Filosofi for statsvitere 8251835771 [PDF]

Zitiervorschau

Raino Malnes

Filosofi for statsvitere

Tano Aschehoug

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

©Forfatteren og Tano Aschehoug 1997 Forsidebilde: Biggles Smith Omslag: Sigrid M. Jansen Sats, trykk og innbinding: AiT Enger AS, Otta Boken er satt med: Garamond 12/13 pkt Papir: Ubestrøket offset 100 g ISBN 82-518-3577-1

Innhold Forord ..........................................................................................

7

Kapittel 1 Innledning................................................................. 1.1 Bokens temaer.................................................................... 1.2 Sant og usant .................................................................... 1.3 Fantes Athen?.................................................................... 1.4 Hvorfor kom krigen? ....................................................... 1.5 Hva bør gjøres? .................................................................

9 9 10 14 16 17

Kapittel 2 Oppfatninger ogvirkelighet .................................... 2.1 Innledning ........................................................................ 2.2 Absurd antirealisme.......................................................... 2.3 Alvorlig ment antirealisme .............................................. 2.4 En illustrasjon: oppfatninger om menneskenaturen .... 2.5 Realisme............................................................................. 2.6 En verden, mange oppfatninger .....................................

20 20 22 25 27 30 33

Kapittel 3 Jakten på sannhet ..................................................... 3.1 Innledning ......................................................................... 3.2 Illusjonstesen..................................................................... 3.3 Over språkbarrieren ......................................................... 3.4 Absolutt og historisk sannhet .......................................... 3.5 Rasjonelle oppfatninger.................................................... 3.6 Instrumentell meningsdannelse ...................................... 3.7 Ønsketenkning ................................................................. 3.8 Forutinntatte oppfatninger.............................................. 3.9 Hypotetisk-deduktiv metode........................................... 3.10 Utydelige og flertydige fenomener ................................. 3.11 Radikal tvil........................................................................ 3.12 Sammenfatning .................................................................

35 35 37 40 43 45 47 52 53 56 58 62 64

Kapittel 4 Forklaringer............................................................... 4.1 Innledning ..........................................

66 66

r

Årsaksforbindelser ............................................................ Ufullstendig forklaring ..................................................... Deduktiv-nomologisk forklaring .................................... Sosial lovmessighet ........................................................... Kilder til lovmessighet (I): maktstrukturer .................... Kilder til lovmessighet (II): instrumentell rasjonalitet .. Kilder til lovmessighet (III): institusjonelle strukturer .. Tilfeldighet ....................................................................... Hypotetisk forklaring ....................................................... Sammenfatning.................................................................

67 70 73 75 77 80 83 88 94 98

Kapittel 5 Normative oppfatninger og objektivitet............... 5.1 Innledning.......................................................................... 5.2 Forståelse eller følelser?..................................................... 5.3 Stående verdier.................................................................. 5.4 To-komponentteorien ....................................................... 5.5 Persepsjonsmodellen ........................................................ 5.6 Objektivitet og det upersonlige synspunktet ................. 5.7 To former for objektivitet ............................................... 5.8 Utvidet bevissthet ............................................................ 5.9 Intuisjon ............................................................................ 5.10 Forklaring .......................................................................... 5.11 Objektivitet og sannhet.....................................................

100 100 101 105 108 111 114 117 119 123 126 129

Kapittel 6 Normativ problemløsning: rasjonalisme, radikale valg og realiteter .................. 133 6.1 Innledning ........................................................................ 6.2 Et problem preget av konflikt.......................................... 6.3 Konflikt og kognitivisme................................................. 6.4 Opplevelse og bortforklaring........................................... 6.5 I stedet for rasjonell refleksjon......................................... 6.6 Til forsvar for rasjonalisme.............................................. 6.7 Risikoen for irrelevans ...................................................... 6.8 Hensynet til realitetene ....................................................

133 135 138 140 144 149 154 158

4.2 4.3 4.4 4.5 4.6 4.7 4.8 4.9 4.10 4.11

Referanser.................................................................................... 162 Stikkord......................................................................................... 165

Forord

Dette er en engasjert og detaljert innføring i noen filosofiske tema­ er som statsvitere - og andre samfunnsvitere - bør kjenne til. Frem­ stillingen er engasjert i den forstand at jeg har meninger om mange av de spørsmålene som behandles. Den er detaljert fordi man må gå langsomt og utførlig til verks om man skal forstå og ha glede av filo­ sofisk argumentasjon. Boken kan leses uten forhåndskunnskap om temaene. Det betyr ikke at det er lett å forstå alle resonnementene, men det innebærer at det er unødvendig å lese noe annet for å forstå dem. Boken er skrevet på norsk. Leseren trenger ikke være fortrolig med affektert sjargong, og heller ikke med faglig terminologi. Faguttrykkene som brukes, forklares underveis. Jeg fikk ideen til boken i en av mange vennskapelige diskusjoner med Helge Ole Bergesen. Redaksjonen i Tano Aschehoug Forlag skal ha takk for at den trodde så sterkt på prosjektet. Forlagsredak­ tør Arne Magnus bisto med mange gode - filosofiske og pedagogis­ ke - råd. Utkast til deler av boken er lest og kommentert av venner og kolleger. Jens Andvik, Olav Gjelsvik, Leif Helland, Aanund Hylland, Ole A. Lindaas, Arne Mastekaasa, Kalle Moene, Trond Nordby, Trond Petersen, Ole Jørgen Skog, Hege Torp og Øyvind Østerud kommenterte et tidlig utkast til kapittel 2. Jeg har diskutert senere utkast til kapitlene 2 og 3 med Werner Christie Mathisen og Nils Roll-Hansen. Endelig vil jeg takke dem som har hjulpet meg å holde skrivelysten ved lag gjennom alle kapitlene: Anka Nilsen, som fulgte det hele på nært hold, og Torberg Foss, Jan Tore Lønning og Gerd Mordt.

Kråkerøy, juli 1997 Raino Malnes 7

Kapittel 1

1.1 Bokens temaer Sagt på en litt høytidelig måte er forskning rasjonell søken etter sann­ het. Empirisk samfunnsforskning er systematiske forsøk på å komme til klarhet om hvordan samfunnsliv forløper og hvorfor det tar de for­ løp det tar. For tiden er for eksempel nasjonalisme et viktig tema i fle­ re samfunnsfag. Nasjonalismens former beskrives, og man leter etter årsakene til at nasjonalistiske holdninger oppstår og omsettes i hand­ ling. Målet er å finne ut hvordan nasjonalisme virkelig oppstår og arter seg - å danne sanne oppfatninger om noe som lett kan bli gjenstand for misforståelser og fordommer. Selv om vi ser bort fra at vi noen­ sinne vil kjenne den hele og fulle sannheten om nasjonalisme, søker vi å redusere vår uvitenhet i håp om at feilaktige beskrivelser og for­ klaringer litt etter litt vil vike plassen for korrekte fremstillinger, det vil si fremstillinger som overensstemmer med virkeligheten. Noen synes nok denne åpningen grenser til det selvfølgelige, men flere filosofiske problemer skjuler seg i hva jeg nettopp sa. Å snakke om hvordan sosiale fenomener virkelig oppstår og arter seg, er pro­ blematisk, og det samme er hentydningen til sanne oppfatninger. Dessuten er det uklart hva det vil si ^forklare at noe skjer. Mange forskere og studenter, og enda flere brukere av forskningens resulta­ ter, bryr seg antageligvis lite om disse problemene til daglig, men den bekymringsløse holdningen kan for en stor del bunne i filoso­ fisk naivitet. Denne boken behandler filosofiske problemer knyttet til både empirisk samfunnsforskning og normativ analyse av sosiale relasjo­ ner. Normative spørsmål handler om rett og galt - om hvordan vi bør leve. Slike spørsmål møter oss overalt; de dukker for eksempel opp i forbindelse med den pågående debatten om nasjonalisme: Er det rett å forlange at folk som innvandrer til et land, lærer seg lan­ 9

dets språk og lever etter dets skikker? Bør statsgrenser følge etniske bosettingsmønstre? Det er vanlig å mene at slike spørsmål skiller seg vesentlig fra spørsmål om hva som faktisk finnes og foregår. Mange avviser at svarene på normative spørsmål kan være sanne og usanne, og tror ikke vi er i stand til å ta på oss oppgaven å korrigere oppfat­ ninger om rett og galt. Oppfatninger om rett og galt gjenspeiler etter sigende holdninger og følelser, smak og behag. Det er fullt mulig å utveksle synspunkter om hvordan vi bør leve, men umulig å stemple noen oppfatninger som gale og kåre andre som korrekte. Det er umulig fordi det er et meningsløst forehavende, og ikke for­ di det overgår menneskelig evne Etter mitt syn går man lett for langt i retning av å fremheve for­ skjellen mellom normative oppfatninger og oppfatninger om empi­ riske fenomener. Vi bør se nøye etter om ikke også de første kan være sanne og feilaktige. I siste del av boken vil jeg vise at det er — eller rettere sagt er rom for - et stort innslag av rasjonell sannhetssøking i normativ meningsdannelse. Vil forskere bli flinkere i sine fag av å reflektere over filosofiske forutsetninger for det de gjør? Det er jeg ikke sikker på, og det er heller ikke opplagt at folk som studerer eller anvender samfunnsvi­ tenskapenes resultater, blir bedre i stand til å forstå og nyttiggjøre seg det de leser hvis de setter seg inn i abstrakte disipliner som epistemologi og metafysikk. Men høynet bevissthet om forskningens mål og mening har verdi i seg selv. Dette kapitlet introduserer temaene som antydes ovenfor ved hjelp av konkrete illustrasjoner fra empirisk og normativ forskning om oldtidens Athen — en av de best studerte samfunnsdannelser his­ torien kjenner. Resten av boken faller i to deler. Kapitlene 2, 3 og 4 handler om grunnlagsproblemer i empirisk samfunnsforskning, mens kapitlene 5 og 6 er viet normativ analyse.

1.2 Sant og usant Oldtidens Athen har aldri opphørt å interessere historikere og sam­ funnsforskere. Interessen knytter seg særlig til årene da byen hadde

10

et demokratisk styresett, fra 508 til 322 f.Kr. Man spør blant annet hvilke følger det fikk for forholdet mellom Athen og andre stats­ dannelser i den greske verden at athenerne utformet sin politikk i demokratiske organer. Var for eksempel demokratiet en medvir­ kende årsak til at Athen led nederlag i to store konflikter - krigene med Sparta og Makedonia? Det athenske demokratiet bygget på ideen om isegorur. Alle bor­ gere — det vil si alle voksne menn av athensk avstamning - hadde den samme frihet til å fremlegge sine meninger i offentlig debatt og den samme mulighet til å delta i politiske beslutningsprosesser. Fol­ keforsamlingen - ecclesia - kunne tre sammen opptil 40 ganger i året. Den hadde plass til 6000 mennesker, som alle fikk en moderat daglønn for fremmøtet. Beslutninger ble fattet ved håndsopprek­ ning. Forsamlingens saker ble forberedt av Rådet — boule — som had­ de 500 medlemmer, alle valgt ved loddtrekning og bemyndiget til å sitte i høyst to år. Man benyttet også loddtrekning for å velge med­ lemmer til domstolene, som hadde store juryer - alltid over 200 personer, normalt 500 — og stor makt. De førte blant annet kontroll med folkeforsamlingens virksomhet og kunne kjenne lover og dekreter ugyldige. Jennifer Tolbert Roberts (1994) har undersøkt hvordan det athenske demokratiet er blitt oppfattet gjennom tidene. De tidlig­ ste analyser stammer fra historikere og filosofer som levde i oldti­ dens Athen mens byen ennå hadde en demokratisk regjering eller kort tid etter. Hos dem finnes mangt som tyder på at analysene ikke nettopp hadde preg av rasjonell sannhetssøking. Dette gjelder blant annet av Thukydids berømte fremstilling av krigen mellom Athen og Sparta - Den peloponnesiske krig - som strakk seg fra 431 til 404 f.Kr. Thukydid var øyenvitne til Athens krigsforberedelser og mange av fiendtlighetene, og kunne ellers støtte seg på førstehånds beret­ ninger om hva som skjedde. Han er dessuten den første historiker i vestlig tradisjon som ser helt bort fra guddommelige inngrep i jor­ diske begivenheter; hans beskrivelser og forklaringer kretser rundt menneskelige motiver, karaktertrekk og handlingsmuligheter. Men hans fremstilling er likevel misvisende og mangelfull på vesentlige

11

punkter. Det gjelder især gjengivelsen av athenernes sviktende krigs­ lykke og deres endelige nederlag i krigen mot Sparta. Thukydid fester seg ved en stor, sjømilitær ekspedisjon til Sicilia, som var ment å skulle konsolidere Athens strategiske stilling i den vestlige del av den greske verden. Ekspedisjonen måtte se seg grun­ dig slått, og tapet var begynnelsen på slutten for Athens militære og politiske makt. Thukydid sier at forklaringen på feilgrepet ligger i den brede folkelige deltagelsen i styringen av byen. Fordi folkefor­ samlingens medlemmer for en stor del var ute av stand til å danne seg realistiske forestillinger om situasjonen som rådet på Sicilia, besluttet de å sende ekspedisjonen. De lot seg lure til overdreven optimisme av hjemkomne utsendinger, som på sin side hadde latt seg lure av sicilianere som ønsket en athensk intervensjon. For Thukydid står denne episoden som en bekreftelse på at folk i alminnelighet mangler vurderingsevne; de er irrasjonelle og emosjo­ nelle. Folk ventet ikke, sier han, at «noe av det som skjedde ville skuffe dem, og de trodde at uansett militær slagkraft ville de like lett utrette det som var enkelt og det som var vanskelig» (sitert etter Roberts 1994: 55).1 Men mange av begivenhetene som ellers utspant seg foran Thukydids øyne, bar bud om andre årsaker til Athens sviktende krigslykke. Roberts (ibid.: 14) tror at forklaringen på overtaket som Sparta etterhvert vant, først og fremst ligger i feilgrep som ble gjort av enkeltpersoner i den politiske og militære ledelsen av Athen. Thukydid beskriver disse feilgrepene, men tillegger dem liten betyd­ ning. Likevel synes aristokrater som Nikias og Alkibiades - den første lettskremt, den andre vankelmodig - å ha større skyld i Athens nederlag enn alminnelige borgere som, på grunnlag av mangelfull informasjon, fattet ukloke vedtak i folkeforsamlingen. Hvorfor bagatelliserer Thukydid aristokratenes feilgrep når han sporer årsakene til nederlaget? Roberts ser en sammenheng mellom ensidigheten i hans fremstilling og vrangforestillinger som var utbredt blant dem som den gang kunne vie sin tid til filosofi og his­ torieskriving. De gikk gjerne ut fra at aristokratisk byrd borget for 1 Utdrag fra tekster som ikke har norsk språkdrakt gjengis i min oversettelse.

12

menneskelige kvaliteter som ikke fantes i storparten av befolknin­ gen. Thukydid forestilte seg rett og slett ikke at gjennomsnittsborgeren kunne utvikle intelligens av det slaget som krevdes for kloke politiske vurderinger. Denne oppfatningen bygget han ikke på empirisk analyse av politiske begivenheter; det var en forutinn­ tatt oppfatning som førte ham til konklusjoner som ikke — i alle fall ikke ubetinget — fulgte av hans viten om begivenhetene. Analysens slagside skyldtes fordommer som få medlemmer av Athens over­ klasse så seg i stand til - eller tjent med - å oppgi. Etter at Thukydids mistak er avslørt, påviser Roberts hvordan historikere og andre har fortsatt å forvrenge politiske hendelser i antikkens Athen, og feiltolket følgene av demokratiet for byens utvikling. Hun avdekker en lang rekke forutinntatte oppfatninger så mange at man undres om rasjonell sannhetssøking overhodet har vært en del av bildet. Roberts antyder sogar at hennes egen frem­ stilling av Athens historie ikke er mer troverdig enn fremstillingene hun vraker underveis. Det kan trolig trygt sies at alle vitenskapsmenn, enten det er historikere eller biologer eller statsvitere, oppfatter seg selv som fordomsfrie og uhildete i sin forskning. ... Så når jeg påstår at jeg går til denne oppgaven med en åpenhet og objektivitet som mine forgjengere manglet, har ingen leser noen som helst grunn til å feste lit til det jeg sier. (Ibid.: 16)

Men hennes arbeid nærer samtidig en viss skepsis til skremmebildet av sviktende rasjonalitet i analysene av Athen. Det fremgår for eksempel at Thukydid var i stand til å distansere seg fra deler av den forestillingsverden som forøvrig svekket hans virkelighetssans. Mens mange av hans jevnbyrdige i Athens overklasse anså at åndelig bega­ velse ikke fantes utenfor en liten krets av aristokratiske familier, hadde Thukydid et mer nyansert syn, og det til tross for at han kom fra en av de aktuelle familiene. Han omtalte for eksempel Perikles den fremste eksponent for demokratiet - i anerkjennende ordelag. Det er tydelig at Thukydid frigjorde seg såpass mye fra tankegangen han må ha annammet i oppveksten, at han kunne berømme Perikles i klare ordelag. (Ibid.: 56)

Thukydid kunne altså i noen monn frigjøre seg fra fordommene i 13

sin samtid. Kunne han ha frigjort seg i enda høyere grad? Kunne han, om han hadde villet og forsøkt, dannet seg en objektiv opp­ fatning om det fenomen han studerte? Et fenomen oppfattes objektivt i den grad det oppfattes slik det er i seg selv - uten at egenskaper legges til eller trekkes fra. Hvis noe legges til eller trekkes fra, kommer et subjektivt element inn i bildet. Den som danner oppfatningen, fordreier virkeligheten. Innslaget av subjektivitet i en fremstilling kan være lite eller stort; fullstendig objektivitet oppnås først når det er helt vekk. En objektiv oppfatning er en oppfatning som overensstemmer med virkeligheten. Det er en sann oppfatning. Altså er det sant at Athen sendte en sjømilitær ekspedisjon til Sicilia under Den peloponnesiske krig - og oppfatningen om at dette skjedde er objektiv — hvis og bare hvis ekspedisjonen fant sted. Disse definisjonene av sannhet og objektivitet likner til forveksling dagliglivets definisjo­ ner. De vil bli inngående behandlet i kapittel 3. Er det mulig å oppfatte sosiale fenomener objektivt? Og har vi eventuelt holdepunkter for å vurdere i hvilken grad det skjer i kon­ krete tilfeller? Disse temaene vil også bli drøftet i kapittel 3, hvor vi blant annet spør om det ligger i menneskelig makt å avdekke sann­ heten om empiriske fenomener. Gjør det ikke det - er alle oppfat­ ninger om sosiale fenomener preget av uutslettelig subjektivitet uan­ sett hvor store anstrengelser som gjøres for å se fenomenene objek­ tivt - kan tanken om forskning som rasjonell sannhetssøking aldri bli annet enn en fager drøm. Kanskje vil noen forskere likevel sette seg sannhet som mål - kanskje fordi arbeidet ellers ville miste all mening for dem — men de er i så fall ofre for en stor illusjon.

1.3 Fantes Athen? Det som tidligere ble sagt om begivenheter i oldtidens Athen, byg­ ger på den - for mange selvsagte - forutsetning at hva som fantes og foregikk innenfor byens grenser, ikke kommer an på hva historike­ re og andre tror fantes og foregikk. Grunnen er ikke at begivenhe­ tene forlengst er over - at de daterer seg fra noen hundre år før Kris­ 14

ti fødsel. Så lenge vi ikke griper inn i et hendelsesforløp, enten det er nært eller fjernt - for eksempel ved å overtale eller inspirere noen til å gjøre noe annet enn de ellers ville ha gjort - er forløpet full­ stendig upåvirket av hva vi tenker og gjør. Dette kan som sagt synes selvsagt, men Jennifer Tolbert Roberts finner likevel grunn til å understreke at hun ikke tviler på selve eksistensen av oldtidens Athen. Det ville ikke være riktig ... av meg å fremstille hindrene for forståelse som så store, at jeg har mistet troen på at det finnes en ontologisk gjenstand - om den er aldri så vanskelig å gripe - som er Athen. Jeg kan ikke opptre som en forsker på menneskesinnet som er helt uten formening om hva som kunne være et mer eller mindre korrekt syn på det som skjed­ de i antikkens Athen. (Roberts 1994: 16)

Hvordan kunne noen komme på den tanke at det ikke finnes en «ontologisk gjenstand» som er Athen? Er det problemer forbundet med selve skillet mellom oppfatninger om et sosialt fenomen og det virkelige fenomenet? Er det ikke opplagt at det finnes en sosial vir­ kelighet som har en bestemt beskaffenhet uansett hva folk måtte mene om den? Få utenfor forskernes og filosofenes rekker setter spørsmålstegn ved denne forutsetningen. De aller fleste (også innenfor disse rek­ kene) tar for gitt at oppfatninger om hva som finnes og foregår er én ting, og hva som faktisk finnes og foregår noe annet. Hver enes­ te våkne time i alle normale liv er full av eksempler på hvor selvføl­ gelig forutsetningen arter seg. Jeg så nettopp en annonse for et møte med temaet «Hva skjer i Bosnia?», og om dette råder for tiden (sep­ tember 1996) uvisshet. Men hva som skjer i Bosnia beror vel under ingen omstendighet på hva vi tror skjer i Bosnia? Noen synes å mene at det gjør det. De hevder at det finnes flere versjoner av virkeligheten - alle like reelle, og alle tankekonstruksjoner. I så fall er det en misforståelse at ting oppfattes mer eller mindre virkelighetsnært. Det finnes ingen verden som oppfattes rik­ tig eller galt; verden begynner og slutter med oppfatningene om den. Dette synspunktet vil vi drøfte i kapittel 2.

15

1.4 Hvorfor kom krigen? For Thukydid var som nevnt interessen for Athen først og fremst rettet mot byens konfliktfylte forhold til Sparta. Han redegjør inn­ gående for forløpet av Den peloponnesiske krig, men redegjørelsen er mer enn en ren beretning: Den er et forsøk på å finne ut hvorfor krigen brøt ut. Thukydid tok mål av seg til å se forbi de «spesifikke situasjonene hvor ... interesser støtte sammen», for å få øye på den «virkelige årsaken» til at fiendtligheter brøt ut (Thucydides 1972: 49). Før krigen hadde Athen gradvis bygget opp et stort imperium, som først og fremst bestod av øystater i Egeerhavet og bystater på kysten av Lilleasia. Dette ble gjort ved hjelp av stadige trusler om militær intervensjon og hyppig bruk av våpenmakt. Sparta motsat­ te seg disse fremstøtene av frykt for at Athens imperialisme etter­ hvert ville strekke seg helt til Spartas egne grenser. «La ikke athenerne vokse seg enda sterkere!» mante en spartansk efor like før krigsutbruddet i 431. Thukydid mener å finne krigens virkelige årsak i Athens imperia­ listiske motiver og frykten de fostret. Strid måtte før eller senere bryte ut når disse faktorene var til stede. De konkrete klagemålene og uoverensstemmelsene som utløste militære trefninger, spilte en underordnet rolle. «Det som gjorde krigen uunngåelig», sier Thu­ kydid (loc. cit.), «var veksten i Athens makt og frykten den avsted­ kom i Sparta.» Thukydid trekker vidtrekkende konklusjoner av sitt arbeid om Den peloponnesiske krig. Han sier det handler om «begivenheter som fant sted i fortiden, og som — fordi menneskets natur er som den er - vil gjenta seg omtrent på samme måte en eller annen gang i fremtiden» (ibid.: 48). Skal vi tro historikeren, avdekker han ved å spore forløpet til en konkret krig, trekk ved menneskenaturen som på en lovmessig måte skaper motsetninger mellom samfunn og avler voldsbruk. Et av disse trekkene er angivelig den universelle trangen til å dominere andre mennesker. En athener forklarer byens imperiebygging på denne måten:

16

Vi har ikke gjort noe utenom det vanlige — ingenting som ikke faller naturlig for alle men­ nesker ... [Vi] var ikke de første som gikk frem på denne maten. ... Det har alltid vært regelen at de svake må underkaste seg de sterke. (Ibid.: 80)

Thukydid tror fullt og fast at atheneren taler sant. Folk griper mulighetene som byr seg for å utvide sin makt, like sikkert som de gripes av frykt ved synet av voksende makt. Har han rett i dette? Er det sant at politikk og samfunnsliv føyer seg etter jernharde lover? Er konkrete begivenheter, med alt sitt empiriske mangfold, ikke annet enn enkeltstående tilfeller av mønstre som går igjen? Noen mener at ingen begivenhet kan forklares på en fullgod måte med mindre den lar seg fremstille som et utslag av omstendigheter som må føre til denne begivenheten. Vi forstår hvorfor ting skjer i den utstrekning vi kjenner nødvendige og tilstrekkelige betingelser for at de skjer. Hvis dette er riktig, kan det tenkes to grunner til at begivenheter og tilstander fortoner seg uforklarlige: enten fordi de ikke inngår i lovmessige sammenhenger, eller fordi vi ikke finner ut at de gjør det. I kapittel 4 skal vi drøfte både spørsmålet om hva som kjenne­ tegner gode forklaringer, og vilkårene for å påvise sosiale årsaker av det slaget Thukydid tror seg å kjenne. Problemstillingen er dels metafysisk: Er det som skjer i samfunnet, forutbestemt eller tilfel­ dig? Dels er den kunnskapsteoretisk: Er forutbestemte begivenheter forutsigbare i den forstand at vi kan finne ut om og når de inntref­ fer?

1.5 Hva bør gjøres? Det er fjernt fra Thukydid å spørre om sannhetsgehalten i normati­ ve oppfatninger. Ikke bare det: Han fremstiller normativ argumen­ tasjon som et slags sideshow - noe som utspiller seg ved siden av betydningsfulle begivenheter. Argumentene fremføres iblant i reto­ risk øyemed, og ofte har de ikke engang et instrumentelt siktemål: Sterke aktører bruker dem for å hovere i sin overmakt, svake aktø­ rer for å rope ut sin fortvilelse over maktesløshet og undertrykkelse. Thukydids beretning om Den peloponnesiske krig rommer ingen 17

renskårne eksempler på at folk i god tro og fullt alvor forsøker å finne ut hva de bør gjøre. Det nærmeste vi kommer noe slikt, er en nådeløs appell fra atheneren Cleon om å straffe samtlige voksne menn i kolonien Mytilene med døden og gjøre alle kvinner og barn til slaver, fordi Mytilene gjorde opprør mot athensk herredømme. La dem derfor få den avstraffelse som deres forbrytelse har gjort dem fortjent til. Legg ikke skylden på aristokratene alene, i den tro at folk i sin alminnelighet var uskyldige. Faktum er at alle sammen gikk til angrep på dere. (Thucydides 1972: 215)

Ser vi tilbake på ideene som ble referert under forrige punkt, er det lett å forstå at moral må spille en marginal rolle i Thukydids rekon­ struksjon av politiske konflikter. Hvis det er riktig at folks fremferd bestemmes av trangen til å dominere sammen eller frykten for å bli dominert, kan vi knapt vente at de kjenner moralsk kval ved det de gjør. Ja, det spørs om utsagn om rett og galt har noen som helst mening i deres ører. Hvis vi ikke kan la være å gjøre det vi selv har interesse av, drevet av frykt for hverandre, så kan ikke snakk om rettferdighet være mer enn snakk. Det henspiller ikke på målset­ ninger vi kan identifisere oss med og dele med andre. ... Ordene har ingen klar referanse, ingen presis betydning, ingen logiske implikasjoner. De blir, som Hobbes skriver i Leviathan, «aldri brukt med mindre bruken bestemmes av den person som bruker dem». De uttrykker denne personens begjær og redsler og ingenting annet. (Walzer 1980: 10)

Thomas Hobbes, som laget den første oversettelsen av Thukydid til engelsk, har et kynisk syn på normativ meningsdannelse. Men det forhindrer ikke at hans engasjement i datidens normative spørsmål var av en styrke som knapt kjenner sidestykke. Hans verk Leviathan er et eneste langt argument for at mennesker bør gjøre alt som står i deres makt for å unngå samfunnsoppløsning og krig. Her utmåles borgerkrigens ulykker: Mennesker underkuer, lemlester og dreper hverandre; all økonomisk virksomhet opphører, alle kommunika­ sjoner bryter sammen, all vitenskap, kunst og litteratur går til grun­ ne - og «verst av alt er den permanente frykten for en voldelig død» (Hobbes 1651/1973: 65). Denne tilstanden, sier Hobbes (ibid.: 178), er «det største onde som kan ramme noe menneske i dette liv».

18

Er hans hensikt kun å blotte sin sjel - å gi oss et glimt inn i sitt private følelsesliv? I så fall er det et besynderlig påfunn av ham å kal­ le Leviathan «den sanne og eneste Moralfilosofi» (ibid.: 82). Faktum er at han ikke, når det kommer til stykket, unnlot å si sin mening om hva som virkelig er godt og ondt, og hvordan mennesker virke­ lig bør leve. Han ville ikke bare meddele personlige ønskemål, og likner vel i så henseende de aller fleste som ytrer seg i normative spørsmål. Men dermed er det ikke sagt at normative oppfatninger er noe annet enn uttrykk for smak og behag. Kan hende farer vi bare med tomt prat når vi snakker om hva vi bør gjøre som om det var en kjensgjerning at noe er rett og noe galt. Derved er et ledemotiv i bokens siste del - kapitlene 5 og 6 - behørig introdusert.

19

Kapittel 2

Oppfatninger og virkelighet 2.1 Innledning Gjennom utforskning av verden - hva enten det er naturen eller samfunnet som utforskes, og enten det skjer i vitenskapelig eller hverdagslig sammenheng - legger vi grunnlaget for oppfatninger om hva som finnes og foregår. Oppfatningene kan ta mange former; det kan dreie seg om enkle, endeframme beskrivelser, men også abstrakte teorier. Felles for dem er at man innordner fenomener under begrepet i den hensikt å forstå hva slags fenomener det er og hvordan de er oppstått. Vi trenger ikke gå lenger enn til denne boken for å finne et eksempel: Boken er et forsøk på å begrepsfeste — og på den måten å kunne forstå — viktige sider ved den aktivitet som finner sted innenfor universiteter og andre forskningsinstitu­ sjoner. Det kan synes selvsagt at fenomenene som utforskes er noe annet enn oppfatningene som dannes om dem. Hvordan skulle det ellers være mulig å innordne fenomenene under begrepet? Ikke desto mindre har vi her å gjøre med en metafysisk forutsetning. Den kal­ les realisme og kan sammenfattes slik: Det som finnes, finnes uan­ sett om det oppfattes eller ei, og er som det er uavhengig av hvor­ dan det eventuelt oppfattes. Konkret vil dette si at hva som fant sted ved en bestemt anled­ ning - for eksempel da president Kennedy ble skutt i Dallas, Texas, i november 1963 — er noe annet enn oppfatningene om det som skjedde - for eksempel bildet som tegnes i Warren-kommisjonens rapport eller i Oliver Stones filmatiske rekonstruksjon. Begivenhe­ ten er et urokkelig faktum, bestående blant annet av fysiske omsten­ digheter og menneskelig aktivitet; beskrivelsene og teoriene er mer eller mindre vellykkede forsøk på å gjenfortelle det inntrufne. Dette kan som sagt synes selvsagt, og i dagliglivet er realisme den 20

naturligste ting av verden, men ikke i moderne humaniora og sam­ funnsvitenskap. Selv forskere som fastholder distinksjonen mellom oppfatninger og det oppfatninger handler om, tar den ikke alltid som en selvfølge. Hvorfor skulle ellers Jennifer Tolbert Roberts, som vi så i forrige kapittel, bry seg om å bedyre at hun ikke tviler på eksistensen av en «ontologisk gjenstand» som er oldtidens Athen? Men hvordan kunne hun komme i tvil? Ett svar er at alt som er sagt om Athen, kan vise seg å være oppspinn, og alle arkeologiske funn falsa. I så fall finnes ikke statsdannelsen som er blitt kalt Athen; den grunner sin angivelige eksistens på en myte. Denne sorten historis­ ke forsvinningsnumre forekommer, men ligger neppe bak tvilen som kunne oppstå om Athens status som ontologisk gjenstand. Roberts hentyder snarere til det stikk motsatte: den idé at det ikke går an å skille mellom mytiske og virkelige fenomener, fordi verden ved nærmere ettersyn viser seg å være en forestillingsverden — eller rettere flere. Thukydid beskriver én bystat, moderne historikere en annen, men det finnes ingenting som rett og slett er Athen. Alt er konstruert i menneskers bevissthet. Denne ideen kalles antirealisme. For å unngå skinnuenighet skal jeg straks nevne en kilde til mis­ forståelse av skillet mellom realisme og antirealisme. Det realistiske standpunktet utelukker selvsagt ikke at oppfatninger og annet bevissthetsinnhold får følger for hva som finnes og foregår. Således er det (etter alt å dømme) mye som skjer fordi folk setter seg mål og har forestillinger om hvordan målene best kan settes ut i livet. Rea­ lisme innebærer bare at ingenting skjer fordi noen tror det skjer eller forestiller seg at det kunne ha skjedd. Det realistiske standpunktet innskrenker seg til en negativ karak­ teristikk av hvordan verden er beskaffen: Dens beskaffenhet er uav­ hengig av våre oppfatninger om den. Disse kan være sanne eller usanne; de kan overensstemme eller ikke overensstemme med det de handler om. Den siste setningen fører oss fra metafysikk til epistemologi (eller kunnskapsteori). Den er essensen i korrespondanseteorien om sannhet, som definerer sannhet som overensstemmelse mel­ lom oppfatninger og virkelighet. Det vil for eksempel si at utsagnet «katten sitter på matten» er sant hvis og bare hvis katten faktisk sit­ ter på matten. For realister er det nærliggende å forstå sannhet på

21

denne måten. Men det følger ikke av realisme — og heller ikke av korrespondanseteorien - at noen som helst oppfatning om noe som helst er eller har vært sann (kfr. parentesen i forrige avsnitt). Det er tenkelig at vi aldri lykkes i å fremstille verden slik den virkelig er, nettopp fordi verden er noe annet enn oppfatninger om verden. Hvis det ikke var hold i realisme, ville det ikke være fornuft i spørsmålene om empiriske oppfatninger overensstemmer med det de handler om. Nå er det neste kapitlet nettopp viet forholdet mel­ lom oppfatninger og virkelighet; altså kommer inneværende kapit­ tel til å sertifisere realisme. Først (punkt 2.2) møter vi imidlertid en radikal avvisning - så radikal at selv de som kaster den frempå, ikke tar den alvorlig. Men den setter oss på sporet av et antirealistisk standpunkt som er alvorlig ment (pkt. 2.3 og 2.4). Heller ikke det­ te har hold i seg (pkt. 2.5); verden er noe annet enn oppfatninger om verden.

2.2 Absurd antirealisme Ingen går i gang med en empirisk undersøkelse uten forutinntatte oppfatninger. Noen har allerede dannet seg forholdsvis faste fore­ stillinger om fenomenet som skal undersøkes; alle leter etter visse typer informasjon ut fra en forventning om at nettopp slik infor­ masjon vil fortelle noe viktig. Av denne grunn, sier Graham Allison, er forskningsresultater forutsigbare; de gjenspeiler forskernes hang til å plassere ting innenfor sine respektive referanserammer ved hjelp av sine foretrukne begrepet. Forklaringer som er laget av bestemte analytikere, fremviser forholdsvis regelmessige, for­ utsigbare trekk. Denne forutsigbarheten tyder på at det ligger noe under. De regelmessige trekkene gjenspeiler en analytikers antakelser om hva slags problemer han arbeider med, hvilke kategorier de skal plasseres innenfor, hva slags data som er relevante, og hva som for­ årsaker begivenheter. ... [K]nipper av slike antakelser utgjør grunnleggende referanseram­ mer for begrepsmodeller som analytikere bruker til å stille og besvare spørsmål: Hvorfor inntraff begivenheten? Hva vil skje? (Allison 1969: 689-90)

For Allison er dette en spore til kritisk refleksjon. Hans konklusjon er at «forbedringer i vår forståelse av ... begivenheter avhenger av 22

høynet bevissthet om det som legges til grunn for analysene» (ibicL: 689). Derfor må vi tenke nøye over begrepene som brukes for å beskrive begivenheter og strategiene som styrer innsamling av data. Vi må spørre: Blir beskrivelsene dekkende? Får vi tak i talende data? Å reise disse spørsmålene er bryet verdt bare hvis det finnes feno­ mener som data gir mer eller mindre talende vitnesbyrd om, og begrepet mer eller mindre treffende karakteristikker av. Det gjør det ikke, skal vi tro antirealisme. Det finnes ingen verden i vanlig for­ stand, bare fremstillinger av verden. Hilary Putnam (1981: 51) formulerer standpunktet på denne måten: «Fenomener» finnes ikke uavhengig av begrepsskjemaer. Vi deler verden inn i fenomener når vi begynner å beskrive den på en eller annen måte. ... [F] enomenene og tegnene befin­ ner seg begge innenfor skjemaet som muliggjør beskrivelsen.

Putnams utsagn rommer en tvetydighet som ikke er uvanlig i for­ muleringer av antirealisme. Gjenstander sies på den ene side å eksi­ stere i kraft av at begrepet som gjør det mulig å omtale gjenstande­ ne, er i bruk. På den annen side nevner han en «verden» som deles opp i gjenstander i og med at den begrepsfestes. Vil dette si at man bruker begrepene for å sette navn på noe som også ville ha vært til om ingen hadde hatt begrep om det? Har fenomener med andre ord to eksistensbetingelser: én knyttet til tankevirksomhet, en annen uavhengig av slik virksomhet? Det kan se slik ut. [F]enomenene selv blir like mye laget som oppdaget; de er like mye begrepsmessige opp­ finnelser som «objektive» faktorer i vår erfaring - faktorer som finnes enten vi vil eller ei. (Ibid.: 54)

Helt og fullt finnes altså bare det vi har begrep om, og likevel ville ikke alt vært vekk hvis begreper ikke var i bruk. En «objektiv» fak­ tor er der uansett, men tar gjenstands form bare i den utstrekning man innlemmer den i en begrepskrets. Etter først å ha ordlagt seg som om verden blott og bart var en tankekonstruksjon, markerer Putnam på denne måten avstand til hva vi kunne kalle konstrukti­ visme. Men det halvt konstruktivistiske, halvt realistiske standpunk­ tet han faller ned på — et standpunkt han først kalte «internalisme» 23

og senere (Putnam 1989: 114) «pragmatisk realisme» — har ingen endefrem utlegning. Jeg skal snart vende tilbake til det. Tvetydighet finnes også i Richard Rortys oppgjør med metafysisk realisme. Det han vil til livs, er «den idé at verden eller selvet har en iboende natur» - en idé som har «ført til flere problemer enn godt er» (Rorty 1989: 8). Med «selvet» mener han øyensynlig en del av den menneskelige personlighet - sinnet til forskjell fra kroppen. «Verden» må vi anta refererer til alt annet. Hva vil det si at selvet og verden ikke har en iboende natur? Det nærmeste vi kommer en for­ klaring fra Rortys side, er dette: Det politiske utopister helt siden Den franske revolusjonen har skjønt, er ikke at «unatur­ lige» eller «irrasjonelle» sosiale institusjoner har undertrykket en universell, underliggende menneskenatur, men snarere at språk og andre former for sosial praksis kan endres og gi opphav til mennesker av et helt annet slag enn hva som tidligere fantes. De tyske idealis­ tene, de franske revolusjonære og de romantiske dikterne delte en vag forståelse av at men­ nesker som fikk sitt språk endret så sterkt at de ikke lenger snakket om seg selv som ansvar­ lige overfor ikke-menneskelige makter, derved ble en ny type mennesker. (Ibid.: 7)

Rorty uttrykker to synspunkter uten å skille dem ad: (1) Mennesket vil kunne bli et vesen av hvilken som helst beskaffenhet som følge av at mennesker finner på nye beskrivelser av seg selv. (2) Mennes­ ket vil kunne bli et vesen av hvilken som helst beskaffenhet som føl­ ge av at man endrer sosial praksis.2 Er (1) eller (2) den rette utleg­ ningen av påstanden om at selvet savner en iboende natur? Hvis det er (1), blir påstanden å forstå som et uttrykk for konstruktivisme i synet på menneskenaturen. Menneskelige egenskaper sies å bli skapt og omskapt av beskrivelsene som lages av dem. Er derimot (2) den rette utlegningen, vil poenget være at mennesker har en plastisk natur som kan formes til hva som helst gjennom sosial samhand­ ling. Det siste synspunktet forutsetter metafysisk realisme. Den som sier at menneskers natur er plastisk og ikke huser egenskaper som er 2 (1) og (2) refererer bare til «selvet»; hva med «verden»? (1) kan generaliseres og går i så fall ut på at alt skapes og omskapes av oppfatningene som finnes om det. Men (2) lar seg ikke uten videre generalisere. Hvis vi snakker om alt, snakker vi også om de sosiale omgivelsene, og hva vil det si at alt er plastisk og kan ta preg av omgivelsene? Jeg omgår dette problemet og konsentrerer oppmerksomheten om selvet.

24

upåvirkelige av sosiale krefter, snakker om menneskenaturen som om den var noe annet enn oppfatningene om den. Skjønt formuleringene av antirealisme er upresise, står det nå klart hva standpunktet ville gå ut på hvis det så å si fikk utfolde seg fritt. Det ville gå ut på at ting forholder seg slik vi forestiller oss dem; de blir hva de er som følge av at man oppfatter dem på den ene eller annen måte. Antirealisme i fri utfoldelse er hva vi kalte konstruktivisme. Men konstruktivisme fører med seg udiskutable absurditeter. Det er unødvendig å si det, men likevel: Man kan ikke velge et hvilket som helst sett av begreper og opptre som om omgivelsene artet seg slik ens begreper gav beskjed om. Hvis noen gjorde det, og - sier Putnam (1981: 54) - «var dumme nok til å velge et begrepssett som sa dem at de kunne fly, og handlet deretter ved å hoppe ut av vin­ duet, ville de, hvis de var heldige nok til å overleve, innse svakhete­ ne ved dette synet med en gang». Også Rorty er snar til å distanse­ re seg fra konstruktivisme. Han konstaterer «at de fleste ting som befinner seg i tid og rom er virkninger av årsaker som ikke omfatter menneskelige bevissthetstilstander» (Rorty 1989: 5). Toneangivende kritikere av metafysisk realisme rygger altså tilba­ ke for konstruktivisme. Det må de, om de vil bli tatt alvorlig.

2.3 Alvorlig ment antirealisme Verden er ikke slik vi oppfatter den fordi det er slik vi oppfatter den. Hva blir igjen av det antirealistiske standpunktet når dette er sagt? For Putnam (1981: 54) gjenstår fornektelsen av «at det gir mening å spørre om våre begreper ‘svarer til’ noe som er helt ubesmittet av at begreper dannes om det». Internalisme er ingen avvisning av at kunnskap tar opp i seg ting fra vår erfaring; ... men det er en avvisning av at det finnes noe i vår erfaring som ikke selv i et visst monn er formet av våre begreper, av vokabularet vi bruker for å rapportere og beskrive det, eller at det er noe i vår erfaring som kan beskrives på bare én måte, uavhengig av alle begrepsmessige valg. (Loc. cit.)

25

Dette er en ny formulering av Putnams halvt konstruktivistiske, halvt realistiske standpunkt. Tre påstander avtegner seg: P1 Det vi vet, vet vi dels av erfaring. P2 Vi erfarer ikke annet enn vi har begrep om på forhånd. P3 Vår erfaring kan begrepsfestes på flere måter. I Pl markerer Putnam avstand til konstruktivisme: Gjennom erfa­ ring får vi kjennskap til fenomener som vi ikke kan snakke oss vekk fra - fenomener som eksisterer uavhengig av hva vi tror og sier. I P2 benekter han like fullt at vi erfarer noe med mindre vi har begreper om det vi erfarer. Begreper må til for å innlemme fenomener i vår erfaringsverden. P3 innebærer at fenomener man kjenner av erfa­ ring, kan anta mer enn én skikkelse, fordi det alltid er mulig å dan­ ne seg ulike begreper om dem. Jeg ber om unnskyldning for vagheten og det høye abstraksjons­ nivået i disse formuleringene. Kritikerne av realisme ordlegger seg gjennomgående vagt og abstrakt, og vi må få et bilde av hva de selv sier innen vi leter etter mer konkrete uttrykk for det de mener.3 Men en liten oppklaring er allerede nå på sin plass. Putnam sier at det vi vet, vet vi dels av erfaring, og sikter etter alt å dømme til kunn­ skap om empiriske fenomener, til forskjell fra for eksempel logisk og matematisk kunnskap. Jeg har hittil snakket om «fenomener» - og om «verden» og «virkeligheten» — som om det var selvsagt at det dreide seg om empiriske fenomener, og vil fortsette med det. La oss foreløpig sette P3 til side og konsentrere oppmerksomhe­ ten om de to første påstandene. Her er en utdyping av Pl og P2 fra Putnams side: Vi kan og vi bør fastholde at noen fakta oppdages, uten at vi bestemmer oss for om de fin­ nes eller ei. Men det kan vi si først når vi har tatt i bruk en talemåte, et språk, et «begrepsskjema». Å snakke om «fakta» uten å spesifisere det språket som benyttes, er å snakke om ingenting; ordet «faktum» hentyder — like lite som ordet «eksistere» eller ordet «fenomen» — til verden i seg selv (Putnam 1981: 54)

3 Finnes mer artikulerte kritikere av realisme enn Putnam og Rorty? Jeg har ikke funnet noen. Mye som skrives i opposisjon mot realisme, er så dunkelt eller ubehjelpelig at det unndrar seg analytisk interesse.

26

Den første setningen i sitatet utfyller Pl: Det vi vet, vet vi dels av erfaring, og gjennom erfaring oppdager vi fakta vi ikke har rådighet over i den forstand at vi ikke kan bestemme oss for om de finnes eller ei. Resten av sitatet utdyper P2: Det er ingen urokkelige fakta — fakta som rett og slett finnes, uansett om noen har tenkt på dem. Vi kan ikke konstatere eksistensen av et eneste fenomen som vi ikke allerede har begrep om. Disse påstandene summerer seg ikke opp til et samlet resonne­ ment om forholdet mellom begrep og virkelighet. Men de peker i retning av dette: (1) Det finnes en begrepsmessig konstituert erfa­ ringsverden: Den består av fenomener vi erfarer, og den er begreps­ messig konstituert fordi vi ikke erfarer noe som vi ikke har begrep om på forhånd. (2) Den eneste verden vi kjenner til, er den vi erfa­ rer. (3) Den eneste verden vi kjenner til, er en verden som finnes bare i den utstrekning vi har begrep om den på forhånd.

2.4 En illustrasjon: oppfatninger om menneskenaturen Jeg skal konkretisere antirealisme ved hjelp av en illustrasjon. Men­ neskenaturen er et fenomen som samler oppmerksomhet i all sam­ funnsforskning. Interesse knytter seg særlig til menneskelig motiva­ sjon - alle utspring for handling, enten det er bevisste mål, instink­ tive drifter, tilbøyeligheter eller karaktertrekk. Det er uenighet om motivers innhold og struktur: Er de ens eller mangfoldige, uforan­ derlige eller plastiske, harmoni- eller konfliktskapende? La oss se på et lite utsnitt av den store debatten. Joseph de Maistre hadde et bekmørkt syn på menneskenaturen. Aktiv i tiden rundt den franske revolusjon, tok han resolutt oppgjør med hva vi kunne kalle revolusjonens ideologiske fundament: den idé at menneskene har evne til å formulere og realisere prinsipper for et rettferdig og fritt samfunn.4 I denne så han ikke annet enn gudløst overmot. For ham fremstod aggresjon, ødeleggelse og volds­ 4 Min fremstilling trekker store veksler på Isaiah Berlins (1991: 91-175) utlegning av de Maistres ideer. Sitatene som gjengis er hentet fra Berlin.

27

bruk - ikke rasjonell og moralsk handling - som dominerende trekk ved menneskenes væremåte. Fornuftige overveielser og moralsk sin­ nelag finner ikke fotfeste i en menneskenatur som siden syndefallet har vært bunnfordervet. Mens andre pessimister blant sosialfilosofe­ ne fremholder egoisme og havesyke som konfliktskapende motiver, går de Maistre et langt skritt videre. Det er, sier han, ikke ønsket om å berike seg eller vinne ære på andres bekostning, men trangen til å ødelegge for ødeleggelsens skyld som avler vold. Lysten til å drepe og lemleste andre skapninger, sammen med en bisarr hang til å ofre seg selv i kamp på liv og død, er like mektige motiver som selvoppholdelse og egeninteresse. Det kan virke meningsløst at mennesker finner tilfredsstillelse i blind voldsbruk, men den øver en uutgrun­ nelig tiltrekningskraft på dem. Ødeleggelsestrangen fremstår i de Maistres fremstilling som tilværelsens bestemmende prinsipp: «Hele jorden, for alltid gjennomtrukket av blod, er ikke annet enn et enormt alter hvor alt levende uavbrutt ofres.» Innser man den usminkede sannhet om menneskenes uutsletteli­ ge ondskap, forstår man samtidig at bare blind underkastelse under en absolutt og drakonisk statsmakt kan forhindre et samfunn fra å falle sammen i blodig borgerkrig. De Maistres resonnement mun­ ner ut i et forsvar for bøddelen som samfunnets krumtapp. Han legemliggjør statsmaktens nådeløse budskap til voldsmenn og for­ brytere: Man vil straffe dem med døden for deres ugjerninger. Kun bøddelen kan innpode en frykt som er sterk nok til å dempe strids­ lyst og stanse voldsferd. «Fjern denne gåtefulle skikkelsen fra ver­ den, og straks blir orden forvandlet til kaos: Kongetroner faller, samfunn går under. I rak motsetning til denne oppfatningen om menneskenaturen står William Godwins (1798/1976) syn. Denne opplysningstidens mest optimistiske representant benekter ikke eksistensen av onde handlinger; de forekommer, men skyldes ingen uopprettelig karak­ terbrist. De er snarere resultater av dårlig oppdragelse, uverdige leve­ kår og mangelfulle lover. Derfor må man ikke forveksle dem med permanente trekk ved menneskenaturen. Ikke bare har naturen eslet menneskene til å leve sammen i fred; den har også gitt dem ube­ grenset mulighet til å forbedre seg selv og sine levekår. Aggresjon og 28

overgrep forekommer bare i den grad samfunnets institusjoner øde­ legger de opprinnelige anleggene for fornuft og fremsyn, omtanke og ansvarsfølelse. På denne bakgrunn ser Godwin den største trus­ selen mot sosial harmoni i statsmakten selv. Denne mektige institu­ sjonen, som søker å disiplinere mennesker ved hjelp av tvang og vold, vekker aggressive motiver og sår strid. Man kan ikke bringe villfarne mennesker til fornuft ved makt; dette kan bare skje gjen­ nom rasjonell tilrettevisning, moralsk formaning og i verste fall stig­ matisering. Disse fremgangsmåtene gir resultater fordi folk i almin­ nelighet lytter til kritikk og lar seg overbevise av gode argumenter om rett og galt. Deres handlinger er ikke styrt av irrasjonelle lyster og lidenskaper. Noen mener at både Godwin og de Maistre bommer i beskrivel­ sen av menneskenaturen. De tror at mennesker hverken er udyr eller edle av natur. David Hume representerer dette mellomstandpunktet. Jeg er klar over at fremstillingene av denne tilbøyeligheten [selviskhet] i alminnelighet dri­ ves for vidt, og at beskrivelsen som visse filosofer ynder å gi av menneskene på dette punkt, er like virkelighetsfjern som noen beretning om monstre i eventyrene. Så langt fra å mene at mennesker ikke har omtanke for annet enn sitt eget ve og vel, er jeg av den oppfatning at skjønt det er sjelden å møte noen som elsker én enkelt person høyere enn seg selv, er det like sjelden å møte noen hvis følelser for andre ikke til sammen oppveier selviskheten. (Hume 1888/1978: 486-87)

Dette er et lite utvalg av oppfatninger man har dannet seg om men­ neskenaturen. Alle beskriver et fenomen vi kan kjenne igjen fra utal­ lige erfaringer, og hvis det er hold i antirealisme, så er ikke mennes­ kenaturen annet enn det som sies om den i slike beskrivelser. Dens egenskaper er ikke andre enn dem vi har begrep om. Men antirea­ lisme innebærer ikke at menneskenaturen er alt som sies om den. Uten dette forbeholdet var vi tilbake i konstruktivisme. Alvorlig ment antirealisme er den idé at fakta ikke settes til verden med min­ dre vi har begrep om dem, og det er noe annet enn at fakta settes til verden etter forgodtbefinnende. Nå er tiden inne til å kommentere P3 — påstanden om at man kan begrepsfeste erfaring på flere måter. Den innebærer at det går flere gangbare veier til begrepslig erfaring; man kan unnfange fakta

29

i form av flere fremstillinger som alle har dekning i erfaring. Men hvordan vet vi om det finnes dekning for en fremstilling? Kan logisk uforenlige beskrivelser, for eksempel beskrivelsene av menneskena­ turen hos henholdsvis de Maistre og Godwin, alle ha dekning i erfa­ ring? Antirealister vil ikke kunne besvare disse spørsmålene med å si at noen begreper lykkes i å fange opp fenomenene vi erfarer, mens andre mislykkes og gir misvisende karakteristikker. Dette svaret for­ utsetter at fenomener eksisterer uavhengig av begreper og beskrivel­ ser. Det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg hvordan antirea­ lister skulle kunne besvare spørsmålene. Dette får være nok om hva antirealisme går ut på. Det gjør in­ genting at det har vist seg vanskelig å gi en presis og konsistent utlegning av standpunktet? Som vi nå skal se, er en grunnleggende premiss for antirealisme gal.

2.5 Realisme Den fundamentale premissen for antirealisme er at vi kan høste erfaring bare i den utstrekning vi har begrep om det vi erfarer. Er dette riktig? La oss vende tilbake til Humes syn på redselsskildringene av menneskelig egoisme. Han avviser dem som skremmende eventyr, fordi de rimer dårlig med inntrykkene han har av hvordan folk i alminnelighet opptrer. Sjelden møtte han mennesker som ikke elsket seg selv høyere enn andre, men like sjelden mennesker som elsket seg selv så høyt at hensynet til andre aldri overskygget egenkjærligheten. Det som teller i denne sammenheng er ikke hvem som har rett - Hume eller de Maistre. Det som teller er hvordan Hume (etter eget sigende) kom til å tvile på sannhetsgehalten i skil­ dringer av det slaget vi har fra de Maistre (og som Hume kunne ha for eksempel fra Augustin). Tvilen ble vekket av inntrykk han mot­ tok i møtet med levende mennesker. Han opplevde å stå ansikt til ansikt med helt andre karaktertrekk enn pessimistisk filosofi hadde 5 Det finnes flere konsistensproblemer i antirealistisk argumentasjon enn dem som anty­ des her. Nagel (1997: kap. 2) gir en bredere redegjørelse.

30

forberedt ham på. Hans erfaring fortalte ham at noe var galt i filosofenes fremstilling. Humes bemerkning hjelper en til å forstå forholdet mellom erfa­ ringer av et fenomen og begreper man bruker når man omtaler erfa­ ringene og beskriver fenomener. Erfaringene har utspring i inntrykk vi får av fenomenet. Slike inntrykk kan - og vil ofte — anspore våre anstrengelser for å finne begreper som skaper forståelse av fenome­ net. På denne bakgrunn er det misvisende å si at egenskaper ved menneskenaturen finnes bare hvis vi har begrep om dem på for­ hånd. Vi kan danne oss begreper fordi vi mottar inntrykk av for eksempel menneskelig atferd og søker å sette navn på det vi ser og komme til forståelse av det. Derfor er det også misvisende å si at vi erfarer et fenomen bare hvis vi har begrep om det på forhånd. Vi kan erfare fenomenet gjennom inntrykk uten å kunne begrepsfeste det vi erfarer. Dette argumentet danner hva vi kunne kalle forutsetningen om inntrykks umiddelbarhet. Vi trenger ikke begreper for å kunne mot­ ta inntrykk. Inntrykkene oppstår umiddelbart; de melder seg for sansene - noen ganger helt overraskende, og alltid slik at man ikke helt er herre over det som skjer. Jeg kommer tilbake til denne for­ utsetningen om litt. Argumentet bygger ikke på den forutsetning at inntrykk dikterer begrepsdannelse og beskrivelser. Inntrykk er ikke den eneste spore til tanker om hvordan man best kan begripe fenomener, selv ikke når inntrykkene spiller en stor rolle for hva vi tenker. Vi ordner og tolker inntrykk, og derved tilfører vi noe som ikke melder seg umid­ delbart. En talende illustrasjon av det siste poenget finner vi i Humes egen analyse av oppfatninger om årsakssammenhenger. Hume (1888/1978: 87) skriver: ...vi husker å ha sett den slags fenomen som vi kaller ild, og vi har kjent den slags for­ nemmelse som kalles varme. Likeledes har vi et bilde i vår bevissthet av at disse fenomene­ ne alltid tidligere har opptrådt sammen. Uten mer seremoniell, kaller vi det ene fenome­ net årsak og det andre virkning, og slutter oss til forekomsten av det ene fra forekomsten av det andre.

Hume begrepsfester forholdet mellom ilden og varmen som en år-

31

sakssammenheng. Det er for ham ensbetydende med at flammen med nødvendighet fremkaller varme. I dette ligger en bestemt tolk­ ning av forbindelsen mellom de to fenomenene — en tolkning som kommer i tillegg til de gjentatte syns- og følelsesinntrykkene. Hume sier: «Den rene gjentakelse av et inntrykk vi har hatt, selv når det gjentar seg i det uendelige, gir ikke opphav til en ny forestilling ... om nødvendig forbindelse» (ibid.: 88). Forholdet mellom ilden og varmen faller inn under begrepet om årsakssammenheng først når inntrykkene som melder seg, er samlet innenfor en tolkningsramme. Det hender at fortolkningen av inntrykk forvandler dem på en slik måte at det som blir tilbake, er et rent kunstprodukt. Har man for eksempel sterke, forutinntatte oppfatninger om et fenomen, vil man lett fordreie sine inntrykk av det. I noen tilfeller kan folk til og med innbille seg ting, og slik motta falske inntrykk. Men det finnes ekte inntrykk og inntrykk som vanskelig lar seg fordreie. De tvinger seg så å si på, melder seg enten vi vil eller ei. Det er dette som ligger i forutsetningen om inntrykks umiddelbarhet. Dessuten kan vi anstrenge oss for ikke å fordreie inntrykk som lar seg fordreie. Vi kan, enkelt sagt, forsøke å møte verden med åpne øyne: bevisst stil­ le oss slik at mest mulig tvinger seg på. Gikk resonnementet for fort? Finnes strengt tatt inntrykk som tvinger seg på? Og er det egentlig hold i forutsetningen om inn­ trykks umiddelbarhet? Richard Rorty (1982: xix) skriver: Vi kan bruke språket til å kritisere og forbedre språket selv, akkurat som vi trener opp kroppen for å utvikle og styrke den, men vi kan ikke betrakte språket-som-et-hele i forhold til noe annet som det brukes om, og som det fyller bestemte formål i relasjon til.

Hvis Rorty har rett, finnes ikke umiddelbare inntrykk som ansporet begrepsdannelse, fordi dette nettopp ville innebære at begrepene er redskaper man bruker til å beskrive våre inntrykk og fenomenene de stammer fra. Men hvordan kan man i så fall forklare variasjoner i begrepsbruk? Hva ligger for eksempel bak forskjeller i beskrivelsene av menneskenaturen? Svaret må rett og slett være at folk finner på forskjellige beskrivelser og pensler dem ut med større eller mindre grad av finesse. Annet kan de ikke gjøre, hvis Rorty har rett.

32

Men han tar feil. Det stemmer ikke at inntrykk aldri tvinger seg på. Det er nettopp fordi de iblant gjør det at man ikke kan ta kon­ struktivismen alvorlig. Tror jeg for eksempel at jeg kan fly og hop­ per ut av vinduet, vil jeg snart bli møtt av inntrykk som blant annet forteller at antagelsen om flyvedyktighet er feil. Disse inntrykkene vil sette klare grenser for hvordan jeg oppfatter menneskets natur. Jeg vil vanskelig kunne se bort fra visse kjennetegn. I det minste kan jeg lett la være å overse dem om jeg ønsker å møte verden med åpne øyne. Denne innvendingen har Rorty stilltiende godtatt ved å dis­ tansere seg fra konstruktivisme. Hvis inntrykk melder seg enten vi vil eller ei, følger det at empi­ riske fenomener eksisterer uavhengig av begrepene som brukes om dem. De eksisterer i egenskap av kilden til inntrykkene. La oss eksempelvis anta at jeg mangler ord for det som skjer meg etter at jeg hopper ut av vinduet. Likevel kan jeg konstatere at noe skjer — noe som for eksempel ikke faller inn under begrepet «flyvning», hvis dette begrepet fortsatt skal brukes til å betegne fuglenes bevegelser gjennom luften. Utallige fenomener eksisterer i egenskap av kilder til inntrykk som enten tvinger seg på eller møter oss så snart vi gjør oss motta­ gelige for dem. Tenk bare på synsinntrykk. Ser man nøye på et landskap, om det er aldri så kjent, vil man oppdage «nye» ting — ofte ting man ikke ventet å finne der, noen ganger ting det er vanskelig å sette navn på. Når man betrakter et landskap med et våkent øye, strømmer det på inntrykk. Fundamentalt sett rammes altså antirealisme som er alvorlig ment, av den samme innvendingen som tidligere felte den kon­ struktivistiske varianten av standpunktet. Denne innvendingen foregrep med andre ord resonnementet jeg nettopp fremførte på grunnlag av Humes bemerkning om menneskenaturen.

2.6 En verden, mange oppfatninger Når inntrykk tvinger seg på, konfronteres vi med fenomener som finnes enten det er plass til dem i vår begrepsverden eller ei. Altså er 33

det ikke riktig at et fenomen finnes bare hvis noen har begrep om det på forhånd. Det vil igjen si at det finnes mer enn oppfatninger om verden; det eksisterer også en verden som er noe annet enn begrepene vi bruker for å komme til forståelse av hva som finnes og foregår. Men oppfatningene er mange, og dette spørsmålet melder seg: Er det mulig å oppfatte empiriske fenomener slik de er i seg selv? Fra tidligere husker vi Graham Allisons synspunkt: For bedre å forstå hvordan verden virkelig er, må vi høyne vår bevissthet om fremgangsmåtene vi følger når vi analyserer den. Det neste kapitlet er et bidrag til slik bevisstgjøring.

34

Jakten på sannhet

3.1 Innledning Oppfatninger kan vise seg feilaktige selv når de synes uangripelige. Den engelske filosofen G. E. Moore skal en gang ha pekt på et vindu høyt på en vegg i et rom hvor han foreleste, og spurt: Er det noen som helst tvil om hva jeg peker på? Slik ville han fastslå at vi noen ganger vet med sikkerhet at våre oppfatninger overensstemmer med virkeligheten. Men det viste seg å være et trompe~roeil vindu. Moore tok feil selv om forholdene lå vel til rette for å danne seg kor­ rekte oppfatninger om rommet han befant seg i. Slike hendelser kan tyde på at usikkerhet hefter ved våre oppfat­ ninger i langt større grad enn det er vanlig å tro. De kan til og med nære den idé at ingen oppfatning om noe som helst er sikker. Der­ for dette spørsmålet: Kan vi finne ut hvordan verden er, eller i det minste forbedre våre oppfatninger om hva som finnes og foregår ved å korrigere feil og misforståelser? Diskusjonen som følger handler bare om empiriske oppfatninger; matematiske og logiske oppfat­ ninger er en annen skål, og det samme er oppfatninger av estetisk og moralsk art. Men senere - i kapittel 5 - reiser vi spørsmålet om vi kan korrigere og forbedre normative oppfatninger. Hvis det viser seg umulig å bringe noen som helst klarhet i hva som finnes og foregår, har det ingen praktisk interesse å drive empi­ risk forskning under mottoet fra kapittel 1: rasjonell sannhetssøking. Dette gjøres tilsynelatende i stor stil: Man presenterer proble­ mer for forskere, stiller ressurser til deres rådighet, tar forskningens resultater alvorlig, og mange tror på muligheten av fremskritt i utforskningen av både natur og samfunn. Allment anser man viten­ skapelig forskning som fortjenstfull, og slik har det vært lenge. Adam Smith (1759/1976: 20) skrev:

... det er den fremste anfører for vitenskap og kultur, den person som preger våre vurde­ ringer, hvis evner har en rekkevidde og kraft som overrasker oss og fyller oss med undring - det er denne personen som kaller på vår beundring og fortjener vår anerkjennelse, og på hans innsats hviler størstedelen av den heder som blir intellektuelle dyder til del.

Så vil Smith forklare hvorfor vitenskapelig talent verdsettes, og da blir det straks uklart om bifallet og beundringen er fortjent: ... vi bifaller en annen persons oppfatning som korrekt, som treffsikker, som sann og over­ ensstemmende med virkeligheten; og det er klart at oppfatningen høster slikt bifall ene og alene fordi den er i pakt med vår egen oppfatning. (Loc. cit.)

Den siste passusen kan slå troen på intellektuelt fremskritt overen­ de. Den antyder at vi godtar vitenskapelige konklusjoner rett og slett fordi - og i den grad - vi samstemmer i dem. Det er noe helt annet enn å godta konklusjonene fordi det antas å være hold i dem. Hvis Smith har rett, er det nærmest et lykketreff at mange fester lit til forskning heller enn folklore. Vitenskapelig talent er ikke annet enn talent for å fortelle folk det de ønsker å høre; ny forståelse erstatter gammel når den første slår an og den siste mister appell. Dette er et gjennomgangstema hos Richard Rorty, som fremstil­ ler all meningsutveksling som om det ikke var annet enn spill med ord og symboler. ... ved å spille talemåter og kulturelle ytringer ut mot hverandre skaper vi nye og bedre måter å tale og handle på — ikke bedre i henhold til en målestokk som er kjent fra før, bare bedre i den forstand at de fortoner seg klart bedre enn deres forgjengere. (Rorty 1982: xxxvii)

Min hensikt er ikke å undersøke hvordan folk flest går frem når de gjør seg opp meninger om empiriske fenomener, skjønt dette tema­ et blir også berørt. Spørsmålet er om vi kan danne oss korrekte opp­ fatninger om empiriske fenomener - eller i det minste korrigere våre oppfatninger og bringe dem nærmere den korrekte forståelsen av fenomenene. Med en korrekt oppfatning mener man en oppfatning som er sann i henhold til korrespondanseteoriens definisjon av sannhet: Oppfatningen overensstemmer med det den handler om (kfr. kap. 2, pkt. 2.1). Å korrigere en oppfatning er å rette opp uoverensstem-

36

meiser mellom denne og virkeligheten. Slik blir oppfatningen mer troverdig. Vi kan feste sterkere lit til den i våre anstrengelser for å forstå hva som finnes og foregår. Voksende troverdighet er med andre ord ensbetydende med fremskritt i jakten på sannhet. Det er også ensbetydende med økende grad av objektivitet i oppfatninger om verden. En oppfatning er objektiv i den grad den fremstiller et fenomen slik det er i seg selv, uten at noe legges til eller trekkes fra. Det kan være hensiktsmessig å snakke om objektivitet snarere enn troverdighet, fordi det gir et vink om årsakene til uoverensstemmel­ ser mellom oppfatninger og virkelighet: De har sitt utspring i folks subjektive bearbeidelse av informasjon om empiriske fenomener. Jo mer man eliminerer spor etter subjektivitet, desto mer objektive er oppfatningene. Fullstendig objektivitet opptrer hvis en oppfatning kan være dannet av hvem som helst. Jeg skal først klargjøre selve tanken om overensstemmelse mellom en oppfatning og det den handler om (punktene 3.2 - 3.5). Når dette er gjort, bringer jeg klarhet i hva det mer konkret vil si å for­ søke å oppfatte fenomener slik de virkelig er. Jeg vil ta utgangspunkt i ideen om kognitiv rasjonalitet (pkt. 3.5), og fortsette med en lang diskusjon av mekanismer som kan undergrave vår evne og vilje til å danne rasjonelle oppfatninger (pkt. 3.6 — 3.11). Noen mekanismer gjør seg påviselig gjeldende, men det er grunn til å avdramatisere trusselen de representerer, fordi vi kan anstrenge oss for å avverge den. I tillegg finnes en kilde til radikal tvil med hensyn til trover­ digheten av alle empiriske oppfatninger. Denne kan man ikke eli­ minere, men heller ikke positivt påvise, og vi kan ikke annet enn leve som om den ikke fantes.

3.2 Illusjonstesen Kan en oppfatning overensstemme med det den handler om? Nei, svarer Rorty (1989: 4): ... store vitenskapsmenn finner på beskrivelser av verden som er nyttige for det formål å predikere og kontrollere det som skjer, akkurat som diktere og politiske tenkere finner på

37

andre beskrivelser av verden for andre formål. Men ingen av disse beskrivelsene er i noen som helst henseende en treffsikker fremstilling av hvordan verden er i seg selv.

Poenget er ikke at store vitenskapsmenn ikke har vært store nok at de har mislykkes i et foretagende som vil kunne lykkes hvis man forsterker innsatsen. Jakten på sannhet — i korrespondanseteoriens betydning av sannhet - er angivelig et foretagende som aldri vil kunne føre frem: «... det er nytteløst å håpe at ting vil lede oss til å oppfatte sannheten om dem, hvis man bare gransker dem med et klart blikk eller en rigorøs metode, eller beskriver dem i et klart språk» (Rorty 1982: 166). I så fall må vi enten slutte å spørre om oppfatninger er sanne eller usanne, eller begynne å betrakte sannhet på en ny måte. Nelson Goodman (1982: 20) foreslår det siste: «... man må forstå sannhet som noe annet enn overensstemmelse med en foruteksisterende verden.» Men dette kan vente til vi eventuelt har brakt på det rene at sannhet i konvensjonell forstand er en illu­ sjon. La oss derfor begynne med: Illusjonstesen (IT) Det er hensiktsløst å søke sannhet, det vil si opp­ fatninger som overensstemmer med det de handler om. For mange synes dette langt fra hensiktsløst. Hvorfor skulle det eventuelt være det? Jeg kan tenke meg tre mulige begrunnelser for IT; én er raskt ekspedert, de andre representerer større utfordringer. For det første er det tenkelig at IT kan bygge på påstanden som står igjen etter oppgjøret i forrige kapittel med Putnams kritikk av realisme:

P3 Vi kan begrepsfeste vår erfaring på flere måter. Vi har sett et eksempel på dette i sprikende oppfatninger om men­ neskenaturen, og det finnes utallige andre eksempler. Hvis P3 skal begrunne IT, må vi imidlertid føye noe til: Vi kan begrepsfeste vår erfaring på flere måter, hvorav ingen lar seg utelukke under henvis­ ning til manglende overensstemmelse med virkeligheten. Men til38

føyelsen er ikke annet enn illusjonstesen; altså er tesen tatt for gitt når tilføyelsen er gjort, og da kan selvsagt ikke P3 begrunne tesen. En annen begrunnelse for IT kunne være at vi aldri vet om en oppfatning fremstiller et fenomen slik det er i seg selv. Kan hende er alle oppfatninger feilaktige, og kanskje er det ingenting folk kan gjøre for å unngå feil. Den idé at vi alltid kommer til kort i jakten på sannhet, kalles skeptisisme. Ingenting som så langt er sagt i denne boken, er uforen­ lig med skeptisisme. I forrige kapittel ble det tvert imot påpekt at nettopp fordi verden er noe annet enn oppfatninger om verden, oppstår risikoen for å ta feil av hva som finnes og foregår. Skeptisis­ me innebærer ikke at tanken om overensstemmelse mellom oppfat­ ninger og virkelighet er bent frem meningsløs. Hvis den var meningsløs, ville det heller ikke være mening i den skeptiske påstand at vi aldri vil kunne danne oppfatninger som overensstemmer med det de handler om. Men det kan likevel synes hensiktsløst å lete etter sannheten om noe som helst hvis alle oppfatninger er usikre, slik skeptikere hevder. Det er klart nok hva det vil si at anstrengelsene lykkes, men det er ingen utsikt til at de vil føre frem. Slik kan skeptisisme begrunne IT. For Rorty, som illusjonstesen ble hentet fra, er det riktignok ikke aktuelt å begrunne den i skeptisis­ me, siden skeptisisme forutsetter — og Rorty avviser — realisme (kfr. kap. 2, pkt. 2.2). Men den skeptiske begrunnelsen for IT har stor interesse i seg selv, og vi vender tilbake til den under punkt 3.4. I mellomtiden skal vi drøfte en tredje mulig begrunnelse for IT. Ideen om overensstemmelse mellom en oppfatning og det den handler om, kan være rent ut sagt meningsløs. Ideen er riktignok ikke meningsløs i den strenge forstand at den er selvmotsigende (slik for eksempel ideen om en gift ungkar er det), men det er tenkelig at den ikke står for noe som helst - at den savner enhver empirisk refe­ ranse (slik for eksempel ideen om verdensånden gjør). Det siste vil­ le være tilfelle om det var hold i antirealisme. Ifall fenomener finnes bare hvis noen har begrep om dem, snakker vi om ingenting hvis vi snakker om hvordan fenomener er i seg selv. Altså kunne antirealis­ me ha begrunnet illusjonstesen om det ikke hadde vært for at vi avviste antirealisme i forrige kapittel.

39

Men vi kan likevel ha vanskeligheter med å forstå hva det i det hele tatt vil si å sammenligne oppfatninger med det de handler om. La oss anta at jeg tror at vinden har veltet treet som stod på tunet utenfor huset hvor jeg bor. Er det sant at vinden veltet treet? På tunet ligger et tre, men det faktum at vinden veltet treet er ingen­ steds å se. Vi kan bare mane det frem gjennom omtale. Hva om vin­ den velter treet i dette øyeblikk, og jeg utbryter: «Vinden velter tre­ et!» Da kan vi vel peke på det faktum utsagnet handler om og overensstemmer med? Men det er ikke opplagt. Å peke er å foreta en fakte, og betydningen av fakten må være forstått. La oss si at jeg retter fingeren mot et bilde. Hva får deg til å tro at jeg peker på bildet snarere enn speilet som henger bak skulderen? Tross alt kunne du ha oppfattet fakten på en annen måte, ved å la blikket gli fra fingeren bakover mot skulderen. Det enkle svaret er at vi oppfatter fakten som vi gjør fordi den er styrt av en konvensjon. ... Å peke er en språklig handling, som hen­ ter sin mening fra språket. Det er bare når vi evner å oppfatte tanken som ligger bak fak­ ten, at vi kan bruke den til å forankre våre ord i virkeligheten. (Scruton 1996: 101).

Det kan virke som om vi så å si er innesperrer i språket enten vi snak­ ker om fenomener fra fortid eller fra nåtid. Skal man sammenligne en oppfatning om et fenomen med det den handler om, må man lage en beskrivelse av fenomenet, enten med rene ord eller ved hjelp av gester vi forstår fordi — og i den grad — vi kan fortelle hva de betyr. Vi kan sammenligne oppfatningen med disse beskrivelsene, men ikke med fenomenet selv. Vi har ikke annen tilgang til de fakta, til­ stander og situasjoner som verden angivelig består av, enn beskrivel­ ser av disse fakta, tilstander og situasjoner. Derfor kan vi ikke sam­ menligne oppfatninger med det de handler om for å finne ut om oppfatningene stemmer; vi kan bare sammenligne dem med beskri­ velser av det de handler om. Dette argumentet kaller jeg språkbarrieren. For å gjendrive illusjonstesen må vi over denne barrieren.

3.3 Over språkbarrieren Man avholdt valg til den franske nasjonalforsamlingen i 1988 og 1993. Mellom disse valgene økte Nasjonal Front sin oppslutning fra under 10 prosent til nesten 13 prosent. Oppslutningen om de tra40

disjonelle høyrepartiene var stabil, mens kommunistpartiet og især sosialistpartiet mistet mange velgere. På denne bakgrunn kunne føl­ gende oppfatning oppstå: «Mange velgere som stemte sosialistisk eller kommunistisk i 1988, stemte på Nasjonal Front i 1993.» La oss kalle dette oppfatningen om en oppsiktsvekkende velgerbevegelse. Denne oppfatningen bør vi ta med en stor klype salt. Den behø­ ver ikke overensstemme med virkeligheten, skjønt den er forenlig med det ytre mønstret i franskmenns stemmegivning. Men dette mønstret kan ha kommet i stand på grunn av andre velgerbevegelser enn en oppsiktsvekkende overgang fra venstrepartiene til Nasjo­ nal Front. Vi kan for eksempel tenke oss at noen velgere som stem­ te på de tradisjonelle høyrepartiene i 1988, stemte Nasjonal Front i 1993, mens et tilsvarende antall sosialist- og kommunistvelgere gikk over til de tradisjonelle høyrepartiene. Derved er det ikke sagt at oppfatningen om en oppsiktsvekkende velgerbevegelse er feilaktig, men den er uansett forhastet. Den er oppstått på en måte som ikke borger for troverdighet (kfr. Hellevik 1991: 373-7). La oss anta at oppfatningen oppstår på en annen måte. Man kun­ ne ha foretatt en spørreundersøkelse hvor 1500 stemmeberettigede franskmenn, tilfeldig trukket fra en liste over alle som har stemme­ rett, ble spurt hva de stemte i henholdsvis 1988 og 1993. Svarene kunne ha vist at de som gav sine stemmer til de tradisjonelle høyre­ partiene i 1988, stort sett gjorde det samme i 1993, mens mange som tidligere stemte sosialistisk eller kommunistisk, senere stemte på Nasjonal Front. Dette kunne være grunnlaget for oppfatningen om en oppsiktsvekkende velgerbevegelse. Såfremt undersøkelsen var profesjonelt utført, ville den gitt oss god grunn til å gå ut fra at opp­ fatningen overensstemmer med virkeligheten. Enda bedre ville grunnen være hvis man registrerte franskmenns stemmegivning på en måte som gjorde det mulig å sammenligne hva hver enkelt velger stemte ved ulike valg, og vi kunne konstatere at alle velgere Nasjonal Front vant mellom 1988 og 1993, var tidli­ gere sosialister og kommunister. I så fall ville ikke Frankrike hatt en demokratisk forfatning, som forutsetter anonym stemmegivning, men vi ville hatt en oppfatning som definitivt overensstemte med det den handlet om. 41

Eksemplet viser at man ikke kan sammenligne oppfatninger med det de handler om ved å holde dem opp mot foreliggende fakta, omtrent som man holder et kart opp mot landskapet det fremstil­ ler. For å finne ut om en oppfatning er sann spør vi hvor den kom­ mer fra. Hva slags forankring har den i det den handler om? Bygger den på inntrykk som gir gode vitnesbyrd om hvordan verden er? Bak denne spørsmålsstillingen ligger et argument som stod sen­ tralt i forrige kapittel. Der ble det fremholdt at umiddelbare inn­ trykk kan anspore våre anstrengelser for å begripe hva som finnes og foregår. Inntrykk av ulike slag melder seg gjennom sansene, og vi leter etter ord for å beskrive det vi ser, hører, lukter etc. Inntrykke­ ne setter grenser for beskrivelsenes innhold; de forteller ikke bare at det finnes en verden som er noe annet enn oppfatninger om verden, men vitner også — mer eller mindre tydelig og utførlig - om hvor­ dan verden er. De begrenser vår epistemologiske frihet med mindre vi bevisst overser eller fortrenger dem. Jeg omtalte ovenfor inntrykk som vitnesbyrd om verden, og van­ ligvis tenker man seg vitnesbyrd som verbale ytringer. Når de frem­ føres, for eksempel i en rettssal, vil det variere hvor stor lit man fes­ ter til dem. Noen vitnesbyrd danner grunnlag for slutninger om saksforhold og hendelsesforløp; andre behandles med skepsis eller mistro. Det samme gjelder vitnesbyrd som består i inntrykk av empiriske fenomener. La meg kort vende tilbake til det hverdagslige eksemplet som avsluttet forrige punkt. Hvis jeg så på nært hold at vinden veltet tre­ et, kan jeg trygt konstatere at dette skjedde. Hvis jeg hørte vinden hyle rundt huset og oppfanget et brak fra tunet hvor treet stod, vil det hefte større usikkerhet ved den samme oppfatningen. Enda stør­ re vil usikkerheten være om jeg ikke har annet å holde meg til enn synet av et veltet tre og en vag erindring om noen kraftige vindkast kvelden før. Poenget er å avpasse oppfatningene etter hva slags vit­ nesbyrd som foreligger. Dette lar seg ikke gjøre, skal vi tro argu­ mentet som ble kalt språkbarrieren. Hvis språket står som en ugjen­ nomtrengelig sperre rundt utforskningen av virkeligheten, vil vi rett og slett være henvist til å postulere fakta. Men argumentet holder ikke. Vi kan danne oppfatninger med sikte på å komme bak beskri42

velsene av verden for å finne ut hvordan ting virkelig forholder seg. Som jeg nettopp antydet, gjør man det ved å saumfare årsakskjedene som fører fra fenomener via inntrykk av hva som finnes og fore­ går, til oppfatninger. Hvor troverdige oppfatningene er, avhenger av hvor gode vitnesbyrd inntrykkene gir i hvert enkelt tilfelle. Prosessen er så dagligdags at den knapt kan ha unngått noens oppmerksomhet.6 Så hva kan ha satt Rorty og andre på den idé at det er hensiktsløst å søke sannhet (i form av oppfatninger som overensstemmer med det de handler om) fordi språket står i veien for utforskning av verden? Trolig noe så banalt som det forhold at vi er nødt til å bruke språk (eller kvasiverbale gester) for å besvare spørs­ mål av typen: Er det riktig at katten sitter på matten? Stemmer det at Boris Jeltsin sitter på toppen av den russiske statsledelsen? Men vi finner ikke svarene ved bare å prate i vei. Først må vi ta sansene til hjelp, samle inntrykk av fenomenene det spørres om (eller låne inn­ trykk som andre har samlet) og vurdere hvilke slutninger som vi så kan trekke om hva som finnes og foregår. Fra forrige kapittel erindrer vi denne påstanden: «... man kan ikke se språket-som-et-hele i forhold til noe annet som det anven­ des om, og fyller bestemte formål i tilknytning til» (Rorty 1982: xix). Det sies ikke hvorfor, og til daglig opplever man noe helt annet: Man anvender språket til å beskrive fenomener, og det setter oss i stand til å formidle oppfatninger om dem. Verre var det ikke å komme over språkbarrieren.

3.4 Absolutt og historisk sannhet Vil inntrykk av et fenomen sette oss på sporet av den hele og fulle sannheten om fenomenet? Vi kan presisere spørsmålet ved hjelp av Gordon Craigs (1996: 8) distinksjon mellom «absolutt» og «histo­ risk» sannhet. 6 Susan Haack (1993: kap. 3 og 4) gir en langt mer inngående beskrivelse av hva det vil si å saumfare årsakskjedene fra inntrykk til oppfatninger.

43

... det er ingenting absolutt ved en historisk sannhet. Det vi anser som sannhet, er anslag, basert på de beste bevisene vi har tilgang til. Dette må vi hele tiden etterprøve i forhold til ny informasjon og nye fortolkninger som dukker opp. (Craig 1996: 8)

Om man fremstiller et fenomen slik det er i seg selv, foreligger den absolutte sannheten om fenomenet. Den historiske sannheten er det beste overslaget over den absolutte sannheten som tilgjengelig infor­ masjon til enhver tid tillater. Hvor godt overslaget er, avhenger på avgjørende måte av hvor sterk forankring det har i virkeligheten i kraft av inntrykkene det bygger på. Dette var temaet under forrige punkt. Kan gjentatte forbedringer av historiske sannheter føre oss til den absolutte sannheten om et fenomen? Kan vi for eksempel finne ut alt om omstendighetene rundt drapet på president Kennedy, og gi en udiskutabel og uangripelig fremstilling av det som skjedde? Craig mener at ingen kan utrope sin oppfatning om et fenomen til å være den absolutte sannheten om fenomenet. Ingen kan løpe fra mulig­ heten av at ny informasjon kommer til, eller at man oppdager nye mønstre i informasjon som allerede foreligger. Men utforskning av verden har likevel som mål å nå frem til absolutte sannheter, for når man fremhever én oppfatning om et fenomen som et bedre overslag over sannheten enn andre, påstår man at den første oppfatningen ligger nærmere dette målet enn de andre. Hvilke hindre kan komme i veien for jakten på absolutt sannhet, og hvilke muligheter finnes for å fjerne hindrene? Hva kan man gjø­ re for å tilføre empiriske oppfatninger voksende troverdighet eller objektivitet? Under punkt 3.3 streifet vi skeptisisme — et synspunkt som finnes i mange varianter, men som har en fellesnevner i sterk tvil med hensyn til vilkårene for å komme særlig langt i jakten på sann­ het. Vi så at skeptisisme kan begrunne illusjonstesen. Hvis utsikten til å oppspore sannhet i alminnelighet er tilstrekkelig mørk, kan utforskning av verden synes hensiktsløs selv om den ikke må mislyk­ kes. Resten av kapitlet handler om kilder til skeptisk tvil: grunner til å mistenke at det i praksis ikke lar seg gjøre å danne seg oppfatnin­ ger som overensstemmer med det de handler om. Ved å finne ut hvor godt eller dårlig tvilen er fundert, vil vi få et bilde av muligheter og begrensninger når det gjelder å tilføre oppfatninger troverdighet.

44

5.5 Rasjonelle oppfatninger For å gjøre et best mulig overslag over sannheten om et fenomen må vi aktivt innhente gode vitnesbyrd. Vår oppfatning forankres i vir­ keligheten ved at vi systematisk oppsporer og sorterer inntrykk av fenomenet. Å overvinne hindrene i jakten på sannhet er med andre ord ensbetydende med å gå rasjonelt til verks når vi danner oss opp­ fatninger. Skeptisk tvil bunner for en stor del i manglende tiltro til menneskers evne og trang til rasjonell meningsdannelse. Hva vil det si å danne empiriske oppfatninger på rasjonelt vis? Jon Elster (1983: 16) antyder et svar: Vi kan karakterisere rasjonelle oppfatninger ved hjelp av begrepet dømmekraft, forstått som evnen til å sammenfatte omfattende og uklar informasjon som, mer eller mindre direkte, kaster lys over et aktuelt problem, og sammenfatte den på en slik måte at ingenting tilleg­ ges for stor betydning. Det er opplagt at denne definisjonen ikke er til særlig stor hjelp, men det er liten tvil om at fenomenet finnes. Vi kjenner alle noen som har denne evnen og andre som mangler den.

Skjønt Elster fort gir opp forsøket på å forklare hva rasjonelle oppfat­ ninger er, tar han et viktig skritt ved å fremholde dømmekraft som kjernen i rasjonell meningsdannelse. Dømmekraft er evnen til å gjø­ re kloke vurderinger som hverken styres av regler eller tar form av kriterieløst skjønn. Det er to grunner til at en person trenger nettopp denne evnen når han vil danne en troverdig oppfatning om noe som ikke uten videre avtegner seg klart. For det første kan man vanskelig tenke seg faste og uttømmende regler for hvordan man skal sammen­ fatte blandet og sprikende informasjon om et fenomen til en virkelig­ hetsnær beskrivelse. For det andre kan en rent vilkårlig vurdering av en uoversiktlig situasjon neppe gi en korrekt fremstilling av situasjo­ nen. Evnen til å oppfatte på en troverdig eller objektiv måte bunner med andre ord i klokskap av det slaget dømmekraft representerer. Hva vil det så si å utøve dømmekraft? Charles Larmore (1987: 20) svarer: [Å bruke dømmekraft] kan ikke sammenliknes med å kaste mynt og krone, eller ta en vil­ kårlig beslutning om å tro ett eller annet. Dømmekraft utøves ikke i blinde, men ved å for­ holde seg på en grunngitt måte til en situasjon som studeres i all sin egenart.

45

Man utøver med andre ord dømmekraft når man danner seg en oppfatning om en situasjon med all sin oppmerksomhet rettet mot situasjonen selv. Det vil altså dreie seg om en situasjonsbetinget oppfatning, grunngitt under henvisning til situasjonsbestemte for­ hold. Dette poenget kan tjene til å utdype definisjonen av rasjonel­ le oppfatninger. For det første vil en person ha et våkent øye for mangler eller skjevheter i informasjonen han til enhver tid sitter inne med dersom han lar sin oppfatning av en situasjon bestemmes av situasjonen selv. Er informasjonen for eksempel omfattende nok til at alle sider ved situasjonen trer tydelig frem? For det andre bor­ ger dømmekraft for balansert analyse. Jo mer man beflitter seg på å begrunne sin oppfatning om ting under henvisning til trekk ved tingene selv, desto mindre tilbøyelig vil man være til å lage tenden­ siøse fremstillinger. Definisjonen av rasjonalitet som nå avtegner seg, er foregrepet av Robert Nozick (1993: 100): [En] rasjonell person vil ikke ganske enkelt slutte fra et skjønnsomt utvalg av alle grunner han har, til en konklusjon om hvor sannheten ligger. Han vil regne med den muligheten at grunnene han kjenner til, ikke utgjør et representativt utvalg av alle grunner som fin­ nes. En rasjonell person vil med andre ord være seg bevisst at skjevheter kan prege infor­ masjonen han mottar og måten han resonnerer på.

Nozick fremstiller rasjonalitet som mental beredskap mot raske og kategoriske slutninger - en skjerpet bevissthet om det presumptive preg som fremstillinger av faktiske forhold gjerne har. Å foreta en presumpsjon, til forskjell fra å konstatere en kjensgjerning, er på den ene side å fremheve visse trekk ved et fenomen som mer betegnende for fenomenet enn andre. (Dette lar seg for øvrig ikke alltid gjøre. Noen fenomener er for uklare til å tillate noen som helst slutning om hvordan de er; observasjoner og opplysninger står i strid med hver­ andre, og ingen peker seg ut som mer tillitvekkende enn andre.) På den annen side er det underforstått at fremstillingen kan vise seg pro­ visorisk. Man må forandre den hvis motstridende opplysninger blir kjent eller ting man allerede kjenner til, kommer i et nytt lys. En pre­ sumpsjon er en reversibel slutning man trekker tilbake så snart man har foretatt en sterkere presumpsjon som peker i en annen retning.

46

Det er langt fra disse allmenne betraktningene om sammenhen­ gen mellom rasjonalitet og dømmekraft til praktiske anvisninger om hvordan man bør danne seg oppfatninger i konkrete situasjoner. Slike anvisninger vil uansett måtte bli vage. Rasjonalitet er årvåken­ het overfor såvel feil som kan oppstå i fremstillinger av faktiske for­ hold, som usikkerhet knyttet til foreliggende informasjon. Kildene til feiltagelser er mange, og det er talløse grunner til at folk kan tro seg sikrere enn de er. I den utstrekning det finnes feilkilder som ikke lar seg eliminere, melder den skeptiske tvil seg - især om feilkildene opptrer hyppig. Under de neste fire punktene skal jeg drøfte mentale mekanismer som kan føre til sviktende kognitiv rasjonalitet. Spørsmålet er om disse mekanismene representerer alvorlige trusler mot vår evne og trang til å danne oss empiriske oppfatninger på rasjonelt vis. Gjør de det, kan de formørke utsikten til overensstemmelse mellom opp­ fatninger og virkelighet så sterkt at det blir vanskelig å komme uten­ om illusjonstesen.

3.6 Instrumentell meningsdannelse Sviktende kognitiv rasjonalitet kan bunne i det forhold at en person har fordel av at ting forholder seg på en bestemt måte. Dette kan svekke hans eller hennes evne til å oppfatte hvordan tingene virke­ lig er. Det finnes nok av hverdagslige eksempler på dette fenomenet. Hvem har ikke opplevd å oppfatte en situasjon som mer gunstig enn den er når litt gunst fra omgivelsene kunne komme godt med? Slik ønsketenkning er én variant av en mer allmenn form for svik­ tende rasjonalitet: det at en persons oppfatning påvirkes av den interesse hun har av å fremstille verden på en bestemt måte. Resul­ tatet kan kalles interessestyrte oppfatninger. Når det gjelder ønsketenkning, er den som har oppfatningene ikke selv klar over påvirkningen som finner sted. Hennes interesser forleder henne til å overse eller feiltolke trekk ved omgivelsene. Med Nozicks ord er det som svikter, bevisstheten om mulige skjevheter i måten ens eget sinn funksjonerer på. Ønsketenkning bunner i en 47

persons interesse av å fremstille ting på en bestemt måte overfor seg selv. Ønsketanker kan i neste omgang føre andre på villspor, men dette er utilsiktet, siden ofrene for ønsketenkning tror de ser verden slik den virkelig er. En annen type interessestyrt oppfatning forekommer hos en per­ son som med vitende og vilje fordreier sin fremstilling av virkelig­ heten fordi han har interesse av at andre mennesker (a) tillegger ham bestemte oppfatninger, eller (b) selv tar til seg disse oppfat­ ningene. Han ser seg tjent med å fremføre andre oppfatninger enn han egentlig har. Dette kan kalles instrumentell meningsdannelse. Det kan synes misvisende å rubrisere instrumentell meningsdan­ nelse som sviktende rasjonalitet. For det første behøver ikke den som bevisst fordreier sin oppfatning om et fenomen i kommunika­ sjon med andre, selv ha en fordreid oppfatning om fenomenet. Han kan med vitende og vilje uttale seg mot bedre vitende. Men har en forsker dannet seg en troverdig oppfatning om et fenomen på grunnlag av balansert analyse av omfattende informasjon, og likevel ikke går ut med denne oppfatningen fordi han er tjent med å spre en annen, fremstår han som eksponent for en ikke-rasjonell oppfat­ ning. Det hjelper ikke at dømmekraft preger hans private tankever­ den; andre mennesker har ikke annet å holde seg til enn de tanker forskeren tilkjennegir, og disse styres av interesser som skaper avvik mellom hans fremstilling av fenomenet og det han vet om det. En annen grunn til at det kan synes misvisende å rubrisere instru­ mentell tenkning som sviktende rasjonalitet, er at instrumentell tenkning, til forskjell fra ønsketenkning, ikke er uttrykk for svik­ tende realitetssans. Det er tvert imot snakk om å velge sine ord med omhu — å si det man er mest tjent med at andre får høre. I en for­ stand er det nettopp rasjonelle overveielser som ligger bak avviket mellom oppfatningen man tilkjennegir og den man har. Men det er en annen form for rasjonalitet enn vi hittil har vært opptatt av. Når vi konstaterer at sviktende rasjonalitet preger et utsagn fordi det 7 Den som fordreier sin oppfatning om et fenomen overfor andre, behøver ikke selv ha en rasjonell oppfatning om fenomenet. Hans egen oppfatning kan for eksempel skyldes ønsketenkning, og det er til og med tenkelig at en person fordreier sine ønsketanker til rasjonelle oppfatninger, men det er i så fall rene, skjære flaksen.

48

mangler belegg, henspiller vurderingen utelukkende på den kogni­ tive siden ved det som sies. Det tas ikke hensyn til hvilken funksjon utsagnet eventuelt fyller i en større sammenheng, for eksempel som middel til å manipulere mennesker. Normer for kognitiv rasjonali­ tet knytter seg kun til innholdet i det folk tenker og sier. De fore­ skriver ærlighet i situasjoner hvor forskere kan tjene på å uttale seg mot bedre vitende, og er ikke forskerne ærlige, bryter de slike nor­ mer. Instrumentell meningsdannelse kan som nevnt ta to former: En person kan gi uttrykk for oppfatninger han har interesse av at andre mennesker (a) tillegger ham, eller (b) selv tar til seg. La meg først gi et mulig eksempel på (a). Den britiske filosofen og politikeren Edmund Burke uttrykte skiftende oppfatninger om konstitusjonel­ le spørsmål: Ville for eksempel et eneveldig styre være bedre for et land enn konstitusjonelt monarki? Burkes uttalelser sprikte; de bar dels bud om et liberalt, dels om et konservativt syn. Forklaringen kan være hans interesse av å si så det ene, så det andre. Burke var en profesjonell politiker i en tid da privilegier var veien til rikdom. Han var en mann av beskjeden herkomst som kom seg frem i verden ved å stille seg til rådighet for stormenn. Disse skaffet ham et sete i Parlamentet, gav ham en livrente og sikret seg hans lojalitet ved å stille ham adelskap i utsikt og love ham innpass i det jordeiende aristokrati­ et. Hva ville være mer sannsynlig enn at han sa det hans arbeidsgivere ønsket å høre, og overførte sin troskap fra et hold til et annet når han kunne tjene på det? (Ryan 1992:40)

Et berømt eksempel på (b) finner vi i forsvaret som pavekirken mønstret for det geosentriske verdensbildet etter at Kopernikus heliosentriske kosmologi hadde begynt å vinne gehør selv blant kir­ kens egne menn. En som lyttet oppmerksomt til kopernikanske ide­ er, var karmelittmunken Paolo Foscarini. Kardinal Belarmine skrev til ham og advarte mot følgene det kunne få om disse ideene vant frem. [Å] lete etter grunner til å tro at solen står stille midt på himmelen, og bare vender seg om seg selv uten å bevege seg fra øst til vest, og at jorden befinner seg i den tredje sfæren og går raskt i sirkel rundt solen, er svært farlig, ikke bare fordi det irriterer alle teologer og sko­ lastiske filosofer, men fordi det skader vår hellige tro og avsanner Skriften. (Gjengitt i Boas 1962: 328-9)

49

Kardinalen sier ikke med rene ord at utbredelsen av kopernikanske ideer vil undergrave Pavekirkens åndelige og politiske makt; han snakker i stedet om skade som rammer «vår hellige tro». Men det er ikke særlig søkt å se denne formuleringen som et uttrykk for mer verdslige bekymringer. Munken advares mot å ta til seg tanker som kirken har interesse av at folk i alminnelighet ikke tar til seg. Få overraskes over at politikere og mektige kirkeledere iblant gir uttrykk for oppfatninger som kan spores til deres interesser. Men hva med forskere? Hvor vanlig er denne formen for sviktende rasjo­ nalitet i vitenskapssamfunnet? Den florerer, hevder noen vitenskapssosiologer. Plassen tillater ikke at vi drøfter hypotesen i bred­ den, men jeg skal se på et sentralt argument hos dens kanskje frem­ ste talsmann. David Bloor har undersøkt en skjellsettende begivenhet i fysikkens utvikling: den voksende oppslutning om partikkelteorien blant ledende fysikere, for eksempel Robert Boyle og Isaac Newton, på 1600-tallet. Dette meningsskiftet markerer en overgang fra den aristoteliske oppfatningen om naturen som bestående av ting som alle har mål for sin virksomhet, til den mekanistiske ideen om fysiske fenomener som kasteballer for blinde årsaksprosesser. Bloors forkla­ ring av overgangen lar seg oppsummere slik: I partikkelteorien fremstilles materien som treg og uten kraft til å bevege seg selv - og der­ for underlagt bevegelseslovene på mekanisk vis. Dette statiske synet på materien stod i skarp kontrast til det da rådende aristoteliske synet, som understreket materiens aktive egenskaper og evne til å bevege seg selv. Hvorfor, har Bloor spurt [‘Durkheim and Mauss revisited: classification and the sociology of knowledge’, Studies in History and Philosophy ofScience, 13, 1982, ss. 267-97], vant den mekaniske tenkemåten endelig overtaket i stri­ den mot Aristoteles’ animistiske filosofi? Bloors svar er at naturens passive karakter hadde stor ideologisk betydning for denne tenkemåtens forsvarere. ... Når Boyle og hans krets gav sin tilslutning til partikkelteorien - hvor man understreker materiens trege natur og underordning under bevegelseslovene - var det snakk om et forsøk på å styrke eksisteren­ de sosiale og politiske strukturer. (Kim 1994: 12-3)

To motforestillinger melder seg. For det første er det tvilsomt om interesser gir den beste forklaringen på en forskers tilslutning til en bestemt oppfatning når den samme forskeren har gode grunner til å tro at oppfatningen er sann. Snarere enn å se de engelske fysikernes 50

omvendelse til partikkelteori som et utslag av instrumentell tenk­ ning, kan man forstå den som et ekte meningsskifte som ikke bur­ de forbause noen i lys av at aristotelisk naturfilosofi hadde fått sin troverdighet betydelig svekket mot slutten av 1600-tallet. Bloors argument virker som en unødvendig omvei om et fenomen som har en endefram, rasjonalistisk forklaring. For det andre ligger det i vitenskapelige ideers abstrakte karakter at man bør være varsom med å si at en idé erstatter en annen fordi noen har interesse av at dette skjer. Ofte er det mulig, med litt inn­ sats, å finne at én og samme idé vil kunne være til gavn for ulike interesser, eller at ulike ideer kan tjene den samme interesse. Bloor tar fatt i analogien mellom inaktiv materie og stabile sosiale struk­ turer for å forklare hvorfor konservative tenkere som Newton og Boyle gav sin tilslutning til partikkelteorien. Men hvorfor fikk ikke konservatismen dem i stedet til å tviholde på aristotelisk filosofi? Dens grunnpremiss er at alt som finnes har sin faste plass i et ufor­ anderlig hierarki, hvor ting er satt til å utøve artsspesifikke, forutbe­ stemte funksjoner. Både Aristoteles’ naturfilosofi og partikkelteori­ en kan tjene til å befeste konservative verdier, så dette forholdet for­ klarer ikke hvorfor den første ble vraket til fordel for den siste. Eksemplet viser at instrumentell analyse av vitenskapelig meningsdannelse kan utarte til ørkesløs spekulasjon. Men det betyr selvsagt ikke at forskere aldri uttrykker oppfatninger i strategisk øye­ med. De, som alle andre, kan falle for fristelsen til å si ting de ikke har dekning for, men fordel av. Det er likevel et tankekors at et angivelig paradeeksempel på instrumentell meningsdannelse har en endefram rasjonalistisk forklaring. I lys av dette ville det være hyste­ risk å anse denne formen for sviktende rasjonalitet som et allesteds­ nærværende fenomen. Uansett er den ikke et uavvendelig fenomen. Alle, også forskere, kan motstå fristelser - også fristelsen til å bedra andre mennesker. Jo sterkere og mer oppriktig en forsker identifise­ rer sin virksomhet med normer for rasjonell sannhetssøking, desto mer motstandsdyktig vil han være. Instrumentell meningsdannelse vil utvilsomt forekomme fra tid til annen, men vi står ikke overfor en kilde til alvorlig tvil om jakten på sannhet har noen hensikt. Vi må søke skeptiske premisser for illusjonstesen annetsteds. 51

7>.7 Ønsketenkning Mens instrumentell meningsdannelse er overlagt bedrag, er ønske­ tenkning selvbedrag. Ønsketenkning forekommer tidvis hos alle, men hyppigheten og omfanget er vanskelig å anslå, ikke minst for­ di det er vanskelig å fastslå om konkrete vrangforestillinger tilhører denne kategorien eller for eksempel representerer spissfindige forsøk på å føre andre mennesker bak lyset. Et eksempel på ønsketenkning innenfor samfunnsforskning fin­ nes (etter sigende) i Alan Milwards undersøkelser av årsakene til europeisk integrasjon. Milward tillegger folkeopinionen stor betyd­ ning som drivkraft i integrasjonsprosessen. Han oppfatter rekken av politiske avtaler om stadig tettere samarbeid som ble inngått mel­ lom medlemmene av EEC (og senere Det europeiske fellesskapet), som svar på sterke og utbredte samarbeidsønsker i medlemslandenes befolkninger. Etter Milwards syn ble avtaleverket utviklet gjennom demokratiske vedtak og utvidet som følge av folkelig press. ... selv om det er vanskelig å trenge inn i vanlige borgeres ideer om hva som er i nasjonens interesse, viser våre undersøkelser at regjeringene alltid utformet sine lands politikk som svar på velgernes ønsker. Selv i Frankrike, hvor det statlige byråkratiet gjennomførte moderniseringen som et pålegg ovenfra, måtte avtalen om fellesmarkedet inneholde inter­ nasjonale tilleggsgarantier for gjennomføring av nasjonale tiltak som var presset frem nedenfra. (Milward 1993: 194)

Perry Anderson (1996) kritiserer denne oppfatningen, og mener at Milward overdriver muligheten folk har hatt til å øve innflytelse på en prosess som foregikk på høyt diplomatisk nivå. Andersons syn er at integrasjonsvedtakene vant folkelig oppslutning når de først var fattet, men ikke hadde utspring i en bred pro-europeisk opinion. Når Milward tror noe annet, skyldes det, ifølge Anderson, at han ønsker at folkelig engasjement hadde spilt en avgjørende rolle. Overdrivelsen Milward gjør seg skyldig i, er foranlediget av en tiltalende politisk stimulus. En radikal og human sympati med alt hva velferdsstaten har utrettet i etterkrigstiden ... er motivet som ligger bak hans arbeid. Hvis velferdsstatens resultater er oppnådd på grunn­ lag av demokratiske beslutninger i de enkelte stater, kan ikke også de nye formene for sam­ arbeid mellom stater krediteres disse kreftene? (Anderson 1996: 16)

52

Hvis Anderson har rett, kan vi konstatere at en psykologisk meka­ nisme som tidvis svekker folks dømmekraft i dagliglivet, ikke nød­ vendigvis nøytraliseres når en person trer inn i rollen som forsker. Det overrasker ikke. Men har Anderson rett, kan vi også konstatere at blant forskere, som overalt ellers, blir ønsketenkning avslørt. Mekanismen er ikke så fremherskende at den helt fortrenger evnen til rasjonell meningsdannelse. Å være på vakt mot selvbedrag, hos en selv eller andre, er like liten heksektmst som å tøyle lysten til over­ lagt bedrag. Altså er ikke ønsketenkning noe stort hinder i jakten på sannhet. Vi har heller ikke her funnet en skeptisk begrunnelse for illusjonstesen.

3.8 Forutinntatte oppfatninger En årsak til at folk ikke alltid danner seg oppfatninger på rasjonelt vis, er at de har forutinntatte oppfatninger om ulike fenomener. De fastholder bestemte forestillinger om hvordan ting er, uansett om de får del i informasjon som forteller noe annet. Et velkjent eksempel er etniske fordommer. Den som «vet med seg selv» at en gitt folke­ gruppe har visse lyter, vil ikke uten videre korrigere denne oppfat­ ningen på grunnlag av faktiske opplysninger som gir et annet bilde av gruppens medlemmer. Jeg skal skille mellom to typer forutinntatthet. Den første, som kan kalles strukturell, er en avart av selektiv persepsjon. Nå er det all­ tid et innslag av seleksjon i folks observasjoner av virkeligheten; observasjonene er aldri upartiske med hensyn til alt som befinner seg innenfor synsranden. Derfor bygger virkelighetsbeskrivelser, som Amartya Sen (1982: 433) sier, på valg. Men det er mer som skjer når selektiv persepsjon arter seg som systematisk konsentrasjon om én side ved virkeligheten på bekostning av alle andre. La oss forestille oss at en offiser og en diplomat skal anslå virkningene av nedrustningsavtaler mellom stater. Offiseren betoner ene og alene militærstrategiske konsekvenser; diplomaten trekker utelukkende frem effektene på de politiske forholdene mellom statene. Analyse­ ne går i ulik lei fordi analytikerne fester seg ved hver sine kompo53

nenter i en sammensatt situasjon. Begge danner seg oppfatninger som er forutinntatte, fordi de på forhånd har gjort seg opp en mening om hva slags informasjon som hører med i analysen. I slike tilfeller dreier det seg vanligvis ikke om veloverveide meninger, men snarere om mentale vaner som har rot i utdannelse, yrkesbakgrunn eller tilhørighet til sosiale sjikt. En annen type forutinntatthet, som kan kalles substansiell, finner vi hos folk som tillegger bestemte fenomener visse egenskaper uten å undersøke om det er belegg for å gjøre dette. Eksemplet med etniske fordommer hører hjemme i denne kategorien. Mens den forrige omfattet oppfatninger som har et skjevt eller snevert premissgrunnlag, er det nå snakk om oppfatninger som ikke har noen basis i empiriske premisser. Det er opplest og vedtatt hvordan ting er. Forutinntatte oppfatninger, i likhet med interessestyrte oppfat­ ninger, blir iblant tillagt en betydning som reiser tvil om folk over­ hodet kan oppfatte verden rasjonelt. La meg først gi et eksempel fra et konkret saksområde. Michiel Schwarz og Michael Thompson (1990) har studert miljøpolitikk og hevder at alle anslag man gjør over risikoene som følger med naturinngrep, bunner i vedtatte sannheter om hvor mye økologiske systemer tåler. De kaller disse sannhetene «myter»: En fremstiller systemene som robuste, en annen sier de er skjøre og lett kommer ut av balanse; en tredje sam­ menligner naturen med et lotteri hvor alt kan skje. Uansett innhold har mytene preg av postulater snarere enn empirisk baserte genera­ liseringer. Hvis ulike aktører oppfatter ting ulikt i de samme debattene (det vil si, hvis de betrakter ting ulikt og har ulikt kjennskap til ting), så må de nødvendigvis gjøre bruk av ulike defi­ nisjoner av hva som eksisterer. (Ibid.: 33)

Richard Rorty fremfører det samme synspunktet som en allmenn tese om hvordan meninger om natur og samfunn dannes og kom­ mer i strid med hverandre. Han mener vitenskapelig uenighet opp­ står fordi man bruker «alternative språkspill» til å forstå verden (Rorty 1989: 5). Ingen av språkspillene vinner tilslutning i kraft av bevisene man kan føre for deres virkelighetsnærhet. Det var for

54

eksempel ikke vitenskapsmenns rasjonelle overveielser når det gjel­ der resultatene av fysiske eksperimenter som banet veien for Galileis mekanistiske teori og undergravde troen på Aristoteles teleologiske verdensbilde. Den sorten omslag var like lite en villet endring som det var et resultat av debatt. Situa­ sjonen var snarere den at Europa litt etter litt kom ut av vanen med å bruke visse ord, og gradvis vennet seg til å bruke andre. (IbicL, p. 6)

Rorty avviser at folk skifter mening fordi de har holdepunkter for å anse én oppfatning av et fenomen som mer troverdig enn en annen. Det er ikke det at de aldri argumenterer på denne måten, men det­ te er bare en av mange måter vitenskapelig debatt utspiller seg på. Sannhetskriterier skifter akkurat som oppfatninger av konkrete fenomener. «I 1550 var ett sett av betraktninger relevante for ‘rasjo­ nell’ tenkning om astronomi, og i 1750 hadde et ganske annerledes sett av betraktninger blitt relevant» (Rorty 1980: 322). Synspunktene jeg refererer ovenfor, hentyder til begge former for forutinntatthet: strukturell og substansiell. Når Schwarz og Thomp­ son hevder at uenighet om effektene av naturinngrep skyldes «ulike definisjoner av det som er der», går tanken til substansiell forutinn­ tatthet. Deres påstand er at folk på forhånd - forut for utforskning av økologiske systemer — har gjort seg opp en mening om hvor sår­ bar naturen er. Rorty setter på sin side søkelyset på forutinntatte oppfatninger om hva slags belegg som må til for å underbygge empi­ riske fremstillinger, og da er det strukturell forutinntatthet som kommer i fokus. Poenget er at folk fester seg ved ulike sider av et fenomen når de danner seg oppfatninger om det. Galilei gjorde såle­ des astronomiske observasjoner gjennom et teleskop og konstaterte for eksempel at Jupiter hadde fire måner. Andre var overbevist om at planetens antall ikke var større enn syv, fordi de bygget sin opp­ fatning på en analogislutning av et slag middelalderens mennesker ofte benyttet: Det finnes syv åpninger i et dyrs hode og syv metal­ ler, altså syv planeter (Taylor 1982: 94). Rorty vil med andre ord vise at uenighet oppstår på grunn av systematiske skjevheter i pre­ missene for empiriske oppfatninger. Det er ingenting i veien for å mene at mange oppfatninger er for-

utinntatte, og samtidig fremholde at forskere må gi avkall på forut­ inntatte oppfatninger med mindre de finner gode grunner til å fast­ holde dem. Dette er en viktig side ved den mentale beredskapen som utgjør dømmekraft. Men argumentene jeg har presentert i det­ te avsnittet sår tvil om det i det hele tatt er mulig å bryte gjennom muren av forutinntatthet. De tyder på at vi ikke vil kunne skjelne mellom feilaktige og troverdige fremstillinger av empiriske fenome­ ner, uansett om dette er målet vi setter oss. Rasjonell sannhetssøking fortoner seg slik sett som en illusjon. Man kan tro seg i ferd med å finne ut om noen oppfatninger stemmer bedre overens med virke­ ligheten enn andre, mens man i virkeligheten måler disse oppfat­ ningene mot andre oppfatninger som uvegerlig unndrar seg kritisk vurdering.

3.9 Hypotetisk-deduktiv metode Er vi fanger av rammene rundt vår tolkning av verden? Eller kan vi så å si bevege oss mellom dem — vrake tolkningsrammer som for­ dreier virkeligheten til fordel for rammer som lar tingene fremstå i et sannere lys? Det siste er mulig, og veien er kjent som hypotetiskdeduktiv metode. Den løper, som vi snart skal se, gjennom et vel­ kjent terreng. Fra Alan Milwards prosjekt om europeisk integrasjon skal jeg hente et enkelt eksempel på hvordan rasjonell sannhetssøking bry­ ter tolkningsrammer. Milward forklarer, som nevnt, den tiltagende politiske integrasjonen i Europa som et resultat av folkelig press: sterke og utbredte ønsker om mellomstatlig samarbeid. Perry Anderson kritiserer ham for å overdrive betydningen av innflytelsen som befolkningene i EUs medlemsland har hatt på integrasjonspro­ sessen (kfr. pkt. 3.7). Men Anderson aner samtidig en voksende realitetssans i Milwards tolkning av sammenhengen mellom folkelige meningsytringer og politiske beslutninger på høyt nivå. «Stemmer og velgere», innrømmer han nå, «spiller en mindre rolle enn vår opprinnelige hypotese gikk ut på.» Mens han tidligere sa at det forelå konsensus, fremholder Milward nå troskap - «alt det som får borgere til å vise lojalitet overfor institusjoner og myndighe-

56

ter» — som nøkkelen til forståelse av europeisk integrasjon. Dette er en endring av oppfat­ ning i riktig retning. ... Milward foreslår å begrepsfeste fremveksten av Det europeiske fel­ lesskapet på en måte som vekker assosiasjoner til feudalisme, og denne begrepsbruken er treffende. Den hentyder ikke til bred folkelig deltagelse, men vanemessig oppslutning: lydighet i bytte for materielle fordeler: Hobbes heller enn Rousseau. Dette ligger ganske visst nærmere vesteuropeiske realiteter. (Anderson 1996: 16)

Av teorien som lå bak Milwards opprinnelige tolkningsramme utle­ det man en hypotese om bred deltagelse og politisk konsensus, men denne hypotesen fant ikke støtte i data om vesteuropeisk politikk. Av den alternative teorien utleder man en hypotese om vanemessig troskap mot øvrigheten, og denne finner empirisk støtte. Det vikti­ ge for vårt formål er ikke sannhetsgehalten i dette resymeet av Mil­ wards forskningsprosjekt. Det viktige er den underliggende idé om hvordan man kritisk kan vurdere en tolkningsramme. Først avledes empiriske konsekvenser - utsagn om hva som vil finnes og foregå dersom den aktuelle rammen får verden til å fremstå slik den er. Så samler man inntrykk om hva som finnes og foregår (og man anstrenger seg for å samle inntrykk som gir gode vitnesbyrd om ver­ den). Hvis inntrykkene forteller noe annet enn ventet - noe annet enn de ville fortalt om verden passet inn i tolkningsrammen - må man revidere rammen eller erstatte den med en annen. Dette er hypotetisk-deduktiv metode. Den kan synes å stille oss overfor en umulig oppgave: Vi skal konfrontere rammen vi (for­ søksvis) legger om vår tolkning av et fenomen med inntrykk av fenomenet som vi ikke allerede har tolket i henhold til den samme rammen. Dette lykkes vi bare med i den grad inntrykkene som hypotetiske utsagn om empiriske konsekvenser holdes opp mot, er rå og umiddelbare. Har vi allerede tolket dem innenfor den rammen man avleder hypoteser av, beveger vi oss i sirkel. Lykkes vi med det? I tråd med ting som står under forrige punkt, kunne svaret være at forskere uvegerlig finner det de venter å finne og ingenting annet. De oppdager bare det de har øyne til å se, og øynene er forestillinger som de på forhånd har dannet seg om feno­ menene man skal utforske. Det å teste en tolkningsramme på hypotetisk-deduktivt vis er som å trekke seg opp etter håret. Men meta­ fysisk realisme gir grunnlag for et annet svar. For det første vil inn­ 57

trykk som tvinger seg på når man betrakter et fenomen med åpne sanser, sette grenser for hvordan man kan oppfatte fenomenet, og derved begrense spillerommet for fortolkning. Tolkningsrammer er samlinger av forutinntatte oppfatninger, men de handler om feno­ mener som ikke føyer seg pent til våre oppfatninger om dem. Ingen er henvist til å se bare det de på forhånd venter eller håper å få se, og selv de som prøver på dette, møter de lett problemer. Overras­ kelser rammer alle som ikke bevisst - og med overmektig styrke skjermer seg mot inntrykk av virkeligheten. For det andre hviler innvendingen mot hypotetisk-deduktiv metode på den samme misforståelsen som ligger bak argumentet jeg tidligere kalte språkbarrieren. Dette argumentet går ut på at man bare kan sammenligne oppfatninger om verden med beskrivelser av verden, ikke med det de handler om. Vi avviste argumentet med den begrunnelse at det er mulig å undersøke om oppfatninger overenssternmer med virkeligheten ved å saumfare årsakskjedene som fører fra et fenomen, via inntrykkene det etterlater, til oppfatninger om fenomenet. Her må vi være årvåkne for mange feilkilder - noen (for eksempel alkoholpåvirkning) er lette å oppdage, andre (for eksempel ønsketenkning) vanskeligere. Den feilkilde som ligger i manglende evne til å oppdage ting man ikke venter å finne, likner mer på ønsketenkning enn alkoholpåvirkning, men også denne feil­ kilden lar seg spore og rette opp. Det er hverken prinsipielle eller praktiske grunner til å tro at vi ikke kan gjennomskue tendensiøse tolkninger - våre egne og andres. Heller ikke forutinntatthet er en så alvorlig kilde til rasjonalitetssvikt at den representerer et uoverkommelig hinder i jakten på sannhet. Enda en skeptisk begrunnelse for illusjonstesen faller.

3.10 Utydelige og flertydige fenomener De fire foregående punktene behandlet mekanismer som så å si kan stanse rasjonell meningsdannelse i startgropen. I den grad disse mekanismene øver avgjørende innflytelse på meningsdannelse, er det fåfengt å appellere til normer for kognitiv rasjonalitet. Da mang­

58

ler nødvendige forutsetninger for å tilføre oppfatninger troverdighet eller objektivitet. Men vi har nettopp sett at forutsetningene finnes: Man kan holde i sjakk de mekanismene som fører til rasjonalitetssvikt. Likevel er det ikke gitt at vi når særlig langt i jakten på sann­ het. Kilden til skeptisk tvil behøver ikke være mangelen på rasjona­ litet i måten vi danner oss oppfatninger på. Skjønt vi evner å utøve den type dømmekraft som må til for troverdighet, kan vi likevel danne oss tvilsomme oppfatninger fordi vi forsøker å forstå ting som går over vår fatteevne. La oss anta at vi er vitne til en kamp på liv og død. At det er en kamp på liv og død, og ikke et velregissert skuespill, kan vi slutte fra inntrykk av det som skjer. Vi konstaterer for eksempel at det er blod, ikke teatermaling, som flyter. Gir inntrykkene også grunnlag for å slutte noe om motivene bak kampen på liv og død? Forteller de for eksempel om det er trangen til å drepe og lemleste andre skapninger som driver kamphanene, slik Joseph de Maistre vil ha oss til å tro? Jeg er tilbøyelig til å svare nei. Inntrykk av det som skjer setter ikke skarpe grenser for hvordan vi skal oppfatte årsakene til at det skjer. Eksemplet antyder at motiver bak menneskelig handling kan være utydelige i den forstand at vi kan ikke innhente inntrykk som klart forteller om bestemte motiver finnes eller ei. Det samme kan være tilfelle for mange andre fenomener. Utydelige fenomener gir spillerom for motstridende oppfatninger om hva som faktisk finnes og foregår. Oppfatningene kan alle være avpasset etter inntrykk av virkeligheten, men de spriker likevel. Noen ganger er spillerommet så stort at tankespinn oppstår. Tidli­ gere trodde folk i fullt alvor at tusser og troll forårsaket sykdom og annen vanskjebne, og forestillingene var ikke nødvendigvis grunn­ løse i den forstand at det folk så og hørte fortalte en helt annen his­ torie. Har de Maistres forestilling om folks instinktive trang til å drepe og lemleste hverandre, like liten basis i virkeligheten som tro­ en på troll hadde? Svaret er ikke opplagt. Erfaringer fra organisert og uorganisert voldsbruk gir intet sikkert holdepunkt for å si noe bestemt. Når vi står overfor utydelige fenomener, kan det synes hensikts­ løst å forsøke å danne seg sanne oppfatninger. Men alle fenomener

59

er ikke utydelige, og mange blir tydeligere med tiden - etterhvert som man anstrenger seg for å forbedre metodene for innsamling av inntrykk. I det hele tatt gir ikke moderne vitenskap grunnlag for å tro at evnen til rasjonell meningsdannelse stort sett kommer til kort. Den tyder ikke på at det meste som finnes og foregår, ligger utenfor menneskelig fatteevne. Men det er en annen grunn til å tvile på om evnen strekker til. Noen fenomener er flertydige i den forstand at inntrykkene vi har av dem passer inn i vidt forskjellige tolkningsrammer. Jeg skal gi en illustrasjon som kan tyde på at dette problemet har stort omfang. En type tolkning av inntrykk som er så elementær at man lett kan overse den, finner sted når fenomener henføres til grunnleggende, ontologiske kategorier. En slik kategori er «person». Den ligger inn­ bakt i mye som er sagt i dette kapitlet. Det har for eksempel vært stilltiende forutsatt at handlinger utføres av personer, og at personer er bærere av motiver. En person er et fenomen som er avgrenset i rom (grensene følger kroppen), består over tid, og har en rekke andre kjennetegn som jeg ikke behøver å nevne. Normalt reiser bru­ ken av kategorien «person» ingen problemer for dem som jevnlig bruker den. Visse inntrykk, men ikke andre, fortolkes uten videre ved dens hjelp (skjønt tvilstilfeller forekommer; er for eksempel et nylig unnfanget foster en person?). Svært mange er dessuten over­ bevist om at personer finnes. Men noen har et annet syn. Buddhis­ ter fremholder at strengt tatt eksisterer bare kroppsdeler og bevissthetstilstander. I en buddhistisk tekst heter det: Buddha talte slik: «O brødre, handlinger finnes, og det samme gjør deres konsekvenser, men det gjør ikke personen som handler.......Det finnes intet Individ; det er bare et navn vi av gammel vane gir noen fenomener.» (Sitert etter Parfit 1995: 17)

Buddha mente det var meningsløst å omtale en rekke handlinger, foretatt på ulike tidspunkter, som handlinger utført av ett og sam­ me menneske. Alternativet er å snakke om enhver handling som et isolert, enkeltstående fenomen. Dette er ensbetydende med å oppgi forestillingen om menneskelig identitet. Vi kunne hevde at inntrykkene vi mottar, utelukker hverken buddhistisk ontologi eller hva jeg for enkelhets skyld kaller Vestens 60

ontologiske kategorier. Påstanden er at vi enten kan fortsette å for­ tolke det vi ser rundt oss som «personer» som går, står og snakker sammen, eller i stedet snakke om «upersonlige» kroppsbevegelser og ytringer. Ingenting behøver å forhindre at oppfatninger uttrykt ved hjelp av Vestens kategorier, erstattes av oppfatninger formulert i buddhistiske ordelag. Vi kunne med andre ord hevde at ingen inn­ trykk begrenser vår frihet til å velge mellom ontologiske kategorier etter forgodtbefinnende. Den ene begrepskretsen er tilsynelatende like dekkende som den andre. Og — man kunne tilføye — fordi onto­ logiske kategorier er de mest grunnleggende begreper man bruker når man beskriver fenomener, kan eksempler som dette tyde på at inntrykk i liten grad setter grenser for hva vi kan tillate oss å tro om verden. Vi skal knytte to kommentarer til dette argumentet. For det før­ ste viser ikke kontrasten mellom vestlig og buddhistisk ontologi at verden er fullstendig flertydig i noe henseende. Således er det nok av ontologiske tolkningsrammer vi ikke kan bruke om vi ønsker a dan­ ne oss troverdige oppfatninger om menneskelig handling. Hos dik­ teren Homer finner vi for eksempel den forestilling at mange situa­ sjoner mennesker kommer opp i, er skjebnens verk. De som havner i disse situasjonene, har ikke noe virkelig valg, selv om deres dispo­ sisjoner fortoner seg aldri så frivillige. Den homeriske ontologien er et alternativ til både den vestlige og den buddhistiske, men den har­ monerer dårlig med mange inntrykk som melder seg med hensyn til hvordan mennesker treffer beslutninger. Psykologer har oppdaget tallrike faktorer som ser ut til å påvirke beslutningsatferd, men in­ gen spor av skjebnen. For det andre gjenstår det å se om flertydigheten som finnes er stor nok til å omfatte selv kontrasten mellom vestlige og buddhis­ tiske kategorier. Det inntrykk mange har av at tanker og handlings­ valg henger sammen, tyder på at personlighet og identitet finnes. For mange er opplevelsen av kontinuitet ikke til å komme fra; for noen er den svært sterk. Så selv om det ikke lar seg bevise at det er tvingende nødvendig å bruke kategorien «person» i beskrivelser av holdninger og handlinger, er det mye i våre erfaringer som taler imot en overgang til buddhismens upersonlig språk. Galen 61

Strawson (1996: 21) hevder at opplevelsen av å ha en bestemt per­ sonlighet som er forskjellig fra enkeltstående tanker, håp og ønsker, melder seg «hos ethvert normalt menneske, i en eller annen form, i barndommen». Hvis dette er tilfelle, finnes noe vi ikke vil forstå hvis vi gir avkall på vestens ontologiske kategorier. Det man for tiden omtaler med ordet «person», eksisterer i egenskap av kilden til selv­ følelse, og vraker man Vestens kategorier til fordel for buddhismens, står vi uten ord for dette fenomenet. Hva om et fenomen virkelig er flertydig? Da finnes mer enn én måte oppfatninger om fenomenet kan uttrykkes på. Men det betyr ikke at ingen av oppfatningene er troverdige. Det betyr at oppfat­ ninger kan lyde ulike, men likevel gå ut på ett - akkurat som man kan beskrive temperaturen på to måter (Celsius og Fahrenheit), og likevel oppfatte den likt. Flertydige fenomener gir derfor ingen grunn til mismot når det gjelder muligheten av å finne ut hva som virkelig finnes og foregår. De kan vanskelig motivere skeptisk tvil.

3.11 Radikal tvil Da gjenstår én kilde til skeptisk tvil, og nå er det snakk om radikal tvil. I et berømt tankeeksperiment forestiller Rene Descartes (1641/1967: 148-9) seg en ond og mektig ånd - le malin génie som systematisk planter inntrykk i våre sinn. Muligheten av at det­ te skjer, eller at det skjer noe annet med tilsvarende effekt - for eksempel at hjernen jeg har inntrykk av å bære i skallen, oppbeva­ res i en glassbeholder i laboratoriet til en genial og forskrudd kirurg, hvor den utsettes for elektroniske stimuli som fremkaller livaktige opplevelser - reiser tvil om troverdigheten av hver eneste oppfatning jeg danner meg. Jeg opplever å se og høre ting, men innbiller meg kanskje alt sammen. I så fall er ingenting slik det gir inntrykk av å være. Når jeg for eksempel merker at kroppen treffer bakken etter et mislykket forsøk på å fly ut av vinduet, er jeg like forvirret som en person som tror at han svever rundt i rommet under narkotisk rus. Ingenting skjer som tilsvarer inntrykket jeg får, og det er ingen 62

overensstemmelse mellom oppfatningen som dannes på grunnlag av dette inntrykket, og det oppfatningen handler om. Vi kan oppsummere radikal skeptisisme i to påstander: (1) Vi kan ta feil av empiriske fenomener av helt andre årsaker enn noen hittil har regnet med - ikke bare som følge av for eksempel vanskelige lysog lydforhold, men også på måter som synes bisarre. (2) Noen feil­ kilder lar seg ikke utelukke. For å bringe på det rene at de ikke for­ vansker bestemte inntrykk av verden, må vi allerede ha brakt på det rene at feilkildene ikke finnes (Stroud 1984: kap. I). Jeg skal kort utdype (2). La oss si at jeg gjennomfører forskjellige undersøkelser — for eksempel kjemiske eksperimenter — for å finne ut om treet jeg ser foran meg, er et fysisk fenomen og ikke en hal­ lusinasjon innpodet av en ond ånd. Hvis en ond ånd kan få meg til å hallusinere treet, kan den også få meg til å hallusinere at jeg under­ søker om synet av treet er hallusinatorisk eller har rot i virkelighe­ ten. Undersøkelsene er derfor ingenting verdt hvis det er nødvendig å gjennomføre dem. Noen mener nok at onde ånder og forskrudde kirurger ikke hører hjemme i seriøse bøker. Likevel kan vi aldri være trygge på at vi ikke har noe å frykte fra dem og deres like. De kaster en skygge over tro­ verdigheten av våre oppfatninger som det er umulig å komme seg ut av. Radikal skeptisisme lar seg ikke avfeie.8 Men få ville finne på å oppgi jakten på sannhet selv om den må finne sted i skyggen av radikal tvil. Thomas Nagel, som etter alt å dømme er professor i filosofi ved New York University, skriver: ...vi kan ikke kurere vår trang til å danne oppfatninger ... Oppfatninger handler om hvordan ting trolig er, ikke bare om hvordan de muligens kunne være, og det lar seg ikke gjøre å omformulere våre alminnelige oppfatninger om verden slik at de føyer seg glatt sammen med muligheten av [radikal] skeptisisme. Den tanke at «jeg er professor ved New York University, med mindre jeg altså er en hjerne i en glassbeholder», kan ikke inngå som en naturlig del av min sinnstilstand. (Nagel 1986: 88) 8 La det for ordens skyld være nevnt at radikal skeptisisme ikke er noen trussel mot rea­ lisme som nøkkel til metafysisk forståelse av empiriske fenomener. Selv om alle våre inn­ trykk er gitt oss av en ond ånd, vil det være noe — nemlig den onde ånden — som eksi­ sterer i egenskap av kilden til inntrykkene vi mottar. Følgelig vil det være noe som eksi­ sterer uavhengig av hvorvidt vi danner oss oppfatninger om det, og hvilke oppfatninger vi danner oss.

63

I et visst monn kan imidlertid radikal skeptisisme inkorporeres i vår daglige innsats for å finne ut av saker og ting. Den kan tjene til å stille andre, mer moderate former for skeptisisme i relieff og dermed bidra til å avdramatisere dem. De henter næring fra påviselige svak­ heter i vår evne til rasjonell meningsdannelse, men disse svakhetene gir ingen grunn til å tro på illusjonstesen og oppgi jakten på sann­ het. Vi kan, som vi har sett, utbedre dem når vi først har påvist dem. Den radikale tvilen utgjør derimot en uomtvistelig begrunnelse for illusjonstesen. Fordi alle inntrykk kan være illusjoner, kan det også være illusorisk å tro at man tilfører troverdighet til empiriske opp­ fatninger gjennom rasjonell meningsdannelse. Det er bare det at radikal tvil, som Nagel fremholder, er uforenlig med et levende liv; det er en tvil vi ikke kan ta inn over oss lang tid om gangen.

3.12 Sammenfatning En oppfatning er sann hvis den overensstemmer med det den hand­ ler om. Empirisk forskning er systematiske anstrengelser for å for­ bedre overslag over sannheten om hva som finnes og foregår i natur og samfunn. Noen mener at anstrengelsene næres av en illusjon. De anser at det er umulig å danne seg oppfatninger som overensstem­ mer med virkeligheten. Men selve ideen om overensstemmelse er meningsfull: Ting finnes og foregår uavhengig av hva vi tror. Vide­ re kan vi vurdere om tingene oppfattes riktig ved å undersøke hvor­ dan oppfatninger oppstår. De er troverdige i den grad man avpasser dem etter inntrykk som gir gode vitnesbyrd om verden. For å tilføre oppfatninger troverdighet må vi støtte oss på evnen til rasjonell meningsdannelse, og lykkes vi i det forsettet, nærmer vi oss den absolutte sannheten. Men i jakten på sannhet kan mye gå galt. Vi kan tvile på om vi vil kunne gjøre fremskritt fordi vi tviler på om evnen til rasjonell meningsdannelse finnes, eller fordi vi mis­ tenker at den ikke er på høyde med problemene man presenterer for den. Jeg har behandlet mange kilder til skeptisk tvil i dette kapitlet, og diskusjonen har avdramatisert alle så nær som én. Med ett unn­ tak er det snakk om mekanismer som vil kunne føre oss på villspor 64

hvis vi ikke holder dem i sjakk, og vi er i stand til å holde dem i sjakk. Unntaket er kilder til misforståelser av verden som det er umulig å komme til livs. Vi kan forestille oss mekanismer som helt berøver oss muligheten av å tilføre empiriske oppfatninger trover­ dighet. Men fordi vi aldri vil kunne bringe på det rene om meka­ nismene finnes eller ei, og fordi vi drives av en ubendig trang til å finne ut mange andre ting, vil vi leve som om de ikke finnes.

65

Kapittel 4

Forklaringer 4.1 Innledning Å forklare et fenomen er å skape forståelse av det. Det kan gjøres på to måter: ved å fortelle hva fenomenet er, eller hvorfor det er blitt slik. Vil jeg for eksempel forklare hva som skjer i Nord-Irland, beskriver jeg begivenheter fra nyere nordisk historie. Spør man hvorfor begivenhetene fant sted, redegjør jeg for forhold som førte til dem. Begge oppgaver er vanskelige, og det er ikke for ingenting at mange stiller seg uforstående til det som skjer i Nord-Irland. Ofte, som i dette tilfellet, er det likevel lettere å forklare hva som foregår enn hvorfor - ikke fordi begivenheter ligger åpent i dagen, men fordi det er liten uenighet om hva det vil si å beskrive et hen­ delsesforløp, og større uenighet om hva som kreves for å forstå hvor­ for noe finner sted. Dette kapitlet handler om den siste sorten forklaringer. «Forkla­ ring» er heretter ensbetydende med en redegjørelse for hva som før­ te til at en begivenhet eller tilstand kom i stand. Store og små begi­ venheter, enkle og sammensatte tilstander kaller på forklaring: Hvorfor falt Sovjetunionen sammen? Hvorfor mistet Sosialistisk Venstreparti mye av sin oppslutning mellom stortingsvalgene i 1973 og 1977? Hvorfor har andelen jenter som begynner å røyke vært større enn andelen gutter i de senere årene? Svarene skjæres over følgende grove lest: «X fant sted fordi Y», og to krav settes naturlig til det som kommer etter preposisjonen: Det må (1) være troverdig og (2) ha en logisk oppbygning som svarer til den kognitive funksjonen forklarende utsagn er ment å skulle fylle. Det siste vil si at man med utsagnet lykkes i å skape den type forståelse som skal komme ut av en forklaring. Hva dette igjen vil si, blir et hovedtema i det følgende. Troverdighet var et viktig tema i forrige kapittel, og (1) anses inn66

til videre som et selvsagt krav til gode forklaringer. Samtidig skal jeg se bort fra dette kravet når jeg tar for meg konkrete eksempler på forklarende utsagn. Eksemplene kan, for alt jeg vet, stå svakt hva troverdighet angår, men det gjør ingenting så lenge vi bare er opp­ tatt av (2): den logiske oppbygningen av forklarende utsagn. Også utsagn med tvilsom sannhetsgehalt kan gi en pekepinn om logikken i vellykkede forklaringer. Mot slutten av kapitlet blir så betydningen av (1) behandlet. Vi har to ting å gjøre før diskusjonen begynner for alvor. Først (punkt 4.2) presiseres setningen som åpnet kapitlet: Å forklare et fenomen er å skape forståelse av det. Så presenteres tre former for forklaring (pkt. 4.3 og 4.4). En variant av hva man gjerne kaller deduktiv-nomologisk forklaring viser seg særlig egnet til å skape for­ ståelse av hvordan fenomener oppstår. Hvor nær kan vi komme denne forklaringsformen innenfor samfunnsforskning? Mange momenter til svar blir behandlet (pkt. 4.5 — 4.8), før spørsmålet om logisk oppbygning avløses av spørsmålet om troverdighet. Dette er akutt når vi har å gjøre med hypotetiske forklaringer (pkt. 4.9).

4.2 Årsaksforbindelser Hva avgjør om en forklaring er god? Ett svar er at en forklaring er god hvis den står i stil med det man allment anser for å være gode forklaringer. Et annet svar er at den er god hvis den står i stil med de forklaringene eksperter gir på det man skal forklare. I begge til­ feller gjør man fremgangsmåten som vanligvis følges når man skal forklare noe til norm for hvordan man bør gå frem. Minst to pro­ blemer melder seg. For det første finnes ikke alltid en enerådende fremgangsmåte; folk - og fagfolk - kan være uenige om hva man trenger i forklaringsøyemed. For det andre kan de ta feil av hva man trenger. Den siste innvendingen virker ved første øyekast underlig. Hvor­ dan skulle vi kunne ta feil av en god forklaring? Vil ikke vår til­ fredshet med forklaringen være selve beviset på dens fortreffelighet? Utgangspunktet må i så fall være det samme som i den første set-

67

ningen i dette kapitlet — «å forklare et fenomen er å skape forståelse av det» - og kanskje deler ikke alle dette utgangspunktet. Noen er kan hende svake for forklaringer som går over hodet på dem, fordi de tror at vanskelige spørsmål må ha uutgrunnelige svar. La oss imidlertid anta at utgangspunktet er som først antydet. Likevel er det ikke gitt at folks tilfredshet med en forklaring borger for dens kvalitet. Det er hverken meningsløst eller uforskammet å spørre om noen egentlig forstår det de gir uttrykk for at de forstår. Altså blir det ikke klart hva som kjennetegner en god forklaring så snart det er enighet om at forklaringer skal skape forståelse. Det som avgjør om en forklaring er god eller ikke, er snarere dette: om den egner seg til å kaste lys over det den handler om. Denne vurderingen vil være normativ tvers igjennom. Den åpner for at fremgangsmåtene som folk — legfolk eller eksperter — følger når de forklarer bestemte feno­ mener, ikke holder mål. Dessuten åpner den muligheten for at resonnementer som man til vanlig ikke anser for å være gode for­ klaringer, likevel egner seg til å skape forståelse av hvordan begiven­ heter og tilstander kommer i stand. Forståelse er en mangslungen sinnstilstand. I så henseende likner den mer på for eksempel forargelse enn forelskelse; den har mange fasetter og opptrer med varierende styrke i ulike situasjoner. Derfor er det tenkelig at gode forklaringer av sosiale fenomener finnes i fle­ re varianter, som hver på sin måte bidrar til forståelsen av hvorfor ting skjer. Men noe er felles: Et resonnement som er ment å skulle forklare, vil ikke lykkes med mindre det handler om påvirkelighet og påvirkningskraft. Vi vil for eksempel ikke kunne forstå hvorfor Sovjetunionen ble oppløst, før vi kommer på sporet av forhold som førte til oppløsningen. Vi må fremstille oppløsningen som virkning av en eller flere årsaksfaktorer. Uansett form, handler altså forkla­ ringer om årsaksforbindelser. Dette kan synes selvsagt, men må likevel sies for å rydde unna den idé at det går et skille mellom årsaksforklaring og forståelse av sosiale fenomener. Noe slikt skille finnes ikke. Vi vil ikke forstå hvorfor begivenheter inntreffer og tilstander oppstår, med mindre vi finner ut hva som fører til begivenhetene og tilstandene. Årsaksfor­ klaringer handler om slike forbindelser. Derfor er det meningsfylt å 68

stille «forklaring» opp mot «forståelse» bare hvis vi (a) vil fortelle at forståelse av hvordan fenomener oppstår, skiller seg fra forståelse av hva slags fenomener det er, og (b) vil reservere begrepet «forståelse» for oppfatninger av den siste sorten. Men (b) har ingen fornuftig hensikt og strider mot vanlig språkbruk. Kjernen i en årsaksforbindelse er en årsaksmekanisme\ det som skaper forbindelsen mellom en eller flere forutgående faktorer, og fenomenet man skal forklare. Dette kan være en fysisk eller kjemisk prosess. Hvis jeg for eksempel fyller magen med kaloririk mat, vil virkningen bli fettdannelse, og årsaksmekanismen er kjemiske reak­ sjoner som kaloriinntaket utløser. I samfunnsforskning vies mentale årsaksmekanismer stor oppmerk­ somhet. Disse faller grovt sett i to kategorier: bevisste valg og ubeviss­ te tilbøyeligheter. Hvis vi for eksempel forklarer at folk røyker mind­ re i dag enn for ti år siden, ved å vise til voksende kunnskap om hel­ sefaren ved røyking, er den aktuelle mekanismen bevisste valg: Folk velger i økende grad å la være å røyke fordi de frykter nikotinens ska­ devirkninger. Hvis vi derimot forklarer at barn av foreldre som røy­ ker, selv begynner å røyke oftere enn andre barn, er vi inne på den ubevisste tilbøyeligheten til å ta etter dem man har nær kontakt med. I disse eksemplene antar man at årsaksmekanismene er tilstrek­ kelige vilkår for fenomenene man skal forklare. Hvis mekanismene opptrer, oppstår fenomenene. Om et fenomen bare kan oppstå som resultat av en bestemt mekanisme, er denne et nødvendig vilkår for fenomenet. Hvis fenomenet oppstår hver gang den aktuelle meka­ nismen opptrer, er mekanismen et nødvendig og tilstrekkelig vilkår. Her er et eksempel på sosial årsaksanalyse, hentet fra studiet av fransk historie. Ludvig Filip ble kronet til konge av Frankrike i juli 1830, etter at Karl 10. var blitt styrtet. Julikongedømmet, som den nye forfatningen kom til å hete, sies å representere et kompromiss mellom den republikanske styreformen som etterfulgte revolusjo­ nen av 1789, og det eneveldige kongedømmet Frankrike kjente før den tid. Kompromisset bestod i 18 år, inntil Ludvig Filip ble styr­ tet ved februarrevolusjonen i 1848. Hvorfor bestod det ikke lenger? Hva forårsaket revolusjonen som veltet Julikongedømmet? Gordon Wright (1995: 121-2) skriver:

... for tredje gang siden 1792 hadde et konstitusjonelt monarki mislyktes i Frankrike. Var dette et bevis på at denne typen system, som i sitt vesen er et pragmatisk og noe usammenhengende kompromiss mellom konkurrerende doktriner, ikke kunne brukes av franskmenn med deres lidenskapelige sans for sammenheng og logikk? Eller var det ganske enkelt et uhell at regimet mislyktes, et resultat av at landet ikke bød på monarker og poli­ tikere som evnet å få et slikt system til å virke? Eller var snarere konfliktene som nedstam­ mer fra den Store Revolusjonen så intense at de gjorde det umulig å få til noen form for stabil regjering før kildene til konflikt hadde tørket ut? Det kan utvilsomt gis gode argu­ menter for å svare ja på alle spørsmålene.

Wright nevner ulike forhold som kan forklare Julikongedømmets fall. Jeg skal ikke forsøke å spesifisere de underliggende årsaksmekanismene. Det ville ta lang tid, og trolig vil man kunne spesifisere noen mekanismer på flere måter. (Således kunne franskmenns angi­ velige motvilje mot blandet styre bunne i en utbredt bevissthet om styreformens svake sider, men også i en ubevisst tilbøyelighet til å mislike institusjoner som ikke bygger på klare prinsipper.) Men Wrights resonnement forutsetter at mekanismene lar seg spesifisere. Allment synes vellykket forklaring uløselig knyttet til konkretisering av årsaksforbindelser. Et utsagn om at X fant sted fordi Y, skaper forståelse bare hvis det er presist og utførlig nok til at vi kan se for oss forbindelsen mellom X og Y.

4.3 Ufullstendig forklaring I utdraget fra Wrights resonnement om Julikongedømmets fall pre­ senteres hva jeg vil kalle en årsaksmatrise-. et sett av mekanismer som hver for seg kan gi opphav til et bestemt fenomen. Wright fremhol­ der tre tilstrekkelige vilkår for fallet: (i) motvilje mot blandet styre, (ii) svakheter ved det politiske lederskapet og (iii) konflikter med rot i 1789. Det er grunn til å tro at matrisen betraktes som uttømmen­ de med hensyn til mulige årsaker, og jeg skal ikke stille spørsmåls­ tegn ved Wrights oppfatning på dette punkt. Men ingenting taler for at mekanismene er gjensidig utelukkende; Ludvig Filips avset­ telse i 1848 kan være overbestemt, i den forstand at flere tilstrekkeli­ ge vilkår for avsettelsen var til stede.

70

Vil Wrights resonnement skape forståelse av Julikongedømmets fall hvis det begrenser seg til utdraget som ble gjengitt under forri­ ge punkt? Er en uttømmende matrise av tilstrekkelige vilkår for at noe skal skje, en forklaring av at det skjedde? Wright vil vise at for­ holdene som rådet i Frankrike i første halvdel av 1800-tallet, lå vel til rette for opprør mot Ludvig Filip. La oss anta at alle hans hypo­ teser står til troende. Da overrasker det ikke at Julikongedømmet fant sitt endelikt: Det kan ha vært et resultat av flere forhold. Men vi får ikke vite nøyaktig hvordan det skjedde. Wright har (ennå) ikke identifisert selve årsaken til fallet.(Senere vil det fremgå at han anser svakheter ved lederskapet som den virkelige årsaken.) Derfor er hans forklaring av begivenhetene i 1848 ufullstendig hvis reson­ nementet begrenser seg til det vi så langt har sett. La oss kalle en ufullstendig forklaring av dette slaget ufokuserV. Den identifiserer ikke selve årsaken til et fenomen i mengden av mulige årsaker. En annen type ufullstendig forklaring skal jeg også nevne. Anta at mekanismen som førte til en bestemt begivenhet, er identifisert. Samtidig vet vi at en annen mekanisme, som ville ha ført til en annen begivenhet, kunne ha opptrådt i stedet for mekanismen som faktisk opptrådte. Jeg låner et eksempel av Jon Elster, som ved flere anledninger har drøftet dette temaet. Eksemplet handler om hvor­ dan preferanser (eller ønsker) oppstår. Adaptiv preferansedannelse er en årsaksmekanisme som blant annet gir seg uttrykk i tendensen til ikke å trakte etter ting man vanskelig eller umulig kan få. Denne tendensen kan forklare hvorfor man utvikler bestemte holdninger i konkrete situasjoner. Vi kjenner den fra La Fontaines fabel om reven og druene («høyt henger de, og sure er de»). Men andre preferanseskapende mekanismer vil kunne opptre i de samme situasjo­ nene og gi opphav til helt andre holdninger. Et eksempel på en alternativ mekanisme er tendensen til å anse ting man ikke har som mer verdifulle enn ting man har. Denne tendensen har inspirert to munnhell: «gresset er alltid grønnere på den andre siden av gjerdet» og «forbuden frukt smaker best». Videre finnes en tredje mekanis­ me, som vi kan kalle realitetsstyrt preferansedannelse. Dette er ten­ densen til å verdsette ting etter deres sanne verdi.

71

Hvis vi betrakter borgere av totalitære stater, vil vi se at de som fordømmer vestlige frihe­ ter og fremhever slette egenskaper ved vestlige samfunn, er mye lik reven i La Fontaines fabel. Blant folk som har det motsatte synet, vil det finnes noen som ønsker frihetene de mangler fordi disse i seg selv er verdt å ha, og utvilsomt andre som ønsker frihetene gan­ ske enkelt fordi de ikke kan få dem. Det er ingen a priori grunn til at de tre karaktertypene ikke skulle kunne opptre på samme tid, og det er ingen ting vi kan gjøre på forhånd for å få kjennskap til hvor utbredt hver av dem vil vise seg å være. (Elster 1993: 3)

La oss altså anta at en person bosatt i et totalitært samfunn fore­ trekker totalitarisme fremfor liberalisme fordi hans preferanser er adaptive. Men hans preferanser kunne like gjerne ha vært realitetsstyrte. I så fall har vi kjennskap til en motsetningsfylt årsaksmatrise — en matrise som rommer mekanismer med ulike endemål.9 Vi vet hvilken mekanisme som opptrådte i det aktuelle tilfellet, men ikke hvorfor det ble nettopp denne og ingen av de andre. Såvidt jeg vet, finnes ingen teorier som sier oss når den ene eller den andre av disse meka­ nismene vil opptre. Når en av dem opptrer, gjenkjenner vi den umiddelbart, og da kan vi forklare atferden den gir opphav til. Men vi kan ikke forutsi på en pålitelig måte når meka­ nismen vil opptre. (Elster 1989: 9)

I slike situasjoner foreligger en fokusert, men ubefestet forklaring. Skjønt vi kan identifisere den utslagsgivende årsaksmekanismen, henger forklaringen i luften: Den er ikke forankret i en redegjørelse for omstendighetene som utløser én mekanisme og lar andre forbli rene muligheter. En ubefestet forklaring er ufullstendig fordi årsaken melder seg på uforklarlig vis. En ufokusert forklaring er ufullstendig fordi årsa­ ken ikke er presist identifisert. En fullstendig forklaring av et feno­ men er både fokusert og befestet: Den forutsetter kjennskap til mekanismen som gav opphav til fenomenet og omstendighetene som utløste denne mekanismen. Vi skal se hva dette konkret vil si.

9 Matrisen som stilles opp i Wrights resonnement om Julikongedømmet er ensrettet: Den rommer mekanismer som alle antas å føre til det samme utfallet.

72

4.4 Deduktiv-nomologisk forklaring En fokusert og befestet forklaring forutsetter som sagt kjennskap til omstendighetene som utløser den aktuelle årsaksmekanismen. Skje­ matisk uttrykt innebærer dette at man formulerer som en lov sam­ menhengen mellom visse omstendigheter, O, og en gitt mekanisme, M (for eksempel tilbøyeligheten til å danne adaptive preferanser): hvis O, så M. Når Elster snakker om mangelen på teori som fortel­ ler hva som utløser årsaksmekanismer, er det kunnskapsgrunnlaget for slike lover han forsverger. For alt vi vet, vil O kunne utløse én av minst to mekanismer: enten M eller M*. Hva vi ikke vet, er at O utløser M* bare hvis en tilleggsbetingelse, X, også er tilstede. I vir­ keligheten er det altså to lover som gjelder: (i) hvis O, så M, og (ii) hvis O+X, så M*. Men vi greier ikke å skjelne mellom O og O+X. Tilleggsbetingelsen - eller i det minste den kausale betydning av denne betingelsen - unnslipper vår oppmerksomhet. Det innebærer at vi ikke kjenner lover som skaper forbindelse mellom årsak og virkning. Det er en utbredt oppfatning at vi kommer til forståelse av et fenomen først når vi avdekker loven det faller inn under. Ernest Nagel (1979: 79) sier at vitenskapene har som mål å skape forståel­ se av observerbare ting «ved å oppdage regelmessige mønstre i måten de fremtrer på», og at «lover ... tjener som hjelpemidler for forkla­ ring». Vi har allerede sett hjelpemidlet i bruk. Det dukket opp i utdraget av Wrights resonnement om Julikongedømmets fall. Her anfører han muligheten av at «denne typen system, som i sitt vesen er et pragmatisk og noe usammenhengende kompromiss mellom konkurrerende doktriner, var ubrukelig for franskmenn med deres lidenskapelige sans for sammenheng og logikk» (Wright 1995: 121). Tanken er tredelt: (1) en begivenhet av et bestemt slag finner alltid sted når visse omstendigheter opptrer; (2) begivenheten som skal forklares, er av det nevnte slaget; (3) de aktuelle omstendighe­ tene fantes i forkant av denne begivenheten. I vårt eksempel er begi­ venheten en politisk omveltning og omstendighetene det forhold at man innfører en blandet forfatning — et parlamentarisk monarki - blant mennesker med forkjærlighet for konstitusjonell «renhet».

73

Loven som befester forklaringen, kan man formulere slik: «Et folk som er lidenskapelig opptatt av sammenheng og logikk, vil ikke bibeholde et politisk system basert på pragmatiske løsninger og kompromisser.» Franskmenn var angivelig et slikt folk i første halv­ del av forrige århundre, og Julikongedømmet sies å ha vært et slikt system. På grunn av omstendighetene ville ikke Julikongedømmet kunne bestå; det var nødvendig at februarrevolusjonen av 1848 inn­ traff. Carl G. Hempel kaller denne modellen for forklaring deduktivnomologisk. ...en D[eduktiv]-N[omologisk] forklaring gir svar på spørsmålet: «Hvorfor fant fenome­ net vi skal forklare sted?» ved å vise at dette fenomenet oppstod under visse spesielle omstendigheter, som man angir med O, O, — Ok, i henhold til lovene L, - L . Dette viser at fenomenet var å forvente på grunn av de spesielle omstendighetene og de aktuelle lovene. Slik setter forklaringen oss i stand til å forstå hvorfor fenomenet fant sted.(Hempel 1965: 337)

Får vi vite at et bestemt fenomen faller inn under en lov, forstår vi hvorfor fenomenet oppstod fordi vi ikke lenger lar oss overraske av det. Tidligere er det fremholdt at også ufullstendige forklaringer gjør ting mindre overraskende. En deduktiv-nomologisk forklaring skaper fullkommen forståelse fordi den fjerner ethvert element av overraskelse knyttet til et fenomen. Loven viser at fenomenet måtte se dagens lys; det var, i streng forstand, ikke annet å vente. Man kunne innvende at heller ikke en deduktiv-nomologisk for­ klaring er en fullendt forklaring. Det er ikke nok å påvise at en begi­ venhet faller inn under en lov, det vil si føyer seg inn i et mønster hvor visse omstendigheter nødvendigvis fører til et bestemt resultat. I tillegg trenger man en redegjørelse for hvordan mønstret kommer i stand, det vil si en beskrivelse av den underliggende årsaksmekanismen. For å forklare for eksempel at høy inflasjon rammet et land, holder det ikke å si: «Regjeringen øket pengemengden, og en vok­ sende pengemengde fører alltid til stigende priser.» Man må også legge ut om årsakskjeden som forbinder pengemengde med prisni­ vå. Gjør man det — omfatter med andre ord en deduktiv-nomolo­ gisk forklaring en redegjørelse for mekanismen som skjuler seg bak 74

en lov — er forklaringen fullendt. Når jeg snakker om deduktivnomologisk forklaring i fortsettelsen, sikter jeg til fullendte forkla­ ringer av denne formen. Hvorfor skulle vi eventuelt slå oss til ro med mindre? Grunnen kunne være at kunnskap om sosiale lover ligger utenfor rekkevidde. Elster hevder dette: Samfunnsvitenskapene kan avdekke mange årsaksmekanismer, men påvise få lovmessige sammenhenger. De [samfunnsvitenskapene] kan skille ut tendenser, tilbøyeligheter og mekanismer ... Noe de sjeldnere evner, er å avdekke de nødvendige og tilstrekkelige betingelsene for at ulike mekanismer skal bli utløst. (Elster 1989: 9)

Etter Elsters syn vil mye være vunnet om vi avdekker mekanismene som former samfunnet, selv om vi ikke finner ut av omstendighete­ ne som utløser ulike mekanismer. «Når vi har identifisert en meka­ nisme som gjør at p fører til q, har vår kunnskap vokst, fordi vi har føyet et nytt punkt til listen over kjente måter ting skjer på» (Elster 1989: 9-10). Men dette rokker ikke ved det forhold at deduktivnomologisk forklaring av sosiale fenomener skaper større forståelse enn ubefestede redegjørelser for årsaksmekanismer.

4.5 Sosial lovmessighet Man må vokte seg for å overdrive forskjellen mellom deduktivnomologisk forklaring og ubefestet forklaring av det slaget Elster fremholder. Begge bygger på den forutsetning at samfunnsliv preges av regularitet eller lovmessighet. De forutsetter at folk alltid opptrer på bestemte måter under visse omstendigheter. Hva Elster kaller vårt «repertoar av måter som ting skjer på», er nettopp hypoteser om slike gjennomgående mønstre i menneskelig atferd. Det er en forskjell mellom Elsters ambisjon om å utvide dette repertoaret og en mer ærgjerrig ambisjon om å avdekke sosiale lover - en forskjell med hensyn til epistemologiske forventninger. Elster ser sterke begrensninger i vår evne til å identifisere og spesifisere mønstrene. Men det ontologiske grunnlaget for ambisjonene er likt. Begge bygger som sagt på den idé at samfunnsliv preges av lovmes75

sighet, og begge går således god for hva jeg skal kalle generaliserende samfunnsforskning: forskning som sikter mot kunnskap om felles­ trekk ved mennesker, situasjoner, institusjoner, nasjoner etc. Stri­ den står om hvor langt vi kan komme når det gjelder å vinne slik kunnskap. Noen tviler på berettigelsen av generaliserende samfunnsforsk­ ning fordi de betviler at den ontologiske forutsetningen finnes. Alasdair Maclntyre (1973: 180) mener den ikke finnes: [Det] er Machiavelli man burde anse som statsvitenskapens skytshelgen, ikke Hobbes, og det av denne grunn: Hobbes trodde ... at det tilfeldige, det overraskende, det uforutsig­ bare finner sted i politikken fordi vår kunnskap om politikkens bevegelser er mer mangel­ full enn vår kunnskap om planetenes bevegelser. Hvis vi bare hadde nok tid, arbeidskraft og bevilgninger, de moderne motstykkene til kongelig beskyttelse, ville en uforutsett revo­ lusjon — om det ikke hadde vært for at sosiale forhold er så innfløkte - vært en like stor vanære for statsvitere som en uforutsett solformørkelse for astronomer. Men Machiavelli innså at Fortuna, gudinnen for uforutsigbarhet, aldri er blitt detronisert i det politiske liv. Til hvilken som helst samling av empirisk funderte lover om politikk må vi føye enda én: «Og bli ikke overrasket hvis det skulle vise seg at noe helt annet skjer.»

Denne påstanden er spesielt myntet på statsvitenskap, men Macln­ tyre (1981: kap. 8) har senere sagt det samme om samfunnsforsk­ ning i alminnelighet. Han skiller mellom to syn på samfunnsfage­ nes muligheter - det hobbesianske og det machiavelliske synet. Det hobbesianske synet går ut på at alt som skjer i samfunnet, skjer fordi det er nødvendig. Det er alltid krefter i sving som skaper utfall som ikke kunne ha blitt annerledes på grunn av kreftene som var i sving. Enhver revolusjon er for eksempel et resultat av en serie hendelser som ufravikelig fører til omkalfatring av sosiale og politiske institu­ sjoner. Om en revolusjon kommer overraskende på, har vi oss selv å takke. Overraskelser vitner om krefter vi ennå ikke har oppdaget eller kommet til bunns i. De er utslag av ufullkommen kunnskap om mekanismene som former samfunnet. Vi kan få inntrykk av at ting inntreffer tilfeldig, men slike inntrykk vil forta seg etterhvert som tingenes opphav blir bedre kjent. Da vil overraskelser vike plas­ sen for voksende forståelse av at det som skjer, må skje når omsten­ dighetene er som de er. Kjernen i det machiavelliske synet er at sosialt liv ikke preges av

76

lovmessige sammenhenger mellom omstendigheter og utfall. Sosia­ le fenomener er tilfeldige, om ikke i ett og alt, så i stor utstrekning. Det dreier seg om tilfeldighet av et annet og sterkere slag enn vi har med å gjøre når vi lar oss overraske fordi vi vet for lite til å være for­ beredt på alt som kan skje. Poenget er ikke at fenomener synes å oppstå på vilkårlig vis, mens de i virkeligheten er nødvendige utfall av prosesser vi (ennå) ikke har oversikt over. Uansett hvor grundig man utforsker sosiale fenomener, har de, ifølge det machiavelliske synet, overraskelser å by på. Hvilket syn er korrekt - det hobbesianske eller det machiavellis­ ke? Skal det være mulig å drive generaliserende samfunnsforskning med godt resultat, må sosialt liv følge lovmessige mønstre, og det skjer bare i den utstrekning det finnes kilder til lovmessighet. Finnes slike? Jeg skal ikke forsøke meg på et definitivt svar, og diskusjonen som følger (i pkt. 4.6 - 4.9) vil munne ut i en avmålt konklusjon: Det finnes etter alt å dømme kilder til sosial lovmessighet som dan­ ner et ontologisk grunnlag for generaliserende samfunnsforskning, men det er også tenkelig at tilfeldighet forekommer.

4.6 Kilder til lovmessighet (I): maktstrukturer Jeg skal lete etter kilder til lovmessighet innenfor én del av sam­ funnslivet - internasjonal politikk — men jeg retter oppmerksomhe­ ten mot årsaksfaktorer som vil kunne opptre på ulike samfunnsni­ våer hvis de opptrer på det internasjonale nivået. En slik faktor er strukturelle forhold, som - er det sagt - tvinger stater eller individet inn i bestemte handlingsmønstre. En annen faktor er universelle aktøregenskaper, som etter sigende gjør staters eller individets reak­ sjoner forutsigbare. Påvirkningen som strukturer av ulik art øver på individet, grup­ per og stater, samler man ofte under betegnelsen «systemtvang». Resonnementer som fremhever betydningen av slik påvirkning, omtaler man gjerne som systemteori. Kenneth Waltz er den fremste systemteoretiker innenfor studiet av internasjonal politikk. Han er opptatt av effektene av strukturelle trekk ved det internasjonale sy-

77

stemet på utenrikspolitiske valg. «Struktur» er for ham ensbetyden­ de med «militær maktstruktur», og han fremholder anarkiet - fra­ været av en sentral maktinstans som står over de enkelte stater — som det viktigste kjennetegnet ved den internasjonale maktstrukturen. Waltz’ hovedtese er at staters individuelle egenskaper ikke kan for­ klare deres handlinger fordi det internasjonale systemets struktur tvinger alle stater, uansett intern karakter, inn i bestemte hand­ lingsmønstre. «[Sjituasjonen de befinner seg i og samhandler innen­ for, skaper barrierer mot visse handlinger og gjør dem tilbøyelig til å gjøre andre ting, og påvirker utfallene av samhandlingen mellom dem» (Waltz 1979: 65). Derfor har det ingen hensikt å bringe aktøregenskaper inn i analyser av internasjonal politikk: «Utover ønsket om å overleve, kan staters målsetninger variere i det uendeli­ ge» (ibid: 91). Man kan reise tvil om holdbarheten av denne typen strukturdeterminisme — og om holdbarheten av systemteori i alminnelighet. En strukturell begrensning er vanligvis ikke en absolutt barriere mot visse handlemåter, men et forhold som påvirker kostnader, gevinster og risiko forbundet med forskjellige alternativer. Eksistensen av et internasjonalt anarki gjør det således ikke umulig for en stat å for­ sømme sitt forsvar, men innebærer at denne handlemåten er svært risikabel. Altså er mulighetene og begrensningene som ligger i makt­ strukturen sjelden så klare at de tvinger stater av ulik karakter inn i ett og samme atferdsmønster. Man kan tillegge maktstrukturen større eller mindre vekt i en beslutningsprosess, og vekten avhenger blant annet av hvilke mål en stat har (utover overlevelse) og hvor­ dan den forfølger sine mål. Trass i strukturelle begrensninger kan derfor ulik holdning til risiko gi store utslag i utenrikspolitikken, og det samme kan statslederes ulike evne til å utnytte mulighetene som strukturelle forhold åpner. Denne innvendingen utelukker ikke at noen handlinger er struk­ turelt bestemte i streng forstand. Det er for eksempel ikke utenke­ lig at visse maktkonstellasjoner vekker de samme reaksjoner fra alle stater som søker å overleve. J. L. Gaddis antyder at eksistensen av atomvåpen og den tilhørende risikoen for at væpnet konflikt opp­ trappes til kjernefysisk konfrontasjon, gjør det praktisk talt umulig 78

å tro at krig vil lønne seg: «Det kan vanskelig ... oppstå den form for optimisme som vi vet av historisk erfaring baner veien for krig: Det virker som om pessimisme alltid ledsager våre tanker om krig, og dette ... er en årsak til fred» (Gaddis 1986: 143). I så fall savner alle aktøregenskaper, så nær som målet om overlevelse, kausal betydning. Å være optimist eller pessimist er riktignok en slik egen­ skap, men hvorfor ta denne i betraktning hvis atomtrusselen gjør at pessimisme alltid ledsager statslederes overveielser? Kan vi ikke slut­ te direkte fra trusselens blotte eksistens at den har en fredsskapende effekt på staters atferd? Det ville være forhastet. Man må regne med mentale mekanismer som mellomledd i årsakskjeden av den enkle grunn at virkningen av strukturelle forhold alltid går gjennom aktørenes oppfatninger av disse forholdene. Aktørene tilpasser seg begrensninger som de tror de står overfor. Det innebærer for eksempel at den avskrekkende effekten av bestemte maktkonstellasjoner og våpentyper vil bli påvirket av hva slags teorier om avskrekking ulike regjeringer — mer eller mindre bevisst — legger til grunn for sine overveielser. Den hypotese at atomtrusselen fremtvinger krigspessimisme gjelder for eksempel ikke regjeringer som tror at stabil maktbalanse på kjerne­ fysisk nivå åpner for begrenset førstebruk av konvensjonelle våpen. (Man kunne tenke seg at åpningen eksisterer fordi stater ser mellom fingrene med konvensjonell førstebruk, av frykt for at konflikter opptrappes hvis de setter hardt mot hardt.) Konklusjonen er at trekk ved den internasjonale maktstrukturen ikke alene kan skape lovmessighet i internasjonal politikk. For det første blir utenrikspolitikk sjelden til i en tvangssituasjon. Struktu­ relle trekk ved det internasjonale systemet gir rom for valg. For det andre vil ulike stater alltid kunne oppfatte og forholde seg ulikt til de samme sett av begrensninger og muligheter. Hvor stor er muligheten for generaliserende forskning om inter­ nasjonal politikk dersom man avviser systemteori? Man kunne sva­ re at systemteori lar seg erstatte av mer nyanserte resonnementer om hvordan strukturelle forhold påvirker staters atferd ved å gi større eller mindre spillerom for påvirkning fra mentale mekanismer. Noen ganger foreligger for eksempel muligheter og begrensninger 79

som folk knapt kan misforstå, og da vil lite være vunnet på inngå­ ende granskning av hvordan statsledere danner seg oppfatninger om valgsituasjonen. Andre ganger er situasjonen mer uklar, og da vil kognitive prosesser kunne bli utslagsgivende. Systemteorien kan alt­ så gjenoppstå som en teori om hva strukturer har å si for hvor mye mentale mekanismer kan komme til å bety. Men denne teorien fremstiller strengt tatt ikke strukturer som en kilde til lovmessighet. Kilden ligger hos aktørene - hos stater, eller mer presist: hos regjeringer.

4.7 Kilder til lovmessighet (II): instrumentell rasjonalitet Lovmessighet kan opptre uten å være strukturelt fremkalt. Den kan opptre fordi aktører tenker og handler likt innenfor spillerommet for påvirkning fra mentale mekanismer. Har vi her funnet et onto­ logisk grunnlag for generaliserende forskning om internasjonal poli­ tikk? Hvis personer som representerer og handler på vegne av stater, reagerer likt når de står overfor ensartede begrensninger og mulig­ heter, oppstår fellestrekk mellom ulike staters utenrikspolitikk til tross for at politikken sjelden blir til i en tvangssituasjon. Stater vil i så fall opptre på samme vis under like omstendigheter, ikke fordi omstendighetene tvinger dem til det, men fordi egenskaper som alle har, bestemmer deres opptreden. Slik gjenåpner man muligheten av deduktiv-nomologisk forklaring, og fortsatt spiller strukturelle for­ hold en viktig rolle. Det kan endog synes som om de fortsatt spiller hovedrollen. Aktørenes egenskaper er ensartede og opptrer følgelig som en slags konstante størrelser i analysen. Når stater handler ulikt, må det skyldes ulikheter i valgsituasjonene de står overfor. Men den avgjørende premissen er at alle stater har viktige egenskaper felles. Resonnementet står og faller på en antagelse om universelle aktøregenskaper. Man kan begrunne antagelsen enten ved å godtgjøre eksistensen av menneskelige fellestrekk som fører til at alle personer tenker og handler noenlunde likt, eller ved å gå ut fra at staters handlemåter er 80

like fordi utenrikspolitikk overalt støpes i den samme institusjonelle skjeen. La oss betrakte den siste muligheten først. Den vil innebære at vi innfører enda et strukturelt element i resonnementet. Nå er det snakk om strukturelle faktorer på nasjonalt snarere enn internasjo­ nalt nivå. Utenrikspolitikk er angivelig forutsigbar fordi den institu­ sjonelle rammen om utenrikspolitiske beslutninger er ens i alle land. En slik forutsetning er imidlertid lite realistisk. Politiske systemer er for forskjellige til at vi kan tro på den. Det eneste vi med rimelighet kan anta, er at visse politiske og økonomiske institusjoner setter sitt spesielle preg på noen utenrikspolitiske handlinger. Fra Immanuel Kant kommer for eksempel den idé at folkestyre er en konstitusjo­ nell garanti for varsomhet i konfliktfylte situasjoner (Kant 1795/1957; kfr. Malnes 1993: 98ff). Kant fremstiller demokratiske institusjoner som en strukturell demper på det som måtte finnes av utenrikspolitisk aggressivitet i et land. Hvis dette er riktig, faller alle demokratier inn i et ensartet, institusjonelt betinget handlingsmøn­ ster. Men det er knapt dekning for mange hypoteser av dette slaget, og selv Kants hypotese om demokratisk varsomhet er omstridt. Hva med den første begrunnelsen for antagelsen om universelle aktøregenskaper: at mennesker stort sett tenker og handler likt? Det vanligste er å gå ut fra at mennesker handler rasjonelt i instrumentell forstand. Selvsagt kan man tenke seg andre presiseringer av den før­ ste begrunnelsen, som vi skal se under neste punkt, men det er nep­ pe for mye sagt at instrumentell rasjonalitet så langt er vurdert mest inngående for rollen som universell aktøregenskap. Å være rasjonell i instrumentell forstand er å velge mellom hand­ lemåter ved å (i) betrakte dem som midler til å nå gitte mål, og (ii) gå frem på den måten som fortoner seg best når konsekvensene av alle alternativer er kartlagt og sammenlignet. Hvis mennesker i al­ minnelighet oppfyller disse betingelsene, kan det være grunnlag for å hevde at stater stort sett treffer rasjonelle valg, og dette er en mulig kilde til lovmessighet i staters atferd. Er stater rasjonelle aktører? To motforestillinger melder seg: (a) Individet har mange trekk som faller utenfor modellen av en rasjo­ nell aktør, og (b) den institusjonelle rammen om utenrikspolitiske valg svekker innslaget av rasjonalitet i staters atferd selv om statene

81

styres av rasjonelle mennesker. Den første innvendingen handler om individuell psykologi, den andre om institusjonell sosiologi. Det er ingen nødvendig sammenheng mellom dem. Således kan (b) enten bygge på forutsetningen om individuell rasjonalitet eller dens negasjon. På den ene side kan institusjonelle forhold fordreie indi­ viduelt rasjonelle handlinger til irrasjonell politikk. På den annen side kan institusjoner direkte undergrave individets rasjonalitet. Det finnes grovt sett to versjoner av (a). En versjon går ut på at individet har mange irrasjonelle og begrenset rasjonelle trekk, som svekker eller ødelegger deres evne til instrumentell handling. Slike trekk avføder ulike, større eller mindre avvik fra en rasjonell hand­ lemåte. Det kan blant annet dreie seg om ønsketenkning - et feno­ men som ble diskutert i kapittel 3 - og tendenser til at statslederes oppfatninger føyer seg sammen til såkalte «tankesystemer» uten klar forankring i virkeligheten. Den andre versjonen av det psykologiske ankepunktet har så å si motsatt fortegn: Forutsetningen om rasjo­ nalitet er ikke et ideal som få mennesker lever opp til; den gir sna­ rere et forflatet bilde av måten mesteparten tenker og handler på. Dens manglende empiriske gyldighet skyldes med andre ord ikke forekomsten av irrasjonalitet, så poenget er ikke å oppgi forutset­ ningen om rasjonalitet. Påstanden er at den menneskelige fornuft huser mer enn mekaniske prosesser hvor man bearbeider informa­ sjon og maksimerer nytte. Også (b) - det sosiologiske ankepunktet mot forutsetningen om rasjonalitet - finnes i forskjellige versjoner. Mest påaktet er argu­ mentet om byråkratisk politikk, som går ut på at byråkratiske struk­ turer fragmenterer utenrikspolitiske beslutningsprosesser. Tanken er at personer som opptrer på en stats vegne i politiske eller admi­ nistrative roller, får sine interesser og oppfatninger farget av disse rollene. De betrakter problemer i lys av sin egen organisasjons behov og mål, og søker å påvirke utenrikspolitikken i en retning som begunstiger organisasjonens «helse» og deres egne politiske eller profesjonelle karrierer. Hvis dette er riktig, og hvis mange rolleinnehavere har innflytelse over politikkens utforming, vil beslut­ ningsprosesser ta form av forhandlinger og tautrekking, stikk i strid med bildet av staten som en rasjonell aktør i stor målestokk. 82

Dette er ikke stedet for inngående vurderinger av ankepunktene mot antagelsen om at instrumentell rasjonalitet er en universell egenskap ved mennesker og stater. Jeg skal nøye meg med en kort kommentar til (a). En lengre kommentar til (b) følger under neste punkt. Når det gjelder det psykologiske ankepunktet, er det opplagt at instrumentell rasjonalitet ikke alene bestemmer hvordan men­ nesker handler. Vi behøver ikke dvele ved varianter av patologisk irrasjonalitet for å underbygge dette synspunktet. Det er nok å vise til hverdagslige avvik fra modellen av homo oeconomicus, for eksem­ pel det forhold at folk ofte sier hva de mener skjønt de kunne tjene på å forvanske sine oppfatninger (kfr. kap. 3). Så vi har definitivt ikke funnet en allestedsnærværende kilde til unntaksløse lover for sosialt liv. Men det er like opplagt at instrumentell rasjonalitet ofte preger menneskelig atferd. Skjønt det psykologiske ankepunktet er mer enn sterkt nok til å oppgi deterministiske forestillinger på dette punkt, er det langt fra sterkt nok til å avkrefte at folk i stor grad tenker og handler rasjonelt i instrumentell forstand. Etter alt å dømme er evnen og trangen til å opptre på denne måten en kilde til betydelig regularitet i individets og staters atferd.

4.8 Kilder til lovmessighet (III): institusjonelle strukturer Det sosiologiske ankepunktet mot forutsetningen om individuell rasjonalitet går som nevnt ut på at byråkratisk politikk fragmenterer utenrikspolitiske beslutningsprosesser. I den grad dette er tilfellet, vil ikke stater kunne handle rasjonelt. Men selv om det skulle være hold i det sosiologiske ankepunktet, behøver vi ikke oppgi ambisjo­ nen om generaliserende analyse av utenrikspolitikk. Innslaget av byråkratisk politikk i beslutningsprosessene vil selv kunne danne grunnlag for slik analyse. For å nå frem til denne konklusjonen, må vi gjenkalle temaet fra punkt 4.6: den kausale betydningen av strukturelle faktorer. Tidli­ gere var det snakk om maktstrukturer i det internasjonale systemet; nå er det snakk om begrensninger og muligheter i det Ene nettver­ ket av politiske og administrative roller innenfor statlige institusjo­

83

ner. Analyser av byråkratisk politikk gir næring til tanken om at sli­ ke roller disponerer innehaverne for å tenke og handle på måter som lar seg forutsi ut fra rollenes innhold. Martin Hollis og Steve Smith (1990: 145) sammenfatter ideen: Den [teorien om byråkratisk politikk] ... gjeninnfører strukturer, fordi valgene som fattes av beslutningstakere, bestemmes av deres plasseringer i byråkratiet. Som årsaker til stand­ punktene de tar, er deres personligheter og personlige preferanser langt mindre betyd­ ningsfulle enn plasseringene i den byråkratiske strukturen.

Vi har så å si beveget oss gjennom tre analysenivåer - fra det inter­ nasjonale systemet, via de enkelte stater, til individet som opptrer på staters vegne, men diskusjonen har likevel gått i sirkel. Den begyn­ te med «styrende strukturer», forflyttet seg til en mer «velkjent ver­ den av frie valg», og har så vendt tilbake til spørsmålet om hvordan strukturer styrer tanker og handlinger (Hollis og Smith 1990: 146). Her møter vi igjen problemet som meldte seg under punkt 4.6: Strukturer er sjelden allmektige, men gir nesten alltid rom for indi­ viduelle valg. Hva blir tilbake av strukturell styring når man har tatt hensyn til all variasjon som valgene oppviser på grunn av påvirkning fra men­ tale mekanismer? Vil byråkratiske strukturer - til forskjell fra inter­ nasjonale maktstrukturer - kunne tvinge frem bestemte handlings­ mønstre? Hvis innehaverne av byråkratiske roller opptrer på måter som bestemmes av deres plassering i byråkratiet, behøver vi ikke bry oss om deres individuelle egenskaper, og det betyr at vi ser bort fra påvirkning fra mentale mekanismer. Hollis og Smith mener at sen­ trale studier av byråkratisk politikk, for eksempel Graham Allisons (1971) arbeid om Cuba-krisen, rommer en (ikke alltid erkjent) forestilling om strukturers allmakt. Det dreier seg, etter deres syn, om en krass versjon av ideen om byråkratisk maktkamp som uten­ rikspolitisk drivkraft. En krass versjon av denne ideen gjør aktørene til rent institusjonelle størrelser. Menn og kvinner inntar scenen utelukkende som talerør eller marionetter for de byråkratiske instan­ sene som sender dem ut i striden. Disse instansene danner strukturer som skaper virkninger som får det til å se ut som om strukturene levde sitt eget liv og utøvet egen makt. De ansetter, forfremmer og lærer opp mennesker som vil oppfatte situasjoner og opptre på måter som passer til deres byråkratiske roller. (Hollis og Smith 1990: 151)

84

Det viktigste i denne sammenheng er ikke om Allison og andre fak­ tisk fremstiller byråkratiske aktører som institusjonelle nikkedukker. Poenget er at institusjonelle strukturer ikke kan gi opphav til sosial lovmessighet med mindre aktørene har et slikt preg. Har de det? Den tidligere avvisningen av at internasjonale maktstrukturer avføder lovmessighet, utelukker ikke at statsinstitusjoner skaper lov­ messighet på et lavere nivå av beslutningsprosessene. Å innrømme de internasjonale strukturenes avmakt er fullt forenlig med å tro på statlige institusjoners allmakt. Vi skal se hvordan denne troen kan inspirere empirisk analyse. Jack Snyder (1984) analyserer årsakene til den første verdenskrig. Han åpner med å konstatere at «[a]Ile de viktigste statene på konti­ nentet gikk inn i den første verdenskrig med offensive strategier; alle pådro seg store strategiske tap da deres offensive strategier - helt forutsigbart - kom til kort når det gjaldt å oppnå de ærgjerrige målset­ ningene» (ibid: 15). Ifølge Snyder førte de europeiske stormaktene en offensiv politikk som resulterte i krig til tross for at trekk ved maktfordelingen i Europa tilskyndet dem til ikke å gå til krig. Det­ te innebærer at det lå klare strukturelle begrensninger i det regiona­ le systemet, og at statene ikke tok hensyn til dem. Altså kan man ikke forklare utbruddet av den første verdenskrig ved hjelp av sy­ stemteori - og det lar seg heller ikke forklare ut fra en forutsetning om instrumentelt rasjonell utenrikspolitikk. Men Snyder søker likevel en deduktiv-nomologisk forklaring av krigsutbruddet, og hans generaliserende ambisjon hviler på en anta­ gelse om institusjonelle strukturers makt. Han sier at personer som fyller militære roller i et statsapparat, alltid ønsker at staten følger en offensiv strategi i krig, fordi denne strategien vil gi dem størst mulig handlefrihet. De vil derfor bruke sin politiske innflytelse til å presse frem innføringen av offensive, militære doktriner. De militære aktørene vil trolig få størst operasjonell autonomi når målet er å avvæpne mot­ standeren raskt ved hjelp av offensive midler. Av denne grunn vil disse aktørene forsøke å styre doktriner og planlegging i offensiv retning. (Snyder 1984: 25)

Her ligger et avgjørende element i Snyders forklaring av europeiske staters politikk forut for krigsutbruddet. De angrep hverandre fordi

85

det var slik de hadde planlagt å forsvare sine nasjonale interesser, og slik var deres planer blitt fordi høyere offiserer lyktes i noe de alltid forsøker: å legge til rette for angrepskrig. Forklaringen viser til en angivelig lov om hvordan visse byråkratiske roller disponerer inne­ haverne for å tenke og handle på bestemte måter. Hvordan går det til at høyere offiserer disponeres for å propagan­ dere offensive doktriner? Svaret kan være at de ønsker størst mulig handlefrihet på krigsskueplassen for å ha best mulig utsikt til å opp­ fylle de forpliktelsene som knytter seg til militære roller. Bak dette svaret ligger en generell antagelse om at byråkratiske aktører alltid vil være lojale lagspillere. Dette er kjernen i den krasse versjonen av teorien om byråkratisk politikk: Byråkratiet fostrer mennesker som «vil oppfatte situasjoner og handle på måter som passer til deres byråkratiske posisjon» (Hollis og Smith 1990: 155). De institusjo­ nelle strukturene består av normer, og normenes makt hviler på byråkraters lydighet, som igjen bunner i pliktfølelse. Her ligger den egentlige kilden til sosial lovmessighet av det slaget som fremholdes av teorien om byråkratisk politikk. Tanken er at institusjonelle strukturer styrer handling fordi folk er tilbøyelige til å handle i hen­ hold til hva man forventer av dem i egenskap av rolleinnehavere. Det er unødvendig å studere ideen i detalj for å konstatere at den kan ha noe for seg. Mange trekk ved byråkraters atferd bærer bud om sterk pliktfølelse. Spørsmål står imidlertid i kø: Er pliktfølelse noe annet enn vurderinger av hvordan det lønner seg å opptre om man ønsker å fremme sin karriere? Vil institusjonelle normer styre folks atferd når deres egeninteresse - for eksempel interessen av å unndra seg ansvar for upopulære tiltak - holder dem tilbake? Jeg skal ikke forlenge et allerede langt resonnement ved å drøfte disse spørsmåle­ ne, men våger likevel å foregripe konklusjonen: Vi kan ikke se bort fra at det finnes sosial lovmessighet som har opphav i en felles men­ neskelig tilbøyelighet til å etterleve institusjonelle normer, like lite som vi kan se bort fra lovmessighet med opphav i en utbredt tilbøye­ lighet til å opptre instrumentelt. I begge tilfeller er det snakk om kil­ der til lovmessighet som unndrar seg presis beskrivelse, men det er overveiende sannsynlig at de finnes. Altså finnes det etter alt å døm­ me et ontologisk fundament for generaliserende samfunnsforskning. 86

Kan vi trekke konklusjonen i allmenne ordelag når vi bare har undersøkt kilder til regularitet i internasjonale relasjoner? Ja, fordi den generaliserende ambisjonen som synes berettiget på dette området, bygger på betraktninger som lett lar seg overføre fra stater til andre aktører. Når det for eksempel er godtgjort at statsledere stort sett til­ passer seg strukturelle muligheter og begrensninger, må vi vente at andre aktører — eller de samme aktørene i andre roller — legger for dagen et tilsvarende reaksjonsmønster. Kilder til regularitet på inter­ nasjonalt nivå kan med andre ord skape regularitet på flere nivåer. Det ble ovenfor antydet et motsetningsforhold mellom de to kil­ dene til regularitet - instrumentell rasjonalitet og institusjonell til­ pasning. Påvirkningen som kommer fra dem, går hver sin vei: I den grad folk er rasjonelle, gjør de det de er tjent med; i den grad de er normstyrte, gjør de det man venter av dem fordi det er forventet. Om vi analyserer en situasjon hvor begge mekanismer kan opptre, vil vårt utgangspunkt måtte være en motsetningsfylt årsaksmatrise (kfr. pkt. 4.3). Analysen kan i så fall fortsette i flere retninger. Hvis vi kan fastslå at en av mekanismene alene bestemmer utfallet, men ikke vet hvorfor, vil vi ende med en ubefestet forklaring. En befes­ tet, deduktiv-nomologisk forklaring er bare mulig hvis vi kjenner omstendighetene som utløser enten rasjonalitet eller institusjonell pliktfølelse. Gjør vi det, vil man kunne innfri den mest ærgjerrige ambisjonen om generaliserende forklaring. Hva med situasjoner hvor begge mekanismer opptrer - hvor folk dels er oppsatt på å ivareta sine egeninteresser, dels innstilt på å opp­ fylle sin plikt? Der vil utfallet være et nettoresultat av årsaksmekanismer som går hver sin vei. Da er spørsmålet hvor langt vår kunn­ skap rekker med hensyn til gjennomslagskraften av henholdsvis instrumentalitet og pliktfølelse. Hva folk til syvende og sist gjør vil noen ganger, men ikke alltid, kunne gi en pekepinn om deres rela­ tive betydning. Dette gjelder nok særlig situasjoner hvor styrkefor­ holdet mellom mekanismer er svært ulikt. Men hva folk gjør vil aldri alene kunne fortelle hvorfor forholdet mellom mekanismene er som det er. Så om vi bare kan konstatere at én mekanisme har hatt mer å si enn en annen, er forklaringen av det som skjedde ubefestet - og den deduktiv-nomologiske ambisjonen er ikke innfridd. 87

La oss vende tilbake til utgangspunktet for diskusjonen som har fylt de tre foregående punktene: Maclntyres distinksjon mellom det hobbesianske og det machiavelliske synet på samfunnsliv og sam­ funnsfagenes muligheter. Det første synet går ut på at alt som skjer i samfunnet, skjer med nødvendighet, det andre at sosialt liv preges av tilfeldighet. Konklusjonen jeg nettopp trakk, er en avvisning av det machiavelliske synet — eller rettere: en avvisning av en sterk vari­ ant av dette synet, som sier at tilfeldighet gjennomsyrer sosialt liv. Men konklusjonen innebærer ikke at alt skjer med nødvendighet, og det gjenstår å undersøke om noen sosiale fenomener kan tilskri­ ves tilfeldighet.

4.9 Tilfeldighet Tilfeldighet er som nevnt noe annet enn det forhold at vi lar oss overraske fordi vi vet for lite til å være forberedt på alt som kan skje. Poenget er ikke at ting synes å skje på vilkårlig vis, mens de i virke­ ligheten skjer med en sort nødvendighet som ennå ikke er oppda­ get. En begivenhet er tilfeldig i egentlig forstand bare hvis den kom­ mer som en overraskelse, uansett hvor grundig man undersøker omstendighetene rundt den. Denne presiseringen til tross er det fort gjort å ta feil av hva det vil si at sosiale begivenheter er tilfeldige. Jeg vil advare mot to misforståelser. Den første og mest åpenbare misforståelsen er at tilfeldighet fore­ kommer når noe skjer som ikke er et eksempel på en lovmessig sammenheng som hyppig opptrer. La meg minne om en av hypote­ sene Wright lanserer for å forklare Julikongedømmets fall: «konflik­ tene som nedstammer fra den store revolusjonen [var] så intense at de gjorde det umulig å få til noen form for stabil regjering før kil­ dene til konflikt hadde tørket ut.» Hvis dette er riktig, var februarrevolusjonen et nødvendig resultat av omstendigheter som hadde bygget seg opp i Frankrike under og etter revolusjonen i 1789. På den ene side innebærer det at det er en nødvendig sammenheng mellom omstendighetene og utfallet: Dette utfallet vil opptre hver gang omstendighetene finnes. På den annen side er det utenkelig at

88

de samme omstendighetene dukker opp noe annet sted noen annen gang. Det er snakk om et innfløkt hendelsesforløp som i praksis ikke ville kunne gjenta seg. Men tilfeldig var det ikke. Også en begiven­ het som er den eneste i sitt slag, kan inngå i et hendelsesforløp som finner sted med en lovs nødvendighet. En annen misforståelse av sosial tilfeldighet er vanligere og min­ dre åpenbar. Mange påstander om at ting tilfeldigvis inntreffer, er variasjoner over temaet «liten tue kan velte stort lass». Dette temaet dukker for eksempel opp i fortsettelsen av hva vi så langt har sett av Wrights resonnement om mulige årsaker til Julikongedømmets fall. Wright spør: «Var det ganske enkelt et uhell at det konstitusjonelle monarkiet mislyktes?» og svarer: ... enda en gang, akkurat som i 1792 og i 1830, synes manglene ved det politiske leder­ skapet å være den avgjørende faktoren. Det finnes neppe belegg for hypotesen om at alle eksperimenter med konstitusjonelt monarki var dømt til a slå feil i Frankrike. ... Det er fristende å trekke den konklusjon at ikke noe annet regime i moderne fransk historie gikk glipp av en så god anledning til å gå over i et varig politisk system. Litt fleksibilitet, litt oppfinnsomhet, en viss evne til selvkritikk - dette hadde vært nok til at Frankrike kunne forblitt orleansk i et helt århundre. (Wright 1995: 122)

Her avvises tilsynelatende den tanke at en revolusjon inntraff med nødvendighet i februar 1848. Når det kommer til stykket, tror Wright hverken at Julikongedømmet falt fordi et folk med fransk­ menns hang til orden og logikk uvegerlig kvittet seg med konstitu­ sjonelle kompromisser, eller fordi konflikter med rot i 1789 var dømt til å undergrave enhver konstitusjonell ordning. Han frem­ holder i stedet små, tilsynelatende ubetydelige forhold — stivbeinte, fantasiløse og selvgode holdninger blant medlemmer av det politis­ ke lederskapet - som forklaring av monarkiets undergang. Vi tren­ ger ikke spørre om Wright har rett på dette punkt. Det er nok å fast­ holde ideen om at en utvikling som førte til et bestemt utfall, ville ha ført til et annet utfall dersom små avvik hadde inntrådt i den. Machiavelli var inne på denne ideen. I Fyrsten forteller han at Cesare Borgia erobret Romagna og andre landområder på den itali­ enske halvøya dels ved egen kløkt, dels ved farens - pave Alexander den 6.s — hjelp. Borgia «brukte alle midler og gjorde alt som en klok 89

mann bør gjøre for å slå røtter i de stater som andres land og våpen har skaffet ham» (Machiavelli 1513/1948: 28). Når alle hans for­ holdsregler likevel ikke hjalp ham, «så var det ikke hans skyld, men kom av Fortunas enestående og utsøkte ondskap» (ibid.; min uthe­ velse). ... Alexander døde fem år etter at Cesare hadde trukket sverdet av skjeden. Han forlot ham da bare Romagna var konsolidert og alle de andre staters skjebne hang i luften, midt mel­ lom to overmektige fiendtlige hærer, og syk inntil døden. ... Hvis han ved Alexanders død hadde vært frisk, ville alt ha vært lett for ham. Han sa til meg i de dager da Julius 2. ble valgt til pave at han hadde tenkt på alt som kunne hende ved hans fars død, og at han had­ de funnet råd mot alt, bare det hadde han aldri tenkt på, at han ved farens død selv skul­ le ligge dødssyk. (Ibid.: 33-4)

Dette er et angivelig eksempel på at liten tue kan velte stort lass. Et sammentreff av uheldige omstendigheter - farens bortgang og søn­ nens sykdom - førte til et utfall som ikke ville ha inntruffet hvis omstendighetene hadde vært litt annerledes. Kan tesen om tilfeldig­ hetenes betydning for sosialt liv - den tese Maclntyre kaller machiavellisk - spinnes rundt dette temaet? Dette er situasjonen: Små avvik fra et hendelsesforløp ville - om de hadde funnet sted - gitt et helt annet utfall enn det som inntraff. Awikene uteble, og derfor kan det synes som om det faktiske utfal­ let bare såvidt inntraff. Er dette et eksempel på tilfeldighet av et annet og sterkere slag enn vi møter når vi overraskes fordi vi vet for lite til å være forberedt på alt som kan skje? Svaret er nei. At liten tue velter stort lass, innebærer ikke at sosialt liv har overraskelser på lager uansett hvor grundig man utforsker det. «Tilfeldighetene» som består i at tuen velter lasset, er et makrofenomen uten mikrofundament. De avtegner seg så lenge vi konsentrerer oss om store og gro­ ve trekk i situasjonen, men forsvinner så snart vi tar for oss enkelt­ heter og detaljer. La meg illustrere poenget ved å vende tilbake til Frankrike i for­ rige århundre. Når Wright hevder at et stivbeint, fantasiløst og selv­ godt lederskap førte til Julikongedømmets fall, er det underforstått at det var god plass til mindre stivbeinte, fantasiløse og selvgode per­ soner i det politiske ledersjiktet mellom 1830 og 1848. Om Frank­ rike betraktes i et fugleperspektiv, fremstår ledernes handlinger og 90

holdninger som detaljer som kunne ha vært helt annerledes, selv om alt annet var uforandret. Men ved nærmere ettersyn vil vi oppdage at elementene i bildet henger tett sammen. Hvis vi så å si zoomer inn på enkeltpersoner - Ludvig Filip og hans nærmeste medarbei­ dere - vil vi få øye på individuelle karaktertrekk som er innbyrdes relaterte og dessuten intimt forbundet med genetiske forutsetnin­ ger, barndomsopplevelser og livsinnstillinger. Da vil vi se at det ikke var tilfeldig at Frankrike fikk sine skrøpelige ledere. Spillerommet for tilfeldig variasjon forsvinner når det kommer for en dag at detal­ jene i bildet inngår i nødvendige årsakssammenhenger. Da ser det snarere ut som om ingenting er tilfeldig i streng forstand; hold­ ninger slår ned i mennesker med psykologisk nødvendighet, og folk havner i bestemte samfunnsposisjoner fordi omstendighetene førte dem nettopp dit. Det korrigerte bildet fremstår enda klarere i tilknytning til Machiavellis betraktning om «Fortunas enestående og utsøkte ond­ skap». Cesare Borgias sviktende helse var på den ene side et lite inn­ slag i en historie om store politiske begivenheter på samfunnsnivå. Det var dessuten et usannsynlig innslag - en eventualitet man ikke ville innstille seg på å møte med mindre man var særlig forutseende eller (for Borgias vedkommende) pessimistisk. På den annen side var sykdommen et ufravikelig resultat av en individuell sykdoms­ historie, og forløpet av denne historien var bestemt i minste detalj. Vi kjenner ikke samtlige prosesser som utspant seg i Borgias kropp, men vet likevel at de må ha fulgt biokjemiens lover. Når det er sagt, forsvinner inntrykket av tilfeldighet på samfunnsnivå. Det uheldige ved det at Alexanders død og sønnens sykdom skjedde på samme tid var et sammentreff av begivenheter som hver for seg inntraff med nødvendighet. Konklusjonen er at situasjoner hvor liten tue velter stort lass, ikke rommer tilfeldigheter av et annet slag enn vi møter når noe overras­ ker oss fordi vi vet for lite til å være forberedt på alt som kan skje. Slike overraskelser oppstår ofte når man studerer sosiale fenomener i makroperspektiv, men forsvinner så snart man undersøker feno­ menene mikroskopisk, med blikk for alle sammenhenger de inngår i. 91

Vil alle overraskelser forsvinne? Vil inntrykk av sosial tilfeldighet alltid forta seg når man studerer begivenheter i detalj? Slik er det ikke i naturen. Kvanteteorien har påvist ren og skjær tilfeldighet i de minste bestanddelene av universet. ... Ia oss betrakte en beta-partikkel som oppstår i et bestemt øyeblikk i løpet av en spon­ tan oppløsningsprosess innenfor kjernen av et uran-atom. Kvanteteorien, slik man vanlig­ vis tolker den, forsikrer oss om at eksistensen av denne beta-partikkelen i dette øyeblikk ikke er en nødvendig konsekvens av det som foregår i atomkjernen. Det er nødvendig at en eller annen beta-partikkel oppstår i løpet av en viss tidsperiode, men ikke at noen skal oppstå i det samme øyeblikk som den aktuelle beta-partikkelen oppstår. Det er ikke engang svært sannsynlig at noen blir skapt akkurat da. Og denne ubestemtheten eller «usikkerheten» er ikke et uttrykk for at vi vet for lite om hva som foregår. Selv om vi hadde visst alt, ville ubestemtheten bestått. Eksistensen av denne spesielle beta-partikkelen er ikke en nødven­ dig følge av relevante omstendigheter, og dette sier vi ikke fordi vår kunnskap om verden er mangelfull, men fordi det er slik verden er. (Post 1991: 65-6)

Det kunne tenkes at ubestemtheten i måten et uranatom oppfører seg på, skaper tilsvarende ubestemthet i deler av samfunnslivet. Det kan med andre ord være en direkte forbindelse mellom det som skjer innenfor universets minste bestanddeler, og ting som foregår i større enheter, for eksempel mennesker. Den siste sorten prosesser kan være preget av tilfeldighet fordi den første sorten er det. Jeg skal la denne muligheten ligge (fordi jeg ikke er kompetent til å behand­ le den), og i stedet spørre om tilfeldighetene som kvanteteorien avdekker, har motstykker i samfunnslivet. Finnes en sosial analogi til beta-partiklenes spontane, prinsipielt uforutsigbare oppførsel? Oppfører mennesker seg i noen henseende på tilsvarende vis? Når man treffer et valg, skjer det ofte etter en overveielse hvor vi holder flere handlingsalternativer opp mot hverandre, og hvor det gjerne er ting som taler for og imot hvert alternativ. Hensyn avveies, og i ettertid, når valget er truffet, vil det settet av hensyn som talte for alternativet som ble valgt, fremstå som den umiddelbare årsaken til valget. Kanskje man i sin tur kan spore disse hensynene til psy­ kiske eller somatiske tilstander hos den som traff valget, men de er uansett bindeleddet mellom disse tilstandene og valget. Hvis man hadde valgt et annet alternativ, ville et annet sett av hensyn falt inn i rollen som årsak (eller bindeledd til dypere årsaker). 92

Vil dette si at valgene vi treffer, forårsakes av hensynene som vei­ er tyngst i overveielsene som fører frem til valgene? I så fall er ethvert valg bestemt av hva man kunne kalle en forutskikket konstellasjon av motivasjonsskapende faktorer. Eller er det snarere slik at selve valget utstyrer et sett av hensyn med større vekt enn andre? I så fall gir valget selv et avgjørende bidrag til å skape sin egen motivasjon. Riktignok henter man ikke motiver ut av løse luften, men avgjørel­ sen om rollefordelingen mellom dem faller først i det øyeblikk val­ get finner sted: Da blir noen innrømmet større innflytelse enn andre. Skal vi tro Robert Nozick (1981: 294), finnes et fenomenologisk grunnlag for denne fremstillingen av individuelle valg. Ingen grunn til å gjøre noe er på forhånd utstyrt med den vekt den skal tillegges i våre over­ veielser. I beslutningsprosessen oppdager vi ikke hvor stor vekt ulike grunner har, men vi bestemmer oss for hvordan vi skal vektlegge dem. ... Det er i det minste slik vi noen gang­ er opplever tingene. Denne vektleggingen kan ha et snevert siktemål, eller den kan dreie seg om å avgjøre hva slags mennesker vi ønsker å være, hva slags liv vi ønsker å leve.

Hvis Nozicks fremstilling har noe for seg, kan det synes som om noen menneskelige valg forløper analogt med oppkomsten av betapartikler i kjernen av et uranatom. La oss kalle dem underbestemte valg. I prinsippet kan alle valg være underbestemte, men argumen­ ter fra de to foregående punktene tyder på at mange valg følger fas­ te mønstre. Disse argumentene innebærer likevel ikke at alle er nød­ vendige utfall av ting som skjedde før valgene fant sted. Vi kan ten­ ke oss situasjoner hvor selv det mest inngående kjennskap til aktø­ rer og strukturelle omstendigheter er utilstrekkelig til å forutsi folks atferd. Selv om vi i ettertid kan identifisere en årsak, betyr ikke det at handlingen var årsaksbestemt; hadde vi gjort noe annet i den aktuelle situasjonen (hvilket vi kunne ha gjort), vil­ le vi i ettertid identifisert en annen årsak. (Ibid.: 296)

Vi kan ikke se bort fra muligheten av underbestemte valg, og kan derfor ikke avvise det machiavelliske synet helt og holdent. Samtidig fortoner det seg umulig å finne uomtvistelig belegg for eksistensen 93

av ren og skjær tilfeldighet i menneskers handlingsliv. Vi vil aldri kunne fastslå at vi kommer til kort i arbeidet med å avdekke nød­ vendige årsaksforbindelser; dette arbeidet lar seg alltid videreføre. Den hobbesianske ambisjonen om generaliserende forskning kan for eksempel hente uavbrutt inspirasjon fra antagelsene om at instrumentell rasjonalitet og institusjonell tilpasning skaper sosial lovmessighet. Så man må regne med både kilder til lovmessighet og muligheten av underbestemte — og derfor tilfeldige - valg.

4.10 Hypotetisk forklaring Når noen motsier seg selv, forstår vi ikke uten videre hva som skjer, og utber oss en forklaring. I september 1996 opptrådte Nord-Korea på en selvmotsigende måte. Landet arrangerte for første gang en stor konferanse for utenlandske forretningsfolk. Det skjedde i RajinSonbing, og artet seg som et veritabelt reklamefremstøt overfor utenlandske investorer. Motivet var åpenbart: Nord-Korea var inne i en dyp økonomisk krise og trengte utenlandsk kapital, som ikke ville komme av seg selv til et land med rykte som en uforutsigbar og stridslysten aktør i regionale og internasjonale relasjoner. Under konferansen ble det brått kjent at en gruppe nordkoreanske kom­ mandosoldater hadde sneket seg inn i Sør-Korea. Det skal være usagt om hensikten var spionasje eller skadeverk; uansett represen­ terte hendelsen et folkerettsbrudd og en grov krenkelse av en annen stats suverenitet. Hvorfor gjennomførte Nord-Korea en aksjon som kunne skade landets omdømme så sterkt, på samme tid som man gjorde store anstrengelser for å vekke tillit i utlandet? Den franske avisen Le Monde (Selection hebdomadaire, 26.9.1996, s. 1) skriver at det er grunn til å tro at åpningen mot utlandet ikke ble hilst velkommen i alle deler av Nord-Koreas politiske elite. Trolig var det sterk mot­ stand blant militære ledere. Derfor spør avisen: «Tok de uforsonliges fraksjon, som består av folk i armeens midte, initiativ til å sabo­ tere avspenningen som ble satt i gang under konferansen i RajinSonbing?» 94

Her antyder man en forklaring på Nord-Koreas selvmotsigende opptreden. Man setter fingeren på et forhold som kan være årsaken til at kommandoaksjonen ble gjennomført: politisk sabotasje. Lar aksjonen seg forklare på denne måten — under henvisning til en mekanisme som utgjør et mulig forløp for det som skjedde? I klar­ tekst lyder den foreslåtte forklaringen: Hvis politisk sabotasje (1) fant sted i den aktuelle situasjonen, og (2) fikk avgjøre u fallet (i den for­ stand at effekten av sabotasjeforsøket ikke ble utlignet av andre ting som foregikk samtidig), så ville kommandoaksjonen ha funnet sted. Forstår vi med dette hvorfor aksjonen fant sted? Den fremstår ved første øyekast som mindre forbausende. Bakgrunnen man antyder i (1) og (2), er et tilstrekkelig vilkår for at nordkoreanske styrker skulle kren­ ke Sør-Koreas grense mens konferansen i Rajin-Sonbing foregikk. Begivenheten forbauser mindre når vi blir fortalt at disse vilkårene kan ha foreligget. Men fortellingen er hypotetisk. Man anfører ikke konkrete holdepunkter for å fastslå at et politisk sabotasjeforsøk vir­ kelig ble iverksatt og fikk foregå uforstyrret. Påstanden er at det kun­ ne ha blitt iverksatt, og hvis det ble iverksatt og fikk løpe uhindret, så kan grensekrenkelsen ha inntruffet som følge av sabotasjeforsø­ ket. Er denne samlingen hypotetiske utsagn en god forklaring' Gir den forståelse av hvorfor krenkelsen fant sted' Før jeg svarer, skal jeg presentere et annet, men beslektet pro­ blem. Mange resonnementer om årsaksforbindelser er stiliserte. Man stiliserer en ting når man fremstiller den som en helhet hvor enkelt­ heter og tilfeldige variasjoner er utelatt. På noen trafikkskilt finnes for eksempel stiliserte fremstillinger av mennesker; de mangler sær­ trekk og likner ingen konkrete personer, men gjengir alt i alt hvor­ dan vi ser ut. En stilisert forklaring vil på tilsvarende måte kaste lys over vesentlige trekk ved en årsaksforbindelse, men utelater mange ting. Forklaringen fremholder noe som angivelig spilte en avgjøren­ de rolle for oppkomsten av fenomenet man skal forklare. Andre fak­ torer kan også ha hatt sitt å si, ved å forsterke eller dempe effekten av den avgjørende mekanismen, men man holder dem likevel uten­ for, fordi helheten fremstår klart nok uten at man tar de andre fak­ torene med. Le Mondes resonnement om årsaken til kommandosoldatenes

95

inntog i Sør-Korea er et eksempel på en stilisert forklaring. Det spe­ sielle ved denne stiliserte forklaringen er at den også er hypotetisk. Den befinner seg så å si på to armlengders avstand fra virkeligheten: Den fremstiller en helhet hvor man har utelatt mange enkeltheter, og anfører ingen konkrete holdepunkter for å tro at helhetsfremstillingen overensstemmer med det den handler om. Alt man kan anfø­ re er allmenne grunner til å gå ut fra at ting kan ha hengt sammen som antydet. Når vi stiliserer noe, vil vi være interessert i å vite om vi likevel fremstiller det på en troverdig måte. Er enkelthetene vi utelater av en slik art at vi trygt kan se bort fra dem uten å sitte igjen med et misvisende bilde av helheten? I denne sammenheng kan man spør­ re seg om en stilisert forklaring er en god forklaring, i betraktning av kravet om at forklaringer må være troverdige for å skape forståel­ se av det de handler om (kfr. pkt. 4.1). Når en stilisert fremstilling er hypotetisk, blir spørsmålet om troverdighet akutt. Ikke desto mindre har generaliserende forklaringer av sosiale fenomener ofte denne formen. Jeg viser til årsaksfaktorer som (i) ville ha vært til­ strekkelige vilkår for et bestemt utfall hvis de hadde opptrådt, og (ii) kan ha opptrådt - fordi de så å si er inkarnasjoner av kilder til sosi­ al lovmessighet - uten at det finnes konkret belegg for å fastslå at de opptrådte i det aktuelle tilfellet. La oss vende tilbake til spørsmålet om hypotetiske forklaringer er gode forklaringer, og se på et alternativ til Le Mondes forklaring av Nord-Koreas atferd. Den alternative hypotesen lyder: Den nord­ koreanske regjeringen sendte kommandosoldater over grensen til SørKorea for å spille verden et puss. Her, akkurat som i Le Mondes for­ klaring, antyder man et tilstrekkelig vilkår for det som skjedde. Kan også denne hypotesen tjene som forklaring? Forbauselsen som knyt­ ter seg til en gåtefull handling, burde bli mindre når vi får høre at handlingen var ment å skulle forbause. Likevel er det neppe noen som forstår mer av Nord-Koreas kommandoaksjon etter å ha hørt den alternative hypotesen. Hva er forskjellen mellom denne og Le Mondes hypotese? Le Mondes hypotese hentyder til forhold man kan anta har opptrådt i den aktuelle situasjonen. Dette er ikke tilfellet med forholdet som den alternative hypotesen hentyder til. Reson96

nementet om politisk sabotasje har et skjær av troverdighet over seg som hypotesen om en spøkefull regjering mangler. Hvor kommer skjæret av troverdighet fra? Det kommer fra den omstendighet at det trolig, på det aktuelle tidspunktet, fantes per­ soner i Nord-Koreas politiske ledelse som så skjevt på kontakt med utlandet generelt og utenlandske investeringer spesielt, og som kan ha gjennomført grensekrenkelsen for å forhindre at konferansen i Rajin-Sonbing avfødte kontakt og investeringer. Bak denne omstendigheten ligger en dypere grunn til at Le Mondes hypotese virker tilforlatelig: Vi antar at folk i alminnelighet opptrer instru­ mentelt rasjonelt. Det de foretar seg, gjør de i stor grad for å påvir­ ke ting og begivenheter i en ønsket retning. Hypotesen har trover­ dighet fordi - og i den utstrekning - instrumentell rasjonalitet er en kilde til lovmessighet i menneskelige handlinger. Men den som ikke går med på det som tidligere (pkt. 4.7) ble sagt for å godtgjøre at rasjonalitet skaper sosial lovmessighet, vil heller ikke anse det hypo­ tetiske resonnementet om politisk sabotasje som troverdig og egnet til å forklare Nord-Koreas kommandoaksjon. Selv om en hypotetisk forklaring har det nødtørftige skjær av tro­ verdighet, er den ikke fullgod. Det innser vi når vi leser resten av Le Mondes resonnement om den nordkoreanske kommandoaksjonen. Etter å ha antydet muligheten av politisk sabotasje nevner avisen en annen mulighet: «Dreier det seg rett og slett om et spionasjetokt som tok en uheldig vending?» Det kan ha vært en operasjon av det slaget militære etterretningstjenester jevnlig gjennomfører, uanfektet av hva som ellers foregår, og forklaringen på det forbausende sammentreffet av begivenheter kan rett og slett være at et rutine­ messig etterretningsoppdrag mislyktes. Også dette er en hypotetisk (og stilisert) forklaring. Den viser til et lite utvalg tilstrekkelige vil­ kår for den aktuelle begivenheten, og mangler konkret belegg for at vilkårene var til stede. Men den har, i likhet med hypotesen om sabotasje, et skjær av troverdighet over seg: Nord-Korea driver utvil­ somt militær etterretningsvirksomhet, som — i likhet med mye annen statlig virksomhet — i stor grad styres av rutiner. Den siste forklaringen hjelper oss å forstå det som skjedde på nøyaktig samme måte som Le Mondes første forklaring hjalp oss.

97

Begge viser at kommandoaksjonen var en begivenhet som omsten­ dighetene lå vel til rette for. Men derved blir det klart at flere sett av omstendigheter lå til rette for det som skjedde. Til sammen utgjør de to hypotesene en ufokusert forklaring, som regner opp mulige årsaker uten å identifisere selve årsaken (kfr. pkt. 4.3). Allment er det grunn til å vente at forklaringer vil være ufokuserte så lenge de er hypotetiske. Det finnes flere kilder til sosial lov­ messighet, og fenomener man søker å forklare, kan ha sine utspring i flere sett av omstendigheter. Derfor vil en hypotetisk forklaring bare være et skritt i retning av en endelig forklaring. Vi har tatt det neste skrittet når vi har funnet konkrete holdepunkter for å fokuse­ re forklaringen - når vi med andre ord kan føye troverdige oppfat­ ninger om hva som foregikk til allmenne antagelser om mulige årsaksmekanismer, eller helst erstatte de siste med de første. Men så lenge en hypotetisk forklaring har et skjær av troverdighet over seg, vil også denne hjelpe oss å forstå det man skal forklare.

4.11 Sammenfatning Alle forklaringer er stiliserte. Hver og en handler om et fåtall fakto­ rer som angivelig har spilt en viktig rolle for oppkomsten av et bestemt fenomen. Stilisering er for eksempel uløselig forbundet med deduktiv-nomologisk forklaring. Når vi vil vise at en begiven­ het faller inn under en lov, er vi nesten alltid klar over at mer var inne i bildet enn årsaksmekanismen som loven handler om. Forkla­ ringen skaper likevel forståelse så lenge det er grunn til å tro at mekanismen som fremstilles som årsak, ville ha forårsaket begiven­ heten selv om andre trekk ved bildet hadde vært annerledes. Det vil igjen si at det er grunn til å tro at mekanismen (i) opptrådte og (ii) var et tilstrekkelig vilkår for begivenheten, og at det (iii) ikke opp­ trådte andre mekanismer som også kunne ha utgjort tilstrekkelige vilkår. Forskjellen mellom deduktiv-nomologisk forklaring og hva jeg har kalt ubefestet forklaring, er at deduktiv-nomologisk forklaring forutsetter forståelse av hvorfor (iii) er oppfylt, mens dette ikke gjel-

98

der ubefestet forklaring. Forskjellen mellom henholdsvis ubefestet og ufokusert forklaring er at (iii) ikke er oppfylt for den siste variantens vedkommende. En ubefestet eller ufokusert forklaring kan inneholde viktige momenter til forståelse av et sosialt fenomen, men vi forstår ikke fullt ut hvorfor noe skjer før vi innser at det skjer med nødvendig­ het — altså at det faller inn under en lov. Om en tilstand eller begi­ venhet ikke lar seg forklare, må vi enten forsone oss med vår uvi­ tenhet eller konstruere en hypotetisk forklaring - et resonnement som forteller hvordan tilstanden eller begivenheten kan ha kommet i stand. Slike resonnementer skaper en viss forståelse av årsaksfor­ bindelser hvis de har et skjær av troverdighet over seg. Det finnes etter alt å dømme kilder til lovmessighet som gir håp om å forklare noen sosiale fenomener ved å vise at de faller inn under lover. Vi har imidlertid konstatert tre problemer. Ett pro­ blem, som har ontologisk karakter, er den mulighet at noen men­ neskelige valg ikke inngår i nødvendige årsaksforbindelser, men er tilfeldige. Jo vanligere dette er, desto spinklere er grunnlaget gene­ raliserende forskning har i virkeligheten. De to andre problemene har epistemologisk karakter. For det første er det ikke gitt at vi kom­ mer særlig langt i retning av generaliserende forklaring av sosiale fenomener, selv om fenomenene inngår i nødvendige årsaksforbin­ delser. Slike forbindelser kan for en stor del vise seg umulige å avdekke. For det andre er det et problem at ulike kilder til lovmes­ sighet kan påvirke sosiale fenomener, for eksempel handlinger, i uli­ ke retninger. Dette gjelder kildene vi drøftet ovenfor: instrumentell rasjonalitet og institusjonell tilpasning. Det kan vise seg vanskelig å finne ut av deres relative påvirkningskraft i konkrete situasjoner, og enda vanskeligere å finne ut hvorfor kraften fordeler seg som den gjør.

99

Kapittel 5

Normative oppfatninger og objektivitet 5.1 Innledning Normative oppfatninger dreier seg om rett og galt — om hvordan personer og organisasjoner bør handle, og hvilken utforming lover og institusjoner bør ha. Normativ analyse er systematiske undersø­ kelser av innholdet i slike oppfatninger og premissene de hviler på. De fleste mennesker har utallige synspunkter på rett og galt. (Nihilister danner et viktig unntak, som vi snart kommer tilbake til.) Men normativ analyse er en virksomhet som moralfilosofer og poli­ tiske filosofer lenge var alene om. Nå vokser imidlertid interessen for normative spørsmål innenfor samfunnsfag, især blant økono­ mer, sosiologer og statsvitere. Vokser gjør også interessen for filoso­ fiske temaer knyttet til normativ argumentasjon. Dette kapitlet behandler et stort spørsmål: Hvilken epistemologisk status har normative oppfatninger? Det skal presiseres på to måter.

(1) Kan en normativ oppfatning være sann?. Sannhet var temaet for kapittel 3. Her satte vi søkelyset satt på opp­ fatninger om empiriske fenomener, som er sanne hvis, og bare hvis, de overensstemmer med det de handler om. Dette er kjernen i korrespondanseteorien om sannhet. Det er nærliggende å gå ut fra at sannheten av en normativ oppfatning - hvis den finnes - også vil måtte bestå i at oppfatningen overensstemmer med det den handler om. Utsagnet: «Det er riktig å gjøre X i denne situasjonen», er sant hvis, og bare hvis, det virkelig er riktig å gjøre X i den aktuelle situa­ sjonen. Det innebærer at man kan svare bekreftende på (1) bare hvis

100

det er meningsfylt å snakke om hvordan vi virkelig bør leve og inn­ rette oss i ulike situasjoner. Dette kan man i sin tur tolke dithen at normative oppfatninger ikke kan være sanne med mindre det finnes moralske fakta. Senere skal vi imidlertid se at denne tolkningen er problematisk. Ved siden av sannhet er vi interessert i sannhetsutsikter: (2) Hvordan vurderes troverdigheten av en normativ oppfatning, det vil si dens utsikt til å være sann? Det er tenkelig at oppfatninger kan være sanne uten at det noensin­ ne lar seg fastslå om en gitt oppfatning er sann. Det er også tenke­ lig at oppfatninger kan være sanne uten at man vet noe som helst om utsiktene til at en eller annen - eller noen som helst - oppfat­ ning er sann. Dette gjelder normative oppfatninger like mye som oppfatninger om faktiske forhold. Derfor har man ikke besvart spørsmål (2) selv om man skulle besvare (1) bekreftende. Men hvis (1) besvares benektende, må vi selvsagt slå en strek over (2). Planen for kapitlet er slik. Først trekkes et skille mellom to syn på hva som skjer når man danner seg normative oppfatninger. Det ene synet går ut på at oppfatningene er forsøk på å forstå hvordan ting bør være, det andre at de er følelsesmessige reaksjoner (punktene 5.2 og 5.3). Jeg vraker det andre synet til fordel for en sammensatt teo­ ri, som sier at normative oppfatninger dels henspiller på følelses­ messige reaksjoner, dels har en kognitiv komponent, idet de bunner i forsøk på å finne ut hvilke reaksjonsmåter som hører hjemme i uli­ ke situasjoner (pkt. 5.4). Så reises spørsmålet om den kognitive komponenten gir grunnlag for å vurdere normative oppfatninger med hensyn til troverdighet og sannhet. Jeg presenterer og kritiserer to bekreftende svar (pkt. 5.5 og 5.6), og på denne bakgrunn utvik­ ler jeg en idé om normativ objektivitet (pkt. 5.7 — 5.11).

5.2 Forståelse eller følelser? Noen benekter at normative oppfatninger har rot i kognitiv aktivi­ tet. Etter deres syn dreier det seg ikke om forsøk på å forstå hvordan 101

verden er i noen som helst henseende. Derfor er det meningsløst å si at visse oppfatninger om hvordan vi bør leve og innrette sosiale institusjoner, er i pakt med hvordan vi virkelig bør leve og innrette oss, mens andre oppfatninger er feilaktige. Dette synet kalles nonkognitivisme. Det innebærer at man besvarer spørsmål (1) fra forri­ ge punkt benektende, og at spørsmål (2) faller bort. Det motsatte synet, som innebærer at man besvarer (1) bekref­ tende, kalles kognitivisme. Det går ut på at tenkning om rett og galt ikke er vesensforskjellig fra analyse av empiriske fenomener. I begge tilfeller forsøker vi å komme til forståelse av noe, og vi lykkes i den grad vi danner oss sanne oppfatninger om det vi forsøker å forstå. For å utdype forskjellen mellom kognitivisme og non-kognitivisme trenger vi et anskuelig eksempel. Dette er hentet fra Det gamle testa­ mentet: I Annen Samuelsbok fortelles det at kong David hadde et godt øye til Batseba, Urias vakre hustru, og ville rydde Uria av veien. Han sendte ham i krigen og gav denne ordren til offiserene: «Sett Uria lengst frem, der hvor striden er hårdest, og dra eder tilbake fra ham, så han blir slått og dør» (Annen Samuelsbok, kap. 11.12). Ordren ble fulgt, og Uria måtte, som ventet, bøte med livet. Slik oppnådde kong David å gjøre Batseba til enke og et lett bytte for hans frieri.10 Jeg antar at mange deler den oppfatning at Davids handlemåte var gal. Han burde ikke ha brukt sin kongemakt til å rydde Uria av veien. (Noen vil ta sterkere i: Ikke bare bør man la være å gå over lik for å tilfredsstille sine lyster; man må ikke gjøre det.) Men er det en kjensgjerning dd David gjorde noe han ikke burde ha gjort? Er dette, like meget som Davids begjær etter Batseba, et faktum — et aspekt ved hvordan verden er? Ikke alle deler den oppfatning at handlemå­ ten var gal. Er de som har et annet syn, på villspor? Har de forstått situasjonen galt? Tar de feil, på samme måte som man ville ta feil om man benektet det faktum at kongen begjærte Batseba? Non-kognitivisme går som sagt ut på at «fakta», «forståelse» og «feiltagelse» er ord som ikke hører hjemme når vi snakker om rett 10 John McNaughton (1988: 59) gav meg ideen til å illustrere normativ meningsdannel­ se med dette eksemplet. Jeg kommer tilbake til McNaughtons egen bruk av eksemplet under punkt 5.7.

102

og galt. I så fall kan det være misvisende å si at kong David gjorde noe han ikke burde ha gjort. Den grammatiske oppbygningen av dette utsagnet tyder på at handlingen har en moralsk egenskap i til­ legg til sine øvrige egenskaper: egenskapen å være en handling som ikke bør utføres. Denne egenskapen finnes ikke, ifølge non-kognitivisme. Til dette vil noen tilføye: Det er ikke annet enn følelser som gir seg uttrykk i vurderingene av kong Davids handlemåte. Mange mis­ liker handlingen og uttrykker sin misnøye i moralske ordelag, men de kunne nøyd seg med å fnyse av forakt. Det er i realiteten det de gjør, skal vi tro dem som mener at bare følelser er i sving når man snakker om rett og galt. Å si: «Kong David handlet galt» er ensbe­ tydende med å si: «Jeg liker ikke hans handlemåte; den byr meg imot.» Utsagnet henspiller ikke på annet enn det mishag behand­ lingen av Uria vekker i meg. Bak dette synspunktet ligger en viktig variant av non-kognitivisme, som kalles emotivisme. La oss betrakte et nytt eksempel, hentet fra et helt annet saksfelt: fordelingen av sosiale og økonomiske goder. Thomas Nagel (1991: 64) skriver: Vi er så vant til store sosiale og økonomiske ulikheter at vi lett blir sløvet av dem. Men hvis alle liv teller like mye, er det opprørende at det mest effektive samfunnssystemet som så langt er skapt, lar noen mennesker vokse opp under forhold hvor de mangler det meste og har liten utsikt til å oppnå en anstendig levestandard, mens andre har alt de trenger fra fød­ selen av, og senere får del i ressurser og muligheter som langt overstiger minstekravene til gode levekår.

Nagel opprøres over de store sosiale ulikhetene som forekommer i kapitalistiske samfunn. Det han sier kan tolkes på to måter. I kognitivistisk fortolkning er påstanden at det finnes trekk ved kapitalis­ tiske samfunn som kaller på en negativ vurdering av denne sam­ funnsformen. Bak vurderingen ligger et forsøk på å forstå om det virkelig er akseptabelt at noen mangler det meste mens andre lever i overflod. I emotivistisk fortolkning er det imidlertid ingen vesens­ forskjell mellom Nagels utsagn og for eksempel dette: «Jeg misliker sukat i hveteboller.» Det er ikke annet enn trekk ved Nagels per­ sonlighet som gir seg uttrykk i det han sier — en avsmak for stor sosi­

103

al ulikhet, som ikke er prinsipielt forskjellig fra avsmak for sukat. Formuleringen «det er opprørende at ...» tillater som sagt begge for­ tolkninger. Den er på den ene side fullt forenlig med det syn at nor­ mative utsagn er bekjentgjørelser av smak og behag. På den annen side utelukker den ikke at normative oppfatninger handler om egenskaper ved handlinger og institusjoner som opptrer enten vi oppdager dem eller ei, og som man kan forstå eller misforstå. (Det vil senere fremgå at Nagel selv legger en kognitivistisk tolkning i det han sier.) Emotivisme kan lett arte seg som en spissformulering av nonognitivisme, men skiller seg ikke fundamentalt fra rundere formule­ ringer, for eksempel denne: Jeg synes ikke vi skal lage teorier om moral som går ut på at moralsk tenkning er forsøk på å beskrive aspekter ved verden - dens moralske aspekter. Jeg synes vi skal betrakte slik tenkning på en annen måte. Å fremsette en moralsk påstand er ... blant annet å ta stilling for eller imot noe, å oppfordre andre til å dele denne innstillingen, å foreskrive handlemå­ ter, å trekke grenser og advare mot overtredelse, eller gi et klapp på skulderen til dem som respekterer grensene. Det er å legge an en holdning eller markere et grunnsyn, og først og fremst er det snakk om å forholde seg følelsesmessig til begivenhetene og tilstandene man betrakter. (Blackburn 1996: 83)

Man fremstiller her normative oppfatninger som attityder eller holdninger, og holdninger gir seg ikke alltid sterke følelsesmessige uttrykk. Likevel har de alltid en emosjonell komponent: De oppstår fordi — og i den grad - folk tiltrekkes eller frastøtes av ting. Det kan dessuten synes som om den emosjonelle komponenten er selve kjer­ nen i holdningsdannelse. Vi tar ikke stilling for eller imot en hand­ ling eller institusjon med mindre det berører oss på en følbar måte at handlingen utføres, eller at institusjonen eksisterer. Altså finnes et grunnleggende slektskap mellom emotivisme og andre varianter av non-kognitivisme, og man behøver ikke legge for mye dramatikk i tanken om at normative oppfatninger henspiller på følelser. Det dreier seg ikke nødvendigvis om sterke sinnsbevegelser.

104

5.3 Stående verdiet En ting må til for at normative oppfatninger skal kunne være sanne og la seg vurdere med hensyn til troverdighet: Det må være forskjell mellom hva folk mener om rett og galt, og hva som rett og slett er rett og galt. Troverdigheten av en oppfatning vil måtte avhenge av sjansen for sammenfall, og oppfatningen vil være sann hvis, og bare hvis, sammenfall forekommer. Slik ble spørsmålene om normative oppfatningers sannhet og troverdighet angrepet under punkt 5.1, og slik er det naturlig å angripe dem. Forutsatt at vi ikke mener noe helt annet med troverdighet og sannhet når det gjelder normative oppfatninger, enn vi mente da det dreide seg om empiriske oppfat­ ninger, kan vi vanskelig gå ut fra annet enn korrespondanseteoriens definisjon av sannhet: Det er sant at en bestemt handling eller insti­ tusjon er som den bør være, såfremt den virkelig er som den bør være. Under punkt 5.1 antydet jeg også at normative oppfatninger kan være sanne bare hvis det finnes moralske fakta. Men vi behøver ikke ta så hardt i, i alle fall ikke med én gang, og jeg skal foreslå en mer forsiktig formulering. Først kan vi konstatere at normative oppfat­ ninger er oppfatninger om verdiene av handlinger og institusjoner. Å si for eksempel: «man bør gjøre X», er ensbetydende med å si: «Det har verdi at man gjør X». Utsagnet «Man bør ikke gjøre Y», betyr: «Det knytter seg negativ verdi til utførelsen av Y.» Ingenting skulle være til hinder for å omskrive alle normative utsagn etter det­ te mønstret. På denne bakgrunn lanserer jeg ideen om stående verdier. Den går ut på at det finnes handlinger som det ville være av verdi at noen utførte, og institusjoner som det ville være verdifullt om de fantes, uansett om noen oppfatter verdien av dem. Hvis nor­ mative oppfatninger bunner i forsøk på å forstå hvordan vi bør handle og innrette oss, må det finnes noe vi forsøker å komme til forståelse av, og dette - hva det enn er - kan man kalle stående ver­ diet. Når denne ideen er lansert, behøver vi ikke lenger si at sann­ heten av normative oppfatninger forutsetter eksistensen av moralske fakta. Vi kan i stedet knytte muligheten av normativ sannhet til føl­ gende forutsetning: 105

Tesen om stående verdier. Hva vi anser som verdifullt, er én ting; hva som virkelig har verdi, er noe annet - noe som står fast og ikke avhenger av hva vi anser som verdifullt.

Er det hold i denne tesen, vil vi alltid kunne møte en oppfatning om at ett eller annet - for eksempel sosial likhet - er verdifullt, med spørsmål som: Har det virkelig verdi? Er det sant? Er oppfatningen troverdig? Hvis det ikke er hold i tesen, er disse spørsmålene meningsløse. Altså henger kognitivisme uløselig sammen med tesen om stående verdier. Ideen om stående verdier er én ting; noe annet er det å forklare hva stående verdier består i. Hvor finner man dem? Hva slags vir­ kelighet huser de? Er de virkelige på samme vis som fjell og fjorder? Hvis man besvarer det siste spørsmålet bekreftende, er det ingenting i veien for å snakke om moralske fakta; det er tvert imot helt på sin plass. Eller rettere: Hvis (1) realisme er nøkkelen til metafysisk for­ ståelse av empiriske fenomener, og (2) stående verdier eksisterer uavhengig av hva vi oppfatter som verdifullt, i nøyaktig samme for­ stand som empiriske fenomener finnes uavhengig av våre oppfat­ ninger om dem, så (3) finnes moralske fakta i nøyaktig samme for­ stand som det finnes empiriske fakta. Tanken bak (2) og (3) kan kalles verdirealisme. Hvis verdirealisme står til troende, er det ingen problemer for­ bundet med å forstå tesen om stående verdier. Da finnes verdier i samme forstand som det finnes fjell og fjorder; de utgjør, bokstave­ lig talt, reelt eksisterende verdier. I så fall er normative oppfatnin­ ger, akkurat som oppfatninger om empiriske fenomener, sanne i den utstrekning de overensstemmer med det de handler om. Såle­ des er det sant at kong David ikke burde behandlet Uria som han gjorde, hvis og bare hvis det - uansett hva folk mener - er et faktum at folk bør unnlate å gå over lik for å tilfredsstille sine lyster. Argumentet forutsetter, som antydet, at realisme er nøkkelen til metafysisk forståelse av empiriske fenomener. Dette slo vi fast i kapittel 2. La meg kort minne om grunnen: Det er ikke til å kom­ me forbi at mangt finnes og foregår enten vi tror det eller ei. Dette gir seg trivielt uttrykk i at talløse empiriske oppfatninger rett og slett

106

ikke er til å leve med. Holder man fast på dem, settes i verste fall liv og helse på spill. Mer allment ble det fremholdt at mange inntrykk tvinger seg på ethvert menneske som ikke bevisst lukker øynene for det som finner sted. Kildene til slike inntrykk er en verden som eksisterer og har en bestemt beskaffenhet uansett om vi oppfatter den, og samme hva vi tror om dens beskaffenhet. Mottar vi normative inntrykk som møter oss med den samme kraft som for eksempel syns- og hørselsinntrykk? Det kan slå meg at visse handlinger ikke bør finne sted. Jeg trenger ikke tenke meg om; det er tydelig at handlingene er gale. Kong Davids behandling av Uria kan tjene som eksempel. Alle blir riktignok ikke slått på sam­ me vis av uretten i det David gjorde, og dette kan skape tvil om rea­ liteten i mitt inntrykk av urett, men tilsvarende tvil ledsager også syns- og hørselsinntrykk: De er heller ikke alltid vitnesbyrd om udiskutable realiteter. Likevel er det en viktig forskjell mellom nor­ mative inntrykk og inntrykk som vårt sanseapparat oppfanger. In­ gen vanskjebne eller besværlighet behøver ramme dem som forsver­ ger å motta inntrykk av det førstnevnte slaget, mens det fort går galt med dem som sier seg fri fra tvingende sanseinntrykk. De siste inn­ trykkene har sitt utspring i fenomener vi ikke kan komme utenom. Hvis de unnslipper oss, vil realitetene innhente oss. Forskjellen kommer klarest frem når vi betrakter mennesker som benekter at noe i det hele tatt er rett eller galt. Deres synspunkt kal­ les nihilisme og går kort fortalt ut på at det ikke spiller noen rolle hvordan vi lever og innretter sosiale institusjoner. Uttalt nihilisme kan medføre mange vanskeligheter i form av negative holdninger og sanksjoner fra folk som lar seg provosere av manglende moral. Dess­ uten vil nihilister lett komme på kant med loven hvis de lever uten tanke på hvilken livsførsel som i alminnelighet guteres. Men ser vi bort fra andres reaksjoner på det de sier og gjør, får fornektelsen av rett og galt ingen følbare konsekvenser for dem. Å stille seg likeglad til et bestialsk drap ville være risikofritt hvis det ikke hadde vært for at mange lot seg opprøre over både drapet og likegladheten. Noe helt annet er det å overse at en drapsmann befinner seg i nærheten. Det er uansett ytterst risikabelt. Dette argumentet viser at det går an å bestride moralske fakta, 107

mens det i praksis ikke lar seg gjøre å benekte at det finnes fysiske og psykiske fenomener som eksisterer uavhengig av våre oppfat­ ninger om hva som finnes og foregår. Altså kan vi ikke uten videre gå ut fra at realisme gjelder moralske egenskaper i tillegg til empi­ riske fenomener. Vi kommer ikke bort fra at empiriske fenomener eksisterer; de innhenter oss i form av følbare muligheter og begrens­ ninger, men det samme kan man ikke si om stående verdier. Mens bevisbyrden hviler tungt på dem som forfekter antirealisme med hensyn til empiriske fenomener, er det motsatte tilfellet hva verdier angår: De synes ikke å ha den samme sorten uavhengig eksistens. Så hvis tesen om stående verdier må hente sin begrunnelse fra verdirealisme, har også denne tesen formodningen mot seg. Vi står overfor tre muligheter: Det er hold i verdirealisme og derfor hold i tesen om stående verdier; altså er det grunnlag for kognitivisme. (ii) Det er ikke hold i verdirealisme og derfor heller ikke hold i tesen om stående verdier; altså er det ikke grunnlag for kogni­ tivisme. (iii) Det er ikke hold i verdirealisme, men likevel hold i tesen om stående verdier, som henter sin begrunnelse annetsteds og slik danner grunnlag for kognitivisme.

(i)

5.4 To-komponentteorien Man kan så tvil om kognitivisme ved å skape tiltro til emotivisme. Alt som taler for emotivisme, taler imot kognitivisme. La meg nev­ ne to ting som taler for emotivisme. For det første har nihilisme en endefram emotivistisk fortolkning. Man kan forklare denne hold­ ningen som følelsesmessig avstumpethet. Dette er ingen normativt ladet karakteristikk, men en psykiatrisk diagnose. Man konstaterer kort og godt at noen mennesker er fattigere på følelser enn andre. For det andre stemmer emotivisme godt overens med den opplevel­ se de fleste har av normative oppfatninger som intimt forbundet 108

med ønsker om hvordan handlinger og institusjoner bør være. Det ligger vanligvis en aktiv holdning bak slike oppfatninger - en trang til å befeste eller forandre ting, og derved bidra til at tilværelsen blir bedre i ett eller annet henseende. En normativ oppfatning som ikke ledsages av denne typen engasjement, arter seg lett som påklistret eller hyklersk. Videre vil mange oppleve engasjementet som følel­ sesmessig. Når ord som for eksempel «opprørende» brukes i vurde­ ringer av rett og galt, er det ikke malplassert. Normative oppfat­ ninger formidles ikke sjelden i affekt, som kan ytre seg på mange vis - fra mild forargelse eller stille glede til blindt raseri eller vill begeist­ ring. Alt dette tyder på at normative oppfatninger rett og slett er verbaliserte følelsesutbrudd. Mer kunne sikkert sies til støtte for emotivisme, men tiden er inne til å påpeke et problem ved fremstillingen som så langt er gitt av forholdet mellom kognitivisme og emotivisme. Den kan forlede oss til å tro at normativ meningsdannelse enten er forsøk på å kom­ me til forståelse av rett og galt, eller rene følelsesmessige reaksjoner som bare vitner om smak og behag. Men bildet er mer sammensatt, og man må nyansere den foregående fremstillingen på viktige punk­ ter. Følelser har en kognitiv komponent, og det er misvisende å stil­ le «følelse» opp mot «forståelse», slik jeg hittil har gjort. Den kognitive komponenten i følelser har flere aspekter; de glir over i hverandre, men kan likevel skilles ad. For det første er følel­ ser reaksjoner på faktiske omstendigheter: De gjenspeiler oppfat­ ninger om hva som finnes og foregår. Derfor vil jeg for eksempel ikke finne på å fordømme kong David for Urias død hvis jeg ikke tror at kongen faktisk stod bak. Skulle historien som fortelles i Det gamle testamentet bli avsannet på dette punkt, ville fordømmelsen forstumme. Et følelsesutbrudd som mangler rot i virkeligheten, har patologisk karakter. Det betyr selvsagt ikke at utbruddet er sunt bare hvis det bygger på sanne oppfatninger om faktiske omstendig­ heter, men det må ha opphav i en eller annen forståelse av hva som skjer, skjedde eller kunne ha skjedd. (I det siste tilfellet er det nær­ mest snakk om å hensette seg i en tenkt emosjonell tilstand.) Hvis forståelsen blir en annen, åpnes alltid den mulighet at følelsene også forandres. Vi justerer, bevisst eller ubevisst, våre følelser ut fra kunn­ 109

skap vi mener å ha - eller gjetninger vi gjør - om faktiske omsten­ digheter. For det andre avpasser vi følelser etter forståelsen av hvor heldige eller uheldige omstendighetene er. Følelser vokser ikke vilt så snart det er empirisk grobunn for dem. Hvis naboen slenger ukvemsord etter barn som leker i bakgården, er det grunn til å bebreide ham for utilbørlig oppførsel, men reaksjonen blir langt sterkere om han sky­ ter på barna med et skarpladd våpen. Hos en normalt utviklet og mentalt frisk person er styrken og intensiteten i negative følelser avpasset etter alvoret i situasjonen det reageres på (kfr. Nozick 1989: 89). Er det ubalanse i dette forholdet, slik det for eksempel er når noen møter dagligdags medgang og motgang med henholdsvis eks­ tatisk glede og intens forbitrelse, er vi igjen over i patologien. Noen situasjoner krever mye tankearbeid for at man skal avpasse følelsesmessige reaksjoner etter faktiske forhold. Jeg skal gi et eksempel som viser at den kognitive komponenten i følelseslivet kan være betydelig. Adam Smith (1759/1976: 102-3) forestilte seg en person som kastet «en stor sten over et gjerde og ut på en trafikkert gate ... uten å bry seg om hvor den ville falle». Denne personen vis­ te en «skamløs ringeakt for andres lykke og trygghet» ved å utsette dem «for noe som ingen ved sine fulle fem ville utsette seg selv for». Likevel, sier Smith, vil «ingenting ... stride mer imot vår naturlige rettsfølelse enn å sende en mann i galgen bare for å ha kastet en sten vørsløst ut på gaten uten å skade noen. Hans handlemåte er like lett­ sindig og umenneskelig uansett resultat, men vår følelsesmessige innstilling varierer sterkt». Hvor mye kan man tillate reaksjonen å variere uten at det går over grensen for en adekvat reaksjonsmåte? Spørsmålet er naturlig å stille, og det alene bekrefter at følelsesmessige reaksjoner gir rom for refleksjon. Svaret kan være at reaksjonen bør variere ut fra hva man vet om risikoen for skade på liv og helse. Noen ganger er risikoen så stor at det knapt kan være grunnlag for å dømme en handling som ikke volder skade, mildere enn en som gjør det. Andre ganger er risi­ koen så lav at langt mildere reaksjoner er passende. Men hvordan vet vi om vi er på den ene eller annen side av streken? Skal vi forsø­ ke å tallfeste sannsynligheter for heldige og uheldige utfall, og fast­

110

sette et kritisk nivå som markerer skillet mellom alvorlig risiko og risiko som ikke berettiger en streng reaksjon? Eller skal vi gå mer skjønnsmessig til verks og følge innskytelsene som melder seg i hvert enkelt tilfelle? (Det siste er ikke ensbetydende med å innstille all refleksjon, fordi vi fortsatt er oss bevisst at reaksjonen må avpasses etter alvoret i situasjonen, og ser dette i lys av risikoen for skade på liv og helse.) Spørsmålene kan stå ubesvart. De var bare ment som illustrasjon av at følelser oppstår og holdninger dannes i samspill mellom (i) umiddelbare opplevelser av at ting tiltrekker eller frastøter, og (ii) kritisk refleksjon over hvordan vi bør stille oss til tinge­ ne. Dette kan vi kalle to-komponentteorien om normativ menings­ dannelse. Den forteller at normative oppfatninger dels henspiller på følelsesmessige reaksjoner, dels bunner i forsøk på å finne ut hvilke reaksjonsmåter som hører hjemme i ulike situasjoner. På den ene side er det en kjensgjerning at følelser er i sving når normative opp­ fatninger oppstår, og på den annen side forebygger to-komponent­ teorien en vanlig misforståelse av ideen om at normative oppfat­ ninger henspiller på følelsesmessige reaksjoner. Den gjør det klart at slike reaksjoner kan romme mer enn spontane opplevelser av behag eller mishag.

5.5 Persepsjonsmodellen Under dette punktet og det neste skal jeg ta for meg to forsøk på å begrunne kognitivisme. Det første vekker assosiasjoner til verdirea­ lisme, mens det andre peker i retning av ikke-realistisk begrunnelse. James Griffin (1996: 20) skiller mellom to modeller av verdivur­ deringer. Den ene, som vi kaller smaksmodellen, forutsetter at verdi­ er så å si oppstår i kjølvannet av verdioppfatninger. Ting og tilstan­ der har verdi fordi, og i den utstrekning, noen liker dem. Den andre modellen -persepsjonsmodellen — snur om på årsak og virkning: Folk verdsetter ting og tilstander fordi de er verdifulle. Men denne for­ muleringen kan forvirre. Man verdsetter ikke uten videre ting hvis de er verdifulle, og heller ikke bare hvis de har verdi. Når Griffin sier 111

at smaksmodellen gir verdioppfatninger prioritet, mens persepsjonsmodellen gir prioritet til verdier, antyder han en symmetri mellom modellene som ikke finnes. Innenfor smaksmodellen faller verdier helt og holdent sammen med det vi setter pris på; innenfor smaksmodellen er graden av sammenfall et åpent spørsmål. Persepsjonsmodellen forutsetter tesen om stående verdier, mens smaksmodellen har sterk affinitet til emotivisme. Griffin hevder at den første modellen svarer best til gangen i normativ meningsdan­ nelse. Man må forstå seriøs refleksjon rundt verdispørsmål som en art persepsjon. For fullt og helt å oppfatte noe som verdifullt, er det ikke nok å trakte etter det; man må i tillegg anse det som ettertraktelsesverdig (Griffin 1996: 28). Denne konklusjonen bygger på en fenomenologisk analyse av normativ meningsdannelse, som vi kan sammenfatte slik: La oss anta at jeg reagerer følelsesmessig på et for­ hold. Jeg vil, sier Griffin, ikke gå til det skritt å felle en normativ dom over forholdet hvis jeg ikke også har en erkjennelse av at ver­ dier står på spill. En slags sanseopplevelse må med i bildet (ibid.: 57). Verdiene som knytter seg til det aktuelle forholdet — eller fra­ været av verdier — må være gjenstand for persepsjon. Hvordan arter persepsjonen seg? La oss si jeg har smerter. Det står klart for meg at dette er av det onde og bør bringes til opphør. Det ligger, sier Griffin (ibid.: 72), i begrepet «smerte» at dette er en tilstand som man bør unngå eller avhjelpe. Men hva om det ikke er meg, men et annet menneske som befinner seg i denne tilstanden? Igjen blir jeg oppmerksom på et sansbart onde man bør eliminere. Den åpenbare forskjellen mellom grunnen jeg har til å lindre min egen smerte og grunnen jeg har til å lindre din, ligger i det forhold at den første smerten er min og den andre din. Men drivkraften bak de to vurderingene, slik vi forstår dem, er denne tanken: smerte, for­ di det gjør vondt. (Griffin 1996: 74)

Likevel medgir Griffin at det kan være forskjell mellom mine per­ sepsjoner av hva som står på spill og hva man bør gjøre med smer­ ter av samme slag og intensitet. Det vil nærmere bestemt ikke være like maktpåliggende for meg å komme hvem som helst til unnset­ ning.

112

Å godta at din smerte har betydning og (hva angår det ondet din smerte representerer) har nøyaktig samme betydning som min smerte, er ikke a godta at din smerte teller like mye (når jeg gjør meg opp en mening om hvordan jeg bør opptre) som min egen eller mine barns smerte. (Ibid.: 77)

Også dette forbeholdet må man forstå i lys av persepsjonsmodellen. Det er fortsatt et spørsmål om hvilke verdier som fanger min opp­ merksomhet. Det har betydning hvem som kjenner smerte, fordi vare liv er fulle av sterke band til bestemte personer og saker; våre evner (var kunnskap om andres skjebne, sa vel som var mulighet til å hjelpe dem) har klare begrensninger ... Dette er ikke egoisme: betydningen av hvem som kjenner smerte bunner i verdiene som knytter seg til menneskelige bånd og evner; den bunner ikke ene og alene i det forhold at noe er mitt. (Ibid.: 78)

Ser vi nøye på Griffins resonnement, er det slående hvor liten rolle persepsjonsmodellen alt i alt spiller for å forklare normativ menings­ dannelse. Modellen står som ramme rundt resonnementet, som man kan lese på samme måte som utav en rapport om hvilke verdi­ er man får syn på når man betrakter en konkret situasjon hvor folk kjenner smerte. Men rapporten gir ingen forståelse av hvordan den perseptoriske prosessen forløper. Vi tviler ikke på oppriktigheten av Griffins utsagn - han gjengir det han ser - men hvordan kommer det ham for øye? Persepsjonsmodellen anskueliggjør ikke mekanis­ mer som fanger opp og formidler inntrykk av verdier. Denne mangelen ved modellen gjør den ubrukelig til å belyse normative meningsforskjeller. Det er nok å tenke over det forhold at langt fra alle oppfatter situasjonene Griffin diskuterer slik han gjør. Dette gjelder for eksempel synet på verdien av personlige bånd mellom mennesker. Det er noen som ikke får øye på den særlige betydningen det - etter hva Griffin oppgir - har at en person lind­ rer sitt eget barns smerte, utover betydningen av at man i alminne­ lighet bringer smerte til opphør. William Godwin, hvis optimistis­ ke syn på menneskenaturen vi husker fra kapitel 2, ville løse folk fra «trolldommen» som knytter seg til pronomenet «min»: «Min hustru eller mor kan være en idiot eller ryggesløs, ondskapsfull, løgnersk og uærlig person. Hvis det er slik, hvilken betydning har det at hun er min?» (Godwin 1798/1976: 170). 113

Persepsjonsmodellen gir ingen forklaring på hvorfor Godwin og Griffin oppfatter verdien av personlige bånd så ulikt. Så selv om denne modellen ved første øyekast synes å gjøre mye ut av den kog­ nitive komponenten i normativ meningsdannelse, kan ikke model­ len tjene som grunnlag for kognitivisme. Den gir ingen pekepinn om kilden til sanseinntrykk av verdier, og heller ingen forståelse av hvordan sansningen foregår. Man kan lett assosiere Griffins persepsjonsmodell med verdirea­ lisme. Når empiriske fenomener kaller på realistisk forståelse, hen­ ger dette nøye sammen med det forhold at vi mottar sanseinntrykk av en verden som finnes uavhengig av våre oppfatninger om den. Det er naturlig å tenke at verdier også eksisterer på denne måten hvis vi mottar sanseinntrykk av dem. Men dette skjer ikke. Avvisningen av Griffins argument beviser selvsagt ikke at det ikke er hold i verdirealisme. Ikke desto mindre skal jeg heretter se bort fra at dette synspunktet kan begrunne tesen om stående verdier og danne grunnlag for kognitivisme. Det er sådd alvorlig tvil om ver­ dier utgjør fakta av samme sort som vi finner i den empiriske ver­ den. Ingen inntrykk av verdiene når våre sanser på samme vis som empiriske inntrykk gjør.

5.6 Objektivitet og det upersonlige synspunktet Det neste forsøket på å begrunne kognitivisme henter jeg fra Thomas Nagel (1986: kap. VIII; 1997: kap. 6). Vi kan sammenfat­ te hans resonnement i tre ledd. Det første leddet er en udiskutabel observasjon av at alle men­ nesker har mange ønsker om å leve og innrette seg på bestemte måter. Noen ønsker står klart for dem og kan uttrykkes i presise ordelag, andre er mer uklare. Slike ønsker har ofte utspring i følel­ seslivet - i personlige tilbøyeligheter til å like noe og mislike noe annet. De kan anspore folk til å gjøre ulike ting, og når så skjer, kan vi spørre: Har de grunn til å gjøre det de ønsker å gjøre? Dette utgangspunktet tilsvarer to-komponentteorien om normativ meningsdannelse.

114

Det andre leddet i Nagels resonnement er langt mer kontroversi­ elt. Han antar at våre oppfatninger om hva vi har grunn til å gjøre, vil være sanne eller usanne uavhengig av hvor gode eller dårlige grunnene fortoner seg for oss. For å danne sanne oppfatninger må vi så å si betrakte våre ønsker på avstand. Vi må ransake dem og være innstilt på å luke ut eller justere ønsker som ikke tåler et kri­ tisk blikk. Slik kan vi skjelne det vi virkelig har grunn til å gjøre, fra det vi kunne ønske oss, men bør la være. Nagel snakker i denne for­ bindelse om «realisme med hensyn til verdier», men her går han for fort frem. Vi har ennå ikke nådd lenger enn tesen om stående ver­ dier. Denne er definitivt forutsatt i og med det andre leddet i reson­ nementet. Det tredje leddet er en forklaring av hvordan jeg kan komme på avstand av mine ønsker for å granske dem med et kritisk blikk. Jeg må, sier Nagel, betrakte dem fra et upersonlig synspunkt. Man forsøker å finne ut hva man bør gjøre, gitt de indre og ytre omstendighetene - og det betyr ikke bare hva jeg bør gjøre, men hva denne personen bør gjøre. Enhver som har all relevant informasjon foran seg, skulle kunne komme frem til samme konklusjonen, enten han deler ens ønsker og omstendigheter eller ei. (Nagel 1997: 110)

Når jeg betrakter mitt ønske fra et upersonlig synspunkt, ser jeg bort fra at det er mitt, og det er det samme som å spørre: Vil hvem som helst som gransker dette ønsket med et kritisk blikk, finne grunn til å gi etter for det? Hvis svaret er ja, er det ingenting i mitt ønske som ikke står for et kritisk, distansert blikk, og da kan jeg trygt gi etter for det. Det er fortsatt mitt ønske, men har også uper­ sonlig motivasjonskraft. Med Nagels ord finnes i så fall et objektivt grunnlag for å sette ønsket ut i livet. Begrepet «objektivitet» er tidligere brukt i diskusjonen av oppfat­ ninger om empiriske fenomener (kap. 3). Der ble det sagt at vok­ sende troverdighet er ensbetydende med økende objektivitet. En empirisk oppfatning er objektiv i den grad den fremstiller et feno­ men på en troverdig måte — slik det er i seg selv, uten at noe legges til eller trekkes fra på grunn av subjektiv bearbeidelse av informa­ sjon om fenomenet. Nagels bruk av begrepet i forbindelse med nor­ mative oppfatninger er i viktige henseender analog med den tidlige­

115

re bruken. Den grunnleggende ideen er at en oppfatning, hva enten den handler om beskaffenheten av et empirisk fenomen eller beret­ tigelsen av et ønskemål, er objektiv hvis, og bare hvis, hvem som helst som ser bort fra alt som skyldes hans eller hennes personlige synsvinkel, vil danne den samme oppfatningen om fenomenet eller ønskemålet. Denne ideen harmonerer godt med tesen om stående verdier. Men det er en viktig forskjell mellom objektivitet som karakte­ ristikk av henholdsvis empiriske og normative oppfatninger. I det første tilfellet er det forutsatt at oppfatningene refererer til fenome­ ner som finnes og har en bestemt beskaffenhet uavhengig av hvor­ dan vi oppfatter dem. Når verdirealisme er satt til side, ligger det ingen tilsvarende forutsetning til grunn for tanken om at man opp­ når objektivitet ved å anlegge et upersonlig perspektiv. «Det vi prø­ ver å finne ut av ved hjelp av denne metoden, er ikke et nytt aspekt ved den ytre verden som heter verdier, men snarere bare sannheten om hva vi og andre mennesker bør gjøre og trakte etter» (Nagel 1986: 139). Målet med den mentale ransakingen som finner sted når jeg spør om det virkelig er grunn til å gjøre noe jeg har trang til å gjøre, er å reorganisere mine ønskemål for å oppnå at det jeg ønsker å gjøre, er noe hvem som helst som anlegger et upersonlig synspunkt, vil se en grunn til å gjøre. La oss anta at jeg ønsker å døyve en smerte ved hjelp av smerte­ stillende medisin. Jeg ransaker mitt ønske og finnet grunn til å inn­ fri det, men grunnen er ikke at oppfatningen om at smerten er et onde som bør elimineres, harmonerer med en tilsvarende moralsk kjensgjerning. «Det objektive ondet som knytter seg til smerte ... er ikke en mystisk tilleggsegenskap som alle smerter har, men bare det faktum at alle som er i stand til å betrakte verden objektivt, vil fin­ ne grunn til å ønske at smerten tok slutt» (Nagel 1986: 144). Nagel rygger med andre ord tilbake for verdirealisme. Han tenker seg at vi kommer til klarhet om hva som virkelig er verdifullt — og på den måten avdekker stående verdier — ved å avpas­ se våre ønsker etter upersonlige vurderinger av hva vi har grunn til å ønske oss. Hva vil dette si? Det dreier seg, sier Nagel (1986: 139), om «hvordan vi skal gå frem i våre praktiske resonnementer når vi 116

utvider vår bevissthet ved å innta det objektive standpunktet», men hentydningen til utvidet bevissthet er ikke annet enn en metafor, og Nagel innser at den er nokså innholdsløs. Han gir oss dette å gå etter: Hvis «vi ønsker å være mer presise, er alt vi kan gjøre å henvi­ se til argumenter som overbeviser oss om den objektive gyldigheten av en grunn til å gjøre dette eller hint, eller riktigheten av et nor­ mativt prinsipp» (ibid.). Alt i alt sitter vi altså igjen med den idé at vi oppnår normativ objektivitet ved hjelp av argumenter som (i) er upersonlige og (ii) har kraft til å overbevise alle og enhver om hvor­ dan de bør handle og innrette seg. La meg oppsummere. Nagels resonnement fremstår som renskåren kognitivisme. Han svarer bekreftende på begge spørsmålene som vi stilte innledningsvis: normative oppfatninger kan være san­ ne, og vi kan vurdere deres troverdighet.11 Men han styrer utenom verdirealisme, og avviser ideen om sannhet som overensstemmelse mellom oppfatninger og reelt eksisterende verdier. Det han setter i stedet, er den idé at stående verdier kommer for en dag når vi anleg­ ger et upersonlig perspektiv — når vi med andre ord argumenterer på måter som kan overbevise hvem som helst. Da får våre oppfatnin­ ger en objektiv begrunnelse. Verdier som vi fester oss ved når vi lyt­ ter til følelsene og anlegger et personlig perspektiv, er derimot flyk­ tige og hviler på subjektive betraktninger. Dette resonnementet er ikke alene tilstrekkelig til å grunngi kognitivisme, men jeg skal bru­ ke det som utgangspunkt for en mer utførlig begrunnelse.

5.7 To former for objektivitet La oss kort rekapitulere før vi går videre. Skal det være hold i kog­ nitivisme, må det være hold i tesen om stående verdier. Hvis nor­ mative oppfatninger ikke gjenspeiler smak og behag, men er forsøk på å forstå hvordan vi virkelig bør handle og innrette oss, må verdi­ 11 Nagel (1986: 139) skriver: «... utsagn om hva som gir oss grunn til å handle, kan være sanne eller feilaktige, uavhengig av hvordan ting fortoner seg for oss, og ... vi kan håpe at vi oppdager sannheten ved å overskride våre umiddelbare inntrykk og underkaste dem kritisk vurdering.»

117

fulle handlinger og institusjoner ha sin verdi selv om ingen ser ver­ dien i dem. Dette fremholdt vi under punkt 5.5, sammen med tan­ ken om at tesen om stående verdier vanskelig kan hvile på verdirea­ lisme, men må hente sin begrunnelse annetsteds. Hvor var imidler­ tid usagt. Griffin fremstiller verdidommer som analoge med san­ seinntrykk, og dette kunne peke i retning av at realistisk begrunnel­ se likevel finnes. Problemet er bare at verdier ikke er sansbare i van­ lig forstand, og Griffin gir ingen andre holdepunkter for utbygging av analogien. Nagel setter oss på sporet av en ikke-realistisk begrun­ nelse. Dens grunnsats er at normativ objektivitet kommer i stand når oppfatninger om rett og galt så å si tappes for personlighet eller, med Nagels egen metafor, når de fratas ethvert preg av stedet hvor de oppstår, og fremstiller det de handler om slik det ville ta seg ut i ingenmannsland. Det objektive synspunktet representerer «the view from nowhere». Vi skal følge sporet fra Nagels resonnement og undersøke hvor langt det kan føre i retning av en begrunnelse for tesen om stående verdier. Det første vi må klargjøre er tanken om at normative oppfat­ ninger kan tappes for personlighet. Det er nærliggende å si at dette skjer når vi setter oss fore å fjerne alt som springer ut av den emo­ sjonelle komponenten i meningsdannelse - alt som vitner om ure­ flekterte reaksjoner og umiddelbare holdninger. Operasjonen vil likne den som finner sted når noen sletter alle spor av individualitet i en historiefortelling. Det som blir tilbake, er uten stil, liebhaberi og koloritt; det kunne ha kommet fra hvem som helst. Den opp­ rinnelige historien hadde særpreg, mens den stilløse fremstår som et profesjonelt møtereferat. (Stil og koloritt skattes, og man kunne bli nedstemt av tanken på at normative oppfatninger skjæres over sam­ me lest som møtereferater, men i denne sammenheng kan operasjo­ nen - som vi etterhvert skal se - virke berikende snarere enn forflatende.) Det er ikke gitt at det som blir tilbake når en normativ oppfat­ ning tappes for personlighet, har større utsikt til å være sant, i den forstand at det overensstemmer bedre med hva jeg har kalt stående verdier. På dette punkt kan Nagels begrepsbruk love mer enn den holder, og jeg skal bøte på dette ved å innføre en distinksjon mel­ 118

lom to former for objektivitet: objektivitet i henholdsvis uttrykks­ form og referanse. En normativ oppfatning er objektiv i sin uttrykks­ form hvis den ikke farges av personlige følelser og innstillinger, men rommer vurderinger som hvem som helst kan følge, forstå og slutte seg til. Oppfatningen er objektiv i sin referanse hvis den tillegger det den handler om en verdi som overensstemmer med hva det virkelig er verdt: dets stående verdi. Det er fortsatt et helt åpent spørsmål om objektivitet i referanse overhodet kan komme i stand, og ennå er heller ikke mye sagt for a konkretisere objektivitet i uttrykksform. Men noe kan vi likevel si om det logiske forholdet mellom de to formene for objektivitet: Hvis verdier eksisterer uavhengig av verdidommer, må vi innta et upersonlig synspunkt for å få øye på dem. Har de en uavhengig eksistens, kan de ikke grunne seg på personlige ønsker og interesser. Altså er det utenkelig at en normativ oppfatning er objektiv i sin referanse hvis den ikke også er objektiv i uttrykksform. Men det motsatte er tenkelig: En oppfatning kan være objektiv i uttrykks­ form uten å være objektiv i referanse. På denne bakgrunn kunne mistanken melde seg om at normati­ ve oppfatninger kanskje ikke har del i annen objektivitet enn den som knytter seg til deres uttrykksform. Kan hende er dette alt vi får ut av Nagels sammenstilling av objektive og upersonlige oppfat­ ninger. I så fall kan tanken om normativ objektivitet vanskelig dan­ ne grunnlag for kognitivisme. Sannhet og troverdighet er noe annet enn objektivitet i uttrykksform. Mistanken om at normative oppfatninger ikke kan være objekti­ ve i annet enn uttrykksform, blir først tatt opp til behandling under punkt 5.12. De tre neste punktene går med til å utdype selve ideen om objektivitet i uttrykksform.

5.8 Utvidet bevissthet Objektivitet i uttrykksform er en egenskap ved upersonlige argu­ menter om rett og galt - argumenter som kan overbevise hvem som helst. Jeg skal sette kjøtt og blod på denne ideen ved å fremholde to 119

mentale operasjoner som til sammen kan åpne et upersonlig per­ spektiv på handlinger og institusjoner, og slik legge grunnlaget for objektivitet i uttrykksform. Nagel (1986: 139) bemerker, som vi husker, at «vi utvider vår bevissthet ved å innta det objektive synspunktet». Han utdyper ikke bemerkningen, men det lar seg gjøre på denne måten: Et personlig synspunkt er gjerne begrenset - ikke nødvendigvis bornert og ensi­ dig, men vanligvis fokusert på et fåtall faktorer og hensyn. Det uper­ sonlige synspunktet gir vid utsikt; det fanger opp alle relevante fak­ torer og hensyn. Altså må vi utvide bevisstheten om hva som kan være relevant om vi ønsker å innta dette synspunktet. En pekepinn om hvordan bevisstheten utvides finnes i David McNaughtons (1988: 58-9) sammenligning mellom estetisk og etisk tenkning. For fullt ut å verdsette for eksempel en bestemt type musikk må man oppøve evnen til å identifisere mønstre og harmo­ nier innenfor det som ellers kan arte seg som et virvar av lyd. Like­ ledes må man skjerpe oppmerksomheten om samtlige sider ved nor­ mative problemer for fullt ut å forstå hva som står på spill i konkre­ te situasjoner. Dels er det rett og slett snakk om å kjenne igjen alle hensyn som teller, dels er det snakk om å skjelne mønstrene i pro­ blemene som melder seg. McNaughton (ibid.: 59) skriver: «en endring i en persons moralske synspunkter kan komme i stand ved at noen får ham til å se situasjonen i et nytt lys, enten ved å utfylle bildet av et trekk ved situasjonen som han undervurderte betyd­ ningen av, eller ved å avdekke en form eller et mønster som var skjult.» Et eksempel på hvordan dette kan foregå, finner McNaughton i beretningen om kong David og Uria, hvor det også fortelles hvor­ dan profeten Natan gikk frem for å få kongen til å forstå at han had­ de handlet galt. Natan fortalte en liknelse: Det var to menn i en by, en rik og en fattig. Den rike hadde småfe og storfe i mengdevis; men den fattige hadde ikke annet enn et eneste lite lam ... Så kom det en veifarende mann til den rike; men han nente ikke å ta noget av sitt småfe eller storfe og lage det til for den reisende som var kommet til ham, men tok den fattige manns lam og laget det til for den mann som var kommet til ham. Da optendtes Davids vrede høilig mot den mann, og han sa til Natan: Så sant Herren lever: Den mann som har gjort dette, er dødsens ... fordi han

120

gjorde dette og ikke viste barmhjertighet. Da sa Natan til David: Du er mannen. (Annen Samuelsbok, kap 12, 1-7)

Liknelsen gav kong David et nytt perspektiv på behandlingen av Uria. Han ble var noe han hadde oversett: grov ubarmhjertighet. Det nye perspektivet er videre enn det opprinnelige, skjønt det er ikke et helt annet perspektiv. Motivet bak kongens behandling av Uria - hans begjær etter Batseba - hører fortsatt med i bildet, men et annet (og viktigere) element er kommet i tillegg. Denne typen perspektivutvidelse går lettere jo bedre oversikt vi i utgangspunktet har over hva slags hensyn som hører med nar man skal sortere rett og urett. Moralfilosofi og normativ teori er kilder til slik oversikt, og det finnes selvsagt andre kilder: lovgivning, dikt­ ning, religiøs refleksjon og alminnelig samvittighetskval. Men den filosofiske litteraturen er særlig interessant fordi den representerer den mest systematiske innsatsen for å avdekke hensyn som ikke knytter an til bestemte kulturer, trosbekjennelser eller temperamen­ ter. I mye av denne litteraturen finner man en ambisjon om selvutslettelse som rimer godt med tanken om å anlegge et upersonlig synspunkt. Utvidet bevissthet om normative problemer er ikke bare kjenne­ tegnet av et vidt blikk for hvilke hensyn som hører med når man tar rett og galt opp til vurdering. Det kan også handle om et skjerpet blikk for empiriske og metafysiske forutsetninger som slike vurde­ ringer bygger på. Jeg skal belyse dette med et eksempel. Mange mener at vi ikke bør gjøre noe som kan komme til å ska­ de fremtidige mennesker — mennesker som ennå ikke er født — hvis dette lar seg unngå uten store kostnader. (Noen tar sterkere i og fjer­ ner forbeholdet hvis det kan komme til å oppstå stor skade, men denne forsterkningen trengs ikke for eksemplets skyld.) De som mener dette, trekker sjelden et skille mellom situasjoner hvor det har betydning hvem fremtidens mennesker blir om man gjør eller unnlater å gjøre noe som kan skade fremtidige mennesker, og situa­ sjoner hvor dette ikke er tilfellet. Derek Parfit (1984) oppdaget den normative betydningen av dette skillet. Han påpekte at ingen i praksis vil få det verre som følge av mange handlinger som kan ska­

121

de fremtidige mennesker (og at det derfor kan være misvisende å si at disse handlingene skader noen). Jeg skal redegjøre for Parfits argument ved hjelp av et tenkt eksempel. La oss anta at det er fare for omfattende skogdød og alvorlig forringet luftkvalitet om 50 - 100 år hvis man ikke halverer bruken av privatbil i et land. En stor reform må til for å avverge faren. Hvis man setter reformen i verk, vil det påvirke borgernes liv på mange vis. Over tid ville for eksempel i økende grad barn blitt unnfanget på andre tidspunkter og av andre mennesker enn hvis man ikke hadde gjennomført reformen. Hvem en person er, avhen­ ger av hvilket par av egg og sædcelle han har vokst ut fra, og hvis en gitt person ikke var blitt unnfanget innenfor en måned rundt det tidspunkt da han faktisk ble unnfanget, ville han ikke ha eksistert. Altså vil det over tid i større grad være tilfelle at andre mennesker lever i det aktuelle landet hvis man halverer bruken av privatbil, enn om man ikke gjør noe for å forebygge skogdød. Er det noen som får det verre hvis ingenting gjøres? Nei, fordi ingen som lever i landet om 50 — 100 år, ville ha blitt født om man hadde gjennomført reformen, og det er alltid bedre å være født enn ikke å eksistere. Parfits argument rokker ikke ved den idé at det er galt å utsette fremtidige mennesker for alvorlig risiko som man kan avverge til en overkommelig pris. Argumentet fører heller ikke nye normative hensyn inn i bildet, slik profeten Natans liknelse gjorde for kong Davids vedkommende. Men det introduserer en halvt empirisk, halvt metafysisk premiss som kan få følger for den praktiske betyd­ ningen av hensynet til fremtidige mennesker. Argumentet tyder på at ikke alle situasjoner hvor nålevende mennesker gjør noe som kan få negative konsekvenser i fremtiden, er situasjoner hvor det ville være bedre for fremtidige mennesker om man hadde bestemt seg for å gjøre noe annet. På den måten avdekker argumentet en ny side ved disse situasjonene og normative problemer som knytter seg til dem. Forholdet mellom nålevende og fremtidige mennesker viser seg å være mer innfløkt enn vi tidligere trodde. Både Parfit og profeten Natan argumenterer på en upersonlig måte når de vil utvide vår bevissthet om konkrete problemer. Det de sier, retter seg mot hvem som helst; argumentene forutsetter for 122

eksempel ingen bestemt følelsesmessig innstilling hos tilhørerne, bare en allmenn evne til å følge en rasjonell tankerekke. Det er unødvendig og knapt mulig - og, som vi etterhvert skal se, heller ikke ønskelig — å gi en generell karakteristikk av hva slags argumen­ ter som kan fylle denne funksjonen. Det eneste som synes klart, er at relevante hensyn, empiriske premisser og metafysiske forutset­ ninger kan vise seg å være av mange slag.

5.9 Intuisjon Utvidet bevissthet er en forutsetning for å finne normative sannhe­ ter - hvis slike finnes. Men for å finne sannhet er det ikke nok at alle hensyn som kan vise seg relevante, kommer i betraktning; man må også vurdere dem i det rette lys. Alle er kanskje ikke like viktige, og noen viser seg muligens, ved nærmere ettersyn, ikke å være viktige i det hele tatt. Det fører oss til neste ledd i tilretteleggelsen av objek­ tivitet i uttrykksform. Hensikten er å lodde dybden i relevante hen­ syn - å finne ut hvor viktige ulike hensyn er. Dette kan skje på to måter — gjennom intuisjon, som er temaet for dette punktet, og for­ klaring, som blir tema for det neste. La oss et øyeblikk vende tilbake til Nagels vurdering av det kapi­ talistiske systemet, som ble gjengitt under punkt 5.2. Her fremhe­ ver han den skjeve fordelingen av goder i kapitalistiske samfunn — den store forskjellen mellom de best og de dårligst stilte - som sterkt kritikkverdig. I Nagels øyne må det bety at andre forhold - for eksempel kapitalismens overlegne effektivitet - ikke overskygger det kritikkverdige ved dens fordelingsvirkninger. Hvordan fremkom­ mer denne vurderingen? Vi må anta at utgangspunktet er et bredt overblikk over relevante hensyn; endepunktet er en sluttvurdering, og i overgangen ligger betraktninger om den normative betydnin­ gen av ulike hensyn og avveininger mellom betydningsfulle hensyn. Hva slags betraktninger? Nagel er egalitarist. Han anser blant annet at materielle forbed­ ringer for dem som er dårligst stilt, alltid har større verdi enn for­ bedringer for de bedrestilte. En av grunnene han gir for dette synet,

123

er denne: «det forekommer meg å være intuitivt riktig» (Nagel 1991: 69). Men han ser ingen tilsvarende grunn til å sette hensynet til folk som er vel beslått, men ikke rike, foran hensynet til de rikes­ te: «Mine moralske instinkter forteller meg ikke at likhetsgrunner taler for å sette de velstående foran de rike eller de som er kolossalt rike» (ibid.: 70). La oss kalle dette standpunktet moderat egalitarisme. Hva slags grunnlag - om noe - gir henvisningen til intuisjon og moralske instinkter for å tro at én tilstand er mer verdifull enn en annen? En betydning av det latinske verbet intueor, som «intuisjon» er avledet av, er «tenke over», men intuisjon blir ofte brukt som betegnelse på en oppfatning som oppstår umiddelbart, uten utførlig tankearbeid. Den siste betydningen kommer i første rekke hvis man, i tråd med Nagels ordbruk, setter likhetstegn mellom intuiti­ ve vurderinger og «moralske instinkter». Et instinkt er en ureflektert tilbøyelighet eller tilskyndelse. Men når det er snakk om å bruke intuisjon for å finne ut av rett og galt, bør den førstnevnte betyd­ ningen av ordet være retningsgivende. Om umiddelbare og ureflek­ terte innskytelser skulle sette oss på sporet av normative sannheter, måtte det skyldes ren og skjær flaks. Brian Barry (1989: 260) treffer spikeren på hodet når han sammenligner en moralsk intuisjon med en klippefast overbevisning - så fast at «man finner det vanskelig å forstå at noe som helst argument skulle kunne overbevise en om å oppgi den». Likevel ligger det også et poeng i hentydningen til moralske instinkter. En intuisjon har noe instinktivt over seg, i den forstand at den unndrar seg eksplisitt begrunnelse. Ta for eksempel tanken om at det er galt å drepe et uskyldig menneske, det vil si et men­ neske som ikke truer eller har tatt andres liv. For meg er dette selv­ innlysende. Det er riktignok ikke innlysende i den strenge forstand at det ville være selvmotsigende å mene noe annet, men når det er sagt, er den tanke at det er galt å drepe et uskyldig menneske, det nærmeste jeg kan komme en grunnsetning blant mine normative oppfatninger: Den danner basis for mange andre oppfatninger, men bygger ikke selv på dypere premisser. En intuisjon er en oppfatning som har slik status for en bestemt 124

person. Trolig er det stort sammenfall, men også betydelig varia­ sjon, mellom oppfatninger som fortoner seg klippefaste for ulike mennesker. Noen er for eksempel fast overbevist om at ingen bør ta livet av noe menneske, skyldig eller uskyldig, mens jeg for min del mener at man med full rett kan drepe et menneske som truer ens eget eller andres liv når det er liten utsikt til å avverge trusselen på annen måte. Hvilken appell har min intuisjon på dette punkt til dem som ten­ ker annerledes? Hvilken appell har Nagels intuisjoner om forde­ lingsspørsmål til dem som benekter at verdien av forbedringer i levekår avhenger av hvor godt de som får det bedre, hadde det fra før? Hva slags appell har hvilken som helst moralsk intuisjon til en erklært nihilist? Ingen, hevder Christine Korsgaard (1996: 41): «Den forteller hva man er trygg på, og intet mer.» Nå er det ikke utelukket at det blotte nærvær av en fast moralsk overbevisning vil omvende annerledes tenkende, og det er heller ikke uråd å egge folk til å innta nye standpunkter. Igjen kan Nagel tjene som eksempel: Han forsøker nærmest å mane frem en allmenn forståelse av den upersonlige verdien som hefter ved lindring av smerte: Vi kan begynne med å spørre hvorfor det er urimelig å hevde ... at glede og lidelse ikke har noen som helst verdi man kan konstatere på objektivt grunnlag. Det ville innebære at jeg ikke har noen grunn til å ta aspirin mot en kraftig hodepine, uansett hvor sterkt moti­ vert jeg er til å gjøre det; og det ville innebære at man - om man betrakter situasjonen utenfra - ikke engang kan se noen grunn til å la være å legge hånden på en varm ovn for å unngå smerten. Forsøk å se situasjonen utenfra og tenk etter om grunnen helt unngår din oppmerksomhet. (Nagel 1986: 157; min uthevelse)

Dette er helst en besvergelse av det upersonlige synspunktet. Nagel fastholder, men anskueliggjør ikke, den objektive grunnen vi angi­ velig har til å lindre og avverge smerte. Når normativ argumentasjon tar denne vendingen, har man i praksis oppgitt å overbevise dem som stritter imot ved hjelp av flere argumenter. Man bekjenner sitt eget standpunkt med ettertrykk og oppfordrer andre til å godta det. Da kan det like gjerne ende med fastlåste meningsforskjeller som omvendelse og forsoning. 125

Dette innebærer at intuisjon ikke er annet enn et heuristisk hjel­ pemiddel i normativ refleksjon. Når vi forsøker å finne ut hvor vik­ tige ulike hensyn er, og faller ned på vurderinger som synes innly­ sende uten at vi vet hvorfor, har vi ikke nådd noen endelig konklu­ sjon. Utfordringen vil være å forklare hvorfor vurderingen er kor­ rekt.

5.10 Forklaring Når det kommer til stykket, nøyer ikke Nagel seg med hentydnin­ gen til moralske instinkter for å begrunne moderat egalitarisme. Han har mer å vise for sin overbevisning om at materielle forbedringer for de dårligst stilte er mer verdt enn forbedringer for andre sam­ funnsgrupper, mens dette ikke gjelder forbedringer for middelklas­ sen sammenlignet med forbedringer for de aller rikeste. ... jeg er tilbøyelig til å tro at grunnen til at disse sosiale kategoriene ikke svarer til mar­ kerte, objektive forskjeller med hensyn til folks livssituasjon - forskjeller av et slag som har moralsk betydning - er at den marginale nytten av materielle goder synker så raskt i så høye sjikt (eller er jeg bare fullstendig fantasiløs?) ... Når vi ser bort fra det særskilte spørs­ målet om fordeling av politisk makt, knytter det seg ingen moralsk betydning til ulikhe­ ten i livsutsikter mellom mangemillionærens barn og barna til en akademiker eller en direktør i et middels stort foretak. På den annen side er det en betydningsfull forskjell mel­ lom direktørens liv og det liv en faglært arbeider lever, selv om begge får dekket de mest grunnleggende behov. (Nagel 1991: 70)

Dette argumentet er en illustrasjon av hva det vil si å forklare hvor­ for en normativ oppfatning er korrekt. Nagels forklaring av at mate­ rielle forbedringer for de dårligst stilte har en verdi som forbedrin­ ger i andre samfunnslag ikke kommer opp mot, bygger på to anta­ gelser om årsakene til endringer i individuell velferd. For det første antar han at den velferd som følger med en gitt inntekt (eller en bestemt mengde av et annet vanlig gode), er omtrent den samme for alle mennesker. Det vil si at to mennesker som har noenlunde like materielle levekår, befinner seg på omtrent samme velferdsnivå. For det andre er velferdsforbedringen som følge av en viss inntektsøk­ ning (eller en annen økning i tilgangen på vanlige goder), mindre jo

126

mer man har fra før. Konkret betyr det at et tilskudd på 1000 kro­ ner til en som tjener 5000 i måneden, gir større velferdsgevinst enn et tilsvarende tilskudd til en som tjener 20 000 kroner. Disse anta­ gelsene innebærer at inntekt har synkende grensenytte: Jo mer man tjener, desto mindre betyr det å tjene enda mer, og i de høyeste sjikt kan grensenytten nærme seg null. Her ligger en mulig begrunnelse for såvel den altoverskyggende verdien av forbedringer for de dårligst stilte som den ubetydelige forskjellen mellom verdien av et oppsving for henholdsvis velsituer­ te og styrtrike mennesker. Bare den første forbedringen gir en vel­ ferdsgevinst som er stor nok til å telle fra et moralsk synspunkt. Denne forklaringen kan motivere dem som først avviser moderat egalitarisme, til å akseptere standpunktet ved nærmere ettertanke. Men forklaringen kan diskuteres. De to antagelsene som ble anført til støtte for moderat egalitarisme, er tilforlatelige, men ikke hevet over tvil (kfr. parentesen i Nagels egen formulering av forkla­ ringen). Dessuten er en helt avgjørende premiss forbigått i taushet: tanken om at folks velferd er det aspekt ved deres materielle levekår som avgjør hvor verdifulle forbedringer vil være. Dette er kontro­ versielt; man kunne i stedet ha lagt vekt på hvordan fordelings­ mønstre påvirker solidaritet og samhold. Om man gjorde det, og dessuten antok at materiell likhet skaper den beste forutsetningen for solidariske holdninger - en like tilforlatelig antagelse som dem det redegjøres for i forrige avsnitt - så ville man finne verdi i enhver utjevning av levekår. Standpunktet som avtegner seg om vi velger denne innfallsvinkelen, representerer en langt mer radikal form for egalitarisme enn hva Nagel forfekter. For å begrunne at velferd betyr mer enn for eksempel solidaritet, kan vi enten falle tilbake på intuisjoner eller utvide forklaringen av moderat egalitarisme. Velges den intuisjonistiske strategien, har vi fordel av at tanken om at velferd teller mest, vekker resonans i vide kretser. Men for å overtale dem som mener noe annet til å endre standpunkt vil det normalt være behov for mer argumentasjon - alt­ så en utvidet forklaring. Jeg skal slippe eksemplet her. Hensikten har vært å vise hvordan vi så å si kan komme bak intuisjoner for å forklare hvilke hensyn

127

som betyr noe - og hvilke hensyn som betyr mest - ved behand­ lingen av normative problemer. I Nagels forklaring opptrer ingen forutsetninger som ikke er fullt forståelige for hvem som helst, og han bruker ingen argumenter som ikke henvender seg til alle og enhver. Det er med andre ord snakk om et upersonlig resonnement, og jeg våger den påstand at det har betydelig overbevisningskraft. Altså er det kjennetegnet av hva jeg kalte objektivitet i uttrykks­ form. Vi kan vanskelig tenke oss enkle analytiske grep for å finne ut om kjennetegnene på objektivitet i uttrykksform er til stede i konkrete argumenter. La meg likevel utdype det krav at argumentene skal ret­ te seg mot hvem som helst, og gjøre det ved hjelp av et eksempel på argumentasjon som ikke oppfyller kravet. Da Albert Camus uttalte seg om den franske koloniseringen av Algerie burde bestå eller avvikles, var han klar på ett punkt: Uansett hvor sterke grunner man kunne anføre for algirsk selvstendighet - uansett hvor grov urett fremmedstyret voldte den arabiske befolkningen i landet - ville han ikke vite av noen løsning som gikk ut over den franske befolk­ ningsgruppen: les pieds noirs. Camus’ egen familie tilhørte denne gruppen, og han spissformulerte seg slik: «Jeg tror på rettferdighet, men vil før forsvare min mor enn rettferdighet.» Michael Walzer (1989: 146) kommenterer: Camus ville for eksempel ikke gå med på at franske og arabiske liv var like betydningsful­ le. Franske liv, selv pied noir liv som hadde kommet på kant med historien, betydde mer for ham.

Betydningen Camus tillegger personlige relasjoner slår ikke uten videre en kile mellom hans synspunkt og det upersonlige synspunk­ tet. Vi har allerede berørt ideen om at alle, objektivt sett, har grunn til å favorisere sine nærmeste. Som nevnt under punkt 5.6 anser James Griffin at han har sterkere grunn til å avhjelpe sitt eget barns smerte enn like sterk smerte hos en fremmed person. Men legg mer­ ke til hvordan Griffin utdyper denne oppfatningen: ... ingenting er verdifullt - ingenting gir meg grunn til å gjøre noe - rett og slett fordi jeg bryr meg om det. ... Jeg må kunne se mine barns velferd som noe som det er verdt å bry

128

seg om. Og selvsagt er det det, av grunner man helst kan forklare ved å vise til upersonli­ ge verdier. (Griffin 1996: 28)

Griffin gir ingen fyllestgjørende forklaring av synspunktet, men antyder hva som må til: upersonlige argumenter. Camus prøver ikke i det hele tatt å forklare utenforstående, for eksempel den arabiske folkegruppen i Algerie, hvorfor han favoriserer sine egne. Hans for­ klaring begynner og slutter med lojaliteten til familien; den løser seg restløst opp i noe som nærmest minner om en kjærlighetserklæring. Dette anskueliggjør forskjellen mellom personlige og upersonlige forklaringer av rett og galt. Det finnes nok argumenter som hverken tilhører den ene eller den andre kategorien, men jeg gjetter at de utgjør en nokså smal gråsone. Da er det verre med det andre kjen­ netegnet på objektivitet i uttrykksform: kravet om at argumentene har overbevisningskraft. La oss betrakte Nagels argumentasjon for moderat egalitarisme en gang til. I mine øyne er den kraftfull, men jeg innser selvsagt at siste ord ikke er sagt. Således er det ikke opp­ lagt hvordan vi skal føre argumentet videre fra det punkt hvor vi slapp tråden. Hvordan forklare at velferdshensyn overskygger andre hensyn i vurderinger av fordelingsmønstre? Den generelle retnings­ linjen kan vanskelig være annet enn å gjøre sitt beste for å grunngi standpunktet i den hensikt å overbevise hvem som helst. Det er et åpent spørsmål hvor langt vi evner å ta imot utford­ ringen til å forklare normative oppfatninger. Trolig har alle alltid mange faste oppfatninger som — i alle fall inntil videre - ikke lar seg forklare. Men det er en stående utfordring å forklare alt. Vi kan ikke slå oss til ro med nakne intuisjoner om vi vil danne oppfatninger som er objektive i uttrykksform.

5.11 Objektivitet og sannhet La meg kort rekapitulere de tre foregående punktene. Veien mot objektivitet i uttrykksform har to etapper: Først utvides blikket for å oppdage alle hensyn som kan være relevante; så skjerpes det for å finne ut hvilke hensyn som til syvende og sist teller, og hvor stor 129

vekt tellende hensyn har i konkrete situasjoner. Den siste etappen kan føre til konklusjoner som synes uomstøtelige, uten at vi vet hvorfor de er det, og utfordringen vil alltid være å finne forklarin­ gene. Først når det er gjort, er den andre etappen sluttført. Så kommer vi til spørsmålet om normative oppfatninger ikke bare kan være objektive i uttrykksform, men også i referanse. Kan man verdsette handlinger og institusjoner til det de virkelig er verdt? Dette er mulig hvis det er hold i tesen om stående verdier. La oss som eksempel ta den oppfatning at det er verdifullt at sosial likhet råder. Denne kan være objektiv i sin referanse såfremt den virkelige verdien av likhet (og andre fordelingsmønstre) står fast, og ikke kommer an på hvor høyt eller lavt man faktisk verdsetter likhet. En mistanke meldte seg mot slutten av punkt 5.8: Objektivitet i uttrykksform er kanskje den eneste formen for objektivitet som nor­ mative oppfatninger kan ha del i. Det gjenstår å se om mistanken er berettiget. Jeg skal argumentere for at objektivitet i uttrykksform har et direkte motstykke i objektivitet i referanse. Jo mer vi tapper normative oppfatninger for personlighet og grunngir dem på måter som alle kan forstå, desto bedre er utsikten til at man verdsetter handlinger og institusjoner til det de virkelig er verdt. Utgangspunktet er enkelt nok: Vi kan ta feil av noe — enten det dreier seg om et empirisk fenomen eller verdien av en handling - på tre måter. For det første kan vi overse ett eller flere trekk ved det vi forsøker å forstå. La oss kalle dette type 1-feil. For det andre kan vi ta feil av noe ved å overlesse det med egenskaper. Vi kan for eksem­ pel lese mer inn i en annens oppførsel enn den andre legger i det hun sier og gjør. For det tredje kan vi ta feil av noe ved å forstørre betydningen av noen egenskaper og forminske andre. Dette skjer iblant når vi for eksempel tolker andres reserverthet som uvennlighet. De to sistnevnte feilene har mye felles og kan samles under betegnelsen: type 2-feil. Under den første etappen på veien mot objektivitet i uttrykks­ form, hvor bevisstheten om relevante hensyn utvides, elimineres feil av type 1. Vi skuer vidt for å unngå å overse ting som hører med når vi behandler normative problemer. Den andre etappen skal føre oss utenom feil av type 2. Vi går systematisk til verks for å forklare hva

130

som taler for og imot ulike vurderinger, og vil slik kunne luke ut hensyn som synes relevante, men likevel ikke hører med, og unngå at de som definitivt hører med, tillegges for liten eller for stor vekt. Hvis vi helt og holdent unngår begge typer feil når vi danner oss en normativ oppfatning, er det ingenting i oppfatningen som ikke hvem som helst kan slutte seg til. En handling eller institusjon er til­ lagt en verdi som ikke avhenger av hvem som verdsetter handlingen eller institusjonen. Verdien er fastsatt på grunnlag av uttømmende og uangripelige premisser: Ingenting trekkes fra eller legges til som følge av personlige trekk ved den som står for vurderingen. Altså har man avdekket en stående verdi. Det har skjedd gjennom systema­ tiske anstrengelser for å oppnå objektivitet i uttrykksform. Dette viser at objektivitet i uttrykksform har et direkte motstyk­ ke i objektivitet i referanse. Når den første formen for objektivitet er til stede, vil den andre også foreligge. Avvik mellom faktiske opp­ fatninger om rett og galt, og oppfatninger som er objektive i uttrykksform, faller sammen med årsakene til at handlinger og insti­ tusjoner verdsettes høyere eller lavere enn hva de virkelig er verdt. Er det mulig å rense en normativ oppfatning for alle feil av type 1 og type 2? I prinsippet er det mulig, men i praksis er det liten utsikt til at noe normativt problem vil bli løst så ettertrykkelig at nye momenter ikke kan melde seg og nye vurderinger ikke komme på tale. Men dette skal man ikke forstå dithen at fortsatt debatt i seg selv vitner om uløste problemer - eller, for den saks skyld, at pro­ blemer er løst så snart debatten forstummer. Konsensus er ikke det samme som objektivitet i referanse, og uenighet er ikke ensbetyden­ de med at ingen ennå har funnet ut av rett og galt. Selv når folk er samstemt i sine meninger, er hva de mener én ting, hva det er grunn til å mene noe annet. Påstanden om at objektivitet i referanse ikke står i utsikt, henty­ der til vår feilbarlige forståelse av grunnene til at vi bør verdsette handlinger og institusjoner høyt eller lavt. Vi forstår en del og har et berettiget håp om å forstå mer, men ikke alt. Dette bør ikke lede til veklager over menneskelig utilstrekkelighet. Normative proble­ mer er vanskelige. Selv om det er liten utsikt til at noe problem noensinne blir løst

131

en gang for alle, er det nå klart hva det vil si at så skjer. Det vil si at løsningen ikke kan trekkes i tvil ved hjelp av argumenter som er objektive i uttrykksform. Ingen relevante hensyn er utelatt, og det foreligger en fullgod forklaring på hvorfor nettopp denne oppfat­ ningen er korrekt. Da er oppfatningen om hva vi bør gjøre også objektiv i referanse. På denne bakgrunn kan man besvare det første spørsmålet fra punkt 5.1 bekreftende: En oppfatning om hvordan man bør løse et normativt problem er sann hvis, og bare hvis, den overensstemmer med hva vi ville komme frem til etter at vi hadde eliminert alle feil av type 1 og type 2. Et normativt standpunkt som er ubesmittet av begge typer feil, forteller sannheten om hva man bør gjøre. Det andre spørsmålet fra punkt 5.1 var hvordan man skal vurdere tro­ verdigheten av en normativ oppfatning - dens utsikt til å være sann. Svaret ligger i alt som ovenfor er sagt om kjennetegnene ved objek­ tive oppfatninger. Jo mer disse kjennetegnene er til stede, desto mer troverdig er en oppfatning, for om den hadde kjennetegnene i fullt monn, ville det vært en sann oppfatning.

132

Kapittel 6

Normativ problemløsning: rasjonalisme, radikale valg og realiteter 6.1 Innledning Det forrige kapitlet gjorde normativ problemløsning til et spørsmål om rasjonell overveielse: først systematisk kartlegging av relevante hensyn, så begrunnede vurderinger av rett og galt - vurderinger som alle kan forstå, og som kan overbevise hvem som helst. Skulle vi set­ te et navn på denne tilnærmingen, måtte det bli rasjonalisme. Den er omstridt, og slik beskrives stridens eple: ... noen har kritisert rådende moralfilosofi for dens endeløse fordringer om begrunnelse, dens tilsynelatende uslokkelige tørst etter å vite mer om grunnene for våre handlinger, dens ambisjon om å møte enhver begrunnelse som gis for ting vi gjør eller prinsipper vi støtter oss på, med ytterligere forsvar for ideene bak begrunnelsen. Denne ambisjonen, sies det, vitner om manglende forståelse av at det finnes et punkt hvor vår evne til å grunngi hand­ linger og prinsipper kommer til kort. Rekken av grunner må ende i et sett av ideer eller en livsform som appellerer til oss, men som ikke selv kan begrunnes med argumenter eller appell til andre prinsipper. (Scheffler 1992: 12)

I dette kapitlet vil jeg ta for meg motforestillingene mot rasjonalis­ me, tilbakevise dem og fastholde at normativ meningsdannelse kan næres av en uslokkelig tørst etter rasjonell begrunnelse. Det behøver ikke - og bør heller ikke - være noen ende på trangen til å forklare hva som taler for og imot ulike løsninger på normative problemer. Utgangspunktet er Isaiah Berlins kritikk av rasjonalisme - kan­ skje det mest innflytelsesrike anslag som noen moderne filosof har rettet mot denne tenkemåten. Gjennomgangstemaet er rasjonalismens angivelige utskeielser. Berlin (1991: 4) sier at de begynte med 133

Sokrates’ forestilling om rasjonell argumentasjon som kilde til sik­ ker kunnskap om hvordan vi bør leve — like sikker som den kunn­ skap man skaffer seg ved hjelp av rasjonelle metoder for utforskning av empiriske fenomener. I virkeligheten tok Sokrates enda sterkere i. Han så for seg en fremgangsmåte - techne - som ville fortelle hvordan man bør løse normative problemer med den samme grad av pålitelighet som finnes i matematiske resonnementer (Nussbaum 1986: kap. 4). Siden har troen på rasjonell argumentasjon tatt mange skikkelser - naturrettsteori, opplysningstenkning, utilitaris­ me. Ifølge Berlin har de alle fire trekk felles. For det første forutsetter all slags rasjonalisme at det finnes et rik­ tig svar — og bare ett riktig svar - på ethvert meningsfylt spørsmål om hvordan vi bør handle og innrette sosiale institusjoner. ... alle meningsfulle spørsmål har bare ett korrekt svar, og alle andre svar er feilaktige. ... Begrunnelsen for det korrekte svaret må være sann; alle andre svar må inneholde, eller byg­ ge på, usannheter, som er av mange slag, (ibid.: 24)

Dette kan vi kalle forutsetningen om at normative spørsmål har rik­ tige svar. For det andre forutsetter rasjonalisme at det finnes en metode som gjør det mulig å oppdage korrekte svar - «en pålitelig vei som fører til erkjennelse av ... sannheter» (ibid.: 5-6). Dette kan kalles troen på en sannhetssøkende metode. For det tredje bygger rasjonalisme, etter Berlins syn, på den for­ utsetning at alle korrekte svar er forenlige med hverandre: «... de vil danne et harmonisk hele, og når man har funnet alle de korrekte svarene på alle de sentrale spørsmålene i livet og satt dem sammen, vil man ha foran seg en oppskrift som rommer all kunnskap som trengs for å leve et fullkomment liv — eller snarere det fullkomne livet» (ibid.: 25). Dette vil vi kalle forutsetningen om harmonisk sannhet. For det fjerde forbinder Berlin rasjonalisme med en bestemt fore­ stilling om enhet mellom teori og praksis (ibid.: 28). Tanken er, kort fortalt, at kunnskap skaper dyd. Rasjonell overbevisning anspo­ ret handling; når folk innser hvordan de bør løse et normativt pro-

134

blem, vil de ta til fornuften og handle deretter. Dette kan man kal­ le forutsetningen om at sannheten seirer. Slik lyder Berlins beskrivelse av rasjonalismens fundamentale for­ utsetninger. Etter hans syn er de alle ekstravagante; de vitner om en overdreven tiltro til fornuftens problemløsende evne. Denne ankla­ gen rammer i stor grad resonnementet som vi utviklet i forrige kapittel. De to første forutsetningene ligger bak det som der ble sagt, og det samme gjør en modifisert versjon av den tredje forut­ setningen. Altså er jeg uenig i at disse forutsetningene bygger på overdreven tiltro til den menneskelige fornuft. Størstedelen av kapitlet går med til å vise at de ikke gjør det (punktene 6.2 - 6.6). Når det gjelder den fjerde forutsetningen — forutsetningen om at sannheten seirer - tok vi ingenting for gitt i forrige kapittel. Vi har ennå ikke behandlet sammenhengen mellom normativ refleksjon og holdninger og handlinger. Men jeg er også uenig i Berlins siste ankepunkt mot rasjonalisme, skjønt det henspiller på noe som er et reelt problem for normativ tenkning: Den kan gi konklusjoner som vi vegrer oss mot å sette ut i livet. Dette er likevel et problem rasjo­ nalisme er godt rustet til å råde bot på (pkt. 6.7 og 6.8).

6.2 Et problem preget av konflikt Et resonnement om rett og galt kan skape inntrykk av at tungt­ veiende hensyn taler for ulike, uforenlige løsninger på et normativt problem. I så fall kan vi synes å stå overfor moralsk konflikt. Ingen løsning peker seg ut som den rette; det er like god grunn til å gjøre minst to ting som man ikke kan gjøre samtidig. Derved er det ikke sagt at konflikten er reell. Det behøver ikke finnes uløselige problemer selv om vi noen ganger strander i forsø­ kene på å løse dem. Forutsetningen om harmonisk sannhet inne­ bærer tvert imot at vi alltid kan finne ut hva vi - alt i alt — bør gjø­ re. Her og nå trekker ulike hensyn i hver sin retning, men alle spørs­ mål har riktige svar, om det enn er aldri så vanskelig å finne svare­ ne. Berlin (1991: 201) avviser kategorisk denne forutsetningen: «Vi 135

står overfor motstridende verdier; det dogme at de, på en eller annen måte, må kunne forlikes, er bare et fromt håp; erfaringen viser at det er en falsk forhåpning.» For det første, fremholder han (ibid.: 12), vil moralske konflikter oppstå fordi folk har motstriden­ de, uforlikelige verdisyn: «Vi kan diskutere hverandres synspunkter, vi kan forsøke å finne et felles standpunkt, men når det kommer til stykket, kan ditt mål vise seg uforenlig med målsetningene som jeg har viet mitt liv til.» For det andre kan hver enkelt person oppdage at verdier som han eller hun står inne for, ikke lar seg forlike: Verdier kan tørne sammen i det enkelte menneskets sinn, og når så skjer, er det ikke gitt at noen verdier er sanne og andre falske. Rettferdighet, streng rettferdighet, er for noen mennesker en absolutt verdi, men den er uforenlig med andre verdier som er like viktige for dem - barmhjertighet, medlidenhet. (Loc. cit.)

Jeg skal innføre enda en distinksjon i tillegg til den Berlin trekker mellom konflikter med rot i henholdsvis ulike personers verdier og ulike verdier hos en og samme person. En konflikt kan på den ene side oppstå fordi motstridende hensyn ikke lar seg avveie. Dette kan vi kalle flerverdikonflikter. På den annen side vil konflikter oppstå hvis ett hensyn (eller et sett av forenlige hensyn) taler like sterkt for flere, uforenlige løsninger. Dette vil vi kalle énverdikonflikt. Det er hevet over tvil at det finnes situasjoner hvor vi synes å stå overfor en moralsk konflikt. Det følgende er et eksempel på flerverdikonflikt12. (Et eksempel på énverdikonflikt følger under punkt 6.5.) Da Tyskland gikk fra seier til seier i de første årene av den annen verdenskrig, valgte Storbritannia å forsterke sitt forsvar ved hjelp av bombetokter rettet mot sivile mål i tyske byer. Etterhvert ble målene spesifisert til å være arbeiderkvarterer hvor befolknings­ tettheten var høy. Den strategiske begrunnelsen var todelt: For det første antok man at vilkårlig spredning av død, lidelse og hjemløshet ville undergrave naziregjeringens legitimitet og indirekte bidra til å undergrave tyske soldaters kampmoral. For det andre anså man terrorbombing som det mest effektive virkemidlet i kampen mot 12 En bredere diskusjon av dette eksemplet finnes i Walzer (1974: 92-103). Det allmen­ ne temaet han der tar opp, drøftes mer utførlig i Malnes (1994: kap. 2 - 3).

136

Tyskland — kanskje det eneste effektive virkemidlet den britiske regjeringen rådet over. Begge antagelser er diskutable og ble disku­ tert, den gang som nå, men ingen var åpenbart urimelige i en tidlig fase av krigen. Var det i så fall riktig av den britiske regjeringen å ty til terrorbombing? Tyskland førte en angrepskrig. Formålet var territoriale erobrin­ ger, og noen mener at enhver regjering er forpliktet til å forsvare sitt land når dets uavhengighet er truet, slik tilfellet var med Storbri­ tannia under den annen verdenskrig. Regjeringen er dessuten for­ pliktet til å forsvare landet som best den kan. Dette kunne lede til følgende standpunkt: Hvis bare terrorbombing hadde utsikt til å stanse tysk aggresjon, var den britiske regjeringen forpliktet til å gjennomføre bombetokter. Er et forsvarstiltak nødvendig, er det også påkrevet. Regjeringen har plikt til å treffe nødvendige forsvars­ tiltak. Standpunktet kan begrunnes gjennom et resonnement i tre ledd. Regjeringen er befolkningens verge; dens medlemmer - og, for den saks skyld, alle andre som fyller politiske verv eller utfører administrativt arbeid i ledelsen av et land — har befolkningens ve og vel i sin varetekt. (ii) Den som trer inn i rollen som en annens verge, lover å arbei­ de til den annens beste. Oppgaven som hviler på vergen, har med andre ord sitt utspring i et løfte, og vergens plikt til å utfø­ re oppgaven grunner seg på forpliktelsen til å innfri dette løf­ tet. Løftet er bindende fordi løftebrudd innebærer at folk føres på villspor. En utro verge gjør forventninger som han selv har skapt, til skamme - forventninger som berører andre mennes­ kers mulighet til å ivareta vitale interesser. (iii) Når det står om et lands fortsatte eksistens som selvstendig stat, blir regjeringens forpliktelse satt på spissen. Da ligger befolkningens aller viktigste interesser i vektskålen. Regjerin­ gen forsømmer sin plikt som verge hvis den unnlater å treffe tiltak som kreves for å bevare selvstendigheten. Altså har regje­ ringen en plikt til å treffe nødvendige forsvarstiltak. (i)

137

Dette resonnementet taler for at den britiske regjeringen handlet rett da den satte i verk terrorbombing av tyske byer — forutsatt at regjeringen hadde god grunn til å anse seg ute av stand til å forsva­ re Storbritannia med mindre bombingen ble iverksatt. Men bom­ betoktene brøt med et moralsk prinsipp som ble omtalt i kapittel 5: Det er galt å drepe et uskyldig menneske, det vil si et menneske som ikke truer eller har tatt andres liv. Jeg gjentar at prinsippet ikke er selvinnlysende i den strenge forstand at det ville være selvmotsigen­ de å ta avstand fra det, men det er en grunnsetning blant mine nor­ mative oppfatninger. Uten å kunne forklare hvorfor det er galt å drepe uskyldige mennesker, fastholder jeg at det er utenkelig å opp­ gi prinsippet (og registrerer en stående utfordring til å begrunne det). På denne bakgrunn kan man oppfatte valget den britiske regje­ ringen stod overfor, som en moralsk konflikt. Uansett hva regje­ ringen gjorde, ville den ha gjort noe den ikke burde ha gjort; slik ser det i alle fall ut. Ulike typer hensyn, som begrunnes i ulike verdier, støtte sammen: på den ene side regjeringens forpliktelse som verge, som har opphav i et løfte; på den annen side en allmenn plikt til ikke å gjøre noe som under enhver omstendighet er galt: å ta livet av uskyldige mennesker.

6.3 Konflikt og kognitivisme Et valg preget av konflikt behøver som sagt ikke romme uløselige motsetninger. Under forrige punkt ble langt fra alt gjort for å finne ut om hensynene som tilsynelatende støter sammen, likevel lar seg avveie slik at det blir klart hvilket alternativ den britiske regjeringen burde ha valgt. La oss imidlertid anta at alt som gjøres kan, er gjort, og at inntrykket av konflikt består. Da kan vi konstatere at det aktu­ elle problemet ikke har noen løsning som utgjør hva jeg tidligere kalte den harmoniske sannheten om hva det ville være riktig å gjø­ re. Vi har funnet flere uforenlige løsninger. Men fraværet av en harmonisk sannhet utelukker ikke at spørs­ målet om hva regjeringen burde ha gjort, har et sant svar. Sannhe­ 138

ten kan nettopp være at problemet er uløselig. John Gray (1995: 62) hevder at dette er Berlins syn: «Vi vet at konfliktene mellom grunnverdier er ekte.» Synspunktet, som kalles objektiv etisk plura­ lisme, skiller seg klart fra moralsk relativisme: det syn at moralsk konflikt oppstår fordi folks moralske oppfatninger spriker, og ingen oppfatning er mer troverdig enn andre. Det siste synet er et uttrykk for normativ skeptisisme, mens det første forutsetter eksistensen av moralsk kunnskap (ibid.: 49). Hvis Berlin virkelig står for objektiv pluralisme, er han også å for­ stå som eksponent for moralsk kognitivisme (men, skal det snart vise seg, en annen sort kognitivisme enn vi kjenner fra forrige kapit­ tel). Han presiserer ikke sitt kunnskapsteoretiske standpunkt, men hans resonnement om moralsk konflikt lar seg fortolke som Gray sier, så jeg skal gå ut fra at objektiv pluralisme er Berlins syn, og at han følgelig også forfekter kognitivisme. (Hvis resonnementet ikke hadde tillatt denne fortolkningen, ville det for øvrig mistet interes­ se for vårt formål, ettersom vi gjorde oss ferdig med non-kognitivisme i forrige kapittel.) Når dette er sagt, er det grunn til å se nærmere på den første av rasjonalismens angivelige utskeielser. Jeg kalte den forutsetningen om at normative spørsmål har riktige svar, og minner om Berlins (1991: 24) formulering: «alle meningsfulle spørsmål har bare ett korrekt svar, alle andre svar er feilaktige.» Vil dette si at probleme­ ne som spørsmålene handler om, alltid har entydige løsninger? I så fall er den første forutsetningen helt synonym med den tredje. Men den første må innebære noe annet. Hvis vi finner at et moralsk pro­ blem rommer konflikt som ikke lar seg løse, har vi på den ene side besvart spørsmålet om hva vi bør gjøre med problemet. Svaret er at relevante hensyn støter sammen på en måte som gjør problemet uløselig. Alle oppfatninger om at en eller annen løsning peker seg ut som den rette, er derfor feilaktige. På den annen side har vi ikke funnet noen entydig løsning på problemet. Altså kan forutsetningen om riktige svar være oppfylt selv om forutsetningen om harmonisk sannhet ikke er oppfylt. Hva mer er: Forutsetningen om riktige svar er oppfylt, i henhold til tolkningen av Berlin som objektiv pluralist. Når han konstaterer

139

eksistensen av moralsk konflikt, har han ambisjoner om å tale sant. Altså rammes han selv av sin første påstand om rasjonalismens utskeielser. Det er en utskeielse å forutsette at normative spørsmål har riktige svar bare hvis moralsk kognitivisme også er en utskeiel­ se. Siden Berlin står for objektiv pluralisme, kan han altså ikke mene det han sier om denne forutsetningen. Vi trenger heller ikke for­ svare den. Det besørget vi i kapittel 5.

6.4 Opplevelse og bortforklaring Valget som den britiske regjeringen måtte ta i en tidlig fase av den annen verdenskrig, har ingen entydig løsning som ligger klart i dagen, men det vil ikke si at problemet står uten løsning i det hele tatt. Det gjenstår å undersøke om konflikten er reell - umulig å løse selv etter at vi har vurdert nøye alle momenter og samtlige aweiningsmuligheter. Berlins egne eksempler på moralsk konflikt er gjennomgående ikke av et slag som synes totalt uløselig. Han er særlig opptatt av spenningen mellom frihet og likhet, og skriver: Både frihet og likhet er blant de primære goder som mennesker har traktet etter i mange århundrer; men fullstendig frihet for ulvene betyr lammenes død, fullstendig frihet for de mektige, de begavede, er ikke forenlig med de svake og mindre begavede menneskers rett til et anstendig eksistensgrunnlag. (Berlin 1991: 12)

Det er all grunn til å tro at uinnskrenket frihet for alle til å gjøre hva de vil overlater de svake til et utrygt liv på de sterkes nåde. Videre er det klart at all beskyttelse som blir de svake til del, legger begrens­ ninger på de sterkes frihet, og at ingen kan oppnå total trygghet uten at man fratar mange all frihet. Men er det grunn til å tro at folk bør nyte godt av uinnskrenket frihet eller total trygghet? Svaret på spørsmålet om hvor stor frihet og sterk trygghet hver og én bør ha, vil trolig representere et kompromiss mellom disse to verdiene. I så fall får ingen verdier full uttelling, men dette er i seg selv et tegn på reell konflikt bare hvis alle situasjoner hvor avveining må gjøres, er reelle konflikter. Denne ideen er ekstrem og uholdbar. En konflikt

140

oppstår ikke så snart avveining tvinger seg frem, men først når in­ gen avveining mellom motstridende hensyn leder til en entydig løs­ ning. Riktignok kan problemer vise seg uløselige fordi de berører hensyn som ikke åpner for noe som helst kompromiss. Kanskje er hensynet til uskyldige menneskers liv av dette slaget, men neppe hensynet til frihet eller trygghet. Disse hensynene gjenspeiler ikke verdier som blir borte i det øyeblikk man avveier dem mot andre verdier. Altså kreves mer for å påvise reell konflikt enn det at man iakttar at ulike hensyn støter sammen og må avveies. Hva mer kreves? Det er lite å hente i Berlins resonnement på det­ te punkt. Han utdyper for eksempel ikke hentydningen til vår «sik­ re erfaring» for at noen verdier ikke lar seg forene (punkt 6.2). Men igjen kan Grays utlegning kaste lys over Berlins knappe bemerk­ ninger, eller i det minste gi dem et interessant innhold. Gray (1995: 62-3) skriver: Vår erfaring fra dagliglivet forteller tydelig at det finnes motsetningsforhold mellom ulike goder ... Bare en teori med den aller største forklaringskraft kunne få oss til å se bort fra disse fenomenologiske realitetene; og denne teorien er vi ikke i besittelse av ... Hva mer er, vi har erfaring for at slike konflikter ofte har tragisk karakter, siden vi gjør urett - noen ganger ubotelig urett - uansett hva vi gjør. Hvorfor skulle vi forsøke å avsanne dette datum som hentes fra vår erfaring, på grunnlag av en eller annen etisk teori?

Her skildrer han en situasjon hvor det først synes klart at et norma­ tivt problem rommer moralsk konflikt, og noen så forteller oss at konflikten ikke finnes. På den ene side står vår opplevelse av situa­ sjonen; på den annen side vår tvil om opplevelsen har rot i virkelig­ heten. Denne tvilen er vekket ved hjelp av etisk teori — eller, som Gray (ibid.: 63) også sier, ved hjelp av «rasjonalistisk moralsk teori». I slike situasjoner bør vi angivelig stole på våre opplevelser og ven­ de tvilen og teorien ryggen. Det som ligger bak opplevelsen av konflikt, kan være motstri­ dende intuisjoner, det vil si intuisjoner som peker ut uforenlige løs­ ninger på det aktuelle problemet, eller motstridende forklaringer av hva vi bør gjøre — forklaringer som leder til motsatte konklusjoner. Poenget er i begge tilfeller at minst to løsninger som gjensidig ute­ lukker hverandre, oppfattes som riktige - intuitivt riktige eller rik-

141

tige av grunner som står klart for oss. I det første tilfellet kan vi snakke om tilslørt konflikt, i det andre om transparent konflikt. Når noen tar i bruk etisk teori for å bestride realiteten av en kon­ flikt, vil det i begge tilfeller være snakk om å forklare at konflikten lar seg løse til tross for inntrykket av det motsatte. Man gjør forsøk på å grunngi at når alt kommer til alt, har noen hensyn større tyng­ de enn andre. I bokstavelig forstand bortforklarer man konflikten. Å vende ryggen til moralsk teori er det samme som å la være å lytte til slike bortforklaringer. Skal vi tro Gray er det dette Berlin råder oss til, og det er neppe for mye sagt at Gray går god for rådet. Spørsmålet er ... hva vi skal ta mest alvorlig - det moralske livs fenomenologiske realite­ ter eller teoriens utsagn. For Berlin er svaret: det moralske livs fenomenologi, som er rik på usammenlignbare verdier og radikale valg. Den fortjener å bli tatt mest alvorlig om ikke annet på grunn av den iøynefallende svaklighet som preger moralske teorier ... Det er in­ gen grunn til å gi avkall på rikdommen og dybden i moralske livserfaringer, for å få del i teorienes tomme løfter. (Gray 1995: 64)

Det syn at moralske konflikter ikke lar seg bortforklare, virker mest tilforlatelig når vi har å gjøre med tilslørt konflikt. Dette synet kan hvile på en avvisning av hva jeg tidligere (kap. 5) sa om intuisjon og forklaring som metoder for normativ begrunnelse. Min påstand var at intuisjon ikke er annet enn et heuristisk hjelpemiddel, og at for­ klaring må til for å grunngi oppfatninger på en tilfredsstillende måte. Men det motsatte synet er også tenkelig: Moralsk intuisjon danner et bedre grunnlag for normative oppfatninger enn noe som kan komme ut av våre anstrengelser for å forklare oppfatningene. Ut fra dette synet, som vi kan kalle intuisjonisme, bør vi snu ryggen til alle forsøk på å bortforklare tilslørte konflikter. Intuisjonisme henger nært sammen med det andre ankepunktet mot rasjonalismens angivelige utskeielser, som går ut på at rasjona­ lisme nærer illusjonen om en sannhetssøkende metode. Når man søker å forklare (eller bortforklare) normative oppfatninger, skjer det nettopp i den tro at man løser problemer ved å ta konkurreren­ de hensyn og alternative løsninger under metodisk overveielse. Intui­ sjonisme er en avvisning av slike løsninger. Det er verre å forstå at man ikke skulle kunne bortforklare

142

moralsk konflikt når det er snakk om transparent konflikt. Hvorfor skulle vi ikke gå rasjonelt til verks for å overveie om to hensyn vir­ kelig støter sammen, når inntrykket av sammenstøt selv skriver seg fra rasjonelle overveielser? Det som hviler på forklaring, kan vel ikke i prinsippet være umulig å bortforklare? Denne innvendingen er imidlertid ikke bare begrenset til å gjel­ de bortforklaring av transparente konflikter. De to typene konflik­ ter går over i hverandre, fordi vi vanskelig kan tenke oss faste opp­ fatninger om rett og galt som bare har opphav i intuisjon, eller, for den saks skyld, bare bunner i rasjonell forklaring. Hvis en oppfat­ ning først er så fast som man forutsetter at intuisjoner er, er den neppe av rent intuitiv beskaffenhet. Altså er det like liten grunn til å tro at man ikke kan bortforklare tilslørt konflikt, som det er grunn til å tro at transparent konflikt unndrar seg bortforklaring. Kan vi likevel tenke oss en grunn til at begge typer konflikt ligger utenfor rekkevidde av bortforklaring? Det må være en grunn som ikke helt utelukker at metodisk refleksjon hjelper oss å løse norma­ tive problemer. Altså kan den ikke innebære total avvisning av for­ utsetningen om en sannhetssøkende metode. Ankepunktet mot bortforklaring kan tas alvorlig bare hvis det innskrenker seg til en advarsel mot at man fører metodisk refleksjon for langt. Poenget må være at ingen metode vil hjelpe oss videre når vi først - ad den ene eller den annen vei — har fått et klart inntrykk av at hensyn støter sammen og skaper moralsk konflikt. I løpet av moralfilosofiens historie har man foreslått mange slags metoder for å finne korrekte svar på normative spørsmål. Berlin (1991: 26-7) nevner noen: Noen har fortalt oss at sanne svar kan finnes i hellige tekster, eller bli gitt oss av klarsynte profeter ... Andre tviler på gyldigheten av åpenbaringer eller forordninger eller tradisjoner, og sier at sanne svar bare kan bygge på sikker kunnskap om naturen ... Atter andre for­ teller oss at ekspertene vet best ... Men andre igjen avviser dette og erklærer at de viktig­ ste sannhetene er tilgjengelige for alle mennesker: Ethvert individ som skuer inn i sitt eget hjerte, sin egen sjel, vil forstå seg selv og naturen som omgir ham, og vil vite hvordan han bør leve og opptre i konkrete situasjoner. (Berlin 1991: 26-7)

For vårt formål er det avgjørende spørsmålet om ankepunktet mot troen på en sannhetssøkende metode også rammer metoden som ble 143

presentert i forrige kapittel. Denne koker ned til et krav om uper­ sonlig argumentasjon - vendt mot alle og enhver, og i stand til å overbevise hvem som helst. Metoden kan ta skikkelse av noen, men slett ikke alle av de fremgangsmåtene Berlin hentyder til. De som faller utenfor, trenger vi ikke bry oss om, men hva med de andre? Hva med upersonlige argumenter med kraft til å overbevise oss på rasjonelt grunnlag om den objektive gyldigheten av bestemte opp­ fatninger? Er også disse å likne med svakelig teori som vi ikke må bruke til å bortforklare sterke opplevelser av moralsk konflikt? Hvis svaret er ja, bør man avkorte rasjonelle overveielser når slike opple­ velser melder seg; hvis svaret er nei, bør overveielsene få fritt utløp.

6.5 I stedet for rasjonell refleksjon Jeg skal stille opp et konkret problem som gir rik anledning til å se hva som skjer når man enten avkortet rasjonelle overveielser eller gir dem fritt utløp i valget mellom alternative løsninger på problemer som preges av moralsk konflikt. Det er et problem som, i det min­ ste i mine øyne, etterlater et sterkt inntrykk av konflikt. Formålet er imidlertid ikke å avgjøre om konflikten er ekte, men å ta stilling til selve ambisjonen om å finne en løsning ved hjelp av rasjonell, meto­ disk refleksjon. Problemet knytter seg til miljøpolitikk. Det er et eksempel på hva jeg tidligere kalte énverdikonflikt, det vil si konflikt som skyldes at ett hensyn (eller et sett av forenlige hensyn) taler like sterkt for flere, uforenlige løsninger.13 Inntrykket av konflikt bygger på to allmenne antagelser om rett og galt. Jeg skal motivere dem, men plassen tillater ikke fyllestgjø­ rende begrunnelser. Den begrensingen er til å leve med, siden hen­ sikten er å presentere et problem man kan oppleve som uløselig, ikke et som alle opplever (eller burde oppleve) på denne måten. Den første antagelsen er at mennesker som lever i stor materiell nød, bør få grunnleggende behov dekket før folk som allerede har 13 Eksemplet reiser problemer som jeg tidligere har behandlet i større bredde og dybde. Se Malnes (1995).

144

fått dekket disse behovene, får oppfylt ønsker om en enda høyere levestandard. Man kan etter mitt syn vanskelig bestride at det er ver­ re å mangle mat eller husly enn å måtte gi avkall på kulinariske gle­ der eller en god bolig. Dette innebærer at de som har det de treng­ er for å dekke grunnleggende behov, ikke bør søke å øke sin leve­ standard ytterligere gjennom tiltak som ødelegger eller truer med å ødelegge andre menneskers mulighet til å dekke grunnleggende behov. Dette kan vi kalle prinsippet om a avsta fra livstruende velferdsforbedringer. Prinsippet gjelder i første rekke negative virkninger som forbed­ ringer skapt i dag, har på mennesker som lever i dag. Men det gjel­ der også negative virkninger pa livssituasjonen til mennesker som ennå ikke er født, som er en følge av måten vi handler på i dag. Jeg kan tenke meg to innvendinger mot denne tidløse tolkningen av prinsippet, som vi må avvise. For det første vet vi ikke hvem livstru­ ende forbedringer som gjøres i dag (gitt at forbedringene kan avstedkomme negative langtidsvirkninger), eventuelt rammer på lang sikt. Men vi behøver ikke vite noe som helst om en person som mangler det han trenger for å dekke grunnleggende behov - utover nettopp dette - for å forstå alvoret i hans situasjon. Om han lever og lider nå eller om 100 år, spiller ingen rolle. For det andre kan man innvende at vi ikke vet med sikkerhet om det i det hele tatt vil leve mennesker i fremtiden. Dette er riktig, men den blotte mulig­ heten av at fremtidige mennesker ikke finnes, gir ingen rett til å se bort fra nød og lidelse som i motsatt fall kan ramme dem på grunn av den måten vi handler på i dag. Disse bemerkningene gir selvsagt ingen uangripelig begrunnelse for prinsippet om å unngå livstruende velferdsforbedringer, enn si den tidløse tolkningen av prinsippet, men fra nå av skal jeg anta at prinsippet gjelder og tillater denne tolkningen. Det peker ut enty­ dige løsninger i alle situasjoner hvor vi, enkelt sagt, må velge mel­ lom ønsker og grunnleggende behov. I slike situasjoner har behov forrang. Verre er det i denne situasjonen: Vi kan enten (i) velge et alternativ som tilgodeset noens behov, men ikke andres, eller (ii) velge et annet alternativ som har stikk motsatt effekt, og (iii) vi har bare disse alternativene. Mer konkret er det tenkelig at en gruppe 145

mennesker kan dekke sine grunnleggende behov bare ved å gjen­ nomføre tiltak som truer andre menneskers livsgrunnlag. Dette vil for eksempel være tilfelle i land som forsøker a avhjelpe kronisk fat­ tigdom gjennom en økonomisk politikk som har så ødeleggende langtidsvirkninger på det naturlige miljøet at livsgrunnlaget for kommende generasjoner trues. I denne situasjonen er det ingen hjelp i prinsippet om å unngå livstruende velferdsforbedringer. Uansett hvilket alternativ man velger, setter man liv i fare. Her er et konkret eksempel. Mange mener at et kraftig oppsving i forbruket av fossile brenslet vil ledsage den forestående industria­ lisering i utviklingslandene. Dette vil kunne bidra på en avgjørende måte til den såkalte drivhuseffekten: den økende konsentrasjonen av karbondioksid i atmosfæren, som i løpet av det neste århundre kan gi støtet til global klimaendring med alvorlige økologiske og sosiale ringvirkninger. Men uten industrialisering vil omfattende og alvor­ lig fattigdom fortsatt råde i de fleste utviklingsland. Bør landene industrialisere eller la være for å unngå å forårsake global klimaen­ dring? Prinsippet om å unngå livstruende velferdsforbedringer peker ikke ut noen entydig løsning. Liv og helse står på spill for alle involverte - både dagens befolkning i utviklingslandene og fremti­ dige mennesker over hele jordkloden. Hvordan skal man løse problemet? Det er nærliggende å svare at hensynet til dem som lever og lider i dag, må gå foran hensynet til fremtidige mennesker. Men en upersonlig vurdering av hvor viktig det er å dekke henholdsvis eksisterende og fremtidige behov, beret­ tiger ikke denne forskjellsbehandlingen. Ut fra en slik vurdering fremstår forholdet mellom de to gruppene som fullstendig symme­ trisk. Altså kan det se ut som om situasjonen gir opphav til moralsk konflikt: Det er maktpåliggende både å råde bot på den kroniske fattigdommen blant dagens befolkning i utviklingslandene, og å la være å forårsake klimaendring, som kan ta livsgrunnlaget fra med­ lemmer av senere generasjoner - og det er umulig å unnlate å gjøre begge deler. Vi kan la være å gå metodisk til verks for å finne ut om konflik­ ten lar seg bortforklare, men vi kan ikke la være å treffe et valg. Hvordan skulle man eventuelt treffe valget i fravær av rasjonell

146

motivasjon for ett av alternativene? Berlins svar er sammensatt og noe uklart. Han åpner med å hentyde til løsninger som neppe i praksis vil arte seg annerledes enn rasjonell overveielse mellom mot­ stridende hensyn. Man kan avveie krav, man kan oppnå kompromisser: Alle krav er ikke like sterke i kon­ krete situasjoner ... Man må prioritere, men ingen prioriteringer er endelige og absolutte. (Berlin 1991: 17)

Denne bemerkningen kaller på to kommentarer. På den ene side er det neppe for mye sagt at rasjonell problemløsning ofte består i kompromissmakeri. Dette er en viktig og vanlig form for avveining mellom motstridende hensyn (Benjamin 1990). På den annen side er det ikke gitt at alle hensyn åpner for kompromiss. Jeg har tidli­ gere antydet at plikten til å skåne uskyldige liv synes absolutt. Det er med andre ord mulig at livstruende overgrep mot noen som hver­ ken truer eller har tatt andres liv, alltid medfører uopprettelig urett. Alt i alt fremstår derfor Berlins bemerkning på dette punkt dels som et uttrykk for rasjonalisme, dels som en overforenkling av hva det vil si å angripe konflikter i rasjonalistisk ånd. Hentydningen til kompromissmakeri forhindrer ikke at Berlin betoner det personlige preget ved valg som involverer moralsk kon­ flikt. Det er ingen utvei: vi må ta de valg vi tar ... Alt man kan be oss om, er at vi ikke overser relevante faktorer, og at målene vi forsøker å realisere, kan inngå som deler av et helt liv, som kan berikes eller beskadiges av valget vi tar. (Ibid.: 18)

Det personlige preget består ikke i vilkårlighet. Når man treffer et valg, må man (i) ta hensyn til alle faktorer som kan ha relevans, og (ii) velge på en måte som passer inn i bildet man har av sitt liv som helhet. Det første momentet lyder som et ekko av ting som ble sagt i forrige kapittel om vilkårene for normativ objektivitet. Berlin inn­ ser behovet for hva vi kalte utvidet bevissthet om relevante hensyn. Her skimter vi med andre ord enda en hentydning til rasjonell refleksjon. Det samme kan ikke uten videre sies om det andre momentet. Det lyder nærmest som et krav om moralsk konsistens,

147

og dette kan man oppfylle med eller uten systematiske anstrengelser for å grunngi personlige valg på rasjonelt vis. Her er det nok å vise til Berlins egen beskrivelse av romantikkens ideal: Vær sann mot deg selv, uten tanke på konsekvensene. Rundt 1820 ... fantes diktere og filosofer, især i Tyskland, som sa at den edleste gjerning et menneske kan gjøre, er å tjene det ideal han bærer i sitt indre, koste hva det koste vil. ... Spørsmålet om idealet er sant eller falskt ble ikke lenger tillagt betydning, og var knapt ansett som et meningsfylt spørsmål. Idealet fremstod i form av et kategorisk imperativ: Følg din indre ledestjerne fordi den lyser i ditt indre, og bare av den grunn. (Berlin 1991187)

Det følger av det første momentet i Berlins karakteristikk av per­ sonlig valg, at han ikke går god for romantikkens valgspråk. Ikke desto mindre anser Gray at Berlins oppfatning om valgene som led­ sager moralsk konflikt, har et umiskjennelig romantisk innhold. ... stillet overfor de uløselige dilemmaene som avtegner seg når vi anlegger et pluralistisk perspektiv etter mønster av Berlin, har vi ikke annet valg enn å handle. Vi kan ikke fort­ sette våre rasjonelle overveielser ... I Berlins idé om radikale valg mellom usammenlignbare verdier ligger et desisjonistisk, voluntaristisk eller eksistensialistisk element, som skil­ ler denne ideen fra alle, eller nesten alle, former for liberal rasjonalisme. (1995: 71)

Det er knapt dekning for denne utlegningen av Berlin. Likevel er det lett å forstå at ideen om personlig valg som radikalt valg fester seg hos dem som deler Berlins motvilje mot rasjonalisme. Uten et sterkt anstrøk av romantikk ville hans tanker om konfliktløsning skille seg lite fra rasjonalistisk tenkemåte. Hvor skulle vi i det hele tatt finne en erstatning for rasjonell overveielse, om ikke i ideen om radikale, eksistensielle valg? Hvis vi ikke skal sette oss fore å forkla­ re hvorfor vi lever som vi gjør, og heller ikke drives av rene innsky­ telser, må vi følge vår indre overbevisning om rett og galt. Det er viktig å skille denne ideen fra en annen oppfatning om betydningen av personlig valg. Det er en kjensgjerning at man tref­ fer mange avgjørelser før man har funnet et entydig svar på hva man bør gjøre. Slike valg er grunnløse i den forstand at det finnes alter­ nativer som ikke blir valgt, men heller ikke vraket på grunnlag av rasjonell overveielse. Man må avbryte overveielsen fordi valget ikke

148

kan vente. Ideen om personlig valg som radikalt valg rommer mye mer. Det er snakk om å avbryte rasjonelle overveielser når vi står overfor moralsk konflikt, selv om overveielsene, for alle praktiske formåls skyld, kunne ha fortsatt. Spørsmålet om hva vi bør gjøre når hensyn støter sammen, anses uegnet for videre overveielse. Vi må rett og slett ta en avgjørelse, og ta den i troskap mot vår indre over­ bevisning, uten at vi har ambisjoner om å forklare avgjørelsen for omverdenen. Ideen om radikalt valg gir i seg selv ingen pekepinn om hvordan det ville være riktig å gå frem i konkrete tilfeller, for eksempel hvor­ dan vi bør løse det klimapolitiske dilemmaet som jeg beskrev oven­ for. Poenget er nettopp at løsningen avhenger av hvem som treffer valget. Så lenge vi bare er tro mot oss selv, treffer vi riktige valg. Som erstatning for rasjonell refleksjon lider denne fremgangsmå­ ten av en åpenbar svakhet. Den innebærer at nytten av meningsut­ veksling synker drastisk i det øyeblikk opplevelsen av moralsk kon­ flikt melder seg. Meningene man deretter utveksler, er ikke annet enn private bekjennelser - ikke fordi muligheten av rasjonell argu­ mentasjon er uttømt, men fordi man ikke gjør mer ut av den. Men kanskje hefter enda større svakheter ved rasjonell refleksjon og metodiske forsøk på å bortforklare moralsk konflikt. Vi skal se at dette ikke er tilfellet.

6.6 Til forsvar for rasjonalisme Radikalt valg kan erstatte rasjonell refleksjon i møtet med moralsk konflikt, men er det behov for denne erstatningen? For å kunne sva­ re skal jeg først vise hva slags refleksjoner vi kunne gjøre oss om vi forsøkte å løse det klimapolitiske dilemmaet ved hjelp av metoden jeg beskrev i forrige kapittel. Om vi holder oss til en upersonlig vurdering av hvor viktig det er at alle behov dekkes, enten de tilhører eksisterende eller fremtidige mennesker, fremstår det klimapolitiske dilemmaet som uløselig. Det er galt å føre en politikk som skaper lidelse og død blant nålevende mennesker i utviklingsland, og like galt å føre en politikk som utlø­

149

ser livstruende klimaforandring på lang sikt. Men ett av alternative­ ne må vi velge. Likevel tvinger ikke dilemmaet oss uten videre til å treffe et radikalt valg. Vi kan, om vi vil, fortsette de rasjonelle over­ veielsene. Jeg skal antyde noen momenter som kunne melde seg.

(1) Litt ettertanke kunne sette oss på den idé at antallet mennesker som trues av lidelse og død hvis vi velger det ene eller det andre alternativet, har betydning for hvilket alternativ vi bør velge. Vi kunne komme til at vi bør legge størst vekt på hensynet til den stør­ ste gruppen. Skjønt man selvsagt ikke alltid kan lage pålitelige anslag over antall nåtidige og fremtidige ofre for livstruende tiltak, lar dette seg gjøre i noen situasjoner, og det er verdt å overveie om vi er i en av dem. (2) En annen tanke som kunne melde seg, handler om et trekk som særlig opptrer i konflikter mellom hensyn knyttet til ulike genera­ sjoner. Dersom det hersker større usikkerhet om skadevirkninger som truer med å inntreffe i fremtiden, enn virkninger som fryktes å oppstå på kort sikt, kan det være riktig å ha størst omsorg for eksi­ sterende mennesker og avhjelpe nåtidig nød, selv om dette kan ska­ pe ny nød i senere generasjoner. Det er alltid en sjanse for at ulyk­ ker som vil kunne inntreffe, ikke inntreffer, og lengden av tidsrom­ met som vil forløpe fra en ulykke varsles til den eventuelt inntreffer, er i seg selv en viktig faktor når det gjelder å anslå hvor stor sjansen er. Hvis folk får tid på seg, vil de for eksempel kunne utvikle nye vir­ kemidler — også midler som ingen i det hele tatt kan forestille seg på forhånd - for å ta hånd om trusler mot liv og helse. Formodningen om fortsatt sosial og teknologisk fremgang står særlig sterkt når det er snakk om tidsrom som strekker seg over flere generasjoner. Dette momentet rokker ikke ved vurderingene som tidligere skapte inntrykk av moralsk konflikt. Fortsatt anser man betydnin­ gen av behovsdekning som tidløs. Det som kommer til, er en empi­ risk antagelse om menneskers trang og evner til å tenke nytt. Den­ ne impliserer at eksisterende mennesker står sterkest når de må avveie like viktige interesser mot hverandre. J.J.C. Smart (1975: 64) skriver: 150

Kunne Jeremy Bentham eller Karl Marx (for å ta to vidt forskjellige politiske teoretikere) ha forutsett atombomben? Kunne de ha forutsett automatisering' Kan vi forutse neste århundres teknologi? Når fremtiden er så dunkel, er det galskap å ville ofre store verdier i nåtiden for fremtidens skyld.

(3) En tredje tanke kan melde seg i møtepunktet mellom de to fore­ gående momentene. Det er grunn til å tro at skadevirkningene av industrialisering som avhjelper fattigdom i dag, i verste fall vil ram­ me langt flere fremtidige mennesker enn dem som blir skadelidende hvis man ikke gjennomfører industrialiseringen. Det er ikke urime­ lig å anta at noen titalls millioner vil bli sittende fast i stor fattigdom hvis utviklingslandene begrenser forbruket av fossile brensler, mens flere hundre millioner vil kunne få livsgrunnlaget ødelagt hvis kli­ maet endres på grunn av en forsterket drivhuseffekt. Den sistnevnte effekten vil blant annet kunne forstyrre den økologiske balansen. I lys av formodningen om sosialt og teknologisk fremskritt kun­ ne det synes riktig å sette hensynet til behovsdekning i dag foran omsorgen for fremtidige mennesker. Utsikten til at folk, i kraft av trang og evne til å tenke nytt, vil bli stadig flinkere til å råde bot på miljøproblemer, taler for å tolerere den risiko høyt brenselsforbruk og store CO.-utslipp påfører etterslekten. Men det taler sterkt imot at en politikk som avhjelper dagens fattigdom i verste fall vil ramme et langt større antall mennesker.

(4) En motforestilling melder seg: Hvis en mengde mennesker mangler det de trenger for å dekke grunnleggende behov, står vi overfor en stor ulykke uansett det nøyaktige antall nødstedte perso­ ner. Det er viktigere å senke risikoen for en slik ulykke enn a mini­ malisere omfanget ulykken får hvis den inntreffer. Det generelle prinsippet kan man formulere slik:

La oss anta at vi må velge mellom to handlinger, A] og Å2. V. er den verst mulige virkningen av A] og V den verst mulige virkningen av A,. V. er et noe bedre utfall enn V, men begge utfall representerer en stor ulykke. Hvis sannsynligheten for at A] fører til V. er betyde­ lig større enn sannsynligheten for at A2 fører til V., så bør vi velge A . Derved blir utsikten til å unngå enhver ulykke størst mulig. 151

Dette er prinsippet om å avverge katastrofale utfall (Kavka 1987). Det synes relevant for utviklingsland som må velge om de skal avhjelpe dagens nød gjennom industrialisering basert på omfatten­ de forbruk av fossile brensler, eller begrense forbruket for å avverge global klimaendring. Begge alternativer kan avstedkomme katastro­ fer, for denne karakteristikken er på sin plass enten det er flere hundre eller et titalls millioner mennesker som mangler det de trenger for å dekke grunnleggende behov. Men en forventning om fortsatt teknologisk fremgang gir grunn til å frykte den kortsiktige faren forbundet med forsinket industrialisering, mer enn den lang­ siktige risikoen som industrialisering skaper. Altså gjør utviklings­ landene rett i å avhjelpe nåtidig nød gjennom en tradisjonell strate­ gi for industrialisering, selv om dette medfører store utslipp av kar­ bondioksid og skaper en fare for fremtidig klimaendring. (5) Denne betraktningen vekker også motforestillinger. Det er høyst usikkert om tiden frem til konsekvensene av klimaendring eventu­ elt viser seg, gir rom for den type nytenkning som må til for å avver­ ge katastrofen. I verste fall vil vannstanden i havene stige, betingel­ sene for jordbruk drastisk forringes og hyppigheten av ekstreme uværsformer øke. Å ruste seg mot slike problemer krever både opp­ finnsomhet og forutseende investeringer i storstilte vernetiltak. Man kan derfor undres om risikoen for ulykker som i verste fall er resul­ tatet av en forsterket drivhuseffekt, er så mye mindre enn faren for at forsinket industrialisering forlenger den omfattende og alvorlige fattigdommen i utviklingslandene. Allment kan vi konstatere at det må være markert forskjell mellom sannsynlighetene for henholdsvis nåtidig og fremtidig katastrofe, hvis prinsippet om å avverge kata­ strofale utfall skal kunne hjelpe oss ut av dilemmaet som oppstår når man skal avveie et større antall fremtidige menneskers behovsdek­ ning mot et mindre antall nåtidige personers liv og helse. Hvis sann­ synlighetene ikke avviker sterkt, er det mest forsvarlig å velge alter­ nativet som i verste fall fører til det minste ondet: å ofre et titalls millioner mennesker i dag for å redde noen hundre millioner i en senere generasjon. Her avbryter jeg rekken av momenter og motforestillinger som

152

gjør seg gjeldende når vi overveier om man kan bortforklare det kli­ mapolitiske dilemmaet. Siktemålet har ikke vært en uttømmende oversikt over relevante momenter, langt mindre et definitivt svar på spørsmålet om problemet tross alt har en entydig løsning. Hensik­ ten har vært å vise hvordan rasjonell refleksjon over en angivelig moralsk konflikt kan arte seg. Å foreta refleksjonen er ensbetydende med å sette spørsmålstegn ved hva Gray kaller det «moralske livs fenomenologiske realiteter», det vil si opplevelsen av konflikt. Hvorfor skulle vi eventuelt unnla­ te dette? Hvorfor skulle opplevelsen av konflikt være siste ord i saken? De fem momentene jeg anfører ovenfor, kan vekke umid­ delbar motvilje. De er abstrakte, distanserte og følelsesløse, men handler om et problem fylt av lidelse og nød, hvor valget man til slutt må treffe, vil bety liv eller død for mange mennesker. Kan vi virkelig besvare et spørsmål som er så brennbart og følelsesbetont, som volder så sterke anfektelser og griper så dypt inn i vårt sjeleliv, ved hjelp av kaldsindig argumentasjon? De fem momentene kan vir­ ke malplasserte - i beste fall bare malplasserte - når vi vet hvilken hjerteskjærende urett som vil finne sted uansett hvordan vi løser problemet. Grusomme ting kan skje samme hva vi gjør. Dette forholdet kan i praksis avholde noen fra å gi rasjonell refleksjon fritt utløp. Den kan rett og slett vise seg umulig å fortset­ te etter at opplevelsen av konflikt har meldt seg. Noen vemmes kan­ skje over ting som ble sagt ovenfor fordi de anser dem udeltagende og umenneskelige. Men blir det bedre om vi griper til den fore­ skrevne erstatningen for rasjonell refleksjon? Er radikale valg noe annet enn valg man tar uten å tenke kritisk over hva man gjør? Har valgene utspring i andre, mer aktverdige grunner for handling enn dem vi finner når vi tar fornuften til hjelp? Hva slags grunner skul­ le det eventuelt være? Når det kommer til stykket, er radikalt valg ikke annet enn blindt valg. Det kan utvilsomt kjennes lettere å treffe en avgjørelse som gjelder liv og død når man så å si lar det skje, men det man i så fall gjør, er å vende ansiktet bort fra avgjørelsen som tas. Når normale mennesker velger mellom alternativer som involverer moralsk kon­ flikt, er det ingenting som skjer av seg selv; muligheten for å stanse

153

opp og reflektere over normative problemer er alltid til stede. Hvis vi ikke griper den, lar vi kan hende være å distansere oss følelses­ messig fra problemene, for rasjonell refleksjon fører uvegerlig med seg følelsesmessig distanse. Det var en hovedkonklusjon av forrige kapittel. Men vi lar også være å granske motivene bak det vi til syvende og sist gjør. Vanskelige valg kan som sagt synes lettere å gjennomføre på denne måten, men jo vanskeligere valgene er, des­ to viktigere er det å anstrenge seg til det ytterste for å skjelne mel­ lom rett og galt. Forsvaret for rasjonell refleksjon forutsetter ikke at det finnes en harmonisk sannhet om rett og galt for alle problemers vedkom­ mende. Det er fullt mulig at noen moralske konflikter ikke lar seg bortforklare, og dette gjelder muligens de to konfliktene som vi drøfter i dette kapitlet. Men det er heller ikke grunn til å gå ut fra som sikkert at det finnes situasjoner hvor vi gjør urett - stor urett uansett hva vi velger å gjøre. Skjønt det er naivt - og et uttrykk for rasjonalistisk overmot - å ta for gitt at sannheten alltid er harmo­ nisk, går vi for langt i motsatt lei hvis vi helt ser bort fra muligheten av at selv vanskelige problemer har entydige løsninger. Derfor bør vi gi rasjonell refleksjon fritt utløp. Dette synspunktet - ikke forut­ setningen om harmonisk sannhet - ligger bak den rasjonalistiske til­ nærmingen til normativ problemløsning. Man forutsetter ikke annet enn at alle normative problemer kan skjule en entydig løsning

6.7 Risikoen for irrelevans Etter dette står bare ett av Berlins ankepunkter mot rasjonalisme uimotsagt. Den siste i rekken av rasjonalismens angivelige utskeiel­ ser er tanken om at kunnskap skaper dyd - at vi gjør det vi bør gjø­ re så snart rasjonelle argumenter har overbevist oss om hva vi bør gjøre. Det er lett å forstå at denne tanken kan arte seg som en utskeielse. Rasjonell refleksjon fører iblant til konklusjoner som er vanskelige å svelge. Til tross for faste overbevisninger om hvordan det ville være riktig å handle, har vi liten lyst, rett og slett fordi det medfører store anstrengelser eller forsakelser. I så fall står vi overfor

154

et motsetningsforhold mellom idealer og realiteter — mellom vår overbevisning om hvordan vi bør leve, og motivene som virkelig sty­ rer våre liv. Vi trenger bare gjenkalle de tidligere bemerkningene om betyd­ ningen av fremtidige menneskers behov for å finne et eksempel på dette forholdet. Vi bør definitivt la være å gjøre ting som på sikt kan påføre fremtidige mennesker alvorlig lidelse og død, når vi ikke trenger å gjøre disse tingene for å forhindre at lidelse og død ram­ mer nålevende mennesker. Det betyr for eksempel at vi bør legge strenge restriksjoner på bruken av bensindrevet transport, som er en stor kilde til utslipp av karbondioksid, hvis det er stor fare for at sli­ ke utslipp vil skape klimatiske endringer som om 100 til 200 år gjør deler av verden ubeboelig. Men ville vi godta endringen i vårt livs­ mønster som restriksjonene måtte medføre, dersom det ble tindren­ de klart at faren finnes? Eller tenk over dilemmaet fra forrige punkt en gang til: Er det noen som helst sannsynlighet for at mennesker som lever under kummerlige kår i dagens utviklingsland, går med på å utsette - eller endog innstille - industrialiseringen av disse lan­ dene (vi antar at valget er deres) for å forhindre klimaendringer som kan ødelegge manges livsgrunnlag en gang i fremtiden? La oss anta at hensynet til fremtidige mennesker har størst vekt. Er det den minste utsikt til at utviklingslandene omsetter denne konklusjonen i handling? Ikke med mindre man kompenserer de fattige i disse landene for deres forsakelser ved hjelp av storstilte bistandsmidler fra den rike verden. Om så skjer, er heller ikke svaret gitt. Nå er ingenting sagt i forrige kapittel som forutsetter at vi som regel gjør det vi finner at vi bør gjøre når vi underkaster normative problemer rasjonell refleksjon. Vi har overhodet ingenting sagt om forholdet mellom normative oppfatninger og folks praktiske gjøren og laden. Men det ville unektelig være noe meningsløst i metodisk innsats for å finne ut av rett og galt hvis resultatene var helt uten betydning for holdninger og handlinger. Altså må vi ta Berlins siste ankepunkt mot rasjonalisme på alvor. Det ville imidlertid være overspent å forbinde rasjonalisme med en forutsetning om at handling alltid følger overbevisning. Ankepunk­ tet kan ikke rette seg mot denne forutsetningen, som åpenbart er. 155

Det må i stedet gå ut på at rasjonelle overveielser har så liten kraft til å endre vår atferd når vi, av en eller annen grunn, vegrer oss mot å gjøre det vi bør gjøre, at det er hensiktsløst å foreta overveielsene hvis vi virkelig er opptatt av hva vi bør gjøre. Ankepunktet må med andre ord være at rasjonell refleksjon sjelden biter på moralsk vegring. Det kunne tenkes mange kilder til moralsk vegring, men oftest ligger nok egeninteresse eller partiskhet bak. Vegring vil knapt opp­ stå når vi kommer til normative konklusjoner som begunstiger oss selv og våre nærmeste. Dette skjer, og noen anser til og med at vi gjennomgående har god grunn til å legge større vekt på oss selv, vår familie og våre venner enn på andre mennesker og deres interesser. Våre liv får form, mening og verdi gjennom det vi holder kjært: de mennesker og livspro­ sjekter som vi kjenner en spesiell forpliktelse overfor. Det innebærer at vi må gi disse men­ neskene (gjerne vår familie og våre venner) og prosjektene en særlig plass i overveielsene når vi treffer et valg. (Jackson 1991: 461)

Om vi holder oss til tankegangen fra forrige kapittel, er dette det samme som å si at upersonlige vurderinger av rett og galt ofte taler for å tillegge personlige hensyn stor vekt. Jeg skal ikke drøfte dette synspunktet, men uansett hvor sterkt det står, skal det mye til at ikke mange problemer som konfronterer oss, bør løses på tvers av våre personlige ønskemål. Moral er ikke ensbetydende med store krav, men krevende moral forekommer, som vi nettopp så. I slike tilfeller er det nærliggende å spørre, med William Godwin (1798/1976: 170): «Hvilken trolldomskraft knytter seg til prono­ menet «min» som skulle tillate oss å vrake den upartiske sannheten om rett og galt?» Svaret er, som antydet ovenfor, at pronomenet «min» kan ha kraft til å vekke moralsk vegring. Uansett hvor godt jeg forstår den «upartiske sannheten», vil min egen interesse lett bevege meg sterkere enn andres interesser, og medfølelse med mine nærmeste kan gi meg sterk hang til å favorisere dem på bekostning av fremmede. For en ihuga rasjonalist kan moralsk vegring fortone seg som et ikke-problem. Om folk unnlater å ta konklusjonene av moralsk refleksjon på alvor, er ikke løsningen å lempe på kravene, men tvert imot å understreke dem. To innvendinger kan man imidlertid rettes 156

mot denne typen ihuga rasjonalisme. For det første behøver ikke terping på moralske krav minske problemet med moralsk vegring. Hvis det først er avstand mellom hva vi bør og hva vi vil, represen­ terer fornyet og forsterket innsats for å redusere avstanden i seg selv ingen løsning. Det springende punktet er innsatsens effekt. Et sen­ tralt spørsmål i denne forbindelse er hvor store holdnings- og atferdsendringer man i det hele tatt kan vente å få til ved hjelp av rasjonell argumentasjon. Forsvaret for rasjonalisme må i det minste avsanne at rasjonelle argumenter er helt irrelevante. Det må dempe hva vi kunne kalle risikoen for irrelevans. For det andre er det tenkelig at rasjonell argumentasjon ikke bare viser seg irrelevant, men også virker mot sin hensikt. Møter argu­ menter moralsk vegring, vil de ikke bare kunne prelle av, men ende med å skape helt andre holdninger og handlingsmønstre enn de var ment å skape. De kan nære den oppfatning at moral som sådan har lite med virkeligheten å gjøre. Hvis tilstrekkelig mange løsninger på normative problemer er krevende nok, kan selve tanken om å løse slike problemer ved hjelp av rasjonell refleksjon få noe verdensfjernt over seg. Denne risikoen ble påpekt av Thomas Aquinas, som hen­ tet et bilde fra Matteus-evangeliet: ... «fyller de ny vin» - dvs. forskrifter for den fullkomne livsførsel - «i gamle vinsekker» dvs. ufullkomne mennesker - «da vil sekkene revne, så vinen renner ut» - dvs. at forskrif­ tene kommer i vanry, og som følge av slikt vanry forfaller menneskene til det som er enda verre. (Aquinas 1967: 132)

Poenget er at rasjonell refleksjon kan gi oss moralske forskrifter som er så vanskelige å leve opp til for folk med normal hang til å favori­ sere seg selv og sine nærmeste, at den vegring de vekker vendes til vantro, som bringer moral som sådan i vanry. Dette kan vi kalle risi­ koen for kontraproduktivitet. Denne risikoen er mer alvorlig enn risikoen for irrelevans, men jeg skal likevel konsentrere oppmerksomheten om irrelevans. Det er vanskelig nok å anslå faren for at rasjonell refleksjon virker som vann på gåsa, om vi ikke også skal vurdere sjansen for at den virker mot sin hensikt. Dessuten er som sagt risikoen for irrelevans bekym­ ringsfull i seg selv, hvis vi for alvor er opptatt av hvordan vi bør leve. 157

6.8 Hensynet til realitetene Rasjonell refleksjon kan gi konklusjoner vi vegrer oss mot, og det samme kan andre former for normativ tenkning gjøre. I prinsippet er ikke rasjonalitet mer troende enn religiøsitet til å støte an mot egeninteresse og partiskhet. Det er krevende å elske sin neste som seg selv, slik Bibelen foreskriver, og krevende å følge Koranens strenge kodeks for personlig livsførsel. Hvilken som helst ikke-nihilistisk fundering over normative problemer kan avføde risikoen for irrelevans. Derfor er det et allment problem at refleksjon - all slags refleksjon - kanskje ikke biter på moralsk vegring. Man kunne innvende at normativ tenkning lettest mister kontakt med realitetene når den tar en filosofisk vending, slik den gjør når den har rasjonalistisk preg. Religiøst fundert moral rommer kanskje større livsvisdom. De store religioner oppstod som en organisk del av levende kulturer, og gjenspeiler — kan man hevde — dyp innsikt i alle sider ved menneskesinnet. Tilsvarende påstander kunne man fremsette om normativ tenkning som henter inspirasjon fra lokale konvensjoner eller nasjonale tradisjoner. Den unngår tankeflukt og de utopiske spekulasjoner som lettere slippes løs når alt blir overlatt til kald fornuft. Jeg skal ikke bestride denne innvendingen ved å anføre eksempler på ikke-rasjonalistisk moral som setter folk på harde prøver. Jeg skal heller ikke avfeie den med å si at religiøse forskrifter, for ikke å snak­ ke om forskriftene som finnes i mang en konvensjonell og tradisjo­ nell moral, ofte synes utformet nettopp for å skjerme folk - især de sosialt privilegerte - mot krav om omstilling og omfordeling. I ste­ det skal jeg påpeke at kald fornuft og livsvisdom slett ikke utelukker hverandre. Rasjonell refleksjon om rett og galt behøver ikke foregå i et psykologisk og sosialt vakuum. Den kommer tvert imot til kort om den gjør det. Man skal utvide bevisstheten om relevante hensyn gjennom rasjonell refleksjon, og når vi spør hva vi bør gjøre med et norma­ tivt problem, må vi også ta hensyn til menneskers fysiske og menta­ le begrensninger. Det er for eksempel ikke riktig at en flyktning som har gått mange dager uten mat, bør la være å tømme risbollen hun 158

nettopp fikk i hendene — den siste bollen Røde Kors har til utdeling — fordi hun brått oppdager en annen flyktning som har gått enda lenger uten noe å spise. Behovenes ulike styrke taler for at den andre flyktningen får risbollen, men den første flykt­ ningens ubendige trang til å stille sin egen sult når sjansen ende­ lig byr seg, gjør det mer enn rimelig at hun beholder den. Det vil­ le kreve umenneskelig viljestyrke å gi bollen fra seg i denne situa­ sjonen. Derved er det selvsagt ikke sagt at det ville være galt å gi den fra seg. Det er ikke fritt for at det finnes mennesker som har styrke nok til å kunne gjøre dette og andre, enda mer heroiske ting. Da mot­ standsmannen Jean Moulin ble arrestert i Lyon i 1943, og Gestapo avslørte hans identitet, fulgte dager med bestialsK tortur, men Moulin røpet ingen hemmelighet før han døde i Gestapos fangen­ skap. Det var en moralsk bragd. Svært få ville gjort den etter ham, og vi kan ikke laste noen for ikke å klare det. Moulin opptrådte i denne situasjonen som et moralsk overmenneske, og det er for­ nuftsstridig å holde hans handlemåte frem som et mønster til etter­ følgelse. Gjør man det, overser man psykiske realiteter som opplagt har betydning for hvordan vi bør leve. Urealistiske krav er grunnlø­ se krav. La oss kalle dette hensynet til realitetene. Man kunne kanskje innvende at jeg fortegnet forholdet mellom psykologi og normativ analyse. Noen holdninger og handlemåter bryter så sterkt med normal menneskelig motivasjon at det ikke kommer på tale å inkludere dem i normative overveielser. Således kan det ikke være spørsmål om flyktningen handlet rett eller galt når hun beholdt den siste risbollen. Å legge moralske mål på valget hun tok er like meningsløst — og uhørt — som å stille estetiske krav til byggeskikken i flyktningeleiren hvor hun bor. Jeg deler intensjonen bak denne innvendingen: Noen ganger vir­ ker det bort i natta å reise spørsmålet om hva som er rett og galt. Men jeg tror intensjonen ivaretas fullt ut gjennom hensynet til rea­ litetene. Det virker bort i natta å reise spørsmålet fordi svaret er opplagt. Svarene på normative spørsmål er iblant opplagte nettopp fordi hensynet til realitetene er så tungtveiende. Vi trenger ikke overveie om heltegjerninger bør utføres i den strenge forstand at det

159

ville være galt ikke å utføre dem. De er beundringsverdige, men man kan ikke avkreve dem av noen. Ved å inkludere hensynet til realitetene i normative overveielser snarere enn å se helt bort fra urealistiske alternativer, står vi bedre rustet til å vurdere situasjoner hvor det er mulig, men ikke opplagt, at fysiske eller mentale begrensninger avgjør spørsmålet om rett og galt. Etter mitt syn var en slik situasjon til stede ved den vanskelige avgjørelsen som den britiske regjeringen stod overfor under den annen verdenskrig (pkt. 6.2). Vi har sett at valget mellom å iverk­ sette eller avstå fra terrorbombing preges av moralsk konflikt. Men man kunne anføre følgende argument: «Det ville ha vært umulig for britene - umulig i den forstand at det hadde krevd en umenneske­ lig evne til selvoppofrelse — å la noe våpen som kunne stanse tysk aggresjon, ligge ubrukt. Hensynet til uskyldige mennesker er alltid tungtveiende, men kan ikke være utslagsgivende når noen er i den ytterste fare.» Argumentet er hverken udiskutabelt eller urimelig. Vi kan ikke se bort fra at avståelse fra bombetokter ville hatt et heroisk skjær over seg, og kan heller ikke akseptere at det var et helt urealistisk alter­ nativ for den britiske regjeringen. Hensynet til realitetene må tas med i vurderingen av hva regjeringen burde ha gjort, skjønt det er ikke uten videre utslagsgivende for svaret. Innvendingen mot å trek­ ke dette hensynet inn i normative overveielser innebærer at realite­ ter enten utelukker noen alternativer helt og holdent, eller savner enhver betydning for hva man bør gjøre. I mange - trolig de fleste - situasjoner er ingen av delene tilfelle. La oss vende tilbake til risikoen for irrelevans — risikoen for at vi vegrer oss så sterkt mot konklusjonene av normative overveielser at overveielsene er uten praktisk betydning. Den blir akutt hvis man løsriver seg fra enhver tanke på hva mennesker med normal hang til å favorisere seg selv og sine nærmeste kan motiveres til å gjøre. Det­ te er imidlertid et feilgrep innenfor en rasjonalistisk tilnærming til spørsmål om rett og galt. Her er det forutsatt at man så langt råd er utvider bevisstheten om relevante hensyn, og hensynet til realitete­ ne er ofte noe av det første vi kommer på, i alle fall når spørsmåle­ ne berører våre egne liv.

160

Konklusjonen er at risikoen for irrelevans knytter seg til all nor­ mativ tenkning, ikke bare rasjonell refleksjon. Men risikoen blir minst når vi søker en rasjonell løsning på et normativt problem. Da går vi metodisk til verks for blant annet å finne ut om folk har grunn til å vegre seg mot visse løsninger, og hvor god grunnen eventuelt er.

161

Referanser Allison, Graham T. 1969: «Conceptual models and the Cuban missile crisis». The Ameri­ can Political Science Review. Vol. 63, nr. 3, 689-718 Allison, Graham T. 1971: Essence of Decision: Explaining the Cuban missile crisis. Boston: Little, Brown. Anderson, Perry. 1996: «Under the sign of the interim». London Review ofBooks, 4. janu­ ar, 13-7. Aquinas, Thomas. 1967: Thomas Aquinas. Utvalg ved Knut Erik Tranøy. Oslo: Pax. Barry, Brian: 1989. Theoriesofjustice. London: Harvester-Wheatsheaf. Benjamin, Martin. 1990: Splitting the Difference. Lawrence, Kansas: University Press of Kansas. Berlin, Isaiah. 1991: The Crooked Timber of Humanity. London: Fontana Press. Blackburn, Simon. 1996: «Securing the nots: Moral epistemology for the quasi-realist». I Walter Sinnott-Armstrong og Mark Timmons (red.): Moral Knowledgei New York: Oxford University Press. Boas, Marie. 1962: The Scientific Renaissance 1450 - 1630. New York: Harper and Row. Craig, Gordon A. 1996: The devil in the details. The New York Review ofBooks, Sept. 19: 8-12. Descartes, Rene. 1641/1967: Meditations on First Philosophy. I The Philosophical Works of Descartes. Volume I. Cambridge: Cambridge University Press. Elster, Jon. 1983: Sour Grapes. Studies in the subversion of rationality. Cambridge: Cam­ bridge University Press. Elster, Jon. 1989: Nuts and Bolts for the Social Sciences. Cambridge: Cambridge Universi­ ty Press. Elster, Jon. 1993: Political Psychology. Cambridge:Cambridge University Press. Gaddis, John Lewis. 1986: «The post-war international system: elements of stability and instability». I Øyvind Østerud (red.): Studies ofWarandPeace. Oslo: Norwegian Uni­ versity Press. Godwin, William. 1798/1976: Enquiry Concerning Political Justice. Harmondsworth: Penguin. Goodman, Nelson. 1982: «The fabrication of facts». I Michael Krausz og Jack W. Meiland (red.): Relativism. Cognitive and moral. Notre Dame: University of Notre Dame Press. Gray, John. 1995: Berlin. London: Fontana Press. Griffin, James. 1996: Value Judgement. Oxford: Clarendon Press. Haack, Susan. 1993: Evidence and Inquiry. Oxford: Blackwell. Hempel, Carl G. 1965: Aspects of Scientific Explanation. New York: Free Press. Hellevik, Ottar, 1991: Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap. Oslo: Universitetsfor­ laget. Hobbes, Thomas. 1651/1973: Leviathan. London: Dent. Hollis, Martin og Steve Smith. 1990: Explaining and Understanding International Relati­ ons. Oxford: Clarendon Press.

162

Hume, David. 1888/1878: A Treatise ofHuman nature. Oxford: Clarendon Press. Jackson, Frank. 1991: «Decision-theoretic consequentialism and the nearest and dearest objection». Ethics, vol. 101, nr. 3, 461-82. Kant. Immanuel. 1795/1957: Perpetual Peace. Indianapolis: Bobbs-Merill. Kavka, Gregory. 1987: Moral Paradoxes of Nuclear deterrence. Cambridge: Cambridge University Press. Kim, Kyung-Man. 1994: Explaining Scientific Consensus. The case of Mendelian genetics. New York: The Guilford Press. Korsgaard, Christine M. 1996: The Sources of Normativity. Cambridge: Cambridge Uni­ versity Press. Larmore, Charles E. 1987: Putterns ofMoral Complexity. Cambridge: Cambridge Univer­ sity Press. Machiavelli, Niccolo. 1513/1948: Fyrsten. Oslo: Dreyer Forlag. Maclntyre, Alasdair. 1973: «Is a science of comparative politics possible? » I Alan Ryan (red.): The Philosophy ofSocialExplanation. London: Oxford University Press. Maclntyre, Alasdair. \9S\-. After Virtue. London: Duckworth. Malnes, Raino. 1993: The Hobbesian Theory ofInternational Conflict. Oslo: Scandinavian University Press. Malnes, Raino. 1994: National Interests, Morality and International Law. Oslo: Scandina­ vian University Press. Malnes, Raino. 1995: Valuing the Environment. Manchester: Manchester University Press. McNaughton, David. 1988: Moral Vision. Oxford: Blackwell. Milward, Alan S. 1993: «Conclusions: the value of history». I Alan S. Milward, Frances M. B. Lynch, Frederico Romero, Ruggero Ranieri og Vibeke Sørensen, The Frontier of National Sovereignty. London: Routledge. Nagel, Ernest. 1961: The Structure of Science. London: Routledge & Kegan Paul. Nagel, Thomas. 1986: The View from Nowhere. New York: Oxford University Press. Nagel, Thomas. 1991 Equality and Partiality. New York: Oxford University Press. Nagel, Thomas. 1997 The Last Word. New York: Oxford University Press. Nozick, Robert. 1981 Philosophical Explanation. Oxford: Clarendon Press Nozick, Robert. 1989: The Examined Life. New York: Simon and Schuster. Nozick, Robert.1993: The Nature of Rationality. Princeton, N.J.: Princeton University Press. Nussbaum, Martha. 1986: The Fragility of Goodness. Cambridge: Cambridge University Press. Parfit, Derek. 1984: Reasons and Persons. Oxford: Clarendon Press. Parfit, Derek. 1995: «The unimportance of identity». I Henry Harris (red.): Identity. Oxford: Clarendon Press. Post, John F. 1991: Metaphysics. New York: Paragon House. Putnam, Hilary. 1981: Reason, Truth andHistory. New York: Cambridge University Press. Putnam, Hilary. 1989: Representation and Reality. Cambridge, Mass.: The MIT Press.

163

Roberts, Jennifer Tolberts. 1994: Athens on Trial. The antidemocratic tradition in Western thought. Princeton, N.J.: Princeton University Press. Rorty, Richard. 1980: Philosophy in the Mirror ofNature. Oxford: Blackwell. Rorty, Richard. 1982: ConsequencesofPragmatism (Essays: 1972-1980). Minneapolis: Uni­ versity of Minnesota Press. Rorty, Richard. 1989: Contingency, Irony, and Solidarity. Cambridge: Cambridge Univer­ sity Press. Ryan, Alan. 1992: «Who was Edmund Burke?» The New York Review ofBooks, December 3, 37-43. Scanlon, Thomas M. 1982: «Contractualism and utilitarianism». I Amartya Sen og Ber­ nard Williams (red.): Utilitarianism and Beyond. Cambridge: Cambridge University Press. Scheffler, Samuel. 1992: Human Morality. New York: Oxford University Press. Schwarz, Michiel og Micheal Thompson. 1990: Divided We Stand. Redefining politics, technology and social choice. New York: Harvester Wheatsheaf. Scruton, Roger. 1994: Modern Philosophy. London: Mandarin Paperbacks. Searle, John R. 1995: The Construction of Social Reality. New York: The Free Press. Sen, Amartya. 1982: «Description as choice». I Choice, Welfare andMeasurement. Oxford: Basil Blackwell. Smart, J.J.C. 1975: «An outline of a system of utilitarian ethics». I J.J.C. Smart og Bernard Williams, Utilitarianism: For and Against. London: Cambridge University Press. Smith, Adam. 1759/1976: The Theory ofMoral Sentiments. Oxford: Clarendon Press. Snyder, Jack. 1984: The Ideology of the Offensive. Ithaca: Cornell University Press. Strawson, Galen. 1996: The sense of self. London Review ofBooks, 18 April, 21-2. Stroud, Barry. 1984: Philosophical Scepticism. Oxford: Clarendon Press. Taylor, Charles. 1982: «Rationality». I Martin Hollis og Steven Lukes (red.): Rationality and Relativism. Oxford: Blackwell. Thucydides. 1972: The Peloponnesian War. Harmondsworth: Penguin Books. Waltz, Kenneth. 1979: Theory ofInternational Politics. Reading, MA: Addison-Wesley. Walzer, Michael. 1974: «World War II: Why was this war different? » I Marshall Cohen, Thomas Nagel og Thomas Scanlon (red.): War and Moral Responsibility. Princeton, N. J.: Princeton University Press. Walzer, Michael. 1980: Just and Unjust Wars. Harmondsworth: Penguin Books. Walzer, Michael. 1989: The Company ofCritics. London: Peter Halban. Wright, Gordon. 1995: France in Modern Times. New York: W.W. Norton.

164

Stikkord

A aktøregenskap 78-81 Allison, Graham 22—23, 34, 84 Anderson, Perry 52-53, 56 antirealisme 21, 23, 25, 29—30, 33, 39, 108 Aquinas, Thomas 157 Aristoteles 51 Athen 10-16, 21 avskrekking 79 B Barry, Brian 124 behov 144—146, 149, 152 Belarmine, Kardinal 49 Berlin, Isaiah 133-136, 139—143, 146-148, 155 Blackburn, Simon 104 Bloor, David 50 Borgia, Cesare 89-91 Buddha 60 Burke, Edmund 49 byråkratisk politikk 82-84, 86 C Camus, Albert 128—129 Craigs, Gordon 43—44 D de Maistre, Joseph 27-28, 59 deduktiv-nomologisk forklaring 73-75, 80, 85, 87, 98 den annen verdenskrig 136-137 den første verdenskrig 85 Den peloponnesiske krig 16 165

Descartes, Rene 62 drap 124, 125, 138 drivhuseffekt 146, 151—152 dømmekraft 45—46, 56

E egalitarisme 123—124, 126—127, 129 Elster, Jon 45, 71-73, 75 emotivisme 103-104, 108—109 etisk teori 141-142 europeisk integrasjon 52, 56-57 F februarrevolusjonen 69-71, 74, 88-89 Filip, Ludvig 69-71 flertydige fenomener 60-62 forklaring 16-17, 66-69, 71-74, 95-96, 98-99, 126-127, 129, 143 forsvarspolitikk 22, 53—56, 58, 137 fremtidige mennesker 121-122, 145-146, 151, 155

G Gaddis, J.L. 78-79 Galilei 55 Godwin, William 28-29, 38, 113-114, 156 Gray, John 139, 141-142, 148 Griffin, James 111-114, 118, 128-129

H Hempel, Carl G. 74 Hobbes, Thomas 18-19, 76 Hollis, Martin 84, 86 Homer 61 Hume, David 29, 30-32 hypotetisk-deduktiv metode 56—58

166

I idealer vs. realiteter 155, 157, 159-160 identitet 69—61, 121—122 illusjonstesen 38-39, 44, 47, 51, 53, 58, 64 inntrykk 30-33, 42, 57-59, 107 instrumentell meningsdannelse 48—49, 51 instrumentell rasjonalitet 81-83, 87, 97 interessestyrte oppfatninger 47 internalisme 23, 25 internasjonal politikk 77—80 intuisjon 124—127, 129, 142—143 J Jackson, Frank 156 K Kant, Immanuel 81 kapitalistisk samfunn 103, 123 kognitivisme 102—103, 106, 108, 109—111, 114, 117, 139—140 kompromiss 140—141, 147 kong David 102-103, 106-107, 109, 120-121 konsensus 131 konstruktivisme 23—26, 29 Kopernikus 49 korrespondanseteorien 21-22, 36, 42, 105 Korsgaard, Christine 125 kvanteteorien 92

L Larmore, Charles 45 Le Monde 94, 96-97 lov 73-75, 86, 89, 98-99 lovmessighet 75, 77, 80, 83, 85-86, 88, 94, 96-97, 99 M Machiavelli 76, 89—91 167

Maclntyre, Alasdair 76, 88 McNaughton, David 120 McNaughton, John 102 menneskenaturen 16, 24, 27—30 militære doktriner 85-86 miljøpolitikk 54, 144, 146 Milward, Alan 52, 56-57 Moore, G.E., 35 moralsk konflikt 135—136, 138—144, 153-154, 160 moralsk vegring 156-158 Moulin, Jean 159

146—147,

N Nagel, Ernest 73 Nagel, Thomas 63, 103-104, 114-118, 120, 123-129 nihilisme 107—108 non-kognitivisme 102—104 Nord-Korea 94-97 normer 86—87 Nozick, Robert 46, 93

O objektivitet 14, 37, 44, 59, 115-119, 123, 128-132 ontologiske kategorier 60—62 P Parfit, Derek 121—122 partikkelteori 50—51 personlige relasjoner 113-114, 128, 156 pluralisme 139-140 Post, John F. 92 preferansedannelse 71 presumpsjon 46 profeten Natan 120, 122 Putnam, Hilary 23, 25-26, 38

168

149—150,

R radikal tvil 62—64 radikalt valg 148—149, 153 rasjonalisme 133—135, 139, 142, 147—148, 154—155, 157—158, 160 rasjonalitet, kognitiv 13 rasjonell oppfatning 45—46, 64 realisme 20—22, 24—25, 30—33, 57, 63, 106—108 risiko 110-111, 150-152 Roberts, Jennifer Tolbert 11-13, 15, 21 romantikk 148 Rorty, Richard 24—25, 32—33, 36—39, 43, 54—55 Ryan, Alan 49 S sannhet 14, 21, 36—38, 42—45, 51, 64, 100, 105, 123, 132, 135, 138-139, 154 Scheffler, Samuel 133 Schwarz, Michiel 54-55 Scruton, Roger 40 selektiv persepsjon 53 Sen, Amartya 53 skeptisisme 39, 44, 53, 58, 63-64, 139 Smart, J.J.C. 150 Smith, Adam 35-36, 110 Smith, Steve 84, 86 Snyder, Jack 85 Sokrates 134 solidaritet 128 språkbarriere 40, 42-43, 58 Strawson, Galen 61 struktur 78-79, 81, 83-86 systemteori 77—80, 85

terrorbombing 136—138, 160

169

Thompson, Michael 54-55 Thukydid 11-13, 16—18 tilfeldighet 77, 88-89, 90-94 to-komponentteorien 114 troverdighet 37, 41-44, 59, 63-64, 67, 96-97, 101, 105, 132 U upersonlig synspunkt 115-117, 119, 121, 125 upersonlige perspektiv 120 usikkerhet 150 utviklingsland 146, 151-152, 155 utydelige fenomener 59

velferd 126-127 velgerbevegelse 41 verdier 105-106, 108, 111-115, 117-119, 130-131 verdirealisme 106, 108, 114, 116-117 W Waltz, Kenneth 77-78 Walzer, Michael 128 Wright, Gordon 69-70, 73, 88-90

økologisk feilslutning 41 ønsketenkning 47-48, 52-53 Å årsaksforbindelse 69, 68, 70-72 årsaksmekanisme 69-71, 73—75, 87

170