Liberalisme Nasjonalisme [19] [PDF]

Zitiervorschau

Ragnar Svanstrdm

LIBERALISME NASJONALISME

Nasjonalbiblioteket Depotbiblioteket

DEN NORSKE BOKKLUBBEN

© J. W. Cappelens Forlag a-s 1988 Norsk utgave redigert av Haakon Holmboe Billedredaktør Anders Røhr

Satt hos Aktietrykkeriet i Trondhjem og trykt i Centraltrykkeriet Østerås A.s 1988 Omslag og bind ved Bjørn Roggenbihl

ISBN 82-525-1 195-3 (bd. 19) ISBN 82-525-1 175-9 (komplett)

Forord

Dette bindet er i sin helhet forfattet av fil. dr. Ragnar Svanstrdm i samsvar med det oppdrag Carl Gnmberg ga denne sin medarbeider før sin død. Den svenske ut­ gaven av tilsvarende bind utkom i 1958. Oversettelsen til norsk er utført av redaktør Trygve Width. Den norske Bokklubben

Innhold

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST .................... Marx og Engels ............................................................

9

«Å FÅ VÅKNE BLANT STJERNENE» ................... Februarrevolusjonen 1848 ..........................................

36 36

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER» ...................................................... 79 Fredrik Vilhelm 4.s Preussen ...................................... 80 Ludvig 1. av Bayern og Lola Montez ......................... 95 Preussens første forente landdag................................ 98 Østerrike og Ungarn ................................................... 101 Italia............................................................................ 114 Mars 1848 .................................................. 121 Mettermchs fall. «Den keiserlige og kongelige revolu­ sjon» i Østerrike .................................................. I22 Marsrevolusjonen i Preussen ..................................... 128 Opprør i Italia ............................................................. Østerrike våren 1848 .................................................. I29 Nasjonalparlamentet i Frankfurt am Main våren 1848 145 Frihetsidéene slås ned................................................. 156

VIKTORIANERE....................................................... 165 Verdensutstillingen i London sommeren 1851 .......... 165 Benjamin Disraeli og William Ewart Gladstone ....... 177

LOUIS NAPOLÉON ................................................. Fra flyktning til president .......................................... Statskuppet 2. desember 1851 ................................... Napoleon 3. og Eugénie .............................................

220 220 237 243

STORM OVER KRIM ............................................... 249 Florence Nightingale................................................... 249

DET ANNET KEISERDØMME................................ 278 Victor Hugo ......................................................... 278 «Et lykkelig folk» ........................................................ 282 UTFLUKT TIL ITALIA ............................................ Orsinis attentat ....................................................... Camillo di Cavour og møtet i Plombiéres ................. Felttoget i Italia........................................................... Henri Dunant og Røde kors........................................ Stormaktenes reaksjon................................................ Giuseppe Garibaldi gjør sin entré ..............................

304 394 397 3j3 317 319 322

VENDEPUNKTET .................................................... 332 Den prøyssisk-østerrikske krig i 1866 ........................ 332 Krigens bakgrunn....................................................... 335 Otto von Bismarck........................................ 34$ Det polske opprør i 1863 ............................................ 357 Helmuth von Moltke ............................................ 371 Krigen i Slesvig-Holstein i 1864 ................................... 375 Preussen angriper Østerrike........................................ 383 FEDRELANDET I FARE .......................................... 39! Det meksikanske eventyr................................ 39] Mellomkrigstid...................................................... 394 Tronstridigheter i Spania........................................... 499 Den fransk-tyske krig 1870-71 ..................................... 493 Pariserkommunen................................................ 434

DEN NORD-AMERIKANSKE BORGERKRIG ..... 440 De forente stater ved midten av 1800-tallet ............... 440 Slavene blir et problem ....................................... 443 Abraham Lincoln .................................................. 466 Krig mellom brødre ............................................ 474

Ved midten av 1800-tallet var mange av de europeiske fyrstehus ut­ satt for voldsomme angrep, og flere fyrster måtte gå i landflyktighet. Denne karikaturen viser prins Vilhelm av Preussen — den senere keiser Vilhelm 1. — og Ludvig Filip av Frankrike, som begge har søkt tilflukt i Storbritannia hos dronning Victoria og prins Albert (side 48 ff og 132).

KART Det tyske forbund 1848 .......................................... Apenninerhalvøya 1848 .......................................... Balkan på Krimkrigens tid...................................... Den fransk-tyske krig 1870-71 ............... ............... Den nordamerikanske borgerkrig 1861-65 ...........

88 114 255 412 476

Det kommunistiske manifest

MARX OG ENGELS

Georg Wilhelm Friedrich Hegel døde i 1831. Han ble fulgt til graven med varme velsignelser og oppriktige æresbevisninger av det prøyssiske statsstyre. Da han hadde fått sitt veldige filosofiske system ferdig, hadde det nemlig munnet ut i praktiske konklusjoner som var høyst behagelige for makthaverne. Han forkynte at staten — og det ville nærmest si den prøyssiske stat, Fredrik Vilhelm 3.s frihetsfiendtlige politistat som var besatt av redsel for revolusjon — legemliggjorde den sedelige idé, den var Verdensåndens høyeste åpenbaring. Derfor var det også indix idenes plikt å bøye seg for dens forordninger i taus­ het og takknemlighet som gode borgere. Altså var det bare rett og riktig når den prøyssiske regjering tok forholds­ regler for å undertrykke alle bevegelser og organisasjoner, alle meningsytringer og publikasjoner som krevde en re­ form av staten i samsvar med de liberale idéer som var smuglet inn vestfra. Engang for temmelig lenge siden, i befrielseskrigens heroiske dager, hadde Fredrik Vilhelm 3. lovet en slik reform. Men han tenkte ikke et øyeblikk på å innfri løftet. Han henviste til mesteren, til Hegel. Og Hegel hadde for sitt vedkommende satt punktum. Refor­ mer hadde man allerede opplevd i Steins og Hardenbergs tid, og det var helt tilstrekkelig, mente den store filosof. Han tastslo kort og godt at den prøyssiske stat som var utgått av Napoleonskrigene, ikke burde forandres på noen som helst måte. Den var noe opphøyet og hellig, den var historiens mening og mål. Det er sagt at Hegel var så mektig på denne tid at man i det minste måtte være mot ham for i det hele tatt å kunne spille noen rolle. Så meget betydningsfullere var det derfor at han ikke bare hadde gitt den prøyssiske stat.

10

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

Georg Wilhelm Friedrich Hegel gir en forelesning i filosofi for andek­ tig lyttende studenter i 1828. Utsnitt av en samtidig tegning av Franz Kugler. Hegel, som på dette tidspunkt var 58 år, døde tre år senere,

men også den prøyssiske religion og hele den kristne reli­ gion sin sanksjon. Kristendommens lære, forkynte han, er i full overensstemmelse med de resultater den abstrakte tenkning har nådd. For den jevne mann åpenbarer den det som i filosofisk betydning kan betegnes som den høyeste sannhet. I en tid og under et styre som i alle henseender langt foretrakk tro for viten, ga Hegel den nedarvede kristne tro sin fulle anerkjennelse. Da hendte det noe. Fire år etter mesterens bortgang, i 1835, utga en av hans lærlinger, den 27-årige lærer ved Tiibingens berømte universitet, David Friedrich Strauss, et arbeid som han kalte «Das Leben Jesu, kritisch bearbeitet» (Jesu liv i kritisk bearbeidelse). I denne boken hevdet den unge filosofisk skolerte teolog at evangelienes beretninger om Jesu liv ikke kan godtas uten videre. De inneholder åpenbare motsigelser, fremholdt han. På viktigere punkter stemmer de ikke overens. Derfor må de granskes i samsvar med den historiske kritikks reg­ ler. Det evangeliene forteller, er ifølge Strauss egentlig

MARX OG ENGELS

11

,bare en myte, som avspeiler sagn og tradisjoner fra kristen­ dommens første århundrer. Boken om Jesu liv ble David Friedrich Strauss’ skjebne. Den gjorde ham meget berømt i og utenfor Tyskland, men den utsatte ham også for hatske angrep og hensynsløse forfølgelser. Makthaverne tok straks sine forholdsregler, og Strauss ble stemplet som kjetter og et samfunnsfarlig individ. Den akademiske bane ble stengt for ham. Motskrifter ble mobilisert. Lidenskapene ble pisket opp. Hva var det så han egentlig hadde gjort? Stillferdig men autori­ tativt, med stor lærdom og metodisk grundighet hadde han forkastet læren om evangelienes verbalinspirerte karakter, det vil si dogmet om at de både i innhold og i form er inngitt av Den hellige ånd. Han hadde ikke bestridt Jesu eksistens, og enda mindre hadde han fornektet kristen­ dommen som lære og religion. Han hadde bare villet på­ vise at kildene til vår kunnskap om Jesu liv må underkas­ tes en kritisk gransking og vurdering på samme vis som alt annet historisk kildemateriale. Det skjedde i et arbeid som fremdeles rangerer som et av de ypperste på sitt om­ råde, en bok av banebrytende betydning og varig verdi. Det var det ene, og det var i makthavernes øyne ille nok. Det neste var enda betenkeligere. Strauss var opp­ dratt i Hegels skole, og da han utviklet sin kritiske bibeloppfatning, foregikk det i omhyggelig tilslutning til Hegels almene syn på historien. Den unge Tiibingen-teolog hadde med andre ord minnet om at Hegels filosofi i virkeligheten kunne tolkes, utlegges og tillempes på forskjellige måter: i konservativ, samfunnsbevarende retning, slik som de prøyssiske myndigheter hadde gjort, men også i radikal retning. Kjernen i Hegels system var læren om historiens uavlatelige utvikling. Alt er i stadig forandring, og ifølge denne historiske lov må allting forandres (som vi har sett, gjorde Hegel selv en unntagelse for den prøyssiske stats vedkommende). Eldre former må dø og følges av andre, på alle områder, til og med i det statlige og politiske liv/ Det var denne grunnleggende tankegang i det hegelske system, Strauss var gått ut fra. På den tid var dette noe meget dristig, som endret hans offisielle bane, men som

12

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

også vakte en jublende begeistring blant den radikale ung­ dom, den som ville forme Preussens og Tysklands vesen og skjebne på en annen måte enn de kongelige forord­ ninger anga og som i en gjæringens og uroens tid gikk til storm mot de vedtatte religiøse og vitenskapelige oppfat­ ninger i endeløse debatter. Når en blar i denne periodes tyske krønike, har en grunn til å stanse ved noen linjer som ble skrevet høsten 1839 av en ung rhinlender, en søker og tviler som hadde begynt å reagere mot den pietistiske atmosfæren han hadde vokst opp i: «Nå er jeg begeistret Strauss-tilhenger, nå har jeg våpen, skjold og hjelm. Hvis De kan imøtegå Strauss, vel, da blir jeg pietist igjen.» Og i et litt senere brev heter det: «Nå er jeg via Strauss kom­ met benveies til hegelianismen. De uhørte tanker griper meg på en forferdelig måte.» Den unge mannen het Friedrich Engels. Etter Strauss fulgte Ludwig Feuerbach — den store Feuerbach, som han fremdeles blir kalt på sine hold, den filosof som hadde gått i Hegels skole, men likevel sto fiendtlig mot ham i mangt og meget, og som i sitt arbeid «Kristendommens vesen» — utgitt i 1841 — gikk uendelig meget lenger enn Strauss. Feuerbach fornektet kristen­ dommen. Han oppfattet den ganske enkelt som et verk av mennesker, som et menneskelig blendverk, som en drøm. Det er mennesket som har skapt Gud i sitt bilde og ikke omvendt, forkynte Feuerbach. Dette var ikke bare en radikal tankegang — det innebar en revolte. Nå var feltet blitt fritt for spekulasjoner med de forskjelligste kombinasjoner. Hvis mennesket var opp­ havet til religionen, hadde det også rett til å forandre ikke bare den, men også meget annet som det hadde skapt, for eksempel staten og den rådende statsordning. Med stadig større iver ble diskusjonen ført over fra det religiøse til det sosiale område — diskusjoner som på sin abstrakte akademiske måte ble et forvarsel om det som skulle komme. Vi noterer i forbigående en uttalelse som var typisk for tiden: «Kritikken av religionen er grunnlaget for all kritikk.» Den som formulerte disse ordene het Karl Marx.

MARX OG ENGELS

13

Rikmannssønnen Friedrich Engels (1820-95) var 21 år da han fikk kontakt med radikale kretser i Berlin, og årene som leder av familiens fabrikk i Manchester (1842-44), økte hans engasjement for arbeider­ klassen. Møtet med Karl Marx i Paris høsten 1844 styrket ytterligere hans innsatsvilje.

Fra høsten 1841 oppholdt Friedrich Engels seg et år i Berlin, offisielt for å gjøre seg ferdig med militærtjenesten, men ifølge hans egne hensikter og ønsker for å komme i forbindelse med de unge rebelske, intellektuelle kretser, unghegelianerne som de kaltes. Engels var rikmannssønn.

14

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

Faren var en driftig tekstilmann med fabrikker både i Barmen i Tyskland og i Manchester i England. Han var en typisk representant for den nye klasse av industriherrer med hurtig voksende formuer, skapt av den industrielle revolusjon. Det var da også meningen at sønnen skulle tre i hans fotspor, han skulle læres opp til kjøpmann og føre familiefirmaet videre. Den arv som hadde tilfalt Friedrich Engels, var rik på alle måter, både materielt og åndelig. De fleste mente vel også til å begynne med at han var ualminnelig velskikket til å forvalte den. Av ytre var han elegant, munter og generøs, en på samme tid selvsikker og beskjeden ung mann med en solid bakgrunn og en pen karriere foran seg. Friedrich Engels var utrustet med en frisk appetitt på livet og et påfallende talent til å ta vare på de goder det hadde å by på. Han fant seg godt til rette i Berlin, men enda bedre i London og aller best i Paris. Hans evne til å trives og tilpasse seg, var et av hans store aktiva og en av hans attraksjoner. En kvinne som lærte ham å kjenne særdeles godt — Karl Marx’ hardt prøvede hustru, Jenny — sa engang mot slutten av sitt byrdefulle liv at hun alltid hadde funnet ham i et uforanderlig godt humør, alltid vennlig, oppmuntrende og oppkvikkende. Og hun var langtfra alene om denne oppfatningen. De fleste som traff ham var nok villige til å si det samme. Og mange representanter for de storborgerlige kretser hadde vel i begynnelsen vanskelig for å fatte at det var han det ble siktet til da et tysk tidsskrift i 1845 anmeldte et nyutkommet arbeid med titelen «De arbeidende klassers stil­ ling i England» — der det i anmeldelsen het at forfatteren av dette voldsomme anklageskriftet skrev med «galle, ja, med blodrød glød» for å hisse til «mord og brann». «Bøddelen står på terskelen» — de ordene var Engels rede til å skrive noen år senere, med en advarsel til sin egen klasse som umulig kunne misforstås. Bøddelen, det var arbeiderklassen, proletariatet, som en dag i nær frem­ tid skulle ta en blodig hevn over sine undertrykkere og utsugere, de kapitalistiske arbeidsgivere. Når Engels for­ mulerte setninger og sentenser av denne art — og det gjorde han flytende lett og stilistisk slagferdig — dreiet det

MARX OG ENGELS

15

seg slett ikke bare om fraser som skyldtes øyeblikkets stemninger og innskytelser. Det var tvert imot et hellig alvor. Det forbindtlige og elskverdige selskapsmenneske Engels var ikke noen salongkommunist. Han ble en revo­ lusjonær som virkelig hadde til hensikt å handle. Vi har vitnesbyrd om at han var et meget varmhjertet menneske i privatlivet. Men ved siden av det varme og det veike En arbeiderfamilies nyttårsfeiring. Tresnitt i «Illustrirte Zeitung» fra 1848. Arbeiderklassens usle kår ble i 1840-årene gjenstand for større oppmerksomhet enn tidligere i mange land. Friedrich Engels utga sitt første kampskrift «De arbeidende klassers stilling i England» i 1843, og i Norge begynte Eilert Sundt i 1845 sine omfattende undersøkelser av de sosiale forhold. I 1848 begynte Marcus Thrane sin agitasjon for sosialismen i «Drammens Adresse».

16

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

at faren senhøstes 1842 hadde sendt ham til Manchester, fantes det også noe annet hos ham: en fanatisk intoleranse, en rabiat hensynsløshet, en jernhard ukuelighet og konse­ kvens, som gjorde ham til en meget farlig motstander. Det merkelige er at han alltid syntes å bevare en likevekt mel­ lom begge disse sider av sitt vesen. I hele sin levetid for­ ble han et sjeldent harmonisk menneske, lykkelig i sin gavmildhet, i sine vennskapsforhold, i sin nytelse av livet, men også i sine angrep på det bestående samfunn og dets representanter. Det vakreste som kan sies om Friedrich Engels, er at han var helt gjennom ekte. Den begeistring som grep ham i hans Berlin-tid over det vi kan kalle demokratiske idea­ ler, var helt og holdent oppriktig. Han sluttet seg ufor­ beholdent til kravet om det frie ord og folkets medbe­ stemmelsesrett. Og hans dype medfølelse med de fattige og fortrykte, hans brennende harme over deres elendighet, var like ekte. Som representant for kapitalistklassen hadde han rikelig anledning til å studere disse problemer og danne seg en mening om dem på grunnlag av egne erfa­ ringer. Han ble snart klar over at hans egen plass måtte være på venstre side av den sosiale barriere. Det var også tydelig for ham at det om kort tid ville bryte ut en veldig revolusjon. Dette ble hans dypeste overbevisning, og han var helt rede til å handle i overensstemmelse med den. Det var den tyske filosofi — Hegel og Strauss og Feuerbach — som hadde gitt Engels hans teoretiske grunnlag. Med sin meget sterke reseptivitet, tilegnet han seg hurtig deres meninger og tolket dem så etter radikal oppskrift. Han brøt med kristendommen og sluttet seg til sosialis­ men, som — på samme måte som i Frankrike — nå tok til å vinne terreng i Tyskland. Av enda større betydning for ham ble imidlertid de praktiske erfaringer han gjorde etter hvor han skulle ta seg av familiens engelske fabrikk. For det kontinentale Europa sto England på denne tid som det store foregangslandet. Industrikapasiteten hadde der nådd en utvikling som slo samtiden med forbløffelse. Samtidig konstaterte man at arbeiderne, særlig de som hadde sluttet seg til chartistenes program, var kommet langt i utviklin-

MARX OG ENGELS

17

Denne tegningen av franskmannen Gustave Doré viser hvilke elendige forhold den britiske arbeiderbefolkning levde under i midten av 1800-tallet. Som regel hadde familien bare ett rom, og det hendte at to familier delte en ettromsleilighet og sov på skift.

gen av sine organisasjoner under kampen for tilværelsen. De hadde sine foreninger med fastsatte medlemskontin­ genter og regelmessige diskusjonsmøter; de hadde også sine egne aviser. Etter Engels’ mening var det ikke til å unngå at de snart ville gå til åpen kamp. Fra nå av, er det sagt, satte han ikke lenger sitt håp til de tyske professorers teorier, men til de engelske proletarers revolusjon. Komponentene i Friedrich Engels’ engelske verden var av vekslende art, en refleks av hans eget sammensatte,

18

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

men likevel så helstøpte vesen. Der hadde han kontoret og fabrikken, observasjonsposten som ga ham en uvurder­ lig anledning til å gjøre seg opp en mening om hva indu­ strialismen virkelig betydde og bar i sitt skjød. Der var også Mary Burns, den rødhårete irske arbeiderpiken, som førte ham til proletariatets slumkvarterer og som i årtier levde sammen med ham. Og der var den radikale presse, som han snart ble medarbeider i. Sist men ikke minst hadde han den engelske litteratur, den klassiske nasjonaløkonomis verker, men også Dickens’ og Disraelis romaner og fremfor alt Thomas Carlyles skrifter, som nå begynte sin seiersgang gjennom den britiske verden. Bare noen måneder etter Engels’ ankomst til England utga Carlyle våren 1843 et av sine mest berømte arbeider, «Past and Present» (Fortid og nåtid). Selv kalte han det «en i høy grad diskutabel, rødglødende, brennbar sak», og han tilføyde: «Jeg føler meg syk i hjertet, når jeg ser på det som nå foregår i England. Det er som om de to millio­ ner mennesker i fattighuslovens bastiller (bd. 18, side 391) skulle spørre hver britisk sjel: Har du ikke et ord å si oss?» Han gikk til storm mot det britiske samfunn, det etter hans mening moralsk forfalne og rikdomsdyrkende sam­ funn som var utgått av den industrielle revolusjon. Han raste mot nasjonaløkonomien — «den forstemmende viten­ skap» — og dens dogme om velsignelsen ved den frie foretagsomhet som var beskyttet mot enhver ytre kontroll. Med giftig ironi hudflettet han tidens fremskrittstro og robuste selvgodhet. Mot 1840-årenes kapitalistiske britiske samfunn, som hadde gjort de fattige til slaver, stilte han det England som engang hadde eksistert, den tidlige mid­ delalders England. Han ville vise at den tids livegne var langt friere enn de moderne industriarbeidere. Og han appellerte til aristokratiet for å få det til å gripe inn og redde det som ennå kunne reddes. Han forkynte at hvis det ikke foregikk en sinnenes forandring, ville oppgjørets dag komme ganske snart. De fattige og de fortrykte ville presentere sin regning. «Past and Present» var en av sensasjonene i 1840-årenes Storbritannia, boken ble opphavet til en øredøvende

MARX OG ENGELS

19

Thomas Carlyle. Rade­ ring etter et daguerreo­ typi. Carlyles mest kjente bok, «Past and Present» var ikke det første verket fra hans hånd. Fire år tidligere, i 1839, hadde han ut­ gitt skriftet «Chartism», hvor han første gang rystet folkeopinionen med sine skildringer av arbeiderklassens elen­ dige kår. Selv vokste han opp i fattigdom, men drevet av uslukkelig kunnskapstørst tilegnet han seg etterhånden enorme historiske kunn­ skaper.

debatt. I dag mener mange at den er det arbeid av den puritanske reformator og dommedagsprofet som har stått seg best gjennom årene. En av dem som ble begeistret over Carlyles forkynnelse, var den nå 23-årige Friedrich Engels. I «Past and Present» fant han partier som var overveldende vakre; han fant også iakttagelser og tanker som fullt og helt stemte overens med de radikale anskuel­ ser som han selv holdt på å gi stadig fastere form. Carlyles vekkelsesskrift inspirerte ham til en anmeldelse i form av et essay, som han offentliggjorde i 1844. Det England som Carlyle har skildret sa advarende og anklagende, arter seg i Engels’ versjon slik: et lettsindig, besittende aristokrati og en storborgerklasse av utsugere, et parlament som var uthulet av bestikkelser og en gebrekkelig religion. Mot dette morkne samfunnet sto den undertrykte, men opp­ rørske arbeiderklassen. Med stor begeistring sluttet Engels seg til alt det Carlyle sa om de indre forhold i sitt land. Men når det gjaldt hans konklusjoner, var han mindre entusiastisk. Etter hans mening gikk ikke Carlyle langt nok, hans resonnement var som «et sverd uten feste». Carlyle forsto ikke at man en gang for alle måtte kvitte seg

20

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

med religionen. Øyensynlig forsto han heller ikke at privat­ eiendommen var roten og opphavet til alt ondt, og at den måtte avskaffes. Engels’ store artikkel ble offentliggjort i tidsskriftet «Deutsch-Franzbsische Jahrbucher», hvis første og eneste nummer utkom i Paris våren 1844. Dets redaktør var Karl Marx. Da Engels i august 1844 forlot England for å vende tilbake til sin hjemstavn, la han veien om den franske hovedstad. Og der traff han Marx. På grunn av de følger dette møtet fikk, ble det en av de viktigste hen­ delser i 1800-årenes historie. Dr. Karl Marx var født i Trier i Rhinland i 1818 og var altså to år eldre enn den unge mann med «det gutteaktige ansiktet», som han på ettersommeren 1844 veide, prøvde og fant å holde mål under endeløse diskusjoner i Paris. Marx var på denne tid en meget ensom mann, og ensom og isolert døde han også. Da han fire årtier senere ble begravet en vinterdag på Highgate kirkegård i London, hadde det bare samlet seg en liten glissen skare for å høre Engels forrette jordfestelsen. Karl Marx var «den største av sin tids tenkere», sa Engels. Hans død betydde et uerstatte­ lig tap for «det kjempende proletariat i Europa og Ame­ rika». Han var først og fremst en revolusjonær. «Hans navn og hans virke skal leve videre gjennom århundrene.» Karl Marx’ liv hadde en borgerlig bakgrunn — den be­ skyttede verden som faren, en strevsom og velstående jødisk advokat i Trier, hadde skapt for seg og sin familie, en verden som var blitt utvidet og stabilisert, da han hadde trådt ut av den jødiske menighet og med sin familie hadde gått over til kristendommen. Det skyldtes ikke noen religiøs trang — Hirschel Marx bekjente seg nærmest til opplysningsfilosofiens lære — men det skjedde av sosiale grunner: dåpen ga fulle borgerrettigheter. Antagelig var han ikke ukjent med at antisemittismen spilte en viss rolle Dette fotografiet av Karl Marx er tatt i 1875, det året den tyske sosialøkonomen og sosiologen fylte 57 år. Marx hadde da arbeidet i mer enn 25 år i Storbritannia, og det var i London han døde i 1883.

22

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

Et politisk møte i Tyskland ved midten av 1800-tallet. Tresnitt i «Illustrirte Zeitung». Fremdeles er det bare mennene som deltar aktivt i det politiske liv, men noen interesserte kvinner følger diskusjonen fra galleriet. Salen er opplyst med gassbluss, en form for belysning som nettopp var tatt i bruk på denne tid.

i Vest-Tyskland alt på denne tid. Antagelig tenkte han, som den gode, men litt fryktsomme familiefar han var, først og fremst på barna sine og fremfor alt på sønnen Karl. Det var ham han satte sitt håp til. Karl skulle bli jurist. Med økonomisk støtte hjemmefra skulle han av­ legge de eksamener som krevdes for at han med tiden kunne få en høy stilling i den prøyssiske statsforvaltning. Dette var Hirschel Marx’ ønske og drøm. Den ble ikke til virkelighet. Karl ble ikke jurist, han ble filosof. Etterat han i 1835 hadde tatt en middels god studenteksamen og tilbrakt et etter alt å dømme ungdommelig stormfullt år ved univer­ sitetet i Bonn, dro han til Berlin for å fortsette sine stu­

MARX OG ENGELS

23

dier, og der vant hans filosofiske interesser overhånd. Før dette hendte, hadde han drevet igjennom sin hemmelige forlovelse med en aristokratisk ung dame fra Trier — den noen år eldre, feirede og beundrede skjønnheten Jenny von Westphalen, datter av geheimeråd Ludwig von Westphalen. Jenny var Karl Marx’ første store kjærlighet. Hun ble også hans siste. Etterat han med ukuelig energi hadde overvunnet familien Westphalens seige motstand, giftet han seg med henne i 1843. Han forlot henne aldri. Og hva merkeligere er — med beundringsverdig heltemot holdt hun fast ved ham så lenge hun levde; på tross av de lidelser hun måtte gjennomgå som følge av den livsbane han hadde valgt. Noe av det vakreste som er sagt om Karl Marx, skriver seg fra hans hustru. Til en venninne skrev hun en gang: «Min mann har aldri, selv ikke i de forferde­ ligste stunder, mistet sin tro på fremtiden eller sitt lyse humør. Han har alltid vært lykkelig når han har sett meg ved godt mot og våre kjære barn leke rundt seg.» I Berlin ble Hegels filosofi Karl Marx’ store opplevelse. Med stor grundighet trengte han inn i dens system. Og i likhet med de unghegelianere som ble hans egentlige om­ gang i den prøyssiske hovedstad, begynte han temmelig snart og med en utpreget tendens i venstreretning å til­ lempe dens lære på den virkelighet som omga ham. Men overfor sine nyervervede venner viste han samtidig også en meget utpreget tilbøyelighet til å gå sine egne veier, han tok til å kritisere, med en brutal hensynsløshet og en bitende forakt som skapte en kjølig atmosfære omkring ham. Han syntes disse unge filosofene var verdensfremmede, redde, tafatte, inkonsekvente og naive, og han for­ dømte dem som frasemakere som aldri kunne utvikle seg til å bli handlingens menn. I deres entusiastiske, utrette­ lige diskusjoner så han et bevis på riktigheten av Heines berømte ord om at i drømmenes luftige verden er tyskeren ubestridt herre,

mens andre folk ikke hadde nølt med å gjøre seg til herrer over land og hav. Han nektet å bli regnet blant dem som

24

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

Arbeideroppstand i Berlin 16. oktober 1848. Tresnitt i «Illustrirte Zeitung». Arbeiderne har væpnet seg med spader, økser og stein og bærer en fane med innskriften: «For sannhet og rett.» De blir møtt av en salve fra borgergarden. Februarrevolusjonen i Frankrike utløste større og mindre opptøyer i de fleste europeiske land. Men reisningene ble slått brutalt ned utover høsten. I Norge ga den støtet til Marcus

begikk en slik dårskap. Han mente også at menn med et slikt lynne måtte tre til side — eventuelt bli ryddet av veien — for dem som så klarere, var sterkere og mer hand­ lekraftige. Engang hadde hans far ikke lenge før han døde — i 1838 — med en viss engstelse spurt seg selv om søn­ nen var et hårdhjertet menneske. Selv rakk han aldri å komme til klarhet over dette — men verden skulle smått om senn gjøre det. Det Karl Marx mente, kan best illustreres ved hjelp av noen sentensaktige formuleringer han laget i ungdommen: «Filosofien står ikke utenfor verden» og «Filosofene har bare forklart verden på forskjellige måter. Det det gjelder, er å forandre den.» Langt senere uttalte han: «Voldsmakt er jordmoren i ethvert gammelt samfunn som bærer på et nytt.» Verdensforbedreren Karl Marx debuterte som redaktør i Kbln-avisen «Rheinische Zeitung», et nystartet organ

MARX OG ENGELS

25

Thranes kampanje for å organisere arbeiderne. I løpet av halvannet års tid samlet han mer enn 20 000 i sine 273 foreninger. Men Thranitter-bevegelsen fikk ikke en så voldsom karakter som revolusjonsbevegelsene i Tyskland og Frankrike. I juli 1851 ble den dessuten knekket ved at Thrane, Abilgaard og mange andre av bevegelsens ledere ble arrestert og senere dømt til lange fengselsstraffer.

med unghegeliansk bakgrunn som utkom med sitt første nummer den 1. januar 1842 og som på tross av den prøys­ siske sensurs store makt hurtig utviklet seg til et innflytelsesrikt radikalt opposisjonsblad. Den unge redaktør, som året i forveien hadde tatt sin filosofiske doktorgrad, rettet i en lang rekke artikler noen heftige angrep på regjeringen. Imidlertid angrep han også — og minst like freidig og ubarmhjertig — de representanter for den radikale fylking, som han en tid hadde samarbeidet med og som hadde hørt til hans vennekrets, men som til syvende og sist ikke var tilbøyelige til å gå fullt så langt som han hadde dekre­ tert. På denne tid begynte han å komme i kontakt med de sosialistiske strømninger i Frankrike, som Saint-Simon, Proudhon, Louis Blanc og mange andre hadde tatt ledelsen av. Mer og mer innstilte han seg på et systematisk stu­ dium av de virkelige forhold, de aktuelle samfunnspro­ blemer, de veldige motsetninger mellom klassene som den

26

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

industrielle revolusjon hadde skapt, på et studium av år­ sakene til disse motsetninger og av problemet om hvordan de skulle avskaffes. Den hegelske filosofi med dens lære om alle tings foranderlighet viste seg å være en god stimu­ lans under disse studiene. Det var en ting han allerede på et tidlig tidspunkt følte seg helt overbevist om: de som forkynte at de brennende sosiale spørsmål bare kunne løses i menneskekjærlighetens navn, de dudde ikke det minste. Man måtte avbryte enhver forbindelse med dem. De ville bare bli en klamp om foten, når det for alvor trakk opp til den åpenlyse kamp som måtte komme om kort tid. Dette siste var ikke Marx i minste tvil om. I begynnelsen av 1843 slo sensuren ned på «Rheinische Zeitung». Avisen sluttet å komme ut, og Marx mistet sin stilling. Han besluttet da å slå seg ned i Paris sammen med sin unge hustru. Unntatt en kortere tid i revolusjonsårene 1848-1849, så Jenny Marx aldri sitt fedreland igjen. Ved sitt ekteskap hadde hun dømt seg selv til livsvarig landflyktighet. I Paris ble Karl Marx redaktør for tidsskriftet «DeutschFranzdsische Jahrbucher». Og der traff han Friedrich Engels. Utallige ganger — og med vekslende ettertrykk — er det blitt fortalt om hvordan det artet seg dette møtet mellom de to unge tyske radikalere, som begge hadde gått i Hegels, Strauss’ og Feuerbachs skole. Fremstillingen er som sagt blitt variert, men én ting er urokket i alle beretninger: Engels underkastet seg. Han gjorde det frivillig, uten den minste skygge av motstand, helhjertet og begeistret. Han godtok rollen som adjutant, medhjelper og bankier, som den som sto til rådighet på alle tenkelige måter når det trengtes, med sin arbeidsinnsats, sin erfaring, sine råd og sine penger for å redde familien Marx fra sult og kredito­ renes krav. Under det meget intime samarbeid som nå ble innledet og som varte helt til Karl Marx’ død, trådte Engels alltid i bakgrunnen; som han selv sa, var han til­ freds med å spille annenfiolin. Hvorfor? Er det tilstrekkelig å henvise til Engels’ gene­ røsitet, hans uegennytte, hans totale mangel på personlig

MARX OG ENGELS

27

ærgjerrighet? Neppe. Han var beskjeden, men han under­ vurderte ikke seg selv. Han visste godt hva han dudde til. Han var klar over at han var en glimrende skribent, og han visste at han hadde egne idéer. Fremfor alt visste han at han hadde erfaringer som ingen annen av de tyske radi­ kalere, og minst av alle Karl Marx. Marx’ opplevelser inn­ skrenket seg stort sett til forelesningssaler, til redaksjonen i Kbln og til oppholdet i Paris, der han hadde hatt store vanskeligheter med å få kontakt med de rette kretsene. På den annen side hadde Friedrich Engels både teoretisk og praktisk utdannelse. Som medlem av en fabrikkeierfamilie med virksomheter både i Tyskland og Storbritannia hadde han kunnet gjøre seg fortrolig med arbeiderproleta­ riatet og dets levevilkår i det daglige liv, langt borte fra teorienes grå sfære. Dessuten hadde han fått et meget godt innblikk i foregangslandet Englands litterære debatt, både Franskmannen Gustave Courbets maleri «Steinpukkerne» er malt i 1849 og ble av mange oppfattet som en illustrasjon til «Det kommu­ nistiske manifest» da det ble utstilt på Pariser-salongen. Maleriet gikk tapt under bombingen av Dresden i 1945.

28

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

den sosiale roman og den vitenskapelige produksjon. I det samme nummer av Marx’ tidsskrift hvor anmeldelsen av Carlyles «Past and Present» ble offentliggjort, fantes det også en annen artikkel av Engels som het «Umrisse zu einer Kritik der Nationaldkonomie» (Utkast til en kritikk av nasjonaløkonomien) — og her gikk han til storm mot Adam Smiths og hans elevers lære om den fri konkurranses velsignelser for menneskeslekten. På denne tid var dette noe nytt for Marx. Hittil hadde han syslet svært lite med nasjonaløkonomi, og det Engels her kunne by på med hensyn til kunnskaper og kritikk, passet ham særdeles godt: Engels hjalp ham til å slå en bro mellom tysk filo­ sofi og britisk sosialøkonomi. Engels satt altså med trumfene på sin hånd. Men han ga dem til Marx. Han bøyde seg for den mannen som han betraktet som et geni. Og Marx tok imot det som ble budt ham spontant — ivrig, men med en mine som om han oppfattet det som en selvskreven ting. I disse dagene holdt han på å komme til klarhet om noe som gjorde ham helt svimmel av lykke. Han trodde å se det som ingen av hans samtidige hadde innsett til fulle, nemlig at utviklin­ gen i alle land hadde nådd et stadium som måtte føre til noe helt nytt. Hegelsk filosofi, franske sosialistiske teorier, britisk sosialøkonomi og — som et supplement — prak­ tiske iakttagelser av samfunnslivet i England, det mest fremskredne av alle Europas land og derfor også generelt sett det mest lærerike, fylte ham med denne overbevisnin­ gen. Når de enkelte faktorer ble samlet og smeltet sammen til en syntese, ble resultatet ifølge hans stadig sterkere for­ vissning helt klart og entydig. Menneskeheten befant seg i en av de stadig tilbakevendende perioder, da et gammelt samfunn holdt på å løpe linen ut. Det hadde vært hans lykke å bli født i dette tideverv. Han hadde også, mente han, fått nøkkelen til fremtiden i sin hånd. Revolusjonen måtte komme, ikke bare i Storbritannia, Frankrike, Tyskland, men i hele den siviliserte verden. Den filoso­ fiske tenkning hadde klarlagt verdenshistoriens lover, og de var et bevis på dette. Verdenshistoriens lover er almengyldige. Konklusjonen kunne bare være én: den som virke­

MARX OG ENGELS

29

lig forsto hva som beveget seg i tiden, måtte ikke innstille seg regionalt eller nasjonalt, men internasjonalt og univer­ selt. Den som hadde maktet å arbeide seg fram til klarhet, måtte ikke innskrenke seg til bare å vareta en nasjonal samfunnsklasses interesser og krefter, han måtte tjene — og lede — massen i alle land, det internasjonale proleta­ riat, den nye menneskeslekt. Han måtte vekke denne mas­ sen til forståelse av sin egen oppgave. Alle midler var her tillatt. Og Marx nølte heller ikke når det gjaldt midlene. Han kunngjorde hatets, klasse- og massehatets parole. Dette var Karl Marx’ syntese. Den ble grunnlaget for hans store internasjonale drømmerike, som for ham var like virkelig som noen av de svunne keiserriker. Han var uryggelig viss på at den ville gjøre ham mektigere enn noen av hans samtids herskere hadde vært. Han alene sto fritt, bare han var beredt og i stand til å forvalte den his­ toriske utviklings lovbundne arv. Sin idé, sitt system satte han foran alt, foran familie og venner og medhjelpere. Alt måtte ofres for den. Den ga ham den enorme følelsen av overlegenhet, den iskalde hovmodigheten og det grenseløse maktkrav, som preget all hans handling og tenkning. På bakgrunn av den må man også se hele hans vesen og per­ sonlige utvikling. Bare da synes de karakteristikker av ham som hans motstandere har gitt å komme i sitt riktige perspektiv, han eksisterte nemlig knapt som menneske, bare som profet. Det er sagt at Karl Marx var uten kjær­ lighet og full av svik, hatsk, hensynsløs og skadefro. Han var hovmodig og full av forakt, selvsikker og arrogant. Han elsket ikke massen, bare idéen om massens frigjøring. Friedrich Engels skjønte det meste av dette. Men han godtok det. Han gjorde det med begeistring, fullt og helt og uten forbehold. I Marx så han sitt eget komplement, den mann som skulle sette ham i stand til å utrette store ting for en meget stor sak. Fra nå av ble Marx og Engels uadskillelige; de vokste sammen til én person, er det sagt. De konstaterte at de, uavhengig av hverandre, i mangt og meget var kommet til det samme resultat. Og Engels no­ terte seg med glede hvor godt hans teorier og iakttagelser passet inn i Marx’ store system, hvordan de avrundet det

30

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

og utfylte det. Fremfor alt ble de enige på ett punkt, det viktigste av alle: når den store omveltningen kom, måtte det ikke bli tale om bare en borgerlig revolusjon, en om­ veltning som ene og alene munnet ut i at det ble innført konstitusjonelle styreformer. Det måtte bli en total revo­ lusjon, en kullkasting av hele det bestående samfunn. Proletariatet måtte gjøre rent bord med bursjoasiet. Mange av de tanker som Engels diskuterte med Marx, finner man igjen i hans første store arbeid, skriftet om de arbeidende klassers stilling i England, som utkom i 1845, og som vi alt har nevnt tidligere. I dette arbeidet anklaget han overfor hele verden, er det sagt, den britiske borger­ klasse for «massemord, tyveri og andre forbrytelser». I den dedikasjon som danner innledningen til skriftet hen­ vender Engels seg til Storbritannias arbeiderklasse — som var «noe mer enn bare engelskmenn, mer enn bare med­ lemmer av en enkelt nasjon», mennesker som var «med­ lemmer av menneskehetens store fellesfamilie». Engels betegnet dette proletariatet som den viktigste følge av ti­ dens store økonomiske omveltning og skildret dets leve­ forhold i en rekke rystende kapitler. Han oppmuntret og ildnet dem: «Gå videre som dere hittil har gjort. Meget gjenstår ennå å lide. Vær sterke og uredde. Eders seier er sikker.» Men han lot dem også forstå at arbeiderklassen bare kunne komme til makten på én måte: sosialismen måtte bli proletarisk og proletariatet sosialistisk. Da Engels’ opplagt revolusjonære bok om England kom ut, var Marx ikke lenger i Frankrike. Hans tidsskrift «Deutsch-Franzbsische Jahrbiicher» måtte som nevnt inn­ stille alt etter det første nummer. De franske sosialister hadde ikke gitt ham sin støtte. Hans økonomi var for å bruke et mildt uttrykk blitt anstrengt, og til slutt hadde den franske regjering grepet inn. Etter anmodning av den prøyssiske sendemann hadde statsminister Guizot latt meddele ham at han ville bli utvist. I begynnelsen av 1845 bega Marx seg med sin familie til Bryssel. Der sluttet Engels seg til ham. Og nå begynte samarbeidet mellom de to menn for alvor. De gikk i gang med å samle rekrutter til sin armé.

MARX OG ENGELS

31

Proletarbohg i London ved midten av 1800-tallet. Samtidig bilde. En stor del av Londons 2.5 millioner innbyggere levde under slike for­ hold, og bedre var det ikke i de mange nye industribyene som hadde vokst opp omkring i England etter den industrielle revolusjon. (Se også illustr. side 17.)

De opprettet kamporganisasjoner. I 1845 oppsto Det tyske arbeiderforbund, i 1846 Den kommunistiske korrespondansekomité og i 1847 Det kommunistiske forbund, med sete i London. Marx begynte å bruke uttrykket «kommu­ nistisk» om sin bevegelse, ene og alene for å skille den fra de veikere, mer eller mindre nasjonalt avgrensede sosialis­ tiske organisasjoner som tidligere hadde utviklet seg i for­ skjellige land. «Sosialisme og kommunisme,» sier Veit Valentin, «begynner i 1840-årene å skille seg mer og mer ut fra hverandre. Sosialisme var filosofi, utvikling av menneskeheten, medlidenhet, etikk, verdensforbedring. Kommunisme var handling, parti, kritikk, klassehat, poli­ tisk kamp, tilintetgjørelse av motstanderen, omstyrtning av det bestående. Sosialisme var optimistisk utviklingstro, kommunisme var revolusjon, født av menneskeforakt.» Og kommunismen var hat, et «hatets og bitterhetens evangelium». Med fanatisk konsekvens innskjerpet Marx stadig, i sine taler, i sine flyveblad, i brev og i private dis­ kusjoner den lære som ved selve sin lettfattelighet fikk en

32

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

forferdelig slagkraft, nemlig at proletariatets redning lå i klassehatet. Med giftig hatefullhet malte han bildet av det borgerskap, hvis nære undergang han profeterte: en hers­ kende samfunnsklasse av utsugere, som velter seg i luksus og overflod, i laster og skitten gjerrighet. Med tilintet­ gjørende forakt vendte han seg mot de representanter for radikalismen som ikke ville gå med på at læren om menneskekjærlighetens velsignelse måtte erstattes med læren om hatets makt. Kommunismen forkynte også den materialistiske histo­ rieoppfatning, den ble iallfall en kjerne i Marx’ store system. Dens tilhengere hevder at alt som skjer i historien har sin opprinnelse i økonomiske forhold, at all mennes­ kelig handling med andre ord til syvende og sist blir be­ stemt av materielle faktorer, at det er det materielle, ikke idéene, som dirigerer historiens gang. Og videre at mennes­ kene «må spise, drikke, bo og kle seg før de kan beskjef­ tige seg med politikk, kunst og religion». Det åndelige er bare et sekundært fenomen, det er det materielle som er det primære. Den materialistiske historieoppfatning mun­ ner ut i påstanden om at klassekampen, kampen mellom de forskjellige sosiale lag om eksistensen, kampen for til­ værelsen, er et uunngåelig ledemotiv i historien. «Historien om alle samfunn som hittil har eksistert, er en historie om klassekamp» — slik lød de innledende ord i et lite skrift på omkring tredve sider, som utkom i februar 1848 og som skulle bli et av den politiske verdenslittera­ turs mest berømte produkter. Det var kampsignalet, den internasjonale revolusjons fanfare — «Manifest der kommumstischen Partei» (Det kommunistiske manifest). Tenkningen var satt i system. Proletararméen hadde begynt å vokse. Men det var en ting de ennå manglet, de to herskere in spe i kommunismens store overnasjonale rike: en katekisme, en trosbekjennelse, en kort, slagkraftig sammenfatning av den nye læres teser og bud. Det kom­ munistiske forbund i London ga Engels i oppdrag å legge fram en skisse i form av noen korte punkter. Det gjorde han også. Men han var ikke fornøyd med resultatet. Han foreslo for Marx at de i stedet i fellesskap skulle utarbeide

MARX OG ENGELS

33

Kommunister. Karikatur fra 1846 i «Fliegende Blatter». Tegningen er ledsaget av følgende tekst: «Ja, du snakker alltid om likhet og for­ deling av godene. Men hvis vi nå har delt og jeg sparer min del, mens du rangler bort din. Hva så? — Ganske enkelt — vi deler på nytt!»

et manifest, en erklæring — i sammenhengende form — om det kommunismen lærte og krevde. Både Marx og Det kommunistiske forbund godtok dette forslaget. «Det kom­ munistiske manifest» ble til. Historien går i bølgegang, forkynte Marx og Engels. Det ene samfunnssystem avløser det andre, og hvert system er dømt til å gå under, til å bli skjøvet til side av nye for­ mer, som er oppstått av de gamle. For knapt hundre år siden hadde den nå rådende kapitalistisk-borgerhge samI unnsorden tatt til å vokse fram av feudalismens ruiner. Men dens dødskamp var forestående. Den hadde nådd sin sluttakt. Ved sin økonomiske produksjonsordning hadde den skapt proletariatet, som skulle inntre som dens arving 2. Grimberg 19

34

DET KOMMUNISTISKE MANIFEST

og var forutbestemt til å ødelegge den. Det borgerlige samfunn minnet om heksemesteren, som ikke klarer å beherske de underjordiske krefter han selv har manet fram. Proletariatets totale seier var sikker. Det kommunistiske proletariat, ble det fastslått i mani­ festet, krevde avskaffelse av privateiendommen. Det krevde også konfiskasjon av all jordeiendom, innførelse av høyere, progressive inntektsskatter, opphevelse av arve­ retten og statens overtagelse av bankvesenet, transport­ midlene og industrien. Det kommunistiske proletariat avviste ethvert nasjonalt grunnlag for sin virksomhet — «arbeideren har ikke noe fedreland». Og det forkynte sin urokkelige overbevisning om at det innen kort tid og med I en diskusjon mellom djevelen og hans bestemor om hvem som hadde sluppet løs mest fandenskap i verden, lar karikaturtegneren Paul Ulsteri djevelen fole overtaket fordi han har latt jesuittene og byråkratene slippe til. Han innser imidlertid sin underlegenhet når bestemoren slenger inn kommunistene.

MARX OG ENGELS

35

bruk av vold ville gjennomføre den revolusjon som skulle sikre disse tiltakene. «Må de herskende klasser skjelve for en kommunistisk revolusjon» — i disse ord kulminerte manifestet. «Prole­ tarene har ingenting å tape uten sine lenker. De har en hel verden å vinne. Proletarer i alle land, foren dere!»

Den 25. januar 1848 sendte styret i Det kommunistiske forbund i London et ultimatum til Karl Marx: hvis han ikke innen 1. februar hadde sendt dem manuskriptet til det manifest han hadde påtatt seg å skrive, måtte de over­ veie «andre forholdsregler». I begynnelsen av februar var man gått i gang med å sette manuskriptet i et lite trykkeri i London. Noen uker senere — omkring 20. februar — var det lille skriftet fer­ digtrykt. Distribusjonen kunne begynne. Og 24. februar brøt februarrevolusjonen ut i Paris. Man kan gå ut fra at for Karl Marx var februarrevolu­ sjonen en av de alvorligere av de mange overraskelser og skuffelser som han opplevde i sitt liv. Man kan si at for ham, den mest revolusjonære av alle, kom februarrevolu­ sjonen for tidlig, eller også at han kom for sent for februar­ revolusjonen med sitt manifest. Slik som det nå lå an, ble det ingen utenom de små kommunistiske sammenslutnin­ gene som leste hans og Engels’ proklamasjon til verdensproletariatet. Den druknet dengang i den voldsomme kamp som bredte seg over store deler av Europa i årene 1848 og 1849. Revolusjonen av 1848 tok et helt annet forløp enn det Marx hadde staket opp. Den ble hurtig en borgerlig revolusjon. Februarrevolusjonen og dens avleg­ gere i andre land skjøv helt til side Marx’ og Engels’ plan om en total omstyrtning av samfunnet. Virkeliggjørelsen av deres store system måtte utsettes til fremtiden. Etter et kortere gjestespill som avisredaktør i revolusjo­ nens Tyskland og etter å være blitt utvist fra Belgia, fra Preussen og — for annen gang — fra Frankrike, trakk Maix seg tilbake til lesesalen i British Museum i London. Det var der han, ukjent av de fleste, arbeidet i årtier og fullførte sine rustninger for sin erobring av fremtiden.

«Å få våkne blant stjernene»

FEBRUARREVOLUSJONEN 1848 Da Frédéric Moreau, helten i Gustave Flauberts roman «L’éducation sentimentale», kom til det hjørnet der Champs Elysées krysser Rue Saint-Honoré, møtte han noen menn i arbeidsbluser som skrek til ham at han burde begi seg til Palais Royal. Frédéric var blitt vekket av sky­ ting og hadde gått ut for å få greie på hva som foregikk. Det var et uvanlig syn som møtte ham: «Portene til Assomption-kirken var revet løs. Han la merke til tre steinblokker i kjørebanen, sikkert begynnelsen til en barrikade, og et stykke borte noen flaskeskår og ståltrådruller. En lang, tynn mann styrtet plutselig fram fra et smug. Han var blek, med svart, flagrende hår og kledd i en prikket trikottrøye. Han bar et langt gevær og løp på tå, søvngjengeraktig og lett som en tiger. Av og til hørtes et skudd . . . Stormtrommene tordnet. Man hørte skingrende skrik og triumferende hurrarop. Folkemassen duvet hit og dit som i en hvirvelvind. Frédéric var klemt inne mellom to folkehoper og kunne ikke røre seg av flekken. De sårede, som stupte rett for øynene på ham, og de falne som lå på jorden, så ikke ut som virkelig sårede og døde. Han hadde følelsen av å se en teaterforestilling . . . Første etasje i Palais Royal var full av nasjonalgardister. Det ble skutt fra alle vinduer som vendte ut mot plassen. Kulene pep, vannet fra den sprukne fontenen ble blandet med blod og laget dammer på jorden, man gled i sølen mellom klesplagg og våpen. Frédéric kjente noe mykt under den ene foten. Han hadde tråkket på en hånd som tilhørte en sersjant med grå lue, han lå med ansiktet klemt ned i rennestenen. Nye menneskemasser strømmet stadig til og presset de kjempende fram mot trappen. Skytingen

FEBRUARREVOLUSJONEN 1848

37

Gatekampene er i full gang i Paris’ gater den 23. februar 1848. Utsnitt av et samtidig litografi av A. Provost.

økte. Vinstuene var åpne. Folk gikk inn for å røke en pipe og tømme et glass og vendte så tilbake for å slåss. En bortkommet hund bjeffet, og folket lo av kjøteren . . .» Det var Paris om morgenen den 24. februar 1848. Gustave Flauberts roman «L’éducation sentimentale», eller «Frédéric Moreau. En ung manns historie», som den heter på norsk, fikk en temmelig unådig mottagelse av kritikken, da den utkom første gang i 1 869. Den ble beteg­ net som et mislykket verk om mislykkede eksistenser. Denne hårde dom ble snart revidert. Det er ingen tvil om at «L’éducation sentimentale» må betraktes som en av de aller fremste franske romaner på 1800-tallet, et verk som bare kan sammenlignes med noen av Balzacs bøker og med Stendhals «Rødt og svart». Flaubert var melankoliker, pessimist og misantrop. Han trodde ikke på noen progressiv utvikling i demokratiets og klasseforbrødrmgens tegn, av den enkle grunn at han betraktet flertallet av mennesker som uhelbredelig ondsinnete, tarvelige og enfoldige. Da han skrev sin store roman

FEBRUARREVOLUSJONEN 1848

39

om Ludvig Filips og den annen republikks Frankrike, viste han heller ikke noen større begeistring for de radikale politikere; han skildret dem for størstedelen som latterlige og forvirrede pratmakere eller som småskårne strebere. Hans portretter av dem er etsende skarpe. Men enda skar­ pere blir han i tonen når han konfronterer oss med Orléans-kongedømmets ledende lag, det rike borgerskapet, og aller skarpest blir han når han fører oss inn i herr Dambreuses salong, til mottagelsene i den rike bankiers hjem, der alle riktignok er enige om at en revolusjon er noe utenkelig, men likevel ikke kan unngå å føle et visst ubehag, foidi folk i alminnelighet snakker altfor meget om den store revolusjon og fordi det skrives altfor mange bøker om den. Herr Dambreuse legemliggjorde suksessen i den industrielle revolusjons tegn. Egentlig het han grev d’Ambreuse. Men i midten av 1820-årene hadde han fun­ net det mest praktisk å legge bort adelstitelen for lettere å kunne nærme seg industrien og storfinansen. Det var smart gjort. Han ble en meget rik mann. Denne herr Dambreuse har vi nok møtt før. Han hørte hjemme blant dem som mente at borgerskapets maktstil­ ling var samfunnsutviklingens mening og mål, som hevdet at den rådende statsform ga alle borgere all den frihet de trengte for uhindret å kunne utvikle sitt talent. Derfor var det ikke noen grunn til å endre de eksisterende sosiale for­ hold, man kunne bare bli forferdet over den voksende sosialismes krav på full økonomisk likhet, og man måtte oppfatte kampen for almen stemmerett som en samfunnsomstyrtende aksjon. Herr Dambreuse var med andre ord en trofast tilhenger av Ludvig Filip og dennes statsminister Cjuizot. Det er også fra denne synsvinkel han blir betrak­ tet, da Frédéric Moreau om morgenen den 24. februar 1848 gikk ut for å få greie på grunnen til den skytingen som hadde vekket ham: «Av alle skjelvende franskmenn Fra februarrevolusjonen i Paris 1848. Utsnitt av en tegning av Jules avi . Pa Place du Palais Royal har arbeiderne reist barrikader av brostein og planker. En såret frihetskjemper bæres bort til venstre mens en annen til høyre lader geværet med ladestokk.

40

«Å FÅ VÅKNE BLANT STJERNENE»

var det ingen som skalv mer enn Dambreuse. Den nye tingenes tilstand truet ikke bare hans formue, den unndro seg fremfor alt hans erfaring. En så god representasjonsform, en så vis konge! Hvordan var det mulig? Dette var verdens undergang!»

Eksplosjonen kom med en hurtighet som overrumplet alle parter. Ingen hadde ventet seg den, få hadde ønsket den. I desember 1847 hadde opposisjonen begynt å legge planer om en reformbankett i Paris av den typen som var blitt så populær i det siste. Deretter fulgte langvarige for­ handlinger. Til slutt, den 21. februar 1848, utstedte regje­ ringen et definitivt forbud mot banketten. Det var dagen før den skulle ha blitt holdt. Kort tid i forveien, den 20. februar, hadde Lamartine holdt en flammende tale i restaurant Durand ved Place de la Madeleme, der han protesterte mot regjeringens manipulasjoner. Han visste at situasjonen var alvorlig, sa han. Han var klar over at den var full av farer. Men når han ble stilt overfor valget mellom vanære og fare, valgte han heller faren enn å bære skammen for å ha ofret en av folkets fundamentale rettigheter: borgernes rett til å samle seg til frie drøftelser. For denne retten aktet han å kjempe — uten dermed å ville fremkalle en revolusjon, uten å oppfordre til annet enn «legal motstand». Imidlertid tok han en reservasjon, og med den kulminerte hans tale. «Hvis det viser seg at bajonettene river i stykker loven, og at det er kuler i geværene, da vet jeg, mine herrer, at vi vil forsvare folkets frihet og fremtid, først og fremst med vår ære og deretter med våre liv. Nå gjelder det å handle, ikke å snakke!» Det ville ikke bli noen revolusjon, sa Ludvig Filips ministre til seg selv om kvelden den 21. februar. De meldinger som var innløpt, var meget beroligende. Oppo­ sisjonen i deputertkammeret hadde besluttet å bøye seg for regjeringens beslutning angående reformbanketten. Den komité som var nedsatt for å arrangere banketten, hadde gjort det samme. Til og med den republikanske falanks venstre fløy, de sosialister som prinsipielt var innstilt på

FEBRUARREVOLUSJONEN 1848

41

åpen kamp, hadde bestemt seg for å slå retrett denne gan­ gen. Det skjedde ikke av frykt for Guizot. Men de radi­ kale følte seg ikke modne nok til å ta opp kampen. De rygget tilbake for det et væpnet revolusjonsforsøk kunne føre med seg. De var redde for at det ville bli slått ned, og de besluttet å se tiden an. Neste dag — den 22. februar — rykket studentene og arbeiderne ut. I store skarer strømmet de gjennom gatene i Paris. Man hørte ropet: «Leve reformen!» Så istemte de Marseillaisen. Og utpå kvelden ble det bygget barrikader. Det hadde begynt. Senere, da det hele var over, og Lamartine hadde ut­ spilt sin rolle, gjorde han seg selv voldsomme bebreidelser for sin tale i restaurant Durand den 20. februar. Han an­ klaget seg selv for at han ved sin flammende veltalenhet, ved sine paroler som var født av øyeblikkets stemning, hadde sloppet lidenskapene løs. Han tilla seg ansvaret for at fransk blod hadde flytt i strømmer i en forferdelig borgerkrig. Det var en tanke som jaget ham som et spø­ kelse. Senere, da denne kampen hadde opphørt, sa en frem­ med observatør, engelskmannen Charles Greville, at Parisrevolusjonen i 1848 egentlig skyldtes et rent tilfelle; han ville nærmest betegne den som et ulykkestilfelle — med ødeleggende virkninger for hele Europa: «Omstyrtende revolusjoner, sykdom og død har rast over hele verden. Alle tenkelige dårskaper, all mulig ondskap ble sloppet løs.» Ingen av disse to herrer hadde rett. Begge gjorde seg skyldige i overdrivelser, av forskjellig slag. Februarrevolu­ sjonen var ikke blott og bart et skjebnens lune, som Greville påsto. Den hadde heller ikke sitt opphav i Lamartines store tale. Årsakene lå naturligvis dypere. «Frankrike kjeder seg,» hadde Lamartine sagt. Men det ville også hevde sin rett til å si sin mening. Det ville for­ beholde seg muligheten av å kunne konstatere at ikke hele nasjonen, kanskje ikke mer enn et lite mindretall av fol­ ket, sluttet seg uforbeholdent til Ludvig Filips borgerlige regime, som støttet seg til penger og politi. Det ville få

42

«Å FÅ VÅKNE BLANT STJERNENE»

«Møte i modist-klubben.» Radering av Edouard de Beaumont fra 1848. Februarrevolusjonen satte også fart i agitasjonen for kvinnenes likestilling. Her har tegneren raljert over de elegante pariserinnenes forsøk på å spille en rolle i politikken. Taleren slynger ut kravene som hørtes på denne tid: «Kamerater! Arbeidet må organiseres! Arbeids­ tiden må forkortes, lønningene må forhøyes! La oss dra til rådhuset! Leve republikken ... og selvfølgelig også likestillingen!»

klarlagt at kjedsomheten mange steder og for lenge siden var blitt utdypet til hatsk uvilje mot den vulgært rasjona­ listiske og samtidig krasst egoistiske materialisme, som det høyere borgerskap bekjente seg til. Det ville vise at det fantes høyere verdier enn bankkontoer, aksjer og obliga­ sjoner. Det ville forkynne at det ikke bare var noe som het borgerlig frihet, men også sosial rettferd, og dessuten at det fantes midler til å fremtvinge respekt for denne rettferden. Frankrike ikke bare kjedet seg. Det var grepet av en dyp uro. Revolusjonen i 1848 kom like uventet som julirevolusjonen i 1830, men det er sagt at den var forberedt på en helt annen måte i dybden. Vi har sett hvordan en romantisk-historisk krets med Lamartine i spissen knyttet for­ bindelse med de store minnene fra 1789 for å gjøre de

FEBRUARREVOLUSJONEN 1848

43

strålende idealer fra eden i ballspillsalen og nasjonalfor­ samlingens dager til en levende faktor igjen (bd. 18, side 452 ff). Vi har også sett hvordan det vokste fram en beve­ gelse fra det arbeiderproletariat som den industrielle revo­ lusjon hadde skapt, en bevegelse som i bunn og grunn ville omforme hele samfunnet i samsvar med parolen: økonomisk likhet, sosialisering. Og endelig har vi også sett hvordan denne bevegelsen gikk til storm mot det herskende styre ved en rekke opprørsforsøk i 1830-årene, opprør som ble slått ned med hensynsløs brutalitet. Beve­ gelsen levde imidlertid videre — under jorden, i hemme­ lige selskaper. Begrepet republikk var ikke avskrevet. Ordet revolusjon levde på manges lepper. Lamartines biograf Louis Barthou har understreket at den franske revolusjon av 1848 fremdeles i visse henseender fortoner seg som et problem — at den er forbundet med omstendigheter «så gåtefulle at forskningen kanskje aldri vil komme på spor etter hemmeligheten». Synspunktet er sannsynligvis både rett og viktig. Men hvis man holder seg til de store trekk, kan man som almen bakgrunn nevne den ulystfølelse som Ludvig Filips prinsipper i Guizots tolkning fylte franskmennene med i stadig stigende grad, en ulystfølelse som innen en borgerlig, intellektuelt preget krets ble fortettet til et opposisjonelt aksjonsprogram, som var overveiende politisk i sitt innhold og sluttet seg til idéene av 1789. Blant fabrikkarbeiderne ga den samme følelsen seg uttrykk i mer eller mindre revolusjonære ten­ denser som hovedsakelig var av økonomisk-sosial natur. Til dette må føyes ytterligere en faktor av rent konkret art: den økonomiske krisen, som fra slutten av 1840-årene bredte seg over Europa. Under agitasjonen mot den bestå­ ende samfunnsorden kunne den, til Marx’ og Engels’ uforstilte henrykkelse, meget godt tas som et bevis på at det kapitalistiske samfunn nå sto overfor sin endelige banke­ rott, at det hadde utspilt sin rolle og snarest måtte erstat­ tes med noe nytt. Det begynte i Irland i 1845 med den feilslagne potethøsten, som er et av de berømte innslag i irsk historie og som drev masser av lidende og sultende mennesker i land-

44

«Å FÅ VÅKNE BLANT STJERNENE»

Hungersnøden etter den feilslåtte potethøsten i Irland i 1845 førte til en masseutvandring i årene som fulgte. Denne tegningen i «Punch» fra 1852 viser en fattig irsk bonde, iakttatt av to velstående engelske jordeiere, på Galway stasjon. Derfra skal bonden ta toget til Cork hvor emigrantskipet venter.

flyktighet over Atlanterhavet. Det fortsatte med katastro­ falt elendige kornavlinger, først i Storbritannia og senere også på kontinentet, til og med i Frankrike som ble ram­ met av misveksten i 1847 — altså året før utbruddet av revolusjonen. Følgene var meget merkbare. Brødprisene skjøt i været, leveomkostningene steg hurtig, kjøpekraften minket, og hungersnøden holdt sitt inntog i fattigdistriktene landet rundt. Dette skjedde etterat den nystartede storindustri hadde arbeidet for fullt i årevis, og fabrikan­ tene i sin freidige optimisme hadde produsert varer i et omfang som markedet ikke kunne konsumere. Dermed fulgte kriser og konkurser. Banker innstilte sine betalin­ ger, fabrikker ble lukket, arbeidere ble avskjediget og hungeroppløp fant sted. Da året 1848 gikk inn, var det en beklagelsesverdig skikkelse som inntok en forgrunnsstilling på den franske scene: arbeideren uten arbeid.

FEBRUARREVOLUSJONEN 1848

45

Det merkelige, det høyst merkelige som hendte om for­ middagen den 23. februar, var at nasjonalgarden gjorde revolte. Da regjeringen ga ordre til at gardens tolv Parislegioner skulle rykke ut for å dempe de demonstrasjoner som hadde begynt den foregående dag, var det bare tre av dem som lystret. De øvrige ni erklærte at de sympatiserte med folket, med dem som dro rundt i gatene og ropte: «Leve reformen!» Under en samtale med den prøyssiske sendemann en måneds tid i forveien hadde Ludvig Filip uttalt seg om den beste metoden til å mestre revolusjoner. Fremfor alt gjaldt det aldri å angripe revolusjonen, hadde han sagt. Man måtte avvente dens angrep. Det rådet hadde han selv gitt Karl 10. i 1830. Men Karl fulgte det ikke, og i juli ble han beseiret av revolusjonen. To år senere, i juni 1832, var han selv blitt angrepet av revolusjonen, og da ble den slått ned. Trolig var dette et klokt resonnement. Men denne gan­ gen, den 23. februar 1848, måtte han konstatere at det ikke lenger lot seg gjøre å omsette det i praksis. Najonalgarden, den institusjon som han betraktet som det sikreste vern for ro og orden, hadde sveket ham. Det fremste red­ skap til å underkue revolusjonen sto ikke lenger til hans rådighet. Dette kom som et sjokk på ham. Han skjønte at stillingen var blitt ytterst alvorlig. Noe måtte gjøres. Han tilkalte Guizot. På sin alvorlige, avmålte og kjølige måte meddelte denne kort etter i deputertkammeret at han nett­ opp hadde trådt tilbake som statsminister, og at monarken hadde gitt grev Louis Matthieu de Molé i oppdrag å danne ny regjering. Meddelelsen ble mottatt med jubel. Den begivenhet reformvennene hadde ventet på så lenge, hadde altså inntruffet. Guizot var blitt styrtet. Ludvig Filip hadde slått retrett. Med ett syntes fremtiden lysere. Stemningen steg, og kongens aksjer med den. Det som hadde hendt, måtte være nok, det måtte oppfattes som en tilstrekkelig stor seier, en nesten ufattelig suksess. Slik resonnerte mange, ja kanskje de fleste parisiske bor­ gere med radikal-liberal innstilling, som tok et overblikk over situasjonen denne kveld og forsøkte å vurdere betyd-

46

«A FA VAKNE BLANT STJERNENE»

ningen av den. Opposisjonen hadde seiret, opposisjonen kunne være tilfreds, nå kunne den trekke seg tilbake og inntil videre innstille alle aksjoner i påvente av at refor­ menes æra skulle ta sin begynnelse. Kanskje ville det også ha gått slik, om ikke det på ny hadde hendt overraskende og uforutsette ting. Et skudd smalt i Rue des Capucines. Etter å være blitt sterkt provosert hadde en soldat fyrt av geværet mot en deltager i et demonstrasjonstog, som var på vei til Utenriksdepartementet for å gi uttrykk for fol­ kets glede over Guizots fall. Det enslige skuddet ble umid­ delbart fulgt av en hel salve. Omkring femti demonstran­ ter ble drept og sytti såret. Skuddene i Rue des Capucines ved titiden om aftenen den 23. februar 1848 beseglet Ludvig Filips og julikongedømmets skjebne. Fra da av gikk demonstrasjonene over til fullt opprør. Nyheten om blodbadet spredte seg lyn­ snart over hele Paris. Og like hurtig fløy ryktene om at det som hadde hendt, bare var en begynnelse og en opptakt, og at kongen i virkeligheten aktet å sette inn sin armé for å drukne alle frihetsvennlige bevegelser i blod. De døde fra Rue des Capucines ble lagt på bårer, og en makaber prosesjon satte seg i bevegelse, omgitt av fakkelbærere. Den brakte sinnene i kok. Natten mellom den 23. og den 24. februar væpnet arbeiderne seg. De plyndret våpenhandlernes lagre og bemannet barrikadene. Samme natt meddelte grev de Molé at han ikke kunne utføre sitt oppdrag å danne en ny regjering. Klokken to om natten ble Fhiers kalt til Tuileriene og erklærte seg villig til å gjøre et forsøk på å danne et ministerium. Sam­ tidig ble marskalk Bugeaud de la Piconnerie utnevnt til militærkommandant i Paris. Han hadde erfaringer i så måte, for det var han som hadde slått ned arbeiderurolighetene i 1834. Klokken fem om morgenen lot Bugeaud sine tropper rykke ut. De ble møtt med ropet «Leve republikken!» Skuespillet den 24. februar kunne ta sin begynnelse. Det var den dagen arbeiderne i Paris fikk overtaket, ledet av en liten flokk menn som ikke bare ville gjennomføre en reform av statsordningen, men som hadde satt den

FEBRUARREVOLUSJONEN 1848

47

totale omveltning, innførelsen av den radikale republikk, på sitt program. Det var den dagen som historisk sett inne­ bærer en gjentagelse av den 10. august 1792, Tuileriene ble stormet. Marskalk Bugeaud avla rapport ved titiden om formid­ dagen. Han meddelte at det hadde mislykkes for ham. Han mestret ikke lenger situasjonen. Med sine tropper hadde han rykket fram gjennom gatene i Paris’ sentrum, men var blitt tvunget til å trekke seg tilbake. Troppene var ikke til å stole på — og dette gjaldt først og fremst nasjonalgarden. Offiserene forhandlet med opprørerne, og mannskapene gikk i store skarer over på folkets side. Marskalk Bugeaud hadde retirert til Place du Carrousel og Tuileriene. Minuttene gikk. Ved hoffet ble stemningen nervøs. Ludvig Filip besluttet selv å danne seg en mening om situasjonen. Iført nasjonalgardens generalsuniform steg han til hest og red ut på Place du Carrousel. Inspeksjonen ble kortvarig. Selv blant troppene ble kongen møtt av ropet «Leve reformen!» Han bråsnudde og red tilbake til slottet. Klokken gikk mot tolv. Opprørerne samlet seg utenfor slottet. Revolusjonslarmen økte. Det var tydelig at man raskt nærmet seg en avgjørelse. Det var også åpenbart at monarkiet nå hadde mistet ledelsen. I juli 1830 hadde Thiers spilt sine kort med raffinert dyktighet, og han hadde stått fadder til julikongedømmet, men nå trakk han seg tilbake. Han erklærte at han ikke kunne utrette noe mer og gjorde sin sorti. Senere konstaterte Charles Greville at det var den alminnelige mening at Thiers hadde vist «stor feighet» denne dagen. Hvorom allting er, Thiers forsvant i februarrevolusjonens kulisser i den kri­ tiske time. Og senere opptrådte han ikke på scenen så lenge revolusjonen varte. Ludvig Filip hadde ikke lenger noen regjering. Han hadde heller ikke pålitelige tropper. Han sto maktesløs, sa han til seg selv. Det samme sa hans omgivelser, de som i stigende opphisselse stimlet sammen om ham i Tuilerienes saler i julimonarkiets siste timer. Ordet abdikasjon ble

48

«Å FÅ VÅKNE BLANT STJERNENE»

nevnt, og det fikk et stadig sterkere ettertrykk etter hvert som minuttviseren på urskiven flyttet seg fremover og gatelarmen tiltok. Ludvig Filip fattet sin beslutning. Han satte seg ved sitt arbeidsbord og undertegnet sin abdikasjonserklæring. Borgerkongen trådte tilbake til fordel for sin sønnesønn, den tiårige Louis Philippe Albert av Orléans, greve av Paris. Ekskong Ludvig Filip tok av seg sin generalsuniform og iførte seg sivile klær. Han sa farvel til sine oppvartende kavalerer, bød sin gemalinne armen og gikk ned slottstrappene. Det var gitt ordre om at de kongelige vogner skulle kjøres fram, men de var ikke å se. I stedet fikk man tak i noen alminnelige hestedrosjer, og den lille prosesjo­ nen satte seg i bevegelse. Den forsvant gjennom Paris’ gater i retning av Saint Cloud. I skumringen den 3. mars ble to personer eskortert om­ bord i en liten dampbåt i havnen i Le Havre; skipet var Kong Ludvig Filip og dronning Marie Amélie flykter fra Paris 24. februar 1848. Samtidig tresnitt. Bak kongeparet sees hertuginne Helene av Orléans og kongens sønnesønn, den ti år gamle greven av Paris, som Ludvig Filip forsøkte å få overført kronen til. Prinsens far. hertug Philippe Ferdinand av Orléans. som hadde vært meget populær, var død i 1842.

FEBRUARREVOLUSJONEN 1848

49

Ludvig Filip drar til England. Fransk karikatur fra 1848 med føl­ gende tekst: «Reis og fortell engelskmennene at Frankrike er i beste velgående og at du er elsket av ditt folk.» Opp av kongens baklomme stikker en pengepose. Ludvig Filip hadde nemlig i sterk grad forstått å berike seg og sin familie i de 18 år han var franskmennenes konge.

leid av den britiske konsul. De viste fram et britisk pass, som lød på navnene herr og fru Smith. Mr. Smith viste seg å være en eldre, glattbarbert herre med veldige briller, Mrs. Smith en gammel dame som brast i gråt etterat hun fortest mulig var blitt anbrakt i sin lugar. Like hurtig bega den britiske konsul seg i land, og båten la ut fra kaien. Tyve minutter etter var den i åpent farvann. Ludvig Filip og hans gemalinne var på vei til England. Det hadde vært «på nære nippet», skrev konsulen til lord Palmerston i en triumferende rapport som han rablet ned i en fart allerede samme aften. Han føyet til at hans skildiing var romantisk, men den var også i samsvar med sannheten. Han trodde at den kanskje ville interessere lord Palmerston. Ludvig Filip døde i sin engelske landflyktighet i 1850.

50

«Å FÅ VÅKNE BLANT STJERNENE»

Umiddelbart etter kongeparets avreise fant stormen på Tuileriene sted i Paris. Den ble satt i verk eller overvært av en befolkning som nå hodestups ble revet med av begivenhetenes rasende tempo. Et av øyenvitnene var også Frédéric Moreau, Gustave Flauberts alter ego, som nettopp hadde trådt inn i marskalksalen: «Portrettene av de feirede krigere var uskadde, så nær som marskalk Bugeauds, som hadde fått et spyd i maven. Støttet til sine sabler, med en kanonlavett i bakgrunnen, inntok marskal­ kene attityder som harmonerte lite med øyeblikket. Et stort veggur viste tyve minutter over ett. Plustelig lød Marseillaisen. Frédéric bøyde seg over rekkverket. Det var folket. Det strømmet opp trappen i en bølgende flom av bare hoder, kasketter, frygiske luer, bajonetter og skuldre. Det veltet fram med en slik kraft at menneskene ble borte i den yrende massen som stadig steg, som en elv som var trengt tilbake av tidevannet, med dumpe brøl, uimotståelig . . . Da brøt det løs en vanvittig glede, som om en grense­ løst lykkelig fremtid hadde steget fram på tronens plass. Og mindre av hevnlyst enn for å bekrefte sin makt slo folkemassen i stykker alt på sin vei, speil og gardiner, kandelabre, taburetter og andre møbler. Folkemassen hadde seiret, og hvorfor skulle den så ikke more seg?» Ved ellevetiden om formiddagen, 24. februar, hadde Lamartine begitt seg til deputertkammeret i Palais Bour­ bon. I løpet av morgentimene hadde han kunnet konsta­ tere at den revolusjonære bevegelse grep mer og mer om seg. Han var klar over at man sto overfor et av de av­ gjørende øyeblikk i Frankrikes historie. Han visste også at nå måtte han bestemme seg, avgjøre hvilken vei han skulle slå inn på, velge mellom det bestående i modifisert form og revolusjonen. Da Lamartine om ettermiddagen besteg talerstolen i en situasjon som passet hans psyke og temperament ualmin­ nelig godt, ble det et øyeblikk dødsstille i salen. Situasjo­ nens spente alvor var kombinert med et romantisk-tragisk moment: blant tilhørerne var hertuginnen av Orléans, som meget rakrygget og modig hadde innfunnet seg med

FEBRUARREVOLUSJONEN 1848

51

sin lille sønn ved hånden for å gjøre hva hun kunne for å sikre kongedømmets eksistens. Hennes ankomst hadde da også ført til et forslag om at hun skulle utnevnes til regent så lenge greven av Paris var mindreårig — med andre ord et forslag som innebar en fortsettelse av monarkiet og en stans av revolusjonen. For Lamartine var dette ingen lett situasjon. Men han hadde tatt sin beslutning i en fart. Han erklærte at han var blitt sterkt grepet av en av de mest betagende scener i menneskehetens annaler: synet av en fyrstinne, hvis ulykke gjorde krav på ærbødighet og som fra et stormet og kapitulert palass søkte fristed og til­ flukt blant nasjonens valgte representanter. Imidlertid, fortsatte han, måtte han i dette øyeblikk først og fremst tenke på det folk som nå i tre dager hadde kjempet mot et reaksjonært styre for å bygge et fast grunnlag for en stat der det rådet orden og frihet. Den krise som landet befant Parispøbelen i Tuileriene 24. februar 1848. Tresnitt i «Illustrirte Zeitung». Revolusjonsmennene er i ferd med å velte tronstolen, mens andre river ned de kostbare gardinene. En av dem svinger «frygerluen», frihetens symbol helt fra den store revolusjons tid.

52

«Å FÅ VÅKNE BLANT STJERNENE»

seg i, det blod som hadde flytt, krevde fremfor alt at det ble skapt et stabilt, ikke et vaklende styre, et nasjonalt og folkelig styre: en provisorisk regjering som for det første skulle gjenopprette ro og orden og for det annet samle hele landet. Det forløsende ord var sagt. Den målsettende parole var gitt. Men i det øyeblikk dette skjedde, hørte man hyl og skrik og tunge kolbeslag mot portene i Palais Bourbon. Det var det væpnede folk som strømmet inn, folkemasser som kom rett fra Tuileriene og nå lanserte sine egne paro­ ler: «Ned med kammeret! Ned med de deputerte!» I den tumulten som nå brøt ut, var det Lamartine som reddet situasjonen med sin koldblodighet. En av demonstrantene rettet geværet mot ham, mens han fremdeles sto på taler­ stolen. Det ble ropt til ham at han måtte søke dekning, men Lamartine svarte med de berømte ord: «Han sikter dårlig. Han kommer ikke til å treffe meg. Forresten, hvis jeg dør på talerstolen, dør jeg på min post.» Stormklokkene kimte fremdeles, da Lamartine sent på ettermiddagen bega seg til Hotel de Ville i spissen for en veldig folkemasse. Noen timer senere ble det sendt ut et kommuniké fra rådhuset: republikken var gjeninnført, og en provisorisk regjering var utnevnt. Lamartine gikk inn i denne regjering som utenriksminister og Alexandre Auguste Ledru-Rollin som innenriksminister. Dess­ uten ble Louis Blanc og arbeideren Alexandre Albert knyttet til den. Den 24. februar var slutt. Dagen hadde rystet Frankrike og skulle snart også ryste størstedelen av Europa. FranskScener fra Paris 24. februar 1848. Øverst: Opprørerne kjemper med soldater fra nasjonalgarden i Palais Royals slottsgård mens andre kaster ut møbler fra slottsbalkongene til høyre og venstre. Nederst: Det stormende møtet i deputertkammeret hvor André Dupin gir melding om kongens abdikasjon. Midt i salen står hertuginnen av Orléans (sortkledd) med sine to sønner Louis Philippe, greven av Paris, og Robert, hertugen av Chartres. I forgrunnen trenger pøbelen på og bestemmer møtets avgjørelser. Forslaget om at greven av Paris skulle overta kongeverdigheten, ble forkastet og republikken prokla­ mert i lopet av få minutter.

Pariserne strømmer til Hotel de Ville (Rådhuset) for å høre Alphonse de Lamartine proklamere republikken den 23. februar 1848. Utsnitt av et samtidig tresnitt i «lllustrated London News». Folket sang Mar­ seillaisen og gledet seg over Ludvig Filips fall. Neste dag ble det dannet en provisorisk regjering.

mennene fant seg plutselig på terskelen til en ny verden, et nytt samfunn som skulle utrydde all urettferdighet, feie bort all nød og elendighet og skape lykke og velsignelse for alle borgere. Mange hadde drømt om dette. Men det var ikke like mange som hadde ventet seg å få oppleve det i virkeligheten — i hvert fall ikke så hurtig og så snart, i hvert fall ikke bare noen dager etterat Ludvig Filips styre hadde tvunget opposisjonen til en regulær retrett i et spørsmål av stor prinsipiell betydning. Blant alle som sto utenfor den rent reaksjonære leir, utløste den plutselige omveltningen en ellevill begeistring, en flammende, romantisk-generøs sympati for de humanitære idealer; Lamartine var den geniale tolker av disse stemninger som danner det vakreste innslag i februarrevolusjonens historie.

FEBRUARREVOLUSJONEN 1848

55

Men den omveltning som ingen hadde ventet, tvang også til improvisasjoner. Ingen hadde vært virkelig forberedt på å overta regjeringsansvaret. Da man nå skulle legge grunnen til et nytt Frankrike etter det forbløffende raske tempo som revolusjonen hadde utviklet seg i, måtte man i all hast gripe til forholdsregler som for det første umulig kunne være virkelig gjennomtenkte og for det annet måtte ha preg av et kompromiss, som den almene forvirring hadde tvunget fram mellom de forskjellige grupper og strømninger. Alle anmeldte jo sine krav, og alle ville være med på å dele arven etter julimonarkiet. Det er åpenbart at Lamartine improviserte i de store, heroiske scener den 24. februar. Han gjorde det mesterlig, med en åndsnær­ værelse som ifølge hans biograf Barthou har gjort ham fortjent til karakteristikken «en målbevisst statsmann». Ikke desto mindre kan det sies at denne improvisasjonen ble februarrevolusjonens store ulykke. Den uklarhet som hadde kjennetegnet situasjonen før den 22. februar, satte sitt preg også på selve revolusjonen og måten den ble gjennomført på. En av dem som hadde ventet og lengtet og som trodde å se sine drømmer gå i oppfyllelse den 24. februar, var George Sand, tidens store franske forfatterinne. Helt siden sin debut i 1832 var hun en sentral skikkelse i Paris^ litterære salonger og etter hvert også i byens radikale poli­ tiske kretser. Våren 1848 var det George Sand som ved siden av Lamartine fant de mest sublime uttrykk for den romantisk-humanitære oppfatning av revolusjonen, for den jublende begeistring over et skuespill som skulle frelse menneskeheten. Det var hun som i et brev til en venn kort etter omveltningen skrev følgende: «Vi er ville, vi er drukne av glede over å få våkne blant stjernene etter å ha sovet i skitten.» Det var ingen floskel, ingen tom retorikk. Hun mente det hun skrev. Romantikeren George Sand, Rousseaus, Byrons og Chateaubriands elev, hadde alltid i sitt private og offentlige liv holdt blikket festet på stjernene, med et lidenskapelig alvor, med en trassig hevdelse av individets rett til å stille seg over det konvensjonelle og det vedtatte.

56

«A FA VAKNE BLANT STJERNENE»

George Sand og Alfred de Musset. Samtidig tegning av Paul Gavarni. George Sand, eller Aurore Dudevant — det var hennes borgerlige naVn — var seks år eldre enn Musset og nærmere tredve år da de hadde sin heftige, men korte kjærlighetshistorie i 1833. Senere levde hun sammen med komponisten Frédéric Chopin i åtte år. Men også dette forholdet endte med brudd. George Sand var umåtelig produk­ tiv, den første utgave av hennes samlede verker omfatter 109 bind.

Dette gjorde hennes liv til en eneste lang kjede av kom­ plikasjoner, men den vakte også en dyp beundring hos hennes venner. I den lange rekken av romaner, som den rastløst ar­ beidende George Sand utga i årenes løp, hadde hun først forkynt den frie kjærlighets evangelium. Hun hadde også praktisert dette evangeliet, hennes elskere var utallige, noen av de mest berømte var Alfred de Musset og den

57

FEBRUARREVOLUSJONEN 1848

store musiker Chopin. Men smått om senn gled hennes forfatterskap inn i andre baner. I slutten av 1830- og begynnelsen av 1840-årene ble kjærlighetsromanene for­ vandlet til samfunnsromaner. Det var skuddene i Rue Transnonain som hadde vekket George Sand til politiskhumanitær bevissthet. Hun nærmet seg den radikale opposisjon og ble en av dens mest inspirerende krefter. Åpen­ lyst uttrykte hun sin avsky og forakt for Ludvig Filip, og hun svermet for Lamennais. Hun ville gjøre Louis Blanc til sin svigersønn; hennes beundring for den sosiale teore­ tiker og reformator var så sterk at hun ønsket å se ham som medlem av sin familie. Hun var Lamartines og LedruRollins fortrolige venn. Og hun ville holde omveltningstanken i live ved sine romaner med deres realistisk sterke skildringer av de eksisterende sosiale forhold. Det var erkerevolusjonæren Mazzini som sa at hun hadde revet masken av julikongedømmets korrupte samfunn. George Sand ble de revolusjonæres kamerat. Hun støttet og hjalp dem på forskjellig vis, og dette gjaldt ikke minst de anonyme, de unge som ville vinne gehør for sine tanker, men ble hindret i dette av den bestående samfunnsorden. I årevis sto hun som beskytter for en ung generasjon av fattige radikale forfattere. Det sterkeste innslag i hennes rike følelsesliv var hennes morsfølelse. Utvilsomt var det den som var den dypeste drivkraft, da hun kastet seg ut i kampen for de svake og undertrykte. Det var hennes sterke medfølelse med de små blant samfunnets ulykke­ lige som fikk henne til å hilse februarrevolusjonen med en slik jublende lykke. For henne var dette å få våkne blant stjernene. George Sand måtte oppleve mange skuffelser i sitt liden­ skapelig intense liv. Februarrevolusjonen ble en av dem, og den var ikke den minste. Før vi går videre vil vi også stanse et øyeblikk ved en annen av tidens store kulturpersonligheter, historikeren Jules Michelet. Hans reaksjon overfor den nye omvelt­ ningen er av betydelig interesse. I de dagene da julimonarkiet ble styrtet, var han opptatt med å samle materiale til en skildring av den dramatiske periode av den første o

58

«Å FÅ VÅKNE BLANT STJERNENE»

Den franske historikeren Jules Michelet fylte femti år i 1848. Han arbeidet på denne tiden med begge sine to store historiske verk: «Histoire de France» som ble fullført i sytten bind i 1867 og «Histoire de la revolution fran^aise» i syv bind, utgitt i 1847-53.

franske revolusjon som kulminerte med stormen på Tuileriene 10. august 1792 og septembermordene måneden etter. I hans liv fantes det to revolusjoner, sa Michelet: den han skrev om og den han så utspille seg foran sine øyne. I 1831 var Michelet blitt utnevnt til underarkivar i det franske riksarkiv og senere til professor, først ved Sorbonne og deretter ved College de France. Han var histori-

FEBRUARREVOLUSJONEN 1848

59

ker av fag med stort kjennskap til kildematerialet til Frankrikes historie. Men han var også kunstner, han hadde til og med en dikterisk åre. Mens de andre forskere mente at historikerens oppgave skulle være å analysere eller å fortelle, var historiens mål etter hans oppfatning å la det forgangne gjenoppstå. Engang sa han: «Jeg holder på med en vanskelig oppgave, nemlig å gjenopplive, gjen­ oppleve og gjennomlide revolusjonen.» Han var full av beundring for det hans forgjengere eller samtidige kolleger hadde ytet. Men det var én ting han forbeholdt seg selv: å ha elsket fortiden mer enn de andre, å ha følt en større medlidenhet med svunne generasjoner enn noen annen som hadde fordypet seg i det forgangne. Det var denne glødende kjærlighet og medfølelse som var den drivende kraft i hans verk; den ga hans språk dets uforlignelige skjønnhet og varme, den befruktet hans geniale fantasi. Michelets veldige verk «Frankrikes historie» utkom i sytten bind i årene mellom 1833 og 1867. Det var et pro­ dukt av hans kjærlighet, en hymne til Frankrikes fortid, men fremfor alt til dets folk, til bøndene og arbeiderne, til den store anonyme masse. Da han skrev sine berømte bind om Frankrikes middelalder, var folket blitt hans helt. Og det var folket han stilte i sentrum av sin fremstil­ ling, da han i 1840-årene, under inntrykk av sin urolige samtid, besluttet å ta spranget fra senmiddelalderen over til den franske revolusjon og skrev dens historie i syv bind, utgitt i årene 1847-53. For ham var revolusjonen hellig når det gjaldt dens mål og bestrebelser. Men med dypt vemod betraktet han dens resultater som mislykket. Den hadde ikke klart å gjøre Frankrike lykkeligere, den hadde bare betydd uendelige og meningsløse offer. Den hadde riktignok, sa han, tvunget igjennom at eiendommen hadde skiftet eiere. Men da den hadde brent ut, var eien­ dommen fremdeles et monopol, selv om den var på nye hender. Minst av alt hadde revolusjonen trygget friheten. Bøndene var knuget av skatter, arbeiderne var lenket til sine maskiner. Og arbeidsgiverne levde i redselens ufrie verden, i skrekk for at de skulle bli fratatt det de eide. Den antirojalistiske og antiklerikale Jules Michelet sa til

60

«A FA VAKNE BLANT STJERNENE»

seg selv at en ny revolusjon, en omveltning av økonomisksosial art, var nødvendig. Denne revolusjonen kom da også, i februar 1848. Men den revolusjonære og patriotiske Michelet holdt seg på avstand fra den. Hans venner forsøkte å få ham til å tre inn i den provisoriske regjering. Han nektet. Han forble passiv. Det skuespill han var vitne til, begynte altfor snart og altfor raskt å minne ham om visse sider av den store revolusjon et halvt århundre tidligere, hvis historie han nå holdt på å skrive. Den revolusjonen som tok sin begyn­ nelse i 1789, hadde mislykkes. Med sorg i hjertet forutså Michelet at dens etterfølger ville gå den samme skjebne i møte. Med bitterhet konstaterte han at menneskene ennå ikke var forberedt på den nasjonale enighet, den tilværelse i broderskapets tegn, som han hadde drømt om. Da februarrevolusjonen hadde spilt fallitt, da de forskjellige fraksjoner som skulle føre den til seier hadde tørnet sam­ men i en blodig feide, skrev Michelet full av fortvilelse tre megetsigende ord i sin dagbok: «Excidat ille dies» — «måtte denne dag bli utslettet».

Den provisoriske regjering, som ble utropt sent på kvel­ den den 24. februar, var blitt nominert av to av hovedsta­ dens aviser, «Le National» og «La Réforme». «Le National» var organ for de moderate republikanere, de som i første rekke ønsket en politisk nydannelse på grunnlag av folke­ suvereniteten, som skulle gi seg uttrykk gjennom innførel­ sen av alminnelig stemmerett. «La Réforme» var adskillig mer radikal, dens mål var den sosiale og økonomiske revolusjon. «Le National» representerte de borgerlige lag i samfunnet som hadde stått i opposisjon til Ludvig Filip, mens «La Réforme» var talerør for arbeidermassene. «Le National» hadde først ferdig sin liste. På den sto først og fremst Lamartine, som selv føyet til Ledru-Rollins navn. Men utpå kvelden innfant representanter for «La Réforme» seg i Hotel de Ville og krevde at deres kandida­ ter skulle få plass i regjeringen. På den måten ble Louis Blanc opptatt i kretsen, sammen med den temmelig ukjente arbeider Alexandre Albert — det siste var en

FEBRUARREVOLUSJONEN 1848

61

Frankrikes provisoriske regjering i 1848. Samtidig litografi av Achille Déveria. Blant regjeringens medlemmer sees i annen rekke Louis Blanc (ytterst til venstre) og arbeidernes representant, Alexandre Albert (nummer to fra høyre). I første rekke sitter Alexandre LedruRollin (nummer to fra venstre) og ytterst til høyre Alphonse de Lamartine. Den provisoriske regjering satt ikke med makten lenger enn fra 24. februar til 4. mai 1848.

spesiell imøtekommenhet overfor gatens larmende folke­ masser. Albert skulle symbolisere samfunnets dypere lag, de som nå skulle få sin oppreisning og innrømmes fulle borgerlige rettigheter. Slik var utgangsstillingen. De måteholdne var i flertall, de hadde syv medlemmer i regjeringen mot de ytterliggåendes fire. Fra aller første stund viste det seg en tydelig motsetning mellom de to leirer, som riktignok hadde hatt kontakt med hverandre under julikongedømmet, men som aldri hadde vært direkte forbundsfeller. Det som skilte dem, var først og fremst holdningen til eiendoms­ retten. Kretsen omkring «Le National» tok avstand fra den sosialistiske lære som Louis Blanc forkynte. Den satte sitt håp til de franske provinser, altså den del av Frank­ rike som ikke hadde hatt noen andel i julimonarkiets fall. Det var i Paris revolusjonen var blitt gjennomført, barri­

62

«Å FÅ VÅKNE BLANT STJERNENE»

kadene var blitt bemannet av Paris’ arbeidere. Det var også med hjelp av pariserne at den provisoriske regjerings radikale medlemmer aktet å gjennomføre sitt program. Denne gangen var hovedstadens arbeidermasse slett ikke stemt for å la seg lure for omveltningens frukter, slik som etter julirevolusjonen atten år tidligere, og den var en maktfaktor en måtte regne med. Fremdeles var arbei­ derne bevæpnet. Når som helst kunne de bestige barrika­ dene igjen. Det er sagt at i de første ukene betydde den provisoriske regjering i virkeligheten ikke annet enn at makten var lagt direkte i hendene på Paris-befolkningen, som gjorde sin vilje gjeldende gjennom ustanselige de­ monstrasjoner. En ung engelsk dame, som var bosatt i Paris, skrev sent på kvelden den 24. februar: «Det er uhyggelig å tenke seg at denne vidstrakte byen er i hendene på en væpnet pøbel, drukken av opphisselse og av den vin den har fylt seg naed i kongens kjellere. Sikkerlig er det ikke tale om et nytt 1793. Men ånden fra 1791 er vakt til live igjen.» Det hadde gått kaldt nedover ryggen på de borgerlige reformvenner, da Ledru-Rollins navn ble lansert på listen over kandidater til den provisoriske regjering. Og det kan man godt forstå. Ledru-Rollin var en mann som skrøt av å være arvtager etter den store franske revolusjons jakobinere. Hans helt var Robespierre, og Robespierre ville han etterligne, forkynte han — med det forbehold at han håpet å bli forskånet for å gripe til de blodige forholdsregler, det guillotinens voldsherredømme som hans avgud hadde innført, eller som Ledru-Rollin foretrakk å uttrykke det, var blitt tvunget til å innføre. Det han strebet etter, var en republikk som skulle danne grunnlaget for et proleta­ riatets fredelige diktatur. I de borgerliges øyne var Ledru-Rollin betenkelig nok. Men verre var Louis Blanc — den farligste av alle, mente borgerskapet, på grunn av den sterke innflytelse han hadde fått blant arbeidermassene. At Louis Blanc hadde alvorlige hensikter, hadde han bevist ved sitt berømte ar­ beid «Om arbeidets organisasjon» og den skarpt kritiske skildring av julikongedømmets første tiår, som han be-

FEBRUARREVOLUSJONEN 1848

63

gynte å utgi i 1841. Sine sterke følelser hadde han lagt for dagen ved utallige møter, som han hadde ledet og inspi­ rert. Louis Blanc var først og fremst et følelsesmenneske. Han elsket det folk han ville befri, og arbeiderne følte det og forsto det. Han la hele sin sjel i forkynnelsen av sitt sosiale evangelium: alle menneskers rett til arbeid og rett til en sømmelig eksistens. Han betegnet gjerne denne for­ kynnelsen som en enkel virkeliggjørelse av kristendom­ mens fundamentale lære, og han var fast besluttet på å omsette den i handling. Han tok bare én reservasjon: handlingen måtte ikke komme for tidlig. Man måtte ikke bringe resultatet i fare ved en uoverlagt og uforberedt aksjon. Det har sin interesse å nevne at ennå så sent som på et republikansk møte den 21. februar understreket Louis Blanc faren ved å kaste seg ut i et væpnet opprør for tidlig. Etter hans mening var det franske folk ennå ikke modent for den oppgave å grunnlegge og opprettholde den demokratiske republikk som han drømte om. Men revolusjonen kom. Og da proletariatet la sosialis­ mens skjebne i hans hånd, kunngjorde Louis Blanc sin parole: det måtte skapes garantier for «den tallrikeste samfunnsklasses fysiske, intellektuelle og moralske utvik­ ling». Ved siden av Ledru-Rollin og Louis Blanc sto så Lamar­ tine — mannen som egentlig ikke tilhørte noe parti og som følte seg hevet over partiene, den generøse idealist, fødselsog intelligensaristokraten som samtidig var folkets varme venn. Skal man klassifisere ham på grunnlag av den rolle han spilte i disse dager, bør man vel nærmest kalle ham liberal-radikal. Han hyllet folkesuverenitetens idé. Han bekjente seg til republikanismen. Men han avskydde sosia­ lismen. Det falt i hans lodd å styre den nyfødte franske republikk gjennom de første dagers og ukers brenninger. Og det kan godt sies at Frankrikes skjebne dengang ble avgjoit av det talte ord. Unektelig var det Lamartines retoriske talent og overtalelsesevne som stanset virkelig­ gjørelsen av folkemassenes aller mest ytterliggående krav. Det var hans villighet til alltid å gripe inn for å forklare den nye regjerings idéer og hensikter, som reddet situasjo-

64

«A FA VAKNE BLANT STJERNENE»

nen — en vilje som bygget på en kombinasjon av begeist­ ring og tålmodighet, fasthet og smidighet, mandighet og forståelse, overbevisning og fm psykologisk sans. Sann­ synligvis ville ingen annen enn han ha kunnet avverge det krav som de brølende folkemasser kom med i truende for­ mer om formiddagen den 25. februar: at den røde fane, sosialismens og kommunismens symbol, skulle bli Frank­ rikes offisielle flagg istedenfor trikoloren. Gang på gang grep Lamartine ordet. Han talte som franskmann, som fransk borger, som arvtager til de stolte tradisjoner fra den store revolusjons dager: «Helt til min død kommer jeg til å avvise blodfanen — den som aldri har gjort annet enn en runde rundt Marsmarken, mens trikoloren har gått ut over verden, for fedrelandets frihet og ære.» Han talte også som utenriksminister: «Hvis dere berøver meg triko­ loren, da tar dere også fra meg halvdelen av den prestisje som Frankrike har utad. Europa kjenner nemlig bare den fane som har vært vitne til dets nederlag og våre seire, republikkens og keiserdømmets fane. Når det ser den røde fanen, vil det tro at det bare ser ett eneste partis fane. Det er Frankrikes fane, det er våre seierrike arméers fane, det er våre triumfers fane, som vi bør heise for Europa!» De anklager og skjellsord som til å begynne med haglet over taleren, ble fulgt av ovasjoner. Man istemte Marseil­ laisen. Massene oppløste seg. Lamartine klarte å hindre at revolusjonen ebbet ut i et gatens skrekkvelde. Han slo anarkiet tilbake. Men han oppnådde ikke sine resultater uten å gå på akkord. Han kunne ikke overse at Louis Blanc var hans kollega og som sådan det mest innflytelsesrike medlem av regjeringen ved siden av ham selv. De første store reformvedtak bar da også tydelige spor av de innrømmelser Lamartine så seg nødt til å gjøre. Det som hendte, var følgende: Den 25. februar anerkjente man høytidelig alle borgeres rett til arbeid. Den 26. februar ble det utferdiget et dekret som be­ stemte at det skulle opprettes såkalte nasjonalverksteder. I disse verkstedene skulle alle arbeidsledige få sysselsettelse.

Lamartine kjemper for trikoloren den 25. februar 1848. Utsnitt av et samtidig maleri av Henri Philippoteaux. De skrålende folkemassene forlangte at den røde fanen skulle erstatte trikoloren som Frankrikes agg og det var bare takket være Lamartines flammende taler at dette ble forhindret.

Den 28. februar fulgte et annet dekret om opprettelsen av en «regjeringskommisjon for arbeiderne» - «i betrakt­ ning av at revolusjonen, som er laget av folket, også bør gjøres for folket, og at det er på tide at man gjør slutt på arbeidernes langvarige og urettferdige lidelser». Kommi­ sjonen skulle ledes av Louis Blanc og Albert. I denne den annen republikks første dager ble det dess­ uten innført fullstendig presse- og foreningsfrihet og hvilket var det viktigste — alminnelig stemmerett. Alle mannlige franske borgere, som hadde fylt 21 år, skulle ha rett til a ta del i valgene. Det er sagt at i og med denne bestemmelsen gjorde arbeidere og bønder sin entré i det politiske liv.

Utad frembød Paris et dystert syn den 28. februar, den dagen da den sosiale revolusjons prinsipper ble manifestert gjennom opprettelsen av arbeiderkommisjonen. Den unge engelske damen som vi tidligere har sitert — miss Florence Robmson, senere ved sitt ekteskap svensk friherremne Bonde - skrev denne dagen i ett av sine malende og uttrykksfulle brev fra revolusjonens Paris: «Det vil ta år 3. Grimberg 19

Kampene i Paris under februarrevolusjonen i 1848 forårsaket omfat­ tende skader på bygninger og gater. Dette samtidige maleriet av Gobaut er fra kampene på barrikadene i Rue Culture-Catherine. Det tok år å bøte på de ødeleggelsene som var påført byen i løpet av noen hektiske februardøgn.

og atter år å bøte på de skader som er anrettet. På boulevardene finnes det nesten ikke et eneste tre igjen. Champs Elysées er ødelagt. Tuileriene er plyndret. Gatebrolegningen er delvis revet opp. Det vi har opplevd, har vært langt forferdeligere, men også merkeligere enn juliopprøret i 1830. Den gang fantes det et parti, en organisasjon. Nå er det folkeånden som dominerer, og den har spredt konge­ dømmet for alle vinder.» Miss Robinson hadde fullstendig rett: folkeånden blomst­ ret i disse begeistringens og de sterke følelsers dager. Man nøt de nye friheter, og de nye rettigheter ble tatt i bruk. En rekke aviser ble startet, så billige at alle og enhver

FEBRUARREVOLUSJONEN 1848

67

kunne kjøpe dem. En mengde politiske klubber ble dannet etter berømte mønstre fra den store revolusjons tid, og arbeideme strømmet dit for å prøve sin nyervervede ytringsfrihet. Arbeidstiden ble begrenset til ti timer i Paris og tolv i provinsen. Frihetstrær ble plantet, man gnålte på revolusjonssanger, og prosesjoner ble arrangert. Man levde blant stjernene. Ja, det var en lykkelig tid, disse dager da det ble forkynt at fra nå av var arbeidsløsheten avskaffet. Arbeiderne be­ høvde bare å melde seg hos myndighetene for å bli innskrevet i nasjonalverkstedenes organisasjon og fikk der­ ved garanti for en inntekt på to franc om dagen. Også på borgerlig hold syntes man at dette var rett og riktig, og Fra et nasjonalverksted i Paris. Tresnitt i «The Illustrated London News» i 1848. Louis Blancs store tanke om nasjonale verksteder hvor alle kunne kreve sin «rett til arbeid», ble en stor fiasko. Tilstrømnin­ gen av arbeidsløse var altfor stor til at det kunne skaffes arbeid til alle. 15. mars var det ca. 14 000 innskrevne arbeidere, et par måne­ der senere omkring 100 000. Dette bildet viser et interiør fra et verk­ sted hvor det syes klær og sko til dem som arbeidet ved statens veiog jernbaneanlegg. 21. juni ble nasjonalverkstedene oppløst. Det ble signalet til nye og meget blodige gatekamper.

68

«Å FÅ VÅKNE BLANT STJERNENE»

man ga det sin velsignelse. For nå måtte jo alle hjelpe til å bygge opp det nye Frankrike. En måned senere var idyllen borte. Enigheten var brutt, begeistringen hadde forsvunnet, stjernene hadde sloknet. Revolusjonen hadde slett ikke klart å bøte på den allerede tidligere rådende økonomiske krise, den hadde tvert imot skjerpet den. Som alltid i urolige tider hadde befolkningen plutselig begynt å ta ut de sparepengene den hadde an­ brakt i bankene. På mange steder ble kassene formelig stormet av opphissede folkemasser, som forlangte å få ut sine penger og få sine sedler innløst i klingende mynt. Følgen ble at mange banker først måtte forsøke å låne ny kapital og senere, da dette ikke viste seg mulig lenger, inn­ stille sine betalinger. Pengene forsvant og franckursen sank. Alt dette førte til at handelen stagnerte, fabrikker ble lukket og arbeidsledigheten økte. Det skapte også en misnøye og en mistillit, som vokste like fort som begeist­ ringen for det nye idealsamfunn hadde gjort en måneds tid i forveien. På borgerlig hold tok man med lengsel og bitterhet til å tenke tilbake på det gamle samfunn. Alt i mars måned kom det som er blitt kalt en sosial angstkrise: man falt i klørne på det som en av miss Robinsons be­ kjente karakteriserte som «redselens korrupsjon». Flaubert har skildret denne stemningen med følgende ord: «Eien­ domsretten steg i anseelse, den ble dyrket nesten som en religion, den inngikk i selve gudsbegrepet. Hvert angrep på den ble betraktet som en vanhelligelse. På tross av den mest humane lovgivning som noen gang har eksistert, dukket minnet om året 1793 opp som et spøkelse, og man syntes å høre fallet av guillotinens øks i hver stavelse av ordet Republikk — men det hindret ikke at folk samtidig foraktet republikken for dens svakhet. Frankrike følte at det ikke lenger hadde noen herre, og det begynte å rope i villelse, som en blind som har mistet sin stokk, eller et barn som er kommet bort fra sin barnepike.» De forvillede ropene økte smått om senn til et kor. Opposisjonen ble hardere mot de radikalsosialistiske de­ klarasjoner i klubbene og i avisene. Kritikken mot de styrende antok en bitter tone, først og fremst i provinsene

FEBRUARREVOLUSJONEN 1848

69

og særlig blant bøndene, som reagerte voldsomt mot det diktaturet som ble utøvet fra Paris. Innen den proviso­ riske regjering ble kløften mellom de moderate og de radi­ kale republikanere mer og mer markert, og den kom i en nesten fortvilet situasjon. Jo mer forretningslivet ble lammet, desto viktigere ble det for regjeringen å organisere nasjonalverkstedene på en effektiv måte. Men desto vanskeligere ble det også å skaffe de midler som trengtes. Nye supplikanter meldte seg i tusenvis, i slutten av april hadde deres samlede an­ tall steget til omkring hundre tusen. Enten det nå skyldtes sabotasje fra de borgerlig orienterte regjeringsmedlemmers side, som man har antatt på visse hold, eller ikke — et faktum er det iallfall at nasjonalverkstedene ble en fiasko. Sant å si eksisterte det aldri noen virkelige nasjonal verk­ steder. Benevnelsen dekket ikke annet enn at man sendte ut så mange arbeidere som mulig for å utføre gravningsaibeider. For mange av dem fant man aldri noen sysselsettelse i det hele tatt, og man innskrenket seg til å gi dem den fastsatte daglønnen. Situasjonen begynte å bli uhold­ bar. Det truet med statsbankerott. Det kom til demonstrasjoner den 17. mars og nye de­ monstrasjoner den 16. april — kjempestore oppbud av Paris-arbeidere som ville hylle sin avgud Louis Blanc og dermed også gi borgerskapet en påminnelse om at de på ingen måte hadde skrinlagt sitt krav om medbestemmelses­ rett. En stadig torden av trommer, evindelige oppmarsjer av væpnede borgere, evige rykter om sammensvergelser, om intriger og kupplaner — hele denne atmosfæren gikk en på nervene og skapte en nesten ulidelig stemning av nervøsitet. Langt heller da en regulær og åpen kamp, be­ kjente miss Robinson. Med seig energi arbeidet Louis Blanc videre for å virkeliggjøre sine drømmer. Men han, teoretikeren og skrivebordsmennesket, begynte å miste taket på situasjonen. Langsomt, men sikkert ble han skjø­ vet til side, han måtte vike plass for sin kollega LedruRollin, som i egenskap av innenriksminister kommanderte nasjonalgarden ut for å spre demonstrantene før de nådde Hotel de Ville, regjeringens sete. Dette skjedde den 16.

70

«Å FÅ VÅKNE BLANT STJERNENE»

april. Og på tross av hele sin gamle radikalisme sikret han dermed de moderate deres første eklatante seier over klubbenes og gatenes publikum. Det var en tragedie som her ble utspilt — en tragedie som fortalte om knuste forhåpninger og brustne illusjo­ ner, men også om motsetninger som stadig ble bitrere. I slutten av april ble det holdt valg til den grunnlovgivende forsamling, og de viste tydelig hvilken vei vinden blåste. Det var første gang franskmennene gikk til valg på grunn­ lag av prinsippet om alminnelig stemmerett, og fremmø­ tet var meget stort: 84 prosent av de stemmeberettigede deltok. Utfallet var avgjørende: omkring fem hundre av dem som ble valgt til deputerte, var moderate republika­ nere, omkring to hundre var rojalister og bare omkring hundre var radikale republikanere og sosialister. Alexandre Auguste Ledru-Rollin (1807-74) portrettert av M. J. Mongez i 1838. Ledru-Rollin var på denne tid en av Paris’ førende advoka­ ter. Etterat han var valgt inn i deputertkammeret i 1841, ofret han seg imidlertid stadig mer for politikken på ytterste venstre fløy.

FEBRUARREVOLUSJONEN 1848

71

Den grunnlovgivende forsamlings første møte den 4. mai 1848. Ut­ snitt av et samtidig maleri. Det var Alphonse de Lamartine som også denne gang var forsamlingens mest dominerende person selv om hans prestisje var synkende.

Dette betydde at Frankrike hadde desavuert revolusjo­ nen slik som Louis Blanc og arbeiderne i Paris hadde vil­ let forme den. Det betydde at borgerklassen hadde vunnet seier over arbeiderklassen på det parlamentariske plan. Nå gjensto det å se om den tapende part aktet å ta kam­ pen opp på en annen arena. Da den grunnlovgivende forsamling trådte sammen den 4. mai, var det Lamartine som noen dager etter holdt gravtalen over den provisoriske regjering. Det han sa, viste at han som taler fremdeles kunne svinge seg opp til høyder som ingen av hans samtidige, og prestasjonen var så meget mer bemerkelsesverdig som han ikke kunne sveve i uvitenhet om at hans egen politiske prestisje var i rask nedgang. Det han sa, var også verd å tenke over. De to måneder regjeringen hadde fungert, hadde vært en pe-

72

«Å FÅ VÅKNE BLANT STJERNENE»

riode med kriser, arbeidsavbrytelser, politisk uro og sosial angst, sa han. Men likevel var det ikke begått overgrep mot noens eiendom, ingen henrettelser og ingen arresta­ sjoner hadde funnet sted av politiske grunner. «Ikke en dråpe blod er utgydt i vårt navn.» Nasjonalforsamlingen vedtok enstemmig en uttalelse om at den provisoriske regjering hadde gjort seg vel for­ tjent av fedrelandet. Nå ble det utnevnt en ny regjering i form av en utøvende femmannskomité. Lamartine ble en av de fem, LedruRollin likeså. Men Louis Blanc ble ikke med. Han ble fjer­ net fra den utøvende makt. Dyp skuffelse og anklagende bitterhet preger de ord han senere karakteriserte det nye styre med: «Det var den provisoriske regjering uten dens idé om arbeidet, det var februarrevolusjonen uten det som var denne revolusjons hele innhold: folket.» For Lamartine var det en lettelse og en tilfredsstillelse at Louis Blanc forsvant. Men det var om Lamartine det ble sagt nettopp i disse dager: «Man kan tenke seg Frank­ rike styrt av sverdet, men aldri av en eolsharpe.» Det var en uttalelse som pekte fremover. Den første eksplosjon kom fort. Den 15. mai ga ar­ beiderne i Paris sin kommentar til valgresultatet i april. I nasjonalforsamlingen skulle det fremsettes en interpella­ sjon angående Polen, som på ny hadde reist seg mot sine russiske herrer. Dette ble signalet til en demonstrasjon, som lynsnart gikk over i en regulær revolte. Fra forste­ dene trengte massene inn til Paris’ sentrum og stormet Palais Bourbon, der nasjonalforsamlingen holdt til. Det polske spørsmål druknet i den larmen som nå oppsto. Ar­ beiderne protesterte først mot at «visse personer systema­ tisk var blitt utelukket fra regjeringen», og dermed siktet de til Louis Blanc og Albert. Deretter erklærte de nasjoFrankrike kaster lys over verden. Utsnitt av J. Langes maleri fra 1848. Marianne — symbolet på den franske republikk — med den galliske hane ved sine føtter, hever fakkelen. Kort etter revolusjonen i Paris bredte opprøret seg til flere land i Europa.

74

«Å FÅ VÅKNE BLANT STJERNENE»

nalforsamlingen for oppløst og proklamerte en ny, revolu­ sjonær regjering; i denne skulle Louis Blanc være med. Den utøvende regjeringskomité kommanderte ut trop­ per. Palais Bourbon ble ryddet og massene spredt. Opprørslederne ble arrestert, og da Louis Blanc på ny viste seg i nasjonalforsamlingen, ble han hilst med fyrop. Han hadde ikke hatt noen andel i forberedelsen av opprøret, men han falt som offer for sin popularitet blant folket. Fra nå av ble han betraktet som en forræder mot den re­ publikk som han hadde vært med på å grunnlegge og som han hadde drømt sine vakreste drømmer om. Begivenhetene den 15. mai gikk på ingen måte sporløst forbi. Blant de borgerlige utslettet de den siste rest av sympati for de sosialistisk påvirkede folkemasser i hoved­ staden. De «røde», som man nå begynte å kalle dem, hadde forgrepet seg på staten, på den forsamling som folket selv hadde valgt og som skulle gi landet dets nye republikanske forfatning. De ville tydeligvis opprette et diktatur, et skrekkvelde av den sort man kjente så godt fra den store revolusjonens dager. Det var nå på tide at man satte en stopper for deres kuppforsøk. En rekke klubber ble stengt, og «kommisjonen for arbeidere» ble oppløst. Deretter kom turen til nasjonalverkstedene, det vil si til det understøttelsessystem som var blitt praktisert helt si­ den den annen republikks fødsel. Man tok til å snakke om å avskaffe hele systemet. For det første hadde man ikke råd til å fortsette med det, ble det sagt. Den økonomiske krise hadde forverret seg, i løpet av april var stillingen blitt katastrofal. Og for det annet begynte man på borger­ lig hold å bli mer og mer tilbøyelige til å underkjenne selve den idé som nasjonalverkstedene bygget på, nemlig at hver borger hadde rett til arbeid, og at staten altså hadde plikt til å sørge for at alle og enhver fikk sitt ut­ komme. Det var slutt med den generøsitet som hadde blomstret i februardagene og i tiden nærmest etter. Det var slutt på forståelsen og broderkjærligheten. Folkerepresentasjonen tok opp spørsmålet om nasjonalverkstedenes være eller ikke være. Den 22. juni var man moden til å ta en beslutning: nasjonalverkstedene skulle

FEBRUARREVOLUSJONEN 1848

75

Barrikadekamper i Paris 25. juni 1848. Samtidig litografi av Marchais. General Louis Eugene Cavaignac, som i slutten av mai var blitt sjef for krigsministeriet, fikk nærmest diktatorisk makt da oppstan­ den brøt ut 24. juni. I løpet av fire blodige dager, som kostet ca. 8000 drepte og sårede, knuste generalen all uro.

nedlegges. Alle menn under 25 år som var knyttet til orga­ nisasjonen fikk valget mellom øyeblikkelig å gå inn i hæren eller få avskjed. Om kvelden samme dag gjenlød Paris’ gater av en larm og uto som bare var så altfor velkjent. Arbeiderkvarterenes befolkning hadde rykket ut. Den bygget barrikader. Den 23. juni sto for døren. Det var den dag George Sand tapte sin tro på revolusjonen, den dagen som Jules Michelet ville stryke ut av sin almanakk. Det var også den dag da Lamartine og Ledru-Rollin og med dem hele regjeringskomitéen måtte forsvinne fra skueplassen. Alphonse de Lamartines politiske karriere hadde nådd sin slutt.

76

«Å FÅ VÅKNE BLANT STJERNENE»

Han måtte vike for en militær, for krigsministeren general Louis Eugene Cavaignac, som fikk diktatorisk makt av nasjonalforsamlingen. Det ble erklært beleiringstilstand i Paris. Kampen kunne begynne. Den raste i tre dager, uhyggelig i sin villskap og forfer­ delig i sine følger. Fra sitt tilfluktssted i England fulgte Guizot omhyggelig begivenhetene i det land han engang hadde styrt, og han mente å kunne konstatere at «en ny kjempe trer fram på arenaen: mot middelklassen reiser de arbeidende klasser seg, mot borgerskapet proletariatet». Hans gamle motstander Tocqueville kom med en lig­ nende refleksjon. Dette var ikke noen politisk kamp, men en klassekamp, sa han. Og dette synspunktet er godtatt av etterverdenen. Juniopprøret i Paris var et blodig oppgjør mellom to samfunnslag, det var «den første moderne klas­ sekamp», en kamp mellom den skremte borgerlighet og det hatefulle proletariatet. Februarrevolusjonen munnet ut i borgerkrig. General Cavaignac var overbevist republikaner. Hans far hadde vært en av kongemorderne, en av dem som i 1793 hadde stemt for Ludvig 16.s henrettelse. Hele hans samfunnssyn var forankret i den store revolusjon. Men han var også militær. Og med innbitt energi og kald hen­ synsløshet utførte han det oppdraget han hadde fått. Han fant opp nye metoder for gatekamper. Han lot sine trop­ per foreta omgående bevegelser og systematisk besette husene i det ene kvartalet etter det andre, hvorpå de falt barrikadekjemperne i ryggen med sine geværsalver. Han gjorde sin plikt. Men blant folkets brede masser var han hele resten av sitt liv kjent som «junislakteren». Thomas Carlyle, heltedyrkeren, kom med en kommen­ tar til dette: «Kanskje hadde ingen i hele verden fått en grusommere plikt å utføre enn general Cavaignac, da han måtte rette sine kanoner mot disse stakkars vesener — mennesker som hans far og hans bror hadde vidd sine krefter til å egge opp.» Også fra miss Robinsons hånd foreligger det en kom­ menterende bemerkning. Tidlig på morgenen, ved syvtiden den 25. juni, altså før kampen ennå var avblåst, skrev hun

FEBRUARREVOLUSJONEN 1848

77

General Louis Eugene Cavaignac (1802-57). Utsnitt av Ary Scheffers portrett. Under junirevolusjonen i 1848 fikk Cavaignac — som måne­ den før var blitt krigsminister — nesten diktatorisk makt. Under presidentvalget i desember samme år tapte han imidlertid for Louis Napoléon (se side 236 f).

et brev som lar oss komme juniopprørets Paris meget nær: «Du kan ikke forestille deg noe frykteligere enn synet av denne engang så blomstrende by. Ikke en butikk er åpen. Ikke et levende vesen ses i gatene utenom patruljene og en og annen engstelig kvinne som leter etter sin mann eller sin sønn. Ikke en lyd høres uten artilleriets drønn i det fjerne, knitringen av geværild, den taktfaste tramping av tropper eller — verst av alt — den evige torden av stormtrommene, som betyr: Overhengende fare! Til våpen!» General Cavaignac seiret. Det var ventet og temmelig selvsagt. I det lange løp hadde ikke proletariatet en sjanse mot kanonene hans. Og deretter? Jo, deretter kom etterspillet og teppet gikk ned — februarrevolusjonens finale, som førte med seg en overraskelse som ikke var den minste i dette overraskelse­ nes år 1848.

78

«Å FÅ VÅKNE BLANT STJERNENE»

Først satte reaksjonen inn med massearrestasjoner, hen­ rettelser og deportasjoner til koloniene. General Cavaignac fortsatte å regjere landet. Han sørget for at det i november fikk en ny forfatning — en republikansk forfatning som la den lovgivende makt i hendene på en nasjonalforsamling, som var valgt med alminnelig stemmerett for tre år, mens den utøvende makt ble betrodd en president, valgt på fire ar. Og deretter? Jo, deretter ble prins Louis Napoléon Bonaparte, keiserens brorsønn, den 10. desember valgt til president med overveldende flertall. Om bakgrunnen for dette valget, om dets betydning og følger, skal det bli fortalt i en annen sammenheng (side 220). o

Paris’ dom. Tresnitt i Punch 1848. Ved presidentvalget 10. desember vant Louis Napoléon en overlegen seier over general Cavaignac og Alphonse de Lamartine. Tegneren har benyttet sagnet om trojanerprinsen Paris som dømte mellom Hera, Athene og Afrodite ved å rekke et eple med innskriften «Til den skjønneste» til Afrodite. Her rekker «unge Paris» fram eplet med innskriften «president» for de tre kandidatene. Cavaignac står klar til å motta prisen mens Louis Napoléon stirrer krigersk på henne. Lamartine stirrer drømmende ut i sin dikterverden.

«Mot demokrater hjelper kun soldater»

Liksom februarrevolusjonen mislyktes også den tyske såkalte marsrevolusjonen. Den brøt ut våren 1848. Et års tid etter var den kuet — hardt, brutalt og fullstendig. Uten overdrivelse kan det sies at de hendelser og bevegelser det her er tale om, er et av de viktigste og for øvrig på alle måter mest gripende kapitler i tysk historie. Det er et kapitel som står i nær forbindelse med vår egen tids be­ givenheter. Med det betrer vi samtidshistoriens mark. Det er ubestridelig at da tyskerne heiste revolusjonsfanen i mars 1848, mente de det alvorlig, og like sikkert er det at deres revolusjon i sitt vesen og sine forutset­ ninger var et spesifikt tysk fenomen og ikke ene og alene en frukt av fremmede, i første rekke franske og engelske idépåvirkninger. Jubelen, henførelsen, spontaniteten, samhørighetsfølelsen, almenånden og offervilligheten i de legendarisk sollyse, varme og vårduftende måneder i 1848, taler her sitt tydelige språk. Den eksalterte begeistringen sprang ut av et virkelig behov, av hete ønskedrømmer som lenge var næret og lenge var blitt undertrykt. For­ løpet av revolusjonen artet seg mange ganger patetisk. Og dens negative resultater var en stor tragedie for dens til­ hengere. Ennå i dag ter det seg som en stor ulykke, ikke bare for de tyske land, men for hele Europa. Den som vil forstå sammenhengen bak situasjonen i vår verdensdel i dag, bør gå helt tilbake til det som hendte i Berlin og Frankfurt, i Karlsruhe og Munchen og Wien i årene 1848-49. Det var et i mangt og meget forvirret skuespill, ofte dilettantmessig iscenesatt og preget av de forsømte sjansers angerfulle stemninger. Men vi finner det dype al­ voret der, i det målbevisste forsøk på å knytte utviklingen i Tyskland til vesteuropéiske tradisjoner og begreper. På

Den tyske kjemikeren, professor Justus Liebig omgitt av studenter og medarbeidere i laboratoriet i Giessen i Bayern. Farvelitografi fra 1842.

en ypperlig måte har en moderne tysk historiker, Rudolf Stadelmann, resymert innholdet i den tyske revolusjon av 1848: «Denne revolusjon av pesende og svettende spissbor­ gere, som hengte på seg skjerf og dolker og bar den begeistring som var nøret av stambordets gleder ut på ga­ ten, denne revolusjon av småfolk som ikke kunne legge av sin medfødte underdanighet og ikke skjule sin store mangel på kjennskap til maktens vesen, har ikke et histo­ risk tordenværs lidenskapelige storhet. Men likevel dan­ ner krisen i 1848-49 epoke i tysk historie. Psykologisk sett var den en virkelig revolusjon. Innfelt mellom Stein og Bismarck innebærer den et alvorlig forsøk på å bygge opp en tysk stat på grunnlag av de liberale idéer.» Det var dette de tyske revolusjonære ville i 1848: grunnlegge en liberal nasjonalstat, en stat hvor tyskerne skulle forvandles fra undersåtter til borgere.

FREDRIK VILHELM 4.s PREUSSEN David Friedrich Strauss, den radikale teologen, var blitt fordrevet fra sin professorstol og hadde slått seg ned i Heilbronn som fri forfatter og publisist. Han hadde blant annet benyttet tiden til å skrive en bok om Ulrich von Hutten, reformasjonens tyske frihetsridder. Og noe av

FREDRIK VILHELM 4.s PREUSSEN

81

Huttens ånd og henførelse preger de linjer han skrev til en venn den 29. februar 1848, umiddelbart etter at han hadde fått melding om julikongedømmets fall: «Hvilke tider er det ikke som nå stunder til! Og jeg tror at i bunn og grunn vil vi bare vinne på det. I hvert fall innser ikke jeg at jeg har noe nevneverdig å tape. Natten etter at jeg hadde fått nyheten om at republikken var proklamert, våknet jeg flere ganger, og hver gang tenkte jeg først og fremst på denne underretningen. I første øyeblikk ble jeg grepet av en forferdelig mistanke om at det hele bare hadde vært en drøm, og i en fart forsøkte jeg å bli helt våken og vende tilbake til virkeligheten. Det er jo til sy­ vende og sist våre innerste tanker, som går i oppfyllelse med dette.» I mars 1848 ville sannsynligvis størstedelen av inn­ byggerne i de tyske land med overbevisning ha sagt seg enig i dette. Hvis Ludvig Filips Frankrike ifølge Lamar­ tine kjedet seg, var flertallet av tyskere allerede for lenge siden blitt trette av de forhold de måtte leve under etter at den store befrielseskamp mot Napoleon var avsluttet. De følte disse forhold som en byrde og en ydmykelse. Ikke minst i Preussen var det en utbredt mening at statsledel­ sen hadde snytt dem for den belønning de hadde krav på etter sine innsatser i befrielseskrigen. De lengtet etter å få del i de samme sosiale goder som folkene i vest. De ville ha et fedreland og en fri, parlamentarisk forfatning. De gjorde opprør mot den eneveldige fyrstemakt og den un­ dertrykkelse som blomstret under dens vinger. De ville ikke lenger anerkjenne kongedømmet av Guds nåde og ikke finne seg i hensynsløse forfølgelser av alle som ble mistenkt for å ha radikale anskuelser. De opponerte mot den fremdeles levende feudalisme, som ga de store adelige godseiere rett til å utøve domsrett over sine undergivne. De ville få bort sensuren, undertrykkelsen av det frie ord. De ville i det hele tatt bort fra ufriheten, så vel den nasjo­ nale som den individuelle. «Den tyske gjenreisning skal forkynnes ved den galliske hanes galen,» hadde Karl Marx sagt engang i midten av 1 840-årene. Han ble sannspådd, selv om han ikke sa hele 4. Grimberg 19

82

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

sannheten. Naturligvis var det februarrevolusjonen i Paris, som ga signalet til den tyske frihetskamp. Selvsagt gjorde Ludvig Filips fall et uhørt sterkt inntrykk på den tyske opinion — han var jo selveste borgerkongen, som på kon­ tinentet gjaldt for å være den mest liberale av alle monar­ ker. Men frihetsbevegelsen var forberedt lang tid i for­ veien, om ikke praktisk så iallfall ideologisk. Man ventet og passet på, man levde mer i forhåpninger og lengsler enn i aktiv handling. I en av de innledende scenene i romanen «Huset Buddenbrook», som Thomas Mann henlegger til året 1835, skildrer han et middagsselskap i patrisierhuset i Mengstrasse i Liibeck og lar diskusjonen komme inn på storpo­ litiske spørsmål. Konsul Buddenbrook priser den franske konstitusjonalisme med dens «vennlige innstilling til tidens nye praktiske idealer og interesser». Men gamle Johann Buddenbrook har sine røtter i 1700-årene, og demonstre­ rer blant annet sin troskap mot et svunnet århundres fore­ stillinger og seder ved aldri å gå i lange bukser. I sin brede plattyske dialekt utbryter han: «Praktiske idealer! . . . Dem forstår jeg meg ikke på. Her skyter nå yrkesskoler og tek­ niske skoler og handelsskoler opp av jorden, og gymnasier og klassisk dannelse er plutselig blitt dumheter, ingen tenker på annet enn bergverk og industri og penger. . . Ganske bra det hele. Men litt enfoldig i det lange løp.» Gamle Johann Buddenbrook skulle snart gå til sine fedre og slippe å oppleve de forestående store omvelt­ ningene. Men han satte fingeren på en faktor som betydde svært meget for disse omveltningene, nemlig industrialis­ mens inntog i Tyskland. I året 1848 lå den fremdeles bare i sitt svøp. Men den var innført, og den utviklet seg raskt. I årtiene nærmest etter befrielseskrigen var det man for første gang begynte å utnytte de rike malm- og kullfore­ komstene i Rhinlandet i større omfang, og dermed vokste den vesttyske stålindustrien fram. I 1819 ble således det senere så berømte og skjebnesvangert betydningsfulle fir­ maet Krupp grunnlagt. Ull- og bomullsfabrikker ble det også stadig flere av. Hele det moderne næringslivs apparat med banker, aksjeselskaper og konserner begynte å ta

FREDRIK VILHELM 4.s PREUSSEN

83

Herre- og damemote fra 1831. Tegning av Paul Gavarni. Napoleonstidens begeistring for old­ tidens moter og stilarter fikk et tilbakeslag. Da­ mene understreker igjen midjen og kjolene svul­ mer ut både nedenfor og ovenfor som et «time­ glass». Korsettet kom­ mer tilbake (også for herrene) og underskjør­ tenes antall stiger. Her­ rene bærer lange pantalons med stropp under foten, figurfrakk og høy hatt. Stilen kalles Bieder­ meier etter en komisk, spissborgerlig figur i et dikt av Eichrodt. Det var en slik herredrakt George Sand brukte.

form. I 1835 ble den første lokomotivdrevne jernbane åpnet i Tyskland, og deretter bredte dette nye samferdselsmidlet seg hurtig til de forskjellige tyske land. I 1848 befant Tyskland seg i «utvikling fra postdiligencen til jernbanen, fra borgernes og bøndenes stille tilværelse til fabrikkenes og massenes verden». Den moderne industristat holdt på å vokse fram. Men fremdeles var Tyskland i overveiende grad et jordbruks­ land to tredjedeler av befolkningen livberget seg av jor­ den. En arbeiderklasse i ordets egentlige betydning hadde ennå ikke fått tid til å utvikle seg — det er sagt at på denne tid fantes det nok proletarer i Tyskland, men ikke noe klassebevisst proletariat. Proletarene i byene var de hånd­ verkere og svenner som ikke hadde klart konkurransen med den nye maskinindustrien og var blitt tvunget til å søke sitt utkomme i fabrikkene. En stor del av landarbeiderne levde også som rene proletarer. Men en kjens­ gjerning er det at man ikke kan finne noe spor av en vir­ kelig arbeiderbevegelse i moderne mening i den tyske re-

84

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

volusjon av år 1848. «Den tyske arbeider kjempet bare sine gatekamper i det radikale borgerskaps avdelinger, han unnvek klassekampen, og den sosiale kamp gjennom­ førte han i forbund med håndverkerne. Arbeidernes pro­ tester rettet seg fremdeles mer mot fabrikken enn mot ar­ beidsgiveren, mer mot maskinen enn mot kapitalismen.» Et par årtier senere var bildet et annet. I det tyske samfunn, slik det eksisterte fram til 1848, var det adelen — hoff-, embedsmanns- og godseieradelen — som inntok den ledende stilling. Denne adel var en for­ kjemper for erkekonservative idealer. Den følte ikke noe fellesskap med Europa, ikke engang med Tyskland, den var helt provinsiell, helt bundet til den staten — liten eller stor _ hvor den hadde sin virksomhet eller sine godser. Den betraktet tanken om Tysklands samling som rent re­ volusjonær, som et krav som stred mot Tysklands histoTysklands første lokomotivdrevne jernbane mellom Niirnberg og Fiirth. Fra åpningsturen 7. desember 1835. Samtidig litografi. Denne første banestrekningen var ikke mer enn 6 km lang, men utbyggingen av jernbanenettet i Tyskland skjedde nå i raskt tempo. Bare fem ar senere var det lagt 549 km skinnegang og ytterligere ti år senere, i 1850, 6044 km.

Monteringshallen for lokomotiver ved Borsigs maskinfabrikk i Berlin. Tresnitt i «Illustrirte Zeitung» i 1848. Etterspørselen etter lokomo­ tiver økte i takt med den raske utbyggingen av jernbanenettet i 1840årene, og Borsigs fabrikk økte sin arbeidsstokk fra 50 mann i 1837 til 1200 i 1847. Lokomotiv nr. 500 ble levert i 1854 og fire år senere var nr. 1000 ferdig til å settes inn i trafikken.

riske tradisjoner og tysk vesen. Den avviste det nasjonale enhetsprinsipp med samme overbevisning som den for­ kastet de vesterlandske frihetsidealer. Den gjorde det hån­ lig og overlegent, den talte om «den tyske svindel». — Dette uttrykket ble skapt av en ung prøyssisk junker, som gjoide sin debut i det politiske liv i den siste halvdel av 1840-årene, Otto von Bismarck, herre til Schonhausen. Men det fantes unntagelser. Det er bevart uttalelser fra adelig hold, som røper en helt annen, langt friere, edelmodigere og mer ansvarsbevisst ånd enn den som von Bismarck og hans krets i alminnelighet representerte. Fra aiistokraten, friherre Georg von Vincke, som spilte en betydelig rolle i revolusjonens opphissede debatter, stam­ mer en ytring som kaster et godt lys over de fremskrittsvennlige kretsers anstrengelser og mentalitet: det prøys­ siske folk, sa von Vincke, måtte ikke bare vise Europa at det er et tappert og trofast folk, men også et folk som vil håndheve retten og forsvare sine rettigheter. Det var også von Vincke som talte om «rettens åker», som hans for­ fedre hadde dyrket i hundrer av år, og som også han ville ha sitt siste hvilested i. Preussens fremste oppgave var å vise at det var en rettsstat, mente han.

86

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

Otto Eduard Leopold von Bismarck. Litografi fra 1847, det året han fylte 32 år og giftet seg med Johanna von Puttkammer. To år tidligere var Bismarck blitt valgt til Provinslanddagen, og i 1847 kom han inn i den prøyssiske landdag.

Dette var også oppfatningen innen middelklassen, bor­ gerstanden, det tyske samfunns egentlige kjerne — en klasse som på denne tid kunne sies å befinne seg i oppløs­ ning, eller kanskje rettere sagt under omdannelse. Et nytt lag holdt på å bryte seg fram av de gamle håndverker- og kjøpmannskretsene: de nye storindustrielle og storkjøpmenn, pengeanstokratiet, industrialismens herrer og le­ dere, som på grunn av sin hurtig voksende sosiale inn­ flytelse ganske snart begynte å kreve politisk makt også. De var fast overbevist om at den gamle øvrighetsstat, det autokratiske styre, aldri ville kunne løse de nye sosiale problemer som vokste opp i industrialismens spor. De var harde og målbevisste i sine kapitalistiske bestrebelser. Men de forsto at man ikke kunne løse det voksende arbeiderspørsmål med politivelde, tukthus og knebling av det frie ord. De krevde tysk enhet og innførelse av en folkerepre­ sentasjon. som skulle forvandle undersåttene — i hvert fall de ledende — til borgere med rett og mulighet for å kunne bestemme over sin egen skjebne. Det var særlig i Rhinland det dannet seg en slik front mot eneveldet av handelens og industriens menn. Og den skulle gjøre en markant innsats under den revolusjon som nå snart og plutselig satte inn, i kampen mot «de tolv tusen

FREDRIK VILHELM 4.s PREUSSEN

87

riddergodser». Men en enda viktigere rolle i den borger­ lige opposisjon spilte en annen falanks, representantene for universitetene, lederne av den akademiske ungdom, av «die Burschenschaften», og professorene. Det var blant dem man fant den nasjonale revolusjons teoretikere, det var her man utformet de doktriner som dannet grunnlaget for den tyske enhetsstat, kravene om et felles fedreland og en fri forfatning. I første rekke blant disse menn må nevnes Friedrich Dahl mann, historikeren som på grunn av sin flammende nasjonale frihetsforkynnelse ble fordrevet fra sitt professorat i Gbttingen, men i året 1842 fant et fristed ved universitetet i Bonn. Friedrich Dahlmann var forsker og publisist, en ungdommens oppdrager og en patriotisk politiker, som med en lidenskapelig kjær­ lighet til sitt folk og sitt land tolket innholdet og betyd­ ningen av frihetsbevegelsene i Vest-Europa. I 1840-årene skrev han et arbeid om den engelske revolusjon i 1688-89 og et annet om den store franske omveltning. Om det siste ble det sagt at det her ble trukket en direkte parallell mel­ lom forholdene i Frankrike før 1789 og de som rådet i Tyskland på hans tid. For junkerne var den franske revo­ lusjon opphavet og roten til all den elendighet, som de fryktet ville bryte løs over dem og fordrive dem fra deres feudale paradis. For dem tedde også den grunnlærde og inspirerte historiker Friedrich Dahlmann seg som en mann som forgrep seg på den tyske histories ånd og vesen. Et tiltak av den største betydning for de almene enhetstendenser var gjort allerede før 1848, nemlig opprettelsen av den tyske tollunion. Det var nærmest prøyssiske embedsmenn som hadde æren for at den ble gjennomført under store vanskeligheter. Da industrialismen hadde be­ gynt å slå igjennom og skapte muligheter for en økono­ misk oppblomstring av et hittil uanet omfang, ble det en tvingende nødvendighet for Preussen å få opphevet de innenlandske tollsatser, fordi dets territorier lå så spredt. I 1834 lyktes det også å få de fleste andre tyske stater til å gå med på dette — en unntagelse var Østerrike, hvis interesser her var de stikk motsatte av Preussens. Fyrst Metternich, som fremdeles var den uten sammenligning

FREDRIK VILHELM 4.s PREUSSEN

89

mektigste mann i det tyske område, betegnet tollunionen som et forsøk på å «jakobinisere» Tyskland. Et helt annet syn på saken representerte den prøyssiske finansminister, som hadde en langt friere oppfatning av dagens store spørs­ mål enn de fleste av hans kolleger og standsfeller. Han betraktet tollunionen som et tiltak som skulle bane vei for noe han håpet ville vokse ut til «et samlet, innad og utad sterkt Tyskland under Preussens førerskap og vern». Ganske snart begynte man å merke de gagnlige virkninger av tollunionen. Den skapte muligheter for at de nye økonomiske krefter kunne utvikle seg langt friere enn før. Det ikke minst viktige var at de tyske land i langt større utstrekning enn tidligere fikk muligheter for å hevde seg på de internasjonale markeder etterat man hadde kunnet senke vareprisene som følge av at de innenlandske tollskranker var opphevet. Dette var også forutsett av den mann som kan betegnes som tollunionens åndelige opp­ havsmann og teoretiker, nasjonaløkonomen Friedrich List — «sin tids kanskje eneste virkelig internasjonale tysker», har Veit Valentin sagt i sitt ypperlige arbeid om revolusjonen i 1848-49, «en mann uten embede, men like­ vel med nasjonal og internasjonal innflytelse, en tenker og organisator, en publisist og propagandist». Friedrich List var en stor tysk personlighet, sier Valentin videre, en mann som klarsynt og skarpsindig tolket tidens tegn og så de muligheter som den nye industrialisme skapte. Han så fi am til et Tyskland som var blitt økonomisk uavhengig ved den systematiske oppbygging av industrien, et Tysk­ land som hadde skapt sin egen handelsflåte og et vidt for­ grenet jernbanenett. For ham var dette også veien til en demokiatisk tysk nasjonalstat med en arbeiderklasse som var trygget og tilfreds og smidig innpasset i det nye sam­ funnet. Et vakkert vitnesbyrd om sin pasjonerte kjærlighet og sin grunnmurte tillit til tyskerne og alt tysk ga Fried­ rich List i en tale han holdt i Wien i 1844. «Tyskland,» iopte han, «som på kunstens og vitenskapens og litteratu­ rens områder er en første rangs stjerne blant jordens folk, Tyskland som ved sine naturherligheter, ved sitt folks dyktighet og sin kloke handelspolitikk er forutbestemt til

90

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

å bli det rikeste land på det européiske kontinent, Tysk­ land som ved enhet og indre utvikling er kallet til å innta den høye stilling som den beste garantist for den europé­ iske fred, Tyskland og den tyske enhet — må de leve!» Men det var ikke Friedrich List som styrte i Tyskland. Og i 1846 tok han sitt eget liv, knekket av alle de skuffel­ ser, all den motgang og de dypt krenkende beviser på mis­ tro, som han til sin fortvilelse møtte. I Tyskland var det fyrst Metternich som bestemte. Og i Preussen regjerte siden 1840 kong Fredrik Vilhelm 4., den mann om hvem det er sagt at han uten sammenligning var den vik­ tigste av alle regjerende personer for forløpet av revolusjonsåret 1848. Det kan også sies at av alle prøyssiske monarker var Fredrik Vilhelm 4. uten sammenligning den eiendommeligste og mest bisarre. Samtiden fant ham på mange måter sjarmerende. Dronning Victoria av Storbritannia kalte ham «en i høy grad elskverdig person — vennlig og velme­ nende, åpen og naturlig», og kong Leopold av Belgia sa seg enig i det: for ham var hans kongelige prøyssiske kollega «et bedårende menneske». Etterverdenens dom har som regel gått i en helt annen retning. For å ta noen eksempler fra den moderne tyske historieskrivning: Johannes Haller presiserer at den prøyssiske monark ble «Tysklands ulykke». I en glimrende psykologisk analyse hevder Veit Valentin at Fredrik Vilhelm må betraktes som psykopat: «Det er et rystende historisk faktum at en kongelig psyko­ pat i slik høy grad var medbestemmende ved utformingen av Tysklands skjebne før og særlig under revolusjonen 1848-49.» Og Rudolf Stadelmann resymerer: «Det er nes­ ten uutholdelig å være vitne til hvordan Fredrik Vilhelms tvangsforestillinger kveler enhver politisk nyskapelse i lø­ pet av et uvurderlig år, som ikke kunne komme tilbake.» Kongen av Preussen var, sier Stadelmann, den som ødela den tyske forfatning og kastet opp graven for det tyske samlingsverk. Det kan ikke være tvil om at Fredrik Vilhelm på sett og vis var begavet, en mann med talenter, en kunstner­ natur, en glimrende taler, en god stilist og en dyktig tegner

FREDRIK VILHELM 4.s PREUSSEN

91

Fredrik Vilhelm 4., konge av Preussen 1840-61. I 1823 var den 28 år gamle prinsen blitt gift med den seks år yngre Elisabeth av Bayern. Deres ekteskap ble imidlertid barnløst, og det var derfor Fredrik Vilhelms bror Vilhelm (den senere keiser Vilhelm 1.), som måtte overta ledelsen av regjeringen da Fredrik Vilhelms åndsevner i 1857 viste seg alvorlig svekket.

med smak for romantiske, sentimentale motiver. Det er heller ikke til å ta feil av at han mente han var ledet av de høyeste idealer i utøvelsen av sitt kongelige kall, og at han var ærlig overbevist om det velsignelsesrike i de ret­ ningslinjer han hadde trukket opp for sin gjerning. De

92

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

som sier at mangel på pliktfølelse var en av hans karakte­ ristiske egenskaper, er på en måte inne på feil spor. De problemer som er knyttet til Fredrik Vilhelm, ligger ikke på det plan. De er langt mer kompliserte enn som så. Riktigere ville det være å peke på det tragiske i Fredrik Vilhelms lynne og temperament, det tragiske ikke bare for hans samtid, men også for ham selv. Det er ikke vanskelig å forstå Veit Valentin, når han sier at «bare med vemod tar historikeren fatt på denne ulykkelige menneskeskik­ kelse». Fredrik Vilhelm 4. brant av lengsel etter å gjøre en innsats av varig verdi. Hans høyeste ønske var å sette sitt preg på samtiden. Han forsto meget godt at hans samtid sto overfor store og skjebnesvangre hendelser. Så langt var alt godt og vel. Det katastrofale var bare at han totalt manglet evne til på en realistisk måte å bedømme den vir­ kelighet som omga ham. Det bilde av virkeligheten som kongen av Preussen dannet seg, var noe høyst uvirkelig, et drømmebilde, en romantisk forfalskning, om man vil. Fredrik Vilhelm 4. levde i det forgangne — en farverik, storslagen, glansfull og gloriøs fortid med middelalderens tyske keiserrike som det høyeste og mest fullkomne. For ham var det middelalderlige universalmonarki på kristen grunnvoll den eneste virkelige realitet, i hvert fall den eneste realitet han ville anerkjenne. Hans store tanke ble å opprettholde keiserdømmets ånd og tradisjoner, slik han forsto dem. Med megen rett er det påpekt at det aldri falt ham inn at fortidens hverdag hadde vært like nøktern, like virkelighetsbetont triviell som den han selv sto over­ for — den som han avskydde, som han ikke orket å holde ut med, som han flyktet fra inn i sin drømmeverden. Det var denne verden Fredrik Vilhelm 4. elsket. Og med den som bakgrunn artet hans egen tid seg som ulide­ lig åndsfattig, grå, forvrengt og menneskelig uverdig. Han gjorde det til sin oppgave å forvalte og holde liv i arven fra keiserdømmets glanstid, og i denne arven inngikk troen på kongedømmet av Guds nåde. Etterat han var blitt kronet, betraktet han seg som Herrens salvede. Han var fullt og fast overbevist om at det fantes ting som bare konger kunne vite og forstå. Han var besatt av den tanke

FREDRIK VILHELM 4.s PREUSSEN

93

Den galante herre: «Jeg pleier å være meget høflig overfor damer, men De ser selv at det er umulig å gjøre mer enn dette.» Karikatur i «Fliegende Blatter» 1845. Omkring 1850 kommer krinolinen for tredje gang inn i motehistorien. Selve krinolinen besto av et stativ av bambus, fiskeben eller stålspiler som ble hengt opp med bendelbånd. Moten gjorde det lettere for damene å bære de vide skjørtene, fordi de nå ikke behøvde så mange stivete underskjørt som før. Moten kalles også «tevarmermoten» til forskjell fra «timeglassmoten».

at det var hans plikt overfor Gud å regjere slik som han selv fant det best, uten innblanding av fremmede viljer. Det er kombinasjonen av virkelighetsflukt og tro på det guddommelige kongedømme som forklarer den skjebne­ svangre rolle Fredrik Vilhelm spilte under begivenhetene i

94

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

1848-49. Han anerkjente ikke sine undersåtters voksende krav på delaktighet i styret og på innførelsen av et konsti­ tusjonelt kongedømme. Han avskydde og fordømte hele det samfunnssyn som utgikk av den vesterlandske libera­ lisme og radikalisme og som så løsningen i opprettelsen av en folkerepresentasjon med nøyaktig fastsatte rettig­ heter og funksjoner. Tysklands storhet lå ham varmt på hjertet, men skulle man godta enhetstanken og foreta en endring av det tyske statssystem, kunne ikke dette utgå fra en folkerepresentasjon. Og fremfor alt måtte det ikke innebære et overgrep mot selve det gamle, hellige rikes struktur. Det skulle gjennomføres av ham og hans fyrste­ lige kolleger, i samsvar med hans idéer og som en gave til folket fra dets herrer. For Fredrik Vilhelm var nettopp dette det vesentlige — de store spørsmål skulle avgjøres av ham selv. På det vil­ kår var han tross alt villig til å høre på diskusjonene om det tyske problem. Dette var på sin side forklaringen på at så mange av hans samtidige fant noe vilkårlig og lune­ fullt og ubestandig hos ham. De ble konfrontert med en monark som kunne demonstrere sine talenter på den mest sjarmerende måte, men som også kunne vise det mest ytterliggående hovmod og en hensynsløs forakt for sine medhjelpere. De ble stilt overfor et menneske som med sin rastløshet og impulsivitet gjorde et meget sterkt inn­ trykk av å være en dypt følelsesbetont natur, men som smått om senn viste seg å være temmelig kald i sine følel­ ser, trangsynt og overfladisk, en mann som det ene øye­ blikk kunne være overstrømmende og grenseløst elskver­ dig og i det annet kunne forulempe og fornærme i sine ubeherskede utbrudd av sinne. Til slutt visste de ikke hva de skulle tro om ham og hva de kunne vente seg av ham. En talende karakteristikk av Fredrik Vilhelm 4. finner vi i et brev fra Friedrich Engels til Karl Marx, skrevet i be­ gynnelsen av mars 1848: «Om bare Fredrik Vilhelm ville fortsette å være like sta som han nå er. Da er alt vunnet. Da kommer den tyske revolusjon om noen måneder. Men faen vet hva dette lunefulle og forrykte individ kommer til å finne på.»

LUDVIG 1. AV BAYERN OG LOLA MONTEZ

95

LUDVIG 1. AV BAYERN OG LOLA MONTEZ Blant de andre tyske fyrster på denne tid er det egentlig bare en man har grunn til å stanse ved. Og det gjør man ikke ugjerne, for selv om hans opptreden i forbindelse med revolusjonen ikke kan sies å være annet enn bedrøve­ lig, var han en farverik og original personlighet, en mann av den sorten man heller forsvarer enn anklager, er det sagt: Ludvig 1. av Bayern. Bayern gjorde gjerne krav på å være et heltysk land, mer tysk enn både Østerrike og Preussen. Men noen større politisk rolle spilte det ikke. I stedet hadde det tatt ledelsen i den kulturelle utvikling. Og den som energisk og begeistret penset det inn på denne bane, var nettopp Ludvig 1., som ble konge i 1825. Kong Ludvig visste meget godt at hans land var et av de få i Tyskland som virkelig hadde en konstitusjon. I nokså uklare uttrykk bestemte denne forfatning at det skulle være en folkerepresentasjon med en viss myndig­ het. Kong Ludvig forsøkte aldri å oppheve konstitusjo­ nen, men han tillot seg å tolke den på sin egen måte. I realiteten skjøv han den til side. Og det var så meget lettere for ham å gjøre dette som han lenge var en høyst populær skikkelse i sitt land. Kong Ludvig ville være sin egen finansminister. Og da han som sådan viste en meget påfallende tilbøyelighet til å foretrekke store beløp for små, var det egentlig ingen som opponerte. Hans folk likte den måten han brukte pengene på. Det var hans store ærgjerrighet å gjøre Bayern til det kulturelt ledende land i Tyskland, det var fremfor alt fra Miinchen at fornyelsen av den tyske kunst skulle utgå. Det var da også helst kunstnere han samlet om seg. Han støttet og kritiserte dem, han lot dem utsmykke de mange praktfulle bygninger som det var hans store glede å oppføre og som skulle forvandle Miinchen fra en liten, beskjeden provinsby til en metropol på linje med Berlin og Wien. Han var sjelen i de store festene han holdt. Han var, er det sagt, en tvers igjennom kunstnernatur med et godt hjerte og en livs­ bejaende vitalitet, som hans bayrere satte stor pris på.

96

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

Bayern var imidlertid ikke bare et kunstens land. Det var også katolisismens høyborg, og den katolske kirke be­ fant seg i denne tid på fremmarsj. Ultramontanismen hadde fått fast fot, den moderne retning innen katolisis­ men, som forkynte pavens allmakt og den katolske læres absolutte sannhet. Dens innflytelse på opinionen var blitt mer og mer merkbar. Intoleransen var på marsj. Liberalis­ men og protestantismen ble bekjempet på samme liden­ skapelige måte. Universitetsprofessorer som vakte mis­ hag, ble forfulgt og avsatt. Pressen ble overvåket og sensu­ rert og foreninger gransket og oppløst. Noen religiøs fanatiker var ikke kong Ludvig. Men han var på sin måte en from mann. Han trengte kirkens vel­ signelse, og han kunne ikke unnvære sin skriftefars synds­ forlatelse. Han avskydde også liberalismen, og han lot det ultramontane skuespill gå sin gang — helt til den dag danserinnen Lola Montez gjorde sin entré på scenen i Munchen. Med sitt kullsvarte hår, sin olivenfarvede hud og sin slanke fysiske ynde var eventyrersken Lola Montez en blendende skjønnhet, «en blanding av Maria Stuart og Joséphine Beauharnais», er det sagt. Hun var uekte datter av en skotsk kaptein og en kreolerinne, og hennes egent­ lige navn var Maria Gilbert. En tid hadde hun vært gift med en britisk offiser, og hun oppholdt seg da i Ostindia. Da hun var blitt trett av dette, begynte hun sin karriere i teaterverdenen. Hun ble «den spanske danserinne», og opptrådte først i London, senere også i Berlin, Warszawa og Paris. Hun gjorde stor lykke. Men hun laget også en rekke skandaler. Overalt endte det med at hun ble utvist. Det var en meget ille beryktet Lola som dukket opp i Munchen i midten av 1840-årene. Fra det øyeblikk Lola Montez tiltvang seg audiens hos kong Ludvig, var han hennes slave. Han overøste henne med gaver, hun fikk juveler og ekvipasje og et praktfullt hus. Hun ble grevinne Landsfeld. Overalt opptrådte hun ved monarkens side. Dette kunne enda gå. Riktignok kostet det mange penger, men det ble ikke betraktet som direkte anstøtelig, snarere som ganske naturlig. Det var

LUDVIG 1. AV BAYERN OG LOLA MONTEZ

97

Lola Montez. Litografi etter et samtidig maleri. Denne eventyrersken av verdensformat var født i Limerick i Irland i 1818 og het opprinnelig Maria Gilbert. Etter et opp­ hold i India gjorde hun fra 1840 furore som danserinne i England, Tyskland og Russland og ga årsak til tallrike skandaler og dueller. Hun sto i forhold til en rekke berømte menn, blant annet var hun en tid Franz Liszfs elsker­ inne. Men sin betyde­ ligste rolle spilte hun i Bayern fra 1846, hvor hun fullstendig maktstjal den 60 år gamle kong Ludvig 1. I 1848 måtte hun imidlertid forlate Bayern. Hun døde i New York i 1861.

først da den skjønne Lola begynte å vise en påfallende interesse for sin kongelige venns og beskytters regjeringshandlinger at pipen fikk en annen lyd. Lola var ikke bare toi førende, hun var også intelligent og i høy grad makt­ syk. Hennes store ærgjerrighet ble å reformere Bayern. Som representant for den store verden, for det London og Berlin og Paris hvor hun hadde feiret sine triumfer, ville hun ta opp kampen mot de bakstreverske og bigotte krefter hun møtte i provinsbyen Miinchen. Hun erklærte jesuittene og spissborgerne krig. Hun heiste liberalismens fane. Som det er hevdet, må man mistenke henne for å ha forvekslet liberalisme med libertinisme, men dette endrer på ingen måte selve saksforholdet. Lola Montez startet sin kampanje, og resultatet var for­ bløffende. Hun ble kongens politiske rådgiver, hun ble innkalt til regjeringsmøter, hun samlet liberale og protes­ tanter omkring seg og gjorde den britiske sendemann til 5. Grimberg 19

98

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

sin forbundsfelle. Hun styrtet en regjering. Kong Ludvigs amorøse eventyr begynte å få alvorlige følger. Fyrst Leiningen, en av Bayerns ledende politikere og mest innflytelsesrike menn, forutså i september 1847 at Lola Montez’ regime ville føre landet til randen av opprør og kanskje endog inn i revolusjonen. Protestene mot henne og dermed også mot kongen tok til å hope seg opp. Alt tydeligere ble det krevet at hun skulle settes på porten. Lola raste, og kongen gråt og bedyrte at hun var ham kjærere enn kronen. Det hjalp ikke. I Munchen utbrøt det i februar 1848 ondartede studentopptøyer som fikk et truende preg. Lola måtte ofres. Hun måtte dra sin vei i hui og hast og flyktet til Sveits. Imidlertid var skaden allerede gjort, en uopprettelig skade. Den engang så populære kong Ludvig var håpløst kompromittert. Lola Montez hadde redusert ham til en komisk gammel herre, som hadde mistet alt sitt vett og sine undersåtters aktelse. Hans dager var talte. Den stil­ ling han hadde manøvrert seg inn i, bød ikke på gode forsvarsmuligheter da revolusjonsbølgen for alvor brøt inn over Tyskland bare en måneds tid senere. PREUSSENS FØRSTE FORENTE LANDDAG

Fra Preussen kom det i februar 1847 melding om at Fredrik Vilhelm 4. hadde besluttet å sammenkalle en forenet landdag, det vil si en sammenslutning av de provinslanddagene som allerede eksisterte, men som for sikkerhets skyld skulle bli forsterket med en såkalt herrekurie, sammensatt av prinsene av det kongelige hus og den høyeste adel. Meddelelsen vakte glade forventninger i prøyssiske kretser og en viss oppmerksomhet i utlandet. Friedrich Engels kalte kunngjøringen «begynnelsen til en ny tid» — han skrev at i Preussen gjentok nå det skuespil­ let seg som Frankrike hadde vært vitne til våren 1789: monarken ble tvunget til å kalle stendene sammen på grunn av de slette statsfinanser. Og i London gjorde «The Times» tiltak for å kunne bli den første engelske avis som offentliggjorde den prøyssiske konges trontale.

Preussens hovedstad, Berlin, i midten av 1800-tallet. Utsnitt av Wil­ helm Briichers malen. I Fredrik Vilhelm 4.s regjeringstid ble det reist mange praktbygninger i Berlin, og innbyggertallet øket fra ca 330 000 til omkr. 460 000.

Den forente landdagen trådte sammen i april 1847, og Fredrik Vilhelm avleverte sin tale. Han gjorde det med bruk av hele sitt retoriske talent, men også med under­ strekning av alle grunnsetningene i sin rigorøse statsoppfatning. Det besto, sa han, et naturlig forhold mellom fyrste og folk, og han ville aldri gå med på at det ble av­ løst av et konstitusjonelt styre. Hadde han trodd at sten­ dene aktet å spille rollen som en folkerepresentasjon, ville han aldri ha sammenkalt dem, understreket han. Og med mange ord talte han om kongens allmakt og de oppgaver som Den høyeste hadde pålagt ham, oppgaver som ingen annen enn han kunne oppfylle.

100

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

Den prøyssiske landdag av 1847 ble ikke noen suksess. Men den ble en meget viktig forpostfektning. Trontalen virket inspirerende på en måte som den kongelige taler ikke hadde hatt til hensikt: de fremskrittsvennlige hadde fått det endelige bevis på at tidens krav ikke fant det rin­ geste gehør hos monarkiet og dets representanter. Og da de nå for første gang fikk anledning til å gi kollektivt ut­ trykk for sine meninger og krav, gjorde de det med fynd og klem. Sammenstøtene ble heftige og hissige. Det var nå Georg von Vincke avga sine fulltonende erklæringer om rett og rettferdighet og om Preussens store oppgave: «frihetskrigens ånd levde fremdeles i denne mann, den syntes i det hele tatt å ha våknet i den forente landdags rekker. Kongen hadde slett ikke villet sammenkalle folket, men folket fantes der, det talte gjennom en mann som von Vincke.» Nå var det imidlertid også den unge Otto von Bismarck gjorde sin debut i den politiske verden og på den ytterliggående høyre fløy gikk til rasende motan­ grep mot von Vincke og alle hans meningsfeller. Det var Otto von Bismarck som bryskt avviste de følelsesbetonte utlegninger av betydningen av det som hendte i 1813-14 og som med bitende sarkasme gikk til storm mot liberalis­ mens humanitære idéer. Det var han som med en hov­ modig forakt for alle som ikke tilhørte junkernes sluttede krets kjempet for å bevare de feudale privilegier, og hvis høyeste ønske syntes å være å gjøre seg så upopulær blant de nasjonale frihetsvennene som det i det hele tatt gikk an. Det var Bismarck som freidig avfeiet sine motstan­ dere som representanter for en «løgnaktig usaklighet» og som i de liberales øyne fremsto som «den typiske repiesentant for det junkerdømme som har styrt den prøyssiske stat så lenge og med så stor hensynsløshet og arroganse». De virkelige resultater var små, da landdagen til slutt ble oppløst med en avskjedstale på kronens vegne som var direkte fornærmelig på grunn av sin advarende og irette­ settende tone. På alle vesentlige punkter hadde kronen stilt seg ubønnhørlig avvisende. De deputerte forlot Berlin uten egentlig å vite mer enn at det tydeligvis trengtes en hardere aksjon for å få monarkiet til å bøye seg. Og frem-

ØSTERRIKE OG UNGARN

101

«Jeg og mitt hus vil tjene Herren.» Friedrich Engels’ karikatur av den første prøyssiske landdagens åpning i 1847. De ynkelige figurene omkring Fredrik Vilhelm 4. skal vise hvor utlevd «kongedømmet av Guds nåde» er blitt etter Engels’ mening.

for alt visste de ikke om og når de ville bli sammenkalt på ny. Opposisjonen hadde henstilt til kongen å samtykke i periodisk tilbakevendende landdager, men dette ble det ikke tatt noe hensyn til. Fredrik Vilhelm 4. hadde fått nok lor denne gang. Med et lettelsens sukk vendte han tilbake til sin drømmeverden.

ØSTERRIKE OG UNGARN

Fra Østerrike kom det ikke akkurat noen bemerkelses­ verdige nyheter. Der regjerte man ikke, der administrerte man ganske enkelt, uttalte fyrst Metternich senere. De styrende var innstilt på at det bestående skulle bevares, med så få forandringer som mulig. Det bestående, det var Metternichs storverk: den mektige keiserstat, som han hadde skapt, «det antirevolusjonære Europas hjerte» som «hevet seg høyt over Tyskland, Italia og den slaviske ver-

Fyrst Metternichs arbeidsværelse i statskanselliet i Wien. Maleri av en ukjent kunstner fra 1829. Metternich var på dette tidspunkt 56 år og var Europas ledende politiker.

den og som var fast besluttet på å holde Frankrike i sjakk og ikke la Preussen få vokse seg sterkt». Det eksisterende var blant annet enstydig med Det tyske forbund og dets organ Forbundsdagen i Frankfurt am Main, den organisa­ sjonen som hindret — og ifølge Metternichs oppfatning skulle ha til oppgave å hindre — at de land som lå utenfor den østerrikske statsdannelse sluttet seg sammen på keiserstatens bekostning. For Metternich fremsto Tyskland som det viktigste av alle land. Den østerrikske statsdan­ nelse, som rommet så mange ulike nasjonaliteter innenfor sine grenser, skulle utad tre fram som et tysk land. Øster­ rike skulle ha den ledende stilling innen den tyske statsgruppe. Sett utenfra var fyrst Metternichs storverk fremdeles meget imponerende, og statens fasade tegnet seg mot en bakgrunn av en storslagen fortid. Suveren i sin ro, sjarme­ rende i sin adferd, slagferdig i sine spirituelle bemerknin­ ger, tvers igjennom en grandseigneur fra 1700-årene med en dyp forakt for 1800-årenes brokete og bråkende skue­ spill, betraktet fyrst Metternich denne praktfulle fasaden.

ØSTERRIKE OG UNGARN

103

Han hadde på ingen måte endret oppfatning om dens skjønnhet og verdi. Han elsket den — i den grad denne følelseskalde, skeptiske og meget likevektige aldrende mann kunne elske. Ved en senere leilighet, da det store skuespill han hadde satt i scene var over, og han for alltid hadde forlatt skueplassen, sa han: «Jeg behøver ikke å ta tilbake et eneste ord av det jeg har sagt.» Han gjorde det heller ikke. Han holdt fast ved sin overbevisning og sine prinsipper. Han betraktet dem som en garanti for Europas lykke — selv om Europa var for enfoldig til å forstå det, Wien i 1847. Akvarell av Jakob Alt. I forgrunnen ligger den mektige Stefansdomen med sitt 136 meter høye tårn. I det henger en av ver­ dens største kirkeklokker, «Pummerin». Den er støpt i 1711 av kano­ ner, erobret fra tyrkerne i 1683, og veier nesten 20 tonn. Over byen svever en luftballong, en fransk oppfinnelse fra slutten av 1700-tallet.

104

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

for tåpelig og for vulgært. Vulgariteten viste seg i smaken for nymotens ting, tåpeligheten i den bristende evne til å kunne gjennomskue disse nye tingenes verdiløshet. Dette var noe man måtte forakte. Men i det lange løp måtte man også fole det som noe irriterende og stundom også som noe dypt foruroligende. Fyrst Metternich visste så utmerket godt at mange av de menneskene han styrte, helst ville bli kvitt ham. Han visste at han var en dypt og inderlig hatet mann. Han mottok rapporter om alle de bevegelser som tok sikte på å undergrave hans livsverk, hans storverk. De hopet seg opp, disse rapportene. Og så sterk var hans tro på menneskenes mindreverdighet at han tydelig begynte å innse at situasjonen var blitt alvor­ lig, for ikke å si truende, «Aret 1848 vil gi oss klarhet,» sa fyrst Metternich ved årsskiftet. Da året 1848 gikk inn, hadde kritikken mot fyrst Metter­ nich nådd sin fulle modning. Den fantes overalt, i alle klasser og samfunnslag. Den fantes ved hoffet, i selveste keiserslottet i Wien, hos erkehertuginne Sofie, som var gift med keiser Ferdinand l.s yngre bror, erkehertug Frans Karl. Systematisk intrigerte hun mot Metternich: han var en svak og stokkdøv gammel kall og bare en skygge av seg selv, en mann som gikk i barndommen. Dette var hennes syn på den store statskansler. Men kritikken kom også til orde i den «statskonferanse» som skjøttet regjeringen på den sinnssyke keisers vegne: et av dens medlemmer, grev Kolowrat, var Metternichs svorne fiende. Den fantes innen borgerskapet og blant arbeiderne i Wien, den fantes i Ungarn, i Bohmen og Italia. Og sist men ikke minst fantes den i Tyskland, der man betraktet den østerrikske statskansler som den som med nådeløs hardhet og stiv doktrinarisme slo ned det edleste og det fineste i den yngre tyske generasjons tanker og følelser — bare for å holde den kunstige østerrikske statsdannelse sammen, bare for å sperre veien til fremtiden. Hatet mot fyrst Metternich fantes overalt hvor følelsen for individuell og nasjonal frihet hadde vokst seg sterk og fylte sinnene med en lengsel som stadig ble hetere. o

Avisene og tidens strømninger diskuteres livlig i en av Wiens mange kaféer. Farvelitografi fra 1837 av Johann Christian Scheller. En enkelt kvinne har også funnet veien til det mannsdominerte miljøet.

Høsten 1847 resymerte den prøyssiske ambassadør i Wien sine inntrykk i følgende ord: «Den mann som Østerrikes makt er sentralisert i, går mot sin grav. Hans ånde­ lige kraft er brutt. Og selv om han fremdeles står på høy­ den som diplomat, er han ikke lenger tilstrekkelig meget statsmann og statsstyrer til å kunne forstå tidens krav.» I Wien, «denne elskeligste av alle tyske byer», keiserbyen med sitt hoff, sitt aristokrati, sine offiserer og embedsmenn, sin musikk, sitt teater og sine kaféer, sin ele­ ganse, sitt glade humør og sitt lettsinn, i denne byen «ved den vakre, blå Donau» var det risikabelt å diskutere politikk. Likevel pågikk diskusjonene for fullt, ved kafébordene, i teatrene, i salongene og studérkamrene. Man får en god forestilling om det som på denne tid ble sagt wienere imellom gjennom et skrift som ble utgitt i Ham­ burg i 1843 med titelen «Østerrike og dets fremtid». Øs­ terrike, het det her, var ikke i seg selv noen sluttet stat. Det var en kombinasjon av nasjoner, som ville gli fra hverandre, hvis det ikke ble tatt øyeblikkelige forholdsi egler. Det måtte bli slutt på papireksersisen, på det sjel-

106

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

Den østerrikske dramatikeren Franz Grillparzer (1791-1872). Ut­ snitt av Georg Waldmiillers maleri fra 1844. Grillparzer, som østerri­ kerne i våre dager regner som sin nasjonaldikter, vant først anerkjen­ nelse i meget høy alder. Da var dikteren allerede blitt en bitter mann.

løse byråkratis tankefattige rutinestyre. Med sine 140 000 tjenestemenn var administrasjonen rett og slett blitt en mumie. De som ble styrt, hadde ingen andel i styret, deres lodd var ganske enkelt å arbeide, å betale skatter, å lyde lovene og ellers holde munn. «Mennesket får more seg, det får drikke seg full, det bør kanskje anlegge et eller an­ net bomullsspinneri, og det kan studere teaternyhetene — men å vise interesse for sin kommune, for sin provins, for sin stat, for tidens viktigste spørsmål, det må det pent la være for ikke å besvære de regjerende herrer.» Stat og folk dannet ingen enhet, tvert imot var de motsetninger. Over­

ØSTERRIKE OG UNGARN

107

for det allmektige byråkrati måtte man utvikle stendene, og ikke bare aristokratiske, men også borgerlige stender. Slik var stemningen i Wien og over store deler av den østerrikske keiserstat. Den gikk igjen i Franz Grill­ parzer s diktning. Dikteren, erkewieneren og patrioten Grillparzer utdypet de opposisjonelle strømninger med en gripende, melankolsk skjønnhet. Som ingen annen følte han hvor dypt tragisk det mettemichske regime var for Østerrike. Heftig og hissig angrep han dette regimet, sam­ tidig som han ga uttrykk for sin fedrelandskjærlighet. Metternich holdt Østerrike nede, forkynte Grillparzer han hindret dets utvikling, han lot det stivne og bli lig­ gende tilbake, mens andre land, som Storbritannia, Frankrike og ikke minst Preussen, gjorde veldige frem­ skritt i den nye teknikks tegn. Han utarmet sitt land og undergravet dermed dets eksistens. Dette var kjernen i Grillparzers forkynnelse, den bitre kilden til hans dypeste angst og uro, og det samme var tilfelle i alle de kretser Det gamle Hofburg-teateret i Wien. Akvarell av Franz Gerasch fra omkr. 1875. Teateret, som anses som den første tyske scene, ble opp­ ført i 1741, og i 1776 gjorde Josef 2. det til nasjonalteater. I nesten hundre år var teateret den ledende tyske scene og i Wien ble Burgteater det naturlige sentrum for byens kulturliv.

108

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

hvor de politiske spørsmål ble diskutert. Finansene var elendige, den jevne borger orket ikke lenger å bære skatte­ byrden, fremhevet den anonyme forfatter av skriftet om «Østerrike og dets fremtid»: Hvor alvorlig stillingen i vir­ keligheten var blitt, fikk man full klarhet over høsten 1847, da det inntraff en meget ondartet børskrise. Storkapitalistene i det italienske Lombardiet, som sto under Østerrike, gjorde et kupp i patriotisk ånd: de besluttet at de plutselig og alle på en gang skulle kaste sine østerrikske aksjer og statsobligasjoner ut på markedet. Følgen ble en katastrofal baisse. Kursene falt med lynets hastighet, og det utbrøt panikk på børsen i Wien. Det eneste som dengang reddet Østerrike fra statsbankerott, var de lån det fikk av huset Rothschild og den russiske tsar. Krisen gled over. Men den var en advarsel, som ikke kunne oversees. Det ble vanligvis sagt om den mann som sto i spissen for det habsburgske monarki, keiser Frans l.s eldste sønn og etterfølger Ferdinand 1., at han var en godlynt og velmenende person som ville alles beste. Sannheten om ham var vel heller den at han ikke ville noe i det hele tatt. Han var bare «et regjerende symbol», som ikke klarte å svare for en eneste selvstendig handling. Ferdinand, som var epileptiker med uutviklede sjelsevner, en svaksinnet stakkar, som ikke riktig kunne fatte noe av det som fore­ gikk rundt ham, var satt til å herske over mer enn 38 mil­ lioner mennesker. Den russiske keiserinne ble forferdet, da hun traff ham. «Du store Gud,» utbrøt hun, «jeg har jo hørt så mye snakk om ham, om den lille, stygge og forkrøplede skikkelsen hans, om hans store hode og uttrykksløse ansikt. Men virkeligheten overgår alle beskrivelser.» I Ferdinands sted regjerte «statskonferansen» med fyrst Metternich som avgjørende medlem. Men bak den sto den energiske erkehertuginne Sofie. Hun hatet og av­ skydde Metternich — hun så i ham den mann som ville bli det habsburgske monarkis likgraver, den mann hvis halsstarrighet ville føre til at hennes elskede sønn Frans Josef ikke fikk bestige tronen. Gjennom sin ektemann arbeidet erkehertuginne Sofie for en omlegning av kursen. Det samme gjorde Kolowrat. Denne gamle, slue aristokra-

Storgodseieren grev Franz Anton Kolowrat (til venstre) og keiser Ferdinand 1. Bildet av Kolowrat er gjengitt etter Johann Nepomuk Enders litografi fra omkr. 1840, mens keiserens portrett er et utsnitt av en ukjent kunstners maleri. Ferdinand 1. ble konge av Ungarn i 1830 og keiser av Østerrike fem år senere. I desember 1848 overlot den 55 år gamle og lite begavede keiseren regjeringsmakten til sin brorsønn, Frans Josef (se side 144). Deretter levde Ferdinand tilbaketrukket i Praha til sin død i 1875.

ten og storgodseieren var så visst ingen demokrat. Men han forsto det som keiser Ferdinand ikke kunne begripe, og fyrst Metternich på tross av alle anelser ikke ville forstå, nemlig at alle det østerrikske monarkis mangler gjorde det nødvendig at man på en aller annen måte imøtekom den nye tids krav. Selv betegnet Kolowrat seg engang — indi­ rekte — som en blanding av filosof, intrigant og idiot: dette var, sa han, de kvalifikasjoner som trengtes for å kunne tjenestgjøre i keiserens umiddelbare omgivelser i lengre tid. Til hans gode sider hørte åpenhjertighet. Den var stor når det gjaldt ham selv, men den var enda større når det gjaldt andre, først og fremst Metternich. Hoffopposisjonen kom til å spille en meget viktig rolle i det revolusjonære skuespill som nå snart skulle ta sin be­ gynnelse. Men enda viktigere var den misnøye som gjærte utenfor keiserslottets vegger, den bevegelsen som grev Kolowrat av taktiske grunner ikke stilte seg avvisende til:

En typisk familie fra det øvre borgerskap i Wien ved midten av 1800-tallet. Samtidig maleri av Michael Neder. Den eldste av de fem barna er kommet i keiserens klær og håper på en militær karriere.

de liberales og de mer eller mindre radikale arbeideres opposisjon, den som blomstret på kaféene, blant studen­ tene ved universitetet, blant forfattere og journalister, kjøpmenn, advokater og leger — blant alle dem som var fyrst Metternichs undersåtter, men som ville bli borgere av keiserriket, blant dem som i henhold til det gamle systemet ikke hadde den ringeste andel i styret, men som nå krevde å få et ord med i laget, blant dem som ville sette dyktighetens rett foran fødselens. Det var disse bor­ geres følelser Grillparzer tolket, men de var i og for seg ikke revolusjonære. De var gode og trofaste patrioter, og med begeistring og overbevisning ropte de hurra for Hans keiserlige majestet, selv når det majestetiske ble legemlig-

ØSTERRIKE OG UNGARN

111

gjort i Ferdinand l.s gebrekkelige skikkelse. De ville ha et Østerrike som ble dominert av det tyske element og et Donaumonarki som styrte Tyskland. Men de var gått trett av det rådende systems kalde og kvelende hånd, de ville ha en konstitusjonell forfatning, de ville ha pressefrihet og et rettsvesen som gjorde rett og skjel for sitt navn. Ennå var Østerrike lite berørt av industrialismen, og hva arbeiderne angår var de først og fremst glødende forbitret over den nød som hersket i landet. Men de hadde ikke organisert seg — vi må her være oppmerksomme på at i Metternichs Østerrike var det dødsstraff for å propagan­ dere for den sosialistiske lære. Arbeiderne var ikke påvirket av Karl Marx’ og Friedrich Engels’ og de franske sosialisters idéer. De sluttet seg til den borgerlige opposisjon, de tjenestgjorde som dens støttropper — men det gikk ikke lang tid før de gjorde seg uavhengige av de borgerlige og tok saken i sine egne hender. Industrialiseringen var ikke kommet særlig langt i Østerrike ved midten av 1800-tallet. I dette såpekokeriet i Wien har maskinene ennå ikke tatt arbeidet fra de mange kvinnelige arbeiderne. Litografi av Franz Xaver Sandemann fra omkr. 1845.

112

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

De problemer som habsburgmonarkiet sto overfor, var imidlertid ikke slutt med dette. Situasjonen ble ytterligere komplisert av de nasjonalistiske bevegelser i de forskjel­ lige delstater og provinser, i Bdhmen, i Italia og ikke minst i Ungarn. Ungarns deltagelse i de revolusjonære begivenheter har et storslagent og egenartet preg. Den avtegner seg mot en ærerik fortid, som i høy grad virket stimulerende på ungarerne i 1848. Som selvstendig kongerike var Ungarn me­ get eldre enn det habsburgske styre i Østerrike. I århund­ rer hadde det hatt en forfatning som trakk skarpe grenser for kongens makt — det vil si mellom kongens og adelens rettigheter. Denne forfatning sto fremdeles ved makt, og fremdeles var det adelen som hersket. Ungarn var et ut­ preget feudalt land, og bøndene førte en ynkelig tilværelse på de store godser. Man hadde begynt å drøfte spørsmålet om en bondefrigjøring. Den inngikk som et ledd i debat­ ten om et større problem, problemet om Ungarns rettighe­ ter i henhold til forfatningen og dets forhold til Østerrike, dets stilling innen det habsburgske monarki. Herrene i Wien betraktet gjerne Ungarn som blott og bart en østerriksk provins. Det var denne holdning som vakte de ungarske patrioters rasende forbitrelse. Med etter­ trykk minnet de om at Ungarn var et rike for seg, et av de eldste og mest tradisjonsrike i Europa. Riktignok var det forenet med det habsburgske monarki. Men av dette fulgte slett ikke at det for all fremtid skulle være uten sin egen regjering og sin egen utenriksrepresentasjon, slik som forholdet var nå. Det burde selv få velge sin konge — gjerne overhodet for den habsburgske ætt, gjerne keiseren i Wien. Men i så fall kunne det bare bli tale om en personalunion mellom to land som var likestilt på alle måter. Og videre: det falt ikke ungarerne inn å be om en konsti­ tusjon. De hadde allerede en forfatning. Men denne for­ fatningen burde revideres i liberal og konstitusjonell ånd. Og den revisjonen forbeholdt ungarerne seg å få foreta på egen hånd. Ungarn var «forværelset til revolusjonens helvete», sa Metternich.

ØSTERRIKE OG UNGARN

113

Det var også i Ungarn «revolusjonens dåpstale» ble holdt. Den ble holdt i 1847 av aristokraten, advokaten og journalisten Lajos Kossuth, den ungarske revolusjons kommende store helt og en av de minneverdige skikkelser i Ungarns historie. Det han sa denne dagen, formet seg som «en veldig anklage mot stillstandens, bajonettenes og familieinteressenes wienpolitikk». Østerrike sto overfor valget mellom å forfalle eller å gjenfødes, sa Kossuth — «fra wiensystemets likhus slår en forpestende stank mot oss». Ikke embedsmannsbyråkrati og ikke enevoldsmakt, bare folkets frie vilje, kan holde stater sammen, fortsatte han. Derfor måtte Ungarn nå langt om lenge få tilbake sin selvstendighet. Det måtte få en egen regjering og en fri forfatning. «Helvete er sloppet løs», konstaterte fyrstinne Metter­ nich da hun hadde lest Lajos Kossuths ungarske selvstendighetserklæring og krigserklæring. Hendelsene i Ungarn irriterte statskansleren sterkt, og situasjonen ble ikke behageligere for ham, da han merket lignende fenomener i Bohmen. Han reagerte på sin van­ lige måte — «Bohmen må regjeres», erklærte han kort og hardt. Men Bohmen ville ikke lenger bøye seg for denne parolen uten videre. Også blant tsjekkerne hadde det gjort seg gjeldende en nasjonal bevegelse, først på det kulturelle område, men snart også med politiske aspirasjoner. Den fikk sitt preg av de rådende slaviske stemninger. Tsjek­ kerne var et av de slaviske folk som var blitt innlemmet i habsburgmonarkiet, og slavernes samlede antall i keiser­ riket var betydelig større enn tyskernes. Men Wien regjerte på tysk, er det sagt. Og det som tsjekkerne nå åpent rea­ gerte mot, var det keiserlige styrets forsøk på å fortyske dem. Systematisk og i samsvar med et bestemt program tok de til å dyrke sitt eget språk. De begynte også å kreve større friheter og rettigheter, og de tsjekkiske ønskemål ble formulert med stor presisjon på et møte i Praha den 11. mars 1848: like rettigheter for begge de nasjonaliteter som levde i Bohmen og en felles folkerepresentasjon for kronlandene Bohmen, Måhren og Schlesien. Dette var å tale i samme ånd som Lajos Kossuth. 6. Grimberg 19

114

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

ITALIA «Italias frigjøring, er politikkens poesi,» sa lord Byron. «Hvilket storslagent mål — et fritt Italia!» Det var i 1821 lord Byron kom med denne uttalelsen; på denne tid oppholdt han seg i Syd-Europa, og han hadde engasjert seg sterkt i Italias sak. «Jeg var så sikker på at brev ble åpnet,» skrev han ved en annen anledning. «Det er grunnen til at jeg alltid sier min mening om de tyske og østerrikske slyngler; det finnes ikke en italiener som avskyr dem mer enn jeg.» Det Italia som Byron elsket så varmt og hadde slik med­ ynk med, var et tilbakeliggende land på de fleste områder.

ITALIA

115

Det befant seg i de reaksjonære krefters vold. Det var splittet, og det var ufritt. Lengst i syd lå kongeriket Begge Sicilier, som omfattet Napoli og Sicilia og ble styrt med barbarisk hensynsløshet av Ferdinand 2., som for øvrig var i nær slekt med den østerrikske keiser. Nord for det bredte Kirkestaten seg fra kyst til kyst; den dominerte Mellom-Italia og ble styrt med jernhånd av den erkereaksjonære pave Gr ego r 16. Hans program gikk ut på å holde folkets utdannelse på det lavest mulige nivå. Dess­ uten forbød han all universitetsundervisning i slike farlige emner som nasjonaløkonomi og moderne litteratur, han opprettholdt i det hele tatt en meget streng sensur, og han hindret at det i Kirkestaten ble innført slike nymotens påfunn som jernbaner og telegraf. Med jevne mellomrom lot han også foreta razziaer blant mistenkte elementer — og temmelig ofte forsvant fangene sporløst i de pavelige fengsler. «Ingen som ikke var en venn av regjeringen, nøt virkelig sikkerhet i Kirkestaten, hverken når det gjaldt liv eller eiendom,» sier G. M. Trevelyan i et av sine arbeider om Italias historie i disse år. Og oppe i nord hersket østerrikerne. Lombardiet og Venezia var østerrikske besittelser. Nominelt ble de styrt av en østerriksk visekonge, men i virkeligheten ble de kontrollert direkte fra Wien. De ble regjert av den keiser­ lige statskansler med hjelp av en hær på 70 000 mann, som var stasjonert i fire sterkt befestede byer og ble kom­ mandert av den gamle veteran, feltmarskalk grev Joseph Wenzel Radetzky (se side 139). Fyrst Metternichs mål var å gjøre Lombardiet og Venezia til en støtte for den reaksjonære tanke i Europa og å bruke disse provinsene i nord til å utvide Østerrikes innflytelse i Italia ut over hele halvøya. Dette betydde at italienerne måtte kues og holdes i sjakk, såfremt de opponerte. Det innebar at Wien-regjeringen måtte gi de militære og poli­ tiet frie hender og ellers stole på sine agenter — spioner fantes overalt. Resultatet var at det østerrikske system i Italia fikk karakter av «en eneste stor unntakslov». Italienerne opponerte nemlig. De satte seg til motverge med alle krefter og alle de midler som sto til deres rådig­

1 16

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

het. De hatet disse fremmede soldater, denne sabelraslende okkupasjonsmakten, som behandlet dem som om de tilhørte en lavere rase. De boikottet dens representan­ ter. Og når de fikk sjansen, snikmyrdet de dem. De laget parolen: «Ut med barbarene!» Spørsmålet var bare hvor­ dan dette skulle la seg gjøre. Og på det spørsmål fantes det meget lenge ikke noe svar utenom ønsketenkningens og dagdrømmenes sfære. En av dem som drømte, var en mann som de reaksjo­ nære myndigheter betraktet som den farligste av alle italie­ nere: Giuseppe Mazzini, grunnleggeren av det revolu­ sjonære selskap «Det unge Italia», mannen som hadde utformet den radikale italienske frihetsideologi og om hvem det langt senere, da målet var nådd, ble sagt at «han våket alene, da alle omkring ham sov, bare han holdt den hellige ild brennende». Giuseppe Mazzini var blitt nødt til å flykte fra sitt land og søke sikkerhet i England. Fra London fulgte han begivenhetenes utvikling med en aldri sviktende oppmerksomhet, og derfra dirigerte han også sine medarbeidere, agentene for «Det unge Italia» som gjennomkrysset halvøya fra nord til syd for å utbre meste­ rens idéer. Alt i midten av 1830-årene hadde Mazzini sagt at «det gamle Europa dør, den gamle ordning holder på å forsvinne — men dødskampen vil bli langvarig». Mazzini kunne imidlertid den kunst å vente. Han ga ikke opp. I det manifest han hadde laget for «Det unge Italia» i 1831, het det at det nye Italia skulle bygge på begrepene uav­ hengighet, enhet og frihet. Østerrikerne skulle kastes ut, og et fritt, demokratisk styre skulle innføres i det nye rike. Dette programmet holdt han fast ved. Til hans mange store og edle egenskaper hørte en absolutt mangel på evne til å svike det han betraktet som rett og sannhet, et ubønnhørlig krav på å få ofre seg helt for disse begrepene, for Italia og for menneskeheten. I «The Times» karakteri­ serte Thomas Carlyle ham i midten av 1840-årene som «en mann med geni og karakter... et av de få mennesker som er verdige til å bli kalt martyrsjeler». Og i våre dager har en av de historikere som har skildret ham, G. M. Trevelyan, talt om «den smertelige, gjennom elleve år på-

ITALIA

117

Giuseppe Mazzini, stif­ teren av den hemmelige organisasjon «Det unge Italia». Utsnitt av et tre­ snitt i «Illustrirte Zei­ tung» 1848. Mazzini levde det meste av sitt liv i landflyktighet, men opplevde å se sine drømmers mål — et frigjort Italia — før han døde ubemerket i Pisa i mars 1872.

gående utvikling som skapte en helgen i et Londonpensjonats dystre miljø». Hovedskikkelsen i den nye periode av Italias historie som nå sto for døren — il risorgimento, gjenoppstan­ delsen — var Giuseppe Mazzini. Rundt om i den liberale verden, og særlig i Storbritan­ nia, vakte Mazzinis forkynnelse kraftig gjenklang. Britiske politikere hadde lenge betraktet Roma som arnestedet tor sin politiske utdannelse. Og i likhet med den unge Florence Nightingale, som i slutten av 1830-årene vandret omkring blant den evige stads minnesmerker, oppfattet mange engelskmenn den italienske fnhetsbevegelse ikke blott og bart som et politisk fenomen, men som en religion, en tro, som uttrykk for det godes kamp mot mørkets makter. Og det kunne ikke være noen tvil om at Mazzinis lære vant terreng i Italia selv. Det var til og med en italiensk fyrste som begynte å bli påvirket av de patrio­ tiske frihetsstemninger, nemlig kong Karl Albert, hers­ keren over Piemonte og Sardinia. Noe særlig sympati for liberalismen hadde han vel egentlig ikke, og enda mindre tor de demokratiske idéer — han begynte sin regjering

118

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

som en utpreget autokrat, og i sin tid hadde han hensyns­ løst forfulgt Mazzini og hans tilhengere. Men tanken om at Italia skulle bli befridd for østerrikerne, hadde smått om senn vunnet hans økende sympati, først og fremst fordi han håpet at en befrielseskrig ville gi Piemonte og ham selv vesentlige fordeler. Karl Albert var et underlig sammensatt menneske, nølende og ubesluttsom, vaklende mellom konservatisme og en mer eller mindre opportunis­ tisk oppslutning om tidens patriotiske idéer — «jeg er ikke sikker på meg selv, hverken i kjærlighet eller politikk», tilsto han engang. På ett område viste han seg imidlertid ubøyelig konsekvent, nemlig i sine anstrengelser for å gjøre sin armé effektiv, for det tilfelle at han engang skulle få sjansen til å marsjere mot østerrikerne. Slik var stillingen, da den store sensasjonen kom, den som skulle gripe hele det italienske folk i langt høyere grad enn noe annet kunne gjøre — en hendelse som gjorde italienerne ville av glede og som slo verden med forbau­ selse. En liberal pave trådte fram, på den hellige stol satt en mann som viste seg å være en folkets venn med full forståelse av tidens stemme og krav. Det var Pius 9. — Pio nono — som i 1846 etterfulgte den gamle, reaksjo­ nære Gregor 16. Pio nono begynte sitt styre med å offent­ liggjøre dekreter som intet menneske ville ha trodd var mulige innenfor Kirkestatens grenser. Han benådet alle de politiske fanger i landet — det dreide seg om omkring tusen mennesker. Han lot de landsforviste få vende hjem. Og han innrømmet pressefrihet — innen visse grenser rik­ tignok. Det var mer, langt mer enn noen pave tidligere hadde ment han kunne gjøre. Det var også å gå lenger enn noen verdslig fyrste hadde gjort i Italia. For den fremvoksende italienske enhets- og frihetsbevegelsen er det ingenting som har betydd tilnærmelsesvis så meget på dette tids­ punkt som Pio nonos liberale dekreter. Hvis det var noen som kunne forene det italienske folk, var det paven — og fremfor alt en frisinnet og fremskrittsvennlig pave. Pio nono ble Italias yndling og avgud, det var han det unge Italia så opp til som sin leder. Bifallsstormene bruste den

ITALIA

1 19

Pave Pius 9. — Pio nono. Utsnitt av en samtidig medalje. Pius 9. etterfulgte i 1846 Gregor 16. og hadde sittet på pavestolen i nesten 32 år da han i 1878 ble etterfulgt av Leo 13. Pius -9. var greve av fød­ sel og ville gjerne blitt offiser, men led av epilepsi og ble til å begynne med også nektet prestegjerningen av denne grunn. I hans tid ble pavens makt sterkt redusert, og da Kirkestaten ble innlemmet i det nye Italia i 1870, satt han som «fangen i Vatikanet».

54 år gamle paven i møte. Pio nono hadde åpnet slusene for liberalismen. «En liberal pave er et paradoks,» sa fyrst Metternich. Det skulle vise seg at han hadde fullstendig rett, iallfall når det gjaldt en pave i Pio nonos situasjon. Det skulle komme en dag da pave Pius fant grunn til å slå retrett.

120

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

Men i nesten to år holdt han fast ved sin liberale kurs under varmt bifall fra hele den frisinnede verden. I De forente stater ga utenriksministeren uttrykk for sin dype beundring for paven og hans verk, og i England ga selveste Mazzini uttrykk for sitt uforbeholdne bifall. Fra SydAmerika fikk paven et tilbud fra en landsmann, hvis kri­ gerske bedrifter det i det siste hadde begynt å gå rykter om i Italia. Giuseppe Garibaldi uttrykte sin forhåp­ ning om å få stille seg til pavens rådighet for å begynne kampen mot de fremmede undertrykkere. Garibaldi var født i Nizza i 1807 og var sønn av en skuteskipper som livberget seg ved fraktfart. Selv gikk han tidlig til sjøs, og det var under sine reiser i det østlige Middel­ hav — i den greske frihetskamps dager — at han ble klar over at det fantes noe som het trelldom og slaveri og for­ nedrelse, og at dette ikke bare eksisterte i Hellas, men også i hans eget land, Italia. Han ble klar over at det var bedre å dø for friheten enn å leve som trell, og at det edleste og vakreste et menneske kan gjøre, er å ta opp kampen for friheten, overalt hvor det er nødvendig. Det var i denne tidlige periode av Garibaldis liv at hans liden­ skapelige kjærlighet til Italia våknet — «Italia først og sist og for alltid!» Da hans landsmann Mazzini stiftet «Det unge Italia», sluttet Garibaldi seg straks til selskapet, og han ble et av dets mest aktive og begeistret dumdristige medlemmer. Men da han forsøkte å lage mytteri i den piemontesiske marine, ble han grepet og måtte flykte. Han dro til Syd-Amerika og var borte i tolv lange år. I Syd-Amerika ble Garibaldi condottiere. Han samlet en skare menn, helst landsmenn, omkring seg, og med dem kastet han seg inn i de stadige feider mellom de for­ skjellige sydamerikanske stater. Det var av denne friskaren hans senere så navngjetne «italienske legion», hans «rødskjorter» vokste fram. Dette hans sydamerikanske krigerliv artet seg meget romantisk og eventyrlig, og han vant ry for sin dyktighet, sin tapperhet og sin enestående utholden­ het. I aller høyeste grad romantisk var også Garibaldis møte med den unge og vakre kreolerinnen Anita. Han oppdaget henne ved et tilfelle i en liten by i Brasil, bort­

MARS 1848

121

førte henne, giftet seg med henne og levde senere meget lykkelig sammen med henne helt til den dagen under den italienske frihetskamp da hennes tragiske dødsstund kom. I sine erindringer har han selv brakt henne sin hyllest: «Anita var min skatt og ikke mindre begeistret enn jeg for nasjonenes hellige sak og for et eventyrlig liv. Hun betrak­ tet feltslagene som en fornøyelse og leirlivets anstrengelser som en adspredelse. Fremtiden smilte oss i møte, og de vidstrakte amerikanske ødemarkene bredte seg ut for våre øyne og forekom oss enda herligere og skjønnere nettopp fordi de var så ville.» (Se illustr. side 163.) Gjennom hele sitt liv betraktet Garibaldi Mazzini som sin «lærer og venn». I de årene han var i Syd-Amerika bevarte han stadig kontakten med den store føreren i Lon­ don. Han glemte ikke Italias sak. Med hele sin sjel lengtet han etter den stund da han kunne vende tilbake til sitt land og kaste seg ut i en større og viktigere kamp enn den han førte i Amerika. Men hans håp om å få tre i pavens tjeneste, ble ikke oppfylt. Først våren 1848 kunne han med omkring hundre av sine krigere avseile til Italia. Og det fortelles om disse menn at hver kveld ved solnedgang samlet de seg på dekket «for å synge en patriotisk hymne som aftensang».

MARS 1848

Da året 1848 gikk inn, sto det politiske barometer på storm. Det gjaldt Italia like meget som Østerrike og Preus­ sen. I Berlin, som på denne tid hadde ca. 400 000 inn­ byggere, hadde det funnet sted ondartede hungerdemonstrasjoner flere ganger i løpet av 1847. I hele Tyskland utløste meldingene om revolusjonen i Paris, om julikongedømmets fall, om Ludvig Filips flukt og opprettelsen av den franske republikk en skredartet bevegelse. Det ble satt fram krav om at pressesensuren skulle avskaffes, at det skulle innføres et jurysystem i rettsvesenet og opprettes en folkehær. De viktigste hendelser under den tyske marsrevolusjonen blir markert av følgende data:

122

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

1. mars: i Baden, som geografisk lå Frankrike nærmest, og der inntrykket av omveltningen i Paris var sterkest, ble det overlevert en massepetisjon til storhertugen og hans regjering. I denne het det blant annet: «Tyskland kan ikke lenger tålmodig se på hvordan det blir trampet under fot­ ter. Det tyske folk har rett til å kreve velstand, utdannelse og frihet for alle samfunnets klasser.» Storhertugen tapte fullstendig hodet, han kapitulerte og utnevnte en radikal regjering som omgående tok fatt på reformarbeidet. På lignende måte opptrådte regentene i de fleste andre tyske stater, blant dem Hannover og Sachsen. 3. mars: foran rådhuset i Kdln fant det sted en stor demonstrasjon, og her nøyet man seg ikke med bare å kreve pressefrihet og alminnelig stemmerett: Det ble for­ langt at styret omgående skulle legges i hendene på revo­ lusjonære utvalg. I Kdln slo man altså inn på en utpreget radikal linje. Ellers fikk revolusjonen for det meste et temmelig moderat preg: den gjorde holdt foran tronen, som det er blitt sagt. 5. mars: på et møte i Heidelberg mellom representan­ ter for forskjellige stater ble det krevd at et folkevalgt tysk parlament skulle opprettes, og det ble nedsatt et utvalg som fikk til oppgave å organisere det man kalte et forparlament. 13. mars: fyrst Metternich ble styrtet. Dette var den tyske revolusjons hittil største seier. 18. mars: Fredrik Vilhelm 4. av Preussen opphevet pressesensuren og kunngjorde at den forente landdag snarest ville bli innkalt for å drøfte en reform av forfat­ ningen. 19. mars: i Munchen, der Lola Montez enda en gang hadde dukket opp i disse stormfulle dager, abdiserte kong Ludvig til fordel for sin sønn, Maximilian 2. Revolusjonen var på marsj. Fyrstene hadde bøyd seg for den. Folket jublet. Kravet om innenrikspolitisk frihet var på en vellykket måte blitt koblet sammen med den tyske enhetstanke.

METTERNICHS FALL

123

METTERNICHS FALL. «DEN KEISERLIGE OG KONGELIGE REVOLUSJON» I ØSTERRIKE

«Min venn, dette betyr slutten,» sa fyrst Metternich til den russiske ambassadør i Wien, da han hadde fått mel­ dingen om Paris-revolusjonen. Litt senere uttalte han: «Europa er blitt ført tilbake til 1791 og 1792. Vil vi bli spart for et nytt 1793?» Den nå 75-årige statsmann, som hadde hatt en så ve­ sentlig andel i Napoleons fall og som så lenge hadde vært en av de sentrale skikkelser i det storpolitiske skuespill i Europa, trodde kanskje at han på tross av alt ikke be­ høvde å forlate scenen. Kanskje innbilte han seg at han var sterk nok til å få overtaket enda en gang, at han var uunnværlig. Kanskje kom det som en overraskelse for ham det som nå skulle hende med en slik overrumplende fart. I så fall skjulte han sin bestyrtelse med suveren ro og selvbeherskelse. I så fall kunne han si til seg selv at han iallfall gjorde et siste forsøk på å slå stormangrepet tilbake ved å appellere til den konservative solidaritetsfølelse i kampen mot revolusjonens ideologi. Han henvendte seg først og fremst til tsar Nikolai 1., men her fikk han ikke noe oppmuntrende svar. Han klarte ikke å få dannet den monarkiske enhetsfront som foresvevet ham. Fyrst Metternich var en meget ensom mann i sine siste scener på den storpolitiske skueplass. Men man kan si om ham at han spilte dem med fullendt verdighet. Det hendte den 13. mars, en vårmild dag med sol og klar himmel. Det var den dagen den østerrikske landdag skulle tre sammen. Mange mennesker var å se på gatene, til å begynne med mest velkledde borgere med sine da­ mer, men også studenter, og ut på ettermiddagen dessuten arbeidere og håndverkssvenner i stadig større antall. Fra forstedenes fattigkvarterer kom de togende mot byens sentrale deler. Stemningen steg, og man hørte ropet: «Ned med Metternich!» Tropper marsjerte opp foran keiserslottet Hofburg og Metternichs palé, kanoner ble kjørt fram og gater sperret. Med ett ga den kommanderende erkehertug ordre til å skyte. Dette var konfliktens første

124

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

Folketaler utenfor stenderhuset i Wien 13. mars 1848. Utsnitt av et samtidig tresnitt i «Illustrirte Zeitung».

skudd, som også krevde dens første dødsoffer. Det utbrøt et vilt håndgemeng. Revolusjonen hadde begynt. Fra Hofburgs vinduer kunne man se gatekampen, og på slottet begynte man nå å forhandle. Mens den stakkars Ferdinand engstelig virret rundt i salene og mumlet at han ikke ville at det skulle skytes på folket, sto fyrst Metter­ nich i en vindusnisje og fortalte de tilstedeværende hvor viktig det var at man ikke gjorde noen innrømmelser. Det var innrømmelsene som var blitt Ludvig Filips forderv. Det var de som hadde kostet ham hans krone. Bare ved å bruke vold kunne man få bukt med pøbel. Mot pøbelen skulle man sende soldater. Så enkelt var det.

METTERNICHS FALL

125

En borgerdeputasjon innfant seg og krevde at statskansleren skulle avsettes. Det ble forlangt svar klokken ni samme kveld. Det begynte å skumre, overlegningene fort­ satte time etter time, og fristen holdt på å løpe ut. Grev Kolowrat rettet heftige anklager mot sin gamle fiende og motstander. Erkehertug Johan hevdet at nå måtte man omsider komme til en beslutning. Klokken slo halv ni. En av de tilstedeværende sa tørt, men betydningsfullt: «Fyrst Metternich, vi har nøyaktig en halv time igjen.» Til slutt — det var noen minutter før ni — grep Metternich ordet. Han erklærte at han var villig til å nedlegge sine embeder, hvis den keiserlige familie ønsket det. Det svaret han fikk, var ikke til å misforstå. Metternich ba om avskjed. Ved en senere anledning sa fyrstinne Metternich at hvis opprørsmennene hadde krevd hennes manns hode, ville keiserfamilien utvilsomt ha undertegnet dødsdommen. Fyrst Metternich ble oppfordret til øyeblikkelig å for­ late Østerrike sammen med sin familie. Man var redd for at hans blotte nærvær ville forverre situasjonen, ble det I nærvær av fyrster og høyere embedsmenn bøyer fyrst Metternich (i sentrum) endelig av og trekker seg som Østerrikes statskansler. Det skjedde på Hofburg i Wien om kvelden den 13. mars 1848. Wienerne feiret hans avgang med fakkeltog. Samtidig litografi av Franz Kollarz.

126

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

sagt ved hoffet, og man kunne heller ikke garantere hans sikkerhet. Slik ble Metternich hodekulls tvunget til å dra i landflyktighet under ydmykende og risikable omstendig­ heter. Han fant et fristed i England. Der satt han i de vik­ torianske salonger, like rolig og hovmodig som alltid, og la ut om sitt syn på utviklingen og verden. Han kunne ikke innse at denne utviklingen, hendelsene i revolusjonsåret, hadde vært til annet enn skade og forderv. Den hadde revet opp så meget uten å gi noe igjen. Den hadde endt med en tydelig fiasko. Lord Palmerston var kjølig høflig mot ham. Men han ble sterkt beundret av den unge torypolitiker Benjamin Disraeli, hvis innflytelse var i stadig vekst. Metternich, sa Disraeli, var den eneste filosofiske statsmann han noengang hadde møtt. Fyrst Metternich døde i 1859. Sine siste år tilbrakte han i Østerrike. Etterspill i Wien: den 15. mars, to dager etter Metter­ nichs fall, ble det utstedt et keiserlig manifest som lovet en fri forfatning. Det utbrøt en endeløs jubel — «overalt skrek man, gråt man. omfavnet og kysset man hverandre,» forteller en samtidig. «Den almene menneskeforbrødring syntes i dette øyeblikk å være forvandlet fra en vakker Keiser Ferdinand 1. kry­ per i skjul for revolusjo­ nen i marsdagene 1848. Samtidig karikatur av Cham med følgende tekst: «Folk tror jeg blir redd når de roper «Ned med Metternich». Gå løs på dem, oberst, slå til! Jeg venter Dem her.» Ferdinand var fra barndommen sykelig og svak og lot seg helt lede av Metternich. Under urolighetene i 1848 mis­ tet han fatningen full­ stendig og abdiserte 2. desember til fordel for sin nevø Frans Josef. (Se også side 109.)

METTERNICHS FALL

127

Ungarns frihetshelter Lajos Kossuth og grev Lajos Batthyånyi hylles i Wien av den akademiske legion. Samtidig litografi. Batthyånyi var adelsmann, men tok tidlig del i agitasjonen for Ungarns frigjøring fra Østerrike. Han ble leder av den første ungarske regjering i 1848, hvor Kossuth var finansminister. De ledet en delegasjon til Wien og ble der hyllet av de liberale studentene. Batthyånyi ble fengslet av øster­ rikerne året etter og dømt til hengmng. Han prøvde å skjære strupen over på seg før dommen skulle eksekveres, men ble bare såret og ble skutt 6. oktober 1849. Kossuth unnslapp da revolusjonen ble slått ned. Han levde siden i landflyktighet til sin død i 1894 og avslo mange tilbud om å vende hjem. Han ville ikke avlegge troskapsed til dobbeltmonarkiets leder, Frans Josef.

drøm til en levende virkelighet.» I disse dager svermet man i Wien for ungarere og tsjekkere og italienere. Med grenseløs begeistring henga man seg til dyrkelse av de store liberale og humane idealer. I Wien ble det utnevnt en ny regjering, og grev Kolowrat triumferte. Han ble nemlig det nye ministeriums ledende mann. Også Ungarn fikk sine ønsker oppfylt. Også Ungarn fikk sin regjering, og et av dens medlemmer ble Kossuth, som nå ble tiljublet overalt. Ungarn ble i realiteten en selvstendig stat.

128

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

Det var dette som ble kalt «den keiserlige og kongelige revolusjon» i Østerrike. Om frihetsmennene ble hyllet, så ble nemlig også keiser Ferdinand det, og han opplevde nå en kortvarig storhetstid. Wien var i bunn og grunn dynastisk. Og byen elsket å gi fritt utløp for alle sine følelser, som på denne tiden var så merkelig sammensatte.

MARSREVOLUSJONEN I PREUSSEN Nå berodde alt på hva Preussen ville gjøre. Meldingen om Metternichs fall og den østerrikske regjerings kapitula­ sjon overfor revolusjonen, hadde slått ned som en bombe i Berlin. Mange oppfattet det som mer sensasjonelt enn selv nyheten om Ludvig Filips abdikasjon. Det ble også — og med rette — tatt som et tegn på at Østerrike nå var ute av spillet når det gjaldt den tyske enhet, og at Wien ikke var i stand til å gjøre noen innsats for den omdannelsen av Tyskland som så iherdig ble krevd. I stedet ble blikket rettet mot Preussen, mot Berlin, mot Fredrik Vilhelm 4. Noen dager før Metternichs fall hadde tsar Nikolai skrevet et brev til sin venn Fredrik Vilhelm. Han opp­ fordret ham til å gjøre en kraftanstrengelse nå, da den store krise sto like for døren, å stille seg i spissen for Det tyske forbund og stanse den revolusjonære flombølgen: «Bli Tysklands og den gode saks redningsmann! Gjør deg dristig til situasjonens herre!» Dette var en rolle som Fredrik Vilhelm i og for seg gjerne ville spille. Han hadde ikke noe imot å tre fram som fedrelandets redningsmann. Umiddelbart etter Ludvig Filips fall hadde han skrevet til dronning Victoria og fore­ slått henne en felles monarkisk aksjon mot den nye franske revolusjon, mot «det rasende Frankrike». Dronningen hadde svart temmelig kjølig, hvoretter Fredrik Vilhelm hadde satt sin armé på krigsfot. Det store spørsmål var hvordan og mot hvem han skulle bruke den. Dette var kongen selv helt på det rene med. Det hadde begynt å bli mer enn alminnelig vanskelig å ta stilling og bestemme seg. Da han gjorde det, foregikk det helt under

MARSREVOLUSJONEN I PREUSSEN

129

inntrykk av de rystende hendelser i Wien. Kongen av Preussen toget plutselig over til frihetsvennenes leir. Hans kunngjøring den 18. mars betydde at han sluttet seg til deres oppfatning: det tyske statsforbund burde omdannes til en forbundsstat, og Preussen ble lovet en fri forfatning. Da kongen av Preussen sendte ut denne berømte dekla­ rasjonen, var stemningen i Berlin blitt merkbart forandret i løpet av noen dager. I Tiergarten, der borgerne så gjerne samlet seg til enkle fornøyelser, hadde politiske agitatorer nå tatt ledelsen. De talte til studenter, litterater, håndverkssvenner og arbeidere, som lyttet begeistret til flam­ mende kunngjøringer om at man nå endelig skulle gjøre slutt på et mer enn tredveårig slaveri. Ved Brandenburger Tor ble det postert soldater. Militærpatruljer begynte å dukke opp overalt i gatene, helt til det indre Berlin lignet en kaserne. Dette stemte ikke sinnene mildere. Sammen­ støt mellom sivile og militære fant sted, og de utviklet seg til regelrette kamper med blanke våpen, blodsutgytelse og dødsoffer. Kongens bror, tronfølgeren prins Vilhelm, var ålment kjent som den erkereaksjonære leder av militærpartiet ved hoffet og derfor inderlig hatet og avskydd av befolkningen. Han fulgte først fyrst Metternichs opp­ skrift: den eneste måte å holde pøbelen i sjakk på, var, sa han, å skyte og gjøre det ordentlig. Så kom proklamasjonen av 18. mars. En veldig mennes­ kemasse samlet seg utenfor det kongelige slott denne lørdagsettermiddagen. Stemningen hadde svinget igjen, man mente at kongen i det avgjørende øyeblikk hadde vist seg som en venn av folket, og nå ville han hylle og takke ham. Fredrik Vilhelm viste seg noen ganger på en av slotts­ balkongene. Begeistringen steg. Men med ett hørtes ropet: «Bort med de militære! Bort med troppene!» Med full rett er det fremholdt at nettopp her lå sakens virkelige kjerne. Preussen var av tradisjon et militærmonarki. Kongen av Preussen var først og fremst landets øverste krigsherre. Hæren var hans fremste redskap og støtte. Men Preussen skulle omdannes og kongen med det. Man ville ikke lenger ha en monark som i første rekke var offiser og øverstkommanderende. Man ville ha en sivil 7. Grimberg 19

1 30

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

Kampen foran det kongelige slott i Berlin 18. mars 1848. Utsnitt av et tresnitt i «Illustrirte Zeitung». Den ubevæpnede folkemengden blir slått ned av ridende soldater.

konge, en statssjef som tillitsfullt arbeidet med og ved hjelp av folket og følte seg solidarisk med det. Man ville «skjære av det prøyssiske kongedømmes absolutistiske røtter». Det var to verdener som ble konfrontert med hver­ andre, da dette ropet «Bort med de militære» hevet seg. Fredrik Vilhelm gjorde en tafatt manøver. Han hadde virkelig vist at han forsto folkets ønsker, mente han. Nå ville han også gjøre en innrømmelse til militærpartiet. Han ga befaling om at slottsplassen skulle ryddes og tøm­ mes. Troppene rykket fram. Og nå falt de skjebnesvangre skudd, som gjorde folkemassen rasende og ble signalet til den virkelige borgerkrig. Berlin ble nå vitne til det vanlige

MARSREVOLUSJONEN I PREUSSEN

131

revolusjonsskuespill, med folket i våpen på barrikader som var oppkastet i en fart. Hele natten ble det kjempet i det indre av byen. Befolkningen følte seg forrådt og ført bak lyset. Man kunne ikke forklare det på noen annen måte enn at kongen hele tiden hadde hatt til hensikt å foreta et militærkupp i det rette øyeblikk for å kunne ta tilbake alt det han høytidelig hadde lovet og besvoret. Da den nye dag grydde, var militæret herre over situa­ sjonen. Men tidlig om morgenen lot Fredrik Vilhelm — en oppreven og overnervøs Fredrik Vilhelm — kunngjøre en ny proklamasjon, som begynte med de berømte ordene: «Til mine kjære berlinere!» Han appellerte til folket, han talte til det «som en far til den forlorne sønn». «Hør en konges røst, I innbyggere i mitt trofaste og vakre Berlin!» het det. «Glem det som er skjedd, liksom jeg vil glemme det!» Han lovet at troppene skulle bli trukket ut av Berlin. Alt skulle bli rolig og bra igjen. Så marsjerte troppene ut av byen med flyvende faner og klingende spill. Fredrik Vilhelm 4. hadde kapitulert for annen gang. Det som etterpå fulgte, skulle komme til å leve lenge i det prøyssiske folks erindring. Om ettermiddagen den 19. mars skred en dyster prosesjon nedover Unter den Linden: det var nattens frihetskjempere som førte med seg likene «Til mine kjære berlinere.» Fredrik Vilhelm 4.s proklamasjon 19. mars 1848. Samtidig karikatur. På kongens skulder sitter et ekorn — minister J.A.F. Eichhorn — som man mente sto bak proklamasjonen.

1 32

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

av sine falne kamerater, liggende på bårer. Prosesjonen nådde slottet og ble uten videre sloppet inn i slottsgården. Der ble bårene satt ned i rekker, side om side, og navnene på de døde ble ropt ut med korte kommentarer: «Familie­ far med fem mindreårige barn . . . meiet ned uten pardong, etterat han alt hadde overgitt seg . . . femten år gammel og eneste sønn». Det ble skreket på kongen, og Fredrik Vilhelm gikk ut på sin balkong. Et nytt rop steg opp fra slottsgården: «Av med luen!» Kongen blottet hodet. Et syttenårig medlem av kongefamilien, tronfølgerens sønn prins Fredrik Vilhelm — den senere keiser Fred­ rik 3. — har med ungdommelig partiskhet skildret denne scenen, som betegnet det prøyssiske kongedømmes dy­ peste ydmykelse i året 1848. Prinsen hadde tatt plass ved vinduet nærmest balkongen, og i sin dagbok skriver han følgende om det han nå ble vitne til: «Slottsgården var fullpakket av mennesker. Foran balkongen var det plasert bortimot tredve lik i rad og rekke med blottede sår. Red­ selsfulle proletartyper med våpen i hånd sto rundt bårene. Hylende truet de med knyttnevene mot kongen, eller de viste fram likene på en truende måte . . . Larmen sluttet ikke, og man så tydelig at massens raseri hadde nådd høydepunktet. Dronningen holdt et lommetørkle foran øynene og vaklet halvveis i svime inn i salen igjen. Kongen ble stående, og så fulgte det forferdelige øyeblikk da han ble tvunget til å ta av seg luen.» Man hørte dronningen si: «Nå mangler bare guillotinen.» Der er visse tegn som tyder på at kongen denne kvelden hadde tenkt på å dra i landflyktighet. Iallfall holdt en vogn lenge utenfor en av sideportene på slottet, klar til å starte når som helst. Men det ble ikke kongen som benyt­ tet den. I stedet ble den tatt i bruk av hans bror prins Vilhelm, som kjørte bort i nattemørket. Liksom så mange andre representanter for den gamle ordning søkte han ly i England. Fra begravelsesseremonien på Gendarmenmarkt i Berlin for de falne etter kampene utenfor det kongelige slott 18. mars 1848. Utsnitt av Adolf von Menzels maleri. Marsrevolusjonen kostet i alt cirka 200 berlinere livet.

134

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

Fredrik Vilhelm måtte fortsette å spille sin rolle i disse revolusjonens triumfscener. Omgitt av generaler og ministre og pyntet med de tyske farver, svart-rødt-gull, red han den 21. mars ut for å ta del i en tysknasjonal demon­ strasjon. Først talte han til folket i slottsgården og deretter til studentene på universitetet. Han bekjente seg til pro­ grammet om tysk enhet og frihet, og om aftenen utferdiget han enda en proklamasjon: «Jeg har i dag anlagt de gamle tyske farver og stilt meg og mitt folk under det tyske rikes ærerike banner. Fra nå av går Preussen opp i Tyskland.» I de reaksjonære kretser kom man med denne kommen­ tar: «Her falt en konge — uten kamp.» Det ble utnevnt en liberal regjering under ledelse av en storkjøpmann fra Rhinland, Ludolf Camphausen. Og den 2. april ble den prøyssiske landdag samlet. Dens opp­ gave skulle være å trekke opp retningslinjene for en ny forfatning, som senere skulle godkjennes av en prøyssisk folkeforsamling som var valgt med alminnelig stemme­ rett.

OPPRØR I ITALIA «Herre, velsign Italia!» — disse ordene sto å lese i en kunngjøring som Pio nono utstedte i februar 1848. De gjorde et sterkt inntrykk under den mer og mer eksalterte stemning som rådet. På mange hold ble de tolket som at paven nå hadde tatt sin beslutning, at han siktet til den snart forestående dag da han skulle stille seg i spissen for en italiensk frihetskamp. Man tok feil. Pio nono hadde ingen slike hensikter. Han mente at han allerede var gått så langt som han overhodet kunne. Han var blitt grepet av redsel for reformenes følger. Da han nedkalte Guds velsignelse over Italia, var dette bare et uttrykk for den dype uro han nærte for fremtiden. De første måneder av året 1848 hadde vært begiven­ hetsrike måneder for Italias vedkommende. Det begynte i januar med et opprør mot kong Ferdinand 2. på Sicilia. Han ble nødt til å gi folket en fri forfatning. Dette ble

«Proletariatet marsjerer fram» har italieneren Pelizza da Volpeda kalt sitt maleri fra midten av 1800-tallet. Og det gjorde det i sannhet over hele Europa: i Frankrike, Preussen, Østerrike og Italia.

signalet til et reformverk som bredte seg over hele landet. Det regnet med forfatninger, sa en samtidig. Karl Albert av Piemonte-Sardinia innførte en konstitusjon den 5. mars, og den 15. mars fulgte paven hans eksempel. Dagen etter fikk Italia budskapet om Metternichs fall. Det etterlengtede, det nær sagt utrolige, hadde hendt. Revolusjonen hadde tatt makten i selveste Østerrike, og

136

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

Gatekamper i Milano 18. mars 1848. Samtidig tresnitt i «Illustrirte Zeitung». I Nord-Italia var mars-revolusjonen ikke bare et politisk, men også et nasjonalt opprør. Folket reiste seg mot østerrikerne, som hadde ført et hardt politistyre. Etter kampene i mars 1848 måtte øster­ rikerne forlate Milano, men 5. august ble byen på ny inntatt av general

revolusjonen skulle befri Italia. Hendelsene fulgte nå slag i slag og i et lynsnart tempo. 18. mars gjorde Milano opp­ rør, og marskalk Radetzky ble nødt til å rømme byen. 22. mars reiste Venezia seg, og en fri republikk ble prokla­ mert. Og 23. mars begynte Karl Albert krig mot Østerrike. I disse vårmånedene 1848 så det ut som om østerri­ kerne skulle kunne fordrives fra Italia. Den habsburgske keiserstat holdt på å falle i grus. Grillparzer hadde helt rett, da han i et berømt dikt slo fast at Østerrike nå bare levde i marskalk Radetzkys leir. Radetzky, veteranen fra Marengo, Wagram og Leipzig, var den eneste som reddet situasjonen for østerrikerne ved sin seige energi og sin to­ tale mangel på evne til å godta et nederlag. Men det må samtidig understrekes at også den alminnelige utvikling i Italia bidro til dette. Alle ville bli fri. Men det var meget delte meninger om hvordan friheten skulle gjennomføres og utformes. Det var de som ville skape en republikansk

OPPRØR I ITALIA

137

Radetzky. Under revolusjonskampene ble den italienske trikolor — rød-hvit-grønn — brukt som samlingsmerke for de nasjonale enhets­ partiene. Legg merke til at opprørerne under fremrykningen søker dekning bak runde tromler som rulles fram av barn. Milano hadde på denne tid omkring 175 000 innbyggere.

enhetsstat, og til dem hørte Mazzini og Garibaldi og hele «Det unge Italia». Det fantes andre som ville la Karl Albert ta ledelsen og knytte de øvrige statene til Piemonte og Sardinia i et eller annet slags forbund. Disse motset­ ningene og stridende meninger viste seg snart meget vans­ kelige å mestre. De førte til at frihetsbevegelsen løp av sporet. Blant dem som medvirket til denne avsporingen hørte Pius 9., mannen som hadde gjort mer enn noen annen for å stimulere frihetsfølelsene. Han erklærte at det slett ikke hadde vært hans hensikt å gå til krig mot Østerrike. De radikale bevegelser hadde fått en slik form og et slikt om­ fang at de hadde kjølnet hans begeistring for liberalismen. Sant å si var han rede til å kaste seg i armene på reaksjo­ nen. Han delte også de verdslige italienske fyrsters uvilje mot å gi Piemonte noen forrang. Karl Albert måtte kjempe sin kamp på egenhånd. Den førte ham til Custozza, hvor

De østerrikske tropper under ledelse av feltmarskalk Joseph von Radetzky rømmer Milano i mars 1848. Utsnitt av et samtidig maleri. Den 23.-25. juli samme år møttes imidlertid Radetzky og kong Karl Albert av Piemonte og Sardinia i et voldsomt slag ved Custozza. Etter østerrikernes seier der inntok Radetzky igjen Milano.

han den 25. juli ble slått av østerrikerne. Knapt fjorten dager senere kunne Radetzky på ny holde sitt inntog i Milano. Med sin armé tiltrådte Karl Albert tilbaketoget til Piemonte. Det sies at halvdelen av Milanos befolkning flyktet sammen med hæren — «skrekkslagne borgere, som ble vennlig mottatt av soldatene og som fylte veiene til Piemonte». I en annen retning marsjerte en liten skare menn, som også var på flukt for det østerrikske styre. Det var Garibaldi og hans fribyttere. Han var kommet til Italia på for­ sommeren og hadde oppsøkt Karl Albert i dennes leir og tilbudt ham sin tjeneste. Karl Albert hadde avslått til­ budet, og Garibaldi var blitt nødt til å slå inn på sine egne veier. Foreløpig førte denne veien ham i landflyktighet til Sveits.

ØSTERRIKE VAREN 1848

139

ØSTERRIKE VÅREN 1848 Det er sagt at det var en lykke for Østerrike at opprøret utviklet seg til en ytre krig. Karl Alberts krigserklæring i mars 1848 «gjorde revolusjonen patriotisk». Krigen i Italia vekket Østerrike til fortsatt liv. Sett i tilbakeblikk fremstår også Radetzkys seier sommeren 1848 som et av vende­ punktene i Østerrikes historie på denne tid, som en av de faktorer som hjalp landet til å samle seg igjen. Våren 1848 var situasjonen i Østerrike meget forvirret. Østerrikerne hadde reist seg for å vinne sin frihet, men da også italienerne gjorde opprør for å bli frie, grep østerDen østerrikske feltmarskalken, grev Joseph Wenzel Radetzky (1766-1858). Maleri av Georg Decker. Radetzky utmerket seg alle­ rede i krigen mot tyrkerne 1788-91. var med for fullt under kampene mot Napoleon og var 82 år da han ledet østerrikerne til seier ved Custozza.

140

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

rikerne til våpen for å slå dem ned. Den forklaring som ved en anledning ble gitt av Wien-regjeringen, var kunstig og forvrengt: det het her at krigen ikke var rettet «mot de italienske folks frihetsbestrebelser», men at den bare skulle «hevde de østerrikske våpens ære med full aner­ kjennelse av nasjonalitetsprinsippet». Ungarn hadde på det nærmeste gjort seg selvstendig under ledelse av det dominerende folkelement der, madjarene. Men mot madjarene reiste seg nå de slaver som tilhørte den ungarske stat, serberne og kroatene. 25. mars lot grev Joseph Jellacic de Buzim seg utrope til statssjef over Kroatia og Slavonia i Agram, han brøt med regjeringen i Budapest og sverget keiseren i Wien troskapsed — meget snart ble han også utnevnt til østerriksk feltmarskalk. Samtidig hadde de nasjonale bestrebelser i Bohmen begynt å anta former som i aller høyeste grad minnet om det som hadde foregått i Ungarn. I Praha ble det nedsatt en tsjekkisk «nasjonalkomité», som anslo en truende tone mot Wien og mot den tyske befolkning i Bohmen. For Wiens ved­ kommende var det også et annet motsetningsforhold som gjorde seg gjeldende, forholdet mellom Østerrike og Preussen. Det hadde dype røtter i historien, og det skulle komme til å spille en stor rolle under de følgende begiven­ heter. Splittelsen og separatismen i keiserstatens ulike land ble ytterligere komplisert ved den stadig større forvirring i Wien. Marsrevolusjonen hadde brakt en borgerlig mellom­ klasse til makten. Den besto av advokater og avisredaktø­ rer, kjøpmenn, litterater og professorer som svermet for de liberale frihetstanker. De ville ha en konstitusjonell statsform. Men de var også gode østerrikere, patrioter og tilhengere av dynastiet; de hyllet med overbevisning sin keiser, og de ville at Østerrike — et tysk Østerrike — skulle være det herskende. Da utviklingen på sine kanter hurtig fikk et adskillig radikalere preg, begynte disse borgerne å få betenkeligheter. De var ikke rede til å gå så langt, de hadde ingen lyst til å godta et folkevelde i den egentlige betydning av ordet. Men folkets, samfunnets laveste lag, arbeiderne, proletarene, som hittil hadde gjort felles sak

ØSTERRIKE VÅREN 1848

141

med borgerne, hadde nå tatt til å røre på seg. De lanserte sine egne krav. «I flere uker,» heter det i en artikkel som ble offentliggjort på denne tid og som var adressert til «diktere, forfattere og lærde» og undertegnet «Arbeiderstemme», «har jeg ventet på at noen av dere skal ta seg av oss arbeidere og representere våre .rettigheter, slik at også vi får ta del i den glede, det lys som nå sprer sine hellige stråler over Tyskland. Vi har følt med dere, vi har bedt, jublet og kjempet med dere. Men dere vet ingenting om oss. Med all eders lærdom kjenner dere oss ikke. Vi krever utdannelse, og vi ber om å få den av dere. Dannelse — frihetens eneste kilde!» Det var den gamle reven Kolowrat som hadde fått le­ delsen av den nye regjering etter Metternichs fall. Men situasjonen ble snart for innviklet for ham, han ble forfer­ det over de voldsomme lidenskaper som var sloppet løs og tok sitt parti og trakk seg tilbake til sine godser i Bohmen. Sett fra hans synspunkt gjorde han sikkert klokt i dette, for regjeringens tak på situasjonen ble stadig svakere. I slutten av april utferdiget den i keiserens navn en forfat­ ning som innførte tokammersystem og ministeransvarlighet, men de demokratisk-radikale elementer mottok med­ delelsen om dette med skepsis og uvilje. De ville ikke ha en forfatning som var skjenket av keiseren. De ville ha en konstitusjon som var vedtatt av en riksdag, valgt på grunnlag av alminnelig og lik stemmerett. De avviste regjeringens forfatning og tok i stedet sikte på å få valgt en slik riksdag. Det var disse bestrebelser og stemninger som lå bak den såkalte revolusjon av 15. mai 1848. På ny ble de indre delene av Wien skueplass for ville opptøyer, barrikader ble bygget og blodige sammenstøt fant sted, det ble utbrakt et leve republikken. Ferdinand kapitulerte, han slo en strek over den nylig utstedte forfatning og sam­ tykket i å innkalle en folkevalgt riksdag. Da han hadde gjort det, ble han bortført fra Wien. Hans keiserlige majestet ble kidnappet på en kjøretur. Det var hoffpartiet som satte dette kuppet i scene for dermed å demonstrere åpenlyst at det tok avstand fra utviklingen i Wien. Keise­ ren ble ført til Innsbruck. Der slo han seg ned med sitt

1 42

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

Gatekamper i Wien mai 1848. Tresnitt i «Illustrirte Zeitung». Det kjøres fram vognlaster med stein og planker, og i forgrunnen til høyre bryter noen opp gatelegemet med spader og spett. En del soldater deltar også i forberedelsene på opprørernes side.

hoff, mens wienerne til sin forferdelse måtte konstatere at keiserstaden plutselig var blitt en by uten keiser. Omtrent på denne tid var det at den østerrikske scene i økende grad ble dominert av en høyaristokratisk person, hvis navn hadde hatt en legendarisk klang helt siden befrielseskrigen mot Napoleon: erkehertug Johan, keiser Frans’ yngste bror og en av keiser Ferdinands farbrødre. Det het om ham at han var i høy grad folkelig og dertil en god tysker. Han kunne kunsten å omgås den jevne mann på en enkel, naturlig og overbevisende måte. Han fant alltid de rette ordene og den riktige holdning.

ØSTERRIKE VAREN 1848

143

Da revolusjonen kom, hadde erkehertug Johan store forutsetninger for å kunne spille en fremtredende rolle — noe som erkehertuginne Sofie konstaterte til sin store gremmelse. Hun hadde nemlig ikke den minste tillit til ham. Hun mistenkte ham for å ta sikte på keiserkronen, og med nebb og klør kjempet hun for å sikre sin sønn, den unge Frans Josef, kronen. Ved hoffet i Innsbruck intri­ gerte hun energisk og temperamentsfullt mot erkehertug Johan. Foreløpig var det imidlertid han som hadde over­ taket. Som alltid anslo han den rette tonen. Han talte med varme om den tyske enhetstanke, og han kommenterte også folkebevegelsen i Wien med sympati. Det lyktes ham å overbevise regjeringen om at det riktigste ville være å sende ham til hovedstaden som keiserens personlige repre­ sentant. Og da den konstituerende riksdag, folkets talerør, trådte sammen til sitt første møte 22. juli 1848, var det erkehertug Johan som holdt trontalen. Han gjorde det med sin vanlige dyktighet, behendig og svevende: «Alle interesser,» sa han blant annet, «har en fast grunnvoll i forbrødringen mellom alle det østerrikske monarkis nasjo­ naliteter, i den fullstendige likestilling mellom alle og i det inderlige forbund med Tyskland.» Riksdagen begynte sitt verk med å lage en folkelig for­ fatning. Erkehertug Johan dro av sted for å besøke en annen skueplass av stor betydning for hendelsene i 1848, hvor han hadde store interesser å vareta — Frankfurt am Main. I stedet vendte keiserfamilien tilbake til Wien for på ny å kunne være i begivenhetenes sentrum. Erkehertuginne Sofie hadde begynt å føle seg roligere. Den radikalisme som utilslørt trådte fram i den øster­ rikske riksdagen, var henne riktignok dypt motbydelig. Den antok truende og farlige uttrykk. Men det hadde hendt ett og annet som tydet på at situasjonen holdt på å endre seg. Bare noen dager etter riksdagens åpning vant marskalk Radetzky sin store seier over Karl Albert, og dette var begynnelsen til gjenerobringen av Italia. Og en måneds tid i forveien hadde reaksjonen slått til i Bohmen. I begynnelsen av juli hadde en all-slavisk kongress trådt sammen i Praha, og her lanserte man programmet om alle

144

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

Erkehertug Sofies eldste sønn, Frans Josef, som etterfulgte sin onkel, Ferdinand 1., som keiser av Østerrike og konge av Ungarn i 1848. Frans Josef 1. var da bare 18 år. Da han døde i 1916, hadde han vært regjerende fyrste i 68 år. Maleri av Friedrich Krepp fra 1857.

slavers frigjøring og samling. Her gjorde man front ikke bare mot den østerrikske keiserstat, men også mot den tyske enhetsbevegelse og mot det russiske keiserrike. Uroen økte i Praha i disse dagene, helt til det kom en eks­ plosjon. Tsjekkerne krevde at folket skulle få væpne seg, men kommandanten i byen, feltmarskalk fyrst Alfred Windischgråtz, sa bryskt nei. Folket gjorde opprør. Fyrst Windischgråtz handlet kaldblodig og sikkert. Han

NASJONALPARLAMENTET I FRANKFURT AM MAIN

145

lot sine tropper besette de strategisk viktigste punktene i Praha og meddelte at han nå ventet at barrikadene ville bli revet. Folket nektet. Fyrst Windischgråtz begynte bombardementet. Og i de påfølgende blodige kampene gikk den tsjekkiske frihetsbevegelse under. Det øvrige Østerrike ble nå stilt overfor et valg, som tegnet seg meget klart mot horisonten: anarki eller militærdiktatur.

NASJONALPARLAMENTEF I FRANKFURT AM MAIN VÅREN 1848 Frankfurt am Main, den byen erkehertug Johan bega seg til etter åpningen av den østerrikske riksdag i juli 1848, hadde i de siste måneder spilt en sentral rolle i hen­ delsesforløpet i Tyskland. Først hadde det såkalte forparlament hatt sine forhandlinger der i tiden mellom 31. mars og 3. april. Det var en rent revolusjonær forsamling uten noen annen maktfullkommenhet enn den folket ga den. Forparlamentet hadde ikke noe oppdrag hverken av fyrstene eller av forbundsdagen. Det var helt enkelt utgått fra det improviserte møtet i Heidelberg, som hadde vært et av de mest bemerkelsesverdige innslag i revolusjonens aller første periode. Forparlamentet betydde, som det er sagt, at det suverene folk med selvfølelse og maktkrav stilte seg ved siden av representantene for den gamle ord­ ningen. Og byen Frankfurt viste at den var helt klar over betyd­ ningen av det som skjedde nå da folkets delegerte kom sammen. Den hadde «kledd seg i festskrud», sier Veit Valentin i sin skildring av begivenheten. «Byens smug og gater ble fylt av begeistring og tro på Tyskland. Tepper og kranser forvandlet torvene til festsaler, det lå vår i luften. Taunus’ blånende konturer tegnet seg mot horisonten, granbar var bundet om æresporter, de tyske farvene svartrødt-gull strømmet ned fra takene. Fra krinkler og kroker lyste denne mest strålende av trikolorer i form av kokarder og vimpler.» 8. Grimberg 19

146

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

Men selv om forparlamentets opprinnelse var revolu­ sjonær, ble resultatet av dets forhandlinger i høy grad for­ nuftig. Det kom riktignok til voldsomme sammenstøt mellom de radikale og de moderate. Men det var de siste som vant. Noen republikansk statsform ble ikke foreslått, og det var ikke tale om å opprette noe revolusjonært velferdsråd etter det kjente mønster som de konservative fryktet så sterkt. Det ble ganske enkelt utarbeidet en valg­ ordning for den nasjonalforsamling som skulle få til opp­ gave å skape et tysk enhetsrike og lage dets forfatning. 18. mai 1848 toget nasjonalparlamentets nyvalgte med­ lemmer i høytidelig prosesjon, til den nyoppførte Paulskirken i Frankfurt am Main for å ta fatt på sin viktige oppgave. Den store stund var kommet. I en menneskealder hadde man med lengsel sett fram til det øyeblikk da et tysk parlament med representanter for alle tyske land og alle tyske samfunnslag skulle tre sammen. De herrer som nå marsjerte inn gjennom Paulskirkens nordport, følte seg stolte og seiersvisse. De sa til seg selv at reaksjonens krefter var blitt overvunnet, i Preussen, i Østerrike og i alle de andre tyske stater. De kunne sin tyske historie. De var fylt av den på samme tid ydmykende og oppløftende bevissthet om at en lignende forsamling aldri tidligere hadde forekommet på tysk jord. Omhyggelig hadde de også studert utviklingen av den vesteuropéiske parlamen­ tarisme og konstitusjonalisme. De hadde god greie på både den engelske og den franske revolusjon og mente å ha trukket de riktige lærdommene av dem. I sine enkle svarte frakker, som dannet en virkningsfull kontrast til de uniformer som ikke lenger var populære i Tyskland i mai 1848, gjorde de et meget høytidelig inntrykk, med et islett Det tyske nasjonalparlaments medlemmer ankommer i høytidelig prosesjon til Paulskirken i Frankfurt am Main 18. mai 1848. Sam­ tidig tresnitt i «Illustrirte Zeitung». Det var i alt 600 representanter for alle tyske stater som møtte, derav 120 fra de tyske landene i Østerrike. Det viste seg vanskelig å komme til enighet om en felles tysk forfatning, og vel et år etter åpningen ble den strålende forsam­ lingen oppløst. Paulskirken, som var forsamlingens faste møtelokale, er Frankfurts største kirke. Den sto ferdig i 1833.

Et møte i nasjonalparlamentet i Paulskirken i Frankfurt am Main. Utsnitt av et samtidig tresnitt. De fleste av forsamlingens 600 med­ lemmer var akademikere, advokater og professorer som hadde agitert for de liberale idéer. Forsamlingen går derfor ofte under navnet «professorparlamentet».

av det patetiske. Det beste som kan sies om dem — og det er tilstrekkelig meget — er at de tok sin oppgave dypt al­ vorlig. Det kan tilføyes at det de presterte også var fullt tilstrekkelig til at etterverdenen burde ta dem alvorlig. Deres skjebne var ikke blid, og deres ettermæle har ikke vært av de beste. Den 18. mai 1848 ble de tiljublet som frihetens apostler, ett år senere ble de avferdiget med en skuldertrekning. Medlemmene av forsamlingen i Pauls­ kirken ble da, som en utenlandsk diplomat sa, behandlet som «en prostituert på et vertshus». Selv hadde de ikke til å begynne med vært klar over hvor uhørt vanskelig deres oppgave i virkeligheten var. De hadde ikke forstått at de hadde påtatt seg det bent fram umulige. De hadde bare kastet seg inn i debattene med brennende begeist-

NASJONALPARLAMENTET I FRANKFURT AM MAIN

149

ring, naivt om man vil. Og de hadde unektelig gjort disse debattene ulidelig grundige og langdryge. Men da de ble nødt til å skilles, hadde de gjort følgende: de hadde utsett en midlertidig tysk statssjef, de hadde utnevnt en riksregjering, de hadde utarbeidet en riksforfatning og endelig hadde de bestemt seg for hvem de ville tilby den tyske keiserkrone og de hadde gjort sitt beste for å overbevise denne om at han burde akseptere tilbudet. Og mannen var Fredrik Vilhelm 4. av Preussen. Det var det hele. De fleste har hevdet at det var for lite. Men tar man i betraktning de foreliggende omstendigheter, kan det faktisk sies at det var ganske meget. De krefter som meget snart skulle mobiliseres mot nasjonalparlamentet, hadde en særdeles stor spennvidde. Man får en forestilling om det når man ser at folk som for eksempel fyrst Metternich og Karl Marx felte meget like dommer om forsamlingen, mens den ennå satt sammen — at de også kom med stikk motsatte motiveringer for disse dom­ mene, er en helt annen sak. Metternich talte foraktelig om Frankfurt-parlamentets «professorklokskap» — han så i det et bevis på at han hadde handlet riktig i årene 1814-15. Marx snakket hånlig om Paulskirkens «lærde konsil», om «pratekvernen», hvor man ikke orket eller våget å bryte radikalt med fortiden. Både Metternichs og Marx’ idéer, både den reaksjonære konservatisme og den radikale sosialisme, kom til å triumfere over Paulskirkens liberalisme. Og det samme gjelder det program som etter­ hånden ble utarbeidet av en annen av den tyske nasjonal­ forsamlings samtidige kritikere, av en ytterliggående re­ presentant for den konservative junkerleir, av Otto von Bismarck. For ham var Paulskirken ene og alene «det konstitusjonelle anarki», motbydelig og forkastelig først og fremst fordi den forsøkte å innføre en tysk valgordning som bygget på alminnelig og lik stemmerett. «Hva er det vi vil?» spurte Friedrich Dahlmann, et av nasjonalforsamlingens mest ansette og fremtredende med­ lemmer, i sin dagbok. «Vi vil ikke kvitte oss med våre regjeringer. De må gjerne bli stående. Men over dem skal det i fremtiden stå en felles regjering, som har makt til å

150

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

gjøre et samlet Tyskland til et fritt og mektig land. Imid­ lertid kan vi ikke se bort fra at mange medlemmer av nasjonalforsamlingen vil gå meget lenger, og at de streber etter en enhetsstat hvor alle slags fyrstedømmer er avskaf­ fet. Til statssjef vil de nemlig ha presidenten i en tysk re­ publikk.» Det er nytteløst å spekulere på hvordan utviklingen kunne ha artet seg om Otto von Bismarck og hans menings- og standsfeller i 1848 hadde sluttet opp ved siden av Friedrich Dahlmann og hans moderat-liberale falanks. Man må nøye seg med å slå fast at det ikke fantes noen som helst forutsetninger for en slik allianse. Bismarck levde i en annen verden enn den lærde historiker, og han insisterte inntil videre på å forbli i den. Senere, da Bis­ marck var blitt rikskansler og på sin måte hadde gjenn­ omført den samling av Tyskland som sto først på Pauls­ kirkens program, kom 1848 til å bli stående som «det sinnssvake året», «das tolle JahD>. Da het det at Frankfurtforsamlingens prestasjoner til nød kunne vekke medliden­ het, og at dens forfatningsverk endte som «et tragikomisk skuespill». I dag har man vanskelig for å forstå slike utta­ lelser. Ganske visst var Paulskirkens medlemmer politisk uerfarne. Visst viste de seg upraktiske og blåøyde mange ganger. Og ofte virker de patetiske i sin brennende tro på betydningen av de langdryge teoretiske utredningene. Men det er ikke lett å finne noe komisk i det de så ærlig og redelig anstrengte seg for å gjennomføre. Det er vans­ kelig å finne noe komisk ved dem selv — ved Friedrich Dahlmann og hans kolleger innen den historiske viten­ skap, Georg Droysen og Johann Waitz, ved Heinrich von Gagern, forsamlingens president og dominerende skikkelse, dens ypperste taler og dyktigste taktiker, sønn av en mann som hadde vært en av friherre vom Steins nære venner, eller ved Robert Blum, et av de få av for­ samlingens medlemmer som kom fra de brede lag, en fol­ kets mann og en frihetskjemper, som til slutt ofret sitt liv for sin flammende tro på sine idealer. Nei, her finnes ikke noe komisk. Her finnes ikke engang noe tragikomisk. Her finnes bare tragedie.

NASJONALPARLAMENTET I FRANKFURT AM MAIN

151

Frankfurt-forsamlingen er lenge blitt kalt et professorparlament — med en viss urett, for som det er påpekt, viser et blikk på mandatfortegnelsen at den heller kunne kalles et jurist- eller embedsmannsparlament. Den er blitt klandret for at den til å begynne med kastet bort megen dyrebar tid på å diskutere og presisere de såkalte grunnrettighetene, det vil si de grunnleggende friheter og rettig­ heter som skulle tilkomme hver borger av det nye tyske rike. På ny med urette — for som Rudolf Stadelmann har fremholdt, finnes det fullgode motiver for disse debat­ tene: «Det tyske folks grunnrettigheter var tenkt som et voldsomt slag mot den tyske partikularisme. Man ville ikke bare bekrefte at feudalstaten nå hadde opphørt å eksistere med alle sine kategorisk inndelte rettigheter og forpliktelser, med sine spesielle privilegier og unntagelser, man ville også understreke at de maksimer som gjaldt for hele riket heretter skulle gjennomføres på bekostning av all territorial vilkårlighet. Grunnrettighetene er en bekjen­ nelse til den grunnsetning at «rikets rett går foran 1 ånds­ retten».» Neste skritt var utnevnelsen av en provisorisk sentral­ regjering. Nasjonalforsamlingen ble helt og holdent dominert av den dannede middelklasse. Junkerne var ikke representert i den. Ved valget hadde de moderate retningene seiret, de som ønsket et konstitusjonelt monarki. En moderat opp­ fatning gjorde seg også gjeldende, da man ble stilt overfor spørsmålet om hvordan man skulle gå fram mot de regje­ rende fyrster når den nye enhetsstaten skulle dannes. Skulle operasjonen gjennomføres i samarbeid med dem og med deres samtykke, eller kunne forsamlingen fatte sine beslutninger av egen maktfullkommenhet? Til å be­ gynne med var flertallet av medlemmene stemt for å handle i samsvar med det første alternativ. Til dem hørte størstedelen av sentrum, som på den ene siden ble flan­ kert av det mer partikularistisk betonte høyre — som av­ viste tanken om folkesuvereniteten — og på den andre av venstre, som hyllet rent republikanske idealer, men hvis innflytelse hurtig minket.

152

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

Debattene ble hete og hissige. Og det gjorde ikke saken bedre at regjeringene i de forskjellige tyske land viste liten lyst til å samarbeide under forsøkene på å finne en løsning. Det var i denne situasjon Heinrich von Gagern besluttet å handle. Han var ingen venn av radikale anskuelser, men for ham sto enhetstanken over alt annet. Han forsto at en drastisk handling måtte til, og den 24. juni grep han ordet: «Jeg gjør en dristig ting,» ropte han. «Jeg sier dere at vi selv må skape den provisoriske sentralmyndighet.» Heinrich von Gagern rev forsamlingen med seg. Og noen dager etter ble erkehertug Johan av Østerrike valgt til riksforstander — uten at man hadde hørt hva de for­ skjellige fyrster mente. Det ble dannet en riksregjering, og det ble også forkynt at den gamle forbundsdagen hadde opphørt å fungere. Med disse begivenheter nådde den revolusjonære folke­ bevegelse sitt høydepunkt. «Fra nå av gjelder en ny tids­ regning for vår historie,» erklærte von Gagern. Frankfurtparlamentets diskusjoner hadde begynt å få preg av noe eksaltert nasjonalistisk. Nasjonalforsamlingen hadde hevdet seg. Den var i ferd med å omskape Tysk­ land. Den holdt på å grunnlegge et tysk rike som — ifølge Friedrich Dahlmanns resept — ikke bare skulle bli fritt, men også mektig. Man drømte om å skape en felles tysk utenriksrepresentasjon og en felles hær og flåte. Under samtalene mellom de delegerte kunne man stadig oftere høre et populært argument: «Hva er vel umulig for førti millioner mennesker?» Ingen faktor bidro i så høy grad til å bevare og blåse liv i disse stemninger som det slesvig-holsteinske spørsmål. Men det var heller ingenting som viste seg mer skadelig for Frankfurtparlamentets moralske prestisje enn dette problemet. Det slesvig-holsteinske spørsmål ble hele Tysklands hellige sak, det ble revolusjonens utenrikspoli­ tiske yndlingsprosjekt. Forspillet til den dansk-tyske konflikt i 1848 er i korte trekk følgende: Siden langt tilbake i tiden hadde de to hertugdømmer Slesvig og Holstein vært forenet i personalunion med

NASJONALPARLAMENTET I FRANKFURT AM MAIN

153

Fredrik 7. hylles som dansk konge på plassen foran Christiansborg slott 20. januar 1848. Samtidig tresnitt i «Illustrirte Zeitung». Til høyre sees litt av Slottskirken. Den nye kongen var sønn av Kristian Fredrik, som spilte en så viktig rolle i Norge i 1814, og som hadde vært dansk konge, under navnet Kristian 8., fra 1839. Fredrik 7. var meget populær blant de brede lag av folket og hadde sympati for libe­ rale idéer. Han undertegnet Danmarks grunnlov 5. juni 1849 og oppga dermed den enevoldsmakt som danske konger hadde hatt siden 1660. Hans privatliv var lite harmonisk. To ulykkelige ekteskap ble opp­ løst. Tredje gang ble han viet til venstre hånd med grevinne Danner (f. Louise Christine Rasmussen), til stor forargelse for hoffkretsene.

Danmark. Holstein var et helt igjennom tysk land og der­ for medlem av Det tyske forbund. Slesvig hadde i nord en overveiende dansk befolkning og hadde ingenting å gjøre med forbundet. Mellom de to hertugdømmer var det imidlertid en sterk følelse av samhørighet. De ville være sammen, de hevdet at de var «for evig udelelige». Slik var situasjonen da 1800-årenes nasjonalistiske strømninger begynte å gjøre seg gjeldende. I riksdanske kretser ble det reist krav om at Slesvig skulle innlemmes helt i Danmark. Men i Tyskland ble det hevdet at ikke bare Holstein, men også Slesvig burde tilsluttes Det tyske

154

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

forbund. Selv søkte hertugdømmene en løsning etter andre linjer. I Danmark var kronen ifølge grunnloven arvelig også på kvinnesiden, men i hertugdømmene var den kvin­ nelige arverett aldri blitt anerkjent. Nå tok de det stand­ punkt at da den danske konge, Fredrik 7., som besteg tronen i januar 1848, etter alt å dømme ikke ville få noen mannlig arving, burde de bli selvstendige under den tronpretendent som de selv anerkjente, nemlig hertug Kris­ tian av Augustenborg. På riksdansk side hadde man ikke oversett faren som lå i den arvelov som gjaldt i hertugdømmene. Derfor var det alt i 1846 utstedt en forordning som bestemte at den kvinnelige arverett skulle gjelde også i Slesvig-Holstein. Fredrik 7. kompletterte denne forordningen med en ny forfatning av mars 1848, som skulle ha gyldighet både for Danmark og Slesvig. Derimot skulle Holstein som med­ lem av Det tyske forbund få full frihet til å medvirke i det tyske enhetsverk. Dette ble signalet til åpen kamp. Over hele Tyskland gikk en bølge av begeistring for Slesvig-Holsteins sak, overalt sang man den patriotiske kampsangen «SchleswigHolstein, Meerumschlungen». Hertugdømmene gjorde opprør mot sin danske monark og opprettet en provisorisk regjering i Kiel. De sendte tropper i felten, men i begyn­ nelsen av april ble disse slått av danskene. Alt i forveien hadde imidlertid hertugen av Augustenborg henvendt seg til kongen av Preussen med en inntrengende bønn om hjelp. Fredrik Vilhelm nølte — her gjaldt det jo i virkelig­ heten å støtte opprørere mot deres legitime herre. Men hans krigsminister betraktet henvendelsen fra hertugdømScener fra den dansk-tyske krig i 1848. Samtidige tresnitt i «Illu­ strirte Zeitung». Øverst: Danske soldater drar med tog fra Køben­ havn til Roskilde for å overføres til Slesvig-Holstein våren 1848. Denne jernbanestrekningen, Danmarks første, var tatt i bruk året før krigen brøt ut. Nederst: Danskene rømmer Flensburg 23. april. Hoved­ slaget sto ved byen Slesvig mellom 10 000 danske og ca. 19 000 tyske soldater og varte hele påskedag. Danskene, under generalmajor Hans Christopher Hedemann. måtte etter tapper motstand vike for general Friedrich Wrangel.

156

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

mene som «en gave fra oven», en sjanse til å rehabilitere Preussen og det prøyssiske monarki etter marsrevolusjonens forferdelige hendelser. Forbundsdagen hadde aner­ kjent den provisoriske Kiel-regjeringen og gitt Fredrik Vilhelm i oppdrag å ta dens tilhengere under sin beskyt­ telse. Og nå slo kongen til. Den prøyssiske general Fried­ rich Wrangel kommanderte de tyske, vesentlig prøyssiske tropper, som i april rykket inn i Holstein og Slesvig og i mai i Jylland.

FRIHETSIDÉENE SLÅS NED Når vi er kommet til dette punkt i beretningen om de tyske revolusjonære bevegelser i 1848-49, kan vi kort og godt slå fast at fra nå av gikk det galt med dem. Fra nå av ble den idealistiske nasjonalisme drevet inn i en blind­ gate og nedkjempet. Reaksjonen fikk overhånd. Den triumferte brutalt og fullstendig. Tilbaketoget begynte med det slesvig-holsteinske even­ tyr. Utlandet stilte seg kjølig eller avvisende til de nasjo­ nalistiske tyske forsøk på å drive en aktiv utenrikspolitikk. I de nordiske land skjøt skandinavismen fart, med vold­ somme protester mot den tyske voldspolitikk og glødende sympatierklæringer for Danmark — men som vi vet, ble det praktiske resultat svært lite. I Storbritannia grep Palmerston inn, irritert og urolig, for å få i stand en megling. Men den som protesterte heftigst, var den russiske tsar, Nikolai 1. Han følte seg meget ubehagelig berørt ved tan­ ken om at Preussen skulle kunne utvikle seg til en sjømakt ved Østersjøen etter å ha satt seg i besittelse av ECiel. I en skarp note krevde han at de tyske tropper skulle trekkes tilbake fra Danmark. Det skjedde også, og en våpenhvile ble sluttet i Malrnd i august 1848. Så fulgte et etterspill. Danmark begynte fiendtlighetene igjen våren 1849. På ny rykket tyske tropper inn på dansk område, men alt i juli ble operasjonene innstilt. Et år etter ble det sluttet fred mellom Danmark og Preussen. I august 1850 ble de såkalte London-protokollene undertegnet, og

FRIHETSIDÉENE SLÅS NED

157

de ble i 1852 fulgt av en avtale i London. I den lovet signa­ tarmaktene — Storbritannia, Frankrike, Preussen, Russ­ land og Sverige-Norge — å respektere Danmarks integri­ tet. Det ble også bestemt at prins Kristian av Gliicksburg (Kristian 9.) skulle arve alle de land som hørte under den danske krone. Augustenborgerne ga avkall på sine krav. Retretten i det slesvig-holsteinske spørsmål fikk skjeb­ nesvangre følger for nasjonalparlamentet i Frankfurt. Den tilføyde det et prestisjetap som viste seg uopprettelig. Offisielt bøyde man seg, men uoffisielt protesterte man lidenskapelig. «La bare Russland, Frankrike og England blande seg inn i våre saker!» het det. «Vi vil svare med å stille opp en halv million soldater til forsvar for vår rett­ ferdige sak.» Den bitre skuffelsen som føltes i radikale og nasjonale kretser, ga seg i september uttrykk i ondartede opptøyer i Frankfurt, og man måtte tilkalle østerrikske og prøyssiske tropper for å slå dem ned. Imidlertid fortsatte nasjonalparlamentet sitt arbeid for å skape en tysk enhetsstat. Motsetningene mellom Frank­ furt på den ene side og Preussen og Østerrike på den an­ nen vokste dag for dag denne sørgelige og forvirrede høs­ ten 1848. Den 27. mars 1849 var forsamlingen kommet så langt at den kunne vedta en forfatning for hele riket: det nye tyske rike skulle være en forbundsstat med en «tyskernes keiser» i spissen, og det skulle være en riksdag med to kammere, hvorav annetkammeret skulle velges med alminnelig stemmerett. Dagen etter ble Fredrik Vilhelm 4. av Preussen valgt til tysk keiser. Han avslo tilbudet og ble dermed «den tyske enhetstankes likgraver». «Jeg vil forbli konge av Preussen,» er­ klærte han. Når Fredrik Vilhelm 4. ikke tok imot valget, var det fordi han ikke kunne finne seg i at en krone ble skapt av en folkeforsamling, og fordi han med sin tradi­ sjonsbundne, romantisk-svermeriske oppfatning av den tyske historie ikke kunne godkjenne en ordning av de tyske forhold som ikke omfattet Østerrike. Og Østerrike avviste skarpt det program som Paulskirken hadde utar­ beidet og stilte seg utenfor det.

158

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

Dette betydde Paulskirkens nederlag. Nasjonalforsam­ lingen — som Fredrik Vilhelm kalte «dette forbannede komedianthuset» — fortsatte riktignok sine forhandlinger ennå i noen måneder. Men den ble tynnet ut, og i juni 1849 ble de siste rester av den sprengt. Riksregjeringen ble også feid bort. Dens sjef, erkehertug Johan, fratrådte senhøstes 1849 og forsvant dermed fra historiens skue­ plass. I slutten av 1848 begynte et slagord hurtig å bre seg i de tyske land, akkurat som en populær melodi: «Mot demokrater hjelper kun soldater.»

Og storhertugen av Mecklenburg-Schwerin slo fast at «dette er det beste rim som er skrevet på lenge i Berlin, ja, i hele verden. Goethe laget aldri noe som er meg kjærere». Soldatene fikk overtaket. Det skjedde først i Østerrike, der det i oktober 1848 brøt ut et nytt, blodig opprør, en revolusjon av meget radikal art, ledet av studenter og arbeidere. Takket være den rev bystyret i Wien til seg makten. Men fyrst Windischgråtz besluttet å slå til. Han begynte en regulær beleiring av byen, som ble tvunget til å kapitulere den 31. oktober. Seierherrene tok en forferde­ lig hevn. Standrettene arbeidet feberaktig. Og deretter overtok fyrst Felix von Schwarzenberg makten som Østerrikes ministerpresident. Under fyrst Schwarzenberg viste det gamle østerrikskungarske monarki plutselig en forbausende evne til å leve opp igjen. Schwarzenberg tok opp kampen mot nasjonal­ forsamlingen i Frankfurt — den skulle ikke få lov til å berøve Østerrike den dominerende stilling i den tyske ver­ den. I mars 1849 offentliggjorde han en forfatning som skulle gjelde for hele det habsburgske rike og som hadde et visst demokratisk preg. Det skulle opprettes en folkere­ presentasjon, riksrådet. Trykke- og møtefriheten ble ga­ rantert. Ved hjelp av denne forfatningen knuste han alle Paulskirkens drømmer om en riksforfatning for hele det tyske område.

FRIHETSIDÉENE SLÅS NED

159

Fyrst Felix von Schwar­ zenberg. Utsnitt av et kobberstikk etter en samtidig tegning av Mi­ chael Stohl. Etter revo­ lusjonen i 1848 overtok Schwarzenberg ledelsen av Østerrikes utenriks­ politikk etter Metter­ nich. Han slo ned alle frihetstendenser med hard hånd, men døde av slag i 1852 før han hadde fått realisert sine mange planer.

Schwarzenberg tok også opp kampen mot Ungarn. Der hadde Kossuth med sin flammende patos fortsatt striden for madjarenes frigjøring. Men også han ble nedkjempet. Etterat han i april 1849 hadde proklamert Ungarn som en selvstendig republikk, sluttet Schwarzenberg forbund med Russland for snarest mulig å kunne slå ned ungarernes motstand, og overfor det felles russisk-østerrikske angrepet måtte Kossuth kapitulere. Han flyktet til Tyrkia. Ungarn ble underkuet med en brutalitet som opprørte hele den siviliserte verden. Før dette skjedde hadde det funnet sted et betydnings­ fullt tronskifte i Østerrike, et skifte som var betegnende for den nye ånd. I desember 1848 ble keiser Ferdinand tvunget til å gå av. Han ble etterfulgt av erkehertuginne Sofies sønn Frans Josef — en attenårig ungdom, sterkt religiøs, strengt militært oppdratt, et pliktmenneske uten større begavelse og intellektuelle interesser, en ganske enkel og farveløs mann uten virkelig kraft og uten varme. Han begynte sin lange regjering med å utstede en prokla­ masjon, der han bekjente seg til frisinnede idéer som

160

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

svarte til tidens krav. Men han mente det neppe alvorlig med det han her forkynte — det var fyrst Schwarzenberg som hadde lagt ordene i munnen på ham og gitt ham absolusjon for hans løgn. Hensikten skulle hellige midlene. Frans Josef var på ingen måte noen venn av demokratiske prinsipper. Minnene om revolusjonsbevegelsene i 1848 forfulgte ham hele hans liv. De forferdet og opprørte ham. De skapte den pessimisme som med årene ble mer og mer utpreget hos ham (se illustr. side 144). Men hans undersåtter var fornøyd. De så på ham med stor velvilje og stilte seg gjerne under hans ledelse. Ikke bare det aristokratiske, men også det borgerlige Østerrike hadde nå fått nok av revolusjonen. Begeistringen hadde ebbet ut. Og arbeiderne ble glemt. Fredrik Vilhelm 4. proklamerte at han ville gjøre slutt på marsrevolusjonen og ta seieren hjem. Det var også dette hans nærmeste venner oppfordret ham til med stadig større iver. Disse vennene utgjorde en gruppe pietistiskkonservative junkere, «kamarillaen», som pleide å samle seg hos ham på Fredrik 2.s gamle lystslott Sanssouci. De skaffet seg en egen avis, den meget reaksjonære «Kreuzzeitung» som ble viden beryktet for sin giftige hensynsløs­ het. For disse menn var revolusjonen ganske enkelt en synd. Å slå den ned, var en Gud velbehagelig gjerning. Med kamarillaens hjelp begynte Fredrik Vilhelm å føre en regjering ved siden av den egentlige regjering. Han un­ dergravet ministeriet Camphausen, og i juni 1848 tvang han det til å tre tilbake. Om høsten gikk han til et direkte angrep. Etterat han i høyeste grad var blitt oppmuntret av reaksjonens seier i Wien utpekte han general Wrangel til øverstkommanderende i Brandenburg. Dette tiltaket be­ tydde en krigserklæring mot de radikale. I november 1848 utnevnte han videre en høykonservativ regjering med grev Friedrich Wilhelm von Brandenburg som sjef og Otto von Manteuffel som innenriksminister. Preussen hadde «gjenfunnet seg selv», som det ble sagt på reaksjo­ nært hold. Dette førte til at general Wrangel den 9. november ryk­ ket inn i Berlin og besatte de lokaler hvor den prøyssiske

FRIHETSIDÉENE SLÅS NED

161

General Friedrich Wrangel i Berlin, november 1848. Samtidig tre­ snitt i «Illustrirte Zeitung». Wrangel begynte sin karriere som soldat allerede i 1796; 68 år senere, 80 år gammel, var han øverstkomman­ derende for de tyske styrker i krigen mot Danmark. Her forhandler han med kommandanten for borgervæpningen i Berlin, major Rimpler (til høyre).

nasjonalforsamling hadde ført sine forhandlinger siden mai måned — ofte under tumulter og forvirring. Den 5. desember oppløste kongen denne forsamlingen og prokla­ merte en forfatning. Den var ikke så konservativ som hans venner ønsket — og derfor ble den også revidert i begynnelsen av 1850. Formelt skulle Preussen regjeres i samsvar med konstitusjonelle prinsipper, men i realiteten ble det monarken som fikk makten i sin hånd. Betegnende er det blant annet at ministrene ikke skulle være ansvar­ lige overfor landdagens to kammere, herrehuset (Herrenhaus; svarende til det engelske overhus) og deputert­ kammeret (Abgeordnetenhaus), men bare overfor kongen. Denne forfatning kom til å gjelde i Preussen helt til 1918. 9. Grimberg 19

162

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDATER»

Sluttscenen i det tyske dramaet dette år ble utspilt i Olmiitz i november 1850. Manteuffel — etter Brandenburgs død den virkelige regjeringssjef — møttes her med Schwarzenberg for å drøfte forholdet mellom Preussen og Østerrike, som var blitt mer og mer kritisk. Den avtalen som her ble sluttet, gikk ut på at Preussen ga avkall på alle krav på å ta ledelsen i Tyskland. Og den medførte at det gamle forbundet fra 1815 ble gjenopprettet. Den nasjonale tyske nyskapningsbevegelse rant ut i denne såkalte «ydmykelsen i Olmiitz». Alt ble som det hadde vært. Reaksjonen var herre.

Det ble den til slutt også i Italia. Der hadde riktignok de radikal-nasjonalistiske strømninger bredt seg til de midtre delene av landet etter Karl Alberts nederlag mot østerrikerne sommeren 1848. I Roma ble de så truende at Pius 9. fant det best å forlate sin residens og ta sin tilflukt til festningen Gaéta på napolitansk område — han ble gjest hos Ferdinand 2., den mest barbarisk reaksjonære av alle reaksjonære monarker. I steden innfant Mazzini og Garibaldi seg i Roma. Pavens verdslige makt ble erklært opphevet. Samtidig — i februar 1849 — ble den romerske republikk proklamert. «Jeg kom til Roma en aften,» skrev Mazzini senere, «med en dyp følelse av ærbødighet, nesten tilbedelse. For meg var Roma menneskehetens helligdom.» I mars 1849 led Karl Albert det nederlag som gjorde slutt på hans karriere. Han brøt den våpenhvilen han hadde sluttet med østerrikerne, men ble slått av Radetzky ved Novara. For å gi sitt land en mulighet for å få noen­ lunde akseptable fredsbetingelser abdiserte han til fordel for sin sønn Viktor Emanuel. Freden ble sluttet i august. Når det gjelder den, bør det noteres at Piemonte fikk beholde sin frie forfatning, til tross for at Radetzky til å begynne med hadde krevd at den skulle avskaffes. Det var en omstendighet som skulle vise seg meget betyd­ ningsfull i fremtiden. I Roma gikk derimot den frie statsform under. Øster­ rikske tropper satte seg i bevegelse for å komme paven til

FRIHETSIDÉENE SLÅS NED

163

unnsetning. Napolitanske styrker rykket fram fra syd. Men det som avgjorde saken, var at Louis Napoléon, fransk­ mennenes nye president, sendte en ekspedisjonsstyrke til Roma. Han var riktignok en varm venn av Italias frihet, men makten var ham enda kjærere, og han visste at for å kunne beholde den måtte han sikre seg støtte av de kleri­ kale kretser i sitt land. Han besluttet seg til å hjelpe paven og jage de radikale ut av Roma. Det var en beslutning han fikk anledning til å gruble over mange ganger senere. I juni tok de franske tropper til å beleire Roma. Forsva­ ret ble ledet av Garibaldi, som nå for første gang var midtpunktet for verdens oppmerksomhet «Vi kjemper på Janiculum,» skrev han, «og dette folket viser seg å være sin store fortid verdig. Her lever og dør de, og de holder ut amputeringer mens de roper: «Leve republikken!» En eneste time av denne vår tilværelse i Roma er verd et helt århundres normal eksistens.» Det var det franske artilleri som til slutt tok seieren hjem. Republikanerne måtte kapitulere. Mazzini flyktet til England, mens Garibaldi samlet en skare av sine tro­ faste omkring seg og marsjerte bort for å fortsette kampen på landsbygden. Dette var det navngjetne «tilbaketoget fra Roma» som endte med at han klarte å slå seg igjennom Garibaldi, kledd som bonde, flykter i mars 1849 med sin hustru Anita i armene, ut av Roma. De østerrikske tropper er like i hælene på dem. Anita døde under flukten, 29 år gammel (se også side 120 f).

164

«MOT DEMOKRATER HJELPER KUN SOLDaEER»

Franske infanterister i Roma 1849. Samtidig litografi av Denis Raffet. Uniformene har utviklet seg i praktisk retning siden Napoleons tid, men våpnene har ikke undergått stor forandring. Det brukes frem­ deles munnladningsgevær med slaglås. Bakladningsgeværet ble først innført i større omfang etter 1850.

de østerrikske linjer og seile over til Nizza, etterat hans hustru hadde bukket under for strabasene. Franskmennene rykket inn i Roma og gjenopprettet pavens verdslige makt. Kampen om Italia var slutt — for denne gang. «Det hersket orden i hele landet, fra Sicilia til Alpene,» sier Trevelyan ironisk.

Viktorianere

VERDENSUTSTILLINGEN I LONDON SOMMEREN 1851

Det er nesten utenkelig å tale om den viktorianske tiden uten å stanse et øyeblikk ved Thomas Babington Macaulay. I 1830- og 1840-årene var han medlem av noen whigregjeringer, først lord Melbournes og senere lord Russells. Men det som sikret ham et gravsted i West­ minster Abbey, var ikke først og fremst hans innsats som aktiv politiker, enda han lenge var et av de mest beundrede medlemmer av underhuset på grunn av sin blendende veltalenhet. Det som førte ham til adelskap og til nasjo­ nens helligdom, var hans berømmelse, hans popularitet og innflytelse som historiker. Blant disse hørte han til de store, til dem som ved sin tolkning av fortiden ble en profet for sin samtid. Thomas Babington Macaulay — som noen år før sin død i 1859 ble opphøyet til baron Macaulay av Rothley — var en av de store entusiaster i 1800-årene. Denne entu­ siasmen gjaldt ham selv, den gjaldt hans tid, og den gjaldt England og dets historie. Macaulay hørte til de største intellektuelle begavelser i sin tid. Hans hukommelse var fenomenal, hans lesning og lærdom gigantisk. Likevel var og ble han utpreget subjektiv og i dypere mening ukritisk. Han resonnerte ikke, han fastslo. Tvil på seg selv og på de oppfatninger han førte til torvs, inngikk ikke i hans åndelige utrustning. Macaulay følte at han sto i nær kon­ takt med sin tid, han forsto dens idéer og dens kamper, og han mente han kunne formulere dem bedre enn noen annen. Det var helt i samsvar med hans temperament at han heller spilte på følelsens enn på intellektets strenger, og at han gjorde det på en måte som ikke bare var bril­ jant, men også briljerende. Han ville spille en rolle, han

166

VIKTORIANERE

ville nå fram til det store publikum, han hadde den meget menneskelige ambisjon å bli berømt og populær. Da han gikk i gang med sitt store verk om «Englands historie fra Jakob 2.s tronbestigelse», kom han i et brev til en venn med den karakteristiske refleksjon at han ikke ville føle seg tilfreds, hvis han ikke skapte noe som kunne fortrenge den siste moteroman fra de unge damers bord. Da verkets to første bind var utkommet høsten 1848, hadde hans forhåpninger steget. Noen opptegnelser i hans dagbok taler sitt tydelige språk: «Jeg har strebet høyt, jeg har forsøkt å skape noe som vil leve i erindringen. Jeg har ofte hatt året 2000, ja, 3000 i tankene.» — «Jeg trodde at min bok ville få en varig plass i vår litteratur. Og jeg kan ikke se at det finnes noen grunn til å endre denne oppfat­ ningen.» Det eneste som bekymret ham til en viss grad, var en sammenligning som han med sin høye klassiske dannelse ikke kunne la være å gjøre. Da han hadde fått de første eksemplarene av verket, noterte han: «Jeg leste i min bok og deretter i Thukydides’. Og dessverre må jeg si at jeg fant hans meget bedre enn min.» Suksessen var imidlertid øyeblikkelig og storartet. I løpet av fire måneder ble det solgt tretten tusen eksemplarer, og senere rullet det videre. Macaulay noterte: «Jeg kan ikke huske noen suksess som var så fullstendig. Og likevel minnes jeg alle Byrons dikt og alle Scotts romaner.» Thomas Babington Macaulay var en stor forfatter. Men det var ikke bare hans blendende stil og hans skapende historiske fantasi, hans vidunderlige evne til å gjøre forti­ den levende, som betinget den veldige fremgangen. Den skyldtes også i meget høy grad de idéer han gjorde seg til talsmann for og det tidspunkt da han la dem fram. Man må huske at hans engelske historie begynte å utkomme i slutten av det store européiske revolusjonsåret, da en rekke kontinentale statsbygninger ble rystet eller kastet omkull, mens den bestående ordning viste seg å holde mål i Storbritannia. Man bør også ha det klart for seg at kli­ maks i Macaulays to første bind var den store skildring av revolusjonen i 1688, den som avgjorde kampen mel-

Thomas Babington Macaulay (1800-59) i sitt arbeidsværelse i Albany. Maleri av Edward Matthew Ward. Macaulay startet arbeidet med sin «History of England» i 1839. De to første bindene utkom i 1848, de to siste i 1855.

lom despoti og konstitusjonalisme, mellom kronen og par­ lamentet, og som trygget de engelske friheter. I slutten av 1848 lå det nær for hånden for engelskmennene å kaste blikket tilbake til 1688. Og Macaulay konfronterte dem med den ærerike revolusjon og alt det den innebar på en storslagen måte. Det styrket deres selvfølelse. Det over­ beviste dem om deres lands særpregede stilling og ressur­ ser. Det utdypet deres følelse av egen fortreffelighet, sam­ menlignet med fastlandet. Macaulay var whig, han var liberal, og i hans øyne var whigpartiets og whigmentalitetens innsats i engelsk historie en hellig ting. For ham var England uten sammenligning det beste av alle land. Og når det var blitt det, skyldtes det først og fremst whiggene, som helt siden 1688 hadde vært vokterne av de engelske friheter. Hans verk om Eng­ lands historie i brytningstiden i slutten av 1600-årene var

En Derby-dag på 1850-tallet. Utsnitt av et samtidig maleri av William Power Frith. Det verdenskjente Derby-løp for tre-årige hester har navn etter lord Derby, som innstiftet løpet i 1780. Det går i Epsom, nær London, siste onsdag i mai eller første i juni. Dagen er nasjonal festdag.

en eneste stor lovsang til prinsippene om parlamentsstyre og religiøs toleranse, til prinsippet om menneskets utvik­ ling gjennom lovbunden frihet. Macaulays beretning om Englands stolte fortid gikk viktorianerne rett til hjertet. Den var lett forståelig for disse formuende og foretagsomme kjøpmenn og industridrivende som dannet kjernen i den nye borgerlige middel­ klasse og i økende grad i hele det britiske samfunn. Det var først og fremst til dem Macaulay talte, han forsto dem så godt, han var selv utgått fra deres rekker, og han delte helt deres livssyn og idealer. De var optimister, de følte

VERDENSUTSTILLINGEN I LONDON SOMMEREN 1851

169

seg trygge og sikre på sin øy, på sine kontorer, sine fabrik­ ker og sine landeiendommer. En lang periode av uro og kriser lå bak dem, og foran seg så de en fremtid, en uover­ skuelig og umåtelig fremtid, da alt ville bli bedre og bedre, dag for dag og år for år, da samfunnet ville bli forbedret ved nyttige og forsiktige reformer og Gud Fader ville be­ lønne dem ved stadig å la rikdommene vokse og dermed også konsolidere deres stilling. De var strengt kirkelige og sterkt religiøse, de var som Macaulay selv, om hvem en ondskapsfull kritiker engang sa at hans religion hadde «et preg av høflig, men avmålt anerkjennelse av Gud den all­ mektige, som en av stormaktene . . . Britisk sivilisasjon gir Ham en garanti for vennskapelige forbindelser.» «Av alle tidsrom i vår historie burde en klok mann velge 1850-årene som den beste tid å være ung i.» Ordene skriver seg fra en moderne engelsk kulturhistoriker, G. M. Young. Og det er ikke vanskelig å forstå hva han mener. 1850-årenes atmosfære var stimulerende. Det var lett for unge engelskmenn å føle at «den lysende fremtid var deres». Storbritannia var den ledende makt i verden. Det kunne oppvise de største rikdommene og de mest oppsikts­ vekkende fremskritt. Det hadde de fleste fabrikker, den mest blomstrende handel, de beste jernbaner, de største og hurtigste skip. Det hadde frihet og fred. Fred med andre makter og ro i landet. På tross av Krimkrigen syn­ tes tanken på krig uvirkelig og urasjonell, i høy grad unyt­ tig. Krig var i høyden noe som kunne inntreffe på lang avstand, i andre deler av verden, i utkantene av imperiet. Og roen i landet ville fortsette, så sant de ledende og tone­ angivende klasser foregikk med et godt eksempel og fulgte resepten: moralsk konservatisme og intellektuell fremskrittsvennlighet, så sant de forsto å spre respektabilitetens evangelium til de lavere klasser — og med respektabi­ litet mente man, er det sagt, «det felles adferdsmønster som alle familier burde nå fram til, slik at man kunne treffe sammen med dem uten å føle avsky». Det var nok så at eiendomsfordelingen var ujevn, svært ujevn til og med. Men var det ikke naturlig, og var det ikke forsvarlig? Forholdt det seg ikke slik at hvis de rike ble enda rikere,

VERDENSUTSTILLINGEN I LONDON SOMMEREN 1851

171

ville dette også komme de store masser og dermed hele samfunnet til gode? De som stilte dette spørsmålet, be­ svarte det med et enstemmig ja — av fulleste overbevis­ ning og uten kynisme. Storbritannia, eller iallfall dets styrende lag, nøt i 1850årene et stort privilegium: frihet for frykt. Storbritannia var foregangslandet med de store muligheter. Det hadde en fri statsform, som bygget på en lang og ubrutt historisk utvikling. Da et medlem av underhuset en dag fikk se et fransk skrift om menneskets rettigheter og friheter, feide han det til side med ordene: «De skjønner, alt det der tar vi for selvsagt her i landet.» Storbritannia var det land hvor en statsmann kunne reise seg i underhuset og på sine landsmenns vegne gi parolen: «Civis Romanus sum» — (Jeg er romersk borger). Den som kom med disse berømte ord, som vakte slik jubel, var lord Palmerston.

I mai 1851 skrev Macaulay i sin dagbok: «Bega meg til utstillingen og spaserte der noen timer. Aldri har jeg sett et syn som ble gjenstand for en så enstemmig og ekte be­ undring av alle aldre, klasser og nasjoner. Jeg følte hvor­ dan en bølge av veltalenhet — eller noe i den retning — tok til å stige opp i meg bare ved synet av dette stedet.» Det var prins Albert som hadde fått idéen til en verdensutstilling i London som alle verdens folk skulle innbys til å ta del i. Den skulle bli noe meget mer enn blott og bart en varemesse. Den alvorsfulle fremskrittsfilosof prins Albert, som så gjerne trådte fram som folkeoppdrager i erkeidealistisk ånd, hadde andre hensikter. I veldig skala Fra åpningen av verdensutstillingen i Krystallpalasset 1. mai 1851. Samtidig farvelitografi. På plattformen til venstre sees dronning Victoria, prins Albert og deres barn (se også illustr. side 173). Dagen var særlig en triumf for prinsen, som hadde æren for at utstillingen ble en realitet tross mye motstand. Til utstillingen ble det bygget et kjempehus i jern, sten og glass i Hyde Park. Det dekket et areal på 81 mål. Mest imponert var folk over hvor raskt denne bygningen ble reist. 26. september 1850 ble den første jernsøylen montert og i februar kunne innredningsarbeidene begynne. 1. mai ble utstillingen åpnet med deltagere fra de fleste land i verden.

VIKTORIANERE

og på den mest realistiske måte ville han skape noe som viste hvor langt menneskeheten hittil hadde nådd og som anga de muligheter som lå foran den. Det sterkt kritiserte, men også meget beundrede Krystallpalasset ble bygget for verdensutstillingen i London. Denne utstillingen skulle bli en fredsfest, en høytid for den mellomfolkelige forståelse — en moderne forfatter har litt uærbødig brukt uttrykket «industrialismens konfirmasjon». Den skulle føre folkene sammen og også de forskjellige klasser innen dem. Våpnene skulle legges ned både mellom folkene og mellom samfunnsklassene. England skulle gå i spissen for frem­ skrittet i fredens og velstandens tegn. Den høytidelige åpning av utstillingen fant sted 1. mai 1851. Det var en sollys vårdag, og det engelske folk val­ fartet sammen med mengder av utlendinger til Hyde Park for å se hva man hadde skapt. Dronning Victoria skrev til sin fortrolige, kong Leopold av Belgia: «Jeg skulle ønske du hadde opplevd 1. mai 1851, den største dag i vår his­ torie, det vakreste og mest imponerende og gri­ pende skuespill man noengang har vært vitne til, og min elskede Alberts triumf. Det var sannelig forbløffende, en eventyrscene. Mange gråt . . . Det var den lykkeligste, stolteste dag i mitt liv, og jeg kan ikke samle tankene om noe annet. Alberts kjære navn er blitt udødeliggjort ved denne store tanken, hans egen, og mitt eget kjære land viste at det var den verdig.» Dronningen hadde fullstendig rett: utstillingen var prins Alberts store triumf. Den var blitt til virkelighet til tross for at han hadde møtt en kompakt motstand, man hadde spådd de mest drastiske utsikter. Hvis idéen ble realisert, ville internasjonale anarkister myrde kongefami­ lien og lage revolusjon, de tilstrømmende utlendinger fra alle verdens kanter ville føre med seg kolera, og sist, men ikke minst, Krystallpalasset var så spinkelt konstruert at det ville styrte sammen og anrette en katastrofe. Men prinsen ga seg ikke. Han fordoblet sin arbeidsinnsats, han talte, han skrev promemorier, han overvåket personlig byggearbeidet. Og så kom utstillingen i stand, som et monument over viktorianismen, det utilistisk-materielle

VERDENSUTSTILLINGEN I LONDON SOMMEREN 1851

173

program og dets lyse fremtidsdrømmer. Drømmene ble ikke til virkelighet, iallfall ikke på det idealistiske plan — bare noen år senere brøt Krimkrigen ut. Men forretnings­ messig sett ble utstillingen en suksess. Da dens porter ble stengt utpå høsten, var den blitt besøkt av over seks mil­ lioner mennesker, og den hadde gitt et betydelig økono­ misk overskudd, som ble brukt til å opprette en rekke vi­ tenskapelige institusjoner, blant dem Victoria and Albert Museum. Prins Albert hadde tatt ledelsen ved hoffet. Meget kor­ rekt, meget alvorlig, metodisk og selvoppofrende arbeidet han fra morgen til kveld. Han skrev betenkninger for Denne detaljen av Henry Courtney Selous’ store maleri fra åpningen av verdensutstillingen i London i 1851 viser den 32 år gamle dron­ ning Victoria og hennes elskede mann, prins Albert, omgitt av barn og nære slektninger. Prinsen av Wales, den senere Edvard 7., bærer skotsk nasjonaldrakt. Ved siden av ham står hans ett år eldre søster, Victoria, som ble gift med keiser Fredrik 3. av Tyskland.

174

VIKTORIANERE

dronningen, han konfererte med kabinettsmedlemmer, han tok imot deputasjoner, presiderte ved forhandlinger av forskjellige slag, holdt festtaler på akademimøter. Han hadde utviklet seg til den perfekte sjef for dronningens kanselli, den fullkomne prinsgemal — det fullkomne men­ neske, mente Victoria. I et av disse utallige brevene, som mange ganger synes barnslige, men hvor hennes sterke vilje og hennes like sterke følelse av kvinnelig triumf lyser igjennom, skrev hun til sin statsminister: «Med risiko for ikke å synes tilstrekkelig beskjeden må dronningen si at hun tror at lord John Russell nå vil innrømme at Prinsen er i besittelse av usedvanlige egenskaper, både når det gjelder hode og hjerte. Hun føler seg så stolt over å være hans ektemake at hun ikke kan unnlate å gi hans noble karakter en hyllest.» Victoria var lykkelig. I årene 1840-57 fødte hun sine ni barn. I slutten av 1840-årene og begynnelsen av 1850årene kjøpte hun to eiendommer for å få et eget hjem, et hjem hun selv hadde skapt ved siden av statens eiendom Windsor — Osborne på Isle of Wight og Balmoral i det skotske høyland. Begge, men kanskje først og fremst slot­ tet oppe i Skottland, skulle komme til å spille en stor rolle i hennes liv og bidra til å skape det populære bildet av henne som litt etter litt tok form. Det var også på denne tid _ i 1852 — at hun avla følgende vitnesbyrd i et brev til kong Leopold: «Albert er virkelig blitt et forferdelig arbeidsjern. Jeg synes det reduserer en smule det myke og milde i hans vesen og gjør ham så opptatt av sine tanker. Jeg sørger over dette, fordi jeg selv ikke kan bli ordentlig interessert i disse tingene, uansett hvor meget jeg interes­ serer meg for almen européisk politikk. Men for hver dag blir jeg mer og mer overbevist om at vi kvinner ikke egner oss til å regjere, hvis vi virkelig vil være gode kvinner, kvinnelige og elskverdige og huslige.» Disse stemninger — hustruens, morens og kvinnens — var utvilsomt i høy grad karakteristiske for Victoria i denne periode av hennes liv. De satte sitt preg på hennes opptreden. De gjorde henne populær blant folket på en annen måte enn tidligere: hennes hoff var nok kjedelig, er

VERDENSUTSTILLINGEN I LONDON SOMMEREN 1851

175

det sagt, men det kongelige barnekammer var uimotståelig. Victoria hadde utviklet seg og var i visse henseender blitt en annen. Men de grunnleggende trekk i hennes karakter fantes fremdeles og de kunne plutselig gjøre seg gjeldende med stor kraft. Victoria var meget temperamentsfull. Hun var lunefullt og eksplosivt følelsesbetonet, heftig og utål­ modig — et uttrykk for dette er de stadige understreknin­ gene i hennes brev som så ofte blir en smule komiske. Hun hadde vanskelig for å glemme og enda vanskeligere for å tilgi. Følte hun seg forfordelt eller tilsidesatt, laget hun gjerne en scene, og hun spilte da sin rolle med sterk inspirasjon. Det sies at selv herdede herrer som Palmerston og Gladstone kunne bli bleke i slike situasjoner. «Dron­ ningen kan ta knekken på hvilken mann som helst,» sukket Gladstone ved en anledning. Hun hadde sin egen vilje og sine egne meninger, som hun ville sette igjennom. Innerst inne var hun uhyre maktsyk. Og utvilsomt var hun en personlighet. I 1852 døde hertugen av Wellington. Victoria ga ut­ trykk for hva en stor del av det britiske folk følte, da hun skrev at han var den største mann England noengang hadde fostret. Og hun tilføyet: «Å tenke seg at alt dette er borte, at denne store og udødelige mann nå tilhører historien og ikke lenger nuet — det er en sannhet som vi ikke kan fatte. Snart vil vi være sørgelig ensomme . . . Melbourne, Peel, Liverpool og nå Hertugen — alle borte.» Hvem var så igjen? Jo, lord Palmerston, aristokraten og autokraten, folkets avgud som overfor utlandet represen­ terte de britiske interesser mer arrogant og utfordrende, mer suverent og effektivt enn noen annen hadde gjort på meget lang tid. Men lord Palmerston hadde ikke dronnin­ gens fortrolighet. Han var en mann etter Macaulays sinn en utmerket, fortreffelig mann, det var den store patrio­ tiske historikers dom om ham. Victoria så helt annerledes på ham. For henne var lord Palmerston ganske enkelt «den gamle synder», en frekk og hensynsløs, lettsindig og umoralsk person, som ikke engang viste Storbritannias dronning noen respekt; som alltid gjorde det som falt ham inn og som behaget ham, uten å tenke på å rådføre seg

176

VIKTORIANERE

Lord John Russell. Maleri fra 1852 av George Frederick Watts. Russell ble valgt inn i underhuset alt i 1813, 21 år gammel, og satt der i 48 år, bare med et kort avbrudd. Hans første tale gjaldt Norges selvstendighet. Hele sitt liv var lord Russell en oppriktig venn av fri­ het og fremskritt.

med noen annen, uten i forveien å underrette suverénen, uten engang å gjøre dette etterat hun gang på gang hadde sagt ham at det var hennes vilje — og hans plikt — å handle slik. Nei, dronningen ville ikke støtte seg til lord Palmerston, og det ville heller ikke prins Albert. For dem var Palmerston ganske enkelt en mann man forsøkte å kvitte seg med. Så var det lord John Russell, «attenhundreårenes erkewhig», en undersetsig, høyaristokratisk liten herre

DISRAELI OG GLADSTONE

1 77

med en mild røst og en verdig opptreden, meget lærd og ellers kjent for å interessere seg for bare ett spørsmål i politikken: parlamentsreformen. Han var statsminister to ganger, først i 1846-52, da han var Palmerstons noe uro­ lige sjef, som meglet mellom den selvrådige utenriksminis­ ter og det rasende hoffet, og deretter i årene 1865-66. Til forgrunnsfigurene i det politiske liv hørte også Edward Geoffrey Stanley, jarl av Derby, et fremstående med­ lem av torypartiet og i denne egenskap lenge sir Robert Peels høyre hånd, senere statsminister ikke mindre enn tre ganger, nemlig i årene 1852, 1858-59 og 1866-68. Han var kjent som en av landets rikeste menn — familien hadde tjent en kjempeformue, da verdien av dens eien­ dommer i Lancashire skjøt i været som følge av industria­ liseringen. Dessuten var han en fremtredende taler og en munter og frisk landjunker av den eksentriske type. Han trivdes best på veddeløpsbanen i Newmarket, der han med liv og lyst gikk opp i det folkelige skuespillet — «løssloppen, høyrøstet, nesten bondsk i sin adferd, uten raffi­ nement».

BENJAMIN DISRAELI OG WILLIAM EWART GLADSTONE Endelig, blant mange andre, var det i Storbritannia på denne tid to yngre menn, som begge tilhørte den konserva­ tive leir og som helt siden 1830-årene hadde spilt en frem­ tredende rolle i underhuset og tiltrukket seg oppmerksom­ het. Den ene var en mørklokket, ekstravagant kledd ro­ manforfatter av jødisk ætt, sterkt fryktet for sin ondskaps­ fulle tunge og sine ubarmhjertige lynangrep i parlamentet, alminnelig mistrodd på grunn av sin ertende opptreden, sitt orientalsk blomsterrike språk og sin evne til uanfektet å stifte gjeld. Hans navn var Benjamin Disraeli. Den andre var en høy og statelig mann, som i sin høytidelige svarte frakk og med sitt alvorlige ansiktsuttrykk så ut som en ung prest. Han var kjent for at han med stor iver kastet seg inn i diskusjoner om klassiske forfattere og moderne 10. Grimberg 19

Charles Rossiters maleri fra 1859 viser britiske jernbanepassasjerer på vei fra London til Brighton. Jernbanen hadde tre klasser. Dette bildet er fra en 3. klasses åpen vogn.

teologer og dessuten for å ha en usedvanlig evne til å løse vriene finansielle problemer. Man visste også om ham at han hadde en solid formue. Hans navn var William Ewart Gladstone. Disse to herrer avskydde hverandre dypt og inderlig. Det er sagt at i deres tilfelle var det spørsmål om hat ved første øyekast. De skulle komme til å spille en stor rolle, ikke bare i Victorias, men også i Englands og hele verdens liv i den siste del av 1800-årene. Beretningen om deres tvekamp rommer mange av de viktigste kapitler i britisk historie i denne tid. Den gir også grei beskjed om de spørsmål som da sto på saklisten og krevde sin løsning. William Ewart Gladstone ble født i Liverpool i 1809. Han levde til 1898. Og da han døde, var han like berømt

DISRAELI OG GLADSTONE

179

som beryktet. For store kretser i og utenfor England sto han som den store liberaler, de undertryktes forsvarer, forkjemperen for de menneskelige friheter og rettigheter, for de høye sedelige idealer, for bergprekenens evange­ lium. For andre var han rett og slett en inkarnasjon av djevelen, en hykler og svindler, en ødelegger av nedarvede verdier, en forløyen fiende og sinnssyk samfunnsstormer. Var William Gladstone elsket og æret, var han også av­ skydd og bespottet. To kvinnelige dommer om den elskede og avskydde mann stiger fram fra fortiden. Hans hustru, den muntre, sorgløse og fritalende Catherine Glynne, skrev ved en anledning kjærtegnende og full av kjærlighet: «For en kjedelig fisk du ville ha blitt, om du hadde giftet deg med en som var like ordentlig som du selv.» Dronning Victoria var overbevist om — eller hun ble det iallfall i den senere tid av sin regjering og Gladstones styre — at han var en kjedelig fisk. Ja, verre enn det: i majestetens øyne ble William Ewart Gladstone bent fram «den fryktelige gamle mannen», «den farlige gamle fanati­ keren». Og så utbrøt hun rasende, såret som suverén, men enda mer som kvinne: «Han snakker til meg som om jeg var et offentlig møte!» Kvinnelig som alltid skrev Catherine Gladstone til ham: «Kjære deg, du burde flirte med dronningen — og for en gangs skyld overbevise deg om at du kan det.» Men Mr. Gladstone kunne ikke flirte. Han hadde vans­ kelig for å leke, han kunne ikke smigre og ikke forstille seg. Hans styrke, hans forferdelige slagkraft lå på andre områder. Bildet av William Ewart Gladstone, slik han artet seg i full aksjon når han var i sitt rette element, i underhusets ladede atmosfære, har vi bevart i en opp­ tegnelse av en av hans politiske motstandere: «Dette hvitglødende ansiktet, strengt som en puritansk prests og likevel skiftende som en skuespillers, disse liv­ lige, flammende øynene, denne vidunderlige stemmen, hvis klangrikdom blir enda rikere på grunn av den skotske aksents rullende r’er, den mesterlige rytmen i hans fore­ drag, den levende kraft i hans holdning, de sjelfulle hånd­

180

VIKTORIANERE

bevegelser — kan en undre seg over at jeg måtte utbryte mot min vilje, da jeg ble stilt overfor denne kompakte angrepsfalanksen: Denne mann er ærlig og klarsynt langt utover sine medmennesker. Man må tro ham, man må lystre ham.» Situasjonsbildet er hentet fra den politiske slagmark. I Londons salonger ble portrettet malt med andre farver og med et annet ettertrykk: «Visst er han dyktig og begavet,» skrev en dame av aristokratiet i 1860. «Og snill også — han gjør sitt beste for å møte meg på mitt nivå. Men det kan han ikke. Han svever alltid over meg. Og så konverserer han ikke — han holder foredrag. Og jo mer han prater, desto mindre be­ griper jeg. Hos høykirkelige mennesker finnes det noe som jeg ikke kan definere. Men jeg føler det når jeg er sammen med dem: det er noe jesuittisk, de slipper seg ikke løs. For å fullføre min liste: det er et islett av opp­ komling i ham, liksom det var hos sir Robert Peel — det er noe i hans stemme, noe i hans måte å gå inn i et værelse på, som ikke er aristokratisk. Kort sagt: han er ikke tilstrekkelig spøkefull for meg.» Ingen skøyeraktighet eller humor, ingen spøkefullhet — bare alvor, intensitet, høytidelighet. Ikke et eneste lett ord, bare forkynnelse. En av hans sønner har gitt oss et glimt av ham i hans hjemlige miljø, et glimt av William Ewart Gladstone stående foran en stor bibel som han hadde liggende på sitt nattbord. Den leste han i hver dag, mens han kledde seg eller gikk til sengs. Det er et bilde som ikke mangler storhet i all sin enkel­ het. Det gir en nøkkel, den viktigste nøkkel, til hans indre. De tanker og stemninger hans omgang med Bibelen skapte, ble bestemmende for ham. Da den tredveårige Gladstone fridde til miss Catherine Glynne — i et haveselskap, og mens de spaserte langs Themsen — gjorde han det på sin spesielle måte. Egentlig hadde han villet bli prest, fortalte han henne. Nå var han i stedet blitt politi­ ker. Men han hadde foresatt seg at han ville vie seg til et stort eksperiment. Han ville gjøre sitt til at det politiske liv kunne bli virkelig kristent.

DISRAELI OG GLADSTONE

181

William Ewart Gladstone. Utsnitt av et maleri fra 1858 av George Frederick Watts. Gladstone var på dette tidspunkt 49 år og hadde allerede sittet i underhuset i 25 år.

Slik var det i 1839, og slik ble det til hans død. William Ewart Gladstones drøm og mål var gudsriket på jorden. En av Gladstones politiske tilhengere moret seg engang med en vits på sin beundrede sjefs bekostning. Han brydde seg ikke om at Gladstone pleide å skjule et trumf­ kort i jakkeermet, sa han. Men han måtte reagere når den

182

VIKTORIANERE

«Hos fotografen.» Tegning av Cuthbert Bede (Edward Bradley) fra 1855. Fotografering var ennå en ny kunstart som folk var lite fortro­ lige med. For å få «offeret» til å sitte stille tilstrekkelig lenge, har fotografen spent hodet hans fast. «Når jeg åpner denne klaffen, må De se fast på et bestemt punkt og så sette opp et blidt fjes.» Anmod­ ningen om å smile var kanskje ikke så lett å etterkomme under slike forhold.

store mann ble knepet på fersk gjerning og påsto at det var Gud som hadde puttet det der. Denne vitsen er blitt berømt. I bunn og grunn er den temmelig platt, den farer lett hen over noe meget vesent­ lig, nemlig det dype alvoret i Gladstones beslutning om å gå Guds ærender og den meget realistiske konsekvens av det: hans fryktelige hensynsløshet da han gikk i gang med å virkeliggjøre sine idealer og oppfylle sin misjon. En moderne historiker har sagt at for ham artet livet seg som en stor og herlig slagmark, der kampen mellom det onde og det gode ble utkjempet. I denne kampen kunne det ikke vises noen nåde eller barmhjertighet, og ingen kom­ promisser kunne tillates. I hvert fall kunne ikke Gladstone formå seg til det.

DISRAELI OG GLADSTONE

183

Vi har vanskelig for å forstå og godta det ubønnhørlig intolerante hos Gladstone, det stålhardt fanatiske, det ubarmhjertig konvensjonelle. Det er lett å finne fram en masse scener i hans liv som illustrerer denne side av hans vesen — de er tallrike som havets sand. Her har vi for eksempel den unge Gladstone på hans første utenlands­ reise — møtet med Paris opprører ham. Han skriver hjem at denne byen er «et sørgelig skue», fordi butikker og teatre ikke er lukket om søndagene. «I England er det ille nok, men så langt som her er vi ennå ikke kommet,» kom­ menterer han. Og det er den allerede berømte politiker og fmansekspert Gladstone som i 1857 reiser seg fra sin benk i underhuset for dirrende av sinne og med flammende patos å gå til storm mot et lovforslag, som ville gjøre det mulig også for andre enn de rikeste å få skilsmisse innen visse meget bestemte grenser. Det er statsminister Glad­ stone som etter meldingen om at den av ham høyt beundrede filosof og nasjonaløkonom John Stuart Mill er død, setter seg i spissen for en aksjon for å reise et minnes­ merke over ham — men så omgående stryker sitt navn på listen, dypt sjokkert over å få høre at Mill — forfatteren av noen av de mest innflytelsesrike verker i England i 1800-årene — hadde uttalt seg for barnebegrensning i ekte­ skapet da han var ung. Mr. Gladstones politiske kritikere hadde unektelig rett: han var annerledes, han var meget usedvanlig — i sin lidenskap og rastløshet, med sitt vulkanske temperament, sin magnetiske tiltrekningskraft, sin flommende veltalen­ het og sin eventyrlige arbeidsevne. Men på en måte var han — vel å merke utenfor de egentlig politiske kretser — slett ikke usedvanlig, nemlig i sin religiøsitet. Den dype ærbødighet for kirke, tro og lære, som var den sterkeste drivfjæren i hans liv, levde i de videste kretser utenfor murene i Whitehall og Westminster. Blar man i den vikto­ rianske personkrønike, og noterer man seg det som er betegnende for de forskjellige mennesker, utkrystalliserer det seg snart trekk og innslag i individenes liv som former seg til et adferdsmønster. Et par eksempler må her være nok:

184

VIKTORIANERE

Viktoriatidens høyt elskede poet Alfred Tennyson (1809-92). Maleri av Samuel Laurence. Tennysons gjennombrudd skjedde med dikt­ samlingen «Poems» i 1842.

Lord Alfred Tennyson, viktorianernes store yndlingsdikter, erklærte at det høyeste han kunne håpe på, var at han gjennom sin diktning hadde «ført menneskene et lite skritt nærmere Gud». Dr. Thomas Arnold, Rugbys berømte rektor og for­ nyeren av det engelske public school-systemet, resymerte målet for sine bestrebelser i disse ord: det var hans «var­ meste ønske» å innføre «et religiøst prinsipp» i undervis-

DISRAELI OG GLADSTONE

185

ningen, å gjøre skolen til «en arne for sann kristen opp­ dragelse». Dette, tilføyet han, ville «innebære en lykke så stor at ingenting i verden kunne nå opp mot det». William Stead, en av de store journalister i 1800årenes England, avla et høytidelig løfte om at han ville bruke sin stilling til å «utbre Guds rike på jorden», da han overtok redaktørstillingen i «Pall Mali Gazette». Og om lord Aberdeen, som var utenriksminister i 1841 — 46 og statsminister 1852-55, fortelles følgende: Meget mot sin vilje hadde han vært nødt til å føre Storbritannia inn i Krimkrigen. Det hadde kostet ham stillingen som regjeringssjef. Og mer enn det: det hadde også kostet ham hans samvittighetsfred. I sitt siste leveår, da han hadde trukket seg tilbake fra det offentlige liv, pleide hans venner av og til å si til ham at han burde restaurere en forfallen kirke på en av sine eiendommer. Til almen forbauselse nektet han alltid å gjøre det: det var en oppgave for hans sønn, svarte han. Etter hans død fikk man forklaringen på dette. Man fant en papirlapp, hvor han omhyggelig hadde skrevet av et bibelsted, som lød slik: «Og David sa til sin sønn Salomo: Jeg hadde i sinne å bygge et hus for Herrens, min Guds navn. Men Herrens ord kom til meg, og det lød så: Du har utøst meget blod og ført store kriger; du skal ikke bygge et hus for mitt navn, for du har utøst meget blod på jorden for mitt åsyn.» «Er det noen gang avgitt en merkeligere og mer gripende bekjennelse?» spør Harold Temperley. Vi synes alle disse erklæringer er merkelige og gripende. Og eksemplene kunne mangedobles. De som her er gjen­ gitt er valgt ut på måfå, men de kan betegnes som typiske. Alfred Tennyson, Thomas Arnold, William Stead og lord Aberdeen hørte til viktorianernes elite, de inntok forgrunnsstillinger som representanter for forskjellige sider av sin tids samfunnsliv. Det interessante er at de alle på sine ulike levnedsbaner, til syvende og sist bekjente seg til de samme mål og idealer: de ville tjene Gud, de ville underkaste seg hans vilje. De ville ha hatt full forståelse av frieriscenen ved bredden av Themsen, da Catherine Glynne lyttet til sin beundrers høystemte erklæring.

186

VIKTORIANERE

Det er også mot denne bakgrunn man først og fremst må se Gladstone. Når folk i underhuset forarget seg over at han gikk opp i religiøse og teologiske spørsmål, var denne harmen ikke rettet mot selve hans religiøsitet. Det man reagerte mot, var hans stivnakkede forsøk på å knytte det religiøse sammen med det politiske. Fra et tak­ tisk synspunkt gagnet det ikke partiet, mente man. Det forvirret og irriterte. Ellers forsto og respekterte man ham rent prinsipielt. Både for hans partivenner og for flertallet av alle viktorianere var den etablerte kirke og den gud som der ble dyrket en levende realitet. Det hadde begynt engang ved sekelskiftet. Opplysnings­ tidens og rokokkoens skeptiske og muntre stemning ble fordrevet av den franske revolusjon. De ledende samfunns­ lag i England ble forferdet. De søkte ny støtte og fant den i gamle forestillinger. De søkte seg tilbake til puritanis­ men. Den såkalte evangeliske bevegelse strøk som en vind gjennom landet, «som en stor massedåp». Den satte for­ nyelsen av det personlige religiøse liv som sitt mål. Men­ nesket, forkynte den, var dømt til evig straff, hvis det ikke bøyde seg for Guds bud og lyttet til hans røst. Derfor var

«Puritansk søndag eller hvordan vi alle kommer til å få det.» Tegning i «Punch» 1864. Biskopen må pusse sine støvler selv hvis påbudet om å helligholde søndagen skal føres til sin ytterste konsekvens.

DISRAELI OG GLADSTONE

187

Dette maleriet av John Ritchie fra 1858 viser at ikke alle londonere forholdt seg totalt passive en søndag ettermiddag. Men noen særlig voldsomme utskeielser er det ikke lett å få øye på her i Hyde Park.

det enhver kristens fremste plikt å frelse sjeler, å vekke og omvende syndere. For å sitere en travesti av George Cannings berømte uttalelse «kalte den den åndelige ver­ den til live for å gjenopprette likevekten i den sosiale». Saken kan også uttrykkes slik at ved midten av 1800årene hadde den evangeliske bevegelse «underkastet hele den britiske nasjon en felles disiplin». Og den var meget streng. Den forbød kortspill, dans og teaterbesøk, og den skapte også den viktorianske søndag. Hviledagen skulle helliges Gud. Om søndagene skulle man gå i kirken to ganger og dessuten holde husandakt hjemme, både mor­ gen og kveld. Alt arbeid var strengt forbudt, likeså alle offentlige forlystelser. Helst skulle man unngå å reise.

188

VIKTORIANERE

Arthur Bryant har sammenfattet det det her var tale om i noen malende linjer: «Om søndagene falt en skrekkinnja­ gende stillhet over et ivrig arbeidende folk. Hvert forsøk på å bryte den ble møtt av den terror som den moralske rettferdighets kanaliserte krefter satte i scene. I 1856 gjorde noen lærde aristokrater et forsøk på å drive igjennom en beslutning om at National Gallery og British Museum skulle få holdes åpne om søndagene. Den storm dette vakte, tvang dem raskt til å retirere. Et annet forslag om at det skulle få holdes konserter i industribyenes dystre parker, ble møtt av lignende protester.» Og Bryant siterer noen linjer av den franske kulturhistoriker Taine, som i 1860 foretok en reise i England. Han fant den engelske søndag nesten uutholdelig. «Søndag i London,» skrev han. «Butikkene er lukket, gatene nesten øde. Det hele ligner mest av alt en veldig og velorganisert kirkegård. De få fotgjengere som iler forbi under sine paraplyer, ser ut som usalige ånder som har steget opp av sine graver. Det er uhyggelig. . . Etter en times spasertur i Strand og nede i City er man grepet av spleen. Man er klar til å begå selvmord.» Det var aristokraten lord Shaftesbury som hadde ført an i den vanvittige kampanjen mot det meget beskjedne forslaget om British Museum og National Gallery — den samme Shaftesbury som ved sin sosiale reformiver ble en av de mest betydelige representanter for det viktorianske samfunn. Han var stokk konservativ, men en varm men­ neskevenn i den betydning at han hadde viet sitt liv til å redde så mange sjeler som mulig fra det helvete, som for ham var en så levende og forferdelig realitet. I det hele Imperiets krone, «The Imperial State Crown», som ble laget til dron­ ning Victorias kroning. Den er senere forandret flere ganger, og dette bilde viser hvorledes den ser ut i dag. I Victorias tid satt «Den sorte prins’ rubin» og «Stuart-safiren» over hverandre i fronten og «Edvard Bekjennerens safir» i toppen. I dag sitter den berømte diamanten «The Second Star of Africa» i fronten og «Stuart-safiren» på motstå­ ende side. «Den sorte prins’ rubin» er satt inn like over «The Second Star of Africa». I alt er det benyttet omkring 3 250 stener i den nåværende. «Imperial State Crown».

190

VIKTORIANERE

tatt var det aristokratiet som var gått i brodden for den evangeliske bevegelse. Men snart bredte den seg til den nye klasse som begynte å ta ledelsen i landet i første halv­ del av 1800-årene, til de rike storkapitalister, industriher­ rene, bankierene, skipsrederne, gruveeierne, advokatene, lederne i de nye handels- og fabrikkbyene, og fra dem til mellomklassen i sin alminnelighet, til klanen Forsyte og alle som var likestilt med den. I sin roman «The Man of Property» har John Galsworthy gitt den klassiske skild­ ring av den borgerlige viktorianismes verden, og når han lar oss stifte bekjentskap med medlemmene av familien Forsyte, skjer det med følgende ord: «Når en Forsyte ble født, forlovet eller gift, var slekten til stede. Når en Forsyte døde — nei, ennå var ingen Forsyte død. De døde ikke, å dø stred mot deres prinsip­ per, de tok sine forholdsregler mot det, instinktive mottil­ tak, karakteristiske for meget livskraftige mennesker som avviser ethvert forsøk på inngrep i sin eiendom.» «The Man of Property» (Den rike mann) — for disse mennesker var eiendommen hellig, det var deres livsmål å øke den, å bli enda rikere og dermed enda mer respek­ table. Tanken på at de kunne miste den, sto for dem, spøkelsesaktig og fryktinngytende. En mann uten eiendom var et suspekt individ: man kunne ikke respektere en slik mann, fattigdom ble betraktet som noe skammelig. Og så sluttet viktorianerne sin pakt med kirken, som en slags reassuranse. De ville bøye seg for dens bud, de ville la Guds vilje skje. De ville leve ifølge den strenge moralkodeks for dermed å gjøre seg fortjent til fremgang og vel­ stand og sikre seg garantier for en lykkelig slutt — deres vei skulle gå til himmelen, ikke til helvetet. «En kan vanskelig overvurdere religionens betydning i viktorianernes verden. Når vi rører ved den, rører vi ved den innerste nerve i deres eksistens.» Med megen rett er det sagt at en av de store ulikhetene mellom viktorianismens epoke og vår egen tid er at man i midten av 1800årene åpent og ivrig og med stor overbevisning diskuterte religiøse problemer, mens vi for det meste føler oss blyge eller likegyldige overfor dem. På den tid da Gladstone og

DISRAELI OG GLADSTONE

191

Disraeli begynte å innta sentrale stillinger i Storbritannias offentlige liv, ble det mann og mann imellom og i alle kretser snakket om troens dogmer. I religiøs henseende visste alle alt om hverandre. Og om de fleste gjaldt det som engang ble sagt om lordkansler Westbury: han følte seg personlig engasjert i spørsmål om den evige straff. «Seksuelle spørsmål satte viktorianerne i forlegenhet på samme måte som religiøse bekjennelser gjør det blant oss.» Kjønnet, det var for dem djevelen. Kjønnet måtte fornektes og fortrenges, iallfall offisielt. Det kunne bare tolereres innenfor rammen av det betryggende familieliv. Man søkte det korrekte, det regulerte, det solide, og man avviste det romantisk følelsesmettede, det emosjonelt eventyrlige. Familien ble den sentrale institusjon i viktorianernes verden. Den ble respektabilitetens høyborg. Der hadde man husfaren, en omtenksom og ansvarsbevisst familieforsørger, men samtidig «skrekkinnjagende, ufeilbar i sine dommer og uklanderlig i sine bakkenbarter og sin moralske adferd». Her hadde man også hustruen, under­ danig og hengiven, «husholderske og barnepleierske». Og så var det barna, de store barnekullene. En av det viktorianske mannssamfunns ambisjoner og ikke den minste, var å beskytte kvinnen. Kvinnen ble knapt betraktet som et menneskelig individ, iallfall ikke hvis hun tilhørte de høyere samfunnsklasser. Kvinnen var hevet over ethvert begjær, ble det fastslått, hun hørte til englenes slekt. For at hun ikke skulle bli fristet, måtte hun beskyttes og skjermes. Hun måtte bøye seg for sin manns eller sin fars bestemmelser. Hennes skjebne ble å stenges inne i hjemmet. Hun skulle betrakte livet på avstand, gjennom vinduer som var forsynt med den puritanske morals bastante gitter: «Man for the field and woman for the hearth: Man for the sword and for the needle she: Man with the head and woman with the heart: Man to command and woman to obey: All else confusion!»

erklærte lord Tennyson. Og da «den rike mann», Soames Forsyte, sitter ved sitt bugnende middagsbord rett overfor

Maleriet «Prayer Time» — Bønnetid — av Charles West Cope fra 1854 understreker viktoriatidens religiøsitet. Den lille piken skal lære seg ydmykhet og respekt for Gud og foresatte.

sin kone, den vakre, skjønnhetslengtende Irene, lar Galsworthy ham i en stum monolog gi uttrykk for sin ergrelse over hennes indre motstand: «Han hadde giftet seg med denne kvinnen, erobret henne, gjort henne til sin. Og det syntes ham å være i strid med den mest fundamentale av alle lover, eierens lov, at han ikke kunne gjøre annet enn å eie hennes kropp — hvis han da virkelig kunne det, noe han hadde begynt å tvile på.» Taine har gitt oss et bilde av viktoriansk familieliv, slik det artet seg en helligdag: «Om søndagene er familiefaren sine underordnedes ån­ delige veileder, deres sjelesørger. Man kan se dem komme inn, en etter en, først kvinnene og deretter mennene, al-

DISRAELI OG GLADSTONE

193

vorlige og høytidelige, og slå seg ned i salongen. Husets herre leser en kort preken og så en bønn. Alle faller på kne, med bøyde hoder og ansiktene mot veggen. Deretter leser han Fadervår, og de tilstedeværende stemmer i, rekke etter rekke. Til slutt går tjenerne ut i samme orden som de var kommet inn, tause og ettertenksomme. Ikke en muskel beveger seg i ansiktene deres.» Dette er et genrebilde. La oss nå individualisere det, la oss tillempe det på en bestemt familie, i huset nummer 62 i Rodney Street i Liverpool. La oss velge Mr. John Gladstone til å spille husfarens rolle. Gjør vi det, får vi en nøyaktig forestilling om det miljøet William Ewart Gladstone vokste opp i. John Gladstone hadde arbeidet seg opp med egne kref­ ter. Han hadde skapt en betydelig forretning med store negerplantasjer i Vestindia. Som forretningsmann var han meget foretagsom, driftig på en hardhendt måte. Til slutt ble han en rik mann, ved sin død etterlot han seg 600 000 pund. I privatlivet var han kjent for sin strenge fromhet, og han var gavmild i sine donasjoner til kirken. I politisk henseende var han striks konservativ; han sto på en venn­ skapelig fot med George Canning og Robert Peel og gjorde dem betydelige tjenester. Han fikk sir-titelen. William Ewart Gladstone viste seg å være sin fars sønn. Hans ungdomsår er ikke særlig interessante: vi ser «en renhjertet yngling», som passerte Eton og Oxford uten noen komplikasjoner. Man slutter seg gjerne til den reflek­ sjonen at han sannsynligvis ville ha blitt lykkeligere senere i livet, om han hadde kunnet formå seg til å rase ut i ung­ dommen. Det gjorde han ikke. Han var den eksemplariske sønn, han pleiet sin religion, aktet sine foreldre, passet sine studier, tok sine eksamener og overveiet med stort alvor hva han skulle bli. I 1830 skrev han til faren og sa at han ville bli prest. Men det var en plan som han slo ut av tankene. I stedet lokket politikken ham, og det varte ikke lenge før han fikk sin sjanse. I 1832 ble han valgt inn i underhuset, med velvillig bistand av en interessert aristokrat som disponerte noen «rotten boroughs». Der­ med begynte han sin politiske karriere. 11. Grimberg 19

194

VIKTORIANERE

Han debuterte med en erklæring i farens ånd. I sin jomfrutale fremholdt han at han ikke kunne slutte seg til for­ slaget om avskaffelse av negerslaveriet. Et slikt tiltak ville bli ruinerende for landet, sa han, og ikke bare for England, men også for koloniene og for slavene selv. Hans innlegg ble mottatt med velvillig anerkjennelse, men det påvirket ikke begivenhetenes gang. Slaveriet ble opphevet i 1834. Hans far fikk 70 000 pund i erstatning for de slavene han mistet. Unge Gladstone hadde sluttet seg til torypartiet. Han var konservativ, ja, så konservativ at han mente å ha opp­ daget «et islett av Antikrist» i parlamentsreformen av 1832. Langt senere, da hans liv lakket mot slutten, ytret han: «Jeg ble oppdratt til å hate og frykte friheten. Jeg lærte meg å elske den. Det er hemmeligheten ved min politiske karriere.» Det tok ham lang tid å finne veien til sin nye kjærlig­ het. Det var ingen frihetselskende ung mann i den vanlige betydningen av ordet som mer og mer begynte å tiltrekke seg oppmerksomhet i underhuset og som av sin velynder Peel ble gjort til understatssekretær for koloniene i 1835. I 1843 ble han handelsminister og dermed for første gang medlem av kabinettet. Det var ikke å ta feil av at han hentet sine idéer fra Burke og Bentham, og at han på det administrative område var trenet opp av Peel. Prinsipielt stilte han seg avvisende til reformer, forandringer og regu­ lerende inngrep fra statens side. Hans respekt for det nedarvede, det bestående var dypt rotfestet. Den eneste frihetslengsel han følte, var lengselen etter frihet fra Satans velde. Han ville heller tjene Gud enn keiseren. Eller rettere sagt: han ville smelte deres riker sammen. Men så hendte det noe — noe som snart begynte å vise seg som en nyorientering, noe som kunne tolkes som en omstilling og en svingning. Da Gladstone ble spurt om han ville overta handelsdepartementet — til å begynne med som viseminister — sa han først nei, Peel understre­ ket at det var en overordentlig betydningsfull stilling. Gladstone svarte at han var klar over det. Men han passet

DISRAELI OG GLADSTONE

195

Thomas Clarkson leder et møte i «The Anti-Slavery Society» i 1840. Utsnitt av et samtidig maleri av Benjamin Robert Haydon. Riktig­ nok var slaveriet blitt opphevet i de engelske kolonier i 1834. Men kampanjen fortsatte for å få alle slaver frigitt. Det ga industriherrene i England anledning til å bekjenne sin menneskevennlighet uten å be­ høve å snakke om de fortvilte arbeidsforholdene i deres egne fabrik­ ker.

ikke til denne oppgaven, han hadde ingen anelse om han­ del og økonomi, om aksjeselskaper, jernbaner, tollspørsmål. Rent personlig tilføyde han at etter hans mening var politikk å regjere over mennesker. «Og jeg skal settes til å regjere over pakker!» Imidlertid lot han seg overtale. Og meget snart viste det seg at han trivdes utmerket blant tall og tariffer. Det var arven etter faren som gjorde seg gjeldende. Det viste seg at Mr. Gladstone hadde en usedvanlig evne til å stelle med praktisk økonomi, enda han hittil for det meste

196

VIKTORIANERE

hadde syslet med teologiske og religiøse arbeider eller med studier av Homer, Aristoteles og Dante. Det viste seg også at han plutselig var blitt villig til å gjennomføre reformer, avskaffe tollsatser, følge sin sjef over på den frihandelsvennlige linje og støtte ham i hans store angrep på kornlovene. Han arbeidet med rasende energi, fjorten timer eller mer i døgnet. Og han gjorde en virkelig betyd­ ningsfull innsats i denne brytningstiden som var så viktig for Storbritannias utvikling i 1800-årene. Han skaffet seg erfaringer som skulle gjøre ham til en av de ypperste fmansministre landet noen gang har hatt. Det var erfaringer som langsomt, skritt for skritt, skulle føre ham bort fra de konservative og over i den liberale leir. På dette tidspunkt kunne imidlertid disse erfaringene synes dyrekjøpte nok. Under den store kamp om korn­ lovene sprengte Peel det konservative parti. Flertallet gjorde front mot ham, og bare en liten gruppe fulgte ham og forble ham tro etter hans fall. Til denne gruppen hørte de viktigste medlemmer. Til den hørte også Gladstone. Peelitene, som de kaltes, fant seg avskåret og isolert. De var talentfulle, men de var ikke tilstrekkelig mange til å kunne regne med at de ville vinne makten. Det lot til å være små utsikter til at de kunne nå fram til regjeringsstillinger. En ung mann, som begynte sin politiske karriere i disse årene og som senere skulle komme til å spille en meget fremtredende rolle, Robert Talbot Gascoyne-Cecil, senere lord Salisbury, skrev i begynnelsen av 1850årene noen pessimistiske linjer om den politiske situasjon i landet: «I den politiske atmosfære som nå råder, er det helt umulig å se hvilken vei man bør slå inn på. Den ene kan ha forkjærlighet for lord Derby, den annen for lord Russell og den tredje for Mr. Gladstone. Men om en unn­ tar de radikale, kan en si at intet parti har faste prinsipper eller et klart definert politisk mål i sikte.» Og slik var det. Stillhet hadde senket seg over den poli­ tiske arena. Mellomklassen var gått ut som seierherre av de store feider. Proteksjonismen var blitt opphevet, fri-

DISRAELI OG GLADSTONE

197

Juletresalg i Covent Garden i London ved midten av 1800-tallet. Etter et samtidig tresnitt i «The Illustrated London News». Skikken med å feire julen med et pyntet grantre skriver seg fra Lothringen, hvor den kjennes fra 1600-tallet. Ved begynnelsen av 1800-tallet nådde skikken, via Tyskland, til Danmark og de øvrige nordiske land, senere til England og Frankrike. I England kan den tyske prins Alberts popularitet ha gitt støtet til en sterkere utbredelse.

handelsprinsippene hadde slått igjennom. Næringslivet blomstret som aldri før, velstanden steg, bitterheten mins­ ket, spenningen mellom de forskjellige klasser ble merkbart mindre. Chartismen døde, og ingenting trådte i stedet for den. Idédebatten ble uttynnet. Man følte ikke lenger noe tvingende behov for å diskutere større samfunnsreformatoriske tiltak. Dette var stemninger som utmerket godt passet det par­ tiet som hadde styrt i temmelig lang tid, nemlig whiggene. Tidligere hadde de sverget til reformidéene. Men de hadde gjort det halvhjertet, og innerst inne var deres syn

198

VIKTORIANERE

på samfunnet utpreget aristokratisk. De gjorde så gjerne holdt, de følte ingen lengsel etter det man kalte de store politiske idéer. Store idéer fant man heller ikke innen opposisjonen, blant de konservative. Man var kommet ut på flatlandet, og mange ganger var det vanskelig å avgjøre hvor grensen mellom de to rivaliserende partiene gikk. Spillet dreiet seg mer og mer om personer enn om prinsip­ per. Mellom whiggene og toriene sto peelitene, undrende og avventende. De konservative ville ikke vite av dem. Peelitenes eneste sjanse lå i å nærme seg whiggene. Det vil si, det fantes enda en mulighet — i hvert fall teoretisk sett. De kunne alliere seg med de radikale, med den falanks som ble ledet av Richard Cobden og hans venn John Bright — en liten veltrimmet fribytterbande som ope­ rerte smidig, djervt og slagkraftig i det parlamentariske terreng. Man stanser gjerne ved idealisten John Bright, som nå begynte å tre i forgrunnen med sin flammende, på en gang varmhjertede og skånselløse, følelsesbetonte og bitende veltalenhet. Han har sin plass i Storbritannias og verdens historie. John Bright kom fra den nye velstående middelklasse. Hans far eide et bomullsspinneri, og der hadde han selv begynt sin karriere. Men snart brøt han ut av miljøet. Han ble det Trevelyan har kalt ham i sin biografi «den største geriljakrigeren i vår parlamentariske historie». John Bright var demokrat og pasifist. Han gikk til storm mot aristokratiets posisjoner. Han erklærte krig mot det han kalte «den aristokratiske pøbel i Londons West End». Hans mål var folkets vel, hans program almen stemmerett — et program som makthaverne hatet og fryktet. Nei, med John Bright kunne peelitene ikke forene seg, iallfall ikke ennå. Blant dem var det imidlertid en mann som Bright begynte å studere med stigende interesse. Det var Gladstone. Og det var til Gladstone han litt senere uttalte: «Blant de beste lag av vårt folk lengter man etter en ny politikk og en høyere moral. Det råder en sterk følelse av at De er forutbestemt til å lede denne klokere politikk og forkynne den høyere morals lære.»

DISRAELI OG GLADSTONE

199

John Bright skulle komme til å spille en betydningsfull rolle i Gladstones liv. Men det tok tid. Ennå holdt Glad­ stone seg på avstand fra den varmhjertede demagogiske radikaleren. Inntil videre stilte han seg avventende i sin noe ensomme rolle som forsvarer av sir Robert Peels tra­ disjoner. Men uvirksom var han ikke. Han kastet seg over den meget anstrengende oppgaven å redde sin hustrus familiegods, slottet Hawarden — det stedet han elsket mer enn noe annet og som han sikret seg og gjorde til sitt hjem etter årelangt slit. Med engstelse og undring fulgte han utviklingen på det kirkelige område — «når det gjelder politikken er jeg optimistisk, i spørsmålet om religionen er jeg mindre sangvinsk», skrev han, «jeg håper med urette, for religionen må fylle det politiske liv». Han fikk øynene opp for Europa — et Europa som han oppfattet som «et samfunn av kristne nasjoner, utrustet med Ifke rettigheter og underkastet lover av guddommelig opprin­ nelse». Fra et engelsk jernstøpen ved midten av i8OO-tallet. Tresnitt i «The Illustrated London News». Den hvitglødende, flytende jernmassen helles i støpeformen fra to kjempekar. På denne tid var det ennå gjort lite for å forebygge arbeidsulykker, og arbeiderne var meget utsatt.

200

VIKTORIANERE

Deretter fulgte to aksjoner som gjorde ham berømt i England, men også ute i verden. Han offentliggjorde sine «Brev til lord Aberdeen». Og han styrtet Disraeli. I slutten av februar 1851 steg Mr. Gladstone av toget i London. Han hadde vendt tilbake fra en reise i Italia. På stasjonen ble han møtt av spørsmålet om han var villig til å tre inn i den regjering som nå var under dannelse — for eksempel som utenriksminister. Gladstone lyttet en stund til dette forslaget, men gikk så over til å snakke om noe annet, om Italia, om Napoli og om forholdene der. Han gjorde det med en glødende indignasjon. «Aldri tidligere har jeg hatt et så sterkt inntrykk av alvoret og enkelheten i hans vesen,» har den som møtte ham, senere fortalt. «Han kunne ikke snakke om annet enn de uhyggelige ting som den napolitanske regjering hadde gjort seg skyldig i. Jeg tror sannelig han tenkte minst like meget på dem som på sine utsikter til å få overta et av statens høyeste embeder.» Gladstones reise til Italia hadde egentlig vært av helt privat natur. Han elsket Italia, han var fortrolig med dets historie og litteratur, og han talte flytende italiensk. Denne gang hadde han dratt til Napoli, og der ble han revet ut av den idylliske feriestemningen. Den triumfe­ rende «Kong Bomba» (Ferdinand 2.) hadde innledet en terroraksjon for å ta hevn over dem som hadde tilhørt frihetsbevegelsen i 1848-49. Tusener av menn var blitt sper­ ret inne under de uhyggeligste forhold. Rettssaker pågikk fremdeles, og Gladstone hørte på dem. Han var vitne til at den mann som noen år i forveien hadde utarbeidet den nye frie forfatning, den som kongen hadde godtatt og sverget å ville respektere, nå ble dømt til fire og tyve års fengsel i lenker. Han klarte å skaffe seg adgang til fengs­ lene. Og han ble forferdet — ikke bare over scenene i de skitne, stinkende helsefarlige hull, der de politiske fangene ble forvart, fastlenket til alminnelige forbrytere, men også over de napolitanske domstolers fullstendige mangel på rettsfølelse. Han ble rystet i sitt innerste. Ordene fosset fra ham. Det han her hadde sett, var «et regjeringssystem

DISRAELI OG GLADSTONE

201

som betydde en fornektelse av Gud», det var et styre «som passet bedre for helvete enn her på jorden». Gladstone henvendte seg til lord Aberdeen. Han ba ham gripe inn for å få en slutt på disse skjendighetene. Den gamle politiker var vennlig, forstående, menneskelig. Men deretter trakk det ut med saken. Gladstone kunne ikke vente. På oppfordring av Aberdeen hadde han skrevet en beretning om sine opplevelser i Napoli, og nå offent­ liggjorde han den uten forvarsel. Dette var hans navngjetne «Brev til lord Aberdeen». Skriftet fikk en enorm publisitet. Første opplag ble om­ gående utsolgt, og annet ble lagt i pressen. Avisene gikk til aksjon, ikke bare i Storbritannia, men over hele kontinen­ tet, og det varte ikke lenge før det også kom utenlandske utgaver. Med ett eneste slag sto Gladstone fram som en forkjemper for frihetens sak, som «en nasjonalhelt og en moralsk kraftfaktor i Europa». Den liberale presse jublet, og landflyktige italienske nasjonalister i mange land hyllet ham med begeistring for hans vulkanske utbrudd i Guds, i menneskelighetens og rettferdighetens navn. Gladstone var kommet i et selskap som var uvant for ham. Han var ikke radikal, han var ikke engang liberal. Han var konservativ. Men, spurte han seg selv, hva kom det av at nettopp representantene for den politikk han bekjente seg til, forkastet og fordømte hans aksjon? Hvor­ dan kunne de formå seg til det? Hvordan kunne de stille seg likegyldige til de redsler han hadde vært vitne til? Det var foruroligende spørsmål. De var umulige å komme utenom. De satte dype spor. «Jeg følte at det tidspunkt nå var kommet, da regjerin­ gen måtte styrtes,» noterte Gladstone. Det store slaget sto natten mellom den 16. og 17. de­ sember 1852. Fra februar samme år hadde de konserva­ tive for en gangs skyld sittet ved makten, med lord Derby som statsminister og Disraeli som finansminister. Denne kvelden skulle Disraeli forsvare sitt budsjett. Da han be­ gynte å tale, var klokken litt over ti, og da han sluttet, var den blitt ett. Det var da Gladstone reiste seg.

202

VIKTORIANERE

«Jeg satt i helspenn,» skrev han siden til sin kone, «uten når hans (Disraelis) storartede skuespillertalent og strå­ lende veltalenhet stundom opptok meg i den grad at jeg glemte at jeg måtte følge med. Hans innlegg var i det hele tatt storslagent, det kraftigste jeg har hørt av ham. På den annen side ble det trukket ned av skamløse personlige ut­ fall. Derfor måtte jeg begynne med å angripe ham for det.» Gladstone slo Disraelis budsjett i knas. Da voteringen fant sted, ble det forkastet med et betydelig flertall, og regjeringen Derby innleverte sin avskjedssøknad. Gladstone ble Disraelis etterfølger. For første gang i sitt liv ble han ansvarlig for Storbritannias finanser. Det var hans hittil største politiske triumf. I sin kommentar til budsjettdebatten sammenlignet «The Times» de to hovedaktørene med «to helter i sir Walter Scotts romaner». Det var deres første store sam­ menstøt. Men utladningen hadde lenge vært ventet.

«Si meg, hva er det De vil bli?» spurte lord Melbourne, da en ung mann ble ført fram til ham for å bli presentert i en salong i London. «Jeg vil bli statsminister,» svarte Benjamin Disraeli. Dengang, i 1834, var Disraeli tredve år gammel. For lenge siden hadde han oppdaget at det var bedre å bli utledd enn oversett, og dette hadde også lykkes ham. Man lo av ham, da han dukket opp i det han kalte «Mayfairs trolldomskrets», iført de vidunderligste fløyelsvester — en svartlokket, juvelprydet charmør, prangende, men utstu­ dert selvsikker, frekk og nonchalant, med en konversasjon som spente over et bredt og blomstrende register, fra sen­ timentale komplimenter til giftige morsomheter. Men han Benjamin Disraeli, senere jarl av Beaconsfield. Utsnitt av et maleri av W. Lockhart Bogle etter et samtidig portrett av sir John Everett Millais. Disraelis far, Isaac D’Israeli, var fritenker og lot derfor ikke sønnen oppdra i den jødiske tro. Da Benjamin var tolv år ble han opptatt i den engelske kirke. Til minne om Disraelis innsats for det konservative parti bærer ennå trofaste tilhengere hans yndlingsblomst primula (primrose) på hans dødsdag, 19. april.

204

VIKTORIANERE

ble ikke satt på dør. Sosietetsvertinnene elsket ham. Han var så underholdende, så paradoksal og pittoresk, så uten­ for det alminnelige. «I år har jeg gjort stor lykke i sosiete­ ten,» skrev han i begynnelsen av 1830-årene. Ydmykelsene hadde han svelget. Men han var ikke blitt upåaktet, han hadde erobret salongene. Han elsket dem. Men de var på ingen måte hans ende­ lige mål. Unge Disraeli poserte som en ekstravagant dandy. Han la an på å virke overfladisk, kynisk, blasert, som en verdensmann fra først til sist. Men innerst inne var han en drømmer og romantiker. Han hadde en used­ vanlig evne til å anlegge en hovmodig mine, men bak den omhyggelig formede masken var han følsom og sårbar. Han ville glimre, men han ville også vinne innflytelse. Han ville bli en stor mann. Hans mål var ry, men også makt. Benjamin Disraeli var forfatter. Allerede det var inte­ ressant, men litt merkelig. Han hadde gitt ut romaner som handlet om Londons fasjonable verden og var blitt lett skandalebetonte suksesser. De hadde skaffet ham et navn. Derimot hadde de ikke gitt ham penger, iallfall ikke pen­ ger nok. Han lot til å leve på stor fot, og hans generøsitet fornektet seg sjelden. For å kunne tilfredsstille den, måtte han låne, og allerede som ung mann hadde han klart å stifte en stor gjeld. I lang tid fremover spilte ågerkarlene en ubehagelig stor rolle i hans liv. Dette var noe de fleste visste, og det stimulerte snakket om ham, men det gjorde ham neppe respektabel. Det var helt avgjort at han ikke hørte til «de rikes» toneangivende krets. Nei, Benjamin Disraeli var ikke født innen klanen Forsyte. Hans bakgrunn var en helt annen. Han tilhørte en jødisk slekt som hadde innvandret til England fra Italia en gang i 1700-årene. Faren var en stille stuelærd som til­ brakte det meste av sin tid på lesesalen i British Museum og vant anseelse ved de bøker han utga om engelsk littera­ tur og historie; selv så fremtredende menn som Byron og Walter Scott ga uttrykk for sin beundring for dem. For økonomi og forretninger nærte den eldre Ddsraeli ingen som helst interesse. Han levde i fortiden — «Jeg er født i

DISRAELI OG GLADSTONE

205

et bibliotek,» sa Benjamin engang senere i livet — og brydde seg lite om det som foregikk omkring ham. Han betraktet sønnen med et vennlig og kjærlig blikk, hvor man stundom kunne skimte et anstrøk av uro. Han håpet at det ville gå ham godt. Det viktigste gamle Isaac gjorde for ham, var å la ham døpe. I tolvårsalderen ble Benjamin opptatt i den engelske kirke. Disraeli var altså kristen og ikke utestengt fra det offent­ lige liv på grunn av sin tro. Men likevel sto han utenfor. Han var av en annen rase. Han ble ikke ansett for helt å tilhøre England — dette England som han med sin glø­ dende fantasi elsket så grenseløst, og hvis tradisjoner han følte den dypeste ærbødighet for. Han ble snart på det rene med at han ble betraktet som en fremmed. Og på viktorianernes tid, i de dager da den primitivtstolte insularismen blomstret som aldri før, var dette en opplevelse til å ta og føle på. Dette førte inn et element av vemod i Disraelis liv, i hans tilsynelatende så strålende karriere. «Hvilket liv er det mest ettertraktelsesverdige?» ble han engang spurt av en ung dame som han avla visitt hos. «Et strålende og uavbrutt festtog fra ungdommen til graven,» svarte han med tillært bravur. Men det var ikke akkurat som et fest­ tog han beskrev sitt liv for sir Robert Peel i 1841: «Jeg har måttet kjempe mot en storm av hat og hån i den grad som få mennesker har opplevd. Og når jeg har kunnet bære disse prøvelser, er det bare på grunn av min overbevis­ ning om at det ville komme en dag, da landets fremste mann offentlig ville bevitne at han nærer respekt for min dyktighet og min karakter.» Disraeli var seg sterkt bevisst sin jødiske opprinnelse. Og da det gikk opp for ham at den ble betraktet som en hindring og et passivum, reagerte han meget typisk. Han erklærte at den var hans adelsmerke. Jødene var Guds utvalgte folk, fremholdt han. Deres historie, deres kultur, deres religion var meget eldre enn de européiske folks. De var de sanne fødselsaristokrater. Jødene var bærerne av Østens visdom. Den slutning Disraeli trakk av sin kombinasjon av rasestolthet og engelskvennlighet, var like enkel som konsekvent: intet

206

VIKTORIANERE

blod kunne være edlere enn det som fløt i en britisk jødes årer. Disraeli oppfattet seg selv — og poserte — som orienta­ ler, som en representant for det Østerland, hvis kultur hadde betydd så uendelig meget for Europa. Hans lengsel etter selv å lære å kjenne de land hvor hans forfedre hadde bodd, førte ham til det første av hans livs store eventyr: den Middelhavsreisen han foretok i 1830-31. Den gikk til Spania, Malta, Konstantinopel, Palestina og Egypt, og den stimulerte i høy grad hans fantasi. Den ble en valfart: han ville, sa han — med et uttrykk som senere er blitt meget berømt — «trenge igjennom det store asia­ tiske mysterium». Som hans fremste biograf har sagt, utstrålte også hans brev «i nesten hver eneste linje hans intense begeistring for Orientens praktfulle skuespill». Han vendte hjem mer vital, mer idérik, mer energisk enn noensinne. Det England han nå møtte, befant seg midt oppe i en stor krise. Kampen om den store parlamentsreformen pågikk som best. Disraeli sa til seg selv at nå var tiden inne til at han selv lot sin stemme høre i de politiske diskusjoner. Han besluttet å stille seg som kandidat til en plass i underhuset, og han utstedte parolen: «Jeg bekjen­ ner meg ikke til noe parti. Jeg taler folkets sak.» Han falt igjennom. Gang på gang stilte han til valg, men hver gang tapte han. En forgjeldet jødisk forfatter uten noen egentlige forbindelser, uten den riktige sosiale bak­ grunn — var det noe å ha? En intelligent, ung mann — ja, bevares, han kunne jo både skrive og tale. Men det var bare det at han var for intelligent, for briljant til at man kunne føle seg helt trygg i hans selskap. Han passet i sa­ longene — men i parlamentet? Og hvordan var det, forres­ ten — drev han ikke propaganda for idéer som måtte be­ traktes som farlige? Var han ikke radikal? Jo, det var han, radikal på sin egen måte, på en meget konservativ måte. Benjamin Disraeli utformet sitt eget syn og sitt eget system. For å si det kortest mulig: Disraeli elsket England. Men han avskydde det samfunn som han så vokse fram: indus­ trialismens og utilitarismens, storbedriftenes og arbeids-

Marble Arch ved inngangen til Hyde Park i 1850-årene. Samtidig lito­ grafi. Marmorporten var opprinnelig oppført som inngang til Buckingham Palace i 1828, men ble flyttet til Hyde Park i 1851. I 1908 ble gaten utvidet og porten står nå isolert midt i kjørebanen.

slavenes land. Dette samfunnet måtte ikke bli det bestå­ ende. Det måtte bekjempes. Det måtte avløses av «det gamle, gode England», som engang hadde blomstret og som i sin fulleste blomst hadde skapt et av de mest velgjø­ rende samfunnssystemer som noengang hadde eksistert. Tronen, kirken og det jordeiende aristokrati måtte få le­ delsen igjen. I dette lå Disraelis konservatisme. Men de måtte bruke sin makt til å beskytte arbeiderne mot det rovgriske pengeplutokratiet. De måtte skape en patriar­ kalsk velferdsstat. I dette lå hans radikalisme. Disraeli var et utpreget idémenneske. Men han var også følelsesbetonet. Han var høyintellektuell, og han var god­ hjertet. Han kunne føle medlidenhet, han identifiserte seg med de små og maktløse, med dem som hadde det vondt. De som sperret veien for ham i disse årene, tok feil på ett

208

VIKTORIANERE

punkt: de hadde ingen anelse om dybden og bredden i det alvor og den patos, den hengivenhet og varme som skjulte seg bak hans lynrappe replikker. De betraktet ham som en eventyrer og en lykkeridder. De forsto ikke at han ikke hadde satt seg fore å få en posisjon, å komme til makten, bare fordi det moret og tilfredsstilte ham, men også fordi han ville gjøre en innsats som skulle komme hele samfun­ net til gode. En innsats for å løse de sosiale problemer som den industrielle revolusjon hadde skapt, for å gjenn­ omføre de forandringer som ifølge hans faste overbevis­ ning ville råde bot på de eksisterende misforhold. De som forkastet Disraeli, feilbedømte situasjonen også på et annet område: han kunne bli farlig, han kunne slå til. Det skal gjerne medgis at det kanskje ikke alltid var så lett å forstå ham. Hans innlegg og handlinger avslørte merkelige motsetninger. Han hørte til dem som meget bestemt tok avstand fra parlamentsreformen, men han ga uttrykk for sin varme sympati for chartismen. Han be­ kjempet som rasende Benthams lære og livssyn. Men i disse ungdomsårene var han langtfra noen beundrer av torypartiet. Det var forstokket og åreforkalket, sa han på sin uforblommede og sjokkerende måte. Enda mer skånselløst uttalte han seg om whiggene. Han avskydde dem på grunn av den rolle de hadde spilt i Englands historie, og fremfor alt fordømte han deres allianse med det materia­ listiske fremskrittspartiet, med lederne av den industrielle revolusjon. Disraeli ville ikke ha et England som var be­ hersket av kapitalen, et England som ble styrt av byer og var fylt med fabrikker. Han ville stoppe den velstående middelklasses politiske fremmarsj. Det endte med at han i 1835 sluttet seg til torypartiet — «det virkelig demokratiske parti», uttalte han — og akhan i 1837 ble valgt inn i underhuset. Pøbelen hadde hujet «Shylock!» da han steg opp på taletribunene under valg­ kampen. Men inn kom han. Etter åpningen av parlamen­ tet skrev han til sin søster: «Jeg dinerte, eller rettere sagt superte på Carlton, spiste en stor porsjon østers, drakk porter og kom i seng klokken

DISRAELI OG GLADSTONE

209

Dette utsnittet av Gustave Dorés tegning fra Dudley Street i London viser noen av de sosiale problemer Disraeli var opptatt av å få løst — problemer som var forårsaket av den industrielle revolusjon.

halv ett. Slik endte den hittil mest bemerkelsesverdige dag i mitt liv.» To år senere giftet Benjamin Disraeli seg med en dame som var tolv år eldre enn ham og som hadde 4000 pund i årlig renteinntekt og et hus i Park Lane. Det var et klokt skritt, til like stor glede for begge parter. Hun beundret sin mann over alle grenser, og han fant stor glede i hennes

210

VIKTORIANERE

selskap. Han var henne dypt takknemlig — og slett ikke bare fordi hennes formue i høy grad lettet hans økono­ miske bekymringer. En av hans vakreste egenskaper var hans trofasthet mot dem som var kommet ham nær.

Så kom revolten. I begynnelsen av 1840-årene samlet Disraeli om seg en liten gruppe av menn, som lyttet med henførelse til hans forkynnelse. De kalte seg «Det unge England». En kunne se disse ungdommene nede i underhuset: alltid satt de sammen, alltid stemte de på samme måte, alltid var de rede til å gripe inn i debattene — og i stadig større grad for å kritisere den som egentlig var deres leder, føreren av det konservative parti, statsminister sir Robert Peel. De var idealister og romantikere med radikal-konservative tendenser. De representerte ungdommens verden overfor den eldre generasjon, som de gjerne kalte slapp, likeglad og idéløs. Det var en ungdom som ville slutte opp om det beste og det holdbare i engelsk tradisjon som en lysets riddervakt — om monarkiet, som burde få virkelig makt, om kirken, som måtte frigjøres fra avhengigheten av staten, om det jordeiende aristokrati, som skulle tre fram som forkjemper for det gamle jorddyrkende England mot fa­ brikkeiere og forretningsmenn. De følte en varm med­ lidenhet med de undertrykte arbeidermasser og støttet ivrig kravet om at deres kår skulle bedres. De mente at løsningen av de sosiale problemer lå i en allianse mellom peerer og proletarer: de to fløygruppene i det engelske samfunn skulle bli dets støttepilarer. Men middelklassen, materialismens hjerteløse representanter, måtte finne seg i å få sin innflytelse beskåret og regulert. Innerst inne drømte disse ungdommene om «et virkelig nasjonalt parti, som sto over alle gruppebetonte bestrebelser og skranker». «Det unge England» kom aldri til å bli noen virkelig maktfaktor. Dets idéer var i høyere grad dagdrømmer enn et politisk aksjonsprogram. Men en kort tid spilte det en rolle som pittoresk bakgrunn for Disraelis aktivitet. Og den begeistrede unge gruppen er blitt foreviget i noen

Trafikk på Themsen ved Lambeth Palace. Lambeth Bridge var ennå ikke bygget, og elven ble brukt meget mer som trafikkåre enn nå. I forgrunnen sees «Cityzen no. 9», en liten hjuldamper som går i ferge­ trafikk på elven, midt i elven kapproere i klubbgensere og hatter. Lambeth Palace, på sydsiden av elven, er sete for erkebiskopen av Canterbury når han bor i London. Utsnitt av et litografi fra 1850årene.

romaner som han skrev på denne tiden — «Coningsby, or the New Generation» og «Sybil, or the Two Nations», som utkom henholdsvis i 1844 og 1845. De to bøkene er noen av de viktigste i Disraelis produk­ sjon, og de hører nøye sammen. Begge var politiske roma­ ner, og selv i dag er det mange som mener at de er noe av det ypperste som i det hele tatt er skrevet i England i denne genre. Det er iallfall en kjensgjerning at de fremdeles er både leselige og leseverdige. I dag er det naturligvis lett å kritisere Disraelis romanforfatterskap, men det er også lettkjøpt. Hans følelser var ofte sterkere enn hans smak var sikker; han nærte en påtagelig forkjærlighet for det

212

VIKTORIANERE

melodramatiske, og hans stil minnet om hans klededrakt: den var ikke sjelden overlesset og gloret i farvevalget. Hans menneskeskildring synes ofte enkel, og hans syn på livet naivt vulgært, særlig når det gjelder høyaristokratiske kretser. Alt dette er uimotsigelig. Men det lar seg heller ikke nekte at disse romanene ga bevis på en skarp iakttagelsesevne, at de var virkelig morsomme, og at de med sin skarpe satire var preget av en ekte patos. Han elsket å drive gjøn med alt og alle. Men han kunne også tale slik at det føltes i samvittigheten. Hans samtidige slukte for­ tellingene hans. De hadde til en viss grad karakter av nøkkelromaner: det var ikke vanskelig å gjette hvilke berømte skikkelser i den virkelige verden han hadde hatt i tankene, da han skapte sine personer. Suksessen uteble ikke, og den befestet Disraelis stilling både som gåtefull politiker og som betydelig forfatter. Ennå på dette tidspunkt ble han i virkeligheten regnet til den litterære verden i minst like høy grad som til den parlamentariske. Det var det politiske partiliv Disraeli hadde satt seg fore å skildre og avsløre i «Coningsby» — romanen om den unge aristokrat, hvis opplevelser i London, Eton og Cambridge i årene 1832-41 gjør ham overbevist om at det gikk nedenom og hjem med England, og at det treng­ tes nye idéer, en ny ånd og et nytt parti. «Whiggene er ferdige, konservatismen er bløff og radikalismen en kloakk» — slik lyder en av romanens beske replikker. Og Coningsby taler «Det unge Englands» språk under et opp­ gjør med sin farfar, den gamle, rike og kyniske toryleder lord Monmouth, da han standhaftig forsvarer sin over­ bevisning og vegrer seg mot bestefarens ønske om at han skal tre inn i underhuset som representant for de konser­ vative: «Jeg beklager,» sa Coningsby blek, men bestemt, «at jeg ikke vil kunne støtte det konservative parti.» «Ved. . .» utbrøt lord Monmouth. «Et eller annet kvinnfolk har slått kloa i ham og gjort ham til whig!» «Nei, kjære bestefar, det forholder seg slett ikke slik, det forsikrer jeg. Ingen kan være mer whigfiendtlig enn jeg . . . Det jeg mener, er at jeg i lang tid har betraktet det konser­

DISRAELI OG GLADSTONE

213

vative parti som en organisasjon som har sveket sin opp­ gave.» «Vel, mellom oss sagt er jeg av samme mening. Men hva hjelper det å gråte over fortiden? Peel er den eneste rette. Han passer til tiden og alt slikt. I hvert fall må vi si det og forsøke å innbille oss selv at det er slik . .. Hva pokker er det egentlig du vil ha?» «Politisk lojalitet istedenfor politisk uhederlighet,» sa Coningsby. «Jeg kan ikke være enig med deg,» sa lord Monmouth hardt. «Som gentleman må du følge din familie. Det er ikke meningen at du skal granske dine oppfatninger. Du er da ingen filosof eller politisk eventyrer, heller.» «Det vi vil, sir, er å lansere høye prinsipper som kan bevare riket og sikre folkets lykke.» Denne dialogen, som her er litt forkortet, gir i konsent­ rert form et godt inntrykk av Disraelis idéer på dette tids­ punkt, og den belyser også hans teknikk: man forstår hvil­ ken sensasjon det må ha skapt da selv navngitte personer i det offentlige liv, iberegnet sir Robert Peel, ble innført i romanens diskusjoner. Det var i samsvar med teknikken at Disraeli også lot seg selv figurere i boken, i form av en mystisk utlending som het Sidonia, en spansk jøde som var umåtelig rik og hadde all verdens visdom. Sidonia blir den unge Coningsbys oppdrager. Han lærer ham at det er ungdommen som må ta ledelsen for å gjøre slutt på den kynisme, selviskhet og humbug som nå råder, for å la den gamle engelske nasjonalkarakter komme til heder og ver­ dighet igjen. Sidonia lærer ham også at jødene utgjør den mest betydningsfulle del av alle folk. I alle store intellek­ tuelle strømninger i Europa har de spilt en avgjørende rolle. Jødene er monarkister, erklærer Sidonia. De er dypt religiøse. Og i politisk henseende heller de til konservatis­ men. De må så raskt som mulig få fulle borgerlige rettig­ heter. Også i «Sybil, eller de to nasjoner» var handlingen hen­ lagt til samtiden, men denne gang med hovedvekten på de sosiale forhold. Den begynner med en drepende vittig scene, som blir utspilt i en av Londons klubber i 1837, og

214

VIKTORIANERE

fortsetter så i Midt-Englands industristrøk. Selve grunnidéen finner man i følgende replikkveksel: «Man kan si hva man vil: vår dronning regjerer over den største nasjon som noengang har eksistert.» «Hvilken nasjon?» spurte den unge utlending. «Hun re­ gjerer over to, de rike og de fattige — to nasjoner, som det ikke finnes noen forbindelse eller noen sympati mellom, som er så uvitende om hverandres vaner, tanker og følel­ ser at de like gjerne kunne leve i forskjellige verdensdeler eller på hver sin planet.» Det var motsetningen mellom de to store lag i indus­ trialismens samfunn som var det alt overskyggende pro­ blem, forkynte Disraeli. Hvis dette samfunnet fikk lov til å bestå, ville England gå under. Disraeli la ikke minste skjul på hvor hans egne sympatier lå. Hans skildringer fra gruve- og fabrikkarbeidernes verden var bygget på selvsyn og er rystende i sin harmdirrende realisme. Forståelse, medfølelse, ettertanke — det var det han etterlyste: «Det er bare fremtiden som kan forklare nuet, og det er bare ungdommen som kan forme den helsebringende fremtid. Vi lever i en tid, da det å være ung og å være likegyldig ikke lenger kan være synonyme begreper.» Man legger merke til at Peel ikke unngikk sin skjebne i «Sybil» heller. Han opptrer blant annet som «en herre fra Downing Street», som råder sin trofaste medarbeider til å være «åpen og bestemt», da han skal ta imot en deputasjon av industriledere: «Det er den rette måten, når man vil skjule sine egne tanker og skape forvirring i andres. Far­ vel.» Det kan med rette sies at Disraeli selv fulgte det råd han la i munnen på sir Robert Peel. For å bruke et mildt uttrykk kunne ingen være mer åpen og bestemt enn han under underhusdebattene i disse år. Det var nå han gjorde opprør mot sin sjef, ikke bare ved hjelp av giftige hentyd­ ninger i sine romaner, men også ved en rasende parlamentskampanje mot den mann som etter hans mening svek sine løfter til sitt parti og ofret Englands, det virkelige Englands interesser ved å godta frihandelsprinsippet og sette opphevelsen av kornlovene på sitt program. Disraeli

DISRAELI OG GLADSTONE

215

elsket det engelske landlivet med en brennende kjærlighet, han elsket de store herreselene, jorddrottenes strålende verden. Det var derfra redningen fra industrialismens og materialismens farer skulle komme. Og han aktet ikke å finne seg i at lederen for det partiet, hvis oppgave det var å slå vakt om disse verdiene, nå truet med å ødelegge dem helt ved sitt politiske rundkast. Han erklærte ham åpen krig. I to år gjenlød underhuset av Disraelis ubarmhjertige sarkasmer og høy stemte deklarasjoner. Han erklærte selv at han kjempet for «den gamle, gode sak, den sak som er forbundet med de mest folkelige prinsipper, med følelser som deles av hele nasjonen — arbeidets sak, folkets sak, Englands sak». Disse scener i årene 1844-46 hører til de mest berømte og opprørte i det britiske parlaments historie. Raffinert og perfekt forsto Disraeli å piske opp lidenskapene. Han visste at han kunne bli meget farlig. Han triumferte. Rik­ tignok kunne han ikke hindre at kornlovene ble opphevet — men han drev sir Robert Peel fra statsministerstillingen. (Bd. 18, side 397 ff.) Dermed hadde Disraeli trygget sin posisjon som forgrunnsfigur, ikke bare i den litterære verden, men også i den politiske. Han hadde styrtet den mektigste regjerings­ sjef Storbritannia hadde hatt siden Pitts tid. I 1848 ble han de konservatives leder i underhuset, og med full rett, for ved sin forkynnelse i de siste årene hadde han skapt forutsetningene for en fornyelse av torypartiet. Året i for­ veien var han blitt eier av Hughenden Manor i Buckinghamshire. Det ble ansett for passende at den som ledet jordaristokratiet selv burde ha et gods, eie jord. Med sitt karakteristiske galanteri skrev han til sin hustru: «Nå er alt klart, du er herskerinne på Hughenden.» 1 1852 fikk han for første gang sete i regjeringen. Lord Derby gjorde ham til finansminister. Han hadde da forlatt den skanse som han hadde kjempet på med slik bravur for seks-syv år siden. Han hadde oppgitt proteksjonismen, han skjønte at den var død. Vi har allerede sett hvordan det gikk. Etter knapt et års forløp måtte Disraeli forlate arenaen. Han falt i desember

216

VIKTORIANERE

«The «calculating» Boy gets the Prize for Arithmetic.» Mr. Punch gir Disraeli en belønning for finansministerens første budsjett. Tresnitt i «Punch» 1 &52.

1852, etter en hard kamp for sitt budsjettforslag. Vi har også sett at det var Gladstone som kom med det avgjø­ rende innlegg i den store debatten. I dette innlegget brøt hele Gladstones avsky for Disraeli igjennom. Han begynte med å ta ham i skole for hans opptreden: «Jeg må si den ærede gentleman at hva han enn har lært — og han har lært meget — har han ennå ikke lært seg at det finnes en måteholdets grense som må respekteres av hvert medlem av dette hus og være bestemmende for hans opptreden. Det er en forsyndelse, selv for den mest ubetydelige av oss, ikke å iaktta dette. Men når den begås av underhusets leder, er den tifold verre.» Og Gladstone sluttet med å advare mot charmørers og tryllekunstneres falske finter. Bare sunne moralske prin­

DISRAELI OG GLADSTONE

217

sipper kunne være rettesnor for menn med ære og fornuft. For dem måtte all finanspolitikk bygge på kristen etikk. Disraeli lot til å ta det rasende angrepet med opphøyet ro. Han satt der med armene i kors, uten å forandre en mine. Han var for lenge siden blitt klar over at Gladstone måtte være en hykler. Men i Gladstones øyne var Disraeli meget verre: han kunne plutselig skifte mening uten at det generte ham det minste, ut fra de laveste motiver og utelukkende for egen vinnings skyld. Han manglet alvor, ansvarsfølelse og ver­ dighet, og han skrev lettferdige romaner, som Gladstone aldri kunne få seg til å si et godt ord om. I april 1853 la Gladstone fram sitt første budsjett. Han gjorde det på sin uforlignelige måte, med en blanding av dypt alvor, suveren sakkunnskap, vulkansk energi og grandios veltalenhet. Det er sagt at med tiden ble denne hans årlige opptreden, da han presenterte budsjett etter budsjett, til en nasjonal begivenhet — han «la fram sine forslag med en mine som om han var en mesterkokk, som hadde laget en enestående lekker anretning». Han følte sitt ansvar. Han rygget tilbake for tanken på en lettsindig anvendelse av offentlige midler. Hans forbilde og ideal var sir Robert Peel. «Han var en streng husholder,» ut­ brøt Gladstone engang. «Ja, han var sannelig en meget streng husholder.» Med tiden skulle læreren bli overtruffet av eleven. Gladstone utformet sin finanspolitikk i henhold til prinsippet om «størst mulig lykke for det størst mulige antall mennesker». Han mente at staten burde strebe etter å gjøre folkets finansielle byrder så lette som mulig. Men denne gang så han seg nødt til å opprettholde inntekts­ skatten, en meget upopulær beskatning, som hadde eksi­ stert siden Napoleonskrigenes tid. Gladstone var motstan­ der av skatt av inntekt, erklærte han. Slike skatteinntekter var umoralske, da de lett kunne forlede ansvarlige minis­ tre til å sløse med folkets midler. Men inntektsskatten var nødvendig, om man skulle fortsette uten tollsatser, og det ville jo de aller fleste. Gladstone foreslo at alle og enhver i to år skulle betale syv pence pr. pund. Deretter skulle

218

VIKTORIANERE

skatten nedsettes til seks pence. Og han trodde å kunne forutsi at i 1860 kunne man helt oppheve denne byrden. På det punktet tok han feil. Hverken han eller noen annen finanspolitiker klarte senere å kvitte seg med inn­ tektsskatten. Som alle vet så altfor godt, er den blitt en varig institusjon. Ellers hadde Gladstone suksess, på tross av at han for­ høyet arveskatten på all eiendom, til de velstående klassers store harme. Budsjettet ble vedtatt av begge hus.

«Krig, krig, krig,» skrev Gladstone i mars 1854 — «det er det som hisser og forvirrer sinnene nettopp nå. Jeg er redd for at den kommer til å oppsluke alt som er godt og nyttig.» Det var Krimkrigen som på denne tid førte utviklingen inn på usikre baner. Og dermed må vi forlate viktorianerne og forflytte oss til en annen av historiens skueplasser. Imidlertid kommer vi til å treffe dem på ny på deres vei fram mot nye oppgaver, nye problemer og verdensanskuel­ ser. Storbritannia holdt på å forandre seg. Byene hadde begynt å erobre det vakre og fortryllende engelske land­ skap. «Over hver by,» sier Arthur Bryant, «la høye skorstenspiper et røkteppe mellom jorden og himmelen. Themsen var ikke lenger blå og glitrende — trist og grå rant den fram under sotete broer. Sommerutfluktene til Greenwich, som hadde vært så mange London-generasjoners glede, hadde mistet sin charme. Trærne på Isle of Dogs hadde måttet vike for fæle fabrikker og dårlige hus, og de seil­ båtene som var bygget for fornøyelsens skyld hadde fått selskap av stinkende dampbåter og rekker av kull-lektere. Menneskene hadde mindre tid til å nyte livets behagelige sider. Med mulighetene for å bli rik innen rekkevidde hadde de nemlig oppdaget at det fantes viktigere ting.» Selv den engelske karakter holdt på å endre seg ved en systematisk trening. Dr. Arnold og hans etterfølgere kunn­ gjorde at den engelske gentleman først og fremst skulle vise selvbeherskelse og stramhet. Guttene på de kostbare public schools måtte lære seg aldri å vise sine følelser, og det var her de vordende kabinettsmedlemmer, diplomater,

DISRAELI OG GLADSTONE

219

«Ned fra St. Gotthard». Tegning av Richard Doyle, som i likhet med så mange av tidens engelskmenn, hadde foretatt en lang reise på kon­ tinentet og her er på vei hjem over Alpene etter et opphold i Italia.

embedsmenn og imperiebyggere ble formet. I Frankrike mener man at lykken avhenger av evnen til å føle og gi ømhet, i England av evnen til å undertrykke den, mediterte Taine. Aforismen er naturligvis satt på spissen. Man forstår så godt den engelske kulturhistorikeren, som sammenfatter sin mening i følgende ord: «Vi kommer ikke fra viktorianerne. Vi må betrakte dem som museumsgjenstander, og vi avskyr normene for deres livsførsel. Men de slipper oss ikke. De lever i vårt blod. De hadde sin begrensning, sine skylapper, sin mot­ bydelige sentimentalitet og sin dårlige smak. Men de hadde også stort mot, stor energi og en stor hjertets god­ het.»

Louis Napoléon

FRA FLYKTNING TIL PRESIDENT «De kunne gjerne hjelpe til med å legge gatestenene på plass,» sa en kvinne av folket til en mann som hadde stan­ set ved siden av henne. «Min venn,» lød svaret, «det er nettopp derfor jeg er kommet til Paris.» Denne lille scenen ble utspilt i den franske hovedstad en av de siste dagene i februar 1848. Revolusjonen var slutt, mente borgerinnen av den nye republikk, målet var nådd, man kunne rolig rive ned barrikadene. Alle burde hjelpe til, den fremmede ved siden av henne innbefattet. Han så ikke særlig merkelig ut denne yngre middelaldrende mannen, kanskje var han litt mer utpreget velkledd enn de fleste, man kunne se at han likte å spille rollen som dandy. Kvinnen på bulevarden i Paris, som ba ham hjelpe seg med å lange gatesten, var helt unnskyldt når hun tok ham for en herr hvem som helst. Det var like vanskelig for henne som for alle andre å gjette seg til hvem han i virke­ ligheten var. Det fantes ikke noe napoleonsk, noe bonapartistisk i hans trekk. Og likevel var han prins Louis Napoléon, den mann som ni måneder senere i kraft av sitt navn skulle bli valgt til den franske republikks presi­ dent. Av alle dem som kastet seg inn i februarrevolusjonens kamper var han den eneste som fikk noe ut av dem. Han tok spillet hjem. I juli 1815 fikk Hort ense, eksdronningen av Holland, beskjed av de allierte myndigheter om øyeblikkelig å for­ late Frankrike sammen med sine barn. Hun var datter av ekskeiserinne Joséphine, stedatter av Napoleon og gift med hans bror, ekskong Louis av Holland. Hun var kjent som en ualminnelig bedårende ung dame, hun hadde arvet meget av morens berømte charme og var munter, varm-

FRA FLYKTNING TIL PRESIDENT

221

Hortense de Beauharnais, dronning av Hol­ land 1806-10. Utsnitt av et kobberstikk fra 1820årene. Hortense var tret­ ten år da hennes mor, Joséphine, giftet seg med Napoleon i 1796. Selv ble hun gift med sin stefars bror, Louis, i 1802, men ekteskapet ble lite harmonisk. Da Hortense i 1808 fikk sin tredje sønn, den senere Napoleon 3., søkte hen­ nes mann skilsmisse på grunn av mistanke om utroskap.

hjertet og meget kvinnelig. Hun hadde vært keiserens yndling. Og hun likte også ham godt, uendelig meget bedre enn sin ektemann, som forbitret tilværelsen for henne ved sin trumpethet og sin skinnsyke — som for øvrig var meget berettiget. Hortense dyrket keiseren, som alltid hadde stilt seg på hennes side. Da hun sommeren 1815 passerte den franske grense på vei ut i det ukjente og uvisse, førte hun med seg vidunderlige minner om idyl­ lisk lykkelige dager i Malmaison og om hele det første keiserdømmes blendende skuespill. Det var minner som fulgte henne livet ut. Da Hortenses karosse rullet over grensen, eskortert av østerriksk kavaleri, begynte en lang reise for hennes sønn, prins Louis Napoléon, som dengang var syv år gammel. Hun elsket dette barnet — et elskovsbarn, ble det påstått. Hans far skulle ikke være ekskong Louis, men en neder­ landsk admiral. Men den saken er aldri blitt helt klarlagt. Louis Napoléons lange reise endte ikke før den 20. desem­ ber 1848, da han installerte seg i Elysée-paléet. Man kan

222

LOUIS NAPOLÉON

gjerne si at han ikke nådde sin reises mål før han mer enn et halvt århundre senere døde i Chislehurst i England en januardag i 1873. Der hadde han funnet et fristed som landflyktig for annen gang. Prins Louis Napoléon, senere Napoleon 3., fransk­ mennenes annen og siste keiser, står for etterverdenen som mannen som mislyktes, den som har ansvaret for 1800-årenes mest iøynefallende fiasko. Man forstår godt at Carl G. Laurin — i sin ypperlige bok «Vald och våld» — først og fremst så ham som en tragisk skikkelse, en fata­ list med «det store navnet som til slutt ble både hans og Frankrikes ulykke». Unektelig fantes det noe hos ham som appellerer til hjertet. Det følte åpenbart et kvinnelig medlem av den internasjonale garde av attentatlystne, som stadig var på jakt etter ham. En dag befant hun seg på rekognosering i nærheten av Tuileriene, da keiserens vogn plutselig dukket opp. I forbløffelsen glemte hun sine bomber, ropte til en mannlig kollega at han skulle ta av seg hatten, og sukket i oppriktig beundring: «Han er jo så uredd.» Ingen har benektet at Louis Napoléon var en meget modig mann, og at han besatt en perfekt selvbeherskelse. Det man på mange hold har benektet, både i hans levetid og senere, er at hans mot og hans åndsnærværelse tjente til noe, at den var noe annet enn en tom attityde, et selvisk mål som var ødeleggende for landet. «Han er en mester i det sjarlataneriet som river det franske folk med seg,» kommenterte den biske og bitre Guizot. «Hans intellekt er goldt. Han kan kopiere og har gjort det på en vellykket måte. Men han kan ikke skape noe nytt.» «Den melankolske papegøyen» kalte en av hans genera­ ler ham, med en beskhet som var verdig en Daumier. Det var giftigere enn å karakterisere ham som 1800-årenes franske Don Quijote, slik som Lamartine gjorde. Prins Louis Napoléon viste aldri noen interesse for romaner. Men på en tid da den franske litteratur opplevde en gullalder, gjorde han seg selv til helten i en roman som overgikk det meste av det poesien hadde å by på. I 1840-

FRA FLYKTNING TIL PRESIDENT

223

Louis Napoléon begir seg til Frankrike. Karikatur av Honoré Daumier fra 1848. Både ørnen og hatten vekker minner om hans onkel, Napoleon 1. Prinsen, som i april 1848 fylte 40 år, kom fra flere års landflyktighet i England.

årene utga Alexandre Dumas den eldre noen av sine mest berømte bøker: «Greven av Monte Cristo» og «De tre musketerer». På dette tidspunkt hadde Louis Napoléon en fortid, hvis detaljer nærmest virket som de var hentet direkte fra den store underholdningsforfatters verksted. Dumas fylte sine romaner med kupp og dueller, med arre­ stasjoner og flukt og kjærlighetseventyr, hans skikkelser tumlet seg «blant kårder, flasker, uniformskapper, skjønne kvinner, hester og pengekister». Dette passet nøyaktig på den unge napoleonske prins. Det var i den slags selskap og situasjoner man fant ham — innviklet i sammensver­ gelser, opptatt med militære kuppforsøk, og stadig, stadig på flukt. Den samtidige memoarforfatter Maxime du Camp har sagt at han var en drømmer og en spiller. Han ble den vandrende eventyrer, rastløs og ukuelig, på sin dramatisk-melankolske måte klippefast overbevist om at han en dag ville sprenge banken, at han en dag ville ta hjem hele gevinsten, den høyeste gevinst, og at han en dag ville vinne den franske keiserkrone.

224

LOUIS NAPOLÉON

Hans store ulykke var at han fikk anledning til å regjere, sier en av hans moderne kritikere, historikeren Pierre de La Gorce. Og en annen moderne historiker uttaler at det eneste varige minnesmerket over ham, er reguleringen av Paris. Alt annet er tatt av vinden. Louis Napoléon ble oppdratt i Sveits, Tyskland og Italia. Godhjertet, medgjørlig, meget følsom med en tendens til det melankolske og med stort behov for ømhet — slik har de skildret ham som iakttok ham i hans barndom. Han var et snill barn, en hyggelig og oppmerksom og vennlig gutt, litt innesluttet og drømmende kanskje, men lærevillig. Neste scene foregår i Roma i slutten av 1820-årene, da gutten er vokst opp til ung mann. En engelskmann, som senere skulle få et kjent navn og som traff ham på denne tid, har fortalt at han pleide å ri i galopp gjennom gatene i Roma, til forferdelse for alle trafikanter, at han skjøt bra og fektet utmerket og i det hele tatt var en god sports­ mann. Men tydeligvis hadde han ikke en alvorlig tanke i hodet. Jo, tilføyer vår engelske kilde, en tanke hadde han: alle­ rede da var han overbevist om at han en dag ville bli Frankrikes hersker. Det snakket han ofte og åpenlyst om, til alle som ville høre på ham. Denne tanken var blitt hans fikse idé. Den ble også hans skjebne. På mange måter lignet han sin mor, og han forgudet henne — alt det veke, det svermeriske og det amorøse hadde han arvet etter Hortense. Og hun hadde drømmende pleid å fortelle ham om sin ungdom, om Joséphine og hennes mann, den store keiseren, om hvilket vidunderlig menneske han hadde vært. Selv kunne Louis Napoléon si at han som lite barn hadde opplevd det napoleonske keiserdømme på nærmeste hold. For ham var det helt naturlig å tenke seg inn i rollen som keiserens arvtager og etterfølger, den som var utsett av forsynet til å full­ føre hans verk. Det skulle bli hans misjon. Men for andre syntes ikke denne tanken like naturlig. Det napoleonske system var avviklet og avskrevet en gang for alle, det hadde Wiener-kongressen slått fast. I Europa rådet Den hellige allianse. Og i Frankrike ble bourbonerne slett ikke

FRA FLYKTNING TIL PRESIDENT

225

etterfulgt av en Bonaparte, men av en Orléans ved revolu­ sjonen i 1830. Det var Ludvig Filip som da ble konge. Selv om det utrolige skulle skje, og det ble spørsmål om en bonapartistisk restaurasjon, fantes det iallfall to perso­ ner som burde ha fortrinnsrett fremfor ham, for det første hans fetter kongen av Roma, Napoleons egen sønn, og for det annet hans eldre bror. (Den eldste broren døde som barn.) For Louis Napoléon måtte de to dødsfallene i hans familie i begynnelsen av 1830-årene ha artet seg som to veivisere mot fremtiden, klare, tydelige og umulige å feil­ tolke. Sammen med sin bror sluttet han seg etter julirevolusjonen til en av de italienske frihetsbevegelser som ble ledet av carbonariene. Det var kjærligheten til eventyret i seg selv, det var en tidlig vekket lyst til underjordiske konspirasjoner og det var en følelse av plikt overfor napoleonske revolusjonstradisjoner som drev de to brødrene inn i carbonari-bevegelsen. I Italia fikk Louis Napoléon sin ilddåp og der la han grunnlaget til sin senere aldri sviktende interesse for det italienske frihetsspørsmål. Og der ble hans bror plutselig revet bort, under de kamper som fulgte etter et bonapartistisk kuppforsøk mot pavens regime i Roma, et forsøk som ble avverget i aller siste øyeblikk. Dette var det ene dødsfallet. Det andre fulgte alt i 1832. Kongen av Roma døde, og Louis Napoléon rykket opp til bonapartistisk tronpretendent. «Fascinerende og forvirrende», har man kalt den frem­ tidige sfinks ved Seinen — en gåte og et mysterium. Man har understreket hans fåmælthet, hans hemmelighets­ kremmeri, hans tilbakeholdenhet — skjønt tilbakeholden var han på en måte minst av alt i de årene og årtiene som nå fulgte. Han gjorde alt han kunne for å tiltrekke seg oppmerksomhet, for å gjøre Europa oppmerksom på at han eksisterte, hvem han var og hva han ville. Hadde Louis Napoléon dødd engang i 1830- eller 1840-årene, ville det aldri ha vært noen tvil om hvilket ettermæle han ville ha fått: han var en narr. Og likevel fantes det et system i galskapen. På tross av at han uavbrutt ble over12. Grimberg 19

226

LOUIS NAPOLÉON

Hertugen av Reichstadt (Napoleon 2.) i 1831. Samtidig akvarell av Johann Ender. «Ørnungen», «kongen av Roma» var på dette tids­ punkt 21 år og levde ved sin morfars hoff i Wien. Han døde allerede i 1832. På hertugens fang sitter fetteren Frans Josef, som fra 1848 var keiser i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn i 68 år. Den unge piken er prinsesse Marie Caroline av Bourbon, som i 1844 ble gift med hertugen av Aumale, Henri av Orléans, en sønn av borgerkongen Ludvig Filip.

våket av politiet og stadig ble utvist og kastet ut, kom han alltid tilbake, han gjentok de samme frasene, forkynte det samme evangelium og tygget på de samme slagordene. «Et sammensurium av historiske begreper fløt rundt i hans hjerne,» har den biske kritikeren A. J. P. Taylor sagt. Og

FRA FLYKTNING TIL PRESIDENT

227

omkvedet var: «Når jeg blir franskmennenes keiser ...» I et brev til moren ga han uttrykk for sin trosbekjennelse da han skrev at han var overbevist om at «den napoleonske sak» var den eneste som kunne sivilisere Europa. Louis Napoléon spilte operette. Men det var en operette som han ikke bare risikerte sine penger, men også sitt hode på. Han gjorde det i Strasbourg i 1836. Strasbourg var en av Frankrikes viktigste garnisonsbyer. Det var også en by der de revolusjonære tradisjoner hadde holdt seg mer levende enn de fleste andre steder. I Strasbourg var Marseillaisen blitt skrevet en vårnatt, fylt av jubel og henførelse. Og der lå et regiment, som den store Napoleon hadde tjenestgjort ved i sin ungdom. Strasbourg var som skapt for et kuppforsøk, som skulle følges av en napoleonsk marsj mot Paris. Fulgt av bare noen få fortrolige mar­ sjerte Louis Napoléon tidlig en høstmorgen opp til det regimentet som skulle bli kjernen i hans armé, og han fikk en hjertelig mottagelse av dets oberst, en veteran fra Waterloo som hadde stilt seg til hans disposisjon. Det ble ut­ vekslet taler, høystemte erklæringer, der navn som Austerlitz, Wagram og Elba ble nevnt, og man hyllet Frankrikes ære og frihet. En napoleonsk ørn ble vist fram. Så runget ropet «Leve keiseren!» Men det var også det hele. Byens kommanderende general nektet å marsjere til Paris under Louis Napoléons befaling. Han fant det enklere og sikrere å arrestere den optimistiske unge mannen. Den fremtidige keiser ble under bevoktning ført til den franske hovedstad for å bli stilt til ansvar. Operette — i enda større stil — spilte han også i Boulogne i 1840. I juli hadde den franske regjering sendt en ekspe­ disjon til Sankt Helena for å hjemføre Napoleons støv, som skulle bisettes i Invalidedomen. I og for seg var dette en utmerket idé, mente Louis Napoléon. Men han opp­ fattet det nærmest som en blodig fornærmelse at hans store farbrors kiste skulle bli overlevert en Orléans, Ludvig Filip, borgerkongen. Den som skulle være formann for mottagelseskomitéen, var naturligvis han selv, keise­ rens arving. Louis Napoléon besluttet å gripe inn. I London, hvor han da oppholdt seg, leiet han et dampskip,

228

LOUIS NAPOLÉON

og en augustmorgen gikk han ombord i det sammen med en liten flokk fortrolige, etter å ha lastet inn uniformer, våpen og en levende ørn. Så avseilte han med Boulogne som bestemmelsessted, enda engang fylt av lyse drømmer og høytflyvende forhåpninger. «Like sikkert som det stråler en sol over oss, like sikkert er det at vi skal være i Paris om noen dager,» sa han til sine ledsagere. «Histo­ rien skal fortelle om hvordan jeg utførte denne store og ærerike bedrift med hjelp av dere, en håndfull tapre karer.» Men i Boulogne gikk det naturligvis galt. Bare noen timer etter landstigningen var Louis Napoléon på ny tatt til fange. Iført generalsuniform marsjerte han i spissen for sin lille skare opp til den kaserne der garnisonen var for­ lagt. Han ble også sloppet inn, men bare for å bli satt på porten. Under flukten forsøkte han å komme tilbake til dampskipet. Men han ble kastet i vannet, fisket opp og anbrakt bak lås og slå.

Benjamin Disraeli har skildret en politisk lunsj som han deltok i i London engang i 1840-årene. Den var trettende, og han var ferdig til å gå, da han plutselig merket at det var en som slo ham på skulderen. Mannen var Louis Napoléon. Han trakk Disraeli bort i en vindusnisje: «Har De noen nyheter fra Paris?» spurte han med et spent og forskende blikk. «Ikke en eneste, sir.» «Da skal jeg fortelle Dem den viktigste. To tusen sekondløytnanter har undertegnet et dokument, der de lover at de ikke vil slå seg til ro før familien Bonaparte er gjeninnsatt på tronen.» «Det var sannelig meget viktig, sir» . . . «Jeg trodde at jeg snakket med en gal mann.» Ellers pleide Disraeli å trives ganske godt i selskap med prinsen. Med full rett har F. A. Simpson påpekt at det finnes visse berøringspunkter mellom disse to menn: de levde begge et bohemliv, og i sin ungdom møtte de begge hindringer som syntes uoverstigelige, men som de ryddet av veien ved sin bravurmessige holdning til livet og sin

FRA FLYKTNING TIL PRESIDENT

229

uryggelige tro på den fremgang som ventet dem. I en av sine romaner introduserte Disraeli en ung mann som han kalte prins Florestan — hans venn Louis Napoléon — på følgende måte: «Prins Florestan var kommet til byen og hadde nå in­ stallert seg i sitt hus på Carlton Terrace. Alle mennesker trodde at han hadde innredet sitt fine hus og skaffet seg sine fine hester bare for å nyte livet. Men hans hensikter var helt andre. Selv om hans bekjentskapskrets var be­ grenset, var den ikke udistingvert, og han sto på en fortro­ lig fot med sine venner... To ganger i uken ble det gitt middag på Carlton Terrace. Det var interessant og viktig for en ung mann og særlig for en ung politiker å vanke i dette huset. Prinsen oppmuntret til diskusjon, enda han selv viste en tendens til å være fåmælt. Men når han av og til grep ordet, skjedde det med en slående presisjon. Man husket hans replikken» Dette er et situasjonsbilde fra Louis Napoléons «gylne landflyktighet i London». Han bodde der i to perioder av sitt liv, i årene 1838-40 og 1846-48, og han førte et beha­ gelig liv der, særlig i den første perioden da han hadde godt med penger. Etter sin mor, som døde i 1837, arvet han en formue som innbrakte ham fem tusen pund om året i renter. Han hadde sitt flotte hus, som Disraeli be­ undret slik, og en elegant ekvipasje, han hadde sin losje i operaen og en fasjonabel elskerinne, og han ga elegante fester. Samtidig arbeidet han iherdig videre — «med sam­ menbitt energi og urokkelig tro på den oppgave som skjebnen hadde gitt ham,» skrev en av hans engelske ven­ ner. Han kjøpte to aviser i Paris som skulle drive propa­ ganda for hans sak. Og så skrev han — i 1839 — «De napoleonske idécr». Dette er det sentrale skriftet i Louis Napoléons propagandaproduksjon. I det skisserte han grunnvollene for sitt kommende rike. Den Napoleon som hans brorsønn her introduserte, hadde lite å gjøre med seierherren fra Marengo og Austerlitz og Wagram, kontinentets herre. Derimot viste han stor likhet med det bilde som Napo­ leon tegnet av seg selv på Sankt Helena. Det prins Louis

230

LOUIS NAPOLÉON

Napoléon nå ville meddele verden og få den til å tro, var i korthet dette: Keiseren hadde aldri kastet seg ut i sine kriger av egen fri vilje. De var blitt påtvunget ham. I sinn og i sjel elsket han freden. Han drømte om å skape fredelige forbindelser mellom folkene, å forene nasjonene, å slutte dem sammen i et stort forbund, og innen rammen av det skulle de for­ skjellige folk kunne utvikle sin nasjonale egenart. Men for at dette skulle kunne la seg gjøre, måtte han først over­ vinne sine fiender, alle de som hverken kunne eller ville forstå hans innerste tanker og hensikter. Keiseren var ingen tyrann. Han var fullbyrderen og bæ­ reren av revolusjonens frihetsidéer. Om han ikke var blitt drevet ut i fordervelsen, ville han også ha innført den frieste av alle statsformer. Alt var forberedt til dette. Som Louis Napoléon uttrykte det, behøvde han bare å «fjerne trådene i det nett han hadde knyttet». Keiseren var folkets sanne venn. Han ville alle samfunnsklassers vel. Men han hadde ikke minst medynk med de fattige og undertrykte. Han var folkekeiseren, alle sine undersåtters faderlige venn, velgjører og velyndbr. Konklusjon: alt ville bli bra, hvis man gikk ut fra grunn­ trekkene i den store keisers planer, de som skjulte seg bak slagmarkenes røktepper. Det han ikke hadde fått anled­ ning til å sette i verk, burde gjøres nå — underforstått av ham selv, av Louis Napoléon. Dette var Louis Napoléons program, hans patentløsning som ville skape en lykkelig fremtid, ikke bare for Frankrike, men for hele Europa. Kort før Louis Napoléon kastet seg ut i sitt Boulogneeventyr, hadde han gitt en middag i sitt hjem i London. Han ønsket sine gjester velkommen tilbake — i Tuileriene, på dagen tolv måneder senere.

Dessverre ble han ikke i stand til å innfri sitt middagsløfte. Tolv måneder senere satt han i fengsel på slottet Ham i Nord-Frankrike. Han hadde sloppet temmelig bil­ lig fra eventyret i Strasbourg. Ludvig Filip hadde den gang ikke villet ha noen rettssak for ikke å lage unødig

FRA FLYKTNING TIL PRESIDENT

231

publisitet. Han hadde nøyet seg med å sende bråkmakeren over til Amerika, og der hadde også prinsen meget riktig oppholdt seg en tid. Men etter Boulogne-eskapaden så Ludvig Filip seg nødt til å gå hardere fram. Louis Napo­ léon måtte stilles for retten. Han skulle granskes og døm­ mes av Frankrikes pairer. Den straff de dømte ham til, var «livsvarig fengsel». Man hørte prinsen mumle: «Finnes det noe som er varig i Frankrike?» Slottet Ham . . . fader Dumas hadde ikke kunnet ønske seg et mer ideelt miljø for sine romantiske fortellinger enn denne dystre borgen fra 1400-årene, svøpt i tåke, med vakttårn, vollgraver, vindebroer og ødslige og fuktige om­ givelser. Den seks år lange tiden i Ham er som en blan­ ding av en Dumas-roman og operette med et innslag av tidens sosialpolitiske traktater. Det var under fangenska­ pet på Ham at Louis Napoléon skrev en av sine viktigste bøker. Han kalte den «Fattigdommens utslettelse», og han knyttet her bonapartismen sammen med den humanitære sosialisme og ga det fattige folks velferd en fremtredende plass i sitt program. Den fikk livlig bifall fra tidens radi­ kale forfattere, den sosialistiske falanks, og en av dens fremste representanter, Louis Blanc, kom til Ham for å besøke den frisinnede prins. Han ville aldri glemme, skrev Louis Blanc senere, «vår lille utflukt på den smale bastio­ nen, som var blitt anvist ham til hans melankolske prome­ nader og som ble overvåket av vaktposter på alle kanter. Fremdeles kan jeg se for meg hvordan han vandret der, med langsomme skritt og bøyet hode. Og fremdeles kan jeg høre hans stemme, han snakket lavmælt for at ikke vinden skulle føre hans ord til fangevokteren.» Her møter vi det alvorlige innslaget i Ham-tilværelsen: den grublende og konspirerende prins Louis Napoléon, den rastløse og ærelystne mann. Men det finnes også noe romanbetonet og idyllisk teatermessig der. Det represen­ teres av «den vakre treskomakersken», den unge piken som den ekte franske kavaler, slottskommandanten, lot komme på besøk til ham og som fødte ham to sønner. Og den representeres av den flukt som den fangne prins fore­

232

LOUIS NAPOLÉON

tok. Da seks år var gått, syntes han det var på tide å skifte oppholdssted, og en vakker dag spaserte han ganske enkelt ut gjennom slottsporten. Det pågikk reparasjonsarbeider, og en masse arbeidere gikk ut og inn. Prinsen barberte av seg den berømte voksede mustasjen, kledde seg i arbeids­ klær, slengte en planke over skulderen, stakk en pipe i munnen istedenfor den evindelige sigaretten og gikk rett ut i friheten. En vogn ventet, og han kjørte til en jern­ banestasjon og tok toget til Bryssel. Fire og tyve timer senere var han i England. «Har De sett ham?» ble en ung fransk attaché spurt under en middag i London samme dag. «Hvem da?» «Louis Napoléon, han har rømt og er nettopp kommet til London.» Den unge diplomat ble blek, forlot sin bord­ dame og styrtet på dør. Det var ikke Louis Napoléon som styrtet Ludvig Filip, men han ble likevel hans arvtager. Da Louis Napoléon i slutten av februar 1848 straks reiste fra London til Paris etter borgerkongens fall, var han meget usikker på hvordan han skulle spille sine kort. Den plutselige eksplosjonen hadde forbløffet ham like meget som alle andre. Men han ville under alle omsten­ digheter være med på leken, han ville komme inn i ringen. Han stilte seg til den provisoriske regjerings disposisjon, men tilbudet ble omgående avvist. «De mener at mitt nærvær i Paris på dette tidspunkt er til besvær,» skrev han til regjeringen. «Derfor trekker jeg meg foreløpig tilbake. De må i denne oppofrelse se et bevis på mine hensikters renhet og min fedrelandskjærlig­ het.» Louis Napoléon vendte tilbake til London. Men i sep­ tember valgte fem departementer ham til medlem av na­ sjonalforsamlingen. Denne gang anså han seg ikke lenger nødt til å spille den oppofrende manns edle rolle. Han samtykket, og i slutten av september finner vi ham instal­ lert i et hotell på Place Vendome i Paris. Det var et meget splittet Frankrike han nå sto overfor. Men på ett punkt var alle enige: man ville bort fra det

FRA FLYKTNING TIL PRESIDENT

233

Louis Napoléon flykter fra festningen Ham 25. mai 1846. Samtidig kob­ berstikk. I hele sin regje­ ringstid fulgtes Napo­ leon 3. av økenavnet Badinguet. Det var nav­ net på den arbeideren han lånte klær av til flukten.

som hadde vært, man ville ut av kaos og anarki og gate­ kamper. Man ville begynne forfra igjen. Det var noen som i likhet med gamle Roque hos Flaubert mer enn noe annet ønsket «den jernharde hånd». Det var noen som i likhet med rojalisten Thiers mente at «den ubegrensede frihet betyr et barbarisk samfunn». Arbeiderne hatet general Cavaignac, voldsmannen; de ville ha et republikansk og demokratisk styre, men det måtte være sterkt og autorita­ tivt. Dette var også bøndenes ønske. Skrekken, trettheten, lengselen etter sikkerhet og trygg­ het dominerte og ga Louis Napoléon hans store sjanse. Flertallet av det franske folk godtok revolusjonen og re­ publikken, men det avviste den ytterliggående radikal­ isme. Når man nå skulle velge president, måtte man finne en som kunne følge en middelvei, en som kunne holde kursen mellom revolusjon og motrevolusjon. I høystemte vendinger snakket Louis Napoléon ustanse­ lig om Frankrike som sitt etterlengtede fedreland. Egentlig var han ikke franskmann i det hele tatt. Etter sine tidligste år hadde han aldri levd i Frankrike — annet enn som

234

LOUIS NAPOLÉON

fange. Han hadde oppholdt seg i Sveits og Italia, i Amerika og England. Han var europeer, han var internasjonal. Han snakket tysk bedre enn fransk og engelsk nesten like godt. Men han kjente franskmennenes psyke, han visste hva de innerst inne ønsket seg: ære innkapslet i økonomisk trygg­ het. Det var med stor presisjon han utformet sin propa­ ganda under presidentvalgkampen. Høsten 1848 gjorde Louis Napoléon sin entré på skue­ plassen, ikke som Cæsars arvtager, men som republikaner, ikke som diktator in spe, men som folketribun. Han ville heller bli en Washington enn en enevoldshersker, heller «en god borger enn en forbrytersk helt», skal han ha sagt. Han kunngjorde parolene: fred og velstand, reformer og orden. Ingen undertrykkelse skulle lenger tåles, hverken fra høyre eller venstre. Ingen vakling, ingen svakhet, ingen ettergivenhet måtte forekomme. Det var Frankrikes vel, det franske folks sanne interesser, som skulle være lede­ stjernen. Og hans navn var den beste garanti for at han kunne gjennomføre et slikt program. Den nye nasjonale samling skulle skje rundt Napoleontradisjonen, slik som han tolket den, den ekte Napoleontradisjon, som histo­ rien hittil hadde dekket over, men som bunnet i den store revolusjons hellige prinsipper. Dette var et program som passet de fleste senhøstes 1848. Med velvillig hjelp av forfatteren selv kom arbei­ derne til å huske at det var Louis Napoléon som hadde skrevet «Fattigdommens utslettelse». De konservative sa til seg selv at de ikke hadde noen mulighet for å kunne gjennomføre sine idéer i den nåværende situasjon og be­ sluttet derfor å treffe en avtale med prinsen — det ble jo ikke så lenge før de kunne kvitte seg med ham igjen. Og bøndene — ja, bøndene resonnerte nok omtrent slik som den almuesmannen fra Ardennene, som uttrykte sitt syn på stillingen slik: «Louis Napoléon er en meget rik mann. Han kommer til å dekke omkostningene ved sitt styre. Og da blir det ikke mer noen skatter.» Ardennerbonden lurte seg selv. Louis Napoléon var slett ikke noen rik mann; han hadde for lenge siden gjort det av med arven etter moren. Sant å si var han så fattig

FRA FLYKTNING TIL PRESIDENT

235

Franske kunstnere hos Madame de Girardin i slutten av 1840-årene. Samtidig karikatur. I forgrunnen til venstre står Balzac, mellom ham og Alexandre Dumas d. e., øverst til venstre, sees føljetongforfatteren Frédéric Soulié. Ved pianoet snur komponisten Franz Liszt profilen tik og ytterst til høyre står Victor Hugo, mellom dem sees kritikeren Jules Janin. Den vakre vertinnen, Delphine de Girardin, danner det naturlige midtpunkt.

at han måtte la sin daværende elskerinne finansiere en stor del av valgkampen. Hun fikk sin belønning for det. Da Louis Napoléon giftet seg, ga han henne ikke bare en pensjon, men gjorde henne også til grevinne av Beauregard. På et senere tidspunkt skulle romanforfatteren Victor Hugo stemple Louis Napoléon som en tyv, en morder og en bedrager. Men i desember 1848 hadde han ennå ikke nådd fram til denne oppfatning: «Det er ikke en prins som vender tilbake til vårt land, det er en idé. Folket har

236

LOUIS NAPOLÉON

Fra presidentvalget i Frankrike 10. desember 1848. Tresnitt i «Illustrirte Zeitung». De to gateguttene er kommet i slagsmål om utfallet, den ene holder en plakat for Louis Napoléon i hånden, den andre en for Cavaignac. Louis Napoléon fikk i alt 5 434 226 stemmer, Cavaig­ nac som hadde styrt Frankrike siden juni måned fikk 1 448 107. Alphonse de Lamartine, som hadde vært så populær under revolusjo­ nens første fase, fikk ikke mer enn 17 910 stemmer. (Se også illustr. side 78.)

ventet på Napoleon helt siden 1815. Den mann som fol­ ket nettopp har valgt til sin representant, er ikke ofret for en skjærmyssel i Boulogne. Han er seierherren fra Jena. Hans kandidatur går tilbake til Austerlitz.» Slike romantiske stemninger spilte utvilsomt sin rolle den dagen folket gikk til valg. Da stemmene var talt, viste det seg at Louis Napoléon hadde fått 5 434 000. Hans

STATSKUPPET 2. DESEMBER 1851

237

fremste konkurrent, general Cavaignac, som hadde kjempet som en løve under valgkampanjen, fikk bare 1 448 000 stemmer. Louis Napoléon var blitt franskmennenes president. Han installerte seg i Elysée-paléet. En ny epoke stundet til.

STATSKUPPET 2. DESEMBER 1851 Roma — Strasbourg — Boulogne — Ham — Paris: ende­ lig Paris! Lange venteår, dystre stunder i isolasjon, despe­ rate forsøk på å overbevise verden om at den burde ta ham alvorlig, gi ham en sjanse, legge ledelsen i hans hånd. Endelig hadde han fått sin belønning! Eventyreren, kuppmakeren, kavaleren og avisskribenten Louis Napoléon var blitt den første mann i Frankrike. Nå skulle barrikadene avskaffes en gang for alle og gatestenene legges på plass igjen. Tre år senere ble de på ny revet opp. Dronning Victoria av Storbritannia oppfattet Louis Napoléons overveldende seier i desember 1848 som et tegn på at det nå stundet mot bedre tider. Ja, hun be­ trodde diskret sin kjære Leopold av Belgia at hennes for­ håpninger gikk i en bestemt retning: presidentvalget skulle kunne «føre til noe annet», skrev hun. Det var akkurat det den nye presidenten også selv mente. Ifølge forfatningen fikk han ikke sitte ved makten i mer enn fire år, og den tillot ikke noe gjenvalg. Skulle han følge lovens bokstav, måtte han altså tre tilbake en­ gang i 1852, men dette hadde han ikke den minste lyst til. Det var ikke for å respektere ubehagelige lover han hadde satset hele sin formue på kuppet i Boulogne og undergravet sin helbred i Hams fuktige fangerom. Det var ikke for å falle tilbake i ubemerkethet og anonymitet han i to årtier hadde strevet med fanatisk stahet for å tvinge seg inn på Frankrike. Han ville bli i Paris, i en ledende stilling og i besittelse av makten. Det hadde han rett til i kraft av den napoleonske arv. Den enkle sannhet var ellers at han ikke hadde noe annet sted å dra.

238

LOUIS NAPOLÉON

Louis Napoléon Bona­ parte i 1848. Utsnitt av et samtidig litografi.

Det er vel et spørsmål om Louis Napoléon noengang viste større dyktighet enn i disse første årene som presi­ dent. Den situasjon han ble satt i, passet ham aldeles ut­ merket: han ble tvunget til å manøvrere, han fikk anled­ ning til å konspirere. Og som konspiratør hadde han lang trening. Til høyre for seg hadde han de konservative, som først og fremst ble representert av ministerpresidenten, Odilon Barrot, en prinsippfast, men temmelig tørr og idéfattig politiker. En spøkefugl sa engang om ham at «intet menneske i verden tenkte så dypt om ingenting som han». Bak Barrot skimtet man intriganten Thiers, som i virkeligheten var den bestemmende på høyrefløyen. Han hadde lovet sine meningsfeller at han snart skulle tå has på den nye presidenten, og han aktet å stå ved sitt ord, full av forakt for Louis Napoléon som han var. Han oppfattet ham som ikke lite av en dumrian. Til venstre for presidenten sto den radikale fylking, republikanerne og sosialistene. Politiet rapporterte at de var på frem­ marsj, at de hadde vunnet terreng rundt om i landet.

STATSKUPPET 2. DESEMBER 1851

239

Dette var opplysninger som man noterte seg i Elyséepaléet. Louis Napoléon spilte sine kort slu og durkdrevent. Først ga han de konservative frie tøyler i deres anstrengel­ ser for å holde de radikale nede. Deretter — høsten 1849 — kvittet han seg med Barrot og dannet en ny regjering som var føyeligere. Men fremdeles lot han de konserva­ tive styre, og han protesterte ikke da de drev igjennom noen nye lover våren 1850; en av dem ga kirken tilbake den avgjørende innflytelse over undervisningsvesenet og den andre innebar at tre millioner arbeidere ble fratatt sin stemmerett. Som sagt, protesterte han ikke direkte. Men forsiktig begynte han å la folket forstå at han innerst inne var imot disse forholdsregler, at hans sympatier var på den andre, den radikale siden. Med andre ord: han lot de konservative blamere seg og høstet selv fordeler av denne blamasjen. Som Pierre de La Gorce har sagt, hører det til de sanne konspiratørers teknikk at de stundom og helt plutselig trer fram av den dunkelhet de lever i og stiger ut i dagslyset med en åpen erklæring, for på den måten å skjule at de forstiller seg. Det var denne metoden Louis Napoléon ’ benyttet. Han begynte å reise rundt i landet og tale til folket. Den rollen han tildelte seg selv, var den edle og uselviske idealists: «Våre bestrebelser går ikke ut på å skape en blek kopi av fortiden, men å føre alle rettenkende mennesker sam­ men i en felles anstrengelse for å virkeliggjøre noe som er bedre enn en forfatning og varigere enn et dynasti: religio­ nens og moralens evige prinsipper i forening med et sunt politisk systems nye innflytelse.» «Tro meg, jeg er ikke kommet hit, til trakter hvor min farbror keiseren har satt så dype spor etter seg, bare for å bli gjenstand for ovasjoner og for å holde tropperevyer. Hensikten med min reise er at jeg ved mitt nærvær vil oppmuntre det gode, føre tilbake urolige sjeler som er kommet på villspor og i egen person danne meg en opp­ fatning av landets følelser og behov. Til dette behøver jeg samarbeid av dere. Og for å sikre meg det, skylder jeg

240

LOUIS NAPOLÉON

dere en åpen redegjørelse for det jeg er og det jeg vil. Jeg er ikke representant for noe parti, men for de to store nasjonale manifestasjoner, som i min onkels tid og i 1848 tok sikte på å trygge den franske revolusjons høye prinsip­ per. Stolt over min opprinnelse og min fane vil jeg forbli dem tro. Jeg vil helt stå til landets tjeneste, uansett hvilke krav som blir stilt til meg.» I London hadde Louis Napoléon begynt å samle Napoleons-minner, og med et betydningsfullt uttrykk i øynene viste han dem fram til sine gjester. På sine reiser i Frank­ rike hadde han stundom med seg den store keisers kårde. Han trakk den halvveis ut og sa: «Hvis stormfulle dager skulle komme tilbake, og hvis folket skulle pålegge regje­ ringssjefen nye plikter, ville det være en forbrytelse av ham å si nei til denne høye oppgave.» De stormfulle dagene kom. Louis Napoléon satte dem selv i scene. Utvendig rådet det fullstendig ro i Frankrike senhøstes 1851. Men politiet kunne rapportere at det fore­ gikk ett og annet i den radikale leir; tydeligvis forberedte man et kupp. Politiet hadde også greie på at rojalistene, både bourbonernes venner og orléanistene, gjorde seg rede til å handle. Man nærmet seg nå den dagen da et nytt presidentvalg skulle finne sted. Louis Napoléon fant det nødvendig å slå til. 1. desember 1851 ga presidenten middag i sitt palé. Den ble fulgt av den vanlige aftenmottagelsen. Louis Napoléon var kjent for sin elskverdighet, sin uforander­ lige forbindtlighet, og han var helt lik seg selv denne kvel­ den, da han gikk rundt og underholdt seg med gjestene. Vage rykter spredte seg igjennom salongene, det ble hvisket om et forestående statskupp. Men man tok dem ikke helt alvorlig. Klokken ti om aftenen sa presidenten farvel til sine gjester og bega seg til sitt arbeidsrom. Her innfant det seg også noen menn fra hans nærmeste omgivelser. Det var hans halvbror grev Charles de Morny, krigsministeren Saint-Arnaud og noen andre. I høyere grad enn noen annen hadde grev Morny ansvaret for de planene som nå ble drøftet for siste gang og som skulle settes i verk neste

STATSKUPPET 2. DESEMBER 1851

241

Statskuppet forberedes natten til 2. desember 1851. Samtidig stål­ stikk. Louis Napoléon står foran bysten av sin store onkel. Ytterst til venstre står politiprefekten i Paris, Charlemagne Emile de Maupas, toran ham krigsministeren Jacques Leroy de Saint-Arnaud. I midten står Louis Napoléons halvbror, grev Charles de Morny, og i bak­ grunnen Jean Gilbert Victor Fialin de Persigny.

dag, Austerlitz-dagen. Han hadde en fornem opprinnelse: hans mor var dronning Hortense og hans far grev Flahault de la Billarderie, som alle visste var en sønn av den store Talleyrand. Han skildres som en kaldblodig og meget talentfull mann, verdensmann til fingerspissene, spiller både som politiker og finansmann — «en av de djerveste og mest selvsikre menn jeg noengang har lært å kjenne,»

242

LOUIS NAPOLÉON

sier en av tidens memoarforfattere, «en av det annet keiserdømmes mest interessante og viktigste personer». Aksjonen begynte mellom klokken seks og syv om mor­ genen. Den lovgivende forsamlings lokaler ble besatt av militære, og et stort antall av dens medlemmer ble arres­ tert og ført til forskjellige fengsler av politiet. Avisredak­ sjoner og klubber ble stilt under oppsyn, og overalt på husveggene ble det slått opp plakater som var trykt i nat­ tens løp. De nåværende tilstander kunne ikke fortsette, het det. Den lovgivende forsamling var blitt et sentrum for konspirasjoner. Den smidde våpen til en borgerkrig. Den angrep den makt som presidenten hadde fått direkte av folket. Den var oppløst. Folket måtte velge mellom presidenten og den forfatning som hadde vist seg umulig. Alminnelig stemmerett skulle gjeninnføres i full utstrek­ ning, het det i et annet opprop. Folket skulle gå til valg­ urnene noen uker senere. Endelig kom en proklamasjon som var rettet til arméen og som var formulert i samsvar med den store Napoleons oppskrift: «Soldater! Vær stolte over at det har fait i eders lodd å redde fedrelandet! Jeg regner med eders støtte, ikke for å bryte loven, men for å styrke landets første lov, folkesuvereniteten, hvis representant jeg er.» Dette var i det store og hele alt som hendte den første dagen. Da Louis Napoléon red ut ved titiden om morge­ nen for å vise seg for folket, var alt rolig og stille. Altfor rolig, mente en av hans medhjelpere — man merket ikke noe tegn til motstand, men heller ikke noen egentlig begeistring. Pariserne sto der i klynger på gatehjørnene og leste plakatene. Her og der ble det ropt: «Leve republik­ ken!» På militært hold ble det svart med et «Leve keise­ ren!» Først tredje dag ble det gjort et forsøk på motstand. Det var nå barrikadene oppsto igjen i gatene i Paris. De ble hovedsakelig bemannet av arbeidere. Troppene rykket ut, og en blodig operasjon ble gjennomført i løpet av noen timer. Så ble det stille igjen. Og deretter tok den nye rettferdighet til å arbeide. Det var ikke de alminnelige domstoler som trådte i funksjon,

NAPOLEON 3. OG EUGÉNIE

243

men særdomstoler, komitéer som var opprettet over hele landet med dette for øye. Etter kuppet var det arrestert over 26 000 mennesker som ble mistenkt for «farlige me­ ninger», radikale og sosialister, og nå fikk de sine dommer på denne vilkårlige, improviserte og helt lovstridige måten. Bortimot ti tusen ble sendt til Algérie og nesten tre hundre til Cayenne — det var den straffen som var mest fryktet. Omkring femten hundre slapp fra det med vanlig landsforvisning. Det ble satt i verk så omfattende voldshandlinger at en moderne historiker har betegnet dem som de verste en fransk regjering hadde tillatt seg siden revolusjonsterroren. I fremtiden skulle Louis Napoléon få grunn til å gruble over hva han egentlig gjorde den gangen etter statskuppet. «Det tynger meg stadig,» bekjente han i en dyster stund langt senere. Så kom folkeavstemningen. Det franske folk ble stilt overfor spørsmålet: ønsket det at Louis Bonapartes makt skulle opprettholdes, og ville det gi ham fullmakt til å utarbeide en forfatning? Av åtte millioner som stemte, svarte syv og en halv millioner ja. Louis Napoléon behøvde ikke å forlate Paris. Han hadde tatt revansje for Strasbourg og Boulogne. Han hadde seiret definitivt. Han fant en velklingende, men noe dunkel formel for det han hadde prestert: «Jeg har forlatt lovligheten bare for å vende tilbake til retten.» «Den 2. desember var et mesterstykke,» sa senere en person som sto Louis Napoléon meget nær. «Den var Brumaire-kuppet overlegen . . . Selv Machiavelli ville ha gitt den 2. desember sin uforbeholdne anerkjennelse.»

NAPOLEON 3. OG EUGÉNIE

Den forfatning som kom i stand i januar 1852, var helt preget av Louis Napoléons ambisjoner. Presidenten skulle velges på ti år og fikk den utøvende makt, med enerett til å foreslå nye lover. Folkerepresentasjonen skulle bestå av den lovgivende forsamling, som var valgt med alminnelig

244

LOUIS NAPOLÉON

Keiser Napoleon 3. og keiserinne Eugénie ankommer til Notre-Dame for å bli kronet 30. januar 1853. Utsnitt av en samtidig tegning. Napoleon hadde fridd til Eugénie allerede i 1847, men hadde fått avslag. Senere forsøkte han seg hos forskjellige prinsesser uten hell. Etterat han hadde latt seg utrope til keiser, 2. desember 1852, godtok Eugénie imidlertid hans tilbud om å bli keiserinne. Napoleon under­ streket at både han og hans gemalinne var oppkomlinger — parvenyer — men i kraft av folkets vilje. Keiserinne Eugénie var, som rimelig kan være, ikke særlig begeistret for den uttalelsen.

stemmerett, og av senatet. Senatets medlemmer skulle ut­ pekes av presidenten, og dets viktigste funksjon ble fast­ slått i den paragrafen som lød: «Senatet kan foreslå endringer i forfatningen.» Denne myndighet gjorde senatet også bruk av. I novem­ ber 1852 foreslo det at Louis Napoléon skulle opphøyes til keiser, og at hans hus skulle ha arverett til tronen. For­ slaget skulle forelegges folket i valg, og avstemningen resulterte i en overveldende seier for ham. Den 2. desember 1852 ble Louis Napoléon innsatt som franskmennenes keiser. Han kalte seg Napoleon 3. Og i

NAPOLEON 3. OG EUGÉNIE

245

slutten av januar 1853 ektet han den seks og tyveårige grevinne Eugénie de Montijo.

Det er verd å notere seg følgende erklæring av den nyslåtte Napoleon 3., for om ikke annet så gir den en god karakteristikk av hans teknikk: «Den forbindelse jeg står i ferd med å inngå, stemmer ikke overens med den gamle politikks tradisjoner. I dette ligger dens fordeler. Når en person i kraft av et nytt prinsipp er blitt hevet opp på nivå med de gamle dynastier, kan han ikke vinne aner­ kjennelse ved å forsøke å få innpass i de kongelige fami­ lier for enhver pris. Tvert imot skjer det ved at han stadig husker sin opprinnelse og ved at han overfor hele Europa godtar benevnelsen oppkomling — en ærefull benev­ nelse når den springer ut av et stort folks frie valg. Til Frankrike vil jeg si: Jeg har foretrukket den kvinne jeg elsker og akter fremfor en kvinne som jeg ikke kjenner.» Vi vet ikke hva den vordende brud tenkte, da hun hørte denne proklamasjonen. Ett og annet tyder på at hun neppe kan ha vært særlig begeistret. Oppkomling var en benevnelse som hun hadde meget lite til overs for, uansett hvor sterk støtte den hadde i folkeviljen. Folket var nem­ lig også en faktor som hun ikke omfattet med noen var­ mere sympati. «Hun var katastrofal, og hennes vidunderlige skjønnhet gir henne ingen absolusjon» — denne harde dommen skri­ ver seg fra en av det annet keiserdømmes mest interes­ sante memoarforfattere, Maxime du Camp. Personlig kjente han henne godt. Og da han på sine gamle dager gjorde opp hennes konto, ble det debetsiden som veiet tyngst. Naturligvis er hans karakteristikk subjektiv, som alltid i slike tilfelle. Men den rommer noe som er verd å tenke på og som overbeviser. Den aristokratiske spanjerinnen grevinne de Montijo ble som keiserinne Eugénie det annet keiserdømmes vik­ tigste personlighet ved siden av sin mann. Man kan si at det var hun som formet dette keiserdømmet, iallfall når det gjaldt det utvendige, og som skapte dets blendende kulisser og dirigerte dets fasjonable verden. Der samlet

246

LOUIS NAPOLÉON

Europas vakreste kvinner seg, kledd i krinoliner, slik som den nye, og av keiserinnen dikterte, moten foreskrev. Hun var aldri redd for konkurranse. Hun visste meget godt at hun i alle tilfelle var den skjønneste, og hun kjente også den makt som denne skjønnhet ga henne. Da Napoleon først begynte å interessere seg for henne, ble det hvisket om at det franske hoff ville få oppleve en ny Madame de Pompadour. Man tok feil. Grevinnen av Montijo hadde slett ikke til hensikt å bli noen Pompa­ dour. Hun ville bli en Maria Antoinette — uten derfor å havne på skafottet. Maria Antoinette var hennes idol og ideal. På hennes nattbord lå en fortegnelse over hennes berømte forgjengerskes toaletter, som hun hadde latt lete fram av arkivene. Eugénie visste meget godt hva hun ville. Hun var følelseskald, den romantikk hun henga seg til, gjaldt uteluk­ kende henne selv. Det hun først og fremst strebet etter, var å gjøre inntrykk: hun spilte ut sin forheksende charme og sin berømte tiltrekningskraft for å vinne ambassadører og politikere og høye embedsmenn uten at hun vitterlig knyttet noen nærmere forbindelse med dem. Hennes trang til kjærlighet var sterkt begrenset. Det hun trengte, var beundring, oppvartning, makt. Hun elsket aldri Napo­ leon, og hun ble i økende grad grepet av forakt for ham, etter hvert som årene gikk og keiserens lidenskapelige for­ elskelse i henne for lenge siden hadde sloknet, da hun ble vitne til hans talløse erotiske eskapader, ofte av høyst vul­ gær art, og da hun så hvordan de undergravet hans helse Keiserinne Eugénie. Utsnitt av et samtidig maleri av Franz Xaver Winterhalter. Eugénie var født i Spania. Hennes far var en spansk adelsmann, grev Montijo, og hennes mor av adelig skotsk familie. Eugénie vokste opp i Paris og ble berømt for sin skjønnhet og ynde, og allerede før hun ble gift med Napoleon, hadde hun vakt oppsikt for sin eksentriske drakt og opptreden. Som keiserinne sto hun tro­ fast ved Napoleons side til tross for at hun måtte tåle mange yd­ mykelser på grunn av hans mange erotiske sidesprang. I 1856 fødte keiserinnen ekteparets eneste sønn, Louis Eugene Jean Joseph (Napo­ leon 4.), som hun etter Napoleons død i 1873 håpet kunne ta arven opp etter faren. Sønnen døde imidlertid under et engelsk felttog i Syd-Afrika i 1879. Eugénie levde helt til 1920 (se også side 295).

248

LOUIS NAPOLÉON

og tærte på hans krefter. Det var da det naivtromantiske innslaget i hennes psyke brøt igjennom. Hun begynte å forstå at det annet keiserdømme ikke hvilte på noe solid grunnlag. Hun innbilte seg at hun selv skulle bli den som reddet det fra undergang. Hun ville ta opp kampen. Hun ville samle sine trofaste omkring seg, stige til hest og med sabelen i hånd sikre keiserdømmet for sin sønn. «Alt som ung pike interesserte jeg meg for politikk,» sa hun engang på sine gamle dager. Den politikk hun ville drive etterat hun hadde fått sin mann til å gi henne plass ved hans side på regjeringsmøtene, var klerikal og reaksjo­ nær. Hun var from katolikk. Og hun ville at Europa skulle forbli slik det var. Det var disse instinkter i forening med hennes forelskelse i Maria Antoinette som drev henne i retning av Østerrike, inn i konspirasjoner med den øster­ rikske Paris-ambassadør, fyrst Richard Metternich. Så helt uskyldig var det ikke. Hun førte sitt land inn i even­ tyr, hvis virkelige betydning hun ikke hadde noen forut­ setninger for å forstå, sier Maxime du Camp. Og man er nødt til å medgi at det stemmer. Napoleon ga etter for hennes voksende maktbrynde, han lot henne drive på med sin camarilla, bare hun sluttet med å gnåle på ham for hans sidesprang. I keiserens for­ hold til Eugénie er det en side av hans vesen som trer tydelig fram: en viss slapphet, en viss indolens, en mang­ lende evne til å ta alvorlig fatt på de problemer som tyde­ lig øket med årene. Dette er et av de trekk som gir det annet keiserdømmes historie et anstrøk av skyggespill.

Storm over Krim

FLORENCE NIGHTINGALE Et halvt års tid etterat Eugénie de Montijo var blitt formælet med Napoleon 3. inntraff et avgjørende øyeblikk for en annen av de kvinner fra 1800-årene, hvis navn er gått over i historien. Den 12. august 1853 flyttet miss Florence Nightingale inn i nummer 1 i Harley Street i London. Hun var utnevnt til bestyrerinne på et privat sykehjem. Eugénie og Florence Nightingale møtte aldri hverandre. Men et øyeblikk ser vi dem likevel side om side, i en bi­ tende replikk som den temperamentsfulle engelske dame lot falle engang. Hun snakket om «keiserinnen som var som skapt til å bli dameskredder». Det er ikke uten en viss interesse å foreta en sammenligning mellom de to damene. Dermed faller det et skarpere lys over dem. Man oppnår iallfall en klar kontrastvirkning. Florence Nightingale er gått over i historien som «slag­ markenes engel», som «The Lady with the Lamp» på sine nattlige runder til febersyke soldaters dødsleier i sykebrakkene i Skutari. Hun spilte denne rollen på en måte som med rette gjorde henne meget berømt. Hennes inn­ sats kom som en stor overraskelse på samtiden, den inne­ bar en sensasjon. Florence Nightingale tilhørte de privilegerte klasser, hvor man mente at unge piker burde vie seg til hjemmet og ikke til noe annet. Hennes familie var meget formuende. Den eide herreseter på den engelske landsbygd, i seson­ gene residerte den i de fornemme strøk i London, og den foretok vidstrakte reiser på kontinentet, til Paris og Roma og Firenze. Den hadde omgang med de toneangivende kretser, med de fornemme og rike, med dem som styrte landet. Den ville at Florence skulle tiltrekke seg opp-

250

STORM OVER KRIM

merksomhet i sosieteten, gifte seg etter sin stand og deret­ ter leve et rolig og lykkelig liv alle sine dager. Florence var ikke ufølsom overfor dette. Hun elsket pene klær og muntre baller. Men hun slo seg ikke til ro i sosietetslivet. I sin ungdom, i sekstenårsalderen, mente hun å ha fått en kallelse — «Gud talte til meg og påla meg å tjene Ham». Den røsten ga henne ingen ro. Hun følte at hun måtte ut­ rette noe, skaffe seg en oppgave. Hun famlet seg fram mot et mål som lenge var uklart. Men til slutt, da hun ble kon­ frontert med de mørke sider ved 1800-årenes industria­ lisme, ble hun klar over at hun burde vie seg til pleien av de syke og fattige, at hun burde bli sykepleierske. Det var noe helt uvanlig at en ung dame av god familie viet seg til et yrke. Og at hun ble sykepleierske, var ikke bare noe uvanlig — det var noe uhørt, noe som nærmest lignet en pinlig skandale. «Det yrket som Florence var så klart og tydelig forutbestemt til, både ved sine instinkter og sitt lynne, var ukjent på denne tiden,» har Lytton Strachey sagt. «En sykepleierske var i de dager det samme som et vulgært gammelt kvinnfolk, alltid uvitende, vanlig­ vis urenslig og ofte brutal, med brennevinsflasken innen rekkevidde eller med enda alvorligere svakheter enn som så.» Den er meget merkelig, denne historien om den unge sosietetspiken som i viktorianismens blomstringstid brøt ned de barrierer som omga henne og dermed skapte forut­ setninger for en revolusjonerende innsats på det sosiale område. Florence Nightingale var ikke det milde, blide og elskelige vesen som tradisjonen har villet gjøre henne til. Hun kunne nok virke som en engel, når hun hjalp døende soldater over terskelen til det ukjente. Men den Florence Nightingale som nedkjempet fordommene, overvant sin familie, skapte sin egen fremtid og til slutt, etter Krimeventyret, med flammende reformiver kastet seg inn i en tiårig feide med det offisielle England, var et meget realis­ tisk og meget hensynsløst menneske. Minst av alt var hun romantisk. Det tok henne seksten år å finne seg selv. Hun hadde vært nær ved å gå under i sin tvil og fortvilelse. Til visse

FLORENCE NIGHTINGALE

251

Florence Nightingale med uglen Athene. Etter en tegning fra omkr. 1850 av den et år eldre søsteren, Parthenope. Florence var på denne tid omkring tredve år, og nedtrykt fordi hun ikke fikk begynne som sykepleierske. Viktoriatidens mennesker kunne nemlig ikke tenke seg unge kvinner fra pene hjem i et slikt arbeid. Noen gode venner tok henne med på en reise til Egypt og Hellas, og den tamme uglen som hun fikk i Athen og kalte Athene, ble hennes kjæledegge. Florence ble født mens foreldrene oppholdt seg i Firenze (eng. Florence), og etter den byen fikk hun sitt navn.

tider balanserte hun på grensen til sinnssykdom. Men hun slo seg igjennom. Hun fikk den utdannelsen som hun lengtet så lidenskapelig etter. I august 1853 tok hun så kommandoen på sykehjemmet i Harley Street. «Vi er som ender som har klekket ut en vill svane,» klaget hennes mor med tårer i øynene. «Den stakkars damen tok feil,» sier Lytton Strachey. «Det var ikke en svane de hadde klekket ut. Det var en ørn.» Så kom Krimkrigen.

En gruppe offiserer har stilt seg opp for fotografen under en pause i kamphandlingene under Krimkrigen. Det kan kanskje diskuteres om denne krigen var den siste med snobbete offiserer. Den var i hvert fall den første som kunne fotograferes.

«Krimkrigen,» skriver Cecil Woodham-Smith, «var en krig uten storhet og uten seier, en krig som ble dårlig ført. Men den fikk en enorm betydning. Etter Krimkrigen end­ ret militærvesenet karakter. Ikke bare i England, men i hele Europa og i De forente stater brøt det inn en ny tid, som var preget av hærreformer. . . Lidelsene hadde vært forferdelige. Men de hadde ikke vært forgjeves.» Det var aldri nødvendig at Krimkrigen brøt ut, sa Dis­ raeli. Og ettertidens dom går i stor utstrekning i samme retning. Denne krigen burde man ha kunnet unngå, blir det hevdet. Ingen ansvarlig statsmann i noe land ønsket den. Få hadde noen virkelig klar forestilling om hva det egentlig gjaldt. Men like fullt var den på sett og vis en merkelig krig. Meget treffende er det sagt at den fra visse synspunkter kan sies å ha vært «den siste av de gamle kri­ gene, med snobbete offiserer og kjøpte offiserspatenter»,

FLORENCE NIGHTINGALE

253

liksom den også er «den første av de moderne krigene, med telegraf- og jernbaneforbindelser, og dertil den første krig som er blitt skildret av aviskorrespondenter og foto­ grafer». Hva var det som lå bak Krimkrigen? Tilsynelatende hadde den sin opprinnelse i en tvist mel­ lom gresk-ortodokse og romersk-katolske munker i Palestina om de såkalte hellige stedene. Da juleevangeliet ble lest i desember 1852 med sitt budskap om fred på jorden, hadde denne konflikten begynt å utvikle seg for alvor og med internasjonale følger. Napoleon 3. hadde blandet seg opp i leken. Han hadde øvet press på sultanen i Konstan­ tinopel, som dengang hersket over Palestina, og tvunget ham til å utlevere nøklene til Betlehemskirken til den romersk-katolske patriark. Napoleon 3. var ikke på noen måte en god katolikk. Men han trengte støtte av den katolske opinion i Frank­ rike. Dessuten ville han gjerne vise at han som fransk­ mennenes keiser kunne la sitt lands stemme bli hørt i ver­ den. Nykomlingen blant de européiske fyrster måtte vinne en prestisjeseier. Mottrekket kom fra Russland. Tsar Nikolai 1. — som på denne tid var temmelig utslitt, sykelig og ubalansert — Telegrafledning pløyes ned i jorden. Samtidig tresnitt i «The Illustrated London News». Elektrotelegrafen var ennå på eksperimentstadiet, men vant hurtig terreng. Til å begynne med ble ledningene lagt i jorden, men fra 1837 ble luftledninger stadig mer vanlig. Her trekker en gruppe soldater på Krim en vogn som det ligger en stor snelle med telegraftråd på. Til vognen er festet en plog som presser tråden ned i plogfuren.

254

STORM OVER KRIM

følte seg meget ille berørt av det franske fremstøtet. Han avskydde Napoleon 3., oppkomlingen og arvtageren til de napoleonske idéer som man hadde nedkjempet i 1815. Han sendte et ekstraordinært sendebud til Konstantinopel for å hevde det som han mente var den russiske tsars rett både ifølge tradisjon og avtaler, nemlig å få holde en be­ skyttende hånd over alle de av sultanens undersåtter som bekjente seg til den gresk-ortodokse lære. Han tilkalte også — det var i begynnelsen av 1853 — den britiske am­ bassadør i St. Petersburg for å meddele ham sitt syn på det tyrkiske spørsmål. Tyrkia var en syk stat, sa tsaren, og man måtte ta forholdsregler før pasienten døde. Disse tiltakene burde Russland og Storbritannia bli enige om. Kunne man ikke tenke seg muligheten av en deling? Ville ikke Storbritannia være interessert i å få for eksempel Egypt og Kreta? Nei, svarte den britiske regjering, den var ikke interes­ sert i en deling. Den mente ikke at en slik plan var aktuell. Den avslo høflig, men bestemt. Men deretter var det slutt med Storbritannias bestemte holdning. Kabinettet var en koalisjonsregjering under ledelse av lord Aberdeen, og ifølge Palmerston omfattet denne regjeringen alle folk med begavelse og erfaring i underhuset så nær som Disraeli. Den var imidlertid split­ tet når det gjaldt interesser og mål. Statsministeren selv var en fredens mann — i sin ungdom hadde han sett slag­ marken ved Leipzig i 1813, og etter den opplevelsen hatet han alt som het krig. Det meste av tiden brukte han nå til å megle mellom sine viljesterke og vanskelig håndterlige kolleger i regjeringen. Skulle han velge mellom for eksem­ pel den russiske tsar og franskmennenes keiser, lå nok hans sympatier nærmest på Nikolais side. Utenriksminis­ teren, John Russell — som våren 1853 ble etterfulgt av lord Clarendon — gikk helt opp i sine planer om en ny parlamentsreform. Gladstone syslet med sitt budsjett. Den som uten sammenligning var mest interessert i den konflikten som nå seilet opp i øst, var Palmerston, men han var denne gang forvist til innenriksdepartementet. Sin vane tro erklærte han at det var regjeringens plikt å

FLORENCE NIGHTINGALE

255

forsvare Storbritannias interesser, og det var i dette til­ felle det samme som på det skarpeste å avvise alle Russlands forsøk på å vinne innflytelse og terreng i Europa. Som alltid talte lord Palmerston høyt og lydelig. Hans kolleger var fortreffelige representanter for den fredelige viktorianisme, og de begynte å si til seg selv at det kanskje burde gjøres noe. Kabinettet besluttet å sende en mann til Konstantinopel, en diplomat som ved flere tidligere an­ ledninger hadde tjenestgjort som ambassadør der, nemlig lord Stratford de Redcliffe. Han var den fremste bri­ tiske kjenner av Russlands politikk i Midt-Østen og en mann med meget stor innflytelse i Tyrkia. Litt senere be­ skrev Florence Nightingale ham som «en sint, hovmodig, hjerteløs og doven herre». Karakteristikken må stå for hennes regning. Sikkert er det at lord Stratford spilte en meget stor rolle i Konstantinopel. Det var også en kjent

256

STORM OVER KRIM

sak at tsaren avskydde ham. Han visste nemlig for meget. I Nikolai l.s øyne var han en farlig mann. Senere ga Charles Greville uttrykk for den oppfatning at lord Stratford var «den viktigste årsak til krigen». Denne dommen inneholder selvsagt en overdrivelse. Den britiske ambassadør i Konstantinopel var en varm venn av Tyrkia; han mente at det var livskraftig og kunne refor­ meres. Som følge derav var han også en meget bestemt motstander av alle russiske ekspansjonsplaner. Hans råd og rapporter fikk en god mottagelse hos Palmerston. Men det var ikke lord Stratford som provoserte krigen. Den vokste liksom fram av seg selv. Den vokste fram, ikke av krigsvilje, men av frykt, har den engelske historiker Taylor sagt. Til syvende og sist var det ikke Tyrkia det gjaldt. Det gjaldt Europa, maktbalan­ sen på kontinentet og i verden. Det gjaldt motsetninger som snarere var av latent enn av akutt art. Storbritannia fryktet at Russland ville skaffe seg en maktstilling i Middelhavet og dermed true de britiske for­ bindelseslinjer med India. Rent generelt sett var det redd for at den russiske innflytelse skulle bli enda større enn den var i Europa og Asia. Tsaren var redd for at Russlands sjanser for å få ad­ gang til Middelhavet ville bli ødelagt på ubestemt tid, om han ikke nå benyttet anledningen. Hele sitt spill i årene 1853-54 baserte han på den i seg selv helt naturlige over­ bevisning at lord Aberdeen aldri ville samtykke i at hans land gikk til krig mot Russland. Napoleon 3. pendlet mellom frykt og forhåpninger. Frykt for at en krig — som han visste ville være upopulær blant franskmennene — ville true hans stilling som frem­ deles var usikker. Forhåpninger om at denne krigen på ny ville sikre Frankrikes internasjonale prestisje og dermed også hans egen triumf. En ting var han fast besluttet på: han ville ikke gjenta det mistaket hans berømte farbror hadde begått, da han gjorde Storbritannia til Frankrikes hovedfiende. Han ville tvert imot gjøre Storbritannia til landets forbundsfelle. En uomgjengelig betingelse for at han aktivt engasjerte seg i en krig som i navnet gjaldt

FLORENCE NIGHTINGALE

257

En britisk, allegorisk fremstilling av årsaken til Krimkrigens utbrudd. Den tvehodede russiske ørn piskes fram av tsar Nikolai I., som vil sette Tyrkia i bur (eng. turkey = kalkun).

bevaringen av Tyrkia, var at det skjedde i allianse med britene. Hendelsene rullet videre. Her skal vi bare nevne de viktigste av dem. I begynnelsen av juli 1853 rykket russiske tropper inn i Donau-fyrstedømmene Moldavia og Valakia og besatte dem. Østerrike tok initiativet til at det i samme måned ble arrangert en diplomatkonferanse i Wien som hadde til oppgave å legge fram et forslag til megling mellom Russ­ land og Tyrkia. Tsaren godtok dette forslaget, men sulta­ nen avviste det. I september ble en britisk og en fransk flåte sendt til Konstantinopel for å ta byen under sin beskyttelse. 13. Grimberg 19

258

STORM OVER KRIM

4. oktober erklærte sultanen Russland krig. 30. november ble en tyrkisk flåteavdeling skutt i senk av russerne i Svartehavet ved Sinope. Denne begivenhet — «massakren ved Sinope» — fremkalte en voldsom opp­ hisselse. I St. Petersburg jublet man, i London brøt det løs en storm av hat mot tsaren. I begynnelsen av 1854 konsta­ terte lord Clarendon lakonisk at Storbritannia holdt på å drive inn i krigen. Det skjedde i mars samme år. I slutten av denne måned erklærte Storbritannia og Frankrike Russland krig. Og i begynnelsen av april ble det sluttet en britisk-fransk allianseavtale. Målet var sikringen av Tyrkias selvstendighet, het det. Krimkrigens uten sammenligning mest berømte episode var den hendelsen som Tennyson i et kjent dikt kalte «The Charge of the Light Brigade» (Den lette brigades kavalerisjokk). Denne begivenhet er i våre dager blitt be­ handlet i en betagende bok av Cecil Woodham-Smith^, en bok som når sitt høydepunkt i skildringen av selve dødsrittet. Men forfatterinnen søker også, og fremfor alt, å redegjøre for det som lå bak denne skjebnesvangre ordre om at brigaden skulle rykke fram mot en høyde utenfor Balaklava på Krim, som var besatt av russisk artilleri, gjennom «en dødelig, trearmet felle». Mrs. Woodham-Smith rekonstruerer den dramatiske begivenhet med følgende ord: «Da brigaden satte seg i bevegelse, falt en plutselig still­ het over slagmarken. Et tilfelle ville at både kanonene og geværilden tidde, og tilskuerne oppe på høyden fikk en selsom følelse av noe truende og ulykkessvangert. Over et halvt århundre senere husket de gamle at da Den lette brigade red sin skjebne i møte, ble det så underlig stille, så tyst at en tydelig kunne høre raslingen av bisler og munderinger. Brigaden rykket fram med fullendt presisjon og med lord Cardigan i teten, en strålende og ridderlig skikkelse. I Cecil Woodham-Smith: Florence Nightingale, Oslo 1951.

«The Charge of the Light Brigade» — Den lette brigades kavalerisjokk — ved Balaklava den 25. oktober 1854. Farvelitografi av W. Simpson. Av de 700 rytterne som stormet fram, kom bare 195 fra det med livet i behold. (Se også side 261.)

Dette var hans store dag. Han utførte den oppgaven som han passet så suverent til. Det krevde ingen evne til å tenke, ingen intelligens — ukuelig fysisk mot var det eneste som trengtes, og som lord Raglan med all rett hadde sagt, hadde Cardigan «en løves hjerte». Han red i sakte trav, rak og stram i sin sål, og så seg ikke om en eneste gang. En kavalerioffiser som begynner et angrep, må se rett fram — ser han seg tilbake, kan hans menn få en følelse av usikkerhet.» Dette var den innledende scene. Epilogen arter seg slik: «Da de siste overlevende hadde vaklet tilbake, stilte res­ tene av Den lette brigade opp på et bakkehell som vendte sydover mot Balaklava. Angrepet hadde pågått i tyve mi­ nutter, fra det øyeblikk angrepssignalet lød til den siste gjenlevende kom tilbake. Lord Cardigan red opp foran troppene: «Soldater, dette var et vanvittig påfunn, men

260

STORM OVER KRIM

det er ikke min feil,» sa han. En stemme svarte ham: «Det gjør ingenting, My lord, vi er klar til å sette i gang igjen.» Og så begynte navneoppropet, av og til avbrutt av den melankolske lyden av pistolskudd — det var hestepasserne som gikk rundt og avlivet sårede hester. Omkring syv hundre ryttere hadde vært med på storm­ angrepet gjennom dalen, og et hundre og fem og nitti kom tilbake.» Den lette brigades angrep fant sted den 25. oktober 1854. I desember samme år skrev Benjamin Disraeli et brev, der han fortalte om de lidelser som krigen hadde tilføyet mennesker som sto ham nær. En av dem hadde mistet sin eldste sønn ved Sevastopol — han var død av kolera. En yngre sønn hadde tatt del i lord Cardigans kavalerisjokk ved Balaklava. Og etterat man i fjorten dager hadde levd «under det forferdelige inntrykk av en telegra­ fisk melding om at hele Den lette brigade var tilintetgjort, viste det seg at han var en av de tre offiserer i sitt regi­ ment som var kommet helskinnet fra det. Men faren ser ti år eldre ut enn han gjorde før parlamentssesjonen.» Disraelis brev gir en antydning om i hvilken retning stemningene gikk. Tre kvart år etter krigsutbruddet tok man til å føle trykket av slagmarkene. Krigserklæringen var blitt hilst med jubel av en nesten enstemmig folkeopi­ nion. Den britiske almenhet var blitt mer og mer opphis­ set over den kalde krigen, som regjeringer og diplomater hadde kastet seg inn i og som ble drevet lunkent og klos­ set på begge sider. I 1851 hadde de fremskrittsvennlige viktorianere vært begeistret over verdensutstillingens underverk og i stolt overbevisning bekjent seg til fredens ideal, men nå slo de plutselig helt om og krevde en krig. Det var Russland som måtte bekjempes, landet som artet seg som frihetens farligste fiende, og det krav som ble stilt på tusener av møter landet rundt, var at man matte sette en stopper for tsaren, «vår tids Attila». Bølgen steg og rev regjering og parlament med seg. Aberdeen kapitulerte. Det var med angst i hjertet han så hvordan folkemassene etter krigsutbruddet dro fram gjennom gatene og sang og skrek hurra, grepet av en vill psykose.

FLORENCE NIGHTINGALE

261

Den 57 år gamle lord James Cardigan i spissen for Den lette brigade under angrepet ved Balaklava 25. oktober 1854. Utsnitt av et samtidig maleri.

Også en annen iakttager, Charles Greville, følte en viss angst. «Krigen er riktignok meget populær,» skrev han, «men jeg tror ikke at dens popularitet kommer til å vare lenge, når vi må begynne å betale prisen for den.» Krigsapparatet ble satt i bevegelse. Man ventet seg hur­ tige seire. Man trodde fullt og fast at tsaren meget snart ville bli tvunget til en dypt ydmykende fred. Man hadde den sterkeste tiltro til arméen, som var skapt av den store

262

STORM OVER KRIM

Wellington og som legemliggjorde minnene fra Waterloo — «den ville bre seg ut over Russland som gress.» Gjennomsyret av denne ånd dro den britiske hær i fel­ ten, sier Mrs. Woodham-Smith, «tørstende etter kampens ære, full av selvsikkerhet og begeistring — akkurat som om det gjaldt å galoppere ut på revejakt.» Det ble ikke riktig slik. Den krigen man dro ut i, var på en måte noe merkelig — den vek liksom unna, det viste Scener fra kampene ved Balaklava og Sevastopol. Samtidige tresnitt i «The Illustrated London News». Øverst: Dr. Smiths nye ambulansevogn i virksomhet under beleiringen av Sevastopol. Vognen har en avdeling bak for fire bårer og plass foran til de lettere sårede. Neden­ for: Tyrkiske soldater bærer sine sårede kamerater til Balaklava. Tyrkerne hadde selv ingen sanitetstjeneste.

En rolig natt for vaktpostene ved en britisk kanonstilling på Krim. Samtidig farvelitografi.

seg vanskelig å komme fienden inn på livet. Ekspedisjonsarméene utgjorde tilsammen 57 000 mann og var en av de største hærstyrker som noengang var sendt ut. De ble først dirigert til Donau-fyrstedømmene på Balkan, men der hendte det ingenting, militært sett. Man møtte ikke de russiske styrker, de foretrakk nemlig å rømme de tyr­ kiske provinser de tidligere hadde besatt. I stedet ble man konfrontert med en annen motstander — koleraen. Og dermed gikk teppet opp for et forferdelig skuespill, som var dypt fornedrende for dem som bar ansvaret for det. Greville skriver den 29. august 1854: «Det foreligger ingen nyheter unntatt grufulle rapporter om helsetilstan­ den i de to arméer og om koleraens herjinger. .. Mitt nåværende inntrykk er at vi vil komme til kort i denne styrkeprøven ikke slik at vi vil bli slått av russerne, men at det vil lykkes Russland å holde oss stangen på grunn av det usunne klimaet, landets utilgjengelighet og den store avstand til krigsskueplassen.» Ikke lenge etterat Greville skrev disse ordene, gikk de allierte arméer i land på Krim. Den britiske regjering var blitt enig med sin forbundsfelle Napoleon om at den eneste måten å fremtvinge en avgjørelse på, var å flytte

264

STORM OVER KRIM

krigen til selve Russland. Man valgte Krim, fordi man visste at tsaren der hadde bygget en sterkt befestet havn i Sevastopol. Men det var også det eneste man visste om Krim og den krigsskueplass, der britiske og franske trop­ per skulle vinne den seier man ventet så ivrig på. Alma, Balaklava, Inkerman — det var de tre slagene som ble utkjempet høsten 1854. De kunne kanskje kalles allierte seire, men de førte ikke til noen resultater, i hvert fall ikke til det som var målet for aksjonen, erobringen av Sevastopol. De allierte befant seg plutselig i en blindgate. De ble nødt til å begynne en beleiring av Sevastopol, de måtte med andre ord overvintre på Krim. Når man snakker om Krimkrigen, tenker man vel først og fremst på den uhyggelige vinteren 1854-55, et mareritt av kolera og dysenteri, søle og lus, isnende kulde og øde­ leggende stormer, av sult og tørst i en hær som manglet alt — proviant og vann, brensel og legemidler. Den sørge­ lige sannhet er at disse arméene ikke gikk under på slagBritisk artilleri i leir på Krim vinteren 1854/55. Tresnitt i «The Illustrated London News». De allierte tropper gikk ikke under på slag­ marken, men på grunn av lidelser og sykdom i brakker og telt — i den utstrekning det overhodet fantes brakker og telt. Kolera og dysenteri, forfrysninger, søle og lus, sult og tørst, det var den verste fienden for arméene ved Balaklava og Sevastopol.

Skotske gardesoldater går til angrep under det første store slaget på Krim — ved elven Alma — 20. september 1854. Utsnitt av et samtidig maleri. De allierte styrkene — briter, franskmenn og tyrkere — stod under kommando av lord Raglan og marskalk Saint-Arnaud. De seiret over en russisk styrke på 35 000 mann, ledet av fyrst Alexander Mensjikov.

markene, men på grunn av lidelser og sykdommer i sine brakker og telt — hvis de da i det hele tatt hadde brakker og telt til rådighet — i den opptråkkete leiren på høydene ved Balaklava og i skyttergravene utenfor Sevastopol. Når man taler om Krimkrigen, er det vel egentlig ikke generalene man tenker på. Ikke på lord Raglan, øverst­ kommanderende for det britiske ekspedisjonskorps — en gentleman, det er alle enige om, men gammel, svært gam­ mel, så gammel at hans tanker mest kretset om minnene

266

STORM OVER KRIM

fra krigen i Spania og fra Waterloo-felttoget, slik at han til og med av gammel vane, stadig snakket om fransk­ mennene, når han mente fienden. Heller ikke på den franske øverstkommanderende Saint-Arnaud, som var en av Napoleon 3.s nære venner, men som viste seg å ha en svak autoritet og en undergravet helse. Og ikke lord Lucan og lord Cardigan, de to svogrene som kommanderte det britiske kavaleri, men som i sin aristokratiske arroganse og patologiske halsstarrighet forsømte sine plikter på det groveste. De hadde lenge bekjempet hverandre, og denne feiden betydde mer for dem enn krigen på Krim. Det beste som kan sies om dem er, at de begge var forbau­ sende — og like forbausende var det at de overhodet, med støtte av Englands aristokratiske samfunnsordning, var blitt betrodd høye kommandostillinger. De manglet nemlig enhver evne til å føre en tropp i felt. Nei, det er ikke disse herrer som ved tilbakeblikk trer fram som de viktigste aktører i Krimkrigens sørgelige drama. Det er andre skikkelser som står i forgrunnen. Mr. John Thaddeus Delane og miss Florence Nightingale. «One Life, one Flag, one Fleet, one Throne! Britons, hold your own!» — «Ett liv, ett flagg, en flåte, en trone! Briter, gi dere ikke!» Nasjonalskalden lord Tennyson fant alltid de riktige paroler; Tennyson som var så gjennom engelsk, så tradisjonsbundet og samtidsbevisst på en og samme tid, så majestetisk patriotisk og så insulær, som velsignet krigen og i høystemte dikt forkynte at den er et rensende element, en faktor som fordriver den selviske individualisme, en moralsk nødvendighet. Nei, erklærte J. T. Delane, dette gjelder ikke en krig som Krimkrigen. Det gjelder under ingen omstendigheter en krig som blir vanskjøttet i den grad som Krimkrigen. J. T. Delane var i mange år — fra 1841 til 1877 — sjef­ redaktør av «The Times» og som sådan en av de mest innflytelsesrike menn i Storbritannia, en av viktoriatidens store skikkelser. Hans liv ble dominert av en eneste stor lidenskap: avisen. Alt da han i 23-årsalderen overtok stil­ lingen som sjefredaktør, var «The Times» en institusjon, og under hans ledelse ble avisen «enestående og makeløs».

FLORENCE NIGHTINGALE

267

Tidens mest berømte avismann John Thaddeus Delane (1817-79) var utdannet jurist. Men etter avlagt eksamen ble han, 23 år gammel, ansatt i redaksjonen i «The Times», hvor faren var økonomidirektør. Allerede året etter ble han sjefredaktør og satt i denne stillingen i 36 år.

Det var nå det verdensberømte bladet opplevde sin virke­ lige storhetstid. Statsoverhoder og statsministre i alle land åpnet det med beven, ingen som hadde noe med det offent­ lige å gjøre, kunne forsømme å lese det. «The Times» var en maktfaktor av aller største orden. Det var, som Cobden uttrykte det, «det mest innflytelsesrike organ i verden for den offentlige mening». «Landet blir regjert av «The Times»,» fastslo en av bladets konkurrenter med et sukk. Om J. T. Delane ble det sagt at han var Englands mest velunderrettede mann. Dette var hans stolthet. Han sto

268

STORM OVER KRIM

på fortrolig fot med mange av de ledende statsmenn, og han fikk informasjoner av dem og sørget for at de ble utnyttet. Slikt var tilfredsstillende. Men enda mer moret det ham å gi de mektige opplysninger, når hans eget etter­ retningsvesen hadde fungert raskere og sikrere enn det offisielle. Selv skrev han aldri en linje i sin avis. Men han dirigerte sine lederskribenter og sine utenrikskorrespondenter med jernhard hånd. Den rolle «The Times» nå spilte, er et av de merkeligste innslag i Krimkrigens historie. Den ble epokegjørende — for det første på grunn av sjefredaktørens sterke person­ lighet, hans selvstendighet og uavhengighet av partiene, hans urokkelige tro på at det var hans plikt å si sannheten, slik han hadde sett eller oppfattet den. Og for det annet som følge av de nye hjelpemidler som sto til hans rådig­ het. Nå ble krigskorrespondenter for første gang sendt ut til slagmarkene, og den som representerte «The Times» ved denne anledning, William Howard Russell, skulle senere bli meget berømt i britisk pressehistorie. Videre sto nå telegrafen til korrespondentenes disposisjon — uten at det ennå hadde vokst fram noe sensurapparat. De kunne telegrafere og skrive det de ville. Alt dette gjorde at man hjemme fikk et langt mer realistisk bilde av hva som fore­ gikk på krigsskueplassene enn noen gang tidligere. Krigen rykket nærmere. På en helt annen måte enn tidligere ble den en ingrediens i hverdagslivet, den kunne daglig disku­ teres mann og mann imellom. Virkningen av dette var enorm. William Howard Russell gikk til aksjon. Som et eksem­ pel på hans artikler gjengir vi følgende, som er skrevet i leiren utenfor Sevastopol i november 1854: «Regnet høljer ned, skyene er svarte som bek, vinden hyler rundt vaklende telt, skyttergravene er forvandlet til kanaler, i teltene står vannet stundom en fot over bakken. Våre menn har hverken varm eller vanntett bekledning. De ligger ute i skyttergravene tolv timer i trekk. De er prisgitt et vinterfelttogs elendighet. Og det later ikke til at et menneske bekymrer seg om deres velferd, ikke deres liv engang. Dette er den barske sannhet. Englands folk må få

FLORENCE NIGHTINGALE

269

Lord Raglan, Fitzroy James Henry Somerset, som sjefredaktøren i «The Times», J. T. De­ lane, utpekte som hoved­ ansvarlig for elendig­ heten på Krim. Utsnitt av Jan Willem Pienemans samtidige portrett. Lord Raglan var 66 år ved Krimkrigens ut­ brudd og hans militære bragder var utført 40 år tidligere. Under belei­ ringen av Sevastopol i 1855 døde han av kolera den 28. juni.

høre den. Det må få vite at en ussel tigger, som går brann­ vakt i regnet i Londons gater, fører en fyrstes tilværelse i sammenligning med de britiske soldater som kjemper herute for sitt land. De døde ligger der de falt, side om side med de sårede. Og de siste er et syn som man ikke kan gjøre seg noen forestilling om. Det vanligste sykehusutstyr savnes. Det blir ikke gjort noe forsøk på å iaktta renslighet. Stanken er grufull. Så vidt jeg har kunnet se, blir disse menn over­ latt til å dø uten at det blir gjort noen anstrengelse for å redde dem.» Og i London satt Delane og trakk ut det essensielle av rapportene fra fronten. Hans ord falt som hammerslag. Han fastslo, han truet, han anklaget: den store ekspedi­ sjon hadde slått feil og var blitt en fiasko, landets nasjo­ nale anseelse var ødelagt. Og skylden for katastrofen måtte søkes på ett eneste hold, i «det fantastiske humbugapparat som kalles vårt militære system». Lord Raglan — her løftet Delane pekefingeren truende — var den mann som bar ansvaret for forvirringen og rotet i arméen.

«The Lady with the Lamp.» Florence Nightingale går sin nattlige runde gjennom sykesalene i Skutari. Utsnitt av et farvelitografi. «Hvor trøstefulit var det ikke bare å se henne gå forbi», skrev en sol­ dat hjem. Legg merke til Florence Nightingales drakt, den og hennes kvinnelige kollegers uniformer skulle, etter myndighetenes bestem­ melse, syes slik at pleierskene ble så lite fristende som mulig for sol­ datene.

Greville forteller at Delane senere skrev til ham for å si at han var helt klar over at han ville bli voldsomt angre­ pet for å ha sagt disse sannhetene. Greville legger til at han var helt enig med ham: «Jeg kan ikke se noen grunn til at ikke sålen skal bli lagt på den rette hest.» Det var på denne måte den ukjente soldat trådte fram i rampelyset. I rapport etter rapport priste William Howard Russell «den tynne, røde linjen». I artikkel etter artikkel skildret han «hvor majestetisk den britiske soldat slåss». Men den tynne, røde linjen holdt på å bukke under. Den ble forvandlet til en strøm av menn som oversvømte hele Skutari hele den forferdelige vinteren, lidende av dysen-

FLORENCE NIGHTINGALE

271

teri og skjørbuk, som fulgte etter sulten og lidelsene på Krim. I Skutari ved Bosporus rett overfor Konstantinopel ble de mottatt av Florence Nightingale og hennes sykepleiersker. Det var den britiske krigsminister som hadde sendt ut Florence Nightingale. Da hun kom dit i november 1854, fant hun det rene kaos. Det fantes ikke tilstrekkelig med leger og senger, heller ikke med operasjonsbord og medi­ kamenter. Amputasjoner måtte utføres uten bedøvelse. Pasientene lå ofte på de skitne gulvene, i korridorene, i kjøkkener, overalt hvor det i det hele tatt var plass for en menneskekropp. Mange ganger var det umulig å gi de syke et mål mat eller en slurk vann — det eksisterte hverken kjøkkentøy eller mugger. Derimot vrimlet det av rotter og lus. Florence Nightingale som eldre, malt av Blake Richmond. Da Flo­ rence Nightingale kom hjem fra Krimkrigen, fikk hun en nasjonalgave på omkring en million kroner som hun brukte til å starte verdens første sykepleierskole.

272

STORM OVER KRIM

Som Florence Nightingale sa, burde porten til militærsykehuset i Skutari forsynes med innskriften: «I som trer inn her, la alt håp fare.» Det var en kjensgjerning at «de fleste av dem som døde på dette sykehuset, ikke døde av sine sår eller av de syk­ dommer de hadde da de kom dit, men av den smitten de pådro seg på sykehuset». Det man manglet, var en effektiv organisasjon. Det som derimot fantes, var en masse forvirrende og motstridende reglementer, som ble fulgt med beinhard byråkratisme. Det fantes også en stor redsel for å mishage overordnede og en utpreget uvilje mot å ta et selvstendig ansvar. Men fremfor alt avskydde man å medgi at man hadde gjort fiasko. Flcrence Nightingales første oppgave ble å ned­ kjempe motstanden fra de ansvarlige. For de sykes reg­ ning forlangte hun rene lakener, nytt undertøy og regel­ messige måltider. Man sperret øynene opp. Man nektet. En ung sosietetsdame fra London — skulle hun komme og fortelle ekspertene hva de burde gjøre! Når hun til slutt klarte å bryte motstanden, var det ganske enkelt fordi situasjonen ble uholdbar, fordi for­ holdene ble så kritiske og skandaløse at hva som helst var bedre enn å fortsette på denne måten. Militærlegene ga Florence Nightingale frie hender. Hun organiserte en stab av medhjelpere, og hun ga sine ordrer med presisjon og virkelighetssans: det skulle kjøpes inn skurekoster til ren­ gjøring av sykesalene og toalettene, det skulle innredes vaskerom og anskaffes skjorter, strømper, tøfler, ulltepper, gafler, kniver, tallerkener, mugger, såpe, håndklær, opera­ sjonsbord og skjermer — de sistnevnte forat de menn som lå og ventet på behandling skulle få slippe å være direkte vitner til sine kameraters lidelser under operasjonskniven. Senere, da det hele var over, sa hun at hun hadde vært i helvete. Cecil Woodham-Smith skriver: «Hun kunne aldri glemme. Gang på gang skrev hun disse ordene, i pri­ vate opptegnelser, i margen på brever, på biter av trekk­ papir. Sa snart hennes hånd lå arbeidsløs, ble liksom disse ordene formet av seg selv: «Jeg kan ikke glemme»». Det klassiske bilde av Florence Nightingale tok form i

FLORENCE NIGHTINGALE

273

Det var enklere å bevokte fangene ombord i et fartøy enn på land, og engelskmennene innredet derfor under Krimkrigen flere av sine eldre krigsskip som fangeskip. Dette tresnittet fra «The Illustrated London News» viser «Devonshire» med russiske fanger ombord.

de stinkende hospitalsbrakkene i Skutari. Hun var klippen som alle klamret seg til — «hennes ro, hennes evne til å finne utveier, hennes handlekraft hevet henne opp til en gudinnes stilling». Soldatene tilba henne. «Hvor trøstefullt var det ikke,» skrev en av dem hjem, «bare å se henne gå forbi. Hun pleide å snakke med en eller annen av oss og nikke og smile til mange flere. Hun kunne ikke gjøre det med alle, skjønner du. Vi lå jo der i hundrevis. Men vi pleide å kysse skyggen hennes, når den gled forbi.» Dette er som sagt det klassiske bilde av henne. Selv pleide hun å si at hun var en mor med femti tusen barn: «Ingen kan føle for arméen sånn som jeg gjør.» Men det var ikke selve pleien av soldatene som tok hennes meste tid og ble hennes tyngste oppgave. Det var ikke i første rekke ved mildhet og godhet at hun vant den store seie­ ren, som brakte dødeligheten på sykehusene ned fra 42 til bare 2 prosent. Sine triumfer feiret hun takket være en nådeløs streng disiplin, ved å gå opp i sine administrative tiltak uten tanke på å skåne seg selv, ved å gi utløp for sitt voldsomme temperament i form av trusler og raseriutbrudd — «hennes sarkasmer bestrøk geledet av de ansvar­ lige med en mitraljøses dødbringende presisjon», sier 14. Grimberg 19

274

STORM OVER KRIM

Lytton Strachey. Ingen kunne være mer klar over dette enn hun selv: «Det finnes ikke en embedsmann her ute, som ikke ville brenne meg som en Jeanne d’Arc, om han kunne,» skrev hun ved en anledning. «Men de vet at krigsdepartementet ikke kan kaste meg på dør, fordi landet er med meg — slik er min stilling.» Slik var unektelig hennes stilling. Hun ble en nasjonal­ helt. På britisk side var hun den eneste som gikk ut av Krimkrigen overlesset med ære, er det sagt. Dronning Victoria viste henne stor velvilje og forærte henne en briljantbesatt brosje, komponert av prinsgemalen og forsynt med innskriften: «Krim — salige er de barmhjertige.» Og folket elsket henne og hyllet henne i et utall av populære viser: «God bless Miss Nightingale, May she be free from strife; These are the prayers Of the poor soldier’s wife.»

I august 1856 forlot hun Tyrkia som en dødstrett, alvor­ lig syk og dypt nedstemt kvinne. Hun kunne ikke verge seg for følelsen av at det hadde mislykkes for henne. Hun levde ytterligere et halvt hundre år, helt til 1910.

Hva mer er det å fortelle om Krimkrigen? Ikke meget, i hvert fall ikke innen rammen av en kortfattet skildring som denne. Følgende må imidlertid noteres: I januar 1855 ble det fra radikalt hold fremsatt et underhusforslag om at en komité skulle nedsettes for å under­ søke forholdene i hæren. Sjefredaktøren av «The Times» hadde ikke arbeidet forgjeves. Forslaget ble vedtatt. Dette innebar et klart mistillitsvotum til regjeringen. Lord Aber­ deen gikk av og ble etterfulgt av lord Palmerston. Det var et meget populært valg — «i øyeblikket er jeg den uunn­ gåelige», konstaterte Palmerston tilfreds. Folket satte sitt håp til ham, det betraktet ham som en ny Chatham, som skulle føre landet ut av farer og bekymringer fram til en lykkelig og ærefull fred. Palmerston var nå 71 år gammel. Men hans selvsikkerhet var usvekket og hans krefter likeså. Arthur Bryants øyeblikksbilde av ham er meget treffende:

FLORENCE NIGHTINGALE

275

«Hans velkjente skikkelse — med den hvite hatten på snei, med frakken tett gjenknappet, med farvede bakkenbarter — til hest, når han red nedover Piccadilly før fro­ kost, eller når han reiste seg i underhuset for å spøke seg fra en eller annen pinlig situasjon, fylte engelskmennene med selvtillit. Det var nettopp slik de likte å tenke seg selv, i en selvsikker attityde overfor en verden, hvis herrer de på sett og vis var blitt.» Nå inntraff to viktige dødsfall. I mars 1855 døde plutse­ lig tsar Nikolai 1., ulykkelig og pessimistisk. Han etterlot sitt rike og sin krig i arv til sønnen Alexander 2. Noen måneder senere gikk også lord Raglan bort. Det ble opplyst at han ikke lenger orket tanken på at han hadde ført den strålende britiske ekspedisjonsarmé i under­ gangen. Som den gentleman han var, foretrakk han å for­ svinne fra skueplassen ved ikke å bekjempe den sykdom han hadde pådratt seg under krigen. Og i september 1855 falt Sevastopol. Med stor tapper­ het var byen blitt forsvart av den russiske general Franz Eduard Todleben. Men til slutt ble motstanden brutt, ikke minst ved de franske troppers innsats, og det var nå bare et tidsspørsmål når freden ville bli sluttet. Den kom som resultat av en kongress i Paris; fredsavta­ len ble undertegnet den 30. mars 1856. Den fastslo Tyrkias integritet, erklærte at skipsfarten på Donau var fri og at Svartehavet var nøytralt farvann. Russland fikk med andre ord ikke lov til å holde noen flåte der. Sultanens suverenitet over Donau-fyrstedømmene ble anerkjent. Dette var de viktigste punkter. De La Gorce har sagt at når man leser dem, vet man ikke riktig hvem som var seierherrer og hvem som var de beseirede. En ting er imidlertid sikker: Napoleon 3. kunne føle seg tilfreds. Under hans ledelse hadde Frankrike triumfert over Russ­ land. Det var i hans hovedstad de interesserte makters representanter samlet seg. Pariskongressen betegnet høy­ depunktet i hans karriere. Napoleon hadde nylig også kunnet notere seg en annen suksess — han hadde vunnet dronning Victorias varme sympati. Sammen med keiserinne Eugénie hadde han

276

STORM OVER KRIM

Fra Pariskongressen, som satt sammen i tiden 25. februar til 16. april 1856. Utsnitt av et kobberstikk etter et samtidig maleri av Louis Édouard Dubufe. Ytterst til venstre står Sardinias utenriksminister, Cavour, deretter lord Cowley fra Storbritannia og grev Buol-Schauenstein fra Østerrike. I forgrunnen sitter den russiske general Orlov. Herrene på neste side er fra venstre: Franskmannen grev de Bourgueney; Preussens utenriksminister, von Manteuffel (sittende); Østerrikes ambassadør i Paris, friherre von Hiibner, og i forgrunnen Frank-

våren 1855 avlagt et besøk i England, og dette besøket ble noen måneder senere fulgt av Victorias og hennes prinsgemals gjenvisitt i Paris. Napoleon ga dette besøket en strålende ramme, og han behandlet dronning Victoria på en mesterlig måte. Med et humoristisk glimt i øyet for­ talte utenriksminister Clarendon sin venn Charles Greville at dronningen var vilt begeistret over den måte hun var blitt mottatt på og over det hun hadde fått se. Keiseren hadde tydeligvis kurtisert henne som kvinne og gjort det med stor takt og stort hell. Han hadde begynt med dette alt da han var i England, og dronningen var åpenbart sterkt betatt av det: hun var aldri før blitt oppvartet på denne måten. Og, tilføyet Clarendon, fordi han bela sine ord slik at hennes forfengelighet ble smigret uten at hennes

FLORENCE NIGHTINGALE

277

rikes utenriksminister, Alexandre Walewski, som var sønn av Napo­ leon 1. og Maria Walewska. Ved døren i bakgrunnen står den tyrkiske representant Djemil Bei i samtale med kongressens sekretær. Vincent Benedetti, og i forgrunnen samtaler Storbritannias utenriksminister, lord Clarendon, med den tyrkiske storvesir, Mehemed Ali Pasja. De tre i bakgrunnen lengst til høyre er fra venstre: den russiske ambassa­ dør i Frankfurt, Filip Brunnow, grev Maximilian von Hatzfeldt fra Preussen og marquis de Villamarina fra Sardinia.

dydige følelser ble såret, nøt hun i fulle drag disse sammen­ komstene, som i så høy grad hadde nyhetens behag og interesse for henne. Båndene mellom London og Paris ble dermed knyttet fastere. I Storbritannia begravet man krigen uten større demon­ strasjoner hverken av sorg eller glede. Materielt sett var det ikke meget man hadde vunnet. Men nasjonen var blitt noen minner rikere. Man hadde opplevd Florence Nigh­ tingale, som hadde lagt grunnen til det moderne sykehus­ vesen, ikke bare det militære, men også det sivile; man ville minnes den britiske soldats heltemot, og det fantas­ tiske dødsrittet ved Balaklava.

Det annet keiserdømme

VICTOR HUGO Passet var utstedt på «arbeideren Lanvin», og det vakte ingen mistanke, da det en dag i begynnelsen av desember 1851 ble vist fram ved den fransk-belgiske grensen. Dikte­ ren og politikeren Victor Hugo klarte å bringe seg i sikkerhet for Louis Napoléons politi. Han slo seg ned i Bryssel og flyttet senere til britisk territorium, først til Jersey og derfra til Guernsey, de to britiske øyene utenfor Normandie. Først etter Napoleon 3.s fall nitten år senere og mens den fransk-tyske krigen fremdeles raste, kunne han vende tilbake til Paris. Da Victor Hugo bega seg i landflyktighet, var han allerede en meget kjent og ansett mann i sitt land, etter Chateaubriand den mest fremtredende representant for

Victor Hugo som barn. Utsnitt av et samtidig maleri. Hugo ble født i 1802 og viste meget tid­ lig usedvanlige anlegg som dikter. Bare femten år gammel fikk han hedrende omtale av det franske akademi.

VICTOR HUGO

279

den romantiske skole i litteraturen. Da han døde fem og tredve år senere, var han verdensberømt. Han var blitt en nasjonalhelt med krav på å tale for hele menneskeheten. Han var blitt en av de store, en av dem som satte sitt preg på samtiden — ved sin dristige fantasi, sin geniale ord­ kunst, sin dype forståelse og varme medfølelse, sin sterke tro på samtid og fremtid. I motsetning til sin motstander Napoleon 3. etterlot han seg verker av blivende betydning og verdi. Likevel — når en sammenligner de to menn, er det ikke vanskelig å fastslå at de på sett og vis minner ikke så lite om hverandre i sine bestrebelser eller iallfall i sine idealer. Engang var de da også kommet hverandre nær, i en kortere periode. Det var Victor Hugo som lanserte betegnelsen «Napo­ leon den lille». Dette var titelen på en pepret pamflett som han skrev i noen hatfylte uker i Bryssel sommeren 1852. Den ble trykt i London, oversatt til mange språk og spredt i veldige opplag. Den begeistret eller opprørte, alt etter syn og smak og interesser. Den hadde bare ett mål, uttalte forfatteren, nemlig å vekke franskmennene av deres søvn. «Å sove — det er å dø.» Han ville vekke sine landsmenn, og forresten også den øvrige verden, til be­ vissthet om at Napoleon 3. var en vulgær, teatralsk og for­ fengelig mann, som hadde begått en avskyelig forbrytelse, bare for at han og hans kumpaner skulle få anledning til å more seg og bli rike. «Jeg fastslår i dag,» forkynte Victor Hugo, «at verdensopinionen engang vil være enig med meg i dette: Louis Napoléon har snikmyrdet Frankrike.» Victor Hugos dominerende lidenskap var ærgjerrighet, er det sagt. Og kan hende var det slik i enkelte perioder av hans liv. Det er åpenbart og ubestridelig at han elsket å øve innflytelse, at han nøt sin egen berømmelse, og at han hadde svært høye tanker om seg selv. Hans forfatterkollega Balzac sa at det han drømte om, var å utrette det samme med pennen som Napoleon 1. hadde prestert med sverdet. Men det kan heller ikke nektes at han ikke bare hadde patos, men også mot til å gi uttrykk for det. I sin avis «L’Evénement» hadde Victor Hugo høsten 1848 kraftig støttet Louis Napoléons kandidatur til president-

280

DET ANNET KEISERDØMME

embedet. Han så i ham den mann som hadde de rette for­ utsetninger for å kunne gjennomføre de nødvendige sosiale reformer i humanitær og demokratisk ånd. Man har antatt at han selv tenkte seg å skulle spille en stor rolle ved siden av Napoleon l.s arvtager. Men høsten 1851 skjedde det en total forandring: Victor Hugo ble en av Louis Napoléons uforsonligste motstandere. Han erklærte presidenten krig, fordi han så åpenbart sto i begrep med å kaste de republi­ kanske idealer overbord. I desemberdagene kjempet Victor Hugo så lenge det var råd. Han sluttet seg til en liten gruppe menn som dannet en motstandskomité. Han skrev og undertegnet proklamasjoner. Men til slutt måtte han gi opp. Hans lange landflyktighet tok sin begynnelse. Nå ble Victor Hugo frihetsapostelen på Guernsey, man­ nen på den forblåste fjelløya, som like isolert som Napo­ leon på Sankt Helena formet sine tanker om menneske­ hetens fremtid og frelse. I sin ungdom hadde han svermet for Napoleon 1. og kalt ham den store, og keiseren opp­ trer også i hans mest berømte verk, den veldige romanen «Les Misérables» (Samfunnets ulykkelige), som han utga i 1862. Med «Samfunnets ulykkelige» ville Victor Hugo skrive romanen om sitt eget århundre, det store århundret. Her finner man den Victor Hugo som vant massenes kjærlig­ het, fordi han i så høy grad hadde vist at han forsto deres problemer. I denne forunderlig levende boken om men­ neskenes lidelser, en av verdenslitteraturens store episke romaner, ga han uttrykk for alle sine grunnleggende sosiale idéer. «Det finnes forferdelige stunder i vår sivilisasjon,» erklærte han i sin skildring av den tidligere galeislaven Jean Valjean. «Det er de øyeblikk da straffesystemet for­ kynner et skibbrudd.» Rettferdigheten må ha sin gang i ethvert samfunn, hevdet han — men den måtte også ha Victor Hugos sarkofag under Triumfbuen i Paris i mai 1885. Fra Triumfbuen førtes sarkofagen til Panthéon, som ved denne anledning ble innviet til mausoleum for Frankrikes store menn. Før hadde Panthéon vært kirke. Victor Hugo var gjenstand for en voldsom po­ pularitet de siste årene av sitt liv. Senere har det vært reist adskillig kritikk både mot hans diktning og hans karakter.

.V» ■ —A-,... .

■ \ £ A - J A i-

282

DET ANNET KEISERDØMME

medlidenhet. Døm, men gjør det med forståelse. Kravet om medfølelse, det var kjernen i hans forkynnelse. Victor Hugo mente at romanforfatteren ikke bare skulle avspeile utviklingen av samfunnet, men også forklare grunnvollene for det. De herskende hadde to oppgaver som var vikti­ gere enn alle andre, fastslo han: å skape rikdom og å for­ dele den. Under historiens gang hadde det vokst fram store rikdommer, men det hadde ikke lykkes å fordele dem rettferdig. Fattigdommen var menneskehetens største forbannelse, og den måtte oppheves. Dette var det nærmeste mål. For den romantiske reformator Victor Hugo var 1800årene «de store idéers soloppgang». Det var det århundre som skulle legge grunnen til menneskehetens varige lykke. Ettersom Victor Hugo ble eldre, ble hans syn mer vidt­ favnende. Han ble den elskede og aktede mann, som en million mennesker fulgte til graven en vårdag i 1885. Hans blikk trengte ut over Frankrikes landegrenser, han så den tid komme da ikke bare skrankene mellom klas­ sene, men også grensene mellom nasjonene ville bli utslet­ tet. Da alle tollsatser skulle oppheves og krigen opphøre å spille noen rolle som avgjørende faktor i det mellomfolke­ lige samliv; da det skulle opprettes et Europas forente sta­ ter i nært samarbeid med den store republikk på den annen side av Atlanterhavet — den tid, da et verdensforbund skulle avløse den hittil rådende splittelsen og rivaliserin­ gen. I dette verdensforbundet skulle Paris bli et sentrum, liksom tidligere Athen og Roma. Og der skulle Victor Hugo — om han ennå levde — seeren, dikteren og refor­ matoren, være den ukronte fyrste.

«ET EYKKELIG FOLK»

Opphevelsen av fattigdommen, avskaffelsen av krigen, utjevningen av motsetningene mellom klasser og folk — disse idealene som Victor Hugo forkynte, finner vi også hos mange andre av representantene for den franske opi­ nion i forrige århundre. I begynnelsen av 1850-årene fin-

Paris blir verdensby. Her sees stormagasinet «Au Coin de rue» (Gate­ hjørnet) omkr. 1860. Fra de øvre etasjer henger tepper og stoffer, og elegante ekspeditører viser fram andre varer på den overbyggede gårdsplassen. Alle damene er iført enorme krinoliner og store sjal.

ner vi dem til og med i Tuileriene, der den store dikters mest hatede fiende hadde installert seg. De var opptatt i det programmet som franskmennenes nye keiser hadde komponert. Alle vet vi hvordan det gikk: det gikk ikke i det hele tatt. Fattigdommen ble ikke utryddet, den evige fred holdt ikke sitt inntog, motsetningene mellom nasjonene ble ikke opphevet, de bare vokste og vokste. Og en vakker dag hadde man nådd slutten på den vise som nå begynte å bli temmelig gammel i Frankrike: en monark måtte på ny gjøre sin sorti, ille medtatt og nedslitt. Napoleon 3. gjorde fiasko. Hans idealistiske planer ble knust bit for bit under klubbeslagene av en virkelighet som stadig ble mer og mer besværlig. De ble suget opp, først i Offenbachs operettemelodier som både egget livs-

284

DET ANNET KEISERDØMME

lysten og dysset samvittigheten i søvn, av hele den livs­ holdning de avspeilet og ti! slutt i kanonaden ved Sedan under den fransk-tyske kng. «Da jeg var prins av Arkadia . . .» Helt siden 1858 gikk pariserne og nynnet denne Offenbachs berømte sang fra «Orfevs i underverdenen». Når vi ser tilbake, fremstår den på en måte som et symbol på den drømmeverden som Napoleon 3. bygget opp. Liksom Victor Hugo var Napoleon 3. fast overbevist om at en epoke som 1800tallet, bygget på napoleonske grunnsetninger, hadde nær Bak kulissene i et Paris-teater ved midten av 1800-tallet. Litografi av Paul Gavarni fra 1846. I det lettlivete miljøet som preget Paris i keisertiden, måtte enhver moteløve med respekt for seg selv skaffe seg adgang «bak kulissene», hvor de søkte, og fant, sine glade venninner.

«ET LYKKELIG FOLK»

285

Komponisten Jacques Offenbach i spissen for det parisiske fornøyelsesliv ved midten av 1800-tallet. Samtidig karikatur. I 1858 gjorde Offenbach stor lykke med operetten «Orfevs i underverdenen», hvor sangen «Da jeg var prins av Arkadia» ble særlig populær. Den hadde fra begynnelsen egentlig formen: «Da jeg var konge av Beotia», men ble senere forandret til den form den har i dag. Helt fra oldtiden har Arkadia på Peloponnes hatt ord på seg for å være et lykkelig land, hvor gjeterfolk levde i primitiv enkelhet. Fra begynnelsen av 1600tallet er Nicolas Poussins maleri «Gjeterne i Arkadia» blitt et for­ bilde for det lykkelige landlivets gleder.

sagt ubegrensede muligheter. Frankrike var det land som skulle utnytte dem. Franskmennene skulle bli et lykkelig folk. Starten var strålende. Keiseren var allmektig. Forfatningen av 1852 ga ham en helt dominerende stilling, og Napoleon skaffet seg et reelt grunnlag for denne maktstillingen ved den dyktighet han viste da det gjaldt å knytte kirken, arméen og politiet til seg. Folkerepresentasjonen hadde ingenting den skulle ha sagt. Opposisjonen hadde forstummet. Sosialistenes ledere hadde forsvunnet i landflyktighet, de moderate republikanere samlet seg riktignok i visse salonger i Paris, men de førte en isolert tilværelse. Pressen hadde mistet sin frihet, de politiske klubber var blitt lukket. I politisk

286

DET ANNET KEISERDØMME

Den berømte pariserfotografen Félix Nadar, som egentlig het Gaspard Félix Tournachon, fotograferer Paris fra luften i 1862. Tegningen er utført av den berømte kunstneren Honoré Daumier, som berømmet Nadar for at han gjorde fotografiet til en kunstart.

henseende rådet det fullkommen taushet i Frankrike i mange år fremover. Frankrike var blitt en diktaturstat. Ikke siden 1814 hadde landet hatt et regime som var så fiendtlig mot fri­ heten, er det sagt. Hverken Ludvig 18. eller Ludvig Filip hadde en så effektiv politiorganisasjon som Napoleon 3. Men det var et diktatur som funksjonerte — til en viss tid. Det bannlyste politikken. Det satte pengene i stedet. Na-

«ET LYKKELIG FOLK»

287

poleon 3. hadde en utpreget sans for de muligheter den industrielle revolusjon hadde skapt, og han besluttet å utnytte dem fortest mulig. «Vi skal regjere med en pung i den ene hånd og en pisk i den andre,» skal en av hans nærmeste medarbeidere ha sagt. Pengene ble det nye diktaturs fremste lokkemiddel. Det viste seg effektivt. Fler­ tallet av det franske folk begravet sine politiske aspirasjo­ ner og tøylet sitt frihetsbegjær for i stedet å konsentrere seg om å tjene penger. Her gikk keiseren selv og hans re­ gjering i spissen. Napoleon 3. mente det var øvrighetens plikt å sørge for at den private foretagsomhet ble støttet med offentlige midler. Det var nå den franske storindustri vokste seg sterk, hjulpet av en ny type banker og ikke minst av det meget omfattende jernbanenett som ble byg­ get — det ble i alt lagt 25 000 kilometer skinnegang under Napoleon 3.s interesserte overoppsyn. Utvidelsen av post­ verket og det nettopp innførte telegrafverk bidro også sterkt til industrialiseringen. Eksport- og importtallene skjøt raskt i været. I det annet keiserdømme ville man først og fremst være moderne. Det betydde at man måtte vie seg til det som var praktisk og realistisk, det som kunne innbringe penger, til tiltak som ville omskape sam­ funnet ved en revolusjon på næringslivets område. Alle skulle være med i denne økonomiske nyordning, det var keiserens uttrykkelige ønske. Og alle skulle også få sin del av resultatene, tilføyde han. Det var en ny ånd som nå vokste fram. Og selv om den kunne synes krass, var den i keiserens øyne fullt forsvar­ lig. Den tjente en god hensikt: hans undersåtter skulle bli lykkeligere og han selv mektigere. Temperaturen steg, da millionene tok til å rulle inn. Børsen i Paris ble det nye rikes sentrale institusjon, spekulasjonsfeberen grep om seg, formuer ble skapt fra den ene dag til den annen, og i mange tilfelle gikk de tapt like hur­ tig. I slutten av 1860-årene bestemte en ung radikal forfat­ ter, som senere skulle bli berømt, seg til å skrive en rekke romaner som ga et hensynsløst realistisk bilde av livet i det annet keiserdømmes toneangivende kretser, slik at man fikk en forestilling om hele denne epoken i fransk

288

DET ANNET KEISERDØMME

historie. Hans navn var Émile Zola. Han hadde selv vært vitne til dette skuespillet — selv om det bare var på avstand. Og da han i 1870-årene begynte å utgi sin roman­ serie, som skulle bli banebrytende for den naturalistiske roman, ga det gjenlyd over hele verden. Slik arter det an­ net keiserdømme seg, idet Émile Zola lar teppet gå opp: «Keiserdømmet var nettopp proklamert. Den politiske tribunen og pressen var blitt tause. De høyere klasser var reddet enda en gang, de trykket seg selv i hånden og tok det med ro, de lå og dro seg om morgenen nå da de hadde en sterk regjering som beskyttet dem, som befridde dem fra anstrengelsen ved å tenke og passet på deres interesser. De høyere klassers største bekymring var å finne ut hva de skulle more seg med for å få tiden til å gå. Paris hadde slått seg ned ved middagsbordet og tenkte nå å slippe seg riktig løs ved desserten. Politikk var noe som skremte, som en farlig medisin. Menneskenes oppskakete sinn inn­ stilte seg på fornøyelser og spekulasjoner. De som hadde penger, lette dem fram fra deres skjulesteder, og de som ikke hadde penger søkte i hver krok etter skjulte skatter. Og under den larmende overflaten kunne en fornemme en lav klirring, et svakt ekko av skranglingen av femfrancmyntene, av kvinners klingende latter, og den enda sva­ kere gjenlyden av tallerkener som ble byttet og av hvis­ kende kyss. Midt oppe i den store stillheten, midt oppe i den absolutte ro som det nye regime — ordenens represen­ tant — hadde skapt, vokste det fram alle tenkelige lok­ kende rykter og gylne, vellystige løfter. Keiserdømmet var i ferd med å forvandle Paris til Europas bordell. Den håndfull eventyrere som hadde klart å stjele en trone, trengte en epoke av eventyr, av skumle forretninger, av solgte samvittigheter, av kjøpte kvinner, av uhemmet og total beruselse.» Napoleon 3. ga sine undersåtter brød i overflod og skuespill med ødsel prakt. Han ville skape en ny verden, der de mest motstridende elementer skulle inngå en har­ monisk forening: frihet og undertrykkelse, gavmildhet og forbud, fremskritt og bevaring av de bestående forhold, opplyst tenkning og streng religiøsitet, fredsforkynnelse og

«ET LYKKELIG FOLK»

289

Émile Zola. Maleri fra 1868 av Édouard Manet. I 1871, da det annet keiserdømmes tid var forbi, tok den 31-årige Zola fatt på sin store plan å skildre keisertidens forfallsperiode, og i tyve romaner fra 1871 til 1893 gjennomførte han denne planen. På veggen øverst til høyre henger en skisse av Manets berømte «Olympia» som ble utskjelt i 1867, men utstilt på verdensutstillingen i 1889 og kjøpt for 20 000 trane. Hans venn Zola var en av de meget få som straks forsto hvil­ ken stor kunstner Édouard Manet var.

militær prakt. Han ville skape et nytt Frankrike, og frem­ for alt ville han skape et nytt Paris. Han tilkalte Seineprefekten Eugene Haussmann, legemliggjørelsen av det 15. Grimberg 19

290

DET ANNET KEISERDØMME

annet keiserdømmes oppkomlingsmentalitet, brautende selvsikker og hektisk vital. Keiseren ga ham frie hender. Paris skulle saneres. Og den skulle bli verdens vakreste by. Haussmann gikk til verket med bråkende energi, og i løpet av noén år forsvant store deler av det gamle middel­ alderske Paris med dets smug og rønner og forfalne paléer. I stedet vokste det moderne Paris opp med sine praktfulle bulevarder, sine herlige parker og pompøse våningshus — det Paris som senere er blitt stående i store trekk. Her og der ble det hvisket at de brede gatene som var trukket fram gjennom ubarmhjertig nedrevne kvartaler, skulle tjene en bestemt hensikt. Brede gater er ikke noe gunstig terreng for folkeoppløp, de kan så lett og så virkningsfullt bestrykes med artilleri. Og kanskje var det noe i den lav­ mælte hviskingen. Men sikkert er det at keiseren også hadde et annet mål: hans nye Paris skulle bli rammen om det strålende skuespill som hans regime skulle bli. Blendende, mesterlig iscenesatte hoffester med bru­ sende krinoliner og gullprydede uniformer; verdensutstillinger hvor Frankrikes nye herlighet kunne beskues av beundrende utlendinger; praktfulle baller i sosieteten — byggingen av det annet keiserdømmes fasade var et meget viktig ledd i keiserens anstrengelser for å imponere og fa­ scinere, å få folk til å tenke på noe annet. Selv avskydde han å kjede seg, og nå gjaldt det å sørge for at også andre fikk det morsomt. Den gamle adel holdt seg på avstand. Men den napoleonske adel møtte opp sammen med uten­ landske diplomater og bankierer og storindustrielle. Sosietetens damer satt og antichambrerte hos motekongen Charles Frederick Worth, som også hører med i bildet av denne plutselige verden av luksus, fornøyelser og vanvit­ tig sløseri. Det samme gjelder de store kurtisaner — bleke minner om noen av dem lever fremdeles: Cora Pearl, Adéle Courtois, Anne Deslions. Man kunne se dem i deres elegante ekvipasjer på veddeløpsbaner og i teatrene, eskortert av sine rike og aristokratiske kavalerer. «La Krinolinens heldige og uheldige sider og dens mange anvendelses­ muligheter. Tysk farvelitografi fra midten av 1800-tallet.

«ET LYKKELIG FOLK»

293

folie», den lette livsstil, var på moten, og den ble først og fremst tolket av mesterkomponisten Jacques Offenbach, hvis melodier bestemte rytmen i det annet keiserdømmes parisiske fornøyelsesliv og hvis muntre operetter hyllet «Souvenir charmant d’une vie, qui suivait gaiment la folie»,

— «det bedårende minnet om et liv som muntert fulgte lettsinnets lover». Glede og glans, en politikk for prestisjens og den tea­ tralske effekts skyld — ja, diplomaten og forfatteren Mau­ rice Paléologue hadde utvilsomt rett da han langt senere, under en samtale med enkekeiserinne Eugénie, brukte disse ordene for å karakterisere arten av Napoleon 3.s innsats, slik som den etterhånden ble. Han var en hersker som ville behage. Han måtte føle seg avholdt og beundret. Han likte ikke å ha fiender. I likhet med hva en uten­ landsk diplomat engang sa om Oscar 2., ville han helst trykke alles hender på en gang. Det er ingen grunn til å tvile på at hans følelser i så måte var ekte. Han var gene­ røs. Men som historikeren de La Gorce fremholder så sterkt, var han det på en uklok og urealistisk måte. Det var virkelighetsfjernt å tro at en hersker som bare hadde banet seg vei til makten ved hjelp av den beryktede bruta­ liteten i desemberukene, nå plutselig skulle bli godtatt og elsket av alle. Det var naivt å innbille seg at han kunne forsone kapitalisme og sosialisme med hverandre, når han så åpenlyst støttet seg til representantene for storfinansen og begunstiget dem på alle måter. Han hadde slett ikke glemt sin ungdoms sosialistiske drømmer, han snakket fremdeles om at en av hans viktigste oppgaver var å lette de fattiges byrde. Men de franske arbeidere mistet litt etter litt troen på ham — på samme måte som regjerinKeiser Napoleon 3. i paradeuniform, innhyllet i hermelinskåpe. Anonymt maleri fra samtiden. Når man betrakter dette pompøse bil­ det av franskmennenes keiser, minnes man Bismarcks karakteristikk av ham: «Mannen imponerer meg på ingen måte.»

294

DET ANNET KEISERDØMME

gene i de andre land tvilte på hans forsikringer om at kei­ serdømmet betydde fred, når han samtidig slo om seg med fraser om hva Frankrikes ære og verdighet krevde. En meget skarpsynt iakttager, som besøkte verdensut­ stillingen i Paris i 1855, Otto von Bismarck, har skildret sitt inntrykk av keiseren, som han hadde noen samtaler med: «Jeg har inntrykk av at keiser Napoleon er en dyktig og elskverdig mann, men ikke så klok som verden i sin alminnelighet mener han er. Særlig hos oss har man ven­ net seg til å betrakte ham som et slags génie du mal — en ond ånd — som stadig grubler over hva han skal finne Interiør fra verdensutstillingen i Paris i 1855. Her sees maskinhallen, hvor blant annet Krupps nyeste produkter vakte særlig oppmerksom­ het.

Keiserinne Eugénie og hennes hoffdamer. Maleri av Franz Xaver Winterhalter fra 1855. Keiserinnen sitter øverst til venstre med blomsterkrans i håret. Vide krinoliner og stor halsutringning ble den store moten i den tiden Eugénie anga tonen, selv om det ikke er riktig at det var hun som skapte krinoline-moten for å skjule sitt svangerskap i 1855-56. Krinolinen hadde utviklet seg før den tid.

på av fanteri i verden. Jeg tror at han er glad, når han i fred og ro kan nyte noe godt. Hans forstand blir overvur­ dert på bekostning av hans hjerte. I bunn og grunn er han godmodig.» Bismarck tilføyde: «Mannen imponerer meg på ingen måte.» Mannen som ikke imponerte den som femten år senere skulle styrte ham, kunne i slutten av 1850-årene med rette si til seg selv at han hadde gjort det godt. Han hadde gjort Frankrike til den ledende makt på kontinentet. Pariskongressen i 1856 hadde bekreftet dette. Han hadde gjort Paris til et økonomisk verdenssentrum. I større mengder enn noengang før strømmet franske penger ut i verden i form av lån. Og dessuten hadde han fått en sønn og arving til tronen, som skulle trygge dynastiets fortsettelse. Han levde videre i drømmen om sine storslagne frem­ tidsplaner. Han var besluttet på at han også i fremtiden

296

DET ANNET KEISERDØMME

Grev Camillo Benso di Cavour. I 1820, ti år gammel, begynte Cavour på militærskole, men han interesserte seg mer for matematikk enn uniformer, og da han var 21 år, forlot han den militære løpebane for å ofre seg for nasjonaløkonomiske studier. Italias frigjøring var Cavours store mål, og før han døde, i 1861, skal han ha sagt: «La gjerne mitt navn og mitt ry dø, hvis bare Italia blir fritt.»

ville spille rollen som «demokratisk despot». Dette var helt i samsvar med de napoleonske idéer, slik som han oppfattet dem. Etter hvert ville han la sine undersåtter få større frihet — en gave fra en opplyst monark til sitt folk. Han ville videre opptre som folkebefrier og fredsfyrste, for også det hørte etter hans mening til den napoleonske arv. Virkeliggjørelsen av nasjonalitetstanken var en viktig post på hans program. Det hadde et preg av generøsitet og forståelse, og det var virkningsfullt. På visse områder skulle disse Napoleon 3.s ambisjoner bli virkeliggjort. Men det forholder seg slik at da han til

«ET LYKKELIG FOLK»

297

slutt skred til handling, skjedde det neppe av egen fri vilje. Av egen kraft kom han aldri noengang ut av sin drømmeverden. Det var andre som tvang ham til å handle. I det lengste innbilte han seg at det var han som ledet Frankrike og verden. Men slik var det ikke. I økende grad kom han til å bli dirigert av den virkelighet han sto overfor. Det var en barsk virkelighet, og den omfattet blant annet den innenlandske franske opposisjon, grev Camillo Benso di Cavour og Otto von Bismarck. I 1857 tok de første truende skyer til å dukke opp i ho­ risonten. Fra midten av 1800-tallet ble de internasjonale økonomiske kriser et regelmessig tilbakevendende innslag i verdenshistorien. I 1857 gikk en slik krise sin gang over verden, den var en følge av den altfor optimistiske penge­ politikk. Også Frankrike ble trukket med, selv om det kanskje ble rammet mindre hardt enn mange andre land. Men hvorom allting er, krisen førte til stagnasjon og en ubehagelig oppvåkning, kredittene ble plutselig stoppet og markedet begynte å svinge. Det var ikke noe slikt den borgerlige fylking hadde regnet med, da den samtykket i å gi avkall på sin politiske frihet for i stedet å få så meget større muligheter på privatlivets område. Det stemte ikke med det keiseren hadde forespeilet. Tilliten til mirakelmannen i Tuileriene fikk sitt første støt. Det hele var så meget mer ubehagelig som det i de nærmest foregående år var blitt avslørt en rekke finansskandaler, svindelaffærer som hadde blomstret i ly av den nye næringspolitikken, ikke minst tomte- og husspekulasjoner i forbindelse med ombyggingen av Paris. Og så var det valgene dette året. Noen virkelig uro ga de ikke grunn til, de ble nemlig godt overvåket av orde­ nens representanter. Men de var litt irriterende. For første gang i det annet keiserdømmes historie viste det seg nå en organisert liberal opinion, som talte om folkets rett til fri­ het. Den var ikke særlig sterk, denne fylkingen, den kunne slett ikke dominere den politiske scene. Men den var iall­ fall så slagkraftig at den sikret fem av sine representanter sete i den lovgivende forsamling. En av disse fem var en ung advokat som snart skulle gjøre seg bemerket ved sin

298

DET ANNET KEISERDØMME

veltalenhet og halsstarrige tendens til å si det han mente. Hans navn var Émile Oil i vi er. Keiseren fant at noe måtte gjøres. Hans første tiltak var det italienske eventyr, krigen sammen med Piemonte for å drive østerrikerne ut av Italia. Den fikk en heldig ut­ gang, og i hvert fall fra Napoleons synspunkt også en klok utgang. Den vant både de liberales og de konservatives bifall, den øket Frankrikes ære og territorium. Men som følge av det ømtålige spørsmål om pavens verdslige makt skapte den også en sterk spenning mellom keiseren og den samfunnsklasse som hittil hadde vært en av hans beste støtter, nemlig de klerikale. Og etter fredsslutningen må Napoleon ha innrømmet én ting for seg selv: han var ikke noen hærfører, han var ikke noen Napoleon 1. Selv om keiseren uttrykte seg spøkefullt, er det tegn som tyder på at han begynte å få en urovekkende følelse av at de oppgaver han hadde påtatt seg kanskje ville vokse ham over hodet. Hans program var splittet, fullt av selv­ motsigelser og uklart som en drøm. Han var ikke dum­ mere enn at han skjønte dette. «Hvordan kan man vente seg at keiserdømmet vil fungere på en smidig måte?» sa han engang. «Keiserinnen er legitimist. Morny er orléanist. Min fetter Napoléon er republikaner. Selv er jeg sosialist. Bare Persigny er bonapartist, og han er gal.» Greven — siden 1862 hertugen — av Morny hørte sam­ men med hertugen av Persigny til den garde av med­ hjelpere som keiseren holdt fast ved under størstedelen av sin regjering. Morny har vi alt stiftet bekjentskap med. Som president i den lovgivende forsamling fra 1854 til sin død i 1866 spilte han en meget viktig rolle, takket være sin klokskap og verdensmannstakt, sin lydhørhet overfor de skiftende meninger. Det er betegnende for det annet keiserdømmes ånd og struktur at han også var en av de dyktigste og heldigste spillerne på børsen. Som finans­ mann nøt han en grunnfestet anseelse. Liksom Morny hørte Persigny til dem som hadde hatt en betydelig andel i de dramatiske begivenheter i desember 1851. Han var forresten med i leken alt under kuppforsøkene i 1836 og 1840. Han var en veteran, hundre prosent lojal og urygge-

24. juni 1859 ledet Napoleon 3. Frankrikes og Piemonte-Sardinias styrker mot østerrikerne i slaget ved Solferino. Det ble et av 1800tallets blodigste slag. Østerrikernes tap var 13 000 mann, mens de allierte hadde 17 000 drepte. Likevel førte slaget til at østerrikerne ba om våpenstillstand. Dette bildet fra slaget ved Solferino er et ut­ snitt av et samtidig farvelitografi. (Se også side 315.)

lig innstilt på at det som engang var skapt også skulle be­ vares. Han var den eneste virkelige bonapartist, sa keise­ ren. Men, tilføyde han, han var også gal, og dermed mente han tydeligvis at Persigny var besatt av en eneste tanke: at ingen skulle få komme mellom ham og hans herre. Han ble belønnet med sjefsstillingen i innenriksdepartementet i to perioder, 1852-55 og 1860-63, og dessuten med titelen hertug. Enda et av medlemmene av den gamle garde må nevnes her, nemlig Eugene Rouher, den egentlige opp­ havsmann til forfatningen av 1852 og derfor en mann med stor autoritet. I en rekke år bekledte han forskjellige ministerposter. Og da han i 1863-69 fungerte som konseilspresident eller statsminister, gikk hans politikk ut på

300

DET ANNET KEISERDØMME

en eneste ting: å holde fast ved forfatningens bestemmel­ ser, å slå alle opposisjonstendenser nådeløst ned og å gjøre motstand mot alle innrømmelser. Men Eugene Rouher kunne si hva han ville: innrømmelsenes tid kom likevel. Den kom allerede i 1860, da keiseren — nødt og tvunget og sterkt påvirket av den libe­ ralt orienterte Mornys advarsler — kunngjorde et dekret som ga den lovgivende forsamling rett til å avholde en interpellasjonsdebatt angående regjeringens politikk. I for­ bindelse med dette fikk den også myndighet til å tilkalle ministrene for å stille dem spørsmål. Det var ikke meget, men likevel nok til at man har kalt dette dekretet innled­ ningen til det som kalles «det liberale keiserdømme». Det liberale keiserdømme — den keiserlige politikk skulle altså ha trådt inn i en ny fase, et nytt utviklingsstadium, som ble kjennetegnet av visse innrømmelser og lettelser, som offisielt ble forklart ved en henvisning til at keiseren i bunn og grunn bare tillempet sine grunnleg­ gende prinsipper, de som bygget på de såkalte napole­ onske idéer. Om denne nye politikken kan det kort og godt fastslås at den var lunken, svak og full av motsigel­ ser. Som det er sagt, satset Napoleon 3. fremdeles av­ vekslende på svart og rødt. Han ga med den ene hånd, men tok så gjerne med den annen. Han var redd for kir­ kens opposisjon, han reagerte sterkt mot de liberale utfall i den lovgivende forsamling og var i høyeste grad ubeha­ gelig berørt av den voksende pressekritikk over regjerin­ gens økonomiske tiltak. Et dekret av 31. desember 1861 bør her noteres: den lovgivende forsamling skulle få rett til å drøfte budsjettet og stemme over det. Dette var unek­ telig et tiltak i liberal ånd. Men kort etter kom det en til­ leggsbestemmelse: om nødvendig skulle regjeringen kunne «tilrettelegge» det budsjett som var vedtatt. I januar 1867 — det var denne gang Émile Ollivier som var den innfly­ telsesrike — ble det gjennomført ytterligere noen reformer av mindre tvilsom art: medlemmene av den lovgivende forsamling skulle få full rett til å interpellere, overvåkin­ gen av pressen skulle bli mildere, og offentlige møter ble på ny tillatt.

«ET LYKKELIG FOLK»

301

Paris morer seg. Utsnitt av et litografi fra 1858 av Eugene Guérard. Bildet viser en kø utenfor Ambigu-Comique, et teater som var grunn­ lagt i 1769 og som reklamerer med GRAND SUCCES (øverst til høyre). I forgrunnen sees en frukthandlerske.

Før man hadde nådd så langt på de liberale reformers vei, var det blitt holdt offentlige valg igjen, i 1863. Per­ signy var da fremdeles innenriksminister, og han hadde «organisert» disse valgene: dette innebar for det første at visse «farlige» valgkretser ble delt opp for å svekke oppo­ sisjonens slagkraft, og for det annet at de kandidater som fra regjeringens synspunkt var pålitelige, fikk full støtte av den offisielle propaganda. Men resultatet ble ikke riktig som innenriksministeren hadde tenkt seg. Selvsagt fikk regjeringen flertall — men to millioner velgere hadde stemt med opposisjonen, og fem og tredve plasser i den lovgivende forsamling var blitt besatt av regimets fiender.

En av tidens franske malere var Fran^ois Millet (1814-75) fra Nor­ mandie. Han er særlig kjent for sine realistiske skildringer av bønder og småfolks livssituasjon, motiver som vakte forargelse i aristokra­ tiske kretser. Reproduksjoner av Millets bilder ble imidlertid uhyre populære i de jevne lag av befolkningen. Dette er malt omkr. 1860.

En av dem som nå fikk en ny sjanse, var den gamle reven Thiers. Han gjorde sitt come-back i det politiske liv og fikk snart en takknemlig oppgave, nemlig å fyre løs på den mer prinsippfaste enn egentlig talentfulle Eugene Rouher. Ingen kunne unngå å merke at vinden nå begynte å blåse fra en annen kant. Det merket man ikke bare i den lov­ givende forsamling, men også på teatrene: skuespillere som sto hoffet nær, ble plutselig pepet ut. Og man merket det på kafeene, der unge studenter viste en påfallende ten­ dens til høyt og tydelig å deklamere Victor Hugos hatske dikt om Napoleon den lille.

«ET LYKKELIG FOLK»

303

Det var ingenting å bry seg om, erklærte keiseren. Det var bare «en hudsykdom». Napoleon var på denne tid blitt en gammel mann, både av sinn og skinn. Zola visste det og tegnet sitt hatske port­ rett av monarken, slik han trådte fram ved en mottagelse i Tuileriene: «Keiseren nærmet seg med en trett og stolprende gang. Ansiktet var meget blekt, og de tunge øyen­ lokk falt ned over hans livløse blikk. Munnen var slapp og åpen under mustasjene. Det eneste faste var nesen, som stakk fram fra det pløsne ansiktet.. . Utslitt, med et vagt lite smil på leppene, gikk keiseren videre med korte, slepende skritt.» I desember 1864 var det premiere på en operette, som senere hele tiden har stått på teatrenes program verden rundt. Jacques Offenbach lot teppet gå opp for «Den skjønne Helena». Til stede var blant andre den øster­ rikske ambassadør, fyrst Metternich, som følte seg pinlig berørt; han gjennomskuet nemlig den løsslopne moroen. Han skjønte at komponisten og tekstforfatteren hadde moret seg med å skrive en satire som slett ikke kunne sies å være av den harmløse art. «Den skjønne Helena» var — den gang — preget av en undergangsstemning, som nok lett lot seg absorbere av de bedårende melodiene, men som også kunne bite seg fast. I Paris og ganske snart over hele Europa gikk dette kuplettrefrenget som en landeplage: Tu comprends Qu’?a n’peut pas durer pius longtemps —

«Du forstår at dette her kan ikke vare stort lenger.» Før teppet var falt for Offenbachs strålende og glitrende presentasjon av det klassiske tema, var det skjebnesvangre budskap forkynt på scenen: den trojanske krig sto for døren.

Utflukt til Italia

ORSINIS ATTENTAT

Det hele begynte med at Felice Orsini kastet sine bom­ ber utenfor operaen i Paris en kveld i januar 1858. Fra gjerningsmannens synspunkt var det et ualminnelig vel­ lykket attentat, enda han selv aldri fikk anledning til å konstatere det. Han ble guillotinert og deretter glemt. Men det er en kjensgjerning at hans morddåd utløste en rekke bemerkelsesverdige, uventede og eventyrlige hen­ delser, som førte fram til nettopp det han hadde satt seg som mål — på lang sikt og med skumle midler —: Italias frigjøring og samling. «Utflukt til Italia og til Wien» hadde soldatene rablet med kritt på de jernbanevogner som skulle føre dem til det annet keiserdømmes annen krig, den som gjaldt Italia og dets befrielse fra det østerrikske velde. Dette var en primitiv versjon av de tanker som Napoleon 3. selv tumlet med og som var — som alltid — en grumset blanding av romantikk og realisme. Han tenkte på Arcole og Marengo, på tradisjonene fra den store Napoleons strålende ung­ domstid. Han tenkte på at det var hans plikt å spille rollen som nasjonalitetsprinsippets forsvarer, og dette gjaldt i ganske særlig grad Italia, der han som ung mann hadde stått de revolusjonære frihetsbevegelser så nær. Men hans grublerier gikk også i en annen retning. Han måtte hevde Frankrikes ledende stilling i Europa. Ved Krimkrigen var Russland blitt ydmyket. Ved en vellykket krig i Italia skulle Østerrike settes på plass. Dette ville styrke den nasjonale stemning i Frankrike, og kunne fjerne det ube­ hagelige inntrykk av den økonomiske krisen i 1857. Det ville bli populært blant de liberale, som ivret for folkenes frihet og selvstendighet og som så sine svorne fiender i enevoldsherskerne i St. Petersburg og Wien.

ORSINIS ATTENTAT

305

Egentlig var det bare én ting som talte mot en interven­ sjon i Italia, men den skapte til gjengjeld mange vanskelig­ heter: keiserens forpliktelser overfor paven og Kirkestaten. I 1849 hadde han latt det franske ekspedisjonskorps knuse den romerske republikk og gjenopprettet pavedømmets verdslige makt. Denne manøvren hadde gjort de franske klerikale til hans forbundsfeller. Takket være den hadde han banet seg vei til Frankrikes trone. Og i Roma fantes det fremdeles en fransk garnison som beskyttet paven. Hvis nå østerrikerne ble fordrevet fra Italia, ville hele det italienske samlingsproblem etter all sannsynlighet bli rullet opp. Og det ville si det samme som at Kirkestaten kom i fare. Kunne keiseren gå med på dette? Kunne han, på grunn av den innenrikspolitiske situasjon i Frankrike og sine forbindelser med fremmede stater, medvirke direkte eller indirekte til at pavens verdslige makt ble avskaffet? Det var et ubehagelig spørsmål, og det kastet et skarpt lys over alle motsigelsene og tvetydighetene i det annet keiserdømmes holdning. Napoleon 3. trodde sikkert at han på en eller annen måte kunne løse dette kinkige pro­ blemet, bare han fikk tid på seg, bare begivenhetene fikk utvikle seg og fremtvinge forandringer som kunne befri ham selv for hele ansvaret. Men han kom ikke utenom det. Han kunne ikke gi en god dag i det romerske spørsmål. Det tvang ham inn på veier, som skulle vise seg å bli skjebnesvangre. Det begynte som sagt med Orsinis attentat. Keiserparet hadde så vidt nådd operaen, da det inntraff en voldsom eksplosjon. Senere viste det seg at åtte mennesker var drept og halvannet hundre såret. Etterat den første forvir­ ring hadde lagt seg, ble det også klart at hverken keiseren eller keiserinnen var kommet til skade. De karet seg ut av den veltede vognen, gikk opp trappen til operaen, steg inn i sin losje og viste seg for publikum, som hilste dem med ovasjoner. Om opptakten var sensasjonell, skulle det som fulgte senere bli enda merkeligere. Trevelyan har fullstendig rett: «Keiserens behandling av den mann som hadde for­ søkt å myrde ham, er et av de eiendommeligste kapitler i 16. Grimberg 19

306

UTFLUKT TIL ITALIA

Felice Orsinis attentat mot Napoleon 3. og Eugénie, 14. januar 1858. Samtidig litografi. Attentatet kostet åtte mennesker livet og 150 ble såret, men keiseren og keiserinnen kunne gå uskadd til operaen. Orsini, en fanatisk revolusjonær, som satte alt inn for Italias nasjo­ nale frigjøring, ble henrettet 13. mars.

den betagende og mystiske bok som handler om Napoleon 3.s psyke.» Felice Orsini var italiener. Han hadde engasjert seg sterkt i den underjordiske kamp for sitt lands frigjøring, han var blitt tvunget til å gå i landflyktighet og hadde fun­ net et fristed i England. Det var der attentatplanene ble utarbeidet og bombene laget, samtidig som Orsini var en flittig gjest i London-sosietetens salonger. Han hatet Na­ poleon 3., han så i ham den mann som hadde brutt sine løfter som medlem av den italienske frihetsbevegelse og til slutt slått den ned ved sin aksjon i Roma i 1849. Han var overbevist om at Italia ikke kunne bli fritt og samlet før franskmennenes keiser var ryddet av veien. Orsini ble henrettet 13. mars 1858. Men før dette skjedde hadde det vært en rettssak som grep sinnene og skapte en bølge av beundring for den tiltalte. Keiseren ville ha det slik, og selv fungerte han som regissør. Et brev

CAMILLO DI CAVOUR OG MØTET I PLOMBIÉRES

307

ble lagt fram i retten; det var skrevet med Orsinis egen hånd og ble lest opp av hans forsvarsadvokat, men det var inspirert av keiseren. I dette brevet het det: «Jeg besverger Deres Majestet å gjengi Italia den uav­ hengighet som det mistet på grunn av Frankrike i 1849. Må Deres Majestet komme ihu at så lenge Italia ikke er selvstendig, blir Deres Majestets og Europas sikkerhet bare en kimære. Måtte Deres Majestet derfor ikke avvise en siste bønn fra en fedrelandsvenn som står på trinnet til skafottet: befri mitt land, og fem og tyve millioner borge­ res velsignelse vil følge Deres Majestet gjennom tidene.» I almenhetens øyne var det ikke en forbryter som besteg skafottet, det var en helt, en martyr. Samme dag henrettelsen fant sted, ble dette brevet offentliggjort i en italiensk avis. Det skjedde etter Napo­ leons uttrykkelige ønske. Og den som oppfylte dette ønsket var statsministeren i Piemonte-Sardinia, grev Camillo di Cavour.

CAMILLO DI CAVOUR OG MØTET I PLOMBIÉRES Neste scene er henlagt til Plombiéres, et lite kursted i det østlige Frankrike. Dit kom grev di Cavour en dag i juli 1858. Han reiste i hemmelighet og på falsk pass. Ett eneste menneske traff han sammen med i de timene han tilbrakte i Plombiéres — keiser Napoleon. Det er sagt at det som fant sted denne høysommerdagen ikke var en konferanse, det var en konspirasjon. Ingenting ble festet på papiret, men til gjengjeld var den muntlige avtalen så meget mer omfattende. Den gikk først og fremst ut på at man måtte få i stand en krig. Øster­ rikerne skulle kastes ut av Italia, og deretter skulle det ita­ lienske spørsmål bli ordnet. Det skulle ikke skapes noen italiensk enhetsstat, det var de to herrene helt enige om. I stedet skulle det organiseres et forbund av stater, i navnet under ledelse av paven, men i virkeligheten under Frank­ rikes beskyttelse. Innen rammen av denne føderasjon

308

UTFLUKT TIL ITALIA

skulle Piemontes territorium bli vesentlig utvidet. Noen løfter ble videre utvekslet. Cavour påtok seg å provosere Østerrike til en krig og gjøre det slik at det ikke ble til noen moralsk belastning for de to konspiratører. Og Na­ poleon lovet å sørge for at ingen av stormaktene interve­ nerte når krigen godt og vel var kommet i gang. Dessuten antydet keiseren at Frankrike skulle få Savoyen og Nizza som belønning for sin innsats. Dermed skiltes man. Napoleon 3.s biograf, engelsk­ mannen J. M. Thompson, sier at «en ny periode med kri­ ger var blitt innledet i Europa». Like riktig er en annen historikers bedømmelse av situasjonen: «Mens Napoleon fremdeles trodde at han var herre over skjebnen, var han allerede blitt et redskap i hendene på en mann som var klokere og mer målbevisst.» Camillo di Cavour skulle nå i noen år komme til å inneha en hovedrolle på den européiske storpolitikks skueplass. Det som kjennetegnet ham, var fremfor alt én egenskap — hensynsløshet, en fullkommen skruppelløshet når det gjaldt å nå de mål han hadde tatt sikte på, mål som i seg selv var edle og høye. Den som var så uheldig å bli Cavours fiende, burde ikke regne med å møte forsonlighet, og den som hadde gjort ham til sin forbundsfelle, fikk snart merke hans harde grep. Det var som en skrue­ stikke (illustr. side 296). Ved siden av en meget berømt konkurrent har grev di Cavour æren for en av de store prestasjoner i 1800-årenes historie: skapelsen av kongeriket Italia. Men da han i 1859 provoserte den krig han behøvde, forelå det forelø­ pig ingen motiver for den. Han fremtvang den, enda han var fullt på det rene med risikoen for at denne krigen kunne gripe om seg og sette hele Europa i brann. Med en merkelig blanding av begeistret idealisme og kaldblodig kynisme tok han denne risikoen. Han visste hva han ville. Alt annet måtte vike for det. Cavour innrømmet selv at for ham var Machiavelli den store mester på statskunstens område. Og han gjorde sitt beste for å bli verdig sitt store forbilde. Han var slu og beregnende og samtidig ytterst dristig. Han var bøyelig og

CAMILLO DI CAVOUR OG MØTET I PLOMBIÉRES

309

De européiske makter slåss om Italia. Karikatur av Ch. Vernier. Alle forsøker å få satt foten i den italienske støvel. Fiskergutten, som støtter seg til Napoleon 3. til venstre, symboliserer Sardinia.

smidig, han kunne gi etter i kritiske eller uklare situasjo­ ner, men slo senere til med hele sin styrke. Han løy når det trengtes og var intelligent nok til å kunne holde rede på sine løgner, samtidig som han var skrupuløst ærlig i sine hensikter: de gjaldt utelukkende og uten noen side­ blikk huset Savoyens og Italias vel. I all korthet kan det sies at han fullt og helt kunne mestre den kompliserte situasjon han måtte utføre sitt storverk i. Dette var han selv helt klar over. En av Cavours samtidige italienske kritikere påpekte ved en anledning at «hans politiske utdannelse foregikk utenfor Italia». Dette er helt riktig, og det satte sitt preg

310

UTFLUKT TIL ITALIA

på hans gjerning. På tross av sin brennende nasjonalisme forsto han på sett og vis Frankrike og England bedre enn han forsto sitt eget land, iallfall de sydlige delene av det. Det falt lettere for ham å omgås Napoleon 3. eller lord Palmerston enn å behandle Garibaldi. Det internasjonale diplomati var den sfære hvor han trivdes best og følte seg mest hjemme. Han levde seg aldri riktig inn i de folkelige konspiratoriske kretser i Italia. Han utnyttet dem, men han behandlet dem alltid med en viss aristokratisk forakt. De representerte den dilettantisk-revolusjonære bevegel­ sen. Cavour likte ikke revolusjoner. Hvis en revolusjon måtte til, ville han i det minste lede den selv. Cavour var født i 1810. Han tilhørte en gammel aristo­ kratisk familie i Piemonte, og ble først offiser, men tok så avskjed og viet seg til driften av sine jordeiendommer. Deretter kastet han seg inn i politikken. Han ble revet med av den voksende italienske frihetsbevegelse og spilte en rolle i revolusjonsåret 1848. I 1850 ble han medlem av regjeringen og i november 1852 statsminister — det hendte omtrent en måned før Louis Napoléon besteg tronen som franskmennenes keiser. Hans nærmeste mål ble å gjøre Piemonte til et frihetens land i Italia, et forbilde som ville vekke oppmerksomhet ikke bare i de ufrie italienske statene, men også ute i Europa. Men hans ambisjoner gikk meget lenger. I et ung­ dommelig begeistret øyeblikk skrev han allerede i 1831: «Jeg er et meget ærgjerrig menneske. I mine drømmer ser jeg meg som minister i kongeriket Italia.» I sin ungdom hadde han reist meget, både i Frankrike og England. En av de menn han traff, var Tocqueville, og dennes demokratiske idéer gjorde et dypt inntrykk på ham. Men sine egentlige forbilder fant han i Storbritannia, i Pitt og Canning, i Grey og Peel. Han ble en overbevist tilhenger av det parlamentariske system, og han ble også fylt av den nye tidsånd, hvis idealer var materiell velstand og nasjonal uavhengighet. Han var dessuten rojalist. Huset Savoyen var siden 1849 representert av kong Viktor Emanuel, som var robust, bohembetonet og fullstendig uintellektuell, men likevel alt annet enn enfoldig og som

CAMILLO DI CAVOUR OG MØTET I PLOMBIÉRES

311

Viktor Emanuel 2. (1820-78), konge av Sardinia-Piemonte fra 1849 og det samlede Italias første konge fra 1861. Viktor Emanuel ble bannlyst av paven fordi han godkjente gjen­ nomføringen av Cavours nye kirkelover. At han kort etter (1855) — i lø­ pet av åtte dager mistet både sin mor, sin hustru og broren Ferdinand, ble av mange oppfattet som Herrens straff.

hadde en utpreget tendens til å foreta impulsive aksjoner. Cavour støttet ham, selv om han ikke likte ham personlig og det senere skulle oppstå skarpe motsetninger mellom dem. Det var omkring monarken han bygget sin innsats. En ting var Cavour brennsikker på: skulle Piemonte bli en faktor man måtte regne med, og skulle Italia bli be­ fridd — uten direkte å bli samlet, dette inngikk ennå ikke i hans program — måtte man få hjelp av fremmede mak­ ter. Italienerne kunne ikke nå sitt mål bare ved å holde branntaler og lage sammensvergelser. Det var arméer og allianser som kunne sette fart i saken. Det italienske spørsmål var ikke bare et innenlandsk problem, det måtte løses innen rammen av den internasjonale storpolitikk. I 1855 gikk han i gang for alvor. Han drev igjennom at Piemonte sluttet forbund med Frankrike og Storbritannia for å ta del i Krimkrigen — eller rettere: for første gang opptre som aktiv part i storpolitikken. Det var et dristig skritt. Men Cavour tok spillet hjem i denne første om­ gangen. Det piemontesiske ekspedisjonskorps gjorde en viss innsats i krigens siste fase og tiltrakk seg den opp­ merksomhet statsministeren hadde ønsket. Neste skritt: Cavour bega seg til Pariskongressen i 1856. Der slo han kloen i den britiske utenriksminister lord

312

UTFLUKT TIL ITALIA

Clarendon, og — helt utenfor programmet — under en debatt om det italienske spørsmål fikk han ham til å ka­ rakterisere det østerrikske regime i Italia som «det usleste i verden». Uttalelsen slo ned som en bombe. Debatten ble hissig, og Cavour triumferte. Hans neste store suksess var møtet i Plombiéres — hvor han behandlet keiseren på en mesterlig måte. Cavour hadde nå tre oppgaver: for det første å ruste opp sitt eget land på de forskjellige områder, for det annet å passe på at Napoleon ikke trakk seg ut av leken, og for det tredje å opptre i frihetens navn og drive en så provoserende poli­ tikk overfor Østerrike at det til slutt mistet tålmodigheten og tok det skritt som det ikke burde ta — erklære krig. Han løste alle tre oppgaver. Piemontes hær og flåte, dets festninger og havner ble bygget ut. Jernbanenettet ble utvidet og industri og handel oppmuntret. Han knyttet også forbindelse med den nystiftede «Italienske nasjonal­ forening», en politisk kamporganisasjon, hvis ledere hittil hadde vært utpregede republikanere. Cavour sørget for at de nå stilte alle sine krefter til huset Savoyens disposisjon. Offisielt hadde han ingenting å gjøre med denne forening, men bak kulissene dirigerte han hele dens politikk. Over hele Italia ble det stiftet lokalavdelinger med den oppgave å provosere østerrikerne — ved demonstrasjoner, ved opptøyer og ved attentater. Ved en mottagelse i Tuileriene 1. januar 1859 lot Napo­ leon 3. falle noen ord til den østerrikske ambassadør, ord som ikke var av det vanlige diplomatiske slaget: «Jeg beklager at vårt forhold til Deres regjering ikke lenger er så godt som det har vært tidligere.» Det var ord som ga gjenlyd ute i Europa. Endelig, i slutten av april 1859, kom den dagen Cavour hadde lengtet så lidenskapelig etter. Østerrike overleverte et ultimatum: under trusel om krig krevde det at Piemonte skulle avruste. Kravet ble avvist. Noen dager senere rykket østerrikske tropper over gren­ sen til Piemonte. Cavour hadde lovet å gjøre situasjonen «uutholdelig». Han hadde holdt sitt løfte.

FELTTOGET I ITALIA

313

Napoleon 3. tar farvel med fremtredende offiserer i Paris før han stiger inn i den keiserlige jernbanevogn som skal føre ham til den ita­ lienske krigsskueplass i mai 1859. Samtidig tegning av A. Mouillard.

FELTTOGET I ITALIA

To keisere dro i krig mot hverandre, Napoleon 3. og Frans Josef. De ledet selv sine arméer, og de viste begge sin totale udugelighet som hærførere. Deres krig var blo­ dig, klosset og kort. Den sluttet så brått at det slo verden med undring. Da Napoleon 3. dukket opp på krigsskueplassen i Italia, opplevde han et av de store øyeblikk i sitt liv. Han var ikke lenger «den fåmælte mann i Tuileriene med de voksede mustasjer og det trette, innadvendte blikk, den gåte­ fulle sfinks i grå bukser, hvit vest, bonjour og sylinderhatt». Han var arméens øverstkommanderende, mannen som holdt Europas skjebne i sine hender, forkjemperen for de undertrykte og ufrie. Hans proklamasjoner klang praktfullt: han var, erklærte han, kommet for å «befri

314

UTFLUKT TIL ITALIA

Italia fra Alpene til Adria. Målet med denne krigen er å gi Italia tilbake til italienerne.» Dette innebar at han og hans forbundsfelle Viktor Emanuel ville erobre Lombar­ diet. Det betydde også at de ville befri Venezia. Lombardiet ble erobret. Østerrikerne vek tilbake etter et meget improvisert sammenstøt ved Magen ta, som til nød kunne betraktes som en fransk seier. De forskanset seg bak sin festningsrekke i Venezia. I slutten av juni sto det imidlertid et nytt slag, ved Solferino. Det ble ledet like dilettantisk som man hadde begynt krigen, og det ble et eneste blodig kaos av heltemodige angrep som ikke hadde meget å gjøre med de forvirrede ordrene. Til slutt ble de østerrikske linjers motstand brutt. Tilbaketoget var nå det eneste som gjensto. Og dermed hadde Napoleon 3. fått nok. Krigen hadde konfrontert ham med den harde virkelighet, og den hadde gjort ham nervøs. De såredes skrik og jammer på slag­ marken ved Solferino ringte i ørene på ham. Og de diplo­ matiske rapporter, først og fremst fra Berlin, tydet på at han når som helst kunne bli drevet inn i en ny og langt mer omfattende krig, som han slett ikke var rustet til. Napoleon 3. besluttet å søke kontakt med Frans Josef, og den 11. juli 1859 møttes de to keisere i Villafranca i nær­ heten av Verona. Med giftig ironi sa Cavour litt senere: «Hvem kan si noe om det? Keiseren var trett, han kjedet seg, det var så varmt . . .» t)e to monarker møttes og Napoleon viste seg fra sin aller elskverdigste side overfor den unge østerrikske kei­ ser. Han hadde ikke innfunnet seg for å diktere betingel­ ser for en slagen fiende, sa han, men for at de skulle bli enige om en fred som de begge ville bli fornøyd med. «Altfor meget blod hadde allerede flytt, nå gjaldt det å få slutt på det hele.» Slik som avslutningen ble skissert under den storpoli­ tiske téte-å-téte i Villafranca innebar den følgende: Lom­ bardiet skulle avstås til Piemonte, mens Venezia fremde­ les skulle være en østerriksk besittelse. Storhertugene av Toscana og Modena skulle gjeninnsettes i sine rettigheter

FELTTOGET I ITALIA

315

Napoleon 3. i slaget ved Solferino 24. juni 1859. Utsnitt av et sam­ tidig maleri av Adolphe Yvon. Slaget begynte med et fransk angrep kl. 2.30 om morgenen, og varte til kl. 15. (Se også illustr. side 299.) Det var under slaget ved Solferino sveitseren Henri Dunant så behovet for en internasjonal hjelpeorganisasjon for sårede.

etter å være fordrevet av sine undersåtter under krigen. De italienske stater skulle slutte seg sammen i en fødera­ sjon under forsete av paven. (Kart nr. 97-98, bd. 33.) Forhandlingene tok en times tid. Så skiltes de to kei­ sere. Fire måneder senere ble denne våpenhvilen bekreftet ved en fred i Ziirich. Hvordan stemte nå dette oppgjøret med Napoleon 3.s proklamasjoner, hans høytidelige uttalelser ved felttogets begynnelse? Hvordan stemte det med hans løfter i Plombiéres? Svaret er enkelt og klart: det stemte ikke i det hele tatt. Han hadde lovet at han ikke ville nedlegge våpnene før østerrikerne var kastet ut av Italia. Men ifølge de be­ stemmelser som ble avtalt i Villafranca skulle østerrikerne fortsatt få bli i Italia. De skulle få beholde Venezia. Videre

316

UTFLUKT TIL ITALIA

Keiserne Napoleon 3. og Frans Josef møtes for å drøfte fredsvilkårene i Villafranca di Verona 11. juli 1859. Samtidig tresnitt. Etter en times samtale var den 51-årige Napoleon og den 29 år gamle Frans Josef blitt enige om prinsippene for avtalen, som ble bekreftet fire måneder senere i Ziirich.

skulle Østerrike bli et legalisert medlem av et italiensk statsforbund. Fra det synspunkt var dets stilling og inflytelse i Italia snarere blitt styrket enn svekket. Og endelig: den folkevilje som hadde gitt seg uttrykk i fordrivelsen av de despotiske herskere i Toscana og Modena skulle man ikke ta det minste hensyn til. Folket måtte vike for stor­ politikkens maktspråk. På sin melankolske og pessimistiske måte var keiser Frans Josef fornøyd med resultatet. Han hadde vært redd for en økonomisk katastrofe i sitt rike, med derav føl­ gende indre uroligheter. Denne truselen var blitt avverget ved den hurtige fredsslutningen. Napoleon 3. trakk et let­ telsens sukk, og man kan forstå ham. Preussen hadde nemlig mobilisert under krigen og var beredt til å gå over Rhinen. Keiseren var derimot ikke rede til å møte de prøyssiske arméer. På forsommeren 1859 ville veien til

HENRI DUNANT OG RØDE KORS

317

Paris ha ligget åpen. Dessuten måtte han ta hensyn til de franske klerikale: av hensyn til dem kunne han ikke ofre Kirkestaten, og følgelig hadde han reddet paven enda en gang. Og endelig: i bunn og grunn var det ikke i Frankrikes interesse at det ble skapt en sterk italiensk enhetsstat. Den kunne bli farlig — og fremfor alt kunne Cavour bli farlig som den virkelige leder av den. Keiseren følte seg ikke lenger riktig vel til mote i hans selskap. I hans øyne var Cavour blitt «denne forferdelige lille mannen». Napoleon 3. hadde trukket seg ut av leken. Han hadde sveket sine løfter og sviktet en forbundsfelle ved sitt egen­ mektige fredsoppgjør, som hans allierte ikke hadde noen del i. Dette ble ettertrykkelig fastslått over hele Italia. Viktor Emanuel protesterte mot våpenhvilebetingelsene i Villafranca, men fant seg foreløpig i dem. Cavour raste som en besatt og ba om avskjed etter en meget opphisset samtale med kongen. Han fikk den på stående fot og gjorde sin sorti, skummende av raseri. Han så alle sine forhåpninger ødelagt. Han var redd for at etter Villa­ franca ville Piemonte aldri få noen sjanse til å spille den dominerende rolle i Italia som han hadde tatt sikte på — offisielt sto det jo som medansvarlig for en fred som for alle italienske fedrelandsvenner tedde seg som et forræderi. For Cavour var Napoleon 3. heretter «en bedrager» for alle tider. Men for en gangs skyld tok Cavour feil i sine forutsigel­ ser. Spillet var ikke slutt, langt ifra. I begynnelsen av 1860 var han på ny installert i sitt gamle embede som statsmi­ nister i Piemonte.

HENRI DUNANT OG RØDE KORS

Trolig vakte han ikke noen større oppmerksomhet, den hvitkledde mannen ved Solferino, utlendingen som egent­ lig ikke hadde noe der å gjøre. Men for Henri Dunant selv ble det en overveldende opplevelse. Det han var vitne til under og etter slakteriet, etset seg inn i hans bevissthet: grufulle scener av lidelse og fortvilelse, de døendes smer-

318

UTFLUKT TIL ITALIA

ter og forbannelser, de såredes bønner om hjelp. Det var nøyaktig som under Krimkrigen, legene var altfor få, medikamenter og sykepleiemateriell fantes bare i meget begrenset omfang. Besluttsom og uten at noen hadde bedt ham om det, begynte Henri Dunant å organisere en pri­ mitiv hjelpevirksomhet. Han skrev til sine venner og ba dem om hjelp: «I tre dager har jeg pleiet de soldater som ble såret ved Solferino, og jeg har mer enn tusen av disse ulykkelige under min beskyttelse. I dette forferdelige slaget ble det såret førti tusen mann, østerrikere og allierte. Antallet av leger er utilstrekkelig, og til det gode eller onde har jeg vært nødt til å komplettere dem med noen fanger. . . I tre dager har jeg vært vitne til hvordan mennesker har satt livet til under ubeskrivelige kvaler. En slurk vann, en sigar, et vennlig smil — det er nok til at disse vesener blir forvandlet, det er nok til at de møter døden med ro og tapperhet.» Tre år senere utga Henri Dunant en bok som han kalte «Minner fra Solferino». Det er et bemerkelsesverdig ar­ beid, realistisk og samtidig lidenskapelig appellerende. Det anklaget krigen og trakk opp linjene for et program som hører til de lyseste og beste innslag i 1800-tallets historie: «Hva ble resultatet av den jakt på ære og berømmelse som fylte de tapre soldaters hjerter i begynnelsen av felt­ toget og under slaget ved Solferino, da de myrdet sine medmennesker med heltemot og dødsforakt og lot deres blod flyte? Hvor er nå motet fra de første kampene, den uimotståelige kampglede, den smittende begeistringen, som ble ytterligere øket av kruttrøken, de smatrende trompetene, militærmarsjenes rytmer... På de mange sykehusene i Lombardiet fikk man vite prisen på det som menneskene har gitt det stolte navnet «ære», hvor dyrt denne ære må betales . . . Var det ikke mulig i fredstid å danne hjelpeforeninger i alle land, foreninger som satte seg som mål å gi de sårede i krig pleie og hjelp ved en frivillig utdannet arbeidskraft for dette formålet, og uten hensyn til soldatenes nasjonali­ tet? Siden menneskene også i fremtiden kommer til å

STORMAKTENES REAKSJON

319

Den sveitsiske bankier, stifteren av Røde kors, Henri Dunant. Foto­ grafi fra 1864. Da det blodige slaget ved Solfe­ rino ble utkjempet som­ meren 1859, var den 21årige Dunant til stede. Det han opplevde der, ga støtet til hans agita­ sjon for å få stiftet en internasjonal organisa­ sjon som kunne ta seg av de sårede i krig, og i oktober 1863 ble grun­ nen lagt til «Det inter­ nasjonale Røde kors». I Norge ble den første Røde kors-forening stif­ tet to år senere. Da No­ bels fredspris ble utdelt første gang i 1901, fikk Dunant halve prisen.

drepe hverandre uten å hate hverandre, siden man hver dag med en iherdighet som var et edlere mål verdig stadig oppfinner frykteligere ødeleggelsesmidler — hvorfor skulle man da ikke benytte en forholdsvis rolig og fredelig tid til å løse det spørsmål som her er fremsatt og som er like betydningsfullt fra en menneskelig som et kristelig syns­ punkt? Dette er hensikten med denne boken.» Hjelp til de sårede på slagmarken, uansett hvilken nasjonalitet de tilhører — det var kjernepunktet. Der­ med hadde han lagt fram den idé som skulle lede til opp­ rettelsen av Røde kors.

STORMAKTENES REAKSJON

Utflukten til Italia ble en dyr historie for Napoleon 3. I penger kostet den ham omkring 900 millioner kroner. For de alliertes vedkommende var dette totalomkostningene

320

UTFLUKT TIL ITALIA

for åtteukerskrigen i 1859. Han betalte beløpet etterat han ved en ny avtale med Cavour i mars 1860 hadde sikret seg Nizza og Savoyen. På sin side avsto ikke Cavour disse provinsene uten vederlag. Han tvang keiseren til å sam­ tykke i at Toscana, Modena og noen andre områder i Mellom-Italia ble innlemmet i Piemonte. Dette var den første revisjon av avtalen i Villafranca. Men det betegnet ikke noen endelig ordning, det var snarere opptakten til en forbløffende hurtig forvandling av Italias politiske kart. For Napoleon 3.s vedkommende var det imidlertid ikke bare tale om en avtale og en sjekk. Hans internasjonale anseelse spilte også inn. Meget riktig er det sagt at mens Frankrike vant på anneksjonen av Nizza og Savoyen. ble den et alvorlig tilbakeslag for keiseren selv. Hittil hadde man, riktignok med en viss mistro, godtatt hans forsikrin­ ger om at hans eneste mål var å arbeide for andre folks frigjøring, uten tanke på at Frankrike skulle gjøre nye lan­ devinninger. Marsavtalen i 1860 torpederte denne oppfat­ ningen en gang for alle. Særlig voldsom var reaksjonen i Storbritannia. Lord Palmerston lot seg egentlig ikke sjok­ kere så lett. Men den forbløffelse som nå grep ham, slo hurtig over i raseri. For ham ble Napoleon 3. en politik­ kens Shylock, som man nærmest kunne tro hva som helst om. Han sammenlignet keiseren med en tiger, som hadde fått blod på tann og som uten tvil ville fortsette sin jakt. Han tilskrev ham de mest vidtgående planer. Man kunne vente, skrev Palmerston, at han også ville forsøke å an­ nektere vestre Rhin-bredd og Belgia — alltid et meget ømtålig punkt for England — og at han deretter ville ta fatt på Tyrkia og drive igjennom en deling av det. Lord Palmerston var blitt statsminister i juni 1859 og satt i denne stilling til sin død i 1865. Som hans uten­ riksminister fungerte lord John Russell og som finansmi­ nister Gladstone. Det var denne trioen som fremfor alle andre i England gjorde Italias sak til sin. Med stor begeist­ ring kastet Palmerston seg inn i det innviklede spørsmål om det italienske folks skjebne. Det ga ham en ypperlig anledning til slike aksjoner som han elsket høyere enn noe

STORMAKTENES REAKSJON

321

annet her i livet: aksjoner for å hevde de liberale idealer, men også Englands makt og innflytelse; lynsnare fremstøt for å minne monarker og kabinetter om hva de hadde å gjøre. Klart og tydelig lot han verden forstå at øster­ rikerne måtte pakke seg ut av Italia, ganske enkelt fordi italienerne hadde fullstendig rett i at de burde få styre seg selv. Om ikke på annen måte, så måtte England ved sin moralske innflytelse sørge for at Italia ble omskapt til «en sterk, uavhengig og konstitusjonell stat» under PiemonteSardinias ledelse. Lord John Russell var av sitt fulleste hjerte enig i det. I årene 1859-60 gjorde han en av sitt livs største innsatser ved å fullbyrde Palmerstons hensikter og forsvare Italias interesser. «Disse skrekkelige, gamle herrene» — det var Palmerston og Russell, sett med dronning Victorias øyne. Ikke uten en viss fryd hadde Palmerston ved tidligere anledninger klart å vekke dronningens raseri. Men neppe noen gang hadde han irritert henne slik som ved sin italienske poli­ tikk. Victoria befalte — og befalingen ble villig kontrasig­ nert av prinsgemalen — at Storbritannia ikke på noen måte skulle legge seg bort i Italias anliggender. Hun stilte seg på den bestående stats- og samfunnsordnings side og opp­ fattet envist den italienske frihetsbevegelse som en revolu­ sjonær foreteelse (hvilket den jo delvis også var), ledet av en bande stratenrøvere. Hun truet sin statsminister ved å minne ham om, på sin mest hovmodige måte, at hennes ministre ikke var «keiser Napoleons tjenere, men den engelske dronnings rådgivere». Hun gikk så langt som til direkte å anklage Palmerston — Palmerston! — for å til­ sidesette Englands interesser bare for å få anledning til å spille Østerrike et puss. Palmerstons biograf H. C. F. Bell skildrer kontroversen i følgende ord: «Feiden mellom dronningen og hennes intervensjonistiske ministre brøt ut. Den raste i form av hauger av brev, promemorier og instrukser, i form av kabinettsmøter, parlamentsdebatter og samtaler med diplomater, i form av stormende scener i Windsor, Osborne og Balmoral.» Palmerston lot seg ikke døyve. På tross av stormene fortsatte han å gjøre det han ville. I motsetning til dron­

322

UTFLUKT TIL ITALIA

ningen hadde han ingenting til overs for Østerrike (selv om han ikke, med tanke på maktbalansen, ville under­ grave dets stilling). Men han mente at Villafranca-avtalen var høyst utilfredsstillende — den bandt Italia «med hen­ der og føtter til Østerrike», sa han. Han støttet Cavours ønske om at Toscana og Modena skulle innlemmes i Pie­ monte. Og han ville avskaffe Kirkestaten: dens eksistens innebar, sa han ved en anledning, «at Hans Hellighet ikke vil åpne paradisets porter, såfremt han ikke har makt og mulighet til å styre og stelle med et lite helvete her på jorden». Så aktiv var lord Palmerstons politikk, så komplisert og rotet Napoleon 3.s stilling, at det ble Storbritannia og ikke Frankrike som ble den mest innflytelsesrike fremmede makt nå på vårparten 1860, da det italienske spørsmål gikk inn i sin avgjørende fase, da det eventyrlige virkelig hendte.

GIUSEPPE GARIBALDI GJØR SIN ENTRÉ «Om de britiske ministre ikke er særlig begeistret for Cavour, er de Garibaldi-vennlige i en utstrekning som man vanskelig kan gjøre seg noen forestilling om,» skrev den piemontesiske sendemann i London til sin regjering. Ingenting kan sies å være mer karakteristisk for den usentimentale realisten Cavour enn at han svarte på dette med den knappe instruks: «Slå mynt på dette!» Det var Giuseppe Garibaldi som ble den seirende som­ meren 1860, og D. Mack Smith har uttrykt det på denne måten: «Italias redning kom ikke fra England eller Frank­ rike, ikke engang fra Cavour. Den lå i hendene på Gari­ baldi og de revolusjonære.» Etter katastrofen i 1849 hadde Garibaldi ført en even­ tyrlig tilværelse i landflyktighet. Som skipsfører hadde han besøkt Nord-Afrika, Amerika og Kina. I 1854 fikk han anledning til å vende tilbake til Italia og slo seg ned i sin hjemby Nizza. Så sterkt som noensinne svermet han fremdeles for Mazzinis frihetsidéer. Og da det italienske

GIUSEPPE GARIBALDI GJØR SIN ENTRÉ

323

Den italienske frihets­ kjemper Giuseppe Garibaldi. Hele Garibaldis liv var en kamp for fri­ het og rett. 27 år gammel ble han dømt for sam­ mensvergelse mot staten, men unnslapp og levde mange år i Syd-Amerika, hvor han deltok i flere frihetskamper. Derfra førte han også med seg sin hustru Anita, som fulgte ham trofast på hans mange eventyr (se også side 163). Garibaldi kunne aldri tilgi Cavour at han ofret hans hjemby Nizza til Frank­ rike, og trakk seg tilbake til den lille øya Caprera i sundet mellom Sardinia og Korsika, der han døde i 1882, 75 år gam­ mel. «Cavour var Italias hjerne, Garibaldi dets hjerte,» er det blitt sagt.

spørsmål på ny ble vakt til live, søkte han kontakt med de ledende kretser. Han traff Cavour, og han fikk audiens hos Viktor Emanuel. Hans samtale med monarken førte til at han på ett punkt tok avstand fra republikaneren Mazzinis program: han kunngjorde at han hadde godtatt det piemontesiske kongedømme som grunnlaget for Italias samling. Dette holdt han urokkelig fast ved senere. Hans valgspråk — eller stridsrop — ble: «Italia og Viktor Ema­ nuel!» Det fantes ikke noe forfinet, noe raffinert, noe overlagt hos Viktor Emanuel. Noen sans for diplomati hadde han

324

UTFLUKT TIL ITALIA

ikke. Han var rett og slett en kriger, av den folkelige typen. Han sa hva han tenkte og lot seg lede av sine følelser. Nettopp det vakte Garibaldis begeistring. Han ble grepet av en dyp beundring for monarken, som på sin side triv­ des utmerket i hans selskap. I de måneder av fantastiske eventyr og bedrifter som Garibaldi nå skulle oppleve fra mai 1860 og utover, tvilte han aldri på at kongen ville gi ham sin fulle støtte, om det knep. På den annen side var han helt overbevist om at han ikke burde ha noe å gjøre med Cavour. Helst burde han forsøke å få kongen til å avsette ham. For Garibaldi var nemlig Cavour mannen som hadde forrådt Nizza, som hadde utlevert byen til franskmennenes keiser, til den «desembermannen» som hadde knust den romerske republikk i 1849. Garibaldi la ikke skjul på at han betraktet Cavour som sin fiende, og etter det vi nå vet, hadde han grunn til det. Den skarpe motsetning mellom de to ledende skikkelser på den ita­ lienske skueplass i 1860 kom i høy grad til å sette sitt preg på det drama som teppet nå gikk opp for. «I motsetning til Cavour mente Garibaldi alltid det han sa.» I lys av det kildematerialet som nå står til vår rådig­ het må nok denne karakteristikken sies å være berettiget. Garibaldi var åpen og oppriktig og svært ekte i sine utta­ lelser og handlinger. «Et barns varme enkelhet, en kvinnes ømme menneskelighet, en krigers ukuelige mot» — det er G. M. Trevelyan som en smule lyrisk vil tillegge ham disse egenskapene samtidig som han tilføyer: «Garibaldi var ingen administrator og heller ingen politiker.» «En primadonnas temperament», barnslig nærtagenhet, for­ fengelighet, stahet, var etter en annen historikers mening fremtredende trekk hos ham. Mack Smith resymerer sin vurdering omtrent på følgende måte: Garibaldi var ikke særlig intelligent, hans idéer var lite originale, noen tenker var han ikke. Men han holdt urokkelig fast ved sine prin­ sipper og beslutninger. Hans mål var «den størst mulige frihet for det størst mulige antall mennesker». Han forsto virkelig dem han gjorde seg til talsmann for, og de forsto ham. Han var elsket som ingen annen, fordi han var så fullkommen uselvisk, fordi han ga sine landsmenn noe å

GIUSEPPE GARIBALDI GJØR SIN ENTRÉ

325

se fram til og leve for, og fremfor alt fordi han i løpet av en meget kort tid overbeviste både italienerne og det øvrige Europa om at det lå innen mulighetenes grense å skape et kongerike som omfattet hele halvøya. Til å begynne med begrep ikke Cavour noe av alt dette, og når det kommer til stykket, kan man kanskje ikke for­ lange at han skulle gjøre det. Det var meget vanskelig å forutse den virkelighet som vokste fram omkring Gari­ baldi. I Cavours øyne var han bare en eventyrer, en prole­ tar, en dilettantisk geriljafører som var besatt av revolu­ sjonære idéer, en udannet mann fra folkehavet som ikke hadde en anelse om hva politikk egentlig var for noe og om hvordan den måtte ledes. Cavours bestrebelser hadde alltid gått ut på å «gjøre nasjonalismen «salongmessig» ved å flytte den over fra revolusjonen til diplomatiets område» — det var på den måten han hadde nådd fram til forbundet med Napoleon 3. Cavour trodde ikke at et samlet Italia kunne skapes i en håndvending. I stedet skulle Piemonte gradvis utvides og få større innflytelse over de andre italienske statene. I spissen for en liten friskare — de berømte «tusen» — begynte Garibaldi den ekspedisjon som i løpet av et halvår skulle føre til Italias samling. Det hadde brutt ut et opprør på Sicilia — «Kong Bomba» var død, men det despotiske bourbonerstyret fortsatte under hans sønn Frans 2. Opprørets ledere ba Garibaldi om hjelp, og denne appellen kunne han ikke motstå. Han samlet sine trofaste, skaffet noen fartøyer, og så godt han kunne, ut­ styrte han sin tropp med de uniformer som var å få, med gamle rustne geværer og noen få kanoner. Den 5. mai dampet de små skipene ut fra Genovas havn. Det store eventyret hadde begynt. Garibaldi stormet Palermo og inntok Messina. I løpet av noen måneder |alt hele Sicilia i hans hender. Han offentliggjorde en proklamasjon der det het at Viktor Emanuel heretter skulle være Sicilias konge og han selv øyas diktator. Han sa dessuten at han aktet å gå videre — og hele Europa lyttet nå i åndeløs spenning til hans ord. Han ville ta spranget over Messinastredet til fastlandet,

326

UTFLUKT TIL ITALIA

«Jeg ser med tilfredshet at det begynner å herske fullstendig ro i min kjære by.» Ferdinand 2. — «Kong Bomba» — av Begge Sicilier be­ trakter fornøyd sin aksjon i Napoli. Samtidig karikatur av Honoré Daumier. Ferdinand 2. var en grusom despot og var skyld i tusenvis av undersåtters død, og omkring 1850 holdt han mer enn 20 000 poli­ tiske fanger fengslet under forferdelige forhold.

besette Napoli og marsjere mot Roma. Der, på Kapitol. ville han utrope Viktor Emanuel til konge over hele Italia. Garibaldi rykket inn i Napoli, tiljublet av befolkningen som den uforlignelige, som helten og befrieren. Bourbonernes velde var slutt. På denne tid — man var nå kom­ met et stykke ut i september — hersket fribytteren og revolusjonsmannen Garibaldi over et område i Syd-Italia som var like stort som Viktor Emanuels rike i nord. Situa­ sjonen var blitt meget tilspisset. Som Mack Smith sier, «forelå det en alvorlig fare for at det krigerry som norditalienerne med store vanskeligheter hadde bygget opp for sin konge, ville gå tapt, og at Viktor Emanuel bare ville fremstå som en venn av Garibaldi. kongemakeren». (Kart nr. 98. bd. 33.) Selvsagt fulgte stormaktene disse forbausende begiven­ heter med spent interesse. Det gjaldt i første rekke Napo-

GIUSEPPE GARIBALDI GJØR SIN ENTRÉ

327

leon 3., han hadde jo trådt fram med krav på å være den som skulle forme Italias skjebne. En kort tid hadde han også gjort det, etter sin spesielle oppskrift som var full av selvmotsigelser. Men nå gled initiativet ut av hendene på ham. Han måtte medgi at han ikke lenger kunne diktere det som skulle skje. Han ønsket ikke et samlet Italia, han hadde ikke råd til å medvirke til at paven ble fratatt sin verdslige makt. Men enda mindre ville han finne seg i at østerrikerne fikk tilbake sin maktstilling i Nord-Italia eller at engelskmennene skaffet seg en avgjørende innflytelse i Syd-Italia. Den nøling som i økende grad satte sitt preg på hans handlinger, steg nå til rådløshet. Han forsto at han var kommet inn i en blindgate. Han forsøkte å komme ut av den ved å ta stilling mot Garibaldi. Han foreslo at storGanbaldis inntog i Napoli 7. september 1860. Utsnitt av et samtidig litografi av Gustave Doré.

328

UTFLUKT TIL ITALIA

maktene skulle intervenere og forby ham å gå over Messinastredet. Det var da lord John Russell gjorde et trekk som ble avgjørende for den senere utvikling: han erklærte at Storbritannia bestemt nektet å ta del i en slik aksjon. Den italienske revolusjon kunne gå videre. Så var det Cavour. Om ham kan det fastslås at han var nesten like nølende, ja, nesten like rådløs som Napoleon 3. i de første månedene etterat Garibaldi hadde kastet seg ut i sitt store eventyr. For ham var Garibaldis ekspedisjon en ytterst ubehagelig faktor, ikke minst fordi den så snart ble uhyre populær. Han gjorde alt for å hindre Garibaldis avreise til Sicilia. Ofte er det blitt sagt at han i hemmelig­ het understøttet ham, men dette synes ikke å være i sam­ svar med de virkelige forhold. I mars 1860 hadde Cavour vært meget tilfreds med situasjonen. Det han ønsket, var å konsolidere Piemontes og sin egen stilling, for så senere å la utviklingen gå videre langsomt og forsiktig. Garibaldis ekspedisjon var et rent revolusjonært tiltak, og revolusjo­ nen kunne lett føre til at stormaktene grep inn. Dette kunne kanskje resultere i at Piemonte ble skjøvet til side. Cavour hadde bygget sin politikk på alliansen med Frank­ rike og på sine anstrengelser for å opprettholde gode for­ bindelser også med de andre makter. Men hvis Garibaldi marsjerte mot Roma, hvordan ville Napoleon 3. da rea­ gere, hva ville hende da? For Cavour var dette spørsmålet som et mareritt. Hans forakt for den store revolusjonsleder endret seg til noe som nærmest lignet frykt. I sjel og sinn var han like fiendtlig innstilt mot Garibaldi som Napoleon var. Han så hele sitt verk truet. Til å begynne med forsøkte han å redde det ved en diplomatisk linedans av den sort som han var en slik mester i. Mack Smith har gitt den beste beskrivelsen av hans teknikk: Sommeren 1860 måtte Cavour overbevise de napoli­ tanske politikere om at han «ville få i stand en allianse med bourbonerne, samtidig som han måtte overbevise Garibaldi og den offentlige opinion i det befridde Italia om at han i virkeligheten var i forbund med dem. Piemonteserne måtte innfanges med forespeilinger om at de

GIUSEPPE GARIBALDI GJØR SIN ENTRÉ

329

holdt på å erobre Italia, og på samme tid måtte det øvrige Italia få følelsen av at det var i ferd med å befri seg selv og helt enkelt sluttet seg til Piemonte av egen fri vilje for å skape et helt nytt italiensk kongerike. Franskmennene måtte overbevises om at Cavour var Napoleon 3.s yd­ myke tjener, engelskmennene om at det ikke var tale om noe slikt. Man måtte få Napoleon 3. til å støtte Cavour, fordi uten fransk assistanse hadde han lite håp om å kunne redde Italia fra de antiklerikale og antifranske elementer, mens Russell måtte overtales til å støtte Cavour i hans an­ strengelser for å frigjøre seg fra den franske innflytelse.» Cavour tok omsider sin beslutning. For enhver pris måtte han hindre at Garibaldi nådde fram til Roma. Han måtte identifisere seg selv med revolusjonen — for å kunne beseire og kontrollere den. Han måtte la piemontesiske tropper rykke sydover for å ta opp kampen med Pius 9. i Kirkestaten og slå seg fram til Napoli. Det var et dris­ tig og utfordrende spill. Da Cavour ga sine ordrer, viste han hele sin enestående dyktighet som statsmann. Han skred imidlertid ikke til handling uten å ha sondert Napo­ leon 3. Keiseren ga sitt samtykke til aksjonen, men bare på den betingelse at Cavour handlet raskt og sørget for at

«Endelig den riktige foten i støvelen.» Gari­ baldi hjelper Viktor Emanuel 2. med den ita­ lienske støvel. Samtidig karikatur i «Punch». Garibaldi strever og skyver på mens han sier: «Hvis den ikke går på, sire, må vi forsøke litt mer pudder.» (I den ori­ ginale tekst i «Punch» brukes ordet powder, som både betyr pudder og krutt.)

330

UTFLUKT TIL ITALIA

sin kommando, avviste de æresbevisninger som kongen det lyktes. Dermed hadde Napoleon 3. innrømmet at han hadde oppgitt alle sine krav på en dominerende innfly­ telse i Italia. Han hadde satt i gang hele frihetsbevegelsen. Det var hans fortjeneste, sa han til seg selv. Nå fikk Pie­ monte overta arven. Dette var den beste løsning, slik som forholdene hadde utviklet seg. Keiseren måtte resignere. Cavour fulgte Napoleons oppfordring — han handlet raskt, og han sørget for at han nådde sitt mål. Han skaffet Piemonte ikke bare Sicilia og Napoli, men også deler av Kirkestaten, nemlig Markene og Umbria. med andre ord nesten halvdelen av den italienske halvøy. Han hadde også hellet med seg i en annen operasjon, han fikk Gari­ baldi fjernet. Etterat Cavour hadde gjennomført sine mili­ tære operasjoner, var det ikke lenger noen plass for den syditalienske diktator. Han måtte tre tilbake. Etter alt å dømme ga Viktor Emanuel ham et tydelig vink om dette på et møte i slutten av oktober. Garibaldi nedla omgående hadde tilbudt ham og vendte tilbake til sin klippeøy Caprera. Det som nå fulgte, kan fortelles med noen få ord. 17. mars 1861 ble Viktor Emanuel utropt til Italias konge. 6. juni samme år døde plutselig Cavour. Spenningen, kampen og den umenneskelige arbeidsbyrden hadde knekket ham. Han siste ord skal ha vært: «Italia eksisterer — alt er sikret!» Cavour fikk rett. I 1866 ble Venezia innlemmet i det italienske kongerike som følge av den nye krigen med Østerrike, hvor Preussen spilte hovedrollen. Og i 1870 forsvant de siste rester av pavens verdslige velde. Roma ble rikets hovedstad. Verket var fullført.

Når vi nå ser tilbake på de hendelser som førte til Italias frigjøring og samling, virker Cavours durkdrevne, uendelig påpasselige statskunst og Garibaldis inspirerende

GIUSEPPE GARIBALDI GJØR SIN ENTRÉ

331

krigføring som utfyllende faktorer. På tross av det fiend­ skap som rådde mellom dem, ville ingen av dem ha kunnet unnvære den annen. Antagelig var de begge klar over det. Som sluttvignett kan her tjene noen linjer som Cavour satte på papiret mens striden ennå var i full gang. Til en fortrolig venn skrev han: «Hvis jeg i morgen ville kaste meg inn i en åpen feide med Garibaldi, ville jeg kanskje ha flertallet av diploma­ tene av den gamle skole på min side. Men den européiske opinion ville gå meg imot, og denne folkeopinion ville ha rett, for Garibaldi har gjort Italia de aller største tjenester: han har gitt italienerne selvtillit, han har vist at italie­ nerne kan kjempe og dø på slagmarken for å gjenerobre et fedreland.»

Vendepunktet

DEN PRØYSSISK-ØSTERRIKSKE KRIG I 1866

Nesten førti år etterat det hendte — det som ble et vendepunkt — fortalte keiserinne Eugénie Maurice Paléologue om sine minner fra de dager. Sommeren 1866 var den kritiske periode i det annet keiserdømmes historie, sa hun; det var da Napoleon 3.s skjebne ble avgjort: «Det finnes ikke en begivenhet, ikke en detalj fra den tiden som ikke fremdeles lever i min bevissthet». Den nærmeste bakgrunn for de hendelser som opprørte keiserinnen så sterkt ennå fire årtier etter, var følgende: I midten av juni 1866 hadde Preussen, ledet av ministerpresident Otto von Bismarck, erklært Østerrike krig. I de følgende uker ble generalstabssjefen, grev Helmuth von Moltke, en meget berømt mann: han gjennomførte en lynkrig, som den 3. juli førte til den østerrikske armés nederlag ved Koniggråtz (slaget har også fått navn etter landsbyen Sadowa i nærheten av festningen Koniggråtz). Dermed ble Østerrike satt ut av spillet. Tyskland sto foran sin omdannelse. Den 5. juli trådte den franske regjering sammen i Saint Cloud for å drøfte den sensasjonelle vending som begiven­ hetene hadde tatt. Utenriksministeren ba om ordet og hevdet i meget bestemte uttrykk at Frankrike burde innta «en energisk holdning» overfor Preussen. Keiseren lyttet uten å komme med noen innvendinger, men også uten å erklære seg enig. Keiserinnen stilte krigsministeren et spørsmål om Frankrike var i stand til å foreta en øyeblik­ kelig demonstrasjon ved Rhinen? Svaret var ja: 80 000 mann kunne straks sendes til Rhinen, og fjorten dager se­ nere ytterligere 250 000 mann. Keiserinnen grep ordet på ny: Preussen hadde ikke betenkt seg på å stanse Frankrike etter Solferino. Hvorfor skulle så Frankrike la seg hindre

Prøyssiske styrker rykker fram ved Koniggratz 3. juli 1866. Utsnitt av et samtidig tresnitt. Dette slaget, som også kalles slaget ved Sadowa, var nest etter folkeslaget ved Leipzig i 1813 det største på 1800-tallet Østerrikerne stilte med 220 000 mann mot prøyssernes 200 000. Kam­ pen begynte ved syv-tiden om morgenen og nådde høydepunktet kl. 14. Deretter måtte østerrikerne vike. De nye bakladningsgeværene som var tatt i bruk av prøysserne, bidro i sterk grad til deres overlegen­ het. Østerrikerne hadde 23 000 døde og sårede, prøysserne 9 000.

etter Koniggratz? «I 1859 ble vi nødt til å stoppe, fordi vi ikke hadde femti tusen mann som kunne sperre veien til Paris. I dag er det veien til Berlin som ligger åpen.» Diskusjonen munnet ut i en beslutning om at kamrene straks skulle kalles sammen for å bevilge regjeringen midler til en alminnelig mobilisering, og at 50 000 mann skulle rykke fram til Rhinen. Alt den følgende dag skulle det offentliggjøres en proklamasjon om disse tiltakene. Men det kom aldri noen slik proklamasjon. Vedtakene ble ikke satt i verk. Keiseren forbød det. Han hverken våget eller orket å ta risikoen ved en angrepskrig mot Preussen. Han benyttet ikke den anledning som keiser­ innen var så brennende ivrig for. Og senere — ja, senere «gikk det som det gikk», for å sitere hennes egne ord under samtalen med Paléologue.

334

VENDEPUNKTET

Fra den østerrikske ambassadør i Paris foreligger det en innberetning, som på en uhyggelig måte belyser disse hen­ delsene. Den ble skrevet noen uker etter det ovennevnte franske regjeringsmøte, og den gjengir en samtale som fyrst Richard Metternich (sønn av Østerrikes store minis­ ter) hadde hatt med keiserinnen. Hun hadde mottatt ham med tårer i øynene, skrev den østerrikske diplomat. Og hun hadde snakket om keiserens «fysiske og moralske vanmakt». I de par siste år hadde han vært totalt forand­ ret, sa hun — han ledet ikke styret mer, han kunne hver­ ken gå eller sove, han orket knapt å stå. Eugénie var gått så langt som til å oppfordre ham til å abdisere og overlate regjeringsmakten til henne. Av disse indiskrete utgytel­ sene trakk fyrst Metternich den konklusjon at Østerrike ikke lenger kunne regne med noen energiske forholdsregler fra Frankrikes side: «Det synes meg uimotsigelig at den nåværende tilstand ikke kan vare meget lenger. Den franske almenhet og armé vil gjennomføre en omveltning, som keiseren ikke vil kunne motsette seg.» 5. juli 1866 — altså samme dag som de skjebnesvangre drøftelsene fant sted i Saint Cloud — kom et telegram fra Napoleon 3. til det prøyssiske hovedkvarter i Bohmen. Keiseren meddelte at den østerrikske regjering hadde av­ stått Venezia til ham (det vil i virkeligheten si til konge­ riket Italia). Den hadde også bedt ham megle om våpen­ hvile mellom Preussen og Østerrike. Otto von Bismarck var mistenksom. Han oppfattet tele­ grammet som en manøver fra keiserens side: Napoleon 3.s virkelige hensikt var, mente han, å frigjøre den øster­ rikske sydarmé i Italia, slik at den kunne settes inn i for­ svaret av Wien. «Om noen år kommer Louis Napoléon sannsynligvis til å angre at han nå har tatt parti mot oss,» tilføyde Bismarck. «Det kan bli en dyr historie for ham.» Noen dager senere innfant en aristokratisk ungarsk emigrant seg i hovedkvarteret i et viktig ærend. Bismarcks høyreiste skikkelse dukket opp på scenen. Han var iført en enkel majoruniform, men på alle hold ble han hilst med stor ærbødighet, «som om han var guden Jupiter».

DEN PRØYSSISK-ØSTERRIKSKE KRIG I 1866

335

Fyrst Otto von Bismarck (1815-98). Utsnitt av en samtidig tegning. Junkeren Bismarck ble allerede som seksåring sendt til en oppdragel­ sesanstalt i Berlin for å lære disiplin og nøysomhet. Bare i vinter­ månedene, da foreldrene oppholdt seg i hovedstaden, bodde han hos dem.

Han førte den ungarske gjest til sine rom, skjøv sigarkassen fram og kommenterte situasjonen med sin vanlige fritalenhet: «Det er sagt om meg at jeg er en junker, en reaksjo­ nær. Skinnet bedrar. Jeg må spille denne rollen for å nå mine mål. Fra alle kanter ble jeg mistenkeliggjort hos kon­ gen som en forkledd demokrat. Jeg kunne bare vinne hans fulle fortrolighet ved å vise at jeg ikke engang vek tilbake

336

VENDEPUNKTET

for deputertkammeret da det gjaldt å gjennomføre reorga­ niseringen av hæren. Uten den ville krigen ha vært en umulighet, og selv statens sikkerhet ville ha svevet i fare. For denne kampen har jeg måttet ofre mine nerver, min livskraft. Men jeg har beseiret alle! ALLE!» utbrøt han i voldsomt sinne, mens han slo hånden hardt i bordet. Vi må gjengi ytterligere en opptegnelse fra disse dagene — tilsammen belyser de noen grunntrekk i Otto von Bismarcks lynne. Ministerpresidenten var med ved Koniggratz og fulgte operasjonene på meget nært hold. Da han red omkring bak de fremrykkende prøyssiske lin­ jer, fikk han øye på noen uhyggelig lemlestede lik. Han snudde seg mot sin ledsager og sa: «Når jeg tenker på at også Herbert (hans sønn) en dag kan komme til å ligge på denne måten, føler jeg meg temmelig ille til mote.»

KRIGENS BAKGRUNN Med en viss forenkling kan man si at det begynte i 1859. Den tyske opinion ble meget sterkt påvirket av det store skuespillet som da ble satt i gang: aktiviseringen av den italienske frihets- og samlingsbevegelse, Frankrikes og Piemontes krig med Østerrike og det østerrikske nederlag. For første gang siden revolusjonstiden i 1848-49 følte tyskerne nå på ny for alvor trangen til nasjonal enighet og enhet og også behovet for friere konstitusjonelle former, som ville gi folket en virkelig del i styret. Man innså — og man kjente det som en dyp ydmykelse — at Det tyske forbund, at Tyskland og tyskerne ikke kunne gjøre seg gjeldende på det internasjonale plan. Tyskerne forsto at de var dømt til å spille en passiv rolle, til rett og slett å drive med strømmen, under den forestående européiske nydannelsen, hvis man ikke gjorde et raskt og energisk forsøk på å skape noe nytt. Stemninger fra 1848 levde opp igjen etter en lang periode av politisk reaksjon og mangel på aktivitet, og side om side med dette opplevde landet en økonomisk blomstring. Den borgerlige liberalisme gjorde seg igjen gjeldende.

Også i Tyskland vokste det fram et stadig rikere borgerskap som følge av den industrielle utvikling. Her besøker noen av dem en industriutstilling i Berlin 1849. Utsnitt av et samtidig litografi.

Takket være den stadig pågående industrielle revolusjon og skapelsen av en storindustri og en storfinans var borger­ skapet blitt stadig rikere og mer og mer selvbevisst. Det ville spille en rolle i Tyskland, og det ville at Tyskland skulle spille en rolle i verden. Det tok avstand fra det monatkiske enevelde og aristokratveldet. Det fordømte den nasjonale splittelsen som småstatsystemet førte med seg, det småstatsystem som Det tyske forbund hadde organi­ sert. Det var klar over at den rådende rivalisering mellom Preussen og Østerrike om innflytelsen i Tyskland ødela enhver mulighet for at det tyske folk kunne gjøre seg gjel­ dende i mellomfolkelige spørsmål. Noen måtte ta ledelsen — Preussen eller Østerrike. Noen måtte omsette folkets lengsel etter et felles statsliv og frie institusjoner i handling. I 1859 ble hundreårsminnet for Schillers fødsel feiret ovei hele landet som en stor liberal manifestasjon på grunnlag av den folkekjære dikters åndelige testamente. Samme år ble også «Den tyske nasjonalforening» stiftet, tydeligvis etter italiensk mønster. Dens mål var å «la må­ lene og midlene for denne folkebevegelse, som har bredt seg over hele vårt fedreland, fremstå tydeligere og tyde1 7. Grimberg 19

338

VENDEPUNKTET

ligere i folkets bevissthet». Den ville, som det er sagt, organisere begeistringen og bygge opp et parti på grunnlag av de nye stemningene. Dens leder var Rudolf von Bennigsen, en hannoveransk adelsmann og politiker, som fra nå av ble en forgrunnsfigur i tysk liberalisme. Rudolf von Bennigsen var en betydelig personlighet, klok og sindig, rakrygget og målbevisst. Imidlertid så han også meget klart hvor vanskelig hans stilling som den nye for­ enings formann ville bli, og hvor begrenset dens muligheter var. «Inntil videre,» skrev han i 1860, «kan vi like lite influere på de européiske forhold som på den prøyssiske regjering. Ikke på lenge vil Tyskland kunne føre noen spontan politikk. Vi kan bare reagere mot forholdene i utlandet og forslag utenfra. Det gjenstår oss lite annet enn å samle og forberede oss.» Bennigsens biograf Hermann Oncken har sagt at den nye sammenslutningen skulle være en politisk agitasjonsforening. Den skulle virke for utbredelsen av liberale samlingsidéer. Imidlertid ville den også ta sikte på å bevege Preussen til å ta ledelsen i Tyskland — på Østerrikes bekostning — og å få det tyske folk til å innse at bare Preussen var sterkt nok til å kunne gå i brodden for enhetsverket. Foreningen representerte det som ble kalt den lilletyske bevegelse, i motsetning til den stortyske retnin­ gen som ville løse det tyske spørsmål i form av et sam­ arbeid mellom Østerrike og Preussen og dermed samle alle tyske stater i ett forbund. «Man kan ikke,» sa Bennigsen med et uttrykk som inne­ holdt et program, «forlange av Preussen at det skal opp­ arbeide noen begeistring for Østerrikes politiske og reli­ giøse absolutisme.» La oss nå kaste et lite blikk på dette Preussen, som nasjonalforeningen ville vinne for sine mål. «I Tyskland må Preussen gjøre moralske erobringer ved en klok lovgivning. Verden må få vite at Preussen er rede til å beskytte retten overalt.» Denne proklamasjon av prins Vilhelm høsten 1858 innebar en virkelig sensasjon og vakte stormende begeistring. Nå skulle rettsstaten tre i stedet for den politistat man hadde levd i helt siden 1849.

KRIGENS BAKGRUNN

339

Det som hadde hendt, var dette: Fredrik Vilhelm 4.s latente sinnssykdom hadde definitivt tatt overhånd, og hans ett år yngre bror hadde vært nødt til å overta regentskapet. Det første han gjorde, var å legge roret om. Han var klar over at det bakstreverske styre som hittil hadde rådet ikke kunne fortsette lenger. En ny tid, «en ny æra», sto for døren. Prinsregenten avskjediget det reaksjonære kabinettet som Fredrik Vilhelm hadde regjert med og ut­ nevnte et ministerium med et liberalt innslag. Det ble holdt nyvalg — de første frie valg i Preussen på lenge — og resultatet ble en stor seier for de liberale. Den borger­ lige opinion jublet. Dens takknemlighet var enestående. Den var villig til å imøtekomme regentens ønsker på den mest generøse måte. En ung og meget ærgjerrig, men ennå temmelig ukjent sosialist, Ferdinand Lassalle, hadde fullstendig rett, da han skrev til sin venn Karl Marx i London: Preussen var sannelig ikke blitt «avmonarkisert». Det den ledende borgerlige opinion ønsket, var en full­ stendig forsoning mellom regjering og folk. Men, tilføyde han, det man nå så ofte betegnet som et systemskifte, var bare et skinn. Langt senere, da en stor brytningstid var forbi, og da det nye Tyskland var skapt og var blitt den dominerende makt på kontinentet, skrev Otto von Bismarck sin kjente karakteristikk av prins Vilhelm, den senere keiser Vilhelm 1.. «En trofast herre for tro tjenere.» En annen av hans samtidige sier at «han har et tappert og lojalt hjerte. Men han er et vanemenneske, han er svak, han glemmer altfor lett det onde. Han har ikke kraft til å fatte avgjørende beslutninger. Men han er full av godhet, og han nærer de beste hensikter.» Ingen vil i dag være tilbøyelig til å benekte at disse kaiakteiistikkene var riktige. Prinsregenten var en hjertegod mann, villig til å gjøre sitt aller beste. Han var ærlig og ridderlig. Han visste at han ikke var særlig betydelig, in­ tellektuelt sett, og at han ikke hadde noe av det blendende i sin ulykkelige brors psyke. Han innrømmet det også, med en imponerende åpenhet og en vinnende beskjeden­ het. Innerst inne var han usikker. Den tyske historiker

340

VENDEPUNKTET

Prins Vilhelm på ridetur. Utsnitt av Franz Kriigers maleri fra 1836. Kriiger, som er berømt for sine hestemalerier, ble i ung alder knyttet til hoffet i Berlin og har levert en mengde portretter, helst til hest, av tidens kjente personer (se f. eks. bd. 18, side 147). Her har Kriiger malt seg selv sammen med prinsen, den senere keiser Vilhelm 1.

Veit Valentin har utvilsomt rett når han sier at Vilhelm 1. «var fylt av god vilje, men også av nervøs uklarhet». Da prins Vilhelm overtok regjeringen, var han klar over at han måtte holde seg innen forfatningens ramme og la de nye politiske stemninger komme til sin rett. Men da han ga den borgerlige liberalisme en sjanse, handlet han utelukkende som pliktmenneske. Riktignok var han ikke særlig sympatisk stemt overfor de reaksjonære politikeie og hoffolk som hittil hadde sittet ved makten; han følte avsky for de intriger og det hykleri som hadde blomstre i deres krets. Men til tross for alle innrømmelser var og ble han en tilhenger av det absolutte monarki, av begrepet kongedømmet av Guds nade. Parlamentariske institusjo­ ner bød ham imot. Hans innerste overbevisning var at

KRIGENS BAKGRUNN

341

Gud hadde utsett ham til å styre det prøyssiske folk, og at det derfor var hans plikt å gjøre dette slik han mente det var best, altså i samsvar med sin egen vilje, uten noen hemmende inngrep utenfra. I sin usikkerhet og tvilrådighet klamret prins Vilhelm seg til en institusjon, som for ham betydde mer enn noe annet, og som han virkelig kunne hevde å være ekspert på: den prøyssiske armé. Han var blitt oppdratt som sol­ dat, som prøyssisk offiser, og han følte seg som soldat hele livet igjennom. Noen feltherre var han ikke. Men han hadde satt seg meget grundig inn i alle spørsmål som angikk hærens organisasjon og utdannelse. Hans største interesse var å bedre denne organisasjon, hans høyeste ønske å sette sin vilje igjennom her. På dette punkt var han uryggelig og helt kompromissløs — selv om han, som Bismarck engang sa, «var som en hest som blir sky for nye ting den ser og ustyrlig hvis man bruker vold mot den, men litt etter litt venner seg til det». Han ville øke ar­ méen, han ville gjøre den til det prøyssiske monarkis og den prøyssiske stats fremste støtte, både i innen- og i utenrikspolitikken. For å kunne forstå den dramatiske intensitet i det skue­ spill som i de følgende år utspilte seg i Berlin, og det pre­ get av lidenskap det fikk, må man huske på de motset­ ninger av forskjellig art som samtidig tårnet seg opp og dannet rammen for dette dramaet. Innenfor Det tyske for­ bund sto Østerrike mot Preussen — et Østerrike som etter nederlaget i Italia i 1859 var fast besluttet ikke bare på å bevare, men også å utvide sin innflytelse i Tyskland. Men samtidig ville den opinion som ble støttet av «Den tyske nasjonalforening» sprenge det gamle forbundet, gi Preus­ sen ledelsen og bygge opp en ny tysk enhetsstat hvor Østerrike var utelukket. I Preussen sto det reaksjonære junkerveldet, som hyllet en eneveldig statsform og støttet seg til arméen og embedsstanden, mot den nye borgerlige liberalisme — som nok var lojalt monarkistisk, men som ville innføre et konstitusjonelt styre, forsvare forfatningen og utvide folkerepresentasjonens rettigheter. Ved siden av de liberale begynte også arbeiderne å våkne til politisk

342

VENDEPUNKTET

bevissthet, både innen- og utenfor Preussen. De tok stil­ ling både mot junkere og liberale, ikke minst mot de siste, og da «Den alminnelige tyske arbeiderforening» ble stiftet på Ferdinand Lassalles initiativ i 1863, satte den som første post på sitt program alminnelig stemmerett — et krav som var uantagelig for den borgerlige kapitalisme. Endelig var dette Tyskland, som kjempet for å finne seg selv nasjonalt og sosialt, omgitt av sterkt spente forhold på det utenrikspolitiske område. Det var spenning mellom Østerrike og Russland, mellom Storbritannia og Frankrike, i kolonipolitikken mellom Storbritannia og Russland og mellom Tyskland selv og Frankrike — Napoleon 3. viste av og til visse tendenser til å ville ta opp spørsmålet om en fransk-tysk grenserevisjon. Hans blikk var rettet mot vestre Rhinbredd, og i henhold til den klassiske franske resept ville han gjøre Rhinen til grense mellom de to land. Dette var en tanke som enhver tysker avviste med liden­ skapelig patos under innflytelse av den økende nasjona­ lisme. To hendelser tegner seg i skarpt relieff mot den almin­ nelige utvikling i Preussen i disse år. I begge tilfelle var prinsregenten en forgrunnsfigur. I 1860 la regjeringen fram forslag om en meget omfat­ tende hærreform. Det gikk ut på at arméen skulle økes med 117 infanteribataljoner og 72 kavalerieskadroner. Videre innebar reformen at den treårige verneplikt for den regulære armé, som temmelig lenge bare hadde eksi­ stert på papiret, på ny skulle bli en realitet, og at man skulle sløyfe landvernet, den milits som fantes ved siden av linjetroppene. Forslaget forutsatte en meget kraftig økning av forsvarsbudsjettet. Men prinsregenten, som her ble støttet av sin krigsminister, Albrecht von Roon, holdt halsstarrig på at de foreslåtte tiltakene var absolutt nødvendige: bare ved hjelp av en treårig tjenestetid kunne man skape en virkelig effektiv hær, en armé av soldater som blindt lystret sine adelige yrkesoffiserers ordrer og var stålsatt mot enhver politisk agitasjon og alle demokra­ tiske frihetsidealer. Derimot stolte han ikke på landver­ net, hverken militært eller politisk. Etter hans mening sto

KRIGENS BAKGRUNN

343

det sivilbefolkningen altfor nær, og det kunne bli en farlig taktor. Prins Vilhelm ville skape en armé som ikke bare kunne gjennomføre en defensiv, men også en offensiv krig. Han ville også ha en hær som kunne slå ned alle omveltningsforsøk innenlands, om det ble nødvendig. Forslaget om en hærreform var den ene av de to faktoiei som dannet opptakten til den hissige og forvirrede kamp i de årene som fulgte. Den annen var at prinsregenten insisterte på å bli kronet, da han skulle bestige tronen etter Fredrik Vilhelm 4.s død i begynnelsen av 1861. Det var et oppsiktsvekkende krav, for i Preussen hadde det ikke vært noen kroning siden den første i 1701. Men Som et ledd i Preussens opprustning i 1860-årene ble det også inn­ kjøpt nye kanoner fra Krupp. Dette utsnittet av et tresnitt i UUnivers Illustré fra januar 1869 viser en demonstrasjon av de nye kanonene.

344

VENDEPUNKTET

Vilhelm motiverte sin beslutning med ord som var mer ærlige enn egentlig diplomatiske — de inneholdt i virkelig­ heten hans politiske trosbekjennelse. Til medlemmene av deputertkammeret sa han: «Preussens hersker mottar sin krone fra Gud. Derfor vil jeg i morgen ta kronen fra Herrens bord og sette den på mitt hode. Dette er innholdet i kongedømmet av Guds nåde.» Kroningen og Vilhelms kommentarer til den kom som et sjokk på de fremskrittsvennlige kretser i landet. Med full rett oppfattet de dette som et tilbakefall til den ideo­ logi som Fredrik Vilhelm 4. hadde gitt uttrykk for i sine mest ekstravagante sinnsstemninger. Hva hærreformen angår, ga deputertkammeret sitt samtykke til de nødven­ dige bevilgninger, etterat regjeringen uttrykkelig hadde sagt at det bare var tale om provisoriske tiltak, som var betinget av de rådende forhold. Men i liberale kretser ble man mer og mer betenkt. Av finansielle grunner stilte de seg avvisende til den treårige verneplikt — to år kunne være mer enn nok, mente de. Og de ville ikke ofie land­ vernet, som for dem hadde en symbolsknasjonal verdi. Det foregikk en forskyvning til venstre, og følgen ble en skjerpelse av de indre motsetninger. I 1861 førte dette til dannelsen av Det tyske fremskrittsparti, som sto på mo­ narkiets grunn og ikke ville ha et demokratisk, men et parlamentarisk styre med ministeransvarlighet og en suk­ sessiv liberalisering av forfatningen. Det ville også skape en ny tysk stat med Preussen som den ledende makt, med den prøyssiske konge som overhode og en felles folkere­ presentasjon for alle delstatene. Men, hevdet man på libe­ ralt hold, hvis den prøyssiske monark skulle kunne påta seg en slik rolle, måtte han ta avstand tra de mihtærpohtikere som nå stadig fikk større og større innflytelse. Dette var imidlertid det siste Vilhelm 1. var villig til. I stedet tok han avstand fra fremskrittspartiet. Han opp­ løste deputertkammeret og ga ordre om nyvalg. Han aA skjediget også sitt liberale ministerium og avløste det med et strengt konservativt kabinett. De nye valg våren 1862 ble en stor seier for fremskrittspartiet, og nå tok stemnin-

Vilhelm 1. av Preussens kroning 18. oktober 1861. Maleri av Adolf von Menzel. Hans 16 år yngre dronning, Augusta, sitter under baldakinen tvers overfor ham. Kroningen fant sted ti måneder etterat Vil­ helm var blitt konge.

gen til å bli opphisset. Kongeparets nærmeste venner ga dem det råd å sette gitter for vinduene i det kongelige slott i Berlin. Planer om et statskupp ble ivrig diskutert i reaksjonære kretser. Vilhelm var kommet inn i en blind­ gate, han så ikke lenger noen utvei som var forenelig med hans ære og hans idealer. Han begynte for alvor å tenke på å abdisere. Han følte seg sterkt deprimert. «Det gamle prøyssiske kongedømme sto overfor sin bankerott,» som det er sagt. Det var krigsministeren, general Albrecht von Roon, som kom til å spille en avgjørende rolle i denne tilspissede situasjon. Utvilsomt var Albrecht von Roon en betydelig personlighet med meget bestemte meninger. Han hadde tått sin oppdragelse i det prøyssiske kadettkorps, og han var helt og holdent militær, med en bunnløs og åpent ut­ talt forakt for alt som hadde med liberalisme og konstitusjonahsme å gjøre — for ham var disse tingene «uprøys-

346

VENDEPUNKTET

siske» foreteelser. Han snakket gjerne om «den doktri­ nære liberalismes kloakk» og kalte frihetsmennene fra 1848 «noe pakk». Tronen og sverdet, kongedømmet og arméen, var de eneste institusjoner som betydde noe for ham, og for ham var det et aksiom at Preussen hadde krav på en stormaktsstilling. Men det var en totalt fremmed tanke for ham at det skulle ta ledelsen i Tyskland ved å gå i spissen for en nasjonalliberal bevegelse, at det skulle appellere til det tyske folk ved å slå inn på parlamentaris­ mens vei. Etter hans mening kunne Preussen og det prøys­ siske kongedømme bare reddes ved at man styrket og moderniserte hæren. Det var denne oppfatning som dan­ net grunnlaget for hans meget veltalende forsvar for hærreformen i deputertkammeret. Albrecht von Roon innstilte seg på to oppgaver. For det første ville han styrke monarken i hans pliktfølelse og selvfølelse: overfor majesteten understreket han «kongens uinnskrenkede og uinnskrenkelige suverénitet». Og han gjorde det med stor dyktighet. En gang skrev han til mo­ narken: «Mitt prøyssiske soldathjerte kan ikke utholde å se at min herre og konge setter en annen vilje foran sin egen.» Han advarte kongen mot å gi etter for kravene om en utvidelse av folkerepresentasjonens myndighet — dette ville gjøre ham upopulær blant de adelige offiserer, blant dem som «bærer Deres Majestets våpen». Og for det annet lette han ivrig og energisk etter en mann som kunne stille seg i spissen for en kampregjering, en regjering som var så sterk og så hensynsløs at den kunne sette representasjo­ nen ut av funksjon og regjere uten den. Han fant denne mannen — det var Otto von Bismarck. «Helt fra barneårene var jeg en god venn av Albrecht von Roon,» forteller Bismarck i sine erindringer. «Jeg led bare stundom under hans vredesutbrudd, som ofte antok slike former at de var farlige for hans helse.» «Periculum in mora (Farlig å nøle). Skynd Dem» — slik lød et telegram som den prøyssiske sendemann i Paris, Otto von Bismarck, mottok 18. september 1862. Det var under­ tegnet med et dekknavn, men han visste at det kom fra krigsministeren. Roon hadde fullstendig rett: skulle man

KRIGENS BAKGRUNN

347

gjøre noe, måtte man handle raskt. Dagen i forveien hadde kong Vilhelm «i en opprørt sinnsstemning» erklært at han aldri kunne gå med på at vemepliktstiden ble skåret ned til to år — det stred mot hans samvittighet og overbevisning. Han hadde «befalt» sine ministre ikke å gjøre noen inn­ rømmelser. Deretter hadde han satt opp sin abdikasjonsakt. Den 22. september hadde Bismarck audiens hos kongen på slottet Babelsberg ved Potsdam. Helt til det siste hadde Vilhelm avvist forslaget om å sette Bismarck i spissen for regjeringen. Kongen hadde ikke noen tillit til ham, han følte seg ubehagelig til mote når de var sammen. Men det som Bismarck sa til ham denne dagen, beroliget ham full­ stendig. Bismarck erklærte at han var rede til å drive hærreformen gjennom selv mot representanthusets flertall. For monarkens vedkommende, fortsatte han, var spørs­ målet nærmest om det i Preussen skulle råde «et kongelig styre eller et parlamentsvelde». Ja, selv om kongen befalte ham å gjøre det som han ikke mente var riktig, ville han — etter å ha sagt sin mening — «heller gå under sammen med kongen enn å la Deres Majestet i stikken i kampen mot parlamentsherredømmet». Bismarck hadde vunnet slaget. Kongen undertegnet ikke sin abdikasjonsakt. Han besluttet å bli på sin post med Bismarck ved sin side.

Motekarikatur i «Fliegende Blatter» fra omkr. 1850. Krinolinetidens «tevarmer-mote» ga seg også utslag i herremoten. Vide, korte kapper avløste for en kortere tid den knelange herrefrakken.

348

VENDEPUNKTET

I Berlin traff Bismarck senere på dagen en diplomat som hadde tjenestgjort under ham. «Jeg er redd for at jeg er fanget inn,» sa han, og noen dager etter tilføyde han: «Forfatmngsspørsmål går ikke alltid opp, slik som regne­ stykker. Man kommer ikke langt i Tyskland med en guns­ tig folkeopinion. Jeg vil heller ha bataljoner.» Otto von Bismarck ble utnevnt til Preussens ministerpresident og utenriksminister. Bare en ukes tid senere lot han falle sitt livs mest berømte uttalelse i deputertkamme­ ret: «Det er ikke på Preussens liberalisme, men på dets makt Tyskland har rettet sitt blikk . . . Det er ikke med taler og flertallsbeslutninger tidens store spørsmål blir av­ gjort — det var den store feil som ble begått i 1848 og 1849 — men med blod og jern.» Dette var et signal som innvarslet en ny tid for Preussen, Tyskland og Europa.

OTTO VON BISMARCK

«Hvordan skulle jeg være harmonisk?» Dette var ikke noen vanlig replikk, det var et rasende brøl som utgikk fra Otto von Bismarcks innerste, et uttrykk for hans selv­ hevdelse og hans uvilje mot å la noen se inn i hans virke­ lige vesen. Det var et uttrykk for hans overbevisning om å være noe annet og mer enn andre mennesker, og også hans bevissthet om at han hadde ofret seg selv, sine ner­ ver og sin kraft for å fullføre sitt verk — og at han hadde kunnet fullbyrde det. med en kunstners instinkter og inn­ levelse, nettopp fordi han var en så merkelig sammensatt, en så disharmonisk natur. Gjennom hele sitt liv hevdet han at han hadde rett til å være den han var. I hans alderdom var det en som kalte ham en lykkelig mann. Svaret kom klart og bestemt: la man sammen de korte stunder av lykkefølelse som hans liv rommet, ville man i høyden komme opp i fire og tyve timer. En av dem som hadde stått ham nær som embedsmann, en som hadde vært en av hans elever og favoritter, men som senere ble hans motstander og hatske kritiker, Friedrich

Otto von Bismarck ble i 1847 gift med Johanna von Puttkamer og sendte henne på deres førti års bryllupsdag et telegram hvor han tak­ ker henne for 40 års uavbrutt troskap og kjærlighet (side 352). Selv var han kjent for å ha hatt en rekke elskerinner. Her er han fotogra­ fert med en av dem, den østerrikske operasangerinnen Paulme Lucca som han møtte i Berlin i 1861. Hun var tyve år, han var 46.

von Holstein, sier i sine memoarer at han sjelden har sett et så uglad menneske som Bismarck. Bismarck erklærte en gang at Goethe hadde hatt urett, da han sa at bare kjærligheten kan forskjønne livet. Hatet fylte etter hans mening de samme funksjoner: «Uunnvær­ lig for meg er kjærligheten til min hustru og hatet til Wmdthorst» (en katolsk politiker som var en av Bismarcks

350

VENDEPUNKTET

Denne tyske karikaturtegningen fra 1863 illustrerer Otto von Bismarcks enestående evne til å danse mellom eggene — forfatning, rett, valg, de ti bud osv. — uten å knuse ett eneste av dem.

farligste motstandere i den tyske riksdag). Det er tydelig at han trivdes bedre i kamptider enn i de perioder da stri­ dene omkring ham hadde stilnet, og han var blitt gjen­ stand for folkets underdanige hyllest. Det ligger en påtage­ lig tilfredshet i de ord han hilste sjefen for sitt kanselli med en morgen: «Jeg har ikke kunnet sove. Jeg har hatet hele natten.» Den mann som kom med uttalelsen: «Menneskene er som hunder; de elsker dem de er redde for», var selv me­ get klar over sin upopularitet. Engang gjorde han krav på å være sin tids mest forhatte personlighet. Og da han i

OTTO VON BISMARCK

351

1855 møtte dronning Victoria i Paris, fikk han — som han senere noterte i sine erindringer — det inntrykk at hun betraktet ham som «en merkelig, men usympatisk person». Hun var «vennlig og høflig, lik en som ikke vil behandle en einstøing på en uvennlig måte». At mennesker ikke likte ham, tok han med ro. Til en fransk journalist sa han i 1866: «Jeg vet at jeg kan glede meg over den samme upopularitet i Frankrike som i Tyskland. Jeg er den offent­ lige menings syndebukk, men det bryr jeg meg lite om. Med den beste samvittighet styrer jeg mot mine mål. . .» Bare når noen begynte å motarbeide ham — og så ut til å ha hellet med seg — ble han brakt ut av fatning. Det men­ nesket tilga han aldri. «Hvis noen slår til, slår jeg igjen,» er en av de ytringer som er gått i arv til etterverdenen, lik­ som: «Jeg blir kvalt av min galle.» «Som et normalt produkt av vårt offentlige undervis­ ningsvesen sluttet jeg i påsken 1832 skolen som panteist, og om ikke som republikaner så i det minste med den overbevisning at republikken er den fornuftigste stats­ form . . .» Det må ha vært en dyp tilfredsstillelse for den gamle rikskansler å diktere disse trassig-spottende linjene, som innleder hans «Tanker og erindringer». Bismarck var født i 1815 på godset Schonhausen ved Elben, han var sønn av en junker, og gjennom hele sitt liv elsket han det aristokratisk-patriarkalske miljø han var vokst opp i. I noen år var han student ved universitetet i Gottingen — en arrogant, nonchalant og sarkastisk ung mann som viet seg langt mindre til sine studier enn til dueller, spill og forelskelser. Han snakket senere om den «nytelsessyke» som preget ham i denne tiden, han snakket om sitt «utsvevende liv» og om sin «gamle venn flasken». Han forlot universitetet med en temmelig slett eksamen og stor gjeld, og han hadde ingen riktig klar forestilling om hva han skulle gå inn for i livet. Han slo inn på embedsbanen — noe måtte han jo gjøre — men etter noen skandaler forlot han den snart. «Evnen til å beundre mennesker er lite ut­ viklet hos meg,» skrev han senere i livet. Og sin manglende evne til å beundre overordnede la han tydelig for dagen

352

VENDEPUNKTET

allerede i unge år. Han ville befale, ikke lyde, ikke under­ ordne seg. Som han selv sa, hadde han ingen lyst til «å ofre sin uavhengighet for den tvilsomme fordel å bli kalt Herr President en gang i tiden». Han tok avskjed og begynte å drive sine godser med stor suksess, men uten noen større interesse. Han forsøkte å holde kjedsomheten på avstand ved å leve som kavaler i stor stil: snart ble han kjent over hele Pommern som «den gale Bismarck». Både hans senere svigerfar og de fleste andre hadde «meget dårlig og lite godt» å si om ham. «Vet du hva,» skrev han til en av sine venner, «enten blir jeg den største lømmel eller den fremste mann i Preussen». Tomhet og livslede hadde vært hans «livs uunngåelige ledsagere», skrev han i det brev som inneholdt hans frieri til Johanna von Puttkamer. Brevet var adressert til Johannas far, og «med hensynsløs åpenhet» ville han her gi opplysninger om seg selv. Han bekjente seg også til en positiv kristendom. Johanna von Puttkamer tilhørte en pietistisk krets, hvis fromhet hadde gjort inntrykk på ham og førte til at han ble omvendt. Hun ville, skrev han se­ nere til henne, ha gitt ham reisepass, «om ikke Gud hadde forbarmet seg over meg og iallfall latt meg kaste et blikk gjennom sin nådedørs nøkkelhull». Bryllupet fant sted i 1847. Bismarcks mange brev til hustruen vitner om den rolle ekteskapet spilte for ham, mest uttrykksfullt er kanskje det telegram han sendte henne på deres førtiårige bryllupsdag: «Jeg takker Gud og deg for førti års uavbrutt troskap og kjærlighet. De rommer 14 610 hverdager, 2088 søndager og 10 skuddager.» Slik som en av Bismarcks beste livsskildrere, Erich Eyck, har skildret Johanna, var hun i og for seg en temmelig ubetydelig kvinne. Leser man for eksempel hennes kommentarer til den skjønnlit­ teratur hun interesserte seg for, «slår den mest sneversynte småborgerlighets moralforpestede ånd en i møte». Men det festet ikke Bismarck seg ved. Hun var ikke til for å inspirere ham, men for å hjelpe ham til rette og gi ham rett. Det eneste som betydde noe var, som Eyck sier, at hun alltid forble «den elskende make og mor, for hvem

OTTO VON BISMARCK

353

Kvinnenes emansipasjon. Karikatur fra 1848 i «Freie Blatter». Mel­ lom ektefellene utspinner det seg følgende replikkveksling: «Pass barnet, Ludvig, jeg går i klubben.» «Vel. Når kommer du hjem?» — «Det vet jeg ikke. Det skal du ikke bry deg med. Bare gå til sengs, du.» På veggen bak ektemannen henger hans avlagte mandighetssymboler, som er erstattet med en topplue forsynt med horn. I døren venter en galant kavaler på fruen.

det ikke eksisterte noe annet enn mann og barn. Mer og mer delte hun menneskene bare i to store grupper: Ottos venner og Ottos fiender. Hun elsket, satte pris på og be­ gunstiget de første. De siste var i hennes øyne dumme eller dårlige mennesker, og ingen kritikk var for skarp for dem, ingen straff for hard.» Det var ikke venner Bismarck vant, da han kort etter sitt ekteskap ble medlem av den prøyssiske landdag og dermed kom inn i det offentlige liv for første gang. Vi har alt tidligere sett hvilken rolle han spilte i revolusjonsårene

354

VENDEPUNKTET

1848-49, da han med all den sarkasme og hele det raseri han kunne mobilisere bekjempet den liberale og folkelige samlingsbevegelse. Han sloss for sin stand og for Preussen. Det var også for de prøyssiske interesser, slik som han oppfattet dem, at han gikk i spissen på den samme liden­ skapelige måte etterat Fredrik Vilhelm 4. plutselig i 1851 hadde utpekt ham til sendemann ved forbundsdagen i Frankfurt am Main. Dette var en viktig stilling, og Bis­ marck var helt klar over det. Han var rede til å gjøre det mest mulige ut av den. og det betydde at han gikk til an­ grep på Østerrike og dermed også Det tyske forbund. Det betydde videre at han utviklet seg og i visse henseender forandret seg. at han fikk den skolering han trengte for den store karriere som lå foran ham. Ti år senere, da han hadde overtatt ledelsen av den prøyssiske regjering, ut­ talte han at han ikke lenger var den unge mann som «hadde stilt seg mot barrikadene i 1848». Alle og enhver er avhengig av sin oppdragelse, la han til. Men i Frankfurt «ble hans øyne åpnet». En mann kunne neppe vente å bli populær, når han ty­ delig lot sine kolleger forstå at han betraktet dem som «en søvnig og utvannet flokk, som først kunne nytes etterat jeg hadde pepret den». Det var to faktorer som Bismarck først og fremst la merke til: den maktbevissthet som den østerrikske regjering opptrådte med og den ringe innfly­ telse hans eget land hadde. Begge disse tingene bidro i like grad til å gjøre ham rasende. De såret ham i hans innerste. De utløste den forbausende utfordrende måte han opp­ trådte på under forhandlinger og i selskapelig omgang. I sine erindringer snakker Friedrich von Holstein om den hovmodighet som kjennetegnet det gamle østerrikske dip­ lomati: «Bismarcks erfaringer om det i Frankfurt-tiden omvendte ham fra å være en våpendrager for Østerrike til å bli dets motstander.» Bismarck klarte det som ingen annen hadde greidd før ham: å overtrumfe denne hovmodigheten. I Frankfurt-årene 1851-59 ble han fullt og fast over­ bevist om at Preussen ikke kunne tillate at Det tyske for­ bunds stilling ble konsolidert. Han resonnerte slik: For-

OTTO VON BISMARCK

355

bundet ble dominert av Østerrike. Lot man det bli ster­ kere, betydde det bare at Østerrikes innflytelse ble større. Alt nå tok han sikte på det mål som han senere skulle nå — å sprenge forbundet ved en krig med Østerrike og der­ etter bygge opp noe nytt. Han aktet å knytte forbindelse med den nasjonale enhetstanke. Men denne skulle utnyt­ tes til å gi Preussen en ledende stilling, gjøre det til en stormakt. Det måtte ikke gå den motsatte vei: Preussen var ikke til for å tjene de nasjonale strømningene. I og med at Bismarck utformet dette programmet, fri­ gjorde han seg helt fra den ultrakonservative prøyssiske doktrinarismen, som hadde dominert ham under revolu­ sjonen i 1848-49. Heretter handlet han bare i samsvar med sin egen overbevisning og oppfatning, og han var helt innstilt på å utnytte, slå i stykker og omskape. I den mening er Bismarck en av 1800-tallets store revolusjo­ nære skikkelser.

Fredrik Vilhelm 4. og Otto von Bismarck i 1848. Samtidig tresnitt. Den 33 år gamle Bis­ marck sto da ved begyn­ nelsen av sin politiske karriere.

356

VENDEPUNKTET

«Fremfor alt ingen sentimentale allianser, hvor bevisst­ heten om å ha gjort en god gjerning blir lønnen for edel oppofrelse,» skrev Bismarck i begynnelsen av 1850-årene. «Sympatier og antipatier overfor utenlandske makter eller personer kan jeg ikke rettferdiggjøre på grunn av min pliktfølelse som medlem av vårt utenriksstyre.» Sympa­ tier? Nei, helt bestemt ingen sympatier. Men antipatiene levde inne i ham med en styrke som hos få av hans samti­ dige. I sine memoarer sier Holstein kort og nøkternt at i sin russiske politikk ble Bismarck etter 1875 ledet av sitt hat, og at den derfor ble usunn. Slik forholdt det seg neppe. Sikkert er det imidlertid at han fra Frankfurt-tiden og fram til 1866 ble drevet av en hatsk antipati mot Østerrike. Man kan godt forstå at en ultrakonservativ politiker, en av dem som etter de liberales mening lenge sto Bismarck særlig nær, kalte ham «en lekkerbisken for Satan». Bis­ marck måtte lære seg å innse, mente han, at «Guds hellige lov også gjelder for statsmenn og diplomater». Man kan forstå at Vilhelm 1. gyste over hans likegyldighet overfor moralske og legitimistiske prinsipper, og at kronprinses­ sen, dronning Victorias og Alberts eldste datter, Victoria, betraktet ham som «den onde mann», det godes fiende. I 1859 ble Bismarck forflyttet fra Frankfurt, prinsregenten utnevnte ham til ambassadør i St. Petersburg. Selv likte han det ikke. Som han selv uttrykte det, kunne han gjøre sitt land større tjenester enn noen annen i forbunds­ dagens «revehule, hvis ganger jeg har lært å kjenne, nød­ utgangene medregnet». I Frankfurt hadde han funnet sin form og spilt en rolle, som man hadde lagt merke til langt utenfor Tysklands grenser. Han skulle gjerne ha fortsatt sin direkte kampanje mot Østerrike. I St. Petersburg gjorde han det indirekte. Hans innberetninger til Berlin var fulle av kaskader av argumenter mot at Preussen skulle gripe inn mot Frankrike under den fransk-østerrikske krig i 1859. Han raste mot det som i hans øyne bare artet seg som narraktig nasjonal sentimentalitet, en politisk dum­ het som kunne bli en dyr historie for Preussen. Det var ingenting han heller ville enn at Østerrike ble isolert og

OTTO VON BISMARCK

357

dermed tapte krigen. Hans største kilde til glede i hele den første tiden i St. Petersburg var følgende iakttagelse: hele Russland, fra tsaren og rikskansleren og nedover, hatet Østerrike — man hadde ikke glemt den fiendtlige hold­ ning som Wien-regjeringen hadde inntatt under Krim­ krigen. Hans fremste mål var nå å få i stand et forbund mellom Preussen og Napoleon 3.s Frankrike. Vilhelm 1. og de konservative kretser rundt ham steilet ved denne tanken, for dem var det annet keiserdømme en revolusjo­ nær foreteelse som umulig kunne forenes med legitimitetens prinsipp. På ny måtte Bismarck konstatere at det tyde­ ligvis alltid var hans skjebne å måtte bekjempe dumheten. Han fastslo også at fyrster virkelig ikke var noe som for­ tjente ens underdanige beundring. Han kunne ikke begripe hvorfor ikke Preussen skulle kunne alliere seg med det napoleonske Frankrike, så sant et slikt forbund gagnet dets interesser. «Vi kan bare drive politikk med det Frankrike som virkelig eksisterer,» skrev han. «Vi kan ikke utelukke det fra våre kombinasjoner.» I St. Petersburg hadde Bismarck det i det hele tatt kje­ delig. Han vanket ved hoffet, han vant tsarens, Alexander 2.s bevågenhet, og med kjølig skepsis studerte han riks­ kansleren, fyrst Aleksander Michailovitsj Gortsakov. Han drev jakt, og han reiste og lærte Russland å kjenne. Men helst fulgte han den européiske storpolitikk fra sin fjerne observasjonspost. Og aller mest interesserte han seg på sin utålmodige måte for utviklingen i Berlin, som vi har sett gikk inn i en kritisk periode på denne tid. Det begynte alt å gå rykter om at Bismarck var utsett til å ta ledelsen i en tilspisset situasjon. Og det var det han ville mest av alt. Dette var det eneste som virkelig ville kunne tilfredsstille ham: å regjere, befale og bestemme. Men den etterlengtede kallelsen til regjeringsbordet i Berlin kom ikke. I stedet ble han sendt som ambassadør til Paris, og i slutten av mai 1862 kom han til den franske hoved­ stad. «Jeg lengter etter å få noe å gjøre, jeg vet ikke hva jeg skal ta meg til» — slik het det i et av hans første brev til hustruen etter ankomsten til Paris. Han vantrivdes, hans

358

VENDEPUNKTET

indre spenning øket, han kunne ikke ta seg sammen, frem­ deles var det andre oppgaver, av langt større rekkevidde, som foresvevet ham. Det som nå hendte, hører ikke til verdenshistorien. Men man kan ikke forbigå det, hvis man vil danne seg en virkelig forestilling om Otto von Bismarcks vesen. Han ba om permisjon, og i begynnelsen av august 1862 reiste han til Syd-Frankrike, der han slo seg ned i Biarritz. Og her glemte han alt som skjedde omkring ham, hans ner­ vøse ærgjerrighet og maktlyst ble dempet ned, han gikk ikke lenger og ventet på det telegrammet fra Berlin som skulle avgjøre hans skjebne. Han ble helt privatmann og menneske. Det var en kvinne som var skyld i denne for­ vandlingen, den 22-årige fyrstinne Orlov, hustruen til den russiske ambassadør i Paris. Det utviklet seg en idyll som vakte de varmeste følelser hos den forelskede Bismarck; de ble tydeligvis besvart, og de inspirerte ham til noen av de mest inntagende brev som har flytt fra hans penn. Han skrev til Johanna og fortalte om den unge damen; henført og gutteaktig skildret han sin daglige omgang med henne og hennes mann, deres utflukter, strandbad og musikktimer. Han kalte Katharina «den mest bedårende av kvin­ ner, original, humoristisk, klok, elskelig, ung og søt». Og senere, da han i midten av september hadde sagt adjø til Katharina i Avignon og hun som minne hadde gitt ham en olivengren hun selv hadde plukket, uttrykte han i sine brev til henne sin dype takknemlighet for det hun hadde skjenket ham: «Nei, jeg har ikke glemt de fortryllende ukene, jeg vil aldri glemme denne tiden, så full av dårskap og munterhet og poesi. Den gode Gud skjenker oss kanskje den nåde at vi neste sommer får oppleve alt dette enda en gang. Men jeg tviler på det: like lite som en rose blomstrer to ganger, like sikkert er det at en slik deilig, sorgløs tid ikke gjentar seg.» Og da den unge fyrstinnen plutselig døde i 1875, skrev Bismarck noen gripende linjer, der han tok avskjed med henne og med den side av sitt vesen som hun hadde ap­ pellert så sterkt til: «Tapet av en kvinne som Kathi betyr at det er slokket en solstråle som gledet alle og enhver som

OTTO VON BISMARCK

359

«En lærling i statskunst tar avskjed med sin mester for å begynne egen forretning.» Karikatur i «Kladderadatsch» fra 1862 da Otto von Bismarck ble kalt hjem fra Paris for å tre inn i regjeringen. Keiser Napoleon peker på tronstolen, som bærer datoen for statskuppet, 2. desember (1851), og sier: «Vis nå at hos meg kan man lære noe.»

hadde den lykke å bli streifet av den. Minnet om den tid da jeg opplevde denne fortryllelsen har fulgt meg gjennom politikkens psykiske påkjenninger og motbydeligheter som et siste gjenskinn av en skjønn og svunnen dag.» Bare noen dager etter avskjeden i Avignon fikk Bis­ marck Roons telegram. Det betydde en ny forvandling: nå gikk han helt opp i den rolle som han passet best i, den hardt realistiske politikers rolle. I begynnelsen av oktober 1862, altså umiddelbart etter hans opphøyelse, foregikk en av de berømte scenene i Bismarcks liv, strålende skildret i hans erindringer. Han hadde reist til Jiiterbog for å møte sin monark, som opp­ holdt seg i Baden-Baden, og nå utspant det seg en merke­ lig samtale i den mørke jernbanekupéen under reisen til Berlin. Vilhelm var sterkt deprimert, han hadde slett ikke overvunnet sin sterke mistro mot den mann som var blitt hans fremste rådgiver og nå satt ved siden av ham og ga ham råd. Han så fremtiden svart i svart, han kunne nøy­

360

VENDEPUNKTET

aktig forutse, sa han, «hvordan det hele kommer til å ende. Der, på Opernplatz, utenfor mine vinduer, vil man først hugge hodet av Dem og litt senere av meg. . .» Da han tidde, svarte jeg med et kort spørsmål: «Og se­ nere, Deres Majestet?» «Senere? Jo, senere er vi døde,» svarte kongen. «Ja,» fortsatte jeg, «da er vi døde, men dø må vi jo i alle tilfelle før eller senere. Kunne vi gå under på en anstendigere måte? Jeg i kamp for min konges sak og Deres Majestet ved at De med Deres eget blod besegler Eders kongelige rettigheter av Guds nåde, uansett om det skjer på skafottet eller på slagmarken . . .» Jo lenger jeg talte i denne ånd, desto mer opplivet ble kongen, og han levde seg inn i rollen som offiseren som kjemper for kongedømme og fedreland . . . Han følte seg som en offiser som har til oppgave å forsvare en bestemt stilling på liv og død. Dermed var han ført inn på en vei som var i samsvar med hele hans tankeverden. I løpet av noen minutter gjenvant han sin sikkerhet og til og med sin munterhet.» Dette var fra Bismarcks side en mesterlig psykologisk taktikk. Men, føyer han til i sine erindringer, «vår stilling var likevel alvorlig nok». Den var så alvorlig at han fant det best halvveis å dementere det beryktede uttrykket blod og jern. I private samtaler forklarte han at det han hadde ment med det ganske enkelt var dette: kongen be­ høvde «blod og jern», det vil si soldater, en sterk armé, ikke taler i landdagen. Man kunne ikke støtte seg til slike taler, hvis man ville føre det tyske spørsmål fram mot en løsning. Under ingen omstendigheter hadde han villet true med å bruke makt mot andre tyske stater. Men han medga at han kunne ha vært forsiktigere i valget av sine ord. Forsiktighet var nå en egenskap som Bismarck aldri kom til å erverve seg. I den brytningstid som nå var inn­ ledet, snakket han med hensynsløs og gallesur åpenhet om det han mente, og det han aktet å gjøre. Hans forakt for motstanderne ble dypere og mer intens, særlig for dem han måtte kjempe med i deputertkammeret. Til en nær utenlandsk venn fra ungdomsårene skrev han på denne

OTTO VON BISMARCK

361

tid: «Her i landdagen er jeg nødt til å høre på ualminnelig usmakelige innlegg av ualminnelig barnslige og opphis­ sede politikere. Som ambassadør hadde jeg, selv om jeg var embedsmann, en følelse av å være gentleman. Som minister er man en helot [slave i Sparta], Disse pratmakerne kan sannelig ikke regjere Preussen.» Bismarck erklærte at hvis ikke deputertkammeret bevil­ get de penger som monarken krevde for å kunne gjennom­ føre sin hærreform, ville han, ministerpresidenten, regjere uten at budsjettet var vedtatt på forfatningsmessig vis. Dette var et klart brudd på konstitusjonen og en krigser­ klæring. Junkerne i herrehuset ble begeistret og kunn­ gjorde at nå ville «våre fyrsters strenge militære ånd» triumfere, men erklæringen ble møtt med en meget fast motstand, en motstand som var båret av den dypeste overbevisning, i deputertkammeret. Overfor kongen frem­ holdt Bismarck støtt og stadig at medlemmene av kamme­ ret ganske enkelt var en samling farlige revolusjonære, som fremfor alt tok sikte på å korrumpere arméen og un­ dergrave «soldatenes og offiserenes troskap». Argumentet forfeilet aldri sin virkning, uansett hvor grovt det forfals­ ket virkeligheten. Den opposisjon som nå tok opp kampen mot den nye ministerpresident, besto hovedsakelig av embedsmenn og professorer, leger og advokater, gode prøyssere, nasjonalt følende tyskere, trofaste tilhengere av kongehuset, som ville slå vakt omkring forfatningen og den bestående retts­ orden. Til dem hørte Rudolf von Gneist, professor ved Berlins universitet og en internasjonalt berømt rettslærd, spesialist i engelsk forfatnings- og forvaltningshistorie. Han formante ministerpresidenten til å tenke på at «troen på en fast moralsk og rettslig orden» var en hovedhjørnesten i tysk samfunnsliv. Til samme krets hørte også histo­ rikeren Heinrich von Sybel, professor i Bonn og grunnlegger og utgiver av «Historische Zeitschrift». Det var han som under en av de opprørte debattene i disse dager lot falle de skarpe ord at «ministrene og majoriteten i dette kammer taler forskjellige språk og handler i samsvar med ulike moralske lover». Størst av dem alle, allerede

362

VENDEPUNKTET

verdensberømt på grunn av sin «Romische Geschichte», som første gang utkom i årene 1854-56, var Theodor Mommsen, professor i klassisk historie ved universitetet i Berlin og senere nobelpristager i litteratur. «Vokt dere, mine herrer,» sa han i et av sine innlegg, «at ikke denne stat, som hittil på samme tid har vært en militærstat og en intelligensstat, blir forvandlet slik at intelligensen for­ svinner og bare det militære blir igjen». Nær disse menn sto en ung historisk forfatter, Heinrich von Treitschke, som senere i likhet med Sybel skulle bli en av Bismarcks mest ytterliggående beundrere, men som nå flammet av harme over det han måtte være vitne til. Han skrev: «På spørsmålet hva Preussen domineres av i dag, kan jeg ved en kjølig overveielse bare finne ett svar: for ministrenes vedkommende av en frivolitet, som gjør en svoren ed så lett som en fjær, for kongens vedkommende av en blind­ het som tillater at frekke sofister forvandler svart til hvitt og det skjønne til noe heslig, en blindhet som i fornuftige menns øyne ikke kan virke tilregnelig.» «Nå setter valgsvindelen i gang,» skrev Bismarck til sin hustru høsten 1863. Og en svindel var det også på sett og vis — på grunn av hans egne forholdsregler. Han øvet press på embedsmennene, han kunngjorde at hver offent­ lig tjenestemann gjorde seg skyldig i en grov tjenestefeil, hvis han stemte med opposisjonen. Dette var noe helt nytt. Ny var også den teknikken som han brukte for å realisere dette prinsippet: embedsmenn som satte sine navn under fremskrittspartiets opprør, ble avskjediget eller tvangsflyttet fra Berlin. Slike menn som Gneist og Mommsen våget ikke regjeringen å gå løs på — de var alt­ for berømte. Men omkring tusen andre personer ble ram­ met av denne systematiske forfølgelsen; de fikk støtte av et hjelpefond som nå ble opprettet. Ny i sine prinsipper var videre den forordning som ble utferdiget i juni 1863, og som var et forsøk fra Bismarcks side på å kue den pres­ sen han hatet så inderlig: en streng sensur ble innført og avisene ble stilt under politikontroll. Dette tiltaket vakte en storm av indignasjon både innen- og utenfor Preussen. Det gikk så langt at kronprins Fredrik Vilhelm, som var

OTTO VON BISMARCK

363

Tyske avislesere i 1840-årene. Utsnitt av et samtidig maleri av Johann Peter Hasenclever, som er særlig kjent for sine bilder med stemninger fra tysk «Gemiitlichkeit», den fredelige borgerligheten, som Bismarck rusket kraftig opp i. Før 1848 kunne ikke avisene behandle politisk stoff, og i 1863 stilte Bismarck dem igjen under streng sensur. Avisene ble derfor ikke særlig spennende, noe som tydelig fremgår av Hasenclevers maleri.

påvirket av liberale idéer, mente at han burde komme med en offentlig protest. Og i egenskap av formann i en nyopprettet forening for pressefrihetens beskyttelse an­ modet Gneist en rekke ikke-prøyssiske universiteter om å avgi en uttalelse om hvorvidt regjeringens nye presseforordning kunne sies å være i samsvar med forfatningen. Svaret var enstemmig: forordningen var opplagt forfatningsstridig. Det var et rent voldsregime Bismarck nå innførte. Men de som trodde at hans handlinger bunnet i reaksjonære junkeridéer, tok skammelig feil. De som håpet at hans program tok sikte på å virkeliggjøre det erkekonservative

364

VENDEPUNKTET

hoffpartis tanker, ville ha fått et sjokk om de hadde visst hvem det var han søkte kontakt med våren 1863, altså nettopp på den tid da han kneblet pressen: den radikale revohisjonsmann Ferdinand Lassalle. Litt senere fortalte Bismarck en av sine medarbeidere at Lassalle hadde oppsøkt ham flere ganger og vært «meget underholdende». Sant nok var han en fantast, og hans verdensanskuelse en utopi, sa Bismarck. Men han la ut om denne på en så spirituell måte at man gjerne lyttet til ham. Han var den beste av alle fremtredende talere på den tid. I politisk henseende var hans fiendskap mot fremskrittspartiet kjærkommen. Derfor kunne man en tid la ham fortsette sin agitasjon, med det forbehold at man måtte gripe inn mot den i det rette øyeblikk. Sannheten var at da Bismarck kalte Lassalle til seg, var det i en viktig sak. Hans fremste innenrikspolitiske mål En tysk familie omkr. 1850. Kobberstikk av Hugo Burkner. Den borgerlige familie-idyll, som særlig i Tyskland ble betraktet som det ideelle ved midten av 1800-tallet, ble mønster også for de borgerlige kretser i de nordiske land. På bordet står en såkalt «studerlampe» med oljebeholderen (til høyre) over lampens nivå.

OTTO VON BISMARCK

365

Den tyske sosialistlederen Ferdinand Lassalle (1825-64). Da den tyske arbeiderforening ble grunnlagt i mai 1863, ble Lassalle foreningens første president. Arbei­ derne flokket seg om ham, men bare få meldte seg inn i foreningen. Et år etter starten hadde den ennå bare 4600 medlemmer i hele Tysk­ land. På samme tid reiste Lassalle til Genéve for å gjennomgå en vannkur. Der traff han en tidligere venninne, som skulle giftes bort mot sin vilje. Lassalle ble vilt forelsket i henne og ble etter kort tid ut­ fordret til duell på pisto­ ler av den vordende ekte­ mann. Lassalle døde tre dager etter duellen på grunn av skuddsåret.

var på denne tid å knuse det liberale fremskrittspartiet. Han visste at Lassalle ville det samme. For å nå dette målet overveiet han et middel som sikkert ville være kjær­ komment for den unge arbeiderlederen: innførelsen av alminnelig stemmerett. For monarken, for hoffpartiet, for junkerne, ja, også for de storborgerlige liberale var det ingenting som var mer forhatt enn alminnelig stemmerett. Men det var den Bismarck ville drøfte med Lassalle. Ferdinand Lassalle var født i Breslau i 1825. Han til­ hørte en rik jødisk kjøpmannsfamilie, han studerte filosofi og jus og kom i sin ungdom inn i radikale kretser. Etterat Karl Marx i 1848 hadde omvendt ham til sosialismen, fikk han et tiår senere en ledende stilling innen tyske arbeiderkretser. I løpet av noen år gjorde han en meget bemerkelsesverdig innsats: han vakte de tyske arbeidere til politisk bevissthet, og han gjennomførte organiseringen

366

VENDEPUNKTET

av dem. I sitt «arbeiderprogram» av 1862 kalte han ar­ beiderne «den klippe som fremtidens kirke skal bygges på». I dette program satte han også fram kravet om al­ minnelig stemmerett. Han visste at de liberale kretser, det kapitalistiske og proletarfiendtlige fremskrittspartiet, aldri ville gå med på dette kravet. Han var også klar over at under de da rådende forhold kunne arbeiderne aldri sette det igjennom av egen kraft. De måtte skaffe seg en for­ bundsfelle. Hvorfor ikke sikte høyt, på det høyeste? Hvor­ for ikke forsøke med monarkiet, representert av Otto von Bismarck? Den var dristig denne tanken om å forene makten og massen — for Bismarcks vedkommende så dristig at han hemmeligholdt sine forhandlinger med den revolusjonære proletarleder. En demokratisk stat med diktatorisk ledelse — det var den idéen man nå lekte med, da Bismarck satt i sitt arbeidsrom og lyttet til Lassalles begeistrede og strå­ lende utlegninger av sitt syn på utviklingen: en ny tid sto for døren, arbeiderne skulle gå til storm mot den kapita­ listiske borgerklasse, de skulle ta ledelsen og deretter råde bot på den forferdelige armod innen proletariatet. Han moret Bismarck, denne kvikke, kyniske og samtidig idea­ listiske, romantiske og samtidig realistiske fribytter. Han talte et språk som Bismarck forsto, og Lassalle begrep også det som på radikalt hold ble kalt ministerpresidentens «cæsariske politikk». Bismarck skulle representere makten, Lassalle skulle mobilisere massen — dette var enkelt, det tjente formålet og var likevel så sensasjonelt: en virkeliggjørelse av disse tanker ville ha vært det samme som en dødsdom over det gamle klassesamfunnet, over junkere og liberale fremskrittsmenn. Det ville ha betydd en revolusjon. Da Lassalle døde i 1864 — han falt i en duell som følge av en kjærlighetsaffære — hadde Bismarck skrinlagt disse tankene. Han var klar over at han bare kunne bryte ned den seige innenrikspolitiske motstand ved noen oppsikt­ vekkende seire på den ytre front. For ham måtte veien til den endelige seier gå gjennom utenrikspolitikken, antage­ lig eller sikkert gjennom en eller flere kriger.

DET POLSKE OPPRØR I 1863

367

Polske frihetskjempere henrettes under oppstanden i 1863. Samtidig litografi. I midten står den russiske general, grev Michael Muravjev, som ble beryktet over hele Europa for sin grusomhet. Han lot 2000 polakker henge, og i alt kostet oppstanden 30 000 polakker livet.

DET POLSKE OPPRØR I 1863 Det polske opprøret i 1863 ble bare en episode, selv om den var av dypt tragisk art. Den rolle Bismarck spilte da de polske frihetskjempere og patrioter ble jaget til døde, er et av de mest brutale innslag i hans liv. Han handlet helt i den ånd som preget et av hans brev noen år tidli­ gere: «Hugg inn på polakkene, til de oppgir ånden. Jeg har all medfølelse med deres stilling. Men hvis vi vil bestå, kan vi ikke gjøre annet enn å utrydde dem. Ulven kan ikke noe for at Gud har skapt den slik den er. Men likevel skyter man den i hjel, når man kan det.» Omtrent på samme tid ytret han i en annen forbindelse: «Enhver fremgang for den polske nasjonalbevegelse er et nederlag for Preussen.» I begynnelsen av 1860-årene hadde det begynt å gjære i russisk Polen. Som naturlig var, ble tsarens polske under-

368

VENDEPUNKTET

såtter revet med av de nasjonale frihetsstemninger i Europa. De krevde selvstyre. Både Alexander 2. og Gortsjakov la stor vekt på å få dempet uroen, og tsaren var ikke uvillig til mindre innrømmelser. Men forberedelsene til et væpnet opprør gikk sin gang. De russiske myndigheter gjorde et mottrekk: de utarbeidet en plan for militær tvangsrekruttering av unge polske patrioter. Planen ble avslørt og kuppet slo feil. I stedet brøt opprøret ut i januar 1863. En frihetsregjering ble opprettet. Europa ble rørt og opprørt. Overalt, i Skandinavia, Eng­ land, Frankrike og Tyskland, fulgte man de polske patrioters kamp med den varmeste sympati. I Paris overveiet Napoleon 3. å ile dem til unnsetning — Polens frigjøring var jo et av punktene i hans alminnelige idealistiske pro­ gram, et punkt som forresten også ble ivrig støttet av kei­ serinnen. En eneste ledende européisk politiker stilte seg hensynsløst avvisende mot polakkene: Otto von Bismarck. Bismarck slo til nesten omgående. Knapt en uke etterat opprøret var brutt ut, sendte han en omhyggelig utvalgt representant til tsaren: Vilhelm l.s generaladjutant general Konstantin von Alvensleben. Han var kjent for sine erkereaksjonære anskuelser og derfor godt skikket til det opp­ drag som her ble betrodd ham. Med tsaren traff han en avtale, som straks ble godkjent av Bismarck og som gikk ut på at Russlands og Preussens arméer skulle støtte hver­ andre under nedkjempelsen av det polske opprøret. De skulle således ha rett til å overskride sine respektive lands grenser under forfølgelsen av de polske frihetskjempere. Som en svensk avis skrev, påtok den prøyssiske regjering seg «å tjenstgjøre som Russlands håndlanger under bøddelgjerningen i Polen». Avtalen skulle være hemmelig. Men Bismarck sørget selv for at den ble kjent. På et ball som kronprinsparet ga, talte han vidt og bredt om det som hadde fått ham til å slutte denne avtalen. Man visste aldri hva som kunne skje i Russland, sa han. Polskvennlige stemninger rådet ved Russiske tropper paraderer i Warszawa etterat det polske opprøret høsten 1863 var slått ned.

370

VENDEPUNKTET

hoffet. Nedenfra truet revolusjonen. Kanskje ville den russiske regjering beslutte seg til å avstå Polen. Og da måtte Preussen sette seg i besittelse av landet. «Vi skal germanisere Polen på tre år,» tilføyde Bismarck. Overfor Vilhelm 1. hevdet ministerpresidenten at han hadde gjort sitt land en stor tjeneste ved denne konven­ sjonen angående Polen: avtalen hadde gjort Alexander 2. og den russiske regjering meget takknemlige, og dette ville i fremtiden bli et verdifullt aktivum for Preussen. Men dette var ikke sant. Gortsjakov var slett ikke begeistret over Bismarcks aksjon; han mente at Russland meget godt kunne klare dette opprøret på egen hånd. Han var nær­ mest indignert over det hele. Sterkt opprørt var man også i de fleste andre land, ikke minst i Preussen selv, der opposisjonen karakteriserte avtalen med tsaren som et nytt eksempel på Bismarcks vanlige voldspolitikk. «La oss i det minste respektere menneskeligheten og humanitetens lover!» — lød en av de bitre kommentarer i deputert­ kammeret. Bismarck var ikke i noen lett situasjon da han ble stilt opp mot veggen, dels av opposisjonen i Berlin, dels også av det franske diplomati. Han måtte ty til de rene løgner for å redde seg. Imens gjorde Frankrike, Storbritannia og Østerrike forestillinger i St. Petersburg — men altfor svake til at de kunne få noen virkning. Og mens det ble utveks­ let noter og ført diplomatiske samtaler ble polakkene ned­ kjempet med de mest brutale midler. Ved årsskiftet 1863-64 var opprøret definitivt knekket. Senhøstes 1863 hadde Napoleon 3. foretatt en ny manøver. Han hadde ikke våget å gripe inn militært for å støtte polakkene. Han ville ikke bryte med Russland. Men han sa til seg selv at noe måtte han gjøre for å markere sin stilling og sin innflytelse og for å vise sin gode vilje. Han lette etter noe som kunne iscenesettes i stor stil. Resultatet var planen om en kongress i Paris, der man ikke bare skulle behandle det polske problem, men også alle andre européiske stridsspørsmål, og som så ofte før fremholdt han at avtalene av 1815 var satt ut av kraft og at man måtte skape en erstatning for dem. «Det er ikke av forfen-

HELMUTH VON MOLTKE

371

gelighet jeg tar dette initiativet,» het det i hans innby­ delse. «Fordi jeg er den suverén som man tiltror ærgjer­ rige planer fremfor alle andre, er det en hjertesak for meg å vise at mitt eneste mål er å nå fram til en ordning som kan skjenke Europa tilfredshet uten noen omveltninger.» Det ble ikke noen kongress. Storbritannia sa nei. Russell erklærte kort og godt at Hennes Majestets regjering ikke kunne innse annet enn at avtalene av 1815 fremdeles sto ved makt. Med disse ordene ble Napoleon 3.s plan torpe­ dert. Med dem sprengtes også det fransk-britiske venn­ skap, som var blitt grunnlagt i midten av 1850-årene. Frankrike begynte å bli meget ensomt. Bismarck var ikke riktig fornøyd med det britiske svaret. Han mente det var forhastet. Han ville gjerne ha inn­ funnet seg på en européisk kongress — den ville ha gitt ham en kjærkommen anledning til å tre fram for verden. Bare noen uker etter at Napoleon 3. hadde sendt ut sin innbydelse, kom meldingen om at kong Fredrik 7. av Danmark var død. Det betydde at det slesvig-holstenske spørsmål på ny ble aktuelt.

HELMUTH VON MOLTKE I sine etterlatte opptegnelser forteller Friedrich von Holstein at i de spenningsfylte dagene umiddelbart før utbruddet av den fransk-tyske krig i 1870, var det en offi­ ser som meldte seg hos generalstabssjefen, grev Helmuth von Moltke, i et eller annet tjenesteanliggende. Han fant Moltke liggende på en sofa, der han leste en av Walter Scotts romaner. Da offiseren sa noe om hvor eiendomme­ lig det var at generalen syslet med slik lektyre i et øyeblikk som dette, svarte Moltke: «Hvorfor ikke? Alt er parat. Det eneste vi nå behøver, er å trykke på knappen.» Alt i 1864 begynte det hele å bli klart, i hvert fall var man kommet et godt stykke på vei. Noe av det viktigste som hendte i Preussen i 1860-arene, var at den hærreformen som monarken var så ivrig for, ble gjennomført med stoi presisjon og fart midt under den hissige politiske

372

VENDEPUNKTET

kamp. Nye regimenter ble oppsatt, de nye tekniske opp­ finnelser ble tatt i bruk for hæren, og man innførte tennnålsgeværet, som hadde langt større ildhastighet enn de gamle våpen. De «strålende bataljoner i verdens beste hær» ble nå til virkelighet, de bataljonene som Bismarck trengte for å kunne gjennomføre den prøyssiske makt­ politikk. De ble ledet av Helmuth von Moltke, som siden 1857 var sjef for generalstaben og lenge før sin død i 1891 anerkjent som Tysklands største feltherre. Moltke var født i 1800 og altså allerede en tilårskom­ men mann, da han ble stilt overfor sin store oppgave: å lede de tre krigene som Bismarck fremtvang og som ble grunnlaget for et samlet tysk rike under Preussens ledelse. I slutten av sitt liv karakteriserte Bismarck ham slik: «Et meget sjeldent menneske, den systematiske pliktoppfyllelses mann, en egenartet natur, alltid rede og ubetinget påli­ telig, samtidig kjølig helt inn i hjerteroten.» Det folk i al­ minnelighet festet seg mest ved, var den fåmæltheten han forskanset seg bak. I et brev til sin hustru innrømmet han selv at han var klar over at han var altfor innesluttet og derfor altfor ofte virket uvennlig — det var hans gledeløse ungdomsår som hadde gjort ham slik, sa han, år som hadde tilføyd ham «ulegelige sår». Det var de harde årene ved kadettkorpset i København, der han fikk sin første oppdragelse, og den tiden da han som ung offiser slo seg fram i Berlin, ensom og fattig. Han lærte seg sitt yrke grundigere enn noen av kameratene og tilegnet seg dess­ uten stor almendannelse. Engang sa han at om han selv hadde fått velge sin karriere, ville han sannsynligvis ha studert historie dg arkeologi, og trolig endt som professor i historie. Den unge Austen Chamberlain så ham i 1887 på en av hans spaserturer i Tiergarten i Berlin og skrev senere: «Hadde han ikke båret uniform, ville man bak denne slanke skikkelsen, disse regelmessige trekk, dette fine og kloke ansiktet, denne edle pannen ha ant en stor tenker, kanskje en professor i metafysikk.» Keiserinne. Eugénie traff ham i 1856 og ble imponert mot sin vilje: han var, sa hun, «en ordknapp herre, men langtfra noen drømmer, alltid spent og spennende».

HELMUTH VON MOLTKE

373

Helmuth von Moltke. Skisse av Adolf von Menzel fra 1865. Moltke fikk sin tørste utdannelse i København hvor han gikk på krigsskolen fra 1812-18. Hans far bodde da i det danske Holstein. I 1821 søkte sønnen avskjed fra den danske hær for å gå i Preussens tjeneste, hvor han kom til å bety så meget for Tysklands samling.

Det var ikke ved sin evne til å oppflamme og begeistre han førte sine tropper til seier — for det var noe han manglet, sa hans franske motstander, nemlig «de sonore ord». Han vant sine slag først og fremst takket være den geniale fantasi og den uovertrufne presisjon som han utar-

374

VENDEPUNKTET

beidet og gjennomførte sine planer med. Han hyllet «den hensynsløst hurtige handling», bygget på den strengeste planmessighet. Hans vederheftighet og pålitelighet gjorde at hans landsmenn behandlet ham med en dyp respekt, som han selv i sin uovervinnelige beskjedenhet fant tem­ melig besværlig. Uten Moltke hadde Bismarck neppe kunnet gjennom­ føre sitt program. Disse to menn er forgrunnsfigurene i det prøyssiske og det tyske skuespill på denne tid. Ved siden av dem slutter krigsminister Roon opp som nummer tre. Det var tider da det rådet en sterk spenning mellom Bismarck og Moltke. Det hendte at generalstabssjefen kom med grove anklager mot regjeringssjefen: man kunne Generalstabssjef Helmuth von Moltke (1800-91), krigsminister Al­ brecht von Roon (1803-79) og Preussens ministerpresident Otto von Bismarck (1815-98). Utsnitt av Anton von Werners maleri fra 1870.

KRIGEN I SLESVIG-HOLSTEIN I 1864

375

ikke betro Bismarck strategisk viktige nyheter, sa han en­ gang under den fransk-tyske krig. Man visste nemlig aldri om han ville holde tett med dem. Bismarck kvitterte med å snakke om den «rovfuglprofil» som kjennetegnet Moltke. Men under mindre presserende forhold gikk de­ res samarbeid knirkefritt, på tross av Bismarcks maktlystne selvopptatthet og Moltkes sterke aversjon mot den sivile embedsstand. Vi finner dem sammen — med Roon som tredjemann — den sommerdagen 1870, da krigen med Frankrike ble provosert. Med uvanlige talegaver hadde Moltke hevdet at man burde benytte anledningen og slå til. Men det hadde sett dystert ut helt til Bismarck fant en utvei. I dette øyeblikket for Moltke opp, slo seg for brystet og utbrøt: «Hvis jeg får oppleve å føre tyskerne til seier over franskmennene, da kan djevelen gjerne ta dette gamle benrangelet.» For Moltke var Frankrike arvefienden. Alt da han over­ tok stillingen som sjef for den prøyssiske generalstab, var han klippefast overbevist om at en krig mellom fransk­ menn og tyskere måtte komme før eller senere. Men veien til krigen med Frankrike gikk over to andre kriger: med Danmark og med Østerrike.

KRIGEN I SLESVIG-HOLSTEIN I 1864 I desember 1862 hadde Bismarck hatt en merkelig sam­ tale med den østerrikske ambassadør i Berlin, grev Karolyi, som omgående sendte sin regjering en innberetning om den. Han hadde, skrev han, lyttet forferdet og samtidig betatt til det som «denne eiendommelige mann» åpent og uanfektet hadde sagt til ham, «som om han ikke var hans mulige fiende, men hans pålitelige venn». Bismarck kon­ staterte at forholdet mellom Østerrike og Preussen var dårlig, så dårlig at en krig var uunngåelig, hvis ikke for­ bindelsene ble bedre. Men skulle dette la seg gjøre, måtte Østerrike legge om hele sin politikk. Ellers ville det «mane fram katastrofer». Det måtte forlegge «monarkiets tyng­ depunkt til Ungarn» og oppgi hele sin innflytelse i Nord-

376

VENDEPUNKTET

Tyskland; til gjengjeld ville Preussen støtte Østerrikes in­ teresser i Italia. «Vi må» — og dette var kjernen i Bismarcks resonne­ ment — «få den luft som er nødvendig for vår politiske eksistens og maktstilling.» Denne diplomatiske dommedagspreken danner bak­ grunnen for hendelsene i 1864-66. Den ble utfylt med noen ord som Bismarck hånlig slynget ut i deputert­ kammeret våren 1863: «Hvis vi finner det nødvendig å føre krig, kommer vi til å gjøre det med eller uten sam­ tykke fra dere.» Når Fredrik 7. døde, skulle — ifølge Londonavtalen av 1852 — prins Kristian av Gliicksburg etterfølge ham både som konge av Danmark og som hertug av Slesvig og Hol­ stein. Det gjorde han også under navnet Kristian 9. Men hertug Fredrik av Augustenborg satte også fram krav på hertugdømmene, enda hans ætt ifølge Londonavtalen ut­ trykkelig hadde avstått fra alle krav i Slesvig og Holstein. Situasjonen ble ytterligere forviklet på grunn av det slesvig-holsteinske spørsmåls uendelig innviklede karakter — det er ingen mulighet eller anledning til å gå inn på det i enkeltheter her hvor det utelukkende har interesse på grunn av den rolle det kom til å spille i Bismarcks og Europas politikk. Holstein var et rent tysk land, mens Slesvigs befolkning hadde et sterkt dansk innslag. Holstein tilhørte Det tyske forbund, mens Slesvig aldri hadde vært politisk forenet med Tyskland. Men samtidig skulle her­ tugdømmene være «for evig udelelige» og gjorde krav på det. Problemet var hvordan man skulle regulere deres statsrettslige stilling i forhold til det danske kongerike. Utallige forslag var her blitt lagt fram, og mange forsøk var gjort. Det siste var at den danske riksdag kort før Fredrik 7.s død i november 1863 hadde vedtatt en felles forfatning for Danmark og Slesvig. Dette tiltaket var i samsvar med den liberale danske opinions ønsker: den ville oppgi Holstein og til gjengjeld innforlive Slesvig helt i det danske kongerike. Stemningen i Tyskland ble opphisset. Man beskyldte den danske regjering for å ha brutt de internasjonale avta-

KRIGEN I SLESVIG-HOLSTEIN I 1864

377

Kong Kristian 9. og dronning Louise av Danmark og deres seks barn. Fotografi fra omkring 1865. I forreste rekke mellom foreldrene sees prins Valdemar som ble dansk admiral, og til høyre prinsesse Thyra, senere gift med den tyske hertug Ernst August av Cumberland. I annen rekke sees fra venstre: kronprins Fredrik, som ble konge i 1906, ett år senere enn sin sønn, Haakon 7.' Alexandra, gift med Edvard 7. av England, og mor til dronning Maud; deretter Dagmar, som ved sitt ekteskap med Alexander 3., ble russisk keiserinne i 1881 under navnet Maria Fjodorovna. Hennes sønn Nikolai ble myrdet under revolusjo­ nen, men hun selv levde til 1928. Ytterst til høyre sees prins Wilhelm, som i 1863 ble valgt til konge i Hellas under navnet Georg 1. Han ble myrdet i 1913.

ler og man krevde kraftige motforholdsregler. Man ville — og denne oppfatning ga seg sterke uttrykk på forbunds­ dagen i Frankfurt — «befri» hertugdømmene fra avhengig­ heten av Danmark og skape en ny tysk stat av dem. Med begeistring tok man seg av augustenborgerens sak, fordi tyskerne i Slesvig-Holstein ville ha ham. «Vi er ikke retts­ løse livegne, som man kan skalte og valte med på samme måte som med on bøling,» proklamerte disse tyskerne. «Uten vårt samtykke, som bare kan gi seg uttrykk gjennom våre stender, kan man ikke endre tronfølgen i våre land. Vi holder fast ved vår egen hertug, og det er augustenborgeren.»

378

VENDEPUNKTET

Den tyske opinions lidenskapelige standpunkt i disse spørsmål, dens påstand om at det var en æressak for alle tyskere å komme sine slesvig-holsteinske brødre til hjelp lot Bismarck helt kald. Han hadde sitt eget syn på dette problemet. I bunn og grunn ga han en god dag i hvordan det gikk med innbyggerne i hertugdømmene. Det eneste som interesserte ham, var om og hvordan Preussen kunne slå mynt på den nye konflikten. Han ville ikke ha noen ny tysk stat, som bare kom til å styrke Det tyske forbund. Derfor stilte han seg kjølig avvisende til augustenborgerens krav. Det han ville, ga han uttrykk for i familiekretsen nyttårsnatten 1863-64. Keudell forteller at da Bismarck hadde smakt på den punsjen Johanna hadde laget, sa han henvendt til sin svoger: «De «evig udelelige» må en gang bli prøyssere. Det er det målet jeg har i sikte. Om jeg klarer å nå det, står i Guds hånd. Men jeg kan ikke ta ansvaret for at prøyssisk blod skal flyte bare for at det kan skapes en ny tysk stat, som alltid kommer til å stemme mot oss sammen med alle de andre i Det tyske for­ bund . . . Danskenes halsstarrighet vil antagelig skaffe oss det vi behøver, nemlig en krig.» Med andre ord: det Bismarck egentlig ville, var en prøyssisk erobring av hertugdømmene. Han utkastet også denne tanken på et regjeringsmøte. Kong Vilhelm sympa­ tiserte med augustenborgerens krav og ble forferdet: Bis­ marck måtte være full, utbrøt han; han fraba seg alt slikt snakk. Men hans mimsterpresident lot seg ikke stanse. Han slo inn på erobringsbanen. Erich Eyck har skrevet om Bismarcks «geniale mester­ skap» i denne forbindelse, hans «nesten legendariske dyk­ tighet, hans ubegrensede rikdom på åndelige og dialek­ tiske hjelpemidler». Men, tilføyer Eyck, man kan ikke fatte det egentlige innhold og arten av denne kampen, hvis man «av personlig trang til sympati eller beundring legger inn nasjonale eller bent fram etiske motiver i den. Det er den rene makt- og kabinettspolitikk som her feirer sine triumfer. Karakteren av denne makt-, ja, erobringspolitikken understreker Bismarck på det berømte sted i sine memoarer, der han forteller at han kraftig hadde opp-

KRIGEN I SLESVIG-HOLSTEIN I 1864

379

muntret kongen til å erverve hertugdømmene ved å minne ham om at alle hans nærmeste forfedre, til og med hans bror, hadde utvidet den prøyssiske stat ved å legge nye områder under seg ... I en tid da de fleste statsmenn unn­ gikk en politikk som stred mot den almene opinion innen deres folk, viste Bismarck seg ufølsom overfor alle utslag av tysk nasjonalfølelse. Kanskje er dette en av hemmelig­ hetene ved de seire som han overrasket verden med.» Bismarcks standpunkt var dette: man måtte la verden få vite at den danske regjering hadde gjort seg skyldig i et flagrant brudd på gjeldende avtaler, og at man med alle midler måtte få den til å oppheve den felles forfatning for Danmark og Slesvig og gå tilbake til bestemmelsene i London-protokollen. Dette var innholdet i den avtale som han sluttet med Østerrike — den østerrikske regjering fulgte hans manøvrer med dyp mistenksomhet og våget ikke å slippe Preussen til på egen hånd i hertugdømmene. Dei etter lot Bismarck forbundsdagen vedta en beslutning om at Holstein skulle besettes av forbundstropper. Julen 1863 ble også denne beslutningen satt i verk. Og nå viste Den danske fregatten «Sjælland» angripes av prøyssiske kanonbåter utenfor Riigen 17. mars 1864. Utsnitt av et samtidig tresnitt i Illustreret Tidende. Dette var en av de meget få trefninger til sjøs under den dansk-tyske krig i 1864.

380

VENDEPUNKTET

Prøysserne stormer Dybbøl skanser 18. april 1864. Tresnitt av Wil­ helm Camphausen. De danske styrker ved Dybbøl tellet knapt 10 000 mann, da prøysserne angrep med 37 000 og et overlegent artilleri, og de danske tap utgjorde ca. 4 800 mann. Slaget ved Dybbøl ble en stor skuffelse for alle som hadde håpet på et nært samhold i Norden. Dan­ mark hadde ventet hjelp fra Norge og Sverige mot det tyske angre­ pet. Men hjelpen kom ikke. I Norge falt det i denne anledning mange bitre ord, særlig fra Bjørnson og Ibsen («En broder i nød»). Noen få frivillige nordmenn og svensker deltok.

det seg at Bismarck hadde fullstendig rett: danskene var «halsstarrige». De avviste det ultimatum Preussen og Østerrike tilstilte dem 16. januar 1864 og som krevde at de innen 48 timer skulle oppheve novemberforfatningen. Dermed rykket prøyssiske og østerrikske tropper inn i Slesvig. Det som nå fulgte, var en tragedie. Det lille Danmark måtte kjempe alene mot begge de tyske stormakter. Sym­ patiene var overveiende på Danmarks side. Riktignok hadde Palmerston sommeren 1863 uttalt i parlamentet at Danmarks integritet og rettigheter måtte respekteres, og at danskene ikke ville bli stående alene, hvis de ble truet for alvor. Men Palmerston var «nå gammel og glemsk, skiftevis forsiktig og ivrig», sier hans biograf Bell. Og «hans siste tragiske anstrengelse for å bevare Englands

KRIGEN I SLESVIG-HOLSTEIN I 1864

381

prestisje i det slesvig-holsteinske spørsmål», munnet ut i et nederlag som var sterkt ydmykende for ham. Victoria motarbeidet som rasende statsministeren i hans danskvennlige holdning: «Mitt hjerte er helt på tyskernes side,» skrev hun. Hva Bismarck angår, så lurte han ham. Og det britiske folk ville ikke gå i krig, hvor sterkt det enn følte for danskene. Det ville heller ikke Napoleon 3., som ikke våget å skride inn mot Preussen. Endelig svek også Sverige-Norge, der Karl 15. hadde drømt om å gripe inn på dansk side. Men både den svenske og den norske regje­ ring trakk seg ut av spillet da situasjonen begynte å se alvorlig ut. Slik gikk det til at slaget om Dybbøl skanser, hvor den lille danske hær kjempet forgjeves mot en stor overmakt, ble innskrevet i historien. Hele Jylland ble be­ satt, og resten av landet var truet. Til slutt kunne den danske regjering ikke holde stand lenger. Resultatet ble en diktatfred, som ble undertegnet i Wien den 30. oktober Danske kanoner kjøres bort som krigsbytte under den dansk-tyske krig i 1864. Samtidig tresnitt.

382

VENDEPUNKTET

1864: Holstein og Slesvig skulle avstås til keiseren av Østerrike og kongen av Preussen. «Hvis stormen en dag bryter løs, vil det vise seg at vi kan svømme bedre i høyere bølger enn andre mennesker,» sa Bismarck i 1865. To ting var han helt overbevist om: at det ville lykkes ham å provosere en krig med Østerrike, om han så ønsket, og at han ville vinne denne krigen. «Med diabolsk energi truet han Østerrike med sine skarp­ ladde våpen,» sier Rudolf Stadelmann i en interessant studie over Moltke. Ved en avtale i Gastein i august 1865 ble byttet i den danske krig fordelt. Østerrike skulle ta hånd om forvalt­ ningen av Holstein, mens Preussen fikk Slesvig på sin part. De «evig udelelige»» hertugdømmene var blitt delt. Men dette kunne knapt oppfattes som annet enn en fore­ løpig ordning. Det var akkurat slik Bismarck ville ha det og slik fikk han det også. Den danske krig hadde i høy grad styrket hans posisjon, og den hadde gjort et meget sterkt inntrykk på Vilhelm 1. Han følte seg lykkelig over de triumfer hans armé hadde feiret og takknemlig mot den mann som hadde muliggjort hele aksjonen. I et brev til Bismarck talte han med dyp anerkjennelse om «den sjeldne klokskap, utholdenhet og energi», som hittil hadde kjennetegnet ministerpresidentens politikk, og han bekref­ tet sine ord ved å opphøye Bismarck i grevestanden i 1865. Monarkens undersåtter begynte også i økende grad å dele hans følelser. På konservativt hold etterlyste man «et indre Dybbøl»: man krevde kapitulasjon overfor Bis­ marcks forfatningspolitikk. Så fort gikk det nå ikke. Men i de liberale kretser tok det til å spre seg rådløshet og for­ virring. At Bismarck selv hadde en sterk fornemmelse av dette omslaget til hans fordel, fremgår blant annet av noen ord han rettet til den britiske ambassadør i Berlin, med hen­ blikk på den danske krig og oppgjøret med Østerrike: «Når man om våren slipper buskapen ut på beite, pleier vi her i Tyskland å la oksene slåss uten at vi legger oss bort i det. Da vinner den sterkeste oksen, spørsmålet er

PREUSSEN ANGRIPER ØSTERRIKE

383

brakt ut av verden, og resten av sommeren hersker det fred. Det er på den måten jeg har gått fram. Jeg har kjem­ pet meg igjennom og kommer vel i fremtiden til å få mindre vanskeligheter.»

PREUSSEN ANGRIPER ØSTERRIKE

Noen måneder etter undertegnelsen av avtalen i Gastein reiste Bismarck til Biarritz. I Villa Eugénie hadde han der en samtale med Napoleon 3. Vi kjenner ikke detaljene i denne samtalen, men den forårsaket en vill rykteflom. Sikkert er det imidlertid at mens de to herrer spaserte fram og tilbake på terrassen foran villaen, dreiet samtalen seg om Preussens mål, dets forhold til Østerrike og dets stilling i Nord-Tyskland. Men sannsynligvis forlot Bis­ marck Biarritz uten å ha oppnådd noe vesentlig. Napoleon hadde vært elskverdig, men etter alt å dømme reservert, Napoleon 3. og Bismarck i Villa Eugénie i Biarritz høsten 1865. Kari­ katur i «Kladderadatsch». Napoleon 3. med familie besøkte badeste­ det Biarritz ved Biscayabukten hver sommer, og byen ble derved et møtested for hele den fornemme verden. I 1855 bygget han Villa Eugénie, hvor han ofte holdt diplomatiske konferanser.

384

VENDEPUNKTET

han ga ingen løfter og kom heller ikke med noe krav. Han var vag og unnvikende, trolig var han klar over sin økende underlegenhet og sine minkende krefter. På tross av Gastein-avtalen var Bismarck helt innstilt på at Slesvig og Holstein skulle innforlives i Preussen. Dette visste man også meget godt i Wien. På ny begynte situasjonen å bli kritisk. Den 28. februar 1866 trådte den prøyssiske regjering sammen. Bismarck grep ordet. Han erklærte at alt som hadde hendt i de siste år, ja, at hele den historiske utvik­ ling nødvendiggjorde et militært oppgjør med Østerrike. Det ville være et skjebnesvangert misgrep å forsøke å unngå det, sa han. Han anmodet om at det ble opptatt forhandlinger med Italia om en alhansetraktat, og at man skulle forsøke å få Napoleon 3. til å gi garantier for at han ikke ville gripe inn mot Preussen i tilfelle av en østerrikskprøyssisk krig. Kongen kom med innvendinger. Han understreket sin uvilje mot en krig med Østerrike, «Preussens naturlige forbundsfelle», og mot et samarbeid med Frankrike. Kronprinsen erklærte seg enig med sin far. Likevel ble Bismarcks forslag vedtatt, og han skred omgående til handling. 8. april ble det i Berlin undertegnet en avtale om at Italia skulle erklære Østerrike krig, så snart Preussen slo til. Lokkemidlet var Venezia. Men betegnende nok skulle avtalen bare gjelde i tre måneder fremover. Bismarck ville handle fort. Neste skritt: Bismarck fikk sin konge til å skrive et per­ sonlig brev til Napoleon 3. med forslag om «en meget intim og meget spesiell entente» mellom Frankrike og Preussen. På ny vek Napoleon unna. På ny viste han sin ubesluttsomhet. Han var helt på det rene med hvor betyd­ ningsfull hans holdning var, sett fra Bismarcks synspunkt. Men han kunne ikke bestemme seg. Han kunne ikke få seg selv til å velge mellom Preussen og Østerrike. Endelig: den 9. april overleverte Bismarck forbunds­ dagen i Frankfurt en skrivelse, der han slo til lyd for en reform av Det tyske forbund. En slik reform kunne bare

PREUSSEN ANGRIPER ØSTERRIKE

385

virkeliggjøres, hvis man sammenkalte et tysk parlament som var valgt på grunnlag av alminnelig stemmerett. Den mann som nå i cirka tre år konsekvent hadde satt seg ut over den prøyssiske forfatning og regjert helt dikta­ torisk, trådte altså nå plutselig fram som forkjemper for et demokratisk-nasjonalt program. Monarken gyste. «Dette er jo en revolusjon,» stammet han. På de fleste hold ble da også Bismarcks nye sjakktrekk møtt med stor skepsis. Aller mest drastisk uttalte vittighetsbladet «Kladderadatsch» seg: det skrev at det ville bli nødt til å innstille sin virksomhet, for når det gjaldt å være vittig, kunne det ikke konkurrere med ministerpresidenten. Bismarck var imidlertid meget fornøyd med sitt verk. Til en utenlandsk diplomat sa han at forslaget om et folke­ valgt tysk parlament ville skape stor forvirring og antage­ lig føre til krig. I en annen forbindelse uttalte han: «Jeg har fått en konge av Preussen til å avbryte sin ætts intime forbindelser med huset Habsburg, til å slutte en allianse med det revolusjonære Italia, til å godta en eyæntuell overenskomst med det keiserlige Frankrike og til å foreslå i Frankfurt at forbundsavtalen blir forandret slik at den innebærer et demokratisk parlament. Det er en suksess jeg er stolt av.» Bismarcks labile tilstand på denne tid kom tydelig fram i en konflikt mellom ham og en av hans eldste venner. Den meget konservative Ernst Ludwig von Gerlach hadde engang vært med på å pense Bismarck inn på den poli­ tiske bane. Men dypt religiøs som han var, hadde de siste årene gjoit ham mer og mer overbevist om at ministerpresidentens maktpolitikk ikke harmonerte med lovene for den kristne etikk. Disse bekymringene ga han uttrykk for i en avisartikkel, der han særlig skarpt fordømte provoka­ sjonene mot Østerrike. Under det siste møtet mellom de to tidligere venner ble Bismarck skaket av et ubendig raseri, som han ikke gjorde noe forsøk på å tøyle. Gerlach noterer i sin dagbok: «Bismarck var tydelig meget opp­ brakt over meg, og sa at det var både viktig og tungt for ham at jeg hadde tatt parti «for Østerrike», «for Deres kjære Østerrike». Med en freidighet som helt forbløffet

Under en spasertur på Unter den Linden i Berlin 5. mai 1866 rettet studenten Ferdinand Cohen Blind sin pistol mot Bismarck. Han fyrte av uten å treffe og studenten ble kastet i fengsel. Kort etter tok han sitt eget liv. Attentatet styrket imidlertid ministerpresidentens stilling i Preussen. Samtidig tegning av Carl Rdchling.

meg benektet han alle aggressive aksjoner mot Østerrike og bedyrte at han ikke var noen dumrian som ville trekke sitt land inn i en krig. Han var brysk, blek, lidenskapelig opprørt, vennlige ord forekom ikke . . . Han sa at han helst hadde sett at morderen hadde drept ham.l Det var noe urolig og desperat ved hans holdning. Han snakket også om Gud, om bønnen — han sa noe slikt som at «det er Gud jeg gjør opp regnskapet med», og med det mente han vel med Gud alene, ikke med venner og partifeller.» «Krigen er sikker,» skrev en liberal politiker på samme tidspunkt, i begynnelsen av mai 1866. Han hadde rett. Nå var det ingen vei tilbake. Bismarck fremholdt skarpt at det var bedre å slå til først enn å la den østerrikske re­ gjering velge tidspunktet for krigsutbruddet. Han visste at han kunne regne med Russlands velvillige nøytralitet, og han gikk ut fra at Storbritannia ville innskrenke seg til å være «en fiendtlig, men talentløs tilskuer». Italia hadde han bundet ved aprilavtalen i Berlin. Det eneste uklare 1 Bismarck hadde kort tid i forveien vært utsatt for et mislykket attentat på Unter den Linden i Berlin (se illustr. ovenfor).

PREUSSEN ANGRIPER ØSTERRIKE

387

spørsmål var Napoleon 3.; et inngrep fra hans side kunne få ubehagelige konsekvenser. Ellers var Bismarck sikker på at han ville vinne sin krig. Han var klar over de forde­ lene Preussen hadde fremfor sin motstander: dets stats­ kasse var velfylt, og det hadde et godt utbygget jernbane­ nett, slik at troppene kunne føres raskt til fronten. Øster­ rike derimot kjempet med store finansielle bekymringer, og dets jernbanevesen var primitivt. «Et eneste fremstøt — et hovedslag — og Preussen kan diktere sine betingel­ ser,» sa Bismarck ved en anledning. Like fullt visste han så inderlig vel at han spilte et me­ get høyt spill. Gikk det galt med krigen, var han fortapt. I det øyeblikk de prøyssiske tropper satte seg i bevegelse — klokken tolv om natten 15. juni 1866 — var den britiske ambassadør i Berlin nettopp hjemme hos ham. Bismarck sa: «Hvis vi taper, kommer jeg ikke til å vende tilbake hit. Da vil jeg falle i det siste angrepet. Man kan dø bare en gang. Og blir man overvunnet, er det bedre å dø.» Det diplomatiske spill nærmet seg sin slutt. En av de siste dagene i mai lot Bismarck erklære i Frankfurt at hvis ikke det prøyssiske aprilprogrammet ble vedtatt, måtte han gripe til andre forholdsregler. 10. juni la han fram en plan om slike forholdsregler: Østerrike skulle utelukkes av forbundet, og deretter skulle det rekonstrueres på nytt grunnlag. Den østerrikske regjering svarte med å anmode om at forbundstroppene ble mobilisert mot Preussen. Forslaget ble vedtatt. 15. juni rykket prøyssiske tropper inn i Hannover og Sachsen. 21. juni fulgte Preussens formelle krigserklæring. Så begynte kampen — mellom Preussen på den ene side og Østerrike og så godt som alle de øvrige tyske stater på den annen. Til Bismarcks store forargelse felte Helmuth von Moltke senere den dom at krigen i 1866 måtte betraktes som en ren kabinettskrig: «Den sprang ikke fram av nødverge på grunn av en trusel mot vår egen eksistens, og heller ikke ble den fremkalt ved et krav fra den offentlige mening. Det var en kamp som man hadde betraktet som

388

VENDEPUNKTET

nødvendig i kabinettet, som man der lenge hadde tatt sikte på og rolig forberedt: ikke for å gjøre landevinnin­ ger, men for å trygge en ideell verdi — maktstillingen.» Moltke hadde aldri vært begeistret for tanken på en krig med Østerrike. Han var tynget av bevisstheten om at dette ville bli en kamp der tyskere sto mot tyskere. Men med sin snart legendariske presisjon hadde han utarbeidet sine planer for krigen. Alt var ferdig, da meddelelsen kom om at Det tyske forbund mobiliserte mot Preussen. Fra det øyeblikk hadde Moltke ledelsen. Etter fjorten dagers forløp hadde han avvæpnet Hannover, og Preussen hers­ ket nå over hele Tyskland nord for Main. Deretter kunne han fullføre sin oppmarsjplan mot Østerrike, som gikk ut på at hele den prøyssiske armé, delt i tre grupper, skulle samles i Bdhmen. Det var så meget viktigere for Moltke å fremtvinge en hurtig seier som italienerne hadde lidt et alvorlig nederlag ved Custozza. Seieren kom da også ved Koniggratz den 3. juli, der østerrikerne led et knusende nederlag. Kampen om herredømmet i Tyskland var der­ med avgjort. Det hadde skjedd i et tempo som syntes helt mirakuløst. Det er sagt at «denne suksessen var så stor, så klar og så skjebnemettet at det ikke er hendt noe som kan sammenlignes med den siden den dag Napoleon 1. med slappe tøyler red bort fra slagmarken ved Waterloo.» Det som nå fulgte, hører til de berømte scener i 1800tallets historie: Bismarcks kamp med sin konge og hans generaler, hans gråteanfall, hans trusler om å gå av — det hele bunnet i at Bismarck ikke ville ydmyke og enda mindre knekke Østerrike. Preussen ville kanskje få bruk for dets krefter i fremtiden, erklærte han. Derfor forlangte han at man omgående skulle slutte fred uten å kreve noen landavståelser av Østerrike. Vilhelm 1. strittet imot: han ville fortsette krigen helt til han hadde holdt sitt triumfinntog i Wien og tiltvunget seg noen østerrikske provin­ ser. Men som alltid måtte han til slutt bøye seg for sin fryktinngytende minister. Alt den 26. juli ble det under­ tegnet en preliminærfred i Nikolsburg, som ble fulgt av en definitiv fredsavtale i Praha en måneds tid etter. Øster­ rike anerkjente oppløsningen av Det tyske forbund og

PREUSSEN ANGRIPER ØSTERRIKE

389

Frans Josef etter Konig­ gråtz. Fransk karikatur. (Se også illustr. side 333.)

samtykket i den politiske nyskapning av Nord-Tyskland som Bismarck ville gjennomføre. I en særskilt paragraf ble det fastslått at Østerrike skulle avstå Holstein til Preussen. For Østerrikes vedkommende var dette det hele. Bis­ marck gikk videre. Hannover, Kur-Hessen, Nassau og Frankfurt am Main ble innlemmet i Preussen. De øvrige statene nord for Main, med Sachsen i spissen, skulle inngå som selvstendige enheter i Det nord-tyske forbund, som ble opprettet høsten 1866. I forbundet skulle Preussens konge føre forsetet med en forbundskansler ved sin side, og det skulle dannes et forbundsråd med represen­ tanter for alle de forskjellige stater. Videre skulle det bli en riksdag med ett kammer, hvis medlemmer skulle vel­ ges for tre år og med alminnelig stemmerett. (Kart nr. 99, bd. 33.) Bismarck ble forbundskansler. Vi er nå kommet til det stadium av utviklingen da vi kan gå tilbake til utgangspunktet for dette kapittel, nemlig

390

VENDEPUNKTET

Napoleon 3.s overveielser og valg av stilling umiddelbart etter den prøyssiske seier ved Koniggratz. Da han var kommet over det første lammende inntrykket, forsøkte han å ta seg sammen. Han instruerte sin ambassadør i Berlin om å kreve kompensasjoner for de tjenester han mente å ha ytet i sin egenskap av fredsmegler. Han kunne ikke stilltiende se på, sa han, at bare Preussen ble større. Og han presiserte sine krav: gjenopprettelse av grensene fra 1814 og Bayerns og Hessens avståelse av sine besittel­ ser på vestre Rhinbredd til Frankrike — iberegnet byen Mainz. Da den franske Berlin-ambassadør fremsatte disse kra­ vene, ble de omgående avvist. Bismarck sa at hvis Preus­ sen gikk med på slike forlangender, ville hele Tyskland komme i gjæring. Etter den krigen Vilhelm 1. hadde ført mot andre tyske stater, måtte han mer enn noensinne holde fast ved det løftet han engang hadde gitt, at han aldri ville tillate at en eneste tysk by ble avstått til en fremmed makt. Det var et svar, hvis innhold man ikke kunne ta feil av. Med det ville Bismarck ha sagt at fra og med nå var det ikke franskmennenes keiser som hadde ledelsen i storpoli­ tikken. Fra nå av ville Bismarck ha et ord med i laget. Vendepunktet var nådd.

Fedrelandet i fare

DET MEKSIKANSKE EVENTYR Verdensutstillingen i Paris våren 1867 ble et strålende skuespill, hvis mål var å demonstrere Frankrikes rikdom og charme på en blendende måte. Den ble besøkt av om­ kring ti millioner mennesker, blant dem to kronede stats­ overhoder, Vilhelm 1. av Preussen og Alexander 2. av Russland. Prinsen av Wales, den senere Edvard 7., kom også dit og kurtiserte med ungdommelig begeistring Hortense Schneider, som hadde hovedrollen i Offenbachs nye operette «Storhertuginnen av Gerolstein». Og publikum jublet over løyene med de tyske småfyrstedømmer, med fyrst von Steis-Stein-Steis, med general Boum, med baron Grog, med krigen, med alt det som Bismarck holdt på å kullkaste ved sin krig. På de franske scener ble Koniggratz forvandlet til en operette, er det sagt. Men tvers gjennom den løsslopne feststemningen skar noen ubarmhjertig rea­ listiske linjer som meddelte at nå hadde keiser Maximilian av Mexico falt for eksekusjonspelotongen. Bismarck betegnet den meksikanske affæren som «et forbausende mistak, en fantastisk dumhet», og etterverdenen må gi ham rett. Blant alle Napoleon 3.s virkelighetsfjerne tiltak tok intervensjonen i Mexico prisen. Selv er­ klærte keiserinne Eugénie senere at det var hun som var kommet med forslaget til den: «Jeg skammer meg ikke over den meksikanske ekspedisjon. Jeg beklager den. Men jeg rødmer ikke, når den blir nevnt.» Etterat Mexico i 1820-årene var blitt en selvstendig stat, hadde utviklingen der mildest talt vært uregelmessig. Revolusjoner og borgerkriger avløste hverandre. En monarkistisk og strengt katolsk retning kjempet mot liberale og republikanske strømninger. I 1861 fikk de liberales leder Benito Juårez makten. Han hadde indianerblod i

Keiser Maximilians henrettelse i Mexico 19. juni 1867. Samtidig maleri av Édouard Manet. Maximilians hustru, Charlotte, datter av Leopold 1. av Belgia, ble sinnssyk av fortvilelse over sin manns skjebne, men døde først i 1927, 87 år gammel. Generalene Mejia og Miramon, som flankerer keiseren, ble skutt sammen med ham.

årene, og var den første politiker i ledende stilling som ikke var hvit. Et av hans viktigste tiltak var å innstille rentebetalingen på de statslånene som det tidligere kon­ servative styre hadde klart å oppta. Dette fikk den britiske, den spanske og den franske regjering til å sende tropper til Mexico for å tvinge Juårez til å innfri sine forpliktelser. Storbritannia og Spania trakk seg snart ut av leken, men Napoleon slapp ikke ta­ ket. Keiserinne Eugénie hadde funnet på en glimrende idé, den som Rouher i et inspirert øyeblikk kalte «keiser­ dømmets store tanke»: det skulle opprettes et stort katolsk-monarkistisk velde i Mellom-Amerika. Man skulle

i

DET MEKSIKANSKE EVENTYR

393

la Montezumas gamle rike gjenoppstå som et lydland un­ der Frankrike og en barriere mot De forente stater. Blant de katolske dynastier i Europa skulle man prøve å finne en passende kandidat til tronen i dette meksikanske drømmeriket, som skulle gjøre Frankrike enda mer vel­ stående og enda mer ærerikt enn det allerede var. Man fant ham også i erkehertug Maximilian av Habsburg, den østerrikske keisers yngre bror. Man mente at han hadde kvalifisert seg ved de lederegenskaper han hadde vist som generalguvernør i Lombardiet-Venezia i 1857-59. I 1864 mottok Maximilian tilbudet om den meksikanske keiserkrone. Sammen med sin gemalinne Charlotte, en datter av kong Leopold av Belgia, reiste han til Mexico for å ta sitt keiserdømme i besittelse med støtte av den franske hær. Inn på scenen trådte nå en mann som skulle spille en viktig — og skummel — rolle i de følgende års historie: Fran^ois Achille Bazaine, marskalk av Frankrike. I spissen for de franske styrker erobret han Mexicos hoved­ stad, og dette var en ypperlig opptakt som fylte den fanta­ sifulle Eugénie med stor tilfredshet. Senere fikk hun

Den indianske bonde­ sønnen Benito Juårez (1806-72), som i 1861 ble valgt til president i Mexico. På det tids­ punkt var landets uten­ landsgjeld så stor at pre­ sidenten besluttet å inn­ stille tilbakebetalingene i to år. Det førte til Na­ poleon 3.s «meksikanske eventyr» og innsettelsen av Maximilian som kei­ ser. Etterat Juårez fikk bukt med borgerkrigen og Maximilian var skutt, ble han igjen president og fungerte som det til sin død i 1872.

394

FEDRELANDET I FARE

mindre grunn til å være fornøyd. Etter den første frem­ gangen gikk nemlig alt på skjeve. Maximilian fikk erfare at han langtfra var så velkommen som man hadde innbilt ham. Juårez tok opp kampen mot dem som hadde trengt seg inn i landet, og en stor del av befolkningen sluttet seg til ham. Maximilian ble stilt overfor vanskeligheter som han ikke kunne overvinne, og samtidig tok Bazaine til å legge planer for egen regning: hvorfor skulle ikke han, Napoleon 3.s marskalk, kunne gjøre samme karriere i Mexico som Jean Baptiste Bernadotte, Napoleon l.s mars­ kalk, hadde gjort i Sverige? Maximilians stilling ble til slutt så bekymringsfull at hans desperate og nervøse hus­ tru besluttet å vende tilbake til Europa for å bønnfalle Napoleon 3. om å sende forsterkninger til Mexico. Men keiseren avslo hennes bønn, han orket ikke lenger dette meksikanske eventyret. Han hadde fått annet å tenke på og andre oppgaver å sysle med: tre dager før Charlotte seilte fra Mexico var slaget ved Koniggråtz blitt utkjem­ pet. I februar 1867 ble Bazaine kalt hjem fra Mexico med sine styrker. Før han forlot skueplassen for sin fiasko hadde han tatt den forsiktighetsregel å ødelegge sine ammunisjonslagre — han hadde ingen plikt til å la keiser Maximilian dra nytte av dem, mente han. I sin habs­ burgske stolthet gjorde denne et siste forsøk på å bli herre over situasjonen, men det slo feil. Han ble tatt til fange og skutt av Juårez. Henrettelsen foregikk 19. juni 1867. Keiserinne Charlotte levde helt til 1927. Da hun døde, hadde hun vært sinnssyk i mer enn et halvt hundre år.

MELLOMKRIGSTID «Tenk dere en kirke, der de troende angstfylt og med lav stemme leser sitt Miserere i sidekoret, mens de siste tonene av Te Deum klinger ut i et orgelcrescendo i hovedskipet. Da får dere et bilde av de to sidene Frankrike kunne fremvise — det Frankrike som sank ned i skjel­ vende omtanke og fornuft, og det som lettroende og lett-

MELLOMKRIGSTID

395

sindig nektet å avbryte den gledens fest som keiserdøm­ met ville være.» Det er Pierre de La Gorce som har karak­ terisert den indre situasjon i landet i slutten av 1860årene med disse ord. Og man kan stille dette sammen med et lite situasjonsbilde, som en fremtredende engelsk historiker, sir Charles Oman, har tegnet i sine erindringer — et bilde der han vekker til live minnet om en opplevelse han hadde i Paris som liten gutt. I Tuileri-haven fikk han se «en trett gammel herre med et sykelig utseende» som hadde sunket ned på en benk: «Han var alt annet enn skrekkinnjagende med sin høye hatt og sin løst sittende redingote. Jeg tror knapt at jeg ville ha kjent ham igjen, om jeg ikke hadde lagt merke til hans velpleide, voksede mustasje. Bak ham sto keiserinne Eugénie, en strålende åpenbaring, rak som et spyd, i mine ungdommelige øyne det vakreste jeg hadde sett.» Foran dem marsjerte deres sønn keiserprinsen i spissen for en tropp gutter. Han kom­ manderte dem dyktig. «Hans mor smilte begeistret til ham. Gutten marsjerte bort, mens tilskuerne istemte et svakt ’Leve keiseren!’.» 20. september 1866 holdt Vilhelm 1. sitt inntog i Berlin etter den seierrike krigen mot Østerrike. Foran kongens vogn red Moltke og Roon, og ved siden av dem den egent­ lige seierherre, Otto von Bismarck. Noen måneder senere hadde den kjente tyskamerikaneren Karl Schurz en lang samtale med ham, og etterpå skrev han ned sine inntrykk av «den store mann, hvis navn fyller hele verden». Bis­ marck kom ham i møte med et vennlig smil og noen me­ get elskverdige ord — han var dengang 53 år gammel, sier Schurz, og «på høyden av sin legemlige og åndelige kraft». På en måte tok Karl Schurz feil. Kraft manglet den nord­ tyske kansler visselig ikke, langt ifra. Men den utviklet seg på bekostning av hans helse. Bismarck ble preget av en merkbar mangel på psykisk likevekt nettopp i disse år, da han nærmet seg målet for sine anstrengelser. Han inn­ rømmet det selv, han snakket om alderdomssvakhet og om at han burde gå av: «Jeg kan ikke spise, ikke drikke, ikke le, ikke røke, ikke arbeide.»

396

FEDRELANDET I FARE

Syklister i slutten av 1860-årene. Fransk litografi av P. Linder. Syk­ kelen er en såkalt Vélocipéde, som egentlig betyr «hurtig fot». Den er konstruert av franskmannen Ernest Michaux i 1862 og ble vist på verdensutstillingen i Paris i 1867. Velosiped er i våre dager blitt den alminnelige betegnelse for alle eldre sykler, også for den såkalte «Veltepeter» med stort forhjul og ganske lite bakhjul. Syklene var hverken forsynt med kulelager, gummiringer eller fjærer som i våre dager, og en sykkeltur på til dels meget dårlige veier var nok ikke fullt så fornøyelig som dette litografiet gir inntrykk av.

MELLOMKRIGSTID

397

Krigen med Frankrike var ikke til å unngå, sa Bismarck i 1868 til Karl Schurz: «Den vil bli oss påtvunget av franskmennenes keiser. Han er fullt klar over at han har mistet meget av sin prestisje, mer enn han har råd til. Så snart han kan si til seg selv at hans armé er rede til å slå til, kommer han til å sette inn alle sine krefter på å gjen­ vinne den anseelse som er en livsbetingelse for ham . .. Etter mine beregninger vil denne krisen komme om to år. Vi må naturligvis være forberedt på den, og vi er det også. Vi vil seire, og resultatet vil bli helt det motsatte av hva Napoleon streber etter, nemlig Tysklands fullstendige samling og sannsynligvis også keiserens fall.» Noen måneder senere sa han: «Jeg er ikke redd for Frankrike. Vi er franskmennene langt overlegne. Vi har overveiet denne saken meget grundig. Alle våre generaler deler denne oppfatning. Hvis ikke Gud er oss unådig, kommer vi til å slå tilbake et fransk angrep og marsjere til Paris etter seieren . . . Når det tyske folk står militært samlet, er det det sterkeste i verden, og det har ingenting å frykte.» På samme tid kom Thiers med et av sine skarpeste inn­ legg mot det keiserlige styret på et møte i den lovgivende forsamling i Paris. «En mann har trådt fram,» utbrøt han, «en mann med et sjeldent skarpt blikk og en enda sjeld­ nere dristighet, når det gjelder å handle. Han bedømte stillingen helt riktig og så at det Østerrike han anklaget for å ruste til krig, ikke var rustet. Et ord fra oss hadde vært nok til å hindre krigen. Men vi har vaklet mellom alle mulige politiske standpunkter, i håp om at det engang ville komme en lykkelig sjanse. Det gjorde det også. Men den het Preussens storhet. Nå må det ikke begås en eneste feil til.» Dette visste keiseren. Det sto mer enn klart for ham at feilgrepenes, eventyrenes, de ulykksalige eksperimenters tid nå måtte være forbi, og at man måtte innrette seg etter de nye forhold og handle i samsvar med den harde virke­ lighet som Fiankrike nå var stilt overfor. Han gjorde sine siste forsøk på å mestre situasjonen, og de gikk i den rik­ tige retning. Men de ble stort sett resultatløse. Sammen

398

FEDRELANDET I FARE

med marskalk Adolphe Niel tok han et krafttak for å re­ formere hæren. Men Niel døde, og i sin selvforherligende konservatisme, sin tilbøyelighet til å leve i fortidens glans, stilte arméen seg avvisende til alle inngrep for å moderni­ sere den. Keiserens forsøk ble bare en halv forholdsregel, og de følere han sendte ut for å få i stand en allianse med Østerrike og Italia, førte heller ikke til noe. Da avgjørelsen kom, sto Frankrike helt uten forbundsfeller. Det var ingen som mente å burde komme landet til unnsetning. Avgjørelsen kunne bare bety ett av to alternativer, er­ klærte den intelligente og meget godt underrettede franske Berlin-ambassadør Vincent Benedetti i 1868: enten måtte Frankrike finne seg i at Praha-freden ble annullert og klart og tydelig anerkjenne eksistensen av et samlet tysk rike, eller det måtte være forberedt på en krig med hele det tyske folk. Dette var en oppfatning som Émile Ollivier sluttet seg til av fulleste overbevisning. Han holdt på det første alternativ: «Vi har oversittet sjansen til å stanse Preussen, ugjenkallelig oversittet den,» erklærte han. Ollivier var fransk regjeringssjef, da han kom med denne uttalelsen. Napoleon 3. var nå så syk at redaktøren av «The Times» mente det var på tide å gjøre nekrologen ferdig. I begynnelsen av januar 1870 hadde han gitt Olli­ vier i oppdrag å danne en liberal regjering. Det gjorde han, og han utarbeidet også en ny forfatning som skulle tilfredsstille den voksende opposisjon. I mai samme år ble det holdt en folkeavstemning: folket skulle svare på om det likte de liberale reformene eller ikke. Resultatet ble en stor seier for keiseren. Den knugende uroen ble mindre. Da sommeren gikk inn det skjebnesvangre året 1870, artet fremtiden seg lysere for det franske hoff enn den hadde gjort på lenge. Men optimistisk, ja, langt mer enn optimistisk, var også Léon Gambetta, en ung jurist som hadde tiltrukket seg oppmerksomhet og tatt sete i den lovgivende forsamling i 1869. Léon Gambetta var uten tvil en personlighet. Han var energisk, realistisk og opportunistisk, en glimrende taler med en røst som var like kraftig som klangfull og et ypperlig redskap for en ærgjerrig, skruppelløs og meget

MELLOMKRIGSTID

399

Léon Gambetta. Foto­ grafi fra omkr. 1880. Gambetta viste seg tid­ lig i besittelse av used­ vanlige evner. I 1860, 22 år gammel, var han ferdig sakfører, og kort tid senere kastet han seg med voldsom kraft og rike talegaver inn i poli­ tikken. Etter keiserdøm­ mets fall spilte han en ledende rolle i fransk politikk, inntil han døde i 1882, bare 44 år gam­ mel.

seiersviss demagog. Léon Gambetta avskydde Napoleon 3. og dyrket Mirabeau og Danton. Han visste på en prikk hva han ville: han bekjente seg åpenlyst til republikken. Han erklærte at hans mål var å styrte keiserdømmet, og han forsikret også at dette skulle lykkes ham. «Frankrike må nødvendigvis fullbyrde revolusjonen av 1789,» lød en av hans deklarasjoner. «Det er den oppgave som påhviler dette hundreåret. Vi kan ikke feire hundre­ årsminnet for begivenhetene i 1789 uten at folket selv har gjenerobret den arv som det har vært berøvet siden den 18. Brumaire.» Og henvendt til Ollivier utbrøt han: «Deres regjering er bare en bro mellom revolusjonen i 1848 og den fremtidige republikk. Dette er en bro som vi akter å benytte oss av.» Under et angrep på en bonapartistisk deputert erklærte han videre: «Desto bedre vil det være om Deres keiser vasker bort skamflekken fra 2. desember i Rhinens vann, og om han vinner fordeler ved den seier som jeg lengter etter. Republikken vil senere trekke fordeler av det.»

400

FEDRELANDET I FARE

Den siste uttalelsen må ses på bakgrunn av den sensa­ sjonelle nyhet som nådde Paris 2. juli 1870: en prins av huset Hohenzollern var utsett til konge av Spania.

TRONSTRIDIGHETER I SPANIA

Da Bismarck skrev sine erindringer i 1890-årene, viet han ett kapittel til skildringen av sin andel i det hendelses­ forløpet som førte til at prins Leopold av HohenzollernSigmaringen ble utpekt til konge av Spania og til slutt til utbruddet av den fransk-tyske krig. Om man skal tro hans egne ord, spilte han en ubetydelig og uskyldig rolle i denne affæren. Han understreker meget sterkt at han be­ traktet spørsmålet om den tyske prins’ kandidatur som temmelig betydningsløst. Han oppfattet det først og fremst som «et rent spansk anliggende», som i bunn og grunn ikke angikk Tyskland og i hvert fall ikke ham selv. Når han i det hele tatt befattet seg med denne saken, var det dens økonomiske side som interesserte ham: «I poli­ tisk henseende var hele spørsmålet meg ganske likegyl­ dig.» Det prøyssiske utenriksdepartement kunne med full rett erklære at regjeringen ikke visste noe om saken; den var et hohenzollersk familieanliggende som Vilhelm 1. utelukkende måtte ta seg av i egenskap av sin slekts over­ hode, ikke som konge av Preussen. Dessverre må det fastslås at man ikke kan feste noen tiltro til Bismarcks ord. Han var den største skuespiller på tidens storpolitiske scene. Det var bare en rolle han ikke passet til, rollen som politisk uskyldighet. Det han forteller i sine «Tanker og erindringer» er den rene le­ gende, som han utformet allerede mens disse begivenheter fant sted, og som han siden holdt envist fast på. Sann­ heten — den for Bismarck i høy grad ubehagelige sannhet — er, som vi nå vet, denne: Vilhelm 1. ville ikke at prins Leopold skulle motta den spanske krone. Prinsen selv ville det heller ikke. Hans far, fyrst Karl Anton, var nøy­ aktig av samme mening. Det var bare Bismarck som ville det, og som bak kulissene arbeidet med sin vanlige ruti-

TRONSTRIDIGHETER I SPANIA

401

nerte dyktighet og sin hensynsløse energi for å sette gjennom sin vilje. Sannheten er at han, som Karl Anton senere uttrykte det, benyttet det spanske tronfølgespørsmål til å fremkalle krigen med Frankrike, at han — som en av hans nærmeste medarbeidere hevdet gjentatte ganger — satte en felle for Napoleon 3. ved hele sin behandling av dette spørsmålet. I et anfall av vemod avla han forresten selv en dyster tilståelse: «Uten meg hadde ikke tre store kriger brutt ut, hadde ikke åtti tusen mennesker måttet sette livet til, hadde ikke foreldre, brødre, søstre og enker måttet sørge.» Hendelsene utviklet seg slik: høsten 1868 ble dronning Isabella av Spania avsatt og tvunget til å dra i landflyktig­ het. Det ble dannet en provisorisk regjering med general Juan Prim som drivende kraft, og denne søkte etter en tronkandidat. Dette viste seg ikke å være noen lett opp­ gave. Langt om lenge mente Prim — «med Gotha-kalenderen i hånden» — å ha funnet en løsning: han lanserte den unge hohenzollerprinsen som tilhørte en katolsk gren Isabella 2. av Spania, som mot sin vilje ektet sin «svakhodede» fetter, hertugen av Cådiz (bd. 18, side 447 ff). Uenig­ heten om valg av ekteskapskandidat ødela den gang det gode forhold mellom Storbritannia og Frankrike. I 1868 måtte hun abdisere fordi hennes privatliv hadde vakt alminnelig forar­ gelse, og denne gang ble drakampen om hennes etterfølger årsaken til den fransk-tyske krig. Til tross for Isabellas «forargelige privatliv» ble hun av paven tildelt «Den gylne rose» som belønning for dyd og fromhet. 19. Grimberg 19

402

FEDRELANDET I FARE

av ætten. Den første føleren kom i 1869, og den ble gjen­ tatt et års tid etter, da prins Leopold fikk et offisielt tilbud om kronen. Forhandlingene ble holdt strengt hemmelig. Men ryk­ tene tok til å svirre, og i Paris følte man seg ubehagelig berørt. En hohenzollersk prins på den spanske trone — det artet seg nærmest som en prøyssisk innringning av Frank­ rike, det fikk en til å tenke på keiser Karl 5.s makt, som hadde spilt en så skjebnesvanger rolle i Frankrikes historie. Napoleon 3. erklærte at Leopolds kandidatur hadde en franskfiendtlig tendens: «Frankrike kan ikke finne seg i det. For oss gjelder det å forebygge et slikt skritt.» Han instruerte sin Berlin-ambassadør, grev Benedetti, om å spørre Bismarck hva som egentlig var i emning. Bismarck vred seg unna. Han ga ingen ordentlig be­ skjed. Han snakket bare i alminnelige vendinger om de vanskeligheter som prins Leopold ville møte i Spania og sa at sannsynligvis ville både Vilhelm 1. og fyrst Karl Anton råde prinsen til ikke å akseptere tilbudet. Desto tydeligere uttalte han seg imidlertid til sin monark og den­ nes slektninger, og særlig etterat prins Leopold hadde fått den offisielle henvendelsen, satte Bismarck hele sin kraft inn på å få kongen til å gå med på planen. Han visste meget godt hva han gjorde. Han hadde bare ett mål i sikte: å gjennomføre Tysklands definitive samling. Men i slutten av 1860-årene begynte mulighetene for å kunne gjennomføre dette på fredelig vis å bli mildest talt disku­ table. I Syd-Tyskland, særlig i Bayern, hadde partikularistiske stemninger på ny begynt å få overtaket. En enig tysk opinion, som var grunnlaget for et samlet tysk rike, kunne bare skapes ved å provosere en krig, der det tyske folk sto som den angrepne og forurettede part. Derfor gjaldt det nå å sette franskmennenes følelser på høykant. Neuschwanstein i Bayern, bygget for Ludvig 2. i årene 1869-86. For å hevde sitt lands betydning overfor Preussens voksende makt lot Ludvig 2. bl. a. oppføre en rekke kostbare slott, som etterhånden skaffet ham en stor gjeld. Neuschwanstein vitner i særlig grad om hans utpregede romantiske tilbøyeligheter.

404

FEDRELANDET I FARE

Følgelig startet Bismarck hele sitt raffinerte intrigeapparat. Samtidig som han i dypeste hemmelighet korrespon­ derte med den spanske regjering, drev han sin monark, fyrst Karl Anton og prins Leopold skritt for skritt fram mot en godtagelse av det spanske tilbudet. Fra begynnelsen av hadde de stilt seg helt avvisende. De hadde ingen som helst lyst til å kaste seg ut i et eventyr, hvis storpolitiske konsekvenser de var fullt på det rene med. Men ut på for­ sommeren 1870 tok de til å vakle. Og den 21. juni ga Vil­ helm 1. sitt samtykke — «med tungt, meget tungt hjerte». Så langt hadde alt gått etter Bismarcks program. Men deretter inntraff en ergerlig hendelse. Meningen var at den spanske nasjonalforsamling skulle foreta sitt konge­ valg i begynnelsen av juli, men ved en misforståelse var forsamlingen blitt oppløst kort tid i forveien. General Prim kunne ikke lenger hemmeligholde saken. Han så seg nødt til å meddele den franske ambassadør — som han lengst mulig hadde ført bak lyset — at prins Leopold var blitt tilbudt den spanske krone, og at han også hadde akseptert. Den 2. juli slo denne nyheten ned i Paris som en bombe. Sett fra Bismarcks synspunkt var dette for tidlig. Kans­ leren hadde ønsket at hemmelighetskremmeriet skulle ha fortsatt helt til valget faktisk hadde funnet sted, og at man på den måten kunne ha stilt Napoleon 3. overfor et full­ byrdet faktum. Men det ble det altså ikke noe av. Den franske regjering fikk en sjanse til å blande seg opp i leken, og det gjorde den også, på en særdeles skarp måte. Den 6. juli holdt utenriksminister Antoine Alfred Agénor de Gramont under stormende bifall en tale i den lov­ givende forsamling, der han protesterte heftig mot at «en fremmed makt setter en av sine prinser på Karl 5.s trone og dermed forstyrrer den européiske likevekt til skade for Frankrike». Hvis denne planen ble til virkelighet, «vil vi vite å gjøre vår plikt, uten tvil og uten svakhet», sluttet Gramont sitt innlegg. Bismarck var kommet i en meget ubehagelig situasjon. Nå var det plutselig han som fremsto som fredsforstyrrer, nå var det ham den européiske opinion vendte seg ankla-

TRONSTRIDIGHETER I SPANIA

405

Otto von Bismarck i sitt arbeidsværelse på Varzin. Samtidig tresnitt. Dette godset, som Bismarck ofte trakk seg tilbake til for å hvile ner­ vene, lå omgitt av store skoger i det nordlige Pommern, ikke langt fra Østersjøkysten.

gende mot. Da han fikk nyheten om Gramonts uttalelser, befant han seg på sitt gods Varzin, der han på denne tid gjerne trakk seg tilbake for å pleie sine nerver og for å unngå ikke ønskelige samtaler med utenlandske diploma­ ter. Hans kommentarer lød: «Dette ser jo ut som om det blir krig. Dette hensynsløse språket ville ikke Gramont føre, hvis ikke krigen allerede var besluttet. Nå burde man mobilisere hele arméen og kaste seg over franskmennene. Det ville bety seier. Dessverre, av forskjellige grunner kan man ikke det.» Neste scene: 12. juli lot fyrst Karl Anton meddele at hans sønn hadde tilbakekalt sitt kandidatur. Det var akku­ rat dette Vilhelm 1. hadde ønsket. «En sten er falt fra mitt hjerte,» skrev han til dronningen. Den fredsvennlige franske statsminister delte disse følelser og trakk et lettel-

406

FEDRELANDET I FARE

sens sukk. Han mente at nå ble det ikke noen krig likevel, til tross for den opphissede stemningen i Paris og i hele Frankrike. Spørsmålet var avgjort. Man kunne vende til­ bake til sine dagligdagse bekymringer. Det var da Napoleon 3. fattet sin skjebnesvangre beslut­ ning, ivrig støttet av keiserinnen og ikke minst av uten­ riksministeren. Han ble i aller høyeste grad stimulert av denne diplomatiske seier — den første på lenge. Endelig hadde det lykkes ham å sette den mannen på plass, som så lenge hadde ydmyket ham, krysset hans planer, hindret hans aksjoner, undergravet hans prestisje og skjøvet ham til side som den ledende statsmann i Europa. Endelig var den dag kommet, da han kunne vise at franskmennenes keiser ikke lot seg behandle slik som det behaget den nordtyske kansler. Triumfen var stor og åpenbar. Men den skulle gjøres enda større: nå skulle man avpresse Vil­ helm 1. en forsikring om at han for det første var enig i fyrst Karl Antons erklæring, og at han for det annet ikke ville tillate at prins Leopolds kandidatur ble aktuelt igjen i fremtiden. Keiseren lot Gramont telegrafere til Benedetti og in­ struere ham med dette for øye. Og så bega ambassadøren seg, for å sitere Erich Eyck, «om morgenen den 13. juli til den samtale med den prøyssiske konge på kurpromenaden i Ems, som har sikret ham hans plass i menneskehetens erindring». Kongen var høflig, men i stigende grad avmålt, da han avslo den franske regjerings krav mens han spaserte sam­ men med Benedetti. Det var ikke mulig for ham, sa han, å avgi en bindende forsikring for fremtiden av den art Gramont krevde. For øvrig betraktet han hele affæren som avsluttet. Han lot ambassadøren forstå at han ikke hadde noe å tilføye i sakens anledning. Fra Ems avgikk et telegram til Bismarck, hvori kansle­ ren ganske kort ble underrettet om hva som var foregått. I denne meldingen het det at Hans Majestet foreløpig hadde besluttet ikke å motta den franske ambassadør (underforstått: når det gjaldt forhandlinger om det spanske tronfølgespørsmål), og at han etter den siste samtalen

TRONSTRIDIGHETER I SPANIA

407

hadde innskrenket seg til å meddele ambassadøren gjennom en adjutant at han hadde fått bekreftelse på at prins Leopold hadde trukket seg tilbake. «Hans Majestet» — slik lød sluttavsnittet i dette snart så berømte telegrammet — «ber Deres Eksellense overveie om ikke våre sendemenn så vel som pressen omgående bør få meddelelse om Benedettis nye krav og avvisningen av dem.» Bismarck satt nettopp til bords sammen med Moltke og Roon, da dette telegrammet kom. Kansleren hadde vært sterkt opprørt over den vending saken hadde tatt: han så sin store sjanse pulverisert, han så seg ydmyket og over­ vunnet. Han snakket vidt og bredt om at han ikke kunne bli sittende i sitt embede og truet med å gå av. Hans gjes­ ter delte hans følelser og forsto ham. Det rådet en dyster stemning ved det bismarckske middagsbord — helt til Ems-telegrammet kom. Kansleren nølte ikke et øyeblikk: naturligvis måtte det offentliggjøres. Men ikke i den form det forelå. Det måtte «redigeres». I en fart skrev Bismarck det hele om for å øke virkningen: den tyske almenhet skulle bli helt klar over at kongen av Preussen var blitt utsatt for en så grov fornærmelse at han hadde måttet snu ryggen til den franske ambassadør. Det franske folk skulle få vite at det ikke var av frykt for Frankrike Vilhelm 1. hadde samtykket i at prins Leopold trakk seg tilbake. Da Bismarck viste Moltke og Roon sin versjon av tele­ grammet, lyste de opp. Den ble omgående sendt til pres­ sen. Dette var Bismarcks «piskesnert mot Frankrike». Telegrammet skulle virke «som en rød klut på den galliske tyr», sa han til sine to gjester. Slik gikk det til at Bismarck likevel til syvende og sist ble den som tok spillet hjem. Nå inntraff nemlig det som han hele tiden hadde forutsett: de politiske lidenskaper flammet opp over hele Tyskland. Med ett slag ble motset­ ningene mellom nordtyskere og sydtyskere utslettet. Alle ble forenet i hatet mot den franske arvefiende. I Paris rådet lignende stemninger og følelser. Den franske ære sto på spill, ble det sagt. På Paris’ bulevarder hørtes ropet: «Til Berlin!»

408

FEDRELANDET I FARE

Den franske regjering besluttet å mobilisere. Og 19. juli utstedte den sin krigserklæring. «Det er et stort ansvar vi påtar oss,» sa Ollivier. «Men vi tar det med et lett hjerte.» «Bismarck håndterte det hohenzollerske kandidatur om­ trent som man håndterer en fyrstikk over en gasskran for å se om gassen er på,» uttalte von Holstein senere. Så begynte den krig om hvilken det er sagt — det er igjen Erich Eyck vi siterer — at «av alle kriger på 1800tallet har ingen hatt tilnærmelsesvis en så langvarig og dyptgående virkning som den fransk-tyske i 1870-71. Den sådde en tvedrakt og et hat som langt overgikk til og med de svarteste pessimisters verste forventninger... To verdenskriger er vokst fram av den, og ingen kan si når Europa, når verden, vil gjenfinne den fred som ble båret til graven 13. juli 1870.»

DEN FRANSK-TYSKE KRIG 1870-71 Keiserinne Eugénie benektet senere på det heftigste at hun noensinne var kommet med den uttalelsen som Thiers tilla henne: «Dette er min krig!» Det var generalenes feil at krigserklæringen ble utstedt, sa hun: de hadde alle som én garantert at Frankrike ville seire. De hadde bedyret at den franske armé aldri hadde vært i bedre stand enn da, at den ved en overveldende offensiv ville sprenge Tysk­ land og oppsluke Preussen, og at den uten den minste vanskelighet ville finne veien til Jena på ny. Tyve år etter skrev Zola en roman om krigen i 1870-71, bygget på hans egne minner fra den tid. Han bekrefter den skjebnesvangre rolle som tradisjonene fra Napoleon l.s dager spilte i juli 1870. Så sent levde ennå Frankrike på en legende: «legenden om den franske soldat som dro jor­ den rundt med sin pike og sitt fylte glass og erobret hele verden, mens han gnålte på omkvedet i en munter vise. En korporal og en håndfull soldater fikk veldige arméer til å bite i gresset.» Denne legenden ble knust med en hurtighet som var både forferdende og forbløffende. I løpet av noen uker ble

DEN FRANSK-TYSKE KRIG 1870-71

409

(Salkrie

-£uu[eriit (?) (fugeniez dte foanifcfje cSo-eilige

En tysk karikaturtegner presenterer keiserinne Eugénie i sitt galleri av berømte personer. Tegningen, som er fra 1870, understreker keiserinnens katolske tro som førte til bigotten. Hennes bibel og mange krusifikser, over dypt utringede kjoler, hindret henne ikke i å tråkke mennesker under fot og svinge krigsfakkelen. I teksten settes det et spørsmålstegn ved hennes titel og om hun ikke er mer ez7z? - rask enn heilig.

den uovervinnelige napoleonske armé forvandlet til «en fortvilelsens hær: selve nederlagets veldige proporsjoner ga den en dyster glans av storhet». Frankrike var dårlig forberedt, sier Zola: «hverken befal eller soldater kunne holde stand mot fienden, denne fiende som man så forak­

410

FEDRELANDET I FARE

telig hadde sett ned på, men som viste seg sterk og mektig, med en mønstergyldig disiplin og en fullkommen teknikk». Den krig som for Frankrike skulle bli «et triumftog fra Strasbourg til Berlin», fikk karakter av et tilbaketog etter den første lille fremgangen ved Saarbriicken. Alle, ikke bare franskmennene, men hele Europa, alle med unnta­ gelse av Bismarck og den tyske generalstab, hadde ventet seg en fransk lynkrig. I stedet opplevde man at den franske mobilisering ble en fiasko: i begynnelsen av au­ gust hadde man bare stilt opp 275 000 mann, og ikke over en halv million, som man hadde regnet med. I stedet ble man vitne til hvordan de tyske styrkene, 535 000 mann, under Moltkes ufeilbarlig sikre ledelse rykket inn i Elsass og Lothringen «med matematisk nøyaktighet». Bismarck fulgte sin kongelige herre i felten. Han var i et glimrende humør nå da avgjørelsen var falt, og han hadde fått det slik som han ville — «krigen er den naturlige tilstand for menneskene», erklærte han. Han hadde klart det diploma­ tiske kunststykke å få de øvrige stormakter til å holde seg nøytrale. Ikke en eneste av dem kom Frankrike til unnset­ ning: ikke Storbritannia, som fryktet for at en seirende Napoleon ville ta Belgia og som for øvrig var mangelfullt rustet. Det meste landet kunne ha sendt over Kanalen, var 10 000 mann, ikke Russland, som aktet å nytte anled­ ningen til å fiske i rørt vann for egen vinnings skyld; ikke Østerrike, som slett ikke hadde glemt at Frankrike hadde sveket det etter Koniggråtz, og ikke Italia, som nå bare var interessert i å innlemme Roma i riket og også gjorde det. Frankrike måtte kjempe alene, og de ordknappe krigskommunikéer som pariserne ventet så ivrig på, ble ikke oppmuntrende: nederlag ved Weissenburg den 4. august, nederlag ved Forbach og Worth den 6. august, stort neder­ lag ved Gravelotte den 18. august. «Jeg svarer for Paris» — skrev Eugénie i egenskap av regentinne, i et telegram til sin gemal, da keiseren opp­ holdt seg ved den vikende franske front. Hun krevde ener­ gisk handling, og det må medgis at hun selv ga beviser både på kraft og mot i disse siste ukene av det annet keiser­ dømme, da den scene hun måtte opptre på, ble skaket av

DEN FRANSK-TYSKE KRIG 1870-71

411

Sivilbefolkningen i Saint Cloud flykter ut av byen under den fransktyske krig. Utsnitt av et samtidig kobberstikk.

en rekke lynsnare forandringer. 9. august ble Ollivier tvunget til å gå av. 12. august ble keiseren nødt til å gi kommandoen over den såkalte Rhin-armé til marskalk Bazaine. Meningen var at denne skulle forene seg med den armé som ble kommandert av marskalk Mac Mahon og som keiseren oppholdt seg ved. I fellesskap skulle de så stoppe den tyske fremrykningen mot Paris. Men Bazaine forhastet seg ikke. Han var overbevist om at kri­ gen allerede var tapt. Han så ikke ugjerne at Mac Mahon ble slått - det ville gt ham selv en sjanse til å spille en stor politisk rolle, en rolle han hadde lengtet etter helt siden den skammelige avslutningen på det meksikanske eventyret. Han trakk sine operasjoner i langdrag. Og til slutt, etter Gravelotte, lot han de tyske arméer slutte rin­ gen om Metz, der han forskanset seg.

412

FEDRELANDET I FARE miens

BELGIA

Rocroy

t. Quentin

vervins Méz éres

Ham Laon

Retne

Clermont

Reims

varennes

Mea

£arjs

OURG

Sedan Luxe

vouz eres

oisson

TYSKLAND LUXEM-

Donchéry

Trier

t/Saarburg

bourg

Tholey* St. Wendel

verdun

avelotte

Mars-La-Tour Versaille

LOTHkI

Homburg .arbrucken

Metz

GEN

Bitsch-/^"! Weissonburg Worth/''

Fontainebleau

Tou

KRIKE

Lunéviile

Troyes

Epinal

Bar-Sur-Seme

Auxere

Hovedvei

C håtillon

Jernbane —I—I—I—F 0

20

40

60km

Avallon

Basel

DEN FRANSK-TYSKE KRIG 1870-1871

Det var ikke særlig oppløftende, det innenrikspolitiske skuespill som nå fulgte. Alle som hadde noe å si, spilte sitt eget spill, utelukkende ledet av sine egne interesser. Det var ikke bare Bazaine som drev politikk på egen hånd. Eugénie gjorde det samme: hun forbød Napoleon å vende tilbake til Paris, det han helst ønsket å gjøre, fordi hun var redd for at de mer og mer opphissede parisere ville lage revolusjon, og at keiserprinsen dermed skulle bli utelukket fra den franske trone. Zola skriver: «Ønsket ikke keiserinnen at faren skulle dø for at sønnen kunne overta regjeringen? Bak seg hørte han sikkert den nåde­ løse stemmen fra Paris: Fremad, fremad, dø som en helt på ruinene av ditt folk. Fremad, for at spillet om det vak­ lende keiserdømme kan bli spilt til siste kort. Vekk hele verdens beundring for at din sønn kan regjere . . . Og den syke keiseren, den stakkars mannen som det ikke lenger var noen plass for i riket, ble slept med som en besværlig og skremmende vadsekk blant arméens bagasje, nødt til å føre med seg sin vidløftige hoffstat, til liksom for skams skyld å omgi seg med soldater fra garden, med

DEN FRANSK-TYSKE KRIG 1870-71

413

hester og vogner, kokker, sølvkasseroller og champagne­ flasker. Hans strålende keiserkappe slepte nå i blod og skitt på landeveiene etter nederlaget.» Der var også Thiers, nå en meget rik mann, en berømt mann med en enestående erfaring, stadig meget vital og

reh Jfv ConxAsJ

du rek 4»«.TXui£cKc.n

ScKLxtkF L; VÆrtk

«Napoleonometer». Tysk karikatur av Napoleon 3. fra 1870. Keiserens velvære synker i takt med gradestokken som har følgende inndeling: Franskmennene besetter Saarbriicken, tyskerne besetter Weissenburg, slaget ved Wbrth og slaget ved Metz 16.-17. august 1870.

ScMackUu rUU . Han hadde en ubehagelig følelse av å ha spilt en underordnet rolle under krigen — det var de militære og ikke diplomatene som hadde prestert noe, skrev generalstabsoffiseren. Bismarck intrigerte mot Moltke, og Moltke — ifølge Bronsart «den eneste virkelig store mann vi har» — opponerte sterkt opprørt mot kans­ lerens manipulasjoner og snakket om at han helst ville ta avskjed. Mellom Bismarck og Moltke sto kongen, en råd­ vill og nervøs kong Vilhelm, som bare hadde ett eneste

DEN FRANSK-TYSKE KRIG 1870-71

429

ønske: å få slutt på denne maktkampen og få slutt på krigen. «Grev Bismarck begynner virkelig å bli moden for dårekisten,» skrev Bronsart i begynnelsen av desember. Og litt senere heter det: «Vi bør ikke lukke øynene for at vår handlekraft er i avtagende, ovenfra og nedover. Det ser ut til at vi ikke kan klare et felttog som nå har vart uav­ brutt i nesten fem måneder». Dette er ikke det vanlige bildet av Otto von Bismarck, det tradisjonelle bildet av nasjonalhelten og «jernkansleren». Det var vel heller ikke den forestilling om ham Thiers hadde, da han ved månedsskiftet oktober-november bega seg til Paris og Versailles for å forhandle. De forsla­ gene han la fram for Bismarck, var følgende: man skulle slutte en våpenhvile på tre uker, og i løpet av denne tiden skulle det sultende Paris forsynes med matvarer. Fremfor alt skulle det holdes valg på en ny fransk nasjonalforsam­ ling i løpet av denne tiden. Den skulle så velge en regje­ ring som skulle slutte en endelig fred. Bismarck moret seg med å leke med Thiers - i kretsen av sine medarbeidere kalte han ham «en intelligent og spirituell mann, men ingen diplomat; han er for sentimen­ tal til det, han passer ikke som forhandler, ikke engang som hestehandler». Bismarck fortalte anekdoter, han skildret alle de vanskeligheter han hadde måttet kjempe med for å drive igjennom sin politikk, han lot Thiers for­ stå at det var stimulerende for en gangs skyld å få snakke med en mann som intellektuelt sto på samme nivå som han selv. Men så slo han til: bryskt erklærte han at det ikke kunne bli tale om å forsyne Paris med matvarer under en våpenhvile - noe slikt kunne Frankrike bare kreve, hvis det hadde en armé stående utenfor Berlins porter. Ved en endelig fred måtte Frankrike gjøre betyde­ lige innrømmelser: det måtte betale en meget stor krigsskadeserstatning og dessuten avstå Elsass og Lothringen. Thiers svarte at dette ville tilføye Frankrike et hjertesår, som aldri ville bli leget og aldri tilgitt. Thiers forlot Versailles med uforrettet sak. Men i Paris lot en ung lege, som fungerte som borgermester på Mont-

430

FEDRELANDET I FARE

martre, slå opp plakater med voldsomme protester mot en våpenhvile som måtte betraktes som et forræderi. Hans navn var Georges Clemenceau. Bismarck fikk på denne tid et brev fra sin hustru, der hun skrev: «Jeg er redd for at dere ikke har noen bibler i Frankrike. Derfor sender jeg til å begynne med en salme­ bok, så du kan lese profetien om franskmennene: «Jeg sier deg at de gudløse skal utryddes.»» Det var nå ikke i en slik følelsesbetonet ånd Otto von Bismarck pleide å handle, like lite som han delte den oppfatning den store historiker Leopold von Ranke utviklet for Thiers, da han traff ham i Wien: i virkeligheten var det mot Ludvig 14. tyskerne førte krig! Men i de siste dager av desember be­ gynte iallfall det bombardementet av Paris, som Bismarck med slik vanvittig stahet hadde insistert på å sette i verk. Krigsminister Albert von Roon, en av de få militære som holdt med kansleren i dette spørsmål, hadde den tilfreds­ stillelse å være vitne til den «sultekur med jempiller» som han hadde ordinert. En våpenhvile uten tilførsler av matvarer til Paris ville si det samme som revolusjon i hovedstaden, erklærte Jules Favre. Uroen i den beleirede verdensby økte fra uke til uke. Den vokste ikke minst etterat Gambetta, kjempende til det siste, hadde sett sine arméer lide det ene nederlag etter det andre — i februar 1871 måtte levningene av hans folkehær redde seg over den sveitsiske grense og la seg avvæpne der. En ukes tid etter kapitulerte Gambetta selv. Han avviklet sin motstandsbevegelse — den som Thiers kalte latterlig, farlig og bent fram forbrytersk — og forlot regjeringen etter å ha uttrykt en flammende protest mot den våpenstillstand som endelig var blitt sluttet den 28. januar. Bismarck var i ferd med å vinne spillet. «I morgen skal det foregå en stor maskerade her,» skrev Bronsart von Schellendorff i sin dagbok 17. januar 1871 — «det vil si, den tyske keiser skal utropes på de prøyssiske kongers gamle kroningsdag.» Dagen etter fortsatte han: «Keiserproklamasjonen fant sted, innledet med en kirkelig høy­ tidelighet . . . Det hadde nærmest preg av en husandakt.

DEN FRANSK-TYSKE KRIG 1870-71

43 1

Det improviserte alteret sto rett mot en naken Venus, noe som vel knapt kan unngås her i Versailles. Den store salen (speilgalleriet) ble fylt av tallrike offiserer fra de regimen­ ter som sto omkring Paris. Så godt som alle de komman­ derende generaler var til stede ... Selv om jeg for tiden er mot hele seremonien, må jeg medgi at det var meget ved den som var oppbyggelig. En spesiell historisk bakgrunn far den ved at det nye tyske rike ble grunnlagt nettopp i den gamle kongeborgen i Ver­ sailles, Ludvig 14.s tempel.» Vilhelm 1. av Preussen proklameres som tysk keiser i speilgalleriet i Versailles 18. januar 1871. Utsnitt av et samtidig maleri av Anton von Werner. Den nye keiseren står midt på plattformen. Like bak ham (nærmest leseren) står kronprinsen. Fredrik Vilhelm, den senere keiser Fredrik 3. Foran keiseren står Bismarck, i hvit uniform og ved siden av ham Moltke.

432

FEDRELANDET I FARE

Det hadde kostet Bismarck store anstrengelser å få høre sin monark erklære seg villig til å anta titelen «tysk keiser» i Versailles denne 18. januar 1871. Liksom Bronsart von Schellendorff og de fleste prøyssiske offiserer mente Vilhelm at hans gamle titel «konge av Preussen» var langt fornemmere enn den nye: «tysk keiser». I likhet med den prøyssiske adel protesterte han bestemt mot at keiserkronen skulle bli tilbudt ham av den tyske riksdag, altså av det tyske folk. Han kunne bare akseptere den etter forslag av de tyske fyrster. I denne situasjon — og for å ta brod­ den av de sydtyske staters partikularistiske tendenser — fikk Bismarck den sinnssyke Ludvig 2. av Bayern til mot rundhåndede bestikkelser å sende Vilhelm 1. et brev, der han ba ham om å stille seg i spissen for et tysk rike som tysk keiser. Dette brevet, som for sikkerhets skyld ble for­ mulert av Bismarck selv, kom til å bli av avgjørende be­ tydning. Riktignok strittet Vilhelm imot helt til det siste. Men langt om lenge ga han etter, og den berømte scenen kunne utspilles i Versailles 18. januar 1871. Tyskland ble et samlet rike med en enhetlig forfatning, de nasjonalliberale drømmer ble til virkelighet, og Bismarck kunne skrive til sin hustru: «Denne keiserforløsningen var vans­ kelig. Ved slike anledninger har konger det samme lynne som kvinner, når de setter til verden det de likevel ikke kan beholde. Som jordmor hadde jeg flere ganger trang til å fungere som en bombe og eksplodere så hele bygningen fløy i luften.» Bismarck fortsatte imidlertid sitt spill. I London ble det åpnet en stormaktskonferanse, som 13. mars 1871 resul­ terte i en russisk triumf: Parisfredens bestemmelser om nøytralisering av Svartehavet ble opphevet. Russland kunne på ny la sin flåte operere i Svartehavet — det var den belønning landet fikk av Bismarck for å ha holdt seg nøytralt under den fransk-tyske krig. Den 28. januar ble det besluttet tre ukers våpenhvile mellom Frankrike og Tyskland. Denne gang var det Favre som førte forhand­ lingene på fransk side — en Favre som hadde fått «en betydelig gråere ansiktsfarve», sa Bismarck — og det var også han som undertegnet betingelsene: Paris skulle kapi-

DEN FRANSK-TYSKE KRIG 1870-71

433

Fra de tysk-franske fredsforhandlinger på hotell «Zum Schwanen» i Frankfurt am Main 10. mai 1871. Samtidig litografi. Nummer to fra venstre er Frankrikes utenriksminister, Jules Favre. Otto von Bis­ marck sitter lengst til høyre.

tulere, byens befestninger skulle utleveres til tyskerne og dens troppestyrker interneres. Senere var det Thiers som måtte ta ledelsen. Valgene til en fransk nasjonalforsamling ble holdt 8. februar og resul­ terte i en stor seier for hans tilhengere, for de konserva­ tive, de besittende, de radikales fiender. Thiers ble da også valgt til «sjef for den utøvende makt», og det var i den egenskap han den 21. februar bega seg til Versailles for å forhandle om fred. Han visste hva som foresto. Han var klar over at han måtte besegle Frankrikes nederlag. I denne situasjon gjorde han det eneste som var mulig: han forsøkte å redde hva reddes kunne. Han var meget veltalende da han snak­ ket om «det ulykkelige Frankrike» — så veltalende at Bismarck med ett gikk over til å tale tysk. Thiers ble 20. Grimberg 19

434

FEDRELANDET I FARE

stum. Han begrep ikke et ord. Derimot forsto han at det ikke bare var en spøk når kansleren antydet at han meget lett kunne oppta kontakt med ekskeiser Napoleon, hvis han ikke fikk sin vilje. Thiers skjønte også hva Bismarck mente, da han stoppet ham med ordene: «De vet at vi begynner å skyte igjen mandag, hvis vi ikke blir ferdige i mellomtiden. I dag har vi holdt på i syv timer og er ikke kommet av flekken. Min helse tåler ikke slikt.» Thiers gikk med på at Frankrike skulle avstå Elsass og det nordøstlige Lothringen. Men han pruttet ned det tyske skadeserstatningskravet fra seks til fem milliarder. Og han klarte å ordne det slik at Frankrike fikk beholde festnin­ gen Belfort. Til gjengjeld skulle de tyske tropper få lov til å holde en seiersparade i Paris. Preliminærfreden ble undertegnet 26. februar og bekref­ tet ved en endelig fredstraktat i Frankfurt am Main noen måneder senere. Om kvelden den 26. ga keiser Vilhelm en middag, som Bronsart kan fortelle følgende om: «Tre ganger omfavnet og kysset keiseren general Moltke og ba ham om unnskyldning, fordi han hadde vært så brysk under hans utredninger: «Jeg er jo allerede en gammel mann. De hadde alltid rett.» Keiserens høyt og tydelig uttalte sluttord fikk general Moltke til å glemme den tause harme han hadde følt. Han gratulerte grev Bismarck med hans diplomatiske suksesser. Denne benektet beskjedent at han på noen måte kunne tillegge seg æren og mente det hadde vært en lett sak å slutte fred på grunnlag av de militæres prestasjoner. Dette hadde han fullstendig rett i. Slik ble altså alle muntre og glade.» Otto von Bismarck ble utnevnt til det nye tyske rikes kansler og opphøyet til fyrste. Grev Moltke fikk marskalkstaven.

PARISERKOMMUNEN Paris var som utdødd, da de tyske tropper marsjerte gjennom byen den 1. mars 1871 og senere defilerte forbi keiser Vilhelm på veddeløpsbanen ved Longchamps.

PARISERKOMMUNEN

435

Ministerpresident Otto von Bismarck fører keiser Vilhelm 1. av Prøyssen inn i Paris. Tegning av Félix Régamey. Bakgrunnen er full av svarte grådige ravner i form av en røyksky. På forretningene i Rue de 4. septembre (som henspiller på revolusjonen i Paris, se side 419 f) henger skilt som forteller at man holder stengt på grunn av sorg.

«Gatene var øde, husene stengt, og hele byen liksom hyllet i et veldig likklede» — sier Zola. Allerede dagen etter rykket tyskerne ut. Det de etterlot seg, var en rasende og forvirret patriotisme, et glødende hat mot dem som hadde kapitulert for angriperne, mot nasjonalforsamlingen, mot de rike borgerne, mot land-

436

FEDRELANDET I FARE

distriktene, mot Thiers. Det de mot sin hensikt hadde bi­ dratt til å skape, var en het lengsel etter en revolusjon som skulle kullkaste det gamle samfunn og utslette den skam det hadde latt vederfares fedrelandet. Det de uten å vite hadde satt i scene, var alt det som sammenfattes i ordet kommunen — det navnet som førte tankene tilbake til den store revolusjons sosiale omveltninger og nasjonale henførelse. Alt høsten 1870 hadde den gamle revolusjonsmann Ledru-Rollin forkynt: «Jeg husker at det var den store kommune som reddet fedrelandets hellige jord fra de fremmede. Vi må være våre fedre verdige, vi må gjøre vår plikt etter mønster av dette storartede folk, som i 1792 reddet Frankrike og forberedte republikken.» Det sies at Thiers i forbindelse med Pariserkommunen av 1871 uttalte: «Jeg har latt 30 000 mennesker likvidere, og ingen klandrer meg for det, mens Ludvig Filip hele sitt liv ble hetende «Slakteren fra Rue Transnonain».» Hvis dette er riktig, bedro han seg selv på en måte: de radikale Paris-elementene, jakobinernes ætlinger, de som nå fikk makten for en kort stund, hadde slett ikke glemt hans po­ litiske fortid, hans andel i tragedien i Rue Transnonain i 1834. For dem var han hovedfienden, den forbitrede mot­ stander av alle deres bestrebelser og drømmer. Det var også deres planer, den kokende uroen i Paris, han først og fremst kom til å rette sin oppmerksomhet mot, etterat han hadde fått preliminærfreden med tyskerne vel i havn. Teppet gikk nå opp for et av de mest rystende skuespill i hele Frankrikes indre historie. Det begynte med at Thiers — som hadde latt regjerin­ gen flytte til Versailles — sendte tropper til Paris den 18. mars for å ta tilbake de kanoner som de radikale elemen­ tene hadde lagt beslag på før tyskernes innmarsj. Ekspedi­ sjonen førte til et blodig sammenstøt mellom Versaillestroppene og nasjonalgarden i Paris. Kort etter ble det kunngjort at makten i byen var overtatt av kommunen, et folkevalgt bystyre på nitti medlemmer av forskjellige radi­ kale grupper. Revolusjonen og borgerkrigen var brutt ut. Et nytt samfunn måtte grunnlegges, forkynte kommu­ nen, et samfunn som bygget på frihet og rett. Frankrike

PARISERKOMMUNEN

437

skulle desentraliseres, kommunene skulle få full selvsten­ dighet, kirken skulle skilles fra staten og dens eiendom konfiskeres. Thiers svarte med å samle tropper, som ble stilt under kommando av Mac Mahon, og med disse styr­ kene begynte han en regulær beleiring av Paris. Thiers var uryggelig besluttet på å slå ned denne opprørsbevegelsen med makt. Slik oppsto de scener som fylte Frankrike og hele verden med redsel og som fikk minnene fra 1793 til å blekne. Zola har skildret dem i romanen «La Débåcle». Her møter vi den unge kommunarden Maurice som «bifalt de første voldshandlinger under den uhyggelige krisen, byggingen av barrikader, arrestasjonen av erkebiskopen, av prester og gamle embedsmenn. På begge sider begynte nå grusomhetene: Versailles skjøt sine fanger, og Paris erklærte at for hver som ble skutt av deres ville man la rulle tre hoder blant dem som var tatt som gisler... At man tok gisler som en trusel og et press, at man ødela morderen Thiers hus, var ikke det rettferdige represalier, en hevn for Versailles’ rasende angrep på Paris, som ble bombardert og der granatene ødela hjemmene og drepte kvinnene? 21. mai lyktes det Versailles-troppene å trenge inn i Paris. En uke fortsatte kampen, fra kvartal til kvartal, fra hus til hus. For å stoppe regjeringstroppene slapp kommunardene ilden løs. Paris brente: «Da mørket falt på, ble luene synlige igjen, og det nifse røde skjæret viste seg igjen på himmelen. Tuileriene brente; fra fmansministeriet steg tykke røkskyer opp. Nå var det ikke bare bydelene i vest og syd som brente. Hele den østlige del av byen syntes også å stå i lys lue. Det brennende Hotel de Ville flammet som et veldig bal i horisonten . . . Det var ikke lenger spørsmål om å forsvare seg, om å stoppe de seirende trop­ per ved hjelp av ilden. Vanviddets vind blåste over byen, og bare ved en tilfeldighet ble Palais de Justice og Notre Dame reddet. Ødelegg for å ødelegge, begrav den gamle besmittede generasjon under asken i håp om at et nytt samfunn, lykkelig og rent, skal oppstå . . .» Kampen nærmet seg slutten. Regjeringstroppene fulgte Thiers’ forholdsordrer og fikk overtaket. Den hevnen de

De såkalte petroløser — et kvinnelig brannstifterkorps — på vei gjennom Paris’ gater under de dramatiske maidagene i 1871. Bevæp­ net med petroleumsdunker og fyrstikker satte de fyr på de bygninger som regjeringstroppene hadde besatt. Utsnitt av en samtidig tegning.

tok, var barbarisk: «To krigsdomstoler var i virksomhet, den ene i Luxembourg, den andre i Chåtelet-teatret. Myrderiet var forferdelig. Menn, kvinner og barn ble dømt og skutt, bare fordi deres hender var svertet av kruttrøk eller fordi de gikk i militærstøvler. Blodet fløt i strømmer, og fra morgen til kveld ble likene ført bort. Borgerne viste seg grusommere enn soldatene. Avisene begynte å ut­ komme igjen, og de krevde at man skulle gjøre rent bord. En rasende hop kastet seg over en kvinne, en av dem man kalte petroløser, fordi man mistenkte dem for å snike seg rundt om kveldene i de kvarterer hvor de rike bodde og helle ut petroleum . . .

PARISERKOMMUNEN

439

Det var den uhyggelige ukes siste dag. Nå fikk man høre at erkebiskopen og mange andre som var tatt som gisler, var blitt skutt i Roquette-fengslet, og at man hadde skutt dominikanere som man skyter harer. Dette skapte et van­ vittig raseri blant de seirende tropper, som henrettet de siste fangene de tok i massevis. Hele denne vakre sønda­ gen lød geværsalvene uavbrutt på gårdsplassen i Lobaukasernen. På kirkegården Pére-Lachaise, som ble bom­ bardert fire dager i trekk, stablet man hauger av lik mot en mur. Det ble påstått at det fra Versailles var kommet ordre om å opphøre med henrettelsene. Men likevel fort­ satte man å drepe. Thiers skulle bli Paris’ morder, mens marskalk Mac Mahon, som var blitt slått ved Wdrth, bare skulle fremstå som seierherren ved Pére-Lachaise . . .» Thiers triumferte. Nasjonalforsamlingen erklærte at han hadde gjort seg vel fortjent av fedrelandet. En ny epoke sto for døren — ifølge Gladstones profeti en ulykkelig periode i Europas historie. Paris brenner i mai 1871. Maleri av Léon y Escosura. Til venstre på bildet sees de kjente buegangene i Rue Rivoli. Til høyre sees Tuile­ riene omspent av flammer. Midt i gaten ligger en drept soldat.

Den nord-amerikanske borgerkrig

DE FORENTE STATER VED MIDTEN AV 1800-TALLET

«Tatt av vinden», Margaret Mitchells roman om borger­ krigen mellom Nord-Amerikas nord- og sørstater 1861-65, mellom nordstatenes blåkledde og sørstatenes gråkledde soldater, er uten sammenligning den mest berømte skild­ ring av denne berømte krig. Den er lest av millioner men­ nesker jorden rundt. Den er en av vår tids store under­ holdningsromaner. Og med god grunn kan det sies at dens enorme suksess ikke bare er lettforståelig, men også vel­ fortjent. Margaret Mitchell kunne kunsten å fortelle: hen­ nes roman er fylt av liv og mennesker, av handling, spen­ ning og følelse. Men så var hun også dypt fortrolig med sitt emne. Det var sørstatenes syn på borgerkrigen og de nærmest følgende hendelser hun ville tolke. Dette hadde hun gode forutsetninger for. Margaret Mitchell var født og oppvokst i Georgia, og hun elsket sørstatene. Det var med en kjærlighetsfull innlevelse hun gikk i gang med å rekonstruere denne svunne verden, som hun selv var en av arvtagerne til — en verden av «poker og hesteveddeløp, rødglødende politiske diskusjoner og duellens uskrevne lov, hevdelsen av de enkelte staters rettigheter overfor unionen og forbannelser over alle yankeer, slaveriet og «Kong Bomull», forakt for de fattige hvite og overdreven oppmerksomhet mot damer.» «Tatt av vinden» holder godt mål som en første intro­ duksjon til den amerikanske borgerkrig. Den gjør det så meget mer som Margaret Mitchell klokelig nok besluttet seg til å beskrive denne krigen realistisk. Hennes heltinne, Scarlett O’Hara, er ikke noen elskelig og underdanig og

DE FORENTE STATER VED MIDTEN AV 1800-TALLET

44 1

En plantasjeeier i Virginia med sin familie. Tegning fra 1845 av August Kollner.

veloppdragen dame, slik som sørstatenes kvinner så ofte er skildret. Hun er lunefull, temperamentsfull, bortskjemt, egensindig, egoistisk og egosentrisk, like hensynsløs i sitt kjærlighetsliv som i sine forretninger. Hun er «hard som en hickorynøtt», hun kan kunsten å «ta tyren ved hor­ nene», hun er helt innstilt på å klare seg selv, å overvinne alle katastrofer, og ikke la seg tråkke ned. Og hennes medog motspiller Rhett Butler blir ikke skildret som en representant for den klassiske kavalertypen, den som sørstatene så gjeme ville dyrke — han er en kyniker og opportunist med et grunnfestet dårlig rykte, han er fullstendig uberørt av all idealistisk begeistring, av henførelse for sørstatenes sak. Liksom Scarlett søker han bare egne fordeler: som profesjonell spiller, som en djerv og vellykket blokadebryter, som krigsprofitør og som politisk svindler. For Margaret Mitchell fremsto ikke borgerkrigen som et storslagent, romantisk og heroisk skuespill, men som en tragedie. Dens resultat var at en sivilisasjon styrtet i grus: «Det riket vi lever i,» konstaterer Rhett Butler, «sørsta-

442

DEN NORD-AMERIKANSKE BORGERKRIG

tene, konføderasjonen, bomullens kongerike, holder på å bryte sammen under føttene våre». Det var dømt til å gå til grunne. Det hadde ikke de nødvendige ressurser til å kunne vinne krigen, ingen tekstilfabrikker, ingen jernverk, ingen våpenindustri — ingenting uten «bomull, slaver og arroganse». Det Margaret Mitchell gjør levende i sin roman, er de lidelser krigen og etterkrigstiden førte med seg, den umå­ telige blodsutgytelsen på slagmarkene, den hensynsløse plyndringen av herregårdene, herjingen og brenningen, farsottene, fattigdommen og sulten, hvordan et aristo­ kratisk samfunn ble ødelagt og en lovløs ruinverden ble skapt. Dette er meget berettiget. Og likevel har det lenge ligget en merkelig glans av romantikk over disse forferde­ lige hendelsene. Den fremstående amerikanske historiker Henry Steele Commager sier at av alle de kriger Amerika er blitt trukket inn i, har borgerkrigen «gjort det dypeste inntrykk på våre sinn, vår fantasi og våre hjerter. Det er sangene fra borgerkrigen vi synger — hvem kjenner ikke «Marching through Georgia» eller «Tramp, tramp, tramp» eller «Dixie»? Den har gitt oss vår beste krigslyrikk, både mens hendelsene utspilte seg og senere. Den har inspirert flere og bedre romaner enn noen annen av våre kriger, og den har til og med fått Hollywood til å heve seg over det middelmådige. Den har gitt oss en måle­ stokk for patriotisme, tapperhet og utholdenhet. Den har skjenket oss våre kjæreste militære helter — Lee og Jack­ son, Grant og Sherman og en rekke andre, og den har også gitt oss vår største nasjonale og vår største regionale helt, Lincoln og Lee. Intet annet kapittel i vår historie har ytet så store bidrag til våre tradisjoner og sagn. Selve navnet på krigen — enten vi kaller den «The Civil War» eller «The War between the States» — maner en rekke berømte scener fram for oss: Jackson som holder stand som en steinmur, U. S. Grant i rollen som «Unconditional Sur­ render Grant», Lee sittende på sin hest «Traveller», Lincoln som benåder sovende vaktposter og innvier slag­ marken ved Gettysburg, Grant og Lee i Appomattox Courthouse.»

En typisk nybyggerkoloni — et settlement — i De forente staters vest­ lige områder omkring 1860. Utsnitt av et samtidig stikk.

SLAVENE BLIR ET PROBLEM

Andrew Jackson var gått bort. Nasjonen vandret videre. Man var fast overbevist om at den gikk mot en fremtid som artet seg lysere for hvert år, mot muligheter som intet annet folk i verden hadde maken til. «Her blomstrer alt, her er allting friskt og nytt, her går alt fremover — Europa er derimot som en kirkegård,» sa en av 1800-årenes mest representative politikere. Nye områder ble dyrket opp, nye stater ble grunnlagt, nye byer vokste fram. «Grensen» ble stadig skjøvet vestover, samtidig som det hele tiden kom nye skarer av innvandrere til havnebyene i øst, for derfra vanligvis å fortsette vestover. Horisontene ble vi­ dere, folketallet økte fort, velstanden steg, jernbaner ble anlagt og fabrikker skjøt opp som sopp av jorden. «En eneste generasjon befolket et imperium,» har historikeren Avery Craven sagt — et imperium som en dag til sin for­ bauselse konstaterte at det hadde nådd fram til Stillehavet, at det kastet blikket ut mot Østens verden. Dikteren og seeren Ralph Waldo Emerson hadde rett: den amerikanske nasjon «satte kurs mot stjernene».

444

DEN NORD-AMERIKANSKE BORGERKRIG

Utvandrerne drar av sted. Utsnitt av Adolph Tidemands tegning fra 1843. I 1840-årene begynte «Amerika-feberen» å gripe om seg i Norge. Den første organiserte emigrantreisen var foretatt med slup­ pen «Restaurationen» fra Stavanger i 1825. Men de 52 som reiste av sted med den, var ikke så heldige med det land de tok i Amerika, og

Amerika omkring 1850 — det var maskinene som larmet i nordstatene, det var den tunge, fuktige og hete luften over bomullsmarkene i syd og negerslavenes sang under den brennende sol, det var klangen av øksehugg i skogene i nybyggerområdene i Midt-Vesten og hjulbåtene på Mississippi, «Old Man River». Det var karavaner av store klumpete teltvogner med oksespann på vei vestover på den berømte «Oregon Trail», det var brutale feider med vikende og utdøende indianere, det var krigen med Mexico i 1846-48, da den unge republikk sikret seg hele det vel­ dige området mellom Rocky Mountains og Stillehavet, iberegnet California, det var også gullforekomstene i Cali­ fornia som ble oppdaget bare noen uker før den nye staten ble ervervet i 1848 og som, for å sitere James Truslow Adams, førte til «den største gulljakt i historien. «The forty-niners», som de første gullgravere snart ble kalt, har

SLAVENE BLIR ET PROBLEM

445

det var derfor først etter at det var dannet en ny koloni, i et fruktbarere distrikt, ved midten av 1830-årene at det ble virkelig fart i utvandringen. Før 1850 hadde over 18 000 forlatt Norge. Til høyre tar ungfolket farvel med de gamle for å slutte seg til utvandrerfølget som har samlet seg fra flere gårder i dalen.

for alltid inntatt sin plass blant de maleriske skikkelser i vår historie ved siden av pilegrimsfedre, pionerer og cow­ boys». Amerikas forente stater var landet der drømmene ble til virkelighet, der hver gutt kunne bli president eller mangemillionær — hadde ikke Andrew Jackson, mannen uten byid og dannelse, nådd fram til landets høyeste embede, og hadde ikke John Jacob Astor, som var kommet til Amerika som en utfattig tysk emigrant, samlet en formue på 26 millioner dollars ved pelshandel og tomtespekulasjoner, ved et hensynsløst hardt slit og en knivskarp slu­ het? Jo, mulighetene var uten tvil til stede, liksom viljen til å nytte dem, støttet av en ureflektert og naivt skrytende optimisme. Amerika omkring 1850 — det var nordstatene, der dollaren var blitt konge som følge av den fremskridende

446

DEN NORD-AMERIKANSKE BORGERKRIG

Gullgravere i California. Samtidig tresnitt. Det første gullfunnet i California ble gjort i 1848 ved American River. Det førte til den store «gullfeberen», som brakte innvandrere i titusenvis. I 1850 var Californias innbyggertall 92 600, ti år senere var det steget til 380 000. De første gullgraverne var meget primitivt utstyrt og utbyttet ble høyst forskjellig. Noen kunne tjene 750 dollars i uken, andre bare 10 dollars på hele foretagendet.

industrielle revolusjon, fabrikkenes og forretningskontore­ nes forjettede land, hvor de store formuer ble skapt og den moderne teknikk hadde holdt sitt triumferende inn­ tog og dannet en ny kultur av jernverk, hydrauliske turbiner, jernbaner, sovevogner, oseangående dampskip, settemaskiner, symaskiner, varmeledninger og melk og grønnsaker i hermetikkbokser. Her oppe i nord hadde en dollardyrkende generasjon tatt ledelsen: arbeidet ble en religion, det å tjene penger en dyd, en patriotisk innsats. Her ble forretningsmannen — vel å merke den heldige for­ retningsmann — samfunnets beundrede medlem nummer én. Her oppsto også, til tross for de demokratiske idealer, en dyp kløft mellom fattig og rik: arbeiderne i fabrikkene ble hensynsløst utsuget av sine herrer og hurtig forvandlet til et usselt proletariat med lange arbeidsdager og de lavest

SLAVENE BLIR ET PROBLEM

447

tenkelige lønningen Navnet yankees ble alminnelig, det betegnet folk som skilte seg ut ved hard energi, hemnings­ løs foretagsomhet og en vulgær dyrkelse av suksessen, med Bibelen, den amerikanske konstitusjon og pengene som idealer. Men Amerika var også sørstatene — etter yankeenes mening de sovende, de etterliggende sørstater. Der var bomullen konge. Og bomullens kongedømme strakte seg i et bredt belte langs kysten fra South Carolina til Texas. Bomullen var grunnlaget for sørstatenes økonomi, den var kilden til deres rikdom. To tredjedeler av hele De forente staters eksport besto av bomull. Tekstilfabrikkene i Europa, særlig i Storbritannia, var meget avhengige av den ameri­ kanske bomull. Dette var en kjensgjerning plantasjeeierne i syd var seg sterkt bevisst og som skulle komme til å spille en stor og i lengden skjebnesvanger rolle for deres politiske standpunkter. Bomullsplukking i sørstatene i begynnelsen av 1800-tallet. Samtidig kobberstikk. Bomullsblomstene må plukkes med en gang de åpner seg, men de åpner seg ikke samtidig, og plukkerne må derfor gå over feltene flere ganger. Det er et slitsomt arbeid i den sterke heten, og blant hvite arbeidere regnes bomullsplukking for den usleste jobb man kan ta. Negerslavene hadde ikke noe valg.

bra sorslalene ved midten av 1800-tallet. Øverst: Et rikmannshus ved Mississippi. Samtidig maleri av en ukjent kunstner. På elven til venstre skimtes en elvedamper

Sørstatenes herregårder og aristokratiske plantasjeeiere er velkjente innslag i den amerikanske litteratur — i en mengde romantiske romaner er vi ført inn i disse statelige våningshus med deres søyler og kolonnader, deres veran­ daer og store, komfortable værelser. Vi er også blitt kon­ frontert med de aristokratiske kavalerer som eide disse husene og som hadde skapt sin egen livsstil, preget av smak og eleganse, en livsstil som bygget på kultur og en daglig tilværelse som medførte så lite arbeid som det i det hele tatt var mulig. Den nyere forskning har imidlertid funnet at romanene tar feil: den feudale grandeur som knyttet seg til tilværelsen i sørstatene, var i virkeligheten meget begrenset. Man har i høy grad overdrevet antallet av herregårder av den typen vi nettopp har nevnt. To tredjedeler av sørstatenes befolkning besto ikke av jun­ kere som førte sine aner tilbake til engelske kavalerer i

SLAVENE BLIR ET PROBLEM

449

1600-årene, men av vanlige, enkle amerikanere som i lik­ het med alle andre var innstilt på å utnytte den nye tids muligheter. Det er åpenbart at denne oppfatning, som historieforskningen har lansert i de senere år, er riktig. Vi bør nok i betydelig grad redusere den tradisjopelle og meget populære forestilling om den prakt som preget livet i sørstatene. Like fullt var det de store plantasjeeierne som dominerte, som bestemte tonen og kursen i sørstate­ nes offentlige liv og som ga deres kultur «den særlige bou­ quet», som ifølge J. G. Randall, måtte oppfattes som «et uvurderlig bidrag til amerikansk sivilisasjon». Til tross for alle lokale ulikheter, dannet sørstatene virkelig en enhet, sier Randall: «De hadde sin økonomi, basert på planta­ sjene, sitt melodiske språk, sin sans for et ordnet sam­ funn, sin understrekning av de menneskelige verdier fremfor rikdommen, sine ridderlige æresbegreper, sin En amerikansk slaveauksjon. Maleri av Taylor fra 1852. Slavene sitter foran auksjonarius og reiser seg opp etterhvert som han byr dem fram.

21. Grimberg 19

450

DEN NORD-AMERIKANSKE BORGERKRIG

gjestfrihet og sin noblesse oblige. Den storslagne skjønnhet som preget enkelte av herregårdene, Charlestons urbanitet og den enestående atmosfæren i Royal Street i New Orleans, var uten sidestykker. Sørstatenes livsstil hevet seg over det banale og ga et rikt tilskudd til den amerikanske arv. I diktningens verden er det sør­ statene som har hjemført prisen siden avgjørelsen falt i Appomattox.» «Jaså, dette er den lille damen som har fått krigen til å bryte ut» — med disse ord hilste De forente staters presi­ dent Abraham Lincoln fru Harriet Beecher Stowe under en audiens. Harriet Beecher Stowe var på denne tid blitt en meget berømt person. Det var hun som hadde Harriet Beecher Stowe (1811-96). Utsnitt av et daguerrotypi fra 1850-årene. Harriet Beecher, som var datter av en puritansk leg­ predikant, var utdannet lærerinne da hun giftet seg med professor Stowe i 1836.

SLAVENE BLIR ET PROBLEM

451

Omslaget til en av de utallige utgaver av «Uncle Tom’s Cabin». Boken, som ble oversatt til nærmere 40 språk, vekket store gruppers av­ sky mot negerslaveriet i sørstatene, hvor mange til gjengjeld mente for­ fatteren hadde gitt et fullstendig fortegnet bilde av negrenes situasjon.

skrevet romanen «Uncle Tonfs Cabin» (Onkel Toms hytte), som utkom i 1852 og som — til tross for sine meget iøynefallende litterære svakheter — fikk en rivende avsetning: allerede i de første måneder ble det solgt 300 000 eksemplarer bare i Amerika. I England var suk­ sessen enda større, og det ble utgitt en lang rekke overset­ telser; hele verden leste boken og ble forbauset, opprørt og rystet. Den ble antislaveribevegelsens bibel. «Onkel Toms hytte» er, som vi alle vet, romanen om den gode, tro og fromme negerslaven Tom, som blir solgt fra den plantasjen i Kentucky som har vært hans hjem og der han har hatt det godt. Han blir «sendt nedover elven», som det heter, ned til «det dype Syden», der han går en vekslende skjebne i møte, inntil han blir mishandlet til døde av den dyrisk grusomme slaveeieren Legree, sadis­ ten som skryter av at nevene hans er blitt så harde som jem av å slå negre i bakken. Fru Beecher Stowe ville vise hva slaveriet betydde eller i hvert fall hva det kunne bety. Hun brukte stortrommen, i dypt sentimentale toner og

452

DEN NORD-AMERIKANSKE BORGERKRIG

med flammende patos. Redselsscenene avløser hverandre: det er negre som i lenker blir fraktet nedover Mississippi for å selges på auksjon — «selges enkeltvis eller gruppevis, etter kjøperens ønske», som plakater på veggene forkyn­ ner. Det er slavefamilier som blir oppløst ved disse sal­ gene, mannen blir revet fra hustruen og moren fra sine barn. Det er negre som blir sendt til piskehusene i New Orleans, negre som blir brennemerket med glødende jern, negre på flukt fra slavehandleren og hans blodhunder, negre som begår selvmord, fordi de ikke kan holde det ut lenger. «Å selge negre fra Afrika, er noe forferdelig, kjære lesere!» utbryter forfatterinnen med blodig ironi. «Ingen tanke på noe slikt! Men å selge dem fra Kentucky til en annen stat innen vårt land, det er noe ganske annet!» Fru Beecher Stowe ville ikke påstå at alle slaveeiere gjorde seg skyldige i slike grusomheter. Hun innrømmet at det blant dem fantes gode og humane menn, som pleiet sine slaver godt og til gjengjeld ble elsket av dem. Denne typen introduserte hun i form av den forhenværende plantasjeeier St. Clare, mannen som kjøpte onkel Tom som en gave til sin vesle datter og som ble gjenstand for Toms dype hengivenhet. Under en samtale mellom sørstatsmannen St. Clare og en kvinnelig slektning av ham fra nordstatene lar forfatterinnen dem veksle følgende replikker: «Jeg kjenner godt til de følelser som enkelte av dere nordstatsboere har. Jeg har ofte lagt merke til hvor meget sterkere de personlige fordommene er hos dere enn hos oss. Dere avskyr negrene på samme måte som dere avskyr en slange, og likevel blir dere opprørt over behand­ lingen av dem. Dere vil ikke at de skal bli mishandlet, og samtidig vil dere ikke ha noe med dem å gjøre.» «Dere burde oppdra slavene deres og behandle dem som menneskelige vesener.» «Kjære deg, hva vet dere egentlig om oss?» Her kom fru Beecher Stowe inn på en meget viktig side ved det stridsspørsmål negerslaveriet var blitt. Da den såkalte abolisjonist-bevegelse vokste fram i nordstatene i 1830-årene, den bevegelse som ville opp­ heve negerslaveriet, fordi det var uforenelig med de de-

"£

En hjuldamper på Mississippi laster bomullsballer og ved til damp­ kjelene. Utsnitt av et samtidig farvelitografi. Disse elvebåtene startet trafikken på Mississippi i 1811.

mokratiske idealer og den kristne moral, svarte man på sørstatshold at disse spørsmål visste nordstatsfolkene ingen ting om. De kunne ikke bedømme forholdene i sør­ statene. Derfor burde de heller ikke legge seg opp i dem. De burde la sørstatene ordne sine egne affærer. For øvrig hadde yankeene ingen grunn til å preke moral, tilføyde sørstatsopinionen. Under alle omstendigheter burde de først beskikke sitt eget hus. De hvite fabrikkarbeiderne i nordstatenes slumkvarterer ble behandlet på en langt mer opprørende måte enn slavene i sørstatene. Dette var den virkelige skamplett på det amerikanske samfunn, i sammenligning med det hvite proletariatet i nord var negerslavenes forhold utmerket. Slaveeierne var nødt til å ta vare på sine negre, mens fabrikkeierne ikke nådde noen slike forpliktelser over hodet. Det var ingen­ ting som tvang dem til å sørge for at deres arbeidere kunne leve, og de ga en god dag i det også.

454

DEN NORD-AMERIKANSKE BORGERKRIG

Negerslavene var nødvendige, fordi bomullen trengte dem. Seksti prosent av alle slavene ble brukt til bomullsdyrking. Det var bare negre som egnet seg til å arbeide på bomullsmarkene, av den gode grunn at de var ufølsomme overfor varmen og immune mot malaria. Det var først og fremst dette sørstatene hadde i tankene, da de slo fast: «Slaveriet er ikke en nasjonal ulykke — det er et nasjonalt aktivum.» Tallene viser at omfanget av slaveriet er blitt overdrevet i folkefantasien. Man har regnet ut at i 1850-årene fantes det ikke mer enn omkring 380 000 slaveeiere av en befolk­ ning på åtte millioner mennesker. Og av disse 380 000 var det bare omkring 50 000 som hadde råd å holde mer enn tyve slaver. Overdrevne er nok også de forestillinger man ofte har gjort seg om negerslavenes elendighet. I et arbeid om den amerikanske republikks utvikling, som er utgitt i fellesskap av S. E. Morison og H. S. Commager, sier for­ fatterne at flertallet av slavene ble behandlet godt — «i materiell henseende var de mer tilgodesett enn tusener av arbeidere i nordstatene eller i England og bønder i Irland». Ofte følte de seg sterkt knyttet til sine herrer. Og naturlig­ vis var det stor forskjell på negrene og likedan mellom de forskjellige plantasjer og deres behandling av slavene: «Mellom en svart slaveoppsynsmann i Virginia, hvis forfedre hadde levd i Amerika i to hundre år, og en negerarbeider på rismarkene i Carolina, som kanskje var smug­ let inn fra Afrika bare for et års tid siden, var det en vel­ dig kløft. Tom Sawyers nigger Jim (i Mark Twains be­ rømte bok «Huckleberry Finn») står nærmere den gjenn­ omsnittlige, barnslige, humoristiske og overtroiske neger enn den salvelsesfulle Onkel Tom . . . Mens den gjennom­ snittlige engelskmann eller nordstatsboer ikke likte negeren som neger, forsto sørstatenes slaveeiere ham som slave. I sørstatene var det ingen fysisk uvilje mot den svarte hud­ farven. Hvite barn ble ammet av svarte «mammies» og lekte sammen med svarte «piccaninnies». Imidlertid var det stor forskjell mellom de ulike trakter og til og med mellom de enkelte plantasjer. Overalt var det slik at husets tjenere var bedre stilt enn arbeiderne på markene. I det

SLAVENE BLIR ET PROBLEM

455

indre Mississippi passerte Frederick Law Olmsted en plantasje, som tilhørte «en meget religiøs dame»; hun lot sine slaver arbeide fra halv fire om morgenen og ofte helt til ni om kvelden hver yrkesdag, og om søndagene leste hun enten katekismen for dem eller pisket dem. Men noen dager i forveien hadde han besøkt en gemyttlig eier av tyve slaver, som ikke «var blitt pisket på fem år», som lærte hverandre å lese og som delte sin middag med ham, slik at de spiste «av samme stekepanne». Overalt i sør­ statene arbeidet eieren av et lite antall slaver side om side med sine folk på markene og behandlet dem som sine barn. Men hvis han kom seg opp og ble plantasjeeier i større skala, ble noe slikt betraktet som uverdig. Pisking var den vanligste måte å straffe slaver på. Satte man dem i fengsel, mistet man deres arbeidstid, og ga man dem sultekost, mistet man deres helse . . . Den side av slaveriet som mest krenket de menneskelige følelser, var oppløsningen av negerfamiliene ved salg. Ofte for­ svarte man dette med at negrene hadde en meget mangel­ fullt utviklet familiefølelse. Like fullt — da en ung mann fra nordstatene engang ba John Randolph fra Roanoke om å fortelle ham hvem som var det mest veltalende menneske han noengang hadde hørt, freste den gamle Virginiaherren: «En slavinne, sir. Hun var mor, og hennes talerstol var auksjonstribunen.» Slaveeierne trengte sine negre for å kunne dyrke sin bomull, og nasjonen trengte bomullen for å kunne opp­ rettholde sin velstand — det var dette resonnementet sør­ statene forsvarte seg med. Nordstatene grep til moralske argumenter: å holde slaver var en synd og en forbrytelse, hevdet de. Det var også i strid med ånden i den ameri­ kanske konstitusjon, for landets forfatning bygget jo på den forestilling at alle mennesker er født like. Fra nordstatshold ble det videre fremholdt at slavesystemet i bunn og grunn var uøkonomisk og til hinder for samfunnsutvik­ lingen. I nordstatene ble opptjente penger investert i for­ skjellige sosiale eller private institusjoner, det ble bygget skoler og kirker og fabrikker for dem. Men de penger som sørstatene tjente, ble for det meste brukt til å kjøpe flere

En amerikansk smie i midten av 1800-tallet. Utsnitt av et primitivt maleri av Francis A. Beckett. Mesteren står ved ambolten, mens svennen til høyre trekker blåsebelgen.

negre. Negerslaver var dyre. Man har regnet ut at det krevdes omkring 100 000 dollars til å anskaffe en beset­ ning negre til en middels stor plantasje. Det var bare de rike som kunne holde et stort antall slaver. På toppen av det hele var derfor slaveriet en udemokratisk foreteelse, som bidro til å skape et aristokratisk fåtallsvelde. Smått om senn, men i et stadig økende tempo, vokste den store motsetningen mellom nordstater og sørstater fram. Dette skyldtes ikke bare slavespørsmålet, selv om det var den mest dominerende faktor, fordi det var så følelsesbetonet. Ved siden av det hadde man også tollspørsmålet: nordsatene krevde et proteksjonistisk system for å beskytte sin industri, og det samme synet fikk også senere veststatene, som var i rask og uavbrutt utvikling. Sørsta­ tene hadde derimot ingen industri å snakke om, og de var henvist til import, følgelig ville de ikke ha noen toll. Og endelig og fremfor alt var det den alminnelige ulikhet

SLAVENE BLIR ET PROBLEM

457

mellom nord og syd, en ulikhet som ble stadig mer ut­ preget og som gjaldt samfunnsstrukturen og samfunns­ synet, ja, til og med holdningen til livet og dets verdier. Befolkningen i nordstatene dyrket arbeidet som sådant — deres landsmenn i syd følte slett ingen dragning mot det. Nordstatene dannet et industrialisert land med store byer — sørstatene ble helt dominert av landdistriktene med deres åkerbruk. Yankeene var folkelige, mens sørstatsboerne hadde en aristokratisk holdning og innstilling. Nordstatsboeme var forferdet over det de kalte sørstatenes lettsindighet, hovmod og umoral. Sørstatsboerne så ned på yankeene med deres dollardyrkelse og vulgære effektiFra en industribedrift i Chicago ved midten av 1800-tallet. Samtidig tresnitt. I De forente stater, som i England, var det ennå gjort lite for å verne arbeiderne. Arbeidstiden var lang, tolv til atten timer, og lønningene lave. Likevel hadde industriarbeideren i nordstatene det adskillig bedre enn negerslaven i sørstatene, fordi han selv kunne bestemme hvor han ville ta arbeid.

SLAVENE BLIR ET PROBLEM

459

vitet. Utvilsomt opptrådte de også arrogant og overlegent — kanskje, er det antydet, ikke bare som følge av sin aristo­ kratiske selvfølelse, men også på grunn av redsel, frykt for at de skulle bli distansert av yankeene og tvunget inn i det samfunnssystem som disse hadde bygget opp i sine egne stater. De opprørte debatter om slaveriet, om tollspørsmålet, om de enkelte staters rettigheter i forhold til unionen ut­ krystalliserte det store hovedspørsmålet: hvem skulle i fremtiden få den bestemmende innflytelse over det ameri­ kanske kontinents skjebne og utvikling, nordstatene eller sørstatene? Det var en av tidens ledende amerikanske politikere, William Henry Seward, som i 1858 slynget ut de sen­ sasjonelle og snart så berømte og skjebnesvangre ord om «den uunngåelige konflikt» Ord som, for å sitere Charles Beard, «fikk konservative borgere fra Maine til California til å steile». I sin store tale forkynte Seward at slaveeierne, som be­ sto av mellom tre og fire hundre tusen personer, var spredt fra Delawares til Rio Grandes bredder. De eide nesten all jorden i dette området og mer enn tre millioner mennesker som ble nektet alle borgerlige rettigheter: de hadde ikke «talefrihet og pressefrihet, heller ikke stemme­ rett og retten til å få en utdannelse og til å holde møter. Den slaveeiende klasse er blitt den herskende makt i alle slavestatene, den velger 30 av senatets 62 medlemmer, 90 av representanthusets 233 medlemmer og 105 av de 295 valgmenn som utpeker De forente staters president og visepresident.» Sammenstøtet mellom slavestatene og de øvrige deler av landet var, sa Seward, «ikke tilfeldig, ikke unødvendig, ikke et verk av fanatiske agitatorer og derfor noe flyktig og forbigående. Nei, det er en uunngåelig konflikt mellom På 1800-tallet ble grensen — «The Frontier» — stadig flyttet lenger mot vest i Nord-Amerika, og jernbanen fulgte etter. Utsnitt av et farvelitografi fra midten av 1860-årene.

460

DEN NORD-AMERIKANSKE BORGERKRIG

motsatte og varige krefter.» De forente staters folk hadde derfor en eneste stor oppgave: «å knuse dem som har sveket forfatningen og friheten med et eneste avgjørende slag». Spørsmålet om krigen var uunngåelig eller ikke — er helt siden katastrofen blitt drøftet fram og tilbake i det uendelige, uten at man har nådd fram til et klart og enty­ dig svar. Det eneste vi med krav på sikkerhet kan gjøre er å fastlegge den veien, markert av ytre hendelser, som konflikten fulgte i sin utvikling fram til den dag katastro­ fen kom. Og den viser at det virkelig lå meget dyptgående motsetninger bak disse hendelsene, motsetninger av både økonomisk, politisk, ideologisk og moralsk art. Et av de store stridsspørsmålene var: hvilke stater — eller rettere sagt hvilke nye stater — skulle være slavestater, og hvilke skulle være «frie» stater? I nord- og veststatene hadde det oppstått et parti som kalte seg freesoilers (free soil ø: fri jord) og som inn­ tok et kompromisstandpunkt i slavespørsmålet. Til for­ skjell fra abolisjonistene erklærte freesoilers at de respek­ terte slaveriet i de statene der det allerede var innført. Derimot motsatte de seg bestemt at man i større eller mindre utstrekning gjorde slavestater av de nye områder som etter hvert ble opptatt i unionen som følge av ekspan­ sjonen mot vest. Slaveriet måtte ikke utbres, det måtte stoppes rent territorialt sett. Dette programmet var som en rød klut for sørstatene. De oppfattet det som en livsbetingelse at slaveriet skulle kunne utvides mot vest, og med det også fundamentet for den samfunnsordning sørstatene representerte. Det man mente og tenkte om freesoilers i sørstatene, ga den meget innflytelsesrike senator Jefferson Davisfra Mississippi uttrykk for i en tale, som på sett og vis danner motset­ ningen til nordstatsmannen Sewards nylig nevnte tale i 1850-årenes amerikanske politiske debatt: På en måte hadde han større aktelse for abolisjonistene enn for freesoilers, sa Davis. Abolisjonistene ble drevet av sin ærlige overbevisning om at slaveri er av det onde, hvor det enn forekommer. Abolisjonistene handlet derfor

På sin ferd mot vest benyttet nybyggerne både de store prærievognene, trukket av hester, og jernbanen. Dette utsnittet av Thomas P. Otters maleri viser begge fremkomstmidlene.

av prinsipielle og moralske beveggrunner. Freesoilers hadde derimot slett ikke rent mel i posen: «Hva er det dere vil gjøre, mine herrer freesoilers? Vil dere bedre negrenes stilling? Slett ikke. Hva er det så dere vil? Dere sier at dere motsetter dere utbredelsen av slaveriet. Får slavene noen fordeler av det? Langtifra. Det er ikke men­ neskelige motiver som er avgjørende for den holdning dere nå inntar overfor landet. Det er for å få anledning til å lure oss at dere vil begrense slaveområdet. Dere vil det fot at dere kan få et flertall i De forente staters kongress og forvandle regjeringen til et redskap for nordstatenes maktutvidelse. Dere vil det for at deres del av landet skal øke i makt og velstand og suge næring av de verdier som med urette er fiatatt sørstatene. Dere vil svekke sørstate­ nes politiske makt, ikke sant? Hvorfor? Fordi dere ved en urettferdig lovgivning vil begunstige nordstatenes industri på bekostning av sørstatene og deres næringsveier.» Konflikten begynte virkelig å bli uunngåelig. Bak slavespørsmålet skimtet man makt- og pengespørs­ målet og Jefferson Davis kunne ikke si det tydeligere enn i den talen vi ovenfor har sitert.

462

DEN NORD-AMERIKANSKE BORGERKRIG

Når det kommer til stykket, kan man kanskje ikke undre seg så meget over denne stigende forbitrelse, denne økende kamplyst, denne trang til å slå og slå hardt i debat­ ten, denne brutale tendens til å si hverandre det man mente var den nakne sannhet. I midten av 1800-årene befant Amerika seg i en overgangsperiode. Det var frem­ deles meget ungt, livskraftig og livslystent. Det var naivt og primitivt og følelsesmessig ubalansert. Det var i høy­ este grad nasjonalt umodent. Det hadde ennå ikke funnet seg selv. Takket være de siste årtiers svimlende raske ut­ vikling var det gått opp for amerikanerne at de sto overfor et nytt avsnitt i sin utvikling som nasjon. De ble hisset opp av de strålende muligheter, som nå plutselig var blitt en realitet. Det gjaldt å ta vare på disse muligheter. Det gjaldt for alle og enhver, for den individuelle borger, for den enkelte stat, for den gruppe av stater som den til­ hørte, å holde seg fremme nå da den store republikks skjebne var i støpeskjeen. Kan hende bør man ikke undre seg over at det på denne tid ble et innslag av hysteri i det offentlige liv i Amerika. Kanskje behøver man ikke å gå ut fra at det bare var yrkespolitikere, publisister og journalister som hadde ansvaret for disse hysteriske stemningene. De lå i luften, de rev de fleste med seg, fordi de blendet med sine strå­ lende perspektiver om økonomisk og territorial ekspan­ sjon. I så måte kan man slutte seg til de historikere som har talt om «the blundering generation» — generasjonen som lot seg drive inn i borgerkrigen, den generasjon som ble overrumplet av omstendighetene. Amerikanerne var et meget umilitært folk. De hadde ingen krigerske tradisjoner (unntatt kanskje til en viss grad i sørstatene). Egentlig ville de slett ikke ha noen krig. Men nettopp fordi de ikke visste noe om hva en krig inne­ bærer, marsjerte de rett inn i den, i den samme over­ spente, arrogante, lettsindige og likevel på en måte uskyl­ dige ånd som tidligere hadde preget deres politiske agita­ sjon. Ingen må imidlertid tro at det ikke ble gjort forsøk på å

SLAVENE BLIR ET PROBLEM

463

redde situasjonen. For de fleste amerikanere var unionen fremdeles et hellig begrep, særlig i nordstatene og i Vesten. De nyopprettede veststatene, Missouri, Arkansas, Wiscon­ sin, Iowa og Minnesota, trengte meget sterkt til å bli støt­ tet av unionens samlede makt og prestisje. Man forsøkte seg på kompromisser, det ene etter det andre. Man hadde fått i stand kompromiss alt i 1820, da den grunnleggende avtalen ble sluttet: en øst-vestgående linje på 36$ 30' ble fastsatt som grensen mellom slavestatene og de «frie» stater. Nord for denne linjen skulle slaveriet være forbudt. Man laget et nytt kompromiss i 1850, da sinnene ble satt i brann av spørsmålet om hvordan man skulle forholde seg med slaveriet i de nye store områdene man hadde er­ vervet etter den meksikanske krig. Under rasende protes­ ter fra sørstatene ble det da bestemt at California skulle opptas i unionen som ikke-slavestat, på tross av at det lå syd for den fastsatte linjen. Derimot skulle New Mexico og Utah selv få avgjøre om slaveriet skulle være tillatt på deres territorium eller ikke. Videre skulle lovbestemmel­ sene om rømte slaver bli vesentlig skjerpet: hvis en neger klarte å ta seg fram fra en slavestat til en «fri» stat, skulle myndighetene i den siste ha plikt til med alle midler å hjelpe til at han ble fanget. Det var nærmest denne be­ stemmelsen som fikk Harriet Beecher Stowe til å skrive «Onkel Toms hytte». Endelig fikk man i stand et kompromiss i 1854 — denne ganS gjaldt det territoriene Kansas og Nebraska, og det ble da bestemt at de selv skulle få avgjøre hvordan de ville forholde seg i slavespørsmålet, enda de begge lå nord for Missouri-linjen. I virkeligheten betydde dette en stor og tydelig fremgang for sørstatene og representantene for slavevesenet. Missouri-kompromisset fra 1820 var satt ut av spillet. «Regjeringen er falt helt i hendene på slaveeierne,» kommenterte en representant for den annen leir. «Fremti­ den synes å innebære at det blir opprettet et veldig slaverike.» Men kompromissenes tid var nå forbi. Som en protest mot avtalen om Kansas og Nebraska ble det dannet et nytt parti, det republikanske, som i heftig opposisjon

464

DEN NORD-AMERIKANSKE BORGERKRIG

til det gamle demokratiske partiet utformet slagordet: utbredelsen av slaveriet måtte ikke lenger tolereres under noen omstendigheter og på noen betingelser. Fra første stund gikk republikanerne til offensiv. De vant hurtig terreng i vest- og nordstatene. I blodig alvor tok de opp kampen mot demokratene, som nå lenge hadde sittet med makten. Og da John Brown — «gamle John Brown» fra Osawatomie i Kansas — i 1859 forsøkte å sette i scene sitt berømte, tåpelige og desperate kupp, utløste det en storm av følelser som oversteg alt det man tidligere hadde opplevd i denne stormfulle tid. John Brown var fanatiker. Mange følte seg også fristet til å kalle ham morder, og ikke uten grunn: blant annet hadde han noen år i forveien i spissen for sine sønner slått i hjel fem menn som støttet slaveriet; det foregikk helt kaldblodig og under flittige påberopelser av Bibelen og Guds navn. Han slapp fra det uten noen rettslige følger. John Brown hatet slaveriet og dyrket sin gud med en Cromwells glødende og nådeløse tro. Han hadde utpekt seg selv til å spille hevnerens og befrierens rolle. Det var hans kupp ved Harper’s Ferry, en liten by på grensen mellom Virginia og Maryland, som gjorde ham kjent over hele Amerika og hele den siviliserte verden. Han hadde begitt seg dit for å få i stand et slaveopprør, og han besatte unionens arsenal på stedet. Regjeringen ble rystet, da den hørte hva som hadde hendt, og da nyheten hadde bredt seg, gikk det et støkk gjennom hele nasjonen. Tropper ble utkommandert. Men det viste seg ikke særlig vanskelig å tvinge John Brown til å kapitulere. En gammeltestamentlig skikkelse, meget høyreist og med langt, bøl­ gende skjegg trådte ut av det huset hvor han hadde for­ skanset seg og strakte våpen. Han ble stilt for retten, til­ talt for opprørsforsøk, høyforræderi og mord, dømt til døden og hengt. I fengslet hadde John Brown sagt at han kanskje kom til å bety mer for friheten når han var død enn mens han levde. Han fikk rett. Med ham og hans død fikk abolisjo­ nistene sitt store og enestående propagandanummer, og de utnyttet det med en fanatisme som nærmet seg hans

SLAVENE BLIR ET PROBLEM

465

John Browns henrettelse 2. desember 1859. Samtidig tresnitt. John Brown ble dømt til døden fordi han hadde forsøkt å organisere opp­ rør blant slavene og hadde satt seg i besittelse av et våpenarsenal ved Harpefs Ferry. Henrettelsen foregikk ved at offeret sto på en lem som ble åpnet under ham da han hadde fått løkken om halsen. Idet Brown falt og løkken strammet seg, ropte kommanderende offiser: «Slik skal alle denslags fiender av Virginia omkomme.»

egen. I nordstatene, i Vesten og for frihetselskende men­ nesker over hele verden ble den gamle stridslystne fanati­ keren en helt og en martyr, hvis verk måtte fullføres. Victor Hugo slo fast at «den dagen sørstatene henrettet John Brown, begikk de en forbrytelse som vil bli regnet blant historiens store ulykker». Og den amerikanske dikter Longfellow skrev i sin dagbok: «Dette er en stor dag i vår historie. Fra den vil det bli utledet en ny revolusjon like nødvendig som den gamle. Mens jeg skriver dette, fører man gamle John Brown til hans henrettelse, fordi han for­ søkte å hjelpe slavene. Det er å så vind og høste den storm som snart vil komme.» Under en politisk kampanje i Illinois hadde det året i toi veien falt noen ord som skulle bli meget berømte og ofte sitert: 22. Grimberg 19

466

DEN NORD-AMERIKANSKE BORGERKRIG

«Et hus som er splidaktig med seg selv, kan ikke bestå. Jeg tror ikke at denne nasjon for alltid kan være delt opp i frie stater og slavestater. Jeg venter ikke at unionen vil bli oppløst, jeg venter ikke at huset skal falle, men jeg ven­ ter at nasjonen vil opphøre med å være splittet. Den vil bli enten det ene eller det andre. Enten kommer slaveriets motstandere til å stoppe dets videre utbredelse, eller vil dets forkjempere drive igjennom at det blir lovlig i alle stater, gamle som nye, i syd så vel som i nord.» Den som uttalte dette, var Abraham Lincoln, advokaten fra Springfield i Illinois, som var blitt en innflytelsesrik og meget kjent mann i sin stat og en av de fremste repre­ sentanter for det republikanske parti. Det var han republi­ kanerne stilte opp som presidentkandidat høsten 1860. Abraham Lincoln vant valgkampen — selv om det skjedde med et knapt flertall. Han ble De forente staters nye president. Det var dette valget som fikk krisen til å kulminere. Som få andre var Lincoln hatet og avskydd i sørstatene. De kunne ikke godta ham som president. Nå ville de ikke være med lenger. Statene begynte å tre ut av unionen: først South Carolina, som anmeldte sin uttredelse i de­ sember 1860. I begynnelsen av 1861 fulgte seks andre sta­ ter eksemplet — Mississippi, Florida, Alabama, Georgia, Louisiana og Texas. Det ble proklamert en ny stat: Amerikas konfødererte stater, og til dens president valgtes Jefferson Davis.

ABRAHAM LINCOLN Romanforfatteren Nathaniel Hawthorne — en av de ledende representanter for amerikansk litteratur i 1800årene, en fremragende forfatter ikke minst som psykolog — besøkte Abraham Lincoln i 1862 og skrev senere ned sitt inntrykk av ham. Hans fritalende og ukonvensjonelle opptegnelser er av betydelig interesse: «Enda Abraham Lincoln hører hjemme i Vesten og ble født i Kentucky, er det ikke tvil om at han er erkeinkarna-

ABRAHAM LINCOLN

467

sjonen av alle yankeer og fysisk sett akkurat det som ver­ den mener er karakteristisk for oss. Det er ytterst eien­ dommelig — og likevel er det så fullkomment riktig — at nettopp han blant så mange millioner skulle finne veien åpen for seg, slik at han kunne slenge sin lange og magre kropp ned i presidentstolen — hvor, tror jeg, det første han gjorde, var å legge føttene på rådsbordet og fortelle sine ministre en morsom historie. Det er ganske enkelt umulig å beskrive hans kantete tafatthet og hans klossete manerer; og likevel hadde jeg følelsen av at jeg hadde truf­ fet ham daglig og trykket hans hånd tusenvis av ganger i en eller annen bygate. Hadde jeg ikke visst hvem han var, og hadde noen bedt meg gjette hans yrke, ville jeg ha tatt ham for en landsens skolelærer. Han var kledd i grønnskimlet svart bonjour; både den og de upressede buksene var brukt så flittig at de hadde tilpasset seg etter den kan­ tete figuren og liksom blitt en overhud. På føttene hadde han et par slitte tøfler. Håret er svart, fremdeles uten noe grått islett, og en smule tjafset — tydeligvis hadde det hverken fått komme i berøring med kam eller børste om morgenen. Han har tykke, svarte øyebryn og stor nese. Linjene omkring munnen er meget skarpt markerte. Man må nok lete både høyt og lavt i Statene for å finne et grovere fysiognomi. Men det blir myket opp av et vennlig, om enn alvorlig uttrykk i øynene. En stor porsjon sunn sans, ingen boklig utdannelse, ingen forfinelse, en ærlighet som utspringer av hjertet — og likevel er han på sett og vis slu, i hvert fall utrustet med en slags takt og klokskap i slekt med sluhet, og som jeg kan tenke meg gjør ham dyktigere til å angripe en motstander i flanken enn å gå rett på ham. Men i det store og hele liker jeg dette grå, kloke ansiktet med den enkle menneskelige følelsen som varmer det. Og for mitt vedkommende skulle jeg heller ha Onkel Abe som landets styrer enn noen annen som det kunne ha blitt spørsmål om i samme stilling.» Abraham Lincoln ble født i 1809 i en tømmerkoie i Kentucky. Hans far, en fattig nybygger, livberget seg som nybrottsmann og tømmerhugger, ellers vet man ikke me­ get om ham, bortsett fra at han hadde vanskelig for å slå

ABRAHAM LINCOLN

469

rot og gjerne skiftet miljø. Fra Kentucky tok han familien med seg til Indiana og derfra til Illinois. Det er treffende sagt om den unge Abraham at han flyttet vestover i takt med selve nybyggerbevegelsen. Han vokste opp ved «grensen», han var en del av det Amerika som ikke hadde noen fortid, bare en umåtelig fremtid. Denne omstendig­ het har skapt en av de mest elskede og avholdte myter om ham, forestillingen om at han i hele sitt liv var og ble den typiske representant for nybyggerverdenens harde og herdnende liv, at han besatt hele dens strevsomhet, seighet og sunne primitivitet, og at man ganske enkelt bør oppfatte ham som personifiseringen av «Vestens bondedemokrati». I 1837 slo Abraham Lincoln seg ned som sakfører i Springfield i Illinois, og dermed begynte hans egentlige karriere. Det viste seg at han var en glimrende praktise­ rende jurist, grundig og samtidig vidsynt og tolerant, med en utpreget evne til å komme i kontakt med sine med­ mennesker på sin godslige, litt trege og humoristiske måte. Han ble populær i vide kretser, hans praksis økte, og hans inntekter og anseelse med den. Skrittet over til politikken var ikke langt. Alt i 1834 var han blitt valgt inn i Illinois’ lovgivende forsamling, og det var i denne tiden, allerede før han i 1847—49 var medlem av kongressen (hvor han forresten ikke gjorde seg særlig bemerket) at hans idéverden begynte å ta form. Alt da rommet den alle de elementer som skulle bli bestemmende og veiledende for hans statsmannsgjeming: hans ærbødighet for Amerikas storhet og for dets frie institusjoner — de har, sa han på et tidlig tidspunkt, «i et halvt hundre år vært gjenstand for frihetselskende menneskers varme forhåpninger ver­ den rundt». Hans egen generasjon hadde etter hans me­ ning plikt til å føre den store arven videre, ukrenket og uskadd av slike bevegelser i tiden som forsøkte å under­ grave den lovbundne orden og dermed også den mennes­ kelige frihet. Hans store forbilde var Jefferson med sin Abraham Lincoln, president i De forente stater fra 1861 til sin død i 1865. Dette fotografiet av ham er tatt i 1860 og ble benyttet i valg­ kampen samme år. Lincoln var da 51 år.

470

DEN NORD-AMERIKANSKE BORGERKRIG

Mary Todd var 21 år da hun ble gift med den ni år eldre Abraham Lin­ coln 4. november 1842. Dette bildet av henne er tatt fire år senere. I mot­ setning til hennes til­ beder, sakføreren Lin­ coln, kom hun fra en me­ get velstående familie. Hennes far var senator, president i en bank — og slaveeier.

lidenskapelige tro på at alle mennesker var like. Og den amerikanske republikks store oppgave i historien var, mente Lincoln, å vise at et varig samfunn kunne bygges på denne tro. I 1842 giftet han seg med en dame som sosialt sett sto høyt over ham. Ekteskapet styrket hans stilling og utvidet hans forbindelser, men det skaffet ham også alvorlige be­ kymringer. Mary Lincoln var en forholdsvis dannet kvinne og alt annet enn uintelligent. Men hun var svært konvensjonell, svært herskelysten og hysterisk sjalu. Det gikk mange historier om hennes følelsesutbrudd, både hjemme i Springfield og senere i Det hvite hus i Washing­ ton. Lincoln var kanskje ikke noen særlig inspirerende ektemann. Hans følelsesmessige ro kom ikke minst fram i forholdet til hustruen. Han «elsket den undertrykte men­ neskehet med en abstrakt kjærlighet», sa en mann som sto ham nær, «men han hadde ikke den konkrete kjærlighet, den som er forankret i et individuelt menneske». Når det gjaldt Mary og hennes utbrudd viste han seg tålmodig og overbærende, men fjern. Han trakk seg inn i sitt skall, med en spøk på leppene og et vemodig uttrykk i øynene.

ABRAHAM LINCOLN

471

I slutten av 1850-årene var Lincoln ikke bare blitt en ansett sakfører, som hadde navn for å vinne de saker han påtok seg, men også en innflytelsesrik politiker, hvis rykte hadde bredt seg langt utenfor staten Illinois’ grenser. Han hadde sluttet seg til republikanerne og fått en ledende stil­ ling innen partiet. Avgjørende for hans karriere ble den rekken av politiske talerdueller som han utkjempet med demokratenes fremste mann i Illinois i 1858. Disse dispu­ tasene ble fulgt med stor spenning i hele Amerika, og det var under en av dem han kom med uttalelsen: «Et hus som er splidaktig med seg selv, kan ikke bestå.» Tidens store spørsmål trengte seg på og krevde at han tok stilling til dem. Og han slo fast sin oppfatning på en måte som førte ham til landets høyeste embede. Han ble valgt til president av den jevne mann, av det enkle folk i vest- og nordstatene, fordi alminnelige mennesker betraktet ham som en ualminnelig pålitelig og hyggelig kar, en fornuftig og bunn hederlig mann som tenkte de samme tanker som de, men som uttrykte dem så uendelig meget bedre, så meget klarere og konsisere, som sa ting som ble husket — en mann som ville det de ville og som hadde forutset­ ninger for å kunne drive sin vilje gjennom. I et henseende tok hans velgere feil. Lincoln hadde medfølelse med de brede lag og trivdes blant dem. Men hans tankeverden var betydelig videre enn deres og gikk delvis også i ganske andre baner. Hva var det han ville? Ville han befri de svarte slavene? Svaret må bli nei — i hvert fall ikke betingelsesløst. Få faktorer i tidens historie kaster et slikt lys over Lincolns lynne og intellekt som hans standpunkt til slavespørsmålet. På et senere tidspunkt sa Lincoln at han hadde avskydd slaveriet så lenge han kunne huske. Men det var likevel han som lot falle følgende ord, ikke minst oppsiktsvek­ kende fordi det skjedde midt under en brennende borger­ krig: «Hvis jeg kunne redde unionen ved å befri slavene, ville jeg gjøre det. Hvis jeg kunne redde den ved ikke å befri en eneste av dem, ville jeg gjøre det. Og kunne jeg redde den ved å befri noen og ikke andre, ville jeg gjøre det.»

472

DEN NORD-AMERIKANSKE BORGERKRIG

Her talte den sterkt ansvarsbevisste, den nøkternt be­ regnende og realistiske statsmann, som visste at enkelte spørsmål måtte underordnes andre, at helheten — i dette tilfelle unionen — og dens interesser måtte gå foran sær­ spørsmål, uansett hvor brennende og hvor menneskekjærlige disse var. Det var unionen, republikken, Amerikas forente stater, dens betydning for det amerikanske folk og dens oppgave i verden, som spilte noen rolle, som var det vesentligste og viktigste av alt. For dette måtte alle andre interesser vike, selv negerslavenes sak — i verste fall måtte denne sak ganske enkelt ofres. Med all sin varme følelse for samfunnets ulykkelige, for dem som ble utnyttet og undertrykt og fornedret, viste Lincoln som politiker og statsmann et islett av nøktern beregning, av rendyrket logikk, som alltid fikk overtaket når han overveiet sakene på egen hånd. Gamle Abe Lincoln kom ut av villmarken, ut av villmarken, ut av villmarken, gamle Abe Lincoln kom ut av villmarken nede i Illinois —

Denne visen ble sunget over hele Vesten den høsten Lincoln ble valgt til president. Der var hans seier like po­ pulær som den var forhatt i sørstatene. Da han en februar­ dag forlot Springfield for å begi seg til Washington, var hans venner på jernbanestasjonen for å si farvel. Han steg ut på den åpne plattformen og sa noen enkle ord: «Mine venner. Ingen som ikke er i samme stilling som jeg, kan forstå den følelse av vemod, denne avskjeden fyl­ ler meg med. Alt kan jeg takke denne byen og dens innbyggeres vennlighet for. Her har jeg levd et kvart år­ hundre og rukket å bli en gammel mann. Her er mine barn født, og her er et av dem begravet. Nå forlater jeg den uten å vite når eller om jeg noengang kan vende til­ bake, med en oppgave foran meg som er større enn den som hvilte på Washington. Uten bistand av den guddom som alltid kom ham til hjelp, kan jeg ikke klare det. Med denne bistand kan det ikke slå feil for meg.» Han vendte aldri tilbake.

ABRAHAM LINCOLN

473

4. mars 1861 ble Lincoln innsatt i sitt embede. Den talen han holdt ved den anledning, hører til hans betyde­ ligste, og den inneholdt de berømte ordene: «Vi er ikke fiender, men venner. Vi må ikke være fiender. Selv om lidenskapene har tynget de bånd av hengivenhet som for­ ener oss, må de ikke få dem til å briste.» Disse ordene var en appell til sørstatene, men også til statene i vest og nord, til hele Amerika; de var en opp­ fordring til forsonlighet og ettertanke, og de uttrykker grunnprinsippene for Lincolns gjerning i de fire år han virket som president; som De forente staters president, ikke bare som nordstats-unionens — til tross for den bor­ gerkrig som snart skulle bryte ut, nektet han nemlig å godta sprengningen som et ugjenkallelig faktum. Konse­ kvent og i den utstrekning det i det hele tatt var mulig unngikk han alle tiltak og uttalelser som ville gjøre det vanskeligere for sørstatene å finne veien tilbake til det amerikanske fellesskap. Han sa aldri et ondt ord om de opprørske sørstatene. Han var, som det er blitt fremholdt, mer fortrolig med sørstatenes vesen enn noen annen poli­ tiker i unionen. Han var selv født i en stat som hørte til den sydlige del av Amerika, Kentucky, og der var det hans personlighet først hadde begynt å forme seg. Der hadde han sine røtter. Til tross for alle motsetninger hadde sør­ statene Abraham Lincolns sympati, og minst av alt følte han noe hat mot dem. I det hele tatt manglet han evnen til å hate. Han avviste alle hevnaksjoner som nytteløse og skadelige. I kongressen og blant statstjenestemennene ble Lincoln betraktet med en sterk og arrogant skepsis: man mente han var primitiv, udannet, naiv, uerfaren og stort sett nokså lite dugelig til sitt høye embede. Det ble god tone å latterliggjøre ham — hans egen krigsminister snakket om hans «pinlige imbesillitet». I Det hvite hus var han en fremmed blant fremmede. Og den radikale fløyen av hans eget parti rettet voldsomme angrep mot ham, fordi han var så langsom og uvillig til å ta raske beslutninger, fordi han viste en toleranse som var ubegripelig og sjokkerende for de fleste. Man anklaget ham for å være svak, vaklende

474

DEN NORD-AMERIKANSKE BORGERKRIG

og tvetydig. Egentlig var det bare folkets brede lag som støttet ham — de følte helt instinktivt at han var å lite på. Og negrene elsket ham med barnslig begeistring, de så opp til ham som den frelser som de så lenge hadde ventet på og som skulle befri dem fra deres fangenskap. I et henseende hadde hans kritikere naturligvis helt rett: da Lincoln tiltrådte, manglet han all administrativ erfa­ ring. Det er et av de underlige innslag i hans merkelige livshistorie at han midt oppe i en brennende krise, midt oppe i en krig som var sjelden omfattende, hatsk og blo­ dig, måtte lære seg hvordan man skal styre et stort land. Tydelig er det også, som fremholdt av flere, at han aldri fikk den anerkjente stillingen som sitt folks ubestridte leder på samme måte som Chatham og i våre dager Winston Churchill. Men han var stadig innstilt på å lære, og han vokste med oppgaven. Angrepene smertet ham dypt, men han bøyde seg ikke for dem. Engang sa han selv med hen­ tydning til sin ungdoms eventyr: «Til å være en så klønet fyr, står jeg temmelig støtt på føttene. Det trengs en ganske håndfast kar for å kaste meg over ende.»

KRIG MELLOM BRØDRE

12. april 1861 smalt startskuddet ved Fort Sumter uten­ for Charleston i South Carolina. Unionens stridskrefter i sørstatene var blitt konsentrert der. Der hadde også de konfødererte begynt en beleiring. Etter lang betenkning gikk Lincoln med på å sende proviant, men ikke tropper til festningen. De konfødererte bestemte seg til å innlede et bombardement for å ta den med makt. Etter to dagers forløp så kommandanten seg nødt til å kapitulere. På Fort Sumter «falt stjernebanneret som en skadeskutt fugl», har James Truslow Adams sagt. Som sagt, dette var startskuddet og alarmklokken. Etter dette var det ingen vei tilbake. Lincoln ba kongressen om 75 000 frivillige, som skulle tjenestgjøre i fire måneder. Sørstatene betraktet dette som en krigserklæring. Virginia, North Carolina, Tennessee og Arkansas nektet å stille

KRIG MELLOM BRØDRE

475

tropper til disposisjon for «det skjendige formål å under­ trykke søsterstatene i syd» og sluttet seg til konføderasjo­ nen. Oppmarsjen var avsluttet — 23 stater sto mot 11 og 22 millioner mennesker mot 9 millioner. De blå og de grå satte seg i bevegelse mot slagmarkene. Den krig, den omveltning som Charles Beard har kalt den annen amerikanske revolusjon, hadde dermed tatt sin begynnelse. Det er sagt at denne krigen er beretningen om hvordan det amerikanske folk på en forferdelig måte måtte bøte for sin dårskap, udugelighet og stolthet. Uvitenhet og kortsyn også, kan man føye til, for sikkert er det at ingen visste hva som nå foresto. Sørstatene hadde trodd at de i fred kunne tre ut av unionen, skape en ny nasjon og bygge opp sin egen fremtid. Det var en alvorlig feilvurdering av stillingen. Nordstatene trodde at krigen i høyden bare ville vare noen måneder og føre til en rask og lettkjøpt seier for dem. Dette innebar en like alvorlig undervur­ dering av sørstatenes motstandskraft og livsvilje. Krigen varte ikke i to eller tre måneder, men i fire år, den bredte seg over veldige områder i syd og vest, den krevde gigan­ tiske militære operasjoner, oppsetting av store arméer og utdannelse av generaler — for egentlig fantes det ingen militære styrker og bare få virkelig dyktige høyere offiserer. Nordstatenes oppgave ble å erobre sørstatene. Og om­ rådene i syd var vanskelig tilgjengelige, langt vanskeligere å komme inn på livet enn man noengang hadde forestilt seg. Over det hele falt den store tragedies dype skygge. «I denne krigen kjempet bror mot bror, begge like forvisset om at hans sak var rettferdig. Den krevde masseoppbud av unge menn og sendte tusen og atter tusen av dem i døden. Og til slutt kulminerte den i den martyrdød som den mest elskede mann i landet led.» Det var en krig mellom sivilister, ledet av menn som oftest ikke hadde den ringeste erfaring i militære opera­ sjoner i stor skala. Dette forklarer at krigen ble så blodig: hadde hærførerne — og dette gjelder særlig på nordstatssiden — vært bedre utdannet, kunne man ha reddet tusener av soldaters liv. Slik det gikk, ble de altfor ofte ofret til

476

DEN NORD-AMERIKANSKE BORGERKRIG

KRIG MELLOM BRØDRE

477

ingen nytte. Det fantes heltemot av det mest strålende slag i denne krigen, men neppe noen romantikk. «For de fleste ble krigen omtrent like romantisk som fengselsrotter og like ridderlig som tyfus eller syfilis.» Tilsynelatende var det en meget ulike kamp. Nordsta­ tene hadde på mange måter et enormt overtak ved krigs­ utbruddet. Praktisk talt hele jern-, tekstil- og rustnings­ industrien ble behersket av dem. Mer enn to tredjedeler av landets samlede bankkapital ble kontrollert av nordsta­ tene. Sørstatene hadde ingen industri av betydning, ingen stor hær og ingen flåte. Alt dette måtte skapes mens kri­ gen pågikk. Men til gjengjeld hadde sørstatene sin flam­ mende tro på sin sak. Og de hadde generaler som lenge viste seg å være sine motstandere uendelig overlegne. Fremfor alt hadde de Robert Lee. Det skyldtes ikke minst Lee, hans militære geni og hans fine karakter, at sørstatene klarte å holde ut i fire lange år, fulle av meget vellykkede aksjoner i krigens første halvdel, men senere av hendelser som ble stadig mer forferdelige, og at de gjorde det med et mot og et høysinn overfor fienden som «hører til den edleste arv fra vår felles fortid», som Adams sier. En av de hendelser som ble mest skjebnesvanger for nordstatene under hele krigen, var at Virginia sluttet seg til de konfødererte. Det førte nemlig til at Lee kom til å kjempe på sørstatenes side. Han var tilhenger av unionen og motstander av slaveriet, men han var også Virginiamann. Det hadde vært Lincolns hensikt å tilby ham over­ kommandoen over nordstatenes armé; Lee var nemlig yrkesoffiser og som sådan meget kjent og ansett. Men han anså det som sin plikt å stille seg til rådighet for sin hjem­ stat. Han trådte ut av unionsrepublikkens hær og ble øverstkommanderende først over Virginias tropper og senere, i 1862, over sørstatenes samlede stridskrefter. Da han hadde tatt sin beslutning, skrev han til sin søster: «Med all min hengivenhet for unionen og min følelse for en amerikansk borgers plikter har jeg ikke kunnet formå meg til å løfte hånden mot mine slektninger, mine barn, mitt hjem.»

478

DEN NORD-AMERIKANSKE BORGERKRIG

«Fremad mot Richmond» lød slagordet som tvang nordstatene til deres første offensiv. Richmond i Virginia var utsett til konføderasjonens hovedstad og lå omtrent seksten mil syd for Washington. Omkring tre mil fra den sist nevnte byen løper en liten elv som heter Bull Run. Ved den gikk unionsarméen til angrep en het sommerdag i 1861, det første angrepet under krigen. Nordstatsstyrkene ble fulgt av skarer av sivile, som nærmest betraktet det hele som en spennende utflukt — det ville nok bli skutt litt, og kanskje ville også noen få soldater falle, men så ville det hele være over og unionens seier sikret. Slik gikk det imidlertid ikke. Om kvelden fikk Lincoln dette tele­ grammet: «Vår armé er på fullt tilbaketog. Dagen er tapt. Redd Washington og resten av hæren.» Mens den overvunne nordstatsarmé og dens skrekk­ slagne sivile tilskuere forsøkte å ta seg tilbake til Washing­ ton i full panikk, skrev en sørstatsoffiser i all hast noen linjer til sin hustru: «Jeg kommanderte sentrum. Mens andre deler av vår tapre hær fortjener høy berømmelse, lot Gud min brigade spille en viktigere rolle enn noen annen. Dette bare til din egen underretning — la andre rose, det tilkommer ikke meg.» Den som skrev disse linjene, var daværende oberstløyt­ nant Thomas Jonathan Jackson. Det var om ham en annen sørstatsoffiser ropte for å egge sine tropper ved Bull Run: «Se på Jackson! Der står han som en steinmur!» Og senere gikk han alltid under navnet «Stonewall» Jack­ son. I et av sine fineste essayer har Frans G. Bengtsson kalt ham «den amerikanske borgerkrigs mest særpregede skikkelse». Og ingen som nærmer seg ham, kan unngå å bli betatt av ham. Det man kanskje først og fremst fester seg ved, er den stillferdige lykke som fylte ham, den indre ro, som står i en så eiendommelig kontrast til det lynsnare tempoet i hans tilværelse i de årene han førte sine tropper i kamp for Virginias og konføderasjonens sak — en lykke og en ro som bunnet i en uryggelig tro på Gud, i en fast forvissning om at han selv var et Herrens redskap, og at alt det han gjorde skjedde etter innskytelse av den Gud han dyrket. «Et jernhardt verge, vigslet til en jernhard

KRIG MELLOM BRØDRE

479

gud,» slik har Stephen Vincent Benét karakterisert ham i sitt berømte epos om borgerkrigen, «John Brown’s Body». Den presbyterianske diakon Thomas Jonathan Jackson, lærer ved militærakademiet i Lexington i Virginia, sto ikke på noen måte i noe motsetningsforhold til yrkesoffiseren, general «Stonewall» Jackson. Selv i felt fulgte Jackson strengt det ritual som hans religion krevde. Han foretok seg aldri noe uten først å ha hensunket i bønn for å få veiledning. Den svarte tjeneren som fulgte ham under kri­ gen, sa engang at «massa har sine bønner to ganger om dagen, om morgenen og om kvelden. Men når han står opp to-tre ganger om natten for å be, da pakker jeg straks ranselen min, for da vet jeg at i morgen er faen los.» Han helligholdt hviledagen: kunne han unngå det, skrev han aldri brev på en søndag og foretok heller ikke noen marsj eller innlot seg i kamp. Et brev til hustruen taler sitt tyde­ lige språk: «Du synes å være meget urolig over at jeg gikk til an­ grep en søndag. Også jeg var meget urolig, men jeg følte at det var min plikt å gjøre det i betraktning av de ødeleg­ gende følger det ville ha fått, om slaget var blitt utsatt til neste morgen. Så vidt jeg kan se, handlet jeg klokt — det var det beste jeg kunne gjøre i den foreliggende situasjon, enda det i så høy grad bød mine følelser imot.» «Stonewall» Jackson leste Bibelen og studerte Napoleons strategi. Dette var hans viktigste gjøremål før han ble Robert Lees nærmeste og høyt skattede mann i kampen for sørstatenes eksistens. Han var den strenge konsentra­ sjons mann, som aldri lot seg forlede til det man betraktet som unyttige og risikable tidsfordriv: ikke røkte han, og heller ikke spilte og drakk han. Han skydde alkohol, fordi han visste at han var svak for den. På sin fåmælte og inne­ sluttede måte stilte han enorme krav til sine soldater. Men de elsket og forgudet ham, til tross for at han forlangte streng disiplin av dem, de beundret ham over alle grenser for hans tapperhet, utholdenhet og hurtighet, for hans mirakuløse gutteaktig muntre oppfinnsomhet når det gjaldt å villede og overrumple fienden, for alle de strå­ lende seire han førte dem til. Hos dem vakte «Stonewall»

480

DEN NORD-AMERIKANSKE BORGERKRIG

Jackson en følelse av stolthet, som er gått i arv til senere generasjoner. Sommeren 1861 ga kongressen Lincoln fullmakt til å kalle inn 500 000 mann med plikt til å tjenestgjøre i tre år. Håpet om at krigen ville bli «kort og avgjørende», for­ svant hurtig. Og i høstens løp senket det seg, er det sagt, en dyp forstemthet over nordstatene. Ingenting hendte, ingen nye slag ble utkjempet — ingenting bortsett fra at Lincoln erklærte alle sørstatshavner blokert, og at general George Brenton McClellan begynte å bygge opp den unionsarmé på en halv million mann, som var stilt til Lincolns disposisjon. McClellan viste seg å være en dyktig organisator. Han ekserserte sine tropper ved elven Potomac på grensen mellom Maryland og Virginia, og han drev dem med sam­ menbitt energi. Men han var ikke fullt så hissig på å føre dem ut i kamp. Han kom med innvendinger, han fant stadig på nye påskudd til utsettelser, han forhalte og for­ sinket. Han ville ikke risikere den armé som begynte å ta form og som han var så stolt av, han var arrogant og påståelig mot sine overordnede i Washington, og han be­ skyldte dem for å late ham i stikken. «Alt rolig ved Poto­ mac» lød en overskrift som avisene med økende sinne og demonstrativ regelmessighet slo opp på sine førstesider. Man ville sette McClellan i gang, man lengtet etter en av­ gjørende innsats på slagmarken, ikke bare på militærforlegningenes ekserserplasser. Lincoln var dyster til mote. Og selv om han som regel bevarte sin beundringsverdige ro i sine mellomværender med kommanderende general, kunne han ikke hjelpe for at hans uro av og til brøt igjennom. «Vet du hva dette er?» spurte han engang sin ledsager, da han besøkte McClellans leir og pekte på rek­ kene av hvite telt. «Det er Potomac-arméen,» svarte ven­ nen forbauset. «Ja, den kalles det,» sa Lincoln. «Men det er feil. Den er bare McClellans livvakt.» I sørstatene rådet en lysere stemning. Der trodde de at seieren var deres — og som det skulle vise seg, hadde de forbausende gode grunner til det. Sørstatene så med stolt­

KRIG MELLOM BRØDRE

481

het tilbake på sine politiske tradisjoner: det var de som hadde skjenket republikken dens største statsmenn, det var fra dem Washington, Jefferson og Andrew Jackson var utgått. Det var de som forsynte verden med bomull. Og verden kunne ikke unnvære denne bomullen, reson­ nerte de; verden og først og fremst Storbritannia ville uten minste tvil gripe inn, kreve at blokaden ble opphevet, sette nordstatene på plass og gi sørstatene sjansen. Den mann som sto i spissen for konføderasjonen, Jefferson Davis, var militær og politiker med stor erfaring. Som administrator viste han en effektivitet som Lincoln aldri nådde fram til. Og korrespondenten for «The Times» mente å kunne konstatere at han til forskjell fra Lincoln også så ut som en gentleman — korrekt, tilstrammet og utilnærmelig, meget stolt og meget følsom for kritikk, men en fanatisk tilhenger av sørstatenes sak. Det var Jefferson Davis som erklærte at «slaveriet, slik det eksisterer i Ame­ rika, er en moralsk, sosial og politisk velsignelse». Det var også han som sa at områdene i syd var «et jordbruksland, hvis interesser krever en så fri handel som mulig med andre nasjoner». Beskyttelsestollen var i hans øyne bare en byrde som var pålagt plantasjeeierne for å begunstige nordstatskapitalistenes interesser. Så kommanderte Jefferson Davis sine tropper ut for å møte det stormangrepet fra nord som man ventet seg. De rykket ut med lystig mot, de var dårlig utrustet, men de sang sine sanger, «Dixie» og «Lorena» og «Tramp, tramp, tramp», de lo og de spøkte. Og det hører til de merkelige innslag i denne krigen at de ikke mistet humøret til tross for alle viderverdigheter. «Det er et velkjent faktum,» skrev en av dem som var med, «at da general Lee gikk over Potomac, var mer enn ti tusen av hans menn bar­ føtt, uten ulltepper og uten luer. Veiene var kantet av etternølere, som hinket fram på svulne og såre føtter og frøs seg gjennom nettene. Undertøy eide de ikke — det var rent et under om de hadde en eneste skikkelig skjorte.» «Gråjakkene lo av sine vogner og sitt seletøy og de gapende hullene i skoene. De lo seg fram fra Bull Run til

482

DEN NORD-AMERIKANSKE BORGERKRIG

Appomattox og til og med gjennom sykehusene,» sier D. S. Freeman, spesialisten i Robert Lees historie. Da disse Lees og Jacksons sorgløse soldater — bare gutt­ ungene de fleste av dem — våren 1862 fikk anledning til å vise hva de dudde til, slo de nordstatene med skrekk og verden med undring. I mars hadde McClellan endelig for­ mådd seg selv til å rykke i felt. Han bega seg ned til en halvøy utenfor Richmond. Fra sin leir kunne han se kirke­ spirene glimte i de konføderertes hovedstad, og målet syn­ tes å være ganske nær — han var mannen som skulle opp­ fylle folkekravet om at nordstatstroppene skulle rykke fram til Richmond og erobre byen og deretter gjøre slutt på krigen. Men mens han lå der og ventet på en passende anledning til å slå til, begynte det å skje noen mystiske begivenheter på en annen del av krigsskueplassen. I Shenandoah-dalen nord og vest for Washington var det plasert en unionsarmé for å beskytte hovedstaden. Jackson ble sendt dit for å hindre at også disse styrkene rykket fram mot Richmond. Men han innskrenket seg ikke til noen passiv krigføring, til bare å holde vakt der. Han syn­ tes det var uendelig meget morsommere å gå til angrep. Etter en rekke lynsnare fremrykninger kastet han seg som en furie over den ene nordstatsdivisjon etter den andre, slo dem etter tur og forsvant så like plutselig som han var kommet for å dukke opp igjen på de mest uventede ste­ der. Han jaget hele nordstatshæren ut av Shenandoahdalen. Og da han hadde gjort det, rykket han i ilmarsjer sydover og nådde Richmond tidsnok til å forene seg med Lee under det såkalte syvdagersslaget i slutten av juni og begynnelsen av juli 1862. Det endte med en strålende seier for de konfødererte. Richmond var reddet. I stedet hadde Washington fått føle at den langtfra var sikker. Og McClellan måtte innskipe seg med de tropper han hadde igjen og forsvinne fra sørstatene. (Kart nr. 100, bd. 33.) «En seier til, og yankeene kommer til å falle på kne og skrike om fred» — slik følte sørstatenes representanter det i disse månedene da de feiret sine største triumfer. En ny seier fulgte også i det andre slaget ved Bull Run den 30. august, en av Lees og Jacksons mest lysende bedrifter.

KRIG MELLOM BRØDRE

483

Deretter rykket de inn i Maryland, de ville true Washing­ ton og tvinge fram en fred som de kunne diktere. Men så sviktet lykken dem. I slaget ved Antietam den 17. septem­ ber - «krigens blodigste dag» - var det McClellan som fikk overtaket. Men han fullførte ikke sin seier. Han rev ikke opp Lees og Jacksons styrker i bunn og grunn, men lot dem forsvinne sydover. Lee og Jackson var blitt stoppet, det var det viktige og vesentlige. Washington kunne puste roligere. Lincoln kunne begynne å tenke på noe annet enn bare krigsopera­ sjoner. Han kunne det så meget lettere som det også borte i vest hadde utspilt seg visse begivenheter som fikk hori­ sonten til å lysne. Borte i vest hadde Ulysses S. Grant trådt fram. Vesten var viktig, ikke minst av hensyn til skipsfarten på Mississippi, og Grant var blitt sendt dit med beskjed General Ulysses Simpson Grant omgitt av sine stabsoffiserer i hoved­ kvarteret i City Point 1864. Grant, som ikke la stor vekt på sitt ytre, sees her iført bløt hatt og ustelt uniform.

484

DEN NORD-AMERIKANSKE BORGERKRIG

om å gjøre sitt beste. Det var vel ikke så meget man ven­ tet av ham, hans rykte innen arméen var ikke det beste. Men han gjorde det han kunne, og det var godt nok. I februar 1862 inntok han Fort Donelson ved en bielv til Ohio, og etter en meget hard kamp vant han i april en fullstendig seier over en stor sørstatsarmé ved Shiloh i Tennessee. General Grant hadde hittil vært en ukjent mann, men nå ble han med ett slag meget berømt. Han ble nordstatenes yndling, og også han fikk sitt militære kjælenavn. Kommandanten på Fort Donelson hadde spurt ham om hans kapitulasjonsbetingelser. Grant svarte omgående: «Ingen andre betingelser enn betingelsesløs overgivelse (unconditional surrender) kan godtas.» Etter det ble han kalt «Unconditional Surrender Grant.» De som tidligere hadde kjent ham, hadde nærmest be­ traktet ham som et temmelig mislykket individ — kanskje ikke direkte avsporet, men avgjort en mann som var kom­ met på skråplanet. Han var yrkesoffiser og hadde deltatt i krigen mot Mexico. Men senere var hans militære karriere blitt avbrutt. Han var blitt nødt til å ta avskjed fordi han ikke kunne holde seg unna whiskyen. Deretter hadde han forsøkt seg i forskjellige sivile yrker, men uten at det gikk særlig bra. Til slutt hadde faren forbarmet seg over fami­ liens sorte får og gitt ham en stilling i et lærfirma han eide i Illinois. Han trengte denne stillingen, for han hadde kone og flere barn. Derimot hadde han ingen venner. Han var innesluttet og fåmælt og holdt seg helst for seg selv. Han ble betraktet som lite hyggelig — som en sjusket liten fyr som ikke riktig kunne ta vare på seg selv. Det hadde ikke vært så lett for ham å bli opptatt i hæren igjen etter krigsutbruddet. Men da han godt og vel var blitt offiser på ny og kommet i gang, oppdaget han selv og andre hans særegne talent: evnen til å kunne slåss med en bulldoggs innbitte stahet. Han var besatt av en eneste tanke, at krigen måtte føres til ende og vinnes. Han sa det nok aldri, han var hverken det skrevne eller det talte ords mann. Men han viste det i handling. Lincoln fulgte ham med stigende tilfredshet og glede. Tydeligvis var Grant den mann han hadde lengtet etter, den som for alvor

KRIG MELLOM BRØDRE

485

kunne ta opp kampen med de hittil så overlegne sørstatsgeneralene og gjøre det med hensynsløs effektivitet, uten å vie en tanke på hva seieren kostet i menneskeliv og pen­ ger. Liksom lord Byron våknet Grant en morgen og fant seg berømt. Etter Fort Donelsons kapitulasjon var han blitt nasjonens helt. Imidlertid erfarte han at med ære og frem­ gang følger også fiender. Han ble kritisert og angrepet av sine militære kolleger, som beskyldte ham for å ofre solda­ tenes liv i utrengsmål — og det ble sagt åpent og hensyns­ løst at dette skyldtes hans alkoholisme. Denne kampanjen ble ført så intenst at den har gitt gjenlyd i den populære litteratur helt fram til våre dager. De utallige rykter og historier om Grants store svakhet går igjen i en morsom liten skisse, som en av Amerikas fremste nålevende humo­ rister, James Thurber, offentliggjorde for ikke lenge siden under titelen «Var Grant beruset ved Appomattox?» Selv tok Grant seg meget nær av disse beskyldningene. De pinte ham sterkt, og i et brev bekjente han: «Jeg har far og mor og kone og barn som leser dem og føler seg ulykke­ lige over dem. Videre: alle som står under min kommando, leser disse beskyldningene, hvis hensikt er å undergrave deres tillit til meg og svekke min evne til å tjene mitt land på en effektiv måte.» Lincoln lot seg imidlertid ikke påvirke. «Jeg kan ikke unnvære den mannen,» sa han. «Han slåss.» Det var Grants seire i Vesten og den viktige fremgangen ved Antietam, som dannet bakgrunnen for den mest be­ rømte av Lincolns proklamasjoner under krigen, den som gjaldt frigjøringen av negerslavene. Hittil hadde presiden­ ten unngått å uttale seg klart om dette spørsmål og stadig fremholdt at han betraktet det som mindre viktig enn spørsmålet om å opprettholde unionen. Men opinionen i nordstatene presset på. Og Lincoln måtte til slutt si seg selv at en åpen erklæring om at hans regjering ville gjøre ende på slaveriet, ville medføre betydelige politiske forde­ ler: det ville gi krigen et klart moralsk mål, noe som var så meget viktigere som det nå var tydelig at kampen ville bli meget langvarig. Det ville også gjøre et utmerket inn­

486

DEN NORD-AMERIKANSKE BORGERKRIG

trykk i Europa og dermed også bety et hardt slag mot sør­ statene. Men Lincoln trengte en seier, en håndgripelig militær fremgang for at en slik proklamasjon kunne få noen virkning. Mot en bakgrunn av bare nederlag og mot­ ganger ville den bare arte seg som et slag i luften, som «vårt siste skrik under retretten», som et medlem av re­ gjeringen uttrykte seg. Den seieren fikk han ved Antietam. 22. september 1862 sendte Lincoln ut følgende prokla­ masjon: «Den 1. januar 1863 skal alle personer som hol­ des som slaver i alle de stater som da befinner seg i opp­ rør mot De forente stater, for fremtiden og for alltid være frie.» Det ble tilføyd at i de slavestater som ikke hadde brutt med unionen, skulle slaveeierne få kompensasjon for sine tap. Meningen var tydelig: alle slaver skulle gjøres frie — i de opprørske statene ved et maktspråk og uten erstatning til eierne. I de opprørsstater som hadde vendt tilbake til unionen før 1. januar 1863, skulle det derimot bli gitt kompensasjon.

Proklamasjonen om negrenes frigjøring fikk en enorm betydning for fremtiden. Den påvirket også i høy grad den utenrikspolitiske situasjon under krigen. Den førte til at Storbritannia definitivt besluttet ikke å oppgi sin nøy­ tralitet. I England var det, sa lord Granville, «en sterk antipati mot nordstatene, en sterk sympati for sørstatene og et lidenskapelig ønske om å få bomull». Det skulle vise seg at ingen av disse følelsesbetonte faktorer fikk noen av­ gjørende innflytelse på britisk politikk. Det var riktig at de ledende lag i Storbritannia var fiendtlig stemt mot de demokratiske nordstater og venn­ ligsinnet mot sørstatene, hvis sosiale struktur stemte langt bedre overens med deres idealer enn nordstatenes. Typisk for denne holdningen var statsminister Palmerstons syn på saken. Han likte ikke amerikanerne i det hele tatt, men når det gjaldt yankeene, ble denne følelsen forsterket til avsky: de hadde så dårlige manerer, mente han, de var

KRIG MELLOM BRØDRE

487

President Lincoln leser opp sin erklæring om slavenes frigjøring for regjeringen, 22. juli 1862. Maleri av F. B. Carpenter. Herrene er fra venstre: Krigsminister Edwin M. Stanton, finansminister Salmon P. Chase, Abraham Lincoln, marineminister Gideon Welles, innenriks­ minister Caleb B. Smith, statsråd William H. Seward (i forgrunnen), generalpostmester Montgomery Blair og riksadvokat Edward Bates. Først to måneder senere ble erklæringen gjort kjent for det ameri­ kanske folk.

bråkende og påståelige og besværlige på alle måter. Og han så ikke ugjerne at De forente stater ble sprengt, for takket være sin veldige økonomiske ekspansjon hadde de begynt å bli en truende konkurrent. Like fullt ville han nødig gripe inn. Han viste seg til og med ualminnelig medgjørlig og forsonlig i den såkalte Trent-saken høsten 1861. en engelsk postdamper, med to sørstatsagenter blant passasjerene, ble praiet av en nordstatskrysser mellom Havana og Bahama-øyene og begge agentene ble anholdt. Aksjonen utløste en storm av forbitrelse i Storbritannia, hvor den ble betraktet som en grov og utillatelig for­ ulempning av det britiske flagg. Men Palmerston nøyde seg med en unnskyldning fra nordstatsregjeringen — det skyldtes for ikke liten del prins Albert, en mann som Pal­ merston her for en gangs skyld kom riktig godt overens med.

488

DEN NORD-AMERIKANSKE BORGERKRIG

Det var riktig at Storbritannia hadde «et lidenskapelig ønske om å få bomull»: en femtedel av dets befolkning var direkte eller indirekte avhengig av bomullsindustrien, og omkring fire femtedeler av all den bomull landet inn­ førte, kom fra Amerika. En eneste gang under krigen over­ veide Palmerston for alvor å bryte med nordstatene, det var da han fikk melding om at de hadde erklært sørstate­ nes havner for blokkert og dermed stoppet bomullseksporten på en høyst effektiv måte. Storbritannia kunne ikke «finne seg i at noen millioner av vårt folk forgår, bare for å behage nordstatene», sa han. Men så hendte det merkelige at nettopp disse millioner av mennesker med stor patos gjorde seg til talsmenn for nordstatenes sak, da de var blitt arbeidsløse fordi fabrikkene ble nødt til å stenge på grunn av mangel på råvarer, og de måtte døye sult og nød. Nordstatene kjempet mot slaveriet og for menneskets frihet, forkynte de i tilslutning til sine ledere Bright og Cobden. De ville heller sulte enn støtte slavestatene i syd. De sendte massepetisjoner til regjeringen om at den ikke måtte gå i bresjen for konføderasjonen. Dette var en holdning som fyller en med respekt. Da Lincoln hadde utstedt sin proklamasjon om frigjø­ ringen av negerslavene, var det ikke lenger tale om at den britiske regjering kunne oppgi sin nøytralitet. Sørstatene hadde spekulert feil. De fikk ikke den hjelp fra Storbritan­ nia som de så sikkert hadde regnet med, og som ville ha betydd så overordentlig meget for dem. De hevdet at de ved sin bomullsdyrking i virkeligheten gjorde en stor sosial innsats av almen betydning, og en ledende sørstatsavis skrev: «Med de tre millioner bomullsballer som tak­ ket være negerslavenes arbeidskraft årlig blir kastet ut på verdensmarkedet til hjelp for de fattige og nakne, gjør vi mer for å fremme sivilisasjonen enn alle hykkelske men­ neskevenner i Ny- og Gammel-England.» De forkynte at de kjempet for friheten. Men de forsto ikke at man i Eng­ land og Europa i stigende grad bare så at de kjempet for en frihet, hvis mål var å befeste og utbre slaveriet. De innså ikke at alle deres bestrebelser var preget av en ano­ mali som til slutt måtte bli skjebnesvanger for dem.

KRIG MELLOM BRØDRE

489

Så gikk året 1863 inn — det heroiske år som ble borger­ krigens vendepunkt. Som Lincoln senere sa, var det «inn­ hyllet i vanskeligheter». Den nærmeste bakgrunn var sla­ get ved Fredericksburg i Virginia i desember 1862, der Lee og Jackson på ny triumferte. Tapene var uhyggelige, særlig på nordstatssiden — det ble sagt at slaget var «et massemord» mer enn noe annet. Det fortsatte med det berømte og skjebnesvangre slaget ved Chancellorsville den 2. mai, en ny seier for de konfødererte, et nytt knu­ sende nederlag for nordstatene — «min Gud, min Gud, hva vil folket si?» mumlet Lincoln da han fikk melding om katastrofen. Nå opplevde han noen av sine tyngste stunder og dager; på denne tid tvilte han på seg selv og sin evne til å fullføre sin oppgave, han grublet over om han ikke hadde mistet taket på sitt folk. Vi har bevart detaljer fra slagmarken ved Chancellorsville. Vi ser den unge sørstatssoldaten som roper til en fremmed som kom forbi: han «sto støttet til et tre, blodet strømmet nedover siden på ham, ansiktet hadde fått den hvithet som varslet om at døden nærmet seg. «Major,» sa gutten, «jeg kommer til å dø, og jeg får aldri gjense mitt regiment. Men fortell mine kamerater at yankeene har drept meg, ikke beseiret meg.»» Og vi ser «Stonewall» Jackson gå til angrep. «Hans ansikt var blekt, hans øyne lynte,» skrev en av dem som var med. «Fra hans smale, sammenknepne lepper kom den knappe kommandoen: Press på, press på!» Noen dager senere ser vi også general Lee, som i dyp engstelse lyttet til meldingene fra den hardt sårede Jacksons dødsleie. Han kunne ikke forsone seg med den tanke at «Stone­ wall» Jackson skulle forsvinne fra arenaen — han som med sine ilmarsjer, sin fenomenale bevegelighet og sin tause, blyge begeistring hadde spilt en så uforlignelig rolle på slagmarkene. Gikk Jackson bort, ville Lee miste sin høyre arm, som han selv sa. Lee måtte kjempe videre på egen hånd. Han rykket inn i Pennsylvania, denne gang fast besluttet på å knuse unionsarméen en gang for alle og sette punktum for krigen. På ny opplevde Washington en lammende følelse av skrekk, frykten for å bli okkupert — Washington, som ellers førte

490

DEN NORD-AMERIKANSKE BORGERKRIG

en så hektisk tilværelse med et blomstrende forretningsliv, middager og baller i det uendelige. Man møttes ved Gettysburg. Og der ble i juli 1863 kri­ gens mest berømte slag utkjempet. Som Commager sier, ble det ikke utkjempet noe hardere slag under hele krigen enn ved Gettysburg, «og så lenge amerikanere kan vur­ dere heltemot, vil slike navn som Peach Orchard, Little Round Top og Cemetery Ridge få deres hjerter til å banke raskere. Intet annet slag innebar på en så dramatisk måte så mange minneverdige scener og hendelser». I tre dager ventet Washington i åndeløs spenning på nyheter. Da de kom, brøt det ut en jubel som aldri tok slutt: nordstatenes tropper hadde seiret. Lee var blitt slått. Han ble tvunget til å avbryte felttoget. Men krigen fort­ satte. Da stillheten senket seg over slagmarken ved Gettys­ burg, frembød den et forferdelig syn. Lee var dypt rystet, men fattet. Det fortelles at da det hele var over, red en av hans generaler fram til ham for å avlegge rapport om til­ standen i hans brigade. Bevegelsen overveldet ham. Han kunne ikke få fram et ord. Lee grep ham i hånden: «Vær ikke lei, general, det hele er min feil. Det er jeg som har tapt dette slaget.» Ikke lenge før sin død sa Lee: «Hadde jeg hatt «Stonewall» Jackson med meg, ville jeg etter all menneskelig beregning ha vunnet slaget ved Gettysburg.» 19. november 1863, da slagmarken ved Gettysburg ble innviet til æreskirkegård, holdt Lincoln denne talen, som senere er blitt så berømt: «For åtti pluss syv år siden skapte våre forfedre på dette kontinent en ny nasjon. Den var unnfanget av fri­ heten og viet idéen om at alle mennesker er skapt like. Nå er vi midt i en stor borgerkrig, som skal avgjøre om denne nasjon, eller overhodet noen nasjon unnfanget av og viet de samme ting, kan bestå. Vi er samlet på en av denne krigs store slagmarker. Vi er kommet hit for å inn­ vie en del av denne slagmark til et siste hvilested for dem som ga sitt liv for at nasjonen skulle bestå. Det er fullsten-

Fra slagmarken ved Gettysburg. Ved daggry 5. juli 1863 lå døde menn fra begge arméer strødd utover slagmarken. På hver av sidene falt det ca. 20 000 mann. 19. november samme år innviet president Lincoln slagmarken ved Gettysburg til æreskirkegård for nasjonen med sin berømte «Gettysburg Address».

dig rett og sømmelig at vi gjør dette. Men i høyere for­ stand kan ikke vi vigsle, ikke hellige denne jord. De tapre menn, levende og døde, som kjempet her, har innviet den på et slikt nobelt vis at det ikke står i vår makt å føye noe til eller trekke noe fra. Verden vil neppe legge merke til det vi sier her eller huske det lenge, men den vil aldri glemme det disse menn utrettet her. Det er snarere vi, de levende, som her bør vie oss til den oppgave å fullbyrde det verk, som de som kjempet her har påbegynt. Det er snarere vi som bør la oss vie til det store løft som står igjen — slik at vi gjennom disse døde som hedres her, kan få øket hengivenhet for den sak som de på dette sted skjenket det største mennesker kan gi. La oss her høytidelig slå fast at disse døde ikke falt forgjeves, at denne nasjon med Guds hjelp, på ny skal fødes til frihet, og at et styre av folket, ved folket, for folket aldri skal utslettes fra denne jord.»

Krigen fortsatte. Men den følelse Gettysburg-slaget hadde inngitt nordstatene, at man hadde nådd fram til et vendepunkt, ble i høy grad styrket av en melding som samtidig innløp fra Vesten: den 4. juli 1863 kunne general Grant telegrafere til Lincoln al «fienden kapitulerte i dag morges». Fienden var i dette tilfelle den befestede byen Vicksburg, hvis kanoner behersket den nedre del av Mis-

492

DEN NORD-AMERIKANSKE BORGERKRIG

sissippi. Presidenten konstaterte med et lettelsens sukk at «vannenes far på ny flyter uforstyrret ned til havet». Hele Mississippi-dalen fra nord til syd var nå i unionens hånd. Sett fra nordstatenes synspunkt var situasjonen unektelig blitt lysere, særlig da Grant bare noen måneder senere kunne rapportere en ny stor seier ved Chattanooga i Ten­ nessee, dit han var kommet «gjennomvåt, skitten og i god form», for å sitere en samtidig. Grant hadde utferdiget parolen: «La oss rykke fram mot en avgjørende seier.» Han vant den. «Gud være lovet, «mannen som skal gjøre det», som vi så lenge har ventet på, synes virkelig å ha kommet,» skrev Motley på denne tid. Lincoln var av samme mening. I feb­ ruar 1864 gjorde han Grant til øverstkommanderende for hele unionsarméen med rang av generalløytnant. Whiskymajoren fra den meksikanske krig hadde fått den høyeste stilling som noen hadde innehatt i den amerikanske republikks hær etter George Washington. De blå hadde tatt strupetak på de grå. Sørstatene var innringet. Blokaden til sjøs var blitt en forferdelig realitet etterat det panserkledde nordstatsfartøyet «Monitor»,

Nordstatsgeneralen Wil­ liam T. Sherman. Foto­ grafi fra mai 1865. «Hvis folk i Georgia oppløfter protesthyl mot min barbariske og gru­ somme fremgangsmåte, vil jeg svare at krig er krig, ikke popularitetsjakt,» sa Sherman, som sørstatsboeme hatet mer enn noen annen.

KRIG MELLOM BRØDRE

493

konstruert av den svenskfødte ingeniør John Ericsson, i mars 1862 hadde beseiret sin motstander «Merrimac» i en sagnomsust og høydramatisk duell, og den tok nå til å bli meget følbar. Sørstatsfolkene hadde alltid vært vant til å kunne selge bomull og kjøpe de varer de ikke selv pro­ duserte. Men nå kunne de hverken selge eller kjøpe. Det oppsto en alvorlig mangel ikke bare på luksusvarer, men også på nødvendighetsartikler, matvarer og medikamen­ ter, og dette svekket kamplysten. Samtidig ble bomullsballene, resultatene av flere års høst, hopet opp i magasi­ nene til ingen nytte. De kunne ikke utføres og følgelig var de helt ubrukelige. I Liverpool ville de ha innbrakt store formuer, men som følge av blokaden måtte de i stedet ligge og råtne. Det var mange sørstatsfolk som i likhet med plantasjeeieren Gerald O’Hara i «Tatt av vinden» måtte konstatere: bare for noen år siden hadde de vært formuende menn. Nå sto de derimot overfor problemet hvordan de skulle livberge sine familier og sine negre. Sluttkampen sto for døren. For første gang skulle nå Robert Lee og Ulysses S. Grant møte hverandre. De gjorde det i slaget i «Villmarken», «The Wilderness», i mai 1864: Lee ble tvunget til å trekke seg tilbake, men først etter fortvilte anstrengelser for å avverge Grants hammerslag. «Hold stand!» ropte han til sine soldater, «vi skal danne en ny linje.» Men panikken hadde grepet hans sultende, dødstrette menn, og Lee måtte følge dem. Et øyenvitne forteller imidlertid at han selv i nederlaget be­ varte sin stolthet og verdighet, han så fremdeles ut som om «han skulle være verdens herre». Det var Richmond Grant tok sikte på under sin nye of­ fensiv. Samtidig satte hans etterfølger som øverstkomman­ derende for vestarméen, general William Tecumseh Sherman, seg i bevegelse, og Sherman var den mann sør­ statsfolkene skulle lære seg å frykte og hate som ingen annen. Det var han som uttalte: «Krig er helvete,» i den betydning at krig måtte være et helvete, hvis den skulle gi noe resultat. Det var han som innførte den skånselløse kamp mot sivilbefolkningen i den moderne krigføring. Han var kald og konsekvent ubøyelig, innstilt på en eneste

494

DEN NORD-AMERIKANSKE BORGERKRIG

ting: å nå sine mål. Målet var denne gang Georgia, der han i mai 1 864 brøt inn med sine 60 000 råbarkede vete­ raner for å trenge fram til byen Atlanta. Rykende ruiner, brente bomullsmagasiner og opprevne jernbanelinjer mar­ kerte hans vei. Det tok ham fire måneder å nå Atlanta. Han tok byen med storm, jaget befolkningen på flukt og satte så ild på byen. Med det brennende Atlanta i ryggen fortsatte han sin marsj mot havet. 25. desember kunne han telegrafere til Lincoln: «Jeg ber om å få overlevere byen Savannah i julegave.» Sherman var i storform i disse dagene ved årsskiftet 1864-65, da den endelige avgjørelsen hurtig nærmet seg. Fra Savannah skrev han til sin kone: «Jeg er overbevist om at mitt navn kommer til å få en fremtredende plass i denne krigs annaler. Ikke minst vil man legge vekt på min beslutning om å brenne Atlanta og marsjere til denne byen. Den idéen og dens virkeliggjørelse var god og vil nok bli fortstått litt etter litt. . . Kvinnene her legger beslag på min tid, men mer av nyfikenhet enn av saklige grunner. De har hørt så mye snakk om brenningen og drepingen min at de hadde ventet å få se et veritabelt utyske. Her finnes en del meget elegante mennesker, som jeg kjente dengang de var bedre stilt og som ikke synes å sjenere seg for å avlegge visitt hos «vandalhøvdingen». De betrakter oss på samme måte som romerne betraktet goterne, og parallellen er ikke urettferdig.» Man stanser også ved et avsnitt i Shermans erindringer, som skriver seg fra denne tid: «Utenfor en herregård så jeg samlet en mengde negre, blant dem en gammel gråhåret mann med et av de vakreste hoder jeg noengang har sett. Jeg spurte ham om han skjønte hva krigen gjaldt. Han svarte at det gjorde han, at han hadde ventet på «Herrens engel» helt siden han var liten gutt. Og selv om vi hadde kunngjort at vi kjempet for unionen, antok han at slave­ riet var årsaken, og at vår seier ville bety hans befrielse. Jeg spurte ham om alle negerslaver forsto dette, og han sa at det gjorde de sikkert.» «Når denne grusomme krig er slutt» — den visen ble

KRIG MELLOM BRØDRE

495

sunget med stigende overbevisning i nordstatene våren 1865, mens de siste kamper ble utkjempet i North og South Carolina. Lee måtte rømme Richmond. «Det eneste jeg nå har å gjøre, er å oppsøke general Grant — og jeg ville tusen ganger heller dø enn gjøre det,» sa han. Den 9. april 1865 møttes de to øverstkommanderende i Appomattox Courthouse, i en liten landsby i Virginia. De håndhilste, og Grant, som var i et glimrende humør, begynte en livlig konversasjon om den meksikanske krig, som de begge hadde deltatt i, om vær og vind og om alt, utenom kapitulasjonen. Til slutt måtte Lee minne ham om grunnen til deres møte. Han ba Grant presisere sine betingelser skriftlig. Da han senere leste gjennom doku­ mentet langsomt og omhyggelig, så han at Grant hadde vært meget generøs: selv om hele sørstatsarméens materiell skulle utleveres som krigsbytte, fikk offiserene beholde sine sabler og sine hester. «Dette vil gjøre et utmerket inn­ trykk på min armé,» sa Lee. Senere lot han sette opp et brev hvori han godtok Grants vilkår. Han undertegnet det, vekslet noen ord med de tilstedeværende offiserer og steg så til hest for å begi seg tilbake til sine tropper. Kapitulasjonen var fullbyrdet. Krigen var slutt.

Abraham Lincoln var blitt valgt til president for annen gang høsten 1864. Krigen hadde tatt hardt på hans kref­ ter. «Hans buldrende latter ble stadig sjeldnere, han elde­ des hurtig,» skrev en av dem som sto ham nær. Men med usvekket energi arbeidet han for det mål han hadde satt seg, nemlig å trygge unionen og befeste det demokratiske styre både i Amerika og i verden for øvrig. Hans tanker var særlig opptatt av den fredstid som skulle følge når avgjørelsen hadde falt. «Vi må ikke besudle seieren med hardhet,» uttalte han. For regjeringen fremla han i februar 1865 en plan om at hundre millioner dollars skulle stilles til sørstatenes disposisjon, hvis de la ned våpnene i den nærmeste fremtid. Alle politiske forsyndelser skulle bli til­ gitt, og all eiendom skulle tilbakegis, så nær som slavene. Han ville vinne, ikke erobre sørstatene, han ville gi dem en sjanse til å arbeide seg opp av den fattigdom som de

496

DEN NORD-AMERIKANSKE BORGERKRIG

hadde havnet i, takket være krigen. Til hans dype sorg og gremmelse forkastet regjeringen dette forslaget. Da Lincoln i mars 1865 ble innsatt i sitt embede for annen gang, holdt han en tale som er sidestilt med talen i Gettysburg. Han talte om krigen, som alle hadde fryktet og ingen villet, han talte om negerslavene og den skjebne­ svangre rolle slavespørsmålet hadde spilt. Og han sluttet med de høystemte ord, som har etset seg inn i det ameri­ kanske folks bevissthet: «Uten hat mot noen, med barmhjertighet mot alle, med fast tro på rettferdigheten, slik Gud lar oss skue det rette, må vi kjempe videre for å fullende det verk som er pålagt oss: å forbinde nasjonens sår, å sørge for ham som har båret kampens byrde, og for hans enke og for hans barn. La oss gjøre alt som kan skape og fremelske en rettferdig og varig fred blant oss selv og med alle nasjoner.» Krigens siste skudd smalt den 14. april 1865. Sammen med sin hustru hadde Abraham Lincoln om aftenen begitt seg til Ford’s Theatre i Washington. En overspent skue­ spiller, den fanatiske sørstatstilhengeren John Wilkes Booth, trengte seg inn i presidentens losje og skjøt en kule gjennom hodet på ham. Den bevisstløse Lincoln ble brakt til et hus i nærheten. «Hans herjede trekk fikk et uttrykk av usigelig fred,» forteller en av hans sekretærer. Han døde tidlig neste morgen. Mordet på Abraham Lincoln i Ford’s Theatre i Washington 14. april 1865. Samtidig tresnitt.