Filosofi 8251205689 [PDF]

Zitiervorschau

FILO SO FI

m

M Nasjonalbibliotek!

FILOSOFI BRYAN MAGEE

Til norsk ved

Jan-Erik Ebbestad Hansen

TEKNOLOGISK FORLAG

Depotbiblioteket

a

I^ K © 1999 N.W.DAMM & SØN A.S - TEKNOLOGISK FORLAG © 1999 Dorling Kindersley Ltd., London © 1999 Bryan Magee

I nnhold I nnledning En invitasjon til filosofien 6

ISBN 82-512-0568-9 Originalens tittel: The Stoiy o f Philosophy Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgen for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Oversetter: Jan-Erik Ebbestad Hansen Sats: Framnes Tekst & Bilde as, Oslo Trykt og innbundet i Kina av Imago En Dorling Kindersley-bok

G rekerne

og deres verden Førsokratikerne 12 Sokrates 20 Platon 24 Aristoteles 32 Kynikerne 40 Skeptikerne 42 Epikureerne 44 Stoikerne 46

S okrates ( ca 4 7 0 - 3 9 9 f. K r .)

K ristendom

og filosofi

Augustin (3 5 4 - 4 3 0 e . K r .)

Augustin 50 Middelalderens filosofi 54

DEN VITENSKAPELIGE REVOLUSJONEN

Forfatterens dedikasjon I kjærlighet tilegner jeg denne boken til min datter Gunnela og hennes mann Santiago

Fra Copernicus til Newton 64 Machiavelli 72 Francis Bacon 74 Hobbes 78

Modell av SOLSYSTEMET (1 7 1 2 )

De

D emokrati

store RASJONALISTENE

og

filosofi

Descartes 84 Spinoza 90 Leibniz 96

Utilitaristene 182 De amerikanske pragmatikerne 186

R ené D escartes (1 5 9 6 - 1 6 5 0 )

J o h n Stuart M ill (1 8 0 6 - 7 3 )

De

store EMPIRISTENE Locke 102 Berkeley 110 Hume 112 Burke 118 L o c k e (1 6 3 2 - 1 7 0 4 )

F ilosofien

i det tyvende ÅRHUNDRE

Frege og moderne logikk 194 Russell og analytisk filosofi 196 Wittgenstein og lingvistisk filosofi 202 Eksistensialismen 208

R evolusjonære FRANSKE TENKERE Voltaire 122 Diderot 124 Rousseau 126

B onden, h o ld t n ede a v a del o g PRESTESKAP (DEN FRANSKE REVOLUSJON 1789 - 99)

G ullalderen TYSK FILOSOFI Kant 132 Schopenhaner 138 Øst møter vest 146 Fichte 154 Schelling 156 Hegel 158 Marx 164 Nietzsche 172

J ean -Paul S arte (1 9 0 5 - 8 0 )

i

Bergson og nyere fransk filosofi 214 Popper 220 Filosofiens fremtid 226

Filosofisk leksikon 214 Videre lesning 232 Register 233

C aspar D avid F r ied er ic h , T o m e n n ved HAVET SER MÅNEN STIGE OPP (CA 1 8 1 7 )

5

FILOSOFIENS HISTORIE

En INVITASJON/// FILOSOFIEN P r o b l e m a t i s e r i n g av de f o r u t s e t n i n g e n e VANLIGVIS TAR FOR GITT

F

vi

OR DE FLESTE AV OSS er hverdagen fylt av

gjøremål som krever vår oppmerksomhet. Men av og til stopper vi opp og spør oss selv hva det hele

tjener til. Og det er kanskje da vi begynner å stille de

grunnleggende spørsmålene vi vanligvis aldri tar inn over oss. Dette kan skje på alle livets områder. I politikken, for eksempel, bruker folk hele tiden begreper som «frihet», «likhet», «sosial rettferdighet» etc. Men av og til dukker det opp noen som spør: «Ja, men hva er det egentlig vi m ener med frihet? Og hva m ener vi med likhet?» Slike spørsmål kan være provoserende. Personen kan fortsette: «Hvis alle har frihet til å leve som de vil, vil vi ikke da nødvendigvis få store forskjeller og manglende likeverd? Og er ikke det noe som bare kan forhindres ved at noen griper styrende inn? Hvis det er sant, da har det lite for seg å si at vi er for frihet og likhet og la det være med det. Her er det en selvmotsigelse.» Det er når folk begynner å tenke på denne måten at de begynner å tenke filosofisk, i dette tilfelle bevege seg inn på det som er kjent som politisk filosofi. Ethvert område av menneskelig aktivitet kan gjøres til gjenstand for slike grunnleggende spørsmål - hvilket er det samme som at alt kan gjøres til gjenstand for filosofi.

R em brandt , D e

to f il o s o f e n e

(1 6 2 8 )

Diskusjon, argum entasjon og debatt e r avgjørende f o r filosofien. Alt som blir sagt, må væ re åpent f o r spørsmål og kritikk. M an kan d erfo r si at m an m å væ re to f o r å filosofere, og at filosofi e r en felles søken etter sannhet.

"F IL O S O F I B E G Y N N E R M ED

6

Advokater henviser hele tiden til skyld og uskyld, rett­

sunnhet - hvis ikke, hva m ener vi med helbredelse?» er i

ferdighet, en rettferdig rettergang etc. Men hvis en av

gang med medisinsk filosofi. På ethvert område for men­

dem sier: «Når vi snakker om rettferdighet, m ener vi da

neskelig handling finnes det en filosofi som beskjeftiger

det samme som politikerne m ener når de snakker om

seg med dets fundamentale begreper, prinsipper og

sosial rettferdighet, eller snakker vi om noe annet her?»

metoder. Det finnes således en vitenskapsfilosofi, religi-

Da er vedkommende i gang med rettsfilosofi. Legen som

onsfilosofi, kunstfilosofi etc. Nesten alltid er de beste

spør seg selv «Finnes det noe slikt som fullkommen

utøverne innen hvert område interessert i feltets filosofi.

EN I N V I T A S J O N T I L F I L O S O F I E N

Det er viktig å innse at når den politiske filosofen spør:

det legitimerer seg selv ved fornuftsgrunner: Det ber om

«Hva er frihet?», spør han ikke bare om en definisjon av

din rasjonelle tilslutning, ikke om tro eller lydighet.

ordet. Hvis det var alt han ønsket, kunne han bare

Filosofien forsøker å se hvor langt fornuften alene kan

konsultere en ordbok. Hans spørsmål går langt utover

føre oss.

dette. Han er på jakt etter en langt dypere forståelse av

Filosofien har utviklet seg på en slik måte at det er to

begrepet, og av hvordan det virkelig fungerer i våre

fundamentale spørsmål som ligger den på hjertet: Det

tanker og liv. Han er opptatt av andre måter det også kan

første er «Hva er tingenes egenart?», og det andre er

bli brukt på, av mulige farer ved bruken av begrepet, og

«Hvordan, hvis i det hele tatt, kan vi vite?» Når filosofien

av hvordan det forholder seg eller kan forholde seg til

beskjeftiger seg med det første spørsmålet, spørsmålet

andre politiske nøkkelbegreper som for eksem pel likhet.

om hva som eksisterer og eksistensens egenart, har vi å

Både for seg selv og oss forsøker han å avklare et emne

gjøre med den delen av filosofien som kalles ontologi.

som har viktige praktiske konsekvenser og som er svært

Når det gjelder det andre spørsmålet - spørsmålet om

vanskelig.

erkjennelsens egenart og om hva vi kan vite, hvis noe i det hele tatt - befinner vi oss i den såkalte episte-

D

ENNE AVKLARINGEN AV BEGREPER er

mologien. Det er utviklingen av disse to grenene av

fascinerende, men likevel skraper vi bare i

filosofien - og av alle spørsmålene som avledes av dem -

filosofiens overflate. De største

som gjennom århundrene har konstituert

filosofene har gått langt m er i dybden enn

hovedstrømmen i filosofiens

som så og drøftet de mest grunnleggende

historie. Ut i denne

sidene ved vår eksistens og erfaring.

strømmen flyter de viktige bielvene som

Mennesket befinner seg i en verden det aldri er blitt spurt om å være en del av. Ser vi på verdens m est åpenbare og elem entære trekk,

Auguste Rodin , Ten k e re n (1 8 8 0 )

finner vi at den er rammet inn av tid og rom - tre

N akenheten til Rodins berømte statue av den ensom m e tenkeren som sitter fordypet i tanker, m in n er oss om at m ennesket e r et reflekterende vesen m ed en be­ vissthet o m seg selv, og at dette e r noe g r u n n ­ leggende ved det å være m enneske.

romdim ensjoner og én tidsdimensjon - og at den er fylt av et stort antall vidt forskjellige materielle objekter, og noen av disse er m ennesker som oss selv. Og filosofer har stilt spørsmål som «Hva er tid?» og «Er alt som virkelig eksisterer, innbefattet mennesket, materielle gjenstander, og ikke noe mer enn det? Kan noe som ikke er en materiell gjenstand, sies å ha en virkelig eksistens? Og hvis det er tilfelle, hva er da denne eksistensens egenart?» Når filosofer spør på denne måten, forsøker de ikke bare å oppnå en dypere forståelse av begreper. De tilstreber en grunnleggende forståelse av alt som måtte

U N D R IN G

P laton

eksistere, og de forsøker dette uten å gjøre det til et spørsmål om religiøs tro og uten å henvise til det autoriteter måtte ha å si. Som enkeltm ennesker kan filosofer ha religiøs tro - de fleste store filosofer har hatt det - men som gode filosofer forsøker de likevel ikke å støtte sine filosofiske argumenter med henvisning til religionen. Et filosofisk argument er kjennetegnet ved at 7

FILOSOFIENS HISTORIE

moralfilosofi, politisk filosofi, vitenskapsfilosofi, estetikk, religionsfilosofi etc.

interesserer oss. Og hvis vi får grunn til å tro at et spesielt spørsmål ikke lar seg besvare, må vi finne en

Alle disse har sin plass i den filosofiske helheten, men

måte å akseptere det på. Det er en konklusjon som vi -

spørsmålene om hva som eksisterer og hvordan vi kan

på samme måte som med alle andre filosofiske

vite, har logisk sett forrang fremfor de spørsmålene som

konklusjoner - må kreve gode grunner for å akseptere. Vi

stilles på de andre områdene.

må ikke la antagelser, tro eller intuisjon forlede oss til å

Det kan være at vi aldri finner svar på noen av de viktigste spørsmålene våre. Men det kan vi ikke vite på

akseptere den. Vi bør vite hvorfor vi skal tro at dette er sant.

forhånd. Derfor bør vi gå løs på alle problem er som

”OPPLYSNING ER VEI UTAV SIN SKYLDTE

D

e n n e i n s is t e r i n g e n p å f o r n u f t s g r u n ­ n er

er noe av det som kjennetegner filosofien.

Dette skiller filosofien fra for eksem pel religion

og kunst. Også i religionen kan man henvise til fornuftsgrunner, men her spiller tro, åpenbaring, ritualer og lydighet en uunnværlig rolle, og fornuften kan aldri føre m ennesket helt frem. Den skapende kunstneren søker på samme måte som filosofen helt og fullt etter sannheten, forsøker å komme under tingenes overflate og nå en dypere forståelse av menneskelig erfaring. Men han offentliggjør eller presenterer sine innsikter på en annen måte enn filosofen. Kunstneren baserer seg på en direkte persepsjon og intuisjon, i motsetning til rasjonell argumentasjon. En annen skillelinje går mellom filosofi og vitenskap. Også vitenskapsmannen søker på samme måte som filosofen og den skapende kunstneren etter sannheten. Han forsøker å oppdage og forstå nye sider ved verden og ved vår erfaring av den, og å offentliggjøre det han har funnet. Og på samme måte som filosofen er han W illiam B lake , Th e A n c ie n t o f D ays ( 1 7 9 4 ) På hvert nivå i det universet vi kjenner, f i n n e r vi en lovmessighet som vanligvis kan uttrykkes i matematiske ligninger. Det e r som om universet legemliggjør rasjonalitet. Som noen en g a n g sa: «G ud e r en matematiker>

svært opptatt av å gi en rasjonell begrunnelse for alt han sier. Når det gjelder vitenskapsmannen, er hoved­ forskjellen fra filosofen at den førstnevnte beskjeftiger seg med spørsmål som kan avgjøres med eksperiment eller observasjon. Og det finnes ikke noen eksperim enter

8

EN I N V I T A S J O N T I L F I L O S O F I E N

o

eller observasjoner som kan fortelle oss om tiden har en begynnelse eller ikke, eller hva «rettigheter» er. Slike spørsmål, som kan gjøres til gjenstand for en rasjonell undersøkelse, men som ikke kan underkastes vitenskapens metoder, er typiske for de spørsmålene som blir overlatt til filosofene.

MENNESKETS SELVFORr UMYNDIGHET” I m m an uel K a n t

D

et

ER HELT AVGJØRENDE å være klar over at

filosofien, vitenskapen og kunsten ikke står i m otsetning til hverandre. De har mye m er felles

enn det man skulle tro i første omgang. Som vi senere skal se, vokste vitenskapen frem av filosofien. Filosofi,

vitenskap og kunst utforsker den samme verden. Alle tre står overfor det mysteriet verdens og vår egen eksistens er, og forsøker å nå frem til en dypere forståelse. Alle tre gjør bruk av både inspirasjon og kritikk. Og alle tre offentliggjør sine resultater slik at de blir tilgjengelige for andre. Men fordi de bruker forskjellige m etoder og går ulike veier, kan de av og til appellere til forskjellige temperamenter. Likevel er målet felles: Utforskningen av m enneskets kunnskap og erfaring, forsøket på å bringe det som er skjult, frem i dagen, samt å fremstille resultatene i en offentlig tilgjengelig form. Filosofi, kunst og vitenskap beriker hverandre, og for et harmonisk utviklet m enneske faller det naturlig å interessere seg for alle tre områdene. Denne boken forteller filosofiens historie. Som vitenskap og kunst er filosofi noe av det mest fascinerende og verdifulle sivilisasjonen har frembragt. Og filosofien har, på samme måte som vitenskapen og kunsten, trolig en fremtid som vil bringe enda m er enn det vi hittil har sett.

S alvador D a u , H omage til N ew ton ( 1 9 6 9 ) M ennesket h a r ikke ba re evnen (il å utforske rom m et rundt seg, m en kan relatere disse oppdagelsene til sitt eget ind re rom av tanker og følelser. Slik kan vitenskapene, filosofien og kunsten møtes og berike hverandre.

9

G rekern e o g DERES VERDEN F il o s o f ie n o p p s t å r når m en n esk er f o r s ø k e r Å FORSTÅ VERDEN, IKKE GJENNOM RELIGIONEN ELLER VED Å UNDERKASTE SEG AUTORITETER, MEN GJENNOM Å BRUKE FORNUFTEN. DETTE SKJEDDE ANTAGELIG FOR FØRSTE GANG BLANT DE GAMLE GREKERE I DET SJETTE, FEMTE OG FJERDE ÅRHUNDRE FØR KRISTUS. D e FØRSTE SPØRS­ MÅLENE MAN STILTE, VAR: «HVA ER VERDEN LAGET AV?» OG «HVA OPPRETTHOLDER VERDEN?» M en så k o m S o k r a t e s , d e n m e s t b e r ø m t e av ALLE DE GRESKE FILOSOFENE, OG SA AT DET VIKTIGSTE ER HVORDAN VI LEVER. HANS GRUNN­ LEGGENDE SPØRSMÅL VAR: «Hva er r e t t ­ f e r d ig h e t ?»

D en f ø r s t e v e s t l ig e f il o s o f e n vi

HAR BEVART SKRIFTLIGE ARBEIDER AV, ER HANS elev

P la t o n . D isse b l ir i d a g s t u d e r t v e d

UNIVERSITETER OVER HELE VERDEN. PlATONS elev

A r is t o t e l e s var en like s t o r t e n k e r .

B r o n se h o d e

av

A fr od ite

Dette bronsehodet ble fu n n e t p å Satala i Tyrkia. Det e r f r a det første eller annet å rh u n d re f . Kr. og befinner seg i dag i British Museum i London.

GREKERNE OG DERES VERDEN

Førsokratikerne F r e m v e k s t e n av RASJONELL TENKNING Sammenhenger Chalenas, en gresk sannsiger fra det fjerde århundre f. Kr., undersøker leveren til et dyr. Imidlertid studerte han ikke anatomi, han forsøkte å forutsi fremtiden ved å studere innvoller. Overalt har magisk tenkning eksistert før den rasjonelle tenkningen, og noen ganger ledet til den. Derfor er det en misforståelse å se magi og rasjonalitet som nødvendige motsetninger: De er ofte beslektede.

De aller første filosofene i Vesten, de som levde før Sokrates, utviklet omfattende teorier om verden. Noen av dem var fullstendig feilslåtte, men enkelte var så dypsindige at vi finner spor av dem i vår egen tid. DE FØRSTE FILOSOFENE brøt med fortiden på to måter. For det første forsøkte de å forstå verden ved å bruke fornuften uten å henvise til religion, åpenbaring, autoritet eller tradisjon. Dette var i seg selv noe helt nytt, og en av de viktigste milepælene i menneskets utvikling. Men samtidig lærte de også andre mennesker å benytte fornuften og å tenke selv. Derfor forventet de ikke engang at deres egne elever skulle være enige med dem. De var de første lærere som ikke forsøkte å overlevere en ren,

absolutt og uforfalsket kunnskap. I stedet oppfordret de elevene sine til å diskutere og argumentere, debattere og fremføre sine egne ideer, Disse to revolusjonære utviklingslinjene i menneskehetens åndelige liv er forbundet med hverandre. Dette er grunnen til at de dukket opp samtidig. De danner grunnlaget for det vi nå kaller «rasjonell tenkning». Og fra det øyeblikk de var innført, ga de støtet til en vekst i menneskelig kunnskap og forståelse uten sidestykke.

Thales, den første kjente filosof, var fø d t i Milet.

D en

vestlige filosofien s fø dested

Rasjonell tenkning oppsto f o r første g a n g i Vesten ru n d t det sjette å rh u n d re f . Kr. i det østlige middelhavsom råde. Nesten alle d e tidlige filosofene bodde p å øyene eller i kystom rådene i d en n e regionen.

12

Sokrates og Platon gjorde Athen til verdens første senter f o r filo so f i.

FØRSOKRATIKERNE

De første av disse tenkerene finner vi i gresk oldtid, i det sjette århundre før Kristus. Den som vanligvis blir frem­ stilt som den første, erThales. Han var en greker som bodde i Milet på Lilleasiakysten, dagens Tyrkia. Han og hans etterfølgere ble kjent som skolen fra T hales Milet, etter navnet på H an forsto at den byen de kom fra. materielle verden kan reduseres til ett enkelt Vi kjenner ikke element, m en han antok årstallene for feilaktig at det var vann. hans fødsel og død, men vi vet at han var aktiv og virksom på 580-tallet f. Kr. siden han forutså en solformørkelse som fant sted i 585 f. Kr. med stor nøyaktighet. Han var også ingeniør og utførte det kunststykke å lede bort vannet fra elven Hylas, slik at kong Krøsus kunne passere.

H va er tingene laget av? Det spørsmålet som Thales først og fremst var opptatt av, var: «Hva er verden laget av?» Han mente at alt i siste instans måtte stamme fra ett enkelt urstoff. Dette er en forbløffende innsikt, som på ingen måte er innlysende. Det er først nå vi vet at alle materielle objekter lar seg redusere til et «stoff», at de lar seg redusere til energi. Men dette var en tanke som ikke var mulig for Thales. Han kom frem til at alt på en eller annen måte var vann. Han kunne observere at ved lave temperaturer blir vann til «sten» og ved høye temperaturer til «luft». Hver gang det regner, gror det planter opp av jorden, så de er åpenbart vann i en annen form. Alt som lever, trenger en stor og konstant tilførsel av vann for å leve. (Menneskekroppen består i virkeligheten av 60 % vann.) Alle landmasser ender ved vannkanten; Thales trodde derfor at hele jorden fløt på vann, at den var oppstått av vann og følgelig besto av vann. Thales hadde en elev som het Anaximander. Han var født i Milet i 610 f. Kr. og levde til ca 546 f. Kr. Anaximander mente at hvis jorden, som Thales hevdet, var holdt oppe av havet, så måtte havet bli holdt oppe av noe annet - også videre ad infinitum. På denne måten kommer man inn i det som kalles en uendelig regress. Han løste dette problemet med den overraskende tanke at jorden ikke var holdt oppe av noe i det hele tatt. Den er bare et fast legeme som

henger i rommet og som opprettholder sin posisjon ved at den har samme avstand fra alt annet. Anaximander trodde ikke at jorden var en klode. Siden han mente at det var selvinnlysende at vi bodde på en flat overflate, hevdet han at jorden var sylindrisk. «Jorden ... holdes ikke oppe av noe, men forblir stasjonær på grunn av at den har samme avstand til alle andre ting. Dens form ... ligner en tromme. Vi går på den ene av dens flate overflater, mens den andre er på den motsatte side.» Hans elev Anaximenes var ikke enig og mente at det var selvinnlysende både at jorden var flat og at den ble holdt oppe av noe. Han trodde derfor at den fløt på luften på samme måte som lokket på en kokende kjele av og til flyter på dampen. Det er interessant å tenke på at Anaximenes i mange generasjoner var en mer respektert og innflytelses­ rik filosof enn Anaximander. Dette betyr at det i flere generasjoner fantes tenkere som tok utgangspunkt i Anaximenes, selv om det faktisk eksisterte en tenker før ham som hadde kommet frem til noe langt bedre. Dette er noe som har fortsatt å skje gjennom filosofiens historie. Utviklingen går ikke fremover i en rett linje, men tar heller to skritt frem og et

OUVENHØST Folk hånet Thales fordi han var fattig. Derfor brukte han de pengene han hadde til å leie olivenpresser. Da olivenhøsten kom, kunne han ta den leien han ville når folk trengte pressene. Dette gjorde han for å vise at filosofer kan tjene penger hvis de vil, men at de først og fremst er interessert i andre ting.

hi

A n a x im a n d e r , den

første k ar ttegn er

A n a x im a n d er var den første som laget et kart av d en kjente verden, og som forsto at jo rd en h en g er fritt i rommet. På tross av d en n e forbløffende oppdagelsen vedvarte troen p å at jo rd en var fla t i lang tid.

13

GREKERNE OG DERES VERDEN

måter og forandrer seg så lenge de eksisterer. Dette gjelder også oss mennesker. Alt i universet er slik og kanskje gjelder dette også selve universet. Det vi oppfatter som «ting», er i virkeligheten ikke faste gjenstander i det hele tatt, de er i kontinuerlig forvandling. Heraklit sammenlignet dem med flammer: Flammer ser ut som gjenstander, men de er snarere prosesser enn objekter. Dette er en dyptloddende idé. Men den er også foruroligende. Mennesket har alltid forsøkt å finne et fast holdepunkt for sin tro, noe å stole på, noe som varer og ikke vil forsvinne. Heraklit forteller oss at det ikke finnes noe slikt. Forandring er livets og universets lov. Den hersker overalt. Vi kan aldri unnslippe den.

Sagt av H eraklit Heraklit har sagt to ting som fremdeles blir sitert: Det ene er: -En skjult forbindelse er sterkere enn en innlysende Det andre:-Man kan ikke stige to ganger ned i samme elv.Like godt er kanskje: -Sjelen har dybder ingen kan måle-.

M atematikk er nøkkelen Pythagoras er kanskje den mest berømte av alle de førsokratiske ^ filosofene. Han var født på Samos, H

^D enne verden er en komedie fo r den som tenker, en tragedie fo r den som fø ler

-

dette

forklarer hvorfor Demokrit lo og Heraklit gråt ” H orace W alpole

F ørsokratiske FRAGMENTER Ingen av arbeidene tilførsokra tikerne er bevart i sin helhet: Vi har bare fragmenter av originalene, sitater og sammendrag som dukker opp i senere forfatteres verker. Imidlertid er mange av disse sitatene og sammendragene lange. Platon er den første filosofen i Vesten vi bar et komplett verk fra på originalspråket.

14

H er ak lit : D en

første som er verd å sitere

Heraklit sa at en m anns karakter e r h ans skjebne. D en n e observante innsikten ble støttet av Sigm u n d F reu d m er en n to tusen å r senere.

tilbake. Hvis det skulle vise seg at vi lever i en etskritt-tilbake-tid, har vi særlig mye å lære av fortiden. K m

m

V eien opp er veien ned I dag er filosofen Heraklit bedre kjent enn filosofene fra Milet. Heraklit var fra Efesos, en by på samme kyststrekning som Milet, og virket på begynnelsen av det sjette århundre f. Kr. Han er særlig kjent for to ideer som begge har hatt stor innflytelse. Den første er motsetningenes enhet. Heraklit pekte på at stien opp fjellsiden og stien ned fjellsiden ikke er to forskjellige stier som går i motsatt retning, de er en og samme sti. Den unge Heraklit og den gamle Heraklit er ikke to forskjel­ lige individer, de er den samme Heraklit. Hvis din svirebror sier at vinflasken er halvfull, og du sier at den er halvtom, motsier du ham ikke, du er enig med ham. Alt er en forening av motsetninger, eller i det minste av motsatte tendenser. Dette betyr at strid og uoverensstemmelse ikke kan unngås. De er i virkeligheten det som til sammen utgjør verden. Hvis du fjerner motsetning­ ene, fjerner du virkeligheten. Men dette betyr på sin side at virkeligheten er grunnleggende ustabil. Alt flyter hele tiden. Og dette er den andre ideen som alltid har vært knyttet til Heraklit: «Alt flyter». Ingenting i vår verden er permanent. Alt forandrer seg hele tiden.Ting blir til på forskjellige

MARITIMT PERSPEKTIV

y H

D en greske verden var en verden av kyststriper og øyer, d erfo r trodde g re k e rn e til å begynne m ed at hele jo rd en fløt i vann.

v

FØ RSOKRATIKERNE

en øy utenfor Lilleasiakysten, og han levde fra ca 570 f. Kr. til ca 497 f. Kr. Han var et allsidig geni og en matematisk begavelse. Mange av oss har lært den pythagoreiske læresetningen på skolen. Det var Pythagoras som introduserte ideen om tallets «kvad­ rat» og «kube», på denne måten anvendte han geo­ metriske begreper på aritmetikken. Gjennom hans undervisning fikk ordet «teori» den betydningen vi nå er vant med. Og man antar at det var han som oppfant ordet «filosofi», og som først anvendte ordet «kosmos» på universet. Pythagoras’ direkte innflyt­ else strakte seg over flere generasjoner. Han var den første store filosofen som knyttet matematikken til filosofien. Dette var en av de mest fruktbare ideer som noe menneske noensinne har hatt. Helt siden Phytagoras’ tid har matematikken utviklet seg i et symbiotisk forhold til filosofi og vitenskap. Og noen av de aller største filosofene har også vært store matematikere Descartes for

S pare

på skillingen

Mynter representerer ikke bare verdi. De er også bærere av informasjon og propaganda, til og med av religiøse bilder. Bruken av mynter oppsto i det samme område som den rasjonelle tenkningen. På førsokratikernes tid hadde flere greske bystater sine egne mynter, og de preget dem med sine egne symboler: Athen brukte uglen, visdommens fugl.

P ythagoras D en greske filosofen og m atem atikeren Pythagoras var den første som h a d de ideen om at alt i det materielle universet kan uttrykkes i matematiske form ler.

eksempel, oppfant ikke bare grafen, men den analytiske geometrien, og Leibniz oppdaget differensial- og integralregningen. Vi har nå vennet oss til at matematikere spiller en uunnværlig rolle i vår forståelse av universet. Det faktum at kosmos, på ethvert nivå, fra den ytterste galakse ned til det indre av det enkelte atom, har en struktur som lar seg uttrykke i matematiske formler, forekommer oss så alminnelig at det står i fare for å virke innlysende. Men i virkeligheten er det alt amiet enn innlysende, det er i høyeste grad forbløffende. Det er dette som har ført til at så mange av de største vitenskapsmenn, som for eksempel Einstein, har trodd at det må være en slags intelligens bak

^D u få r meg nesten til å vakle i mitt forsett om å være enig med Pythagoras ” W illiam Shakespeare, Kjø pm a n n en i Venedig

P ythagoras ’ tanker

”ALT

flyter” H erakxit

universet, selv om det ikke nødvendigvis er en gud i den konvensjonelle jødisk-kristne betydningen av ordet. Pythagoras var den første som så at hele universet lot seg uttrykke i matematiske begreper, noe som førte til en slags mystikk også i hans tilfelle. Pythagoras utviklet de filosofiske konsekvensene

Pythagoras var opphavsmannen til flere grunnleggende ideer i Vestens filosofi enn noen annen tenker fø r Platon. I virkeligheten er det slik at mye som ofte blir tillagt Platon, stammer fra Pythagoras. Det gjelder ideen om at mye av det vi vet, er noe vi husker fra et tidligere liv, og ideen om at den fysiske verden er bestemt av en matematisk orden.

15

GR EK ERNE OG DERES VERDEN

Kunnskapen skapes Xenofanes er en av de mest fascinerende førsokratiske filosofene. Han virket på slutten av det sjette århundre f. Kr. Som Pythagoras var han født på den greske Lilleasiakysten, men han tilbragte det meste av sin tid i Syd-Italia. Det virker som om han har hatt en dyp forståelse av at menneskets oppfat­ ninger av ting, inkludert det vi oppfatter som kunnskap, er menneskelige produkter. Ved å lære mer og mer, og ved å forandre våre ideer i lys av det vi lærer, kan vi komme stadig nærmere sannheten. Men våre ideer forblir alltid våre, og det er alltid et element av gjetning involvert. Han sa: Det har aldri vært, og det vil ikke bli noe menneske, som har sikker kunnskap om gudene og om alt det jeg taler om. Selv om han skulle treffe det helt sanne m ed sine uttalelser, ville han ikke selv vite om det. Men alle er i stand til å ha egne m eninger om alle ting. Og når det gjaldt gudene, var han skarpsindig og sarkastisk: Etioperne sier at deres guder er stumpnesede og sorte, trakerne at deres guder er blåøyde og har rødt hår. Men hvis kyr og hester og løver hadde hender eller kunne tegne og gjøre menneskeverk, da ville hestene tegne gudene som hester, og kyrne sine guder som kyr. Kroppene ville bli akkurat som deres egne. En av dem som har oversatt Xenofanes til engelsk, er filosofen Karl Popper. En sentral idé i Poppers filo­ sofi er at hele vår såkalte vitenskapelige kunnskap betraktes som en gjetning som alltid kan erstattes av noe som kan komme nærmere sannheten. Han så Xenofanes som den første som hadde uttrykt denne tanken. Ifølge tradisjonen var den neste filosofen vi skal ta for oss, Parmenides, en elev av Xenofanes. Han virket i første halvdel av det femte århundre f. Kr., og her finner vi den første tilknytning til Sokrates. Platon forteller at den gamle Parmenides, den middelaldrende Zenon (en disippel av Parmenides) og den unge Sokrates møttes til en filosofisk diskusjon. Både Sokrates og Platon var seg bevisst at de hadde lært av Parmenides. A llego ri

over de frie k un ster

I dette renessansemaleriet, skapt to tusen å r etter Pythagoras’ død, sitter han på toppen, fordi matematikken frem deles betraktes som høydepunktet av de frie kunster. Aristoteles - som sitter i nederste krets og holder en bok - er frem deles m ed p å gru n n av logikken.

av dette på en rekke områder. Men siden nesten alle hans viktigste ideer ble tatt opp og videreutviklet av Platon, venter vi til vi kommer til Platon med å gå nærmere inn på dem. 16

A lt er ett Parmenides mente at det var selvmotsigende å hevde intets eksistens. Det kan aldri ha vært intet, og derfor kan det ikke være sant at alt - eller i virkelig­ heten noe som helst - oppsto av intet. Alt må alltid ha eksistert. Av samme grunn er det ikke mulig for noe å bli til intet. Derfor er det ikke bare slik at alt må være uten begynnelse, men det må også være

FØRSOKRATIKERNE

D e fire elementene

De

fire elementer

To tusen å r etter at Empedokles f o r første g a n g form ulerte ideen om at verden består av d e f i r e elem entene jord, vann, luft og ild, tro m an frem d eles p å d en n e forestillingen. Ideen kom m er til uttrykk i dette bildet f r a m iddelalderen.

evig og uforgjengelig. Og av samme årsak kan det ikke være noen tomme rom i virkeligheten, deler av virkeligheten der intet er. Virkeligheten må være et kontinuum, henge sammen med seg selv i alle deler, hele rommet må være oppfylt, et plenum. Dette danner grunnlaget for en oppfatning som betrakter universet som enkelt og uforanderlig. Alt er ett. Det som virker som forandring eller bevegelse, er noe som forekommer innen et lukket og uforanderlig system. Noen vil kanskje finne det overraskende at dette er forbløffende likt det vitenskapelige synet på uni­ verset som utviklet seg mellom Newton i det syttende århundre og Einstein i det tyvende. Det er to ting ved dette synet på universet som gjør at det minner om Parmenides. For det første var det deter­ ministisk, alt er uomgjengelig og med nødvendighet slik det er. For det annet trodde man at det bare kunne være et «nå» fra et subjektivt ståsted: objektivt sett var alle tidsdimensjoner like betydningsfulle. Da to av de største intellektene i det tyvende århundre befant seg i en diskusjon om dette, dukket Parme­ nides ’ navn opp. De som diskuterte var Einstein og Popper, og i den sistnevntes selvbiografi heter det: «Jeg forsøkte å overtale ham til å oppgi sin deter­ minisme som munnet ut i det syn at verden var et firedimensjonalt univers å la Parmenides der foran­ dring bare, eller så å si, er en menneskelig illusjon. (Han var enig i at dette hadde vært hans oppfatning, og mens vi diskuterte den, kalte jeg ham 'Parme­ nides’.)» Dette er det beste eksempelet på at tenkere helt frem til vår egen tid har brukt Parmenides’ ideer som en aktuell referanse.

U forglemmelige

Empedokles var den mest farverike personligheten blant førsokratikerne øg levde i første halvdel av det femte århundre f. Kr. Han var en demokratisk, politisk leder, uten tvil en demagog som ble tillagt mirakuløse evner. Empedokles begikk selvmord ved å kaste seg i vulkanen Etnas krater, noe som må være den mest melodramatiske sorti noen berømt filosof har hatt. Empedokles forsøkte overfor Parmenides å forsvare eksistensen av den evig foranderlige virkelighet som sansene viser oss, og dermed også verdens mangfold. Dette gjorde han ved å slutte seg til noen av Parmenides’ ideer. Han innrømmet at materien ikke kan oppstå av intet eller forsvinne i intet, men han mente at alt besto av fire forskjellige elementer som er evige: jord, vann, luft og ild. (Ilden forklarer at solen og stjernene brenner på himmelen.) Denne læren om de fire elementene ble tatt opp av Aristoteles og har spilt en viktig rolle i Vestens tenkning frem til renessansen. Og faktisk er det fremdeles slik at vi finner henvisninger til den i vår vestlige litteratur. Atomistene var blant de mest innsiktsfulle av de førsokratiske filosofene. Med atomister tenker vi først og fremst på to personer, Leukippos og Demokrit. Leukippos’ grunnidé var at alt består av atomer som er så små at de ikke kan sees og heller ikke deles i mindre deler - ordet «atom» kommer fra gresk og betyr «kan ikke deles». Han lærte at alt som eksisterte, er atomer og rom, og alle de ulike gjenstandene som eksisterer, ganske enkelt består av forskjellige samlinger av atomer i rommet. Atomene er ikke skapt, de er uforgjengelige, og all forandring i universet består av atomer som enten endrer formasjon eller plassering i rommet. Det er verd å legge merke til at Leukippos og Demokrit forklarte forandring kausalt, de forsøkte med andre ord ikke å forklare naturlige fenomener ut fra hensikter. Demokrit sa en gang: «Jeg ville heller oppdage en årsak enn å bli konge i Persia.» En annen av deres K lassisk

o r d en

Matematikkens skjønnhet ble verdsatt av greske arkitekter så vel som av greske filosofer. D e lege mliggjo rde geom etriens prinsipper i sten, som i dette Zevstemplet (korintiske søyler påbegynt i 1 7 4 f . Kr.) Resultatet ble en arkitektur é preget av en ha rm o n i og en likevekt ‘i verden ikke h a d de sett tidligere.

Ifcu .vtmdSZA

tanker

Før skriftspråket utvik­ let seg, ble poesien fortrukket fremfor prosa fordi den var enklere å buske. Deler av den aller tidligste filosofien er formulert som poesi, og noe av den er uforglemmelig. Blant de gamle grekere er det Xenophanes som utmerker seg på dette området. Når det gjelder de senere, romerske filosofene som skrev på latin, rager Lukrets høyt.

^Enhver tror bare p å sine erfaringer ^ Empedokles

GR EK ERNE OG

DERES VERDEN

*

SOFISTENE Sofistene var profes­ jonelle lærere som begynte å dukke opp kort tid fø r Sokrates. De ga unge menn undervisning i det som var nødvendig fo r å opptre i det offentlige liv. Først og fremst gjaldt det talekunsten. Fordi de lærte sine elever å forsvare enhver sak uansett hva deres egne, private meninger måtte være, ble de sett ned på av mer kritiske intellek­ tuelle. Ordet -sofistfikk følgelig en nedsettende betyd­ ning, noe det fremdeles har. Protagoras var den første og mest berømte av sofistene.

sentrale ideer var at universet ikke er et kontinuum som Parmenides hadde hevdet at det var, men at det består av adskilte deler. Det ser ut til at de kom frem til en atomfysikk. I det hele tatt tok disse to tenkerene noen store sprang fremover. Likevel må vi ikke begå den feil å gi dem æren for den utvikling av deres ideer som kom senere, men når alt kommer til alt forblir det noe dypt originalt ved deres innsikter.

F ilosofien kommer til Athen Vår gjennomgang av de greske førsokratiske filosof­ ene har vært selektiv og på ingen måte utfyllende. Vi har bare diskutert de mest innflytelsesrike av dem. Men vi har også Anaxagoras som introduserte filo­ sofien i selve Athen, og Protagoras, filosofen bak det ofte siterte uttrykket «Mennesket er alle tings målestokk». Hvis vi tar et skritt tilbake og betrakter dem som et hele, ser vi at alle før Protagoras hadde noen påfallende fellestrekk. For det første var de i hovedsak opptatt av å forstå naturen rundt seg fremfor den menneskelig natur. Det er i det hele tatt tvilsomt om de hadde et slikt begrep som «menneskets natur». For det andre gikk de hemningsløst inn for en dristig teoretisering i den helt store stil. Og det var uunngåelig, tatt i betraktning at de var de første tenkerne som gjorde dette, at mye av det de kom frem til, ble vilt og forvirret. Men det er imponerende at de hadde så mange gode ideer. Gjennom flere hundreår skulle disse ideene vise seg fruktbare i utviklingen av menneskenes forsøk på å forstå den verden vi befinner oss i.

D en

P r ota go ra s

klassiske filosofien s v isd o m

D en klassiske antikkens filosofer ble ofte avbildet i m iddelalderens og renessansens kunst. D e representerte et sekulært visdoms- og lærdom sideal.

18

"M EN ­ NESKET ER ALLE TINGS MÅLE­ STOKK”

D eres tilstedeværelse i en ellers religiøs sa m m en h en g skulle ofte bety at troen ikke var fiendtlig overfor fo rn u ften , m en i h a rm o n i m ed den.

FØ RSOKRATIKERNE

A k i l l e s og SKILPADDEN

E

n av Parmenides’ elever var en flink, ung mann som het Zenon (kjent som Zenon fra Elea for å adskille ham fra Zenon fra Citium, stoisismens grunnlegger). Han hadde en særlig begavelse når det gjaldt å lage paradokser. Noen av dem grubler folk over fremdeles. Historien om Akilles og skilpadden er et av disse paradoksene. Akilles og skilpadden bestemte seg for å løpe om kapp. Fordi Akilles kan løpe dobbelt så fort som skilpadden, gir han den et stort forsprang. Ifølge Zenon vil skilpadden ha tilbakelagt en distanse som tilsvarer halvparten av forspranget når Akilles når skilpaddens utgangspunkt. Og når Akilles når dette punktet, vil skilpadden igjen ha tilbakelagt halvparten av denne avstanden. Slik fortsetter det, i det uendelige. Akilles er aldri i stand til å ta igjen skilpadden, for når han har tilbakelagt den opprinnelige avstanden mellom dem, vil den alltid ha krabbet et stykke videre, som igjen vil være halvparten av denne avstanden. «Stopp litt», vil du kanskje protestere: «Men Akilles tar jo igjen skilpadden. Selvfølgelig gjør han det. Dette er bare tull.» Hvis du sier dette, har du ikke

fått tak i poenget - og det er viktig å være klar over hva som er poenget i historien. Det er ikke å overbevise deg om at Akilles aldri tar igjen

skilpadden. Han gjør det, og du vet utmerket godt at han gjør det, og det gjør også Zenon. Poenget er at vi har et vanntett logisk argument som fører frem til en gal konklusjon. Og hva skal vi si til det?

E t u a n g r ip e l ig LOGISK ARGUMENT SOM LØRER TIL GAL KONKLUSJON

vis det er mulig for oss å ta utgangspunkt i udiskutable premisser, for deretter å foreta gyldige, logiske slut­ ninger frem til en kon­ klusjon som åpenbart er gal, så trues alle våre forsøk på rasjonell tenkning over verden med kaos. Dette er A noe man har opplevd som svært frustrerende. Her må det være en logisk brist, har •' man sagt. Men ingen har til dags dato fullt ut greid å f vise hva denne bristen skulle bestå i.

H:

f

ette er grunnen til at en av de kjente filosofene fra det tyvende århundre, Gilbeit Ryle, har skrevet følgende om fortel­ lingen om Akilles og skilpadden: «På mange måter fortjener den å utnevnes til selve paradigmet på en filosofisk gåte.» Kanskje blir den løst en dag, slik noen nylig løste problemet knyttet til Fermats siste teorem.

D

U

r b il d e t

PÅ EN LILOSOLISK GÅTE

19

GR EK ER NE OG DERES VERDEN

Sokrates S pø r sm å l et s MESTER Sokrates var grunnleggeren av moralfilosofien. Metoden han grunnla, gikk ut på hårdnakket å stille spørsmål for å nå frem til sannhet. I OPPMERKSOMHETENS SENTRUM Sokrates var slett ikke vakker. Alle de beskrivelsene og bildene vi har av ham, fremstiller ham med oppstoppernese og et flatt ansikt. Men han hadde en subtil ironi og humor. Han hadde også en sterk personlig karisma og var sentrum i en krets av mange betydelige mennesker.

SOKRATES VAR DEN FØRSTE store greske filosofen som var født i Athen, og han levde i den perioden som er blitt kalt byens gullalder. Han var født ca 470 f. Kr., døde i 399 f. Kr. og etterlot seg kone og tre barn. Som ung mann studerte han det som nå kalles de førsokratiske filosofene, en tenkning som den gang var på moten og som på ulik måte forsøkte å forstå naturen. Det var fremfor alt to ting som gjorde inntrykk på ham, og dette var forhold han mente ikke var til disse tenkernes fordel. For det første sto de i motsetning til hverandre. De representerte et sammensurium av motstridende teorier. Og det virket som om det ikke var mulig å avgjøre hvem av dem som hadde rett. De fremla spennende ideer om verden, men de syntes ikke å ha særlig sans for en kritisk metode. Det var derfor umulig å si hvilke av dem, hvis noen, som var sanne. Sokrates’ andre innvending var at det heller ikke ville ha noen praktisk betydning om vi kunne

O mfalos-stenen Delfi ble betraktet som verdens sentrum. Grekerne plasserte en stor sten der, og de betraktet den som verdens navle. Stenen ble dyrket som en hellig gjenstand.

T emplet

i

D elfi

Oraklet i Delfi ble regnet som den viktigste kilden til innsikt i tingenes sa n n e natur.

20

Skolen

i

A th en

Dette storslagne freskom aleriet i Vatikanet, som ble malt av Rafael i å ren e 1 5 0 8 - 7 5 7 1, frem stiller d e mest berømte tenkerne i det ga m le G rekenland. Midt i bildet står Platon og Aristoteles side ved side, Platon til venstre og Aristoteles til høyre. Til venstre f o r dem h en v en d er Sokrates seg til en gru p p e tilhørere.

avgjøre hvilke av disse ideene som var sanne. Hvilken betydning ville det ha for våre liv å vite hvor langt solen var fra jorden? Eller om den var på størrelse av Peloponnes eller større enn hele ver­ den? En slik kunnskap ville ikke få noen betydning for vår adferd. Det vi trengte å vite, var hva som skulle styre våre liv og oss selv. De avgjørende spørsmålene for oss var heller «Hva er godt?», «Hva er riktig?» og «Hva er rettferdig?» Hvis vi kjente svarene på disse spørsmålene, ville det få en avgjør­ ende innflytelse på våre liv. Sokrates mente ikke at han kjente svarene på disse spørsmålene, men han var klar over at det ikke var noen andre som kjente dem heller. Da oraklet i Delfi uttalte at han var den viseste av alle, mente han at dette bare kunne bety at han var den eneste som visste at han ikke visste noe. På den tiden fantes det ingen sikker kunnskap om naturen, og det var heller ikke mye man visste om mennes­ kenes verden. Derfor gikk han rundt i Athen og stilte grunnleggende spørsmål om moral og

SOKRATES

» . -m l

virkeligheten, slik oraklet i Delfi hadde fortalt Sokrates, ikke visste noe mer enn han. Og hos tilhørerne vekket den en interesse for grunn­ leggende filosofiske spørsmål. Sokrates selv kom sjelden med endelige svar, og uansett ville det ha vært en del av hans metode å insistere på at ethvert slikt svar selv skulle bli gjenstand for en under­ søkelse, og derfor ikke kunne gjelde som «endelig». Men likevel stimulerte han interessen for de prob­ lemene han tok opp, og han fikk folk i større grad til å bli klar over de vanskelighetene som var forbundet med å løse dem.

H va SKjULER SEG bak ordene ?

politikk til alle som ville høre på ham. Det var så stor interesse for diskusjonene han innledet - han var åpenbart også en karismatisk personlighet - at folk samlet seg rundt ham hvor han enn gikk, og særlig gjaldt dette interesserte, unge mennesker. Fremgangsmåten var alltid den samme. Sokrates tok utgangspunkt i et begrep som var av avgjørende betydning for våre liv «Hva er vennskap?», eller «Hva er mot?», eller «Hva er religiøs fromhet?» Han utfordret den som mente å vite svaret, og ved å stille personen en rekke spørsmål, gjorde han svaret til gjenstand for en inngående undersøkelse. Hvis for eksempel en person hevdet at mot egentlig var evnen til utholdenhet, kunne Sokrates si: «Men hva da med egensindighet? Egensindige personer kan være usedvanlig hårdnakkede og derfor utholdende. Er dette mot? Og er det beundringsverdig?» Og så ble den andre personen nødt til å trekke tilbake svaret eller i det minste nyansere det. I løpet av samtalen viste det seg alltid at det opprinnelige svaret var mangelfullt. Selv om samtalepartneren og i enda større grad tilhørerne - hadde trodd at de visste hva for eksempel mot var, så viste det seg at de slett ikke gjorde det. Denne sokratiske utspørringen ble berømt. Og den slo to fluer i en smekk. Den avslørte uviten­ heten til dem som trodde de visste - men som i

Når Sokrates stilte spørsmål som «Hva er rettfer­ dighet?», spurte han ikke bare om en definisjon av selve ordet. Han mente at den kjensgjerning at vi bruker ordet «rettferdig» på alle slags mennesker, avgjørelser, lover og foranstaltninger, betyr at det var noe felles for dem, en felles egenskap kalt «rettferdighet» som de alle hadde del i. Og det han forsøkte å avdekke var hva denne egenskapen egentlig var. Sokrates trodde med andre ord at det eksisterer noe som kalles rettferdighet, og at det har en virkelig eksistens, men riktignok ikke materiell. Han forsøkte å oppdage denne abstrakte virkelig­ hetens vesen. Denne oppfatningen skulle utvikles av hans elev Platon til en tro på abstrakte ideer som fullkomne og evige former for alle

F olkets

mann

Helt frem til vår egen tid er det blitt laget portretter av Sokrates. Dette bildet, der han vandrer i Athens gater, stammer fra 1897.

hivis du følger mitt råd, tenker du mer p å sannheten enn p å Sokrates ” Sokrates

Likegyldig til BERØMMELSE

G am mel

o g hedret

Da d en n e fresk en av Sokrates ble laget i en romersk villa i det første å rh u n d re e. Kr. var han blitt en helt i intellektuelle kretser i det romerske keiserdømmet.

Sokratesforetok seg ikke noe fo r å sikre at hans eget arbeide eller navn skulle overleve fo r ettertiden. Så vidt vi vet, skrev han aldri noe. Alt vi vet om ham, stammer fra andre mennesker. Hovedkilden er hans elev Platon, som skrev en rekke udødelige dialoger med Sokrates som hovedfigur. I Platons tidlige dialoger fin n er vi oppfatningene ti! den historiske Sokrates. Senere begynner Platon å legge sine egne oppfatninger i Sokrates' munn.

21

GREKERNE OG DERES VERDEN

gjenstander og egenskaper som finnes i den ufull­ komne og foranderlige verden. Sokrates’ virksomhet var av en slik art at den fikk en oppløsende og undergravende virkning. Han lærte folk å sette spørsmålstegn ved alt, og han avslørte uvitenheten til dem som representerte makten og autoriteten. Han var en svært kontro­ versiell skikkelse, høyt elsket, men også hatet.

Sokrates

i samtale

Komediedikteren Aristofanes (ca 448 - 380 f. Kr.) skrev satirisk om temaer som for eksempel Sokrates virksomhet. I en scene i stykket Skyene (423 f. Kr.) plasserte han Sokrates i en kurv som hang over hodene på folk. Strepsiades, en annen av skikkelsene i stykket, spør ham ut.

■x.*•V-G

'

■Jlnfaxitfc$.yypitficnc

vrvn^vné ofctvij (h a ;

&

” HVA ER RETTFER­

D IG H ET?” Sokrates

Komediedikteren Aristofanes karikerte Sokrates i stykket Skyene (423 f Kr.) som ble oppført for hele Athens befolkning ved en av byens fester, ""il slutt ble Sokrates arrestert for å ha forført ungdommen og for ikke å tro på byens guder. Han ble stilt for retten og dømt til å tømme giftbegeret. Den detaljerte fortellingen om rettssaken og Sokrates’ død er en de mest gripende tragedier i den menneskelige tenkningens historie. Grunnen til at Sokrates i en viss forstand er den mest kjente av alle filosofer, er at det var han som begynte den inngående undersøkelsen av grunnbegrepene våre, noe som siden har kjennetegnet filosofien. Han pleide å si at han ikke hadde noen egen filosofisk lære å tilby, bare spørsmål. Men dette er ikke riktig. Av en del spørsmåls­ stillinger som han stadig vender tilbake til, fremgår det at det ligger visse foretrukne oppfatninger under mye av det han sier. En av dem er at noe virkelig og vedvarende ondt ikke kan A ristofanes D en udødelige Aristofanes var den største kom ediedikteren i det ga m le G rekenland. / et av sine stykker karikerte han Sokrates. Dette viser hvor kjent Sokrates var.

CSiitX

s‘u..y°s*uiAj}e\A cfrui pf)v[o(opl»":i OMiato e rnatfcmancfUr)

F ire

store filosofer

Dette italienske m anuskriptet f r a m iddelalderen viser de fir e filosofene som m an satte høyest i renessansen: Aristoteles (øverst til venstre), Platon (øverst til høyre), Seneca (nederst til høyre) og Sokrates (nederst til venstre).

ramme et menneske som bevarer sin integritet. Denne verdens omskiftelighet er slik at hvem som helst kan miste alt han eier, urettmessig kastets i fengsel, ødelegges av ulykker og sykdom, men dette er tilfeldigheter i en foranderlig eksistens som likevel snart er forbi. Dine ulykker vil være forholdsvis ubetydelige forutsatt at din sjel forblir urørt. Det er først når sjelen ødelegges at den virkelige personlige katastrofen inntrer. Dette er grunnen til at det er mye verre for et menneske å begå en urettferdighet enn selv å bli urettferdig behandlet.Vi bør synes synd på den som utøver urettferdighet, ikke med offeret for uretten. Denne overbevisningen gjorde Sokrates til en helt for stoikerne. Flere hundre år senere gjorde de ham til en slags verdslig skytshelgen. En annen av Sokrates’ grunnleggende overbevisninger er at ingen gjør noe galt med fullt overlegg. Poenget hans er at hvis du virkelig forstår, i den dypeste betydning av ordet, at det er galt å gjøre noe, så vil du ikke gjøre det. Og omvendt, hvis du gjør det, viser dette at du ikke virkelig, dypt og inderlig, har forstått at det er galt. Konsekvensen av dette synet er at rett handling avhenger av kunnskap.

SOKRATES

Denne overbevisningen lå for en stor del bak hans utrettelige beskjeftigelse med spørsmål som «Hva er rettferdighet?». Han trodde at hvis vi bare kjente svaret på det spørsmålet, ville vi med nødvendighet gjøre det rette. I slike tilfeller er jakten på kunnskap og vår streben etter å gjøre det rette ett og det samme.

Vær sann mot deg selv Det er tvilsomt om noen filosof har hatt større betydning enn Sokrates. Han var den første som prioriterte den personlige integritet forstått som en persons plikt overfor seg selv og ikke overfor gudene eller loven eller noen andre autoriteter. Gjennom hele vår historie har dette hatt en uvur­ derlig betydning. Han ville heller dø enn å slutte å si det han mente var rett, han valgte faktisk døden fremfor å flykte fra fengslet. Dette er en prioritering som også siden er blitt bekreftet av noen av vår kulturs største skikkelser - skikkelser som ikke nødvendigvis var under hans innflytelse. Jesus spurte hva det gavnet et menneske å vinne hele verden hvis

det tok skade på sin sjel. Og Shakespeare sa: «Dette fremfor alt: vær tro mot deg selv». Og i tillegg gjorde Sokrates mer enn noen annen for å knesette prinsippet om at man må kunne stille spørsmålstegn ved alt. Fasitsvar finnes ikke, for også svar er gjenstand for spørsmål. Som en følge av dette plasserte han den dialektiske metoden i filosofiens sentrum. Dette er en metode som søker sannheten gjennom spørsmål og svar. I dette sentrum har metoden befunnet seg siden. Den brukes særlig som en pedagogisk metode - og når alt kommer til alt var det slik Sokrates benyttet den. Den er ikke like god til alle former for læring, den er for eksempel ikke særlig egnet til formidling av ren informasjon. Men den er uovertruffen når det gjelder å få folk til å revurdere det de tror de allerede vet. Særlig effektiv er den når det finnes et godt personlig forhold mellom lærer og elev, det vil si når læreren virkelig forstår elevens vanskeligheter og trinn for trinn leder ham i riktig retning. Fremdeles kalles dette ofte for den sokratiske metode.

B ruken av

navnet

Vi forbinder Sokrates' navn med selve urbildet på den gamle, vise mannen. Hvis vi sier at en person er vår tids Sokrates, forstår alle bva vi mener. Vi bruker ikke navnet på noen annen filosofpå denne måten.

S okrates' d ø d Dette berømte bildet av den fra n sk e kunstneren David, fullført i 1787, viser Sokrates i f e r d m ed å tømme giftbegeret. (I det gam le Athen krevet m an at

de dødsdømte selv tok gift, ellers ble de drept.) H an p ek er mot en høyere virkelighet som ban betrakter som sin endelige bestemmelse.

I 23

GREKERNE OG DERES VERDEN

P En

laton

b r o b y g g e r mellom

MENNESKET OG IDEENES VERDEN Hele Vestens filosofi er fotnoter til Platon, heter det i et berømt utsagn. Dette skyldes at han har satt en dagsorden som filosofien - ikke bare moralfilosofien - stort sett har fulgt siden. Forfatter, IKKE POLITIKER Platon var genial på flere områder. Hans dialoger, den fineste greske prosa som noensinne er skrevet, var kunstverk så vel som filosofiske verk. Han forsøkte å få innflytelse på praktisk politikk, men uten å lykkes.

DET ER IKKE BEVART NOEN SKRIFTER av de filosofene vi har behandlet hittil. Alt vi vet om dem, baserer seg på henvisninger og sitater i skrifter av andre og senere tenkere som kjente dem og deres arbeider. Noen av henvisningene og sitatene er omfattende, men de er likevel ufullstendige og annenhånds. Sokrates skrev ikke noe i det hele tatt, derfor er det bare gjennom andres skrifter vi vet noe om ham. Likevel har vi et klart bilde av hans personlighet. Det er Platon som er hovedkilden til vår viten om Sokrates. Han var en av elevene hans, og den første vestlige filosofen som skrev arbeider som er bevart. Vi har god grunn til å tro at vi er i besittelse av så å si hele hans produksjon. På samme måte som når det gjelder Sokrates, er det mange som betrakter ham som tidenes største filosof.

H ovedverk Staten: gir et overblikk over bele Platons filosofi. Symposion: handler om hans syn på kjærligheten. Apologien, Faidon og Kriton: omfatter hans fremstilling av Sokrates.

24

Sokrates' Platon og P latons Sokrates Platon var ca 31 år da Sokrates ble henrettet i 399 f. Kr. Han var tilstede i rettssalen under hele proses­ sen. Det som skjedde med Sokrates, må ha vært et stort slag for ham, for han betraktet Sokrates som den beste, mest vise og rettferdige av alle. Etter at Sokrates var død, skrev Platon en rekke filosofiske dialoger hvor Sokrates alltid spilte hovedrollen. Han utsatte tilhørerne sine for en inngående utspørring om grunnbegreper innen moral og politikk, noe som vippet dem av pinnen. Platon hadde trolig to hovedmotiver for å gjøre dette. For det første ville han utfordre ved å forsvare det Sokrates lærte, til tross for at det hadde blitt offisielt fordømt. For det annet ville han rehabilitere sin veileders rykte ved å vise at han ikke hadde fordervet ungdommen, men at han var den læreren som hadde hatt størst betydning for dem. Fagfolk er stort sett enige om at hovedkilden til Platons ideer forandret seg i årenes løp. Hvis vi ser bort fra de kunstneriske friheter Platon tar seg,

inneholder de tidlige dialogene et mer eller mindre nøyaktig portrett av den historiske Sokrates. Temaene som blir behandlet, var temaer som den virkelige Sokrates hadde tatt opp, og i disse dialog­ ene sa Sokrates ting Platon selv hadde hørt. Men da Platon hadde brukt opp dette stoffet, oppdaget han at han hadde fått et entusiastisk publikum som ville ha mer. Og siden han hadde mye mer på hjertet, fortsatte han å skrive og publisere dialoger. Dette var nå blitt en populær og akseptert form der Sokrates fremsto som helten, men heretter la Platon

”H E R SLIPPER INGEN IN N UTEN KUNNSKAP O M MATEMATIKK” P laton

sine egne ideer i denne skikkelsens munn. Dette har nødvendigvis ført til et problem for forskningen: Hvor slutter Sokrates, og hvor begynner Platon? Dette spørsmålet kan kanskje aldri bli løst på en tilfredsstillende måte, men det er liten tvil om at Platons tidligere og senere dialoger presenterer oss for ideene til to forskjellige filosofer - den første Sokrates, den annen Platon. Sokrates er utelukkende opptatt av problemer innen moralfilosofien og politisk filosofi og stiller seg avvisende til filosofiske problemer som angår naturen. En av hans viktigste ideer er identifika­ sjonen av dyd og kunnskap; og han søker kunnskap utelukkende gjennom diskusjon og argumentasjon.

PLATON

P latons Det gam le G rekenland var det første sam funnet hvor studenter ble lært opp til å tenke selv - til å diskutere, debattere, argum entere og kritisere - og ikke bare overta

Ingenting av dette gjelder for Platon. Han er lidenskapelig interessert i alle filosofiske spørsmål uansett om det gjelder naturen eller hvordan vi skal leve våre liv. Han interesserte seg for alle sider ved virkeligheten. Platon var på ingen måte uinteressert i matematikk eller fysikk som han oppfattet som nøkkelen til forståelsen av naturen. Over inngangen

skole

sine læreres synspunkter. Det førte til den raskeste utvidelsen av erkjennelsen som noensinne hadde fu n n e t sted, og til ideen om at kritikk faktisk kan bidra til at kunnskapen øker.

til sitt akademi skrev han ordene: «Her slipper ingen inn uten kunnskap om matematikk». Mange av hans viktigste læresetninger er utviklet i lange forklar­ inger som ikke er diskusjoner eller dialoger i egentlig forstand. Det som gjør dem til dialoger, ei­ den ytre formen der en slags «statister» her og der sier «Ja, virkelig» eller «Det stemmer». Og Platon

GREKERNE OG DERES VERDEN

K unsten s

fo rfø r e n d e stemme

Dette romerske freskomaleriet i en privat villa ga m ennes­ kene i huset illusjonen av utsikt til en have. Det var som

Den vise Platon sier at ordet må være i overensstem meise med handlingen ^ G eoffrey C haucer

forkaster læren om at dyden utelukkende er et spørsmål om å vite hva som er rett. Men på noen områder distanserer Platon seg aldri fra Sokrates: Det eneste som virkelig kan skade et menneske, er det som skader sjelen. Det er derfor bedre å lide urett enn å begå urett. Det samme gjelder idealet om å tenke selv, ikke ta noe for gitt og å stille spørsmål ved alt og alle. Det var dette som førte til at han etter hvert gikk over fra å utlegge Sokrates’ ideer til å utlegge sine egne. For når alt kommer til alt, er det å tenke slik Sokrates gjorde, slik Sokrates lærte andre mennesker å tenke, det samme som å tenke selv, å tenke uavhengig av autoriteter. For Platon betydde derfor dette å tenke selv, uavhengig av Sokrates. Ved å vende seg bort fra Sokrates, fulgte han Sokrates.

D en vestlige KULTURENS VUGGE Platon levde i Athens gullalder i det femte og fjerde århundre f. Kr. 1 denne perioden frembragte byen ikke bare stor filosofi, men stor fysikk, matematikk, astronomi, historie og betydelig skulptur, arkitektur og dramatikk. I tillegg til alt dette var Athen vårt første demokrati.

En

scen e fra

S y m p o s io n

Statsmannen Alkihiades kom m er til dikteren Agatons hus. Det ble en kveld m ed sam taler som aldri vil bli glemt.

26

om veggen ikke eksisterte. Platon mente at all kunst beclro oss p å sam m e måte, og at den var en f a r e f o r sjelen.

D en første professor Platon levde et halvt århundre etter Sokrates’ død. Han ble 81 år. I løpet av denne perioden utga han en rekke dialoger som varierer i lengde fra 20 til 300 sider. Staten og Symposion er de mest berømte av dem. Den førstnevnte beskjeftiger seg i hovedsak med rettferdighetens natur og forsøker blant annet å fremstille et mønster for idealstaten. Symposion er en undersøkelse av kjærlighetens vesen. De fleste av de andre dialogene er oppkalt etter den som er Sokrates’ viktigste samtalepartner i dialogen: Faidon, Lacbes, Euthyfron, Theaitetos, Parmenides, Timaios og så videre. Disse dialogene tilhører den store verdenslittera­ turen. I tillegg til å inneholde noe av den beste filosofien som noensinne er skapt, er de også stor diktning. Mange litteraturforskere mener at de representerer det ypperste av gresk prosa. De kanskje mest gripende dialogene, og som derfor egner seg til å lese først, er de som mest direkte handler om rettssaken mot Sokrates og henrettelsen av ham: Kriton, Apologien og Faidon. Apologien foregir å være den forsvarstale Sokrates holdt under rettssaken og er hans apologia pro vita sua, hans rettferdiggjørelse av sitt liv. Platon var like mye kunstner som filosof. I tillegg var det han som etablerte prototypen på en høy­ skole. «Akademi» var ganske enkelt navnet på huset hans, og fordi han underviste voksne elever der, kom ordet til å bli brukt som en betegnelse på alle bygninger der elever får en høyere utdannelse.

PLATON

I deenes verden Den læren som Platon er mest kjent for, er teorien om former eller ideer. Vi har tidligere sett at når Sokrates spurte «Hva er skjønnhet?» eller «Hva er mot?», var det ikke hans mening å definere et ord. Det han ønsket, var å av­ dekke en abstrakt størrelses vesen, en størrelse som hadde virkelig eksistens. For ham var ikke disse stør­ relsene noe som eksisterte på et bestemt sted eller til en bestemt tid, de hadde tvert imot en universell eksistens som var uavhengig av tid og sted. De enkelte, skjønne ting som finnes i vår hverdagsverden, og de enkelte, modige handlinger som enkeltmennes­ ker utfører, er alltid flyktige, men de har del i en tidløs essens av sann skjønnhet og sant mot. Dette er uforgjengelige idealer med en selvstendig eksistens. Det Platon gjorde, var å ta opp denne tenknin­ gen, som egentlig inneholdt en teori om moralens og verdienes vesen, og generalisere den til en teori om hele virkeligheten. Han betraktet absolutt alt i vår verden som en skyggeaktig, forfallen kopi av noe hvis ideale form (herav uttrykkene ideal og form ) har en evig og uforgjengelig eksistens hinsides tid og rom.

Platon forsvarte denne oppfatningen med argu­ menter fra ulike kilder. Han var for eksempel av den oppfatning at jo mer vi studerer fysikk, desto klarere blir det at matematiske forhold er innebygd i hele den materielle verden. Hele kosmos synes å uttrykke orden og harmoni - eller som vi nå ville si det, hele fysikken kan uttrykkes i matematiske ligninger. Platon, som her fulgte Pythagoras, så dette som et uttrykk for at det under den forvirrede, for ikke å si kaotiske overflaten av vår hverdagsverden fantes en orden som innehar matematikkens idealitet og fullkommenhet. Denne orden er ikke synlig for øyet, men er tilgjengelig for ånden og begripelig for intellektet. Men viktigst av alt, den finnes, den eksisterer, det er den som konstituerer den underliggende virkeligheten. I sitt arbeide med dette spesielle forskningsprogrammet knyttet han noen av de ledende matematikerne i sin tid til akademiet. Og under hans ledelse ble det gjort store fremskritt i utviklingen av mange sider ved matematikken og det vi nå forstår som vitenskap. Alt var en del av filosofien.

Avskrift

Før oppfinnelsen av boktrykkerkunsten kunne skrifter bare spres ved å kopieres gjennom avskrift. Kjennskapen til og studiet av skrifter var derfor avhengig av at de ble kopiert. I noen tilfeller var det også avgjørende for at et skrift ble bevart. Et eksempel på dette er Clarkes Platon (895 e.Kr.). Gjennom hele middelalderen var dette en av de viktigste oppgavene til lærde og geistlige. Det er derfor middelalderkirken som har formidlet en stor del av den førkristne kulturen til den moderne verden.

Et

strengt regime

Sparta var den gamle, greske bystaten som dominerte det sydlige Peloponnes. Den var Athens rival da Platon sto på høyden av sin karriere, men den mistet sin posisjon i løpet av hans levetid. Sparta hadde i hovedsak en militær, sosial struktur. / motsetning ti! det kultiverte, demokratiske Athen, var kulturen i Sparta disiplinert og streng. Ordet "Spartansk» brukes fremdeles om et nøysomt, strengt regime.

R asjon ell

o r d e n i alt , fra m atem atikk til ju ss

Platon frem stilles i bilder helt opp til vår egen tid. Dette freskom aleriet f r a det 16. å rh u n d re i et rumensk, kloster

viser ham i selskap m ed m atem atikeren Pythagoras og Solon, den store reform atoren og lovgiveren i Athen.

27

GREK ERN E OG DERES VERDEN

Staten Platons Staten begynner med en undersøkelse av rettferdighetens vesen og fortsetter med refleksjoner over menneskets vesen inklusive det sosiale livfo r etter hvert å ta opp de fleste av de sentrale spørsmålene innen filosofien. Den inneholder også den første kjente modellen fo r et idealsamfunn. Alt dette er grunnen til at man regner Staten som Platons mesterverk. Dialogen er den beste oversikten over den modne Platons filosofi.

D et

greske idealet

ELSE, INGEN TING ER” P laton

høyeste grad forgjengelige. Men de er de flyktigste glimt av noe som også er oss, noe ikke-materielt, tidløst og uforgjengelig, noe vi kan kalle sjelen. Disse sjelene er våre evige form er. Den type væren som de er en del av, er uten tid og rom der alle uforanderlige former som konstituerer det absolutte, eksisterer. Lesere som er oppdratt i en kristen tradisjon, vil straks dra kjensel på dette synet. Det skyldes at

28

som varer

Venus fr a Milo (ca. 2 0 0 f .Kr.) er kanskje verdens mest berømte statue. D en fremstiller den greske g u d in n e n Afrodite og legemliggjør de ga m le grekern es skjønnhetsideal.

Platon utviklet dette perspektivet innenfor en rekke områder, noe som førte til at han oppfattet virkelig­ heten som todelt. På den ene side er den synlige verden, slik den fremstår for sansene våre, vår ordinære hverdagsverden hvor ingenting vedvarer, og ingenting forblir det samme. Som Platon likte å uttrykke det, blir alt i denne verden alltid noe annet, det er ingenting som alltid bare er. (Denne formu­ leringen ble forkortet til «alt er tilblivelse, ingenting er.») Alt begynner å eksisterer og forsvinner igjen, alt er ufullkomment, alt går i oppløsning. Denne verden i tid og rom er den eneste verden som vårt menneskelige sanseapparat kan gripe. Men det finnes en annen verden som ikke er i tid og rom og som ikke er tilgjengelig for våre sanser og hvor det hersker bestandighet og fullkommen orden. Denne andre verdenen er den tidløse, uforanderlige virkelighet som vi bare kan få korte, utilfredsstil­ lende glimt av i vår hverdagsverden. Men den er det vi kan kalle den virkelige virkelighet, fordi det er bare den som er stabil, urokkelig - det er bare den som er, som ikke hele tiden er i ferd med å bli til noe annet. Eksistensen av disse to verdenene får den samme betydning for oss mennesker - som objekter betraktet - som for alt annet. Det er en del av oss som kan sees, men det finnes også en del som ikke kan sees, en side vi kan bli oppmerksomme på. Den delen som kan sees, består av våre legemer; materielle objekter som er underlagt fysikkens lover og som befinner seg i tid og rom. Disse fysiske legemene våre begynner å eksistere og forsvinner. De er alltid ufullkomne, alltid i forandring og i

Grekernes geniale evne til å forene orden og følelse kom til uttrykk i deres måte å leve på. Selv vasene deres viser en fullkommen forening av form og følelse. Denne balansen er siden blitt et ideal og er det vi forstår som «det greske idealet».

I dealer

P laton og kristendommen

D ■* ‘

. iA-

PLATON

platonismen var den filosofiske retningen som dominerte i den hellenistiske verden hvor kristen­ dommen oppsto og utviklet seg. Det nye testamente var selvfølgelig skrevet på gresk, og mange av de dypere tenkerne blant de tidlige kristne var sterkt engasjert i å forene åpenbaringene i sin religion med Platons hovedideen Det som skjedde, var at de viktigste av disse ideene ble absorbert av ortodoks kristen tenkning. Det var vanlig å omtale Sokrates og Platon som «kristne før Kristus». Mange kristne var fullstendig overbevist om at den historiske oppgaven til disse greske tenkerne hadde vært å forberede den teoretiske grunnen for noen viktige sider ved kristendommen. Den detaljerte utarbeidelsen av disse forbindelsene var noe som opptok mange lærde i middelalderen. Platon var selvfølgelig hverken kristen eller jøde og nådde sine konklusjoner fullstendig uavhengig av den jødisk-kristne tradisjonen. Han kom frem til dem ved filosofisk refleksjon. De krever ikke tro på en gud eller religiøs åpenbaring, og siden den gang er de akseptert, helt eller delvis, av mange som ikke har vært religiøse. Platon selv betraktet idealformene som guddommelige fordi de var fullkomne. På samme måte som Pythagoras trodde han på rein­ karnasjonen, men i hovedsak har hans filosofiske innflytelse vært på tenkere som ikke ville følge ham på noen av disse områdene, noen av dem har vært fullstendig ikke-religiøse.

Platon og kunsten Platon trodde at målet for fornuftsmennesket var å trenge gjennom tingenes overflate og frem til den underliggende virkelighet. Dette kan på sin side forstås som en slags intellektuell mystikk, for det betyr at man får et intellektuelt grep om den idéverden der sjelen allerede eksisterer og vil fortsette å eksistere i all evighet. Dette er som å foregripe døden - hvilket er akkurat det Sokrates, ifølge Faidon, sier at filosofene gjør. For å oppnå dette må indi­ videt gjennomskue (i begge betydninger) de flyktige døgnfluer som konstituerer sanseverdenen og befri seg fra deres tiltrekning og forførelse. Det er dette kravet som fører

til at Platon forholder seg fiendtlig til kunsten. Kunsten er i sitt vesen etterligning, og den har en sterk appell til sansene. Jo vakrere kunsten er, desto sterkere blir denne virkningen. Kunstverk er, ifølge Platon, dobbelt bedragerske, de er etterligninger av ting som er etterligninger. De forskjønner de flyktige tingene i denne verden, og de forsterker vår følelsesmessige binding til dem og holder oss derfor tilbake fra det som er vårt egentlige kall: Fullstendig å heve seg over deres nivå til en tidløs og ikkesanselig virkelighet. Derfor er de en fare for våre sjeler. I et idealsamfunn kan kunsten derfor ikke være tillatt. Mennesker som har ønsket å forby eller kontrollere kunsten, har siden støttet seg på denne læren. Ifølge Platon består mennesket av tre motstrid­ ende elementer: Begjær, fornuft og vilje. Og han mener at det er helt avgjørende at fornuften har kontrollen, at den kontrollerer begjæret ved hjelp av viljen. På grunnlag av dette menneskesynet utvikler han et tilsvarende samfunnssyn. I hans idealsamfunn holder en klasse av voktere orden på massene under ledelse av den filosofisk bevisste herskerklassen som fungerer som hele samfunnets formyndere. Sagt på denne måten lyder det ikke ulikt en beskrivelse av kommunistsamfunnene i det tyvende århundre. Og faktisk har Platons politiske ideer hatt en enorm innflytelse gjennom århundrene, ikke minst på de utopiske, totalitære filosofier på høyre- og venstre­ siden som har karakterisert det tyvende århundre.

G eniets disipler

Fantasi -portretter F ø r boktrykkerkunsten ble oppfunnet, piydet m an ofte m anuskriptene m ed illustrasjoner. Dette e r en av våre hovedkilder til portretter av oldtidens filosofer, som bildet av Platon (øverst til venstre) ovenfor. Imidlertid hadde illustratørene som regel k un fan ta sien å støtte seg til.

Skriftene til Platon og til filo­ sofene som var påvirket av ham, dominerte den europeiske filosofien i seks- eller syvhundre år - det vil si til den kristne tenkning fikk en sammen­ lignbar og etter hvert større betydning. Den meste begavede av Platons etterfølgere var hans elev Aristoteles. Hans arbeide er av en slik betydning at det må behandles i et eget kapittel. Aristoteles grunnla en filosofisk tradisjon som var forskjellig fra Platons og ofte i strid med den. Likevel sier han en rekke ganger «vi» når han omtaler Platons disipler. Den andre

D ansen

foran

D ionysios

I Platons greske verden fantes det mange religiøse ritualer. Hvis en fremtredende person benektet eksistensen til enkelte av de hedenske gudene, satte han sitt liv på spill. Det er derfor vanskelig å vite noe om hvilket forhold Platon hadde til gudene.

G resk TRAGEDIE Gresk, tragedie beskjeftiget seg med noen av menneskets dypeste spørsmål. Derfor var det mange filosofer som var opptatt av den. De tre fremste tragediedikterne var Aiskylos, Sofokles og Euripides. Stykkene deres blir fremdeles oppført. Et av de evige temaene var konflikten mellom individets private interesser og forhold på den ene side og dets plikter overfor samfunnet som helhet på den annen side. Et individ som kommer i direkte konflikt med samfunnet, går nesten alltid tiI _______grunne.______

29

GREKERNE OG

DERES VERDEN

J ohannes Evangelisten Johannes (første århundre e. Kr.) blir vanligvis regnet som forfatteren av Johannes1 brev. Han var jøde og sterkt påvirket av gresk tenkning. Han startet den århundrelange prosessen som gikk ut på å tilpasse den greske tenkningen til den jødisk-kristne tradisjonen.

betydelige filosofen som fremsto under direkte innflytelse av Platons lære, kom flere hundre år senere, mot slutten av platonismens dominans, i det tredje århundre etter Kristus. Plotin var født i 204 e. Kr. og døde i 269. Plotin var egypter (med romersk navn), men skrev på gresk, og kan betraktes som den siste av de store greske filosofene. Han avsluttet rekken av filosofer fra Thales i det sjette århundre f. Kr. og var hele den antikke verdens siste store filosof. Plotins tenkning utviklet den mystiske siden ved Platons filosofi og ble kjent som nyplatonisme. Han var ikke kristen og nevner heller ikke kristendommen i sine skrifter. Likevel befinner hans filosofi seg ikke fjernt fra tenkningen til Augustin og Thomas Aquinas, de to største kristne filosofene i det neste årtusen. Hans innflytelse på utviklingen av den kristne tenkning var enorm. Dean Inge, den berømte kristne forfatteren fra det tyvende århundre, refererer til ham som «den store tenkeren som for alle tider vil være den klassiske representanten for mystikkens filosofi. Ingen annen mystisk tenker kommer i nærheten av Plotin i kraft, innsikt og dypt, åndelig skarpsinn.»

værensnivåer over hverandre; det laveste, der hvor menneskene er, er sjelen. Det neste trinn, der man erkjenner ideene, er ånden. Det høyeste nivået er det gode. Reflekterende mennesker streber etter en høyere enhet med det gode. De kristne overførte dette til sin lære om at verden var skapt i Guds ånd, og at mennesket streber etter enhet med Gud, som er det fullkomment gode.

F ilosofen som mystiker

‘ fdvis noen vil at det gode livet skal bringe noe hinsides det gode liv, er det ikke

Mer enn noen andre - bortsett fra Platon selv - var det Plotin som gjorde den platonske filosofien sentral i den intellektuelle utviklingen av kristen­ dommen. Plotin lærte at siden det absolutte består av Platons ideer, er det som eksisterer i siste instans noe åndelig. Og derfor er det å bli skapt det samme som å bli tenkt. Han mente at det finnes tre

det gode liv han søker ^ P lotin

P laton o g KRISTENDOMMEN Platon hadde større innflytelse på utviklingen av tidlig kristen tenkning enn noen annen ikkekristen. I den verden Jesus ble født i, var gresk den inter­ nasjonale kulturens og de lærdes språk. Platons filosofi var den mest kjente. Det nye testamente ble skrevet på gresk.

fcN ANERKJENT HEDENSK FILOSOF Plotin var ikke kristen, m en hans ideer ble så anerkjente at sarkofagen h ans blir oppbevart i et av Vatikanets museer.

30

PLATON

H uleLIGNELSEN

D

en mest berømte passasjen i Platons skrifter finner vi i Staten. Den kalles hulelignelsen. Her gir Platon en sym­ bolsk fremstilling av sitt syn på menneskets vilkår og spesielt på menneskets erkjennelse av virkeligheten. Forestill dere, sier han, en stor hule som er forbundet med verden utenfor gjennom en gang som er så lang at dags­ lyset ikke slipper inn i selve hulen. Innerst i hulen sitter en rekke fanger med ryggen mot inngangen og ansiktet vendt mot huleveggen. De er bundet på hender og føtter, og slik at de ikke kan bevege hodene, derfor kan de hverken se hverandre eller seg selv. Alt de kan se, er veggen rett fremfor seg. Slik har de sittet hele sitt liv og vet ikke om noe annet.

I

hulen bak dem brenner et bål. Mellom ilden og fangene er det en mur som de ikke vet om. Muren er på høyde med et mennes­ ke, og på den andre siden av den går folk hele tiden frem og tilbake og bærer ting på hodet. Skyggene av gjenstandene vises på veggen foran fangene, og ekkoet av stem­ mene til menneskene som bærer dem, kastes tilbake fra veggen og mot fangene. Ifølge Platon er skyggene og ekkoene det eneste fangene noen gang oppfatter eller erfarer. Under slike forhold er det naturlig for dem å anta at skyggene

og ekkoene konstituerer hele den virkelighet som finnes. Og all deres tale vil referere til denne «virkelig­ het» og til deres erfaringer av den.

vis en av fangene kunne fri seg fra lenkene, ville han være så stiv og støl etter å ha vært fanget et helt liv at bare det

H

D et en este DE KUNNE SE, VAR VEGGEN FREMFOR SEG

å snu seg rundt ville være smerte­ fullt og vanskelig. Og siden han hadde tilbrakt dagene i halvmørke, ville lyset fra ilden blende ham. Han ville bli forvirret og ikke forstå det minste, og han ville ønske seg tilbake til skyggeveggen igjen, til den virkeligheten han forsto. Og hvis han ble tvunget ut i det skinnende sollyset i verden utenfor hulen, ville han bli blindet og forvirret, og det ville ta lang tid før han var i stand til å se eller forstå noe som helst. Men hvis han vendte tilbake til hulen igjen etter at han hadde vennet seg til verden utenfor, ville han bli midlertidig blindet igjen, denne gang av mørket. Og alt han fortalte fangene om sine erfaringer ville være uforståelig for disse menneskene hvis språk kun refererte til skygger og ekko.

V

i kan nærme oss en forståelse av denne lignelsen hvis vi tenker oss at menneskene er fanget i sine egne legemer, og at det eneste selskap de har, er mennesker i samme situasjon. Ingen ville være i stand til å oppfatte de andres eller sitt eget virkelige selv. Vi erfarer ikke virkeligheten direkte, bare det som er i bevisstheten.

31

GREKERNE OG DERES VERDEN

Aristoteles M a n n e n s o m kartla v i t e n s k a p e n e OG GRUNNLA LOGIKKEN Aristoteles var grunnleggeren av en filosofi som hevdet at observasjon og eksperiment må komme fø r abstrakt tenkning. Et lysende geni Nesten alle som er seriøst opptatt av filosofi, betrakter Aristoteles som en av de tre eller fire største i tenkningens historie. I dag blir hans Metafysikken og særlig hans Etikken studert på universitetene verden over.

P la t o n er min venn, men sannheten er meg kjær ere ^ A ristoteles

SOM PLATON HADDE VÆRT elev av Sokrates, var Aristoteles elev av Platon. Og Aristoteles ble i sin tur Alexander den stores lærer, så her finner vi en intellektuell overføring gjennom fire generasjoners historiske skikkelser som savner sidestykke. Aristoteles var hofflege hos kongen av Makedonia, og dette var grunnen til at han senere ble lærer for Alexander, Filip av Makedonias sønn. Aristoteles var født i Stagira i 384 f. Kr. Faren døde da han var gutt. Han ble derfor oppdratt av en formynder som sendte ham til Platons akademi i Athen da han var omkring 17 år. Aristoteles ble ved akademiet i ca 20 år. Senere i livet, omkring 335 f. Kr., grunnla han Lyceum, sin egen skole i Athen. Stedet der skolen lå, ble oppdaget i 1996, noe som vakte stor internasjonal oppmerksomhet. Aristoteles døde i 322 f. Kr., 62 år gammel.

D enne verdens filosof

j

A ristoteles

og

A lexander

Filosofen Aristoteles underviser sin begavede, un ge elev A lexander den store som skulle underlegge seg bele den kjente verden.

32

Aristoteles anerkjente fullt ut Platons geni og la ikke skjul på at han sto i gjeld til ham. Han forkastet imidlertid en av de fundamentale teoriene i Platons filosofi; ideen om at det finnes to verdener. Som vi har sett lærte Platon at det ikke finnes noe slikt som sikker kunnskap om den evig foranderlige verden som fremtrer for våre sanser. Gjen­ standene for sann kunnskap tilhører en annen verden, et abstrakt rike uavhengig av tid og rom og bare tilgjengelig for fornuften. Aristoteles derimot mente at det bare finnes én verden som vi kan gjøre til gjenstand for vår filosofiske refleksjon, og det er den verden vi lever i og erfarer. For ham er denne verden en kilde til evig fascinasjon og undring. Han mente at det var denne følelse av undring som var årsaken til at mennesket begynte

å filosofere, enten som individ eller som art; og at det er denne verden mennesket ville lære å kjenne og forstå. Videre mente Aristoteles at vi ikke kan finne noe utenfor denne verden som kan være et fast ståsted for filosofisk tenkning. Alt det som er hinsides enhver erfaringsmulighet, kan ikke være noe for oss.

” HVA ER VÆ REN ?” A ristoteles

Vi har ingen gyldig måte å referere til det på eller snakke om det på, og derfor kan det ikke inngå i vår filosofiske diskurs på noen pålitelig måte. Hvis vi beveger oss hinsides erfaringsverdenen, ender vi opp med tomt snakk. Dette var grunnlaget for Aristoteles’ avvisning av Platons idéverden: Han mente ganske enkelt at det ikke fantes noen god grunn til å tro at den eksisterte. Aristoteles’ begjær etter å skaffe seg kunnskap om erfaringsverdenen var umettelig. I sin forskning kastet han seg over et nesten ufattelig vidt felt med en stor lidenskap og energi. Han var den første som kartla mange av forskningens hovedområder og ga dem navn som vi fremdeles bruker: Blant disse er logikk, fysikk, politisk vitenskap, økonomi, psykologi, metafysikk, meteorologi, retorikk og P laton

og

A ristoteles -

filosofien s t o verdener

Platon til venstre bolder Timaios, et verk viet metafysikken, og pek er mot høyere sfærer. A ristoteles bolder Etikken, og m ed den a n d re hånden sier han at vi bør holde oss til d en n e verden. Disse to motsatte tendensene h a r vært i konflikt i hele filosofiens historie.

ARISTOTELES

33

GREKERNE OG DERES VERDEN

menneske som har visst så mye som Aristoteles. I århundrene som fulgte etter Romerrikets fall, forsvant kjennskapen til hans arbeid i Europa, men den ble holdt i live i den arabiske verden. Derfra vendte den tilbake til Europa i senmiddelalderen og ble den største enkeltsamling av vitenskapelig eller kvasivitenskapelig kunnskap som europeerne hadde. De deler av den som etter hvert utviklet seg

w m å

om osT w å m \ /t v a i m r ø : sW o av.

"MESTEREN BLANT DEM SOM VET" D a nte

D a n t e , EN GENIAL ELEV D ånte var den frem ste dikteren i senm iddelalderen. H an betraktet Aristoteles som den absolutte autoritet n å r det gjaldt ting som den kristne læ re ikke sa noe om.

M etafysikk Ordet"metafysikk» kommerfra det greske ordet som betyr -etter fysikken••og var ganske enkelt navnet på den boken i A ristoteies1sa nilede verk som kom etter boken om fysikken. Det betegner studiet av de mest gru n n ­ leggende sidene ved virkeligheten, tid, rom, materiell substans og så videre.

34

etikk. Det er nesten uforståelig at ett menneske har prestert noe slikt. Han laget også tekniske termer som har vært i bruk siden. På andre språk stammer disse ordene enten fra hans greske termer eller fra de latiniserte ordene som kom senere. Eksempler på slike betegnelser er energi, dynamikk, induksjon, substans, attributt, essens, aksidens, kategori og universal. I tillegg til alt dette systematiserte han logikken, viste hvilke former for slutninger som var gyldige og hvilke som var ugyldige - hva som virkelig følger av hva, og hva som bare synes å gjøre det. Videre ga han alle disse slutningsformene navn. I to tusen år var logikkstudiet ensbetydende med studiet av Aristoteles’ logikk. Overfor en slik intellektuell prestasjon må vi bare bøye oss. Menneskeheten skulle ikke frembringe noe tilsvarende på to tusen år. Det er i virkeligheten tvilsomt om det har eksistert et

om

A ristoteles

til enkeltvitenskaper, vokste uunngåelig utover Aristoteles’ egen forskning, begreper og metoder. I det fjortende århundre finner vi ikke desto mindre den italienske dikteren Dante (1265 - 1321) som kalte Aristoteles «mesteren blant dem som vet». Aristoteles’ biologi og logikk var viktig frem til det nittende århundre, og det var også logikken hans. Hans generelle filosofi som omfatter hans politiske og etiske teori samt hans estetikk, har fremdeles innflytelse.

Værens vesen Det sentrale spørsmål Aristoteles tok utgangspunkt i, var: Hva er gjenstandene i denne verden? Hva betyr det at noe eksisterer? Eller med hans egne ord: «Det spørsmål som ble stilt for lenge siden, og som stilles nå, er alltid vanskelig: Hva er væren?» Hans første viktige konklusjon var at tingene ikke bare er den materien de består av. Han bruker et hus som eksempel. Hvis du ga en byggmester i oppdrag å bygge et hus på eiendommen din, og han lastet av mursten, teglsten, tømmer og så videre på byggeplassen og sa til deg: «Vær så god, her er huset ditt», ville du tro at det dreide seg om en dårlig spøk. Her var alle de materialene som skulle til for å bygge et hus, men det var ikke noe hus i det hele

ARISTOTELES

tatt - bare en haug med av et bestemt materiale. De materialer. For at det skal er hunder fordi de er bli et hus, er det nødvendig organisert på en bestemt at alt settes sammen på en måte og har en struktur bestemt måte, med en helt som er felles for dem og spesiell og detaljert som skille dem fra andre struktur, og det ville være dyr som også består av strukturen som gjorde det kjøtt, blod og ben. til et hus. I virkeligheten Disse argumentene mot en ville det ikke være primitiv materialisme som nødvendig å anvende hevder at det bare er . bestemte materialer i det materien som eksisterer, er A ristoteles ' F y s ik k e n hele tatt - betong, glass, knusende og er aldri blitt Det e r tittelen p å dette verket av Aristoteles som ga metall, plastikk. Det må skikkelig imøtegått. Likevel fa get fysikk dets navn. selvfølgelig (og dette har en har det helt siden den gang viss betydning) lages av ett eller annet materiale, vært noen som har bekjent seg til en slik material­ men det er ikke materialene som gjør det til et hus, isme. Men det er imidlertid liten grunn til å ta hen­ det er strukturen og formen. Mennesket er syn til deres posisjon før de kan svare på Aristoteles’ Aristoteles’ mest slående eksempel på dette.Ta innvendinger. Aristoteles har således vist at en ting er det den er i kraft av sin form. Dette fører direkte Sokrates, sier han. Den materie som kroppen hans består av, forandres hver dag. Og den forandres til det neste spørsmålet hans: Hva er den eksakte fullstendig med noen års mellomrom; likevel betydningen av form i denne sammenheng? Vi har fortsetter han å være den samme Sokrates gjennom påvist at det ikke er noe materielt, så hva er det da? hele livet. Derfor er det ikke mulig å påstå at Aristoteles har allerede forkastet Platons lære om Sokrates er materien som hans legeme består av. former eller ideer, han har derfor avvist muligheten Aristoteles utvider dette argumentet til hele arter. Vi av at form kan være en slags størrelse som eksi­ sterer hinsides tid og rom. For å kaller ikke de forskjellige tilfredsstille ham, må den hundetypene hunder være dennesidig. fordi de består

KU M nd.lCtW KV ificA I.

Q ui(romcronintLi,lhipiLli.Iiimlcidct,conucxam alt-un inucnict; idonquiictor libicontranuvclfeUinicmAnim.iliu hiftonc MPlivfiognomonic litaudor.Et in iigura rinii*, tribuu ci nonroniadam folum.fcd nugnam.fccam olåm lYoincm. Pblcmon3i Adam-inninopiii. jvr

I kke

lenger populær

I det sekstende og syttende århundre kom det en reaksjon mot Aristoteles' verdenssyn. I denne boken fra I6 l6 om forskjellige karaktertyper, blir det aristoteliske menneske sammenlignet med et esel.

^De gode er gode p å én måte, de slette er slette på mange. ” A ristoteles

H ovedverk Den nikomakiske etikk Politikken Om diktekunsten Retorikken Den senere analytikken Fysikken Metafysikken Om sjelen

En

g r u n d ig u nd ersøk else av k je n sg je r n in g e n e

Noen av Aristoteles' mest verdifulle bidrag, f in n e r vi innen biologien og fysiologien. Som alltid forsøkte han å basere sine teorier p å en omhyggelig observasjon av kjensgjerningene. Man

antar at d en n e fresken f r a det fjerd e å rh u n d re viser Aristoteles som underviser sine elever i anatomi,

3-

GREKERNE OG DERES VERDEN

D e fire årsaker

R etorikken I denne boken skriver Aristoteles om over­ talelsens kunst. Den handler ikke bare om hvordan en.tale skal bygges opp, men også om hvordan man kan gjøre et personlig inntrykk på tilhørerne, om talerens virkemidler.

Vi har sett at ifølge Aristoteles er form årsaken til at noe er det det er. Derfor undersøker han begrepet årsak i denne sammenheng, og han ender opp med å bryte ned begrepet form til fire forskjellige og komplimentære typer «årsak». Siden det han her­ etter kaller «de fire årsaker», konstituerer grunnene til at ting er som de er, kan det være nyttig å tenke på dem som tingenes «fire forutsetninger». Form er forklaringen av tingene. La oss ta en marmorstatue som eksempel. For at den skal være det den er, må den for det første være marmor. Det kaller Aristoteles den materielle årsak, h va-er-den-laget-av?- år-

lært oss at dette i seg selv ikke er nok til å lage statuen, som krever ikke mindre enn tre andre årsaker. Ikke desto mindre er den materielle årsaken nødvendig, selv om den ikke er tilstrekkelig. For at statuen skal få væren, må den hugges ut av en marmorblokk med hammer og meisel: Huggingen er det Aristoteles kaller den utøvende årsak, hva-er-detegentlig-som-lager-eller-skaper-den?-krsaken. Men for å være den tingen den er, må statuen ha den skikkelsen den har, en hests eller et menneskes eller hva det måtte være. En marmorblokk som er hugget på måfå, er ikke en statue.Aristoteles kaller denne skikkelsen den formale årsaken, hva-gir-denskikkelse-som-den-kan-identifiseres-ved?-å rsaken. Og endelig, alt dette skjer bare fordi en skulptør i utgangspunktet har bestemt seg for å lage en statue. Alle de andre tre årsakene er blitt anvendt for å virkeliggjøre en hensikt. Den overordnede grunnen til statuens eksistens er at den er virkeliggjørelsen

”ALLE M EN ' ■ NESKER STREBER IFØLGE SIN NATUR

’ *Den svake ivrer alltid etter rettferdighet og likhet. Den sterke er ikke opptatt av noen av delene ” A ristoteles

o

K loke

ord

I 1545 gjorde den lærde engelske humanisten Roger Ascham Cl5 1 5 - 1568) følgende observasjon: •Den som vil skrive godt, må følge Aristoteles' råd: Snakker man som alminnelige folk og tenker man som kloke menn, vil man hli forstått av alle.-

36

Form

o g in t e n sjo n

I M ichelangelos ufullendte skulptur Våknende slave (ca 1 5 2 5 - 1 5 3 0 ) ser vi en menneskeskikkelse tre frem . K unstnerens intensjon, hans idé og hans arbeide, e r like nødvendige som m arm oren.

av skulptørens hensikter. Aristoteles kaller dette den finale årsak, den-endelige-grunn-for-altsammen-krsaken. Aristoteles’ fire årsaker er altså: den materielle årsak, den utøvende årsak, den formale årsak og den finale årsak. Når det gjelder den andre, tredje og fjerde av disse årsakene, kan to eller flere være den

ARISTOTELES

1y

'É f d 'isB trn

å i- Å

É B fy L

-

QBb

/■fy

-

ÉBfe

(Tm

JB S I f

^

A ^

r

H

o

f, A

VVfi

iø S ■y

> IJ ,

/ jf

. *W

L o g ik k e n s FAR Aristoteles' logikk sto i sentrum fo r den kristne, høyere utdannelsen både i m iddelalderen og senere. Dette maleriet

f r a 1 5 0 2 i katedralen i Le Puy frem stiller Aristoteles' logikk, Ciceros retorikk og Tubals musikk.

samme i et enkelt tilfelle. Dette gjelder særlig en vitenskap som biologi: Den formale årsaken til et eketre som har vokst frem av en ekenøtt, er også dens finale årsak: Den endelige skikkelse som oppnås, er også det endelige mål for prosessen. (I dette tilfelle vil den materielle årsaken være den tremassen, barken og de blader som treet består av, og den utøvende årsaken vil være den nødvendige næringen det får gjennom jord, vann, luft samt lyset fra solens ild.) Ved denne analysen begynner vi å forstå hvordan Aristoteles i motsetning til Platon oppfatter begrepet form. Ifølge Aristoteles er en gjenstands form, selv om den ikke er noe materielt, iboende i den dennesidige gjenstanden og kan ikke eksistere adskilt fra den slik en manns kroppsbygning ikke kan eksistere adskilt fra kroppen hans. Dette illustrerer noe som er av største betydning: I vår erkjennelse av verden er vi ikke tvunget til å velge mellom en materialistisk analyse og en oversanselig. Det er mulig å utvikle en erkjennelse av verden som gir frie tøyler til ikke-materialistiske betraktninger samtidig som den forblir dennesidig. For Aristoteles besto enhver gjenstands sanne vesen ikke i den materie den var laget av, men av den funksjon den hadde. Han sa engang at hvis øyet hadde sjel, ville

den være det å se. Han anvendte også dette prinsippet på livløse gjenstander: Hvis en øks hadde sjel, ville den være det å hugge. Den egentlige hensikten med alt er ifølge ham hva det gjør, hva det er til for. Og det er gjennom forståelsen av dette vi lærer å forstå tingene. På denne måten får vi også en forståelse av Aristoteles’ begreper sjel, form og final årsak. Denne analysen ga Aristoteles et svar på spørs­ målet om hva ting er, en løsning som gjorde Platons ideer overflødige. Samtidig fikk han også en løsning på forandringens problem. Ifølge Aristoteles inntrer forandring når en tings materiale får en form som den ikke tidligere hadde.

Å REDDE FENOMENENE Aristoteles sier at i alle våre forsøk på å forstå verden, er det viktig å være klar over at det er denne verden vi forsøker å forstå. Selv om vi kan ha stor ærbødighet for den, må vi aldri akseptere for­ klaringer som benekter gyldigheten av de erfar­ ingene som vi forsøker å forklare. I alle våre undersøkelser bør vi gjøre det til et metodisk utgangspunkt å ha et fast grep på disse erfaringene. Videre bør vi referere til dem på hvert trinn av undersøkelsen, for det er forståelsen av disse

Et

farlig liv

På samme måte som Sokrates ble Aristoteles anklaget fo r ugudelighet av athenerne. For å hindre dem i å forbryte seg mot filosofien nok en gang, ved å henrette ham slik de hadde henrettet Sokrates, dro han til Chalcis i 323 f. Kr. Her døde han året etter, 62 år gammel. Ikke alle tenkere har vært like heldige. Den siste store filosofen som ble torturert og drept på grunn av sine meninger, var Giordano Bruno (1 5 4 8 - 1600).

i

GREKERNE OG DERES VERDEN

A rkimedes Oppfinneren og mate­ matikeren Arkimedes (287 - 212 f. Kr.) var blant Aristoteles' mest begavede etterfølgere i utviklingen av vitenskapen. Han formulerte vektstangprinsippet og prinsippet om legemers oppdrift

^^Poesi er mer filosofisk og fortjener større

erfaringene som er målet med, den finale årsak til, våre undersøkelser. Gir vi slipp på erfaringene for å omfavne en eller annen tro på noe vi ikke erfarer, kaster vi barnet ut med badevannet. Aristoteles kalte dette prinsippet det «å redde fenomenene». Dette uttrykket kan virke svakt, men det brukes fremdeles av filosofer på grunn av prinsippets viktighet. Platon og Aristoteles er arketypene på to hovedmotsetninger som har kjennetegnet filosofien gjennom hele dens historie. På den ene siden finnes det filosofer som tillegger kunnskap basert på sanseerfaring sekundær betydning. De hevder at det viktigste for oss er det som ligger «bak» og «hin­ sides» (eller «skjult under overflaten av») verden. På den annen side finnes de filosofene som mener at det er denne verden som er det mest egnede objektet for vårt engasjement og vår filosofiske refleksjon. For å ta et eksempel som ligger langt nærmere vår egen tid: De store rasjonalistene på 1600- og 1700-tallet mente at vi altfor ofte blir bedratt av den kunnskapen sanseerfaringene synes å gi oss om tingenes overflate. På den annen side mente de store empiristene i den samme perioden at vi bare kan få pålitelig informasjon hvis vi baserer oss på direkte undersøkelser av observerbare kjensgjerninger. Motsetningen mellom de to retningene kommer stadig til syne på forskjellige måter gjennom århundrene.

oppmerksomhet

D en gyldne middelvei

enn historie ”

Den appellen de to forskjellige tilnærmingsmåtene har, kan ha noe å gjøre med personlig temperament. Mennesker med en religiøs legning, men på ingen måte bare dem, vil nok tiltrekkes av en mer platonsk tilnærming, mens mer jordnære, verdslige, common sense-mennesker nok vil foretrekke den aristoteliske tilnærmingen. Men grunnen til at begge alltid har vært en del av filosofiens historie, er at den ene vektlegger sannheter som den andre undervurderer.

A ristoteles

r

Et

ped a g o g isk forbilde

G rekerne utviklet prinsippet om en allm enn, ikke-spesialisert gru n n u td a n n else. Det ble et ideal f o r resten av Europa.

38

Derfor er det viktig at vi ikke er ekskluderende i vår tilnærming, men at vi lærer av begge. Det geniale grepet til den tyske filosofen Kant, som levde på slutten av 1700-tallet, var at han harmoniserte begge og smeltet dem sammen på en måte som både gir sammenheng og er plausibel. Hittil har vår drøftelse av Aristoteles begrenset seg til hans epistemologi (erkjennelsesteori), men det må også sies noe om andre områder av hans filosofi. Hans skrifter om etikk har hatt en meget stor innflytelse. Hovedverket her er Den nikomakiske etikk. I det tyvende århundre har moralfilosofer hatt en tendens til å anlegge et snevert perspektiv på etikken, de har hengitt seg til analyser av moralbegreper - hva m ener vi med godt, hva m ener vi m ed bør? Aristoteles’ tilnærming var helt annerledes og perspektivet langt videre. Han tar utgangspunkt i den antagelse at hver

5?

MENNES­ KET ER AV NATUREN ET POLEEISK DYR V

A rkiøieles

enkelt av oss ønsker et liv i lykke i ordets videste betydning. Full utvikling og bruk av våre evner - i en grad som er forenlig med det å leve i et samfunn - vil gi oss dette. Tøylesløs nytelsessyke o^ selv­ hevdelse vil bringe oss i en evig konflikt med andre mennesker, og uansett er det uheldig for vår karakter. Men hemninger er heller ikke av det gode. Aristoteles utvikler derfor sin berømte lære om den gyldne middelvei. Ifølge denne er dyd middelveien mellom to ekstremer som begge er et onde. Generøsitet er middelveien mellom ødselhet og gjerrighet; mot mellom dumdristighet og feighet; selvrespekt mellom forfengelighet og selvforakt; beskjedenhet mellom skamløshet

ARISTOTELES

og genanse. Målet er alltid å være en balansert personlighet. Og han mener at dette er måten å oppnå lykken på. Et slående trekk ved Aristoteles’ moralfilosofi er hvor lite moraliserende den er. Dens mål er grunnleggende praktisk. Læren om måtehold i alle ting har nok mindre appell til de unge og utålmodige enn til de middelaldrende og makelige, men etter hvert som de unge blir eldre, vil de vanligvis vurdere den mer positivt.

Et rikt liv Fra Den nikomakiske etikk går veien direkte til Aristoteles’ Politikken. I virkeligheten var de tenkt som første og andre del av den samme avhandlingen. Ifølge Aristoteles er nemlig den sanne hensikten med et politisk styre å muliggjøre det rike og lykkelige Et gr esk teater liv han drøfter i sin etikk. Et av G rekerne oppførte sine stykker i friluftsteatre som dette i Taorm ina p å Sicilia. hans fremste poenger er at et Tilskuerplassene var bygget i vifteform. individ bare kan virkeliggjøre dette som medlem av et samfunn - lykke og selvrealisering kan ikke finnes i individuell isolasjon. Dette er poenget med hans hyppig siterte den.» Castelvetro, en italiensk utgiver av Poetikken i «Mennesket er av naturen et politisk dyr». Han 1570, utviklet dette til den berømte læren om insisterer på at ethvert lykkelig, personlig liv har tidens, stedets og handlingens enhet. Dette er blitt uomgjengelige sosiale og politiske dimensjoner. Og kjent som de aristoteliske regler for dramaet, og de en av de mest innflytelsesrike aspekter ved hans har hatt en enorm innflytelse. Strengt tatt er dette politiske filosofi har vært hans syn på staten som altså ikke Aristoteles’ idé, men snarere en utvidelse av en av hans ideer. mulighet, hans idé om at statens funksjon er å muliggjøre individets utvikling og lykke. Aristoteles’ ideer har hatt en avgjørende innflytelse på vår kultur, det er derfor tragisk at vi ikke har originalskriftene han utga. De var berømte i M edlidenhet og frykt hele antikken for sin store stilistiske skjønnhet Av Aristoteles’ øvrige skrifter skal vi bare nevne Om den romerske forfatteren og taleren Cicero kalte diktekunsten. Dette skriftet drøfter litteratur og Aristoteles’ skrifter «en strøm av gull». De er så drama. Den viktigste delen handler om tragedien omfattende referert til i andres skrifter at vi vet som ifølge Aristoteles kan gi oss mer innsikt i livet ganske mye om dem. Men verkene selv er gått tapt. enn det et studium av historien kan. (De fleste Det eneste som har overlevet, er forelesningsnotater Shakespeare-elskere vil være enige med ham i som enten er skrevet av Aristoteles selv eller av dette.) Den emosjonelle erfaring vi får når vi ser en hans elever, og de dekker rundt en femtedel av hans tragedie, er ifølge Aristoteles katharsis som han ideer. De har ikke den kunstneriske kvaliteten til definerer som renselse ved medlidenhet og frykt. Det var Aristoteles som bestemte at en intrige skulle Platons skrifter, de er egentlig ganske kjedelige (som man kan forvente av forelesningsnotater), så det er ha, med hans egne ord, «en begynnelse, et midtparti og en slutt.» En tragedies handling «forsøker så langt derfor bare de som er virkelig engasjert i filosofi som leser dem. Men det kan ikke reises tvil om det er mulig å holde seg innenfor en enkelt av deres betydning for Vestens sivilisasjon. solens omdreininger eller bare så vidt overskride

G resk drama Ingen har greid å overgå de beste greske dramaene. I Athen gikk de fleste menn i teatret. Stykkene tok opp spørsmål de fleste anså for å være grunnleggende. Skuespillerne bar alltid masker som representerte skikkelsene de spilte. Sminke fantes ikke.

GREKERNE OG

DERES VERDEN

A HARSH WORD Kyniker betyr-som en bund-. Den mest berømte av alle de kyn iske filosofene, forklarte dette tilnavnet: f eg blir kalt en hund fordi jeg logrer fo r dem som gir meg noe, bjeffer på dem som ikke gjør det og biter kjeltringene.Ordet -kyniker- brukes fremdeles, men betegner nå en som alltid h a ren negativ oppfatning av andres motiver.

Kyn i ke rn e A ntikkens OUTSIDERE Kynikerne forkastet alle sosiale konvensjoner. De representerte den første av fire store greske filosofiske retninger som oppsto etter Athens fall.

ARISTOTELES’ ELEV Alexander den store forandret historien på en måte som påvirket utviklingen av filosofien. På forbløffende kort tid la han under seg så å si hele verden slik de gamle grekere kjente den; fra Italia til India med det meste av dagens Midt­ østen og store områder av Nord-Afrika. De greske bystatenes uavhengighet forsvant da de ble slukt av Alexanders rike, og de mistet sin kulturelle ^Sannelig, hvis dominans. jeg ikke var Overalt hvor han kom, grunnla Alexander nye Alexander, ville byer. Herfra ble de nye erobringene administrert, og de ble kolonisert med grekere. Kolonistene giftet seg jeg være med kvinner fra lokalbefolkningen, slik at det raskt Diogenes * * ble en kosmopolitisk befolkning i disse byene. Den A lexander den store herskende moral og språket forble imidlertid gresk. Resultatet var at hele Alexanders rike ble styrt fra «greske» byer utenfor Hellas, byer der innbyggerne var flerspråklige og tilhørte flere raser. Det er dette vi kjenner som den hellenistiske verden. Den viktigste byen hadde Alexander oppkalt etter seg selv, var Alexandria i Egypt. Den ble det internasjonale senteret for kultur og lærdom, stedet for det viktigste biblioteket i den antikke verden. Den hellenistiske epoken varte i ca 300 år, fra oppløsningen av de greske bystatene i det fjerde århundre f. Kr. til Romerrikets gjennombrudd som verdensmakt i det første århundre f. Kr. I løpet av denne perioden ble den gamle greske kulturen og sivilisasjonen spredd i antikkens verden. Det var D et første in tern asjon ale biblioteket under slike Biblioteket i A lexandria var det viktigste biblioteket i omstendigheter den verden i nesten tusen å r f r a 2 9 0 f . Kr. til 6 4 6 e. Kr. 40

romerske republikken vokste frem og det romerske riket kjempet for å etablere seg. Dette var også den verden kristendommen oppsto i, og det forklarer - til tross for at Palestina var en romersk koloni - at Det nye testamente ble skrevet på gresk.

D e to første kynikerne Straks etter Alexanders død gikk riket hans i oppløsning, og de ulike delene lå snart i krig med hverandre. Mens den kulturelle enheten han hadde skapt, fortsatte, var det uopphørlig strid og konflikt på det politiske plan. De fire nye filosofiske skolene som blomstret i denne perioden - kynikerne, skeptik­ erne, epikureerne og stoikerne - reflekterer dette. Alle er opptatt av hvordan det siviliserte menneske bør leve i en usikker, ustabil og farlig verden. Den første skolen var kynikerne. De var det vi i dag ville kalle drop-outs. Stamfaren deres var Antisthenes, en elev av Sokrates som levde omtrent samtidig med Platon. Inntil han var middelaldrende, levde Antisthenes et konvensjonelt liv i disse filosofenes fornemme krets. Men Antisthenes’ verden gikk i oppløsning da Sokrates døde, og Athen gikk under. Han bestemte seg for å melde seg ut og leve et nøysomt, enkelt liv. Han kledde seg som en arbeider, levde blant de fattige og erklærte at han var motstander av ethvert politisk styre, privat eiendom, ekteskapet og etablert religion. Antisthenes hadde en etterfølger som ble mer berømt enn han selv, en mann som het Diogenes (404 - 323 f. Kr.). Diogenes avviste bastant alle

KYNIKERNE

En

”JEG ER EN VERD EN SBO R G ER ” D iog en es

A lex a n d er : filosof

o g viten skapsm an n

A lexander var ikke bare en stor kriger, ba n var delvis ansvarlig f o r spredningen av gresk kultur i antikkens verden. D enne illustrasjonen f r a m iddelalderen viser A lexander som utforsker h a v bu n nen i en dykkerklokke av glass.

minnetavle for D iogenes

På en minnetavle fo r Diogenes i Athen står det: -Fortell meg hund, jeg ber deg, hva vokter du i denne graven?-En hund.-Hva heter den?-Diogenes.-Hvor kom han fra?-Sinope.-Han som bodde i en tønne?-Den samme. Nå som han er død, en stjerne blant stjernene.-

Det er mange gode historier om Diogenes. Den mest berømte er om Alexander den store som besøkte ham i hans skitne tønne. Da Alexander spurte om det var noe han, verdens hersker, kunne gjøre for ham, svarte Diogenes: «Ja, ikke skygg for solen.» Det er ingen tvil om at han mente dette, bokstavelig så vel som i overført betydning. Og det er sannsynligvis den mest elegante avvisning av verdslige verdier som en filosof noensinne har foretatt.

konvensjoner og sjokkerte folk med vilje; han lot være å vaske seg, han gikk kledd i filler hvis han hadde noe på seg i det hele tatt, han bodde i en tønne, spiste uappetittlig mat og utførte uansten­ dige handlinger i hill offentlighet. Han levde som en hund, og derfor ga folk ham økenavnet «kyniker» (av det greske ordet kynikos som betyr «som en hund»). Dette er opprinnelsen til ordet «kyniker» som vi fremdeles bruker. Men betydningen har forandret seg over tid.

D en første verdensborger Diogenes og tilhengerne hans var ikke kynikere i dagens betydning av ordet. De trodde på menneskets dyder. Men deres grunnleggende overbevisning var at forskjellen mellom sanne og falske verdier var den eneste distinksjonen som betydde noe.Alle andre distinksjoner var tøv. Alle sosiale konvensjoner for eksempel, slikt som forskjellen mellom ditt og mitt, offentlig og privat, naken og kledd, rått og kokt; alt dette var meningsløst. Diogenes hadde den samme forakten for forskjellen mellom greker og fremmed. Derfor svarte han «Jeg er en verdensborger» når han ble spurt om hvilket land han kom fra: På denne måten skapte han et enkelt gresk ord som uttrykker denne ideen, «kosmopolitt». Et begrep som mange har vært takknemlige for.

A lexand er

besøker

D io g en es

/ dette møtet mellom to forskjellige verdisystemer møter verdens hersker filosofen som forkastet d en n e verdens verdier og foretrakk å leve som en hund.

41

GREKERNE OG DERES VERDEN

S keptikerne De

f ø r s t e r el a ti vi ste n e i f i l o s o f i e n Det var en av Alexander den stores soldater som grunnla skeptisismen som filosofi.

K arneades (214 - 129 f. Kr.) Karneades var en stor debattant og etterfulgte Arcesilaus både som leder for Platons akademi og som den ledende representanten for tidens skeptisisme. Han var en skarp kritiker av epikureernes og stoikemes filosofi.

I ORDETS VIDESTE BETYDNING hadde det i lengre tid vært en viss tradisjon for skeptisisme i gresk filosofi. Ifølge Xenofanes kan vi aldri være sikre på at vi har kommet frem til noen endelig sannhet. Sokrates sa at det eneste han visste, var at han ikke visste. Men han trodde i det minste at kunnskap var mulig, og hva mer er, han strebet etter å tilegne seg kunnskap. Og Xenofanes trodde at vi kunne redu­ sere vår uvitenhet hvis vi anstrengte oss. Begge hadde en positiv holdning til undersøkelser og muligheten for læring.

Argumenter for og imot Den første som gjorde skeptisismen til sin tenknings ett og alt, og som gjorde den til en egen filosofi som besto i en aktiv avvisning av å tro noe som helst, var Pyrrho (365 - 270 f. Kr.) Hans til­ hengere utgjorde en hel filosofisk skole og ble kalt skeptikere. Deres systematiske, altomfattende, filo­ sofiske skeptisisme

M akt

påvirker ideene

A lexa n der den stores politikk fik k en større betydning f o r Vestens filosofi en n noen a n n en herskers. U an satte en stopper f o r d e greske bystatenes uavhengighet og gjorde gresk til et verdensspråk.

42

kalles fremdeles av og til pyrrhonisme. Pyrrho hadde vært soldat under Alexander den store og med på hans felttog helt til India. Det kan ha vært opplevelsen av de mange forskjellige land og folkeslag som gjorde ham klar over det meningsmangfoldet som finnes blant menneskene. For nesten alt det mennesker ett sted tror på, vil mennesker et annet sted ha en motsatt mening om. Og vanligvis er argumentene like gode på begge sider - slik så det i hvert fall ut for Pyrrho. AJt vi kan gjøre, er å holde oss til tingene slik de synes for oss, men skinnet bedrar som kjent, derfor må vi aldri tro at én forklaring er mer sann enn en annen. Det beste er derfor å la bekymringene fare; i stedet bør vi gå med strømmen og følge de vaner og skikker som gjelder der vi befinner oss. Pyrrho hadde en eleyTimon fra Phlius (320 230 f. Kr.) som støttet denne oppfatningen med grundigere intellektuelle argumenter. Han påpekte særlig at ethvert argument eller bevis fulgte av premisser som selv ikke var bevist. Hvis du forsøker å bevise sannheten til disse premissene ved andre argumenter eller bevis, så må de være basert på ikkebeviste premisser. Og slik vil det gå videre, ad infinitum. Det er ikke mulig å nå et absolutt grunnlag for visshet. Etter Timons død tok hans etterfølger Arcesilaus (315 - 240 e. Kr.) over ledelsen av Platons akademi, og i de neste to hundre årene var det skeptikerne som ledet akademiet.Arcesilaus fulgte to hovedmetoder i undervisningen sin: Den ene var å fremstille like overbevisende for og imot noe; den andre var å tilby seg å gjendrive enhver sak som ble fremmet av studentene. Hans etterfølger som leder av akademiet, Karneades (214 - 129 f. Kr.), skapte mye oppstyr med en forelesningsrekke han holdt i Roma. I den første forelesningen fremstilte han med stor overbevisning Platons og

SKEPTIKERNE

Aristoteles’ syn på rettferdighet. Og i den andre forkastet han alt han hadde sagt i den første.

I ngen absolutt sikkerhet Skeptisismen har hatt en viktig rolle å spille i filosofiens historie fra antikken til våre dager. Dette beror i hovedsak på at sikkerhet ganske enkelt ikke er mulig å oppnå ved argument og bevis. Men det var ikke før i det tyvende århundre at dette ble allment akseptert. Jakten på sikkerhet kom derfor til å spille en sentral og avgjørende rolle i den historiske utviklingen av filosofien. Det et gyldig argument beviser, er at dets konklusjoner følger av dets premisser. Men det er på ingen måte det samme som å bevise at disse konklusjonene er sanne. Ethvert gyldig argument starter med et «hvis»: Hvis p er sann, så må q være sann. Men det er et åpent spørsmål om p er sann eller ikke. Argumen­ tet selv kan ikke bevise det fordi det allerede har antatt det, og antar man noe som man vil bevise, innebærer det at man beveger seg i en ond sirkel. Ethvert «bevis» hviler derfor på ubeviste premisser. Dette er like sant i logikken, matematikken og vitenskapen som i hverdagslivet. Men selv om det forholder seg slik, så betyr ikke dette at man ikke kan begrunne noen oppfatninger bedre enn andre:

”V E D

SKEPTISISME ... TAR VI I KKE STILLING TIL O M NOE ER SANT ELLER IKKE, O G DETTE G IR OSS SIN N SR O ” S extus E mpiricus

Å hevde noe slikt, vil være løgn. Men det ble en lang og vanskelig vei å gå før man fikk klarhet i disse kompliserte distinksjonene. Den mest berømte skeptikeren i filosofien i nyere tid, er skotten David Hume (se side 112-117). Han bestemte sin egen skeptisisme ved å peke på at det å leve betyr at vi alltid må foreta beslutninger,

H ovedverk Tre bøker av Sextus Empiricus (ca 2 0 0 e. Kr.) er kilden til det meste av det vi vet om skeptis­ ismen i antikken. Pyrrhoniske skisser Mot dogmatikerne Mot lærerne

V erdens grenser F o r inn b yggern e var A lexanders rike det sam m e som selve sivilisasjonen, omgitt av en m u r av ild. D en var det vi n å fo rstå r som den hellenistiske verden som besto i fle re h u n d re år. I dette rike var språket gresk, og dette er g ru n n en til at Det nye testamente ble skrevet p å gresk.

og dette tvinger oss til å formulere dommer om hvordan tingene er, enten vi liker det eller ikke. Siden visshet ikke er tilgjengelig for oss, må vi vurdere den virkeligheten vi møter så godt vi kan, og dette er uforenlig med å betrakte alle alternativer med samme skeptisisme. Vår skeptisisme må derfor mildnes, slik han uttrykte det. Det er i det hele tatt tvilsomt om noen kan leve med en absolutt skeptisisme - eller hvis de kan, om et slikt liv vil være verdt å leve. Men denne avvisningen av skeptisismen, hvis det er en avvisning, er ikke et logisk argument. I det praktiske liv må vi styre midt imellom kravet om en sikkerhet vi aldri kan få, og troen på at alle muligheter er likeverdige, noe de ikke er.

S extus Empiricus ' P yrrhoniarum (P yrrhonismens hovedtrekk ) Den fyldigste fremstil­ lingen vi har av arbeid­ ene til Pyrrhon, som var skeptisismens grunn­ legger, finner vi hos Sextus Empiricus (ca 200 e. Kr.). Sextus var ikke selv en original tenker, men han frem­ stilte andres argumenter så godt at skriftene hans ble innflytelsesrike. I det fjerde århundre anklaget St. Gregor både ham og Pyrrhon for å smitte folk med «den fryktelige og ondartete sykdommen» som het skeptisisme.

43

GREKERNE OG DERES VERDEN

Epikureerne De

første vitenskapelige o g

LIBERALE HUMANISTER I likhet med mange holdninger i det tyvende århundre var epikureernes filosofi materialistisk, nytelsesorientert og ikke-religiøs. Denne filosofien var den første i sitt slag som ble fullt intellektuelt utformet. Epikur David Hume som levde i det attende århundre, gjorde følgende observa­ sjon: «Epikurs spørsmål er fremdeles ikke besvart. Er han [Gud] villig til å forhindre det onde, men ikke i stand til det, da er han maktesløs. Er han i stand til det, men ikke villig, da er han ond. Er han både i stand til det og villig, hvor kommer da det onde fra?» En svært lik passasje finner vi hos Voltaire. Kanskje er Epikurs spørsmål fremdeles ubesvart.

I HELLENISMEN VAR DET særlig to nye filosofiske retninger som utmerket seg i betydning og innflytelse: Epikureismen og stoisismen. Epikureismen var i utpreget grad et produkt av en enkelt tenker, Epikur (ca 341 - 270 f. Kr.) Dens mål var fremfor alt å frigjøre mennesket fra frykt, ikke bare frykten for døden, men frykten for livet. I en tid da alle former for offentlig liv var uforutsig­ bare og svært farlige, lærte den mennesker å søke lykke og tilfredshet i sine private liv. «Den lever vel som lever skjult» var en av epikureismens maksi­ mer. Dette var et fullstendig brudd med alle tidligere

ideer om å søke heder og berømmelse, eller selv noe så anstendig som ære. Men epikureismen var en i sjelden grad utviklet filosofi som forsøkte å favne alle sider ved eksistensen. Den begynte med fysikken. For det første aksepterte Epikur Demokrits atomisme. Han trodde at alt som fantes i det materielle univers, var atomer og det tomme rom. Siden det er umulig for atomer å skapes av ingenting eller oppløses i ingenting, er de evige og uforgjengelige. Imidlertid er deres bevegelser uforutsigbare, og ingen av de kombinasjoner de inngår i, vil vare. Dette er grunnen til at fysiske objekter, som alle er kombinasjoner av atomer, er forgjengelige. Deres liv er alltid en fortelling om atomer som forenes for så etter hvert å oppløses igjen. All forandring i universet består enten av denne prosessen som gjentar seg i det uendelige, eller av objekter som er dannet på denne måten, og som beveger seg i rommet.

Kvinner og slaver inkluderes

B acchus og en menade B acchus eller Dionysos var g u d en f o r naturens berusende krefter. H an ble fo rb u ndet m ed orgier. Orgier var noe m an ofte anklaget ep iku reerne f o r å delta i, m en i virkeligheten var dette noe d e tok avstand fra .

44

Vi er selv gjenstander som er blitt til på denne måten. En gruppe spesielt fine atomer søker sammen og danner en enhet av ånd og legeme, et menneske, som deretter uunngåelig går oppløs­ ningen i møte. Men man skal ikke frykte denne oppløsningen. En slik oppløsning av mennesket betyr at den enhet vi er, opphører å eksistere når vi dør, og derfor finnes det ingen som blir rammet av døden: så lenge vi er, er døden ikke, og når døden er, er vi ikke. Derfor finnes det heller ingen som kan oppleve all den redsel etter døden som så mange religioner truer folk med. «Døden vedkommer oss ikke», sier Epikur, og enhver som virkelig, innerst inne, får tak i denne sannheten, er frigjort fra frykten for døden. Når det gjelder gudene, greier Epikur å unngå dem uten å benekte deres eksistens (noe som ville ha vært farlig for ham) ved å si at de er langt, langt borte, og at siden de er guder, har de ikke noe

EPIKUREERNE

ønske om å bli involvert i menneskenes liv i kaos og forvirring. Derfor forholder de seg ikke til oss, og «vi har intet å håpe og intet å frykte» fra dem. For oss er det som om de ikke eksisterer. Siden ikkeeksistens er den uunngåelige skjebne som venter oss, bør vi gjøre det beste ut av det eneste liv vi har. Det gode liv i dette liv, lykke i denne verden, bør være vårt mål. Skal vi oppnå dette, må vi unngå volden og usikkerheten i det offentlige liv, og trekke oss tilbake til et privat liv med likesinnede. Og fordi både vår fysiske helse og gode personlige relasjoner krever det, bør vi nyte våre gleder med måte, selv om ingen handling i seg selv er forbudt, forutsatt at den ikke skader andre. De samfunnene som ble dannet av epikureerne med denne hensikt for øye, var åpne for alle, også for kvinner og slaver - noe som førte til at

”DØDEN VEDKOMME OSS IKKE” E pik u r

omgivelsene ble fiendtlig innstilt. Da kristendom­ men gjorde seg gjeldende, var det først og fremst de kristne som bannlyste epikureerne. Grunnen var at de benektet sjelens udødelighet og eksistensen av en kjærlig gud, og at de hadde en positiv holdning til denne verdens verdier.

Et poetisk mesterverk Det som nå i særlig grad slår oss ved epikureismen, er hvor lik den er, nesten punkt for punkt, den vitenskapelige og liberale humanismen i det tyvende århundre. Den var den første gjennomtenkte versjonen av en holdning til livet som har fått stor utbredelse i vår egen tid. Det mest leste og drama­ tiske uttrykk for denne holdningen finner vi i et langt, latinsk dikt fra det første århundre f. Kr., Om tingenes natur {De Rerum Natura) av Lukrets (ca 95 - 52 f. Kr.) Dette er et av de ypperste mesterverkene i den latinske litteraturen. Det var skrevet for å fremme epikureismen i den romerske kulturen. Dikteren har sannsynligvis vært på en desperat jakt etter frelse i Epikurs fllosofil: Han var sinnssyk i perioder og tok til slutt sitt eget liv. Grunnen til at

epikureismen forble så uforandret gjennom hele sin lange historie, er kanskje at dens lære i uvanlig grad var produkt av en enkelt tenker. I middelalderen ble den fordømt av de kristne som Antikrist, og deretter døde den nesten ut. Men på 1500- og 1600-tallet ble den gjenoppdaget, og den øvet en betydelig innflytelse på de første moderne vitenskapsmenn og humanister.

M emento

mori

Som så mange andre brukte epikureerne hodeskallen som et symbol på forgjengelighet. Budskapet var: »Nyt livet mens du har det».

N EA D VM G E N U R IX H O M IN .V D I V V M q :

u o lu p ta

A. Ltmvenufcochfnbtcr Labentia hgna

Q xxx m arenawpomuti q>u*ctxtrra„ffV■ti01b terantif ^ C

oneaeotafperte cjuomamgrnome matswii exoruimLtimtns ioIis onettntur u

X edicatt fugiunt venntrmibtlacoc-li duCntirmauctuutnttbi iuaui^clcfcfatdv S t| fnmimtAonVnbtndmr i/ f> u ttr t>ifirjfmCMreMuuuee e fn ip fiu v y ^

cfaudceaunmcffinefirftticmtctcefimøeffrtm fé

Truatir *fe-tcom m f cfTa*cm)fcf^nm tc»tti < fm i(v (f fmn> f m m t ( iomT cti (aT c(n rm tio tiT cV ic. rt «ru (lu^m tiiiiffcTDiir^t) fiiK y iu rc rtD lttx ijiu ta n O it-.iifa i^ p c fh .iu n t iie ^ tn ?

oOnc « m h n m t f c om ccMifivntx fictnn fi(\t r ( chmmc C iu io icm fce-cui

tu e om ) fe f i f - c f t t v jf Z c

AfTijntGnicirrciirTfc.iiiuiffctiTfo-I^c^HrttiTvy

KRI STENDOM OG FILOSOFI

M

id d ela ld eren s

filo so fi

F lere f o r s ø k på en h a r m o n i s k FORENING AV PLATON OG ARISTOTELES MED KRISTENDOMMEN Maurisk arkitektur Maurerne invaderte Spania i 711 e. Kr. og deres herredømme varte i åttehundre år. Den mauriske tradisjonen nådde sitt høydepunkt i borgen og palasset i Alhambra ( 1 2 3 8 - 1358). Med sine søyleganger og borggårder er Alhambra et fint eksempel på den islamske arven som eksisterte parallelt med den kristne, gotiske arkitekturen i Europa.

Middelalderfilosofien bar vært forsømt i flere århundrer, h vis vi ser hort fra de lærde i den romersk-katolske kirken. Dette skyldes ikke minst vitenskapens fremvekst. Men den som beskjeftiger seg med middelalderens tenkning, vil bli rikt belønnet.

DA SAMMENBRUDDET I ROMERRIKET KOM, ble de ulike delene av riket okkupert av fremmede makter, mange av dem var hedenske horder som ofte lå i krig med hverandre. Den klassiske sivilisa­ sjonen som nå besto av det beste i gresk, hellenistisk og romersk kultur, endte i ruiner.

^Den verste ulykken i alt det skjebnen rammer oss med, er at vi har vært

Siden europeerne i så lang tid har hatt en tendens til å identifisere selve sivilisasjonen med romersk kultur, er det verdt å merke seg at mens Europa gjennomlevde en mørk tid - perioden fra ca 600 1000 e. Kr. - blomstret mer utviklede sivilisasjoner i andre deler av verden. Dette var islams gullalder, islam som hadde fremgang i hele den østlige delen av det som hadde vært Alexanders rike og derfra tvers over Nord-Afrika til Spania. Den kinesiske sivilisasjonen nådde høydepunktet med Tangdynastiet (6 l6 - 907 e. Kr.) som av kjennere betrak­ tes som den største perioden noensinne for kinesisk poesi. En særpreget japansk kultur vokste frem og utviklet seg raskt mot det som skulle bli dens

lykkelige ”

”EN PERSON ER EN INDIVIDUELL SUBSTANS M ED FO RN U FT”

B oethius

I slams verden Da Muhammed døde i 632 e. Kr., hadde islam spredd seg over store deler av Arabia. I 751 e. Kr. strakte det islamske rike seg fra Frankrikes grenser og nesten til Kina i Asia. Den islamske kulturen gjorde store fremskritt innen filosofi, matematikk, astronomi og medisin. Innen kunsten ble det skapt stor arkitektur, kaligrafi, keramikk og tekstiler.

54

B oethius

F il o s o f ie n s t r ø s t Her ser vi fr u Filosofi som forsøker å f å sin elev Boethius vekk fr a den fristende fr u Fortuna som dreier skjebnehjulet.

klassiske periode. Det skulle gå et halvt årtusen før Europa kunne begynne å tvinge sin kultur og politiske makt på resten av kloden. Hvis noen i tidlig middelalder hadde antydet at dette barbariske, uopplyste kontinentet noensinne ville bli i stand til det, ville det nok ha virket absurd. I denne perioden var det den islamske verden som bevarte mye av den klassiske antikkens kultur. Det klassiske

MI DDELALDERENS

FILOSOFI

E t slag m ellom rom ere o g barbarer I elet fje r d e og fem te å rh u n d re e. Kr. begynte ba rba ren e å b æ r u n d e r ledelse av kong Alarik inntok Roma i 4 1 0 e. Kr., b y sse g re n s en e til Vest-Romerriket. Fattigdom m en blant en bedrift som ble gjentatt i 4 4 5 av vandalene. 1 4 7 6 gikk noen av disse folkestam m ene, som gotere og vandaler, fikk det Vestromerske rike til g ru n n e, og Italia ble n å styrt av dem til å jakte p å rikdom og nye landom råder. En vestgotisk ba rba rern es konger.

Tang -dynastiet

eksemplet på dette i filosofien er Aristoteles’ skrifter. De fleste av dem var gått tapt i Europa, men var bevart i den arabiske verden og skulle ikke bli kjent i Europa før i det trettende århundre. (Kulturell kontakt med den arabiske verden i det tolvte og trettende århundre skulle bidra til å omforme den intellektuelle utviklingen i Europa, og dette gjaldt ikke bare påvirkningen fra Aristoteles.) De eneste skriftene av Aristoteles som overlevde i Europa i tidlig middelalder, var de logiske skriftene hans. Grunnen til dette var at de var oversatt til latin av Boethius (ca 480 - ca 524 e. Kr.). Boethius hadde et høyt embede under den østgotiske herskeren Theodorik i Italia: Han var hans ledende minister i en årrekke, men ble offer for en konspirasjon, fengslet og henrettet. Mens han ventet på døden i fengslet, skrev han en bøk som het Filosofiens trøst - en bok som fremdeles leses. Selv om han var kristen, var den trøst som tittelen refererer til, snarere stoisk og nyplatonsk. Boken ble én av de to eller tre bøkene som hadde størst appell i middelalderen.

I rland - et fyrtårn Etter Boethius hersket barbariet i Europa i mange hundre år. I denne perioden forsøkte individer og institusjoner å klynge seg til det som var igjen av sivilisasjonen, men de var klart på defensiven. Den viktigste av disse institusjonene var den kristne kirken som i begynnelsen av perioden måtte kjempe for å overleve. Dette var derfor ikke en tid for objektivt og originalt intellektuelt arbeide, og det finnes nesten ikke eksempler på slike verker fra denne perioden. De germanske stammene som vant over romerne i Nord-Europa, invaderte og okkuperte England, men stoppet ved Irskesjøen. Dette er grunnen til at Irland slapp unna barbariseringen. Følgen ble at mange lærde og dannede fra England og kontinentet flyktet hit. Resultatet var en blomstrende periode i irsk historie - en periode som hovedsakelig omfattet det sjette, swen de og åttende århundre. Øya var den gang sivilisasjonens utpost i et usivilisert Europa. Dette er grunnen til at den eneste betydelige filosofen vi har fra denne perioden, var fra Irland. Navnet hans var John the

Kinas Tang-dynasti (618 - 907 e. Kr ) etterfulgte Suidynastiet (581 - 6 1 8 e. Kr.). Det ble en kulturell gullalder fo r Kina, det ble skapt stor litteratur, skulptur, porselen og keramikk. Porselenet (oppfunnet ca 1000 år tidligere enn det ble oppdaget i Europa) ble svært etterspurt utenfor landets grenser. Tangperioden er kjent fo r sin bruk av nyskap­ ende teknikker i fremstillingen av stentøy, spesielt bruken av farvet glasur. Dynastiet er også berømt fo r sine fin e smykker og metallarbeider.

55

KRI STENDOM OG FILOSOFI

D et

keltiske I rland

1 det femte århundre e. Kr. ble irene kjent med kristendommen. Rundt 600 hadde Irland sin egen skrift som i sin tur førte til utviklingen av dekorerte bøker. Kongelig støtte var av avgjørende betydning fo r de fin e metall­ arbeidene og manuskriptene som ble laget i denne perioden. Kells bok, laget av irske munker i det åttende og i begynnelsen av det niende århundre, og som senere ble bragt til Kells kloster i Irland, er kanskje det fineste farveillustrerte manuskriptet som ble skapt i denne perioden.

Riddervesenet Riddervesenet i Europa oppsto på 1OOO-tallet og hadde sin blomstringsperiode i det 12. Og 13århundre. Ridderne utgjorde en adelig krigerstand som gjorde tjeneste til best. Riddervesenets sentrale verdier var ære, mot, lojalitet og generøsitet.

56

Scot, noe som kan virke forvirrende. Men det latinske navnet for Irland var den gang «Scotia». Han blir også kalt Johannes Scotus Erigena. Man antar at han ble født ca 810 e. Kr. og at han døde ca 877 e. Kr.

Bacon og Thomas Aquinas i det trettende, fulgt av Dun Scotus og William av Ockham ved middelalderens avslutning.

En kjærlighetshistorie

Anselms mest innflytelsesrike bidrag til idéhistorien er det ontologiske Gudsbeviset. Dette G uddommelig er forklart og diskutert på side SELVERKJENNELSE 57 så her kan vi gå rett til Erigena hevdet at siden korrekt Abelard (ca 1079 - 1142 e. Kr.) argumentasjon ikke kan føre til som hovedsakelig levde i og gale konklusjoner, kan det aldri rundt Paris. Den tragiske fortel­ oppstå en konflikt mellom lingen om Abelard og Héloise er fornuft og guddommelig en av de store kjærlighets­ åpenbaring: De er uavhengige historiene gjennom tidene på veier til sannheten. Derfor ville linje med Tristan og Isolde eller han bevise alle de kristne I rsk krusifiks Romeo og Julie. Héloise var trossannhetene rasjonelt. Dette Keltiske klostre skapte noe av det største niesen til kannik Fulbert fra førte til at øvrigheten så på hans in n en d en tidlige, kristne kunsten. Dette krusifikset f r a det åttende å rh u n d re kan Notre Dame, og hun og Abelard arbeide med mistenksomhet væ re en av d e tidligste frem stillingene av innledet et hemmelig kjærlig­ grunnen til dette var at hvis han korsfestelse i Irland. hadde rett, ville troen og åpen­ hetsforhold. Etter at hun fikk et baringen være unødvendige. barn, giftet de seg i all hemme­ lighet. Hennes brødre ville ha hevn, og kanniken Hans tenkning tok utgangspunkt i nyplatonismen, fikk dem til å kastrere ham. Historien slutter med at først og fremst i tradisjonen fra Augustin, men han han ble munk og hun nonne. Brevene de skrev til var strengere i sin tenkning - den tekniske hverandre, er nå en del av verdenslitteraturen. kvaliteten i argumentasjonen er høyere, og hans intellektuelle poenger lodder dypere. Et av hans Abelards mest interessante filosofiske skrifter mest dyptloddende argumenter gikk ut på at siden handler om det som kalles universalieproblemet. Universalier er betegnelser som «rød» eller «tre» som Gud ikke kan erkjennes, i den forstand at han ikke er et slikt vesen som konstituerer et mulig vi kan benytte på nøyaktig samme måte på objekt for erkjennelsen, er det umulig et ubestemt stort antall forskjellige gjenstander. Viser disse for Gud å erkjenne seg selv, å forstå sitt eget vesen. Etter betegnelsene til noe som mange århundrer ble denne eksisterer i seg selv? Platon innsikten generalisert av hadde sagt at de gjorde det Kant som hevdet at det er - at det finnes en idé umulig for ethvert bevisst rødhet, og at den spesielle rødfarven til hver enkelt vesen - ikke bare Gud, men også for eksempel et rød gjenstand er en ufullkommen kopi eller et menneske - å forstå seg selv. Erigena var den eneste gjenskinn av ideen. Aristoteles hadde benektet filosof av format i Vesten mellom på den ene side dette: Det finnes selvfølgelig røde gjenstander, sa han, men Augustin og Boethius og på den det røde er ikke noe som annen side «skolastikkens far» Anselm av Canterbury i det ellevte eksisterer adskilt fra de røde århundre - en periode på fem, gjenstander som finnes. Den A belard og H éloise Peter A belard var teolog, logiker og moralfilosof. seks hundre år. Men fra og første av disse posisjonene, H ans viktigste a rb eid er tok opp allm ennmed Anselm får vi en rekke den platonske, ble kjent som begrepenes status. H ans kjærlighetsforhold til Héloise førte til at h an ble kastrert av hen n es begavede filosofer, den ene «realisme», fordi den hevdet at onkel, dom h erre Fulbert av Notre Dame. H er etter den andre: Peter Abelard universaliene hadde virkelig ser vi A belard som g ir sløret til Héloise, det vil si i det tolvte århundre, Roger eksistens. Den andre, at h u n blir nonne.

MIDDELALDERENS FILOSOFI

E r detMULIG Å BEVISE G u d s eksistens ? Det finnes flere forskjellige beviserfor Guds eksistens. I den tidligere filosofihistorien er det særlig tre som utmerker seg. Dette er bevis vi fremdeles kan støte på i ulike varianter. DET TELEOLOGISKE BEVISET udsbeviset som tar utgangs­ punkt i at det synes å være en plan og hensikt i universet: Ekenøtten blir til eketreet, stjernene beveger seg i forutsigbare baner, alt synes å skje etter en hensikt eller en plan. Denne type bevis kalles «teleologisk», fordi en teleologisk forklaring forklarer noe ut fra mål eller hensikt. Slike bevis har mistet mye av sin appell etter oppkomsten av den moderne vitenskap som - enten det nå dreier seg om fysikk eller biologi - forklarer fenomener i naturen ut fra årsaker eller tilfeldighet og som klarer seg uten hensiktsbegrepet i alt som har å gjøre med ikke-bevisste fenomener. Selv om det utvilsomt finnes en god del orden i universet, er det dessuten slik at det også finnes kaos. Og kanskje er det slik at man har overdrevet universets orden. Man har også stilt et stort spørs­ målstegn ved om det er mulig på en meningsfull måte å hevde at summen av alt har en hensikt.

G

D

et k o sm o l o g isk e

GUDSBEVISET udsbeviset som hevder at siden universet finnes, må det være noen som har skapt det - det kan ikke bare ha oppstått av seg selv, fra ingenting kalles det «kosmologiske» argumen­

G

tet. Den store svakheten her er at det fører til en uendelig regress. Elvis kosmos er så fantastisk at man må ty til noe annet for å forklare dets eksistens, da må eksistensen av dette andre være enda mer fantastisk, og hvordan skal vi for­ klare det? Og hvis vi nå skulle komme på en forklaring, må vi også forklare den og så videre.

D et

o n t o l o g is k e g u d sb e v ise t

G

udsbeviset som kalles det «ontologiske» - betegnel­ sen «ontologi» gjelder for enhver diskusjon som dreier seg om det værendes vesen - er det tredje av de store bevisene. Opp­ havsmannen til dette beviset synes å være Anselm (1033 - 1109) som var erkebiskop i Canterbury i 16 år. Forestill deg, sa han, det største, mest fullkomne vesen som er mulig. Hvis dette vesen har alle de attributter som er ønskelige bortsett fra eksistens, så er det ikke det største eller mest fullkomne, for det er åpenbart at et vesen som eksisterer, er større og mer fullkomment enn et som ikke gjør det. De fleste tenk­ ende mennesker føler at dette ikke holder, men det er forstemmende vanskelig - som i eksemplet med Akilles og skilpadden (se s. 19) - å vise hva som er galt med det. På slutten av 1700-tallet gjorde Kant det på en måte som tilfredsstiller de fleste. Men saken er kontroversiell, og i de senere årene har det onto­ logiske gudsbeviset dukket opp i filosofien igjen.

Blant filosofene er det nå enighet om at Guds eksistens ikke kan bevises. Dette betyr selvfølgelig ikke at Gud ikke eksisterer, men bare at det ikke er mulig å føre rasjonelle bevis for ha ns eksistens.

57

KRISTENDOM OG FILOSOFI

T reenigheten Treenighetslæren - læren om Gud som fader, sønn og hellig ånd og likevel én - er sentral i kristendommen. Den ble mye diskutert av middelalderfilosofene. Faderen holder korset og er avbildet bak den korsfestede sønnen. Den Hellige Ånd er fremstilt som en due.

^Synden består ikke i å begjære en kvinne, men i å gi etter fo r begjæret ^ P eter A belard

G otisk

E n ren essa n se i m id d e l a l d e r e n På tolvhundretallet fikk vi den første virkelig store oppblomstringen av vesteuropeisk tenkning og sivilisasjon siden Romerrikets sammenbrudd. Kristen og islamsk kultur påvirket hverandre gjensidig i en grad vi ikke finner hverken før eller siden; Aristoteles’ filosofi vendte tilbake til Europa fra den arabiske verden. Innen litteraturen oppsto diktningen om kong Arthur, om Karl den store og om Nibelungene, og de franske katedralene ble bygget. I England ble universitetene i Oxford og Cambridge grunnlagt, og vi fikk begynnelsen på et konstitusjonelt styresett med Magna Carta og underhuset. Roger Bacon (ca 1220 - ca 1292) var blant de første som underviste i Oxford. Han utmerket seg ikke først og fremst for det han gjorde, men ved de muligheter han så. Han mente at det kunne og burde være en enhetsvitenskap basert på matematikk, men som også gjorde bruk av observasjon og eksperiment såvel som abstrakt tenkning. Selv kom han med originale bidrag innen optikken. Han tilhørte en liten, men voksende

maleri

Den gotiske stilen oppsto først i arkitekturen i høy­ middelalderen. I maleriet begynte den nye stilen på slutten av det trettende århundre i arbeidene til italienske kunst­ nere som Cimabue (ca 1 2 4 0 - ca 1302) og Giotto (ca 1 2 6 7 1337). Det viktigste trekket i denne priodens kunst er den økende naturalismen. Den gotiske stilen ble dominerende i det europeiske maleriet frem til slutten av det femtende århundre.

58

aristoteliske posisjonen, ble kjent som nominalisme, fordi den hevdet at universaliene er nyttige navn (på latinsk nom en) på bestemte karakteristika, men de er ikke ting som eksisterer i seg selv. Striden mellom realister og nominalister ble en gjenganger i middelalderfilosofien. Dette skyldtes dels at det dreide seg om et vanskelig tema, dels at striden hadde konsekvenser for teologien, for eksempel treenighetens vesen. Abelard var en sofistikert og kvalifisert nominalist; men problemet er fremdeles ikke løst på en tilfredsstillende måte, og selv om vi ikke lenger bruker middelalderens terminologi, kjemper vi fremdeles med det samme problemet.

En

hå n d kommer opp av in nsjøen o g tar k o n g

A rthurs

sverd

L egendene om kong A rthur stam m er f r a det trettende å rh u n d re. Historien av A rth u r fikk. sin endelige fo rm i 1 4 8 5 etter at Sir Thomas Malory publiserte Kong Arthurs død.

H immelsk

lys

De store gotiske katedralene i det trettende å rh u n d re var et slående symbol p å Europas nye posisjon i høymiddelalderen. Et av de fineste eksemplene p å gotisk arkitektur e r SainteChappelle (1 2 4 3 - 12 4 8 ) i Paris, som viser den dekorative effekten av vinduenes mønster og den letthet og streben som kjennetegner stilen. Vertikale søyler og spissbuer ledet øyet - og sjelen - mot himmelen.

gruppe mennesker som begynte å innse betydningen av praktisk observasjon i jakten på empirisk sannhet. Men tolvhundretallets store filosof - i de flestes øyne den største filosofen siden Augustin - var Thomas Aquinas (1225 - 1274). I nyere tid hadde Thomas Aquinas lenge en helt spesiell posisjon blant katolikker. Grunnen var at pave Leo XIII i 1879 anbefalte hans filosofi som modell for katolsk tenkning. Fra da av og i omtrent hundre år var Thomas Aquinas det man nesten kunne kalle den katolske kirkes offisielle filosof og ble betraktet av katolikkene med en enestående ærbødighet. Men siden Det annet vatikankonsil i 1962 - 64 har man hatt en mer avslappet holdning, og det er enklere for katolske tenkere å kritisere ham. T h o m a s a q u in a s Thomas Aquinas’ store fortjeneste var å lage en syntese av det beste i Vestens filosofi og vise at det var forenlig med kristen tro. Han øste til og med av andre kilder ved å inkludere elementer fra jødisk øg islamsk tenkning. Kristen filosofi hadde fra starten

MI DDELALDERENS

av, slik vi har sett, utviklet seg med sterke innslag av platonisme og nyplatonisme. Men nå var Aristoteles’ filosofi tatt opp av kristendommen, og derfor måtte også den integreres.Thomismen (som er navnet på filosofien grunnlagt av Thomas Aquinas) består i hovedsak av et svært vellykket ekteskap mellom en allerede i høy grad platonisert kristendom og Aristoteles’ filosofi. I hele dette stort anlagte prosjektet insisterer Thomas på å opprett­ holde skillet mellom filosofi og religion, eller mellom fornuft og tro. Han sier for eksempel at hva fornuften angår, er spørsmålene om verden har en begynnelse og en ende, umulig å besvare. For begge gjelder at svarene kan være både ja og nei. Men, sier han, som en kristen tror han (selv om det ikke lar seg bevise rasjonelt) at verden har en begynnelse, er skapt av Gud, og at den en dag vil opphøre. Thomas baserte seg på Aristoteles og hevdet at all vår rasjonelle kunnskap om denne verden er noe vi får ved sanseerfaring som vi så reflekterer over. Det finnes ingenting i intellektet som ikke først var i sansene. Når et barn blir født, er bevisstheten som en ren tavle som ingenting er skrevet på ennå. (Thomas bruker den latinske betegnelsen tabula rasa, eller ren tavle, et uttrykk som ofte tilskrives den langt senere filosofen John Loeke). Fra dette utgangspunktet utvikler Thomas Aquinas en erkjennelsesteori som er så kompromissløst empiristisk at

Essens og eksistens

FILOSOFI

H ovedverk

Thomas Aquinas utviklet en distinksjon mellom essens (vesen) og eksistens, en distinksjon som har spilt en rolle i filosofien siden den gang. En tings essens er hva tingen er, og dette er en sak som må skilles fra spørsmålet om tingen eksisterer eller ikke. Et enkelt eksempel kan være klargjørende. Hvis et barn spør deg: «Hva er en enhjørning?», kan du svare: «Det er en vakker hest, vanligvis hvit, med et langt rett eller dreiet horn foran i pannen.» Hvis barnet så spør: «Finnes enhjørninger?», må du svare: «Nei, de eksisterer ikke.» I dette eksemplet refererer det første svaret til spørsmålet om essens, og det andre til spørs­ målet om eksistens. Hvis barnet fortsetter med å spørre deg om tigere, kan du gi en

De mest berømte verkene til Thomas Aquinas er to kompendier som var skrevet fo r studenter, og de har vært lest av studenter siden den gang. Det ene heter Summa theologiae og det andre Summa contra gentiles. / motsetning til Augustins arbeider er de imidlertid vanskelig tilgjengelige fo r den vanlige leser.

”VI ERKJEN­ NER SJELEN VED DENS HAND­ LINGER” T hom as A quinas

den moderne leser vanskelig kan forstå at den kunne forenes med religiøs tro. Men Thomas mener selvfølgelig at den verden som vi på denne måten får kunnskap om, er Guds skaperverk. Det er derfor umulig at denne kunnskapen kan komme i konflikt med religiøs åpenbaring.

T hom as A qu in as Thomas Aquinas var blant de første filosofene som introduserte Aristoteles' arbeide i kristen tenkning. /Thomas Aquinas' triumf av kunstneren Francesco Traini fra det trettende århundre, blir Thomas Aquinas fremstilt mellom Aristoteles (til venstre) og Platon (til høyre).

59

KRI S T ENDOM OG FI LOSOFI

Laugene 1 middelalderens Europa var laugene sammenslutninger som skidie frem me yrkesinteresser. Handverks­ laugene besto av med­ lemmerfra bestemte yrker og skulle sikre yrkesstandarden og ivareta privilegiene. De fleste håndverkere og handelsmenn tilhørte et laug. I England er handelslaugene i Londons City de mest kjente eksemplene på laug som har overlevet.

M ikrokosmos Forestillingen om mikrokosmos i Vestens filosofi stammer fra Sokrates' tid. Mikrokosmos fremstiller mennesket som en liten verden (som i bildet ovenfor) som reflekterer makrokosmos eller universet.

60

levende beskrivelse av en tiger. Men uansett hvor omfattende og detaljert du gjør beskrivelsen, må barnet fremdeles spørre deg: «eksisterer den?», for selve beskrivelsen gir ikke barnet noen mulighet til å avgjøre om den eksisterer eller ikke. Spørsmålet om eksistens er alltid et eget spørsmål, et spørsmål som må stilles uavhengig av essens. Denne distinksjonen var grunnlaget for Thomas’ avvisning av Anselms ontologiske gudsbevis: Anselms definisjon dreier seg om Guds vesen, men ingen beskrivelser av essens, uansett hvor uttømmende de er, garanterer eksistens. Med stor innsikt drøftet Thomas spørsmålet om hva det betyr å eksistere. Hvis en ting bare er essens, har den mulighet til eksistens, men dens eksistens har ennå ikke aktualisert seg, blitt til. Antar vi at Gud skapte verden i overensstemmelse med sine ønsker, må dens essens ha gått forut for dens eksistens. Men Guds egen essens kan ikke være forut for hans eksistens - derfor må Gud være så å si ren eksistens. Generasjoner av filosofer skulle diskutere spørsmålet om hva som kommer først, essens eller eksistens. Og som så ofte i filosofiens historie viste det seg at den ene siden i denne debatten hadde en naturlig affinitet til Platon og den annen til Aristot­ eles. Den oppfatning at essens alltid må gå forut for eksistens hentet støtte fra Platons idelære (se s. 27). Den tilsynelatende motsatte oppfatningen, at det bare er fra vår kunnskap om allerede eksisterende ting vi

G ud skaper verden D en n e utsøkte, spanske gobelinen f r a det tolvte å rh u n d re viser G ud som skaper. H an e r omgitt av scen er (fra venstre) som frem stiller skapelsen av Eva, av fisk en e og fu g len e, og A dam som g ir d y ren e navn.

har utledet begreper om essenser, og at ethvert individuelt objekt først må eksistere før det er mulig at det kan ha noen av de karakteristiske trekkene som blir tillagt det av et erkjennende subjekt, passet godt med en aristotelisk tilnærming. Man kan også legge merke til en parallell mellom denne debatten og diskusjonen om universalienes vesen (se s. 58).

O CK H A M S BARBERKNIV Duns Scotus (ca 1266 - 1308) var en av dem som kritiserte Thomas Aquinas. På noen tekniske områder var han den fremste skolastiske filosofen i middelalderen. Hans fremstilling og analyse av argumenter er så nitid at de som studerer ham ofte, blir varig påvirket av også dette. Han holder seg alltid til distinksjonen mellom tro og fornuft. Selv om han for eksempel tror på sjelens udødelighet, hevder han at ingen av de såkalte bevisene for denne udødeligheten greier å bevise den. Den store amerikanske filosofen C. S. Peirce (se s. 186 - 87) betraktet ham som en av de «dypeste metafysikere som noensinne har levet.» Noen av Duns Scotus’ kritiske analyser ble videreutviklet av William av Ockham (1285 - 1347) som utviklet en så omfattende empiristisk tenkning at han i tilbakeblikk nesten synes å være en forløper

MIDDELALDERENS FI LOSOFI

for den mest berømte av alle engelske skoler innen empiristisk filosofi, linjen Locke - Berkeley - Hume. Ockliam hevdet at nødvendighet finnes i logikken, men ikke i naturens orden. I naturen er selv ubrutte regelmessigheter tilfeldige, hvilket vil si at de ikke er nødvendige, de kunne ha vært annerledes. Dette betyr at ren logisk argumentasjon eller spekulasjon ikke kan gi oss noen kunnskap om verden. Derfor må vi undersøke hvordan tingene virkelig er, og det er bare observasjon og erfaring - som vi selvfølge­ lig så må reflektere over - som kan gi oss et pålitelig grunnlag for kunnskap om naturen. Med Ockliam er det åpnet for en ny tilnærming til menneskelig kunnskap, en ny betraktningsmåte som vi forstår som vitenskapelig. Den mest kjente enkeltidé vi forbinder med ham, er «Ockhams barberkniv», et prinsipp som er blitt akseptert og anvendt siden den gang. Det går ut på at av to alternative forklaringer av de samme fenomenene er det trolig at det er noe galt med den mest kompliserte forklaringen, og derfor, forutsatt at alt annet er likt, er det trolig at den enkleste er riktig. Når vi forsøker å finne en forklaring på noe, må vi derfor ikke forutsette mer enn nødvendig. «Virkelige ting skal ikke mangfoldiggjøres.» Ved første øyekast synes det å stride mot vår intuisjon å hevde at de enklere forklaringene sannsynligvis er mer korrekte enn de kompliserte, men slik er det. Forbeholdet

D uns scotus En skotsk skolastisk filosof og teolog. Duns Scotus ble fransiskanermunk og studerte og underviste i Oxford og Paris og til slutt i Kdln, der han døde. Hans filosofi var en reaksjon mot Aristoteles' og Thomas Aquinas' ideer.

"VIRKELIGE T IN G SKAL IKKE M ANGFOLDIG" G JØ RES” W illiam

av

O ckham

«forutsatt at alt annet er likt» er avgjørende her. Einstein formulerte dette poenget på en briljant måte: «Alt bør gjøres så enkelt som mulig, men ikke enklere.»

K v in n e n

o g e n h jø r n in g e n

Hvordan kan våre o rd ha m ening hvis tingene de referer til, f o r eksempel en enhjørning, ikke eksisterer? Eksemplet e r tilfeldig, m en illustrerer et gru n n leg g en d e problem i tilknytning til essens og eksistens (vesen) som lenge h a r opptatt filosofene.

61

VITENSKAPELIGE

REVO LU " SJONEN V it e n s k a p e n b e g y n t e ik k e , s o m man k a n sk je SKULLE TRO, MED ET STUDIE AV DE TINGENE SOM ER NÆRMEST OSS, DET VIL SI DE MENNESKELIGE FORHOLD, FOR SÅ Å ARBEIDE SEG UTOVER MOT DET SOM ER MEST FJERNT, DET VIL SI STJERNE­ HIMMELEN. T v e r t o m , v it e n s k a p e n b e g y n t e m e d OBSERVASJONER AV STJERNENE OG ARBEIDET SEG FRA STJERNENE OG INNOVER. D e TINGENE SOM SIST BLE GJENSTAND FOR VITENSKAPELIG OBSERVASJON, VAR MENNESKELIGE FORHOLD. DET NYE I MODERNE VITENSKAP ER AT DEN INSISTERTE PÅ Å PRØVE TEORIER VED Å KONFRONTERE DEM DIREKTE MED VIRKELIGHETEN, PRØVE DEM VED Å OBSERVERE OG MÅLE DE DATA SOM DE VAR MENT Å SKULLE FOR­ KLARE. T id l ig e r e var t e o r ie n e h o v e d s a k e l ig BLITT PRØVET VED DISKUSJON OG ARGUMENTASJON.

M o d ell

av solsystem et

Dette instrum entet f r a det nittende å rh u n d re ble laget f o r å vise p la n etb a n en e i solsystemet vårt.

DEN V I T E N S K A P E L I G E R E V O L U S J O N E N

N icolaus C opernicus Ved å si at jorden dreier rundt sin egen akse ett gang i døgnet og jorden beveger seg rundt den stasjonære solen en gang i året, utviklet Copernicus en ide som fikk store konsekvenserfo r moderne vitenskap. Jorden var ikke lenger universets sentrum.

F

ra

P L A N IS PH ÆREV M

COPERNIKUS TIL N E W T O N Er o b r in g e n UNIVERSET

Sive Y N I V E R ST ex

hypo

CO PK R N I P LAN O

av

I det sekstende og syttende år­ hundre forårsaket den nye vitenskapen den største enkeltforandring noensinne i menneskets oppfatning av universet. DET ASTRONOMISKE SYSTEMET som var utviklet av de gamle grekerne, ble kalt det ptolemeiske etter Ptolemeus, en astronom som levde i Alexandria i den andre århundre e. Kr. og som publiserte den første systematiske fremstilling av astronomien slik den hadde utviklet seg frem til hans tid. Dette ble grunnlaget for astronomien i Europa frem til femtenhundretallet. Ifølge dette systemet var jorden en kule som hang fritt i rommet. Den var sentrum i universet, og planeter og stjerner beveget seg rundt den i store sirkler.

En truet autoritet

P tolemeus En alexandrinsk matematiker og astronom, Claudius Ptolemeus, virket i det annet århundre e. Kr. Hans viktigste verk Allmagest setter jorden i universets sentrum. Fra det sekstende århundre ble dette synet gradvis erstattet av det heliosentriske system, som setter solen i sentrum.

64

Den katolske kirke hadde i løpet av middelalderen integrert det ptolemeiske systemet i det kristne verdensbildet. Denne integreringen var en del av kirkens generelle program som gikk ut på å forene de gamles visdom og lærdom med kristen religion. Ifølge dette synet hadde Gud skapt jorden som verdens midtpunkt. Mennesket skapte han i sitt bilde til å være denne verdens herre. Og i himlene hadde han sitt paradis som var det riket menneskenes sjeler vandret til etter døden. Psykologisk sett var dette bildet ganske enkelt. Den synlige delen av det syntes mer eller mindre innlysende, selv om den matematikken som var nødvendig for å underbygge det, var foruroligende komplisert. Men i det sekstende århundre påpekte en polsk geistlig som het Copernicus (1473 - 1543) at mange av de største matematiske vanskelighetene ville forsvinne hvis vi i stedet for å anta at jorden var i sentrum betraktet solen som midtpunkt. Gjorde

D et kopernikanske system et D en polske astronom en Nicolaus Copernicus, g ru n n leg g eren av m od ern e astronomi, frem satte ideen om at solen og ikke jo rd en var sentrum i solsystemet vårt. På dette trykket ser vi det kopernikanske systemet m ed solen og de seks kjente planetene.

man det, viste han at planetenes bevegelser som i stigende grad var blitt vanskelige å forklare, plutselig ville gi god og klar mening. Copernicus insisterte på at dette bare var en hypotese. Men han forutså de problemene ideen hans ville forårsake, og derfor offentliggjorde han den ikke før i 1543 og med en dedikasjon til paven. Senere samme år døde han. Slik det vanligvis er med nye tanker, tok det noe tid før Copernicus’ ideer nådde frem. Men da de gjorde det, «brøt helvetet løs» for å bruke en nær­ liggende formulering. For Copernicus’ hypotese innebar at jorden beveget seg rundt solen og ikke vice versa. Og dette fornektet ikke bare det kirken hadde lært i tusen år, men sto i direkte motsetning til selve Bibelen. Derfor er det ikke særlig overrask­ ende at Copernicus’ ble offisielt fordømt av kirken i det sekstende århundre.

FRA C O P E R N I K U S T I L N E W T O N

C O P E R N IC A N V M ^ IsL aTT)

Systema

b ^ B S V JlV S

CREATI

THE Sl can a

in

/

\ *

\ * * * S & * b * * k ? EXHim IA- M

”HVEM ER DET SO M VIL DRISTE SEG TIL Å SETTE COPERNICUS' AUTORITET O VER DEN HELLIGE Å N D S?”

T eleskopet Ingen vet med sikker­ het hvem som var den første som fant ut at et p a r linser kunne brukes til å få gjen­ stander langt borte til å virke nærmere. 1 1608 hadde tre forskjellige personer, alle fra Nederland, søkt patent. De første teleskopene som ble utviklet, var refraksjonsteleskoper som brukte linsene til å bryte lyset. 1 1668 utviklet Isaac Newton speilteleskop som brukte speil i stedet fo r linser, dermed unngikk man farvespredning, og man fikk et skarpere bilde.

J o h a n n es C alvin

T ‘:

gjaldt andre forhold. Hele den etablerte orden var truet, til og med selve autoritetsideen.

G ale sirkler

Men det var ikke bare den katolske kirken som var opprørt. Ledende protestanter var like sjokkerte. «Folk lytter», protesterte Luther, «til en oppkomling av en astrolog som forsøkte å vise at jorden beveger seg, ikke himlene eller firmamentet, solen og månen ... Denne dåren ønsker å snu opp ned på hele astronomien, men Den hellige skrift forteller oss at Josva befalte solen å stå stille, og ikke jorden.» Og på samme måte Calvin: «Hvem er det som vil driste seg til å sette Copernicus’ autoritet over Den hellige ånds?» Spørsmålet om autoritet sto sentralt i denne striden. Copernicus ga oss grunnleggende innsikter i universets natur, innsikter hvis utvikling og impli­ kasjoner har hatt historisk betydning. Men de sterke protestene mot hans ideer hadde lite å gjøre med en objektiv bekymring for sannheten. Det folk var opptatt av, var det faktum at hvis hans teori var riktig, ville alle de respekterte autoritetene, ja samt­ lige av dem, ha tatt feil: Bibelen, kirken og antikkens lærde menn. Og hvis autoritetene tok feil når det gjaldt dette, kunne de like gjerne ta feil når det

En annen konsekvens av Copernicus’ ideer, som nærmest kom til å forårsake et jordskjelv, var at mennesket mistet sin priviligerte plass i universet. Vi mennesker var ikke lenger tilværelsens sentrum. Det var ikke lenger slik at alt annet dreide seg rundt oss. Da denne innsikten spredte seg, ble konse­ kvensene dramatiske for menneskets holdninger, ikke minst for folks holdninger overfor religionen. Hvis ingen autoritet kan aksepteres ukritisk, var det nødvendigvis slik at dette også måtte gjelde Copernicus. Astronomer som kom etter ham, kritiserte hans teori og prøvet den mot en observerbar virkelighet. Den danske astronomen Tycho Brahe (1546 1601) bygget opp den største og mest nøyaktige samling noensinne av målte observasjoner som var foretatt før oppfinnelsen av teleskopet. Hele dette materialet ga han til den geniale tyske astronomen Johannes Kepler (1571 -

C opernicus 1 HOVEDVERK Copernicus fryktet kirkens vrede og motstand. Han utsatte derfor publiseringen av sin bok Om himmellegemenes haner - der han foreslo at planetene beveger seg rundt solen - til kort tid fø r sin død i 1543-

1630).

Copernicus hadde tatt N ico la u s C o p e rn icu s Det var m ens han studerte matematikk og klassiske språk, ved universitetet i Krakow, at Copernicus begynte å interessere seg f o r astronomi.

65

DEN V I T E N S K A P E L I G E R E V O L U S J O N E N

K eplers

hovedverk

/Den nye astronomi (1609) påviste Kepler at banen til planeten Mars var en ellipse.

I Verdensharmoniene (1619) relaterte han en planets middelavstand fra solen ti! den tid det tar fo r den å bevege seg i sin elliptiske bane rundt solen.

Sfærenes harmoni Kepler oppdaget forholdet mellom planetenes hastighet i sine elliptiske baner og musikalske harmonier. Og på grunnlag av planetenes hastighet når de er nærmest og lengst borte fra solen, laget han musikalske skalaer. Eksemplet over er hentet fra Verdensharmoniene.

J ohannes

kepler

Den tyske matematikeren og astronomen Johannes Kepler ( 1 5 7 1 - 1630) studerte teologi fø r han ble interessert i astronomi. Han oppdaget tovene fo r planetenes bevegelse ved å studere Marsbanen. Han hevdet at planetene beveget seg i elliptiske baner og ikke i sirkler, slik Copernicus hadde ment.

66

(1564 -1642). Han ble dømt av inkvisisjonen - et tribunal opprettet av den romersk-katolske kirken for å avdekke og undertrykke kjetteri - først privat i I 6 l6 og så offentlig i 1633. Han forbrytelse var at han hevdet at jorden dreide seg rundt sin egen akse og at den beveget seg rundt solen. På denne tiden var disse ideene neste hundre år gamle - Galileo hadde fått dem fra Copernicus via Kepler, men de kostet Galileo nesten livet. For å redde seg selv, trakk han tilbake det han hadde sagt og lovet aldri mer å støtte den syndige oppfatning at jorden beveger seg. Men da han hadde reist seg fra bordet der han hadde undertegnet sin tilbakekallelse, mumlet han lavt: «Men den beveger seg likevel.» Galileo var en fantastisk vitenskapsmann. Det er usikkert om han oppfant teleskopet, men han var den første som så på stjernene gjennom et teleskop, og denne utviklingen forvandlet hele astronomien. Han oppdaget pendelens prinsipp, og dette forand­ ret både produksjonen av ur og urenes nøyaktighet. Han oppdaget termometeret. Alle før ham hadde trodd at jo tyngre et legeme er, desto hurtigere faller det, men han gjorde den overraskende oppdagelsen at alle legemer faller med samme hastighet, uansett T y c h o B rahe i sitt observatorium vekt, forutsatt at de ikke blir påvirket av annet trykk. Tycho B rahe var d en største astronom en f ø r teleskopets oppfinnelse. Da den danske kongen Fredrik II ga ham øya Han oppdaget videre at de faller med en enhetlig, Hven, bygget Tycho et observatorium d e r f o r å gjøre aksellererende hastighet. Han slo fast at banen til nøyaktige m ålinger av stjernene. Instrum entene han brukte ethvert prosjektil er en parabol (og grunnla med til disse eksperim entene, var store sekstanter og kvadranter. dette artilleriet som vitenskap). Og han viste at det ikke var naturlig for legemene på himmelen eller det for gitt at himmellegemenes bevegelser var noen andre legemer å bevege seg i sirkler eller sirkulære og enhetlige, men Kepler forkastet begge ellipser. Det naturlige for legemer i bevegelse var å disse antagelsene. Han viste at planetene beveger fortsette å bevege seg i en rett linje, med mindre seg i ellipser, ikke i sirkler, og at de beveger seg andre krefter påvirket dem. Han oppdaget at hvis raskere i noen deler av sine baner enn i andre. flere forskjellige krefter Dette ødela på sin side den samtidig påvirket et legeme i dypt grunnfestede antagelse at bevegelse, var virkningen på alle bevegelser på himmelen bevegelsen den samme som foregikk i symmetriske hvis de hadde påvirket mønstre - en antagelse som legemet hver for seg og hadde et estetisk grunnlag hos suksessivt. Denne store de gamle grekere, og som oppdagelsen åpnet døren til hadde fått et religiøst grunnlag en helt ny vitenskap, i middelalderen. Enda flere av dynamikken. Galileo var den de gamle sannheter om første som bevisst formulerte universet ble knust, og dette objektivitetsprinsippet i rammet også autoritetenes vitenskapen: Ideen om at selv autoritet. den mest umiddelbare og direkte fysiske erfaring som for G alileo, kjempen fra eksempel farve og lukt Pl SA systematisk må utelates i den Den første av de vitenskapelige K eplers fo r k la r in g av planetene vitenskapelige registrering av pionerene som kom i personlig Jo h a n n es Kepler anvendte matematikken p å observasjoner, da dette er konflikt med denne verdens studiet av p la n etb a n en e og baserte sine lover subjektive faktorer. Denne autoriter, var Galileo f o r planetenes bevegelse kun p å observasjon.

FRA C O P E R N I K U S T I L N E W T O N

Italienske akademier I bysentrene i Italia i annen halvdel av det sekstende århundre fantes det et stort antall lærde akademier som diskuterte filosofi, litteratur og vitenskap. Et av de mest berømte var Accademia del Cimento (eksperimentenes akademi) i Firenze. Det ble opprettet i 1657 av Galileos elev Vicenzo Viviani (1662 - 1703). Medlemmene utførte et stort antall eksperimenter innen områder som biologi og fysikk.

R ettssaken

mot

G allileo

Galileos Dialog om de to største verdenssystem ene, det ptolem eiske og det kopernikanske som hle publisert i 1632, argum enterte f o r den nye kosmologien. Galileo ble innkalt

til inkvisisjonen fo r å fork la re hvorfor h an stilte spørsmål ved den tradisjonelle troen. Til slutt ble h an tvunget til å erklæ re at jo rd en var universets ubevegelige sentrum .

oversikten over Galileos innsats er ufullstendig, men viser likevel at han er en av de mest originale og kreative genier som noen gang har levet. Konsekvensene av hans arbeid for menneskets forståelse av verden, og således for menneskets tenkning, kan vanskelig overvurderes.Til tross for den problematiske situasjonen han befant seg i,

føre til at bygningene snart ville rase sammen.» Hold dere unna! var hans budskap til autoritetene. Da denne holdningen sakte men sikkert slo igjennom, medførte det revolusjonerende forandringer i Europas intellektuelle og sosiale liv.

T

I T / r 1! n p T I f\ | V I l

”MEN BEVEGER DEN SEG” G alileo G alilei

hevdet han når han turde, at makt og autoritet, inkludert den kristne religionens autoriteter, ikke hadde noen rett til å blande seg inn i vitenskapens søking etter sannhet. Han forklarte hvorfor: «dette ville være som om en eneveldig despot som hverken var lege eller arkitekt, men som visste at det var han som bestemte, skulle begynne å praktisere medisin og oppføre bygninger etter innfallsmetoden. Dette ville være til stor fare for de fattige pasientenes liv og

ISAAC NEWTON - DEN STØRSTE AV DEM ALLE Det største geniet i denne historien, trolig den største vitenskapsmannen noensinne, var en engelskmann, Isaac Newton (1642 - 1727). Da han var mellom 23 og 24 år gammel, la han frem en korrekt analyse av lysets konstituerende egenskaper og oppfant differensial- og integralregningen. Samtidig formulerte han tyngdekraftbegrepet og utarbeidet gravitasjonsloven.Alt dette i løpet av ett år, mens han sto ved begynnelsen av sin karriere. Hans arbeide satte ham i stand til å korrigere Kepler og Galileo. Han refbrmulerte for eksempel Keplers tre lover for planetenes bevegelser til det som er kjent som Newtons bevegelseslover. Og gradvis bygget han opp en matematisk fysikk som satte ham i stand til å gi en fullstendig og nøyaktig fremstilling av planetsystemet. Boken der han gjorde dette, ble utgitt i 1687 og er kjent som Principia, en forkortelse for en lang latinsk tittel. Man blir ærbødig overfor en slik intellektuell prestasjon. Bare 54 år tidligere hadde paven fordømt Galileo

Galileo la merke til at pendelen synes å bruke samme tid på å svinge frem og tilbake. Senere konstruerte han en klokke som virket etter dette prinsippet. Denne konstruksjonen, tegnet av hans elev Vicenzo Viviani, ble ikke laget før i det nittende århundre. Pendelur var langt mer nøyaktige enn deres vesentlig primitivere forløpere.

G alileos

hovedverk

/Dialog om de to største verdens­ systemene, det ptolemeiske og det kopernikanske (1632) argumentene Galileo fo r en beliosentrisk kosmologi. Galileos teorier om mekanikkens prinsipper ble diskutert i Dialoger om de to nye vitenskapene (1635).

67

DEN V I T E N S K A P E L I G E

REVOLUSJONEN

hadde endelig, etter to tusen år, blitt bevist og rettferdiggjort. Det var nå vist at prosessene i det fysiske univers var underlagt lover, at mennesket kunne fatte disse lovene, og at de kunne uttrykkes i ligninger. Fordi de var konstante, ga disse ligningene menneskene for første gang den makten som ligger i vitenskapelig forutsigelse. Gitt en fullstendig beskrivelse av tilstanden i hvilket som helst fysisk system, kunne man ved hjelp av Newtons lover nøyaktig forutsi dets tilstand på et hvilket som helst fremtidig tidspunkt. Dette ga på sin side mange av de menneskene som forsto den nye vitenskapen, en følelse av herredømme som savner sidestykke, en følelse av at de hadde underlagt seg universet med sin erkjennelse. Denne følelsen skulle bli vesentlig forsterket i kommende generasjoner, da Newtons mekanikk ble anvendt i den maskinelle utviklingen

DET KONGELIGE OBSERVATORIUM G runnlagt av Charles II i 1 6 7 5 og tegnet av Sir Christopher Wren. Hensikten m ed det kongelige observatorium i G reenwich, England, var å gi oss bed re kunnskap om him m ellegem ene til hjelp f o r navigasjonen.

offentlig for å hevde at jorden beveget seg, og nå ga Newton menneskeheten en nøyaktig modell av hele planetsystemet. Navnet man ga denne type undersøkelse, var «naturfilosofi», fordi det var et forsøk på å forstå

N ewtons

oppdagelse

Det sies at Newton innså den videre betydningen av gravitasjonen i 16 6 6 da han så et eple falle fra et tre i haven sin. Det fallende eplet fikk ham til å spørre om den kraften som jorden utøvet ved å få eplet til å falle, var den samme som virket på månen og som førte til at månen ble trukket inn i en elliptisk bane rundt jorden.

68

"H V IS JEG H AR SETT LENGER ER DET FORDI JEG HAR STÅTT PÅ SKULDRENE TIL KJEMPER” I saac N ew ton

hvordan naturen fungerte. Det var ennå ikke noe skille mellom filosofi og vitenskap - det skulle ikke komme før i det neste århundre. I mellomtiden forårsaket naturfilosofien en av de største revolusjonene i tenkningen som noensinne har skjedd. Pythagoras’ overbevisning om at hele det materielle universet kunne forklares matematisk,

FRA C O P E R N I K U S T I L N E W T O N

som muliggjorde den industrielle revolusjon. Det virket som om mennesket nå, endelig, hadde blitt naturens herre, ikke bare når det gjaldt teoretisk forståelse, men også når det gjaldt praktisk herredømme og utnyttelse. Siden jorden ikke lenger var universets sentrum, men en liten planet i et lite solsystem, ble det vanskelig for mange å tro at kosmos hadde en mening knyttet til mennesket. Siden stadig flere begynte å oppfattet mennesket som universets herre, begynte en rask spredning av den manglende gudstro som er karakteristisk for Vesten i de følgende tre århundrer.

Et nytt verdenssyn

CO

PHI LOSOPHI Æ jjj* Supnim1

«R*

"tawlcrcriiMmiis Gcnii conctffir Jciimcn.

N A T U RA L I S

C consi&re a pouvoir Lire «Dilt