Nasjonalisme 8243001336 [PDF]

Zitiervorschau

Ernest Gellner

Nasjonalisme

Oversatt av Pål Eitrheim

Spartacus Forlag A/S, Oslo 1998

Originalens tittel: Nationalism © 1997 Ernest Gellner Norsk utgave: © Spartacus Forlag 1998 Published by agreement with Lennart Sane Agency AB Oversatt med støtte fra EU-kommisjonens ARIANE-program Omslag: Front Strategisk Design Kart på omslaget: Universitetsbiblioteket i Oslo, kartsamlingen Trykk: Valdres trykkeri Printed in Norway ISBN 82-430-0133-6

SPARTACUS FORLAG AS Pb.2587 Solli, N-0203 Oslo [email protected]

Innhold Forord avThomas Hylland Eriksen

1. Kultur og m a k t............................................................................. 15 2. Kultur og organisasjon, stater og nasjonalisme ....................... 19 3. Fm kort historie om menneskeheten......................................... 28 4. Den industrielle oewden industrialiserende verden ........... 39 5. Smeltediglenes mangfoldighet................................................... 44 6. Overgangsstadier.......................................................................... 50 7. Vielsen mellom stat og kultur ................................................... 63 8. Nasjonalismens morderiske ondartethet.................................. 71 9. Moralitetens tre stadier ............................................................... 74 10. Røtter mot fornuft..................................................................... 77 11. Røtter og mennesket................................................................. 83 12. Tro og kultur............................................................................... 86 13. Muslimsk fundamentalisme og arabisk nasjonalisme.......... 90 14. Marxismen og islam .................................................................. 96 15. Har nasjoner navler? ............................................................... 101 16. Praktiske konsekvenser........................................................... 1 13 Litteratur........................................................................................

121

L

Forord Av Thom as H ylland Eriksen

Ernest Gellner var ingen gammel mann da han døde like før sin syttiårsdag i desember 1995. Faktisk var han inne i en av de mest aktive periodene i sitt liv. Etter at Muren var falt hadde Gellner viet seg til den intellektuelle gjenoppbyg­ gingen i Øst-Europa. Med base ved det Sentraleuropeiske Universitet i Praha, hvor han ledet senteret for nasjonalismestudier, reiste han Europa rundt for å holde kurs og forelesninger om nasjonalisme. Denne virksomheten var det nærmeste Gellner kom til å drive politisk agitasjon. Som denne boken viser, trodde han til sin død at klar tenk­ ning, brede kunnskaper og humanistiske idealer kunne for­ hindre irrasjonalitet og barbari. Gellner var født i Paris av tsjekkiske foreldre med jødisk religion, og kom til England som trettenåring. I sin sosialantropologiske forskning var han særlig interessert i Nord-Afrika og Øst-Europa. Ingen Mal forundres over at han en gang ble introdusert som “ the most European of social anthropologists” . Gellner var, ifølge Financial Times, “ en av de siste store sentraleuropeiske polyhisto­ rene” . Han var professor i filosofi i over tyve ar før han ble professor i sosialantropologi ved Cambridge, men han skrev så innsiktsfylt om europeiske spørsmål at både his­ torikere og statsvitere lett kunne ta ham for å være en av sine egne. Han bemerket for øvrig ofte hvilken ironi det var at hans lille bok om nasjonalisme, Nations and Nationalism (1983), skulle bli hans mest populære. Ved én anledning hevdet han til og med at boken handlet om hans barn­ dom. Faktum er uansett at Gellners livsverk har en bredde som vil forbløffe dem som bare kjenner ham som ledende nasjonalismeteoretiker. Mange mener at hans viktigste

bidrag var i vitenskapsfilosofien, hvor han representerte en posisjon i slekt med Karl R. Poppers, og argumenterte mot bade språkfilosofer som mente at oversettelse var prinsipielt umulig, og - senere - mot hermeneutikere og “ postmodernister” som tok avstand fra tanken om et nøy­ tralt, kontekstuavhengig begrep om sannhet. Gellner skrev også blant annet en bok om psykoanalysen (en teori han betraktet som det tyvende århundrets største intellektu­ elle bløff), en idéhistorisk studie av opplysning og roman­ tikk, og en etnografisk monografi om muslimske helgener i Atlasfjellene. Noen av hans beste arbeider er likevel de kulturhistoriske, særlig Plougb, Sword and Book (1988). Dette er en bok om de store vannskillene i kulturhistorien, og kan også leses som en nøkkel til hans teori om nasjona­ lisme. I sosialantropologien var Gellner alltid en fremmed fugl. I en epoke da Lévi-Strauss’ strukturalisme var siste skrik ved britiske og amerikanske universiteter, erklærte han seg som funksjonalist, altså som tilhenger av Bronislaw Malinowskis alt den gang håpløst foreldede lære om at kulturer først og fremst må studeres som systemer av praksiser og oppfatninger som tilfredsstiller universelle menneskelige behov. (I øyeblikket ser det ut til at Gellner har fått det siste ordet. De siste årene har vi sett en Mal inowski-renessanse uten sidestykke i akademisk an­ tropologi.) Da atti- og nittitallets hermeneutikk og sub­ jektivisme dominerte faget pa begge sider av Atlanteren, gikk Gellner nokså alene ut i krigen mot alle intellektuelle retninger som betvilte at man kunne etablere entydige svar i sammenlignende kulturstudier. Av alle moteretninger fra de siste førti årene var mar­ xismen kanskje den han hadde mest til overs for, ikke fordi han på noe tidspunkt var marxist, men fordi han og mar­ xistene snakket samme språk. Gellner interesserte seg for de samme generelle kulturhistoriske spørsmålene som marxistene, han delte deres materialistiske utgangspunkt, og polemiserte gjerne mot deres forestillinger om dialek­ tikk og klassekamp. I en av sine siste fagantropologiske artikler presenterte han en evolusjonistisk modell (noe som bade er utidsmessig og særdeles lite politisk korrekt), og i 8

1992 gav han ut kampskriftet Postmodernism, Reason and Religion, der han argumenterer for at postmoderne relativister og muslimske fundamentalister havner i hver sin grøft, mens en selvkritisk tro på fornuft og vitenskap er det eneste middelet til å holde seg på veien. Omtrent på samme tid ble Gellner intervjuet på britisk fjernsyn sammen med litteraturforskeren George Steiner. Intervjueren spurte ham hva som kunne være årsaken til at fransk poststrukturalisme var blitt så populær ved engelskspråklige universiteter. Gellner svarte: “ Det skyldes at det er meget stor etterspørsel etter uklarheter.” Steiner forsøkte å glatte over: “Jeg tror ikke Ernest egentlig mener det der." Gellner: "jo, det gjør Som polemiker er Gellner alltid frydefull a lese, ofte bitende sarkastisk, og stundom uforsonlig. En allerede smått legendarisk debatt fant sted mellom Gellner og Ed­ ward Said i 1994. Gellner hadde anmeldt Saids Culture and Imperiahsm, og insisterte på at Saids kritiske hold­ ning til europeere som Bernard Lewis, som hadde skrevet bøker om den arabiske verden, var feilslått. Han anklaget Said for å være en typisk tredje verden-apologet, som gav intellektuelle standarder på båten fordi the underdog måtte forsvares for enhver pris. Faktisk, mente Gellner, var mange europeeres analyser av den arabiske verden mer etterrettelige enn araberes egne analyser. Said reagerte med et rasende tilsvar, og slik fortsatte dehatten i noen uker med en temperatur som er sjelden blant dannede men­ nesker i våre dager, helt til Gellner avsluttet ved, på arabisk vis, å frakjenne seg enhver slektskapsrelasjon til litteraturprofessoren. En annen berømt antropolog, Marshall Sahlins, kommenterte feiden i en seiskapstaie der han be­ merket at “ some things are better un-Said” , men Gellner var neppe enig. Hans posisjon som klassisk liberaler og rasjonalist gjorde ham aldri til folkeforfører, minst av alt i et akademia der motene gikk fra eksistensialisme via strukturalisme til marxisme og senere til dekonstruksjon og poststrukturalisme. Men ti! gjengjeld hadde han i førti år en intellektuell og personlig integritet som sikrer ham et flatterende ettermæle, også hos sine motstandere. 9

Gellners teori om nasjonalisme tar utgangspunkt i et ny­ ere kulturhistorisk vannskille, nemlig den industrielle re­ volusjon. Denne omveltningen førte til en grunnleggende omdefinering av sosiale relasjoner. For det første medførte industrialiseringen en enorm vekst i skala. Der jordbruks­ samfunn hadde vært lokalt avgrenset i de fleste henseen­ der, baserte industrisamfunnet seg på store, anonyme markeder for kjøp og salg av varer og arbeidskraft. For det andre medførte industrialiseringen migrasjon. Millio­ ner av mennesker flyttet dit hvor det var arbeid. For det tredje skapte industrialiseringen et behov for standar­ disering av kunnskaper og ferdigheter, slik at arbeidere kunne skiftes ut med hverandre. For det fjerde ble famili­ ens makt svekket, ettersom familien ikke lenger var en fun­ gerende produksjonsenhet. I den nye situasjonen hadde den enkelte ikke lenger en entydig forankring i sitt lokalsamfunn. Flans eller hennes behov for mat, bosted, ektefelle og tilhørighet kunne ikke lenger tilfredsstilles lokalt. Parallelt med de økonomiske endringene, vokste også statsforvaltningen og statens be­ hov for å administrere sine innbyggere. Den samlende ideologien, som skulle helbrede samfunnets oppløsningssymptomer, var nasjonalismen. Nasjonalisme var ifølge Gellner hovedsakelig et politisk prinsipp som går inn for at de kulturelle grensene skal være sammenfallende med de politiske - kort sagt at det bare skal bo folk “ av samme slag” i et land. Denne doktrinen var radikal - ja, ofte revolusjonær da den ble lansert i europeiske land for rundt to hundre år siden. Den trakk veksler på opplysningsfilosofien og den franske revolusjon, som gikk inn for like rettigheter og avskaffelse av arvelige privilegier; men den sugde vel så mye næring fra romantikken, som holdt kjærlighet til kulturen for å være en viktig verdi. Før nasjonalismen var europeiske eliter kosmopolitiske; nå ble de nasjonale, og de delte endog sin politisk-kulturelle identitet med folk flest. Ved hjelp av et slikt grep kunne den politiske legiti­ mitet sikres i en tid da stadig flere fikk nok utdannelse til å interessere seg for politikk. Nasjonalismen var den store høvel som jevnet ut forskjeller og skapte enhetsfølelse og 10

lojalitet over et enormt område. Slik hadde det ikke vært tidligere. Den tyske militærstrategen Clausewitz solgte gladelig tjenester til utlendinger, og som Gellner karakte­ ristisk har bemerket: Før nasjonalismen ville en serbisk prins føle et dypere fellesskap med hesten sin enn med bøndene som arbeidet for ham. Det store paradokset er jo at nasjonalismen, som ifølge Gellners kulturhistoriske forståelse logisk sett må være et moderne fenomen, bygger sin troverdighet på en forestil­ ling om at den er urgammel. Som leserne av denne boken vil oppdage, er Gellners modell noe mer kompleks enn jeg har skissert, men ikke mye. Årsaken til dens store innflytelse, er ikke minst at den er så enkel og så retorisk elegant formulert. Overgan­ gen fra det konkrete (bondesamfunnet) til det abstrakte (industrisamfunnet), statens økende makt, samt fremvek­ sten av nasjonale markeder og et nasjonalt utdanningsve­ sen, nødvendiggjør ifølge Gellner en samlende ideologi, og når de politiske enhetene er stater, blir ideologien na­ sjonalisme. Allerede i 1964 skrev Gellner (i Thought and Change) at det ikke medfører riktighet at nasjonalisme er nasjonenes oppvåkning (fra firehundreårsnetter og denslags), men at nasjonalismen tvertimot finner opp nasjoner der de ikke eksisterer. Denne typen provokative formuleringer hadde Gellner en særlig forkiærlighet for og den sikret ham mange motdebattanter. En av de mest fremtredende er hans tidligere student Anthony D. Smith, som har innrømmet - med sin gamle lærer - at nasjonalismen slik vi kjenner den er et moderne fenomen; men som insisterer på at det forut for nasjonalismen har eksistert ethmes, etniske fellesskap som er mye eldre enn nasjonene. Følgelig er det ikke ren løgn når nasjonalister hevder at deres identitet kan føres til­ bake til en disig og mytisk urtid. Gellners siste svar på denne typen innvending kan leses i kapittel 15 i denne boken: “ Har nasjoner navler?” I Nasjonalisme har Gellner overgått seg selv, og det sier ikke så lite. Hans første bok om temaet er blitt ett av de to eller tre viktigste standardverkene for historikere, statsvi­ tere, sosiologer, antropologer og andre som arbeider med 11

feltet, og det skrives knapt en tidsskriftartikkel om nasjo­ nalisme uten en henvisning til Nations and Nationalism. Denne boken, kulminasjonen av ett aspekt ved Gellners livsverk, er ikke bare mer konsis og mer velskrevet enn forgjengeren, men den dekker også et bredere felt. Innled­ ningsvis sveiper Gellner over kulturhistoriens tre viktigste faser; jeger- og sankersamfunnet, jordbrukssamfunnet og industrisamfunnet, og viser ulikhetene i måtene de er inte­ grert på. Her argumenterer han også for at nasjonalisme er logisk umulig i førindustrielle samfunn. Senere i boken identifiserer han både faser og soner i europeisk nasjona­ lisme, og oppsummerer flere av sine større arbeider fra de senere årene i konsise kapitler om islam, marxisme og kampen mellom fornuft og «røtter» i politikken. Av hen­ syn til dem som synes han «går for langt» og presenterer et kynisk, følelseskaldt perspektiv på disse nasjonene som så mange elsker av hele sitt hjerte, forsvarer han seg først og fremst ved å vise både til de kulturhistoriske fakta: Nasjonene er produkter av en bestemt, historisk bestemt kobling av kultur og sosial organisasjon; de er verken evige eller ontologisk grunnleggende. I denne boken, som bærer preg av Gellners engasjement i Europa etter den kalde krigen, er han imidlertid også mer entydig normativ enn vanlig når han insisterer på at etnisk nasjonalisme bare er én av mange mulige måter å føle tilhørighet på, og at det eneste alternativet til en pluralistisk og kosmopolitisk po­ litikk er etnisk rensning. Gellners analyse av nasjonalisme er bade elegant, original, kunnskapsrik og troverdig. Likevel har teorien sine begrensningen For det første er og blir det europeisk (og i noen grad nordafrikansk) nasjonalisme som er Gellners felt. Om for eksempel India, Afrika og de mange statene i Den nye verden har han mindre å si, og de skiller seg på avgjørende måter fra de europeiske nasjonalstatene. For det andre har Gellner ingen ambisjon om å skue ut over industrisamfunnet og inn i den postmdustrielle æra, hvor nye økonomiske og politiske strukturer, og ikke minst nye kommunikasjonsmedier, skaper objektive forutsetninger for nye tilhørighetsformer, nettopp slik den industrielle revolusjon la grunnen for europeisk nasjonalisme. Om de 12

nye multietniske utfordringene i europeiske stater har han heller ikke mye på hjertet. Når dette er sagt, må det tilføyes at Gellner var vår tids mest klartenkte og analytisk stringente nasjonalismeteoretiker, og han var den viktigste premissleverandøren til et av de mest vitale forskningsfeltene på åtti- og nittitallet. Det er alltid en stor opplevelse å lese den vittige Gellner, og denne overdådige boken, innholdsrik og knapp som en kresen novellesamling, viser at han var i storform til siste slutt.

1. Kultur og makt

Mennesker har alltid vært utrustet med kultur: en felles uttrykksmåte i form av ord, ansiktsuttrykk, kroppsspråk, klesstil, tilberedelse og nytelse av mat og så videre. Kultur er ikke noe som er likt for alle mennesker: Kulturelt mang­ fold er ett av menneskehetens sentrale trekk. Betydningen av kultur skiller mennesket fra andre ar­ ter. Heller ikke i dyreriket trenger kultur å være helt fra­ værende: Visse trekk som overføres sosialt - ikke genetisk - fra én generasjon til den neste, kan av og til finnes hos dyregrupper. Et slikt kulturelt trekk skiller derfor en gitt gruppe fra andre grupper, som gruppen ikke skiller seg fra på genetisk grunnlag. Men selv om kultur i denne avgjø­ rende forstand - som atferdsmønstre overført gjennom etterligning snarere enn gjennom den gjensidige påvirk­ ningen mellom genetiske egenskaper og miljøet - forekom­ mer i begrenset omfang blant enkelte dyr. kan den simpelthen ikke sammenlignes med kulturens betydning og gjennomslagskraft blant menneskene. Det faktum at vi overhodet er i stand til å ha «kultur», hviler pa en genetisk forutsetning. Denne genetiske beting­ elsen kan være lik for alle mennesker. Et slikt syn hevder Noam Chomsky i forhold til menneskets evne til å tilegne seg språk, og - hvis dette argumentet er gyldig - kan det godt hende at det ikke bare gjelder for språk i snever for­ stand, men for kultur i sin alminnelighet. Tilstedeværelsen av «kultur» introduserer imidlertid en ny overføringsmåte for trekk eller aktiviteter fra generasjon til generasjon, som ikke lenger betinges av å være innskrevet i gruppemedlemmenes genetiske struktur. Denne overføringen forandrer spillereglene fullstendig: Den tillater både et større mang­ E5

fold og en grad av endring som er så rask at den savner sidestykke. Det er bare tilsynelatende et paradoks at denne frigjøringen fra genetiske begrensninger i seg selv har et genetisk utgangspunkt. Det er nødvendig a ha et spesifikt genetisk utgangspunkt før kultur er mulig: Straks kultur er mulig, tillater den utviklinger som ikke blir begrenset av de reglene som vanligvis styrer genetisk endring. Evnen til i det hele tatt å erverve kultur må hvile på en genetisk forutsetning, som godt kan være lik for hele men­ neskeheten. (Naturligvis behøver den ikke være lik: det kunne være at to eller flere distinkte sett av genetiske utrustninger, begge eller alle, kunne tillate dannelsen av kultur. Det virker lite sannsynlig at dette miraklet skulle ha forekommet på egen hånd mer enn én gang, men det er ikke logisk umulig.) Samtidig forutbestemmer ikke vår evne til å erverve kultur akkurat hvilken kultur det skal være. Kulturer varierer enormt fra ett samfunn til et annet, og de kan også endre seg raskt innenfor ett enkelt samfunn. For eksempel kjenner vi samfunn som har skif­ tet språk gjennom kollektive beslutninger, av politiske grunner. Etter å ha kommet til den konklusjonen at frem­ tiden lå hos den hinduistiske staten Nepal, og ikke hos den tidligere så høyt ansette buddhist-kulturen i det nord­ lige Tibet, bestemte et handelssamfunn i Ehmalaya seg for å gå over fra sitt eget stammespråk til nepalesisk, og fra buddhisme til hinduisme. Kulturelle trekk, ofte opplevd som gitt, kan være under veloverveid kontroll. Lovene om kulturell videreføring, hva nå de måtte hestå i, er helt opp­ lagt svært forskjellige fra lovene om genetisk videreføring. Disse lovene åpner nærmest per definisjon for å overføre og holde tilbake ervervede karakteristika: Man kan kan­ skje si at kultur er en bank for de forevigede - og av og til for de omdannede og manipulerte - trekk som er ervervet. Konsekvensene av dette for det sosiale livs natur er formi­ dable: Det innebærer at mangfoldet er kolossalt, og at for­ andring kan skje svært fort. Menneskelige samfunn er ikke bare karakterisert ved besittelsen av kultur: De er også utrustet med organisa­ sjon. Mennesker i en hvilken som helst gruppe, kan i det minste skilles fra hverandre på grunnlag av alder og kjønn, 16

og vanligvis også på andre måter. En gruppe mennesker er aldri bare en sum av individer hvor relasjonene mellom individene er uten betydning. Snarere er det alltid en sam­ menslutning, hvor medlemmene har en sosial posisjon som bærer på visse forventninger, faste rettigheter og plikter, privilegier og forpliktelser. Disse to generelle kjennetegnene, kultur og organisa­ sjon, er så å si råmaterialet for alt sosialt liv. De er basiselementene i det sosiale liv. De er ikke nødvendigvis helt uavhengige av hverandre: En kultur kan være dominert av en bestemt type sosial organisering, eller en gitt form for organisering kan behøve en spesiell type kultur. For eksempel er hinduismen en kultur som innebærer organi­ sering i kaster; kulturens dommerende lære fordrer at menn tilhører kaster og at disse sosiale kategoriene skal være definert ut fra deres grad av renhet. Eller igjen: Et samfunn som er forpliktet til egalitær organisering, kan forby store kulturelle ulikheter blant sine medlemmer. For eksempel forbød enkelte av utbryterstatene fra det habsburgske imperium bruken av aristokratiske titler. Men til tross for at disse to grunnleggende kategoriene ved sosialt liv ikke behøver å være helt forskjellige, er det ikke desto mindre viktig å holde dem fra hverandre. Både kultur og organisasjon er universelt til stede i alt sosialt liv. De to grunnleggende begrepene kultur og organisasjon, er spesielt nyttige som hjelp til å definere bokens hoved­ tema, nemlig nasjonalisme. Nasjonalisme er et politisk prinsipp som fremholder at kulturell likhet er det grunn­ leggende sosiale bånd. Uansett hvilke autoritetsprinsipper som rår mellom mennesker, beror prinsippenes legitimitet på det faktum at medlemmene av den aktuelle gruppen tilhører samme kultur (eller, i det nasjonalistiske idiom, tilhører samme «nasjon »), I sin mest ekstreme versjon blir kulturell likhet bade den nødvendige og den tilstrekkelige betingelsen for legitimt medlemskap: Bare medlemmer av den skikkede kulturen kan slutte seg til den enhet det er tale om, og alle må gjøre det. Målene til ekstreme nasjona­ lister forpurres dersom nasjonalstaten deres unnlater å forene samtlige av nasjonens medlemmer, og hvis den to­ lererer et betydelig antall ikke-medlemmer innenfor sine 17

grenser, spesielt dersom disse besitter viktige posisjoner. Dette er nasjonalismens kjerneidé. Hittil har vi faktisk definert «nasjon» i forhold til en felles kultur, og denne definisjonen kan ha behov for å tilpasses og foredles før den passer til kompleksiteten i den virkelige verden. Ikke desto mindre danner den et egnet utgangspunkt for en forståelse av det fenomenet som opptar oss her.

2. Kultur og organisasjon, stater og nasjonalisme

Kultur og sosial organisasjon er universelle og tidløse fe­ nomener. Stater og nasjonalismer er det ikke. Dette er et helt sentralt faktum. Ingen teori som ikke erkjenner dette, kan forvente å yte problemet rettferdighet. Nasjoner og nasjonalistiske følelsesytringer forekommer ikke univer­ selt, slik tilfellet er med kulturer og organisasjon. Dette gjør oss i stand til å formulere det riktige spørsmålet: Nøyaktig hva er det ved ulike konstellasjoner av kultur og organisasjon som av og til, men ikke alltid, avføder nasjo­ nalisme? Problemet her er at svært mange mennesker, spesielt blant dem som er dypt involvert i nasjonalisme, ikke er i stand til å erkjenne og innse dette faktum, langt mindre forstå eller forklare det. Den sentraliserte statens eksistens er en viktig del av bakgrunnen for den nasjonalistiske verdensanskuelsen. Men selv ikke staten er universelt til­ stedeværende: Det finnes for eksempel statsløse stamme­ samfunn, hvor orden opprettholdes av maktbalansen mellom ulike stammesegmenter, snarere enn av et eller annet sentralt organ (som er den mekanismen vi pleier å ta for gitt). Vår opprinnelige definisjon av nasjonalisme in­ sisterte på forbindelsen mellom organisasjon og kultur: Den legitime enhet var den som var sammensatt av perso­ ner med samme kultur. Dette er formelt korrekt, men de­ finisjonen fanger ikke inn det som kanskje er det mest følelsesladde elementet i den nasjonalistiske holdningen: Ikke bare definerer den enhetens grenser, men den antar også at enheten har et institusjonelt lederskap («staten»). Dens viktigste anliggende er at posisjonene i dette insti­ tusjonelle maktsenteret er bemannet av den «nasjonale» 19

kulturens medlemmer, det vil si de som definerer enheten. For å si det med enkle ord: Ingen utlendinger får styre over oss! Dette kravet lar seg allerede utlede av vår definisjon av nasjonalisme, men vi må merke oss selve den følelses­ messige intensitet som ligger i kravet. Nasjonalister og andre har lett for å anta at staten er en universell institusjon i menneskesamfunn. Innenfor tidlig politisk teori var det sågar enkelte som gjorde dette til en doktrine: Intet samfunn uten orden, ingen orden uten makt, ingen makt uten et egnet redskap (staten). Men sta­ ter er faktisk ikke universelle: «Acefale» samfunn klarer å opprettholde orden uten spesialiserte organer eller per­ sonell som tvinger orden igjennom. Man kan neppe si at sankere har en stat, selv om de har ledere. Selv ikke blant relativt folkerike agrare eller pastorale befolkninger er det nødvendig med vedvarende maktsentralisering. Enkelte ganger er det selv i urbane samfunn ikke behov for dette. Orden kan holdes ved like av den interne motsetningen mellom sub-grupper, eller av forsamlinger som ikke på noen permanent eller institusjonalisert måte delegerer makt til spesialister. Hvis, og i den grad nasjonalisme er spesielt opptatt av å ekskludere utlendinger fra statlige nøkkelposisjoner, oppstar knapt nasjonalisme som pro­ blem der hvor det ikke finnes noen stat og hvor nøkkel­ posisjonene mangler. Det vi må merke oss er altså at det nasjonalistiske problem, i hovedsak kun oppstår i en ver­ den hvor stater er nødvendige og tas for gitt, og dette gjel­ der ikke for hele menneskeheten. Men om ikke stater er universelle, er nasjonalismen i enda mindre grad universell. Det er ganske enkelt ikke slik at mennesker overalt og til alle tider ønsket sammenfal­ lende grenser mellom sosiale enheter og kulturer. For å si det på en måte som er mer i takt med nasjonalistenes egen stil: Det er ikke slik at mennesker bare kan være blant sine egne, adskilt fra «de andre». Tvert imot: Svært ofte har mennesker levd i enheter som krenket dette prinsippet, og som oftest ble denne krenkelsen akseptert uten motstand «Acefal» viser her til samfunn som bare i begrenset grad er organisert under et klart definert overhode eller lederskap. O.a.

20

eller protest, ja faktisk uten at noen ofret en tanke på at et angivelig universelt prinsipp ble krenket. Hvordan kan nasjonalisten forsone seg med denne kjensgjerning (for det er en kjensgjerning)? Her begynner vi å insistere standhaftig på forskjellen mellom nasjonalisme slik den ser seg selv, og nasjonalisme slik den, etter vårt syn, virkelig er. Nasjonalismen ser virkelig seg selv som et universelt, tidløst og iboende - selv­ innlysende - gyldig prinsipp. Ifølge dette synet er det gan­ ske enkelt «naturlig» at mennesker ønsker å leve blant sine egne, at de motsetter seg å leve blant mennesker av en annen kultur og, fremfor alt, at de forakter å bli styrt av dem. Nettopp dette er kanskje den vanligste «teorien » om nasjonalisme: I en viss forstand er det knapt tale om en teori, fordi den behandler prinsippet som noe iboende i den menneskelige natur, eller som noe så opplagt at det ikke trenger en videre forklaring. Det er ifølge et slikt syn bare fraværet eller krenkelsen av prinsippet som vi tren­ ger å gjøre rede for. Og selvsagt skaper det hyppige fravæ­ ret av nasjonalistisk turbulens i menneskenes fortid et problem for nasjonalisten; det er noe han trenger å for­ klare. Denne teorien er ikke farlig bare fordi den er gal, men viktigere, fordi den selvinnlysende statusen som den til­ skriver seg, og som så tydelig hefter ved den, gjør at de som holder fast ved den ikke makter å begripe at det er en teori de fastholder. De ser ikke at dette er noe som kan bestrides og som bør undersøkes, heller enn en selvinnly­ sende kategori som er berettiget til å gjennomsyre all tankevirksomhet om mennesket og samfunnet. De tror at de simpelthen erkjenner det åpenbare; de vil slett ikke inn­ rømme at de teoretiserer. En presumptivt ubestridelig teori kan heller ikke korrigeres. Dersom teorien på toppen av alt ikke er korrekt, er situasjonen uheldig. Nasjonalister er faktisk kjent med de bevis som gjør at noen av oss utfordrer de nasjonalistiske følelsenes univer­ salitet: De kjenner til, og irriterer seg over, det faktum at nasjonalismens fravær er påfallende i mange samfunn og i mange historiske perioder. Med størst bitterhet erkjen­ ner de nasjonalismens fravær i sin egen nasjons nære for­ 21

tid. Likefullt forklarer de dette på sin egen måte, og deres egen forklaring rommes av det mest brukte ordet i det nasjonalistiske vokabularet: oppvakning. Som tyskerne pleide å si under nazismen, Deutschlanderwachel («Tysk­ land, våkn opp!»). Forestillingen om «Vekkeren» (for eksempel buditel på tsjekkisk) går igjen i hele den sentralog sør-europeiske nasjonalismen. Ordets opphav er det samme som forekommer i «buddha», men her er det selv­ sagt tale om nasjonal og ikke åndelig oppvåkning. Men­ nesket trenger å vekkes; ikke til hverdagens slit og lidelse og til de midler det rår over for å frigjøre seg fra dette slitet, men til sin nasjonale identitet og dens iboende poli­ tiske imperativer: Behovet for å forsvare den nasjonale kultur gjennom å utruste den med sin egen beskyttende stat; behovet for å avsløre, nøytralisere og drive ut utlen­ dingene, som ønsker å ødelegge og fornedre den nasjonale kultur. Buddha og buditel ivrer begge for å vekke oss, men deres respektive oppfatninger av såvel den sovende stat som av den virkelighet som skal oppstå med søvnens opp­ hør, er helt forskjellige. For de som knytter menneskelig realisering til det å oppnå nasjonal bevissthet og realisere den politisk, er nasjonalistisk oppvåkning viktigere enn åndelig oppvåkning. Eller rettere: Det er her faktisk tale om en form for åndelig oppvåkning, kanskje i sin høyeste form. Nasjonalisten bringer antagelsen om nasjonalismens universalitet i overensstemmelse med dens utstrakte empi­ riske fravær, spesielt i fortiden, gjennom å hevde at den faktisk var der, men bare sov. Vår nasjon har alltid vært der; den er en evig og uforgjengelig enhet, som overskri­ der sine kortvarige inkarnasjoner i forgjengelige eksis­ tenser og generasjoner. Menneskehetens grunnleggende byggestener er nasjoner, og deres eksistens er ikke et be­ tinget og moralsk irrelevant faktum, men tvert imot nød­ vendig for den menneskelige realisering. Kulturelt mangfold er vår håndfaste skjebne, og mennesker realiserer seg gjen­ nom sine nasjonalt distinkte kulturer, ikke gjennom en eller annen blodfattig universalitet. Allikevel, og til tross for sin allmenne tilstedeværelse, forekommer det at nasjona­ liteten med alle sine kulturelle særegenheter, faller i søvn 22

og sågar går over i en form for glemsel, går i dekning. Søvnen er ansporet, eller sågar forårsaket, av nasjonalitetens fiender, som drar fordel av søvnen fordi den øker de­ res makt. Nasjonalismens dvale er én av de absolutt mest sentrale nasjonalistiske doktriner, selv om den kan være kjent under andre navn. Dette er ingen tilfeldighet: Dok­ trinen er uunnværlig. Uten den ville det ikke være mulig å bringe det nasjonalistiske prinsippets anseelse som naturlig, innlysende og universelt (som nasjonalisten liden­ skapelig fremholder), i overensstemmelse med den påfal­ lende og hyppige historiske mangel på interesse for dette prinsippet (interessemangelen er et ubestridelig faktum, og dvaledogmet må motstrebende og med stor bitterhet innse - som en overfladisk sannhet - at mangelen er ytterst uhel­ dig og må rettes på så fort som mulig).

Nødvendig eller vilkårlig? Dersom nasjonalismen er universell og tidløs, er den også formodentlig nødvendig - iboende i tingenes natur, i menneskepsyken, i menneskesamfunnet. Slik ser nasjonalis­ men på seg selv, på sin egen status, og like viktig: Til og med nasjonalismens fiender tillegger nasjonalismen denne statusen. Humanitære internasjonalister - som dypt be­ klager nasjonalismens partikularisme, eksklusivitet, into­ leranse, trangsyn og brutalitet - medgir likevel ofte, med stor sorg, at disse trekkene er dypt og kanskje universelt nedfelt i menneskenes hjerter eller sinn. De opplever at de er engasjerte i en smertefull og anstrengende kamp mot de nedarvede, og derfor desto mektigere, tendensene i det menneskelige hjerte. De streber etter å overvinne disse ten­ densene, men ikke uten å anerkjenne deres styrke og allestedsnærværelse. De håper at åpenhet, generøsitet og universelt broderskap vil seire, men de er ytterst bekymret over kraften i de motsatte trendene. Vi har antydet at vi er skeptiske til den angivelige universaliteten til nasjonalismen og de nasjonale følelsene; visjonen om den manikéiske kamp mellom nedarvet parti­ kularisme og opplyst universahsme (en visjon som var felles for begge sider selv om de støttet rivaliserende lag i 23

dette historiske oppgjøret). Denne skepsisen utfyller vår tvil om dvaleteorien, som tilskriver nasjonalismen allestedsnærværende egenskaper og slik gjør den forenlig med nasjonalismens hyppige fravær på den historiske scene. Tvilen kaster et annet lys over den heroiske rollen som nasjonalismen tillegger Vekkerne. Et ekstremt alternativ til det å tilskrive nasjonale følel­ ser nødvendige egenskaper, er å innta det motsatte syn, og behandle dem som fullstendig vilkårlige; som en tilfeldig oppfinnelse; et biprodukt av skribleriene til et sett av tenkere i en bestemt historisk situasjon. Dette synet ble kraftfullt fremmet av den nå avdøde Elie Kedourie i hans bok Nationalism (1993, publisert første gang i 1960). Det er ham jeg skylder min egen oppvakning fra en dogmatisk slummer rundt dette punktet. Inntil jeg leste boken hans, antok jeg, eller i det minste kritiserte jeg ikke tydelig, sy­ net på nasjonalismen som noe « naturlig». Jeg var stolt over å kunne kalle Elie Kedourie min venn til tross for at våre faktiske syn på dette og mange andre omrader var høyst forskjellige. Imidlertid synes jeg hans negative poeng - at nasjonalismen hverken er universell eller nødvendig - er helt gyldig, og boken gjorde mange av oss en tjeneste ved å tydeliggjøre dette poenget. Dette er trolig det rette stedet for å klargjøre det gene­ relle synet som blir presentert her. Først og fremst er det tale om spørsmålet: Er nasjonalisme nødvendig eller vil­ kårlig? En alminnelig oppfatning, som fremheves av na­ sjonalistene selv, men som ofte også aksepteres av deres internasjonalistiske motstandere, er den førstnevnte. Kedourie er én av de skarpeste og mest veltalende ekspo­ nentene for det rivaliserende synet, som betrakter nasjo­ nalismen som en ideologisk ulykke. Denne berømte setningen innleder boken hans: «Nasjonalisme er en dok­ trine som ble oppfunnet i Europa i begynnelsen av det nittende århundret». Diskusjonen i boken min avviser begge disse ytterlig­ hetene, begge disse motpolene. Nasjonalismen er ikke universell. Den er heller ikke en vilkårlig og tilfeldig frukt av ubeskjeftigede penner og godtroende lesere. Den er den nødvendige konsekvens av eller korrelatet til bestemte 24

sosiale forutsetninger, og disse forutsetningene - som også er utbredte, grunnleggende og gjennomtrengende - er til­ feldigvis våre forutsetninger. Følgelig er nasjonalismen overhodet ikke tilfeldig: Den har dype og viktige røtter; den var sågar vår skjebne, og ikke simpelthen en slags vil­ kårlig sykdom påført oss av blekksmørerne i den sene opplysningstiden. Imidlertid forholder det seg ikke slik at de dype røttene som frembringer den, er universelt tilste­ deværende, og nasjonalisme er derfor ikke alle mennes­ kers skjebne. Den er en høyst sannsynlig skjebne for noen mennesker, og en høyst usannsynlig tilstand for mange andre. Vår oppgave er å identifisere det som skiller den nasjonalisme-disponerte menneskeheten fra den nasjonalisme-resistente menneskeheten. Siden utgangen av det attende århundret har vi visst om et historisk faktum som er høyst iøynefallende: at vi og en stadig økende andel av menneskeheten - mot slutten av dette århundret trolig et flertall - har tilhørt den nasjonalisme-disponerte mennes­ keheten. Det faktum at det er bestemte, mer eller mindre sterke og utbredte sosiale forutsetninger, som er årsaken til at nasjonalismen er sterkt til stede i sinnene våre, gir gjerne folk et inntrykk av at dette på en måte er en «reduktiv» teori, en som «reduserer» det nasjonale følelsesregisteret til å være emosjonelle manifestasjoner av sosiale anliggen­ der. Selv mennesker med relativt milde, humane og mode­ rate nasjonale følelser er tilbøyelige til å føle om ikke sinne, så i det minste en viss irritasjon over en slik antydning - de finner den nedverdigende. De elsker sitt land, sitt folk, sin kultur. Deres kjærlighet er inderlig, dyp og uhildet. Nå og da kan den utvilsomt hjelpe dem selv og deres medborgere til å nå høyder av altruisme og selvoppofrelse som de el­ lers aldri ville klare å oppna, og de forakter den teoretiske «reduksjonen » av denne edle, uselviske og selvfornektende følelsen til kun å være en eksternalisering av sosiale kref­ ter. Denne forakten er naturlig og forståelig, men den er ikke berettiget. En følelse kan være frembragt av, og ha sitt opphav i, sosiale forhold uten at det gjør den falsk, uekte eller uegnet til å foranledige heroisk selvoppofrelse. Forklaringen som frembys her er nedsettende bare dersom 25

du insisterer på at din nasjonale, patriotiske følelse vokser direkte og betingelsesløst ut av en eller annen indre, psy­ kisk kilde som er ubesudlet av innflytelse fra de sosiale omgivelsene. (Ironisk nok taler dette mot den nasjonalis­ tiske forfektelsen av kulturell særegenhet, og forankrer nasjonalismen i noe pan-humant, som overskrider alle kulturer og nasjoner.) Hvis det er dette du har behov for, da kan du virkelig finne teorien vår støtende. Dersom noen teori nedvurderer en følelse - dersom, som Immanuel Kant syntes å tro, en moralsk følelse bare er gyldig så lenge den er spunnet ut av ens indre og ubesudlet av enhver form for kausalitet - da kan denne innvendin­ gen ha noe for seg. Men de røtter som diskusjonen vår tilskriver den nasjonalistiske følelsen er hverken overfla­ diske eller usle. De behøver ikke være universelt virk­ somme i alle mennesker og i alle sosiale klima, noe de heller ikke er, men de befinner seg faktisk svært dypt i såvel den menneskelige tilstand, som i vår egen tidsalder. De gar til den innerste kjerne i vår væren og var situasjon. De er mektige, og det er de pa en måte som kan rettferdiggjøres. Røttenes uttrykk må ikke nødvendigvis være beundrings­ verdige, men i seg selv er disse rottene bade uunngåelige og hederlige. De vil bli behørig analysert, men her holder det å si at anklagen om reduksjonisme (som ofte fremføres) er upassende. Nasjonale følelsesytringer er ofte inderlige og ekte, og de som kjenner det slik i sitt eget bryst, skal ikke tro at dette i seg selv utgjør en gjendrivelse av teorien her. Dét er det ikke på noen mate. Følelsenes intensitet og dybde hverken betviles eller foraktes: Tvert imot utgjør de én av de mest sentrale forutsetningene for selve vår posi­ sjon. Det er nettopp disse følelsene som anerkjennes og som må forklares, noe vi her gjør et målrettet forsøk på å få til. Forklaringen som fremsettes kan være gyldig eller ikke: Det er en annen sak, som det er opp til andre å be­ dømme. Men det er simpelthen ikke tilfellet at intensite­ ten og autentisiteten i den nasjonalistiske følelsen fornektes eller ignoreres. Det er det motsatte som er tilfellet. Følgelig faller vår posisjon i spørsmålet om nødvendighet/vilkårlighet i midten: Den avviser begge ytterpunktene som er beskrevet, og fastholder at nasjonalisme under visse 26

forutsetninger (som vil bli presisert) faktisk er nødvendig, men at disse forutsetningene i seg selv ikke er universelle. Vår mellomposisjon i dette spørsmålet henger sammen med et spesielt ståsted i forhold til et annet spørsmål, og der er vi ikke i midten, men på ett av de to ytterpunktene. Dette angår det andre store spørsmålet som preger debat­ ten om nasjonalisme: Motsetningen mellom modernister og primordialister. Der sistnevnte fremholder nasjonalismens urhistoriske opprinnelse, søker førstnevnte rottene til nasjonalismen i den moderne verdens kjennetegn. I dette spørsmålet er vår posisjon klar: Nasjonalismen er foran­ kret i moderniteten.

3. En kort historie om menneske-

Vi begynte med å si at de to nøkkelbegrepene som skal tas i bruk i denne redegjørelsen, er kultur og organisasjon. Forholdet mellom disse to aktørene endres radikalt i løpet av menneskehetens historie. Ut fra dette perspektivet føl­ ger her en kort skisse over hovedstadiene i menneskehetens historie. Hovedsakelig har menneskeheten gjennomgått tre sta­ dier: sankersamfunnet, jordbrukssamfunnet og det vitenskapehge/industrielle samfunnet. De små gruppene eller sosiale sammenslutningene i sankersamfunnet var for sma til at spørsmålet om nasjonalisme overhodet kunne opp­ stå. Sammenføyninger av grupper kunne nå og da føre til multikulturalisme, selv i sma sosiale forbund (Claude LéviStrauss kom over et slikt forbund i den brasilianske jungelen), og kulturell kontakt forekom ofte. Det politiske leder­ skapets rudimentære natur, og fraværet av «høy» (kodifi­ sert, skriftbundet) kultur, innebar imidlertid at problemet som er knyttet til forholdet mellom politisk system og kul­ tur - som er det spenningsfeltet hvor nasjonalisme opp­ står - simpelthen ikke var tilstede. Der det hverken finnes stat eller formell utdanning, oppstår ikke spørsmålet om hvilken kultur staten favoriserer i utdanningssystemet. Før-agrare samfunn møter imidlertid nasjonalisme nar de overlever under den moderne verdens betingelser: Det at slike samfunn består av et så lite antall mennesker over relativt store områder (sammenlignet med agrare og in­ dustrielle populasjoner), gjør at samfunnet har lett for å bli oversvømmet av fremmede befolkninger i de omradene som de ser på som sine egne, for så å bli innlemmet i større politiske enheter som er dominert av andre og langt større 28

etniske grupper. Medlemmene av det før-agrare samfun­ net jaktet, fisket eller sanket på store territorier med mange og store naturressurser. Under moderne forhold er det av og til mulig å få aksept for å beholde noen av rettighetene i egenskap av å være opprinnelige besittere. Andre ganger blir urbefolkningen imidlertid brutalt satt til side (for ek­ sempel var det vanskelig for nomadene å gjøre noe krav på oljen i Sahara, hvor de hadde sine kamelbeiter). I en­ kelte grusomme tilfeller har det blitt gjort forsøk på å ut­ rydde minoriteter for å kunne utnytte naturressursene uforstyrret. Dette er et viktig og kontroversielt felt. Det angår på den ene siden interessene til humamtaristene, som forsøker å forhindre utbytting av (og stundom folkemord på) svake etniske grupper, og på den andre siden, interes­ sene til etnografiske antikvarer som ønsker å bevare spor fra en «svinnende verden». Alt dette til tross: «Nasjona­ lisme» i noen tilnærmet moderne form, oppstod ikke for sankerne hverken i perioden for den før-neolittiske revo­ lusjon , da alle mennesker befant seg på dette stadiet, el­ ler senere da sankerne overlevde enten i isolerte deler av verden (for eksempel Australia), eller som marginaler i den moderne verden. Men den angår dem nå. Arktiske fiskere eller fangstmenn, både i den nye og den gamle verden, er nå organisert, og utvikler «nasjonal» bevissthet i opposi­ sjon til (la oss si) russiske eller quebecske inngrep. Den agrare tidsalder er annerledes. Den opplevde en enorm økning i folketallet på grunn av mulighetene for matvare­ produksjon og -lagring, som igjen foranlediget en sterk differensiering av arbeidsdelingen og den sosiale organi­ seringen. I tillegg til spredningen av økonomiske spesialiseringer (håndverkere og kjøpmenn supplerte jordbruksprodusentene), vokste også «de røde» og «de svarte» frem: omfattende strata av spesialister på tvang og vold på den ene siden, og på ritualer, doktriner, frelse, terapi og for­ bindelser til det transcendentale på den andre. Politisk sen­ tralisering (med andre ord staten) ble etter hvert utbredt Den før-neolittiske revolusjon viser til overgangen fra eldre til yngre stenalder (ca. 15-20,000 år f.Kr.), som bragte med seg større bofasthet og økende omfang av husdyr- og jordbruksdrift. O.a.

29

og trolig den vanligste formen for politisk organisering, selv om den helt sikkert ikke var universell blant agrare befolkninger, hvor noen styrte seg selv gjennom bruken av rituelt befestede sub-grupper, som utøvet en form for maktbalanse innenfor samfunnet. Den hierarkiske orga­ niseringen av samfunnet ble vanlig: Grovt sett kunne man si at kompleksiteten og hierarkiet vant frem side om side. I likhet med staten, hadde en svært høy andel av sam­ funnene kulturell differensiering i den agrare tidsalder: Følgelig oppstod spørsmålet om forholdet mellom poli­ tisk makt og kultur for den agrare befolkning. Med andre ord inntrådte nasjonalismeproblemet: Det ville vært helt mulig for noen å lansere teorien om at den legitime poli­ tiske enhet er den som omfatter alle medlemmene, og kun medlemmene, av en gitt kultur. Sagt med enklere ord Ruritania for ruritanere! La alle ruritanere samles i det hellige fedreland! Og la ingen andre enn ruritanere - kan­ skje med unntak av et lite antall veloppdragne besøkende som kjenner sin plass som gjester, og som ikke besitter nøkkelposisjoner i beslutningsapparatet - oppta mye rom i det hellige landet Ruritania. Det ville vært mulig å formulere en slik teori: Begre­ pene som trengtes var tilstede; problemet med den legi­ time politiske enhets natur og autoritet, som kan avføde nasjonalisme som et svar, var ikke ukjent. Så snart skrift kom i bruk, oppstod også ideen om å kodifisere kulturen og dens regler, for deretter a overføre disse gjennom for­ mell utdanning. Derfor var det prinsipielt mulig å være nasjonalist. Men til tross for at nasjonalister ikke var full­ stendig fraværende, var de heller ikke påfallende mange, og de var langtfra de dominerende. Hvorfor ikke? Agrare samfunn baserer seg på matproduksjon og -lag­ ring, og en relativt stabil teknologi. Dette er praktisk talt definisjonen på agrarsamfunnet. Innenfor dette agrare samfunnet - i tillegg til skillet som allerede er introdusert mellom stats-utrustede og stats-løse samfunn - har vi også det viktige skillet mellom skriftløse og skriftbaserte sam­ funn. Du kan kanskje si at sistnevnte er i stand til å lagre ikke bare forsyninger, men også ideer. Det er trolig mer korrekt å si at de er utstyrt med en særdeles mektig tek­ 30

nikk for lagring av ideer. Men selv uten skrift kan samfunn makte å «fryse» ideer, eller i det minste fraser, gjennom å bevare orale mønstre og la dem bli normgivende. Den teknologiske stabiliteten eller stagnasjonen i agrarsamfunnet har noen viktige implikasjoner. Det er ikke ten­ kelig med en radikal forbedring av produksjonen: Den eneste mulige økningen må basere seg på å øke bruken av én av de tilgjengelige produksjonsfaktorene - land og ar­ beidskraft - og dette vil uunngåelig komme i konflikt med loven om minkende utbytte. Enklere sagt hefter det en slags øvre produksjonsbegrensning ved agrarsamfunnet, be­ stemt av (ex hypotbesi) permanent teknologi og de ende­ lige lokale ressursene som står til rådighet for denne teknologien. Eiler sagt med enda enklere ord: Det er et tak på hvor mye som kan produseres, men ikke på befolk­ ningsveksten. Disse samfunnene er malthusianske. Den avgjørende konsekvensen for slike samfunn er at kampen om ressurser eller produksjon mellom medlemmene eller sub-gruppene, nødvendigvis blir et null-sumspill: Ingen kan oppnå noe uten å påføre andre et tilsvarende tap. Agrare samfunn er av nødvendighet malthusianske. Behovet for arbeidskraft og militær styrke gjør at de verds­ etter avkom svært høyt, eller i det minste mannlig avkom, ettersom teknologiens permanens danner en begrensning for produksjonen. Til sammen skaper disse to faktorene den følgen som gjorde Malthus berømt: Når befolkningen vokser langt raskere enn produksjonen, vil samfunnet al­ dri være langt unna det tidspunktet da det ikke er i stand til a brødfø alle medlemmene, og enkelte ganger står det overfor hungersnød som en konsekvens av sviktende av­ linger eller sosial oppløsning. Hungersnød rammer ikke vilkårlig. I agrare samfunn sulter mennesker etter hvilken rang de har. Agrarsam­ funnet er et system for matproduksjon og lagring; lagrene eller siloene er bevoktet, og innholdet blir fordelt i sam­ svar med de rettighetene som medlemmene er påtvunget. Det lokale navn for staten i det nordlige Afrika er, eller var, Makhzen, et ord med samme rot som lager eller ma­ gasin. Betegnelsen er svært talende: Statsmakt utøves gjen31

nom kontroll over lageret; statsmakt er kontroll over la­ geret. I denne situasjonen vil den riktige strategien for ethvert individ eller gruppe være å beskjeftige seg intenst med sin egen posisjon eller rang i den sosiale orden, og ikke med å øke produksjonen. Det er din sosiale anseelse, din stand og det den har krav på, som vil avgjøre din skjebne. Eks­ tra produksjon vil trolig hare medføre plyndring eller skatt. Det har ingen hensikt. Nå og da kan et produksjonsoverskudd gjemmes unna og brukes til å fremme eiernes sikkerhet og muligheter, men det er sjelden. Det er vanlig­ ere at veien går fra makt til rikdom enn fra rikdom til makt. I Spania i middelalderen hadde de et ordtak som slo fast at krigføring var en raskere og mer ærefull vei til velstand, enn handel. Alt i alt kan dette poenget sies a gjelde for de fleste agrare samfunn. Denne grunnleggende og viktige sannheten reflekteres i det som kjennetegner agrarsamfunnenes verdisystemer. Generelt sagt forakter de arbeid og verdsetter ære. Hva er ære? En nærtagende følsomhet overfor ens egen status iblandet en kult av aggressivitet, og dyktighet i undertryk­ kelse og trusler. Dette pleier å være de dominerende verdi­ ene innenfor de herskende strata i agrare samfunn. Som regel utgjør de en «nobilitet», og karakteristisk nok vak­ ler begrepet mellom a referere til medlemskap i en statusgruppe, og besittelse og fremvisning av verdier oppsummert som «ære». På ulike mater blir disse «røde» verdiene kom­ binert med geistlighetens «svarte» verdier. Tvangsmakten som dominerer det agarare samfunn krever samhørighet, som igjen er avhengig av visse legitimitetsprinsipper for å fungere - du må vite hvem du skal rotte deg sammen med. Tvangsmakt fungerer best hvis forbundene av tvangsmenn er klart organiserte og samstemte, og hvis deres interne autoritetsstruktur er entydig. Det rituelle og doktrinære vedlikeholdet av disse legitimitetsprmsippene for medlem­ skap og lederskap, krever også spesialister, nemlig prester eller geistlige av en eller annen type. På denne maten er det i den agrare verden vanlig at de svarte deler makten og autoriteten med de røde. opplysningstidens sosialfilosofi i det attende århundret besto stort sett i a fornekte denne 32

verden: Filosofiens ambisjon var som kjent å se at den siste kongen blir kvalt med innvollene til den siste presten, opplysningstiden ga riktige karakteristikker av de grunn­ leggende trekkene i den verden som de avviste. Den tok imidlertid feil da den trodde at den selvsamme verden, og den undertrykkelse og overtro som den levde av, simpelt­ hen var et resultat av menneskelig dumhet, av mangelen på