Håndtegninger av Leonardo da Vinci i reproduksjon [PDF]

Zitiervorschau

BIBLIOTEKET K&H 1944

JONALGALLERIETS :k-og håndtegningsamling

il HÅNDTEGNINGER AV

LEONARDO DA VINCI I REPRODUKSJON Desember 1944.

Nasjonal Samlings Rikstrykkeri

\

i

\

\

'

piT?M*uVtC.T ,4asjoaaimu^.V'arkitektur og d&sir . Biblioteket

LEONARDO DA YINCI 1452—1519. Det som gjør det så fengslende å studere renessansen, er rik dommen av særpregede sinn, originaliteten hos liver enkelt av dens kunstnere. Der er drømmeren Botticelli, skjønnhetsdyrkeren Rafael, den lidenskapelige himmelstormer Michelangelo. Men leter vi etter det særpreg som gir nøklen til Leonardo da Vinci’s vesen, kan opp gaven først synes uløselig. Dette sinn var så harmonisk avbalansert, så allsidig utviklet, at ingen egenskap synes å dominere på de andres bekostning. Yi vet ikke om han var størst som tegner, maler, billed hogger, ingeniør eller forsker og vitenskapsmann. Han ytet rett og slett det geniale på alle disse områdene. Likedan var hans ytre av fullkommen og harmonisk skjønnhet. Vi ser ham gå gjennom livet som høyt aktet kunstner ved Lodovico il Moro’s hoff i Milano. Reservert, men alltid vennlig og elskverdig. Han møter livet med et smil, like gåtefullt som Mona Lisa’s. Og her har han seiv gitt løsningen av gåten, for dette berømte maleriet forteller like meget om kunstneren som om modellen. Det eiendommelige ved portrettet av Madonna Lisa Gherardini er motsetningen mellom alvoret i øynene og det litt unnskyldende smilet om munnen. Smilet er hennes skjold mot verden, men øynene kan ikke skjule alle de tankene og uløste livsspørsmålene hun må være alene med, ikke skjule den aldri hvilende fantasi. I denne egenskapen er det Leo nardo har kjent igjen seg seiv i modellen. Fantasien er det som gjør Mona Lisa’s øyne så tankefulle, og den er det som driver Leonardo i hans utrettelige forskertrang, som gir ham den uut slukkelige tørst etter å kjenne alt, hele universets hemmelighet, slik at han alltid går med skissebok og tegnesaker i heltet for å samle stoff og notater til et stort verk han kanskje, kanskje en gang skal få ferdig og som skal romme hele sannheten om Guds skaper verk. Det er den som får ham til å liste seg alene ut i omegnen av Fiesole med sin egenhendig konstruerte flygemaskin og hoppe ut med sine vinger fra et fjell som heldigvis ikke var så høyt at han drepte seg. Fantasien er det som er Leonardos særpreg, slik som drømmen var Botticellis, skjønnhetslengslen Rafaels og den liden skapelige kraft Michelangelos. En tjener og regulator for sin frodige fantasi liar han i sin lysende klare og rettferdige tanke. Og grunnlaget for forskertrangen er en sterkt religiøst preget livsoppfatning som kommer til orde i hans skrifter i setninger som disse: «Erkjennelsen av naturens verker og dens former er midlet til å lære å kjenne skaperen av så mange vidunderlige ting og å elske ham, når en har lært ham å kjenne» — «Maleriet er det umiddelbare speilbilde av Gud når det gjengir naturen. På denne måten svinger maleren seg fra de

3

ting han iakttar med sine sanser, igjen opp til verdenslovene og til Guds ånd, som er urgrunnen for alt» — «Herren, alle tings lys, vil ha den nåde å opplyse meg, utforskeren av lyset». Når en vet at den mann som skriver slik, kunde bli misfor stått i den grad at han en gang ble satt under tiltale for kjetterske anskuelser, forstår en at han lærte å dekke seg bak et verclensmanns smil, på samme måten som han prøvde å gjøre det vanskelig å lese hans notater ved å bruke speilskrift. Leonardo da Vinci ble født i 1452 i Anchiano ved den lille byen Vinci i Toscana. Hans far var en sakfører av gammel jurist slekt, Ser Piero da Vinci. Moren var en bondepilce. En vet ikke annet om henne enn at hun liet Caterina og «var av godt blod». Hun har antakelig bodd hos sønnen da han ble voksen, for i 1495 noterer han i sin regnskapsbok «utgifter til begravelse av Caterina». I sin barndom — til 17 års alderen — levde han hos faren, som straks etter at Leonardo var født hadde giftet seg med Ålbiera di Giovanni Amadori. I 1469 flyttet familien til Florenz, og her kom Leonardo i lære hos den store billedhogger og maler Verrocchio. Et minne fra elev tiden er den engel han har malt på Verrocchio’s «Kristi dåp» og som alt vitner om geniet. ' Men Leonardo slo seg ikke til ro med studiet av maler- og billedhoggerkunsten. Også musikken var en del av hans vesen, og han drev intense musikkstudier. Det fortelles at han lot mu sikere spille mens han malte «Mona Lisa» for at modellen skulde bevare sitt skjønne uttrykk. Det var vel like meget fordi den in spirerte ham seiv. Videre var han sterkt opptatt med mekaniske oppfinnelser og maskinkonstiuksjoner, og det er som ingeniør, ikke som kunstner han tilbyr sin tjeneste til hertug Lodovico il Moro, da han begir seg til Milano i 1482. Hvis det ikke hadde vært bevart så mange tegninger som viser hvordan han hele sitt liv tumlet med og til dels løste tekniske problemer like fra undervannsbåter og flygemaskiner til uttørring av myrer, anlegg av idealbyer, hvor sosiale liensyn spiller like stor rolle som de arkitektoniske, kanaliseringsarbeider, alle slags våpen og musikkinstrumenter, kunde en nesten fristes til å tro at den ivrige, unge mannen har gitt sin fantasi litt for frie tømmer når han regner opp for hertugen alt det han kan konstru ere eller har ideer til. Til slutt nevner han som i forbigående at han også kan utføre alt mulig av skulptur i bronse og marmor, og kan ta opp konkurransen med hvem som helst på dette området. Særlig kan han da tenke seg å utføre den rytterstatuen Lodovico akter å reise til minne om sin far Francesco Sforza. Sforza-monumentet ble cia også overlatt ham. Dessverre fikk han ikke anledning til å få det støpt i bronse, og modellen til det 4

ble ødelagt under en krig med Frankrike. De franske soldater brukte den til skyteskive, slik at det no bare er de tegnede utkast som kan vitne om hva dette praktfulle kunstverk må ha vært. Det var ved samme anledning de franske soldatene brukte klostret Sta Maria delle Grazie i Milano til hestestall, slik at hans herlige veggmaleri der, «Nadveren», led sterk skade. Leonardo tilbrakte meget av sitt liv på reiser. Til tider hadde han bolig både i Rom og Florenz. Under et opphold i Florenz be gynte han på et veldig veggmaleri i Palazzo Yeccbio — «Slaget ved Anghiari». Han fullførte det ikke, og den store kartongen til det er gått tapt. Vi kjenner det bare fra samtidige kobberstikk og lians egne tegnede utkast. Det blir beskrevet som et mesterverk av liv, hvor mennesker og hester tumler mot hverandre i vild stridslyst. En god forestilling om farten i selve maleriet gir den flyktige rød krittskissen kat. nr. 28. De siste årene av sitt liv tilbrakte han i Frankrike ved Ludvig XIFs og Franz I’s hoff. I denne tiden malte han det sjelfulle «Den hellige Anne seiv tredje». Jomfru Maria sitter på sin mors, den liellige Annas fang, og forsøker å holde tilbake barnet som vil gripe offerlammet. Her i Frankrike døde han på slottet Cloux den 2. mai 1519. Leonardos store nyskapende innsats i malerkunsten er den fullkommenhet lian nådde i å gjengi lyset, i å modellere skikkelsene og i den utsøkte sammensmeltning av fargene. Rikest utfoller han kanskje disse maleriske egenskapene i det eiendommelige «Madonna i Grotten», livor jomfru Maria bar søkt ly i en fjellhule med barnet og den lille Johannes. En vidunderlig engleskikkelse kneler ved siden av barnet. Det sitrende, varme lyset lar skikkelsene løse seg ut av mørket i bulen i et drømmende clair-obscur. En annen eiendommelighet ved Leonardos kunst er den måten han lar omgivelser og landskap spille med i framstillingen, enten ved å danne motsetning til hovedmotivet, som i «Kongenes Tilbe delse», hvor den urolige bakgrunnen symboliserer den stridende verden Frelseren trer inn i, eller ved å utdype stemningen, som i det drømmende blå fjellandskapet Mona Lisa's skikkelse tegner seg mot. I «Nadveren» er det særlig hans klare, ordnende tanke som gir seg til kjenne. Grupperingen av disiplene rundt bordet blir regnet for uovertruffet som komposisjon. Dette veggmaleriet er i fidens løp blitt så sterkt beskadiget at en må ty til de tegnede skisser for riktig å forstå liva det har vært. Enkelte av tegningene er sterkt preget av det antikk-studium som liørte renessansen til, se kat. nr. 18. Ingen av Leonardos billedhoggerverker er bevart. Mange av hans målerier er også gått tapt. Det er i det hele ikke så mange 5

målerier som blir tillagt ham. Omkring 20. Herav er det igjen flere som en ikke med sikkerhet kan si er hans. Men om han ikke malte så meget, er skatten av håndtegninger han etterlot så meget større. Mengden av dem gir et godt bilde av hans altomspennende ånd. Her er de nitide, forklarende illustrasjonene til hans egne skrifter, tegnet med den samme penn han skrev med. Og her er skissebokblad med raske notater av det han møter på sin veg, meget ofte groteske karikaturer. En stor plass har maskintegnin gene, som ikke bare gir klar og utvetydig beskjed om konstruk sjonen, men hvor også skjønnheten av både maskin .og tegning spiller en stor rolle. En kan hare se på den berømte tegningen fra et kanonarsenal (kat. nr. 29) med motsetningen mellom de strenge linjene i heiseinnretningen og alle de livfulle menneske skikkelsene i et virvar av alle tenkelige stillinger. Yidere er her naturstudier av blomster og trær, — hvor han er sterkt opptatt av mellom menneskers og blomsters utvikling —, av dyr, hvor særlig hesten er gjenstand for hans interesse. Han holdt alltid sin egen hest, og var i det hele meget dyrekjær. Når han traff en fuglehandler på gaten, kjøpte han fuglene av ham for så å gi dem friheten. Hans anatomitegninger er helt grunnleggende og er aldri blitt overtruffet. Og så er der portrettene — fra bløte, unge kvinne ansikter til karakterfulle mannshoder, hvor livet har risset sine spor i de markerte trekk. En gruppe tegninger danner allegoriene. De er vel opprinnelig utkast til større dekorative arbeider ved festlige anledninger, fyrstebrylluper og liknende, slik som den politiske allegori kat. nr. 24, hvor en ulv (kirken) styrer et skip, som har et tre til mast, hen imot en ørn på en globus (staten). Disse allegoriene med sine symboler og tegn er et utslag av det middelalderske i Leonardos sinn. Tegningene er for en stor del utført med penn. Når han vil gi dem en mer utsøkt og plastisk utførelse, bruker han sølvstift på et fint papir som er tonet i grågrønt, blekgult eller rosa, og framhever da ofte lysene med hvitt, se bl. a. kat. nr. 43, 48, 50.. Sortkritt bru ker han til de forskjellige utkast til målerier han har planlagt. Rødkritt mer sporadisk. Det sbm særlig karakteriserer Leonardos tegninger, er den vidunderlige friheten, sikkérheten og evnen til å uttrykke mest mulig med de enkleste virkemidler. Her når han opp i høyde med de gamle kinesiske og japanske mestere. Også for Leonardo gjelder det at mange av de tegninger som går for hans, i virkeligheten er kopier eller er utført av hans elever. De som er merket med * på fortegnelsen, skulde være auten tiske. Disse reproduksjonene gjengir originalen i full størrelse. Enkelte er en uhetydelighet mindre. Nini Bø.

6

*

1. Fire kvinnehoder med studier av hårfrisyrer. Anvendt til «Leda». Penn.

* 2. Rytter med lanse. Penn. * 3. Karikaturer. * 4. Stående, ung mann med lanse. Svart og hvitt kritt. * 5. Stående, ung kvinne i flagrende gevandt. Svart kritt. 6. Kvinnehode. Rødkritt. 7. Seks skisser. 8. Mannshode en face. * 9. «Neptun». Studie til et arbeid for Antonio Segni. Rødkritt. * 10. «Temperamentene». Penn. 11. Kvinnehode. * 12. Lenket fange som tigger. Svart kritt. * 13. Stående, mannlig akt en face. Rødkritt 14. Sittende, mannlig akt. Portrett i profil av eldre mann med bølgende skjegg. Svart kritt.

16 Fire studier av kvinnehoder. Rødkritt. 17 Hestehode. * 18. Studie til «Nadveren». Sannsynligvis disiplfri ytterst til venstre. Rødkritt.

* 19. Kvinnehode. Studie til «Leda». Penn * 20. Katter. Penn. 21. Mannshode. 22. Ansiktstudier. * 23. Tre. Tegnet lett opp med kritt av Leonardo. En elev har

25 26 27,

* 29, * 30 31 32 33

utarbeidet det omhyggelig med penn. Allegori «Kirken og staten». Rødkritt. Hånd. Kvinnehode. Faun og bukk stanges. Ryttere og fotfolk. Antakelig studie til «Anghiari-slaget». Rødkritt. Yåpenarsenal med heisemaskin for en kanon. Penn. Skuespiller i tragisk attityde. Rødkritt med litt svart. Mannlig akt. Rytter i rustning. Karikatur ay en fornem kvinne. Rødkritt.

z

*

5*

34. 35. 36. 37. 38.

Profilhode av ung mann. Rødkritt. Anatomistudier. Karikaturer. Penn Kvinnehode. Foldede hender. Svart kritt.

39. Stående, mannlig akt fra ryggen. Rødkritt. 40. Utkast til Sforza-monumentet. På en triuml Utkast til Sforza-monumentet. På en triumfbue sprenger en rytter over en slagen fiende. Svart kritt. 41. Hånd. Sølvstift og hvitt. 42. Studie til fanehærer Studie til fanehærer ii An Anghiarislaget eller til apostlen Jakob i Nadveren. Rødkritt. 43. 44. 45. 46. 47.

Studie til Sforza-monumentet. Sølvstift på grønnlig papir. Mannshode i profil mot høyre. Rødkritt. Karikaturer. Studier til Sforza-monumentet. Penn. Kvinnehode.

-2-

48. 49. 50. 51.

•15-

*

Hender fikke Mona Lisa’s). Sølvstift og hvitt på gullig papir, Madonna og barnet. Hestestudier. Sølvstift. Studie til et kvinneno Studie til et kvinneportrett i profil. Sølvstift på blekrødt papir. 52. Anatomistudier. 53. 53. Studie Studie til til barne barnet i «Den lil. Anna seiv tredje». Rødkritt. 54. Studie til «Nadveren». Judas. Rødkritt.

*

55. Knelende mannlig akt. Sølvstift og hvitt på grønnlig papir. 56. Hestestudier. Svart kritt. 57. Mannshode en face. Til høyre løvehode. Rødkritt. 59. Karikaturer. *

60. Hester og ryttere som kjemper med draker. Penn.

61. Studier til «Madonna med katten». Sannsynligvis kopi. Penn. 62. Barneportrett. Rødkritt. * 63. Sittende mann i profil.

NASJONALMUSEET FOR KUNST ARKITEKTUR OG DESIGN BIBLIOTEKET

8

iiiiiini 190743