler.» Da disse ordene kom til Tord Gjelle fra Hoskuld og store pengegaver med dem, slo han seg til ro, og sa han mente det at de penger som Hoskuld tok vare på, var på rette plass, og han tok mot gavene. Siden var det stilt med dette, men også litt kjøligere enn før. Olav vokste opp hos Tord Godde og ble en stor og sterk mann. Han var også så vakker, at en ikke kunne finne hans make. Da han var tolv år gammel, red han til tings, og folk syntes de fikk god lønn for reisen fra andre bygdelag når de fikk se og undre seg over hvilken ypperlig kropps35

bygning han hadde. Olav holdt seg med våpen og klær som sto godt til kroppen; derfor var han lett å kjenne fra alle andre. Tord Godde fikk det mye bedre da Olav var kommet til ham. Hoskuld ga Olav kjenningsnavnet På. Det navnet ble hengende fast ved ham.

Hrapp dør og går igjen Det er sagt om Hrapp at han ble lei å ha med å gjøre. Han voldte gran­ nene sine så store ulemper at de knapt fikk ha sine ting i fred for ham. Hrapp fikk ikke tak på Tord etterat Olav var kommet seg på fote. Hrapp hadde nok samme sinnelag, men makten minket, fordi han ble så gammel at han måtte legge seg til sengs. Da kalte Hrapp sin kone Vigdis til seg og sa: «Ikke har jeg vært noen sjukling; men det ser mest ut til at denne sjukdommen skal gjøre ende på vårt samvær. Men når jeg er død, skal dere grave grav for meg under eldhusdøra, og dere skal sette meg ned stående der. Da kan jeg føre enda nøyere tilsyn med hus og heim.» Så døde Hrapp. Slik gikk de fram med alt som han hadde sagt, for hun vågde seg ikke til noe annet. Men så lei som han var å ha med å gjøre da han levde, så ble det mye verre nå da han var død, for han gikk ofte igjen. Folk sier at han drepte de fleste husfolkene sine når han gikk igjen. Han skaffet mye bry for de fleste av dem som bodde nær ved; gården på Hrappstad ble folketom. Vigdis, Hrapps kone, gikk vest til Torstein Surt, sin bror. Han tok mot henne og hennes eiendeler. Nå var det på samme måten som før at folk kom til Hoskuld og talte til ham om alle de ulykker som Hrapp førte over folk; og de ba ham finne på råd. Hoskuld sa at han skulle prøve på det; han gikk med noen menn til Hrappstad og fikk gravd opp Hrapp og ført ham bort til et sted hvor hverken fe gikk, eller folk for. Så minket det også med at Hrapp gikk igjen. Sumarlide, Hrapps sønn, overtok det Hrapp eide, etter ham, og det var både mye og vakkert. Sumarlide slo seg ned på Hrappstad våren etter; men da han hadde bodd der en liten stund, mistet han forstan­ den og døde litt etter. Nå skulle Vigdis, hans mor, alene overta all 36

eiendommen der. Hun ville ikke flytte til jordeiendommen på Hrappstad. Da tok Torstein Surt denne eiendommen i sin varetekt. Torstein var da litt til års kommet, men likevel kjekk som få og riktig frisk.

Torstein Surt drukner På den tid kom de seg opp til stor vørnad blant folk i Torsnes, Tor­ steins frender, Bork den digre og Torgrim hans bror. Snart ble det tydelig at de brødrene ville være de største og de gjeveste menn der. Da Torstein skjønte det, ville han ikke yppe strid mot dem. Han kunngjorde for folk at han tenkte seg til å skifte bosted og flytte til Hrappstad i Laksådal. Torstein Surt tok av sted fra vårtinget, og sauene ble drevet etter stranda. Torstein satte mannskap på et fartøy og gikk ut på det sjøl tolvte. Det var Torarin, hans svigersønn, og Osk Tbrsteinsdatter. Hild hette Tbrarins datter som også reiste med; hun var tre år. Torstein fikk kvass sørvestvind. De seilte inn til strømmene, inn i den strøm som hette Kolkistestraum; den er en av de største strøm­ mene som er i Breidafjord. Det gikk dem ikke godt med seilingen; største hindringen var at det nettopp ble fjære sjø, og ublid vind fordi det ble bøyevær med regnskurer, og det ble kvass vind da det klarnet opp med vindstille innimellom. Torarin styrte, og hadde brasetauene om ryggen fordi det var trangt på skipet. Det var mest lastet med skrin og kister; lasten var høy, og skipet seilte inn under land; det vant bare lite framover, fordi motstrømmen var hard. Så gikk de på et skjær, men skipet tok likevel ingen skade. Torstein sa de skulle fire seilet så fort de kunne, og at folkene skulle ta haker og få skipet flott igjen. Dette prøvde de på, men de fikk det ikke til, for det var så dypt på begge sider at hakene ikke nådde nedi; så måtte de vente til flo sjø, for sjøen falt nå, så skipet lå fastere. Hele dagen så de en sel i strøm­ men, mye større enn andre seler. Den svømte omkring skipet dagen lang, og den var ikke kort i svømmelabbene. Alle mente å se at den hadde mannsøyne. Torstein sa de skulle skyte selen. De prøvde, men greidde det ikke. 37

Så flødde sjøen igjen. Da skipet nesten var flott, kom et hardt stormkast og hvelvet skipet; da druknet alle de mann som var på ski­ pet så nær som én. Han rak i land med trevirket; han hette Gud­ mund, og stedet heter siden Gudmundsøyene. Gudrid som var gift med Torkjel Trevil, skulle ta arv etter Torstein Surt, sin far. Denne hending at Torstein Surt og hans følge omkom der, ble spurt vidt omkring. Torkjel sendte straks bud til Gudmund, den mann som hadde kommet seg på land. Da han kom til Torkjel, ville Torkjel hem­ melig få ham til at han skulle fortelle slik om hvordan de mistet livet som han ba ham om. Det gikk Gudmund med på. Så spurte Torkjel ham om hendingen mens mange menn hørte på. Da fortalte Gud­ mund det så at Torstein hadde druknet først, så Torarin hans sviger­ sønn, - da skulle Hild arve eiendommen fordi hun var Torarins datter - og så druknet pikebarnet, sa han - for da var hennes rette arving Osk, hennes mor - og sist av dem alle druknet Osk. Da kom all eien­ dommen inn under Torkjel Trevil, fordi Gudrid skulle ta arv etter sin søster. Nå ble dette utsagn om Torkjel og hans folk spredt ut, men før hadde Gudmund fortalt om det litt annerledes. Nå syntes frendene etter Torarin at det som ble meldt, så noe tvilsomt ut, og de sa de ville ikke sette lit til det uten prøving, og de regnet at de skulle ha halvpar­ ten av eiendommen liksom Torkjel. Men Torkjel mente å ha eien­ domsretten alene, og han krevde å få gjort rensingsprøve for seg slik som skikk og bruk var. Når en mann den gang ville gjøre rensings­ prøve for sin rett, måtte han gå under en jordremse som var løst fra vollen, men som var jordfast i begge ender. Torkjel Trevil hadde nok litt tvil om det virkelig hadde gått for seg slik da Torstein Surt og de andre druknet, som han og Gudmund sa siste gang. Den gang syntes hedenske menn at vågnaden for dem som skulle gjøre en slik prøve, ikke var mindre enn kristne menn synes nå når guddomsbevis blir ført. Den gang fikk han som gikk under jordremsen, sin rett dersom torven ikke falt ned på ham. Torkjel gjorde den avtale med to menn at de skulle bli usams om noe og så være nær der prøven skulle føres, og så komme nær torven så mye at alle kunne se at det var de som rev den ned. 38

Så tok han fatt, han som skulle utføre prøven, og nettopp som han hadde kommet under jordremsen, sprang disse mennene mot hver­ andre med våpen som var lagt ferdige til det. De møttes ved torvremsen og kastet seg ned der, og da falt jordremsen ned, som ventelig var. Så sprang folk mellom dem og skilte dem; det var lett gjort, for de kjempet ikke slik at det var noen fare på ferde. Torkjel Trevil ville nå ha greie på folks mening om prøven. Alle hans menn sa da at den ville nok ha fått et godt utfall om ingen hadde ødelagt den. Så tok Torkjel alt løsøre, men jordveien på Hrappstad ble ikke brukt.

Hrut Herjolvsson henter arven sin Om Hoskuld er å fortelle at han levde i gjeve kår og var en storhøvding. Han hadde i sin varetekt mye gods, som hans bror Hrut Her­ jolvsson eide. Mange sa det at det ville bli ikke lite innhogg i Hoskulds formue om han skulle betale Hruts morsarv helt ut. Hrut var kong Harald Gunnhildssons hirdmann og var i stor ære hos ham. Det som mest hadde ført til det, var at han viste seg som den beste overalt hvor det røynet på. Dronning Gunnhild satte så stor pris på ham at hun ikke regnet noen for hans make i hirden, hver­ ken når det gjaldt å ordlegge seg eller andre ting. Og enda om det ble holdt mannjamning, og det ble talt om hvor gjeve mennene var, kunne alle lett merke, at Gunnhild mente det kom av uforstand eller avind når noen ble gjort til Hruts likemann. Siden Hrut hadde stor eiendom og gjeve frender på Island, ville han gjerne reise dit og se til sakene sine der. Han gjorde seg ferdig til å reise. Da han skulle av sted, ga kongen ham et skip, og sa han hadde vist seg som en bra kar mot ham. Gunnhild fulgte Hrut til skipet og sa: «Ikke vil jeg si det lågmælt at i deg har jeg lært å kjenne en gjev og gild kar; når det gjelder å sette noe i verk og fullføre det, er du jamgod med de beste her i landet, men i klokskap og skjønn står du langt framom dem.» Så ga hun ham en gullring og ba ham fare vel. Så tok hun kappen over hodet og gikk raskt hjem; men Hrut gikk om bord og seilte ut til havs. 39

Han fikk god bør og kom til Breidafjord. Han seilte inn til øyene og inn gjennom Breidasund og landet ved Kambsnes; der gikk han i land. At det var kommet et skip, ble snart spurt, like ens at Hrut Herjolvsson var den som førte skipet. Dette likte Hoskuld så måtelig, og ikke gikk han for å hilse på ham. Hrut dro opp skipet sitt, og sørget for at det sto godt. Der bygde han seg en gård som siden heter Kambsnes. En stund etterpå red Hrut til Hoskuld og krevde morsarven sin. Hoskuld sa at han ikke var skyldig til å betale ut noe; han sa at ikke hadde hans mor reist uten eiendom fra Island da hun hadde møtt Herjolv. Dette likte Hrut ille, og han red bort uten at han var kommet lenger med saken. Alle Hruts frender tok ærefullt mot ham, så nær som Hoskuld. Hrut bodde tre år på Kambsnes og krevde støtt Hoskuld for sin eiendom enten på ting eller på andre møter som loven fastsatte, og han talte vel for seg. De fleste sa at Hrut hadde rettskrav å gjøre gjeldende; men Hoskuld hevdet at Torgjerd ikke hadde søkt hans samtykke til å gifte seg med Herjolv, og han sa at 40

han var lagverje for sin mor, og at han ikke ville ha mer med saken å gjøre. Høsten etter reiste Hoskuld i gjestebud til Tord Godde. Dette fikk Hrut vite, og han red til Hoskuldsstad sjøl tolvte. Han drev med seg bort 20 naut; og like mange lot han bli igjen. Så sendte han til Hos­ kuld en mann som skulle si hvor han kunne finne feet. Hoskulds hus­ karer sprang straks til våpnene, og det ble sendt bud til dem som ikke var langt borte, og de ble i alt 15. Hver av dem red så fort som han kunne. Hrut og hans menn så ikke dem som red etter dem før de hadde et kort stykke igjen til gården på Kambsnes. Så steg de av hestene og bandt dem og gikk fram på en sandbakke. Hrut sa at de skulle verje seg. Han mente på det at om det så gikk smått for ham med å kreve sin eiendom hos Hoskuld, så skulle det ikke bli sagt at han rømte for trellene hans. Karene til Hrut sa at det nok var over­ makt mot dem. Hrut sa at det brydde han seg ikke om, det skulle nok gå dem så mye verre som de var flere. Laksdølene sprang nå av hestene og gjorde seg ferdige til strid. Hrut ba sine folk ikke bry seg om overmakten, og han sprang mot dem. Han hadde hjelm på hodet og sitt dragne sverd i den ene hånden og skjoldet i den andre. Han var mer våpenfør enn noen. Da ble Hrut så vill at bare få kunne følge ham. De kjempet vel på begge sider en stund, men snart fant laksdølene at de ikke kunne stå seg mann mot mann, slik som Hrut var, for han drepte to mann i et renn. Så ba laks­ dølene om grid. Hrut sa at de nok skulle få grid. Alle de av Hoskulds huskarer som ikke hadde falt, var såret, og fire var drept. Hrut tok veien hjem og var lett såret, men karene hans lite eller ingenting, for han hadde holdt seg lengst framme. Stedet ble kalt Orrostudal, etter­ at de hadde kjempet der. Siden lot Hrut slakte feet. Om Hoskuld er det fortalt at han raskt samlet folk om seg, da han fikk høre om ranet, og red hjem. Det var nesten på samme tid som huskarene hans kom hjem. De fortalte ikke så nøye om sin ferd. Hos­ kuld ble vill over det som hadde hendt, og mente på at han ikke oftere skulle ta mot ran og mannskade av ham. Hele den dagen samlet han folk om seg. Så gikk hans ektekone, Jorunn, til ham og spurte hva det var for en plan han nå lurte på. Han sa: «En liten plan har jeg i emning; ikke skulle jeg bry meg om 41

at det oftere ble talt om andre ting enn om at huskarene mine ble drept.» Jorunn svarte: «Denne plan er skammelig dersom det du tenker på, er å drepe en slik kar som bror din. Noen sier at du ikke ville hatt noen grunn til det om så Hrut hadde hentet dette feet før. Nå har han vist at han ikke lenger vil bli hindret i å få det han rettelig eier, som vi også kunne vente det etter den ætt han har. Nå har han nok ikke satt seg fore å gi seg i kast med deg før han visste at han kunne lite på litt hjelp fra gjeve menn; for det har jeg hørt at det i all stillhet har gått ordsendinger mellom Tord Gjelle og Hrut. Jeg ville synes at slike ting var det verdt å legge merke til. Tord kommer nok til å finne det lett å hjelpe i slike ting, hvor rettsspørsmålet er så klart. Du vet også det, Hoskuld, at siden forhandlingene om dette mellom Tord Godde og Vigdis kom opp, vil det ikke være så blidt mellom deg og Tord Gjelle som før, enda om du først med pengegaver fikk fridd deg for fiendskapen fra deres frender. Jeg mener også det, Hoskuld,» la hun til, «at de synes at du og din sønn Olav altfor mye lar dem merke din overmakt. Nå kunne det synes rådeligere for oss at du kom med et ærefullt tilbud til din bror Hrut, for en kan vente at grådig ulv går på. Jeg tror det at Hrut vil ta rimelig mot et tilbud, for det er fortalt meg at mannen er klok. Han vil nok se at dette er til ære for dere begge to.» Hoskuld dempet seg mye da Jorunn talte til ham, for han syntes hun hadde rett. Nå gikk venner av begge brødrene mellom dem, og de bar fram forliksord fra Hoskuld til Hrut. Og Hrut tok godt imot det, og sa at han sikkert og visst ville forlike seg med Hoskuld, ja han la til at han lenge hadde vært budd til å ordne deres frendskap slik som det burde være, dersom Hoskuld bare ville unne ham hans rett. Hrut la også til at han gjerne ville unne Hoskuld oppreisning for det han på sin side hadde forbrutt seg. Disse sakene ble nå avgjort og for­ likt mellom de to brødrene Hoskuld og Hrut. Fra nå av levde de som gode frender. Hrut styrte nå gården sin, og han gjorde det særs godt. Ikke brydde han seg om å blande seg opp i mange ting, men han ville rå i det som han la seg fram i. Hrut flyttet nå sitt bosted og bodde så lenge han levde der det nå

42

heter Hrutsstad. Han hadde hov på bøen sin, og vi kan enda se mer­ ker etter det. Det blir nå kalt Trollaskeid; nå er det allfarvei der. Hrut giftet seg og fikk til kone en som hette Unn, datter til Mår Gigja. Unn gikk fra ham. Derfra skriver de seg, stridighetene mellom laksdølene og fljotslidingene. Hrut giftet seg annen gang med en som hette Torbjørg Armodsdatter. Hrut var også gift tredje gang, men hennes navn har vi ikke greie på. Hrut hadde seksten sønner og ti døtre med disse to konene. Folk forteller at Hrut en sommer var på tinget med fjorten sønner. Dette er omtalt fordi det syntes å skaffe ham stor ære og makt. Alle sønnene hans var dugelige karer. o

Melkorka gifter seg med Torbjørn Skrjup Hoskuld satt på sin gård og kom høyt opp i årene, og sønnene hans var voksne menn. Torleik slo seg ned på den gården som heter Kambsnes, og Hoskuld betalte ut hans formue. Så giftet han seg med en som hette Gjalaug, datter til Arnbjørn Slette-Bjørnsson og Torlaug Tordsdatter fra Hovde. Det var et gjevt gifte. Gjalaug var vakker og ville gjerne være fin. Torleik var ingen omgjengelig mann og en stri kar; det var ikke riktig godt mellom de to frendene Hrut og Torleik. Bård, Hoskulds sønn, var hjemme hos sin far. Han hadde tilsyn med gårdstellet ikke mindre enn Hoskuld. Døtrene til Hoskuld er det ikke fortalt mye om; men det fins ætlinger etter dem likevel. Olav Hoskuldsson var nå nettopp voksen, og han var vakrere enn noen hadde sett. Han ville gjerne bære fine våpen og klær. Melkorka, Olavs mor, bodde på Melkorkastad, som før nevnt. Hoskuld tok seg mindre av Melkorkas saker enn før. Han sa at han syntes det ikke mindre vedkom Olav, hennes sønn. Og Olav sa at han skulle hjelpe henne det han kunne. Melkorka syntes at Hoskuld svivørte henne. Hun pønset nå på å gjøre noe som han ikke likte. Torbjørn Skrjup hadde mest hatt tilsyn med Melkorkas gård. Han hadde fridd til henne da hun hadde bodd der en kort tid, men Melkorka hadde tatt det temmelig kaldt opp. Det sto et skip på land på Bordøyr i Hrutafjord. Ørn hette han som

43

førte skipet. Han var kong Harald Gunnhildssons hirdmann. Mel­ korka nevnte for Olav, sønn sin, en gang de var sammen, at hun øns­ ket at han skulle reise ut og hilse på sine gjeve frender, - «for det er sant og visst det jeg har sagt, at Myrkjartan er far min, og han er konge over irene. Det er også så greitt at du kan få skipsplass på Bordøyr.» Olav sa da: «Jeg har nevnt dette for min far, men han har svart lite på det. Dessuten er det så at min fosterfar har sin formue mer i jordvei og fe enn i islandske handelsvarer, som skinn og vadmel.» - Melkorka svarte: «Det bryr jeg meg ikke om, at du blir kalt trellkvinnesønn len­ ger, og dersom det står i veien for reisen at du synes du har for liten råd, så vil jeg heller se meg syn med å gifte meg med Torbjørn, om du da lettere enn før kan få deg til å reise; for jeg tenker nok at han skaffer de varene som du mener du har bruk for, om han bare får sitt ønske oppfylt - å gifte seg med meg. Det er også vel til pass at Hoskuld kommer til å mislike begge disse tingene når han får vite dem, både at du er reist fra landet, og at jeg har giftet meg.»

44

Olav sa at moren fikk rå i dette. En stund etterpå talte Olav med Torbjørn og sa at han gjerne ville låne islandske varer av ham og ikke lite heller. Torbjørn svarte: «Det skal jeg nok gå med på, men bare om jeg blir gift med Melkorka; da tenker jeg at du skal få like stor rett til min eiendom som til den du nå har i din varetekt.» Olav sa at det skulle være en avtale. Så tåltes de ved om alle de ting de ville, men alt skulle foregå uten at noen fikk vite noe om det. Hoskuld sa til Olav at han skulle ri til tings med ham. Olav svarte at det kunne han ikke for stellet med gården. Han sa han skulle gjøre en lammehage ved Lakså. Hoskuld likte det godt at han slik hadde omsorg for gården. Så red Hoskuld til tings. Men på Sambostad (Torbjørn Skrjups gård) hadde det snudd seg til å bli bryllup, og Olav alene rådde for ekteskapsavtalen. I forveien tok Olav 30 hundre i vadmel, og det skulle han ikke betale noe for. Bård Hoskuldsson var i bryllupet og kjente denne avtalen mellom dem. Da så bryllupsgjestebudet var slutt, red Olav til skipet og hilste på Ørn skipsfører og tinget seg reiseplass der. Men før Olav og Melkorka skiltes, ga hun ham en stor fingerring av gull og sa: «Denne kostelige ting ga far meg i tanngave, og jeg tror han kjenner den igjen når han ser den.» Dessuten ga hun ham en kniv og et belte og ba ham gi det til hennes fostermor; - «jeg tenker hun ikke vil nekte å kjennes ved disse jærtegn.» Og så la Melkorka til: «Jeg har rustet deg ut hjemmefra så godt jeg kan, og jeg har lært deg å tale irsk; så for deg kommer det ut på ett hvor det bærer hen - like til Irland.» Så skiltes de. Så snart Olav var kommet til skipet, fikk de god bør, og de seilte straks til havs.

Olav På i Norge og hans utferd til Irland Så kom Hoskuld hjem fra tinget og fikk vite alt dette. Han tok det temmelig tungt, men siden hans egne skyldfolk hadde vært med på det, dempet han harmen og tok ikke opp saken. 45

Skipet som førte Olav, fikk god bør, og det landet i Norge. Ørn opp­ fordret Olav sterkt til å reise til kong Haralds hird, han sa at kongen viste dem stor ære som ikke var bedre karer enn Olav. Olav sa at han gjerne gjorde det. Nå reiste Olav og Ørn til hirden, og der ble de godt mottatt. Kon­ gen kjentes straks ved Olav for hans frenders skyld, og han ba ham straks å bli hos seg. Gunnhild satte stor pris på Olav, som hun visste var brorsønn til Hrut. Og noen sa at hun gledet seg ved å tale med Olav, og at det ikke bare var fordi han var Hruts brorsønn. Olav gikk og sturte da det lidde ut på vinteren. Ørn spurte hva det var som voldte ham sorg. Olav svarte: «Jeg må reise vest om havet, og det ville ha mye å si for meg om du ville hjelpe til at reisen kunne gå for seg før sommeren er til ende.» Ørn ba Olav slett ikke å lengte etter det, han sa han ikke kjente noe til de skipene som skulle seile vestover havet. Gunnhild kom til da de talte om det, og så sa hun: «Nå hører jeg dere to tale slik som ikke før har hendt, at hver av dere holder på sitt.» Olav gledet seg over at Gunnhild kom, men lot ikke være å tale om saken. Så gikk Ørn bort, og Gunnhild og Olav tok til å tale sammen. Så fortalte Olav hva han tenkte på, og like ens hvor mye det hadde å si for ham at han kom av sted. Han la til at han visste sikkert og visst at kong Myrkjartan var morfar hans. Da sa Gunnhild: «Jeg skal gi deg hjelp til denne reisen, så du kan reise så fornemt som du øns­ ker.» Olav takket henne for dette løfte. En stund etterpå lot Gunnhild utruste et skip og skaffet folk, og hun ba Olav si hvor mange mann han ville ha med seg vestover havet. Olav nevnte 60 mann, og la til at det hadde mye å si at flokken mer så ut som hærmenn enn som kjøpmenn. Hun sa at han skulle få det som han ønsket. Foruten Olav er bare Ørn navngitt av dem som var med på ferden. Flokken var særlig godt utstyrt. Kong Harald og Gunnhild fulgte Olav til skipet, og de sa at til all den vennskap de hadde vist ham, ville de nå også la sin egen fylgje være med ham. Kong Harald sa at det gjorde de gjerne, for i deres tid hadde det ikke kommet noen mer lovende og vakker mann fra Island. Da spurte kong Harald hvor gammel han nå var. Olav svarte: «Nå er jeg atten år.» Da sa kongen: «Menn med stort ry er ikke bedre enn 46

du, og du er bare så vidt kommet ut av barnealderen. Kom straks til oss når du kommer tilbake.» Og så sa kongen og Gunnhild farvel til Olav. Han og hans følge gikk ombord og seilte straks ut på havet. Om sommeren hadde de dårlig bør. De hadde mye tåke; de hadde svak vind, og når det blåste, var det motvind. De drev da vidt omkring på havet; de fleste ombord fikk «havvilla». Men til slutt lettet tåken, og det ble vind; da seilte de videre. De tok da til å drøfte hvor­ dan de skulle sette kursen til Irland, og folkene ble ikke enige om det. Ørn var mot de andre, men størstedelen av folkene sa at Ørn tok rent feil, og de sa at de måtte rå fordi de var flest. Så ble det sagt at Olav skulle avgjøre saken. Olav sa: «Det vil jeg at de skal rå som er de klokeste; for jeg synes tåpelige menns råd er til dess dårligere hjelp for oss når det er flere om dem.» Da Olav hadde sagt dette, mente de saken var avgjort, og Ørn rådde for kursen fra da av. De seilte så i netter og dager og hadde støtt liten bør. En natt sprang vaktmennene opp, og sa folkene måtte våkne med én gang. De sa de hadde land så nær ved at de nær hadde støtt på med stavnen; seilet var oppe og vinden rent skral. Folkene kom straks opp, og de ba Ørn å få vendt skipet fra landet, om det var mulig. Olav sa: «Nei, det må vi ikke gjøre, for jeg ser at der er båer like ved akterstavnen. Men la oss fire seilet med én gang, og la oss vente med å gjøre noe mer til det blir lys dag, og folk kan se hvordan landet er.» Så kastet de ankerne, som straks fikk tak i bunnen. Mye drøftet de om natten hvor mon de var kommet. Da det ble lys dag, så de at det var Irland. Da sa Ørn: «Her tror jeg ikke det er godt å gå i land, for nå er vi langt borte fra de havner eller kjøpsteder hvor utlendinger skal ha fred, og nå er vi slengt opp i fjæra som hornsil. Og det tror jeg nesten er etter irenes lover, at de regner alt det gods som vi frakter med oss, for noe de med rette kan ha sin næring av; for de kaller også det skip for strandgods som ikke ligger så høyt oppi fjæra som vårt.» Olav sa at skipet nok ikke var kommet noe til skade; - «men jeg har sett at en samling av folk er oppe i land i dag. Irene synes nok det er en viktig sak at dette skipet er kommet. I dag la jeg merke til da det var fjære sjø, at det går opp en elveos bortved dette neset, og 47

at sjøen ikke fjærer så mye at den renner helt ut av osen. Dersom ski­ pet vårt ikke er skadd, skal vi sette ut båten vår og slepe skipet dit.» Det var leire under der de hadde ligget til ankers, og ikke et bord i skipet deres var skadd. De flyttet seg så bort i elveosen og kastet anker der. Da det lidde ut på dagen, kom det ned til stranda en stor menneske­ mengde. Så rodde to menn i en båt ut til skipet. De spurte hvem det var som sto for skipet. Olav svarte på irsk på det de spurte om. Da irene fikk vite at de var norrøne menn, viste de til sine lover, og krevde at de på skipet skulle gå fra sin eiendom, og det ville ikke bli gitt dem noe vederlag før kongen hadde dømt i deres sak. Olav sa at slik var loven dersom det ikke var noen tolk med dem som kom for å kjøpe; - «men jeg kan sannelig si dere at dette er fredelige folk; like­ vel vil vi ikke gi opp uten å prøve motstand.» Irene satte da i hærrop og vasset ut på sjøen og ville dra skip og mannskap på land, vannet var ikke dypere enn at det nådde dem opp­ under hendene eller til brokbeltet på dem som var størst. Pollen var så dyp der skipet fløt at en ikke kunne nå bunnen. Olav sa så at de skulle ta fram våpnene sine og stille seg opp på skipet fra stavn til stavn. De sto da så tett at skipet var helt tettsatt med skjold, det sto en spydodd ut ved hver skjoldspiss. Så gikk Olav fram i stavnen; han var i brynje og hadde forgylt hjelm på hodet. Han hadde sverd med gullslått håndtak i beltet og hoggspyd med mothaker og et særlig godt merke i. Framfor seg hadde han et rødt skjold med en løve påmalt i gull. Da irene fikk se hvilken mottagelse de skulle få, ble de redde; og de syntes at hærfanget ikke var så lett å få tak i som de hadde tenkt. De stoppet derfor frammarsjen og klumpet seg sammen i en flokk. Så begynte de å mumle en hel del sammen, nå syntes de det var lett å skjønne at dette var et hærskip, og da ventet de seg mange flere skip. I all hast sendte de bud til kongen; og det var lett for dem, for kongen var i veitsle ikke langt borte. Han kom straks riende med en flokk menn dit skipet var. Det var ikke lenger mellom land og der skipet lå, enn at de godt kunne tale med hverandre. Irene hadde ofte gjort angrep på dem med skudd, men ingen på skipet hos Olav fikk mein av det. Olav sto der i den utrustning som før er nevnt, og folk la mye merke til hvor djerv 48

og gjev den mann var som var høvedsmann på skipet. Da nå mann­ skapet fikk se en stor flokk ryttere, som så djerve og stridslystne ut, ri mot dem, ble de ganske stille, for det så ut til at de måtte kjempe mot stor overmakt. Men da Olav hørte hva de murret om, de som var i hans flokk, ba han dem ta mot til seg, - «for nå står vår sak godt, irene hilser nå Myrkjartan, kongen sin.» Nå red irene så nær skipet, at begge parter kunne skjønne hva de andre sa. Kongen spurte hvem som rådde over skipet. Olav sa navnet sitt, og spurte hvem han var den gjeve ridder som han talte med. Han svarte: «Jeg heter Myrkjartan.» Olav sa: «Mon du ikke er irenes konge?» Myrkjartan svarte at det var han. Så spurte kongen om de hadde noe nytt å fortelle. Olav for­ talte så godt og vel om de ting han ble spurt om. Så spurte kongen hvor de hadde seilt ut i fra, og hvilke høvdinger de kjente. Kongen spør enda nøyere enn før om Olavs ætt, fordi han fant at denne mann var storlåten og ikke ville svare mer enn han ble spurt. Olav sa da: «Det skal De få vite at vi la ut fra Norge, og det er kong Harald Gunnhildssons hirdmenn som er her ombord. Men om min egen ætt er å si Dem, herre, at min far bor på Island og heter Hoskuld - han er en storættet mann. Men av morsætten min skulle jeg tro De har sett flere enn jeg, for Melkorka heter min mor, og det er fortalt meg som sant og visst at hun er din datter, konge. Det er nettopp det som har drevet meg til en så lang ferd; og nå har det mye å si for meg hva svar du gir meg på det jeg har fortalt.» Kongen svarte ikke, men talte med mennene sine. Kloke menn spurte kongen hvor mye sant det vel var i det som denne mannen for­ talte. Kongen svarte: «Det er lett å se på denne Olav at han er en storættet mann, enten han nå er min frende eller ikke; og så kan han tale bedre irsk enn noen annen utlending.» Så sto kongen opp og sa: «Nå skal jeg gi deg svar på det du har båret fram, jeg vil gi alle dere ombord på skipet grid. Men når det gjelder den frendskap du regner du har med meg, skal vi tale mer sammen før jeg gir deg svar på det.» Så ble det lagt landgang fra skipet, og Olav og hans følge gikk i land. Irene la nå mye merke til hvor stridsføre disse mennene var. Olav hilste vakkert på kongen, han tok ned hjelmen og bøyde seg for kon4. Norrøn saga II

49

gen, og kongen tok mot ham med stor vennlighet. Så begynte de å tale sammen. Olav la fram sin sak på nytt og talte både lenge og godt. Han sluttet sin tale med å fortelle at han hadde den ring på fingeren som Melkorka ga ham da de skiltes på Island, «og som du, konge, ga henne i tanngave.» Kongen tok ringen og så på den og ble rød i ansiktet. Så sa kongen: «Jærtegnene er i orden; men det har slett ikke mindre å si at du er så lik din mor, at jeg nok kan kjenne deg på det. Og derfor vil jeg sikkert og visst vedgå frendskapen med deg, Olav, så de menn som er her og hører mine ord, kan være vitner. Og så innbyr jeg deg med hele ditt følge til hirden min. Men hvilken ære jeg vil vise dere, får være avhengig av hva jeg synes du er til kar når jeg har lært deg å kjenne bedre.» Så lot kongen dem få hester til å ri på, og han satte folk til å ta vare på skipet og ta omsorg for den eiendom de hadde. Kongen red så til Dublin; folk syntes de fikk mye å tale om, for der var en sønn til kon­ gens datter med ham, en sønn til henne som var blitt hærtatt og ført bort derfra da hun var femten år gammel. Men sterkest av alle ble fostermoren til Melkorka grepet av dette; hun lå til sengs, og både sorg og alderdom hadde tatt hardt på henne; men likevel gikk hun uten stav for å hilse på Olav. Da sa kongen til Olav: «Nå er Melkorkas fostermor kommet hit, og hun vil gjerne høre av deg hva du kan fortelle om hvordan Melkorka har det.» Olav tok mot henne med åpne armer og satte den gamle i fanget sitt, og sa at fosterdatteren hennes levde i gode kår på Island. Så tok Olav og ga henne kniven og beltet, og den gamle kjente disse vakre tingene. Hun ble så glad at hun gråt, og sa at det nettopp var de tin­ gene, og at Melkorkas sønn var en staskar, - «han hadde jo noe å slekte på.» Fostermoren var frisk og kjekk hele den vinteren. Kongen kunne lite holde seg i ro, for på den tid var Vesterlandene jamt utsatt for herjing. Den vinteren måtte kongen verje seg mot vikinger og ufredsmenn. Olav var med sin flokk på kongsskipet, og denne flokken var lei å ha å gjøre med for dem som skulle kjempe mot den. Kongen talte og rådførte seg med Olav og hans kamerater i alle ting, for det skjønte han snart at Olav alltid var både klok og djerv

50

når det røynte på. Da det lidde ut på vinteren, stevnte kongen ting, og det møtte mange folk opp. Kongen sto opp og talte. Han begynte sin tale slik: «Det vet dere at her i høst kom det hit en mann som er min dattersønn, og som også er storættet på farssiden. Jeg regner Olav for å være så djerv og dugelig på alle måter at vi her ikke har maken. Nå vil jeg by ham kon­ gedømmet etter meg, for Olav høver bedre enn sønnene mine til å være overherre.» Olav takket kongen for dette tilbudet med fagre ord; men han sa at han likevel ikke ville ta den vågnaden, hvordan kongens søn­ ner ville finne seg i det når Myrkjartan falt fra. Han sa det var bedre å få kort ære enn lang skam. Han sa også at han ville fare til Norge så snart skip uten fare kunne reise mellom landene. Han la også til at hans mor ville ha liten glede om han ikke kom tilbake. Kon­ gen sa at Olav fikk selv avgjøre hva han ville. Og så ble tinget opp­ løst. Da så Olavs skip var reiseferdig, fulgte kongen Olav til skipet og ga ham et gullslått spyd og et vel forseggjort sverd og mange andre ting. Olav ba om å få ta Melkorkas fostermor med seg. Kongen sa at det var ikke verdt, og så reiste hun ikke med. Olav og hans flokk gikk ombord, og kongen og han skiltes med stor vennskap. Så seilte de ut til havs. De fikk god bør og landet i Norge; Olavs ferd ble kjent vidt omkring. Nå satte de skipet opp. Olav skaffet seg hester og reiste med sitt følge for å hilse på kong Harald.

Olav På hos Harald Gråfell Han kommer til Island Nå kom Olav Hoskuldsson til kong Haralds hird, og kongen tok vel imot ham, og Gunnhild enda bedre. De ba ham med mange ord å bli hos dem. Olav sa takk til det, og nå ble både han og Ørn ved kongshirden. Kongen og Gunnhild viste Olav så stor ære at ingen utenlandsk mann var blitt vist så stor ære av dem. Olav ga kongen og Gunnhild mange sjeldsynte fine ting, som han hadde fått vest i

51

Irland. Kong Harald ga Olav til jul en hel kledning av skarlagen. Så ble Olav i ro om vinteren. Men da det lidde ut på våren, kom kongen og Olav en gang i sam­ tale, og Olav ba kongen om lov til å reise ut til Island om sommeren, - «jeg skulle hilse på mine gode frender der,» sa han. Kongen svarte: «Det var mest etter mitt sinn om du slo deg ned fast hos meg, og her fikk slike kår som du selv vil.» Olav takket kongen for den ære han ville vise ham, men han sa at han likevel gjerne ville reise til Island, dersom det ikke var mot kongens vilje. Da svarte kongen: «Ikke skal det bli gått uvennlig fram mot deg i dette, Olav. Reise skal du ut til Island i sommer, for jeg ser at du har stor hug til det. Men du skal ikke ha noe slit eller strev med å få i stand skip til reisen; det skal jeg sørge for.» Så sluttet deres samtale. Om våren lot kong Harald sette ut et skip; det var en knarr, som var både stor og god. Dette skipet lot kongen laste med tømmer og utstyrte det på beste måte. Og da skipet var reiseferdig, lot kongen Olav kalle til seg, og så sa han: «Dette skipet skal du få til eiendom, Olav. Jeg vil ikke at du skal seile fra Norge i sommer på annenmanns skip.» Olav takket kongen med fagre ord for hans storslåtte gavmild­ het; og så gjorde han seg i stand til å reise. Da han var reiseferdig, og det ble bør, seilte han til havs. Han og kong Harald skiltes i vennskap og kjærlighet. Olav fikk god bør om sommeren. Han kom med skipet sitt inn til Bordøyr i Hrutafjord. At et skip var kommet, ble snart spurt, og like ens hvem som førte skipet. Hoskuld fikk vite at hans sønn Olav var kommet ut; han ble svært glad og red straks nord til Hrutafjord og hadde med seg noen menn. Det ble da et gledelig møte mellom far og sønn. Hoskuld ba Olav til seg, og Olav sa han gjerne ville komme. Olav fikk satt opp skipet sitt, og det han hadde fraktet med seg, ble ført sørover. Da dette var ordnet, red Olav sjøl tolvte nordfrå og hjem til Hoskuldsstad. Hoskuld tok kjærlig mot sin sønn. Også brødrene og alle frendene hans tok kjærlig mot ham; men aller hjerteligst var det mellom ham og Bård. Olav ble navnspurt for denne ferden. Da ble det også kjent hvilken ætt Olav hadde, at han var dattersønn til Myrkjartan Irekonge. Dette ble kjent over hele landet, og på samme tid ble det kjent hvilken ære 52

mektige menn som han hadde vært hos, hadde vist ham. Olav hadde også fått mye gods med seg ut. Nå ble han vinteren over hos faren. Melkorka kom snart for å hilse på sin sønn. Olav tok kjærlig mot henne. Hun spurte om mangt fra Irland, først og fremst om faren og de andre frendene, og Olav svarte på det hun spurte om. Brått spurte hun om fostermoren levde. Olav svarte at det gjorde hun virkelig. Melkorka spurte da hvorfor han ikke hadde villet gjøre henne den glede å ta henne med til Island. Da svarte Olav: «De hadde ikke noen lyst til det, mor, at jeg skulle ta din fostermor med bort fra Irland.» «Ja, kan hende det,» sa hun. Men det var lett å merke at dette gikk nær innpå henne. Melkorka og Torbjørn hadde en sønn, som hette Lambe. Han var en stor og sterk mann og lik sin far både i skinn og sinn. Da Olav hadde vært vinteren over på Island, og våren kom, talte far og sønn sammen om sine planer. «Det ville jeg gjerne, Olav,» sa Hoskuld, «at du giftet deg, og at du siden overtok din fosterfars gård på Goddastad; der er det enda stor velstand; og så kunne du styre går­ den der og jeg ha tilsyn med det.» Olav svarte: «Lite har jeg brydd meg om det hittil. Jeg vet ikke hvor den kvinne skulle være som det ville være en stor lykke for meg å få; du får huske på at jeg stiler høyt når det gjelder giftermål. Men jeg vet nok også at du ikke har ymtet om dette før du har tenkt på hvordan det skal bli fullført.» Hoskuld sa: «Du tenker riktig. Det er en mann som heter Egil, sønn til Skallagrim; han bor på Borg i Borgarfjorden. Egil har en datter som heter Torgjerd. Denne kvinne tenker jeg å fri til for deg, for dette giftermålet er det beste i hele Borgarfjorden og lenger enda. Det er også å vente at du ville få en sterkere stilling ved å komme i mågskap med Myramennene.» Olav svarte: «Jeg skal nok lite på din omtanke når det gjelder dette spørsmålet; og denne plan er etter mitt sinn, om den skulle lykkes. Men det må du regne med, far, at det vil jeg like dårlig, at frieriet ikke lykkes når det først er båret fram.» Hoskuld sa: «Det vil vi våge å ta opp dette frieriet.» Olav sa at faren fikk rå i denne saken. Det lidde nå fram til tiden for Alltinget. Hoskuld gjorde seg ferdig til å dra av sted, og han samlet mye folk. Olav, sønn hans, reiste sam­ men med ham. De hengte opp tepper i den tingbu de hadde. Der var 53

mye folk. Egil Skallagrimsson var på tinget. Alle som så Olav, talte om hvilken vakker og høvdingslig mann han var. Han var godt utstyrt med våpen og klær.

Olav På får Torgjerd Det er fortalt at en dag gikk Hoskuld og Olav fra den tingbu de hadde, for å hilse på Egil. Egil tok vel mot dem, for han og Hoskuld hadde ofte talt med hverandre. Hoskuld førte nå fram frieriet på vegne av Olav, og han ba om Torgjerd. Hun var også der på tinget. Egil tok saken godt opp, og sa at han hadde hørt gode ting både om far og sønn. «Jeg vet også, Hoskuld,» sa Egil, «at du er en ættstor mann som har mye å si, og at Olav er navngjeten for sin reise. Det er ikke å undres på at slike menn regner med å nå langt, for det skor­ ter hverken på ætt eller vakkerhet. Men likevel må vi nå tale med Tor­ gjerd om dette, for det fins ikke den mann som kan greie å få Torgjerd uten hennes vilje.» Hoskuld sa: «Det vil jeg gjerne, Egil, at du taler om dette med din datter.» Egil svarte at det skulle han gjøre. Nå gikk Egil til datteren, og de begynte å tale sammen. Da sa Egil: «Det er en mann som heter Olav Hoskuldsson, og han er nå så navn­ gjeten som noen. Hoskuld, hans far, har fridd til deg for Olav. Jeg har vist saken nesten helt til deg; nå vil jeg gjerne vite hva du svarer. Men vi synes det er svært lett å svare i en slik sak, for dette giftermålet er gjevt.» Torgjerd svarte: «Det har jeg hørt deg si at du elsker meg mest av barna dine. Men nå synes jeg du gjør det usant når du vil gifte meg med en trellkvinnesønn, enda han er både vakker og storfelt.» Egil sier: «Ikke er du like ivrig etter å spørre om dette som om andre ting. Har du ikke hørt det at han er dattersønn til Myrkjartan Irekonge. Han er mye bedre født på morssiden enn på farssiden, enda om også farsætten er slik at det er fullt ut gjevt nok for oss.» Torgjerd så ut til ikke å skjønne det. Nå sluttet de sin samtale og det så ut som hver av dem holdt på sitt. Dagen etter gikk Egil til Hoskulds bu, og Hoskuld hilser hjertelig på ham. De talte så med hver-

5A

andre. Hoskuld spurte hvordan det hadde gått med frieriet. Egil sa han var ikke videre fornøyd med det; han fortalte hvordan alt hadde gått til, og la til at det så ut som det hele hadde rent seg fast. Hoskuld var enig i det, men han sa: «Jeg synes likevel at du har båret deg riktig at.» Olav var ikke til stede ved denne samtalen. Så gikk Egil sin vei. Olav spurte nå sin far hvordan det gikk med frieriet. Hoskuld sa at det så ut til å ha rent seg fast hos Torgjerd. Olav sa da: «Nå er vi der som jeg sa til deg, far, at jeg ville like det dårlig om jeg på denne måten skulle få skam og vanære. Det var du som rådde da denne saken ble tatt opp. Nå vil jeg også rå til at vi ikke lar saken falle. Det er også sant som sagt er, at ulver kaster seg over det som andre gjør for en. Nå vil jeg straks gå til Egils tingbu.» Hos­ kuld sa at nå fikk han selv rå i dette. Olav var kledd slik at han var i de skarlagensklær som kong Harald hadde gitt ham. På hodet hadde han den forgylte hjelm og i hånden det staselige sverdet som kong Myrkjartan hadde gitt ham. Så gikk Hoskuld og Olav til Egils tingbu; Hoskuld gikk foran, og Olav like etter. Egil hilste vennlig på dem, og Hoskuld satte seg ned hos ham, mens Olav ble stående og så seg omkring. Han fikk se at det satt en kvinne på pallen. Hun var vakker og verdig og staselig kledd. Han skjønte at det måtte være Torgjerd, Egils datter. Olav gikk bort til pal­ len og satte seg ned ved siden av henne. Torgjerd hilste på mannen, og spurte hvem han var. Olav sa sitt navn og sin fars; - «du synes vel at en trellkvinnesønn nå er litt for djerv siden han våger å sitte her hos deg og tenker på å tale med deg.» Torgjerd svarte: «A, du synes vel du har gjort større vågestykker enn å tale med kvinnfolk.» Så tok de til å tale sammen, og de talte hele dagen. Andre fikk ikke høre hva de hadde talt om. Men før de var ferdige, ble Egil og Hos­ kuld hentet. Så ble talen om Olavs frieri tatt opp på nytt. Torgjerd overlot til faren å avgjøre saken. Saken ble lett ordnet, og straks ble det festermål. Laksdølene ble vist stor ære, for det ble avtalt at bruden skulle føres hjem til dem. Det ble fastsatt at bryllupet skulle stå på Hoskuldsstad når det var sju uker igjen av sommeren. Så skiltes Egil og Hoskuld, og Olav og hans far red hjem til Hoskuldsstad og var hjemme om sommeren; og ingenting særlig hendte. o

55

Da tiden kom, laget de til bryllup på Hoskuldsstad; ingenting ble spart, for de hadde god råd. Gjestene kom til fastsatt tid. Fra Borgarfjord kom det riktig mange. Egil var der og hans sønn Torstein. Sam­ men med dem kom også bruden og et utvalt følge fra Borgarfjord. Hoskuld hadde også mange gjester i forveien. Gjestebudet var på alle måter storslått. Da folk gikk hjem, fikk de gaver med. Olav ga Egil sverdet Myrkjartansnaut, og Egil gledet seg mye over gaven. Ellers skjedde det ikke noe særlig der, og folk reiste hjem.

Olav reiser gård i Hjardarholt Olav og Torgjerd ble på Hoskuldsstad, og der vokste det opp en stor kjærlighet mellom dem. Det var lett å se for alle og enhver at hun var utmerket på alle måter, men oftest var hun tilbakeholdende. Det gikk likevel slik som Torgjerd ville, i alt hun la seg opp i. Olav og Torgjerd

56

skiftet den vinteren mellom å være på Hoskuldsstad og hos hans fosterfar. Om våren overtok Olav gården på Goddastad. Den sommeren fikk Tord Godde en sykdom som ble hans banesott. Olav lot kaste en haug over ham på det neset i Lakså som heter Dravnarnes. Det går en steingard over der, som heter Haugsgard. Etter hvert kom det mange folk til Olav, og han ble en stor høvding. Hoskuld misunte ham ikke det, for han ville alltid at Olav skulle bli tilkalt ved alle storsaker. Det var den største og beste gården i Laksådal som Olav eide. Det var to brødre hos Olav som begge hette An; den ene ble kalt An den hvite, og den andre An den svarte. Beine den sterke var den tredje. Disse var Olavs svenner og alle djerve karer. - Torgjerd og Olav fikk en datter, som hette Turid. Den jord som Hrapp hadde eid, lå øde, som før skrevet. Olav syntes jorden lå høvelig til. Han talte en gang med sin far om at de skulle gå til Trevil og si til ham at Olav gjerne ville kjøpe jordveien på Hrapp­ stad og alle de eiendommer som hørte til den. Det var lett å få til, og dette kjøpet ble gjort, fordi Trevil mente at én kråke i hånden var bedre for ham enn to i skogen. Og det gikk deres kjøp ut på at Olav skulle betale tre merker sølv for jordveien med alt som hørte til. Dette kjøpet var ikke like godt for begge parter, for det var store og vakre jorder, rike på herligheter som fulgte med, laksefiske og selfangst. Det var også store skoger. Et stykke ovenfor Hoskuldsstad, på nordsiden av Laksådal, var det hogd en rydning i skogen. Der kunne en nesten med visshet vite at Olavs fe samlet seg om så været var godt eller dårlig. En høst lot Olav reise en gård på dette treløse stedet, dels av tøm­ mer som var hogd i skogen der, dels av rektømmer. Denne gården var stor og svær. Husene var folketomme den vinteren. Men våren etter flyttet Olav dit og lot først drive feet sitt sammen. Det var blitt en stor mengde, for ingen mann var da rikere på fe i Breidafjord. Olav sendte bud til sin far at han skulle stå ute og se på ferden når de kom flyttende til den nye gården, og at han skulle si lykkeord til dem. Hoskuld lovte at han skulle gjøre det. Olav ordnet det slik at sauene som var mest sky, ble drevet først, og melkefeet kom like etterpå. Så ble drevet de kuene som ikke melket; kløvhestene kom o

o

o

57

til sist. Det ble sagt til de karene som gikk med feet, at det ikke måtte gå noen omvei. Da var de første av flokken kommet fram til den nye gården da Olav red ut av gården på Goddastad, og ikke noe sted var flokken brutt ved mellomrom. Hoskuld sto ute med alle sine tjeneste­ folk. Da sa Hoskuld at Olav, hans sønn, skulle være velkommen der og ha lykke på dette nye bosted, - «og jeg tenker nesten det, at det vil gå slik at hans navn vil leve lenge.» Jorunn husfrue sa da: «Denne trellkvinnesønn har rikdom stor nok til det at hans navn vil leve.» Det var nesten på samme tid som huskarene hadde tatt kløvene av hestene, at Olav red inn på gården. Da sa han: «Nå skal folk få full greie på det som de så gjerne har villet vite; det har støtt vært talt om i vinter hva denne gården skal hete. Den skal hete Hjardarholt.» Det syntes folk var godt funnet på ut fra det som hadde foregått der. Nå gikk Olav i gang med stellet på gården i Hjardarholt. Det ble snart kjempestort, og det manglet ingen ting der. Den vørnad Olav hadde mellom folk, vokste nå mye. Det var mange ting som voldte det; Olav var så vennesæl som noen; for når han ga seg av med folks saker, var de alltid fornøyd med utfallet. Hans far hjalp også mye til å øke den vørnad han hadde mellom folk. At han var i mågskap med Myramennene, gjorde også mye. Folk syntes Olav var den gjeveste av Hoskulds sønner. Den første vinteren Olav bodde i Hjardarholt hadde han mange husfolk og arbeidsfolk. Arbeidet ble fordelt på huskarene. En gjette gjeldfeet, en annen melkefeet. Fjøset var borti skogen et godt stykke fra gården. En kveld kom den mann som gjette gjeldfeet, til Olav og ba ham få en annen til å gjete nauta; - «for jeg tenker å få meg annet arbeid.» Olav svarte: «Men jeg vil du skal ha det arbeidet du har.» Gjeteren sa at han heller ville bort. «Du finner altså at noe er i veien,» sa Olav. «Nå skal jeg gå med deg i kveld når du binder nauta, og om jeg synes det ikke er å undres på det du sier, skal jeg ikke regne deg det til last, men ellers vil det nok på en eller annen måte hende deg noe som du ikke blir fornøyd med.» Olav tok med seg det forgylte spyd, kongsgaven. Han gikk av sted og huskaren med ham. Det var litt snø på jorden. De kom til fjøset,

58

og det var åpent. Olav sa at huskaren skulle gå inn, - «og jeg skal drive inn nauta til deg, og så binder du dem.» Huskaren gikk bort til fjøsdøra. Olav visste ikke ordet av før huskaren sprang like i armene hans. Olav spurte hvorfor han sprang så oppskremt. Huskaren svarte: «Hrapp står i fjøsdøra og ville gripe etter meg, men jeg har fått nok av fangtak med ham.» Olav gikk så bort til døra og kjørte spydet mot ham. Hrapp tok med begge hender om spydfalen og vrir den til siden så skaftet straks gikk i stykker. Olav ville så renne på Hrapp, men Hrapp for ned der han var kommet. De skiltes, Olav hadde skaftet og Hrapp spydet. Så bandt Olav og huskaren nauta og gikk hjem. Nå sa Olav til huskaren at han ikke ville legge ham til last alle de ord han hadde talt om dette. Morgenen etter gikk Olav dit hvor Hrapp var gravd ned i dys og lot grave der. Da var Hrapp enda ikke råtnet. Der fant Olav spydet sitt. Så lot han gjøre bål. Hrapp ble brent på bålet, og asken hans ble ført ut på sjøen. Fra da av fikk ingen mann mein av at Hrapp gikk igjen.

59

Om Hoskulds sønner Nå skal det fortelles om Hoskulds sønner. Torleik Hoskuldsson hadde vært en stor farmann, og han var sammen med høybårne menn da han var på handelsreise før han slo seg til ro på gården. Folk regnet ham for en utmerket mann. Han hadde også vært i viking, og der viste han gode prøver på manndom. Bård Hoskuldsson hadde også vært farmann, og han ble vel vørt hvor han så kom; for han var så djerv en kar som noen og i alle ting en måteholden mann. Bård giftet seg og fikk en kone fra Breidafjord som hette Astrid. Hun var av god ætt. Bårds sønn hette Torarin, og hans datter var Gudny som var gift med Hall Viga-Styrsson; fra dem er det kommet en stor ætt. Hrut Herjolvsson ga friheten til en av trellene sine som hette Rolv. Han fikk også med noe gods og et bosted ved markskjellet til Hos­ kulds gård, og markskjellet lå så nær Hruts gård at Hrut og hans søn­ ner hadde tatt feil og latt løysingen slå seg ned på Hoskulds jord. Rolv slo seg opp der. Hoskuld likte slett ikke det at Hrut hadde latt en løy­ sing få komme ham så nær inn på livet, og han krevde at løysingen skulle betale avgift for det jordstykket han bodde på, - «for det er min eiendom.» Løysingen gikk til Hrut og fortalte ham om alt det som var sagt. Hrut sa han skulle ikke bry seg om det og ikke betale noen avgift til Hoskuld. «Jeg vet ikke,» sa han, «hvem av oss to som har eid dette jordstykket.» Nå gikk løysingen hjem og satt på gården sin akkurat som før. En stund etter gikk Torleik Hoskuldsson med sin fars vilje sammen med noen menn bort til gården til løysingen; de tok og drepte ham, og Tor­ leik tok all den eiendommen som løysingen hadde opptjent, for seg og sin far. Dette fikk Hrut vite, og han og hans sønner likte dette ille. Mange av dem var voksne, og det så ut som denne frendeflokken var så sterk at den ikke var til å gå løs på. Hrut undersøkte lovene om en slik sak, hvordan en skulle gå fram. Da så saken ble undersøkt av lagmennene, gikk det ikke godt for Hrut og hans sønner. Folk mente det hadde mye å si at Hrut hadde latt løy-

60

singen slå seg ned på Hoskulds jord uten hans samtykke, og at løysin­ gen hadde slått seg godt opp der. Torleik hadde drept ham på deres egen eiendom. Hrut likte ikke godt at det hadde gått ham slik, men likevel ble alt ved det gamle. En stund etter lot Torleik gjøre en gård ved markskjellet mellom Hrut og Hoskuld, og den heter Kambsnes. Der bodde Torleik en tid, som før er sagt. Torleik fikk en sønn med sin kone. Gutten ble øst med vann og fikk navnet Bolle. Han ble snart en meget vakker mann.

Hoskuld Dalakollsson dør Hoskuld Dalakollsson ble syk da han var blitt riktig gammel. Han sendte bud etter sønnene sine og andre frender. Da de kom, sa Hoskuld til brødrene Bård og Torleik: «Jeg har fått en tyngde i kroppen. Jeg har aldri vært noe sykelig av meg; jeg tror at denne sykdommen vil føre meg til døden. Nå er forholdet det, som dere jo vet, at dere er ektefødte menn og har rett til å ta all arv etter meg; for den tredje sønnen min er ikke ektefødt. Nå vil jeg be dere to brødre at Olav må få arv med dere, og at tredjedelen av det jeg eier, må gå til ham.» Bård svarte først, og sa at han ville gjøre det når hans far ønsket det, - «for jeg venter sjøl å vinne ære ved Olav, og det så mye mer dess rikere han blir på gods.» Da sa Torleik: «Det er langt fra min vilje at Olav skal arve med oss. Olav har gods nok før. Du har, far, gitt ham mange av dine eiendeler og lenge nok gjort stor forskjell på oss brødre. Jeg vil ikke godvillig gi opp den fulle rett som jeg er født til.» Hoskuld sa: «Du vil ikke ta fra meg min lovlige rett til å gi tolv øyrer til min sønn, som er så storættet på morssiden som Olav er.» Torleik gikk med på det. Så lot Hoskuld ta fram den gullringen han hadde fått av kong Håkon - den veide en mark - og sverdet, som også var en kongsgave, og som var verdt en halv mark gull, og ga Olav, sin sønn, og med 61

gavene lot han også følge ønsket om at den lykke som hadde fulgt ham og hans frender skulle følge Olav. Han sa at han ikke nevnte det fordi han ikke visste at den alt hadde tatt plass der. Olav tok mot de kostelige tingene, og sa at han ville prøve hvordan Torleik likte det. Torleik var dårlig fornøyd med det, og syntes at Hos­ kuld hadde hatt baktanker. Olav svarte: «Ikke vil jeg gi fra meg disse kostbarhetene, Torleik, for du gikk med på slike gaver, så vitner hørte på det. Nå vil jeg prøve om jeg er kar for å holde på dem.» Bård sa at han ville gå med på det som faren hadde avgjort. Så døde Hoskuld. Folk syntes det var et stort tap, først og fremst for sønnene hans, og alle som var i skyldskap og mågskap med dem, og for vennene deres. Hans sønner lot kaste en verdig haug etter ham. Lite gods ble båret bort i haugen til ham. Da haugen var lukket, talte brødrene med hverandre om at de fikk få i stand et arveøl etter faren, for det var skikk på den tid. Da sa Olav: «Jeg synes vi ikke for snart skulle få i stand dette gjeste­ budet dersom det skal bli så verdig som vi synes det sømmer seg. Nå er det alt langt på høsten, og det er slett ikke lett å få tak i alt det som skal til. De fleste som har lang vei, vil også synes det er vanskelig å komme hit nå en høstdag, og vi kan være trygge på at mange som vi gjerne ville ha her, ikke kan komme. Jeg vil også tilby meg, når jeg er på tinget til sommeren, å innby folk til dette gjestebudet. Jeg skal betale tredjedelen av kostnaden for det.» Dette sa brødrene ja til, og Olav reiste nå hjem. Torleik og Bård delte arvegodset mellom seg. Bård fikk farsgården; det rådde de fleste til fordi han var den vennesæleste. Torleik fikk mer løsøre. Det var godt mellom Olav og Bård, men det var nesten uvennskap mellom Olav og Torleik. Så gikk vinteren, og sommeren kom, og det bar mot tingtid. Det var da snart lett å se at Olav gjerne ville overgå brødrene. Da de kom til tings, hengte de tjeld opp i tingbuene og gjorde dem i stand, godt og staselig.

62

Arveølet etter Hoskuld En dag da folk gikk til Lovberget, sto Olav opp og ba om stillhet, og så fortalte han først folk om farens bortgang. «Her er nå mange menn, hans frender og venner. Nå ønsket mine brødre at jeg skulle innby dere til arveøl etter Hoskuld, vår far; først ber jeg alle godordsmenn, for det er nok de fleste gilde menn, som var bundet til ham ved skyldskap eller mågskap. Jeg vil også gjøre kjent at ingen fornem mann skal gå gaveløs bort. Og så innbyr vi bønder og hver og en som vil ta mot, rike og fattige. Når det er ti uker igjen til vinterdag, skal gjestene fare til en halv måneds gjestebud på Hoskuldsstad.» Da Olav sluttet sin tale, ble han hilst med tilrop, og folk syntes at dette var en storslått innbydelse. Da Olav kom tilbake til tingbua, sa han til brødrene hva han hadde tenkt på. De likte det ikke godt og syntes han hadde slått litt for stort på. Etter tinget red brødrene hjem. Så gikk sommeren. Brødrene gjorde alt i stand til gjestebudet. Olav la rikelig tredjedelen til, og til gjeste­ budet fikk de tak i alt som skulle til av beste slag. Det var store meng­ der som ble ført til gårds, for de regnet med at det ville bli mange gjester. Til gjestebudet kom så de fleste høytstående menn som hadde lovt seg dit, blir det sagt. Det var så mange gjester der at det gikk opp i ni storhundre, sier de fleste. Dette er det neststørste gjestebud som har vært på Island; det største var det som Hjaltesønnene gjorde etter sin far; da var det tolv storhundre. På alle måter var gjestebudet ypperlig, og brødrene fikk stor ære av det. Men Olav var den fremste. Olav ga likeså mye i gaver som begge brødrene tilsammen. Og alle fornemme menn fikk gaver. Da de fleste av gjestene var gått, gikk Olav for å tale med sin bror Torleik og sa: «Som du vet, frende, har det ikke vært godt mellom oss to. Nå ville jeg gjerne be om at vi gjorde frendskapen vår bedre. Jeg vet at du mislikte at jeg tok mot de kostelige tingene som min far ga meg på sin dødsdag. Dersom du synes at du har lidd skade, da vil jeg for å vinne din godvilje fostre sønnen din; den er jo alltid kalt en mindre mann som fostrer barn for andre.» Torleik tok vel mot dette, og sa - som sant er - at dette var et

63

sømmelig tilbud. Olav tok nå mot Bolle, Torleiks sønn, som da var tre år. Nå skiltes de i stor kjærlighet, og Bolle reiste med Olav hjem til Hjardarholt. Torgjerd tok vel mot ham. Bolle vokste opp der, og de holdt av ham ikke mindre enn av sine egne barn.

Om Olavs og Torgjerds barn Olav og Torgjerd hadde en sønn; gutten ble øst med vann og fikk navn. Olav lot ham kalle Kjartan etter sin morfar Myrkjartan. Bolle og Kjartan var nesten jamngamle. Olav og Torgjerd hadde flere barn. De hadde sønnene Steintor, Halldor, Helge og Hoskuld, som var den yngste. Deres døtre var Bergtora og Torbjørg. Alle barna deres så i oppveksten ut til å skulle bli bra folk. På den tid bodde Holmgang-Berse i Saurbø på den gården som nå heter Tunga. Han gikk og hilste på Olav og bød seg til å fostre hans sønn Halldor. Det tok Olav mot, og Halldor reiste hjem med ham. Han var da årsgammel. Den sommeren var Berse syk, og han lå lenge til sengs om sommeren. Det blir fortalt at en dag da folkene var ute i høyonna på Tunga, var Halldor og Berse alene inne. Halldor lå i en vogge. Da falt vogga under gutten, og han ut av vogga ned på golvet. Da kunne Berse ikke hjelpe ham. Da kvad Berse dette: «Vi ligger begge og lamme er vi Halldor og jeg makt har vi ei. Det skyldes alder hos meg, men ungdom hos deg; derfor blir der bedre med deg, men dårligere med meg.»

Om en stund kom folk til og tok Halldor opp av golvet, og Berse ble bedre. Halldor vokste opp der og ble en stor og djerv kar. Kjartan Olavsson vokste opp hjemme i Hjardarholt. Han var vak64

rere enn noen annen som er født på Island. Han hadde stort ansikt med vakre drag; øynene hadde han vakrere enn noen og han var lyslett. Stort hår hadde han, det var fagert som silke, og hang i lokker. Han var stor og sterk som sin morfar Egil eller som Torolv Skallagrimsson. Kjartan var mer for seg kommet enn noen, så alle de som så ham, måtte undres. Han var også en bedre stridsmann enn de fleste andre. Han var hendig, og svømte bedre enn noen. I alle idretter var han langt framom andre menn. Han var mindre stor på det enn andre, og vennesæl så at hvert barn ble glad i ham. Han var glad til sinns og gavmild. Olav holdt mest av Kjartan av alle barna sine. Bolle, hans fosterbror, var en stor kar. Han kom nest etter Kjartan i alle idretter og tiltak. Han var sterk og vakker, høvisk og en stor hær­ mann; han ville gjerne vekke oppsikt. De to fosterbrødrene holdt mye av hverandre. Nå ble Olav hjemme på gården sin ikke få år.

Olav reiser til Norge Bryllup i Hjardarholt En vår, blir det fortalt, sa Olav til Torgjerd at han tenkte å reise ut fra Island, - «og da får du ta vare på gården vår og barna.» Torgjerd sa at det likte hun ikke godt, men Olav sa at det måtte gå som han ville. Han kjøpte et skip som sto på land vest i Vadil. Om sommeren reiste Olav ut og kom med skipet sitt til Hordaland. Der bodde en mann ikke langt inne i landet, som hette Geirmund Gny. Han var en mektig og rik mann og en stor viking. Han var en uomgjengelig kar; nå hadde han slått seg til ro og var hirdmann hos Håkon jarl den mektige. Geirmund kom ned til skipet og ble snart kjent med Olav, for han hadde hørt tale om ham. Geirmund bød Olav hjem til seg med så mange menn som han ville. Det tok Olav mot og slo seg ned hos ham sjøl sjette. Rorskarene til Olav holdt til omkring i Hordaland. Geirmund sørget godt for Olav under oppholdet. Gården var stor, og det var mange folk der. De hadde det riktig morsomt der om vinte5. Norrøn saga II

65

ren. Da det lakket med vinteren, sa Olav fra til Geirmund om æren­ det sitt, at han ville få tak i hustømmer. Han sa at han la stor vinn på å få valt ut godt trevirke. Geirmund svarte: «Håkon jarl eier den beste skogen, og det vet jeg visst, at om du kommer til ham, vil du kunne få tømmer der; for jarlen tar alltid godt mot menn som er slike karer som du, når de kommer til ham.» Om våren reiste så Olav til Håkon jarl. Jarlen tok mot ham framifrå godt, og innbød Olav til å være hos ham så lenge han ville. Olav sa til jarlen hva det var for et ærend han hadde, - «og nå ville jeg be Dem, herre, at De ville la oss få lov til å hogge hustømmer i Deres skog.» Jarlen svarte: «Ingen ting skal bli spart om du laster skipet ditt med det tømmer som jeg vil gi deg; for jeg tror ikke det hender hver dag at slike karer gjester oss fra Island.» Da de skiltes, ga jarlen ham en øks innlagt med gull, og det var en stor kostbarhet. Og så skiltes de i beste vennskap. I all hemmelighet ordnet Geirmund med driften av gårdene sine; han tenkte seg å fare ut til Island om sommeren med Olavs skip. Han hadde holdt det hemmelig for alle. Olav visste ingen ting om det før Geirmund førte sin eiendom ned til Olavs skip, og det var en stor rikdom. Olav sa: «Ikke skulle du få fare på mitt skip om jeg hadde visst det før. For jeg tenker meg at det ville være bedre for noen på Island om de aldri så deg. Men når du først er kommet hit med så mye gods, nenner jeg ikke å jage deg tilbake som en buhund.» Geirmund svarte: «Ikke skal jeg svare deg om du enn er litt for stor i munnen, for jeg tenker ikke å la være å betale for reisen.» Så gikk Olav og de andre om bord, og de seilte ut til havs. De fikk god bør og landet i Breidafjord. De la landgang i Laksåosen. Olav lot tømret bære av skipet og satte skipet opp i det båtskuret som hans far hadde latt bygge. Olav ba Geirmund ta opphold hos seg. Den sommeren lot Olav bygge en gjestestue som kunne oppvarmes, i Hjardarholt, større og bedre enn folk før hadde sett. Der var malt navngjetne fortellinger på veggbordene og like ens i taket. Det var så godt gjort, at folk syntes det var mye staseligere når ikke tjeld var hengt opp. Geirmund var tilbakeholdende i dagliglivet og uomgjengelig med de 66

fleste. Han var oftest kledd slik at han hadde en rød skarlagenskjortel, en gråverkskappe utenpå, bjørneskinnslue på hodet og sverd i hånden. Det var et stort og godt våpen med hjalt av hvalrosstann; det var ikke lagt sølv på det, men bladet var kvast, og aldri rustet det. Dette sverdet kalte han Fotbit, og han lot det aldri komme langt fra hånden sin. Geirmund hadde ikke vært der lenge før hans hug ble vendt mot Turid, Olavs datter. Han bar fram frieri hos Olav, men fikk avslag. En stund etterpå prøvde han å bestikke Torgjerd forat han skulle oppnå det giftermål han ønsket. Hun tok imot pengene, for det var ikke lite han la fram. Så tok Torgjerd opp saken med Olav; hun sa at hun mente datteren ikke kunne bli bedre gift, - «for han er en uredd kar, rik og raus.» Da svarte Olav: «Ikke vil jeg mer gå imot deg i dette enn i andre ting, men jeg ville ha vært mer ivrig etter å gifte bort Turid til en annen mann.» Torgjerd gikk bort, og syntes at det var gått godt med det hun hadde villet. Hun fortalte så Geirmund hvordan det lå til. Han takket henne for hennes hjelp og dyktighet. 67

Så tok Geirmund på nytt opp frieriet hos Olav; og nå var det lett å få det fremmet. Så ble det festermål mellom Geirmund og Turid, og bryllupet skulle stå i Hjardarholt når det lakket med vinteren. Til dette bryllupet kom det en mengde gjester, for nå var den nye gjestestua ferdig. Til stede ved bryllupet der var Ulv Uggesson; han hadde diktet et kvede om Olav Hoskuldsson og om de fortellinger som var malt i gjestestua. Han førte det fram der ved bryllupet. Dette kvedet er kalt Husdråpa og er godt diktet. Olav lønte ham vel for kvedet. Han ga også store gaver til alle de stormenn som hadde vært gjester hos ham. Folk syntes Olav hadde vokset i ry etter dette gjeste­ budet.

Geirmund Gny og Turid Det gikk ikke særlig godt i samlivet mellom Geirmund og Turid; de hadde skyld på begge sider. Tre år var Geirmund hos Olav før han fikk lyst til å reise bort; da sa han fra at Turid skulle bli igjen, og like ens datteren deres, som hette Groa. Den vesle piken var da nettopp årsgammel; men penger ville Geirmund ikke la bli igjen. Dette likte ikke Torgjerd og Turid, og de sa fra om det til Olav. Men da svarte Olav: «Hva står nå på? Er austmannen ikke en likså ypperlig kar nå som den høsten da han ba deg om å få bli mågen din?» De kom ingen vei med Olav, for han var fredsmann i alle ting. Han sa også at Groa skulle bli der til hun hadde fått litt oppdragelse. Men da Geirmund skulle reise, ga Olav ham handelsskipet med fullt utstyr. Geirmund takket ham hjertelig, og sa det var riktig en stormannsgave. Så gjorde han skipet ferdig til å reise og seilte ut av Laksåosen for en lett nordøstvind; men vinden la seg da skipet kom ut til øyene. Han lå utved Øksnøy en halv måned uten at han fikk vind til å reise av sted. På den tid måtte Olav gjøre en tur hjemmefra for å skjøtte om den strand hvor han kunne samle rektømmer. Da han var reist bort, fikk hans datter Turid tak i noen huskarer, og hun sa til dem at de skulle gå med henne. Hun tok også med seg vesle Groa, de var i alt ti i følge. 68

Hun fikk dem til å sette ut på sjøen et lite førsleskip som Olav eide. Turid sa de skulle seile eller ro utetter Hvamsfjorden, og da de kom ut til øyene, sa hun de skulle sette på vannet båten som sto på skipet. Turid gikk i båten og to menn med henne, og de som var igjen, sa hun, skulle passe på skipet til hun kom igjen. Hun tok Groa på fanget, og sa de skulle ro over sundet til de nådde Geirmunds skip. Hun tok opp en navar fra halvdekket i framstavnen og ga den til den ene av de karene som fulgte henne; hun sa at han skulle gå i båten til knarren og bore hull i den, så den ikke kunne brukes dersom de måtte gjøre bruk av den i stor hast. Så fikk hun karene til å ro seg i land, og Groa hadde hun i fanget. Det var ved solrenningstider. Hun gikk ut etter landgangen og så ut på skipet. Alle ombord lå og sov. Hun gikk bort til den soveplassen Geirmund lå og sov i. Sverdet Fotbit hang på krokstaven. Turid satte nå Groa i soveplassen, grep Fotbit og tok med seg. Så gikk hun bort fra skipet til dem hun hadde med seg. Nå begynte Groa å gråte. Derved våknet Geirmund; han satte seg opp, kjente igjen barnet, og det så ut som han skjønte hvem som hadde vært på ferde. Han sprang opp og grep etter sverdet, men fikk ikke tak i det, som rimelig var. Han gikk bort til skipssiden og fikk se at Turid og de som hadde fulgt med henne, rodde bort fra skipet. Geirmund ropte på sine menn, og sa de skulle gå i båten og ro etter dem. De gjorde så, men de var ikke kom­ met langt på vei, før de så at svarte sjøen fosset inn. Da snudde de tilbake til skipet. Da ropte Geirmund på Turid og ba henne komme tilbake og gi ham sverdet Fotbit, - «men ta med deg Groa og så mye gods som du vil.» Turid spurte: «Ville du så gjerne ha det sverdet da?» Geirmund svarte: «Mye annet gods ga jeg gjerne fra meg, før jeg syntes det var bedre å miste sverdet.» Da sa hun: «Da skal du aldri få det; i mange ting har du gått uverdig og uhederlig fram mot oss. Nå er det slutt mellom oss.» Da sa Geirmund: «Ingen lykke skal det gi deg at du tar med deg sverdet.» Hun svarte at det fikk våge seg. «Da vil jeg ha sagt deg det,» sa Geirmund, «at dette sverdet skal bli den mann til bane i deres ætt - som det er størst skade ved dør, og som ved sin død volder den største ulykke.» Så reiste Turid hjem til Hjardarholt. Da var Olav også kommet

hjem; han sa bare lite om det hun hadde gjort, men ingen ting hendte. Turid ga sin frende Bolle sverdet Fotbit, for hun holdt ikke mindre av ham enn av brødrene sine. Bolle hadde dette sverdet lang tid. Kort etterpå fikk Geirmund bør; de seilte ut i havet og kom til Norge om høsten. En natt seilte de på en båe utfor Stad. Da omkom Geirmund og hele skipsmannskapet hans, og dermed er det slutt på det som er å fortelle om Geirmund.

Olav På’s døtre. Olav drømmer Olav Hoskuldsson satt på gården sin og hadde stor vørnad blant folk, som før er skrevet. En mann hette Gudmund Solmundsson; han bodde på Asbjarnarnes nord i Vididal. Gudmund var en rik mann; han fridde til Turid og fikk henne og mye gods med henne. Turid var klok, storlynt og djerv. Deres sønner hette Hall, Barde, Stein og Steingrim. Døtrene deres hette Gudrun og Olov. Torbjørg, Olavs datter, var en vakker kvinne, kraftig bygd. Hun ble __ ° kalt Torbjørg Digre og ble gift i Vatnsfjord med Asgeir Knottsson. Han var en gjev mann. Deres sønn var Kjartan, som var far til Torvald, Tords far. Tord var igjen far til Snorre, Torvalds far. Derfra er kommet Vatsfirdingætten. Siden ble Torbjørg gift med Vermund Tbrgrimsson. Deres datter var Torfinna, som var gift med Torstein Kuggesson. Bergtora Olavsdatter ble gift vest i Djupafjord med Tor hall gode. Deres sønn var Kjartan, far til Smid-Sturla; han var fosterfar til Tord Gilsson. Olav På hadde mye gildt stor-fe. Han eide en god okse som hette Harre. Den var apalgrå og større enn andre naut. Den hadde fire horn; to av dem var store og sto vakkert; det tredje sto rett opp i været, og det fjerde sto ut av skallen og ned foran øynene på den. Det brukte den til å slå hull på isen for å få vann. Den skrapte som en hest. En vinter som var så hard at den gjorde ende på mye av feet, gikk oksen fra Hjardarholt dit som nå heter Harrastad i Breidafjordsdalen. o

70

Der gikk den om vinteren med seksten naut og hjalp alle til å få tak i gras. Om våren gikk den tilbake til heimhagen, der det nå heter Harrabøl i Hjardarholtsland. Da Harre var 18 år gammel, falt hornet som den brukte til å finne vann med, av hodet på den, og samme høst lot Olav slakte den. Neste natt drømte Olav at en kvinne kom til ham. Hun var stor og sint. Hun tok til orde: «Sover du?» Han sa han var våken. Da sa kvinnen: «Du sover, men likevel vil det hende som om du hadde sett meg våken. Sønn min har du latt drepe, og du har latt ham komme mishandlet til meg. Derfor skal du få se din egen sønn blodig over hele kroppen, og det skal jeg volde. Jeg skal også velge ut ham som jeg vet du minst vil la gå fra deg.» Og dermed ble hun borte. Olav våknet, og syntes han så et glimt av kvinnen. Olav la stor vekt på drømmen og fortalte den til vennene sine; den ble slett ikke tydet slik som han likte det. Han syntes de talte best om den, som sa at det var drømmetull han hadde hatt for seg.

Om Osviv Helgesson og hans barn Osviv hette en mann, sønn til Helge Ottarsson. Ottar var sønn til Bjørn den austrøne, som var sønn til Kjetil Flatnev, Bjørn Bunas sønn. Osvivs mor hette Nidbjørg; hennes mor var Kadlin, datter av Gange-Rolv Øksna-Toresson. Øksna-Tore var en navngjeten herse øst i Viken. Han ble kalt så fordi han hadde tre øyer og åtti okser på hver. Han ga en av øyene og oksene med til kong Håkon; og denne gaven ble vidspurt. Osviv var en klok mann. Han bodde på Laugar i Sælingsdal. Laugabø ligger nord for Sælingsdalså rett imot Tunga. Han var gift med Tordis, datter til Tjodolv Låge. De hadde fem sønner: Ospak, Helge, Vandråd, Torråd, Torolv. Alle var de stridslystne menn. Gudrun hette datter til Olav og Tordis. Hun var vakrest å se til av alle de kvinner som har vokst opp på Island, og hun syntes også å være klokest. Gudrun var en så fin og høvisk kvinne, at den gang syn­ tes alt det som andre kvinner drev på og pyntet seg med, som barne-

71

leik mot det hun hadde. Hun var kyndigere enn andre kvinner og hadde også bedre talegaver, og så var hun gavmild. Det bodde en kvinne hos Osviv; hun hette Torhalla og ble kalt den snakksomme. Hun var litt i slekt med Osviv. To sønner hadde hun; den ene hette Odd og den andre Stein. De var sterke og drivende karer for Osvivs gårdsstell. De snakket som moren, og de var ikke ven­ nesæle. Men de hadde likevel stor støtte av Osvivs sønner. I Tunga bodde en mann som hette Torarin, sønn til Tore Sæling; han var en velstående bonde. Torarin var en stor og sterk kar. Han hadde god jordvei, men mindre løsøre. Osviv ville kjøpe jord av ham fordi han hadde litt for lite jord til den mengde fe han hadde. Med dette gikk det så at Osviv kjøpte av Torarin av jordeiendommen hans alt som lå mellom Gnupuskarene oppetter dalen på begge sider av elva til Stakkagil. Det er gode og verdifulle jordvidder. Han drev seter­ drift der. Støtt hadde han mange husfolk; de levde riktig godt der. Vest i Saurbø er det en gård som heter Hol. Der bodde tre måger. Torkjel Hvalp og Knut var brødre og ættstore menn. Mågen deres,

72

som hette Tord, bodde sammen med dem. Han ble kalt etter sin mor, så han hette Ingunnsson. Tbrds far var Glum Geiresson. Tord var en vakker og djerv kar; flink var han, og han førte mange saker. Tord var gift med dbrkjels søster, som hette Aud. Hun var hverken vakker eller flink. Tord brydde seg ikke mye om henne. Han hadde gått etter pen­ ger da han giftet seg, for der var samlet en stor rikdom. Deres gårdsstell ble godt da Tord kom i mågskap med dem.

Gudruns drømmer Gjest Oddleivsson bodde vest på Bardastrand i Hage. Han var en stor høvding og en klok mann, framsynt i mange ting; han var venn med alle storfolk, og mange søkte råd hos ham. Hver sommer red han til tings og hadde da støtt herberge på Hol. Så var det en gang han gjorde en slik tingreise og var natten over på Hol. Om morgenen gjorde han seg ferdig tidlig, for veien var lang. Om kvelden ville han komme til Tykkvaskog, til mågen sin, Armod, som var gift med Torunn, søster til Gjest. Sønnene deres hette Ørnolv og Halldor. Nå red Gjest denne dagen vestfra Saurbø og kom til laugestedet ved de varme kjeldene i Sælingsdal. Her hvilte han en stund. Gudrun kom også dit og hilste hjertelig på sin frende Gjest, som ble glad da han fikk se henne. De tok til å tale sammen, og begge var kloke og flinke til å snakke. Da det lidde ut på dagen, sa Gudrun: «Det skulle jeg ønske, frende, at du red hjem til oss i kveld med hele flokken din. Det ønsker også min far, skjønt han unte meg den ære å bære fram denne innbydelsen, og det også at du gjester oss hver gang du rir vestover eller vestfra.» Gjest tok opp det Gudrun sa, på beste måte, og sa det var en ærefull innbydelse, men, la han til, nå fikk han ri videre slik som han hadde tenkt seg til. Gudrun sa: «Jeg har drømt så mangt i vinter. Det er fire drømmer som volder meg stor uro; men ingen mann har kunnet tyde dem slik at jeg er fornøyd, og likevel krever jeg ikke at de skal tydes slik som jeg ønsker det.» Gjest sa da: «Fortell meg drømmene dine! Det kunne hende vi kunne gjøre noe ut av det.» o

73

Gudrun sa: «Jeg syntes jeg var ute ved en bekk, og jeg hadde et krokfaldskaut på hodet som jeg ikke likte, og som jeg helst ville skille meg av med. Mange sa at det skulle jeg ikke gjøre; men det hørte jeg ikke på, og så tok jeg skautet av hodet og kastet det ut i bekken, og så var ikke denne drømmen lengre.» Og så fortsatte Gudrun: «Den andre drømmen min tok til med at jeg syntes jeg sto ved et vann. Så syntes jeg at jeg hadde fått en sølv' ring på hånden; jeg syntes at den var min og at den høvde framifrå godt til meg. Jeg syntes den var den kosteligste ting jeg kunne ha, og jeg tenkte at den ville jeg ha lenge. Men før jeg visste ordet av det, tok ringen til å gli av hånden min og ut i vannet, og jeg så den aldri mer. Jeg syntes at jeg hadde lidd større skade enn jeg kunne tenke meg, skjønt det bare var et smykke jeg hadde mistet. Og så våknet jeg.» Gjest svarte bare: «Den drømmen har ikke mindre å si.» Så sa Gudrun: «Det er den tredje drømmen min at jeg syntes jeg hadde en gullring på hånden, og at jeg eide den ringen, og at skaden nå var bøtt. Jeg tenkte at den ringen ville jeg nok lenger kunne glede meg over enn over den første. Men ikke syntes jeg at den ringen høvde meg så mye bedre som gull er dyrere enn sølv. Så syntes jeg at jeg holdt på å falle, og så ville jeg ta mot med hånden; men gullringen møtte en stein og sprang i to deler, og jeg syntes det drypte blod av delene. Jeg syntes det var mer sorg enn skade som jeg da måtte bære. Jeg kom til å tenke på at det hadde vært en sprekk i ringen, og da jeg så på stykkene av ringen etterpå, syntes jeg at jeg så flere sprekker; - likevel tenkte jeg at den nok ville ha vært hel om jeg hadde passet bedre på. Og så var ikke denne drømmen lengre.» Gjest svarte: «Drømmene minker ikke i den vekt vi må legge på dem.» Og så sa Gudrun igjen: «Det var den fjerde drømmen min at jeg syntes jeg hadde en hjelm av gull på hodet, og den var tett innsatt med edelsteinen Jeg syntes jeg eide denne kostbare tingen, men jeg likte den ikke, for den var for tung for meg så jeg knapt kunne orke den, og jeg måtte bøye hodet. Likevel ga jeg ikke hjelmen skylden og tenkte slett ikke å skille meg med den. Men så falt den av hodet på meg og like ut i Hvamsfjord. Og så våknet jeg. Nå har jeg fortalt alle drømmene mine.» Gjest svarte: «Nøye skjønner jeg hva disse drømmene betyr. Du vil

74

nok finne mine tydninger noe ensformige, for jeg kommer til å tyde alle drømmene nesten på én måte. Du vil få fire menn, og jeg spår at den første du blir gift med, ikke er en du gjerne vil ha. På samme måte som du syntes du hadde et stort skaut på hodet som du syntes ikke passet for deg, slik vil du lite bry deg om ham. Og slik som du tok skautet av hodet og kastet det i vannet, slik kommer du til å gå fra ham. Det sier folk er kastet på sjøen når en skiller seg med noe en eier og ikke får noe igjen.» Gjest fortsatte: «Det var den andre drømmen din at du syntes du hadde en sølvring på hånden. Slik blir du gift med en annen mann, gjev og navngjeten. Ham kommer du til å elske høyt og ha det godt sammen med en kort stund. Men det kommer ikke uventet for meg om du mister ham ved drukning; mer kan jeg ikke finne i den drømmen. Det var den tredje drømmen din at du syntes du hadde en gullring på hånden. Slik får du en tredje mann. Ikke vil han synes deg så mye bedre, som du syntes det metallet var vanskeligere å få tak i og dyrere. Jeg har som en tanke om at på den tid er det blitt trosskifte, og din mann har tatt den tro som vi mener ligger mye høyere. Liksom ringen syntes deg å springe i stykker, noe fordi du ikke tok vare på den, og liksom du så blod komme ut av delene, slik vil din mann bli drept. Da vil du synes at du tydelig kan se de skavanker som det var ved det ekteskapet.» Og Gjest fortsatte igjen: «Det er den fjerde drømmen din, at du syn­ tes du hadde på hodet en gullhjelm, som var innsatt med edelsteiner, og som var tung å bære for deg. Slik får du en fjerde mann. Han er en stor høvding, og han vil holde deg i tukt og age. Og liksom du syn­ tes hjelmen falt ut i Hvamsfjord, slik vil han møte den samme fjorden på den siste dagen i sitt liv. Og nå har jeg ikke mer å si om denne drømmen.» Gudrun ble blodrød etter hvert som drømmene ble tydet. Men hun sa ikke et ord før Gjest sluttet å tale. Da sa hun: «Du ville nok ha spådd meg vakrere dersom det jeg fortalte deg, hadde vært slik. Men takk skal du likevel ha fordi du tolket drømmene. Der er mye i vente for meg dersom alt dette skal gå som det ble spådd.» Så ba Gudrun på nytt Gjest at han skulle slå seg ned der om dagen. 75

Hun sa at han og Osviv kunne tale sammen om mangt som det var nyttig å høre om. Han svarte: «Ri videre får jeg, som jeg har sagt. Men du skal hilse din far og si ham disse mine ord, at den tid kommer da det blir kortere vei mellom Osvivs og mitt bosted, og da blir det lett for oss å tale sammen, dersom vi da får lov til å tales ved.» Så gikk Gudrun hjem, men Gjest red bort. Han møtte Olavs hus­ kar ved gjerdet utfor tunet til Laugar. Han kom med bud fra Olav og ba Gjest til Hjardarholt. Gjest sa han skulle komme til Olav lenger utpå dagen, men han ville ta inn i Tykkvaskog. Huskaren gikk straks hjem og sa dette til Olav, som fikk fram hester og red Gjest i møte med noen karer. De møtte ham ved Ljå. Olav hilste vennlig på ham og ba ham komme til Hjardarholt med hele sin flokk. Gjest takket ham for innbydelsen, men sa at han gjerne ville ri til gården og se hans hjem, men han ville ta inn hos Armod. Gjest ble bare en liten stund der, men fikk likevel se mye av gården. Han låt vel om den, og sa at det nok ikke var spart på penger til denne gården. Olav red av sted med Gjest til Lakså. Sønnene til Olav og Bolle hadde vært ute og svømt den dagen. Det var Olavssønnene som mest fant på hva for moro de skulle ha. Det var mange unggutter fra andre gårder med og svømte. Da sprang Kjar­ tan og Bolle nettopp opp fra svømmingen da flokken kom riende. De var nesten påkledd da Gjest og Olav red bort til dem. Gjest så på de to guttene en stund, og så sa han til Olav hvem var Kjartan, og hvem Bolle. Og så pekte han med skaftenden av spydet på hver især av Olavssønnene og nevnte alle som var der med navn. Men det var mange andre riktig vakre gutter der, som da var kommet opp fra svømmingen og satt på elvebakken sammen med Kjartan og Bolle. Om dem sa Gjest at han ikke kunne se noen ættelikhet med Olav på dem. Da sa Olav: «En kan ikke bruke for store ord om din visdom, Gjest, siden du kjenner menn som du ikke har sett. Men nå ber jeg deg at du forteller meg hvem av disse unge mennene vil bli den gjeveste.» Gjest svarte: «Det vil mye gå etter din store kjærlighet, så Kjartan er den som folk vil synes er gjevest så lenge han lever.» Så drev Gjest på hesten og red bort. Men litt etterpå red Tord den låge, sønn hans, bort til ham og sa: «Hva er det som får deg til å felle o

76

tårer, far?» Gjest svarte: «Det er ikke nødvendig å si det, men jeg har ikke lyst til å tie med det som vil skje i din levetid. Det skjer ikke uven­ tet for meg om Bolle har livet til Kjartan i sin hånd, og han vinner seg da også en banemann. Og det er vondt å vite dette om så framifrå karer.» Så red de til tings, og på tinget foregikk ikke noe som vi her skal fortelle om.

Torvald i Garpsdal får Gudrun Torvald hette en mann, sønn til Halldor Garpsdalsgode. Han bodde i Garpsdal i Gilsfjorden; han var en rik mann, men ingen uredd kar. Han førte fram frieri til Gudrun Osvivsdatter på Alltinget da hun var femten år gammel. Det ble ikke tatt ille opp, men Osviv sa likevel at avtalen om giftermålet nok kom til å vise at Gudrun og Torvald ikke var jamgode. Torvald svarte spakt at det var en kone han ville ha, ikke penger. Så ble Gudrun festet til Torvald, og Osviv alene rådde for avtalen. Det ble satt til vilkår at Gudrun alene skulle rå for deres gods når de var blitt ført til én seng, og eie halvparten av alt, enten deres samliv ble langt eller kort. Han skulle også kjøpe kostbart løsøre til henne, så ingen kvinne med like stor formue skulle ha finere ting, likevel slik at han til tross for det kunne greie sitt gårdsstell. Nå red folk hjem fra tinget. Gudrun ble ikke spurt om dette, og hun var på ingen måte fornøyd med det; men det ble som der var avtalt. Bryllupet sto i Garpsdal i tvimåneden. Lite elsket Gudrun Torvald, og hun var vanskelig på det når de skulle kjøpe verdifulle ting. Det var ingen så dyrverdige ting i Vestfjor­ dene at ikke Gudrun syntes det var rimelig at hun eide dem. Men hun betalte Torvald med hat dersom han ikke kjøpte dem, om de var aldri så dyre. Tord Ingunnsson ble god venn med Torvald og Gudrun og var lenge hos dem. Folk lot da falle mangt et ord om kjærlighet mellom Tord og Gudrun.

77

Så var det en gang Gudrun ba Torvald om å kjøpe noen dyre ting. Torvald sa at hun ikke kunne passe måten og ga henne en kinnhest. Da sa Gudrun: «Nå ga du meg det som vi kvinner legger stor vekt på: at vi skal se godt ut og ha god ansiktsfarge, og nå har du vent meg av med å tigge deg om noe.» Samme kvelden kom Tord dit. Gudrun fortalte ham om den svivøring som hun hadde vært utsatt for, og hun spurte ham hvordan hun skulle lønne dette. Tord smilte og sa: «Her kan jeg gi deg et godt råd. Lag til ham en skjorte med kvinnfolkåpning i halsen, som gir deg rett til å kreve skilsmisse, og si deg skilt fra ham av den grunn.» Gudrun sa ikke noe imot, og de sluttet å tale om det. Samme vår sa Gudrun seg skilt fra Torvald og reiste hjem til Laugar. Etterpå ble det gjort skifte mellom Torvald og Gudrun, og hun hadde halvparten av alt gods, og nå eide hun mer enn før. To år hadde de levd sammen. Nettopp samme vår sollte Ingunn jordveien sin i Kroksfjord, den som siden kom til å hete Ingunnarstad, og reiste vest til Skålmarnes. Hun hadde vært gift med Glum Geiresson, som før er skrevet. På den tid bodde Hallstein gode på Hallsteinsnes vest for dbrskafjord. Han var en mektig mann, men det var bare så som så med hans vennesælhet.

Tord får Gudrun og drukner Kotkjel hette en mann, som da nylig hadde kommet ut til Island. Grima hette hans kone. Sønnene deres var Hallbjørn Slikisteinsauga og Stigande. Disse menneskene var fra Suderøyene. Alle sammen var de meget trollkyndige og noen store seidmenn. Hallstein gode tok mot dem og lot dem slå seg ned på Urder i Skålmarfjorden; men det var ikke velsett at de bodde der. Denne sommeren reiste Gjest til tings, og kom som vanlig med et skip til Saurbø. Han tok inn på Hol i Saurbø. Som vanlig lånte mågene der ham hester. Tord Ingunnsson reiste da sammen med Gjest og kom til Laugar i Sælingsdal. Gudrun Osvivsdatter red til tings, og Tord Ingunnsson fulgte henne.

78

En dag som de red over Blåskogahei, og været var riktig godt, sa Gudrun: «Mon det er sant, Tord, at Aud, kona di, støtt går i karfolksbrok med bakstykke i og med kluter virret om leggene nesten ned i skone?» Tord svarte at han aldri hadde merket noe til det. «Liten vekt må du legge på det,» sa Gudrun, «når du ikke har lagt merke til det, for hvorfor skulle hun ellers bli kalt Broka-Aud?» Tord svarte: «Jeg tror ikke hun før er blitt kalt så.» Gudrun svarte: «Det har mer å si for henne at hun må bære dette navnet lenge framover.» Så kom folk til tinget. Men hva der skjedde, skal vi ikke fortelle om. Tord var lenge i tingbua hos Gjest og talte støtt med Gudrun. En dag spurte Tord Ingunnsson Gudrun hva følger det hadde for en kvinne om hun støtt gikk i brok som karfolk. Gudrun svarte: «For det ram­ mer slik straff kvinner i samme monn som straff rammer en mann om han bruker en skjorte med så stor åpning at brystvortene hans blir synlige. Det er skilsmissegrunn for begge deler.» Da sa Tord: «Rår du meg til at jeg skal si meg skilt med Aud her på tinget eller hjemme i herredet, og at jeg skal gjøre det med flere menns støtte, for det er stormodige menn, som vil synes de blir fornærmet i denne sak.» Gudrun svarte en stund etter: «Til kvelden må redd manns saker vente.» Da spratt Tord straks opp og gikk til lovberget, og tilkalte vitner på det at han sa seg skilt med Aud, og han ga det til grunn at hun gikk kledd i mannfolksbrok med bakstykke som «karkvinner». Brødrene til Aud likte det dårlig, men det hendte ikke noe. Tord red fra tinget i følge med Osvivssønnene. Da Aud fikk høre det som hadde hendt, sa hun: «Vel at jeg vet det; vraket er jeg blitt.»

Kort etter red Tord vest til Saurbø sjøl tolvte for å få skiftet med Aud, og det gikk greitt, for Tord var ikke så nøye på hvordan eiendommen ble delt. Tord drev østover til Laugar mye bufe. Siden fridde han til Gudrun. Det gikk lett for ham hos Osviv, og Gudrun sa ikke noe mot det. Det skulle være bryllup på Laugar når det var ti uker igjen av sommeren, og det ble en festlig bryllupsveitsle. 79

Tord og Gudrun levde godt sammen. Når Torkjel Hvalp og Knut ikke førte sak mot Tord Ingunnsson skyldtes det bare den ene ting at de ikke fikk stor nok folkehjelp. Sommeren etter dro Hols-mennene til seters i Hvamsdal. Aud var ved selet. Laugar-mennene var til seters i Lambadal; denne dalen går vestover fra Sælingsdal inn i fjellene. Aud spurte den mann som gjette smalen, hvor ofte han kom sammen med smalegjeteren fra Laugar. Han svarte at det gjorde han støtt, som rimelig var, for det var bare en berghals mellom seterbuene. Da sa Aud: «I dag får du se å komme sammen med smalegjeteren fra Lau­ gar, og så kan du si meg hvem som er ved gården og hvem i selet, og tal bare vennskapelig om Tord, som det sømmer seg.» Gutten lovte å gjøre som hun ønsket. Da smalegjeteren kom hjem, spurte Aud om han kunne fortelle noe. Smalegjeteren svarte: «Jeg har fått vite slikt som du blir glad over å høre; nå er det et bredt soverom mellom sengene til Tord og Gudrun; for hun er i selet, og han sliter seg i hjel med å få bygd en skåle, og Osviv og Tord er alene hjemme på gården.» «Du har vært flink til å få greie på det du skulle,» sa Aud, «ha nå ferdig Oppsalt to hester når folk går for å sove!» Smalegutten gjorde som hun sa. Litt før solefall satte Aud seg på hesteryggen, og da var hun sikkert nok i brok. Smalegutten red den andre hesten, men han kunne knapt følge med henne, så hardt drev hun på hesten. Hun red sør over Sælingsdalshei og stanset ikke før under tungjerdet ved Laugar. Da gikk hun av hesten; hun ba smalegutten gjete hestene mens hun gikk bort til huset. Aud gikk til inngangen, og døra sto åpen. Hun gikk til eldhuset og bort til den sengekoven Tord lå og sov i. Døra var gått igjen, men bommen var ikke på. Hun gikk inn i sengekoven; der lå Tord og sov med ansiktet opp. Da vekte Aud Tord, men han snudde seg på siden da han så at det var kommet noen. Hun svingte da sverdet og stakk til Tord med det og voldte ham stor legemsskade; hun rammet høyre hånd, og han ble såret på begge brystvortene. Så stakk hun til så hardt at sverdet ble stående i senga. Så gikk Aud bort, fant hesten, hoppet opp på ryggen og red hjem med så gjort. Tord ville springe opp da han fikk stikket, men greidde det ikke, for 80

han ble utmattet av blodtapet. Osviv våknet av dette, og spurte hva som sto på. Tord svarte at han hadde vært ute for et voldsverk. Osviv spurte om han visste hvem som hadde gjort dette mot ham, og han sto opp og bandt om sårene hans. Tord sa at han tenkte seg det var Aud som hadde gjort det. Osviv sa at de skulle ri etter henne; han mente hun hadde nok kommet hit, og nå hadde hun vel fortjent sin straff. Tord sa at det var langt ifra; hun hadde bare gjort det hun måtte gjøre. Aud kom hjem ved soloppgang, og brødrene hennes spurte hvor hun hadde vært. Aud sa at hun hadde vært ved Laugar, og hun for­ talte det som hadde hendt på turen hennes. De syntes det var godt gjort, men sa at det var blitt altfor lite av det. Tord lå lenge av sårene sine; brystsårene grodde godt; men hånden hans ble slett ikke bedre å gripe med enn før. Det hendte ikke mer med dette om vinteren. Men våren etter kom Ingunn, Tords mor, vest fra Skålmarnes. Tord tok vel imot henne. Hun sa hun ville søke vern hos Tord, for Kotkjel og hans kone og sønner gjorde henne mye skade med ran og trolldom, og de hadde stor hjelp av Hallstein gode. Tord tok opp denne saken med en gang; han sa han ville ha rett av disse tjuvene om så Hallstein sto imot. Han kom seg snart av sted sjøl tiende. Ingunn reiste også vestover med ham. Han fikk tak i et fartøy i Tjeldanes. Derfra styrte de vest til Skålmarnes. Alt løsøre som hans mor eide der, lot han føre ned til fartøyet, og småfeet skulle bli drevet landveien innenfor vikene. De var i alt tolv på skipet; der var Ingunn og en annen kvinne. Tord kom til Kotkjels gård sjøl tiende. Sønnene til Kotkjel og Grima var ikke hjemme. Så stevnte han dem alle, Kotkjel og Grima og søn­ nene deres, for tjuveri og trolldom, og sa han ville kreve fredløshet som straff. Han stevnte disse sakene til Alltinget, og med så gjort gikk han ned til fartøyet. Da kom Hallbjørn og Stigande hjem da Tord var kommet ut fra land, men ikke langt. Kotkjel fortalte da sønnene sine hva som hadde hendt. Brødrene ble ville over dette, og sa at folk før ikke hadde gått åpent fram mot dem når det gjaldt så stor fiendskap. Så lot Kotkjel sette opp en seidhjell. Oppå den satte de seg alle; de kvad der troll6. Norrøn saga II

81

domsord som det var vanskelig å snu på; det var galdrer. Like etterpå kom det opp et svært uvær. Uværet kom over Tord Ingunnsson og hans følge da de var utpå sjøen, og mot ham var uværet gjort. Skipet ble drevet vest for Skålmarnes. Tord viste stort mot da det gjaldt å berge skipet. Folk som sto på land, så at han kastet over bord alt det som tyngde skipet - så nær som folkene. De folk som sto på land, trodde Tord skulle greie det, for skipet var kommet forbi det sted som var mest skjæroppfylt. Men så reiste det seg kort fra land en båe, som ingen husket før hadde vært der, og skipet fikk en støyt, så det straks vendte kjølen opp. Der druk­ net Tord og alle de som var med ham, men skipet forliste, og kjølen rak inn der som siden heter Kjalarøy. Tords skjold rak inn på den øy som ble kalt Skjaldarøy. Liket av Tord og hans skipsfolk rak straks på land der. En haug ble kastet over likene deres der som siden heter Haugsnes.

82

Kotkjel flytter til Laksådal Disse hendingene ble spurt vidt om, og folk talte ille om dem. Folk syntes at de mennesker måtte ha forbrutt sitt liv som drev på med slik trolldom som Kotkjel og hans familie hadde vist. Gudrun var både sorgtyngd og harm over Tords død; hun var ikke frisk heller, hun ven­ tet snart et barn. Gudrun fikk en gutt; han ble øst med vann og fikk navnet Tord. På den tid bodde Snorre gode på Helgafell; han var Osvivs frende og venn. Han var til god støtte for Gudrun og hennes sønn. Snorre kom en gang i gjestebud til Laugar. Da la Gudrun fram sin vanskelige stilling for Snorre, og han sa at han nok skulle hjelpe dem med slike ting når han syntes det var nødvendig. For å hjelpe Gudrun tilbød han også å fostre sønnene hennes. Dette tok Gudrun imot, og sa at hun ville lite på hans omsorg. Denne Tord fikk tilnavnet Katt; han var far til Stuv skald. En stund etter gikk Gjest Oddleivsson til Hallstein gode og satte ham to vilkår: enten skulle han jage bort dette trollpakket, eller, sa han, ville han drepe dem, «men det er altfor seint nå.» Hallstein gjorde snart sitt valg og ba dem dra vekk og ikke slå seg ned noe sted vest for Dalahei. Han sa også at det ville være rimeligere om de var blitt drept. Kort etter reiste Kotkjel og hans folk sin vei; de hadde ikke mere eiendom enn fire hester i et sto. Hingsten var svart; den var både stor og vakker og godt oppøvd til å slåss. Ingenting er fortalt om deres reise før de kom til Kambsnes til Torleik Hoskuldsson. Han tinget med dem om hestene, for han så at det var verdifulle dyr. Kotkjel svarte: «Jeg skal gi deg et tilbud. Ta hestene, men skaff meg et sted jeg kan bo nær deg.» Torleik sa: «Mon ikke hestene da blir i dyreste laget, for jeg har hørt si det at dere kommer til å ha nok av søksmål her i herre­ det.» Kotkjel svarte: «Med dette sikter du nok til folket på Laugar.» Torleik sa at det gjorde han. Da sa Kotkjel: «Det ser nok likevel litt annerledes ut med sakene mot Gudrun og brødrene hennes enn du har hørt. Folk har rent overøst oss med baktale uten grunn. Ta hestene til tross for disse sakene. Det blir også sagt om deg, at vi ikke kommer til å være uten vern mot bygdefolket her om vi får din hjelp.»

83

Torleik blir nå mer medgjørlig, og hestene syntes han var vakre, og Kotkjel la fram saken på en lur måte. Og så overtok Torleik hestene. Han ga Kotkjel og hans folk bosted på Leidolvsstad i Laksådal. Han hjalp dem også med bufe. Dette fikk folkene på Laugar høre, og Osvivs sønner ville straks gå løs på Kotkjel og sønnene hans. Osviv sa: «La oss nå høre Snorre godes mening, og la oss spare dette verk til andre, for det varer nok ikke lenge før Kotkjels granner får helt nye saker mot dem. Og da vil nok Torleik få mest skade av dem, og det er vel fortjent. Mange vil bli hans uvenner som før har satt ham høyt. Men ikke vil jeg rå dere fra å skade Kotkjel slik som dere ønsker, dersom det ikke blir noen andre som kommer til å jage dem ut av bygda eller beint fram ta livet av dem, når tre år er gått.» Gudrun og hennes brødre sa at dette var riktig. Kotkjel og hans folk drev ikke så mye på med arbeid, men om vinte­ ren trengte de ikke å kjøpe noe, hverken høy eller mat, og de var ikke likt i bygda. Folk vågde seg ikke til å forgripe seg på dem på noen måte av hensyn til Torleik.

Hrut feller Eldgrim Kotkjel og hans folk blir drept En sommer på tinget satt Torleik i tingbua si; da kom det en stor mann inn til ham og hilste på ham. Torleik hilste igjen, og spurte hva han hette, og hvor han var fra. Han sa at han hette Eldgrim og bodde på den gården i Borgarfjord som heter Eldgrimsstad. Denne gården ligger i den dalen som skjærer seg vest i fjellene mellom Mule og Grisartunga, og den blir nå kalt Grimsdal. Torleik sa: «Jeg har hørt tale om deg at du er en kar som vet hva du vil.» Eldgrim svarte: «Det er ærendet mitt hit at jeg gjerne vil kjøpe av deg de framifrå gode hestene som Kotkjel ga deg i fjor sommer.» «Men hestene er ikke til salgs,» sa Torleik. Eldgrim sa da: «Jeg byr deg like mange hester imot og en attpå, og mange vil nok si at jeg byr deg dobbelt betaling.» Torleik sa: «Jeg er ikke noen hestehandler, og disse 84

hestene får du aldri om du så byr meg det tredobbelte.» Eldgrim svarte: «Det er nok ingen løgn at du er stor på det og envis. Og det skulle jeg ønske at du fikk bydd mye mindre betaling enn jeg nå har bydd deg, og at du likevel måtte gi fra deg hestene.» Ved disse ordene ble Torleik rød og sa: «A, du får nok henge mer i, Eldgrim, om du skal få truet meg til å gi fra meg hestene.» Eldgrim svarte: «Du finner det nok urimelig at du skal måtte gi deg for meg; men i sommer skal jeg gå og se på hestene, og da vil det vise seg hvem av oss to det blir som får eie dem etter den tid.» Torleik sa da: «Gjør som du lover, men kom ikke med overmakt mot meg.» Og så var det slutt på den samtalen. Det sa folk som hørte på dette, at det var to motparter som var hverandre verdige. Så reiste folk hjem fra tinget, og det hendte ikke mer da. En morgen tidlig hendte det at en mann så innom på Hrutstad hos bonden Hrut Herjolvsson. Da han kom inn, spurte Hrut om nytt. Mannen sa at han visste ikke annet nytt å fortelle enn at han hadde sett en mann som red fra den andre siden over det grunne vadet dit hvor Torleiks hester var, og mannen hadde gått av hesteryggen og holdt på å handfare hestene. Hrut spurte hvor hestene da var. Huskaren svarte: «Denne gangen hadde de nok også holdt til i det gode beitet; de sto nettopp i engene dine nedenfor tungjerdet.» Hrut svarte: «Det er sant at Torleik frende ikke er nøye på det når det gjelder beitet, og jeg tenker nok det ikke er han som har gitt ordre til å få vekk hestene.» Så sprang Hrut opp i skjorte og linbrok og kastet over seg en grå kappe og grep den gullinnlagte hellebarden som kong Harald hadde gitt ham. Han gikk ut temmelig fort, og så at en mann drev hester nedenfor tungjerdet. Hrut gikk imot ham, og så at det var Eldgrim som drev hestene. Hrut hilste på ham. Eldgrim hilste igjen, men drygde litt før han hilste. Hrut spurte hvor han skulle drive hestene hen. Eldgrim svarte: «Ikke skal jeg skjule det for deg, skjønt jeg kjenner til frendskapen mellom deg og Torleik. Men slik er jeg kommet etter hestene at jeg tenker han aldri mer skal få dem. Det har jeg også holdt som jeg lovte ham på tinget i sommer, at det ikke var med mange menn jeg gikk etter hestene.»

85

Hrut sa: «Ikke er det noen ære i det at du tar bort hestene mens Torleik ligger til sengs og sover. Da holder du best det som dere avtalte, om du møter ham før du rir fra bygda med hestene.» Eldgrim svarte: «Bare si fra til Torleik om du vil, du kan vel se at jeg har gjort meg slik ferdig da jeg gikk hjemmefra at jeg bare ville like om det kom til å bære i hop med Torleik og meg.» Og så ristet han krokspydet som han hadde i hånden. Han hadde også hjelm på hodet, sverd i beltet og skjold ved siden; han var i brynje. Hrut svarte: «Heller vil jeg finne på noe annet enn å reise til Kambsnes; for jeg er tung på foten. Men ikke vil jeg la noen rane Torleik, dersom jeg kan hindre det, om så frendskapen mellom oss ikke er så gjev.» Da sa Eldgrim: «Det er vel ikke det du tenker på å ta fra meg hestene?» Hrut svarte: «Jeg skal gi deg noen andre hester, så du kan la disse hestene gå; men de jeg gir deg, blir riktignok ikke så gode som de der.» Da sa Eldgrim: «Du taler svært godt for deg, Hrut, men når jeg nå har fått tak i hestene til Torleik, skal du ikke få plukket dem fra meg, hverken med betaling eller med fagre løfter.» Hrut svarte: «Det tenker jeg at du velger det som vil bli verst for oss begge.» Nå ville Eldgrim komme av sted, og han drev på hesten. Men da Hrut så det, løftet han hellebarden og kjørte den mellom herdene på Eldgrim, så hans brynje først slitnet, og så kom hellebarden ut gjennom brystet. Eldgrim falt, som ventelig var, død ned fra hesten. Så tok Hrut og grov ned liket hans; det stedet sør for Kambsnes heter Eldgrimsholt. Så red Hrut ned til Kambsnes og fortalte Torleik det som hadde hendt. Han ble sint, og syntes han hadde lidd stor vanære ved den måten Hrut hadde gått fram på. Men Hrut syntes han hadde vist ham stor vennskap. Torleik sa at både var det ille for ham det som hadde hendt, og så ville det som kom til å hende, ikke bli godt for ham. Hrut sa at det fikk han selv ta ansvaret for; og de skiltes ikke som gode venner. Hrut var åtti år da han drepte Eldgrim; og det syntes som han vokste i folks omdømme ved sitt verk. Men Torleik syntes ikke at Hrut hadde gjort seg bedre fortjent fordi om folk regnet ham for gje­ vere enn før. Han mente at det var tydelig og klart at han ville ha vun-

86

net på Eldgrim om de hadde prøvd seg mot hverandre, så lite som han hadde lykke med seg. Torleik gikk nå til leilendingene sine, Kotkjel og Grima, og ba dem finne på noe som kunne være til vanære for Hrut. Det var de svært villige til, og sa at det skulle de nok greie. Og så gikk Torleik hjem. Kort tid etterpå gikk Kotkjel og Grima og sønnene deres hjemme­ fra. Det var ved nattetid. De gikk til Hruts gård og gjorde stor seid der. Da seidlåtene lød, syntes de som var inne at de ikke kunne skjønne hva det skulle bety; men fager var sangen å høre på. Bare Hrut kjente til disse låtene, og han sa at ingen av dem skulle se ut den natten, - «og hver og en som kan, får holde seg våken; da vil ingenting ska oss, om vi bærer oss slik at.» Men likevel sovnet de alle sammen. Hrut holdt seg våken lengst, men han sovnet likevel, han også. Kåre hette en sønn til Hrut; da var han tolv år gammel, og han var den av Hruts sønner som hadde best evner. Hrut elsket ham høyt. Kåre sovnet nesten ikke, for mot ham ble trolldommen gjort. Han fant ingen ro; han sprang opp og så ut. Han gikk dit seiden ble gjort, og falt straks død ned. Om morgenen våknet Hrut og hans husfolk, og han saknet sønnen sin. Gutten ble funnet livløs kort fra inngangen. Dette gikk sterkt innpå Hrut, og han lot kaste haug etter Kåre. Så red han til Olav Hoskuldsson og fortalte det som hadde hendt. Olav ble vill da han fikk høre det. Han sa at de hadde vist rent fåvett når de hadde latt sitte like innpå seg slikt illgjerningspakk som Kotkjel og hans folk var. Han sa også at Torleik hadde båret seg ille at mot Hrut; men han la til at det nok likevel var blitt til mer enn han hadde villet. Olav sa til slutt at nå straks fikk de se å få drept Kot­ kjel med kone og sønner, - «likevel er det for sent nå.» Olav og Hrut gikk av sted med femten mann. Da Kotkjelfolkene fikk se en flokk som kom riende til gården deres, tok de seg unna opp i fjellet. Der ble Hallbjørn Slikisteinsauga tatt, og det ble dradd en belg over hodet på ham. Så ble det satt noen menn til å passe på ham, og noen søkte opp på fjellet etter Kotkjel og Grima og Stigande. Kot­ kjel og Grima ble tatt på berghalsen mellom Haukadal og Laksådal. Der ble de steinet i hjel, og det ble gjort en steindyss til dem der, som

87

en enda ser merke etter, og som heter Skrattavarde. Stigande tok seg ned på sørsiden av berghalsen til Haukadal, og der ble han borte for dem. Hrut og sønnene hans gikk ned til sjøen med Hallbjørn. De satte ut en båt og rodde fra land med ham. Så tok de belgen av hodet hans og bandt en stein ved halsen. Hallbjørn sendte da øyekast mot land, og laget med øynene var ikke godt. Da sa Hallbjørn: «Det var ikke noen lykkedag for oss frender, da vi kom til dette Kambsnes og møtte Torleik. Det spår jeg,» sa han, «at Torleik ikke skal få en glad dag der mer, og at det skal bli tungt å bo der for alle som bor der etter ham!» Det ser nesten ut som denne forbannelse har hatt sin virkning. Til slutt druknet de ham og rodde til lands. En stund etterpå gikk Hrut til sin frende Olav og sa at han ikke ville ha det slik som det nå var, med Torleik; han ba ham gi ham folk, så han kunne overfalle Torleik. Olav svarte: «Det er ikke sømmelig at dere frendene kommer opp i strid med hverandre. Dette har gått svært uheldig for Torleik. La oss heller prøve å få dere to forlikt. Du har ofte ventet på det du skulle ha både vel og lenge.» Til det sa Hrut: «Det nytter det ikke å prøve på. Aldri kan det bli helt godt igjen mellom oss to. Derfor ville jeg nå få det slik at ikke vi begge kom til å bo i Laksådal lenge fra nå av.» Olav svarte: «Ikke kommer du til å stå deg på å gå videre mot Tor­ leik enn jeg går med på. Men om du gjør det likevel, er det ikke urime­ lig at det etter dalen kommer en tung bakke.» Hrut skjønte nå at her kom han ingen vei. Han gikk hjem og likte seg mer enn ille; men han holdt seg så vidt i ro. Og folk holdt seg i ro hele det året.

Stigande blir drept Torleik reiser fra Island Nå skal det fortelles om Stigande. Han lå ute og røvet og var lei å ha med å gjøre. Det var en mann som hette Tord, og som bodde i Hundadal. Han var rik, men slett ikke noen storkar på noen måte. 88

Om sommeren hendte det det i Hundadal at feet melket lite; det var et kvinnfolk som gjette feet der. Folk oppdaget at hun ble rik på verdifulle ting, og hun var lenge forsvunnet uten at folk visste hvor hun var. Tord, husbonden hennes, lot henne tvinge til å fortelle hva som foregikk, og da hun ble redd, fortalte hun at en mann kom til henne. «Han er stor,» sa hun, «og jeg synes han er vakker.» Da spurte Tord hvor snart denne mannen ville komme til henne. Hun sa at hun trodde han ville komme snart. Så gikk Tord til Olav og sa at Stigande nok ikke var så langt borte; han ba ham om å komme med sine folk og ta ham. Olav gjorde seg ferdig med en gang og gikk til Hundadal. Trellkvinnen ble da hentet for å tale med ham. Så spurte Olav hvor Stigande holdt til. Hun sa at det visste hun ikke. Olav bød seg så til å gi henne betaling om hun fikk Stigande i deres makt. Det gjorde de så avtale om. Om dagen gikk hun til feet sitt. Da kom Stigande til henne. Hun hilste hjertelig på ham og bød seg til å lyske ham. Han la hodet i fan­ get hennes og sovnet snart. Da smøg hun seg fra ham og gikk til Olav og hans folk og sa dem hvordan saken nå sto. De gikk så til Stigande og sa til hverandre at det ikke skulle gå med ham som med broren, at han skulle få skade dem med at han fikk sende sine øyekast på så mye. Derfor tok de en belg og dro over hodet på ham. Stigande våknet og gjorde nå ingen motstand fordi det var mange mann om han alene. Det var et hull på belgen, og Stigande fikk sett på den andre siden bort i lia. Der var et fagert landskap, tett grasgrodd. Så var det liksom det kom en hvirvelvind og rotet opp i grun­ nen, så det aldri mer kom gras der. Det heter nå Brenna. Så steinet de Stigande i hjel, og han ble gravd ned i en steindyss. Olav holdt sitt løfte til trellkvinnen og ga henne frihet. Hun gikk med hjem til Hjardarholt. Hallbjørn Slikisteinsauga rak inn på land med bårebrottene kort etter at han var druknet. Det heter Knarrarnes der han ble gravd ned i en steinrøys; han gikk mye igjen. Det var en mann som hette Torkjel Skalle. Han bodde i Tykkvaskog på farsgården sin. Han var en uredd kar; sterk var han også. En kveld var det blitt borte ei ku i Tykkvaskog. Torkjel og en huskar gikk ut og skulle lete. Det var etter kveldstid, men det var måneskinn. Torkjel 89

sa at de fikk lete hver for seg. Da sa Torkjel ble alene, syntes han at han så ei ku i holtet framfor seg. Da han kom bort til, var det Slikisteinsauga, men ingen ku. De for hardt mot hverandre. Hallbjørn for unna, og et øyeblikk da Torkjel ikke passet godt på, smøg han ut av hendene på ham og smatt ned i jorda. Så gikk Torkjel hjem. Huskaren var kommet i forveien, og han hadde funnet kua. Siden gjorde Hall­ bjørn ingen skade mer. Da var Torbjørn Skrjup død og like ens Melkorka. De ligger begge i gravhaug i Laksådal. Deres sønn Lambe bodde der etter dem. Han var en uredd kar, og mye eide han. Lambe ble også regnet for gjevere enn faren på grunn av morsfrendene sine. Det var god frendskap mel­ lom ham og Olav. Det lakket nå med vinteren etter at Kotkjel var drept. Våren etter møttes brødrene Olav og Torleik. Olav spurte om Torleik tenkte å bli boende på gården sin. Torleik sa at det gjorde han. Olav sa: «Det vil jeg be deg om frende, at du flytter vekk og reiser fra Island. Du vil vinne ære der du kommer; men jeg tror at vår frende Hrut er blitt din fiende på grunn av det som har vært mellom dere. Jeg vil ugjerne ta den vågnaden at dere to sitter så nær hverandre. Hrut er mektig, og sønnene hans er noen uvørne hardhauser. Jeg synes jeg er kommet ille ut i det for frendskaps skyld, når dere, som begge er mine frender, driver på med hatefull strid.» Torleik sa da: «Ikke gruer jeg for det at jeg ikke skulle greie meg mot Hrut og sønnene hans; og av den grunn vil jeg ikke reise bort fra lan­ det. Men dersom du, frende, synes det har mye å si, og du finner at du er kommet i en lei knipe, vil jeg gjøre det for det du har sagt, for jeg likte meg alltid best når jeg var utenlands. Jeg vet også godt at du ikke vil være mindre god mot min sønn Bolle, om jeg ikke er nær ved; han er den jeg holder mest av.» Olav svarte: «Da bærer du deg vakkert at om du gjør som jeg har bedt deg. Jeg tenker å være på samme måte fra nå av som jeg har vært hittil; og når det gjelder Bolle, skal jeg ikke være slemmere mot ham enn mot mine sønner.» Så skiltes de to brødrene i beste vennskap. Torleik sollte nå jord­ eiendommene sine og skaffet seg penger til bortreise. Han kjøpte et skip, som sto på land i Dogurdarnes. Da alt var ferdig, gikk han om­ 90

bord med kone og alt husfolket sitt. Skipet hadde god reise og kom til Norge om høsten. Derfra reiste han sør til Danmark, for han likte seg ikke godt i Norge. Hans frender og venner var døde, og noen var drevet fra landet. Siden reiste han til Gautland. - De fleste sier at Tor­ leik ikke ble noen gammel mann, men at han var høyt aktet så lenge han levde. Her slutter vi fortellingen om Torleik.

Kjartan og Gudrun Det ble titt og ofte talt om det i Breidafjordsdalene, om mellomværendet mellom Hrut og Torleik, at Hrut hadde fått hard medferd av Kot­ kjel og sønnene hans. Da sa Osviv til Gudrun og brødrene hennes at de måtte tenke på om det kanskje hadde vært mer tilrådelig at de hadde tatt vågnaden sjøl mot slike helveteskarer som Kotkjel og hans folk. Gudrun svarte: «Ikke er den rådløs, far, som kan nytte dine råd.» Olav satt nå i gården sin med stor ære; alle sønnene hans var hjemme og like ens Bolle, deres frende og fosterbror. Kjartan var den fremste av Olavs sønner. Kjartan og Bolle holdt mest av hverandre; og Kjartan gikk ingensteds hen uten at Bolle var med ham. Kjartan reiste ofte til Sælingsdalslaugar. Støtt hendte det at Gudrun var der. Kjartan ville gjerne tale med Gudrun, for hun var både klok og god til å ordlegge seg. Det sa alle at Kjartan og Gudrun var det som best høvde sammen av alle dem som da vokste opp. Det var også stor vennskap mellom Olav og Osviv. Ofte var de i gjestebud hos hver­ andre; det ble ikke mindre av det da det vokste opp forelskelser blant ungdommen. En gang talte Olav med Kjartan. «Jeg vet ikke hvorfor jeg alltid blir så tung i hugen når du går til Laugar og taler med Gudrun. Det er ikke fordi jeg ikke finner at Gudrun overgår alle andre kvinner, og at hun er den eneste kvinne som jeg synes er fullgod for deg. Nå er det liksom jeg har det for meg, men ikke vil jeg spå det, at vi frender og Laugarfolket ikke får lykke av det vi har sammen, like til siste slutt.» Kjartan svarte at han ikke ville handle mot sin fars vilje så vidt det 91

sto til ham, men han sa at han hadde den von at dette ville gå bedre enn faren tenkte seg. Kjartan fortsatte med turene sine som før. Bolle var støtt med ham. Så gikk da dette året.

Kjartan og Bolle reiser til Norge og tar dåpen o

o

Asgeir hette en mann, han ble kalt Ødikoll. Han bodde på Asgeirså i Vididal. Han var sønn til Audun Skokul. Han kom først av sin slekt til Island; han tok Vididal i eie. En annen sønn til Audun hette Torgrim Hærukoll. Han var far til Asmund, som var far til Grette, Asgeir Ødikoll hadde fem barn. Den eldste av sønnene hans hette Audun. Han var far til Asgeir, far til Audun, far til Egil, som var gift med Ulvheid, datter til Øyolv den halte. Deres sønn var Øyolv, som ble drept på Alltinget. - Den andre sønnen til Asgeir hette Torvald, hans datter var Dalla, som var gift med biskop Isleiv; deres sønn var biskop Gissur. - Den tredje sønnen til Asgeir hette Kalv. - Alle Asgeirs sønner var vakre menn. Kalv Asgeirsson var ute på reiser på den tid, og etter folks mening driftig som få. Den eldste datter til Asgeir hette Turid; hun var gift med Torkjel Kugge, sønn til Tord Gjelle. Deres sønn var Torstein. - En annen datter til Asgeir hette Hrevna; hun var den vakreste kvinne der nord i bygden og godt likt. - Asgeir var en drivendes kar. Det blir fortalt at Kjartan Olavsson en gang gjorde en reise sør til Borgarfjord. Det er ikke fortalt noe om hans ferd før han kom til Borg. Der bodde da Torstein Egilsson, hans morbror. Bolle var med ham, for slike hjertevenner var de fosterbrødrene at de begge syntes de ikke kunne holde ut at de ikke var sammen. Torstein tok hjertelig mot Kjartan, og sa at han ville takke ham om han slo seg til der så lenge som mulig. Kjartan ble en tid på Borg. Denne sommeren sto et skip på land oppi Guvuåosen. Det var Kalv Asgeirsson som eide det skipet. Om vinteren hadde han holdt til hos Torstein Egilsson. I all hemmelighet sa Kjartan til Torstein at det var først og fremst derfor han hadde kommet sørover til Borg, at han ville kjøpe halvparo

o

o

o

o

O

o

o

o

o

o

92

ten av skipet av Kalv; «for jeg har lyst til å reise ut.» Og så spurte han Torstein hvordan han syntes om Kalv. Torstein svarte at han trodde Kalv var en bra kar. «Det er slett ikke noe å undres over, frende,» sa Torstein, «at du har lyst til å lære å kjenne skikken hos andre folk. Din reise blir nok merkelig på en eller annen måte. Frendene dine er nok urolige for hvordan reisen vil gå for deg.» Kjartan sa at den nok ville gå godt. Så kjøpte Kjartan halvparten av skipet av Kalv, og de gjorde avtale om at de skulle ha full sameie slik at hver av dem eide en halvpart. Kjartan skulle komme til skipet når det hadde gått ti uker av som­ meren. Da Kjartan reiste fra Borg, fikk han gaver. Han og Bolle red så hjem. Da Olav fikk høre om denne nye planen, syntes han at Kjartan hadde vært litt for snar i vendingen, men han ville likevel ikke endre noe i det, sa han. En stund etterpå red Kjartan til Laugar og fortalte Gudrun om sin utenlandsferd. Gudrun sa: «Fort har du bestemt deg til dette, Kjar­ 93

tan.» Og så la hun noen ord til, så Kjartan skjønte at Gudrun ikke likte det. Han sa da: «Du får ikke mislike dette; jeg skal gjøre en annen ting så du blir fornøyd.» Gudrun svarte: «Det får du holde, for jeg skal straks fortelle deg hva jeg ønsker.» Kjartan ba henne gjøre det. Da sa Gudrun: «Så vil jeg reise ut med deg i sommer; da har du gjort godt igjen mot meg at du har vært så brå med å avgjøre dette; for jeg trives slett ikke på Island.» «Nei, du kan ikke bli med,» sa Kjartan, «brødrene dine er ugifte, og din far er gammel; og de har da ikke noen til å stelle for seg om du reiser bort fra landet. Men vent på meg tre år!» Gudrun svarte at det ville hun slett ikke love; hver holdt på sitt, og så skiltes de. Kjartan red så hjem. Om sommeren red Olav til tings. Kjartan red med sin far vest fra Hjardarholt, og de skiltes i Nordrådal. Derfra red Kjartan til skipet, og hans frende Bolle var med ham. Det var i alt ti islandske menn sammen som reiste ut med Kjartan, og ingen av dem ville skille lag med ham, for de holdt alle av ham. Med dette følget red Kjartan ned til skipet. Kalv Asgeirsson tok godt imot dem. Kjartan og Bolle tok med seg mange varer fra Island. Nå gjorde de seg ferdige, og så snart de fikk vind, seilte de ut etter Bor­ gar fjord for en lett og god bør og kom så ut på havet. De fikk god vind og landet i Norge ved Trondheimen. De kom inn til Agdenes og fikk der talt med folk og hørt nytt. De fikk vite at det var blitt høvdingskifte i landet; Håkon jarl var død, og kong Olav Tfygvesson hadde kommet til landet, og hele Norge var kommet i hans makt. Kong Olav krevde trosskifte i Norge, og folk tok det på ulik vis. Kjartan og hans følge seilte inn til Nidaros med skipet sitt. På den tid var det mange islendinger i Norge som sto høyt i ære. Der ved bryggene lå det tre skip som islendinger eide. Et av dem eide Brand den gavmilde, sønn til Vermund Torgrimsson; og et annet av dem eide Hallfred Vandrædaskald. Det tredje skipet var det to brødre som eide; den ene hette Bjarne, og den andre Torhall. De var sønner til Breidå-Skjegge øst fra Fljotslid. Alle disse islendingene hadde tenkt seg ut til Island om sommeren, men kongen hadde lagt ned utreiseforbud for alle disse skipene, fordi de ikke ville ta den tro som han bød. Alle islendingene tok vel o

94

mot Kjartan, men Brand likevel best, for de kjente hverandre godt fra før. Nå drøftet islendingene med hverandre hva de skulle gjøre; de kom overens om å nekte den tro som kongen påbød. Alle de som før er nevnt, holdt sammen om det. Kjartan la nå skipet inn ved bryggene, losset skipet og ordnet med varene sine. Kong Olav var i byen. Han fikk vite at dette skipet hadde kommet, og det med at på skipet var det nok mange storfolk. En godværsdag om høsten gikk folk ut av byen for å svømme i Nidelva. Dette fikk Kjartan og hans følge se. Da sa Kjartan til kamera­ tene, at nå skulle de også gå bort der folk svømte, og ha det morsomt den dagen. De gjorde så. Der var en mann som var aller best til å svømme. Kjartan spurte Bolle om han ville prøve å kappsvømme med bymannen. Bolle svarte: «Nei, det er ikke jeg kar til.» «Ikke vet jeg hvor det er blitt av kappelysten din,» sa Kjartan; «men jeg skal våge meg til.» Bolle svarte: «Ja, gjør bare det dersom du gjerne vil.» Kjartan springer så ut i elva og svømmer bort til den mannen som var den beste svømmeren, og dukker ham under og holder ham nede en stund; og så lot han ham komme opp igjen. Men de hadde ikke vært oppe lenge, da tok mannen om Kjartan og kjørte ham under, og de var ikke kortere tid under vannet enn at Kjartan syntes det var nok. Så kom de opp igjen. Ingen av dem sa ett ord. For tredje gang dukket de under, og da var de aller lengst nede. Kjartan var nå ikke sikker på hvordan denne leiken skulle ende, og han syntes han aldri før hadde trengt så mye til vågemot. Men til slutt kom de opp og svømte til lands. Da spurte bymannen: «Hva er dette for en kar?» Kjartan sa navnet sitt. Bymannen sa da: «Du er svømmefør, men er du likså langt kom­ met i andre idretter som i denne?» Kjartan svarte, men litt langsomt: «Det sa de på Island da jeg var der, at jeg holdt like godt mål i andre idretter; men nå har dette lite å si.» Bymannen sa da: «Det har nok litt å si, hvem du har kappes med. Hvorfor spør du meg ikke om noe?» Kjartan svarte: «Ikke bryr jeg meg om navnet ditt.» Bymannen sa: «Det er nok så at du både er en fram­ ifrå kar, og at du slår stort på. Likevel skal du få vite navnet mitt, og

95

hvem du har kappsvømt med: her er kong Olav Trygvesson.» Kjartan svarte ikke noe, men ville straks gå sin vei uten kappe; han var i en rød skarlagenskjortel. Da var kongen nesten påkledd. Han ropte på Kjartan og ba ham ikke gå sin vei så fort. Kjartan kom igjen, men litt langsomt. Da tok kongen av seg en god kappe og ga den til Kjartan; han sa at han ikke skulle gå kappeløs tilbake til sine menn. Kjartan takket kongen for gaven og gikk tilbake til sine menn og viste dem kappen. Men de låt ikke særlig fornøyd med dette; de syntes Kjartan nesten hadde gitt seg inn under kongens makt. Men det hendte ikke mer med dette. Det ble hardt vær om høsten, det var stor frost og kulde. Hedenske menn sa at det var ikke noe å undres på at været viste seg dårlig, «vi får bøte for kongens påfunn med denne nye tro, som gudene er blitt harme over.» Alle islendingene var sammen om vinteren i byen. Det var mest Kjartan som var formann for dem. Været ble bedre, og etter budsending av kong Olav kom det mange mennesker til byen. Mange menn i Trøndelag hadde tatt ved kristen­ dommen, men det var likevel mange flere som sto imot. En dag holdt kongen ting i byen ute på Ørene og talte troen for mennene; han talte lenge og godt. Trønderne hadde en flokk menn og bød kongen kamp. Kongen sa at de måtte vite at han hadde altfor stor overmakt til å gi seg til å slåss med noen småbønder i Trøndelag. Da ble trønderne redde og la alt i kongens makt. Da ble en mengde mennesker døpt. Og så ble tinget oppløst. Samme kveld sendte kongen noen menn til det herberge islendin­ gene holdt til i, og sa de skulle få greie på hva islendingene talte om. De gjorde det. De kunne høre det var stor ståk der inne. Så hørte de Kjartan sa til Bolle: «Hvor stor hug har du på det, frende, å ta ved den tro som kongen byr oss å ta?» «Det har jeg ingen hug på,» svarte Bolle, «for jeg synes den troen deres er temmelig veik.» Kjartan spurte: «Syntes dere ikke kongen prøvde på skremme dem som ikke ville gå etter hans vilje?» Bolle svarte: «Jo, det er sikkert og visst at kongen klart sa fra at de skulle få hard medferd.» «Ikke vil jeg være noen manns slave,» sa Kjartan, «så lenge jeg kan stå opp og kan bruke mine våpen. Jeg synes det er lite djervt å la seg 96

ta som et lam i inngjerdingen eller som en hvitrev i fellen. Jeg synes det er bedre, om en likevel skal dø, å gjøre noe slikt som siden vil bli talt om lenge.» Bolle spurte: «Hva vil du gjøre?» - «Det skal jeg ikke holde skjult for deg,» sa Kjartan, «brenne kongen inne.» «Ikke skal jeg kalle det for lite djervt,» sa Bolle, «men det kan ikke få framgang, etter det jeg tror. Kongen har hell med seg og er en stor lykkemann. Han har også pålitelig vakthold dag og natt.» Kjartan sa at motet sviktet de fleste om de var aldri så gode karer. Bolle sa at det var vanskelig å skjønne hvem en skulle laste for at han ikke hadde mot nok. Men mange svarte at dette var urimelig tale. Da kongsmennene hadde fått greie på dette, gikk de bort og meldte kon­ gen det de hadde hørt. Morgenen etter ville kongen holde ting; nå ble alle islendingene stevnet dit. Da tinget var satt, sto kongen opp og takket mennene fordi de hadde kommet dit, de som ville være hans venner, og som hadde tatt ved troen. Han vendte seg så til islendingene. Kongen spurte om de ville ta dåpen. De ga bare lite sitt samtykke til kjenne. Kongen sa at da ville de velge for seg noe som var verre; - «og hvem av dere var det som fant det rådeligst å brenne meg inne?» Da svarte Kjartan: «Det hadde De nok tenkt, at han som har sagt det, ikke ville stå ved sitt ord; men her kan du se ham.» «Se deg kan jeg,» sa kongen, «og det er ikke småting du har i tan­ kene. Men ikke har lagnaden fastsatt det for deg at du skal ha mitt liv i din hånd. Du hadde vel fortjent at jeg sørget for at du ikke kunne true flere konger med å brenne dem inne fordi de ville lære deg noe som er bedre å tro. Men fordi jeg ikke visste om du talte i alvor, og fordi du har stått ved dine ord som en mann, skal du ikke miste livet av denne grunn. Det kan nok også hende at du retter deg så mye bedre etter troen, som du taler mer mot den enn andre. Det kan jeg også skjønne at den dag du av fri vilje lar deg døpe, vil det bli hele skipsmannskaper som tar ved troen. Jeg holder det også for rimelig at venner og frender av dere mye vil gå etter det dere sier til dem, når dere kommer ut til Island. Jeg er også nær ved å tro det, Kjartan, at du har en bedre tro når du seiler fra Norge, enn da du kom hit. Gå nå bort i fred og grid fra dette møte hvor dere vil. Jeg vil ikke tvinge 7. Norrøn saga II

97

dere til kristendom denne gang, for Gud sier at han vil at ingen skal komme mot sin vilje til ham.» Det ble gjort gode bifallsrop til kongens tale, likevel mest fra kristne menn. Men de som var hedninger, sa til Kjartan at han fikk svare som han ville. Da sa Kjartan: «Vi vil takke Dem konge, for at De gir oss god fred. På den måten kan du mest lokke oss til å ta ved troen at du tilgir oss alle store ting vi har forbrutt mot deg, og kommer med alle ønsker i vennlighet på den dag da De kan rå over oss som De vil. Bare på den måten tenker jeg meg å ta ved troen i Norge, at jeg lite kommer til å bry meg om dor neste vinter når jeg kommer til Island.» Da smilte kongen og sa: «Det kan en se på Kjartan at han synes å sette større lit til sin egen styrke og til sine våpen enn til det som har med Tor og Odin å gjøre.» Og så ble tinget oppløst. Da en tid hadde gått, var det mange som egget kongen til å tvinge Kjartan og de andre islendingene til å ta troen; de syntes det var utilrådelig å ha så mange hedenske menn hos seg. Kongen ble sint og svarte at han trodde det var mange kristne som ikke var så velsedet som Kjartan og følget hans, - «og slike folk skal en gi god tid.» Kongen satte mange nyttige verk i gang den vinteren, han lot bygge en kirke, og han lot kjøpstaden bli større. Denne kirken ble ferdig til jul. Da sa Kjartan at de skulle gå så nær kirken at de kunne se hvordan det gikk for seg med den tro som kristne hadde. Mange svarte og sa at det ville være stor moro ved det. Så gikk Kjartan og Bolle dit med følget sitt. Med var også Hallfred og mange andre av islendingene. Kongen talte troen for dem som var der, og han talte både lenge og godt. De kristne kom med høye bifalls­ rop til talen hans. Da Kjartan og de andre islendingene hadde gått til herbergene sine, begynte de å tale mye sammen om hvordan de hadde likt kongen på den dag som de kristne kaller sin neststørste høytidsdag, - «for kon­ gen sa, så vi hørte det, at den høvding var født i natt som vi skal tro på om vi gjør etter det som kongen sier vi skal.» Kjartan sa: «Så godt likte jeg kongen første gang jeg så ham, at jeg 98

straks skjønte at han var så gjev og gild en mann som ingen annen, og dette har holdt seg ved lag hele tiden siden når jeg har sett ham på folkemøter. Men aller best likte jeg ham likevel i dag, og jeg tror at all vår velferd ligger for oss i det at vi tror ham å være sann gud som kongen sier vi skal tro på. På ingen måte kan kongen nå være mer ivrig etter at jeg skal ta ved troen, enn jeg er etter å bli døpt. Det er bare det ene som får meg til å vente med å gå til kongen, at det er seint på dagen. For nå sitter nok kongen til bords; og det vil nok gå en hel dag med når alle vi i vårt følge skal la oss døpe.» - Bolle svarte vel på dette, og sa at Kjartan alene fikk rå i denne saken. Samtalen mellom Kjartan og de andre islendingene hadde kongen fått greie på før bordene var blitt tatt bort, for han hadde en tillitsmann i herberget til hver av de hedenske menn. Kongen ble meget glad over dette og sa: «Kjartan har sannet ordtaket at høytidsdager er de lykkeligste dagene.» Da kongen gikk til kirke tidlig om morgenen etterpå, møtte Kjartan ham på gaten med et stort følge menn. Kjartan hilste på kongen så hjertelig han kunne, og sa han hadde et ærend til ham som det lå stor makt på. Kongen hilste vennlig igjen, og sa at han alt hadde fått full greie på ærendet hans; - «og det blir lett for deg å nå det du ønsker.» Kjartan ba dem ikke dryge med å finne fram vann, men han sa like­ vel at han trengte mye. Kongen smilte og svarte: «Ja, Kjartan,» sa han, «ikke ville strihet skille oss to her, om du så gjorde deg litt mer kostbar.» Så ble Kjartan og Bolle døpt og hele skipsmannskapet deres og en mengde andre menn. Dette var annen juledag før gudstjenesten. Etterpå ba kongen Kjartan i julegjestebud, og like ens hans frende Bolle. Det forteller de fleste at Kjartan på den dag ble kong Olavs håndgangne mann, da han la av seg de hvite dåpsklærne. Det gjaldt også Bolle. Hallfred ble ikke døpt den dagen, for han satte det vilkår at kongen selv skulle holde ham under dåpen. Kongen gikk med på det neste dag. Kjartan og Bolle var hos kong Olav den del av vinteren som sto igjen. Kongen verdsatte Kjartan over alle menn på grunn av hans ætt og hans dugelighet; det sa alle at Kjartan var så vennesæl at han ikke 99

fikk en eneste avindsmann i hirden. Det var også noe som alle sa at aldri hadde det kommet noen slik mann fra Island som Kjartan. Bolle var også en djerv kar og godt ansett av gode menn. Så gikk da denne vinteren. Da det ble vår, gjorde folk seg ferdige til å reise, hver etter som han hadde planlagt det.

Tangbrand fører kristendommen til Island o

Kalv Asgeirsson gikk til Kjartan og spurte hva han tenkte å ta seg til om sommeren. Kjartan svarte: «Det hadde jeg helst tenkt at vi to skulle reise med skipet vårt til England, for der er nå godt marked for kristne menn. Men først må jeg tale med kongen før jeg fast avgjør om jeg skal reise, for han var ikke videre fornøyd med min reise etter det han sa da vi førte den på tale i vår.» Så gikk Kalv bort, men Kjartan gikk og talte med kongen; han hilste hjertelig på ham. Kongen tok vennlig mot ham, og spurte hva de to kameratene hadde talt om. Kjartan sa hva de helst hadde tenkt seg til, men han la likevel til at det var hans ærend til kongen å be om orlov til sin reise. Kongen svarte: «Det vilkår vil jeg stille, Kjartan, at du reiser ut til Island i sommer og tvinger folk der til å ta kristendommen enten med makt eller med overtalelser. Men om du synes en slik reise er vanske­ lig å greie, vil jeg ikke på noen måte la deg reise, for jeg mener at du er bedre tjent med å tjene høytstående menn enn å bli til kjøpmann her.» Kjartan valte heller å være hos kongen enn å reise til Island og for­ kynne troen for folk der. Han sa han ville ikke gå fram med overmot mot frendene sine, - «det er også å vente av min far og andre høvdin­ ger som er mine nære frender, at de ikke derfor er hardere i å gjøre din vilje, fordi jeg er i Deres makt i gode kår.» Kongen svarte: «Dette er både klokt og stormannslig valt.» Kongen ga Kjartan en hel kledning som nylig var gjort ferdig av skarlagen. Den passet ham godt, for folk sa at de hadde vært like store da de gikk under mål, kong Olav og Kjartan. 100

Kong Olav sendte hirdpresten sin, som hette Tangbrand, til Island, Han kom med skipet sitt til Alptafjord og var hos Sidu-Hall ved Tvåttå om vinteren og forkynte troen for folk både med vennlighet og med harde refsinger. Tangbrand drepte de to menn som talte mest imot. Hall tok troen om våren og ble døpt lørdag før påske, han og hele hans hus. Da lot også Gissur Hvite seg døpe og Hjalte Skjeggesson og mange andre høvdinger. Men det var likevel mange flere som talte imot, og nå ble det knapt trygt mellom dem som var hedninger og dem som var kristne. Høvdingene la opp planer om at de ville drepe Tangbrand og de menn som ga ham hjelp. På grunn av denne ufred rømte Tangbrand til Norge og kom til kong Olav og fortalte ham det som hadde hendt på hans reise, og han sa at han trodde ikke at kristendommen ville få framgang på Island. Kongen ble harm, og sa at han ville sørge for at mange islendinger skulle få merke det om de ikke tok til vettet. Samme sommer ble Hjalte Skjeggesson dømt på tinget for spott mot gudene. Han ble saksøkt av Runolv Ulvsson, som bodde i Dal under Øyafjellene, en stor høvding. Den sommeren reiste Gissur ut og Hjalte med ham. De landet i Norge og reiste straks til kong Olav. Kongen tok godt imot dem; han sa at de hadde funnet en riktig utvei med å reise bort, og han ba dem bli hos ham, og det tilbudet tok de mot. Da hadde Sverting, sønn til Runolv i Dal, vært i Norge om vinte­ ren, og han tenkte seg til Island om sommeren. Skipet hans lå alt fer­ dig ved bryggene og ventet på bør. Kongen nektet ham å reise bort, og sa at ingen skip skulle seile til Island den sommeren. Sverting gikk til kongen og la fram sin sak. Han ba om orlov, og sa at det hadde mye å si for ham at de slapp å losse skipet. Kongen ble sint og svarte: «Det er bare godt at blotmannssønnen har det slik at han synes det er ille.» Og Sverting fikk ikke reise noe sted. Hele den vinteren hendte det ikke noe med dette. Sommeren etter sendte kongen Gissur Hvite og Hjalte Skjeggesson til Island for å forkynne troen på nytt, men han holdt fire menn til­ bake som gisler: Kjartan Olavsson, Halldor, sønn til Gudmund den mektige, Kolbein, sønn til Tord Frøysgode og Sverting, sønn til Runolv i Dal. Da ville også Bolle reise med Gissur og Hjalte. o

101

Bolle gikk for å tale med Kjartan, sin frende, og sa: «Nå er jeg ferdig til å reise. Jeg skulle nok vente på deg neste vinter dersom det gikk lettere for deg å komme av sted neste sommer. Men det ser ut som kongen ikke på noen måte vil slippe deg av sted. Det er også tydelig nok at du lite husker på det du hadde glede av på Island, når du sitter og taler med Ingebjørg kongssøster.» Den gang var hun ved kong Olavs hird, og hun var den vakreste av de kvinner som den gang var i landet. Kjartan svarte: «Bry deg ikke med slikt; men du får ta med hilsen fra meg til våre frender og venner.»

Bolle reiser ut til Island Så skiltes Kjartan og Bolle. Gissur og Hjalte seilte fra Norge og fikk en god reise. Ved alltingstid kom de til Vestmannaøyene, og derfra reiste de inn til selve Island. Der holdt de møter og talte med sine fren­ der. Så reiste de til Alltinget og talte om troen, både lenge og godt. Da tok alle islendinger troen. Bolle red fra tinget med sin frende Olav til Hjardarholt. Olav tok mot ham med stor vennlighet. Da Bolle hadde vært hjemme en stund, red han til Laugar for å hygge seg litt. Der ble han godt mottatt. Gudrun spurte nøye ut om reisene hans og så om Kjartan. Bolle svarte villig på alt det Gudrun spurte om. Han sa at det ikke var noe å fortelle om hans egne reiser. «Men når det gjelder Kjartan, er det vidspurte ting som jeg i sannhet kan fortelle om ham; for han var i kong Olavs hird, og der var han mer vørt enn noen annen. Og det kommer ikke uventet på meg om vi ikke får noen nytte av ham her i landet neste vinter.» Gudrun spurte om det var noe annet som voldte det enn vennska­ pen med kongen. Bolle fortalte da hvordan folk snakket om venn­ skapen mellom Kjartan og Ingebjørg kongssøster, og han sa at han nesten trodde kongen heller ville la Ingebjørg gifte seg med ham enn å la ham reise, om det kom an på det.

102

Gudrun sa dette var godt nytt; «bare da får Kjartan det som han bør, når han får en god kone.» Så sluttet hun med én gang å tale om det, gikk bort og var rød over hele ansiktet. Men andre hadde en mistanke om at hun ikke syntes disse nyhetene var så gode som hun låt vel over dem. Om sommeren var Bolle hjemme i Hjardarholt; han hadde vunnet stor ære av reisen sin. Alle frender og kjenninger satte stor pris på ham for hans djervhet. Bolle hadde også tatt med seg mange varer til Island. Han kom ofte til Laugar og talte med Gudrun. En gang spurte Bolle Gudrun hva hun ville svare om han fridde til henne. Da sa Gudrun raskt: «Ikke trenger du å tale om slikt, Bolle. Jeg vil ikke gifte meg med noen mann så lenge jeg hører at Kjartan er i live.» Bolle svarte: «Det tenker jeg at du kommer til å sitte uten mann noen år, om du skal bie på Kjartan. Han hadde nok også høve til å be meg nevne noe om det, dersom han syntes det hadde mye å si for ham.» De talte enda noe om det; hver holdt på sitt. Og så red Bolle hjem.

Bolle får Gudrun Kjartan og Ingebjørg kongssøster Litt senere talte Bolle med sin frende Olav og sa: «Slik er det nå blitt med meg, frende, at jeg har fått hug til å få noe fast å holde meg til og gifte meg. Jeg synes jeg er moden nok til det nå. Jeg ville gjerne at du skulle tale min sak og hjelpe meg, for de fleste her vil nok ta omsyn til det du sier.» Olav svarte: «Om de fleste kvinner får vi si at de får et fullgodt gifte når du melder deg. Men jeg skulle tro du ikke ville ha tatt opp denne saken før du hadde klart for deg hva det skulle føre til.» Bolle sa da: «Ikke vil jeg gå ut av bygda for å få en kone når det her nær ved er mulig å få et godt gifte. Jeg vil fri til Gudrun Osvivsdatter; hun er nå den kvinne folk regner for den beste.» Olav svarte: «Det er en sak som jeg ikke vil ha noe med å gjøre. Du, Bolle, vet like godt som jeg hva folk sa om kjærlighet mellom Kjartan

103

og Gudrun. Men dersom du mener at dette er en overordentlig viktig sak for deg, da vil ikke jeg legge noen hindring i veien, om du og Osviv blir forlikte om dette. Men kanskje du har nevnt denne saken for Gudrun?» Bolle sa at han en enkelt gang hadde nevnt det, og at hun ikke hadde sagt stort, - «men jeg tror nok at Osviv er den som får mest å si i denne saken.» Olav sa at han ville gjøre det i denne sak som Bolle ønsket. Kort etter red Bolle hjemmefra og med ham Olavs sønner, Halldor og Steintor; de var tolv sammen. De red til Laugar. Osviv og hans sønner tok vel imot dem. Bolle ba om å få tale med Osviv og førte fram frieriet sitt til Gudrun, hans datter. Osviv svarte da slik: «Som du vet, Bolle, er Gudrun enke, og hun har rett til å svare for seg selv, men jeg for min del skal rå til.» Nå gikk Osviv til Gudrun og sa henne: «Hit er kommet Bolle Torleiksson, - og han frir til deg. Nå har du rett til å svare her. Jeg skal fort si deg hva jeg ønsker: Bolle bør ikke bli avvist om jeg skal rå.» Gudrun svarte: «Fort er du ferdig med å prøve denne saken; Bolle nevnte den for meg en gang, men jeg viste ham nærmest av, og det samme tenker jeg å gjøre nå.» Da sa Osviv: «Da vil mange si at dette er mer talt av overmot enn av tanke på framtiden, om du sier nei til en slik mann som Bolle. Og så lenge jeg lever, skal jeg ha omsorg for dere, barna mine, i slike ting som jeg skjønner meg bedre på enn dere.» Da nå Osviv tok denne saken på en helt annen måte, så sa Gudrun ikke nei for sin del, men hun var likevel så uvillig som mulig i alt. Osvivs sønner rådde sterkt til. De mente de ville ha stor vinning av å få Bolle til måg. Og enten de nå holdt lenge eller kort på med disse sakene, så ble det avgjort at forlovelse skulle finne sted, og bryllupet ble fastsatt til tiden omkring vinternetter. Så red Bolle hjem til Hjardarholt og fortalte Olav det de hadde planlagt. Han lot seg ikke merke med stort. Bolle ble hjemme til han skulle reise til bryllupet. Bolle ba sin frende Olav, men Olav ville ikke så gjerne reise, men gjorde det likevel på Bolles bønn. Gjestebudet ble holdt på Laugar med stor stas. Bolle ble igjen der om vinteren. Det

104

var ikke noe hjertelig samliv mellom Bolle og Gudrun, og det var Gudruns skyld. Da sommeren kom, gikk skip mellom landene. Da gikk det melding fra Island til Norge at hele landet hadde tatt kristendommen. Kong Olav ble meget glad over det, og han lot alle de islendinger han hadde tatt til gisler, få reiselov til Island eller til å reise dit de ønsket. Kjartan svarte - for han var talsmann for alle dem som hadde vært gisler «Ha stor takk, og det vil vi nå velge å reise til Island i sommer.» Da sa kong Olav: «Ikke vil jeg nå ta tilbake mitt ord, Kjartan, men det er likevel så at dette sa jeg mer til de andre enn til deg, for jeg regner med det, Kjartan, at du har mer vært en venn enn en gissel her. Jeg skulle ønske at du ikke gjerne ville reise ut til Island, enda om du har gjeve frender der, for du får nok høve til et slikt giftermål i Norge som du ikke får maken til på Island.» Kjartan svarte: «Vårherre lønne Dem for all den heder De har vist meg fra den tid jeg ble Deres mann, men det håper jeg at De gir meg orlov som de andre De har holdt tilbake her en stund.» Kongen sa at det fikk være så, men han la til at det var ikke lett blant menn uten høy rang å finne en slik mann som Kjartan, Den vinteren hadde Kalv Asgeirsson vært i Norge; om høsten hadde han kommet vest fra England med det skipet som han og Kjar­ tan hadde sammen, lastet med handelsvarer. Da Kjartan hadde fått orlov til å reise til Island, holdt Kalv og hans folk nettopp på å gjøre seg ferdig til avreise. Da skipet lå ferdig, gikk Kjartan til Ingebjørg kongssøster. Hun hilste vennlig på ham og ba ham sette seg hos henne, og så begynte de å tale sammen. Kjartan fortalte da Ingebjørg at han hadde gjort seg ferdig til å reise til Island. Da svarte hun: «Jeg tror nok det, Kjar­ tan, at du mer har gjort dette av egen drift, enn at andre har egget deg til å reise bort fra Norge til Island.» Og etter det talte de bare lite sammen. Så tok Ingebjørg et mjødkar som sto ved henne. Av det tok hun opp et hvitt gullvevd skaut og ga Kjartan. Hun sa at det ville høve riktig godt for Gudrun Osvivsdatter å binde det om hodet sitt. «Du får gi henne det i benkegave; jeg ønsker at kvinnene på Island skal se at hun ikke er av trelleætt den kvinne som du har samtalt med o

105

i Norge.» Det var en pose av fløyel utenpå; det var et kostelig prydstykke. «Jeg vil ikke følge deg ut,» sa Ingebjørg. «Farvel, og ha det godt!» Så sto Kjartan opp og kyste Ingebjørg. Folk mente at det var sikkert og visst at de ikke var glade over å skilles. Kjartan gikk nå bort til kongen; han fortalte kongen at han var fer­ dig til å reise. Kong Olav og mange med ham fulgte Kjartan til skipet. Da de kom dit skipet var, lå det alt en landgang fra det. Da sa kon­ gen: «Her er et sverd, Kjartan; det skal du få av meg nå når vi skilles. La dette våpnet følge deg, for jeg tror det at du ikke blir såret av våpen om du bærer dette sverdet.» Sverdet var en stor kostbarhet og vel forseggjort. Kjartan takket kongen med fagre ord for all den heder og ære kon­ gen hadde vist ham i den tid han var i Norge. Da sa kongen: «Det vil jeg be deg om, Kjartan, at du holder godt fast på din tro.» Så skiltes kongen og Kjartan med stor kjærlighet, og Kjartan gikk ut på skipet. Kongen så etter ham og sa: «Tung lagnad er bestemt for Kjartan og hans slekt, og det blir nok vanskelig å gjøre noe for å avverge det som skal skje.»

Kjartan kommer til Island Kjartan og Kalv stakk nå til havs. De fikk god bør og var bare kort tid utpå havet. De kom i land ved Hvitå i Borgarfjorden. At Kjartan var kommet hjem, ble snart spurt vidt omkring. Hans far Olav og andre av hans frender fikk vite det, og de ble svært glade. Olav red straks vestfra Dalene sør til Borgarfjord. Det ble et gledelig møte mel­ lom far og sønn. Olav ba Kjartan til seg med så mange menn som han ville ta med seg. Kjartan tok gjerne mot det, og sa at han ville ikke bo noe annet sted på Island. Olav red så hjem til Hjardarholt, men Kjartan var ved skipet om sommeren. Nå fikk han vite om Gudruns giftermål, og han lot som han ikke tok seg nær av det; men i forveien hadde det voldt frykt hos mange. 106

Gudmund Solmundsson, Kjartans måg, og Turid, søsteren hans, kom til skipet. Kjartan hilste hjertelig på dem. Asgeir Ødikoll kom også til skipet for å komme sammen med Kalv, sønnen. Sammen med ham kom datteren Hrevna. Hun var en kvinne vakker som få. Kjar­ tan sa til søsteren Turid at hun skulle få det av de varene han førte med, som hun ville. Det samme sa Kalv til Hrevna. Kalv lukket så opp en stor kiste og ba dem gå dit. Den dagen ble det et hardt vær, og Kjar­ tan og de andre mennene sprang ut og skulle sørge for at skipet lå trygt. Da de var ferdige med det, gikk de hjem til bua. Kalv gikk først inn. Turid og Hrevna hadde da pakket mye ut av kisten. Da tok Hrevna opp skautet og bredde det ut. De talte om at det nok var en riktig dyrverdig ting. Da sa Hrevna at hun ville ta på seg skautet. Turid rådde henne til, og så gjorde Hrevna det. Kalv fikk se dette, og sa at her hadde det ikke gått sømmelig til, og han sa hun skulle ta det av igjen så fort hun kunne; - «for det er den eneste tingen som Kjartan og jeg ikke eier sammen.» Da de talte om dette, kom Kjartan inn i bua. Han hadde hørt det de hadde sagt; han sa med en gang fra at det ikke gjorde noe. Hrevna satt da enda med skautet. Kjartan så da nøye på henne og sa: «Godt synes jeg skautet passer til deg, Hrevna,» sa han. «Jeg tror også at det høver best at jeg har både skaut og møy.» Da svarte Hrevna: «Folk vil nok mene at du ikke vil gifte deg så brått, men at du får den kone du vil ha.» Kjartan sa at det hadde ikke så mye å si hvem han ble gift med; men han ville ikke lenge gå og vente på det uvisse når han fridde. «Jeg ser at dette skautet passer godt til deg, og det er rett og rimelig at du blir kona mi.» Så tok Hrevna av skautet og ga Kjartan det, og han tok vare på det. Gudmund og Turid innbød Kjartan nord til seg på gjesting om vinteren. Kjartan lovte å komme. Kalv Asgeirsson ga seg på vei nordover med sin far. Nå skiftet Kjartan og Kalv sitt sameie, og alt gikk fredelig og vennskapelig for seg. Kjartan red også fra skipet vest i Dalene. De var tolv sammen. Kjar­ tan kom hjem til Hjardarholt, og alle ble glade over å se ham igjen. Om høsten lot Kjartan flytte all sin eiendom sør fra skipet. De tolv men­ nene som red vestover med Kjartan, var alle i Hjardarholt om vinteren. o

o

107

Olav og Osviv holdt enda samme skikk med gjestebud. Hver høst skulle en av dem komme til den andre. Denne høsten skulle gjeste­ budet være på Laugar, og Olav og hjardhyltingene skulle reise dit. Nå sa Gudrun til Bolle at hun syntes ikke at han hadde sagt full sannhet om Kjartans utreise. Bolle svarte at han hadde sagt det som han visste var mest pålitelig. Gudrun talte lite om dette, men det var lett å skjønne at hun likte det dårlig. For det mente de fleste at hun enda hadde stor kjærlighet til Kjartan, enda om hun dekket over. Nå lakket det mot den tid høstgjestebudet skulle være på Laugar. Olav gjorde seg ferdig til å reise, og han ba Kjartan gå med. Kjartan sa at han ville bli hjemme og passe gården. Olav ba ham ikke være fornærmet på frendene sine - «husk på det, Kjartan, at du ikke har vært så glad i noen mann som i Bolle, din fosterbror. Det er mitt ønske at du går med. Det vil nok også snart bli forlik mellom deg og dine frender om dere selv møtes.» Kjartan gjorde som faren ba. Han tok på seg sine skarlagensklær, de som kong Olav hadde gitt ham da de skiltes, og han utstyrte seg riktig staselig. Han spente på seg sverdet Kongsgave; på hodet hadde han en forgylt hjelm, og ved siden et rødt skjold med det hellige kors i gull. I hånden hadde han et spyd med gullslått fal. Alle hans menn var i fargede klær. I alt var de 30 mann. De red hjemmefra Hjardarholt til Laugar; der var mye folk i forveien.

Kjartan får Hrevna Bolle og Osvivs sønner gikk Olav og hans følge i møte og ønsket dem hjertelig velkommen. Bolle gikk bort til Kjartan og kysset ham, og Kjartan tok mot hans hilsen. Så ble de fulgt inn. Bolle var lystig og glad mot dem. Olav tok det opp riktig godt, men Kjartan var mer kald. Det gikk godt med gjestebudet. Bolle hadde noen stohester som ble regnet for de beste. Hingsten var stor og vakker og hadde aldri sviktet i strid. Den var hvit, men hadde røde ører og rød topp. Der fulgte med tre merrer med samme farge som hingsten. Disse hestene ville Bolle 108

gi Kjartan, men Kjartan sa han var ikke noen hestekar og ville ikke ta mot dem. Olav ba ham ta mot hestene, - «dette er jo ærefulle gaver.» Men Kjartan sa tvert nei. Så skiltes de, men det var ingen hjertelig avskjed, og hjardhyltingene reiste hjem; og det ble ikke mer av det da. Kjartan var ofte sturen om vinteren; folk fikk bare få ord ut av ham. Olav syntes dette var riktig sørgelig. Samme vinter etter jul gjorde Kjartan og hans 11 menn seg ferdige til å reise hjemmefra. De ville til bygdene nordpå. De red nå sin vei til de kom nord til Vididal, til Asbjarnarnes. Der ble Kjartan og hans følge mottatt med stor hjertelighet og godvilje. Der var riktig staselige hus der. Hall Gudmundsson var da i 20-årsalderen; han var nesten av samme slag som laksdølene. Det ble alminnelig sagt at det ikke hadde vært noen mer i alle måter uredd kar i hele Nordlendingsfjerdingen. Hall tok mot sin frende Kjartan med åpne armer, Det ble straks avtalt leiker i Asbjarnarnes, og det kom sammen folk vidt omkring fra bygdene. Det kom folk vestfra Midfjord, fra Vatnsnes, fra Vatsdal og helt ute fra Laugedal. Det ble en mengde men­ nesker der. Alle talte om hvor mye Kjartan merket seg ut ifra andre menn. Så ble leiken satt igang, og Hall var det som greidde med den. Han ba Kjartan være med i leiken - «vi ville gjerne, frende, at du viste oss din fine framferd i leiking.» Kjartan svarte: «Lite har jeg øvd meg i leiking i det siste, for andre ting var mer i bruk hos kong Olav. Men ikke vil jeg si nei til deg for denne gang.» Nå gjorde Kjartan seg i stand til leiken. De sterkeste menn som var der, ble satt inn mot ham. Så drev de på med leik hele dagen. Ingen mann der kunne hamle opp mot Kjartan i styrke eller i behendighet. Om kvelden da leiken var slutt, sto Hall Gudmundsson opp og sa: «Det er min fars bud og ønske at alle de menn som er kommet hit lengst bortefra, blir her natten over og i morgen igjen tar til med lei­ ken.» Dette framlegget tok alle godt imot, og de syntes det var en stor­ slått innbydelse, Kalv Asgeirsson var kommet dit, og det var særlig hjertelig mellom o

o

o

109

ham og Kjartan. Der var også Hrevna, søsteren hans, og hun var svært glad i stas. Der var da mer enn hundre gjester om natten. Dagen etter tok de på med leiken igjen. Kjartan satt da og så på. Turid, søsteren hans, gikk bort for å tale med ham, og hun sa: «Det er blitt meg sagt, frende, at du har vært lite talende av deg hele vinteren. Folk sier at det nok er fordi du ikke kan glemme Gudrun; og folk tenker seg til det fordi det ikke blir noe godt forhold mellom deg og Bolle, enda så stor kjærlighet det til alle tider har rådd mellom dere. Men nå må du tenke på det som høver seg; stur nå ikke mer over dette, men unn din frende det gode giftermålet. Vi ville synes det var best at du giftet deg slik som du talte om i fjor sommer, enda om ikke Hrevna er fullgodt gifte for deg; det kan du ikke finne her i landet. Asgeir, far hennes, er en gjev og storættet mann. Han er rik nok til å gjøre dette giftermålet til en vinning for deg. Den andre dat­ teren hans er også gift med en mektig mann. Du har også sagt meg at Kalv Asgeirsson er en ypperlig kar. Deres kår er så gode som mulig. Skal jeg si hva jeg ønsker, så tales du ved med Hrevna, og jeg tror nok at du vil finne at hun har vett som hun er ven til.» Kjartan tok det vel opp, og han sa at han likte godt det hun hadde foreslått. Og så fikk Kjartan og Hrevna en samtale; de tåltes ved hele dagen. Om kvelden spurte Turid Kjartan hvordan han hadde likt samtalen med Hrevna. Han låt vel over den, og sa han syntes hun var en framifrå kvinne såvidt han kunne se. Morgenen etter ble det sendt noen menn til Asgeir, og han ble innbudt til Asbjarnarnes. De tok så til å drøfte denne sak, og Kjartan førte fram sitt frieri til Hrevna, Asgeirs datter. Asgeir tok vel mot frie­ riet, for han var en klok mann og kunne se hvor ærefullt frieriet var for dem. Kalv talte sterkt for - «jeg skal ikke spare på noe.» Hrevna sa heller ikke nei for sin del, og hun ba sin far rå. Så ble saken fremmet og stadfestet med vitner. Kjartan ville ikke finne seg til rette med annet enn at bryllupet skulle stå i Hjardarholt, og Asgeir og Kalv sa ingenting mot det. Så ble det fastsatt at det skulle være bryllupsstevne i Hjardarholt når fem uker var gått av sommeren. Så red Kjartan hjem med store gaver. Olav var riktig fornøyd med disse nyhetene, for Kjartan var mye gladere enn før han reiste hjem­ mefra. o

o

o

o

o

o

o

110

Kjartan tørrfastet i langfasten og gjorde det uten eksempel av noen mann her i landet; for slik lyder frasagnet at han var den første her på Island som tørrfastet. Folk syntes det var så underlig at Kjartan kunne leve så lenge uten mat, at de kom lange veier for å se ham. På denne måten skilte Kjartan seg også ellers ut fra andre menn. Påsken kom, og så tok Olav og Kjartan til å få i stand et stort gjestebud. Nordfrå kom til den tid som var avtalt for brudestevnet, Asgeir og Kalv og Gudmund og Hall, og de var i alt 60 mann. Olav og Kjartan hadde også mange folk der i forveien. Dette gjestebudet ble særlig navnspurt fordi det var sagt fra ved innbydelsen at det skulle vare en uke. Kjartan ga Hrevna skautet i brudegåve. Denne gaven ble navn­ spurt, for det fans ikke noen som var så klok eller så stor-rik at han hadde sett eller eid en slik kostelig ting. Og det sier folk som skjønte seg på det, at det var vevd åtte øre gull inn i skautet. Kjartan var også så lystig og glad i bryllupet at han skapte stor moro for alle når han fortalte om ferdene sine. Folk likte særlig godt å høre om alle de store ting han hadde opplevd, for han hadde lenge vært i tjeneste hos den gjeveste høvding, kong Olav Trygvesson. Da gjestebudet var slutt, fant Kjartan fram gode gaver til Gudmund og Hall og andre storfolk. Olav og Kjartan fikk mange lovord for dette gjestebudet. Kjartan og Hrevna levde sammen i god kjærlighet. o

Sverdet Kongsgave blir stjålet, og skautet kommer bort Olav og Osviv holdt sin vennskap ved lag, enda om det var litt ugreie blant de yngre. Denne sommeren holdt Olav gjestebud en halv måned før vinteren. Osviv hadde også gjort seg i stand til å ha gjeste­ bud ved vinternatt. Hver av dem innbød da den andre til seg med så mange folk som hver syntes det var størst heder med. Osviv skulle først komme til Olav, og han kom til avtalt tid til Hjar­ darholt. Med var Bolle og Gudrun og Osvivs sønner. Første morgen da de gikk ut gjennom skålen, talte en kone om hvordan kvinnene skulle sitte. Nettopp da var Gudrun kommet rett imot den seng Kjar111

tan brukte å ligge i, Kjartan holdt på å kle på seg og dro nettopp på seg den røde skarlagenskappen. Da sa Kjartan til den kone som hadde talt om sitteplassen for kvinnene - for ingen annen var snarere til å svare: «Hrevna skal sitte i høgsetet og på alle måter ha størst heder så lenge jeg lever.» Men før hadde alltid Gudrun hatt plass i høgsetet både i Hjardar­ holt og andre steder. Gudrun hørte dette og så på Kjartan; hun skiftet farge, men svarte ingenting. Dagen etter sa Gudrun til Hrevna at hun skulle ta på seg skautet og vise folk den gjeveste kostbarhet som hadde kommet til Island. Kjartan var der, men ikke helt nær, og hørte hva Gudrun sa. Han svarte fortere enn Hrevna: «Ikke skal hun ta på seg skautet ved dette selskapet, for jeg synes det har mer å si at Hrevna eier den dyrverdigste ting enn at gjestebudsfolket skal ha gammen for øynene av den denne gangen.» En uke skulle gjestebudet vare hos Olav. Dagen etter sa Gudrun hemmelig til Hrevna at hun skulle vise henne skautet; hun svarte at

112

det skulle hun gjøre. Neste dag gikk de ut i det utebur som kostbar­ hetene var i. Hrevna lukket opp en kiste og tok opp en pose av fløyel, og opp av posen tok hun skautet og viste Gudrun. Hun bredde ut skautet og så på det en stund og kom hverken med lastord eller lov­ ord. Så gjemte Hrevna skautet, og de gikk tilbake til sitteplassene sine. Og gjestebudet holdt fram med glede og skjemt. Den dagen gjestebudsfolket skulle ri bort, holdt Kjartan på med å sørge for at de gjester som var kommet langveis fra, fikk friske hester, og for at hver og en fikk den hjelp til reisen som han trengte. Kjartan hadde ikke hatt sverdet Kongsgave i hånden da han hadde gått for å greie med det, men det var likevel sjelden han slapp det ut av hen­ dene sine. Da han kom tilbake, gikk han til sengen sin der sverdet hadde vært, og så var det borte. Han gikk med en gang til sin far og fortalte ham om dette tap. Olav sa: «Her skal vi gå så stilt fram som råd er, jeg skal få folk til å se etter hos hver flokk av dem som rir bort,» og det gjorde han. An den hvite skulle ri med Osvivs følge, og legge merke til om noen slo inn på en avvei eller tok opphold. De red framom Ljårskogar og de gårdene som heter Skogar; de tok rast ved skogen og steg av heste­ ryggen. Torolv, Osvivs sønn, gikk bort fra gården og noen andre karer med ham. De stakk seg bort i noen riskjerr, mens de hadde rast ved skogen. An fulgte med til Lakså som renner ut ifra Sælingsdal; da sa han at han fikk snu. Torolv sa han skulle slett ikke vært misnøyd om han hadde holdt seg hjemme. Natten før hadde det falt et tynt snølag, så det var råd å følge sporene. An red tilbake til skogen og fulgte Torolvs spor til en blautmyr. Han rotet nedi med hånden og fikk tak ° i et sverdhjalt. An ville ha vitne med seg til denne saken og red etter Torarin i Sælingsdalstunga, og han gikk med An for å ta opp sverdet, Da det var gjort, tok An sverdet med seg til Kjartan. Kjartan tullet det inn i et stykke tøy og la det ned i en kiste. Den myra hvor Torolv og karene hans hadde gjemt Kongsgave, heter siden Sverds-kjelde. Det ble ikke gjort noe ved det; men sliren ble aldri funnet. Fra denne tid satte Kjartan alltid mindre pris på sverdet enn før. Kjartan tok seg mye nær av dette og ville ikke la det gå. Men Olav sa: «Ta deg ikke nær av dette; de har båret seg svikefullt at mot deg, men deg skader det ikke. La ikke andre få le av det, når venner og o

o

o

o

o

8. Norrøn saga II

113

frender møtes, at vi ypper strid om slikt.» Og alt det som Olav sa, fikk Kjartan til å la saken ligge. Etter dette gjorde Olav seg i stand til å ta til gjestebud i Laugar ved vinternatt; han sa til Kjartan at han skulle også ta dit. Kjartan var uvillig, men lovte likevel å reise da faren ba ham. Hrevna skulle også ta med, men ville la skautet bli hjemme. Torgjerd husfrue spurte: «Når skal du ta opp en slik kostelig ting, dersom den skal ligge i kiste når du går til gjestebud.» Hrevna svarte: «Mange sier det at jeg nok kunne komme til et sted hvor jeg har færre avindsmenn enn på Laugar.» Torgjerd svarte: «La oss ikke feste stor tillit til folk som lar slikt fare husimellom.» Og da Torgjerd så gjerne ville det, tok Hrevna med seg skautet. Kjar­ tan sa heller ikke noe mot det da han så hva moren ville. Så gjorde de seg i stand til å reise; om kvelden kom de til Laugar, og de ble vel mottatt. Torgjerd og Hrevna ga fra seg klærne til dem som skulle ta vare på dem. Men om morgenen da kvinnene skulle ta på seg klærne sine, lette Hrevna etter skautet og da var det ikke der hvor hun hadde lagt det. Det ble lett vidt og bredt, men det ble ikke funnet. Gudrun sa at det nok var rimeligst at skautet var blitt igjen hjemme, eller hun hadde kanskje ikke passet godt nok på det, så hun hadde mistet det. Hrevna sa nå fra til Kjartan at skautet var borte. Kjartan svarte at det ikke var lett å gi seg til å passe på dem, og han ba henne ikke gjøre noe med det nå; men siden fortalte han faren hva som sto på. Olav svarte: «Nå som før skulle jeg ønske at du lot som ingenting. Jeg skal se å få greie på dette i all stillhet, for det vil jeg først og fremst prøve å få til at ikke noen strid kommer opp mellom deg og Bolle. Det er lettest å binde om det som er uskadd, frende,» sa han. Kjartan svarte: «Det er lett å se, far, at du gjerne unner oss alle en god utgang på dette her, men jeg vet likevel ikke om jeg bryr meg om å kjøre i grøfta for Laugar-folket.» Den dagen folk skulle ri bort fra gjestebudet, tok Kjartan til orde og sa: «Deg ber jeg om det, Bolle frende, at du fra nå av bestemmer deg til å bære deg skikkeligere at mot oss enn hittil. Jeg vil tale åpent ut om dette, for det er mange mennesker som har greie på at det er blitt borte ting her, som vi tror har havnet i gården hos dere. I høst

114

da vi holdt gjestebud i Hjardarholt, ble sverdet mitt tatt; det kom til­ bake, men ikke sliren. Nå er her blitt borte den kostbarhet som synes særlig verdifull. Men nå vil jeg ha igjen begge deler.» Da svarte Bolle: «Ikke er det vi som har voldt dette som du gir oss skyld for. Vi ville nok ventet oss alt annet av deg enn det at du ville beskylde oss for tjuveri.» Kjartan sa: «Vi tror at de har vært med på dette som du kan skaffe bøter for om du vil. Dere går hardere fram mot oss enn nødvendig er. Vi har lenge veket unna for fiendskap fra dere. Men nå skal jeg opplyse at det ikke går på den måten.» Da svarte Gudrun på hans tale og sa: «Den ilden roter du opp som det var bedre det ikke kom røyk av. Om så var, som du sier, at det her er noen som har planlagt at skautet skulle bli borte, så tenker jeg de har overtatt sitt eget. Tenk nå som dere ønsker, om hvor det er blitt av skautet; men jeg skulle ikke mislike det om det ble så laget at Hrevna lite kunne pynte seg med skautet fra nå av.» Så skiltes de temmelig uvennlig. Hjardhyltingene red hjem. Gjeste­ budet tok så slutt; og det var så å si rolig med saken. Ingenting ble siden spurt om skautet. Mange holdt det for sant at Torolv hadde brent opp skautet etter tiltak av søsteren Gudrun, I begynnelsen av den vinteren døde Asgeir Ødikoll; sønnene hans overtok gård og eiendom. o

Kjartan stenger Laugarfolket inne Han kjøper gården Tunga Utpå vinteren etter jul samlet Kjartan menn om seg. De ble i alt 60 mann. Kjartan sa ingenting til sin far om hva han tenkte å gjøre. Olav spurte også lite om det. Kjartan tok med seg telt og mat. Nå red Kjartan av sted til han kom til Laugar. Han ba karene stå av hesteryggen, og sa at noen skulle ta vare på hestene deres, og andre skulle reise teltene. På den tid var det ofte skikk at do lå ute og ikke altfor kort fra gården, og slik var det på Laugar. Kjartan satte folk ved alle dørene til husene og nektet hver og en å komme ut og tvang både

115

kvinner og menn til å skite inne. Så red Kjartan hjem til Hjardarholt, og hver av dem som var med ham, gikk til sitt hjem. Olav låt ille over denne turen. Torgjerd sa at den ikke fortjente lastord, og hun la til at Laugarfolket hadde gjort seg fortjent til slikt eller til enda større svivøring. Da sa Hrevna: «Talte du med noen på Laugar, Kjartan?» Han svarte at det var så vidt han og Bolle hadde skiftet noen ord. Da sa Hrevna og smilte: «Det er sagt meg som sant at du og Gudrun har talt med hverandre, og jeg har også fått høre hvordan hun var kledd, at hun skulle ha tatt på seg skautet og at det høvde framifrå godt til henne.» Kjartan ble mørkerød - det var lett å se at han ble sint over at hun gjønte med dette - og så svarte han: «Ikke kom noe meg for øye av det du taler om, Hrevna. Gudrun ville nok ikke trenge å ta på seg skautet for å se bedre ut enn alle andre kvinner.» Da sa ikke Hrevna mer. Laugarfolket syntes ille om dette, og de syntes at det var større svi' vøring, og verre enn om Kjartan hadde drept en mann eller to for dem. Osvivs sønner var mest rasende over det, men Bolle prøvde å stagge dem. Gudrun talte minst om det, men likevel merket en på ordene hennes at det var ikke så sikkert om ikke hun la mer vekt på det enn andre. Nå ble det åpen fiendskap mellom Laugarfolket og hjardhyltingene. Da det lidde ut på vinteren, fikk Hrevna et barn. Det var en gutt som fikk navnet Asgeir. Torarin bonde i Tunga gjorde det kjent at han ville selle gården Tunga. Han hadde to grunner til det: for det første minket hans løsøre, og for det andre mente han at det holdt på å vokse fram stor uvennskap mellom folk i herredet, og han sto seg godt med begge parter. Bolle mente han trengte å kjøpe seg et sted hvor han kunne ha fast tilhold, for Laugarmennene hadde få jordeiendommer, men mange penger. Etter Osvivs råd red Bolle og Gudrun til Tunga. De syntes det høvde godt å få slå under seg denne jordeiendommen som lå så nær ved, og Osviv sa at de skulle ikke la kjøpet ryke på noe smått. Så rådslo Torarin og hans kone om denne handel, og de ble enige om hvor mye og om hva slags varer de ville ha for gården, og de sa o

116

til Bolle og Gudrun at de gjerne ville selle. Men kjøpet ble ikke bun­ det med vitner fordi det ikke var så mange der at det etter deres mening var det tall loven krevde. Og så red Bolle og Gudrun hjem da dette var gjort. Da Kjartan Olavsson fikk høre om dette, red han straks av sted sjøl tolvte og kom til Tunga tidlig på dagen. Torarin hilste ham hjertelig velkommen og innbød ham til å være der. Kjartan sa han ville reise hjem igjen om kvelden, men en liten stund ville han slå seg til der. Torarin spurte hva ærend han kom i. Kjartan svarte: «Det er æren­ det mitt hit å tale litt om den jordhandel som du og Bolle har i emning; for det er mot min vilje at du seiler denne jordeiendommen til Bolle og Gudrun.» Torarin sa at det ville vært uheldig for ham om han ikke fikk selle, - «for både er prisen god som Bolle har lovt meg for jordeiendommen, og skal den betales fort.» - Kjartan sa: «Du skal ikke li noen skade om Bolle ikke får kjøpt jordeiendommen, for jeg skal kjøpe den for samme pris, og det skal ikke hjelpe deg mye om du sier noe mot det som jeg vil, for det skal merkes at jeg vil rå i herredet, men likevel vil jeg mer gå fram etter andres sinn enn etter Laugar-mennenes. Torarin svarte: «Drottens ord har nok mye å si for meg, men det ville være mest etter mitt sinn, om dette kjøp som Bolle og jeg har emnet, fikk gå sin gang.» - Kjartan sa: «Ikke kaller jeg det jordkjøp som ikke er bundet ved vitner. Nå får du gjøre ett av to; enten lar du meg straks få den gården på slike vilkår som du er blitt enig med andre om, eller du skal sjøl bo på gården.» Torarin valte å selle ham gården. Nå ble straks vitner tatt til denne handel. Kjartan red hjem etter kjøpet. Dette ble nå spurt i alle Breidafjordsdalene. Samme kveld hørte de om det på Laugar. Da sa Gudrun: «Det finner jeg, Bolle, at Kjartan har gitt deg to vilkår som er blitt hardere enn de han ga Torarin, så du enten blir nødt til å reise bort fra herredet her med liten ære, eller du får vise deg litt mindre sløv når dere møtes en gang, enn du før har vært.» Bolle svarte ikke noe og gikk straks bort fra denne samtale. Det var stilt med saken i den tid som var igjen av langfasten. Tredje påskedag red Kjartan hjemmefra sjølv annen. An Svarte o

117

fulgte ham. De kom til Tunga samme dag. Kjartan ville at Torarin skulle ri med ham vest til Saurbø for at han skulle være vitne på de steder han hadde noe til gode, for Kjartan hadde mange pengesaker der. Torarin hadde ridd bort til grannegården. Kjartan slo seg til der en stund og ventet på ham. Samme dag var Torhalla Skravla kommet dit. Hun spurte Kjartan hvor han tenkte seg hen. Han sa han skulle vest til Saurbø. Hun spurte: «Hvilken vei skal du ri?» Kjartan svarte: «Jeg rir vestover gjen­ nom Sælingsdal, og så vest fra gjennom Svinadal.» Hun spurte hvor lenge han ble borte. Kjartan svarte: «Det er rimeligst at jeg rir vestfra på torsdag.» «Vil du gjøre et ærend for meg?» sa Torhalla; «jeg har en frende vest for Hvitadal i Saurbø; han har lovt meg en halv mark vad­ mel; jeg ville gjerne be deg om at du hentet det og tok med deg hit.» Kjartan lovte det. Kort etter kom Torarin hjem, og han gjorde seg i stand til å reise med Kjartan. De red mot vest over Sælingsdalshei og kom om kvel­ den til søsknene på Hol. Kjartan ble godt mottatt der, for det var beste vennskap mellom dem. Torhalla Skravla kom hjem til Laugar om kvelden. Osvivs sønner spurte hvilke mennesker hun hadde møtt om dagen. Hun sa hun hadde møtt Kjartan Olavsson. De spurte hvor han skulle hen. Hun fortalte det hun visste, - «og aldri har han vært raskere enn nå, og det er ikke underlig at slike karer regner alle andre for mindremenn.» Og dessuten sa Torhalla: «Det syntes jeg var lett å finne ut, at Kjartan talte ikke så gjerne om noen ting som om jordhandelen mellom ham og Torarin.» Gudrun sa: «Kjartan kan nok gjøre alt det han vil, modig og djervt, for det har vist seg at om han gjør aldri så stor usømmelighet så våger ingen å gå mot ham.» Både Bolle og Osvivs sønner hørte på denne samtale mellom Gudrun og Torhalla. Ospak og de andre svarte lite, men brukte seg mot Kjartan, slik som de jamt gjorde. Bolle lot som han ikke hørte det, slik som han ofte gjorde når det ble talt ille om Kjartan; det var hans vane da enten å tie eller å komme med motlegg.

118

Bakhold for Kjartan Fjerde dag i påskeuken satt Kjartan på Hol; det var stor moro og glede der. Natten etter bar An seg ille i søvne, og han ble vekt. De spurte hva han hadde drømt. Han svarte: «Det kom en motbydelig kjerring til meg - og rykte meg fram på sengestokken. I den ene hånden hadde hun et sverd og i den andre et trau. Hun satte sverdet for brystet på meg og skar opp hele magen og tok bort innvollene, og i steden la hun inn riskvister. Og så gikk hun ut,» sa An. Kjartan og de andre lo mye av drømmen, og sa at han skulle hete Ån Rismage. De tok fatt på ham og sa de ville se etter om det var ris i magen hans. Da sa Aud: «Dere skal ikke drive så mye spott med dette. Det er mitt råd at Kjartan enten blir her lenger, eller om han vil ri, da skal han ha med seg større følge enn han kom hit med.» Kjartan sa: «Det kan hende dere synes en skal merke seg godt det An Rismage sier når han sitter og taler med dere om dagene, siden dere synes alt det han drømmer, er som en åpenbaring. Men reise vil jeg som jeg hadde tenkt før denne drømmen.» Kjartan gjorde seg ferdig tidlig torsdag i påskeuken, og Torkjel Hvelp og Knut, hans bror, etter Auds råd. I alt red det 12 mann av sted med Kjartan. Kjartan kom forbi Hvitadal og hentet vadmelet til Tor halla Skravla, som han hadde lovt. Og så red han sør igjennom Svinadal. På Laugar i Sælingsdal hendte det at Gudrun var tidlig på føttene så snart solen var oppe. Hun gikk dit hvor brødrene sov og tok fatt i Ospak. Han våknet med én gang, og like ens flere av brødrene. Da Ospak fikk se det var søsteren, spurte han hva hun ville, siden hun var så tidlig på føttene. Gudrun sa hun ville vite hva de tenkte å ta seg til om dagen. Ospak svarte at de ville holde seg i ro, - «for det er lite å gjøre nettopp nå.» Gudrun sa: «Et godt nok huglynne ville dere ha fått om dere hadde vært døtrene til en bonde og gjorde hverken gagn eller mein. Men tross Kjartan har voldt dere slik svivøring og skam, ligger dere og sover, enda han rir framom gården her sjøl annen. Slike karer har o

o

119

minne som svin. Jeg får nok også gi opp all von om at dere skulle våge dere til å gå mot Kjartan på Hjardarholt; dere våger ikke engang å møte ham nå når han reiser forbi med én eller to mann, mens dere sitter hjemme og taler store ord og alltid er mange nok.» Ospak sa at hun hisset seg altfor mye opp, men at det var vanskelig å si noe mot det. Han sprang opp med en gang og tok klærne på, og det gjorde også de andre brødrene. Så gjorde de seg i stand til å ligge på lur for Kjartan. Da ba Gudrun Bolle om å gå med dem. Bolle sa at det sømte seg ikke for ham, for han var Kjartans frende; han talte også om hvor kjærlig Olav hadde fostret ham. Gudrun svarte: «Sant er det du sier, men ikke vil du ha lykke til å handle slik at alle synes det er godt. Det skal bli slutt på vårt samliv om du drar deg unna dette her.» Ved alt det som Gudrun sa, lot Bolle hatet mot Kjartan og det Kjar­ tan hadde gjort mot ham, få større makt, og så grep han fort våpnene sine. De ble ni i alt. Det var Osvivs fem sønner Ospak, Helge, Vandråd, Torråd og Torolv. Bolle var den sjette. Gudlaug, Osvivs søster sønn, vakker som få, var den sjuende. Og så var det Odd og Stein, sønnene til Torhalla Skravla. De red til Svinadal og slo seg ned i et gjel som heter Havragil. De bandt hestene der og satte seg ned. Bolle sa ikke noe hele dagen og holdt seg oppe på kanten av gjelet. Da Kjartan og hans følge var kommet sør om Mjosyndi, og dalen blir videre, sa Kjartan at Torkjel og de som hadde fulgt med ham, skulle snu. Torkjel sa han ville ri med til det var slutt med dalen. Da de var kommet sør om de selene som heter Nordsel, sa Kjartan til Torkjel og Knut at nå skulle de ikke ri med lenger; - «ikke skal Torolv, tjuven, le av det at jeg ikke tør ri av sted med få mann i følge.» Torkjel Hvelp svarte: «Det skal vi nå føye deg i at vi ikke rir lenger; men vi kommer til å angre det dersom du har bruk for folk i dag, og vi ikke er der.» Da sa Kjartan: «Min frende Bolle vil nok ikke legge råd om å drepe meg. Men dersom Osvivssønnene ligger på lur etter meg, da får det stå sin prøve, hvem som skal få noe å fortelle om kampen, enda om jeg skal kjempe mot noe overmakt.» Så red brødrene og karene deres vestover igjen.

120

Kjartan blir drept Nå red Kjartan søretter dalen sammen med An Svarte og Torarin, tre mann i alt. Torkjel hette en mann som bodde på Havratindar i Svinadal. Den gården ligger nå øde. Han hadde gått ut til hestene sine om dagen, og sauegjeteren hans var med ham. De så begge parter, Laugarmennene som satt på lur, og Kjartan og karene hans, som red tre sammen søretter dalen. Da sa sauegjeteren at de skulle snu og gå Kjartan i møte; han sa det ville være et stort hell for dem om de kunne avvende den store striden som nå var satt i gang. Torkjel sa: «Hold kjeft; vil du, din tosk, gi liv til en mann, dersom det er så laga at han skal ha sin bane? Det skal jeg sannelig si at jeg unner begge parter at de kommer så ille ut i det som de sjøl liker. Jeg synes det er bedre at vi steller oss slik at det ikke hender oss noe, men at vi prøver å få sett på sammenstøtet så godt som mulig, og at vi har moro av kampleiken deres; for det taler alle høyt om at Kjartan er mer stridsfør enn noen annen. Jeg tenker også at han nå trenger til det, for det er lett å se at overmakten er stor nok.» Og så ble det slik som Torkjel ville. Kjartan og karene hans red fram ved Havragil. Osvivssønnene hadde begynt å lure på hvorfor Bolle hadde valt seg et sted hvor han godt kunne se når det kom noen riende vestfra. De talte sammen om dette, og sa at det så ut som Bolle ikke ville være tro mot dem. De gikk opp til ham i bakken og ga seg til å ta tak med ham for spøk, de grep ham i føttene og dro ham nedover bakken. Kjartan og karene hans kom fort fram, for de red hardt; da de kom sørover gjelet, fikk de se dem som satt på lur, og de kjente mennene. Kjartan hoppet raskt av hesteryggen og vendte seg mot Osvivssøn­ nene. Der sto det en stor stein. Kjartan sa de skulle ta mot dem der. Før de møttes, skjøt Kjartan med spydet, og det kom i Torolvs skjold ovenfor handtaket, og skjoldet ble klemt inn til ham. Spydet gikk gjennom skjoldet og armen ovenfor albuen og rev opp armmuskelen. Torolv slapp da skjoldet, og han kunne ikke bruke hånden hele dagen. Så dro Kjartan sverdet, men det var ikke Kongsgave han hadde.

121

Torhallasønnene sprang mot Torarin, for de hadde fått den delen av arbeidet. De måtte gå hardt på, for Torarin var en sterk kar. De var også spreke stridsmenn; det var ikke lett å se hvem som ville vinne. Da gikk Osvivssønnene og Gudlaug mot Kjartan. De var fem, men Kjartan og An var to. An verjet seg godt og ville alltid gå fram foran Kjartan. Bolle sto med Fotbit og så på. Kjartan hogg med store tak, men sverdet dugde ikke godt, så han støtt måtte sette det under foten sin for å benke det. De ble såret på begge sider, Osvivssønnene og An, men Kjartan var enda ikke såret. Kjartan kjempet så raskt og djervt at Osvivssønnene dro seg unna og vendte seg dit som An var. Da falt An, men han hadde kjempet en tid med innvollene ute. Nettopp i det samme hogg Kjartan foten av Gudlaug ovenfor kneet, og den ska­ den var nok til å gi ham bane. Da søkte de fire Osvivssønnene mot Kjartan; men han verjet seg så djervt at han ikke på noen måte dro seg unna dem. Da sa Kjartan: «Bolle frende, hvorfor tok du hjemmefra dersom du bare ville stå stille og se på. Nå har du det beste høve til å hjelpe en o o

o

o

o

122

av partene, og få prøvd hva Fotbit duger til.» Bolle lot som han ikke hørte det. Da Ospak skjønte at de ikke kunne greie Kjartan, egget han Bolle på alle måter. Han sa at han ville vel ikke ha den skam på sitt navn at han hadde lovt dem hjelp i strid, men likevel ikke hjalp; - «og Kjar­ tan var ikke lett for oss å ha med å gjøre da vi ikke hadde gjort så mye mot ham som nå; men dersom Kjartan nå skal slippe unna, da blir det nok snart harde vilkår både for deg, Bolle, og for oss.» Da dro Bolle Fotbit og vendte seg mot Kjartan. Da sa Kjartan til Bolle: «Nå tenker du sikkert på å gjøre niddingsverk, frende, men mye bedre synes jeg det er å få bane av deg, frende, enn å gi deg den.» Så kastet Kjartan våpnene og ville ikke verje seg, enda han var bare lett såret, men trett og utmattet av kampen. Bolle svarte ikke noe på Kjartans ord, men likevel ga han ham banesår. Bolle satte seg straks ned og løftet opp overkroppen hans, og så døde Kjartan i Bolles fang. Bolle angret sitt verk og lyste drapet på seg. Bolle sendte Osvivssønnene til bygds, mens han og Torarin ble igjen hos likene. Da Osvivssønnene kom til Laugar, fortalte de det som hadde hendt. Gudrun sa seg vel fornøyd med det; Torolv fikk hånden for­ bundet, men den grodde sent, og den ble aldri helt før mer. Kjartans lik ble ført hjem til Tunga. Så red Bolle hjem til Laugar. Gudrun gikk og møtte ham, og spurte hvor langt på dag det var. Bolle sa at det var nesten non. Da sa Gudrun: «Store blir morgenverkene nå: jeg har spunnet tolv alen garn, og du har drept Kjartan.» Bolle svarte: «Denne ulykke ville nok likevel seint gå ut av hugen min, enda om du ikke minte meg om den.» Gudrun sa: «Dette regner jeg slett ikke for en ulykke. Jeg syntes du sto høyere i ære den vinteren Kjartan var i Norge, enn du nå gjør, for han trådte dere under føtter med én gang han kom til Island. Men likevel nevner jeg det sist som jeg synes er mest verdt, at Hrevna nok ikke går leende til sengs i kveld.» Da ble Bolle sint og sa: «Jeg tenker det er uvisst om hun bleikner mer ved disse tidender enn du, og jeg har en mistanke om at det hadde gått mindre inn på deg om jeg hadde ligget igjen på vigvollen, og Kjartan hadde fortalt det som hadde hendt.» Gudrun skjønte da at Bolle var blitt sint, og hun sa: «Ta det ikke

123

slik! Jeg sier deg stor takk for ditt verk. Jeg skjønner nå at du ikke vil gjøre noe som er meg imot.» Kort etter gikk Osvivssønnene inn i et jordhus som var gjort i stand for dem i all hemmelighet. Og Torhallasønnene ble sendt ut til Helgafell for å fortelle Snorre gode det som hadde hendt; og det med at de ba ham straks sende dem folk til hjelp mot Olav og de andre som hadde ettermål etter Kjartan. I Sælingsdalstunga hendte det noe natten etter den dagen kampen hadde stått: An, som alle trodde var død, satte seg opp. De som våket over likene, ble redde, og de mente det var et stort under. Da sa An til dem: «Jeg ber dere i Guds navn at dere ikke blir redde for meg; for jeg har levd og har vært ved sans og samling like til en avmaktstyngde falt over meg. Da drømte jeg om den samme kvinne jeg for hadde drømt om, og nå syntes jeg hun tok riskvistene ut av magen min og lot innvollene komme i steden. Og dette byttet ble godt for meg.» Siden ble de sår An hadde, forbundet; han ble frisk og ble siden kalt An Rismage. o

o

o

o

124

Da Olav Hoskuldsson fikk høre det som hadde hendt, gikk drapet på Kjartan svært inn på ham; men han bar det likevel som en mann. Sønnene hans ville med én gang gå mot Bolle og drepe ham. Olav sa: «Det er langt fra det jeg vil. Sønnen min blir ikke bedre bøtt om Bolle blir drept; jeg elsket Kjartan mer enn noen annen, men ikke kunne jeg tåle å gjøre Bolle skade. Jeg ser et arbeid som høver bedre for dere. Gå mot Torhallasønnene, som er sendt til Helgafell for å få folk mot oss. Det skulle jeg like godt at dere straffet dem slik som dere ønsker.» Så gjorde Olavssønnene seg raskt i stand til å ta av sted, de gikk ombord på en båt som Olav eide. De var sju i alt; så rodde de ut etter Hvamsfjorden og satte sterkt opp farten. De hadde liten bør, men det var da medvind. De rodde og seilte til de kom under Skorøy; der stop­ pet de en stund og spurte seg for om hvem som hadde fart forbi. Litt senere så de en båt som rodde vestfra over fjorden. De kjente men­ nene med én gang. Det var Torhallasønnene. Halldor og brødrene hans la straks mot dem. Torhallasønnene fikk ikke gjort noe for å verje seg, for Olavssønnene sprang straks ut i båten mot dem. Stein og hans bror ble tatt til fange, så ble de hogd ned og kastet over bord. Så vendte Olavssønnene tilbake, og alle syntes det var raskt gjort av dem.

Olav berger Bolle Olav reiste for å møte Kjartans lik. Han sendte noen menn sør til Borg, de skulle melde Torstein Egilsson det som hadde hendt, og like ens det at han ønsket hjelp av ham til ettermålet. Enda om storfolk slo seg sammen med Osvivssønnene mot dem, sa han at han ville ha avgjørelsen i alle ting. Samme bud sendte han nord til Vididal til Gudmund, mågen sin, og til Asgeirssønnene, og like ens det at han lyste alle dem for medskyldige i drapet på Kjartan som hadde vært med på overfallet - så nær som Ospak Osvivsson. Han var alt i for­ veien fredløs for den kvinne som hette Aldis, datter til HolmgangsLjot fra Ingjaldssand. Sønn til Ospak og Aldis var Ulv, som siden ble o

125

kong Harald Sigurdssons stallare; han var gift med Jorunn Torbergsdatter. Deres sønn var Jon, far til Erlend Himalde, som igjen var far til Øystein erkebisp. Olav hadde lyst sitt søksmål for drapet til Torsnes-ting. Han lot føre hjem Kjartans lik og sette opp tjeld over det, for den gang var det ikke bygd noen kirke i Daler. Da Olav fikk vite at Torstein med en gang hadde tatt til med å gjøre seg i stand og samle mye folk, og at viddølene gjorde det samme, lot Olav samle folk fra hele Daler. Det ble en stor mengde av det. Så sendte Olav hele denne folkemengden til Laugar; men han sa: «Det er min vilje at dere verjer Bolle om han trenger til det, og ikke dårligere enn dere følger meg. For jeg skulle tro at de mener å ha noe å gjøre opp med ham, de utenbygdsfolkene som nå snart kommer til oss.» Da dette var ordnet slik, kom Torstein og hans folk og like ens viddølene, og de var fulle av raseri. Hall Gudmundsson og Kalv Asgeirsson egget mest at de skulle gå mot Bolle, og at de skulle lete etter Osvivssønnene til de fant dem; de sa at de kunne ikke ha reist ut av bygda. Men da Olav rådde dem sterkt fra å fare, ble det gjort forsøk på forlik. Det gikk lett med Bolle, for han ba Olav rå alene når det gjaldt ham. Men Osviv så seg ikke noen råd til å tale mot, for han fikk ingen hjelp fra Snorre. Forliksmøtet ble så fastsatt; det skulle være i Ljårskogar. Hele saken ble uten vilkår lagt under Olav. For dra­ pet på Kjartan skulle det bøtes med gods og fredløshet slik som Olav ville. Og så var forliksmøtet slutt. Ikke kom Bolle til dette møtet, og Olav avgjorde saken, og avgjørelsen skulle bli kunngjort på Torsnesting. Så red myramennene og viddølene til Hjardarholt. For å trøste Hrevna bød Torstein Kuggesson seg til å ta Kjartans sønn, Asgeir, til oppfostring. Hrevna dro nordover med brødrene sine. Hun var sterkt sorgtyngd, men likevel førte hun seg verdig og talte vennlig med hver og en. Hrevna tok ingen mann etter Kjartan. Hun levde bare kort tid etter at hun var kommet dit nord, og folk sier at hun ble sprengt av sorgen.

126

Osvivssønnene blir dømt Kjartans lik sto oppe en uke i Hjardarholt. Torstein Egilsson hadde latt bygge en kirke ved Borg. Han tok Kjartans lik hjem med seg, og Kjartan ble gravlagt ved Borg. Da var kirken nettopp innvigd og sto enda i vigselsskrud. Så kom tiden for Ibrsnes-ting, og da var saken mot Osvivssønnene forberedt. De ble dømt fredløse alle. De fikk penger forat de skulle kunne fare ut, men de skulle ikke komme tilbake til Island så lenge noen av Olavs sønner eller Asgeir Kjartansson levde. Men for Gud­ laug, Osvivs søstersønn, skulle ingen bot betales fordi han hadde overfalt Kjartan og ligget i bakhold for ham. Heller ikke skulle Tbrolv få noen oppreisning for de sår han hadde fått. Ikke ville Olav saksøke Bolle, men ba ham betale for seg. Dette mislikte Halldor og Steintor sterkt, og like ens alle Olavs sønner, og de sa at det ville være tungt om Bolle skulle få sitte i samme herred som de. Olav sa at de fikk lyde ham så lenge han var i live. Oppi Bjarnarhavn lå et skip som Audun Festargarm eide. Han var på tinget og sa: «Det går nok så at disse mennene ikke blir mindre fredløse i Norge dersom Kjartans venner lever.» Da svarte Osviv: «Du skal ikke bli sannspådd, din bandhund. For sønnene mine skal få stor ære hos de høyeste menn, men du Festargarm (dvs. bandhund) skal fare trollene i vold i sommer.» Audun Festargarm reiste ut den sommeren og forliste ved Færøyene; og der omkom hvert liv som var ombord. Folk syntes det hadde gått med Audun om lag slik som Osviv hadde spådd. Osvivssønnene for ut den sommeren, og ingen av dem kom noen gang tilbake til Island. På Torsnes-ting ble det slutt på søksmålet. Folk syntes Olav hadde vokst på det siden han hogg til beinet når det gjaldt Osvivssønnene, som mest hadde fortjent det, men sparte Bolle for frendskaps skyld. Olav takket dem som hadde hjulpet ham. Etter Olavs råd kjøpte Bolle gård i Tunga. Det er fortalt at Olav levde tre år etterat Kjartan var drept. Etter hans død skiftet hans sønner arven etter ham. Halldor tok bosted i Hjardar­ holt. Torgjerd, deres mor, ble hos Halldor. Hun var full av hat til Bolle, og hun syntes det var en tung fosterlønn hun hadde fått av ham. o

127

Torkjel på Havratindar blir drept Om våren satte Bolle og Gudrun bo på Sælingsdalstunga, og der fikk de det stort og romslig. De fikk en sønn, og han fikk navnet Torleik. Han ble tidlig en vakker og rask gutt. Halldor Olavsson bodde i Hjar­ darholt, som før er skrevet. Han var den fremste blant brødrene. Den våren Kjartan ble drept, sendte Torgjerd Egilsdotter en gutt av skyldfolket sitt til Torkjel på Havratindar forat han skulle være der. Gutten gjette fe der om sommeren. Som de andre sørget han mye over at Kjartan var død. Han kunne aldri tale om Kjartan når Torkjel hørte det, for Torkjel talte jamt ille om Kjartan, og sa han hadde vært en feig og motløs mann, og han hermet ofte etter ham, hvordan han hadde skapt seg da han fikk banesåret. Av det ble gutten ille ved, og han gikk til Hjardarholt og sa det til Halldor og Torgjerd og ba dem ta ham til seg. Torgjerd ba ham bli der han var, vinteren over. Gutten sa at han orket ikke å være der lenger. «Og ikke ville du be meg om det om du visste hvor det røyner på meg å være der.» Guttens klaging gikk inn på Torgjerd, og hun sa at han gjerne kunne bli hos henne. Halldor sa: «Bry deg ikke med denne gutten; han er ikke til å lite på.» Da svarte Torgjerd: «Liten vekt har det en gutt forteller; men Torkjel har i alle måter ført seg ille i denne saken, for han kjente til at Laugarmennene lå i bakhold for Kjartan, og ville ikke fortelle ham det. Han gjorde seg skjemt og gammen av striden mellom dem, og etterpå har han lagt til mange uvennlige ord. Det vil nok ligge enda lenger borte for dere brødre å prøve å ta hevn der overmakt er mot dere, når dere ikke vil gi en slik skarv som Torkjel lønn for det han har gjort.» Hall­ dor svarte lite på det, men ba Torgjerd avgjøre hvor gutten skulle være. Noen få dager etterpå red Halldor hjemmefra med noen mann. Han reiste til Havratindar og tok Torkjel inne i huset. Torkjel ble ført ut og drept; han bar seg lite karslig da han ble drept. Halldor lot ingen rane noe, men gikk hjem etter drapet. Torgjerd låt vel over dette, og fant at denne påminning var bedre enn ingen. Denne sommeren var det så stilt, men det var i gråeste laget mellom Bolle og Olavssønnene. Brødrene gikk hardt nok mot Bolle, men han bøyde unna i alt for frendene, når det ikke gikk så vidt at det ble til

128

æremink for ham, for han var så god stridsmann som noen. Bolle hadde mye folk hos seg og slo stort på, for penger hadde han nok av. Steintor Olavsson bodde på Donustad i Laksådalen. Han var gift med Turid Asgeirsdotter, som for Torkjel Kugge hadde vært gift med. Sønn deres hette Steintor, og han ble kalt Groslappen.

Torgjerd egger sønnene sine Vinteren etter Olav Hoskuldssons død sendte Torgjerd Egilsdotter da det lakket med vinteren - bud til sin sønn Steintor at han skulle komme til henne. Da mor og sønn møttes, sa hun fra at hun ville fare hjemmefra vest til Saurbø for å møte Aud, sin venninne. Hun sa til Halldor at han skulle reise med. De var fem i alt. Halldor fulgte sin mor. De dro av sted, og da de var kommet utfor gården i Sælingsdalstunga, snudde Torgjerd hesten opp mot gården og spurte: «Hva heter den gården der?» Halldor svarte: «Det spør du ikke om, mor, fordi du ikke vet det før. Den gården heter Tunga.» «Hvem bor der?» sa hun. Han svarte: «Det vet du, mor.» Da sa Torgjerd og sukket: «Ja, det er sikkert; jeg vet at her bor Bolle, brorbanen deres, og svært ulike er dere de gjeve frendene deres når dere ikke vil hevne en slik bror som Kjartan var, og ikke ville Egil, morfar deres, ha handlet slik. Ille er det å ha dådløse sønner. Det mener jeg fullt ut at dere ville høvd bedre til å være deres fars døtre og ha blitt giftet bort. Her kan vi sanne det som sagt er, at der er en stakkar i hver ætt. Nå ser jeg det klart, Hall­ dor, at det var det største uhell med Olavs giftermål at det mislyktes så for ham med sønnene. Dette sier jeg til deg, Halldor,» sa hun, «fordi du synes å være fremst blant brødrene. Nå kan vi snu, for dette var først og fremst ærendet mitt å minne dere om dette dersom dere ikke har tenkt på det i forveien.» Da svarte Halldor: «Ikke skal vi gi deg skylden, mor, om dette går oss av minne.» Ellers svarte Halldor lite, men harmen mot Bolle vokste likevel mye hos ham. Nå lakket det med denne vinteren, sommeren kom, og det bar framover mot tingtid. Halldor lyste ut at han og brødrene ville ri til 9. Norrøn saga II

129

tinget. De red av sted med en stor flokk og tjeldet den bu som Olav hadde eid. Tinget var stilt og uten hendinger. Nordfrå var på tinget viddølene, sønnene til Gudmund Solmundsson. Da var Barde Gud­ mundsson 18 år gammel; han var en stor og sterk kar. Olavssønnene ba Barde, sin frende, hjem med seg, og de ba ham sterkt og inntren­ gende. Hall Gudmundsson var ikke her i landet den gang. Barde tok vel imot innbydelsen, for det var riktig hjertevennskap mellom de frendene. Fra tinget red så Barde vestover sammen med Olavssøn­ nene. De kom hjem til Hjardarholt, og Barde var der resten av som­ meren.

Olavssønnene gjør seg ferdig til hevnferd Nå sa Halldor i all stillhet til Barde at brødrene hadde i tanke å gå mot Bolle, for de tålte ikke lenger å høre spottord fra sin mor. «Ikke vil jeg skjule det for deg, Barde frende, at det mye lå under vår innby­ delse til deg at vi ville ha hjelp og følge av deg til dette.» Barde svarte: «Ille vil folk si det er å bryte forliket med frendene sine, og for det andre tror jeg ikke det er lett å komme innpå Bolle. Han har mye folk om seg, og sjøl er han en hard og uredd kar. Heller ikke skorter det på kloke rådgjerder der Gudrun og Osviv er. Alt i alt syns jeg det ikke er noen lett sak dette her.» Da sa Halldor: «Det trenger vi ikke at noen forteller oss at denne saken er vanskelig. Heller ikke har jeg nevnt dette før det var en avgjort sak at vi vil søke hevn over Bolle. Nå venter jeg det, frende, at du ikke drar deg unna denne ferd med oss.» Barde svarte: «Jeg vet at du mener det er lite rimelig at jeg drar meg unna. Jeg vil heller ikke gjøre det, dersom jeg ser at jeg ikke kan få dere fra det.» «Da gjør du rett,» sa Halldor, «som vi også kunne vente.» Barde sa at de måtte gå fram etter en plan. Halldor sa han hadde fått vite at Bolle hadde sendt hjemmefra mennene sine, noen til skips nord til Hrutafjord og noen ut til stranda. «Det er også sagt meg at Bolle er på selet i Sælingsdal, og at det ikke er flere mann der enn de huskarene som gjør høyonn der. Jeg tror ikke det en annen gang blir

130

mer høvelig å gå mot Bolle enn det er nå.» Dette stadfestet de mellom seg, Halldor og Barde. Det var en mann som hette Torstein Svarte, han bodde i Hundadal i Breidafjorddalene. Han var en klok og rik mann, og han hadde lenge vært venn til Olav På. Søster til Torstein hette Solveig; hun var gift med en mann som hette Helge Hardbeinsson. Helge var en stor og sterk mann og en stor farmann; han var nettopp kommet fra reise til Island og holdt seg da hos Torstein, mågen sin. Halldor sendte bud etter Torstein Svarte og Helge, hans måg. Da de kom til Hjardarholt, fortalte Halldor om det han hadde tenkt seg til å gjøre, og han ba dem bli med på ferden. Torstein låt ille om det som var planlagt. «Det er den største skade at dere frender skal drive på å drepe hverandre. Det er bare få slike menn som Bolle i deres ætt.» Men enda Torstein talte slik, nyttet det ikke noe. Halldor sendte bud etter Lambe, sin farbror; da han kom til Hall­ dor, sa Halldor hva han hadde tenkt å gjøre. Lambe rådde sterkt til at dette skulle få framgang. Torgjerd husfrue egget også sterkt til fer­ den. Hun sa at hun ikke mente Kjartan var hevnet dersom ikke Bolle mistet livet. Så gjorde de seg i stand til ferden. Med på den var de fire Olavssøn­ nene, Halldor, Steintor, Helge og Hoskuld. Den femte var Barde Gudmundsson, den sjette var Lambe, den sjuende Torstein og den åttende Helge, mågen hans; den niende var An Rismage. Torgjerd ville også fare med dem; men de prøvde å få henne fra, og sa at slikt ikke var kvinneferd. Men hun sa at hun var fast bestemt på å bli med. «For jeg vet best om dere, sønnene mine, at dere trenger til bryning.» De sa at hun fikk rå. o

___

Hevnferden Nå red de hjemmefra, fra Hjardarholt, ni sammen. Torgjerd var den tiende. De rir inn etter fjærestranda og så til Ljårskogar. Det var først på natten. De stanset ikke før de kom til Sælingsdal, da holdt det på å bli morgen. Det var tykk skog i dalen den gang. Bolle var der i selet,

131

slik som Halldor hadde hørt. Selene sto ved elva der det nå heter Bollatopter. Nedenfor selet var et stort holt helt ned til Stakkagil. Mellom lia og holtet var en stor eng som hette Barme. Der gikk Bolles huskarer og arbeidde. Halldor og hans følge red over Rånarvollene til Øksnagrov og så nedover Hamareng, som er rett mot selet. De visste at det var mye folk ved selet. De steg av hestene og tenkte å bie til mennene gikk fra selet for å arbeide. Bolles smalemann gikk tidlig om morgenen etter feet oppi lia. Han så mennene i skogen, og like ens hestene som var bundet. Han fikk en mistanke om at dette ikke var fredelige folk som for så lønnlig. Han tok straks den snareste gjenvei hjem til selet, og ville fortelle Bolle at noen karer var kommet. Halldor var en skarpsynt kar. Han så at man­ nen sprang ned fra lia og tok veien til selet. Så sa han til dem som var med ham at det var nok smalemannen til Bolle, «og han har nok sett at vi er kommet. Nå skal vi møte ham og ikke la han komme med melding til selet.» De gjorde som han sa. An Rismage var den raskeste av dem; han tok igjen gutten, løftet ham opp og kjørte ham ned igjen o

132

slik at gutten brøt ryggen. Så red de til selet. Det var to sel, sove-sel og bur. Bolle hadde vært tidlig på føttene om morgenen og satt arbei­ det i gang. Men han hadde lagt seg til å sove igjen, da huskarene gikk. Det var to i selet, Bolle og Gudrun. De våknet ved ståket da de andre sprang av hestene. De hørte også at de som kom, talte om hvem som først skulle gå inn i selet til Bolle. Bolle kjente målet til Halldor og til flere av dem som var med. Bolle ba Gudrun gå ut av selet, og han sa at dette møtet bare kunne bli slik at det ikke ble til noen glede for henne. Gudrun svarte at hun trodde at det ikke ville hende annet enn at hun kunne se på det, og hun sa at det nok ikke ville være til skade for Bolle om hun var hos ham. Bolle sa at han ville rå i dette, og det ble til at Gudrun gikk ut av selet. Hun gikk nedover bakken til den bekken som renner der, og tok til å vaske lerretet sitt. Nå var Bolle alene i selet. Han tok våpnene sine, satte hjelmen på hodet og holdt skjoldet foran seg; sverdet Fotbit tok han i hånden; han hadde ingen brynje. Halldor og de andre talte nå om hvordan de skulle gjøre det, for ingen hadde lyst til å gå inn i selet. Da sa An Rismage: «Med her er det menn som er nærmere frender til Kjartan enn jeg, men det er ikke noen som bedre enn jeg kan huske det som gikk for seg da Kjartan lot livet. Da jeg ble ført hjem til Tunga, og det bare så vidt var liv i meg, men Kjartan var drept, kom det for meg at jeg skulle bli glad når jeg fikk høve til å gjøre Bolle mein. Jeg vil gå inn først i selet.» Da svarte Torstein: «Det var modig tale, men like­ vel er det rådeligere ikke å rase uvettig på. Nå gjelder det å fare varlig, for Bolle vil nok ikke stå rolig når noen går på ham. Enda om han har lite hjelp, kan dere vente dere kvast motverje, for Bolle er både sterk og veløvd i å bruke våpen. Og så har han et sverd som han kan lite på.» Så gikk An hardt og fort inn i selet og hadde skjoldet over hodet på seg og snudde smalsiden fram. Bolle hogg til ham med Fotbit og hogg av skjoldspissen; dermed kløvde han An ned til herdene. An fikk bane med en gang. Så gikk Lambe inn. Han hadde skjold foran seg og et draget sverd i hånden. I det samme rykte Bolle Fotbit ut av såret, og skjoldet kom til siden. Da stakk Lambe Bolle i låret, og det ble et stort sår. Bolle hogg Lambe over akselen og rente sverdet ned­ over siden hans. Han ble straks ufør til strid, og aldri siden ble hån­ den hans uten mein, så lenge han levde. I samme øyeblikk gikk Helge o

o

o

133

o

Hardbeinsson inn, og han hadde i hånden et spyd med alenlangt blad og skaft forsterket med jernband. Da Bolle fikk se det, kastet han sver­ det, tok skjoldet i begge hender og gikk fram til selsdøra mot Helge. Helge stakk med spydet gjennom skjoldet og gjennom Bolle, som lente seg opp mot selsveggen. Nå stormet mennene inn i selet, Hall­ dor og brødrene hans. Torgjerd gikk også inn i selet. Da sa Bolle: «Nå brødre, kan dere komme nærmere enn før, for nå venter dere nok kort motverje.» Torgjerd svarte ham og sa at de ikke skulle spare på å gjøre det helt av med Bolle, og at de måtte gjøre det slik at de kunne gå mellom kroppen og hodet. Bolle sto enda opp ved selsveggen og holdt kjortelen om seg forat innvollene ikke skulle renne ut. Da sprang Steintor Olavsson på Bolle og hogg til ham med en stor øks i halsen ved herdene, så hodet straks røk av. Torgjerd ønsket ham til lykke med det han hadde gjort, og la til at nå fikk Gudrun en stund sitte og greie de røde lokkene til Bolle. Nå gikk de ut av selet. Gudrun kom nedefra bekken og begynte å tale med Halldor og de andre. Hun spurte hvordan det hadde gått mellom dem og Bolle. De fortalte det som hadde hendt. Gudrun var kledd i en fransk kjole med trangt livstykke av vevd tøy og en sveig på hodet. Hun hadde knyttet om seg et hodetørkle, som var mørkeblått og hadde frynser i kanten. Helge Hardbeinsson gikk bort til Gudrun og tok tørklekanten og tørket av blodet på det spydet han hadde stukket gjennom Bolle. Gudrun så på ham og smilte. Da sa Halldor: «Dette er stygg manns ferd og avskylig.» Helge ba han ikke være sint over det. «For det tror jeg,» sa han, «at under denne tørklesnippen bor min banemann.» Så tok de hestene sine og red bort. Gudrun gikk med dem et stykke på veien og talte med dem; så vendte hun tilbake.

Gudrun bytter bolig med Snorre gode De som var med Halldor, talte om at Gudrun tok seg lite nær av dra­ pet på Bolle, når hun slik fulgte dem på vei, og talte med dem som om de ikke skulle ha gjort noe som var henne imot. Da svarte Hall134

dor: «Det er ikke min mening at Gudrun ikke tar seg særlig nær av Bolles død. Jeg tror at hun fulgte oss fordi hun ville vite så nøye som mulig hvem som hadde vært med på denne ferd. Det er ikke for mye sagt at Gudrun står langt framom andre kvinner i mot og dyktighet. Det kan vi også være trygge på at Bolles død går sterkt inn på Gudrun. Og det kan vi si med sannhet at saknet er størst etter en slik mann som Bolle, enda om det var så at vi, hans frender, ikke hadde lykke til å leve i godt forhold til ham.» Så red de hjem til Hjardarholt. Disse hendingene ble snart spurt vidt omkring, og alle syntes det var store ting som hadde hendt. Det var stor sorg over Bolles død. Gudrun sendte straks bud til Snorre gode, for hun og Osviv satte all sin lit til ham. Snorre ble sterkt grepet da han fikk budet fra Gudrun og reiste til Tunga med 60 mann. Gudrun ble glad over at han kom. Han bød seg til å prøve på å få i stand forlik. Men Gudrun hadde lite lyst til å ta mot bøter for drapet på Bolle på vegne av Tor­ leik. «Jeg tror du, Snorre, kan hjelpe meg best,» sa Gudrun, «om du bytter bosted med meg så jeg slipper å sitte tun i tun med hjardhyltingene.» På den tid hadde Snorre stor strid med øyrbyggene. Snorre svarte at han ville gjøre det hun ba om, for det vennskap han hadde med Gudrun, «men nå i vinter får du bo på Tunga, Gudrun.» Snorre gjorde seg så ferdig til å reise hjem igjen, og Gudrun ga ham gilde gaver. Nå red Snorre hjem, og det var så å si stilt vinteren over. Men vinteren etter drapet på Bolle fødte Gudrun et barn, det var en gutt, som fikk navnet Bolle. Han ble tidlig stor og vakker. Gudrun holdt mye av ham. Da vinteren var gått, og våren kom, ble den han­ delen gjort som var avtalt mellom Snorre og Gudrun, at de skulle bytte gårder. Snorre flyttet til Tunga, og bodde der så lenge han levde. Gudrun og Osviv dro til Helgafell og bodde der i stor velstand. Der vokste Gudruns sønner opp, Torleik og Bolle. Torleik var fire år gam­ mel da Bolle, hans far, ble drept.

135

Torgils Hallasson og Torkjel Eyolvsson Det var en mann som hette Torgils Hallasson; han ble kalt etter sin mor fordi hun levde lenger enn hans far, som hette Snorre og var sønn til Alv fra Daler. Halla, mor til Torgils, var datter til Gjest Oddleivsson. Torgils bodde i Hordadal på en gård som heter Tunga. Torgils var en stor og vakker mann, men temmelig storfelt. Han ble ikke regnet for en mann det var lett å komme ut av det med. Ofte var det dårlig forhold mellom ham og Snorre gode. Snorre syntes at Torgils var lei til å blande seg opp i andres saker, og at han slo for stort på. Torgils ga seg mange ærender ut i bygdene, han kom støtt til Helgafell og bød seg til å hjelpe Gudrun med gårdsbruket. Hun tok vel imot det, men gjorde lite bruk av hjelpen hans. Torgils ba Torleik, sønnen hennes, hjem til seg, og han var lange stunder på Tunga og lærte lov­ kunnskap av Torgils, for han var lovkyndig som få. På den tid var Torkjel Eyolvsson ofte ute på ferder. Han var en navnspurt og ættstor mann og god venn til Snorre gode. Han var også støtt hos sin frende, Torstein Kuggesson, når han var hjemme på Island. En gang da Torkjel hadde skipet sitt stående oppe på Vadil på Bardastrand, hendte det i Borgarfjorden at sønn til Eid fra Ås ble drept av sønnene til Helga fra Kropp. Han hette Grim, han som drepte, og bror hans hette Njål. Han druknet i Hvitå litt etter. Men Grim ble dømt til å være skoggangsmann for drapet, og han lå ute i fjellene så lenge han var fredløs. Han var en stor og sterk kar. Eid var høyt til års da dette hendte. Derfor ble det ikke søkt hevn; men folk klandret Torkjel Eyolvsson mye fordi han ikke tok opp saken. Våren etter da Torkjel hadde gjort ferdig skipet sitt, reiste han sør om Breidafjord og fikk seg hest der og red helt alene og stanset ikke for han kom til Ås, til Eid, frenden sin. Eid tok mot ham med stor glede. Torkjel sa ham ærendet sitt, at han vil prøve å finne Grim, skoggangsmannen hans. Han spurte Eid om han visste noe om hvor han holdt til. Eid svarte: «Slett ikke har jeg lyst på det, og jeg tror det blir stor vågnad for deg med denne saken når du skal ta det opp med en slik helveteskar som Grim. Dersom du vil gå i vei, må du ta med deg mange menn, så du har overtaket.» «Det synes jeg er lite ærefullt,» sa Torkjel, «å gå mange mot én. Men

136

jeg skulle ønske du ville låne meg sverdet Skovnung, og da tenker jeg at jeg skal klare en einløping om han er aldri så godt rustet.» «Du får rå i dette,» sa Eid, «men det vil ikke komme uventet på meg om du en gang kommer til å angre på at du fulgte bare ditt eget råd. Men siden det ser ut som du gjør dette for min skyld, skal jeg ikke nekte det du ber om. For jeg mener Skovnung er kommet i gode hender når du bærer det. Men det sverdet har den natur at ikke skal sol skinne på hjaltet, og at det ikke skal drages når kvinner er til stede. Dersom en blir såret av sverdet, da kan såret ikke gro om det ikke blir gnidd med den legestein som følger sverdet.» Torkjel sa han skulle passe godt på dette og tok mot sverdet. Så ba han Eid vise veien dit hvor Grim holdt til. Eid svarte at han helst trodde det at Grim holdt til nordpå Tvidøgra ved Fiskevatnene. Så red Torkjel nord på heia den vei som Eid viste ham. Da han var kommet temmelig langt innpå heia, fikk han se en stor skåle ved vannet, og han stevnte dit.

Om Torkjel og Grim Skoggangsmann Torkjel kom til skålen, og der fikk han se en mann som satt nede ved vannet ved en bekkeos og dro fisk. Han hadde en skinnkappe over hodet. Torkjel steg av hesten og bandt den ved skåleveggen, så gikk han fram til vannet der mannen satt. Grim fikk se skyggen av man­ nen på vannet og spratt opp med en gang. Torkjel var da kommet like innpå ham og hogg til ham. Hogget ramte hånden like over håndled­ det, men det ble ikke noe stort sår. Grim for straks på Torkjel, og de tok tak med hverandre. Nå viste det seg snart hvem som var sterkest, og Torkjel falt og Grim oppå ham. Da spurte Grim, hva det var for en kar. Torkjel svarte at det kom ikke ham ved. Grim sa: «Nå har det gått annerledes enn du nok tenkte, for nå er livet ditt i min vold.» Torkjel svarte at han ikke ville be om fred, - «enda om jeg ikke har hatt lykken med meg.» Grim sa at han hadde gjort ulykke nok, om han så denne gang gikk unna; - «det er nok en annen lagnad for deg enn at du skal dø ved dette møtet med meg; jeg vil gi deg livet, og du kan lønne meg om du vil.» Så sto begge opp og gikk inn i skålen.

137

Torkjel så at Grim ble utmattet av blodtapet. Da tok han Skovnungsteinen og smurte ham med den, og så bandt han steinen til Grims hånd, og med en gang gikk all svie og opphovning ut av såret. De var der om natten. Om morgenen gjorde Torkjel seg ferdig til å gå bort; han spurte om Grim ville gå med. Grim svarte ham at det skulle han sikkert gjøre. Torkjel gikk mot vest, men ville ikke møte Eid. Han stanset ikke før han kom til Sælingsdalstunga. Snorre gode tok vennlig mot ham. Torkjel fortalte så hvor ille det hadde gått på turen. Snorre svarte at det var gått godt; - «jeg synes Grim har hatt lykke med seg; og nå foreslår jeg at du sender ham fra deg på beste måte. Det venneråd vil jeg gi deg at du slutter med å reise utenlands og slår deg fast ned her, gifter deg og blir slik høvding som du har ætt til.» Torkjel svarte: «Ofte har dine råd vært til nytte for meg.» Og så spurte han om han hadde tenkt på hvilken kvinne han skulle fri til. Snorre svarte: «Du skal fri til den kvinne som er det beste giftet; det er Gudrun Osvivsdotter.» Torkjel sa at det var sant at det ville være et ærefullt giftermål; «men det gjør meg likevel noe betenkelig at hun har så stritt sinn og støtt går med store planer. Hun vil nok få tatt hevn over Bolle, mannen sin. Torgils Hallasson er nok med på planene hennes, og det kan nok hende at han ikke vil være så fornøyd med dette, men Gudrun er ellers helt ut etter mitt sinn.» Snorre svarte: «Det skal jeg stå inne for at Torgils ikke skal bli deg til mein på noen måte. Og jeg finner det rimelig at det blir et omskifte når det gjelder hevnen for Bolle før dette halvår er gått.» Torkjel svarte: «Det kan nok være det ikke er tomme ord det du nå sier. Men med hevnen for Bolle ser det ikke på noen måte bedre ut nå enn før, dersom ikke noen større menn finner utvei.» Snorre sa: «Jeg synes at du skulle fare utenlands i sommer også; så kan vi se hvordan det går.» Torkjel sa at det ville han gjøre. Så skiltes de. Torkjel reiste vestover Breidafjorden til skipet sitt. Han tok Grim med seg fra Island. De fikk god bør og tok land sør i Norge. Da sa Torkjel til Grim: «Du vet hvordan det gikk til at vi kom i lag sammen, så det trenger jeg ikke å fortelle deg. Men det ville jeg gjerne at vi skulle bryte laget under lettere kår enn det så ut til en gang. Men jeg har lært deg å kjenne som en djerv og modig kar. Derfor vil jeg at 138

når vi skilles, skal du gå fra meg som om jeg aldri hadde hatt noe fiendtlig sinn mot deg. Jeg vil la deg få så mange handelsvarer at du kan gå i lag med de beste menn. Men slå deg ikke ned nord i landet, for mange av Eids frender kommer hit i handelsferder, og de er fylt av fiendskap mot deg.» Grim takket ham for disse ordene, og han sa at han ikke kunne ha krevd så mye som Torkjel bød ham. Da de skil­ tes, ga Torkjel Grim gode varer. Mange sa at her hadde Torkjel vært både gjev og raust. Så reiste Grim øst i Viken og slo seg ned der. Han ble regnet for en gjev kar, og så er det ikke mer å fortelle om ham. Torkjel ble i Norge om vinteren, og der ble han regnet for en stor­ kar. Svært rik var han og en drivende kar. Nå får vi vende oss fra ham en stund og ta til ute på Island, så vi får høre hva som gikk for seg der mens Torkjel var utenlands.

Gudrun og Snorre rådslår Utpå høsten det året reiste Gudrun Osvivsdotter hjemmefra inn i Daler. Hun red til Tykkvaskog. Da var Torleik stundom i Tykkvaskog hos Armodssønnene Halldor og Ørnolv, stundom var han i Tunga hos Torgils. Samme natt sendte Gudrun en mann til Snorre gode med bud om at hun ville tale med ham straks, dagen etter. Snorre skyndte seg og red straks med en mann i følge til Haukadalså. Nord for elva ligger det en hammar som heter Hovde; den hører inn under Løkjarskog. Der hadde Gudrun sagt fra at hun og Snorre skulle møtes. De kom dit om lag på samme tid. Det fulgte en med Gudrun også. Det var Bolle Bollesson, som da var 12 år gammel, men så godt utviklet både i styrke og omtanke at det var mange fullvoksne som ikke hadde større manndom. Han bar også Fotbit. Snorre og Gudrun begynte straks å tale sammen, men Bolle og den mann som fulgte Snorre, satt på hammaren og så på folk som gikk omkring nede i bygda. Da Snorre og Gudrun hadde spurt om hvor­ dan det sto til hos hverandre, spurte Snorre etter hennes ærend, og om noe kanskje nylig hadde hendt, siden hun hadde sendt slikt hastverksbud. Gudrun svarte: «Det er sant at for meg er den hending jeg o

139

nå vil tale om, splitter ny, enda den gikk for seg for 12 år siden. For det er om hevnen for Bolle jeg nå vil tale litt. Heller ikke kan det komme uventet på deg, for jeg har da mint deg om det av og til. Jeg vil også nevne det at du har lovt å hjelpe meg noe om jeg vil ha tål­ mod og bie. Men nå synes jeg nesten at all von er borte om at du vil ense på saken vår. Nå har jeg ventet så lenge som jeg har kunnet få meg til, og nå vil jeg ha et godt råd av deg hvordan denne hevn skal bli iverksatt.» Snorre spurte hvordan hun sjøl helst hadde tenkt seg det. Gudrun svarte: «Det er mitt ønske at ikke alle Olavssønnene skal slippe fra det uskadd.» Snorre sa at han ville legge ned forbud mot at de gikk mot de menn som hadde størst vørnad i herredet, «og som er nærfrender til dem som ville føre hevnen videre. Det som det gjel­ der om, er at det blir slutt på disse ættedrapene.» Gudrun sa: «Da skal vi fare mot Lambe og drepe ham. Da er skaffet av veien en av de ver­ ste.» Snorre svarte: «Det er god nok grunn til å drepe Lambe; men jeg synes ikke at Bolle blir hevnet med det. Og så kommer det ikke til å bli gjort så stor forskjell mellom drapet på Bolle og drapet på Lambe som rett og rimelig er, når det skal komme til forlik og de dra­ pene blir satt opp mot hverandre.» Til det sa Gudrun: «Det kan nok være at vi ikke får full rett av laksdølene. Men nå skal noen bøte manndrapet i hvilken dal han så bor. Nå får vi vende oss mot Torstein Svarte, for ingen har tatt verre del i denne saken enn han.» Snorre sa: «Torstein har forbrutt seg på samme måte mot dere som de menn har gjort som var med i overfallet på Bolle og ikke utførte drapet. Men nå lar du de menn sitte i ro som jeg mener det er større grunn til å ta hevn over, de som drepte Bolle, slik som Helge Hardbeinsson.» Gudrun sa: «Det er sant nok; men jeg tåler ikke å vite at alle de menn får sitte i ro som jeg før har gjort fiendskapen større mot.» Snorre svarte: «Jeg vet et godt råd for det. Lambe og Torstein skal gå med søn­ nene dine; på den måten får de fred for rimelig pris. Men vil de ikke det, da skal ikke jeg tale mot at dere straffer dem slik som dere ønsker.» Gudrun sa: «Hvordan skal jeg bære meg at med å få med disse men­ nene som du nå har nevnt?» Snorre svarte: «Det får de greie med som skal stå for ferden.» Gudrun sa: «De vil også gjerne du skal avgjøre hvem som skal styre med og lede ferden.» Da smilte Snorre og sa: «Det har du jo valt en mann til.» Gudrun sa: «Med det mener du nok Tor140

gils,» og Snorre sa ja til det. Gudrun sa: «Før har jeg talt med Torgils om det; men nå ser det ut som det er slutt med det; for han satte et vilkår som jeg ikke ville gå med på. Det var slik at Torgils ikke ville dra seg unna for å hevne Bolle om han kunne få gifte seg med meg. Nå går han og håper på det, derfor vil jeg ikke be ham om å påta seg denne ferden.» Snorre svarte: «Nå skal jeg gi deg et råd, for jeg mis­ unner ikke Torgils å være med på denne ferden. Du skal sikkert love ham giftermål, men likevel med den underavtale at du ikke vil gifte deg med noen annen mann som er her i landet, enn med Torgils. Det skal gå, for Torkjel Eyolvsson er ikke her i landet nå, og han er den jeg har tenkt skulle få gifte seg med deg.» Gudrun sa: «Den kroken vil han nok se.» Snorre svarte: «Nei, den vil han ikke se, for Torgils er mer ivrig enn han er klok. Gjør denne avtalen med få vitner. La Halldor, hans fosterbror, være med, men ikke Ørnolv, for han er klo­ kere. La så meg få vite det, om det ikke går.» Så sluttet samtalen mellom Gudrun og Snorre, og de sa farvel til hverandre. Snorre red hjem, og Gudrun til Tykkvaskog. Morgenen etter red Gudrun fra Tykkvaskog, og sønnene hennes med henne. Da de red ut etter Skogarstrand, fikk de se at noen kom riende etter dem, noen som red fort og snart nådde dem. Blant dem var Torgils Hallas­ son. De hilste vennlig på hverandre, og så red de alle sammen om dagen ut til Helgafell.

Torgils Hallasson påtar seg hevnferden Få dager etter at Gudrun var kommet hjem, tok hun sønnene sine ut i laukhagen sin for å tale med dem. Da de kom ut, så de at der lå utbredt linklær, skjorte og linbrok, som var svært blodet. Da sa Gudrun: «Disse klærne som dere ser her, roper til dere om farshevn. Nå vil jeg ikke bruke mange ord om det, for det er ikke von om at dere skal rette dere etter egging i ord, dersom dere ikke blir fylt av harme når dere ser slike tegn og påminninger.» Det gikk sterkt innpå brødrene det Gudrun sa; de svarte likevel omtrent så at de hadde vært for unge til å søke hevn, og at de hadde ikke hatt noen til å rettleie 141

seg. De sa at legge planer kunne de hverken for seg sjøl eller for andre, «men det tap vi har lidd, kan vi huske.» Gudrun sa at hun trodde de brydde seg mer om hestekamp og leik. Så gikk de bort. Natten etter fikk brødrene ikke sove. Torgils la merke til det, og spurte hva som var i veien med dem. De fortalte ham om hele den samtalen de hadde hatt med sin mor, og det med at de ikke lenger kunne bære sin sorg eller tåle klager fra sin mor. «Vi vil søke hevn,» sa Bolle. «Nå er vi brødre så voksne at folk vil klandre oss mye om vi ikke foretar oss noe.» Dagen etter tåltes Gudrun og Torgils ved, og Gudrun sa: «Jeg tror det, Torgils, at sønnene mine ikke ønsker å sitte rolige lenger uten å søke hevn over far sin. Hittil har det drygd, mest fordi jeg syntes at Bolle og Torleik var for unge til å legge planer om manndrap. Men det har vært sterk nok grunn til å huske på dette alt en lang tid.» Tor­ gils svarte: «Dette trenger du ikke å tale til meg om, når du så tvert har nektet å gifte deg med meg. Men jeg har ikke skiftet sinn, og jeg mener det samme som da vi begynte å tale om dette. Dersom jeg får gifte meg med deg, blir det ikke så stor sak i mine øyne om jeg skal stikke ned en eller begge to av dem som først og fremst tok del i drapet på Bolle.» Gudrun sa: «Det tror jeg at Torleik ikke regner noen så godt skikket som deg til å være formann for verket, om det som krever harde tiltak, skal ha noen framgang. Men for deg skal det ikke holdes hemmelig at guttene vil gå mot Helge Hardbeinsson, berserken, som sitter i Skorradal og ikke er redd for noen ting.» Torgils svarte: «Det vører jeg ikke, enten han heter Helge eller noe annet, for jeg tror ikke det blir for mye for meg å greie enten det er Helge eller noen annen. Nå har jeg sagt alt det jeg har å si om denne saken, bare du med vitner lover å gifte deg med meg, dersom jeg fører fram denne hevnen sam­ men med sønnene dine.» Så sa Gudrun at hun skulle holde alt det hun gikk inn på i avtalen, om den så ble gjort med aldri så få vitner, og så la hun til at det burde settes i verk. Gudrun ba at han skulle kalle dit Halldor, fosterbroren sin, og så sønnene hennes. Torgils foreslo at Ørnolv også skulle være til stede. Gudrun sa at det trengtes ikke: «Jeg har større mistanke til Ørnolvs troskap mot deg enn jeg tror du har.» Torgils sa at hun fikk rå. Nå kom guttene inn til Gudrun og Torgils; Halldor var også med i samtalen. 142

Gudrun la så fram saken og sa: «Torgils har lovt å være formann for en hevnferd sammen med sønnene mine mot Helge Hardbeinsson for å hevne Bolle. Torgils har satt det vilkår for at han skal være med at han får gifte seg med meg. Nå tar jeg dere til vitne på at jeg lover Tor­ gils at jeg ikke skal gifte meg med noen annen mann som er her i lan­ det, enn ham; og jeg vil ikke gifte meg i andre land.» Torgils syntes at dette avgjorde saken fullt og fast, og han så ikke noe annet i det som ble sagt. Så sluttet samtalen. Nå var planen ferdig, at Torgils skulle påta seg hevnferden. Han gikk så bort fra Helgafell, og med ham gikk Gudruns sønner. De red inn i Daler og først hjem til Tunga.

Torgils tinger hjelpere Neste søndag var det herredsting, og Torgils red dit med flokken sin. Snorre gode var ikke på tinget, men det var mange der. Den dagen fikk Torgils tak i Torstein Svarte til en samtale, og han sa til ham: «Som du vet, var du med Olavssønnene da Bolle ble drept. Du har ikke gitt sønnene hans bøter for det. Om det enn er gått lang tid siden dette hendte, så tenker jeg det ikke er gått de menn av minne som var med på ferden. Nå finner disse brødrene at det sømmer seg minst for dem å gå mot Olavssønnene fordi de er frender. Men nå vil de vende hevnen mot Helge Hardbeinsson, fordi det var han som ga Bolle banesår. Nå vil vi be deg, Torstein, at du går med brødrene og på den måten kjøper deg fred og forlik.» Torstein svarte: «Ikke søm­ mer det seg for meg å legge svikråd mot Helge, min måg. Mye heller vil jeg gi penger for å få fred, og jeg skal betale slik at det gir ærefull oppreisning.» Torgils sa: «Jeg tror ikke brødrene gjør dette så mye for å få penger. Du trenger ikke å skjule for deg sjøl, Torstein, at du har bare to ting å velge mellom, enten å være med på ferden, eller finne deg i hard medferd så snart brødrene får høve til det. Jeg vil foreslå at du går med, enda om det ikke faller deg lett å gå mot Helge. Når en kommer i slik klemme, får hver mann greie seg sjøl.» Torstein spurte: «Får flere av dem som har et oppgjør med Bolles sønner,

143

samme valg?» Til det svarte Torgils: «Ja, Lambe skal få velge på samme måten.» Torstein sa at han likte det bedre når han ikke var alene om det. Så fikk Torgils tak i Lambe, og han ba Torstein høre på samtalen med dem, og så sa han: «Nå vil jeg tale med deg om samme sak, Lambe, som jeg nettopp har båret fram for Torstein. Hvilken æresoppreisning vil du by sønnene til Bolle i den sak de har med deg? For det er sagt oss for sant at det var du som ga Bolle knekken. Til det kommer at du har enda større ansvar fordi du egget mye til at Bolle skulle bli drept. Nest etter Olavssønnene hadde du også størst grunn til å vise barmhjertighet.» Lambe spurte hva kravet gikk ut på. Torgils svarte at de ville kreve det samme av ham som av Torstein, at han skulle være med på ferd med sønnene til Bolle. Lambe sa da: «Ille synes jeg det er, og at det ikke høver for en hederlig kar å få fred på denne måten; det byr meg mot å være med på dette.» Da sa Torstein: «Det er ikke så avgjort at du bare har én ting å velge, Lambe, så du så fort sier nei til å være med, for her er store menn med, og noen som gjelder mye hos folk, som lenge har ventet på å få uretten bøtt. Det er sagt meg om Bolles sønner at de ser ut til å være fullvoksne karer og strie, og de har mye å hevne. Vi kan ikke vente annet enn vi må betale noe etter et slikt storverk. Meg vil folk mest legge dette til last fordi Helge og jeg er i svogerskap. Men jeg tror også at de fleste vil si at alt må stå tilbake for livet. En får først greie seg ut av den klemme som en brått kommer opp i.» Lambe svarte «Det er lett å høre hva du helst vil, Torstein. Og jeg tenker det er best at du får rå i dette, dersom du synes at det er bare én ting å velge. For vi to har lenge holdt sammen i vanskelige ting. Men det vil jeg si i forveien, at om jeg går med på dette, skal frendene mine, Olavssønnene, få sitte i ro og fred om hevnen får framgang mot Helge.» Torgils sa ja til det på vegne av brødrene. Nå ble den avtale gjort at Torstein og Lambe skulle gå med Torgils på ferden. De avtalte også at de skulle komme til Tunga i Hordadal tredje dagen etter, tidlig om morgenen. Så skiltes de. Torgils red hjem til Tunga om kvelden. Så kom den tid de hadde avtalt de skulle komme til Torgils, de som hadde tenkt seg å gå med ham. Tredje morgen før solrenning kom Tor­ stein og Lambe til Tunga, og Torgils tok vel imot dem. 144

Hevnferden Torgils gjorde seg så ferdig til å reise hjemmefra, og så rir de ti i følge opp etter Hordadal. Torgils Hallasson var fører for flokken. Med på ferden var Bolles sønner, Bolle og Torleik, fjerdemann var Tord Katt, deres bror; den femte var Torstein Svarte, den sjette Lambe, sjuende og åttende var Halldor og Ørnolv, den niende Svein, den tiende Hunboge. De var sønner til Alv i Daler. Alle disse var stridsføre menn. De tok veien opp til Sopandaskar og over Langavassdal og så tvers over Borgarfjorden. Så red de over Norderå ved Øyarvad og over Hvitå ved Bakkavad, kort nedenfor Bø. Så red de Røykjardal og over halsen til Skorradal. Så tok de opp etter skogen nær gården Vatshorn. Der gikk de av hestene sine; det var alt lidd langt på kvelden. Gården Vatshorn ligger kort fra vannet sør for elva. Da sa Torgils til dem som var med ham, at de fikk være der om natten, - «og jeg vil gå bort til gården og se å få greie på om Helge er hjemme. Jeg har hørt at Helge oftest har få folk hos seg, men at han er svært var om seg, og at han 10. Norrøn saga II

145

sover i en sterk sengekove.» Følget til Torgils sa at dette fikk han gjøre som han ville med. Torgils skiftet så klær, tok av seg den blå kappen og tok på seg en grå uværskofte. Han gikk bort til gården, og da han var kommet nær gjerdet, fikk han se en mann komme mot seg. Da de møttes, sa Torgils: «Du synes nok jeg spør dumt, kamerat, men hvor i bygda er jeg kom­ met. Eller hva heter denne gården? Eller hvem er det som bor her?» Mannen svarte: «Du må være svært til heimføing og lite ha greie på noe dersom du ikke har hørt gjete Helge Hardbeinsson, som er slik en uredd storkar.» Torgils spurte så om Helge var gjestfri om ukjente menn, som sterkt trengte hjelp, kom til ham. Mannen svarte: «Det er bare godt å si om det. For Helge er blant de beste som fins både når det gjelder å ta mot folk og opptre gjevt på annen måte.» «Mon Helge er hjemme nå?» sa Torgils, «jeg ville be ham så inderlig om å ta mot meg.» Mannen spurte hva som sto på med ham. Torgils svarte: «Jeg ble fredløs på tinget i sommer. Nå ville jeg gjerne prøve å få hjelp hos en mann som kan gjøre noe som det er gagn i. Til gjengjeld vil jeg tilby ham at jeg skulle følge ham og tjene ham. Nå får du følge meg hjem til gården, så jeg kan få tale med Helge.» «Følge deg inn kan jeg nok gjøre,» sa mannen, «for du kan sikkert bli her natten over. Men Helge kan du nok ikke få i tale, for han er ikke hjemme.» Så spurte Torgils hvor han var. Mannen svarte: «Helge er i selet sitt ved Sarp.» Torgils spurte hvor det var, og hvem som var med ham. Man­ nen svarte, at der var Hardbein, sønn hans, og to andre karer, som var fredløse, og som Helge hadde tatt mot. Torgils ba ham vise seg snareste veien til selet, - «for jeg vil gjerne treffe Helge så snart jeg kan og få sagt det jeg har å si.» Mannen viste ham veien, og så skiltes de. Torgils gikk så tilbake til skogen til følget sitt, og fortalte dem hva han hadde fått greie på om Helge, og hvor han var. «Her får vi slå oss ned i natt, og så går vi ikke til selet før i morgen.» De gjorde som han sa. Om morgenen red så Torgils og hans følge opp etter skogen til de var kort vei fra selet. Da sa Torgils de skulle gå av hestene og ete dugurd. De gjorde det og slo seg til der en stund.

146

Samtale mellom smalegutten og Helge Nå skal vi fortelle om det som gikk for seg i selet. Helge var der, og de menn var hos ham, som før er sagt. Om morgenen sa Helge til sma­ legutten sin at han skulle gå omkring i skogen nær selet og se om det var noen menn der, eller om det var noe annet å merke seg, «for jeg har vært så plaget av drømmer i natt.» Gutten gikk som Helge hadde sagt. Han var borte en stund. Da han kom tilbake, spurte Helge om han hadde sett noe som han kunne fortelle om. Gutten svarte: «Jeg har sett noe som nok fortjener å bli fortalt.» Helge spurte hva det var. Gutten svarte at han hadde sett noen menn, og det ikke så få, «og jeg tror det må være utenbygdsfolk.» Helge sa da: «Hvor var de da du så dem? Og hva drev de på med? La du noe merke til hva slags klær de hadde på, og hvordan de ellers så ut?» Gutten svarte: «A jeg ble ikke så redd at jeg ikke fikk lagt merke til slikt. For jeg visste nok at du ville spørre etter det.» Han fortalte også at de var ikke langt borte fra selet, og at de satt og åt dugurd. Helge spurte om de satt i ring eller i en lang rekke. Gutten svarte at de satt i ring, og at de satt på hestesalene sine. Helge sa så: «Fortell meg nå om hvordan de så ut. Jeg vil gjerne vite om jeg kanskje kan gjette meg til hva det er for karer.» Gut­ ten svarte: «Det satt en mann på en malt sal og i svart kappe; han var stor og staut, hadde lite hår ved tinningene og gliste noe med ten­ nene.» Helge sa: «Den mannen kan jeg kjenne igjen godt etter det du forteller. Der har du sett Torgils Hallasson vest fra Hordadal. Mon hva han vil oss, den slåsskjempen?» Gutten sa: «Nærmest ham satt en mann på en forgylt sal. Han hadde på en rød skarlagenskjortel og hadde gullring på hånden og et gullband knyttet om hodet. Han hadde gult hår, som lå i krøller ned til akslene. Han var lyslett, og han hadde krum nese som sto litt opp; han hadde vakre blå og snare, men litt sky øyne. Han var bred over pannen og tykk i kinnene; håret var tverrklipt; han var herdebreid og hadde før overkropp. Han hadde vakre hender og en sterk arm, og i hele sin måte å være på var han fin. Og det må jeg si til slutt at han var så sprek på alle måter at jeg aldri har sett maken. Han var også en rent ung mann, så han hadde ikke skjegg enda. Han var opphovnet, og det har nok vært sorger som har tynget ham.» Da svarte Helge: «Nøye har du sett på denne man­ o

147

nen, og det må være en ypperlig mann, men jeg har nok ikke sett ham. Likevel vil jeg gjette hvem han er; jeg tror det må ha vært Bolle Bollesson; for det har jeg hørt at han er en mann som nok vil bli til noe.» Da sa gutten: «Så satt det en mann på en emaljert sal. Han hadde på en gulgrønn kjortel. Han hadde en stor ring på hånden. Denne mannen var særlig vakker og måtte være ganske ung ennå. Håret hans var brunt, og det hadde vakkert fall. Alt i alt var han en riktig fin kar.» Helge svarte: «Jeg tror jeg vet hva det var for en mann, han som du nå har fortalt om. Det har nok vært Torleik Bollesson; og du er en klok kar som er så gløgg til å legge merke til alt.» Gutten sa så: «Deretter satt en ung mann; han hadde på en blå kjortel og svarte bukser med belte om livet. Han var en mann med rettskåret ansikt og vakre drag, håret var hvitt. Han var grannvoksen og førte seg fint.» Helge svarte: «Denne mannen kjenner jeg, og jeg har nok sett ham en gang han var rent ung. Det er nok Tord Tordsson, fostersønn til Snorre gode. Det er et særs fint folkeferd, disse vestfjordingene. Hvem flere så du?» Da sa gutten: «Det satt en mann i en skotsk sal, grå i skjegget og temmelig brun i ansiktet, med svart og stritt hår; han var temmelig stygg å se på, men så ut som en djerv kar. Han hadde på seg en grå foldekappe.» Helge svarte: «Det ser jeg klart hvem denne mannen er. Det er Lambe Torbjørnsson fra Laksådal. Men jeg skjønner ikke hvorfor han er med de brødrene.» Så sa gutten: «Deretter satt det en mann på en standsal. Utenpå hadde han en blå hettekappe, og han hadde sølvring på hånden. Han så ut som en bonde, og utover ungdomsalderen. Han hadde mørkebrunt krøllete hår, og han hadde arr i ansiktet.» «Nå blir det du fortel­ ler, verre og verre,» sa Helge. «Der har du nok sett Torstein Svarte, mågen min. Og det synes jeg sannelig er underlig at han er med i denne ferden. Ikke ville jeg ha hjemsøkt ham på slik måte. Men hvem flere var med?» Til det svarte gutten: «Så satt to menn der. De var svært like hver­ andre og så ut til å være på middels alder, men de så ut som sterke karer. De var rødhåret og fregnete i ansiktet, men de så ganske godt ut likevel.» Helge sa: «Greit skjønner jeg hvem disse mennene er. Det 148

er Årmods sønner, fosterbrødrene til Torgils, Halldor og Ørnolv. Du er en nøyaktig kar. Men har du nå regnet opp alle de menn som du så?» Gutten svarte: «Litt må jeg ennå legge til. Etter de to satt det en mann som snudde seg ut av ringen. Han var i platebrynje, og på hodet hadde han stålhjelm med kant så bred som tvers over en hånd. Over akselen hadde han en blank øks som kunne være en alen lang i eggen. Han var mørklett og svartøyd og så ut som en svær viking.» Helge svarte: «Denne mannen kjenner jeg godt av det du sier. Det har vært Hunboge den sterke, sønn til Alv fra Daler. Det er vanskelig for meg å skjønne hva de vil. Men med omhu har de valt ut menn til denne ferd.» Gutten sa videre: «Enda en mann var med; han satt nærmest denne sterke mannen. Han hadde svartbrunt hår, var tykk og rød i ansiktet med store øyebryn og var middels høy.» Helge sa: «Om han trenger du ikke si mer. Det har vært Svein, sønn til Alv fra Daler, bror til Hunboge. Det er nok best for oss å ikke være rådløse mot disse men­ nene. For jeg tror nesten det er så at de vil ha fatt i meg før de går ut av herredet. Det er med noen i denne ferden som gjerne ville ha møtt meg før. Nå skal de kvinner som er her i selet, skifte på seg mannsklær, og ta hestene som er her ved selet, og ri så fort de kan, til vinterhusene. Det kan hende at de som sitter på lur etter oss, ikke blir klar over enten det er karfolk eller kvinnfolk som rir. Da kommer de til å gi oss litt tid, så vi får mannskap til oss, og da er det ikke så klart, hvordan det vil gå.» Kvinnene red bort, fire i lag. Torgils hadde en mistanke om at det var meldt til Helge at de var der. Han sa de skulle skynde seg og ta hestene, for å ri av sted. Så gjorde de. Men før de hadde kommet opp på hestene, kom en mann åpenlyst riende bort til dem. Han var liten av vekst, kvikk i vendin­ gen og kunne bruke øynene sine godt. Han hadde en lettvint hest. Denne mannen hilste kjent på Torgils. Torgils spurte ham etter navn og ætt, og hvor han kom fra. Han svarte at han hette Hrapp, og at morsætten hans var fra Breidafjord, - «og der har jeg vokst opp. Jeg har navn etter Viga-Hrapp, og det følger med navnet at jeg ikke er noen mann som lett gir seg, om jeg så er liten av vekst. Men på farssiden er jeg fra Sørlandet, og nå har jeg holdt til der noen år. Det var

149

riktig heldig, Torgils, at jeg har råket på deg her, for jeg hadde nett' opp tenkt å gå til deg om det enn skulle bli noe vanskeligere å komme til deg. Men nå er jeg kommet i en lei knipe. Jeg er blitt usams med husbonden min. Han har slett ikke behandlet meg godt, og jeg har det av navnet at jeg ikke vil finne meg i slik svi vør ing, og jeg for på ham. Men jeg tror at det var liten eller ingen skade han fikk av det. Men det var ikke lang stunden jeg hadde til å undersøke det etterpå; for jeg kjente meg berget så snart jeg kom på ryggen av denne hesten, som jeg tok fra husbonden.» Hrapp sa en mengde, men spurte om lite. Men likevel skjønte han snart at de tenkte å gå mot Helge. Det låt han vel om, og sa at de skulle ikke finne ham bakerst i flokken.

Helge Hardbeinsson blir drept Så snart Torgils og de som var med ham, hadde kommet seg opp på hesteryggen, satte de av sted i sterkt trav og red så ut av skogen. De fikk se fire menn som red fra selet. Også de red kvast av sted. Da sa noen av dem som var med Torgils, at de burde ri etter dem så fort de kunne. Men Torleik Bollesson sa: «La oss først komme til selet og få greie på hvem som er der. For det tror jeg ikke at dette er Helge og de menn som er hos ham. Det er mer likt til at det er noen kvinn­ folk.» De fleste talte imot dette, men Torgils sa at Torleik skulle rå, for han visste at Torleik var skarpsynt som få. Nå gikk de mot selet. Hrapp red først og svingte med spydskaftet, som han hadde i hånden. Han gikk og stakk fram for seg, og sa at nå var det høve til å prøve seg. Helge og de som var med ham, ble ikke var noen ting før Torgils og de andre kringsatte selet. De stengte døra og tok våpnene sine. Hrapp sprang straks opp på selet og spurte om reven var inne. Helge svarte: «Du vil komme til å røyne at den som bor inne her, ikke er noe helt uskadelig dyr, for han vil bite, kommer noen nær hulen hans.» Og straks stakk Helge spydet ut om selsgluggen og gjennom Hrapp, som falt død til jorden. Torgils ba sine folk gå forsiktig til verks og ta seg i akt for skade som kunne komme brått og uventet. «For vi 150

har makt nok til å ta selet, og Helge der han nå er, for jeg tror det er bare få mann mot oss.» Selet var bygd om en tak-ås, som lå på gavlveggene så åsendene stakk ut. Det var bare ett torvlag på taket, og det var ikke grasgrodd. Da sa Torgils at noen skulle gå bort til ås-endene og ta så hardt i at raftene brotnet eller gled inn. Noen skulle stå vakt ved døra, om de som var inne, ville prøve å ta seg ut. Det var fire sammen med Helge inne i selet; Hardbein, sønn hans, var der; han var 12 år gammel. Og så var smalegutten der, og så to til, som hadde kommet til ham den sommeren og var fredløse; den ene av dem hette Torgils, den andre Øyolv. Torstein Svarte og Svein Dala-Alvsson sto ved selsdøra. Men de andre rev taket av selet, og de hadde delt arbeidet mellom seg. Hun­ boge den sterke og Armodssønnene tok den ene ås-enden, og Gudruns sønner tok den andre. De tok så hardt i åsen at den brotnet på midten. I det samme stakk Hardbein en atgeir ut av selet et sted der døra hadde røket sund. Stikket kom i stålhjelmen til Torstein Svarte og inn i pannen, og det ble et digert sår. Da sa Torstein, som sant var, at det nok var menn der inne. Så sprang Helge så djervt ut av døra at de som sto nærmest, skvatt til side. Torgils sto nettopp like ved, og han hogg etter ham med sverdet. Hogget ramte akselen, og det ble et stort sår. Helge snudde seg mot ham og hadde en vedøks i hånden. Helge sa: «Ennå våger gamlingen å se mot våpnene,» og så slengte han øksa mot Torgils. Den kom like på foten til Torgils, og han fikk et stort sår. Da Bolle så det, sprang han innpå Helge med Fotbit i hånden og stakk sverdet gjennom ham. Det ble Helges banesår. Nå sprang de som var med Helge ut av selet, og like ens Hardbein. Torleik Bollesson gikk mot Eyolv; han var en sterk mann. Torleik hogg til ham med sverdet, og hogget ramte låret ovenfor kneet og tok av foten. Eyolv falt død til jorden. Hunboge den sterke sprang mot Torgils, skoggangsmannen, og hogg til ham med øksa, og hogget kom i ryggen og delte ham midt over. Tord Katt sto like ved da Hardbein sprang ut, og ville straks gå på ham. Da Bolle fikk se det, sprang han til og sa han ikke skulle gjøre Hardbein noen skade; - «her skal ingen mann gjøre skamverk. Hardbein skal ha grid.» Helge hadde en sønn til som hette Skorre. Han var til fostring på England i søre Reykjardal. 151

Sviken mot Torgils kommer opp Etter at dette hadde gått for seg, red Torgils og de andre bort og over halsen til Reykjardal og lyste der disse drapene på seg. Så red de vest­ over samme vei som de hadde ridd vestfra, og de stanset ikke før de kom til Hordadal. Her fortalte de om alt det som hadde gått for seg på deres ferd. Det gikk stort ord om ferden, og folk syntes det var mye til storverk når en slik slåsskjempe som Helge hadde falt. Torgils tak­ ket mennene som var med, for ferden, og det samme gjorde Bollesønnene. Så skiltes de menn som hadde vært med Torgils. Lambe red vest til Laksådal og kom først til Hjardarholt og meldte nøye fra til frendene sine om det som hadde gått for seg i Skorradal. De ble lite fornøyd og klandret ham sterkt for hans ferd. De uttalte at han hadde sagt seg mer å høre til Torbjørn Skrjups ætt enn til Myr­ kjartan Irekonges. Lambe ble sint over det de sa. Han mente de visste lite om hva som høvde for dem når de klandret ham, - «for jeg har fridd dere fra døden,» sa han. Deretter talte de bare lite sammen fordi begge parter nå var mindre fornøyd med hverandre enn før. Så red Lambe hjem til gården sin. Torgils Hallasson red ut til Helgafell og med ham Gudruns sønner og Halldor og Ørnolv, fosterbrødrene hans. Til Helgafell kom de så seint på kvelden at alle mann hadde gått til sengs. Gudrun sto opp, og hun fikk noen til å stå opp for å hjelpe til med å skaffe dem mat. Hun gikk inn i stua og hilste Torgils og alle de andre, og spurte om hvordan det hadde gått. Torgils hilste på Gudrun igjen, han hadde lagt av seg kappen og våpnene, og nå satt han opp til støttestolpene. Torgils var i rødbrun kjortel og hadde et bredt sølvbelte om seg. Gudrun satte seg ned i benken hos ham. Da kvad Torgils denne vise: Gjestet har vi Helge. Ravn fikk lik å svelge. Sverd vi farget røde da vi fulgte Torleik. Tre lot der vi falle djerve karer alle, som ofte kløvde skjolde. Hevn vi fikk for Bolle.

152

Gudrun spurte så nøye ut om alt det som hadde gått for seg på ferden. Torgils svarte på det de spurte om. Gudrun sa at det var mer enn raskt gjort, og hun sa dem takk for ferden. Så fikk de mat, og da de var mette, ble de fulgt til sengs. Og så sov de der om natten. Dagen etter gikk Torgils til Gudrun for å tale med henne, og så sa han: «Som du vet, Gudrun, er det så at jeg har fullført den ferd du ba meg om, og jeg mener at jeg har utført den helt ut som en mann, og at jeg har gjort sakene godt. Du husker nok, hva du lovte meg til gjengjeld. Nå synes jeg tiden er inne til å få det oppfylt.» Da sa Gudrun: «Det er ikke så lenge siden vi talte sammen, at det skulle ha gått meg av minne. Og jeg tenker fullt og fast å holde det vi ble forlikt om. Du husker vel hvordan avtalen var mellom oss?» Torgils sa at det gjorde han nok. Gudrun svarte: «Det tror jeg at jeg lovte deg at jeg ikke skulle gifte meg med noen annen mann som var her i landet, enn med deg. Eller har du noe å si mot det?» Torgils sa at hun husket rett. «Da er det godt,» sa Gudrun, «at vi husker ens i denne saken. Og jeg vil ikke lenger skjule for deg at jeg tror ikke at det blir til det at jeg blir din kone. Jeg mener jeg står ved mitt ord til deg om jeg gifter meg med Torkjel Eyolvsson, for han er ikke her i landet nå.» Da ble Torgils mørkerød og sa: «Godt skjønner jeg hvor denne bølgen kommer fra. Det har jamt kommet kalde råd mot meg fra den kanten. Jeg kan nok vite at dette har Snorre gode funnet på.» Torgils spratt straks opp og brøt samtalen, og han var flyende sint. Så gikk han til dem som var med ham og sa at han ville ri sin vei. Torleik likte det ille at det ble ordnet slik at Torgils ikke fikk oppfylt sitt ønske; men Bolle var enig med moren. Gudrun sa hun ville gi Tor­ gils gode gaver og på den måten få ham blid igjen. Torleik mente at det ikke ville hjelpe, - «for Torgils er større i sinn og tanke enn som så at han skulle nøye seg med småting.» Gudrun sa at da måtte han finne trøst hjemme. Til slutt red Torgils fra Helgafell og med ham fosterbrødrene hans. Han kom hjem til Tunga til gården sin, og han var ytterst misnøyd med det han hadde fått ut av ferden.

153

Osviv og Gjest dør Den vinteren ble Osviv syk og døde. Det fant folk var et stort tap, for han hadde vært en klok mann. Osviv ble gravlagt på Helgafell, fordi Gudrun hadde latt bygge kirke der. Samme vinteren ble Gjest Oddleivsson syk, og da det dro ut med sykdommen, kalte han til seg sin sønn Tord Låge og sa til ham: «Det har jeg for meg at denne syk­ dommen kommer til å skille oss. Jeg vil gjerne bli ført til Helgafell, for det sted blir nok det største her i bygdene. Jeg har ofte sett lys over det stedet.» Så døde Gjest. Vinteren hadde vært kald med tykk is, og Breidafjorden lå islagt langt utover, så ingen kunne komme med skip fra Bardastrand. Gjests lik sto to dager på Hage. Men siste natten ble det så kvast et vær at all is rak fra land. Dagen etter var været godt og rolig. Tord fikk tak i et skip og førte Gjests lik ombord, og så reiste de sørover Breidafjor­ den om dagen og kom om kvelden til Helgafell. Der ble Tord mottatt godt, og han var der om natten. Om morgenen ble Gjests lik gravlagt, og han og Osviv fikk hvile i samme grav. Da ble Gjests spådom opp­ fylt, at det skulle bli kortere vei mellom dem enn da den ene var på Bardastrand og den andre i Sælingsdal. Tord Låge reiste hjem igjen da han var ferdig. Men neste natt ble det forferdelig uvær, og all isen rak mot land. Det holdt seg lenge slik den vinteren at skip ikke kunne fare der. Folk syntes at dette var særs merkelig, at det laget seg så at de kunne fare med Gjests lik, men at det ikke var til å komme fram, hverken før eller siden.

Torgils Hallasson blir drept Torarin hette en mann som bodde i Laugardal. Han var godords mann, men ingen mektig mann. Sønn hans hette Audgisl, en sprek kar. Torgils Hallasson tok godordet fra dem, og det syntes de var dem til stor skam. Audgisl gikk til Snorre gode og fortalte om den urett de hadde lidd, og ba ham om hjelp. Snorre svarte nok velvillig, men han gjorde lite

154

med det og sa: «Nå stikker Halla-slampen seg fram og vil være storkar. Skal da Torgils aldri finne menn som ikke vil tåle alt av ham. Det kan alle se at han er stor og djerv. Men det har nok hendt at også slike karer som han er slått i hjel.» Da Audgisl tok farvel, ga Snorre ham en øks som var vakkert prydet. Om våren reiste Torgils Hallasson og Torstein svarte sør til Borgarfjorden og tilbød Helges sønner og de andre frendene hans bøter. Det ble forlik, og det ble gitt gode bøter. Torstein betalte to tredjedeler av drapsboten, og Torgils skulle betale en tredjedel på tinget. Om sommeren red Torgils til tings. Da de kom til raunet ved tingvollene, kom et temmelig stort kvinnfolk mot dem. Torgils red henne i møte; hun vek unna og sa dette verset: Akt dere karer, om aldri så gjeve. Se dere godt for mot svik fra Snorre. Ingen er var nok. Vis er Snorre.

Så gikk hun sin vei. Da sa Torgils: «Sjelden hendte det, så lenge det gikk godt, at du gikk fra tinget når jeg kom til tings.» Torgils red nå til tinget og til bua si. Det var rolig i den første tiden på tinget. En dag hendte det på tinget at folk hengte ut klærne sine til tørk. Torgils hadde en blå kappe, som ble bredd ut på buveggen. Da hørte folk at kappen kvad dette verset: Våt henger kappen på vegg og vet om svik. Tørr blir den ikke mer. To gangers svik vet den om.

Dette ble regnet for et stort under. Dagene etter gikk Torgils vest over elva og skulle betale boten til Helges sønner. Han satte seg ned på steingrunnen ovenfor buene. Med ham var Halldor, fosterbror hans, og det var flere med. Helges sønner kom til møtet. Torgils begynte så å telle opp sølvet. Audgisl 155

Tbrarinsson gikk der ved dem, og i det samme som Torgils nevnte 10, hogg Audgisl til ham, og alle syntes de hørte hodet sa 11 da det føk av halsen. Audgisl sprang til bua til vatsfirdingene, men Halldor sprang straks etter ham og ga ham banehogg i budøra. Melding kom til bua til Snorre gode at Torgils Hallasson var drept. Snorre sa da: «Du har visst ikke sett riktig; det er nok Torgils Hallasson som har drept.» Mannen svarte: «Nei, hodet føk av kroppen.» «Da må det vel være sant,» sa Snorre. For dette drapet ble det gjort forlik som det er fortalt i Torgils Hallassons saga.

Torkjel Eyolvsson får Gudrun Samme sommer som Torgils Hallasson ble drept, kom et skip til Bjarnarhavn. Det var Torkjel Eyolvsson som eide det. Han var blitt så rik at han hadde to knarrer med seg. Den andre kom til Bondøyre i Hrutafjord, og begge hadde tømmerlast. Da Snorre fikk høre at Torkjel var kommet tilbake, red han straks til skipet. Torkjel tok hjertelig imot ham. Ombord hadde Torkjel også mange drikkevarer. Det ble traktert rikelig, og de talte sammen om mangt og mye. Snorre spurte nytt fra Norge, og Torkjel fortalte om alt nøye og utførlig. Til gjengjeld fortalte Snorre om det som hadde gått for seg på Island mens Torkjel var utenlands. «Nå synes jeg du skulle ta opp den plan som jeg talte med deg om før du reiste herfra, at du skulle slutte med å reise og slå deg til ro og så gifte deg slik som vi talte om.» Torkjel svarte: «Jeg skjønner hvor du vil hen. Og jeg har samme sinn som da vi tåltes ved, at jeg ikke vil la et så gjevt gifte gå fra meg om det er slik at jeg kan få det.» Til det sa Snorre: «Jeg byr meg til, og jeg er ferdig til å ta opp denne saken for deg. Nå er begge de to ting borte, som gjorde det mest vanskelig for deg å få Gudrun: Bolle er hevnet, og Torgils er skaffet av veien.» Torkjel svarte: «Dypt går dine råd, Snorre, og det er sikkert at jeg vil prøve å greie denne saken.» Snorre ble på skipet noen dager. Så tok de og gjorde i stand en tiåret

156

båt, som lå ved handelsskipet, og reiste til Helgafell med 25 mann. Gudrun tok mot Snorre på en ypperlig måte, og de fikk aller beste stell og oppvartning. Da de hadde vært der en natt, ba Snorre å få tale med Gudrun, og så sa han: «Det har seg slik at det er for min venn, Torkjel Eyolvsson, jeg har gjort denne ferd. Som du ser, er han nå kommet hit, og det er ærendet hans at han vil fri til deg. Torkjel er en gild mann. Hans ætt og hans måte å være på vet du alt om. Pen­ ger har han ikke lite av. Vi mener at han er den likeste vi kan få til høvding her vest, dersom han bare vil. Her i landet har Torkjel stor vørnad blant folk; i mye større ære står han i Norge når han er der i lag med de fremste menn i landet.» Da svarte Gudrun: «Sønnene mine, Torleik og Bolle, må ha mest å si i denne saken. Men du er tredjemann, Snorre, som jeg helst vil ta på råd i saker jeg finner særlig viktige; for du har lenge vært en god rådgiver for meg.» Snorre sa da at han mente det var helt ut klart at Torkjel ikke burde få avslag. Så sendte Snorre bud etter Gudruns sønner. Han tok opp saken for dem, og viste hvor stor hjelp Torkjel ville bli for dem fordi han både hadde formue og kunne hjelpe dem på annen måte. Og han talte klokt og varsomt om det. Da svarte Bolle: «Min mor kan se best i dette. Og jeg vil gå med på det som hun vil. Men det er sikkert at det må veie mye for oss at du, Snorre, fører fram denne saken. For du har greidd mange ting for oss på den aller beste måten.» Da sa Gudrun: «Mye vil vi lite på Snorres omsorg i denne saken; for dine råd har all­ tid vært til lykke for oss.» Snorre rådde til i hvert ord han sa, og så ble det avgjort at Gudrun og Torkjel skulle gifte seg. Snorre tilbød å holde bryllupet hos seg. Det likte Torkjel godt - «for jeg har nok råd til å legge til så mye dere ønsker.» Da sa Gudrun: «Det er mitt ønske at bryllupet skal stå her på Helgafell. Det er ikke for mye om jeg har kostnaden her med det. Og jeg vil ikke legge på Torkjel eller andre at de skal ha strev med det.» «Ofte viser du det, Gudrun,» sa Snorre, «at du er en makeløs kvinne, storfelt som få.» Så ble det avgjort at bryllupet skulle stå på Helgafell når det enda var seks uker igjen av sommeren. Så reiste Snorre og Torkjel bort. Snorre reiste hjem, men Torkjel til skipet sitt. Om sommeren skiftet han mellom å være på Tunga og ved skipet. 157

Nå lakket det til bryllupet. Gudrun hadde mye strev med å skaffe det som skulle til. Snorre gode kom til bryllupet sammen med Torkjel, og de hadde nær på 60 mann. Det var vel utvalte folk, for de fleste hadde fargede klær på. Gudrun hadde innbudt nesten hundre i for­ veien. Brødrene Bolle og Torleik og med dem alle de gjester som var innbudt i forveien, gikk og møtte Snorre og Torkjel. Snorre og de som var med ham, ble hilst hjertelig velkommen. Noen tok seg av hestene og ytterklærne deres. Så ble de fulgt inn i stua. Her fikk Torkjel og Snorre den høyeste langbenken, mens de som Gudrun hadde inn­ budt, fikk benken midt imot.

Om Gunnar Tidrandebane Den høsten var Gunnar Tidrandebane blitt sendt til Gudrun for at han skulle få hjelp og opphold hos henne. Hun hadde også tatt mot ham, men navnet hans ble holdt hemmelig. Gunnar var blitt fredløs for drapet på Tidrande Geitesson fra Krossavik, som det er fortalt i Njardvikingasaga. Han holdt seg godt i skjul, for mange stormenn prøvde å få tak i ham. Den første kvelden i bryllupet, da folk gikk for å vaske seg, sto det en stor mann ved vannet. Han var stor i hendene og bringebrei, og han hadde hatt på hodet. Torkjel spurte hvem han var. Han kalte seg ved et navn som han fant på. Torkjel sa: «Du taler nok ikke sant. Det ville være rimeligere - etter det jeg hører - om du var Gunnar Tid­ randebane. Og hvis du er så stor kjempe som folk sier, da kan du ikke ville dølge navnet ditt.» Da sa Gunnar: «Det er svært så ivrig du taler om dette. Jeg tror heller ikke at jeg trenger dølge meg for deg. Du har dradd riktig kjensel på mannen. Men hva har du nå tenkt å gjøre med meg?» Torkjel sa at han nok skulle sørge for at han snart fikk vite det. Og så sa han til mennene sine at de skulle gripe ham. Gudrun satt inne på tverrpallen og sammen med henne andre kvinner med lin på hodet. Med en gang hun ble var det som gikk for seg, gikk hun av brudebenken og ropte på mennene sine og ba dem hjelpe Gunnar. Hun sa 158

de skulle ikke spare noen mann som ville fare uvislig fram. Gudrun hadde mye flere folk enn de andre, og saken fikk en annen vending enn Torkjel hadde tenkt. Snorre gode gikk imellom og bad dem stille denne stormen. «Du har ikke annet å gjøre, Torkjel, enn å gi tau i denne saken. Nå kan du se hvilket fermt menneske Gudrun er når hun slik tar makten fra oss begge.» Torkjel sa at han hadde lovt sin navne Torkjel Geitesson at han skulle drepe Gunnar om han kom vest i bygdene - «og han er da en særs god venn av meg.» Snorre sa: «Du har mye større plikt til å gjøre etter vår vilje; ja det er rent nød­ vendig for deg, for du får aldri slik kone som Gudrun, om du leter aldri så langt.» Snorres overtalelser virket på Torkjel; fordi han skjønte at Snorre talte sant, ble Torkjel rolig; men Gunnar ble fulgt bort om kvelden. Gjestebudet fortsatte på beste måte, og da det var slutt, reiste gjestene hver til sitt. Torkjel ga Snorre og alle stormenn dyre gaver. Snorre innbød Bolle Bollesson til å være med ham hjem, og til å være der så lenge han ønsket. Bolle tok mot og red med til Tunga. Torkjel satte nå bo på Helgafell og overtok å styre gården der. Det viste seg snart at han greidde dét like godt som å gjøre handelsferder. Straks om høsten lot han rive ned skålen, og til vinteren ble det satt opp en ny, som var kjempestor. Torkjel og Gudrun kom til å få stor kjærlighet til hverandre. Vinteren gikk. Våren etter spurte Gudrun hva han ville gjøre for Gunnar Tidrandebane. Torkjel svarte at det fikk hun avgjøre; - «du har vært så fast og bestemt i denne saken, at du nok ikke blir fornøyd, om han ikke blir sendt av sted på en ærefull måte.» Gudrun sa at han hadde gjettet rett. «Jeg ønsker,» sa hun, «at du gir ham et skip og så mye med at han ikke trenger å sakne noe.» Torkjel smilte og svarte: «Ikke er det mange ting som du tenker smått om, Gudrun,» sa han, «og det ville ikke høve for deg å være gift med en stakkar; det har du ikke lynne til. Jeg skal gjøre som du vil.» Slik gikk det også. Gunnar tok mot gaven med stor takk, - «mine hender kan nok aldri nå så langt at jeg kan få gitt dere lønn for all den ære dere viser meg.» Gunnar reiste ut og kom til Norge. Der reiste han til gårdene sine. Gunnar hadde store rikdommer, han var en av de gjeveste menn i lan­ det og en djerv kar.

159

Torleik reiser ut, og Bolle gifter seg Torkjel Eyolvsson ble en stor høvding. Han fikk mange venner og hadde stor vørnad. I herredet fikk han mye å si og han førte mange saker. Om tingtrettene hans skal her ikke bli fortalt noe. Omfram Snorre var Torkjel den mann som hadde mest å si i Breidafjord så lenge han levde. Torkjel styrte gården sin godt. Alle husene på Helga­ fell lot han bygge store og sterke. Han stakk ut tomt til kirke, og lyste ut at han gjerne ville ha kirketømmer. Torkjel og Gudrun fikk en sønn, som fikk navnet Gjelle. Han viste seg tidlig å være en gutt med gode evner. Bolle Bollesson var snart på Tunga og snart på Helgafell. Mellom Snorre og han var det bare godt. Broren Torleik var på Helgafell. De to brødrene var store og spreke karer, men Bolle var fremst i alt. Tor­ kjel var god mot stebarna sine. Gudrun elsket Bolle mest av alle barna sine. Bolle var nå 16 år, og Torleik 20. Da talte Torleik med Torkjel, stefar sin, og med sin mor, at han gjerne ville reise utenlands. «Jeg er lei av å sitte hjemme som kvinnfolk; jeg skulle ønske at jeg kunne få høve til å reise.» Torkjel svarte: «Jeg tror ikke jeg har vært vrang mot dere brødre siden jeg ble stefaren deres. Det finner jeg mer enn rimelig at du har lyst til å se hvordan livet er hos andre folk. Og jeg er viss på at du blir regnet for en rask kar hvor du så kommer blant gjeve menn.» Torleik sa at han nok ikke hadde mange penger, - «derfor er det ikke lett å se hvordan det skal lage seg for meg. Jeg er ung, og det er mangt jeg ikke har greie på.» Torkjel sa han skulle få det som han ville. En stund etter kjøpte Torkjel for Torleik del i et skip som sto på land i Dogurdarnes. Torkjel fulgte ham til skipet og forsynte ham med alt på beste måte hjemmefra. Torleik reiste ut om sommeren. Skipet kom til Norge, som da sto under styre av kong Olav den hellige. Torleik reiste straks til kongen, som tok vel mot ham og sa han kjente hans ætt, og han innbød ham til seg. Torleik tok mot det. Han var hos kongen om vinteren og ble hans hirdmann, og kongen satte stor pris på ham. Torleik ble regnet blant de raskeste karer, og han ble hos kong Olav til vinteren tok slutt. 160

Nå skal vi fortelle om Bolle Bollesson. Den våren han hadde fylt 18 år, talte han med stefaren Torkjel og med sin mor at han ønsket at de løste ut hans farsarv. Gudrun spurte hva han tenkte å gjøre, siden han krevde å få sin formue av dem. Bolle svarte: «Det ønsker jeg at det skal bli gjort et frieri for meg. Og det ønsket jeg, Torkjel ste­ far,» sa Bolle, «at du ble målsmannen min, så det kunne gå godt.» Tor­ kjel spurte hvilken kvinne han ville fri til. Bolle svarte: «Hun heter Tordis, og hun er datter til Snorre gode. Hun er den kvinne som jeg helst vil vinne, og ikke kommer jeg til å gifte meg så snart om jeg ikke får henne. Det er ikke noe jeg ønsker mer enn at dette skal lykkes.» Torkjel svarte: «Det er noe du kan kreve, stesønn, at jeg går med deg i denne saken, dersom du gjerne vil ha den avgjort. Jeg tenker det skal bli lett å tale med Snorre om den, for han ser nok at det er et godt tilbud det som kommer fra deg.» Gudrun sa: «Det kan jeg si med en gang, Torkjel, at jeg vil ikke la noe være ugjort for at Bolle skal få det gifte han ønsker. Og det både fordi jeg elsker ham mest, og fordi han har vært den av barna mine som mest trofast har gjort det jeg har øns­ ket.» Torkjel sa at han ville løse Bolle godt ut. «Det er best så av mange grunner, og så tenker jeg det er stor vinning i det å stå sammen med Bolle.» En stund etterpå reiste Torkjel og Bolle av sted med mange mann. De dro til Tunga. Snorre tok godt og hjertelig mot dem og viste dem stor gjestfrihet. Tordis Snorresdotter var hjemme hos sin far. Hun var en vakker kvinne som alle måtte legge merke til. Da de hadde vært et par dager på Tunga, tok Torkjel opp frieriet og foreslo svogerskap med Snorre for Bolle og giftermål med Tordis, hans datter. Da svarte Snorre: «Dette er et godt tilbud, som jeg også ventet meg. Jeg skal svare godt på den saken, for jeg synes Bolle er en mann som vi kan vente oss det beste av, og den kvinne synes jeg er godt gift, som blir gift med ham. Men likevel skal det her mest gå etter hva Tordis mener om det. For hun skal få den mann som er etter hennes sinn.» Saken ble lagt fram for Tordis, og hun svarte at her ville hun lite på det hennes far ville avgjøre. Hun sa at hun heller ville gifte seg med Bolle i sin egen bygd enn med en mann hun ikke kjente, langveisfra. Da Snorre skjønte at det ikke var henne imot å gifte seg med Bolle, 11. Norrøn saga II

161

ble giftermålet fastsatt, og festermålet ble gjort. Snorre skulle holde bryllupet, som skulle stå midtsommers. Da dette var avgjort, red Torkjel og Bolle hjem til Helgafell, og Bolle ble nå hjemme helt til bryllupet. De gjorde seg nå i stand til bryllupsferd, Torkjel og Bolle og de menn som ble utsett til det. De hadde mye og gjevt folk med seg. De red av sted og kom til Tunga, hvor de ble mottatt på beste måte. Der var mye folk, og bevertningen i bryllupet var av aller beste slag. Da så selskapet sluttet, gjorde gjestene seg ferdig til å reise bort. Snorre ga Torkjel og Gudrun ærefulle gaver, og like ens sine andre venner og frender. Hver av dem som hadde vært med i laget, red så hjem til sitt. Bolle ble i Tunga, og snart ble det til stor kjærlighet mel­ lom ham og Tordis. Snorre la også stor vinn på å lage det godt til for Bolle, og han var mye snillere mot ham enn mot sine egne barn. Bolle likte det godt, og han ble på Tunga et år og hadde det godt. Sommeren etter kom et skip fra havet inn til Hvitå. I det skipet eide Torleik Bollesson halvparten, men den andre halvparten var det noen nordmenn som eide. Da Bolle fikk høre at bror hans var kom­ met hjem, red han straks sør til Borgarfjorden til skipet. Begge brød­ rene var glade over å se hverandre igjen. Bolle ble der noen dager, og så red begge brødrene vest til Helgafell. Torkjel og Gudrun tok hjerte­ lig mot dem; de ba Torleik å bli der om vinteren og det tok han mot. Torleik ble på Helgafell en stund, og så red han til Hvitå. Der lot han sette opp skipet, og han losset varene der vest. Torleik hadde vunnet både penger og ære, for han hadde vært håndgangen mann hos kong Olav, den gjeveste av alle høvdinger. Han ble nå på Helgafell vinteren over, men Bolle ble på Tunga.

Bollesønnene forliker seg med Olavssønnene Denne vinteren kom brødrene ofte sammen og tåltes ved. Men aldri hadde de moro av leik eller annen skjemt. En gang da Torleik var på Tunga, talte brødrene sammen dagevis. Snorre tenkte seg da at de rådslo om noe stort; han gikk da for å tale med dem. De tok vel imot

162

ham, men sluttet brått å tale sammen. Snorre tok vel mot deres hil­ sen, men sa så: «Hva er det dere rådslår om slik at dere hverken får søvn eller mat?» Bolle svarte: «Vi rådslår ikke; det har ikke stort å si det vi taler om.» Da Snorre skjønte at de ville holde det hemmelig for ham alt det som lå dem på sinne, og han var redd for at de talte mest om det som det kunne komme noe vanskelig ut av om det fikk framgang, sa han til dem: «Jeg har den mistanke at det hverken er tøys eller moro som dere nå har talt om så lenge. Ikke skal jeg klandre dere om det er så. Men vær så snille å si meg det, og hold det ikke hemme­ lig for meg. Det kan ikke bli verre om vi alle rådslår om denne saken, for jeg vil ikke på noen måte stå imot at dét får framgang som blir til større heder for dere. Torleik syntes det var bra det som Snorre sa, og så fortalte han i få ord hva broren og han hadde tenkt på. De ville gå mot Olavssønnene med harde tiltak. De sa at det skortet ikke noe på at de var jevngode med Olavssønnene, når Torleik var kong Olavs håndgangne mann, og Bolle var kommet i svogerskap med en slik høvding som Snorre. Snorre svarte slik: «Stor nok gjengjeld er kom­ met for drapet på Bolle, da Helge Hardbeinsson har unngjeldt for ham. Det har vært altfor store vanskeligheter for folk, så nå bør det bli slutt.» Bolle sa da: «Hva er det nå, Snorre? Er du ikke så kvass i hjelpen som du lot til i sta? Ikke ville Torleik ha fortalt deg om det vi hadde fore, om han hadde rådført seg med meg litt. Og når du nev­ ner at Helge var hevn god nok for Bolle, så er da det kjent nok at det ble betalt bøter for Helge, men min far er det ikke gitt bot for.» Da Snorre skjønte at han ikke fikk vendt deres sinn, bød han seg til å prøve å få forlik med Olavssønnene, heller enn at det skulle begynne med manndrap; og det sa brødrene ja til. En stund etter red Snorre til Hjardarholt med noen menn. Halldor tok vel imot ham og ba ham bli der. Snorre sa at han ville ri hjem om kvelden, - «men jeg har et nødvendig ærend til deg.» Så begynte de å tale sammen, og Snorre kom fram med ærendet sitt. Han sa at han hadde lagt merke til at Bolle og Torleik ikke lenger ville slå seg til ro med at Olavssønnene ikke hadde betalt bot for deres far, - «men nå ville jeg gjerne prøve å få forlik, og se om det ikke kunne bli en ende på all denne ulykke mellom dere frender.» Halldor avviste ikke dette, og sa: «Det har jeg god greie på at Torgils Hallasson og Bollesøn163

nene tenkte på å gå mot meg eller brødrene mine, før du fikk dem til å snu hevnen en annen vei, så de av den grunn bestemte seg til å drepe Helge Hardbeinsson. I denne sak har du handlet godt mot oss, hva du enn har gjort før i det som har voldt strid mellom oss fren­ der.» Snorre sa: «Stor vekt legger jeg på at det går godt med ærendet mitt, og at det her blir vendt slik som jeg ønsker mest, at det kunne bli et godt forlik mellom dere frender. For jeg kjenner lynnet hos de menn som har sak mot dere, at de vil holde godt det som de blir for­ likt om.» Halldor svarte: «Det vil jeg gå med på dersom brødrene mine vil det: betale penger for drapet på Bolle etter skjønn av menn som blir tatt til å dømme om det. Men jeg vil ta unna all slags fredløshet, mitt godord og det sted jeg bor på. Like ens vil jeg ta unna de stedene brødrene mine bor på, så de kan eie dem fritt når saken er slutt. Hver part skal oppnevne sin voldgiftsmann.» Snorre sa til det: «Dette er et godt og gjevt tilbud. Bolle og Torleik går nok med på dette om de på noen måte ønsker råd av meg.» Så red Snorre hjem og meldte til brødrene, hvordan det hadde gått med ærendet hans. Han la til at han ikke på noen måte ville ha noe med saken å gjøre dersom de ikke ville gå med på dette. Bolle sa han skulle rå, «og jeg ønsker, Snorre, at du blir domsmann fra vår side.» Da sendte Snorre bud til Halldor, at nå var det avgjort det skulle bli forlik, og han ba ham velge en mann til å være domsmann sammen med ham. Halldor valte Steintor Torlaksson fra Øyre. Forliksmøtet skulle være på Drangar i Skogarstrand fire uker etter sommermål. Torleik Bollesson red til Helgafell, og det hendte ikke mer i saken om vinteren. Da det lakket mot den tid som var avtalt til møtet, kom Snorre gode med Bollesønnene, og de var femten sammen i alt. Like mange var Steintor og hans følge da de kom til møtet. Snorre og Steintor ga seg til å tale sammen, og de ble enige om saken. Etter dommen skulle en pengebot bli betalt, men det er ikke nevnt, hvor stor bot domsmen­ nene fastsatte. Om det er bare sagt at boten ble betalt rett og riktig, og at forliket ble vel holdt. På Torsnestinget ble boten betalt. Halldor ga Bolle et godt sverd og Steintor Olavsson ga Torleik et skjold, som var en god og kostelig ting. Da tinget var slutt, syntes begge parter de hadde fått slutt på saken med ære. 164

Bolle Bollesson vil reise ut Etterat Bolle og Torleik hadde fått forlik med Olavssønnene, og Tor­ leik hadde vært en vinter på Island, lyste Bolle ut at han tenkte å reise utenlands. Snorre rådde fra og sa: «Jeg synes det er et stort vågespill hvordan det skal gå deg. Men om du stunder etter å få mer å rå for enn du nå har, da skal jeg gi deg fast bolig med gård og grunn, og du skal få høvdingnavn og vørnad i alle ting. Jeg er viss på at det blir lett å ordne det, for de fleste menn har godhug for deg.» Bolle svarte: «Lenge har jeg hatt hug til å reise mot sør for en gangs skyld. Jeg mener en mann må bli fåvis om han ikke har kjennskap til mer enn Island.» Da Snorre skjønte at Bolle var fast bestemt på dette, og at det ikke kunne nytte noe å rå fra, tilbød han ham å ta med så mye gods på ferden som han ville. Bolle sa ja til det, og la til at han ville ha mye gods med seg, - «for jeg vil ikke,» sa han, «leve på nåde hos noen mann, hverken her eller utenlands.» Kort etter red Bolle sør til Borgarfjorden til Hvitå og kjøpte halvpar­ ten i skipet av de menn som eide det, slik at Ibrleik og han eide skipet sammen. Så red Bolle hjem igjen. Bolle og Tordis hadde en datter som hette Herdis. Gudrun bød seg til å ta denne jenta til oppfostring. Hun var et år gammel da hun flyt­ tet til Helgafell. Tordis bodde også lange stunder der, og Gudrun var snill og god også mot henne.

Bolle og Torleik reiser til Miklagard Nå reiste begge brødrene til skipet. Bolle tok mye gods med seg på rei­ sen. Så gjorde de i stand skipet, og da de var ferdige, tok de ut på havet. De fikk ikke god bør med én gang, men lå lenge ute på havet. Om høsten kom de i land i Norge nord for Trondheim. Kong Olav var øst i landet og holdt til i Viken og hadde tenkt å bli der om vin­ teren. Da brødrene fikk vite at kongen ikke tenkte å komme nord til Trondheim den høsten, sa Torleik at han ville reise østover langs lan-

165

det til kong Olav. Bolle svarte: «Lite bryr jeg meg om å reke mellom kjøpstedene nå om høsten. Det blir bare strev og slit. Jeg vil bli her i byen vinteren over. Jeg har hørt at kongen tenker å komme nordover til våren. Dersom han ikke kommer, skal jeg ikke rå fra at vi reiser til ham.» Bolle fikk rå i dette. Nå ryddet de skipet og fikk seg herberge i byen. Det viste seg snart at Bolle var en mann som kunne holde seg framme og ville utmerke seg framfor andre. Det greidde han også godt, for han var gavmild. Det varte ikke lenge før han hadde vunnet stor vørnad i Norge. Bolle hadde stort mannskap om vinteren i Trondheim. Når han gikk til sammenskuddslag, var det lett å se at mennene hans hadde bedre klær og våpen enn andre folk i byen. Han alene skjøt til for alle men­ nene sine når de var i slike lag. På samme vis slo han stort på som en riktig storkar i alle ting. Brødrene ble nå der i byen om vinteren. Denne vinteren satt kong Olav øst i Sarpsborg. Så kom det melding østfra at kongen ikke tenkte seg nordover. Tidlig om våren gjorde brødrene ferdig skipet sitt og seilte østover langs landet. Reisen gikk godt for dem. De kom øst til Sarpsborg, og de gikk straks til kong Olav. Kongen tok vel imot Torleik, hirdmannen sin, og dem som var med ham. Så spurte kongen hvem han var, den staute karen, som var i følge med Torleik. «Det er bror min,» svarte Torleik, «og han heter Bolle.» «Han ser sannelig ut som en høvding,» sa kongen. Så ba kon­ gen brødrene å være hos seg. De tok mot det med takk og ble hos kon­ gen om våren. Kongen viste godvilje mot Torleik som før, men likevel satte han Bolle mye høyere, for kongen syntes at han skilte seg sterkt ut fra andre menn. Da det tok til å li ut på våren, talte brødrene sammen om hvordan de skulle reise videre. Torleik spurte om Bolle ville reise ut til Island om sommeren, - «eller vil du være lenger i Norge?» Bolle svarte: «Ikke noe av det vil jeg. Men sant å si hadde jeg tenkt, da jeg reiste fra Island, at det ikke var fra det nærmeste hus det skulle spørres nytt om meg. Nå ønsker jeg, frende, at du overtar skipet vårt.» Torleik likte ikke at de skulle skilles, «men du Bolle får rå i dette som i annet.» Dette talte de også om til kongen, og han svarte slik: «Vil du slett ikke være hos oss lenger, Bolle. Det ville jeg like best at du ble her en stund. Jeg vil gi deg samme rang som jeg har gitt Torleik, bror din.»

166

Da svarte Bolle: «Stor lyst hadde jeg, herre, til å gi meg i tjeneste hos Dem, men først vil jeg reise dit som jeg hadde tenkt i forveien, og som jeg lenge har hatt lyst til. Men dette tilbudet vil jeg gjerne ta mot om jeg får lykke til å komme tilbake.» «Du får sjøl rå for ferdene dine, Bolle,» sa kongen, «for dere islendinger er for det meste envise. Likevel vil jeg si deg det til slutt, at jeg synes du, Bolle, er den mann som en mest har måttet legge merke til av dem som er kommet fra Island i mine dager.» Da Bolle hadde fått orlov av kongen, gjorde han seg ferdig til å fare og gikk ombord på en kugg som skulle sør til Danmark. Han hadde mye gods med seg. Også noen av dem som hadde vært med ham, reiste med ham. Han og kong Olav skiltes med stort vennskap, og kongen ga Bolle store gaver da de skiltes. Torleik ble igjen hos kong Olav, men Bolle reiste like til han kom sør til Danmark. Om vinteren ble han der i Danmark, og det ble vist ham stor ære av mektige menn. Han førte seg på ingen måte mindre stormannslig der enn han hadde gjort i Norge. Da Bolle hadde vært en vinter i Danmark, ga han seg på ferd til andre land, og han stanset ikke før han kom til Miklagard. Han var ikke lenge der før han ble opptatt blant væringene. Vi har ikke hørt at noen nordbo før Bolle Bollesson hadde gitt seg i tjeneste hos Miklagardskongen. Bolle ble i Miklagard temmelig mange år, og han ble regnet for den djerveste mann overalt der det røynte på, og han gikk jamt like etter de fremste. Væringene satte stor pris på Bolle så lenge han var i Miklagard.

Torkjel får kirketømmer Nå skal vi fortelle om Torkjel Eyolvsson at han satt i sitt høvdingskap. Gjelle, sønn til ham og Gudrun, vokste opp hjemme. Han ble tidlig en gild og vennesæl mann. En gang skal Torkjel ha fortalt Gudrun en drøm han hadde hatt: «Det drømte jeg,» sa han, «at jeg syntes jeg hadde så mye skjegg at det rakk over hele Breidafjord.» Torkjel ba henne tyde drømmen. Gudrun spurte: «Hva mener du denne drøm­

167

men betyr?» «Det synes jeg er lett å se, at mitt herredømme kommer til å rekke over hele Breidafjord.» «Det kan nok hende at det er så,» sa Gudrun, «men jeg skulle heller tro at du kommer til å dyppe skjeg­ get ditt ned i Breidafjord.» Samme sommer satte Torkjel skipet sitt på vannet, og gjorde seg i stand til å reise til Norge. Gjelle, sønn hans, var 12 år gammel; han fulgte faren utenlands. Torkjel gjorde kjent at han tenkte å få tak i kirketømmer. Og så seilte han av sted da han var ferdig. Han hadde en lett sjøferd, men ikke særlig kortvarig. De kom til Norge nord i lan­ det. Da var kong Olav i Trondheim. Torkjel kom straks til kong Olav og hadde med sønnen Gjelle. De ble godt mottatt. Kongen satte så stor pris på Torkjel den vinteren at det er sagt for visst at kongen ga ham ikke mindre enn hundre merker brent sølv. Til jul ga kongen Gjelle en kappe, som var et herlig kledningsstykke og en kostelig skatt. Den vinteren lot kong Olav bygge en kirke av tømmer i byen. Den skulle være en stor domkirke og vel for seg gjort i alt. Om våren ble ført ned til skipet noe tømmer, som kongen ga Tor­ kjel. Det var både stort og godt tømmer, for Torkjel var med og passet på. Så var det tidlig en morgen kongen gikk ut med noen få menn. Han så en mann oppe i den kirken som de holdt på å bygge der i byen. Han undret seg mye over det, for det var tidligere på morgenen enn tømmermennene brukte å stå opp. Kongen dro kjensel på mannen. Det var Torkjel Eyolvsson; han gikk og tok mål av alle de største stok­ kene, både tverrbjelker, avbindinger og stolper. Kongen gikk straks bort til ham og sa: «Hva er det nå, Torkjel, tenker du å ta etter dette målet det kirketømmer som du fører til Island?» Torkjel svarte: «Ja, nettopp slik er det, herre.» Da sa kong Olav: «Hogg av to alen av hver storstokk, og likevel vil den kirken bli den største på Island.» Torkjel svarte: «Ta sjøl tømmeret ditt om du synes du har gitt for mye, eller du kanskje mener du kommer til å sakne det. Men jeg vil ikke hogge noe alenstykke av. Jeg har både framferd og tiltak til å skaffe meg annet tømmer.» Da sa kongen rent stillferdig: «Du er nok en mann som en skal akte mye på, men nå gjør du deg altfor stor, for det er overmot av en bondesønn å ville kappes med oss. Men det er ikke sant at jeg misunner deg tømmeret, om du kan få lykke til å bygge en kirke av det. For den blir ikke så stor at alt ditt hovmod kunne 168

ligge i den. Men jeg har som en anelse om at dette tømmeret blir til liten nytte, og at det er langtfra at du får gjort noe mannsverk av tøm­ meret.» Dermed sluttet samtalen. Kongen vendte seg fra ham, og en kunne merke på ham at han syntes det var ille at Torkjel ikke ville regne det for noe som han hadde sagt til ham. Men kongen lot ikke dette komme fram, og han og Torkjel skiltes i det beste vennskap. Torkjel gikk ombord og satte til havs. Han fikk god bør, og de var ikke lenge på reisen. Torkjel kom med skipet sitt til Hrutafjord. Han red med en gang fra skipet og hjem til Helgafell, og alle ble glade da de så ham igjen. Torkjel hadde vunnet mye ære med denne ferd. Han lot skipet sette opp og stelle om det, og lot noen ta vare på kirketømmeret, så det lå godt til. For han kunne ikke få ført det nordfrå om høsten, fordi han jamt hadde det så travelt. Torkjel satt nå hjemme på gården sin om vinteren. Han holdt julegilde på Helgafell, og det var mye folk der. I alt slo han stort på den vinteren. Gudrun holdt ikke igjen, men sa at det var det rikdom skulle være til at folk kunne ha ære av den. Og det kom også til å ligge i fremste rekke når Gudrun skulle sørge for at det gikk på stormanns vis. Den vinteren ga Torkjel vennene sine mange kostelige ting som han hadde tatt med seg hjem.

Torstein Kuggesson prøver å få kjøpt Hjardarholt Den vinteren etter jul reiste Torkjel hjemmefra nord til Hrutafjord og ville føre tømmeret sitt sørover. Han red først inn i Daler og derfra til Ljårskogar til Torstein, frenden sin, og fikk tak i folk og hester. Så reiste han nord til Hrutafjord og ble der en stund og områdde seg til hjemferden. Han samlet til seg hester der omkring fjorden, fordi han ikke ville gjøre flere vendinger om det kunne lykkes for ham. Det gikk ikke fort. Torkjel strevde med dette helt fram til langfasten. Da kom han i gang med arbeidet. Han kjørte tømmeret sørover med mer enn 20 hester, og han lot det ligge ved Ljåøyre. Siden tenkte han å føre det på skip ut til Helgafell. Torstein hadde en stor ferje, som Torkjel tenkte å få gjøre bruk av når han skulle fare hjemover.

169

Torkjel var i Ljårskogar i fasten, for det var et hjertelig forhold mel­ lom frendene. Torstein sa til Torkjel at det ville høve godt at de reiste til Hjardarholt, - «jeg vil kjøpe jord av Halldor, for han har lite løsøre siden han betalte Bollesønnene bøter for deres far. Og den jord er slik at jeg svært gjerne vil ha den.» Torkjel sa at de fikk gjøre som han ville. De reiste hjemmefra og var i alt vel 20 mann. De kom til Hjardarholt, og Halldor tok godt imot dem og snakket en hel del. Det var få folk hjemme, fordi Halldor hadde sendt noen mann nord til Steingrimsfjord. Der var det kommet en hval som han eide en del i. Beine den sterke var hjemme. Han var den eneste som levde av de menn som hadde vært hos Olav, hans far. Da Halldor fikk se at Torstein og de andre kom riende, sa han straks til Beine: «Jeg skjønner nok godt hva ærend de har, de frendene; de vil be om å få kjøpt jord av meg. Om så er, vil de be om å få tale med meg. Jeg gjetter det at de vil sette seg på hver sin side av meg. Dersom de da vil foru­ lempe meg på noen måte, da skal du være likså snar til å ta deg av Torstein som jeg til å ta meg av Torkjel. Du har lenge vært trofast mot 170

oss frender. Jeg har også sendt bud til grannegården etter folk. Jeg skulle ønske at det høvde så at det kom folk nettopp når vi slutter samtalen.» Da det begynte å li utpå dagen, talte Torstein til Halldor om at de alle tre skulle ta en samtale, - «vi har et ærend til deg.» Halldor sa at det ville han gjerne gå med på. Torstein sa til dem som var med ham, at de ikke behøvde å gå med, men likevel gikk Beine med dem, for han mente at det nok ville gå slik som Halldor hadde slått på. De gikk langt bort på bøen. Halldor hadde på seg en kappe som ble holdt sammen med en lang spenne slik det da var skikk. Halldor satte seg ned på vollen, men på hver sin side av ham de to frendene, og de satte seg nesten på kappen hans. Over dem sto Beine, og han hadde en øks i hånden. Da sa Torstein: «Det er ærendet mitt hit at jeg vil kjøpe jord av deg. Dette vil jeg tale med deg om nå når min frende Torkjel er med. Jeg syntes det kunne høve godt for oss begge, for du har lite nok av løsøre, men godt med jord. Jeg skal til gjengjeld gi deg en gild jordeiendom, og i mellomlag det vi blir enige om.» Først sa Halldor ikke nei, og de tok til å drøfte kjøpevilkårene. Da de syntes de sto ikke så langt fra hverandre, la Torkjel seg oppi samtalen og ville få dem til å bli enige om kjøpet. Da dro Halldor seg mer unna, men de gikk mer bestemt på, og etter hvert kom det til det at han dro seg mer og mer unna etter som de trengte på. Da sa Torkjel: «Skjønner du ikke, Torstein frende, hvordan dette går. Han har halt ut denne saken for oss i hele dag, men vi har sittet her til narr for ham, mens han har lurt oss. Dersom du vil kjøpe jord nå, får vi gå hardere på.» Torstein sa da at han ville få greie på hva han kunne holde seg til, og ba Halldor ikke lenger føre tåketale, men si fra om han ville gå med på å selle jord til ham.» Halldor svarte: «Jeg tenker jeg ikke trenger å mørklegge det at du kommer til å gå hjem igjen i kveld uten kjøp.» Da sa Torstein: «Og jeg tenker jeg ikke trenger å vente med å si deg beint ut det som er påtenkt i forveien, at vi har fastsatt to vilkår for deg, for vi mener vi får fram det vi vil, da vi har størst folkemakt med oss. Det ene vilkåret er det at du godvillig går med på det og får vårt vennskap imot. Og det andre er det som nok ser verre ut, at du nødt og tvungen gir meg hånden på at du vil overlate meg gården Hjardar­ holt.» Da Torstein talte så beint ut, spratt Halldor opp så hardt at

171

spennen røk ut av kappen, og så sa han: «Før skal noe annet skje enn at jeg avtaler noe som jeg ikke vil.» «Hva kan det være?» spurte Tor­ stein. «En vedøks skal bli sendt i hodet på deg fra en rasende mann og snu opp ned på ditt hovmod og din urettferd.» Torkjel sa: «Dette er ille spådd, og ikke tror vi at det vil gå slik. Men nå påstår jeg at vi har sak nok mot deg, Halldor, om du så overlater oss din gård uten betaling.» Da svarte Halldor: «Før skal du gripe om en tangkvase i Breidafjorden, før jeg nødt og tvungen gir fra meg gården min.» Nå gikk Halldor hjem; nettopp da samlet det seg folk til gården, de som han hadde sendt bud etter. Torstein var rasende sint og ville gå på Halldor med en gang. Torkjel sa han ikke skulle gjøre det, - «for det er stor ugjerning i den tid vi har nå; men når fastetiden er slutt, da skal jeg ikke rå fra at vi kommer i kast med ham.» Halldor sa at han mente han aldri skulle være vanbudd på å ta mot dem. Så red de bort og talte mye sammen om denne ferden. Torstein sa at det var sant at det hadde gått så ille som det kunne gå, - «men hvorfor ble du så redd, Torkjel frende, for å gå på Halldor og gjøre ham noen skam?» Torkjel svarte: «Så du ikke Beine som sto over deg med løftet øks? Det var den største fare for at han straks ville kjøre øksa i hodet på deg når det så ut til at jeg ville gjøre noe.» Så red de hjem til Ljårskogar. Så lakket det med fasten til siste uke.

Torkjel Eyolvsson drukner Tidlig om morgenen skjærtorsdag ville Torkjel reise hjem. Torstein rådde sterkt ifra, - «for jeg synes været ikke er å lite på,» sa han. Tor­ kjel sa at været nok ville bli godt, - «og nå skal du ikke prøve å over­ tale meg, frende, for jeg vil hjem før påske.» Så satte Torkjel ut ferja og lastet den. Torstein bar like raskt ut av ferja som Torkjel og hans folk lastet inn. - Da sa Torkjel: «La nå være med dette, frende, og heft oss ikke i å reise. Denne gangen får du ikke rå.» Torstein svarte: «Den av oss vil nå rå som får størst skade av det, og denne ferd vil føre til stor ulykke.» Torkjel sa farvel og ønsket Torstein vel møtt igjen. Nå gikk Torstein hjem, og han var meget uglad. Han gikk inn i stua

172

og ba dem legge noe under hodet hans, og det ble gjort. Tjenestekvinnen så at tårene rant fra øynene hans og ned på hodeputen. Kort etter kom det et brak av et sterkt vindkast mot stua. Da sa Torstein: «Der kan vi høre braket av Torkjel frendes bane.» Nå skal vi fortelle om Torkjels reise. Om dagen seilte de ut etter Breidafjord, og det var ti ombord. Været ble mye kvassere, og det ble den sterkeste storm før været ga seg. De seilte djervt av sted, og men­ nene var noen raske karer. Torkjel hadde med seg sverdet Skovnung, som lå i et skrin. Torkjel og de som var med ham, seilte til de kom til Bjarnarøy, og folk fra begge sider av fjorden kunne se hvordan det gikk. Da de var kommet dit, slo et vindkast i seilet og hvelvet skipet. Der druknet Torkjel og alle de menn som var med ham. Tømmeret rak inn på øyene vidt omkring; hjørnestavene rak inn på den øy som ble kalt Stavøy siden. Skovnung hadde festet seg ved spantet i ferja og ble funnet ved Skovnungsøy. Om kvelden samme dag som Torkjel og de som var med ham, hadde druknet, hendte det at Gudrun gikk til kirke da folk hadde gått til sengs. Da hun gikk gjennom kirkegårdsledet, fikk hun se en draug stå framfor seg. Han bøyde seg over henne og sa: «Store tidender, Gudrun.» Gudrun svarte: «Ti stille med dem, din arming.» Gudrun gikk til kirken som hun hadde tenkt. Men da hun kom til kirken, syntes hun hun så at Torkjel og de som var med ham, hadde kommet hjem og sto utfor kirken. Hun så vannet rant av klærne deres. Gudrun sa ingenting til dem, men gikk inn i kirken og var der så lenge hun syntes. Så gikk hun til stua, fordi hun mente at Torkjel og de andre hadde gått inn der. Da hun kom inn i stua, var det ikke et menneske der. Da ble Gudrun ille ved av alt dette. Langfredag sendte Gudrun ut mennene sine for å undersøke om hvordan det var gått med Torkjel og dem som var sammen med ham; noen ble sendt inn etter stranda, og noen ut til øyene. Da var drivgodset kommet vidt omkring både til øyene og til begge strendene. Påskelørdag kom melding om det som hadde hendt, og det gjorde et sterkt inntrykk, for Torkjel hadde vært en stor høvding. Torkjel var 48 år da han druknet, og det var fire år før kong Olav den hellige falt. Torkjels død gikk sterkt inn på Gudrun, men hun bar det likevel verdig. Bare lite ble berget av kirketømmeret. Da var Gjelle 173

14 år gammel. Han tok da gårdsstyringen sammen med sin mor, og han overtok godordet. Det var snart lett å se på ham at han høvde godt til høvding. Gudrun ble en god kristen. Hun var den første kvinne på Island som lærte seg Davids salmer. Om nettene var hun lange tider i kirken i bønn. Herdis Bollesdotter gikk jamt med henne om nettene. Gudrun holdt mye av Herdis. Det blir fortalt at Herdis en natt drømte at det kom til henne en kvinne, som hadde på en vevd kappe og et slør; hun syntes ikke kvinnen så godt ut. Kvinnen tok til orde: «Si til bestemor din at jeg kan ikke like henne fordi hun hver natt vel­ ter seg over meg og feller dråper på meg så hete at jeg rent brenner opp. Dette sier jeg til deg fordi jeg liker deg noe bedre, enda det sviver noe underlig over deg også. Men deg skulle jeg nok kunne forlike meg med dersom jeg ikke mente det var mindre von om at det blir bedre der Gudrun er.» Så våknet Herdis og fortalte Gudrun drømmen. Gudrun mente det var et godt varsel. Om morgenen lot Gudrun ta opp noen fjeler av kirkegolvet der hun brukte å falle på kne. Der lot hun grave ned i jorden, og der fant de noen bein, svarte og stygge. Der fant de også en brystsølje og en stor seidstav. Folk mente de kunne slutte at det hadde vært en grav for en volve. Disse bein ble ført langt bort, der folk nesten aldri kom.

Bolle Bollesson kommer hjem Da fire år var gått etterat Torkjel Eyolvsson hadde druknet, kom et skip til Eyjafjord. Det var Bolle Bollesson som eide det. De fleste av mannskapet var nordmenn. Bolle hadde mye gods med seg ut og mange kostelige ting som høvdinger hadde gitt ham. Bolle var så staskjær da han kom fra denne ferd, at han ville ikke ha på andre klær enn av skarlagen og peil. Alle hans våpen var gullprydet. Han ble kalt Bolle den prude. Han kunngjorde for skipsfolkene sine at han tenkte å fare vest til sine herreder, og han ga skipet med last i varetekt hos skipsfolkene. Bolle red fra skipet med 11 mann, som alle hadde skarlagensklær

174

og red på forgylte saler. Alle var staselige karer, men Bolle mest. Han hadde på klær av peil, som Miklagardskongen hadde gitt ham; ytterst hadde han en rød skarlagenskappe. Han hadde sverdet Fotbit spent om seg, hjaltet var gull-lagt og håndtaket gullvundet. Han hadde for­ gylt hjelm på hodet og rødt skjold ved siden, og på det var malt en ridder i gull. Han hadde en lanse i hånden slik som det er skikk i utlandene. Alle steder hvor de tok herberge, var kvinnene ikke opp­ tatt av annet enn av Bolle og all den stas han og hans følge hadde. På denne fine måten red Bolle vestover bygdene helt til han kom til Helgafell med mennene sine. Det ble til stor glede for Gudrun da hun fikk se igjen Bolle, sønnen sin. Bolle var ikke lenge der før han red inn til Sælingsdalstunga og hilste på sin måg, Snorre, og sin kone, Tordis. Det ble et gledelig møte. Snorre innbød Bolle til seg med så mange mann som han ville. Bolle tok med takk mot det, og han ble hos Snorre om vinteren, og med ham de menn som hadde ridd nord­ frå sammen med ham. Bolle ble navngjeten av denne ferden. Nå la Snorre ikke mindre vinn på å være så gjestfri og hjertelig mot Bolle som den gang han bodde hos ham.

Snorre gode, Gudrun og Gjelle dør Da Snorre hadde vært en vinter på Island, ble Snorre gode syk, men sykdommen tok ham ikke hardt med en gang. Snorre måtte ligge svært lenge. Da sykdommen vokste, kalte Snorre til seg frender og dem han var i svogerskap med. Da sa han til Bolle: «Det er min vilje at du overtar gården og godordet etter meg. Jeg unner deg ikke mindre gjev stilling enn sønnene mine. Og den av mine sønner som jeg tror når lengst, Halldor, er ikke nå her i landet.» Kort etter døde Snorre; da var han 67 år. Det var ett år etter kong Olav den helliges fall, etter det Are prest frode forteller. Snorre ble gravlagt i Tunga. Bolle og Tordis overtok gården i Tunga som Snorre hadde sagt. Snor­ res sønner fant seg godt i det. Bolle ble en gjev og vennesæl mann. Herdis Bollesdotter vokste opp på Helgafell, og hun var den veneste kvinne en kunne se. Til henne fridde Orm, sønn til Hermund Illuges-

175

son, og hun ble gift med ham. Deres sønn var Kodrån, som var gift med Gudrun Sigmundsdotter. Kodråns sønn var Hermund, som var gift med Ulveid, datter til biskop Runolv Kjetilsson. Deres sønner var Kjetil, som ble abbed på Helgafell, og Rein og Kodrån og Styrme. Dat­ teren deres var Torvor, som ble gift med Skjegge Brandsson; fra dem er kommet Skogverjaætten. Ospak hette sønn til Bolle og Tordis. Ospaks datter var Gudrun, som var gift med Torarin Brandsson. Deres sønn var Brand, som bygde prestesetet på Husafell. Hans sønn var Sigvat prest, som bodde der lenge. Gjelle Torkjelsson giftet seg; han fikk Valgjerd, datter til Torgils Aresson fra Reykjanes. Gjelle reiste utenlands og var hos kong Mag­ nus den gode og fikk av ham tolv øre gull og mye annet gods. Gjelles sønner var Torkjel og Torgils. Sønn til Torgils var Are frode. Sønn til Are hette Torgils, og hans sønn var Are den sterke. Gudrun tok til å eldes mye og levde en tid i slik sorg som nettopp er fortalt. Hun var den første nonne og enbokvinne på Island. Det var alminnelig mening at Gudrun har vært den gjeveste av alle kvin­ ner her i landet med like god ætt. En gang, er det fortalt, kom Bolle til Helgafell. Gudrun syntes alltid det var godt når han kom for å hilse på henne. Bolle satt lenge hos sin mor, og det ble talt mye mellom dem. Da sa Bolle: «Nå må du si meg, mor, noe jeg har stor lyst til å få greie på. Hvilken mann har du elsket mest?» Gudrun svarte: «Tor­ kjel var den mektigste mann og den største høvding, men ingen var mer fullkommen og bedre i alle ting enn Bolle. Tord Ingunnsson var den klokeste av dem og den største lovmann, Tbrvald vil jeg ikke si noe om.» Da sa Bolle: «Det skjønner jeg godt av det du forteller meg, hvordan alle mennene dine har vært; men det har du ennå ikke sagt, hvem du elsket mest. Nå trenger du ikke å holde det hemmelig len­ ger.» Gudrun svarte: «Hardt går du innpå meg nå, sønn min; men om jeg skal fortelle det til noen, da må det helst være deg jeg velger til det.» Bolle ba henne gjøre det. Da sa Gudrun: «Mot ham var jeg verst som jeg elsket mest.» «Det tror jeg,» svarte Bolle, «at nå sa du fullt ut din hjertens mening.» Han la til at hun hadde gjort rett i å fortelle ham det han gjerne ville vite. Gudrun ble gammel, og det er fortalt at hun ble blind. Gudrun døde på Helgafell, og der hviler hun.

176

Gjelle Torkjelsson bodde på Helgafell til sin alderdom, og mye mer­ kelig er fortalt om ham. I mange sagaer er han med, enda han er lite omtalt her. Han lot bygge en staselig kirke på Helgafell, slik som Arnor jarleskald vitner i den arvedråpa som han diktet om Gjelle; der kveder han klart om det. Da Gjelle var noe opp i årene, gjorde han en reise fra Island. Han kom til Norge, men ble ikke lenge der. Han reiste straks derfra og tok sørover til Roma og besøkte den hellige Peter apostel. Han ble lenge på reisen sørover, reiste så nordover til Dan­ mark. Der ble han syk, og lå lenge og fikk all kirkelig tjeneste. Kort etter døde han, og han hviler nå i Roskilde. Gjelle hadde hatt Skov­ nung med seg, og siden har ingen hatt dette sverdet. Det var blitt tatt ut av haugen over Rolv Krake. Da melding om Gjelles død kom til Island, overtok Torkjel, hans sønn, farsarven på Helgafell. Men Torgils, den andre sønnen til Gjelle, druknet ung på Breidafjorden, og like ens alle de som var med ham på skipet. Torkjel Gjellesson var på alle måter en dyktig mann, og han gikk for å være så vis som ingen annen.

12. Norrøn saga II

Fostbrødrenes saga Oversatt av Anne Holtsmark

Torbjørg Olavsdatter frelser Grette kong Olav den helliges dager levde det en navngjeten høvding JL som het Vermund, i Isafjord på Island; han var sønn til Torgrim, Viga-Styrs bror. Vermund bodde i Vatnsfjord, han var klok og vennesæl. Han var gift med en kvinne som het Torbjørg - hun ble kalt Tor­ bjørg Digre - datter til Olav På. Hun var en klok og storsinnet kvinne. Alltid når Vermund ikke var hjemme, var det hun som rådde i herre­ det og blant folk, og alle syntes de hadde fått saken i gode hender når hun rådde for den. Det hendte en gang da Vermund ikke var hjemme, at Grette Asmundsson kom til Isafjord mens han var fredløs, og hvor han kom, fikk han av alle nesten alt det han krevde. Men om de kalte det «gaver», både Grette og de som ga fra seg sakene, så var det nå gaver på den måten at mange aldri ville gitt fra seg det de eide til ham, om de ikke mente det var troll som var på ferde. Derfor samlet bøndene folk og tok Grette til fange og dømte ham til døden og reiste galge for ham og mente å henge ham. Da Torbjørg fikk vite hva de hadde fore, dro hun med huskarlene sine dit hvor folk hadde samlet seg og dømt Grette, og hun kom da galgen var reist og snaren festet i den og Grette alt leid bort til, og det var bare det at folk fikk se Torbjørg komme, som gjorde at han ikke mistet livet. Og da hun kom dit hvor folk hadde samlet seg, spurte hun hva de hadde fore der. De fortalte hva de holdt på med. Hun sa: «Jeg synes det er lite rådelig at dere dreper ham, for han er en ættstor mann og mye verd, sterk som han er og så dyktig til mangt og mye, selv om han ikke har lykken med seg i all ting. Frendene hans vil nok syns det er skade å miste ham, enda han kan være lei å komme ut av det med for mange.»

181

De sa: «Vi mener han ikke har rett til livet, for han er skoggangsmann og sann ransmann.» Torbjørg sa: «Han skal ikke miste livet denne gangen om jeg får rå.» De svarte: «Du har jo makt til å la ham slippe med livet, enten det nå er rett eller rangt.» Så lot Torbjørg Grette løse, og ga ham livet og ba ham gå hvor han ville. Om det som hendte her kvad Grette denne kvidlingen: Altfor brått inn i donen hadde jeg hodet stukket, om Torbjørg ikke skalden - fullvis er hun frelst hadde.

Av det som er fortalt her, kan en se hvor stor og myndig hun var.

Håvar Kleppsson blir drept En mann het Håvar, han var Klepps sønn. Han bodde på en gård som heter Jøkulskjelde. Håvar hadde ætten sin sør på Akranes, og han hadde flyttet derfra for en drapssak, for han var en svær drapsmann og en hoven kar, lei å komme ut av det med. Han var gift med en kvinne som het Torelv, hun var av en ætt fra Breidafjord, datter til Alv fra Dalene, en gjev og ansett mann. Håvar og Torelv hadde en sønn som het Torgeir, han var fremmelig for sin alder og stor av vekst, sterk og stridlynt, han var ikke gammel før han tok til å verge seg med skjold og kjempe med våpen. Berse het en mann som bodde i Isafjord, han bodde på gården som heter Dyrdilmyr, han var gift med en kvinne som het Torgerd. Søn­ nen deres het Tormod. Han var like fra ungdommen av djerv og storlynt, middels av vekst, håret var svart og krøllet. Den tid bodde Torgils Aresson på Reykjahol på Reykjanes, han var en stor høvding, klok og vennesæl, mektig og rettsindig. Illuge het

182

bror hans, hirdmann hos kong Olav den hellige, han var kjøpmann og var mye ute og for, var alltid én vinter hos kong Olav og én på Reykjahol, han hadde med seg kirketømmer og hustømmer hit ut. Brød­ rene Torgils og Illuge var sønner til Are, sønn til Olav som var sønn til Ulv Skjalge som tok Reykjanes, sønn til Hogne den hvite, sønn til Utrygg, sønn til Ublaut, sønn til kong Hjorleiv. Torgerd het mor til Torgils og Illuge, hun var datter til Alv fra Dalene. Mor til Alv var Hild, datter til Torstein den raude, sønn til Olav den hvite, sønn til Ingjald, sønn til Frode, mor hans var Tora, datter til Sigurd Orm-iøye, mor til Sigurd var Aslaug, datter til Sigurd Fåvnesbane. Torgeir Håvarsson var søskenbarn til Torgils Aresson. Torgeir og Tormod vokste opp i Isafjord, og de ble tidlig gode ven­ ner, for de hadde samme sinnelag i mangt og mye. Alt tidlig var det noe som sa dem det som siden skulle sanne seg, at de kom til å bli bitt av våpen, for de var ikke til sinns å gi etter i strid, hvem de så hadde å gjøre med. De tenkte alltid mer på framgang i denne verden enn på fryd i den neste. Derfor tok de det råd å love hverandre fullt og fast at den skulle hevne den andre som lengst levde. Enda folk kalte seg kristne den gangen, så var kristendommen ung da, og svært uferdig, så det var mange gnister igjen av hedendom som gikk i svang. Det var en sedvane som frege menn hadde fulgt når de ville sette lovfast avtale seg imellom om at den skulle hevne den andre som lengst levde; de skulle gå under tre jordringer, og dette gjaldt som ed for dem. Den leiken gikk slik for seg: en skulle skjære tre lange torvremser ut av jorden, alle endene måtte sitte fast i jorden, og så skulle en lette opp løkkene slik at en kunne gå under dem. Denne leiken brukte Tormod og Torgeir til å feste sin avtale. Tormod var noe eldre, men Torgeir var likevel den sterkeste. Det stod snart stor skrekk av dem. De drev omkring i bygdene og var ikke vennesæle, mange sa om dem at de var ikke greie å komme ut for. De holdt seg til fedrene sine og fikk hjelp der som ventelig var. Derfor stod det for mange som det var fedrene som holdt dem til det gale. Men de som mente at de led overlast av fostbrødrene, gikk til Ver­ mund og ba ham hjelpe seg ut av denne nøden. Vermund bød Håvar og Berse til seg og sa til dem at folk ikke likte sønnene deres: «Du, Håvar, er en utenbygds mann,» sa han, «og du har slått deg ned her 183

uten at noen har gitt deg lov til det, vi har ikke hatt noe imot at du har bodd her hittil, men nå syns jeg det står uro og vondt vær av Tor­ geir, sønn din; nå vil vi du skal flytte med bo og bruk bort fra Isafjord. Men Berse og sønn hans driver vi ikke bort, for de har ætten sin her, vi tenker også det kommer til å stå mindre blåst av Tormod når han og Torgeir skilles.» Håvar svarte: «Du, Vermund, kan vel rå for at vi må flytte bort fra Isafjord med alt vi eier, men jeg vet ikke om ikke Torgeir selv vil rå for hvor han skal være.» Etter denne samtalen flyttet Håvar sør til Borgarfjord og slo seg ned der det nå heter Håvarstofter. Torgeir var da sommetider hos faren og sommetider gjest vest i Isa­ fjord hos Tormod, og han var en gjest som mange tok seg i vare for der han kom, enda han var bare unggutten. Lenge var han på Reykjahol hos Torgils, frenden sin, og hos ham stod han høyt i heder. Det var stort vennskap mellom ham og Are Torgilsson alt fra de var barn, og det vennskapet holdt seg så lenge begge levde. Jødur het en mann som bodde på gården de kaller Skeljabrekke, han var en strid hardhaus og høvding, vrang å ha noe å gjøre med, og for med urett mot mange, en mektig mann i bygden, slo stort på, han var en svær kar til å slåss, men ga sjelden bøter for en mann om han hadde drept ham. Det traff seg en vinter at Jødur og gårdskarene hans for ut til Akranes for å kjøpe mel. På vegen kom han innom Håvar og ba ham å få låne hest ut til Nes. Håvar lånte ham hesten - «men jeg vil du skal la hesten bli igjen her når du kommer tilbake, lenger får du ikke ha den.» Jødur lovte dette. Siden tok han ut til Nes og kjøpte mel, slik som han hadde tenkt seg, og ga seg på hjemveien da han hadde fått det han syntes han trengte. Da han for innover langs med Grunnafjord og kom til Håvars gård, så nevnte følget hans for ham at de skulle vel innom husene der og sette igjen hesten. Jødur svarer: «Jeg gider ikke hefte meg bort med det, nå vil jeg ha hesten under kløven helt hjem, så skal jeg sende den tilbake igjen når jeg har brukt den det jeg trenger.» De sa: «Du får gjøre som du vil. Men det er ikke alltid Håvar har likt det, om noen har satt seg imot det han vil skal være så eller så.»

184

«Det er ikke noe å gjøre ved det nå,» sa Jødur. Håvar så dem komme og kjente mennene, han gikk bort til dem og hilste på dem og sa: «Nå får dere la hesten bli igjen her.» Jødur svarte: «Du kan vel låne meg hesten hjem til Skeljabrekke?» Håvar sa: «Nei, jeg vil ikke hesten skal gå lenger nå.» Jødur svarer: «Vi kommer nok til å ha hesten likevel, enda du ikke vil låne den bort.» Håvar sier: «Kan være det.» Han løp bort til hesten og skar ned kløven og tok tak i hestetømmene og snudde hjemover. Jødur hadde et krokspyd i hånden. Han snudde seg nå mot Håvar og stakk spydet gjennom ham. Av det såret døde Håvar. Jødur tok hesten med seg og for sin veg videre til han kom hjem. Håvars gårdsfolk syntes det ble sent før han kom hjem. De lette etter ham og fant ham død der han var blitt drept. De syntes det var store tidenden På den tid var Torgeir vest i Isafjord. Drapet på Håvar spurtes snart vidt omkring i bygdene. Men da Torgeir fikk høre at faren var drept, kunne ingen se noe på ham for det.

Torgeir hevner sin far Det sies at Torgeir brydde seg lite om kvinner, han sa det var skam for en kar med slike krefter som hans å krype for kvinnfolk. Sjelden lo han, til hverdags var han lite vennlig mot folk. Stor var han av vekst, mandig å se til, sterk som et troll. Torgeir hadde en bred øks, en veldig svær skavningsøks, den var skarpslipt og kvass, og mangen mann fikk nattverd av den øksen. Han eide også et digert fjærspyd, det hadde hard odd og kvasse egger, falen var stor og skaftet tykt. På den tid var det ikke vanlig på Island at en mann bar sverd til våpen. Da nå Torgeir fikk spurt at faren var drept, dro han til Reykjahol til Torgils og sa at han ville sør i Borgarfjord og se til mor sin, og ba at Torgils skulle skaffe ham båtskyss over Breidafjord. Torgils gjorde som han ba. Han drog nå sør i Borgarfjord, og det er ikke sagt noe om hvor han overnattet. Det var godt føre og snøbart i bygden, alle vannene lå. Da han kom sør over Hvitå, tok han vegen til Skelja185

brekke. Været var tykt og det var linnvær, mørkt ute både av været og natten. Torgeir kom til Skeljabrekke sent på aftenen, og da han kom inn på gården, var døren lukket, og folket var nylig kommet inn i stuen fra ildhuset. Det brente lys i stuen. Torgeir banket på døren. Jødur tok til orde: «Det banker på døren, gå ut en av dere.» En av gårdskarene så da ut, han fikk se en mann stå utenfor døren med våpen, og spurte hvem det var. Han svarte: «Jeg heter Vigfus.» Karen sa: «Kom inn, du kan gjerne få hus her.» Torgeir svarte: «Jeg tar ikke imot husly av trel­ ler, si til Jødur at han skal komme ut.» Karen går nå inn, men Torgeir ble stående ute. Husbonden spurte da karen kom inn i stuen: «Hva er det for en mann som er kommet der ute?» Gårdskaren svarte: «Det er så langt fra at jeg vet hvem han er; jeg tror ikke han vet det selv en gang.» Jødur sier: «Bød du ham hus her, eller hva?» Han svarte: «Ja, jeg gjorde.» Jødur sa: «Hva svarte han da?» «Han sa han ville ikke ta imot husly av treller, han ba deg komme ut.» Jødur tok et spyd i hånden og satte hjelm på hodet og gikk ut i døråpningen, og to karer gikk med ham. Han så en mann stå utenfor døren og snudde spydet og satte spydodden i terskelen. Han spurte hvem gjesten var. Denne sa: «Jeg heter Torgeir.» Jødur sa: «Hva for en Torgeir er du?» Han svarte: «Jeg er Håvars sønn». Jødur sa: «Hva ærend har du her?» Han sa: «Jeg vet ikke hva det kommer ut av det, men jeg vil høre etter om du ville bøte på noen vis for det drap du har øvd, da du drepte Håvar, far min.» Jødur sa: «Jeg vet ikke om du kanskje har hørt at jeg har øvd mange drap, men aldri gitt bøter for noen av dem.» «Det kjenner jeg ikke noe til,» sa Torgeir, «men hvor­ dan det nå enn er med det, så er det min sak å søke bøter for dette drapet, for hugget rammet nær meg.» Jødur sa: «Jeg har ikke så mye imot å vise deg en villighet på en eller annen måte, men bøte for dra­ pet vil jeg ikke, Torgeir, for da kommer andre til å synes jeg skylder å bøte for flere drap.» Torgeir svarte: «I rår vel for hvor stor ære I vil vise meg, men selv rår jeg for hva jeg synes om den.» Slike ord stod de nå og tåltes ved, og Torgeir stod ikke så helt nær døren. Han holdt spydet i høyre hånd, med odden vendt framover, og i venstre hånd øksen. Jødur og hans menn hadde vondt for å se ut i mørket, fordi de kom inne fra lyset, men det var noe lettere for

186

Torgeir å se dem som stod i døren. Som de nå minst venter det, løper Torgeir mot døren og stikker spydet midt i livet på Jødur og rakt igjen­ nom ham, så han falt innover i døren i armene på dem som fulgte ham. Torgeir snudde seg og ble straks borte i nattemørket, men gårdskarene tok seg av Jødur. Torgeir var femten vintre gammel da han øvde dette drapet, slik Tormod har kvedet i arvedråpa etter Torgeir: Kampen kom igang da Klæings arving døde. Snekkens rause rytter rask lot mannen falle. Hevn for Håvar tok han, havgampenes konge - motet vant ham seiren femten vintrer gammel.

Ibrgeir gikk hele natten og stanste ikke før han kom til Håvarstad. Der banket han på døren, det varte litt før noen gikk for å lukke opp. Torelv ropte på en av gårdskarene at han skulle gå ut. Han våknet og gnidde seg hardt i øynene og ga vondt fra seg for han skulle stå opp og sa: «Det er da ikke nødvendig å gå ut, vet jeg, for det om det er noen som er ute og flyr om nettene.» Torelv sa: «Det farer nok ingen annen ute svarte natten enn den som mener han er nødt til det.» «Det er jeg ikke så viss på,» sa gårdskaren; han stod da opp, men sent og uvillig; han gikk til døren og så en mann stå utenfor i nattemørket, men hilste ikke på ham, snudde seg og gikk inn igjen til sengen sin og la seg og breide over seg klærne. Torgeir gikk inn og lukket døren etter seg og gikk inn i stuen. Torelv tok nå til orde: «Hvem var det som kom?» Karen svarte: «Ikke vet jeg hvem han er, og ikke bryr jeg meg om å få vite det heller.» Hun sa: «Du er ikke mye nysgjerrig.» Hun ba en av tjenestjentene: «Stå opp du, og gå inn i stuen og få greie på hva det var for en mann som gikk inn der.» Jenta stod opp og gikk til stuen, gløttet litt på døren og spurte om det var noen der. Det svarte: «Ja vel er det noen her.» Hun spurte hvem han var. Han svarte: «Torgeir heter jeg.» Hun lukket døren til igjen og gikk tilbake til skålen. Torelv spurte: «Hvem var

187

det som kom?» Hun sa: «Jeg tror det er Torgeir, sønn din, som er kommet.» Nå stod Torelv opp og tente lys og gikk til stuen, hilste og tok vel imot sønnen, spurte om det var hendt noe. Torgeir svarte: «En mann kom til skade i kveld på Skeljabrekke.» Torelv spør: «Hvem var skyld i det?» Torgeir svarer: «Jeg kan ikke si meg fri.» Hun sier: «Hvor stor skade var det?» Torgeir svarer: «Jeg tenker ikke det trengs å binde om det såret han fikk av meg, jeg så på spydet mitt at det var gått tvers igjennom ham, og han falt bakover i armene på følget sitt.» Torelv sa da og svulmet av glede: «Dette var ikke barneverk, og lykke til med dåden, sønn min! Men hvorfor satte de ikke etter deg de som var med ham?» Torgeir sa: «I førstningen hadde de annet å ta vare på, og siden kunne vi snart ikke se hverandre mer for mørket.» Torelv sa: «Nei, det var vel så.» Nå ble det satt fram kveldsverd for Torgeir. Og da han var mett, sa Torelv: «Jeg mener det er best at du legger deg ned og sover nå, men stå opp sist på natten og ta hesten din og ri vest til Breidafjord, karene mine skal følge deg så langt du vil. Her vil folk komme og lete etter deg i morgen, og vi er ikke sterke nok til å verge deg mot store flokker. Vannene går snart opp også, om tøværet holder seg, og det blir verre å komme fram når isen går. Her har du nå gjort det som mest trengtes. Hils Torgils, frenden min, og si at han skal se å få meg et tilhold der vest hos seg, jeg vil selge gården min her, vil komme meg ditover igjen hvor jeg har slekten min.» Torgils gjorde som mor hans rådde ham til, han la seg til å sove og stod opp sist på natten og rei bort. Det er ikke sagt noe om hvordan det gikk ham før han kom vest i Breidafjord, der fikk han seg båt og for med den vest til Reykjanes og sa fra der om Jødurs drap. Torgeir holdt nå enten til på Reykjahol, eller han var vest i Isafjord. Våren etter dette var hendt, tok Torelv alt hun eide og flyttet vest til Reykjanes. Den sommeren kom det til forlik etter drapene på Håvar og Jødur.

188

Torgeir og Tormod dreper Ingolv Svidin og hans sønn Torgeir var lenge hos Berse. Tormod og han var de beste venner. De fikk seg en liten skute, og syv andre ble med dem ombord, med den drev de rundt hit og dit om sommeren, og de var bare måtelig venne­ sæle. Det bodde en mann i Jøkulsfjordene, han ble kalt Ingolv Svidin, gården han bodde på ble kalt Svidinstad. Torbrand het sønn hans, det var en strid hardhaus; kranglet og lite vennesæl. Hverken far eller sønn vørte rett og skjel - de tok alt i ett annen manns eie med vold, eller de rante. De var begge to Vermunds tingmenn, og han holdt hånd over dem, for de ga ham alltid gode gaver, og ettersom Vermund innestod for dem med sin ed, var det ikke lett å få hevn på dem for all den urett de for med mot folk. En kone het Sigrfljod, hun var enke og bodde i Jøkulsfjordene, hun var klok og vennesæl, hjelpsom og til gagn for mange. En fjord skilte mellom Sigrfljods gård og Ingolvs, og hun måtte tåle mye av Ingolv og sønnen hans, både det ene og det andre. Torgeir og Tormod gjorde seg ferdig til å dra nord til Strander på fangst, men da de skulle av sted, blåste det opp motvind for dem så de ikke kunne slippe ut av fjorden; folk hadde mye bry med dem om sommeren. Men da det led mot vinteren, ble det bør, og nå satte de seil og seilte ut Isafjorden i godt vær og liten vind. Skipet gikk smått i dette været, og da de hadde seilt en stund, tok det til å tykne, og dernest ble det snedrev, og da de var kommet utenfor Jøkulsfjordene, kom været mot dem kvast og kaldt med fokk og frost, de kunne nå ikke se hvor de for, det ble stummørkt av natt og snøfokk; de holdt skipet unna været, men fikk mye sjø inn. Alle ble våte, og klærne frøs på dem. Til slutt kom de til en fjord; de holdt inn etter den, og i bun­ nen av fjorden fant de et naust med båter i, der satte de opp skipet sitt og forvarte det; siden gikk de i land og så etter en gård. Omsider fant de en liten gård, der banket de på døren, og en kar kom ut og hilste, ba dem komme inn - «de som var ute i det fæle været,» og de gikk til stuen hvor det brant lys, der fikk de plass på benken rett mot høgsetet. Det ble hilst, og så spør en kvinne hvem føreren var for den flokken

189

som var kommet. Det ble sagt at det var Torgeir og Tormod som var kommet. «Men hvem spør om det?» sa de. Det ble sagt at det var Sigrfljod husfrue som spurte - «jeg har da hørt gjete dere,» sa hun, «men sett dere har jeg ikke før idag. Hvordan er det, har dere vært værsæle eller vennesæle i dag?» De sa: «Mange vil vel si at det kan være med det ene som med det andre, men det kommer nå også litt an på hvem som taler om det.» Sigrfljod svarte: «Ja det er vel så.» Nå ba hun folkene ta seg av klærne deres, det ble gjort opp ild for dem, og klærne ble tint. Etterpå fikk de mat, og så ble de fulgt til sengs og det ble stelt godt for dem. De sovnet snart. Det drev på med fokk og frost hele natten, og da det tok til å lysne av morgen, gikk én og så ut. Da han som hadde vært ute og sett, kom inn igjen, spurte Tor­ geir hva slags vær det var ute. Mannen svarte at været var det samme som det hadde vært om kvelden. Da sa Sigrfljod: «Dere trenger ikke være værsyke, for dere skal være velkommen her, slik vi evner. Reis ikke herfra før det blir godt vær.» Torgeir svarer: «Det er vakkert gjort av deg, husfrue, å by oss slikt. Styggværet biter ellers ikke på oss, vi har hverken kvinner eller barn eller dyr å tenke på.» Været tok nå til å stilne noe i viken og på fjorden, og det la seg mye is. En morgen stod Sigrfljod tidlig opp og så ut - hun kom fort inn igjen, og Torgeir spurte hva slags vær det var ute. Hun svarte: «Nå er det godt vær, klart og vindstille.» Tormod sa: «Så står vi opp da, gut­ ter.» Sigrfljod spurte: «Hva har dere tenkt å gjøre nå?» Tormod svarte: «Vi vil nord til Strander og se hva fangst det kunne være å få der, men skipet lar vi bli liggende igjen her.» Sigrfljod sa: «Dere er noen under­ lige karer - vil fare til Strander etter hval, men tar ikke den fangsten som ligger nærmere, og som det var større karsstykke å gå etter.» Tor­ mod sa: «Hvor er den fangsten?» Hun sier: «Jeg synes det var mandigere å drepe de illgjerningsmennene som raner folk her omkring, enn å slite med hvalfangst.» Tormod sa: «Hvem mener du?» Hun svarte: «Jeg mener Ingolv og Torbrand, de har gjort mangen mann skam og skade; om dere drepte dem, hevnet dere mange menn med det, og den dåd ville mange lønne dere stort for.» Tormod sa: «Jeg vet ikke hvor godt råd du gir oss nå, for de er Vermunds venner, og det blir ikke tatt løselig på det om det blir gjort dem noe mén.» Hun sa: «Der kan en se; det er sant som de sier at farlige folk er det best bare å høre

190

om. Dere ser ut til å være svært til karer når dere er ute og skremmer småfolk, men dere blir redde så snart dere skal prøve dere mot menn som er noe.» Da spratt Torgeir opp og sa: «Stå opp gutter, og la oss gi husfruen gjestelønn!» Og så stod de opp og væpnet seg; da de var ferdige, gikk de ut, for over fjorden på isen og kom til gården på Svidinstad før folk var stått opp. Ingolv våkner og hører det går noen ute ved husene, og det ikke så få, og på frosne sko. Torgeir og de andre går til døren og banker på. Ved det våknet mennene som var i skålen, og kom seg på bena i en fart. Ingolv og sønn hans sov alltid med klærne på, for de hadde noe utestående med så mange. De hadde to gårdskarer hos seg, de væpnet seg alle, tok hver sitt spyd i hånden og gikk til døren og lukket opp. De fikk nå se mennene utenfor, åtte i tall og alle væpnet, spør så om hvem som er fører for flokken. Torgeir sa hvem han var: «- hvis dere skulle ha hørt gjete Torgeir Håvarsson eller Tormod Bersesson, så kan dere se dem her.» Torbrand svarer: «Ja det skal være visst at vi har hørt gjete Torgeir Håvarsson og Tormod, og sjelden for det gode; men hva har dere her å gjøre?» Torgeir sier: «Vi har det her å gjøre at vi vil gjøre opp regnskap og kreve rett for urett. Vi vil gi dere to vilkår - enten får dere her gå fra alt det dere har tatt med urett, og på den måten kjøpe dere livet, eller også får dere verge godset som menn så langt livet rekker.» Torbrand svarte: «Vi har tatt godset med mannemot og djervhet, og vi lar det ikke gå fra oss på annen vis enn vi fikk det. Men jeg ten­ ker det, Torgeir, at du før får nyte dagverd av spydet mitt enn av god­ set.» Torgeir svarer: «Jeg er sanndrømt, det ligger til ætten, og jeg har drømt riktig langt liv for meg, men svært kort for deg, og det går nok som jeg har drømt, at Hel, husfruen din, tar deg i favn så du mister alt godset ditt slik - for vondt kommer fra det som med vondt er vunnet.» Da dette var sagt, søkte Torgeir og Tormod inn på Torbrand og far hans. Det var skumt for Torgeir og hans flokk å se inn gjennom døråpningen, for der var det lite lyst; men ute var det lysere å se, og det var lettere å verge seg for dem som var inne, enn å gå på for dem som var ute. En gang løp Ingolvs karer ut og gjorde skade blant Torgeirs menn. Enden på møtet mellom dem ble at Torbrand falt for 191

Torgeir og Ingolv for Tormod. To mann falt av Torgeirs flokk. Ingolvs menn ble hardt såret, men ikke verre enn at de kom seg igjen. Dette nevner Tormod i Torgeirs arvedråpa: Ingolvs sønn, jeg sier, så sitt liv få ende, sjøfareren drap ham. Denne kamp er velkjent. Torbrand falt for temmer av tynnmastet skute, menn måtte late livet; liten grunn var til trette.»

Torgeir og hans menn tok to hester og kløvlastet dem med mat, de drev med seg bort tre naut, de feiteste som var, og med dette for de tilbake over fjorden. Sigrfljod stod ute da de kom hjem. Hun hilste dem og spurte hvordan det hadde gått. De sa hva som var hendt. Hun sa: «Det var en velgjort utferd; den hvalskurden fikk dere gjort unna på en hendig måte. Dertil har dere hevnet mange menneskers sorg og skjensel og svivyrding. Men nå vil jeg til Vatnsfjord for å finne Ver­ mund og si fra om dette, dere skal vente på meg her hjemme.» De sa hun fikk gjøre som hun ville. Hun bød gårdskarene sine å følge med, de tok en seksring som hun eide, rodde inn etter Isafjord og stanste ikke før de kom i Vatnsfjord sent på aftenen. Hun sa til følget sitt: «Nå skal dere holde munn og ikke si noe om det som er hendt, la meg ha ordet for oss.» De sa at slik skulle det være. Nå gikk de opp til gården og fikk folk i tale. Vermund tok godt imot dem og spurte om det var hendt noe nytt. De sa at de visste ikke om noe. Så var de der om natten, og fikk godt stell. Om morgenen sa Sigrfljod at hun ville hjemover igjen. Vermund talte og ville ha henne ifra det: «Du er så sjelden å se her,» sa han, «det er da ikke verdt at du farer avsted igjen så brått.» Hun sa: «Jeg har vondt for å være hjemmefra, og nå er været godt, jeg vil ikke la dette føret gå fra meg; jeg vil gjerne du skulle følge meg til båten, Ver­ mund.» Da sa han: «La oss gå da.» Så gikk de ned til båten. Da sa Sigrfijod: «Hvordan er det, har du hørt om de drapene som

192

er øvd borte i Jøkulsfjordene?» Vermund sier: «Hva er det for drap?» Hun svarer: «Torgeir Håvarsson og Tormod Bersesson har drept Ingolv og Torbrand, sønn hans.» Vermund sa: «Nå går det for vidt med de fostbrødrene, gir de seg til å drepe menn for oss; kan hende vi ikke vil de skal få drept mange av våre menn.» Hun sa: «Det var ikke annet å vente enn at du skulle ta det slik, men det er nok dem som ikke sier at fostbrødrene har drept disse mennene for deg, men snarere sier noe slikt som at de har øvd disse drapene for deg. For hvem skal refse råskap og ran og hærverk, hvis ikke dere vil som kalles styrere i bygden? Vi synes at Torgeir og Tor­ mod har gjort det som du skulle gjort eller latt gjøre, og du ville nok ment det samme som jeg, om du ikke var så skakksynt i dette stykket. Jeg kom hit til deg fordi jeg ville kjøpe fred for de menn som har øvd drapene - ikke for det de er bøter verd, de som ble drept, de har for lenge siden forbrutt både liv og gods, men fordi vi på alle måter vil vise deg den heder vi skylder. Og her har jeg tre hundre i sølv som jeg vil gi deg og kjøpe fred for Torgeir og Tormod.» Derpå tar hun en pung ut under beltet og kaster sølvet i fanget på Vermund. Sølvet var godt. Vermund glattet ut brynene igjen da han så gaven, og sinnet hans la seg så vidt at han lovte Torgeir og Tormod en slags fred; likevel sa han at han ville ikke vite av noen lang gjesting av Torgeir der i Isafjord. Så skiltes de for denne gang. Hun for hjem til gården og sa til Torgeir og Tormod hvordan det var gått henne hos Vermund. De takket for hjelpen hun hadde gitt dem. De var nå hos henne vinteren over. Og da våren kom og været ble bedre, gjorde de skipet flott og satte det i stand. De takket henne for de hadde fått være der, og for alt hun hadde gjort for dem, for det mot hun hadde vist i å støtte dem, og de skiltes som venner. De seilte nord til Strander, der var de sommeren over. De fikk godt med gods og fangst, fikk av hver mann det de krevde, for alle var redde for dem. Berse flyttet til Laugabol i Laugadal, for Vermund ville ikke ha noe tilhold for Torgeir og Tormod så nær gården sin. Om høs­ ten seilte de nord fra Strander til Isafjord og satte opp skipet sitt et sted de mente det stod godt, og forvarte det. Tormod dro så til far sin, men Torgeir tenkte seg sørover til Reykjanes til frendene sine. De 13. Norrøn saga II

193

gjorde den avtale da de skiltes at de skulle møtes der skipet stod, når det tok til å våres, og så skulle de fare på fangst nord til Strander alle sammen.

Torgeir dreper Butralde Torkjel het en mann som bodde i Gørvidal. Han var velstående, men småferdig, vek av sinn og uten mot i brystet. Han var gift, de bodde ikke flere enn tre sammen på gården, den tredje var en tjenestjente. Det var en mann som het Butralde. Han var lauskar, svær av vekst og sterk som et troll, stygg å se på, hard og stridlynt, fæl til å slåss, bråsint og hevnsyk. Om sommeren tok han tjenester og hadde lønn for det, men om vinteren rekte han rundt sammen med to andre og slo seg ned på en eller annen gård om nettene. Han var litt skyld til Vermund i Vatnsfjord, derfor fikk han ikke alltid lønn som fortjent for ugjerningene sine. Butralde kom selvtredje til Gørvidal og ville gjeste Torkjel en kveld, og enda Torkjel var knipen på mat, så torde han likevel ikke nekte dem hus. Han fulgte dem til stuen og tente lys; der satt de og hadde våpnene hos seg, mens gårdens folk holdt til framme i skålen. Det var kommet noe snø på fonnene i fjellet da, men i bygden var det mest snøbart - vannene var åpne, men nå frøs det på, litt snøfokk var det dg. Torkjel kom inn i stuen for å spørre om slikt han hadde lyst til å få greie på. Han spurte Butralde hvor han tenkte seg hen. Han sa han skulle sørover og over Breidafjord. Torkjel tenkte det var ikke så visst de fikk vær neste dag til å fare over heien; da sank hjertet i brystet på ham, han ble ille ved for de skulle bli der. I samme stund hørte han det banket på døren, og det ble han ikke bedre av. Han gikk fram til døren og lukket opp, og så en stor mann med våpen stå utenfor døren. Torkjel spurte mannen hva han het. Han kalte seg Torgeir. Torkjel spør hvem han er sønn av, og han sier han er sønn til Håvar. Da sa Torkjel: «Butralde er kommet her med to andre, og jeg vet ikke om han vil holde fred med deg; jeg tror han har

194

imot deg, for han er Vermunds venn og din uvenn. Men jeg tåler ikke å se manneblod og jeg kommer til å falle i uvett om dere skulle komme opp å slåss.» Torgeir svarte: «Det gjør ingen skade, bonde, om vi er kommet.» Torgeir gikk inn og til stuen. Torkjel kommer nå også inn i stuen sammen med kjerringa. Han tar et bord og setter foran Butralde. «Jeg har så stutt bord,» sier Torkjel, «du får komme her, du Torgeir, og sette deg hos Butralde.» Torgeir så gjorde, gikk tvers over golvet og satte seg hos Butralde ved bordenden. Det er sagt nøyaktig hva de fikk til mat, det ble båret fram to fat, på det ene var det et stykke gammelt ribbekjøtt, på det andre godt med gammel ost. Butralde var ikke lenge om å signe maten, han tok opp ribbekjøttet og skar og åt, og la det ikke ned før alt var gnagd av bena. Torgeir tok opp osten og skar av den det han hadde lyst på, den var hard og tung å tygge. Ingen av dem ville dele kniv eller matstykke med den andre. Så ble det satt fram mat for Torkjel og kjerringa, de åt ved ilden. Stundom kom de til stuen og lukket på døren og skottet så vidt det var inn i stuen. Da nå gjestene var mette, kom Torkjel inn i stuen med kjerringa, hun tok maten av bordet, og Torkjel tok til orde: «Den gjestelønn vil jeg ha av dere at dere skal ikke gjøre hverandre noe vondt så lenge dere er her på gården, for det blir så mye bry og ugreie for meg av det om dere kommer opp å slåss her. Jeg tenker det blir best at Torgeir sover hos oss i skålen, og Butralde og følget hans kan sove her i stuen.» Så gjorde de, - og sov nå natten over. Da det tok til å lysne, var Butralde tidlig på bena, likeså Torkjel. Tor­ geir var dg tidlig oppe. Så ble det tent lys i stuen og satt fram et bord, og båret fram mat av samme slag som kvelden før. Da tok Torgeir opp ribbekjøttet og skar av, og Butralde ga seg i kast med osten. Og da de var mette, gikk Butralde og følget hans av sted, han gikk oppetter dalen der vegen går. Litt senere gikk Torgeir, han gikk også oppetter dalen. Det er en bratt fjellkneik opp fra dalen i Gørvidal der hvor storvegen går. I den kneiken lå den gang en stor og hard snø­ skavl. Torgeir så hvor Butralde og de andre gikk, han mente at de sik­ kert fikk hålkeføre på skavlen i fjellkneiken og vrang veg, så han tok av og gikk over elva og opp på den andre siden av elva, mens de andre gikk opp kneiken - og tok så tilbake til storvegen. Butralde kom til

195

skavlen og hogg seg fram med øksen. Torgeir så nå ovenfra ned til der hvor Butralde og de to gikk, men selv var han helt oppe på bakkekam­ men. Butralde sa da: «Rente kjempen sin veg nå da.» Torgeir svarer: «Jeg rente ikke, jeg gikk en annen veg, for at jeg ikke skulle trenge å hogge veg på skavlen foran meg. Men nå skal jeg ikke renne unna dere.» Torgeir ble så stående oppe på bakken, mens Butralde hogg seg fram på skavlen. Men da Butralde var kommet midt i kneiken, satte Torgeir spydskaftet mellom bena og vendte odden fram og holdt øksen løftet over akslen - og satte så utover skavlen ned mot Butralde. Denne hørte det hvinte under Torgeir der han kom, og så opp, men sanset ikke før Torgeir hogg ham midt framme i brystet så det ble et dypt hull. Han falt bakover, men Torgeir rente fram over ham og videre til han kom ned på flaten, så hardt at de som fulgte med Butralde ble revet med utover. Om dette her er denne visen gjort: «Verdt er vel å tale om våpendåd som lærte Butralde å tie. Titt flyr ravn fra striden. Dog - vil jeg ei nekte nød av folk han liten takk for drapet, han som dyppet i rødt skjoldet.»

Følgesveinene til Butralde torde ikke hevne ham og slåss med Torgeir. De stimet bort til Butralde, og Torgeir tok vegen opp på heien og gikk til han kom sør til Reykjahol. Der tok de godt i mot ham, han ble der vinteren over, hadde det godt og var vel likt. Vinteren var hard og lang omkring i bygdene, feet styrtet for folk - det var ikke lett å få maten til å strekke til. Mange søkte nord til Strander på hvalfangst.

196

Hvalskurden på Strander Fostbrødrene skilles Våren etter tok Torgeir av sted til Isafjord, der skipet deres var satt opp. Dit kom også Tormod og skipsfolkene deres. De seilte nordover til Strander så snart de fikk bør. Det bodde en mann som het Torgils på Løkjamot i Vididal. Han var en stor og sterk mann, vel øvd i våpenbruk og med godt vett på ° gårdsstell. Han var skyld til Asmund Hærelang, far til Grette. Han var også skyld til Torstein Kuggesson. Torgils var sønn til Mår. Han for også til Strander, og han og folket hans holdt på med en hval som var kommet i land i almenningen. Det gikk smått med fang­ sten for Torgeir der han var kommet, han fikk ikke tak i noen hval der han var, og ikke var det annet å finne heller. Nå fikk han høre at Torgils var i gang med hvalskurd, og så dro han og Tormod også dit. Da de var kommet fram, sa Torgeir: «Dere er kommet langt med hvalskurden, ventelig lar dere andre få noe med dere av disse gode varene, for her har alle like rett.» Torgils svarte: «Det er vel talt - la hver ha det han har skåret.» Torgeir sa: «Dere har skåret en stor del av hvalen, og dere kan ha det dere nå har skåret; men vi vil ett av to, enten går dere fra hvalen nå, og så kan dere ha det som er skåret, og vi det som er uskåret, eller også skal hver ha sin halvdel av det hele, skåret og uskåret.» Torgils svarte: «Jeg har liten lyst til å gå fra hvalen, og vi er ikke til sinns å gi fra oss for deres skyld den delen vi har skåret, så lenge vi kan holde hvalen mot dere.» Torgeir sa: «Dere får friste da, hvor lenge dere kan holde hvalen mot oss.» Torgils svarte: «Ja, vi får så.» Så tok de til våpen begge flokkene og gjorde seg ferdige til strid, og da de stod slik sa Torgeir: «Det er likest at vi to slåss mot hverandre, Torgils, for du er voksen mann og sterk og prøvd i strid, og jeg har lyst til å prøve hvor pass kar jeg er; de andre får ikke blande seg i vår leik.» Torgils sier: «Det er jeg vel nøyd med.» Flokkene var noe så nær jamsterke. Nå gikk de på hverandre og det ble kjempet fra begge sider. Torgeir og Torgils lot det ikke være langt mellom hoggene, for de hadde god ferdighet i våpenbruk begge to. Men fordi det var så laget at Torgeir skulle felle flest menn av de to,

197

så falt Torgils for ham. I kampen falt det tre menn av Torgils’ flokk, av Torgeirs falt det også tre. Etter denne striden reiste følgesveinene til Torgils nordover, hjem i bygden, og var svært harme. Torgeir tok hele hvalen til seg, både skåret og uskåret. For drapet på Torgils ble Torgeir dømt fredløs, det var Torstein Kuggesson og Asmund Hærelang som fikk ham dømt. Torgeir og Tormod ble på Strander den sommeren, og alle var redde for dem der; de var over alt som ugras på åkeren. Somme sier at Torgeir sa til Tormod en gang da det var på det verste med dem og overmotet deres: «Hvor vet du nå at det finnes to andre menn som er jamgode med oss i djervhet og manndom, og som er like vel prøvd i strid som vi to?» Tormod svarte: «Det tør nok hende det finnes menn som ikke er mindre kjemper enn vi to, om én leter etter dem.» Torgeir sa: «Hva tror du, hvem av oss ville vinne på den annen, om vi to målte krefter?» Tormod svarte: «Det vet jeg ikke, men det vet jeg at dette spørsmålet gjør ende på samvær og følgeskap for oss to, vi kommer ikke til å være sammen lenger.» Torgeir svarte: «Jeg mente ikke for alvor at jeg ville vi to skulle friste hvem som var den sterkeste.» Tormod sa: «Det falt deg inn, siden du sa det, og så får vi skille lag.» De gjorde så; Torgeir fikk skipet og Tormod mer løsøre, han dro til Laugabol, men Torgeir ble på Strander sommeren over, han var en farlig gjest og hjemsøkte mange. Om høsten satte han opp skipet sitt nord på Strander, gjorde det i stand og tok vare på det gods han hadde. Siden for han til Torgils på Reykjahol og ble der om vinteren. Tormod sier noe i Torgeirsdråpa om at de ble usams, i denne visen: o

«Folk har vel hørt at felles fiender hadde vi nok av, slike som svik vil øve. Sverdfargers råd jeg fulgte. Menns hat jeg merket mot den raske styrer av skip. Men jeg intet uten godt vil minnes.»

198

Torgeir seiler fra Island Det stod et skip oppe i Nordå i Floe, det lå ofte skip der den gangen. I det skipet kjøpte Torgils og Illuge, bror hans, en lott til Torgeir uten at noen visste det, og de lot det sette vel i stand og gjorde ellers det som falt på Torgeirs lott i skipet. Torgils og Illuge rei ikke tidlig til tinget den sommeren, for de ville ikke ri gjennom Breidafjordsdalene før Torstein Kuggesson var ridd av bygden til tinget, men da ville de følge Torgeir, som Torstein hadde gjort fredløs, til skipet. Det var en mann som het Skuv, han bodde i Hundadal i Daler. Skuv var en god bonde og hjelpsom mot folk. Bjarne het sønn til Skuv, han var hjemme hos faren. Sauegjeteren hos Skuv i Hundadal het også Skuv. Nå reiste folk til tinget, og mennene fra Reykjahol for vestfra. De hadde sendt folk i forvegen for å telte tingbuene for seg. De hadde kveldsverd på Saurbø, og rei om natten østover til Dale, og tenkte å

199

ha dugurd i Hundadal. Tidlig om morgenen kom de i Middalen fram for Tykkeskogene. Der åt de og sov. Torgeir hadde en rød hest, den var god, lettridd og storvoksen. Da det nå lei fram på morgenen, ville følgesveinene deres ta inn hestene. De stod da opp og gikk etter øykene, men Torgeirs hest var ikke å finne. De for lenge og lette etter hesten, for det var stor skog over hele lien. Enden på det ble at hesten ikke var å finne, så tok de en av kløv­ hestene og delte kløven mellom flere andre hester, og så fikk Torgeir kløvhesten. Da fikk de se en mann som rei en rød, god ridehest og drev noen sauer framfor seg oppetter øren fra Saudafjell - han jaget sauene hardt for han hadde en rask hest. Torgeir syntes denne hesten lignet mye på hans egen. Nå lot han seg ikke merke med noe, men holdt øye med mannen hvor han rei hen, og så ser han at mannen driver sauene inn til gården i Hundadal. Skuv hadde fått noen sauer vest fra Laksådal, og de hadde rent sin veg, og Bjarne, sønn til Skuv, var gått for å lete opp disse sauene, det var han som hadde tatt hesten til Torgeir. Nå rei flokken bort til gården i Hundadal, brødrene sa til karene at de skulle sale av hestene sine utenfor gjerdet og ikke la gampene komme inn og tråkke ned jordene, men brødrene selv rei fram til husene med få menn. Torgeir rei bort til kvea hvor han syntes han dro kjensel på hesten sin. Skuv var da kommet hjem og holdt på å drive sauene inn i kvea. Bjarne satt på hesten, han hadde alt drevet inn de sauene han hadde funnet. Torgeir spør: «Hva er det for en kar som sitter her til hest?» «Han heter Bjarne.» Torgeir sier: «Det er svært så gild hest du har, hvem eier den hesten?» Bjarne svarer: «Det er så sant som det er sagt, hesten er gild den, men hvem som eier den vet jeg ikke.» Torgeir sier: «Hvorfor tok du så hesten?» Bjarne svarer: «Jeg tok hesten fordi jeg syntes det var bedre å ri enn å gå.» Torgeir sa: «Nå tenker jeg det blir best du går av hesten og lar ham få den igjen som eier den.» Bjarne sa: «Jeg skal ikke gjøre rittet stort lenger nå, jeg skal bare ri hjem til døren.» Torgeir sa: «Jeg vil at du skal gå av hesten nå med det samme.» Bjarne sa: «Det gjør da ikke hesten noe om jeg rir den hjem til huset.» Torgeir sa: «Jeg vil ha min vilje i dette, du får ikke ri lenger denne gangen.» Bjarne ville snu hesten hjemover mot leet og ri hjem til huset. Men 200

Torgeir stakk til ham med spydet så det gikk tvers igjennom ham, og han falt død ned av hesteryggen med det samme. Skuv sauegjeter så at Bjarne falt av hesten. Han løp ut av åpningen i kvea der han holdt på å lukke grindene, tok øksen sin og hogg etter Torgeir med begge hender. Torgeir tok imot hogget med spydskaftet og slo det unna seg, men med høyre hånd hogg han Skuv (gjeter) i hodet med øksen og kløyvde ham ned til herdene så han døde på stedet. De som fulgte Torgeir, løp tilbake så fort de kunne og fortalte høv­ dingene hva som hadde hendt. De syntes det var ille da de hørte om det, og de fikk noen mann til å følge Torgeir bort med en gang, så han ikke skulle komme faren til den drepte for øye og ikke noen andre av frendene til dem som var drept skulle få se ham. Deretter sa de fra til Skuv (bonde). Så gjeve menn som de to brødrene var, kunne Skuv ikke se noen hederligere utveg enn å ta imot det selvdømme som brødrene bød ham og pengebøter for de menn han hadde mistet, især da det var en fredløs mann som hadde øvd drapene. Så gjorde de forlik om dette. Det er disse drapene Tormod nevner i Torgeirsdråpa: «Bonden lot Mås sønn bøte bitterlig for skrytet, - ravn fikk rått å slite det regnet med våpen; Skipets herre siden Skuv og Bjarne drepte igjen i strid; han gjerne gikk til dette møte.»

Torgils og Illuge åt dugurd i Hundadal, og deretter rei de sørover til Borgarfjord og fulgte Torgeir til skipet. Det var kommet en mann dit til skipet som het Gaut, han var sønn til Sleita, og han var nær frende til Torgils Måsson som Torgeir hadde drept. Gaut var stor av vekst, sterk og kraftig, strid og hardlynt. Han hadde tinget seg fart hos skipperen, og kjente ikke noe til at Torgeir tenkte seg ut med samme skipet. Han rynket brynene da Torgeir kom, og det så nokså utrygt ut at de to skulle være ombord på samme skip, slik som de var tilsinns begge to. Skipet lå helt klart og lasten var sur­ ret. Varene til Gaut lå alt i lasten.

201

Da nå Torgeir hørte at nordmennene mumlet og gren over at han og Gaut skulle være sammen, sa han: «Jeg kan vel alltid holde ut å være på skip med Gaut, hvor sur han enn ser ut.» Men hva så Torgeir sa om samværet mellom dem, så ble det til at lasten ble brutt opp igjen og Gauts varer ble båret bort. Han rei så nordover i bygdene. Nordmennene seilte ned etter elva og ut til Seljaøyr. Brødrene rei ikke fra bygden før skipet stod ut til havs. Sidenetter rei de til tinget mange menn i følge og fikk istand forlik på Torgeirs vegne for drapet på Torgils Måsson; de satte igjennom at fredløsheten ble hevet. Skipet som Torgeir var med, rak omkring ute på havet en stund, til slutt så de land foran stavnen, og nordmennene kjente igjen landet, det var Irland. De mente det var uvisst om de møtte fred dersom de drev i land der. Torgeir sa: «En skulle tro at om vi verger oss vel, får vi gitt en og annen mann nok nattverd innen vi blir drept, og da er det vel verdt verge seg.» Nå kaster de anker ikke altfor nær land, tar fram våpnene sine og gjør seg ferdig til kamp, om det skulle trenges. Siden fikk de se en stor mengde menn oppe på land og så mange spyd at det så ut som en skog; men enda irerne hadde langskaftede spyd, så nådde de dem ikke. Slik fikk Torgeir og hans feller ha både gods og liv og seilte bort så snart de fikk bør. De seilte derfra til England og var der en tid, og Tormod har diktet om at Torgeir skal ha fått gode gaver av høvdingene der. Deretter seilte Torgeir til Danmark, og der ble han hedret slik av danene at de æret ham mest som en konge - etter hva Tormod sier i kvadet om det. Siden seilte han til Norge og kom til kong Olav den hellige, gikk fram for ham og hilste ham. Kongen tok vel imot hilsenen hans og spurte hvem han var: Han svarer: «Jeg er islending og heter Torgeir.» Kongen sa: «Du er vel ikke Torgeir Håvarsson?» Han svarer: «Jo, det er samme mannen.» Kongen sier: «Jeg har alt hørt om deg. Du er en svær kar av vekst, og du ser mandig ut, men du har visst ikke lykken med deg i all ting.» Kongen bød Torgeir bli hos seg, og så ble han kong Olavs hird­ mann. Kongen viste Torgeir stor heder, for han viste seg overalt hvor det gjaldt som en modig og dugende kar som en kunne lite på.

202

Torgeir for på kjøpferd sør til Vendland, og der var det liten fred dengang for kjøpmenn som kom nordfrå landene. Denne ferden ga ham stort ry, for han hadde fått av hver mann det han ville. Torgeir holdt seg nå på kjøpferd og var stadig annen hver vinter hos kong Olav i Norge og annen hver i Island på Reykjahol. Han brukte alltid komme med skipet sitt inn Borgarfjord, og holdt inn i Floe i Nordrå med det og satte det opp der vest for elva om vinteren, der det nå kalles Torgeirsrov; det er sør for holtet som heter Smidjuholt. Torgeir gjorde skipet sitt seks ganger seilklart fra Island, etter hva Tormod sier: «Seks ganger seilte stridsmann vel herfra sjøens Fakse, - djerv var sverdbæreren alltid. Ofte ødsle rikmann egget hjemmefra, vet jeg - snar var han i strid - til salten havferd knarren.»

Tormod og Tordis i Øgur Nå skal det sies om Tormod hva han tok seg til mens Torgeir var ute og for. Tormod dro til far sin, Berse på Laugabol, da han og Torgeir hadde skilt lag, og ble hos ham i mange, mange vintrer. Han syntes ofte det var stusslig der, for det var få folk på gården. Det var en kone som het Grima, hun bodde på gården Øgur. Hun var enke og var velstående. Folk sa om Grima at hun skjønte seg på litt av hvert, og det var de som mente hun var trollkyndig. Datter til Grima het Tordis, hun var en vakker og arbeidssom jente og var hjemme hos moren; hun var litt stor på det. Kolbak het trellen hos Grima, han var stor og sterk og var vakker å se til, enda han hadde barske ansiktsdrag. Tormod hadde stadig sin gang der i Øgur, og satt lange stunder og 203

talte med Tordis, datteren til Grima. Men av denne gjestingen og sam­ talene deres kom det opp snakk om at han holdt på å skjemme ut Tor­ dis. Og da Grima fikk høre hva folk sa, kom hun engang og talte til Tormod og sa som så: «Det er blitt så at mange går og sier at du, Tor­ mod, skjemmer ut Tordis, datter min, og jeg synes lite om at hun skal komme i folkemunne for din skyld - ikke for det du ikke skulle være godt nok gifte for henne, men det er så, det kunne være at menn som ellers hadde tenkt å be om henne - om de får vite at du har noe med henne å gjøre, kan det hende de mener at når du er der, står troll for døren. Hvis nå du vil be om henne, så vil jeg gi henne til deg.» Tor­ mod svarer: «Du velger dine ord vel i denne saken, og jeg skal vite å skjønne på det du sier, men jeg har ikke lyst til å gifte meg; jeg venter meg ikke noe bedre enn å eie datter din, men det blir ikke noe av det likevel.» Så skiltes de med dette. Tormod tok hjem, og ble hjemme den stunden som var igjen av sommeren. Og da vinteren kom, la det seg is over alt, og føret ble godt. Øgurvannet la seg også. Tormod fant at det ble stusslig, for det var lite å ta seg til på Laugabol. Så tok han på nytt til med å gå til Tordis i Øgur. Da ble det samme bråket, og samme folkesnakket kom opp igjen som før om vennskapet mellom Tordis og Tormod. Tormod gikk alltid med skjold og sverd når han skulle til Øgur, for det var somme folk han hadde noe utestående med. Grima talte nå igjen til Tormod om at han skulle holde opp å komme der - «for så frir du datter min fra å komme i vanry,» sa hun. Tormod svarte pent på det hun sa, men han kom der like ofte som før. Så var det en dag Tormod var i Øgur at Grima sa til Kolbak: «Jeg vil sende deg inn på en gård med veft til en vev de holder på å veve der.» Kolbak gjorde seg ferdig til å gå, og Grima lukket opp en ark hun hadde og tok opp av den noen hespler og et stort enegget sverd. Det var gammelt, kvast og bet godt - det ga hun Kolbak i hånden og sa: «Hold dette i hånden, så er du ikke våpenløs.» Kolbak tok imot sver­ det. Men Grima tok hesplene og hadde dem under koften på Kolbak, hun for med hendene over hele ham og over klærne hans. Deretter la Kolbak i veg. Været tok til å tykne, det ble linnvær og den vesle snøen som var kommet, gikk. Da det lei på dagen, sa Tordis til Tormod: «Jeg ville

204

helst du skulle ta en annen veg hjem enn du pleier, gå innenfor Øgurviken og ta øvrevegen innetter lia til Laugabol.» Tormod svarte: «Hva er det som gjør at du vil jeg skal gå den vegen?» Tordis sa: «Kan hende isen er blitt utrygg på viken nå det er linnvær, og jeg vil ikke du skal få ulykke på vegen.» Tormod sa: «Isen er visst trygg nok.» Tordis sa: «Jeg ber deg ikke om mer, Tormod, enn at jeg tar meg nær av det, om du nekter meg det jeg ber deg om.» Tormod så nå at det hadde mye å si for Tordis, dette hun ba om, og så lovte han henne å gå den vegen hun ville. Sent på kvelden gikk Tormod fra Øgur. Men da han var kommet litt bort fra huset, falt det ham inn at for Tordis måtte det bli det samme hvilken veg han tok. Så slo han om og gikk korteste vegen over isen på viken. Det stod et sauehus innenfor viken, og det lå noen jorder omkring sauehuset. Tormod gikk fram forbi døren på huset - og i samme stund kom Kolbak løpende ut med draget sverd og hogg rett til Tormod. Hogget traff Tormod i armen ovenfor albuen og det ble stort sår etter det. Tormod kastet skjoldet, dro sverdet med venstre hånd, hogg til Kolbak og lot det ikke være langt mellom hoggene. Sverdet bet ikke, for Kolbak var blitt herdet slik av trollsangene til Grima at våpen ikke bet på ham. Kolbak hogg ikke Tormod mer enn én gang. Han sa: «Jeg kan gjøre hva jeg vil med deg, Tormod, men jeg skal la det bli med dette nå.» Så snudde Kolbak hjemover og sa fra om det som var hendt. Grima mente Kolbak hadde skadd Tormod rent for lite, og sa at hun hadde eslet ham mer. Tormod rev sund linbroken sin og bandt om såret, så gikk han hjem til Laugabol. En tjenestejente satt oppe og ventet på Tormod i stuen, og der var det lys, men de andre folkene var kommet i seng. Og da Tormod kom inn i stuen, ble det satt bord fram for ham, og mat ble båret inn. Tormod åt lite av maten. Jenta så at han var blodig, hun gikk ut og sa til Berse at Tormod var kommet hjem og at klærne hans var blodige. Berse stod opp og gikk til stuen, han hilste på Tormod og spurte hva som var på ferde. Tormod fortalte om møtet med Kol­ bak, og om såret han hadde fått. Berse sa: «Var det så at jern ikke bet på Kolbak?» Tormod svarte: «Jeg hogg til ham med sverdet mange gan­ ger, men det bet ikke mer enn om det hadde vært en benski jeg dengte 205

ham med.» Berse sa: «Der synte trollskapen til Grima seg.» Tormod kvad en vise: «Snaren som Grima satte skalden med sin trollskap smatt jeg snedig ut av. Såret ble jeg i kampen. Enda snautt jeg øyner utveg til hevn over uslingen for såret, elvegullets bærer.»

Berse sa: «Det er så sant - det er ikke godt å se når vi skal få hevnet denne skammen, for her har vi med troll å gjøre.» Berse bandt nå om Tormods sår, for han var god lege. Morgenen etter gikk Berse med mange menn til Øgur. Men før han kom fram til gården, sa Grima til gårdskarene sine: «Nå skal dere gå inn i stuen og sette dere på benken midt mot høgsetet, og bli sittende der så lenge Berse og følget hans er her.» De gjorde som hun sa, gikk inn i stuen og satte seg på benken midt mot høgsetet, og alle sammen var væpnet. Grima lot Kolbak sette seg midt på benken og sveivde med hendene over hodet på ham. Så kom Berse og de andre fram på gården og banket på døren. Grima gikk ut på dørstokken og ba dem være «velkomne». Berse sa: «Vi tenker ikke du synes det er så «vel» at vi kommer, og det skal du vite for visst at vi ville ikke synes det var verre ved det, om du hadde det mindre «vel».» Grima sa: «Dette ordvrieriet ditt kommer svært uventet på meg, vi trodde du var vår venn, som vi er dine, eller er det hendt noe?» Berse sa: «Det er ikke hendt annet, det vi vet, enn slikt du nok vet fra før.» Grima sa: «Vi har ikke hørt noe nytt i det siste. Men hva vet dere å fortelle?» Berse sa: «Vi kan si deg at Kolbak, trellen din, har gitt min sønn Tormod et sår.» Grima svarte: «Det var leit, og stort nytt, og det verste er at det visst er sant og, for jeg sendte Kolbak inn til en gård med veft, og han kom ikke tilbake i går kveld, og nå gjetter jeg på at han ikke har tort møte meg igjen, fordi han visste hvor stort vennskap jeg har for Tormod. Jeg har hatt mistanke om det lenge at det visst var noe mellom Kolbak og Tordis, men nå 206

har han tedd seg rent uvettig når han har røket på Tormod, den gilde gutten, bare av skinnsyke, og på den måten brakt datter min i folke­ munne og gjort oss skam og vanære. Jeg skylder å ta rett hevn for dette, så vidt min evne rekker.» Berse sa: «Det er dem som sier, Grima, at du stundom kan si ett og tenke et annet, men denne gangen skal det vise seg hvor sant du har sagt.» Grima sa: «Ja, jeg sier nå takk og er glad til om dere vil gå inn i husene mine og ransake rommene, så dere tar vekk mistanken om at vi skulle vite noe om denne ugjernin­ gen Kolbak har gjort.» Så gikk Berse inn i stuen med folkene sine og satte seg på høgsetesbenken, der satt han en stund, men så ikke Kolbak som satt rett imot ham, for Grima hadde kastet huldrehatt på ham så ingen kunne se ham. Berse gikk videre og ransakte gården, men fant ikke Kolbak. Deretter lyste han Kolbak skyldig i det såret han hadde gitt Tormod, og med dette gikk han hjem igjen. Såret til Tormod grodde ikke godt, han lå lenge, og han var kjevhendt siden så lenge han levde. Kolbak ble i Øgur vinteren over, og Grima holdt ham skjult. Våren etter ble det reist sak mot Kolbak; på tinget ble han dømt fredløs. Der stod et skip oppe i Vadil, en norrøn mann som het Ingolv styrte det. Skipet var fareferdig ved den tid Alltinget kom sammen, men det fikk ikke vind til å komme av sted. Da folk var ridd fra bygden til tinget, gikk Grima og talte med Kol­ bak og sa: «Jeg venter ikke annet enn at du blir dømt fredløs for såret du ga Tormod. Men fordi det er min skyld at du blir dømt, vil jeg gi deg frelse, så du ikke lenger skal være trell. Og så skal du sele på fire hester så ingen ser det, to til å ri, og to med kløvsal til varene og nisten som jeg vil gi deg, jeg vil følge deg til skipet uten at noen vet det, om jeg kan få stelt det slik, og tinge plass til deg på skipet fra Vadil.» Kolbak ble glad for friheten og de andre gavene Grima ga ham. Han stelte det så at de for stilt om natten bort fra Øgur, slik at ingen ble vår dem. De rei over Glåmuheien til Arnarfjord og så øvre vegen langs fjellene ut til Bardastrand og kom til Vadil om natten. Da lå kjøpmennene og sov på skipet, men skipperen selv lå i et telt på land. Grima lettet på teltduken mens Kolbak holdt hestene deres. Hun gikk

207

inn i teltet og vekket Ingolv, skipperen. Ingolv hilste og spurte hva det gjaldt. Og så sa Grima: «Jeg er kommet hit til deg i det ærend at jeg vil tinge plass på skipet hos deg for en mann som er kommet her nå.» Ingolv sier: «Hva er det for en mann?» Grima svarer: «Han heter Kol­ bak.» Ingolv sier: «Var det han som hogg Tormod Bersesson?» «Den samme som gjorde det, ja.» Ingolv sa: «Det synes jeg er svært vågalt, å ta seg av en mann som det ser mest ut til blir dømt fredløs nå i som­ mer, og som har så harde karer til ettermålsmenn som de to, Tormod og Berse, far hans. Vi har ligget her lenge også nå med fareferdig skip, og kanskje Berse kommer hjem til bygden igjen før vi kan komme av sted, og da kunne det hende vi ikke greidde å gjemme mannen for ham.» Da nå Grima så at Ingolv var uvillig til å gjøre som hun ba, tok hun fram en pung under kåpen og helte to hundre i sølv ut av den i fanget på skipperen og sa: «Dette sølvet vil jeg gi deg for at du skal ta deg av Kolbak og se etter ham.» Ingolv svarer: «Sølvet er fagert, men det blir dyrekjøpt om Tormod og far hans finner oss før vi har kommet av sted, og de ser at vi har tatt oss av en mann som de har gjort fredløs.» Om litt sa Grima: «Jeg vet et kjøp vi kan bli enige om. Du skal ta imot Kolbak og dette sølvet jeg har budt deg, og flytte ham bort fra Island og hjelpe ham, hvis du får bør herfra i dag.» Ingolv svarte: «Det får bli som du vil.» Så tok Ingolv sølvet, stod opp og fulgte Kolbak ut på skipet med varene. Men Grima holdt til oppe på land den dagen og mintes de gamle kvedene hun hadde lært i sin barndom. I samme stund la den seg, den motvinden som hadde stått på så lenge før. Da lot Ingolv skinn­ sekkene deres bære ut på skipet. De tok nå i og fikk alt ombord i en bråvending, og tidlig på dagen hadde de alt ferdig. Da solen stod i sørøst, blåste det opp til bør. Ingolv og Kolbak gikk opp på land og ba lev vel med Grima, hun fikk seg følge og ga seg på hjemvegen, og ingen har hørt noe om hvordan det gikk henne, før hun kom hjem til Øgur, men det var lenge før folk kom hjem fra tinget. Ingolv gikk ombord da Grima var borte, og dernest heiste de seil. De fikk god bør og var ikke lenge på havet, de kom i land i Norge. Kolbak slo seg sammen med noen vikinger, og han viste seg som en god og djerv mann i strid.

208

Tormod kom hjem fra tinget til Laugabol og ble hos sin far noen vintrer. Vi har aldri hørt noe om at Tormod fikk annen oppreisning for såret enn Kolbaks fredløshet.

Tormod får navnet Kolbrunarskald Tormod syntes alltid det var stusslig når han var hjemme hos faren. Etter tinget om sommeren strøk han av gårde sammen med farens gårdskarer for å hente noe fisk som Berse hadde liggende ute i Bulungarvik. De brukte en ferje som Berse eide. De seilte i godt vær ut Isafjord, og kom ut for Arnardal. Da møtte de motvind, så de måtte søke inn til Arnardal; der kastet de anker og gikk selv opp på land og reiste telt, de ble der en stund, for de fikk ikke så snart vind til å komme bort igjen. Konen som bodde i Arnardal het Katla, hun var enke, og hadde vært gift med en mann som het Glum. Datter hennes het Torbjørg, hun var hjemme hos moren. Torbjørg førte seg vel og vinnende, men var ikke særlig pen, - svart hår og bryn, derfor ble hun kalt «kolbrun» - hun så klok ut, hadde frisk farge, var velskapt og grannvoksen og ut-tilbens og ikke så rent liten av vekst. En dag hendte det at Tormod gikk fra teltet og opp til gården, han kom inn i stuen der. Det var ingen andre inne enn kvinnene. Katla hilste på ham som kom, og spurte hva han het. Tormod sa hvem han var, hun spurte hvem han var sønn av, og han svarte på det også. Katla sa: «Jeg har hørt gjete deg, men jeg har aldri sett deg før nå.» Tormod ble der den dagen, og kvinnene var blide og vennlige mot ham. Tormod lot ofte øynene falle på datteren i huset, og han syntes godt om henne. Hun holdt også litt øye med ham, og hun likte ham godt. Tormod ble der hele dagen, men om kvelden gikk han hjem igjen til teltet sitt. Nå fikk Tormod sin gang der i huset hos Katla. Og rett som det var kom han med små elskovsviser, og det likte kvinnene der godt. Så var det en dag Katla sa: «Har du noe ærend her ute i Viken, Tor­ mod, siden du er i følge med din fars gårdskarer?» Tormod sa: «Jeg har ikke annet ærend enn å korte tiden, jeg syntes det var så stille 14. Norrøn saga II

209

hjemme.» «Hva ville du synes var mest moro, å følge med dem eller å bli her og more deg, mens de er etter skreien? Du kan gjerne få være her hvis du vil, for vi har mye glede av deg.» Tormod svarte: «Det er vel talt, jeg tar imot hva du byr, for jeg synes det er morsomt å være her hos dere.» Så gikk Tormod ned til følget sitt og sa fra at han ville bli igjen, mens de seilte ut i viken etter fisken; han ba dem komme innom der i dalen når de kom utenfra, så ville han gå med dem i båten, sa han. Så skiltes de; Tormod gikk opp til gården, og de dro videre i sitt ærend, så snart de fikk vær til det. Tormod ble i Arnardal en halv måned. Han laget et lovkvede om Torbjørg Kolbrun, det kalte han Kolbrunarviser. Og da han hadde kvedet ferdig, sa han det fram så mange hørte på. Katla dro en stor og god gullring av fingeren og sa: «Denne ringen vil jeg gi deg i kvedelønn og navnefeste, Tormod, for jeg vil gi deg tilnavn, du skal hete Tormod Kolbrunarskald.» Tormod takket henne for gaven, og siden festet det seg ved Tormod det navnet Katla hadde gitt ham. Gårdskarene til Berse kom innom der da de kom utenfra viken, og Tormod gikk i båten med dem igjen og takket husfruen for den venn­ lighet hun hadde vist ham, og de skiltes som gode venner. Tormod seilte hjem til far sin og ble hjemme sommeren over. Men da isen la seg og vinteren kom, da mintes han det vennskapet som hadde vært mellom ham og Tordis i Øgur, og så gikk han en dag til Øgur. Grima var blid og tok pent imot ham, men Tordis bare dro litt på akslene. Tormod satte seg ned hos Tordis og minnet henne om gammelt vennskap. Tordis sa: «Jeg har hørt at du skal ha fått deg ny kjæreste nå, og henne har du laget et lovkvede om, det er Torbjørg Kolbrun ute i Arnardal.» Tormod svarte: «Det er ikke sant at jeg laget et kvede om henne, men det er sant at jeg laget et lovkvede om deg, da jeg var i Arnardal, for jeg måtte tenke på hvor mye penere du er enn Torbjørg. Nå er jeg kommet hit for å si fram kvedet for deg.» Tormod kvad så Kolbrunarvisene og satte om til lovtale over Tordis de vendingene, som før var blitt mest kvedet om Torbjørg. Og nå ga han Tordis kvedet for helt vennskap og kjærlighet, og så ble de ven­ ner igjen som de før hadde vært. Tormod kom nå stadig i Øgur, og ble godt mottatt der. Men da det hadde gått slik en stund, så drømte Tormod en natt han

210

var på Laugabol, at Torbjørg kom til ham, og spurte om han våkte eller sov. Han sa han våkte. Hun svarte: «Du sover, men det du drøm­ mer nå skal gå slik, like så visst som det var sagt deg mens du våkte. Eller er det ikke så du har gitt det lovkvedet du laget om meg til en annen kvinne?» Tormod svarer: «Det er ikke sant.» Torbjørg sa: «Jo visst er det sant. Du har gitt mitt lovkvede til Tordis Grimadatter og har vendt til henne alle de visene som mest hørte meg til. Nå skal jeg lønne deg for løgnen og løsordene dine, du skal få slik øyeverk at begge øynene skal springe ut av hodet på deg, om du ikke lyser det vitterlig for hele verden at det er mitt kvede, og siden alltid kaller det så.» Det stod for ham som hun var mektig vred, og han syntes han så svipen av henne da hun gikk. Han våknet ved at han hadde slik svær øyeverk at han snautt kunne tåle den uten å skrike. Han ble liggende lenge om morgenen. Men da alle hadde kledd på seg, undret Berse seg over at Tormod ble liggende så lenge, han gikk bort til Tormod og spurte om han var syk. Tormod sa han hadde vondt i øynene. Berse sa: «En har ikke helsen når øynene verker.» Da kvad Tormod en vise: «Jeg har gitt en annen alle Kolbruns viser; det var stygt. Som dommer i drømme kom hun til meg. Da fikk jeg straff, den stolte sømmerske kan nok mye; Heller hadde jeg forlik med henne som bød meg hornet.»

Berse spurte: «Hva har du drømt?» Tormod sa ham drømmen og hvor­ dan alt hadde gått for seg. Berse sa: «Det er noen farlige kjærester du har, av den ene fikk du et mén som du vel aldri blir god av igjen, og nå er det ikke mindre utsikt til at du skal miste begge øynene for den andres skyld. Men jeg rår deg likevel til å sette om kvedet igjen slik som det var laget fra først av.» Siden lyste Tormod det vitterlig for all verden hvordan det hadde gått til, og ga Torbjørg kvedet på nytt med mange vitner. Men Tor­ mod ble med en gang bedre av øyeverken og ble helt god igjen.

211

Torgeir dreper Snorre Høkilsson Nå må vi tale om Torgeir Håvarsson. Det var en sommer han kom med skipet sitt inn i Hvitå og seilte det videre opp i Gljufrå. Han ble på Reykjahol om vinteren, men tid­ lig på våren dro han til skipet og gjorde det klart. Og litt før tinget kom han vest igjen etter varene sine, flyttet dem ut til Skogarstrand og fikk seg hester der, rei så sør over heien med en mann i følge, man­ nen rei fore og leidde en av kløvhestene i tom. Han rei med skjold og spyd, hjelm og øks. Det bodde en mann på Hvitstad som het Snorre og kaltes HøkilsSnorre. Han var en stor og sterk mann, stygg og strid, vond og hard til å slåss. Sønn hans het Helge. Stuehusene stod dengang lenger nede på jordene enn de nå står, og gården kaltes Mel. Vest på jordene stod et lammefjøs, der heter det nå Snorretofter. Torgeir og følget hans rei langs gjerdet der, og følgesveinen rei fram forbi gården; men de kløvhestene som Torgeir drev, løp inn på jordene. Snorre kom ut mens Torgeir holdt på å jage hestene og ville drive dem bort fra jordene; men hestene syntes det var godt beite der, og den han ikke nettopp rei etter, ble støtt stående igjen. Snorre gikk inn og tok et stort krokspyd; han løper ut og ban­ ner både hestene og Torgeir, slår hestene og sårer dem med spydet. Torgeir sprang da av hesten, han holdt skjoldet foran seg og øksen også i venstre hånd, i høyre hadde han spydet, og så gikk han mot Snorre, men denne verger seg med spydet og viker baklengs unna til lammefjøset. To av Snorres gårdskarer hadde sett at han grep spydet og løp ut i sinne, de tok hver sin øks i hånden og kom Snorre til unn­ setning. Torgeir verget seg smidig mot dem og gikk på med stor kraft, og gårdskarene ble snart såret av Torgeir, for de hadde kortskjeftede økser. Snorre rykket unna inn i uthuset. Døren til huset var lav, så det var vondt å følge etter dem dit inn. Torgeir løper da opp på huset og river opp taket, men Snorre stikker spydet ut gjennom der hvor huset revner, og av det ble Torgeir litt såret; men omsider fikk han da hogget spydet av skaftet og i samme stund løp han inn gjennom den gluggen han hadde fått revet, og hogg øksen i hodet på Snorre og kløvde hele hausen. Siden gikk han hardt inn på gårdskarene, og

212

det endte med at han drepte dem alle sammen. Så gikk han ut, steg til hest og rei fram til husdøren og sa fra til folk om at «Høkils-Snorre og karene hans venter på dere i lammefjøset sitt og vil gjerne tale med dere!» Og så rei han bort. Mannen som fulgte ham, hadde fått drevet hestene ut fra jordene mens de andre sloss. Siden rei Torgeir til skipet og gjorde alt ferdig og seilte ut til havs; han fikk god bør, kom til Norge og til kong Olav og ble hos ham den vinteren. Så sier Tormod i Tbrgeirsdråpa: «Hat med hevn han møtte; hus han brøt og rammet Snorre, Høkils sønn; hans sverd kom rødt fra striden. Torgeir - slikt for sant jeg spør om leikne dreng, - til djervere dåd egget, der ble tre menns bane.»

Helge, sønn til Snorre, levde siden lenge på Hvitstad. Han var ulik far sin både av åsyn og sinnelag. Det var han som flyttet husene dit hvor gården nå ligger. Han kaltes Helge Hvite, og etter ham er det gården heter Hvitstad. Han ble usams med Torstein Egilsson om Guvufet. Helge ville ikke selge engen, men Torstein ville kjøpe den. En vinter var Helge etter høy på Guvufet og kjørte høyet hjem med okser sør om myrene, slik som han var vant til. Torstein satte etter dem med mennene sine. De møttes på den øya som ligger i Langå sør for Hvitstad, der falt det noen mann, og Helge ble såret. Så kom ven­ nene deres til og fikk dem forlikte. Torstein fikk da kjøpt Guvufet, men han ga Helge bøter for såret.

Torgeir hevner kong Olavs hirdmann En mann som het Tore bodde ved Hrovå i Steingrimsfjord. Han var en hard og ondsinnet mann. Han røk uklar med en av kong Olavs hirdmenn og såret ham, men ga ingen bøter for det. Da nå kongen

213

fikk vite dette, mislikte han det sterkt. Han kalte til seg Torgeir Håvarsson og sa: «Jeg vil at du skal hevne det såret som Torfinn, min hirdmann og din lagsfelle, fikk på Island, og sørge for at islendingene en gang kan bli lei av å minke hirden min.» Torgeir svarer: «Det skal jeg gjerne gjøre.» Og siden gjorde han skipet sitt klart og seilte til Island. Han fikk god bør og seilte skipet inn i Vadil, så tok han vegen hjem til Reykjahol. Det var en smed der da, en mann som het Vegglag. Han og Torgeir bygde en skåle der om vinteren, og de to bygde hver sin side av den; den var 19 alen bred og 40 alen lang; den stod der enda da Arne bis­ kop den annen ble vidd til biskop i Skålholt, den hadde bordkled­ ning etter langveggene. Torgeir for nord i Steingrimsfjord til Hrovå en gang den vinteren, og Vegglag smed var med ham. De kom dit sent på kvelden og banket på døren. En jente kom ut og spurte hva de het. Torgeir sa som sant var om navnene deres. Han spurte om Tore var hjemme. Hun sa han var hjemme. Torgeir sa: «Be ham komme ut.» Hun gikk inn og sa til Tore hva det var for menn som var kommet, og at de ville tale med ham. Tore tar et spyd i hånden og går ut i døråpningen, setter spydsodden i terskelen og hilser på dem som er kommet. Torgeir svarte ikke på hilsenen hans, men sa: «Jeg kommer her i det ærendet at jeg vil vite hva slags oppreisning du vil gi kong Olav fordi du har såret hirdmannen hans.» Tore svarer: «Er det du som er rette saksøkeren her?» Torgeir svarer: «Jeg skulle vel kunne gå for det, siden jeg har kongens ombud til det.» Tore svarte: «Kan være du har kon­ gens ombud, men jeg syns ikke nettopp det er som jeg hørte kongens ord når du står der og preker om ett eller annet.» De tåltes ved noen ord, og da en minst skulle vente det, løp Torgeir inn på dore og stakk spydet gjennom ham. Tore døde på stedet, men Torgeir gikk bort og hjem til Reykjahol. Den vinteren ble det stjålet så mye på Reykjahol, kostbarheter ble borte fra kistene for folk, og av hver eneste manns gjemmer var det noe som ble vekk, om det var aldri så god lås for det; men likevel var låsene hele. Men om vinteren etter jul kalte Torgils og Illuge alle fol­ kene på gården sammen, og så sa Torgils: «Det er noe dere vet alle sammen at det har vært fælt med stjeling her i vinter. Og nå vil vi 214

gå i gang med å ransake, først hos oss to brødrene og Torgeir, og så etterpå hos alle de andre folkene her på gården; og finner vi ikke noe her, så skal vi gå til de andre gårdene og ransake.» Men da gjemmene til folk var ransakt, var det enda ikke funnet det som var stjålet. Vegglag smed hadde en svær kiste, den var ikke ransakt. Torgils ba ham låse opp kisten sin. Vegglag svarer: «Aldri er jeg blitt ransakt som tyv før, og jeg låser den ikke opp.» Torgils sa: «Dette er ikke noe som rammer bare én, for våre kister er blitt ransakt først, og du får finne deg i det, du så vel som vi andre.» Vegglag ville ikke låse opp nå heller. Da løp Illuge til og hogg kisten opp og sa: «Jeg har en kongenøkkel her i min varetekt som går til alle låser.» Der i kisten fant Illuge mange nøkler og mange av de tingene som var blitt stjålet om vinteren, men ettersom ikke alle de kostbarhetene som folk savnet var der, ble Vegg­ lag pint til å si hvor de var. Så gikk han da ved det at han hadde stjålet alt sammen. Illuge sa: «Vegglag har ingen rett til å leve, min mening er at han skal henges.» Torgeir sa: «Du kan da vel ikke skille deg ved din egen smed og gårdskar på den måten.» Illuge sa: «Jeg synes ikke det er rett at en så stor tyv skal komme unna.» Torgeir sa: «Det er det samme hva du mener om dette, han skal bli deg dyrekjøpt denne gang om det står til meg.» Illuge sa: «Du har bare vondt å vente av ham til gjen­ gjeld, enda så mye du nå setter inn på å hjelpe ham, og du kan heller ikke verge ham alltid, om han får løpe denne gangen. Men han skal være fredløs her på Reykjanes.» Torgeir ga ham da følge med vest til Laugabol, til Berse og Tormod, og ba dem la ham få være der vinteren over og så følge ham til skipet i Vadil til sommeren. For Tbrgeirs skyld gjorde de dette, tok imot Vegglag. Og om våren kom Vegglag til skipet, og Torgeir tok ham med seg bort fra Island. De kom til Orknøyene. Da var Torfinn jarl og Bruse jarl, bror hans, på veg til Skottland i hærferd, og så sollte Torgeir skipet og fulgte med Bruse jarl. Men Vegglag strøk opp i Skottland, og der ble han omsider hengt for tyveri. Med Bruse jarl var da Rangvald, sønn hans, og Torgeir var med ham, og de fikk seier over alt hvor de kom, og Torgeir fikk stort ry

215

av denne hærferden - for han var alltid modigere jo mer det gjaldt. Så sier Tormod: «Stålkvass stridsmann rei på strandhesten med Ragnvald. Den drønnende kamp vi drøfter enn, - de herjet; lite sparte gavmild dreng levende liv, hans dåd ble desto større; djerv var Håvars arving.»

Torgeirs siste Islandsferd og hans død Sent på høsten seilte Torgeir til Norge, og før han for fikk han gode gaver av jarlene. Han var hos kong Olav om vinteren og fikk stor heder av ham fordi han hadde drept Tore og hevnet Torfinn. Illuge Aresson var også hos kong Olav den vinteren, og om våren gjorde han skipet sitt klart for å seile til Island. Torgeir bød seg til å bli med ham. Illuge svarte: «Jeg synes ikke det er rådelig at du seiler til Island; du har lite godt i vente der, og her er du velkommen hos kongen, der har du øvd mangen stordåd, og det er smått med fred for deg de fleste steder. Du får mindre godt ut av hele Islandsferden enn du får hver dag her.» Torgeir sa: «Kan hende jeg kommer meg til Island likevel, om ikke du tar meg med.» Illuge gjorde skipet seilklart og stod til havs. Og ikke før var han borte, så gikk Torgeir til kongen og ba seg orlov for å seile til Island. Kongen svarte: «Du har mindre hell med deg på Island enn her hos oss, og vi viser deg større heder enn islendingene gjør.» Torgeir ba bare enda mer, men kongen dro på det og var lite villig. Omsider sa kongen: «Nå viser det seg at det var sant som jeg sa første gang jeg så deg, at du ikke alltid har lykken med deg. Dette blir siste gang jeg gir deg orlov for å seile til Island, for vi to kommer ikke til å sees oftere når vi skilles nå.» Torgeir sa: «Gud takke Eder for I ga meg orlov, men jeg har da tenkt å være tilbake hos Eder alt til

216

sommeren.» Kongen sa: «Du kan nok tenke det, men du kommer ikke.» Torgeir seilte til Island med en mann som het Jøkull. De seilte skipet inn i Vadil, og Torgeir var på Reykjahol om vinteren. Men Illuge kom med sitt skip i land i Hraunhavn ved Melrakkesletten, og der satte han opp skipet og tok siden sørover og tenkte seg hjem til Reykjahol. Gaut Sleitasson kom til Illuge og tinget seg overfart til Norge med ham. I Midfjord kom det en mann til ham som het Helge Selseiste, han kunne løpe fortere enn noen hest, han tinget seg også overfart til Norge hos Illuge; det ble avtalt at han skulle komme til Illuge om våren og hjelpe ham med å flytte varene hans. Siden dro Illuge hjem til Reykjahol og ble der vinteren over. Det var to brødre som bodde i Garpsdal, den ene het Kalv og den andre Steinolv. De var mektige og vennesæle menn. I Olavsdal bodde det en kone som het Tordis, hun hadde en sønn som het Øyolv. En frende av ham het Torgeir, ham hadde Tordis fostret og fødd opp, han ble kalt Hovløyse - for han brukte alltid mer enn høvlig var til allting. De var fostbrødre, Øyolv og Torgeir, og det var stort vennskap mellom dem. Det var en legdekjerring der hos Tordis husfrue. Guttene var fæle til å holde gjøn med henne, det ble kjerringa svært sint for, men de ertet henne bare mer jo sintere hun ble. Så var det en dag de drev og gjønte med kjerringa, at den ene av dem tråkket henne på foten. Da ble kjerringa sint og sa: «Dere har liten heder av å trå meg under føtter! Men enda dere enes så vel nå, så skal dere to fostbrødre en gang bryte vennskapet verre enn alle andre på Island.» De svarte: «Det var da fælt så stygt du spår, kjerring!» Hun truet: «Dere skal få se at det går slik som jeg nå sier.» Da det nå ble vår, sendte Illuge varene sine til skipet. Da skulle Tor­ geir Håvarsson også østover med ham, og likeså brødrene i Garpsdal, Kalv og Steinolv; de to og Torgeir tok i forvegen nordover for å gjøre skipet klart, og Illuge rei til tinget. Da de kom til Hraunhavn, satte de skipet på sjøen. Helge Selseiste var der alt. Gaut Sleitasson var også kommet til skipet, men han åt ikke sammen med Torgeir. Det var vondt om ved der, og de gikk ut hver sin dag for å sanke brenne. 217

En dag gikk Torgeir og hans kamerater ut, og Gaut ble hjemme. De som skulle lage maten for Gaut, slapp opp for ved og sa fra til Gaut. Han gikk bort til Torgeirs telt og tok spydet hans og hogg det av skaf­ tet - spydsodden slengte han bort på skinnsekken hans; han tok også skjoldet til Torgeir og kløvde sund både skjoldet og spydskaftet og ildet under kjelen med det, og da ble maten godt kokt. Torgeir kom hjem om kvelden og savnet spydet og skjoldet. Han spurte hvem som hadde tatt det. Gaut sier han har «kløvd opp begge deler under kjelen vår, for vi kunne ikke få kokt maten når det ikke var noe ved, og vi syntes det var stygt å ete rått». Torgeir svarer: «Javisst var dere nødt til å koke maten, for det er forbudt her i lands­ loven å ete rått kjøtt, og min herre kong Olav forbyr også alle sine menn å ete rått.» Ingen kunne merke at Torgeir mislikte dette. Neste dag gikk Gaut og hans kamerater etter ved. Og nå sa sveinene til Torgeir at de manglet ved. Torgeir tok da skjoldet til Gaut og spydet hans og hogg det opp under kjelen. Gaut kom hjem og så spydet ligge uten skaft i skinnsekken, han savnet også skjoldet sitt. Han spør hvem som har tatt det. Torgeir svarer: «Jeg kløvde det opp under kje­ len idag, for det skortet på ved for sveinene mine.» Gaut sa: «Du blir sent ferdig med å øke skammen for oss frender.» Torgeir svarer: «Lei­ ken går som den blir satt igang.» Da hogg Gaut til Torgeir; men han tok imot hogget med øksen sin og slo det unna seg, det sneidde ham likevel i foten. Nå løp folk mellom dem og holdt på Torgeir. Han sa: «Dere trenger ikke holde på meg, jeg skal ikke gjøre ham noe denne gangen.» De ble nå skilt, og hver av dem gikk til sitt telt, og siden la de seg til å sove. Men om natten står Torgeir opp og tar øksen sin og går inn i teltet der Gaut sover, og vekker ham. Gaut spretter opp og vil gripe til våp­ nene sine. Da hogg Torgeir til Gaut i hodet og kløvde ham ned i aks­ lene, og siden gikk han bort til sitt. Gauts kamerater våknet av hogget da han ble drept, og de tok seg av liket. Så sier Tormod: «Gaut Sleitasson, vet jeg, sverdsvingeren, mistet livet - bonden leiker lett lidt hardt med drenger -

218

søker én spydting, får én stå i mangt - i malmgny lød dypt stønn fra den som døden ikke vraket.»

En dag så Torgeir at det kom et skip seilende av hav til havnen der. Det kastet anker et stykke unna Torgeirs skip. Han tok en båt og rodde med noen av mannskapet bort til kjøpskipet og spurte hvem som rådde for skipet. Det ble sagt at det var Torgrim Einarsson fra Grønland som rådde for skipet, han som folk kalte «Trolle», og så en annen mann som het Torarin Ofse Torvaldsson, en nordlending. Nå spurte de to hvem som rådde for det skipet som lå der i havnen fra før, og de fikk da vite at det var Illuge Aresson som eide skipet, men at Torgeir Håvarsson rådde for det nå. Torgeir spurte hvor mange menn de hadde ombord. Han fikk vite at det var førti våpenføre menn der ombord. Nå så Tor­ geir at det ville bli stor overmakt, om de skulle bli usams om noe, for Torgeir og hans følge var ikke mer enn tredve våpenføre menn. Torgeir sa: «Mange vil si at vi på begge sider her er folk som spør lite etter retten; derfor syns jeg det var tryggest om vi ble enige om å holde fred og forlik.» Torgrim og Torarin hadde ikke noe imot det, og så satte de fred seg imellom, slik som Tormod sier: «Torgeir siden søkte med søkkrik mann forlik, snartenkt fant han med færre folk ei annen utveg; tapre karen trodde trygt den fred de bød ham; men mennene tenkte mer å svike drengen.»

Da nå freden var satt, rodde Torgeir til skipet sitt; han flyttet dit ut alt godset til mannskapet, og lot skipet ligge for anker ikke for nær land, og mennene hans var alltid ombord alle sammen, for han trodde ikke Torgrim og Torarin fullt ut, enda det var fred og forlik mellom dem. Så fikk Torgrim og hans folk spurt at Gaut Sleitasson var drept, 219

for Torgeir hadde ikke sagt dem noe om det drapet. Men da Torarin Ofse fikk vite det, sa han til Torgrim Trolle: «Aldri hadde jeg lovt Torgeir fred om jeg hadde visst at han hadde drept Gaut som er min venn og frende. Nå vil jeg vite om du vil hjelpe meg å hevne ham.» Torgrim svarte: «Jeg skal nok følge deg i dette; men Torgeir ser meg farlig ut å gå på der han nå er.» Torarin sa: «Vi bærer i land kostbarhetene våre, så kan det hende mennene hans blir nysgjerrige og ror i land for å glo på tingene, og så dreper vi dem først og minker flokken hans på den måten.» Torgrim og Torarin var sammen om skipslasten, og de hadde tenkt å seile til Grønland, derfor hadde de ikke båret varene i land fra ski­ pet. En dag det var godvær, bar Torgrim og folkene hans i land stasklær og mange gilde kostbarheter. Samme dagen rodde Kalv og Steinolv selv tolvte i en båt i land etter vann, og tre av mennene løp like dit bort hvor varene lå, og de ble drept på stedet. Torgrim og Torarin gikk så med sin flokk mot Kalv og Steinolv, bandt dem og drepte seks av mennene deres. Helge Selseiste drepte like i førstningen en mann av Torgrims flokk og løp så bort. Det løp noen etter ham, men de nådde ham ikke igjen, han løp øvre vegen over fjellene natt og dag til han kom til Alltinget, og sa fra til Torgils og Illuge hva som gikk for seg i Hraunhavn, da han for bort. Etter de drapene det nå er talt om, tok Torgrim og Torarin den kjøpskipsbåten som Kalv hadde rodd i land i. Torgeir var ute på skipet og hadde ikke greie på noe av det som hadde gått for seg på land, og han visste ikke ordet av før Torgrim og Torarin flyttet kjøpskipet sitt inn til skipet hans med to båter; alle mann var hærkledde og de la skipene langskips side om side. Torgeir og hans menn grep nå til våpen og verget seg vel og mandig. Men fordi overmakten var så stor at det var mer enn 4 mann om én, så kom Torgrim og hans menn seg opp på Torgeirs skip. Torgeirs menn falt snart. Han hadde ikke andre våpen enn en øks, med den hogg han både hardt og titt, og det varte lenge før de fikk gitt ham noe sår, for ingen syntes de hadde lyst å være gjester under øksen hans. Og da mennene hans var fait, løp han bak i akterstavnen og verget seg der. Slik kvad Tormod: 220

«Strid han stavnen verget, skutens herre, mot de førti mann - ja, modig må rikingen kalles innen på sin knarr med ikke liten ære - sår ble gitt - til sist dog slåsskjempen fikk stupe.

Fører av skip i fjæren frendehjelp oss lærte, selv om gjennom fienders flokk det førte drengen; Torgeirs hogg vil hopen huske lenge - nordfrå driver ord om én som armringene slengte.»

Alle sa det samme om hans mot og om hvor vel han verget seg, ingen syntes de noengang hadde møtt hans like. Han hogg både hardt og titt, og lenge var hoggene både skjold og brynje for ham. Det gikk tungt for Torgrim og hans flokk å komme fram, for de hadde hardere kar mot seg enn de hadde tenkt, og han ble dem dyrekjøpt, for etter det Tormod sier drepte han 13 mann for han lot livet, og 2 av dem er nevnt i Torgeirsdråpa. Den som ga ham første såret, var en nord' mann som het Må, det var i armen, og Torgeir ga ham banehogg. Tore het den mannen som stakk spydet gjennom ham, men Torgeir gikk inn på spydet opp mot hendene på Tore og hogg ham i hodet og kløvde det ned i akslene. Så sier Tormod: «Likfuglen han lesket med lunkent blod, aldri sviktet hans mot, selv om sverd ble dradd i tretten; målsnild Torgeir mannen som Må het, og Tore, der lot falle; før var freden brutt, jeg hørte.

221

Sverdkjempen ble før han feltes tretten drengers død - den snekke-seiler sjelden på flukt tenkte; mykt mitt mæle klang for menn, mitt tall på dem i kamp han vog - så vågal var han - her får ende.»

Tore var nå falt og spydet stod gjennom Torgeir, men han falt ikke. Da løp Torgrim og Torarin mot ham og brukte våpen på ham begge to. Da falt Torgeir. Torarin hogg hodet av ham og tok det med seg. De skar opp liket og ville se hjertet hans, og det var ikke større enn en valnøtt og hardt som svord og det fantes ikke blod i det. Etter kampen skilte Torarin og Torgrim lag, for Torarin ventet seg stor ære og framgang av den seiren han syntes han hadde vunnet. Torgrim fikk skipet av samlaget deres, og Torarin løsøret. Torgrim seilte til Grønland. Men Torarin fikk seg hester og rei sørover med elleve andre. Han hadde hodet til Torgeir hengende i en belg ved salreimene til vitne om seiren han hadde vunnet. De brukte å more seg med det om dagen, når de lot hestene beite; da tok de hodet til Torgeir og satte det opp på en eller annen tue og lo av det. Og da de kom til Eyjafjord, lot de hestene beite ikke langt fra Stokkelade. Så tok de hodet til Tor­ geir igjen, og satte det opp på en stubbe, slik som de var vant til. Da syntes de hodet var så fryktelig: øynene rullet og vendte seg og tungen hang ute og den skalv. De ble så redde at ingen torde komme nær det. Så grov de en grav med øksene sine, og trillet siden hodet ned i den, og etterpå bar de torv og stein over. Etter kampen ble Kalv og Steinolv løst av båndene, og de lot likene jorde. Litt senere kom Illuge til skipet, og han seilte østover samme sommer.

222

Tormod drar til Norge Øyolv og Torgeir Hovløyse dreper hverandre Tormod Kolbrunarskald likte seg ikke etter Torgeirs fall, og han seilte østover samme sommer, det samme gjorde Øyolv fra Olavsdal og Tor­ geir Hovløyse, de seilte ut fra Grimså-osen. De kom i land nord i Hålogaland, i Lofoten. Tormod kom til kong Olav den hellige og sa til kongen at han hadde svoret fostbrorskap med Torgeir Håvarsson; han sa ham også alt om hvordan det var gått til da Torgeir falt. Kongen sa: «Velkom­ men skal du være her hos oss, og så sant jeg lever lenge nok til det, vil jeg at Torgeir skal hevnes.» Da kvad Tormod: «Fyrste! Den som for din fot skal lenge ferdes, trenger mot, skjønt mild du møter hvert ord, konge!

223

Feige man ei oss frender fant, skjønt få var djerve mot sin konge; mer jeg minnes annen idrett.»

Kongen sa: «Det er moro med den skaldskapen din.» Litt senere ble Tormod kong Olavs hirdmann. Den sommeren kom det et skip fra Grønland; mannen som eide det het Skuv, han var grønlending, venn av kongen, og hans hirdmann. Skuv ble hos kongen den vinteren. Våren etter at Torgeir hadde falt, reiste Torgils Aresson sak på All­ tinget for Torgeirs drap mot Torarin Ofse og de andre som hadde vært med på drapet, og de ble gjort utleg og fredløse alle som hadde vært med på å drepe ham. Og Gudmund Rike og Torgils Aresson lot Tora­ rin Ofse drepe i en kamp i Eyjafjord. Øyolv og Torgeir Hovløyse seilte ut til Island den sommeren. De var lenge ute om sommeren og kom sent på høsten til Borgarfjord. Der ble de usams om hvor de skulle legge i land. Øyolv ville styre mot Straumfjord, for dit hadde de bør, men Torgeir Hovløyse ville la ski­ pet drive. Men mannskapet var blitt lei sjøen, og derfor var det mange som heller ville legge til land. Fostbrødrene var så sinte at de tok til våpen, folkene la seg da imellom og fikk dem unna, så de ikke var i vegen, og så seilte de til Straumfjord. Torgeir gikk med en gang i land og fikk seg hest og rei vest til Garpsdal og slo seg ned hos brødrene Kalv og Steinolv. Øyolv ble ved skipet til det var satt opp, siden tok han vest i Olavsdal til mor sin og ble der om vinteren. Den spåkjerringa det var tale om her før, døde den vinteren, natten før palmesøndag. Øyolv flyttet liket med båt til Reykjahol, for det var ingen kirke nærmere Olavsdal dengang. Og da de vel var kommet fram med liket, ble det så hard frost at fjorden la seg så en ikke kunne bruke båt, og Øyolv ble over på Reykjahol påskeuken, men hans menn gikk hjem og lot skipet bli igjen. Femtedag påske rei Øyolv fra Reykjahol; Torgils bød ham menn til følge, men Øyolv ville ri alene, og det ble til det. Han rei utenfra Rey­ kjanes og inn omkring Berufjord og Kroksfjord. Og da han ikke

224

hadde langt igjen til Garpsdal, stod Kalv og Steinolv der utmed husveggen; de så væpnede menn komme innover langs vollen, og snu inn nedre vegen fram foran husene, og nå dro de kjensel på Torgeir Håvarsson og de åtte menn som falt med ham i Hraunhavn, de var alle blodige, de gikk mot den elva som løper gjennom gården, og der ble de borte. Ved dette synet ble de så ille ved at de gikk inn i skålen og satte seg og falt i uvett lenge. Fjøskaren i Garpsdal het Onund, han kom ut av fjøset og så en mann ri ut etter vollen med skjold og spyd, hjelm og sverd. Han kjente mannen, det var Øyolv. Onund gikk inn i stuen, der var ingen inne uten Torgeir Hovløyse og noen kvinner. Onund sa: «Øyolv, fostbror din, rei her utmed gjerdet nå, og han så svært gild ut.» Men da Torgeir hørte det, sprang han opp og ut og grep et spyd. Han så at Øyolv da var kommet helt fram på innsiden av vollen. Han løp etter ham, men Øyolv så ham ikke før han kom til Garpsdalså. Torgeir ropte da, ba Øyolv bie på ham, om han torde. Øyolv hørte ropet og sprang av hesten og løp mot ham, og de stakk spydet igjennom hver­ andre så de døde på stedet begge to. Så gikk det slik som kjerringa hadde spådd. Da brødrene Kalv og Steinolv kom seg av den avmakten de hadde falt i ved synet, spurte de hvor Torgeir var. Det ble sagt at han var gått ut og hadde tatt spyd med, da han hørte si at Øyolv for der forbi. Brødrene gikk inn til elva, og da var fostbrødrene nettopp falt, men ikke døde ennå. De satt hos dem inntil de hadde utåndet, og førte siden likene til kirke.

Tormod seiler til Grønland Da Tormod Kolbrunarskald hadde vært en vinter hos kong Olav, gjorde Skuv grønlending skipet sitt ferdig til Grønlandsferd. Tormod gikk da fram for kongen og sa: «Jeg ville gjerne, Herre, at du skulle gi meg lov til å fare ut til Grønland.» Kongen spurte: «Er det så du tenker å hevne Torgeir, fostbroren din?» Tormod sa: «Jeg vet ikke hvordan det kan lage seg med det.» Kongen sa: «Jeg skal nok ikke nekte deg å fare, for jeg vet hva du vil.» 15. Norrøn saga II

225

Tormod tinget seg så rom på skipet med Skuv. Og da de på det nær­ meste var seilferdige, gikk de til kongen og takket ham for alt det vennskap han hadde vist dem. Kongen ønsket dem hell på ferden. Han ga Tormod et sverd og en gullring da de skiltes. Så gikk Tormod og Skuv ombord på skipet. Men da de stod helt ferdige til å seile, kom det en mann ut på landgangsbroen. Mannen var stor av vekst og både herdebred og herdetykk. Han hadde sid hatt på hodet, de kunne ikke se stort av andletet på ham, men så vidt de kunne se noe av ham, så han ut til å være brunlét og skjegget og morsk av åsyn. Mannen hilste på Skuv. Skuv svarte vennlig på mannens hilsen og spurte om navnet hans. Han sa han het Gjest. Skuv sa: «Hvor har du ætten din?» Gjest svarte: «Ætten min ferdes så mange steder. Men jeg kommer her i det æren­ det at jeg vil høre om du vil ta meg med til Grønland eller ikke?» Skuv svarte: «Du er ukjent mann for meg, jeg får rådføre meg med de andre ombord, hva de synes om det.» Gjest sa: «Jeg trodde det var skipperen som skulle rå for skipet, og ikke folkene; det likeste blir at jeg gjør min del av arbeidet, så mannskapet ikke skal trenge slite for meg.» Så endte samtalen mellom dem slik at Skuv tok Gjest med. Gjest gikk opp i byen og kom igjen litt etter med en bør så svær at to mann snautt kunne rå med den. Gjest tok seg rom bak på lasten. Han hadde lite å gjøre med de andre og brydde seg med lite. Skuv stakk til havs så snart han fikk bør. Gjest ble alltid mer hjelp­ som jo mer det trengtes; de andre folkene syntes Gjest måtte ha to eller tre manns styrke. Gjest og Tormod røk uklar om nesten alt det som til var. Så hendte det en dag at Tormod og Gjest skulle ha øsingen sammen. Den tid var det bøtteøsing på skipene og ikke renneøsing. Nå stod Tormod nede i kjølen og søkkte bøttene, og Gjest tok imot dem på tiljene og bar dem utabords. Tormod var ikke noen sterk mann, og han langet ikke bøttene høyt nok opp. Gjest sa fra at han skulle lange høyere i været. Tormod svarte ikke noe på det, men gjorde likedan som før. Men så, før noen visste ordet av det, lot Gjest bøtten full av sjøvann falle ned i fanget på Tormod. Han ble våt tvers igjennom og løp opp av øserommet og trev våpnene. Gjest tok også sine våpen, og de ville til å slåss. Skuv sa: «Det er ikke bra at folk blir usams ombord på kjøp226

skip på havet, for det følger mangeslags ulykker av det, og det går sjel­ den et skip godt der folk er usams ombord. Nå ber vi dere begge to at dere lar det være fred mellom dere så lenge dere er på skip i sjøen.» Så ble det da slik. Skipet drev lenge ute på havet, de fikk svært vær. Og i en storm gikk råen på skipet tvers av, seilet for utabords. Folkene tok tak i seilet og fikk dradd det ombord til seg, og Gjest tok de hardeste takene. Skuv visste at de folkene han hadde med seg fra Grønland var lite hendige, men han hadde sett at Tormod og Gjest var svære til å telgje mange ting. Skuv sa da til Tormod: «Vil du skjøte sammen råen vår?» Tormod svarte: «Jeg er ikke hendig til slikt. Be Gjest gjøre ved råen du; han er så sterk at han visst bare trenger stikke råendene sammen.» Skuv gikk så til Gjest og ba ham bøte råen. Gjest svarte: «Jeg er ikke hendig til slikt. Si til Tormod at han skal gjøre ved den, han er slik visesmed at han visst kan smi råendene sammen med en vise slik at de sitter. Men - siden nøden byr, så skal jeg telgje den ene enden av råen og Tormod kan telgje den andre.» Så fikk de hver sin øks og ga seg til å telgje på hver sin rående. Gjest skottet litt over akslen til Tormod. Da Tormod hadde telgjet ferdig sin del av råen, satte han seg ned på lasten, men Gjest telgjet litt lenger på det treet han holdt på med. Og da han var ferdig, satte han delene sammen, og da trengte en ikke ta av mer på noen av dem. Så festet Gjest råen sammen, og etterpå festet de seilet ved råen og seilte videre. Sent på høsten kom de til Grønland. Skipet kom inn i Eiriksfjord. Torkjel Leivsson var dengang høvding i Eiriksfjord. Torkjel var en stor høvding, mektig og vennesæl. Han var god venn av kong Olav den hellige. Torkjel kom ned til skipet så snart det hadde lagt til land, og kjøpte av skipperen og mannskapet de ting han trengte. Skuv lot Torkjel vite at en av kong Olavs hirdmenn var med der på skipet, en som het Tormod; han sa at kongen hadde sendt Tormod til ham til hjelp og støtte, om han skulle trenge det. På disse ord fra Skuv kom Tormod nå til Brattalid og fikk opphold der. Skuv hadde en gård på Stokkanes, det var i Eiriksfjord på den andre siden av fjorden fra der hvor Brattalid lå. Hos Skuv bodde det en mann som het Bjarne, han var klok og vennesæl, hadde lett for seg i de fleste ting og var svært hendig. Han stelte gården for begge 227

mens Skuv var ute og for. De eide alt i fellesskap, og det gikk godt for dem. Gjest tok inn på en gård i Einarsfjord som het Vik; der bodde en mann som het Torgrim.

Tormod dreper Lodin Torgrim Trolle Einarsson bodde i Einarsfjord på Langanes. Torgrim var godordsmann, stor høvding, mektig, og hadde mange menn under seg; av lynne var han den verste uvøring. Hos Torgrim bodde søster hans som het Tordis, hun hadde vært gift med en mann som het Håmund. De fire sønnene til Tordis bodde hos Torgrim, en av dem het Bodvar, en annen Falgeir, en tredje Torkjel og den fjerde Tord. De var noen hardhauser alle sammen, spreke karer.

228

En annen søster til Torgrim Trolle het Torunn. Hun bodde i Einarsfjord på gården som heter Langanes. Hun hadde en sønn som het Ljot, han var en storvoksen mann. Alle Torgrims frender var fælt store på det og fulle av urett mot andre. En kone het Sigrid, hun bodde på gården som het Hamar. Sigrid hadde en god og velbrukt gård. Sønn hennes het Sigurd, han bodde på gården hos henne. Sigurd var en djerv mann, vennesæl og lite stor på det, ikke likeglad med hvordan han for fram. Arbeidstrellen i Brattalid het Lodin, han var god arbeidskar. En kvinne som het Sigrid fulgte ham og var i lag med ham. Hun ble satt til å stelle for Tormod. Det var en liten stue i Brattalid som ikke hang sammen med de andre husene, der sov Torkjel og hans gjester, det brente lys i sovestuen hver eneste natt - men de andre folkene sov inne. Nå syntes Lodin at Sigrid ble altfor lenge i sovestuen om kvel­ dene, han syntes hun ga seg mindre av med ham enn før; da kom han til å tenke på den visestubben som er kvedet om løse kvinnfolk: «På rullende hjul fikk de hjertet skapt, og løs-hug lagt i brystet.»

Han sa fra til Sigrid at han ikke ville vite av at hun var så lenge i sove­ stuen om kveldene. Hun svarte etter som hun var i lune til. Så hendte det en aften da Torkjel og Tormod ville gå ut til sovestuen og Sigrid fulgte dem, - da tok Lodin etter Sigrid og holdt henne igjen, men hun prøvde å slite seg fra ham. Og da Tormod så det, tok han Sigrid i armen og ville nappe henne ut av hendene på Lodin, men det var ikke så snart gjort. Torkjel stod og så på dem trette. Han sa til Lodin: «La Sigrid få gå hvor hun vil, det er ikke noe galt i at hun holder til i sovestuen om kveldene; jeg skal nok gjete henne der ute så hverken du eller hun skal få skam av det, så får du gjete henne ellers.» Da det led henimot jul, lot Torkjel brygge mungåt, for han ville holde julegilde; han gjorde det for å få ære av det, for drikkelag var sjeldne på Grønland. Torkjel ba vennene sine dit i julen, og det kom mange mennesker der. Skuv og Bjarne kom dit i julen fra 229

Stokkanes, derfra ble det også lånt husbunad og kjøreler og klær til julegildet. Så drakk de da julen igjennom med stor glede og mye moro. Avfaredagen etter jul brøt folk opp for å dra bort. Lodin greidde ut til gjes­ tene klær og sverd og votter som han hadde tatt vare på; han satte også båten til Skuv og Bjarne på sjøen. Gårdskarene bar ned i den kjørel og klær. Lodin hadde på seg en selskinnskofte og selskinnsbrok. Så kom Lodin og tre andre opp i stuen, der var det ikke andre inne enn Tormod og Bjarne. Tormod lå i benken ytterst frampå stokken. Da de nå kom inn i stuen, grep Lodin Tormod i føttene, nappet ham fram på golvet og dro ham utover langs golvet. Da løp Bjarne opp og grep Lodin om livet, løftet ham opp og slengte ham hardt ned i golvet, og bante over dem som dro i Tormod, sa de skulle slippe ham. De gjorde det. Nå stod Tormod opp og sa til Bjarne: «Vi islendinger legger ikke stor brett på den slags streker, for vi er så ofte vant til slikt fra skinnleiken.» De gikk ut og lot som ingen ting var. Da nå Skuv og hans følge var fullt ferdige til å dra bort, fulgte Tor­ kjel dem ned til båten, og folkene på gården gikk med ham. Skuv hadde en nokså stor ferje, og det var lagt landgangsbru i land fra båten. Bjarne stod nede ved ferjen og ventet på Skuv som stod og pra­ tet med Torkjel. Lodin var oppe på land ikke langt fra båten, han var ferdig med å greie ut klær til gjestene. Tormod stod i nærheten. Og så, da en minst skulle vente det, trakk Tormod en håndøks fram under kappen og hogg den i hodet på Lodin, så han falt død til jorden med en gang. Torkjel hørte lyden av hogget og så seg om, han så at Lodin falt. Han sa til sine menn at de skulle gå og drepe Tormod, men de var så forstøkt at de ble stående. Bjarne sa Tormod skulle gå ut i båten, og han så gjorde; Bjarne gikk etter ham og likeså Skuv, og da de var kommet ombord, tok de brua inn. Torkjel egget nå til å gå løs på dem, og ville slåss med Skuv og Bjarne hvis de ikke ville gi fra seg Tormod. Skuv sa da: «Du er for brå av deg denne gangen, Torkjel bonde, når du vil drepe Tormod som er din gjest, og som er hirdmann og skald hos kong Olav; den mannen kommer til å bli deg dyrekjøpt, hvis kong Olav får vite at du har latt ham drepe, aller helst når kon­ gen sendte ham til deg forat du skulle hjelpe ham om han trengte det; 230

i denne saken som ofte ellers viser det seg klart at «vreden er blind». Nå vil jeg by deg pengebøter for Tormod for drapet, og for den ugagn som er gjort deg.» Ved disse ord fra Skuv slo Torkjel seg til ro. Mange andre hjalp også til å få dem forlikte. Det ble til det at Skuv gav Torkjel selvdømme for drapet på Lodin. Tormod ble med til Stokkanes og tok inn der.

Tormod tar hevn etter Torgeir En av gårdskarene hos Skuv og Bjarne het Egil. Han var svær av vekst og sterk, men fæl å se til, trehendt og litt tomset. Han hadde økenavn, ble kalt Fivl-Egil (domse-Egil). Tormod ble gående lenge og sture. Bjarne og Skuv spurte om de kunne gjøre noe for å rå bot på det at han var så sturen. Tormod svarte: «Jeg ville gjerne dere skulle gi meg en mann som ville følge meg hvor jeg så gikk hen.» De sa at det skulle han få, og de ba ham velge seg den av karene deres han helst ville ha. Tormod sa: «Fivl-Egil - han er stor og sterk, ham velger jeg; han er visst ikke så tenksom heller at han ikke gjør det han blir satt til.» De sa at det skulle han få. Men folk undret seg likevel på hvorfor han hadde valt Egil. Bjarne smidde en bred øks til Tormod, og Tormod sa hvordan den skulle være; den var hamret ovenfra helt ut til eggen, der var ingen innlagt stålegg, det var en øks som beit. Sommeren etter at dette hendte, for folk til ting i Gardar i Eiriks­ fjord. De fra Eiriksfjord hadde teltet buene sine, det var et leite mel­ lom dem og der hvor de fra Einarsfjord hadde teltet sine buer. Da nå de fleste var ferdig med å telte, var Torgrim ennå ikke kommet. Litt senere fikk folk se ham; han hadde et staselig skip og likeså et stort og vel væpnet følge. Så stor var Torgrim på det at det var snautt så at folk torde tale til ham. Fiskeredskap hadde grønlendingene alltid med seg i båten. Da nå Torgrims skip tok land, gikk folk ned til stranden for å se på stasen og våpnene deres. Tormod stod også der, han tok opp en selskutel (pil eller kastespyd til å skyte sel med), som de hadde kastet i

231

land, og så på den. Men en av Torgrims menn tok etter skutelen og sa: «La bli skutelen, mann,» sa han; «for det hjelper ikke stort om du står og holder på den, jeg tenker ikke du har stort vett på å få skutelen til å bite.» Han svarte som så: «Jeg er slett ikke så viss på at du kan få den til å bite noe bedre du enn jeg.» «Det er visst ingen tvil om det,» sa den andre. Da kvad Tormod denne visen: «Skytten skrøt, han beitte skutelen mye bedre han enn jeg - men hardt langs hellene sjømann rente; vel jeg minnes hvem den veldige herre fremst i skjoldborg stiller. Gullet skjenket han som hadde.»

Tormod gikk så opp til Torgrims bu. Denne lot da bua telte som det best sømmet seg og satte den godt i stand. Så traff det seg en vakker dag på tinget at alle andre var gått bort fra Skuvs og Bjarnes bu, uten Tormod; han lå hjemme i bua og sov. Han hadde bredt over seg en feid han hadde, som var lodden på begge sider; feiden var svart på den ene siden og hvit på den andre. Da nå Tormod hadde sovet en stund, våknet han og så at alle mann var borte. Han undret seg over det, for det hadde vært mange i bua da han sovnet. Og i det samme kom Egil farende inn og sa: «Nå går du glipp av mye moro!» Tormod spurte: «Hvor kommer du fra? og hva er det for slags moro de har fore nå?» Egil sa: «Jeg var borte ved bua hos Torgrim Einarsson, og der er nå største delen av tingalmuen.» Tormod spurte: «Hva er det for moro der?» Egil sa: «Torgrim sier en saga.» Tormod sa: «Hvem er den om, den sagaen han sier?» Egil svarte: «Jeg vet ikke så nøye hvem sagaen er om, men det vet jeg at han taler godt og mor­ somt, og de har satt fram en stol til ham ute ved bua, og folk sitter omkring ham og lytter til sagaen.» Tormod sa: «Du kan da vel nevne en eller annen mann som er med i sagaen, især siden du har så mye å si om hvor stor moro du har hatt av den.» Egil sa: «En som het Tor­ geir var en stor kjempe i sagaen, og det hørtes for meg som om han

232

Torgrim skulle ha hatt noe å gjøre med sagaen og gått fælt så godt fram, som ventelig var; jeg synes du skulle gå dit og høre på moroa.» «Kan være, det,» sa Tormod. Så stod han opp og tok over seg feiden sin og snudde det svarte på feiden ut. Han tok øksen sin i hånden og satte en hatt på hodet; så gikk han til Torgrims bu, og Egil ble med ham; de stilte seg bak ved buveggen og lyttet; men derfra kunne de ikke høre så nøye alt som ble sagt. Været hadde vært klart hele tiden med sterkt solskinn, men da Tor­ mod var kommet bort under bua, tok det til å tykne. Tormod så snart opp i himmelen og snart ned på jorden foran seg. Egil sa: «Hvorfor bærer du deg slik?» Tormod svarer: «Det ser ut slik både på himmelen og i jorden som det skulle komme et «våe-smell».» Egil sa: «Hva er det slike smell pleier varsle da?» Tormod svarer: «Foran storhendinger kommer det alltid «våe-smell». Om det nå skulle gå slik at du hører smellet, så kom deg unna så godt du kan, løp hjem til bua det forteste du har lært og gjem deg der.» Mens de holdt på å prate om dette, kom det en svær skur og sterkt regnvær. Folk løp sin veg, hver til sitt, for ingen hadde kledd seg til regnvær. Noen søkte inn i bua til Torgrim og det ble stor trengsel i døren foran bua. Torgrim ble sittende igjen på stolen og ventet på at det skulle bli litt ryddigere i døren. Tormod sa til Egil: «Bli du her; jeg vil gå fram foran bua og se hva de tar seg til der. Men skulle du høre «våe-smellet», så løp hjem så fort du kan.» Så gikk Tormod fram foran bua der Torgrim satt. Han sa: «Hva var det for en saga du sa fram nå for litt siden?» Torgrim sa: «Det er ikke sagt med få ord, alt det store og merkelige i den sagaen. Hva er ellers navnet ditt?» Han sa: «Utrygg heter jeg». «Hvem er du sønn av?» sa Torgrim. «Jeg er Tortryggs sønn.» Da ville Torgrim reise seg opp fra sto­ len. Tormod hogg ham da i hodet og kløvde det ned i akslene, siden stakk han øksen under feiden og satte seg og støttet Torgrim under ryggen og ropte: «Kom hit, det er øvd vold mot Torgrim!» Nå snudde mange seg og så skaden. De spurte om han visste noe om den mannen som hogg Torgrim. Tormod svarte: «Jeg så ham her for en liten stund siden, men jeg løp bort og støttet under ryggen på Torgrim med en

233

gang skaden var skjedd, og jeg så ikke hvor det ble av ham som hogg. Ta i her nå noen og støtt Torgrim, og andre får fare og lete etter ham som har hogget ham.» Så satte noen seg bort og holdt under herdene på Torgrim, men Tor­ mod gikk bort. Han gikk da fram langs med sjøen og framfor et nes, der snudde han feiden og lot det hvite vende ut. Men da Egil hørte smellet av at Tormod hogg Torgrim, løp han hjem til bua. Skuvs menn fikk se en mann som løp, og tenkte han måtte ha voldt skaden på Torgrim. Egil ble storlig redd da han så menn komme etter seg, og det med våpen. Og da han ble tatt, skalv både legger og ledd på ham av redsel. Men da de fikk se det var Egil, skjønte de jo med en gang at en kunne vite at det var ikke han som hadde hogget Torgrim. Da rant redselen av ham som hete av jern. Nå gikk de rundt i buene og lette etter mannen, men fant ham ikke. De gikk fram til sjøen og ut på det neset som stakk ut i sjøen. Der møtte de en mann i hvit feid og spurte ham om navn. Han kalte seg Vigfus (= «lysten på å drepe»). De spurte hvor han skulle hen. Han svarte: «Jeg leter etter den mannen som har hogget Torgrim.» De kom mot hverandre, og begge i fullt løp, så de skiltes snart igjen. Skuv og Bjarne savnet Tormod, og de syntes ikke det var utenkelig at det var han som hadde voldt skaden, - for Skuv hadde hørt i Norge hva kong Olav hadde sagt om hevn etter Torgeir Håvarsson. Da nå det verste ståket var over, tok Skuv og Bjarne i stillhet en båt og hadde noe mat i den. De rodde fram foran neset, for det var blitt sagt dem at det var sett en mann i hvit feid der som kalte seg Vigfus. Og da de kom ut for neset, så de Tormod der. De rodde i land og sa at Tormod skulle komme i båten. Han så gjorde. De spurte om det var han som hadde hogget Torgrim. Han sa at det var sant. De spurte ham hvordan det var gått til og hvor stort sår det kunne være. Tor­ mod kvad en vise: «Den som dødsens er, kan drepes av en kjevhendt slikt har hendt før - i fisk mon falle skaldens heder, om jeg slagsbrorens

234

svarte skalle varlig hogg; for visst jeg venter våpenbærerens bane.»

«Det kan være,» sa Tormod, «at hogget ikke er blitt så stort, for kjevhendt var mannen som hogg. Men jeg hogg likevel ikke flere ganger, for jeg tenkte at dette ville gjøre det av med ham.» Skuv sa da: «Det var et hell for deg at de ikke kjente deg da du satt og holdt under hodet på Torgrim, eller da de fant deg ute på neset.» Da kvad Tormod denne visen: «Under at ei på målet alt, og svarte luggen - mangt et merke har jeg mennene meg kjente; berget ble jeg; for gjennom byger av iskaldt stål var meg et lengre liv vel laget, men død den rike.»

«Jeg er lett å kjenne,» sier Tormod, «svarthåret og krøllet og stam i mælet; men jeg skulle nå ikke dø denne gangen.» Skuv sa: «Det kan så være; men var Falgeir Tordisson til stede der, han kjempen?» Tormod svarte: «Det var han.» Skuv sa: «Da er han vill nå over drapet på Torgrim, frenden sin.» Tormod kvad en vise: «Lydt han på tinget lovte: lovkvederen skulle kverkes, om han, knarken, kunne bare nå meg; skjoldbryteren nær jeg stod - han så meg ikke; godt var at stev-smeden smatt på seg huldrehatten.«

Tormod sa: «Det kan være det er en mening med at jeg har sloppet unna, og at enda noen av Torgrims frender kommer til å bite i graset før jeg.» Bjarne sa da: «Du får la det være med dette som hevn etter

235

Torgeir; du har likevel løst deg den fra hånden.» Da kvad Tormod en vise: «Hevn for Torgeir tok jeg trøstig selv og brydde mange ei med mordet, mesket ravn på tinget; Torgeirs andre venner øver kanskje mer? Med krigsvant kar jeg bråket; klarte mitt, jeg svarten.»

«Det synes jeg også,» sa Bjarne, «at du ikke trenger å gjøre noe mer ved hevnen etter Torgeir nå, for du har gjort et rent storverk, utlen­ ding og enslig mann som du er her, - du har drept den høvdingen som var den nest største på hele Grønland. Men det er ikke lett å se hvordan du skal komme fra det, for det er mange og dyktige frender igjen her etter Torgrim, og store kjemper er de.» Så tok de Tormod med seg ut til Eiriksfjord og fulgte ham inn til den helleren som nå kalles Tormodshelleren. Det er en heller som går inn i noen berg-hamrer ned mot sjøen på den andre siden fjorden fra Stokkanes. Det er hamrer både nedenfor og ovenfor helleren, og begge veger er det vondt å komme fram. Skuv og Bjarne sa så til Tormod: «Vær nå du her i helleren, så skal vi komme til deg så snart det er slutt på tinget.» Siden rodde de bort og tilbake til tinget. Tormod ble savnet på tinget, og folk mente da at de kunne skjønne det var han som hadde drept Torgrim. Bodvar og Falgeir reiste sak mot Tormod, og Tormod ble dømt fredløs for drapet. Da det nå var slutt på tinget, dro hver mann hjem til sitt. Skuv og Bjarne kom til Tormod og hadde med til ham mat og annet han trengte, og de sa fra til ham at han var blitt fredløs; de ba at han skulle holde seg der i helleren, sa at han ville ikke ha fred noe sted, hvis folk fikk vite hvor han var, sa at de skulle komme til ham fra tid til annen. Foran inngangen til helleren var det en stor grasflekk, og den som var lett til bens, kunne til nød hoppe fra hammeren og ned på grasflekken. 236

Tormod syntes det ble stusslig der i helleren, for det var ikke mye å korte tiden med der. En vakker dag fant Tormod på at han ville bort fra helleren. Han kløv opp over hammeren og tok øksen med seg. Og da han var et lite stykke borte fra helleren, møtte han en mann på vegen. Det var en storvoksen kar, han så ikke ut til å være noe godt følge å ha, var stygg og fæl å se til. Han hadde over seg et ytterplagg som var sydd sammen av en mengde smålapper, det var så frynset som magen i kua, og det hadde en hette oventil av samme slaget. Det var aldeles fullt av lus. Tormod spurte denne mannen om navnet hans. Han sa: «Jeg heter Odde.» Tormod spurte: «Hva er du for slags kar, Odde?» Han svarte: «Jeg er en vandringsmann med trellbundne fotter, og Luse-Odde kal­ ler de meg, jeg gjør ingen fortred og lyger slett ikke alltid, jeg vet litt av hvert og har alltid stått meg godt med gode menn. Men hva heter du?» Tormod svarte: «Jeg heter Torråd.» Odde spurte: «Hva er du for slags kar, Torråd?» Han svarer: «Jeg er kjøpmann. Og Odde, skulle du ha lyst til å gjøre en handel med meg?» Odde svarer: «Jeg har lite å kjøpe for. Men hva er det for en handel du vil gjøre med meg?» - «Jeg vil kjøpe av deg det ytterplagget du har der.» Odde svarer: «Du trenger ikke gjøre narr av meg.» Tormod sier: «Jeg gjør ikke narr; jeg skal selge deg den kåpen jeg har på meg, og du skal gi meg den kappen du går i; og så skal du gå med bud for meg til Stokkanes og komme dit i aften, og si til Skuv og Bjarne at du har møtt en mann i dag som kalte seg Torråd, og han skiftet ytterplagg med deg. Jeg gir deg ikke flere ærend, du skal få kåpen til eie, hvis du kan røkte dette ærendet her.» Odde sa: «Det er ikke så lett gjort å komme over fjorden, det trenges båt til det; men det kan nok være likevel at jeg får det til slik at jeg kommer til Stokkanes i kveld, om jeg vil.» Nå skiftet de kappene. Odde fikk en blå kåpe og ga Torråd kappen, og han tok den på seg. Så gikk Tormod til Einarsfjord, til han møtte sauegjeteren hos Tor­ dis på Langanes. Han spurte om sønnene til Tordis var hjemme. Gje­ teren svarte: «Bodvar er ikke hjemme; brødrene hans var hjemme i natt, men nå er de rodd på fiske.» Tormod svarte: «Det er vel så.» Og nå trodde sauegjeteren han var Luse-Odde. Så skiltes lormod og gjeteren; Tormod gikk ned til naustene til Tordis og holdt seg der. 237

Men da det tok til å kveldes, så Tormod at brødrene kom roende mot land. Torkjel rodde fremst i båten, Tord midtskips og Falgeir bak i øserommet. Da nå båten tok land, stod Torkjel opp og gikk fram i stavnen for å ta av for støt. Tormod gikk nå ut av naustet, og de trodde det var Luse-Odde som kom. Da snudde Tormod seg mot Tor­ kjel og hogg ham med begge hender i hodet og kløvde skallen så han fikk bane på stedet. Så snur Tormod seg og løper unna og vrenger av seg kappen. Tord og Falgeir løper etter ham. Tormod løp raskt unna og fram på berghammeren mot sjøen over helleren, og der hoppet han ovenfra og ned på den grasflekken som var foran hellerdøren. Og da han var kommet ned, hoppet Tord ned etter ham, men idet han kom ned på grasbakken, bøyde han seg i knærne og lutet framover. Da hogg Tormod ham mellom herdene, så øksen sank i til skaftet, men før han fikk dradd øksen ut av såret igjen, hoppet Falgeir ned på gras­ flekken og hogg til Tormod med én gang. Det hogget traff mellom her­ dene på Tormod, og det ble et stort sår. Da var Tormod kommet helt i Falgeirs vold, for nå var han våpenløs. Tormod skjønte at han ville komme til kort i krefter mot Falgeir, han syntes da han bare satt så måtelig i det, våpenløs mann og hardt såret; da vendte han hugen mot kong Olav og ønsket at hans lykke og styrke måtte komme ham til hjelp. Da falt øksen ut av hendene på Falgeir og ut for hammeren ned i sjøen. Tormod mente da det var litt mer håp nå som de var våpenløse begge to, og dernest falt de begge to ut for hammeren og ned i sjøen. Så svømte de om kapp, og snart ble den ene snart den andre dradd under. Tormod merket at han ble trett av det store såret og blodtapet, men fordi det ikke var så laget at Tormod skulle dø, så brast beltet i broken til Falgeir; Tormod vrengte da broken ned på ham. Nå ble det tungt for Falgeir å svømme; han gikk under rett som det var og drakk uten mål, da stakk han baken og herdene opp, men idet han døde satte han andletet opp, da var munnen og øynene åpne, og han så ut mest som han flirte av noe. Det endte med at Falgeir druknet der. Tormod var da rent utslitt. Han la på svøm mot et skjær, krøp opp på steinene og ble liggende og ventet seg nå ikke annet enn at han ville komme til å ende sitt liv der; for han var svært trett og hardt såret, og det var langt til land. Nå må vi fortelle om Luse-Odde. Han gikk, som avtalen var mellom 238

ham og Tormod, til Skuv og Bjarne og sa at han hadde møtt en mann på vegen om dagen som kalte seg Torråd, og som hadde byttet ytter­ plagg med ham og sagt han skulle gå til Stokkanes og si fra til Skuv og Bjarne om møtet deres og om kleskjøpet. De kjente igjen kåpen og skjønte jo at Tormod måtte ha sendt Luse-Odde til dem, fordi han hadde i sinne å øve en eller annen stordåd. De tok da i stillhet om kvelden en båt, og rodde om natten over fjorden. Og da de nærmet seg helleren, så de noe levende oppe på et skjær, og de undret seg på om det kunne være en sel eller hva det var; de rodde så inn til skjæret og gikk i land, da så de en mann ligge der, og fikk se at det var Tor­ mod; de spurte ham hva som hadde hendt, og han sa hva som hadde gått for seg om natten. Skuv sa: «Det var visst ikke for ingen ting du slapp unna på Gardarting, når du på én kveld er blitt tre kjempers og ættstore menns bane!» Tormod sa: «Jeg tenkte ikke annet før dere to kom hit, enn at jeg skulle ende mitt liv her på skjæret. Men nå tror jeg ikke det er umulig at jeg kan bli leget, og da kan det enda være det er en mening med at jeg er sloppet fra det.» De spurte hvordan det var gått til mellom Falgeir og ham. Tormod kvad da denne visen: «Jeg holdt meg på svøm, mens skarven med skam døde; rovesprekken gapte fælslig på den gasten; fy for fandenskap jeg fant hos den mot-knipne styggingen; han satte synet på meg, gliste.»

Skuv og Bjarne bar Tormod ut i båten i et klede, for han kunne ikke gå. Så hentet de klærne og maten hans i helleren, for de syntes ikke han kunne være der mer, og rodde så inn etter Eiriksfjord. Oppe under jøkelen i Eiriksfjord bodde det en mann som het Gamle. Han var en fattig mann, en einstøing og svær fangstmann. Gamle var gift, og konen hans het Grima, hun var svært til kjerring, skjønte seg på mangt, god legekone og kjente litt til gamle kunster. Det var ikke flere folk i huset enn de to. De gikk sjelden til andre, og sjelden kom andre folk til dem.

239

Skuv og Bjarne landet med båten kort fra der hvor Gamle bodde; Skuv gikk opp til huset, og Bjarne ble sittende hos Tormod. Skuv ble godt mottatt, og de spurte om de kunne hjelpe ham med noe. «Vi har en såret mann med oss her, og jeg ville gjerne at dere skulle lege ham.» Grima sa: «Hva er det for en mann?» Skuv svarte: «Tormod, skald og hirdmann hos kong Olav, er blitt såret.» «Hvem har såret ham?» spurte hun. Skuv sa henne hva som hadde hendt. «Her har det hendt store ting og store vanskeligheter har denne mannen laget seg, og stort blir det også å ta seg av en mann som er fredløs for Torgrims frender, aller mest nå, da han har øvd slik en stor­ dåd mens han er fredløs.» Skuv sa: «Jeg skal bøte for ham med penger slik som det er rett, hvis du får noen rettsstrid på deg for denne sakens skyld, og du skal bli holdt helt skadesløs for det du koster på ham.» Så endte samtalen mellom dem med at Grima tok imot Tormod, han ble ført opp til går­ den, og Grima gjorde rent såret hans og bandt om det; han hadde det da snart noe bedre. Skuv og Bjarne vendte hjem til Stokkanes. Alle syntes det var store tidenden Men sannheten ble ikke kjent med en gang, for i førstningen trodde mange det var så at Tormod også hadde druknet der, da de fant Falgeirs lik. Tormods sår gikk det ikke godt med, og han lå såret et helt år. Da det var gått en vinter etter disse hendelsene, gikk Tormod mellom stuen og ildhuset, men såret hans var ikke grodd enda. Om våren hendte det at Tordis på Langanes bar seg ille i søvne om natten, og de andre talte om at de burde vekke henne. Bodvar, sønn hennes, sa: «La mor min få ha drømmen sin, dere. Det kan være den gamle har et syn om noe hun vil vite.» Og hun ble ikke vekket. Men da hun våknet, trakk hun været tungt og trett. Bodvar, sønn hennes, sa da: «Du bar deg stygt i søvne, mor, har du sett noe?» Tordis svarte: «Vidt har jeg rent på gander i natt, og nå har jeg fått vite ting som jeg ikke visste før.» Bodvar sa: «Hva er det»? - Tordis svarte: «Tor­ mod, min sønnebane og din brorbane, er i live, han holder til hos Gamle og Grima inne i Eiriksfjordbotnen. Nå vil jeg bort til dem og ta Tormod og lønne ham med en fæl død for alt det vonde han har gjort oss. Vi skal ta til Brattalid og be Torkjel følge med oss, for han vil synes det er ille hvis vi gjør Gamle og Grima noe mén - for Torkjel

240

er svær til å holde hånd over dem.» Bodvar sa han var ferdig til å dra avsted når hun ville. Nå stod de opp om natten og tok en skute de hadde og gikk ombord i den 15 mann i alt, de rodde til Eiriksfjord den natten. Det var da så langt på året at natten var lys nok til å ferdes i. Da Tordis var kommet av sted med sitt følge, sies det at Grima samme natten bar seg ille i søvne. Tormod sa at Gamle skulle vekke henne. Gamle svarte: «Nei, Grima vil ikke bli vekket; for hun får all­ tid vite i søvne slike ting som det er om å gjøre for henne å få greie på.» Så holdt de opp å tale sammen, men Grima våknet snart. Gamle sa: «Du bar deg fælt i søvne, Grima. Hva var det du så?» Grima svarte: «Jeg så det at Tordis fra Langanes er på veg med femten mann og esler seg hit til oss, for nå har hun fått vite med trollskapen sin at Tormod er her hos oss, og hun har i sinne å drepe ham. Nå vil jeg du skal være hjemme i dag og ikke fare på fangst, for dere er ikke for mange om dere er to, når 15 mann kommer for å hjemsøke dere, aller mest etter­ som Tormod ikke er våpenfør. Jeg har ikke lyst til å sende dere bort i jøkelen likevel; dere får heller holde dere her hjemme.» Tordis rodde nå hele natten til hun kom til Brattalid. Torkjel tok vel imot dem og bød dem sin hjelp om de trengte den. Tordis svarte: «Saken er den at jeg esler meg til Gamle og Grima, tingmennene dine, for jeg tror nå jeg har fått greie på at Tormod er kommet dit, han som vi har fått dømt fredløs, og som mange tror er druknet. Nå vil jeg gjerne at du skal bli med oss, og hjelpe til at vi får lov og rett hos Gamle og Grima; om du hører hva vi sier hverandre, så vet du bedre hva vi strides om.» Torkjel svarte: «Jeg synes ikke det er mye likt til at Grima skulle holde en gjemt som du har fått gjort fredløs, men jeg skal bli med, hvis du vil.» Så åt Tordis og følget hennes dugurd. Men Torkjel samlet de menn han kunne, for han ville ikke ligge under for Tordis og Bodvar om han og de ikke skulle bli forlikt. Og da folkene var mette, gikk Torkjel ombord med tyve mann, og etter dette dro begge følger avsted. Men Grima, konen til Gamle, hadde en stor stol, og på stolarmen var Tor skåret ut, og det var et stort bilde. Om morgenen sa Grima: «Nå vil jeg dele ut arbeid for i dag. Stolen min setter jeg fram på stue­ golvet, den vil jeg at du Tormod, skal sitte på når folk kommer; jeg 16. Norrøn saga II

241

vil ikke at du skal reise deg opp fra stolen så lenge Tordis er på gården. Om du nå skulle synes at det hender nye og underlige ting, eller at det blir budt deg ufred, så reis deg enda ikke opp fra stolen; for det hjelper så likevel ikke å skvette unna i krokene hvis det er så laget at du skal dø. Du, Gamle, skal henge opp en kjel og koke sel, du skal bære søppel på varmen og la det bli mye røyk i huset. Jeg skal sitte i døren og spinne garn og ta imot dem som kommer.» Alt ble nå gjort som Grima sa. Og da en kunne se båtene til Torkjel og Tordis komme mot land, satte Tormod seg på stolen. Gamle hengte opp kjelen og bar søppelet på varmen; det ble tett av røyk i huset, og det ble så mørkt av det at en ikke kunne se noe. Grima satt på terske­ len og spant garn, og sa noe framfor seg som de andre ikke kunne skjønne. Nå tok båtene land, og folkene gikk oppover til gården. Torkjel gikk opp. Grima hilste vennlig på ham og ba ham å bli der. Torkjel sa: «Tor­ dis fra Langanes er med her, hun tror fullt og fast at Tormod som hun har gjort fredløs, er her hos deg; vi vil du skal komme fram med Tor­ mod, hvis du vet hvor han er. For det blir mer enn du kan rå med å ta deg av den som er fredløs for Tordis og Bodvar, sønn hennes.» Grima svarte: «Jeg synes det er underlig Tordis kan tro at jeg skulle sitte og holde på en fredløs for slike mektige folk som de på Langanes, jeg som sitter her selv annen i huset.» «Ja visst er det underlig, men vi får likevel ransake gården din.» Grima sa: «Det kunne dere vel rådd med, å ransake gården min, om dere ikke hadde vært fullt så mann­ sterke. Jeg liker jo så svært godt at du kommer i huset hos meg, men jeg syns slett ikke om å få ståk og ugagn av disse Einarsfjordingene her rundt på gården min.» Torkjel sa: «Tordis og jeg, vi to skal gå inn alene og ransake.» Så gjorde de det, gikk inn og ransakte, og det tok ikke lang tid, for husene var så rent små; de lukket opp til stuen, og der var det så helt fullt av røyk at de ikke så noen ting; og de var nok kortere inne enn de ville vært om det hadde vært røykfritt der. Så gikk de ut, og gården ble ransakt ute. Da sa Tordis: «Jeg synes ikke jeg kunne få sett så nøye for røyken hva som var i stuen. Vi får gå opp på stuetaket og ta skjåen fra ljoren og slippe ut røyken, så vi kan se det som går for seg inne i stuen.» 242

Så gikk Bodvar og Tordis opp på stuetaket og tok av skjåen; røyken strømmet da ut, og nå kunne en se over hele stuen. Da fikk de se Grimas stol, der den stod midt på golvet; de så Tor med hammeren skåret ut på stolarmen, men de så ikke Tormod. De gikk ut av stuen og til husdøren. Da sa Tordis: «Det er nok noe igjen enda av hedenskapen hos Grima, siden hun har Torsbildet skåret ut på stolarmen sin.» Grima svarte: «Jeg kommer sjelden til kirke og hører lærde menns utlegning, for jeg har lang veg og lite hjelp hjemme. Og nå husker jeg bedre på det, når jeg ser bildet av Tor gjort av tre, som jeg kan bryte og brenne når jeg vil, hvor mye større han er som har skapt himmel og jord og alle ting, både synlige og usynlige, og som gir all ting liv og som intet menneske kan måle seg med.» Tordis svarte: «Det kan vel være at du tenker slik, men jeg har nå den tro at vi kunne tvunget deg til å si oss mer, om ikke Torkjel hadde vært her så mannsterk - for det sier hugen min at du vet noe om hvor Tormod er.» Grima svarte: «Nå går det slik som sagt er at «den tar lett feil som gjette skal», og for det annet det at «det er alltid noe som berger den som ikke skal dø». Men du trenger nok til å ha et hellig forsyn over deg, du, så fanden ikke så lett får deg til den ondskapen du ellers ville gjort - for det er rimelig nok at folk stundom gjetter på annet enn det som er, men det er ikke rimelig å ikke tro på det som sant er, når en får vite sanningen.» Nå skiltes de med dette; Torkjel dro hjem til Brattalid, Tordis dro også hjem. Skuv og Bjarne kom til Gamle og Grima uten at noen visste det, de hadde med til dem det de trengte, og lønte dem rikelig for det Tor­ mod kostet dem.

Tormod farer bort fra Grønland tilbake til kong Olav Da Tormod var blitt god igjen av det såret Falgeir hadde gitt ham, så flyttet Skuv og Bjarne ham hjem igjen til Stokkanes, og holdt ham gjemt der i et av uthusene. Der var Tormod tre vintrer. Den siste vinteren solgte Skuv og Bjarne gården på Stokkanes og

243

de andre jordene de eide og alt levende-fe og ville se å komme seg bort fra Grønland. Tidlig på våren gjorde de skipet sitt i stand og satte det fram. Da lengtet Tormod ut av uthuset; han sa han hadde ærend nord i fjorden. Han fikk seg så en båt. Fivl-Egil slo følge med ham; Egil satte seg til årene, og Tormod styrte. Egil var god til å ro og så godt. Været var klart og godt, solskinn og liten vind. De rodde inn etter Einarsfjord. Men da de var kommet inn i fjorden, ble Tormod så urolig og satt og hev og husket på seg og veltet båten snart hit og snart dit. Egil sa: «Hvorfor ter du deg så stygt og bærer deg som du var gått fra vet­ tet? Er det så du skal ha hvelvet båten under oss?» Tormod svarte: «Jeg liker meg ikke.» Egil sa: «Jeg kan jo ikke ro for faktene dine; og du må sannelig ikke bære deg så fælt at du får oss i sjøen.» Men alt det Egil sa om dette, så endte det med at Tormod fikk hvelvet båten under dem. Tormod dukket og svømte unna båten og like etter dukket han om igjen, og slik helt til han kom i land. Han hadde øksen sin med seg. Egil kom opp ved båten og kom seg opp på hvelvet; der tok han en hvil og så seg om og tenkte på om han skulle se Tormod noe sted, men fikk ikke øye på ham. Egil fikk så båten på rett kjøl, og deretter satte han seg til årene og rodde ut etter fjorden til han kom hjem til Stokka­ nes, han sa fra til Skuv og Bjarne om alt som var hendt på ferden, han føyde selv til at han trodde Tormod måtte være død. De syntes dette var en underlig hendelse, og de mente det kunne vel ikke være gått til på den måten; men de grunnet en del på det, om Tormod skulle være død eller ikke. Nå skal det sies om Tormod, hva han tok seg til da han kom i land. Han vridde først klærne sine, og etterpå ga han seg til å gå og gikk til han kom til Sigurd på Hamar. Det var sent på dagen. Han banket på døren der, og en jente kom ut og hilste og snudde seg og gikk inn igjen i stuen. Tormod gikk etter henne til stuen og satte seg ytterst på benken motsatt høgsetet. Sigrid tok til orde og sa: «Hvem var det som kom?» Han svarte: «Usviv heter jeg.» Sigrid sa: «Hver er slik som han har navn til. Vil Usviv være her i natt?» Han svarte - sa han ville det. Om morgenen kom Sigrid og talte med ham, og spurte hvordan det

244

hadde seg med ham og hva han var ute etter. Tormod sa: «Det er sant som jeg sa i går at jeg heter Usviv.» Hun svarte: «Jeg synes jeg skulle kjenne deg, enda jeg ikke har sett deg før, du er Tormod Kolbrunarskald.» Han svarte: «Det lar seg ikke dølge, du har kjent mannen rett nok. Men jeg tenker meg ellers til Langanes, til Torunn Einarsdatter for å finne Ljot, sønnen hennes, de har ofte lagt seg stygt etter meg.» Sigrid sa: «Da skal Sigurd, sønn min, følge deg, Ljot og Torunn har lenge vært leie mot oss.» Tormod sa: «Jeg synes ikke det er rådelig at Sigurd går med meg, for dere to kommer ikke til å kunne få ha gården deres i fred her, hvis noe skulle komme til å skje mellom Ljot og oss.» «Jeg skulle gjerne gå fra gården min,» sa Sigrid, «om Ljot kunne få litt skam.» Så gikk Sigurd med Tormod til Torunn på Langanes. De banket på døren der, og en jente kom ut og hilste. Sigurd spurte om Ljot var hjemme. Hun svarte: «Han er i stuen.» Sigurd sa: «Be ham komme ut, du.» Tjenestejenta gikk inn og sa at Ljot skulle komme ut. Han svarte: «Hvem har sagt det?» «Sigurd fra Hamar,» sa hun, «og en annen mann som jeg ikke kjente.» «Hvordan så han ut den mannen du ikke kjente?» Hun svarte: «Svartlet med krøllet hår.» Ljot sa: «Etter som du sier er han lik Tormod, rettsfienden vår.» Nå gikk Ljot ut og kvinnene med ham, alle de som var der. Ljot tok et spyd i hånden og gikk ut i døråpningen, han kjente igjen Tor­ mod og stakk etter midjen på ham med en gang. Tormod tok imot stikket med øksen han hadde, og slo spydet ned, så stikket kom i benet på ham, nedenfor kneet, og det ble et stort sår. Ljot lutet seg framover da han stakk etter Tormod, og så hogg Sigurd ham mellom herdebladene og ga ham et dypt sår. Ljot løp inn i døråpningen og kvinnene løp fram foran ham. De to vendte da om og gikk. Tormod sa at Sigurd skulle gå hjem til Hamar - «og si mor din hva som har hendt, men jeg får greie meg selv,» sier Tormod. Så skiltes de; Sigurd gikk hjem til Hamar, og sa fra til mor sin hva som hadde gått for seg. Sigrid sa: «Mitt råd er det at du får gå til Skuv og be ham ta imot deg. Si ham at jeg gjerne vil selge jorden min og komme meg bort fra Grønland sammen med ham.» Sigurd dro nå til Skuv og bar fram sitt ærend for ham. Skuv tok imot Sigurd og solgte jorden for Sigrid, og tok løsøret hennes og flyttet til skipet.

245

Tormod bandt om såret sitt og gikk ned til det naustet Torunn eide, han så at båten var blitt dradd ut fra naustet og skjønte at gårdskarene til Torunn måtte ha rodd ut. Tormod gikk da ned til sjøen og laget seg en seng i et tarebruk, der lå han om dagen. Og da det led mot aftenen, hørte han åreslag, han ble vår at folkene til Torunn var kom­ met i land. De sa som så: «Det blir godt vær i morgen og da skal vi ro ut, - vi drar ikke opp båten vår, men lar den ligge og flyte her i havnen i natt.» De gjorde så, og siden gikk de hjem. Da var det sent på kvelden. Da nå de var gått hjem, stod Tormod opp og gikk dit hvor båten lå og fløt, løste festet og satte seg til årene, rodde ut på fjorden og stev­ net mot gården i Vik. Den kvelden la Tordis på Langanes seg til å sove, hun bar seg stygt i søvne. Og da hun våknet, sa hun: «Hvor er Bodvar, sønn min?» Han svarte: «Her er jeg, mor. Hva vil du?» Hun svarte: «Jeg vil vi skal ro ut på fjorden, for det er godt fiske der nå.» Bodvar svarte: «Hva slags fiske er det?» Tordis sa: «Tormod, som vi har gjort fredløs, ligger utpå fjorden i en båt, og vi skal ro ut og finne ham.» Da gikk fem karer med Tordis. De rodde ut på fjorden om natten. Tormod hørte noen ro og tale sammen, og han gjettet på at Tordis var på ferde med gårdskarene sine; han mente derfor at han ikke ville få videre gode vilkår, om han ble funnet. Det lå en liten holme ikke langt fra Tormod. Den var lav, og sjøen stod over når det flødde, men vannet gikk ikke over alle dager. Tormod fant på å hvelve båten, og så la han på svøm mot holmen. Det var tarebruk rundt hele holmen; Tormod grov seg ned mellom to steiner og dro taren ned over seg. Tordis og folkene hennes rodde om natten og så i mørket noe svart som drev på sjøen, men skjønte ikke hva det var. De rodde borttil, og så det var en båt som lå hvelvet i sjøen og med årene i homlebåndene. Karene til Tordis sa da: «Her har visst Tormod rodd opp på en stein, og ventelig er han vel druknet nå.» Tordis sa: «Tormod er visst ikke druknet her; han er nok heller blitt vår at vi kom, og så har han selv hvelvet båten, og han har gjort det forat vi skulle tro han var død. Men han har svømt til holmen, og der har han gjemt seg. Vi skal legge i land på holmen med båten vår og lete der. Så skal dere stikke med spydodden deres hele holmen over, og mer enn én gang.» 246

De gjorde som hun sa, men fant ham ikke. Da syntes de det så ut til at de ikke skulle finne ham. Tordis sa: «Jeg tror nå det at han er her på holmen, selv om dere ikke finner ham. Men hvis Tormod nå kan høre hva jeg sier, da skal han svare meg, dersom han har mer manns mot enn ei merr.» Tormod hørte hva Tordis sa og ville svare henne, men han kunne ikke få en lyd fram, for han syntes det var som en holdt ham for munnen. Da dette var gjort, rodde Tordis og folkene hennes bort. De tok den båten han hadde hatt dit, og førte den med seg. Da de vel var borte, stod Tormod opp av tarebruket. Han svømte den vegen han syntes var kortest til land. Han la inn til de skjærene som var på vegen, og tok seg hvil der. Men da det ikke var langt igjen til fastlandet, kom Tormod seg opp på et skjær, for da var det kommet så langt med ham at han ikke kunne komme noen steds videre derfra. Denne natten drømte Grim bonde i Vik at det kom en mann til ham, en staut kar og noe framfor andre, ikke svært høy, tettvoksen og herdebred. Denne mannen spurte Grim om han våkte eller sov. Han svarte: «Jeg våker. Men hvem er du?» Drømmemannen sa: «Jeg er kong Olav Haraldsson, og jeg kommer her i det ærend at jeg vil at du skal ro ut etter Tormod, min hirdmann og skald, og berge ham så han kan komme derfra hvor han nå ligger - på et skjær like ved land. Nå sier jeg deg dette til merke på at det er sant det du synes du ser: den utlendingen som har bodd hos deg i vinter og har kalt seg Gjest, han heter Steinar og kalles Helgu-Steinar, han er islending og kom hit til Grønland fordi han ville hevne Torgeir Håvarsson, men enda Steinar er svært til kar og en hardhaus, så er det så laget at han ikke skal komme langt med hevnen etter Torgeir, og hans stridsinn kommer til å vise seg mer annensteds.» Da nå kong Olav hadde sagt dette, våknet Grim. Han vekte Gjest og ba ham stå opp. Denne gjorde så og tok et våpen i hånd og gikk ut med Grim. De satte seg ned og Grim sa: «Hva var det du sa du het?» Gjest sa: «Det husker du vel, Grim, hva jeg har sagt om det.» Grim svarte: «Ja visst husker jeg hva du kalte deg, men nå spør jeg deg om det er så du heter det du kalte deg.» Gjest svarte: «Hvorfor ikke?» Grim sa: «Fordi - , heter du ikke Steinar og kalles HelguSteinar i ditt land?» Gjest sa: «Hvem har sagt deg at det skulle være

247

så?» Grim svarte: «Kong Olav.» Gjest sa: «Når har du møtt kong Olav?» Da svarte Grim med å si ham drømmen. Han svarte: «Det er sant det i drømmen som kommer meg ved.» Nå gikk Grim og Steinar for å lete etter Tormod, og de fant ham der kong Olav hadde vist dem hen. De tok ham med seg hjem til Vik og holdt ham gjemt der og leget såret hans. Og da Tormod var blitt bra igjen av den skaden Ljot hadde gjort ham, flyttet Steinar ham til skipet deres. Skuv var ikke ved skipet da. Steinar flyttet så bort fra Vik og ble ved skipet, og det samme gjorde Tormod. Skuv drøyde lenge, helt til tinget var slutt. Bodvar Tordisson gjorde Sigurd Sigridsson fredløs for såret han hadde gitt Ljot. Etter tinget var Skuv helt ferdig til å fare. Og den morgen Skuv hadde eslet seg til å seile, gikk Tormod og Gjest fra borde i en båt uten lov av Skuv. De rodde til Einarsfjord og inn etter fjorden, ut for Torunns gård. Der så de fire menn sitte og fiske i en båt. De kjente igjen Ljot Torunnsson mellom dem. De rodde rett bort til Ljot og kjempet. Møtet endte med at Ljot falt, og likeså de tre mennene som var med ham i båten. Tormod og Steinar rodde så tilbake til skipet, og da var Skuv ferdig til å seile. De gikk da ombord, Tormod og Skuv, men Steinar ble igjen, han dro til Brattalid til Torkjel og tok opphold der. Skuv og Bjarne stod ut til havs. De fikk god bør, og hadde en god ferd - kom i land i Norge. Og da de var kommet til land, delte de god­ set. Bjarne fikk skipet av sameiet deres, og Skuv fikk løsøret. Bjarne seilte sør til Danmark og gikk til Rom for å søke hjem til den hellige Peter apostel og Pål apostel, og på den ferden døde Bjarne. Sigrid og Sigurd, sønn hennes, kjøpte seg jord i Norge og bodde der til sin dødsdag. Skuv og Tormod dro til kongen og var hos ham til de døde. Kongen var ikke vennlig mot Tormod i førstningen. Det var kommet en mann til kongen, som kalte seg Grim, han var islending, han sa at han hadde hevnet Torgeir Håvarsson i stedet for Tormod. Kongen viste ham heder og ga ham gaver. Men Tormod kjente godt til Grim, visste at han var en vond mann og hadde myrdet en mann på Island. Så gikk Tormod for kongen og kvad en vise:

248

«Mere gull enn godt er ga I Grim, men jeg fikk meget mindre, konge! Mangt til spott blir kvedet; han har øvd et hundsverk, handlet som en stortyv, jeg mitt mannsverd økte og Eders, dyre fyrste!»

Kongen sa: «Synes du, Tormod, at du har gjort større gjetninger på Grønland enn Grim på Island?» Tormod sa: «Det skal være visst.» Kong Olav sa: «Hva heder vant du på Grønland?» Tormod svarte: «Oddbygens tre! Torgrim trolle jeg drap, den harde lutet mot jord, lett jeg Lodins død først voldte. Torkjel tok jeg liv av, Tord, den fjerde, oppga ånden. Falgeir falt mot muld, den fremste blant dem.»

Kong Olav sa: «Du har gjort mer av drapene på Grønland du da, enn det fiskeren kaller å løse seg fra fisket, for han sier han løser seg når han drar en fisk for seg og en for båten og den tredje for kroken og den fjerde for snøret. Men du har nå gjort mer enn det. Forresten, hvorfor drepte du så mange menn?» Tormod svarte: «Jeg syntes den var lei den liknelsen de brukte om meg, for de liknet meg med ei merr, sa at jeg var mellom menn som ei merr mellom hester.» Kongen sa: «Det var rimelig nok du ikke likte den omtalen, du har da også gjort ved dem så det monner.» «Folk som frekt meg dømte fredløs har jeg skadet; brennemerket ble de, busene fra Grønland; sverdværets sveiner fikk skramme på ryggsporden, lettgrodd er den ikke så lenge jeg har livet.»

249

«Det kan så være,» sa kongen, «den flekken du der har brent kommer sent til å gro.» Så var Tormod hos kong Olav, og han stod høyt hos kongen og ble regnet for å være den raskeste mann overalt hvor det kom an på manns mot.

Slaget på Stiklestad og Tormods død Tormod dro av landet med kongen og tålte hele utlegden sammen med ham. Han fulgte også med ham tilbake til Norge, for han ville heller dø med ham enn leve igjen etter ham. Men da kongen var kommet i Trondheimen i den dalen som heter Verdal, og han fikk vite at trønderne satt i bakhold omkring ham, så spurte kongen Tormod for moro som så: «Hva ville nå du gjøre hvis du var høvding for den flokken vi har nå?» Tormod kvad da en vise: «Brenne bør vi alle bol innenfor Hverborg, hæren vil med våpen verge landet for kongen. Kalde kull blir alle inntrøndernes huser, og ild skal vi kveike i klungren, får jeg råde.»

Kong Olav sa: «Det kan være det ville føre fram, om vi gjorde som du sier. Men vi får finne en annen råd enn å brenne landet vårt selv, og vi tror ikke det om deg heller at du ville gjøre slik som du sier.» Den dagen slaget stod på Stiklestad, talte kong Olav og ba Tormod korte tiden litt. Og Tormod kvad det gamle Bjarkemål, og det tar til slik: «Dag er kommet og oppe, hanens fjær suser, tid er det for treller å ta til arbeid!

250

Våk og vær våken, venners høvding, og alle I ypperste i Adils følge! Hå Hardgreipe, Rolv skytende, ættgode menn som aldri flykter! Jeg vekker ikke til vin eller en vivs hvisking. Jeg vekker heller til Hilds harde leik.»

Kongen sa: «Du har valt et godt kvede til det som kommer til å hende her i dag, og jeg vil kalle kvedet «Huskarlkvessing».» Det blir sagt at Tormod var nokså uglad om dagen før slaget. Kon­ gen merket det og sa: «Hvorfor er du så stille, Tormod?» Han svarte: «Herre, det er fordi jeg ikke vet så visst om vi blir gjester på samme sted i kveld. Men hvis du nå vil love meg at vi begge skal komme til samme gilde, da ville jeg bli glad.» Kong Olav sa: «Jeg vet ikke om min vilje makter noe i dette, men kan jeg rå for det, så skal du gå dit i kveld hvor jeg går.» Da ble Tormod glad og kvad en vise: «Krigens uvær tykner om oss, pileskytte! Økstid vokser, bønder vekt nu ei får vingle. Ett er visst: om vi ikke unna kommer og gir den grådige ravn rov, vi ligger her selv, konge!»

Kongen svarte: «Det kan nok være det, skald, at det blir som du sier, enten kommer de unna, de menn som er kommet hit, eller også blir de liggende her på stedet.» Da kvad Tormod en vise: «Tingdjerv fyrste! for din fot jeg vil ferdes, til du ser dine andre skalder.

251

Si, når du dem venter? Sammen på skip stod vi, store herre, med sverdet. Engang, med deg, djerve, dø og leve vil jeg.»

Kong Olav sa: «Det ser ut til at du gir Sigvat skald fantord nå, men det trenger du ikke gjøre, for han ville ønsket han heller var her, om han visste hva som stod på. Men det kan være at han er mer til gagn for oss slik det er.» Tormod svarte: «Det er sant, det kan nok være. Men jeg tenker det ville være tynt med folk om merkestangen idag, hvis mange hadde tatt den vegen.» Det er gått store ord blant folk om hvor modig Tormod kjempet på Stiklestad da kong Olav var fait. Han hadde hverken skjold eller brynje, han hogg alt i ett med begge hender med en bred øks og gikk gjennom fylkingen, og ingen som kom ut for ham syntes det var godt å få natteherberg under øksen hans. Det er blitt sagt at da slaget var slutt, var Tormod ikke såret. Han sørget svært over det og sa: «Jeg tror nå likevel ikke at jeg kommer til samme gilde som kongen i kveld, og nå synes jeg det er verre å leve enn å dø.» Og i samme stund han sa dette, fløy en pil mot Tormod og traff ham i brystet, og han visste ikke hvor den kom fra. Det såret ble han glad for, han skjønte at dette såret ville bli hans bane. Han gikk til et kornlade hvor mange kongsmenn lå såret. En kone varmet vann i en kjele for å vaske sårene for mennene. Tormod gikk bort til en vidjevegg som var der, og støttet seg til den. Konen sa til Tormod: «Er du kongsmann eller hører du til bondehæren?» Tormod kvad en vise: «At vi var med Olav vises, hornets Hild! jeg stred glad, men fikk sår, og smått det var med freden. Mitt skjold skinner, skuren ble vel kald for skalden; spyd-svingerne nær tok siste været fra meg.»

252

Konen sa: «Hvorfor lar du ikke sårene dine binde hvis du er såret noe sted?» Tormod svarte: «Jeg har ikke andre sår enn slike som ikke tren­ ger å bindes om.» Konen sa: «Hvem gikk best fram for kongen idag?» Tormod svarte: «Harald kjempet kvasst, den kampglade, for Olav; der gikk Dag og Ring til sverdenes dystre tingsted; der de fire fyrster fast stod bak de røde skjold. Sårfuglen i sitt svarte øl fikk svelge.»

Konen spurte da videre Tormod: «Hvordan gikk kongen fram?» Tor­ mod kvad en vise: «Stolt var Olavs hjerte, på Stiklestad fram steg han, blodig våpen fikk bite, hæren hilste kampen. alle Odins kjemper, uten kongen, så jeg stå i pileskuren bak skjold. Alle røyntes.»

Det var mange menn i ladet som var hardt såret, og det låt høyt i sårene slik som det pleier i sår. Da nå Tormod hadde kvedet disse visene, kom det en mann av bondehæren inn i ladet, og da han hørte at det låt høyt i sårene på mennene, sa han: «Det er ikke så underlig enda, at det ikke har gått kongen godt i slaget mot bøndene, så kraft­ løst folk som det er, dette som har fulgt kongen; jeg synes en kan si at de menn som er herinne snautt tåler sårene sine uten å skrike.» Tor­ mod svarte: «Synes du ikke det er sterkt folk som er her inne?» Han svarte: «Her er det kommet sammen mange usle menn.» Tormod sa: «Det kan jo være at det er en og annen mann her inne i ladet som ikke er så modig - og du ville vel ikke synes såret mitt er videre stort.» Bonden gikk bort til Tormod og ville se på såret hans. Men Tormod 253

sneidde ham med øksen og ga ham et stort sår. Han skrek i både høyt og hardt. Tormod sa da: «Det var det jeg visste at det nok fantes én mann her inne som var lite modig. Det står usselt til med deg - du leter etter mot hos andre, fordi du er motløs selv. Det er mange menn her som er hardt såret, men ingen av dem stønner. De kan ikke selv gjøre for at det låter høyt i sårene deres, men du stønner og hviner, enda du bare har fått et lite sår.» Mens Tormod sa dette stod han ved den vidjeveggen som var i kornladet. Og da de holdt opp å tale, sa konen som varmet vannet til Tormod: «Hvorfor er du så bleik, mann, og letløs som et lik? og hvorfor lar du ingen binde sårene dine?» Tor­ mod kvad en vise: «Ei er jeg rød, ranke, og rød gjør du ei mannen; Skogul med hvite armer, ingen enser en såret. Nå har Dags drive og danske våpen dype spor svidd i mannen som myrdet gullet fordum.»

Og da han hadde sagt dette, døde han stående der ved veggen, og falt død til jorden. Harald Sigurdsson fylte ut den visen som Tormod hadde kvedet, han satte til dette ordet «fordum» - «så har han villet kvede: «myrdet gullet fordum».» Slik som nå er sagt endte Tormod Kolbrunarskald sitt liv, og her slutter også den sagaen vi vet å si om Tormod, den hellige kong Olavs kjempe.

Vatnsdøla saga Oversatt av Sigurd Angell Wiik

i mann hette Kjetil og ble kalt romsdøl. Han bodde på garden Romsdal i det nordlige Norge, og var en mektig mann. Han var sønn av Orm Skjellmole, sønn av Rossbjørn, som var sønn av Raum fra Nord-Norge. På den tid dette hendte, var det fylkeskonger i Norge. Kjetil var navngjeten og rik, sterk og uredd i fare. I sine yngre dager hadde han fart i viking, men nå da han tok til å bli gammel, slo han seg til ro på garden sin. Kona hans var Mjoll, datter av An buespenner. De hadde en sønn som hette Torstein, han var atten vintrer da dette hendte. Han var en vakker mann å se til, men ikke mer enn manns make av vekst eller styrke. Likevel bar Torstein seg vel, og hadde bedre evner enn de fleste av dem som den gang var unge. På den tid tok folk til å merke at det var ransmenn eller illgjernings­ menn på vegen mellom Jemteland og Romsdal, for ingen som for den vegen, kom tilbake. Jamvel om de for femten eller tjue i lag, kom ingen igjen. Derfor trodde folk at en uvanlig kraftkar holdt til der. Kjetil bonde og folka hans led minst vondt i denne ufreden, de mistet få menn og lite gods. Bygdefolket lastet høvdingen i herredet og sa han måtte være svært til umannslig kar siden ingenting ble gjort mot slikt illverk. De ymtet om at Kjetil nok ble svært gammel nå. Kjetil sa lite mot, men tenkte likevel over det de sa. o

17. Norrøn saga II

257

2 En dag sa Kjetil til sønnen Torstein: «Nå bærer unge menn seg anner­ ledes at enn da jeg var ung. Den gang stod folks hug til mannsverk; enten for de på herjetog, eller de samlet seg gods og heder på annen livsfarlig vis. Men nå blir de unge lett heimekjære og vil sitte ved langilden og fylle magen med mungåt og mjød; derfor minker det med mannsmot og djervskap. Jeg gikk uredd i fare og tvekamp, og derfor har jeg høstet gods og ære. Du, Torstein! er en svekling og liten av vekst. Det er da rimelig at all din framferd og dugleik og alle dine til­ tak blir deretter, og at du ikke vil akte på det forfedrene har gjort. Du vil nok vise deg å være den du ser ut til, for hugen følger veksten. Mektige menn, konger og jarler, likemennene våre, hadde for skikk å fare på herjetog og vinne gods og ry. Det godset skulle ikke regnes til arven og sønnen ikke ta det etter faren, men det skulle legges i hau­ gen hos dem. Om nå sønnene tok jorda og var godt likte i bygda, holdt ikke folk dem for jamgode med fedrene uten at de drog ut på farefull hærferd med mennene sine, og på den måten vant gods og ry, den ene etter den andre og slik gikk i fotefaret til frendene. Jeg tror ikke du kjenner hærmannsloven, men den kan jeg lære deg; du er nå kommet så vidt til års at det er på tide å prøve hva lykken vil unne deg.» Torstein svarte: «Nå har du egget meg, om det er til noen nytte.» Han reiste seg og gikk sin veg i stort sinne. Mellom Romsdal og Opland er en stor skog. Gjennom den gikk allfarvegen som nå var stengt av de trolla folk mente holdt til der, enda ingen kunne fortelle noe om dem. A råde bot på dette syntes folk ville være et storverk. o

3 Litt etter at far og sønn hadde snakket sammen, gikk Torstein ut fra drikkelaget alene. Han tenkte at nå ville han lite på lykka til faren og ikke oftere få fantord av han, men heller våge livet. Han tok hesten 258

sin og red alene til skogs der han mente at han helst kunne komme ut for illgjerningsmannen, enda han ville ha lite hell med seg, trodde han, mot slik overmakt som der var. Men han ville heller våge livet enn ri på måfå. Han bandt hesten sin i skogbrynet. Så gikk han inn i skogen og fant der en sti som gikk bort fra allfarvegen. Da han hadde gått lenge, kom han til et stort velbygd hus. Dette herberget mente Torstein at den eidde som hadde sperret stiene, enten det nå var en eller flere. Siden gikk Torstein inn i skålen, og der fant han store kister og mange gilde ting. Der var et stort la med vedskier og på andre siden vadmel i sekker og allslags gods. Der så han også en seng som var mye større enn noen seng Torstein hadde sett før; det måtte være en stor kar som skulle fylle den senga. I senga var det gode tepper. Der stod også et bord med ren duk, framifrå gjestebudskost og utsøkt drikk. Torstein rørte ingenting av alt dette. Siden gjemte han seg, forat han som hadde bygd skålen, ikke skulle se han straks han kom inn. Tor­ stein ville kjenne fienden før de snakket sammen eller så hverandre, derfor krøp han opp mellom sekkene i varelaet og satt der. Da det led på kvelden, hørte han et stort bulder ute, og inn kom en mann og leidde etter seg en hest. Denne mannen var overlag stor og hadde kvitt hår som falt i vakre krøller ned over skuldrene. Tor­ stein syntes at mannen var svært vakker. Siden leidde mannen hesten ut i stallen og kom så inn igjen og gjorde opp varme. Han satte fram vaskefat, vasket seg og tørket seg på et kvitt handkle. Av en kagge øste han en fin drikk ned i et drikkekar med stett og tok så fatt på maten. Torstein syntes at mannen førte seg merkelig høvisk. Han var mye større enn Kjetil, faren, og Torstein syntes at han var en svær mann, som han og var. Da mannen i huset var mett, satt han og så inn i ilden og sa: «Her er ikke alt som før, ilden er mer askelagt enn jeg hadde tenkt. Jeg tror at noen nylig har tent den, jeg vet ikke hva det varsler, men det kan være at folk er kommet hit for å drepe meg, som jeg fortjener. Jeg vil se meg om i huset.» Så tok han en brand og gav seg til å lete og kom bort til varelaet. Det lå slik til at en kunne gå fra laet inn i en stor røykåpning som var i skålen. Og mens illgjerningsmannen ransakte laet, var Torstein 259

ute, og mannen fikk ikke tak i ham; for Torstein var etlet en annen lagnad enn å bli drept der. Den andre lette tre ganger rundt huset, men fant ingenting. Da sa han: «Nå får jeg slå meg til ro, men det er uvisst hva det fører til, og kan hende går det nå med meg, som sagt er, at vold avler vold.» Så gikk han bort til senga igjen og spente av seg sverdet. Torstein syntes det var en dyrgrip og ventelig svært kvast, og tenkte med seg at han ville greie seg dersom han fikk tak i sverdet. Nå kom han og i hug eggingsorda til faren, at en trengte styrke og djervskap til å gjøre slikt storverk, men at han til vederlag ville få ære og vakre penger, og ville synes at han hadde gjort det bedre enn om han satt heime hos mora og bakte seg ved ilden. Han kom også i hug at faren hadde sagt at han ikke var mer våpenfør enn ei datter eller et anna kvinnfolk, og at det hadde vært til større heder for frendene om det hadde vært et tomrom i ætta enn han. Slike ord egget Torstein, derfor lette han etter høve til på egen hand å hevne den uretten mange hadde lidd, men han syntes ellers synd på mannen. Så sovner mannen og Torstein prøver med litt ståk hvor fast han sov. Han våknet av det og snudde seg på siden. Om en stund prøvde Torstein engang til, og mannen våknet igjen, men likevel mindre. Tredje gangen gikk Torstein fram og slo hardt i sengestokken, men da var alt stille omkring han. Så tente Torstein lys og gikk bort til senga for å se om mannen var borte. Torstein så at han lå på ryggen og sov i gullsømmet silkeskjorte. Torstein drog sverdet og kjørte det i brystet på den store mannen, så han fikk et stygt sår. Mannen snudde seg brått, grep Torstein og rykte han opp i senga til seg, men sverdet stod i såret. Torstein hadde støtt så hardt til at odden stod fast i bolsteret, men denne mannen var umåtelig sterk og lot sverdet stå der det var kommet. Torstein lå nå mellom han og veggen. Den sårede mannen sa: «Hvem er den mannen som har gjort volds­ verk mot meg?» «Jeg heter Torstein,» svarte han, «og jeg er sønn av Kjetil Romsdøl.» Mannen sa: «Jeg synes jeg kjenner navnet ditt fra før. Enda synes jeg at jeg har fortjent dette minst av far din og deg, for dere har jeg gjort liten eller ingen skade. Men nå var du for snar eller jeg for sen, for jeg var nå ferdig til å fare bort og slutte med dette vill-

260

mannslivet. Likevel rår jeg nå over deg, om jeg vil la deg leve eller dø. Dersom jeg gjorde med deg som du var verd etter dette voldsverket, så ville ingen fortelle om striden mellom oss. Jeg mener det er rådeligst å gi deg livet, for du kunne bli meg til nytte, om det ville lage seg slik. Nå vil jeg si deg navnet mitt, jeg heter Jøkul og er sønn av Ingemund jarl i Gautland. Jeg vant gods, slik som rikmannssønnene har for skikk, enda jeg for heller hardt fram, men nå var jeg ferdig til å fare bort. Dersom du er glad over å berge livet, så far til møtes med far min, men snakk først med mor, som heter Vigdis, og fortell henne på tomannshand det som her er hendt. Hils henne kjærlig fra meg og si at hun må vinne samhug og fullt vennskap for deg hos jarlen, slik at han gir deg til kone datter si og mi søster, som heter Tordis. Se her er noe gull som du skal ta med deg som prov på at jeg sender deg, og enda hun nok kommer til å sørge sårt over meg, venter jeg at hun vil akte det kjærlige budet jeg sender, høgre enn din skyld. Jeg kjen­ ner meg trygg på at du vil ha lykka med deg. Dersom du får sønner - og de igjen sønner - så la ikke navnet mitt bli glemt, det gode venter jeg av deg til vederlag for livet.» Torstein bad han gjøre som han hadde hug til både med livet hans og andre ting, for han ville ikke be om noen ting. Jøkul sa, at Torstein nå var i hans vold. «Far din har nok egget deg sterkt til dette verket, hans råd har nådd meg med full tyngde, og jeg ser at du liker det, jamvel om vi begge setter livet til. Men du får nok en bedre lagnad enn å dø her. Folk er ikke uten høvding der du styrer, så djerv og mandig som du er, og det er bedre vilkår for søster mi at du får henne, enn at vikinger skulle ta henne med vold. Men om de byr deg herredømmet i Gautland, skal du heller fare heim til eien­ dommene dine i Romsdal, for farsætta mi unner deg nok ikke riket etter hans død, og det kan hende det blir sorgdrap i ætta di slik at mange mister frender uten skyld. Nevn ikke navnet mitt til noen andre enn far din og frendene mine, for livet mitt har vært dårlig og nå er det gått etter fortjeneste, men slik ender de fleste illgjernings­ menn. Ta nå mot gullet og ha det til jærtegn. Rykk så ut sverdet; da vil samtalen mellom oss to ikke bli lang.» Torstein rykte så ut sverdet, og Jøkul døde. 261

4 Etter denne hendinga red Torstein heim, og da han kom nær garden, så han mange menn ride mot seg. Han kjente faren og mange kjen­ ninger, som alle kom og skulle lete etter han. Da de møttes, hilste Kje­ til sønnen med blide ord, og syntes han hadde fått han heim fra døden. «Jeg angret straks de orda jeg brukte for å krenke og laste deg.» Torstein svarte at han hadde vært uviss på om han noen gang kom heim eller ei, men han hadde hatt lykka med seg og var kommet uskadd igjen. Torstein sa fram disse orda med litt illvilje, men de ble brått fine venner. Torstein fortalte så faren alt det som var hendt han på ferda. Som en kunne vente, fikk Torstein lovord av alle for det han hadde gjort. Siden lot Torstein stevne til tings, og dit kom alt bygdefolket fra de herredene. På dette tinget stod Torstein opp og sa: «Jeg gjør kjent for alle at nå er det slutt på den redselen for stimenn som har kuet oss i lang tid slik at vi ikke vågde å fare ut på reiser. Jeg har stevnt til ting fordi jeg vil at hver skal ta det gods han har eidd, men jeg vil ha det som blir igjen.» Mennene samtykte i dette med tilrop, og Torstein vant stor heder med tiltaket sitt. Navnet på illgjerningsmannen visste bare få; for det ble lite nevnt mellom folk.

5 En dag sa Torstein til faren at han ville fare østover og treffe Ingemund jarl, som han hadde lovt Jøkul. Kjetil sa det var ikke rådelig å gi seg inn under uvennene sine og bad han bli heime. «Om jarlen ikke vil skade deg, kan det hende at andre blir pågående og fiendtlige mot deg.» Torstein svarte: «Jeg vil holde det jeg har lovt Jøkul, og om jeg ikke kommer uskadd fra det, vil jeg likevel fare.» Siden gjorde Torstein seg ferdig og for til Gautland, og det gikk slik at han kom til jarlsgarden tidlig på dagen. Jarlen hadde dradd på jakt,

262

som storfolk hadde for skikk. Torstein gikk inn i ei drikkestue og satte seg på en benk med følget sitt. Da kom kona til jarlen inn i stua og så på dem som var kommet, og skjønte at de var utlendinger. Hun spurte hvem de var, og Torstein svarte at de var nordmenn. «Jeg har et lønnbud til deg,» sa han, «så la oss gå to ene.» Og det gjorde de. Da sa Torstein: «Jeg har store tidender å si deg: drapet på Jøkul, sønnen din.» «Disse tidender kan synes tunge,» svarte hun, «men ikke urimelige, så ille som han for fram. Men hva driver deg så lang veg med dette sørgebudet?» Torstein svarte: «Mangt driver meg til det. Jeg lovte han visst da vi skiltes, at jeg skulle fare hit og treffe deg og si sant om hvorledes vi skiltes og ikke skjule at jeg ble hans banemann. Byg­ defolket heime kunne ikke lenger tåle at han drepte farmennene og rante godset deres. Men det er og sant at jeg kom i hans vold, og at han hadde høve til å drepe meg, dersom han hadde villet. Men han gav meg livet og bad meg fare hit til deg med dette budet, men det hadde nok vært bedre å bli heime enn å lite på miskunn her. Her har jeg noe gull som han sa du ville kjennes ved, og bad meg ta med som jærtegn, slik at du fikk meg forlikt med jarlen og lot meg få til kone datter deres som heter Tordis. Han sa også at han ventet du ville la hans bud og råd veie mer enn min skyld.» Vigdis ble blodrød og svarte: «Du må være en djerv mann. Jeg tror du sier sant om striden mellom dere to, og når Jøkul gav deg livet, er det mitt råd at du får ha det, for du ser ut til å ha lykka med deg. Siden Jøkul har bedt om det, skal jeg bære denne saka fram for jarlen, men du skal gjemme deg så lenge.» Og da jarlen kom heim, gikk dronninga til møtes med han og sa: «Jeg har tidender å si Eder som gjelder oss begge.» Jarlen svarte: «Du vil fortelle at Jøkul sønnen min er død.» Hun sa at slik var det. «Ikke er han død av sykdom!» sa jarlen. «Det er sant at han ble drept,» svarte hun, «men først viste han stor manndom, han gav drapsman­ nen livet og sendte han i vår vold med sanne jærtegn, for at du skulle gi han grid og gi opp søksmålet enda det er stort. Mannen kan også bli til hjelp for deg om du styrker han med mågskap og gir han datter din slik Jøkul ville det. Han mente du ville akte litt på den siste bøn­ nen hans. Du ser og hvor trofast denne mannen har vært mot løftet

263

sitt. Fra eiendommen sin for han hit hvor han kunne vente fiendskap. Både for det jeg har sagt, og for det bud sønnen din har sendt oss, venter jeg nå at du vil gjøre det jeg ber om. Se her er jærtegnet.» Så viste hun fram gullet. Jarlen pustet tungt og sa: «Du har sagt mange og djerve ord om at jeg skal vise den mannen heder som har drept sønnen min, men den mannen er verd døden og ikke noen vennegave.» «En må tenke på, jarl!» sa dronninga, «hvor høgt en skal akte Jøkuls ord, og troskapen hos den mannen som er gått i din vold. Du er også svært gammel og trenger en til å styre for deg, og til det kan denne mannen være vel skikket. Siden Jøkul gav han livet enda han hadde høve til å drepe han, og siden det ble til uventet hell for denne mannen at han tok ut på en slik uferd, så kan ikke vi forspille denne seieren og lykka til denne mannen eller den mandige utvegen sønnen vår fant. Dersom vi, slik som Jøkul, gav denne mannen livet enda han har gjort oss så mye ondt, så ville vi vinne en stor seier; men det ville være den største skam om vi gjorde han noe mén når han er kommet hit full av tillit.» Jarlen sa: «Du har fått godhug for denne mannen og hjelper han svært. Men jeg vil og se han og dømme om hva vin­ ning det kan være i dette, det vil ha mye å si for han hvorledes jeg liker synet av han.» Så førte de Torstein fram for jarlen, men dronninga hadde stelt det slik at meste sinnet var rent av han. «Herre jarl!» sa Torstein, «jeg er nå helt i Eders vold. I vet også hva ærendet mitt er, jeg vil be Eder om forlik, men reddes ikke for hva I enn vil gjøre; det er høvdingsed å gi den livet som frivillig kommer og ber om nåde.» Jarlen sa: «Jeg liker deg så godt at jeg gir deg livet. Det er rimeligst at du bøter for sønnen min ved at du går i hans sted om du vil være hos meg, for du har lykkesvipen. Det er heller ikke stormannsferd å være hard mot den som gir seg i ens vold.» Torstein takket jarlen for at han hadde gitt han livet, og han og mennene hans ble der en tid og gjorde seg kjent med folk. Jarlen skjønte snart at Torstein var en klok mann og merkelig på alle måter. En dag sa Torstein til jarlen: «Nå vil jeg vite hva vilkår I setter for at jeg kan bli mågen Eders, herre.» Jarlen svarte: «Dersom du blir hos oss, vil jeg ikke si nei til mågskapet, for jeg tror det kan bli til hell for ættene våre.» Torstein sa: «Jeg sier takk til å være her så lenge I lever,

264

men etter den tid vil folk her ikke vise meg vørnad. Enhver må friste å finne sin lagnad.» Jarlen sa det var rimelig tale. Litt etter red Torstein heim og fortalte far sin det han og jarlen hadde avtalt; så bad han faren gjøre seg reiseferdig. Jarlen stelte til gjestebuds, og Torstein kom dit sammen med romsdølene i følge med mange stormenn. Det var fullt opp av gode ting i gjestebudet, det endte med den største heder og store gaver, og jarlen og Kjetil skiltes i det beste vennskap. Torstein og kona ble igjen. Torstein hørte stadig at jarlen talte vennlig om han. Torstein og Tordis ble brått svært glad i hverandre. Det er sagt at en kveld kom noen menn til jarlen med den tidende at Kjetil romsdøl var død. Disse mennene ville at Torstein skulle fare heim til ættegarden og riket sitt. Torstein bar denne saka fram for kona si og jarlen; Tordis bad mannen sin avgjøre saka, hun ville gjøre som han ville. Torstein sa han hadde størst hug til å fare heim; det ville vekke minst uvilje, og alle der ville unne han den største heder. Også jarlen samtykte i dette, det var rimelig, sa han, at Torstein hadde større framgang mellom sine egne enn hos ukjente folk. Kort tid etter ble jarlen sjuk. Han sendte bud på Torstein, mågen sin, og Tordis og sa til dem: «Gjør dere nå ferdige til å fare bort med så mye gods og rikdom som det sømmer seg. Frendene våre må vel unne dere det, for de får styret her i landet og alt som følger det. Får dere en sønn, så gi han navnet mitt.» Torstein lovte det, men han stod ikke etter jarlerang, for fedrene hans var ikke av slikt stor­ folk, sa han.

7 Litt etter døde Ingemund jarl, og Torstein for heim til eiendommene sine og tok over farsarven. Han for i hærferd om sommeren og vant gods og ære; men om vinteren satt han heime på gardene sine med den største heder. I Hemne nord på Helgeland bodde en mann som hette Ingjald. Han var en gjæv bonde, som for i hærferd om sommeren, men holdt seg 265

i ro om vinteren. Han og Torstein var gode venner. Ingjald stelte gar­ den sin godt og var en dugelig mann. Torstein fikk en sønn med kona si, og da gutten ble født, bar de han bort til faren. Torstein så på han og sa: «Denne gutten skal hete Ingemund etter morfar sin, og jeg venter at lykka vil følge med det nav­ net.» Gutten ble snart sterk og mandig. Hver høst når de kom fra viking, holdt Torstein og Ingjald vennelag for hverandre. Og en gang Ingjald var i gjestebud hos Torstein, sprang gutten Ingemund bort til Ingjald. Da sa Ingjald: «Du ser ut til å ha lykka med deg. Og for det vennskapets skyld som har vært mellom far din og meg, vil jeg be deg heim til meg og gi deg så god oppfostring som jeg kan.» Torstein tok mot tilbudet, og gutten fulgte Ingjald heim. Ingjald hadde to sønner, Grim og Romund, det var to gode mannsemner, som nå ble fostbrødrene til Ingemund. Torstein og Ingjald holdt fast på den gamle skikken med gjestebud og veitsler, og folk mintes grant Kjetil der Torstein var, enda han var mindre av vekst og ikke så sterk som faren hadde vært. Ingemund sa engang han traff faren: «Du har funnet god opp­ fostring til meg. Men nå vil jeg at du skal gi meg et skip; for jeg vil ut og herje i sommer, slik som fedrene mine har hatt for skikk. Jeg er nå så gammel at jeg er før til slikt, og jeg vil at du og jeg skal koste denne ferda, og ikke fosterfar min, men jeg vet jeg kan få det jeg vil av han.» Dette likte Torstein godt og lovte han et skip. Ingemund sa at han ikke kunne være nøgd med mindre, og for heim og fortalte det til fosterfaren. «Det er god hjelp,» svarte Ingjald. «Jeg vil gi Grim et skip, og dere skal fare ut i lag; men se dere godt for og vær vare om dere. Legg ikke til der det er overmakt. Det er og større heder i å ta til med lite og øke det, enn i å slå stort på og siden gå nedover.» Så gjorde Ingemund og Grim seg reiseferdige og for i viking, og det gikk dem godt. De la ikke ut i strid uten det var rådelig. Om høsten hadde de fem skip, som alle var fullt rustet med våpen, mannskap og full stridsmakt. Det viste seg snart at Ingemund gikk hardt på og var en motig kar, vel våpenfør og djerv, han var vennekjær og godlyndt og trofast mot kameratene sine, og fullgod høvding på gammel vis. 266

Han fortalte Grim at han ville dra heim til faren om høsten og bli der en del av vinteren med tjue mann, og det gjorde de. De merket snart på mange ting at Torstein syntes oppholdet ble for langt og ikke var vel overtenkt. Ingemund sa: «Det synes ikke jeg, og ikke får du lov til å nevne slikt. Det er bedre at du i vederlag krever det du vil av godset vårt, slik som hærmenn har for skikk, og nytter det med heder. Det sømmer seg vel at du lar oss bo her på egen kost­ nad.» «Du taler vel og mandig, som morfar din ville ha gjort,» sa Tor­ dis, og Torstein svarte: «Slikt er gjæv tale, og jeg vil ta mot tilbudet.» Så ble de der utover vinteren til over jul, og godt hadde de det og mye moro. Alle likte Ingemund, både hans framferd og utseende. Han var dugelig og vel før til all idrett og leik. Han hjalp småfolk, men var pågående og stri mot uvennene sine. Da det led over jul, sa Ingemund til faren: «Nå vil kameratene mine og jeg fare til fosterfar min og bli der det som er igjen av vinteren, for han vil like at vi kommer dit.» «Jeg synes det er best du blir hos oss i vinter, frende!» sa Torstein. Men Ingemund sa at de hadde avgjort dette før, og så drog de av garde. Ingjald tok overlag godt mot dem og viste stor blidskap, og der ble de det som var igjen av vinteren. Da det ble vår, ville Ingemund at de skulle gjøre seg ferdige til å dra ut på hærferd, og sa at nå var de bedre farne i alt enn før. Det var sant, mente Ingjald. Så for de andre gangen i viking og vant mye gods fra røvere og ransmenn som drev og stjal fra bøndene og kjøpmen­ nene. Slik gikk sommeren, og Ingemund sa: «Om vi ikke møter store farer på ferdene våre, må vi likevel være djerve og uredde.» Alle gjorde han til viljes, enten han kom med påbud eller forbud. Da det led ut på høsten, kom de til Sveaskjær. Der lå noen vikinger før, og på begge sider gjorde de seg straks ferdige til strid. Det bar først i hop med kastevåpen og stein. De var jamsterke, og mange ble såret på begge sider. Den dagen fikk Ingemund mange lovord, og med rette syntes mennene hans at de tjente en god høvding. Ut på kvelden spaknet striden, og Ingemund sa: «La ingen merke på oss at vi mister stridshugen, enda dette basketaket har vært både hardt og farlig.» Da stod det en stor og djerv mann opp på fremste skipet og sa: «Hva

267

er det for folk som har slåss med oss i dag? Det er uhøvisk at vi ikke nevner oss for hverandre, og det jeg vet, vi har ikke vært fiender før.» Da svarte Ingemund: «Spør du etter høvdingene for folket vårt, så heter den ene Ingemund og den andre Grim. Men hvem er du?» «Jeg heter Sæmund,» svarte han. «Jeg er høvding for folka her ombord, og ætter fra Sogn. Jeg kjenner frendene deres, og siden vi er lands­ menn, sømmer det seg bedre at vi slår oss i lag enn at vi slåss. Vi har også spurt bare godt om dere. Nå vil vi by dere vennskap, men vi trenger ikke be om fred fordi vi tror dere er sterkere enn oss.» Ingemund svarte: «Vi vil godta det du sier, og ikke legge det ut som hånsord. Derfor vil vi ikke slåss mot dere for å vinne uviss ære, men vi vil ta mot fred og vennskap av dere.» Så ble det grid og fred mellom dem, og det som var igjen av sommeren, holdt de sammen og vant mye gods og stor heder. Om høsten seilte de inn i Sognesjøen. Sæmund ville at de skulle skilles her og møtes som venner sommeren etter, og det samtykte Ingemund i. Sæmund holdt så inn i fjorden, men Ingemund seilte nordover langs landet med mange skip og mye gods, og kom til far sin med 60 mann. «Mener du ikke fostbror,» sa Grim, «at far din nå synes han får gjester nok?» Men Ingemund mente det var høvelig mange. Torstein tok mot sønnen med den største godvilje, og Ingemund var takksam for det. Torstein holdt dem på stormannsvis hele vinte­ ren over, og sa at han var glad for at han hadde en slik sønn, han hadde tidlig sett at sønnen hadde ættelykka med seg, og ville vise han større og større heder, jo lenger han nådde i gjævleik. Ingemund ble der om vinteren og folk viste han større og større heder. Han var så gavmild og raus som han hadde rikelig gods til. Ut på våren tok fostbrødrene til å snakke om ferdene sine, og Grim sa at han ikke ville bytte på, men følge han slik som før. Så drog de i viking, og Sæmund slo seg i lag med dem, som de hadde avtalt, og alle for ut sammen om sommeren. Slik var de i lag i tre somrer i Vesthavet, og vant gods og stort ry. Ingemund var framom alle i kloke råd og gjævere enn de andre, men de var de beste kamerater på alle måter. 268

Ingemund var hos faren om vintrene. Straks Torstein så hva slags kar Ingemund ble til, syntes han aldri at han fikk gjort nok ære på sønnen.

8 Det er fortalt at siste sommeren Sæmund og Ingemund for i lag og kom heim med mye større hærfang enn før, hendte det i Norge at en hær samlet seg øst ved Jæren, og mest all stridsmakt i landet hadde fylkt seg i to hærer. Mot dem stod Harald, som stundom ble kalt Dovrefostre og stundom lurven. Han sloss med landshøvdingene, og den siste striden før han fikk lagt hele landet under seg, hadde han i Havsfjord, slik det er fortalt i mange sagaer. Og ved den tid kom Ingemund og Sæmund til lands der hæren var kommet sammen, som før er sagt. Da sa Ingemund: «Her vil det nok hende store ting, for dette er alle de største menn i landet med på. Jeg holder kong Harald for den gjæveste, han er en mann etter min hug, jeg vil by han folket mitt, og det blir ingen liten hjelp.» Sæmund sa at han ville ikke være med i striden og våge livet sitt for Haralds skyld. Da svarte Ingemund: «Du ser fostbror! at kongens makt er stor enten det nå går best med dem som er med han, eller med dem som står mot han. Etter det jeg tror, vil han også lønne dem godt som nå viser han ære og støtter han. Men det synes meg uvisst hva en kan vente seg dersom en ikke gjør han til viljes. Derfor vil dette skille oss.» Så seilte Sæmund inn i Sognefjorden med folket sitt. Men Inge­ mund seilte inn i Havsfjord og la til kong Haralds skip. De største høv­ dingene som stod mot kong Harald, var Tore langhake og Asbjørn, de hadde svært mye stridsført folk. Ingemund la til ved løftingen på kongsskipet og hilste kongen med ordene: «Heil, heil, herre!» Kongen svarte: «Du hilser gjævt, men hvem er du?» «Jeg heter Ingemund og er sønn av Torstein. Jeg er kommet hit fordi jeg vil støtte Eder med folket mitt, og vi som hjelper Eder, venter å få det bedre enn de som 269

reiser seg til motstand. Jeg kommer nettopp fra hærferd med noen skip.» Kongen tok vel opp tilsagnet hans, og sa at han hadde hørt bare godt om han. «Jeg vil lønne deg for strevet ditt, for jeg vil legge hele Norge under meg, dersom jeg har lykka med meg, og da vil jeg sette stort skille mellom dere og dem som slår seg i lag med fien­ dene våre, eller drar heim til gardene sine, som jeg har spurt at Sæmund, kameraten din, gjorde. Jeg mener at du, som kom hit, har vist større manndom.» Ingemund sa at Sæmund var gjæv på mange måter.

9 Etter dette blåste de i lurene over hele hæren, og mennene gjorde seg ferdige til å slåss, hver etter sin evne. Dette var det største slaget kong Harald hadde. I følget hans var Ragnvald jarl og mange andre store høvdinger og slike berserker som ble kalt ulvhedner; de hadde vargstakker til brynjer og verget framstavnen på kongsskipet. Kongen sjøl verget løftingen med stor heder og djervskap, og der kunne en se både mange og store hogg. Nå hendte det brått mange og store ting; de gikk hardt på med økser og spyd og kastet grovt med stein. Snart falt det mange på begge sider. Ingemund fulgte kong Harald vel og vant stort ry. Som mange vet og det er kjent alle steder, endte striden slik at kong Harald vant en navngjeten seier og ble siden eneveldig i hele Norge. På stormannsvis lønte han alle høvdingene som hadde fulgt han, og siden mange andre. Han gav Ragnvald jarledømme og sa: «Du har vist stort mannsmot så lenge du har fulgt meg. Du har også mistet sønnen din for min skyld. Han kan jeg ikke gi deg igjen, men jeg kan lønne deg med heder: du skal først bli jarl, og med det skal du få de øyene i Vesthavet som heter Orknøyene, dem skal du ha i sønnebot. Også ellers vil jeg vise deg stor ære.» Og kongen holdt det han hadde lovt. Ragnvald sendte sønnen Hallad vestover, men han maktet ikke

270

verje riket mot vikingene. Så sendte han sønnen Torv-Einar, som han ventet ville greie seg. Han var den første jarlen på Orknøyene, og fra han er alle Orknøyjariene kommet, slik det er fortalt i sagaen om dem. Mange gav kong Harald store len for hjelpa, og han var så raus mot folk, enten de hadde vært med han eller mot han, at han gjorde alle rikere på et eller annet vis. Men dem som vendte seg mot han, jagde han ut av landet, gjorde dem mén på annen måte eller drepte dem, og ingen fikk noen skadebot. Til Ingemund sa kongen: «Du har vist meg stort vennskap, og på samme tid er du sjøl blitt mer navngjeten. Jeg vil alltid være din venn. Din part skal være tre skip med mannskap, dessuten skal du få hærklærne til alle de vikingene du sloss med, og til merke på at du har vært i Havsfjord, skal du få denne tingen som Kjøtve har eidd og som han mente var så verdifull. Den er ikke stort verd, men det er likevel en ære å få den av meg, og den skal være til minne om striden her. Når jeg har fått skikk på riket mitt, vil jeg lønne deg for hjelpa di med gjestebud og vennegaver.» Ingemund takket kongen for gavene og de gode orda, og med det skiltes de. Kongen bad han minnes at Sæmund hadde vært så svike­ full mot kongen sin.

10 Ingemund møtte Sæmund like etter slaget i Havsfjord og fortalte han at med striden hadde det gått på lag slik han hadde tenkt. «Etter det kongen har sagt, vet jeg også at det ikke er rådelig at du holder deg i ro. Jeg mener det er best du kommer deg bort, for kongen vil nok holde løftet sitt, men for vårt vennskaps skyld vil jeg gjerne spare deg for en slik tung lagnad. Enn om du for til Island? Det gjør nå mange gjæve menn, som ikke tror de kan stå seg mot kong Harald.» «Du har alltid vært en trofast venn,» sa Sæmund, «og jeg vil følge rådet ditt.» Ingemund bad han gjøre det, «men det hadde vært bedre om du hadde fulgt meg til Havsfjord og ikke nå måtte fare ut til dette nakne skjæret.» Sæmund mente også det nå.

271

Siden solgte han jordene sine i stillhet, og gjorde seg reiseferdig. Han takket Ingemund for rådet hans og lovte han vennskap. Sæmund for så til Island og kom til Skagafjorden. Da var der enda mye land som ikke var tatt. Etter gammel sed bar han ild og tok seg land der det nå heter Sæmundsli ved Skagafjord, og ble en mektig mann. Sønnen hans hette Geirmund, og dattera var Reginleiv, som dbrodd hjelm fikk til kone. De hadde dattera Hallbera, mor til Gud­ mund den mektige på Modruvollene og til Einar Tveråing. Etter slaget i Havsfjord for Ingemund til far sin med stor heder. Tor­ stein tok mot han med åpne armer, han hadde hatt lykka med seg i det han tok seg til, sa han, men det var bare rimelig siden han var dattersønn av slik gjæv mann som Ingemund jarl. Der ble Ingemund om vinteren. Den vinteren kom Ingjald til Torstein, og det ble et gledelig møte. Ingjald sa at det hadde gått Ingemund slik han hadde ventet, og at han hadde stelt til så godt gjestebud for fostersønnen som han hadde midler til. Ingemund lovte å komme. Ingjald for heim og bad mange gjester til seg, og alle som var bedt kom. Ingjald gjorde seid på hedensk vis, så folk skulle få vite lagnaden sin. Der var kommet en trollkunnig finnekone. Ingemund og Grim kom mannsterke til gjestebudet. Finnekona ble satt opp på et høgt, gildt tilstaset sete, og dit gikk mennene, hver fra sitt rom, for å spørre etter lagnaden sin. Hun spådde hver av dem slik det skulle gå han, men ikke alle syntes like godt om svaret. Fostbrødrene satt i rommet sitt uten å spørre, de brydde seg heller ikke om spådommene hennes. Spåkona sa: «Hvorfor spør ikke de unge mennene etter lagnaden sin. Jeg synes de er de merkeligste av dem som er kommet sammen her.» «Jeg bryr meg ikke om å vite det som skal komme før det hender,» svarte Ingemund. «Jeg tror heller ikke at lagnaden min ligger gjemt under tungerota di.» «Jeg vil likevel si deg den uspurt,» svarte hun. «Du vil komme til å bosette deg i et land som heter Island og som ennå er ubygt vidt omkring. Der vil du bli en gjæv mann og leve lenge. Ætta di skal også bli navngjeten i det landet. Ingemund svarte: «Dette sier du vel fordi jeg har satt meg fore 272

at jeg aldri skal komme dit, og jeg ville være en dårlig kjøpmann der­ som jeg solgte de gode ættejordene mine og flyttet ut til det ubygde landet.» «Det vil gå slik som jeg sier,» svarte finnekona. «Det er et merke på det, at den tingen kong Harald gav deg i Havsfjord ikke len­ ger er i pungen din, men nå ligger i det holtet der du kommer til å sette bo, og på den tingen er et bilde av Frøy i sølv. Når du setter opp garden din, vil det bli sanning det jeg her har sagt.» «Jeg vil ikke gjøre fosterfar min imot,» svarte Ingemund, «ellers skulle du ha fått spålønna i hodet, men jeg er ingen bråsint voldsmann.» Hun sa at her trengte en ikke bruke vondord, men Ingemund sa det var en ulykke at hun var kommet dit. Hun sa at det ville gå slik enten han syntes det var vel eller ille. «Grim kommer også dit ut,» sa hun, «og Romund bror hans, og begge vil bli gjæve bønder.» Morgenen etter lette Ingemund etter den tingen han hadde fått av Harald, men fant den ikke, det syntes han var et dårlig varsel. Ingjald bad han være glad og ikke la dette gå inn på seg og ødelegge gjeste­ budet for han. Det var mange navngjetne menn som fant det høvelig å flytte til Island nå, og ikke hadde han ment noe vondt med å be finnekona dit. Ingemund sa at dette kunne han ikke takke han for, men vennskapet deres skulle aldri gå over styr. Så for Ingemund heim til faren og ble der om vinteren. Ut på våren spurte han fostbrødrene sine hva de mente om denne ferda. Grim mente at det ikke ville nytte å stritte mot lagnaden. «Og begge vi brødrene har tenkt oss til Island i sommer. Det er mange gjæve menn som ikke ser noen skam i å fare dit. Jeg har hørt det skal være god jord der ute og at feet går sjølberga ute om vinteren; der er fisk i alle vatn og store skoger. Og så er en fri for voldsverk fra konger og illgjer­ ningsmenn.» «Jeg vil ikke dit ut,» svarte Ingemund, «så vi må skilles.» «Det får være slik nå,» sa Grim, «men det kommer ikke uventet på meg om vi møtes på Island, for en flyr ikke lett fra lagnaden sin.» Inge­ mund mistet mye nå da de skulle skilles, sa han. Grim seilte til Island om sommeren, og begge brødrene kom til Borgarfjord og la til ved Kvannøyr. Grim ville ta land og sette bo der og tok så mye land at det nå er mange garder på eiendommen hans. Romund sa at han ville dra til fjells, for han trivdes så godt i fjellet. Grim mente det var godt de fikk jord i fjellet og likevel samstundes 18. Norrøn saga II

273

kunne drive sjøen. Romund tok Tveråli og ble en utmerket bonde. Fra han er Illuge svarte kommet. Grim fikk også stor ætt, og mange gjæve menn er kommet fra han, men de er ikke nevnt her.

11 Den sommer brødrene for til Island, drog Ingemund heim til faren og ble hos han. Torstein tok da til å eldes, og en dag sa han til Ingemund: «Det er godt å dø når en vet at ens sønn har slik lykke med seg. Det er jeg best nøgd med i livet at jeg aldri har vært noen voldsmann. Jeg kjenner meg nå sjuk, så det er likt til at livet mitt skal slutte slik også. Jeg vil gjøre deg kjent med pengesakene mine. Jeg synes ikke det er underlig om du skulle fare bort fra ættejordene dine, og det blir jeg ikke harm for.» Ingemund sa at han ville legge vinn på å stelle seg slik faren bad han. Torstein mente at Ingemund ville være en stor mann hvor han enn bodde. Torstein fortalte han mange ting, og litt etter døde han. Det ble stelt som det sømte seg om liket, og han ble gravlagt etter hedensk sed. Ingemund tok over godset og alle eiendommene, han mente han ville trives godt og slo seg til ro der.

12 Kong Harald Hårfagre hadde nå fått fred og levde i ro på gårdene sine. Han var den største av alle de gamle kongene i nordlanda. Han min­ tes da det han hadde lovt vennene sine og holdt stormannslige gjeste­ bud for dem og hedret dem mye. Han bad Ingemund alene, og da han kom, tok kongen overlag godt mot han og sa: «Jeg hører du har det godt på mange måter, men vanter en ting: du har ingen kone. Men jeg har tenkt på gifte til deg, det var i hugen min da du vågde livet ditt for meg. Datter av Tore jarl den fåmælte heter Vigdis, hun er en overlag vakker og rik kvinne, henne vil jeg du skal ta til kone.» Inge­ mund takket kongen og ville gjerne følge rådet. 275

Harald holdt et kongelig gjestebud med rikmannskost av alle slag, og da det var slutt, drog hver til sitt. Etter dette stelte Ingemund til bryllups, og da han var ferdig, kom kong Harald og mange andre storfolk. Så fikk Ingemund Vigdis til kone, slik som han og kongen hadde avtalt, og bryllupet ble holdt med stor stas. Kongen gav dem store gaver og viste dem også annen heder. Da sa Ingemund til kongen: «Nå er jeg vel nøgd med mine kår, det følger stor heder med å ha Eders godvilje. Men jeg går og tenker på det finnekona spådde meg, at jeg skulle komme til å flytte, for jeg vil ikke at hun skal være sannspådd og at jeg skal fare bort fra ættegar­ den min.» Kongen svarte: «Det vet jeg ingen råd for, dersom det skal så være. Frøy vil ha et hederssete der han lar bildet sitt komme ned.» Ingemund ville gjerne vite om han skulle finne bildet eller ikke når de grov hull til høgsetestolpene hans; for det kunne hende at det ikke var bare løst snakk. «Jeg kan også fortelle, herre! at jeg tenker på å sende bud etter noen finner; de skal fare til Island og finne ut hvor­ ledes jorda er, og om bygda er stor der jeg skal bo.» «Det kan du gjøre,» sa kongen. «Jeg tror du kommer til å fare dit ut, men det er uvisst om du farer med mitt lov, eller du lurer deg av sted som mange andre nå har for skikk.» «Jeg vil aldri fare mot ditt forbud,» sa Ingemund. Så skiltes han og kongen, og Ingemund for heim og ble på gardene sine. Han sendte bud etter noen finner, og nordenfra kom tre stykker. Ingemund lovte dem smør og tinn dersom de ville gjøre en sendeferd til Island for han. Der skulle de lete etter bildet hans og fortelle han om landslaget. «Det er en farlig ferd for finnekarene,» svarte de, «men vi skal prøve, siden du ber oss. Nå skal du først stenge oss allesammen inne i huset, og ingen må rope på oss.» Så ble gjort. Da tre netter var gått, kom Ingemund til dem. Da reiste de seg, pustet tungt og sa: «Vi har hatt en tung og strevsom ferd, men likevel har vi slike jærtegn at om du kommer dit, kan du kjenne landet av det vi forteller deg. Det var vanskelig å lete etter bildet, og stor makt var det i trolldommen til finnekona, så vi var ofte i stor knipe. Der vi kom i land, skar tre fjorder inn fra nordøst, og innafor den ene var det store vatn. Siden kom vi til en djup dal, og innunder fjellet der var en grushaug. Der var en liten dal som var høvelig til å bosette seg i, og der var bildet i et annet holt, men da vi ville ta det, kastet det

276

seg bort i et nytt holt, og hver gang vi prøvde å få tak i det, for det unna, og alltid lå det liksom noe over det, så vi ikke nådde det, og nå må du fare dit sjøl.» Han ville snart dra vestover, sa han, for det nyttet ikke å stritte mot lenger. Han lønte finnene godt, og de drog sin veg. Sjøl holdt han seg i ro på gardene sine, han var rik på gods og en gjæv mann. Så for han til kongen og fortalte han det som var hendt han, og hva han ville gjøre. Det kom ikke uventet på han, sa kongen, for det var uråd å vende lagnaden. Det mente Ingemund også, og syntes nå at han hadde prøvd alt. «Hvor du enn er, vil du være en heders­ mann,» sa kongen, og gav han en vakker gave til. Etter dette holdt Ingemund et staselig gjestebud og bad til seg ven­ nene sine og høvdingene. I gjestebudet bad han folk høre etter og sa så: «Jeg har satt meg fore å flytte. Jeg tror ikke jeg farer til Island med glede, men fordi lagnaden og trollmakter vil det slik. De som vil fare sammen med meg, skal få rett til det, men de som vil være etter, skal få lov til det. Hva de enn velger, er alle like nær til vårt vennskap.» Denne talen likte alle svært godt, og syntes det var stor skade at en slik mann skulle dra ut, men en maktet lite mot lagnaden. Mange gjæve menn, både bønder og lauskarer, gjorde seg ferdige til å fare med Ingemund.

13 På denne tiden seilte mange til Island. Om lag på den tid fødte Vigdis et barn, det var et svært vakkert guttebarn. Ingemund så på han og sa: «Denne gutten har kloke øyne og trenger ikke strekke seg etter navn. Han skal hete Torstein, og jeg venter at lykka vil følge han.» Gutten vokste seg snart vakker og dugelig, han var rolig og ordhag og framsynt, trofast mot vennene sine og måteholden i alle ting. Vigdis og Ingemund fikk en sønn til. Han ble også båret bort til faren, som skulle gi han navn; han så på han og sa: «Denne gutten er staut og sterk og har kvasse øyne. Dersom han lever opp, vil han ikke lett finne liken sin. Han blir en stri kar, men trofast mot venner 277

og frender; ser jeg rett, blir han en stor kjempe. Er det ikke da rimelig å minnes Jøkul, frenden vår, slik som far min bad meg. Gutten skal hete Jøkul.» Han levde opp og ble en storvoksen, kraftig kjempe. Han var fåmælt og var, stri og vanskelig og hardlyndt, men motig i alle ting. Den tredje ektefødte sønnen til Ingemund hette Tore. Han var en vakker og storvoksen mann, og hadde godt lag som kjøpmann. Den fjerde hette Hogne og den femte Smed; han var frillesønn. Torstein var den klokeste av alle brødrene. En datter av Ingemund hette Tordis - hun var kalt opp etter mor hans - og en annen hette Jorunn. En mann hette Jørund. Han var sønn av Tore jarl den fåmælte og bror av Vigdis. Han gjorde kjent at han ville fare til Island sammen med Ingemund, både på grunn av mågskapet og fordi de var venner, og Ingemund var også vel nøgd med at han ville fare. Kvate og Asmund hette to av trellene til Ingemund. Så var det disse fem: Fridmund, Tore, Revkjell, Ulvkjell og Bodvar. Disse mennene slo seg i lag med Ingemund da han skulle fare til Island, og de hadde alle mye gods. o

14 Straks Ingemund og følget hans var reiseferdige, stakk de til sjøs. De kom vel over sjøen til vestkysten av Island og seilte inn i Borgarfjord i Leiruvåg. Folk spurte straks at det var kommet et skip. Grim red ned til skipet og tok vel mot fostbroren og takket han for at han var kommet til Island, «og nå sannes det som sagt er, at alle har sin lagnad.» «Ja, det er sant,» sa Ingemund, «en kan ikke stritte mot den.» Grim sa: «Jeg tilbyr deg og alt folket ditt at dere skal fare heim til meg, og at du skal få alt det du vil av det jeg eier, både av land og annet gods.» Ingemund takket for tilbudet og sa at han ville bli hos han om vinte­ ren, «men siden jeg nå har satt meg fore å flytte hit, vil jeg - når det blir tid til det - lete etter det stedet der jeg skulle ta land.» Ingemund og kona og sønnene for til Kvannøyr, og folket hans bodde på gardene der omkring. Grim var overlag gjestmild mot dem, 278

og det skortet ikke på noen ting om vinteren. Ut på våren gav Grim Ingemund full råderett over alt det han hadde av land og annet gods. Ingemund sa at - som ventelig var - hadde Grim vært så gjestmild som han kunne være, og nå da han ville dra nordover, måtte Grim hjelpe han med flyttingen og det han trengte til reisen. Både Grim og Romund lovte det, for alle likte Ingemund svært godt. Om sommeren for han så nordetter og skulle lete etter land; han kom gjennom Nordådalen ned til en øde fjord. Om dagen da de for langs den fjorden, sprang to sauer ned mot dem fra fjellet; det var to bukker. Da sa Ingemund: «Det høver godt å kalle denne fjorden for Rutafjord.» Da de kom ned til fjorden, var det mørkeskodde. De kom ned på ei øyr, og der fant de et stort bord som nettopp var drevet i land. «Det ser ut til at vi skal sette navn på stedene her,» sa Ingemund, «og denne øyra vil vi kalle Bordøyr.» Nå led det på sommeren; for de skulle ha mye med seg og drog sent av garde. Bort imot vinteren kom de til en dal med tett vidjeskog. Da sa Ingemund: «I denne dalen er det så mye vidje at vi kaller den Vidjedal, og her synes jeg det er best vi blir i vinter.» De ble der andre vinteren og bygde seg en skåle der det nå heter Ingemundshall. Da sa Ingemund: «Ikke er det så gildt å bo her som i Norge, men det trenger en ikke minnes nå, for mange gjæve menn er kommet sammen her til skjemt og gammen. La oss derfor ha den moro vi kan.» Dette likte alle godt. De ble så der om vinteren og hadde leiker og allslags tidkort.

15 Men ut på våren, da snøen tok til å smelte i liene, sa Ingemund: «Noen menn skal gå opp på et høgt fjell og legge merke til om de ser mindre snø andre steder, for jeg synes det vil være en dårlig handel å flytte langvegs fra hit til denne dalen.» Noen menn gikk så opp på et høgt fjell, og derfra så de vidt utover. De kom tilbake til Ingemund og sa at noen fjell nord i landet var snø­ 279

bare og gode å se til, - «men her vi nå er, er det alltid samme uværet, og landslaget er også mye bedre der nord.» «Dette høres gildt,» svarte Ingemund. «Der venter det oss noe godt, og lagnaden vil vi skal flytte dit.» De gjorde seg ferdige tidlig om våren, og da de kom nord til Vatnsdal, sa Ingemund: «Nå sannes det finnene spådde, for her kjenner jeg landslaget etter det de fortalte. Her var det vi skulle slå oss til, og her blir svært vakkert. Landet er også vidstrakt og voksterrikt, og finner vi nok å leve av, kan det bli bra å bo her.» Da de kom til Vatnsdalså, sa Vigdis, kona til Ingemund: «Jeg må kvile litt her, for jeg kjenner meg sjuk.» «Bare det nå går godt,» svarte Ingemund. Så fødte Vigdis et jentebarn, som fikk navnet Tordis, og stedet der kalte Ingemund Tordisholt. Siden drog de opp gjennom dalen, og der var det godt om gras og skog; fagert var der også, så alle var i godlag. Ingemund tok hele Vatnsdalen ovafor Helgevatn og Urdarvatn. Han slo seg til i et vakkert lite dalsøkk og bygde der. Han reiste et stort hov, 100 fot langt, og da han grov huller til høgsetestolpene, fant han bildet sitt, slik det var spådd han. Da sa Ingemund: «Det er sant at en ikke kan stritte mot lagnaden, og det skal vi legge godt merke til. Denne garden skal hete Hov.» Mennene til Ingemund bygde rundt i dalen slik Ingemund rådde dem til. Den høsten lå det sterk is, og ute på isen fant mennene ei binne med to unger. Ingemund var med og kalte stedet Hunavatn, - men fjorden kalte han Vatnafjord fordi alle disse vatna rente ut i den. Etter det for Ingemund heim. Han hadde en stor og vakker gard og ble snart høvding for vatnsdølene og dem som bodde i grannelaget. Han hadde en diger buskap, både storfe og sauer og annet småfe. Samme høsten kom det bort noen sauer for han, og om våren fant folka dem igjen i skogen der det nå heter Sauedalen. En kan lett skjønne hvorledes beitet var den tiden når en hører at feet gikk ute hele vinteren. Det er også fortalt at Ingemund mistet noen svin og ikke fant dem før neste sommer ut på høsten, men da var de 100 i lag. De var blitt folkevonde, og en stor gammel galt som hette Beigad, fulgte dem. Ingemund samlet folk og ville fange svina, for hvert av dem var godt

280

for to, sa han. De for etter svina og jagde dem opptil det vatnet som nå heter Svinevatn. Der ville de ringe dem inne, men galten sprang på vatnet og svømte over. Den ble så trøtt at den mistet klovene, men kom seg opp på den jordhaugen som nå heter Beigadhol; da var det ute med den. Ingemund likte seg nå godt i Vatnsdal. Mange folk kom og bygde der, og så ble lov og rett innført i landet.

16 Da Ingemund hadde bodd på Hov en tid, gjorde han kjent at han ville fare utenlands og få seg hustømmer, for han ville ha gode hus på garden. Han ventet at kong Harald ville ta vel mot han, og Vigdis mente også at det rimeligvis ville gå godt. Han satte noen menn til å hjelpe Vigdis med gardsstellet. Ingemund hadde bjørnungene med seg. Han hadde godvær over havet og kom vel til Norge. Han fikk spurt nytt om kong Harald og at alt var rolig i landet. Og da han kom til kong Harald, ble han vel mottatt. Kongen bad han bli hos seg; det ville Ingemund gjerne og ble der om vinteren, og kongen gjorde stor ære på han. Kongen spurte hvorledes han likte landet der han nå var. Inge­ mund sa han likte seg godt og fortalte at ærendet hans hit var å få tak i hustømmer. «Det er rett,» sa kongen. «Du skal få lov til å hogge det du vil i vår skog; jeg skal la mennene mine føre tømmeret ned til skipet, så du kan bli her og trenger ikke bry deg med noen ting.» Inge­ mund sa: «Her skal du se noen bjørnunger, herre! som jeg har fanget på Island, og som jeg vil du skal ta mot av meg.» «Jeg vil gjerne ha dem,» svarte kongen, «og sier mange takk.» De gav hverandre mange gaver om vinteren. Ut på våren ble skipet til Ingemund lastet med slike varer som han ville ha med seg, og med så godt tømmer som han kunne få. «Jeg ser det, Ingemund,» sa kon­ gen, «at du sjøl ikke tenker på å fare til Norge oftere, men da trenger du ha med deg så mye tømmer at du har rikelig, og det kan ikke ett skip bære. Velg derfor det skipet du vil ha av dem du ser her.» «Velg 282

for meg, du herre!» sa Ingemund, «det vil det følge størst lykke med.» «Jeg skal gjøre det,» sa kongen, «for jeg kjenner dem best. Her er et skip som heter Stigande; det seiler bedre enn alle andre skip og har større hell med seg på ferdene sine; skipet er vakkert, men ikke stort. Det vil jeg velge til deg.» Ingemund takket kongen for skipet og for siden bort med store vennegaver. Han merket snart at Stigande var en snøggseiler, og da sa Ingemund: «Kongen har valgt et godt skip til meg. Med rette heter det skipet Stigande, som glir så lett fram i sjøen.» De kom til Island og seilte nordafor og vestover, og det hadde ingen gjort før. Ingemund kom med begge skipene inn i Hunavatsos, og da gav han alle stedsnavnene som siden har holdt seg der. Der Stigande ble dradd opp, heter det Stiganderov. Det spurtes vidt at Ingemund var på Island igjen, og alle var glade fordi han kom heim. Ingemund hadde en framifrå gard og fullt opp av alle ting. Nå vølte han om mangt på garden, for han så seg råd til det. Han ble gode og høvding. Den mektigste mannen som for til Island i lag med Ingemund, var Jørund hals. Han tok land utfor Urdarvatn helt til Mogilsbekken, slik som Ingemund, mågen hans, hadde rådd han til. Han bodde på Grund utfor Jørundsfjell i Vatnsdal, og var sjøl stor og gjæv som ætta hans hadde vært. Sønnen hette Mår, han bodde på Mårstad i Vatns­ dal og var også en gjæv mann. Han og Ingemundssønnene vokste opp samtidig. Dalen ble tettbygd. Kvate hette en mann som kom til Island i lag med Ingemund, han tok land fra Mogilsbekken til Giljå. Asmund tok land fra Helgevatn og bortom Tingøyrasveit. Sauedalen ligger øst for Vatnsdal; så kommer Svinedal med Svinevatn, og lenger borte Beigadhol. Torolv hette en mann med tilnavnet svartskjegg, han tok land i Forsøludalen. Han var sjølrådig og dårlig likt, han gjorde mye ugagn og voldsverk i bygda. Han bygde en skanse sør ved Fridmundså, i ei bergskåre ikke langt fra Vatnsdalså; der gikk et nes mellom bergskåra og elva, og framfor det var en stor hammer. Folk trodde at han blotet mennesker, og ingen mann i hele dalen var så ille omtykt som han. o

283

Kvate bodde på Kvatestad og Åsmund på Gnup. En mann hette Ottar; han bodde på Grimstunga. Kona hans var Asdis, datter av Olav på Haukagil. De hadde sønnen Hallfred Vandrådeskald, og dattera Valgerd, som var forfengelig, men vakker å se til. o

17 Slik gikk en tid. Ingemund ble eldre, men stelte likevel sjøl med alt i det store huset. Ikke er det nevnt at han hadde tingtretter eller store saker mot noen, for han kom godt ut av det med alle og for ikke med voldsverk. Det var mange gjæve folk i grannelaget, men alle likte han best, for han var godhjertet, gavmild og klok. Sønnene hans vokste til og ble dugelige menn, slik som før er sagt. En sommer kom et skip fra Norge inn i Hunavatsosen. Styresman­ nen hette Ravn; han var fåmælt, stor av vekst, stridlyndt og sjølgod, han hadde ligget lenge ute i viking og brisket seg med gilde klær og våpen. Ingemund pleidde å være den første nede ved skipene som kom, og valte ut det han ville av varene. Det gjorde han denne gangen også, kom i snakk med styresmannen og bad han heim til seg, om han så ville. Ravn visste ikke noe bedre, sa han, og for heim med Ingemund, men han skikket seg som før og holdt seg for seg sjøl. Det hadde vært mange hos Ingemund som han hadde likt bedre, for Ravn og han var svært ulike og ble ikke forlikte om noen ting. - Ravn bar alltid et godt sverd i handa. Ofte lot Ingemund øynene gli over det, og en dag bad han om å få se på det. Ravn mente det var råd til det, men da Inge­ mund drog sverdet av sliren, syntes han ikke det var mindre verdt og spurte Ravn om han ville selge det. Ravn trengte ikke så hardt til pen­ ger, sa han, at han solgte våpnene sine, men bonden skulle få annen godtgjøring av han, han hadde hatt bruk for våpnene sine der han hadde vært, og det kunne hende han fikk det heretter også. Inge­ mund ble svært sint, for han syntes han ble holdt for narr, men han fant på råd. En dag han gikk til hovet sitt, laget han det slik at nord­ mannen fulgte han. Ingemund snakket lett om slikt som han visste

284

Ravn likte best; han ville alltid snakke om vikingferdene sine. Inge­ mund gikk først inn i hovet, og visste ikke ordet av før Ravn sprang inn i hovet med sverdet. Ingemund snudde seg mot han og sa: «Det er ikke skikk å bære våpen i hovet, og gir du ikke bøter, blir du gude­ nes uvenn.» Ravn svarte: «Lenge har du gått og tenkt ut et råd for å få tak på meg, men har jeg brutt lovene deres, tenker jeg likevel det er best at du dømmer meg, for du er holdt for en rettvis mann.» Den rimeligste måten å bøte på, sa Ingemund, var å ære gudene; det var godt at han ikke hadde gjort det med vilje, så straffen ikke ble større enn at han kunne bære den. Det høveligste var at han fikk sverdet, så skulle han bruke det på rette måten til å gjøre gudene blide igjen. Ravn sa at han hadde gitt fra seg mye gods som hadde hatt større verd for han enn dette, - «men,» sa han, «nå er du småligere enn ellers.» Om sommeren for han bort fra Island og er nå ute av denne sagaen. Dette sverdet gikk fra far til sønn og ble kalt Ættartange. En mann hette Øyvind med tilnavnet sjølrådig. Han var kommet til Island i lag med Ingemund. Han var venn av Tororm, og en som­ mer reiste de to ut sammen. Ingemund lånte dem Stigande og sa han hadde hug til å vite hvor godt det gikk når han sjøl ikke var med. Ingemund var vennesæl mot alle bra folk. Neste sommer kom de to inn i Blonduåosen og kunne fortelle Ingemund at skipet ikke kunne være bedre, og de hadde hatt ei god kjøpmannsferd. Øyvind bodde i Blondudal og Gaut i Gautsdal.

18 En mann hette Rolleiv med tilnavnet den store. Han kom til Kvitå sammen med mor si som hette Ljot; få likte henne; hun var noe underlig av seg, som rimelig var, for hun lignet ikke andre bra folk. Sønnen hadde samme lynde som mor si. Rolleiv var brorsønn av Sæmund, fostbror til Ingemund. De for til møtes med Sæmund i Skagafjord, fortalte hvem de var og greidde ut for han om ætta. Sæmund kunne ikke nekte at Rolleiv og han var frender, - «men jeg synes du har verre mor enn far, og jeg er redd for at du slekter mer på morsætta 285

enn på farsfolket.» Rolleiv trengte nyttigere ting enn fantord, sa han. Sæmund sa de kunne bli hos han om vinteren. Rolleiv var overmåte sterk, men brukte kreftene sine ille. Mot undermennene sine var han ertevorren og kranglete; han lønte godt med ondt, etter råd fra mora. Han var stygg mot Geirmund, sønn av Sæmund, både når de leikte og ellers, så frendene ble uvenner. En gang klagde Geirmund til faren: «Denne frenden betaler for oppholdet sitt med det han har fullt opp av, men oss andre gagner det lite, for det er bare trusler og hardord og voldsverk. Noen har han brukket bein på, og andre har han skadd på annen måte, og ikke nytter det å snakke til han heller.» Det var visst, sa Sæmund, at han ikke lønte han for oppholdet som avtalt var, og nå ville han ikke finne seg i det lenger. Rolleiv sa det var en skam å klage over småting og ikke akte fren­ dene sine, - «jeg tåler så visst ikke at slike stakkarer sparker meg i ansiktet.» «Det kaller du det,» svarte Sæmund. «Det er nok som jeg var redd for at du slekter mer på Ljot, mor di, enn på vår ætt. Nå har jeg tenkt å gi deg land og bosted ute på Hovdestranda utafor Hovde ved Unedal. Det er mitt råd at du lemper deg litt etter dem som bor nærmest der, Tord bonde på Hovde og Une i Unedal og andre bygde­ folk, og ber om lov til å bli der i bygda.» Han trengte ikke krype for noen, mente han. Rolleiv og mor hans flyttet ut i dalen og bygde der som siden heter Rolleivsdal. Det var lite vennskap mellom dem og de andre i dalen. De både truet og svor og var uvenner med alle i hele grannelaget. Snart tok folk til å hate dem og mente at Sæmund hadde sendt dem noe fælt pakk. Siden Rolleiv var i slekt med Sæmund, tok ikke folk til motmæle i førstningen. Men da folk tok til å kjenne dem bedre, ville de jage dem og ønsket at de aldri var kommet. Une var en rik mann. Han hadde en fullvoksen sønn som hette Odd, og datter hans hette Rodny; hun var vakker og driftig. Rolleiv for til møtes med Une og sa at mye glede og moro var det ikke i den lille dalen, enda folk kortet tida så godt de kunne. «Nå synes jeg det høver godt,» sa han, «at du gir meg datter din, og at vi to blir frender. Da kan det hende at vi blir bedre granner.» Une mente at en mann med slikt lynde ikke kunne få noen god kone - «og ikke har du vist at du fortjener det heller. Og datter min kan nok bli gift 286

om jeg sier nei til deg.» Da truet Rolleiv med å gjøre det som verre var - «hun skal bli frilla mi, og det er bra nok til henne.» Siden tok Rolleiv til å vanke der og snakke med Rodny, og slik gikk det en tid, enda frendene hennes ikke ville det.

19 En gang Rolleiv skulle til å gå heim, sa Une til Odd, sønnen sin: «Det er for ille at vi lar denne mannen komme og gå som han vil. Vi var djervere i min ungdom da jeg sloss med Kolbein og vant, enda han var høvding og rådde for mye. Men Rolleiv fører skam over oss enda han er alene.» Det var ikke lett å hamle opp med en slik djevel, sa Odd, eller verje seg mot trolldommen til mor hans - «og folk sier han har en kjortel som våpen ikke biter på. Likevel vil jeg gå til møtes med Rolleiv først.» Og det gjorde han; de møttes oppe på fjellet mellom dalene. Odd sa: «Du liker godt denne stien du! Men vi så helst at du ikke for her så ofte.» Rolleiv svarte: «Siden jeg var ni år gammel, har jeg alltid gått der jeg ville, og det kommer jeg til å gjøre framleis. Jeg bryr meg ikke om det du sier, og ikke tror jeg det blir verre å gå denne stien om du reker omkring på den.» Odd sa han skulle få bedre svar. Rolleiv kom heim til mor si og sa at han ville ta en trell fra arbeidet og ha han med seg på vitjing, for nå tok de til å bli nærgående mot han. Trellen kunne ikke gjøre noe nyttigere enn å følge han, svarte Ljot - «men bry deg aldri om slikt småmannssnakk, ta straks på deg kjortelen din og se hva den duger til.» Siden snakket Odd med faren og sa at han ville fare til Sæmund og målbære saka for han. Une bad han skynde seg, og Odd for til møtes med Sæmund og sa: «Du stelte deg ille da du sendte Rolleiv, denne frenden din, til oss. Han gjør skam på oss, men fordi han er frenden din, har vi ikke tatt så hardt på han som vi skulle.» Dette kom ikke uventet, sa Sæmund, og mente at det var godt om en fikk ryddet slikt folk av vegen. Dersom det ble gjort, ville han kan hende ikke synes det, sa Odd

287

- «men denne mannen er vrang og lei mot alle, og det er av vørnad for deg at vi ingenting har gjort.» Med det for Odd heim. Une sa: «Det ser ut til at Rolleiv kommer hit like fullt. Nå får du, Odd frende, finne på råd, for du er ung og før til å gjøre noe, men jeg sjøl er utgammel og ferdig. Det kan ikke gå dette, enda om han er en stri kar, og mor hans er trollkunnig.» Odd lovte å prøve det han kunne! En kveld la Odd seg på lur etter Rolleiv med fem mann. Rolleiv kom sammen med Ljot, frenden sin. Da de møttes, spratt Odd opp og sa: «Nå kan det hende at ferda di er slutt denne gangen, Rolleiv! Det kan også være at ondskapen din minker når det blir vanskelig for deg å flytte føttene.» Rolleiv mente det var uvisst hvem som ville glede seg mest når de skiltes, enda de var flere enn han - «og ikke gjør det meg ondt om noen av dere kommer til å blø.» Så for de løs på hverandre. Rolleiv var djerv og stridsvant. Han hadde også på seg den kjortelen mor hans hadde gjort til han, og som jern ikke bet på. Nå er det å fortelle at Odd drepte Ljot og siden gikk løs på Rolleiv. «Dårlig biter våpen på deg, Rolleiv!» sa han. «Du er et umenneske både med trollskapen din og på andre måter.» Siden hogg Odd Rolleiv i foten, og det bet der kjortelen ikke nådde. «Nå hjalp ikke trollstakken deg,» ropte Odd. Da hogg Rolleiv til Odd og gav han banesår. Han drepte også en mann til, men tre kom seg unna. Dette hendte sent på kvelden oppfor garden til Une. Rolleiv kom heim og fortalte mor si at det hadde gått ille med dem som hadde tatt på han. Hun var glad for at ikke bøndene og sønnene deres, slike folk som brukte vondord mot han, skulle rå for ferdene hans. Odd sa: «Nå har jeg lønt Odd at han sa jeg ikke var jamgod med dugelige folk i noen ting. Jeg spådde at han skulle få større skam av møtet vårt enn jeg, og slik gikk det.»

20 Une for til møtes med Hovde-Tor og fortalte han om det uføret han var kommet opp i nå da sønnen var drept - «og jeg vil ha hjelp av deg til å få retten min. Det er skam for deg og at slike illgjerningsmenn 288

skal rå her i bygda.» Tor mente også det, men denne saka var svært floket. Han syntes at Sæmund var den nærmeste til å få ende på voldsgjerningene til frenden sin og jage han ut av bygda. Siden for de til møtes med Sæmund og bad han greie opp i saka, noe annet sømte seg ikke, sa de, og det samtykte Sæmund i. Så tok de eiendommen fra Rolleiv, og han og mor hans flyttet til Sæmund, mens noen menn ble satt til å styre garden. Men på forliksmøtet om våren endte saka slik at Une tok det landet Rolleiv hadde ått som bøter for brotsverket, og Rolleiv ble gjort utlæg i herredet så vidt som vatnet renner ned til Skagafjorden. Sæmund mintes nå at han og Ingemund hadde vært så gode ven­ ner, og en dag de møttes, sa Sæmund: «Det står nå slik til, fostbror! at til meg er det kommet en mann som er vranglyndt og vrien; han er frenden min og heter Rolleiv. Nå vil jeg at du skal ta mot han og mor hans og gi dem tilhold hos deg.» «De har ikke godt ord på seg,» svarte Ingemund, «og jeg vil ikke gjerne ta mot dem, men dersom jeg nekter, vil du synes at jeg er tverr og smålig. Og dette høver dårlig heime hos meg, for noen av sønnene mine er alt annet enn god­ lyndte.» Sæmund mente at Ingemund alltid hadde lykka med seg, og at det gikk godt med de fleste som kom til han. Ingemund mente, at det fikk en se dersom dette gikk godt. Siden for Rolleiv og Ljot, mor hans, til Ingemund med liten heder.

21 Nå var Rolleiv og mor hans hos Ingemund i to eller tre vintrer. De skiftet ikke huglynde hverken mot sønnene til Ingemund eller andre. Men Ingemundssønnene tålte dette dårlig, og minst likte Jøkul det; ofte tevlet de så hardt på idrettsplassen at de gjorde seg skade, og det var ingen god sending de hadde fått fra Sæmund, mente Jøkul. «Men det får gå så lenge det ikke blir verre,» sa han, «men rå helt med oss skal aldri den djevelen i manneham.» Jøkul og Rolleiv var umåtelig sterke og likemenn i vekst og makt. Ingemund sa: «Du bærer deg ille at, Rolleiv, som ikke styrer hug19. Norrøn saga n

289

laget ditt og lønner godt med godt. Jeg ser at slik går det ikke, og jeg vil gi deg en gard oppe i As.» «Det er ikke verre det,» sa Rolleiv, «enn å være her mellom de vondlyndte sønnene dine.» «Det er leitt at jeg må sende deg fra meg,» sa Ingemund. «Det har jeg aldri gjort når jeg først har tatt mot en mann.» Torstein mente at det nok ble verre siden. I As bygde Ingemund en gard til Rolleiv og mor hans, og der bodde de lenge. Rolleiv holdt seg i alt jamgod med Ingemundssønnene. På den tid kom to brødre ut til Island; den ene hette Hallorm og den andre Tororm. De var begge rike menn. De var hos Ingemund om vinteren. Hallorm fridde til Tordis, datter til Ingemund, og fikk ja. Ingemund sa at han som var så rik, ville bli en god støtte for han. Han fikk Tordis, og faren gav henne Karnesland i brudegåve. De hadde sønnen Torgrim. Men Tororm bodde i Vatnsdal på nedre Tunga, som siden hette Torormstunga. o

o

22 Det er fortalt at det var godt om fisk i Vatnsdalså, både laks og annen fisk. Sønnene til Ingemund skiftet arbeidet mellom seg, for det var skikk den gangen at rikmannbarn også tok seg noe til. Fire av brød­ rene, Torstein, Jøkul, Tore og Hogne, fisket mens Smed gjorde andre ting. Brødrene for ned til elva og fikk mye fisk. Rolleiv var som vanlig, så det var grått mellom han og grannelaget, og ingen av vennene hadde rådd Ingemund til å ta mot han. Ingemundssønnene likte ikke det at de skulle ha alt dette utlegget for Rolleiv, som bare lønte det dårlig, og mente at faren hadde tatt for mye på seg. De hadde fiskerett sammen, Hovsmennene og Rolleiv, og det var slik avtalt at Rolleiv skulle få fiske når ikke Ingemunds­ sønnene eller mennene deres var der. Han skulle vike for dem og folka deres; men det brydde han seg ikke om, men satte viljen og tverr­ skapen sin over avtalen. Og en gang huskarene til Ingemund kom ned til elva, bad de han 290

dra seg unna garnet de hadde satt. Han brydde seg ikke om det treller sa, mente Rolleiv. De svarte at det sømte seg bedre for han ikke å kap­ pes med Hovsmennene, for han ville likevel ikke kunne hamle opp med dem om han greidde andre. Han bad de usle trellene bare dra sin veg og ikke stå der og true folk. Slik gav han vondt fra seg og jagde dem med kalling og fantord. «Dårlig lønner du Ingemund,» sa de, «som har tatt mot deg og gitt deg gard og fiskerett og mange andre ting, enda andre ikke syntes du høvde i lag med skikkelig folk.» Rol­ leiv svarte at han trengte ikke fare ut av elva for noen iltre treller, og kastet en stein på den ene så han falt i uvett. Han sa det ville nytte dem lite å bruke kjeft. De kom settende heim mens folk satt ved bordet. Ingemund spurte hvorfor de skyndte seg slik. De fortalte at Rolleiv hadde gått løs på dem og jagd dem bort fra elva med vondord. Jøkul sa: «Han vil kan hende bli gode i Vatnsdal og stelle seg her som andre steder, men det skal ikke bli noe av at denne manndjevelen skal kue oss.» Torstein mente at de var kommet opp i et stort uføre, men at det var best å ta seg fram med lempe, enda det var stuttenkt at de noen gang hadde tatt mot Rolleiv. «Det er god grunn til å si slikt,» svarte Ingemund, «men det er like­ vel best å forlike seg; for dere får en farlig motstander; han er en manndjevel, og dere kan vente dere lite godt av han.» Jøkul sa at han ville prøve om han ikke fikk han ut av elva og sprang opp fra bordet og ut. Ingemund sa: «Torstein frende! Jeg liter mest på klokskapen din. Gå med brødrene dine.» Torstein visste ikke hvor lett det ville være å holde Jøkul, «men ikke vil jeg stå og se på at han slåss med Rolleiv.» Da de kom til elva, så de at Rolleiv var uti og fisket. Da ropte Jøkul: «Dra deg ut av elva, din djevel! Våg ikke å gå for langt, eller også skal vi prøve hverandre fullt ut.» Rolleiv svarte: «Jeg holder fram med arbeidet mitt like godt for bannskapen din, enda dere er både tre og fire». «Nå liter du på trollskapen til mor di, din stribukk!» svarte Jøkul, «når du tenker å verje fangsten din helt alene!» Jøkul tok så på han ute i elva, men Rolleiv ble der han var. «Vær ikke så sta, Rolleiv,» sa Torstein. «Dersom vi ikke får retten vår, kan det hende flere får unngjelde for det. Det duger heller ikke å være urettvis mot folk.» «La oss drepe denne manndjevelen!» egget Jøkul. Da satte Rolleiv mot

291

land. Der fant han stein og kastet på dem; de kastet igjen tvers over elva, og noen skjøt, men Rolleiv fikk ingen skade. Jøkul ville va over elva et annet sted, og sa det var stor skam at de ikke skulle vinne over han. Torstein svarte: «Det er mitt råd at vi drar oss unna og berger oss heller enn at vi skal komme i klørne på mor og sønn, for jeg tror at hun snart vil legge seg opp i striden, og å slåss mot trollskapen deres, blir ikke som å strides med skikkelig folk.» Det brydde ikke han seg om, sa Jøkul, og prøvde å va over, mens brødrene skjøt og kastet stein på Rolleiv. Da kom en mann settende til Hov og fortalte Ingemund at det stod ille til, og at de sloss tvers over elva - «og de færreste kan måle seg med grannen din.» Ingemund bad dem leie fram hesten, - for han ville ri ned til elva. Han var da gammel og nesten blind, og han styrte ikke garden lenger. En gutt skulle følge han. Ingemund bar en blå kappe. Gutten leidde hesten. Da Ingemund kom ned på elvebakken, fikk sønnene se han. «Far vår er kommet,» sa Torstein. «La oss dra oss unna, så tror han at vi gjør han til viljes. Men nå da han kommer, er jeg redd det går ille.» Så bad han Jøkul styre seg. Ingemund red ned til elva og sa: «Gå ut av elva, Rolleiv! og tenk på det som sømmer seg.» Men da Rolleiv fikk se han, kastet han et spyd mot han og traff han midt på livet. Da Ingemund hadde fått spy­ det i seg, red han oppover bakken og sa: «Følg meg heim, gutten min!» Han møtte ikke sønnene sine, de kom heim først sent på kvelden. Da Ingemund skulle stige av hesten, sa han: «Nå er jeg stiv, og vi gamle blir ustø på beina.» Da gutten hjalp han, svasset det i såret, og da så gutten at spydet stod gjennom han. Ingemund sa: «Du har lenge vært trofast mot meg; gjør nå det jeg ber deg om; for det er mest likt til at jeg kommer til å kreve lite av deg heretter. Far nå til Rolleiv og si at det er rimelig at før morgen vil sønnene mine søke dit han er for å hevne far sin, og at det er mitt råd at han drar sin veg før dagen gryr. Ikke hevner de meg om han dør, men det er sømmelig å verje han som jeg har tatt imot, så lenge jeg makter det; siden får det gå som det vil.» Så brøt han skaftet av spydet, og gutten hjalp han inn. Ingemund satte seg i høgsetet og bad gutten ikke tenne lys før søn­ nene hans kom heim. Gutten kom til elva og fikk se alle laksene Rolleiv hadde fanget. 292

Han sa: «Det er sagt med sanning at du er en hund. Du har gjort det vi ikke kan rette på, du har drept Ingemund bonde. Han bad meg si til deg at du ikke måtte være heime over natta, for han trodde at sønnene hans ville leite etter deg for å hevne far sin. Dette sier jeg til deg fordi han bad meg gjøre det, og ikke fordi jeg gjerne vil spare deg for øksehogga til brødrene.»«Jeg tror det du sier,» svarte Rolleiv. «Og ikke var du kommet helskinnet herfra, dersom du ikke hadde fortalt dette.»

23 Nå er det å fortelle om Ingemundssønnene at de for heim om kvelden og snakket seg imellom om at Rolleiv var ulik andre folk. Torstein sa: «Ennå vet vi ikke så nøye hva ondt han har gjort oss, men når jeg tenker på far vår, er jeg ikke lett i hugen.» Da de kom heim, gikk Tor­ stein inn i ildhuset. Der stupte han og tok seg for med hendene og sa: «Hvorfor er her vått, husmor?» Hun svarte at det hadde vel dryp­ pet av klærne til Ingemund bonde. Torstein sa: «Dette er sleipt som blod. Tenn lys snøgt!» Så ble gjort, og der satt Ingemund død i høg­ setet, og spydet stod gjennom han. Jøkul sa: «Det er ondt å vite at en slik illgjerningsmann har drept så gjæv en mann. La oss straks fare og drepe han.» Torstein sa: «Ikke vet du hvor god far vår var, dersom du tror at han ikke har sendt bud til Rolleiv. Eller hvor er gutten som fulgte han?» Men han fant de ikke. Torstein sa da: «Rolleiv er nok ikke heime nå, tenker jeg, og skal vi få tak i han, må vi fare fram med lempe og ikke være for brå. Vi må også tenke på at mye skiller mellom far vår og Rolleiv, og det kommer far til gode hos han som har skapt sola og hele verden, hvem det så er, for det er visst at noen har gjort det.» Jøkul var så vill at de knapt kunne stagge han. Nettopp da kom gutten inn og fortalte hvor han hadde vært. Han trengte ikke gå det ærendet, mente Jøkul, men Torstein sa: «Vi skal ikke være harm på han fordi han har gjort det far vår ville.» Ingemund ble lagt i båten til skipet Stigande og gravlagt med stor heder, som skikken var mellom storfolk den gangen. Dette spurtes

293

vidt utover, og folk syntes det var en stor sorgtidende, som det også var. Torstein sa til brødrene sine: «Det er best vi ikke setter oss på plas­ sen til far vår hverken heime eller i gjestebud, så lenge han er uhevnet.» Og slik gjorde de; de var lite med på leikeplassen og kom sjelden sammen med folk. Men da Øyvind Sjølvrådig spurte det som var hendt, sa han til fostersønnen sin: «Far du til vennen min, Gaute, og fortell han hva jeg gjør, og si at jeg venter han vil gjøre det samme.» Så drog han sver­ det fram fra kappa, styrtet seg fram over det og døde slik. Og da Gaute fikk budet, sa han: «Vennene til Ingemund har levd lenge nok. Jeg vil følge Øyvind, vennen min.» Så kjørte han sverdet opp i brystet og drepte seg. Hermund hette en sønn av Øyvind, og den andre var Romund den halte, som blir nevnt siden.

24 Nå vil vi først fortelle litt om Rolleiv. Han møtte mor si og fortalte henne det som var hendt. Hun svarte at ingen lever lenger enn til den dagen han skal dø, og Ingemund var blitt svært gammel. «Det er mitt råd,» sa hun, «at du farer bort for det første, for straks etter drapet er hevnhugen størst. Når det er likt til at rådene mine vinner fram, kan du komme hit igjen. Men ennå kan jeg ikke si hva som blir ster­ kest, klokskapen og lykka til Torstein eller krokrådene mine.» Så for Rolleiv nord til Skagafjord og kom til Sæmundarlid. Da var Sæmund død, og Geirmund stod for gardsstellet. Grannen hans hette Arnald. Geirmund spurte etter nytt, og Rolleiv fortalte at Ingemund, bon­ den på Hov, var død. Geirmund svarte: «Da døde en dugelig mann. Men hvorledes døde han?» «De skjøt til måls etter han,» sa Rolleiv. Så fortalte han alt det som var hendt. Da sa Geirmund: «Med deg er det bare ulykke, skjønner jeg. Far bort herfra, din skarv, og kom aldri igjen!» Han sa: «Jeg vil ikke fare bort, men her vil jeg bli drept, så du får skammen. Jeg husker enda at far min falt mens han sloss 294

i flokken til far din og til Ingemund, og det er det gagn jeg har hatt av deg og dine.» Det hendte, sa Geirmund, at gjæve menn falt i strid, men like fullt ville han la Ingemundssønnene få ta han straks de kom. Han sa at han kunne vente både det og det som verre var. Rolleiv gjemte seg så i et redskapsskur. Ingemundssønnene ble heime vinteren over. De satt på nederste benken og for hverken til leiker eller ting og var svært uglade. Da det snart var sommer, samlet Torstein brødrene sine og sa: «Jeg tenker at vi alle sammen gjerne vil hevne far vår, men det er ingen lett sak. Jeg tror vi gjør det slik at den som har klokskap nok til å finne det beste råd, han skal få velge en av de dyreste tingene vi eier.» De samtykte i dette og mente at Torstein var best skikket til å hitte på råd, for han var den gløggeste av dem.

25 En morgen var Torstein tidlig på føttene og sa til brødrene sine: «I dag vil vi la arbeidet ligge og fare nord i bygdene.» Det var bare de fem brødrene sammen og ingen flere. De kom til Geirmund ut på kvelden en dag; han tok svært godt mot dem, og de ble der om natta. Om morgenen sa Torstein til brødrene sine: «Nå kan dere leike tavl i dag, men jeg vil snakke med Geirmund.» De gjorde da det. Torstein sa til Geirmund: «Vi brødre er kommet hit for å leite etter Rolleiv, for vi tror at han er her hos deg. Du må hjelpe oss, du som sendte far vår denne tosken, som har gjort oss så mye vondt, enda du vel ikke ville det. Han har heller ikke noen annen god frende enn deg.» «Alt det du sier er sant,» svarte Geirmund. «Men enda du har vært så gløgg til å leite, så er ikke Rolleiv her.» Torstein sa: «Jeg tror heller han sitter i uthuset ditt. Ta nå hundre mark sølv og la han dra sin veg, så skal jeg lage det slik at han ikke blir tatt mens han er i din varetekt, og at det ikke blir lagt deg til last. Så vil vi sette etter han, enda det ikke blir fullgod hevn for far vår å drepe han. Si at du ikke våger å ha han her og bli vår uvenn, men heller vil ha vårt vennskap.» «Jeg

295

skal vedgå at han er her,» sa Geirmund. «Enhver får tenke det han vil, men jeg vil følge ditt råd og be han fare bort, så kan dere leite etter han når han er gått herfra.» Det gikk Torstein med på. Så gikk Geirmund ut til Rolleiv og sa: «Ingemundssønnene er kom­ met hit og leiter etter deg. Nå kan du ikke være her lenger, for jeg vil hverken våge livet mitt for din skyld eller miste godset mitt for det vonde du har gjort. Brødrene er både kloke og pågående.» Rolleiv svarte: «Det var å vente at du ikke ville stelle deg på folkevis. Stor utakk skal du ha for hjelpa. Gå nå straks inn igjen!» Geirmund lovte å gjøre det, og til Torstein sa han: «Det er best for meg at dere ikke skynder dere for mye, men blir her i dag.» Det lovte Torstein. Neste dag brøt de opp og for vest over skaret; det hadde vært tøvær, så de så mannespor i snøen. Da sa Torstein: «La oss sette oss, så skal jeg fortelle hva Geirmund og jeg snakket om. Jeg merket at Rolleiv var der.» «Du er en underlig kar,» hogg Jøkul frami, «som kan holde deg i ro når drapsmannen til far din er tett ved deg. Hadde jeg visst det, så hadde det ikke gått så stilt for seg.» «Det er vel rimelig det,» sa Torstein, «men det sømmer seg bedre ikke å føre skam over Geir­ mund for dette. Nå skal vi gjøre fulle dagsferder og stelle det slik at vi ikke kommer senere vestover enn han, for han har nok tatt vegen heimover. Nå bloter Ljot, mor hans, mot sommeren som hun har for skikk, og dersom hun får blotet før vi kommer, får vi ingen hevn.» «Så la oss skynde oss da,» sa Jøkul og gikk først av alle nedetter stien. Han så seg atterover og sa: «Det er vondt med folk som er så småvoksne og lite spreke som Torstein, bror min. Nå får vi ingen hevn, for vi kommer ingen veg.» Torstein svarte: «Ennå vet vi ikke om mine råd og meninger er mindre verd enn det ukloke hastverket ditt.» De kom ned til Hov sent om kvelden mens folka satt ved bordet.

26 _

___

O

Torstein møtte sauegjeteren sin og sa: «Gå til As og bank på døra; legg merke til hvor snart de kommer og åpner, og kved en vise mens du venter. Du skal spørre etter sauene. De vil spørre deg om vi er kommet 296

heim, men du skal svare at det er vi ikke.» Sauegjeteren for til Ås og banket på døra, og han hadde kvedet tolv strofer før de kom og lukte opp. Da kom en dreng ut og spurte hva han ville og om brødrene var kommet heim. Gjeteren sa at de ikke var kommet, og spurte etter sauene sine. De hadde ikke sett noe til dem der, sa drengen. Sauegjeteren for heim til Torstein og fortalte hvor mange strofer han hadde kvedet før de lukte opp. Da hadde han stått og ventet en god stund, sa Tor­ stein, og mente at på den tiden kunne de ha gjort mye inne; så spurte han gjeteren om han hadde sloppet inn, og han sa at han hadde vært inne og sett seg rundt. «Brente det klart på åren eller ikke,» spurte Tor­ stein, og gjeteren svarte at det så ut til at ilden nyss var blitt tent. «Så du noe nytt i huset?» spurte Torstein. Han sa at han hadde sett en stor haug og noe rødt klede som stakk fram av den. «Da så du Rolleiv og blotkledet hans,» sa Torstein. «Nå må vi fare dit og leite. La oss gjøre oss ferdige straks, men tenke vel over det vi gjør.» De for til Ås, og utafor huset møtte de ingen. Opp mot husveggen var lødd opp ved på begge sider av mønet. Framfor døra så de et lite hus, og mellom det huset og stuedøra var det et led. Torstein sa: «Dette er nok blothuset, og hit skal vel Rolleiv når Ljot er ferdig med den djevelskapen hun driver på med, men jeg liker ikke dette. Gå nå dere bort i den kråa ved huset. Jeg skal sitte skrevs oppover døra med denne trepinnen i handa. Når Rolleiv går ut, skal jeg kaste denne tre­ pinnen bort til dere, og så renner dere hit til meg.» Jøkul sa: «Nå ser en tydelig at du vil ha æren for dette som for alt annet. Jeg vil sitte der med pinnen.» Torstein svarte: «Du skal få viljen din, enda det ikke er til det gode, for du kan brått føre oss opp i en floke.» - Så satte Jøkul seg på vedlaet. Snarere enn tenkt kom en mann og kikte ut av døra, men så ikke dem som var kommet. Så kom en mann til og enda en, og det var Rol­ leiv. Jøkul kjente han godt og snudde seg så brått at vedlaet raste ihop. Han fikk likevel kastet pinnen bort til brødrene sine og hoppet så ned fra huset og fikk tak i Rolleiv, så han ikke kom seg unna. De var jam­ sterke, og som de veltet ned over bakkene, lå de under hver sin gang. - Og da brødrene kom til, sa Hogne: «Hva er det for djevelskap som farer mot oss; jeg vet ikke hva det er.» Torstein svarte: «Der farer kjer­ ringa Ljot, og hun har stelt seg underlig til.» Hun hadde slengt ene

297

foten fram over hodet og for baklengs og strakte hodet bakover mel­ lom føttene; hun så på dem med stygge øyekast som et troll. Torstein sa til Jøkul: «Drep nå Rolleiv, for det har du lenge hatt hug til.» «Det er lett gjort,» svarte Jøkul og hogg hodet av han og bannet han. «Ja, ja,» sa Ljot, «nå hadde jeg nær fått hevn over Rolleiv, sønnen min, men Ingemundssønnene har alltid lykka med seg.» Torstein spurte hva merke hun hadde på det. Hun sa at hun hadde tenkt å skape om hele landskapet, slik at de skulle bli galne og vettlause og fare som ville dyr etter vegene, og dersom ikke de hadde sett henne først, ville det ha gått slik. Torstein sa at en kunne nok vente at lykka ville skifte mellom dem. Så drepte de kjerringa, og hun døde i sinne og trollskap. Både Ljot og sønnen er så ute av sagaen.

27 Etter drapet på Rolleiv og Ljot for brødrene heim, og folk tok mot dem med glede. Litt etter sa Torstein til brødrene sine: «Nå synes jeg at jeg har rett til å velge en verdifull ting av det vi eier.» De andre sam­ tykte i det. «Da velger jeg Hov, garden og buskapen.» De andre mente at en knapt kunne kalle det en ting, og at det var for drygt å snu det slik til. Torstein sa: «Jeg vil eie alt, jord og buskap; dersom dere synes dette er for mye, skal dere tenke over at vi har størst heder, så lenge vi er forlikte. Det er også helst jeg som må sørge for det. Men her er flere dyrgriper som jeg unner dere vel.» Så tok de til å skifte. Hogne fikk skipet Stigande, for han var kjøp­ mann. Godordet falt på Tore Bukkebak, og Jøkul fikk Ættartange; han hadde sverdet på leikstevner og hesteting, men Torstein bar det på ferder og lovting, for Jøkul ville at det skulle være slik. Enda Tore hadde godordet, sa han at han unte Torstein den største æren i alle rettssaker. Torstein sa: «Jeg ser lett at dere brødrene mine vil jeg skal ha heder av alle ting, og enda jeg valte garden her, så unte jeg dere annet gods. Nå synes jeg det er rimelig at vi setter oss i høgsetet til far vår.» Og det gjorde de.

298

Torstein ble høvding over vatnsdølene og i Vestervika og alle de bygdene far hans hadde hatt. Kona til Torstein hette Gyda, datter av Solmund Gudmundsson, far til Viga-Barde. Det var gjævt å bli måg til vatnsdølene den gangen. Jøkul bodde på Tunga og Smed på Smedstad, og Tore Bukkebak på Nautabu, som nå heter Undunfjell.

28 Nå skal fortelles om en mann som er nevnt før, som hette Torolv Slegge; han var en stor voldsmann; han var både tjuv og et umenne­ ske på andre måter. Han gjorde stor skade i bygda, syntes folk, og en kunne nok vente seg alt galt av han. Han hadde ikke mange mann rundt seg, men hadde likevel noe han kunne lite på, og det var tjue katter. De var umåtelig store og alle sammen svarte; det var trollkatter. Folk kom til Torstein og fortalte han om det uføret de var kommet opp i og bad han ta styret i bygda. Torolv hadde stjålet fra mange, sa de, og gjort mye annet galt. Torstein svarte: «Det er nok rett det dere sier, men det er ingen lett sak å strides med denne djevelen og kattene hans. Jeg vil gjerne spare mennene mine for det.» De mente at det var snautt nok til heder for han dersom han ikke gjorde noe. Etter dette samlet Torstein folk omkring seg, for han ville være mannsterk. Alle brødrene hans var med han og østmannen hans også. De for til Sleggestad. Torolv enste dem ikke, for han ville aldri ha skikkelig folk hos seg. Da han så flokken komme ridende, gikk han inn og sa: «Nå skal vi ta mot gjester, og det vil jeg sette kattene mine til. Jeg vil stille alle fram i døra, og det skal gå trått å bryte seg inn så lenge de verjer døra.» Siden fylte han dem med trollskap, så de ble store og fælslige og kom fram med ville øyekast og remjet stygt. Jøkul sa til Torstein: «Det var et godt råd at du ikke ville la dette ubeistet sitte i fred lenger.» De var atten mann. Torolv sa: «Nå skal vi gjøre opp ild, og jeg bryr meg ikke om at det blir røyk, for vatns­ dølene er ikke kommet hit for det gode. Han hengte en kjel over ilden og kveikte under med ull og all slags skrap, så huset ble fullt av røyk.

299

Torstein gikk bort til døra og bad Torolv komme ut. Torolv svarte at han trodde ikke de var kommet dit i noe venneærend. Straks tok kat­ tene til å jamre og låte stygt. «Dette er en stygg flokk,» sa Torstein. «La oss gå inn,» svarte Jøkul, «og ikke bry oss om disse kattene.» Tor­ stein sa at det skulle de ikke - «for det er ikke likt til at folket vårt kan verje seg mot alt på en gang, både kattene og våpnene til Torolv, for han er en rettelig hardhaus. Jeg synes det er bedre at han gir seg godvillig over og kommer ut, for han har så mye å legge på varmen at han snautt kan holde seg inne.» Torolv rev kjelen av varmen og slo bort i ullhaugen, men da ble det slik stram lukt at Torstein og mennene hans ikke kunne holde seg nær døra. Da ropte Torstein: «Hold dere vekk fra kattene så de ikke slår klørne i dere. Nå skal vi sette varme på huset.» Jøkul trev en stor brand og kastet den mot døra, så kattene drog seg unna og døra falt i. Været stod på husene, og bålet tok til å vokse. Da sa Torstein: «La oss stå ute ved gjerdet, der røyken er tettest, og se hva han vil ta seg til, for han har mer å nøre på varmen med, men lenge kan det ikke vare.» Torstein ble sannspådd i dette også. Torolv sprang ut med to kister fulle av sølv og fulgte røyken. Der han kom ut, stod østmannen og ropte: «Her farer djevelen, og fæl er han.» Østmannen satte etter han ned til Vatnsdalså. Torolv kom dit det var dype hull og hengemyr; der snudde han seg mot østmannen og grep han under armen og sa: «Du renner godt nå, la oss derfor fare i lag.» Så sprang han ut i myra, begge sakk, og ingen av dem kom opp igjen. Torstein sa: «Det var storille at jeg skulle miste østmannen min, men det er godt at godset til Torolv kan bøte han.» Og slik ble det. Der Torolv hadde bodd, heter det siden Sleggestad; der så en støtt katter, og ofte hendte det fæle ting. Den garden ligger ned for Helgavatnet.

29 Må Jorundsson flyttet fra Grund til Måstad. Det var godt frendskap mellom han og Ingemundssønnene. Det hendte en høst at noen sauer kom bort for Må, og de leitte vidt omkring, men fant dem ikke.

300

En mann hette Torgrim og hadde tilnavnet skinnhue; han bodde på Hjallaland; han skjønte seg på trollskap og annet vondt. Folk snakket mye om sauene som var kommet bort, og mente at det snautt var noen der i dalen som hadde tatt dem. En kveld sauegjete­ ren kom heim, fikk Må vite nytt; gjeteren hadde funnet sauene uskadde, og inne i skogen hadde han funnet land med utmerket god jord; der gikk sauene i beste hold. Må spurte om han eller andre åtte jorda. Gjeteren mente at enda den lå opptil garden til Ingemundssøn­ nene, hadde Må retten til den, for en kunne komme dit bare fra gar­ den hans. Må syntes jordstykket var godt og tok det, og Torgrim mente at de fikk nok ha det for Ingemundssønnene. Torstein fikk vite dette og sa: «Må, frenden min, er stri i kravet sitt her; han unner oss knapt loven.» Litt etter dette traff Jøkul broren Torstein; de snakket mye sammen, og Jøkul syntes det var ille at folk skulle få rane fra dem der i dalen, «og denne skarven Torgrim skinnhue gjør så mye skade at det var høvelig han fikk lønn for at han egger oss slik opp.» Torstein sa at han så visst ikke var noen mann å spare, men han visste ikke om det var så lett å vinne på han. Torstein ville fare til møtes med Torgrim, og det gikk Jøkul straks med på. Men da Torgrim fikk vite det, for han til Må. De hilste venn­ lig på hverandre, og Torgrim lot som han hadde brått om. «Inge­ mundssønnene kommer hit,» sa han. Må spurte hvorledes han visste det, og Torgrim svarte: «De er nå kommet til garden min og vil drepe meg, men det viser seg jamt at jeg vet mer enn andre folk.» Da de kom til garden, sa Torstein: «Her ser en hvor lur Torgrim er, for nå er han ikke heime.» «Men vi skal likevel gjøre noe galt her,» sa Jøkul. «Det vil jeg ikke,» sa Torstein, «for jeg bryr meg ikke om at folk skal si at vi har tatt godset hans og ikke fått tak i han sjøl.» Med det for de heim. En gang senere sa Torstein til brødrene sine: «Jeg har god hug til å prøve om vi ikke kunne få tak i Torgrim.» «Jeg er ferdig denne gangen også,» sa Jøkul. Torgrim for igjen til Må og sa: «Ennå har ikke Inge­ mundssønnene glemt meg. Nå vil jeg at du skal fare med meg heim så de kan se at jeg våger å vente på dem heime.» Må for så med han. Ingemundssønnene kom også ridende til gards, og de møttes på 301

tunet. Torstein sa: «Det går ikke som det skulle med frendskapet vårt, Må. Jeg vil at vi skal lempe oss litt på begge sider, og at du ikke skal la slike brysomme folk slå seg ned her, som bare vil yppe kiv med oss.» Må sa det var lett å se at de ikke kom dit for det gode, og han ville ikke rette seg etter dem. Jøkul sa da at eneste utvegen var å prøve hvem som var sterkest. Torstein var uvillig til å strides med frendene sine, men det var ikke urimelig at det kom dit, dersom de ikke fikk retten sin. De for så bort, for de kunne ikke få tak i Torgrim for troll­ skapen hans, og fordi Må hjalp han. Nå var det ett av to: enten for Torgrim bort fra garden sin, eller Må satt der mannsterk, og slik stod saka en stund. På denne tid kom Hogne Ingemundsson ut til Island med skipet Sti­ gande. Han var hos Torstein om vinteren og fortalte merkelige hen­ dinger han hadde hatt mens han var ute. Han hadde heller aldri kjent et skip som var jamgodt med Stigande. Folk der i herredet snakte mye om denne saka mellom frendene. Jøkul kom ofte til broren Torstein og spurte om han ville gi etter for Må enda lenger. «Det har vært slik hittil,» svarte Torstein, «men nå skal vi prøve på å få tak i Torgrim. Likevel tror jeg ikke det går godt med oss.» En dag for så brødrene heimefra; med de fem brødrene var de i alt tjuefem mann. Da sa Torgrim: «Nå er det noe ondt i gjære. Ingemundssønnene kommer snart hit.» Han grep så klærne sine og sprang ut og bort til Må. «Nå er Ingemundssønnene på veg hit,» sa han. «De kommer i storsinne og vil ta oss, så det er best vi lager det slik at de nødig kom­ mer igjen.» Så samlet Må folk. Romund, sønn av Øyvind Sjølrådig, en stor kjempe som var gift med datter av Må og bodde der, mente at det var eneste utveg å møte dem med makt. De var i alt elleve mann, foruten to søstersønner av Må, to staute unggutter. «Det er rådeligst at vi farer ut mot Ingemundssønnene,» sa Torgrim, og det gjorde de. Da Torstein så dem komme, sa han: «Nå får vi høve til å prøve oss, og da må hver slåss etter evne.» Jøkul drog Ættartange og mente det skulle bli gildt å prøve den på halsene til mennene hans Må. De møttes på Karnsneset. Torgrim sa at han ville gjemme seg, for det kunne bli like nyttig som at han ble der ved siden av Må; han vågde seg heller ikke opp i striden, sa han. På dette svarte Må ingen ting. 302

Så tok slaget til, og da det var gått en stund, sa Jøkul: «Ættartange er ingen ting å kyte av nå.» Torstein svarte: «Nei, det ser en mellom folka våre, for nå tar det til å bli farlig for mange av dem.» Jøkul var fremst av alle og hogg til med begge hender; han var en overlag sterk mann og rettelig djerv. Han hogg til så han skamslo folk, men bet gjorde ikke sverdet. Jøkul sa: «Har lykka snudd så brått, Ættartange, eller hvorledes er det?» Torstein svarte: «Jeg synes at de jeg har hogd ned, reiser seg igjen. Men ser dere noe til Torgrim?» De sa at de så han ikke. Torstein bad så Jøkul gå ut av striden, så de kunne få greie på hvor Torgrim var, men Hogne skulle holde slaget i gang imens. Hogne lovte det, og de to andre leitte etter Torgrim. «Jeg ser fienden der borte,» sa Jøkul, og Torstein ropte: «Ja, der ligger reven.» Torgrim kikte nettopp på dem fra der han lå nede ved elva. Begge brødrene satte etter han, men Torgrim kom seg ned til elva. Jøkul var så nær innpå han at han nådde han med sverdet og hogg av han hele bakenden. Siden heter det Huvuhøl der han sprang ut i elva. «Nå bet Ættar­ tange!» sa Jøkul og Torstein svarte: «Og jeg tenker den gjør det her­ etter.» Nå må det fortelles som hendte i slaget. Romund gikk hardt fram mot Hogne; de skiftet kvasse hogg, og det endte med at Romund felte Hogne. Nettopp da kom Jøkul igjen, og for annen gang øste han seg opp i et storsinne; vill og fæl søkte han inn på Romund, og nå skortet det ikke på at sverdet bet, både hans og de andres. Han hogg Romund i foten og gav han så stort et sår at han alltid siden hadde mén av det og ble kalt Romund halte. Der falt også søstersønnene til Må. Nettopp da slaget stod slik, la folk på gardene merke til at de var kommet i strid og for dit for å skille dem. Først kom Torgrim på Karnså, som var frende til Ingemundssønnene, og siden andre menn. Da de ble skilte, var mange såret og alle utkjørte. Torgrim sa: «Du Må! har vært stri og trassig mot brødrene, enda de ikke er dine likemenn. Nå er det mitt råd at du lemper deg etter dem og gir Torstein sjøldømme.» Han sa det var et godt råd, og de ble forlikte om det. Tor­ stein mente at ingenting kunne bli avgjort før på et lovting. Så for mennene heim fra denne striden. Da det tinget kom som Torstein ville ha saka avgjort på, møtte Hovsfolka mannsterke fram. Torstein sa: «De fleste her i bygdene vet

303

hvorledes det endte, møtet mellom Må, frenden vår, og oss, og også det at jeg skal dømme i saka. Nå er det min dom at drapet på Hogne, bror min, og alle store og små sår som mennene til Må fikk, skal veie likt. Romund skal være fredløs mellom Rutafjorden og Jøkulså i Skagafjorden for drapet på Hogne, og ikke få noen bot for legems­ skaden sin. Må skal eie Hjallaland, siden en kan komme dit bare fra garden hans, men han skal betale oss brødrene et hundre i sølv. Tor­ grim Skinnhue skal ingen bøter ha for såret sitt, men var heller verre verd.» De ble forlikte om dette og for så heim. Skinnhue drog ut av herredet og kom ned på Melrakkasletta, og der ble han til sin døds­ dag. Torstein hadde to sønner. Den ene hette Ingolv og var et godt mannsemne; den andre hette Gudbrand og var også en vakker mann. Jorunn, datter av Ingemund, var gift med Asgeir Bråsint, far til Kalv og Revna, kona til Kjartan Olavsson, og Torbjørg, som hadde tilnav­ net den fagre. o

30 Om Torolv mørkhud er å fortelle at han først bodde i Forsøludal og hadde dårlig ord på seg mellom folk. Torstein fra Hov kom til han og nektet han å bo der, - «dersom du ikke skikker deg annerledes, vil vi aldri la deg være i fred.» Det var rimelig, sa Torolv, at Torstein fikk råde for om han skulle bo der eller ei, men han ville skikke seg etter eget godtykke. Så flyttet han og bygde seg en skanse sør ved Fridmundså. Torolv la seg etter det andre åtte, og ble en riktig stortjuv, han hadde også blotgraver, der de mente at han blotet både folk og fe. Han hadde lite med skikkelig folk å gjøre; men de var ni menn sam­ men, og av dem var de fleste jamgode med han eller verre. Og da de fikk vite at Torstein tenkte seg mot dem, flyktet noen fra skansen og ville ikke vente på han. Bygdefolket kom til Torstein og bad han rydde av vegen denne mannen som var så ille likt i grannelaget at ingen kunne ha noe med han å gjøre eller bo i lag med han. Det var sant det de sa, mente han, og sendte bud etter brødrene sine, Jøkul og 304

Tore. Det hendte stundom at Tore gikk berserkgang; dette syntes folk var til stor skade for slik en mann, og ikke til ære for han. Jøkul sa til Torstein: «Du gjør rett i at du ikke lar noe menneske få makt her i dalen.» Siden la de i veg nitten mann, og da de fikk se skan­ sen til Torolv, sa Torstein: «Jeg vet ikke hvorledes vi skal komme inn på denne skansen, for dette elvegjelet sperrer vegen.» «Det er ikke vanskelig,» svarte Jøkul, «og jeg skal si dere hva vi skal gjøre. Du Tor­ stein, og noen menn til skal skyte på dem og småerte dem. Men jeg og noen få menn skal fare opp langs elva og se om vi ikke kan komme bak på dem inne i skansen; for da må de verje seg mot to sider.» Tor­ stein mente at det ville bli en vågsom ferd, men Jøkul for opp langs elva med noen få menn. Torolv og mennene hans så ikke det, og Torolv bad folka være djerve, «for brødrene har sterke verjemakter. Vi leiter opp gjemslene våre dersom vi kommer i knipe.» Jøkul kom seg først over elva ovafor skansen; i handa hadde han en stor øks han åtte. Han kom seg bort til og fikk hektet øksa fast oppe på skansen og halte seg så etter skaftet opp på virket. Han tok med en gang til å leite og snuse etter Torolv, men fikk ikke øye på han. Så fikk Jøkul se Torolv hoppe fra blotgrava si opp på skansen, og satte etter han. Mennene Jøkul hadde med seg, gikk løs på kameratene til Torolv og jagde dem alt de orket. Da var Torolv kommet ut på en myr ved elva med Jøkul etter seg. Men da Torolv så at han ikke kunne komme unna, satte han seg ned i myra og gråt; der heter det siden Gråtmyr. Jøkul gikk så bort til han og sa at han var en skarv og et umenneske, og uten manns mot, og så gav han han banehogg. Torstein søkte fram mot skansen; for de andre illgjerningsmennene var kommet igjen. Jøkul tok tilsprang og kom seg opp på skansen. Da de inne i skansen så det, ble de redde, og to av dem sprang unna han ned på nestangen, men der drepte han begge to. Den tredje stupte seg utfor hammeren. Alle syntes at så djerv ferd som Jøkul gjorde her, hadde ingen fart før. Etter dette for brødrene heim, og de hadde gjort bygda en stor tjeneste da de drepte Torolv mørkhud.

20. Norrøn saga II

305

31 Torstein på Hov var gjestmild mot bygdefolket. Der skulle alle ha mat og friske hester og annen hjelp på reisene. Og alle folk fra andre byg­ der syntes de måtte hilse først på Torstein og fortelle han alle tidender og nye hendinger fra bygdene. Øyarenga hette den beste delen av Hovsgarden. Der hadde arbeids­ folket til Torstein et telt om sommeren. En dag så de ti menn og en kvinne vasse i enga, og alle hadde fargede klær. Den ene av dem hadde en vid kappe og en fotsid kjole av godt tøy. De så hva denne mannen gjorde; han drog sverdet og snittet av nedentil det som var blitt skittent under rideturen. Det var et spann bredt; men han tok og kastet det bort og sa så høgt at de hørte det, at lorten ville han ikke dra på. De traff ikke mennene, men de syntes det var ille gjort at de lot hestene beite i annen manns eng. En tjenestekvinne plukket opp det han hadde skåret av, og mente han måtte være staskjær og forfengelig. 306

Om kvelden spurte Torstein etter tidender. De visste ingen, sa de, men kom likevel med litt nytt. Siden fortalte de det de hadde sett og hørt av disse mennene, og viste han det stykket en av dem hadde skå­ ret av kjolen sin. Torstein mente at enten måtte det være en tosk og en skarv eller også en stor og kaut mann som ødela slike gilde klær fordi det kom flekker på dem, og siden lot hestene beite i annen manns eng. «Disse mennene er heller ikke kommet til meg som skik­ ken er hos langfarende folk. Jeg gjetter på at dette har vært Berg den djerve, som er kommet hit til Island i sommer og er søstersønn av Finnboge den sterke på Borg i Vidjedal; han er en sterk og stri kar.» Torstein var sannspådd nå som ellers når han gjettet på noe. Berg kom til Borg, og Finnboge tok vel mot han. Han spurte etter tidender, og Berg fortalte det han visste. Finnboge spurte om han hadde møtt Torstein Ingemundsson. Berg hadde ikke vært innom, sa han, men hadde ridd nedafor garden. Finnboge sa det var vanlig at folk hilste på Torstein først og fortalte han nytt. Berg sa at han brydde seg ikke om å gjøre seg så liten at han for til møtes med Torstein; for han hadde ikke hatt noe ærend til han.

32 På Lille-Borg i Vidjedal bodde en mann som hette Torgrim. Han festet en kvinne som hette Torbjørg og var datter av Skide. Torgrim bad Finnboge og Berg til gjestebudet, og de lovte å komme. Bryllupet skulle stå hos Skide ved vinternattsleite. Han bad Ingemundssøn­ nene til gjestebudet også, for han syntes ikke alt var som det skulle være dersom de ikke kom. Så lovte de også å komme. Det ble uvær og vanskelig å komme over Vatnsdalså, så det gikk heller trått med vidjedølene. Finnboge og følget hans lot hestene stå igjen hos en bonde nede ved elva. Det var åpent vann midt i elva, men landfast is på begge sidene. «Jeg skal bære folket over,» sa Berg, og det gjorde han, sterk som han var; men det var frost, og klærne hans klakna til is. Skide og de gjestene som var kommet, Torstein og brødrene hans, gikk fram mot Finnboge og følget hans. Siden gjorde 307

de opp varme og tinte opp klærne deres. Torstein bonde gikk omkring og hjalp villig til med klærne, for han var omgjengelig mot alle. Finnboge gikk først og skulle sette seg i høgsetet midt mot Torstein. Så kom Berg; han hadde sid kjole og skinnkåpe. Alt dette var tilfrosset og stod stivt ut fra han, så han trengte mye rom, da han gikk bort til varmen og ville tine seg opp. Som han gikk forbi Torstein, ropte han: «Gå unna mann!» Han gikk så snøgt at Torstein stupte framover og nær hadde falt opp i varmen. Jøkul så dette og ble storsint; han holdt Ættartange i handa, spratt opp og for løs på Berg: med hjaltet drog han til han mellom skuldrene så han gikk i golvet. «Hva gjør du, din djevel! Vil du ikke la høvdingen til vatnsdølene være i fred?» Berg for opp og kunne knapt styre seg, men tok til våpnene sine. Det stod noen menn og holdt dem så de ikke fikk slåss, enda Berg hadde god hug til det; men de ble skilt. «Nå gikk det ille,» sa Torstein, «fordi Jøkul, bror min, er så bråsint. Jeg vil gi Berg slike bøter at han skal ha ære av det.» Berg mente at gods hadde han nok av, og at han skulle hevne seg sjøl. Jøkul mente at jo mer de fikk å strides om, dess mer stakkarslig skulle det bli med han. Skide bad Finnboge og følget fare bort fra garden, så der ikke ble noe uvennskap. Torstein sa at det var ikke noen høvelig måte å slutte bryllupet på, og at han og brødrene hans skulle ride med følget sitt til Måstad. Og det gjorde de.

33 Berg lyste hogget han hadde fått, ut til Hunavatsting og gjorde seg fer­ dig til å dra dit. Folk kom til tings og prøvde å få til forlik. Berg nektet å ta gods som bøter, og ville gå med på forlik bare dersom Jøkul gjorde seg så liten for han at han gikk under tre jordremser, som skikken var dengang når folk hadde gjort store illgjerningen Jøkul mente at før han bøydde seg så langt, skulle trolla ta han. Torstein sa at en måtte tenke seg vel om i denne saka; han var villig til å gå under jordremsene, og Berg var nøgd med det. Den første jordremsen tok bort i skul­ deren, den andre rakk ned til brokbeltet og den tredje midt ned på låret. Da Torstein gikk under den første, sa Berg: «Nå skambøydde jeg 308

den gjæveste av vatnsdølene.» Torstein svarte: «Dette skulle du ikke ha sagt; nå går jeg ikke under flere.» Finnboge sa da: «Dette var ikke rett sagt; men lite har Berg igjen for skaden han fikk av Jøkul, dersom det skal bli med dette; men dere vatnsdøler tenker ringt om andre, Torstein! Nå vil jeg by deg holmgang om en uke nede ved Høystakkgjerdet på øya nedafor garden min på Borg.» «Og det samme gjør jeg, Jøkul,» sa Berg. «Jeg byr deg holmgang til den tid Finnboge sa, og dere skal fare framlute fra holmen, hovskarer!» «Hør på den skarven,» svarte Jøkul, «som våger å måle seg med oss og by meg holmgang. Jeg tenker jeg kan ta på meg å slåss både med deg og Finnboge, og slik skal det også være. Jeg vil gå istedenfor bror min, Torstein; for det ville være skam om han fikk helsemen; men det er ikke urimelig dersom han og Finnboge slåss; for Finnboge er en uredd kar. Men vi to tren­ ger ikke spare oss. Berg lutte seg som en hund da jeg slo han i koll. Men kom du bare til holmgangen, Berg! dersom du har mer manns hug enn harehjerte. Dersom en av oss ikke kommer, skal den andre reise nidstang mot han, slik at alle kan se at han er en niding, og slik at ingen skikkelige folk vil være i lag med han. Han skal bli uvenn med gudene og kalles fredsbryter.» Med dette skiltes de og for hver heim til sin gard. Dette spurtes nå snart rundt i bygdene. Da holmgangen skulle være, hadde Torstein gjestebud på Hov, slik han pleidde hver høst. Helga hette en kvinne som kom ut til Island sammen med Berg; hun var frilla hans. Hun var en stor dugelig kvinne; hun var kjent med all slags trolldom, framsynt og spåvis. Hun sa til Berg: «Dere frender har vært ukloke når dere tenker på å prøve lykka mot Ingemundssøn­ nene. Det går ikke så lett; Torstein har vist at han eier både klokskap og lykke. Og det er sant som de sier om Jøkul at det er ingen slik berserk som han i hele Nordlendingfjerdingen; du er ikke hans like­ mann enda du er stor og sterk. Og så mye skam du har hatt av han, får du en halv gang til så mye nå, dersom dere kommer i strid.» Berg svarte: «Jøkul har sagt så mye som jeg ikke kan tåle.» Helga svarte: «Når du er så fåvis at du ikke vil se deg for, skal jeg sørge for at det ikke blir noe av denne holmgangen.» «Det råder ikke du for,» svarte Berg. - Dette visste Finnboge ingen ting om.

309

34 Det er fortalt at den morgenen de skulle fare til holmgangen, ble det slik snøkave med frost at ingen kunne være ute. Tidlig om morgenen banket noen på døra på Hov. Torstein lukket sjøl opp og hilste broren, Jøkul. «Er du ferdig til å fare til holmstevnet, Torstein?» spurte han. «Synes du det er rådelig å fare i dette uværet?» sa Torstein. «Javisst gjør jeg så,» svarte Jøkul. Torstein bad Jøkul gå inn først, så de kunne se om været ville gi seg. Jøkul ville ikke inn og tine av seg snøen, men dersom Torstein ikke var villig, kunne han gå alene. Da sa Torstein: «Aldri skal det bli slik skilnad på motet vårt at jeg sitter heime og du farer alene. Vent på meg!» Torstein gikk inn og kledde seg og sa til gjes­ tene at de måtte ikke fare fra Hov før det ble godvær, og han bad kona og sønnene sine stelle godt med dem. Så for brødrene. «Hva tenker du gjøre nå?» spurte Torstein. Jøkul svarte: «Jeg vet ikke at du har spurt meg til råds før, og lite hjelp kan jeg gi den som trenger det; men i denne saka skal jeg ikke være rådløs. Vi skal fare til Undunfjell og få Tore, bror vår, med oss.» De gjorde det, og fra Undunfjell kom de om kvelden til Faksa-Brand - som var en venn av Jøkul - og ble der om natta. Brand hadde en faksete hest, som de kalte Frøyfakse. Han var glad i hesten; for den var god, og en kunne lite på den både i strid og ellers. Folk flest mente at Brand trodde på Fakse. Morgenen etter var det samme været, om det ikke var verre. Men brødrene ville fare enda det ikke gav seg. Brand hadde kledd en slede med huder; så spente han Fakse for og mente at de to nok skulle finne vegen. Jøkul sa: «Torstein og Tore skal sitte i sleden, og du Faksa-Brand og jeg skal gå fore.» Tidlig dags kom de ned til høystakkgjerdet; men der var ingen før dem. Om morgenen sa Finnboge til Berg: «Tror du ikke at Jøkul er møtt fram til holmgangen?» «Det tror jeg ikke,» svarte han, «for ingen mann kan fare i slikt vær.» «Dersom han ikke er møtt fram, er Jøkul ikke den mann jeg har holdt han for. Det hadde vært bedre om du ikke var gått så langt mot han og nå måtte tåle den ene skam etter den andre.» «Det har dere sett altfor sent,» sa Helga, «og så ille det er å vike nå, vil det likevel bli verre siden.» «Tror du at Jøkul er kommet til holmstevnet?» spurte Berg. «Det vet jeg ikke,» svarte

310

hun. «Men jeg tror dere skal få se at han er større mann enn dere.» De snakte så ikke mer om dette, men ble heime. Brødrene ventet til nons; da gikk Jøkul og Faksa-Brand bort til et sauehus Finnboge hadde der ved gjerdet, og tok løs en stolpe, som de bar bort til gjerdet. Der var også noen hester som hadde søkt livd mot uværet. Jokul skar et mannehode på stolpeenden og ristet med runer de orda som før er sagt. Så drepte Jøkul ei merr, åpnet den i brystet og reiste den opp på stolpen, slik at den vendte mot Borg. Så tok de fatt på heimvegen. Om natta var de hos Faksa-Brand, og den kvelden hadde de det svært trøysamt. Jøkul sa: «Torstein frende! Det er nå så at du er en mer vennesæl mann enn jeg og har flere venner; men nå har det vist seg at mine venner ikke er ringere enn dine. Jeg synes Faksa-Brand har vært en god hjelpesmann.» «Ja, Brand har vært en god venn,» sa Torstein. Brand sa: «Det er lett å hjelpe en slik mann som Jøkul; for det er få som kan måle seg med han.» Faksa-Brand og Jøkul mente at dette hadde vært trollvær og gav Helga på Borg skylden for det. Da brødrene kom heim, tok alle vel mot dem, og rundt i bygda spur­ tes snart hvor stor skam folket på Borg hadde hatt av brødrene.

35 En gang straks etter dette samlet Finnboge og Berg folk fra Vidjedal, slik at de ble tretti mann i alt. Helga spurte hva de tenkte seg til, og Finnboge svarte at de ville fare til Vatnsdal. «Ja,» sa Helga, «nå tenker dere hevne dere på brødrene, men jeg spår at det går verre med dere dess oftere dere strides med dem.» «Det får nå våge seg,» mente Finn­ boge, og Helga svarte: «Bare reis. Snart vil det haste mer med å komme heim enn heimefra.» Dette spurtes nå brått vidt omkring, og Torstein på Hov fikk greie på det. Han sendte bud på brødrene sine, og da de kom, fortalte han det han hadde hørt. De tok så det råd å samle folk, og den dagen de kunne vente Finnboge, kom seksti mann sammen på Hov. Det var frenden deres, Må på Måstad, og Eiulv fra Karnsnes og andre av vennene deres.

311

Da de så Finnboge og følget hans komme ridende, sa Torstein: «Nå skal vi stige til hest og ride mot dem; for jeg vil ikke at de skal tråkke opp garden min.» - De gjorde det, og Jøkul ville at de skulle ride snøgt og sette inn på dem før de var ferdige til å slåss. «Vi skal ikke være for brå,» svarte Torstein. «Jeg skal føre ordet for oss og spørre hva de vil. Det kan hende at her trengs lite makt, men jeg vet at du, frende! er ferdig i alle høve.» Jøkul sa: «Det er som en kunne vente at du ikke lenge fant mine råd gode nok.» «Det rådet vi fulgte, var godt,» svarte Torstein, «men nå trengs det ikke.» Finnboge sa til mennene sine: «Mannsterke kommer de ridende ned fra Hov, og det er sant som folk sier, at det er ikke lett å komme uventet på Torstein. Nå har vi to vilkår, og intet er godt: vi kan ride heim igjen med stor skam, eller vi kan gi oss i kast med dem så farlig det er; for de er mange flere enn vi, det jeg kan se.» «Skal vi ikke våge noe nå?» sa Berg. «Jovisst, møtes skal vi.» Finnboge sa: «Så skal vi stige av og binde hestene og holde godt sammen hva som enn hender.» Torstein og følget hans så de andre gjøre dette. Så steg de også av og bandt hestene. «Nå skal vi gå mot dem,» sa Torstein, «og jeg vil føre ordet for oss.» Så sa han til den andre flokken: «Hvem er høvdin­ gen for dem som er kommet hit?» Finnboge sa det var han, og så spurte Torstein: «Hva for ærend har dere her i dalen?» «A, en har ofte småærender rundt i bygdene,» svarte Finnboge. Torstein sa: «Når dere har truffet oss brødrene, tenker jeg dere har utrettet det ærendet dere hadde da dere for heimefra, enda det gikk annerledes enn dere mente. Var det oss dere ville finne, har dere vært hepne. Nå skal du få vilkår, Finnboge! enda det hadde vært lettere å gi deg bare ett. Far straks heim til Borg og bli i ro på garden din! Det andre vilkåret er at vi skal prøve holmgangen vår, men på den måten at begge skal få hjelp av følget sitt, og da kan du se hva du duger til så stor og sterk du er. Det skal også være med at du skal fare bort fra Vidjedal til våren og ikke holde til mellom Jøkulså i Skagafjorden og Rutafjordså, og aldri siden skal du tenke på å gi deg i strid med oss brødrene. Og du, Berg! har gjort mye galt med toskeskapen din. Med det samme du kom hit til bygda, viste du meg at du var en ufredsmann. Da lot du hestene dine beite i enga mi, og mente jeg var slik en stakkar at jeg skulle gjete dem der de gikk på beite. Og for det hogget fra Jøkul, bror o

312

min, skal du ingen bot ha siden du nektet å ta mot da vi bød deg. Du skal også holde deg utafor de samme grensene som Finnboge. På den måten har dere to et minne om striden mellom oss. Velg nå straks ett av disse vilkårene!» Jøkul stod ved siden av Torstein ferdig til å drage Ættartange. Finnboge og Berg og følget deres gikk bort til hestene sine og steg opp; de red sin veg og stanste ikke før de kom til Borg. Helga stod ute da de kom, og spurte etter nytt; men de hadde ingen ting å fortelle. «Det kan være at dere synes det er lite nytt,» sa hun. «Men det synes visst ikke andre når de får vite at dere er blitt fredløse i bygda som illgjerningsmenn. Dette var riktig ei skamferd.» Torstein og brødrene red heim til Hov, og derfra hver til sin gard. Torstein takket dem vel for hjelpa. Han hadde stor ære av denne saka som av alle andre. Om våren sollte Finnboge Borg og flyttet nordover til Strander i Trekyllesvik og bosatte seg der. Berg for også bort, men det er ikke for­ talt i denne sagaen hva han tok seg til senere. Og her ender striden mellom dem og Ingemundssønnene.

36 Det er fortalt at en sommer kom et skip til Rutafjord. Ombord var to søstre, Torøy og Groa. De for begge to som gjester til Hov og ble hos Torstein om vinteren. Om våren ville de at han skulle få dem et fast bosted. Torøy kjøpte jord slik Torstein rådde henne, og bosatte seg der; men Groa kom til å bo nær han. Turid, kona til Torstein, brukte munn på han; for hun mente at Groa la seg etter han med trolldom så han ble glad i henne. Groa kjøpte malt og stelte til gjeste­ bud; til det bad hun Ingemundssønnene. Det så ikke ut til at de to søstrene mente de var av småfolk. Hun bad også Må på Måstad og mange andre folk i bygda. Tredje natta før Torstein skulle ride heimefra, drømte han at ættefylgja deres kom til han og bad han at han ikke skulle fare; men han hadde lovt det, sa han. «Jeg synes det er uklokt,» sa hun, «og det vil 313

gå deg ille.» Så gikk det tre netter. Da kom hun igjen og var vond og sa det ville gå han ille, og førte hendene over øynene hans. De hadde den skikken når Torstein skulle fare heimefra at alle som skulle ride med, kom til Hov den dagen. Nå kom Jøkul og dore og Må og de andre som skulle fare. Torstein sa at han var sjuk og bad dem fare alene, og det gjorde de. Da sola var gått ned den kvelden, så en sauegjeter at Groa kom ut og gikk andsøles rundt huset sitt mens hun sa: «Det er vanskelig å stå mot lykka til Ingemundssønnene.» Hun så opp mot fjellet og viftet med en klut eller duk, som hun hadde knyttet mye gull inn i; så ropte hun: «La nå det hende som skal skje.» Så gikk hun inn og lukte døra etter seg. Da gikk et jordskred over garden, og alle mennene lot livet der. Men da dette spurtes, jagde brødrene Torøy, søster hennes ut av bygda. Folk syntes støtt at det spøkte der Groa hadde bodd, og etter den dagen ville ingen bo der.

37 Torgrim på Karnså fikk et barn med Nereid, frilla si, og fordi kona hans bad om det, bar de barnet ut. Ingemundssønnene var gode venner og kom ofte sammen. Engang Torstein var hos brødrene sine, bad Tore om å få snakke alene med han. Da spurte Torstein hvem han syntes var den gjæveste av brød­ rene. Tore mente at det trengte en ikke gjette seg til - «for du har de beste råd og er den klokeste av oss.» Torstein svarte: «Jøkul er den fremste av oss i stridshug.» Tore sa: «Det er verst med meg, for støtt kommer det berserkgang over meg når jeg minst vil det, - og nå skal du gjøre noe for det, bror!» «Jeg er kommet hit,» sa Torstein, «fordi jeg har hørt at Torgrim, frenden vår, har båret ut barnet sitt siden kona hans bad han gjøre det. Det er ille gjort. Jeg synes også det er stor skade at du ikke har samme natur som andre menn.» Tore sa han ville gjøre hva som helst for å bli kvitt denne berserkgangen. Torstein lovte å komme med råd og spurte hva han ville gjøre til vederlag. «Det du vil,» svarte Tore. «Da ber jeg deg om én ting,» sa Torstein, «at du

314

skal la sønnene mine få godordet.» Det lovte Tore. Da sa Torstein: «Nå vil jeg kalle på han som har skapt sola - for jeg tror han er den mektig­ ste - og be han ta fra deg denne plagen. Så vil jeg for hans skyld hjelpe dette barnet og fostre det opp, slik at han som har skapt oss, siden kan vende det til seg; for slik tror jeg det vil gå med gutten.» Så steg de til hest og red til Karnså, til det stedet der barnet var gjemt og trellen til Tore hadde funnet det. Det hadde vært lagt noe over ansiktet så barnet hadde holdt på å kveles, men pusten hadde likevel holdt nesen fri for kledet. De tok barnet heim til Tore, og han fostret opp gutten og gav han navnet Torkjel Kravla. Siden kom det aldri berserkgang over Tore. På den måten fikk Torstein godordet. Olav bodde på Haukagjel og Ottar på Grimstunga. Han var gift med Asdis, datter av Olav, og ved lovmøtene hadde de tingbu sam­ men. Sønnene til Torstein vokste opp og ble dugelige menn. Gudbrand var en stor og sterk mann. Ingolv var svært vakker, men også stor; han var dugeligere enn de fleste. På et høstting kom mange folk sammen, og de fikk i stand leiker. Ingolv var med og viste at han var en god idrettsmann. Engang han for etter ballen, bar det slik til at den trillet bort til Valgerd Olavsdatter. Hun gjemte den under kappen sin, og de snakte sammen en stund. Ingolv syntes hun var svært vakker, og det som var igjen av tinget, snakte han med henne hver dag. Og siden gikk han ofte til henne. Ottar likte ikke dette og bad Ingolv at han ikke måtte gjøre noe som var til skam for begge to. Han ville heller gi han datter si på sømmelig vis enn at de skulle leve sammen i slik vanære. Ingolv svarte at han kom og gikk som han ville, og at det ikke var noe usømmelig i det. Ottar gikk til Torstein og bad han få Ingolv til å slutte med dette, og det lovte Torstein. Til Ingolv sa Torstein: «Hvorledes kan du våge å gjøre skam på Ottar og vanære datter hans. Dette er dårlig gjort av deg, og blir det ikke slutt på dette, blir vi to uvenner.» Så sluttet Ingolv å gå til Val­ gerd, men han diktet elskhugsviser om henne og sa dem siden fram. Ottar sa til Torstein at han likte dårlig visene til Ingolv, og han syntes Torstein var skyldig å finne på råd. Torstein sa at det var ikke med hans vilje Ingolv gjorde slikt; han

315

hadde snakt om det, men det nyttet ikke. Ottar sa: «Du må enten bøte gods for Ingolv eller gi oss lov til å saksøke han etter loven.» «Det er mitt råd,» sa Torstein, «at du ikke bryr deg om dette; men du kan gjerne gå fram etter loven.» Ottar for i stevneferd til Hov; der stevnte han Ingolv til Hunavatsting og ville ta opp saka. Da Jøkul fikk vite dette, gjorde han seg vill og sa det var den største skam at han og brødrene skulle bli gjort fred­ løse på ættegardene sine. «Torstein tar til å bli svært gammel nå; og om vi ikke er lovmenn, kan vi vel hindre denne saka med øksehamrene.» Da vårtinget kom, bad Ingolv Torstein om råd, ellers truet han med å sette øksa i hodet på Ottar. Torstein sa: «Nå vil jeg at du skal ta mot godordet - og bruke det.» Og slik ble det. Og da saka kom opp til doms, sprengte Ingolv og Jøkul retten med våpen, og på den måten stanste de saka. Litt senere fortalte Ottar til Olav, mågen sin, at han ikke ville bo der lenger, men selge garden sin; det gjorde han og flyttet sør over heia.

38 Ikke lenge etter dette fikk Torstein sott og døde. Her nevner vi Torsteins død først, men Jøkul døde tidligst av brødrene, og Tore levde lengst. Torkjel Kravla var tre vintrer gammel da Tore, fosterfar hans, døde. Da kom Torkjel til Tororm og ble fostret opp der. - Folk trodde ikke at de som kom etter kunne måle seg med Torstein og brødrene hans, men mange mente at sønnene fulgte godt i farens spor. Kvin­ nene likte best Ingolv, som det står i visa: Alle moer ville med Ingolv gange, de som voksne var; vondt det var være liten.

Brødrene skiftet arven mellom seg. Ingolv bodde på Hov og Gudbrand på Gudbrandsstad. Ingolv var gift med Haldis, datter av Olav

316

på Haukagjel; hun var yngre enn Åsdis, kona til Ottar, som var mor til Valgjerd og Hallfred Vandrådeskald. På vegen til eller fra ting kom Ingolv støtt sammen med Valgjerd; hun sydde også alle de beste klærne hans. Dette likte Ottar dårlig.

39 Noen vintrer etter at Torstein Ingemundsson var død, var Ottar en dag på veg heim fra tinget; på Blåskogaheia støtte han på en fredløs mann som hette Tore, og som var kommet øst fra fjordene. Han fortalte at han var blitt dømt fredløs i en kvinnfolksak og bad om å få bli hos Ottar. Ottar sa at han ville ta mot han på det vilkåret at han utrettet et ærend for han. Han spurte hva det var, og Ottar svarte: «Jeg vil sende deg nord i Vatnsdal til Ingolv for at du skal ta livet av han eller en av brødrene hans; for går det som det ser ut til, er det likt til at de ikke har lykka med seg. Dersom du vil fare dit, skal jeg hjelpe deg.» Han sa at han var skikket til det; for djervskap skortet det ikke på, mente han. Tore for så heim med Ottar, og de ble forlikte om at han skulle drepe Ingolv - eller Gudbrand, dersom det var lettere å nå han. Til vederlag skulle Ottar hjelpe Tore ut av landet. Så for Tore nord til Vatnsdal og kom til Hov. Han fortalte at han var en fredløs mann og bad Ingolv om hjelp. Ingolv mente at han trengte ikke folk fra andre bygder enda det var nok å få av dem. Han bad han pakke seg snøgt av garde; for han var ikke å lite på. Tore for så til Gudbrand; han tok mot han, og der ble han da en tid. En mor­ gen bad Gudbrand han leie fram en hest til seg og gikk sjøl først med Tore etter seg. Da Gudbrand kom på dørstokken, bøydde han seg, og Tore hogg etter han. Men da Gudbrand hørte øksa synge i lufta, kastet han seg til side ved døra, så Tore hogg i bjelken som stakk fram fra vindskiene og kjørte øksa fast der. Tore rente bort etter tunet og Gudbrand etter. Da han kom til elvegjelet, hoppet Tore over, men stupte framover. Gudbrand skjøt sverdet etter han og traff han midt på livet. Han hadde knytt beislet om livet, og sverdet traff beisle-

317

ringen. Gudbrand sprang over elva og bort til Tore; da var han død, og Gudbrand dekte liket til med stein. Det var kommet noen skår i sverdet, og et var så stort at en kunne legge fingertuppen i det. Siden brynte han sverdet, og det ble et godt våpen. Gudbrand for til bror sin og fortalte han det som var hendt; det var Ottar som var ute, og en kunne ikke finne seg i slikt, mente han. Ingolv samtykte i at det var ille gjort, og de red straks sør i Borgarfjord og snakte med Ottar. Men han nektet; for det var mangmennt hos han, og han var trygg for dem. Det ble så prøvd på forlik, og det gikk ut på at Ottar skulle betale et hundre i sølv, men for Tore skulle det ingen bøter være. Det var også med i forliket at Ingolv skulle være rettløs dersom han kom alene til Valgjerd og ikke hadde Gudbrand med seg. «Det skal du huske, Ottar!» sa Ingolv, «at kommer det flere slike uvenner til oss, så skal du ikke slippe med pengebøter; men da skal svikrådene dine bli betalt etter fortjeneste.» Ottar mente at mange ville si det var skjellig grunn til det som var gjort. Slik skiltes de.

40 Svart hette en mann som kom med skipet sitt inn til Mintaksøyr. Han var fra Sudrøyene; han var en stor og sterk mann, men ikke vennesæl; ingen likte han. Skipet hans var i ustand; men da folk visste hva slags kar han var, ville ingen ta mot han. Han for så omkring i bygdene til han kom til Ottar og bad han hjelpe seg og la han få bli der. Han svarte: «Det er urett å nekte å hjelpe en slik mann som du er. Jeg vil ta mot deg; for du er ingen stakkar, og jeg kan få god bruk for deg.» Det var bare som en kunne vente, mente Svart. Svart hadde noe gods; men han hadde ikke vært der lenge før Ottar sa til han: «Jeg vil sende deg nord i Vatnsdal til Hov. Der bor en mann som heter Ingolv. Han er motparten min; han har ført stor skam over meg, men jeg får ingen rett av han. Han er likevel en gjæv mann; men jeg tror du vil ha lykka med deg til å hevne meg når du bare følger rådene mine; for jeg liter på deg.» Svart sa at han hadde vært med

318

før der folk ikke var forlikte. En kunne også vente, mente han, at han skulle makte ærendet; for han hadde fart i viking, og ofte hadde bare han sloppet unna. Oppe i Kvitå stod et skip. De ble forlikte om at Svart skulde hogge en hand eller fot av Ingolv, eller drepe Gudbrand dersom han ikke nådde Ingolv; til vederlag skulle Ottar ha han hos seg om vinteren og siden hjelpe han ut av landet. Svart skulle syte for seg sjøl dersom han ikke hadde hell med seg, men ellers ha tilhold hos Ottar. Ottar fikk varer fra skipet og gav Svart niste med på vegen; han gav han også en følgesvein og to hester. Han fortalte han hvor­ ledes bygdene lå til og gjorde han kjent med de vegene han helst skulle fare nordetter og nordfrå. Svart for nord til Kvanndal før han stanste. Der tok han av hestene og laget til varene mens hestene beitte. Svart kom gående til Hov tid­ lig på dagen nettopp som Ingolv stod ute og skjeftet et spyd. Svart hil­ ste Ingolv og fortalte at han hadde hatt uhell på vegen og mistet to hester oppe på heia, mens varene hans lå igjen der oppe i en kiste og en skinnsekk. Han bad Ingolv om folkehjelp slik at de kunne leite sammen og føre varene ned til bygda. Han sa at han skulle flytte ned til Øyfjord og at han hadde vært på Ravnagjel for noen vintrer siden. Ingolv svarte at han hadde få folk på garden og sjøl ville han ikke fare med, så han kunne like godt dra av garde med det samme. «Da vil du kan hende følge meg på veg og vise meg en annen gard,» sa Svart, og det gjorde Ingolv. Han fulgte han ned til vegen, men var hele tiden var om seg; for han trodde ikke Svart for godt siden han alltid ville gå sist. Svart hadde sverd i beltet og et veldig spyd i handa; det var et spyd med flatt blad, langt skaft og jern tvinnet rundt skjeftet. Svart bad Ingolv om lov til å bli der, så skulle han få det han ville av varene - «du er en vidkjent mann, og det sømmer seg vel at du tar mot uten­ landske menn, aller helst når det ikke skorter dem på gods så de kan betale.» «Jeg er ikke vant til å ha ukjente menn hos meg,» sa Ingolv. «For av dem er det mange illgjerningsmenn, og skal jeg dømme etter de onde øynene dine, er det likt til at du er én.» Slik sendte han Svart fra seg og sa at han ikke ville ha noe med han å gjøre. Så drog han heim igjen. Svart for til Gudbrand og fortalte det samme til han. Gudbrand sa: «Dere fremmedfolk er ikke av beste slaget; men jeg skal la folk leite

319

etter varene dine, og siden kan vi avgjøre om du skal få tilhold her på garden.» De for og fant varene og mente at hestene var sprunget sin veg, men snart fant de dem også. Gudbrand førte alt heim til seg og tok mot Svart. Da Ingolv fikk vite dette, for han til han og sa at han ikke hadde vært varsom nok, og ville at han skulle sende Svart bort med det samme. Gudbrand trodde ikke at denne mannen ville skade han; for han hadde ikke sett noe likt til det siden han kom. «Da er ikke vi to av samme mening,» sa Ingolv; «for jeg synes at denne mannen ser ut som en leidd lønnmorder, og noe ondt kommer han til å gjøre. Jeg vil ikke at han skal bli her hos deg; for jeg tror ikke noe godt om han, og det er best å være føre var.» Men Svart ble likevel der om vinteren. Da det led ut på våren og tok til å bli sommer, drog Gudbrand til seters. Det var stelt slik at husmora red alene, og at Gudbrand og Svart begge red én hest slik at Svart satt bak. Men da de kom ut på de myrene som nå heter Svartfjellsmyrene, sokk hesten under dem, og Gudbrand bad Svart skli ned av hesten, og det gjorde han. Da Svart så at Gudbrand ikke aktet på han, snudde han spydet. Dette så husmora og ropte: «Akt deg for hunden! Han farer med svik og vil drepe deg.» Med det samme kjørte Svart spydet i Gudbrand under armen og inn i brystet. Gudbrand rykte ut sverdet og hogg etter Svart og kløyvde han på midten. Da husmora kom til setra, fortalte hun at begge var døde. Dette syntes folk var en sorgtidende. Da Ingolv fikk vite dette, sa han at det var gått slik han hadde ventet. Han gjorde seg straks ferdig til søksmål mot Ottar på Alltinget fordi han hadde stått han og bror hans etter livet. Da folk kom på tinget, prøvde de å få i stand forlik; men det var vanskelig å få Ingolv til å gå med på det. Men både fordi mange velvillige menn støttet det, og fordi Ingolv ikke hadde holdt forliket sitt med Ottar om ikke å møtes med Valgjerd, så tok han til slutt mot forlik, og fikk tre hundre i sølv for dra­ pet på Gudbrand. Likeledes skulle saka med Ottar om Valgjerd og bruddet på avtalen være avgjort med dette. Så skiltes de og var forlikte. Ingolv hadde to sønner med kona si; de hette Surt og Hogne. De var begge gode mannsemner. Ingolv ble holdt for en stor høvding og gikk på mange måter i farens fotspor. På denne tid tok Olav på Haukagjel til å eldes mye. 320

41 Både sørpå og mot nord var det mange røvere og ransmenn på denne tid, så knapt noen fikk ha i fred det de åtte. En natt stjal de mye mat på Haukagjel, for der var fullt opp av alt slag. Olav for og fortalte det til Ingolv, og han drog heimefra med femten mann. Olav bad han fare varlig; han sa at det var mer om å gjøre at han kom uskadd heim enn at han fikk greie på hvor det ble av maten hans. Som de red sør over heia, snakte de sammen om ranet hos Olav. Tjuvene hadde stjålet for femten hundre. Ingolv og følget hans fant sporet og satte etter dem til de kom et sted der sporet greinte seg i to. Der delte de seg i to flok­ ker: åtte for én veg og sju en annen, og slik lette de lenge. Tett ved var en seter; dit for de og fikk se atten hester omkring selene. Det var vel tjuvene som var kommet dit, mente de, og det var nok rådeligst å lete opp den andre flokken. Men Ingolv trodde ikke det var best «for da kan de nå bort til helleren rett der borte; men når de dit, er de berget, og da var det lite hjelp i å fare hit. Det er heller ikke visst hvor mennene våre er.» Så sprang Ingolv av hesten og hoppet ned i et gjel tett ved. Der trev han to heller, og satte den ene framfor brystet og den andre mellom skuldrene og bandt dem fast slik. Han hadde sverdet Ættar­ tange i handa, og slik gikk han bort til selet, som hadde to dører. Folk sier at det var bare Ingolv og en mann til, og han sa til Ingolv at han ville rope på de andre. Ingolv skulle passe selsdøra, sa han, mens den andre hentet mennene. Men den andre ville ikke gå; for han syntes ikke at Ingolv hadde for mange med seg. Ingolv ville med en gang inn og ta på tjuvene og bad den andre følge djervt etter. Tjuvene for løs på han straks han kom inn, men hellene han hadde spent på seg, dekte han slik at hogga gled av. Så satte de inn på han med all makt, men han verjet seg godt og djervt. Så rev han opp Ættartange, og sverdet kom i hodet på den som stod bak han, slik at han fikk bane; så hogg han den banehogg som sto framfor seg, og slik drepte Ingolv begge med ett hogg. Det ble en kvass strid, og den endte med at Ingolv drepte fem mann, men da var hjelpes­ mannen hans falt. De var nå kommet ut av selet, og Ingolv hadde mange sår. Da kom mennene hans til, men da stakk tjuvene av. Så 21. Norrøn saga II

321

tok de tjuvegodset og bandt det på hestene sine og jagde dem nord­ etter. Den vinteren lå Ingolv av sårene sine, og de grodde så godt som igjen. Men om våren, da sommervarmen kom, brøt alle sårene opp igjen, og han døde av dem. Før han døde, bad Ingolv om at de skulle gravlegge han i et annet holt enn frendene hans lå; for han mente at vatnsdalsjentene kom han lettere i hug når han lå nær vegen. Da han døde, ble han jordet der det nå heter Ingolvsholt. Alle sørget mye over Ingolv. Han levde tolv vintrer etter faren, og nøt stor heder. Ottar giftet bort Valgjerd, datter si, til en mann fra Stavholt. Da Ingolv var død, var det ingen høvding i Vatnsdal; for Ingolvssønnene var ikke gamle nok til å ta vare på godordet. Vatnsdølene kom så sammen for å finne ut hva de skulle gjøre. Men det var lov den gangen at så lenge arvingene var umyndige, skulle den av ting­ mennene som var best skikket til det, ta vare på godordet.

42 Torkjel Kravla Tbrgrimsson var en både stor og sterk mann. Han var tolv vintrer da dette hendte. Torgrim gikk ikke ved at han var far hans, enda Torkjel var mye djervere å se til enn de rette sønnene hans. Torkjel Sølvrik fra Helgavatn var en stor berserk og trollkunnig også. Han var svært rik på gods; han var ikke vennesæl; de fleste likte han dårlig, enda han var en gjæv mann. Den dagen det var tillyst møte på Karnså om godordet, sa kona til Torkjel Sølvrik: «Hva tenker du å gjøre i dag?» Torkjel svarte: «Jeg ten­ ker å fare til møtet og være godordsmann i kveld når jeg kommer heim.» «Når du tenker på å bli høvding for vatnsdølene,» sa hun, «vil jeg ikke at du skal fare; for ikke er du eslet til det, og ikke er du skikket til det heller.» «I andre ting skal jeg følge ditt råd,» svarte han, «men ikke i dette.» Klakka-Orm og Torgrim fra Karnså, dattersønn av Ingemund, tenkte seg også til dette møtet. De syntes det var best Torgrim fikk godordet siden han var i slekt med vatnsdølene; men det ble likevel 322

loddtrekking; for mange mente de var like sjølskrevne til det. Dette møtet var lagt til siste vintermåneden i Forsøludal hos KlakkaOrm. Siste natta før møtet drømte Torkjel Sølvrik og fortalte det til Signy, kona si, at han syntes han kom ridende nedover Vatnsdal på en rød hest, som snautt nok rørte bakken, og det lyste rødt framfor han. Han tydde drømmen slik at han ennå kunne vente seg stor heder. Signy tydde den på en annen måte, og mente det var en ond drøm. Hun sa at hesten hette Mar, men Mar var en fylgje, og når den viste seg rød, tydde det blod - «og det kan hende du blir drept på møtet der­ som du prøver på å få godordet; for mange vil misunne deg.» Torkjel lot som han ikke hørte det hun sa, men drog heimefra flust utstyrt med klær og våpen - for han var glad i stas - og kom til møtet i siste liten. Torgrim kom tidlig på dagen og satt i høgsetet hos Orm; han gikk aldri ved at han var far til Torkjel Kravla. Gutten leikte seg på golvet med de andre barna og var både stor og sterk og svært vakker. Han stilte seg opp framfor Torgrim og så lenge på han og på stridsøksa han holdt. Torgrim spurte hvorfor denne trellkvinnesønnen stirte slik på han. Torkjel svarte at han var ikke for trøysam å se på. Torgrim spurte: «Hva vil du gjøre, Kravla! for å få denne øksa som jeg ser du liker så godt, og for at jeg skal vedgå slektskapet med deg?» - Torkjel bad han si hva han skulle gjøre. Torgrim sa: «Du skal sette øksa i hodet på Tbrkjel Sølvrik slik at han aldri får godordet til vatnsdølene; på den måten synes jeg at du fører deg sjøl inn i ætta til vatnsdølene.» - Tor­ kjel lovte å gjøre dette. Torgrim la til det rådet at han skulle ståke som verst med de andre guttene. Torkjel Sølvrik pleidde å sette handa under kinnet og legge ene foten over kneet. Torkjel skulle springe ut i søla og så komme inn igjen og bort til klærne til Sølvrik og se om han ble sint. Nå snakket de om godordet, men ble ikke forlikte, for alle talte for seg. Så trakk de lodd, og loddet falt støtt på Sølvrik, for han var trollkunnig. Da gikk Torgrim fram og møtte Torkjel Kravla i døra sammen med guttene og sa: «Nå vil jeg at du skal gjøre rett for øksa.» Torkjel sa da: «Jeg har god hug på øksa og vil nå gjerne betale den, men jeg har ikke slik vare som du vil ha.» «Jeg kan ta mer enn én slags vare,»

323

sa Torgrim. Torkjel spurte: «Vil du at jeg skal drepe Sølvrik?» «Ja,» svarte Torgrim. - Da var godordet nettopp falt på Sølvrik. Torkjel Kravla kom inn i stua og gikk opp til Sølvrik og kom bort i foten hans, men Sølvrik føyste han vekk og kalte han trellkvinnesønn. Torkjel spratt opp på setet ved siden av og hogg stridsøksa i hodet på han, og Torkjel Sølvrik var død med én gang. Torkjel Kravla mente at han hadde ikke gjort for mye for å få øksa. Torgrim sa at noen hadde vel egget opp gutten, og så hadde han ikke kunnet styre seg. «Men nå har denne pilten nesten synt seg god for en vatnsdøl, og jeg går ved at jeg er far hans.» Siden tok Torgrim godordet og ble kalt Karnsågdde. Der ble forlik etter drapet på Sølvrik; for sønnene hans var unge. Torkjel for heim til Karnså med far sin og bad om lov til å fare ut; for han ville se hvor­ ledes det gikk dersom han traff Sigurd jarl Lodvesson, frenden sin. Torgrim lovte han at han skulle få det som han ville.

43 Bjørn hette en nordmann som lå med skipet sitt ferdig til å stikke til sjøs, og med han drog Torkjel Kravla fra Island. De kom til Orknøy­ ene på den tid Sigurd var jarl på øyene. Bjørn kjente jarlen og prøvde å få han til å ta mot seg og Torkjel; han sa at Torkjel var av godt folk og en gjæv mann, som var langt bedre enn andre islendinger. Jarlen sa han ville ta mot dem, og spurte Torkjel etter ætta hans, og Torkjel sa hvem han var. Jarlen la lite merke til det han sa, men tok siden mot dem. Jarlsfolka syntes Torkjel var envis; aldri gikk han ut av rommet sitt uten at jarlen gikk ut, men han fulgte trutt jarlen. En dag om våren gikk hirden ut av hallen for å drive idrett, og jarlen satt etter med noen få mann. «Du er roligere enn de fleste andre, Torkjel,» sa jarlen, «siden du ikke går ut til leiken. Men hva fortalte du om ætta di?» Da Torkjel tok til å fortelle om ætta si, våknet jarlen opp og sa: «Du er nok i slekt med meg; men sent forteller du slike ting.» Jarlen viste han nå større ære enn før. Sommeren etter for jarlen i viking, og spurte Torkjel om han ville 324

fare med han. Han sa at han ville fare når jarlen ville det slik. De her­ jet vidt omkring om sommeren. En gang de gjorde landgang i Skott­ land og kom tilbake til skipene, spurte jarlen hvor mange mann de sakna. Da de talte etter, var Torkjel den eneste de sakna. Han hadde vært ombord på jarleskipet. De andre mente det var ingen skade å reise fra så seinvoren en mann. Jarlen bad dem fare og leite etter han, og det ble gjort. De fant Torkjel i ei glenne opp mot ei eik; to menn hogg løs på han og fire lå døde framfor han. De som søkte inn på Tor­ kjel, sprang sin veg da jarlsmennene kom. Jarlen spurte Torkjel hvor­ for han var blitt igjen. Torkjel sa: «Jeg har hørt deg si at vi skulle springe fra skipene opp på land, men aldri at vi skulle renne ombord slik at vi kom fra hverandre.» Jarlen svarte: «Sant sier du der, frende! og slik skal det også være fra nå av. Og den som flyr fra merket ned på skipene, skal ikke være med å kaste lodd.» Jarlen spurte om det var skotter som lå der døde, eller om det var noen av hans menn. Torkjel sa det var skotter. Han sa at han hadde gått forbi en borg, og der han gikk, falt noen steiner ut av muren, og der fant han ikke så lite penger.

325

Dette så borgmennene og satte etter han, og møtet mellom dem var blitt slik de hadde sett. Jarlen roste han for motet hans. Siden spurte han hvor mange penger han hadde funnet. Han sa det var tjue mer­ ker sølv. Jarlen sa at han skulle ha de pengene sjøl og ingen annen. Men Torkjel ville jarlen skulle ha både dem og hans del når de kastet lodd. Jarlen sa da at de skulle eie dem begge to, og de pengene kom ikke med i loddkastinga. Jarlen satte Torkjel svært høgt etter ferda. Da han hadde vært hos jarlen i to vintrer, fikk Torkjel hug til å fare til Island og sa det til jarlen. «Det venter jeg,» svarte han, «at frendene dine får ære av deg.» Han ble hirdmann hos jarlen, og jarlen gav han en gullslått øks og gode klær og kalte han sin venn. Jarlen gav han også et handelsskip med slike varer som han ville ha. Til Torgrim sendte han en gullring, som veidde en halv mark, for å kjøpe fri Nereid, og til henne sendte han en vakker kvinnedrakt for frendskapets skyld. Så stakk Torkjel til havs; det gikk godt, og han kom inn i Hunavatsos. Torgrim Karnsågdde red ned til skipet; han tok vel mot sønnen og bad han til seg, og det tok Torkjel mot. Torgrim gav Nereid fri, slik jarlen hadde bedt om. Litt etter at dette hendte, fikk Torgrim sott og døde. De rette søn­ nene hans tok all arven etter loven. Tororm var bror av Klakka-Orm, far til Torgrim, som igjen var far til Torkjel. Tororm bad Torkjel til seg, og det tok han mot. Torkjel var en snill og godlyndt mann.

44 Torgils hette en mann som bodde ved Svinavatnet. Han var gift og hadde fire sønner med kona si. To av dem er nevnt; de hette Torvald og Orm. En brorsønn av Torgils hette Gløde, og han var søstersønn av Gudmund den mektige på Modruvollene. Gløde ville være riktig en storkar; han var pratsom og fåvis og bent fram en gap. Torvald og Torgils, far hans, for til Klakka-Orm for å fri til Sigrid, datter hans; de fikk ja-ord, og bryllupet ble satt til vinternettene i Forsøludal. Det var få folk heime, og de hadde mye å gjøre; de skulle sanke sauer 326

og svin i fjellet, og mangt annet hadde de å gjøre. Torkjel bød seg til å fare til fjells med arbeidsfolket, og Orm ville ha han med. Så for de til fjells; feet var redd av seg, så det gikk sent å leite; men ingen leitte bedre enn Torkjel. Det så ut til å bli vanskeligst å få tak i svina. Torkjel sparte seg ikke og bød seg støtt til å gjøre det som andre syntes var verst. Da de skulle ha seg mat, sa Torkjel: «Ville det ikke høve bra å ta en gris?» Torkjel tok så en og lagde til et matbord. Alle var med på dette; men ingen var så hjelpsom som Torkjel. Dermed for de heim. Avald hette en mann som var hos Klakka-Orm; han var sønn av Ingjald. Han hadde tilsyn med garden, og Hild, kona hans, stod for husstellet; hun var datter av Øyvind Sjølrådig. Litt før bryllupet kom Gløde øst fra fjordene og hørte hva som var hendt og planlagt. Gløde fortalte også at han hadde hørt andre tiden­ der, at Torkjel var dradd til fjells og var blitt valt til sauegjeter, og det mente han kunne være høvelig arbeid for en trellkvinnesønn. Han sa også at Torkjel hadde drept en gris som hadde sugd mora natta før, og at han hadde ligget sammen med galten fordi han frøs som ei bik­ kje. «Det er fåvis moro du farer med,» sa Torgils. «Vi har hørt bare godt om Torkjel både der og andre steder.» «Jeg synes han er blitt en stakkar,» sa Gløde. Da gjestene kom til bryllupet, sa Torkjel til Orm, fosterfar sin: «Jeg skal hjelpe deg med gjestene og stå for strevet og matstellet.» Orm tok mot dette tilbudet, og Torkjel var en god og raust vert. Orm og men­ nene hans satt på den laveste høgsetesbenken. Torkjel var svært tjenstvillig og holdt seg ikke for god til å hjelpe noen. De fra Svinadal lo svært til han og mente at det var blitt storkar av trellkvinnesønnen. Torkjel sa det var mer høvisk å lønne gjestevennskapet med moro og skjemt enn med flir og spott. Gløde sa at han hadde gjort mange storverk og hadde mye å være kaut av; først og fremst var det hans verk at han hadde drept denne grisen som hadde sugd én natt. «Jeg har gjort få storverk, Gløde,» svarte Torkjel, «men alltid flere enn du; så du trenger ikke snakke om dette.» Gløde lo av Torkjel slik at Torvald hørte det; og sa at Torkjel var en dugelig kokk, men Torvald syntes at Gløde snakte tull. Ut på kvelden gikk mennene til sengs. Om morgenen gikk Torkjel o

327

bort i et uthus og kvesste øksa han hadde fått av jarlen. Så gikk han inn i forstua der Gløde stod og vaska seg. Nettopp da bar noen hus­ karer et kjøttrau forbi. Gløde sa da til Torkjel: «Du har nok stelt med gardsarbeidet i morges, og nå skal vi vel få smake på galten din. Sett det feteste fram for oss kumpanene; det høver godt for trellkvinnesønnen.» «Det er vel ikke bra å hogge sund hodet først og velge ut stykkene til deg?» sa Torkjel, «og du er vel ikke så grådig at det skulle være vanskelig å fylle deg.» Dette var siste dagen i gjestebudet. Torgils spurte om dugurden var ferdig. Torkjel sa den var ferdig så snart de hadde kokt, og det var ikke lenge til. Så gikk han ut døra til arbeidsfolket og inn en annen og tok med seg øksa og stilte seg bak døra. Og da Gløde gikk ut, gikk Torkjel etter han og hogg øksa i hodet på han så han var død med én gang. Torkjel sprang mot norddøra, for de andre stod ved døra mot sør. Overalt i huset var satt fram mat. Torgils var mannsterk; og mennene hans rente etter Torkjel rundt huset og tenkte at han ikke skulle komme seg ut, men at de skulle få tak i han. Torkjel sprang rundt benkene. Omkring huset var det et tilbygg og sengkott, og fra det ene sengkottet kunne en komme ut i tilbygget. Han kom seg dit kvinnene satt og tok på seg skaut, og sprang bort til Hild. Hun spurte hva han for så hardt etter, og han sa som det var til. Hun bad han gå ut i tilbyg­ get tett ved seg, og der kom han seg ut. «La oss gå ut til kvinnene,» sa Torgils, «for jeg tror mannen sprang dit.» Hild tok en øks i handa og mente at ingen skulle ta den fra henne. Torgils trodde da at Torkjel var der og bad mennene sine kaste klær over dem; det gjorde de, men Torkjel fant de ikke. Nå så Torgils at dette bare var knep for å hefte dem og for derfor ut. Da de kom ut, syntes de at de så snerten av en mann nede ved elva. Torgils bad dem leite der; det gjorde de, men fant han ikke. Nede ved elva visste Torkjel om en heller som nå heter Kravlahelleren, og der var han. Tororm og Klakka-Orm prøvde å få i stand forlik, men Torgils ville ikke ta mot bøter. Giftermålet gjorde de ikke om igjen, men sa at de ville ha hevn for drapet på Gløde. Tororm fulgte gjestene fra garden og prøvde hele tiden å få forlik; men det gikk ikke, og med det skiltes de. Den vinteren var Torkjel en stund på Karnså hos brødrene sine og 328

en stund hos de andre frendene sine; for alle ville støtte han og mente det var godt han hadde framgang i bygda, så ikke utenbygds folk skulle slå seg ned der og rå over dem. For å hjelpe han for vatnsdølene til Tordis spåkone som bodde på Spåkonefjell og var vide kjent; hun skjønte seg på litt av hvert. De bad henne om hjelp og støtte for Torkjels sak, og sa at det ville være svært gildt om hun gav dem råd, og det lovte hun. Torgils for til Gudmund den mektige og sa at han var den nærmeste til å ta opp saka etter frenden sin, men Torgils ville følge han. Gud­ mund sa: «Jeg synes ikke saka er så lett; for jeg tror Torkjel vil bli en stor mann, og at mange frender vil hjelpe han. Jeg har også hørt at Torkjel ikke gjorde det helt uten grunn. Men nå kan du reise saka, så skal jeg ta den opp på tinget i sommer.» Om våren fikk Torgils saka fram på Alltinget. Både vatnsdølene og motparten møtte med mange mann. Torgils red til tings med en stor flokk. Torkjel red også til tings med frendene sine. Tordis spåkone red sammen med dem, og hun og mennene hadde samme bu. Så kom Gudmund fram med saka. Vatnsdølene bød forlik; men Gudmund og hans folk ville ha Torkjel dømt fredløs. Tororm gikk og samrådde seg med Tordis; for hun var klok og framsynt og ble tatt til å dømme i store saker. «La Torkjel komme hit til bua,» sa hun, «så skal vi se hva det kan bli til.» Da Torkjel kom dit, sa Tordis til Tororm: «Gå nå du og byd Gudmund forlik og at jeg skal dømme i saka.» Torkjel gav Tordis to hundre i sølv. Tororm tilbød så at Tordis skulle dømme i saka, men Gudmund avslo og nektet å ta mot pengebøter. Tordis sa: «Jeg tror ikke Gudmund skal bli så vanskelig for meg.» Til Torkjel sa hun: «Ta nå på deg denne svarte kappen min og i handa denne kjep­ pen som heter Hognud. Tør du gå bort i flokken til Gudmund når du er slik kledd?» Han sa at han torde gå når hun ville det. Hun svarte: «La oss nå våge dette. Du skal gå bort til Gudmund og slå han tre ganger på venstre kinnet med kjeppen. Du ser ikke ut til å være så bråfeig, så jeg tenker at dette går.» Han gikk så bort i flokken, og ingen så han. Han kom bort til Gudmund og fikk gjort det han var bedt om. Nå holdt de ikke lenger fram med saka, men den stanste. «Hvorfor driver dere ikke på med saka?» spurte Torgils. Gudmund svarte at nå skulle de snart greie den; men det ble ikke til noe mer, 329

og tida gikk og ble ikke brukt til å fremme saka. Tordis gikk og bad vatnsdølene gå fram i retten og by pengebøter for mannen; for nå kunne det hende at de tok imot, og så ville det bli en ende på saka. De gikk da til Gudmund og bød forlik og pengebøter, og han svarte: «Jeg vet ikke hva dere vil by, men det skal veie mye i saka at han som ble drept, hadde gjort seg rettløs med munnen sin.» De sa at de ville strekke seg langt for hans skyld og bad han si fra. Og da han skjønte hvorledes saka stod og at han ikke kunne fremme den etter loven, tok han mot sjøldømme av Tororm til å velge så stor pengebot han ville, men Torkjel skulle ikke bli landlyst eller gjort utlæg i herredet. Så lovte de med handslag å legge ned saka. Da sendte Tordis for annen gang Torkjel bort til Gudmund; nå skulle han slå han med kjeppen på høyre kinnet, og det gjorde han. Da fikk Gudmund minnet igjen og syntes det var underlig at det hadde vært borte for han. Gudmund krevde et hundre i sølv for drapet på Gløde, og motsøks­ målet skulle falle bort. Tororm og Tordis betalte alle pengene, og de skiltes forlikte. Torkjel for med Tordis heim til Spåkonefjell. Torgils sa til Gudmund: «Hvorfor skiftet du så brått hug i saka i dag?» «Jeg kunne ikke si et ord,» svarte Gudmund, «og derfor var jeg så treg, det kan også være at jeg har måttet trekke tau med trollmakter.» - Så for de heim fra tinget.

45 Vatnsdølene støttet Torkjel Kravla på alle måter. De fikk han en kone og gav han godordet; for Ingolvssønnene Surt og Hogne var da elleve og femten vintrer og fikk ingen stadfesting av Torkjel på at de hadde rett til det. De kjøpte også Hov til Torkjel og gjorde han til høvding for vatnsdølene. Ottarsfolket spredte seg nord over bygdene og fikk lite å si. Halfred og Galte og flere av barna til Ottar for nordover. Hallfred kom ofte til Skjegg-Avalde og talte med datter hans, som hette Kolfinna. Gris Sæmingsson fikk henne til kone, men likevel gikk samme ordet om henne og Hallfred, slik det er fortalt i sagaen om han. Hallfred var kjøpmann, og en gang han kom ut til Island, var o

330

Gris på tinget; da for Hallfred til Kolfinna på setra og lå hos henne om natta. Da Gris fikk vite det, ble han storsint, men Hallfred for fra Island straks samme sommeren. På et tingmøte i Vatnsdal var det mye folk, og alle satte opp telt; for møtet skulle vare i to døgn. Torkjel hadde største bua og flest folk. Skjegg-Åvalde og Hermund, sønnen, hadde bu sammen. Da Galte Ottarsson hadde vært ute et ærend, møtte han Hermund; Hermund husket det Hallfred hadde gjort mot dem og satte inn på Galte og drepte han. Så gikk han inn i bua til faren. Da Torkjel spurte drapet, samlet han flokken sin og ville hevne det. Med ett stod Hild, mor til Hermund, i døra og sa: «Du trenger ikke fare så brått, Torkjel! Ikke tenkte du det den gangen vi møttes at du skulle drepe sønnen min for øynene på meg.» Torkjel svarte: «Nå har det hendt mer enn vi den gan­ gen kunne tenke oss. Gå du ut av bua! Gjør du det, slepper du å se sønn din bli hogd ned for øynene på deg.» Hun skjønte da greitt at han sa dette for å hjelpe sønnen, og syntes at han snøgt hadde funnet en god utveg. Hun tok så av seg hodetørkleet og knytte det på sønnen og satte seg i hans rom, for at ikke flere kvinner skulle gå ut enn de ventet. Torkjel bad dem skynde seg, han trengte mennene sine i hop og sa: «Stå ikke slik! For kona har det tungt nok likevel om hun ikke skal se sønnen sin bli hogd ned og høre skrikene hans.» De ville straks springe inn og drepe Hermund. Torkjel stilte seg i budøra og sa: «La oss tenke over om det ikke høver bedre for oss å få i stand forlik enn å drepe våre egne sambygdinger og tingmenn.» Så prøvde de med for­ lik, og de lirket det til slik at begge parter ble vel nøgde; og så store bøter ble betalt at de som skulle ha dem, syntes de var sømmelige. Slik løste Torkjel denne floken med stort mannsmot, og alle likte seg. Alle saker i herredet ble anket inn for han, for de syntes at han hadde det beste hodet av vatnsdølene, nest etter Torstein Ingemundsson.

46 Omtrent på denne tid kom Fredrik biskop og Torvald Kodransson, med tilnavnet den vidfarne, ut til Island. Etter dem kom et skip til. Ombord på det skipet var to berserker, som begge hette Hauk. De ble

331

dårlig likt av folk; for enten tvang de seg til kvinnfolk og gods, eller de bød folk holmgang. De hylte som hunder og bet i skjoldkanten og vadde med bare fotter gjennom brennende ild. Biskopen og Tor­ vald kom med den nye tro, og ville ha folk til å ta den istedenfor den de hadde før. De var på Giljå første vinteren. Folk ble forarget over de nye skikkene biskopen kom med. Kodrån og kona hans var mellom de første som tok mot troen og ble døpt. Olav på Haukagjel var så gammel at han lå til sengs og drakk av et horn. Om høsten ved vinternattsleite bad Olav til seg vennene sine og især Torkjel, mågen sin. Biskopen og Torvald var også der. Torkjel tok særlig godt mot dem, og lot dem bo i et hus for seg siden de hadde en annen tro. Første kvelden i gjestebudet så de berserkene komme, og folk ble svært redde. Torkjel spurte biskopen om han hadde et råd så de kunne få livet av disse berserkene. Biskopen bad dem ta mot troen og la seg døpe, så skulle han nok bli kvitt berserkene dersom de ville hjelpe han. «Det er vi rede til,» sa Torkjel, «dersom du vil syne folk jærtegn.» Biskopen bad dem lage til tre bål på golvet i skålen, og det ble gjort. Siden vigslet biskopen bålene og sa: «Nå skal de djerveste mennene sette seg på benkene med store stokker - for jern biter ikke på berserker - og slå dem i hel.» Så kom navnebrødrene inn og vadde de to første bålene; men de brente seg stygt og ble fælt redde for var­ men og ville straks bort til benkene. Der ble de slått i hel og så ført opp i det gjelet som siden heter Haukagjel. Biskopen mente nå at det var en avtale at Torkjel skulle ta mot troen og la seg døpe. Torkjel sa at han ikke ville ha annen tro enn den Torstein Ingemundsson og Tore, fosterfaren, hadde hatt; de trodde på han som har skapt sola og rår for alle ting. Biskopen svarte at det var samme tro han bød dem, på den måten at de skulle tro på én gud, på Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, og la seg døpe i vatn i hans navn. Det største ombyttet syntes Torkjel var at han skulle vaske seg i vatn, og sa at han ikke brydde seg om å ta mot denne nye skikken på en stund, enda han mente den var god og at den ville ha framgang. «Olav bonde, mågen min, er gammel, og han skal ta mot denne troen, og alle andre som vil, men jeg vil vente en stund.» Så ble Olav døpt og døde i de hvite dåpsklærne. Flere ble også døpt i det gjestebudet. Torkjel og alle 332

vatnsdølene ble døpt da kristendommen ble lovfestet på Island. Tor­ kjel var en stor høvding, han lot bygge en kirke på garden sin og var sterk i troen.

47 På Engelid i Langedal bodde to dugelige brødre, Fostolv og Trottolv. De tok mot en mann og hjalp han til å gjemme seg, mens de for til tings på Kjøl ved Røykjevollene så de kunne få avgjort saka hans der. To andre brødre bodde på Moberg i Langedal; de hette Hunrod og Ulvhedin og var sønner av Vefred Ævarsson den gamle. Ulvhedin var den vennesæleste av brødrene. Sammen med brødrene bodde en mann som hette Torolv og hadde tilnavnet Leikhøvding. Ulvheding var en god venn av Holmgangs-Starre, og folk sier at den gangen Torarin Ille bød han holmgang, for Ulvhedin med han til møtet; på den ferda ble de ute for et uvær som de mente var trollvær. Sammen med dem for en mann som hette Bård med tilnavnet den tungføre. De bad han stanse uværet; for han var trollkunnig. Han bad dem da ta hverandre i hendene og slå en ring. Så gikk han andsøles rundt ringen tre ganger og sa fram noen irske ord, som han bad de andre stadfeste med et ja. Det gjorde de; så viftet han med en duk opp mot fjellet, og uværet spakna. Trottolv og Fostolv for til tings. Imens ble den mannen som de skulle hjelpe, igjen i Tjovadal; for han mente at han skulle få mindre utlegg når han ikke for sjøl. Hunrod og Torolv Leikhøvding red også til tings. Hestene sprang fra dem ikke langt fra Røykjevollene, og de lette etter dem uten å finne dem. De fikk øye på en mann tett ved seg og trodde det var en illgjerningsmann som kunne ha tatt hestene deres. De spurte seg ikke for, men satte inn på han og drepte han. Siden red de til tings og fortalte det til Trottolv og Fostolv. De ble harme for dette og krevde bøter; de hadde fått forlik med frendene til den drepte og skaffet drapsmannen grid og siden betalt bøter for han. Hunrod mente at det var andre bøter som heller burde ha vært betalt, og med det red de fra tinget. 333

Brødrene kjøpte jord på Kolkumyrene der det heter Holt. Torfinn hette en av frendene deres som bodde på Breidebolstad i Vatnsdal. Han gjorde en ferd ut på Skagastrand. Det bar slik til at Ulvhedin og Torolv Leikhøvding også for dit, og da de kom til Breidevad i Blandaelva, kom Torfinn og brødrene Fostolv og Trottolv ridende et stykke etter. Fostolv og Trottolv sa det var godt de traff Ulvhedin; for han og broren hadde drept en mann for dem om sommeren og nå ville de sette etter dem. «Jeg vil ikke ride etter,» sa Torfinn - og slik ble det. Brødrene sprengred så snøgt de kunne. Dette så Torolv Leikhøvding og sa: «La oss ride hardt unna, for her kommer brødrene etter oss.» «Nei,» sa Ulvhedin, «det gjør jeg ikke, for da sier de at jeg flykter.» Torolv drev hesten ut i elva, men brødrene vant på Ulvhedin og han lå igjen der. Så red brødrene tilbake og fortalte Torfinn det som var hendt. Han sa det var uhøvisk gjort mot en slik djerv kar, og red heim til Vatnsdal. Ulvhedin hadde fått ulivssår. Hunrod, bror hans, for og hentet han og førte han heim. Ulvhedin bad Hunrod, broren, om å ta mot forlik når han var død; for han trodde ikke det var slik laget at han skulle bli hevnet - «jeg husker nå siste ferda, og ingen døde sottdøden som var med på den.» Så døde Ulvhedin, men Hunrod brydde seg ikke om forlik og fikk saka fram på Alltinget. Torfinn bød forlik og bøter, men Hunrod ville ha dem dømt fredløse, og det ble gjort. Dermed red de fra tinget. Brødrene bygde opp en stor skanse på Holt på Kolkumyrene, så det ble vanskelig for Hunrod å komme inn på dem. Skum hette en frigitt trell som hadde vunnet gods og var blitt rik. Hunrod ødte rikdommen hans, og så seilte Skum fra Island til Norge og kom nord i Trøndelag, der slo han seg ned og vant mye gods og ble rik for annen gang. Hunrod ødte både sine penger og dem Skum hadde hatt, så han ble nesten fant. Han for til Torkjel vatnsdølagdde og fortalte han hvor trangt han hadde det. Torkjel sa: «Det var fåvist av deg ikke å ta mot bøter etter bror din når han sa det før han døde at noe annet ville være gagnløst; nå har du hverken gods eller hevn. Men siden du er kommet hit for å spørre meg om råd, skal jeg følge deg og prøve på å få forlik.» Så for Torkjel til brødrene og spurte om de ville forlike seg med Hunrod dersom det var høve til det. De var motvillige og sa at det

334

ikke var lettere å forlike seg med han nå enn den gangen de bød han forlik. Torkjel sa: «Nå skal dere enten gå med på forlik eller fare ut av landet, som avtalt var; annet råd vet jeg ikke å komme med.» De svarte at hans ord veidde tungt, og at han ville de allersist ha mot seg. De for så fra Island og kom til Trøndelag. «Det er ikke som det skal være,» sa Trottolv, «at en slik gjæv kar som Hunrod er blitt nesten fant for vår skyld, mens trellen hans, Skum, er blitt rik som Njord.» Så for de og drepte han og sendte rikdommen hans til Hunrod. En tid senere kom Trottolv heim igjen og for til møtes med Torkjel Kravla; han bad han hjelpe seg til forlik med Hunrod, og det lovte Torkjel. Så for Torkjel til møtes med Hunrod, og med sin klokskap og sin gode vilje fikk han til et forlik slik at begge parter godtok vilkå­ rene han satte. Torkjel ble en gammel mann, og da han lå og skulle dø, stevnte han til seg vennene, frendene og tingmennene sine, og sa: «Jeg vil kunn­ gjøre for dere at jeg har fått en sykdom som det er likt til vil gjøre slutt på samværet mellom oss. Dere har hatt tillit til mitt tilsyn og vært lydige og gjort meg til viljes.» Så sa han farvel til alle frendene og ven­ nene sine. Torkjel gjorde seg rede til døden på kristelig vis, slik som det sømte seg for han, for han var en god kristen og fast i troen. Da han døde, sørget alle tingmennene og alt bygdefolket, for de syntes - som sant var - at han var en gjæv høvding og den det fulgte størst lykke med, og den som var mest lik de forrige vatnsdølene, Tor­ stein og Ingemund. Men framfor dem hadde Torkjel den rette tro og elsket den sanne Gud over alt. Og her slutter sagaen om vatnsdølene.

Opplysninger

22. Norrøn saga II

Laksdøla saga Til grunn for oversettelsen ligger Kr. Kålunds utgave, København 18891891. Sagaen er oversatt i sin helhet, men den yngre, uhistoriske «fortellingen om Bolle» (Bollafrdttr), som i enkelte håndskrifter danner avslutningen

på sagaen, er sløyfet. Didrik Arup Seip 41. 58. 173: 174:

Orrostudal: stridsdal. gjeldfe: fe som ikke melker. draug: gjenganger. peil: et slags kostbart utenlandsk ullstoff.

Fostbrødrenes saga Sagaen om fostbrødrene er av dem som byr en oversetter problemer alt ved valg av tekst. Den er nemlig overlevert i to former, en lengre i Modruvallabok og en kortere i Hauksbok; den lange versjonen mangler slutten og den korte mangler begynnelsen. Sd fins hele den lange formen innarbeidet i kongesagaene i Flatøyboken. 1 1926 da jeg oversatte sagaen første gang, og enda i 1942 da jeg reviderte teksten, var det alminnelig mening at den kor­ tere teksten var eldst og best, og i min oversettelse har jeg fulgt den så langt den rakk, og dertil fjernet fra den lengre teksten en del lærde digresjoner som man mente ikke hadde noe med selve sagaen å gjøre. Nå har imidlertid Sigurdur Nordal og Sven B. Jansson vist at den lengre teksten, med digresjo­ ner og det hele nok er den eldste, og det ville vel være mer korrekt å legge den til grunn for en oversettelse. Likevel har jeg ikke forandret tekstgrunn-

339

laget; Hauksbok er ganske visst en omarbeidelse, men kunstnerisk står den høyt. Og det er sagaen som kunstverk som interesserer her. Anne Holtsmark

Vatnsdøla saga Vatnsdøla saga er omsatt etter Walther Heinrich Vogts tekstutgave i Altnordische Saga-Bibliothek (1921) og Finnur Jonssons utgave (København 1934). Sigurd Angell Wiik 281. Rutafjord: Saubukkfjorden. 282. Hunavatn av hunn: bjørneunge. Beigad: skaderen. 285. Stiganderov av hrof: båtskur, naust.

S t V

and —

Asbjørnsnes

Høgnes a_

Garpsdal

Saudaøyene

Cilsfiorden

Køløya

T

Tjeldarnes.^0 Skjaldarøy

vx\,Tun9a

Hol

o

Lammedal

Bjarnøyene

L

_

Medalfellstrand

Darrenes

Oksøya

Bordøre*

।

• Dønustad Ljarskogar • ,LLambestad Goddastad *,,

Hvam

Hjardarholt • Hvamsfjord Kambsnes» *HoskUHaSuk?dal Bjarnøyene

Torsnes sko"«ya

Helgafell

gar^ *Sælingsdalstunga

Skogarstrand

• Hrutstad • Tykkvaskog

Harrestad

Bjarnarhavn

Saudafjell

NØFJELLSNES

lldgrimsstad

Faksafjord

Borg»

LAKSDØLA SAGA 10

20

30

40

SOkm

• Vatshorn

Svidinstad

Jøkulsfjordene Bulungarvik

Dyrdelmyr

Øgur Laugabol • Vatnsfjord

Jøkulskjelde

Gørvidal

Hrovå S

t r a n d

* Reykjahol

Garpsdal

Breidafjord

Middalen

Snæfellsnes

Hvitå

Borg • Skeljabrekka

• Håvarstad

FOSTBRØDRENES SAGA 0 I

10 I

20

I

30

I

40

Crunnafjord 50 km

I!

LAKSDØLA SAGA

Ila LAKSDØLA SAGA

Are den Sterke

Hb LAKSDØLA SAGA

2

Illa LAKSDØLA SAGA

Vatnsfirdingene

IVa LAKSDØLA SAGA Kjallak jarl den gamle

Gjavlaug ~ Bjørn den austrøne

Geirleiv I---------------------------------------------------- 1

Torunn ~ Armod

Gjest

1 Halla Snorre Alvsson

Torgils

Bjørn

I

I

Groa ~ Ottar

Oddleiv

Kjetil Flatnev

Helge (selVb)

1

Tord Halldor Ørnolv Vi£;us i Dråpulid Låge

Kjallak Helga Vestar Tordsson pa Øyr

Torgrim Viga-Styr

Vermund

IVb LAKSDØLA SAGA Øksna-Tore

Gange-Rolv

Bjolan ~ Kadlin

Groa ~ Ottar

Tjodolv Lage

Helge ~ Nidbjørg

Bjørn

(se IVa)

Osviv ~ Tordis

Einar Skålaglam

lill

Torgerd

Ospak Helge ~Alc is Ljotsdatter

TT T,

Hord ir

1

Vandråd Torråd Torolv

Gudrun ~ 1. Torvald Halldorsson

2. Tord 3. Bolle 4. Torkjel Ingunns- Torleiks- Eyolvsson son son 1

Stein Skald

Jon

Tord Katt

v Stallare ~ Jorunn Torbergsdatter 1 1 Brigida

1___ Stuv skald

Bolle Gjelle ~ Tordis ~Valgerd Snorres- Torgilsdatter datter _____________ 1 J, 1 III Herdis Ospak Torkjel Torgils ~Orm

Hermundsson

Kodrån ~ Gudrun Sigmundsdatter

Erlend Himalde

Øystein erkebiskop

Herdis

Alvheid

Torlak Kjetil prest

Hermund ~Ulvheid Runolvsdatter Kjetil abbed

Torvor Gudrun ~Skjegge ~ Torarin Brandsson Brandsson

Skogverjene

Are frode

Brand på Husafell

Torgils

Sigvat prest

Are den sterke

V FOSTBRØDRENES SAGA Sigurd Fåvnesbane

As aug Sigurd Orm-i-!øye Hjørleiv

Tora

Utrygg

I

Frode

Ublaut

Ingjald

Hogne den hvite

Olav den hvite ~Aud den djuptenkte

Ulv Skjalge ~ Bjørg (se Ha)

Jorund

Torstein Raud ~ Turid Øyvindsdatter (se Ila)

Atle Raude ~ Torbjørg

Kjetil på Akranes

Hild ~Eystein Alvsson

Jorund

Alv fra Dalene

Klepp

j Rolvsdatter

Mår ~ Torkatla Hergilsdatter

I

I

Are på Reykjahol ~ Torgerd

Torgils

Gudleiv

I

--- 1

Torelv ~ Havar

Illuge

Torgeir

VI FOSTBRØDRENES SAGA Berse på Laugabol

~

Torgerd

Tormod Kolbrunarskald

VII FOSTBRØDRENES SAGA Einar

Torunn

Tordis Hamiind

Torgrim Trolle

Bodvar

Falgeir

Torkel

Tord

Ljot

VIII VATNSDØLA SAGA

IX VATNSDØLA SAGA

Gløde

Torvald