Håndtegninger av Michelangelo Buonarotti i reproduksjon [PDF]

Zitiervorschau

BIBLIOTEKET K&H 1944

ONALGALLERIETS OG HÅNDTEGNINGSAMLING

HÅNDTEGNINGER AV

MICHELANGELO BUONAROTTI I REPRODUKSJON September 1944.

Nasjonal Samlings Rikstrykkeri

MICHELANGELO BUONARROTI f. i Caprese 1475 —- d. i Roma 1564. Blant høyrenessansens kunstnere er Michelangelo den veldigste. Hans kunst har evighetens mektige vingefang, dens skildcelser er av en større slekt enn dagliglivets mennesker. Han seiv er fylt av den hellige ild, lidenskapelig med i tidens kamp mellom gode og onde makter, ensom fordi hans ånd hører heime i et liøyere plan enn andres. Alt som harn fikk han prøve sine ørnevinger, da han satte igjennom sin vilje om å bli kunstner. Faren og slekten mente at kunstneryrlcet ikke var passende for et medlem av en familie som hadde en keisers søster blant sine ahner. Men da Lorenzo dei Medici, den egentlige lier sker i Florenz — denne merkelige blandingen av sluhet, forbryterske anlegg og interesse for kunst og vitenslcap — tok ham under sin beskyt telse, ga Lodovici Buonarrotti etter, og i 1488 undertegnet han kontrakt om at hans sønn skulde være i lære 3 år hos malerne Domenico og David Ghirlandajo. Lorenzo åpnet sin heim for ham og ga ham adgang til sine kunstsamlinger i San Marco-liaven, hvor bl. a. mange av antikkens kunstverker var oppstilt, og hvor de unge kunstnere studerte under ledelse av billedhoggeren Bertoldo. Videre kopierte de unge Masaccios storslagne fresker i Sta Maria del Cannine-klostret. Den tegning som er reprodusert i kat. nr. 3, skriver seg fra denne tiden. Foruten antikkens skulptur og Masaccios fresker var det Donatellos mektige og rene kunst som fikk innflytelse på hans utvikling i disse læreårene. På denne tiden er det Savonarola begynner å preke i Florenz. Denne liøyt begavede, lærde og rettsindige munken med de fremragende stats inannsevner var rystet i sitt innerste over det moralske forfallet. Han så det som sitt kall å omskape landet åndelig. I familien Medici — som stammet dels fra ghettoen dels fr a It alias eldste adel — og i paven, den forbryterske Alexander Borgia, så han representantene for det onde, og med ubestikkelig mot førte han en åpen kamp mot dem fra sin preke stol. Lorenzo svarte med sine vanlige underfundige intriger, prøvde å kjøpe ham, true ham, til sist å drive ham til sclvmotsigelse og å latter liggjøre ham. Savonarola lot Lorenzos gåver gå videre til de fattige, på de fordekte truslene svarte han at han ikke gjorde annet enn i Guds navn å angripe last og urettferdigliet. Lorenzos intriger ble avbrutt ved hans død i 1492. Hans sønn Piero hle fordrevet i 1494, og Florenz no et par år styrt etter Savonarolas plan. Savonarola fortsatte sin kamp

2

mot den lastefulle paven, som han krevde avsatt, men utgangen ble at munken ble brent som kjetter utenfor Palazzo Veccliio 1498. Det er nødvendig å kjenne disse brytningene i tiden og å vite at Michelangelo med hele sitt sinn liørte med til Savonarolas åndsretning for å forstå hans verker, like fra hans ungdoms «Pietå» — Jomfru Maria med den døde Kristus i sitt fang, dette vidunderlige arbeid som med ett slag gjorde ham til Italias mest berømte billedhogger, og som er blitt til under tanken på Savonarolas skjebne — og til han som gammel sam ler hele sin bitre livserfaring og sin brennede higen og tørst etter rett ferdighet i det mektige «Dommedag», livor Kristus, ung, veldig og fylt av hellig harme, slynger de urettferdige ned til straffen. I 1496 reiste Michelangelo til Roma — 21 år gammel. Her ble han til begynnelsen av 1500-årene, da han vendte heim til Florenz igjen. Under oppholdet i Roma var det han hogget den nevnte «Pietå». Den står i Peterskirken. I Florenz bestilte Uldvevernes laug en statue av David fra lians liånd. Den kjempemessige marmorstatue ble under stor begeistring opp stilt utenfor Palazzo Vecchio i 1504. Under arbeidet med en kartong til en sal inne i palasset «Badende florentinske soldater blir overrasket av fienden» — ble Michelangelo kalt til Roma av den nye paven, Julius II. Alexander Borgias skrekkvelde var endt med at han seiv til slutt ble forgiftet. Julius hadde mange av sine forgjengers slette egenskaper og vek ikke tilbake for å bruke like forferdelige midler som ham for å rydde motstandere av vegen. Men lian hadde uegennyttige, store mål — Italias samling. For dette kastet han seg inn i lcriger, livor lian seiv dro i felten, så gammel han var. Og lian skjelnet strengt mellom kirkens eien dom og sin egen — noe hans forgjengere ikke hadde gjort. Han var voldsom og ubehersket i sin opptreden, og det kom til mangt et stor mende opptrin mellom ham og den stolte Michelangelo under deres lange samarbeid. Men det var allikevel en viss rå verdighet over ham, og han var stor nok til å forstå Michelangelo’s åndelige dimensjoner og til å gi ham verdige oppgåver. No bestilte han først sitt eget gravmonu ment, som skulde stilles opp i Peterskirken. Michelangelo gikk med begeistring til oppgaven. Han vilde skildre alt det storslåtte i pavens natur i skikkelsen av Moses. Det skulde bli hans livs tragedie at lian aldri fikk fullført det etter planen. Om igjen, og om igjen ble han av brutt i arbeidet med det, og i det gravmelet som endelig ble oppført i kirken S. Pietro in Yincoli i Roma, er det bare den mektige Moses skikkelsen som er fra hånd. Ikke før var han gått i gang

3

med det, før hans misunnere fikk bibrakt paven den idé at det var et dårlig varsel å bestille sitt eget gravmele. Han vilde plutselig ikke høre tale om det mer, men ga isteden Michelangelo det oppdrag å utstyre takhvelvingen i pave Sixtus’ kapell i Vatikanet med freskomalerier. Michelangelo protesterte og hevdet at han var hilledhogger, ikke inaler. Men paven var uhønnhørlig. Og i løpet av årene 1508—1512 skapte no Michelangelo dette verket som er blitt betegnet som det liøyeste maler kunsten gjennom alle tider har frambrakt. Det er Guds plan og vilje til menneskehetens frelse han vil framstille. Det første av de store målerier midt i taket skildrer hvordan Gud skiller lys fra mørke, det neste hvordan han med en mektig, bydende bevegelse skaper liimmel legemene. Så følger Adam og Eva’s skapelse, Kain og Abel, Syndefallet, Syndfloden. Om de kommende ting taler sibyller og profeter — den grublende Jeremias har Micbelangelo’s egne trekk. Omkring måleri ene grupperer det seg en rekke uttrykksfulle ynglingeskiklcelser. Over alt er det menneskeskikkelsen som er hans uttrykksmiddel. Gjennom intense studier og øvelser hadde han skaffet seg en virtuos evne til å skildre den i alle bevegelser og forkortninger, slik at han kunde la den uttrykke alle følelser. Like meget som ansiktet er det liver linje, liver muskel i kroppen som taler. Michelangelo satte nesten sin helse på spill under det anstrengende arbeidet. I en sonette skildrer han livordan han måtte ligge på ryggen på stillaset mens malingen dryppet i ansiktet på ham. Av og til kom den koleriske, gamle paven klatrende opp til ham og ertet ham til raseri med sine spørsmål om han ikke snart var ferdig. Midt i arbeidet måtte han la paven gi romerne adgang til å få se det. Begeistringen kjente ingen grenser og paven svulmet av stolthet. Da det endelig var nesten ferdig, var han så utålmodig at Michelangelo måtte avslutte det og fjerne stillasene før han hadde anbrakt noe gull og ultra marin som det var meningen skulde være der. Etterpå kom paven og forlangte at gullet skulde settes på og at stillasene skulde reises igjen. Michelangelo svarte at de som han hadde avbildet, ikke hadde brukt å pynte seg med gull. Men paven syntes det så så fattigslig ut uten. «Heller ikke hadde de verdslig gods og eie», sa Michelangelo, og dermed ble det. No hadde Michelangelo håpet å få arbeide med gravmelet. På en tegning til den libyske sibyllen — et av de siste arbeidene i taket — finner en utkast til den døende slaven, som skulde være en del av monu mentet (kat.nr. 19). Men det ble det ikke noe av. I 1513 døde pave Julius. Hans ettermann, Leo X, av huset Medici, tvang Michelangelo til å legge det til side for arbeid i Florenz, først en marmorfasade til Medici

4

enes familiekirke, San Lorenzo — et arbeid som paven innstilte på grunn av pengemangel —, siden et kapell til den samme kirken med gravmeler over pavens bror og nevø Giuliano og Lorenzo dei Medici. I 1527 ble Mediciene igjen fordrevet fra Florenz. Miclielangelo del tok i opprøret mot dem, og da Florenz i 1530 måtte overgi seg for den pavelig-keiserlige hæren, satte pave Clemens VII, som også tilhørte fami lien Medici, ham under tiltale som rebell, men benådet ham på den betingelse at han skulde gjøre ferdig gravmelet over Lorenzo og Giuliano. Taus gikk han til arbeidet, søkte glemsel for sin harme og sorg i det. Selve statuene er herlige kunstverker. De er uten portrettlildiet, og kunst historikerne er uenige om hvillcen av dem forestiller Lorenzo og hvilken Giuliano. Under den ene hviler det på sarkofagen en mann og en kvinne, som symboliserer dagen og natten (kat.nr. 38). På det annet monument ser en demringen (kat.nr. 36) og skumringen. — Tidens form for kunst kritikk var vers som ble festet på kunstverket. Den første utstillings dagen fant en på «Natten» bl. a. et vers som priser den og sier at den er hogget i marmor av en engel. «Hun sover, hun har liv, vekk henne hvis du ikke tror det, og hun vil tale». Miclielangelo lot «Natten» gi følgende svar, som taler tydelig om hans egen sinnstilstand: «God er søvnen, enda bedre er det at jeg er av sten, når skam og skjensel hersker hos oss. Ikke se, ikke høre — det er den beste skjebne. Derfor, ikke vekk meg! Jeg her deg, tal sakte.» Florenz var heretter ikke noe blivende sted for Miclielangelo. Fra 1534 — samme år som pave Clemens døde — var Roma hans heim. I årene 1534—41 malte han det veldige «Dommedag» på en av tverrveggene i det sixtinske kapell. Her er framstilt alle avskygninger av menneske sinnet, fra det himmelstrebende til det fortapte og syndefulle. I anger og gru kjemper de fordømte sjelene med djevlene som trekker dem ned. Maleriet vakte stor forhitrelse hos alle de levende syndefulle i Roma, som skrek opp i hyklet forhitrelse over at skikkelsene ikke hadde klær på. En skandalskrihent, Aretin, som Miclielangelo ikke hadde villet ha noe å gjøre med, hveste: «Er det mulig, at De som er så guddommelig at De ikke kan nedlate Dem til å omgås alminnelige mennesker, har brakt noe slikt inn i Guds høyeste tempel!» Og pavens seremonimester klaget til sin herre over at han var portrettert som underverdenens donimer Minos. Paven, Paul III, svarte med en kynisk spøk med tanke på avlads handelen, at hadde det vært i skjærsilden Miclielangelo hadde plasert ham, kunde han kanskje ha hjulpet ham. Men til underverdenen strakk ikke pavens makt.

5

Paul III bygde sitt eget kapell i vatikanet, og her malte Michelangelo «Paulus’ omvendelse» og «Peters korsfestelse». De siste årene av sitt liv var han hovedsakelig opptatt med arkitekt arbeid, bygging på Capitol, Palazzo Farnese og først og fremst Peters kirken, hvor han overtok ledelsen «ikke for penger, men for sin sjels salighet». Kuppelen er hans verk. Like før sin død arbeidet han på en marmorgruppe: Josef fra Arimetea og Maria med Kristi lik. Den ble ikke helt ferdig. Like heftig og lidenskapelig Michelangelo var når det gjaldt kun stens og det godes rett, like fordringsløs, tålmodig, oppofrende og redd for å såre var han når det gjaldt ham seiv. Skjønt han etter hånden ble meget rik, levde han som en fattig mann, og underholdt sin far og sine brødre. De voldte ham mange sorger til gjengjeld. Misunnere og motstandere brukte dem til å ramme ham, og han kan uttale seg temmelig bittert i sine brev. Men det endte alltid med at han var overbærende, og da hans far døde 92 år gammel, ga han uttrykk for sin sorg i et skjønt dikt: «Tror I at døden er det største onde? Ikke for den, for hvem den siste dag blir den første foran den eviges trone.» Helt til han var 60 år var han en ensom mann. Hans kjærlighets dikt uttrykker resignasjon og gremmelse over hans vansirede ansikt. Da han var ganske ung, hadde en medstuderende knust nesen hans med et neveslag. Det er først under alderdommens forsonende innflytelse han knytter vennskaper. Flere av håndtegningene (smlgn. kat.nr.8, 30, 41) er gaver til Tomasso Cavalieri, en ung arkitekt, som overtok byggingen på Capitol etter hans død. — Berømt er hans vennskap med den liøy sinnede Yittoria Colonna, enke etter en fremragende feltherre. På grunn av sine lutheranske sympatier måtte hun flykte fra Roma til Viterbo for å unngå inkvisisjonen. I denne tiden førte hun og Michelangelo en livlig korrespondanse og utveksling av sonetter. Blant tegningene finner en flere utkast til en Ki*istus på korset som lian tegnet til henne (smlgn. kat.nr. 42). De fleste av sine tegnede skisser og utkast brente han, og mange av de håndtegninger som gjelder for hans, er i virkeligheten elevkopier etter hans tegninger eller etter det ferdige arbeidet. De som er merket med * på den følgende fortegnelsen, skulde i følge framstående kjennere sikkert være autentiske. Michelangelo døde i 1564, 88 år gammel. Han ble bisatt i kirken Santa Croce i Florenz, hvor han har sitt gravmele ved siden av Dantes.

Nini Bø.

6

1. Studier til «Den hellige familie». Penn. Berlin. 2. Landslcapsstudie. Penn. Miinchen. 3. Apostelen Peter. Kopi etter Masaccio’s freske i Brancacci-kapellet. Penn. Miinchen. 4. Studie av en sittende mann. Fra taket i det sixtinske kapell. Rød kritt. Oxford. 5. Mannlig akt. Bevegelse og proporsjoner minner om «David»statuen. Rødkritt. Windsor. 6. Aktskisse. Sortkritt. Milano

7. Studie til Kristi oppstandelse. Sortkritt. Windsor. 8. Tityos. Tegnet til Tomasso Cavalieri. Sortkritt. Windsor. På bak siden er konturene av den samme skikkelsen trukket opp, men her brukt til en studie av den oppstandne Ikristus, sml. en annen bearbeidelse ved kat. nr. 7. 9. Mannshode i profil. Rødkritt. Oxford

10. Studie av en sittende kvinne. Fra taket i det sixtinske kapell 11. 12. 13. 14. 15. 16. 17.

Rødkritt. Oxford. Modellstudie. Karikatur. Rødkritt. Tre soldater. Penn. Oxford.

Oxford,

Profilhode av en ropende mann. Rødkritt. Oxford. Sammenkrøket drake. Penn. Oxford. Studie til den døde Kristus i en «Pietå». Sortkritt. Milano. Fra «Dommedag» i det sixtinske kapell. Sortkritt. Milano. Studie til taket i det sixtinske kapell. Ikobberslangen. Rødkritt. Oxford.

18. Studie til taket i det sixtinske kapell. Josef. Rødkritt. Windsor. 19. Studie til taket i det sixtinske kapell. Gutten tilv. for den libyske sibylle og sibyllens hånd. Rødkxdtt. Oxford.

Slavestudier til Julius II’s gravmele.

20. Fra taket i det sixtinske kapell. 21. 22, —« — 23. Kvinneprofil. Rødkritt. Oxford. 24. Fra «Dommedag» i det sixtinske —« —

Hamans død. Rødkritt. Milano. Den libyske sibylle. Gud skaper sol og måne.

kapell. Sortkritt. Milano. 25 Fra taket i det sixtinske kapell. «Syndefallet». — 26. Fra «Dommedag» i det sixtinske kapell. Sortkritt. 27. Fra taket i det sixtinske kapell. Kobberslangen. 28 Fra «Dommedag» i det sixtinske kapell. Sortkritt. 29. Mannsprofil. Penn. Oxford.

z

* 30. Faetons fall. Tegnet til Tomasso Cavalieri. Sortkritt. Windsor, 31. Fra «Dommedag» i det sixtinske kapell. Sortkritt. Milano. * 32. —«— — Windsor. * 33. Fire aktstudier. Minner om skikkelser i «Peters korsfestelse»

Mm w

; *7 qU i

pave Paul IIPs kapell. Sortkritt. Oxford * 34. Studier til Samson. Sortkritt. Oxford, 35. Studie til Kristus med korset, i kirken S. Maria sopra Minerva i Roma. Penn. Tre aktstudier. Penn og rødkritt. Miinclien. 36. «Demringen». Fra Giuliano dei Medici’s gravmele. Sortkritt Windsor. 37. 38. 39. * 40. * 41.

Fra taket i det sixtinske kapell. Hamans død. Rødkritt. Windsor, «Natten». Fra Lorenzo dei Medici’s gravmele. Sortkritt. Windsor, Korsfestelse. Rødkritt. Oxford. Studie til Kristi oppstandelse. Sortkritt. Windsor. Herkules’ kamp med løven, med Anteos og med hydraen. Sann synligvis en av tegningene til Cavalieri. Rødkritt. Windsor. * 42. Studie til Kristus på korset. Tegnet til Vittoria Colonna. Sortkritt Windsor.

* 43. Gudene skyter tilmåls på en Herme. Rødkritt. Windsor.

x67&tcfF /