Kunstleksikon [4] 8203170587, 8203170544, 8203221335, 8203221297 [PDF]

Zitiervorschau

ASCHEHOUGS KUNSTHISTORIE Redigert av David Piper

Norsk redaktør Gunnar Danbolt

BIND 4

Kunstleksikon

ASCHEHOUG

OVERSATT AV FINN B. LARSEN

Originalens tittel: The Mitchell Beazley Library of Art © Mitchell Beazley Publishers 1981 Norsk utgave: © 1996 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo

Formgivning: Marnie Searchwell Billedredaksjon: Flavia Howard

Trykt i Hongkong ISBN 82-03-17058-7 ISBN 82-03-17054-4

(bd.4,ord.) (kpl.,ord.)

ISBN 82-03-22133-5 ISBN 82-03-22129-7

(bd. 4, skinn) (kpl., skinn)

Det meste av teksten i dette verket er skrevet av hovedredaktøren, David Piper, direktør for Ashmolean Museum ved Oxford Uni­ versity, England. I tillegg til ham har følgende forfattere deltatt: CHRISTOPHER CORNFORD, PETER OWEN, PHILIP RAWSON og L. R. ROGERS. Videre har disse levert hidrag og vært konsulenter: Clare Abbott, Francis Ames-Lewis, David A. Anfam, Penny Bateman, Jane Beckett, Sandra Berresford, Peter Bird, Laurel Bradley, Barbara Brend, Ben Burt, Colin Campbell, Shigeo Chiba, A. H. Christie, Alexandrina Le Clézio, Craig Clunas, Susan Compton, Richard Demarco, Peter Dråper, K. A. Edwards, Angela Emanuel, Susan Foister, John Glaves-Smith, Jennifer Godsell, Patricia Godsell, Christopher Green, Antony Griffiths, James Hamilton, Martin Hammer, Roberta L. Harris, Anne Harrison, Larissa Haskell, James Hickey, Brian Hickman, Joke Hofkamp, Richard Humphreys, Paul loannides, Michael Jacobs, Anne Clark James, Ingrid Jenkner, Mare Jordan, Anne Kirker, Alastair Laing, Nigel Llewellyn, J. P. Losty, Jules Lubbock, B. J. Mack, Melissa McQuillan, Peter Mitchell, Stefan Muthesius, Jill Nicklin, Keith Nicklin, Sarah O’Brien Twohig, Young-sook Pak, Sir Cecil Parrott, Stevan K. Pavlowitch, Richard Pestell, Geraldine Prince, Birgitta Rapp, Michael Ridley, Sixten Ringbom, Malcom Rogers, Irit Rogoff, Sara Selwood, Richard Shone, Evelyn Silber, Sam Smiles, Frances Spalding, Lindsay Stainton. Mary Anne Stevens, Roy Strong, Glenn Sujo Volsky, John Sunderland, Kav Sutton, Margaret Tatton-Brown, Julie Thomas, Rosemary Treble, Philip Troutman, Adriana Turpin, Peter Vergo, Gray Watson, Claudine Webster, Roderick Whitfield, Cecilia Whitford, Frank Whiteford, Gillian Wilson, Rosalind Wood, Christopher Wright, Alison Yarrington, lain Zaczek.

Aschehougs kunsthistorie Bind 1 KUNSTFORSTÅELSE - Å forstå kunst Prinsippene for kunstforståelse - temaer, metoder og teknikker

Bind 2 KUNSTENS HISTORIE I - Den store tradisjon Oldtiden og middelalderen, renessansen og barokken - Vestens kunst til 1789 Bind 3 KUNSTENS HISTORIE II -Nye horisonter Østens kunst og den moderne kunst fra 1789 til i dag Bind 4 LEKSIKON OVER KUNSTNERE OG KUNSTUTTRYKK Over 3000 biografier og oppslagsord

STRUKTUR OG ORGANISERING Denne boken er en av fire selvstendige bøker, som like­ vel utgjør en helhet, om malerkunst og skulptur i en kompakt, men omfattende serie om kunst. Den uvanlig store andelen illustrasjoner gjenspeiler den vekt som er lagt på visuell informasjon. Hovedregelen er at hvis et kunstverk er nevnt i teksten, er det også gjengitt - og beskrevet mer i detalj - på samme side. Fremstillingen er med få unntak organisert kronolo­ gisk og geografisk, men en bestemt skole eller retning er vanligvis fulgt frem til sin endelige utvikling og ikke behandlet stykkevis. Selv om det er gitt nok bakgrunn til å orientere leseren, har det ikke vært vår hensikt å gi en sosio-kulturell historie, men å holde interessen kon­ sentrert om maleriene og skulpturene. Spesielle emner eller sider ved dem er vanligvis omtalt på et enkelt tosiders oppslag. Det gjør at leseren kan begynne fra begynnelsen på den vanlige måten eller gå inn i boken på et hvilket som helst sted etter som hvert oppslag er mer eller mindre selvstendig, selv om det står i en sammenheng med det øvrige slik at de sam­ men danner en helhet. Systemet med oppslag gir mulig­ het for to innfallsvinkler: kunstens brede utvikling blir beskrevet i «fortellende» oppslag som vanligvis begyn­ ner med bakgrunnsopplysninger og deretter dekker en bestemt periode, retning eller region. I løpet av fremstil­ lingen dukker det opp noen kunstnere av et slikt format at de har ett av disse oppslagene for seg selv. En annen type oppslag, et «nærbilde», kan gjenkjennes på en illus­ trasjon i stor målestokk. Her har leseren mulighet til å ta en pause og gå dypere inn i et enkelt kunstverk. Hensik­ ten er å formidle kunstverkets grunnidé, noen ganger for å vise hvorfor det fikk særlig betydning eller innflytelse, andre ganger for å vise hvordan det ble skapt, og alltid for å få leseren til å se på det med dypere forståelse.

REDIGERING OG STIKKORDREGISTER Billedtekstene forteller ikke hvor kunstverkene i denne boken er hentet fra. Det er oppgitt sammen med dimen­ sjonene og mediet i illustrasjonslisten foran stikkordre­ gisteret. På samme måte som billedtekstene har listen

overskrifter med navnet på kunstneren eller, hvis det ikke er kjent, hvor verket kommer fra eller opprinnelig er kjent fra. Det kan være et annet sted enn der det nå befinner seg. Derfor kan bildet «Gudsmoder avVladimir» finnes under overskriften KONSTANTINOPEL der det ble malt, selv om det befinner seg i Tretjakov-galleriet i Moskva. Titlene på kunstverkene står i kursiv, men hvis over­ settelsen ikke er dekkende, eller det er en folkelig tittel som ikke beskriver motivet godt nok, er den også satt i anførselstegn og med stor forbokstav - derfor «Irmskipningen til Kythera», «Selskapskjolen». Navnene på monu­ menter og bygninger, særlig kirker, er vanligvis de lokale navnene - som Ste Madeleine, Residenz. De ita­ lienske variantene San, Santa, Sant’ og Santo er alle gjengitt med S. De kinesiske ord er transkribert etter pinyin-systemet (selv om det er kryssreferanser til Wade-Giles-systemet i stikkordregisteret). Bortsett fra i den historiske delen om gammel gresk kunst er den latinske formen av gammelgreske navn brukt. Derfor står det Herkules i renessansekunsten og Herakles i gresk kunst.

ANDRE BIND I SERIEN Selv om denne boken er en selvstendig enhet med eget stikkordregister, er det noen krysshenvisninger til de andre bindene i serien. Det innledende bindet Å forstå kunst (bind 1) dekker både den formelle og den tekniske delen av maling og skulptur og gir en grunnleggende innføring i kunstforståelse. Den store tradisjon (bind 2) begynner med paleolittiske billedfremstillinger og føl­ ger utviklingen av den vestlige tradisjonen fra Egypt, Hellas og Roma gjennom middelalderkunsten til renes­ sansen og barokken før den franske revolusjon innledet den moderne verden. I Nye horisonter (bind 3) blir islamsk, asiatisk og japansk kunst beskrevet før histo­ rien om Vestens kunst på 1800- og 1900-tallet blir for­ talt. Til slutt gir leksikonbindet (bind 4) kortfattede beskrivelser av livet og arbeidene til mer enn 3000 kunstnere, en samting portretter og selvportretter og en omfattende ordliste over kunstbegreper og teknikker.

Bruken av oppslagsboken

Dette bindet er først og fremst en biografisk oppslagsbok over malere og billedhuggere. Den har også oppslagsord om kunstretninger, grup­ per, teknikker og viktige uttrykk - og om fremtredende mesener og kunstskribenter. Der et viktig felt innen malerkunst eller skulptur ikke kan behandles biografisk - egyptisk kunst, for eksempel - er det tatt med artikler om steder. Emner som knytter seg til arkitektur og dekorativ kunst, dekkes bare hvis forbindelsen til malerkunst og skulptur er svært nær. Denne oppslagsboken favner hele verden fra forhistorisk tid til våre dager og må nødvendigvis være selektiv, men med over 3000 enkeltartikler skulle den ha med de fleste navn og uttrykk som den vanlige leser vil støte på. Samtidige kunstnere er godt representert til tross for vanskelighetene med å vurdere deres endelige betydning. Når biografiske og tekniske opplysninger er samlet på en kort og konsis måte, har hensikten ikke bare vært å katalogisere fakta, men å beskrive emnet slik at leseren får et klart inntrykk av det aktuelle arbeidet og hvilken plass det har i kunsthistorien. Artiklenes lengde er som regel et uttrykk for den relative betydning kunstneren eller emnet har, men det tas hensyn til opplysningene som allerede finnes i bindene 1-3 om kunstforståelse og kunsthistorie. Lengden på arti­ klene avspeiler at enkelte kunstneres arbeid ikke så lett lar seg opp­ summere som andres, og at livet til mange av de tidlige mestrene lig­ ger i halvmørke. Et viktig trekk ved oppslagsboken er antallet konkrete arbeider som nevnes. De befinner seg som regel i offentlige gallerier og museer og er valgt for å illustrere kunstnerens individuelle stil eller utvikling. Illustrasjonene er begrenset til portretter (eller fotografier) av kunst­ nere. Flesteparten er selvportretter. Det knytter seg størst biografisk interesse til dem, og de skal utfylle opplysningene om kunstnerens liv. Men de viser også kunstnerens stil som portrettmaler eller -billed­ hugger, og til sammen viser de hvor forbløffende variert kunstnernes selvbilde har vært.

ALFABETISERING OG KRYSSREFERANSER Enkelte av retningslinjene som er brukt i dette bindet, krever en nær­ mere forklaring. I alfabetiseringen av biografiene benyttes kunstner­ nes mest brukte navneformer. Det kan dreie seg om et klengenavn eller et pseudonym som f.eks. Guercino. Alternative navn er satt i klamme. Gamle italienske mestere der det fulle navnet inneholder da, del eller di, er vanligvis plassert etter første ledd i navnet (Leonardo da

Vinci) hvis kunstneren ikke er mer kjent under det siste leddet (Caravaggio). Med unntak av La eller Le (La Tour, Georges de) er prefik­ sene som regel ignorert med tanke på alfabetiseringen (derfor Gogh, Vincent van). Det finnes noen få tilfeller der bruken tilsier noe annet. Peter De Wint, for eksempel, finnes under De Wint, Peter. Det gis krysshenvisninger til noen alternative navn, ikke minst alle kinesiske navn der den eldre Wade-Giles-stavingen kan være mer velkjent for leserne enn det moderne pinyin-systemet som er brukt i alle fire bin­ dene. I artiklene henviser ord skrevet med STORE BOKSTAVER leseren til nyttig informasjon i en annen artikkel. Slike henvisninger er brukt sparsomt, ettersom nesten alle kunstretninger eller tekniske uttrykk som det henvises til i dette bindet, behandles i egne artikler, og det samme gjelder nesten alle kunstnerne som nevnes. Navnene på de få kunstnerne som ikke har egne artikler, etterfølges av fødsels- og døds­ året i klammer, eller gjengis i halvfet hvis de behandles i en annen artikkel. Dette er den vanlige metoden i behandlingen av kunstner­ nes familier. Enkelte ganger brukes samme fremgangsmåte når det gjelder tekniske uttrykk og kritikervokabular. Derfor tas ikonologi opp i artikkelen om ikonografi. Krysshenvisninger til de andre bindene gis på slutten av mange artikler. Sidenumrene i halvfet viser til en fullstendig og illustrert behandling. De som står i kursiv, viser til illustrasjon, og de som står med vanlig skrift, gjelder andre henvisninger.

FORKORTELSER Navnene på en del velkjente institusjoner er blitt forkortet, eller ord som «galleri» eller «museum» er strøket. Dermed står «New York, Metropolitan» for «New York, Metropolitan Museum of Art». Føl­ gende forkortelser blir brukt: BL BM BN MFA MOMA NG NPG saml. V&A

British Library British Museum Bibliothéque Nationale Museum of Fine Art(s) Museum of Modern Art National Gallery National Portrait Gallery samling Victoria and Albert Museum

Aachen, Hans von 1552-1615 Tysk manieristisk maler. Han ble født i Koln og hadde en kosmopolitisk karriere. Han fikk undervisning i Nederlandene og arbeidet i Italia før han slo seg ned i Praha som hoffmaler for Rudolf 2. i 1597. Han malte hovedsakelig religiøse, mytolo­ giske og allegoriske scener der jevnt for­ mede, langstrakte figurer er arrangert i elegante positurer (Sannhetens seier, 1598, Munchen, Alte Pinakothek). Arbeidene hans ligner Sprangets, men de er mer følsomme. Som Spranger fikk han vid innflytelse på grunn av de mange kob­ berstikkene av hans verker.

Aalto, Alvar 1898—1976 Finsk kunstner. En av de største arkitek­ tene i det 20. århundret. Aalto var også en betydelig møbeldesigner og abstrakt billedhugger og utmerket seg også som maler. Det meste av sin karriere hadde han i Finland, men den første større utstillingen hans ble holdt i Museum of Modem Art i New York i 1938, og han underviste i mange år i De forente stater, først «g fremst ved Massachusetts Insti­ tute of Technology, som han tegnet et studenthjem til (1947-49). Forholdet mellom Aaltos arbeider på de forskjellige områdene han virket innenfor, er svært komplisert, men han oppfattet sine skulpturer delvis som et middel til å stu­ dere formproblemer, og hans arkitekto­ niske og skulpturelle interesse kombine­ res i krigsminnesmerket i Suomussalmi (1960). De myke linjene, uregelmessige buene og trompetlignende formene i hans skulpturer stod i motsetning til konstruktivistenes kantethet og bidro til «romantikken» etter 1945. Aaltonen, Waino 1894-1966 Finsk billedhugger. Etter Finlands uavhengighetserklæring (1917) fikk han som billedhugger nærmest offisiell status. Hans stil kombinerer klassiske trekk med tung monumentalitet, samtidig som han alltid tar nøye hensyn til materialet, som i de fem allegoriske figurene i plenumsalen i Riksdagshuset i Helsingfors (1930— 32). Hans mer uformelle arbeider omfat­ ter intime portretter, figurative malerier og eksperimenter med collage.

Abakanowicz, Magdalena født 1930 Polsk tekstilkunstner, en pioner innen vevde strukturer i stort format. De er laget av sisal, jute og tau og vevd med gobelinteknikk, og de er formet, med hennes egne ord, for å «utvide menneskets mulighet for å få kontakt med et kunstverk ved berø­ ring og ved å være omgitt av det». Hun ble kjent i begynnelsen av 1960-årene, og hun ble et forbilde i vide kretser i Vest-Europa og De forente stater. Hun brøt ned gren­ sene mellom «kunst» og «håndverk» og utvidet skulptur til å omfatte nye materia­ ler og metoder. Hennes arbeider er best representert i polske museer, men kan sees også andre steder, for eksempel i Museum of Modem Art, New York.

Abbate, Niccolb dell’ ca. 1 51 2 71 Italiensk maler. Han arbeidet i sin fødeby Modena og i Bologna, for det meste med

fresker i forskjellige palasser, frem til 1552 da han sluttet seg til Primaticcio i FONTAINEBLEAU. Størst betydning har hans landskaper befolket av elegante skikkel­ ser fra mytologien; de peker fremover mot Claude Lorrain og Poussin (Orfeus og Evrydike, ca. 1560, London, NG). Abbey, Edwin Austin 1852-191 1 Amerikansk maler og illustratør, for det meste av historiske hendinger. Han hadde en svært vellykket karriere, både i Amerika og i England der han bodde i mange år. Hans største triumf var utnev­ nelsen som offisiell maler ved Edward 7.s kroning i 1902. Hans arbeider varierte fra veggmalerier i Boston Public Library til illustrasjoner i populære tidsskrifter som Harpers Magazine som frydet et svært stort publikum. Han var utvilsomt hest på det sistnevnte feltet og i bokillustrasjoner, for de store, historiske tablåene har en tendens til å bli sentimentale. Den beste samlingen av maleriene hans finnes i Yale University Art Gallery i New Haven i Connecticut og omfatter det vel­ kjente Richard Duke of Gloucester and the Lady Anne, som var sensasjonen ved Royal Academy-utstillingen i 1896. Abbeys lidenskap for historisk nøyaktig­ het var så stor at han malte om igjen et felt på Lady Annes kjole da han oppdaget at en detalj ved heraldikken ikke var kor­ rekt.

Abd as-Samad aktiv ca. 1535-95 Indisk maler, første gang registrert ved hoffet til sjahTahmasp Safavi i Tabriz der han bidro til de senere stadiene av manu­ skriptet Shahnamah (New York, Metro­ politan). Han sluttet seg til hoffet til den landsforviste mogul-keiseren Humayun i Kabul i 1549 og reiste sammen med ham til India i 1 555. Abd as-Samad fikk hånd om keiser Akbars malerskole og lærte de indiske kunstnerne safavide-teknikker. Svært få sider i de keiserlige manuskrip­ tene fra Akbar-perioden (1556-1605) kan tilskrives Abd as-Samed selv, men visse daterte sider av Gulshan-albumet fra Jehangirs tid er hans verk (1588, Was­ hington, Freer; 1591, Los Angeles, County Museum) og man vet at han har bidratt til Darabnameh (ca. 1580, Lon­ don, BL), og Dyson-Perrins Nizami (full­ ført 1596, BL). Også i disse sene maleri­ ene er han fortsatt i bunn og grunn iransk maler og er mer interessert i overflatedekorasjon enn i volum.

Abildgaard, Nicolai Abraham 1743-1809 Dansk maler, billedhugger, arkitekt, formgiver og kunstskribent, først repre­ sentant for ROMANTISK KLASSISISME og senere for NYKLASSISISME. Den førstnevnte fasen skyldes vennskap som ble knyttet med Sergel og Fuseli mens han studerte i Roma (1772-77). Den sistnevnte fasen fulgte etter at han var blitt anerkjent. Han dekorerte flere slott i København og ledet Kunstakademiet. I det siste tiåret han levde, tegnet han greskinspirerte møbler til seg selv og malte t( > billedsykluser som illustrasjoner til de romerske for­ fatterne Apuleius ogTerents, sannsynlig­

vis hans fineste arbeider (København, Statens Museum for Kunst). Thorvaldsen var hans elev og assistent. Abstrakt kunst Kunst som ikke forsøker å etterligne reelle eller tenkte gjenstanders utseende. Abstrakt kunst er altså ikke en stilret­ ning, men en beskrivelse av enhver kunst som unngår etterligning. I den dekorative kunsten har abstraksjon eksistert i årtuse­ ner, men den dukket opp i europeisk malerkunst og skulptur først fra 1910årene da den manifesterte seg i forskjel­ lige former i arbeidene til kunstnere som Delaunay, Kandinskij, Kupka, Malevitsj og Mondrian. Moderne nonfigurativ malerkunst eller skulptur oppstår enten i (1) en reduksjon av naturlige former til deres essensielle bestanddeler eller i (2) kombinasjonene av former, linjer og far­ ger som ikke har figurativ hensikt og er skapt for sin egen skyld. I én forstand kan man oppfatte abstrakt kunst som en vide­ reutvikling av KUBISME og forsøket på å trenge inn under virkelighetens over­ flate. Brancusis skulpturer er et typisk eksempel på denne prosessen der naturen abstraheres. Det andre meningsinnhol­ det går ut på at former, linjer og farger har estetisk verdi i seg selv og er den grunn­ leggende inspirasjon for de fleste ret­ ninger innen abstrakt kunst. Abstrakt kunst, som frigjorde kunstneren fra å skulle sørge for ytre likhet - den ble til en viss grad stimulert av fotografiet - dukket opp i slutten av 1800-tallet da Maurice Denis proklamerte at «Et bilde... er i hunn og grunn en plan overflate dekket av farger ordnet på en bestemt måte». Selv om mange kunstverker ikke uten videre lar seg innpasse i noen av kategori­ ene, er to brede tendenser tydelige i moderne abstraksjon: Den kantete, omhyggelig utpenslede, ofte geometriske stilen til konstruktivismen, DESTIJL eller SUPREMATISMEN og den friere, mer intui­ tive og ekspresjonistiske stilen til ABSTRAKT EKSPRESJONISME. ORF1SME eller tachisme. Sammen har de dominert det 20. århundrets malerkunst og skulptur. Se bind 1, side 132; bind 3, sidene 126ff. Abstrakt ekspresjonisme Uttrykket ble opprinnelig brukt i forbin­ delse med Kandinskijs tidlige abstrakte arbeider, men ble oftere brukt om en ret­ ning som utviklet seg i New York i 1940årene. Uttrykket betegner ikke en bestemt stil, ettersom arbeidene til de involverte kunstnerne varierer betrakte­ lig, men heller en holdning som forlangte frihet fra tradisjonelle samfunnsmessige og estetiske verdiet og som i kontrast til den dokumentariske realismen som hadde dominert amerikansk maleri i det 20. århundre, la vekten på spontan per­ sonlig ekspresjonisme. SURREALISMEN med sin understrekning av det ubevisstes rolle i skapelsesakten, var av avgjørende betydning for dem. action painting, slik den ble praktisert av Pollock og andre, er den typen verker som vanligvis assosieres med bevegelsen, men kunstnere så for­ skjellige som Gorky og Tobey hører også med, og enkelte abstrakte ekspresjonis­

ter, først og fremst De Kooning, beholdt figurative innslag i arbeidene sine. Men ett trekk som er felles for disse fire kunst­ nerne og andre som er knyttet til denne retningen, var at de foretrakk svært store lerreter. I løpet av 1950-årene ble abstrakt ekspresjonisme et internasjonalt fenomen. Det var den første retningen i De forente stater som utviklet seg uav­ hengig av europeiske forbilder, og den første som påvirket kunsten i Europa. Se bind 3, sidene 210ff. Abstraction-Création En sammenslutning av kunstnere i Paris, Den ble opprettet i 1931 av både malere og billedhuggere, franskmenn og utlen­ dinger, delvis som en reaksjon på surrea­ lismens fremvekst og under inspirasjon av den geometriske kunsten til De Stij 1 og de konstruktivistiske bevegelsene. Hvert år mellom 1932 og 1936 holdt medlem­ mene en kollektivutstilling og ga ut en illustrert årbok som ble kalt AbstractionCréation, Art non-figuratif, som ble et samlingsmerke for nye utviklingstenden­ ser. Under ledelse av Herbin og Vantongerloo hadde bevegelsen på ett tidspunkt over 400 medlemmer, blant dem Arp, Gabo, Hélion, Kandinskij, Kupka, Lissitskij, Mondrian, Ben Nicholson og Pevsner.

Abu’l Hasan 1588-ca. 1630 Indisk mogulmaler. Han arbeidet ved sjah Salims verksted i Allahahad fra 1599 til 1604 der han bidro med et bemerkel­ sesverdig maleri til Salim Anvard Suhaylimanuskriptet (ca. 1604-10, London, BL.) Han fikk tittelen Nadir al-Zaman (tidens under) av Jehangir, som betraktet ham som den største av hoffmaleme. Hans mest berømte arbeid er Ekorn i et platantre (ca. 1610, New Delhi, India Office Library), men han malte også en rekke offisielle portretter av keiseren og fremstillinger av drømmene hans, for eksempel Keiser Jehangir betrakter et por­ trett av Akbar (ca. 1600, Paris, Musée Guimet). Her avslører han en skarp psy­ kologisk innfølingsevne foruten et tek­ nisk mesterskap når det gjelder å få frem dybde som gir ham forrang blant malerne i Akbar-perioden. Abu Simbel Ligger i nedre Nubia i Egypt og består av to enorme templer hugget ut i fjellet av Ramses 2. (1304-1237 f.Kr.). Da Aswandemningen ble bygd i 1967, ble de flyttet og gjenoppbygd høyere oppe i fjellsiden for at de ikke skulle bli satt under vann. Fasadene på begge templene, som er hug­ get ut i fjellsiden, er en etterligning av pyloninngangene til frittstående templer som KARNAK. Ved inngangen til det stør­ ste Ramses-templet er det plassert fire sit­ tende statuer av kongen. De er nærmere 20 meter høye. Slike kolossalstatuer av Ramses finnes også i Karnak, Luxor og Memfis og er mektige symboler laget etter et fast mønster uten individualitet. Det mindre templet i Abu Simbel har seks stående statuer av kongen og dronningen ved inngangen. I hegge templene viser scener i nedsenket relieff kongen i krig og

7

Accademia del Disegno kongen og dronningen som forretter hel­ lige ritualer. De var en gang malt i sterke farger. Ingen av Ramses 2.s etterfølgere hygget større templer enn disse. Se hind 2, side 27Accademia del Disegno se akai>emi Accademia di S. Luca se akai >emi

Acconci, Vito født 1940 Amerikansk BOPY-kunstner. Hans arbei­ der utforsker hans egen kropp som et kunstverk. Mange av dem er bevisst smakløse og masochistiske. 1 Rubbing piece (1970, New York) gned han armen sin til det oppsto et skrubbsår. Se bind 3, side 243. Action-maling Uttrykket ble første gang brukt av kunstkritikeren Harold Rosenberg i 1952 for å beskrive både en prosess og en malestil som dukket opp i De forente stater i 1940årene. Han mente at i denne typen maleri blir lerretet en arena der kunstneren aksjonerer. Malingen, som dryppes eller sprutes over lerretet, registrerer et øye­ blikk i kunstnerens biografi og bryter ned skillet mellom kunst og liv. Lerretet opp­ fattes altså som registreringen av en begi­ venhet, og de mer ekstreme utslag av action-maling, som de fleste assosierer begrepet med, innebærer f.eks. å sykle over lerretet. Uttrykket brukes enkelte ganger synonymt med abstrakt ekspre­ sjonisme, men denne bruken er unøyak­ tig, for mens alle action-malerier er abstrakt ekspresjonisme, er ikke alle abstrakte ekspresjonistiske arbeider action-malerier. Rosenberg anga ikke bestemte malere, men sannsynligvis hadde han Pollock og De Kooning i tan­ kene når han brukte uttrykket actionmalerier. 1 Europa kalles ofte denne form for maling for tachis.ME. Se bind 3, sidene 212ff.

Adam, Henri-Georges 1904-67 Fransk kunstner, best kjent for sine skulp­ turer selv om han også arbeidet med gra­ fikk og billedvev-design. Inspirert av Brancusi konsentrerte han seg om skulp­ tur omkring 1940 og skapte verker som åpenbart imponerte Picasso. De senere skulpturene hans, organiske abstraksjo­ ner som enkelte ganger ordnes i grupper, er ofte dekorert med geometriske møn­ stre. Adam, familien En familie av franske billedhuggere fra Nancy. Den første var Jacob-Sigisbert (1670-1747), men mye bedre kjent er de tre sønnene hans, Lambert-Sigisbert (1700-59), Nicholas-Sébastien (170578) og Fran^ois-Gérard (1710-61). De tre brødrene fikk opplæring av faren og i Roma, der Bernini fikk avgjørende inn­ flytelse på den livlige fornemmelsen av bevegelse som særpreger arbeidene deres. Den drivende kraft var Lambert-Sigis­ bert. Hans suksess begynte i Roma, der han vant konkurransen om Trevi-fontenen (1731) selv om hans utkast ikke ble reist. Hans dekorative BAROKK-stil fant sitt ideelle uttrykk i den sentrale gruppen Neptun og Amfitrite (1740) i Bassin de Neptune i Versailles, der arbeidet hans kan sees ved siden av verkene til konkur­ rentene Bouchardon og Jean-Baptiste Lemoyne den yngre. Nicholas-Sébastiens er mer reflektert, men i samme form­ språk. Mest kjent er gravkammeret til Catharina Qpalinska (1749, Nancy, Notre-Dame-de-Bon-Secours). FrangoisGérard var den minst talentfulle av de tre, men han utførte en del fine hagestatuer for Fredrik den store i Potsdam. Clodion var nevøen deres.

8

Adami, Valerio født 1935 Italiensk maler og grafiker, en av de ledende POP-kunstneme. Han studerte i Milano, der han hovedsakelig arbeidet, men han befant seg i London fra 1961 til 1962, og i Paris fra 1962 til 1964- I løpet av 1960-årene forandret hans stil seg gradvis fra abstraksjon mot en svært for­ mell utgave av det figurative. De mest karakteristiske bildene hans minner om enkeltbilder fra tegneserier, men kjenne­ tegnes av subtil fargebruk og en ironisk form for humor. 1 stil, men ikke i innhold, ligger arbeidene hans tett opptil Caulfields, og de er ofte oppstykket, slik at til­ skueren må rekonstruere dem. Se bind 3, side 255. Adams, Robert født 1917 Britisk billedhugger. Til å begynne med var han først og fremst treskjærer, men i 1950-årene ble han en pioner i bruken av smijern i abstrakt skulptur. Senere arbei­ det han i høyglanspolert bronse. Arbei­ dene hans nærmer seg ofte den geome­ triske strengheten til KONSTRUKTIVISTENE, men er stort sett innenfor den mer orga­ niske Hepworth-tradisjonen.

Adler, Jankel 1895-1949 Polsk maler. Fra 1922 til 1933 arbeidet han i Dusseldorf. I 1933 emigrerte han til Paris og slo seg til slutt ned i Storbritan­ nia i 1939. Klee og Picasso hadde størst innflytelse på hans arbeid, som var svært eklektisk. Hans mest originale arbeiderer sannsynligvis maleriene fra jødisk liv i Polen (Two rabbis, 1942, New York, MOMA).

Adrian-Nilsson, Gosta 1884-1965 Svensk maler. Omkring 1914, i Berlin, utviklet han en dekorativ, halvabstrakt stil, ofte med mørkt glødende farger (Hestetemmeren, 1915, Sverige, Norrkoping Museum). Bildene hans bærer bud om påvirkning fra FUTURISMFN og kubismen, og noen av maleriene fra omkring 1919 var den første rent nonfigurative kunst som ble laget i Sverige. Han publiserte sine teoretiske kunstsynspunkter i Den guddommelige geometri i 1922, på en tid da han var i nær kontakt med Léger. I 1930årene arbeidet han med SURREALISMEN og var inspirator for en svensk surrealistisk gruppe i Halmstad.

Aelst, Willem van 1625-ca. 1683 Nederlandsk stilleben- og blomstermaler. Han fikk undervisning i Delft hos sin onkel Evert van Aelst (1602-57) før han arbeidet i Paris, Firenze og Roma fra 1645 til 56. I Italia var han hoffmaler hos storhertugen av Toscana, Ferdinando 2. de’ Medici. Stilleben med jaktbytte (1652, Firenze, Pitti) er et eksempel på arbei­ dene han malte for ham. Etter at han kom tilbake til Amsterdam i 1657, malte han en rekke elegante blomsterstykker, stille­ bener og jaktmotiver. Paletten hans domineres av kjølige blåfarger og gråfarger. Rachel Ruysch var en av elevene hans. Aertsen, Pieter 1508-75 Nederlandsk maler, født i Amsterdam. Han arbeidet både der og i Antwerpen og var en pioner innen utviklingen av stille­ ben og genremaleri som frittstående kunstformer. 1 Kristus med Marta og Maria (1559. Brussel. Musées Royaux des Beaux-Arts), for eksempel, blir det tilsy­ nelatende religiøse emnet fullstendig overskygget av en fremstilling i stor måle­ stokk av bønder og markedsscener i for­ grunnen, og i Slakterbutikk med flukten til Egypt (1551, Uppsala-universitetet) blir de fjerne figurene små i forhold til dyrekadavrene. Hans enestående stofflige stille­ bener foregriper arbeidene til Snyders,

mens moraliserende genrescener, for eksempel Eggdansen (1557, Amsterdam, Rijksmuseum), gjorde ham til en forløper for Steen. Hans nevø Beuckelaer var hans mest betydelige elev. Se bind 2, side 162.

Afrikansk kunst En betegnelse som vanligvis brukes om tre-, bronse- og elfenbenskulpturene, krukkene, de dekorerte gresskarene og kurveene, perlebroderiene, musikkinstru­ mentene og tekstilene til de svarte fol­ kene sør for Sahara. Mange andre gjen­ stander eller fenomener som ikke kan set­ tes på en sokkel eller henges på en vegg mønstre malt på kroppen og frisyrer, for eksempel, foruten dans og sang - har først i den siste tiden også blitt anerkjent som «afrikansk kunst». Mens utskårne tremasker, for eksempel, er blitt samlet inn fra mange deler av Afrika og gjort til gjen­ stand for fagkyndig granskning, er drakter, insignier, trommer, skramler og horn, som ofte er en integrert del av den samme ritualforestillingen - maskeraden - sjelden blitt behandlet på samme måte. Mange­ len på grundige feltundersøkelser har ført til et unøyaktig, utpreget etnosentrisk syn på afrikansk kunst hos fagfolk og kreative kunstnere i Europa og Amerika. Ettersom de abstrakte, stiliserte kunstformene fra Kongo og Vest-Afrika fikk stor innfly­ telse på europeisk kunst i begynnelsen av 1900-tallet, oppfatter man ofte afrikansk kunst som først og fremst ikke-naturalistisk. Men mye afrikansk kunst er i utpre­ get grad naturalistisk, ikke minst fremstillinger i bronse og terrakotta fra IFE og tregjenstander dekket med dyreskinn fra skogområdene i det sørøstlige Nigeria og Vest-Kamerun. En annen misforståelse er at afrikansk kunst først og fremst er landsbykunst, men mye av den ble produsert i byer og tettsteder i mektige kongeriker eller av små grupper jegere og samlere eller omreisende håndverkere. Kunstne­ rens status varierte også sterkt. I enkelte samfunn blir treskjæring utført av en høvding, i andre av undersåtter eller leide kunstnere. Pottemakeren eller smeden hadde høy status enkelte steder, men ble foraktet i andre områder. Vi vet at godt organiserte håndverkerlaug sørget for slottskunsten i BENIN, men det er langt større usikkerhet når det gjelder gråsteinsmurernes status og sosio-økonomiske forhold i Zimbabwe. I mange tiår har kunsthistorikerne ment at afrikansk kunst opplevde en drastisk nedgang da innflytelsen fra kristendom og islam, kolonistyre og handel satte inn. Det er riktig at en del tradisjonelle kunstformer dør ut eller blir omformet, men det kan sies at Afrika gjennomgår en periode med kunstnerisk renessanse. En lang rekke nye materialer, fra sement til blikk, er tatt i bruk de siste årene, og en energisk, kunstnerisk nyskapning har møtt stor entusiasme i byene. Murmalerier i barer og restauranter og malte skilt er bare to av de blomstrende genrene. I det moderne Afrika blir dans og maskerade understøt­ tet av næringslivet. Afrikanske kunsthis­ torikere analyserer nå i sine fagtidsskrifter de bidrag deres forgjengere har gitt til kunstutviklingen. Se bind 2, sidene 14-17. Afro (Afro Basaldella) 1912-1976 Italiensk abstrakt maler, bror av billed­ huggerne Mirko og Dino Basaldella. Hans tidlige arbeider var påvirket av kubismen, men et sterkt dekorativt ele­ ment preget hans kunst helt fra begynnel­ sen. Han ble en moden kunstner mot slutten av 1940-årene, og hans særpre­ gede stil skyldes en enhet av dekorative, ekspressive og strukturelle elementer. 1 1950-årene knyttet han seg til FRONTE

Nm\ o PELLE ARTl. I 1958 malte han vegg­ maleriet Håpets hage i UNESCO-bygningen i Paris. Han har sin opplæring fra De for­ ente stater og Roma. Agam, Yaacov født 1928 Israelsk kunstner som har arbeidet hovedsakelig i Paris. Hans produksjon, som har omfattet film og tekster, er svært variert og sammensatt, men han er mest kjent som KINETISK kunstner. Tilskueren kan ofte omorganisere komponentene i verkene hans og inviteres på den måten til å bidra til den kreative prosessen. Agam bruker ofte sterke mønstre med lyd- og lyseffekter. Han har reist mye i Europa og forelest i De forente stater.

Agasandros se ALEXANDROS

Agasse, Jacques Laurent 1767—1849 Engelsk-sveitsisk maler, først og fremst av dyremotiver. Han ble født i Geneve og studerte i Paris hos Jacques-Louis David og på veterinærskolen. Han besøkte Eng­ land første gang i 1790, og slo seg ned for godt der i 1800. The stud farm (1808, Winterthur, Oskar Reinhardt Founda­ tion) viser klarheten og linjeelegansen og evnen til individuell karakterisering som hever bildene hans opp over de rent ana­ tomiske studiene. Hans karriere var til å begynne med vellykket og omfattet kon­ gelige bestillinger, men arbeidene hans mistet etter hvert sin tiltrekningskraft hos velgjørerne, og han døde fattig i Lon­ don. Den heste samlingen av arbeidene hans finnes i Kunst- og historiemuseet i Genéve.

Agatharkhos aktiv i det 5. århundre f. Kr. Gresk maler. Vitrivius sier at han malte scenebildet til en tragedie av Aiskhylos i Athen og at hans skriftlige kommentarer førte til den første formuleringen av perspektivprinsippene. Se bind 2, side 44-

Agorakritos aktiv i det 5. århundre f.Kr. Gresk billedhugger, født på øya Paros og elev av Fidias. Hans mest kjente arbeid var en kolossalstatue av Nemesis som han utførte for innbyggerne i Rhamnous, der utgravinger har avdekket et massivt hode som tilsvarer beskrivelser av statuen. Det befinner seg nå i British Museum i Lon­ don og har en enkel, idealisert stil. Agostino di Duccio 1418-81 Billedhugger og arkitekt fra Firenze. Læremesteren hans er ukjent, men det er tydelig at Agostino var fortrolig med arbeidene til Donatello, Michelozzo og Luca della Robbia. Hans første daterte arbeid er fire signerte relieffer (1442) som viser Scener fra St. Gimignanus’ liv på fasaden på Modena-katedralen. Han ble forvist fra Firenze på grunn av tyveri i 1446 og reiste til Venezia og siden til Rimini der han laget allegoriske relieffer (ca. 1450-57) til Tempio Malatestiano, en av Albertis mest berømte bygninger. De oppviser en yndefull, svært lineær stil med en utstrakt mytologisk billedbruk. Agostinos relieffer til fasaden på S. Bernardino i Perugia (1457—62), hans hovedverk som arkitekt, er enda mer maniert med tydelige, buktende draperier og teatralske uttrykk. Han vendte tilbake til Firenze midt i 1460-årene og arbeidet med gigantfigurer til katedralen som nå er gått tapt. De siste arbeidene utførte han i Perugia. Bortsett fra hovedverkene som er nevnt, kan man best se Agostinos liv­ fulle, friske og svært personlige stil i hans relieffer Jomfruen og barnet (dateringen er problematisk) som Louvre, Paris, Natio­ nal Gallery, Washington og V&V Mu­ seum, London har eksemplarer av. Se hind 2, side 115.

Albani Ahmad Musa, Ustad aktiv ca. 1330 Persisk eller østtyrkisk maler som hadde sin storhetstid i Abu Sa’ids herskertid (1316-35), sannsynligvis i Tabriz. Ingen verker som med sikkerhet kan tilskrives ham, er blitt bevart, men han skal ha inn­ ført den persiske malemåten, som holdt seg til 1500-tallet og enda lenger. Sider i Kalilal waDimnah (Istanbul, universitets­ biblioteket) og Mirahnameh (Istanbul, Topkapi Sarayi-biblioteket) kan sann­ synligvis tilskrives ham. De viser bruk av sterke jordfarger som et tilskudd til den nyere, lysere kinesiske stilen, robust kom­ posisjon og et inntrykk av tragisk storhet som er typisk for denne perioden. Aizenberg, Roberto født 1928 Argentinsk surrealistisk maler. Som elev av Juan Batlle-Planas fra 1950 til 1953 tilegnet han seg det metafysiske maleri som hadde dominert moderne kunst i Argentina i 1940- og 1950-årene. Hans arbeider fremstiller svevende, ima­ ginære figurer eller skikkelser plassert i et landskap. Senere arbeider viser påvirk­ ning fra Magritte og Delvaux. Hans rea­ listiske tegninger er utført med den ytterste presisjon. (Monument, 1966, Caracas, privat saml.). Ajanta En rekke indiske buddhistiske grotter i det nordvestlige Deccan (staten Maharashtra) som skriver seg fra det 2. århun­ dre f.Kr. til 700-tallet. De forekommer i to grunnformer: vihara eller kloster, en rektangulær grotte med søyler og celler rundt veggene - og chaitya eller bønnehall, en lang hall i rett vinkel på fjellveg­ gen med søylerader og en korbueavslutning med en stupa, et halvsirkelformet relikviegjemme som man gikk rundt under tilbedelsen. Storparten av grottene ble hugd ut i to adskilte perioder. De før­ ste, frem til 100-tallet, er Hinayanainspirert, og så, etter en pause på flere århundrer, kommer en gruppe Mahayana-grotter fra 400-tallet og fremover. Disse siste er prydet med betydelige skulpturer i det som løselig kan kalles Gupta-formspråket. Men det er freskomaleriene som gjør Ajanta så viktig, for de utgjør den eneste store serien malerier som er bevart fra det gamle India. Et min­ dre antall skriver seg fra det 1. århundre f.Kr. til 100-tallet, men de fleste er fra Gupta-perioden og enkelte fra 300- og 400-tallet. Et stort antall ble imidlertid til på 500- og 600-tallet. De tidlige muralmaleriene særkjennes av kjølige, avba­ lanserte former og friselignende komposi­ sjoner. De siste er mer livlige med smek­ tende kvinnelige skjønnheter og varme farger. Se bind 3, sidene 14,16.

Akademi Navn på en sammenslutning av kunst­ nere eller fagfolk som er organisert i en faginstitusjon. Ordet og begrepet hadde sin opprinnelse i gresk kultur, nærmere bestemt i Platons akademi, en filosofiskole som ble grunnlagt i nærheten av Athen omkring 387 f.Kr. Det første offisi­ elle kunstakademiet, Accademia del Disegno, ble grunnlagt i 1563 i Firenze av Vasari med hertug Cosimo 1. de’ Medici og Michelangelo som ledere. En viktig oppgave for dette og senere akade­ mier var å overflødiggjøre laugsystemet og heve kunstnerens status over håndver­ kerens ved å gi både teoretisk og praktisk undervisning. Accademia di S. Luca, som ble grunnlagt i Roma i 1593, hadde et undervisningsprogram som konsen­ trerte seg om både kirkelige doktriner og kunstteori. Det ble ledet av Federico Zuccari og ble omorganisert i 1627 og 1633 av pave Urban 8. og fikk en fremskutt plass i Romas kunstverden. En rekke

utenlandske kunstnere studerte her. Carracci-familien opprettet et privat aka­ demi i Bologna i 1580-årene, og la spesi­ ell vekt på tegning etter levende modell, noe som skulle komme til å bli et viktig trekk i de fleste senere akademier. Men mønsteret for europeiske akademier frem til slutten av 1700-tallet ble lagt av det franske Académie Royale de Peinture et de Sculpture som ble opprettet i 1648 med støtte fra Ludvig 14. Det ble en vel­ lykket læreinstitusjon i 1660-årene, da kongens minister Colbert og lederen Lebrun omorganiserte all den kontrol­ lerte kunstundervisningen og alle kunstbestillingene rundt om i Frankrike. For første gang fikk uttrykket «akademisk kunst» et presist betydningsinnhold, nemlig en kunst som innordnet seg faste smakskriterier som ble pålagt kunst­ nerne. Kunstnerne ble plassert i et hie­ rarki der kategoriene tilsvarte de genrer de arbeidet innenfor. HISTORIEMALERIET var det fremste. Den årlige salon og den prestisjetunge PRIX de rome var faste trekk ved akademiet, som ble oppløst i 1793, men gjenoppbygd i 1816 under navnet Académie des Beaux-Arts. En rekke aka­ demier, som ofte til en viss grad ble kon­ trollert eller subsidiert av de kongelige, dukket opp i Europa midt på 1700-tallet. royalACADEMY i London var spesielt fordi det ikke var underlagt statlig kontroll og hadde en forholdsvis åpen årlig utstilling. The American Academy of Fine Arts ble grunnlagt i New York i 1802, men under John Trumbulls tyranniske og konserva­ tive ledelse trakk de yngre studentene seg ut og opprettet national academy of design i 1826. Selv om akademiene på 1800-tallet i stigende grad ble kritisert for å kvele kreative impulser ved streng gjen­ nomføring av regler og standarder, var de likevel innflytelsesrike. Flere akademier i Tyskland ble høyt ansett. Miinchen-akademiet, for eksempel, ble under Corne­ lius’ ledelse det europeiske sentrum for gjenoppliving av freskomaleriet. I Frank­ rike kom noen få uavhengige akademier av det slaget som ble kalt «ATELIER LIBRE» med mer individualistiske bidrag, men uttrykket «akademisk» fikk på 1800- og 1900-tallet i stadig sterkere grad betyd­ ningen middelmådig figurativ kunst.

ningene i Persepolis, den persiske hoved­ staden. Disse relieffene viser fredelige prosesjoner i motsetning til assyriske for­ bilder, og de kan være laget av joniske billedhuggere som arbeidet som slaver, men etter forelegg av persiske mestere. Detaljer ved klesdrakt og draperier er umiskjennelig greske, og det samme gjel­ der de kannelerte søylene i for eksempel hallen til Darius den store med 100 søy­ ler. Men de enorme okse-, griff- og løveskulpturene som pryder portene, er typisk persiske og viser utviklingen av en stedegen stil. Dette kan man også se i relief­ fene i de kongelige gravkamrene i Naqshi-Rustam og i gull- og sølvarbeider (for eksempel den praktfulle Oxus-skatten, 7.-4. århundre f.Kr., stort sett i BM, Lon­ don). Se bind 2, side 29.

Akademisk figur Nøyaktig tegning eller maling av en nakenmodell som regel utført av en elev som en teknisk øvelse. Den er som regel litt under halv størrelse og viser skikkel­ sen i en heroisk positur. Denne tradisjo­ nen går tilbake til Carracci og fortsatte inn på 1900-tallet. To tidlige 1800-talls eksempler fra Frankrike finnes i National Gallery i London. Den ene av dem tilskri­ ves Géricault.

Akvatint iNTAGUO-trykkeprosess som gir finkornete, monokrome eller ensfargede områ­ der. En metallplate dekkes med syreresistente harpikskom som brennes fast på platen. Den legges så i et syrebad. Syren etser mellom harpikskornene slik at det dannes en gråtone som blir mørkere jo lenger badet varer. Så tegnes motivet, og valørene varieres ved at platen børstes med ferniss, som stanser etseprosessen. Akvatint, som ofte kombineres med linjeetsing, ble perfeksjonert i andre halv­ part av 1700-tallet, og er spesielt blitt brukt av Goya, Degas og Camille Pissarro. Se bind 1, side 167.

Akemenidisk kunst Kunst fra de nomadiske akemenidiske stammene i Zagrosfjellene på den iranske høyslette. De produserte få interessante kunstgjenstander før det 6. århundret f.Kr. selv om Luristan-bronsegjenstandene, som i enkelte tilfeller skriver seg fra det 2. årtusen f.Kr., er bemerkelsesverdige (en fin hestefigur befinner seg i Walters Art Gallery i Baltimore). Kyros den store, den første akamenidiske keiseren i Persia, skapte et imperium sent i det 6. århundre f. Kr. som omfattet nesten hele Det nære Østen og fremelsket en kunst som passet til et slikt imperium. Planlegging og dekorasjon av iranske slott som Pasagardae, Susa og Persepolis sto i gjeld til egyp­ tisk og mesopotamisk tradisjon som for eksempel i de glaserte og støpte flisene i Susa som viser kongelige hager og uhyrer (for det meste i Louvre, Paris) og lamassu (sammensatte mann/dyr-demdner) og steinrelieffer på slottsterrassene og byg-

Aalto: Fotografi, 1930. Helsinki, Museet for finsk arkitektur

Akilles-maleren aktiv midt i 5. århundre f.Kr. Gresk vasemaler fra Athen som er oppkalt etter en fin RøDFiGUR-amfora i Vatikanet som fremstiller Akilles’ edle skikkelse. Han arbeidet for det meste på amforaer med hvit grunnfarge, lekythoi til bruk ved begravelsesritualer. Han begrenset sin komposisjon til én eller to elegant opp­ stilte skikkelser, og oppfattes som kanskje den første eksponent for den såkalte frie stilen innen vasemaleriet (450—420 f.Kr.). Nesten 200 av maleriene hans er blitt registrert, og de fleste av dem er ele­ giske, huslige scener. Se bind 2, side 44Akrylmaling Hurtigtørkende, syntetisk maling som første gang ble utnyttet av kunstnere i slutten av 1940-årene. Det er et svært all­ sidig medium og kan brukes på nesten alle slags overflater, i tynne lag eller tykk 1MPASTO, og en lang rekke finisher kan oppnås ved bruk av tilsetningsstoffer - fra matt til høyglans. Den er nå en konkur­ rent til oljemaling. Se bind 1, side 152.

Abakanowicz Fotografi, 1977 Lausanne, Galérie Pauli

Akvarell Akvarellmaling er en svært gammel tek­ nikk (vannfarger). Den ble brukt allerede i de gammelegyptiske veggmaleriene. Men det var i den engelske landskapskunsten på 1700-tallet at akvarellen fikk sin virkelige blomstring.

Albani, Francesco 1578-1660 Italiensk maler. Han fikk opplæring i fødebyen Bologna med Calvaert og Car­ racci som lærere og arbeidet i Roma, ca. 1600—17, der han assisterte Annibale Carracci og Domenichino foruten at han arbeidet med egne bestillingsverker (fres­ ker i Palazzo Verospi, nå Credito Italiano, ca. 1616). Han reiste tilbake til Bologna og etablerte et vellykket atelier der han produserte altertavler foruten mytolo­ giske scener og allegorier plassert i land­ skaper som han er mest kjent for. Disse sjarmerende, muntre arbeidene - de best kjente eksemplene er serien De fire ele~ mentene (1626—28) i Pinacoteca, Torino - var spesielt populære i England på 1700-tallet.

Adam, Lambert-Sigisbert. Selvportrett, tegning, ca. 1740. Oxford, Ashmolean

Agam: Fotografi ved veggmaleriet hans i Elyséepalasset i Paris, 1974 (Carneta Press)

9

Albers Albers, Josef 1888-1976 Tysk maler og formgiver som ble ameri­ kansk statsborger i 1939. Han studerte og underviste i BAUHAUS, og hans arbeid gjenspeiler at han var opptatt av grunn­ leggende formprinsipper, spesielt m.h.t. møbler. I 1933 emigrerte han til De for­ ente stater og underviste ved Black Mountain College før han flyttet til Yale University i 1950. Der arbeidet han på sin serie med helt ut abstrakte lerreter som samlet kalles Homage to the Square, der han reduserte komposisjonen til et enkelt arrangement med tre eller fire fir­ kanter plassert inni hverandre, malt i flate farger. Han ble anerkjent som ekspert på forhold mellom farger og utviklet sine teorier om dette emnet i Interaction of Colour fra 1963. Ideer som han hentet fra Bauhaus og sine egne omhyggelige teknikker fikk stor innfly­ telse på OP art. Se bind 3, sidene 220221.

Aiberti, Leon Battista 1404-72 Italiensk humanist; forfatter, arkitekt, billedhugger og maler. Han var født i Genova og utdannet i Padova og Bologna, men arbeidet hovedsakelig i Firenze og Roma. Han er først og fremst berømt som arkitekt og kunstteoretiker, men han skrev om en lang rekke emner, ble ansett som en flink idrettsmann og musiker, og i samlet sum utgjorde hans interesser og prestasjoner det humanis­ tiske ideal om det «universelle men­ neske». Hans teoretiske skrifter var de viktigste på 1400-tallet, og han kan opp­ fattes som den intellektuelle talsmann for den tidlige renessansen. Den mest be­ rømte boken hans, formet etter Vitruvius, er De Re Aedificatoria (Om arkitek­ tur) som ble påbegynt omkring 1450. Dette er det første verket om arkitektur siden antikken og det første som ble trykt (1485). Han skrev også avhandlinger om maleri og skulptur: Om maling (skrevet på latin under tittelen De Pictura i 1435 og oversatt av Aiberti til italiensk for Brunelleschi med tittelen Delta Pittura året etter) og Om skulptur (De Statua), sann­ synligvis skrevet noe tidligere selv om enkelte eksperter plasserer den så sent som til 1460-årene. Om maling, som nev­ ner Donatello, Ghiberti, Luca della Robbia og Masaccio foruten Brunelleschi, dreier seg om prinsippene for maling og inneholder den første systematiske vei­ ledning om perspektiv. Om skulptur røper også kunnskap om samtidig praksis og ori­ entering om klassiske forskrifter, og gir dessuten billedhuggeren lover og regler for menneskekroppens proporsjoner. Aiberti oppfattet kunsten i en menneske­ lig, ikke- religiøs sammenheng, og i alle sine skrifter oppviser han en rasjonell og idealistisk holdning som er typisk for renessansens humanisme. Bygningene hans — blant dem er kirkene S. Sebastiano (1460) og S. Andrea (1470) i Mantova og Tempio Malatestiano (1450) i Rimini, der Agostino di Duccio sørget for den skulpturelle utsmykkingen- hører til de vesentligste i den tidlige renessansen, men svært få av skulpturene og maleriene hans er blitt bevart. Ingen av de regis­ trerte maleriene og perspektivscenene er blitt sikkert identifisert, men to Selvpor­ tretter i form av relieffer blir av de fleste akseptert som hans (Paris, Louvre og Washington, NG). Se bind 2, side 100. Albrecht D. (Dieter Albrecht) født 1944 Tysk kunstner som har brukt mange for­ skjellige medier og forsøkt å knytte dem sammen. I 1960-årene arbeidet han med collage og '-performance--. I 1970-årene var han mest opptatt av forlagsvirksom­ het og --endeløs musikk», spesielt påvir­

10

ket av musikk fra Bali. Han har også utnyttet avisutklipp og fotokopier krea­ tivt. Den økonomiske situasjon i den tre­ dje verden og forbindelsen mellom privat og offentlig vold er to områder han har utforsket. Albright, Ivan 1897-1983 Amerikansk maler med omhyggelig detaljerte lerreter som enkelte ganger betegnes som eksempler på magisk rea­ lisme. Hans modne arbeid er bemerkelses­ verdig konsekvent: han fokuserer på for­ fall, særlig i sine mange portretter, og en hallusinatorisk intensitet oppnås gjen­ nom aksentuerte valørkontraster og et vell av detaljer. Komposisjonene hans, som ofte utarbeides gjennom lang tid, utforsker en verden med febrilsk sym­ bolsk trøstesløshet, som i That which I should have done I did not do (1931—41, Chicago Art Institute) der en gammel, uåpnet dør antyder inngangen til et grav­ kammer. Aldegrever, Heinrich 1502-55/61 Tysk maler og gravør. Produksjonen hans består for det meste av små stikk med reli­ giøse emner som viser sterk innflytelse fra Durer, men han var også en fin portrettmaler. Man vet lite med sikkerhet om hans arbeid som maler.

Alechinsky, Pierre født 1927 Belgisk abstrakt maler. Han var medlem av gruppen JEUNEPEINTUREBELC1E 1 1 947, og i 1949 sluttet han seg til coBRA. I 1940årene arbeidet han også i Paris sammen med Hayter. I 1955 reiste han i Japan. Der laget han i 1956 en film, Calligraphie Japonaise som skaffet ham en pris ved filmfestivalen i Bergamo samme år.Som hos de andre medlemmene av COBRA preges hans arbeider av kraftige farger, fantasifull billedbruk og uttrykksfull penselføring.

Ales, Mikulås 1852-1913 Tsjekkisk maler og grafisk kunstner. Han fulgte Månes’ eksempel og konsentrerte seg om skisser og malerier av romantiske helter fra tsjekkisk historie og legender. De mange arbeidene hans finnes hoved­ sakelig i Jakthyttemuseet i Praha og Det Sør-bøhmiske galleri i Hlubokå som begge er blitt oppkalt etter ham, og det finnes utsmykninger i Nasjonalteatret og i rådhuset i Praha.

Alexandros aktiv sent i det 2. eller i det 1. århundre f. Kr. Gresk billedhugger, skaperen av - Venus fra Mtlo-, den mest berømte av alle klas­ siske statuer som nå befinner seg i Louvre i Paris. Vi vet ingenting om denne billed­ huggeren. Hans Venus ble funnet på øya Melos i 1820. Navnet på sokkelen er også blitt lest som Agasandros. Se bind 2, side 43.

Algardi, Alessandro 1598-1654 Italiensk billedhugger. Sammen med Duquesnoy var han den ledende billed­ huggeren på 1600-tallet i Roma når man ser bort fra Bemini som han fortrengte som pavens favoritt under Innocent 10.s pontifikat (1644-55). Han fikk sin opp­ læring ved Carracci-akademiet i Bologna, og hans stil, som er langt mer dempet enn Berninis, kan oppfattes som en skulpturell parallell til Sacchis klassi­ sisme i maleriet. Hans tre viktigste arbei­ der er gravkammeret til Leo 11. (163444) og relieffet Møtet mellom pave Leo 1. ogAttila (1646-53), begge i St. Peterskirken i Roma foruten den frittstående grup­ pen Halshuggingen av St. Paulus (164147) i S. Paolo, Bologna. Dette er alt sam­ men store arbeider - relieffene er 7,5 m høye - men Algardi er på sitt beste i por-

trettbystene som er mer nøkterne enn Berninis, og har et fast grep på karakteren og en fin følelse for stofflighet (Kardinal Laudivio Zacchia, 1626.’, Berlin, Staatliche Museen). Se hind 1, side 196.

Algarotti, Francesco 1712-64 Den ledende italienske kunstkritikeren på 1700-tallet. Han ble født i og var hovedsakelig knyttet til Venezia, men han reiste mye og var venn med noen av de store europeiske skikkelsene i samti­ den, først og fremst Voltaire foruten kunstnere som Canaletto og Giambattista Tiepolo. Ingen av skriftene hans, som særpreges av en underlig blanding av pedantisk lærdom og skarp sans for sær­ egenhetene i en kunstners stil, var av varig verdi, men han bidro til å presentere Venezia for opplysningstidens ideer i til­ legg til at han spredte venetiansk kultur. Algarotti var en betydelig samler selv, og hans mest originale idé var en plan om et kunstgalleri som reflekterte det euro­ peiske maleriets historie. Han syslet med denne tanken mens han arbeidet for den saksiske kurfyrste August i Dresden. Alkamenes aktiv sent i det 5. århundre f. Kr. Gresk billedhugger, elev av Fidias og senere hans rival. Arbeidet hans er beskrevet av en rekke klassiske forfattere, men ingen sikre originale arbeider er bevart. Kopier viser imidlertid at han arbeidet i en høytidelig, arkaisk stil.

Alken, Henry senior 1785-1851 Den mest kjente i en familie av britiske kunstnere. Han var en produktiv olje- og akvarellmaler der motivene var jakt og vognscener, men han er mest kjent for sine trykk med disse motivene som han opprinnelig produserte anonymt under navnet «Ben Tally Ho». De fineste av disse er ytterst livlige og fargerike, men kvaliteten på arbeidet hans sank etter omkring 1820, Allan, David 1744-96 Skotsk historie-, portrett- og genremaler, enkelte ganger (ikke særlig treffende) kalt «den skotske Hogarth». Fra 1767 til 1777 var han i Roma, der han fikk under­ visning av Gavin Hamilton. Da han kom tilbake til Storbritannia, arbeidet han som portrettmaler i London i omkring to år før han slo seg ned i Edinburgh. Genreemner som The penny wedding (1795, Edinburgh, NG), ble hans hovedinter­ esse og en viktig inspirasjonskilde for Wilkie.

Alla prima Målemetode, først og fremst i olje der den ferdige malte flaten lages i én operasjon ved at man arbeider direkte på underlaget uten UNDERMALING. Teknikken ble brukt på 1600-tallet, men ble ikke den normale fremgangsmåten for oljemaleriet før midt på 1800-tallet. "Alla prima» er italiensk og betyr «til å begynne med». Det franske uttrykket -au premier coup» (ved første slag) brukes på samme måte, og andre ekvivalenter er «vått-i-vått» og «direkte maling». Allebé, Augustus 1838-1927 Nederlandsk maler. Beundring for Delacroix og Dechamps kommer til uttrykk i hans romantiske tidlige stil, men han utviklet den til en moderat realisme. Han malte stillebener og laget dyretegninger, men er best kjent for sine genrescener (Det godt beskyttede barn, 1867, Amster­ dam, Rijksmuseum). Fra 1870 var han en innflytelsesrik lærer ved Amsterdamakademiet, og han var akademiets direk­ tør fra 1880 til 1906.

Allegori I litteraturen og også i billedkunsten bruk av sinnbilder for å gi et verk et ekstra meningsinnhold; de symboler og allusjo­ ner som inngår i kunstverket, kommer i tillegg til og er forenlige med verkets direkte innhold. Allegorien kan være all­ ment kjent (for eksempel allegoriske skikkelser som representerer dyder og las­ ter slik de ofte fremstilles av middelalde­ rens billedhuggere) eller vanskelig til­ gjengelig, slik at det kreves spesialkunn­ skaper hvis man skal tolke den. Et kjent eksempel på det siste er Giorgiones tilsy­ nelatende allegoriske maleri Stormen (første tiår av 1500-tallet, Venezia, Acca­ demia), et arbeid som fortsatt ikke er blitt endelig analysert. Virkemiddelet ble brukt av greske malere (det mest berømte eksemplet er det tapte Bakvaskelsen av Apelles) og ble mye brukt i renessansen, i den manieristiske og i den barokke perio­ den. På 1 500- og 1600-tallet var emblemboken et favorittforum for allegorier. Her ble symbolske bilder fulgt av tekster som forklarte meningen med dem. En av dem, Cesare Ripas leonologia, som første gang ble utgitt på italiensk i 1593, ble en favoritthåndbok for kunstnere. Se bind 1, sidene 86 ff. Allied Artists Association En sammenslutning av britiske kunstnere dannet etter initiativ av kunstkritikeren Frank Rutter som en reaksjon på den sta­ dig mer konservative NEW ENGLISH ART CLUB. Sickert var lederen for denne grup­ pen. Den første London-utstillingen, som ble arrangert i Albert Hall i 1908, omfat­ tet 3000 arbeider, noe som skyldes et juryfritt system etter forbilde av Salon des Indépendants i Paris. Målet var å få med både håndverkere og billedhuggere i til­ legg til malere og å være internasjonal. Gaudier-Brzeska var med på utstillingen i 1913, ogKandinskij, Brancusi ogZadkine ble alle introdusert i Storbritannia via disse arrangementene.

Allori, Alessandro 1535-1607 Florentinsk maler, oppdratt og opplært av Bronzino. 19 år gammel reiste han til Roma, men kom tilbake til Firenze i 1560 der han malte portretter, religiøse arbei­ der, svært ornamentale fresker og gobelinmønstre for Mediciene. Perlefiskerne i Francesco 1 .s Studiolo (ca. 1570, Firenze, Palazzo Vecchio) med yndefulle, slanke, nakne kvinner avbildet med overdrevne bevegelser, er typisk for hans inntagende stil. Allori, Cristofano 1577-1621 Florentinsk maler, sønn av Alessandro. Han var en av de mest etterspurte malerne i Firenze på 1600-tallet og var spesielt dyktig til å avbilde rike tekstiler. Hans mesterverk, Judith med Holofemes’ hode (ca. 1615, versjoner i Firenze, Pitti; British Royal Collection og andre steder) viser hans vakre elskerinne som Judith, og det avhogde hodet til Holofemes er et selvportrett. På 1700- og 1800-tallet var Pitti-versjonen et av de mest beundrede maleriene i Italia. All-over-maleri Uttrykk som først ble knyttet til Pollocks «dryppe«-malerier, der de tradisjonelle tankene om komposisjon - at maleriet skulle ha et sentrum, en topp og en bunn - er fullstendig forlatt. Overflaten er én og udelelig. Alle deler av den har samme verdi som alle andre deler. Malingen blir ofte sprutet eller dryppet på det flate ler­ retet fra alle kanter. Uttrykket ble også brukt f< >r å beskrive ethvert maleri med et gjentatt motiv eller et enkelt stort fargefelt.

Amarnakunst Allston, Washington 1779-1843 Amerikansk maler, pioneren for det romantiske landskap i Amerika. Bortsett fra to perioder i Europa (1801-08, 1811-18), da han i den første perioden studerte under West ved Royal Academy, arbeidet han i og omkring Boston. Han konsentrerte seg om de mest storslagne og spektakulære aspektene ved naturen, innlemmet ofte religiøse emner (Claude Lorrain, John Martin og Turner var blant kildene hans) og var en forløper for HUD­ SON RiVER-skolen. Hans Moonlit Landscape (1819, Boston, MFA), et arbeid med sterke lyriske følelser, viser hvor høyt Allston nådde på sitt ypperste, men hans senere år ble hovedsakelig sløst bort på det svært uinspirerte Belshazzars feast, som ble påbegynt i 1817 og som fortsatt var uferdig ved hans død (Detroit Insti­ tute of Art). Allston skrev også dikt, var en venn av Samuel Taylor Coleridge og malte et portrett av ham (1814, London, npg). Hans viktigste elev var Morse. Se bind 3, side 69. Alma-Tadema, SirLawrence 1836-1912 Nederlandskfødt maler som tilbrakte storparten av sin karriere i England der han ble en av de mest vellykte kunstnere i samtiden. Han begynte med å spesiali­ sere seg på merovingiske og egyptiske sce­ ner, men etter at han hadde besøkt Pompeii i 1863, konsentrerte han seg om arke­ ologisk korrekte malerier fra det klassiske Hellas og Roma, noe som bidro til å forme den oppfatning av den gamle verden som senere assosieres med Hollywood-filmer. Han flyttet til England i 1870 og ble bri­ tisk statsborger tre år senere. Bildene hans omfatter som regel vakre kvinner og er ofte sentimentale eller pirrende, men i In the tepidarium (1881, Port Sunlight, Lady Lever Art Gallery) viser han hvor erotisk han kunne være. Bildet viser også hvor dyktig han var til å male marmor. Punch kalte ham en «marhellous artist». Det var flere som etterlignet ham, blant dem hans kone Lady Laura (1852-1909) og hans datter Anna (død 1943), men hans ry sank etter at han døde og har ste­ get igjen først i den siste tiden. Nesten alle arbeidene hans har et opusnummer med romertall, og det siste er ccccvin. Se bind 3, side 87.

Alsloot, Denys van ca. 1570-ca. 1628 Flamsk maler, født og utdannet i Brussel. Han spesialiserte seg på landskaper — hans tidlige arbeider står i stor gjeld til de kosmiske panoramaene til Valkenbroch, og de overdådige skoginteriørene i hans senere periode viser innflytelsen fra Brueghel og Coninxloo-ene. Etter 1599 tok han imot bestillinger fra erkehertuginne Isabella på en rekke malerier av prosesjo­ ner (eksemplarer i London, V&A). Alt, Rudolf von 1812-1905 Østerriksk akvarellmaler. Etter å ha stu­ dert historiemaleri ved akademiet i Wien, reiste han i det østerrikske keiser­ riket og malte folk og kultur i en tilta­ lende BIEDERMEIER-Stil som særpreges av fine detaljer og strålende farger. Han var en høyt verdsatt skikkelse i Wiens kunst­ verden, og ble den første ærespresident i den nyopprettede SEZESSION i Wien i 1897.

Altamira Stedet i det nordlige Spania der de første forhistoriske hulemaleriene ble oppdaget (1879). De ble til å begynne med avvist som forfalskninger, og først i det første tiåret av dette århundret ble de godtatt som ekte. De ble datert til omkring 13000 f.Kr. Forskjellige dyr er avbildet, men det mest berømte er bisonoksen som er malt

på en forbløffende levende og naturalis­ tisk måte. Bare Lascaux har hulemalerier med en sammenlignbar kvalitet. Se bind 2, side 13.

Altdorfer, Albrecht ca. 1480-1538 Tysk maler og grafiker, den ledende ut­ øveren innen den såkalte DONAU-skolen. Han var en av de mest originale tyske kunstnerne på 1500-tallet, og stilen var preget av fantasirikdom, uttrykksfullt fortegnete skikkelser, strålende farger og blendende lyseffekter. Han malte for det meste religiøse verker, men hans viktig­ ste bidrag til kunsthistorien ligger kan­ skje i hans utvikling av landskapet som en frittstående genre. I St. Georg og dragen (1510, Munchen, Alte Pinakothek) for­ svinner figurene nesten i bakgrunnen med det tette løvverket, og i Landskap med bro (ca. 1520, London, ng) finnes det overhodet ikke figurer. I 1526 ble han utnevnt til byarkitekt i Regensburg der han bodde mesteparten av sitt liv, og selv om det ikke er kjent om han har tegnet noen av bygningene, er en interesse for arkitektur tydelig i de forseggjorte og fan­ tasirike bygningene som er et så slående trekk ved enkelte av hans siste verker (Susanna i badet, 1526, Miinchen, Alte Pinakothek). Hans usedvanlig livlige fantasi fikk enda friere spillerom i mester­ verket Alexanderslaget (1529, Miinchen, Alte Pinakothek) som ble bestilt av her­ tug Vilhelm 4- av Bayern som ett av en rekke malerier av klassiske slagscener. Her oppnår han en atmosfære preget av virkelig kosmisk drama idet de to detal­ jert fremstilte hærene braker sammen i et enormt panorama med land, hav og him­ mel. Se bind 1, sidene 52—53, 53; bind 2, side 156. Altertavle Bilde, skjerm eller dekorert vegg som står bak alteret i en kristen kirke. Alter­ tavlene dukket første gang opp sent på 1000-tallet etter en liturgisk reform som påbød at prestene skulle forrette messen foran alteret. Men altertavler ble ikke en viktig del av kirkens utstyr før på 1300tallet. Enkelte altertavler begynner på gulvnivå i motsetning til en vanlig alter­ tavle som står bakerst på alteret eller på en pidestall bak det. Det hender at et alter har begge typer altertavler. Slike gulvtavler kan forekomme i mange forskjel­ lige former alt etter tid og sted, kan være svært store og i høyeste grad praktfulle og mangfoldige. To vidt forskjellige eksem­ pler i England er den praktfulle, søyleprydete «Neville Screen» (1372-80) i Durham-katedralen, sannsynligvis teg­ net av arkitekten Henry Yeveley, og Graham Sutherlands gobelin Ch.ri.st in Majesty (fullført i 1962) som dekker hele østveggen i Coventry-katedralen. Selv om vanlige altertavler kan være svært store og forseggjorte, er de som regel min­ dre enn gulvtavlene og forekommer ofte i form av malerier som er lett bærbare. Det utsøkte Wilton-diptykonet i National Gallery i London fra sent på 1300-tallet, var sannsynligvis engang en vanlig altertavle. Et godt eksempel på en moderne altertavle er Sutherlands maleri Noli me tangere (1961) i Chapel of St Mary Magdalen i Chichester-katedralen. Den er helt annerledes i størrelse og preg enn hans enorme gobelin i Coven­ try.

Altichiero da Zevio dokumentert 1369-84 Italiensk maler. Han var født i Verona, men nesten alt som finnes bevart av arbeidene hans, ble utført i Padova der han i 1379 fullførte freskene i kapellet S. Felice i Basilica S. Antonio. Omtrent samtidig begynte han å arbeide på syklu­

sen St. Katarina, St. Lucia og St. Georgs liv i S. Giorgio-oratoriet i samarbeid med en ellers ukjent kunstner som het Avanzo. Hvor store bidrag han ydet er ukjent. Altichieros arbeid utmerker seg ved impone­ rende alvorlige og tunge skikkelser, og han var den fineste av Giottos etterføl­ gere i Padova selv om han arbeidet mye senere enn Giotto selv. Alvarez y Cubero, José 1768-1827 Spanias ledende nyklassiske billedhugger som enkelte ganger ble kalt «den spanske Canova». Han tilbrakte mye av sin karri­ ere i Roma der han traff Canova som ble hans venn og fikk den største innflytelsen på hans arbeid. Han ble utnevnt til direk­ tør for Madrid-akademiet i 1826, og hans stil fikk innflytelse på spansk skulptur i mange år. Det finnes eksemplarer i det moderne kunstmuseet i Madrid, blant annet Nestor og Antilochus, 1818.

Alberti: Selvportrettmedalje, midten av 1430tallet. Washington, NG, Samuel H. Kress-saml.

Aman-Jean, Edmond 1860-1936 Fransk maler, etser og litograf. Selv om han traff Seurat som elev og delte atelier med ham i mange år, var han først og fremst SYMBOLIST. Han stilte ut på de før­ ste Salons de la Rose + Croix (1892 og 1893) og tegnet også plakatene til dem. Hans mest karakteristiske arbeider er stu­ dier av mystiske, tilbaketrukne kvinner som reflekterer hans beundring for Burne-Jones og Rossetti (Mademoiselle Thadée C. Jacquet, 1892, Paris, Musée d’Orsay). Etter omkring 1912 arbeidet han i en intimistisk stil påvirket av Bonnard. Amaravati Det største buddhistiske kultstedet i Andhra-regionen — det sentrale og sørlige India - før det ble fullstendig ødelagt på 1800-tallet. Betydelig skulpturgrupper fra stedet finnes nå i British Museum i Lon­ don og i Government Museum i Madras, og sammen med beslektede skulpturer som er bevart fra det nærliggende budd­ histiske kultstedet Nagarjunakona, er de et vitnesbyrd om den blomstrende Andhra-skolen, fra begynnelsen av vår tidsregning til 200-tallet. Kalkstein-stupaen var rikere dekorert enn noen andre vi kjenner til, og både rekkverket omkring og portene var rikt utskåret. Andhra-skulpturene hadde utviklet seg lenger enn den standardiserte, undersetsige buddhistiske skulpturen fra tidligere tider, og her ble det fremstilt en mennes­ keskikkelse med elegante proporsjoner og avsmalnende lemmer. De hadde også en sikker fortellerevne, mest i de velorgani­ serte relieffene av scener med menneske­ masser som er de første i indisk skulptur. Se bind 3, side 13.

Amarnakunst Kunsten i det nye kongedømmets by El Amarna (det gamle Akhen-Aten Atens horisont) grunnlagt av farao Akhenaten (1379-1361 f. Kr.) for dyr­ king av hans personlige guddom, solgu­ den (Aten). Faraos ansiktstrekk er vel­ kjente fra mange portrettstatuer, for eksempel de 30 kolossalfigurene som ble laget til det nye templet i KARNAK (eksem­ pler i Kairo, Egyptisk museum). I Amarna forlot man det tradisjonelle arrangemen­ tet av menneskeskikkelser og proporsjo­ nenes lover. Mennesker i frittstående skulpturer, relieffer og malerier er langt mer naturalistiske enn dem som preges av de gamle reglene, og de har ofte en avslappet positur. Relieffer i gravkam­ rene og templene viser et sorgløst hoffliv uten antydninger til et liv etter dette, og maleriene i slottene gjennomsyres av stor frihet mht. bevegelse. Selv om figurene er særpregede (for eksempel To prinsesser i Ashmolean Museum, Oxford), er de

Aldegrever: Selvportrett-stikk, 1537. (Mansell)

Allori, Cristofano: Selvportrett som Holofemes i Judith med hodet til Holofemes, ca. 1615, Firenze, Pitti (Scala)

Alma-Tadema: Selvportrett (detalj), ca. 1897, Uffici (Alinari)

11

Amatør landlige scenene ikke ulike dem vi finner i det malte slottet til kong Amenhotep 3. i TEBEN. Etter Akhenatens død ble bygningene ødelagt av tradisjonalister, Amarna ble forlatt og faraoene vendte tilbake til dyrkingen av Amun, den vik­ tigste statsguden i det nye kongedømmet. Noen av de fineste eksemplene på Amarnakunst kommer fra gravkammeret til en av Akhenatens etterfølgere, TUTANKHAMON som ble bygd før reaksjonen kom. Se bind 2, side 26. Amatør En kunstner som skaper verker for sin egen fornøyelses skyld i motsetning til en profesjonell som gjør kunsten til sin leve­ vei. Dette skillet oppsto i vestlig kunst i renessansen. Før den tid ble kunstnerne stort sett betraktet som håndverkere. 1 Europa har amatørene sjelden vært mer enn fotnoter i kunsthistorien, men i kine­ sisk malerkunst har amatørenes rolle vært av stor betydning. I Kina var maling anerkjent ikke bare som et verdig tidsfor­ driv for en lærd herre; maleriet bidro også til å utvikle og uttrykke hans personlig­ het. Amatørkunstnere som bare malte når de følte seg inspirert til å gjøre det, fikk en høyere status enn de profesjo­ nelle, og noen av de største kinesiske malerne var amatører.

Amberger, Christoph ca. 1500-61/62 Tysk maler, fortrinnsvis av portretter. Han arbeidet i Augsburg, en by som hadde nær handelsforbindelse med Italia, og venetiansk innflytelse - særlig fra Tizian, som traff Amberger da han besøkte Augsburg i 1548 - er tydelig i mye av hans arbeid. Portrettene hans er skarpe og klare, og detaljene i klær og smykker, samt modellens fysiognomi er omhyggelig gjengitt (Karl 5., ca. 1 532, Berlin, Staatliche Museen.) De få religi­ øse maleriene hans - det viktigste var altertavlen som han malte til Augsburgkatedralen i 1554 - er langt mindre vel­ lykkede. American Abstract Artists’ Group Sammenslutning av kunstnere opprettet i New York City i 1936 for å støtte den abstrakte kunsten i Amerika. Den opp­ rinnelige kjernen besto av Bolotowskij, Diller, Greene og G.L.K. Morris, og over 200 kunstnere har vært innom gruppen. Den eksisterer fortsatt og markerer seg med sporadiske utstillinger og kataloger. Mens de fleste tidlige medlemmene arbeidet i presise stilformer knyttet til neoplastisismen, har man senere tatt i bruk mer maleriske elementer og påvirk­ ninger fra SURREALISMEN og Op art. Amigoni, Jacopo 1682-1752 Italiensk dekorativ maler som først og fremst arbeidet utenfor Italia. Han ble født i Napoli og studerte i Venezia, der han ble sterkt influert av Sebastiano Ricci. Han flyttet til Roma omkring 1725, og reiste så til Flandern og Bayern der han utførte en rekke oppsiktsvek­ kende dekorasjoner (1730) i slottet Schleissheim. Bortsett fra et besøk i Paris i 1736, opholdt han seg i England fra 1730 til 1739, og de beste bevarte arbei­ dene hans fra denne perioden er maleriseriene som fremstiller Historien om Jupiter og lo i Moor Park i Hertfordshire. 1 1739 reiste han tilbake til Venezia og var der i åtte år før han til slutt ble hoffmaler hos Ferdinand 6. i Madrid. Selv om hans kunst representerer den lettere og mer fargerike siden ved venetiansk kunst tid­ lig på 1700-tallet, skiller den seg fra Riccis og Pellegrinis bilder i sin omhyggelige modellering. Se bind 2, side 235.

12

Amman, Jost 1539-91 Sveitsisk grafiker. Han ble født i Zurich og arbeidet i kortere tid i Basel før han i 1 561 slo seg ned i Niirnberg for resten av livet. Hans produksjon av trykk, som er viktigere på grunn av de historiske opp­ lysningene de gir enn for sin kunstneriske kvalitet, var enorm, og han var den mest produktive hokillustratør i samtiden. En av elevene hans sa at tegningene han laget i løpet av en periode på fire år, kunne ha fylt en høyvogn. Man kjenner til ett maleri av ham: «Portrett av en klok mann- i Kunstmuseum, Basel.

Ammanati, Bartolommeo 1 511-92 Florentinsk MANlERiSTKK billedhugger, berømt for sin enorme Neptun-fontene (1560-75) i Piazza della Signoria. Han slo blant andre Cellini og Giambologna i en konkurranse om dette arbeidet. Den kolossale hvite marmorstatuen av Nep­ tun virker overdimensjonert inntil det groteske i kontrast til de elegante bronsefigurene som pryder bassenget, men arbeidet er uten tvil imponerende. Som gammel mann ble han så sterkt påvirket av den moralske strenghet under motreformasjonen at han skal ha ødelagt noen av aktskulpturene sine. Han hadde større betydning som arkitekt enn som billedhugger. Den vakre Ponte S. Trinita og Pitti-palassets fasade mot parken er begge deler hans verk. Anamorfose Maling eller tegning av en gjenstand som er fordreid på en slik måte at motivet blir naturtro bare når det ses fra en bestemt vinkel eller gjennom en spesiell linse eller et speil. Det nevnes første gang i Leonardos notater. Velkjente eksempler er hodeskallen i forgrunnen i Holbeins «Ambassadørene- (1533, London, Ng) og portrettet av Edvard 6. av England, opp­ havsmann usikker (1546, London, npg). Anamorfose er imidlertid et teknisk knep og forekommer ikke i mange verker.

Ancients, The Gruppe engelske romantiske kunstnere som var inspirert av Blake og arbeidet sammen fra ca. 1824 til begynnelsen av 1830-tallet. Palmer var den sentrale skik­ kelsen i gruppen, og andre ledende med­ lemmer som Calvert og Richmond besøkte ham ofte i Shoreham-perioden hans. De malte for det meste landlige sce­ ner og sto i spesiell gjeld til Blakes tresnitt til Vergils hyrdedikt (1821) som Palmer beskrev som «visjoner om små daler og avkroker i paradiset - sinnbilder på det mest utsøkte av intens poesi». Men det var bare Palmer på sitt beste som kunne måle seg med Blake i intensitet. Andre, Carl født 1935 Amerikansk billedhugger. I likhet med andre MlNlMAL-billedhuggere mener han at kunst fungerer som reelle gjenstander og ikke som symboler eller metaforer. 1 kontrast til tradisjonelle frittstående skulpturer, som har et vertikalt preg og står på en sokkel, er Andres arbeider utpreget horisontale og er sammensatt av utskiftbare enheter av ett materiale - bly, kopper, aluminium, stål, murstein, steinsom er arrangert på bakken eller gulvet. Selv sier han at skulpturene hans er mer «som veier enn som bygninger». Hans metode retter oppmerksomheten mot materialet og stedet og mot krefter som knytter seg til begge, for eksempel tyng­ dekraften. I 1979 vakte det offentlig bestyrtelse i England at Tate Gallery hadde kjøpt (det skjedde fire år tidligere) Andres Equivalent VIII (1966) som består av 120 murstein arangert i et rektangel med en høvde på to mursteiner. Se bind 3, side 247.

Andrea da Firenze (Andrea Bonaiuti) aktiv ca. 1343-77 Florentinsk maler, berømt for freskene med dominikansk innhold (påbegynt 1 365) i kapittelsalen (det såkalte spanske kapell) i S. Maria Novella. Dette er den mest imponerende syklusen i samtiden. Den er utført i en høytidelig hierarkisk stil som minner om Orcagna. Den mest berømte scenen er den som vanligvis kal­ les Kirkens triumf og som inneholder en praktfull hundeflokk - domini canes (Her­ rens hunder), et ordspill som hentyder til dominikaneme - og et imponerende ut­ syn over Firenze-katedralen som da ikke var fullført. Den fremstilles med en kup­ pel som er forbausende lik den Brunelleschi bygde over 50 år senere.

Andrea del Castagno (Andrea di Bartolo di Bargilla) ca. 1421-57 Florentinsk maler, en av de ledende kunstnerne i generasjonen etter Masac­ cio. 1 1440 sies det at han på fasaden til Palazzo del Podestå malte fresker av florentinske forrædere som ble hengt etter hælene etter slaget ved Anghiari; av den grunn fikk han opphavnet Andreino degli Impiccati (av de hengte menn). De er ødelagt, og de tidligste arbeidene som eksisterer, er freskene (1441—42) i korbuen i S. Terasio presso S. Zaccaria i Venezia. Hans betydeligste arbeider fin­ nes i Firenze, først og fremst freskene som viser Kristi lidelse (ca. 1445-50) i refektoriet i klosteret S. Apollonia, nå Castagno-museet. De forener noe av Masaccios monumentalitet med den sterke rea­ lismen til Donatello. Castagnos malerier er stilmessig en overbevisende parallell til Donatellos skulpturer. Senere arbeider i Firenze er rytterfreskoen Niccold da Tolentino (1456) i byens katedral, et mot­ stykke til Uccellos Sir John Hawkwood, og alterfresker (ca. 1445) av St. Julian og Hieronymus' visjon i SS Annunziata. St. Hieronymus viser direkte følelser som kan sammenlignes med Donatellos Maria Magdalena. De beste av bildene hans, bortsett fra freskene, er sannsynligvis David (ca. 1448, Washington, NG) som er malt på et lærskjold. Castagno døde av pest, og hans død avbrøt en enestående karriere. Ifølge Vasari myrdet han sin venn Domenico Veneziano, og selv om det på 1800-tallet ble påvist at Domenico levde lenger enn han og at dette ikke kan stemme, hadde Castagno sannsynligvis et hissig temperament som viser seg i den voldsomme kraften og de intense følel­ sene i arbeidet hans. Se bind 1, side 143, bind 2, side 110. Andrea del Sarto (Andrea d’Agnolo) 1486-1530 Florentinsk maler. Klengenavnet hans, «del Sarto» (fra skredderen) skriver seg fra farens yrke. I 1518-19 arbeidet han i Frankrike for Frans 1., men bortsett fra det hadde han sin base i Firenze der han i det andre tiåret av 1500-tallet etablerte seg sammen med Fra Bartolommeo som den ledende maleren. Leonardo, Michelangelo og Rafael hadde alle forlatt byen i 1509. Han var elev av Piero di Cosimo og Raffaellino del Garbo, men hans elegant avbalanserte klassiske stil sto nærmest Rafael og Fra Bartolommeo. Arbeidene hans var tor det meste religiøse og omfat­ tet større freskesykluser som han arbeidet med gjennom hele sin karriere, i søyle­ gangen i kirken SS. Annunziata og i ordenssalen i Scalzi, de sistnevnte i grisaille. Det mest berømte av altrene hans, som står på høyde med Rafaels arbeider i storslagenhet og ynde, er -Madonna og furier- (1517, Firenze, Uffizi), og nesten like populært er portrettet av En ung mann (ca. 1520, London, ng). Det illus­ trerer det drømmeaktige, romantiske pre­

get i portrettene hans som hører til de mest særmerkte og tiltalende i høyrenessansen. Det uanstrengte og uttrykksfulle som preger disse maleriene var konstante faktorer i Andreas kunst, og selv om det er trekk ved hans kunst som kan kalles manieristiske, preges han aldri av den nevrotiske spenning som finnes hos ele­ vene hans, Pontormo og Rosso. Hans fabelaktige evner som tegner og kolorist er alltid blitt beundret, men hans kriti­ kere opp gjennom århundrene har ment at han manglet den kratt og oppfinnsom­ het som ville ha gitt ham plass blant de aller ypperste malere. Vasari mente at dette skyldtes Andreas dominerende kone - Robert Browning tok opp denne tanken i et dikt (1855), og det samme gjorde Freuds elev Ernest Jones i en psykoanalytisk studie av maleren (1913). Se bind 2, side 164. Andrea di Bartolo ca. 1370-1428 Maler fra Siena, sønn og elev av Bartolo di Fredi. Sammen med faren malte han et alter (tapt) som ble bestilt av skomakerlauget til Siena-katedralen i 1389. Bare tre signerte altertavler eksisterer, og ingen er datert. I én av dem, Madonna og barnet med helgener (Siena, Pinacoteca) har figurene en plastisitet som er inspirert av Taddeo di Bartolo, men inntrykket er likevel noe stivt og livløst.

Andrews, Michael født 1928 Britisk maler, best kjent for ambisiøse komposisjoner med mange figurer som for eksempel All night long (1963-64, Mel­ bourne, NG og Victoria). Det er i likhet med mange av arbeidene hans ellers basert på fotografier som er håndplukket fra forskjellige kilder, og avbilder i stor målestokk en dyr og dekadent nattklubb. Senere malerier har konsentrert seg min­ dre om mennesker og tar for seg temaer som en by om natten eller fisk under van­ net. Angelico, Fra (Guido di Pietro) død 1455 Florentinsk maler, en av de mest berømte kunstnerne i den tidlige renessansen. Han var dominikanermunk, og all hans kunst var religiøs. Vi vet ingenting om hans utdannelse. Han begynte å arbeide i en internasjonal gotisk stil, men til og med i den praktfullt dekorative Be budelsen (Cortona, Lokalmuseet), som sann­ synligvis skriver seg fra slutten av 1420årene og er et av de tidligste maleriene vi kjenner til av ham, er Masaccios innfly­ telse tydelig i loggiaens arkitektur som har ett enkelt forsvinningspunkt. Ange­ lico var slett ingen «inspirert helgen» slik legenden vil ha det til, men en svært pro­ gressiv kunstner som forsto Masaccios naturalisme og hans erobring av perspek­ tivet bedre enn de aller fleste av sine sam­ tidige. Dette er spesielt tydelig i hans maleri Nedtakingen fra korset (ca. 1440?, Firenze, S. Marco-museet) der de solide skikkelsene er overbevisende plassert i et landskap som er mer komplisert enn noe av det Masaccio presterte. Altertavlen ble påbegynt av Lorenzo Monaco, og de tre scenene av ham virker primitive i for­ hold til resten av tavlen, selv om de bare ble malt et tiår tidligere. I 1438 begynte Angelico og assistentene hans på det største verket, utsmykkingen av klostret S.Marco, der han bodde og som nå er et museum viet hans arbeid. Det dreide seg om en omfattende serie fresker. I scener tenkt til meditasjon (mange befinner seg i munkecellene) oppnådde han en for­ nemmelse av lykksalig, strålende enkel­ het og stor følelsesmessig umiddelbarhet. 1 1445 ble han kalt til Roma der han brukte det meste av sin gjenværende kar­ riere på pavelige bestillingsverker til

Antonello Vatikanet og den gamle Peterskirken. Men det er hovedsakelig på S.Marcofreskene at hans store berømmelse og popularitet hviler. Navnet Angelico ble brukt på ham like etter at han døde, men det er ikke kjent når «den velsignede Angelico» ble beatifisert, heller ikke om tittelen noengang var offisiell. Se bind 1, side 93; bind 2, sidene 108-109.

Angelsaksisk kunst Generell benevnelse på kunst produsert i England fra de germanske invasjonene på 400- og 500-tallet frem til den norman­ niske erobringen i 1066. Den største enkeltgruppen av angelsaksiske kunstgjenstander kommer fra den hedenske skipsgraven ved Sutton Hoo fra 600-tallet. De rikt dekorerte smykkene som ble funnet her (nå i British Museurj, Lon­ don) røper forkj ærligheten for abstrakte ornamenter og dyreornamenter som var typisk for angelsaksiske håndverkere. Senere angelsaksisk kunst er kristen. Den kunstneriske kvaliteten i denne perioden kan best bedømmes ut fra de illuminerte manuskriptene (forholdsvis lite arkitek­ tur eller skulptur er bevart i sin opprinne­ lige tilstand). Ikke noe enkelt senter var av spesielt stor betydning i den angelsak­ siske perioden, men sent på 600-tallet og tidlig på 700-tallet ble de fineste arbei­ dene produsert i kongedømmet Northumbria i nord. Mesterverket fra denne perioden er Lindisfarne-evangeliene (ca. 690, London, bl). Manuskriptet er be­ rømt for sine usedvanlige, sammenslyngede ornamenter som skriver seg fra irske illuminasjonstradisjoner (se Keltisk kunst). Senere ble det sørøstlige England et viktig område for produksjon av manu­ skripter, og her eksisterte det en tydelig skole som utviklet seg på 900-tallet og som ble kalt Winchester-skolen. Den lar seg lett kjenne igjen på de djerve, bladformede bordene. Se bind 2, sidene 67, 68, 74.

Gallery) bidro til å etablere den lokale stilen.

Anker, Albert 1831-1910 Sveitsisk realistisk maler som gjenga livet i bondelandsbyen. Han stilte ofte ut i Parisersalongen og fikk gullmedalje i 1866. Hans bondescener er bemerkelses­ verdige for sin utpregede lokalkoloritt og realistiske følelse for grov tekstur, men hans sentimentale oppfatning av skjønn­ het og det ideelle landsens liv har gjort at bildene hans har tapt mye av sin popula­ ritet. Hans senere stillebener oppfattes nå av de fleste som hans mest vellykte arbei­ der. Det finnes eksempler på hans kunst i Kunstmuseum, Basel.

An Kyon 1418-94 Koreansk landskapsmaler fra Yi-dynastiet. Vi vet lite om hans liv, men som hoffmaler var han en nær venn av prins An Pyong (1418-53), velgjøreren hans, og for ham malte han det berømte Drøm om ferskenblomsthagen (nå i Japan, uni­ versitetsbiblioteket i Nara) i en kompli­ sert og fantastisk nordlig Song-stil. Det er tydelig at han hadde studert de kinesiske mesterverkene i prinsens samling. De fleste arbeidene hans befinner seg i det koreanske nasjonalmuseet i Seoul. Se bind 3, side 43. Annigoni, Pietro 1910-88 Italiensk maler. Han har utført fresker i italienske kirker og har hatt ambisjoner om å male store allegoriske scener, men etter 1950 har han skaffet seg internasjo­ nalt ry som portrettmaler. Blant de mest kjente som har sittet for ham, er president John F. Kennedy og flere medlemmer av den britiske kongefamilien. Maleriene hans, som i stil og teknikk baserer seg på mestrene i den italienske renessansen, er sannsynligvis blitt like mye latterliggjort som lovprist, men han er uten tvil en av de få nålevende kunstnerne som folk flest kjenner til og setter pris på. I 1970 stilte National Portrait Gallery i London ut et av portrettene hans av dronning Eliza­ beth 2. som ble malt i 1969, og tilstrøm­ mingen var enorm.

Anguier-brødrene Franske billedhuggere, Francois, ca. 1604-69, og Michel, ca. 1613-86. Detal­ jene ved deres karriere før de reiste til Roma omkring 1641 er temmelig uklare. I Roma studerte de hos Algardi og tok med seg en versjon av hans moderate barokkstil tilbake til Frankrike. Framjois kom tilbake i 1643, Michel i 1651 da han begynte å samarbeide med broren om Montmorency-familiens gravkammer (1649-52) i Lycée-kapellet i Moulins. Siden gikk de stort sett hver sin vei, og Michel skaffet seg mest berømmelse. De to mest kjente arbeidene hans (begge i Paris) er utsmykkingen av interiøret i kir­ ken Val-de-Gråce (1662—67) og gruppen Jesu fødsel (1665) i St. Roch.

Anquetin, Louis 1861-1931 Fransk maler, en venn av van Gogh og Toulouse-Lautrec. Da Seurats Grande Jatte ble stilt ut i 1886, begynte han å eksperimentere med pointillismen, og året etter samarbeidet han med Bernard om utviklingen av CLOISONNISMEN (Gaten, klokken fem om ettermiddagen, 1887, Hartford, Wadsworth Atheneum). Han ble av enkelte samtidige oppfattet som den store pioneren innen denne stil­ retningen, men Gauguin benektet kate­ gorisk at han var påvirket av ham.

Anguisciola, Sofonisba 1527-1625 Italiensk maler, født i Cremona. Hun til­ trakk seg adskillig oppmerksomhet i sitt liv som portrettmaler (Filip 2. av Spania inviterte henne til Madrid i 1559 og Van Dyck besøkte henne i Genova i 1623), men det skyldtes mer nysgjerrighet fordi hun var kvinnelig kunstner enn kvalite­ ten på hennes arbeider som er temmelig stive. De beste bildene er av henne selv og familien. Hun hadde fem søstre som også var malere, men de er svært uklare skikkelser.

Anselmi, Michelangelo ca. 1492-1556 Italiensk maler, født i Toscana, kanskje i Siena, i en Parmafamilie. Han slo seg ned for godt i Parma omkring 1520, og hans tidlige stil var basert på Correggio og raf­ finert etter kontakt med de sienesiske manieristene, Sodoma og Beccafumi. Hans modne arbeid viser påvirkningen fra Parmigianino (Kristi dåp, ca. 1530, Reggio Emilio, S. Prospero), og det var han som ble utpekt til å utføre freskene i korbuen i kirken i Steccata, et oppdrag som Parmigianino hadde mislykkes med.

Angus, Rita 1908-70 Maler fra New Zealand. Hennes portret­ ter og lokale landskaper i olje og vannfar­ ger er stramt organisert og djervt malt i lyse, klare farger. Sammen med Woollaston var hun den dominerende skikkelsen på New Zealand i 1940-årene, og like­ fremme arbeider som for eksempel Mrs Betty Cumow (1942, Auckland City Art

Antelami, Benedetto aktiv sent på 1100-tallet Italiensk billedhugger fra den senromanske perioden. Det tidligste kjente verket hans er basrelieffet Nedtakingen fra korset (1178) i Parma-katedralen som han sig­ nerte. Den største skulptursamlingen (som ble utført med assistanse) pryder dåpskapellet i Parma (det ble påbegynt

omkring 1196). Det er en åttekantet søylestruktur som han også kan ha vært arki­ tekten for. Høytidelige skikkelser, som viser innflytelsen fra klassisk skulptur, finnes i frisene og gavlfeltene. Sørfranske trekk forekommer også. Antelami var den mest interessante italienske billed­ hugger før Nicola Pisano og fikk stor inn­ flytelse i Italia. Se bind 1. side 42.

Antenor aktiv ca. 540-500 f.Kr. Gresk billedhugger fra Athen, berømt for sin bronsegruppe av tyrannmordeme Harmodios og Aristogeiton (tapt) som ble ført til Persia av Xerxes i 480 f.Kr. En massiv Kore i marmor som ble funnet på Akropolis, er blitt identifisert som hans verk på grunnlag av en inskripsjon, og den monumentale stilen i kvinnefigurene i den østlige frontispisen i Apollontemplet i Delfi tyder på at de kan være av ham.

Andrea del Sarto: Selvportrett, 1528-30. Firenze, Uffizi (Mansell)

Antes, Horst født 1936 Tysk figurativ maler med røtter i den ekspresjonistiske tradisjon. Han er mest kjent for sine store nærbilder i profil av «gnom»-mennesker en slags halvmenneskelige arketyper. De minner om afri­ kansk eller orientalsk skulptur. Nesten alle verkene hans har faktisk en skulpturell kvalitet, men dette kombineres med bruk av lyse, ikke-naturalistiske farger, ofte i regnbuelignende striper (Figur med dyremaske, 1962, Rotterdam, Boymansvan Beuningen).

Anthonisz, Comelis ca. 1499-1556 Nederlandsk maler og grafiker. Han er mest kjent for sine formelle gruppeportretter, ikke minst Borgervakten (1533, Amsterdam, Det historiske museum), et av de tidligste eksemplene på den type maleri som Hals gjorde berømt. Han var også kartograf, og i 1544 tegnet han et stort kart over fødebyen Amsterdam.

Andrews: Melanie and me swimming, 1978-79. London, Tate

Antico, L’ (Pier Jacopo Alari Bonacolsi) ca.1460-1528 Norditaliensk billedhugger, medaljør og restauratør av klassiske bronseskulpturer, for det meste støttet av hertugene av Mantova og Isabella d’Este. Navnet hans skriver seg fra de antikkpregede statuene som han laget etter hvert som man fikk stadig sterkere sans for antikke skulptu­ rer. Det mest kjente eksemplet på ver­ kene hans er en bronse-Apollo med for­ gylt hår og kappe (1497—98, Venezia, Ca d’Oro) som var basert på "Apollon fra Belvedere» som han studerte i Roma i 1497. Antikken De fysiske restene av den antikke verden eller, slik uttrykket vanligvis forstås i snevrere forstand i kunsthistorien, gresk og romersk skulptur. Ærefrykten for klas­ siske skulpturer som en standard som fremstilling av menneskeskikkelsen bør følge, er sterkest knyttet til RENESSANSEN og NYKLASSISISMEN, men dens innflytelse har vært et tilbakevendende trekk gjen­ nom hele den vestlige kunsthistorien.

Anguisciola: Selvportrett, 1 554- Wien, Kunsthistorisches Museum

Antolfnez, José 1635-75 Spansk maler, aktiv i Madrid. Han arbei­ det i en temmelig urolig stil som særpre­ ges av lyse, men delikate farger, og han spesialiserte seg på malerier av Den ubesmittede unnfangelse som utgjør omkring en tredjepart av hans kjente produksjon. Maria Magdalenas ekstase var et annet favorittema hos ham, og det finnes eksempler på begge temaene i Prado, Madrid.

Antonello da Messina ca. 1430-79 Italiensk maler, den eneste større kunst­ neren på 1400-tallet som kom fra Sicilia. Vasari sa at han fikk sin opplæring av Jan

Annigoni: Selvportrett (detalj). Privat saml. (Alinari)

13

Antunez van Eyck og førte hans teknikk til Italia. Dette stemmer ikke, men han var en dyk­ tig mester innen oljemaling og bidro til å popularisere mediet i Italia. Det er ingen tegn som tyder på at han noengang hesøkte Flandern, men en pålitelig 1500tallskilde sier at han fikk undervisning i Napoli, og der kunne han ha sett hilder av Jan van Eyck og Rogier van der Weyden. Han nevnes første gang i 1456 i Messina, og det tidligste av maleriene hans er fra 1465. Det gjelder Salvador mundi (Lon­ don, NG) som er hasert på flamske forbil­ der. 1 1475—76 hesøkte han Venezia og malte den store altertavlen til S. Cassiano som det finnes to fragmenter igjen av (Wien, Kunsthistorisches Museum). Vasaris beretning om Giovanni Bellinis hemmelige besøk i Antonellos atelier for å lære hemmeligheten ved oljemaling er like apokryf som historien om utdannel­ sen hans i Flandern, men Antonello påvirket utvilsomt Giovannis teknikk. Hans slående kombinasjon av italiensk formfylde og flamsk presisjon i detaljene ser man kanskje best i bysteportrettene hans der det finnes spesielt fine eksem­ pler i Louvre, Paris og National Gallery i London. Det sistnevnte er blitt oppfattet som et selvportrett. Se bind 1, side 145; bind 2, sidene 122-123.

Makedonia og sønnen hans, Alexander den store, utførte Apelles en rekke por­ tretter av Alexander, og er kjent som den eneste maleren som Alexander fant seg i å sitte modell for. Han var først og fremst berømt for sin eleganse, og han er blitt kalt den gamle verdens Rafael. Se bind 2, sidene 44-45.

Apollinaire, Guillaume 1880-1918 Fransk forfatter og kritiker som sterkt påvirket avantgarde-diktere og malere tidlig på 1900-tallet. Han var født i Roma av polske og italienske foreldre (hans vir­ kelige navn var Wilhelm Apollinaris de Kostrowitskij), og slo seg ned i Paris i 1902. En av de første vennene han fikk der, var Picasso. Hans tidlige symbolistiske arbeider utløste Apollinaires første kunstkritikk av betydning. I 1913, da han utga Les Peintres Cubistes (De kubistiske malerne), sto han i første rekke av den parisiske avantgarden og var en innflytel­ sesrik forkjemper for kubisme, futurisme og orfisme. Han utmyntet begrepet SUR­ REALISME i forordet til skuespillet Les Mamelles de Tirésias (1917), og skriftene hans fikk også en sterk innflytelse på denne bevegelsen, særlig i sin understre­ king av fantasi og erotikk. Apollodoros se ZEUXIS

Antunez, Nemisio, født 1918 Chilensk maler som arbeider i en stil som minner om surrealisme og metafysisk maleri. Han har arbeidet i De forente sta­ ter og Frankrike foruten i Chile, og det best kjente maleriet hans er sannsynligvis det store murmaleriet Hjertet av Andes (fullført i 1966) i FN-bygningen i New York. Han ble utvist fra Chile etter mili­ tærkuppet i 1973. Antwerpen-manieristene Uttrykket blir brukt om en gruppe, for det meste anonyme kunstnere, som arbeidet i Antwerpen tidlig på 1500-tallet. I løpet av denne perioden da Antwerpen over­ skygget Brugge som det viktigste sentret for kunstnerisk aktivitet i Nederlandene, var flamsk kunst dominert av italianiserte motiver som ble hentet hjem av malere som hadde vært i Italia. Denne tenden­ sen oppsto da Gossaert reiste til Roma i 1508, og særkjennes av en rekke klare trekk: høye, slanke figurer og en ny inter­ esse for den nakne kroppen, en tendens til voldsomme bevegelser og overdrevne gester, en vrimmel av halvt forståtte renessansemotiver - for eksempel friser, fragmenter av klassisk arkitektur, statuer og putti, en forkjærlighet for dunkle emner eller, enda oftere, for velkjente motiver vist fra en uvanlig synsvinkel, ikke minst i religiøse malerier der det angivelige emnet Ble overskygget av genrescener, stillebener eller landska­ per. Antwerpen-manieristenes arbeider hadde lite til felles med italiensk manie­ risme.

Apelles aktiv i det 4- århundre f.Kr. Gresk maler fra Kolofon i Lilleasia. Han ble ansett for å være den største maleren i den gamle verden, og selv om ingen arbeider er bevart, har detaljerte og entu­ siastiske beretninger av klassiske forfat­ tere vakt nysgjerrighet i senere epoker. Beskrivelser av hans allegoriske maleri av Bakvaskelsen, for eksempel, inspirerte renessansemalere til etterligninger - det gjelder blant andre Botticelli (maleri i Uffizi i Firenze) og Mantegna (tegning i British Museum), og beretninger om hans mest berømte maleri -Afrodite Anadyomene» som viser gudinnen som vrir vannet ut av håret idet hun stiger opp av havet, ligger bak Tizians maleri av dette temaet (Edinburgh, ng, utlån fra jarlen av Ellesmere). Som hoffmaler hos Filip av

14

Apollonius aktiv i det 2. århundre f.Kr. Gresk billedhugger fra Athen. Hans sig­ natur forekommer på den ødelagte tor­ soen av en naken mann som kalles ■•'Den belvederiske torsoen» (Vatikanmuseet). Det er delte meninger om dette kraftfulle hellenistiske arbeidet er en original eller en romersk kopi, men frem til tidlig på 1800-tallet ble det beundret som et av de største arbeidene innen antikkens kunst, og det påvirket Michelangelo og mange andre kunstnere. Når det ble oppdaget, er usikkert, men det var kjent på slutten av 1400-tallet. Det er blitt påstått at statuen av Nevekjemperen i Termemuseet, Roma, som har stilistiske likhetspunkter med torsoen, også har Apollonios’ signatur. Se bind 2, side 46.

Appel, Karel født 1921 Nederlandsk abstrakt maler. I 1948 var han med og dannet Reflex-gruppen som opponerte mot geometrisk abstraksjon og som i Paris ble til coBRA. Han flyttet til Paris i 1950, men senere har han bodd i New York der han har fortsatt sin karriere som maler, billedhugger og grafiker. Arbeidene hans er kjent for sine grelle far­ ger og voldsomme streker der menneskeog dyreformer kan utskilles (Ropet om fri­ het, Amsterdam, Stedelijk). Hans rekke av akthilderfra 1962-63 viser påvirkning fra De Kooning. Appels fargede skulpturer i metall er tredimensjonale omforminger av maleriene hans. Se bind 3, side 225. Apt, Ulrich den eldre død 1532 Tysk maler, registrert i Augsburg fra 1481, den mest fremtredende i en familie med mange malere. 11516 utførte han en rekke veggmalerier i rådhuset i Augsburg sammen med Breu, men ellers er han best kjent som maler av altertavler, og av dem er Vismennenes tilbedelse (1510, Paris, Louvre) et godt eksempel.

Aqa Mirak, Sayyid Jalal al Din, al-Hasani fra Isfahan aktiv 1530-50 Persisk maler, arbeidet i Tahriz, en venn av sjah Tahmasp. Han var en av flere kunstnere som signerte miniatyrer i det praktfulle Khamseh fra 1539 43, nå i Bri­ tish Library, London. Aqa Mirak var elev av Bihzad eller muligens Shaykh Zadek, og viser Bihzad-innflytelse i komposisjo­ nenes klarhet. Figurene hans, som enkelte ganger har firkantet kjeve og

skjegg, har en statelig eleganse, og bakgrunnsfjellene hans er spesielt gjennom­ siktige. Se hind 3, side 27■ Aqa Riza ibn Ali Azgnar al Kashani se R1ZA ABBASI

Arabesk Flatedekorasjon basert på buktende planteformer. Den går minst så langt tilbake som til hellenistisk kunst, og var i en mer stilisert form et vanlig trekk ved islamsk kunst. I renessansen var arabeskornamenter ofte innvevd i planteformer. Se bind 3, side 23. Arakawa, Shusaku født 1936 Japansk kunstner som har bodd i New York siden 1961. Hans produksjon har vært svært variert og har omfattet happe­ nings og filmer, men han er sannsynligvis best kjent for sin serie med malerier som kalles Diagram og som ble påbegynt i 1963. Her utforskes forholdet mellom bil­ der og verbale uttrykk ved sammenset­ ning av silhuetter og gjenstander som tennisracketer og kammer med ord som tilsvarer gjenstandene.

Arcangelo di Cola da Camerino ca. 1390-1429 Italiensk INTERNASJONAL GOTISK maler fra Marches. Han besøkte Firenze i 1420 og reiste i 1422 til Roma for å male for pave Martin 5. Diptykonet i Frick-samlingen i New York er et fint eksempel på hans uemosjonelle, religiøse bilder, hans deko­ rative farger og mønstre og delikat malte ansikter. Han var sannsynligvis assistent for Gentile da Fahriano, som på en mar­ kert måte påvirket hans stil.

Archipenko, Alexander 1887-1964 Russiskfødt billedhugger som ble ameri­ kansk statsborger i 1928. Han var en av de mest selvstendige og originale av de moderne billedhuggerne, og han arbeidet i en rekke stilarter og teknikker. Han flyt­ tet til Paris i 1908 og var engasjert i kubist-bevegelsen. Archipenko utviklet en slags skulptur der han i stor grad for­ enklet menneskekroppens form og fjer­ net deler av den fullstendig for å skape kontraster mellom det solide og det tomme (Walking woman, 1912, Denver Art museum). På omtrent samme tid oppfant han «skulpturmaleriet» der ele­ menter av tre og metall stikker frem fra bakgrunnen som fortsettelser av formene som er malt på den, som for eksempel i The bather (1915, Philadelphia Museum of Art). Han brukte også farge i skulptu­ rene sine på en ny måte (Medrano II, New York, Guggenheim). Hans senere arbei­ der, som omfattet endel realistiske por­ tretter (Wilhelm Furtwångler, 1927, Darmstadt, Landesmuseum) hadde min­ dre innflytelse, men var likevel oppfinn­ somme. Se bind 3, side 179. Arcimboldo, Giuseppe 1527-93 Italiensk maler. Han var født i Milano hvor han var aktiv som tegner av gobelinmønstre og farget glass frem til 1562 da han reiste til Praha for å arbeide som hoffmaler hos keiser Ferdinand 1. og senere Rudolf 2. inntil 1587. Han er berømt for sine bisarre komposisjoner med blomster, frukt, grønnsaker (og enkelte ganger uor­ ganiske gjenstander) som var arrangert slik at de lignet menneskekropper, som for eksempel i serien av hoder som frem­ stilte Årstidene (1563, Wien, Kunsthisto­ risches) der Sommeren for det meste består av moden frukt, Vinteren av knu­ drete, gamle trestubber og så videre.

Ardizzone, Edward 1900-79 Britisk kunstner, født i Kina. Han er mest kjent for sine barneboker som han sek'

illustrerte, selv om han også illustrerte bøkene til mange andre forfattere. Han var lykkeligst når han kunne avbilde landlige eller hjemlige scener som brakte tankene hen på en sorgløs, engelsk livs­ stil. Under annen verdenskrig arbeidet han som krigskunstner, og On a fortified island, the night watch (1941, London, Tate) viser eksempler på en helt annen genre enn barnebokillustrasjon.

Arkaisk kunst Uttrykk brukt om de kunstneriske pro­ duktene i gresk sivilisasjon fra andre halvpart av det 7. århundre til første fjer­ depart av det 5. århundre f.Kr. I billed­ huggerkunsten markerte denne perioden utviklingen av steinfigurer i naturlig stør­ relse (de ble ikke produsert før midten av det 7. århundre) med bakgrunn i de hieratiske positurene som ble lånt fra egyp­ tisk og mesopotamisk kunst. Formen gjennomgikk mange utviklingstrinn frem til den uttrykksfulle naturalismen i den tidlige klassiske perioden (se KOUROs). I vasemalingen erstattet menneskeskikkel­ sen dyremotivene som det viktigste uttrykksmiddel, og RøDFIGURTEKNIKKEN overtok etter SVARTFIGURTEKNIKKEN. Ko­ rint, et viktig tidlig senter for arkaisk kunst, ble svekket i det 6. århundret, og i storparten av perioden foregikk den vik­ tigste utviklingen i Athen. Se bind 2, sidene 34-35.

Arman (Armand Fernandez) født 1928 Franskfødt kunstner som ble amerikansk statsborger i 1972. Mellom 1947 og 1953 studerte han zenbuddhisme og astrologi og var i 1951 judoinstruktør. 1 1967 arbei­ det han som formgiver for bilfabrikken Renault. Han er en svært oppfinnsom assemblage-kunstner i Schwitters tradi­ sjon og bruker skrap og deler av demon­ terte gjenstander for å gi det velkjente en sjokkvirkning. Armatur Skjelett, som regel av metall, som tjener som indre støtte for en skulptur av gips, leire, voks eller et annet mykt materiale som ikke kan bære sin egen vekt. Uttryk­ ket brukes også om jernrammeverket i glassmalerier. Se bind 1, side 184-

Armitage, Kenneth født 1916 Britisk billedhugger. Han var til å begynne med interessert i treskjæring, gikk så over til modellering - en mer hensiktsmesig teknikk for de spinkle mennes­ keskikkelsene i arbeider som People in the wind (1950, London, Tate). Tegningene hans utnytter sterke kontraster mellom kullstift og det hvite papiret, og fra slut­ ten av 1960-årene har disse grafiske virk­ ningene ofte blitt inkorporert i skulptu­ rene hans. Armory Show Kunstutstilling, mer korrekt kjent som The International Exhibition of Modern Art, vist ved Armory of the 69th Regi­ ment, New York, fra 17. februar til 15. mars 1913. Den ble organisert av en gruppe kunstnere som kalte seg Associa­ tion of American Painters and Sculptors. De hadde satt seg som mål å konkurrere med The National Academy of Design, og ønsket å gå i bresjen for en ny utvikling innen amerikansk kunst. Mindre versjo­ ner av utstillingen ble vist i Art Institute of Chicago og i Copely Hall i Boston. Til sammen ble den sett av 30 000 mennes­ ker. Omkring en tredjepart av verkene som ble vist, var utenlandske, og denne europeiske seksjonen skulle vise utvik­ lingen innen moderne kunst. Den omfat­ tet arbeider av Gova, Ingres, Delacroix, Corot, Courbet, symbolistene, impresjo­ nistene, post-impresjonistene og neoim-

Asam-brødrene presjonistene. Selv om Kirchner og Kandinskij var med, dominerte franskmennene den delen som dreide seg om samtidskunst. De moderne arbeidene som ble vist, ikke minst Duchamps Naken kvinne som går ned en trapp (1912, Phila­ delphia, Museum of Art), vakte negativ kritikk, men utstillingen stimulerte ame­ rikanske malere til å revidere sin hold­ ning til kunst og utfordret den figurative kunstens tradisjoner i De forente stater. Se bind 3, side 204.

Arnolfo di Cambio ca. 1245-1302? Billedhugger og arkitekt fra Pisa, nevnt første gang i 1265 i Siena som assistent for Nicola Pisano. Han videreførte Pisanos heroiske stil. 1 1277 befant han seg i Roma, der han ble engasjert i byggingen av gravkamre for kardinaler og paver, og han tegnet de praktfulle ciboria (alterbaldakiner) til S. Paolo fuori le Mura (1285) og S. Cecilia i Trastevere (1293) som er GOTISK i form og røper en bevissthet om franske arkitektoniske detaljer. Hans vik­ tigste gravkammer som er bevart i noen­ lunde opprinnelig utseende, er kammeret til kardinal de Braye (død i 1282) i S. Domenico, Orvieto, som i mer enn hun­ dre år dannet mønster for gravkamre plas­ sert inne i en mur. Den nedre delen er i det store og hele intakt og har til og med spor av de opprinnelige fargene. I et dokument fra 1300 nevnes han som arki­ tekten bak domkirken i Firenze som ble påbegynt i 1294, og han arbeidet også med skulpturer til en ubygd fasade. De fleste av de bevarte figurene befinner seg nå i dommuseet, men det finnes også arbeider av ham andre steder, blant annet Bebudelsesengelen i Fogg Art Museum i Cambridge, Massachusetts. Den berømte bronsestatuen av St. Peter i Peterskirken i Roma tilskrives Arnolfo, og et arbeid som vi med sikkerhet vet at han står bak, den antikkinspirerte Karl av Anjou (Roma, Capitol-museet), er bemerkelses­ verdig som en av de tidligste, moderne portrettstatuer. Både som billedhugger og arkitekt (Vasari mener han kan ha tegnet også andre bygninger i Firenze, blant dem S. Croce og Palazzo Vecchio) er han en av de viktigste italienske gotiske kunst­ nere. Se bind 2, side 81.

Arosenius, Ivar 1878-1909 Svensk maler og tegner. Han er mest kjent for sine små akvareller som er påvir­ ket av engelsk fin-de-siécle-kunst og er fulle av ynde og lengsel. Orientalske fan­ tasier, eventyr og interiører med datteren og konen var blant favorittmotivene hans. Han utførte også fantasifulle og meget dekorative bokillustrasjonen Arp, Jean eller Hans 1887-1966 Fransk kunstner, aktiv på flere felter, men først og fremst berømt som en av de stør­ ste blant de abstrakte billedhuggerne. Sammen med sin senere kone Sophie Taeuber eksperimenterte han i 1915 med collager og papirrelieffer, for eksempel i Firkant arrangert ifølge tilfeldighetenes lov (1916-17, New York, MOMa). Han var i 1916 med ved opprettelsen av den opp­ rinnelige dadaistiske gruppen i Ziirich og beveget seg året etter bort fra det geome­ trisk abstrakte maleri i retning av et mer formalt språk som han brukte i tegninger, tresnitt og trerelieffer malt i friske farger, for eksempel Navle, skjorte og hode (1926, Basel, Kunstmuseum). 1 1920 slo han seg ned i Paris der han kom i kontakt både med surrealismen og gruppen Abstraction-Création. Han begynte å lage skulp­ turer i 1930 og utvidet mulighetene i Brancusis reduktive forenklinger til å skape sensuelle former og mangetydige assosiasjoner til menneskeanatomi, stei­ ner og frukt, noe som for ham var et kon­

sentrat av livets organiske essens (Hybridfrukt kaltpagoda, 1934, London, Tate). Se bind 1, side 112, bind 3, sidene 166, 181. Arpino, 11 Cavaliere d’ (Giuseppe Cesari) 1568-1640 Italiensk manieristisk maler. Han til­ brakte mesteparten av livet i Roma der han sto høyt i kurs hos en rekke paver og fikk mange utsmykningsoppdrag, bl.a. ornamentikken i mosaikkdekorasjonen i Peterskirkens kuppel (1603-12). Hans tidlige stil var djerv og rikt kolorert (freskesyklusen i Capella Olgiati, S. Prassede, 1592-95), men han ble stadig mer inn­ holdsløs og overfladisk. Han ignorerte nyskapningene til Carracci og Caravaggio (tidligere en av assistentene hans), og hans stil var passé da han døde. Arriccio eller Arricciato se fresko Art Autre se uformell kunst

Art Brut se dubuffet Arte Povera Begrep skapt av den italienske kunstkriti­ keren Germano Celant som en samlet betegnelse på forskjellige former for konseptkunst og «land art» som begynte å dukke opp i Europa og De forente stater i 1960-årene. Han arbeidet for det syn at bruk av materialer som for eksempel jord ville undergrave det kommersielle i kunstverdenen.

Arthois, Jacques d’ 1613-86 Flamsk landskapsmaler. Han arbeidet i Brussel og spesialiserte seg på skogland­ skaper, ofte i stor målestokk. Hans stil lig­ ner Coninxloos, men den er friere og mer naturalistisk, og figurene i maleriene hans er ofte malt av andre kunstnere, først og fremst Teniers den yngre. Arthois var produktiv og vellykket, men han hadde en ustabil karakter og døde i fattig­ dom. Broren Nicholas og sønnen JeanBaptiste - levetiden til begge er usikker malte i en stil som ikke lar seg skille fra Jacques’. Art-Language Løst sammenknyttet britisk gruppe som fra slutten av 1960-årene og fremover har operert i et område mellom kunstteori og kunstutfoldelse. Virksomheten har tatt form av verbale diskusjoner, først og fremst i publikasjonen Art-Language, som første gang ble utgitt i 1969, og i kollektivutstillinger. Deres virkeområde er bevisst uten avgrensninger og lar seg ikke kort oppsummere, men de har beveget seg innenfor fagområdene lingvistisk filo­ sofi og sosiologi i et forsøk på å definere kunst, ut fra den erkjennelse at en rekke aktiviteter som er beskrevet som kunst, er forvirrende uensartede. Selv om mye av arbeidet deres er marxistisk i orientering, har de avvist argumentene fra enkelte venstreorienterte kritikere om at kunst bør ta form av en umiddelbart tilgjengelig politisk meningsytring. Den anklage som hyppigst rettes mot arbeidene deres, er at de er ubegripelige.

Art Nouveau Dekorativ stil som påvirket nesten alt formspråk i 1890-årene og som var popu­ lær frem til første verdenskrig. 1 denne perioden var mange arkitekter og formgi­ vere opptatt av å skape en «ny stil» som var formålstjenlig innen deres område. Art Nouveau er et begrep som brukes internasjonalt, men stilen har også andre navn, som Jugendstil i Tyskland, Moder­ nista i Spania, Sezessionstil i Østerrike, Stile Liberty i Italia og enkelte ganger Style Moderne i Frankrike. Stilen omfattet to hovedstrømninger, og begge ble til en viss

grad inspirert av arts ANDCRAFTS-bevegelsen i England. På den annen side var det asymmetrien, det lineære og den strøm­ mende organiske struktur som særpreget arbeidet til møbel-, smykke- og glasskunstnere - for eksempel amerikaneren Louis C. Tiffany og grafikere som Beardsley og Mucha. Den arkitektoniske stilen til for eksempel belgieren Victor Horta og spanjolen Antonio Gaudi tilhørte også denne retningen. Andre utviklet samtidig en strengere stil der den geometriske enkelheten innvarslet progressive utvik­ lingstendenser i det 20. århundret som i bygninger, møbler og dekorativ design hos den skotske arkitekten Charles Rennie Mackintosh. Art Nouveau kom først og fremst til uttrykk i arkitekturen og i brukskunsten, men innflytelsen kan mer­ kes i arbeidet til mange malere og billed­ huggere. Se bind 3, side 121.

Arts and crafts-bevegelsen Dette er en bevegelse innen den bildende kunst i England i andre halvpart av 1800tallet. Navnet skriver seg fra Arts and Crafts Exhibition Society som ble eta­ blert i 1888. Hensikten var å befeste ver­ dien av den enkelte håndlagde gjenstand overfor den økende industrialiseringen og masseproduksjonen. Tankene til John Ruskin og arkitekten Augustus Welby Pugin utgjorde et grunnlag for bevegel­ sen, men det ble stort sett overlatt til Wil­ liam Morris, som i likhet med dem ønsket å vekke til live det middelalderske laugsystemet, å overføre ideene deres til kunst­ nerisk aktivitet. Arts and crafts-folkene arbeidet i ulike stilretninger, men stort sett forsøkte de å lage gjenstander som både var funksjonelle og dekorative. Bevegelsen hadde tilknytning til ART NOUVEAU og fikk en viss innflytelse på

Antonello da Messina: Selvportrett? (detalj), ca. 1475, NG

Appel: Fotografi

BAUHAUS.

Arundel, Thomas Howard 2. jarl av 1586-1646 Engelsk samler og mesén. Han var en ledende skikkelse ved hoffet til Karl 1. og den første europeer som kombinerte en lidenskapelig interesse for kunst med grundig kjennskap til europeisk og antikk sivilisasjon. Han reiste i utlandet mange ganger og oppholdt seg for eksempel i Ita­ lia fra 1613 til 1615 sammen med Inigo Jones, og sammen med ham gjennom­ førte han arkeologiske undersøkelser i Roma. I 1636 traff han Hollar i Koln og sørget for at han kom til England. Rubens og van Dyck var blant kunstnerne han støttet (begge malte portretter av ham, og det samme gjorde Hollar), og han bygde opp en kunstsamling som i England bare sto tilbake for den Karl den 1. hadde. Mange av de klassiske skulpturene hans befinner seg nå i Ashmolean Museum i Oxford.

Asam-brødrene Bayerske kunstnere og arkitekter som innførte en svært personlig form for romersk barokk i Sør-Tyskland. Cosmas Damian (1686-1739) var hovedsakelig freskomaler, mens Egid Quirin (16921750) spesialiserte seg på skulptur og stukkatur. De studerte i Roma fra 1711 til 1714 og ble sterkt påvirket av Bernini og Pozzo. Cosmas Damian malte livlige, semi-illusjonistiske fresker i kirker og palasser fra Baden til Bohmen, og Egid Quirin hugget den bemerkelsesverdige Marias himmelfart i klosterkirken i Rohr (1722). Men deres største prestasjon var et samarbeidsprosjekt - de praktfulle og dramatisk opplyste kirkene i Weltenburg (1716-21) og St. Johannes Nepomuk i Munchen (1733-46). Den sistnevnte lig­ ger i tilknytning til deres eget hus og er kjent som «Asamkirche» ettersom de selv betalte for den. Se bind 2, side 41.

Arosenius: Selvportrett, akvarell, 1906. Stockholm, Nationalmuseum

Arundel: Portrett av Mytens, ca. 1618. London, NPG

15

Ashcan-skolen Ashcan-skolen Gruppe amerikanske, urbane, realistiske malere som var aktive fra omkring 1908 til den første verdenskrig. Den omfattet fem medlemmer av de åtte - Glackens, Henri, Luks, Shinn og Sloan - som sto sammen fordi de avviste offentlig aner­ kjente stilretninger og motiver og heller ville male amerikansk dagligliv og ønsket å bli anerkjent som spesifikt amerikanske malere. Andre kunstnere knyttet til Ashcanskolen var Bellows, Coleman, Davies, Du Bois, Hopper og Maurer. De var inspi­ rert av lederen, Henri, fulgte den sosialt orienterte tradisjonen fra Goya og Daumier og var påvirket av Manets teknikk. De malte med dempede farger og med brede, raske penselstrøk. Maleriene deres, for eksempel Bellows City dwellers (1913, Los Angeles County Museum of Art) var opptatt av livet i slummen, de etniske gruppene og de utstøtte. Selv om de ble stemplet som reformatorer og radi­ kalere, unngikk de som oftest alvorlige spørsmål i verkene sine og konsentrerte seg om det maleriske i motivene. Se bind 3, side 204. Aspertini, Amico ca. 1475-1552 Italiensk maler. Han var født i Bologna og studerte under Francia. Hans produk­ sjon omfattet fresker (en syklus i kirken S. Frediano, Lucca, 1507—09), fasadeutsmykninger og altertavler. Han malte i en komplisert og eklektisk manieristisk stil som enkelte ganger ble opplivet av bisarre og oppfinnsomme anstrøk. Skisse­ boken hans (London, BM) med teg­ ninger etter klassiske forbilder (han var i Roma fra 1500 til 1503) viser samtidens kunnskap om antikken. Asselyn,Jan ca. 1615-52 Nederlandsk landskaps- og dyremaler med klengenavnet «Crabbetje» (lille krabbe) på grunn av en deformert hånd. Han hodde omkring 10 år i Italia i 1630og 1640-årene og var et av de mest frem­ stående medlemmene av den andre gene­ rasjonen av italienskpåvirkete landskapsmalere. Hans stil var basert på Claude Lorrain og er preget av varme, glødende lyseffekter. Men det mest kjente bildet av Asselyn er ikke et landskap, men det berømte Truet svane (Amsterdam, Rijksmuseum) som er blitt tolket som en allegori til forsvar for nederlandsk nasjonalisme. Rembrandt var Asselyns venn.

Assemblage Betegnelse først benyttet av Duhuffet i 1950-årene for å beskrive kunstverker som er bygd opp av hverdagslige gjen­ stander. Ordet kan gjelde både tredimen­ sjonale og todimensjonale konstruksjo­ ner og omfatter dermed COLLAGE. Se bind 1, sidene 154-155, 192-193. Assisi By i Umhria, Italia, fødestedet til den hel­ lige Frans (ca. 1181—1226). Kirken som er viet ham, inneholder noen av de vik­ tigste og mest problematiske maleriene i italiensk kunsthistorie. S. Francesco (påbegynt i 1228, vigslet i 1253) haren underkirke og en overkirke. I underkirken finnes fresker av Pietro Lorenzetti, Simone Martini og andre. Overkirken inneholder forskjellige serier med omstridte opphavsmenn. Bildene i korbuen og tverrskipene tillegges som oftest Cimabue og kan skrive seg fra omkring 1280. Det er to fremragende sykluser i midtskipet, sannsynligvis fra 1290-årene, og som regel tilskrives de to kunstnere som har fått navn etter verket - «Isaacmesteren» og «St. Frans-mesteren». Den siste av disse blir ofte (men omstridt) identifisert med Giotto fordi freskene er

16

for fremragende og for nyskapende til å være av noen annen. Spørsmålene som knytter seg til datering og attrihuering når det gjelder midtskipfreskene i over­ kirken - «Assisi-problemet» -hører til de mest omdiskuterte i kunsthistorien. Se bind 2, sidene 78, 82.

Assyrisk kunst Kunst fra den øvre Tigris-regionen fra den tid området sto frem som uavhengig stat (tidlig i det 2. årtusen f.Kr.) til kulmi­ nasjonen i den nyassyriske periode (ca. 883-612 f.Kr.). Ny-assyrernes viktigste kunstneriske uttrykk og deres store nyskapning var det fortellende relieff. Relieffene var hugget ut på kalksteinsplater som dannet et panel med en høyde på 2-3 m. De finnes i større rom og gårds­ plasser i Nimrud, Khorsabad pg Ninive. Motivet konsentrerer seg om kongen, som mange ganger fremstilles under felt­ tog eller på storviltjakt, etter løver, okser og annet vilt, i kongelige parker. Stort sett har relieffene en statisk og gjentakende karakter frem til den store serien som kalles Løvejakt-relieffene fra Assurbanipals slott i Ninive (London, BM). De skriver seg fra midten av det 7. århundre f.Kr. Lamassu (sammensatt mann/dyrdemon) ble skåret ut i høyt relieff og plas­ sert i par for å bevokte de store bueportalene inn til slottet. I provinshovedstadene erstattet veggmalerier relieffene, men de hadde samme mønstre og formål, nemlig å gi seeren et inntrykk av assyrerrikets nådeløse makt. Seierssteler, som for eksempel Shalmaneser 3.s kjente Svarte obelisk (bm), har samme formål. De berømte elfenbensfigurene fra Nimrud (Bagdad-museet og bm) brukt som deko­ rative paneler, var stort sett levantinske håndverkeres produkt. Noen av dem var muligens fremmede slaver, men en stedegen «skole» med assyrisk teknikk for utskjæring i elfenben er også påvist (se Fønikisk kunst). Se bind 2, sidene 30-31. Ast, Balthasar van der 1593/94-1657 Nederlandsk stillebenmaler, svoger til Ambrosius Bosschaert den eldre og over­ gått bare av ham i Bosschaert-familiens dynasti av frukt- og blomstermalere. Han var født i Middelburg og fikk der opplæ­ ring under Bosschaert etter at foreldrene døde i 1609. Han sluttet seg til malerlauget i Utrecht i 1619 og slo seg ned i Delft i 1632. Van der Ast utvidet Bosschaerts komposisjonsområde og var spesielt dyk­ tig til å kombinere blomster, frukt, skjell og levende skapninger i ett verk (Frukt og blomster, Pasadena, Norton Simon Foun­ dation). Noen av maleriene hans består utelukkende av skjell. I Utrecht hadde han en ung elev, Jan David:, de Heem, den store mesteren i den påfølgende generasjon av stillebenmalere.

Atelier Fransk ord for kunstnerens verksted. «Ateliers libres var uformelle akade­ mier som utviklet seg på 1800-tallet; der ble det skaffet modell, men ikke gitt noen undervisning. De ble mye søkt av avantgarde-kunstnere. Gleyres atelier ble brukt som møtested for den unge Monet, Renoir og Sisley, og det finnes en levende beskrivelse av den uformelle omgangsfor­ men i George du Mauriers roman Trilby (1894).

Athenodoros se PERgamon-skolen

Atlan,Jean 1913-60 Fransk maler og dikter født i Algerie, ber­ ber og ortodoks jøde. Han studerte filo­ sofi i Paris 1930-1934. 1 1944 holdt han sin første utstilling i Paris, og samtlige malerier ble kjøpt av Gertrude Stein. Etter den andre verdenskrig sluttet han

seg til malergruppen cobra, og i 1950 slo han seg ned i Paris. Han malte svært ut­ trykksfulle symbolske og abstrakte hilder.

Atlas se karyaWE

Aubertin, Bernard født 1934 Fransk maler. Han begynte å male realis­ tiske bilder i 1940-årene, men i 1957 traff han Yves Klein, og under påvirkning fra ham produserte han en rekke abstrakte, monokrome bilder med utpreget impasto-overflate som var laget med hjel­ pemidler som skjeer og kammer. Senere festet han nagler, skruer og fyrstikker i billedflaten. Etter Kleins eksempel begynte han også å sette fyr på verkene sine i et håp om å frigjøre tilskueren fra å basere seg for mye på kunstens materielle side. Audran, Claude 3. 1658-1734 Fransk tegner og dekorasjonsmaler, den mest fremragende i en familie med kunst­ nere i flere generasjoner. 1 likhet med Gillot omformet han den arabeske stilen til Bérain til et elegant rokokko-formspråk. Dekorasjonene hans er stort sett ødelagt, men de er kjent takket være teg­ ningene hans. En stor samling finnes på Nationalmuséet i Stockholm. Han ble utnevnt til konservator i Palais Luxem­ bourg i 1704 og gjorde sin elev Watteau kjent med Rubens’ syklus Marie de Médicis som ble oppbevart der.

Audubon, John James 1784-1851 Amerikansk naturforsker og kunstner, berømt for sin bok The Birds of America. Han ble født i Vestindia og vokste opp i Frankrike der han en kortere periode stu­ derte tegning i atelieret til J.-L. David. I 1803 reiste han til Amerika der han arbeidet som naturforsker og dyrepreparant samtidig som ha ga tegneundervisning. Men interessen for ornitologi var viktigst for ham og i 1820 hadde han begynt med et omfattende registrerings­ arbeid av alle fuglearter i Nord-Amerika. Men han klarte ikke å finne noen forleg­ ger i Amerika, og kom til England i 1826. Mellom 1827 og 1838 ga London-forlaget Havel & Son ut det betydelige verket hans i store foliobind med håndkolorerte akvatinter. Da dette kjempemessige arbeidet var avsluttet, ga Audubon seg i kast med The Viviparous Quadrupeds of North America som ble fullført etter hans død av sønnene. Audubons tegninger, som det finnes mange av i New York Historical Society, kombinerer førsteklasses håndverk, rene farger og levende obser­ vasjoner med vitenskapelig nøyaktighet, og hans The Birds of North America er i dag med rette ansett for å være en av de vakreste og mest verdifulle av alle illus­ trerte bøker. Auerbach, Frank født 1931 Britisk maler, født i Berlin. Kom til Eng­ land i 1939 og fikk opplæring av Bomherg som fikk stor betydning for ham. Maleri­ ene hans har alltid vært figurative, men særkjennes av bruken av svært tykk oljemaling som enkelte ganger gjør det van­ skelig å oppfatte motivene. Tidlige male­ rier som E.O.W. Nude (1953-54, Lon­ don, Tate) er som regel i beherskede jordfarger, og oppbyggingen av malingen er nesten skulpturell. Fra begynnelsen av 1960-årene er fargene blitt lysere, men fortsatt er de anti-naturalistiske, og moti­ vet defineres ved hjelp av djerve, lineære strøk. I tillegg til figurer og portretter har et hyppig tema vært byggeplasser. Han har også laget uttrykksfulle tegninger med kullstift og kritt, som regel av hoder, og bildene er preget av stadige tillegg og utstrykninger. Se bind 3, side 251.

Ault, George Copeland 1891-1948 Amerikansk maler, best kjent for sine malerier av nattlige scener. Han var en av de mest individualistiske malerne i PRESI­ SJON ist-bevege Isen, og hans melankolske bilder av New York ved natt er sterkt geo­ metriske, men i tillegg også preget av mystikk og poesi.

Australsk urinnvåner-kunst Urinnvånerne i Australia har en kunst­ nerisk tradisjon som nå bare finnes i enkelte områder. De var et nomadisk jeger- og samlerfolk med en enkel materi­ ell kultur. De mest forseggjorte kunstver­ kene deres var som regel knyttet til religi­ øse seremonier og skulle symbolisere mytiske skikkelser og begivenheter som knyttet samfunnene deres til landet og dets dyrearter. De regionale stilpregene varierte fra naturalistiske til sterkt stili­ serte eller abstrakte fremstillinger av disse temaene ved hjelp av maling på stein, jord, bark eller tre foruten på menneske­ kroppen. Dessuten forekom gravering og skulptur i enkelte områder. Se bind 2, side 23. Automatisme Metode for å produsere arbeider uten noen bevisst plan for arbeidets endelige utseende. De vilkårlige og ukontrollerte virkningene dette får, har vært mest Utnyttet av SURREALISTENE Og i ABSTRAKT EKSPRESJONISME.

Automatistes, Les Radikal krets av kanadiske abstrakte malere som første gang stilte ut i New York, Paris og Montreal i 1946. De ble anført av Borduas og Riopelle og gjorde bruk av den surrealistiske teknikken automatisk maling. Dermed frigjorde de den kanadiske malerkunst fra uteluk­ kende å basere seg på objektive motiver. Tone og innhold i Borduas’ manifest, Universal Refusal (1948) viser hans forstå­ else for det surrealistiske manifest fra 1924. Automne, Salon d’ se salon

Avantgarde Fransk ord som betyr «fortropp», brukt for å beskrive kunst eller kunstnere som forlater en akseptert tradisjon eller den akademiske norm for å utforske teknikker eller kunsthegreper på en ny måte. Avanzo se ALTICH1ERO Aved, Jacques-André-Joseph 1702-66 Fransk portrettmaler, utdannet i Amster­ dam og siden i Paris. Han var middelklas­ sens favorittmaler, og hans interesse for detaljer fra dagliglivet bringer ham nær­ mere vennen Chardin enn fasjonable portrettmalere som Nattier. Madame Crozat (174L Montpcllier, Musée Fabre) er et av de best kjente verkene hans.

Avercamp, Hendrick 1585—1634 Nederlandsk maler, pioner og ledende eksponent i sitt land for vinterlandska­ pet. Han kunne verken høre eller snakke og ble kalt den døvstumme fra Kampen. Avercamp var den eneste kunstneren av betydning som arbeidet i denne byen som lå forholdsvis langt fra alle de viktigste kunstsentrene. Isolasjonen kan ha bidratt til originaliteten, for det ser ut til at han har funnet sin særpregete stil tidlig i kar­ rieren og forandret seg lite senere. Han var påvirket av flamsk tradisjon (Brueghel skapte minneverdige vinterscener), men Avercamps bilder er langt mer farge­ rike og levende enn bildene til mulige forbilder. Frosne elver der skikkelser i Ivse farger bruker skøyter og kjelker, spiller

Badalocchio golf og spaserer i silhuett mot den hvite bakgrunnen, er fremstilt med fine de­ taljer (Vinterscene med skøyteløpere nær en borg, ca. 1610, London, ng). Avercamp solgte tegningene og akvarellene sine til mesener (en fin samling finnes i Windsor Castle). Hans nevø Barent Avercamp (1612-79) var en ypperlig etterfølger. Arbeidene deres hører til de mest populære av alle nederlandske malerier fra 1600-tallet, ikke minst blant produsenter av julekort. Se bind 2, side 220. A very, Milton 1893-1965 Amerikansk maler. Han var langt på vei selvlært, og hans tidlige arbeid var særlig påvirket av Matisse og fauvismen - selv om han ikke reiste til utlandet før i 1952. Motivene han foretrakk - landskaper, strender med badende mennesker, ven­ ner og familie - er malt i flater med tynn, men rikt pigmentert maling. Han var en nær venn av Rothko, og hans senere arbeider, som riktignok hele tiden fort­ satte å være figurative, var en bro mellom Matisses bruk av farger og hardkantmalernes eksperimenter i 1950-årene (Sea grasses and the blue sea, 1958, New York, MOMA). Se bind 3, side 251; bind 4, side 157.

Avignon-skolen Maleskole som blomstret i Avignon da pavehoffet befant seg der mellom 1309 og 1376 på grunn av forholdene i Roma. I løpet av denne perioden søkte mange ita­ lienske forfattere og malere tilflukt i Avignon. Den mest berømte var Simone Martini som døde i Avignon i 1344- De viktigste levningene er de anonyme fres­ kene med fiske- og jaktscener i paveslottet, preget av en overraskende og vakker naturalisme. 1400-tallets Avignon-skole var en regional fransk skole med annen opprinnelse og andre særtrekk. Det mest berømte verk som knyttes til den, er «Pieta’en fra Avignon» (Paris, Louvre). Se bind 2, side 97.

Avstøpning Generell betegnelse for en nøyaktig kopi av en billedhuggers modell som lages ved å helle en flytende eller smeltet substans i en form. Billedhuggeren lager først modellen i leire, gips, voks eller et annet formbart materiale og lager så en form som kan romme det mer varige materialet i avstøpningen, ofte bronse. 1 større arbei­ der er avstøpningen hul og formet rundt en kjerne som i de fleste tilfellene fjernes. Metoder for å lage avstøpninger inklude­ rer ciRÉ-PERDUE eller voksfortrengningsstøping og sandstøping. Ay-o (Takao lijima) født 1931 Japansk maler. Hans tidlige arbeid var i en japansk versjon av POP-kunst, men senere ble han opptatt av optiske effekter og spesielt temaet regnbuen. Regnbuetaktilt rom, for eksempel, (utstilt på bien­ nalen i Venezia i 1966) var et fullstendig flerfarget miljø der vegger, møbler og gjenstander bidro til virkningen. Mye av hans karriere har foregått utenfor Japan, spesielt i De forente stater.

Ayres, Gillian født 1930 Britisk maler. Hun var en av de første bri­ tiske kunstnerne som ble påvirket av amerikansk abstrakt ekspresjonisme. Tidlige malerier som for eksempel Mushroom (1958, Manchester City Art Gal­ lery) var påvirket av Pollocks «dryppe»teknikk, men hennes arbeid ble mindre vilkårlig i 1960-årene da hun benyttet hardkantede, organiske former. Senere arbeider er løsere i utførelsen, og de intense fargene gjør dem til de rikeste og mest sanselige hlant de nyere britiske

maleriene (Bellona, 1976—78, Arts Coun­ cil of Great Britain).

kjent på 1600-tallet, for det forekommer i bakgrunnen på to av Vermeers malerier.

Ayrton, Michael 1921-75 Britisk maler, billedhugger, bokillustratør og kunstkritiker. De tidlige maleriene hans som for eksempel Entrance to a wood (1945, Arts Council of Great Britain) har sterk affinitet til nyromantikken til Sutherland eller Minton ved at de unngår de visjonære og forstyrrende landskapskvalitetene. Han begynte som billedhugger i 1954, og mye av hans senere arbeid er grunnet på klassisk mytologi, særlig legenden om Daidalos og Ikaros som han brukte som en analogi for sine egne anstrengelser som kunstner (learus transformed I, London, Tate). Han var så besatt av denne myten at han tegnet og bygde en stor labyrint av stein og mur­ stein i Catskill Mountains, New York State, som en imitasjon av labyrinten som Daidalos bygde for kong Minos.

Baciccia se Gaulli

Aztekisk kunst Kunsten til aztekfolket i Mexico, særlig i perioden fra grunnleggelsen av hovedsta­ den Tenochtitlån (der Mexico City lig­ ger i dag) i 1325 til den ble ødelagt av den spanske conquistadoren Cortés i 1521. 1 løpet av denne perioden skaffet aztekerne seg kontroll over en stor del av Mexico, og bortsett fra Tenochtitlån var det store befolkningskonsentrasjoner i Tenayuca, Tepozteco og Malinalco, der det finnes rester av murmalerier (som sjelden over­ lever) med fremstillinger av krigere eller jaktguder. Skulpturer i lavt og høyt relieff var aztekernes foretrukne kunstform, og deres religiøse tro, som la særlig vekt på menneskeofringer, kom ofte til uttrykk i de store pyramidene og templene som ble viet til deres rike gudeverden. Den fineste samlingen av aztekskulpturer finnes i Museo Nacional de Antropologfa i Mexico City. Produktene og håndverket til andre folkeslag ble også satt pris på av aztekerne, som importerte fine steinsliperarbeider, treskjæringer, mosaikkarbeider i skilpaddeskall foruten billedbøker og kopierte mange av teknikkene. Gene­ relt var aztekerne større organisatorer enn kunstnere, men deres kunstneriske rikdom antydes av Diirers kommentar da han i 1520 så gaven som Montezuma, den aztekiske keiseren, hadde sendt til den tysk-romerske keiser Karl 5.: «Også jeg har sett tingene som er brakt til keiseren fra det nye gullandet... og i hele mitt liv har jeg aldri sett noe som rørte mitt hjerte så sterkt som disse gjenstandene.» Se bind 2, side 19.

Baburen, Dirck van før 1595-1624 Nederlandsk maler, etter Honthorst og Terbrugghen Nederlands ledende caraVAGGIST1SKE kunstner. Han studerte i Utrecht under Moreelse, og omkring 1612 reiste han til Roma der hans arbeid i Pietå-kapellet S.Pietro i Montorio, ikke minst det dystre og mektige Begravelsen (1617), viser at han står i betydelig gjeld til Caravaggio. Men særlig i de senere arbeidene hans er penselføringen bredere og mer personlig, og lyset i bildene er min­ dre uklart enn i arbeidene til de fleste caravaggistiske kunstnerne. Etter at han kom tilbake til Utrecht omkring 1620, malte han mange genremotiver, og av dem er et av de fineste Koblersken (1622, Boston, MFa). Dette maleriet var tydeligvis vel­

Backer, Jacob Adriaenz 1608-51 Nederlandsk maler, først og fremst av portretter. Han studerte i Leeuwarden, men i 1633 var han i Amsterdam der han ble sterkt påvirket av Rembrandt. Backer gjorde karriere med sine formelle portret­ ter som for eksempel Forstanderne ved bar­ nehjemmet i Amsterdam (1633, fortsatt in situ), men han er kanskje på sitt beste i mer personlige arbeider som for eksempel det rolige, beherskede portrettet av en gutt (1634, Haag, Mauritshuis) som er malt i delikate gråtoner. Baco, Jaime ca. 1413-61 Spansk maler, kalt Mester Jacomart, den ledende Valencia-maleren i samtiden. Han ble kalt til Napoli av Alfons 5. før 1442, men kom tilbake til Valencia i 1451. Bare ett eksisterende bilde erkjent - en altertavle som fremstiller helgenene Laurentius og Peter (1460) i kirken i Cati i nærheten av Valencia, men den tilskri­ ves snarere hans assistent Juan Reixach (døde etter 1484). I stil følger det neder­ landske modeller mer enn italienske.

Bacon, Francis 1909-92 Britisk maler, født i Dublin. Han kom til London i 1925. Som kunstner var han langt på vei selvlært. Han tilintetgjorde mye av sitt tidlige arbeid, og det lille som finnes igjen av maleriene hans fra 1930årene, viser påvirkningen fra Picasso kombinert med et mer personlig anstrøk av gruoppvekkende fantasi som skulle komme til å bli karakteristisk. Dette kan man se i hans første større arbeid, Three studies at the base of a Crucifixion (1944, London, Tate), som avbilder forvridde og fordreide grå figurer mot en skjærende, oransje bakgrunn. Det urovekkende pre­ get i Bacons sterkeste malerier skyldes mindre selve bildet enn behandlingen av malingen. Skikkelsen og trekkene er forvridd slik at blodet underhuden avdek­ kes. Dette er spesielt tilfellet i portrettene av venner som Henrietta Moraes (1966, Manchester City Art Gallery). Selv i slike tilfeller foretrekker han å arbeide ut fra fotografier i stedet for levende modell, og de utsmurte malingteksturene som han får frem ansiktet med, minner om et uskarpt fotografi der modellen har beveget seg under opptaket. Favorittbilder har blant annet vært Velazquez’ portrett av pave Innocens 10 som enkelte ganger avbildes skrikende eller sammen med kjøttstykker, og videre Muybridges fotografier av skik­ kelser i bevegelse. Til tross for sitt formi­ dable internasjonale ry er Bacon en noe isolert skikkelse ettersom det har vært vanskelig for andre kunstnere å ta inn over seg hans innflytelse uten å produsere ren pastisj. Se bind 1, side 91; bind 3, sidene 234-235.

Asselyn: Portrettetsning av Rembrandt, ca. 1647, Amsterdam, Rijksmuseum

Auerbach: Selvportrett, tegning. R.B. Kitaj-saml.

Ayrton: Selvportrett, tegning til Fabrications, 1973. Fru Ayrton saml.

Bacon, Sir Nathaniel 1585-1627 En fremragende engelsk amatørmaler på 1600-tallet, av fødsel landadelsmann fra Suffolk. Det er registrert at han malte mytologiske scener, men ingen av dem eksisterer i dag, og de fleste av de få male­ riene som er blitt bevart (best represen­ tert er han i Gorhambury House, Hertfordshire), er enten selvportretter eller stillebener i stort format. Begge malerityper er påvirket av nederlandsk maleri. En miniatyr på kopper i Ashmolean Museum i Oxford er blitt beskrevet som det første britiske landskap. Badalocchio, Sisto 1585-etter 1620 Italiensk maler og grafiker, en av de mest interessante, men også en av de mest

Bacon, Francis: Portrett av Freud, 1952. London, Tate.

17

Badger ukjente kunstnerne fra denne perioden. Han kan ha studert med Agostino Carracci i sin fødeby Parma før han ble assis­ tent for Annibale Carraci som han og Lanfranco bodde hos i Roma. Etter Annibales død i 1609 reiste han tilbake til Parma. Det antas at han døde ung. I så fall ble en glitrende karriere brått avbrutt, for hans kuppelfreske i S. Giovanni Evange­ list®, Reggio Emilia, er en mer vellykket utgave av Correggios illusjonisme enn Lanfrancos berømte og betydningsfulle maleri i S. Andrea della Valle i Roma, og det kan ha vært enda yngre. Hans staffelimalerier er også slående og originale og viser en fulltonende fargeskjønnet og en rik poesi som det er vanskelig å finne noen parallell til blant hans samtidige. Badger, Joseph 1708-65 Amerikansk portrettmaler. Han ble født i Boston og ble den viktigste etterfølger der etter Smibert som han imiterte stilen til på en noe naiv og oppstyltet måte. (Jonathan Edwards, New Haven, Yale Univer­ sity Art Gallery).

Baertling (Bærtling), Olle 1911-1981 Svensk abstrakt maler, elev av Lhote og Leger. Han ble influert av Mondrian, og hans kunst er dominert av trekantvariasjoner, enkelte ganger i disharmoniske farger, som er et uttrykk for hans interesse for samvirket mellom form og farge (Terga, 1962, Stockholms universitet). Baglione, Giovanni ca. 1573-1644 Italiensk maler og forfatter. Han har størst betydning på grunn av sin bok Maleres, billedhuggeres og arkitekters liv (1642), en fundamental kilde for perio­ den den dekker (1572-1642). Han hadde en vellykket karriere som maler og fikk bestillinger fra paven og fra hertugen av Mantova, men bildene hans er nå helt glemt, bortsett fra noen få tidlige Caravaggio-influerte arbeider. Baillaigré, Fran^ois 1759-1830 Fransk-kanadisk maler og billedhugger med tre som materiale, aktiv i Quebec by og det ledende medlem i en kunstnerfamilie. Han studerte i Paris, 1778—81, og absorberte tidens elegante klassisisme, noe som senere gjennomsyret hans skulpturelle utsmykking av kirkeinteriører i Quebec. Hans ensembler, for eksempel det i St. Joachim (1817), består av kran­ ser, ornamenterte pilastre og konsoller, og medaljonger som inneholder beher­ skede figurkomposisjoner i basrelieff.

Baily, Edward Hodges 1788-1867 Britisk biilledhugger, født i Bristol og aktiv hovedsakelig i London. Han var Flaxmans elev og student ved Royal Academy, der han vant gullmedalje i 1811. Han huskes nå mest på grunn av sine offentlige skulpturer som for eksempel statuen av Nelson (1843) på Trafalgar Square, London. Eve at the Fountain (1822, Bristol, City Art Gallery) er imid­ lertid mer typisk for de allegoriske arbei­ dene som hans britiske og europeiske ry i samtiden var basert på. Baitei, Kil 744-1810 Japansk maler, født i Kyoto. Baitei var tjener hos en adelsmann som oppdaget hans kunstneriske talent og satte ham i lære hos Buson. I 1780-årene trakk Baitei seg tilbake til Otsu der han bodde ved bredden av innsjøen Biwa. Han likte naturen her og produserte en serie trykk som kalles Keisai saga, basert på egne skis­ ser. De fleste av maleriene hans er land­ skaper, men han laget også endel bemer­ kelsesverdige bilder av vakre kvinner.

18

Baj, Enrico fodt 1924 Italiensk maler, billedhugger og grafisk kunstner. I 1960-årene samarbeidet han med Duchamp i New York og med Breton i Paris, og arbeidet hans er påvirket av surrealismen. 1 sine verker inkorporerer han elementer som allerede vekker visse assosiasjoner, for eksempel gamle pappbiter, knipiinger og gulnete blomster, ofte i satirisk hensikt, som i Generalen (1962, Milano, Galleria Studio Marconi).

Bakhuysen, Ludolf 1631-1708 Nederlandsk marinemaler. Han fikk opp­ læring som kalligraf før han flyttet til Amsterdam. Han var den siste av de store marinemalerne på 1600-tallet, og da brø­ drene van de Velde reiste til England i 1672, ble han betraktet som den ledende havmaleren i Amsterdam. Peter den store var hans mesen. Stormfullt hav (1697, Amsterdam, Rijksmuseum) viser hans forkjærlighet for dramatiske havbilder. Han malte noen få portretter. Bakhuyzen, Elendrikus van de Sande 1795-1860 Nederlandsk maler; landskaper med kveg. Sammen med Koekkoek og Schelfhout var han en av de fremste nederland­ ske landskapsmalerne i første halvpart av 1800-tallet og regnes blant forløperne til HAAG-skolen.

Bakst, Léon 1866-1924 Russisk kunstner, medlem av world of ART-gruppen. Han er mest kjent for sin design til Ballets Russes, selskapet til den store ballettimpresarioen Djagilev. Hans eksotiske, fargerike design til Schéhérezade (1910) startet en ny mote i Paris når det gjaldt interiører. Sensualiteten i hans kvinnelige kostymer med riktmønstrede, halvt gjennomsiktige draperier har gitt vått i vått-akvarellene hans varig popula­ ritet. Hans design til The Sleeping Princess (1921, London, V&.A) er mer konven­ sjonell. Se bind 3, side 156. Baldovinetti, Alesso 1425-99 Florentinsk maler, mosaikk- og glassmaleri-kunstner. Kunnskapen om ham er eksepsjonelt god ettersom hans dagbok er bevart. Læremesteren hans er ukjent, men verkene røper påvirkning fra Domenico Veneziano som han arbeidet sammen med i koret til S. Egidio i Firenze (1441—51), og han er også påvirket av Fra Angelico. Sti­ len hans er temmelig alderdommelig, men han har en elegant meditativ karakter og en særpreget følsomhet for plantelivets former og mønstre som plasserer ham blant de mest attraktive kunstnerne i sam­ tiden. Hans best kjente verk er sannsynlig­ vis fresken Jesu fødsel (1460-62, Firenze, ss. Annunziata), og det finnes også en fremragende freske i gravkapellet til kardi­ nal Jakob, prins av Portugal (1465-73, Firenze, S. Miniato al Monte). Et fint profilportrett av en kvinne (ca. 1465) i Nati­ onal Gallery i London tilskrives ham. Ghirlandaio var hans elev.

Balduccio, Giovanni di dokumentert 1315-49 Billedhugger fra Pisa som etter hva man vet først arbeidet under Tino di Camaino. I løpet av 1320-årene var han i Lombardia, Pisa og Firenze, men slo seg ned i Milano omkring 1334 og laget hel­ genskrinet til martyren St. Peter i S. Eustorgio og kanskje også St. Augustinus skrin i S. Pietro i Ciel d’Oro i Pavia. Disse var de første større arbeidene i Pisa-stil i Nord-Italia. Baldung Grien, Hans 1484/85 1545 En av de fremragende tyske malere og grafikere på 1 500-tallet, født i Gmund i Schwaben. Man antar at han har arbeidet

tra omkring 1503 i Diirers verksted i Nurnberg, og hans tidligste arbeider viser mesterens innflytelse (Ridderen, døden og jomfruen, 1503—05, Paris, Louvre). Etter 1508 var han først og fremst virksom i Strasbourg. Fra 1512 til 1517 arbeidet han på sitt mesterverk, altertavlen til katedralen i Freiburg-im-Bresgau som med sine strålende, rike farger viser Griinewalds innflytelse. Han malte også por­ tretter, og i den siste delen av sin karriere små mytologiske og allegoriske bilder som enkelte ganger er makabre eller erotiske i grunntonen. Døden og jomfruen var et favorittmotiv (eksempel 1517, Basel, Offentliche Kunstsammlung), og hans smak for det gruoppvekkende bringer ham igjen nær Grunewald. Tresnittene hans behandler ofte lignende motiver, og det best kjente er Den forheksede stallgutten (1544). Skikkelsene, spesielt de nakne kvinnene, er realistiske og røper hans kjennskap til samtidig italiensk kunst, men de er ofte satt inn i gåtefulle, nordiske omgivelser. Se bind 2, side 155. Baien, Hendrick van 1575 '1632 Flamsk MANIERISTLSK maler, arbeidet i Brussel. Han studerte i Italia tidlig i sin karriere og ble van Dycks første lærer i 1609. Foruten religiøse verker malte han også mytologiske scener etter mønster av Brueghel (Peleus ogThetis’ bryllup, 1609, Dresden, Gemåldegallerie) og malte enkelte av figurene i landskapsbilder av Brueghel og andre kunstnere.

Balestra, Antonio 1666-1740 Italiensk maler, født i Verona der han var en ledende fresko-maler sent på 1600-tallet og tidlig på 1700-tallet. Han studerte i Venezia og hos Maratta i Roma. I motset­ ning til venetianske kunstnere var de veronesiske malerne alltid mottakelige for sentral-italienske påvirkninger, og Balestras klassiske og akademiske malemåte sto i større gjeld til Maratta enn til samtidige venetianere (Jesu dåp, 1704— 05, Venezia, S. Zaccaria). Balla, Giacomo 1871-1958 Italiensk maler og billedhugger, en av de ledende FUTURISTISKE kunstnerne. Hans tidlige arbeid var påvirket av DIVISJONISMEN som han stiftet bekjentskap med ved et besøk i Paris i 1900. Han underviste Boccioni og Severini i Roma, introduserte divisjonistiske teorier for dem og ble til gjengjeld invitert til å slutte seg til futuristene i 1910. Hans berømte Dynamikken ved en hund i bånd (1912, New York, MOMA) forsøkte å vise bevegelse som når en film kjøres for fort. Frem til 1913 ble hans undersøkelser av fart og bevegelse stadig mer avanserte, som i hans Bevegelsesbaner og dynamiske sekvenser (New York, MCWa), og ledet til det nesten abstrakte Merkur passerer foran solen (1914, Milano, Gianni Mattioli-saml.). Hans rekke av bilder av bevegelse etter­ kommer futurismens krav om at kunsten skulle involvere tilskueren i arbeider som gransker essensen i fart, lys og menneske­ lige reaksjoner på dette. Etter krigen ble han sammen med Prampolini engasjert i futurismen på nytt, men omkring 1930 var han kommet frem til en objektiv malemåte som han holdt fast ved til 1950årene, da han atter begynte å eksperimen­ tere. Se bind 3, sidene 152- 153.

Balthus (Grev Balthasar Klossowski de Rola) født 1908 Fransk maler, født i Paris i en polsk kunst nerfamilie. Han ble oppmuntret av dikte­ ren Rilke, og også av Bonnard og Derain. Hans sterke portrett av Derain (1936) befinner seg i Museum of Modem Art i New York. Som realistisk maler har han levd avsondret utenfor Paris og laget inte­

riørbilder som fokuserer på ungdommens gåtefulle seksuelle besettelse. Den drøm­ meaktige erotikken i Stuen (1941- 43, Minneapolis, Institute of Arts) tyder på en affinitet til surrealismen. Hans stil har holdt seg konstant, bortsett fra at palet­ ten er blitt lysere. Se bind 3, side 185; bind 4, side 55.

Bamboccianti Gruppe kunstnere som arbeidet i Roma på midten av 1600-tallet og som malte sce­ ner tra gatelivet, bønder, røvere og andre pittoreske motiver. Malerne var for det meste fra Nord-Europa, og leder for grup­ pen var nederlenderen van Laer med opp­ navnet «Bamboccio» («klosset spedbarn» eller «dumskalle»), et tilnavn han fikk på grunn av den deformerte kroppen. Cerquozzi og Miel var blant de andre ledende bamboccianti, og deres arbeider var svært populære både i Italia og Nord-Europa, selv om de ble sett på med kritiske øyne av akademiske teoretikere som Bellori. Bandinelli, Baccio 1493-1560 Florentinsk billedhugger, elev av Rustici. Han sto høyt i gunst hos Medici-familien, laget utsmykninger for Leo lO.s triumfferd inn i Firenze i 1515 og overtok arbei­ det med et motstykke til Michelangelos skulptur David utenfor hovedinngangen til Palazzo della Signoria. At Michelangelo ble. byttet ut med Bandinelli, som laget den svært politiske Herkules og Cacus, satte mye vondt blod blant bor­ gerne. Han utførte også minnesmerket over Leo 10. i S. Maria sopra Minerva i Roma, og statuen av hertug Cosimos far Giovanni delle Bande Nere utenfor S. Lorenzo i Firenze. Hans stil kan beskrives som tung Michelangelo-aktig, og det er lett å forstå hvorfor Cellini kom med så mange fornærmelser mot ham i sin Selvbi­ ografi. Se bind 2, side 168. Banks, Thomas 1735-1805 Britisk NYKLASS1SK billedhugger. Fra 1772 til 1779 studerte han i Roma, der han hle nær knyttet til Fuseli og Sergel. I 1781 til­ brakte han et år i Russland og arbeidet for Katarina den store. Da han kom tilbake til England, utførte han mange grav­ monumenter, blant annet for Sir Eyre Coote (1784-89, London, Westminster Abbey) og minnesmerket over Penelope Boothby (1793, Ashbourne, Derbyshire) som ble sterkt beundret i samtiden.

Baranov-Rossiné, Vladimir Davidovitsj 1888-1942 Russisk kunstner. Han arbeidet i Paris 1910-14 og skaffet seg berømmelse med et proto-dadaistisk assemhlage av for­ skjellige uvanlige materialer og kalte ver­ ket Symfoni nr. 2 (1914). 1 Moskva etter revolusjonen laget han et vellykket «opto-fonisk» piano (1923, Paris, Musée d’Art Moderne), og med dette ga han en rekke «fargekonserter» i Paris og Moskva. Her demonstrerte han en syntese av visu­ ell kunst og musikk. Fra 1925 malte han i Paris, hvor han slo seg ned for godt i 1930. Barbari, Jacopo de’ aktiv 1500-16 Venetiansk maler og grafiker som til­ brakte storparten av sitt arbeidsliv i Tysk­ land og Nederland. Stikkene hans bidro til å spre italienske ideer til disse landene, og han ble spesielt beundret av Durer. Hans best kjente maleri, Den døde fuglen (1504, Miinchen, Alte Pinakothek), er et tidlig eksempel på stilleben i det nordlige Europa. Som grafiker huskes han spesielt for det store Utsikt over Venezia (14971500), et viktig vitensbyrd om byens utseende. Se hind 2, side 1 59.

Barberini-familien Aristokratisk italiensk

familie,

de

Bartolommeo ledende mesener for barokk kunst på 1600-tallet i Roma. Den mest sentrale i denne familien var Maffeo (1568-1644) som, da han ble pave Urban 8. i 1623, skal ha sagt til Bemini: «Din lykke er at du opplever at kardinal Maffeo Barberini blir pave, men vår lykke er mye større som har cavalier Bemini i live i vårt pontifikat.» Forholdet dem imellom var et av de mest vellykte i sitt slag, og Berninis arbei­ der for paven omfatter to mesterverk i Peterskirken — marmorstatuen av St. Longinus og den enorme baldakinen over St. Peters grav. Mengden av bronse som gikk med til dette, var så stor at noe til og med ble tatt fra Panthenon. Dette ga opp­ havet til ordtaket: Quod non fecerunt bar­ bari, fecerunt Barberini (Det barbarene ikke gjorde, gjorde Barberiniene.) Bernini var også med på å tegne Palazzo Bar­ berini som har betydelige takfresker av Pietro da Cortona og Andrea Sacchi.

Barbizon-skolen Gruppe franske landskapsmalere som i 1840-årene slo seg ned i Barbizon, en landsby i utkanten av skogen ved Fontainebleau. Engelske landskapsmalere som Constable og Bonnington og nederland­ ske landskapsmalere fra 1600-tallet var den første inspirasjonen, men grunnlaget for Barbizon-kunsten var et direkte stu­ dium av naturen. Denne naturalistiske avbildningen av landskapet uten akade­ miske konvensjoner bidro til å forberede veien for impresjonistene. De utstilte ver­ kene var ofte atelierkomposisjoner, men studiene fra naturen viste de mer avan­ serte oppfatningene i tiden. Her ble pig­ mentene brukt djervere, og det var en større interesse for PLEiN-AlR-effekter. Daubigny, Diaz de la Pena, Dupré, Théodore Rousseau og Troyon var de mest kjente kunstnerne i denne kolonien, men Millet og Corot hadde også nær tilknyt­ ning til den. Se bind 3, sidene 92-93. Barlach, Ernst 1870-1938 Tysk EKSPRESJONISTISK billedhugger, grafi­ ker og forfatter. Hans tidlige tegninger og keramiske skulpturer var inspirert av Art Nouveau, men den ekspressive russiske folkekunst som han opplevde i 1906, gjorde at han skapte forenklede figurer der menneskets åndelige vesen manifes­ teres gjennom hele følelsesregistret - fra desperasjon til ekstase. Han forsøkte å gjenskape den emosjonelle intensiteten i tysk treskjæring fra middelalderen, og hans berømte krigsminnesmerke i form av en ruvende bronseengel i Giistrowkatedralen (1927) og figurene i St. Katarina i Liibeck (1930-32) virker fullsten­ dig hjemme i sine gotiske omgivelser. Han foretrakk tre som materiale, og også når han arbeidet i bronse, beholdt han den generelle forenklingen i utfor­ mingen. Han ga ut en selvbiografi i 1928 og kom med viktige bidrag til det ekspre­ sjonistiske drama. Det finnes museer som er viet hans arbeid i Giistrow (det tidli­ gere atelieret hans) og i Hamburg. Se bind 3, side 131.

Barlow, Francis 1626-1704 Engelsk dekorativ maler, grafiker og illus­ tratør, den første britiske kunstneren med sport som motiv. Han var utdannet por­ trettmaler, men spesialiserte seg snart på godt observerte, men naivt komponerte scener med fugle- og dyreliv. Bortsett fra to dørfelter i Ham House i London, fin­ nes ingen av hans dekorasjonsplaner bevart på sine opprinnelige steder, men en gruppe store malerier fra en slik plan finnes i Clandon Park i Surrey. Han var en frodig og produktiv tegner og illus­ trerte en rekke populære bøker, ikke minst John Ogilbys utgave av Aesop’s Fables (1666) og Richard Blomes The

Gentleman s Recreation (1686). En rekke av tegningene hans befinner seg i British Museum i London. Se bind 2, side 207.

Barna da Siena aktiv i siste fjerdedel av 1300-tallet Sannsynligvis var han den mest betyde­ lige maleren i Siena i samtiden, selv om vi vet lite om hans liv. En rekonstruksjon av hans produksjon avhenger av at man god­ tar at Ghiberti tilskriver ham freskene om Jesu liv i Collegiata i San Gimignano (ca. 1350). De viser en ekstrem konserva­ tisme og avhengighet av Duccio og Simone Martini, men de er av høy kvali­ tet. Flere andre fine arbeider kan med god grunn tilskrives Barna, blant andre Kors­ festelsen i bispepalasset i Arezzo (1369), det lille og utsøkte Kristus bærer korset i Frick-samlingen i New York og det store St. Katarinas mystiske bryllup i Museum of Fine Arts i Boston.

Barocci, Federico ca. 1535-1612 Italiensk maler, en av de mest originale kunstnerne i Italia på i slutten av 1500tallet. Han var født og fikk sin utdannelse i Urbino, og bortsett fra to perioder i Roma tidlig i karrieren, ser det ut til at han sjelden forlot fødebyen sin der han for det meste malte altertavler. Det nevrotiske temperamentet som gjorde at han oppga freskene i Vatikanet (1563) fordi han mente at sjalu rivaler forsøkte å forgifte ham, kommer til uttrykk i det nervøst emosjonelle i verkene hans, som særkjennes av stor følelsesvarhet og livlige, men ekstremt subtile pastellfarger. Men sam­ men med disse kvalitetene hørte en kraft og en friskhet i linjene og et håndlag som plasserer Barocci i en særstilling i forhold til hovedstrømmen i manierismen og gjør ham til en forløper for barokken (Omskjæringen, 1590, Paris, Louvre). Barokken Kritisk og historisk betegnelse som i for­ bindelse med visuell kunst brukes på flere klart atskilte måter. Vanligst er det at ordet betegner den dominerende kunst­ retning i Europa mellom den manieristiske epoken og rokokkoen, en stil som karakteriseres av dynamisk bevegelse, sterke følelser og selvsikker retorikk. Sti­ len falt omtrent sammen med 1600-tallet, men blomstret langt inn på 1700-tallet i forskjellige områder, ikke minst i SentralEuropa og Sør-Amerika. Ordet brukes også som periodebetegnelse på 1600-tallet generelt, så det er mulig å snakke om «barokktiden», «barokk musikk» og «barokk vitenskap». Brukt på denne måten kan betegnelsen bli forvirrende ettersom kunstnere så forskjellige som Poussin og Pozzo begge blir betegnet som «barokkunstnere». Videre brukes ordet til å betegne visuell kunst fra alle epoker som har særtrekk som ligner dem man for­ binder med barokken på 1600-tallet. For eksempel - den voldsomme bevegelsen og det overdrevne uttrykket i hellenistisk skulptur kan beskrives som «barokk». Det er mulig at ordet skriver seg fra en portu­ gisisk betegnelse på en misdannet perle, og det ble først brukt nedsettende - et adjektiv som betydde grotesk eller ustadig - og denne definisjonen, som enkelte ganger ble utvidet til å omfatte noe tungt og overlesset, er fortsatt gangbar. Men en slik bruk hviler på den foreldete oppfat­ ningen at barokk kunst bare var en deka­ dent avslutning på renessansen. Det er riktig at barokken bygde på det som ble prestert i høyrenessansen som en reaksjon på intetsigende manierisme som preger mye sen 1500-tallskunst, men den var også en dynamisk reaksjon på mot-reformasjonens oppfordring til å avbilde religi­ øse scener med solid realisme og følelsemessig umiddelbarhet. Den begynte i

Roma, og Caravaggio og Carracci-familien var de første store skikkelsene i denne bevegelsen. Den fullt utviklede stilen som er kjent som høybarokken, ble utformet i 1620-årene. Bernini var den fremste eksponenten, og hans Theresas henryk­ kelse i Comaro-kapellet er det mest berømte eksemplet på barokkens trang til å oppnå en overveldende følelsesmessig virkning gjennom arkitektur, maleri og skulptur som virker sammen. Fra Italia spredte stilen seg i forskjellige former - i Flandern dominerte Rubens, den største barokkmaleren, scenen — men stilen slo rot først og fremst i katolske land ettersom protestantene foretrakk en mindre prang­ ende kunst. Se bind 2, side 176 ff.

Barry, James 1741-1806 Irsk maler. Barry fikk hjelp og støtte av statsmannen og kunstfilosofen Edmund Burke som finansierte reisen hans via Paris til Roma i 1765.1 1773 ble han med­ lem av Royal Academy, og i 1782 profes­ sor i maleri. Barrys beholdt sine nyklassisistiske idealer, og han var så opptatt av å

Bacon, Sir Nathaniel: Selvportrett, ca. 1625. Gorhambury Collection (etter tillatelse fra jarlen av Verulam)

heve standarden på HISTOR1EMALERIET i

England at han tilbød seg å male uten honorar The progress of human culture (1777-83) for The Society of Arts i Lon­ don, kanskje den fineste enkeltstående dekorative prestasjon i den STORE STIL av en engelsk kunstner selv om det ikke ble godt mottatt. Barry hadde sterk tro på sin egen genialitet, og hans kompromissløse, stridbare karakter førte til at han ble for­ vist fra akademiet i 1799. Bartolini, Luigi 1892-1963 Italiensk grafiker. Han begynte med etsing i 1914 og etablerte seg som en av Italias fremst EKSPRESJONISTER. Enkelhet i form, eleganse og styrke i streken og dyk­ tig utnyttelse av farvetoner gir de grafiske arbeidene hans en behersket kraft og ver­ dighet.

Baldung: Selvportrett, tegning (detalj), I 502. Basel, Kupferstichkabinett

Bartolo di Fredi dokumentert 1353—97 Den fremste sienesiske maleren i andre halvpart av 1300-tallet etter Barna, som ser ut til å ha influert ham. Det viktigste bevarte arbeidet av ham, freskosyklusen med scener fra Det gamle testamente i Collegiata i San Gimignano (1367), viser imidlertid en interesse for beskrivende realisme slik vi finner den hos Lorenzettibrødrene. Bartolommeo, Fra (Baccio della Porta) 1472/75-1517 Florentisk maler, en av de ledende kunst­ nerne i høyrenessansen. Han fikk sin opp­ læring hos Rosselli, og i 1500 ble han munk i klosteret S. Marco der Fra Angelico hadde arbeidet. Hans tidligste bevarte arbeid, Dommens dag (1499, Museo di S. Marco) er sterkt skadet. Han sluttet med malingen da han ble munk og gjenopptok arbeidet først i 1504 da han begynte på St. Bernards visjon (Firenze, Accademia). Dette er en omarbeiding i høy-renessansestil av et maleri av Filippino Lippi med samme motiv. Alle de utsøkte detaljene hos Lippi er borte til fordel for edle, ideali­ serte mennesketyper iført omfangsrike draperier. Maleriet har likhetspunkter med Perugino i sin ynde og sødme, men figurene er mer solide og klassiske. Etter hvert ble verkene hans enda videre, skik­ kelsene fjerne og i rolig balanse (St. Katari­ nas mystiske bryllup, 1511, Paris, Louvre). Ofte virker maleriene temmelig akade­ miske, men tegningene (han var en pro­ duktiv tegner) er svært levende. Mange kunstnere syntes at Bartolommeos versjon av høyrenessansestilen var lettere å assimi­ lere enn de langt mer personlige arbeidene til Leonardo og Michelangelo, og hans arbeid hadde stor innflytelse, ikke minst på Andrea del Sarto. Se bind 2, side 129.

Baien: Tegning av van Dyck. Trustees of the Chatsworth Settlement

Barry: Selvportrett (detalj), ca. 1780. Dublin, NG i Irland

19

Bartolommeo Bartolommeo Veneto, aktiv i første halvpart av 1500-tallet Italiensk maler som kalte seg -halvt venetiansk og halvt kremoneser». De sig­ nerte arbeidene fra 1502 til 1506 har reli­ giøse motiver, og er stort sett pastisjer av Giovanni Bellini. Senere ser det ut til at han har produsert fasjonable portretter som for eksempel Martinengu (1542) i National Gallery i London.

gotiske maleren og miniatyrmaler i Cata­ lonia. Opptegnelser om hans arbeid skri­ ver seg fra 1 324, og Alfonso 4- av Aragon bestilte miniatyrer hos ham, men få av dem er bevart. Det eneste verk vi vet med sikkerhet at han står bak, er treskedekorasjonene (1 345) i kapellet i S. Miguel i Pedralbes-klosteret i nærheten av Barce­ lona. Dette verket viser tydelig samtidig italiensk innflytelse.

Barye, Antoine-Louis 1796-1875 Fransk billedhugger og maler av dyremotiver. Han var nær knyttet til romanti­ kerne i sitt valg av voldsomme og ekso­ tiske motiver, selv om hans tolkninger av dyrelivet var naturalistiske, lian studerte skulptur før han fikk maleundervisning hos Gros, men var sterkere påvirket av vitenskapelige observasjoner i dyrehagen i Paris. Hans mesterlige skulptur av en Tiger som eter en gavial (Baltimore, Walters Art Gallery) skaffet ham en medalje ved Salonen i 1831 slik at han kunne eta­ blere seg. Selv om han først ble anerkjent i vide kretser etter sin død, viste Barye veien for andre realistiske dyrebilledhuggere. Se bind 3, side 79.

Bassano, Jacopo (Jacopo da Ponte) 1517/183-92 Italiensk maler, den viktigste i en familie av kunstnere. Han fikk opplæring av sin far, Francesco den eldre (ca. 1475— 1539), og bortsett fra en periode som elev hos Bonifazio Veronese i Venezia i 1530årene, arbeidet han i Bassano, byen som han tok sitt navn fra. Hans tidlige stil kommer til uttrykk i hans robuste versjo­ ner av historier fra Bibelen (eksempler i Museo Civico i Bassano), og selv om hans kunst senere ble forfinet under innflytelse av trykk etter Rafael og Parmigianino, beholdt han en viss jordbundethet. I hans modne verker kom det inn manieristiske tendenser, og han utviklet en svært origi­ nal chiaroscuro der røykfargete former dukker frem av det grå mørket i bakgrun­ nen (Hyrdenes tilbedelse, 1568, Bassano, Museo Civico). Hans beste malerier er fulle av skarpt observert levende liv. Som Vasari og andre samtidige merket seg, var han en ypperlig dyremaler, og han bidro til å fremme smaken for bilder der genreinnholdet overtar på bekostning av det tilsy­ nelatende religiøse motivet. Han hadde fire sønner som var malere, Francesco den yngre (1549-92), Gerolamo (1566—1621), Giovanni Battista (15531613) ogLeandro (1557-1622) som fort­ satte hans stil. Se bind 2, side 171.

Basaiti, Marco, aktiv 1496-1530 Venetiansk maler. Hans stil ligger nær opptil Bellinis, men figurene hans er slan­ kere (noe i likhet med Capaccios) med underlig gestikulerende hender og fine, lange fingre. Barnas rop i Zebedee (1510, Venezia, Accademia) er et av hans fineste arbeider. Basaldella, Dinofødt 1909 Italiensk billedhugger. Han har konsen­ trert seg om skulpturer som er bygd opp av en rekke grove former, som regel av jern, og føyd sammen på en tilsynelatende ulo­ gisk måte. Vekten av hver enhet ser ut til å trosse balanse og tyngdekraft. Hans bror Mirko (1910—69) var også billedhugger, og begges verker er populære i De forente stater. Men bedre kjent enn begge disse to er den yngste broren deres som er kjent under fornavnet sitt, Afro. Basawan aktiv 1580 ?-l 600 Mogulmaler, en av de største i Akbarperioden selv om han er hindu av ukjent opprinnelse. Han bidro til Darabnameh (ca. 1580-85, London, BL), Razmnameh (1580-årene, Jaipur, bypalasset) og også Baharistan i Jami (1595, Oxford, Bodleian). Hans arbeid i Darabnameh er kan­ skje det tidligste mogulmaleri som har den fullt utviklete realisme i figurer, arki­ tektur og bakgrunn som skolen arbeidet mot i denne tidlige perioden.

Baschenis, Evaristo 1617-77 Italiensk stillebenmaler. Mesteparten av verkene hans fremstiller musikkinstru­ menter, og på dette området har han ingen likemann. Hans edle og strenge malerier, som røper påvirkning av Caravaggios tidlige arbeider, har en helt annen virkning enn de enklere og mindre intel­ lektuelle stillebenene til samtidige neder­ landske og flamske kunstnere. Accade­ mia Carrara i Bergamo, hjembyen hans, har den heste samlingen av verkene hans.

Baskin, Leonard født 1922 Amerikansk billedhugger og grafiker. Han har beskrevet seg selv som «moralsk realist ■, og figurene hans har, til tross for sin fylde, et fortapt, tragisk preg som kan indikere en bevissthet om Barlachs ekspresjonistiske stil. Hans uhyggelige hybrider som for eksempel Seated birdman (1961, New York, moma), antyder et ritu­ elt fall fra naturens nåde. Bassa, Ferrer ca. 1285/90-1348 Spansk kunstner, den mest fremragende

20

Bastien-Lepage, Jules 1848-84 Fransk maler, hovedsakelig av portretter og scener fra landsens liv. Han var elev av den vellykte akademiske kunstneren Cabanel og ble påvirket i motivvalg av Millet og Barbizon-skolen, men hadde en impresjonistisk palett. Zola beskriver hans arbeid som «Korrigert impresjonisme, tilsatt sødme og tilpasset massens smak», og sentimentalitet ser ut til å være det mest typiske ved verker som Høy kjø~ rere (1877, Paris, Louvre) ogjeanne d’Årc (1879, New York, Metropolitan) som skaffet ham stort ry i samtiden og fikk innflytelse i vide kretser. Batlle-Planas, Juan 1911-66 Argentinsk surrealistisk maler, en av pionerene innen moderne kunst i sitt hjemland. Serien med verker som heter Paranoiiske radiografer, som ble påbegynt i 1937, innledet hans surrealistiske fase som ble etterfulgt av «røde kuler» som regnes til hans beste arbeider. Den såkalte «tibetanske» perioden som fulgte, viste hans interesse for den europeiske utvik­ lingen, særlig verkene til Tanguy og de surrealistiske landskapene til Miro. Han fikk mange etterfølgere i Argentina, blant dem Aizenberg. Batoni, Pompeo 1708-87 Italiensk maler, den mest vellykte i Roma på 1700-tallet. Han var født i Lucca og studerte med Conca i Roma der han utar­ beidet en stil hovedsakelig på grunnlag av Rafael og antikken. Hans første større bestillingsverk var høyaltertavlen i S. Gregorio Magno (1735), men han er best kjent som portrettmaler. Etter at Mengs reiste fra Roma i 1761, hadde han ingen alvorlig konkurrent. Det var nærmest obligatorisk for betydelige tilreisende å la seg portrettere av ham, ofte mot en bak­ grunn av gamle ruiner (General Gordon iført kilt utenfor Colosseum, 1766, Aberde-

enshire, Fyvie Castle). Portrettene hans er enkelte ganger kalde eller pompøse, men de er alltid ekstremt teknisk polerte - og på sitt beste har de stor verdighet og kraft. Batoni ble hjulpet av tre paver og ble konservator for de pavelige samling­ ene. Hjemmet hans var et møtested for Romas sosiale og intellektuelle elite.

som i sin tur ble erstattet i 1930 av arki­ tekten Mies van der Rohe. I 1932 flyttet Bauhaus til Berlin, og ble i 1933 stengt av nazistene. Men idealene fortsatte å øve innflytelse, særlig i De forente stater, der mange av de opprinnelige lærerne, blant dem Moholy-Nagy og Albers, slo seg ned. Se bind 3, sidene 190-191.

Bauchant, André 1873-1958 Fransk maler og handelsgartner. Han stilte første gang ut sine NAIVE bilder i 1921, og i 1928 stilte den tyske kritikeren Wilhelm Uhde ut arbeidene hans sam­ men med verkene til andre naive malere, Bombois, Rousseau, Séraphine og Vivin. Han er best kjent for sine svært detaljerte bibelske, mytologiske og historiske sce­ ner (Gresk dans i et landskap, 1937, Lon­ don, Tate). Se bind 3, side 141 •

Baumeister, Willi 1889-1955 Tysk maler. Etter 1919 utviklet han, etter påvirkning fra Leger, en mekanistisk bil­ ledverden som ofte innbefattet mennes­ kekroppen. Han underviste i typografi, reklametegning og tegning av tekstilmønstre i Frankfurt fra 1928 til 1933. Og i sitt eget arbeid eksperimenterte han med for­ skjellige kontrasterende materialer og teksturer. Han blandet for eksempel sand og sement i oljemaling for å gi overflaten relieffpreg. 1 slutten av 1930-årene ble den figurative tendensen i arbeidene hans erstattet av uttrykksmidler som organiske former og hieroglyfer, delvis lineære, del­ vis plane, og han hentet sin inspirasjon fra forhistoriske hulemalerier (Homage til Jerome Bosch, 1953, Stuttgart, FelicitasKarg Baumeister saml.). Nazistene forbød ham å stille ut, men i 1946 ble han profes­ sor ved Stuttgart-akademiet.

Baudelaire, Charles 1821-67 Fransk forfatter, en av de mest innflytel­ sesrike kunstkritikere på 1800-tallet. Hans maksime, «Det vakre er alltid bisart», kommer til uttrykk i diktningen hans (Les fleurs du mal, 1857) og i hans brilljante kunstkritikk. Her lovpriser han fantasikraften hos Delacroix. Det var mot denne kunstneren at han målte malerne i sin egen generasjon. Men han hadde som ideal at det moderne liv er det rette motiv for kunsten, og det var bare Guys som fikk hans fulle anerkjennelse. Courbet, Daumier, Manet og Millet beundret han, men han syntes at de kom til kort i dette hen­ seende. I hans siste kritiske essay Maleren av det moderne liv (1863) gjorde han seg til talsmann for det kunstige og urbane og for det amoralske ved sann kunst, og dette fikk svært stor innvirkning på Manet og senere på de symboustiske malerne. Se bind 3, sidene 88, 94, 122.

Baugin, Lubin ca. 1610-63 Fransk maler, kjent som «Le Petit Guide» (lille Guido) fordi de små bildene av den hellige familie som han er kjent for, var sterkt påvirket av Guido Reni. Man mener nå at han også malte stillebener, og det beste er Stilleben med sjakkbrett eller De fem sanser (Paris, Louvre) signert «Baugin». Se bind 1, side 73. Bauhaus Tysk arkitektur-, design- og håndverks­ skole opprettet i Weimar i 1919 av arki­ tekten Walter Gropius. Skolens erklærte mål var å gjenforene alle former for kunst­ nerisk aktivitet - skulptur, malerkunst, dekorativ kunst og brukskunst - og inte­ grere dem i faget arkitektur. Bygningen var kunstens fokus, maleri og skulptur var en del av møblementet. Ved å fjerne de konvensjonelle skillene mellom de skjønne kunster og brukskunst, innførte Bauhaus et nytt kunstbegrep basert på håndverk - inspirert av minnet om håndverkerlaugene. Alle studentene skulle derfor gjennomgå et halvt års forkurs der de ble presentert for et studium av materi­ aler, former og teknikker: akademienes atelierer ble erstattet av en rekke verkste­ der (for murmaleri, veving, scenedesign, glassmaleri, metallarbeid) ledet av en Formmeister som arbeidet sammen med studentene. Til tross for den erklærte understrekingen av design og arkitektur var de første uteksaminerte mestrene paradoksalt nok for det meste malere, blant dem Feininger, Itten, Klee, Schlemmer og Kandinskij. Da Bauhaus flyttet til Dessau i 1925-26, beveget tyngdepunktet seg fra den ekspresjonistiske abstraksjo­ nen som Kandinskij og Itten sto for, til konstruktivismen og funksjonalismen til Moholy-Nagy og Albers. Håndverk måtte vike plassen for industriell produksjon. Gropius trakk seg tilbake i 1928 og ble etterfulgt av arkitekten Hannes Meyer,

Bayer, Herbert 1900-1985 Østerriksk kunstner. Han studerte og underviste ved Bauhaus frem til 1928, da han etablerte et grafisk atelier i Berlin. I løpet av 1930-årene gikk han over til å bruke fotomontasjer i oljemalerier, noe som forsterket den surrealistiske effekten som allerede hadde vært et trekk ved arbeidene hans. I 1938 flyttet han til De forente stater og arbeidet i reklamebran­ sjen og som utstillingsarkitekt i New York. Han tegnet for eksempel Bauhausutstillingen i Museum of Modem Art i 1938. Maleriene hans er blitt beskyldt for å være glattslikkede og useriøse ettersom det virker som de tilsetter den modernis­ tiske abstraksjon en uekte «god smak», men hans arbeid som formgiver har hatt stor innflytelse, særlig innen typografien. Bayeu, Francisco 1734—95 Spansk maler, først og fremst husket i dag som svogeren til Goya, som malte et berømt portrett av ham (1795, Madrid, Prado). Bayeu ble født i Saragossa og var knyttet til hoffet i Madrid fra 1763. Han malte fresker i en stil som var påvirket av Mengs og Giamhattista Tiepolo i Sara­ gossa og Toledo, og i de kongelige slott i Madrid - Aranjuez, El Prado og La Granja, og utførte også mange kartonger til gobeliner. De sistnevnte ligner enkelte av Goyas tidlige arbeider, men det er bare Bayeus portretter av ham selv og hans familie som i kraft kommer i nærheten av det svogeren presterte.

Bazaine, Jean født 1904 Fransk kunstner. Han ble utdannet som billedhugger, men begynte å male i 1924 og holdt sin første utstilling i Paris i 1932. Han har benektet at han er en gjennom­ ført abstrakt maler, men siden 1945 har han produsert stort sett non-figurative bilder, mosaikker og glassmalerier. Arbei­ dene hans kan ses i kirkene i Assy og Audincourt og i UNEsæ-bygningen i Paris. Han ga ut Notater om våre dagers malerkunst i 1948. Bazille, Frédéric 1841-70 Fransk maler. Han kom til Paris i 1862 for å studere i Gleyres atelier, og der traff han Monet, Renoir og Sisley. Hans viktigste bidrag til etableringen av den IMPRESIUNA TISKE bevegelsen ligger i maleriene av figu­ rer utendørs, enten i sterkt solskinn eller, som i Kunstnerens familie (1867, Paris, Musée d’Orsay), i lys og skygge. Han ga

Beham hardt tiltrengt økonomisk støtte til Monet og Renoir. Han døde i den fransk-prøyssiske krig, og dermed endte en lovende karriere. Se bind 3, sidene 98-99. Baziotes, William 1912-63 Amerikansk maler, et ledende medlem av NEW YORK-skolen. Fra 1936 til 1941 arbeidet han for federal arts project, først som lærer og siden som maler. I løpet av 1940-årene utvekslet han ideer og tek­ nikker med kunstnerne som etter hvert ble kalt abstrakte ekspresjonister, men bildene hans beholdt et klarere billed­ språk og en mer forsiktig bruk av maling. En interesse for surrealistiske begreper som automatisme og biomorfisme er tyde­ lig i for eksempel Dwarf (1947, New York, MOMA). Se bind 3, side 219. Beale, Mary 1633-99 Britisk portrettmaler. Hun fikk undervis­ ning av Robert Walker, men hennes venn og velgjører Lely hadde den domi­ nerende innflytelsen på hennes prosaiske stil. Hun hadde en stor produksjon, og hun spesialiserte seg på presteportretter og brukte ofte en falsk, utskåret steinoval som bakgrunn (eksempler, London, npg). Hennes karriere er nedtegnet i dagbø­ kene til hennes mann, Charles Beale, en kunstfargehandler.

Beardsley, Aubrey 1872-98 Engelsk illustratør. Hans verk kan opp­ fattes som et sinnbilde på fin-de-siécledekadansen i 1890-årene. Han hadde liten formell utdannelse, og hans stil var svært særpreget. Han formidlet en uhyg­ gelig fornemmelse av ondskap og forfall med en ekstremt sofistikert art nouveaustrek, omhyggelig kontrollerte kontraster i svart og hvitt og en kretsing omkring grotesk og morbid erotikk. Burne-Jones og japanske trykk hørte til kildene hans. Han ble første gang offentlig kjent med illustrasjonene til Malorys Morte d’Arthur (1893) og ble beryktet på grunn av arbei­ dene til et kvartalskrift, The Yéllow Book som han ble kunstredaktør for i 1894 - og også på grunn av illustrasjonene til Oscar Wildes Salome (1894). Sammen med Wilde står han som den fremste skikkel­ sen i ESTETISMEN i England. Til tross for at han døde tidlig på grunn av tuberkulose, hadde han en stor produksjon. Hans ry sank etter at han døde, men nå er han atter svært populær. Se bind 3, side 121. Beaumont, Claudio Francesco 1694-1766 Italiensk maler. Han var den ledende dekorasjonsmaleren i Piedmont på 1700tallet og tilbrakte mesteparten av sitt liv i fødebyen Torino der han arbeidet for den piemontesiske kongefamilien. Men før han ble knyttet til boffet i 1731, hadde han vært i Roma, der han kom i kontakt med Trevisani, og gjennom ham med mange av de franske kunstnerne som besøkte Italia. Beaumonts dekorasjoner, for eksempel de i Palazzo Reale i Torino som er mer preget av elegante effekter enn av dramatisk illusjonisme, står nær­ mere samtidig fransk enn italiensk maler­ kunst.

Beaumont, Sir George Howland 1753-1827 Britisk kunstmesén og amatørmaler av landskaper. Han hadde en vid krets av bekjentskaper blant både forfattere og kunstnere, og hans samling omfattet ver­ ker av Reynolds, Wilson, J.R. Cozens og Girtin foruten gamle mestere som Rubens og Claude Lorrain. Han elsket og malte Lake District og den romerske Campagna, og var en mann med raffinert, men konservativ smak. Han overlot stor­ parten av samlingen sin til National Gal­

lery i London som han var med på å grunnlegge. Beauneveu, André aktiv 1360-før 1403 Fransk billedhugger og maler. Han arbei­ det blant annet for Karl 5., greven av Flandern og hertug Jean de Berri. Hans verker lever videre i figurene på de kon­ gelige gravene i St. Denis utenfor Paris og i enkelte av illuminasjonene i hertugen av Berris bønnebok (Paris, bn). Hans stil, både i skulptur og maleri, er monumental og innvarsler den generelle bevegelsen i retning av naturalisme på 1400-tallet i Nord-Europa. Beccafumi, Domenico ca. 1486-1551 Italiensk maler, den mest oppfinnsomme av de sienesiske MANIERISTENE. Hans stil bygget på de samtidige florentinernes verker, men han sto også i gjeld til det sie­ nesiske fromhetsmaleriet som går tilbake til Duccio. Han likte rike lysvirkninger på de forseggjort sammenflettede lem­ mene til de drømmeaktige figurene. Jom­ fruens fødsel (ca. 1543, Siena, Pinacoteca) er et typisk eksempel, der det levende lyset som kaster sitt skjær over noen av figurene, men lar andre ligge i mørke, skaper en drømmelignende effekt. Se bind 2, side 165. Becerra, Gasparca. 1520-70 Spansk maler og billedhugger. Han fikk sin viktigste opplæring i Roma i kretsen rundt Michelangelo der han assisterte Vasari og produserte tegningene til Valverdes Anatomia (utgitt i 1556). Han vendte tilbake til Spania i 1557 og ble hoffmaler for Filip 2. i 1563 da han begynte på de mytologiske maleriene i taket på slottet El Pardo ved Madrid. Hans berømmelse i samtiden og i noen tiår etter at han døde, skyldtes at han inn­ førte et autentisk og kvalitetspreget romersk MANIERISTISK maleri til Spania da respekten for Michelangelo var på sitt høyeste. Skulpturene på høyalteret i Astorga-katedralen er betydelige arbei­ der.

Becher, Bernhard født 1931 og Hilla født 1936 Tyske kunstnere, mann og kone, som har arbeidet som et team siden 1959 og som har som sitt hovedmedium arkitektonisk fotografi. De er spesielt opptatt av tidlige industrielle byggverk. Fotografier av disse, arrangert i sekvenser, som i bøker eller i direkte og likefremme vertikale/ horisontale ruter (for eksempel Pitheads, 1972-73, London, Nigel Greenwood Inc.) resulterer i et estetisk uttrykk som er typisk for mye av avantgardekunsten, spesielt minimalkunst og konseptkunst fra 1960- og 1970-årene. Beckmann, Max 1884-1950 Tysk maler og tegner, en av de største ekspresjonistiske kunstnerne. Han fikk sin opplæring i Weimar (1900-03), og etter å ha besøkt Paris og Italia, flyttet han i 1904 til Berlin der han ble et vellykket medlem av Sezession og malte dramatiske arbeider i stor målestokk. De forferdelige lidelser han var vitne til som sanitetssoldat under den første verdenskrig, gjorde at han fikk en svært personlig, ekspresjonis­ tisk forvrengt stil som var påvirket av tysk gotisk kunst. Gjennom denne stilen ga han uttrykk for desillusjonen og elendig­ heten rundt seg. Natten (1918-19, Dus­ seldorf, Kunstsammlung NordrheinWestfalen) er en scene med anonym natt­ lig tortur og mord som finner sted på et trangt loft der noe som ligner råtnende kjøtt, gjengis med sykelige grønnfarger. Fra denne tiden var Beckmann bare opp­ tatt av å avdekke tvetydigheten og usik­ kerheten i eksistensen. Han tok på seg

ansvaret som kunstner-seer og brukte sitt eget ansikt som seismograf for å registrere redslene ved samtidige begivenheter i Tyskland og iførte seg ofte rollen som klovn eller konge. På denne måten knyt­ tet han sin kunst til tanken om livet som et barokt teateropptog. Dette temaet ble ytterligere utviklet i serien med ni triptykoner han malte mellom 1932 og sin død. De utgjør moralske uttalelser om aggre­ sjon av alle slag og om individets ansvar for å reagere på den (Avreise, 1932—35, New York, moma). Da han hørte at verker av ham skulle vises frem på nazistenes utstilling med «degenerert kunst» i 1937, emigrerte han til Nederland der han bodde inntil han flyttet til De forente sta­ ter i 1947. Han underviste ved Washing­ ton University i St. Louis fra 1947 til 1949 og flyttet så til New York, der han døde. Se bind 1, side 98; bind 3, sidene 196-197. Bedoli, Girolamo ca. 15001-1569 Italiensk maler, født i Parma. Han kjente sannsynligvis Parmigianino fra ungdom­ men av og ble i familie med ham ved et ekteskap i 1529 da han tok navnet Mazzola-Bedoli. Hans mest betydelige arbeid er Den ubesmittede unnfangelse (ca. 1533, Parma Pinacoteca) som ligner svært på Parmigianinos, men overgår ham i over­ dreven ornamentering og kunstferdigheter. Han fikk mange oppdrag som freskomaler, mest vellykket i katedralen i Parma der han malte Kristus som dommer på den ytterste dag i korbuen - et fint eksempel på MANIERISTISKE dekorative prinsipper.

Batoni: Selvportrett (detalj), 1773-87. Firenze, Uffizi (Alinari)

Bayeu: Portrett av Goya, 1795. Madrid, Prado (Alinari)

Beechey, Sir William 1753-1839 Britisk portrettmaler, muligens elev av Zoffany. Han arbeidet i Norwich fra 1782 til 1787 da han begynte en svært suksess­ rik karriere i London. 1 1793 ble han utnevnt til portrettmaler for dronning Charlotte, og han ble slått til ridder i 1798. Arbeidene hans er elegante, men til dels preget av temmelig liten oppfinn­ somhet.

Beert, Osias ca. 1580-1624 Flamsk maler med blomster og stilleben som spesialfelt. Han arbeidet i Antwer­ pen. De likeframme, nesten naive, arran­ gerte komposisjonene og virtuositeten i gjengivelsen av detaljer foruten overflateteksturen har mye til felles med ver­ kene til Flegel i Tyskland og Floris van Dyck i Nederland. Han er særlig kjent for sine evne til å male østers (Stilleben med østers, Madrid, Prado). Beham, Barthel 1502-40 Tysk maler og grafiker, født i Niimberg og en av Diirers etterfølgere. I 1525 ble han, sammen med broren Hans og Georg Pencz, vist bort fra byen på grunn av sin ytterliggående protestantisme. Han begynte å arbeide ved hoffet til hertug Wilhelm 4- av Bayern og døde under et besøk i Italia. En tydelige italiensk innfly­ telse er til stede i de klassiske detaljene og motivene i mange av tresnittene og stik­ kene hans, og i den glatte finishen i male­ riene som hovedsakelig var portretter (Leonhard Eck, 1527, New York, Metro­ politan).

Beham, Hans Sebald 1500-50 Tysk grafiker. Sammen med broren og Georg Pencz ble han utvist fra fødebyen Niimberg i 1525 på grunn av ytterliggå­ ende protestantisme. Han kom snart til­ bake, men slo seg ned i Frankfurt der han i 1533 lagde betydelige bibelske tresnitt. Hans tallrike små, klart tegnete stikk av religiøse og mytologiske scener og genre scener står i stor gjeld til Dilter, men har også sin egen originale rytme og livlighet.

Beale: Selvportrett, ca. 1665. London, Nrc

Beckmann: Selvportrett i smoking, 1927. Har­ vard, Busch-Reisinger Museum

21

Beljutin Beljutin, Eliy født 1924 Russisk maler. Han var i utgangspunktet sosialistisk-realisti.sk maler, men i 1940årene begynte han å eksperimentere med abstrakt kunst. 1 1954 etablerte han et studio han kalte «Ny virkelighet», der han baserte seg på moderne former og underviste i prinsippene for moderne kunst. Atelieret ble stengt etter påtrykk fra Khrusjtsjov i 1962.

Bell, Clive 1881-1964 Britisk kunstkritiker. Han var nær knyt­ tet til Fry og samarbeidet med ham for å presentere fransk kunst for det britiske publikum i årene før første verdenskrig. Han valgte ut arbeidene til den britiske delen av den andre post-impresjonistiske utstillingen (1912) som omfattet Grant, Gore og Bells kone, Vanessa. Hans mest innflytelsesrike bok, Art (1914), lanserte teorien om SIGNIFIKANT FORM. Se bind 3, side 198.

Bell, Graham 1910-43 Britisk maler. Født i Sør-Afrika og kom til Storbritannia i 1931. Fra 1934 til 1937 arbeidet han som journalist og forfektet senere, i skrift og kunst, en objektiv rea­ lisme som skulle fremstille samtidens samfunn. Etter en kort periode som abstrakt kunstner tidlig i 1930-årene, ble han lærer ved EUSTON ROAD-skolen i 1938. The café (ca. 1937, Manchester, City Art Gallery) er karakteristisk for hans nøk­ terne og nære observasjon av arbeider­ klassens liv.

Bell, Vanessa 1879-1961 Britisk maler og formgiver. Hun var en sentral skikkelse i BfcoOMSBURY-gruppen, gift med Clive Bell og søster av forfatteren Virginia Wolf. Maleriene hennes var påvirket av post-impresjonismen, særlig arbeidene til Gauguin og Matisse. Stud' land Beach (ca. 1912, London, Tate) er karakteristisk for hennes tendens til å bevege seg bort fra realismen i retning av en kulist som bestemmes av form og plan. 11914 malte hun helt abstrakte bilder som kunne minne om Kupka, men hun var ikke varig engasjert i abstrakt kunst, og hennes siste bilder var mer tradisjonelle.

Bella, Stefano della 1610—74 En av de største italienske gravørene. Han var født i Firenze og var utlært gullsmed, men etter påvirkning fra Callot begynte han med etsing. Han arbeidet for det meste for storhertugen av Toscana, men i perioden fra 1639 til 1649 holdt han til i Paris hvor Richelieu var en av mesenene hans. Han besøkte Nederland i 1647 og ble dypt imponert av Rembrandts etsinger. Han var svært produktiv (man kjenner til over 1000 trykk), og han illustrerte mange sider ved samtidens liv i sin elegante, detaljerte stil. En stor samling av tegning­ ene hans finnes på Windsor Castle. Bellange, Jacques aktiv ca. 1600-17 Fransk MANIER1STISK maler, grafiker og dekoratør som arbeidet i grevskapet Lorraine ved hoffet i Nancy. Alt det dekora­ tive arbeidet hans er forsvunnet, og bare to hilder vet man med sikkerhet er av ham - de fremstiller Bebudelsen og befinner seg i Staatliche Kunsthalle i Karlsruhe. Hans ry hviler på etsingene og noen få teg­ ninger som i sin dempede manierisme skiller seg fra Rosso Fiorentino og Parmigianino. De fleste av dem har religiøse motiver og en sofistikert, formell ele­ ganse, men også en gåtefull intensitet som er utpreget personlig. Noen få genremotiver fører ham nærmere hans store samti­ dige Collot som også arbeidet i Nancy.

22

Bellano, Bartolommeo døde før 1496/97 Bronseskulptør fra Padova, antakelig opp­ lært i Donatellos verksted i Padova i 1440årene. Han var sterkt influert av mesterens naturalistiske stil, noe statuetten David (Philadelphia, Museum of Art) viser. Han arbeidet også i Venezia (han konkurrerte uten hellom å få lageColleoni-monumentet) og ble sendt med Gentile Bellini for å besøke sultan Mehmet 2. i 1479-80. I Padova lagde han et dramatisk, naturalis­ tisk relieff av Samson som ødelegger templet til S. Antonio (1483— 84) Bellechose, Henri aktiv 1415-1440/44 Nederlandsk maler, født i Brabant. Han etterfulgte Jean Malouel som maler for hertugen av Bourgogne i Dijon i 1415, og i 1416 er det registrert at han gjorde ferdig en ufullendt altertavle av Malouel, nå kalt St. Denis’ martyrium (Paris, Louvre). Den avrundete naturalismen i de delene han utførte, for eksempel fremstillingen av Gud og bøddelen, står i kontrast til den generelle virkningen av rolig raffinement og eleganse. Bellegambe, Jean ca. 1470/80-ca. 1535 Nederlandsk maler og formgiver som arbeidet i Douai, den gang under spansk overherredømme. Her var han den ledende kunstneren i samtiden. Hans langstrakte figurer og de rike fargene i Til­ bedelsen av treenigheten (ca. 1515, Douaimuseet) er typisk for hans stil. Hans kunstferdige renessansearkitektur, som kanskje ble inspirert av manieristenes arbeider i Antwerpen, overgår ofte tro­ verdighetens grenser.

Belling, Rudolf 1886-1972 Tysk billedhugger. Etter studier i Berlin (1911-12) ble han medlem av NOVEMBERgruppe i 1918. Fra 1920 var han nær knyttet til Archipenko og utviklet gjen­ nom ham en figurativ stil basert på en sammensmelting av kubistiske og futuris­ tiske prinsipper. (Hode, 1923, New York, moma). Fra 1937 til 1966 underviste han ved akademiet i Istanbul. Hans skulptur ble stadig mer ornamental og stilisert, men etter at han hadde slått seg ned i Munchen i 1966, vendte han tilbake til mer eksperimentelle former.

Bellini, Gentile ca. 1429/301-1507 Venetiansk maler, sønn av Jacopo og en eldre bror av Giovanni. Til å begynne med var han mer berømt enn broren, ble adlet av keiseren i 1469 og ble dogens offisielle maler i 1474- Men mange av arbeidene som berømmelsen i samtiden baserte seg på, er forsvunnet. De omfattet dekorasjoner i den store rådshallen i Dogepalasset og erotiske scener for de pri­ vate boligene til sultan Mehmet 2. Disse ble utført da Gentile var utsending ved hoffet i Istanbul fra 1479 til 1481. Et por­ trett av sultanen som ble malt i denne perioden, befinner seg i National Gallery i London. De viktigste av arbeidene hans som er bevart, er store og svært detaljerte panoramer over religiøse begivenheter i Venezia, og de er fulle av rike, anekdo­ tiske detaljer. To befinner seg i Accade­ mia: En prosesjon med relikvier på Piazza San Marco (1496) og Miraklet på Ponte di Lorenz.o (1500). Se bind 2, side 122. Bellini, Giovanni ca. 1430.-1516 Venetiansk maler, sønn av Jacopo og bror av Gentile. Han var den største kunstne­ ren i familien, og i løpet av hans lange, varierte og svært vellykte karriere var det stort sett han som gjorde Venezia til et kunstnerisk sentrum som konkurrerte med Firenze. Det finnes relativt få verker som er sikkert datert, særlig fra den tidlige peri­ oden av hans karriere, men hovedlinjene i

hans utvikling er klar. Han beveget seg fra en skarp, presis gotisk stil som han hadde lært av sin far, til en stil preget av klassisk verdighet og stor malerisk subtilitet, der formen antydes av kontraster i nyanser og farger mer enn med linjer. Hans tegneterdighet ble påvirket av hans svoger, Man­ tegna, og hans flytende oljeteknikk av Antonello da Messina som arbeidet i Venezia i 1475-76. Men Bellinis kunst var svært personlig og i bunn og grunn rolig og kontemplativ. En av hans store prestasjo­ ner var integreringen av figurer og land­ skap slik at landskapet ikke bare fungerer som en behagelig bakgrunn, men aktivt bidrar til å formidle malerens sinnsstem­ ning. Vanligvis er den preget av opphøyd ro, men i Kampen i Getsemane (1460årene, London ng) er det spenningene som er fremherskende, og i Den hellige Frans’ ekstase (1470-årene, New York, Frick) er det gleden som dominerer. Madonna og barnet er hans vanligste motiv, og lykksaligheten og pregnansen i hans variasjoner over dette temaet er det bare Rafael som kommer opp mot. De varierer fra den lengselsfulle lekenheten i «Barberinomadonnaen- (ca. 1490, Glasgow, Art Gallery, Burrell-saml.) til den monumen­ tale storslagenheten i S. Zaccaria-altertavlen (1505, Venezia, S. Zaccaria). Til sitt atelier trakk Bellini de mest lovende venetianske malerne som elever, blant dem Giorgione og Tizian, og han hadde en enorm innflytelse. Selv hadde han nytte av kontakten, for hans kunst fortsatte å utvikle seg helt til siste slutt: Naken kvinne med speil (1515, Wien, Kunsthistorisches), for eksempel, var påvirket av Giorgione, som døde før Bellini. Se bind 1, sidene 48, 82-83; bind 2, sidene 123, 138-139. Bellini, Jacopo, ca. 1400-70/71 Venetiansk maler, far til Gentile og Gio­ vanni og svigerfar til Mantegna. Han besøkte sannsynligvis Firenze sammen med sin lærer Gentile da Fabriano i 1425. I Venezia drev han et blomstrende atelier sammen med sønnene sine, men bare en håndfull malerier av ham er blitt bevart enkle Madonnaer i halvstørrelse som det finnes signerte eksemplarer av i Accade­ mia, Venezia og i Brera, Milano. Madonna med barn og Lionello d’Este (1441?, Paris, Louvre) har et strålende opplyst landskap. Viktigere er hans to skissebøker (London, BM, og Paris, Louvre) som til sammen omfatter over 200 blyanttegninger. Enkelte av dem er bemerkelsesverdige fordi de viser forseg­ gjorte figurgrupper i kompliserte romlige omgivelser som røper en fullstendig inn­ sikt i perspektiv. Hans sønn Gentile arvet bøkene, og han, Giovanni og Mantegna, brukte tegningene som komposisjonsmessige kilder. De berømte bildene Kam' pen i Getsemane av Giovanni og Man­ tegna (begge London, ng), for eksempel, baserer seg helt tydelig på en tegning i skisseboken som befinner seg i British Museum. Se bind 2, side 122.

Belimer, Hans 1903-57 Polsk-fransk maler, grafisk kunstner og billedhugger. Han var født i Schlesien og studerte og arbeidet i Tyskland før han slo seg ned i Frankrike i 1938 der han hadde venner blant surrealistene. Han var fasci­ nert av det erotiske, og er best kjent for sine versjoner av Doll (eksempel, 1936, London, Tate) med forvrengt anatomi og svulmende former som virker svært uro­ vekkende.

Bellori, Giovanni Pietro 1615-96 Italiensk antikvar, biograf og kunstteoretisk-forfatter, en venn av Poussin og Duquesnoy. I 1664 leste Bellori sin Male­ rens, billedhuggerens og arkitektens idé for St. Lukas-akademiet i Roma, og skriftet

ble utgitt i 1672 som et forord til hans Moderne maleres, billedhuggeres ogarkitek' ters lir som er et viktig kildeskrift. Idé var det mest karakteristiske og innflytelses­ rike uttrykk for idealistisk kunstteori på 1600-tallet, og var forløperen for Winckelmanns nyklassiske ideer.

Bellotto, Bemardo 1720-80 Venetiansk landskapsmaler. Hans omhyggelige, detaljerte arbeider lar seg enkelte ganger ikke skille fra bildene til hans onkel og lærer, Canaletto. Han hodde mesteparten av sitt liv borte fra Venezia. Fra 1747 til 1758 og fra 1761 til 1767 var han i Dresden der han ble hoffmaler for Augustus 2., kurfyste av Sach­ sen. Hans Ruiner av dengamle Kreuzkirche, Dresden (1765, Dresden, Staatliche Kunstsammlungen) er en gripende frem­ stilling av følgene av det prøyssiske bom­ bardementet i 1760. Han arbeidet senere i Wien, Munchen, St. Petersburg og Wars­ zawa, der han tilbrakte de siste 12 årene av sitt liv som hoffmaler for Stanislav 2. Bellows, George Wesley 1882-1925 Amerikansk kunstner. Han høstet stor anerkjennelse som akademisk maler og ble innvalgt som den yngste akademiker i 1913. Han var en usedvanlig jovial og liv­ lig mann (opprinnelig var han baseballspiller), og arbeidene hans viser en djerv, pågående holdning til livet. De ble beun­ dret av ASHCAN-skolen som han var knyt­ tet til gjennom undervisningen han fikk av Henri. Hans Cliff dwellers (1913, Los Angeles, County Museum of Art) er et uttrykk for skolens opptatthet av livet til de fattige i New York. Hans berømte malerier av boksere, som for eksempel Stag at Sharky’s (1909, Cleveland Museum of Art), er kraftfulle og realis­ tiske. Bellows identifiserte seg selv i sti­ gende grad med progressive kunstneriske programmer. Han stilte ut sammen med Henris gruppe, Independent Artists, i 1910 og bidro til å organisere Armory Show. Se bind 3, side 204. Benedetto da Maiano 1442-97 Florentinsk billedhugger som ofte samar­ beidet med sin arkitektbror, Giuliano. Han var assistent for Antonio Rossellino før han fikk sin første større bestilling, et alter i et kapell som var tegnet av Giuliano og freskomalt av Ghirlandaio i Collegiata i San Gimignano (ca. 1468-75). Hans bruk av basrelieff-landskap, arkitektoniske omgivelser og uttrykksfulle, men robuste figurer viser innflytelsen fra både Donatello og Ghiberti. Hans mesterverk - som Vasari lovpriste sterkt - er marmorprekestolen med relieffer som fremstiller livet til den hellige Frans, ca. 1472-75 i S. Croce i Firenze. Hans oppdragsgiver Pietro Mellini var motiv for Benedettos alvorlige, men naturalistiske portrettbyste (1474, Firenze, Bargello). I løpet av 1480-årene og tidlig i 1490-årene arbeidet han med relieffer og monumenter for paven i Det hellige hus i Loreto og for hoffet i Napoli.

Beninkunst Kunst i det gamle kongedømmet til det edotalende folket som vanligvis kalles bini og som fortsatt bebor området nord­ øst for Niger-deltaet. Kongedømmet Benin blomstret fra 1200- til 1800-tallet, og de praktfulle bronse- og elfenbengjenstandene er blitt lovprist i Vesten etter at et større antall ble fraktet til London av en britisk ekspedisjon i 1897 (nå bevart i British Museum). Beninkunst er først og fremst en hoffkunst der Oba (kongen) over edofolket feirer sin nedarvete rett til å herske. Hoffet støttet et stort nettverk av handverkslaug - smeder, pottemakere og tre- og elfenbenskjærere. Ifølge legen­ den hentet obaen av Benin en smed fra

Berlin-maleren Ife for å lære sine folk hvordan de skulle støpe hoder av kopperlegeringer (som regel bronse) ved hjelp av CIRE-PERDUEprosessen, og blant de første Benin-skulpturene er forskjellige svært tynne, hule støpte bronsehoder med realistisk preg som ligner dem som finnes i det klassiske IFE. Men til og med på dette tidlige sta­ diet er det allerede tegn til den stilisering som skulle komme til å bli stadig mer dominerende i Benins portretthoder. Fra midten av 1500-tallet finnes en rekke bronseplater som er dekorert med konger, krigere og tjenere i relieff. Etter hvert som kongeriket ble mer organisert og kompli­ sert, ble kunsten tilsvarende ekstrava­ gant, og uttrykket «barokk» er blitt brukt om de siste fasene. Men vitaliteten i den stedegne afrikanske kunsten bekreftes av de travle verkstedene til våre dagers Beninkunstnere. Se bind 2, side 15. Bening, Alexander før 1445-1519 og Simon 1483/84-1561 Nederlandske miniatyrmalere, far og sønn, fra Gent. Alexander sluttet seg til lauget der i 1469, og ble registrert i Brugge i 1486, men reiste senere tilbake til Gent. Simon tilbrakte mesteparten av sitt yrkes­ aktive liv i Brugge og drev det siste store verkstedet der bønnebøker ble illuminert. Hans miniatyrer minner om Memling og van der Goes. Hans datter Lievine Teerlinck (døde etter 1570) malte portrettminiatyrer ved Henrik 8.s hoff i England.

Benner, Gerrit 1897-1981 Nederlandsk maler. Han er selvlært og begynte å male sent, men ble en av Nederlands ledende og mest innflytelses­ rike kunstnere. Hans arbeider er ekspre­ sjonistiske med store, voldsomme former malt i tykk impasto, noe som bringer tan­ kene hen på sider ved naturen i hans hjemtrakter i Friesland. Han har produ­ sert mange serier med tegninger av moti­ ver som sanddyner, fugler og barn, og de har en barnlig enkelhet.

Benois, Alexandre 1870-1960 Russisk maler, kritiker og teatermåler. Han var en av grunnleggerne av WORLD oF ART-bevegelsen, og er hest kjent for sine dekorasjoner til Diaghilevs Ballets Russes der han behandlet kulisser og kostymer som et integrert hele. Det dekorative pre­ get i maleriene hans er analogt med den romantiske virkningen han oppnådde med dempede fargenyanser og pastellskygger til ballettproduksjoner som Les sylphides (1909). På den annen side er hans design til Petroushka (1911) inspirert av­ lyse farger og forenklede, abstrakte møn­ stre fra folkelig kunst. Se bind 3, side 156.

Benovich, Federico 1677-1756 Italiensk maler av dalmatinsk opprin­ nelse. Han var sannsynligvis født i Vene­ zia og fikk opplæring i Bologna under Carlo Cignani. Selv om han tilbrakte storparten av de siste årene av sitt liv i Venezia, ser det ut til at han ble satt mest pris på i Sentral-Europa, og i 1735 ble han hoffmaler for fyrstebiskopen av Bamberg og Wiirzburg. De siste årene bodde han i Gorizia. Arbeidene hans har en mørk, maniert og melodramatisk kvalitet som skriver seg fra Tintoretto. Få venetianske malere tolket hans kunst med en slik vold­ somhet og forvrengning som Bencovich.

Benson, Ambrosius døde i 1550 Nederlandsk maler og portrettkunstner, født i Milano, men arbeidet i Brugge fra 1519. Han tilegnet seg malertradisjonen fra Jan van Eyck og Gerard David, og hans verk domineres av ettertenksomme, hellige kvinner - også i slike åpenbart verdslige scener som Ettermiddagskonserten (Basel, Kunstmuseum). Og hans mest

elegante arbeid, Jomfruen med profeter og sibyller (Antwerpen, Musées Royaux des Beaux-Arts) går direkte tilbake til van der Goes. Han kombinerte en varm palett med glatt modellering og faste kon­ turer, men hans komposisjoner var sjel­ den godt integrert. Landskapene er kopi­ ert etter David og malt av assistentene. Men likevel tilpasset han seg godt franske og italienske markeder og drev en blom­ strende eksportforretning. Benton, Thomas Hart 1889-1975 Amerikansk maler. Han eksperimenterte med synkromisme etter 1914-utstillingen i New York og produserte abstraksjoner som Bubbles (ca. 1914-17, Baltimore, Museum of Art). Men i 1919 hadde han tatt

opp

REGIONALISTISKE

temaer

som

manifisterte seg i slike stiliserte verker som The Lord is My Shepherd (ca. 1926, New York, Whitney). Han huskes best for sine murmalerier, for eksempel American Life (1930-31, New York, New School for Social Research), malt som en satire over det amerikanske samfunn. Hans arbeider har en rastløs energi som skyldes bruken av altgjennomtrengende rytmiske linjer som påvirker ikke Fare menneskene han maler, men også omgivelsene deres. Denne dynamikken påvirket Bentons mest berømte elev, Pollock. Se bind 3, side 206. Bérain, Jean 1640-1711 Fransk dekoratør og tegner. Fra 1682 til sin død virket Bérain ved hoffet til Ludvig 14- der han arbeidet med mange sceneoppsettinger, kostymer og seremonier. Hans arbeid har et mye lettere preg enn mange av hans samtid iges, og han fore­ grep rokokkoens smak på 1700-tallet. Det finnes mange stikk etter hans teg­ ninger.

Bérard, Christian 1902-49 Fransk maler og scenedekoratør, knyttet til NYROMANTIKKEN. Hans fantastiske landskaper har likhetspunkter med arbei­ dene til Dalf, selv om de er mindre uro­ vekkende i sin billedbruk. Han malte også portretter med hypnotisk intensitet (Jean Cocteau, 1928, New York, moma). Berchem, Nicolaes 1620-83 Nederlandsk landskapsmaler født i Haarlem, sønn av Pieter Claesz. Han malte mange motiver i løpet av sin produktive karriere, men åpenbart ikke stillebener som var farens spesialitet. Arbeidene han er mest kjent for, er italianiserte landska­ per, og han står på høyde med Jan Both som den mest populære eksponenten for denne genren. Han var i Italia i 1640årene (sammen med J.B. Weenix som kan ha vært fetteren hans) og muligens igjen i 1650-årene. Han flyttet fra Haarlem til Amsterdam i 1677. Hans stil var preget av mange påvirkninger, men han hadde ingen interesse av vitenskapelig gjengivelse av motivene eller heroisk ide­ alisering. Hans lette, uformelle kunst var særlig populær på 1700-tallet, og kunst­ nere så forskjellige som Watteau og Gainsborough var influert av ham. Hans popularitet blant engelske samlere frem­ går av de mange maleriene i London-galleriene. Dujardin og de Hoogh var blant elevene hans. Se bind 2, side 221.

Berckheyde, Gerrit 1638-98 Nederlandsk landskapsmaler, først og fremst berømt for sine arkitektoniske panoramaer. Han reiste som ung mann sammen med sin lærer og bror Joh (1630-93) til Tyskland og gikk i tjeneste hos Pfalzgreven. 1 likhet med Saenredams bilder er arbeidene hans ofte presise stu­ dier av bypartier fra Haarlem, Haag og Amsterdam, interiører og eksteriører, en­

kelte ganger gjentatt med små variasjo­ ner. Tre panoramaer av hans hjemlige Haarlem finnes i National Gallery i Lon­ don.

Berczy, William von Moll 1748-1813 Kanadisk portrett- og historiemaler. Han arbeidet i Europa som omvandrende miniatyrmaler i 1770-årene, og i 1790 reiste han til England der han studerte arbeidene til Zoffany. I 1805 var han eta­ blert i Montreal som fasjonabel portrett­ maler. The Woolsey family (1808-09, Ottawa, ng), et usedvanlig genremaleri, er utført med nyklassisk presisjon og et romantisk syn på landskapet.

Beechey: Selvportrett (detalj), ca. 1836, London,NPG

Berenson, Bernard 1865-1959 Amerikansk kunstkritiker og kunstkjenner, født i Litauen. Han bodde i Italia mesteparten av sitt liv, og ble akseptert som en ledende autoritet på italienske renessansemalerier. Hans ekthetssertifikater var sterkt ettertraktet av kunst­ handlere. Han hadde kontakt med flere prominente samlere, først og fremst Isa­ bella Stewart Gardner som etter hans råd kjøpte mange av maleriene, blant dem Tizians Europas voldtekt, som nå befinner seg i museet hun opprettet i Boston. Selv om mange av hans attribusjoner av kunstverk ikke lenger aksepteres og hans objektivitet er trukket i tvil, blir Berensons bøker fortsatt lest og brukt av mange. Han testamenterte villaen I Tatti ved Settignano i nærheten av Firenze med en fin kunstsamling og et førsteklasses bibli­ otek med bøker og fotografier, til Harvard University, der han hadde studert.

Bergh, Richard 1858-1919 Svensk maler og forfatter, en av de ledende medlemmene av Konstnårsforbundet. Han studerte i Stockholm og Paris der han var interessert i fransk friluftsma­ len, og han beundret Bastien-Lepage. Landskaper og oppdiktede scener forekom i hans produksjon, men han er best kjent for sine gjennomtrengende portretter av seg selv, sin familie, nære kunstnervenner og forfattere som August Strindberg.

Bell, Vanessa: Portrett av Grant, ca. 1918. London,NPG

Berghe, Fritz van den 1883-1939 Belgisk maler. Hans tidlige malerier, først og fremst portretter, interiører og land­ skaper, er impresjonistiske i stilen. Han oppholdt seg i Nederland fra 1914 til 1920 sammen med de Smet og ble sterkt påvirket av ekspresjonismen og inspirert av polynesisk kunst. Omkring 1926 begynte han å introdusere fantastiske og surrealistiske elementer i den flamske tra­ disjonen til Bosch og Ensor (Genealogi, 1929, Basel, Kunstmuseum). Bergmiiller, Johann Georg 1688-1762 Sør-tysk maler, grunnleggeren av Augsburg-skolen for freskomaling på 1700-tallet. Han ble anerkjent som mestermaler i Augsburg i 1713 og ble en av direktørene ved Akademiet i 1730. Han gjenopplivet tradisjonen med fasademaling i Augs­ burg, og malte altertavler og freskoer (først og fremst i Diessen, 1736) i kirker i Bayern og Schwaben. Holzer var blant elevene hans. Berlin-maleren aktiv ca. 500—460 f.Kr. Athensk RøDFlGUR-vasemaler av Euthymides-skolen. Omkring 300 vaser er til­ skrevet ham, og de er som regel dekorert med en elegant figur i bevegelse på den ene siden, tegnet med en fin, flytende strek på svart bakgrunn. På amforaen i Berlin (Staatliche Museen), som han har fått sitt navn etter, finnes det imidlertid en utsøkt gruppe som består av Hermes, en satyr og en faun som er tegnet bak hverandre.

Bellini, Gentile: Tegning av Giovanni Bellini? (detalj), udatert. Berlin, Staatliche Museen

Berenson: Fotografi tatt ved Villa Palagonia, Sicilia, 1957 (Popperfoto)

23

Berlinghieri-familien Berlinghieri-familien Familie av italienske malere som bodde i Lucca nordøst for Pisa på 1200-tallet. Et krusifiks i Lucca-galleriet signert Berlingeri tilskrives som oftest Berlinghiero Berlinghien, familiens grunnlegger, og et krusifiks i Accademia, Firenze blir også tilskrevet ham. Hans tre sønner Bonaventura, Barone og Marco - var også malere. En St. Frans (Pescia, S. Francesco) av Bonaventura, den mest talentfulle av de tre, er datert 1235 og er sannsynligvis et av de tidligste bildene som fremstiller fransiskanske ideer. Ber­ linghieri-familien hører til de tidligste italienske malerne som er identifisert med navn. Berman, Eugene 1898-1972 Russisk maler. Han flyktet til Paris under den russiske revolusjon og ble knyttet til NYROMANTIKKEN. Han spesialiserte seg på arkitektoniske landskapspanoramaer der han gjorde stemningsskapende bruk av fjernperspektiv på en måte som minner om Chirico. 1 1937 flyttet han til De for­ ente stater der bildene hans fikk et tydeli­ gere preg av surrealistiske fantasier. Foru­ ten maling arbeidet han mye for teatret som kulisse- og kostymetegner. Bermejo, Bartolomé aktiv 1474-etter 1498 Spansk maler og tegner av glassmaleri, aktiv i Aragon og senere Barcelona. Hans tidlige arbeider, der innflytelsen fra nederlandsk og flamsk kunst er tydelig, særpreges av en juvelaktig glans i fargene og hans omhu for detaljerte ornamenter. I senere arbeider dukker det opp en ny visjonshredde: hans berømte Pietå (1490, Barcelona-katedralen) er kraft­ fullt dramatisk og realistisk og avdempet av en rolig poesi og en reell følelse for smerte.

Bernard, Emilie 1868-1941 Fransk maler, forfatter og kritiker. Han kom til Cormons atelier i 1884 og traff der Anquetin, Toulouse-Lautrec og van Gogh. I løpet av vinteren 1886—87 utvik­ let han sammen med Anquetin stilen som er kjent som eWISONNlSME som etterlignet emaljekunstnernes teknikk i bruken av markerte konturer og flate fargeområder. Det symbolistiske preget og den hieratiske anti-naturalismen i hans Bretonske kvin­ ner ved syndsforlatelse (1888, Paris, privat saml.) ble en stimulans for Gauguin, og de to samarbeidet nært i 1888 og 1891. Senere, etter en kortvarig tilknytning til Nabiene, ble han stadig mer inspirert av Cézanne og den monumentale klassisismes tradisjon. Se hind 3, side 120.

Berni, Antonio født 1904 Argentinsk maler. Han studerte i Paris under Lhote og Friesz før han i 1931 reiste tilbake til Buenos Aires der han grunnla bevegelsen Ny Realisme som tok sikte på å etablere malekollektiver. 1 1932 utførte han sammen med Siqueiros en rekke murmalerier i Buenos Aires. Hans tidlige arbeider viser innflytelsen fra det meta­ fysiske maleri. Senere arbeidet han hovedsakelig som grafiker.

Bemini, Gianlorenzo 1598-1680 Italiensk billedhugger, arkitekt, maler, skuespillforfatter og teatermåler, den dominerende skikkelsen i BAROKKEN i Roma. Han gikk i lære hos faren, Pietro (1562-1629), en svært dyktig manieristisk billedhugger (St. Johannes Døperen, 1616, Roma, S. Andrea della Valle), og utviklet en stil preget av dyp følelsesmessig innsikt, dynamisk energi og forbløffende teknisk virtuositet. Han ble oppsiktvek­ kende raskt moden, og hans tidlige karri­ ere blomstret under beskvttelse av kardi­

24

nal Scipione Borghese. For ham utforte Bemini en rekke legemsstore statuer mel­ lom 1618og 1625 (Roma, Borghese-galleriet), noe som skaffet ham ry som den ledende kunstneren i samtiden. Da Maffeo Barberini ble valgt til pave som Urban 8. (1623), ble Bemini i praksis den kunstne­ riske diktator i Roma. Til Peterskirken tegnet han baldakinen (1624-3 3) og laget St. Limginus (1629- 38) i dobbel legems­ størrelse som klart viste hvor overlegen han var i forhold til andre ledende billed­ huggere i samtiden - Bolgi, Duquesnoy og Mochi - som lagde tilsvarende figurer til de andre tre veggfeltene. Men den neste paven, Innocent 10. (1644-55), hadde liten sympati for kunstneren som hadde gjort så mye for hans forhatte forgjenger, og Algardi ble hans favorittbilledhugger, slik at Bernini fikk friere hender til å påta seg private oppdrag, blant annet sitt mest berømte arbeid, Cornaro-kapellet med St. Teresas ekstase, 1645-52, i S. Maria della Vittoria, en triumf for barokkens sammen­ smelting av kunstartene. I 1655 begynte han å arbeide i Peterskirken igjen og teg­ net to av sine mest ambisiøse arbeider, Cathedra Petri i korbuen (1656-66) og den enorme Piazza (1656-67). Han reiste til Paris i 1665 for å tegne østfronten på Louvre for Ludvig 14-, men planene hans ble aldri utført, og han vendte tilbake til Roma uten å ha fullført annet enn en portrettbyste (1665, Paris, Louvre) av kon­ gen. Som portrettbilledhugger var han (og er) uovertruffen og var like dyktig med de mest storslagne offentlige bestillingsverker som med intime arbeider som for eksempel portrettet av hans elskerinne Constanza Buonarelli (ca. 1635, Firenze, Bargello). 1 sine siste år utviklet han et svært person­ lig, mer åndelig preget uttrykk (Den velsig­ nede Lodovica Albertoni, 1671- 74, Roma, S. Francesco a Ripa). Med sine hygninger, fontener og andre statuer satte Bernini dypere spor etter seg i Romas ansikt (nes­ ten alle arbeidene hans finnes der) enn noen annen kunstner i noen annen by. Han malte hovedsakelig som en avveks­ ling for sin egen del (det finnes flere selv­ portretter), men noen få malerier som utvilsomt skriver seg fra ham, er av høy kvalitet (S.S. Andreas og Thomas, 1627, London, ng). Han engasjerte også malere til å arbeide på grunnlag av sine tegninger som for eksempel i Cornaro-kapellet, og ideene hans påvirket andre malere, ikke minst Gaulli. Med sin energi, virtuositet og åndelige overbevisning er Bernini den arketypiske harokkunstner. Se bind 1, sidene 92, 173, 180; bind 2, sidene 188-191.

Bernward fra Hildesheim, død 1022 Tysk geistlig, abbed ved benediktinerklosteret i Hildesheim i Sachsen fra 993 til sin død og dessuten en betydelig kunstoppdragsgiver i den ottonske perioden. Bernward skal selv ha vært kunstner, men man kjenner ikke til noen verker fra hans hånd. Til St. Mikael-kirken i Hildesheim (påbe­ gynt i 1001) bestilte han de berømte bronsedørene (ferdig 1005) som nå befinner seg i Hildesheim-katedralen. Det innebar at iTRE-PERHUE-støpingen dukket opp igjen. Den var praktisk talt ikke anvendt siden Karl den stores tid. 1 katedralen finnes også det andre store, eksisterende verket han bestilte, en bronsesøyle til påskefest-lyset. Den livlige figurstilen som preger begge, er sterkt knyttet til karolingisk tradisjon. Det gjelder særlig søylen med scener arrangert i et ubrutt bånd som på Trajan- eller Mark Aurel-søylene i Roma; begge røper en sterk bevissthet om klassiske forbilder. Det finnes flere arbeider fra hans tid i katedralskattkamret i Hildesheim. Se bind 2, side 69.

Berri, Jean, Duc de 1340-1416

Yngste bror av Karl 5. av Frankrike og en av de mest ødsle og innflytelsesrike mesener i sin tid. Hans umettelige trang til vakre ting strakte seg fra smykker til slott, men han er mest kjent for sin manuskriptsamling. Den mest berømte delen er Les Tres Riches Heures du Duc de Berri (Chantilly, Musee Condé), illuminert av Limbourg-brødrene. Se bind 2, side 89.

Berrocal, Miguel-Ortiz født 1933 Spansk billedhugger. Storparten av arbei­ dene hans er i bronse som han polerer til en svært blank overflate. De er alltid basert på den menneskelige torso (Benjamin-torsoen, 1961, Rotterdam, Boymans Museum). Ofte består skulpturene hans av separate elementer som kan tas fra hveran­ dre og settes sammen igjen slik at tilskue­ ren kan betrakte arbeidet bit for bit. Størst innflytelse på stilen hans har spansk barokk, Picasso og surrealismen. Han har undervist i skulptur i Tyskland og bor for det meste i Paris og Italia, og han har et støperi i en borg i nærheten av Verona. Berruguete, Aionso ca. 1480/90—1561 Spansk billedhugger og maler, sønn av Pedro. Han var den ledende billedhugger i keiser Karl 5.s regjeringstid. Han var keiserens hoffbilledhugger og -maler. I likhet med faren reiste han til Italia, og det er registrert at han befant seg i Firenze kort tid etter 1504-1 1517 var han tilbake i Spania og var blant de første som intro­ duserte en stil basert på italiensk høyrenessansekunst. Han utviklet en individu­ ell, svært følelsesbetont stil der han brukte noe av den tidlige italienske manieristiske forvrengningen av formen, et uttrykk for den voksende mystisismen i hans hjemland. Det kanskje mest prakt­ fulle verket hans befinner seg i Toledokatedralen, nemlig relieffene i korstolene (fra 1541; utført sammen med den for­ holdsvis tradisjonelle Bigarny) og den store Forklarelsen på berget der El Greco må ha sett en beslektet ånd.

Berruguete, Pedro aktiv 1477-1 503 Spansk maler ved Ferdinand og Isabellas hoff. Han identifiseres med «Pietro Spagnuolo» som arbeidet i Urbino i Italia i 1470-årene, og det berømte portrettet av Federigo da Montefeltro og hans sønn (ca. 1477, Urbino, Galleria Nazionale delle Marche) er nesten sikkert av ham. I 1482 vendte Berruguete tilbake til Spania, og de senere maleriene hans, for eksempel altertavlen av St. Thomas Aquinas (Avila, Santo Tomas) kombinerer monumentalitet med en sans for fortellende detaljer. Han var den første spanske male­ ren som på en vellykket måte smeltet sam­ men realistisk fremstilling i spansk-nederlandsk tradisjon med renessansestilen. Se bind 2, sidene 97, 112.

Bertholle, Jean 1909-70 Fransk maler. Under påvirkning av Bissiéres undervisning ved Académie Ranson i Paris kastet han vrak på sin tidligere interesse for surrealismen til fordel for en mer abstrakt stil. Composition (1955, Paris, Musée d’Art Moderne) viser hans typiske bruk av svart og blått og en gitteraktig komposisjonsstruktur. Berthon, George Théodore 1806-92 Kanadisk portrettmaler, født i Wien. Han underviste og studerte en kort tid i Eng­ land før han emigrerte til Toronto i 1837. Konservative, offisielle portretter av offentlige dignitærer (hovedsakelig i Ontario Government Collection, Toronto) utgjør hoveddelen av hans produksjon, men han er bedre kjent for sine familieportretter, ikke minste The three Robinson sisters (1846, Toronto, Art Gallery of Onta-

rio), som utstråler et sofistikert raffine­ ment som minner om Reynolds. Bertoia, Jacopo (Jacopo Zanguidi) 1544-74 Italiensk maler, født i Parma. Han tilegnet seg Parmigianinos stil, og eksellerte i opp­ finnsomme fantasier i freskene han malte i Sala del Bacio i Palazzo del Giardino i Parma (1566-7 3). Fra 1568 begynte han å dele sin tid mellom Parma og Roma, og malte i en mer høytidelig stil Pasjonssyklusen i Oratorio del Gonfalone i Roma. Den ble fullført av andre manierister ettersom kardinal Alessandro Farnese insisterte på at Bertoia skulle utsmykke Farnese-slottet i Caprarola, et arbeid som la beslag på malerens siste år (1569 og 1572-74). Bertoldo di Giovanni ca. 1420—91 Florentisk billedhugger, elev av Donatello, Michelangelos lærer og konserva­ tor ved Lorenzo de’Medicis samlinger. Han skaffet seg en betydelig posisjon da han fullførte Donatellos bronserelieffer i S. Lorenzo i Firenze, men han er mest kjent for sine Slag-relieffer i bronse (ca. 1480-90, Firenze, Bargello). Desammenslyngete figurene av menn og hester er basert på en svært gammel sarkofag i Campo Santo i Pisa, og det er ingen tvil om at Bertoldos arbeid i sin tur inspirerte Michelangelos Kampen mellom lapithene og kentaurene (ca. 1492, Firenze, Casa Buonarroti).

Besnard, Albert 1849-1934 Fransk maler. Han tilbrakte fire år i Italia etter at han hadde vunnet Prix de Rome i 1874- Senere besøkte han London, der han hadde omgang med den pre-rafaelittiske malerkretsen, men mer avgjørende for hans kunst var impresjonistene. Han blandet deres fargebruk med korrekt akademisk teg­ ning, og skapte en stil som viste seg å bli svært populær og skaffet ham mange offi­ sielle æresbevisninger. Arbeidene hans varierte fra portretter (Mme Roger Jourdain, 1886, Nice. Musée des Beaux Arts) til store dekorative arbeider som taket i Comédie Franyaise, Paris, som han malte i årene 1905-13. Bettes den eldre, John aktiv 1531 —før 1576 Britisk maler og grafiker (tresnitt), første gang registrert i 1531. Han er muligens den «IB» som signerte kanten på tittel­ siden til William Cunninghams bok Cosmographical Glasse (1559). Rundt arbei­ det Portrait of a man (signert og datert 1545, London, Tate) kan en håndfull arbeider grupperes. De er sterkt påvirket av Holbein som Bettes den eldre kan ha samarbeidet med, uten at det er mulig å fastslå dette med sikkerhet.

Beucklaer, Joachim ca. 1530-1573/74 Nederlandsk maler født i Antwerpen, der han ble medlem av malernes laug i 1560. Han var elev av sin onkel, Aertsen, og delte hans sans for å avbilde religiøse begivenheter på kameer som ble plassert på paneler som var dominert av genrescener og stillebener (Kristus i huset til Maria og Martha, 1565, Brussel, Musées Royaux des Beaux-Arts). Men stilen hans var stort sett adskillig mer lineær enn onke­ lens. Beuys, Joseph 1921-86 Tysk kunstner som fikk stor innflytelse på den tyske (og man kan si europeiske) avantgarden i 1970-årene. Han spredte sine ideer delvis gjennom sin undervis­ ningsstilling ved Dusseldorf-akademiet, som han ble oppsagt fra i 1972, men også på en lang rekke andre måter. Hans ry må i seg selv regnes som en av hans vesent-

Bihzad ligste kunstneriske prestasjoner. I 1943, da han var flyger i Luftwaffe, ble han skutt ned over Krim, og de lokale tatarene som reddet han, brukte fett og filt for å holde ham varm. Disse to stoffene kom til å spille en betydelig rolle i hans personlige mytologi, og det samme gjorde kopper som for eksempel er brukt i Fond IV/2 (2. versjon, 1970-74, Krefeld, Kaiser Wil­ helm Museum). Hans «Fonder» eller «Fundamenter» opptrådte i bokstavelig og metaforisk forstand som batterier, og det sentrale i Beuys kunst er kanskje å skape og forstå energi. Blant hans mest berømte «Aksjoner» var Hvordan man skal forklare bilder for en død hare (1965) der ansiktet hans var dekket av honning og bladgull, og Coyote (1974) en ukelang dialog med en levende coyote i New York. Det vrimler av alkymistiske og mys­ tiske referanser i Beuys arbeid ettersom han trodde at vitenskapelig positivisme ikke er i stand til å gjøre noe med men­ neskets nåværende prøvelser og miljøet. Hans karriere er bemerkelsesverdig ved det idealistiske alvor han har lagt for dagen i arbeidet for å nå sitt mål - en full­ stendig revolusjon og gjenoppbygging av den menneskelige bevissthet med kuns­ ten som katalysator. Se bind 3, side 243.

Bevan, Robert 1865-1925 Britisk maler. Han studerte i Paris og arbeidet i Pont-Aven i 1890-årene. Maleriene fra denne perioden reflekterer påvirkningen fra Bernard og Gauguin, og etter at han slo seg ned i London i 1900, fortsatte hans arbeider å røpe virkningen av divisjonismen og gruppen Les Nabis.

Bhuvaneshvara Tempelby i provinsen Orissa i det østlige India, viet guden Shiva. En gang i tiden hadde den omkring 700 templer som var bygd rundt en hellig innsjø mellom 600og 1100-tallet. Templene som er bevart, varierer fra små kapeller til det mektige Lingaraja-templet (første halvdel av 1000-tallet) som dominerer hele byen. Det typiske orissanske templet består av helligdommen som er anbrakt på et tårn med som regel firkantet grunnplan og runde hjørner med en forsamlingshall i fronten og et pyramideformet tak som består av horisontale skift. Skulpturene som pryder tempelveggene i Bhuvanes­ hvara forandret karakter fra en kraftfull post-gupta skulpturstil til det raffinerte formspråket fra 1100-tallet som er prakt­ fullt avstemt etter arkitektoniske detaljer og dekorasjoner. Se bind 3, side 18.

Bianchi, Mosé 1840-1904 Italiensk maler fra Lombardia som var knyttet til scapigliati. Han var svært allsi­ dig og forsøkte forskjellige genrer og medier, også freskomalerier. Hans gjengi­ velser av korgutter, for eksempel Tilbake­ komsten fra festen (1887, Milano, Galleria dArte Moderna), var svært populære, men han er på sitt beste i havstudier som han utførte i Chioggia sent i 1870-årene og i scener fra Milano og Monza (Snø i Milano, ca. 1895, Milano, Galleria d’Arte Mode­ ma). De er malt etter naturen og represen­ terer umiddelbare impresjoner av lys og atmosfære. Selv om han var berømt i 1870og 1880-årene, døde han i fattigdom.

Han var en grunnlegger av CAMDEN TOWN-

Bibiena-familien

gruppen, og var mindre interessert i byen som motiv enn i det landlige. Han likte spesielt scener med hester som han malte i kremaktig gult og purpur. Det finnes flere eksempler på arbeidene hans i Tate Gallery i London.

Italiensk familie av QUADRATUR1STI og tea-

Bewick, Thomas 1753-1828 Britisk grafiker (tresnitt). Han tilbrakte storparten av sitt liv i Newcastle upon Tyne der han hadde en blomstrende geskjeft. Hans første selvstendige arbeid skriver seg fra slutten av 1760-årene, men han skapte seg et navn med A General History of Quadrupeds (1790) og fulgte opp med A History of British Birds (2 bind, 1797 og 1804). Bewick gav nytt liv til tre­ snittet og omdannet det til en effektiv prosess for fine bokillustrasjoner. Han hadde betydelige tekniske ferdigheter, men hans suksess lå delvis i å benytte seg av enkle, djerve kontraster i nyanser uten å gjøre forsøk på å bevege seg ut over mediets begrensningen Sammen med skarpe observasjoner av landsens liv og en sikker dekorativ smak, sørget dette for at arbeidene hans har fått varig populari­ tet. Se bind 1, side 166.

Beyeren, Abraham van 1620/21-90 Nederlandsk stillebenmaler. Han var født i Haag og bodde i forskjellige byer i Neder­ land. Til slutt slo han seg ned i Overschie i 1678. Til å begynne med spesialiserte han seg på fisk, men, i likhet med sin sam­ tidige Kalf, konsentrerte han seg senere om det overdådige bankett-motivet, selv om han også malte vanitos-motiver, blom­ sterstykker, stillebener med dødt vilt og et og annet marinemaleri. Det majestetiske Stilleben med hummer og kalkun (Oxford, Ashmolean) er et sent arbeid og er repre­ sentativt for bruken av kraftige farger som gløder mot en mørkere bakgrunn. Han var ikke særlig kjent mens han levde, men betraktes nå som en av de største av de nederlandske stillebenmaleme, og det spesielle maleriske grep skiller ham fra de fleste av hans samtidige. Se bind 1, side 72; bind 2, side 233.

termalere fra Bologna. Kjent var brødrene Ferdinando (1657-1743) og Francesco (1659-1739) og Fernandos sønner, Giuseppe (1696—1757) og Antonio (1700— 74)- Deres forseggjorte og pompøse stil, som ble utfordret av en lettere stil som Colonna sto for, fikk fotfeste i SentralEuropa. De arbeidet i Wien, Dresden, Bayreuth og andre steder.

Bicci diLorenzo 1373-1452 Florentinsk maler, far til Neri di Bicci. Den faste modelleringen og den obser­ vante fortellerevnen i de tidlige arbei­ dene hans ble påvirket av Agnolo Gaddi. Senere dukket det opp en mer flytende, lineær internasjonal gotisk stil med ele­ gante figurer, pittoreske detaljer og over­ drevne farger på små predellapaneler, som for eksempel den vakre Scener fra St. Nikolas’ liv (1433, Oxford, Ashmolean og New York, Metropolitan). Men de større altertavlene hans har en tendens til å følge foreldete 1300-tallsmønstre. Biddle, George 1885-1973 Amerikansk maler med en sterk sosial­ realistisk legning. Han studerte i Miinchen og Paris og ble påvirket av Velazquez, Degas og Cassatt. Freskene hans til justis­ departementet i Washington D.C., som førte til politiske kontroverser i samtiden (1935), oppviser en solid realisme og er muligens inspirert av de meksikanske muralmalerne Rivera og Orozco. Biddle bidro til å overtale president Roosevelt til å gi offentlig støtte til kunsten i 1933.

Biedermann, Charles født 1906 Amerikansk kunstner. Fra slutten av 1930-årene laget han fargete geometriske relieffer, og hevdet i sin bok Art as the Evolution of Visual Knowledge (1948) at slike arbeider representerte det nødvendige skritt videre fra Mondrians malerier. Selv om han ikke vant stor anerkjennelse i Amerika, fikk tankene hans stor innvirk­ ning på britiske konstruktivister som for eksempel Victor Pasmore og Mary Martin.

Biedermeier Stilretning innen maleri, møbler og hånd­ verk som var fremherskende i Østerrike og Ty skland i perioden fra slutten a v N apoleonskrigene (1815) til «revolusjonsåret» (1848). Navnet er hentet fra den komiske skikkelsen Gottlieb Biedermeier som forekom i den satitriske publikasjonen «Fliegende Blatter» (Flygeblad). Han er prototypen på den lille, ærlige, småbor­ gerlige mannen som er rolig og selvtilfreds, men også enkel og upretensiøs. Den typen malerier som appellerte til den sam­ funnsklassen han representerte, var inte­ riører, portretter og landskaper som var fremstilt med pedantisk konsentrasjon om detaljer og total mangel på heroisk handling og følelser. Waldmuller var den typiske biedermeier-kunstneren, og andre ledende eksponenter var Daffinger og Spitzweg. Selv om benevnelsen egentlig bare kan brukes i Østerrike og Tyskland, er den ofte brukt om kunst fra andre områ­ der, for eksempel Danmark, der Købke var den fineste representanten.

Bergh: Selvportrett (detalj). Privat saml. (Stockholm, Nationalmuseum)

Bierstadt, Alfred 1830-1902 Amerikansk landskapsmaler. Han var tyskfødt, men vokste opp i Amerika. 1 1853 vendte han tilbake til Tyskland for å studere ved akademiet i Dusseldorf. Han reiste i Tyskland og Sveits og til­ brakte en vinter i Roma før han i 1857 returnerte til Amerika. Bierstadt er mest kjent for sine storslåtte tolkninger av det amerikanske landskap som hører til de fineste maleriene i ROCKY MOUNTAlN-skolen (Thunderstorm in the Rocky Mountains, 1859, Boston, MFA). Bigamy, Felipe, 1470-årene?-1543 Billedhugger og arkitekt fra Bourgogne, også kalt Felipe de Borgona. Han var aktiv i Spania fra 1498 da han fikk bestilling på de tre steinrelieflene til høyalteret i Burgos-katedralen. Utskjæringene viser itali­ ensk innflytelse, særlig den realistiske behandlingen av menneskeskikkelsen, men stilen er fundamentalt gotisk. Bigarny samarbeidet med Alonso Berruguete i Toledo og med Diego de Siloé i katedra­ lene i Granada og Burgos. Hans fine grav­ kammer i Canon Lerma (1524, Burgoskatedralen) viser Siloés innflytelse.

Bigot, Trophime aktiv ca. 1620-40 Fransk CARAVAGGISTISK maler. Ved hjelp av stilistiske kriterier har man søkt å fastlå hvilke bilder han har malt, men fortsatt er det uenighet om denne male­ ren. Han konsentrerte seg om skumringsbilder på Honthorsts maner, og før Bigot ble lansert som mannen bak maleriene som nå tilskrives ham, ble de kalt «skumringsmesterens» verker. Motivene hans er ofte uvanlige (Lege veier urin, Oxford, Ashmolean). Etter en tidlig karriere i Roma ser det ut til at han har slått seg ned i nærheten av Aix-en-Provence, men det har skjedd en sammenblanding med en annen maler med samme navn (sannsyn­ ligvis faren, født i 1579) som arbeidet i dette området i 1630-årene, men i en ikke-caravaggistisk stil.

Bihzad Ustad Kamal al-Din ca. 1455-1533/35 Persisk eller østtyrkisk maler som hoved­ sakelig arbeidet i Herat. Som foreldreløs ble han oppfostret av Mirak Naqqash, og de første mesenene hans var Mir Ali Shir Navai og sultan Husayn Bayqara. Etter Herats fall flyttet Bihzad til Tabriz og hof­ fet til sjah Tahmasp, kanskje i 1514, og i 1522 ble han utnevnt til leder for biblio­ teket. Qasim Ali, Shaykh Zaden, Aqa Mirak og Muzaffir Ali er nevnt som ele­ vene hans, og et betydelig antall manuskriptillustrasjoner og enkelttegninger er tilskrevet denne mesteren - enkelte

Bemini: Selvportrett, ca. 1625. Roma, Galleria Borghese (Scala)

Beuys: Fotografi av David Montgomerey/ The Sunday Times

Bevan: Selvportrett, 1913-14- London, NPG (Anthony d’Offay Gallery)

25

Bildeplan åpenbart feilaktig. Udiskutable signatu­ rer finnes i Bustanfra 1488 (Kairo, Nasjo­ nalbiblioteket), og et sent bilde kan være Pir og ungdom (1524, Washington, Freer). Bihzads arbeid blir betraktet som høyde­ punktet i persisk miniatyrmaleri. De har­ moniske komposisjonene kombinerer enkelhet med mangfold, ro med dyna­ mikk og presisjon i linjer med renhet i far­ gene. Se bind 3, side 27. Bildeplan Overflaten på et bilde, planet som det illusoriske rom som oppstår på grunn av at perspektivet trekker seg tilbake fra eller med enkelte trompe 1’oeil-virkninger stiger frem fra.

Bill, Max født 1908 Sveitsisk maler, tegner, billedhugger og forfatter, født i Winterthur. Han under­ viste i tegning og arkitektur ved Bauhaus fra 1927 til 1929, og i begynnelsen av 1930-årene var han et prominent med­ lem av ABSTRACTlOH-CRÉATION-gmppen. Størst innflytelse på arbeidene hans hadde Bauhaus og De Stijl-estetikerne. Maleriet og skulpturen hans er non-figurativ og opptatt av forholdet mellom est­ etikk og matematiske teorier (Uendelige flate, bronse, 1953—56, Antwerpen, Middelheim Museum). Bingham, George Caleb 1811-79 Amerikansk maler, oppvokst i Missouri, der livet ved elven ble hans favoritttema. Han studerte jus og teologi, ble læregutt hos en møbelsnekker og malte skilt før han begynte på Pennsylvania Academy of Fine Arts i 1838. Senere stilte han ut genrescener i New York, malte portretter i Washington og kom tilbake til Missouri, der han ble valgt inn som medlem av den lovgivende forsamling. Den mest vellykte perioden hans var 1845-55 dahan utførte de presist malte, drømmeaktige scenene fra elvelivet som navnet hans som oftest assosieres med (Pelshandlere på vei nedover Missouri, 1845, New York, Metropolitan). Han studerte i Dusseldorf 1856—58, men mistet senere friskheten i genrebildene sine og den klare, romantiske kvaliteten i elvelandskapet. Se bind 3, side 69.

Biomorf form Abstrakt form som skriver seg mer fra organiske enn geometriske figurer og sna­ rere er krumme enn lineære. Slik Arp og Moore utviklet dem, antydet hiomorfe former for det meste natur og organiske prosessser. Brancusis forenklinger, for eksempel av hoder eller fugler, var mer konkrete enn f.eks. Arps.

Birolli, Renato 1906-59 Italiensk maler. I 1938 grunnla han sam­ men med Guttuso og andre den anti-fascistiske gruppen Corrente i Milano. Hans interesse for kunstnerens rolle i samfun­ net fikk stor innflytelse på andre moderne italienske kunstnere, særlig de som var knyttet til FRONTE Nuovo DELLE ARTI som han opprettet i 1947. Arbeidet hans vari­ erte tra post-impresjonismen i 1930årene via Paris-skolen til en senere stil der figurative elementer er gjenstand for ekspresjonistiske omforminger på gren­ sen til abstraksjoner. Bishn Das aktiv ca. 1590-1640 Indisk mogul-kunstner. Som ung bidro han og en maleronkel med et maleri til det nå spredte Babunameh (ca. 1590, London. V&A). Hans første hovedverk finnes i Salim Anvar-i Suhayli (1604-10, London, BL). Da keiser Jehangir besteg tronen i 1605, ble Bishn Das en raskt stigende stjerne i det keiserlige atelier. Han ble først og fremst verdsatt som portrettmaler, og ble sendt til sjah Ahbas ved ambassa­

26

den i Isfahan (1613-20) for å lage portret­ ter av sjahen og adelsmennene hans. Disse portrettene kjenner vi nå for det meste fra kopier. Det ser ut til at han talt i unåde under sjah Jahan (1627—58) og arbeidet utenfor det keiserlige atelier. Bishop, Isabel 1902-88 Amerikansk sosial-realistisk maler. Hovedmotivet hennes er bylandskapet og dets skiftende figurer, og fokus er som oftest det omskiftelige livet omkring Union Square i New York (Waiting, 1938, New Jersey, Newark Museum). Bissier, Julius 1893-1965 Tysk maler. Stort sett selvlært. Han begynte å male først etter første verdens­ krig. Frem til omkring 1927 malte han i en realistisk stil som sto i stor gjeld til Neue Sachlichkeit, men dette året traff han sinologen Ernst Grosser fra Freiburg. Gjennom ham oppdaget han kinesiske hieroglyfer og kalligrafi. Dette førte til at han utviklet sitt eget kalligrafiske språk med symbolske figurer og naturlige for­ mer på grensen til det abstrakte — omfor­ met til symboler på hitre opplevelser i hans eget liv (Rede i tornebusken, 1938, Dusseldorf, Kunstsammlung NordrheinWestfalen). Bissiére, Roger 1888-1964 Fransk maler som i kortere tid arbeidet i et kubistisk formspråk etter møtet med Braque omkring 1922. Fra 1925 til 1938 underviste han ved Académie Ranson i Paris, der han sterkt påvirket elever som Le Moal, Bertholle og Manessier. 1 1939 fikk han en øyelidelse og flyttet til Boissierette der han laget treskjæringer og patchwork-gobeliner. Han begynte å male igjen i 1945, og gjennomgikk i 1948 en vellykket øyeoperasjon. Grått og fiolett (1957, Musée de Luxembourg) er typisk for hans senere stil som ble sterkt påvirket av Klee. Henvisningene til virkeligheten forsvinner under en gitteraktig komposisjonsstruktur iblandet flekker med kraf­ tige farger.

Bitumen Kraftig, brunt pigment som ligner tjære og som aldri tørker helt. At dette farge­ stoffet ble brukt på 1700- og 1800-tallet, har ført til store skader på grunn av krakelering, ikke minst i en del av Reynolds’ arbeider. Blackburn, Joseph ca. 1700-etter 1778 Amerikansk portrettmaler av engelsk avstamning. Han arbeidet på Bermuda i 1752 og i New England - hovedsakelig Boston og Portsmouth, New Hampshire fra 1754 til 1763. Han reiste så til England og slo seg sannsynligvis ned der permanent selv om den siste delen av livet hans — i liket med ungdomsårene - er lite kjent. De elegante portrettene av fasjonable model­ ler, som ligner dem vi finner hos de engels­ ke samtidige Highmore og Hudson, ga koloniene en ny rokokko-sjarm, og de er spesielt bemerkelsesverdige på grunn av den dyktige malingen av fine stoffet. To ypperlige eksempler på arbeidet hans, som fortsatt befinner seg i de originale ram­ mene, er portrettene av søstrene Mrs. David Chesebrough og Mary Sy hester (hegge 1754, New York Metropolitan). Blake, Peterfødt 1932 Britisk maler, sammen med Richard Hamilton en viktig pioner for ror art i England, On the balcony ( 1955-57, Lon­ don, Tate) er et tydelig eksempel på hans særpregete stil. Han bruker mediabilder, utklipp av tegneserier, pinup-bilder og annonser, men det er en behersket og enkelte ganger antydningsvis sentimen­ tal følelse i arbeidene hans.

Blake, William 1757-1827 Engelsk maler, raderer og dikter, en av de største skikkelsene i den romantiske peri­ oden. I 1772 ble han læregutt hos en oldtidsinteressert raderer, og i løpet av sine syv år hos ham laget han stikk av gotisk kunst for Society ot Antiquaries. I 1779 ble han student ved Royal Academy, der han ble kjent med Flaxman og Stothard. 1 løpet av 1780-årene hadde han stikkproduksjon som yrke samtidig som han ga ut sine egne dikt med håndkolorerte teg­ ninger til den graverte teksten. Dette er en teknikk han påsti > ble åpenbart fr ham i 1787 av broren Roberts ånd. Han arbei­ det også med vannfarger og en slags tem­ pera, men avviste oljefarger. De første illuminerte diktene hans, Sangs of Innocence, ble utgitt i 1789, fortsettelsen, Songs of Experience, i 1794. Foruten sine egne skrifter illustrerte han Bibelen, Milton og Shakespeare der han uttrykte sin esoteriske symbolisme på en intenst visjo­ nær måte. Arbeidet hans ble beundret at kretsen omkringdikteren William Hayley der også Flaxman var med. I 1800 flyttet Blake til Felpham i Sussex for å få nær­ mere kontakt med denne gruppen. Med støtte fra Linnell kunne han arbeide uten å frykte fattigdommen fra 1820 til sin død med det som kanskje er mesterverkene hans — illustrasjonene til Jobs bok og Dantes Den guddommelige komedie. Selv om han er en mindre isolert skikkelse enn man tidligere trodde (kildene hans kan etterspores til andre store tegnere som Durer, og han ble sterkt påvirket av Pal­ mer og The AWWNTS), hører Blakes ver­ ker til de mest personlige i kunsthistorien. Han hadde en svært omfattende produk­ sjon — det finnes større samlinger i Cam­ bridge (Fitzwilliam), Cambridge, Mass. (Fogg Art Museum), London (BM og Tate) og andre steder. Se bind 1, sidene 84, 87, 98, 164; bind 3, sidene 62-63. Blakelock, Ralph Albert 1847-1919 Amerikansk maler av romantiske landska­ per. Han var selvlært, og hans bruk av ustabile pigtnentlag som har skadet meste­ parten av arbeidene hans, kan skyldes mangel på tekniske kunnskaper. Han reiste i de vestlige områdene av landet (1869-72), tegnet indianere, og vendte uten særlig suksess tilbake til hjembyen New York. I 1899 var han utarmet og sinnssyk, og ble innesperret på et asyl der han oppholdt seg uten å få kjennskap til den stigende innflytelsen arbeidene hans fikk og lovprisningene både blant kritikere og det store publikum. Moonlight sonata (1892, Boston, MFa) er typisk for hans modne arbeid, og uttrykk for et følelses­ ladet og mer symbolsk enn realistisk syn på naturen. Det er malt i tung impasto.

Blanchard, Jacques 1600-38 Fransk maler. Han ble født og fikk opplæ­ ring i Paris, men ingenting er bevart fra perioden før 1624 da han reiste til Roma. Der ble han fort den mest barokke frans­ ke maleren i sin generasjon, og et opp­ hold i Venezia, 1625—27, ga kunsten hans ytterligere fylde (Angelica og Medor, ca. 1628, New York, Metropolitan). Fra 1629 oppholdt han seg i Paris og befestet sitt ry som dekorasjonsmaler, selv om han nå hovedsakelig assosieres med relativt små arbeider som særkjennes av subtile følelser og kjølige, sølvaktige lyseffekter (Nestekjærlighet, 1637, London, Courtauld Institute Galleries).

Blanchard, Maria 1881-1932 Spansk/fransk maler av spansk, fransk og polsk avstamning. Hun ble født i Santander i Spania, men kom til Paris i 1906 og slo seg ned der for godt i 1916. Maleriene hennes uttrykker et tidlig engasjement i kubismen, men hun ble også opptatt av å

utforske mystiske, melankolske sinns­ stemninger, muligens fordi hun var krøp­ ling tra barndommen av. Gutt med iskrem (1925, Paris, Musée d’Art Moderne) er et typisk eksempel på den neddempede paletten hennes og en følsom evne til å observere barn. Blandete medier se mei u m

Blaue Reiter, Der (Den blå rytter) Gruppe ekspresjonistiske malere som ble etablert i Miinchen i 1911-12. Navnet «Blå rytter», som er tatt fra et maleri av Kandinskij, var tittelen på en almanakk laget av Kandinskij og Mare 1 191 1 (og utgitt i 1912) og også på utstillingen som ble organisert av dem i desember 1911 i Tannhåuser-galleriet i Miinchen. De vik­ tigste kunstnerne som var med her, var Kandinskij, Mare, Macke, Jawlenskij, Munter, Klee, Kubin og Campendonck. De utgjorde ingen bevegelse eller enhetlig gruppe, men ble trukket mot hverandre av en gjensidig tro på at «den kreative ånd er skjult i det stofflige» (Kandinskij) og at former og farger var det ytre uttrykk for denne ånden. De trodde også at særtrek­ kene ved en stor åndelig epoke kunne øynes i den samtidige kunsten i Europa. Derfor tok de med i almanakken og i utstillingene sine arbeider av de store avantgarde-kunstnerne i Tyskland, Frankrike, Italia og Russland med særlig understreking av den naive realismen til Henri Rousseau og Delaunays orfiske rea­ lisme. De tok også med eksempler på barnekunst, asiatisk kunst, stammekunst og folkelig kunst sammen med europeisk kunst tra middelalderen til våre dager. Almanakken (som var tenkt som den første i en serie) var inspirert av ideen om at et totalt kunstverk skulle skapes av en syntese mellom musikk, litteratur og de visuelle kunstarter. Den sørget for at den nye tilnærmingsmåten til Blaue Reiterkunstnerne hle kjent i vide kretser, og to vandreutstillinger i 1911 og 1912 sørget for at kunstverkene deres kom ut til alle de største tyske byene. Gruppen ble opp­ løst i 1914. Se bind 3, sidene 136-137.

Blaue Vier (De fire blå) En gruppe på fire malere, Feininger, Jaw­ lenskij, Kandinskij og Klee som hle opp­ rettet etter forslag fra deres oppdragsgi­ ver, Galka Scheyer, i mars 1924- Hun foreslo også navnet på gruppen, og inspi­ rasjonen var BLAUE REITER som alle de fire kunstnerne hadde vært knyttet til før den første verdenskrig. Målet var å publisere arbeidene og ideene deres i utlandet med Galka Scheyer som agent. Hun organi­ serte en utstilling i San Francisco i mai 1924 som parallelt med en serie foredrag om kunstnerne, senere turnerte i de vest­ lige statene. Den store samlingen hennes av Blaue Vier-malerier ble gitt til Norton Simon Museum i Pasadena. Blechen, Karl 1798-1840 Tysk landskaps- og interiørmaler som langt på vei var selvlært, i 1823 ble han kjent med Friedrich og I.C. Dahl, og arbeidene deres fikk sterk innflytelse på de tidlige landskapene hans som bl.a. omfattet gjennomarbeidere gotiske ruinlandskaper. Men et besøk i Italia gjorde at han snudde ryggen til romantikken og foretrakk en realisme som lignet på Corots. Det tilfeldige motivvalget hans og den luftige penselbruken foregrep den senere skolen av tyske, naturalistiske malere (Utsyn overhus oghager i Berlin, ca. 1838, Berlin, Staatliche Museen).

Bles, Henri met de ca. 1510-60 Flamsk landskapsmaler. Han kom fra Dinant og var kanskje en nevø av Joa­ chim Patenier - han gjorde seg f< irtjent til

Bolgi navnet mesteren «Herry de Patenir» i Antwerpen i 1535. I motsetning til Joa­ chim bygde han opp bildene sine i skrått­ stilte, krumme plan og ikke i horisontale lag. Han oversådde bildene sine med tall­ rike bittesmå figurer, fugler og dyr og opp­ nådde den tettpakkede virkningen som særpreger verker som Landskap med Diana (Strasbourg, Musée de la Ville). Bloemaert, Abraham 1564-1651 Nederlandsk maler av landskaper og his­ toriske emner. Han var den ledende i Utrecht-skolen og forandret sin stil med tiden. De tidlige arbeidene er preget av den manieristiske stilen som han la seg til i en periode i Frankrike i 1580-årene. I 1593 slo han seg ned i Utrecht og regnet de beste malerne som arbeidet der blant elevene sine, blant dem Honthorst og Terbrugghen. Da disse yngre kunstnerne kom tilbake fra Roma, påvirket de Bloe­ maert slik at han nærmet seg en caravaggistisk stil, noe man kan se i hans verk Måltidet i Emmaus (1622, Brussel, Musées Royaux des Beaux-Arts). Hans landskaps­ maleriet forble forankret i den manieris­ tiske tradisjonen, men landskapstegningene hans var stort sett naturalistiske. Mange stikk ble laget etter arbeidene hans, og han hadde stor innflytelse.

Blondeel, Lancelot (1496-1561) Flamsk maler, billedhugger og arkitekt, født i Poperinghe i Vest-Flandern. 11519 sluttet han seg til malerlauget i Brugge der han lagde særpregete altertavler med forseggjorte, italianiserte dekorasjoner karyatider, grotesker, putti og draperier med frukt fyller fatene og fortrenger ofte det høytidelige religiøse preget i den avbildete scenen (Legenden om helgenene Cosmas og Damian, 1523. Brugge, St. James). Han var en allsidig kunstner, og blant det andre han presterte, var dekora­ sjoner til festlige anledninger og restaure­ ringen av van Eycks altertavle i Gent sammen med Scorel, ca. 1550. Bloomsbury-gruppen Gruppe forfattere, tenkere og kunstnere som fikk stor innflytelse på det britiske kulturelle og intellektuelle liv fra 1910 og fremover. Blant dem som var knyttet til kunstverdenen, var de mest innflytelses­ rike malerne Vanessa Bell og Duncan Grant foruten kritikerne Roger Fry og Clive Bell. Det var de som presenterte post-impresjonismen for britene, og deres synspunkter fikk en sterk innvirkning på den avanserte smak frem til begynnelsen av 1930-årene.

Bluemner, Oscar 1867-1938 Amerikansk maler, først og fremst av landskaper. Han var født i Tyskland og hadde utdannelse som arkitekt. I 1892 flyttet han til USA. Han besøkte Europa igjen i 1912, og ble sterkt påvirket av Matisses djerve tegninger og harmoniske komposisjoner. Han var hele tiden uav­ hengig av de kunstneriske strømningene i samtiden, og følte seg tiltrukket av Delaunays og synkronistenes teorier. 1 Old canal port (1914, New York, Whitney) er de kubiske formene malt med en ekspresjonistisk bruk av farger.

Blume, Peter, født 1906 Amerikansk maler som kom til New York fra Russland i 1911. Blumes tidlige male­ rier, som for eksempel South of Scranton (1931, New York, Metropolitan), er sur­ realistiske og kombinerer ryddige, presisjonistiske overflater med ironisk og fan­ tastisk bildebruk. Hans best kjente verk er sannsynligvis The etemal city (1937, New York, moma), en Bosch-lignende allegori over Mussolinis Italia.

Blythe, David Gilmore 1815-65 Amerikansk maler. Han gikk først i lære hos en treskjærer, siden hos en skipstømmermann inntil han slo seg ned i Pittsburgh. Der observerte og malte han de latterlige sidene ved samfunnet i verker som The Pittsburgh horse-market (1858, Pittsburgh, Camegie Institute).

Boccaccino, Boccaccio aktiv 1493-ca. 1525 Italiensk maler. Han fikk opplæring i Ferrara, men arbeidet stort sett i Cremona. De viktigste arbeidene hans er freskene han malte i byens katedral i 1518. De er sterkt dramatiske med svulmende drape­ rier, kraftige gester og praktfulle perspektiv-panoramaer og interiører.

Boccioni, Umberto 1882-1916 Italiensk maler og billedhugger, en av de ledende futuristiske kunstnerne. Han sluttet seg til futuristene i 1909 og skrev Det tekniske manifest for det futuristiske maleri (1910) og Manifestet for futuristisk skulptur (1912). Det tidligste arbeidet hans var DIVISJONISTISK, og han brukte

denne metoden til de første futuristiske maleriene sine, for eksempel Byen stiger (1910, New York, moma). Etter at han kom i kontakt med kubismen i Paris i 1912, ble hans formspråk beriket, og han utviklet en stil som er preget av semiabstrakte former med linjer og flater som samtidig definerer motivet og dets mulige eller faktiske bevegelse. Disse «kraftlin­ jene» kan ses i arbeider som «Dynamikken hos en syklist» (1913, Milano, Gianni Mattioli saml.) Som billedhugger varie­ rer nyskapningene hans fra kombinasjo­ ner av gjenstander og deres omgivelser (Sammensmelting av hode og vindu, 1912, ødelagt 1916) til anbefalinger om å ta i bruk motoriserte skulpturer. Studiene av kroppsbevegelsene kulminerte i hans Unike former for romlig kontinuitet (1913, avstøpninger i London, Tate; New York, MOMA og andre steder) - et av mesterver­ kene i det 20. århundres skulptur. Han ble drept under den første verdenskrig. Se bind 1, side 27; bind 3, sidene 152-153. Bocion, Franøois-Louis-David 1828-90 Sveitsisk landskapsmaler. Han studerte i Gleyres atelier i Paris og reiste tilbake til Sveits ved utbruddet av revolusjonen i 1848. Etter et år med reiser i Italia, vendte han tilbake til Lausanne og ble der til sin død. Han arbeidet hovedsakelig som lærer. Motivene hans var for det meste innsjøene og fjellene omkring Lausanne og scener fra kantonen Vauds historie, utført i romantisk stil. Mange av verkene hans finnes i Vaud-museet i Lausanne.

Bodegon Spansk uttrykk (direkte oversatt «kro») som betegner huslige scener der stillebe­ ner er et fremtredende trekk. Bodmer, Walter 1903—1973 Sveitsisk kunstner. De tidligste arbeidene hans var realistiske, men i 1930-årene beveget han seg i retning av en kubistisk stil og sto i gjeld til Picasso. Han har også laget kompliserte ståltrådskulpturer som har en kompleksitet og et visuelt vidd som minner om arbeidene til Klee og Miro.

Body art En nyere kunstform som skriver seg delvis fra happenings og delvis fra konseptualisT1SK KUNST der kunstnerens kropp brukes til å demonstrere eller realisere kunstne­ rens artistiske ideer. Acconci ogNauman hører til dem som er knyttet til Body art.

Boeckl, Herbert, 1894-1960 Østerriksk maler. Etter å ha studert arki­ tektur begynte han å male (1912), og de første arbeidene hans viser innflytelsen fra Cézanne og siden fra Schiele og Kokoschka. Senere ble han påvirket av kubismen og begynte å male religiøse bil­ der som serien St. Josef fra Copertinos liv (1950-54) og freskene til Engelskapelle i Seckau (1952).

Boilly, Louis-Léopold 1761-1845 Fransk genre- og portrettmaler, aktiv hovedsakelig i Paris. Enkelte av hans mer intime genrescener, som er levninger fra 1700-tallet, passet ikke den jakobinske smak, men hansMarats triumf (1794, Lille, Musée) gjenopprettet revolusjonstribunalets tillit til ham. Da kongedømmet ble gjenopprettet etter revolusjons- og napoleonstiden, fikk Boilly lite anerkjennelse, og selv om hans best kjente arbeid, Post' vognen kommer (1803, Paris, Louvre) vant en gullmedalje på Salon de Paris, ble det ikke solgt. Fra 1823 begynte han med lito­ grafier bygd på samtidsmotiver. Det sies at han malte over 5000 portretter.

Blake, Peter: Selvportrett med merker, 1961. London, Tate

Boizot, Simon-Louis 1743-1809 Fransk ROKOKKO-billedhugger. Som elev av Michel-Ange Slodtz, fikk han en mønstergyldig akademisk suksesskarriere. I 1774 ble han utnevnt til direktør for Sévres-porselensfabrikken. Selv om han arbeidet med statuer i St. Sulpice i Paris og laget gode portrettbyster, er hans typiske arbeider i liten målestokk temme­ lig slappe (Cupido, 1772, Paris, Louvre). Bol, Ferdinand 1616-80 Nederlandsk maler. Han var født i Dordrecht og var elev av Rembrandt i Amster­ dam på slutten av 1630-årene. Arbeidene hans fra 1640-årene, for det meste portret­ ter, ligger i stil nært opp til Rembrandts, og det har vært diskutert hvem disse portret­ tene skal tilskrives. Bol hadde suksess som en effektiv maler av historiske motiver, først og fremst i det nye rådhuset i Amster­ dam. Etter at han hadde giftet seg med en rik enke i 1669, ga han tydeligvis opp malingen. Admiral de Ruyter (1667, versjo­ ner i Amsterdam, Rijksmuseum, Haag, Mauritshuis; London, National Maritime Museum) viser påvirkningen fra den moteriktige van der Helst som særpreget de siste portrettene hans.

Bol, Hans 1534-93 Flamsk maler, født i Malines. Han begynte sin karriere med paneler i stor målestokk, men etter 1567 konsentrerte han seg om mindre arbeider i gouache og vannfarger. Han fulgte opp tradisjonene fra 1400-tallets miniatyrmalere, men plusset på en ny dimensjon med sine rea­ listiske landskaper. Stemningen fra disse landskapene gjennomsyrer arbeidene til eleven hans, Hoefnagel.

Boldini, Giovanni 1842-1931 Italiensk maler som skaffet seg interna­ sjonalt ry som portrettmaler. Han stu­ derte i Firenze der han traff Macchiaoli, og i 1867 møtte han Manet og Degas i Paris. Han studerte også Romney, Gainsborough og Reynolds i London, Hals i Nederland og Velazquez i Spania. Innfly­ telsen fra dem kommer til uttrykk i raske penselstrøk og bruken av svart, hvitt og sølvaktige gråtoner, som i helfigurportrettet av Mme Max (1896, Paris, Musée d’Orsay). Byscenene hans, stillebenene og de grafiske arbeidene er like livfulle. Se bind 3, side 152.

Blake, William: Tegning av Flaxman?, 1804Cambridge, Fitzwilliam (Mansell)

Boccioni: Selvportrett, 1908. Fiorentini saml. (Alinari)

Bocklin: Selvportrett med døden, 1872, Berlin, Staatliche Museen

Bolgi, Andrea 1605-56 Italiensk billedhugger. Han arbeidet i Firenze sammen med Pietro Tacca og slo seg så ned i Roma der han ble en av Ber-

27

Bolotowsky ninis viktigste assistenter. Det best kjente arbeidet hans, St. Helena (1629-39), en av de tire enorme statuene utenfor Peterskirken i Roma, er typisk for hans tørre, statiske stil. I 1653 flyttet han til Napoli der han uten hell forsøkte å tilføre arbei­ dene sine barokk dynamikk. Bolotowsky, Ilya 1907-1981 Russiskfødt, amerikansk maler. Han var med og opprettet American Abstract Artists’ Association i 1936, og utviklet en stil med lysende farger i asymmetriske, rettlinjete komposisjoner som gjenspeiler hans beundring for Mondrian (Scarlet diamond, 1969, Buffalo, Albright-Knox). Han var også lærer, skuespillforfatter og filmprodusent. Bolswert, Schelte å ca. 1586-1659 Flamsk grafiker. Han samarbeidet med Rubens fra omkring 1633 og produserte sannsynligvis flere trykk etter Rubens enn noen annen. Han arbeidet med dette lenge etter at mesteren var død. Ett av de mest imponerende trykkene hans er etter Rubens’ Moses og kobberslangen der de rike nyansene tar godt vare på originalens dramatikk. Broren, Boetius (ca. 15801633), graverte også Rubens-arbeider. Boltraffio, Giovanni Antonio ca. 1466-1516 Italiensk maler, best kjent som Leonardo da Vincis elev og assistent i Milano. Han malte portretter og oppbyggelige bilder i en stil som lå nær opp til mesterens, og hvem av de to som skal tilskrives portret­ tet av en kvinne som kalles "La Beile Fer' ronniére- (Den vakre hovslagersken) (Paris, Louvre), er fortsatt omdiskuert. Selv om arbeidene hans er solid konst­ ruert og ofte tungt utformet, er han på sitt beste lett på hånden og har en viss til­ talende nyskapende fantasi. Arbeidene hans er godt representert på museer i Milano. Bomberg, David 1890—1957 Britisk maler. 1 1913 reiste han til Paris sammen med Epstein, og i sine tidlige arbeider røper han påvirkningen fra Leger. Før første verdenskrig ble han betraktet som en av de mest avantgardis­ tiske britiske malerne. Det enorme arbei­ det In the hold (1913-14, London, Tate), foregriper senere kunstneres bruk av et fast gittermønster. Her fragmenterer han motivet i mangefargete biter samtidig som han beholder en klar tegning. De senere arbeidene hans, landskaper og portretter, ble så djervt fargelagt og utført at den intense observasjonen som lå bak dem, stort sett ble oversett. Han fikk stor innflytelse på malere som for eksempel Auerbach. Se bind 3, siden 155.

Bombois, Camille (1883-1970) Fransk NAIV maler, som blant annet en tid arbeidet som sirkusbryter før han begynte å male. Kritikeren Wilhelm Uhde stilte ut arbeidene hans i 1928 sam­ men ved verker av Rousseau, Bauchant, Vivin og Séraphine. Hans fantasifulle bilder fra sirkuslivet, for eksempel Atlet på landsens sirkus (ca. 1930, Paris, Musée d’Art Moderne) skiller seg ut på grunn av enkelheten i de klare linjene og de kraf­ tige fargene og den tragiske heroismen som preger hovedpersonene.

Bonazza, Antonio 1698-1763 Italiensk billedhugger som arbeidet med genremotiver. Storparten av livet holdt han til i og omkring Padova, og de best kjente verkene hans finnes i hagen til Villa Widman ved Bagnoli di Sopra omkring 30 km sør for byen. De dreier seg om komiske figurer iført samtidige klær, og de er bemerkelsesvedige for sin

28

les ende og naturtro kvalitet. Carlo Goldoni, skuespillforfatteren som er uløselig knyttet til en annen mester når det gjel­ der genremotiver, Pietro Longhi, var betegnende nok en hyppig gjest i villaen.

Bondol, Jean de aktiv 1368-81 Flamsk miniatyrmaler, også kalt Jean de Brugge og Jan Hennequin. Alt det vi kjenner av verker fra hans hånd, utførte han i Paris der han var leder for et stort atelier. Han var også offisiell maler for Karl 5. En Bibeldedikasjon til Karl som Bondol illustrerte (Haag, Rijksmuseum Mermanno-Westreenianum) rommer et usedvanlig realistisk portrett av kongen. Det eneste andre verket som vi med sik­ kerhet vet er av ham, var tegningene til de berømte Apokalypse-gobelinene (Angers, Gobelinmuseet) der fransk hoffeleganse er kombinert med nederlandsk realisme.

Bone, SirMuirhead 1876-1953 Britisk maler og grafisk kunstner. Fra 1890 til 1894 fikk han opplæring som arkitekt, og bygninger ble hans viktigste virkefelt. Arbeidene hans kombinerte ofte en omhyggelig omhu for detaljer og perspektiv med en sans for drama som lig­ ger tett opptil Piranesi (British Museum Reading Room, 1907, London, Tate).

Bonevardi, Marcelo født 1929 Argentinsk maler og billedhugger. Han utdannet seg som arkitekt og underviste i plastisk kunst ved Cordoba-universitetet i 1956.1 1958 slo han seg ned i New York og sluttet seg til en stor gruppe latiname­ rikanske malere, blant dem FernandezMuro. Han er best kjent for sin serie relieffkonstruksjoner med små innsatte geo­ metriske eller organisk formete figurer. Bonfigli, Benedetto aktiv 1445-96 Maler fra Umbria. Han tilbrakte storpar­ ten av sitt liv i Perugia der han utførte altertavler, prosesjonsbannere og en rekke fine, historiske fresker for Palazzo Publico (fra 1455), men han er også kjent for å ha malt Vatikan-dekorasjonene til jubileet i 1450. Hans stil var basert på toskanske forbilder, særlig den dekorative stilen til Gozzoli og Domenico di Bartolo. Bonheur, Rosa 1822-99 Fransk maler, utdannet av faren Raymond (død 1849). Hun begynte å stille ut på Parisersalogen i 1841 og fikk suksess i de brede lag med sine detaljerte, realistiske dyremalerier. Hestemarked (1853, New York, Metropolitan), som ble internasjo­ nalt reprodusert som stikk, skaffet henne ry som en vellykket akademisk maler.

Bonifazio Veronese (Bonifazio de’ Pitati) ca. 1487-1553 Italiensk maler, født i Verona, men van­ ligvis betraktet som et medlem av den venetianske skolen. Han er første gang nevnt i Venezia i 1528, og skal man dømme etter det stilistiske, virker det sannsynlig at han fikk sin utdannelse sammen med Palma Vecchio. Arbeidet hans er i den grandiose stil som preger den venetianske høyrenessansen med overdådig antrukne skikkelser i praktfulle arkitektoniske omgivelser som åpner seg mot et rikt landskap (Salomos dom, 1533, Venezia, Accademia). Bonington, Richard Parkes 1802-28 Engelsk maler som arbeidet med olje og vannfarger. Han tilbrakte storparten av sitt virksomme lix- i Frankrike. Familien hans flyttet til Calais omkring 1817, og kort tid senere reiste Bonington til Paris der han ble elev av Gros. Han var en frem­ ragende kolorist, og akvarellene hans med romantiske, middelalderske og oriental­ ske motiver, genrescener og landskaper

ble utført med en flytende og briljant tek­ nikk. De første arbeidene hans som ble utstilt på Salon de Paris (to scener fra Normandie som ble vist i 1822), fikk mange lovord. På den «engelske» Salon i 1824 hadde verkene hans - som ble vist sammen med Constables - kanskje like stor innflytelse på franske malere, ikke minst på hans venn Delacroix. I 1826 reiste han i Italia, først og fremst til Vene­ zia der han etterlot seg mange minnever­ dige malerier. Han døde av tuberkulose i London i 1828. Den fineste samlingen av verkene hans finnes i Wallace Collection i London. Se bind 3, side 92.

Bonnard, Pierre 1867-1947 Fransk maler, en av de betydeligste sene representantene for den impresjonistiske tradisjon. På slutten av 1880-årene ble han utdannet ved Académie Julian i Paris der han traff Sérusier, Denis, Vuillard og Ranson. Sammen grunnla de gruppen les NABis, inspirert av en felles stilmessig gjeld til Gauguin og japanske trykk foruten et sterkt engasjement i dekorativ kunst. I 1890-årene laget Bonnard tegninger ikke bare til plakater, trykk og bøker, men også til dekorative paneler, glassmalerier og møbler. Kvinne med hund (1891, Williamstown, Clark Art Institute) viser hvordan han også i sine staffelimalerier understre­ ket mønster og tegning på bekostning av en definert form i rommet. Etter 1900 gikk han tilbake til en mer naturalistisk stil med rot i impresjonismen. Naken kvinne i badet (1937, Paris, Petit-Palais) er typisk for hans senere INT1M1STISKE arbei­ der, både når det gjelder bruken av klare farger og flytende penselstrøk og de intime, huslige bildene. Se bind 1, side 125; bind 3, side 120.

Bonnat, Joseph-Florentin-Léon 1833-1922 Fransk maler, en av de mest vellykte portrettmalere i den tredje republikk. Bonnats tidlige arbeid er et uttrykk for hans realistiske, spanske utdannelse, men han skaffet seg berømmelse med sine sosietetsportretter som var malt med fotografisk naturtroskap. Pengene han fikk for disse bildene, gjorde at han kunne bygge opp en praktfull samling, først og fremst teg­ ninger av de gamle mestrene som han skjenket fødebyen Bayonne. Bontecou, Lee født 1931 Amerikansk billedhugger. Relieffene hennes er laget av lerret som er strukket over en ståltrådramme og rommer ofte funne gjenstander. De virker ofte preget av aggresjon og villskap. Untitled (1962, Stockholm, Modema Museet) med sine stålformer og hull som kan minne om menneskelige kroppsåpninger, er karak­ teristisk. Bontemps, Pierre ca. 1505/10-68 Fransk billedhugger, første gang registrert i 1536, arbeidet under Primaticcio med dekorative skulpturer i Fontainebleau. Han var i Paris i 1558 da de to mest berømte arbeidene hans ble påbegynt begge i klosterkirken St. Denis i nærhe­ ten av Paris - bildene og skulpturdekorasjonene på gravkammeret til Frans 1. som var tegnet av arkitekten Philibert de L’Orme, og monumentet over hjertet til Frans 1. Begge viser hans elegante, sofisti­ kerte stil og tekniske ferdigheter.

Bonvin, Francois 1817-87 Fransk maler. Bonvin var en mindre bety­ delig realist i kretsen omkring Courbet og ble helt tydelig påvirket av den neder­ landske genretrad isj onen fra Nederland og av Chardin. Han fikk en gullmedalje på Parisersalognen 1850-51 for De foreL dreløses skole (Langres, Musée), som er et

fint eksempel på hans forsiktige behand­ ling av tradisjonelle genremotiver. Hans realisme var mer populær og mindre pro­ voserende enn Courbets.

Bordone, Paris 1500-71 Italiensk maler. Han ble født i Treviso og hadde slått seg ned i Venezia i 1518 selv om han også besøkte Augsburg og Frank­ rike. Han ble en elev av Tizian som han syntes var svært lite sympatisk. Som regel er hans malemåte hardere enn Tizians og mer lineær. Han er best kjent for sine giorgioniske scener, men hans fineste arbeid er kanskje det uvanlige Fisker over' rekker St. Markus’ ring til dogen (ca. 1535, Venezia, Accademia) der figurene er knyttet rytmisk sammen i en dyp, arki­ tektonisk ramme. Hans portrett av en ung dame (ca. 1550, London, ng) er typisk for glansen og stramheten i hans stil. Blant de senere arbeidene hans fin­ nes noen lett vellystige allegorier. Borduas, Paul Emile 1905-60 Kanadisk abstrakt maler som arbeidet i og omkring Montreal. Han gikk i lære som kirkedekoratør og reiste for å studere hos Denis i Paris. Der la han seg til en poetisk ladet stil med fauvistiske overtoner (Kvinne med mandolin, 1941, Montreal, Musée d’Art Contemporain). 1 1941-42 ble han inspirert av arbeidene til Parissurrealistene som han hadde sett i New York, og begynte å produsere «automa­ tiske» malerier i gouache. Sammen med Riopelle etablerte han Les AUTOMATISTES, og i 1948 utga han manifestet Universal Refusal der han hånte det provinsielle som hemmet mange kanadiske malere. I sine siste arbeider eksperimenterte han med en overflateanimasjon som var inspirert av Pollock og Riopelle. Han hadde en markant innflytelse på unge kanadiske kunstnere.

Borés, Francisco født 1898 Spansk maler. Han fikk sin utdannelse i Madrid og reiste til Paris i 1923. Kontakten med avantgarden her, særlig med Gris og Miro, førte til kubistisk-inspirerte arbeider og, senere, til bidrag til surrealismen. Men han utviklet snart sin karakteristiske stil der den opprinnelige kubistiske analysen av et motiv opprettholdes som en lineær, todimensjonal konstruksjon plassert mot en ensartet, pastellfarget bakgrunn. Borges, Jacobo født 1931 Venezuelansk maler. Han har bidratt til et oppsving for de deklamatoriske sosiale motivene i figurativt maleri som er uav­ hengige av meksikansk innflytelse. Han studerte i Caracas og i Europa, og ble boende i Paris inntil 1956. I 1960-årene ble han sterkt engasjert i politikk, men konsentrerte seg om malingen igjen i 1970-årene og utnyttet en mengde teknik­ ker (filmproduksjon, trykk og tegning), noe som skaffet ham en plass blant de mest fremragende kunstnerne i sin generasjon i Latin-Amerika. Et representativt maleri er Forestillingen har begynt (1964, Caracas, Galleria de Arte Nacional).

Borghese, Camillo 1552-1621 og Scipione 1576-1633 Italienske geistlige, blant de ledende mesener og samlere i 1600-tallets Roma. Camillo (Scipios onkel) ble pave Paul 5. i 1605, og den mest betydelige kunstne­ riske begivenheten i hans pontifikat var byggingen av fasaden på Peterskirken som arkitekten Carlo Maderno sto for. Men det største monumentet over hans smak er det store og overdådige minnekapellet i S. Maria Maggiore som ble påbe­ gynt i 1605.1 løpet av det påfølgende tiå­ ret arbeidet mange av de ledende kunst­ nerne i Roma med det - billedhuggerne

Botticelli Pietro Bernini, Stefano Maderno og Francesco Mochi; malerne II Cavaliere d’Arpino og Guido Reni. Scipione Borghese var, sammen med pave Urban 8, den viktigste av Gianlorenzo Beminis mese­ ner, og bestilte av ham de tidlige figurgruppene som skaffet ham posisjonen som den største billedhuggeren i samti­ den. Disse, sammen med bystene Bernini lagde av Camillo og Scipione og resten av de praktfulle samlingene deres, finnes i den overdådige Villa Borghese i Roma. Borglum, Gutzon 1867-1941 Amerikansk billedhugger av dansk avstamning. Han er berømt for sine imponerende portretter av presidentene Washington, Jefferson, Lincoln og Theodore Roosevelt som han boret og sprengte ut av Mount Rushmore i Black Hills i South Dakota. Dette enorme prosjektet, som ble påbegynt i 1930 og avsluttet først etter at Borglum var død, er mer en ingeniørbragd enn stor kunst. Et annet gigantmonument til minne om sørstatshæren ble påbegynt i Stone Mountain i Georgia i 1916, men det ble aldri fullført. Borglums bror, Solon Hannibal Bor­ glum (1868-1922), var også billedhugger og kjent for sine hester, cowboyer og indi­ anere. Se bind 1, side 203.

Borisov-Musatov, Viktor 1870—1905 Russisk maler. Han studerte i Moskva, St. Petersburg og Paris - og vendte tilbake til Russland i 1895 etter at Gustav Moreau var død. Han hadde arbeidet i Moreaus atelier i de foregående fem årene. Bilder som Reservoaret (1902, Moskva, Tretjakov-galleriet) har en tsjekovsk sjarm, og hans malestil der han bruker dempede blå og grønne pastellfarger med tomme lerretsfelter, ble etterlignet av en rekke yngre malere, blant dem Kuznetsov, Gontjsarova og Larionov. Denne gruppen stilte ut sammen i 1907, brukte en blå rose som emblem og hadde også med en retrospek­ tiv utstilling av Borisov-Musatovs bilder. Borrasså, Luis aktiv 1388-1424 Spansk maler som arbeidet i Catalonia. Man vet lite om livsløpet hans, men fire dokumenterte altertavler finnes (eksem­ pel fra 1411 i Tarrasa, S. Maria). Han var elev av Serra, og arbeidene hans er typisk for INTERNASJONAL GOTIKK.

Bortnyik, Såndor 1893-1977 Ungarsk kunstner. Fra 1925 ledet han en grafisk skole i Budapest som ble kalt Workshop og en teatergruppe som fikk navnet Det grønne eselet. Etter første verdenskrig var han direktør for kunst­ skolen i Budapest frem til 1956. Et typisk eksempel på hans tidlige kubist-inspirerte arbeider er Rødt lokomotiv (1918, Buda­ pest, Museum of Working Class Movement). De store, enkle formene rommer symbolske referanser til bevegelsen mot et nytt sosialistisk samfunn. Bortoloni, Mattia 1696-1750 Italiensk dekorativ maler med utdannelse fra Venezia. Han var hovedsakelig aktiv i Lombardia og Piemonte. De første bety­ delige arbeidene hans (1716) i Villa Cornaro i Piombino Dese har en bisart uttrukket, figurativ stil som kan stå i en viss gjeld til Francesco Maffei. Senere i livet ble han påvirket av Tiepolo, men beholdt en utpreget idiosynkratisk og ekspressiv malemåte. Hans betydeligste arbeid er kuppeldekorasjonene i Vicoforte-sanktuariet i Mondovi, en av de mest dynamiske freskene i det nordlige Italia og også kjent som den største i verden.

Bosboom, Johannes 1817-91 Nederlandsk maler som arbeidet med olje og vannfarger. Han var medlem av

HAAG-skolen. Han er best kjent for malerier av kirkeinteriører. Stilen min­ ner om 1600-talls nederlandske malere som de Witte (Kirkeinteriør, 1848, Amsterdam, Rijksmuseum).

Bosch, Hieronymus aktiv ca. 1470-1516 Nederlandsk maler oppkalt etter byen s’Hertogenbosch (Bois-le-Duc) i det nord­ lige Brabant der han etter alt å dømme til­ brakte hele sitt liv. Hans egentlige navn var Jerome van Aken. Ingen av maleriene hans, som det i dag finnes omkring 40 av, er datert, og det er svært vanskelig å følge utviklingen hans. Enkelte av arbeidene er temmelig konvensjonelle (Korsfestelsen, Brussel, Musées Royaux des Beaux-Arts). Andre har dette bisarre og fargerike som baserer seg på en blanding av religiøs sym­ bolisme og folkelige legender som er grunnlaget for hans berømmelse. Elemen­ ter i bildene kan spores til samtidige tre­ snitt og trykk med religiøst innhold. Stilis­ tisk - det gjelder de stive, spinkle figurene hans - kan han sammenlignes med lokale nederlandske malere som for eksempel Virgo inter Virgines-mesteren, men det er mye ved verkene hans som fortsatt forbløf­ fer - hensikten og tiltrekningskraften og tolkningen av bildespråket. Han arbeidet for det meste for lokale kirker, men fikk også oppdrag fra hoffet, og etter at han døde, samlet Filip 2. av Spania ivrig male­ riene hans. Den fineste samlingen av arbeidene hans befinner seg nå i Prado i Madrid, blant annet den mest berømte allegorien, mesterverket Lystenes hage der hans fantastiske og skremmende bilde­ språk kom best til uttrykk og hans male­ riske dyktighet, særlig når det gjelder land­ skap (en faktor som ofte overses), nådde et høydepunkt. Han inspirerte imitatorer også mens han levde, og hans innflytelse spredte seg raskt via trykk slik at uhygge­ lige Bosch-lignende skapninger dukker opp i for eksempel Domenico Campagnolas stikk. Men det var bare Brueghel som hadde genialitet nok til å inkorporere Bosch’ bildespråk i sitt eget uttrykk. Bosch’ arbeid fikk nytt liv tidlig på 1900-tallet da han ble oppfattet som en forløper for surrealismen og velegnet til psykoanalyse. Se bind 1, side 90; bind 2, sidene 98-99.

Bosschaert, Ambrosius 1573-1621 Flamsk maler av blomsterstykker og stil­ lebener som tilbrakte storparten av sitt arbeidsliv i Nederland. Han utviklet maling av blomsterstykker som en egen genre omtrent samtidig som Brueghel, og arbeidene hans, som vanligvis er i liten målestokk og på kopper, er som Brueghels, utsøkt detaljerte og delikat fargelagte, men generelt enklere og mer klas­ siske i design. Hans Blomstervase (ca. 1620, Haag, Mauritshuis) har med rette ry på seg for å være et av de vakreste av alle blomstermalerier. Bosshaerts pro­ duksjon var liten, men han spilte en avgjørende viktig rolle. Blant dem som førte tradisjonen videre, var de tre søn­ nene hans. Ambrosius den yngre (1609-45). Johannes (1610/11-?) og Abraham (1612/13-43) og svogeren hans, van der Ast. Se bind 2, side 232. Bosse, Abraham 1602-76 Fransk grafiker. Han lagde stikk etter egen tegning, som regel scener fra hverdags­ livet, særlig det borgelige, som utgjør et verdifullt vitnesbyrd om livet midt på 1600-tallet. Til og med i de bibelske sce­ nene ifører han personene hverdagslige klær. Verdien av arbeidet hans som histo­ risk vitnesbyrd har ofte overskygget den kunstneriske kvaliteten, men han har en sikker sans for karakteristikk og klassisk komposisjon, og han var svært dyktig tek­ nisk.

Botero, Fernando født 1932 Colombiansk maler og tegner. 1 1952 stu­ derte han i Madrid og frekventerte Prado. Hans konsentrasjon om detaljer og nes­ ten manieristiske behandling av skikkel­ sene, som er oppblåste eller deformerte for å understreke sensuelle og uttrykks­ fulle egenskaper, er elementer som får en til å tenke på spansk maleri (Santa Rosa de Lima, Texas University Art Museum). Kombinasjonen av lokale motiver og europeisk malemåte er ofte humoristisk og sardonisk. Botero bor og arbeider nå i Paris og New York.

Both,Janca. 1618-52 Nederlandsk maler, sammen med Berchem den mest populære av de italienskpåvirkete landskapsmaleme. Han ble født i Utrecht der han var elev av Bloemaert, og han reiste i Italia omkring 1637-41. Ingen av de mange maleriene hans kan med sikkerhet tilskrives disse årene, men arbeidene som ble produsert etter at han kom tilbake til Utrecht, er influert av Claude Lorrains bruk av varmt, gyllent lys og dus atmosfære, som for eksempel i det velkjente Italiensk landskap med kunstner som lager skisser (Amsterdam, Rijksmu­ seum). Dette er et stort maleri, og Both var en av de få nederlandske landskaps­ maleme som arbeidet overbevisende i så stort format. Han malte også langt mindre scener og viste enkle, landsens mennesker som holdt på med sine daglige gjøremål. Figurene i maleriene hans ble enkelte ganger malt av andre kunstnere. I Land' skap med Paris’ dom (London, ng) er de malt av Poelenburgh. I likhet med Berchem var Both svært populær på 1700tallet. Broren Andries (ca. 1608-41) var også maler og bodde en tid hos Jan i Roma. Ved en ulykke druknet han i Venezia. Se bind 2, side 221. Botticelli, Sandroca. 1445-1510 Florentinsk maler, en av de mest særpre­ gete og populære av renessansemalerne. Han var elev av Filippo Lippi, og Lippis lineære stil utviklet han til nye, elegante høyder og ga den dessuten et rikt form­ språk med enkelte ganger et svært personlig preg. Det første bestillings­ verket vi kjenner til, fra 1470, gjaldt et bilde i en serie Dyder (de andre ble malt av Piero Pollaiuolo) til Mercanzia, kjøpmennenes forsamlingshus. Fortitudepanelet (Firenze, Uffizi) viser den modne kunstneren i den komposisjonsmessige strengheten, den presise linjen og elegan­ sen. I 1480 hadde han sitt eget atelier og minst tre assistenter, og freskene hans til Moses foruten Kristws-syklusene i Det sixtinskekapell i Roma (ca. 1482), grunnfes­ tet hans ry. De mest særpregete arbeidene hans er på panel, og han lagde mange altertavler, blant dem den berømte tondoen "Madonna del Magnificat» (1480årene, Uffizi), en av de tallrike minnever­ dige fremstillingene av Jomfruen og Bar­ net. Hans ideal når det gjelder feminin skjønnhet kommer også til uttrykk i hans mytologiske malerier for Mediciene — først og fremst i det mest berømte arbeidet hans - Venus’ fødsel (ca. 1482-84, Uffizi). I løpet av 1490-årene ble stilen hans alvorligere og mer følelsesladet som for eksempel i malerier som den sterkt beve­ gende Pieta (Miinchen, Alte Pinakothek) og det underlige Bakvaskelsen (Uffizi), basert på en beskrivelse av det berømte maleriet fra antikken. Like dramatisk, men med en glad atmosfære, er det gåte­ fulle "Fødselen» (1500, London, ng). Bot­ ticelli malte også fremragende portretter (eksempler i Uffizi og London, ng) og lagde en rekke pennetegninger med uovertruffen eleganse som illustrasjoner til Dantes Divina Commedia (ca. 149097), Berlin, Staatsbibliothek, og Vatika-

Bol, Ferdinand: Selvportrett, radering, 1660, Wien, Albertina

Bomberg: Selvportrett, 1913-14, London, NPG

Bonnard: Selvportrett, ca. 1920. Privat saml. (Giraudon)

Bosch: Selvportrett, tegning. Arras, Bibliothéque Municipale (Giraudon)

29

Botticini net, Biblioteket). Hans linjeføring var foreldet da han døde, og hans ry begynte først å vokse igjen i den andre halvparten av 1800-tallet da de bleke kvinneskikkel­ sene hans fikk stor innflytelse på prerafaelittene. Hans flytende strek var også en inspirasjon for Art Nouveau. Se bind 1, sidene 86, 110; bind 2, sidene 116— 119 Botticini, Francesco 1445 97 Florentinsk maler, elev av Neri di Bicci. Han sto i stor gjeld til Filippino Lippi, Botticelli og Verrocchino, og selv om arbeidet hans hadde liten originalitet, hadde det på sitt beste atskillig sjarm. Han malte mange religiøse motiver. Madonna og engler tilber Barnet (Firenze, Pitti) er et godt eksempel. Bouchardon, Edmé 1698-1762 Fransk billedhugger. Han studerte hos sin far Jean-Baptiste (1667-1742) som var billedhugger og arkitekt, og hos Guillaume I. Coustou. Oppholdet ved det franske akademiet i Roma, 1723-32, ga ham et førstehånds kjennskap til antikke skulpturer, som på en avgjørende måte påvirket stilen hans. Bysten av Philippe Stosch (1727, Berlin, Staatliche Museen) er et oppsiktsvekkende arbeid tiden tatt i betraktning, på grunn av det tydelige klassiske preget, men stilen ble oppmyket og mer naturalistisk i 1730-årene. Den berømte Cupido lager en bue av Herkules’ klubbe (ca. 1750, Paris, Louvre) er for­ holdsvis sensuelt, men falt likevel ikke i hoffets smak, og selv om Bouchardon ble oppfattet av mange samtidige som den største franske billedhuggeren i århun­ dret, ble han stående i skyggen for mindre klassiske skulptører. Da han døde, arbei­ det han med Ludvig 1 5.-monumentet til Paris (ødelagt). Det var et klassisk svar på Lemoynes barokkstatue av kongen i Bordeaux. Boucher, Fran^ois 1703-70 Fransk maler som tok for seg motiver som mytologi, galante eventyr, landskaper og portretter - en av de største rokokkokunstnerne. Han var elev av Lemoyne, og fikk også undervisning i radering. En av de første oppgavene hans var radering av Watteaus arbeider. I 1723 vant han før­ stepris fra Akademiet, og fra 1727 til 1730/31 oppholdt han seg i Italia. Han fikk innpass i Akademiet i 1734 takket være Rinaldo og Armida (Paris, Louvre), og fikk det travelt med scenedesign, dekorative arbeider og gobelinkartonger (fra 1755 var han direktør for den berømte Gobelin-fabrikken). Venus’ triumf (1740, Stockholm, Nationalmuseet) - glø­ dende, kunstig og erotisk - er karakteris­ tisk for hans motivvalg og stil. Madame de Pompadour, Ludvig 15.s mest berømte elskerinne, hørte til mesenene hans, og satt for ham mange ganger (eksempler i London, V&Aog Wallace. saml.), og det var hun som kjøpte Soloppgangen og Sol­ nedgangen (1753, Wallace saml.), det ypperste Boucher presterte. Mer intimt i format og følelse er slike arbeider som det utsøkte Kveldslandskap (1743, Barnard Castle, Bowes Museum), det sjarmerende uformelle portrettet av Madame Boucher (1743, New York, Frick) g Naken kvinne (1751, Miinchen, Alte Pinakothek) som man tror forestiller Louisa O’Murphy, en av Ludvig 15.s elskerinner - en av de mest berømte nakne kvinneskikkelser i kunst­ historien. Da han var blitt Premier Peintredu Roi i 1765, ble hans stil angrepet av Diderot, men det later til at han nå, sam­ men med sin elev Fragonard, represente­ rer sin tid bedre enn noen annen fransk kunstner. Se bind, 1, side 26; bind 2, sidene 240, 243, 246; bind 4, side 18/.

30

Boucicaut-mesteren aktiv ca. 1405 Fransk maler, oppkalt etter sitt hoved­ verk, Marskalk Boucicauts tidebok (ca. 1405, Paris, Musée Jacquemart-André). Dette manuskriptet med sine praktfulle, fint malte figurer og fremragende farger er et enestående eksempel på INTERNASJONAL gotisk stil. Boucicaut-mesteren er blitt identifisert med Jacques Coene, født i Brugge og registrert i Paris i 1398 og i Mil­ ano i 1399. Det finnes ikke noe direkte bevis for dette, men Coenes ry i samtiden stemmer godt med det store antall manuskriptilluminasjoner som ble lagd i Boucicaut-mesterens atelier i Paris eller av etterfølgerne hans. Boucicaut-mesteren innvarsler nyskapningene til van Eyck i og med bruken av luftperspektiv, og hans Begravelse (fol. 142v) er et forbilde for det statelige interiøret i det som kan­ skje er Jan van Eycks tidligste, bevarte maleri, Jomfruen i en kirke (ca. 1425, VestBerlin, Staatliche Museen). Se bind 2, side 81. Boudin, Eugene 1824-98 Fransk maler av havlandskaper og strandscener. Han ble oppmuntret av Millet til å begynne å male, og stilte første gang ut bildene sine i rammeforretningen sin i Le Havre. En kort tid var han elev av Isabey, og han malte forandringene i him­ mel og hav ved Honfleur og Le Havre for­ uten de fasjonable strendene ved Trouville i en rekke små bilder som i høy grad påvirket impresjonistene, særlig Monet (Kvinner på stranden ved Trouville, 1872, Honfleur, Musée Boudin). Originaliteten hans lå i de spontane, elegante penselstrøkene som konsentrerte seg om det essensielle. Han deltok på den første impresjonistiske utstillingen i 1874. Se hind 3, side 98.

Bouguereau, Adolphe William 1825-1905 Fransk maler. Han vant Prix de Rome i 1850 og ble sammen med Cabanel den mest innflytelsesrike opprettholderen av de konservative verdiene ved akademisk kunst. De karakteristiske arbeidene hans er kokett erotiske historiske og mytolo­ giske malerier med et fotografisk realisme (Nymfer og en satyr, 1873, Williamstown, Clark Institute). Se bind 3, side 87. Boulenger, Hippolyte 1837-74 Belgisk landskapsmaler. Han var elev av Nave: og slo seg ned i Tervuren (1863) der en Tervuren-skole ble etablert etter at andre malere var kommet til. Denne skolen hadde BARBlZON-skolen som for­ bilde. De brøt med den akademiske stilen for landskapsmaler! og malte en plein air. Boulengers frie teknikk, subtile farger og understreking av atmosfære, som kan ses i hans Utsikt over Dinant (1870, Brussel, Musées Royaux des Beaux-Arts), gjorde ham til en forløper for impresjonismen og belgisk luminisme.

Bourdelle, Antoine 1861-1929 Fransk billedhugger, maler og designer. Han arbeidet som Rodins sjefsassistent fra 1893 til 1908, og mens han fortsatt var påvirket av ham, produserte han den dra­ matiske Beethoven, stor tragisk maske (1901, Paris, Musée Bourdelle), én av 21 versjoner av dette motivet. Men i 1910 kastet han vrak på sin Rodin-inspirerte ekspressive realisme til fordel for en glat­ tere stil som uttrykte hans interesse for gammel gresk skulptur. Relieffet hans til Champs-Elysées-teatret fra 1912, som var inspirert av Isadora Duncans dans, var formet med sterke, lineære rytmer, bruk av draperilinjer og fortegning av mennes­ kekroppen for å uttrykke bevegelse. Bourdelle skapte også mindre og mer intime figurer og klassiske, majestetiske

monumenter som gjorde ham populær i vide kretser.

Bourdichon, Jean ca. 1457-1521 Fransk maler, aktiv i Tours, som ble sterkt støttet av det franske hoffet. Det er kjent at han malte portretter og religiøse sce­ ner, men bortsett fra et nylig identifisert triptykon i Museo di Capodimonte i Napoli er ingen av de store arbeidene hans såvidt vites bevart, og hans ry hviler nå på manuskriptilluminasjonene han lagde. Det viktigste eksemplet er Anne av Bretagnes tidebok (avsluttet i 1508, Paris, BN), som rommer over 50 malerier og border med utsøkte naturalistiske blomster, frukter og insekter. Dette manuskriptet viser at Bourdichon stort sett arbeidet i den lokale tradisjon, men den umiskjennelige innflytelsen fra Perugino (sammenlign St. Sebastian med Peruginos versjon i Louvre, Paris) tyder på at han har besøkt Italia. Bourdon, Sébastien 1616-71 Fransk maler. I 1634 reiste han til Roma der han tilbrakte tre år og lærte seg stilen til en rekke mestre, først og fremst Claude Lorrain, Gaspard Dughet og Pieter van Laer (Bamboccio). Han reiste så tilbake til Paris der imitasjonsarbeidene hans lurte samlerne, og til denne dag er det vanskelig å skille hans arbeider fra dem han kopierte. 1 årene 1652—54 var han hoffmaler hos dronning Christina av Sverige, og konsentrerte seg om portret­ ter (et portrett av dronningen befinner seg i Prado, Madrid). Resten av sin karri­ ere tilbrakte han stort sett i Paris der han malte portretter som særkjennes av myke konturer og brunaktige nyanser. Se bind 2, side 199. Bourgeois, Louise 1911-93 Amerikansk billedhugger, født i Paris der hun var elev av Léger. I 1938 flyttet hun til New York. Frem til slutten av 1940-årene, da hun for alvor begynte som billedhugger, var hun først og fremst maler og grafiker. Hun ble anerkjent som en betydelig kunstner i 1950-årene tak­ ket være sine abstrakte konstruksjoner på malt tre. Quarantania I (1948-53, New York, MOMA) er karakteristisk med sine slanke, vertikale søyler som antyder menneskeskikkelser. 1 1960årene begynte hun å arbeide i stein, metall, gips og latex, og mange av arbei­ dene hennes kan virke som beskrivelser av seksuelle forhold.

Bouts, Dirk eller Dieric død 1475 Nederlandsk maler. Han ble sannsynlig­ vis født i Haarlem i 1420-årene, men til­ brakte storparten av sitt arbeidsliv i Louvain der han ble ansatt som «bymåler» i 1468. Det tidligste daterte arbeidet hans er et mannsportrett (1462, London, NG). Det finnes få dokumenterte arbei­ der, men stilen hans, som særpreges spesi­ elt av forlengete, rolige, reflekterende skikkelser, er svært typisk, og det er noen­ lunde enighet om hvor omfattende hans produksjon er. Van der Weyden, Petrus Christus og den mystiske Haarlem-maleren van Outwater har alle influert stilen hans, men Bouts omformet disse påvirk­ ningene på en svært personlig måte, og i sine lyriske landskaper, som passer per­ fekt til stemningen i de fredelige figurene og i den utsøkte utformingen av stillebendetaljene, overgikk han alle forbildene sine. Fargene er ofte rike, men alltid kon­ trollerte, og selv når han malte uhygge­ lige motiver som i de to panelene som fremstiller Keiser Ottos rettferdighet (1470-75, Brussel, Musées Royaux des Beaux-Arts), er behandlingen verdig og følelsene neddempet. Bouts anerkjennes nå som en av de største blant de tidlige

nederlandske malerne. De to sønnene hans, Dieric den yngre (ca. 1448-90/91) og Aelbrecht (ca. 1460-1549) bidro til å spre hans stil, som fikk stor innflytelse. Små oppbyggelige paneler med motiver som for eksempel Mater Dolorosa og Kris­ tus kronet med torner fra Bouts bilder, var spesielt populære og ble mye kopiert (eksemplarer i London, NG). Se bind 2, side 95.

Boyd, Arthur Merric Bloomfield født 1920 Australsk maler og billedhugger. Han holdt sin første separatutstilling før han hadde fylt 20, og sammen med Sidney Nolan ble han en av de ledende malerne i Melbourne. Begge kunstnerne brukte gjentatte ganger myter som grunnlag for sitt bildespråk, og Boyds tidlige malerier var sterkt moralske og religiøse (Jacob's dream, 1946-47, Cambridge, England, privat saml.). Han har utviklet flere hovedtemaer, for eksempel de berømte Half-caste Bride-bildene (1957-59) som har en australneger og hans hvite brud som motiv (Shearers playing for a bride, 1957, NG of Victoria). Disse arbeidene er malt i rike impasto-oljefarger, og de er typisk ekspresjonistiske og naive i sin karakter. Han flyttet til London i 1959, og siden har hans bildespråk blitt mer erotisk på en dempet, poetisk måte. Se bind 1, side 167. Boydell, John 1719-1804 Engelsk grafiker og trykk-utgiver. Han skapte seg en formue med utgivelsen av sine landskapsstikk fra England og Wales, og fra 1786 engasjerte han malere til å skaffe malerier til prosjektet som navnet hans er uløselig knyttet til - The Shakes­ peare Gallery. Over 30 kunstnere, blant dem Fuseli, Kauffmann, Reynolds og Romney og over 150 malerier som illust­ rerer Shakespeares arbeider, var invol­ vert. De ble utstilt i et spesielt bygd galleri i Pall Mali i London, og stikkene etter dem ble utgitt i 1803. Boydell håpet at prosjektet ville fremme «en stor nasjonal skole med historiske malerier», men det mislyktes kommersielt.

Boys, Thomas Shotter 1804-74 Engelsk akvarellmaler og litograf. Etter læreårene flyttet han til Frankrike der han ble en venn av Bonington, og til slutt kom han tilbake og slo seg ned i England i 1837. Han var en pioner innen fargelitografi i England med Picturesque Archu tecture in Paris, Ghertt, Antwerpen og Rouen (1839). Arbeidene hans er for det meste topografiske utsyn over urbane landskaper, og hans utsyn over Regency London er særlig godt kjent.

Boyvin, René ca. 1 525-ca. 1598 (?) Fransk grafiker, født i Angers og hovedsa­ kelig aktiv i Paris. Gjennom stikk etter Rossos bilder spredte han den første FONTAlNEBLEAU-skolens innflytelse. Stikkene er faste, presise og stort sett temmelig tørre, men de mest berømte arbeidene, illustrasjonene til Legenden om Janos, 1563, viser en produktiv, nesten tøylesløs fantasi. Bozzetto Italiensk uttrykk for modell i liten måle­ stokk, som regel i voks eller leire, av en større skulptur. Ordet kan også brukes om malt skisse.

Bracquemond, Félix 1883-1914 Fransk grafiker med natur og portretter som motiver. Han studerte ved Gleyres atelier sammen med Whistler, Degas og Fantin-Latour og kjente Zola og Manet. Han var sterkt påvirket av japanske trykk, men størst betydning tikk han fordi

Breenberg kan blåste nytt liv i grafikken som et kre­ ativt medium. Braekeleer, Henri de 1840-88 Belgisk genre-, landskaps- og stillebenmaler. Hans tidlige arbeider ble påvirket av de nederlandske genremalerne på 1600-tallet, men i den siste delen av sitt korte liv studerte han lys- og fargeproblematikken og utviklet sin egen impresjo­ nistiske stil.

Bramante, Donato 1444-1514 Italiensk arkitekt og maler. Han berøm­ mes som den fremste arkitekten i høyre nessansen, og særlig for sin plan for ombygging av Peterskirken i Roma. Arbeidet ble påbegynt i 1506, men ble ikke fullført etter hans planer. Hans tidli­ gere karriere er temmelig uklar, men det ser ut til at han for det meste arbeidet som maler. Han ble født i nærheten av Urbino, og de fleste mener at han var elev av Piero della Francesca, men også andre påvirkninger er tydelige i det eneste sikre maleriet som finnes igjen etter ham, fres­ ken Bevæpnete menn (ca. 1480-85, Mil­ ano, Brera). Langt mer imponerende er et arbeid som tilskrives ham, Kristus ved søy­ len (1480-81, også i Brera). Bramante arbeidet i Milano fra omkring 1480, og etter at han reiste til Roma i 1499, er det ingenting som tyder på at han fortsatte å male. Men ifølge Vasari laget han teg­ ningen til den praktfulle, klassiske arki­ tektoniske bakgrunnen i Rafaels -Skolen i Athen» der han portretteres som matema­ tikeren Euklid. Han var tydeligvis inter­ essert i perspektivvirkninger, og det før­ ste daterte verket hans er tegningen til et stikk (1481, to kjente eksemplarer, Lon­ don, BM, og Milano, privat saml.) med en komplisert arkitektonisk bakgrunn — så det kan godt være noe i det Vasari for­ teller. Bramantino (Bartolomeo Suardi) aktiv 1503-36 Maler og arkitekt fra Milano. Oppnavnet skriver seg fra den sterke påvirkningen fra Bramante som er synlig i arbeidene hans. Stilen er dramatisk med overdreven for­ kortelse og lavt perspektiv, og de senere arbeidene inneholder høytidelige byg­ ninger i en ren klassisk stil (etter 1525 arbeidet han som arkitekt for hertug Francesco Sforza). Mange av verkene hans befinner seg i Milano, og et fint eksempel er Korsfestelsen (ca. 1520, Brera).

Bramer, Léonard 1596-1674 Nederlandsk genre- og historiemaler. Han reiste og arbeidet i Frankrike og Ita­ lia fra 1614 til 1628, da han vendte til­ bake til fødebyen Delft. Han huskes nå mest for de små nattscenene med drama­ tiske lyseffekter som for eksempel Trolldomsscene (1630-årene, Bordeaux, Musée des Beaux-Arts). I samtiden var Bramer sannsynligvis best kjent som freskomaler. Han var en av de få nederlandske malerne på 1600-tallet som brukte denne teknikken, men ingen av arbeidene hans i dette mediet har tålt det nederlandske klimaet.

Brancusi, Constantin 1876-1957 Rumensk-fransk billedhugger, en av de største og mest innflytelsesrike kunst­ nerne på 1900-tallet. Han fikk akademisk utdannelse i Crajova og Bucuresti, men viktigere som en formende påvirkning var oppveksten i et bondesamfunn som hadde sterke tradisjoner i trearbeid. I 1904 reiste han til Paris, der han tilbrakte nesten hele resten av sin karriere. Han samarbeidet en kort tid med Rodin, men fra 1907 og fremover ble han inspirert av de primitivistiske utskjæringene av

malere og billedhuggere som Gauguin og Derain, og tok etter hvert avstand fra modelleringsteknikker og naturalisme. I stedet begynte han å hugge direkte i kalk­ stein og marmor og lot materialet bestemme stiliseringen. I en rekke hoder uten kropp, for eksempel Sovende muse (1910, Paris, Musée d’Art Moderne), reduserte han gradvis organiske former til en essensiell, nesten mystisk renhet. Senere brukte han ofte denne fremgangs­ måten på dyreformer, som i Selen (1936, New York, Guggenheim). Omkring 1914 begynte han også å arbeide i tre og skapte grove, fetisjaktige skulpturer som Adam og Eva (1921, Guggenheim) foruten abstrakte, dekorative former som han ofte brukte som grunnlag for sine høy­ glanspolerte skulpturer. I 1937 laget han en skulptur til en park i Tirgu Jiu i nærhe­ ten av fødestedet sitt i Romania, og arbei­ det her inkluderer den enorme Endeløs søyle. Han testamenterte atelieret sitt med uferdige arbeider til den franske nasjon (gjenoppbygd i Paris i Centre Pompidou), og en annen svært fin Brancusi-samling finnes i Philadelphia Museum of Art. Brancusis radikale for­ enkling og konsentrasjon av formen og hans dype følelse for materialets egenska­ per, har hatt umåtelig stor innflytelse på utviklingen av 1900-tallets skulptur. Henry Moore skrev om ham: «Siden gotikken hadde den europeiske skulptur blitt overgrodd med mose, ugress — alle mulige slags overflateutvekster som full­ stendig skjulte formen. Det har vært Brancusis spesielle misjon å gjøre oss formbevisste igjen.» Se bind 1, sidene 27, 204; bind 3, sidene 146—147.

Brandl, Petr 1668-1735 Bohmisk maler av altertavler og portret­ ter. Han ble født i Praha, fikk sin opplæ­ ring der, og ble boende i hjembyen. Men hans kunst var åpen for påvirkninger fra hele Europa (altersyklus i Brevnov, 171719). Teknikken i de senere arbeidene hans ble stadig friere (han brukte til og med fingrene), ikke minst i St. Simon med Kristusbamet (ca. 1730, Praha, NG). Brandt, Federico 1878-1932 Venezuelansk maler og illustratør. Han utdannet seg som ingeniør og studerte i kort tid med Michelena. 11902 reiste han til Paris, og da han kom tilbake til Cara­ cas, ble han stadig mer tiltrukket av det intime ved gatene og interiørene i de gamle kolonikvarterene. Disse bildene viste hvor sterkt han beundret de franske INT1MISTES, Bonnard og Vuillard. Han illustrerte også litterære tidsskrifter.

Brangwyn, Sir Frank 1867-1956 Britisk maler, etser og tegner. Han var født i Brugge, der faren var arkitekt og gobelintegner, og han kom til England i 1877, der han gikk i lære hos William Morris. Han vant stor berømmelse for sine dekorasjonsarbeider i stor målestokk i England og i Amerika, og dette kulmi­ nerte i murmalerisyklusen med det bri­ tiske imperium som tema (1924-30), et bestillingsverk til Overhuset, Verket befinner seg nå i Guildhall i Swansea. Med sine klare farger og tette struktur minner de om gobeliner. I Brugge finnes det et museum som er viet hans kunst.

Braque, Georges 1882-1963 Fransk maler, en av de største og mest innflytelsesrike kunstnerne på 1900-tallet. Etter å ha eksperimentert med fauvismen i kortere tid, traff han Picasso og benyttet Picassos nyskapninger i Demoiselles d’Avignon i sitt verk "Grand Nu» (Stor akt, 1907-08, Paris, privat saml.) I 1908 stilte han ut landskaper fra L’Estaque som var et uttrykk for påvirkningen

fra de romlige, flate effektene og de tet­ tere, formelle strukturene i Cézannes senere arbeider, men gikk lenger i sin abstraksjon fra naturen. Disse arbeidene, som var de første som ble kalt kubistiske, blir ofte fortsatt oppfattet som kubismens tidligste produkter. I løpet av de neste årene samarbeidet Braque nært med Picasso, og de utforsket den nye, antinaturalistiske stilen. Braques spesielle bidrag til utviklingen av kubismen var forsøkene på å visualisere formenes sam­ spill med omgivelsene, og han var den første som brukte sjablonbokstaver i ver­ ket «Portugiseren» (1911, Basel, Kunst­ museum), et virkemiddel som både ga til­ skueren en hjelp til å identifisere moti­ vet, og som understreket den iboende flatheten i bildeplanet. En lignende effekt fikk han også til i 1912 med papiercollé-teknikken. Her blir en «collage», som var oppfunnet av Picasso noen måneder tidligere, begrenset til noen papirstrimler i komposisjonen. Han ble mobilisert i 1914, men dimittert to år senere etter å ha blitt hardt såret i hodet. Senere utviklet han en høyst personlig variant av kubismen som er mindre for­ mell i strukturen og som innebærer en bred behandling av malingen som ofte blandes med sand, og en klart behersket palett med subtilt modulerte svarte, grå og brune nyanser. Karrieren hans kulmi­ nerte med Atelier-serien som han malte fra 1948 og fremover. Den er umåtelig komplisert og sofistikert (Atelier II, 1949, Dusseldorf, Kunstsammlung NordrheinWestfalen). Se bind 1, sidene 31, 122; bind 3, sidene 148-149, 179, 228.

Bratby, John født 1928 Engelsk maler, det mest prominente medlem av den såkalte Kitchen-sink-skolen da den hadde sin storhetstid i 1950årene. I maleriene sine tar han for seg det hverdagslige hjemmelivet (og portretter) med trassig kraft, avidealiserte farger og djerve penselstrøk.

Botticelli: Selvportrett fra Kongenes tilbedelse, ca. 1476. Firenze, Uffizi (Mansell)

Bouchardon: Selvportrett. Firenze, Uffizi (Alinari)

Brauer, Arikfødt 1929 Østerriksk maler, en ledende eksponent for «fantastisk realisme» i Wien. Han var en gang folkesanger og bevarte interessen for folkekunst og spesielt middelalderkultur. Maleriene og de grafiske arbeidene hans har mange tilknytninger til fin-desiécle-symbolisme og inneholder, i likhet med Jugendstilen, mange blomsteraktige og andre planteaktige motiver. De er omhyggelig gjengitt, og plantene spirer ofte frem fra de mest usannsynlige steder. Overalt er detaljene overdådige og prakt­ fulle — det er en eventyrverden, rik og eksotisk, som er malt i et språk som er lett forståelig for alle. Det er sterke bånd til Fuchs’ malerier. Braun, Matyås Bernard 1684-1738 Den ledende bohmiske billedhuggeren under barokken. Han var født i Tyrol, men ble nødt til å skaffe seg et levebrød utenom hjemtrakten, og slo seg ned i Praha i 1711. Som virtuos steinhugger produserte han svært uttrykksfulle skulp­ turer til bl.a. Karls-broen (St. Ivo, 1711) og portalen til Clam-Gallas-slottet (ca. 1713) i Praha. Men den største samlingen av skulpturene hans finnes i sykehuskirken i Kues. Til hagen her laget Braun og atelieret hans tallrike allegoriske skikkel­ ser (1712-19).

Breenberg, Bartolomeus ca. 1599-1657 Nederlandsk maler, en av de ledende medlemmene av den første generasjonen av italienskpåvirkete landskapsmalere. Han befant seg i Roma 1619/20-27, men ellers bodde han i Amsterdam. Hans tid­ lige arbeid ligner i stil på verkene til Poe-

Bourdon: Posthum tegning av Rigaud. Frankfurt, Stådelsches Kunsrinstitut

Brancusi: Fotografi tatt av kunstneren selv mens han arbeider med Endeløs søyle (David Groh)

31

Bregno lenbergh som var i Roma samtidig, og ellers skylder han Paul Bril mye. Teg­ ningene han laget i Italia, er friskere og er blitt feilaktig oppfattet som Claude Lorrains. Modne malerier som Moses finnes (1636, London, ng), et s erk som er badet i uklart lys, viser en dyp innsikt i Claude Lorrains kunst. Etter omkring 1645 oppga han landskapet til fordel tor fortel­ lende bilder.

Bregno, Andrea 1418-1506 Italiensk billedhugger, født i Lombardia, men mest aktiv i Toskana og Roma. Han var en produktiv kunstner og ledet et stort atelier, der han samarbeidet med Mino da Fiesole og andre. Produksjonen hans består hovedsakelig av marmoraltre og gravkamre, som for eksempel Piccolomini-alteret (1481-85, Siena-katedralen) og Savelli-monumentet (Roma, S. Maria i Aracoeli). Selv om han ikke er original, har dyktigheten og elegansen (og bruken av fasjonable, klassiske moti­ ver) skaffet ham stor berømmelse. Bregno, Antonio aktiv 1428-etter 1457 Italiensk billedhugger. Han kom fra Lom­ bardia, men var aktiv hovedsakelig i Venezia, der det første registrerte arbei­ det hans gjelder Porta della Carta under ledelse av Bartolommeo Buon, 1438-42. Gravkammeret til Francesco Foscari (død i 1457) i S. Maria dei Frari, som er påvir­ ket av Donatello og Michelozzos Cosciamonument i Firenze-dåpskapellet, er et forsøk på å rasjonalisere det venetianske standard-gravkammeret i samsvar med renessansens prinsipper. Bregnos betyde­ ligste arbeid var Arco Foscari i Dogepalasset, der renessanseformer og gotiske former er forent i en svært dekorativ blanding.

Breitner, George Henrik 1857-1923 En av de ledende nederlandske malerne på 1800-tallet. Han studerte i Haag, der han traff van Gogh, og senere i Paris. Ryt­ tere var favorittmotivet for hans tidlige arbeid, som var sterkt påvirket av Maris, men et besøk i Frankrike i 1884 viste ham impresjonismens muligheter. Han ble invitert til å delta i en utstilling sammen med Les VINGT i Brussel i 1886, det samme året han bosatte seg i Amsterdam. Der ble han leder for Amsterdam-impresjonis­ tene. Han konsentrerte seg om bysentret og menneskene der, og malte travle gater om dagen og natten i en kraftfull stil (Singelbrug nær Paleisstraat, 1893-95, Amsterdam, Rijksmuseum). Han malte også portretter og var en utmerket foto­ graf. Bresdin, Rodolphe 1822-85 Fransk grafiker. Selv om Bresdin ble beundret av de parisiske litterære kret­ sene rundt Champfleury og Baudelaire, ble han ikke satt særlig høyt av samtidige kunstere. Han beundret de grafiske arbei­ dene til Rembrandt og Durer, og hans for­ kjærlighet for gotiske motiver ses best i hans makabre radering Dødskomedien (1854) som han senere overførte med penn ril litografisk stein; litografi var hans fremste medium. Karakteristiske temaer er ensomhet og flukt. Huysmans beskriver Bresdins trykk i sin symbolistiske roman A Rebours, og Odilon Redon, eleven hans fra 1865, fortsatte å frem­ stille motivene hans. Breton, André 1896—1966 Fransk forfatter og kritiker, den sentrale grunnleggeren og teoretikeren bak SUR­ REALISMEN. Inspirert av Apollinaire, Dada-bevegelsen og den freudianske psy­ koanalysen utga han sitt første Manifeste du surrealisme i 1924. Han fortsatte å

32

overvåke bevegelsens utvikling helt frem til den ebbet ut etter den andre verdens­ krig, og han bidro med dikt og romaner, flere manifester og større kritiske artikler om surrealistisk maling og skulptur. Se bind 3, side 174.

Brett, John 1830-1902 Engelsk maler som konsentrerte seg om landskaper og kystmoti ver. The stonebreaker (1857-58, Liverpool, Walker Art Gallery) imponerte Ruskin som inspi­ rerte Brett til å male landskaper av spesi­ ell geologisk eller botanisk interesse. Dem malte han detaljert og i klare farger. Vindens virkning på havet er ofte skarpt observert.

Breu,Jdrgden eldre 1475/76-1537 Tysk maler og grafiker. Han arbeidet hovedsakelig i Augsburg der han var elev av Apt. I 1500-02 besøkte han Østerrike og malte der tre altertavler, blant dem St. Bernard (1500, Zwettl Art Gallery) som viser den samme dype følelsen for land­ skap som hos malerne av Donau-skolen. I de siste arbeidene hans er påvirknngen fra renessansestilen tydelig, særlig i de to klassiske, historiske maleriene han utførte for hertug William 4- av Bayern i 1528-29 (Miinchen, Alte Pinakothek). Sønnen hans, Jorg Breu den yngre (ca. 1510-47) ble hoffmaler i Neuburg. Bril, Paul 1554-1626 Flamsk landskaps- og marinemaler. Han fikk undervisning i Antwerpen og arbei­ det i Lyon omkring 1574- I 1582 slo han seg ned i Roma, der han ble en pioner innen det ideale landskap. Han dannet en bro mellom den nordlige manieristiske stilen som brukte sterke farger og høyt synspunkt og den langt mer duse, natura­ listiske kunsten til Claude Lorrain, som studerte sammen med Brils elev, Tassi. Etter 1600 var påvirkningen fra Elsheimer tydelig i Brils arbeider. Han samar­ beidet med Reni om freskene i Palazzo Rospigliosi-Pallavicini og utførte sine egne, friere dekorasjoner i Vatikanet. Broren Matthew (1550-83) arbeidet i en lignende stil og døde også i Roma. Broederlam, Melchior aktiv 1381-1409 Nederlandsk maler fra Ypres. I 1387 ble han hoffmaler hos Filip den dristige, her­ tug av Burgund, og fikk i oppdrag å male eksteriøret på to fløyer av et alter i Chartreuse de Champmol, hertugens viktigste religiøse institusjon. Maleriene fremstil­ ler Bebudelsen og Maria og Elisabeths møte, Kallelsen og Flukten til Egypt (1396-99, Dijon, Musée des Beaux-Arts) og kombi­ nerer en rik dekoraktiv effekt med et og annet realistisk innslag i en elegant, lineær plan som er typisk for fransknederlandske malere omkring 1400. Disse bildene er blant de tidligste og vakreste eksemplene på internasjonal GOTISK stil. Se bind 2, side 90. Brokof, Ferdinand Maximilian 1688-1731 Den mest sentrale bøhmiske barokkbilledhuggeren etter Braun. Han var sønn av Johann Brokof (1652-1 718), en bil­ ledhugger fra det nordlige Ungarn som slo seg ned i Praha i 1675. Brokofs verker er mer monumentale og naturalistiske enn Brauns, men uten hans indre liv. De fineste arbeidene hans finnes i Praha, først og fremst gruppen med SS. Johannes fra Matha og Felixfra Valois på Karlsbroen (1714); portalen til Morzin-slottet (1714) og gravkammeret til grev Mitrowitz i St.Jakob-kirken (1716).

Bronzino, Agnolo 1503-72 Florentinsk maler, elev og adoptert sønn av Pontormo. Hans arbeider er gjennom­ ført manieristiske, men har lite av meste­ rens følsomhet og særpreg. Han var hoff­ maler hos hertug Cosimo 1. og Eleanora av Toledo, og portretter av dem og den nye adelen som var knyttet til hoffet deres, er ytterst polerte, men kalde og understreker modellenes sosiale status mer ved hjelp av en detaljert gjengivelse av de kostbare klærne enn ved konven­ sjonell karaktertolkning. Freskene i Eleanora-kapellet i Palazzo Vecchio - det største religiøse bestillingsverket i 1540årene - viser også hans utsøkte omamentale stil. Det best kjente arbeidet hans, Venus, Cupido, Dårskap og Tiden (ca. 1 545, London, NG) er sensuelt i innhold og komposisjon, men mangler lidenskap med sine vakre, blodløse, nakne kropper og klare, emaljeaktige farger. Se bind 2, side 166. Broodthaers, Marcel 1924-76 Belgisk kunstner og forfatter. Etter å ha arbeidet vesentlig som lyriker og bokselger, bestemte han seg i 1963 plutselig for å bli billedkunstner. Han begynte å pro­ dusere overbevisende og åndfulle verker som tok sikte på å forstyrre betrakterens normale oppfatning av tingene. Et typisk eksempel på hans surrealistiske skulptur, som ligner litt på Magritte i billedspråket, er Kasserolle og lukkede blåskjell (1965, London, Tate), som viser en kokende kjele som flyter over av blåskjell under et lokk.

Brooker, Bertram 1888-1955 Kanadisk, selvlært non-figurativ maler, forfatter og musikkritiker, den første kanadier som stilte ut abstrakte verker (1927). Sounds assembling (1928, Winnipeg Art Gallery) viser kompleks romlig komposisjon og rørformer som min­ ner om Joseph Stellas futuristiske male­ rier. Brooking, Charles 1723-59 Britisk marinemaler. Hans detaljerte kunnskaper om skip sies å skrive seg fra en læreguttid ved Deptford i nærheten av London. Som alle britiske malere i denne genren var han i utgangspunktet påvirket av Willem van de Velde, men etter hvert utviklet han en stil preget av en nesten klassisk klarhet og beherskelse med en fin sans for tegningen. Eksempler på arbei­ dene hans finnes i National Maritime Museum i Greenwich. Brooks, James født 1906 Amerikansk maler. I 1930-årene arbeidet han med sosial-realistiske temaer, og han utviklet en monumental, fargerik stil for murmalerier som ble bestilt av WPA (Work Projects Administration). Etter krigen begynte han å male i en løs, kubismebasert abstrakt stil. 1 1951 hadde han nådd kunstnerisk modenhet med Action Painting som knyttet ham til den andre bølgen av abstrakte ekspresjonister. De senere arbeidene hans reduserte antallet former, økte målestokken deres og utnyt­ tet fargekontraster (Octon, 1961, Pennsylvania, Allentown Art Museum).

Brosamer, Hans ca. 1500-ca. 1554 Tysk maler og tegner. Praktisk talt ingen­ ting er kjent om livsløpet hans, men mye kan tyde på at han arbeidet i Erfurt i Sachsen. Han laget små tresnitt som var sterkt påvirket av Cranach, og noen få malerier, for det meste portretter. Brouwer, Adriaen 1605/06-38 Flamsk genremalcr. Han studerte hos Hals i Haarlem og tilbrakte sitt korte arbeidsliv der og i Antwerpen, hvor han

ble et viktig sammenbindende ledd mel­ lom den flamske og den nederlandske skole. Han førte et fargerikt bohemliv og er best kjent for sine humørfylte, vulgære bondescener i interiører, noe som ga stø­ tet til genremalerier av jevne folks liv i Nederland. I Røykerne (ca. 1637, New York, Metropolitan) fremstiller Brouwer seg selv sammen med Jan David:, de Heem og andre mens de røyker, drikker og morer seg på en ubekymret måte. Han fikk mange etterfølgere, først og fremst Adriaen van Ostade, men de klarte aldri å måle seg med ham i hans djerve penselføring, de delikate fargene eller den fremra­ gende karakteriseringen. Rubens og Rembrandt beundret Brouwer sterkt og samlet ivrig arbeidene hans. Se bind 2, side 226.

Brown, Ford Madox 1821-93 Engelsk maler av historiske, litterære, bibelske scener og genrescener foruten landskaper. Han var født i Calais, stu­ derte i Belgia og var påvirket av nasarenerne i Roma. Han slo seg ned i England i 1846 og ble senere en venn av Rosetti. Han inspirerte sterkt pre-rafaelittene, selv om han aldri var med i denne kret­ sen. Godt tegnerhåndverk og lysende far­ ger finnes i det mest berømte arbeidet hans, Work (1852-65, Manchester City Art Gallery), der han konsentrerte mange av sine synspunkter på samfunnet. Han grunnla William Morris-selskapet som han tegnet møbler og glassmalerier til. Se bind 1, side 87; bind 3, side 83. Brown, Mather 1761-1831 Amerikansk portrettmaler og historisk maler som tilbrakte storparten av sitt liv i England. Han var født i Boston og arbei­ det som omreisende portrettmaler før han dro til Paris i 1780 og senere til Lon­ don, der han i slutten av 1780-årene ble svært populær. Men hans senere karriere var en fiasko. Malerier av Brown er senere feilaktig blitt tilskrevet Gilbert Stuart, men hans stil ligger nærmere opp til West. Det finnes eksempler på arbeidene hans i National Portrait Gallery i Lon­ don. Bruce, Patrick Henry 1881-1936 Amerikansk maler som slo seg ned i Paris i 1903. I 1912 traff han Delaunay som påvirket ham mest. I 1916 hadde han tatt i bruk en original abstrakt stil som utmer­ ket seg med tykk, kraftig maling påført med palettkniv. I 1920 begynte han på en rekke bilder som han kalte Forms og som er knyttet til purismen og baserer seg på stilleben-motiver (eksempel 1925-26, Washington, Corcoran). I 1933 ga han opp malingen og ødela mesteparten av verkene sine. Han begikk selvmord i New York.

Briicke, Die En gruppe ekspresjonistiske kunstnere som ble dannet i Dresden i 1905-06 av fire arkitektstudenter - Kirchner, Heckel, Schmidt-Rottluff og Bleyl. Navnet «Broen» beskrev ikke noe konkret pro­ gram - det skriver seg fra en passus i Nietzsches Also sprach Zarathustra der mennesket ikke oppfattes som et mål i seg selv, men som en bro mot en lykkeligere fremtid. I denne ånd sendte de ut et mani­ fest der de erklærte at de hadde til hensikt å kaste vrak på begrepet kunst som et mål i seg selv. De ønsket å integrere kunst og liv og å bruke kunst som et middel til kommunikasjon. De levde og arbeidet som et fellesskap fordi de ønsket å under­ ordne sin individualitet i den kollektive ånd i tråd med det middelalderske laugssystemet. Andre malere som i kortere tid var knyttet til gruppen, varNolde, Pechstein, van Dongen og Otto Muller. For å

Bruyn kunne nå ut til et bredere publikum opp­ rettet de en gruppe for assosierte medlem­ mer som fikk en mappe med trykk for en årlig subskripsjon. Gjenoppvekkingen av tresnittet som en selvstendig kunstart var en av gruppens viktigste nyskapninger. Den tidlige stilen deres ble sterkt influert av etnisk kunst og av van Gogh, men de understreket den følelsesmessige intensi­ teten i sine arbeider enda sterkere ved bruk av kontrasterende fargekombinasjoner og aggressive forvrengninger og overflateteksturer. De vanligste temaer var byinteriører, uformelle atelierscener og spontane nakenscener utendørs. Etter at de hadde flyttet til Berlin (1910), kon­ sentrerte de seg om scener som uttrykte påkjenningene ved bylivet symbolisert ved kabaretdansere, sirkusartister og pro­ stituerte. Gruppen mistet sin felles stilis­ tiske identitet som en følge av ulike reak­ sjoner på kubismen. De stilte ut sammen for siste gang ved Sonderbund-utstillingen i Koln i 1912, og i 1913 ble grup­ pen formelt oppløst. Se bind 3, sidene 134-135. Brueghel, Jan («Fløyels»-Brueghel) 1568-1625 Flamsk maler som konsentrerte seg om landskaper og stillebener, yngste sønn av Pieter Brueghel den eldre. Som de andre av Brueghels etterkommere beholdt han h-en i navnet på tross av at faren hadde sløyfet den i 1559. Han ble født i Brussel og fikk undervisning av bestemoren, Mayeken Verhulst. Fra 1594 til 1596 reiste han til Italia via Koln og ble tatt hånd om av kardinal Borromeo. I 1597 var han tilbake i Nederland, og i 1602 ble han leder for Antwerpen-lauget. Land­ skapene hans er svært forskjellige fra farens. Han konsentrerte seg om frodige skogscener med varme fargenyanser der det vrimler av eksotiske dyr og blomster. Enkelte ganger tjener bibeltekster som påskudd for disse virtuose arbeidene — særlig Edens hage og Noas ark. Han sam­ arbeidet ofte med andre kunstnere, mest med sin nære venn Rubens, for eksempel i Edens hage (Haag, Mauritshuis) der Rubens malte Adam og Eva. Som blomstermaler ble han regnet som den største i samtiden, og hans fabelaktige ferdigheter når det gjaldt å male rike og delikate teksturer av alle slag, ga ham tilnavnet «Fløyels»-Brueghel. Sønnene hans Jan 2. (1601-78) og Ambrosius (1617—75) og mange etterkommere og imitatorer førte stilen hans videre. Se bind 2, side 200. Brueghel, Pieter den eldre ca. 1525-69 Den største nederlandske kunstneren på 1500-tallet, en fremragende grafiker og tegner foruten maler. Fødestedet hans er uklart og det samme gjelder utdannelsen, selv om van Mander sier at han studerte hos Pieter Coecke van Aelst. Brueghel giftet seg senere med datteren hans. Han ble mester i Antwerpen-lauget i 1551, og en eller annen gang mellom 1551 og 1553 reiste han til Italia. I motsetning til de fleste kunstnere som reiste sørover, ble han sterkere påvirket av reisen over Alpene enn av antikken og italiensk kunst. Tegningene hans av alpelandska­ pet viser beherskelse av detaljer kombi­ nert med en majestetisk uttrykksbredde som skulle komme til å særkjenne de senere maleriene hans. 1 1553 var han til­ bake i Antwerpen, og i 15 5 5 tegnet han trykk for Hieronymus Cock. Under Cocks beskyttelse produserte han tett­ pakkede, fortellende komposisjoner med et utpreget Bosch-lignende bildespråk. Disse trekkene ble overført til panelene hans og nådde sitt høydepunkt i de tre store komposisjonene fra 1562, «Dulle

Griet» (Gale Meg, Antwerpen, Musée May er van den Bergh), De opprørske eng­ lenes fall (Brussel, Musées Royaux des Beaux-Arts) og Dødens triumf (Madrid, Prado). Brueghel flyttet til Brussel i 1563 og fikk i 1565 en bestilling fra bankieren Nicolaes Jonghelinck på det som ble hans mest berømte verk, en serie malerier som fremstiller Månedene. Fem av dem er bevart, tre befinner seg i Kunsthistoris­ ches Museum i Wien, ett i Metropolitan Museum i New York og det siste i Nasjo­ nalgalleriet i Praha. Høydepunktet i hans kunst er troligjegemes hjemkomst (Wien), et av de mest betydelige av alle land­ skapsmaleriet som med sitt djerve, diago­ nale format var et skarpt brudd med skiktrommet i Patenier-tradisjonen. Like dris­ tig var fremstillingen av ordspråkene som hittil hadde vært en ubetydelig genre (De blinde som leder de blinde), 1568, Napoli, Museo di Capodimonte). Selv om Brueg­ hel på folkemunne ble kalt «Bonde-Brueghel» på grunn av sine glimrende fremstillinger av landlige fester (Bondebryllup, 1566, Detroit Institute of Art), var Bru­ eghel sannsynligvis en kultivert mann, og hans forkjærlighet for scener fra dagligli­ vet kan forklares med hans humanistiske synspunkter og forbindelsen til en kvasimystisk gruppe, Kjærlighetsfamilien. Gruppen gikk inn for moderasjon på bak­ grunn av de religiøse stridighetene som herjet i Nederland i 1560-årene, og denne påvirkningen kan ses i Brueghels pessimistiske, men strengt upartiske siste arbeider, først og fremst Misantropen (1568, Napoli, Museo di Capodimonte) og Skjære på galgen (1568, Darmstadt, Hessisches Landesmuseum). Brueghels produksjon var forholdsvis liten, men hans forståelse for menneskenes kår og hans uttrykkskraft var så stor at få kunst­ nere er så allment beundret. Se bind 1, sidene 42, 48, 61, 107; bind 2, sidene 162-163.

Brueghel, Pieter den yngre (« H e 1 vetes - Brueghel >■) 1564-16 38 Nederlandsk kunstner, født i Brussel, eld­ ste sønn av Pieter den eldre. Han ble fra starten av undervist av bestemoren og senere av Gillis van Coninxloo i Antwer­ pen. 1 1585 ble han godtatt som mester og tjente stort sett til livets opphold ved å kopiere og omarbeide Pieter den eldres bonde- og kermesse-scener. Disse arbei­ dene tilfører ikke farens prestasjoner noe, men er ofte av ypperlig kvalitet. Han ble kalt «Helvetes «-Brueghel fordi han hadde en forkjærlighet for scener fra hel­ vete og branner (Brenningen av Troja, Besanqon, Musée des Beaux-Arts). Snyders og Coques var elevene hans. Sønnen Pieter 3. (1589-ca. 1640) kopierte også Pieter den eldres arbeid, men var ikke så dyktig. Brullov, Karl 1799-1852 En av de ledende russiske malerne fra 1800-tallet. Han studerte i St. Petersburg og reiste i 1822 til Italia. Der malte han hovedsakelig portretter for russiske velyndere, og hans dramatiske komposisjo­ ner og glimrende teknikk skaffet ham et ganske stort ry. Men de største suksessene hans kom med et enormt historisk maleri, Pompeiis siste dag (1830-33, St. Peters­ burg, Det russiske museum). Det var inspirert av en oppsetting av Pacinis opera med samme navn. Det er melodra­ matisk, fullt av reminisenser fra antikken, Rafael og Poussin og flammende i far­ gene. Bildet skaffet ham internasjonal berømmelse. Etter et besøk i Hellas i 1835, vendte han tilbake til Russland, og begynte i 1839 på sitt enorme bilde Stefan Batorys beleiring av Pskov i 1581, men det ble aldri fullført. Han reiste til Italia i 1849 på grunn av sviktende helse.

Brunelleschi, Filippo 1377-1446 Italiensk arkitekt og billedhugger, med­ lem av en gruppe kunstnere som omfattet Alberti, Donatello og Masaccio og som sto bak utformingen av en renessansestil i Firenze. Han er først og fremst berømt som den første renessansearkitekten, og fremfor alt som den som tegnet den prakt­ fulle kuppelen på Firenze-katedralen. Men opprinnelig var han utdannet gull­ smed, og de tidligste arbeidene hans som er bevart, er sølvfigurene på St. Jakobalteret (1398-1400) i Pistoia-katedralen. Det sies at han konsentrerte seg om arki­ tektur etter at han ble slått av Ghiberti i konkurransen om de nye dørene til dåpskapellet i Firenze-katedralen. Konkurranseutkastene til hegge (1401-02) be­ finner seg nå i Bargello i Firenze. Et viktig billedhuggerarbeid som er tilskrevet ham fra en senere periode, er det mangefargede trekrusifikset (1412) i S. Maria Novella. Det sies at det ble skåret ut i en privat konkurranse med Donatello, og det fortelles at Brunelleschi skal ha sagt til ham at: «Kristus var ytterst elegant i alle deler» - et av de første tilfellene der moralsk godhet settes lik vakker form. Dette skulle bli et vanlig punkt i renes­ sansens kunstteori. Selv om Brunelleschi ikke egentlig er maler, har han betydning på grunn av bidragene til utviklingen av perspektivet. I begynnelsen av 1420årene laget han to tegninger som nå er gått tapt. Dette var det første forsøket på å avbilde gjenstander i rommet med ett enkelt forsvinningspunkt, en oppfinnelse som nevnes av Alberti i hans avhandling om malerkunst. Se bind 2, sidene 100, 105.

Brouwer: Selvportrett (?), ca. 1630. Paris, Louvre

Brus, Giinterfødt 1938 Østerriksk kunstner, grunnla sammen med Muehl og Nitsch Institutt for umid­ delbar kunst i Wien i 1966. Han flyttet til Berlin i 1969. Forestillingene eller aksjo­ nene hans, for eksempel Test for ødeleg­ gelse (1970) utviklet ideen om action PA1NT1NG i en ekstrem retning der ekte blod og ekskrementer brukes som materi­ aler.

Brusasorci, Domenico (Domenico Riccio) ca. 1516—67 Italiensk maler som for det meste arbeidet i Verona. Stilen hans ble påvirket av manierismen til Giulio Romano og Parmigianino, men dekorasjonene hans fra 1556 i Biskoppalasset i Verona med sin illusjonistiske arkitektoniske struktur, gjør ham til en forløper for Veronese. Frisen Karl 5. og Clement 7.s seremonielle kavalkader, en dekorasjon i Palazzo Ridolfi-Lisca i Verona, er delikat og elegant og viser den geniale leken med farger som Brusasorci var berømt for.

Brown, Ford Madox: Tegning av Rossetti, 1852. London, npg

Brutte, punktvise malingstrøk Uttrykk i malerkunsten som beskriver bruken av rene farger påført i små strøk ved siden av hverandre. Når de ses på avstand, virker det som om fargene glir over i hverandre og gir en optisk blanding med større lysstyrke enn det man kunne oppnå ved å blande fargene på paletten. Teknikken ble utarbeidet vitenskapelig av teoretikerne Charles Blanc i 1867 og Ogden Rood i 1879, og ble senere utvik­ let av Seurat og Signac til teknikken som kalles PO1NTILLISME. Bruvn, Barthel den eldre 1492/93-1555 Tysk maler, for det meste aktiv i Koln. Han var den ledende maleren i den nedre Rhin-regionen og produserte en rekke altertavler, blant annet til katedralen i Essen, 1522-25, foruten portretter. Arbeidet hans ble sterk påvirket av de

Brueghel, Jan: Tegning av van Dyck, ca. 1620. Legatstyret for Chatsworth Settlement

33

Brygos-maleren nederlandske kunstnerne van Cleve og senere av Jan van Scorel. De sannsynlig­ vis mest interessante arbeidene hans er portrettene, skarpsindige avbildninger av Koln-borgere (Borgermester Arnold van Braunweiler, 1535, Koln, WallrafRichartz Museum). Han hadde to sønner som var malere, Arnt (død 1577) og Barthel den yngre (død tør 1610) som også var en dyktig portrettmaler. Brygos-maleren aktiv ca. 500-475 f. Kr. Gresk RøDFKiUR vasemaler fra Athen. Han har fått navn etter pottemakeren som laget noen av vasene han malte på. Den særmerkte stilen hans er blitt påvist på omkring 170 gjenstander. Han er en maler som karakteriseres av bevegelse og til og med vold, og han produserte mange grupper med menader og svirebrødre, med draperier og livlige gester, men mes­ terverket hans er kanskje en fin skål som viser Plyndringen av Troja (Paris, Louvre).

Brymner, William 1855-1925 Kanadisk maler, født i Skottland. Han begynte å male i Paris i 1878, kom tilbake til Canada i 1885 og underviste ved Art Association of Montreal fra 1886 til 1921. En rekke av kvinnestudiene hans viser innflytelsen fra Bouguereau. Han utførte også konvensjonelle genrescener (Two girls reading, 1898, Ottawa, ng) og naturalistiske landskaper, ofte med et anstrøk av ekspresjonisme (Early tnoonrise in September, 1899, Ottawa, ni i). Han hadde en sterk innflytelse på den neste generasjonen av Montreal-malere. Buchser, Frank 1828-90 Sveitsisk maler som laget portretter, genre- og landskapsbilder og som også var grafiker. Han kom fra en bondefamilie og hadde radikaleo politiske oppfatninger i ungdommen. Årene fra 1847 til 1871 reiste han på romantisk vis rundt i Hellas, Spania, Marokko og Amerika. Hans omfattende reisevirksomhet kommer til uttrykk i maleriene. Spansk kunst, særlig Velazquez og Murillo, og det eksotiske Nord-Afrika påvirket sterkt arbeider som De tre vennene (1853, St. Gallenmuseet). Hjemme kjempet han konse­ kvent for kunstnernes rettigheter og grunnla Sveitsiske kunstneres union i 1865.

Buffalmacco (Buonamico Christofani) aktiv i første halvdel av 1300-tallet Italiensk maler. Han hadde stort ry i sam­ tiden og nevnes av forfatterne Boccaccio og Sacchetti foruten av Ghiberti og Vasari, men man kjenner ikke til noen verker som han med sikkerhet står bak. Det er gjort forsøk på å knytte navnet hans til forskjellige malerier, blant dem freskene Dødens triumf i Campo Santo i Pisa, et verk som vanligvis tilskrives Traini. Det er også blitt antydet at han kan identifiseres med St. Cecilia-mesteren, som på sin side er en uklart definert personlighet. Ingen av disse teoriene er blitt generelt akseptert, og for enkelte kunsthistorikere er Buffalmacco mer en sagnskikkel.se enn en historisk person. Buffet, Bernard født 1928 En av vår tids best kjente franske malere. Han vat svært tidlig moden og hadde skaffet seg et betydelig ry da han var 20 år. Allerede da hadde han utviklet en svært særpreget stil som, bortsett fra litt lysere farger, knapt nok har forandret seg siden. Spisse former med svarte konturer sær­ preger portrettene, stillebenene, byinteriørene og de religiøse maleriene hans, og han har et svært pessimistisk syn på til­ værelsen. Arbeidet hans, som represente­

34

rer en reaksjon på den rådende abstrak­ sjonen i tiden, er populært i vide kretser og reproduseres mye, men er temmelig glatt og ensformig. Se hind 1, side 111; bind 3, side 250.

lige kapitalismen, settes opp mot en maoistisk fabel om fornektelse av person­ lige ambisjoner til beste for samfunnet. Burgin plusser på en teoretisk tekst om hvordan vi forstår ord og bilder.

Bugiardini, Giuliano 1475 1554 Florentinsk maler, elev av Ghirlandaio og en venn av Michelangelo. Arbeidene hans viser innflytelse fra mange samtidige malere, særlig fra Bartolommeo. Figurene hans er oppstyltede, men på sitt beste, som i St. Katarinas martyrium (1530årene, Firenze, S. Maria Novella) gjør det store rommet med mengden av figurer en imponerende virkning.

Burgkmair, Hans 1473-1 531 Tysk maler, også kjent for sine tresnitt. Han arbeidet for det meste i hjembyen Augsburg, men tydeligvis også for Schongauer i Colmar. De tidligere arbei­ dene hans er tyske i stil, men antyder interesse for italienske stikk som sterkt påvirket hans senere arbeider. Denne interessen ble forsterket av et besøk i Ita­ lia, ca. 1507. Jomfru og barn med landskap (1509, Nurnberg, Germanisches Nationalmuseum), som han malte da han kom tilbake, var basert på en komposisjon av Leonardo da Vinci og viser hvordan han har tatt opp i seg venetiansk fargebruk. Han fikk mange bestilinger fra keiser Maximilian, og leverte blant annet flere viktige tresnittserier som kulminerte i hans store bidrag til serien Keiser Maximilians triumf ca. 1516—18, utgitt i 1526. Han var også en bemerkelsesverdig por­ trettmaler. Se bind 2, side 155.

Buncho 1763-1840 Japansk maler fra Edo (Tokyo), sønn av en rik samurai. Han studerte en lang rekke japanske stilarter og gikk en tid i lære hos en kinesisk maler. I tillegg til tra­ disjonelle naturmotiver malte han en rekke landskaper med vestlig perspektiv foruten mange portretter (Kimura Kenkado, 1820, Osaka Bymuseum). Han var både eklektisk og konservativ og ble en favorittkunstner for militærkasten. Han skrev en avhandling om malerkunst og ga ut en bok med kopier av gamle japanske malerier. Se bind 3, side 47■

Buon, Bartolommeo ca. 1374-ca. 1465 Italiensk billedhugger og arkitekt. Han var sønn av billedhuggeren Giovanni Buon (aktiv fra ca. 1382—ca. 1443). Sammen drev de Venezias fremste hilledhuggeratelier på midten av 1400-tallet. Bartolommeo var sterkt påvirket av den internasjonale gotiske skulptur i SørTyskland, men gobelinene hans er mer naturalistiske. Hovedverket var Cå d’Oro (1422-34) på Canal Grande, og mester­ verket Porta della Garta (bestilt i 1438) i Dogepalasset.

Burchfield, Charles 1893-1967 Amerikansk maler med landskaper fra Midt-Vesten og visjonære landskaper som motiv. Han vokste opp i Ohio, men tilbrakte mesteparten av sitt liv i Buffalo, New York. De tidligste arbeidene hans er basert på bamdomsinntrykk og -minner, og han bruker et billedspråk med grotesk ekspressive former. Church bells ringing, rainy night (1917, Cleveland Museum) er et eksempel på hans hjemsøkte fantasi. I løpet av 1920- og 30-årene malte han mer realistiske varianter av amerikanske motiver. Etter 1943 gjennomsyret nor­ disk mystikk Burchfields landskaper. For­ revne former skaper en truende omver­ den som i det apokalyptiske Sun and rocks (1918/50, Buffalo, Albright-Knox). Se bind 3, side 206. Buren, Daniel, født 1938 Fransk KONSEPT-maler. Siden 1966 har arbeidene hans bestått av vertikale stri­ per med hvitt som alternerer med én farge, malt på papir eller lerret. Stripen er alltid 8,7 cm bred. Buren er kritisk til museer og gallerier som privilegerte til­ fluktssteder for bestemte former for kunst og sosiale grupper, og med arbeidene sine setter han spørsmålstegn ved denne for­ men for eksklusivitet. Hans egne malerier henges ofte opp på ytterveggene i Soho i London.

Burgin, Victor født 1941 Britisk KONSEPT-kunstner. Han har enga­ sjert seg i semiologi og sosiologi, og hans kunst er en samtidskommentar, særlig til måten samfunnet bruker bilder på. På en ironisk måte setter han opp fotografier mot tekst, som i Lei Feng (1974, London, Tate) der en sherry annonse som betegner det konkurransepregede etos i den vest­

Burlyuk, David Davidovitsj 1882-1967 Russisk maler. Han studerte i Miinchen og Paris, siden i Moskva (1910-14) der han traff og ble venn med Vladimir Majakovskij som han overtalte til å oppgi malingen til fordel for lyrikken. Burlyuk var en av de første eksponentene for FUTU­ RISTISK kunst i Russland og skrev sammen med Majakovskij og andre det berømte futuristiske manifestet «Et slag i ansiktet på offentlig smak». Han utviklet en maleog illustrasjonsstil der bilder splittes opp på en måte som er en parallell til de ver­ bale eksperimentene til de futuristiske dikterne. Han forlot Russland i 1918 og reiste til Amerika via Japan og Kina.

Burne-Jones, Sir Edward Coley 1833-98 Engelsk maler, illustratør og tegner. Som student ved Oxford universitet knyttet han et livslangt vennskap med William Morris. Men størst innflytelse på hans stil hadde Rossetti. Burne-Jones ble hans elev i 1856. Burne-Jones’ stil var, i likhet med Rossettis, selvbevist estetisk og drømmeaktig, men den var også mer klas­ sisk, inspirert av antikkens og renessan­ sens kunst, og særlig av Botticelli, i de uttrykksfulle, slanke formene. Han hadde en svært vellykket karriere som maler, og utførte også dekorative arbeider for Mor­ ris’ firma. Han illustrerte noen av Kelmscott Press-bøkene hans og tegnet for ham noen av de fineste glassmaleriene og gobelinene fra denne perioden. Favorittmotivene hans var romantiske legender og allegorier, og han skapte en svært egentartet type eterisk kvinnelig skjønn­ het, «blek, sykelig og gusten», som Henry James skrev om skikkelsene i Laus Veneris (1873-75, Newcastle upon Tyne, Laing Art Gallery). Han kunne ikke utstå impresjonistene og tilhengerne deres (han beskrev motivene deres som «land­ skap og horer») og følte slektskap med de franske symbolistiske malerne som han hadde betydelig innflytelse på. Den beste samlingen av arbeidene hans finnes i fødebyen Birmingham. Se bind 3, sidene 82, 123. Burra, Edward 1905-76 Britisk maler. 1 1933 sluttet han seg til unit ONE, og i 1936 og 1938 stilte han ut sammen med de engelske surrealistene. Arbeider som for eksempel The serpents eggs (1934, Gloucester, City Museum) viser en makaber fantasi og er sammen­ lignbar med maleriene til Dali eller Mas-

son. Mens de tidlige arbeidene hans enkelte ganger kan minne om Grosz, var han like opptatt av det fantasifulle som av det sosiale. Bortsett fra en collage laget i 1930-årene i samarbeid med Paul Nash, arbeidet han nesten utelukkende med vannfarger, og etter den andre verdens­ krig konsentrerte han seg om landskaper. Dette utelukket ikke hyppige arbeider i stort format.

Burri, Alberto født 1915 Italiensk maler. Han studerte medisin i Perugia, 1934—39, og under den andre verdenskrig var han militærlege i den ita­ lienske hær i Nord-Afrika. Sine første malerier lagde han i en amerikansk krigsfangeleir i Texas i 1945. Han brukte de materialene han hadde for hånden, for eksempel sekkelerret og bandasjer. Han kom tilbake til Italia samme år, konsen­ trerte seg om malingen og utviklet en svært personlig og uttrykksfull collagestil der han kombinerte tekstiler med maling på en måte som minnet om blod som siver gjennom bandasjer (Sekkelerret med rødt, 1954, London, Tate). Enkelte ganger var tekstilene han brukte, faktisk blodflek­ ker. Materialene i de senere collagene hans, blant annet forkullet tre og rustent metall, ga også uttrykk for krigens gru­ somme blodbad. Se bind 3, side 225. Bury, Pol født 1922 Belgisk maler og billedhugger. I 1940årene deltok han i den surrealistiske bevegelsen under Magritte og forfatteren Scutenaire, og han var medlem av JEUNE PEINTURE BELGE-gruppen. Han var med og grunnla CoBrA-gruppen, men i 1953 sluttet han å male og begynte med skulp­ tur i stedet. Han er blitt en av de mest interessante og subtile av de KINETISKE kunstnerne. Han stilte ut sammen med Calder, Tinguely og Vasarély på 1955utstillingen Mouvements i Paris, og fra 1957 tok han i bruk elektriske motorer i arbeidet sitt. Mens Tinguelys mobile kunstverker som regel er voldsomme og enkelte ganger selvdestruktive, er beve­ gelsene i Burys verker langsomme og for­ siktige. Etter 1970 har han også laget fil­ mer. Se bind 3, side 245.

Bush, Jack 1909-77 Kanadisk abstrakt maler. Han begynte å male under innflytelse av surrealistene Borduas og Jock MacDonald. Som en av grunnleggerne av PA1NTERS ELEVEN i 1953 deltok han i gruppefremvisninger med de abstrakte ekspresjonistene i New York. Han kastet vrak på den abstrakte ekspre­ sjonismens manierismer i 1957 og satset på enklere komposisjoner og grove, tynt malte former. Hans seneste abstrakte ver­ ker er «hardkantede» (Dazzle red, 1965, Toronto, Art Gallery of Ontario).

Bushnell, John ca. 1630-1701 Engelsk billedhugger. Han flyktet fra England mens han fortsatt gikk i lære (etter en uberettiget farskapsanklage), og kom sannsynligvis tilbake i slutten av 1660-årene. I løpet av den mellomlig­ gende tiden hadde han arbeidet hovedsa­ kelig i Venezia (monument over Alvise Mocenigo, 1663, S. Lazzaro dei Mendicanti), men det er nesten sikkert at han også besøkte Roma, ettersom de svul­ mende barokkdraperiene som karakteri­ serer de engelske arbeidene hans (Karl 1., 1671, London, Old Bailey) neppe kan ha blitt lært hos noen annen enn Bernini. Bushnell var den første engelske billed­ huggeren som arbeidet i barokk stil, men arbeidene hans er i beste fall kompetente og ofte klossete etter italiensk standard. Selv om han fikk enkelte større hestillinger, gjorde den arrogante og mistenk­ somme væremåten hans at han aldri tikk

Cadmus noen stor suksess, og han døde som sinns­ syk. Buson, Yosa 1716-83 Japansk dikter og maler. Buson er kanskje best kjent som haiku-dikter, men han var også en talentfull maler som spesialiserte seg på landskaper. Stilen hans var sterkt påvirket av kinesiske malerier fra Yuanog Ming-dynastiene. Et representativt arbeid er de to skjermbrettene, Ville hester (Tokyo, Nasjonalmuseet). Han og kalligrafen og maleren Ikeno Taiga laget en rekke sjarmerende illustrasjoner til kine­ siske dikt som nå har fått plass blant Japans nasjonalskatter (Kawabata Yasunari minnesamling). Se bind 3, side 47. Butler, Reg 1913-1981 Britisk billedhugger. Han lærte seg å sveise jern under den andre verdenskrig og brukte teknikken til surrealist-inspirerte arbeider som The birdcage (1951, London, Kenwood House). Arbeidene hans var aldri helt abstrakte og han gjorde følsom bruk av teksturene som ble skapt av sammensveisingen. Han vakte offentlig opmerksomhet i 1953 da han vant en internasjonal konkurranse om et monument over Den ukjente politiske fange (versjon London, Tate). 1 1950-årene konsentrerte han seg om figurative arbei­ der i malt bronse.

Buytewech, Willem Pietersz. ca. 1591-1624 Nederlandsk genremaler og grafiker. Han ble født i Rotterdam og kom inn i maler­ nes laug i Haarlem i 1614- Kanskje fordi han døde tidlig, er så få arbeider av ham kjent. Han var nær knyttet til Frans Hals, og hans festglade levemenn og yppige og livsglade ungjenter skapte et forbilde for genremalerier - der den tradisjonelle folkefest erstattes av en kroscene (Et lystig lag, ca. 1617-20, Rotterdam, Boymans-Museum). Han malte også frede­ ligere, huslige scener og laget mange drakt- og mote-stikk foruten stikk av nederlandske landskaper. Se bind 2, side 226 Bylert, Jan van 1598-1671 Nederlandsk maler, kjent for bibel- og genremotiver. Han ble født i Utrecht og studerte sammen med Bloemaert før han reiste til Frankrike og Italia, 1621-24. I likhet med andre malere fra Utrecht som reiste til Italia, la han seg til en caravaggistisk stil. Men fra tidlig i 1630-årene ble paletten hans lysere, og teknikken ble mer polert (St. Matteus og engelen, Belfast, Ulster Museum).

Bysantinsk kunst Kunsten i det bysantinske riket i det øst­ lige Middelhav etter 330, da Konstantin­ opel ble utpekt til hovedstad i det østromerske riket. Forskjellene på de kunstne­ riske tradisjonene i øst og vest viste seg kort tid etter at riket ble delt, og de ble utdypet på grunn av barbaremes herjinger i vest. Innflytelsen fra Roma, arven etter den hellenistiske kunsten, kunsten i Midtøsten og orientalsk kunst satte sitt preg på Bysants. Hellenistisk naturalisme og vitalitet særkjenner for eksempel restene av mosaikkgulvet fra 400- eller 500-tallet i Keiserpalasset i Konstantino­ pel. Den såkalte første gylne tidsalder i bysantinsk kunst nådde sitt klimaks på 500-tallet, på Justinians tid, da hovedsta­ dens arkitektoniske mesterverk, Hagia Sophia, ble bygd. Lite av den tidlige mosaikken finnes i dag, men prakten i storbykunsten i denne perioden kommer til uttrykk i mosaikkmønstrene i kirkene i Ravenna, som da var under bysantinsk overherredømme og som på mirakuløst vis er blitt bevart. Hellenismen holdt seg i

utkantene av imperiet (i Syria, Alexan­ dria, ved Sinaifjellet og andre steder), men kunsten i Konstantinopel ble gradvis omformet slik at den ble stivere og for­ mell. Naturalismen ble fortrengt av et for­ sterket åndelig uttrykk, ofte tungt og for­ holdsvis rigid. Men antikke verker ble fortsatt beundret og kopiert, ikke minst kunst fra den makedonske renessansen (etter den ikonoklastiske perioden, ca. 725-843, da religiøse bilder ble strengt forbudt). Når det gjaldt illuminasjoner, var den tekniske kvaliteten enkelte ganger dårlig selv om stilen var sofistikert. Kunstnerne brukte klassiske og tidligkristne modeller uten å imitere naturalis­ men deres eller prestere overbevisende romlige arrangementer. Mosaikk fortsatte å være standardmediet for kirkedekorasjoner. Komnenos-perioden, 1057- 1185, en forholdsvis politisk stabil tid, ble en ny gyllen periode i bysantinsk kunst. Mosaik­ ken (ca. 1100) i Daphni-kirken i Hellas er et vitnesbyrd om dens monumentale kva­ litet. Vest-Europa var spesielt mottakelig på 1000- og 1100-tallet, men den rike bysantinske kunsten ble beundret og imi­ tert av vestlige mesener og kunstnere gjennom hele middelalderen. Mosaikkdekorasjonene i venetianske og sicilianske kirker er tydelige eksempler på en direkte innflytelse, men transportable gjenstan­ der som fine bysantinske stoffer, ikoner og relikviegjemmer fant veien til fjernere land i Europa. 1 1204 ble Konstantinopel herjet av korsfarere fra det latinske Europa, og riket (som var sterkt svekket) ble styrt av vest-europeere frem til 1261. Gjeninnføringen av bysantinsk styre inn­ varslet den tredje gylne tidsalder for bysantinsk kunst, 1261-1453, og det skjedde en friere utvikling av de tradisjo­ nelle, hierarkiske stilformene. Fra 1200og 1300-tallet ble det møysommelige, kostbare mosaikkmediet mer og mer erstattet av det friere fresko-mediet. På 1400-tallet, da Konstantinopel ble ero­ bret av tyrkerne, sluttet vestlige kunst­ nere å hente inspirasjon i Bysants, men den bysantiske innflytelsen fortsatte i de ortodokse landene på Balkan og i Russ­ land. Se bind 2, sidene 58-65.

Byste Portrettskulptur eller maleri som bare viser modellens hode og hals, eller i noen tilfeller også med skuldrene, overarmene og brystet. Dette formatet ble først og fremst benyttet av romerne.

Bocklin, Arnold 1827-1901 Sammen med Hodler den ledende sveit­ siske maleren på 1800-tallet. Han begynte på utdannelsen sin i Diisseldorf i 1845, og mange av hans tidlige landska­ per viser påvirkning fra Friedrich. 1 1847 studerte han i Genéve hos Calame som også øvet sterk innflytelse ved utfor­ mingen av hans romantiske stil. Det store murmaleriet Pan i sivet (1857, Miinchen, Neue Pinakothek) gjorde ham kjent og markerte begynnelsen på en utvikling av en privat mytologi med nymfer, fauner, satyrer og andre vesener som uttrykker menneskets primitive følelser og frykt. Fra 1850 til 1857 bodde han i Roma, og fra slutten av 1860-årene tilbrakte han mesteparten av tiden i Italia der han fant inspirasjon i lyset, landskapet og de eld­ gamle mytene. Når han besøkte Sveits og Tyskland, brukte han mesteparten av tiden til å eksperimentere med flyvemaskiner, men han var like fullt den mest populære og innflytelsesrike kunstneren i den tysktalende verden i 1880- og 1890årene. På dette tidspunktet hadde stilen hans utviklet seg til en følelsesladet sym­ bolisme, og den mystiske lengselen etter det ukjente som særpreger mesteparten av hans modne arbeid, kommer klarest til

uttrykk i De dødes øy som han laget fem versjoner av fra 1880 og fremover (eksempler i Basel, Kunstmuseum og New York, Metropolitan). Dette ble et av de best kjente og mest reproduserte bilder i samtiden. Bocklins arbeid var den vik­ tigste manifestasjon av symbolismen utenfor Frankrike, og surrealistene opp­ fattet det slik at han foregrep deres egne ideer og billedspråk. Kunstmuseum i fødebyen Basel har den beste samlingen av verkene hans, inkludert en trappehallfreske som museet bestilte i 1868. Se bind 3, side 123. Bohmisk kunst Kunsten i Bohmen (det som i dag grovt regnet tilsvarer Den tsjekkiske republikk og Slovakia) sent på 1300-tallet og tidlig på 1400-tallet. I regjeringstiden til keiser Karl 4-, konge av Bohmen (1346-78), gjennomgikk Praha en kunstnerisk opp­ blomstring som til å begynne med ble sti­ mulert av keiserens rundhåndete støtte og kultiverte smak. Et nytt universitet ble opprettet og en enorm ny gotisk katedral ble bygd av en fransk arkitekt, Matthias fra Arras, og etterfølgeren hans, billed­ huggeren Peter Parler. Keiseren bestilte tallrike relikviegjemmer, italianiserte murmalerier og mosaikker til katedralen. De kongelige gravkamrene ble sannsyn­ ligvis inspirert av de tilsvarende i St. Denis i Frankrike som Karl hadde besøkt. I slottet hans i Karlstein er et uvanlig stort antall paneler og murmalerier blitt bevart, blant annet verk av Mester Theoderic. Keiserens rådgivere var også ener­ giske velyndere og ga støtet til en hoffkunst som ikke sto tilbake for noen i Europa. Fransk og sienesisk innflytelse er tydelig i mange manuskripter og panelmalerier, først og fremst i arbeidene til Vyssi Brod-mesteren. På slutten av 1300tallet dukket den bohmiske myke stilen opp i malerkunsten (i arbeidene til Trebon-mesteren, for eksempel) og i billed­ huggerkunsten: Schone Madonnen-statuene (Krumau-madonnaen i Kunsthistorisches Museum i Wien er et fint eksem­ pel) har elegante linjer og er mykt modellert. Denne bohmiske kunsten var viktig for utformingen av internasjonal GOTIKK, men husitterkrigen tidlig på 1400-tallet ble sterkt forstyrrende for den kunstneriske aktiviteten.

Buffet: Selvportrett, 1954. London, Tate

Burgkmair: Tegnet selvportrett, 1517. Hamburg, Kunsthalle

Bume-Jones: Portrett av sønnen, Sir Philip B.-J. (1861-1926), 1898. London, NPG

Cabanel, Alexandre 1823-89 Fransk maler. Han ble tildelt Prix de Rome i 1845, og sammen med Bouguereau ble han den mest innflytelsesrike akademi-maleren i samtiden. Den senti­ mentale stilen hans falt i god jord under det annet keiserdømme. Napoleon 3. hørte med blant hans velyndere, og han fikk tallrike offentlige bestillinger på his­ toriske og allegoriske motiver. Det ero­ tiske Venus’ fødsel (Paris, Louvre) som ble utstilt på den offisielle Salon de Paris samme år som «Salon des Refusés» fant sted (1863) ble skarpt angrepet av Zola, og er typisk for hans stil. Se bind 3, side 87. Cadmus, Paul født 1904 Amerikansk maler. Han arbeider i en ■polert, figurativ stil basert på en beun­ dring for italiensk renessansekunst, og bruker ofte eggtempera. Hans tema er samtidssamfunnet betraktet med et sati­ risk, til og med fordomsfullt blikk, og

Butler: Fotografi tatt ved en av skulpturene hans, 1960 (Popperfoto)

35

Caffiéri hans forvrengninger kan sammenlignes med de magiske realistenes (Bar Italia, 1952-55, Washington ix:, Smithsonian).

Caffiéri, Jean-Jacques 1725-92 Fransk billedhugger. Han var elev av Jean-Baptiste Lemoyne den yngre og vant en førstepris ved Akademiet i 1748. Aret etter reiste han til Roma der hans stucco-gruppe Treenigheten i S. Luigi dei Francesi tydelig viser hv ilket inntrykk barokken gjorde pa ham. Han utførte en rekke offisielle arbeider etter at han kom tilbake til Frankrike i 1753, men det som skaftet ham et navn, var en rekke portrettbyster, både av hans samtidige (Mme du Barry, Leningrad, Eremitasjen) og av fortidens store dramatikere (Paris, Comédie Frangaise). De særkjennes av stor lix lighet og teknisk virtuositet. Caillebotte, Gustave 1848-94 Fransk maler og samler, best kjent som en av impresjonistenes største velyndere. Han hjalp til med å organisere utstilling­ ene deres. Caillebotte er den unge man­ nen som sitter over skrevs på en stol i Renoirs Båtselskapets lunsj (1881, se bind 1, side 47). Hans egne bilder, som ble vist ved fem av impresjonistenes utstillinger, er en blek versjon av Monets stil (Seilbå­ ter ved Argenteuil, ca. 1888, Paris, Musée d’Orsay). Samlingen hans ble skjenket den franske stat, som mottok den uten særlig takknemlighet. Calame, Alexandre 1 r anerkjennelse for sitt Greuze-lignende maleri Callas tar farvel med sin familie (1776, Berlin, Staatliche Museen), hadde han sin største styrke som tegner og raderer. Han laget i iver 2000 raderinger fr å illustrere bøker og almanakker, og etterlot seg et uforlig­ nelig hilde av det berlinske borgerskapet, blant annet mange rørende tegninger av sin egen familie.

42

Chong Son 1676-1759 Koreansk maler, den store fornyeren av det koreanske landskapsmaleriet. Han besøkte alle kjente steder i Korea og malte såkalt «virkelig landskap» (chinkyong sansu). Penselføringen hans var upå­ virket av kinesisk innflytelse, kraftig, til og med eksentrisk med mønstre av verti­ kale og horisontale linjer. De fleste av maleriene hans befinner seg i museene i Seoul. Se bind 3, side 43. Christo (Christo Ja vachetf) født 1935 Bulgarskfødt amerikansk billedhugger. Hans kunst setter spørsmålstegn ved at vårt konsumentsamfunn i dag er så opp­ tatt av emballasje, og sentralt her er inn­ pakkingen. Hans tidlige innpakkede arbeider som begynte i 1958, omformer velkjente gjenstander til ambivalente vesener på en surrealistisk måte. Omkring 1961 var denne fremgangsmå­ ten blitt mer monumental og miljørettet. Han satte i verk sitt første prosjekt med en innpakket bygning og fullførte det i 1968 da han pakket inn Kunsthalle i Bern. Han pakket også inn andre berømte bygninger som for eksempel Riksdagen i Berlin (1977-79) og en hel klippeøy i Australia (1969). Det be­ rømte Valley curtain (1971-72) i Rifle Valley, Colorado, holdt seg intakt i bare tre minutter. Kunstneren er forholds­ vis lite interessert i det ferdige produk­ tet, og er i stedet opptatt av hva kunst­ ytringene hans kan bety konseptitlt (begrepsmessig) og for publikums hold­ ninger. Se bind 1, side 204; hind 3, side 248. Christus, Petrus døde 1472/73 Nederlandsk maler. Han ble mester i Brugge i 1444 og skal ha vært Jan van Eycks elev og fullført arbeider som Jan begynte på, for eksempel St. Hieronymus (1442, Detroit, Institute of Arts). Han var utvilsomt hovedkanalen som den eyckske tradisjon hle spredt gjennom, og mange av maleriene hans er kopier og variasjoner av temaer hos den eldre mes­ teren, sannsynligvis også det mest berømte arbeidet hans St. Eligircs og to elskere (1449, New York, Metropolitan). Det har et tiltalende uformelt preg til tross for den klossete komposisjonen og et vell av ikonografiske detaljer. En Madonna (1452 eller 1457, Frankfurt, Stådelsches Kunstinstitut) viser bruken av italiensk geometrisk perspektiv og støtter teorien om at Christus besøkte Italia. Men hans høyst personlige måte å beskrive rommet på, er klarest utviklet i portrettene, for eksempel Edward Grimston (1446, London, ng), der hodet er avbildet mot et skråttstilt rom, noe som gir portretter soliditet og klarhet. Se bind 2 side 95.

Chu-jan

se juran

Church, Frederick Edwin 1826-1900 Amerikansk landskapsmaler, berømt for de enorme dimensjonene og de praktfulle motivene i verkene sine. Han var eneste elev av Thomas Cole, og han bodde hjemme hos ham fra 1844 til 1846.1 1850 hadde han distansert seg fra Coles valg av Catskill-motiver, men beholdt en mys­ tisk følelse overfor naturen som førte ham til fjerne steder på jakt etter storslått natur. I 1853 reiste han til Sør-Amerika og lagde oljeskisser som dannet grunnla­ get for de senere episke maleriene hans. De mest kjente er The heart of the Andes (1859, New York, Metropolitan). Hans Falls ofNiagara (1857, Washington, Corcoran) skaffet ham berømmelse, og bildet ble under verdensutstillingen i Paris i 1867 en suksess som førte til hans senere reiser i Europa og Midtøsten.

Churriguera-familien Familie av spanske billedhuggere og arki­ tekter som var aktive først og fremst i Sevilla og var berømte for sine forseg­ gjorte og fantastiske altertavler som ga støtet til uttrykket « churrigueresk ». Den mest kjente var José Benito (16651725), som tegnet høyalteret og alteroppsatsen (1693) i St. Esteban i Salamanca. Han får ofte æren for å ha oppfunnet denne stilen, men arbeidet hans var neddempet i forhold til hva andre medlem­ mer av familien laget. Han lot aldri deko­ rasjonen bli så overdådig at den overskyg­ get strukturen. Dette var det vesentlige trekk ved den churriguereske stilen da den spredte seg i Spania og Sør-Amerika, og uttrykket har enkelte ganger fortsatt et anstrøk av dekadense.

liv begynte Vasari med Cimabues bio­ grafi, og skriver at han var Giottos lærer. Dermed kan han oppfattes slik at Cima­ bue begynte linjen av store, italienske malere. Men det finnes svært lite sikker viten om ham. Vi vet at han oppholdt seg i Roma i 1272, men det eneste dokumen­ terte verket hans er en mosaikk (1301— 02) i korbuen i Pisa-katedralen. Dette er ikke til stor hjelp for å bestemme hvilke verker som er hans, men det virker rime­ lig å anta at han står bak en gruppe preGiotto-verker, blant dem «8. Trinitå» madonnaen» (Firenze, Uffizi), krusifikset i S. Croce, Firenze og enkelte fresker i Assisi. Skissen til glassmaleriene i Sienakatedralen er også tilskrevet ham. Stilen hans er en syntese av bysantinsk kunst og arbeidet til Cavallini og etterfølgerne hans. Se bind 2, sidene 78-79.

Cha Ta se ZHVA da Chu Tuan se ZHU DUAN Cibber, Caius Gabriel 1630-1700 Engelsk barokkbilledhugger. Han var født i Danmark, studerte i Italia og kom til England kort tid før 1660. Han hadde et fint atelier der det ble produsert grav­ kamre, hageskulpturer og verker til arki­ tektonisk utsmykning (eksempler i Hampton Court og St. Paul-katedralen i London). Hans best kjente arbeid er det storslagne allegoriske relieffet på The Monument i London som ble reist til minne om den store brannen i 1666. Skulpturene hans er som regel ikke mer enn kompetent utført, men han var mes­ ter for to slående originale og kraftfulle arbeider - figurene Rating Madness og Melancholy madness (ca. 1675, London, V&A) som opprinnelig ble laget til inn­ gangsporten til Bedlam Hospital.

Cignani, Carlo 1628-1719 Italiensk maler, elev av Albani og den første presidenten i Accademia Clernentina i Bologna (1711-19). Han var en svært innflytelsesrik, men konservativ portrettmaler med en stil som var sterkt påvirket av Correggio og Guido Reni. Et mesterverk er Jomfru Marias himmelfart i kuppelen i Forli-katedralen (1686— 1706).

Cignaroli, Giambettino 1706-70 Italiensk maler. Storparten av arbeidene hans finnes i og omkring Verona der han var en av de ledende kunstnerne i samti­ den. Han arbeidet for det meste med his­ toriske og religiøse scener og påtok seg dekorasjonsoppdrag. Ved et besøk i Verona i 1769 beskrev keiser Josef 1. ham som «den største maleren i Europa». Sti­ len hans skriver seg stort sett fra Balestra som var læreren hans.

Cigoli, Lodovico, Cardi da («IlCigoli») 1559-1613 Florentisk maler og arkitekt, elev av Alessandro Allori. Han var den mest kraftfulle og originale florentiske maleren i samtiden, men hans eklektiske kunst manglet en konsekvent retning. Hans Kongenes tilbedelse (1605, Firenze, Pitti) skuer tilbake til renessansen, mens «Ecce Homo» (1606, Pitti) viser innflytelsen fra den unge Caravaggio. Han tilbrakte stor­ parten av det første tiåret av 1600-tallet i Roma der han fikk stor og voksende inn­ flytelse. Han eksellerte i følelsesmessige effekter og rike, kremaktige stoffvirkninger. Se bind 2, side 204.

Cimabue (Cenni di Pepi) aktiv ca. 1272 til 1302 Florentinsk maler. Hans ry baserer seg på en passasje i Dantes Divina Commedia der det heter at han er blitt overgått av Giotto. 1 sitt verk om berømte kunstneres

Cima da Conegliano, Giovanni Battistaca. 1459-ca. 1518 Italiensk maler, for det meste virksom i Venezia. Arbeidet hans ligner verkene til den modne Giovanni Bellini, men her er det også en arkitektonisk og scenografisk djervhet som er i slekt med Mantegnas, og verket er en prestasjon hva dramatisk komposisjon angår som skriver seg fra de samme kildene. Hans rike farger og sub­ tile skyggelegging kan sees i de sene arbei­ dene (Den tvilende Thomas, Venezia, Accademia). Cinquecento Uttrykk (direkte oversatt «fem hundre») som ble brukt om 1500-tallet i italiensk kunst. Cione, Andrea di se orcagna

Cire-perdue Fransk uttrykk som betyr «mistet voks» og som brukes om en støpemetode. En voksmodell av skulpturen eller en voksdekket støpeform som er laget av den, leg­ ges rundt en varmebestandig kjerne og påføres lag med leire eller gips. Voksen mellom den ytre støpeformen og kjernen (som holdes på plass med metallpinner) smeltes så og erstattes med flytende metall. Luften slipper ut gjennom kanaler i den ytre støpeformen. Mistet voksstøping ble brukt av grekerne og romerne og av egypterne i oldtiden. Den fikk nytt liv i den karolingiske perioden og igjen i det ottonske Tyskjand takket være metallstøpere som ble støttet av abbed Bemward av Hildesheim. Dette er fortsatt den vanligste metoden for hulstøping av skulpturer. Se bind 1, sidene 186-187.

Cistercienserkunst Kunsten til cisterciensermunkene. Den­ ne ordenen ble etablert i 1097/98. Cistercienserene vendte tilbake til et strengere klosterliv som en reaksjon mot kluniasensemes rikdom og slapphet, og de første kirkene deres var utpreget dystre. De førs­ te manuskriptene fra Citeaux (Bourgogne) er livlige og vitner om anglo-normannisk innflytelse, men påvirkningen fra St. Bernard, abbed i Clairvaux (døde 1153) som fremmet strengheten i kuns­ ten, kunne snart merkes. 1 sin Apologia fra 1127 argumenterte St. Bernard mot ekstravaganse i kirkekunsten, særlig i klostrene. Ornamenter og gobeliner i munkeklostre gjorde at han satte frem sitt strenge spørsmål: «Hva godt kommer det ut av disse latterlige monstrene?» Prakt­ bøker ble sjeldne og alvorligere i tonen, og det ble vedtatt regler som forbød orna­ menter. Se bind 2, sidene 74-75. Citreon, Roelof Paul 1896-1983 Nederlandsk maler og forfatter, født i Berlin. Hans tidlige arbeider var påvirket

Close av Corinth og Liebermann, men han ble siden opptatt av ekspresjonismen (1914) og deretter avdadaistene (1918) i Berlin. Han laget sin første fotomontasje i 1919, og var med på DadaAlmanach (1920). Da han var student ved Bauhaus (1922-24) ble arbeidene hans mer abstrakte. Han reiste tilbake til Nederland i 1927 og arbeidet med scenedesign og portretter og opprettet Nieuwe Kunstschool i Amsterdam etter Bauhaus’ retningslinjer (1933-37).

Claesz, Pieter 1597/98-1661 Nederlandsk stillebenmaler, født i Tysk­ land. Sammen med Heda var han den største mesteren for det nesten monokrome frokostbildet, og han grunnla en skole for stillebenmaling i Haarlem der han bodde fra 1617. Han utviklet en bemerkelsesverdig naturalistisk stil i fint avblanserte komposisjoner der ingredien­ sene knapt nok varierte — mat og vin i tinnkrus, glass og porselenskar (Brød, frukt og glass, 1647, Amsterdam, Rijksmuseum). De sølvaktige brun- og grønnfargene på paletten hans minner om de dempede nyansene i van Goyens land­ skaper. Landskapsmaleren Berchem var sønnen hans. Se bind 2, side 232. Clara Ayats, Josep 1878-1958 Spansk billedhugger. De tidlige arbei­ dene hans var påvirket av Rodin, men det var Maillols eksempel som skulle komme til å bli avgjørende. Fra 1900 og fremover ble han stadig mer opptatt av de formelle problemene knyttet til vekt og balanse i motsetning til symbolikken og lysvirkningene som var typisk for de tidlige arbeidene hans. Gudinne (Barcelona, Plaga de Catalunya) er et godt eksempel på hans stil. Atelieret hans i Barcelona er nå et museum der arbeidene hans vises frem. Clark, Kenneth (Lord Clark of Saltwood) 1903-83 Britisk kunsthistoriker. Han arbeidet hos Berenson i Firenze og ved Ashmolean Museum i Oxford før han ble direktør for National Gallery i London i perioden 1934-45. Blant de tallrike bøkene hans er monografier om Leonardo da Vinci og Piero della Francesca, og en katalog over Leonardos tegninger i Windsor Castle. Men utenfor den lærde krets er han best kjent for den svært populære fjernsynsse­ rien Civilization (1969) som var et utsyn over europeisk kultur. Se bind 3, side 2 54Clark, Lygia født 1920 Brasiliansk konstruktivistisk billedhug­ ger, en av dem som grunnla den brasilian­ ske nykonkrete gruppen i 1959. Hun stu­ derte i Brasil og under Léger i Paris. Etter tidlige abstrakte relieffer og skulpturer i tre og stein eller metall, plast og gummi, utviklet hun mindre, hengslete strukturer i aluminium som får forskjellige former og innbyrdes forhold når man beveger dem.

Claude Gellée kalt Claude Lorrain 1600-82 Fransk maler, den mest berømte og inn­ flytelsesrike eksponenten for det ideale landskapsmaleri. Etter en tidlig læretid hos Tassi besøkte han Napoli der den dra­ matiske og vakre kyststripen ga ham inspirasjon gjennom hele karrieren. Han bodde et år i sitt hjemlige Lorraine i 1626 som Claude Deruets elev før han reiste tilbake til Roma og ble boende der resten av livet. Hans tidligste landskaper og havner var direkte inspirert av nordlige malere som hadde arbeidet i Roma, først og fremst Elsheimer og Bril, men fra omkring midten av 1630-årene begynte han å utvikle sin egen stil. Den var knyt­ tet til den uvanlige følsomheten for lys

som han utviklet gjennom uopphørlige skisser fra naturen (over 1000 tegninger er bevart) og som han brukte til å skape en mild, elegisk stemning. I 1640-årene ble Claude Lorrains stil mer klassisk og monumental, noe som skyldtes innfly­ telse fra Bologna-maleme, først og fremst fra Domenichino. Men alltid er lyset det absolutt viktigste, og i hans siste arbeider er figurene og bygningene så stoffløse at det er som om lyset strømmer gjennom dem (Ascanius og hjorten 1682, Oxford, Ashmolean). Motivene var ofte hentet fra Bibelen eller klassisk mytologi, men i likhet med sin venn og konkurrent Poussin var han ikke opptatt av å gjenskape den majestetiske storhet i den gamle ver­ den, men heller få frem den pastorale skjønnheten i Vergils hyrdedikt. For å verge seg mot forfalskninger samlet han sin Liber Veritatis eller «Sannhets boken» (påbegynt 1635-36, London, BM) der han laget tegninger av nesten alle maleri­ ene sine og noterte hvem de var malt for. Claude Lorrains innflytelse var enorm på tallrike italienskpåvirkete nederland­ ske malere som for eksempel Asselyn og Both og enda mer på engelske malere på 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet Lambert, Wilson og Turner. Han inspi­ rerte også en spesiell engelsk landskapsutforming på 1700-tallet, og han var så etterspurt at det fortsatt er flere av hans malerier i England enn i noe annet land. Se bind 1, sidene 62, 159; bind 2, sidene 196-197. Claude-glass Hjelpemiddel som landskapsmalerne brukte særlig på 1600- og 1700-tallet slik at de lettere kunne se de viktigste valø­ rene i motivet ved å dempe fargene og detaljene. Det dreide seg om et svart, konvekst glass som gjenga motivet i mini­ atyr. Det het seg at Claude Lorrain brukte et slikt, og vi vet at Corot gjorde det.

Clausen, Sir George 1852-1944 Britisk maler. Han spesialiserte seg på jordbruksmotiver, var sterkt påvirket av plein-air realismen til Bastien-Lepage og var et av de opprinnelige medlemmene av new ENGLISH art club. Girl at the gate (1889, London, Tate) viser hans solide håndverk, interesse for lys og sentimenta­ litet.

Clavé, Antoni født 1913 Spansk maler, designer og illustratør. Han flyttet til Paris i 1939 og ble en vel ansett og nyskapende teatermåler. Male­ riene hans er ikke så godt kjent. Stilleben og imponerende figurer er fremstilt med en kraftfull strek der lyse farger settes i kontrast til en bakgrunn med mørkere, tyngre valører (Konge og dronning, Paris, Musée d’Art Moderne). Clerck, Hendrick de ca. 1570-1630 Flamsk maler som for det meste laget altertavler og som fortsatte den manieristiske tradisjonen langt inn på 1600-tallet. Han ble utnevnt til hoffmaler for erkehertug Albert i 1606 og fikk en vellykket karriere, selv om arbeidene hans må ha fortont seg svært gammeldagse etter at Rubens kom tilbake fra Italia i 1608. Den hellige familie (1590, Brussel, Musées Royaux des Beaux-Arts) med sine forlengede figurer som naivt fryder seg over sine kompliserte positurer, er et typisk eksem­ pel.

Clésinger, Jean-Baptiste 1814—83 Fransk billedhugger. Han var elev av sin far Georges-Philippe (1788-1852) og også av Thorvaldsen. Den åpenlyst sen­ suelle og realistiske Kvinne bitt av en slange (Paris, Louvre) gjorde furore på Salongen

i 1847 og skaffet ham stor berømmelse. I Italia (1856—64) studerte han antikken og Michelangelo, og hjemme fikk han tallrike offentlige bestillinger frem til det annet keiserrikes fall. Etter 1875 arbeidet han hovedsakelig med portrettbyster. Arbeidene hans særkjennes av sterk utforming og dramatiske positurer, og det erotiske bringer tanken hen på rokok­ koen. Cleve, Joos van ca. 1490-1540 Nederlandsk maler som malte oppbygge­ lige bilder og ble mester i Antwerpen-lauget i 1511. Han var påvirket av den manieristiske smaken for dekorasjon og prakt­ fulle klær, men holdt seg til et fullstendig konvensjonelt motivvalg. Han foretrakk gjengivelser av jomfru Maria og barnet i det samme formatet som van Eyck brukte. Den hellige familie (1530-årene, New York, Metropolitan) er et godt eksempel med et karakteristisk stilleben på hyllen i forgrunnen. Påvirkningen fra Leonardo da Vinci kan enkelte ganger merkes i utformingen. Man tror at Joos arbeidet ved hoffet i Fontainebleau og i Genova, og det er også mulig at han sam­ arbeidet med Patenier om enkelte pane­ ler. Hans sønn Cornelis (1520—67) var også maler.

Clodion (Claude Michel) 1738-1814 Fransk ROKOKKO-billedhugger. Han var svigersønn av Pajou, men var elev av onkelen L.-S. Adam og av Pigalle. I 1759 vant han førsteprisen ved Akademiet og tilbrakte årene 1762-71 i Roma på en tid da mengder av antikke terrakottafigurer ble funnet. Han laget noen få store sta­ tuer som St. Cecilia (1775—77, Rouenkatedralen), men de mest karakteristiske arbeidene hans er små terrakotta- og marmorgrupper av nymfer og satyrer som er fulle av et varmt, hedensk liv (det finnes eksempler i flere museer i Frankrike). Clodion var en av de mest tiltalende kunstnerne i samtiden, men etterspørse­ len etter de lystige skulpturene hans, for eksempel den som ble laget til Fragonards malerier, sluttet med den franske revolu­ sjon. Men i motsetning til Fragonard for­ sonte han seg med en strengere smak på en så vellykket måte at han ble engasjert til dekoreringen av Arc de Triomphe du Carrousel (1806-09) i Paris. Den ble bygd for å feire Napoleons seire. Se bind 2, side 243.

Chantrey: Selvportrett-tegning, ca. 1805. London, npg

Chardin: Selvportrett-pastell, ca. 1771. Paris, Louvre, Cabinet des Dessins

Cloisonnisme Malestil som ble utviklet av Bernard i slutten av 1880-årene. Mørke konturer omgir flate, lyse former som i glassmale­ rier eller cloisonné emaljearbeider. Cloisonné kommer av det franske ordet for emaljearbeider der tynne metallstrimler omgir de emaljerte områdene.

Close, Chuck født 1940 Amerikansk FOTOREAL1STISK maler. Han maler enorme hoder ved hjelp av fotogra­ fier av venner projisert på lerreter der det er inntegnet et rutenett. Arbeidene, som det tar mellom tre og seks måneder å full­ føre, utføres rute for rute med trykkluft pensel. Close understreker at det ikoniske preget ved portrettene bare er en biting ved metoden hans. Han er opptatt av sansningen og av å «oversette fotogra­ fisk informasjon til malerisk informa­ sjon». Ved å unngå maleriske penselstrøk, basere seg på rutenettet og interes­ sere seg for fotografiets objektive natur, reagerer Close som andre kunstnere i 1960- og 1970-årene mot det følelsesfylte i den abstrakte ekspresjonismen (Selvpor­ trett, 1968, Minneapolis, Walker Art Center). Se bind 1, side 33; bind 3, side 253.

Karl 1.: Portrett av Honthorst, 1628. London, NPG

Chirico: Fotografi (Fabbri)

43

Closterman Closterman, Johann Baptist ca.1660-1711 Engelsk-tysk portrettmaler. Han var født i Osnabriick og kom sannsynligvis i 1681 til London, der han samarbeidet med Riley som draperimaler. Etter at Riley døde (1691), skaffet han seg en selvsten­ dig praksis. Ansikts- og helfigurportrettene hans røper komposisjonsmessig dyk­ tighet på bekostning av innsikt i karakte­ ren. Et flott rytterbilde av hertugen av Marlborough finnes i Chelsea Hospital i London.

Clouet, Fran^oisca. 15107—1572 Fransk maler, tidligere sammenblander under navnet «Janet» med sin far Jean, som han etterfulgte som hoffmaler i 1541Det berømte portrettet av Kong Frans 1. (Paris, Louvre) i en praktfullt prangende doublet (tettsittende trøye) er sannsyn­ ligvis hans verk, utført like etter at han ble utnevnt. Det tidligste dokumenterte arbeidet hans, portrettet av vennen Pierre Quthe (1562, Louvre), er så mye mer nøk­ ternt og italiensk påvirket at det er stor sannsynlighet for at Clouet besøkte Ita­ lia. Det gåtefulle Diana i badet (Washing­ ton, NG) er hans betydeligste arbeid, men hans posisjon som portrettkunstner får man kanskje best inntrykk av ved å se på tegningene hans (de er mer forseg­ gjorte og detaljerte enn farens). Det fin­ nes en stor samling av dem i Musée Condé i Chantilly. Se bind 2, side 161. Clouet, Jean («Janet») døde 1540/41 Fransk portrettmaler. Han var sannsyn­ ligvis sønn av en annen Jean (født ca. 1420), en flamsk kunstner som kom til Frankrike omkring 1460, men som vi ellers vet praktisk talt ingenting om. Selv om Clouet nevnes i de kongelige regnska­ pene fra 1516 og hadde stort ry i samti­ den, er det lite vi med sikkerhet vet om hans karriere. Ingen klart dokumenterte verker er kjente, men en håndfull godtas av de fleste som hans, mest på grunn av deres nære tilknytning til en rekke teg­ ninger som tradisjonelt tilskrives ham (de fleste befinner seg i Musée Condé, Chan­ tilly). Det dreier seg om Dauphin Francis (Antwerpen, Musées Royaux des BeauxArts); Guillaume Budé (New York, Metropolitan); Madame de Canaples (Edinburgh, ng); Mann med en Petrarca (Windsor, den kongelige saml.); Mann med gullmynter (St. Louis, Art Museum) og en miniatyr av Greven av Brissac i Pierpont Morgan Library, New York. Det fin­ nes også portrettminiatyrer i manuskrip­ tet som berømmer seirene til Frans 1. ved Marignano i 1515 (Paris, NG og London, bm). Disse verkene er forholdsvis fast utformet og viser noe av den samme tan­ kefulle ro og følsomme karakterisering som særpreger maleriene hans. Tegning­ ene hans (som i likhet med maleriene viser tre kvart profil) er ofte blitt sam­ menlignet med Holbeins på grunn av den skarpe iakttagelsesevnen, men i motset­ ning til Holbeins viser de at kunstneren har vært mer opptatt av masse enn av strek.

Clovio, Giulio 1498-1578 Italiensk miniatyrmaler, født i Kroatia, senere i livet munk. Han reiste til Roma i 1516, og etter at han ble påvirket først og fremst av Michelangelo, forandret han den rådende manieristiske stilen til et miniatyrformat. Blant de mange kjente velynderne hans var kardinal Alessandro Farnese som han malte sine fineste verker for, Farnese-tideboken (1536-46, New York, Pierpont Morgan Library). Han er kanskje best kjent som modell (ca. 1570, Napoli, Museo di Capodimonte) og venn av El Greco.

44

CoBrA Kunstnergruppe som ble opprettet i 1948 av endel malere fra Nederland og Skandi­ navia. Navnet skriver seg fra forboksta­ vene i medlemmenes hjembyer- Copenhagen, Brussel og Antwerpen. De mest betydelige kunstnerne som var med her, var nederlenderen Appel, belgieren Corneille og dansken Jorn. Andre som ble med i gruppen, var Alechinsky, Atlan og Constant. Hovedmålet deres var å utvikle en direkte ekspressiv kunst som var befridd for intellektuelle og formelle begrensninger. Hemningsløs penselføring og sterkt uttrykksfulle former karak­ teriserer arbeidene deres. På mange måter var CoBrA et europeisk svar på den ame­ rikanske action painting, men i de spon­ tane gruppemedlemmenes selvekspresjonistiske bilder dukket det opp underlige form- og fargevisjoner som kunne minne om fabeldyr, fetisjer og masker. Her kan man øyne en sterk tilknytning til nordisk folklore og til de underjordiske skapning­ ene som finnes i flamsk og nederlandsk malerkunst fra Bosch til Ensor, den omamentikkpregede kunsten til \ ikingene og de grimaserende demonene i dansk middelalderkunst. Gruppen utga et tidsskrift før den ble oppløst i 1951. Se bind 3, side 225.

Cochin, Charles-Nicolas 1715-90 Fransk grafiker og bokillustratør, kalt «den yngre» for å skille ham fra faren Charles-Nicolas den eldre (1688-1754) som han var elev av. De svært tallrike raderingene hans er verdifulle kilder til kunnskap om hoff-festene til kong Lud­ vig 1 5. og andre sider ved tidens samfunn. Fra det tidspunktet han ble utnevnt til konservator for kongens tegninger (1751), fikk han stor innflytelse i de offi­ sielle kunstnerkretsene som teoretiker (han beskyldte fransk kunst for å være for lite klassisk), biograf og akademiker. Cock, Jan de \ irksom 1503-ca. 1527 Nederlandsk maler som ble utdannet i Antwerpen i 1503 og som til slutt ble laugsformann i 1520. Han samarbeidet med Cornelis Engelbrcchtsen, og det skyldes sannsynligvis ham at han brakte de overdådige motivene til Antwerpenmanieristene inn i Engelbrechtsens maleri. Klagesang i Wien (Kunsthistoris­ ches Museum) er nær knyttet til Engel­ brechtsens altertavle i Leyden. Cock utførte tallrike tresnitt og små malerier av eremitter og helgener. De skarpe profi­ lene og slanke kroppene deres minner sterkt om Bosch.

Cock,Jerome de 1510-70 Nederlandsk grafiker, trykker og utgiver med bopel i Antwerpen, sønn av Jan de Cock. Han ble inspirert av sine egne rei­ ser til Italia og var blant de ivrigste til å fremme den romanistiske kunsten i Ant­ werpen, og Floris, Heemskerck og Lam­ bert laget alle verker for ham. Men den unge Brueghel var den betydeligste av de kunstnerne han knyttet til seg. Det er belegg for at Cock gjorde mye for å forme Brueghels tidligste karriere ved å få ham til å utnytte den nye interessen for Boschpastisjer. Cockbum, James Pattison 1779-1847 Kanadisk topografisk kunstner, født i England. Han studerte i kort tid under Paul Sandby før han vervet seg i den bri­ tiske hær. Mens han var stasjonert i Canada, utførte han et enormt antall akvarellskisser med motiver både fra byer og villmark med en behendig enkelhet som grenser til naivitet. Quebec and its Environs ble utgitt i 1831.

Coecke van Aeist, Pieter 1502-50 Nederlandsk maler, grafiker og dekorativ kunstner, gift med Mayeken Verhulst og svigerfar til Brueghel. Han var sannsyn­ ligvis elev av van Orley og var en av de mest anerkjente romanistiske malerne i Antwerpen (Det siste måltid, 1531, Brus­ sel, Musées Royaux des Beaux-Arts). Hans betydning ligger hovedsakelig i utgivervirksomheten hans. Særlig over­ settelsen av det berømte arkitekturverket til Sebastiano Serlio, som han utga i 1545, fikk svært stor betydning når det gjaldt å spre renessansearkitekturen i Nord-Europa, og boken dannet grunnla­ get for den engelske utgaven (tresnittene ble brukt om igjen) fra 1611. I 1553 besøkte han Konstantinopel, og enken hans ga ut en rekke fascinerende tresnitt som forteller hvilke inntrykk han samlet, Tyrkemes seder og skikker, i 1553.

Coello, Claudio 1642-93 Spansk maler. Han var elev av Careno de Miranda som han etterfulgte som hoffma­ ler i 1686. Han hadde sin arbeidsplass i Madrid og i Escorial. Det mest betydelige maleriet hans er det store og kompliserte Det hellige sakrament (1685-90, Escorial), et av de fineste verkene i den spanske senharokken. Det skaper en impone­ rende romvirkning og er samtidig et opp­ byggelig bilde, en fremstilling av en his­ torisk begivenhet og et slående portrett­ galleri. Cohen, Bernard født 1933 Britisk maler. Hans form for abstraksjon er blitt dominert av en interesse for for­ skjellige fremgangsmåter for å få frem uttrykk. I de abstrakte verkene fra slutten av 1950-årene og begynnelsen av 1960årene forsøkte han å understreke geber­ der ved å plassere dem i kombinasjon med rigide formelle strukturer. Bruken av sprayteknikker i senere arbeider som for eksempel Floris (1964, London) har ført til sammenflettede malingklatter som gir en illusjon av dybde.

Coldstream, Sir William 1908-87 Britisk maler, en av dem som grunnla eusTON ROAD-skolen. Tidlig i 1930-årene, da samtidige malere eksperimenterte med abstrakte malerier, malte han verker som The studio (1934, London, Tate) der han kombinerer en radikal og streng forenk­ ling med realisme. Motivene hans har vært nakenstudier, miljøer og bestillingsportretter, og han har påvirket mange unge, britiske figurative malere. Cole, Thomas 1801-48 Amerikansk landskapsmaler, en pioner innen HUDSON RIVER-skolen. Cole ble født i England og emigrerte med familien sin til Ohio i 1819. Han arbeidet som grafiker og portrettmaler, først i Philadelphia og siden i New York City, men det var landskapene hans som gjorde Trumbull, Durand og Dunlap interessert, og de sørget for at han ble kjent. I 1826 grunnla han The Natio­ nal Academy of Design. Mellom 1829 og 1832 besøkte han England og kontinen­ tet, der han beundret arbeidene til Claude Lorrain, Poussin og Salvator Rosa - og av samtidige malere ble han påvirket av Tur­ ner og John Martin. Da han kom tilbake, slo han seg ned i Catskill i New York, men han var i Europa igjen i 1841-42. Moti­ vene han foretrakk, var dramatiske land­ skaper og allegoriske scener, enkelte ganger i kombinasjon, som i de mest kjente arbeidene hans, de to seriene The Course of Empire (1836, New York Historical Society) og The 'Voyage of Life (1840, Utica, Munson-Williams-Proctor Insti­ tute). Disse episke verkene hører til de betydeligste verkene innen amerikansk malerkunst. Se bind 3, side 69.

Coleman, Glenn 1887-1932 Amerikansk maler. Han studerte under Henri og Shinn og ble påvirket av Ashcan-skolen. I 1920-årene omarbeidet han mange tidligere studier og laget litografier og malerier som Downtoun street (1926, New York, Whitney), der han skaper en nostalgisk følelse for en forgangen tid. Disse bildene hadde stor appell i forbuds­ tiden i 1920-årene.

Colla, Ettore 1899-1968 Italiensk billedhugger. I 1923 arbeidet han i atelierene til Henri Laurens og Brancusi i Paris, og i de neste to årene skaffet han seg utkomme som gruvearbei­ der, fotograf og elefanttemmer i Frank­ rike, Belgia og Østerrike. Han kom til­ bake til Italia i 1926 og arbeidet siden hovedsakelig som skulpturlærer. 11941 la han figurativ skulptur bak seg og gikk over til metallabstraksjoner med surrea­ listisk tendens, for eksempel Kontinuitet (1961-63, New York, moma). Han var også en produktiv silketrykk-kunstner. Trykkene hans er basert på minimalformer og ligner stilmessig på arbeidene til Arp.

Collage Uttrykk som skriver seg fra det franske ordet coller, lime, og brukes til å beskrive kunstverker som er skapt ved at man limer papirbiter, stoffbiter eller andre materialer på et flatt underlag. Selv om dette egentlig er et todimensjonalt verk, kan det få en skulpturell virkning. Kubistene var de første som brukte dette mediet i større utstrekning og utvidet de aksepterte grensene for kunst ved å kom­ binere malte flater med virkelige eller malte materialer. Se bind 1, sidene 154-155.

Colombe, Michel ca. 1430-etter 1512 Fransk billedhugger. Bare to dokumen­ terte verker er bevart, men begge er svært betydningsfulle. Karrieren hans er nesten totalt ukjent frem til 1502—07, da han laget gravkamrene til Frans 2. av Bre­ tagne og Marguerite de Foix i Nanteskatedralen sammen med Perréal og Girolamo da Fiesole. Mønsteret med de hvi­ lende skikkelsene på et opphøyd funda­ ment og de minutiøst detaljerte draktene og idealiserte, vakre og bedrøvede ansik­ tene til de omkringstående dydene viser at Colombe fortsetter den sen-gotiske tradisjonen. Det andre arbeidet hans, alterrelieffet St. Georg og dragen (1508— 09, Paris, Louvre), er derimot langt mer italiensk påvirket. Men Colombe kopie­ rer ikke konkrete italienske modeller, og dette fengslende verket røper en svært personlig og vellykket sammensmelting av elementer fra gotikken og renessan­ sen. Den fantastiske, men likevel enkle dragen og St. Georgs klassisk proporsjonerte hest utgjør en fin kontrast, og begge virker som om de hører hjemme i den utsøkte arkitektoniske rammen som Pacherot var mester for.

Colombo, Gianni født 1937 Italiensk kunstner og formgiver. Han har eksperimentert med forskjellige medier, blant annet monokrome relieffer, og i 1959 begynte han å arbeide med gjen­ stander med deler som kunne flyttes på, og ved å bruke materialer som ga sterke reflekser, forutsatte han tilskuerens delta­ gelse. I storparten av sin senere produk­ sjon har han gjort bruk av kunstig lys. Colonna, Gerolamo Mengozzi ca. 1688-1766 Italiensk maler, den mest berømte DRATURA-spesialisten på 1700-tallet. Han ble født og fikk sin utdannelse i Ferrara før han slo seg ned i Venezia der han sam-

Copley arbeidet med mange av byens ledende malere. 1 dag er han best kjent for sine arkitektoniske innramminger av Giambattista Tiepolos fresker. Freskene i Palazzo Labia i Venezia er en vellykket sammensmelting av innflytelser fra Veronese og Pietro da Cortona til lombardisk rokokko. Dekorasjonene som omgir freskene (ca. 1757) av Giambattista og Giandomenico Tiepolo i Villa Valmarana i nærheten av Vicenza og omfatter tidlige eksempler på gjenoppli­ vet gotikk og kineseri, er også fantasifulle, men alltid behersket slik at de holder seg innenfor rammen for Tiepolos kunst. Colquhoun, Robert 1914-62 Britisk maler. Tidlig i 1940-årene malte han landskaper og figurkomposisjoner på en måte som i utgangspunktet står i gjeld til Sutherland. Midt i 1940-årene brukte han i malerier som The fortune teller (1946, London, Tate) en stilisering han hentet fra kubismen og hardkant-portrettene til Wyndham Lewis for å få til en kraftfull, ekspressiv virkning. Til tross for at det ble arrangert en større retrospektiv utstilling i 1958, døde han forholdsvis ukjent. Colt, Maximilian døde 1645 Fransk billedhugger og steinhugger som kom til England omkring 1595. Den stør­ ste bestillingen han fikk, gjaldt gravkam­ meret til dronning Elizabeth 1. i West­ minster Abbey i 1605 med malte dekora­ sjoner av John de Critz. Colt arbeidet også for Cecil-familien da Hatfield House ble ombygd. Han ble mester-billedhugger for Jakob 1. i 1608, og hadde denne stil­ lingen resten av livet selv om han ikke sto høyt i gunst hos Karl 1. Colville, Alex født 1920 Kanadisk maler med samtiden som motiv og en viktig skikkelse i utviklingen av MAGISK REALISME i Canada. Hans kresent utformede komposisjoner, for eksempel det hypnotiske Horse and train (1954, Hamilton, Art Gallery) viser en evne til å få mysteriet til å gjennomtrenge det jor­ diske.

Comfort, Charles født 1900 Kanadisk landskaps- og portrettmaler i en djerv, ekspresjonistisk stil. Han var en vellykket, kommersiell kunstner og tea­ termåler som foretrakk bruken av vilkår­ lige farger og dramatisk belysning bakfra som i det bemerkelsesverdige Young Canadian (1932, Toronto, Hart House). Conca, Sebastiano 1679-1764 Innflytelsesrik italiensk maler av religiøse og historiske scener. Etter at han hadde studert hos Solimena i Napoli, flyttet han til Roma i 1706, og bortsett fra et opphold i Torino omkring 1730, ble han værende der til 1750. Det overdådige og sterkt Giordano-inspirerte elementet i arbei­ dene hans dempes av en klassisisme som står i gjeld til Maratta (St. Cecilias kro­ ning, 1725, Roma, S. Cecilia). Han var kjent for sin kunstundervisning og sine skrifter om kunst. Conder, Charles 1868-1909 Australsk maler og litograf. I Paris i 1890 ble han en nær venn av Toulouse-Lautrec. De tidligste maleriene hans, som for det meste er arkadiske fantasier, er deli­ kate med et anstrøk av Jm-de-siécle-matthet. Han malte også impresjonistiske strandscener, nattlandskaper påvirket av Whistler og tegnet på vifter.

Coninxloo-familien Produktiv familie av flamske malere som til å begynne med holdt til i Tournai og Brussel. Den absolutt mest betydnings­

fulle var Gillis van Coninxloo (15441607), en landskapsmaler som flyktet fra forfølgelse i Antwerpen og reiste i Frank­ rike og Tyskland før han slo seg ned i Amsterdam. De tette, skogscenene hans som er uten et vindpust (Skogen, ca. 1600, Wien, Kunsthistorisches Museum), fikk betydelig innflytelse på Jan Brueghel og inspirerte de nederlandske realistiske malerne på 1600-tallet. Andre medlem­ mer av familien var Pieter (døde ca. 1513) som malte heraldiske dekorasjoner og portretter i Karl 5.s hoff, Jan (virksom ca. 1520—26) som laget blodfattige pane­ ler i van Orleys stil og Comelis (døde 1560) som malte arkaiske, oppbyggelige bilder. Se bind 2, side 220. Consagra, Pietro født 1920 Italiensk billedhugger og formgiver. Arbeidene hans består mer av ikoniske relieffer enn av tredimensjonale skulptu­ rer, og hovedpåvirkningen i hans stil er kubismen. Men de stående skjermene hans med sine slående farger og forrevne former som kan minne om voldsomt for­ revne skyer, viser at han er opptatt av ekspresjonistiske og antiklassiske former. Han arbeider i bronse, stål og aluminium.

Constable, John 1776-1837 Engelsk landskapsmaler. Han ble bare i liten grad anerkjent i sin egen levetid, men nå blir han sammen med Turner ansett for å være den mest betydelige landskapskunstneren på 1800-tallet. Han fikk opplæring ved Royal Academy og var en instinktiv maler som aldri reiste i utlandet, men som hentet sine motiver fra engelsk landsbygd, ikke minst fra sine egne hjemtrakter, Suffolk («Constablelandskapet»), Dorset, Brighton, Lake District og Salisbury. Selv om han beun­ dret Gainsborough, Claude Lorrain og de nederlandske landskapsmalerne fra 1600tallet som han kopierte verkene til, trodde han på direkte naturstudier. Hans nærmest «vitenskapelige» observasjoner av naturfenomener kan man se i Cloud Studies (1816—22, eksempler i V&.A, London), men det var de store, ferdige lerretene - «sixfooters» — som han mente var den virkelige prøven på kunsten hans. Constables penselføring i disse fer­ dige maleriene, og særlig i skissene i full størrelse til dem, var uvanlig djerve og impresjonistiske, og fargene var friske og naturlige. En av de mest kjente «storbildene» hans, The Haywain (1821, Lon­ don, ng), ble utstilt på 1824 Salongen i Paris og fikk en begeistret mottagelse av de franske kunstnerne, ikke minst av Delacroix. Maleriene hans ble etter hvert populære i Frankrike og påvirket land­ skapsmalerne som tilhørte Barbizon-skolen. I England kom den offisielle aner­ kjennelsen først i 1829 da han ble inn­ valgt i Royal Academy. Hans kones død året før fikk stor betydning for kunsten hans, og Hadleigh Castle (1829, New Haven, Yale Center for British Art) viser forandringen i stemning fra de rolige landskapene fra 1824—28 til de mer dra­ matiske arbeidene som viser «naturens chiaroscuro» fullt ut. Se bind 1 sidene 63, 118-119; bind 3, sidene 70-71.

Constant (Constant A. Nieuwenhys) født 1920 Nederlandsk maler, billedhugger og arki­ tekt. Han var medlem av coBRA-malergruppen, men etter 1952 har han vesent­ lig konsentrert seg om skulptur og arki­ tektur, særlig prosjektet med den ideelle by, Det nye Babylon, som han har laget tallrike tegninger og modeller til. Conté-kritt Ekstra hardt kritt som er oppkalt etter den franske 1700-talls vitenskapsman­

nen som oppfant det. Det er som hard pastell, men er laget av grafitt og leire og er som regel svart, rødt, brunt eller en blanding av disse fargene. Se bind 1, sidene 162-163.

Contrapposto Italiensk betegnelse for vekselvirkningen mellom kroppsdeler i positurer der figu­ ren holder balansen, men vrir eller snur seg ut av ett enkelt plan - torsoen og hof­ tene snur seg for eksempel forskjellige veier. Dette ble først brukt i renessansen for å beskrive posituren i antikke skulptu­ rer der kroppsvekten ble lagt på det ene benet med en påfølgende innretning av resten av kroppen. Michelangelo var en glimrende og dristig eksponent for contrapposto-positurer, og hans entusiastiske manieristiske etterfølgere var mestere for forseggjorte forvridninger i forsøkene på å etterligne ham.

Claude Lorrain: Selvportrett, frontispis i hans Liber Veritatis. London, BM

Cooper, Samuel 1609-72 En av de største engelske miniatyrmalerne. Han var nevø og muligens elev av Hoskins. Fra 1642 arbeidet han på egen hånd, og skaffet seg snart europeisk ry. Portrettene hans skiller seg ut både ved det tekniske mesterskapet og den psyko­ logiske innsikten (Rev. Stavismore, 1657, Cambridge, Fitzwilliam). Dagbokforfatterne Evelyn og Pepys roser ham opp i skyene, og Pepys betalte 30 pund (en stor sum) for et miniatyrportrett av sin kone. Se bind 2, side 207’.

Coorte, Adriaen virksom 1683-1705 Nederlandsk stillebenmaler som først i den siste tiden er hentet frem fra glemse­ len. Coorte malte for det meste i nærhe­ ten av Middelburg og konsentrerte seg utelukkende om små bilder med litt frukt eller grønnsaker enkelt arrangert på en naken fjel, men gransket med en nesten mystisk intensitet. To eksempler på de sjeldne arbeidene hans - begge fremstiller En bunt asparges finnes i Ashmolean Museum, Oxford, og i Fitzwillam Museum, Cambridge. Se bind 1, side 73. Copley, John Singleton 1738-1815 Den største amerikanske maleren på 1700-tallet. I 1755 var Copley etablert som maler i sin fødeby Boston, og kvalite­ ten på arbeidet hans i de neste to tiårene gjør at han må regnes blant de største portrettmaleme i samtiden. Den uanstrengte naturalismen i oppfattelsen, tegneferdighetene, den livfulle karakteriseringen og den fine og sikre utførelsen overgår langt alt som tidligere ble prestert av de ameri­ kanske kunstnerne (Epes Sargent, 1759— 61, Washington, ng). Selv om portrettet av stebroren Henry Pelham, som kalles The boy with a squirrel (1765, Boston, MFA) ble varmt mottatt av West og Rey­ nolds i 1766 (det var det første maleriet i Amerika som ble stilt ut i England), var det først i 1774 at Copley reiste til Lon­ don, der han slo seg ned for godt etter et års reiser i Europa. Til å begynne med hadde han suksess og ble medlem av Royal Academy i 1779, men popularite­ ten avtok gradvis, og etter 1800 solgte han lite. De mest bemerkelsesverdige arbeidene i den engelske perioden hans er historiemaleriene som fulgte de ideer West innførte da han brukte moderne klesplagg i scener som fremstilte samti­ dige begivenheter (The death of Major Pearson, 1783, London, Tate). Med sin dramatiske overbevisning og mestring av komposisjoner i stor målestokk var de langt overlegne alt som var produsert av britiske kunstnere på samme felt i denne perioden, og enkelte av dem ble utstilt spesielt og vant stor berømmelse. Copleys mest kjente arbeid, Brook Watson and the shark (1778, versjoner i Washington, NG,

Clausen: Selvportrett, tegning, 1895. London, NPG

Close: Selvportrett, 1968. Minneapolis, Walker Art Center

Coldstream: Fotografi. Gjengitt med tillatelse av Slade School, London. © Sara Quill

45

Coppo di Marcovaldo og Boston, MF.a) gikk lenger enn West fordi det på heroisk vis viste en begiven­ het som var spennende, men som ikke hadde noen historisk eller moralsk betyd­ ning, og denne revolusjonære idéen ble først ført videre av de franske romantiske malerne. Se bind 3, side 58.

Coppo di Marcovaldo dokumentert 1260-76 Italiensk maler. Selv om han varflorentiner av fødsel, tilbrakte han sine arbeidsaktive år i Siena og regnes som medlem av Siena-skolen, som han og Guido da Siena deler æren for å ha grunnlagt. Det eneste signerte arbeidet hans er det enorme Madonna og barnet (Madonna del Bordone") i S. Maria dei Servi, datert 1261. Til tross for at hudpartiene senere er blitt overmalt, viser dette bildet det nye elementet av soliditet som han inn­ førte i den bysantinske tradisjonen. Senere i 1260-årene og igjen i 1274-76 arbeidet han med fresker og paneler til katedralen i Pistoia. Se bind 2, side 78.

Coques, Gonzales 1614/18-84 Flamsk genre- og portrettmaler som arbeidet i England ogNederlandene foru­ ten i hjembyen Antwerpen. Han malte for det meste sjarmerende små portrettgrupper med elegant påkledde figurer. Han er blitt kalt «den lille van Dyck», men det omhyggelige arbeidet hans ligger i stil nærmere nederlandske malere som Terborch (En familiegruppe, ca. 1665, London, ng). Corinth, Lovis 1858-1925 Tysk maler. Fra 1884 til 1887 studerte han ved Académie Julian i Paris under Bouguereau. Den tidlige stilen hans viste den klassisistiske innflytelsen, men ved århundreskiftet kombinerte han impre­ sjonistiske komposisjonsmetoder med en barokk frihet i malerioverflaten, som i Salome (1899, Harvard University, Busch-Reisinger Museum). I 1901 flyttet han til Berlin og ble president for Berlin Sezessionen i 1911. Etter at han ble ram­ met av slag samme år, fortsatte han å male med store vanskeligheter, og stilen hans ble mer ekspresjonistisk, som i Walchensee-landskapene (eksempel Walchensee med en gul slette, 1921, Miinchen, Neue Pinakothek). Se bind 3, side 131.

Corneille (Comelis van Beverloo) født 1922 Belgisk maler. Han var med og grunnla cobra-gruppen i 1948, og som de andre medlemmene brukte han intense farger og uttrykksfull penselføring for å frigjøre bilder fra det ubevisste. Han har siden 1949 bodd i Paris, der han studerte gra­ fiske teknikker med Hayter, men han har reist mye.

Corneille de Lyon virksom 15 3 3-74 Naturalisert fransk portrettmaler, født i Haag. Han oppholdt seg fra 1534 i Lyon, der han arbeidet mest, og han ble hoffma­ ler for kronprinsen, den senere Henrik 2., i 1 540. Det eneste sikre arbeidet vi har etter ham, er det absolutt realistiske por­ trettet av Pierre Aymeric (1533, Frank­ rike, privat saml.). Men mange malerier tilskrives ham eller er malt i en stil som ligger tett opptil Aymeric-portrettet, noe som kan brukes som bevis for at han hadde stor innflytelse i samtiden. De er som regel små med figurer i byste- eller halvlengdeformat, naturalistisk model­ lert på nordeuropeisk maner og portret­ tert i mørke klær mot en enkel blå eller grønn bakgrunn. Cornelis von Haarlem, Cornelisz. 1562-1638 Nederlandsk bibel- og portrettmaler.

46

Sammen med van Mander grunnla han akademiet i Haarlem og ble en av Nederlands ledende manieristiske malere. Mas­ sakren ac de uskyldige (1591, Haarlem, Frans Hals Museum) er et karakteristisk arbeid, fylt av atletiske, nakne skikkelser som kjemper i storslagne arkitektoniske omgivelser. Fra 1590-årene fikk han en lang rekke større offentlige bestillinger, ikke minst gruppeportretter, for eksempel Haarlem-gardistenes bankett (1599, Frans Hals Museum). Her forlot han den kao­ tiske bevegelsen fra den manieristiske fasen sin og konsentrerte seg om en klart ordnet, klassisk stil og inspirerte Frans Hals med sin mesterlige komposisjon. Se hind 2, side 241. Cornelisz van Oostsanen, Jacob ca.1470-1533 Nederlandsk maler, gravør og dekorativ kunstner, født i nærheten av Amsterdam. Han ble mester i Antwerpen i 1507 og ble boende der i hvert fall til 1516, selv om byen i liten grad preget hans utpregede nederlandske stil. Han begynte med å lage tresnitt, først og fremst til Lubeckbibelen (1494), og de var mye friere enn maleriene hans. De sistnevnte hadde den overfylte, stofflige kvaliteten til Mostaerts arbeid, men med tillegg av uensartede, italienskpåvirkete motiver. Tilbe­ delsen (1512, Napoli, Museo di Capodimonte), for eksempel, har et kjerub orkester i forgrunnen, og dessuten putti på murverket, forseggjorte intarsiapilarer og et havlandskap i bakgrunnen. Van Scorel var eleven hans.

Cornelius, Peter von 1783-1867 Tysk maler. Han fikk sin opplæring i Dusseldorf og reiste i 1811 til Italia, der han sluttet seg til NASARENERNE. Han hadde svært høye tanker om kunsten og ønsket å uttrykke de edleste idealene fra religion, historie og mytologi i et ideelt formspråk basert mer på observasjon av kunst enn natur. Det mest hensiktsmes­ sige mediet for et slikt uttrykk var monu­ mentale freskomalerier, og Cornelius, som ble ekspert på denne teknikken, ledet nasarenernes eksperimenter i denne retningen. I 1819 innkalte kronprins Ludwig av Bayern (senere Ludwig 1.) ham til Miinchen, der han ble direktør for akademiet i 1824 og malte veggmale­ riet Dommens dag i Ludwigskirche. Det ble ikke særlig godt mottatt, og i 1841 reiste han til Berlin etter invitasjon fra Wilhelm 4- av Preussen. Han brukte stor­ parten av det han hadde igjen av sin kar­ riere på å lage kartonger til en freskosyklus til en foreslått utbygging av Berlinkatedralen basert på Campo Santo i Pisa. Den ble aldri utført, men kartongene, ikke minst Apokalypsens fire ryttere (ca. 1845, Berlin, Staatliche Museen), viser på sitt beste den dramatiske kraften i sti­ len hans som står i stor gjeld til Rafaels heroiske gestusspråk. Gjennom sitt arbeid og sin undervisning var Cornelius ledestjernen i 1800-tallets gjenoppliving av monumentalmaleriet, og spesialkunn­ skapene hans ble så høyt respektert at han i 1842 ble bedt om råd i forbindelse med murmaleriene i Parlamentsbygningen i London. Se bind 3, side 75.

Cornell, Joseph 1903-72 Amerikansk billedhugger. Han var stort sett selvlært og begynte med maleri og laget collager og assemblager i 1930årene. Inspirasjonen bak dette var Ernsts collager. Én typisk konstruksjon, Medici slotmachine (1942, New York, Reis saml.) består av en lav eske som står vertikalt med sammenlimte bilder og små gjen­ stander som er plassert på en tankevek­ kende, men gåtefull måte. Med sin visu­ elle tvetydighet og sine uklare titler har

disse eskene likhetstrekk med arbeidene til Duchamp og surrealistene. Samtlige er små < >g har bevegelige deler som inviterer tilskueren til å være aktivt med. Cornell laget også surrealistiske filmer.

Corot, Jean-Baptiste-Camille 1796-1875 Fransk landskaps- og figurmaler. Fra 1822 studerte han hos den klassisistiske landskapsmaleren Michallon i tillegg til at han malte utendørs i Fontainebleau. I 1825 besøkte han Italia, og under opp­ holdet produserte han en bemerkelses­ verdig rekke av ukunstlede, klart opplyste landskaper som foregriper impresjoniste­ nes verker (Farnese-hagen, 1826, Was­ hington, Phillips saml.). I 1834 og 1843 vendte han tilbake til Italia der han til­ egnet seg den klassiske tradisjon som skulle komme til å bli ryggraden i Salongarbeidene hans. I 1840-årene ble hans talent anerkjent, og han ble tildelt æres­ legionen (1846). Fra denne tiden utvik­ let han romantiske landskapstemaer, ofte med uklare omriss. Av disse laget han utallige varianter. Selv om de populære Salong-arbeidene, for eksempel Minnet om Mortefontaine (1864, Paris, Louvre) med sin nostalgiske følelse for en arkaisk fortid, plasserer ham i den eldre, roman­ tiske generasjonen, påvirket Corots tid­ lige, lysende malerier etter naturen i høy grad neste generasjons landskapsmalere og gir ham rang blant de mer originale kunstnerne på 1800-tallet. Hans kvinnestudier, som begynte i 1856, er et uttrykk for den tekniske innflytelsen fra Courbet og Manet og er i for høy grad blitt neg­ lisjert. Se bind 1, side 99; bind 3, side 93

Corpora, Antonio født 1909 Italiensk maler. Etter at han hadde arbei­ det i en post-impresjonistisk stil i 1930årene, ble maleriene hans stadig mer abstrakte. Han brukte kubistiske prinsip­ per i oppbyggingen av formene. I slutten av 1940-årene hadde han funnet frem til en dynamisk form i et abstrakt formspråk med rik farge- og teksturbruk. Han tonte dette gradvis ned og malte beherskede og enkle fargefelter som ble livet opp med lysende kanter der fargene var intense. Corregio (Antonio Allegri) død 1534 Italiensk maler, først og fremst aktiv i Parma, en av de mest nyskapende kunst­ nerne i høyrenessansen. Han har fått navnet sitt fra fødebyen i Emilia. Fødsels­ året er ukjent, men Vasari sier at han var omkring 40 år da han døde. De tidlige maleriene hans er preget av et nært kjennskap til Mantegna, som han utmer­ ket godt kan ha studert i Mantova. Det første dokumenterte arbeidet hans, St. Frans’ Madonna (1514-15, Dresden, Gemåldegalerie) røper også et sikkert grep på utviklingen i samtiden, særlig Leonardo da Vincis bruk av sfumato og den nyskapende holdningen til komposisjon både hos Leonardo og Rafael. Corregio slo seg ned i Parma i 1 519 og begynte på den første av tre freskedekorasjoner i buetaket i Camera di S. Paolo i klosteret med samme navn. Den form for illusjonisme han brukte, sto i klar gjeld til Mantegna og Melozzo da Forli, og ga knapt nok noe forvarsel om den nyskapende kraft han la for dagen i S. Giovanni Evangelista, 1520-21, og i katedralen, 1526-30. 1 kuplene i disse to kirkene utnyttet han Mantegnas metode med å simulere en oculus (lat. øye) som var åpen mot him­ melen, og fylte den med svevende figurer. Han førte illusjonismen mye lenger enn forgjengerne. Bruken av perspektivisk forkortelse er ekstrem og, spesielt i kate­ dralen, er den generelle virkningen en svimlende følelsesmessig ekstase. Alter­

tavlene hans og de mytologiske maleri­ ene har ofte en lignende glød. Den eks­ treme bruken av sfumato som så ofte knyt­ tes til navnet hans, er særlig tydelig i de myti (logiske bildene han malte for hertug Federigo 2. av Mantova, for eksempel Voldtekten av Ganymedes og Jupiter og lo (ca. 1530), begge i Kunsthistorisches Museum i Wien. Det er ingenting som tyder på at Corregio reiste mye, men bil­ dene hans kunne måle seg med arbeidene til de fremst malerne i samtiden i Firenze, Roma og Wien. Han hadde en omfat­ tende innflytelse, og den kom til å vare lenge. Kuppelmaleriene hans var en vesentlig kilde for barokkunstnere som Badalocchio og Lanfranco, og den glim­ rende behandlingen hans av erotiske temaer var en inspirasjon for rokokkoens malere. Se bind 2, side 148. Cortona, Pietro da (Pietro Berrettini) 1596-1669 Italiensk maler og arkitekt. Sammen med Lanfranco og Guercino var han en av grunnleggerne av den romerske høybarokkstilen innen malerkunsten. Det er bare Bernini som rager høyere enn ham i samtiden når det gjelder allsidig bega­ velse, for han malte også festdekorasjoner og laget skulpturer, selv om han ikke var billedhugger selv. Det mest berømte maleriet hans er den enorme fresken Alle­ gori over det guddommelige forsyn og Barberinis makt (1633-39, Roma, Palazzo Barberini), en illusjonismens triumf der mid­ ten av taket, som er befolket med figurer som er fremragende perspektivisk forkor­ tet, ser ut til å være åpen mot himmelen. De knapt nok mindre fremragende fres­ kene i kuppelen og korbuen i S. Maria i Vallicella i Roma (1647-60) er omgitt av Cortonas egne praktfulle rammer som består av forgylte nisjer og stukkaturfigurer, og denne kombinasjonen av nisjer og stukkatur, som man også kan se i arbei­ dene hans i Palazzo Pitti i Firenze (1637 47), hadde sterk innflytelse både i Frankrike (dit eleven Romanelli tok tek­ nikken med seg) og i Italia. Cortonas staffelimalerier er ikke fullt så minneverdige, for han arbeidet best i stor målestokk. Selv om han en gang skrev at han så på arkitektur bare som et tidsfordriv, var han en av de største arkitektene på 1600-tallet. En av de fineste bygningene er SS. Martina e Luca i Roma (1635—50), og det er typisk for Cortonas umåtelige energi at han arbeidet med dette samtidig som han holdt på med Barberini-taket og Palazzo Pitti-dekorasjonene. Se bind 2, side 189.

Cosmatarbeid Betegnelse for dekorativt mosaikkarbeid med innlagte fargede steiner og glass. Cosmatene (le Cosmati) var en romersk kunstnerfamilie på 1100-tallet, som utførte arbeider i steinmosaikk. Senere ble alle som arbeidet i denne stilen kalt cosmati. De dekorerte kirkemøbler, korganger og steingulv med sine livlige geo­ metriske mønstre. Selv om cosmatarbeid først og fremst var et romersk fenomen, fikk det stor utbredelse fra omkring 1300. Cossa, Francesco del ca. 1435-ca. 1477 Italiensk maler. Han var født i Bologna, men regnes sammen med Cosimo Tura og Ercoie de’ Roberti som den viktigste maleren i 1400-tallets Ferrara-skole. Alle tre kan ha vært med på utsmyk­ ningen av hertugen av Ferraras Schifanoia-palass med freskene Månedene (1458—78) der Cossa etter alt å dømme var den ledende mesteren. Innflytelsen fra Piero, som hadde arbeidet i Ferrara, kan merkes i de strenge og robuste figu­ rene og den harmoniske fargebruken, men mens Piero alltid er høytidelig, er Schifanoia-freskene stor sett muntre med

Couture mange glitrende observasjoner av leke­ lystne dyr og vakre drakter. Cossas mest kjente religiøse maleri er Griffoni-alteret (1473) som er delt mellom London (ng) og Milano (Brera). Stilen hans er ikke så kraftig som Turas, men like skarpt foku­ sert. Costa, Giovanni (Nino) 1826-1903 Italiensk landskapsmaler fra Roma, også kjent som en ledende patriot. Han levde i eksil i Firenze fra 1858 til 1870 og hadde mye kontakt med Macchiaoli, men han hadde en mer idealisert, poetisk oppfat­ ning av naturen. Han foretrakk solopp­ ganger og solnedganger som for eksempel Den døende solens kyss (1890, Roma, Gal­ leria Nazionale d’Arte Modema).

Costa, Lorenzo ca. 1460-1535 Italiensk maler, født i Ferrara. Han arbei­ det i Bologna, 1483—1506, og etterfulgte Mantegna som hoffmaler for Gonzagafamilien i Mantova. De tidligste maleri­ ene hans var påvirket av Tura og Ercole de’Roberti. Hans mest bemerkelsesver­ dige arbeid er Dødens og berømmelsens tri­ umf (1500) som han malte for kapellet til den herskende Bentivoglio-familien i S. Giacomo Maggiore i Bologna. Det rom­ mer et mylder av figurer i allegorisk opp­ stilling. Arbeidet hans for Gonzaga-familien var mytologisk. Cosway, Richard 1742-1821 Britisk miniatyrmaler og tegner, elev av Hudson. Han var den mest fasjonable miniatyrmaleren i samtiden, og var en foregangsmann i overgangen fra små, svært detaljerte portretter i klare farger til et større format der figuren ofte ble vist i full lengde, tegnet i tynne, nesten monokrom lavering med farge bare i ansiktet (A gentleman, 1793, London V&A).

Cotes, Francis 1726-70 Britisk portrettmaler, mest kjent for pas­ tellene sine. Pastellmoten kom til Stor­ britannia fra Frankrike og Italia, og Cotes overtok fra fransk kunst en modifisert rokokko versjon. 1 det siste tiåret han levde, var han påvirket av Reynolds. Hans tiltalende, men noe matte portret­ ter har lenge vært populære i Amerika der mange av de beste eksemplene finnes (Frances Lee, 1769, Milwaukee Art Cen­ ter).

Cotman, John Seil 1782-1842 Engelsk landskapskunstner som for det meste arbeidet med akvarell og sepia. Han var født i Norwich, og i 1798 flyttet han til London der han arbeidet for dr. Munro og ble oppmuntret av Sir George Beaumont, som han hadde oppdrag for i Wales i 1800. I 1801 ble han med i Girtins skisseklubb. Rundturer i York i årene 1803—05 omkring Helmsley og Rockerby Park hadde betydning for utviklingen av vannfargeteknikken hans der store områ­ der med flate fargepartier ble brutt av papirets overflatestruktur, slik at landska­ pet ble gjengitt i enkle, nesten geome­ triske former. Det mest berømte arbeidet hans, Greta Bridge (1805, London, BM) ble malt i disse årene, og er et av de fineste eksemplene av noen kunstner på den klassiske engelske akvarellteknikken. I 1806 reiste han tilbake til Norwich, der han ble leder for NORWICH-skolen. Etter 1830 forandret den ukunstlete stilen hans seg på grunn av at nye teknikker ble tatt i bruk og stoffligheten ble rikere. Se bind 3, side 68. Cottet, Charles 1863-1924 Fransk maler og grafiker. Han reiste mye, men de mest karakteristiske og viktige arbeidene hans var scener fra Bretagne. Folk i Ouessant våker over et dødt barn

(1899, Paris, Petit-Palais) er typisk for de mørke, alvorlige bildene hans som er i tråd med den regionale genren og viser Bretagne som et område preget av fattig­ dom, bardt arbeid og dyp tro. Coughtry, Graham født 1931 Kanadisk ekspresjonistisk maler. Han studerte i Toronto og gjorde Ibiza til sitt tilfluktssted. Hans interesse for New York-maleriet etter 1945, noe som skyld­ tes PAINTERS ELEVEN, førte til en fri ekspre­ sjonistisk gjengivelse av menneskeskik­ kelsen - det eneste motivet han brukte. Francis Bacons innflytelse er tydelig i mange av arbeidene hans, også de opp­ diktede portrettene.

Courbet, Gusta ve 1819-77 Fransk maler, den fremste eksponenten for REALISMEN. Selv om Courbet påsto at han var selvlært, fikk han grunnleggende undervisning av flere mindre betydelige mestre, tegnet etter modell og studerte de gamle mestrene inngående i Louvre. De tidlige bildene hans var sterkt påvirket av den litterære romantikken, og han gjorde sin Salong-debut i 1844 med det matte Selvportrett med svart hund (Paris, Louvre). Han etablerte sin egen form for realisme på Paris-salongen 1850-51 med tre store, sosialt bevisste bilder: Bøndene i Flagey (Louvre), Steinhuggeme (tidligere Dresden, ødelagt under den annen ver­ denskrig) og Begravelsen i Omans (Louvre). Disse dagligdagse scenene fra samtidens liv, med en episk størrelse som normalt var reservert for historiemalerier, sjokkerte publikum, og han ble kriti­ sert for bevisst å lete etter det uskjønne. Hans form for realisme, som utviklet seg fra populære, bilder gjengitt i en ny­ skapende teknikk - djerv impasto lagt tykt på med palettkniv - skiller seg fra arbeidene til realister som Bonvin og Ribot som avbildet dagliglivet på en ånd­ full måte. I tillegg til de kontroversielle genrebildene tok Courbet, som var sosia­ list og revolusjonær, for seg en lang rekke forskjellige ikke-politiske motiver - land­ skap, sensuelle, nakne figurer og stille­ ben. I pakt med sin trassige holdning til autoriteter organiserte han i 1855 en pri­ vat paviljong for arbeidene sine som han kort og godt kalte «Le Realisme» i forbin­ delse med verdensutstillingen i Paris. Den massive allegorien som ble vist der, Interiør fra mitt atelier (1854-55, Louvre), gir muligheter for mange for­ tolkninger, og er typisk for tvetydigheten i hans kunst. Han ble valgt til deputert­ kammeret under Pariskommunen og ble ansvarlig for byens kunstsamlinger. I 1872 ble Courbet fengslet og ble (med urette) anklaget for å ha ødelagt Vendome-søylen. Han klarte ikke å betale boten som den franske regjeringen idømte ham, og flyktet til Sveits, der han døde. Redon beskriver ham som «den store realist som ganske enkelt var en stor maler», og selv om Courbet ikke dannet skole, fikk han en enorm innfly­ telse på moderne kunst ved at han så ettertrykkelig avviste idealisering. Se bind 1, sidene 27, 32, 39, 66; bind 3, sidene 90-93.

Courtois eller Cortese, Guillaume 1628-79 og Jacques 1621-76 Franske malere, brødre, begge med til­ navnet «Il Borgognono» eller «Le Bourguignon» fordi de stammet fra Bourgogne. De hadde sin karriere i Italia. Guillaume studerte hos Pietro da Cortona og malte mange altertavler i Roma i en stil som ligger tett opptil mesterens. Jacques er mest kjent for sin store produk­ sjon av slagscener. I stil står disse to i gjeld til Salvator Rosa, men Courtois hadde et mye lettere håndlag og foretrakk lyseblå

himmel med små dotter av hvit krutt­ røyk.

Cousin, Jean den eldre død 1560/61 Fransk maler og formgiver for glassmale­ rier. Han ble født i Sens, og to vinduer i katedralen der blir tilskrevet ham. Omkring 1538 flyttet han til Paris, der han også laget tegningene til gobelinene St. Geneviéves liv og St. Mammés liv (to eksemplarer av den sistnevnte befinner seg i Langres-katedralen). I 1560 utga han en bok om perspektiv i Paris. Hans mest kjente arbeid er maleriet Eva Prima Pandora (Paris, Louvre), sannsynligvis malt før han flyttet til Paris. En elegant, tilbakelent, naken figur røper påvirkning fra Rosso i de ekstremt forlengede for­ mene, og fra Leonardo da Vinci i den myke behandlingen av skyggene og kon­ trastene mellom lys og mørke. Få andre bilder kan med sikkerhet tilskrives ham.

Constable: Selvportrett, tegning, ca. 1800. London, NPG

Cousin, Jean den vngre ca. 1522-ca. 1594 Fransk maler og grafiker, sønn av Jean den eldre. Han var også født i Sens, men tilbrakte mesteparten av sitt liv i Paris der han oppnådde atskillig berømmelse i sin levetid. Et av de få bevarte bildene av ham er Dommens dag (Louvre) der en mengde små figurer forsvinner inn i et enormt, uklart rom. Han skrev en bok om dekorativ tegning, Lykkens bok, i 1568 og ga ut illustrerte utgaver av Ovids Meta­ morfoser (1570) og Æsops Fabler (1582). Far og sønn Cousin er blant de få som stort sett arbeidet uavhengig av Fontainebleau-skolen.

Coustou-familien Familie av franske billedhuggere fra Lyon. De mest betydningsfulle var brø­ drene Nicolas (1658-1733) og Guil­ laume (1677-1746). Faren Fran^ois (ca. 1657-90) var en mindre betydelig treskjærer som giftet seg med søsteren til Coysevox som underviste brødrene. I lik­ het med onkelen arbeidet de for det meste innen hoffkretsen. Begge foretok reiser til Roma, og Berninis innflytelse er merkbar i arbeider som Apollon av Nico­ las og Dafne av Guillaume (begge 1713, Paris, Tuileriene). Nicolas var sannsyn­ ligvis Roubiliac-mesteren som utformet figuren Berømmelse i Argyll-monumentet Apollon. Nicolas’ seneste arbeider holdt seg innen barokktradisjonen, men Guil­ laume beveget seg i retning av større rea­ lisme, først i portretter, og denne tenden­ sen kulminerte i det sardoniske gravkammerbildet av Kardinal Dubois (ca. 1725, Paris, St. Roch), senere i dekorative arbeider. Hans mesterverker, de to fabel­ aktig livfulle Hestetemmeme (som opprin­ nelig ble satt opp i 1745 i Marly-slottet, men som nå befinner seg på Place de la Concorde i Paris) hører til de store skulpturelle prestasjoner i tiden. Couture, Thomas 1815-79 Fransk historie- og portrettmaler. Han var elev av Baron Gros fra 1830—35, og studerte senere i atelieret til Delaroche. Han ble berømt med det enorme Romerne og dekadansen (1847, Paris, Louvre) som hadde hentydninger til samtiden. Cou­ ture var verken klassisk eller romantisk maler og søkte en stil som var basert på antikken, den italienske renessanse og flamsk kunst, og også på «naturen og ide­ ene i vår tid». Fra 1847 fikk han store bestillinger fra det offentlige, og han åpnet et fremgangsrikt atelier der FantinLatour, Manet og Puvis de Chavannes studerte. Dette atelieret hadde en gene­ rell akademisk holdning, men tilbød ny teknisk opplæring, og viktig er det at man tok med direkte landskapsstudier. Coutures egen briljante billedteknikk med liv-

Copley: Selvportrett, ca. 1780-84Washington ix:, Smithsonian, NPG

Corinth: Selvportrett med et skjelett, 1896. Munchen, Stådtische Galerie i Lenbachhaus

Corot: Selvportrett, ca. 1835. Firenze, Uffizi (Alinari)

47

Couturier lige, ublandede farger og spontan penselføring kan ses i de mange portrettstudiene hans. Se bind 3, sidene 86-87.

Couturier, Robert født 1905 Fransk billedhugger, venn og tilhenger av Maillol. Han kastet senere vrak på den nyklassiske stilen til fordel for en friere fortolkning av menneskeskikkelsen der formene er forlenget og mediet, ofte gips, er sensuelt utformet (Adam og Eva, 1945, Paris, Musée d’Art Moderne).

Covert, John 1882-1960 Amerikansk maler. Han studerte i Miinchen og Paris, og da han kom tilbake til New York i 1915, traff han Duchamp og Picabia, medarbeidere til fetteren hans, samleren Walter Arensburg. I løpet av noen måneder hadde han kvittet seg med sin akademiske stil og identifiserte seg med New York-dadaismen. Han var spe­ sielt påvirket av Duchamps bruk av «ord­ spill» i kunstverker. Coverts Hornorkester (1919, New Haven, Yale University Art Gallery) var for eksempel laget av strenger som var malt slik at de lignet messingbånd (brass bands). Han sluttet å male i 1923. Cox, David 1783—1859 Engelsk landskapsmaler, elev av Varley. Han er mest kjent for sine brede og ener­ gisk malte akvareller av uvær og storm­ fulle dager i Nord-Wales - for eksempel Going to market (ca. 1840, Amsterdam, Rijksmuseum). I 1813-14 ga han ut Treatise on Landscape Painting and Effect in Watercolour. Fra 1840 konsentrerte han seg om olje.

Coypel-familien Franske historiemalere og dekorative malere som var aktive på 1600- og 1700tallet. Noél (1628-1707), som var til­ henger av Poussin, arbeidet under Lebrun i Versailles, der han malte taket i Salle des Gardes de la Reine (ca. 1675). Søn­ nen Antoine (1661-1722) reiste til Roma sammen med faren da den sist­ nevnte ble utnevnt til direktør for det franske Akademiet der i 1672. Han var en venn av teoretikeren Piles og malte en rekke verker på Rubens-maner, blant annet et illusjonistisk tak i Palais-Royal i Paris (1702, ødelagt) et av de mest kom­ plette barokkverker i fransk kunst. Men da han malte taket i det kongelige kapell i Versailles (1708) forkastet han Rubens’ stil til fordel for et italiensk forbilde, Baciccas hvelv i midtskipet i II Gesu i Roma. Han ble direktør for Akademiet i 1714. Arbeidene til halvbroren NoélNicolas (1690-1734), for eksempel Alli­ ansen mellom Bacchus og Venus (1726, Genéve, Musée d'Art et d’Histoire), har en lett sjarm som mangler i Antoines kunst. Antoines sønn Charles-Antoine (1694-1752) ble på toppen av sin suksesskarriere utnevnt som Premier Peintre du Roi i 1747. Til tross for at han hadde ry på seg for å være en energisk direktør for Akademiet, var stilen hans en kjedelig tidlig rokokko (Rinaldo og Armida, 1725, Paris, Baron Elie de Rothschild saml.).

Coysevox, Antoine 1640-1720 Fransk billedhugger. Selv om det ikke finnes belegg for at han reiste til Italia, røper arbeidene hans en dypere forståelse for barokken enn det som finnes hos noen av de franske kunstnerne i samtiden. Han utførte omfattende arbeider i Versailles, (>g hans gravkammer for kardinal Mazarin (1689-93, Paris, Louvre) er et av de fineste fra denne perioden, men han var på sitt beste som portretrbilledhugger. Også de offentlige arbeidene hans kan være svært livlige, som for eksempel bronsestatuen Ludvig 14. (ca. 1680, Lon­

48

don, Wallace saml.), men hans talent kommer til sin fulle rett i uformelle por­ tretter av venner. De har en lett natura­ lisme og et uformelt preg som foregriper rokokkoen. Se bind 2, sidene 198—199; bind 4, side 103. Cozens, Alexander ca. 1717-86 Britisk landskapstegner, født i Russland av engelske foreldre. Han besøkte Roma i 1740-årene og slo seg siden ned i Eng­ land, der han ble en toneangivende teg­ ner. Han utarbeidet en metode som han forklarte i en brosjyre som ble utgitt omkring 1785. Det dreide seg om å lage tenkte landskaper ved å Ia en pensel full av tusj bevege seg mer eller mindre tilfel­ dig over papiret. Strekene som oppsto på denne måten, dannet grunnlaget for et landskap malt med brun akvarellfarge. Se bind 3, sidene 68-69. Cozens, John Robert 1752-97 Britisk akvarellmaler av landskaper, sønn og elev av Alexander Cozens. Han spesi­ aliserte seg på luftige og poetiske prospek­ ter over sveitsiske og italienske landska­ per. Skissene til disse bildene laget han på to reiser, 1776-79 og 1782-83. Sammen med Pars og Towne var han en pioner når det gjaldt romantiske fremstillinger av Alpene. Han understreket det storslåtte og stillheten og lot fjellene danne ele­ gante, rytmiske formasjoner. Når han avbildet italienske bygninger, var han ikke tiltrukket av det arkeologiske sær­ preget, men av bygningenes silhuettform med trær og åser under en rolig kveldshimmel. Han gjentok ofte arbeidene sine - Lake ofAlbano and Castel Gandolfo fin­ nes i ni versjoner (to er i Yale Center for British Art, New Haven). Turner, Girtin og Constable beundret arbeidet hans. Se bind 3, side 68.

Craig-Martin, Michael født 1941 Britisk kunstner. Hans arbeider i forskjel­ lige medier dreier seg om intellektuelle spørsmål i forbindelse med fremstillingsprosessen. Cowicrion (1973, London, Tate) består for eksempel av en rekke smale, vertikale speil som er plassert slik at de bare reflekterer tilskuerens ansikt. Under dem er det en håndskrevet utta­ lelse om identitetsbevissthet, som for eksempel: «Jeg vet hvem jeg er». Tilskue­ ren ser på speilbildet som om det var et maleri i lys av disse uttalelsene.

Cranach, Lukas den eldre 1472-1553 Tysk maler, kobberstikker og tresnittegner, fodt i Kronach i Sør-Tyskland, som han har navnet sitt fra. Han tilbrakte årene omkring 1501-04 i humanistiske kretser i Wien. Her observerte han den skogkledde Donau-dalen, som har en fremtredende plass i arbeider som det lyriske Hvile under flukten (1504, Berlin, Staatliche Museen) og det dramatiske Korsfestelse (1503, Miinchen, Alte Pina­ kothek). Han ble siden hoffmaler for kurfyrsten av Sachsen i Wittenberg, hvor han etablerte et stort atelier. Maleriene hans består hovedsakelig av djervt malte, manierte portretter som for eksempel det nyskapende helfigurportrettet av de over­ dådig utsmykkede Hertugen og hertugin­ nen av Sachsen (1514, Dresden, Gemåldegalerie), og klassiske motiver som viser slanke, nakne kvinneskikkelser mot en landskapsbakgrunn (Apollon og Diana, 1530, Berlin, Staatliche Museen). Fra 1518 arbeidet han for Luther. Han malte portrettet hans flere ganger (eksempler i Firenze, Uffizi) og tegnet tallrike tresnitt for å fremme protestantismen, ikke minst tresnittene til det første tyske Nytesta­ mentet fra 1522. Men han fortsatte å arbeide for katolske oppdragsgivere også. Sønnen hans, Lucas den yngre (1515-

1586) arbeidet i tarens stil. Se bind 2, sidene 154-155. Crane, Walter 1845-1915 Engelsk maler, tegner og illustratør, best kjent for sitt arbeid for Socialist League og illustratør av barnebøker. Han var til­ knyttet arts ani ' CRAFls-bevegelsen og illustrerte bøker for Morris’ Kelmscott Press (før eksempel Spensers Faerie Queen) i en særpreget, elegant stil som var påvirket av Burne-Jones. 1 1907 utga han An Artist's Reminiscences.

Crawford, Thomas 1814-57 Amerikansk billedhugger som har laget offentlige monumenter. Han var født i New York av irske foreldre, fikk opplæ­ ring i New York og studerte siden hos Thorvaldsen (1835) i Roma der han slo seg ned og ble en overbevist NYKLASSISIST. Det best kjente verket hans er den klas­ siske gudinnen i bronse med fjærprydet hodeplagg, Armed Liberty, som er nær­ mere 6 meter høy og som er plassert på kuppelen av Capitol i Washington. Sta­ tuen ble modellert i atelieret hans i Roma, støpt i Mary land i 1862 og satt på plass i 1863.

Crayer, Gaspar de 1584—1669 Flamsk portrettmaler og maler av religi­ øse og allegoriske motiver, en av de ledende kunstnerne i Flandern etter at Rubens døde. Han utmerket seg spesielt som altertavlemaler, og mange av dem står fortsatt i kirker i Brussel og Gent. Sti­ len hans skylder Rubens mye, men den er kjøligere og mer behersket. Det ærver­ dige St. Katarinas martyrium (1622, Gre­ noble, Musée des Beaux-Arts) med sine vakre farger er et fint eksempel på arbei­ dene hans. Credi, Lorenzo di ca. 1458-1537 Florentinsk maler. Han var elev av Verrocchio samtidig med Leonardo da Vinci. Leonardos tidligste arbeider dannet grunnlaget for Credis stil. Han var en særdeles dyktig håndverker, men han hadde liten nyskapende kraft, og det vir­ ker Søm han var fornøyd med å arbeide i Verrocchios atelier til den sistnevnte døde i 1488. Han tok seg av malerisiden av virksomheten. Bebudelsen (ca. 1485, Firenze, Uffizi) er et godt eksempel på Credis tidlige arbeider, og Madonna og helgener (1510, Pistoia-katedralen) viser hans modne stil - da han hadde absorbert høyrenessanse-innflytelsen, ikke minst fra Fra Bartolommeo.

Cremona, Tranquillo 1837-78 Italiensk maler som spesialiserte seg på figurative arbeider og portretter. Til å begynne med var de akademiske, histo­ riske arbeidene hans preget av Faruffini, men etter 1863 knyttet han seg til scapiguatura-bevegelsen. Samme år malte han Kysset (Roma, Galleria Nazionale d’Arte Modema), der omrissene begyn­ ner å bli avløst av raske, glidende penselstrøk typiske for senere arbeider som for eksempel Eføy (1878, Torino, Galleria d’Arte Modema). Portrettene av kvinner og barn fra 1870-årene er impresjonis­ tiske og bringer tanken hen på romantisk musikk, og mange, som for eksempel Mme Deschamps (1875, Milano, Galleria d’Arte Modema), har med musikkinstru­ menter. Fluiditeten fra oljemaleriene hans blir intensivert i akvareller som Livet i de høyere kretser (1877, Milano, Galleria d’Arte Modema). Han påvirket divisjonistene. Cremonini, Leonardo fodt 1925 Italiensk maler som siden 1951 har bodd i Paris. Arbeidet hans er først og fremst påvirket av eksemplet Picasso satte med

Guemica og også av de tidlige italienske mestrene Giotto og Masaccio. Han har utviklet en dramatisk figurativ stil for å illustrere ideer om det eksistensielle preg ved menneskets liv i samfunnet. Bildene hans er ofte urovekkende i sin opptatthet av menneskets umenneskelige atferd og ødeleggelser som onde makter står hak, foruten ulykker som skyldes teknikken. Han maler figurene sine i urbane eksteri­ ører og interiører med et forvrengt per­ spektiv og misdannede former for å for­ styrre tilskuerens romlige balanse. Crespi, Daniele ca. 1598-1630 Maler fra Milano, stiirt sett husket for ett verk: St. Charles Borromeos enkle måltid (ca. 1628, Milano, S. Maria della Passione). Det uttrykker bedre enn noe annet maleri den store helgenens strenge from­ het (1538-84). Hans motreformatoriske iver var fortsatt dypt følt i Milano på denne tiden. Det finnes mange andre malerier av Crespi i S. Maria della Passione, som nærmest er et museum over arbeidene hans. Den produktive karrie­ ren hans ble avbrutt av pesten. Crespi, Giovanni Battista (Il Cerano) ca. 1575-1632 Italiensk maler, billedhugger, arkitekt, grafiker og forfatter. Han arbeidet for det meste i Milano der han var en av de vik­ tigste kunstnerne tidlig på 1600-tallet. Crespi malte i en komplisert sen-manieristisk stil, ofte morbid mystisk i følelsen med delikate farger som minner om Barocci (Rosenkransjomfruen, ca. 1615, Milano, Brera). I 1620 ble han utnevnt til første direktør for malerseksjonen i kardi­ nal Federigo Borromeos Accademia Ambrosiana, og i 1629 ble han utnevnt til leder for statueutsmykningen i Milano-katedralen. Tegningene han laget til statuene, finnes i Katedralmuseet. Crespi, Giuseppe Maria 1665-1747 Italiensk maler, den mest individuelle kunstneren i Bologna i samtiden. Han malte historiske og religiøse motiver, men er nå mest kjent for sine levende malte genrescener, for eksempel Lands­ byen (ca. 1705, Bologna, Pinacoteca). De har helt tydelig sin rot i Carraccis male­ rier av hverdagsscener, men få kunstnere før ham hadde, uten å ty til satire, forsøkt å fremstille skitten og elendigheten som var en del av samtidens virkelighet. Blant elevene hans kan regnes de venetianske kunstnerne Bencovich og Longhi og muligens Piazzetta. Etter at han døde, mistet genrebildene hans sin popularitet i hjembyen Bologna, og i 1787 kunne his­ torikeren Longhi skrive at hans «malestil i virkeligheten hadde opphørt å være gangbar». Nyvurderingen av hans kunst skriver seg fra begynnelsen av dette århundret. Se bind 2, side 244Crippa, Roberto 1921-72 Italiensk maler. Sent i 1940-årene var han den første italieneren som praktiserte abstrakt ekspresjonisme og action pain­ ting. Han eksperimenterte siden med relieffer og collager og brukte avispapir og bark som Schwitters i sine Merj-hilder. Den varierte og mangfoldige produksjo­ nen forhindret ikke at han i bunn og grunn oppfattet seg selv som en kollega av den kjølig abstrakte Fontana. Critz den eldre, John de for 1568-1642 Britisk portrettmaler av flamsk opprin­ nelse. I 1605 ble han utnevnt til hoffma­ ler av Jakob 1. sammen med Robert Peake. Ingen signerte verker er kjent, men noen portretter kan identifisere-- ved hjelp av indisier. Et portrett av Jakob I (1610) befinner seg i National Maritime Museum i Greenwich.

Dada Crivelli, Carlo 1435/40-1495/1500 Italiensk maler. Han ble født i Venezia, men tilbrakte storparten av sin karriere i Marche-provinsen. Han fikk undervis­ ning i Padova og utviklet den lineære malemåte med omhyggelig konsentrasjon om detaljene som særpreget Squarcioneskolen og Vivarini-atelieret. Figurene og de arkitektoniske omgivelsene hans har en uvanlig tetthet, en virkning som enkelte ganger forsterkes ved bruken av opphøyd gesso. Disse kvalitetene kan man tydelig se i den fremragende samlingen av maleriene hans i National Gallery i Lon­ don, også det som kanskje er hans mester­ verk, Bebudelsen (1486). Dette verket har en glad grunnstemning, men Crivelli hadde et stort følelsesregister, noe hans versjoner av Pieta viser. Et fint eksempel (ca. 1500) finnes i Brera, Milano. Se bind 1, side 154; bind 2, side 121.

Crivelli, Vittorio virksom 1481-1501/2 Italiensk maler, som arbeidet i Marcheprovinsen. Han var sannsynligvis bror av Carlo Crivelli og den mest trofaste til­ hengeren hans. Madonna og barn med hel­ gener (1481, Philadelphia, Museum of Art) er representativt for hans stil. Den er tyngre enn Carlos og mangler hans evne til nøyaktig presisjon i detaljene.

Crome,John 1768-1821 Engelsk landskapsmaler og grafiker, grunnleggeren av NORWiCH-skolen. Han kalles «Gamle Crome», slik at man let­ tere skal skille ham fra sønnen med samme navn, også han maler (17941842). Gamle Crome var stort sett selv­ lært, og han kopierte verkene til Gainsborough, Wilson, Hobbema og Ruisdael som fantes i samlingen til hans første vel­ ynder, Thomas Harvey i Catton. Han tonet ned de mindre viktige elementene i landskapet og skapte verker med elegant storslagenhet. De kan minne om verker av nederlandske 1600-tallskunstnere som han beundret (The Poringland oak, ca. 1818, London, Tate). Se bind 3, side 68.

Cropsey, Jaspar Francis 1823—1900 Amerikansk arkitekt og maler. Som maler betraktes han som den fineste koloristen i HUDSON RiVER-skolen. Han besøkte Europa i 1847-50, og igjen i 1857-63 da han hadde sitt hovedkvarter i London. Cropsey var en av grunnleg­ gerne av American Watercolor Society i 1866. Han laget lysende og realistiske prospekter over Hudson, og bildene ble vist frem på foreningens utstillinger (Autumn on the Hudson, 1860, Washing­ ton, NG). Som arkitekt er han best kjent for sine jernbanestasjoner på Sixth Ave­ nue — viktige landemerker i New York. Crosato, Giambattista 1686-1758 Italiensk figurmaler og scenograf, i dag nesten utelukkende kjent for sine fresker. Han ble født og vokste opp i Venezia og oppholdt seg en tid i Torino, der han laget noen av de mest berømte verkene sine (det mest kjente er i Palazzo Stupinighi). Etter at han omsider slo seg ned i fødebyen i 1743, malte han den enorme bankettsalen i Cå’Rezzonico. Selv om maleriene hans ofte avvises som lettvinte etterligninger av Giambattista Tiepolo, er den fargerike og livlige malemåten hans helt annerledes i særpreg og står i større gjeld til eldre dekoratører som Pel­ legrini og Amigoni.

Cross, Henry Edmond 1856-1910 Fransk maler. Det opprinnelige etternav­ net var Delacroix som han forandret til Cross i 1881, samme år som han slo seg ned i Paris. Han studerte under Bonvin og arbeidet siden i impresjonistisk stil. Han var med på opprettelsen av Salon

des Indépendants i 1884- 1 1891 flyttet han til Le Lavandou ved Middelhavet og la seg til en DIV1SJON1ST1SK teknikk. Matisse besøkte ham der i 1904 og ble imponert over de idylliske scenene med nakne kvinner ved havet og av bruken av klare farger. Noctume (1896, Genéve, Petit-Palais) er en karakteristisk figurkomposisjon som uttrykker en viss trist­ het. Cruikshank, George 1792-1878 Engelsk maler, illustratør og karikaturtegner. Han er først og fremst kjent for de politiske karikaturene sine og illustrasjo­ ner til romaner som Robinson Crusoe og Oliver Twist. Han gikk inn for beher­ skelse og måtehold i mange tresnitt med moralske temaer, for eksempel The bottle (1847) og The drunkard’s children (1848). Cruz-Diez, Carlos født 1923 Venezuelansk kinetisk kunstner. Han studerte i Caracas fra 1940-45 og arbeidet som grafisk formgiver, publicity-kunstner og illustratør frem til 1945. Da reiste han til Spania og Paris der han begynte sin første intensive forskning omkring farge­ nes fysiske egenskaper. Disse studiene fortsatte i en tiårsperiode, og resulterte i Physiochromies (av ordene «fysisk kromatisme»). Dette er basrelieffkonstruksjoner med parallelle fargestriper lagt oppå hverandre i varierende vinkler slik at far­ gene blander seg og vibrerer for tilskue­ rens øyne (eksempel: Nr. 913, 1977, Caracas, Galleria de Arte Nacional). Han reiste tilbake til Venezuela i 1957 og etablerte sin egen kunstskole. Siden 1960 har han bodd i Paris.

Cuevas, José Luis født 1934 Meksikansk maler og grafiker. I 1954 holdt han sin første større utstilling i utlandet ved Pan-American Union i Washington, og i et intervju i tidsskriftet Time kritiserte han de meksikanske freskomalerne. Han fortsatte å angripe regio­ nalisme og sosialrealisme i artikler, på seminarer og i foredrag. I 1959 var han med i en revolusjonær bevegelse i Argen­ tina til støtte for en gjenoppliving av den figurative bevegelsen. Tegningene hans, som består av fine linjenett og sepia, overaksentuerer menneskeansiktet og utforsker moralen i en sosial og mennes­ kelig sammenheng. Cuixart, Modésto født 1925 Spansk maler. Han begynte å male i 1941, og i 1948 sluttet han seg til avantgardegruppen Barcelona Dau al Set der også Tapiés var medlem. Fra surrealis­ tiske arbeider beveget han seg over på ler­ reter der det ble inkorporert en rekke for­ skjellige materialer og metallisk maling. Disse arbeidene har et hieratisk, middelaldersk preg. Siden 1965 har han utviklet en mer figurativ uttrykksform.

Culle, Maurice 1866-1934 Kanadisk landskapsmaler. Han arbeidet i Paris i 1890-årene og vendte tilbake til Canada i 1902. De luftige, løst stoffpregede maleriene var med på å introdusere impresjon ismen i Canada (Winter evening, Quebec c. 1905, Ottawa, ng i Canada). Snøscenene hans ble beundret av GROUP OF SEVEN.

Currier, Nathaniel 1813-88 Amerikansk trykker og litograf. I 1857 gikk han i kompaniskap med James Ives (1824-95), og sammen produserte de bil­ lige litografier som gir et fargerikt bilde av livet på 1800-tallet i Amerika. Klipperskuter, dampbåter, tog, naturscener og større begivenheter var blant de tingene som ble avbildet i over 4000 trykk som firmaet Currier og Ives sendte ut. De ble

produsert på samlebånd - med én assis­ tent for hver farge. Sønnene til Currier og Ives forsatte virksomheten frem til 1907.

Curry, John Steuart 1897-1946 Amerikansk maler knyttet til REG1ONALlST-bevegelsen. Etter opplæring som illustratør ble han fristet av hjemlige temaer som for eksempel i Baptism in Kan­ sas (1928, New York, Whitney), og ble påvirket av Rubens i retning av en virv­ lende, ustyrlig stil. I 1930-årene laget han veggmalerier for Federal Art Project, og sto frem som kanskje den mest polemiske av de store regionalistene. Melodrama svekker ofte hans hyllest til livet i MidtVesten. Cuyp, Aelbert 1620-91 Den mest berømte i en familie av neder­ landske malere som arbeidet i Dordrecht. Han var en av de største nederlandske landskapsmalerne. Han reiste langs elvene Maas, Rhinen og Waal og laget skisser fra naturen, men var etter alt å dømme aldri i Italia. Men de glødende lyseffektene hans og den majestetiske komposisjonskraften fører ham nærmere Claude Lorrain enn noen av de neder­ landske malerne som hadde reist sørover. Selv om han åpenbart malte lite de siste tiårene han levde - etter at han hadde gif­ tet seg inn i en rik familie - var den sam­ lede produksjonen hans stor. Få av male­ riene hans er datert, og det er svært van­ skelig å slå fast en kronologi. Motivene han foretrakk, var elvescener (Maas ved Dordrecht, Washington, ng) og landska­ per med kuer — han gjenga dyrene med en rolig verdighet som ingen annen maler kan måle seg med. Atmosfæren som ska­ pes, er preget av nesten idyllisk fred og til­ fredshet. Cuyp arbeidet i isolasjon i pro­ vinsen og fikk liten innvirkning på det nederlandske maleriets utvikling, men på 1700- og 1800-tallet hadde han en høy stjerne i England med det som følge at han er best representert i England, spesi­ elt i London (Dulwich College, NG, Wallace saml.) og i Waddesdon Manor i Buckinghamshire. Cuyp malte også noen få portretter som sannsynligvis sier noe om det han lærte av faren, Jacob Gerritz. Cuyp (1594-1651) som først og fremst er kjent for sitt arbeid på dette fel­ tet. Han var spesielt flink til å fange inn den uberørte sjarmen hos barn (Gutt med hauk, 1649, utlånt til Dordrecht-museet). Jacobs halvbror Benjamin Gerritz. Cuyp (1612—52) malte bibelske scener og genrescener som var influert av det tidlige arbeidet til Rembrandt. Se bind 2, sidene 222-223.

Courbet: Selvportrett, ca. 1849. Montpellier, Musée Fabre (Giraudon)

Coypel, Antoine: Selvportrett, ca. 1710. Firenze, Uffizi (Alinari)

Cranach den eldre: Selvportrett, 1550. Firenze, Uffizi (Mansell)

Dada Opprørsbevegelse som fikk tilslutning av europeiske og amerikanske kunstnere og forfattere. Den dukket første gang opp i 1915, og mistet sin kraft omkring 1923. Navnet (det franske ordet for kjepphest) ble tilfeldig valgt fra ordboken og symbo­ liserer en bevisst antirasjonalistisk, antiestetisk holdning, delvis som en reaksjon på den første verdenskrig. Dadaismen oppstod i Zurich (der hovedtalsmennene var Arp og Tzara), spredte seg til New York i 1915 (der blant andre Picabia, Man Ray og Duchamp var involvert) og videre til Paris, Berlin, Hannover, Koln og Barcelona før 1918. Den opprinnelige antimilitaristiske protesten utviklet seg

Crane: Portrett av Watts, 1891. London, NPC

49

Dadd til en total avvisning av hykleriet og falskheten ved de etablerte verdier som kulturen hle sett som symptom på. Dadaistene tok sikte på å ødelegge kun­ sten som estetisk kult og erstatte den med anti-kunst og ikke-kunst, pr. definisjon meningsløs og sjokkerende. De avviste derfor kulturgjenstanden og satte i stedet tøyseverset, ready-mades og collagen der tilfeldighetene, i stedet for en skapende orden, dikterte den endelige form. Det mest heryktede uttrykk for dadaismen var Duchamps Fountain fra 1917, som besto av et urinal signert R. Mutt. I Paris førte tendensen til mer tilfeldige absurditeter (som i Picabias maskinkonfigurasjoner) til surrealismen omkring 1923. Under etterkrigstidens økonomiske krise i Tysk­ land ble dadaistene sosialt og politisk engasjert (for eksempel i Grosz’ tøylesløse karikaturer) som etter hvert vek plassen for NEUE SACHUCHKEIT. Se bind 3, sidene 166-67.

Dadd, Richard 1819-87 Engelsk maler. Han studerte ved Royal Academy Schools, men etter omfattende reiser i Europa og Midtøsten begynte han å vise tegn til mental forstyrrelse. I 1843 myrdet han sin far, og satt resten av sitt liv innesperret i et asyl der han malte alle­ goriske bilder og eventyrbilder som var overfylt med intrikate detaljer (Thefairyfeller’s master stroke, 1855-64, London, Tate). Daddi, Bernardo aktiv ca. 1290-1349 Den ledende florentinske maleren i gene­ rasjonen etter Giotto. Man vet ingenting om opplæringen hans, men de tallrike maleriene står i stor gjeld til Giotto, selv om de også viser en markert interesse for malerkunst fra Siena. Det eneste doku­ menterte arbeidet hans er altertavlen Jomfru Maria på tronen (1346—47) som finnes i Orcagnas tabernakel i Orsanmichele i Firenze. Han hadde et stort atelier som spesialiserte seg på små, oppbygge­ lige paneler, og sannsynligvis er også de fire signerte maleriene hans laget i samar­ beid med atelieret. Et eksempel på dem er polyptykonet Korsfestelsen med åtte helgener (1348, London, Courtauld Institute Galleries). Se bind 2, side 85.

Daffinger, Moritz Michael 1790-1849 Østerriksk miniatyr- og akvarellmaler. I 1820-årene hadde han stor suksess som miniatyrmaler for sosieteten og malte over 200 portretter bare av Metternichfamilien og deres nærmeste krets. I 1841 sluttet han med portretter og gikk over til botaniske akvareller i stedet. Dahl, Johan Christian 1788-1857 Norsk landskapsmaler, virket for det meste i Dresden, der han var professor ved akademiet fra 1829-57. Han var elev av C.A. Lorentzen, men hans romantiske kunstsyn ble mer formet av nederlandske malere som Ruisdael og av vennen C.D. Friedrich. Viktige impulser fikk han også fra den unge Eckersbergs kunst. Teknik­ ken var malerisk, og skystudiene hans kan minne om Constables. Han oppdaget det norske landskapet som motiv, og gjenga den norske fjellverdenen med frisk kraft (Stugunøset, 1851, Oslo ng). Se bind 3, side 74.

Dahmen, Karl Fred 1917-81 Tysk kunstner. Hans sterkt stofflige arbeid som grovt kan karakteriseres som maleri/collage, har nær tilknytning til TACHISMEN. Han lar de ukonvensjonelle materialene han bruker få beholde sine spesifikke fysiske egenskaper og mangety­ dige assosiasjoner.

50

Dai Jin 1388-1462 Kinesisk maler, en sentral skikkelse i Ming-maleriets Zhejiang-skole. Han kom opprinnelig fra provinshovedstaden Hangzhou, men det er påvist at han også arbeidet lengst sørvest i Kina og i Beijing. 1 Beijing er det ikke utenkelig at arbeidet hans ble satt pris på av Xaunde-keiseren, den mest kunstnerisk begavede av Mingherskerne og selv en eksponent for den fargesterke stilen som skrev seg fra Song og Yuan-akademiske tradisjoner. Det var i denne sammenhengen at Dai arbeidet, men han brukte også en mer romslig stil i sine mange genrebilder, for eksempel i skriftrullen Fiskere ved en elv (Washing­ ton, Freer).

Dali, Salvador 1904-1989 Spansk maler, etter Picassos død sann­ synligvis den mest berømte spanske kunstneren. Etter tidlige kubistinspirerte arbeider gjorde innflytelse fra det meta­ fysiske maleri og kontakt med Miro at han sluttet seg til surrealistene i 1929, og i samarbeid med regissøren Luis Bunuel laget han de første surrealistiske filmene, Un chien andalou (En andalusisk hund, 1929) og Uåge d'or (Gullalderen, 1930). Tilpasninger av begjær (1929, Bridgewater, Connecticut, Julien Levy Gallery) viser den hallusinatoriske kraft i de beste male­ riene hans. Ved å lese psykologiske syke­ historier håpet Dali å bli i stand til å frem­ stille nevroser på en ultra-realistisk måte slik at han kunne objektivere det irrasjo­ nelle med fotografisk nøyaktighet. Selv om hans tidlige arbeid var basert på hans egne paranoide hallusinasjoner slik han selv mente de var, ble motivene hans sta­ dig mer avhengig av teoretisk og ikke per­ sonlig kunnskap og ble stereotype og manierte. Dette, sammen med støtten han ga til diktatoren Franco, førte til at surrealistene utstøtte ham fra sine rekker i 1938. Ironisk nok står Dalf i folks bevissthet som den surrealistiske maleren par excellence, og hans eksentriske livsstil og provokatoriske selvhevdelse forsterker dette inntrykket. Etter den annen ver­ denskrig har han skapt smykker, kera­ mikk og mindre skulpturer foruten male­ rier. Fra 1940 til 1955 bodde han i USA, og mange av de fineste arbeidene hans fin­ nes i amerikanske samlinger. Hans Nadverden (1955, Washington, ng) og andre populære, sene arbeider som hyller forti­ den, er blitt stemplet som «akademiske». Hans siste malerier som er enda mer gjen­ nomarbeidet, får det surrealistiske til å virke tredimensjonalt. Se bind 1, side 91; bind 3, sidene 174-175.

Dalmau, Luis virksom 1428-60 Spansk maler, en sentral tidlig eksponent for en nederlandsk stil som satte et tydelig preg på spansk kunst. Han var hoffmaler hos Alfonso av Aragon som sendte ham til Flandern i 1431. Hans mest betydelige verk er Jomfru Maria og barnet med rådgi­ vere (1445, Barcelona, Museu d’ Arte de Catalunya) som minner om van Eycks altertavle i Gent og som rommer flere alvorsfulle portretter. Dalou, Aimé-Jules 1838-1902 Fransk billedhugger, elev av Carpeaux. Hans store monumenter og statuer, for eksempel Republikkens triumf (1889-90, Paris, Place de la Nation) er akademiske og lite nyskapende, men de mindre skulp­ turene hans og særlig skissene har en for­ friskende sjarm (Kvinne som tar av seg strømpene, ca. 1870—80, gips, London, Tate). Han var en overbevist sosialist, og etter å ha vært med i Pariskommunen i 1870, ble han landsforvist og bodde noen år i England.

Dalwood, Hubert 1924-76 Britisk billedhugger. Hans tidligste bevarte arbeider er grovt modellerte figu­ rer med det rå, ekspressive preget som er karakteristisk for mye av britisk skulptur i 1950-årene. Med arbeider som Icon (1958, Leeds, City Gallery) dukker et mer personlig preg opp i slutten av tiåret. Halvabstrakte former med organiske refe­ ranser antyder bevegelse eller vekst. Tid­ lig i 1960-årene laget han skulpturer i malt aluminium, men var fortsatt opptatt av et assosiasjonsvekkende billedspråk og landskapsantydninger. I hans senere skulpturer skaper sammenstillinger av aluminiumsstaver et illusjonistisk rom. Damaphon virksom i første halvdel av det 2. århundre f.Kr. Hellenistisk gresk billedhugger fra Mesene. Han reparerte Feidias’ statue av Zeus på Olympia og sto selv for en rekke monumentalgrupper, blant andre en i Lycosura der utgravinger har avdekket tre enorme marmorhoder som er hugget i en rik, klassisk stil (Athen, Nasjonalmu­ seet).

Danby, Francis 1793-1861 Irsk historie- og landskapsmaler som hovedsakelig arbeidet i Bristol og Lon­ don. I 1820-årene kunne de apokalyp­ tiske maleriene hans, for eksempel The delivery out of Egypt (1825, Preston, Har­ ris Museum and Art Gallery) måle seg med Martins arbeider. Han malte også pastorale idyller.

Dance, Nathaniel 1735-1811 Britisk maler, sønn og bror av arkitekter som begge het George. Etter å ha studert under Hayman reiste Dance til Roma (1754-65/66), der han malte historiske bilder som hører til de tidligste eksem­ plene på nyklassisismen, og dessuten små gruppeportretter av engelske turister. Han var med og grunnla Royal Academy (1768). De legemstore portrettene hans er kraftfulle, men enkelte ganger temme­ lig stive (Lord Clive, 1772-73, Wales, Powys Castle). Daniele de Volterra (Daniele Ricciarelli) ca. 1509—66 Italiensk maler og billedhugger, født i Volterra der han var elev av Sodoma. I 1541 var han i Roma der han ble en venn og en ytterst begavet tilhenger av Miche­ langelo som han lagde en berømt post­ hum bronsestatue av (tallrike versjoner, for eksempel i Firenze, Casa Buonarroti; Paris, Louvre; Oxford, Ashmolean). Danieles fineste arbeid er den edle og bevegende alterfresken Nedtagningen fra korset (bestilt i 1541) i Orsini-kapellet i SS. Trinita dei Monti, men hans ry som maler er blitt overskygget av hans mest berømte (eller beryktede) arbeid malingen av draperier over de nakne figu­ rene i Michelangelos Dommedag. Dette ble gjort for å behage motreformasjonens smak og skaffet ham oppnavnet «Il Bragghettone» (buksemakeren). Se bind 2, side 205.

Danti, Vincenzo 1530-76 Italiensk billedhugger. Han var født i Perugia og arbeidet for det meste i Firenze. Det mest kjente arbeidet hans er sannsynligvis bronsegruppen Henrettelsen av døperen Johannes (fullført i 1571) over sørinngangen til dåpskapellet. Stilen hans var inspirert av Michelangelo, men hadde mer ynde og langt mindre kraft. I 1564 lagde han malerier og skulpturer til Michelangelos begravelsesseremoni, og i 1567 ga han ut en bok om proporsjoner som var dedisert til Cosimo de’ Medici. Se bind 2, side 128.

Daoji død ca. 1719 Kinesisk maler. Han var født Zhu Ruoji som prins i Ming-dynastiet, men ble munk etter at dette dynastiet falt i 1644. Han førte en omflakkende tilværelse og etablerte etter hvert vennskap med den kunstnerisk interesserte kinesiske og mandsjuriske eliten til tross for et noto­ risk vanskelig gemytt. Hans kunstsyn, først og fremst hans lovprisning av spon­ taniteten, var stikk i strid med det orto­ dokse synet på behovet for å imitere tidli­ gere arbeider. Han hadde et berømt, men lite fruktbart møte med maleren Wang Yuanqi, som kan ha gitt støtet til hans polemiske avhandling Ord om maler­ kunst. Dette var et systematisk angrep på den ortodokse malerskolen som var representert av Dong Qichangs etterføl­ gere. Mange av arbeidene som er tilskre­ vet denne mesteren, har bare tvilsom ekt­ het. Men den berømte skriftrullen Ferskenblomster om våren (Washington, Freer) har hans særpregede, ødsle bruk av tusj og rike farger.

Darboven, Hanne født 1941 Tysk kunstner hvis arbeider består nesten bare av lek med tall. Fra geometriske teg­ ninger og konstruksjoner i 1960-årene beveget hun seg i retning av en «renere» fremstilling av tall som presenteres helt nøytralt og konkret.

Dardel, Nils von 1888-1943 Svensk maler og tegner. Han spilte den sykelige dandyen og malte en bisarr surre­ alistisk verden der kval og idyll skifter, og de flimrende bildene hans har ofte pointillistiske og naive trekk. Besøk hos en eksentrisk dame (1921, Stockholm, Nationalmuseum) er typisk. Daret, Jacques 1406-68 eller senere Nederlandsk malet fra Tournai. Han gikk i lære sammen med «Rogelet de Ia Påture» (sannsynligvis Rogier van der Weyden) hos Robert Campin fra 1427 til 1432. Stilen hans står i utpreget gjeld til Flémalle-mesteren - og dette er en av hovedgrunnene til å identifisere denne mesteren med Campin. Darets hoved­ verk var en altertavle til St. Vaast-klosteret. Fire paneler er bevart (1433—35, Jesus i templet, Paris, Petit-Palais; Kongenes til­ bedelse og Maria besøkelsesdag, Berlin, Staatliche Museen; Jesu fødsel, Lugano, Thyssen saml.). Han arbeidet også som manuskriptilluminator og gobelintegner, og han bidro med dekorasjonene i forbin­ delse med bryllupet til hertugen av Lorraine, Karl 1. Dasburg, Andrew 1887-1979 Amerikansk maler, født i Paris. Han kom til USA i 1892, men besøkte i 1909-10, Paris, der han samarbeidet nært med Rus­ sel. Han fordypet seg i fargeteori, og etter at han ble påvirket av synkromistenes 1914-utstilling, malte han noen svært abstrakte bilder. Etter 1916 gikk han over til en mer figurativ stil med basis i kubis­ men. I 1930 slo han seg ned i Taos i New Mexico.

Dasvanth virksom i 1580-årene Indisk maler. Han ble utpekt som den største av de tidlige .MOGUL-kunstneme, men arbeidet hans er nå bare kjent gjen­ nom tegninger i det store Razmnamehmanuskriptet som ble laget i 1580-årene (Jaipur, Rådhuset). Han skal ha blitt sett av keiser Akhar mens han malte figurer på en mur, og keiseren sørget øyeblikkelig for at han fikk innpass i det keiserlige ate­ lieret. Arbeidet hans viser stor fantasi når det gjelder å redusere de komplekse uttrykkene i Razmnameh, den persiske versjonen av det episke Mahabharata, til synlig form.

Decalcomania Daubigny, Charles-Fran^ois 1817-78 Fransk landskapsmaler og grafisk kunst­ ner, medlem av BARBizoN-skolen. Han begynte sin karriere som illustratør og stilte første gang ut landskaper på 1838Salongen — samme år som han begynte å arbeide i atelieret til Delaroche. Daubignys tidlige arbeider viser en blanding av stilretninger som domineres av Claude Lorrain-tradisjonen og påvirkninger etter en reise til Italia, men fra 1850-årene og videre fremover nærmet han seg neder­ landsk kunst og søkte friere plein-aireffekter. Hans ry ble befestet da regje­ ringen kjøpte Utsyn over Seinen i 1852 (Museet i Nantes), etterfulgt av LudvigNapoleons kjøp av hans Gylieu^dammen (Cincinnati Art Museum). I 1857 sjø­ satte Daubigny sin atelierbåt og fartet rundt på Franrikes elver. Fra dette tids­ punktet var vann det viktigste motivet hans. Han fikk stor innflytelse på de impresjonistiske malerne gjennom de rene landskapsmaleriene sine og sin kon­ sentrasjon om de flyktige sider ved natu­ ren. Se bind 3, side 93.

Daumier, Honoré 1808-79 Fransk karikaturtegner, maler og billed­ hugger. Etter en tid som bokselger slo han inn på en karriere som politisk karikatur­ tegner og brukte den nye litografiteknikken. Hans naturlige anlegg for tegning og en sterk republikansk holdning førte raskt til at han debuterte i den venstreori­ enterte pressen, og i 1831 hadde han vun­ net berømmelse som en glimrende kari­ katurtegner og en fiende av Ludvig Filips regime. Han ble til og med satt i fengsel i kortere tid fordi han fremstilte kongen som Rabelais’ Gargantua (1832). 1 1835, da ukemagasinet Caricature ble stoppet av myndighetene, ga Daumier opp den politiske satiren og begynte med en mil­ dere kritikk av bursjoasiet i Charivari. Den litografiske produksjonen hans var enorm, men også som maler og billedhug­ ger viste han stor originalitet. Fra 1848 til 1866 laget han en rekke malerier av melankolske vandrere - flyktninger, klovner, reisende i triste jernbanevogner. Teknikken hans besto i å bygge opp brede former av flere lag med vannfarge og bruke sterke, svarte konturer på en nes­ ten skulpturell måte, noe som rettferdig­ gjør Balzacs kommentar: «Det er noe av Michelangelo i denne mannen». Som billedhugger eksellerte han på et lite felt og utformet karikerte hoder og figurer i en grov og spontan stil. Han betraktes nå som den moderne karikaturs «far». I sine siste år var Daumier blind og forarmet og holdt til i et lite hus som Corot hadde gitt ham. Se bind 1, sidene 87, 167; bind 3, sidene 88-89, 95. David, Gerard ca. 1460-1523 Nederlandsk maler, født i Oudewater. Han kvalifiserte seg som mester i Brugge i 1484, og bortsett fra et kort opphold i Antwerpen (1515) tilbrakte han meste­ parten av sitt liv der og fulgte van der Weydens og Memlincs tradisjon. Skik­ kelsene hans er edle, monumentale og tankefulle og viser ingen interesse for den materielle verden. Bryllupet i Kanaan (ca. 1503, Paris, Louvre), for eksempel, har et gledeløst, seremonielt preg. De isolerte og statuelignende skikkelsene utgjør et høy­ tidelig bilde av sakramentet med avbild­ ningen av. bryllupet som noe underord­ net. Davids oppbyggelige bilder ble mye imitert i Brugge, først og fremst av Isenbrandt, selv om sansen for italianiserte malerier raskt skjøv hans stil i bakgrun­ nen.

David, Jacques-Louis 1748-1825 Fransk maler, den ledende kunstneren i den NYKLASSISISTISKE bevegelsen. Etter at

han hadde vunnet Prix de Rome i 1775, reiste han sammen med læreren Vien til Italia, der studiet av antikken omformet den tidligere rokokkostilen hans som han hadde lært av sin første mester, Boucher. En sammensmelting av intens realisme og antikken kan man se i hans Horatiemes ed (1784, Paris, Louvre), som gjorde ham til en lederskikkelse i den nye bevegelsen. Hans strenge og bemerkelsesverdig stramme komposisjon, der fargen er fast underlagt streken, forherliger uselviske borgerdyder i episoder som ofte tas fra Livius, og da revolusjonen hadde begynt, tok han aktivt del som deputert til Kon­ ventet. Under terroren var han i praksis diktator for kunsten. Han avskaffet aka­ demiet og etablerte et kunstinstitutt i ste­ det. Han planla prosesjoner, tegnet monumenter over revolusjonen og malte dens martyrer. Mest minneverdig er Marats død (1793, Brussel, Musées Roy­ aux des Beaux-Arts). Da Robespierre ble henrettet, ble David innesperret to ganger i Luxembourgpaléet der han malte to bemerkelsesverdige landskaper - de er enestående i hans produksjon - fra vind­ uet sitt (Utsikt over Luxembourg-hagen, 1784, Louvre). I 1799 begynte han på det som kanskje både var en bønn om men­ neskelighet og et omfattende - til slutt lite vellykket - arbeid i nyklassisistisk stil, Sabinerinneme (Louvre), med klare hen­ tydninger til Rafael og litt for arkeologisk pregede assosiasjoner til antikken. Etter at Napoleon kom til makten, ble han igjen offisiell maler og forherliget keise­ ren i episke lerreter (Napoleons kroning, 1805-07, Louvre). De beste arbeidene fra den siste delen av karrieren hans var utvilsomt portrettene, for eksempel Mme de Veminac (1799, Louvre). Etter Napo­ leons nederlag ved Waterloo, søkte David tilflukt i Brussel og døde i eksil. De mest betydelige elevene hans var Gérard, Gros og Ingres. Se bind 1, side 31; bind 3, sidene 56-59. David, Pierre-Jean 1788-1856 Fransk billedhugger, kjent som David d'Angers etter fødestedet. I 1808 kom han til Paris der hans talent ble anerkjent av J.-L. David, som influerte ham med de humanistiske ideene sine. 1 1811 vant han Prix de Rome, og i Italia traff han Ingres, som han beundret på grunn av hans idealisme som hevet seg over den romantiske trenden. Han var også inspi­ rert av Canova og Thorvaldsen, og i 1816 studerte han Elgin-statuene i London. Men det klassisistiske elementet i arbei­ det hans ble dempet av en kraftig rea­ lisme. Han betraktet skulptur som «forti­ dens registrator», og det største bestil­ lingsverket han fikk(det ble fullført i 1837), var gavlrelieffet til Panthéon i Paris som viser fedrelandet som deler ut laurbær til sine store menn. Da han døde, skjenket han over 500 portrettmedaljonger av de betydeligste skikkelsene innen litteratur, politikk og kunst i samti­ den til sin fødeby.

Davie, Alan født 1920 Britisk maler. Han så Pollocks arbeider i Venezia i 1948, men den kraftfulle behandlingen og billedspråket i Davies malerier, som for eksempel Male and female (1956, Buffalo, Albright-Knox,) ligger like nær den europeiske CoBrAstilen. I senere malerier er fargen blitt lysere, og bildene, som gir antydninger om mytologi og magi, er djervere frem­ stilt. Davie er også jazzmusiker og har understreket intuisjonens og improvisa­ sjonenes rolle i arbeidet sitt - en tanke som er i tråd med zenbuddhisme og orien­ talsk mystikk.

Davies, Arthur Bowen 1862-1928 Amerikansk kunstner. De tidlige arbei­ dene hans utnyttet så forskjellige kilder som Whistler, Botticelli og Puvis de Chavannes, og han malte fantastiske landskapsidyller som for eksempel Unicoms (1906, New York, Metropolitan). I 1908 stilte han ut som en av The EIGHT, og i 1912 var han formann i en sammenslut­ ning som organiserte Armory Show. Senere viser arbeidene hans en overfla­ tisk innflytelse fra kubismen og synkromismen. Med sin betydelige kunnskap om europeisk kunst hjalp han til ved eta­ bleringen av Museum of Modern Art i New York.

Davies, Ron født 1937 Amerikansk maler. Han vakte kritiker­ nes oppmerksomhet midt på 1960-tallet som POST-PAINTERLY ABSTRACTION1ST. De abstrakte maleriene hans med forseg­ gjorte geometriske strukturer har to- og trepunktperspektiv (Five tvuelves, 1967, Koln, Wallraf-Richartz Museum), men det dype, illusjonistiske rommet er balan­ sert ved en understreking av jevne, deko­ rative fargeflater.

Davis, Stuart 1894-1964 Amerikansk maler. Armory Show i 1913 fikk stor innflytelse på hans kunst, og tid­ lige arbeider som Lucky Strike (1921, New York, moma), en malt imitasjonscollage, viser allerede hans interesse for populære amerikanske motiver og er delvis et ekko av Légers billedspråk. 1 løpet av 1920årene tok han opp i seg sensyntetisk kubisme og PRESISJONISME på sin hardkantede, forenklede måte. Sent i 1930-årene skapte han flere veggmalerier i forbin­ delse med WPA-prosjektet og var aktiv i kunstpolitikken. Arbeidene hans etter 1940 var ofte temmelig abstrakte og skapte assosiasjoner til jazzrytmer i en lys, flat, dekorativ stil som minner om den sene Matisse. Fragmenter av brev, realis­ tiske motiver eller narraktige titler (som for eksempel Owft! In Sao Pao, 1951, New York, Whitney) uttrykte vitaliteten i det moderne liv. Han var sannsynligvis den betydeligste amerikanske kunstneren som utforsket det kubistiske formspråket. Se bind 3, side 210. Davringhausen, Heinrich 1894-1970 Tysk kunstner. Han studerte skulptur og litografi før han ga seg i kast med maleriet og stilte ut sammen med novembergruppe i 1919, 1923 og 1924- De klumpete, ano­ nyme figurene hans er et uttrykk for men­ neskets isolasjon og maktesløshet og eksistensens usikkerhet, og Davringhausens hovedtema er korrupsjonen i Weimar-Tyskland. Profitøren (1920-21, Dus­ seldorf, Kunstmuseum) kombinerer en Neue Sachlichkeit-holdning og den tilstivnede komposisjonsteknikken i magisk realisme. Han emigrerte til Spa­ nia i 1933, men slo seg ned for godt iCagnes-sur-Mer.

Crpme: Gipsavstøpning av byste av Mazzotti (1785.M87O?) ca. 1810, London, npg

Cruikshank: Portrett malt av en ukjent kunstner, 1836. London, NPG

Dadd: Fotografi gjengitt med tillatelse fra The Bethlem Royal Hospital

De Andrea, John født 1941 Amerikansk superrealistisk billedhugger som spesialiserte seg på nakenstudier. Arbeidene hans er som regel tiltalende fremstillinger av menn og kvinner i naturlig størrelse (Dorothy, 1969-70, Aachen, Neue Galerie). Mediet hans er presset fiberglass som males til en ekstrem grad av naturtrohet - det er en likhet som strekker seg til de minste detaljer som for eksempel kroppshår. Se bind 3, side 253. Decalcomania Prosess som knytter seg til å overføre et bilde fra et papirark til en annen over­ flate. Teknikken ble brukt kommersielt til keramiske dekorasjoner, men når det gjelder de skjønne kunster, ble den opp-

Dali: Fotografi av Sam Levin (Camera Press)

51

Decamps daget av Oscar Dominguer. og siden av andre surrealister, og brukt til å trykke fra papir malt med gouache. Trykket ved overføringen fører til forvrengninger og uvanlige stoffvirkninger som i Ernsts Europa etter regnet (1940—42, Hartford, Conn. Wadsworth Atheneum). Decamps, Aiexandre-Gabriel 1803-60 Fransk maler, tilhenger av Delacroix. Decamps ble kjent etter bildet Vanningsstedet (1832, London, Wallace saml.), et fargerikt og idealisert bilde av Den nære Østen inspirert av reiser i 1827-29. Han var en viktig skikkelse i den romantiske bevegelsen og var med på å skape en ny interesse for orientalisme. Decamps var sterkt påvirket av Chassériau og Fromentin. Fra 1834, etter en reise til Italia, for­ søkte han seg på historiske og religiøse motiver, men hadde fortsatt suksess med genrebilder og orientalske motiver.

Deesis Fremstillingen i bysantinsk kunst av Kris­ tus mellom Jomfru Maria og Johannes døperen. Ordet betyr «påkallelse». Defrance, Leonard 1735-1805 En av de ledende belgiske malerne på 1700-tallet. Han ble opplært i den fran­ ske klassisismens tradisjon og tilbrakte mange år i Italia, men han er mest kjent for sine små anekdotiske scener som er personlige gjentolkninger av nederland­ ske genremalerier fra 1600-tallet (Smie, ca. 1780, New York, Metropolitan). Disse var svært populære i Paris, dit Defrance, som var en venn av Fragonard, reiste jevnlig. Det finnes et fint Selvpor­ trett fra 1789 i Musée de 1’Art Wallon i Liége, fødestedet hans. Defregger, Franz von 1835-1921 Østerriksk genre- og historiemaler. Han studerte i Miinchen under Piloty og besøkte Paris, der han ble influert av Courbet og Barbizon-malerne. Han kon­ sentrerte seg om bayersk historie og senti­ mentale og svært populære scener fra hjemtraktene Tyrol. Han var inspirert av Leibl, og han vanket i hans kretser i Miinchen. Mellom 1878 og 1910 var han professor ved akademiet i Miinchen.

Degas, Hilaire Germain Edgar 1834-1917 Fransk maler og billedhugger som kom fra en rik familie i Paris. Han studerte under en av Ingres’ elever ved Ecole des BeauxArts og gjennomførte inngående studier av de gamle mestrene i Louvre og av renessansemaleriet under sitt opphold i Italia i 1854-59. De tidlige arbeidene hans konsentrerte seg om gammel histo­ rie og portretter, men fra midten av 1860årene tok han opp moderne temaer. Han ble kjent med Manet og de impresjonis­ tiske kunstnerne som frekventerte Café Guerbois, men selv om han stilte ut på alle så nær som én av de impresjonistiske utstillingene, skilte han seg ut fra kolle­ gene ved at han understreket komposi­ sjon og tegning og ved det faktum at han ikke malte utendørs. Han var først og fremst opptatt av å male bevegelse, og han brukte ofte uvanlige perspektiver med figuren delvis avskåret i kanten på lerretet. Dette kan klart ses i Ballettøvelse (1874, Glasgow Art Gallery), og det opp­ sto sannsynligvis som en følge av inter­ esse for fotografi og japanske trykk. Hovedmotivet hans var livet i samtidens Paris, som for eksempel i Absint (1876, Paris, Musée d’Orsay), selv om dette maleriet ble malt etter levende modeller i atelieret hans. Han utviklet også hirskjellige andre temaer, for eksempel hesteveddeløp, strykende kvinner, bading og hat-

52

tekjøp og de velkjente ballettdanserne der alle bildene viser hvor opptatt han var av å fange inn bestemte bevegelser som gir de mest flyktige motiver varig verdi. De siste 20 årene han levde, var han nesten blind og levde et avsondret liv. Han arbeidet med svært frie, men smidige voksfigurer, som etter hans død ble støpt i bronse. Bare én av dem ble utstilt mens han levde. Det er Danserinne (1881, avstøpninger i London,Tate; New York, Metropolitan og andre steder), som vakte atskillig oppmerksomhet på grunn av det ekte håret og klærne. Degas var en sterk personlighet og ble mye beundret mens han levde. Nå er han en av de mest populære 1800-tallskunstnerne. Se bind 1, sidene 45, 69, 160; bind 3, sidene 102, 104-105.

Degenerert kunst (Entartete Kunst) Betegnelse som ble oppfunnet av nazis­ tene for å bringe i vanry all moderne kunst som ikke var i samsvar med teori­ ene som ble lagt frem av Hitler i Mein Kampf og av Alfred Rosenberg i Mythus des 20. Jahrhunderts (1930). Entartete Kunst var også navnet på en propagandis­ tisk utstilling som ble holdt i Miinchen og andre tyske byer (1937), der arbeider av kunstnere så forskjellige som van Gogh, Beckmann, Nolde, Chagall, Picasso, Kandinskij og Matisse - som ble konfis­ kert fra tyske museer fra 1933 og senere ble vist sammen med malerier av uhelbre­ delig sinnssyke. Degouve de Nuncques, William 1867-1935 Franskfødt belgisk landskapsmaler. Han ble omvendt til SYMBOLISMEN av Toorop, ble medlem av Les Vingt og malte sym­ bolske portretter og temmelig merkver­ dige landskaper, men etter en reise til Spania og Balearene dukket det frem mer impresjonistiske tendenser. Senere malte han fredelige og dempede landskaper i Brabant, som for eksempel i Husvogn (1910, Antwerpen, Musées Royaux des Beaux-Arts). Han kan betraktes som en forløper for Magritte og den belgiske sur­ realismen.

De Haan, Wim 1913-67 Nederlandsk maler, billedhugger og lyri­ ker. Han satt som krigsfange i Thailand fra 1942 til 1945 og begynte først å male i 1953. Han begynte med nesten abstrakte landskaper, og i 1957 laget han sine første konstruksjoner. Hans objets trouvés og assemblager understreker totemiske og ikoniske former, og i hele sitt arbeid viser han stor interesse for stofflighet og sym­ bolske sammenstillinger. Dejneka, Aleksandr 1899-1969 Sovjetisk maler og grafiker. Han utviklet en personlig, realistisk stil i monumen­ tale malerier som for eksempel Forsvaret av Petrograd (1928, Moskva, De væpnede styrkers museum). Den står i like stor gjeld til den flate, lineære stilen til symbolistene sent på 1800-tallet, særlig Hodler, som til manipuleringen av billedrom­ met som kubismen og konstruktivismen hadde gjort mulig. Noen av de mest tilta­ lende arbeidene hans er tusj og akvarelltegninger som for eksempel Skøyteløpere (1927, Moskva, Tretjakov-galleriet).

Dekkers, Ad (Adriaan) 1938-74 Nederlandsk billedhugger. De første arbeidene hans var presise, naturalistiske tegninger av hverdagslige gjenstander, men han beveget seg snart over til en strengere abstrakt stil som kan minne om Mondrian. Fra 1961 konsentrerte han seg om enkle, geometriske relieffer, for det meste hvite og laget av polyester (Firkant med sektor nr. 1-4, 1968, Amsterdam,

Stedelijk Museum). Han håpet å oppnå sitt ideal av en virkelig sosial kunst ved å lage multipler basert på verkene sine.

Dekkfarge Farge som er ugjennomsiktig. Uttrykket brukes spesielt om pigmenter av akvarellfarge som blandes med en hvit tilsetningsfarge for å gjøre dem ugjennomsik­ tige og brukes enkelte ganger som et annet ord for gøuacHE. De Kooning, Elaine født 1920 Amerikansk maler. Medlem av New York-skolen av ABSTRAKTE EKSPRESJONIS­

og fikk undervisning hos Marca-Relli og også Willem De Kooning, som hun gif­ tet seg med i 1943. Maleriene hennes har variert fra abstraksjoner til portretter, og hun er også en betydelig skribent som bl.a. har skrevet om kollegenes arbeider.

TER

De Kooning, Willem født 1904 Amerikansk maler som tilhører New York-skolen, en av de mest sentrale ABSTRAKTE IMPRESJONISTENE. Han ble født i Rotterdam og emigrerte til usa i 1926. I 1930-årene begynte han å arbeide med abstrakte lerreter med antydningsvise landskaper og stillebener og med en rekke mannsportretter. Et nært vennskap med Gorky innebar gjensidig stilistisk påvirk­ ning, og i midten av 1940-årene sto De Kooning frem som den ledende abstrakte ekspresjonisten. Den første av de berømte maleriene hans av kvinneskik­ kelser kom på denne tiden. Det er halvabstrakte figurer malt i glødende oljefarger (og skittent svart som minner om Rouault) og med kraftige, feiende strøk. Hans forbindelse med den europeiske ekspresjonistiske tradisjonen og parallel­ lene til CoBrA-arheidene var sterke, men han utviklet også en strengere abstrakt stil som var i slekt med Kline, for eksem­ pel i Painting (1948, New York, moma) utført i svart og hvit emaljemaling. I begynnelsen av 1950-årene fokuserte De Kooning igjen på figuren i sin Womanserie (eksempler i moma), og selv om den rene abstraksjon dukket opp igjen senere, fortsatte motiver som kvinner og land­ skaper å oppta ham. I den siste tiden har han laget noen skulpturer. De Koonings kraftfulle stil fikk sterk innflytelse på malere i 1950-årene. Se bind 1, side 27'; bind 3, sidene 216-217.

Dekorativ kunst Samlebegrep for all kunst der dekorasjon anvendes på et funksjonelt objekt. Det står ofte i motsetning til malerkunst og billedhuggerkunst, men skillelinjene er ikke klare og entydige.

Delacroix, Eugene 1798-1863 Fransk maler, en av de største kunstnerne i romantikken. Han var elev av Guérin, men ble sterkere påvirket av romantik­ ken til Géricault og studiene av de gamle mestrene i Louvre, der han ble svært opp­ tatt av de overdådige fargene til Rubens og venetianerne på 1500-tallet. Han gjorde sin Salong-debut med Dantes båt (1822, Paris, Louvre) som er romantisk i temaet, men når det gjelder komposisjo­ nen og utførelsen av nakenfigurene, står det fortsatt i gjeld til den klassiske tradi­ sjon som Delacroix alltid sverget troskap til. Det fritt malte Massakren på Chios (1824, Louvre) illustrerer en episode fra den greske uavhengighetskrigen. Gros kalte det «massakren på maleriet», men da regjeringen kjøpte det inn, kunne Delacroix besøke England (sammen med Bonington) året etter. Der studerte han verkene til Constable og de engelske akvarellmalerne. og han fattet interesse for Shakespeare, Byron og Scott som ble hans viktigste litterære kilder. I motset­

ning til sin store rival Ingres reiste han aldri til Italia, men besøket i Nord-Afrika i 1832 inspirerte ham til å male mange bilder med orientalske motiver som uttrykker både det eksotiske i det islam­ ske Atrika og den klassiske verdigheten i den levende antikken (Kvinne i Algerie, 1834, Louvre). Fra nå av ble hans arbei­ der mer preget av en klassisk tilbakehol­ denhet, men paletten ble lysere og penselstrøkene bredere. I de siste 30 årene av sitt liv fikk Delacroix mange bestillinger fra staten på store, arkitektoniske dekora­ sjoner, og de best kjente er veggmaleriene til De hellige englers kapell i St. Sulpice (1853-61). Portrettene hans, som særkjennes ved sin åndelige intensitet, omfatter bildene av Paganini (1832, Louvre) og vennene Chopin og George Sand (1838, Louvre). Delacroix var en produktiv maler, og etterlot seg også en dagbok som han skrev fra 1822 til 1824 og fra 1847 til han døde. Dette er en enestå­ ende nedtegnelse av hans egen utvikling og det kunstneriske klimaet i samtiden. Han dannet ingen skole og fikk ingen direkte etterfølgere, men var en svært innflytelsesrik skikkelse. Monet, Seurat, Gauguin og van Gogh merket alle virk­ ningen av hans strukturelle bruk av farge. Se bind 3, sidene 78-81. Delaroche, Paul 1797-1856 Fransk historiemaler, elev av Gros, som forente avantgardetendenser og konser­ vative tendenser i kunsten ved å kombi­ nere romantiske motiver med akademisk tegning. Motivene hentet han ofte fra engelsk historie. Typisk er The children of King Edward imprisoned in the Tower (1831, Paris, Louvre) og The execution of Lady Jane Grey (1833, London, ng). Det er melodramatiske og omhyggelig realis­ tiske arbeider. Se bind 3, side 79. Delaunay, Robert 1885-1941 Fransk maler, berømt sammen med sin kone Sonia Delaunay-Terk som skaperen av orfismen. Tidlig i sin karriere eksperi­ menterte han med nyimpresjonisme og fauvisme, men fra 1900 begynte han å utforme sin egen stil. I 1910 arbeidet han med en serie malerier av Eiffeltårnet som i tråd med flerperspektivteknikkene i kubismen, på en dynamisk måte oppstyk­ ket motivet. I sin mer poetiske Vinduerserie (1912, eksempel i London, Tate) som er abstrakte utsyn over Tower og Paris, kombinerte han en plan, gitterlignende struktur som han hentet fra kubis­ men med nyimpresjonismens vibrerende fargekontraster. På denne måten forsøkte han å uttrykke lysets dynamiske energi. Disse arbeidene var et viktig bidrag til orfismen, og det samme var Sirkulære ryt­ mer fra 1912 (eksempel i Ziirich, Kunsthaus) som er sterkt lyriske komposisjo­ ner med en abstrakt renhet uten side­ stykke. Slike arbeider fikk stor innflytelse på grupper og kunstnere så forskjellige som de italienske futuristene og Chagall, de amerikanske synkromistene og de tyske ekspresjonistene Mare, Macke og Klee. Men i monumentale figurative bil­ der, som for eksempel Cardiff-teamet (1912-13, Eindhoven, Stedelijk van Abbe Museum), hyllet han erfaringene fra det moderne byliv på en direkte måte. Delaunay tilbrakte en stor del av krigsti­ den i Portugal, der han malte lyse stille­ bener og figurmalerier. Da han kom til­ bake til Paris, malte han mange temmelig uinspirerte variasjoner av sine tidligere motiver. Se bind 3, side 151.

Delaunay-Terk, Sonia 1885-1979 Russisk maler og tekstildesigner. Hun studerte kunst i Tyskland og Paris, der hun slo seg ned som konen til Robert Delaunay. Sammen med ham utviklet

Desiderius hun orfismen med kubismen som utgangspunkt. Et tidlig maleri er Bal Bullier (1913, Paris, Musée d’Art Moderne). 1 senere malerier og bok- og motetegninger brukte hun klare farger i stadig mer abstrakte former, og den mer monumen­ talt abstrakte holdningen i de senere arbeidene hennes, som fortsatt er basert på klare fargekontraster, kan man se i Triptykon (1963, London, Tate).

Dello di Niccold Delli ca. 1404-ca. 1471 Italiensk maler. Han arbeidet i Firenze frem til 1433 og reiste så til Spania der han ble boende bortsatt fra et kortere opphold i Firenze (1446-47). Arbeidet hans i Spania omfatter fresker i den gamle Salamanca-katedralen (1455) og i koret i Valencia-katedralen (1469—70) i en stil som ligger nær opptil Bicci di Lorenzo, men som også minner om Ghiberti. Delvaux, Paul 1897-1994 Belgisk maler. De tidligste arbeidene hans var påvirket av nyimpresjonistisk fargeteori og senere av Permeke, Ensor og De Smet. Etter å ha blitt sterkt grepet av verkene til Magritte og Chirico, som han så på en utstilling i Brussel i 1934, ble han surrealist. Et besøk i Italia (1939) for­ sterket en tidligere interesse for den nakne kvinnekroppen og romersk arki­ tektur, og han kombinerte disse elemen­ tene med tidligere motiver som jernbane­ stasjoner og tog, ofte sett i månelys. På denne måten skapte han en metafysisk intensitet i sine prospekter over tenkte byer (Nattens kvinner, 1937, Antwerpen, Musées Royaux des Beaux-Arts).

Delville, Jean 1867-1953 Belgisk maler, den fremste eksponenten for det symbolistiske maleri i Belgia. I 1890-årene bodde han i Paris og stilte ut sammen med Rose+Croix-gruppen før han reiste tilbake til Brussel og skapte en aktiv symbolistkrets med egen utstilling. Han er mest kjent for portrettene sine, men malte veggmalerier med et mystisk, idealistisk preg, og han spredte det sym­ bolistiske budskapet i skrifter og gjennom undervisning.

De Maria, Walter født 1935 Amerikansk billedhugger og LAND-kunstner. Hans minimalistiske fra tidlig i 1960årene inneholder naturlige, ureduserbare former som «aktiviseres» ved tilskuerens deltagelse og er dermed beslektet med Body art og Performance. To av de vel­ kjente landartverkene hans er Mile-long drawing (1968) - to parallelle krittstreker i Mojaveørkenen i California - og Earthroom der 45 kubikkmeter «Ren skitt/ren jord, rent land» fyller et kunstgalleri. Dette ble opprinnelig skapt i Miinchen i 1968 og laget på nytt for permanent vis­ ning i 1980 i Lone Star Foundation, New York. Se bind 3, side 249. Dempingsfarge Et gjennombrutt strøk med en ugjennom­ siktig eller halvt gjennomsiktig farge som strykes over lerretet på en slik måte at den modifiseres av fargen under. Demuth, Charles 1883-1935 Amerikansk maler. Han bodde i Paris, 1912-13, der han studerte verkene til Cézanne som influerte hans delikate akvarell Acrobats (1919, New York, moma). En annen viktig påvirkning fikk han fra vennen Duchamp. Fra ham fikk han interessen for mekaniske former og dadaistiske titler, som for eksempel Box of tricks (1920, Philadelphia, Museum of Art). Demuths produksjon var svært variert og omfattet illustrasjoner til Henry James’ The Turn of the Screw og

Emile Zolas Nana, men han huskes best som en av pionerene i PRESisjONiST-bevegelsen. Han malte industribilder som var fratatt all sin grovhet og presentert på en klar, dekorativ måte. Hans mest berømte arbeid er trolig I saw the figure five in gold (1928, New York, Metropolitan), basert på et dikt av William Carlos Williams. Se bind 3, side 205. Denis, Maurice 1870-1943 Fransk maler, en sentral skikkelse i SYMBOLlST-bevegelsen. Han var blant dem som opprettet nabis gruppen i 1888 og ble dermed inspirert til å tegne dekorative paneler, lage bokillustrasjoner, glassma­ lerier og teaterkulisser foruten staffelimalerier. Katolsk mysterium (1890, Frank­ rike, J.-F. Denis saml.) viser hvor opptatt han var av å uttrykke sin glødende katoli­ sisme, å være et ekko av den fromme enkelheten til italienske renessanseskikkelser som Fra Angelico og å avvise rea­ lismen til fordel for en understrekning av de dekorative muligheter ved ren linje og farge. I hans artikkel Definisjon av ny-tradisjonalisme, 1890, påsto han at «et bilde før det blir en krigshest, en naken kvinne eller en liten genrescene — i bunn og grunn er en flat overflate som dekkes med farger i en viss orden». Begynnelsen på hans senere omvurdering av Cézanne og den monumentale klassisismen er tydelig i De badende (1899, Paris, Petit-Palais). Se bind 3, side 120.

Denner, Balthazar 1685-1749 Tysk maler som i sin tid var berømt for svært detaljerte hoder av gamle mennes­ ker (han var opprinnelig miniatyrmaler). Han bodde med visse mellomrom i Ham­ burg fra 1701, og var en foretrukket por­ trettmaler ved hoffene i Braunschweig og Danmark. 1 1721-27 bodde han i Lon­ don. Det mest berømte bildet hans, Hode av en gammel kvinne (Wien, Kunsthisto­ risches) ble til slutt kjøpt for en kolossal sum av keiser Karl 6. som bar nøkkelen til maleriets kasse (av det slaget Denner pleide å levere) med seg overalt.

Denny, Robyn født 1930 Britisk maler. Mens han studerte, var han, som mange andre unge engelske malere, interessert i abstraksjoner i stort format. Baby is three (1960, London, Tate), vist ved den første siTUATlON-utstillingen, var en tredelt komposisjon der han gikk bort fra sin tidligere uformelle malemåte til fordel for en hardkantet geometri. På denne måten skapte han subtile visuelle reaksjoner mellom sammenflettede bånd i pastellfargen Senere malerier har stort sett hatt et vertikalt format, og komposisjonene antyder ofte en døråpning. Derain, André 1880—1954 Fransk maler. Den historiske rollen han spilte veier tyngre enn hans kunstneriske prestasjoner. I 1898-99 studerte han ved Académie Carriére, der han traff Matisse, og i 1905 skapte de to fauvismen. Derains bruk av djerve penselstrøk og sterke far­ ger, som er et uttrykk for beundringen for van Gogh, går tydelig frem i Fjell ved Collioure (1905, New York, Whitney). Rundt 1906 var han den første som gjorde avantgarden, også Picasso, interessert i den ekspressive stiliseringen i primitiv kunst. Men fra 1906 beveget han seg mot en mer formelt strukturert stil som skyld­ tes påvirkning fra Cézanne. Senere begynte han å se tilbake på tidlig renessansekunst og forsøkte å blåse nytt liv i de klassiske verdiene monumentalitet og soliditet i form av en rekke stillebener og figurmalerier (Sekkepipebldseren, 1910-11, Minneapolis Institute of Arts). 11914-18 utførte han en rekke granittmasker og

begynte med skulptur igjen i 1939. Malestilen hans ble fra 1920-årene av stadig mer tørr og akademisk. Se bind 3, side 142; bind 4, side 185. Derkinderen, Antonius Johannes (Antoon) 1859-1925 Nederlandsk maler som hovedsakelig skapte murmalerier og dekorative glass­ malerier. Han studerte sammen med Toorop. Hans betydning ligger i forsøket på å tilføre kunsten en ny monumentali­ tet. Den syntetiserende oppfatningen av middelalderkunsten var hans ideal, og arbeidene hans har en tydelig katolsk til­ bøyelighet, selv om dekorasjonene i råd­ huset i s’Hertogenbosch (Bois-le-Duc), 1889- 96, av de fleste betraktes som hans største prestasjon.

Deruet, Claude 1588-1660 Fransk historiemaler, portrettmaler og dekoratør. Han arbeidet både for kardinal Richelieu og for hertughoffet i Lorraine i Nancy og spesialiserte seg på portretter og dekorative tegninger, men lite av den enorme produksjonen er bevart. De best kjente arbeidene hans er fire store lerreter De fire elementene (Orléans, Musée des Beaux-Arts) som ble utført for Richelieu. De viser at stilen hans i formen har lignet på Callots, men uten at han hadde hans overlegne dyktighet og skarpsindighet.

Daumier: Selvportrett, bronsebyste, 1855. Paris, Bibliothéque Nationale

Deshays, Jean-Baptiste 1721-65 Fransk historiemaler. Han var elev av Restout og sterkt påvirket av Boucher, som ble hans svigerfar. Han studerte i Ita­ lia i 1750-årene, og da han kom tilbake til Frankrike, ble han av Diderot og andre hyllet som den største maleren i samti­ den. Hans St. Andreas’ martyrium (Rouen, Musée) ble en sensasjon på 1759-Salongen. Det er nå vanskelig å for­ stå hvorfor hans i og for seg habile senbarokkstil ble så sterkt lovprist. Desiderio da Settignano ca. 1430-64 Florentinsk billedhugger, elev av Bernardo Rossellino. I likhet med Rossellino-brødrene ble han påvirket av de mil­ dere trekkene ved Donatellos stil. Det største bestillingsverket hans, gravkam­ meret til Carlo Marsuppini, kansler i Firenze (ca. 1453, Firenze, S. Croce), står i gjeld til ham og til Bemardino Rossellinos Bruni-gravkammer. Den subtile ele­ gansen i marmorteknikken hans og føl­ somheten for individuelle uttrykk sær­ preger portrettbystene, relieffene (Jomfruen og bamet, ca. 1455-60, Phila­ delphia. Museum of Art) og de fritt­ stående figurene (som for eksempel eng­ lene i hans Tabernakel i S. Lorenzo, Firenze, ca. 1460). En vurdering av den stilmessige utviklingen hans er vanskelig på grunn av mangel på fast daterte arbei­ der. Se bind 1, side 200; bind 2, sidene 114-115.

Desiderius, abbed av Montecassino 1058-87 Italiensk geistlig, en av de betydeligste kunstmesener i middelalderen. Han var abbed i Montecassino i Sør-Italia og utsmykket klosterkirken (ødelagt under den annen verdenskrig) med bronsedører og andre kunstgjenstander som ble bestilt i Konstantinopel. Han innkalte også bysantinske kunstnere til å dekorere kir­ ken og lære opp munkene. Montecassino-manuskriptene er det eneste som kan fortelle om den lokale stilen, men de bysantinskinfluerte murmaleriene i S. Angelo i Formis ikke langt unna kan si noe om Montecassinos-murmalerier. Manuskriptene røper en sterk bysantinsk og tidlig kristen påvirkning.

David, Jacques-Louis: Selvportrett, 1794. Paris, Louvre

Delacroix: Selvportrett, ca. 1837. Paris, Louvre

53

Despiau Despiau, Charles 1874-1946 Fransk billedhugger. Han samarbeidet med Rodin, 1907-14, men de beste arbei­ dene hans, for eksempel Paulette (1907, Paris, Musée d’Art Moderne) er tvil­ somme kvinneportretter, nesten klas­ siske i sin beherskelse og langt fra Rodins verker.

Desportes, Alexandre-Fran^ois 1661-1743 Fransk maler av stillebener og jaktscener. Han malte portretter ved det polske hof­ fet i 1695, men da han kom tilbake til Frankrike, fikk han kongelig beskyttelse som maler av jaktscener og stillebener med vilt. Han arbeidet i en rik malerisk stil i slekt med Snyders. I likhet med hovedrivalen Oudry arbeidet han for gobelinfabrikken. Som bakgrunn for jaktbildene sine laget han en oppsikts­ vekkende serie landskapsstudier, som peker fremover mot 1800-tallet, og det praktfulle Selvportrett som jeger har impo­ nerende detaljer både når det gjelder stil­ leben og landskap. Detaille, (Jean-Baptiste-) Edouard 1848-1912 Fransk maler. De patriotiske bildene hans med nøyaktige militære detaljer ble satt stor pris på etter Frankrikes nederlag i den fransk-prøyssiske krig. Han studerte under Meissonier, og Drømmen. (1888, Paris, Musée de 1’Armée) har all den pre­ sisjon og finish som mesteren kunne pres­ tere. Han laget også en enorm freske i Panthéon i Paris - Veien til makt og ære (1905). Detroy, Jean-Franøois 1679-1752 Fransk historie- og genremaler. I 1706 kom han tilbake fra studier i Italia og hadde allerede startet en vellykket karri­ ere da han ble innblandet i rivalisering med Lemoyne, som til slutt ble Premier Peintre du Roi mens Detroy måtte nøye seg med direktørstillingen ved det franske akademi i Roma (1738). Tiden avslører sannheten (1733, London, ng) er et fint eksempel på de kjølige valørene og de liv­ lige rytmene i arbeidene hans i stort for­ mat. Mer i tråd med moderne smak er sce­ nene fra det elegante selskapslivet (Jaktfrokosten, 1737, London, Wallace saml.) og de livlige skissene (eksempler i Natio­ nal Gallery, London) til gobelinene Jason ogMedea (1748).

Deutsch, Niklaus Manuel 1484-1530 Sveitsisk maler, grafiker, tegner av glass­ malerier, dikter og politiker. Han ble født i Bern og arbeidet der. 1 1516 og i 1522 kjempet han som soldat i Italia. Han malte store, fargerike verker med både klassiske og religiøse motiver. Typisk er hans Paris’ dom (ca. 1525, Basel, Offentliche Kunstsammlung) der han understre­ ker de forseggjorte hodeplaggene som pryder de noe flate figurene.

Devis, Arthur 1711-87 Britisk portrettmaler, ledende eksponent for GENREMALER1ET. Han sto spesielt høyt i gunst hos «førstegenerasjons» eiendoms» besittere, og bildene hans, som for eksem­ pel The James family (1751, London, Tate) er av stor interesse som samfunnsdokumenter. Stilen hans var svært kon­ servativ, og han var ikke særlig godt ansett i sin egen tid, men er senere blitt populær. Han ble president i The Free Society of Artists i 1768, samme år som flertallet av de progressive malerne slut­ tet seg til det nyetablerte Royal Aca­ demy. Andre medlemmer av familien var også kunstnere. Se bind 2, side 245. Dewasne, Jean fodt 1921 Fransk kunstner. Han var først billedhug­

54

ger, men begynte å male abstrakte bilder i Vasarélys og Herbins stil. De store vegg­ maleriene til isstadionet i Grenoble er gode eksempler på verkene hans. Han har laget «antiskulpturer» med deler av bilkarosserier dekket med brede kamuflasjemønstre, og han er også aktiv arkitekt.

De Wint, Peter 1784-1849 Engelsk landskapsmaler av nederlandsk opprinnelse og en fremtredende akvarellmaler tidlig på 1800-tallet. Mange av bil­ dene hans er av det flate Lincolnshirelandskapet som han gjenga i det spesielle formatet han foretrakk - bilder som var lange i forhold til høyden (Landscape with harvesters and storm cloud, ca. 1820, Lon­ don, bm).

Dexel, Walter 1890-1973 Tysk maler og kunstskribent. Arbeidet hans i Miinchen (1910-14) kombinerte kubistisk geometriske former og ekspres­ sive farger. Gjennom kontakt med van Doesburg (1921—23) og Bauhaus-kunstnerne (1919—25) nærmet han seg kon­ struktivismen, som i Figurasjon IX (1923, Duisburg, Lehmbruck Museum). Diaz de Ia Pena, Narcisse Virgile 1807-76 Fransk maler som tilhørte BARBIZON-sko­ len. Diaz var påvirket av romantikkens sans for idylliske pastoraler, og de tidlig­ ste maleriene hans av badende og nymfer, som har mange likhetstrekk med rokok­ koen, vitner om at han begynte sin karri­ ere som porselensmaler. I 1837 traff han Théodore Rousseau, som fikk formende innflytelse på ham. Diaz’ rike og flim­ rende pigmentbruk (Bohemenes nedstig­ ning, 1844, Paris, Louvre) ble videreført av Monticelli og Renoir. Se bind 3, side 93. Dibbets, Jan født 1941 Nederlandsk kunstner. Han har arbeidet som maler og tegner og laget multipler, men han er best kjent som KONSEPTUALIStisk kunstner, særlig for sine «perspektivkorrigerte» fotografier som viser områder med gress eller sand og linjer som er lagt på for å korrigere enhver illusjon om dybde. Dickinson, Edwin 1891-1978 Amerikansk maler som kombinerte en akademisk stil med gåtefulle motiver. Det nesten gråfargede (grisaille) The fossil hunters (1926-28, New York, Whitney) har en tettpakket, skulpturaktig atmo­ sfære som minner om barokkens chiaroscuro-virkninger. Han setter ofte mot hverandre oppstykkede former i en uro­ vekkende blanding. Portrettene hans er mer realistiske.

Dickinson, Preston 1891-1930 Amerikansk maler. Han studerte i Paris der han ble påvirket av arbeidet til Cézanne og fauvistenes fargebruk. Tidlig i 1920-årene ble han knyttet til RRESISJOnistene og malte forenklede og presise gjengivelser av industrilandskaper. Sene­ re arbeider er mer personlige og rike i far­ gene (Still life with a yellow-green chair, 1928, Ohio, Columbus Gallery of Fine Art). Diderot, Denis 1713-84 Fransk filosof, dramatiker og kunstkritiker. Han er mest kjent som redaktør av den store Encyclopedien (1751-72) som gjorde mer enn noe annet bokverk for å forme rasjonalismens ånd på 1700-tallet. Verket inneholder mange interessante artikler om kunstspørsmål skrevet av Diderot og andre (Falconet skrev om bil­ ledhuggerkunst). Diderots omtaler av Salongene i tiden 1759-71, 1775 og 1781

er grunnlaget for moderne kunstkritikk. 1 dem forsøkte han å fremme en ny seriøsi­ tet i motiv og stil for å erstatte den påståtte frivoliteten i rokokkokunsten. Se bind 2, sidene 240, 245.

Diebenkom, Richard født 1922 Amerikansk maler. Han utviklet sin egen abstrakte malestil som en reaksjon på arbeidene til Still og Rothko som var lærerkolleger ved Californian School of Fine Arts der han arbeidet i 1940-årene. Senere har han vekslet mellom abstrakte og figurative arbeider, men han har alltid brukt forenklede fargeområder og uttrykksfull penselføring. I 1967 begynte han på en serie abstrakte bilder med titte­ len Ocean Park, navnet på kyststripen vest for Los Angeles. Fargene og den bearbeidede overflaten i disse maleriene skaper sterke assosiasjoner til de åpne plassene og de skyggefulle gatene i dis­ triktet. Se bind 3, side 251. Diehl, Hans-Jiirgen født 1940 Tysk maler. Selv om han maler med foto­ grafisk realisme, består komposisjonene hans av deler som er innhyllet i sym­ bolikk (Den omdirigerte student, 1968, Berlin, Neue Nationalgalerie). Erotikk og avhumanisering er fremherskende temaer.

Diepenbeck, Abraham van 1596-1675 Flamsk maler og grafiker. Han begynte sin karriere som glassmaler (det finnes vinduer av ham i Antwerpen-katedralen) og han begynte å male altertavler omkring 1630. Mange malerier er blitt tilskrevet ham, men som regel på usikkert grunnlag, og virksomheten hans på dette området er fortsatt uklar. Men hans betydning som kobberstikker kan det ikke reises tvil om, for som bokillustratør i 1600-tallets Flandern overgås han bare av Rubens, som sterkt påvirket ham. De best kjente stikkene hans er illustrasjo­ nene til 1. hertug av Newcastles avhand­ ling om ridekunst. Den ble utgitt i 1675. Dietz, Ferdinand se THIETZ Diller, Burgoyne 1906-65 Amerikansk abstrakt maler og billedhug­ ger. Tidlig i 1930-årene ble han kjent med Hans Hofmanns teorier om abstrakt komposisjonell balanse. Den senere ikkeobjektive stilen hans både innen maleri og skulptur var sterkt påvirket av Mon­ drian i sin begrensning til rektangulære vertikal-horisontale elementer. Men arbeider som Composition (1942, New York, moma) skiller seg fra Mondrians i sine enkle, frittflytende former.

Dine, Jim født 1935 Amerikansk kunstner som var med og skapte den kunstretningen som kalles POP-Art, og var en ledende organisator av happenings, 1959-60, og en av de før­ ste som skapte miljøkunst. I begynnelsen av 1960-årene begynte han å feste gjen­ stander på lerretene sine og opprettet på den måten en visuell dialog mellom det konkrete i klær, redskaper og husholdningsgjenstander og de energisk malte omgivelsene. Hans vidd er tydelig i sam­ menstillinger som skaper visuelle ord­ spill, i forherligelsen av vanlige gjenstan­ der og i en bevisst sammenblanding av seksuelle og mekaniske elementer. Siden midten av 1970-årene har han i stigende grad fokusert på teknikken. I en serie malerier han malte nylig, laget han et enkelt bilde i stor målestokk og brukte forskjellige komposisjonshjelpemidler og fargekombinasjoner. Han er en mesterlig grafiker og tegner. Se bind 3, sidene 239. 243.

Dioskourides virksom i 1. århundre f. Kr. Gresk mosaikkunstner, som virket i SørItalia. 1 Pompeii laget han en rekke sig­ nerte mosaikkpaneler der han fremstilte musikere og gamle kvinner. Tre gatemusikanter (Napoli, Museo Nazionale) er liv­ lig, realistisk og fint detaljert, og det ser ut til å være en kopi av et hellenistisk maleri. Se hind 2, side 45. Diptykon se TRIPTYKON Divisjonisme Dette er både et annet ord for teknikken PO1NTI1.L1SME og navnet på italiensk nyimpresjonisme. Den blomstret i første omgang i Lombardia og Piemonte, 1891-1907. Derpå spredte den seg til Roma samtidig som en ny generasjon av nordlige divisjonister ble hjulpet frem i Milano i det første tiåret av dette århun­ dret. Blant de første betydelige represen­ tantene var Pellizza da Volpedo og Segantini. De ble inspirert av de samme optiske tekstene som de franske nyimpresjonistene, men hadde minimalt kjenn­ skap til de sistnevntes arbeider og en langt mindre rigorøs anvendelse av de vitenskapelige prinsippene deres. De for­ søkte å fange inn fenomenet lys ved å sette sammen rene og komplementære farger som de brukte separat. De mest betydelige divisjonistene var påvirket av SCAPIGLIATIS impresjonistiske penselfø­ ring, men hver av dem utviklet en høyst personlig stil, og de organiserte aldri noen fellesutstilling. Motivene deres var i de fleste tilfeller symbolistiske og realistiske, og omfattet blant annet arbeider med sosialt engasjement. Bare Segantini ble anerkjent internasjonalt. Futuristene, særlig Balla og Boccioni, utviklet seg til en viss grad ut fra en divisjonistisk opple­ velse, og bevegelsen ga gjenlyd langt inn i 1920-årene.

Dix, Otto 1891-1969 Tysk maler og grafisk kunstner, en kraft­ full eksponent for den «stygge realismen» som særpreger den sosialt og politisk engasjerte holdningen til endel NEUE SACHLlCHKEIT-malere. I 1920-årene bidro han med en serie malerier av krøplinger til den første internasjonale dada-utstillingen i Berlin. Her var collage-elementer kombinert med en aggressiv forvridning av figurene for å skape et lidenskape­ lig anti-krigsuttrykk. Et eksempel er Praha-gate (Dedisert til mine samtidige), nå i Stådtisches Museum, Stuttgart. Det andre tilbakevendende motivet på denne tiden var prostituerte, som ble oppfattet som symboler for samfunnets ufølsomhet og moralske dekadanse. Han var en frem­ ragende portrettist, som for eksempel i portrettet av journalisten Sylvia von Harden (1926, Paris, Musée d’Art Moderne). Det arbeidet som kanskje mest fullstendig uttrykker visjonen hans, er triptykonet Byen (1927-28, Stuttgart, Staatsgalerie) der han setter mot hverandre det mytiske bildet av Weimar-Tyskland, symbolisert ved den hektiske lystigheten i jazzklub­ ben, og den ydmykelsen som utporsjone­ res til de fattige og utbyttede medlem­ mene av dette samfunnet, symbolisert ved krigskrøplinger og prostituerte. Ekspresjonistisk forvridning er kombi­ nert med de lysende fargene fra middelaldermaleriet og høyst realistisk oppmerk­ somhet om stofflighet og detaljer. Dix’ kraft som grafisk kunstner ble mest effek­ tivt demonstrert i serien på 50 raderinger. Krigen, 1923-24. Nazistene forbød ham a stille ut, og hans verker ble tatt med i utstillingen Degenerert kunst. Etter den annen verdenskrig arbeidet han isolert i Hemmenhofen. Se hind 1, side 31; bind 3, sidene 194-195.

Donatello Dobell, Sir William 1899-1970 Australsk maler. Han studerte i London og i Haag, og da han kom tilbake til Aus­ tralia, ble han anerkjent i vide kretser etter en rettssak om et portrett han hadde malt, Joshua Smith (1943, Adelaide, Sir Edward Hayward saml.). Det er senere blitt så ødelagt at det ikke lar seg reparere. Motivet ble forvrengt slik at det fremsto som halvt spøkelse, halvt uhyre. Mrs South Kensington (1937, Sydney, NG i New South Wales) viser hans modne stil med en impresjonistisk penselføring som ble brukt til å karikere på en måte som var sterkt påvirket av Hogarth, Daumier og Sickert. Senere, mer akademiske malerier røper sviktende selvsikkerhet.

Dobson, William 1610-46 Den største engelske maleren på 1600tallet. 60 portretter av ham er kjent, og alle er av kongelige modeller. Få er datert, men alle er malt i London eller Oxford mellom 1642 og 1646, da han døde av tæring. Bildene mangler van Dycks ele­ ganse og er mer robuste i temperament med rike, venetianske farger og ujevn impastomaling, ofte på grovt lerret. Han foretrakk halvfigur med hender (han malte sjelden modellene i helfigur) og han tok ofte med symbolske skulptur-relieffer som henspilte på modellens interes­ ser, som for eksempel i Endymion Porter (London, Tate). Se bind 2, side 207. Dobuzhinskij, Mstislav Valeryanovitsj 1875-1957 Russisk maler og teatermåler. Han var medlem av world of ART-gruppen, men skilte seg ut fra den med sine realistiske fremstillinger av den moderne by. Med Frisørens vindu (1906, Moskva, Tretjakov-galleriet) blir den dystre tonen som særpreget hans politiske tegninger til 1905-revolusjonen innført i maleriet. Det finnes gode eksempler på kulisse- og kostymetegningene hans i Victoria and Albert Museum, London.

Doesburg, Theo van (Christian Emil Maries Kiipper) 1883-1931 Nederlandsk maler, arkitekt og forfatter, en sentral talsmann for DE STIJL. Den tid­ lige naturalistiske stilen hans ble gradvis erstattet av fauvistiske og ekspresjonis­ tiske arbeider, og siden av kubisme. I 1915 traff han Mondrian, og under inn­ flytelse fra ham og van der Leck begynte han å male sine første abstraksjoner. Et eksempel er Ku (1916—17, New York, moma). 1 1918 malte han geometriske, abstrakte bilder. I samarbeid med Mon­ drian etablerte han i 1917 tidsskriftet De Stijl, som han fortsatte å utgi til han døde. Han var en fremragende polemiker og, som redaktør for tidsskriftet, spilte han en sentral rolle i spredningen og diskusjonen over hele Europa av abstrakt kunst, som opptok ham helt og fullt. De geometriske, plane maleriene hans ble erstattet med diagonale elementer i 1924-25 (Motkomposisjon i dissonanser nr. XVI, 1925, Haag, Gemeentemuseum). På dette tids­ punktet hadde han slått seg ned for godt i Paris. Se bind 3, sidene 186-187.

Doidalsas av Bithynia virksom 3. århundre f. Kr. Hellenistisk billedhugger, mannen hak Afrodite vasker seg som er bevart i mange romerske marmorkopier og statuetter (eksempel, Roma, Museo Nazionale). Disse kopiene gir antydninger om en ori­ ginal kunstner som er bemerkelsesverdig sofistikert i komposisjonen og har en fin fortrolig tone.

Dolci, Carlo 1616-86 En av de ledende florentinske barokkmalerne. Han var intenst og nevrotisk opp­

tatt av religion, og malte for det meste oppbyggelige bilder preget av søtladne farger og emaljeblank behandling. Disse bildene skaffet ham internasjonalt ry mens han levde, men i dag fortoner de seg stort sett som sykelige. Det imponerende og svært modne arbeid Fra Arnolfo dei Bardi (1632, Firenze, Pitti) og et fint Selv­ portrett i Uffizi, Firenze, viser hvor hans virkelige talent lå. Domela, César 1900-92 Nederlandsk maler og grafisk kunstner. I 1924 traff han Mondrian og Van Does­ burg i Paris og begynte på sine første nyplastiske bilder. I 1925 tok han i bruk et diagonalt element i bildene sine, og i 1929 laget han sitt første nyplastiske reli­ eff. I Nyplastisk rombekomposisjon nr. 10 (1930, Haag, Gemeentemuseum) og andre brukte han en lang rekke forskjel­ lige materialer som metall, messing, pleksiglass og plast. Arbeidet hans ble offent­ liggjort i De Stijl og i Cercle et Carré.

Domenichino (Domenico Zampieri) 1581-1641 Maler fra Bologna, Annibale Carraccis yndlingselev og en av de betydeligste til­ hengerne hans. Han fikk undervisning hos Calvaert og i Carracci-akademiet før han i 1602 reiste til Roma der han hjalp Annibale i Farnese-galleriet. 1 det andre tiåret av århundret ble han den førende maleren i Roma. Freskesyklusen St. Ceci­ lias liv (1611-14) i S. Luigi dei Francesi er det beste eksemplet fra denne perioden på den forfinede klassisismen som gjorde et sterkt inntrykk på Poussin. Domenichinos popularitet bleknet i 1620-årene, selv om hans fremragende hvelvmalerier De fire evangelistene i S. Andrea della Valle (1624-28) viste at han kunne arbeide overbevisende i den barokke sti­ len som da var kommet i forgrunnen. I 1630-årene arbeidet han hovedsakelig i Napoli (fresker og altertavler i katedra­ len) der motvillige lokale kunstnere var sjalu på suksessen hans. Domenichino var, i likhet med Annibale, en pioner når det gjaldt det ideelle landskapsmaler! og inspirerte Claude Lorrain, særlig i sin sans for målestokk (sammenlign Domenichinos Landskap med Tobias og engelen, ca. 1615 med Claude Lorrains Landskap med Hagar og engelen, 1646, begge Lon­ don, ng). Han var også en fin portrettma­ ler (Monsignor Agucchi, ca. 1610, York, City Art Gallery) og en fremragende teg­ ner. Den fineste samlingen av tegningene hans finnes i Royal Library i Windsor Castle. Domenichinos berømmelse var stor på 1700-tallet da hans St. Hierony­ mus’ siste altergang (1614, Vatikanet) ble oppfattet som et av de ypperste mester­ verkene innen malerkunsten, mens han senere kom mer i skyggen sammen med andre malere fra Bologna, for eksempel Reni. Se bind 2, sidene 185; 186. Domenico del Barbiere (kalt Dominique Florentin) 1506-1565/75 Florentinsk maler, billedhugger, arkitekt og grafiker som reiste til Frankrike sam­ men med Rosso i 1530 og tilbrakte resten av sitt liv der. Han arbeidet i Fontainebleau i 1530-årene, og i 1541 slo han seg ned i Troyes der han hadde en vellykket karriere som billedhugger i kirker. Omkring 1560 fikk han i oppdrag å lage urnen og fundamentet til monumentet over Henrik 2.s hjerte (Paris, Louvre). Primaticcio tegnet monumentet, og Pilon utformet figurene. Den skulpturelle stilen hans kombinerer florentisk klassi­ sisme med visse manieristiske særdrag. Raderingene hans viser kraft og livfullhet.

Domenico di Bartolo ca. 1400-47 Maler fra Siena, kanskje elev av Taddeo di Bartolo. Han var nesten alene blant 1400-tallsmalerne i Siena, og ble sterkt påvirket av den skulpturelle modelleringen til Masaccio, men draperistilen hans viser slektskap med Jacopo della Quercia. De monumentale figurene hans er temmelig kalde og fjerne (Madonna og barn foran en rosehekk, 1437, Philadel­ phia, Museum of Art). Han og Vecchietta malte den viktigste sienesiske freske­ syklusen fra dette århundret som er bevart - historien om sykehuset i Ospedale alle Scala (1441-44), som er opp­ siktsvekkende på dette tidspunktet for sine genredetaljer og de velartikulerte nakne skikkelsene.

Domenico Veneziano død 1461 Italiensk maler av venetiansk opprin­ nelse, aktiv i Firenze midt på 1400-tallet. Han fikk sannsynligvis sin første opplæ­ ring i Verona, der Pisanellos dekorative internasjonale gotiske stil dominerte. Han begynte på sitt første betydelige bestillingsverk, freskescenene i Jomfru Marias liv i S. Egidio i Firenze, i 1439. Dette verket er nå gått tapt, og det bety­ deligste bevarte arbeidet hans er det svært originale St. Lucia-altertavlen (ca. 1445). Det sentrale panelet befinner seg i Uffizi, Firenze, og fotstykkepanelene er i Cambridge (Fitzwilliam), Washington (ng) og Berlin (Staatliche Museen). De solide figurene og deres ytterst omhygge­ lig belyste og konstruerte perspektivomramming er forent med et sterkt overflatemønster. I likhet med hans samtidige Castagno var han sterkt påvirket av Donatello, men i motsetning til Cas­ tagno brukte han myke, lyse, atmosfæ­ riske pastellfargen Han inspirerte Vecchietta, Baldovinetti, Pesellino og først og fremst Piero della Francesca, assisten­ ten hans i S. Egidio. Se bind 2, side 107. Dominguez, Oscar 1906-58 Spansk maler, billedhugger og grafisk kunstner. Han var selvlært og flyttet til Paris i 1934 der han sluttet seg til surrea­ listene i 1935. Den tidlige stilen hans, som minner om Dali, ble erstattet av «automatiske» bilder med antydninger av eksotiske landskaper, utført med DECALCOMANIA-prosessen som det sies at han skal ha oppfunnet. Senere arbeider hadde med teknologiske gjenstander i bisarre omgivelser på Ernsts maner.

Domoto, Hisaofødt 1928 Japansk maler og billedhugger. Han arbeidet i Paris, 1952-65, og sluttet seg til gruppen Uformell kunst. Bortsett fra å male i denne stilen har han laget aluminium-skulpturer som for eksempel Løs­ ning av kontinuitet, 57 (1963, kunstnerens saml.). Han har senere utviklet en mer ekspansiv, organisk geometrisk, abstrakt kunst. Donatello (Donato di Niccolo) 1386-1466 Florentisk billedhugger, en av de største og mest innflytelsesrike italienske kunst­ nere på 1400-tallet. Etter læreår i verk­ stedet i Firenze-katedralen og som Ghibertis elev, fikk han sin første kjente bestilling i 1408. Fra dette tidspunktet og frem til 1436 utviklet han i en rekke arbeider for katedralen og for nisjene i Orsanmichele en stadig mer ekspressiv, monumental, emosjonelt ladet stil der han gradvis perfeksjonerte artikulasjonen og strukturen i figurene sine. Disse statu­ ene omfatter den sittende Evangelisten Johannes, 1408—15 til katedralfasaden (nå katedralmuseet), St. Georg, fullført i 1417 (nå Bargello) og St. Markus, ca. 1413, til Orsanmichele, foruten fem profeter til

Derain: Portrett av Balthus, 1936. New York,

Desportes: Selvportrett som jeger, 1699. Paris, Louvre (Mansell)

Devis: Selvportrett, ca. 1750. Preston, Harris Museum and Art Gallery

De Wint: Selvportrett, tegning, 1810-20. Lincoln, The Usher Art Gallery

55

Donauskolen katedralkampanilen (nå katedralmuseet), inkludert den berømte -Zucame-, 1423-25, og -Jeremias •■, 1427-35. Relief­ fet under St. Georg viser den tidligste bru­ ken av teknikken stiacciato, «som å tegne i marmor», som han oppfant. Det er klas­ siske referanser i disse arbeidene, og Donatellos studium av antikken var utvilsomt en hjelp for hans dynamiske contrapposto, men han var alltid ytterst fri i sin bruk av klassiske kilder - langt friere enn Ghiberti eller Nanni di Banco. 1 1420-årene laget han sammen med Michelozzo monumentet til antipaven Johannes 23. (ca. 1425-27) i dåpskapellet, som fikk stor innvirkning på gravkamrenes form. Den noe senere -Cavalcanti-bebudelsen-> (ca. 1428-33) i S. Croce og Cantoria (sangertribunen) i Firenze-katedralen (1433-39, nå katedralmuseet) inneholder overdådige putti og et mylder av antikkens arkitektoniske ornamenter - Donatellos «pittoreske klassisisme» som ble utviklet under et opphold i Roma, 1430-32. 1 1443 flyttet Donatello til Padova. Der laget han i bronse den første rytterstauen i full stør­ relse siden antikken - Gattemelata på Piazza del Santo, 1443-47, og de mer enn 30 relieffene og statuene til det nå ukor­ rekt sammensatte høyalteret i pilegrimskirken S. Antonio (1446-50). Spesielt alterrelieffene med sine voldsomme perspektiviske utsyn og livlige figurmengder fikk sterk innflytelse på kunstnere fra Mantegna til Pacher, og Padova-produksjonen av klassisistiske statuetter (av Riccio og Antico) hadde sin opprinnelse i Donatellos bolig. Den berømte bronseskulpturen David (Firenze, Bargello) dateres forskjellig mellom 1430 og 1460, og kan i likhet med den mangeperspektiviske Jud.it og Holofemes (ca. 1456-60, Piazza della Signorina) ha blitt laget for Mediciene. Treskulpturen Maria Magdalena, ca. 1456, i Firenze-dåpskapellet er preget av en kval og pine som det ikke finnes maken til på 1400-tallet. Donatel­ los siste arbeider, to bronseprekestoler, ca. 1460-70, i S. Lorenzo, er inderlig gri­ pende, og ingen annen billedhugger før Michelangelo hadde en slik ekspressiv kraft. Se bind 2, sidene 102-103, 105, 106,107, 120, 128. Donauskolen Uttrykk brukt om en rekke kunstnere som arbeidet selvstendig i Donau-dalen i det sørlige Tyskland og i Østerrike tidlig på 1500-tallet. Altdorfer, Cranach den eldre og Huber hører til de ledende skik­ kelsene. Arbeidene deres har som regel motiver der omgivelsene er dominert av høye, mosekledde trær og fjell. De vitner om interesse for å avbilde landskaper, og enkelte ganger er maleriene og tegning­ ene deres helt uten figurer. Men de enkelte kunstnerne arbeidet i forskjellige stiler, og det finnes intet belegg for at de hadde kontakt med hverandre. Se bind 2, sidene 154-155.

Dong Qichang 1555-1636 Kinesisk maler, dikter, kalligraf og først og fremst malerikritiker. Han kom fra en fremtredende Shanghai-familie og ble en sentral statsmann i Ming-dynastiet. Som gammel brukte han sin umåtelige innfly­ telse på å utbre teorien om de nordlige og sørlige skolene innen landskapsmaling. Dette var ikke geografiske skillelinjer, men skilte mellom den første gruppen med teknisk avanserte, men moralsk util­ strekkelige fagfolk, og den andre gruppen som besto av amatører med sterk karak­ ter. Tilhengerne hans kalte dem «gentle­ men» kontra «de lekelystne», og denne teorien dominerte alle senere kinesiske oppfatninger av landskapsmaleriet. Sam­ tidig hadde Dongs understreking av det

56

fruktbare ved a studere ånden til Song- og Yuan-mestrene en tendens til bare å føre til lettvint kopiering og en pregløs, banal LITERATI-stil. Hans egne landskaper har en enkel komposisjon som på sitt heste er inspirert mer av tidligere maleriets ånd enn bokstav - som for eksempel i et Land­ skap etter 900-tallskunstneren Guo Zhongshu (1599, Stockholm, Nationalmuseet). Det eneste som er bevart av pro­ duksjonen hans, er landskaper, «den lærdes» motiv. Mens han levde, spredte hans ry seg til Japan, og han påsto selv at han var den største maleren siden Zhao Mengfu.

Dong Yuan virksom sent på 900-tallet Kinesisk maler. Han arbeidet ved det sør­ lige Tang-hoffet til Li Yu og var en nøkkelskikkelse i utviklingen av landskaps­ maleriet slik at det fikk en fremskutt plass i Kinas malerkunst. I ettertid ble han av kjenneren Dong Qichang kalt det monokrome «amatør»-landskapsmaleriets sto­ re mester. Han var også kjent for sine rikt fargede landskaper som skulle ses på en viss avstand. Mye av arbeidet som nå bærer hans navn - en god del kan være kopier - er i form av monumentale, monokrome landskaper, for eksempel Klart vær i dalen (1100-1200-tallet, Bos­ ton, mfa).

Dongen, Kees van (Cornelius Theodorus Marie) 1877—1968 Nederlandsk maler. Han flyttet til Paris i 1897, og de første arbeidene hans var sterkt påvirket av impresjonistene, først og fremst Monet. Mellom 1900 og 1907 reiste han flere ganger til Nederland, der han hovedsakelig malte landskaper. Omkring 1905 hadde han gitt avkall på sin tidligere stil og tok gradvis i bruk djervere, bredere penselstrøk og fauvismens sterkere farger og impastomaling. Han foretrakk først og fremst nakne figurer og kvinneportretter som i Kvinne på bal­ kongen (1910, St-Tropez, Musée de 1’Annonciade). Etter 1916 var han for det meste Paris-sosietetens maler. Donner, Georg Raphal 1693-1741 Østerriksk barokkbilledhugger. Han skilte seg ut i Østerrike fordi han arbeidet i stein og bly og ikke i tre, og han utmer­ ket seg også på grunn av sin akademiske entusiasme for menneskekroppen som gir noen av de nøye polerte skulpturene hans et nesten nyklassisk preg. Hans mester­ verker er hlygruppen St. Martin Og tiggeren (ca. 1735, Bratislava-katedralen) og Elver fra Mehlmarkt-fontenen i Wien (1737— 39, Wien, Osterreichisches Barockmuseum).

Dorazio, Piero født 1927 Italiensk maler. Han studerte arkitektur og klassikerne i Roma og Paris i 1940årene og begynte å male etter at han traff Prampolini og Severini og ble interessert i den tidlige futurismen. 1 1947 begynte han å male abstrakt og malte verker med lyrisk form og farge med antydninger til landskaper. 1 tillegg til maleri har han arbeidet med litografi, gobeliner og teaterdekorasjon. Han har reist mye og underviste i 1960-årene ved University of Pennsylvania. Doré, (Paul) Gusta ve 1832-83 Fransk bokillustratør, maler og billedhug­ ger. Doré begynte sin karriere som karikaturtegner i Le Journal pour Rite. Han var en svært produktiv kunstner og laget 56 skulpturer (den mest bemerkelsesverdige er Alexandre Dumas-statuen som ble reist i 1883, Paris, Place Malesherbes) og religiøse og historiske malerier i stor målestokk, men han hadde størst suksess med de grafiske arbeidene sine. Illustra­

sjonene til Rahelais og Balzac (1855) eta­ blerte hans ry med en romantisk stil pre­ get av kjærlighet til det groteske, rikdom på detaljer og sterk chiaroscuro som min­ ner om Goyas grafiske arbeider. Mester­ verket var et realistisk bilde av Londonslummen (1872) som til og med ble lagt frem som bevis i regjeringsrapporter. Han brukte treskjærere for å utføre arbeidet raskt, og han illustrerte over 200 høker, så kvaliteten på stikkene er ofte dårlig. Van Gogh beundret arbeidet hans, og den for­ tellende, litterære tilnærmingsmåten til­ talte symbolistene og surrealistene.

Dossi, Dosso (Giovanni Luteri) ca. 1490-1542 Italiensk maler som arbeidet for hertu­ gene av Ferrara i storparten av sin karri­ ere. Han malte alle slags bilder - oppbyg­ gelige, mytologiske og portretter - i en stil som var sterkt påvirket av den lyriske malemåten til Giorgione og Tizian. Landskap var et viktig element i produk­ sjonen hans, særlig i de mytologiske maleriene, der det er en sjarmerende, nes­ ten rokokkopreget oppfinnsomhet og ofte en følelse av det eksotiske, styrket av en kraftig og nesten vilkårlig fargebruk. Dosso besøkte sannsynligvis Roma omkring 1520, og de seneste verkene hans viser påvirkningen fra samtidens romerske maleri, særlig Michelangelos arbeider, som i Melissa (ca. 1523, Roma, Borghese-galleriet), der klassiserende storslagenhet i formen balanseres mot overdådig stofflighet og farge. Broren Battista (ca. 1497-1548), som arbeidet i samme stil, assisterte Dosso og overtok atelieret hans da han døde. Men Dossos arbeid var for særpreget til at han fikk mange etterfølgere. Se bind 2, side 149. Dou, Gerrit 1613-75 Nederlandsk genremaler som ble født og virket i Leyden. 1 1628 ble han Rembrandts første elev og forsøkte å etterligne mesterens bruk av chiaroscuro og tegneferdighet. Den blinde Tobit og hans kone Anna (ca. 1630, London, ng) er trolig resultatet av et samarbeid dem imellom. Dou fant først frem til sin egen stil da Rembrandt reiste til Amsterdam i 1631. Han utviklet en ytterst polert teknikk som han brukte til å avbilde en lang rekke motiver, først og fremst interiører, med stor påpasselighet overfor detaljer. Det hendte at han arbeidet med forstørrelses­ glass. Han var svært opptatt av materialer og hjelpemidler (han laget sine egne pensler, og begynte aldri å arbeide før han var sikker på at det ikke fantes støv inne på atelieret hans. Arbeidene, som han var så omhyggelig med, innbrakte ham en formue, og maleriene hans ble solgt for enorme summer på 1700-tallet og i begynnelsen av 1800-tallet. Metsu og Schalken var blant elevene hans, og han påvirket nederlandske malere som arbei­ det i den detaljerte fijnschilder(finmaler)tradisjonen i to århundrer. Se bind 2, side 227.

Doughty, Thomas 1793-1856 Amerikansk maler og litograf. Han ble født i Philadelphia og lærte seg selv å male. Det gikk ikke lang tid før han ble kjent for sine fredfylte prospekter over Philadelphias elver og fjell. Disse bildene hører til de tidligste fremstillingene av det amerikanske landskap (A river glimpse, etter 1820, New York, Metropo­ litan). I 1820- og 1830-årene reiste han i Europa og ble kjent i vide kretser, dels gjennom tallrike trykk av sine arbeider. Arene 1839-40 tilbrakte han i Newburgh ved Hudson River, der de majestetiske, lysfylte landskapene foregrep verkene til HUDSON RlVER-skolen.

Douris ca. 500—470 f. Kr. Gresk RØDFIGUR vasemaler fra Athen. Over 200 vaser er tilskrevet ham. Han var en dyktig tegner med fin sans for detaljer og malte som regel motiver fra drikkelag. De er rytmisk komponerte, livlige, men avklarede. Men det finnes også noen mytologiske scener, ikke minst den be­ merkelsesverdige gruppen Jason, Medea og dragen på et beger i Vatikanet. Dove, Arthur Garfield 1880-1946 Amerikansk maler, en pioner innen abstrakt kunst. Han var utdannet som reklametegner og studerte i Paris, 1907-09. Etter at han kom tilbake til USA, begynte han å arbeide med en for­ bløffende serie abstraksjoner, ofte basert på naturlige former. De ble vist i Stieglitz’ 291-galleri (Nature symbolized nr. 2, 1914, Chicago Art Institute). Hans utvikling mot abstraksjonen skjedde sam­ tidig med Kandinskijs. I 1920-årene arbeidet han med collage og utforsket de taktile kvalitetene til gjenstandene i til­ legg til deres assosiasjoner. Mange av bil­ dene hans ble kjøpt av Duncan Phillips, og finnes nå i Phillips Collection, Was­ hington. Se bind 3, side 205.

Dreier, Katherine S. 1877-1952 Amerikansk maler. Som et resultat av Armory Show forandret Dreier seg fra å være en akademisk maler til å bli en glø­ dende tilhenger av moderne trender. Hun ble kjent med Duchamp, og hennes Abstract Portrait av ham (1918, New York, MOMA) er det best kjente arbei­ det hennes. Hun etablerte, sammen med Duchamp og Man Ray, sociÉTÉ ANONYME og holdt også mange forelesninger om moderne kunst.

Drivning En teknikk ved metallarbeider der et mykt metall som for eksempel sølv eller kobber hamres over en treblokk der det ønskede mønsteret er skåret ut.

Drolerie Et humoristisk eller komisk bilde. Uttrykket brukes også for å beskrive de kaprisiøse eller groteske tegningene som forekommer i margen på middelaldermanuskripter.

Drouais, Fran^ois-Hubert 1727-75 Fransk portrettmaler, sønn av en vellyk­ ket miniatyr- og pastellportrettmaler, Hubert Drouais (1699-1767), og elev av Carle van Loo og Boucher. Han eta­ blerte seg raskt som fasjonabel hoffmaler og etterfulgte Nattier, svigerfaren sin. Han populariserte en ny, sentimental naturalisme i malerier av aristokratbarn i rustikke forkledninger, men arbeidene hans lider av en lite oppfinnsom behand­ ling av malingen. Portrettet av den aldrende Mme de Pompadour (1763, Lon­ don, NG) er hans best kjente arbeid. Se bind 2, side 242. Drysdale, Sir George Russellfødt 1912 Australsk maler. Han ble født i England, reiste til Australia som ham, studerte først i Melbourne og senere i London og Paris. Fra 1940 slo han seg ned i Sydney og var en pioner når det gjaldt å bruke den australske villmarken som motiv. Tidlige arbeider ble stimulert av moderne franske kunstnere, men senere inspirerte Sutherland og Pipers krigsbilder ham til å uttrykke en følelse av tragedie og fortvi­ lelse. Hans mange illustrasjoner i Sydney Morning Herald i forbindelse med tørken i 1944 slo an tonen i hans senere arbeider. Fra 1950-årene brukte han australnegrenes liv som et viktig motiv (Mullalonah tank, 1953, Adelaide, ng i South Austra­ lia).

Dugento Dubois, Ambroise 1542/43-1614 Fransk maler, sammen med Dubreuil og Fréminet en av de ledende medlemmene i den andre Fontainebleau-skolen. Han var født i Antwerpen, men det ser ut til at han flyttet til Frankrike som ung, og han ble fransk statsborger i 1601. Det mest berømte arbeidet hans ble utført i Fontainebleau. Mesterverket, dekorasjonen av Diana-galleriet, ble ødelagt på 1800-tallet og er bare kjent gjennom kopier og beskrivelser, men malerier over temaet Theagenes og Chariclea er bevart i Det ovale rom. Dubois’ forseggjorte stil er pre­ get av en rik arkitektonisk bakgrunn og svært forlengede figurer. Du Bois, Guy Pene 1884-1958 Amerikansk maler og kritiker. Frem til omkring 1920 var han hovedsakelig for­ fatter. Han var medlem av den offentlige komiteen for Armory Show. Maleriene hans fra denne perioden er sosiale kom­ mentarer påvirket av den tidligere lære­ ren hans, Henri: The doll and the monster (1914, New York, Metropolitan) for eksempel, er et satirisk syn på de rikes sanselighet. Dubreuil, Toussaint 1560/61-1602 Fransk maler og dekoratør, en av de mest betydelige kunstnerne i den andre Fon­ tainebleau-skolen. Svært lite av arbeidet hans er bevart. Dekorasjoner i Fontainebleau og Louvre, Paris, er blitt ødelagt, og av de 78 bildene han malte til det konge­ lige slott i St.-Germain-en-Laye, er bare ett, Et offer (Louvre), bevart. Men det fin­ nes en rekke originale tegninger i Louvre, og disse, sammen med kopier av andre tegninger, viser at hans stil var langt mer behersket enn det som var alminnelig i hans generasjon. Her er det mindre for­ vrengninger og forlengelse av figurene, og i denne sammenhengen er han et forbindelsesledd mellom Primaticcio og Poussin.

Dubuffet, Jean 1901-1985 Fransk maler. Han ble født i Le Havre og flyttet til Paris i 1918 for å studere maler­ kunst, men skjøv kunsten nesten full­ stendig til side mellom 1924 og 1942 for å drive familiens vinforretning. Da han tok opp malingen igjen, viste han at han var fast besluttet på å snu ryggen til «finkunsten», og vakte snart offentlig forargelse med byinteriører hvor komposisjonen var halvabstrakt og figurene naive (Utsyn over Paris: Et behagelig liv, 1944, New York, Mr. and Mrs. D. Solinger saml.). Han var fascinert av tegningene til barn og psykotiske, men han gikk mye lenger i forsøkene på å etterligne den naive umiddelbarheten i skribleriene deres. «Art Brut»-samlingen, som ble påbegynt i 1945, omfattet arbeider av sinnssyke, analfabeter og barn — alt som ikke var planlagt og som var uten pretensjoner. Han begynte også å utforske teknikker ved blandede medier, noe som innebar at han bygde opp ujevne overflater med materialer som gips, lim og asfalt. En rekke temaer fortsatte å oppta ham landskaper, byer og enslige menneske­ skikkelser - og førte til en stor variasjon av djerve, halvabstrakte stiler. I den siste tiden laget han store skulptur-arbeider og ga sin kunst, som har vært svært inn­ flytelsesrik i Frankrike, stadig nye ut­ trykk. Se bind 1, side 107; bind 3, side 225. Duca, Giacomo del ca. 1520-etter 1601 Siciliansk billedhugger og arkitekt, aktiv hovedsakelig i Roma. Der assisterte han Michelangelo med gravkammeret til pave Julius 2. og Porta Pia, og Michelang­

elos innflytelse kan ses i Giacomos grav­ kammer for Elena Savelli i S. Giovanni Laterano. Han er betydeligere som arki­ tekt enn som billedhugger ettersom han var den eneste av Michelangelos etterføl­ gere som gikk lenger enn til en overflatisk etterligning. De fleste av bygningene hans på Sicilia er blitt ødelagt av jord­ skjelv, men kuppelen på S. Maria di Loreto i Roma, et bisart mesterverk, er bevart.

Duccio di Buoninsegna virksom 1278-1318 Den største maleren av Siena-skolen. Ingenting er kjent om opplæringen hans, og han er registrert første gang i 1278 da han malte kasser til regnskapsbøker. I 1285 fikk han et bestillingsverk på et stort Madonna-bilde til S. Maria Novella, Firenze, som nå identifiseres med «Madonna Rucellai» (Firenze, Uffizi). Det eneste udiskutabelt doku­ menterte arbeidet som finnes, er mester­ verket hans, det tosidige Maesta fra 1308-11 til høyalteret i Siena-katedralen. Storparten er nå i katedralmuseet. Forsiden viser Madonna og barnet på tro­ nen omgitt av engler og Sienas skytshelgener. Baksiden har 26 små scener fra Kristi lidelseshistorie og oppstandelse. Nederst fantes en av de første registrerte eksemplene på en predella (fotstykke) som nå er spredt: tre paneler befinner seg i London (ng), fire i Washington (ng) og noen flere andre steder. Maesta er et av de største og vakreste panelmaleriene som noengang er malt i Italia, og samtidige historieskrivere beretter om den offent­ lige helligdagen og prosesjonen som ble holdt da det ble installert i 1311. Virk­ ningen skyldes først og fremst de vakre fargene og det overlegne håndverket, men den lyriske følelsen og strekelegansen som Duccio ga bysantinsk preg, hadde en sterk innvirkning på malerkun­ sten i Siena de neste 200 årene: Simone Martini og Barna da Siena hører til de malerne som står i størst gjeld til ham. Det ser ikke ut til at Duccio noen gang arbeidet med fresker, men det finnes tall­ rike panelmalerier som med sikkerhet kan tilskrives ham. De beste av disse er sannsynligvis de tre bærbare altertavlene (hver enkelt et triptykon, og alle viser Jomfruen og barnet med helgener) i London (ng og den kongelige saml.) og Boston (mfa). Duccio har samme posisjon i Siena-skolen som Giotto i Firenze. Male­ riene hans er langt mindre tredimensjo­ nale enn dem hans store samtidige malte, men den utsøkte følsomheten som han fremstiller mellommenneskelige forhold med, innebærer et klart brudd med bysantinsk tradisjon. Innflytelsen hans kunne merkes så langt unna som i Frank­ rike i arbeidene til miniatyrmalere som Pucelle. Se bind 2, side 79. Duchamp, Marcel 1887-1968 Fransk kunstner og teoretiker, bror av Raymond Duchamp-Villon og halvbror til Jacques og Suzanne Villon. Han er først og fremst berømt for Brud kledd naken av ungkarene (1915-2 3), nå i Phila­ delphia Museum of Art, der nesten alle bildene hans befinner seg. Kjent er også «Det store glasset». Dette arbeidet er ikonografisk og teknisk svært komplisert. Det er malt på glass og delt i to horison­ tale soner. Kunstneren gjør oppfinnsomt bruk av mekaniske former for å uttrykke sine sardoniske visjoner av den fysiske kjærlighetens frustrasjoner. Den øvre halvdelen, som fremstiller «bruden», ble til etter serien med malerier som inklude­ rer det alminnelig kjente Naken kvinne som går ned en trapp (1911-12, Philadel­ phia) som han utførte mens han var nær

knyttet til SECTION D’OR-gruppen og der han stadig mer beveget seg bort fra den kubistiske stilen. Den nederste halvpar­ ten av «ungkar-apparatet» inneholder derimot tradisjonelt lineært perspektiv der han uttrykker sin varige interesse for «ready-mades» — gjenstander som løsri­ ves fra sin vanlige funksjon - og tar for eksempel med en kaffekvern og en vannmølle. Som en fiks idé hadde han siden 1912 opphøyd hverdagslige gjenstander til kunstverker og på den måten kynisk tilbakevist de tradisjonelle påstandene om at kunst skal være vakker og bety noe. Det ser ut til at etter at han hadde produ­ sert sitt mesterverk, oppga han kunsten til fordel for krevende sjakkspill, men ved hans død viste det seg at det fantes et maleri, «Etant donnés» (1946-66), Phila­ delphia, en legemstor, blandet mediakonstruksjon som skal ses gjennom en tredør og som gir et realistisk og dermed mer foruroligende uttrykk for det erotiske temaet i «Det store glasset». Hans innfly­ telse på dadaismen og surrealismen var umåtelig stor, og hans måte å nærme seg kunsten på foregriper helt tydelig konseptkunsten. Se bind 1, sidene 115, 152-153; bind 3, sidene 168-169, 180, 246.

Duchamp-Villon, Raymond 1876-1918 Fransk billedhugger, sterkt beundret i den franske avantgarden før 1914- Han var bror av Jacques Villon og Marcel Duchamp og nær knyttet til SECTION D’ORgruppen. Han deltok aktivt i krigen 1914-1918 og døde av tyfoidfeber. Mes­ terverket hans er Hesten (1914, New York, moma). Inspirasjonen fra Boccionis futuristiske skulptur førte til at han på en kraftfull måte smeltet sammen meka­ niske og organiske former. Se bind 1, side 69; bind 3, side 178.

Dix: Selvportrett, akvarell, 1922. New York, MOMA. Gave fra Richard L. Feigen

Dobson: Sir Charles Cotterell, Sir Balthazar Gen bier og kunstneren (i midten), ca. 1643. Alnwick Castle, hertugen av Northumberland saml.

Dufresne, Charles 1876-1938 Fransk maler og grafiker. Etter den første verdenskrig malte han i en stil som sto i gjeld både til fauvismen og kubismen som i Spahi som angripes av en løve (1919, Lon­ don, Tate), en typisk fantastisk scene i et eksotisk landskap.

Dufresnoy, Charles-Alphonse 1611-68 Fransk maler og kunstskribent. Mellom 1633 og 1656 var han i Italia og kopierte arbeider fra den italienske renessansen. De få bildene av ham som er bevart, er pastisjer av arbeidet til Nicolas Poussin, og han huskes først og fremst for sine dikt på latin, De Arte Graphica, som tolker den franske akademiske klassisismes doktri­ ner, inspirert av Poussin. Dufy, Raoul 1877-1953 Fransk maler. Han studerte i Le Havre før han reiste til Paris der han først ble påvir­ ket av fauvismen - som i Plakater i Trou» ville (1906, Paris, Musée d’Art Moderne). I 1908 malte han sammen med Braque landskaper i L’Estaque som viste innfly­ telse fra Cézanne. Omkring 1910 kom han frem til sin karakteristiske og svært særpregede stil. I både olje og akvarell malte han veddeløpsbaner, fasjonable feriesteder, blomster og landskaper og brukte klare, lysende farger og raffinerte linjer for å skape sjarmerende og dekora­ tive effekter (Ryttere i skogen, 1931, Paris, Musée d’Art Moderne). Han tegnet også kartonger for murmalerier, gobeliner og tekstiler. Se bind 3, sidene 142-143.

Dolci: Selvportrett, 1674. Firenze, Uffizi (Alinari)

Domenichino: Selvportrett, ca. 1620-30. Firenze, Galleria Pitti (Mansell)

Dugento Italiensk uttrykk (direkte oversatt «to hundre») som brukes om 1200-tallet.

57

Dughet Dughet, Gaspard (også kalt Gaspard Poussin) 1615-75 Fransk landskapsmaler, tegner og grafi­ ker. Han tilbrakte hele sin karriere i Roma, og 15 år gammel begynte han i ate­ lieret til Nicolas Poussin som giftet seg med søsteren hans. Dughet konsentrerte seg utelukkende om landskaper, også i freskene Historien om karmelitterordenen i S. Martino ai Monti (påbegynt i 1647). Bortsett fra disse er ingen arbeider datert, og det er svært vanskelig å slå fast krono­ logien. Hans stil var en kombinasjon av stilen til Poussin og Claude Lorrain, men han var mindre heroisk og tung enn Pous­ sin. På den annen side var han mer solid enn Claude Lorrain og mindre opptatt av lyseffekter. Han foretrakk også en noe annerledes type landskap, mer forrevent, og han var spesielt opptatt av fosser (Foss ved Tivoli, Newcastle upon Tyne, Hatton Gallery). Dughets stil ble imitert i vide kretser, og på 1700-tallet var han en aktet skikkelse i England. Maleriene hans ble brukt som modeller for hager og parker og ble på denne måten et viktig element i den pittoreske bevegelsen. Se bind 2, side 197.

Dujardin, Karel 1622-78 Nederlandsk maler, født i Amsterdam. Han var sannsynligvis elev av Berchem og reiste som ham til Roma sent i 1640årcne. 1 1650-52 arbeidet han i Frankrike før han vendte tilbake til Amsterdam. Han malte en rekke forskjellige motiver, blant annet store religiøse arbeider som Sauls omvendelse (1662, London, ng), men er best kjent for sine italienskinspirerte landskaper i Boths og Berchems tra­ disjon. Dujardin ga ikke genren nye bidrag, men malte noen av de fineste eksemplene på denne typen. Det bitte lille Italiensk landskap (ca. 1652, Cam­ bridge, Fitzwilliam) er så utsøkt at det på 1700-tallet ble kalt «diamanten». Dumonstier (eller Dumoustier) Familie av franske portrettmalere som arbeidet i Clouetenes stil. Den eldste, Geoffroy, (ca. 1510-60) var hoffmaler hos Frans 1. og Henrik 3., og arbeidet i Fontainebleau. Hans eldste sønn, Etienne (1540-1603), var maler for Henrik 2., Frans 2. og Henrik 3. og 4- Pierre (ca. 1545-1610) ogCosme (ca. 1550-1605) var også sønner av Geoffroy. Den best kjente i familien var Geoffroys nevø Daniel (1574-1646), som fortsatte Clouet-tradisjonen inn på midten av 1600-tallet. Det var flere andre malere i familien, men deres individuelle verker er stort sett ikke klart avgrenset. Dunikowski, Xavery 1875-1964 Polsk billedhugger. Etter studier i Wars­ zawa tilbrakte han årene 1914-20 i Paris. Under den annen verdenskrig satt han som fange i konsentrasjonsleiren Ausch­ witz. Skulpturene hans er bygd opp av forenklede masser, og i dem utforsker han metafysiske temaer. Et yndlingstema er moderskapet, som i Gravid kvinne I (1906-08, Warszawa, Nasjonalmuseet). Han utførte også vel ansette portretter.

Dunlap, William 1766-1839 Amerikansk kunstner. Han var maler, grafiker, skuespillforfatter og teatersjef, men huskes først og fremst som kunsthis­ toriker. Produksjonen hans varierte fra miniatyrer til dramatiske bibelske emner som minner om West. De studerte sam­ men i London i 1784. Han var bibliotekar for det amerikanske akademiet og var grunnlegger av National Academy of Design, der han ble president. I 1834 utga han History of the Rise and Progress of the Ans of Design in America, en verdifull informasjonskilde med anekdoter om

58

livet til de tidlige amerikanske kunst­ nerne.

Dunover de Segonzac, André 1884-1974 Fransk maler. De tidlige arbeidene hans var påvirket av kubismen, men han er bedre kjent for sitt bidrag til den realis­ tiske tendensen i fransk malerkunst i 1920-årene. Naken kvinne med avis (1922-23, London, Tate) er typisk for hans kraftfulle ekspressive bruk av dystre jordfarger lagt på med palettkniv. Han gikk senere over til gjennomskinnelige akvareller. Dupré, Jules 1811-89 Fransk landskapsmaler av Barbizon-skolen. Dupré besøkte England i 1833 og ble influert av Constable. Arbeidet hans, som for det meste besto av sjølandskaper, var djervt malt i tykk impasto og eier en naturromantisk stemning. De har til­ knytning til det nyskapende maleriet til hans venn, Théodore Rousseau. Duquesnoy, Frarujois (11 Flammingo) 1594-1643 Flamsk barokkbilledhugger. Fra 1618 arbeidet han i Roma, der han og Algardi var de ledende billedhuggerne etter Bernini. I likhet med Algardi var han mer klassisk og behersket enn Bernini, og viste påvirkning fra vennen Poussin. Bare to store skulpturer er kjent, men begge er imponerende og betydelige arbeider: St. Andreas (1629—40) til Peterskirken og Den hellige Susanna (1629—33, Roma, S. Maria di Loreto). De ble lovprist av Bel­ lori som en perfekt blanding av natur og antikk og svært beundret på 1600-tallet. Resten av arbeidene besto hovedsakelig av små bronsestatuetter som ble mye etterlignet, men Duquesnoys folkelige berømmelse hviler på hans sjarmerende putti (som for eksempel på gravkammeret til Ferdinand van den Eynde, 1633-40, Roma, S. Maria delLAnima). Ludvig 13. inviterte ham til Paris for å bli hoffmaler, men han døde underveis. Duquesnoys far og bror Hieronymus 1. (før 1570-1641) og Hieronymus 2. (1602-54) var også billedhuggere. Broren arbeidet i Roma sammen med Framjois og innførte en dempet harokkstil i Flandern med grav­ monumentet til biskop Anton Trest i Gent-katedralen (ca. 1640-54, sannsyn­ ligvis etter brorens tegning) og med serien av Apostlene i Brussel-katedralen (ca. 1644-46). Han ble henrettet ved kvelning for å ha begått sodomi i Brusselkatedralen. Durand, Asher B. 1796-1886 Amerikansk maler og grafiker. Han fikk opplæring som grafiker og skapte seg berømmelse med sitt trykk etter Trumbulls Uavhengighetserklæringen. Portret­ ter, landskaper og pengeseddelvignetter etablerte hans ry som en av de ledende grafikere i Amerika, men i løpet av 1830årene arbeidet han mer og mer med malerkunst og særlig landskapsmaling under veiledning av Cole. Durand repre­ senterte den mer naturalistiske siden ved HUDSON RlVER-skolen, og han understre­ ket presis iakttagelse av detaljer. Han stu­ derte i Europa, 1840—41, reiste tilbake og ble «det amerikanske landskapsmaleriets far» foruten president i National Aca­ demy of Design som han hadde grunnlagt i 1826. Hans hest kjente arbeid er Kindred spirits (1849, New York Public Library) til minne om Cole. Se bind 3, side 69.

Duveneck, Frank 1848-1919 Amerikansk maler og billedhugger av tysk opprinnelse. I 1870 studerte han i Miinchen, der han ble påvirket av realis­

men til Leibl og hans krets (Whistling boy, 1872, Cincinnati Art Museum). 1 1875 viste han i Boston Art Club malerier som gjorde ham kjent, og han reiste tilbake til Miinchen for å etablere en skole. Han hle en viktig eksponent for naturalismen og malte med djerv, lettflytende teknikk som minner om 1600-tallsmalere som Hals kombinert med de bildemessige nyskapningene til Manet. Duvet, Jean 1485-1561/70 Fransk grafiker og gullsmed, en av de mest særpregede kunstnerne i samtiden. Hans tidligste daterte stikk, en Bebudelse fra 1520 og andre arbeider fra den samme perioden, viser en så dyp innsikt i høyre nessansens tegnekunst at det er nesten sikkert at han besøkte Italia. De modne arbeidene hans er helt annerledes i stil, og mesterverkene hans, de 24 kobberstik­ kene til Apokalypsen (utgitt i Lyon i 1561) har en visjonær intensitet som peker fremover mot Blake, som sannsyn­ ligvis kjente Duvets arbeid. Det er klare lån fra Diirer i Apokalypse-serien, men den vilkårlige sansen for målestokk og rom, ekspressive forvrengninger av menneskefigurer og livlig fantasi er Duvets egen. Bortsett fra Apokalypsen er Duvets mest kjente arbeid hans allegoriske Enhjørning-serie (sannsynligvis 1540årene), og han kalles av og til Enhjørning-mesteren. Han bodde for det meste i Langres og Dijon, men muligens også i Genéve, der hans enke er registrert i 1570.

Duyckinck-familien Nederlandsk-amerikansk kunstnerfamilie som var virksomme i New Amsterdam (New York). Grunnleggeren av dynastiet varEvert 1. (1621-1702), portrettmaler og glasskunstner som var født i Nederland og reiste til Amerika i 1638. Han ble etterfulgt av sønnen Gerrit (1660—1710) som også laget oljemalerier, og det er notert at flere andre medlemmer av fami­ lien arbeidet i kunstneriske yrker frem mot slutten av 1700-tallet. Den siste av noen betydning var Gerardus 2. (1723—97), sønnesønns sønn av Evert 1. Han var lærer i maling på glass og i teg­ ning. Familien er det beste eksemplet på import av nederlandsk barokksmafc til de amerikanske koloniene.

Duyster, Willem Cornelisz 1599-1635 Nederlandsk genre- og portrettmaler. Han skal ha vært elev av sin nøyaktig samtidige, Pieter Codde, som også spesia­ liserte seg på små malerier av soldater. Duystcrs livlige Soldater slåss om bytte i låve (London, ng) er representativt. Han hadde evnen til å karakterisere enkelt­ mennesker, og hans portretter innvarsler Terborch. Hans tidlige død satte stopper for en lovende karriere. Se bind 2, side 226. Dyce, William 1806-64 Skotsk maler. Besøk i Italia ga ham sterke inntrykk av Rafaels arbeid, og han traff NASARENERNE og delte deres interesser noe man kan se i den enkle, djerve stilen og alvoret i staffelimalerier som for eksempel Madonna og barnet (1845, Den kongelige saml.). Han overførte sine ideer til Det prerafaelittiske brorskap. I 1843 konkurrerte han om oppdraget å dekorere de nye Houses of Parliament med historiemalerier, og senere utførte han flere av disse. Han utførte også fres­ ker for prinsgemalen i Osbome og var en pioner når det gjaldt statlig kunstutdan­ nelse.

Dyck, Anthonis van 1599-1641 Den betydeligste flamske maleren på 1600-tallet etter Rubens. Han var først

elev av van Baien, med det er intet tegn til innflytelse fra ham i van Dycks tidlige arbeid som var utrolig modent. I 1618 hle han medlem av Antwerpens malerlaug, og samtidig arbeidet han som Rubens’ assistent, men han virket allerede som selvstendig kunstner før dette. Rubens fikk en mektig innflytelse på ham, men van Dycks stil var alltid mindre robust og mer nervøst følsom. 1 1621-28 var han i Italia og arbeidet for det meste i Genova, der han fikk stor suksess med sine stor­ slagne, aristokratiske portretter. Det mest strålende av dem er Marchesa Elena Grimaldi (ca. 1625, Washington, ng). Type­ ne og positurene som han etablerte her de var basert på Rubens’ Genova-portretter - ble snart felleseie for alle hoffmalerne over hele Europa, men få kunne nærme seg van Dycks fantastiske penselføring eller utsøkte karakterisering. Han arbeidet i Antwerpen igjen fra 1628 til 1632, men reiste så etter invitasjon fra Karl 1. til England der han hadde opp­ holdt seg i kortere tid i 1621. Bortsett fra korte turer til kontinentet ble han boende i England i resten av sitt liv. Han ble den perfekte hoffkunstner som kon­ gen beundret både for hans sosiale ferdig­ heter og hans dyktighet som maler. Van Dyck ble adlet. Det finnes 26 malerier av ham i den kongelige samlingen (og mange er fortsatt i herskapshusene, første og fremst Wilton i Wiltshire, som de ble malt for), men de to mest betydelige por­ trettene av kongen (begge fra 1638) befinner seg i National Gallery i London og i Louvre i Paris. Van Dyck malte også religiøse og mytologiske scener, laget noen bemerkelsesverdig friske landskapsstudier i akvarell (London, BM) og begynte en serie raderinger av berømte samtidige, Iconography, som ble fullført etter tegningene og oljesk issene hans og gitt ut i 1645. Men det er som en av de aller største portrettmalere at han har oppnådd udødelighet. Den selvfølgelige elegansen og raffinementet som han omgir modellene med og hans uforligne­ lige evne til å male rike stoffer ble et for­ bilde for sosietets-portrettmalere helt frem til Sargents tid. Se bind 2, sidene 200-201, 206-207; bind 4, sidene 19, 33,37,59,95. Dyck, Floris van 1 573-1651 Nederlandsk maler, en av de tidligste eksponentene for stilleben som egen genre. Han arbeidet i Haarlem der han kom inn i lauget i 1610. Arbeidene hans, som er svært sjeldne, har et høyt blikk­ punkt for å kunne «registrere» tydelig og klart gjenstandene på et dekket hord. Diirer, Albrecht 1471-1528 Tysk maler og grafiker, den største kunst­ neren i den nordlige renessansen. Han var født i Niimberg og var. sønn av en gullsmed. De tidligste kontaktene hans var med menn som var opptatt av renes­ sansens nyvinninger. Etter en læretid først hos faren og siden hos Wolgemut, reiste han til Colmar der han håpet å treffe Schongauer (som nettopp var død) og fortsatte til Venezia (1494-95). På sin ferd over Alpene laget han en rekke frem­ ragende landskapstegninger og akvarel­ ler. I 1505—07 var han igjen i Venezia og studerte arbeidene til samtidige veneti­ anske malere, blant dem Giovanni Bel­ lini, som han satte svært høyt. Rosenkransfesten (1506, Praha, Nasjonalgalle­ riet), som han malte i Venezia, var ment å skulle måle seg med hvilket som helst italiensk maleri med sine sterke farger. Mellom de to Italia-reisene hadde han etablert seg som den ledende maleren > >g grafiske kunstneren i Niirnberg. Seltportrett fra 1500 (Miinchen, Alte Pinakothek) viser kunstneren oppstilt i en posi-

Eggeling tur som minner om et bilde av Kristus. Han er selvsikker og trygg på sin plass i samfunnet. Han ga ut flere bind med tre­ snitt - spesielt nyskapende var Apokalyp­ sen fra 1498 - og produserte enkeltstå­ ende kobberstikk med religiøse eller sekulære motiver, for eksempel Melankolia I fra 1514- Disse har en tettere og mer subtil stofflighet enn man hadde sett tid­ ligere. De innebar en bevegelse bort fra det lineære, og det ble skapt en rekke ulike valører som lignet maleriets. Blant velynderne hans var keiser Maximilian. I samarbeid med andre kunstnere laget han Triumf-tresnittene i 1516-18 (utgitt i 1526) og illustrasjoner til keiserens bøn­ nebok. 1 1520-21 reiste han til Neder­ land der han skildret opplevelsene sine i ord og tegninger. Han ble mottatt som en stor mann. 1 sine siste år var han opptatt av den kommende reformasjonen, og på den henspiller det siste maleriet hans, det monumentale «Fire apostler» (1526, Miinchen, Alte Pinakothek). I enkelte henseender kan han sammenlignes med sin store italienske samtidige, Leonardo da Vinci. Han var fascinert av alle sider ved naturen, og malte akvareller med utsøkt omhu, for eksempel Hareunge eller Gresstust (1502 og 1503, begge i Wien, Albertina). Teoretiske studier spilte også en stor rolle i arbeidet hans, og han skrev avhandlinger om menneskets proporsjo­ ner. Trykkene hans fikk enorm innfly­ telse både i Italia og i Nord-Europa, og han var den første kunstner av et slikt for­ mat som uttrykte seg hovedsakelig gjen­ nom grafiske arbeider. Se bind 1, sidene 24,32,36, 69; bind 2, sidene 150-153.

Eakins, Thomas 1844-1916 Den største amerikanske maleren på 1800-tallet. Han var født i Philadelphia og tilbrakte mesteparten av sitt liv der bortsett fra en periode i Europa, 1866-70, da han studerte med Gérome i Paris og fikk sterke inntrykk av arbeidene til Velåzquez og Ribera, som han så i Spania. Kompromissløs realisme var grunnlaget for hans stil, men han arbeidet på to for­ skjellige måter. Portrettene hans er Rembrandt-aktige i sin subtile chiaroscuro og psykologiske innsikt (Mrs. Edith Mahon, 1904, Northampton, Mass., Smith Col­ lege Museum of Art), men utendørsscenene hans er slående moderne og ameri­ kanske i sin LUMINISME. Båtliv og bading i elven var favorittemaer og ga Eakins anledning til å vise at han behersket lyseffekter på en mesterlig måte (Max Schmitt in a single scull, 1871, New York, Metropolitan). I 1876 begynte han å undervise ved Pennsylvania Academy, men ble tvunget til å trekke seg tilbake fordi han hadde latt en klasse med mann­ lige og kvinnelige studenter tegne etter naken modell. Vitenskapelig observasjon av menneskekroppen var noe av grunnla­ get for Eakins kunst (han brukte Muybridges fotografier i forelesningene og laget små voksfigurer som innledende studier til maleriene), og interessen for anatomi kommer til uttrykk i hans mest berømte bilde The Gross Clinic (1875, Jefferson Medical College). Dette maleriet, i likhet med det senere Agnew Clinic (1889, Philadelphia, University of Phila­ delphia), førte til mishag hos publikum på grunn av den rystende realistiske frem­ stillingen av dissekeringen, og i den siste

delen av Eakins’ karriere ble han over­ sett. Men han fikk noen æresbevisninger mot slutten av sitt liv, og han hadde bety­ delig innflytelse på Ashcan-skolen og andre amerikanske realistiske malere tid­ lig på 1900-tallet. Private inntekter gjorde at han aldri behøvde å gå på akkord med sine synspunkter ved å inn­ smigre seg hos publikum. Kommentarene hans til maleriene i Prado kunne brukes om hans egne: «så sterke, så fornuftige, så fri for enhver affektasjon. De står frem som naturen selv». Se bind 1, sidene 44, 157; bind 3, side 124. Earl, Ralph 1751-1801 En av de ledende amerikanske kunst­ nerne på 1700-tallet, først og fremst aktiv som portrettmaler. Han var født i Massa­ chusetts og var sannsynligvis selvlært. Hans tidlige verker utmerker seg ved klarhet og skarphet i tegningen og ved en noe naiv stivhet i posituren som står godt til hans likefremme presentasjon av karakteren (Roger Sherman, ca. 1775, New Haven, Yale University Art Gal­ lery). Han laget tegninger av noen av de første begivenhetene under den ameri­ kanske revolusjon og utga dem som rade­ ringer. Men hans sympati lå hos britene, og i 1778 ble han tvunget til å flykte til England, der han ble værende til 1785. Stilen hans ble mer elegant etter opphol­ det i England, men i resten av sin vellykte karriere i New York og Connecticut beholdt han alvoret og umiddelbarheten som gjør de beste arbeidene hans så over­ bevisende (Chief Justice and Mrs Oliver EUsworth, 1892, Hartford, Conn., Wadsworth Atheneum). De få landskapene hans har en lignende klarhet og synsskarphet. Earl gikk fra begge konene sine og døde som alkoholiker. Broren James (1761-96) og sønnen Ralph E.W. (ca. 1785—1838) var begge portrettmalere. Ralph giftet seg med en niese av Andrew Jackson — som senere ble Amerikas presi­ dent - og brukte resten av sin karriere stort sett til å male portretter av ham. Eastlake, Sir Charles Lock 1793-1865 Engelsk historie- og genremaler, kunst­ historiker og administrator. Med det han tjente på det svært vellykte Napoleon on board the Bellerophon (1815, Earl of Rose berry saml.) reiste han til Italia og bodde fra 1816 til 1830 i Roma, der han ble inspirert av nasarenernes historisme. Hans historie- og genrescener fra Campagna Romana, for eksempel The Escape of the Carrara family from the pursuit of the Duke ofMilan, 1389 (ca. 1850, London, Tate), var påvirket av Hubert Robert og ble svært populære i England, men han fikk stadig større betydning som adminis­ trator. Han ble president i Royal Aca­ demy i 1850 og direktør for National Gal­ lery i 1855, og hans interesse for det tid­ lige renessansemaleriet førte til at han kjøpte inn noen av de viktigste verkene av dette slaget til galleriet.

Eckersberg, Christoffer Wilhelm 1783-1853 Dansk maler og portrettist. Etter studier i København og med J.L. David i Paris bodde han i Roma, der han malte land­ skaper på en strengt formklar, men farge­ glad måte. Han utførte en rekke histo­ riske malerier i Christiansborg slott og hadde stor innflytelse som lærer. Kunst­ nere som Købke og Hansen tilhørte hans skole. Portrettet av vennen Thorvaldsen (1815, København, Det kongelige Aka­ demi) er, karakteristisk nok, godt malt, men uten ekspressiv kraft. Ecorché En tegning, et trykk eller en statue av en figur (menneske eller dyr) der huden er

fjernet slik at det kan bli mulig å studere muskelstrukturen (écorché er det franske ordet for flådd).

Eddy, Don, født 1944 Amerikansk surrealistisk maler. Siden 1971 har han arbeidet med en serie kalt Windows. Butikkvinduene han møysom­ melig maler, inneholder to verdener - de utstilte gjenstandene og speilbildet av gaten - og kunstneren er opptatt av spen­ ningen mellom de to. Se bind 1, side 145.

Edelfelt, Albert 1854-1905 Sammen med Gallen-Kallela den ledende finske maleren på 1800-tallet. Han reiste til Antwerpen for å studere historiemaleri, men fortsatte til Paris i 1874. Til å begynne med var han elev av Gérome, men ble så kjent med BastienLepage og ga seg i kast med plein-air natu­ ralisme. Han malte følelsesfylte motiver som for eksempel Begravelse av et barn (1879, Helsinki, Ateneum). Hans por­ trett av Louis Pasteur (1885, Versaillesmuseet) ga støtet til en gjenoppliving av aksjonsportrettet.Selv om Edelfelt aldri ble impresjonist, ble paletten hans lysere utover i 1880-årene. Densiste fasen hans var hovedsakelig viet historiske komposi­ sjoner, en genre som fikk fornyet betyd­ ning med det tsaristiske Russlands økende undertrykkelse av Finland. Enkelte av illustrasjonene hans til J.L. Runebergs dikt har tilknytning til krigen 1808-09 og ble også utført som staffelimalerier. Reproduksjoner av dem fikk stor utbredelse, også i det skjulte, som symboler på motstanden mot bruddet på de konstitusjonelle rettighetene. Det fin­ nes et Edelfelt-museum i Porvoo (Borgå) i nærheten av Helsinki.

Duchamp: Portrett av Pevsner, 1926. New Haven, Yale University Art Gallery, Coil. Société Anonyme

Duquesnoy, Franyois: Portrett av van Dyck, ca. 1625. Brussel, Musées Royaux

Edelinck, Gerard 1640-1707 Flamsk grafiker som tilbrakte nesten hele sitt arbeidsliv i Paris. Edelinck var en ypperlig tekniker og hadde stor suksess med sine trykk etter både de gamle mes­ trene og samtidige kunstnere, ikke minst portrettmalere som Rigaud. Som portrettkunstner kan han måle seg med Nanteuil, som ble svigerfaren hans. Det mest berømte trykket hans er Kampen om standarten etter Rubens’ tegning av den sentrale delen av Leonardo da Vincis Anghiari-slaget. Se bind 4, sidene 41, 127■

Egell, Paul ca. 1691-1752 Tysk billedhugger, hovedsakelig aktiv i Pfalz. Vi vet ingenting om hans herkomst eller læretid. Fra 1716 til 1720 arbeidet han under Permoser i Dresden og til­ brakte så to år i Italia. I 1732 ble han utnevnt til hoffbilledhugger i Mannheim der han ble boende resten av livet og leverte statuer og gipsarbeider til kurfyrstens palasser og alterfigurer til kirker. Skulpturene og de elegante, flimrende tegningene han laget, er påvirket av Ignaz Gtinther.

Durer: Selvportrettegning 13 år gammel. Wien, Albertina

Egg, Augustus Leopold 1816-63 Engelsk maler av litterære, historiske og samtidige scener, en venn av Holman Hunt. Hans serie Past and Present (1858, London, Tate) som fremstilte konse­ kvensene av utroskap, ble for sterke for det viktorianske publikum som foretrakk de mindre kontroversielle bildene hans som The travelling companions (ca. 1862, Birmingham Art Gallery). Eggeling, Viking 1880-1925 Svensk maler, tegner og pioner innen abstrakt film. Fra 1911 var han i Paris, og her møtte han avantgarden og ble påvir­ ket av kubistene. I 1916 sluttet han seg til DADA i Zurich. Sammen med Hans Richter laget han DiagonaLSymphonie (1922), den første abstrakte filmen.

Duvet: Selvportrettstikk fra tittelbladet til Apokalypsen. London, BM

59

Egyptisk kunst Egyptisk kunst Kunsten til de gamle egypterne, hlgte dem. Han vant snart stor fremgang selv. Han malte por­ tretter som lå nærmere van der Helsts stil og fikk offentlige oppdrag, blant annet arbeider i Amsterdams rådhus. Floris, Frans ca. 1517-70 Nederlandsk maler. Han var elev av Salviati og senere av Lambert Lombard fra 1538 til 1540, da han kvalifserte seg som mester i Antwerpen. I 1541 reiste han til Italia der han laget tegninger etter Michelangelo, Giulio Romano, Tintoretto og klassiske statuer før han reiste hjem igjen i 1547. Han var den første flamlender som brukte like mye tid på å studere venetiansk kunst som kunsten i Roma og Mantova. Men det var Miche­ langelos nylig fullførte Dommedag som fikk størst innflytelse og inspirerte til de urolige, muskuløse, nakne kroppene i de historiske Og religiøse maleriene i stor målestokk som gjorde ham berømt. En sammenligning mellom hans berømte Englenes fall (1554, Antwerpen, Musées Royaux des Beaux-Arts) og Brueghels arkaisk gotiske versjon av det samme temaet som ble malt åtte år senere, viser like tydelig hans begeistring for de nye retningene som Brueghels motvilje mot dem. Floris, som drev et stort atelier, eksellerte også i portretter, men de er mer naturalistiske enn hans historiemalerier. Falkonerens kone (1558, Caen, Musée des Beaux-Arts) har en robust umiddelbarhet som peker fremover mot Hals. Hans bror Cornelis (1514-75) var billedhugger og arkitekt og er først og fremst kjent for å ha tegnet rådhuset i Antwerpen, den største bygningen i Flandern på denne tiden. Flotner, Peter ca. 1495-1546 Tysk billedhugger og grafiker, en viktig skikkelse i spredningen av renessansen i Tyskland. Han kom fra Ansbach i 1522 og etablerte seg som den ledende billed­ huggeren i Nurnberg. Stilen hans var sterkt påvirket av antikken, og han besøkte Italia minst én gang, i 1530. Det mest kjente arbeidet hans er den elegant klassiske Apollon-fontenen (1532, Nurnberg, Germanisches Nationalmuseum) Se bind 2, side 159.

Folkekunst Uttrykk som betegner kunst laget av «fol­ ket», det vil si legfolk uten profesjonell fagutdannelse, i bondemiljø. Begrepet omfatter nesten alle gjenstander med en eller annen utsmykning,men det dreier seg som oftest om vevnader, broderi, malte dekorasjoner, metallarbeider og treskurd. Mønsteret og utførelsen er ofte svært komplisert og dyktig gjort, og har gjerne en friskhet og ukunstlet sjarm som har påvirket mange kunstnere på 1800og 1900-tallet. Se bind 3, side 126. Fontainebleau-skolen Uttrykk brukt om kunstnere som var knyttet til det franske hoff i Fontainehleau på 1500-tallet. Man regner med en første og en andre Fontainebleau-skole, og den første er den viktigste. Frans 1. (regjerte 1515-47), som varen stor velyn­ der for franske kunstnere, sørget for å føre sammen den første gruppen, først og fremst Rosso og Primaticcio. Disse skapte den kombinasjon av malte paneler og en

omfattende innramming av stukkskulpturer som man særlig forbinder med denne skolen. Heroisk mytologi var motivet for de fleste malte scenene, og de ble behand­ let i en elegant manieristisk stil. Rossos viktigste arbeid, Frans l.s galleri, 153040, er fortsatt bevart. Primaticcios ele­ gante figurstil, som er påvirket av Parmigianinos stil, kan ses i Duchesse d’Etampes rom og i Henrik 2.s galleri. Takket være raderinger etter disse arbeidene fra den første skolen fikk stilen stor utbre­ delse. Et særpreget dekorativt motiv som ble brukt i stukkarbeidene, båndornamenter, ble svært populært også i Flan­ dern og i England. Den tredje viktige skik­ kelsen i den første skolen, Niccolo delPAbbate, er spesielt bemerkelsesverdig for sine malte panoramalandskaper. De fleste panelmaleriene som forbindes med denne skolen, er anonyme, men noen har svært høy kvalitet, ikke minst det berømte Jegeren Diana (ca. 1550, Paris, Louvre). Den andre Fontainebleau-sko­ len oppsto under og etter religionskrigene og ble beskyttet av Henrik 3. og Henrik 4. Malestilen var mer akademisk, og de førende kunstnerne var Dubois, Dubreuil ogFréminet. Se bind 2, sidene 161,167. Fontana, Lucio 1899-1968 Italiensk maler og billedhugger, født i Argentina. Han kom til Italia i 1905 og laget abstrakte malerier og skulpturer fra 1930. Under den annen verdenskrig bodde han i Argentina og sendte ut Det hvite manifest (1946). Her introduserte han en ny oppfatning av kunst, spatialisme, der kunstnere og vitenskapsmenn samarbeidet for å uttrykke nye ideer i en total kunstform ved hjelp av en syntese av farge, lyd, bevegelse, rom og tid. I 1947 grunnla han den spatialistiske foreningen i Milano og sendte ut Spatialismens tek' niske manifest. I direkte kontrast til hans tidligere stil med spontan kalligrafi på grovt malte bakgrunner, ble arbeidet hans i stigende grad tomt for innhold, og lerretets stofflighet ble understreket med knivkutt og projeksjoner.

Fontana, Prospero ca. 1512-97 Italiensk manieristisk maler. Han arbei­ det sammen med Perino del Vaga i Genova og hjalp ham med dekoreringen av Palazzo Doria. Siden var han aktiv i Firenze og Roma, men mesteparten av den store produksjonen hans befinner seg i hjembyen Bologna der han slo seg ned i 1540-årene. Den temmelige slappe og uselvstendige manieristiske stilen hans er typisk for den retningen som Carraccifamilien var motstander av, og kan ses i hans Korsfestelse fra 1580 (Bologna, S. Giuseppe). Fontanas datter Lavinia (1552-1614) hadde et betydelig ry som portrettmaler i samtiden (Dame med skjø' dehund, Baltimore, Walters Art Gallery). Fontanesi, Antonio 1818-82 Italiensk maler av romantiske og realis­ tiske landskaper. Fra 1849 til 1865 malte han romantiske landskaper i Genéve i Calames stil. I 1855 beundret han i Paris arbeidene av Corot og Barbizon-skolen. Innflytelsen derfra kan spores i den barn­ aktige paletten hans, avbildningen av trær gruppert mot lyset og en skarp obser­ vasjon av naturen i spesielle øyeblikk, som i Etter regnet (ca. 1870, Torino, Gal­ leria d’Arte Moderna). I London (186566) ble han imponert av Constable, Gainsborough og Turner. Han var en innflytelsesrik lærer.

Foppa, Vincenzo ca. 1428-ca. 1515 Lomhardisk maler, født i Brescia, sannsyn­ ligvis elev av Squarcione. Han arbeidet i Genova, Milano og Pavia foruten Brescia og var den ledende maleren i Lomhardia

før Leonardo da Vinci dukket opp i Mil­ ano. Han utviklet en enkel, monumental stil, som for eksempel i freskene til Capella Portinari, S. Eustorgio i Milano (ca. 1467-68), med sin antydede realisme. De senere arbeidene hans kombinerer bred håndtering med djerve perspektiviske effekter som minner om Mantegna.

Forain, Jean-Louis 1852-1931 Fransk maler og grafiker. Han fikk akade­ misk opplæring i Paris, men var påvirket av særlig Degas i hilder av dansere, ved­ deløpsbaner og bordeller. Han laget mange raderinger og litografier, og skaffet seg et levebrød ved å lage karikaturteg­ ninger til parisiske illustrerte magasiner. Hans Advokat og ukalt (1908, London, Tate) setter søkelyset på urettferdighetene i rettssystemet. Her etterligner han Daumier, men Forain var ikke motivert av Daumiers moralske samvittighet. Ver­ kene hans ble vist på fire av de impresjo­ nistiske utstillingene. Forner, Raquel 1902-88 Argentinsk maler. Arbeidene hennes skildrer dramatiske begivenheter som for eksempel den spanske borgerkrigen og den annen verdenskrig, og i 1974 fullførte hun en serie på over 30 arbeider med titte­ len Rommytologi som en hyllest til men­ neskets utforskning av verdensrommet og månelandingen (eksempel, Washington, Corcoran). Hun maler bredt med skjæ­ rende fargekontraster og kraftige gester. Fortuny y Carbo, Mariano 1838-74 Spansk genremaler som tilbrakte mye av sitt liv i Italia. Hans forseggjorte, detal­ jerte malerier, ofte malerier av 1700tallskostymer (Vielse i klosteret, 1870, Bar­ celona, Galleria d’Arte Moderna), opp­ nådde svært høye priser. Deres innfly­ telse i Spania og Italia ble sterkt bestridt av Macchiaioli og andre realister.

Foster, Mlyles Birket 1825-99 Engelsk akvarellmaler og grafiker, mest kjent for idylliske, pastorale scener. Han laget tresnitt for Punch og Illustrated Lom don News før han begynte å male omkring 1859. Hans akvarellstil ble mye etterlig­ net. Fotorealisme se SUPERREALlSME

Foucquiéres (Fouquier), Jacques ca. 1580/90-1659 Flamsk landskapsmaler som flyttet til Paris i 1621 og arbeidet for Ludvig 13. Hans stil var påvirket av Joos de Momper, og arbeidene formidler enkelte ganger en imponerende fornemmelse av enorme avstander (Fjellandskap, 1620, Nantes, Musée des Beaux-Arts). Philippe de Champaigne var elev av ham. Fouquet, Jean eller Jehan ca. 1420-81 Den ledende franske maleren på 1400-tallet og den første klart definerte personlig­ heten i fransk kunst. Mellom 1443 og 1447 reiste til han til Roma, der han malte et portrett (det er gått tapt) av pave Eugenius 4-1 atelieret til Filarete tikk han litt kjenn­ skap til italienske teorier om perspektiv og klassisk arkitektur som han senere brukte med stort hell i de overdådige miniatyrene til manuskriptet Den jødiske arkeologi av Josephus (1470-76, Paris, Bibliothéque Nationale). Han vendte tilbake til føde­ byen Tours i 1448 og gikk i tjeneste hos Karl 8., og i 1475 ble han hoffmaler hos Ludvig 11. Alle verkene hans, enten det dreier seg om miniatyrer eller panelmalerier, er klart utarbeidet, alvorsfulle g tause figurer plassert i enorme rom er dypt åndelige og skapte en

68

følelse av ærefrykt overfor naturen som hittil var ukjent i malerkunsten. Den monumentale enkelheten i disse bildene som ligger badet i dis og uklart lys og ofte er malt i svært delikate grålilla og sølvaktige toner, gjenspeiler den grunnleggende melankolien i Friedrichs livssyn, og han var nedfor, ensom og fattig da han døde. I 1835 ble han nesten helt lammet og måtte vende tilbake til de små sepialandskaper som han begynte sin karriere med. Hans betydning ligger i at han er den første kunstneren som konsentrerer seg om å la naturfenomenene i landskapet, lys og vær gjennomtrenges av følelsesmessig og sym­ bolsk innhold, men hans kunst var for per­ sonlig til å få mange tilhengere, og den umiddelbare innflytelsen var begrenset til noen av elevene hans ved Dresden-akademiet (først og fremst Kersting og J.C. Dahl), der han underviste fra 1816. Men mot slutten av århundret fikk man igjen øynene opp for hans storhet. Svært få av bildene til Friedrich befinner seg utenfor Tyskland. Den beste samlingen er i Dres­ den. Se bind 1 side 93; bind 3, sidene 74-77. Friesz, Othon 1879-1949 Fransk maler som studerte i Le Havre sammen med Braque og Dufy. Da han slo seg ned i Paris i 1899, traff han Matisse og Rouault og stilte ut som medlem av FAUVE-gruppen på Salon d’Automne i 1905. Hans Landskap ved Ciotat (1907, Troyes, Pierre Lévy saml.) minner om Braques samtidige bilder av den samme utsikten i sin bruk av krumlinjede kontu­ rer og lyse farger. Han var opptatt av Cézanne i 1908, men de senere arbeidene hans var konservative. Frink, Elisabeth født 1930 Britisk billedhugger og grafiker. Hun arbeider hovedsakelig i bronse og skaffet seg sitt ry ved kantede, truende skulpturer der fuglen blir et spesielt kraftig bilde (Harbinger hird, 1960, London, Tate). Hun har også laget hoder i mer enn natur­ lig størrelse, ofte med grov finish, men med høyglanspolerte «briller» som bringer tankene hen på blindhet. Senere skulpturer av hester og menneskefigurer er mildere i stemning og stofflighet. Se bind 1, side 177.

Frith, William Powell 1819-1909 Engelsk fortellende maler. Han ble først kjent som historiemaler, men så, i utils­ lørt kommersiell hensikt, ga han seg i kast med samtidige motiver som var gjort populære av pre-rafaelittene. Bilder som Derby Day (1856-58, London, Tate) ble en så stor publikumssuksess at det måtte settes opp sperringer da de ble stilt ut i Royal Academy. Hans Reminiscences, utgitt i 1888, gir en glimrende innsikt i kunstnerlivet på denne tiden. Se bind 1, side 49; hind 3, side 82. Froment, Nicolas virksom 1450-90 Fransk maler fra Languedoc som arbeidet i Avignon etter 1468. Lazarus’ oppstan­ delse (1461, Firenze, Uffizi) røper helt tydelig påvirkningen fra Rogier van der Weyden i den skulpturelle modelleringen og de overdrevne kantene han ga for­ mene sine. Mesterverker, Maria i den brennende busk (1476, Aix-en-Provence, katedralen), utført i 1476 for Rene fra Anjou, er mer lyrisk i stilen, og det uhyre intrikate preget i den religiøse symbolik­ ken er avbalansert mot et skarpt obser­ vert landskapsutsyn.

Fromentin, Eugene 1820-76 Fransk maler, romanforfatter og kunstkritiker. De orientalske malerne fra 1830årene vakte interessen for Nord-Afrika som han besøkte i 1846, 1848 og 1852.

Han egne orientalske arbeider ble sterkt beundret i samtiden, men i det bakkantiske Kentaurer (1868, Paris, Petit-Palais) og senere i venetianske scener, forsøkte han uten hell å bryte ut av genren. Fro­ mentin er nå mest kjent for sin bok Mestreffaforgangne tider,som ble utgitt i 1876. Det er en dyptgående kritikk av tidlige nederlandske malere og deres innflytelse på franske kunstnere som for eksempel Théodore Rousseau. Fronte Nuovo delle Arti (Ny kunstfront) Gruppe italienske kunstnere som ble opprettet i 1947 for å bekjempe etter­ krigstidens pessimisme ved å gjøre seg til talsmenn for en kunst med et mer men­ neskelig innhold enn det som var almin­ nelig i samtiden. Blant de kunstnerne som var med, som Birolli og Guttuso, var også abstraksjonister og realister, og de representerte mange stilretninger og ide­ ologier. Gruppen ble oppløst i 1948.

Frost, Terry født 1915 Britisk maler. Han begynte å male i 1943 da han var krigsfange. Sent i 1940-årene ble han opptatt av det abstrakte maleri i forbindelse med naturopplevelse som utgangspunkt. Winter 1956, Yorkshire (London, Tate) var inspirert av «sterke, kalde, svarte og hvite omgivelser» - en snøkledd ås med svarte figurer. Karakteris­ tisk for maleriene hans er oppdelte, ellip­ tiske former med konturer som er faste, men likevel ikke strengt geometriske.

Frottage Teknikk som går ut på å overføre mønstre fra overflaten til gjenstander ved å gni dem mot papir. En overflate med tydelig stoff­ lighet; årringer i tre eller grove tekstiler dekkes for eksempel med papir og man får frem et bilde ved å stryke med blyant eller tegnekritt over overflaten. Max Ernst var pioner for denne metoden, og en rekke andre surrealister brukte den. De grove mønstrene ble brukt til å stimulere fanta­ sien, og antydninger til former ble utarbei­ det ved tegning, collage og på andre måter.

Frueauf, Rueland den eldre død 1507 Østerriksk maler, som for det meste vir­ ket i Salzburg og etter 1497 i Passau. Han hadde et stort atelier der han malte alter­ tavler med monumentalfigurer som min­ ner om dem som nederlandske malere skapte. Sønnen hans, Rueland den yngre (død ca. 1 545), er nevnt i Passau fra 1497. Hans Bjørnejakt og andre scener fra St. Leopold-altert avlen fra 1507 (Klosterneuburg, Stiftsmuseum), ligger nær opp til DONAU-skolen med sine rolige og vide landskaper og bakgrunner. Fry, Roger 1866-1934 Britisk kunstkritiker og maler. Han ble utnevnt til konservator ved Metropolitan Museum, New York, i 1906. Det samme året ble han oppmerksom på Cézanne og vendte renessansen ryggen til fordel for samtidig kunst. De to utstillingene hans av post-impresjonisme (et uttrykk som ble laget for anledningen) ble holdt i 1910 og 1912. Her ble arbeidene til malere som Cézanne, van Gogh og Matisse vist i London for første gang. Som kritiker hadde han en sans for for­ melle verdier som gjorde at han var mot­ tagelig for ikke-europeisk, særlig afri­ kansk kunst. Hans egne arbeider som maler var påvirket av fauvismen, og i 1915 stilte han ut helt abstrakte bilder. Courtauld Institute Galleries i London har malerier av Fry, og møbler og kera­ mikk som ble laget av OMEGA-atelieret som han opprettet i 1913 sammen med Duncan Grant og Vanessa Bell. Har blant annet skrevet Vision and Design

(1920) og Cézanne (1927). Se bind 3, side 112.

Fuchs, Ernst født 1930 Østerriksk maler, sammen med Brauer en av hoVedfigurene i den «fantastiske rea­ lismen» i Wien. Han tok opp igjen visse middelalderske håndverksteknikker og brukte dem på magiske og alkymistiske motiver. Etter at han gikk over til kris­ tendommen, malte han religiøse bilder som var like bisarre og fantastisk de­ taljerte (Den hellige rosenkransens mys­ terium), 1958-61, eggtempera og bladgull-pergament, Wien, Rosenkranzkirehe). Fuhr, Xaver 1898-1973 Selvlært tysk maler. De tidlige Mannheim-bildene hans har subtile skiftninger i perspektivet for å avdekke virkelighe­ tens magiske preg og grunnleggende tve­ tydighet (Kapell ved innsjøen, 1929, Duisburg, Wilhelm Lehmbruck Museum). Etter 1945 ble arbeidet hans mer abstrakt og baserte seg på dynamiske rytmer. Fuhrich, Joseph van 1800-76 Østerriksk tegner, grafiker og maler. Han var sterkt påvirket av Diirers tresnitt og av Overbecks grafiske arbeider, og delte nasarenernes lengsel etter den rene poesi i middelalderens verden. Monumentaliteten i figurtegningene hans (Elieser og Rebekka, 1828, Berlin, ng), var også inspi­ rert av hans omfattende reiser i Italia. 1 1840 ble han utnevnt til professor i historiemaleri ved Wien-akademiet, og han malte fresker for flere kirker i byen.

Fuller, Isaac død 1672 Engelsk maler av dekorative mønstre og følsomme portretter. Hans altertavle i kapellet i All Souls College i Oxford ble beskrevet av dagbokforfatteren Evelyn i 1644 som «for full av nakne kropper til å passe i et kapell». Men i likhet med mes­ teparten av arbeidet som hans ry var basert på, er denne forsvunnet. De viktig­ ste bevarte verkene er fem store lerreter som viser episoder fra slaget ved Worcester med Karl 2.s berømte flukt (London, npg). Hans Selvportretter (ca. 1670, npg, og 1670, Oxford, Bodleian Library), gjør det lett å tro på historiene om at han førte et utsvevende liv. Fulton, Hamish født 1946 Britisk kunstner. Han er opptatt av å fange inn opplevelsen av å reise gjennom et landskap. Han forteller om reisene sine både i Storbritannia og i utlandet i form av fotografier som han presenterer i tunge trerammer som bringer tankene hen på levningene etter en viktoriansk oppda­ gelsesreisende. Arbeidene hans er blitt sammenlignet med Richard Longs, men metodene hans er mindre skjematiske, og hans reaksjon på landskapet er mer åpen­ lyst romantisk. Se bind 3, side 248.

Fulton, Robert 1765-1815 Amerikansk ingeniør og oppfinner som i sin tidlige karriere hovedsakelig arbeidet som maler. Han begynte beskjedent og malte miniatyrportretter i en juvelerforretning i Philadelphia, men arbeidet hans vakte slik oppmerksomhet at lokale for­ retningsfolk i 1787 ga ham penger slik at han kunne studere i London. Han ble elev av West og stilte ut i Royal Aca­ demy. Men i 1793 oppga han malingen for å konsentrere seg om vitenskapelige interesser, og han ble en av de mest bety­ delige ingeniørene i samtiden. Det finnes eksempler på maleriene hans i Pennsvlvania Academv of Fine Arts, Phila­ delphia.

Gainsborough Funnet gjenstand (objet trouvé) Gjenstand som er valgt ut og presentert som kunst uten materielle forandringer av tilstanden den ble funnet i. Ideene dukket opp med DADAISTENE Og SURREALIS­ TENE. Gjenstanden kan være naturlig, for eksempel et skjell eller en stein, eller pro­ dusert, vanligvis kalt ready-made.

Funni, Francesco ca. 1600-46 En av de mest bemerkelsesverdige florentinske malerne på 1600-tallet. De eneste sikkert daterte verkene hans er to impo­ nerende allegoriske fresker (1636/37) om Medicienes historie i Pitti-palasset som viser Rafaels og Renis innflytelse i den faste tegningen og de idealiserte typene. Men maleriene han er mest kjent for, viser morbid sensuelle nakne kvinner som på mystisk vis dukker frem fra en mørk bakgrunn. De er enkelte ganger temmelig gustenbleke, men på sitt beste vitner de om godt håndverk og uttrykker en intens erotisme (Tro, ca. 1635, Firenze, Pitti). Fuseli, Henry (Johann Heinrich Fiissli) 1741-1825 Sveitsisk maler og tegner, nøkkelfigur i romantikken i England. Faren, portrettmaleren Johann Caspar Fiissli (1707— 82) tvang ham til å bli prest, men han praktiserte aldri i dette yrket og dro til Berlin for å studere filosofi. Hans teg­ ninger imponerte den britiske ambassa­ døren der, og på forslag fra ham flyttet Fuseli til England (1765), der Reynolds oppmuntret ham til å konsentrere seg om maling. Fra 1770 til 1778 studerte han i Roma, der han mottok sterke inntrykk fra Michelangelo og manieristene og ble den ledende skikkelsen i en gruppe skandina­ viske og britiske kunstnere som var inspi­ rert av romantikken og klassikerne. Etter at han kom tilbake til England i 1779, stilte han ut slående manierte, ofte gro­ teske og lite maleriske bilder som var inspirert av litterære kilder og nordlige myter, med muskuløse skikkelser i anspente og voldsomme positurer. Han vant internasjonal berømmelse med det gåtefulle Nightmare (1781, Detroit Insti­ tute of Art) og illustrasjonene til den sveitsiske forfatteren Johann Caspar Lavaters verk. I 1780- og 90-årene var han opptatt med en serie bilder til to større prosjekter - Boydells Shakespeare Gallery (påbegynt i 1786) og sitt eget Milton Gallery som åpnet i 1799. Han hadde stor innflytelse mens han levde, men verkene hans ble senere oversett helt til 1900-tallet, da det urovekkende billedspråket hans ga rikt materiale for psykoanalytiske fortolkninger. Se bind 3, sidene 62-63. Futurisme Italiensk kunstretning som ble etablert i 1909 åv lyrikeren Marinetti. Til å be­ gynne med var dette hovedsakelig en lit­ terær gruppe, og de viktigste malermedlemmene var Balla, Boccioni, Carrå, Russolo og Severini og arkitekten Sant’Elia. Manifester ble sendt ut om malerkunst (1910), skulptur (1912) og arkitektur (1914) foruten om fotografi, film og musikk. Futurismen var opptatt av å inkorporere dynamikken i det moderne teknologiske samfunn i kunsten. Mari­ netti sa det slik i 1909: «Verdens prakt er blitt beriket med en ny form for skjønn­ het, hastighetens skjønnhet.» Med dette siktemålet opponerte gruppen mot fin de siécle-pessimismen på den ene siden og den drepende vekten av kunstneriske tra­ disjoner på den andre. Den første større utstillingen ble holdt i Milano i 1911, og den ble videresendt til Frankrike, Eng­ land, Tyskland og Nederland i 1912. Etter påvirkning fra kubismen nærmet

futuristenes kunst seg abstraksjonen og brukte kubistiske i stedet for divisjonistiske metoder til nye, dynamiske formål. Selv om Marinetti dannet en ny gruppe etter krigen, hadde den lite til felles med den første gruppen som var oppløst. Se bind 3, sidene 152-153.

Fyt, Jan 1611-61 Flamsk maler og grafiker som først og fremst laget stillebener og dyremotiver. Han var elev av Snyders og var for det meste virksom i Antwerpen, men han reiste også i Nederland, Frankrike og Ita­ lia. Fyt hadde en skarp sans for det stofflige i motivet han avbildet, men han var i stand til å kombinere dette med en stor­ slagen tegning som kledde det store for­ matet (for stilleben) som han ofte arbei­ det i (Stilleben med en pasje, 1644, Lon­ don, Wallace saml.). Fønikisk kunst Kunsten hos fønikierne, som muligens ble etablert i forhistorisk tid (ca. 5000 f. Kr.) i det nordlige Levanten. De uav­ hengige fønikiske bystatene i det første årtusen f. Kr. ser ut til å ha vært fulle av kunstnere og håndverkere av beste kali­ ber, men vi må hovedsakelig basere oss på litterært materiale når det gjelder kunn­ skap om arbeidene deres. De var kontraktengasjert over hele Det nære Østen. David og Salomo ansatte menn fra Tyrus til å bygge slottet og templet i Jerusalem. Det siste ble fylt med rituelle gjenstander i bronse og prydet med elfenbenspaneler belagt med hladgull og innlagt med edelsteiner og kunstige edelsteiner av glass — alt sammen skapt av menn fra Tyrus. Når det gjaldt bronse, og spesielt elfenben, ble håndverkerne fra Fønikia ansett for å være overlegent dyktige. Motiver fra hele Det nære Østen fikk en ny karakter, og sfinksen fra Egypt ble i Salomos tempel omformet til den vingete kjerub som vok­ tet over arken. Noen eksempler på assyriske kongelige møbler fra Nimrud (Bag­ dad, Museet, og London, bm) ble enten ført til Assyria som krigsbytte eller laget der av fønikiske slaver.

Gabo, Naum (Naum Neemia Pevsner) 1890-1977 Russisk billedhugger. Han ble medisinerstudent i Miinchen i 1910, men i 1913 og 1914 besøkte han broren Antoine Pevs­ ner i Paris, og ved utbruddet av første ver­ denskrig trakk han seg tilbake til Oslo der han laget sine første skulpturer omkring 1916. Det samme året kom broren Antoine til ham, og sammen reiste de i 1917 tilbake til Russland der de fikk kon­ takt med Tatlin og Malevitsj på kunsta­ kademiet i Moskva. Disse kunstnerne hadde begynt å ta i bruk nye materialer og former innen skulpturen, og Gabo selv laget en rekke Skulpturelle modeller som utforsket «former for rom og tid». Han diskuterte dem i sitt Realistisk manifest som han slo opp over hele Moskva i 1920. Og så, med Kinetisk konstruksjon det samme året (London, Tate) - en rull med ståltråd som vibrerte ved hjelp av en motor plassert i sokkelen - inkorporerte han et nytt element, kinetisk rytme. Selv om han reiste fra Russland i 1922 som en reaksjon på materialismen og nyttemora­ len til Moskva-konstruktivistene, ble hans skulpturer av metall og glass oppfat­ tet som konstruktivistiske i Vesten. Men

de senere skriftene hans (trykt for eksem­ pel i Circle, 1937, en internasjonal over­ sikt over konstruktivistisk kunst) avdek­ ker en kløft mellom hans humanistiske holdning og de pragmatiske «laboratorie­ studiene» til hans russiske motparter. I de senere lineære konstruksjonene hans, for eksempel Nr. 1 1943 (London, Tate), bruker han tynne staver arrangert slik at de, som han senere har fortalt, skulle minne om vekstmønsteret i den naturlige verden, som innesluttet et rom og ofte antydet bevegelse. Han bodde i Tysk­ land, England og til slutt Amerika og han anerkjennes i dag som grunnleggeren av KONSTRUKTIVISMEN i Vesten. Se bind 1, side 192; bind 3, sidene 158-159, 180. Gaddi, Agnolo virksom 1369-96 Florentinsk maler. Han var sønn og elev av Taddeo og fortsatte dermed en direkte linje fra Giotto til slutten av 1300-tallet. Det viktigste arbeidet hans er freskosyklusen Korsets historie i koret i S. Croce i Firenze som han malte tidlig i 1380årene. Senere arbeider er freskene Histo­ rien om Jomfru Maria og hennes belte i Prato-katedralen (1392—95) og altertav­ len til S. Miniato al Monte i Firenze (1396). Mange panelmalerier tilskrives ham, blant andre eksempler i Firenze (Uffizi), London (ng), New Haven (Yale University Art Gallery) og Philadelphia (Museum of Art). Hans viktigste bidrag til florentinsk kunst var bruken av lyse farger, særlig hvitt og gult, som påvirket senere malere som for eksempel Lorenzo Monaco. Se bind 2, side 85.

Gaddi, Taddeo ca. 1300-ca. 1366 Florentinsk maler, sønn av Gaddo Gaddi, også kjent som Gaddo di Zanobi (ca. 1250-1327/30?), som var maler og mosaikkunstner. Taddeo var den nær­ meste tilhengeren av Giotto, som han skal ha arbeidet for i 24 år. I 1347 ble han beskrevet som den beste maleren i Firenze. Det viktigste bevarte verket av ham er syklusen om Jomfru Marias liv i Baroncelli-kapellet i S. Croce som ble malt mellom 1332 og 1338. Disse fres­ kene er typiske for perioden da man vendte seg bort fra Giottos logiske klar­ het til fordel for en mer dramatisk frem­ stilling. Blant panelmaleriene som til­ skrives ham, er en imponerende og alvor­ lig Pieta i Yale University Art Gallery. Se bind 2, side 85.

Gainsborough, Thomas 1727-88 Britisk portrett- og landskapsmaler. Han var født i Suffolk og fikk malerutdannelse i London fra omkring 1740, sannsynligvis som elev av den franske kunstneren Gravelot som innførte ham i Watteaus rokokkostil. I tillegg lærte han mye av nederlandske 1600-talls landskapsmale­ riet som han restaurerte og kopierte for kunsthandlere. Gainsborough hevdet at han foretrakk landskaper, men hoved­ tyngden av bildene hans er portretter, som var økonomisk mer innbringende. Fra 1748 til 1759 arbeidet han i Suffolk, der han malte en rekke små portretter av helfigurer i landskapsomgivelser på Haymans maner. Det mest strålende eksem­ plet er Mr. and Mrs. Andrews (ca. 1748, London, ng). I 1759 flyttet han til Bath, der stilen hans ble friere og dristigere. Som i det mest berømte verket hans, The Blue Boy (ca. 1770, San Marino, Huntington Art Gallery), var den et uttrykk for hans sterke sans og forståelse for van Dyck og Rubens når det gjaldt landska­ pet. Gainsborough slo seg ned i London i 1774 og var en av grunnleggerne av Royal Academy. De seneste arbeidene hans omfatter, i tillegg til portretter og land­

Fouquet: Selvportrett på Limoges-emalje, ca. 1450. Paris, Louvre

Friedrich: Selvportrett-tegning, ca. 1810 Berlin, Staatliche museum, Kupferstichkabinett

Fry: Selvportrett, 1930—34- London, npg

skaper, en rekke FANCY PICTURES - pasto­

rale scener med legemsstore genreskik-

69

Galimberti keiser, som regel barn (Peasant girl gathering sticks, 1782, Manchester City Art Gallery). Gainsboroughs kunst står i skarp kontrast til ideene til hans store rival Reynolds. Han var ikke tiltrukket av litterære eller historiske motiver, og arbeidet hans innebærer ingen moralske slutninger. I motsetning til de fleste sam­ tidige portrettmalere malte han sine egne draperier og oppnådde effekter på grunn av sin følelse for rytme, farge og det stoff lige i malingen, kombinert med en used­ vanlig evne til å skape stemninger. Se bind 1, sidene 62, 147; bind 2 sidene 252-253,255.

Galimberti, Såndor 1883-1915 Ungarsk maler. 11914 malte han i Neder­ land et stort og viktig maleri som het Amsterdam (Pécs, Jannus Pannoniusmuseet). Det viser innflytelsen fra fauvisme, kubisme og tysk ekspresjonisme. Tilskueren får se byen i fugleperspektiv, og det minner om middelalderske bilder. Det er malt hovedsakelig i mørkebrune nyanser med svarte konturer. Da første verdenskrig brøt ut, reiste han tilbake til Ungarn, der han begikk selvmord. Gallait, Louis 1810-87 Belgisk maler. De enorme, eklektiske maleriene hans med nasjonale motiver er mer eller mindre glemt, men i samtiden var han svært berømt både hjemme og i utlandet. Et ypperlig eksempel er Karl 5.s abdikasjon (1841, Brussel, Musées Royaux des Beaux-Arts).

Gallego, Femando ca. 1440-etter 1507 Spansk maler, virket hovedsakelig i hjembyen Salamanca. De uttrykksløse figurene hans viser et visst slektskap med arbeidene til Dirk Bouts, men så vidt man vet var han aldri i Nederland. Møysom­ melige naturalistiske detaljer og en dyna­ misk linjebruk er andre særtrekk ved sti­ len hans. Større arbeider er blant annet altertavlen i S. Ildefonso fra 1467 i Zamora-katedralen og takfreskene, som nå forfaller, i det gamle biblioteket i Salamanca-katedralen. Han var den ledende kastillanske maleren i annen halvpart av 1400-tallet, og fikk mange etterfølgere i provinsatelierene i Salamanca, Castilla og Zamora.

Gallen-Kallela, Akseli (opprinnelig AxelGallén) 1865-1931 Den største kunstneren og den viktigste drivkraften i gjenoppblomstringen av en nasjonal finsk kunst. Han var en bråmoden realist før den første Paris-reisen i 1884 og beundret Bastien-Lepage, men senere avviste han naturalismen som util­ strekkelig for å gjengi den finske myten som skulle bli hans viktigste inspirasjon. I 1890 besøkte han først Karelen og lette etter original folkekultur, og det store Aino-triptykonet (1891, Helsinki, Atheneum) er ikke lenger konsekvent realis­ tisk. En symbolistisk fase, 1893-95, førte til kontakter med skandinaviske kunst­ nere og forfattere i Berlin, der han stilte ut sammen med Munch (1895). På dette tidspunktet hadde han klart å gjennom­ føre en syntetisk stilisering av mytiske motiver: Forsvaret av Sampo (1896, Turku Art Museum) og andre arbeider fra denne perioden omkring temaet Kalevala, det finske nasjonalepos, som er klimaks i hans karriere. Han produserte en rekke illustrasjoner til dette diktet i 1922. De monumentale arbeidene hans omfatter fresker i et mausoleum i Pori (1903) og det finske nasjonalmuseet (1928). Han hadde også stor innflytelse som tegner, grafiker og formgiver. Huset hans i Hel­ sinki er nå et museum som er viet arbeidet hans.

Gambara, Lattanzio ca. 1530-73/74 Italiensk maler, født i Brescia. Han var elev av manieristen Antonio Campi i Cremona, men vendte senere tilbake til Brescia for å samarbeide med den aldrende Romanino om dekorasjonene i Palazzo Averoldi. De viktigste bevarte arbeidene befinner seg i katedralen i Parma, der han dekorerte midtskipet med scener fra Kristi liv (utført med intervaller mellom 1567 og 1572). Han døde etter å ha falt ned fra et stillas.

Gamle kongedømme 2686-2181 f. Kr. Kunsten fra det gamle kongedømme er kunsten i den første perioden etter fore­ ningen av Øvre-Egypt og Nedre-Egypt. Ved hovedstaden Memfis, i den konge­ lige kirkegården Sakkara, begynte den første utviklingen av den enestående egyptiske gravkammerkunsten og -arki­ tekturen. Kong Djosers trappepyramide av stein (3. dynasti) var et forvarsel om utseendet til den første egentlige pyrami­ den i Meidum (4- dynasti), som ble etter­ fulgt av de store pyramidene i Giza nord for Memfis. Fine basrelieffer ble skåret ut i veggene i korridorene under trappepyramiden og på trepaneler i mursteinsgravkammeret Hesy-ra (Kairo, Egyptisk museum), og derfra kom de første male­ rier fra det gamle kongedømmet. Det er bilder av begravelsesmøbler. Figurer i horisontale rekker er som regel godt plas­ sert og klart avbildet om ikke alltid med gode proporsjoner enkeltvis og i forhold til andre figurer. Det ble laget tallrike sta­ tuer av konger, adelige og tjenere. De varierer fra legemsstore (kalksteinstatuen av kong Djoser, for eksempel, Kairomuseet) til små statuetter. I de 4-, 5., og 6. dynastiene ble alle gravkamrene for de adelige og templene for kongene dekorert med malte basrelieffer. Selv om stilen og motivene stort sett ble inspirert av kon­ gelige monumenter, dukker det fra det 5. dynastiet opp særskilte billedlige fremstillinger av vanlige borgere, som i grav­ kamrene til Mereruka og Ti i Sakkara som byr på en bemerkelsesverdig varia­ sjon i malte relieffscener fra hverdagsli­ vet. Regimets gradvise sammenbrudd førte til en nedgang i standarden, og gjen­ oppblomstringen kom først to århundrer senere i det midtre kongedømmet. Gao Kegong 1248-etter 1310 Kinesisk maler. Familien hans kom fra Sentral-Asia, og kan godt ha vært av ikke-kinesisk opprinnelse. I så fall var han en av mange som fikk politisk makt under Kublai Khan ved Peking-hoffet. Senere flyttet han sørover til Hangzhou, og det er det myke landskapet i denne regionen som dominerer arbeidet hans. De tåkehyllete fjellene han malte, skyl­ der Mi Fei mye, og han var en bevisst til­ henger av ham. Men han studerte også pre-Song-landskapet, og de massive fjell­ toppene hans er en arv etter Dong Yuan ogjuran (Oppklarning etter vårregn, 1299, Taiwan, Det nasjonale slottsmuseet).

Garofalo (Benvenuto Tisi) ca. 1481-1559 Italiensk maler, aktiv i Ferrara, muligens elev av Boccaccino. Han utformet et per­ sonlig billedspråk fra en rekke forskjellige kilder, blant andre Rogier van der Wey­ den, Giorgione, Leonardo da Vinci, Michelangelo og Rafael, men tilegnet seg bare de ytre kjennetegnene ved stilen til disse store mestrene, og resultatet ble ofte en stiv og oversofistikert virkning - som for eksempel i det turbulente Massakre på de uskyldige (1519, Ferrara, Pinacoteca).

Gatch, Lee 1902-66 Amerikansk maler. Han ble undervist av Lhote og Kisling i Paris i 1924- Innflytel­

sen fra dem og Klee er åpenbar i blan­ dingen av Paris-skolens abstraksjon og ekspresjonismen som kjennetegner Pennsylvania-Iandskapene hans fra 1930-årene. Han hadde en tendens til å gjøre sine kubistiske flater løsere og lysere i det neste tiåret og nærme seg en Nabilignende fargefylde (Dances, 1955, Was­ hington, Hirschorn). Gaudier-Brzeska, Henri 1891-1915 Fransk billedhugger. Han døde i skytter­ gravene under den første verdenskrig bare 23 år gammel, men de få ferdige ver­ kene hans fikk stor innflytelse. Etter å ha reist rundt i Europa, dro han til Paris, der han la navnet til sin polske samboerske, Sophie Brzeska, til sitt eget. I januar 1911 reiste de til London, der han begynte å arbeide som billedhugger. Han deltok i større avantgarde-utstillinger, vendte seg bort fra Rodins innflytelse omkring 1913 og begynte å lage skulpturer som viser at han i stedet var inspirert av Brancusi, Epstein og stammekunst. Han var en nær venn av Wyndham Lewis og dikteren Ezra Pound, og ble særlig sterkt knyttet til VORTiciSMEN. Rød steindanser (1913, Lon­ don, Tate) er et fint eksempel på den endelige stilen hans. Se bind 3, side 155.

Gauguin, Paul 1848-1903 Fransk maler, billedhugger og grafiker, sammen med Cézanne og van Gogh den største av POST-IMPRESJONISTENE og en av

grunnleggerne av moderne kunst. Barn­ dommen tilbrakte han i Peru, arbeidet først som børsmegler og begynte å male først omkring 1873. Han traff impresjo­ nistene og malte sammen med Pissarro og Cézanne før han i lange perioder bodde i PONT-AVEN i Bretagne. Han ble fascinert av dagliglivet og de religiøse følelsene til bøndene her, og malte Synet etter gudstje­ nesten også kalt Jakob kjemper med engelen (1888, Edinburgh, ng). Dette er et nøkkelarbeid som markerer Gauguins brudd med impresjonismen og oppdagelsen av hans egen stil (se SYNTESISMEN). Bildet viser de enkle bretonske bondekonenes syn etter gudstjenesten. Den ikke-naturalistiske røde bakken understreker det fak­ tum at scenen foregår i fantasien. Gau­ guins avvisning av impresjonistenes naturalisme til fordel for et motiv fra fan­ tasien og utført på ekspresjonistisk vis, var hans mest innflytelsesrike bidrag til utviklingen av vestlig kunst. Her sto han sammen med symbolistene, med nabiene - kunstnerne som omga ham i Bretagne og med van Gogh. Vennskapet dem imel­ lom fikk en dramatisk slutt i Arles i 1888. Gauguin var også en pioner i verdsettelsen av det enkle og primitive, en smak som førte ham til Martinique i 1887, Tahiti i 1891-93 og 1895-1901 og ende­ lig til Marquesas-øyene der han døde. Han utvidet også sin kunstneriske hori­ sont ved å bruke postkort av kunstverker fra mange forskjellige kulturer - javanesisk, gresk, egyptisk - som inspirasjon for maleriene sine. Den bretonske stilen med sine figurer med flate konturer, modnet gradvi> til de rik fargede, fint modellerte og assosiasjonsvekkende arbeidene fra Stillehavs-perioden. Innfødte og euro­ peiske myter er vevd inn i høyst person­ lige visjoner av menneskenes kår, som i hans berømte allegori over livet Hvor kommer vi fra? Hva er vi? Hvor går vi? (1897, Boston, MFa). Gauguin var en kraftfull personlighet, og hans innflytelse har vært like dominerende. Se bind 1, side 79; bind 3, sidene 103, 112-113, 116-117, 120. Gaulli, Giovanni Battista (11 Baciccio) 1639-1709 Italiensk maler, berømt for sin Tilbedelse av Jesu navn (1674-79), en takfreske i

midtskiphvelvet i Gesu-kirken i Roma. Dette er et av de største mesterverkene når det gjelder barokkdekorasjon, og med sine voldsomme og glederike bevegelser er det bare Pozzos tak i S. Ignazio i Roma som kan måle seg med det. Gaulli var en protesje av Bernini, og stukkfigurene, som er så glimrende tilpasset hans Gesumaleri, er utført av Berninis favorittelev, Raggi. Selv om Gaullis ry er uadskillelig fra dette verket, utførte han også andre fine dekorasjoner i Roma (pendentiver i S. Agnese på Piazza Navona, ca. 1670), og han var også en betydelig maler av altertavler og portretter (St. Frans Xaviers død, ca. 1675, Roma, S. Andrea al Quirinale; Clemens 9., ca. 1667, Roma, Galle­ ria Nazionale).

Gavarni, Paul (Guillaume-Sulpice Chevalter) 1804-66 Fransk karikaturtegner. Han tegnet moteskisser og noen få usignerte politiske karikaturer etter revolusjonen i 1830, men spesialiserte seg på humørfylte, ele­ gante satiriske tegninger av boursjoasiet. I 1847 dro han til London. Her utga han en rekke trykk der han skildret de fattiges liv. Han reiste tilbake til Paris i 1851.

Geertgen tot Sint Jans virksom ca. 1480-90 Nordnederlandsk maler, født i Leyden, en av de mest populære kunstnere i sam­ tiden, men relativt lite er kjent om ham. Van Mander sier at han var elev av Ouwater og at han døde 28 år gammel. Han var legbroder i St. Johannes-ordenen i Haarlem, og herfra tok han navnet sitt (lille Gerard av St. Johannes). To paneler (opprinnelig to sider av en fløy som viser Begråtelsen og Historien om døpe­ ren Johannes’ levninger (Wien, Kunsthistorisches) er alt som er igjen av triptykonet Korsfestelsen, som ble malt for broder­ skapet og danner grunnlag for ytterligere tilskrivelser. Omkring 15 malerier blir nå tilskrevet ham, og deres mest utpregede trekk er uskyldige, dukkeaktige skikkelser med glatte, nesten eggaktige hoder. Geertgens andre iøynefallende særdrag er den dype naturfølelsen og følsomheten for lys, det førstnevnte er spesielt tydelig i Døperen Johannes i villmarken (Berlin, Staatliche Museen) - det sistnevnte i Jesu dåp (London, ng), en strålende gledefylt nattscene. Se bind 2 sidene 98—99. Gelder, Aertde 1645-1727 Nederlandsk portrett-, historie- og landskapsmaler. Han studerte med Hoogstraten i Dordrecht, fødebyen, før han ble en av Rembrandts siste elever og arbeidet i atelieret hans fra omkring 1661 til 1663.1 resten av sitt liv malte han i Rembrandts stil - den eneste nederlandske kunstne­ ren som gjorde dette på 1700-tallet. Men hans palett var lysere og mer variert enn mesterens. Jakobs drøm (London, Dulwich College Picture Gallery), et godt eksempel på arbeidet hans, ble svært populært på 1800-tallet da det ble tilskre­ vet Rembrandt.

Gemito, Vincenzo 1852-1929 Italiensk billedhugger, ble født og virket i Napoli. Den behagelige naturalismen hans kan man se i tidlige terrakottahoder av barn og de tallrike portrettene hans, også av Giuseppe Verdi og kunstnerkollegene Fortuny og Meissonier. Av flere ver­ sjoner av den fortryllende Fiskende gutt er den mest berømte i bronse i Bargello i Firenze (1879). Tallrike tegninger, pas­ teller og akvareller er bevart, men etter 1881 ble han sinnssyk.

Geneleos aktiv midt på 500-tallet f. Kr. Gresk billedhugger fra Jonia, kjent fra en inskripsjon på en gruppe marmorstatuer

Gerstl som ble funnet ved Hera-templet på Samos og som nå befinner seg i Vathymuseet på Samos. Gruppen består av fire stående figurer - tre piker og en ung gutt - og en sittende og tilbakelent figur, og den viser høyst sannsynlig familien til den som gruppen er tilegnet. Figurene er elegante og harmoniske på en ARKAISK måte, og formene har en mykhet som er antydet under draperiene og står i kon­ trast til fastlandsarbeidene på denne tiden. Generalic, Ivan født 1914 Kroatisk maler fra landsbyen Hlebine (i det nordlige Kroatia), der han ble oppda­ get av Hegedusic. Han er nå det ledende medlem av en skole bondemalere som utviklet seg i Hlebine, der han fortsatt bor som en veteran innen kroatisk naiv malerkunst. Inspirasjonen han får fra hverdagslige scener i landsbylivet, kan man best se i det tidlige mesterverket hans Ste/ Halaceks begravelse (1934, Zagreb, Galleriet for moderne kunst).

Genovés, Juan født i 1930 Spansk maler. Arbeidet hans er realistisk og, som Canogars, opptatt av en nesten fotorealistisk samfunnskritikk. Den som har hatt størst innflytelse på ham, er film­ skaperen Eisenstein, og han baserer sine bilder på fotografier av folkemasser i bevegelse. Hans engasjement når det gjelder disse anonyme gruppene av skremte mennesker, ser ut til å være mer filosofisk enn politisk. Formene hans er omhyggelige og strukturert i fortellende sekvenser som bruker klippe- og montasjeteknikker slik at bildene assosieres med film. Genremaleri Uttrykk som brukes for å beskrive male­ rier som fremstiller hverdagslivet. Genremaleriet blomstret aller mest i Nederlandene på 1600-tallet da de velstående, veltilpassede borgerne i det nylig uavheng­ ige landet satte pris på fremstillinger av sine velordnede, fredelige hverdagsruti­ ner. Men denne tradisjonen går tilbake til klassisk tid, og Plinius beskriver male­ rier av markedsboder, barbersalonger og andre motiver fra det jevne livet. 1 akade­ misk teori ble genremaleriet plassert blant de laveste malerikategoriene. Ordet genre brukes også i mer generell betydning som betegnelse på en kunstkategori. Malerier av landskaper, portretter og stillebener er således alle genremalerier. Gentile da Fabriano ca. 1370-1427 Italiensk maler, som Ghiberti en fremstå­ ende representant for internasjonal GOTISK stil i Italia. Han kom sannsynligvis fra Fabriano i regionen Marche, men havnet snart i Venezia, der freskene hans i Dogepalasset (nå gått tapt) befestet hans ry. Han er registrert i Brescia i 1414, og tidlig i 1420-årene begynte han på en svært viktig reise sørover. Han kom til Firenze i 1423, siden til Siena, Orvieto og, i 1427, til Roma, der han malte fresker (også de er gått tapt) i S. Giovanni Laterano i tiden før han døde. Hans tidlige stil - den utsøkte bruken av gull og rike farger og elegante figurer i rolig bølgende drape­ rier - er representert ved Valle Romitapolyptikonet (ca. 1410, Milano, Brera). Det største arbeidet som er bevart, er De hellige tre konger (1423, Firenze, Uffizi) som er berømt ikke bare for prakten i hovedpanelet, men også for den natura­ listiske fortellende og revolusjonerende behandlingen (blant annet en nattscene med tre lyskilder) i fotstykket og også for de vakkert malte blomstene i pilastrene. Påvirkningen fra Masaccio kan ses i hovedfigurene i hans Quaratesi-polypti-

kon (1425, Firenze, Uffizi; Vatikanet; Washington, ng og Hampton Court, Den kongelige saml.), og det ville være galt å sette Masaccios renessanse-maleri for steilt opp mot Gentiles gotiske maleri — de eldste kjente tegningene etter antik­ ken er av Gentile (Milano, Ambrosiana og andre steder). Mens Masaccios ry stort sett var posthumt, ble Gentile anerkjent som den ledende maleren i samtiden, og arbeidet hans ble en inspirasjon for mange og forskjellige kunstnere. Han ble assistert av Pisanello i Venezia og Roma, og av Jacopo Bellini i Firenze — og fikk kraftig innflytelse på Giovanni di Paolo og Sassetta. Den største etterfølgeren hans var kanskje Fra Angelico. Se bind 2, sidene 88-89.

Gentileschi, Artemisia 1593—ca. 1652 Italiensk caravaggistisk maler, datter av Orazio. Hun var født i Roma og arbeidet hovedsakelig der og i Firenze før hun slo seg ned i Napoli i 1630. Bortsett fra et besøk hos faren i England, 1638-40, til­ brakte hun resten av sitt liv i Napoli, og de mest særpregede arbeidene hennes er kraftfulle og mørke. Hun var svært tidlig moden — det dyktig utførte Susanna og de eldre (Pommersfelden, Schloss Weissenstein) er datert 1610. Favorittmotivet hennes er Judith og Holofemes, som hun har malt minst syv bilder av (eksempler i Detroit Institute of Arts og Firenze, Uffizi). At hun tilsynelatende var besatt av kvinnen som halshugde mannen, er blitt forklart med at hun skal ha blitt voldtatt av Agostino Tassi. Gentileschi, Orazio 1563-1639 Italiensk maler, en av de beste og mest individualistiske av Caravaggios etterføl­ gere. Han ble født i Pisa og slo seg ned i Roma omkring 1576. Hans stil var mani­ eristisk, men han kom under Caravaggios innflytelse omkring århundreskiftet, og han var en av de få caravaggistiske malerne som hadde et nært personlig for­ hold til mesteren. Arbeidene hans mang­ ler Caravaggios kraft, men han særkjennes av en klar og elegant tegneferdighet, edle, statelige figurer og lyrisk følelse (Bebudelsen, sannsynligvis 1623, Torino, Pinacoteca). Han forlot Roma i 1621 og arbeidet i Genova og Frankrike før han slo seg ned i England i 1626. Reisene hjalp til å spre den caravaggistiske malestilen, men da han malte hovedverkene sine i England, takmaleriene som var bestilt av Karl 1. til Queen’s House i Gre­ enwich (sannsynligvis etter 1635, nå i London, Marlborough House), var far­ gene hans blitt svært lyse og båndene til Caravaggio minimale.

Geometrisk kunst Kunst i den preklassiske greske tiden (800 - 700-tallet f. Kr.), oppkalt etter den dekorasjonen som er karakteristisk for keramikken. Stilen utvikler seg fra tid­ lige, enkle båndmønstre til kompliserte mønstre der friser med stiliserte dyr og mennesker kan forekomme. Se bind 2, side 34-

Gérard, Baron Fran^ois-Pascal 1770-1837 Fransk maler. Han var født i Roma og elev der av J.-L. David. Gérard var først og fremst portrettmaler, og fikk sine førs­ te store suksesser på Paris-salongen i 1796 med sine portretter avJean-Baptiste Isabey og hans datter (Paris, Louvre). Siden ble han raskt den ledende sosietets- og hoffportrettmaleren i samtiden (Madame Récamier, 1802, Paris, Musée Camavalet). Han malte også elegante mytolo­ giske bilder, og av dem er det mest kjente Cupido og Psyche (1798, Louvre).

Gerhaerts von Leyden, Nicolaus, virksom 1462-73 Nederlandsk billedhugger. Han var i sin tid en av de mest originale billedhug­ gerne i Nord-Europa, og flere signerte eller dokumenterte arbeider i stein eller tre er bevart. Det tidligste er gravmonu­ mentet over erkebiskop Jacob von Sierck (1462, Trier, Bischoflisches Museum). Krusifiksgruppen i flerfarget valnøtt fra et demontert alter (1462, Nordlingen, Georgskirche) er karakteristisk for vitali­ teten og varmen i stilen hans. Figurene er iført overdådige draperier som er et uttrykk for den sterke innflytelsen fra Sluter. Gerhaerts reiste fra Trier til Stras­ bourg og til Wien, og hans stil fikk stor innflytelse da gotisk skulptur senere blomstret i Tyskland, men den store altertavlen til katedralen i Konstanz, 1465-67, er gått tapt. Den uttrykksfulle sandsteinbysten av en mann (ca. 1476, Strasbourg, Musée de 1’Oevre NotreDame) oppfattes som et selvportrett. Se bind 2, side 158. Géricault, Théodore 1791-1824 Fransk maler, en av grunnleggerne av romantikken. Han studerte først med Carle Vernet og besøkte Louvre der han etterlignet overdådigheten til Rubens i kopier av verkene hans. I 1810-11 fikk han en grundig klassisk opplæring som Guérins elev, men hans besøk i Firenze og Roma (1816-17) viste seg å få større betydning for stilen hans og vakte en varig beundring for Michelangelo og barokk kunst. Géricault var en glimrende rytter selv og laget mange studier i Roma av Corso-motivet med rytterløse hester til et senere maleri som aldri ble malt. Det mest berømte arbeidet hans, Medusas flåte (1819, Paris, Louvre), som ble malt etter at han kom tilbake til Paris, utløste en politisk skandale og skulle vise seg å få stor innvirkning på den yngre generasjo­ nen av romantiske kunstnere. I 1820 stilte han ut verkene sine i London, og der ble han værende til 1822 og malte Derby i Epsom (Louvre) og utførte mange litografier som viser påvirkning fra Stubbs dyrebilder og Constables landska­ per. I de to årene før hans tidlige og tra­ giske død, begynte han på monumentale prosjekter som aldri ble realisert, og han utførte en rekke inntrengende portretter av sinnslidende pasienter som ble tatt hånd om av dr. Georget, en pioner innen human behandling av slike pasienter. Géricault gjorde utstrakt bruk av oljeskisser og malte direkte på lerretet med den kraft og spontanitet som ble kjenneteg­ nene på den romantiske stil. Han fikk stor innflytelse på etterfølgerne, og Dela­ croix var en av dem. Se bind 1, side 69; bind 3, sidene 78-79.

Fuseli: Selvportrett, tegning, ca. 1820. London, NPC

Gainsborough: Selvportrett, 1754. Lord Cholmondeley saml.

Gaudier-Brzeska: Selvportrett med pipe nr. 1, ca. 1913, Cambridge, Kettles Yard

Gérome, Jean-Léon 1824-1904 Fransk maler og billedhugger. Han stu­ derte under Delacroix, som han fulgte til Italia i 1844, og med Gleyre, som gjorde ham interessert i Midtøsten. Mellom 1856 og 1875 besøkte han Egypt regel­ messig og ble kjent som en av de ledende malere av orientalske motiver. Maleriene hans er svært gjennomarbeidet og omhyggelig realistiske (Haremsvokteren, 1859, London, Wallace saml.). Gérome var motstander av ny kunst og spesielt anti-impresjonistisk, men var likevel en sentral skikkelse i kunstnermiljøet. Fra 1878 arbeidet han hovedsakelig med skulptur. Se bind 3, sidene 86—87.

Gerstl, Richard 1883-1909 Østerriksk maler. De første arbeidene hans viser den sterke innflytelsen fra Klimts Sezession-stil med sine forseg­ gjorte dekorative mønstre. Men stilen han er best kjent for, foregriper den

Gauguin: Selvportrett, 1893. A. Sachs saml. (Mansell)

71

Gerstner maleriske ekspresjonismen til malere som Kokoschka med sine ofte pinefulle stu­ dier av menneskeansiktet ()« kroppen. Søstrene (ca. 1907, Wien, Osterreichische Galerie) viser et par groteske kvinner som ser ut som de er i ferd med å bli for­ vandlet til fugleaktige dukker. Et av de fineste maleriene er et gruppeportrett av komponisten Schonbergs familie (ca. 1908, Wien. Museum der 20. Jahrhunderts). Gerstl begikk selvmord etter at han hadde stukket av med Schonhergs kone. Se bind 3, side 195. Gerstner, Karl født 1930 Sveitsisk maler. Han er interessert i filo­ sofi og musikk, beundrer logisk tenkning og forsøker å få til en presisjon i følelsene som tilsvarer presisjonen i matematiske modeller. Forholdet mellom kunst og vitenskap opptar ham sterkt, og i sin geo­ metriske renhet har arbeidet hans klare tilknytningspunkter til den konstrukti­ vistiske tradisjon.

Gertler, Mark 1891-1939 Britisk maler med polsk-jødiske foreldre. Et tidlig maleri som for eksempel The artist’s mother (1911, London, Tate) er basert på tegning og nøye observasjon, men de senere arbeidene hans var sterkt påvirket av folkekunst. Et bemerkelses­ verdig eksempel er Merry-go-round (1916, London, Ben Uri Gallery), et maleri med voldsomme farger som sann­ synligvis skal forstås som en satire over militarisme. Det har mekanistiske kvali­ teter til felles med en av skulpturene hans, Acrobats (1917, London, Tate). Han begikk selvmord da han opplevde fiasko med en utstilling. Gertsch, Franz fodt 1930 Sveitsisk FOTOREALJSTISK maler. De store maleriene hans er som oftest, men ikke alltid, av mennesker og reproduserer på en måte fotografiets objektivitet, men det som er umiddelbart slående, er at de også har en avslørende egenskap, en forsterket sansning av virkeligheten - superrealistisk er en riktig betegnelse.

Gesso Blankt hvitt lag av kritt og limvann blan­ det til en tykk grøt og brukt på stive underlag som grundering for tempera- og oljemaling. I middelalderens temperamalerier ble den som regel polert for å gi de senere fargelagene en glatt overflate og gjøre dem lysende. Denne grunderingen egner seg ikke til lerreter, men brukes til oljemaling på paneler og plater. Se bind 1, sidene 140-141-

Gheeraerts den yngre, Marcus 1562-1636 Flamsk portrettmaler, sønn av grafikeren Marcus den eldre (ca. 1530 ca. 1590) som han reiste sammen med til London i 1568. Han giftet seg med søsteren til de Critz, og hans egen søster giftet seg med Isaac Oliver. I 1590-årene ble han den mest fasjonable portrettmaleren i Lon­ don og malte ambisiøse, men temmelig upersonlige portretter med stor prakt. Han malte Elizabeth Log Jakob 1., og var favorittmaleren til Anne av Danmark. Etter omkring 1615 var han ikke lenger på moten i de høyeste lag i samfunnet. Det mest berømte arbeidet hans er det såkalte «Ditchley» Elizabeth 1. (ca. 1592, London, Ni>t;). Gheyn, Jacob 2. de 1565-1629 Nederlandsk maier, grafiker og tegner. Han studerte under sin far Jacob 1. (ca. 1530-82), og var historiemaler, glassmaler og miniatyrmaler. Han malte i Ant­ werpen sent i 1580-årene under Goltzius. Jacob 2. arbeidet i Haarlem, Amsterdam,

72

Leyden og Haag og var en betydelig skik­ kelse i overgangen fra manierismen til realismen. Tegningene og raderingene hans var mer avanserte enn maleriene, og med sin uformelle stil og spontanitet som tegner peker han fremover mot Rem­ brandt. Kvinne og barn ser på en billedbok, en penn- og avkvarelltegning i Berlin (Kupferstichkabinett) viser ham på sitt beste. Sønnen Jacob 3. de Gheyn (ca. 1596-1641) var grafiker og brukte hovedsakelig mytologiske motiver.

Ghiberti, Lorenzo 1 378-1455 Florentisk billedhugger, gullsmed, maler og forfatter. Han var en sentral skikkelse i overgangen mellom gotikk og renessanse, egentlig en internasjonal gotisk kunst­ ner av største format. Selv om han utførte flere legemsstore bronsefigurer, for eksempel Johannes døperen (1412-16), Mattheus (1419) og Den hellige Stefanus (1425-29) for Or San Michele, Firenze, og St. Zenobius-helligdommen i katedra­ len (1439-42), er han mest kjent for de to rikt forgylte bronsedørene til dåpskapellet i Firenze. I 1401 vant han konkurran­ sen om de første dørene i kamp med Bru­ nelleschi, Jacopo della Quercia og andre med relieffet Isaks ofring (Firenze, Bar­ gello). Disse dørene (1403-24) har 28 firpassfelter med skildringer av Jesu liv, evangelistene og kirkens lærde der Ghi­ berti gradvis brakte elegansen og uttrykksfylden i de tidligere scenene i samsvar med mer fullstendig utforming av figurene i de senere; også i de tidligste scenene lånte han fra antikken. Det andre settet, som kalles -Paradisets por­ ter» (1425-52), besto av 10 firkantede plaketter med scener fra Det gamle testa­ mente. Her er relieffet billedmessig og benytter perspektiv. Hver plakett rom­ mer en rekke motiver i fortløpende frem­ stilling. Ghiberti kalte dem «effekter», og de andre dørene med alle sine renessansemotiver er først og fremst uhyre dekora­ tive. Ghibertis Commentarii er både en beretning om hans egen karriere og en analyse av italiensk kunsthistorie. Det er en fascinerende første selvbiografi av en kunstner. Han hadde større prestisje i før­ ste halvpart av 1400-tallet enn noen annen billedhugger, og det blomstrende verkstedet hans laget tegninger til grav­ monumenter, altere og glassmalerier. Det var også det viktigste lærestedet for den yngre generasjonen av florentinske kunstnere som Donatello, Masolino, Uccello, Michelozzo og Benozzo Gozzoli. Se bind 1, sidene 194-195; bind 2, sidene 100-101.

Ghika, Nicolas født 1906 Gresk kunstner. Han studerte i Paris, 1922-25, og vendte i 1934 tilbake til Athen, der han var professor i maleri ved Arkitektskolen fra 1941-57. Han har foretatt omfattende reiser. 1 1930-årene la han seg til en kubistisk stil og begynte senere å male middelhavslandskaper med en lyrisk tone. Fargene hans understreker sydens tørre, klare lys, og komposisjonen utnytter på en behendig måte arkitekto­ niske motiver i hans egen hal vabst rakte frm. Han har skrevet om kunst, illustrert diktene til Cavafy og laget teaterdesigner. Ghirlandaio, Domenico 1449-94 Florentinsk maler. Han var elev av Baldovinetti og muligens også av Verrocchio. Sammen med sine yngre brødre Benedetto (1458-97) og Davide (1452-1525) opprettet han et stort ate­ lier der det ble produsert fresker og alter­ tavler til svært mange florentinske kir­ ker. I dem etterlot han seg levende vit­ nesbyrd om sine samtidige, deres kultur, ansikter, møbler og væremåte. Konsen­

trasjonen om å gjengi beskrivende detal­ jer (et uttrykk for nederlandsk innfly­ telse) gir Den hellige Hieronymus og Det siste måltid (1480, Firenze, Ognissanti) et litt tørt preg. Men syklusen Johannes døperens lit (1485-90, Firenze, S. Maria Novella) ser ut til å avdekke en æra i Firenzes samfunnsliv uten overdrivelser eller sentimentalitet. Ghirlandaio malte også tresker i Pisa, San Gimignano og i Roma i Det sixtinske kapell (Apostlenes kall, 1481-82). Han laget også intime, små temperaportretter (Den gamle man­ nen med sønnesønnen sin, udatert, Paris, Louvre), men de fleste av de omhyggelig utpenslede portrettene hans er kjøligere i tonen, for eksempel Lucrezia Tornabuoni (ca. 1475, Washington, ng). Der, i en inskripsjon, innrømmer han sin mang­ lende evne til å formidle sjelens skjønn­ het slik den kommer til uttrykk i ansiktet - den store forskjellen mellom ham og hans samtidige Leonardo da Vinci. Søn­ nen Ridolfo (1483-1561) var også en dyktig portrettmaler og en venn av Rafael. Michelangelo var Domenicos elev. Se bind 2, sidene 116-117.

Ghislandi, Giuseppe (Fra Galgario) 1655-1743 Den mest fremragende italienske por­ trettmaleren i senbarokken. Han var født i Bergamo og fikk opplæring i Venezia, der han bodde i omkring 25 år og ble legbroder i S. Francesco di Paola-ordenen. Omkring 1700 slo han seg ned for godt i fødebyen. Hans likefremme og nøkterne portrettering er karakteristisk for mye av kunsten fra Brescia og Bergamo i tradisjo­ nen som ble etablert av Moroni. Det fin­ nes gode eksempler i Accademia Carrara i Bergamo og i Accademia i Venezia. Giacometti, Alberto 1901-66 Sveitsisk billedhugger og maler, en av de mest originale på 1900-tallet. Fra 1922 til 1925 studerte han skulptur ved akade­ miet i Paris under Bourdelle. 1 1930 slut­ tet han seg til den surrealistiske gruppen, og frem til 1935 laget han åndfulle surre­ alistiske konstruksjoner maken til dem andre medlemmer av gruppen produ­ serte. Et eksempel er Slottet klokken fire om morgenen (1923, New York, moma). 1 midten av 1930-årene vendte han tilbake til menneskeskikkelsen både i maleri og skulptur, men det var først i 1948 at han ble allment anerkjent med en utstilling av arbeidene sine i New York. Giacomettis skulpturer har pinneaktige figurer i varierende målestokk og er ofte plassert i dramatiske grupper. Noen av de tidligste er så tynne og spinkle at det er som om de skal til å forsvinne. Denne tendensen for­ andret seg etter den annen verdenskrig, da figurene ble større. Men Giacometti er alltid opptatt av den tilsynelatende evnen lyset har til å tære på det stoffliges konturer. Figurene hans er fremmed­ gjorte og understreker en eksistensiell fornemmelse av ubevegelighet og isola­ sjon. Han var faktisk en venn av eksistensialismefilosofen Jean-Paul Sartre, som skrev en viktig innledning til katalogen for New York-utstillingen. Sartre oppfat­ tet Giacomettis arbeid slik at det på en perfekt måte avdekket det moderne men­ neskes angst . Maleriene og tegningene hans er nesten utelukkende portretter av venner og slektninger. I en større serie tegninger, Caroline (eksempel 1965, Lon­ don, Tate), viste Giacometti sin kreative «manglende evne» til å finne en avsluttet form. Selv om hans arbeider er figurative, er det som om de setter et stort spørsmåls­ tegn ved muligheten for en realistisk est­ etikk. Se hind 1, side 175; bind 3, sidene 181,232-233.

Giacometti, Giovanni 1868-1933 Sveitsisk maler, far til Alberto Giaco­ metti. Han studerte i Paris sammen med Bouguereau og Robert-Fleury, og hadde nær tilknytning til Hodler og Buchser. Han var med på flere viktige avantgardeutstillinger, for eksempel Die Brijckeutstillmgen i Dresden i 1908. Arbeidene hans kombinerer den dekorative, buktede streken i jugendstilen med den sterke lokale og uttrykksfulle fargen i post-impresjonismen (Regntung atmo­ sfære ved Maloja, 1908, Chur, Kunsthaus).

Giambologna (Giovanni Bologna) 1529-1608 Italiensk billedhugger av flamsk opprin­ nelse, den mest betydelige billedhugge­ ren i Italia mellom Michelangelo og Ber­ nini og en av de førende skikkelsene i manierismen. Han fikk opplæring i hjemtraktene sine, men kom til Roma tidlig i 1550-årene og slo seg til slutt ned i Firenze. Det første større prosjektet hans (1563—66) var Neptun-fontenen i Bologna med sin kraftfulle bronsestatue der guden dominerer. Den monumentale marmorskulpturen med to figurer, Sam­ son og filisteren (1565-67, London V&A)og Firenze triumferer over Pisa (full­ ført 1570, Firenze, Bargello) førte frem til høydepunktet i hans manieristiske virtu­ ositet, Sabinnerinnenes rov (1579—8.3, Firenze, Loggia dei Lanzi). Den sist­ nevnte avbilder tre figurer som er låst sammen i en sammenhengende, vridd komposisjon, en perfekt eksponering av manierismens figura serpentinata. Til Medici-villaene leverte han arbeider som varierte fra elegante bronsefugler (utfor­ met sent i 1560-årene til Villa Reale i Castello, nå i Firenze, Bargello) til den mektige Appennine (1579), en fjellignende hageskulptur som ser ut til å stige opp som en naturlig erupsjon fra en klippe i hagen til Medici-villaen i Pratolino. Hans nordlige opprinnelse er tydelig i de mer beherskede religiøse relieffene, for eksempel de seks panelene til Lidelseshistorien (fullført 1585) til Grimaldikapellet i S. Francesco di Castelletto i Genova. Giambologna laget mange små bronsefigurer, og gjennom mange kopier av dem ble hans stil spredt vidt utover. Den mest kjente er hans Merkur fra ca. 1564- Se bind l,side 86, 185, 205; bind 2, sidene 168-169. Giambono, Michele di Taddeo virksom 1420-62 Venetiansk maler og mosaikkunstner. Han var påvirket av den internasjonale gotikken i Italia og Bohmen og den ved­ varende bysantinske strømningen i vene­ tiansk kunst. De signerte Fremstillingen av Jom/ruen-mosaikkene i Mascoli-kapellet i S. Marco, som røper påvirkning fra Guariento, er de best kjente arbeidene hans, men han malte også altertavler.

Giaquinto, Corrado 1702-65 Neapolitansk maler av religiøse og histo­ riske motiver. Han var elev av Solimena før han flyttet til Roma i 1723. Senere arbeidet han i Torino og Madrid, der han ble hoffmaler for Ferdinand 4. De siste tre årene han levde, tilbrakte han i fødebyen. Kunsten hans representerer det mest sorgløse og fargerikt ekstreme i den neapolitanske rokokkoen (Profeter, heltinner og sibyller, 1749, Napoli, Museo di Capo­ dimonte). Freskene hans i Spania påvir­ ket den unge Govas palett. Se bind 3, side 64. Gibbons, Grinling 1648-1721 Nederlandsk treskjærer og billedhugger som slo seg ned i England omkring 1667. Han ble oppdaget av dagbokforfatteren

Giorgione John Evelyn i 1671 og ble presentert for Karl 2. og arkitekten Wren. Han var en virtuos håndverker, og hans største forse var utskjæring i lindetre av fruktklaser, blomster og fugler osv. til arkitektonisk utsmykning innendørs. Han er så berømt at det meste av kvalitetspreget engelsk treskjæringsarbeid fra perioden er blitt tilskrevet ham på et eller annet tids­ punkt, men det finnes dokumenterte eksempler i Burghley House, Lincolnshire; Petworth House, Sussex; Windsor Castle og St. Paul-katedralen i London. Gibson,John 1790-1866 Engelsk nyklassisk billedhugger. Han var en av Flaxmans protesjeer, flyttet til Roma i 1818 og ble elev av Canova. Han ble boende resten av sitt liv i Roma, selv om han ofte reiste til England og stilte ut regelmessig i The Royal Academy. Han ble internasjonalt anerkjent som den ledende nyklassiske kunstneren, og i et forsøk på å imiterte de gamle grekerne så godt som mulig, eksperimenterte han med polykrom stil, som i hans mest berømte arbeid, TintedVenus (1851-52), Liverpool, Walker Art Gallery). Se bind 3, side 106; bind 4, side 61.

Giersing, Harald 1881-1927 Dansk maler og forfatter. Han var elev av Zahrtmann i København og inspirert av Bonnard, Vuillard og Manet i Paris. Han malte konsentrerte og forenklede landskapskomposisjoner og arbeidet med noen få, mettede farger. Portretter som for eksemple De tre søstrene (1923, Århus, Kunstmuseet) er utpreget lineære og mørke. Han var en av grunnleggerne av kunstnergruppen Grønningen i 1915, og har som lærer ved sin egen skole hatt stor betydning for yngre generasjoner. Gierymski, Aleksander 1850-1901 Polsk maler. Han ble med sin bror Maksymilian (1847-74) til Munchen der de begge studerte under Piloty. Aleksander besøkte Roma i 1875, og reiste tilbake til Warszawa i 1880. Det følgende tiåret malte han friluftsscener, som for eksem­ pel Sandgraverne (1887, Warszawa, Nasjonalmuseet), en blendende fremstil­ ling av sollys på kruset vann og glødende sandhauger. I det mest berømte maleriet hans, Den jødiske trompetfestivalen (1884, Warszawa, Nasjonalmuseet), bruker han de samme midlene - det gråaktige tuss­ mørket som reflekteres i det blanke elve­ vannet — for å understreke fattigdommen og isolasjonen i ghetto-livet. Gierymski bodde i Paris fra 1890 til 1893, og de senere arbeidene hans er påvirket av Seurat og impresjonistene (Bro over Seinen, 1893, Krakow, Nasjonalmuseet). Han til­ brakte sine siste år på reiser rundt om i Europa som en totalt glemt kunstner, men nå oppfattes han som forløperen for 1900-tallets polske impresjonisme. Gilbert, Sir Alfred 1854-1934 Britisk billedhugger. Entusiasme for itali­ ensk kunst er tydelig i hans tidlige skulp­ turer, men hans senere, mer særpregede arbeider, der han ofte bruker en polykrom stil, har stilmessige trekk til felles med art nouveau som han hevdet han foraktet. Han huskes best for sitt monument over Lord Shaftesbury, Eros-fontenen (1887— 1893) på Piccadilly Circus i London. For å oppnå en delikat balansert figur, brukte han her aluminium, som da var et nytt materiale for skulpturer. Gilbert og George (Gilbert Proesch, født 1943, og George Passmore, født 1942) Britiske kunstnere. De kaller seg «billed­ huggere ». men siden slutten av 1960årene har de samarbeidet i forskjellige

medier - fotografi, maleri, performance og video. De er opptatt av å uttrykke sine påtatte personligheter som er arketypisk engelske, temmelig gammeldagse og, bortsett fra innen avantgarde-sammenhengen som de arbeider i, konformistiske. 1 Underneath the Arches, 1969, mimet de mekanisk til den gamle sangen med dette navnet i åtte timer i ett strekk. Gildiun, Bernard virksom sent på 1000-tallet Fransk ROMANSK billedhugger. Han er mester for høyalteret i S. Sernin i Toulouse, og de syv store marmorplakettene i kirkens rundgang (de eldste bevarte romanske figurskulpturene i stor måle­ stokk) tilskrives også ham. Basrelieffstilen deres, som viser klassiske og karolingiske trekk, ligger nær opp til relieffet på alteret.

Gill, Eric 1882-1940 Britisk billedhugger, grafiker og typograf. Han ble katolikk i 1913 og forsøkte å gjenopplive en middelaldersk religiøs holdning til kunst. At han gjorde seg til talsmann for at kunstneren måtte kunne sitt håndverk og at han avviste realisme som et kriterium for vurdering av kunst, var en del av en generell mistro til den mekanistiske tendensen i 1900-tallets kultur. Han arbeidet for det meste i basre­ lieff som i det direkte utskårne, enkelt uttrykte Stations of the Cross (1914-18, London, Westminster-katedralen), og også frittstående skultpturer som The sower (1931, Manchester City Art Gal­ lery) er som regel komponert i ett enkelt plan. Gill var også en produktiv forfatter og bokillustratør, og han tegnet alfabeter og trykktyper.

Gilloli, Emile 1911-77 Fransk maler og billedhugger, født i Paris i en italiensk familie. Han utviklet en monumental kubistisk stil som ble til abstraksjon av en type som var populær blant arkitekter til dekorasjon av byg­ ningen Han brukte halvedle materialer som forgylt bronse, onyks og agat til å lage harmoniske, høyglanspolerte overflater, som for eksempel i Klokketåm (1958, Washington, Hirschorn). Han var en fin tegner og har laget gobeliner som er dris­ tige i sin enkle farge og form. Gillot, Claude 1673-1722 Fransk maler, tegner og grafiker. Han var dekorasjonsmaler før han begynte med raderinger og bokillustrasjonen På disse områdene utviklet han i likhet med Audran den arabeske stilen til Bérain til et friere og mer elegant rokokko-billedspråk. Maleriene hans er svært sjeldne, men favorittmotivene hans fra Commedia dell’arte (eksempel Krangel mellom drosjekuskene, Paris, Louvre) ble tatt opp av hans elev Watteau, selv om det skjedde på en langt mer subtil og lyrisk måte. Gillray, James 1757-1815 Engelsk karikaturtegner. De fleste av de politiske arbeidene hans ble utført mel­ lom 1780 og 1811 før sinnssykdom satte en stopper for den vellykte karrieren hans. Den åndfulle, men ofte grove stilen var påvirket av Hogarth, og han latterliggjorde ledende samtidige personligheter, også kongefamilien. Under innflytelse av sin velynder, Pitt den yngre, offentlig­ gjorde han mange giftige politiske karika­ turtegninger, og de han laget av Napo­ leon, var svært populære. Se bind 1, side 31. Gilman, Harold 1876-1919 Britisk maler som var med og etablerte CAMDEN TOWN GROUP og ble første presi­ dent i London-gruppen. Han beundret

Sickert, og i malerier som Eating House (ca. 1914, Sheffield, City Art Gallery) etterlignet han denne eldre kunstneren i valget av arbeiderklassemotiver og ukon­ vensjonelle, uformelle komposisjoner. Men Gilman byttet ut Sickerts triste far­ ger med skinnende oransje- og rødfarger og kombinerte disse med en understre­ king av konturen som han hentet fra Gauguin.

Gilpin, Sawrey 1733-1807 Britisk hestemaler, elev av Samuel Scott. Gilpin hadde en tendens til å gi dyrene sine menneskelige følelser, et særdrag som skilte ham fra den mer vitenskapelig innstilte Stubbs. Han malte ofte dyr og figurer i landskaper malt av andre kunst­ nere. Horses frightened by a thunderstorm (1798, London, Royal Academy) er typisk for denne noe melodramatiske sti­ len. Broren, presten William (1724— 1804), var amatørtegner, og det han skrev om det PITTORESKE fikk stor innfly­ telse.

Gentileschi, Artemisia: Selvportrett, midten av 1630-årene. Royal Collection, etter tillatelse av Hennes Majestet Dronningen (Mansell)

Ginner, Charles 1878-1952 Britisk maler. Han studerte maleri i Paris og var med på å grunnlegge CAMDEN TOWN Group. Favorittmotivene hans var byinteriører, som triste industrilandskaper (Leeds canal, ca. 1916, Leeds, City Årt Gallery). De er utført i velordnede, flekkaktige penselstrøk som gjentok den struk­ turelle fremgangsmåten byen selv er bygd opp på. Giordano, Luca 1634-1705 Den viktigste neapolitanske maleren i slutten av 1600-tallet, kjent som «Luca fa presto» (Luca med de kvikke hendene) fordi han var så rask til å male en enorm mengde oljemalerier og fresker. Giord­ ano absorberte en lang rekke forskjellige innflytelser, og han var kjent for sin evne til å imitere stilen til andre malere. Han reiste mye i Italia, og i 1692 ble han inn­ kalt til Madrid av Karl 2. av Spania for å male de enorme takflatene i Escorial. Han var hoffmaler i ti år før han i 1702 reiste tilbake til Napoli, der mange kirker har eksempler på arbeidene hans: den enorme fresken Kristus driver kjøpmennene ut av templet (1684) i Chiesa del Gerolomini er et av de mest imponerende. Hans lette, luftige stil foregriper rokokkoen. Se bind 2, sidene 234-235.

Giorgione da Castelfranco 1476/78-1510 Venetiansk maler. Giorgione er en av de mest usedvanlige skikkelsene i kunsthis­ torien, for selv om man nesten ikke vet noe om hans liv og bare en håndfull male­ rier er allment akseptert som hans, har han en enorm betydning. Han var sann­ synligvis elev i atelieret til Giovanni Bellini. Innflytelsen fra ham er tydeligst i Castelfranco-altertavlen i katedralen i Cas­ telfranco, som var Giorgiones hjemby. I 1507/09 arbeidet han i Dogepalasset, og i 1508 malte han fresker på eksteriøret av Fondaco dei Tedeschi i Venezia. Men de tidligere maleriene er forsvunnet, og de senere er bare kjent gjennom ødelagte fragmenter (Venezia, Accademia) og stikk. Bortsett fra disse offentlige bestil­ lingsverkene ser det ut til at Giorgione for det meste har arbeidet for mindre humanistkretser, og han var en av de første kunstnerne som malte små bilder for pri­ vate samlere. Motivene hans er ofte gåte­ fulle, som i Stormen (Venezia, Accade­ mia) eller De tre filosofene (Wien, Kunsthistorisches Museum), og hans intellek­ tuelle puslespill appellerte sannsynligvis til hans kultiverte publikum. Begge disse arbeidene viser til fulle Giorgiones store bidrag til maleriets historie - integre­ ringen av figurene og landskapet for å

Géricault: Selvportrett, ca. 1818-19. Paris, Louvre (Mansell)

Gerstl: Leende selvportrett, 1908. Wien, Osterreichische Galerie

Giambologna: Portrett, tegning av Goltrius, 1591. Haarlem, Teylers museum

73

Giotteschi skape en stemning, som regel lyriske drømmerier, som er viktigere enn moti­ vet. Han fikk svært stor innflytelse på venetiansk malekunst i generasjonen etter at han var død, tydeligst på den unge Tizian, som skal ha fullført noen av Gior­ giones malerier, hlant dem Venus (Dres­ den, Gemåldegalerie), kilden til Tizians tilhakelente nakenfigurer. Det diskuteres stadig om "Concert C'.hampétre- (Paris, Louvre) er malt av Giorgione eller Tizian. Også den aldrende Bellini ble påvirket av Giorgiones nyskapninger, og mange unge malere imiterte den giorgionske stemningen i pastorale malerier. En type drømmeaktig, romantisk mannsportrett skriver seg også fra Giorgione, som selv skal ha vært vakker og kvinnekjær: eksempler i Berlin (Staatliche Museen) og San Diego (Kunstgalleriet) kan med en viss grunn tilskrives Giorgi­ one selv. Vasari mente at Giorgiones bidrag var så betydelige at han sidestilte ham med Leonardo da Vinci som en av grunnleggerne av det «moderne» maleri. Se bind 2, sidene 139, 140-141, 142.

Giotteschi eller Giottesques Navn på Giottos tilhengere, ofte ano­ nyme, på 1300-tallet. Mange malere imi­ terte Giottos fysiske mennesketyper, men få kunne komme i nærheten av hans menneskelige forståelse og ekspressive kraft. Av etterfølgerne hans var Maso di Banco mest trofast mot mesterens ånd, og blant de ledende Giotteschi var Bernardo Daddi, Taddeo Gaddi og St. Cecilia-mesteren. Se bind 2, side 85. Giotto di Bondone ca. 1267-1337 Florentinsk maler og arkitekt. Giotto var den største av de tidlige italienske malerne og kan også betraktes som grunnleggeren av hovedtrad isj onen i vestlig maleri på grunn av måten han brøt med den bysantinske tradisjonen på og innførte et illusjonistisk billedrom. Den høye kvaliteten på arbeidet hans ble erkjent mens han levde. Dante og Boccaccio roste ham i høye toner, og Cennino Cennini skrev om ham omkring 1400 og oppsummerte den stilistiske revolusjonen hans med ordene: «Giotto oversatte malingens kunst fra gresk til latin.» Han ble i høy grad etterspurt, og arbeidet over hele Italia. (Til den gamle Peterskirken i Roma tegnet han en enorm mosaikk, som nå er forandret til det ugjenkjennelige, kirkeskipet - "Navu cella» ) Men ingen dokumenterte bilder er bevart, og det er atskillig debatt hlant ekspertene når det gjelder bildene som blir tilskrevet ham. Om han malte fres­ ken Scener fra den hellige Frans’ liv i Basilica superiore di S. Francesco i assisj (i 1290-årene) er et av de mest omstridte problemene i kunsthistorien, men de senere freskene i Scrovegni-kapellet i kir­ ken S. Maria delPArena i Padova (fullført omkring 1313) blir av de fleste akseptert som hans og danner grunnlaget for ethvert studium av hans arbeider. Hovedmotivet er jomfru Maria og hennes foreldre (St. Anne og St. Joakim) og Kristi liv og lidelseshistorie. Her kombi­ nerer Giotto en enkel storslagenhet i komposisjonen og tegningen med en intens menneskelig følelse. Sannsynlig­ vis i 1320-årene malte han fire kapeller i S. Croce i Firenze, og av dem er to (Bardi ogPeruzzi) bevart. Mellom 1329 og 1333 var han hoffmaler for Robert av Anjou i Napoli (Simone Martini hadde tidligere virket hos den samme arbeidsgiveren), men nesten ingenting er bevart fra denne perioden. 1 1334 fikk han ledelsen av byg­ gearbeidene på Firenze-katedralen, som han tegnet den berømte kampanilen til. Flere panelmalerier tilskrives Giotto i til­ legg til freskene. Det fineste er den store

74

og majestetiske altertavlen -Madonna fra Ognissanti - (ca. 1305-10) som henger sammen med lignende arbeider av Cimabue (tradisjonelt oppfattet som Giottos lærer) og Duccio i Uffizi i Firenze, og viser hvor mye mer tredimensjonal Giottos stil var enn stilen til hans to store samtidige. Giottos innflytelse på florentinsk maler­ kunst, som var overveldende i generasjo­ nen etter hans død, ble redusert med innvarslingen av den internasjonale gotiske stilen, men den ble gjenopplivet av Masaccio, som var den sanne arvingen til Giottos heroiske storhet. Se bind 2, sidene 79, 82-83. Giovanni d’Alemagna virksom i 1440-årene Venetiansk maler av antatt tysk opprin­ nelse som man vet lite om. Han var svo­ ger til Antonio Vivarini og samarbeidet med ham i atelieret hans i Murano. Sig­ naturen dukker ofte opp sammen med Vivarinis, og stilen hans identifiseres med atelierets rikt detaljerte arkitekto­ niske utsmykninger og dekorative figurer, som i Jomfruens kroning (Venezia, S. Pantaleone). Giovanni da Maiano virksom i første halvpart av 1500-tallet Italiensk billedhugger som arbeidet i Eng­ land. I 1521 laget han en rekke medal­ jonger og relieffer til den utvendige utsmykning av Hampton Court som fin­ nes der fremdeles og i 1527 stukk og treutskjæringer til Banqueting House i Lon­ don (nå ødelagt). Fra 1531 til 1536 arbei­ det han med en praktfull svart marmorsarkofag bestilt av kardinal Wolsey, men den ble til slutt brukt til Lord Nelsons jor­ diske levninger i St. Paul-katedralen i London. Han var en dyktig kunstner som spilte en viktig rolle ved innføringen av renessansestilen i England. Giovanni da Milano virksom 1360årene Italiensk maler, som var født i Milano, men arbeidet i Firenze. Her var han en av de fremragende kunstnerne rundt midten av 1300-tallet. Det viktigste arbeidet av ham som er bevart, den praktfulle freskeserien i Rinuccini-kapellet i S. Croce i Firenze (påbegynt 1365), viser ingen spor etter Milano-opprinnelsen og er i en ele­ gant Giotto-stil. Det eneste andre daterte arbeidet hans er det utsøkte Pieta (1365, Firenze, Accademia) som er oppsiktsvek­ kende på grunn av sin delikate behand­ ling og følelsesdybde. Det er dessuten en av de tidligste fremstillingene av motivet som ble malt i Firenze. Han ble borger av Firenze i 1366, men er sist registrert i Roma i 1369.

Giovanni da San Giovanni (Giovanni Mannozzi) 1592-1636 Italiensk barokkmaler. Han var en isolert skikkelse og den eneste florentinske kunstneren på 1600-tallet som hovedsa­ kelig arbeidet med fresker. Mesterverket hans, som er fullt av hjemlige, rustikke detaljer, er det fengslende Den hellige familien kommer til herberget (1621, Firenze, Instituto di Beile Arti). Giovanni da Udine 1487-1564 Italiensk maler og stukkaturmodellør. Han arbeidet i Rafaels verksted og gjen­ oppdaget antikke metoder for å utforme stukkaturarbeid og utviklet sin egen ornamenttype. Arbeidet hans kan hovedsakelig ses i fødebyen Udine, for eksempel Jomfru Marias kroning (ca. 1506-12, Udine, Museo Communale). Giovanni de’Grassi virksom 1389-98 Italiensk arkitekt, billedhugger, maler og illuminatør, det mest bemerkelsesverdige

medlem av Lombard-skolen på 1300-tallet. Han er første gang registert som inge­ niør i Milano-katedralen, og et skulpturrelieff i sakristiet kan tilskrives ham. Det viktigste bevarte arbeidet er en legebok i Biblioteca Civica i Bergamo som inne­ holder noen av de tidligste kjente teg­ ningene av blomster og mennesker som er laget direkte etter naturen. Hans vakre og nyskapende realistiske stil var et viktig bidrag til utformingen av den internasjo­ nale gotikken i Nord-Italia. Giovanni di Paolo virksom fra slutten av 1420-årene til 1460-årene Maler fra Siena. Han var elev av Taddeo di Bartolo og ble tidlig i sin karriere påvir­ ket av Gentile da Fabriano (som arbeidet i Siena 1425-26) og senere av hans sam­ tidige bysbarn Sassetta. Men stort sett fortsatte han tradisjonen til Duccio, Simone Martini og Lorenzetti. Verkene hans består utelukkende av religiøse arbeider i liten målestokk, og maleriene er elegante og livlige, grenser ofte til det fantastiske og bringer tankene hen på for­ tryllende drømmeverdener. Blant de best kjente er Paradiso (1445, New York, Metropolitan), Jesus fremføres i tempelet (1447—49, Siena, Pinacoteca) og to sene serier fra livet til Johannes Døperen (Chicago, Art Institute, og London, ng). Girardon, Fran^ois 1628-1715 Sammen med Coysevox den ledende franske billedhuggeren i Ludvig 14-s regjeringstid. Hans stil var alvorligere og mer klassisk enn Coysevox’, og han representerte Det franske akademis ideal mer enn noen annen billedhugger. Han arbeidet mye i Versailles og laget et av de mest imponerende franske monumenter på 1600-tallet med gravmonumentet over kardinal Richelieu (1675—77, Paris, Sorbonne-kirken). Rytterstatuenhans av Ludvig 14- (1683-92) til Place Vendome i Paris ble ødelagt under revolusjonen. Se bind 2, side 199.

uavhengig medium som kunne formidle brede rom- og lysvirkninger. Nesten hvert år foretok han utflukter i England og Wales for å lage skisser og begynte med en noenlunde objektiv gjengivelse av pit­ toreske landskaper eller bygninger. Senere utviklet han sin karakteristiske stil som var basert på bruken av brede og lysende strøk som skapte en majestetisk og høystemt ro, som i Kirkstall Abbey: evening (ca. 1800, London, V &. A). 1 1801—02 besøkte han Paris for å tegne prospekter som ble produsert i akvatint etter hans død, og i 1802 stilte han ut et enormt panorama av London - Eidometropolis - malt i olje (gått tapt). Det sies at Turner hyllet sin venn med ordene: «Hvis Tom Girtin hadde levd, ville jeg ha sultet.» Se bind 3, side 69. Gislebertus virksom første halvdel av 1100-tallet Fransk ROMANSK billedhugger som arbei­ det i Bourgogne. Han signerte Dommens dag (påbegynt omkring 1120) på et tympanon (gavlfelt) over vestportalen til Autun-katedralen, og over 50 kapiteler i kirken som viser stilen hans. Figurene er forlenget, kantede og svært uttrykksfulle, draperiene er fint utformet med elegant innskårne parallelle linjer. Gislebertus kan godt ha fått undervisning i Cluny, og arbeidet muligens i Vézelay før han kom til Autun. Han var også påvirket av klas­ sisk kunst - noe som er tydelig for eksem­ pel i den berømte, tilhakelente Eva, opp­ rinnelig fra katedralens nordlige tverrskipportal (nå i Musée Rolin, Autun). Virkningen av hans kunst på burgundisk skulptur var umiddelbar. Svært like kopier av hans dekorasjoner finnes i flere kirker, blant annet i Beaune, Moutiers St. Jean og Saulieu. Men den største hylles­ ten til ham var det sentrale gavlfeltet (tympanon) i den indre døråpningen i Vézelay, ca. 1130, der hans dramatiske uttrykksfylde ble hevet til nye høyder. Se bind 2, sidene 72-73.

Giuliano da Maiano se Girodet de Roucy, Anne-Louis (kalt Girodet-Trioson) 1767—1824 Fransk maler. Han studerte under Jacques Louis David og vant i 1789 Prix de Rome med Endymion sover (1791, Paris, Louvre). Det var inspirert av et antikt basrelieff, men med det atmosfæriske lyset og de manieristiske forlengelsene av figurene viser det en tilnærming til romantikken som senere ble mer utviklet i det enorme Syndfloden, 1806, og i Grav­ leggingen av Atala, 1808 (begge i Louvre). Da han kom tilbake til Paris fra Italia i 1795, utførte han en rekke portretter og gjorde skandale på 1799-salongen med de satiriske, seksuelle hentydningene i sitt Mile Lange som Danåe (Minneapolis, Institute of Arts). I 1812 sluttet han å male og konsentrerte seg om å skrive kjedsommelige dikt om estetikk. Se bind 3, side 59.

Girolamo da Fiesole virksom tidlig på 1 500-tallet Italiensk billedhugger som tilbrakte den delen av karrieren vi kjenner i Frankrike. I 1500 ble han engasjert til å arbeide med gravstøtten til Frans 2., hertug av Bre­ tagne, i katedralen i Nantes. Colombe og Perréal arbeidet også med monumentet, men Giralomo bidro sannsynligvis med den italiensk-inspirerte sarkofagen med de tolv Apostler som står i nisjene s< >m tra­ disjonelt er opptatt av gråtende kvinner. Girtin, Thomas 1775-1802 Britisk akvarell-landskapsmaler. Sam­ men med Turner hadde han hovedæren for å frigjøre akvarellen fra avhengighe­ ten av strektegningen og gjorde den til et

benedetto oa

MAIANO

Giulio Romano 14991-1546 Italiensk maler og arkitekt, Rafaels frem­ ste elev og assistent og en av de viktigste MANIERISTISKE kunstnerne. Han ble født i Roma, og omkring 1515 arbeidet han med Rafaels Stanza del Incendio i Vatika­ net. Etter Rafaels død fullførte Giulio flere arbeider som mesteren ikke hadde rukket å avslutte, blant dem Forklarelsen på Berget og Sala di Costantino-freskene. I 1524 reiste han fra Roma til Mantova, der han ble hoffmaler og arkitekt for her­ tugene. Det viktigste verket hans i Man­ tova er Palazzo del Té, som ble påbegynt i 1526 for Federigo Gonzaga. 1 denne byg­ ningen, som er en av de første manieris­ tiske, brøt Giulio bevisst med konvensjo­ nene for klassisk arkitektur for å skape overraskende og bisarre virkningen De malte dekorasjonene hans i slottet er også åndfulle og nyskapende i sin illusjonisme, først og fremst freskene i Sala dei Giganti (Gigantenes sal, 1532-34). Dette rom­ met er formet som en bikube, og tilskue­ ren er fullstendig omgitt av en illusjon om figurer i voldsomme bevegelser og steiner som kastes med dunder og brak idet gudene ødelegger gigantene. Fra 1536 til 1539 utførte han en lignende ambisiøs og energisk dekorasjon, også denne gangen for Federico i hertug-palasset i Mantova. Ridesalen i slottet og Giulios eget hus i Mantova (1 544-46) viser kulminasjonen på hans rike, nyskapende arkitektoniske stil. Giulios maleri, som forlenger de manieristiske tendensene i Rafaels siste arbeider og kombinerer dem med et mukelpreg han har hentet fra Michelangelo.

Gogh fikk stor innflytelse. Et vitnesbyrd om hans berømmelse er at han er den eneste moderne kunstneren som er nevnt hos Shakespeare («That rare Italian master Julio Romano», The Winters Tale, V, 2, 105). Men Shakespeare misforsto og trodde at Giulio var billedhugger. Se bind 2, sidene 164-165.

Giunta Pisano dokumentert 1229-54 Maler fra Pisano, kjent på grunn av tre signerte krusifikser, alle udaterte, malt for kirker i Assisi, Bologna og Pisa. Avstan­ den mellom disse byene viser hvor vidt berømt han var i samtiden. Sammenlig­ net med det tidligere krusifiks av Berlinghiero Berlinghieri, viser Giuntas krusifik­ ser en helt ny fransiskaner-inspirert opp­ tatthet av Kristi lidelse og menneskelig­ het. Giusti eller Juste-brødrene Italienske billedhuggere, Antonio (1479-1519) og Giovanni (1485-1549) som omkring 1504 slo seg ned i Frank­ rike, der de byttet etternavn til Juste. Antonio var tilbake i Italia mellom 1508 og 1516. Han hadde et hus i Carrara, der man vet at Michelangelo enkelte ganger bodde når han besøkte steinbruddet der. Det mest sentrale arbeidet til brødrene (signert bare av Giovanni, men sannsyn­ ligvis et verk av dem begge med hjelp av assistenter) er gravmonumentet til Lud­ vig 12. og Anne av Bretagne (1515-31) i St-Denis. Dette store og imponerende monumentet har sittende Apostler og Dyder og følsomt knelende figurer og tilbakelente fremstillinger av kongen og dronningen omgitt av klassisk arkitektur som en elegant ramme. Apostlene er hen­ tet fra Michelangelos Profeter i taket i Det sixtinske kapell. Sammen med Girolamo da Fiesole og Guido Mazzoni hjalp brø­ drene til med å innføre renessansestilen til Frankrike. Se bind 1, side 201.

Giusto de’ Menabuoi virksom 1363/64-1387/91 Italiensk maler. Han ble født og fikk opp­ læring i Firenze, og av den grunn oppfat­ tes han ofte som medlem av den floren­ tinske skolen, men de bevarte arbeidene hans ble utført andre steder. I 1360-årene arbeidet han i Milano, men i 1370 hadde han flyttet til Padova der han tilbrakte resten av sitt liv. Det viktigste bevarte arbeidet hans er den enorme freske-syklusen (fullført i 1376) som dekker interiøret i dåpskapellet. Kraften i de myldrende scenene gjør ham, sammen med Altichiero, til den ledende skikkelsen i opp­ blomstringen av Padova-skolen.

Glackens, William James 1870-1938 Amerikansk maler, en av the EIGHT. Han arbeidet som avistegner før han traff Henri (1891) som oppmuntret ham til å male. Arbeidet hans røper at han er opp­ tatt av det aktuelle og det vitale som er typisk for ASHCAN-skolen. Men Glackens står i størst stilistisk gjeld til impresjonis­ tene og særlig til Renoir, noe som kan ses i hans mest berømte arbeid, Chez Mouquin (1905, Chicago, Art Institute) - en New York-restaurant som ble frekventert av the Eight.

Glåmer, Fritz 1899-1972 Amerikansk abstrakt maler født i Sveits. Glarner oppholdt seg i Paris etter 1923 og ble fortrolig med avantgarde-abstraksjonister som van Doesburg. Han kom til New York i 1926 og ble tilknyttet grup­ pen AMERICAN ABSTRACT ARTISTS. Han har skapt tallrike verker med tittelen Tondo eller Relational painting som utforsker for­ holdet mellom form og rom. Stilmessig står han i gjeld til Mondrian, men de harde kantene hans fjerner seg som regel

fra de horisontal-vertikale aksene og ska­ per et skiftende, dynamisk inntrykk. Glasur Et tynt lag gjennomsiktig oljemaling som strykes over tørket underlag med olje eller tempera for å modifisere nyanser og farger og gi lyskraft og dybde til arbeidet. Uttrykket brukes også om det blanke overtrekket på steintøy.

Gleizes, Albert 1881-1953 Fransk maler som mest huskes som Metzingers medforfatter av Om kubisme (1912), den første boken om kubisme. Han stilte ut kubistiske verker i kubistrommet på Salon des Indépendants i 1911 og var medlem av gruppen SECTION DOR. Et typisk arbeid fra denne perioden er Tresking (1912, New York, Guggenheim). Stilen er hentet fra Picasso og Braque, men viser stor originalitet i billed­ språket. Under den første verdenskrig, som han tilbrakte i New York, ble han inspirert av de lyse fargene og dynamik­ ken i Delaunays arbeid. Etter en religiøs opplevelse i 1917 ble Gleizes opptatt av å uttrykke det åndelige i kunsten.

Gleyre, Charles 1808-74 Sveitsiskfødt kunstner, aktiv i Paris. Han ble stort sett støttet av private velyndere og forble uavhengig av akademiet. Han malte anekdotiske og ofte gåtefulle sce­ ner i antikke omgivelser. Et eksempel er det møysommelig malte og melankolske Kveld eller tapte illusjoner (Paris, Louvre) som skaffet ham berømmelse etter 1843salongen. Denne suksessen fikk ham til å overta Delaroches atelier, og han ble lærer for mange impresjonister, først og fremst Bazille, Monet, Renoir og Sisley. Gleyre var en av de mest originale lærerne i samtiden og understreket frie komposisjonelle skisser og friluftsmaling (plein-air). Goerg, Édouard 1893-1969 Fransk maler og grafiker. Han var født i Sydney i Australia, men kom til Paris i syvårsalderen. Han var elev av Denis og Sérusier ved Académie Ranson og stilte første gang ut i 1924. Han var en senti­ mental realist og spesialiserte seg på por­ tretter av unge piker (Den vakre blomster' piken, 1929, Paris, Musée d’Art Moderne). Bokillustrasjonene hans, for eksempel de til Baudelaires Les Fleurs du Mal, er velkjente.

Goes, Hugo van der død 1482 Nederlandsk maler, den største nordeuropeiske mesteren i slutten av 1400-tallet. Han var sannsynligvis født i Gent og sluttet seg til malerlauget der i 1467. I 1475 ble han laugsformann. Ikke lenge etter gikk han i kloster i Brussel, men han fortsatte å male og reise. Hugo tok opp i seg prestasjonene til sine store forgjeng­ ere og løftet dem til nye ekspressive høy­ der. I tidlige arbeider, som for eksempel diptykonet fra tidlig i 1470-årene som fremstiller Begråtelsen og Fallet (Wien, Kunsthistorisches Museum) og De hellige tre kongers tilbedelse (Berlin, Staatliche Museen), kombinerte han komposisjo­ nene og figurtypene til Rogier van der Weyden med fremstillingsmetodene til van Eyck. Mesterverket hans er den gigantiske Portinari-altertavlen som viser Tilbedelsen av barnet (ca. 1474-76, Firenze, Uffizi), en fremragende presta­ sjon i sin kombinasjon av maksimal over­ flate- ornamentikk og romlig dybde. Den ble utført for den italienske kjøpmannen Tommaso Portinari og umiddelbart sendt til Firenze, der den glitrende teknikken og den fremtredende plassen som de rustikke gjeterne hadde fått, forbløffet kunstnerne og fikk varig betydning for

italiensk kunst. Men det som er mest nyskapende i nederlandsk kunst, er følel­ sen av uro som foregriper barnets skjebne. De andre bildene som tilskrives Hugo, er som regel mer løselig malt og er mindre fargerike, noe som vitner om kunstnerens stigende melankoli. Jomfruens død (ca. 1480, Brugge, Musée Communal des Beaux-Arts) — det siste bildet man kjen­ ner til av ham - er plassert i et rom uten noen egentlig dybde selv om figurene er svært skarpt observert. Hele virkningen er høyst personlig og urovekkende. 11481 ble han sinnssyk og døde året etter.,Se bind 1, side 100; bind 2, side 96. Goethe, Johann Wolfgang von 1749-1832 Tysk forfatter og amatørkunstner, en av nøkkelskikkelsene i ROMANTIKKEN. Selv om han var en lidenskapelig tegner (han etterlot seg omkring 2000 tegninger), lå Goethes betydning for kunsten ikke i disse, men i teoriene hans. I Uber altdeut' sche Baukunst (1772) priser han Strassburgerdomen og legger grunnlaget for den romantiske begeistringen for gotisk kunst. Den første italienske reisen hans (1786-88) førte til vennskap med J.H.W. Tischbein, Hackert og Kauffmann og fikk ham til å erklære at det var nødvendig med regler, og han understreket verdien av klassiske modeller, slik at studier av det spesielle ved hjelp av en syntese kunne heves opp til universelle utsagn om menneskeheten. Forsøkene hans på å påvirke kunstnere omfattet blant annet utgivelse av et kunsttidsskrift, Propylaen (1798—1800), og han etablerte en årlig malerikonkurranse med et fast tema (1799-1805). I 1810 ga han ut sin fargeteori, som inspirerte Turner. Se bind 3, sidene 62, 74-

Gogh, Vincent van 1853-90 Nederlandsk maler, en av de største og mest innflytelsesrike kunstnere på 1800tallet. Han arbeidet i London for et kunsthandlerfirma i 1873, men i 1875 flyttet han til Paris og vendte deretter til­ bake til Nederland for å studere teologi. I 1878 dro han til Borinage-provinsen i Belgia og virket som legpredikant for kullgruvearbeiderne (faren var protestan­ tisk prest), men gjennomgikk en akutt psykisk krise, ga opp predikantvirksomheten og begynte å male i 1880 etter å ha fått undervisning i anatomi og perspek­ tiv. Etter råd fra onkelen, Antoine Mauve, flyttet han til Antwerpen, der han studerte ved akademiet. Men akade­ misk kunst hadde lite å gi ham. Han fort­ satte i sin ekspresjonistiske stil, og han var realist i sitt valg av arbeiderklassemotiver (Potetspiserne, 1885, Amsterdam, Nasjonalmuseum Vincent van Gogh).I 1886 flyttet han til Paris, der arbeidene hans forandret seg dramatisk under varie­ rende påvirkning fra Degas, Gauguin, Seurat, Toulouse-Lautrec og japanske tresnitt. Han ble mer interessert i este­ tiske enn i sosiale problemer, men var fortsatt humanist. Under Seurats innfly­ telse begynte han å innarbeide elementer av pointillisme, men beholdt sine særpre­ gede vibrerende farger og vekten på tyk­ kelsen og ugjennomsiktigheten i malin­ gen. I februar 1888 flyttet han til Arles i Sør-Frankrike. Der levde han i fattigdom, solgte ingen arbeider og led av depresjo­ ner og hallusinasjoner. Gauguin kom til ham i slutten av året og hadde tanker om å opprette en kunstnerkoloni, men nå var van Gogh på randen av å være klinisk sinnslidende, og etter en krangel med Gauguin, skar han av seg en del av det høyre øret — en episode som er foreviget i maleriet Selvportrett med bandasjert øre (1889, London, Courtauld Institute Galleries). Kort tid senere la han seg frivillig

Giordano: Selvportrett, ca. 1665. Firenze, Uffizi (Alinari)

Giorgione: Kopi? av selvportrett, ca. 1506-10. Braunschweig, Herzog Anton Ulrich Museum

Giovanni da San Giovanni: Selvportrett, ca. 1620. Firenze, Uffizi (Alinari)

Girtin: Portrett av Opie, ca. 1800. London, NPG

75

Goings inn på asyl i St. Rémy og malte der en rekke usedvanlig intense landskaper, for eksempel Kornåker med sypresser (1889, London, ng). I mai flyttet han til Auverssur-Oise der et blaff av kreativitet gikk forut for selvmordet den 29. juli. Kunsten hans, som bunner i en ofte voldsom vek­ selvirkning mellom farge og form og et sterkt ekspresjonistisk preg, skapte et nytt begrep når det gjaldt kunstnerens forhold til den materielle verden. Hans påvirk­ ning på symbolisme, fauvisme og ekspre­ sjonisme, på tidlig abstraksjon og surrea­ lisme, var enorm, og han innledet for alvor den utviklingslinjen som førte frem til den abstrakte ekspresjonismen i 1940og 1950-årene. Se bind 1, sidene 33, 43, 70-71, 119, 159; bind 3, sidene 112115

Goings, Ralph født 1928 Amerikansk maler. I motsetning til andre SUPERREAL1STER som for eksempel Glose, som først og fremst legger vekt på frem­ gangsmåten, er Goings mest opptatt av motivet. Hovedmotivet hans er bilen i en drive-in eller servicestasjon, som for eksempel i Paul’s Corner (1970, New York, O.K. Harris Gallery). Med sin hyl­ lest til den amerikanske materialismens «ikoner» minner disse omhyggelig realis­ tiske, forholdsvis store bildene av skin­ nende biler om pop-kunst. Se bind 1, side 118; bind 3, side 253. Goltzius, Hendrik 1558-1617 Nederlandsk kobberstikker og maler, virksom i Haarlem. De tidlige arbeidene hans, som er befolket med monsteraktige, muskuløse menn og langstrakte kvinner med spisse hoder, var gjennomført mani­ eristiske, men etter en kort reise til Roma (1590—91) begynte han å male i en mye mer klassisk og naturalistisk stil. Selv om den høyre hånden hans var forkrøplet, var han en makeløs virtuos og en teknisk begavelse. Hans kohberstikkportretter er spesielt elegante, og hans imitasjoner av Dtirer og Lucas van Leyden ble tatt for å være originaler. Når det gjelder neder­ landsk 1600-tallskunst, er de viktigste arbeidene hans noen bilder som hører til de tidligste friluftsmaleriene av neder­ landske landskaper (Sanddyner i nærheten av Haarlem, 1603, Berlin, Kupferstichkahinett). Se bind 4, side 73.

Gombrich, Sir Ernst født 1909 Østerrikskfødt britisk kunsthistoriker, fra 1959 til 1976 direktør for Warburg-instituttet i London og professor i den klas­ siske tradisjons historie. Han har ytet mange bidrag til teoriene om persepsjon og til studiet av renessansens symbolikk, men han er mest kjent for sin Story of Art (1950). Denne boken kom i sin 16. engelske utgave i 1995 og er oversatt til mange språk (3. norske utg. 1996). Dette verket har sannsynligvis gitt flere men­ nesker innføri ng i kunsthistorien enn noe annet verk. Se bind 2, side 119. Gontjalves, Nuno virksom 1450-71 Portugisisk maler. Han er registrert som hoffmaler for Alfons 5. i 1463, og man vet at han malte en St. Vincent-altertavle i Lisboa-katedralen (den ble ødelagt ved et jordskjelv i 1 755). Et annet arbeid som viser St- Vincent med medlemmer av det portugisiske hoff (Lisboa, Museu Nacional de Arte Antiga), er det betydeligste por­ tugisiske maleriet fra 1400-tallet, og til­ skrives ham. De stive og uengasjerte figu­ rene kan minne om Dirk Bouts’, men malingen er behandlet grovere, og portrett-hodene er sterkt individualisert med skulpturell virkning.

Gong Xianca. 1660-1700 Kinesisk landskapsmaler. Han arbeidet i

76

den strenge stilen i det nordlige Song og var aktiv i Nanking-området. I de velord­ nede klassifiseringene som tradisjonelle kinesiske kritikere er så glade i, er han en av de «Åtte Nanking-mestrene». Han var en eksentrisk personlighet som døde i fattigdom, men som fikk betydelig innfly­ telse på grunn av sine tallrike elever og den posthumt utgitte avhandlingen Hemmeligheter ved maling. Et visst antall blader fra den kommenterte skisseboken hans er blitt utgitt og gir et relativt sjel­ dent gløtt inn i en kinesisk kunstners arbeidsmetoder. De viser klart bevissthe­ ten om tidlige stilretninger og regler for imiterende teknikker som gjennom­ strømmer alt. Disse er karakteristiske for Qing-maleriet og finnes i alle Gong Xians arbeider, for eksempel den monokrome Landskup-rullen (Kansas City, Nelson Gallery).

Gontsjarova, Natålija 1881-1962 Russisk maler og tegner. Hun fikk opplæ­ ring som billedhugger ved kunstskolen i Moskva, og først senere begynte hun å male. Opp til 1915, da hun forlot hjem­ landet for godt, var Gontsjarova en av de ledende innen den russiske avantgarden, og sammen med Larionov utviklet hun RAYONN1SMEN. 11919 slo de seg ned i Paris, men de siste maleriene hennes innfridde ikke løftene fra tidligere arbeider som f. eks. Tøyvask (1913, London, Tate) eller hennes fremragende litografier i russiske futuristiske publikasjoner. Hun er nå kanskje hest kjent for sine teater- og kostymetegninger som det finnes en samling av i Victoria og Albert Museum i Lon­ don. Se bind 3, sidene 156-157. Gonzalés, Eva 1849-83 Fransk maler. Hun var elev av Manet. Det legemstore portrettet hans av henne ved staffeliet (1870) finnes i National Gallery i London. Hun malte for det meste scener fra samtidig parisisk liv (Losje i Théåtre des Italiens, ca. 1873, Paris, Musée d’Orsay), og hadde en tendens til å bruke mørke farger som minner om den unge Manets. Hun arbeidet også i pastell. Gonzålez, Julio 1876-1942 Spansk billedhugger og maler. Gonzålez tidlige arbeidet var elegante og raffinerte, men det var først etter 1926, da han besluttet seg for å oppgi malingen, at han ble berømt for sine tekniske nyskap­ ninger innen billedhuggerkunsten. Hans bruk av teknikker som for eksempel svei­ sing og klinking fikk stor betydning for utviklingen av moderne skulptur. Med dem gjorde han jern til et anvendelig kunstnerisk medium. Kvinne som steller håret (1936, New York, moma) viser hans modne stil der lineære elementer samles på en måte som er blitt beskrevet som «tegning i rommet». Men hans mest berømte bilde, Montserrat (1937, Amsterdam, Stedelijk Museum) er for­ holdsvis naturalistisk. Det er laget av metallplater og viser en kvinne som hol­ der et barn i armene. Verket er oppkalt etter Spanias hellige fjell og symboliserer det spanske folks lidelser under borgerkri­ gen. I 1930-årene lærte Gonzålez Picasso å lage jernskulpturer, og kontakten beri­ ket hans eget billedspråk. I Kaktusmem nesker fra slutten av 1930-årene, for eksempel, består de komponentene som fremstiller lemmer, torso og hode av ikkemenneskelige elementer, blant dem for­ mer som minner om kaktuser og maskin­ deler (Kaktusmann nr. 2, Paris, Musée National d’Art Moderne). Gonzålez’ arbeid har vært så innflytelsesrikt (ikke minst på britiske og amerikanske billed­ huggere som Reg Butler og David Smith) at det er vanskelig å tenke seg hvordan det i utgangspunktet må ha fortont seg for

hans samtidige. Se bind 1, side 190; bind 3, side 181.

Gore, Spencer 1878-1914 Britisk maler. Han var med og opprettet CAMDEN TOWN GROUP og deltok på den andre post-impresjonistiske utstillingen i 1912. Han beveget seg fra van Goghs og Gauguins eksempler lenger mot abstrak­ sjonen enn Camden Town-kollegene hans, og i visse arbeider som The beanfield, Letchujorth (1912, London, Tate) benyttet han seg av en radikal forenkling der motivet avbildes i en rekke brede, flerfargede striper.

Gorgon-maleren virksom tidlig på 500tallet f. Kr. Gresk svARTFiGUR-vasemaler fra Athen, oppkalt etter den fremragende vasen av dino-typen i Louvre i Paris som avbilder Persevs og gorgonene. 29 vaser er blitt til­ skrevet denne kunstneren. Mens korintisk innflytelse er tydelig i dyrene og de dekorative motivene hans, markerer hans livlige og ekspressive fortellende stil et nytt utviklingstrinn. Gorky, Arshile (Vosdanig Manoog Adoian) 1905-48 Amerikansk abstrakt maler, et viktig bin­ deledd mellom europeisk kubisme og sur­ realisme og amerikansk abstrakt ekspre­ sjonisme. Han ble født i Armenia og tatt med til USA i 1920. De tidlige arbeidene hans, som for eksmepel The artist and his mother (ca. 1926-36, New York, Whitney) bruker de grunne, brede flatene i kubismen, men bringer også tankene hen på arbeidet til hans nære venn, De Kooning. 1 1930-årene opptok han i sin kunst stilpreget til Cézanne, Miro og spesielt Picasso, som han satte svært høyt. 1 1934 utførte han veggmalerier (som nå er øde­ lagt) i Newark Airport i forbindelse med Federal Art Project. Den klare, enestå­ ende stilen hans begynte å bli etablert i 1940-årene. Flytende, klare malingstrøk som holdes tilbake eller bryter ut av svarte streker er typisk for hans helt abstrakte billedspråk, som i The liver is the cock's comb (1944, Buffalo, AlbrightKnox). Fargene hans tenderte mot grått og brunt i de siste årene han levde. En rekke personlige tragedier kulminerte i at han begikk selvmord. Se bind 3, side 211.

Goshun, Matsumura 1752-1811 Japansk maler. Goshun hørte hjemme i Kyoto, ble elev av Yosa Buson og begynte å arbeide i verkstedet til Maruyama Okyo, der han konsentrerte seg om skis­ ser. I 1788, etter en brann som ødela Kyoto, åpnet han sin egen skole i Shijoområdet. Goshun var allsidig. Han skrev dikt sammen med Buson, var forretnings­ mann og musiker og skal ha hatt en fabel­ aktig hukommelse. Han er mest kjent for landskapene sine, for eksempel Landskapskjermen i Ohashi-samlingen.

Gossaert, Jan (kalt Mabuse) ca. 1478-ca. 1533 Flamsk maler. Han kom fra Maubeuge og er registrert som mester i Antwerpen-lauget i 1503. De tidligste panelene hans føyde seg inn i tradisjonen etter van Eyck og van der Goes, men en reise til Italia sammen med hans velynder Filip av Bourgogne i 1508 fikk ham til å slå inn på en annen vei. Van Mander omtalte ham som den første maleren som malte nakenbilder i Nederland, men her var Gossaert mer påvirket av Dtirer enn av italienske arbeider. Oppholdet i Italia viser seg imidlertid tydelig i blandingen av arki­ tektoniske stilretninger og de lånte klas­ siske positurene som han brukte sammen med konvensjonelle flamske figurer. Der­ for maler han i sin St. Lukas jomfru Maria

i avstikkende omgivelser med søyler, fri­ ser og statuer (ca. 1515, Praha, ng) og hans Danae 1527, Munchen, Alte Pinakothek) er en flamsk modell av en frem­ medartet og eksotisk loggia. I motsetning til senere manierister tok ikke Gossaert sikte på bevegelse, og figurene i hans De hellige tre kongers tilbedelse (ca. 1507—08, London, ng), for eksempel, har en ærver­ dig, transelignende kvalitet og viser klart hans ferdigheter som portrettmaler. Kon­ gelige bestillinger på slike bilder førte ham til Middelburg, Brussel, Mechelen og Utrecht, og arbeidene hans fikk stor innflytelse. Se bind 2, side 160. Gotisk kunst Stilretning innen skulptur, arkitektur og maleri som etterfulgte romansk kunst i Europa. Gotikken utviklet seg først i Nord-Frankrike på midten og sent på 1100-tallet i arkitekturen og skulpturene i en rekke kirker og katedraler. Det vik­ tigste byggverket var klosterkirken St. Denis i nærheten av Paris, som abbed Suger bygde om fra 113 7 til 1144- Det nye koret og vestfronten skilte seg ut med en ny arkitektonisk stil, relativt tynne veg­ ger, store vinduer og en systematisk bruk av spisse buer og ribbehvelv. Fortellende skulpturer ble konsentrert på vestveggen i en trippelportal med en nær integrert design. Mange av de tidlige gotiske skulp­ turene i St. Denis er blitt skadet eller øde­ lagt, men et nesten samtidig mesterverk er bevart i Chartres, i Den kongelige por­ tal, som viser elementene i den gotiske stilen. Den noen ganger nesten abstrakte, hieratiske stilen som særpreget de ro­ manske billedhuggerne, forsvant, og ble erstattet av et mer naturlig, humanistisk preg, og helhetsinntrykket ble mer ensar­ tet. Tidlig på 1200-tallet nådde den nye arkitekturen og skulpturen et klimaks i de store «høygotiske» katedralene i Chart­ res (koret, midtskipet og tverrskipportalene) og i Rheims og Amiens. 1 Rheims kom en klart klassisk stil til uttrykk, sær­ lig i figurene som flankerer Dommedagsportalen i det nordlige tverrskipet fra omkring 1230 med sine dypt foldede dra­ perier og høytidelige, filosofiske ansikts­ uttrykk. Den inntagende, høystemte ele­ gansen til jomfru Maria og erkeengelen Gabriel på vestfronten tilhørte en mer varig trend og kom også til uttrykk i stadig mer sofistikerte skulpturer i liten måle­ stokk. Nye standarder ble satt for meng­ den av dekorasjoner i katedralene med sine svimlende hvelvinger, store glassma­ lerier og usedvanlig delikate flettverksmønstre. Den modne gotiske stilen spredte seg til Spania, der den ofte ble tro­ fast imitert, og til England og Tyskland, der den fikk stor innvirkning, og den inspirerte til en sterkt ekspressiv, realis­ tisk stil i skulpturen. 1 Italia ble gotikken aldri helhjertet akseptert, og en mer klas­ sisk basert skulptur- og arkitekturstil rådde grunnen. Overgangen fra romansk til gotisk stil var mye mer gradvis innen malerkunsten, og dukket opp noe senere på 1100-tallet. Det som bidro mest til dette, var manuskriptene som ble laget i stadig større antall, glassmalerier (mer enn murmalerier) og, noe senere, malte paneler. Den mer naturalistiske stilen, som var tydelig midt på 1100-tallet i skulpturen, dukket opp i manuskriptmaleriene i slutten av århundret (Souvignybibelen, Moulins, Bibliothéque Municipale), men den elegante lineære stilise­ ringen tikk fotfeste tidlig på 1200-tallet. Som i arkitektur og skulptur var det Frankrike som tok ledelsen. Den dekora­ tive illuminasjonsstilen som dukket opp i Frankrike i Ludvig 9.s regjeringstid (1226—70), spredte seg raskt over hele Europa og spilte en viktig rolle i utvik­ lingen av den internasjonale gotiske sti-

Graff len på slutten av 1300-tallet. Se bind 2, sidene 76 ff. Gotlib, Henryk 1890-1966 Polsk maler. Han studerte i Krakow, Miinchen, Amsterdam og Paris og var i 1919 med på å grunnlegge den «formistiske» avantgardebevegelsen i Krakow. Årene fra 1923 til 1930 tilbrakte han hovedsakelig i Frankrike, og innflytelsen fra Bonnard er tydelig i verkene fra denne perioden, både i valg av motiver - akter og huslige scener - og i fargebruken. I 1939 førte krigen til at han slo seg ned i England. Her utførte han et triptykon, Polen i krig (1940, Warszawa, Nasjonal­ museet), der han uttrykte sin redsel for virkningene av krigen i hjemlandet.

Gottlieb, Adolph 1903-74 Amerikansk ABSTRAKT EKSPRESJONIST. Etter en kort periode hos WPA i 1930årene ble han influert av de europeiske surrealistene. Jung’ske arketyper, sørvestamerikansk indianerkunst og automatteknikkene som surrealistene hadde vært pionerer for, fikk en formende innvirk­ ning på utviklingen hans. Fra 1941 til 1951 malte han «piktografer», der fantasivekkende, abstrakte emblemer, frag­ menter av legemsdeler og naturelementer ble organisert innen det flate bilderommet som dannes av et løst, gitterlignende skjema med mørke linjer (Voyagers return, 1946, New York, moma). I 1950årene begynte Gottlieb å male Imaginary Landscapes. Disse lerretene, som for det meste er store, har en eller flere sirkler over og en matte med kraftige strøk under. Senere, i en lengre serie Bursts, har han laget lignende komposisjoner der det vertikale er understreket. Se bind 3, side 215 Gouache Akvarellmaling som blir ugjennomsiktig ved hjelp av tilsetning av hvitt pigment (markedsføres nå også som maling for formgivere eller plakatmaling). Den er hurtigtørkende, tettere og mer reflekte­ rende enn gjennomsiktige vannfarger, og ble mye brukt av manuskriptilluminatører og miniatyrmalere, særlig i Persia og India. Ettersom det er lett å foreta korri­ geringer, ble den også mye brukt til raske forberedende skisser, og i Frankrike har den ofte vært foretrukket fremfor akvarellfarger. Se bind 1, sidene 160-161.

Goujon,Jean ca. 1510-68 Den ledende franske billedhuggeren midt på 1500-tallet. Man vet ingenting om ham før 1540, da han ble registrert i Rouen. Men søylene han laget til orgelet i St. Maclou-kirken der, er så klassiske i stil at det er sannsynlig han har besøkt Italia. I 1544 befant han seg i Paris og arbeidet med korgitteret i St. Germain 1’Auxerrois. Relieffene Gravleggingen og De fire evangelister herfra er bevart i Louvre, Paris. Påvirkningen fra Parmigi­ anino og Rosso er tydelig, men Goujon legger mer vekt på dekorative mønstre, særlig i de utsøkte draperiene. Goujons elegante og svært personlige klassisisme hadde sin fineste blomstring i dekorasjo­ nen av De uskyldiges fontene (1547-49). Mesteparten av den befinner seg nå i Louvre. Fra 1549 til 1562 er det doku­ mentert at Goujon arbeidet for arkitek­ ten Lescot i Louvre og utførte allegoriske relieffer i første etasje og i det utvendige loftet på bygningen foruten karyatider i salongen. Karyatidene (1550-51) er hans mest gjennomførte klassiske arbeider mer solide enn mesteparten av skulptu­ rene hans - og kunnskapene hans om antikken kommer til syne i illustrasjo­ nene til den første franske utgaven av Vitruvius (1 547). Ingen arbeider av Gou­

jon er registrert etter 1562, og det er dokumentert at han døde i Bologna, kan­ skje i eksil fordi han var protestant. Se bind 2, side 167.

Gower, George død 1596 Engelsk portrettmaler. Han var adelig av fødsel og etablerte seg som kunstner i 1573.1 to tiår dominerte han det fasjona­ ble portrettmaleriet. I 1581 ble han utnevnt til hoffmaler for Elizabeth 1., og i 1584 forsøkte han sammen med Hilliard å skaffe seg monopol på å male kongeportretter. Gode eksempler på stilen hans er portrettene av Sir Thomas og Lady Kytson (1573, London, Tate).

det nederlandske realistiske landskapet. Han studerte under Esaias van de Velde og arbeidet i Leyden, Haag og Haarlem. De tidlige arbeidene hans vitner om påvirkningen fra Esaias, men etter hvert ble fargene hans dempet, og de pittoreske prospektene hans, som særkjennes av strålende lyseffekter og en fornemmelse av luftig friskhet, fikk en markert poetisk ro. Ofte er de i virkeligheten monokrome, og sammen med Salomon van Ruysdael anerkjennes han som den store mesteren i den fasen i nederlandsk landskapsmaling da gjengivelse av atmosfære ved hjelp av valører var det aller viktig­ ste. Valørkontrastene ble sterkere i de sene arbeidene hans, for eksempel Elvescene, 1656 (Frankfurt, Stådelsches Kunstinstitut), men da han hadde etablert sin særpregede stil i 1630-årene, var hans innstilling temmelig konsekvent, og han gjentok ofte populære motiver. Produk­ sjonen var enorm, og han hadde stor inn­ flytelse på andre malere. Se hind 2, side 222.

Goya y Lucientes, Francisco de 1746-1828 Spansk maler og raderer, den største og den mest originale europeiske kunstne­ ren fra denne perioden. De første årene av sin karriere tilbrakte han i Zaragoza og i Madrid under Bayeu. Goya giftet seg senere med søsteren hans. Han besøkte Italia en kort tid i 1771 og slo seg ned i Madrid i 1775. En av dem som tidlig påvirket ham, var Mengs, som da arbeidet for det spanske hoffet. Han skaffet Goya bestilling på en rekke kartonger (fortegninger) til gobeliner til den kongelige familie (Madrid, Prado), der han blander elementer fra nyklassisismen med rokokkoens munterhet og livlige farger. Tiepolos betydning for Goyas utvikling kan man se i freskene Goya malte til kirken San Antonio de la Florida (påbegynt 1798). De er malt med usedvanlig frihet og viser at han behersket trompe l’oeil. Den frie og ledige teknikken hans skylder Velazquez mye, og i likhet med ham rang­ erer Goya blant verdens fremste portrett­ malere. Han ble hoffmaler i 1786 og før­ ste hoffmaler i 1799. Mange av de mest bemerkelsesverdige bildene hans er av kongefamilien, enten enkeltvis eller sam­ men (Karl4- og hans familie, 1800, Prado). Etter en alvorlig sykdom i 1792 som gjorde Goya fullstendig døv, ble han mer innadvendt. Han begynte å øse av sine fantasiressurser, noe som inspirerte til de fantastiske og stadig mer uhyggelige Los Caprichos, en serie raderinger som ble publisert i 1799. Det er private uttrykk for motviljen mot en korrupt og fanatisk øvrighet (spesielt kirken) som han i kraft av sin stilling som hoffmaler var nødt til å gi sin tilslutning. Goyas liberalisme førte til at han først støttet franskmennene som styrtet Karl 4-, men snart ble han for­ ferdet over inntrengernes barbari. Han beskrev dem i raderingene Krigens redsler (1810-20) og i to malerier av begivenhe­ tene Den 2. mai, 1808 og Den 3. mai, 1808 (1814, Madrid, Prado). Det sist­ nevnte verket er dramatisk med en patos og en umiddelbarhet uten like, og fikk merkbar innflytelse på Manet. På sine eldre dager trakk Goya seg tilbake til Quinta del Sordo, et hus i nærheten av Madrid som han dekorerte med de såkalte «Svarte malerier». Dette er dystre og kraftfulle visjoner som ser ut til å uttrykke både redsel og menneskelig grusomhet og forståelse for angsten som ofte ligger til grunn for den. Goya tilbrakte sine siste år i Frankrike, for selv om hjemlandet for lengst hadde anerkjent hans genialitet, gjorde hans innbitte opposisjon mot tyranniet at han måtte leve i eksil. Goya var en svært produktiv kunstner, og mange store gallerier har bilder av ham. Men de fleste av de største mesterverkene hans finnes i Prado. Se bind 1, sidene 57, 90, 115,164; bind 3, sidene 64-67; bind 4, side 21.

Graf, Ursca. 1485-1527/28 Sveitsisk maler, grafiker, gullsmed og designer av glassmalerier, aktiv i Basel fra 15O9. Han fikk opplæring som gullsmed, men det beste han laget var de virtuose tegningene (som regel signerte og daterte) og trykkene. Mange var basert på hans opplevelser som leiesoldat i Italia, mens andre, for eksempel tegningen Pyramus og Thisbe (1525, Basel, Kunstmuseum) har klassiske temaer. De livlige krøllstrøkene hans gir motivet et fantasipreg, men også en levende fornemmelse av virkelighet.

Goyen, Jan van 1596-1656 Nederlandsk landskapsmaler født i Ley­ den, en pionerskikkelse i utviklingen av

Graff, Anton 1736-1813 Tysk maler. Født i Sveits og opplært hovedsakelig i Augsburg før han slo seg

Gozzoli, Benozzo ca. 1421-97 Florentinsk maler. I ungdommen arbei­ det han for Ghiberti på dåpskapelldørene og siden for Fra Angelico på fresker i Vatikanet. Hans berømmelse hviler på ett verk — dekorasjonene i det lille kapel­ let i Medici-palasset i Firenze med fresker som fremstiller De hellige tre kongers reise (1459-61). Dette har en prakt og en for­ mell eleganse som minner om internasjo­ nal gotisk stil, og er et arbeid med en fengslende glød som satte standarden for sammenlignbare dekorasjoner andre ste­ der, for eksempel av Bonfigli i Perugia. Portretter av Medici-familien er tatt med i kavalkaden, og den verdslige innstil­ lingen er svært ulik den Fra Angelico leg­ ger for dagen. Ingen av de andre freskene eller altertavlene hans (Madonna og ham med helgener, 1461, London, ng) nærmer seg dette verket i kvalitet. Se bind 2, side 110

Gogh, Vincent van Selvportrett, 1890. Paris, Musée d’Orsay (Scala)

Gonyalves: Selvportrett fra St. Vincent med medlemmer av det portugisiske hoff, ca. 1460-70, Lisboa, Museu Nacional de Arte Antiga

Grabar, Igor 1871-1960 Russisk maler. Etter at han hadde studert malerkunst i Hellas og Miinchen utviklet han lyse landskaper, utført i klare farger påført med små penselstrøk (Februar, blå himmel, 1904, Moskva, Tretjakov-galleriet). Han stilte ut sammen med world of ART-gruppenfra omkring 1906.1 1913 ble han direktør for Tretjakov-galleriet. Graevenitz, Gerhard von 1934-1983 Tysk KINETISK kunstner som bruker geo­ metriske former — firkanter, sirkler, ellip­ ser. Hans kunst skriver seg i bunn og grunn fra konstruktivismen, men har like fullt fått et nytt forhold til tilskueren, som i hans Kinetisk rom med bevegelige vegger (1969, Nurnberg, og 1973, Milano). Hans lysbokser er programmert på for­ skjellige matematiske måter, og omfatter i ett tilfelle et program som er laget slik at det skal være tilfeldig og fritt for enhver gjenkjennelig struktur.

Gonzålez: Selvportrett, 1941. London, Tate

Gorky: Kunstneren og hans mor, ca. 1926—36. New York, Whitney

77

Grafikk ned i Dresden i 1766. Graff var nesten utelukkende portrettmaler, og laget mange bilder til hoffene i Sachsen og Preussen. Han arbeidet i en elegant stil som lignet den til engelske malere som for eksempel Gainsborough, men han hadde også evnen til psykologisk tolkning uten unyttig utstaffering, noe som kommer klarest til uttrykk i hans portretter av lit­ terære og kunstneriske skikkelser og av seg selv (Selvportrett, 1765, Dresden, Gemåldegalerie). Grafikk (av gr. grafein - risse, tegne) Kunstnerisk fremstilling av trykk ved at en tegning risses eller skjæres i en plate av stein, metall eller tre og deretter overføres til papir ved hjelp av trykksverte eller -farge. Når det gjelder teknisk fremgangsmåte skjelnes mellom høytrykk (f.eks. tresnitt), dyptrykk (kobberstikk og radering) og flattrykk (litografi). Grafikken oppstod av behovet for å mangfoldiggjøre og spre bilder og tekst. De eldste grafiske arbei­ dene vi kjenner, er kinesiske og japanske tresnitt fra før år 1000. 1 Europa skriver de eldste kjente tresnittene seg fra ca. 1380.

Graffiti Skraping eller skribling på vegger, som regel humoristisk eller obskøn (fra det italienske graffare, å skrape). Graffito eller sgraffito er også uttrykket som bru­ kes om en skrapeteknikk fra middelalde­ ren eller renessansen der mønsteret ble risset opp gjennom et lag forgylling eller maling slik at et underlag med en annen farge kom frem. Graham, John (Ivan Dambrowskij) 1881-1961 Russiskfødt kunstner som reiste til USA i begynnelsen av 1920-årene. De eksen­ triske maleriene hans spenner over rea­ lisme, abstraksjon og surrealisme. Skrif­ tene hans, særlig boken Systems and Dialects of Art (1937) og hans understreking av det ubevisstes betydning, kan ha påvirket unge abstrakte ekspresjonister som Gorky.

Grandville (psevdonym for Jean-lgnace-Isidore Gérard) 1803-47 Fransk karikaturtegner og illustratør. I Paris var de første arbeidene hans sorgløse litografier fra borgerskapets liv, men han ble beryktet med det politiske Dagens metamorfoser (1828) der menneskene har dyrs fysiognomi. Han var republikaner og bidragsyter til Charivari og Caricature (1830-35) inntil presseloven av 1835 tvang ham til å konsentrere seg om bokil­ lustrasjon - der han gjorde seg bemerket ikke minst med illiustrasjoner til La Fontaines Fables (1838). 1 sine siste år var han besatt av makabre, drømmelignende bil­ der, og han døde som sinnssyk.

Grånet, Frantjois-Maurius 1775—1849 Fransk maler av interiører og landskaper. Han arbeidet ved J.-L. Davids atelier i 1799 og tilbrakte årene 1802-19 i Roma. Han ble utnevnt til konservator ved Louvre i 1826 og i Versailles i 1830. Der­ med brukte han bare en del av sin tid på å male og spesialiserte seg på romantiske interiører, ofte religiøst inspirerte. Et eksempel på hans detaljerte teknikk, som kan minne om nederlandske og flamske maleres, er Koret i kapusinerkirken i Roma (1815, New York, Metropolitan). Under 1848-revolusjonen reiste han tilhake til fødebyen Aix-en-Provence og grunnla Musée Grånet der. Grant, Duncan 1885-1978 Britisk maler og formgiver, en nær med­ arbeider av Roger Fry. Hans verker før den annen verdenskrig representerer en tidlig engelsk reaksjon på avansert fransk malerkunst. The Queen of Sheba (1912, London. Tate) for eksempel, ble påvirket av pointillismen. Han var en pioner innen abstrakt maling, og i 1914 utførte han et Abstract kinetic collage painting (London, Tate). Det var laget slik at det ble rullet ut til musikk av Bach. De senere maleriene hans var mer tradisjonelle. Han arbeidet med mange dekorative pro­ sjekter og var med-direktør i OMEGA WORKSHOPS. Se bind 4, side 23. GRAV se GROUPE DE RE( JHERCHE D’ARTVJSUEL

Gran, Daniel (1694-1757) Østerriksk freskomaler, representant for den klassiske retningen innen barokken. Gran var ikke interessert i illusjonismen, men ble hyllet for sin evne til å finne på og ordne kompliserte grupper med allego­ riske figurer i himlene - kanskje best i hvelvene i Hofbibliothek i Wien (1730). Granacci, Francesco 1469-1543 Florentinsk maler. Han var elev av Lorenzo di Credi og senere av Domenico Ghirlandaio selv om han var sterkt påvir­ ket av malerne i høyrenessansen, særlig Fra Bartolommeo. Det modne arbeidet hans er preget av en glatt modellering og en behendig bruk av chiaroscuro, som for eksempel i Madonna med Frans og Zenobius (ca. 1515-16, Firenze, Acadamica). Han var en av assistentene da taket i Det sixtinske kapell ble malt før Michelang­ elo bestemte seg for å utføre hele arbeidet alene.

Grand Tour Omfattende rundtur på kontinentet som ofte varte et år eller mer. Slike rundturer ble gjennomført av unge aristokrater, spesielt britiske, på 1700-tallet. Hensik­ ten var å komplettere en generell utdan­ nelse ved å skaffe seg førstehånds opplys­ ninger om de klassiske skattene i Italia og etter hvert i stigende grad det «sublime» alpelandskapet. Kunstnere som Batoni, Canaletto og Piranesi tilrettela på en velIvkket måte denne «turist«-trafikken.

78

Gravelot, Hubert 1699-1773 Fransk maler, tegner og kobberstikker. Maleriene hans er få, men han var en betydelig bokillustratør som arbeidet i en sjarmerende rokokkostil. Fra 1732 til 1735 oppholdt han seg i London der han drev en tegneskole, og han er kanskje best kjent for raderingene til Richardsons Pamela (1742) og Fieldings Tom Jones (1750), som hører til de tidligste romanillustrasjonene. Han var en venn av Hogarth og en viktig innflytelseskanal for rokokkostilen i England. Gainsborough var sannsynligvis hans elev.

Gravering Uttrykket betegnet inngravering med gravstikker av tegning eller skrift som står fordypet. Gravering brukes dels som dekormetode for gjenstander av metall, stein, glass, ben og andre harde stoffer, dels til fremstilling av former beregnet på avtrykk. Mer presist brukes uttrykket bare om metallgravering og tregravering for fremstilling av gravyrer, kobberstikk, stålstikk, tregravyr. Graves, Morris født 1910 Amerikansk maler. Hans lyriske følsom­ het fokuserer som regel på enkeltstående naturlige fenomener som fugler, malt i gouache eller tempera i et grunt, men mangetydig rom. Intense, mystiske hilder (Bird in the spirit, 1940—41, New York, Whitney) viser at han er seg bevisst Tobeys «hvite skrift» og kanskje også

Klees delikate linearitet. De kan også være et uttrykk for hans studium av ori­ entalske tanker. Gravstikkel Redskap med et kort håndtak og tilspisset egg av forskjellig form. Håndtaket skyves med håndflaten samtidig som skjærespissen styres over metallplaten med fing­ rene. Gravstikkelen lager en fure som varierer i dybde og bredde alt etter tryk­ ket og formen på skjæreeggen. Metallflisen eller borskjegget som kastes opp på begge sider av den uthulte linjen, fjernes som oftest med en skrape som gir de rene kantene som er karakteristisk for metallgravyrer. Gravyr Uttrykket betegner først og fremst avrykk av tegninger inngravert på metallplater, særlig kobberstikk og stålstikk, stundom på treplater, tregravyr eller xylografi. Uttrykket brukes også om etsede og slepne dekorasjoner på glass og om graveringsarbeid som sådant. Se Grafikk eller grafisk kunst.

Greco, El (Domenikos Theotokopoulos) 1541-1614 Maler, billedhugger og arkitekt, født på Kreta og lært opp i Italia, men betraktes som en av de største kunstnerne i den spanske skolen. Signaturen på maleriene hans består alltid av det virkelige navnet hans med greske bokstaver, og han føyde ofte Kres (kreter) til navnet sitt. Sann­ synligvis fikk han til å begynne med opp­ læring i den bysantinske ikonmaleristilen på Kreta, og siden reiste han til Italia, der det sies at han var en av Tizians siste ele­ ver i Venezia. Men Tintorettos påvirk­ ning av stilen hans er langt mer åpenbar. Omkring 1570 flyttet han til Roma. Kris­ tus driver pengevekslerne ut av templet (ca. 1572, Minneapolis, Institute of Arts) og portrettet av miniatyrmaleren Giulio Cio' vio (ca. 1570, Napoli, Museo di Capodi­ monte) skriver seg fra hans italienske periode. I 1577 kom han til Toledo der han oppholdt seg resten av sitt liv. Tilsy­ nelatende oppnådde han ikke at Filip 2. ble hans velynder, men de religiøse kom­ posisjonene hans var svært etterspurt av de geistlige i jesuittbyen Toledo, og mange motiver ble gjentatt av ham selv eller verkstedet hans. Han malte også portretter av kirkens dignitærer, for eksempel det følsomme Felix Paravincino (1609, Boston, MFA) og av andre frem­ stående personer. Grei Orgaz begravelse (1586, Toledo, S. Tomé) og Kristus avkles (1577-79, Toledo-katedralen) blir stort sett oppfattet som mesterverkene hans. Det var etter at han flyttet til Spania at han utviklet sin svært individuelle, nes­ ten febrile stil som på en fremragende måte uttrykte den intense religiøse iveren i det nye hjemlandet hans. Fordreiningene i de forlengede, flammelignende skikkelsene, som regel malt i kalde, blå­ aktige farger, blir enkelte ganger tilskre­ vet hans astigmatisme, men de uttrykker på en ypperlig måte følelsene i temaene hans. Bortsett fra religiøse arbeider og portretter malte han også to utsyn over Toledo (New York, Metropolitan og Toledo, Casa y Museo del Greco) og ett mytologisk verk, Laokocm (Washington, NG). Man vet at El Greco laget voksmodeller som forstudier til maleriene, og en del polykrome treskulpturer av ham er bevart (St. Ildefonso gis messehagelen, 1583, Toledo-katedralen). Han tegnet også altertavler, arbeidet som arkitekt, billedhugger og maler, som i Hospital de la Caridad, Iliescas (1603). Biblioteket hans viser at han var et kultivert men­ neske, og Pacheco sier at han skrev om malerkunst, skulptur og arkitektur. Vel­

azquez eide flere malerier av ham, men El Grecos kunst var for personlig til at han fikk mange etterfølgere, og etter at han var død, ble han stort sett glemt i to århundrer. Se bind 1, sidene 79, 92; bind 2, sidene 174-175.

Green, Anthony født 1939 Britisk maler. Han bruker bisarre per­ spektivet, ofte ved hjelp av formete lerre­ ter, for å presentere et idealisert syn på middelklasselivet som i de fleste tilfellene understreker erotikken bak den borger­ lige respektabilitetens overflate. Maleri­ ene hans er ofte selvbiografiske. (Our tent, 14th weddtng anniversary, 1975, Rochdale, Art Gallery). Green, Valentine 1739-1813 Britisk mezzotintgravør, velkjent for sine reproduksjoner av Reynolds arbeider. Han laget sine første mezzotinter (se Gra­ fikk) etter Reynolds i 1778, men en krangel gjorde slutt på samarbeidet i 1783. Green fremstilte også fine mezzo­ tinter etter West og Romney. Greene, Balcomb født 1904 Amerikansk maler, første formann i AMERICAN

ABSTRACT

ARTISTS-gruppen.

Hans knappe, non-figurative arbeider i 1930-årene viser en forening av kon­ struktivisme og Mondrian i bruken av geometriske, skiftende plan. Etter omkring 1943 forandret arbeidet hans seg radikalt til en oppstykket, nærmest ekspresjonistisk figurasjon med uklare og dramatiske fargeflater.

Greenhill, John ca. 1644-76 Engelsk portrettmaler i olje og pastell. De tidlige arbeidene hans er i den engelske provinsielle stilen, men sent i 1660-årene begynte han i Lelys atelier og arbeidet siden i en forenklet versjon av hans male­ måte. Mrs Cartwright og et Selvportrett, begge i Dulwich College Picture Gallery, London, er gode eksempler på stilen hans. Greenough, Horatio 1805-52 Amerikansk nyklassisk billedhugger, som for det meste arbeidet i Italia. Han stu­ derte i Roma sammen med Thorvaldsen, og mens han var i Firenze, traff han for­ fatteren James Fenimore Cooper som bestilte The chanting cherubes (1828-30, nå gått tapt), det første større marmorar­ beidet av en amerikaner. I 1832 fikk han bestilling på en statue av George Was­ hington til rotunden i Capitol (1833—41, nå i Washington, Smithsonian Institution), det første betydelige statsoppdrag som ble gitt til en amerikansk billedhug­ ger. Greenough baserte seg på hodet i Houdons portrett av Washington, og kroppen skriver seg fra rekonstruksjoner av Feidias’ olympiske Zeus - en blanding av realisme og idealisme som man stort sett mente var lite vellykket. Greenoughs teoretiske skrifter, som understreket funksjonelle hensyn, var kanskje mer betydningsfulle enn hans temmelig pedantiske statuer.

Greenwood, John 1727-92 Amerikansk maler. Han ble født i Bos­ ton, og etter å ha påbegynt en teknisk utdannelse startet han en karriere som portrettmaler i 1745.1 1752 flyttet han til Surinam i Nederlandsk India, der han malte mange stive og lite oppsiktsvek­ kende portretter og ett bemerkelsesverdig arbeid, Sea captains carousmg in Surinam (1758, St. Louis, Art Gallery). Green­ wood fremstilte seg selv og noen av ven­ nene sine i denne åndfulle scenen som kan minne om en temmelig naiv utgave av Hogarths arbeid og som regnes som et av de første eksemplene på genremaleri i

Group of Seven amerikansk kunst. Greenwood flyttet fra Surinam til Nederland, og i 1762 slo han seg ned i London. Gresk-romersk kunst eller antikken Uttrykk som brukes om kunsten i senrepublikansk tid og keisertiden. Det beteg­ ner kunst laget av greske kunstnere eller i det minste kunstnere som fulgte gresk stil og greske forbilder, men under romersk beskyttelse.

Greuze, Jean-Baptiste 1725-1805 Fransk maler. Han er best kjent for sine anekdotiske genrescener som En bestefar leser Bibelen for familien (1755, Paris, Louvre), som gjorde ham til den mest populære maleren midt på 1700-tallet i Frankrike. Han oppholdt seg i Italia 1755-57, og hadde ambisjoner som historiemaler, men Septimus Severus irettesetter Caracalla (1769, Louvre) var en ydmy­ kende fiasko. Hans popularitet bleknet med nyklassisismens fremvekst, og han konsentrerte seg mer og mer om pirrende og vammelt sentimentale bilder av unge piker i et forsøk på å komme seg inn på et annet marked. Mot slutten av sin karriere var han praktisk talt glemt, men et av de siste bestillingsverkene hans gjaldt et portrett av Napoleon (1804-05, Versail­ les) da han malte parallelt med Ingres. Produksjonen hans var enorm. Det finnes et museum som er viet ham i Toumus (fødebyen hans), og større samlinger fin­ nes i Louvre, Musée Fabre, Montpellier og The Wallace Collections i London. Se bind 2, side 245; bind 3, side 56. Grimaldi, Giovanni Francesco (Il Bolognese) 1606-80 Italiensk maler, grafiker og arkitekt, best kjent for sine klassiske landskaper i Annibale Carraccis stil. De er mindre heroiske og strenge enn Annibales og Poussins og var svært populære som raderinger eller malerier og bidro til å spre tradisjonen med idealiserte landskaper. Han arbeidet først og fremst i Roma (fresker, 1644-48, i Villa Doria Pamphili, der han også vir­ ket som arkitekt), men i 1649-51 utførte han dekorasjoner i Mazarin-palasset (Bibliothéque Nationale) og i Louvre i Paris.

Grimmer, Jacob ca 1526-ca. 1590 Flamsk maler. Han var elev av Mathys Cock og kom inn i Antwerpen-lauget i 1,546/47. Han malte flere versjoner av Årstidene (for eksempel de signerte seri­ ene i Nasjonalmuseet i Budapest) og beveget seg et stykke på vei i retning av å behandle landskapet som en selvstendig genre. I scener med bondekermesser viser han seg som en etterfølger av Brueghel. Han samarbeidet med Gillis Mostaert i de bibelske maleriene sine. Sønnen Abel (ca. 1573—før 1619) var også maler og spesialiserte seg på landskaper og små religiøse malerier og genremalerier.

Grimshaw, John Atkinson 1836-93 Engelsk maler av landskaper, byinteriører og kaier, som regel sett i måneskinn, i lampelys eller ved solnedgang. Whistler sa om ham: «Jeg oppfattet meg selv som oppfinneren av Nokturner inntil jeg så Grimmys måneskinnsbilder.» Han malte i London, Glasgow, Leeds, Scarborough og Liverpool og utviklet en høyst person­ lig stil. Ofte brukte han fotografier som hjelp ved komposisjoner. De temmelig syrlige fargene hans er spesielt særpre­ gede. Selv om han bare stilte ut fem male­ rier ved Royal Academy, solgte han godt, og imitasjoner og forfalskninger forekom mens han levde. En fin samling av arbei­ dene hans finnes i City Art Gallery i fødebyen Leeds.

Gris, Juan (José Gonzålez) 1887-1927 Spansk maler. Han studerte i Madrid og reiste til Paris i 1906. Til å begynne med arbeidet han i en dekorativ art nouveaustil, men så kom han under Picassos inn­ flytelse. Selv om hans bidrag til KUBISMEN kom først i 1911, fikk de en dyptgripende innvirkning på stilens senere utvikling. Bildene hans understreket konstruktive rytmer og abstrakte komponenter i mot­ setning til de mer intuitive metodene ved den visuelle analysen til Braque og Picasso (Hommage å Picasso, 1911-12, Chicago, Art Institute). Gris uttrykte selv forskjellen i tilnærmingsmåten da han skrev: «Jeg forsøker å gjøre konkret det som er abstrakt... Cézanne gjør en flaske til en sylinder, men jeg lager en flaske — en spesiell flaske - ut av en sylin­ der.» I 1913 begynte han å bruke farger i bildene sine og eksperimenterte med papier collé (klebet papir), og begge deler var med på å stimulere fremveksten av syntetisk kubisme. De seneste bildene hans har et klassisk preg og er mer male­ riske i utførelsen (Fiolin ogfruktskål, 1924, London, Tate). Gris utførte også bokillustrasjoner og polykrome skulpturer, men viktigere er scenedekorasjonene og kostymene som han laget til den store ballettimpresarioen, Djagilev. Se bind 1, side 75; bind 3, sidene 150, 179. Grisaille Maleri som er utført utelukkende med gråtoner eller nøytrale, gråaktige farger. Grisailles kan brukes til å etterligne en skulpturell virkning, være en skisse til et senere arbeid eller tjene som undermaling.

Gropper, William 1897-1977 Amerikansk karikaturtegner og sosialrea­ listisk maler. Mellom 1912 og 1915 stu­ derte han sammen med Henri og Bellows. Som grafisk kunstner i tallrike tidsskrif­ ter, blant dem New York Tribune, omfor­ met han deres realisme til et radikalt poli­ tisk våpen. Han begynte å male for alvor i 1921, og hans malemåte, som i The senate (1935, New York, moma) har grovheten og vitaliteten til en kunstner som først og fremst er opptatt av sosial urettferdighet. Gros, Baron Antoine-Jean 1771-1835 Fransk maler, en viktig forløper for den romantiske bevegelsen i Frankrike. Han studerte sammen med J.-L. David, og i 1793 dro han til Italia der møtet med Napoleon ble bestemmende for hans kar­ riere. Som offisiell militærmaler reiste han sammen med Napoleon og malte episke scener som fortalte om felttogene hans. De mest berømte av disse er Pesten i Jaffa (1804, Paris, Louvre). Etter Napole­ ons fall konsentrerte Gros seg hovedsake­ lig om portrettmaling selv om han også dekorerte kuppelen til Panthéon i Paris. Han mislyktes i forsøkene på å få inn i maleriene sine klassisismen som han var opplært i, og han begikk selvmord. Géricault, Delacroix, Barye og Bonington, elevene hans, var alle sterkt påvirket av hans dramatiske motiver og djerve tek­ nikk som delvis skrev seg fra hans studier av Rubens og de store venetianske malerne. Se bind 3, side 78.

Grosz, George 1893-1959 Tysk illustratør, maler og karikaturtegner som ble amerikansk statsborger i 1938. Under første verdenskrig bidro han med satiriske tegninger som for eksempel Fit for active service (1918, New York, moma) til antikrigs-tidsskrifter. I 1917 utga han og Heartfield (som anglifiserte navnene sine under første verdenskrig som en pro­ test mot krigen) en rekke illustrerte bøker og tidsskrifter som var sterkt kritiske mot den tyske militarismen og den kapitalis­

tiske korrupsjonen i etterkrigstidens Ber­ lin. Stilen hans på denne tiden besto av collagelignende assemblager med skarpt konturerte figurer som på en ubehagelig måte fokuserte oppmerksomheten på et gitt sosialt eller politisk misbruk, som i Suicide (1916, London, Tate). Han meldte seg inn i kommunistpartiet i 1918 og ble i 1919 medlem av Dada-gruppen i Berlin. I 1920 organiserte han den første internasjonale dadaistiske utstillingen. Han ble mellom 1921 og 1930 anmeldt flere ganger for blasfemi og obskønitet. Etter 1924 malte han en rekke ekspresjo­ nistiske, men maleriske aktbilder og kaféog gatescener som i påfallende grad mangler den sosiale snerten som man ellers finner i arbeidene hans. I fortvilelse over den politiske utviklingen i Tyskland aksepterte han i 1933 en lærerstilling ved Art Students’ League i New York. I USA malte han gatescener fra New York og aktbilder med et mer lyrisk preg (New York Harbor, 1936, New York, Metropoli­ tan), samtidig som han fortsatte sine voldsomme angrep på fascismen. Etter den annen verdenskrig fikk arbeidene hans et marerittaktig, surrealistisk preg, som i for eksempel The pit (1946, Kansas, Wichita Art Museum). Se bind 3, sidene 194-195. Grotesk (fr. grotesque, fra it grottesco) En slags fantasifull dekorasjon som domi­ neres av sammenknyttede girlander og delikat dekorative rammer som består av plantemotiver kombinert med realistiske eller fantastiske menneske- og dyrefigurer, vase- eller urneformer osv. Dekora­ sjonen har sin opprinnelse i de italienske grottaer (huler), som man ble særlig interessert i under renessansen etter at man oppdaget de dekorerte rommene i Neros gylne hus i Roma. På 1400-tallet benyttet kunstnere som Crivelli, Filippino Lippi, Mantegna, Signorelli og Tura lignende antikke dekorative former. På 1500-tallet ble Rafael og medlemmer av hans verksted, for eksempel Perino del Vaga og Giovanni da Udine, inspirert av nylig oppdagede grotesker fra Det gylne hus. Moten spredte seg over mesteparten av Europa og var et innslag i de vakre, dekorative fantasiene i den tidlige fran­ ske rokokkoen. Det var som en del av reaksjonen mot rokokkoen at ordet gro­ tesk begynte å bli brukt for å betegne noe fantastisk eller overdrevent.

Group of Seven Gruppe landskapsmalere som skapte den første betydelige nasjonale bevegelsen i kanadisk malerkunst. Gruppen hadde sin base i Toronto, og navnet skriver seg fra den første gruppeutstillingen som ble arrangert i Kunstmuseet der i 1920. Noen av kunstnerne som deltok i utstillingen, hadde samarbeidet siden 1913. Tom Thompson, en av de tidlige lederne, døde i 1917, og de syv som var med på utstil­ lingen i 1920, var Franklin Carmichael, Lawren Harris, A.Y. Jackson, Frank Johnston, Arthur Lismer, J.E.H. Macdonald og Frederick Varley. Edwin Holgate var blant dem som sluttet seg til gruppen senere. De deltok i skisseekspedisjoner for hele gruppen, enkelte ganger til fjerne deler av Canada, og uttrykte sin nasjonale stolthet i en stil som særkjennes av sterke farger, ekspresjonistisk penselbruk, stili­ serte, kurvete former og forakt for romlige forhold. Til å begynne med ble arbeidene deres sterkt kritisert, men de unektelig patriotiske følelsene skaffet dem etter hvert popularitet i brede lag. I 1933 foran­ dret Group of Seven navn til Canadian Group of Painters, og medlemmenes arbeider utviklet seg i mer individualistisk retning. Harris, for eksempel, arbeidet til slutt med rene abstraksjoner.

Goya: Selvportrett, 1815. Madrid, Academia de San Fernando (Scala)

Gozzoli: Selvportrett fra De hellige tre kcmgers reise, 1459. Firenze, Palazzo Medici-Riccardi (Mansell)

Greco: Selvportrett? ca. 1604. New York, Metropolitan, Joseph Pulitzer Fund

Greuze: Selvportrett, ca. 1760. Paris Louvre

79

Groupe de Recherche d’Art Visuel Groupe de Recherche d’Art Visuel (grav) Gruppe kinetiske kunstnere som ble opp­ rettet i Paris i 1959 av Le Pare, Vasarélys sønn Yvaral og andre. Gruppen var i høy grad påvirket av Vasarélys ideologi om en anonym, upersonlig kunst og tok sikte på å engasjere publikum i eksperimenter som var ment å skulle sette spørsmålstegn ved vanlige oppfatninger av omgivel­ sene. Den første gruppeutstillingen ble holdt i 1960, og foruten individuelle arbeider la medlemmene frem fellespro­ sjekter. Forseggjorte labyrinter ble kon­ struert med optisk forstyrrende elementer - fordreiende speil, gulv som beveget seg - og folk ble oppfordret til å medvirke selv. Disse ideene var stort sett le Pares. Andre i gruppen var mer interessert i rent visuelle problemer. Gruppen ble oppløst i 1968. Se hind 3, side 245.

nerende ved arbeidet er de forbløffende intense følelsene som uttrykkes ved hjelp av ekspresjonistisk forvridning, og i Kors­ festelsen av en fremstilling av redslene ved fysisk lidelse som ikke tidligere hadde forekommet. Kristi forvridde og sønderrevne legeme forekommer også i Griinewalds mindre malerier av Korsfestelsen i Basel (Kunstmuseum) og Washington (ng)- 1 motsetning til sine store tyske samtidige ser det ikke ut til at Griinewald har arbeidet med gravyrer og stikk, skjønt en rekke tegninger er bevart, og han var lite kjent gjennom de følgende århun­ drene - i den grad at det egentlige navnet hans ikke ble oppdaget før i 1920-årene «Griinewald» ble forvekslet med Sandrart. Men innflytelsen hans ses tydelig i arbeidene til samtidige som Baldung Grien, Ratgebe og Holbein den yngre. Se bind 1, side 78: bind 2, side 151.

Groux, Charles de 1825—70 Belgisk maler. Han studerte i Brussel sammen med Navez og i Dusseldorf. Til å begynne med malte han på den roman­ tiske måten, men senere, sammen med Rops og Meunier, ble han mer involvert i realismen. Han malte dagligliv på en rea­ listisk måte med moralistiske overtoner som i hans Drukkenbolt (1853) i Musées Royaux des Beaux-Arts, Brussel.

Guan Tong virksom tidlig på 900-tallet Kinesisk maler, konkurrent til (og mulig­ ens elev av) Jing Hao. Guan Tong gikk under Song-Dynastiet for å være den største landskapsmaleren i de fem dynas­ tiene. Arbeidene som tilskrives ham i dag, er neppe laget av ham, men de viser den sterke penselføringen i monokrom tusj som man mener er kjennetegnet på den tidlige landskapsstilen, som for eksempel i en hengende rull med tittelen Venting på en overfart (Taiwan, Det nasjo­ nale slottsmuseet). Han kom opprinnelig fra Chang’an, Tang-hovedstaden i nord, og arbeidet senere ved Nanking-hoffet til det senere Liang-dynastiet.

Grund, Norbert 1 717-67 Bøhmisk maler som malte små genrescener og idyller, mer for salg til samlere i Praha enn som bestillingsverk. Den fineste samlingen av maleriene hans (som for det meste er på metall eller tre) befinner seg i Nasjonalgalleriet i Praha.

Grundig, Hans 1901-58 Tysk maler. Han tilhørte den politisk ori­ enterte gruppen NøJE sachljchkeit, som arbeidet i Dresden i 1920-årene, og blant andre omfattet Dix. Stilen hans var en kombinasjon av ekspresjonistiske ele­ menter med urbane og industrielle temaer knyttet til Neue Sachlichkeit (Hungermarsj, 1932, Dresden, Gemåldegalerie). Griinewald, Isaac 1889-1946 Svensk maler og teatermåler. Han studerte hos Richard Bergh på Konstnårsforbundets skole i Stockholm og i Paris hos Matisse. Under innflytelse av den franske mesteren utviklet han en sensuell ekspre­ sjonisme i rytmisk dekorative komposisjo­ ner som domineres av regnbuefargene. Bil­ dene hans varierte fra portretter og pro­ spekter til scenedekorasjoner og monu­ mentale arbeider. I 1926 dekorerte han for eksempel et auditorium i Stockholms konserthall. Han var professor ved Akademiet i Stockholm 1932—42, ledet sin egen kunstskole der 1942-46, og la frem sine kunstteorier i forskjellige skrifter.

Griinewald (Mathis GothardtNeithardt) ca. 1470/80-1528 Tysk maler, en av tidens største og mest individualistiske kunstnere. Han var virksom i det midtre Rhin-området, tørst og fremst i Aschaffenberg som hoffmaler for to Mainz-erkebiskoper på rad, som han også arbeidet for som arkitekt og ingeniør. Det lille som er bevart av arbei­ det hans, har utelukkende religiøse moti­ ver. Mesterverket hans er alterskapet til sykehuskapellet i Isenheim-klosteret i Alsace (avsluttet ca. 1515, Colmar, Musée Unterlinden). Dette er et stort polyptyk med to sett fløyer. Det omfatter fremstillinger av korsfestelsen, oppstan­ delsen og bebudelsen. Scenene er kom­ ponert med full beherskelse av perspekti­ vet, men billedspråket er i det vesentlige sengotisk. Griinewalds fargebruk er både strålende og subtil, men det mest impo­

80

Guanxiu 832-912 Kinesisk maler. Han kom til et zenbuddhistisk kloster som barn, men reiste senere mye før han slo seg ned i Chengdu tidlig på 900-tallet. Han spesialiserte seg på malerier av Lohan, en gruppe buddhis­ tiske vismenn med grotesk asketisk utse­ ende. Det eksisterer flere serier som til­ skrives ham, men de er nesten sikkert ikke utført av ham. Hans ry fikk stor be­ tydning for utviklingen av en levende tradisjon med idealiserte religiøse por­ tretter, som fortsatte frem til Yuan-dynastiet i både maleri og treskulptur.

Guardi, Francesco 1712-93 Den best kjente i en kunstnerfamilie som arbeidet i Venezia. Han malte en lang rekke motiver, fra historiske og oppbyg­ gelige bilder til blomsterstykker og stille­ bener, men huskes nå først og fremst for prospektene som han mest konsentrerte seg om etter at broren Giovanni Anto­ nio (1699-1760) døde. Han var leder for familiens verksted. Francesco levde et svært tilbaketrukket liv. Oppdragsgi­ verne hans var mindre kunsthandlere som ikke betalte ham nok til å hindre at han døde i fattigdom. Stilen hans var bemerkelsesverdig fri og uttrykksfull, og hans prospekter over Venezia står i kon­ trast til Ganalettos minutiøse, detaljerte bilder og antyder mer enn de registrerer byens topografi. Helt mot slutten av livet malte han stadig flere rene fantasiprospekter (capricci). Produksjonen hans var enorm, og det finnes eksempler i de fleste større samlinger. National Gallery i Lon­ don har således 17 og National Gallery i Washington åtte. Det er delte meninger om det er Francesco eller Giovanni Antonio som har ansvaret for brystningen på orgelet med fremstillingene av Scener fra Tobias' liv (etter 1753) i kirken S. Raffaele i Venezia. Dette eksplosive verket er malt med en så forbløffende fri­ het at formene nærmest er oppløst, og hvis det virkelig er malt av den eldste bro­ ren, må også han regnes som en stor nyskaper. Se bind 2, side 255.

Guariento di Arpo dokumentert 1338-70 Maler fra Padua. Det eneste signerte arbeidet hans, et krusifiks i Museo Civico i Bassano, viser at han har vært den nær­ meste av Giottos umiddelbare etterføl­ gere i Padua. I 1365/68 malte han en enorm freske av Jomfru Marias kroning i Dogepalasset i Venezia. Denne ble sterkt skadet i brannen i 1577, men sinopiaen er bevart og er fortsatt imponerende. Hans innflytelse er tydelig i arbeider av Jacohello del Fiore og Antonio Vivarini. Det viktigste bevarte arbeidet hans i Padua er scenene fra Det gamle testamente i Capella del Capitano i det tidligere Palazzo Carreresi. Den omfattende freskesyklusen i koret i Eremitani-kirken ble ødelagt i 1944-

Guayasamin, Oswaldo født 1919 Ecuadoriansk ekspresjonistisk maler. Hans studier av savn, sorg og fortvilelse, fri for enhver klar, politisk kommentar, skaffet ham mange tilhengere i 1950årene. Han har gjennomført omfattende reiser og har utført en rekke viktige bestil­ lingsverker på murmalerier, blant annet de i Quito og Caracas. Det dreier seg om allegoriske grupper som uttrykker sinne, smerte og brorskap. Gude, Hans 1825-1903 Norsk maler. Han var professor ved aka­ demiene i Dusseldorf (1854-62), Karlsruhe (1864-80) og Berlin (1880-1901). 1 Tyskland malte han mange av sine best kjente bilder etter hukommelsen, særlig de atmosfæriske landskapene fra norske fjorder. Høifjeld (1857, Oslo, ng) er et fint eksempel på hans realistiske stil.

Gudnason, Sva var 1909-88 Islandsk maler som arbeidet i Reykjavik og København. Sent i 1930-årene stu­ derte han i Paris sammen med Léger og ble sterkt influert av Picasso. Han utvik­ let snart en livlig, abstrakt stil og ble pio­ ner innen non-figurativ malerkunst på Island og i Danmark, og han sluttet seg til GOBRA-gruppen. Han brukte sterke, klare farger og kraftige linjer i energiske, ryt­ miske komposisjoner. Guercino, Il (Giovanni Francesco Barbieri) 1591-1666 En av de mest innflytelsesrike italienske barokk-malerne. Oppnavnet hans, «Guercino», betyr «skjeløyd». Han var født i Cento i nærheten av Ferrara, og var stort sett selvlært. De tidligste arbeidene hans, som var sterkt påvirket av Ludovico Carracci og venetiansk malerkunst, og kanskje indirekte av Caravaggio, er svært originale med storslagne former og dra­ matisk lys og klar, myk modellering (Erminia og gjeteren, 1620, Birmingham, City Art Gallery). I 1621 ble han kalt til Roma av Gregor 15. For pavens nevø malte han sitt mest berømte bilde, Aurora, en takfreske i Casino i Villa Ludovisi som er langt mer barokk i stilen enn Guido Renis like berømte behand­ ling av emnet fra 1613-14. Ved Pave Gregors død i 1623 vendte Guercino til­ bake til Cento der han fikk en svært vel­ lykket karriere, hovedsakelig som altertavlemaler. Som et resultat av oppholdet i Roma ble stilen hans mer klassisk, og originaliteten bleknet gradvis, men han mistet aldri sine maleferdigheter. Etter Renis død i 1642 flyttet Guercino til Bologna og overtok hans verksted og posisjon som byens ledende maler. Hans senere arbeider ligger i stil svært nær opp til Renis (Den kymeiske sibylle, 1651, Lon­ don, Denis Mahon saml.) Guercino var en glimrende og original tegner, og det finnes en fin samling av tegningene hans i Windsor Castle. Se hind 2, side 185.

Guérin, baron Pierre-Narcisse 1774-1833 Fransk maler. Guérin var elev av J.B. Regnault og fortsatte nyklassisismen til j.-L. David i episke scener fra romersk historie og fransk klassisk drama der han kombinerer ynde med disiplinert form, som i det maniererte Hippolytus og Phaedra (1802, Cambridge, Mass., Fogg). Som lærer for Géricault, Delacroix, Delaroche og Scheffer var han en viktig overgangsskikkelse i den romantiske bevegelsen. Guggenheim, Peggy 1898-1979 Amerikansk mesen og kunsthandler. Hun tilbrakte mye av sitt liv før den første verdenskrig i Europa og kjøpte opp bety­ delige verker av moderne europeiske kunstnere da hun vendte tilbake til USA under krigen. I New York grunnla hun galleriet Art of This Century (1942), der det ble arrangert separatutstillinger (ofte de første) for mange ledende malere i New York-skolen. Hun vendte tilbake til Europa i 1947 og åpnet et galleri for kunstsamlingen sin i Venezia. Se bind 3, side 210.

Guglielmi, Louis 1906-56 Amerikansk maler. Han ble født i Kairo, men familien flyttet til New York i 1914. Det tidlige arbeidet hans konsentrerer seg om bymessige og arkitektoniske motiver. Fra midten av 1930-årene og videre frem­ over opptok han i seg surrealismen, særlig Chiricos dystre, metafysiske byinteriører, samtidig som han formidlet sosiale over­ toner, først og fremst når det gjaldt bebo­ erne i Brooklyns «simple gater». Guglielmo della Porta død 1577 Italiensk billedhugger. Han er første gang registrert i 1534 i Genova da han arbeidet med Apostelalteret i katedralen. I 1537 reiste han til Roma, der han skaffet seg stort ry som bronseskulptør og utførte flere pavebyster. Mesterverket hans er gravmonumentet over Paul 3.(1549—75) i Peterskirken med en høytidelig, sit­ tende figur i bronse og to tilhakelente kvinnelige marmorfigurer som fremstiller Dydene nedenfor. Han var en erklært til­ henger av Michelangelo, og innflytelsen fra Michelangelos Dag og Natt, Demring og Kveld i Medici-kapellet i S. Lorenzo i Firenze kan ses i Dydene. Guglielmo var en temmelig poduktiv kunstner, og mange andre gravmonumentskulpturer av ham finnes i romerske kirker. Et typisk fortellende relieff i forgylt bronse finnes i Piskingen (ca. 1575, London, V&A).

Guido da Siena virksom ca. 1260-80 Italiensk maler, sammen med Coppo di Marcovaldo grunnleggeren av Siena-skolen. Han var sterkt påvirket av bysan­ tinsk kunst både i form og ikonografi. Flere malerier er tilskrevet ham, men det eneste signerte arbeidet av ham er den ofte kopierte altertavlen Madonna og bar­ net i rådhuset i Siena. Dette har skapt mye strid fordi den har årstallet 1221, noe som virker umulig ut fra stilistiske betrakt­ ninger. Signaturen er gammel og uforan­ dret, men den er sannsynligvis tilføyd som en støtte for hukommelsen da bildet ble restaurert tidlig på 1300-tallet (muli­ gens av Duccio).

Guillaumin, Armand 1841-1927 Fransk landskapsmaler. Han var langt på vei selvlært og stilte regelmessig ut sam­ men med impresjonistene. Men det var først i 1891, da han vant i et lotteri, at han kunne konsentrere seg helt og fullt om malingen. Arbeidene hans viser bruk av impresjonistisk teknikk og livlige, nærmest fauvistiske farger, men han valgte industrimotiver. Han malte ofte arbeidsfolk på bredden av Seinen (Kullty-

Haag-skolen ver på Quai de Bercy, ca. 1882, Genéve, Petit Palais).

Dong Yuan, Fan Kuan og Guo Xi selv. Se bind 3, side 40.

Gu Kaizhi ca. 344-406 Kinesisk maler. Han er den tidligste navngitte kinesiske maleren med en stil vi fortsatt kan få et visst inntrykk av, selv om det bare er via kopier av rullene hans av betydelig yngre dato: Nymfen fra Luoelven (versjoner i Peking, Slottsmuseet, og Washington, Freer); Formaningene til den kvinnelige hoffinstruktøren (London, BM) og Biografier over fremragende kvinner (Peking, Den nasjonale slottssamlingen). Det er delte meninger om dateringen av disse kopiene, men det ser ut til at de bevarer en klart pre-Tang malertradisjon med streker av uvariert tykkelse, jevne fargeområder og åpen komposisjon mot en enkel bakgrunn. Senere tradisjoner om Gu Kaizhis liv er mange, og det ser ut til at senteret for aktivitetene hans var hoffet til det aristokratiske Jin-dynastiet i Nanking. Se bind 3, side 40.

Guston, Philip 1913-80 Amerikansk maler. Som en følge av vegg­ maleriene hans for wpa ble han anerkjent som en betydelig figurativ kunstner tidlig i 1940-årene. 1 1949 vendte han seg fra politiske og sosiale temaer til abstraksjon. Maleriene hans i den første modne stilen, som er preget av en oppbygging av lyst fargede, overlappende penselstrøk mot midten av et luftig, hvitaktig felt, kalles enkelte ganger «abstrakt impresjonisme». I 1960-årene viker det lyriske plas­ sen for en stemning av dommedag og alvor og en tett, grov malemåte. En tilba­ kevending til det figurative er tydelig i senere malerier som angriper sosial urett­ ferdighet. Se bind 3, side 215.

Gulbransson, Olaf 1873-1958 Norsk tegner og maler. Han var en glim­ rende karikaturtegner og begynte å arbeide for pressen 16 år gammel. Fra 1902 til 1923 arbeidet han for Simpfessimus i Miinchen, der han senere ble pro­ fessor ved Akademiet (1929-34)- Han vant internasjonal berømmelse for sin økonomiske tegnemåte og sitt satiriske blikk for de berømtes narraktighet og de borgerliges trangsynthet. Giinther, Ignaz 1725-75 Den mest fremragende bayerske billed­ huggeren i rokokkoen. 1 1754 slo han seg ned i Miinchen og viet sin karriere til treskårne (som regel polykrome eller hvite og gylne) skulpturer og møbler til kirkene i Bayern, først og fremst i Weyarn (1755-65), Rott am Inn (1759—62) og Starnberg (1766-68). Elegansen og det utsøkte raffinement ved skulpturene hans med de skarpe, lineære kantene og deli­ kate fargene, er overført fra penn- og akvarelltegningene hans som hører til de fineste som noengang er laget. Giinther, Matthåus 1704-88 Sør-tysk freskomaler. Han var født i nær­ heten av Wassobrunn og var elev av C.D. Asam. Han tilbrakte mesteparten av sitt liv i Augsburg og han laget freskomalerier i mange kirker, for det meste i Bayern og i Tyrol (først og fremst i Amorbach, 1745—57, og Rott am Inn, 1760-63). Han arbeidet i en lett, noe skjematisk videre­ utvikling av lærerens formspråk modifi­ sert av venetiansk innflytelse.

Guo Xi virksom ca. 1060-75 Kinesisk maler, den fremste blant de nordlige Song-landskapsmalerne på slut­ ten av 1000-tallet. Han hadde sin base ved hoffet der han hadde en stilling ved malerakademiet og skrev en avhandling om landskapsmaling. Han var best kjent for sine fjellkomposisjoner i en hittil ukjent målestokk, særlig når det gjaldt murmaleriene i det keiserlige slott der han kan ha brukt de grove veggoverflatene til å skape bevisste effekter. Men veggmaleriene er ikke blitt bevart, og den store silkerullen Tidlig vår (1072, Taichung, Slottsmuseet) er det eneste arbei­ det de fleste tror skriver seg fra hans egen hånd. Det viser en forbløffende verden av barsk storslagenhet, med ruvende fjell­ topper, forvridde trær og urolige linjer. Det finnes mange verker som tilskrives ham, og Song-dynastiets kopi av Oppklarnende høsthimmel over fjell og daler (Was­ hington, Freer) er kanskje det best bevarte eksemplet på det tidlige, roman­ tiske Song-landskapet i stor målestokk som følger tradisjonen fra Li Cheng,

Gutai-gruppen (Gutai Art Association) Japansk kunstnergruppe som ble oppret­ tet i 1954 av Jiro Yoshiwara og 15 andre kunstnere. Den blomstret i 1950- og tid­ lig i 1960-årene, gjennomførte 22 gruppetilstelninger og ga ut 14 nummer av magasinet sitt før Yoshiwara døde i 1972 og det gikk inn. I den tidlige perioden var det to forskjellige aktivitetsfaser - først ny-dadaistiske verker og bemerkelsesver­ dig tidlige happenings (forut for de japanske pop art- og junk art-bevegelsene sent i 1950-årene og i begynnelsen av 1960-årene); for det andre, noe senere, abstrakte malerier som for eksempel Yoshiwaras sirkelformer på enkelt malte bakgrunner. Denne abstrakte bevegelsen ble inspirert av uformell kunst som ble introdusert i Japan i 1957 og førte til at nesten alle Gutai-maleme tok i bruk abstrakt ekspresjonisme. Gutfreund, Otto 1889-1927 Tsjekkisk billedhugger. Han var en av de første kunstnerne som brukte kubismens prinsipper på skulptur. Det var bare Picasso og Archipenko som arbeidet på dette feltet så tidlig som han. Han kom i kontakt med de mest moderne trendene i kunsten da han studerte hos Bourdelle i Paris, 1909-10, og kubistiske tendenser er til stede i de skulpturerte detaljene på Hlåvka-broen i Praha, så tidlig som i 1911. Hans mer fullt utviklede stil kan ses i arbeider som Kubistisk byste fra 1912-13 i Tate Gallery i London. Den kubistiske fasen hans varte til slutten av tiåret, og de senere arbeidene hans ble mer naturalis­ tiske. Det er en fin samling av verkene hans i den nasjonale samlingen av moderne tsjekkisk skulptur i Zbraslav.

Guttuso, Renato 1912-1987 Italiensk maler. Tidlig på 1940-tallet eta­ blerte han en gruppe sammen med Birolli og andre for å kunne bekjempe den offisi­ elle fascistiske kulturpolitikken, og etter den annen verdenskrig var han med og grunnla FRONTENUOVO DELLE ART1. 1 likhet med Cremonini er han først og fremst en ekspresjonistisk maler med sosialrealis­ tiske motiver. De tidlige arbeidene hans er i kubistisk stil og viser innflytelsen fra Picassos Guernica. Fargene er lyse og aggressive, og hans design baserer seg på kompliserte lineære mønstre der han komprimerer sitt realistiske billedspråk. Men billedspråket er ofte komplisert og symbolsk og gir verkene hans en urovek­ kende surrealistisk atmosfære. Se hind 3, side 250. Guys, Constantin 1805-92 Fransk tegner og akvarellmaler. Han ble født i Nederland av franske foreldre, og man vet lite om hans omflakkende liv. Fra 1848 arbeidet han i London for lllustrated London News og formidlet det moteriktige i det viktorianske liv, og i

1854 ble han sendt som krigskorrespondent til Krim. Han kom tilbake til Paris i 1860-årene, og i vennekretsen var blant andre Daumier, Delacroix, Gavarni og fotografen Nadar. Guys registrerte med dandyens øye det gode liv i det annet kei­ serdømme, og mange av de elegante teg­ ningene hans har tilknytningspunkter til impresjonistisk tegnekunst. Manet, Gavarni, Forain og Toulouse-Lautrec ble alle påvirket av ham. Baudelaire viet sin mest berømte artikkel, et modernistisk manifest, til Guys som Det moderne livs maler (1863). Se bind 3, side 88.

Gwathmey, Robert født 1903 Amerikansk maler. Han avbilder ofte svarte sørstatsarbeidere, og arbeidene hans er preget av forenklede fargeområ­ der som ofte plasseres innen en cloisonnélignende lineær ramme (Arbeidere ute på landet, 1947, Norman, University of Oklahoma).

Grosz: Selvportrett, tegning, 1916. Privat saml.

Gylne snitt Forholdet mellom to ulike deler av en linje eller en trekant som deles slik at den minste delen forholder seg til den største som den største til helheten. Dette lar seg ikke uttrykke med rasjonelle tall, men det dreier seg om tilnærmet 8:13. Det er blitt oppfattet som et mystisk forhold med ibo­ ende estetisk verdi, og er blitt påvist både i naturens former og i kunst. Denne tan­ ken ble diskutert av klassiske forfattere som Euklid og Vitruvius og ble tatt opp igjen i renessansen, først og fremst av matematikeren Luca Pacioli. Denne ven­ nen av Leonardo da Vinci og Piero della Francesca skrev en bok om det gylne snitt, Guddommelige proporsjoner (1509), illustrert av Leonardo da Vinci. Se bind 1, side 131.

Haacke, Hans født 1936 Tysk kunstner som først og fremst har vært aktiv i USA. Han er en fremstående eksponent for «system»-kunst og konsen­ trerer seg mer om prosessen ved å lage et arbeid enn om en ferdig gjenstand. Fra 1963 laget han gjennomsiktige esker og rør som inneholdt væsker som reagerte på forandringer i temperaturen, lufttrykket osv. Vannets måter å være på i alle sine former, inkludert snø, is og damp, har vært en vesentlig interesse, og det samme har vind og luft, og hans dokumentasjon har inneholdt detaljerte meteorologiske data. Flere prosjekter har involvert dyr, for eksempel Kyllinger klekkes (1969). Han er blitt stadig mer interessert i tilsku­ er Jeltnggcl.se og har beveget seg over på politiske og sosiologiske områder: i For­ slag: Avstemning blant MOMA-besøkende (1970, New York, moma) kunne publi­ kum legge stemmesedler ned i gjennom­ siktige esker. Han kom ikke med noen klar kommentar, men mange av de siste arbeidene hans har et klart venstreorien­ tert og kritisk preg. Se bind 3, side 249. Haag-skolen Gruppe nederlandske landskapsmalere som arbeidet i Haag fra midten av 1800tallet til omkring 1900. Medlemmene lot seg inspirere av Ruisdael, Potter, Constable og Barbizonskolen, og de siktet seg inn mot en lyrisk, men naturtro gjengi­ velse av de nærmeste lokalitetene og eksellerte i atmosfæriske lyseffekter. Paradoksalt nok var den mest kjente av

Guercino: Antatt selvportrett, tidlig på 1600-tallet. Firenze, Uffizi (Scala)

skulptur av Galder, 1961 (Popperfoti >)

81

Hackert medlemmene, Josef Israels, ikke land­ skapsmaler, men bondemaler i Millets stil. Lerretene hans fortalte om en tålmo­ dig akseptering av livets prøvelser. Andre bemerkelsesverdige medlemmer var Bosboom, Maris-brødrene, Mauve, Mesdag og Weissenbruch. Fine samlinger av arbeidene deres finnes i Mesdag-museet og i Gemeentemuseum, begge i Haag. Hackert, Jacob Philipp 1737-1807 Tysk maler, den best kjente i en stor fami­ lie av kunstnere. Han var stort sett aktiv i Italia der han var en av de siste eksponen­ tene for det klassisk komponerte landska­ pet i Claude Lorrains stil. Etter tidlige år i Paris (1785—66) reiste han i 1768 til Ita­ lia. Der ble han værende og malte forseg­ gjorte prospekter fra berømte steder for tyske, russiske og engelske reisende. Fra 1786 var han hoffmaler i Napoli. Goethe, som han traff i 1787, beundret ham og skrev biografien hans. Han var svært pro­ duktiv, og maleriene ble samlet mange steder. Ti finnes i Addingham Park i Shropshire.

Haese, Gunter født 1924 Tysk billedhugger. Konstruksjonene hans er personlige, lyriske, enkelte ganger åndfulle og røper alltid stor dyktighet (Oase, 1964, Koln, Wallraf-Richartz Museum). Haese brukte opprinnelig maskindeler før han begynte å lage maskinskulpturer bare av ståltråd. Selv om de er laget av metall, virker det aldri som de tilhører den industrielle sfæren, men er snarere uttrykk for en organisk, nesten antropomorf fantasi.

Hagenau, Nicolas von (Niclas Hagnower) dokumentert 1493-1526 Tysk billedhugger som arbeidet i Stras­ bourg fra 1493 til 1526. Det viktigste arbeidet hans er sannsynligvis høyalteret i Strasbourg-katedralen (ca. 1501), men mest kjent er relikvieskrinet av tre til Griinewalds Isenheimalter (1505, Colmar, Musée Unterlinden) som vanligvis tilskrives ham. Stilen hans var sterkt påvirket av Gerhaerts. Hagesandros se pergamonskolén

Hains, Raymond født 1926 Fransk kunstner, fotograf og filmskaper, best kjent for sine affiches lacérées (istykkerrevne plakater) som første gang ble stilt ut i 1957. Dem brukte han til å kriti­ sere reklamens flyktige verdi.

Haller, Hermann 1880-1950 Sveitsisk billedhugger. Han begynte å studere malerkunst, men i 1905 bestemte han seg for å konsentrere seg om skulptur. I 1907 reiste han til Paris, der han så arbeidene til Rodin og Maillol. Verkene hans varierte i stil, men han forble alltid realistisk og konsentrert om den nakne kvinneskikkelsen. Et fint eksempel på den modne stilen hans er Naken kvinne (1918, Dusseldorf, Nordrhein-Westfalen), en perfekt avbalansert, slank form. Hals, Dirk 1591-1656 Nederlandsk maler, yngste bror av Frans og i likhet med ham arbeidet han i Haar­ lem. Han malte hovedsakelig små interiørscener med stor sjarme. De tidligste står i stor gjeld ril Buytewech, men omkring 1630 kastet han vrak på overfylte kompo­ sisjoner til fordel for bilder som viser én eller to figurer som er opptatt med hver­ dagslige aktiviteter (Kvinne som åpner et brev, 1631, Mainz, Gemåldegalerie). Se bind 2, side 226. Hals, Frans 1581/85 1666 Den første store maleren i 1600-tallets nederlandske skole og en av de mest lov­

82

priste av alle portrettmalere. Han ble sannsynligvis fodt i Antwerpen, men i 1591 hadde foreldrene hans slått seg ned i Haarlem, der han ble elev av van Mander. I denne byen tilbrakte han hele sin karriere. Det tidligst daterte verket hans er det nøkterne og lite oppsiktsvekkende portrettet avjacobus Zaffius (1611, Haar­ lem, Frans Hals-museet), og han står plutselig frem som en betydelig kunstner i 1616 med St. Georg-kompaniets bankett (Hals-museet), det første av seks slike gruppeportretter som han malte. Dette glimrende arbeidet, som hyller den sunne optimismen i den nye nederlandske repu­ blikken, innebar et brudd med stive kon­ vensjoner hos tidligere gruppeportrettmalere og gir et livfullt bilde av levende og forskjellige personligheter i naturalis­ tisk aksjon. Penselføringen er like frisk som komposisjonen, og Hals’ uforligne­ lige evne til å fange inn en fornemmelse av et flyktig øyeblikk og uttrykke det spontant er nøkkelen til den enorme livaktigheten i portrettene hans (og i genre scenene hans som alltid har portrettkarakter). Den glade overdådigheten som knyttes til Hals, kommer klart til uttrykk i -Den smilende kavaler ~ (1624, London, Wallace saml.). Her er penselstrøkene omhyggelig detaljert og utført med for­ bløffende virtuositet, men i andre arbei­ der (vi kjenner bare tegningene til dem) malte Hals alla prima med usedvanlig fri­ het. I løpet av 1630-årene ble stilen hans mer nøktern, og de største verkene hans, gruppeportrettene Forstanderne og De kvinnelige forstanderne for gamlehjemmet i Haarlem (ca. 1664, Hals-museet) blir i sin høystemte storslagenhet og følelse for kjødets forgjengelighet bare overgått av Rembrandt. Hals var hele tiden i økono­ miske vanskeligheter (sannsynligvis på grunn av den store familien) og døde etter alt å dømme ulykkelig. Han hadde mange elever, blant dem Brouwer, Leyster, Wouwermans og flere av sønnene sine, men han dannet ingen skole, og en virkelig verdsettelse av hans geni kom først i andre halvpart av 1800-tallet. Se bind 1, side 148; bind 2, sidene 214-215.

Halvtoner De tonene som faller mellom absolutt svart og absolutt hvitt, eller mørke og lys. I halvtone-trykkeprosessen oppnås for­ skjellige toner eller valører ved å variere avstanden mellom punktene - jo lengre de er fra hverandre, desto lysere blir tonen.

Hamel, Théophile 1817-70 Kanadisk romantisk portrettmaler, som arbeidet i Quebec. Fra 1838 til 1840 var han elev av Plamondon og studerte i Ita­ lia og Frankrike, 1843-46. Han kom til­ bake til Quebec og var utlært når det gjaldt det romantiske billedspråket, noe som går frem av hans Selvportrett (1843, Quebec, Musée). Han ble populær og fikk i oppdrag av parlamentet å male mannen som da var president i den lovgi­ vende forsamlingen. I sin beste periode, 1852-55, malte han L’Abbé Edouard Faucher (1855, Lotbiniére, St. Louis) med den samme stoffligheten og uttrykksløsheten som i Plamondons religiøse por­ tretter. Hamen y Leon, Juan van der 1596-1633 Spansk maler, den ledende stilleben-spesialisten i Madrid i begynnelsen av 1600tallet. Han var av flamsk avstamning, og hans bodegoner (spiselige ting) viser noe påvirkning fra Aertsen (Kokken, ca. 1630, Amsterdam, Rijksmuseum). De rene stillebenene hans - det fineste eksemplet (1627) finnes i National Gal­ lery i Washington - ligner på Beerts med

sitt høye synspunkt og sin enkle oppstil­ ling av gjenstandene.

Hamilton, Ga vin 1723-98 Skotsk historiemaler, klassisk arkeolog og kunsthandler, en vesentlig bidragsyter til nyklassisismen. Han ble født og fikk sin utdannelse i Skottland, men slo seg ned for godt i Roma omkring 1755. Herfra besøkte han Storbritannia nå og da. Han fikk maleundervisning, men tjente stort sett til livets opphold ved å selge gamle mesteres malerier og klassiske antikvite­ ter til britiske samlere som gjennomførte The GRAND TOUR. Fra 1762 sendte han hjem store lerreter med motiver fra Homers Iliaden, og de ble stilt ut i Lon­ don. De er preget av skarpe konturer, friselignende komposisjoner og formelle lån fra Poussin og Guido Reni (Akilles begråter Patroklos’ død, 1763, Edinburgh, ng i Skottland). Han hadde internasjonalt ry og var en av de få britiske kunstnere som fikk bestillinger fra utlendinger. Se bind 3, side 56. Hamilton, Richard født 1922 Britisk PGP-maler. I ung alder arbeidet han i reklamebransjen og studerte kunst om kvelden i Akademiet og på Slade School i London. I 1950-årene laget han malerier som var uttrykk for hans inter­ esse for markedsføringsmetoder. Arbei­ der som $he (1958—61, London, Tate) som avbilder et kjøleskap og en brødrister foruten en kvinne som matcher var en viktig inspirasjon for de yngre britiske POP-malerne. I 1960-årene malte han bilder omkring temaet fotografiets virk­ ning. Portratt ofHugh Gaitskell as afamous monster offilmland (1964, Arts Council of Great Britain), en protest mot sosialistlederens motstand mot atomnedrustning, er et forstørret avisfotografi hvor det er lagt over et bilde av Claude Rains i filmen Phantom of the Opera. 1 senere malerier har Hamilton gjenopplivet temaet me­ mento mori. Se bind 3, sidene 240-241.

Hammershøi, Vilhelm 1864-1916 Dansk maler. Han var påvirket av Vermeer og sine samtidige, og han malte spartanske og strenge innendørsscener med få farger, ofte i nyanser av grått. Myntsamleren (1904, Oslo, ng) er et nøk­ ternt, følsomt portrett av en enslig mann. Han Gan virksom midt på 700-tallet Kinesisk maler. Som hoffmaler ble han knyttet til kretsen rundt Tang-keiseren Xuanzong (regjerte 712-56), og de inspi­ rerte maleriene av hester som han er berømt for, var keiserlige bestillinger. Bare senere kopier av komposisjonene hans er bevart. De beste og tidligste av dem er sannsynligvis den såkalte -Hvit, skinnende natt- (ca. 750, New York, Metropolitan).

Han-Kan se han i .an Hanly, Patrick født 1932 Newzealandsk maler. Han studerte og arbeidet i Europa fra 1957 til 1962 og ble tidlig påvirket av Chagalls naive lyriske stil, Picassos og Francis Bacons tekniske overlegenhet. 1 den viktige serien Figures in Light, 1964, klarte han på en vellykket måte å tilpasse intense PGP-kunstfarger til det grelle lyset og skyggen på Aucklandstrendene. Fra 1969 utviklet han en spruteteknikk med rene farger, og han har også vist et djervt grep på lokalt form­ språk i offentlige bestillingsverk, ikke minst i murmaleriene til Auckland Inter­ national Airport. Hansen, Constantin 1804-80 Dansk maler og bok i Hustra tør, elev av Eckersberg. Han begynte med å spesiali­

sere seg på portretter av jovialt utseende middelklassemennesker og røpet en sterk fargesans og et sikkert grep om plastisk form. Fra 1835 til 1844 bodde han i Italia, der han malte genrescener fra Roma og omgivelsene. Han malte også mytolo­ giske tresker i universitetet i København (1844-53).

Hanson, Duane fodt 1925 Amerikansk billedhugger, velkjent for sine legemsstore figurer av glassfiberharpiks som er realistiske helt ned til minste detalj. Hanson hadde et ekspresjonistisk utgangspunkt, men kom til at han på en mer effektiv måte kunne kommentere samtiden ved en tilsynelatende objektiv tilnærmingsmåte. Han «gjenskaper» amerikanere fra underklassen og middel­ klassen, fokuserer som regel på smakløse klær, som i Supermarket lady (1970, Aachen, Neue Galerie), en overvektig kvinne med ruller i håret, eller et eldre par-Tourists (1970, privat saml.) - i ber­ mudashorts. Figurene er iført ekte plagg, og virkelige gjenstander er ofte tatt med. Se bind 3, side 253. Happening En kunstform der kunstneren utfører eller leder en forestilling som kombinerer ele­ menter fra teater, musikk og billedkunst. Dette kan foregå i et spesielt innredet lokale, og tilskuerne blir bedt om å delta. Selv om handlingsgangen kan være nøye planlagt, er det meningen at det hele skal inneholde et element av spontanitet. «Begivenhets»-eksperimentene til musi­ keren John Cage ved Black Montain Col­ lege i USA i 1950-årene fikk sterk innfly­ telse på kunstnere som Kaprow og Dine. Performance-kunst blir enkelte ganger brukt synonymt, men det kan anvendes på mer teaterpregede og nøyere planlagte begivenheter der tilskuerne sjelden del­ tar. Se bind 3, sidene 242-243.

Hardkant-maleri Type abstrakt maleri der formene innen komposisjonen, enten de er organiske eller geometriske, utføres i jevn farge med klart avgrensede konturer. Teknikken ble lettere etter utviklingen av raskttørkende akryl malinger. To av hovedpionerene var Albers og Reinhardt. Etterføl­ gere er blant andre Held og Elsworth Kelly. Uttrykket «hard-edge» ble opp­ funnet av den amerikanske kritikeren Langser i 1958. Hare, David født 1917 Amerikansk billedhugger. Før han begynte med skulptur i 1942, hadde han arbeidet som fotograf og utviklet sine egne automatiseringsprosedyrer for foto­ grafering. I de tidlige 1940-årene var han sterkt opptatt av surrealistiske ideer, og var redaktør av tidsskriftet vvv. 1 de første skulpturene sine eksperimenterte han med forskjellige materialer. Juggler (195051, New York, Whitney) tar for seg hvor­ dan en figur infiltreres av rommet og bil­ det av den forvandles gjennom aktivite­ ten som er fremstilt.

Hårnett, William Michael 1848-92 Irskfødt amerikansk stillebenmaler. Hår­ nett arbeidet i Philadelphia og New York, men også i Europa (1880—86), hovedsa­ kelig i Munchen. Han ble først utdannet som sølvgravør og tok med seg noe av pre­ sisjonen som kreves i denne teknikken over til trompe-l’oeil-maleriene (Old cupboard door, 1889, Sheffield, Graves Art Gallery). Ved siden av Peto er han den viktigste amerikanske spesialisten på stilleben på 1800-tallet. Se bind 3, side 125.

Heckel Harpignies, Henri 1819-1916 Fransk landskapsmaler. Hans Høstscene (1884, Grenoble, Musée des Beaux-Arts) viser ham som tilhenger av BARBIZON-skolen. Hans myke og lyriske behandling av trær ble satt spesielt stor pris på, og fra 1870 og fremover oppnådde han berøm­ melse og suksess. Harris, Lawren Stewart 1885-1970 Kanadisk landskapsmaler og abstraksjonist. Han var grunnlegger av GROUP OF SEVEN og gruppens mest originale og sofis­ tikerte medlem. Fra 1904 til 1908 stu­ derte han i Berlin og brukte djerv ekspre­ sjonistisk farge i sine senere studier av Toronto-hygninger. Han malte sammen med gruppens medlemmer ved Lake Superior og i Arktis sent i 1920-årene og produserte ulastelig forseggjorte arbeider som domineres av urformer som tårner seg opp og ligger badet i et overjordisk lys (Icebergs, David Strait, 1930, Kleinburg, McMichael saml.). De transcendentale geometriske abstraksjonene han laget etter 1936, er gjennomsyret av kandinskijsk mystisisme. Harris, Robert 1849-1919 Kanadisk portrett- og historiemaler, født i Wales. Han studerte i Boston 1873—74, i London og hos Bonn at i 1879. 1 1883 flyttet han til Montreal. Hans dyktighet når det gjaldt monumentale historiemalerier skaffet ham et oppdrag fra myndig­ hetene. Det gikk ut på å male det berømte Fathers of Confederation (1883-84, øde­ lagt i 1916). Arbeidene hans hever seg opp over akademiske formler og gir et varmt inntrykk til tross for omhyggelig naturalisme.

Hartigan, Grace født 1922 Amerikansk maler. Hun tilhørte den annen generasjon av abstrakte ekspresjo­ nister, og etter innflytelse fra De Kooning forlot hun det malerisk figurative til fordel for fullstendig abstraksjon. De før­ ste arbeidene hennes ble stilt ut under navnet George Hartigan i 1951. Siden 1952 har hun malt arbeider med et myto­ logisk innhold og abstrakte versjoner av malerier av Rubens, Goya og andre mes­ tere. Hartley, Marsden 1877-1943 Amerikansk maler. Han ble betraktet som en progressiv kunstner også før han besøkte Paris og Berlin, 1912-13. Da han var i Europa, besøkte han Kandinskij og Mare og stilte ut i Der Sturm. Han følte seg spesielt tiltrukket av Tyskland og bodde i Berlin fra 1914 til slutten av 1915. Det var her han malte sine mest vellykte arbeider, blant andre det farge­ sterke og dekorative A German officer (1914, New York, Metropolitan), basert på militære symboler ordnet i et abstrakt mønster. De senere maleriene hans, for det meste landskaper som for eksempel Lobster fishermen (1940-41, Metropoli­ tan) har et sørgmodig preg, noe som skyl­ des de tunge konturene og massive for­ mene.

Hartung, Hans 1904-1989 Tyskfødt maler som slo seg ned i Frank­ rike i 1935. Før han begynte å studere ved Akademiet i Leipzig i 1922, hadde han utviklet en abstrakt stil som smeltet de intense fargene til Nolde sammen med de ekspresjonistiske improvisasjonene til Kandinskij og Klee i en rekke fritt strøm­ mende akvareller. Tidlig i 1930-årene ble han påvirket både av det geometriske formspråket til gruppen AbstractionCréation i Paris og av Miros spontane konfigurasjoner. Resultatet ble hans «Taches d’encre» (blekkflekk-)serier (1934-38) og senere malerier der et sub­

tilt nettverk av kalligrafiske penselstrøk fyller overflaten med følelsesmessige vibrasjoner. Han ga alle verkene sine et «T»-nummer (bokstaven står for toile fransk for lerret), for eksempel T 1949-49 (Diisseldorf, Kunstsammlung NordrheinWestfalen). Han forbindes som oftest med uformell kunst, ja, enkelte oppfatter ham som en forløper for den abstrakte ekspresjonismen. Se bind 3, side 224.

Harunobu, Suzuki 1724-70 Japansk UKlYO-E-kunstner. Harunobu ble berømt fordi han var den første som mar­ kedsførte det polykromatiske trykk, nishiki-e. Han var elev av Sukenobu i Kyoto og flyttet til Edo (Tokyo) omkring 1759. Han skaffet seg en enorm popularitet bare seks år før han døde da han ble i stand til å utgi nishiki-e. Han var også den første grafiske kunstneren som brukte hverdags­ lige kvinner som modeller selv om han avbildet alle, menn og kvinner, med en delikat, barnaktig ynde. Hans innflytelse var så stor i disse seks årene at alle andre grafikere kopierte stilen hans slik at det ofte er umulig å skille mellom dem. Se bind 3, side 50. Hasior, Vladislav født 1928 Polsk billedhugger. Arbeidene hans er assemblages, satt sammen av ødelagte eller overflødige materialer som han kon­ struerer og maler som totempæler eller bannere. De er sterkt påvirket av folklore, myter og ritualer og omfatter enkelte ganger ild og vann. (Monument over parti­ saner, 1964, Zakopane). Hassam, Childe 1859-1935 Amerikansk maler. Han oppdaget fransk ekspresjonisme på et besøk i Europa i 1916 og ble en av de ledende amerikan­ ske eksponentene for denne stilen. Som hans Boston Common at twilight (1885— 86, Boston, MFA) viser, var han også sterkt influert av impresjonistenes fremstilling av lys, bruken av eksentriske blikkpunk­ ter og raskt utførte penselstrøk. I 1905 stilte han ut arbeidene sine sammen med Sezessionen i Munchen.

Hausmann, Raoul 1886-1971 Østerriksk maler og forfatter. Han arbei­ det som illustratør og kritiker, 1907-12, og ble knyttet til Richter og de fremtidige DADAISTENE. Han ble kjent som dadafilosofen eller dadasofen. 1 1918 traff han Schwitters og begynte å produsere aggres­ sive fotomontasjer, og et år senere grunnla han tidsskriftet Der Dada i Ber­ lin. På denne tiden traff han Arp, Moholy-Nagy og Eggeling og organiserte den første dada-utstillingen sammen med Grosz. Etter 1923 sluttet han å male og ble interessert i fotografi. Men under den annen verdenskrig, mens han bodde i Frankrike, vendte han tilbake til gouacher og laget piktogrammer. Se bind 3, side 167. Haydon, Benjamin Robert 1786-1846 Engelsk romantisk historie- og genremaler. Hans Autobiography (1847) og dagbø­ ker gir et fint inntrykk av samtiden. Han fremmet ustanselig historiemaleriets sak og forlangte at det måtte få statsbeskyt­ telse. Han var en hard kritiker av Royal Academy og en fremragende lærer. Hans forelesninger i provinsen om kunstens samfunnsmessige mål foregrep tilsva­ rende forelesninger av Ruskin og Morris. Historiemaleriene hans, som ofte er klos­ sete og i gal målestokk, var for ambisiøse for hans begrensede evner (Curtius leaping the gulf, 1842, Exéter, Royal Albert Memorial Museum), og innsatsen for å bruke freskomalerier til dekorasjonene i Houses of Parliament førte til bitter skuf­

felse da han ikke ble premiert i konkur­ ransen i 1843. Han begikk selvmord. Hayez, Francesco 1791-1882 Italiensk maler som laget religiøse, histo­ riske og mytologiske bilder og portretter. Han førte Lombard-skolen fra nyklassisisme til romantikk og hadde stor innfly­ telse gjennom sin undervisning ved Brera i Milano (1822-79). Fra 1809 til 1817 bodde han i Roma der han ble påvirket av Canova og Ingres og der han sammen med Minardi traff nasarenerne. Da han stilte ut Pietro Rossi får kommandoen av venetianerne (1820, Milano,privat saml.), ble han hyllet i Milano som leder for romantikken. Men arbeidene hans er mer romantiske i motivvalg enn i teknikk og beholder et skarpt akademisk omriss. Matilda Juva Branca (1851, Milano, Gal­ leria d’Arte Modema) er et fremragende eksempel på hans evner som portrettma­ ler.

Hals, Frans: Selvportrett (kopi etter tapt original, sent i 1640-årene). New York, Metro­ politan, Michael Friedsam saml.

Hayman, Francis 1708-76 Britisk maler og bokillustratør. Som ung ble Hayman ansatt som scenemaler ved Drury Lane Theatre og som veggdekoratør. Senere ble han velkjent som genremaler og maler av små, uformelle portret­ ter som påvirket det tidlige arbeidet til Gainsborough. Dekorasjonene hans til paviljongene i Vauxhall Gardens, den fasjonable fornøyelsesparken i London, var inspirert av scener fra hverdagslivet og de populære sports- og fornøyelsesarrangementene dengang. (The milkmaid’s garland, ca. 1743, London, V&A). Hay­ man var blant dem som grunnla Royal Academy og var akademiets bibliotekar fra 1771 til han døde. Se bind 2, side 245.

Hayter, Stanley William 1901-1988 Britisk grafiker og maler. I 1927 etablerte han i Paris Atelier 17, et grafisk atelier som skulle bli et samlingspunkt for gjen­ opplivingen på 1900-tallet av det grafiske trykk som egen kunstform. Hans eget arbeid som grafiker er blitt påvirket av de mer abstrakte formene i surrealismen, og automatisme har inspirert de improvisatoriske egenskapene ved hans kunst, noe man kan se i raderingen Myth of creation, 1940. Bøkene hans, New Ways ofGravure (1949) og About Prints (1962) gir nyttige opplysninger om den grafiske kunsts his­ torie og teknikk. Heartfield, John (Helmut Herzfelde) 1891-1968 Tysk maler, typograf, fotomontør og jour­ nalist, var med og grunnla dadagruppen i Berlin i 1919. Han førte en intens og livs­ lang strid mot kapitalisme, krig og nazisme ved hjelp av bitende, satiriske fotomontasjer som han laget i form av illustrasjoner, bokomslag og sterkt poli­ tiske plakater. For eksempel Hurra, slutt på smøret (1935) viser en familie i et rom pyntet med hakekors der de grådig setter til livs sykkelkjeder, hakker og spader en bokstavelig tolkning av Gorings utsagn om at «jern gjør landet sterkt» mens «smør og fett bare gjør folk tykke». Sammen med Grosz etablerte han antikrigsavisen Neue Jugend (1916-17). Fra 1938 til 1950 bodde han i London, deret­ ter i Leipzig. Se bind 3, side 194.

Heckel, Erich 1883-1970 Tysk ekspresjonistisk maler og grafisk kunstner, en av dem som var med og grunnla Die Brucke. Han ble påvirket av de klare fargene og den urolige lineære stilen til van Gogh og Munch, og malte nakne kvinner og landskaper (Liggende pike, 1909, Miinchen, Staatsgemåldesammlungen) og laget krast ekspressive tresnitt der formene er sterkt forenklet for å få til dramatiske kontraster. Etter at han

Hamel: Selvportrett, 1843. Musée de Québec

Hamilton, Gavin: Selvportrett, tegning, 1767. Edinburgh, det skotske NPG

Hamilton, Richard: Fotografi av J.S. Lewinski, Camera Press

83

Heda flyttet til Berlin (1911) ble fargene hans mer dempet og tegningene mer kantete, noe som kan ses i To menn ved et bord (1912, Hamburg, Kunsthalle). 1 1913 så han arbeider av Delaunay. og den senere stilen hans ble påvirket av de krystallin­ ske formene i ortismen. Etter den første verdenskrig ble han boende i Berlin frem til 1944 da han slo seg ned ved Bodensjøen. Se bind 3, sidene 134-135.

Heda, Willem Claesz. 1599-1680/82 Nederlandsk stillebenmaler, sammen med Pieter Claesz den fremste mesteren innen det nederlandske ontbijt eller frokoststykke. Begge var aktive i Haarlem. Heda hadde en tendens til å være detal­ jert og gjøre bildene sine mer utpenslet enn Claesz. og foretrakk mer raffinerte og elegante motiver - østers i stedet for sild, sølv i stedet for tinn (Stilleben, 1648, Leningrad, Hermitage). Begge kunst­ nerne utviklet seg fra fremstillinger av noen fa, enkle gjenstander ordner hori­ sontalt til fyldigere, rikere og mer kompli­ serte bilder med sterke vertikale og diago­ nale understrekninger, selv om palettene deres holdt seg dempet og nesten monokromatiske. Grågrønne og brune farger var de fremherskende. Hedas sønn Gerrit (død 1702) var den viktigste eleven hans. Se bind 2, side 233. Heem, Jan Davidsz. de 1606—83/84 Det best kjente og mest fremtredende medlem av en stor familie nederlandske stillebenmalere. Han ble født i Utrecht, der han var elev av van der Ast som inspi­ rerte de tidlige maleriene hans av blom­ ster, frukt og skjell. Sent i 1620-årene arbeidet han i Leyden og malte vanitasgjenstander og også beskjedne monokrome stillebener i stilen til Claesz. og Heda. Etter 1636 tilbrakte han mestepar­ ten av sin karriere i Antwerpen, der han utgjorde et bånd mellom de nederlandske og flamske tradisjonene for stillebenmaling. Den siste var langt mer overdådig. Komposisjonene hans ble mer forseg­ gjorte og fargerike, og de overdådige blomsterstykkene hans og middagsselska­ pene skaffet ham et varig ry som en av de største stillebenmalerne. Stilleben fra 1640 i Louvre i Paris er over 2 meter bredt og viser de Heem på sitt frodigste. Arbei­ dene hans inspirerte mange imitatorer, blant andre sønnen Cornelis (1631-95). Se hind 2, sidene 232-233.

Heemskerck, Maerten van 1498-1574 En av de ledende manieristiske malerne. Han ble født i nærheten av Haarlem og studerte der og i Utrecht hos van Scorel som vakte interessen for italienske ret­ ninger. I Heemskercks St. Lukas maler jomfru Maria (1532, Haarlem, Frans Hals Museum), for eksempel, sitter Lukas på noe som ser ut som en antikk sarkofag. Fra 1532 til 1535 var han i Roma, der han laget mange tegninger av klassiske bygninger og statuer som er verdifulle vitnes­ byrd om samtidens kunnskap om antik­ ken (Vest-Berlin, Kupferstichkabinett og Roma, Palazzo Venezia). Påvirkningen fra Giulio Romano og Salvati er tydelig i de overfylte komposisjonene han laget i Haarlem, mens minnelser om Michelangelo helt tydelig inspirerte det musku­ løse og heroiske Kristus med tornekronen (Hals Museum). Hans elegant forleng­ ede, fasjonabelt påkledde og klart fargede figurer mangler enkelte ganger virkelig følelse, men det tragiske Begråtelsen (Delft, Prinsenhof) viser den følelsesdybden han var i stand til å uttrykke. Heem­ skerck var også en ypperlig portrettmaler i van Scorels stil. Se bind 2, side 161

84

Heerup, Henry 1907-93 Dansk billedhugger, maler og grafiker. Hans interesse for romansk stil og for pri­ mitiv kunst viser seg både i maleriene hans og i de malte monolittiske granittskulpturene av mennesker, dyr og plan­ ter. Gutter som bader (1907, Skive kunst­ galleri) er typisk grovt malt med under­ streking av konturmønsteret. Hegedusic, Krsto 1901-75 Jugoslavisk maler. En av grunnleggerne av Zagreb-gruppen Jorden i 1929 som gikk inn for kunst med et sosialt budskap. Han var også medgrunnlegger av den nå verdensberømte skolen av bonde-malere i den nord-kroatiske landsbyen Hlebine. Fra 1936 underviste han i Zagreb. Han gjennomgikk forskjellige faser og var hele tiden på leting etter en djerv omforming av virkeligheten og var påvirket av ekspresjonismen, surrealismen og naiv kunst. Et av de best kjente maleriene hans er Dødt vann (1956, Beograd, Museum for samtidskunst).

Hegenbarth, Josef 1884-1962 Østerriksk maler og illustratør. Han stu­ derte i Dresden og reiste siden til Praha, der han sluttet seg til Sezessionen og ble påvirket av art nouveau-illustrasjoner. Han reiste tilbake til Dresden i 1921 og begynte å arbeide som karikaturtegner for vittighetsbladene Jugend og SimplizissL mus. I løpet av 1930-årene brukte han storparten av tiden til å male og utviklet en karikerende ekspresjonistisk stil som inkorporerte bilder fra hans grafiske arbeider, for eksempel eventyrscener og episoder fra sirkus og teater. Heidelberg-skolen Gruppe australske malere sent på 1800tallet som møttes (1888—1900) i Eaglemont i Heidelberg i Victoria. Arbeidet deres var basert på friluftsmaleri og impresjonistisk maleri. 1 august 1889 arrangerte de den mest berømte lokale utstillingen i Australias historie, 9x5 Impression Exhibition i Melbourne. Selv om gruppen i praksis var blitt oppløst i 1900, var dens visjon av det australske landskapet den dominerende innflytel­ sen i australsk kunst i 1920-årene og inspirerte mange landskapsmalere og sosialrealistiske malere i senere tiår.

Heiliger, Bernhard født 1915 Tysk billedhugger. De tidlige figurative arbeidene hans ble påvirket av Maillol, som han traff under et besøk i Paris i 1939.1 1949 begynte han å undervise ved Berlins kunstakademi og utviklet gradvis en livligere, halvabstrakt stil, enkelte ganger med et retorisk preg som passet godt til de tallrike offentlige bestillings­ verkene hans (Flammen, Berlin, Ernst Reuter Platz).

Heine, Thomas Theodor 1867-1948 Tysk grafisk kunstner og maler fra Leip­ zig. Fra 1889 tegnet han for vittighetsbla­ dene som ble utgitt i Munchen (blant dem Simplizissimus og Jugend) og som fremmet ART NOUVEAL-ideer i Tyskland. Han utviklet en kraftfull, Beardsley-lignende lineær stil og konsentrerte seg om sosiale overgrep. I 1933 måtte han forlate Tyskland. I 1942 slo han seg ned i Sve­ rige.

Heizer, Michael født 1944 Amerikansk billedhugger. Heizer, som var sønn av en geolog, er en av flere LANPkunstnere som arbeider i de store lan­ dområdene i den sørvestlige ørkenen i USA. Han er interessert i å bearbeide materialer i monumental målestokk og i virkningen av naturkrefter på arbeidene han>. I Nevada depression (1968) skapte

han negativt rom ved å fjerne jord direkte. I motsetning til de fleste andre LANH-kunstnere lager han også så små arbeider at de kan stilles ut innendørs som regel er de massive, men de kan også bestå av dynamiske komposisjoner med fasetterte former. Den arkitektoniske siden ved slike former er tydelig når de utføres i enorm målestokk som i The city, complexone (1972, Central East Nevada). Den er laget av betong, stål og jord. Se bind 3, sidene 248-249.

Held, Al født 1928 Amerikansk maler. De tungt pigmenterte lerretene hans fra 1950-årene var påvir­ ket av abstrakt ekspresjonisme, men i 1960-årene beveget han seg i retning av renere kanter og flatere, geometriske plan. Målestokk og form var det som opp­ tok ham mest i 1960-årene. Greek garden (1964-66, New York, André Emmerich Gallery) er et gigantisk tredelt arbeid som består av trekantede, rektangulære og sirkelrunde elementer. I 1967 begynte han med sine svart-hvitt-malerier - lerreter som er overfylt av lineære projeksjoner med overlappende og tett sammenslyngende former som ser ut til å bule ut og trekke seg tilbake. Se bind 3, side 223. Heldt, Werner 1904-54 Tysk maler. Hans tidlige anekdotiske sce­ ner fra søvnige Berlin-forsteder (Rosa vegg, 1930, Hamburg, Kunsthalle) måtte vike plassen for byinteriører som var dominert av endeløse, anonyme fasader. Han brukte ofte et høyt synspunkt. Etter 1946 ble stilen hans mer abstrakt på linje med Gris’ «arkitektoniske» arbeider.

Hélion,Jean 1904-1987 Fransk maler. Han studerte arkitektur og ingeniørfag før han konsentrerte seg om kunst i 1922. Fra 1926 og videre fremover sto han i nær kontakt med Mondrian og ble sterkt influert av hans arbeider. I 1930-årene ble han tilknyttet en AKTRACTlON-CRÉATION-gruppe og produ­ serte imponerende og svært særmerkte abstrakte malerier som Ile de France (1935, London, Tate) der metalliske, kraftfullt modellerte former, som minner om Leger, plasseres mot en bakgrunn av geometriske former. Fra 1936 til 1940 (tg fra 1942 til 1946 bodde han i USA og spilte en viktig rolle ved å overføre ideer fra Europa. Helst, Bartholomeus van der 1613—70 Nederlandsk portrettmaler. Han ble født i Haarlem og flyttet til Amsterdam i 1636 da Rembrandt sto på høyden av sin popu­ laritet. Etter hvert som Rembrandts stil ble dypere og mer personlig, begynte velynderne som ønsket seg en mer elegant, men mindre intens form for portretter å vende seg til van der Helst, som ble den mest populære portrettmaleren i byen. Hans grupper og enkeltportretter med sin virtuose bruk av raffinerte detaljer røper flamsk påvirkning, særlig fra van Dyck. Portrettet av Abraham del Court og hans kone (1654, Rotterdam, Boymans-van Beuningen-museet) er karakteristisk for de milde følelsene og de rike detaljene i portrettkunsten hans. Se bind 2, side 227.

Hemessen, Jan Sanders van ca. 1504-ca. 1575 Nederlandsk maler, virksom i Antwer­ pen og sannsynligvis Haarlem, der det heter seg at han døde. Han malte religiøse scener og portretter og var også en genrepioner. Hans satiriske portretter og sce­ ner som illustrerer ordtak og religiøse parabler, knytter ham til Marinus og Massys. Den fortapte sann (1536, Brussel, Musées Royaux des Beaux-Arts), en tem­

melig broket blanding av italienske moti­ ver og flamsk moralisering (ferme kurtisa­ ner med heroiske gester er plassert i en slottslignende, klassisk struktur) er typisk. Henri, Robert 1865-1929 Amerikansk maler. Han besøkte Paris, 1888—91, og ble påvirket av den euro­ peiske realistiske tradisjon - først og fremst av Manet. Da han kom tilbake til Philadelphia, var han overbevist om at kunstnere ikke bare burde være sosialt bevisste, men at de burde male det de så. Han samarbeidet nært med de tidligere avisillustratørene Luks, Shinn, Sloan og Glackens, og sammen dannet de kjernen i The Eight, senere kjent som ashCjBNskolen på grunn av de bymessige genremaleriene sine. Henris West 57th Street, New York (1902, Yale, University Art Gallery), et representativt arbeid, viser de fattige som tar seg frem gjennom snøslapset i New York. Portrettene, som har noe av stilen og snerten til Sargent, er sannsynligvis de beste maleriene hans, men han er mest kjent som lærer og barrikadestormer. Han organiserte 1910utstillingen for uavhengige kunstnere som et alternativ til den kunstneriske ste­ riliteten i Akademiet. Se bind 3, side 204.

Hepworth, Barbara 1903-75 Britisk billedhugger. Hun studerte ved Royal College of Art i London, der hun var en av Henry Moores samtidige og delte hans interesse for utskjæring i mot­ setning til modelleringsteknikken som ble foretrukket av de fleste eldre billed­ huggerne. De tidlige arbeidene hennes i tre eller marmor er bemerkelsesverdige på grunn av sin følsomhet for de naturlige egenskapene i materialet, slik at Figure in sycamore (1931, Orkney, Pier Gallery) er langt mer strømmende i formen enn sam­ menlignbare gjenstander i stein og hard­ ved. Fra tidlig i 1930-årene forsøkte hun en abstrakt syntese mellom naturlige og geometriske former. I 1935 var arbeidene hennes helt abstrakte. De senere skulptu­ rene utnyttet et større utvalg materialer. Utskjæringer i tre som for eksempel Pelagos (1946, London, Tate) har kontraste­ rende malte overflater, naturlige årringer og krumme uthulninger som gir et inn­ trykk av stramme strenger. Etter den annen verdenskrig begynte hun å arbeide i bronse selv om hun beholdt en egen sans for det hun kalte den «naturlige og bekreftende kunst» som ligger i direkte uthugging. Hun ble en av de best kjente av samtidens billedhuggere og hadde mange viktige offentlige oppdrag, blant annet minnesmerket over Dag Hammarskjold - Single form (1963, New York, United Nations). Etter hennes død, ble atelieret og hagen hennes i Barnoon Hill i St. Ives omgjort til museum for arbei­ dene hun etterlot seg. Se bind 1, sidene 174, 199; bind 3, sidene 198-199. Herbin, Auguste 1882-1960 Fransk maler. Han bodde i nærheten av Picasso i 1909 og begynte å eksperimen­ tere med kubisme og ble senere påvirket av Delaunays orfisme. Han begynte å arbeide på en plan, helt abstrakt måte omkring 1917—18. Som en av grunnleg­ gerne av ABSTRACT1ON-CRÉATK >N-gtuppen i 1930-årene, gjennomgikk han en mer organisk, krumlinjet fase. Luft, ild (1944, Paris, Musée d’Art Moderne) er typisk for arbeidene hans etter 1939, der rigid hieratiske komposisjoner er bygd opp av lyse, geometriske former.

Hering, Loy ca. 1484/85-1555 Tysk billedhugger. Han ble opplært i Augsburg som steinbilledhugger og ledet

Highmore et atelier i Eichstått i nærheten frem til 1513. Mesteparten av arbeidene hans besto av epitafrelieffer skåret ut i en for­ siktig, avrundet stil, men det ser også ut til at han har laget små kalksteinrelieffer med nakne skikkelser. Mange av kompo­ sisjonene hans var basert på stikkene til Diirer og andre tyskere, men den viktigste inspirasjonen fikk han fra Nord-Italia som han kan ha besøkt tidlig i sin karri­ ere. Han var blant de første tyske billed­ huggerne som mestret den italienske sti­ len, og arbeidet hans fikk innflytelse fordi han spredte denne stilen.

Herkomer, Sir Hubert von 1849-1914 Bayerskfødt engelsk maler. Han malte sosialrealistiske scener som for eksempel Hard Times (1885, Manchester City Art Gallery) på en tid da slike motiver var sjeldne i engelsk kunst. Han spesialiserte seg også på gruppeportretter i neder­ landsk 1600-tallsstil. Herme (eller Terme) Skulptur som består av hodet eller bysten av armløs mannlig nakenfigur plassert på en rektangulær søyle som smalner av nedover. Selv om søylen vanligvis er enkel, viste den greske hermen (oppkalt etter Hermes) en fallos.

Herman, Josef født 1911 Britisk maler. Han ble født i Polen og kom til Storbritannia i 1940. Han maler nøkterne, monumentale bilder av arbei­ dere, spesielt bønder og gruvearbeidere (Three miners, 1953, London, Tate). Herman, Sali født 1898 Australsk maler. Han ble født i Sveits og studerte mange steder i Europa før han reiste til Australia i 1936. Han er mest kjent for sine avbildninger av gatescener og gamle hus i Sydney som han behandler med et dempet fargespekter og omhygge­ lig utarbeidede taktile overflater som i McElhone stairs (1944, Australia, privat saml.). Han ble kritisert i samtiden fordi han malte noen av de mest forslummede strøk i Sydney.

Heron, Patrick født 1920 Britisk maler. Arbeider malt i Comwall fra slutten av 1940-årene viser påvirk­ ningen fra samtidige franske malere, sær­ lig Braque, ved måten motivet dukker frem på av sammenflettede linjer selv om formstrukturen er løsere og fargen djervere. Sent i 1950-årene ble arbeidene hans helt abstrakte. Spesielt bemerkel­ sesverdig er de energisk uttrykksfulle stripemaleriene fra 1957, for eksempel Scarlet, lemon and ultramarine (London, Tate). Tittelen på dette og senere male­ rier viser at han er opptatt av at fargenes samspill er det viktigste i maleriet. Herrera, Francisco den eldre ca. 1590-1656? Spansk maler og grafiker. Han var en av de ledende kunstnerne i Sevilla tidlig på 1600-tallet og en viktig skikkelse i over­ gangen fra manierismen til barokken. Mesterverket hans, St. Basilius dikterer sin liturgi (1639, Paris, Louvre) viser den djerve komposisjonen og den energiske penselføringen i de modne arbeidene hans. Det sies at Velazquez skal ha vært hans elev i en kortere periode, og at han forlot ham på grunn av Herreras utålelig dårlige humør. Fra omkring 1638 arbei­ det han i Madrid. Herrera, Francisco den yngre 1622-85 Spansk maler og arkitekt, sønn av Fran­ cisco den eldre. Han flyktet fra farens temperament og studerte i Roma. Da faren døde, kom han tilbake igjen. Han

arbeidet også i Sevilla, der han i 1660 ble utnevnt til Murillos stedfortreder i det nyopprettede maleakademiet, og i Madrid, der han ble hoffmaler i 1672. De luftige maleriene hans, som er fulle av bevegelse og klare farger, er sterkt påvir­ ket av Murillo (St. Hermengilds triumf, ca. 1665, Madrid, Prado). Hans viktigste arbeid som arkitekt er den enorme kate­ dralen Nuestra Senora del Pilar i Zaragoza. Hertervig, Lars 1830—1902 Norsk maler, elev av Gude i Dusseldorf. Etter 1854 ble han mentalt syk og ble glemt, men han var fortsatt produktiv, særlig som romantisk landskapsmaler av motiver fra Vestlandet. Vårsildfiske (ca. 1865, Oslo, ng) illustrerer hans stil. Han malte i rike og raffinerte farger midt mel­ lom realisme og fantasi og skapte en underlig visjonær verden. Hesse, Eva 1936-70 Amerikansk billedhugger, født i Tysk­ land. Hesses korte karriere som billed­ hugger da hun skapte det som er blitt kalt «eksentriske abstraksjoner», varte fra 1964 til 1970. Arbeidene hennes forener tilsynelatende motstridende impulser: De har både uregelmessige, organiske former som kan minne om et seksuelt billedspråk og også særtrekk som vanligvis forbindes med minimal skulptur — gjentagelser og svært begrenset fargebruk. Hennes bruk av materialer, som omfatter gummirør, synetisk harpiks, tre, papirmasjé, ståltråd, tekstiler og snorer, er oppfinnsom og tan­ kevekkende (Repetition 19 (III), 1968, New York, moma).

Hesselius, Gustavus 1682-1755 Svenskfødt amerikansk maler. Han reiste til Amerika i 1712 etter at han hadde stu­ dert i England, og han arbeidet vesentlig som portrettmaler i og omkring Philadel­ phia. Han malte modellene sine på en nøktern og direkte måte. De best kjente arbeidene hans, portrettene av Delawarehøvdingene Lapowinsa og Tishcohan (1735) i Historical Society of Pennsylvania i Philadelphia, er de første seriøse fremstillingene av amerikanske indianere som individuelle personligheter. I den samme samlingen finnes portretter av ham selv og hans kone (1740). Hesselius malte også religiøse og mytologiske sce­ ner, som igjen var pionerarbeider i kolo­ nitidens Amerika (Bacchus and Ariadne, ca. 1720, Detroit Institute of Arts). Hans sønn John (1728-78) var også portrett­ maler og arbeidet over et stort område før han slo seg ned i 1763 i Annapolis i Maryland, der han ble den første læreren til Charles Willson Peale. John studerte under faren, men stilen hans, som var påvirket av Feke og Wollaston, var mer rokokko-aktig (Charles Calvert and his slave, 1761, Baltimore Museum of Art).

Hessing, Leonard født 1931 Australsk maler. Han ble født i Østerrike, studerte i Paris under Léger i 1950 og reiste så mye før han slo seg ned i Sydney. De abstrakte ekspresjonistiske maleriene hans sjonglerer med strek og en kompli­ sert rekke farger på en levende, men kon­ trollert måte. Fata Morgana (1959, kunst­ nerens saml.) var det første av mange eksperimenter i emalje. Hettittisk kunst Kunsten i den hettittiske staten i det sen­ trale Anatolia som blomstret i annen halvpart av det 2. årtusen f. Kr. Kunsten til dette indoeuropeiske folket er bemer­ kelsesverdig på grunn av steinrelieffer som avbilder deres religiøse tro. De er ikke av høy kvalitet, men er klart origi­ nale ved å fremstille scener fra rituelle

prosesjoner på ytterveggene av bygning­ ene, for eksempel slottet Alaca Huyuk (sannsynligvis 1300-tallet f. Kr.). «Kunstgalleriet» som er hugd ut i fjell i det hellige bygningskomplekset Yazilikaya nær hovedstaden Hattusas (det moderne Boghazkoy) er en viktig hellig­ dom som viser hettittenes guddommer i to formelle prosesjoner, menn til venstre, kvinner til høyre. De forenes på et sen­ tralt panel som beskriver møtet mellom de store gudene Hatti, Teshub, Hepa og Sharruma. Hettittiske skulpturer ble også brukt ved utskjæringen av portfigurer som skulle vokte over byer. Gode eksem­ pler er Sfinksporten i Ala^a Huyuk og Kongeporten eller Sendebudporten i selve Hattusas. Denne siste viser muli­ gens påvirkning fra babylonsk skulptur, som man vet er blitt brukt av den hettit­ tiske kongen. Utskjæringer av guder og konger finnes i berget overalt hvor det hettittiske riket spredte seg. Heyden, Jan van der 1637-1712 Sammen med Saenredam den mest frem­ tredende nederlandske maleren av byprospekter. Han reiste etter alt å dømme i Flandern og Tyskland, men arbeidet hovedsakelig i Amsterdam, der han også var med i styre og stell. Brannslangen, som han utga en illustrert bok om i 1690, skal ha vært hans oppfinnelse. Maleriene hans er preget av en forbløffende konsen­ trasjon om detaljer. Hver eneste murstein er gjengitt med presis nøyaktighet. Men til tross for dette er arbeidene hans aldri tørre, og detaljene virker ikke distraherende på harmonien i komposisjonene eller atmosfæren som preger dem (Dam­ men i Amsterdam, Amsterdam, Rijksmuseum). Han malte også helt tenkte utsyn, for det meste arkitektoniske fantasier (eksempler i Nasjonalgalleriene i London og Washington), og hans fornemmelse av det pittoreske foregriper det italienske arkitekturmaleriet på 1700-tallet.

Heem, Jan Davidsz. de: Selvportrett? (detalj), ca. 1630. Privat saml.

Helst: Selvportrett, 1662. Hamburg, Kunsthalle

Heysen, Sir Hans 1877-1968 Australsk maler. Han ble født i Hamburg, men kom til Adelaide som barn. Han stu­ derte i Paris, og fra den første utstillingen (Melbourne, 1908) ble han stadig mer populær. Han er stort sett akvarellmaler og er best kjent for landskapene, nøyak­ tige gjengivelser av gummitrær i den aus­ tralske vi llmarken — for eksempel Red gold (1913, Adelaide, no). Hicks, Edward 1780-1849 Amerikansk primitiv maler, opplært som vogn- og skiltmaler. Han laget omkring 100 variasjoner (ingen ble solgt) av moti­ vet The peaceable kingdom, som ga uttrykk for pasifismen i kvekersamfunnet der han var predikant. De viser dyr som lever fre­ delig sammen med barn i en visjon om broderlig kjærlighet - en symbolsk frem­ stilling av profetien i 11. kapittel hos Esaias.

Higgins, Eugene 1874-1958 Amerikansk maler og tegner. Han knyt­ tes ofte til Ashcan-skolen, men hans sen­ timentale bilder av fattige står i større gjeld til den franske realistiske tradisjonsom han ble fortrolig med mens han stu­ derte i Paris - enn til amerikanske samti­ dige. Påvirkningen fra Millet og Daumier er spesielt tydelig i hans mest kraftfulle maleri, The gamblers (ca. 1917, New York, Metropolitan). Highmore, Joseph 1692-1780 Britisk maler. Highmore begynte ved Knellers akademi i 1713 og ble en vellyk­ ket portrettmaler. I 1730-årene begynte han å reagere på rokokkostilen som var kommet på moten, og han besøkte Paris i 1734. Hans serie med 12 malerier som

Herkomer: Bronscavstøpning av byste av E.O. Ford (1852-1901). London, NPG

85

Hildebrand illustrerer Samuel Richardsons roman Pamela (ca. 1744-45, London, Tate; Cambridge, Fitzwilliam; Melbourne, NG i Victoria) viser påvirkningen fra Gravelot i lettheten og elegansen. Hildebrand, Adolf von 1847-1921 Tysk billedhugger og estetiker i den klas­ siske tradisjon. Han var nær knyttet til von Marées, som han traff i Firenze i 1867 og som han hjalp med fresker i Det zoolo­ giske institutt i Napoli i 1873. Skulptu­ rene hans har en tendens til å virke ut­ trykksløse og monumentale (Wittelsbach-fontenen, 1844, Miinchen, Maximilian Platz), og motsier teorien som ligger bak. I 1893 offentliggjorde han sin berømte avhandling som fikk stor innfly­ telse, Formens problemer, der han gjør seg til talsmann for direkte hugging og forstå­ else av materialene. Hill, Anthony født 1930 Britisk kunstner. Etter en kort periode med uformell abstraksjon tidlig i 1950årene begynte han i 1954 å arbeide med relieffkonstruksjoner der han brukte standardiserte aluminiumsdeler og stivt vinyllaminat uten tillegg av farger (Relief construction, 1960, London, Tate). Han har også arbeidet som matematiker, og hans Costructures fra 1970 og senere, hans første frittstående tredimensjonale arbeider, uttrykker interesse for grafisk teori. Hill, Carl Fredrik 1849-1911 Svensk landskapsmaler og tegner. Han studerte først i Stockholm og senere i Paris der han til å begynne med var inter­ essert i Barbizon-malerne og siden i impresjonismen. I 1876 ba impresjonis­ tene ham om å bli med på utstillingene deres, men han avslo. At han ikke klarte å bli akseptert på Paris-salongen gjorde ham deprimert, og han ble uhelbredelig sinnssyk i en alder av 28 år - selv om han fortsatte å være produktiv så lenge han levde. En fantasirik åre ytrer seg tydelig i maleriene hans og i de mange tegning­ ene. Hilliard, Nicholas 1547-1619 Engelsk miniatyrmaler, den største engel­ ske maleren på 1 500-tallet. Han var gull­ smed av utdannelse og ble portrettmaler og gullsmed hos dronning Elizabeth 1. omkring 1569 og arbeidet senere for Jakob 1.1 sin avhandling The Arte of Limning (skrevet omkring 1600) slår han fast at han baserte sin stil, som er lineær og uten skygger, på Holbeins miniatyrer. Han gjengir omhyggelig detaljene i de forseggjorte draktene og juvelene, og miniatyrene har ofte inskripsjoner i utsøkt kalligrafi. De forseggjorte, juvelprydede skrinene til miniatyrene er sann­ synligvis ofte hans eget verk. Han betrak­ tet miniatyrmaling som en gentlemans beskjeftigelse, og det er tydelig at han beveget seg uanstrengt ved hoffet. Vi vet at han enkelte ganger arbeidet i stor målestokk, og portretter av Elizabeth i National Portrait Gallery, London og Walker Art Gallery, Liverpool, tilskrives ham. Det finnes en fin samling av minia­ tyrene hans i Victoria &. Albert Museum, London. Sønnen Lawrence (1582-etter 1640) var også miniatyrmaler, og Isaac Oliver var hans elev. Se bind 1, side 122; bind 2, side 206.

Hillier, Tristram fodt 1905 Britisk maler. I 1933 ble han medlem av unit ONE. På denne tiden malte han hallu­ sinatoriske landskaper som «Ecole Communale» (1932, Kettering, Art Gallery), med irrasjonell opphopning av gjenstan­ der som minner om illusjohisti.sk surrea­ lisme. Senere malerier i tempera, som for

86

eksempel «Las Lavanderas» (1965, Rochdale, Art Gallery), en strandscene med kvinner som vasker klær, har en levende, middelhavsaktig klarhet.

Hilton, Roger 1911-75 Britisk maler. Han studerte i Paris (1931 — 39) under Bissiére og fikk en sterk for­ nemmelse av de sensuelle egenskapene ved malingen. Hans mest kompromiss­ løse abstrakte verk skriver seg fra begyn­ nelsen av 1950-årene. Malerier som June 1953 (Deep cadmium) (1953, Edinburgh, det skotske NG for moderne kunst) består av sammenflettede, fargede for­ mer. Senere er det antydninger til land­ skaper og nakne kropper, og enkelte gahger er mye av lerretet umalt for å understreke den blanke klebrigheten i malingen. Mot slutten av sitt liv arbeidet han utelukkende i gouache med en mun­ ter fargerikdom som ikke røper noe om hans sviktende helse. Hiltunen, Eila født 1922 Finsk billedhugger. I slutten av 1950årene begynte hun å bruke sveiset metall og stål i striper og plater. Motivene hen­ nes omfatter dansere og upersonlige, generaliserte menneskeformer. Hoved­ verket hennes er Sibelius-monumentet (1967, Helsinki, Sibelius-parken), som består av hundrevis av rørelementer av rustfritt stål som er sveiset sammen og utgjør en ruvende, W-formet struktur. Fra 1973 har hun tittelen professor. Hind, William George Richardson 1833-89 Kanadisk maler, født i England. Han opp­ trådte som offentlig ansatt kunstner på en ekspedisjon til Labrador og sluttet seg senere til en gruppe som reiste rundt til gullfeltene i Canada, 1862-65, og laget skisser av den menneskelige aktiviteten i disse regionene. Da han kom tilbake til Øst-Canada, utga han en bok med skisser fra kystlivet i 1876. Et lite, men slående Self'portrait (ca. 1865, Montreal, McGill University, McCord Museum) viser hans kompromissløst realistiske holdning.

Hiroshige, Ando 1797-1858 Japansk UKIYO-E-kunstner, sønn av en brannmann i Edo (Tokyo). 17 år gammel ble han elev av Toyohiro, selv om han offisielt var offentlig ansatt. I 1830-årene dro han på tjenestereise fra Edo til Kyoto, og det første mesterverket hans, tresnittserien Femtitre stasjoner langs Tokaido, var basert på skissene han laget underveis. Den ble offentliggjort i 1833 og ble en øyeblikkelig suksess. Folk i byene som kjøpte trykkene hans, var nysgjerrig på resten av landet, og de elsket Hiroshiges varmhjertete observasjoner av mennes­ kene han møtte på reisene sine. Utgi­ verne fikk ham til å gjenta reisetemaet om og om igjen, og lot ham enkelte ganger samarbeide med andre populære kunstnere. Hans siste store serie, 118 trykk i Hundre prospekter av Edo, var en av de første som nådde Europa, helt tilfeldig. Blant mange andre ble van Gogh fasci­ nert og laget kopier av to trykk. Utstilling på Henie-Onstad Kunstsenter 1979. Se bind 3, side 51. Hirschfeld-Mack, Ludwig 1893-1965 Tysk abstrakt maler. Mens han studerte ved Bauhaus (1920—25), utførte han eksperimenter med lys som et kunstmedium og brukte forskjellige hjelpemidler for å lage bevegelige mønstre av farget lys. Han tok sikte på å skape en syntese av bevegelse, lys, farge og form. Disse ideene ble ytterligere utviklet av Moholy-Nagy, men de vant ikke noen stor anerkjen­ nelse for den kinetiske kunstbevegelsen kom i 1950-årene.

Historiemaleri Malerier som avbilder scener fra histo­ rien, virkelige eller tenkte. Foruten fremstillinger av historiske begivenheter omfatter uttrykket også gamle myter, reli­ giøse legender og scener fra den store lit­ teratur, for eksempel Dante og Shakespe­ are. Det ble undervist i historiemaling fra renessansen og oppover, og i hierarkiet av akseptable emner ble dette ansett for å være det edleste. Det forlangte den STORE STIL. Moderne historie med figurer i klær fra samtiden dukket opp på 1700-tallet i arbeidene til West og Copley. Den mest berømte historiemaler er trolig fransk­ mannen Jacques Louis David.

Hitchens, Ivon 1893-1979 Britisk maler. Han nærmet seg abstrak­ sjonen i 1930-årene med arbeider som det kubist-påvirkede Autumn compositim, flowers on a table (1932, London, Tate). 1 1939 hadde han utviklet en spesiell form for landskapsmaleri, som kan ses i Damp autumn (1941, Tate). Scenen manes frem i brede penselstrøk på et bredt lerret som utgjør et halvabstrakt panorama. Han malte på denne måten resten av sitt liv, men etter hvert som han ble eldre, foran­ dret paletten hans seg fra naturalistiske grønn- og brunfarger til lyse purpur, gulog rødfarger. Hjorth, Bror 1894-1968 Svensk billedhugger, maler og tegner. Han var elev av Bourdelle i Paris og stu­ derte kubisme og naiv og primitiv kunst, selv om arbeidene hans stort sett har sin rot i svensk folkekunst. Jordnær sensua­ lisme og en fornemmelse av kreativ glede karakteriserer hans ofte svært uttrykks­ fulle skulpturer, polykrome trerelieffer og malerier. Folkedans, brylluper og felespil­ lere er hyppige motiver. Han hadde sin egen billedhuggerskole i Stockholm, 1931-34, og han var professor ved Aka­ demiet i Stockholm, 1949—59. Atelieret hans i Uppsala er nå museum.

Hobbema, Meindert 1638-1709 Nederlandsk landskapsmaler som arbei­ det i Amsterdam og var Jacob van Ruisdaels fremste elev. I noen år etterlignet han sterkt mesterens malemåte og baserte til og med komposisjonene sine på hans. Men i begynnelsen av 1660-årene var han blitt mer selvstendig og beveget seg bort fra Ruisdaels dramatiske fremstillinger av naturen til de svært populære verkene som navnet hans alltid knyttes til — sollyse skogscener om sommeren og utsikter med vannmøller - temaer som han gjentok gang etter gang. I 1668 tok han en stilling som vinmåler ved Amster­ dams tollkontor, og malingen ser ut til å ha blitt en deltidsbeskjeftigel.se. Men det mest berømte arbeidet hans, det med rette lovpriste Alleen som fører til MiddeL harnis (London, ng), er datert 1689. Hobbema var svært populær i England på 1700- og 1800-tallet og er svært godt representert i engelske samlinger. Hans innflytelse er spesielt tydelig i Gainsboroughs verker. Se hind 2, side 223.

Hockney, David født 1937 Britisk maler og grafiker, en av de mest fargerike skikkelser i britisk kunst siden 1960-årene. Hans tidlige arbeid var over­ fladisk tilknyttet por-art i bruken av bok­ staver og referanser til den folkelige kul­ turen. Kildene hans var graffiti. Denne stilen etterlignet han i oljemaling på ube­ handlet lerret. We tuo boys foret er clinging (1961, Arts Council of Great Britain) er karakteristisk både for denne malestilen og det åpenlyse homoseksuelle innholdet som finnes i mesteparten av arbeidet hans. Etter at han hesøkte California i

midten av 1960-årene, fikk maleriet hans en flatere, mer hardkantet kvalitet, noe som falt sammen med en teknisk over­ gang fra olje til akryl. Svømmebassenget har vært et stadig tema, ikke bare fordi det, som i Peter getting out of Nick’s pool (1966, Liverpool, Walker Art Gallery), gir hensiktsmessige omgivelser for en naken skikkelse, men også på grunn av de tekniske problemene som knytter seg til å gjengi vannoverflaten i sollyset. De mest slående av hans senere arbeider er por­ trettene hans i rommelige interiører. Mr. and Mrs. Clark arid Percy (1970-71, Lon­ don, Tate) uttrykker stilen og overfloden i 1960-årenes London på en måte som nå slår an nostalgiske toner. Se bind 3, side 241 Hodges, William 1744-97 Britisk landskapsmaler, tegner og grafi­ ker. Han var Richard Wilsons elev, assis­ tent og imitator. Mye av sin karriere til­ brakte han med å gjengi landskaper i fjerne land, først som tegner for kaptein Cook, 1772-75, siden i India, 1778-84, og endelig Russland i 1790. De mest ori­ ginale arbeidene hans er uten tvil de som baserer seg på reisen til Stillehavet med James Cook. De har sin rot i det klassiske landskapsmaleriet, men er bemerkelses­ verdige på grunn av motivene (The Monuments of Easter Island, ca. 1774, London, National Maritime Museum). Hodgkin, Howard født 1932 Britisk maler. Maleriene hans er halvabstrakte, bredt malt og i intense farger. Motivene er landskaper og interiører, som regel med venner. Deres utseende og karakter er preget av enkle former omgitt av djerve penselstrøk. Hans beundring for indiske miniatyrer kommer til uttrykk i de flate fargene og den hyppige bruken av en prydramme.

Hodgkins, Frances 1869-1947 New Zealands betydeligste utflyttede maler. Hun slo seg ned i England i 1913. De første oljemaleriene hennes skriver seg fra denne perioden, og det mest slå­ ende, The Edwardians (1918, Auckland City Art Gallery) minner om CAMDEN TOWN-skolen. Fra 1920-årene utviklet hun en bredere, mer eventyraktig stil som minner om Matisse og Dufy. Hennes ry, særlig som akvarellmaler, ble befestet da hun sluttet seg til det progressive Seven and Five Society. Flatford Mill og Wings over water (1930-32, London, Tate) hørte til de mest originale figurative arbeidene som ble utstilt sammen med maleriene til denne gruppen. Senere endte hun, som Hitchens, med å lage bil­ der som nærmet seg abstraksjoner basert på flytende farger.

Hodler, Ferdinand 1853-1918 Sveitsisk maler, som bare har konkur­ ranse fra Bocklin som sitt lands betydelig­ ste kunstner på 1800-tallet. Suksessen han oppnådde med sine tidlige realistiske genremalerier, som var sterkt påvirket av Courbet og læreren Barthélemy Menn, gjorde at han kunne reise til Frankrike og Spania. Etter dette begynte han å utvikle en kraftfull, personlig stil. De monumen­ tale allegoriene hans, for eksempel Flatt (1980, Bern, Kunstmuseum) kan oppfat­ tes som symbolistiske i sin ikke-realistiske behandling av naturen og bruken av farge for å vekke til live spesielle følelser - i de store syklusene, som fremstiller tider på dagen og årstidene, understreker han sinnstilstanden som antydes av gjenstan­ dene (Dag, ca. 1900, Zurich, Kunsthaus). Hans presise og buktende lineære rytmer har klare tilknytningspunkter til jugendstil. Hodler var umåtelig populær i den tysktalende verden og ble æret med

Holbein utstillinger i Tyskland og Østerrike. I det siste tiåret av sitt liv gikk han over fra en konsentrasjon om enhet og uniformitet i det billedmessige rommet til en stadig større interesse for landskapsmaleri. Hans glødende, grelle og ubefolkede Alpemotiver og innsjøscener legger hoved­ vekten på kraftige og lysende farger for å bringe tankene hen på en visjon om kos­ misk orden. Se bind 1, side 45. Hoefnagel, Joris 1542-1600 Flamsk miniatyrmaler, akvarellmaler og grafiker, født i Antwerpen. Han var elev av Hans Bol og arvet hans smak for føl­ somme og detaljerte landskaper. Han reiste mye - til Frankrike, Tyskland og England i 1560-årene og senere til Praha, Miinchen og Wien. Disse besøkene ble beskrevet i Civitates Orbis Terrarum (Byer i verden, 1572), en innflytelsesrik samling byprospekter som ryddet veien for utvik­ lingen av topografisk maleri i det føl­ gende århundret. Han laget også tallrike akvarellstudier av sommerfugler og insek­ ter, som «Fløyels»-Brueghel kopierte. Hoerle, Heinrich 1895-1936 Tysk maler. Han var medlem av DADAbevegelsen i Koln og leverte bidrag til dadatidsskriftet Ventilator, som ble gitt ut av dikteren og maleren Baargeld og av Ernst. Han var grunnlegger av Kolns pro­ gressive kunstnerforening (1924) og hjalp til med å produsere foreningens organ a-z. Han ble influert av det meta­ fysiske maleri (Fabrikkscene, ca. 1926, Dusseldorf, Kunstmuseum) og beveget seg mot geometriske forenklinger på Légers maner. I denne stilen avbildet han den sjelløse anonymiteten til det indust­ rialiserte menneske. Hofer, Carl 1878-1955 Tysk ekspresjonistisk maler. Han bodde i Roma, 1903-08, og arbeidet i Bocklins og van Marées idealiserte, symbolistiske stil, men den modne malemåten hans var aller mest påvirket av besøkene i India, 1909 til 1911, og tiden han tilbrakte i Paris mellom 1908 og 1913, der han tileg­ net seg den solide strukturen som preger Cézannes komposisjoner. Senere mistet figurene hans sitt klassiske utseende og ble kantete, enkelte ganger tilsynela­ tende stivfrosne i desillusjonert fjernhet og melankoli (Sirkusartister, 1921, Essen, Folkwang Museum). Han ble boende i Berlin fra 1913 og beveget seg gradvis i retning av halvabstraksjon. Se bind 3, sidene 194-195.

Hofmann, Hans 1880-1966 Tyskfødt amerikansk maler og lærer. Før første verdenskrig bodde han i Paris og sto fauvismen, kubistene og spesielt Delauney nær. Han utvandret til USA i 1932 og opprettet skoler i New York og Provincetown, Mass., der han underviste en rekke elever som skulle komme til å bli fremtre­ dende malere i 1950-årene, ikke minst Helen Frankenthaler. Hofmanns egen stil begynte å utvikle seg i 1930-årene i en rekke landskaper og stillebeninteriører som smeltet sammen innflytelsen fra Matisse og kubismen. Lerretene hans fra 1940-årene hadde ofte områder med pådryppet eller uthelt maling og fikk avgjørende betydning for utviklingen av abstrakt ekspresjonisme; Effervescence (1944, Berkeley, University of Califor­ nia) er et bemerkelsesverdig eksempel. I senere malerier fra 1960-årene anbrakte han markerte rektangler mot et mer åpent felt. Se bind 3, side 211. Hogarth, William 1697-1764 En av de mest originale og innflytelses­ rike av de britiske kunstnerne. Faren var lærer i London og ble i Williams gutteår

fengslet på grunn av gjeld. Denne opple­ velsen av livets skyggeside satte sitt preg på Hogarth for all fremtid og ga materiale til hans kunst. Han gikk først i gullsmedlære og besøkte deretter angivelig Sir James Thornhills malerskole, og arbeidet som illustratør. Blant de første maleriene hans, som skriver seg fra 1720-årene, var små portretter eller GENREMALER1ER. Han

konsentrerte seg så om en ny genre med moraliserende, fortellende bilder. Disse maleriene, som skaffet ham berømmelse, var bildefortellinger i seks eller åtte sce­ ner som avdekket tidens dårskap og laster på en realistisk, riktignok teatralsk, måte. Titlene omfatter The Rake’s Progress (1733-35, London, Soane Museum) og Marriage d la Mode (1743-45, London, NG). Begge nådde ut til et stort publikum som kobberstikk, og de fleste av dem ble utført av Hogarth selv. Han gjorde noen halvhjertede forsøk på å lage historiske malerier, men den andre hovedaktivite­ ten hans var portrettmaling. Selv om han ikke la så stor vekt på dette arbeidet, var han i virkeligheten den fineste og mest levende britiske portrettmaleren i denne perioden, og var spesielt heldig med modeller som hadde hans egen opplyste middelklasse-bakgrunn (Captain Coram, 1740, London, Foundling Hospital). Han ledet det første effektive tegneakademiet i Storbritannia, i St. Martins Lane, 1735-55, og ga et viktig bidrag til estetik­ ken med The Analysis of Beauty (1735). Han var den første britiske kunstneren som ble beundret i brede lag i utlandet. Se bind 1, sidene 39, 54; bind 2, sidene 248-249. Hoitsu, Sakai 1761-1828 Japansk maler og grafiker, den yngste bro­ ren til en føydalherre. Han var svært all­ sidig og behersket mange kunstformer. Han eksellerte i lyrikk (haiku og kyoka) og virket også som kalligraf og maler. Han begynte å arbeide i Kano Eitokus verk­ sted, sluttet seg til Tosa-skolen og sam­ arbeidet med Okyo for å perfeksjonere skissene sine. Til slutt anvendte han Korin-stilen som sin egen. Så hengiven overfor sin forlengst avdøde mester ble Hoitsu at han utga en rekke trykk til minne om ham. De ble kalt Korin hyakuza (Hundre bilder ifølge Korin). En av de store, sekssiders fargeskjermene hans på forgylt papir, Høstgress (Asahi Kogaku Shoji-selskapets saml.) er blitt utpekt som et av Japans viktige kulturminner.

Hokusai, Katsushika 1760-1849 Japansk maler og grafiker, den mest spen­ nende og originale av de japanske UKIYOE-kunstneme på 1800-tallet. Han tok opp alle mulige emner og sørget for å få under­ visning hos så mange grafikere og orto­ dokse malere som mulig, og han laget mesterverker i alle genrer - landskaper, legender, kabuki-teaterscener, planter, dyr og erotica. Bokillustrasjonene hans er også eksepsjonelle, og hans 13-binds verk som ganske enkelt kalles Manga (skisser og tegninger), er en uvanlig rik samling av figurstudier, karikaturer, beskrivelser av gjenstander og fabeldyr. Manet eide en kopi av minst ett Manga-bind, og det samme gjorde Degas, som hentet noen av motivene sine derfra. Hokusai eksperi­ menterte enkelte ganger med europeiske perspektivmetoder, men de best kjente verkene hans er landskaper på japansk maner, og de fineste av disse er serien Trettiseks prospekter av Fujifjellet, som viser fjellet fra uvanlige synsvinkler eller under uvanlige værforhold. Figurer fore­ kommer i forgrunnen på de fleste av disse trykkene - de sager ved, rir eller utfører andre hverdagslige oppgaver. Fantasirikdommen, den tekniske sikkerheten og det åndfulle og humoristiske preget

gjorde Hokusai ikke bare til en av de stør­ ste japanske kunstnerne, men til en av verdens største. I sitt privatliv var han, som et av pseudonymene hans, Gakyojin (gammel mann som er gal etter å tegne) antyder, totalt oppslukt av sin kunst. Han kranglet med de fleste av forbindelsene sine i sin ustanselige jakt etter perfeksjon, og han døde nærmere 90 år gammel etter å ha bønnfalt himmelen om å bevilge ham ytterligere fem år slik at han kunne nå sitt mål. Se bind 1, sidene 58-59, 122; bind 3, sidene 50-51.

Holanda, Francisco de 1517/18-84 Portugisisk miniatyrmaler, tegner og kunstskribent, sønn av Antonio (virk­ som ca. 1495-ca. 1540), en miniatyrma­ ler fra Nederland. Som hoffkunstner i • Lisboa ble han sendt til Roma for å stu­ dere festningsverker, 1538—39, da han traff Michelangelo og studerte antikke levninger (skissebok i Escorial-biblioteket). Hans De Pintura (om maling) var ment som propaganda for Romas nye kunst og for å oppmuntre til mesenvirksomhet for malerkunst og arkitektur i hans eget land - i nedgangstidene etter storhetstiden under Manoel 1. Han er sannsynligvis best kjent for dialogene i De Pintura som gir seg ut for å være disku­ sjoner han hadde med Michelangelo. Holbein, Hans den eldre ca. 1465-1524 Tysk maler, født i Augsburg og far til malerne Hans den yngre og Ambrosius (1494-ca. 1519). Han var først og fremst altertavlemaler, og hans arbeid i dominikanerklosteret St. Katarina i Augsburg i 1499 og omkring 1504 (Augsburg, Museum) viser hans omhyggelige kom­ posisjon og bruk av rike farger. Senere arbeider, som for eksempel altertavlen St. Sebastian (1516, Munchen, Alte Pinakothek) viser påvirkningen fra italiensk kunst. Han var også en følsom portrett­ maler og tegner og laget tegninger til glassmalerier. Ambrosius Holbein malte portretter og tegnet bokillustrasjoner.

Holbein, Hans den yngre 1497/98-1543 Tysk maler og grafiker (tresnitt), den størte portrettkunstneren i den nordlige renessansen. Han var født i Augsburg, sønn av Hans Holbein den eldre, og fra 1515 var han virksom i Basel. De lærde oppdragsgiverne hans var blant andre den store humanisten Erasmus som han portretterte flere ganger, mest impone­ rende i maleriet (1523) som henger i Louvre, Paris. I portrettene sine kombi­ nerte Holbein en intens og nøyaktig gransking av fysiognomi, klesdrakt og til­ behør med en sikker strek. De religiøse maleriene hans er som regel langt mindre minneverdige, men Den døde Kristus (1521, Basel, Kunstmuseum) er bemer­ kelsesverdig på grunn av den rystende realismen. De satiriske Dødsdans-tresnittene (laget ca. 1525) fikk stor popularitet og innflytelse. 1 1526 reiste han til Eng­ land der han malte Sir Thomas More og familien hans i det tidligste familiegruppeportrettet. Det er nå gått tapt, men vi kjenner det takket være kopier (én av dem finnes i London, npg) og en forbere­ dende tegning i Kunstmuseum, Basel. Han malte også et fremragende portrett av More som Lord Chancellor (1527, New York, Frick). I 1528 kom han tilbake til Basel, men slo seg ned for godt i Eng­ land i 1532. Som hoffmaler for Henrik 8. ble mesterverket hans det legemsstore kongeportrettet (1537) i Whitehall Palace. Foran dette portrettet følte folk i samtiden seg «knust og tilintetgjort». Dette bildet er også ødelagt, men en del av kartongen er bevart (London, npg) og

Hind: Selvportrett, ca. 1865. Montreal, McCord Museum, McGill University

Hitchens: Fotografi av J.S. Lewinski, Camera Press

Hockney: Fotografi av Robert Workman

Hodler: Selvportrett, 1916. Winterthur, Kunstmuseum

87

Holgate er et formidabelt, legemsstørt frontalportrett av kongen. Et bysteportrett av kon­ gen fra Holbeins egen hånd finnes i Thyssen-samlingen i Lugano. Holbein por­ tretterte mange andre medlemmer av hoffet i malerier og i en serie delikate, men samtidig ubarmhjertige tegninger (for det meste i Windsor Castle). Han var en av de største miniatyrmalerne - en inspirasjon for Hilliard — og laget også tallrike tegninger til ulike gjenstander alt fra peiser til smykker. Holbeins innfly­ telse på engelsk malerkunst var enorm. Se bind 1, side 166; bind 2, sidene 156-157.

Holgate, Edwin 1892-1977 Kanadisk figur- og landskapsmaler. Han fikk opplæring i Paris og sluttet seg til GROUl’OF SEVEN i 1930. Stilen hans er liv­ lig og direkte, og berømmmelsen han har skaffet seg, baserer seg på en serie han laget i 1930-årene av nakne kvinneskik­ kelser malt utendørs (Nude, 1930, Toronto, Art Gallery of Ontario). Holguin, Melchor Pérez ca. 1660-ca. 1725 Ledende spansk kolonimaler på 1600-tallet. Han ble født i Bolivia og arbeidet for det meste i den nærliggende byen Potosf, som dengang hadde 30 kirker og klostre. Til tross for at hans kunst har en frem­ skutt plass i sør-amerikansk sammen­ heng, virker den gammeldags og er grov og eklektisk. Her kombineres flamske, italiensk-manieristiskeog til og med indi­ anske påvirkninger. Se bind 3, side 208.

Hollar, Wenceslaus eller Wenzel 1607-77 Bohmisk grafiker, virksom hovedsakelig i England. Han ble født i Praha og var elev av Merian den eldre i Frankfurt. 1 1635 ble han hentet til England av jarlen av Arundel og kjempet på den rojalistiske siden i borgerkrigen. Mer enn 2000 trykk av ham er kjent, og de dekker en lang rekke motiver. De utgjør en uvurderlig dokumentasjon av 1600-tallets England, særlig av London før den store brannen i 1666.

Holzer, Johann Evangelist 1709-40 Sør-tysk freskomaler fra Tyrol. Han ble beundret som «den tyske Rafael» både av tilhengerne av rokokko og nyklassisisme, og en svært lovende karriere ble avbrutt av en tidlig død. Dessverre er ingen av mesterverkene hans, fasadefresken Land' sens dans i Augsburg og freskene i Munterschwarzach-klosteret (1737-40) be­ vart, og vi har bare raderinger av den førstnevnte og Holzers fremragende oljeskisser av den sistnevnte foruten en større freske i St. Anton, Partenkirchen (1739) som grunnlag for en bedømmelse. Homer, Winslow 1836-1910 En av de mest kraftfulle og originale ame­ rikanske malerne på 1800-tallet. Han ble utdannet til litograf og begynte å male forholdsvis sent da han gjenga scener fra den amerikanske borgerkrigen for Har­ per’s Weekly. Prisoners frum the front (1866, New York, Metropolitan) er et av de viktigste maleriene hans, og det min­ ner om arbeidene til samtidige krigsfotografer i sin umiddelbarhet og mangel på romantisering. I 1867 besøkte han Paris der det ser ut til at han ble influert av Manets brede nyansekontraster. De duk­ ker opp i Homers klart tegnete og livlige utendørsscener (Breezing up, 1876, Was­ hington, ng). Havet var favorittmotivet hans. I 1881-82 bodde han ved den for­ revne kysten av Nordøst-England ved Cullercoats i nærheten av Tynemouth der landskapet og livet til fiskerne ga inspirasjon til arbeider som akvarellen

88

Inside the bar, Tynemouth (1883, New York, Metropolitan). Da han kom tilbake til Amerika, isolerte Homer seg på Proufs Neck på Maine-kysten og begynte å konsentrere seg mer og mer om drama­ tiske fremstillinger av stormslått hav (Northeaster, 1895, New York, Metropo­ litan). Akvarellene hans er friske i tek­ nikken og enkelte ganger like sterke som oljemaleriene. Se bind 3, side 124.

Hondecoeter, Melchior de 1636—95 Nederlandsk maler av fugler og stillebe­ ner, virksom i Utrecht, Haag og Amster­ dam, elev av onkelen Jan Baptist Weenix. Han skaffet seg internasjonalt ry med store, fargesterke lerreter som fremstilte hjemlige og eksotiske fugler gruppert i landskaper og hager (ofte med antyd­ ninger til storslåtte omgivelser). Teknik­ ken hans var utsøkt og motivene sterkt karakterisert. Kamp mellom en hane og en kalkun (Miinchen, Alte Pinakothek) er et levende eksempel. Faren Gysbert (1604-53) malte fugler, og bestefaren Gillis (død 1638) landskaper. Se bind 2, side 233. Hone, Nathaniel 1718-84 Britisk portrettmaler, født og oppdratt i Irland. Etter flytting til London studerte han i Italia, 1750—52, før han slo seg ned for godt i London. Han ble medgrunnlegger og medlem av Royal Academy i 1768. Hans mest interessante arbeid er The conjuror (1775, Dublin, ng i Irland), en parodi på Reynolds praksis med å tyvlåne positurer fra de gamle mestrene. Hone ble tvunget til å trekke bildet fra en utstilling i akademiet.

Honthorst, Gerrit van 1590-1656 Nederlandsk maler. Han var elev av Bloemaert i hjembyen Utrecht før han reiste til Italia omkring 1610/12. 1 Roma kon­ sentrerte han seg helt og fullt om Caravaggios stil og hle kjent som Gherardo delle Notti (Nattens Gerhard). Han var spesielt flink til å avbilde dramatiske sce­ ner som var opplyst av ett enkelt lys, som i Kristus foran ypperstepresten (ca. 1617, London, ng) eller Samson og Dalila (ca. 1620, Cleveland Museum of Art). I 1620 vendte han tilbake til Nederland, og sam­ men med Terbrugghen ble han ledende innen Utrecht-skolen. Men han kastet snart vrak på sin caravaggiske malemåte, og la seg til en mye lettere palett. I 1628 var han i England og arbeidet for Karl 1. som han malte et portrett av (London, NI’g), og mesteparten av sin senere kar­ riere tilbrakte han som hoffmaler i Haag. De tre siste tiårene av hans liv var stort sett viet p< utretter - en fin samling f innes i Ashdown House, Berkshire. Den inklu­ derer blant annet flere av medlemmene av den danske kongefamilien. Honthorsts portretter gjorde ham til en av de få nederlandske kunstnere på 1600-tallet som fikk internasjonalt ry, men de virker nå mindre interessante enn hans caravag­ giske arbeider som sannsynligvis påvirket Rembrandt og Georges de La Tour. Se bind 2, side 213; bind 4, side 43.

Hoogh, Pieter de 1629-84 Nederlandsk genremaler. Han ble født i Rotterdam og skal ha vært elev av Berchem, sannsynligvis i Haarlem. Hans berømmelse og popularitet hviler på et lite antall rolige mesterverker som ble skapt i Delft der han bodde i omkring et tiår fra ca. 1652. I varme, men usenti­ mentale arbeider som Gårdsplass i Delft (1658, London, ng) virker det som om de Hoogh bedre enn noen annen kompri­ merer den fredelige orden og velstand i 1600-tallets Nederland. Hans forhold til Vermeer, den store samtidige i Delft, er uklart, men på enkelte områder kan de

Hoogh ha foregrepet ham, og i klarhet i komposisjonen og nøye observasjon av hvordan lyset faller, kommer han nær­ mere Vermeer enn noen annen nederlansk genremaler. Etter at han flyttet til Amsterdam (ca. 1661), begynte de Hoogh å arbeide for rike velyndere, og maleriene hans sank bedrøvelig i kvalitet da de ble mer storslagne (Et musikkselskap, ca. 1675-77, London, Wellington Museum). Se bind 1,sidene 50, 106; bind 2, side 229. Hoogstraten, Samuel van 1627-78 Nederlandsk maler, virksom i Amster­ dam, Haag, London, Roma og Wien foru­ ten i fødebyen Dordrecht. Han ble elev av Rembrandt i 1640, og den store beun­ dringen for mesteren kommer til uttrykk i hans bok Introduksjon til malerkunsten (1678). Men som maler er han best kjent som virtuos når det gjelder perspektiveffekter. En av «perspektiv-eskene» hans (London, ng) viser en miniatyrverden som kan ses gjennom kikkhull, og i mot­ satt ende av spektret finner vi hans store Perspektivisk syn nedover en korridor (1662), fortsatt der det ble plassert på 1600-tallet, i enden av en rekke av rom i Dyrham Park, Gloucestershire. Det gir en glimrende illusjon om en forlengelse av det virkelige rom. Han malte også genrescener, landskaper, portretter og stillebe­ ner. Se bind 2, side 212.

Hopper, Edward 1882-1967 En av de ledende amerikanske figurative malerne på 1900-tallet. På tidlige reiser til Europa ble han imponert av Manet og Degas og av Meryons urovekkende trykk fra bylivet. Raderingene og akvarellene hans mellom 1915 og omkring 1923 vars­ let om det som kom til å prege det modne arbeidet hans. Selv om de hverdagslige motivene delvis er arvet fra Ashcan-skolens realisme (han var elev av Henri), er de gjennomsyrer av en spesielt melan­ kolsk romantikk. Isolerte individet ven­ der blikket bort fra tilskueren mot det tomme rommet i et vindu. Øde gater og bygninger formidler kjedsomhet og ensomhet. Temaene hans tidlig i 1930årene har et overfladisk slektskap med regionalistiske malere som Burchfield, men han var helt upåvirket av den glø­ dende optimismen som denne bevegelsen forbindes med. Komposisjoner fra by­ miljø understreker stadig mer arkitekto­ nisk stillhet (Early Sunday morning, 1930, New York, Whitney). Hoppers rolige, lysende overflater unngikk konsekvent psykologisk engasjement, men skapte spenning nettopp på grunn av ubevegeligheten. Se bind 1, side 63; bind 3, sidene 206-207.

Hoppner, John 1758-1810 Britisk portrettmaler. Han var en av de betydeligste blant Reynolds etterfølgere og var i 20 år en konkurrent til Lawrence. Han ble oppdratt ved hoffet og ble senere maler for prinsen av Wales (den senere Georg 4-). Mannsportrettene hans ligner svært på Reynolds’, men kvinnene og barna har en tydeligere uaffektert sjarm (Princess Mary og Princess Sophia, begge 1785, den kongelige saml.). Horn, Rebeccafødt 1945 Tysk kunstner som arbeider innen performance-kunst, film og video. Hun forsøker å fjerne ethvert skille mellom utøver og tilskuere og å utvide den psyko-fysiske opplevelsen til deltakerne ved bruken av rekvisittet som stimulerer fantasien, som i Hanefjærmaske til Dieter (1973) og Han­ sker (1972).

Hoskins,John ca. 15951-1665 Engelsk miniatyrmaler, onkelen og sann­ synligvis læreren til Samuel Cooper.

Hans tidlige arbeid med sin følsomhet for modellenes karakter, ligger i preg nær opp til portrettene til Gheeraerts og Cor­ nelius Johnson. Han spesialiserte seg senere på miniatyrkopier av van Dycks portretter, og hans originalitet, om enn ikke det tekniske mesterskapet, led under dette. Victoria & Albert Museum, Lon­ don, har fine eksempler. Houbracken, Arnold 1660-1719 Nederlandsk maler og kunstskribent, elev av Hoogstraten. De temmelig tørre og akademiske maleriene hans er nå glemt, men han har betydning som opp­ havsmannen til Nederlandske maleres store teater (1718—21). Han var van Manders etterfølger og den viktigste informa­ sjonskilden til 1600-tallets nederlandske kunst. Sønnen Jacobus (1698-1780) var den fineste nederlandske portrettstikkeren på 1700-tallet og laget illustrasjoner til Nederlandske maleres store teater etter farens tegninger. Houdon, Jean-Antoine 1741-1828 Den største franske billedhuggeren i denne perioden. Han var elev av MichelAnge Slodtz og Pigalle, og i 1761 vant han Prix de Rome. Fra 1764 til 1768 opp­ holdt han seg i Roma der han ble berømt for to arbeider - en écorché (1767, Gotha, Schlossmuseum) som ble mye kopiert og brukt til anatomiopplæring på kunstaka­ demiene, og marmorstatuen av St. Bruno (1676, Roma, S. Maria degli Angeli). Men Houdon skulle skaffe seg sitt største ry på grunn av portrettene sine. Han por­ tretterte mange av de ledende menn i samtiden med forbløffende livfullhet og psykologisk sans, og han la for dagen et enestående talent for å fange inn eien­ dommelige bevegelser og uttrykk - Denis Diderot (1771, Paris, Louvre), Benjamin Franklin (gips, 1786-91 (?), Boston, Athenaeum). Voltaire satt modell for ham flere ganger, først og fremst til den sittende marmorstatuen (1781, Paris, Comédie Frangaise), og Houdon klarte som ingen annen kunstner å antyde hans åndskraft og spenstighet. Houdon ble så berømt at han ble kalt til Amerika (1785) for å lage en marmorstatue av George Washington, og arbeidet, som ble utført i Frankrike, ble satt opp på Virginia State Capitol i Richmond i 1796. Houdon unngikk på et hengende hår å bli satt i fengsel under den franske revolusjon, og fikk en høy stjerne igjen under Napoleon. Men fra 1815 produserte han lite og ble senil fem år før han døde. Se bind 1, side 185; bind 3, side 60.

Hoyland, John født 1934 Britisk abstrakt maler som fikk stor inn­ flytelse. Maleriene hans er som regel i stort format og dreier seg først og fremst om farger. 1 arbeider fra 1960-årene gjennomtrengte akrylmaling lerretet med enkle, men svakt uregelmessige former på en ensfarget fargeflate. Senere bilder er tykkere malt av lag med klare farger (Saracen, 1977, London, Tate). Han har undervist ved Chelsea School of Art i London og fremmet britisk abstrakt kunst gjennom vandreutstillinger. Se bind 1, side 153.

Hsai Kuei se xia i;ui

Hsieh Ho se xiehe Hsii Hsi se xu xi

Hua Yan 1682-1765 Kinesisk maler. Han kom fra den temme­ lig avsidesliggende provinsen Fujian, arbeidet i de velstående nedre Yangttcbyene Hangzhou og Yangzhou og tas s< >m regel med i gruppen «De åtte eksentrikere

Hunt fra Yangzhou». Storparten av de mange arbeidene av ham som er bevart, dreier seg om albumblad, en liten og intim form som egnet seg godt til motivene han fore­ trakk - fugler, blomster og insekter, og det samme gjør viftemaleriet (Høstens klagesang (1730, Boston, mfa). Disse, sammen med studier av bøndenes liv og de forholdsvis få landskapene, utnytter ofte den «beinløse» teknikken - tusjstrøk uten bruk av kontur.

Hua Yen se hua yan Hubbuch, Karl 1891-1979 Tysk maler. Han studerte i Berlin samti­ dig med Grosz (1912-13) og tilhørte NEUE SACHLiCHKEiT-bevegelsen. Han understre­ ket ofte kontrasten mellom sosiale klasser i arbeidet sitt, og mange av bildene hans fremstiller maktsyke menn og seksuelt selvsikre kvinner, alle gjengitt med nåde­ løs åpenhet (To ganger Hilde I, 1923, M iinchen, Staatsgemåldesammlungen).

Huber, Wolfgang ca. 1485-1553 Tysk maler, grafiker og arkitekt, en ledende maler i den såkalte DONAU-skolen. Han var født i Feldkirch og ble hoff­ maler (før 1515) og senere arkitekt for biskopen av Passau. Turene hans i Donaudalen var inspirasjonen for kontemplative, delikate landskaper, som for eksempel tegningen av Moridsee (1510, Nurnberg, Germanisches Nationalmuseum). Landskaper danner bakgrunnen i mange av de religiøse maleriene hans (Flukten til Egypt, ca. 1525, Berlin, Staat­ liche Museen).

Hudson, Thomas 1701-79 Britisk portrettmaler, elev av svigerfaren, Jonathan Richardson. Hudson var den mest fasjonable London-portrettmaleren i 1740-årene og tidlig i 1750-årene med en travel praksis som gjorde det nødven­ dig med hjelp fra draperimalere. På sitt beste, som i Georg Friedrich Handel (1756, London, npg), var Hudson en svært kom­ petent, men noe fantasiløs maler.

Hudson River-skolen Løst sammenknyttet gruppe amerikanske landskapsmalere som blomstret på mid­ ten av 1800-tallet. Cole oppfattes som regel som grunnleggeren, og andre ledende kunstnere var Cropsey og Durand. De hadde en romantisk hold­ ning til naturen og understreket forma­ tet, skjønnheten og det sublime ved Hud­ son River-dalen og Catskill, Berkshire og White Mountains. Verkene til Washing­ ton Irving og James Fenimore Cooper og innflytelsen fra europeiske malere som Turner og John Martin spilte også en rolle i utformingen av deres visjon og holdninger, for arbeidene deres er i mange tilfeller ikke «rene» landskaper og har ofte moralske implikasjoner eller lit­ terære hentydninger. Malerne i Hudson River-skolen fant et takknemlig publi­ kum, for etter hvert som grensen beveget seg vestover, ble naturens mystikk en del av den amerikanske kultur. Se bind 3, side 69. Huet, Christophe død 1759 Fransk rokokkomaler og grafiker. Han var elev av Oudry og er best kjent for sine pussige raderinger og dekorative malerier (eksempler, 1735, Chantilly, Musée Condé) som hadde med dyr, ofte påkledd og opptatt med menneskelige aktiviteter. Huet malte også stillebener. Se også bind 2, side 240. Huet, Paul 1803-69 Fransk landskapsmaler og grafisk kunst­ ner. Han var elev av Guérin og Gros, men hans direkte naturstudier plasserer ham

som en forløper for Barbizon-gruppen. Han var nær knyttet til romantikerne omkring Delacroix, og mange av landska­ pene hans er subjektive og turbulente for­ tolkninger av naturen (Jevndøgnshav, 1861, Paris, Musée Delacroix), men Boningtons lysende naturalisme påvirket også stilen hans. Hughes, Arthur 1830-1915 Engelsk pre-rafaelittisk maler og illus­ tratør. 1 1850-årene var bildene hans blant de mest poetiske og strålende far­ gete pre-rafaelittiske verkene. April love (1855-56, London, Tate) er det mest kjente. Han samarbeidet med BurneJones, Morris og Rossetti på Oxford Union-murmaleriene, men ble snart en omflakkende illustratør og laget nå og da svært fantasifulle tegninger som for eksempel de til Christina Rossettis Sing Song (1872). Se bind 1, side 55.

Hugo, Victor 1802-85 Fransk lyriker, dramatiker og romanfor­ fatter, også maler og grafisk kunstner. Hugo var nær knyttet til kunstnerne i den romantiske bevegelsen og utviklet sin egen ekspressive stil etter en reise til Rhinen i 1840. Disse tegningene etter hukommelsen av romantiske landskaper, enkelte av dem sterkt allegoriske (Le Bourg å la Croix, 1850, Paris, Musée Vic­ tor Hugo), gjenspeiler utviklingen i hans lyrikk. Huguet, Jaime virksom ca. 1448-92 Spansk maler av den katalanske skolen. St. Georg og dragen (Barcelona, museet) regnes for et tidlig arbeid av ham, og dokumenterte malerier omfatter Hellig' trekongersdagen (1463, Barcelona, Cappella Reale) og St. Augustins innvielse (1463—85, Barcelona, Museo de Arte de Cataluna). Han var en av mennene bak den typisk spanske altertavlen, som regel med overdådig dekorativ virkning og med en forseggjort utskåret ramme. Huguet fortsatte den nederlandsk-inspirerte stilen til Bernardo Martorell og beskrev en form snarere med kontur enn med modellering. Dessuten la han stor vekt på detaljer i klesdrakt og ornamen­ ter. Men han hadde et stort talent for karakterisering, og ansiktene hans er svært individuelle.

Hui Tsung se

HUIZONG

Huizong 1082-1135 (regjerte 1101-26) Kinesisk maler, keiser i det nordlige Song-dynastiet. Huizong (vakker forfar) var det posthume «tempelnavnet» på denne mest talentfulle maleren og kalligrafen av alle kinesiske keisere. Det egentlige navnet hans var Zhao Ji. Han løftet den estetiske entusiasmen i det herskende Song-dynastiet til nye høy­ der, og var den drivende kraft bak det keiserlige maleakademiet. Selv var han en svært fremtredende utøver og laget små, utsøkt vakkert utførte bilder av fugler og blomster. De hører til akade­ miets viktigste produkter. Femfarget parakitt (tidlig på 1100-tallet, Boston, mfa) i lysende farger på silke er et høyde­ punkt hva forfinelsen ved hoffet angikk, og det kan være laget av keiseren selv. Mange kopier i Huizongs stil er bevart, og den særpregete kalligrafien hans, i en stil som kalles «slank gyllen», finnes på flere antatte Song-malerier. Han ble ført bort for å dø i fangenskap da hoved­ staden hans falt i 1126, men den dag i dag er han et kinesisk ideal når det gjel­ der en kunstnerisk følsom hersker, selv om han var politisk udugelig. Se bind 3, side 40.

Humphrey, Jack 1901-67 Kanadisk figurativ maler. Han arbeidet i St. John, New Brunswick og var i 1929 elev av Hans Hofmann. Han brukte dynamiske fargeplan for å bygge opp komposisjoner basert på lokale landska­ per. Selv om verkene hans er små, virker de monumentale (Draped head, 1931, Toronto, Hart House). Hans eksempel ble en spore for mange kanadiske kunst­ nere på østkysten. Humphry, Ozias 1742-1810 Britisk portrettmaler, virksom i Bath før han flyttet til London i 1763. Han bodde der resten av sitt liv bortsett fra reiser til Italia (1773-77) og India (1784-87). Han var miniatyrmaler helt til en ulykke i 1772 svekket synet hans, og senere laget han vellykkede arbeider i olje og siden i tegnekritt. Det finnes eksempler på hans temmelig konservative arbeider i Natio­ nal Portrait Gallery i London.

Hundertwasser, Friedensreich født. 1928 Østerriksk maler. Arbeidene hans er figu­ rative, men det primære inntrykket er sterkt dekorativt. Han er påvirket av kunstnerne i Sezession i Wien, og har et karakteristisk wiener-preg. Sammen med den dekorative rikdommen har hans kunst noe av eventyrkvaliteten til «fan­ tastiske realister» som Brauer og Fuchs. Hundertwasser er økologisk svært bevisst og opphøyer det «vegetative» og setter det i kontrast til den harde, mekaniske trenden i moderne teknologi som han oppfatter både som farlig fremmedgjø­ rende og farlig sløsende. Han vil at kuns­ ten hans skal ha en magisk og religiøs funksjon. Selvportrettet hans, Hus født i Stockholm (1965. New York, J.J. Aberbach saml.) har hans typiske fargerikhet. Hunt, William Holman 1827-1910 Engelsk maler, en av grunnleggerne av det PRE-RAFAELITTISKE brorskap. Hans dype religiøse overbevisning og nøye overhol­ delse av de pre-rafaelittiske idealene førte til et sterkt didaktisk element og en nes­ ten mikroskopisk gjengivelse av detaljer i maleriene som er overfylt med symbolikk (The awakening conscience, 1853, Lon­ don, Tate). Han foretok tre reiser til Midtøsten i sin fanatiske jakt på en kor­ rekt bakgrunn for de religiøse maleriene sine, og han var den eneste av de opprin­ nelige pre-rafaelittene som bevarte en slik idealisme. Maleriene dette resulterte i (The scapegoat, 1854, Port Sunlight, Lady Lever Art Gallery) viser imidlertid at seriøsitet ikke er en erstatning for talent. I 1905 ga han ut Pre'Raphaelitism and the Pre-Raphaelite Brotherhood, som er et viktig kildeskrift. Se bind 3, sidene 82-83. Hunt, William Morris 1824-79 Amerikansk maler. I 1847 studerte han sammen med Couture i Paris før han ble nær knyttet til Millet og BARBlZON-skolen. Han kom tilbake til Amerika i 1856 og etablerte et marked i Boston for Barbizon-kunstnere, og hans egne brede, atmo­ sfæriske portretter, landskaper og figurstudier fikk en betydelig innflytelse på hans samtidige. Hunt var sentral når det gjaldt å gjøre Paris til et viktig opplæringssted for amerikanske kunstnere, og Lafarge. og forfatteren Henry James var blant de mange elevene hans. Storparten av arbeidene hans ble ødelagt i en brann i 1872, og han huskes nå for de lite tilta­ lende veggmaleriene i New York State Capitol i Albany. Det er heroiske kompo­ sisjoner som ligger nær opptil 1800-tallets franske akademimaleri.

Hokusai: Selvportrett, 1840. Paris, Guimet

Holbein, Hans den yngre: Selvportrett, 1540-43. Firenze, Uffizi (Scala)

Hoogh: Selvportrett?, 1649. Amsterdam, Rijksmuseum

Hughes: A youngpoet (Selvportrett), ca. 1849. Birmingham Museums and Art Gallery

89

Huszar Huszar, Vilmos 1884-1960 Ungarskfødt kunstner som slo seg ned i Nederland i 1906. De tidlige arbeidene hans var påvirket av Israels og van Gogh. Gjennom vennskapet med van Doeshurg kom han i kontakt med kubismen og utviklet en geometrisk abstraksjon (1916— 18) i arbeider som ror eksempel litogra­ fien Komposisjon (1918, Otterlo, Rijksmuseum Kroller-Muller). Sammen med Mondrian, van der Leck og van Doeshurg var han grunnlegger av De STiji i 1917. Han spesialiserte seg på å tegne abstrakte glassmalerier og interiørdekorasjoner. Han forlot De Stijl i 1923 og vendte til­ bake til et geometrisk preget, figurativt maleri. Huysum, Jan van 1682-1749 Nederlandsk blomstermaler, eldste sønn av blomster- og landskapsmaleren Justus (1659—1716). Ruysch var den eneste blomstermaleren som i dyktighet kunne sammenlignes med ham i samtiden, og på denne tiden mente man at Jan van Huy­ sum løftet genren opp til perfeksjon. Smaken senere har ikke gått så entydig i hans favør. De overdådige komposisjo­ nene hans er malt på en svært detaljert måte med bleke farger mot en enda lysere bakgrunn, ofte på kobber eller mahogni. Samtidig som han insisterte på å male hver blomst etter naturlig modell, brydde han seg ikke om hvorvidt de passet med årstiden. Han er godt representert i sam­ linger i London - Dulwich College Picture Gallery, NG og Wallace Coil. Se bind 2, side 233. Hoch, Hannah 1889-1978 Tysk maler, medlem av DAOA-gruppen i Berlin og en nær medarbeider av dadaistene Hausmann og Schwitters. Hun laget sine første abstrakte collager og fotomon­ tasjer i 1917, det samme året da hun begynte å lage dadadukker og -marionet­ ter med grovt forvrengte proporsjoner. Fotomontasjene hennes, for eksempel Snitt med kjøkkenkniv gjennom den første Weimar ølvom-epoken (1919, Berlin, Nationalgalerie), kombinerer dadaistisk formanarki med skarp sosial kritikk. Hun ble fordømt av nazistene, og tilbrakte etterkrigsårene isolert mens hun eksperi­ menterte med grafiske teknikker. Holzel, Adolf 1853-1934 Tysk maler. Etter å ha blitt kjent med impresjonismen i Paris i 1887 slo han seg ned i Dachau og etablerte i 1891 en kunstskole med elever som Nolde og Kerkovius. I 1896 begynte han å eksperimen­ tere med fargeharmonier, som ifølge hans teorier rommet både mystiske og musikal­ ske kvaliteter. Mens han underviste ved Stuttgart-akademiet (1906-19), fikk han stor innflytelse på Baumeister, Schlemmerogogså Itten som senere skulle inkor­ porere Holzels teorier i sin undervisning ved Bauhaus. De stiliserte figurene i Hølzels landskaper (Før solnedgang, 1917, Berlin, Staatliche Museen) og religiøse komposisjoner ble gradvis redusert til abstrakte ornamenter eller «fargelyder» som særkjenner arbeidene hans i de senere årene og kulminerte med hans design til bly'glassvinduer (1928—33).

Høst, Oluf 1884-1966 Dansk maler. Han var elev av Giersing og ble sterkt påvirket av Karl Isakson. Han malte sin fødeøy Bornholm på en lyrisk måte og viste følsomhet for lys og farge. Et representativt eksempel er Bondegård (1932, Rønne, Bornholm-museet).

Ibbetson, Julius Caesar 1759-1817 Britisk maler av landskaper med figurer. Han arbeidet med olje og vannfarger, og begynte med å kopiere nederlandske landskapsmalere for kunsthandlere. Han etterlignet også arbeidene til Gainsbo­ rough og de Lotherbourg. Et slags kunstig, pittoresk og rustikt preg hviler over selv de beste arbeidene hans - brede scener av myrer og heder i hjemdistriktet Yorkshire eller fra Lake District (Ullswater, 1801, Leeds City Art Gallery). Ife-kunst Kunst fra den gamle religiøse hovedstad for yorubafolket i det vestlige Nigeria. Ifemasker og skulpturerte minnemasker fra den klassiske perioden, ca. 1100— 1400, i både bronse og terrakotta, kan være bemerkelsesverdig naturalistiske og vakre. Se bind 2, side 15.

Ikon Bilde av en helgen eller en annen hellig skikkelse. Ordet skriver seg fra det greske eikon som betyr likhet, og det brukes spe­ sielt om bildene i den bysantinske kirke og senere i den greske og den russisk-ortodokse kirke, bilder man tror i seg selv er hellige og letter kontakten med personen som er avbildet. Ofte har de store, stir­ rende øyne som nærmest ser ut til å hyp­ notisere den fromme til ærefrykt. De varierer når det gjelder størrelse og medium, men som oftest dreier det seg om forholdsvis små paneler, og visse regler og kriterier har bestemt formen og bruken. På 500-tallet var kristne bygninger fulle av dem - på vegger, i tak og i relikvieskrin - men på 700-tallet kom det en reaksjon mot dem. Ikonoklaster («billedstormere») trodde at ikoner lå nærmere avgudsdyrkelse enn sann tilbedelse og at bildet av menneskeskikkelsen ikke kunne ha i seg det åndelige nærvær. Det lages fortsatt ikoner i Hellas og Russland. Se bind 2,.side 62-63. Ikonostas En skjerm som i bystantinske, greske og russisk-ortodokse kirker skiller sanktuariet fra de offentlige områdene og som ikonet plasseres på.

Ikonografi Gren av kunsthistorien som dreier seg om innholdet i figurativ kunst. Identifise­ ringen av en helgen i et maleri ved hjelp av attributtene som han er fremstilt med - Den hellige Laurentius med risten der han led martyrdøden, for eksempel - er en direkte anvendelse av ikonografi. I sin bok Studier i ikonografi (1939) fremholdt kunsthistorikeren Erwin Panofsky at uttrykket ikonologi burde brukes adskilt fra ikonografi for å betegne det beslektede, men bredere studiefeltet der tilnærmingsmåten foregår på en videre historisk og filosofisk basis når man tar sikte på å forstå meningen med og tradi­ sjonen bak billedmessige motiver. På denne måten blir det gjort et forsøk på å forstå et kunstverk ut fra dets kulturelle miljø. En eldre betydning av uttrykket "ikonografi » var en samling av portretter som i van Dycks serie med raderinger av samtidige, Ikonografi. Ordet kan brukes i klassifiseringen av portretter av enkelt­ personer- «Karl l.s ikonografi». Illuminasjon Dekorasjon av manuskripter, enten med prydbokstaver, med horder eller med miniatyrer. Illuminasjon ble praktisert av

90

egypterne (slik det går frem i De dødes bok), grekerne og romerne, og ble almin­ nelig utbredt i Europa i middelalderen. Manuskriptene ble som regel skrevet på pergament eller skinn, men fra 1300-tallet ble også papir brukt til mindre overdå­ dige kopier. Mediet som vanligvis ble brukt til illuminasjon, var tempera. Etter­ som manuskripter i mange områder er blitt bedre bevart enn veggmalerier og skulptur, er illuminasjonene i dem ofte hovedkilden til kunnskap om kunsten i spesielle perioder. Illuminasjonen gikk tilbake da boktrykkerkunsten ble oppfun­ net (selv om det ble laget illuminasjoner i trykte bøker også), og forholdsvis lite av verdi ble laget etter slutten av 1400-tallet. Illusjonisme Bruken av billedmessige teknikker for å skape en illusjon av virkelig rom og form på en todimensjonal overflate. Perspek­ tiv og en svært naturalistisk malemåte er metodene som vanligvis brukes for å oppnå dette, quadratura og trompe fOEJL er spesialiserte grener av disse meto­ dene.

Impasto Tykk, ugjennomsiktig maling som legges på med pensel, kniv eller fingrene og som skaper forskjellige teksturtrekk på malerioverflaten. Den egner seg bare til oljema­ ling og spesielle former for akryl. Kunst­ nere som er kjent for bruk av impasto er blant andre Rembrandt, Manet, van Gogh og Auerbach. Sistnevntes impasto er så tykk at malingen nesten er model­ lert. Impresjonisme Bevegelse innen malerkunsten som opp­ sto i Frankrike i 1860-årene. De invol­ verte kunstnerne utgjorde ingen formell gruppe, men i varierende grad hadde de beslektede synspunkter og teknikker, og de kom sammen med sikte på å stille ut. Cézanne, Degas, Manet, Monet, Camille Pissarro, Renoir og Sisley var de viktigste kunstnerne som forbindes med impresjo­ nismen, men deres engasjement varierte sterkt. De reagerte mot akademiske dok­ triner og den romantiske tanken at kun­ sten skulle befordre personlige følelser. De forsøkte å avbilde livet i samtiden på en ny, objektiv måte ved å gjengi en «impresjon» av hva øyet ser i ett bestemt øyeblikk i stedet for hva fornuften vet er der. 1 denne sammenhengen var de influ­ ert av vitenskapelige undersøkelser som viste at farger ikke var noe iboende i en gjenstand, men et resultat av måten lyset reflekteres fra den på - og dermed gjen­ stand for stadige forandringer og modifi­ kasjoner. Landskapet var det mest nær­ liggende til å studere slike virkninger, og utendørsmaleriet ble et av kjenneteg­ nene ved impresjonismen, selv om Degas, for eksempel, aldri var enig i denne tan­ ken. Constable, Turner og malerne i Barbizonskolen ble oppfattet som bevegel­ sens forløpere. Bevegelsen fikk sitt navn etter Monets maleri Impresjon: soloppgang (1873, Paris, Musée Marmottan), og Monet betraktes ofte som impresjonisten par excellence fordi hans engasjement i denne ideen var total gjennom hele karri­ eren, og han utviklet den mest ensidig. Men Pissarro var den eneste som stilte ut på alle de åtte impresjonistiske utstilling­ ene (1874, 1876,1877,1879,1880,1881, 1882 og 1886), og som en person alle kol­ legene respekterte, sto han også sentralt i bevegelsen. Impresjonistene ble til å begynne med utsatt for hån og angrepet fordi de satte fargen i sentrum og manglet finish. En samtidig kritiker kalte dem -sinnssyke- i 1876 og skrev: «Noen burde ettertrykkelig gjøre Pissarro opp­

merksom på at trær aldri er lilla, at him­ melen aldri har en farge som nykjernet smør og at ingen steder på Jorden kan man se tingene slik han maler dem...» Etter den siste impresjonistiske utstil­ lingen løste gruppen seg opp, men beve­ gelsens innflytelse var enorm. Dette var faktisk det mest radikale kunstneriske fenomen på 1800-tallet. Det som er let­ test å se, er at malerne overalt gjorde paletten sin lysere, og uttrykket impresjo­ nistisk brukes ofte om verkene til malere i land utenfor Frankrike, for eksempel Steer i England og Hassam i Amerika. Reaksjonen mot den var også omfat­ tende. Mangelen på intellektuelt inn­ hold ble oppfattet som en vesentlig ulempe, og post-impresjonistene var opp­ tatt av å gjeninnføre «mening» — emosjo­ nell eller symbolsk - i malerkunsten. Se bind 3, sidene 98 ff. Imprimatura Tynt lag med farge påført en hvit bak­ grunn, enkelte ganger over en foreløpig tegning for å opprette en midt-nyanse i et oljemaleri. Det er som regel en grønn eller gråfarge, men enkelte kunstnere foretrekker en varmere kulør. Den kan påføres sammen med oljeharpiks, lim eller andre medier.

Inchbold, John William 1830-88 Engelsk landskapsmaler. Han imiterte den detaljerte fargerike stilen til pre-rafaelittene og ble rost av Ruskin. Han reiste mye, og stilen hans ble gradvis løsere, men mistet aldri sitt poetiske preg. Lake of Luceme, Mount Pilatus in the distance (1857, London, V&A) viser ham på sitt mest intense. Indépendants, Salon des

se salon PES

1NDÉPENDANTS

Indiana, Robert (Robert Clark) født 1928 Amerikansk maler og grafisk designer. Som andre POP-kunstnere brukte han bil­ ledspråket i reklameplakater og trafikk­ skilt til kunstneriske formål, men hold­ ningen er mer konsekvent enn hos de fleste av hans samtidige. Han kompone­ rer med geometriske former og djervt far­ gete trvkkbokstaver. Se bind 3, sidene 238-239. Induno, Domenico 1815-78 og Gerolamo 1825-90 Italienske brødre fra Lombardia. De var patrioter og er berømte for sine axbildninger av Risorgimento-motiver, for eksempel Domenicos Nyheten kommer om fred i Villafranca (1859, Milano, Det nasjonale Risorgimento-museet). De lysende interiørene deres, for eksempel Gerolamos Trist forutanelse (1862, Mil­ ano, Brera) er et uttrykk for nederlandsk innflytelse og muligens også påvirkning fra Macchiaioli. Sammen tilførte de itali­ ensk genremaleri en hittil ukjent verdig­ het.

Inglés, Jorge virksom midten av 1400tallet Maler som arbeidet i Castilla. Navnet betyr «Engelskmannen Georg», men ing­ enting vites om hvor han kom fra. Stilen hans, som minner svakt om Rogier van der Weyden, tyder på at han fikk sin opp­ læring i Nederland. Det eneste doku­ menterte arbeidet av ham er en altertavle som ble bestilt til Hospital Buitrago av markisen av Santillana (1455, Madrid, hertugen av Infantados saml.) Uvanlig nok legger giverens portrett beslag på hovedpanelene. Han var en av de torste kunstnerne som arbeidet i et spansknederlandsk billedspråk.

Isenbrandt Ingres, Jean-Auguste-Dominique 1780-1867 Fransk historie- og portrettmaler, en av de ledende, men også mest personlige, eksponenter for nyklassisismen. Han var sønn av Jean-Marie-Joseph Ingres (1755-1814), en mindre betydelig billed­ hugger og maler fra Montauban, og fikk sin første opplæring i tegning hos faren før han begynte å studere ved Académie Royale i Toulouse. I 1796 fikk han inn­ pass i Davids atelier og vant Prix de Rome med Agamemnons ambassadører (1801, Paris, Louvre) som ble lovprist av Flaxman for sin stiliserte strek. Politisk uro forsinket stipendet hans i fem år, og i løpet av denne tiden skilte maleriene hans seg ut fra Davids nyklassisisme med en lineær rytme basert på greske og etruskiske forbilder. 1 Roma (1806-24) stu­ derte han renessansekunst, særlig arbei­ dene til Rafael, som han forgudet, men bildene han sendte tilbake til den årlige Salon, ble oppfattet som bisarre, særlig Roger ogAngelica (1819, Louvre). Etter at Napoleons rike falt sammen, ble Ingres tvunget til å tjene til livets opphold ved å lage blyanttegninger av engelske turister (mer enn 450 er kjent). Det er fint obser­ verte studier som ligner på raderinger. Selv om han var en fremragende portrettist, foretrakk han storslagne religiøse og historiske motiver, og hans ry på Salongen ble sikret da han kom tilbake til Paris i 1824 med Ludvig 13.sed (Montauban-katedralen) som ligner svært på Rafael. Dette utmerket ham som den førende skikkelsen i nyklassisismen som sto i kontrast til den fremvoksende romantikken til Delacroix og hans til­ hengere, og dette var en posisjon Ingres befestet da han satt som direktør for det franske akademiet i Roma fra 1834 til 1841- Hans berømte grunnsetning "Teg­ ning er kunstens redelighet» og vektleggingen av linje fremfor farge, fikk stor innflytelse på de mange elevene hans. Men mange av Ingres’ malerier sto i strid med den strenge, klassiske undervis­ ningen hans, og de er kjent for sin mani­ erte eleganse. Dette er spesielt tilfelle i hans fremstillinger av den nakne kvinne­ kroppen som er anatomisk forvrengt for at den sensuelle ynden skal bli fremhevet (Det tyrkiske badet, 1859-62, Louvre), men er også tydelig i portrettene hans. Blant de mest fremtredende er to av Mme Moitessier i nasjonalgalleriene i Washing­ ton (1851) og London (1856). Chassériau var den eneste av Ingres’ elever som skaffet seg varig ry, men Degas, Picasso og Matisse foruten nabiene ble sterkt influ­ ert av hans suverene tegneferdighet. Ingres overlot mange verker til museet i Montauban som er oppkalt etter ham. Se bind 1, sidene 119, 162; bind 3, sidene 84-86.

Inkakunst Kunsten i inkaimperiet som blomstret fra omkring 1430 til 1580 i det sørlige, sen­ trale høylandet i Peru og senere strakte seg fra Ecuador til Chile. Det finnes omfattende levninger i Quito, Cuzco, Chanchan, Machu Picchu, Ollantaytambo, Pisac og andre steder. Stort sett har inkakunst og -arkitektur hatt et strengt preg med understreking av repete­ rende geometrisk dekorasjon og omhyg­ gelig konsentrasjon om detaljer og finish. Enkelte av de mest imponerende lev­ ningene er inkamurene med murblokker som er nøye tilpasset og vakkert dekorert, først og fremst i Machu Picchu og Cizco. Små steinutskjæringer har et ubevegelig og fjernt preg selv om noen dyrefigurer, for eksempel av lamaer, har adskillig sjarm. Nesten alt steintøyet er polykromt med stor variasjon i overflatedekorasjonen, og malte trekar har intarsiadesign.

Svært fine tekstiler, ofte dekorert med sjakkbrettmønstre, ble vevd med stor fer­ dighet. Når det gjelder den berømte mengden av gull- og sølvgjenstander, fin­ nes det lite igjen bortsett fra enkelte stili­ serte småfigurer av mennesker og dyr. Se bind 2, side 19.

Intimisme Uttrykk brukt om de intime, huslige inte­ riørene malt av Bonnard og Vuillard fra 1890-årene og senere. Stilen deres var forskjellig, men var sterkt avhengig av farge og sto i gjeld til nabienes bevegelse bort fra naturalismen. Se bind 3, side 120.

Innes, James Dickson 1887-1914 Britisk maler. Han var en venn av Augus­ tus John som han malte sammen med i det nordlige Wales. Arbeidet hans, som alltid er i liten målestokk, er et uttrykk for innflytelsen fra Matisse. I noen av land­ skapene er det en grad av abstraksjon og dekorativt raffinement som minner om japanske trykk (Fossen, 1910, London, Tate).

Intonaco se fresco

Inness, George 1825-94 Amerikansk landskapsmaler. Det tidlige arbeidet hans var influert av Hudson River-skolen (The Delaware Valley, 1865, New York, Metropolitan). Senere, etter kontakt med Barbizonskolen i Fontainebleau og et opphold i Italia (1870-74), kastet han vrak på presise detaljer til for­ del for en bredere stil og brukte glødende lys og uklare former (The monk, 1873, Andover, Mass., Addison Gallery of American Art). Til tross for en overfla­ disk likhet med impresjonismen beholdt de siste arbeidene hans et mystisk natursyn som skaffet ham stor popularitet.

Intaglio En trykkemetode der mønsteret skjæres eller etses inn i overflaten på metallplaten. Blekket blir liggende i fordypning­

ene - som i METALLGRAVERING, KALDNÅLSST1KK, ETSING, AKVATINT Og MEZZOTINT. Se bind 1, side 167.

Internasjonal gotikk Stilretning innen skulptur og malerkunst i Europa som dukket frem sent på 1300tallet og fortsatte i mange områder av Europa godt inn på 1400-tallet. Det var på denne bakgrunnen at renessansestilen ble utformet i Italia og at den nye realis­ men dukket opp i Nederland. Blandingen av internasjonale stiler som ga støtet til uttrykket, ble stimulert av de mange rei­ sene til innflytelsesrike kunstnere, de nære kommunikasjonene, rivaliseringen mellom hoffmiljøene og den økte hande­ len med kunstverker. De dominerende stilretningene var fransk-nederlandsk og italiensk, og arbeidene særkjennes av dekorative detaljer, rik farge, ofte et lyrisk-lineært preg og av og til en raffinert naturalisme. En trend i retning av ster­ kere naturalisme var tydelig omkring midten av 1300-tallet i Italia og Frank­ rike (som i portrettet av Kong Johan den gode, før 1364, Paris, Louvre). Mot slut­ ten av 1300-tallet fulgte nordlige mestere (for eksempel Jean Pucelle i Frankrike og Mester Theodoric og andre i Karlsteinslottet i Bohmen) det italienske eksem­ plet i et forsøk på å formidle på en over­ bevisende måte et tredimensjonalt bil­ ledlig rom. Den sterkeste italienske inn­ flytelsen var den dekorative, flytende stilen til Simone Martini som hadde arbeidet i Avignon. Internasjonal gotikk nådde sitt høydepunkt tidlig på 1400-tallet. Blant mesterverkene var Les Tres Riches Heures som ble malt i Bourgogne av de nederlandske Limbourg-brødrene (1413-16, Chantilly, Musée Condé) og De hellige tre konger av Gentile da Fabriano (1423, Firenze, Uffizi). Det ster­ kere preget av realisme i skulpturene til Sluter i Bourgogne innvarslet den grad­ vise tilbakegangen for denne stilen i Nord-Europa, selv om billedhuggere som Multscher i Tyskland fortsatte å arbeide i den lenge etter 1450. Se bind 2, sidene 88-89.

Ipoustéguy, Jean Robert født 1920 Fransk kunstner. Han har arbeidet i for­ skjellige medier, først og fremst glassma­ leri og maleri, men siden 1954 har han konsentrert seg om skulptur. I likhet med mange europeiske kunstnere etter den andre verdenskrig avviste han ren abstraksjon for å kunne lage komposisjo­ ner som uttrykte menneskelighet. Han utviklet en høyst individuell teknikk med å knuse tung, svertet bronse og oppnådde et sterkt surrealistisk preg, særlig i sine forrevne megalitter med hodelignende topper og store ensembler (Alexander før Ekbatana, 1665, Paris, Galerie Claude Bernard).

Hunt, William Holman: Fotografi av D.V. Wynfield, ca. 1860. London, NPG

Isak-mesteren se ASSISI Isabey, Jean-Baptiste 1767-1855 Fransk maler, den mest berømte miniatyrmaleren på sin tid. Han var elev av J.L. David fra 1786 og sto under MarieAntoinettes beskyttelse. Etter revolusjo­ nen forsøkte han å formidle den revolu­ sjonære heroismen i populære krigsscener. Han etablerte en nær forbindelse med Napoleon 1. og keiserinne Josephine. Etter keiserrikets fall kom han, etter et kort eksilopphold i England, til­ bake til Frankrike og skaffet seg beskyt­ telse fra senere franske monarker. Hans glimrende og detaljerte miniatyrer var malt i en teknikk som lignet akvarell, og han var en av de første kunstnerne som utga litografier.

Isabey, Louis Gabriel Eugene 1803-86 Fransk maler og litograf, sønn av JeanBaptiste. Han studerte hos faren, men var sterkere influert av Delacroix’ roman­ tikk. Han ble beskyttet av Louis-Philippe som han malte samtidige historiske begi­ venheter for, og hans kostyme-genrescener fra 1600- og 1700-tallet var svært populære. Mange av de senere verkene hans var dramatiske marinemalerier som influerte elevene hans, Boudin og Jongkind Etretat under en storm, 1851, Ham­ burg, Kunsthalle).

Isakson, Karl 1878-1922 Svensk maler som arbeidet hovedsakelig i Danmark. Han studerte i Stockholm, med Zartmann i Italia og i København og med Le Fauconnier i Paris. Han var influ­ ert av Cézanne, Matisse og kubismen. Aktene, portrettene og stillebenene er malt i subtilt motstilte områder med komplementære og kontrasterende farger (Stående modell bakfra, 1918-20, Dan­ mark, Louisiana-museet). Mot slutten av sitt liv malte han visjonære, bibelske komposisjoner. Kunsten hans påvirket sterkt senere svenske og nordiske malere. Isenbrandt (Ysenhrandt), Adriaen død 1551 Nederlandsk maler. Han ble mester i Brugge-lauget i 1510 og han skal ha vært elev av Gérard David. Ingen dokumen­ terte malerier av ham er kjent, men et betydelig antall verk som fortsetter Davids stil, tilskrives ham. Fremragende blant dem er diptykonet Jomfruens syt1 sorger (delt mellom kirkene Notre-Dame, Brugge og Musées Royaux des BeauxArts, Brussel). Mye av produksjonen hans hle tidligere tilskrevet Mostaert.

Huysum, Jan van: Selvportrett, ca. 1739. Oxford, Ashmolean

Ingres: Selvportrett, ca. 1804- Chantilly, Musée Condé (Giraudon)

Innes: Tegning av lan Strang (1886-1952). 1913. London, npg

91

Islamsk kunst Islamsk kunst Kunsten i den islamske religionen. Fra 600-tallet begynte islam erobringen av landene ved Middelhavet og beveget seg nordover fra det arabiske kjerneområdet mot det bysantinske riket og vestover inn i Nord-Afrika og Spania. Maurerne brakte med seg en særpreget kunststil, i høy grad basert på dekorativ utsmykning og Koran-kalligrafi. Ved siden av presta­ sjoner innen arkitektur og arkitektonisk skulptur omfatter islamsk kunst kunstfor­ mer som heves til et høyt nivå. I sammen­ ligning blir Vestens kunst på disse områ­ dene underlegen. Det gjelder keramikk, metallarbeider og teppeveving. På den annen side var maleri stort sett en del av bokkunsten. 1 alle kunstformene er det et sterkt dekorativt innslag. Kalligrafiske og geometriske mønstre, foruten blomster­ mønstre, er fremherskende. Figurfremstillinger er sjeldne, for selv om Koranen ikke direkte forbyr fremstilling av menneskefigurer, er det mulig å tolke inn et slikt forbud i kapittel 5, og forbudet ble en del av islamsk skikk praktisk talt fra første stund. I keramisk kunst var de mest etter­ traktede varene de slip-malte kalligra­ fiske vasene fra 900-tallet, de glaserte Kashan-krukkene fra 1200-tallet og Iknik-keramikken fra 1500-tallet. Karak­ teristisk for den er livlige blomsterdeko­ rasjoner. Metallarbeidene nådde sin store høyde på 1200-tallet med utviklingen av avansert intarsiateknikk. Teppevevingen var på sitt mest overdådige på 1500-tallet, ikke minst teppene fra Tabriz. Man mener at miniatyrmalingen nådde sitt høydepunkt på 1400-tallet da den sær­ pregete persiske stilen utviklet seg ut fra de blandete stilene i den tidligere perio­ den. Men vi vet mer om de store malerne på 1500-tallet, først og fremst Vihzad og elevene hans som arbeidet i Tabriz for den store libertineren og vismannen sjah Tahmasp. Se bind 3, sidene 2 ff. Israels, Jozef 1824-1911 Nederlandsk maler. Han studerte i Amsterdam og Paris, ble influert av Scheffer og reiste mye. Han begynte som maler av historiske temaer i en romantisk stil, men mens han bodde i Zandvoort (1855), begynte han å male store genrescener med fiskere (Ved morens grav, Amsterdam, Stedelijk Museum). Hans sentimentale psykologiske behandling av enkle motiver gjorde ham svært populær ovet hele Europa. Omkring 1870 slo han seg ned i Haag der han ble et ledende medlem av HAAGskolen. Itcho, Hanabusa 1652-1724 Japansk maler, sønn av en Osaka-lege. Da han var 15 år gammel, flyttet familien til Edo (Tokyo) der han begynte å ta maleundervisning. Han eksellerte i å avbilde mennesker, blomster og fugler i ren KANø-stil, og hadde omgang med alle de fasjonable literati og dilettanti i byen. Han oppfattes som en av de største gigategnere (karikaturtegnere) i japansk his­ torie. I 1697 ble han dømt til 12 års eksil på en avsidesliggende øy fordi han hadde fornærmet en regjeringsansatt i en illus­ trert bok som inneholdt nidvers om kjente personer i samtiden. Han fortsatte å male og publisere, og da straffen var sonet, vendte han tilbake til et publikum som tok vel imot ham. Han hadde råd til å leve et eksentrisk og ekstravagant liv. Han malte nesten helt frem ti 1 sin dødsdag selv om han måtte støtte hendene sine med vekter. Et sett fargerike tusjmalerier, Scener fra Takao ogKurama finnes i Kunstutstillingshallen i Tokyo-universitetet.

Itten, Johannes 1888-1967 Sveitsisk maler og designer. Han studerte med Hozel i Stuttgart, og fra 1915 prakti­

92

serte han en form for konstruktivisme. Han var en av de første lærerne ved BAU­ HAUS i Weimar der han presenterte det første grunnleggende kurset. Elementene her er fortsatt viktige deler av kunstut­ dannelse generelt. Hans interesse for indisk filosofi og innføringen av vegetarkost i Bauhaus-kantinen gjorde at han fikk ry på seg for å være en underlig skrue. Han ble motarbeidet av de teknologiske holdningene til Gropius, og i 1923 ble han erstattet med Albers. Han var influ­ ert av Delauneys fargekomposisjon, men huskes først og fremst som lærer. Se bind 3, sidene 190-191 Ivanov, Alexander 1806-58 En av de ledende russiske malerne på 1800-tallet. Han reiste til Roma i 1827 og tilbrakte nesten hele karrieren sin der. Han ble inspirert av suksessen Pompeiis siste dager til en av landsmennene sine, Brullov, og av sin egen dype religiøse overbevisning, og viet sitt liv til produk­ sjon av episke malerier som han håpet ville ha større åndelig dybde og natursannhet enn noe annet som hittil var laget. Motiver hans var Kristi første tilsy­ nekomst for folket, og til dette maleriet laget han over 600 forstudier. Han søkte nasareemes råd, og ønsket om historisk nøyaktighet førte til at han la planer (som det aldri ble noe av) om å besøke Det hel­ lige land. Det enorme maleriet (nå i Tretjakov-galleriet, Moskva) ble omsider utstilt (1857) i St. Petersburg og fikk en blandet mottakelse. Det er en heroisk fiasko. Figurene, som er fulle av lærde sitater fra antikken og renessansen, står i konflikt til de naturalistiske omgivelsene. Men forstudiene til bildet er bemerkelses­ verdig friske, og de andre religiøse ver­ kene hans har enkelte ganger en impone­ rende, men noe kjøligstorslagenhet (Noli me tangere, 1835, Leningrad, Det russiske statsmuseum).

Jackson, Alexander Young 1882-1974 Kanadisk landskapsmaler, en av grunn­ leggerne av og en ivrig propagandist for Group of se\'EN. Han gikk over til impresjonismen etter et studieopphold i Paris (1907). 1 1913 delte han atelier i Toronto med Tom Thomson. Siden malte han i Algoma sammen med Lawren Harris og langs breddene av St. Lawrence-elven der hans teknikk og stil utkrystalliserte seg i 1920-årene. Typisk er de enkle, bøl­ gende konturene og de dempede overgangsnyansene som understrekes av sterke farger i snøscenene (First snow, Algoma, 1920, Kleinburg, McMichael saml.). Han ble en respektert veteran for kanadiske landskapsmalere.

versjon av den internasjonale gotiske sti­ len, og hans tidlige Madonna og bampaneler (mange i private samlinger) kom­ binerer fargemessig raffinement med vek­ tig modellering. I 1408 traff han Gentile da Fabriano, og hans elegante stil influ­ erte senere arbeider som for eksempel Jomfru Marias kroning (ca. 1432, Venetia, Accademia). Jacobi, Otto Reinhold 1812-1901 Kanadisk maler, født i Preussen. Han stu­ derte og arbeidet i Berlin og Dusseldorf der han var kjent som portrettmaler. Han flyttet til Montreal i 1860 og slo seg senere ned i Toronto. A forest stream (1869, Ottawa, ng i Canada) viser hans forkjærlighet for majestetisk natur som gjengis med sans for naturalistiske detal­ jer og romantiske effekter.

Jacobsen, Egillfødt 1910 Dansk maler. Han var influert av dansk folkekunst, Matisse, Picasso og Kandin­ skij, og han malte ekspressive, abstrakte bilder med sterke og klare fargekontraster. Han sluttet seg til COBRA og etablerte seg som en av de ledende moderne kunst­ nere i Danmark. Jacobsen, Robert født 1912 Dansk selvlært billedhugger. Sent i 1940årene arbeidet han med granitt, marmor og kalkstein, og verkene var ofte tungt voluminøse og helt abstrakte. Enkelte ganger kunne de minne om Arps arbei­ der. Fra 1949 laget han geometriske jernkonstruksjoner som for eksempel Statique II (1959, Kunstmuseet i Århus). Han har også laget surrealistiske arbeider av skrap­ jern. Jacquemart de Hesdin død etter 1409 Fransk maler og manuskriptilluminator, dokumentert i Poitiers og Bourges som maler for Jean, Duc de Berri, fra 1348 til 1409. Stilen hans står i gjeld til Jean Pucelle og fransk hoffmaleri generelt, men røper italiensk innflytelse i landskapsdetaljer og arkitektur. Ingen av de store maleriene hans er blitt bevart. Illu­ minasjoner i to tidebøker er tilskrevet ham (én i Brussel, Bibliothéque Royale, og én i Paris, Bibliothéque Nationale). Det er imidlertid tvil om identifikasjonen av Brussel-tideboken, og helsideminiatyrene er tatt fra Paris versjonen av Les Tres Grandes Heures du Duc de Berri (men Lidelsesveien, Paris, Louvre, malt av Jac­ quemart, kan være en atskilt folio). Jacquemarts stil utgjør en forbindelse mel­ lom Pucelle og Limbourgbrødrene som etterfulgte Jacquemart som hoffmalere for hertugen av Berri. Jakac, Bozidar1899-1965 Jugoslavisk maler og grafisk kunstner. Han er sannsynligvis mest kjent for sine portrettserier (hovedsakelig i blyant, sepia eller rødkritt) av Tito og partisanlederne under den andre verdenskrig. Han har gitt storparten av arbeidene sine til galleriet i Kostanjevira i Slovenia som er oppkalt etter ham.

Jackson, Gilbert virksom 1622-40 Engelsk portrettmaler. Selv om han bodde i London, reiste han mye i provin­ sen og arbeidet i en upretensiøs stil som var influert av Cornelius Johnson. Por­ trettene er todimensjonale med ansiktet sett rett forfra, ofte i grelle farger og med stor vekt på detaljer i mønstre i klesdrak­ ten. Omkring 20 signerte verker er kjent. Det mest imponerende er kanskje Lord Keeper Williams (1625, Oxford, St. John’s College).

Jakuchu, Ito 1716—1800 Japansk maler fra Kyoto. Han fikk først opplæring under en Kano-mester, men studerte senere kinesiske Yuan- og Mingarbeider og Korins malerier. Han utviklet en særpreget stil, spesialiserte seg på blomster og fugler, først og fremst tamme hønsefugler som han holdt selv og hele tiden observerte. Et av de mest berømte fuglebildenehans er malt på skyvedørene i Saifuku-templet i Kyoto.

Jacobello del Fiore virksom 1401-39 Den første betydelige venetianske male­ ren på 1400-tallet. Han praktiserte en

Jannsen, Horst født 1928 Tysk kunstner, stort sett kjent for sine tegninger og grafiske arbeider. Hele veien

er det en atmosfære av seksuelt ubehag, forstyrrende minner og uklare ønsker. Når det gjelder det tilbakevendende bil­ ledlige uttrykket, er den nakne kvinne­ kroppen relativt tydelig fremstilt, mens andre motiver er mindre lette å kjenne igjen. Tvetydigheten i dem er knyttet til drømmenes symbolikk.

Janssens, Abraham ca. 1575-1632 Flamsk figur- og portrettmaler, en av de mest bemerkelsesverdige og betydelige av

Rubens’ samtidige. Han var i Italia i 1598 og kom tilbake til sin fødeby Antwerpen i 1601. Det tidligste daterte arbeidet, Diana og Castillo (Budapest, Kunstmu­ seum) er fra dette året og er gjennomført manieristisk. Et nytt besøk i Italia i løpet av århundrets først tiår er sannsynlig, for fra 1609 (Scaldis og Antwerpia, Antwer­ pen, Musées Royaux des Beaux-Arts) viser arbeidene hans en nøktern og solid klassisisme med klart og kraftfullt model­ lerte figurer, noe som tyder på direkte kontakt med de siste italienske forbil­ dene, særlig Caravaggio. Det edle Golgata (ca. 1620, Valenciennes, Musée des Beaux-Arts) er kanskje mesterverket hans. I 1620-årene ble han tryllebundet av Rubens - som nesten alle de andre Antwerpenmalerne — og kvaliteten på arbeidene hans sank. Rombouts og Gérard Seghers var blant elevene hans. Janssens van Ceulen, Cornelis se i

1

SON, CORNELIUS

Jawlensky, Alexei von 1864-1941 Russisk maler. Han slo seg ned i Munc­ hen i 1896 der han traff Kandinskij. Til tross for en løs tilknytning til gruppen Blaue Reiter utviklet Jawlensky en selv­ stendig stil som særpreges av flate, abstrakte former og sterke farger (Pike med peoner, 1909, Wuppertal, Von der Heydt Museum). Han fortsatte å lage for­ enklede linje- og fargemalerier som mot­ står de dynamiske effektene i den postkubistiske kunsten, selv om han gjenopp­ tok kontakten med Kandinskij etter 1923 da han stilte ut sammen med ham som en av Die BLAUE VIER. Senere malerier er mer mystiske, og fra 1929 laget han en ikonlignende serie (Natt, 1933, Bonn, Stådtische Kunstsammlungen).

Jeanneret se

LECORBUSIER

Jegher, Christoffel 1596-1652/53 Flamsk tresnittgrafiker, best kjent for trykkene etter Rubens som han samarbei­ det nært med i 1630-årene. Hans djerve teknikk passet ypperlig til Rubens’ virile stil og gjorde at han kunne arbeide i stor målestokk. Mesterverket hans, Kjærlighetshagen (malerier av motivet av Rubens, fra tidlig i 1630-årene, i Prado, Madrid og i Waddesdon Manor, Buckinghamshire), er trykk med to blokker og er 120 cm bredt. Bortsett fra arbeidet sammen med Rubens virket han for det meste som bokillustratør.

Jen Jen-fa se

REN RENFA

Jenkins, William Paul født 1923 Amerikansk maler. Han studerte i New York (1948-52) og siden 1953 har han tilbrakt mye av sitt liv i Paris. I 1963 ble han influert av Wols og Tobey og begynte å arbeide med uthelt maling: de uregel­ messige konfigurasjonene ser ut til å avhenge av malingstrømmen (Phenomenaredwing, 1962, New York, D. Kluger saml.).

Jeune Peinture Belge Gruppe belgiske kunstnere som ble opp­ rettet i 1945 med siktemålet å holde utstillinger med samtidig belgisk kunst

Jongkind over hele Europa. De fleste av de invol­ verte kunstnerne laget abstrakte arbei­ der, men mange tendenser var represen­ tert. Alenchinsky og Bury var ledende medlemmer av gruppen som ble oppløst i 1948.

Jihei, Sigimura virksom sent på 1600tallet Japansk UK1YO-E grafiker. Svært lite vites om livet hans, men de fleste av trykkene og albumene kom mellom 1685 og 1698, og innholdet er overveiende erotisk. Sti­ len hans røper innflytelse fra Moronobu og hans bruk av svungne linjer er spesielt effektiv. Se bind 3, side 49. Jing Hao virksom sent på 800-tallettidligpå 900-tallet Kinesisk maler. Han var en av de første store mestrene innen det monokrome landskapsmaleriet, og hans karriere slår bro over kløften mellom Tang og den påfølgende Fem dynastier-perioden. Ingen autentiske eksempler er bevart, men hans innflytelse ble ført videre gjen­ nom den første grundige behandlingen av landskapskunsten som ble kalt En avhandling om landskap (Omtale av male' rier) der han utvikler ideene til Xie He i dialogform. Han understreker spontani­ tet og vitalitet på bekostning av møysom­ melig håndverk innen en taoistisk ramme.

Jin Nong 1687-etter 1764 Kinesisk maler, en ledende skikkelse i gruppen av malere som kalles «De åtte eksentrikerne fra Yangzhou». Yangzhou var et velstående sentrum ved den nedre delen av Yangtze der en særpreget, om enn uortodoks kultur på 1500- og 1600tallet ble holdt oppe av de rike saltkjøpmennene i regionen. Jin begynte å male for alvor først da han var i 50-årene. Tid­ ligere var han berømt som dikter, filosof og kalligraf. Som kalligraf er han høyst individuell med kantede bokstaver som oppnås ved å klippe av tuppen på pense­ len, og kalligrafien er en integrert del av mesteparten av maleriene hans der moti­ ver som bambustrær og plommetrær dominerer. Den hengende rullen Plommeblomst (1759, Washington, Freer) i tusj og farge på papir er et typisk eksem­ pel. Joestvan Calcar, Jan ca. 1450-1519 Nederlandsk maler, sannsynligvis født i Wesel, men bodde i Calcar fra 1480. Hovedverket hans, Kristi liv og lidelse (1505-08, Calcar, St. Nicholas), har en imponerende verdighet, og i hans deli­ kate landskap og chiaroscuro-effekter klinger et ekko av Geertgen og Joos van Cleve. Fra 1509 til 1519 arbeidet han i Haarlem. John, Augustus 1878-1961 Britisk maler. Han var en av de mest far­ gerike skikkelsene i sin generasjon, og i første fjerdepart av 1900-tallet ble han identifisert med alt som var opprørsk i britisk kunst. Mye av det tidligste arbei­ det hans dreide seg om avbildninger av sigøynerliv, og fra 1911 til 1919 førte han en nomadetilværelse i Irland, Dorset og i sitt hjemlige Wales. Malerier fra denne perioden, for eksempel det symbolistiske The way down to the sea, (1909—11 Exeter, New Hampshire, Lamont Art Gallery) viser sympati med stiliseringen i avansert fransk kunst og enkelheten i farge og form. I de siste arbeidene virket det ofte som om bravuren degenererte til noe bombastisk, men han kunne fortsatt være formidabel som portrettmaler, særlig når modellen passet til stilen hans - som i Marchesa Casati (1919, Ontario Art Gal­

lery), en vill, rødhåret skjønnhet. Se bind 3, side 154; bind 4, side 131. John, Gwen 1876-1939 Britisk maler, søster av Augustus John. Hun studerte i Whistlers atelier i Paris, byen hun bodde i mesteparten av sitt liv. Hun var den rake motsetning, både kunstnerisk og personlig, til sin over­ strømmende bror, og hun skydde enhver publisitet. Hun arbeidet i dempede, nes­ ten monokrome nyanser i lite format. Hun malte portretter av unge piker, stilt opp mot en nøytral bakgrunn, rolige og tenksomme. Et Selvportrett er i samme format. Mens hun levde, ble arbeidene hennes lite verdsatt, men broren var ikke alene om å mene at bildene hennes over­ gikk hans. Se bind 3, side 154. Johns, Jasper født 1930 Amerikansk maler, grafiker og billedhug­ ger, en fremstående skikkelse i kunsten etter 1945. Han begynte som abstrakt EKSPRESJONIST, men etter at han traff Rauschenberg og avantgardekomponisten John Cage, forandret billedspråket hans seg radikalt. De første Target' og Flag' maleriene skriver seg fra 1954-55. De er emblemaktige og flate, og de er malt på en blomstrende abstrakt ekspresjonistisk måte med voks-enkaustikk for å under­ streke teksturen. I Target with four faces (1955, New York, moma), er den flate blinken kombinert på en gåtefull måte med gipsavstøpninger av ansikter. Disse tilsynelatende figurative arbeidene anty­ der de ytterst selvbevisste, ironiske ret­ ningene som amerikansk kunst skulle komme til å ta de neste tiårene. Johns oppfattes ofte som POP-kunstens far og en forløper for KONSEPT-kunsten. Skulptu­ rene hans - ølbokser, en lommelykt, en pøs med malepensler - er samtlige svært realistiske i detaljer og størrelse. Malerier fra 1960- og 1970-årene har ofte med vir­ kelige gjenstander. Det dreier seg om store og kompliserte lerreter med et nett av verbale og visuelle motsigelser som rei­ ser spørsmålet om kunstneriske fordom­ mer. De siste maleriene og trykkene hans, der de urovekkende og ubehjelpelige motsetningene er fjernet, viser hans vir­ tuose tekniske ferdigheter og voksende subtilitet. Se bind 1, sidene 75, 140: bind 3, side 236.

Johnson eller Jonson, Cornelius (Janssens vanCeulen) 1593-1661 Engelsk portrettmaler og oljeminiatyrmaler. Han ble født i London av neder­ landske foreldre og fikk muligens under­ visning i Nederland. Fra 1617 til han reiste til Nederland i 1643 laget han en ubrutt rekke signerte og daterte portretter som viser solid håndverk, en delikat fargesans og en forsiktig karakterisering. Han brukte ofte kort halvlengde i en falsk steinoval. The Capel family (ca. 1639, London, npg) er hans mest ambisiøse arbeid. Johnson, Eastman 1824-1906 Amerikansk portrett- og genremaler, født i Maine og utdannet i Diisseldorf, Haag og Paris. Han reiste tilbake til Amerika i 1855 og fikk sin første suksess hos et større publikum i 1859 med Old Kentucky home (New York Historical Society), et typisk detaljert, naturalistisk og senti­ mentalt bilde. Senere arbeider fremstiller lysende landskaper med figurer og levende portretter. Johnston, Frank 1888-1949 se groupof SEVEN

Jones, Allen født 1937 Britisk maler og billedhugger. Han ble knyttet til POP-kunsten tidlig i 1960-

årene, skjønt hans forhold til kommersi­ elle kilder lå i hans lyse, syntetiske farge som stod i motsetning til innholdet. Battle of Hastings (1961-62, London, Tate) var en tributt til de abstrakte pio­ nerarbeidene til Kandinskij og forsøkte å gjenopplive den russiske kunstnerens sans for åpne rom og improvisasjon. I senere arbeider har han behandlet kvin­ nefiguren superrealistisk med fargerike, halvabstrakte omgivelser og fetisj-aktig tilbehør, for eksempel høyhælte sko eller lærplagg (som i et ensemble av figurer, Hatstand, table, chair, 1969, Aachen, Neue Galerie). Han er ofte blitt angrepet for å fremstille kvinnen som en gjen­ stand. Se bind 3, side 241.

Jones, Arne 1914-76 Svensk billedhugger. Han arbeidet som steinhugger før han fikk undervisning ved akademiet i Stockholm. Arbeidene hans var kjennetegnet av en bevissthet om rom og omgivelser, noe som er tydelig i hans Katedral (1948, Norrkoping Museum), en svimlende ribbekonstruksjon som antyder menneskelige former. Hans fontene til Norrkoping-museet i 1950-årene har en karakteristisk spiralform.

Israels: Selvportrett, akvarell, 1908. Kunstmuseet, Toledo

Jones, David 1895-1974 Britisk maler, forfatter og kalligraf. Arbeidet hans, mest i blyant og delikate akvareller, har referanser til katolsk sym­ bolisme og Arthur-legendene og har ofte en mystisk kvalitet (Chalice with flowers and pepperpot, ca. 1950, London, Tate). 1 1920-årene samarbeidet han med Gill. Jones, Inigo 1573-1652 Britisk arkitekt, scenografi tegner og maler. Han er først og fremst berømt fordi han revolusjonerte engelsk arkitektur ved å introduserte en fullt ut moden klas­ sisk stil i et fortsatt halvveis gotisk land, men han er første gang registrert som «billedmaker» i 1603, og han var den fineste britiske tegneren i samtiden. Teg­ ningene hans til hoffmaskerader (mer enn 450 av dem befinner seg i Chatsworth House, Derbyshire) viser hans oppfinnsomhet som kostyme- og kulissetegner foruten hans livlige stil som han utviklet etter to opphold i Italia, ett av dem sammen med Arundel. Hans umåte­ lige prestisje som Karl l.s kunstneriske ekspert bidro til å høyne statusen til bil­ ledkunsten i England. Den største byg­ ningen hans er Banqueting House (1619-22) i Whitehall, London, der Rubens utførte takmaleriene. Jones, Thomas 1742-1803 Britisk landskapsmaler i olje og vannfar­ ger, først og fremst kjent for sine åndfulle oljeskisser som han laget i og omkring Roma og Napoli. Selv om maling av olje­ skisser i friluft var blitt praktisert i Italia siden 1600-tallet, er skissene til Jones de tidligste britiske eksemplene som er blitt bevart i noe omfang. Han bodde i Italia fra 1776 til 1783 og etterlot seg en livfull beretning om oppholdet der (utgitt 1948). Det finnes en fin samling av ver­ kene hans i Cardiff (National Museum of Wales). Jongkind, Johan Barthold 1819-91 Nederlandsk maler og grafiker som til­ brakte storparten av livet i Frankrike. Han var en viktig forløper for impresjonismen. Han studerte i Haag under Schelfhout, men det var L.G.E. Isabey som overtalte ham til å besøke Frankrike i 1846. Studiene hans av Normandie-kys­ ten, som er laget direkte fra naturen, fanger inn lys og bevegelse med enda større spontanitet enn malerne fra Barbizonskolen som han stilte ut sammen med.

John, Augustus: Selvportrett, tegning, ca. 1901. London, NPG

John, Gwen: Selvportrett, ca. 1899-1900. London, Tate

Johns: Fotografi etter tillatelse fra Leo Castelli, New York

93

Jordaens Han reiste ofte mellom Frankrike og Nederland og make både gatescener og sjøbilder, og det var friskheten i skissene hans som spesielt imponerte Boudin og den unge Monet. Jongkind laget også mange fine raderinger og gjenga atmo­ sfæriske effekter i en brutt, delikat strek. Selv om han ble lovprist av kritikere som Baudelaire og brødrene Goncourt, levde han hele tiden på randen av fattigdom, og tilstanden ble forverret av mental instabilitet og alkoholisme. Han døde ulykke­ lig. Se bind 3, side 98. Jordaens, Jacob (Jacques) 1593-1678 Flamsk maler, grafiker og gobelindesigner, den ledende figurmaleren i Flandern etter Rubens’ død. Han var elev av Adam van Noort og giftet seg med datteren hans i 1616. Stilen hans er basert på Rubens’, men Jordaens er langt mer jordnær. Han bruker sterkere, ofte grov, chiaroscuro og tykkere impasto. Fra tidlig i 1620-årene hadde han et stort og innbringende verk­ sted i Antwerpen, men assisterte også ofte Rubens, som for eksempel i forbin­ delse med maleriene til Filip 4-s Torre de la Parade i Madrid, 1636/37. Den store produksjonen hans omfattet altertavler og portretter foruten genre- og mytolo­ giske scener, og selv om han sjelden forlot Antwerpen, fikk han mange bestillings­ oppdrag utenfor Flandern. Det mest kjente kom fra Amalia van Solms, enken etter stattholder Frederik Hendrik. For henne malte Jordaens Frederik Hendriks triumf til Huis ten Bosch, villaen hennes i nærheten av Haag (1652, in situ). Se bind 2, side 201. Jordfarge Ethvert pigment som finnes i jord (for eksempel oker) eller som raffineres av et metall (for eksempel indisk rødt fra jernoksid).

Jorn, Asger 1914-73 Dansk maler og grafiker. 1 1930-årene ble han influert av Klee og Ensor og ble inspi­ rert av negermasker og stammekunst. Han var en kortere periode Légers elev i Paris (1936), og samarbeidet med Le Corbusier ved den internasjonale utstillingen i Paris i 1937. Han reiste tilbake til Dan­ mark og reagerte på den kjølige klassisis­ men i Paris-skolen. Jorn utviklet en sta­ dig mer djerv og ekspressiv stil, og i 1948 var han med og grunnla ('BRA-gruppen der han ble en dominerende skikkelse. Han slo seg ned i Paris i 1955. 1 slutten av 1950-årene og i 1960-årene malte han fargesterke abstrakte bilder utført med energisk penselføring. Han eksperimen­ terte også med automatisme. Grønn bal­ lett (1960, New York, Solomon R. Guggenheim Museum) med sin ville implosjon av påsmurte og teksturerte farger, er et passende uttrykk for en frodig person­ lighet. Se bind 1, side 151. Josephson, Ernst 1851-1906 Svensk maler og tegner. Han studerte i Stockholm, Nederland, Italia, Spania og Frankrike. Tidlig i 1880-årene kom han i kontakt med impresjonismen, men var også interessert i nordiske naturmyter som ga inspirasjon til en rekke serier i 1870- og 1880-årene, for eksempel det fargerike og friske Stromkarlen i Prins Eugens Waldemarsudde i Stockholm. 1 1888 fikk han en sinnslidelse, men var intenst produktiv på en mindre realistisk, mer lekelysten måte.

Jouvenet, Jean 1644-1717 Fransk historiemaler. Han arbeidet i Lebruns atelier i 1660-årene, og hans dekorasjoner i Salon de Mars i Versailles (1671-74) er helt i mesterens stil. Den senere malemåten hans, som kommer

94

fint til uttrykk i det enorme Mimkiilos fis­ kefangst (før 1706, Paris, Louvre), har et mer harokklignende billedspråk, men står i større gjeld til Rafaels siste arbeider enn Rubens’. Selv om arbeidet hans var solid akademisk, la han usedvanlig stor vekt på observasjoner fra naturen.

Juanes, Juan de 1523-79 Spansk maler, sønn av Juan Vicente Masip. Han var den ledende maleren i sin generasjon i Valencia og kombinerte på en individuell måte elementer fra den ita­ lienske høyrenessansen (som første gang ble introdusert i Valencia av Yanez og Llanos) med en pertentlig flamsk tek­ nikk. Hans betydeligste arbeider, de fem maleriene av St. Stefanus’ liv (Madrid, Prado) er omhyggelig utarbeidere kom­ posisjoner som i dag virker mindre sterkt på grunn av de overdrevne figurene. Judd, Donald født 1928 Amerikansk billedhugger, en KONSEPTkunstner som gjorde seg bemerket midt på 1960-tallet. Hans mål var å utforme grunnleggende ytringer om form og orden. Han mente at «En form, et volum, en farge, en overflate er i seg selv noe», og bør være siktemålet fot et kunstverk. Mye av arbeidet hans består av esker og andre solide geometriske enheter som er forarbeidet i metall eller metall og pleksiglass og ofte malt. 1 det siste har han begynt å bruke kryssfiner. Han plasserer disse enhetene på gulvet i enkle rekker og viser dem frem i vertikale og horisontale sekvenser (Untitled, 1965, New York, Henry Geldzahler saml.). Se bind 3, side 247. '

Juel,Jens 1745-1802 En av de ledende danske malerne på 1700-tallet, først og fremst berømt som portrettmaler. Han studerte i Hamburg og reiste fra 1772 til 1780 gjennom Europa og ble støttet av fremtredende personer overalt hvor han kom. Da han kom til København, ble han utnevnt til hoffmaler i 1782 og til professor i 1784 ved Akademiet der Friedrich og Runge var blant elevene hans. Bortsett fra por­ tretter malte Juel også stillebener, genrescener og landskaper (Udsigt over Lillebxlt, ca. 1800, København, Thorvaldsens Museum). Hans delikate, svært føl­ somme stil markerer en overgang fra rokokko til biedermeier. Se bind 3, side 74.

Jugendstil Tysk betegnelse på art nouveau som skriver seg fra tidsskriftet Die Jugend, grunnlagt i 1896 i Miinchen. Junayd Naggash al-Sultani \ irksom 1396 Persisk eller øst-tyrkisk maler, den første som et maleri kan tilskrives med sikker­ het. Hans signatur med et epitet som indikerer hans status som kongelig tjener, finnes på Masnaif i Khwaju Kirmani fra 1396 (London, bl), et arbeid som ble laget i Bagdad for sultan Ahmad Jalayr. Junayds stil innvarsler de mindre figurene og det friskere fargespektret som er typisk for 1400-tallet. Komposisjonene hans er kompliserte med omhyggelig plasserte tyngdepunkter, men hovedinntrykket er friskhet og romantikk. Juni, Juan de ca. 1510 77 Spansk billedhugger, født i Bourgogne, ved siden av Alonso Berruguete den stør­ ste billedhuggeren i 1 500-tallets Spania. Det ser ut til at han besøkte Roma og arbeidet i Oprt (1 531-32). 1 153 3 ble han registrert i Lee>n, og i 1541 hadde han slått seg ned i Valladolid. Hans individu­ elle stil, som stammer fra opplæringen i

Bourgogne og Italia, kombinerer en sterk følelsesmessig kvalitet som uttrykker den glødende åndelige atmosfæren i Spania på hans tid, med nærmest aristokratisk eleganse. Blant de fremragende verkene hans er to versjoner av Begråtelsen (1539— 44, Valladolid, Nasjonalmuseet for skulp­ tur, og 1571, Segovia, katedralen).

Junkkunst 1900-talls kunstform der søppel brukes til både estetiske og polemiske formål. Det kan kalles det moderne stilleben. Junk­ kunst ble første gang seriøst utprøvd av Schwitters i 1920-årene og utviklet av de kubistiske eksperimentene med collage. I 1950-årene ble ideen gjenopplivet og utviklet i Europa og USA i assemblagene til Rauschenberg, Nevelson og Paolozzi og forekommer også i happeningene til Kaprow og andre. Juran virksom ca. 960-80 Kinesisk maler, en samtidig av Dong Yuan ved hoffet i Nanking. Han var buddhistisk munk og bodde i et kloster der han laget monokrome tusjlandskaper. Hans spesielle betydning ligger i det fak­ tum at han fortsatte å arbeide ved det nordlige Song-hoffet i Kaifeng og tok med seg den sørlige Tang-tradisjonen til det nye dynastiet. Arbeider som bærer hans navn, er Song- eller Yuan-kopier og viser den massive kombinasjonen og den omhyggelige penselføringen som man senere oppfattet som et karakteristisk trekk ved maleriet fra 900-tallet. Juste-brødrene

se GIUST1

Justus fra Gent (Joos van Wassenhove) virksom ca. 1460-etter 1480 Nederlandsk maler som også arbeidet i Italia. Han kom med i malerlauget i Ant­ werpen i 1460 og ble i 1464 mester i Gent der han var en venn og medarbeider av van der Goes. To malerier dateres til slut­ ten av 1460-årene, Korsfestelsen (Gent, St. Bavon) og De hellige tre kongers tilbe­ delse (New York, Metropolitan). Stilen i disse viser tilknytning til Dirk Bouts og Albert van Ouwater. Fra 1473 til 1475 arbeidet Justus for Federigo da Montefeltro, hertug av Urbino, og Innstiftelsen av nattverdelementene (1473-75, Urbino, Galleria Nazionale) hadde betydning for spredningen av den nederlandske teknik­ ken i Italia. Justus fikk også i oppdrag, sammen med Pedro Berruguete, å male to figurserier til atelierer i de hertugelige slott, Berømte menn (ca. 1476, Paris, Louvre og Urbino, Galleria Nazionale) og De frie kunster (ca. 1480, London, ng). Se bind 2, sidene 97, 113.

Kabinettminiatyr Betegnelse brukt om små staffelimalerier, først og fremst de som skulle ses på kloss hold i private boliger og hjemlige interiø­ rer. Disse maleriene har ofte genre- eller stillebenmotiver som var populære i det nederlandske borgerskapet på 1600-tallet.

Kaigetsudo, Ando virksom 1700-14 Japansk UKiYO-E-kunstner. «Kaigetsudo» er navnet på et trykkeri og et utsalg som er blitt berømt for masseproduksjon av håndmalte mønstre med stående kurtisa­ ner. Skolen var svært populær i en kort periode før Ando ble landsforvist i 1714.

sannsynligvis på grunn av en skandale på slottet. Bare håndmalte eksempler på hans eget arbeid med en oppsiktvek­ kende fin kvalitet, er blitt bevart. Stilen særkjennes av kraftige konturpenselstrøk og den yamato-e-lignende designen av klærne. Se bind 3, side 50.

Kakemono Japansk ord for lange, vertikale rullmalerier, omkring 76 cm høye og omkring 25 cm brede. En horisontal rull med disse dimensjonene kalles makemono. Kakuyu 1053-1 140 Japansk maler, også kjent som Toba sojo som betyr «Tobaprest». Han var en talentfull amatør med aktiviteter som varierte fra å restaurere gamle religiøse malerier i kinesisk stil (som for eksempel De åtte skinnende kongene, ca. 1120, Kyoto, Daigo-templet) til å lage fortel­ lende billedruller utført i en fri, livlig stil som var en forløper for yamato-e. De før­ ste to av de vakre Lekende dyr-rullene i Kozan-klosteret i Kyoto tilskrives ham.

Kalamis virksom ca. 475-450 f.Kr. Gresk billedhugger fra den tidlige klas­ siske perioden. Ifølge oldtidens forfattere var han en av de største billedhuggerne i sin tid og kunne måle seg med Myron og Pythagoras, men det er ikke mulig å til­ skrive ham noe eksisterende kunstverk. Kaldnålstikk Direkte GRAVERlNU-teknikk. En kaldnålstrek, som tegnes på en metallplate med en spiss av herdet stål eller diamant, beholder en karakteristisk ujevnhet som skyldes de svakt opphøyde kantene som kastes opp på begge sider av furen som nålen etterlater seg. Denne forsenkningen kalles gråten, og det er her blekket legger seg. Forsenkningen forsvinner i forbindelse med presset under tryk­ kingen, og antallet avtrykk er nødvendig­ vis begrenset. Kaldnål brukes ofte - ikke minst av Rembrandt - etter gravering for å understreke mørke områder. Områder med tette nyanser kan bygges opp ved gjentatte innrissinger. Se bind 1, side 167.

Kalf, Willem 1619-93 Nederlandsk maler, født i Rotterdam, kanskje den mest berømte av alle stilig* ben-spesialistene. De tidligste arbeidene hans var beskjedne kjøkkeninteriører og bondegårdscener, men han viet seg snart til de rikere stillebenene som fikk varig popularitet - bilder av gullkar, glass, por­ selen og fine tepper. Etter et opphold i Paris 1642—46 slo han seg ned i Hoom og siden i Amsterdam i 1653. Stilleben med pokal (ca. 1660, Lugano, Thyssen saml.) er et strålende eksempel på at han beher­ sket delikat høylys og rike fargeflater som er malt mot en dyp, nesten mørk bak­ grunn. Bruken av chiaroscuro kan til en viss grad minne om Rembrandt, mens de utsøkte kontrastene mellom det gule i sitronskallet og det blå i porselensbollen (et favorittmotiv hos Kalf) og de rikere teksturene i teppet minner om Vermeer. Men Kalfs fabelaktige maleferdigheter skygger aldri for den edle storhet i kom­ posisjonene hans. Se bind 2, side 233. Kalinowski, Horst Egon født 1924 Tysk kunstner, bosatt i Paris siden 1950. Han begynte som abstrakt maler og beve­ get seg i retning av collage der han tok i bruk diverse materialer og laget esker med glasslokk, omtrent som relikvieskrin som inneholdt funne gjenstander. Han' caissons, lærtrukne esker til å henge på veggen, var non-figurative, men inklu­ derte ofte former som minner om men­ neskets anatomi. De poetiske titlene

Karnak understreket et bevisst mystisk anstrøk, og mange leder tanken hen på funksjo­ nen til seksuelt ladete fetisjer i primitive kulturer. Stelae er lignende, men frittstå­ ende konstruksjoner, mens han i ensachements, pendelformete sekker, går helt bort fra hardkantede, geometriske for­ mer.

Kalligrafi Fin håndskrift, som regel regnet som et eget håndverk, men i enkelte kulturer, først og fremst den kinesiske, japanske og islamske oppfattes den som en egen kunstgren. Strøkene av penselen eller pennen i de enkelte bokstavene og den generelle komposisjonen av et skrift­ stykke er det som opptar kunstnerne. På 1900-tallet har enkelte vestlige kunst­ nere, ikke minst Miro og Klee, praktisert kalligrafi som kunst. Uttrykket «kalligra­ fisk» kan brukes om strømmende eller løs penselføring i malerier, og om tegninger der pennen er brukt til virtuose sløyfer og streker.

Kandinskij, Vassilij 1866-1944 Russiskfødt maler, en av de mest fremtre­ dende pionerene innen abstrakt kunst tidlig på 1900-tallet. Han ga opp en juristkarriere for å studere malerkunst i Miinchen, og han slo seg ned der i 1896. Etter at han hadde deltatt på forskjellige avantgarde-utstillinger, organiserte han sin egen utstilling sammen med Franz Mare, Der BLAUE REITER (Den blå rytter) i 1911. På dette tidspunktet hadde han arbeidet seg gjennom Art Nouveau- og fauvist-stilen, og hadde funnet frem til sitt personlige uttrykk, til å begynne med i fargesterke, semi-abstrakte arbeider (Blått fjell nr. 84, 1908, New York, Guggenheim) og senere i en rekke Komposi' sjoner, Improvisasjoner og Impresjoner som ofte påstås å være de første helt abstrakte maleriene. 11912 offentliggjorde han sitt berømte kunstsyn Uber das Geistige in der Kunst der han uttrykte sin tro på non­ figurativ kunst basert på en harmoni mel­ lom farge og form og viste hvordan teosofi og mystisisme hadde influert hans tenk­ ning. De første abstrakte bildene hans ble stilt mye ut i Europa og Russland, men de ble ikke etterlignet umiddelbart. Likevel var de en sterk stimulans for mange kunstnere som forsøkte å finne veien til abstrakt kunst. Etter et kort opphold i Russland (1917-20), der han utarbeidet en læreplan for kunstskoler, emigrerte Kandinskij og underviste i Tyskland på Bauhaus, først i Weimar og senere i Dessau. Og herfra spredte elevene tan­ kene hans til Europa og Amerika. 11933 slo han seg ned i Frankrike, der han fort­ satte å utvikle den formelle, geometriske stilen som han hadde lagt seg til etter at han forlot Russland i 1920. Essayene hans, blant dem Reminiscences (1913) og Punkt und Linie zu Flache (1926), hører med til klassiskerne blant kunstskriftene på 1900-tallet. Se bind 1, sidene 132, 161; bind 3, sidene 138-141, 158, 190. Kåndler, Johann Joachim 1706-7 5 Tysk billedhugger, den mest berømte av alle porselensmodellører. Han var sjefmodellør ved Meissen-fabrikken i nærhe­ ten av Dresden fra 1733 til sin død, og fabrikkens verdensomspennende suksess (dens innflytelse var merkbar til og med i Kina) skyldtes langt på vei hans over­ legne dyktighet. Rokokkostilen hans særkjennes av stor livlighet, eleganse og x idd, og dyrene og fuglene hans, som er basert på skisser han laget i dyrehagen, er spesielt inspirert. Han arbeidet ofte i stor målestokk, men han måtte oppgi sitt stør­ ste prosjekt, et monument over August 3. av Sachsen med en rytterskikkelse i naturtro størrelse. Kåndlers arbeider fin­

nes i mange museer, ikke minst i Porzellansammlung i Dresden. Se bind 1, side 185. Kane, John 1860-1934 Amerikansk naivistisk maler. Han var født i Skottland, men emigrerte til Ame­ rika i 1879. Han begynte å male på friti­ den, og da han var 67 år gammel, ble bil­ dene hans vist på en større utstilling. Fra dette tidspunktet vokste Kanes berøm­ melse. Han malte minner fra barndom­ men, byinteriører og industriscener på en komplisert, detaljert måte (The Monongahela Valley, 1931, New York, Metropoli­ tan). Kane, Paul 1810-71 Kanadisk maler, født i Irland. Fra 1846 til 1848 reiste han i Canada med støtte av Hudson Bay Company, og han laget en bemerkelsesverdig serie med skisser. De resulterte i de første indianermaleriene som han malte i atelieret i Toronto. Et av dem, The man that always rides (1849-55, Toronto, Royal Ontario Museum), forto­ ner seg som et fantasibilde med sitt orkes­ trerte drama i den europeiske romantikkens tradisjon. Han ga ut beretninger om reisene sine og døde som en legendarisk skikkelse.

Kang Hui-an 1419-65 Koreansk amatørmaler, lærd embets­ mann hos kong Sejong (1418-50). Han var annen-rådgiver i De verdiges hall (Chiphyonjon), et senter for lærdom og vitenskapelige undersøkelser som var berømt for diktning, kalligrafi og maler­ kunst. Han reiste til Peking og ble påvir­ ket av den sørlige Song-akademistilen. Kontemplasjoner omkring vannet (Seoul, Nasjonalmuseet) har den karakteristiske brede penselføringen. Se bind 3, sidene 42-43. Kanoldt, Alexander 1881-1939 Tysk maler. Etter en tidlig kubistisk fase ble han påvirket av klassisismen til Derain og Carrå. Fra dette utgangspunk­ tet utviklet han en sterkt stilisert, arki­ tektonisk realisme som senere er blitt knyttet til neue sachlichkeit. Gjenstan­ dene fremstilles med absolutt presisjon og klarhet. Følelsen av umiddelbarhet blir ytterligere styrket ved bruken av en dominerende, sammenbindende farge, som for eksempel i Stilleben med gitar (1926, Stuttgart, Staatsgalerie). I en serie italienske landskaper var denne objekti­ viteten gjennomsyrer av en fornemmelse av romantisk idealisme.

Kano-skolen Japansk malerskole grunnlagt av Kano Masanobu midt på 1400-tallet. Masanobu arbeidet under shogunen i Kyoto og utviklet tusjmaleri-stilen som tradisjo­ nelt var knyttet til malende zen-munkmalerne. Skolen ble ytterligere befestet av hans sønn Kano Motonobu, og med offisiell støtte fra shogunatet fortsatte den inn på 1800-tallet og fikk stor inn­ flytelse på japansk kunst. Den karakteris­ tiske Kano-tusjstilen er lineær, skarpt definert og fint avbalansert i komposisjo­ nen. Motivene er de samme som for de kinesiske tusjmaleme. Blant de mest betydelige medlemmene av skolen var Eitoku, virksom på 1500-tallet da skolen hadde sin storhetstid. Se bind 3, sidene 46-47.

Kantor, Tadeuszfødt 1915 Polsk kunstner. Han har arbeidet innen mange stilretninger og regnes som en av de fremste innen polsk avantgardekunst. Han beveget seg fra ekspresjonistiske malerier i 1940-årene til arbeider påvir­ ket av Matta og senere av tachisme. I

1960-årene var han inspirert av pop­ kunst, og han begynte å lage assemblager (eller emballages) som utforsket tanken om innpakking. De omfattet virkelige gjenstander, som for eksempel paraplyen i Emballasjer, objekter og personasjer (1969, Krakow, Nasjonalmuseet). Han organiserte Polens første happenings og var involvert i eksperimentteater. Han har senere arbeidet med konseptkunst. Kao K’o-kung se gaokegong

Kaprow, Allan født 1927 Amerikansk kunstner og teoretiker, best kjent som oppfinner av happenings. Ab­ strakt ekspresjonisme, dens vektlegging av selve maleprosessen betydde mye for ham i begynnelsen, og studier sammen med komponisten John Cage, som utnyt­ ter tilfeldigheter og det vilkårlige i musik­ ken sin, oppmuntret Kaprow til å våge seg lenger ut i den ukonvensjonelle estetik­ kens rike. Han beveget seg fra maleriet til forseggjorte assemblager, og i 1957-58 begynte han å skape MILJØKUNST. Den første happening - Eighteen happenings in six parts (oktober 1959, New York) - ga en løselig planlagt ramme for tiden og rommet der deltakerne levde ut fantasier og reagerte spontant på episoder etter hvert som de dukket opp. Siden 1960 har han viet seg til å fremme denne nye kunstformen i USA og Europa. Segal, Oldenburg, Samaras og andre nevner Kaprow som viktig for deres utvikling. Se bind 3, side 242.

Karfiol, Bernard 1886-1952 Amerikansk maler, født i Ungarn. Som student i Paris ble han påvirket av Matisse og Picasso, men etter hvert som arbeidet hans modnet, ble det mer kon­ servativt. Han er best kjent for aktstudiene sine. Seated nude (1929, New York, MOMA) viser at han står i stor gjeld til Renoir.

Jones, Inigo: Radering etter tegningen av van Dyck, ca. 1640 (Mansell)

Jordaens: Selvportrett, ca. 1615-18. Firenze, Uffizi (Scala)

Karikatur Portrettering der særtrekkene er overdre­ vet eller forvrengt slik at personen som fremstilles, nok kan kjennes igjen, men hånes eller latterliggjøres. Annihale Car­ racci får som regel æren for å ha oppfun­ net karikaturen. Bemini og Daumier hører til de ledende kunstnerne som har praktisert denne formen. Politiske kari­ katurer, som nå ses overalt, ble til og hadde sin storhetstid i England på 1700tallet med de satiriske arbeidene til Rowlandson og Gillray. Karnak Egyptisk tempelkompleks i området ved Theben, et av de største religiøse bygg­ verk i antikken. Det berømte Sensusert 1 .-monumentet (1971-1929 f. Kr.) fra Mellomriket inneholder vakkert utskår­ ne hieroglyftekster. 1 Det nye riket ble en intens byggeperiode satt i gang av kong Thuthmosis 1. (1525-1512 f. Kr.), dron­ ning Hatshepsut (1503-1482 f. Kr.) og Thuthmosis 3. (1505-1450 f.Kr.). Det store Amon-templet (statens hovedgud i Det nye riket) ble utbygd og en rekke pyloner (porter som besto av to mektige søyler - forekommer først i Mellomriket) ble reist av flere herskere. Obelisker (høye, avsmalnende pillarer) i rosafarget granitt og kolossalstatuer ble også reist. Man kommer inn i det store komplekset via en aveny med sfinkser som Ramses 2. bygde (1304-1237 f. Kr.). Hypostyle-hallen, bygd av Seti 1.(1318-1304 f. Kr.) og Ramses 2., var opprinnelig utstyrt med 134 blomstersøyler som sto tett i tett og var dekorert med malte intarsiarelieffer. Se bind 2, sidene 26-27.

Juel: Selvportrett, ca. 1775. København, Statens Museum for Kunst

Kane, John: Selvportrett, 1929. New York, MOMA

95

Karolingisk kunst Karolingisk kunst Kunst som knyttes til en renessanseperiode sent på 700-tallet og på 800-tallet, fremelsket av keiserne i det karolingiske dynastiet. Før keiser Karl den store grunnla dynastiet, hadde kunsten i de fransk-tyske områdene ligget svært langt nede. Gjenfødelsen som keiseren ivret for, var ment både som en forherligelse av det nye keiserriket og som en styrking av autoriteten. Karl den store var det mid­ lertidige overhodet for den vestlige kris­ tenheten, han var hersker i Roma og en konkurrent for den bysantinske keisermakt. Klassiske og tidlig kristne modeller ble kopiert av karolingerne både på grunn av den kunstneriske kvaliteten og som symboler på kristen og keiserlig makt. Mønsteret ble lagt i Aachen (Aix-laChapelle), der hoffet holdt til. Slottskapellet, som fortsatt stort sett er intakt, ble bevisst utformet etter bysantisk mønster. En stor furukongle i bronse, som fortsatt befinner seg i Aachen-kapellet, og en liten rytterstatue av keiseren (tidlig 800tallet, Paris, Louvre) fra Metz, er klare eksempler på at gamle symboler blir brukt om igjen. Manuskripter, som ble gjort til­ gjengelige av de nye, sterke båndene med Roma, ble kopiert ved hoffet og i klostre som ble beskyttet av keiseren. At det plutselig dukket opp utpreget klassiske, naturalistiske arbeider ved hoffet, skulle tyde på at keiseren har klart å sikre seg hjelp av bysantinske malere. Kroningsevangeliene (før 800, Wien, Kunsthistorisches), for eksempel, har fint modellerte evangelistfigurer i naturalistiske omgivel­ ser. En annen gruppe manuskripter med tilknytning til hoffet (de som forbindes med Karl den stores søster Ada) bærer også preg av omfattende lån, men er sterkt stilisert med kraftigere linjer, rikere farger og mer forseggjort utsmykning. Ved den nedre delen av Rhinen og i det nordlige Frankrike utviklet flere klostre livskraftige illuminasjonsskoler, der de tidlige modellene ble flittig kopiert. En spesielt innflytelsesrik hellenistisk stil blomstret i området ved Rheims og Metz både når det gjaldt manuskriptilluminasjon og elfenbensskulptur. Kvaliteten på karolingiske murmalerier og mosaikkarbeider er det vanskeligere å avgjøre etter­ som lite er blitt bevart, men de praktfulle ruinene av flere kirker vitner fortsatt om hvor storslagne de sentrale byggverk var. Til tross for at riket gikk i oppløsning, overlevde noen få sentrer til 900-tallet, og den karolingiske oppblomstringen viste seg å få en sterk innvirkning på ottonsk og tidlig romansk stil. Se bind 2, sidene 68-69.

søyle. De mest berømte av disse finnes i Erekhtheion i Athen (421-409 f. Kr.). Det mannlige motstykker kalles atlas (flertall atlantes). Mens karyatider som regel står oppreist uten å vise tegn til anstrengelse, er atlantes ofte laget slik at det skal se ut som de hærer en stor vekt på skuldrene. Canephoræ er karyatider med kurver på hodet.

Karsten, Ludvig 1876-1926 Norsk maler som bodde i København fra 1907. Han var en av de få nære etterføl­ gerne av Munch, og tidlige arbeider, som for eksempel Tæring (1907, Oslo, ng), ligner på Munchs arbeider ved sin intense og dramatiske holdning. Men Karsten viste en stadig sterkere tendens til å løse opp formen i sterke og levende farger.

Kaus, Max 1891-1977 Tysk maler og grafiker. Han begynte som kunstner etter at han traff Heckel under første verdenskrig og utviklet en stil der han forente en ekspressiv tendens med et ønske om å skape dekorative overflatemønstre (Selvportrett i blå jakke, 1925, Berlin, Briicke Museum).

Kartusj Dekorativt element i form av «rull» med kraftig opprullede sider som ofte ble brukt i arkitekturen fra 1600-tallet og fremover og som også fantes i trykk og på kart. Den var svært populær til inskripsjoner og våpenskjold, og ble flittig brukt av billed­ huggere som laget gravstøtter og andre monumenter. Ordet brukes også om de avlange rammene i egyptiske hieroglyfer som omslutter kongelige eller guddom­ melige titler.

Karyatide Kvinneskulptur som brukes i arkitektu­ ren som bærende element i stedet for

96

Kassåk, Lajos 1887-1967 Ungarskfødt maler, billedhugger og for­ fatter. Fra 1910 var han en sentral skik­ kelse i kulturlivet i Budapest før han flyt­ tet til Wien der han skrev konkrete dikt, laget collager og skulpturer og fra 1924 produserte arkitektoniske modeller. Da han kom tilbake til Ungarn, ble han en sentral skikkelse blant de unge innen den ungarske avantgarden. Etter andre ver­ denskrig arbeidet han vesentlig som arrangør av kulturelle begivenheter. Han begynte å male igjen i 1950-årene og ble den viktigste inspirasjonskilden for ung­ arske HARDKANT-abstraksjonister. Kauffmann, Angelica 1741-1807 Sveitsisk NYKLASS1SK maler. Hun reiste sammen med faren i Italia da hun var ung og dro i 1766 til England. Der begynte hun som fasjonabel portrettmaler, men gikk over til å illustrere Homer, Shakes­ peare og engelsk historie. Hun ble en pio­ ner på dette feltet selv om bildene beholdt en viss rokokkoaktig forfinethet. Arkitekten Robert Adam engasjerte henne ofte til å dekorere husene han teg­ net. Hun var en av Reynolds favoritter og en av grunnleggerne og medlemmene av Royal Academy. Etter et mislykket første ekteskap giftet hun seg i 1781 med male­ ren Antonio Zucchi (1726—95), reiste fra England og tilbrakte stort sett resten av sitt liv som en prominent skikkelse i kunstnersosieteten i Roma. Reynolds, Winckelmann og Goethe satt modell for henne. Det finnes en samling av arbei­ dene hennes i Saltram Park, Devon. Se bind 4, side 189.

Kaulbach, Wilhelm von 1805-74 Tysk maler i den heroiske og romantiske stil som kjennetegnet det historiske maleri i Miinchen-skolen. Et fint eksem­ pel på dette er fresken Verdenshistorien som ble utført i 1840-årene (Berlin, Neues Museum). De svært idealistiske maleriene med sitt teatralske lys ser full­ stendig bort fra tendensen til naturalisme som Leibl og Munchen-sirkelen arbeidet seg frem til i 1860- og 1870-årene. Kaul­ bach var umåtelig populær mens han levde og dominerte akademiet.

Kawaguchi, Tatsuo født 1940 Japansk kunstner. I 1965 organiserte han en gruppe kunstnere som satte spørsmåls­ tegn ved kunstens grunnlag og begynte å lage miljøbilder der han brukte lysenergi og elektrisitet (Interrelasjonsenergi, 1972, kunstnerens saml.). 1 det siste har han laget mer skulpturelle arbeider med blyklumper.

Kawara, On født 1933 Japansk KONSEPT-kunstner. I de bemerkel­ sesverdige maleriene Baderom og Roterom fra 1953-54 skapte han megetsigende hil­ der av de japanske prøvelsene etter den andre verdenskrig - ødelagte mennesker i klaustrofobiske interiører. 1 1959 forlot

han Japan og reiste rundt i USA, Mexico og Europa før han slo seg ned i New York i 1965. En rekke serier i 1960-årene, Date painting, I met og I went illustrerer at han var opptatt av tiden som flyr dag for dag og av kunstnerens fortsatte eksistens. Det finnes også en serie I got up og I am still alive på postkort og telegrammer som ble sendt til hans venner. Se bind 3, side 246. Kefisodotos virksom tidlig i det 4- århundre f.Kr. Gresk billedhugger fra Athen, sannsyn­ ligvis Praxiteles’ far. Ingen originale arbeider er bevart, men en gruppe, Eirene holder spedbarnet Ploutos, tilskrives som regel ham, og er kjent takket være romer­ ske kopier. Hvis dette arbeidet virkelig er av Kefisodotos og ble laget så tidlig som 375 f.Kr., varsler det med sin allegoriske fremstilling av fred og velstand og i tek­ nikken med dypt innskårne draperier, om måten som det 4- århundrets skulptur skulle utvikle seg på. Komposisjonen og det subtile samspillet mellom de to figu­ rene peker fremover mot Praxiteles selv. Praxiteles’ sønn var også billedhugger og het Kefisodotos. Han var aktiv omkring 300 f.Kr. Sammen med broren Timarchos, sto Kefisodotos den yngre bak sta­ tuene på Asklepios-alteret på Kos. Frag­ menter viser en delikat, sensuell stil pre­ get av innlevelse. Et fint portretthode av Menander (Boston, mfa), kan være en kopi av en sittende statue som brødrene laget til teatret i Athen.

Kelly, Ellsworth født 1923 Amerikansk maler. Han bruker regelmes­ sige, uregelmessige, geometriske og krumme formater, enkelte ganger med flere paneler (for eksempel Blue, green, yellow, orange, red, 1966, New York, Guggenheim). Nyansene han foretrekker, som anvendes på en jevn, ensartet måte, er lyse farger, svart og hvitt og, senere, grånyanser. De store, enkle, hardkantede formene hans er hentet fra naturen - det gjelder både formen på lerretet og oppdelingene innen hver komposisjon — mer enn fra geometrien. Arbeidet hans med positivt og negativt rom øg med former som har tre dimensjoner og, i slutten av 1970-årene, erfaringene med metallbruk, har preget «maleriet» hans. Fargen og teksturen i store, flate paneler av stål, som henges på veggen som lerreter, skriver seg fra rustmerker i metallet. Se bind 3, side 233.

Keltisk kunst Kunsten til de keltiske folk i Nord- og Mellom-Europa. Den strekker seg fra omkring det 5. århundre f.Kr. til tidlig middelalder. De hedenske kelteme som spredte seg over Europa i det 5. og 4århundret f.Kr., produserte avanserte metallarbeider og dekorerte verktøy, kokekar og smykker med en lang rekke forskjellige geometriske mønstre og spiralmønstre, stiliserte dyr og i mer sjeldne tilfeller menneskeskikkelser. De hentet sine motiver fra mange kilder - Hellas, Italia og Østen, og utnyttet drive- og intarsia-teknikker, for det meste i bronse og gull. Karaffelen i bronse fra Basse-Yutz i Frankrike (midten av det 4- århundre f.Kr., London, bm) har innrissete dekora­ sjoner, dyrefigurer og innlagt korall. En mer uvanlig gjenstand, Gundestrupkjelen av sølv (sannsynligvis 1. århundre f.Kr., København, Nationalmuseet) har fortellende scener og store, skjeggete hoder med hjelm og andre utsmykninger. Mellom det 1. århundre f.Kr., da kelterne fortsatt hodde i store deler av NordEuropa, og 400-tallet e.Kr., da de var blitt fordrevet til utkantene av De britiske øver, fikk kunsten deres en viss tilbake­

gang. Metallarbeidene fra den middelal­ derske perioden virker ofte mer primi­ tive, men den dekorative tendensen fort­ satte å være fremherskende også i de figu­ rative arbeidene («The Athlone Crucifixion«, for eksempel, midten av 600-tallet, Dublin, National Museum). Den største prestasjonen fra den kristne perioden var utviklingen av en enestående form for manuskriptilluminasjon i klostrene som ble opprettet i Irland og det nordlige Storbritannia. Et tidlig eksempel, trolig fra et kloster i Nord-England, er Book of Durrow fra 600-tallet (Dublin, Trinity College) med sine fargerike geometriske mønstre og spiralmønstre, kompliserte sammenflettinger og skjematiske frem­ stilling av menneskeskikkelsen. Dette var først og fremst ornamentkunst, og gjennom misjonærenes virksomhet fikk den stor innflytelse i Nord-England (som i de ornamentale «teppesidene» i Lindisfarne-evangeliene, ca. 700, London, BM) og på kontinentet. Innen skulptur var den store keltiske nyvinningen det fritt­ stående steinkorset med sin sammen­ smelting av hedenske dekorative motiver og kristne temaer. Se bind 2, sidene 66—67. Kemény, Zoltån 1907-65 Ungarsk-sveitsisk billedhugger og formgi­ ver. I 1930-årene ble han kjent for sine husholdningsartikler i smijern og som moteskaper, men etter den andre verdens­ krig begynte han å arbeide med collager der han brukte materialer som sand, jernslagg og tørkede grønnsaker. I 1950-årene laget han en oppsiktvekkende rekke elek­ trisk opplyste kinetiske relieffer og senere veggrelieffer i metall som er blant de mest kraftfulle organiske abstraksjoner som er laget i etterkrigstiden (Zephyr, 1964, Paris, Mme Kemény saml.).

Kennington, Eric 1888-1960 Britisk billedhugger og maler, Monument to the 24th Division (1924, London, Battersea Park) har en kompakt, verdig form, fjernt fra det sentimentale billedspråk eller de pedantiske detaljene som preger de fleste britiske krigsminnesmerker fra denne perioden. De mer personlige skulpturene hans i mindre målestokk som for eksempel The earth child (ca. 1936, London, Tate), røper innflytelsen fra Gill. Han var statsansatt kunstner under begge verdenskrigene. Kensett, John Frederick 1816-72 Amerikansk landskapsmaler, tilhenger av Cole og medlem av HUDSttN RIVER-sko­ len. Han er kjent for sine alvorsstemte og lysende åpne panoramaer (Along the Hud­ son, 1852, Washington, Smithsonian). Fra 1840 til 1848 arbeidet han i Italia, Tyskland og England, og siden søkte han inspirasjon i De forente stater. Kent, Rockwell 1882-1971 Amerikansk maler og illustratør. Han var elev av Henri, 1903-04, og arrangerte en utstilling for uavhengige kunstnere sam­ men med ham i 1910. Kents tidlige arbei­ der, som for eksempel det energisk malte The road roller (1909, Washington, Phil­ lips saml.) er et uttrykk for Ashcan-skolens opptatthet av å avbilde livet i Ame­ rika. Men han huskes hest for sine illus­ trasjoner i svart-hvitt, for eksempel i hans bok Voyaging Southward (1924), der han bruker buktende linjer og kontrasterende nyanser for å uttrykke følelser som isola­ sjon og spenning. Han reiste på flere vitenskapelige ekspedisjoner, noe som gjorde at han kunne male scener fra Alaska og Patagonia.

Kent, William 1685( ?)—1748 Britisk arkitekt, interiørarkitekt, land­ skapsarkitekt og maler. Malingen var den

Kiprenskij mest omfattende, men minst viktige delen av virksomheten hans. Han stu­ derte malerkunst i Roma dit han reiste i 1709 som agent for å kjøpe opp bilder, og han ble hjemkalt i 1719 av velgjøreren lord Burlington, som skaffet ham bestil­ ling på murmalerier til Burlington House og Kensington Palace i London. Men omkring 1725 ga han opp malingen til fordel for arkitektur. Kenzan, Ogata 1663-1743 Japansk keramiker og maler. Hans eldre bror Korin dekorerte en del av keramik­ ken hans. Han utarbeidet en brennemetode som ble kalt Kenzan-yaki og malte mange av gjenstandene med egne dikt. Han var svært opptatt av teseremonien og laget teskåler som entusiastene samlet med stor iver. Mange av dem er fortsatt bevart. To av maleriene hans er blitt offi­ sielt tatt opp i den japanske kulturarv det dreier seg om den åttedelte skjermen Bro ved irisdammen og Mynah-fuglen i Egawa kunstmuseum. Se bind 3, side 47-

Kersting, Georg Friedrich 1785-1847 Tysk maler. Han studerte i København, 1805-08, og flyttet siden til Dresden, der han var nær knyttet til Friedrich som han malte to portretter av. I 1818 ble han direktør for maleravdelingen ved porselensfabrikken Meissen. Kunsten hans, særlig portrettene i interiører - for eksempel Mann leser i lampelyset (1814, Winterthur, Oskar Reinhart-stiftelsen) kombinerer lengselen og den melankol­ ske sinnsstemningen i romantikken med den nøyaktige observasjonen og detaljutpenslingen i Biedermeier-stilen. Se bind 3, side 77.

Kessel, Jan van 1626-79 Flamsk stilleben- og blomstermaler. Han er mest kjent for små malerier, ofte på kobber, av insekter eller skjell som er svært utpenslet i samme malemåte som hans bestefar, «Fløyels» Brueghel benyt­ tet seg av. Han var populær og produktiv: Prado, Madrid, har 40 av maleriene hans, og det finnes mange i Fitzwilliam, Cam­ bridge og Ashmolean, Oxford.

Key, Willem ca. 1515-68 Nederlandsk maler. Han var elev av Coecke i Antwerpen omkring 1529, før han flyttet til Liége for å studere under Lambert. I 1542 ble han medlem av Ant­ werpen-lauget som mester. Hans Susanna og de eldre (Pommersfelden, Gemåldegalerie), med sin romerske sarkofag og sfinx, viser den antikke innflytelsen fra Lam­ bert, men Key vant seg et større navn som portrettmaler. Selv om han på dette området ble overskygget av Floris og Mor, fikk han betydelige bestillinger fra kretser ved Habsburghoffet, og hans portrett av hertugen av Alva (1568, Madrid, Alvapalasset) er i den skjelmske, korrekte stil som gjorde ham så populær. Hans nevø Adriaen (ca. 1544-etter 1589) varen fin portrettmaler. Keyser, Hendrik de 1565-1621 Den ledende nederlandske billedhugger og arkitekt tidlig på 1600-tallet, virksom for det meste i Amsterdam. Hans viktigs­ te arbeid som billedhugger er gravmonu­ mentet over prins William 1 (påbegynt i 1614) i Niewe Kerk i Delft. Men han er kanskje best kjent for sine nøkternt rea­ listiske portrettbyster (Ukjent mann, 1608, Amsterdam, Rijksmuseum). Det fremste arbeidet hans som arkitekt er Westerkerk i Amsterdam (påbegynt i 1620), og flere av kirketårnene hans er fortsatt landemerker i byen. Nicholas Stone var den beste eleven hans. To av Hendriks sønner, Pieter (1595-1676) og Willem (1603—ca. 1674) var også billed­

huggere, og laget for det meste monu­ menter.

Keyser, Thomas de 1596/97-1667 Nederlandsk portrettmaler og arkitekt, sønn av Hendrik. Han tilbrakte hele sitt liv i Amsterdam der han sammen med Eliasz. var den ledende portrettmaleren før Rembrandt kom vinteren 1631-32. Uunngåelig har arbeidene hans lidd under sammenligningen med Rembrandts, og hans Dr. Sebastian Egbertsz..’ anatomiforelesning (1619, Amsterdam, Rijksmuseum) virker stiv og oppstyltet ved siden av Rembrandts berømte Dr. Tulps anatomiforelesning. De Keyser var på sitt beste i det lille format, som i portret­ tet av Constantijn Huygens (1627, Lon­ don, ng) som peker fremover mot 1700tallets genremaleri. I sine senere år intro­ duserte han en ny maleritype, det lille rytterportrettet (Pieter Schout, 1660, Amsterdam, Rijksmuseum). Han var byarkitekt for Amsterdam fra 1662 til sin død.

Khajuraho Hovedstad for Chandella-dynastiet i Jejabhukti i Madhya Pradesh-provinsen i India og berømt for sine tempelskulpturer. En gruppe på omkring 25 templer fra 950 til 1015 er bevart. Hovedtemplene Kandarya, Mahadeva, Lakshmana, Visvanatha og Devi Jagadamba — har minst to, enkelte ganger tre rekker med skulp­ turer i halv naturlig størrelse i border rundt forsamlingshatlen og helligdom­ men. De avbilder gudene i deres forskjel­ lige ikoniske manifestasjoner, foruten Apsaras eller de himmelske nymfene i de mest forlokkende positurer, og scener preget av utilsløret erotikk. I alle disse skulpturene er menneskeskikkelsen dyk­ tig stilisert med spinkle, avsmalnende lemmer kombinert med frodige kvinne­ lige kurver, skarpt poengerte trekk og langsmale øyne. Se bind 3, sidene 18-19. Khalil Mirza Shahrukhi aktiv ca. 1420-30 Persisk eller østtyrkisk maler som arbei­ det i Herat for den store bibliofilen Shah Rukh (1405-46), sønn av Tamurlane. Ingen eksisterende arbeider er kjent, men flere er registrert, blant dem et Slag mel­ lom Timur og Tuqtamish Khan som var i keiser Jehangirs eie.

Khnopff, Fernand 1858-1921 Belgisk symbolisti.sk maler, illustratør og billedhugger. Han studerte i Brussel og senere sammen med Moreau og Dela­ croix i Paris, og han var også influert av pre-rafaelittene, særlig Rossetti og Burne-Jones. Han var med og stiftet Les VINGT og var nær knyttet til andre med­ lemmer av gruppen, for eksempel Ensor og Toorop. Han tilhørte Rose+Croix og illustrerte flere av Péladans bøker. Male­ riene hans fremstiller hovedsakelig den symbolistiske idealkvinnen forkledd enten som sfinx eller engel, som for eksempel i to velkjente arbeider, Kjærteg­ net (1896) og Stillheten (1890), hegge'i Musées Royaux des Beaux-Arts, Brussel. Se bind 1, side 51; bind 3, side 123.

Kienholz, Edward født 1927 Amerikansk billedhugger. Siden 1961 har Kienholz, som begynte som maler, skapt tredimensjonale tablåer. Disse opp­ stillingene i naturtro størrelse omfatter ekte gjenstander, guso- eller plastfigurer og en gang til og med en kanarifugl. Moti­ vene hans - boms i gatene, sykehusværelser, amerikanske småbyscener — er som regel gjennomsyret av kunstnerens bitre mishag over det overflatiske og materia­ listiske ved amerikansk livsstil. Portable war memorial (1968, Koln, Wallraf-

Richartz Museum), som omfatter en fun­ gerende cola-automat, en innspilt ver­ sjon av God bless America og en pølsebod, har også en tavle som det kan skrives på alt etter hvor tablået er utstilt. Se bind 1, sidene 49, 192-193; bind 3, side 242. Kim Chong-hi 1786-1856 Koreansk maler og kalligraf, meget lærd innen arkeologi. 24 år gammel fulgte han sin far til Peking på et oppdrag for myn­ dighetene, og der traff han kinesiske lærde. Han malte med ensfarget tusj i kinesisk stil (et fint eksempel er Orkidé i Chun Hyong-pil-samlingen i Seoul), og han ble berømt for sin energiske kalligra­ fiske stil. Kim Hong-do 1 745-ca. 1818 Koreansk maler, sammen med Chong Son en av de viktigste eksponentene for den typiske koreanske landskapsstilen. Han var også dyktig med mennesker, blomster og dyr og med humoristiske, rea­ listiske genrescener. Arbeidet hans, både album og malerier, er godt representert i Nasjonalmuseet i Seoul.

Kauffmann: Selvportrett, 1787. Firenze, Uffizi (Scala)

Kim Myong-guk født 1600 Profesjonell koreansk hoffmaler. Hans landskaps- og figurmalerier var influert av de kinesiske Ming-arbeidene, men han etablerte sin egen stil som var dominert av en djerv, energisk penselføring (Boghi dharma, Nasjonalmuseet, Seoul). Mellom 1636 og 1643 besøkte han Japan flere ganger som diplomat, og han etterlot seg mange malerier der. Kinetisk kunst Begrep som stort sett brukes til å beskrive kunst som omfatter virkelig eller tilsyne­ latende bevegelse ved hjelp av kunstig lys, optisk illusjon eller motor. Begrepet er blitt brukt for å beskrive kunst så forskjel­ lig som Calders mobiler og Julio de Pares reflekterte lys. Det viktigste særtrekket er en konsentrasjon om det flyktige og om formers bevegelse i rommet. Dette bunner i den «akselererte impresjonismen» ifuturismen og eksperimentene til konstruktivistene i 1920-årene. Duchamps Rotative plaques (1920, New Haven, Yale Univer­ sity Art Gallery) og Moholy-Nagys Lysrom-modulasjon (1922-30, Harvard Uni­ versity, Busch-Reisinger Museum) fore­ grep de senere arbeidene til Takis og Tinguely. Takis utnytter mulighetene i magnetismen, og Tinguely benytter elek­ triske motorer for å lage kinetiske skulptu­ rer. I sin videste forstand kan kinetisk kunst omfatte happenings og enhver kunstform som inviterer tilskueren til å delta. Se bind 3, sidene 244-245. King, Phillip født 1934 Britisk billedhugger. I 1960-årene fulgte han Caros eksempel og laget store, far­ gete, abstrakte skulpturer. Han arbeidet i syntetiske materialer som plast eller fiber­ glass for å oppnå en glatt, upersonlig over­ flate i motsetning til de ekspressive teksturene som var vanlig i 1950-årenes skulptur. Enkelte ganger, som i Rosebud (1962, New York, moma) er skulpturen en kompakt kjegleform. I de andre kom­ posisjonene hans er komponentene fysisk atskilt og forenes bare av subtile, visuelle rytmer. Senere arbeider som Within (1978—79, London, Tate) har et grovt utseende på grunn av bruken av materia­ ler som skifer og tre.

Kiprenskij, Orest Adamovitsj 1782-1836 En av de ledende russiske malerne i den romantiske perioden. Han studerte i St. Petersburg, og arbeidet siden i Moskva til 1816 da han reiste til Italia. I 1823 retur­ nerte han til Russland, men vendte til-

Khnopff: Selvportrett, 1918. Firenze, Uffizi

Kirchner: Selvportrett med modell, 1909-10. Hamburg, Kunsthalle (Cooper-Bridgeman)

Kitaj: Fotografi av Roger Perry/TU Sunday Times

97

Kirchner bake til Italia i 1828 og bodde i Roma til sin død. De beste arbeidene hans er por­ trettene. De er enkelte ganger dristige, men ofte lyriske og melankolske i stem­ ningen. Det finnes eksempler på arbei­ dene hans, også selvportretter, i Det rus­ siske museum i Leningrad. Kirchner, Ernst Ludwig 1880-1938 Tysk ekspresjonistisk maler og grafisk kunstner. Han studerte malerkunst i Munchen og arkitektur i Dresden. I 1905 grunnla han sammen med Heckel og Schmidt-Rottluff Die BRUCKE. Han var til å begynne med påvirket av ny-impresjonismen og også av van Gogh, og i 1904 oppdaget han de ekspresjonistiske mulig­ hetene i etnisk skulptur i den etnogra­ fiske avdelingen i Zwinger i Dresden. 1 sine første malerier brukte han urovek­ kende sammenstillinger av kraftige farger kombinert med store, enkle former for å uttrykke «følelse og opplevelse» (Selvpor­ trett med modell, 1909—10, Hamburg, Kunsthalle). Han var influert av både pri­ mitive og middelalderske prototyper, og oppnådde en lignende følelsesintensitet i tresnittene og treskjæringene sine. De saerkjennes av aggressivt skårne konturer og ekstrem forvrengning. I 1910 flyttet han til Berlin der han avbildet sine reak­ sjoner på livet og striden i en storby i en serie malerier og tresnitt av kabaretdansere, sirkusartister og prostituerte (Gaten, 1913, New York, moma). De ble utført i mer nøkterne farger og i en enda mer utpreget kantethet. Han ble innkalt til militærtjeneste i 1915 og ble dimittert etter seks måneder da han led av tuberku­ lose. I 1917 flyttet han til Sveits. I 1920årene fikk bildene hans, som mange var av landskaper, et mer utpreget alvorlig preg, og i 1930 malte han semi-ahstrakt. I 1937 fordømte nazistene ham som dege­ nerert kunstner og beslagla omkring 600 av arbeidene hans. Disse begivenhetene forverret den kroniske depresjonen hans, og året etter begikk han selvmord. Se bind 3, side 134.

Kisling, Moise 1891-1953 Fransk maler, født i Polen. Han kom til Paris i 1910 og ble snart påvirket av kubismen. En utstilling i 1919 gjorde ham etablert, og siden bidro han, takket være inspirasjon fra Derain, til den realis­ tiske tendensen i fransk malerkunst i 1920-årene (Kvinne iført polsk sjal, 1928, Paris, Musée d’Art Moderne). Kitaj, Ron B. født 1932 Amerikansk maler og grafiker, sammen med Hockney en lederskikkelse innen den britiske pop art-bevegelsen. Maleri­ ene, trykkene og arbeidene med blandete medier av celebriteter, venner, ameri­ kanske sportshelter og politiske skikkel­ ser uttrykker både sosiologiske problem­ stillinger og kunstnerens personlige følel­ ser (Walter Lippmann, 1966, Buffalo, Albright-Knox). Han bruker en collagemetode i sine kompliserte arbeider, knyt­ ter sammen begivenheter og har referan­ ser til litterære og filosofiske tekster og enkelte ganger til kunsthistorien. Han maler i flate, mykkantede områder med klare farger, ofte på svært store lerreter. I 1970-årene ble han kjent som en mester innen figurativ kunst i kontrast til den abstrakte kunsten. Se bind 3, sidene 240-241.

Kitsch Tysk ord som betyr vulgær eller verdiløs, brukt om kunstgjenstanden enkelte ganger masseproduserte, som røper dårlig smak, sentimentalitet eller liten kunstne­ risk verdi. Kitschens tvetydige status reflekterer ustabiliteten i de estetiske ver­ diene i 1900-tallets festlige samfunn.

98

Kivijårvi, Harry fodt 1931 Finsk billedhugger. Tidlig i 1960-årene tok han i bruk et abstrakt billedspråk og spesialiserte seg på blokker av svart gra­ nitt eller diabas (en slags basalt) med sub­ tilt kurvete, glatte sider i kontrast til de grove overflatene i den ubehandlete stei­ nen.

Kiyohiro, Torii virksom 1750-76 japansk UKiYO-E-kunstner. Man vet ikke mye om Kiyohiros liv bortsett fra at han døde ung. Selv om han tilhørte Toriifamilien, som spesialiserte seg på bilder av skuespillere, utmerket Kiyohiro seg i bijimga eller bilder av vakre kvinner. De erotiske trykkene hans er berømte for sin ungdommelige energi. Alle de bevarte eksemplene er benizuri-ga, trykk farget med en grovere metode som foregrep den polykromati.sk e nishiki-e som ble oppfun­ net av Harunobu. Et eksempel er Surugamachi, et utsyn over en gate i Edo (Tokyo). Kiyonaga, Torii 1752-1815 Japansk UKlYO-E-kunstner, erkerivalen til Utamaro. Han var født i Edo (Tokyo) som sønn av en bokhandler, og han kom inn i trykkmakerfamilien Torii som spesi­ aliserte seg på teatertrykk. Men Kiyonaga laget ikke teatertrykk. Han spilte en vik­ tig rolle i utviklingen av den polykromatiske nishikbe til en sentral kunstform, og etter å ha studert arbeidene til mestere som Harunobu, Koryusai og Buncho, utviklet han en mesterlig stil, særlig når det gjaldt bijin-ga (bilder av vakre kvin­ ner). Se bind 3, side 50.

Kiyooka, Roy født 1926 Kanadisk abstrakt maler. Han fikk kon­ takt med Jock MacDonald før han stu­ derte i Mexico i 1955, og senere utviklet han et lyrisk hardkant-billedspråk i store malerier med preg av noe opprinnelig og urgammelt. Barometer nr. 2 (1962, Toronto, Art Gallery of Ontario) satte en standard for Vancouver-maleriet i 1960årene da han slo seg ned der.

Kjarval, Johannes Sveinsson 1885-1972 Islandsk maler, opprinnelig fisker. Han studerte i England, der han ble påvirket av Turner, og i København. Han reiste hjem igjen i 1920-årene og malte island­ ske fjell i en lyrisk, ekspresjonistisk stil. De sentrale motivene hans er mose og knuste lavablokker, og til dette brukte han en rik palett og energisk penselføring som kan minne om van Gogh.

Klapheck, Konrad født 1935 Tysk maler. Han ble første gang kjent i 1955 med et presist, realistisk maleri av en skrivemaskin, et motiv som ofte duk­ ket opp igjen. De andre motivene hans er også menneskeskapte gjenstander, ofte hjelpemidler i husholdningen som for eksempel en symaskin, som han tyller med et usedvanlig sterkt menneskelig innhold. Han bruker dem ikke som sym­ boler, men gir dem en eksistens som på absurd vis er deres egen. Presisjonen i gjengivelsen av det han ser, anser han som sitt viktigste våpen ved siden av humoren (Svigermoren, 1967, Milano, Galleria Schwarz). Kunsten hans er i slekt med surrealismen og eksistensialis­ men og kan oppfattes som en forløper for superrealismen tidlig i 1970-årene.

Klassisisme Uttrykk som brukes for å beskrive kvali­ teter som orden, klarhet og harmoni og som assosieres med kunsten i det gamle Hellas og Roma. Ofte brukes ordet for å antyde den nære stilistiske avhengigheten av antikke modeller, men det anven­

des også i en mye bredere forstand som motsetningen til romantikken og beteg­ ner da kunst som følger vedtatte normer for skjønnhet som settes over personlig inspirasjon. Klee, Paul 1879-1940 Sveitsisk maler og grafisk kunstner, en av de mest originale og nyskapende kunst­ nerne på 1900-tallet. Som barn la han for dagen evner i alle kunstretninger, særlig musikk. Han studerte malerkunst i Munchen, fra 1898 til 1901 og reiste siden i Italia. Årene 1902-06 tilbrakte han i fødebyen Bern, men så flyttet han tilbake til Munchen der han i 1911 ble kjent med kunstnerne i Der blaue reiter, først og fremst Mare, Macke og Kandin­ skij. Han ble influert av kubistene og orfistene i Paris i 1912, og reiste til Tunis sammen med Macke og Moilliet i 1914-1 1920 begynte han sin karriere som lærer ved Bauhaus. Han underviste også ved Diisseldorf-akademiet i begynnelsen av 1930-årene før han ble avskjediget av nazistene. Da reiste han tilbake til Bern og ble boende der til han døde. Klees tid­ ligste arbeider var symbolistiske. De var inspirert av Ensor og malt nesten hare i svart og hvitt. Han malte også på glass og ble tidlig berømt som grafiker. Etter møtet med Der Blaue Reiter og besøket i Tunis, ble han opptatt av den kromatiske billedkonstruksjonen. Hele tiden tok han inn over seg innflytelser fra alle kanter. Stilen hans varierte fritt mellom abstrak­ sjon og figurative fremstillinger, men arbeidene hans kan man alltid kjenne igjen umiddelbart. De små, utsøkt malte lerretene hans er ofte blitt sammenlignet med barnetegninger på grunn av sin tilsy­ nelatende enkelhet og fordi de er eks­ tremt upretensiøse. 1 hans siste år, da han var plaget av sykdom og angst for krigen, ble maleriene hans litt større og noe mer dystre i preget. Ikke noe enkeltarbeid kan vise hans genialitet, men Stemmestrukturen til sangerinnen Rosa Silber (1922, New York, moma) viser den inspirerte bruken av farge, viddet og det glade preget i kun­ sten hans. Klee var også en fremragende lærer og kunstskribent. Sønnen hans opprettet Felix Klee-stiftelsen i Bern som eier den største samlingen av arbeidene hans. Se bind 1, sidene 117, 130, 157; bind 3, sidene 136-137, 190, 192-193.

Klein, César 1876-1954 Tysk maler og scenograf, grunnlegger og medlem av NOVEMBERGRUPPE i 1918. Hans tidlige stil ble påvirket av Die brucke, men i 1920-årene vendte han tilbake til en rolig, mer klassisk betraktningsmåte med en interesse for å skape dekorative effekter (Spansk pike, 1927, Pansdorf, pri­ vat saml.). I 1920-årene utførte han også mange arbeider for teateret, store murmalerier og mosaikker. De senere arbeidene hans ble stadig mer abstrakte. Klein, Yves 1928-62 Fransk maler, en av de mest revolusjone­ rende kunstnerne i perioden etter den andre verdenskrig. Han utfordret med sine arbeider ustanselig aksepterte ideer. Han studerte orientalske språk og arbei­ det som jazzpianist og judo-instruktør (han vant svart belte i Tokyo) og hadde ingen formell utdannelse som kunstner. Hans bisarre, originale arbeider varierer fra bilder produsert med blåselampe (Ild' fargebilde, 1962, New Orleans, Louisiana Museum) til hans Anthropometries, en form for Action Painting, der han instru­ erte nakne modeller som presset de malingdekkede kroppene sine mot et ubemalt lerret. Utstillingen hans med tomme rom, Tomrommet, ved Galerie Iris Clert i Paris i 1958 ble møtt med vold­ somme protester. Selv om Klem døde

ung, fikk ideene hans en enorm innfly­ telse på de andre kunstnerne i hans gene­ rasjon, for eksempel Aubertin og Jean Tinguely. Se bind 3, sidene 242-243. Kleitias virksom 575-560 f.Kr. Gresk sVARTFlGUR-vasemaler fra Athen. Sammen med keramikeren Ergotimos står han bak det berømte spiralsnodde krater i Firenze som kalles Franttoisevasen (ca. 570 f.Kr., Museo Archeologico). Hans rike og oppfinnsomme for­ mer og livlige figurtegninger markerer en bevegelse bort fra den mer statiske, korintiske vase-dekorasjonsstilen.

Kleofrades-maleren (Epiktetos) virk­ som ca. 500-480 f.Kr. Gresk RøDFJGUR-vasemaler fra Athen, en elev av Euthymides. Oppnavnet brukes for å unngå sammenblanding med skålmaleren, navnebroren Epiktetos. Mer enn 100 vaser er blitt tilskrevet ham, og han betraktes som en av de fineste ekspo­ nentene for rødfigur-teknikken. Selv om han var en fremragende tegner, var han mindre opptatt enn de tidligere genera­ sjonene av eksperimentelle positurer og perspektivisk forkortelse og foretrakk å utvikle de dramatiske og uttrykksfulle mulighetene i sine mytologiske scener. Klimt, Gustav 1862-1918 Østerriksk maler, grunnlegger og medlem av SEZESSION i Wien. Etter en impresjonis­ tisk fase oppviste kunsten hans en eklek­ tisk assimilering av elementer hentet fra engelsk pre-rafaelisme, Toorops symbo­ lisme og Glasgow Art Nouveau - noe man kan se i de tidligste bidragene hans til Sezession-tidsskriftet Ver Sacrum. Han skapte en ekspresjonistisk, dekadent kunst som kombinerte grandiose følelser med raffinert form og allegoriske motiver. Maleriene hans beskriver en nevrotisk og erotisk verden med nakne kropper mot en strålende og juvelbesatt bakgrunn. Streken hans er ytterst maniert, og han hadde et usedvanlig talent for subtile fargeakkorder og abstrakte, ornamentale former. Et av de mest kjente bestillings­ verkene hans er vegg-mosaikken til Palais Stoclet i Brussel (fullført i 1911, fortsatt in situ). Den er influert av bysan­ tinske mosaikker. Hans arbeider influerte Schiele og Kokoschka. Se bind 1, sidene 162-163; bind 3, side 121.

Kline, Franz 1910-62 Amerikansk abstrakt ekspresjonistisk maler. Frem til slutten av 1940-årene produserte han impasto-pregete byinteriører og landskaper, men i 1948 begynte han, under påvirkning fra De Kooning, å male og tegne mer abstrakt. Etter å ha sett en forstørrelse av tegningene sine, gikk han over til malerier i stort format der et bredt rutenett deler den hvite bakgrun­ nen i seksjoner. Chief (1950, New York, MOMA), oppkalt etter et tog, kombinerer rette og krumme linjer, mens andre arbei­ der antyder en mer arkitektonisk struk­ tur. Skarpheten i de hvite og svarte fel­ tene er modifisert med tørrpensling, påstryking av maling som ikke dekker, og overmaling. I slutten av 1950-årene begynte han å bruke farger, men de kalli­ grafiske hvite og svarte maleriene blir som regel betraktet som de beste arbei­ dene hans. Se bind 3, side 214. Klinger, Max 1857-1920 Tysk maler, billedhugger og grafisk kunstner. Etter tidlige studier i Berlin og Brussel og flere opphold i Italia, begynte han å utvikle sine egne høyst individuelle løsninger på konflikten mellom fantasi og virkelighet som han oppfattet som et av de sentrale spørsmålene i fornyelsen av tysk kunst i 1880- og 1890-årene. Under

Kollwitz påvirkning av antikk skulptur begynte han å skape polykrome figurer som kulmi­ nerte med Beethoven-monumentet (1899-1902, Leipzig, Museum der Bildenden Kiinste) der 17 forskjellige mate­ rialer brukes i den gigantiske og heroisk oppstilte figuren. Han fortsatte slike eksperimenter i malerier i stort format der han inkorporerte rammen som dekorativt element (Paris’ dom, 1885-87, Wien, Neue Galerie). I ettertid ser det ut til at de grafiske arbeidene har nådd målene han satte seg bedre. Sykluser som Gloves eventyr fra 1881 kombinerer surrealistiske symboler med erotiske understrømmer som på en presis måte uttrykker fin-desiécle-romantikk og desillusjon. Klucis (Klutsis), Gustave 1895-1944 Latvisk maler. Han studerte kunst i Riga og St. Petersburg før han flyttet til Mos­ kva i 1918. Først som student og senere som lærer var han en pioner innen fotomontasje-teknikken der han brukte foto­ grafisk produserte teksturer (i stedet for farger) og små, utklippede fotografier av mennesker for å få «virkeligheten» til­ bake i abstrakt kunst (Dynamisk by, 1919, sted p.t. ukjent). Han utførte typografiske eksperimenter og plakater til sovjetiske utstillinger. Kluniasensisk kunst Kunsten til benedictiner-ordenen i Cluny i Bourgogne, etablert i 910. Cluny, som øvde sterk innflytelse på den vestlige kirken, brukte sin rikdom på kirkene sine, og klosterkirken Cluny III var den største kirken i samtiden i Europa. De svært raf­ finerte skulpturene (ti klostergang-kapiteler med figurer og bladverk befinner seg i Musée Farinier i Cluny) ble kopiert også i ikke-kluniasensiske kirker. Den drama­ tiske lineære stilen til de eneste bevarte kluniasensiske freskene i klosterkirken i Berzé-la-Ville, noen få kilometer fra Cluny, bunner i italiensk-bysantisk kunst og er muligens et uttrykk for arbeidene i Cluny III. De få bevarte kluniasensiske manuskriptene er også et uttrykk for ottonsk kunst. Se bind 2, sidene 70—74-

Knapton, George 1698-1778 Britisk portrettmaler. Han er mest kjent for sine 23 portretter (1741 -49), de fleste i fantasikostymer, av medlemmer av Society of Dilettanti, en klubb for herrer med kunstinteresse som hadde gjennom­ ført the Grand Tour, den store reisen på kontinentet. Han var elev av Richardson og oppholdt seg i Italia mellom 1725 og 1732.

Knaus, Ludwig 1829-1910 Tysk genremaler av Diisseldorf-skolen. Selv om motivene hans fra livet på landet viser en viss innflytelse fra fransk og tysk realisme, som var blitt en viktig faktor i 1860-årene, er de både sentimentale og anekdotiske (Bedrageriet, 1851, Dussel­ dorf, Kunstmuseum). Det ble overlatt til de mer talentfulle av elevene hans å løfte opp de maleriske detaljene fra underdanighet til det bildemessig fortellende.

Kneller, Sir Godfrey (Gottfried Kniller) 1646-1723 Tyskfødt portrettmaler som studerte i Amsterdam med Rembrandts elev Bol og i Italia før han slo seg ned i England i 1674- Midt i 1680-årene var han blitt den førende engelske portrettmaleren og etterfulgte Lely. Han og Riley var hoffmalere for William og Maria da William overtok tronen i 1689. Kneller var enormt produktiv, og de mange bildene fra hans velorganiserte verksted virker ofte mekaniske, men de beste arbeidene hans oppviser stor vitalitet. Tre velkjente serier er British Admirals (Greenwich,

National Maritime Museum), Hampton Court Beauties (Hampton Court, Royal saml.) og Kit-Cat Club (London, npg). Se bind 2, side 207.

Knight, Dame Laura 1877-1970 Britisk maler. Motivene hennes var blant annet sigøynerlivet - som hun behandlet mindre romantisk enn Augustus John samt sirkuset og balletten. Hun oppfattet seg selv som maler av det moderne liv, og de fineste arbeidene hennes er sannsyn­ ligvis de hun laget som krigskunstner. Hun foreviget krigsinnsatsen på hjemme­ fronten (Ruby Lofthus screwing a breech ring in the Bofors Gun, 1942, London, Imperial War Museum). Kobell, Ferdinand 1740-99 Tysk landskapsmaler og grafiker. Menin­ gen var at han skulle gå inn i en offisers­ karriere, men han begynte i steden å male og lærte seg på egen hånd å male fantasi­ landskaper i nederlandsk stil. Det var først i 1780-årene at han utviklet sin egen teknikk med realistiske utsyn utført i en sterkt lineær teknikk med lyse, lokale far­ ger (Utsyn over Goldbach, 1785—87, Munchen, Bayerische Staatsgemåldesammlungen). Slike arbeider befridde det tyske landskapsmaleriet fra avhengig­ heten av nederlandske forbilder og la grunnlaget for den realistiske Munchenskolen i landskapsmaleriet i Biedermeierepoken. Kobell, Wilhelm von 1766-1855 Tysk maler av panoramiske landskaper og historiske slagscener. Han var maler ved det bayerske hoffet fra 1792. De enorme, horisontale komposisjonene hans, der landskaper og atmosfæriske virkninger dominerer de tallrike, ørsmå menneske­ skikkelsene, er likevel et uttrykk for klassisismens orden og idealisme. Men de detaljerte observasjonene og det klare lyset er likevel i tråd med Biedermeiertidens stil (Beleiringen av Kosel, 1808, Miinchen, Neue Pinakothek).

Koch, Joseph Anton 1768-1839 Østerriksk maler av landskaper og litte­ rære temaer. Han studerte i Stuttgart og malte Alpe-landskaper i Sveits. 1 1795 slo han seg ned i Roma, der han kom til å stå Carstens og nasareerne nær. Under deres innflytelse begynte han å ta med elemen­ ter fra antikken og lyrikken i sine stor­ slagne landskaper (Heroisk landskap med regnbue, 1805, Karlsruhe, Kunsthalle). Etter en periode i Wien vendte han til­ bake til Roma i 1815 og ble leder for den tyske malerkolonien der. Mellom 1824 og 1829 malte han fire murmalerier i Dante-rommet i Villa Massimo i Roma. Han hadde stor innflytelse på unge tyske romantikere. Se bind 3, side 74.

Koekkoek, Barend Comelis 1803-62 Den sentrale skikkelsen i en stor og pro­ duktiv nederlandsk landskapsmalerfamilie. Han reiste mye i Tyskland og Belgia før han slo seg ned i Kleef, der han opp­ rettet en tegneskole (1841). Koekkoekfamilien knyttes først og fremst til marinebilder, men Barend Cornelis’ spesiali­ tet var skogscener, ofte malt med rosa lyseffekter i Jan Boths stil. Sammen med Schelfhout og Bakhuyzen var han en av de ledende tyske landskapsmalerne i før­ ste del av 1800-tallet. Koetsu, Honnami 1558-1637 Japansk maler. Han eksellerte i kalligrafi og dekorativt lakkarbeid foruten i maleri. Han lærte å male av Kano Eitoku, men studerte også Tosa-stilen. Maleriene viser hans talent for dekorasjoner. Man tror at han sammen med Sotatsu perfeksjonerte den gamle kunsten å dekorere papir med

gull og sølv som en bakgrunn for kalli­ grafi. Arbeidene deres ble en inspirasjon for Korin-skolen på slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. Eksem­ pler er et sølvmaleri av eføy, og på dette skrev kunstneren ord fra en No-sang (Tokyo, Hatakeyama saml.), og Rådyr rullen med gull- og sølvornamenter i Atam-museet i Shizuoka-ken. Se bind 3, sidene 47, 49. Kohn, Gabriel 1910-78 Amerikansk billedhugger. Fra 1935 til 1942 arbeidet han som scenograf i Holly­ wood. Han studerte skulptur først i USA og siden som elev av Zadkine i Paris. Han arbeidet for det meste i Frankrike og Italia til slutten av 1950-årene da han begynte å skjære og senere lage konstruksjoner i tre. Et typisk arbeid fra den senere perio­ den, Acrotere (1960, New York, moma) har en klar, klosslignende form og er laget av laminerte og sammennaglete trestyk­ ker. Den skråner faretruende der den står på sine to plugger.

Kokoschka, Oskar 1886-1980 Østerriksk maler og forfatter. Han kom under innflytelse av Sezession-maleme, først og fremst Klimt, ved brukskunstskoleni Wien, der han gikk fra 1904 til 1907. Mellom 1908 og 1924 reiste han rundt i Europa og kjempet under krigen i den østerriksk-ungarske hær. Han fikk ord på seg for å være en vill ekshibisjonist og ble kalt «Den gale Kokoschka». I 1934 emi­ grerte han til Praha, men flyktet fra nazis­ tene til London i 1938. Etter annen ver­ denskrig bodde han i Salzburg og Sveits. De tidligste arbeidene er portretter, som med nervøse, trådaktige streker og lysende farger skal vise modellens psyko­ logiske gehalt (Le Marquis de Montesquiou, 1909-10, Stockholm, Nationalmuseum). Han laget også et stort antall grafiske arbeider, særlig illustrasjoner til avantgarde-tidskriftet Der Sturm i Berlin. I mellomkrigstiden begynte han å spesia­ lisere seg på «portretter» av byer, ofte malt fra et usedvanlig høyt synspunkt (Jerusalem, 1929-30, Detroit Institute of Arts). Etter 1938 malte han en rekke politiske allegorier samtidig som han fort­ satte med portretter og landskaper. Han skaffet seg ry for å være en av de største ekspresjonistiske malerne i dette århun­ dret og skrev flere skuespill. Ett av dem, Sfinxen og halmmannen, ble satt opp av dadaistene tidlig i 1920-årene. Se bind 1, side 33; bind 3, sidene 195, 229.

Kolbe, Georg 1877-1947 Tysk billedhugger. Han fikk opplæring som maler i Tyskland og Frankrike, men under et opphold i Roma (1898-1901) begynte han å lage ekspressive skulpturer, hovedsakelig av kvinnelige aktmodeller. Stilistisk var han påvirket av Rodin og Maillol. I 1903 slo han seg ned i Berlin, der han tilhørte Sezessionen. Hans klas­ sisistiske nakenbilder (Stående akt, 1926, Minneapolis, Walker Art Center) gjorde ham til en av de høyest ansette billedhug­ gerne under naziregimet. Kollwitz, Kåtbe 1867-1945 Tysk grafiker og billedhugger. Etsning­ ene, tresnittene og litografiene hennes fokuserer med kraftig, medfølende inten­ sitet på menneskelig lidelse og tragedie. De berømte stikksyklusene hennes, Vevernes opprør (1897-98) og Bandekri­ gen (1902-08), er heftige protester mot arbeidsforholdene i samtiden, satt i et historisk perspektiv. Fra 1910 foretrakk hun å bruke litografi til sine bevegende og rystende illustrasjoner til syklusen Krigen (1923) og Døden (1934-35). Hun huskes like godt for sine følsomme og vare bilder av morsrollen i både tegninger og skulp-

Klee: I dype tanker, selvportrett, tegning, 1919. Pasadena, The Norton Simon Museum, Galka Scheyer saml.

Kneller: Stikk etter selvportrett fra et sett 1700-talls stikk - The Hampton Court Beauties (B.T. Batsford Ltd)

Kokoschka: Selvportrett med Alma Mahler, 1912. Hamburg, Horstmann saml. (CooperBridgeman)

Kollwitz: Fotografi (Mansell)

99

Kombinert maleri tur, for eksempel Mor og barn eller Pietd i bronse (1936, Washington, Hirschhorn Museum). Se bind 1, side 163; bind 3, side 131

grammer, video og fotografiske registreringer av lokaliteter og prosjekter er en viktig side ved «earthworks» og «perfor­ mance--. Se bind 3, sidene 246—247.

Kombinert maleri Kunstverk som inkorporerer virkelige gjenstander i den malte overflaten. Rauschenberg utmyntet uttrykket som en hen­ visning til arbeider laget mellom 1955 og 1958 som verken kan klassifiseres som maleri eller skulptur. Et godt eksempel er hans Monogram (1959, Stockholm, Modema Museet) der en utstoppet geit med et bildekk rundt magen står på en malt plattform med collager. Slike arbei­ der viser den samme trangen til å inte­ grere kunsr og liv som gjennomstrømmer pop art og happenings. Se bind 1, sidene 154-155; bind 3, side 237.

Konstruktivisme Russisk kunstbevegelse grunnlagt i 191720 av billedhuggerne Gabo, Pevsner og Tatlin. Skulpturene deres, som er av tre, glass og plast og henger på vegger eller er festet i taket, var ment å være abstrakte kunstformer for en ny, industrialisert tidsalder. Gabos Realistiske manifest fra 1920 formulerte og offentliggjorde ideene deres. Gabo forlot Russland i 1922, Pevs­ ner i 1923, og ideene deres spredte seg over hele Europa. 1 særlig grad slo de rot i Bauhaus i Tyskland, De Stijl-bevegelsen i Nederland og gruppen Abstraction-Création i Frankrike. Tatlin mente at kunst burde ha en mer nyttepreget funksjon, og her fikk han følge av Rodtsjenko. Sam­ men med andre anvendte de konstruktivismens prinsipper på områder som sce­ nografi, typografi og arkitektur. Se hind 3, sidene 158-159, 180-181.

Konarak Her ligger templet i Orissa i Øst-India som var viet solguden Surya. Det ble bygd av Natasimha 1 fra det østlige Gangadynastiet i første halvpart av 1200-tallet, og er en gigantisk fremstilling av solgu­ dens vogn trukket av de syv hestene hans og med enorme hjul som dekorerte tem­ plets sokkel. Sokkelen, forsamlingshallen, fundamentet for tårnet og den adskilte dansehallen er bevart sammen med grupper av gigantiske, frittstående statuer som er unike i India. Her finnes noen av de mest bevegende fremstillinger av mellommenneskelige forhold i indisk kunst, og de er ofte klart erotiske. Viktige grupper fra dette templet finnes i London (bm) og New Delhi (National Museum). Se bind 3, side 18. Koninck, Philips de 1619-88 Nederlandsk maler virksom i Amsterdam og, ifølge Houbraken, elev av Rem­ brandt. Han malte en lang rekke forskjel­ lige motiver, men huskes bare for land­ skapene sine som hører til de mest majes­ tetiske i nederlandsk kunst. Han viser som regel omfattende scener med et flatt landskap der himmelen legger beslag på halvparten eller mer av billedflaten. Fire fremragende eksempler finnes i National Gallery i London. De kan minne litt om arbeidene til Seghers, men Koninck er mer naturalistisk. Maleriene hans er ikke særlig tallrike, og det er tydelig at han malte lite senere i livet. Men han var en produktiv tegner, og tegningene er enkelte ganger blitt forvekslet med Rembrandts. Se bind 2, side 225.

Konseptualistisk kunst Ideens forrang fremfor håndverket i et kunstverk ble første gang hevdet av Duchamp. De fleste kunstretninger som dukket opp i 1960-årene - røl»’ art, perFORMANt ;E, land og minimal art - kan også kalles konseptualistiske fordi de involve­ rer spørsmål om kunstens natur og forsø­ ker å utvide dens grenser. Konseptualis­ tisk kunst understreker eliminasjonen av kunstgjenstander eller i det minste, slik tilfellet er i LAND ART, av kunstgjenstan­ der som omsettelige varer. ENVJRONMENTS, som i de fleste tilfellene er flyktige og tar sikte på å styrke bevisstheten om et sted og om romlige og andre forhold, er kon­ septualistiske i innhold. Ideen og utførelsesprosessen er «kunsten» og ikke det fysiske produktet som vanligvis kan lages om igjen på et annet sted til en annen tid og av andre hender. Informasjon er et viktig anliggende for disse kunstnerne. Kosuth og andre satte søkelyset på hvor­ dan informasjonen forandrer seg alt etter presentasjonen og publikumet. En kopi­ maskin er et vanlig hjelpemiddel. Det trykte arket er et folkelig format. Doku­ mentasjonen - når det gjelder Kawara, om hans hverdag - blir kunst. Planer, dia­

100

Kontinuerlig fremstilling Billedmessig fortelling som fremstiller to eller flere suksessive handlinger fra samme historie i ett bilde. En skikkelse kan derfor dukke opp mer enn én gang i samme maleri eller skulptur. Koptisk kunst Kunsten til de kristne kopterne i Egypt som skapte en av de første spesifikt krist­ ne kunsttradisjonene. Koptisk kunst var i utgangspunktet basert på hellenistisk kunst, og utviklet seg i Nildalen fra tidlig på 300-tallet frem til den arabiske ero­ bringen i 640. Portretter og murmalerier som er bevart fra 400- og 500-tallet, er ofte grove, utpreget lineære og djervt far­ get. De forseggjorte koptiske ornamentale motivene som ble brukt til arkitekto­ niske utsmykninger, utviklet seg ut fra organiske gresk-romerske mønstre. Korin, Ogata 1658-1716 Japansk maler, bror til Ogata Kenzan. Korin var født i Kyoto og var farger av fag. Han ble besatt av Sotatsus geni og bestemte seg for å etterligne og overgå ham. Han beundret også Koetsu og stu­ derte som han kalligrafi og lakkdekor. Han var en skarp iakttager av naturen, tegnet etter levende modeller og laget naturalistiske tusjmalerier. Samtidig kunne han produsere de stiliserte dekora­ tive arbeidene som forbindes med den innflytelsesrike skolen han etablerte rullmalerier og dekor til lakkesker. De er overdådig prydet med gull og sølv. De far­ gerike Im-skjermene hans i Nezu-museet i Tokyo hører med til nasjonalhelligdommene. Se bind 3, sidene 48—49.

Korovin, Konstantin Alexeivitsj 1861-1939 Russisk maler og teaterdesigner. Han til­ egnet seg tidlig fransk impresjonisme (Paris ved natt, 1908, Moskva, Tretjakovgalleriet), og fikk innflytelse som lærer ved malerskolen i Moskva 1901-18 og ved det frie, statlige atelieret 1918-19. Han var hovedkunstner ved Bolsjojteatret 1903-10 og slo seg ned i Paris i 1924. Koryusai, Isoda virksom 1765-84 Japansk UKlYo-E-kunstner. Den første delen av Koryusais li\- er lite kjent, men det finnes en teori om at han var en av de få ukiyo-e-kunstnerne som hadde samurai-opprinnelse. Han var en venn av Harunobu, og etter at den sistnevnte ble populær, er arbeidene deres nesten ikke til å skille fra hverandre. Men Koryusais senere motiver har et mer jordnært, preg og fargene hans er mer dempet. Etter

Harunobus død begynte han å arbeide med større trykkformer og produserte mange erotiske og senere pornografiske arbeider. Han ble støttet av utgiverne Eishudo og produserte en serie på 60 bil­ der av Yoshiwara-kurtisanene som sikret hans suksess. Se bind 3, sidene 50-51.

turen er hentet fra egyptisk kunst, men ble gradvis mer naturalistisk etter hvert som de greske kunstnernes beherskelse av ana­ tomien ble større. Den kvinnelige motsvarigheten er Kore (flertall Korai), men denne figuren er påkledd og mer statisk oppstilt. Se bind 2, sidene 34-35.

Kosice, Gyula født 1924 Argentinsk billedhugger og KINETISK kunstner. Han har ansvaret for å ha brakt konstruktivismen til Argentina, men han er først og fremst kjent for sine plast- og aluminiumskonstruksjoner som har fått navnet Vannskulpturer og som bruker vannstråler og vannfall for å simulere vær­ forhold i et lukket miljø. Han har fra et ideologisk synspunkt skrevet om forholdet mellom kunst og liv og har reist mye og drevet propaganda for sine synspunkter.

Kraft, Adam ca. 1460-1508 Tysk billedhugger, født i Nurnberg, der han hadde et betydelig atelier hvor han laget steinskulpturer. 1 hans mest berømte arbeid, alterskapet i St. Lorenz i Nurnberg (1493-96), står et ruvende tårn med gotisk masverk i kontrast til robuste figurer inni som er så bastante og realistisk formet at de ofte er blitt oppfat­ tet som portretter av kunstneren og assis­ tentene hans. Mye av arbeidet hans besto av monumentale relieffer, hugd med stor klarhet og enkelhet og ofte med et levende følsomt uttrykk, som i de syv reli­ effene Korsets stasjoner (1508, Nurnberg, Germanisches Nationalmuseum). Se bind 2, side 159.

Kossak, Juliusz Fortunat von 1824-99 Polsk maler. Han fikk sin første opplæ­ ring i Russland og Polen, reiste til Wien i 1853 og besøkte Paris flere ganger mel­ lom 1856 og 1862. Han slo seg ned i Warszawa og spesialiserte seg på slagsce­ ner og dyrebilder - for det meste avlshester - i en stil som gnistrer av liv og beve­ gelse. Han var også en fremragende akvarellmaler.

Kossoff, Leon født 1926 Britisk maler. Hans opplæring som kunstner omfattet timer med Bomberg, og som arbeidene til en annen Bombergelev, Auerbach, preges bildene hans av usedvanlig tykk maling. Men stilen er mer lineær, og den generelle betrakt­ ningsmåten hans er mer ekspresjonistisk og innfølende. Han maler portretter og motiver fra London, ikke minst jernba­ nene. Childrens swimming pool, autumn (1972, Arts Council of Great Britain) er ett av en rekke malerier med dette moti­ vet, som til tross for den tykke og klebrige malingen, gir en uvanlig følelse av spon­ tan bevegelse. Kosuth, Joseph født 1945 Amerikansk konsept.kunstner. Han er en ledende skribent om konsept-kunst, og er opptatt av kunst som språk. Han fokuse­ rer på språk og syntaks eller på hvordan informasjonen forandres ved fremstil­ lingen. 1 The seventh investigation, art as idea as idea, proposition one, 1970 (doku­ mentert ved Software Exhibition, 1971, New York, Jewish Museum), blir en gra­ fisk forstørrelse av en ambisiøs, kvasi-leksikalsk definisjon plassert i fire forskjel­ lige sammenhenger, blant annet på en oppslagstavle i New Yorks Chinatown (på engelsk og kinesisk) og en avisan­ nonse. Slike prosjekter er «kunst» fordi aktiviteten er plassert i en «kunstsammenheng» av en kunstner. Se bind 3, side 246.

Kounellis, Jannis født 1936 Greskfødt kunstner som arbeider i Roma. 1 sine tidligste arbeider brukte han offent­ lige oppslag fra gatehjørnene og ga dem en episk kvalitet. I den senere tiden er arbeidene hans blitt mer surrealistiske. 1 Bord (1963) sitter kunstneren bak en gresk maske som er hentet fra en antikk skulptur. Fragmenter av den er arrangert på bordet. En musiker spiller på fløyte for enden av bordet. Dette er typisk for hans blanding av surrealisme og performanc:ekunst. Kouros (flertall Kouroi) Gresk ord som betyr «ung mann», brukt om en type statuer av nakne menn, særlig i den ARKAISKE perioden. Figuren stirrer rett fremfor seg, og hendene ligger mot lårene med tomlene fremover. Den ven­ stre foten er plassert foran den høyre. Posi­

Krakelering Nettverk av små sprekker i overflaten på et maleri, noe som er et normalt fenomen når et pigment eller et ferniss er blitt gam­ melt og sprøtt. Kraljevic, Miroslav 1885-1913 Kroatisk maler. Han studerte i Munchen og Paris og vendte tilbake til fødebyen Zagreb i 1912. I årene før den første verdenskrig introduserte han nye trender fra fransk malerkunst i Zagreb, og han aner­ kjennes som den sentrale skikkelsen i kroatisk impresjonisme. Kunstneren med pipe (1912, Zagreb, Galleri for moderne kunst) viser den psykologiske innsikten i portrettene hans. Kramskoj, Ivan Nikolajevitsj 1837-87 Russisk maler. I 1856 begynte han på Akadamiet for de skjønne kunster i St. Petersburg, men sluttet i protest mot aka­ demiets sneverhet. Etter fiasko med et kunstnerisk kollektiv bidro han til å eta­ blere vandrerne. Kramskojs arbeid besto i det vesentlige av portretter som var seri­ øse i betraktningsmåten og ofte bar preg av en gjennomtrengende innsikt (Leo Tolstoj, 1873, Moskva, Tretjakov-galleriet). Opplæringen han hadde fått i foto­ grafering, kommer tydelig frem i den skarpt detaljerte realismen og mangelen på interesse for farger. Han var et dypt åndelig menneske, og i de religiøse male­ riene forsøkte han å gi visuelt uttrykk for universelle sannheter som i det velkjente Kristi fristelse (1872-74, Tretjakov-galleriet).

Krasner, Lee (Leonore) 1911-1984 Amerikank maler. I 1930-årene arbeidet hun med Federal Art Projects, og fra 1938 til 1940 var hun elev av Hofmann. Hun ble for alvor anerkjent etter at mannen, Jackson Pollock, døde i 1956. De modne arbeidene hennes er tynt malt med en tett, generelt gestuspreget tegning som enkelte ganger er antydningsvis figurativ. Kresilas virksom ved midten av det 5. århundre f. Kr. Gresk billedhugger fra Kreta, virksom i Athen. Ingen originale arbeider er bevart, men en romersk kopi av en statue av en Amasone i Kapitol-museet i Roma er blitt identifisert som kopi av en figur som Plinius sier ble laget av ham i en kon­ kurranse med andre billedhuggere. Blant dem var Fidias og Polykleitos. To kopier av en Perikles-statue av Kresilas er også blitt identifisert (London, BM, og Vatikanmuseet). Se bind 2, sidene 36-37.

Ku k’ai-chi Kricke, Norbert 1922-1984 Tysk billedhugger. Kort etter at han hadde avsluttet studiene i Berlin, laget han sine første abstrakte «skulpturer i verdensrommet», et viktig tema i hans kunst. Han bruker rør og ståltråd i sine romkonstruksjoner. Formen hans er et uttrykk både for hans beundring for Malevitsj og hans bevissthet om planeten og universet (Stor romskulptur, 1965, Los Angeles County Museum of Art). De mest kjente arbeidene hans er Vannskoger. Det er fontener laget av pleksiglassrør (eksempler i Dusseldorf).

Krieghoff, Cornelius 1815-72 Kanadisk landskaps- og genremaler som bodde i Dusseldorf i oppveksten. I 1853 var han etablert i Quebec etter et opp­ hold i USA. Arbeidene hans, som er rike på detaljer fra det lokale livet og møysom­ melig malte landskapsscener, røper inn­ flytelse fra det tyske akademi. Merrymaking (1860, Fredericton, Beaverbrook Gallery) viser mange bittesmå figurer knyttet sammen i en mesterlig komposi­ sjon med enhetlig atmosfære og farge. Han ble ofte imitert og forfalsket.

Kritios tidlig 5. århundre f.Kr. Gresk billedhugger i den tidlige klassiske perioden. Han er best kjent for tyrannmorder-gruppen Harmodios og Aristogeiton som han og Nesiotes fikk i oppdrag å lage i 477 f.Kr. for å erstatte Antenors gruppe. Den fullstendige kopien av arbei­ det hans i Museo Nazionale i Napoli er en energisk og overbevisende gjengivelse av dynamisk handling som var ny i samtids­ kunsten. På grunnlag av dette arbeidet er en rekke andre blitt tilskrevet Kritios, blant dem en naken mannsskikkelse som kalles «Kritios-gutten» (Athen, Akropolis-museet). Se bind 2, sidene 35, 36.

Krohg, Christian 1852-1925 Norsk maler. Han studerte i Karlsruhe og Berlin og var influert av kunsten til Menzel og Liebermann. I perioden 1879 til 1884 bodde han på Skagen og malte fiskerbefolkningen. I 1886 utga han Albertine, en roman som tar for seg livet til en prostituert, og han malte mange bilder med samme tema. Albertine (1886-87, Oslo, NG) viser en prostituert i politile­ gens venterom. Krohg, Per 1889-1965 Norsk maler og bokillustratør, sønn av Christian Krohg. Han var elev av faren og Matisse og fattet interesse for kubis­ men og samtidige franske trender. Etter hvert utviklet han en bisarr og subtilt rea­ listisk stil, og han spesialiserte seg på sce­ ner fra storbyen. Kiki (1928, Oslo, ng) er et stemningsfullt portrett av en sexy fransk modell. Produksjonen hans omfat­ tet også fresker og monumentale arbeider til mange offentlige bygninger i Norge og i andre land.

Kromolitografi se litografi

Krsinic, Frano født 1897 Kroatisk billedhugger. Han har undervist og arbeidet i Zagreb siden 1924. Til tross for en rekke offentlige bestillingsverk, er klarheten og roen i arbeidet hans ikke påvirket av ideologiske hensyn. Middelhavssensualiteten i de enkle formene og de rene linjene hans sees tydeligst i de kvinnelige nakenskulpturene. (Pike, 1928, London, Tate).

Kruseman, Cornelis 1797-1857 Nederlandsk maler som i sin tid ble lov­ prist for sine portretter, religiøse motiver og italienske scener. Han tilbrakte mange år i Italia og baserte sin teknikk på den italienske høyrenessansen. Fromhet

(Amsterdam, Rijksmuseum) er typisk for hans idealiserende stil. Nevøene hans, fetterne Jan Adam Kruseman (1804— 62) og Frederik Marinus Kruseman (1817-ca. 1860) var også malere. Jan spe­ sialiserte seg på portretter og historiske scener, mens Frederik spesialiserte seg på landskaper.

Krushenick, Nicholas født 1929 Amerikansk maler. I 1950-årene arbeidet han som abstrakt ekspresjonist, men i 1962 hadde han utviklet en hardkantstil. Bånd med sterke farger kantet med tykke, svarte streker minner om det skjæ­ rende i pop art, men bildene er abstrakte med antydninger til tegninger i nærbilde av forvridde rom og utbulende overflater.

Krysskravering se skravering Krøyer, Peder Severin 1851-1909 Dansk maler, født i Norge. Han studerte fransk plein-air-maleri i Paris, og var spesi­ elt interessert i virkningene av sollys og kunstig lys (Italienske hattemakere, 1880, København, Statens Museum for Kunst). Han reiste i Spania og Italia, slo seg ned på Skagen i Danmark i 1882 og ble en sentral skikkelse blant Skagen-malerne. Han malte fiskerbefolkningen og kunstnervennene sine. I 1900 ble han mentalt forstyrret og sluttet å male. Han er rikt representert i Skagen-museet.

Kuan Hsiu se guanxiu

Kuan T’ung se guan tong Kubin, Alfred 1877-1959 Østerriksk illustratør og grafiker, medlem av Der Blaue Reiter. Det later til at Kubin hadde en ytterst urolig og traumatisk barndom, og han malte konsekvent en hjemsøkt og mystisk verden. Da han i 1906 så i et mikroskop, øynet han mulig­ hetene for en abstrakt kunst basert på ørsmå naturlige strukturer forstørret til dekorative ornamenter. Han ga ut flere mapper med tegninger og illustrerte en rekke bøker. Han utga også en «drømme roman», Den andre siden, i 1909. Han hadde stor innflytelse på tyske abstrakte malere og på Chirico. Se bind 3, side 137. Kubin, Otakar (Othon Coubine) 1883-1969 Tsjekkisk maler og grafisk kunstner. Han arbeidet mye i Frankrike, og stilen hans var mer fransk enn tsjekkisk. De tidligste arbeidene hans var påvirket av fauvis­ men, men senere utviklet han en kjølig, klassisk, anti-modernistisk stil som viste hans ærbødighet for fortidens store mes­ tere. Verkene deres studerte han grundig på sine reiser i Europa. Han er best kjent for sine Provence-landskaper og genrescener.

Kubisme Bevegelse innen maleri og skulptur på 1900-tallet. Ved å avvise den naturalis­ tiske tradisjonen revolusjonerte kubis­ men maleri og skulptur. Den ble utviklet i fellesskap av Picasso og Braque og vok­ ste frem ved utforskninger inspirert av Cézannes siste arbeider og afrikansk stammeskulptur. Picasso kombinerte før­ ste gang disse kildene i sitt oppsiktsvek­ kende verk "Demoiselles d'Avignon» (1907, New York, moma), men uttrykket «kubistisk» ble første gang brukt av kriti­ keren Vauxcelles om de geometriske forenklingene i Braques L’Estaque-landskaper fra 1908 (Hus ved l'Estaque, 1908, Bern, Kunstmuseum). Picassos Ambroise Vollard (1910, Moskva, Pusjkin-museet) er typisk for den «analytiske» fasen i kubismen. Modellen er fremstilt fra flere forskjellige synsvinkler og fremstår derfor

fragmentert i en krystallinsk struktur med sammenkoplete plan. Variasjon i farge og tekstur ble ofret, og perspektivvirkninger ble erstattet med en grunn, tvetydig for­ nemmelse av rom. Målet var ikke full­ stendig abstraksjon, men heller en ny slags realisme. Da kubistenes malerier ble komplekse inntil det ubegripelige, opp­ fant de radikalt nye hjelpemidler for å trekke tilskueres oppmerksomhet mot vanlige motiver som enkeltfigurer eller stillebener. I fasen som ble kalt «synte­ tisk», tok man i kubismen i bruk stensi­ lerte bokstaver og siden «collage» — bru­ ken av utvendige materialer som en bit av en avis og trykt tapet som i Braques Stille­ ben med gitar (1912/13, Philadelphia, Museum of Art). Kunstnerne forsøkte på denne måten å oppnå balanse mellom avbildningen av virkeligheten og male­ riet som fysisk objekt. Picasso og Braque utviklet seg snart i forskjellige retninger, men nyskapningene i kubismen stimu­ lerte til ytterligere utvikling hos andre. Hovedtrekkene ble strengt fulgt av span­ jolen Gris, mens Delauney, Léger og andre franske kunstnere - mange var knyttet til gruppen SECTION D’OR - tilpas­ set stilen til forskjellige formål og skapte for eksempel orfismen, purismen og en rekke mindre betydelige tendenser. Kunstnere over hele Europa ble på samme måten inspirert, og enkelte, som Malevitsj og Mondrian, tok det endelige skrittet til fullstendig abstraksjon. Se bind 3, sidene 148-151, 178-179. Kudo, Tetsumifødt 1935 Japansk billedhugger, bosatt i Paris siden 1962. Han deltok energisk i Yomiuriutstillingene fra 1958 til 1962 med antikunstneriske arbeider og HAPPENINGS. I Paris begynte han å skape rekken av ero­ tiske objekter som illustrerte hans «Impotensens filosofi» — voldsomme og gro­ teske bilder som i like høy grad rettet kri­ tikk mot ham selv som mot det moderne samfunn. Ditt portrett - T (1965-66, Paris, Galerie Mathias Feis) er karakteristisk urovekkende. Det dreier seg om et åpent rør fylt med ledninger og et hjernemasselignende stoff.

Kraft, Adam: Selvportrett fra Sakramentskrinet, St. Lorenz, Nurnberg, 1493-96 (Bildarchiv Foto Marburg)

Kuniyoshi: Selvportrett som golfspiller, 1927. New York, Ml>MA, Abby Aldrich Rockefeller Fund

Kuhn, Justis Englehardt død 1717 Tysk maler som ble naturalisert amerika­ ner i 1708. Han slo seg ned i Annapolis i Maryland, der han malte portretter av flere lokale familier i en stil som førte ele­ menter av europeisk barokk sammen med den eldre tradisjon i portrettmaleriet (Eleanor Darnell, ca. 1710, Baltimore, Maryland Historical Society). Kuhn, Walt 1877-1949 Amerikansk maler, best kjent fordi han fikk lånt europeisk samtidskunst til New York Armory Show. Hans egne malerier er forholdsvis konservative, for eksempel studiene hans av klovner og akrobater, der den private sørgmodigheten hos modellene kontrasteres av deres joviale utseende (Clown with black wig, 1930, New York, Metropolitan).

Kuindzji, Artsjip Ivanovitsj 1842-1910 Russisk landskapsmaler, medlem av VAN­ DRERNE. Fra 1875 malte han store sørrussiske landskaper med uvanlig sol- og særlig månelyseffekter (Ukrainisk natt, 1876, Moskva, Tretjakov-galleriet). Disse bil­ dene gjorde ham uhyre populær og skaffet ham en stor formue, men skapte mange kontroverser blant kritikere og malere. Fra 1892 var han professor ved akademiet for skjønne kunster i St. Petersburg, der hans usedvanlige vennlighet gjorde ham til en svært populær og innflytelsesrik lærer. Ku k’ai-chi se

gu kajzhi

Kupecky: Selvportrett, ca. 1 735. Stuttgart, Staatsgalerie

Lairesse: Selvportrett, ca. 1685. Bayonne, Musée Bonnat (Giraudon)

101

Kulmbach Kulmbach, Hans Suess von ca. 1480-1522 Tysk maler som også arbeidet med stikk og glassmalerier, for det meste virksom i Nurnberg. Den tidlige stilen hans tyder på at han var assistent hos Jac< >po de’ Bar­ bari i Nurnberg omkring 1500 før han begynte å arbeide i Durers atelier omkring 1503. Mellom ca. 1509 og 1516 utførte han en rekke altertavler for kir­ kene i Krakow i Polen som han kan ha besøkt. Altertavlen hans til kirken i St. Sebald i Nurnberg, 1513, ble utført etter Durers design, men som en av mesterens mest begavete elever, utviklet han sine egne stilistiske tendenser, først og fremst i bruken av lyse farger og forlengete figurer iført feiende draperier.

Kung Hsien se gong xi an Kunisada, Utagawa 1786-1864 Japansk UKiYO-E-kunstner, elev av Toyokuni I. Kunisada var den mest produktive av alle trykkmakerne i Utagawa-familien på 1800-tallet, og illustrere de fleste av de populære historiene som ble utgitt i sam­ tiden. Han utførte portretter for alle de største Kabuki-skuespillerne på denne tiden - og det er disse arbeidene han er mest kjent for. Han perfeksjonerte også avbildningen av en underlig pukkelryg­ ger, merkelig sensuell og livlig kvinnetype som kom på moten. Det blir sagt at Kunisada skal ha laget tegningene til over 10 000 trykk. Ofte er de av dårlig kvalitet, men han etterlot seg også mange ypper­ lige håndmalte bilder, og de gir et hedre inntrykk av hans evner.

Kuniyoshi, Utagawa 1797-1861 Japansk UKlYO-E-kunstner. Han var sønn av en fargekjøpmann i Edo (Tokyo), og 15 år gammel ble han opptatt som elev av Toyokuni I, som lærte ham kalligrafi og tegning for trykk. Populariteten kom da det i 1827 ble utgitt en serie trykk som illustrerte den kinesiske klassikeren Sjø­ ens bredd. Fra da av ble Kuniyoshi først og fremst betraktet som leverandør av trykte krigermotiver, men berømmelsen hin­ dret ikke at han utvidet sin teknikk. Han gikk i lære hos en mester i den kinesiske skolen, studerte Hokusais verker og eksperimenterte også med vestlig per­ spektiv og skyggelegging. Kuniyoshi var en utadvendt, modig person som våget å avbilde historiske skikkelser i gjenkjen­ nelige, samtidige omgivelser for å kriti­ sere korrupsjonen. To av trykkene hans ble stemplet som opprørske av regje­ ringen. Se bind 3, side 51. Kuniyoshi, Yasuo 1893-1953 Amerikansk-japansk maler. Arbeidene hans la for dagen en bevisst primitivisme i 1920- og begynnelsen av 1930-årene med et fantasifullt og ofte pastoralt eller idyl­ lisk billedspråk. I løpet av 1930-årene ble kunsten hans mer rolig og alvorlig, og den var påvirket av Pascin og Derain i valget av kvinnelige motiver og i den elegante behandlingen (Jeg er trett, 1938, New York, Whitney). Men senere arbeider har skarpere farger og et temmelig urovek­ kende, muligens okkult, billedspråk, der karnevalmotiver er fremherskende.

Kunstens verden-gruppe En sammenslutning som ble etablert i St. Petersburg i 1889 av russiske kunstnere som stilte seg avvisende både til den rea­ listiske innstillingen til den eldre gruppen Vandrerne og til den rådende akademiske skolen. Kunstens verden-gruppen mente at «kunst for kunstens egen skyld « varden eneste riktige holdningen en kunstner kunne innta. Benois spilte en viktig rolle for å få til en omvurdering av tidligere, nyklassisk russisk kunst og arkitektur

102

gjennom tidsskriftet Verdenskunst (18991904) der samtidens europeiske kunst også ble gjengitt og diskutert. Betydelige kunstnere i denne gruppen, som for eksempel Bakst, Roerich og Vrubel, var aktive innen grafikk og scenografi og også innen malerkunst, og ble kjent i vide kret­ ser i Vest-Europa og De forente stater for scenebildene til Djagilevs Ballets Russes. Kuo Hsi se GUi

XI

Kupecky, Jan 1667-1740 Bøhmisk barokk portrettmaler. Det var meningen at han skulle settes i veverlære, men i stedet dro Kupecky til Wien for å bli maler, og siden oppholdt han seg i over 20 år i Italia (1686-1709). Da han kom tilbake, arbeidet h;in fra 1709 til 1723 i Wien, men hans trang til kunstne­ risk og religiøs frihet gjorde at han til slutt slo seg ned i Nurnberg. Til tross for popu­ lariteten og stor produksjon, kom han med få innrømmelser til modellenes for­ fengelighet. Han fremstilte dem med den samme intensiteten som i sine egne tall­ rike selvportretter (eksempler i nasjonal­ galleriene i Praha og Budapest). Det fin­ nes et museum som er viet til hans arbeid i Tsjekkia. Kupka, Frank (Frantisek) 1871-1957 Tsjekkisk maler og grafisk kunstner, en pioner innen abstrakt kunst. Etter læreår i Praha og Wien slo han seg ned i Paris i 1895. Der arbeidet han som bokillustratør, og ble knyttet til ledende avantgarde-kunstnere som Duchampbrødrene. I 1908 begynte han å granske problemene med å formidle bevegelse i en serie arbeider som fremstilte en Pike med ball (de fleste i New York, MOMA). Denne serien, som kom parallelt med utviklingen av futurismen, kulminerte med Amfora, fuge i to farger (1912, Praha, ng), en av de tidligste fullstendig ab­ strakte maleriene. På dette stadiet i karri­ eren var arbeidene hans, i likhet med arbeidene til de nær beslektede orfistene, ofte mystiske i preget. Også i sine siste arbeider tilhørte han fortroppen i den abstrakte utviklingen, og i 1920-årene laget han malerier som hører til de fineste i sitt slag når det gjelder å få frem maskinalderens kraft og energi (Stålvalsing, 1921-29, Paris, Musée National d’Art Moderne). Se bind 3, side 151. Kuznetsov, Pavel Varfolomejevitsj 1878-1968 Russisk maler, en tidlig beundrer av Borisov-Musatov. Han utviklet sitt eget motivvalg og en personlig stil etter reiser i Kirgisia og Kazakhstan. Han fanget inn det lyriske i nomadenes liv med figurer tegnet i blått (Kveld på steppen, 1908, Leningrad, Det russiske museum). Etter 1930 tilpasset han stilen til den rådende sosialrealismen.

Kylberg, Carl 1878-1952 Svensk maler og tegner. Han utviklet en sterk fargesans i sine tidlige landskaper, og i 1920-årene brukte han bare noen få dominerende dype nyanser. Han unngikk alle beskrivende detaljer og skapte et generelt følelsesinntrykk av motivet. I senere komposisjoner står de visjonære, symbolske og religiøse trekkene ved kun­ sten hans tydelig frem (En ny dag demrer, 1933, Paris, Musée d’Art Moderne). Købke, Christian 1810-48 Dansk maler, elev av Eckersberg og en fin representant for BlEHERMEIER-stilen. Han malte friske og beskjedne naturscener fra utkanten av København med fin sans for farge, atmosfære og fordeling av lyset. Han fremstilte også familien sin og kunstnervenner i gjennomtrengende og ømme portretter (Kunstnerens kone, 1835, København, ng).

Lacasse, Joseph 1894-1975 Belgisk maler. Opprinnelig var han steinbruddarbeider og steinhugger, og han ble fascinert av strukturen og den varierende fargen i steinene i kveldslyset. Påvirkning fra kubismen gjorde at han begynte å male abstrakte komposisjoner, men i 1915 vendte han tilbake til figurative arbeider - først og fremst scener med steinbrytere og gruvearbeidere og religi­ øse motiver. Han slo seg ned i Paris i 1925 og traff Delaunay der. Etter 1931 vendte han tilbake til det abstrakte maleri, pro­ duserte lyriske, fargesterke formuleringer av flate former (Rødt lerret, 1961, Paris, Galerie Jacques Massol).

Lachaise, Gaston 1882-1935 Fransk billedhugger, født i Paris. I 1906 emigrerte han til USA der han utførte reli­ effer i New York for Telephone Building i 1921 og for Rockefeller Center i 1931 og 1935. Han er mest kjent for sine frodige nakenbilder av kvinner (Stående akt, 1927, New York, Metropolitan). De viser på­ virkning fra gammel-hinduisme og også innflytelse fra Brancusi og Nadelman. Sammen med den sistnevnte var Lachaise en av de viktigste skikkelsene i amerikansk billedhuggerkunst på overgangen mellom akademipreget skulptur sent på 1800-tallet til den mer ekspressive formalisme. Laer, Pieter van 1592-1642 Nederlandsk genremaler, kjent som Bamboccio («klosset spedbarn») på grunn av sin deformerte kropp. Han ble født i Haar­ lem og reiste i 1625 til Italia, der han spe­ sialiserte seg på romerske gatescener. Maleriene hans viser en medfølende holdning til de fattige som han behandlet på en verdig måte med realistiske detaljer og dystert lys som står i gjeld til Caravag­ gio (Ringspillselgeren, Roma, Galleria Nazionale). Karrieren hans er lite kjent, og bildene sjeldne og vanskelige å datere, men han inspirerte en mengde etterføl­ gere som ble kalt bamboccianti. Han ble beundret av malere så forskjellige som Claude Lorrain og Velazquez, og hans figurstil ble brukt av mange landskapsma­ lere som staffasje. Hans Selvportrett (Roma, Galleria Pallavincini) er direkte og viser deformitetene hans uten bitterhet eller selvmedlidenhet. Se bind 2, side 192.

Lafarge, John 1835-1910 Amerikansk maler og dekorasjonskunstner. Han var elev av Couture i Paris, var åpen for forskjellige påvirkninger og skrev betydelige artikler om japansk og kinesisk kunst. Det første store arbeidet hans var i den nyromanske Trinity Church i Boston (1876), der han organiserte veggdekorasjonene og skapte nytt liv i bruken av glassmalerier. I sin åndelige holdning til kunst hadde han mye til felles med prerafaelittene og William Morris som han traff i 1856. Staffelimaleriene hans vari­ erte fra landskaper til illusjonistiske stille­ bener, og, etter turen til Det fjerne Østen i 1886, eksotiske motiver (Maun- båtføre­ ren vår, Andøver, Mass., Addison Gallery of American Art). La Fosse, Charles de 1636-1716 Fransk historie- og mytologimaler. Selv om han var elev og medarbeider av Lebrun, var han - muligens på grunn av tre år i Venezia og vennskapet med den Rubens-inspirerte teoretikeren de Piles en tidlig eksponent i Frankrike foret fritt, koloristisk formspråk (Voldtekten av Proserpina, 1673, Paris, Ecole des Beaux-

Arts). Men da han utførte sin freske i kuppelen i kirken Les Invalides i Paris (1700-02) og Bacchus og Ariadne (ca. 1699, Dijon, Musée), hadde han utviklet en lettere tidlig-rokokkostil. Frangois Lemoyne, Bouchers læremester, var blant elevene hans. La Fresnaye, Roger de 1885-1925 Fransk maler. Han fikk sin opplæring i Paris og hadde Denis og Sérusier som lærere. I 1910 begynte han å eksperimen­ tere med kubisme og var medlem av grup­ pen section P’OR. Luft-erobringen (1913, New York, moma) viser en bruk av prismefarger anvendt i transparente plan som minner om Delauney, mens flymotiver knytter seg til italiensk futurisme. Laguerre, Louis 1663-1721 Fransk maler. Etter at han hadde arbeidet under Lebrun, kom han til England i 1683-84 og samarbeidet med Verrio i Christ’s Hospital i Horsham, Sussex, i Chatsworth i Derbyshire og i Hampton Court. Blant de selvstendige verkene hans er mesterverket, salongen i Blen­ heim Palace (ca. 1714). Arbeidet hans er generelt svakt og preget av imitasjoner sammenlignet med de beste dekorasjonsmaleriene i samtiden, men han fikk en vellykket karriere, hovedsakelig på grunn av mangelen på innfødte talenter i Eng­ land på dette feltet. Han malte også en rekke historiebilder og portretter. La Hyre, Laurent de 1606-56 Fransk maler av landskaper, portretter og religiøse og mytologiske scener, født og virksom i Paris. Stilen hans var til å begynne med påvirket av den andre Fontainebleau-skolen, men ble gradvis rent klassisk. Bacchus’ fødsel (1638, Leningrad, Eremitasjen) er formet etter det tidlige arbeidet av Poussin, men La Hyres be­ handling av landskapet - den mest indivi­ duelle siden ved verkene hans - er mykere og mer poetisk. De alvorligere aspektene ved de senere arbeidene er godt represen­ tert i Musikkallegori (1648, New York, Metropolitan). Han laget også stikk.

Lairesse, Gérard de 1641-1711 Nederlandsk maler og kunstteoretisk skri­ bent, født i Liége. I 1665 flyttet han til Amsterdam og slo seg ned i Haag i 1684Han var den mest populære produsenten av dekorativ kunst i Nederland på slutten av 1600-tallet. Han laget klassisistisk alle­ goriske, historiske og mytologiske lerreter til hy- og bondehus og til offentlige bygninger (Allegori over Amsterdam-handelen, 1672, Haag, Fredspalasset). Omkring 1690 ble han blind, og holdt senere fore­ lesninger om kunstteori. Forelesningene ble samlet i to bøker: Tegningens grunnlag (1701) og Den store maleboken (1707) som begge ble oversatt og kom i stadig nye opplag på 1700-tallet. Her legger han for dagen en strengt akademisk betraktnings­ måte og forkaster sin tidlige beundring for Rembrandt. Rembrandt hadde malt por­ trettet hans (1665, New York, Metropoli­ tan) der han viser Lairesses vanskapte ansikt på en medfølende måte.

Lam, Wilfredo 1902-1982 Kubansk maler. Han studerte i Madrid, 1924-36, og fra 1937 til 1941 bodde han i Paris, der han ble påvirket av surrealis­ men. Lam utviklet et personlig og sterkt symbolsk ladet billedspråk som hadde rot i rituelle fetisjer, mytologier og tradisjoner i Karibia. I 1941 reiste han til Martinique og Haiti der han stiftet bekjentskap med voodoo og fikk inspirasjon til sin jungelserie (Stor jungel, 1943, New York, moma). Hans modne arbeid viser en verden av halvabstrakte bilder, enkelte ganger med sterke farger - demoner, dyr og vegetasjon i metamorfose - truende og mystisk.

Larsson Lambert, George ca. 1700-65 Britisk landskapsmaler, den ledende innen denne genren i samtiden. Han var elev av Wootton og var sterkt influert av de klassiske landskapene til Gaspard Dughet. Det hendte at han satte inn engelske landsens hus i omgivelser som var hentet fra disse kildene. Men han malte også to uvanlige, realistiske utsyn over engelsk landskap, Hilly landscape with a cornfield og Extensive landscape withfour gentlemen on a hillside (1733, London, Tate).

Lami, Eugéne-Louis 1800-90 Fransk maler, akvarellmaler og litograf, berømt for sine elegante illustrasjoner av de høyere sosiale kretser i Paris. Han var elev av Horace Vernet (1813) og Gros (1817-20) og begynte som militærmaler, men fra 1837 konsentrerte han seg om å avbilde det samtidige samfunnet med stor detaljrikdom og understreking av kles­ drakten (Dronning Victoria besøker Ver­ sailles, 1855, Versailles, Musée National). Lami fulgte Louis-Philippe i eksil til Lon­ don, der han laget tallrike akvareller. I 1852 vendte han tilbake til Paris og ble beskyttet av hoffet.

Lanceley, Colin født 1938 Australsk maler og billedhugger, født på New Zealand. Han sto i første omgang frem som tilhenger av amerikansk pop art i

Boston i 20 år og spesialiserte seg på arki­ tektoniske utsyn, men vendte i 1849 til­ bake til fødebyen Gloucester, Mass. der han produserte elegante, stiliserte marinemalerier som minner om den engelske topografiske tradisjonen (Owl’s Head, Penobscot Bay, Maine, 1862, Boston, mfa).

Lanfranco, Giovanni 1582-1647 Italiensk maler, sammen med Pietro da Cortona og Guercino en av grunnleg­ gerne av den romerske høyBAROKK-stilen. Han var elev av Agostino Carracci i Bologna, og i 1602 flyttet han til Roma, der han assisterte Annibale Carracci i Farnese-palasset. Han har først og fremst betydning som freskomaler, og hans stør­ ste verk er Jomfruens himmelfart i kuppe­ len i S. Andrea delle Valle, Roma (1625— 27). Her kombinerte han Carracci-figurstilen med den illusoriske perspektiviske forkortingen i Correggios kuppelmalerier som han hadde studert i hjembyen Parma. Dette var et nøkkelverk i utvik­ lingen av barokk dekorasjon og markerte slutten på Bologna-klassisismens domi­ nans i Roma. Lanfranco oppholdt seg i Napoli (1633-46), og hans innflytelse der var like stor som i Roma. Som staffelimaler er det fineste arbeidet hans St. Margareta av Cortonas ekstase (ca. 1620, Firenze, Pitti) som peker fremover mot Beminis St. Teresa. Se bind 2, side 185.

1962, og hans ASSEMBLAGES hørte til de

mest betydelige ytringene på 1960-tallet mot de «poetiske» elementene i australsk malekunst. Til å begynne med var de uro­ vekkende bildene hans av generaler, talere eller nattklubb-strippere klart fortellende, men etter 1962 ble bildene strammere og mer abstrakte. Det intellektuelle innhol­ det er alltid provoserende, og går parallelt med et element av spontan oppdagelse som viser stor sans for Miro. Han forlot Australia og bosatte seg i London i 1965.

Lancret, Nicolas 1690-1743 Fransk maler av genrebilder og fetes galantes; han er, sammen med Pater, den ledende Watteau-imitatoren. Hans fétes galantes, som var svært populære i samti­ den, har henrivende farger, men kommer aldri i nærheten av Watteaus sterke psy­ kologiske innlevelse. Han er godt repre­ sentert i Wallace Collection i London. Land art En form for kunst som ble utviklet i slut­ ten av 1960-årene der mediet er landska­ pet selv - jord, steiner, treverk og andre naturlige ting. Enkelte kunstnere, for eksempel Heizer, arbeider i ørkenen eller på stranden, der han flytter tonnevis av jord og stein. Andre, blant dem Long og De Maria, bringer omverdenen inn i gal­ leriet ved å ta med jord og stein og arran­ gere dette innendørs. Luftfotografier har utfylt disse aktivitetene. Se bind 3, sidene 248-249. Landseer, Sir Edwin Henry 1802—7 3 Engelsk maler, billedhugger og grafiker, best kjent for sin behandling av dyr. Selv om han hadde store naturlige talenter, led arbeidet hans under en tendens til å menneskeliggjøre dyrene for å kunne få frem en moral eller fortelle en historie (The old shepherd’s chief mowrner, 1837, London, V&.A). Men de sentimentale maleriene hans var svært populære og ble viden kjent gjennom stikk. Dronning Victoria var blant de mange beundrerne hans. Det best kjente maleriet hans er The monarch of the glen (1850, London, Dewar House), og han formet løveskulpturene på Trafalgar Square i London (1867). Se bind 3, side 82; hind 4, side 37. Lane, Fitz Hugh 1804-65 Amerikansk marinemaler, eksponent for LUMINISMEN. Han arbeidet som litograf i

Lang, Nikolaus født 1941 Tysk kunstner. Kunsten hans kombinerer landskapselementer og sosiologisk histo­ rie, fremvist nesten som arkeologiske vit­ nesbyrd på et museum, men ikke uten en følelse av magi. Lanier, Nicholas 1588-1666 Engelsk kunstkjenner og amatørmaler av fransk opprinnelse. Han hadde musikkut­ dannelse og ble kongens musikkmester i 1625. Lanier var en betydelig kunstkjen­ ner, og Karl 1. engasjerte ham til å kjøpe bilder på kontinentet. Et selvportrett fin­ nes i Faculty of Music i Oxford.

Lanyon, Peter 1918-64 Britisk maler og billedhugger. Han ble født i St. Ives der han traff Ben Nicholson og Gabo. Tidlig i 1940-årene laget han kon­ struksjoner som var påvirket av sistnevnte, men han ble mer interessert i malekunsten. Selv om han malte abstrakt, var ver­ kene alltid knyttet til atmosfæren på et bestemt sted. Ofte, som i Porthleven (1951 London, Tate), snur opphopingen av ele­ menter i motivet opp-ned på det tradi­ sjonelle horisontale landskapsformatet. Andre malerier gir romfølelse på grunn av mange lag med energisk påført farge.

Lapicque, Charles 1898-1988 Fransk maler. Inntil 1928 arbeidet han som ingeniør og la frem en tese om optikk i 1938. Siden 1940 har han malt i en stil som er påvirket av hans vitenskapelige forskning og av fauvismen og kubismen. Han kombinerer allusjoner til den visu­ elle verden med mer abstrakte interesser for djerv farge og formell forenkling, som i portrettet Le Duc de Nemours (1950, Paris, Musée d’Art Moderne).

Laprade, Pierre 1875-1932 Fransk maler, best kjent for sine lyriske fremstillinger av landskaper og intime hjemlige scener eller hagescener. Musi­ kerne (1907, Paris, privat saml.) viser at han foretrekker pastellnyanser og også at han har evnen til å fange inn atmosfæ­ riske effekter. Han sørget for delikate illustrasjoner til den franske dikteren Verlaines Fétes Galantes.

Lardera, Berto 1911-89 Italiensk billedhugger. Han var selvlært og arbeidet i Paris etter 1947. Fra 1946

produserte han en rekke abstrakte skulp­ turer av jern, kobber og aluminium ved hjelp av todimensjonale geometriske for­ mer og ståltråd. Han avviste den tradisjo­ nelle opptattheten av masse og volum. Omkring midten av 1950-årene arbeidet han i tre dimensjoner og eksperimenterte med geometri i rommet (Heroisk rytme III, 1957, Hamburg, Kunsthalle). Largilliére, Nicolas de 1656-1746 Fransk maler, sammen med Rigaud den mest vellykkede portrettmaleren i de siste årene av Ludvig 14.s regjeringstid. Han var født i Paris, men tilbrakte sin ungdom i Antwerpen, og i 1670-årene arbeidet han i London i Lelys atelier, der han utviklet en temmelig prangende versjon av van Dycks stil. Da han kom tilbake til Frankrike i 1682, tilpasset han de sterke fargene og de feiende draperiene i den flamske barokken til den smak som de rike franske velgjørerne hans hadde. Selv om han kastet vrak på det formelle i por­ trettet av Lebrun (1686, Paris, Louvre) til fordel for en mer avslappet positur og mer nøktern klesdrakt, er det intime preget noe utspekulert i hans Maleren med sin kone og datter (ca. 1700, Louvre). Mange av kvinneportrettene hans med lett mytologiserende karakter har et svakt absurd anstrøk selv om Elizabeth Throckmorton som dominikanemonne (1729, Washington, ng) viser at han kunne være kraftfull og direkte og oppnå en frapperende virkning. Largilliére malte også en rekke ex votos, religiøse arbeider og stillebener. Se bind 2, side 242.

Larionov, Mikhail Fedorovitsj 1881-1964 Russisk maler som frem til 1914 var i for­ grunnen i modernismen i Moskva. Om­ kring 1911 begynte han å utvikle en ikkeobjektiv stil som ble kalt RAYONNISME. Eksempler er slike malerier som Glass (1912, New York, Guggenheim), men samtidig fortsatte han å male i den beher­ skede stilen som særpreget de tidligere arbeidene hans og som skyldte russisk fol­ kekunst mye (Sommer, 1912, Paris, Musée d’Art Moderne). Han ble invalid og dimit­ tert fra hæren i 1915, sluttet seg til Djagilev i Sveits og begynte å arbeide for Ballets Russes. Her laget han spennende sceno­ grafi og arbeidet med koreografi. Fra 1919 bodde han i Paris sammen med Gontsja­ rova. Han fortsatte å lage bokillustrasjoner, men klarte ikke å innfri løftene fra de tidlige arbeidene, som fikk stor innvirk­ ning på utviklingen av konstruktivismen. Se hind 3, sidene 156-157. Larkin, William død 1619 Engelsk portrettmaler som først ganske nylig har kommet ut av glemselen. To helfigurportretter i Charlecote Park i Warwickshire er det eneste sikre arbeidet av ham, men andre er blitt tilskrevet ham fordi de er så like disse to, blant annet en gruppe i Ranger’s House i Blackheath i London som særpreges av nøyaktig obser­ verte detaljer, særlig i klesdrakten, og gjengivelse av forseggjorte tyrkiske tep­ per og gardiner med metallisk skimrende folder. Hvis Larkin virkelig står bak alt dette, rager han høyt som kunstner.

Larsson, Carl 1853-1919 Svensk maler, tegner, grafiker og bokillustratør. Han studerte i Stockbolm og Frankrike, 1877-85, der han etablerte sitt ry. Da han kom tilbake til Sverige i 1889, begynte han å male veggmalerier. De mest bemerkelsesverdige av dem er seks gigantiske fresker med episoder fra den svenske kunsthistorien i Nationalmuseet i Stockholm (1896). Larssons første hok, Et hem, ble utgitt i 1897 og inneholdt akvareller fra hans eget hjem i Dalarna.

Largilliére: Selvportrett, ca. 1704- Paris, Louvre

Larsson, Carl: Selvportrett, 1906. Firenze, Uffizi (Scala)

La Tour, Maurice-Quentin de: Selvpor­ trett, ca. 1770. Paris, Louvre (Alinari)

Lebrun: Terrakottabyste av Coysevox, 1676. London, Wallace saml.

103

Larsson Slike delikate, dekorative malerier, som bringer tankene hen på rokokko-effekter og japansk design, ga støtet til en ny stil innen interiørdekorasjon (den er fortsatt populær) som er i slekt med Morris’ ideer.

Larsson, Marcus 1825-64 Svensk maler. Han studerte i Stockholm og Dusseldorf og ble påvirket av Ruisdael. Han malte dramatiske landskaper, ofte med fosser, forrevne skyer, klippekyster og skipsvrak — ødeleggelsesscener som var et uttrykk t< >r hans egen lidenskap og uro. Etter suksesser i Sverige, Finland og Russ­ land døde han fattig i London i en alder av 39 år. Lascaux Et hulekompleks i Dordogne-regionen i det sørlige Frankrike som inneholder mesterverker av paleolittisk kunst. Male­ riene er som regel djervere enn de tilsva­ rende i Altamira, og enkelte av dyrene, for eksempel de i Oksenes hall, er i mer enn naturlig størrelse. I tillegg til de far­ gede dyresilhuettene finnes det bilder ris­ set inn i bergveggen. Lascaux-hulene var sannsynligvis i bruk omkring 15 000 f.Kr., og maleriene var svært godt bevart da de ble funnet. Se bind 2, side 1 3.

Lassaw, Ibram født 1913 Amerikansk billedhugger, født i Egypt. Han var grunnlegger og medlem av grup­ pen AMERICAN ABSTRACT ART1STS Og en av de første amerikanerne som laget abstrak­ te skulpturer. 1 1930-årene produserte han biomorfe arbeider som bar preg av surrea­ listisk innflytelse. Han begynte med svei­ sing i 1938, og etter en kort periode med rettlinjete arbeider påvirket av Mondrian tidlig i 1940-årene, smeltet han sammen de to tidligere stilretningene sine. Den modne stilen hans — organiske, åpne gittere og sprinkelverk - dukket ikke frem før 1950. Kwannon (1952, New York, moma) ligner et bitte lite fantasistillas. Lastman, Pieter 1583-1633 Nederlandsk maler av bibelske, histo­ riske og mytologiske scener. Først og fremst huskes han som Rembrandts og Lievens’ lærer. Han reiste i Italia (før 1607) og var spesielt inspirert av Elsheimer og Caravaggio. Da han kom tilbake til Amsterdam, ble han en av de mest innflytelsesrike nederlandske malerne i perioden. Bildene hans er som oftest små med livlige, svært fargerike skikkelser, og han valgte ofte uvanlige motiver (Juno overrasker Jupiter med lo, 1618, London, NG). Rembrandts tidlige arbeider står i stor gjeld til Lastman når det gjelder for­ matet, lysbruken og den livlige karakteri­ seringen. Se bind 2, side 213.

Latham, John født 1921 Britisk kunstner. Han laget sine første «bokskulpturer» som for eksempel The burial of Count Orgaz (London, Tate) i 1958, og i 1960-årene var han med på happenings, for eksempel The Skoob Tower ceremonies som dreide seg blant annet om ødeleggelse av boktårn. Hans tenkemåte som kunstner har understre­ ket begivenheten mer enn gjenstanden, og sent i 1960-årene tygde han i seg et bibliotekeksemplar av Clement Greenbergs Art and Culture for å demonstrere sin motstand mot boksens formalistiske synsmåter. Boken hadde da en enorm innflytelse på britiske kunstnere.

La Tour, Georges de 1 593-1652 Fransk maler, kanskje den største av de car.waggisKE kunstnerne. Han arbeidet fra 1620 i Lunéville i Lorraine, et stykke unna hoffet til sin velgjører, hertugen av Lorraine, i Nancy. Atelieret hans blom­ stret, og det er mulig at han hadde Ludvig

104

1 3. som velynder. Men i nærmere hundre år etter sin død var han nesten helt glemt. Av de omkring 40 bevarte maleriene er bare to datert (Den botferdige St. Peter, 1645, Cleveland, Ohio, Museum of Art; St. Peters fornektelse, 1650, Nantes, Musée des Beaux-Arts) og kronologien er van­ skelig å slå fast. Men arbeidene som anta­ gelig var de tidligste, er klart opplyste genrescener (Bønder og Bondekone, ca. 1620, San Francisco, California Palace of the Legion of Honor), og de er svært forskjel­ lige fra de majestetiske og alvorlige religi­ øse maleriene, ofte opplyst av et enkelt stearinlys. Det er med disse bildene at han ofte forbindes. Her utviklet han en stadig sterkere forenkling i formene slik at i for eksempel St. Sebastian stelles av de hellige kvinnene (versjon, ca. 1650, Broglie, sog­ nekirken) ser en trestamme nesten ut som en klassisk søyle. Kildene for La Tours stil er også problematiske. Det er blitt antatt at han reiste til Roma, men det virker mer sannsynlig at han fikk kjennskap til Caravaggios stil via Utrecht-malere som Honthorst og Terbrugghen. Men de fineste arbeidene hans overgår alle forbilder, og i sin storslagenhet, sitt alvor og utsøkte behandling av lyset hører de med blant de betydeligste maleriene fra 1600-tallet. Se bind 2, sidene 192-193. La Tour, Maurice-Quentin de 1704-88 Den mest vellykte franske pastellmaleren på 1700-tallet. Han kom til Paris da den venetianske pastellportrettmaleren Rosalba Carriera besøkte byen i 1720-21, og det var hennes suksess som fikk ham til å bruke dette mediet. Han var fast utstil­ ler på Salongen, og den eksentriske per­ sonligheten hans og den glitrende virtuo­ siteten i slike portretter som Mme de Pompadour (1755, Paris, Louvre) gjorde ham etterspurt i alle lag av samfunnet. Hans livlige og temmelig teatralske fremstil­ linger av modellene kan best studeres i museet i hjembyen Saint-Quentin. Peronneau og Liotard hørte med til kon­ kurrentene hans. Se bind 2, side 243. Laurana, Francesco ca. 1430-1502? Italiensk billedhugger fra Dalmatia. Selv om det er registrert at han arbeidet i Napoli fra 1453 på Alfonso l.s triumfbue i Castelnuovo, er det usikkert hvor mye han bidro med. Han arbeidet i Sør-Frankrike fra 1461 til 1466 og på Sicilia i 1467. Mest representativ for hans kunst er rekken av portrettbyster av kvinner som viser en sub­ til og følsom reaksjon på form og overflate. De var enkelte ganger mangefargede slik at de fikk en høyst naturalistisk virkning (Isabella av Aragon, Wien, Kunsthistorisches Museum). Lauranas besøk i Urbino, der arkitekten Luciano Laurana (kanskje en slektning) hadde vært aktiv, bevitnes av en byste av hertuginnen av Urbino (ca. 1475-76, Firenze, Bargello). Han var til­ bake i Frankrike i perioden fra 1477 til 1483, og døde der omkring 1502.

Laurencin, Marie 1885-1956 Fransk maler og tegner. Hun ble Apollinaires elskerinne i 1908 og feiret forhol­ det med et gruppeportrett som inkluderte kunstnervenner som Picasso (Gjestene, 1908, Baltimore Museum of Art). Hun er til en viss grad påvirket av Picasso, og kunsten hennes gjentar seg selv, men har sin sjarm. Hun bruker myke pastellnyanser når hun fremstiller unge piker med dådyrøyne og forenklede, ovale ansikter (Innstuderingen, 1936, Paris, Musée d’Art Moderne).

Laurens, Henri 1885-1954 Fransk billedhugger. De tidlige arbeidene hans vat påvirket av Rodin, men han tikk kontakt med kubist-malerne og var en av

de første som tilpasset kubismen til bil­ ledhuggerkunsten (Flaske og glass, 1915, Paris, Galerie Louise Leiris). Under første verdenskrig produserte han relieffer, og med Picasso som forbilde laget han kon­ struksjoner i tre, gips og jemplater. 1 1920-årene gikk han over til en mer sen­ suell, figurativ, organisk stil når han avbildet kvinneskikkelser, som i Farvellet (1940, Paris, Musée d’Art Moderne). Mange av arbeidene hans er polykrome, og han gjorde viktige nyskapninger i bru­ ken av farger på skulpturer.

Lavering Bruk av vannfarge eller tusj fortynnet med vann, som regel strøket bredt på med full pensel. Law, Bob født 1934 Britisk maler og billedhugger. Tegning­ ene fra slutten av 1950-årene inneholdt enkle, skjematiske hieroglyfer, men etter 1960 har arbeidene vært overveiende abstrakte, og han har produsert ytterst kompromissløse eksempler på minimal kunst. Enkelte malerier ser ved første øyekast helt svarte ut, men ved nærmere ettersyn dukker det opp antydning til far­ ger i kantene. I Castle-serien fra 1975 og fremover er helt hvite lerreter omgitt av en enkel, tynn strek tegnet med kulepenn eller blyant. Tanken er å gjøre tilskueren helt bevisst kunstnerens inngripen gjen­ nom de små variasjonene i omrisset. Lawrence, Jacob født 1917 En av de første betydelige fargede ameri­ kanske malerne. Han studerte ved WPA og ble påvirket av den sosiale bevissthe­ ten i 1930-årene. Han har utnyttet negre­ nes kultur i sine motiver, og utførte en serie på 60 malerier om The Migration of the Negro, 1940-41, New York, MOMA og Washington, Phillips Coil.). Han arbei­ der ofte i tempera, og den forenklede malemåten kombinerer flate former med en primitiv kantethet som minner om Ben Shahn. Lawrence, Sir Thomas 1769-1830 Engelsk portrettmaler. Han var svært tid­ lig moden, befestet sitt ry med et portrett av Queen Charlotte (1789, London, ng) og ble raskt den mest fasjonable portrettmaleren i samtiden. I 1792 etterfulgte han Reynolds som kongelig maler, ble slått til ridder i 1815 og ble president ved Royal Academy i 1820. Etter de alliertes seier over Napoleon i 1814 ble han bedt om å male en serie portretter av felttogets ledere for Waterloo Chamber i Windsor Castle. De 24 portrettene i helfigur, som ble full­ ført i 1818, er et enestående historisk dokument i tillegg til at dette er Lawrences største prestasjon. Stilen var grunnfestet i 1700-tallets britiske portrettradisjon, mens hans lettflytende, besnærende tek­ nikk vakte Delacroixs beundring og knyt­ ter ham til romantikken.

Lawson, Ernest 1873—1939 Amerikansk maler som arbeidet i den impresjonistiske stilen til Twachtman som han studerte sammen med. Selv om han var medlem av The E1GHT, manglet han kraften som vanligvis forbindes med denne gruppen, og han huskes best for sine vinterlandskaper (Winter on the river, 1907, New York, Whitney).

Lear, Edward 1812-88 Britisk forfatter, maler og ornitolog. Han var en fin akvarellmaler - særlig når det gjaldt topografiske scener fra Middel­ havet og Midtøsten. Lebrun, Charles 1619-90 Fransk maler, den mest betydelige kunst­ neren i Ludvig 14-s regjeringstid og den

som særlig utformet franske akademiske teorier om malekunsten. Han var elev av Vouet og reiste i 1642 til Roma der han samarbeidet med Poussin. 1 1646 vendte han tilbake til Paris og arbeidet for det meste med store dekorasjonsoppdrag. 1 1661 hadde han vunnet Ludvigs gunst, og i 1663 ble han utnevnt til direktør for aka­ demiet og gobelinfabrikken. Fabrikken produserte alt som skulle til for å forsyne de kongelige slottene, og et godt inntrykk av aktivitetene i denne fabrikken kan man få av et berømt gobelin etter Lebruns teg­ ning, Ludvig 14. besøker gobelinfabrikken (1663-75, Paris, Gobelinmuseet). Mye av energien hans var rettet mot slottet i Ver­ sailles, og Lebruns mest kjent arbeid her er dekorasjonen i Galerie des Glaces (Speil­ salen), 1679-84- Forelesningene hans på akademiet inspirerte fransk kunst i genera­ sjoner. Hans egne bilder er ofte mer inter­ essante og personlige enn teoriene hans kunne få en til å tro. Han mistet aldri helt den kraft som er tydelig i hans tidlige mes­ terverk Herkules og Diomedes (ca. 1640, Nottingham, Art Gallery), og han var en ivrig portrettmaler og en glimrende teg­ ner. Se bind 2, side 198. Leck, Bart van der 1876-1958 Nederlandsk maler. De tidligste arbeidene hans var symbolistiske og røper innflytel­ sen fra Toorop. 1 1913 hadde han utviklet en forenklet, hieratisk stil med figurer på hvit bakgrunn, og i 1915, i Stormen (1915, Otterlo, Kroller-Muller) hadde han redu­ sert sitt fargeutvalg til rødt, blått, gult, svart og hvitt. Mellom 1916 og 1918 sam­ arbeidet han nært med Mondrian og slut­ tet seg i 1917 til De ST1JL. Han malte abstrakte komposisjoner med små, geome­ triske former med primærfarger, for eksempel Komposisjon (1917. KrollerMuller). Hans fargeanalyser og fargeskjemaer var en viktig bestanddel i bevegel­ sens estetikk. Etter 1918 laget han også figurative arbeider. Se bind 3, side 187.

Le Corbusier (Charles Edouard Jeannerer) 1887-1965 Fransk arkitekt og kunstner av sveitsisk herkomst. Han er først og fremst berømt som en av de største og mest innflytelses­ rike arkitekter på 1900-tallet, men tidlig i sin karriere malte han og var sammen med Ozenfant grunnleggeren av purismen.

Leduc, Ozias 1864-1955 Kanadisk maler, virksom i St-Hilaire i Quebec. Hans kunstneriske holdning røper tilknytningen til den tradisjonelle foreningen av kunst og religion i samfun­ net hans, og produksjonen hans omfatter utsmykning av 27 kirker. Staffelimaleriene han laget til privat bruk, er kompo­ nert i jordfarger og har en intens, nesten mystisk aura, også i enkle genrescener som Child with bread (1892-99, Ottawa, NG i Canada). I 1907 reiste han til Paris, men dette betydde mindre for arbeidet hans enn senere lesning av symbolistiske teo­ rier. Han hjalp frem Borduas og nøt stor respekt blant mange kanadiske kunstnere. Le Fauconnier, Henri 1881-1945 Fransk maler. Mellom 1909 og 1913 hadde han nær kontakt med gruppen section iroR og laget verker som Mangfold (1910/11, Haag, Gemeentemuseum) der kubistiske kunstgrep er overfladisk an­ vendt på et allegorisk tema. Omkring 1914 utviklet han en figurativ, ekspresjo­ nistisk stil som fikk en betydelig innvirk­ ning på yngre malere i 1920-årene.

Lega, Silvestro 1826-95 Italiensk kunstner, virksiim i Toscana, et ledende medlem av MACCHIA1OU. Fra 1856 malte han landskaper og portretter i Modigliana. Og så, fra 1859, knyttet han

Le Nain-brødrene seg til Macchiaioli og make sammen med Signorini i 1861. Landskaper med figurer fra denne perioden er spesielt vellykkede: Pergolaen (1869, Milano, Brera) med sitt silte sollys er det best kjente. Senere arbeider, som for eksempel Bestemorens lærepenge (1881, Peschiera sul Garda, Comune) konsentrerer seg mer om figu­ ren og er et uttrykk for hans interesse for portrettering. Sent i 1880-årene malte han fremragende landskapsbilder med nye kremgule og rosa nyanser. Le Gac, Jean født 1936 Fransk maler og illustratør. I illustrasjonsarbeidene sine forener han tekst og visu­ elle bilder på en intim måte, og viser en vedvarende ironisk interesse for begrepet den «store» maleren. I måten han hever det ubetydelige på og gir det dramatisk betydning, er arbeidet hans blitt sam­ menlignet med romanene til Robbe-Grillet og filmene til Rohmer.

Légaré, Joseph 1795-1855 Selvlært kanadisk maler, virksom i Que­ bec. Han er kjent for sine mange roman­ tiske historiske malerier som tar for seg episoder fra indianernes liv. Et av de dokumentariske verkene hans, The burning of the Quartier St-Roch (1845, Que­ bec, Musée), representerer en nyskap­ ning i urbant landskap, og det gruoppvekkende dramaet får en til å tenke på Sal va tor Rosa. Plamondon studerte under ham frem til 1825. Léger, Femand 1881-1955 Fransk maler som skapte en mer særpreget stil enn de aller fleste kunstnerne på 1900tallet. Det første større verket hans, Nakne skikkelser i skogen (1909-10, Otterlo, Kroller-Miiller Museum) som var inspirert av Cézanne og den tidlige kubismen, bekref­ tet hans livslange interesse for formens enkelhet og monumentale struktur. Han ble fortrolig med kubismen og knyttet seg til gruppen Section d’Or. Nå utviklet han en mer fragmentert stil som for eksempel i Bryllupet (1911- 12, Paris, Musée d’Art Moderne), og i 1913 kom han frem til den konsentrerte dynamikken i serien Kon­ trasterende former (eksempel, 1913, Paris, Musée d’Art Moderne) som besto av im­ proviserte abstraksjoner som uttrykte hans entusiasme for blanke, metalliske overflater på maskiner. Tre kvinner (1921, New York, moma) viser at han etterkrigen vendte tilbake til en klart figurativ tradi­ sjon. Han ville hylle den moderne urbane og teknologiske kultur ved hjelp av heroisk format og populært billedspråk, som i serien med malerier av mennesker i arbeid og lek (Byggeme, 1950, Biot, Musée Léger). Den store paraden (1954, New York, Guggenheim) anvender en mer uformell struktur som er typisk for hans senere stil. Han laget også teaterkulisser, filmer og planer for utsmykninger, og han underviste ved Yale University. Se bind 1, side 45; bind 3, sidene 150-151, 179, 229.

Legros, Alphonse 1837-1911 Fransk maler, grafiker og billedhugger. I 1863 kom han til England på oppfordring fra Whistler. De religiøse motivene og kirkeinteriørene hans er bemerkelsesver­ dige på grunn av sitt fromme preg og sin omhyggelige utforming. Han fikk betyde­ lig innflytelse som grafikklærer i London. Se bind 4, side 171.

Lehmbruck, Wilhelm 1881-1919 Tysk grafisk kunstner og billedhugger, en fremstående skikkelse i gjenopplivingen av tysk billedhuggerkunst i begynnelsen av 1900-tallet. Han fikk opplæring i Dus­ seldorf og besøkte Italia før han slo seg ned i Paris 1910-14. Påvirkning fra Mail-

lols stil kan ses i de glatte massene i Lehmbrucks nakne skikkelser i bronse og stein, men Rodins forbilde og Minnes ekspresjonistiske stil gjorde et større inn­ trykk på ham. Den yndefulle, spinkle Knelende kvinne (fullført 1911, New York, moma) minner også om gotisk skulptur, ikke bare i den stiliserte forvrengningen, men også i det sødmefylte, sorgtunge hel­ hetsinntrykket. Etter 1912 er en sterkere tendens i retning av abstrakt form tydelig både i stikkene hans og i skulpturene av nakne skikkelser (Sittende ungdom, 1918, Duisburg, Wilhelm-Lehmbruck Mu­ seum). Se bind 3, side 131.

Leibl, Wilhelm Maria Hubertus 1844-1900 Tysk maler av genrescener med bønder. Han studerte i Munchen under Piloty, og etter at han hadde truffet Courbet i Munchen i 1869, flyttet han til Paris der han bodde til den fransk-tyske krig i 1870. I 1870-årene forlot han Munchen og flyt­ tet sammen med følgesvennene sine til en liten bayersk landsby der han bedre kunne observere lokalsamfunnet. Tre kvinner i kirken (1882, Hamburg, Kunsthalle) er sannsynligvis det best kjente av hans mes­ terlige gjengivelser av landsbylivet.

Leighton, Frederic, Lord 1830-96 Engelsk maler og billedhugger som frem­ stilte historiske og mytologiske motiver. Dronning Victoria kjøpte det første maleriet han stilte ut i Royal Academy, og siden blomstret karrieren hans, og han ble den fremste eksponenten for en fasjo­ nabel klassisisme. Han laget tallrike stu­ dier av nakne og påkledde skikkelser som en forberedelse til forseggjorte malerier som Captive Andromache (ca. 1888, Manchester, City Art Gallery). Han ble president i Royal Academy i 1878 og ble adlet i 1896. Det vakre hjemmet han bygde i Kensington, er nå Leighton Museum. Se bind 1, side 87. Leinberger, Hans dokumentert 1510-30 Tysk billedhugger. Han er første gang dokumentert i Landshut i Bayern, der han senere arbeidet for hoffet. Det later til at han tidlig ble påvirket av Donauskolen og overførte deres interesse for landskap til skulpturerte trerelieffer. I hans betydelige altertavle i kollegiatkirken i Moosburg, 1513—14, som fremstiller Jomfru Maria, helgener og korsfestelsen, demonstrerte han sin beherskelse av rom og bevegelse. Hans nyskapende utfor­ ming av dypt innskårne, virvlende drape­ rier er svært personlig. I de senere arbei­ dene fortsatte han å utvikle denne nye friheten i store, frittstående figurer preget av følelsesmessig intensitet.

Lely, Sir Peter 1618-80 Engelsk portrettmaler av nederlandsk opprinnelse. Hans egentlige navn var van der Faes, men han tok tidlig klengenavnet sitt fra den utskårne liljen som prydet farens hus i Haag. Han studerte i Haarlem og kom til England i midten av 1640årene. Til å begynne med malte han land­ skaper og historiske komposisjoner (Slee­ ping nymphs, tidlig i 1650-årene, London, Dulwich College Picture Gallery), men ganske snart konsentrerte han seg om por­ tretter. De tidligste verkene hans er nederlandske av temperament, men han forandret seg snart under påvirkning av van Dycks portretter. Men han er som regel grovere i teknikken, bruker sterkere farger og er djervere i sinnsstemning enn van Dyck. Selv om Lely malte Karl 1., Cromwell og de ledende skikkelsene i Commonwealth, er han spesielt knyttet til det luksuriøse hoffet til Karl 2. og kon­ gens elskerinner. Serien med kvinnepor-

tretter i Hampton Court som kalles The Windsor Beauties, er typisk for hans motivvalg og stil. Han ledet et godt organisert verksted og malte ofte ikke mer enn hodet i arbeider som bærer hans navn, som for eksempel i serien Flagmen (ca. 1666, Gre­ enwich National Maritime Museum). Greenhill og Largilliére arbeidet begge i hans verksted. Se bind 2, side 207. Lemieux, Jean-Paul født 1904 Kanadisk figur- og landskapsmaler som arbeidet i Quebec. Han utviklet en symbolistisk stil med poetisk knapphet som ble formidlet i monumentale figurer, ofte plassert foran nakne landskaper (Cardinal Leger, 1962, Paris,]. Leger saml.).

Lemmen, Georges 1865-1916 Belgisk maler, grafisk kunstner og formgi­ ver. Påvirkningen fra Seurat omvendte ham til pointillismen, og sammen med Rysselberghe var han en talsmann for nyimpresjonismen i Belgia. I tillegg til male­ rier i alle genrer, laget han plakater, teksti­ ler, tapeter og keramikk som skaffet ham en fremskutt plass i belgisk jugendstil.

Leibl: Selvportrett, tegning, 1896. Koln, Wallraf-Richartz Museum

Le Moal, Jean 1909-94 Fransk abstrakt maler som var elev av Bissiére. Et typisk eksempel på hans arbeid er St. Hans-fest, midtsommerdag (1955, Paris, Musée d’Art Moderne) der et løst, lineært gitter rammer inn fritt plasserte flekker med sterke farger. Lemoyne, Frantjois 1688-1737 Fransk historie- og mytologimaler, en sentral skikkelse i overgangen fra barokk til rokokko. Hans fargerike, illusjonis­ tiske takmaleri Herkules’ apoteose i Ver­ sailles (fullført 1736) var en stor samtidig suksess og førte til at han ble utnevnt til kongelig førstemaler. Men dette ble sva­ nesangen for den barokke utsmykningstradisjon i Frankrike, som snart ble for­ trengt av den intime og yndefulle rokokkostilen til elevene hans, Boucher og Natoire. Tiden avslører sannheten (1737, London, Wallace saml.) ble fullført noen timer før han begikk selvmord.

Lemoyne-familien Franske billedhuggere som var virksomme i regjeringstiden til Ludvig 14- og Ludvig 15., 1654-1774. Dianas følgesvenn (1724, Washington, ng) er typisk for det ynde­ fulle, barokke ornament-arbeidet til Jean-Louis (1665-1755) selv om han er bedre kjent for sine portrettbyster i meste­ ren Coysevox’ stil (Jules Hardouin Mansart, 1703, Paris, Louvre). Hans brorjeanBaptiste den eldre (1679-1731) var en mindre betydelig kunstner. Hans Hippolytos’ død (1715, Louvre) viser Rubens’ inn­ flytelse på skulpturen, jean Louis’ sønn, Jean-Baptiste den yngre (1704-78) var den betydeligste kunstneren i familien. Hans livlige naturalisme gjorde ham til den mest vellykkede portrettskulptøren i hans generasjon. (Ludvig 15., 1757, New York, Metropolitan). Hans monumentale arbeider inkluderte en Kristi dåp (1731, Paris, St. Roch) og hans bravurnummer, rytterstatuen av Ludvig 15. (Bordeaux, ødelagt), innbød til sammenligning med det klassisistiske arbeidet til Bouchardon som, i motsetning til Lemoyne, hadde vært i Roma. Han var en innflytelsesrik lærer. Blant elevene hans var Falconet, Houdon, Pajou og Pigalle. Le Nain-brødrene Franske malere, Antoine (ca. 15881648), Louis (ca. 1593-1648) og Mathieu (1607-77) født i Laon, men alle virksomme i Paris omkring 1630. Plasse­ ringen av verkene til disse tre brødrene er et av de mest kontroversielle problemene i kunsthistorien, for alle de signerte male-

Leonardo da Vinci: Selvportrett, tegning, ca. 1512. Torino, Det kongelige bibliotek (Alinari)

Lépicié: Selvportrett, ca. 1770. Lisboa, Calouste Gulbenkian-stiftelsen

105

Lenbach riene deres har bare etternavnet, og de som er datert, skriver seg fra 1648 og tid­ ligere da alle tre levde. Egentlig er vi fort­ satt avhengig av opplysningene fra romanforfatteren du Bail i en bok fra 1643. Ifølge ham laget Antoine --Minia­ tyrer og portretter i lite format», Louis «Små hilder der tusen forskjellige stillingsmotiver som han kopierer fra natu­ ren tiltrekker øyet» og Mathieu «portret­ ter og store bilder». Maleriene som knyt­ tes til Louis, er de mest betydelige - det er rolige genrescener av bønder malt med stor verdighet og en nesten klassisk enkelhet (Bøndenes måltid, 1642, Paris, Louvre). De er helt annerledes i preget enn samtidige nederlandske eller flamske bondemalerier, og historikerne har ofte lurt på hvem det kunne være som kjøpte slike arbeider. Eksempler på bilder som er tilskrevet de andre to brødrene er De små sangerne (Roma, Palazzo Venezia) av Antoine og Vaktrommet (1643, Louvre) av Mathieu. De tre samarbeidet om reli­ giøse verker. Se bind 2, side 192. Lenbach, Franz von 1836-94 Tysk maler som dominerte kunstlivet i Miinchen i de siste to tiårene av 1800-tallet og var den mest populære tyske portrettmaleren i perioden. Han studerte un­ der Piloty i Munchen og reiste i Italia der han kom under innflytelse av den venetianske skolen. Han kombinerte Tizians far­ ger med detaljert realisme og oppnådde en stil i sine feststemte og flatterende portret­ ter sotn førte til bestillinger fra ledende europeiske statsmenn, fra sosieteten og hoffet. Han malte tallrike portretter av Bismarck. En samling av verkene hans fin­ nes i Lenbachhaus i Miinchen. Lenk, Kaspar-Thomas født 1933 Tysk billedhugger som spesialiserer seg på sammensnodde former skapt av lag med tynne plater av tre, aluminium eller plast, enkelte ganger forsynt med sterke farger. Disse formene er inspirert av konstrukti­ vistiske idealer og de uttrykker, i likhet med det grafiske arbeidet hans, en dyp tro på teknologiens og kunstens integrering i det moderne kommersielle samfunnet (Stabel, 1966, Stuttgart, Galerie Muller). Lens, Andreas Cornelis 1739-1822 En av de tidligste nyklassiske malerne i Belgia. Han var elev av Mengs i Roma og en tilhenger av Winckelmanns ideer. Han utga en bok om gamle klesdrakter (1776) og avhandlingen Om god smak og skjønnhet i malerkunsten (1811) som fikk større innflytelse enn hans glatte og tem­ melig intetsigende malerier. Eksempler på dem finnes i Musées Royaux des Beaux-Arts, Antwerpen.

Lentulov, Aristarkh Vasilevitsj 1882-1943 Russisk maler, grunnlegger og medlem av avantgardegruppen RUTER KNEKT i Moskva (1910). Cézanne var en viktig inspira­ sjonskilde, og Lentulov oppfant en sære­ gen måte å abstrahere fR-,gruppen. I 1913 besøkte han New York i forbindelse med åpningen av Armory Show, og reiste dit på nytt i 1915 da han samarbeidet med Stieglitz. Inspirasjonen fra Duchamps mekanistiske stil og introspektive, erotisk ladete bildespråk er tydelig i for eksempel det monumentale Jeg ser igjen i minnet min kjære Udnie (1914, New York, moma). Stor betydning fikk også de sardoniske tegningene og collagene han utførte under og etterkrigen. Se bind 3, side 166.

Picasso, Pablo 1881-1973 Spansk maler, billedhugger, grafisk kunst­ ner og scenedesigner, den mest berømte kunstneren på 1900-tallet. Han protevsaktig mangslungne utvikling omfattet flertallet av de progressive bevegelsene. Han var sønn av en tegnelærer og var svært tidlig moden. Da han reiste til Paris første gang i 1900, hadde han allerede vist at han hadde et glimrende tegnetalent og hadde absorbert en lang rekke innflytel­ ser. Hans «blå» periode fra 1901-04, som har fått dette navnet på grunn av den dominerende fargen i maleriene, konsen­ trerte seg om patosen i de fattiges liv uttrykt i en behersket symbolisme. I 1904 flyttet han til Paris og utviklet sin «rosa» periode som er en stilistisk utvidelse av hans tidligere arbeid, men med en var­ mere tonalitet og et mer gåtefullt meningsinnhold. På denne tiden var sirkusartister favorittmotivet hans. Kjenn­ skap til Cézannes formelle arrangementer og til den strenge enkelheten i afrikansk og gammel-iberisk kunst fikk betydning for det før-kubistiske gjennombruddet med «Les Demoiselles d’Avignon» (1907, New York, moma). Møtet med Braque var til gjensidig inspirasjon, og sammen utviklet de KUBISMEN i løpet av de følgende syv årene. Dette fikk en avgjørende betyd­ ning for det meste av europeisk kunst. «Ma jolie» (1911, New York, moma) er med sin formkompleksitet og klarhet i den billedmessig disiplin et mål på kubismens betydning. Fra 1911 lot Picasso en mer dekorativ følelse komme inn i sin kunst, og dette kulminerte i 1921 med De tre musikantene (New York, moma). Mellom 1920 og 1925 malte han i en klassisistisk stil og laget bilder med massiv tyngde, holdning og autoritet (Mor og barn, 1921, Chicago Art Institute) og var også påvir­ ket av surrealismen (De tre danserne, 1925, London, Tate). 1 1930-årene arbei­ det han i en lang rekke forskjellige stilret­ ninger med understreking av det krumlinjete eller det skulpturelle. Eksperimen­ tene hans med metallskulpturer, som var stimulert av Gonzålez, skriver seg fra dette tiåret da han også var svært aktiv som gra­ fisk kunstner og bokillustratør. 1 1937 malte han, som en reaksjon på den span­ ske borgerkrigen, sitt mest berømte maleri, Guemica (nå i New York, moma, testamentert på visse betingelser til Spa­ nia), som er et knusende angrep på men­ neskets grusomhet og dårskap. Hans senere karriere var like produktiv, men mer sporadisk i prestasjonene. Men selv så sent som i 1963 kunne han svare på kri­ tikk for lekelyst med et arbeid som Den sture profilen (Dusseldorf, NordrheinWestfalen), som er en syntese av hele utviklingen hans. Ingen kunstner har vært mer fruktbar eller hatt større innfly­ telse på sine samtidige. Mye av 1900-tallets kunsthistorie kan skrives rundt ham. Se bind 1, sidene 21, 57, 67, 85, 109, 189; hind 3, sidene 148-149, 178, 202-203, 228-229; Bind 4, side 171. Pickett, Joseph 1848-1918 Amerikansk naiv maler. Han var hånd­ verker og kolonialhandler og begynte å

male mot slutten av livet (omkring 1914). De få lerretene han malte, fortel­ ler historien om hjembyen hans, New Hope i Pennsylvania. Coryll’s Ferry (ca. 1914-18, New York, Whitney Museum of American Art), som er malt i høyrelieff, fremstiller Washington i hovedkvar­ teret før Delaware krysses. Piene, Otto født 1928 Tysk kinetisk kunstner. 1 1957 etablerte han gruppen Group Zero sammen med Mack, og fra dette året skriver det første «lyse maleri» seg (lys som kastes gjennom sjablonger). Koreograferte forestillinger med disse ble til «lysballettene» hans, og de ble til slutt mekanisert. Bruken av lys understreker lysets avgjørende viktige rolle - etter Einstein - i kartleggingen av rom og tid. Han har også skapt en rekke «himmelbegivenheter» med ballonger og oppblåste rør - og på den måten frigjort seg fra gallerienes begrensninger. Han er opptatt av luft som element, og det samme gjelder ild. «Ild-maleriene» hans inkorporerer røyk og sot. Pienes kunst er et ambisiøst forsøk på å smelte sammen det vitenskapelige med det visjonære.

Pieneman, Jan Willem 1779-1853 Nederlandsk portrett- og historiemaler, i sin tid berømt for arbeider som Slaget ved Waterloo (1824, Amsterdam, Rijksmu­ seum). Han hadde en viss formell opplæ­ ring, men var for det meste selvlært. I 1820 ble han den første direktør for aka­ demiet i Amsterdam. Jozef Israels var en av elevene hans. Pierce (Pearce), Edward ca. 1635-95 Engelsk billedhugger og arkitekt. Han utførte omfattende arbeider på Londonkirkene som ble bygd etter den store brannen i 1666, både som utsmykkende billedhugger og som murmester. Men de beste arbeidene hans er portrettbystene, blant andre en av Christopher Wren (Oxford, Ashmolean), sannsynligvis laget til minne om at denne arkitekten ble adlet i 1673. Dette er noe av det fineste i engelsk skulptur fra 1600-tallet og formidler en følelse av Wrens glim­ rende hjerne mer levende enn noen av de malte portrettene av ham.

Pierfrancesco Fiorentino 1444/4 5-etter 1497 Italiensk maler, virksom for det meste i San Gimignano-området. En enorm mengde standardiserte altertavler, pane­ ler og fresker kom fra verkstedet hans. Stilen hans, med sin tørre, lineære utfor­ ming, idealiserte, standardiserte ansikter og gjentatte komposisjoner, var sterkt influert av mestrene Gozzoli, Baldovinetti og først og fremst av Filippo Lippi. Madonna med barn og helgener (1476, San Gimignano, Palazzo Communale) er representativt. Piero della Francesca 14161-92 Italiensk maler, lenge glemt etter sin død, men nå kanskje den mest verdsatte maler i tidlig renessanse. Han ble født i Borgo San Sepolcro og er tørste gang nevnt i 1439 da han hjalp Domenico Veneziano med fresker i S. Egidio i Firenze. Dette, som er det eneste registrerte besøket hans i byen, ga ham anledning til å oppleve monumentaliteten i Masaccios maleri, og resultatet er tydelig i altertavlen Den med­ lidende madonna, bestilt i 1445 (Borgo San Sepolcro, Pinacoteca Communale). Det er et solid, gammeldags arbeid. Det fak­ tum at verket først ble betalt i 1462, tyder på at Piero arbeidet langsomt og bevisst. Etter prosjekter i Ferrara og Rimini begynte han på sine mest berømte fresker Korsets legende (1452-64, Arezzo, S. Fran­ cesco). Motivet er hentet fra Det sanne

kors' historie, og det sammensatte innhol­ det i bildene ble videreformidler med Pieros sedvanlige ro og meditative storslagenhet. Hans sans for skarpe profiler og rigid frontalitet kom klart til uttrykk og kan ses i sin tulle virkning i Oppstandelsen (ca. 1463, Borgo San Sepolcro) der den strengt symmetriske kroppsholdningen til Kristus og de strenge vinklene i graven skaper en majestetisk aura av hellighet. Men Piero var også påvirket av neder­ landske malere (mest i interessen for lys) og sannsynligvis av greske vaser (tydeligst i Adams alderdom og død i Arezzo-freskene). I løpet av 1460-årene, kanskje enda tidligere, ble Piero den ledende skik­ kelsen ved det humanistiske hoffet til Federigo da Montefeltro i Urbino. Her utviklet han sin interesse for matematisk presisjon og problemene knyttet til per­ spektiv, noe som kulminerte med avhand­ lingen Om perspektiv i malerkunsten, 1482, med tegninger av hoder i forkortet per­ spektiv. Hudflettingen (Urbino, Hertugpalasset) og dobbeltpanelet Federigo og hans kone (ca. 1472-73, Firenze, Uffizi) er to berømte eksempler som ble malt i Urbino. Noen ser en svekkelse i Pieros kraft i sene arbeider som Madonna og helgener sammen med Federigoda Montefeltro (ca. 1475, Mil­ ano, Brera) med sin sammensatte arkitek­ tur. Pieros elev, Signorelli, frigjorde seg snart fra hans innflytelse, men hos Perug­ ino er den tydelig i den romlige klarheten og i hoder med forkortet perspektiv. Se bind 1, side 127; bind 2, sidene 110-113.

Piero di Cosimo 1462-1521 Florentinsk maler, elev av Cosimo Rosselli - derav kunstnernavnet. Piero var en av de mest sjarmerende og særegne kunstnerne i samtiden, og er gjenstand for en av Vasaris mest levende biografier der han er fremstilt som en eksentrisk og selvbevisst villmann som levde av hard­ kokte egg, foraktet sivilisert adferd og var fascinert av forhistorisk tid og mytologi. Ingen av maleriene hans er datert, og det er vanskelig å sette opp en kronologi. Han er mest kjent for sine humoristiske og innfallsrike malerier der lapither, kentaurer, fauner og alle mulige slags ville og fantastiske dyr og mennesker fremstilles i skog og underlige landskaper (eksempler i New York, Metropolitan og Oxford, Ash­ molean). Han malte dyr med stor sympati til tross for den harde, stramme utfor­ mingen. Det inntagende portrettet av Simonetta Vespucci (Chantilly, Musée Condé), fremstilt som Kleopatra med slangen rundt halsen, og det gripende Kafalus og Prokris (London, ng) viser andre sider ved hans spesielle geni. Han malte også mer konvensjonelt, men fort­ satt sterkt personlige religiøse scener som påvirket eleven hans, Andrea del Sarto. Pieros Den ubesmittede unnfangelse (Firenze, Uffizi) ser ut til å ha inspirert fordelingen av figurene i Andreas Madonna og furier. Se bind 2, side 119. Pieta Italiensk ord som betyr «medlidenhet», brukt om et maleri eller en skulptur som fremstiller jomfru Maria som holder den døde Kristus i fanget, enkelte ganger omgitt av andre sørgende. Denne beve­ gende utviklingen av mor og barn-forholdet oppsto i Tyskland på 1300-tallet der det ble kalt Vesperbild. Den kanskje best kjente Pieta er av Michelangelo og befin­ ner seg i Peterskirken i Roma.

Pigalle, Jean-Baptiste 1714-85 Den mest vellykte franske billedhuggeren i samtiden. Han var elev av Jean-Baptiste Lemoyne og studerte i Roma, 1736—39. I 1744 ble han berømt med Merkur i mar­ mor (Paris, Louvre; den forberedende terrakotta-modellen finnes i Metropolitan

Pisano Museum, New York), det mest vellykte opptakelsesverk i akademiets historie. Naturalismen som er tydelig i dette ver­ ket, kan man også se i Pigalles fremra­ gende og levende portretter (Selvportrett, 1780, Louvre) og hans berømte nakne Voltaire (1770-76, Paris, Institut de France). Han var svært allsidig, og skapte med like stor behendighet slike sjarme­ rende genrestykker som Barn medfuglebur (1750, Louvre) og monumentale arbeider som det majestetiske gravmonumentet til Morits av Sachsen (laget 1753, Stras­ bourg, St. Thomas) et av de mest betyde­ lige gravmonumenter i dette århundret. 1 tillegg til allsidigheten kom en formell nyskapning og teknisk ferdighet som plasserer ham blant de største billedhug­ gerne på 1700-tallet. Se bind 3, side 61. Pigment Finmalt, farget pulver som når det blan­ des i et medium som olje, eggblanding eller vann, blir til maling. Pigmenter er også fargen i fargestoffer og tusj, men her er de snarere oppløst i mediet. De første pigmentene man brukte, ble malt av jord og planter eller mineraler, men nå lages de kjemisk og er mer holdbare. Et stu­ dium av pigmenter kan være nyttig for å datere og bestemme malerier.

Pillement, Jean-Baptiste 1728-1808 Fransk landskaps- og marinemaler, form­ giver og grafiker. Hans elegante landska­ per skylder Boucher mye, men de viser en større følsomhet for atmosfæriske effekter enn vanlig i 1700-tallets dekorative maleri. Han reiste mye for å finne arbeid og besøkte Polen, Østerrike, England, Spania og Portugal. De ekstravagante rokokko- og kineseri-designene fikk bety­ delig innflytelse på den bildende kunst gjennom hans grafiske arbeider.

Pilon, Germain 1527-90 Den største franske billedhuggeren på 1500-tallet, født i Paris og for det meste virksom der. Hans første registrerte arbeid (1558) ble utført sammen med Bontemps og gjaldt gravmonumentet over Frans 1. i St. Denis, men Pilons figu­ rer er nå gått tapt. Men i 1560 fikk han i oppdrag å lage tre marmorfigurer, Grati­ ene til monumentet over Henrik 2.s hjerte (Paris, Louvre), og de viser at hans tidlige stil var basert på Primaticcio og Fontainebleau-skolens dekorative ver­ ker. Etter hvert ble arbeidene mer natura­ listiske, men figurene hadde alltid en ten­ dens til å være uttrykksfullt forlenget. Naturalismen kan tydeligst ses i gravmo­ numentet over Henrik 2. og Katarina av Medici i St. Denis, 1563-70. Her utførte Pilon knelende bronsefigurer av kongen og dronningen og marmorfigurer av likene deres. Pilon ble utnevnt til generalkontrollør i Mynten i Paris i 1572, og i 1570-årene laget han for det meste med­ aljer og portrettbyster (Karl 9., London, Wallace Coil.). I 1580-årene vendte han tilbake til arbeider i stor målestokk, og stilen hans ble stadig mer følelsespreget. De fleste av de senere arbeidene hans fin­ nes i Louvre, blant dem Den fromme jornfruen (ca. 1585), og gravmonumentet over Valentine Balbiani (før 1583). Slike arbeider var for personlige til å danne skole, men franske billedhuggere mot slutten av 1500-tallet var sterkt påvirket av Pilons opprinnelige stil. Se bind 1, side 174; bind 2, side 167. Piloty, Karl Theodor von 1826-86 Tysk maler av historiske scener. Hans dramatiske og frodige historiske malerier viser den sterke påvirkningen fra den venetianske skolen og spesielt Tizian. Som professor og senere direktør for aka­ demiet i Miinchen inspirerte han mange

unge malere, og de mest kjente av dem er Lenbach, Makart og Defregger.

Pineau, Nicolas 1684-1754 Fransk ROKOKKO-formgiver og dekoratør. Etter at han kom tilbake til Paris fra det russiske hoff i 1726, var han en av de mest fasjonable utøverne av rokokko-design. Veggdekorasjonene i Hotel de Villars (1732-33, nå i Waddesdon Manor, Buckinghamshire) er typiske for hans ele­ gante, asymmetriske stil som samtiden kjente godt gjennom grafiske arbeider. Pintoricchio (Bernardino di Betto) ca. 1454-1513 Italiensk maler fra Perugia, sannsynligvis elev av Perugino. Stilen hans ligner, men er overdådigere, og de mer sekulære motivene passet bedre til ødsel dekora­ sjon av rom. Hans best bevarte mester­ verk er Piccolomini-biblioteket i Siena (1506-07) til minne om pave Pius 2. fra Siena. Med en rekke fremragende deko­ rerte illusjonistiske buer fremstilles sen­ trale scener fra pavens liv i fine detaljer og kraftige farger. Han malte mange andre freskesykluser, ikke minst i Borgiarommene i Vatikanet (1492-94). Arbei­ dene hans viser hvor stor pris folk i Italia satte på praktutfoldelse på slutten av 1400-tallet. Se bind 2, sidene 128-129. Piper, John født 1903 Britisk maler, tegner og grafiker. I 1930årene var han en av de ledende britiske abstrakte malerne, men mot slutten av tiåret var han blitt desillusjonert av det han oppfattet som begrensningene i abstrakt kunst. Arbeider som Up the gorge, Hafod, North Wales (1939, London, v&a) var et forsøk på å vende tilbake til en eng­ elsk tradisjon med subjektiv reaksjon overfor naturen. Han definerte denne tra­ disjonen i den betydelige boken British Romantic Artists (1942), en nøkkeltekst for NY-ROMANTIKERNE i 1940-årene. Hans mest varige arbeid er bildene av bombeskadene som han malte som offisiell krigs­ kunstner (1940-42) og bildene av hus på landet som Castle Howard (ca. 1944, Norwich, Castle Museum). Den storm­ fulle atmosfæren som preger disse maleri­ ene, antyder en trussel ikke bare mot bygningene, men mot en livsform.

Pippin, Horace 1888-1946 Amerikansk NAIV maler som ble «oppda­ get» i slutten av 1930-årene. Blant de mest stemningsskapende arbeidene hans er det første oljemaleriet hans, det svært detaljerte og mørke End of the war; star­ ting home (1933, Philadelphia, Museum of Art), et kynisk uttrykk for kunstnerens opplevelser i den første verdenskrig. Piranesi, Giovanni Battista 1720-78 Italiensk kunstner, i dag først og fremst kjent for sine raderinger av arkitekto­ niske utsyn som fikk stor innflytelse. Han var født i Venezia der han fikk opplæring i perspektiv og scenedesign, men han flyttet til Roma i 1 740. Bortsett fra et kor­ tere opphold i Venezia i 1744, ble han boende der i resten av sitt liv. Prospektetsningene hans, som først gjorde ham berømt, særkjennes av en storslagenhet i målestokken som fullstendig omformer motivene. Men den uvanlige fantasien hans kommer best til uttrykk i de to seri­ ene med oppdiktede fengselscener (Carceri d’Invenzione). Med sin livlige tek­ nikk, brå endringer i målestokk og rik arkitektonisk oppfinnsomhet har de en visjonær intensitet. Til tross for den fan­ tastiske dimensjonen i hans kunst og det faktum at bare ett av de arkitektoniske prosjektene (kirken Priorato di Malta) ble realisert, influerte han sterkt de nyklassiske arkitektene i samtiden og ble

ansett som den fremste talsmann for klas­ sisk romersk arkitektur. Han hadde stor innflytelse (sønnen Francesco, 1748— 1810, fortsatte arbeidet) og var svært vik­ tig for den romantiske perioden. Se bind 2, sidene 189,254. Pisanello (Antonio Pisano) ca. 1395-1455/56 Nord-italiensk maler og medaljør. Han var sannsynligvis elev av Stefano da Verona. Han arbeidet i den fremher­ skende internasjonale gotiske stilen til Gentile da Fabriano som han samarbeidet med i Roma og Venezia på fresker som er gått tapt. Rik farge, overflatetekstur og naturalistiske detaljer skaper den overdå­ dige gobelinvirkningen i freskene hans, ikke minst i St. Georg og prinsessen (ca. 1435, Verona, S. Anastasia) og i det malte panelet St. Eustachius’ visjon (London, ng). Tegningene av skarpt observerte dyr, fugler, mennesker og drakter er de finest bevarte tegninger fra begynnelsen av 1400-tallet, og angir den nye tendensen både til å utnytte virkeligheten og til å lage studier til bestemte bestillingsverker i stedet for å basere seg på gamle arbeidsmå­ ter. Økonomisk utnyttelse av strek og fysi ognomisk nøyaktighet særpreger de berømte portrettmedaljene (eksempler i Washington, Milano, Firenze og andre steder) fra 1438. Han arbeidet for en rekke italienske hoff, først og fremst hoffet til Gonzaga i Mantova (nylig oppdagete fresker av turneringer med virtuose glimt av perspektivisk forkortede riddere i kam­ pens hete i hertugpalasset skal være av ham). Han ble lovprist like etter sin død for «poesien» i sin naturalistiske verden. Se bind 1, side 76; bind 2, sidene 88-89. Pisano, Andrea virksom før 1330— ca.1348 Italiensk billedhugger, gullsmed og arki­ tekt, ikke i slekt med Giovanni og Nicola Pisano. Han ble sannsynligvis født i Pisa, men er første gang registrert i Firenze mellom 1330 og 1337 der han laget de forgylte bronsedørene til den sørlige inn­ gangen til dåpskapellet. I 1340 ble han satt til å lede arbeidet med Firenze-katedralen og leverte forskjellige statuer og relieffer til den øvre delen av kampanilen. Stilen hans var overveiende gotisk, men påvirket av Giottos klarhet i form. Se bind 2, sidene 81, 100.

Pisano, Giovanni virksom ca. 1265-1314 Billedhugger fra Pisa, sønn av Nicola. Han er første gang nevnt som farens assistent i arbeidet med Siena-prekestolen og fonte­ nen i Perugia. Mellom 1284 og 1296 arbei­ det han som arkitekt og billedhugger på fasaden til Siena-katedralen. Dette er den første av de store italienske gotiske fasa­ dene og omfatter en enestående rekke figurer i naturlig størrelse, svært uttrykks­ fulle og dypt underskårne. Bemerkelses­ verdige er også de over inngangen til dåps­ kapellet i Pisa, ca. 1295, nå i Museo Nazio­ nale. Senere skar han ut prekestoler i S. Andrea, Pistoia (1300-01) og i Pisa-katedralen (1302—10). Disse er formet etter de to store prekestolene til faren, men Giovannis arbeid er mer ekspressivt og gotisk i stilen. Han laget også flere frittstående madonnaer, og den mest berømte av dem finnes på alteret i Arena-kapellet i Padova. Giovanni var den største italien­ ske billedhuggeren i sin tid og tilførte Nicolas former ny dramatikk og ny beve­ gelse, men hans uttrykksfullhet varfor per­ sonlig til at han fikk særlig mange etterføl­ gere. Se bind 2, sidene 80—81,82, 100. Pisano, Nicola virksom ca. 1258—84 Billedhugger fra Pisa. Han står i spissen for Pisas og dermed hele den italienske billed-

Pintoricchio: Selvportrett fra freskene i Baglioni kapell, 1501. Spello, S. Maria

Piranesi: Portrettstikk fra tittelhildet til Opere Varie, 1750, London, bm

Pisanello: Selvportrett? medalje, ca. 1440—43London BM

Pissarro, Camille: Selvportrett, 1903. London, Tate

141

Pisano huggertradisjon. Hans tidligst kjente verk er prekestolen i dåpskapellet i Pisa, fullført i 1260. Dette store, frittstående arbeidet var revolusjonært med sin enorme vitali­ tet, kraftige relietipaneler og majestetiske, arkitektoniske former som får de fleste tid­ ligere prekestoler til å virke tamme. En annen, mer forseggjort prekestol i Sienakatedralen fulgte i 1265-68. Både denne og det siste arbeidet hans, Fontana Maggiore (fullført 1278) i Perugia, ble laget i samarbeid med sønnen Giovanni. To dokumenter beviser at han ble født i Apulia i Sør-Italia, der han kan ha fått opplæ­ ring av de klassisistiske billedhuggerne som var engasjert av keiser Fredrik 2. (død 1250). Da han kom til Pisa, ble hans inter­ esse for antikken markert forsterket av de tallrike romerske sarkofagene som han fant utstilt i Campo Santo. Det har vist seg at flere av figurene på prekestolene hans er blitt formet direkte etter dem. Av denne grunn hevdes det enkelte ganger at Nicola innvarsler renessansen, men dette er noe villedende. Nicola fornyet bare den klas­ siske antikkens former i en generell gotisk eller til og med romansk stil og viste ikke noe av den interessen for klassisk sivilisa­ sjon som senere særpreget den egentlige renessansen. Se bind 1, side 200; bind 2>; sidene 80, 87.

Pisano, Nino virksom 1349— ? 1368 Billedhugger fra Pisa, gullsmed og arki­ tekt. Han var sønn og elev av Andrea som han etterfulgte som arkitekt i Orvieto. Senere, 1357-58, arbeidet han med et antependium i sølv til katedralen i Pisa. Han fulgte farens stil, men var langt min­ dre talentfull. Hans største betydning er at han var en av de tidligste billedhug­ gerne som spesialiserte seg på frittstående figurer i naturlig størrelse.

Pisis, Filippo de 1896-1956 Italiensk maler. Anerkjent som en av de ledende italienske landskapsmalerne i dette århundret og sammenlignes ofte med Utrillo på grunn av individualiteten i verkene hans. Etter egen misnøye med de dadaistiske og metafysiske arbeidene sine, forente han i 1920-årene kubismens strukturelle styrke med impresjonismens lys og farge og 1700-tallets venetianere og arbeidet i en stil der bravuraktig malemåte og glødende farger ble brukt til å uttrykke følelser mer enn til å gjengi landskapsmotivet.

Pissarro, Camille 1830-1903 Fransk maler, en av de ledende IMPRESJO­ NISTENE. Han var født i Vestindia og kom i 1855 til Paris der han studerte hos Corot. Han traff Monet i 1859 og igjen i London i 1870-71 der de ble presentert for kunst­ handleren Durand-Ruel. 1 London stu­ derte han Turner og Constable og malte atmosfæriske utsyn over området der han bodde (Lower Norwood, snøscene, 1870, London, Tate). Som anarkist bidro han entusiastisk til å etablere de revolusjonære impresjonistiske utstillingene og stilte ut på alle åtte. Hans Røde tak (1877) er karak­ teristisk med sitt landlige motiv, soliditet i form og høy horisontlinje. På den siste impresjonistiske utstillingen i 1886 stilte han

ut PiilNTILLISTlSKE arbeider,

tydelig

påvirket av Seurat, men omkring 1890 kom han frem til at denne metodiske hold­ ningen ikke passet til hans temperament, og han vendte tilbake til en friere stil, mer dempet i fargene enn hans tidligere impre­ sjonistiske malerier. Han var en vennlig farsfigur som i stor utstrekning hjalp yngre kunstnere som Gauguin og Cézanne og presenterte dem for sine impresjonistiske venner. Blant dem spilte han en viktig rolle som fredsstifter. Se bind 1, sidene 150-151; bind 3, sidene 98-99, 102103.

142

Pissarro, Lucien 1863-1944 Fransk maler, eldste sønn av Camille Pis­ sarro. Det tidlige arbeidet hans utviklet seg fra impresjonisme til pointillisme. I 1890 slo han seg ned i London, og en tid var både maleriene og bokillustrasjonene hans preget av påvirkning fra den engel­ ske Arts and Crafts-bevegelsen. Han spilte en viktig rolle fordi han formidlet franske avantgarde-ideer til unge engel­ ske malere. Rue Sainte-Victorie, vintersolskinn (1890, Michigan, Flint Institute of Arts) er et eksempel på hans ny- impresjo­ nistiske arbeid. Pistoletto, Michelangelo født 1933 Italiensk maler og performance-kunstner. Han hadde sitt første show i 1960, og i 1962 begynte han å bruke fotografier i maleriene sine. Han begynte å lage abstrakte skulpturer i 1964 og gikk i 1970 over til «actions» og happenings. Han er mest kjent for sitt arbeid med speil. En stor plate i polert stål er delvis dekket av en ensfarget figur i naturlig størrelse slik at de andre områdene gjenspeiler tilskue­ ren. Han er blitt knyttet til superrealismen. Se bind 3, side 252.

ter er enestående følsomme. Sister SamtAlphonse (1841, Ottawa, NU i Canada) har den psykologiske inntrengningskraft som en Géricault, kombinert med delikat modellering og utsøkt farge. Hamel var hans betydeligste elev.

Plasticiens, Les Gruppe kanadiske malere i Montreal, inkludert Molinari og Tousignant som var talsmenn for det «rene» maleri. 1 Manifesta fra 1955 ga de til kjenne en søken etter perfekte former i en perfekt orden i motsetning til skjult mening og humanitære overtoner i abstrakt kunst. De strengt geometriske arbeidene deres står i kontrast til de fritt utførte maleriene til de kanadiske abstraksjonist-kollegene deres, Les AUTOMATISTES.

Plastisitet Ord brukt til å beskrive skulpturelle sam­ menhenger i forbindelse med materialer som lett lar seg forme, for eksempel leire eller våt gips. Det er også et uttrykk som brukes i kunstkritikken for å beskrive skulpturelle, tredimensjonale kvaliteter ved malerier.

Pittoni, Giovanni Battista 1687-1767 Italiensk maler av religiøse, historiske og mytologiske scener. Han tilbrakte meste­ parten av livet i fødebyen Venezia, og var med og etablere akademiet der. I ung­ dommen malte han i en stil som sto i gjeld til både Sebastiano Ricci og Piazzetta, men senere i livet ble han sterkt påvirket av sin yngre venetianske samtidige, Giambattista Tiepolo (Jeftas offer, 1733, Genova, Palazzo Reale).

Plastov, Arkadij 1893-1972 Russisk maler. Han tilbrakte mesteparten av livet i den lille landsbyen der han var bonde inntil han i 1931 begynte å male på heltid. Bildene hans er en hyllest, i klare, friske farger, av livsstilen på den russiske landsbygd. Arbeider som Høyonn (1945, Moskva, Tretjakov-galleriet) presenterer i en realistisk stil et idealisert syn på arbeid. Han malte også mange portretter og laget bokillustrasjoner. Se bind 3, side 251.

Pittoresk Uttrykk som ble populært i Storbritannia på 1700-tallet for å beskrive en estetisk holdning der man foretrakk ujevne, underlige og uregelmessige former. Det ble hovedsakelig brukt om rustikke land­ skaper og forfalne bygninger. Det pitto­ reske inntok en stilling mellom begrepene «det sublime» og «det vakre» og hadde verken den respektinngytende storslagenheten til det første eller ordenen og regel­ messigheten til det andre. En stor littera­ tur vokste opp omkring dette begrepet som fikk stor innflytelse på landskapsmaleri, arkitektur og hagearkitektur.

Plein Air Uttrykk som betyr «åpen himmel». Det brukes for det meste om malerier som er blitt utført utendørs og ikke i et atelier. Plein air-maleriet ble første gang tatt i bruk hovedsakelig av engelske malere, Bonington og Constable og den franske 1800-talls BARBIZON-skolen, og ble sen­ tralt for IMPRESJONISMEN. Utviklingen av lette malermaterialer og lett utstyr økte interessen for utendørsmaling.

Pittura Metafisica se METAFYSISK MALlNi, Pizzolo, Niccolo 1421-53 Italiensk billedhugger og maler i Paduaskolen, en av de mest begavete elevene og assistentene til Squarcione. Sammen med Mantegna fikk han i oppdrag å deko­ rere Ovetari-kapellet i Eremetani-kirken i Padova, men fullførte ikke stort mer enn terrakotta-altertavlen før han ble myrdet. Han hadde vært Donatellos assistent i Padova, og arbeidet hans viser klart påvirkningen derfra.

Place, Francis 1647-1728 Engelsk amatørtegner og grafiker. Han malte et selvportrett i olje, tegnet fettstiftportretter og var en pioner innen mezzotintgrafikk, men er hest kjent for sine arkitektoniske og topografiske teg­ ninger. Mange av disse viser utsyn i og omkring York, og den beste samlingen finnes i City Art Gallery der. Plamondon, Antoine 1804-95 Kanadisk portrettmaler som begynte med å assistere Légaré med restaureringsar­ beid. Han utvikler en streng klassisk holdning under Guérin i Paris, 1826-30, og reiste tilbake til en mengde portrettog kirkeverkbestillinger i Quebec. Mange av dem var frie modifikasjoner av Rubens og Rafael. Hans serie med nonneportret-

Pleydenwurff, Hans død 1472 Tysk maler. Han hadde et verksted i Nurnberg fra 1457, og stilen hans, som var sterkt påvirket av van der Weyden og Bouts, brakte en ny realisme til Niirnberg-maleriet. Dette kan man for eksem­ pel se i diptykonet Sorgenes mann tilbedt av George von Ldwenstein (ca. 1456, Nurnberg, Germanisches Nationalmuseum) og i Korsfestelsen (ca. 1465, Munchen, Alte Pinakothek). Wolgemut samarbeidet med ham og giftet seg med enken hans. Sønnen Wilhelm (død 1494), som var maler og grafiker, arbeidet også i Nurnberg.

Poccetti, Bernardino 1548-1612 Florentinsk kunstner, utlært som maler av husfasader og barokkornamenter. I 1580 malte han fresker av helgener i klos­ tret S. Maria Novella, og siden i klosteret i Val d’Ema der hans St. Brunos begravelse (1592-93) er full av skarp realisme. Han tilhørte post-Vasari-generasjonen av kunstnere som beveget seg fra manieris­ men mot en mer behersket, naturalistisk stil, men i Massakren av de uskyldige i Ospedale degli Innocenti, Firenze (1610) beholder han litt av det dekorative tone­ leie i manierismen. Poelenburgh, Comelis van ca.1586-1667 Nederlandsk maler, sammen med Breenberg den ledende kunstner i den første generasjonen av iralieniserte landskaps* malere. Han studerte sammen med Bloe-

maert i fødebyen Utrecht og var i Italia fra omkring 1617 til 1625. Hvilen på flukten til Egypt (Cambridge, Mass., Fogg Art Museum) er et typisk arbeid som sannsyn­ ligvis skriver seg fra Italia-oppholdet. Her dekorerer romantiske ruiner og fragmenter av antikke statuer de rommelige omgivel­ sene der de bibelske figurene er plassert. Da han kom tilbake til Utrecht, fikk han stor suksess og mange imiterte ham også på 1700-tallet. Han malte enkelte ganger figurene i andres malerier, for eksempel for Jan Both. Se bind 2, side 221.

Pointillisme Teknikk brukt av neo-impresjonistene. Den var basert på Seurats forskning av Chevreuls funn (han hadde utgitt sin bok Lover for de simultane kontraster mellom farger i 1839) og også Delacroix’ og andres arbeid, og var muligens påvirket av samti­ dig kromotypgrafikk - en form for tidlig fotomekanisk fargetrykk som ble brukt i Frankrike på midten av 1880-tallet. Målet, som sjelden ble nådd, var å få til større lyskraft ved å plassere rene pigmen­ ter med primærfarger på lerretet slik at prikkene gled over i hverandre på en viss avstand, og på denne måten skapte en optisk blanding og dermed ga betrakteren en mer lysende, levende synsopplevelse. Signacs bok Fra Delacroix til neodmpresjonismen, 1899, satte opp reglene for uttryk­ ket divisjonisme som nå ofte brukes om den italienske neo-impresjonistiske be­ vegelsen selv om de fransk neo-impresjonistene foretrakk navnet pointillisme. Se bind 3, sidene 110—111. Poirier, Anne og Patrick født 1942 Franske LAND-kunstnere. De har arbeidet sammen siden 1970. Dette året besøkte de Angkor i Kambodsja der de ble slått av kambodsjanernes bruk av de eldgamle templene som boliger og arbeidsplasser. Modellenes deres av arkeologiske funnsteder som Ostia Antica (1973, ikke noe fast oppbevaringssted) er ment å skulle fange inn deler av fortiden som fortsatt er «levende» og knytte en forbindelse mel­ lom fortid og nåtid. Se bind 3, side 249. Polack, Jan død 1519 Tysk maler, kanskje av polsk opprinnelse, virksom i Miinchen der han var bymåler fra 1488. Han malte veggmalerier og altertavler i en energisk og uttrykksfull, om enn konvensjonell sengotisk stil (St. Peter-altertavlen, ca. 1490, Miinchen, Bayerisches Nationalmuseum). Polenov, Vassilij Dmitrievitsj 1844-1927 Russisk maler. Han studerte i St. Petersburg, 1863-71, og ved akademiet i Paris, 1872-76. Han malte oppbyggelige og his­ toriske bilder foruten genrebilder, men de mest minneverdige arbeidene hans var de poetiske landskapene (Gårdsplass i Mos­ kva, 1878, Moskva Tretjakov-galleriet). Han var et aktivt medlem av VANDRERNE. Sammen med undervisningen i Moskva (1882-95) fikk hans personlighet i tillegg til kunsten stor innflytelse på kunstnerne i den neste generasjonen.

Poleo, Hector født 1918 Venezuelansk REGIONALISTISK maler. Han studerte i Caracas og i Mexico City, der han lærte seg fresco-teknikken, og den første utstillingen hans i Caracas i 1941 viser påvirkningen fra den meksikanske tradisjonen i veggmaleriet. Han reiste mye i Latin-Amerika og slo seg ned en tid i New York (1944). Mens han arbeidet i Spania, Italia og Paris, ble han inspirert av surrealismen og italienske fresker. Siden fulgte en periode med geometrisk klarhet og forsterket fargefigurasjon foru­ ten eksperimenter med luftige former og

Pompeiiske stilretninger fargeslør som antydet drømmeaktige fot' mer.

Poliakoff, Serge 1906-69 Russisk maler som reiste fra hjemlandet i 1919 og slo seg ned i Paris i 192 3. Han var utdannet som musiker og begynte å stu­ dere malerkunst i 1930. I to år oppholdt han seg i London (1935-37). Hans modne stil, som kan ses i Abstrakt kompo­ sisjon (1954, London, Tate) er basert på forhold mellom fargeflekker med orga­ nisk form der ytterligere fargelag er syn­ lige under overflaten. Polidoro da Caravaggio (Polidoro Caldara) ca. 1500-1543? Italiensk maler født i Caravaggio i Lombardia. 18 år gammel arbeidet han sam­ men med Rafael i Vatikan-loggiaen. Han var inspirert av Peruzzi og dekorerte mange husfasader i Roma med monokrome oldtidshistorier i de antikke relieffskulpturenes stil, men med mye energi og eleganse i figurene. En fasade, på Palazzo Ricci, er bevart. Andre kjenner man via trykk og tegninger. Disse frisene ble ofte kopiert. Scenene i S. Silvestro al Quirinale, som illustrerer begivenheter fra Maria Magdalenas liv og St. Katarina fra Siena var nyskapende fordi landskapet dominerte i forhold til motivet. Etter plyndringen av Roma i 1527 flyktet han til Napoli og siden til Messina der arbeidet hans ble voldsommere i det emosjonelle innholdet, for eksempel Veien til Golgata (før 1534, Napoli, Capodimonte).

Polke, Sigmarfødt 1942 Tysk kunstner, en av de mest artikulerte i en gruppe yngre kunstnere som under åndelig veiledning av Beuys gjorde Dus­ seldorf til et viktig senter for kunstnerisk aktivitet mot slutten av 1960-årene. Han har arbeidet i flere forskjellige stiler og har alltid understreket betydningen av frihet og individuell kreativitet. Pollaiuolo, Antonio del 1431/32-98 og Piero del 1441-96 Florentinske kunstnere, brødre med verk­ sted sammen. Antonio hadde utdannelse som gullsmed, mens den yngre broren var utlært maler, kanskje fra Castagnos ate­ lier. Antonios første bestillingsverk (sam­ men med to andre kunstnere) var sølvkrusifikset til dåpskapellets alter, 1457-59. Figurene er svært små, men viser allerede den kraftige energien i Antonios modne stil som faktisk foran­ dret seg lite gjennom hans lange karriere. At han fikk i oppdrag å male store lerreter av Herakles’ bedrifter til Medici-palasset (1460, tapt), antas å ha sammenheng med to små paneler og en frittstående statuett, et tidlig eksempel på dette, Herakles og Antaios, ca. 1475-80 i Uffizi, Firenze. Pie­ ros første bestillingsverk var en rekke Dyder (1469, Uffizi). Den elegante, line­ ære stilen reflekterer ikke bare Castagno, men også Filippo Lippi. Men sansen for struktur er ikke sterk, og den generelle tendensen har vært å regne de svakere delene av de senere samproduksjonene deres som Pieros og de bedre delene som Antonios. Freske-altertavlen i kardinalen av Portugals kapell i S. Miniato i Firenze, 1469, og San Sebastians martyrium (1475, London, ng) er blitt analysert på denne måten. Særlig det sistnevnte verket er bemerkelsesverdig på grunn av den atmo­ sfæriske levendegjøringen av Arno i det rommelige landskapet, og det viser en for­ dypelse i menneskefiguren i bevegelse, noe som preger Antonios tidlige og eneste kobberstikk, Ti kjempende, nakne kvinner, ca. 1460, og hans mange svært uttrykks­ fulle pennetegninger (Uffizi, London, BM og andre steder). Begge brødrene ble i 1483 kalt til Roma der de først tegnet

gravmonumentet i bronse til Sixtus 4(1484-93, St. Peter-museet) med sine delikat forlengete og snodde De frie kun­ ster, og siden gravmonumentet til Innocent 8. (1492-98) med den dramatiske figuren av den velsignende paven i full størrelse. Begge var originalarbeider. Det siste fikk varig innflytelse - på de pavelige gravmonumentene til Michelangelo, Ber­ nini og Canova. Pollaiuoli-brødrene var viktige skikkelser sent på 1400-tallet, og de fortsatte tradisjonen fra Donatello og Castagno, utvidet den til nye medier og konsentrerte den om den nakne mannskroppen. Se bind 2, side 115. Pollock, Jackson 1912-56 Amerikansk maler, det ledende medlem av New York-skolen for abstrakt ekspre­ sjonisme. Han studerte sammen med Benton, men hovedinnflytelsene på hans tid­ lige arbeid var Siqueiros og amerikansk indiansk kunst. Mellom 1935 og 1940 arbeidet han i staffeliavdelingen til Fede­ ral Art Projects. I 1939 begynte han i terapi hos en jungiansk analytiker. Mytisk billedspråk som kan knyttes til en surrealisme-inspirert interesse for både Jung og Freud, dukker opp i malerier som Guardians of the secret (1943, San Fran­ cisco, Museum of Art). Tidlig i 1940årene utviklet han gradvis en malerisk abstrakt stil. Fra 1946 til 1950 arbeidet han med lerretet på gulvet og skvettet maling på overflaten fra alle fire sidene og skapte en tett tekstur av streker og flek­ ker. Dette er ofte blitt oppfattet som et eksempel på action painting, men Pol­ lock hadde kontroll over malingen og utnyttet bevisst tilfeldige virkninger. Den utpøste malingen hans har en bemerkel­ sesverdig monumentalitet. I 1950-årene ble arbeidene hans mye større, og han laget eksplosjonsaktige arbeider som Blue poles (1953, Canberra, National Mu­ seum) der han brukte store virvelnett av farger. Han laget også en serie med helt svarte og hvite emaljefarger. Gjennom hele sitt li v var Pollock omstridt og beryk­ tet, og dette ble underbygget av terapien, alkoholisme og tidlig død i en bilulykke. Stilen hans var et gjennombrudd for modernistisk maleri, og han står i fremste rekke i den generasjonen av amerikanske malere som ble internasjonalt berømt. Se bind 3, sidene 212-213.

Polydoros se PERgamon-skolen Polyeuktos virksom 3. århundre f. Kr. Gresk billedhugger fra Athen. En fin por­ trettstatue i bronse av folketaleren Demosthenes, som skriver seg fra ca. 280 f.Kr., bevart i en romersk kopi (Køben­ havn, Ny Carlsberg Glyptothek), kan til­ skrives ham. Se bind 2, side 42.

Polygnotos virksom ca. 475-447 f. Kr. Gresk maler fra Thasos, senere borger av Athen, omtalt som den første store male­ ren i gresk kunst. Hovedverkene hans var veggmalerier i Delphi og i Stoa Poikile i Athen. Det ser ut til at han hovedsakelig har hentet motivene sine fra Homer, og figurene hans lovprises for sin edelhet og uttrykkskraft. Teknisk påstås det at han er den første kunstneren som mestrer romlig dybde og perspektivisk forkorting. Selv om ingen arbeider er blitt bevart, kan kroppsholdningene og gruppering­ ene hans identifiseres i arbeidene til senere vasemalere, ikke minst i Argonaut-krateret til Niobid-maleren. Se bind 2, side 44.

Polykleitos virksom annen halvpart av 5. århundre f.Kr. Gresk billedhugger fra Argos, en samtidig og konkurrent av Fidias. Han skal ha skrevet en bok om proporsjoner og ha lagt

frem teoriene sine i form av en statue av en ung mann som holder en lanse. De beste av de romerske kopiene av hans «Doryforos» befinner seg i Museo Nazio­ nale i Napoli. Figuren viser at naturalis­ tiske detaljer mestres, og selv om den er solid og bredskuldret, er proporsjonene harmoniske, og kroppsstillingen preges av en rytmisk kontrast mellom muskel­ spenning og avslappelse. En annen atlet, "Diadumenos" (ynglingen som binder seiersbåndet om pannen), er også blitt identifisert i kopier, og det samme gjelder en Amasone som det heter seg at Polyklei­ tos slo Fidias med i en konkurranse der patosen står i kontrast til den utilnærme­ lige roen i Fidias’ verker. Polykleitos’ mest kjente arbeid er kolossalstatuen i gull og elfenben av Hera til templet hen­ nes i Argos. Den skal ha vært sammen­ lignbar med Fidias’ Zevs på Olympia.

Poliakov: Fotografi brukt med tillatelse fra Redfern Gallery, London

Polynesisk kunst Kunsten på de østligste øyene i Stilleha­ vet, fra Tonga til Påskeøya og fra Hawaii til New Zealand - områder som er bebodd av mennesker med beslektede språk og kulturer. Polynesierne laget fint utskårne gjenstander i tre, skjell og fibermaterialer til hverdagsbruk og til høvdingenes hoff og som tegn på rang. Figurative skulptu­ rer som fremstiller guder og ånder var godt utviklet på enkelte av øyene. Få slike kunstneriske tradisjoner overlevde kon­ takten med europeerne på 1700-tallet. Se bind 2, sidene 22-23.

Polyptykon se trjptykon Pomodoro, Arnaldo født 1926 Italiensk billedhugger og tegner. Han begynte å arbeide som scenedesigner og med gull- og juvelarbeider i 1950. I løpet av 1950-årene reiste han i Europa og De forente stater. Han ble professor ved California-universitetet i 1968, og i 1971 reiste han tilbake til Italia. Han er en mester i bronsestøping og arbeider i en enorm målestokk. Arbeidene har noe dramatisk over seg, som har sammenheng med hans teaterarbeid. De karakteristiske formene er splittet eller brukket slik at overflatene blir forrevne og ujevne (Sfære, 1964, New York, MarlhoroughGerson Gallery).

Pomodoro, Gio født 1930 Italiensk billedhugger og tegenr. I likhet med sin eldre bror Arnaldo begynte han å arbeide med edle metaller og smykker og arbeidet i en gruppe betydningsfulle smykkekunstnere tidlig på 1950-tallet. Mange av de senere ideene hans oppsto på denne tiden. Han bruker fiberglass og bronse i regelmessige og lukkede former (Borromini-torget II, 1966, New York, Marlborough-Gerson Gallery).

Pompeiiske stilretninger Malemåter som kan identifiseres i vegg­ maleriene i den sør-italienske byen Pompeii, malt mellom det 2. århundre f.Kr. og år 79 da byen ble begravd. Vanligvis reg­ ner man med tre hovedstilretninger. Den første og tidligste er en rent dekorativ malemåte som imiterer marmorkledning. Den andre stilen introduserte illusjonistisk landskap og figurscener med godt modellerte, solide former (som i Mysterievillaen). Den tredje stilretningen, som ble imitert av entusiastiske europeiske kunst­ nere etter at Pompeii ble gjenoppdaget på 1700-tallet, særpreges av de utsøkte male­ riske figurative scenene og den fantastisk illusjonistiske arkitektoniske dekorasjo­ nen. Den nådde sitt høydepunkt i det 1. århundre f.Kr. og ble etterfulgt kortvarig av en vanskeligere definerbar fjerde stil, 63-79 e. Kr., som delvis var en gjenoppblomstring av stil nummer to.

Pollock: Fotografi, 1952 (med takk til Hans Namuth, New York)

Pontormo: Selvportrett fra Nedtakelsen, ca. 1526—28. Firenze, S. Felicitå (Mansell)

Posada: Portrett (som en gutt og som en mann med brud) av Rivera fra En drøm i Alamedaparken, 1947. Mexico City, Hotel del Prado

143

Poncere Poncere En metode som først og fremst brukes ved FRESKOmaling der man overfører en kar­ tong eller tegning til en vegg eller en annen overflate som skal males. Et fint fargepulver drysses eller strykes på hullene som er stukket i omrisset av tegningen, og på denne måten får man en rekke prikker slik at omrisset kan rekonstrueres. Pont-Aven-skolen Gruppe kunstnere omkring Gauguin i den lille, pittoreske småbyen Pont-Aven i Bretagne mellom 1886 og 1891. I sin behandling av bretonske bondemotiver reagerte de mot den naturalistiske frem­ stillingen av den ytre verden som de fant i det impresjonistiske maleriet til fordel for en ikke-realistisk stil, basert på ideer og følelser og kjent som SYNTETISME eller CLOISONNKME. Gruppen omfattet Bernard og Anquetin. De holdt sin første utstil­ ling i Paris i Café Volpini i 1889. Gauguins Syn etter en gudstjeneste (1888, Edinburgh, Ng det er på dette feltet at hans sønn Frans 1.

Preda (1545-81), en elev av Frans Floris og virksom i Antwerpen, er best kjent. Sti­ len hans var mer italienisert enn farens. Frans l.s sønn Frans 2. (1569-1622) er kanskje den best kjente i familien. Han hadde en vellykket karriere som hoffportrettist og arbeidet i Flandern, Frankrike og Italia. Han hadde en stor produksjon, og stilen er typisk for internasjonal hoffportrettkunst i denne perioden - formell, svært avansert teknisk med stor konsen­ trasjon om detaljer i klesdrakten, men uten særlig mye karakteranalyse.

Poussin, Nicolas 1593/94-1665 Fransk maler og tegner, den viktigste utformer av den franske klassiske tradi­ sjonen i malerkunsten. Etter en lite vel­ lykket tidlig karriere i Frankrike, arbeidet han hovedsakelig i Italia dit han første gang reiste i 1624. Han etablerte seg i Roma der han studerte antikken, men han var også inspirert av venetianske malere fra 1500-tallet, først og fremst Tizian og Veronese. Dikterens inspirasjon (ca. 1628-29, Paris, Louvre) markerer høydepunktet for den venetianske inn­ flytelsen, men i 1630-årene ble stilen hans, som fortsatt var sensuell, mer klas­ sisk, da han forsøkte å lage bilder som lig­ net på de stramme komposisjonene på de klassiske sarkofagene (Bakkanal, ca. 1635, London, ng). I 1640 ble Poussin invitert til Paris av Ludvig 13. for å deko­ rere Grande Galerie i Louvre, men to år senere reiste han tilbake til Roma da han ikke klarte å fullføre oppgaven. Store, dekorative komposisjoner var fjernt fra hans temperament, og han foretrakk å arbeide med staffelimalerier for en krets av meget kultiverte privatkunder. Arbeidsprosedyren hans var svært forseg­ gjort og metodisk, og det endelige male­ riet var basert på tallrike tegninger og voksmodeller som Poussin arrangerte på en slags miniatyrscene slik at han kunne utarbeide lyssettingen og komposisjonen. Sent i 1640-årene, da arbeidet hans hadde nådd et stadium av ren og monu­ mental klassisisme (Den hellige familie på trappen, 1648, Washington, ng), konsen­ trerte han seg om et idealisert landskapsmaleri, kanskje i utgangspunktet influert av svogeren Dughet. Poussins landskaper er mye mer heroiske og strenge enn Dughets eller Claude Lorrains (Fokions begra' velse, 1648, Jarlen av Derbys saml., Knowsley Hall, Lancashire), og arbei­ dene til disse tre var såpass allsidige at de dannet grunnlaget for nesten alt klassisk landskapsmaleri de neste to århundrene. I hans siste år ble Poussins stil mindre rasjonell, og han lot seg igjen inspirere av den venetianske innflytelsene fra ung­ domsårene. Bildene fikk en nærmest mystisk intensitet - som i de fire maleri­ ene Årstidene (1660-64, Louvre). Innfly­ telsen hans var enorm. Lebruns akade­ miske doktriner, som formet fransk kunst i generasjoner, var basert på hans arbeid, og de store mestrene i nyklassisismen brukte ham som forbilde. Se bind 1, sidene 124-125; bind 2, sidene 194-196. Poussinisme Benevnelse på en bevegelse innen maler­ kunsten på slutten av 1600-tallet i Frank­ rike da kunstnere som erklærte sin tro­ skap mot Poussin, bestred holdningene til sine rivaler, rubenistene. Poussinistene, som ble anført av Lebrun, baserte seg på formelle, klassiske verdier, og for­ langte fremfor alt at et overordnet prin­ sipp skulle være disegno eller tegneferdighet. Rubenistene beundret det koloristiske mesterskapet og den frie, maleriske stilen til Rubens. Diskusjonene, som enkelte ganger ble bitre, hadde sitt sen­ trum i akademiet, som vaklet mellom de to partene. Den berømte disputten mel­

lom Ingres og Delacroix gikk stort sett ut på det samme.

Powers, Hiram 1805-73 Amerikansk billedhugger, den mest berømte på 1800-tallet. Han bodde i Ita­ lia fra 1837. Hans første suksess kom med en naturalistisk portrettbyste (Andrew Jackson, ca. 1835, New York, Metropoli­ tan), men hans ry ble grunnfestet, og hvi­ ler fremdeles på, The Greek slave (1843, originalversjonen i Washington, Corcoran). Denne nakne kvinneskikkelsen ble sendt rundt i De forente stater til stor begeistring, og ble en av sensasjonene ved den store utstillingen i 1851 i Crystal Palace i London. For moderne øyne vir­ ker den som et temmelig glatt og matt stykke nyklassisisme, men suksessen i samtiden skyldtes at sentimentaliteten på en subtil måte tilslørte det erotiske pre­ get. Se bind 3, side 106.

Poynter, Sir Edward 1836-1919 En av de ledende engelske kunstnerne i den høy-viktorianske perioden, først og fremst kjent for sine store, historiske ler­ reter. Sammen med Whistler var han elev av Gleyre i Paris. I 1865 hadde han stor suksess i London med forseggjorte rekonstruksjoner av historiske begiven­ heter. Israel in Egypt (1867, London, Guildhall) er det største. Fra slutten av 1860-årene var han svært opptatt av dekorative oppgaver for Houses of Parliament og andre steder - senere med under­ visning og administrasjon. Han begrenset seg til små, klassiske scener som lå nær Alma-Tademas i stil og motiver. Pozzo, Andrea 1642-1709 Italiensk maler, arkitekt og billedhugger, en av de største av de illusjonistiske takdekoratørene. Han var jesuitt-legbror (han gis ofte ærestittelen «padre»), og mester­ verket hans er Allegori over jesuittenes misjonsarbeid (1691—94) i midtskiphvelvet i S. Ignazio, en av de viktigste jesuittkirkene i Roma. Dette enorme taket er et for­ bløffende verk i quadratura illusjonistisk maleri der arkitekturen og de myldrende skikkelsene stiger mot himmelen med uovertruffen energi og bravur. 11702 reiste han til Wien der dekorasjonene hans i jesuittkirken og andre steder i byen viser hvilken retning den østerrikske rokok­ koen skulle komme til å ta. Hans innfly­ telse ble ytterligere utbredt gjennom avhandlingen om perspektiv for malere og arkitekter (1693). Den ble oversatt til eng­ elsk i 1707 og til kinesisk av jesuittmisjonærer i 1737. Se bind 2, side 234.

Prampolini, Enrico 1894-1956 Italiensk maler, billedhugger og tegner. Han sluttet seg til futuristene i 1912, laget abstrakte bilder som Kraftlinjer i rommet (1914, Venezia, Peggy Guggenheim saml.) og blandete medie-arbeider som fikk navnet Polimaterici. Etter en dadaistisk fase under den første verdenskrig vendte han tilbake til futurismen og teg­ net for teatret. Fra 1925 til 1937 bodde han i Paris, sluttet seg til gruppene med abstrakte kunstnere og utviklet sin inter­ esse for materialer og romlige strukturer med Dialoger med materialer og Kosmiske bilder-seriene (Kosmiske anomalier, 1955, Milano, Galeria Schwarz). Sammen med Magnelli var han en av pionerene innen italiensk abstrakt kunst. Prassinos, Mario født 1916 Fransk kunstner, født i Istanbul. Han flyt­ tet til Paris i 1922 og var scenograf for tea­ tre i Paris og for La Scala i Milano 1948-72.1 1949 begynte han å lage gobe­ liner for Mobilier National desGobelins i Paris, og han har også laget modeller for Sévres-keramikk. I maleriene sine har

han vært sterkt opptatt av bildet av sin bestefar Pretextat, noe han forklarer i sin bok Les Pretextats fra 1973. Hovedmeng­ den av arbeidet hans ligger innen de gra­ fiske mediene og er sterkt påvirket av sur­ realismen.

Pratt, Christopher født 1935 Kanadisk realistisk maler. Pratt var elev av Colville og arbeider på Newfoundland der han avbilder stemningsmettede bil­ der av isolasjon, ofte med arkitektoniske motiver (Sanering på sørsiden, 1961, Halifax, Dalhousie University saml.). Arbei­ dene hans er svært etterspurt i Canada.

Pratt, Matthew 1734-1805 Amerikansk maler, hovedsakelig virk­ som i hjembyen Philadelphia. Fra 1765 til 1768 besøkte han England der han stu­ derte sammen med West, og Pratts mes­ terverk, The American school (1765, New York, Metropolitan) viser West som instruerer elevene sine. Elegansen og de fremragende tegneferdighetene i de opp­ siktsvekkende bildene virket svært lovende, men Pratts senere arbeider var som regel konvensjonelle sosietetsportretter.

Praxiteles virksom omkring midten av det 4- århundre f.Kr. Gresk billedhugger fra Athen, blant de mest berømte kunstnerne i antikken. Han var en produktiv kunstner, og mange av arbeidene hans er blitt ident