Europas historie 1500-1815 8299292603 [PDF]

Zitiervorschau

Erling Reksten

Europas historie 1500-1815

Eget forlag - Asker 1993

Omslagsbilde: Slag mellom nederlandske skip og spanske gallioner under uavhengighetskrigen, slik det blir illustrert i Eyzingers De Leone Belgico (1585).

© Erling Reksten 1993.

ISBN 82-992926-0-3. Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med Lov om opphavsrett til åndsverk, Lov om rett til fotografi eller i strid med avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk.

Forord Bokens emne er Europas samfunn i perioden 1500-1815. Utgangspunktet for framstillingen er studieplanen for grunnfagsstudiet i historie ved Universitetet i Oslo. Der heter det: "Grunnfagsstudiet skal gi et grunn­ leggende kjennskap til og en allmenn forståelse av de menneskelige samfunns utvikling." Det "skal kunne danne det allmenne faglige funda­ ment for et mer spesialisert historiestudium på høyere nivå." "Hovedstammen består av et oversiktsstudium av europeisk samfunnshistorie fra og med den gresk-romerske antikken til ca 1970. De økonomiske, sosiale politiske og kulturelle hovedtrekk skal studeres, så vidt mulig i sammenheng,..." (s. 2 i stensilert Studieplan for historie grunnfag). Om perioden 1500-1815 sies det spesielt: "Perioden omfatter siste fase i utviklingen av det førindustrielle samfunn i Europa. Innenfor perioden skal studentene studere den økonomiske og territorielle ekspansjon i andre verdensdeler, hanen Europa skal de studere den demografiske og økonomiske utvikling, forskyvningen av tyngdepunktet fra Søreuropa til Nordvesteuropa, den industrielle revolusjon og dens forutsetninger. Sosialhistorien skal studeres med sikte på å få fram utviklingen av forholdet mellom samfunnsgruppene med regionale variasjoner. Studentene skal kjenne hovedtrekkene i den politiske, religiøse og kulturelle utvikling i Europa. Viktige sider vil være reformasjonen, styr­ king av statsmakten, eneveldet og de politiske, sosiale og ideologiske spenningsforhold som førte til politiske revolusjoner i slutten av perio­ den.Det legges vekt på forløpet og resultatene av den franske revolusjon"(s.st. s. 8). Bærebjelkene i min framstilling av Europas samfunn er: 1. befolk­ ningsutvikling og økonomi. 2. Konsolideringen/framveksten av Europas stater. Punkt 2 dreier seg om to hovedforhold: fordelingen av det euro­ peiske territoriet og statsmaktens utvikling og vekst. Europas samfunn utviklet seg ulikt med utgangspunkt i det jeg har kalt bærebjelkene. Jeg har derfor valgt tre av dem som eksempler på den ulike utvikling som skjedde: Frankrike, England og Preussen. Det dreier seg om tre av de fem stormaktene som ble bygget opp etter 1648, og som levde videre på 1800-tallet. De fikk alle tre en ny start i tiden omkring 1800, to av dem med utgangspunkt i den indre utviklingen i vedkom­ mende samfunn, den tredje som følge av ytre påvirkning. Alle tre spilte, hver på sin måte, sentrale og viktige roller i europeisk utvikling også etter 1815. Teksten skulle gjøre det mulig for studentene å nå de mål for studiet som studieplanen stiller opp.

Asker 1. august 1993.

Erling Reksten

5

Innhold

Forord ........................................................................................... Tabeller ......................................................................................... Befolkning og økonomi 1500 - 1800.........................................

5 8 9

Europas stater inntil begynnelsen av 1700-tallet ................ 79 Kampen om territoriet i Europa ca 1500 -1715/20 ........................... 80 Vest-Europa 1494 -1715 ................................................................... 80 Krigene mellom Frankrike og spansk-østerriksk Habsburg i tre faser 1494 - 1648/59 ............................. 88 Fransk dominans i Vest-Europa 1648/59 -1715 .................. 156 Øst-Europa 1500 - 1720 ................................................................... 166 Perioden 1500 -1660 Moskvarikets (Russlands) ekspansjon .................................. 167 Kampen om herredømmet i Østersjøen og Baltikum ........ 171 Perioden 1660 -1720 Sveriges stormaktsstilling ........................................................ 177 Nye stormakter .......................................................................... 178 Den store nordiske krig 1700-1721 ......................................... 178 Statsmaktens utvikling 1500 - 1700 ..................................................... 182

Tre eksempler på samfunnsutvikling i perioden ............. 187 Frankrike .................................................................................................. 187 England .................................................................................................... 234 Preussen ................................................................................................... 304 Europeernes imperier og kolonier i fremmede verdensdeler ......................................................... 312

Europa 1715 -1815 ................................................................... 327 Kampen om territoriet i Europa og koloniene 1715 - 1790-årene ........................................................................ 327 Naturvitenskap, politisk tenkning og opplysningstid ..................... 343 Vitenskapsrevolusjonen .................................................................. 343 Politisk tenkning ................................................................................ 356 Opplysningstiden ............................................................................ 373 Den industrielle revolusjonen i England .......................................... 398 Den franske revolusjon og Napoleon I .............................................. 421 Fredsslutningene 1809 -1815 ................................................................ 475 7

Fredsslutningene før Wien ............................................................. 475 Wienerkongressen 1815 .................................................................. 476

Appendiks Konger og keisere ......................................................................................... Utvalgt litteratur ........................................................................................... Problem og problemstilling. En orientering ............................................ Indeks ..............................................................................................................

482 484 485 489

Tabeller Befolkningsutviklingen i Europa 1500-1800 .................... Antall barn bestemt av mors alder ved første ekteskap ............................................... 23 Tabell Ilb Gjennomsnittsalder for kvinner ved inngåelse av første ekteskap ............................................... 23 Tabell III Sammenlikning av veksten i byer med over og under 40 000 innbyggere 1500-1800 ....................... 70 Tabell IV De hurtigst voksende byene i tre perioder mellom 1500 og 1800 .................................................... 72 Tabell V Skattebyrden i Frankrike og England 1537-1642 ............ Tabell VI Befolkningsutviklingen i millioner i England og Wales 1500-1800 ............................................. 234 Tabell VII Befolkningsveksten i 62 jordbruks- og 40 industrilandsbyer i Nottinghamshire 1674-1801 . 235 Tabell VIII Bybefolkningen i England og Wales i byer med minst 10 000 innbyggere i prosent av befolkningen. Tallene for Nederland, Frankrike og Europa til sammenlikning ................................................................... Tabell IX Londons befolkning i tusen i komparativt perspektiv ... Tabell X Innhegning (Enclosure) i Leicestershire 1450-1850 ........ Tabell XI Jordeiendom i prosent fordelt på sosiale grupper i England og Wales 1436-1873 .................... 242 Tabell XII Mindre engelske byers vekst 1650-1750 .......................... Tabell XIII Produksjon av råjern i Storbritannia i tonn ..................... Tabell XIV Import av råbomull 1780-1815 ........................................... Tabell XV Mekaniske vevstoler i Storbritannia ................................. Tabell I Tabell Ila

Tall for prisutviklingen på 1500-tallet finnes på s.............

8

20

221

235 236 241 259 400 403 409

28

Befolkning og økonomi 1500-1800

Stendersamfunnet

Det europeiske samfunnet var fra gammelt av et stendersamfunn. Befolkningen var delt inn i stender med spesielle funksjoner og rettighe­ ter som var sikret ved sedvane, lov og privilegier. Hver stand var plas­ sert i forhold til andre stender i et hierarki som viste hvilken rang og status den hadde i samfunnet. Samfunnet var altså basert på ulikhet, på over- og underordning, på lojalitet og lydighet i forhold til overordnede av høyere stand. I over- og underordningen lå båndene som knyttet menneskene sammen i det nett­ verk av avhengighet som karakteriserte de europeiske samfunnene. Ulik­ heten, over- og underordningen var i samtidens forestilling helt nødven­ dige forutsetninger for å opprettholde ro og orden og hindre kaos. Samfunnet var delt i tre stender. Geistligheten, de som bad, utgjorde førstestanden. Dernest kom adelen, andrestanden, som hadde viet sitt liv til krigeryrket og hadde som oppgave å forsvare samfunnet. De hadde også tradisjonelt oppgaven å styre riket sammen med kongen og å være hans rådgivere. Nederst kom tredjestanden. Den besto av resten av samfunnet, av dem som skulle frambringe alt det som hele samfunnet trengte for å fylle de oppgavene hver stand hadde fått tildelt. Det var de som dyrket jorda og/eller utførte annet nødvendig arbeid. De tre stendene var hver for seg delt i en rekke grupper med rettighe­ ter som plasserte dem i forhold til resten av standen. Også her gjaldt den hierarkiske oppbygningen, over- og underordningen. Innenfor kirkens organisasjon hadde vi i nedstigende linje kardinaler, patriarker, erkebisper, bisper, prester, diakoner, subdiakoner osv. ned til dem som bare hadde tatt tonsuren, tegnet på at man var i gang med en geistlig karriere, det ytre kjennemerket som skilte geistligheten fra folket. Innenfor adelen sto prinsene av blodet øverst på rangstigen. Så fulgte fjernere slektninger av kongen, deretter hertuger, marquis'er, grever og baroner ned til den menige adel. Det samme gjentar seg innenfor tredjestanden. Øverst sto de lærde ved universitetene, så en rekke grupper ned til kjøpmennene som tilhørte den siste gruppen som kunne kalles "honette personer". Under dem kom de som livnærte seg ved håndens arbeid. Deres virk­ somhet ble regnet som den simpleste (the basest). Bøndene tilhørte gruppen "base persons". Noen sto likevel enda lavere. Det var håndver­ kerne som arbeidet med slikt som var "simpelt og foraktelig". Under dem kom kjørere, bærere og dagarbeidere. Nederst kom tiggerne som "lever i ørkesløshet og uten omtanke for noe, som lever på andre menneskers bekostning."

9

Fødsel - ikke formue - avgjorde hvilken stand et menneske tilhørte. Men sosialt avansement var mulig. Det kunne skje innenfor hver stand. Man kunne også overstige grensen til en høyere stand. Men vandringen oppover rangstigen tok lang tid og krevde en konkret, lovmessig hand­ ling hver gang en formell barriere skulle overskrides. Den sosiale mobili­ teten var kontrollert av samfunnet og kostet penger. Den kunne også nektes. Kontrollen med den var derfor også et disiplineringsmiddel i myndighetenes hånd. Unntaket fra regelen om fødsel som grunnlag for tilhørighet til en stand var geistligheten. Geistligheten skulle leve i sølibat, og medlem­ skap i standen kunne derfor prinsipielt ikke arves. Alle som ble rekrut­ tert til geistligheten, måtte derfor gjennom en lovmessig prosedyre, f.eks. valg, for å få en plass i det geistlige hierarkiet. De to høyeste stendene utgjorde hver for seg og samlet bare en liten del av det samfunnet de tilhørte. Geistligheten utgjorde mellom en og to prosent av befolkningen. Adelen lå omtrent på samme nivå. Men i Polen utgjorde den på 1700-tallet så mye som ca. 8 prosent av befolkningen. I Frankrike lå den på en til to prosent, i England bare en brøkdel av en prosent. Gentryen, som svarer til lavadelen i Frankrike, tilhørte ikke adelen. Det økonomiske grunnlaget for samfunnet var i hovedsak jorda og jordbruket. Både kongemakt, geistlighet og adel, og også en økende del av borgerskapet, satt med jordeiendommer som de tok inntekter av direkte fra produsentene. I England satt kronen med 5% av jorda i landet mot slutten av 1400-tallet, geistligheten med 20-25% og adel og gentry med 65%. I Norge satt kronen med ca. 4% i begynnelsen av 1500-tallet, adelen med ca. 12%, geistligheten med ca. 44% og bøndene med ca. 40%. Fordelingen av jorda mellom konge, geistlighet og adel kunne altså variere meget sterkt fra land til land. Men felles for alle land var at elitene med kongemakten i spissen hentet sine inntekter direkte fra produsentene på gods som de selv eide eller tok eierinntekten av. Kongemakten hadde dessuten inntekter i form av skatter, toll , avgifter og bøter. Kirken hadde tienden. Og fordi 70-90% av befolkningen fantes i bondesamfunnet, hvilte også disse byrdene i all hovedsak på bøndene.

De små økonomiske enhetene i den europeiske økonomien Ut fra økonomisk synspunkt kan vi dele Europa inn i hundrevis av små geografiske enheter på ca. 100 til 2-300 km2. Innenfor disse enhetene finner vi de institusjonelle ordningene og menneskene som utgjorde grunnplanet i de europeiske samfunnene.

Godset Godset i Vest-Europa hadde gjennomgått store strukturelle endringer i seinmellomalderen. Endringene hadde gitt både bonde og jordherre en helt annen plass i økonomien enn de tidligere hadde hatt. Domenejorda som godsherren hadde drevet for egen regning, var blitt leid eller forpaktet bort. Enkelte ganger var den blitt delt opp og leid ut til bønder

10

på samme måten som resten av godsjorda. Men ofte ble den forpaktet bort som en enhet til en eller flere bønder for et bestemt antall år eller til en entreprenør som kunne drive jorda slik godsherren hadde gjort, men med leid, fri arbeidskraft i tillegg til egen og familiens innsats. De ufrie bøndene var også blitt friere mennesker. Da domenedriften falt bort, ble det i hovedsak slutt på arbeidsplikten mot at bonden til gjengjeld betalte en avgift i penger. Og siden arbeidsplikten hadde vært et viktig element i ufriheten som den ufrie bonden levde under, ble han en friere mann enn han hadde vært. Men ufriheten omfattet også andre forhold som måtte endres før bonden ble helt fri mann. Den ufrie bonden, serfen, var bundet til jorda. Det innebar at han ikke kunne forlate godset uten godsherrens samtykke. Det betydde også at alt han eide i realiteten tilhørte godsherren. Serfen kunne ikke gifte seg uten godsherrens samtykke, heller ikke gifte bort sine døtre. Serfen var praktisk talt godsherrens eiendom. Denne rettslige ufriheten forsvant også i seinmellomalderen, enten ved at bøndene kjøpte seg fri, eller ved at godsherren ble tvunget til å gi dem friheten, f.eks. ved opprør. Noen rester av ufrihet fantes likevel også etter 1500. I Frankrike var det ganske mange av dem i området fra Marche til Franche Comté. De kalles mainmortables, og restene av gruppen fikk sin frihet først under den franske revolusjonen. Også i England var det en del ufrie bønder etter 1500. Men de forsvant i løpet av 1500-tallet. Et hovedforhold bak opphøret av domenedriften og frigjøringen av bøndene i Vest-Europa var folketapet under Svartedauen og pestepidemiene som fulgte. For de bøndene som ikke ble tatt av pesten, betydde folketapet en kraftig forbedring av deres økonomiske og sosiale situasjon fordi forholdet mellom mennesker og jordareal ble radikalt endret til det bedre. Bøndene kunne nå samle seg i de beste jordbruksområdene og fikk mer jord til sin rådighet. Derfor vokste det fram også med dette utgangspunkt (dvs. i tillegg til det som skjedde med domenejorda) større bruk i alle fall for noen av bøndene. I tillegg kom nye leieformer i bruk, som forpaktning på åremål og métayage. Métayage innebar at eieren forpaktet bort jord, buskap og redskaper mot at forpakteren betalte inntil halve avlingen i leie. Sentrum i godsdriften hadde fra gammelt av vært domenen. Tyngde­ punktet i hele godsets virksomhet lå der, ordrene fra godsherren og hans underordnede bestemte rytmen i arbeidsprosessene. Det var godsherren som sto for kontakten med utenverdenen. Han solgte overskudds­ produksjonen på godset og kjøpte inn varer man hadde bruk for. Domenen var krumtappen i godsets økonomiske liv. Da domenedriften forsvant, og godsherren ofte flyttet til byen, ble tyngdepunktet i godsøkonomien forskjøvet over til bondebrukene i landsbyen. Bøndene kunne nå bruke det meste av sin tid på egen jord, men måtte selge noe mer for å betale til jordherren i penger det som tidli­ gere var blitt betalt med arbeid. Salg av jordbruksprodukter og innkjøp av varer sto nå hver enkelt bonde for. Bonden ble knyttet direkte til markedsbyen. Godset var altså ved inngangen til 1500-tallet noe annet enn det hadde vært. Det utgjorde likevel fremdeles en ramme omkring bonde­ samfunnet. Men det var nå mer en institusjon for overføring av verdier fra bøndene til rentenyterne enn et aktivt element i den økonomiske

11

virksomheten. Godsdomstolen var der fremdeles. Men innholdet i dens virksomhet var endret med endringene i bondens og godsherrens stil­ ling. Hvert gods hadde sin domstol hvor godsherren eller hans represen­ tant dømte etter godsets sedvane. Ikke alle godsherrene hadde like omfattende domsmyndighet. Man skilte mellom "høy og lav justis". Alle godsherrene hadde "lav justis". Den hadde sitt utgangspunkt i godsher­ rens rett til å ordne opp med sin eiendom, inkludert arbeidskraften på godset. Derfor omfattet den saker som sprang ut av serfenes ufrihet og deres arbeidsplikt, saker som angikk fordelingen av godene i allmen­ ningen, kort sagt alle saker som hadde med utnyttelsen og driften av godset å gjøre. Den omfattet også mindre kriminalsaker som slagsmål, vold og baktalelser. Av dette ser vi at godsdomstolens funksjon saklig sett var blitt snev­ rere ved inngangen til 1500-tallet. Saker som sprang ut av bondens ufrihet og hans arbeidsplikt, var borte. Det som sto igjen, var stridsspørs­ mål mellom landsbybeboerne og mellom dem og godsherren, sivile saker og mindre kriminalsaker. Ved inngangen til 1500-tallet var domstolen fremdeles en realitet i bondens liv. "Høy justis" var retten til å dømme i saker som kunne føre til tap av liv og lemmer. Jurisdiksjonsretten på dette nivået stammet fra kongens myndighet og var blitt overført til eller usurpert av høye adelsmenn en gang i mellomalderen. Den var ved inngangen til 1500-tallet fortsatt forbeholdt de store blant adelen. Men den var lite utbredt i Vest-Europa hvor den mange steder før inngangen til 1500-tallet igjen var overtatt av kongens domstoler. Der hvor den fantes på adelens hånd, måtte dommene ofte stadfestes av en kongelig domstol før de ble rettskraftige. Seigneuriet

Seigneuriet forbinder vi først og fremst med Frankrike. Vi skal derfor beskrive det med fransk utgangspunkt. Seigneuriet hadde meget varierende størrelse. Det kunne være meget lite, og det kunne være meget stort. Det store kunne bestå av tusenvis av hektar jord eller 10 ganger så mange dekar eller mål å 1000 rutemeter. Eieren kaltes seigneur og kunne være en person eller en korporativ enhet som f.eks. et kloster. Seigneuren kunne være adelig, geistlig eller borger­ lig. Det mest vanlige må ha vært at han var adelsmann. Seigneuriet besto oftest av to-tre hovedelementer. 1. Domenen (eng. demesne). Der lå seigneurens bolig og hans domstol. Oftest var det også et kapell og en mølle der, og dertil en park. Omkring 1500 var det lite, om noe, jord som tilhørte domenen og ble drevet av seigneuren selv. 2. Seigneuriet kunne også omfatte ett eller flere gods som var overdradd til adelsmenn mot troskapsløfte til seigneuren. Adelsmannen leide da ut jorda til bønder og tok leieinntekter av dem, mens bøndene i tillegg måtte betale seigneuravgifter (se senere) til seigneuren. Adelsmannen kunne ha sin egen domstol som tok seg av "lav justis" innenfor godset. Han ble oppfattet som seigneurens vasall og skyldte ham respekt, lydig­ het og tjeneste, våpentjeneste og/eller rådgivningstjeneste. Hvis vasallen solgte sitt gods, måtte kjøperen betale til seigneuren en quint og en 12

requint, en femtedel av kjøpesummen pluss en femtedel av femtedelen. 3. Seigneuriet omfattet også bønder som var direkte knyttet til seigneuren. Bonden måtte anerkjenne seigneurens overordnede eiendomsrett til jorden mens han selv hadde bruksretten til den. Han måtte betale en liten avgift som kaltes cens, og var tegn på bondens plikt til lydighet mot og underordning under seigneuren. Derfor kalles disse bøndene ofte censitaires. De måtte betale champart til seigneuren, en avgift som vari­ erte fra 1/9 til 1/3 av avlingen på deler av jorda. Seigneuren hadde monopol på mølle, vinpresse og bakerovn som bøndene måtte bruke mot betaling. Han hadde monopol på jakt og fiske, på å utnytte elva som rant forbi, og på å holde duer som fant det de trengte til livets opphold i bondens kornåker. Han hadde rett til å høste druene først og til å markedsføre sine varer før bøndene fikk levere sine varer på markedet. Endelig krevde seigneuren avgift på salg eller annen overføring av eiendom, fra 1/10 til 1/3 av verdien av det som ble overdradd. Det svarte til quint og requint på adelsmannens gods innen seigneuriet. Det som skilte seigneuren fra en vanlig godseier, var utøvelse av offentlig myndighet. Denne myndigheten hadde seigneuren skaffet seg under feudaloppløsningen i tidlig mellomalder. Da overtok de store lensherrene full kongelig myndighet innen sine områder. Det som sto igjen av denne myndigheten ved inngangen til 1500-tallet, var doms- og politimyndigheten i seigneuriet. Men domsmyndigheten var også her begrenset til sivile saker. Kriminelle saker var overtatt av kongelige domstoler enten det nå hadde skjedd ved seigneurens frivillige overdra­ gelse til kongen, eller ved at det kongelige apparatet hadde ekspandert på seigneurens bekostning. I sivile saker sto derimot seigneurdomstolen sterkt. Framveksten av en sterk statsmakt innebar i Vest-Europa at seig­ neuriet i økende grad ble redusert til et maskineri for overføring av økonomiske ressurser fra bøndene til elitene omkring kongedømmet. I tiden etter 1500 var det 20-30.000 seigneurier i Frankrike. I England fantes det bare paralleller til denne typen territoriell myndighet på ade­ lens hånd i grenseområdene mot Skottland og Wales. Det henger sammen med at statsmakten der både før og etter 1066 hadde stått sterkere enn på fastlandet, og at det feudale styringssystemet var blitt gjennomført og kontrollert av den sterke normanniske kongemakten etter 1066. I Tysk­ land overtok de store lensherrene fra 11-1200-tallet kongemaktens myndighet på samme måten som seigneurene i Frankrike allerede tidli­ gere. I Tyskland ble bl.a. denne myndigheten utgangspunkt for territorialfyrstene som etter hvert hersket over suverene småstater, mens konge­ makten ble bygd opp igjen i Frankrike og etter hvert sugde opp det meste av den myndigheten som var blitt overført til seigneuren. Her ligger den sentrale forskjellen i politisk utvikling mellom Frankrike og Tyskland fra høymellomalderen av: samling av territorium og myndighet omkring kongemakten på den ene siden, splittelse i småstater på den andre. I Spania hadde seigneurene all lokal myndighet på landsbygda i sin hånd, inklusive all jurisdiksjonsmyndighet over bøndene. Mest primitiv var situasjonen i Aragon hvor adelsmannen f.eks. kunne dømme en bonde til døden ved kvelning (garotte) eller selge ham som galeislave for relativt uskyldige forbrytelser.

13

Landsbyen Landsbyen var en del av godset og av seigneuriet. Det var der bøndene bodde. Landsbyjorda og godsjorda brukes som identiske begreper. "Landsbyen var en gang bondens verden/' sier Jerome Blum i Our Forgotten Past. "Ja, den russiske bonden kalte sin landsby mir, som er det russiske ordet for verden - og for fred." Den var rammen omkring de fleste bønders liv gjennom mange hundre år i det førindustrielle Europa. I Norge bodde riktig nok bøndene på enkeltgårder eller i klyngetun som ikke regnes for landsbyer. I deler av Sverige og i utkantområder ellers i Europa bodde også bønder på frittliggende enkeltgårder. Men det var unntak. Det store flertallet av Europas bønder bodde i landsbyer. Og siden bøndene utgjorde 90-70% av befolkningen i hele perioden fram til 1800-tallet, så bodde tyngden av Europas befolkning i disse landsbyene. Hvor mange landsbyer det var i alt i Europa, vet vi ikke. I Frankrike var det 44 000 før revolusjonen. Det må ha vært flere hundre tusen av dem i Europa ved inngangen til 1800-tallet. I storparten av landsbyene bodde det fra 10 til 40-50 familier eller fra 50 til 2-300 mennesker. Men det fantes også landsbyer med 2000 innbyg­ gere og mer. I England var gjennomsnittsstørrelsen 200 personer eller mindre omkring 1700. Hver husstand i landsbyen hadde sin del av landsbyjorda. Pierre Goubert deler den i tre. 1. Mansus (eng. messuage). Der lå våningshuset, fjøs for kyr og sauer, kanskje en stall, en gårdsplass og en hage. Mansusen var en samlet enhet. Bonden betalte bare en liten avgift for den til godsherren, og han betalte ikke tiende av det han dyrket på den jorda som hørte til mansusen. Han sto fritt til å bruke denne jorda som han ville, dyrke frukt, grønnsaker, lin, hamp eller annet han måtte ønske, eksperimentere med nye planteslag hvis han skulle ønske det. På denne delen av jorda var bonden kort sagt sin egen herre. 2. Åkerjorda. Her ble kornet dyrket, det viktigste produktet jordbru­ ket frambrakte. Kornet var hovedingrediensen i bondehusstandens kost­ hold gjennom året. Om bonden hadde hest, skulle den ha litt havre. Hvis mulig, dyrket bonden også noe korn av ett eller flere slag for salg på markedet for å skaffe penger til jordleie og andre avgifter til jordherren, til skatt til statsmakten, til innkjøp av forskjellig slag til husstanden og til driften av bruket. Men åkerjordas hovedfunksjon var å skaffe bondehusholdningen det kornet den trengte inntil neste avling kunne høstes. 3. Almenningen lå lengst borte. Den besto av beitemark,lyng, busker, kratt og skog, kanskje torv. Her beitet buskapen mens kornet vokste og modnet, her hentet bøndene lyng, torv og ved, tømmer til reparasjoner og nybygg, til hus, fjøs og redskaper. Her plukket gammel og ung bær på fine høstdager. Allmenningen var livsviktig for landsbysamfunnet og ble tatt meget godt vare på. Åkerjorda var vanligvis delt inn i tre store deler eller åkrer, de såkalte "open fields". Det betydde at de ikke var inngjerdet. Åkrene var delt i teiger som var fordelt mellom bøndene i landsbyen. Den enkelte bonde hadde ikke sammenhengende jordarealer å dyrke, men større eller mindre teiger mellom de andre bøndenes teiger på de åpne åkerarealene. Størrelsen på åkerjorda som hver husstand drev, kunne variere ganske mye. Noen hadde så mye jord at de alltid hadde stor nok avling til

14

husstandens behov og også noe å selge. Andre hadde så lite jord at de aldri greide å produsere nok mat til familien og derfor måtte ta ekstra arbeid hos dem som trengte leid arbeidskraft. Atter andre lå på grensen, slik at de i gode år greide seg godt, men i dårlige år måtte skaffe seg inntekter utenfor eget jordbruk, hvis det var mulig. Pa alle nivåer var variasjonene i areal store. Hilton sier at store bruk i Midlandomradet i England i seinmellomalderen varierte mellom 120 og 400 dekar (mål), middels store bruk varierte mellom 48 og 120 dekar og små bruk mellom noen få og 48 dekar. De store brukene på 3-400 dekar jord fantes altså allerede omkring 1500. Det er disse store blant bøndene som kalles plogbønder fordi de hadde råd til å holde hester og plog til å pløye egen jord med. Trekkdyr og plog ble også leid bort til den store skaren av bønder som ikke kunne holde okser eller hester og plog selv, og som ofte heller ikke greide å betale leien og dermed kom i gjeld til storbonden. Arbeidet med jorda innenfor rammen av "open fields" og teigblanding krevde en meget sterk grad av samordning. Planlegging og gjen­ nomføring av arbeidet måtte skje i nært samvirke mellom alle bøndene. Alle måtte pløye, så og høste samtidig eller i en rekkefølge som ga seg ut fra teigenes beliggenhet. Ingen kunne kjøre hester og plog over naboenes teiger etter at kornet var sådd. Alle måtte ha kornet i hus før buskapen ble sluppet ut på de åpne åkrene om høsten. Det meste av arbeidet måtte koordineres. Samarbeidet mellom bøndene var en nødvendighet. Drifts­ opplegget og gjennomføringen av det ble en kollektiv sak. Individuelle tilbøyeligheter eller ønsker måtte vike til fordel for fellesskapet. Landsbybefolkningen måtte samarbeide nært også når det gjaldt utnyttelsen av allmenningen. Beite, brensel, tømmer, stein og annet som fantes i allmenningen, var begrensede ressurser og måtte fordeles på rimelig måte mellom husstandene. Allmenningen skulle leve videre i all sin mangfoldighet. Den var en ressurs også for kommende generasjoner. Derfor måtte man skjøtte den godt. Hvor mange dyr skulle hver bonde ha adgang til å slippe på beite? Hvordan skulle de andre ressursene fordeles mellom husstandene? Alt dette måtte avgjøres av fellesskapet, som også måtte sørge for at beslutningene ble etterlevd. Det lå derfor kraftige tilskyndelser til samarbeid i forvaltningen og utnyttelsen av de ressursene bøndene i sum disponerte. Bøndenes forpliktelser overfor jordherren ble ofte pålagt landsbyen kollektivt. Byrdene måtte da fordeles på den enkelte av fellesskapet. Hvis jordherren kom med krav som bøndene mente var urettferdige, kunne landsbysamfunnet bli sveiset sammen mot den felles "fienden". Forholdet til godsherren må ha vært en kraftig tilskyndelse til fellesskap og samhold mellom innbyggerne i landsbyen.

Kirken Kirken hadde en sentral plass i landsbysamfunnet. I Frankrike og England falt vanligvis landsbygrensene og soknegrensene sammen. Andre steder i Europa var dette sjeldnere tilfelle. Men uansett hvordan grensene falt, så var landsbysamfunnet sentrert omkring kirken. Felles­ skapet i og omkring kirken var den eneste sosiale gruppeaktivitet hvor

15

alle mennesker var med, hvor hvert eneste menneske hadde sine rettig­ heter og sine plikter. Her møttes landsbyfolket til gudstjeneste, til dåp, til inngåelse av ekteskap og til farvel med dem som hadde gjennomført den siste, store avferd. Kirken betydde dertil mye i verdslig sammenheng. Ved dåp og inngåelse av ekteskap ble enkeltmenneskene registrert i store bøker. Det var registreringer som dannet utgangspunkt for rettigheter og plikter også i det sivile liv. Kirken hadde eiendommer som skulle tas vare på: kirkebygningen og kirkegården, presteboligen med hage, og av og til en skole. Det kunne ligge jord til kirken, gaver fra mennesker som hadde ønsket at presten skulle holde messe for dem en gang om året for deres frelses skyld. Eiendommene måtte administreres og holdes ved like. Jorda måtte leies ut, jordleien innkreves, bygningene holdes i stand eller bygges opp igjen etter brann. Utgiftene måtte landsbyen stå for. Og noen måtte fordele tilsynshverv, økonomiske byrder og arbeidsinnsats på lands­ byboerne. Soknerådet hadde den funksjonen. Landsbybøndene måtte dertil på individuell basis betale sportler til presten for embetshandlinger, ved dåp, giftermål og begravelser. Og de måtte ofre til presten ved spesi­ elle anledninger. I tillegg kom tienden. Men den fikk presten lite av, om noe i det hele tatt. Tienden gikk vanligvis til høyere kirkelige institusjoner og personer, til klostre og kapittelgeistlighet, av og til også til seigneuren. Det kostet å holde kirken gående fra generasjon til generasjon. Kirken og kirkens område kunne til gjengjeld benyttes til verdslige formål. Landsbyforsamlingen, eventuelt forsterket med presten og seig­ neurens fogd, møttes i kirken eller på kirkens område. Her ble budsjett, skatter, bruk av jorda og mange andre felles problemer for landsbybe­ folkningen drøftet og avgjort. Her søkte befolkningen tilflukt når det var fare på ferde. Midt i landsbyen som kirken oftest lå, var den sentrum i det fellesskapet som landsbyen utgjorde. Kirken var en integrert del av landsbyens liv. Den hørte hjemme der. Men den hørte også hjemme i en større sammenheng: Landsbykirken og landsbypresten var det nederste trinnet i den hierarkisk oppbygde organisasjonen som hadde sitt overhode i Paven i Rom. Kirken og presten hørte hjemme i to verdener, i den lille landsbyen og i den store verden av mektige kirkefyrster, av konger og keisere. Kirken var derfor også en av de institusjonene som knyttet samfunnet sammen, fra nederst til øverst. Den hadde så å si sine røtter i landsbyen, hentet sin "næring" derfra. Landsbyforsamlingen Landsbyens felles saker ble drøftet og avgjort i landsbyforsamlingen. Der møtte vanligvis overhodene for husstandene. Her som andre steder var det representantene for de mest framtredende slektene innenfor felles­ skapet som dominerte. Forsamlingen tok seg av alle spørsmål i forbindelse med jordbruks­ driften i landsbyen: pløying, såing, innhøsting, beiteretten i allmen­ ningen og på åkrene vår og høst, fordelingen av ressursene ellers i allmenningen. Den ansatte folk til å ta seg av forskjellige oppgaver i

16

landsbyen, gjetere, vaktmenn, landsbyens smed, jordmor og lærer. Den satte opp budsjett, bevilget og fordelte skatter til driften av landsbyen. Den tok seg av store og små konflikter mellom innbyggerne, om nødven­ dig ved å bringe dem inn for godsdomstolen. Forsamlingen tok seg også av landsbyens interesser utetter, f.eks. i forhold til godsherren. Landsby­ fellesskapet i Vest-Europa må ha spilt en viktig rolle i mange situasjoner når det gjaldt å ta vare på bøndenes interesser i forhold til godsherren. Godsherren hadde en sterk stilling i forhold til bøndene. Gjennom domstolen hadde han det avgjørende ord i alle saker som ble behandlet der. Særlig viktig var det i saker som angikk fordelingen av rettigheter på godset mellom bøndene og godsherren, spesielt når det gjaldt utnyt­ telsen av allmenningene. Det daglige styret i landsbyen var overlatt til folk som var valgt enten av landsbyforsamlingen, av godsherren eller godsbestyreren hans. Landsbylederen (headman, ordfører) sto i spissen for det daglige styret. Han var landsbyens mann i forholdet til godsherren. Men han represen­ terte også godsherren overfor landsbyen. Godsherren holdt ham ansvar­ lig for styret i landsbyen og mente at en av hans oppgaver var å sørge for at landsbyens forpliktelser overfor godsherren ble oppfylt. Godsherren kunne ilegge ham bøter eller gi ham korporlig straff hvis han hellet for sterkt til landsbybøndenes interesser. Av og til ble han også brukt av statsmakten, f.eks. når det gjaldt skattene. Lederen var derfor i en meget utsatt stilling og måtte balansere mellom bøndenes, godsherrens og statsmaktens interesser. Men visse privilegier hadde han. Han slapp alle økonomiske og arbeidsmessige forpliktelser som hvilte på andre bønder i forholdet til stat og godsherre. Lederen var de fleste steder ikke alene om ansvaret. Ved sin side hadde han som regel et råd med fra to til tolv medlemmer. Landsbyen hadde, som vi skjønner, et godt utbygd styringsapparat og kunne ha et utstrakt selvstyre. Men graden av frihet og selvstyre var avhengig av godsherrens holdning. I økende grad var selvstyret også avhengig av statsmaktens evne og vilje til å gripe inn i landsbyens saker. Statsmakten fant veien til landsbyen. Det var her den hentet det meste av sine inntekter i form av skatter, avgifter og jordleie. Kirkesoknet ble den minste forvaltningsenheten i statsmaktens apparat både i England og Frankrike, og vel også de fleste andre steder i Vest-Europa. I landsbyen og kirkesoknet fantes organer som kunne utnyttes av stats­ makten. Landsbyforsamlingen som var vant med å fordele felles byrder på innbyggerne, kunne brukes ved fordelingen av skatter og avgifter og når utskrivning av soldater til hæren skulle skje. Kirkevergen kunne brukes i tilsynet med de fattige. I Frankrike etablerte derfor intendantene etter hvert en utstrakt kontroll med landsbystyret. I England ble landsbyombudsmennene etter reformasjonen bygget inn i den statlige lokalfor­ valtningen og underordnet fredsdommeren i grevskapet. I Øst-Europa falt godsforvaltning og lokalstyre sammen: Godsherren kontrollerte faktisk hele lokalstyret. Det samme var langt på vei tilfelle i Danmark hvor godsherren og presten i all hovedsak hadde hånd om lokalstyret helt fram til slutten av 1700-tallet.

17

Husstanden Den sosiale grunnenheten i landsbyen var husstanden. Den varierte i størrelse innenfor visse rammer. Men den typiske, europeiske husstan­ den besto av ektepar og barn og dertil en eller flere tjenere. Den kunne likevel også omfatte besteforeldre. En husstand kunne derfor bestå av opp til 12-13 personer, av og til flere. Men den kunne også bestå av bare en person, enken eller enkemannen eller en ugift kvinne eller mann. Når så den ene personen giftet seg, var den prosessen i gang, som i løpet av noen tid kunne føre til en tre-generasjoners husstand med noen tjenere. Under ledelse av familiefaren var husstanden arbeidsenheten i lands­ byen. Leid arbeidskraft, bortsett fra tjenerne, ble nok brukt, særlig på de større brukene. Men hovedmengden av arbeidsinnsats sto husstanden for. Den var arbeidsgjengen i den europeiske økonomien. Redskapene i jordbruket forutsatte menneskelig muskelkraft. Spade, hakke, sigd, ljå og sliul (tust) var det bonden måtte greie seg med. Kapi­ talinnsatsen i jordbruket var altså liten. Det viste seg igjen i lav arbeids­ produktivitet. Liten kapitalinnsats, lavt teknologisk nivå og lav avkast­ ning pr. arealenhet og pr. arbeidstime var karakteristiske trekk ved det europeiske jordbruket. Hele husstanden, menn, kvinner, barn og tjenere måtte gjøre sitt for å skaffe til veie det husstanden trengte for å overleve, mat, klær, hus og varme. Her ligger forklaringen på at 70 til 90% av befolkningen i det meste av Europa helt fram til 1800-tallet var opptatt med å produsere mat som det likevel ofte var for lite av. Felleskapet, den gjensidige avhengigheten var et karakteristisk trekk ved husstanden. Den ble sveiset sammen til en kompakt kollektiv enhet som hadde det ene siktemålet å sikre at husstanden kunne overleve så langt det var mulig i en verden hvor avlingen når som helst kunne svikte og hungers­ nøden stå for døren. Kollektivet var det som betydde noe, individuell utfoldelse var det liten plass for. Det kollektive aspektet kom til syne bl.a. i det faktum at det var fami­ lien som eide, ikke individet. De små ressursene måtte holdes samlet om familien skulle greie seg i samtid og framtid. Det kom også til uttrykk i selve boligen. Alle familiemedlemmene bodde oftest på ett, av og til to rom. I alle livets situasjoner var det familiefaren som hadde det avgjørende ord. Hans viktigste oppgave var å sørge for at familien levde videre. Bak dette kollektivet lå livets harde realiteter: vanskelighetene og strevet med å få jorda til å yte nok til livets opphold og til alle de utgiftene som ble pålagt bondehusholdet utenfra av godsherre, statsmakt og pengelåner. Familiesituasjonen og landsbyfellesskapet i arbeidet med jorda skapte en sterkt konservativ holdning til driftsmåtene i jordbruket. De var blitt overlevert gjennom generasjoner og ga tross alt en relativt rimelig sikker­ het i gode år. Man visste hva man hadde, men ikke hvor det ville ende om man ga seg ut på nye og ukjente veier. Eksperimenter med jord­ bruksdriften var eksperimenter med selve livsgrunnlaget for husstan­ den. Det var ikke noe bonden lettvint innlot seg på. Barna hadde det vanskelig i dette miljøet. De ble ofte betraktet som en byrde. Det er relativt lett å forstå når man tenker på at hungersnød kunne inntreffe nesten når som helst. En ekstra munn å mette, en ny liten kropp å holde varm og å finne plass til i den trange stua kunne skape

18

vanskeligheter. Det nye individet gjorde det dessuten vanskelig for moren å delta for fullt i arbeidet på gården. Derfor ble barn ofte forsømt, noe som bidro til den høye barnedødeligheten. På den andre siden gjorde nettopp barnedødeligheten det vanskelig for foreldre og andre å investere for mye kjærlighet og varme følelser i et lite krek som kunne dø når som helst. Det var en måte å takle en meget brutal verden på. Men for barnet kunne det bety dødelig katastrofe. De barna som greide å overleve, måtte meget tidlig delta i arbeidet. Fra seks-sju-årsalderen måtte de enten være med i arbeidet hjemme eller bli sendt bort som tjenere hos andre. De kunne brukes som gjetergutt eller gjeterjente, de kunne samle ved eller jage fuglene fra kornåkrene. Hva de nå enn måtte gjøre, var dagene alltid lange, fra soloppgang til solnedgang. De fikk juling om de var uheldige i sitt arbeid. De var de siste som fikk mat, og den maten de fikk, var ofte den dårligste. Barna kom alltid sist i rekken. De følelsesmessige behovene hos de små var det få som var opptatt av. Problemer var det nok også for andre. Når flere mennesker skulle sove, spise og utføre alle gjøremål i ett, kanskje to rom i uker, måneder og år, for mange hele livet gjennom, måtte det oppstå irritasjon, spen­ ninger, motsetninger og krangel. Det lille vi vet om forholdene, synes å tyde på at familien ble holdt sammen mer av økonomisk nødvendighet og av ønsket om å fortsette slekten, enn av kjærlighet og hengivenhet. Det må ha vært en meget hard og ubarmhjertig verden å vokse opp i. Vanskelighetene samler seg i det som vel er det mest karakteristiske for det førindustrielle samfunnet: de små ressursene, fattigdommen i de breie befolkningslagene. Markedsbyen Stender og privilegier, gods, seigneurie, landsby, kirke og statsmakt var viktige institusjonelle ordninger i det gamle samfunnet. Vi skal også bringe inn markedsbyen. Den samlet i og omkring seg alle leddene innen­ for sitt lille distrikt, hadde viktige funksjoner i forhold til bøndene i lands­ byen og var et sentralt ledd i strømmen av økonomiske goder fra bonde­ samfunnet til byene, til adel, geistlighet og statsmakt. Markedsbyen var møtepunktet mellom jordbrukssamfunnet og det øvrige samfunnet. Til det ukentlige markedet i markedsbyen kom bonden med sine varer for å skaffe penger til ting han selv ikke produserte, en sigd, noen spiker, et plogjern eller annet. Hit kom han til de store årlige markedene om høsten med sitt overskudd av korn for å skaffe penger til jordleien, til nyanskaffelse av trekkdyr, til brudestas til datteren og til skatten. I markedsbyen holdt de til alle mellommennene mellom bondens verden og herrenes verden. Det kunne være kjøpmenn, embetsmenn eller andre som hadde forpaktet innkrevingen av tienden for et kloster eller av seigneurens avgifter. De betalte gjerne en pengesum til klostret eller seigneuren og krevde så inn avgiftene in natura. Slik kunne de skaffe seg store kvanta jordbruksprodukter som de drev handel med. Blant disse menneskene finner vi også dem som sto for eksporten av jordbruksvarer ut av regionen og for importen inn i området. Flere av disse funksjonene kunne være samlet på en hånd. Og de

19

samme folkene kunne fungere som bank i forhold til lokalbefolkningen. Mange av bøndene trengte å kjøpe såkorn om våren, ofte også matkorn. Dette skaffet de seg i markedsbyen, som oftest mot meget høy rente. Både kapital og rente skulle så betales tilbake i naturalier etter innhøstingen. Den franske historikeren Duby forteller om en mann fra Riez, en liten by i de sørlige Alpene, på slutten av 1400-tallet. Han var notar av profe­ sjon. Men han eide også jord i landsbyen og var i ferd med å utvide sine jordeiendommer. Han hadde to forretninger, en hvor han solgte jernva­ rer og reservedeler for jordbruksredskaper, og hvor bonden var kunden. I den andre solgte han importerte tøyer til lavadel og geistlighet i området. Viktigst i mannens forretningsvirksomhet var kornhandelen. Der kunne prisene svinge voldsomt og dermed også mulighetene for fortjeneste. Noe korn solgte han til folk i byen. Mer lånte han ut til småfolk i omegnen som såkorn eller matkorn. Om høsten krevde han inn kapital og renter i kornvarer. Mest tjente han på korn som han sendte over lange avstander med store muldyrtren, som oftest til Fréjus hvor genuesiske kjøpmenn var avtakerne. Kornet hadde han dels kjøpt, dels dyrket på egen jord. Han forpaktet også godsherreinntektene og tienden i området. Mannen var altså godsherre, bonde, jordleie- og tiendeoppkrever, kjøp­ mann i smått og stort, pengeutlåner og notar. I skjæringspunktet mellom bondesamfunnet og markedsbyen finner vi også andre som beveger seg i retning av bymessige næringer: slakte­ ren, som skaffer seg fedrifter og kontrollerer omsetningen av kjøttvarer fra beitemarkene til markedsplassen i byene, møllerne og bakerne som utvikler seg til kornhandlere i større eller mindre format. Svært mange innenfor borgerskapet i perioden vokste fram her i grenseområdene mellom landsbyen og markedsbyen, hvor den første etappen i overfø­ ringene fra bondesamfunnet til det øvrige samfunnet ble tilbakelagt. Den lokale markedsbyen og opplandet omkring den var en grunnleg­ gende enhet i den europeiske økonomien i perioden etter 1500. Storpar­ ten av jordbruksproduksjonen innenfor disse områdene ble brukt der. Bare en liten del sendtes ut av områdene. Men de små kvanta som ble sendt ut, var meget viktige. Kongers og kjøpmenns store og små prosjek­ ter var avhengige av dette lille overskuddet. Det var også alle andre mennesker i byene som strevde med å skaffe seg det de trengte for å overleve fra dag til dag.

Befolkningsutviklingen i Europa 1500-1800 Tabell I. Europas befolkning i millioner.

År Mill Endring i prosent

1340 1360 1500 1600 1700 1800 1850 1900 1914 80

55

82

105

115

185

265

400

468

-31

50

28

9,5

60

43

51

17

1167>

ff

ff

ff

71,2% 56,7% 52,9% 48,9%

Dette var, ser det ut for, det vanlige mønstret i Europa. Man måtte ha to barn for at ett skulle nå skikkelig voksen alder. Det var også få av dem som overlevde de kritiske fem første årene av sitt liv, som hadde utsikt til å bli mer enn femti år gamle. Byene tok imot mye av det overskuddet av mennesker som likevel fantes på landsbygda. Men i byene var dødsfallet meget høyt, mye høyere enn på landsbygda, slik at det måtte stadig tilførsel av nye mennesker til for at byene skulle vokse. Fra et rent biologisk synspunkt var byene store kirkegårder. Hele veksten skyldtes innvandring fra landsbygda eller fra andre byer. Ikke før på 1800-tallet var byene i stand til å vokse ved egen kraft. Byene var derfor en av hovedfaktorene bak den lave veksten i befolkningen i perioden fram til 1800. Hvordan skal vi så forklare veksten fra ca. 1450, stagnasjonen på 1600-tallet og den nye veksten på 1700-tallet? Veksten på 1400-tallet og inn på 1500-tallet henger sammen med en bevisst påvirkning av fødsel­ stallet gjennom flere ekteskap og lavere ekteskapsalder. I Frankrike lå den f.eks. på 21-22 år. Den relativt lave ekteskapsalderen må henge sammen med rikelig tilgang på jord. Man mener også at den sterke veksten delvis har sin forklaring i lavere dødstall, kanskje først og fremst der. En bedre tilgang på mat og en bedre balanse mellom korn og feprodukter i dietten må være forklaringen på det. I sum synes en bedre forsy­ ningssituasjon etter pestens herjinger å være forklaringen på befolk­ ningsveksten fra 1450 av. Stagnasjonen og nedgangen på 1600-tallet hadde mange årsaker. Krig, hunger og epidemier gjorde svære innhogg i befolkningen. Men det ligger også en bevisst holdning til grunn for tilbakeslaget. Den kraf­ tige befolkningsveksten på 1400-og 1500-tallet hadde ført til svekkelse av den økonomiske situasjonen for store grupper av befolkningen. På 160025

tallet økte derfor giftermålsalderen med to-tre eller flere år, og et økende antall mennesker giftet seg ikke. Men dette gjelder bondesamfunnet og byene. I de protoindustielle områdene, som bredte seg sterkt på 1600tallet, giftet man seg tidlig, med kraftig befolkningsøkning som resultat. Hvordan forklarer vi så veksten på 1700-tallet? For det første ble de demografiske krisene meget sterkt redusert. Pesten forsvant fra VestEuropa omkring 1700. Siste gang den slo til, var i Marseilles i 1720. Andre former for epidemier ble "mildere", mener man. Krigene spilte dertil en mindre ødeleggende rolle for sivilbefolk­ ningen enn den hadde gjort på 1600-tallet. Det henger bl.a. sammen med endringer i krigføringen. Frankrike hadde i Ludvig XIVs tid bygget en rekke festninger (33 i alt) langs grensen mot Tyskland: Lille, Metz, Besangon, Strassbourg og Belfort var blant dem. Det var festninger av en ny type med bastioner og framskutte verker som skulle ødelegge angri­ perne ved kryssild. Festningene stengte "portene" fra Tyskland inn i Frankrike og åpnet dem for franske hærer inn i tysk område. Festningene måtte bemannes, de måtte ha kaserner og forsyninger av alle slag, det måtte anlegges veier for transport av våpen og varer til festningene. For angriperne betydde dette beleiring, løpegraver, artilleri, avskjæring av kommunikasjonslinjer til og fra festningen. Beleiringen kunne ta måneder og førte ikke alltid til resultater. Krigen ble med andre ord i langt sterkere grad bundet til strategisk viktige punkter, ble langt mindre bevegelig enn den hadde vært på 1600 tallet. Samtidig endres måten å finansiere krigene på. På 1600-tallet slapp man soldatene løs på samfun­ net omkring. Plyndring var en del av hverdagen for både soldater og sivile. På 1700-tallet foregikk dette ofte i mer ordnede former. Man beskattet omgivelsene og kjøpte så varene til underhold for arméen. Når det er krig i Nederlandene, blir alle bøndene rike, hevdet Adam Smith i 1763. De betaler ingen leie når fienden er i landet, og matvarene selges for høye priser. Krigen hadde endret karakter. Som katastrofe for sivilbefolkningen var den blitt redusert. Det kan ha betydd noe i positiv retning, på linje med epidemiene. Men det gjelder bare Vest-Europa. I Øst-Europa var ikke situasjonen stort annerledes enn på 1600-tallet. Det ser også ut til at hungersnød spilte mindre rolle på 1700-tallet enn i foregående hundreår. Men det er vanskelig å få klare forestillinger om hva som lå bak denne forbedringen. Det var riktignok slik at England produserte langt mer brødkorn enn før, at de eksporterte korn fra omkring 1670 og gjennom hele 1700-tallet. Noen områder på fastlandet produserte mer enn før, - Nederlandene, Schleswig-Holstein f. eks. Og spredt rundt omkring i det kontinentale jordbruket fantes det en del stor­ bonder som gjennomgående hvert år hadde korn å selge. Men det karak­ teristiske ved det kontinentale jordbruket var at det lå på et lavt follutbytte. Kanskje har svekkelsen av de demografiske krisene gitt et jevnere produksjonsresultat fra år til år innenfor rammen av denne lave produk­ tiviteten? Det er også mulig at forbedring av kommunikasjonslinjene mellom de ulike områdene i Europa har ført til at forsyninger av mat kunne komme hurtigere fram enn i tidligere århundrer. Kanskje har militære magasiner i forbindelse med de nye trekk i krigføringen spilt en rolle i forsyningen av befolkningen i krisesituasjoner.

26

I sum har i alle fall dødstallet gått ned på 1700-tallet og er en del av forklaringen på veksten. Giftermålsalderen gikk også nedover i denne perioden, og flere giftet seg. Den protoindustrielle befolkningen, som hadde økt kraftig på 1600- og 1700-tallet, fortsatte å produsere mange barn. Fallende dødsfall og økende fødselstall deler derfor æren, eller ansvaret, for den økende befolkningen i denne perioden. Men Frankrike skapte nå sin egen kurve for befolkningsutvikling. Ekteskapsalderen fortsatte der å øke i annen halvdel av 1700-tallet. Dertil kom at store grupper av befolkningen greide å begrense barnetallet også innenfor ekteskapet. En franskmann skrev i 1770-årene om "fæle hemmeligheter" som hadde spredt seg blant folket. "Naturen blir lurt også i landsbyene!" Fødselskontroll innenfor ekteskapet er rimeligvis hovedforklaringen på den lave befolkningsveksten Frankrike hadde gjennom hele 1800tallet. Ved midten av 1700-tallet lå fødselstallet på 40 pr. tusen mennes­ ker. I 1815 lå det på 31-32, i 1850 på T7.11900 var det kommet ned i 20 pr. tusen og under 19 før første verdenskrig. Samtidig sank dødstallet rela­ tivt langsomt. Resultatet av utviklingen var at mens England mer enn femdoblet sin befolkning i løpet av 1800-tallet, ble Frankrikes befolkning knapt fordoblet i samme perioden. Et par trekk til ved den europeiske befolkningen må nevnes. Den var liten. Den var også ung. Den "forble ung på grunn av høy fødselshyppighet og liten på grunn av stor dødelighet", har Cipolla sagt. Barn og unge mennesker må derfor ha vært et langt mer dominerende trekk enn det er i dag. Gregory King hevdet i 1695 at over 45% av befolkningen i England og Wales var barn. I fire prestegjeld i Køln var 35% av befolk­ ningen barn under 15 år i 1574.1 Leiden var mellom 45 og 50% av befolk­ ningen under 15 år i 1622. Den relativt store mengden barn i Europas førindustrielle befolkning innebærer også at barnegruppen var en stor økonomisk belastning. Derfor måtte også barna meget tidlig være med og yte sitt i produksjons­ prosessen. Det var en absolutt nødvendighet i et samfunn med et meget lavt produksjonsresultat, lavt teknologisk nivå og en meget begrenset tilgang på energi. 80-85% av den energien som var tilgjengelig, stammet fra planter og besto av muskelkraft hos dyr og mennesker. Det vi har sagt hittil, innebærer også at gjennomsnittlig levealder var meget lav. Gjennomsnittlig levealder for aristokratiet i Vest-Europa på 1600-tallet var 28 år for menn, 34 for kvinner. Dette gjelder den gruppen som på alle måter var i den gunstigste situasjonen. Gjennomsnittlig leve­ alder for personer tilhørende 19 ledende borgerlige familier i Genéve 1600-1659 var 30 år for menn, 34 for kvinner. Også disse tilhørte de privi­ legerte få. En studie av 3 700 barn fra alle samfunnslag født i Paris ved slutten av 1600-tallet viser at gjennomsnittsalderen ble 23 år. Enda lavere ville tallet rimeligvis bli om man tok for seg bare de 60-70% av befolk­ ningen som befant seg i de laveste befolkningslagene, altså den store massen av de millionene som levde dengang. Det er mange dystre tall når talen er om Europas befolkning før 1800. Men 1700-tallet viser en lysning, begynnelsen til den utviklingen vi fikk fra 1800-tallet av.

27

Priser og inntekter 1500 - 1800 Priser.

Et grunnleggende forhold i perioden 1500 til 1620-30 er prisstigningen. Matvareprisene ble fra fem til syvdoblet fra ca. 1475 til den første 20årsperioden av 1600-tallet. Man har snakket om en prisrevolusjon på 1500-tallet. Prisindeksen i tre land for perioden 1601-1620 når prisene for perioden 1451-75 settes til 100:

Matvarer: Industrivarer:

Elsass

Syd-England

Frankrike

517 294

555 265

729 335

Kilde: H.Kamen: The Iron Century, s. 67.

Hvor sterk var egentlig prisstigningen? I England var gjennomsnittsøkningen pr. år fra 1532 til 1660 på 0,86% mens den i perioden 1d32-1580, som hadde den sterkeste prisstigningen, var på ca. 1,5% i gjennomsnitt pr. år. Prisstigningen var altså meget beskjeden sett med moderne menneskers øyne. Hva var årsakene til den? I samtiden var det ofte kornhandlerne, korrupte embetsmenn og utenlandske spekulanter som fikk skylden for den. Som oftest var det noe riktig i det. Vanskeligere var det for vanlige mennesker å oppdage devalueringen, den lavere sølvgehalten i mynten som kongene og fyrstene ordnet med. En mann i samtiden mente også at sølv- og gullstrømmen fra Amerika var årsaken. Det var franskmannen Jean Bodin, som har en sentral plass i fransk politisk tenkning på 1500-tallet. I moderne tid er hans synspunkt understreket meget sterkt av professor Earl J. Hamilton. Han skrev boken "American Treasure and the Price Revolution in Spain 1501-1650", hvor han relaterte sølvimporten til prisutviklingen i Spania og fant et meget nært sammenfall. Det så ut som den nære sammenhengen mellom import av edle metaller og prisstig­ ningen var blitt underbygget så solid at den var umulig å rokke. Men historikerne har ikke villet akseptere teorien som bevist. Andre faktorer kan ha spilt en selvstendig og kanskje viktigere rolle enn sølvimnorten. Kameia bruker Irving Fishers kvantitetsteori for å vise hvilke andre faktorer det kan dreie seg om. Kvantitetsteorien går ut på følgende: MV = PT, hvor M = penger (money), V = Velocity, omløpshas­ tighet, dvs. pengenes sirkulasjonshastighet, P = prisnivå og T = det totale antall transaksjoner, dvs. det totale antall kjøp. Hvis vi skriver likningen slik: P = MV:T, ser vi at når prisen øker til 2p, kan det henge sammen med at mengden av penger er blitt doblet: 2P = 2MV:T. Vi ser også at prisøkningen kan henge sammen med at penge­ nes omløpshastighet er blitt fordoblet: 2P = M2V:T, eller at summen av

28

transaksjoner er blitt halvert, dvs. at for lite varer er tilbudt i forhold til etterspørselen. Nå vet vi ikke hvor stor T var i forhold til etterspørselen. Det vi kan se, er at det var en meget sterk befolkningsøkning på 1500-tallet. Flere mennesker kjøpte, og pengene sirkulerte hurtigere. Befolkningsveksten i seg selv kan altså være med og forklare prisstigningen. De fleste histori­ kere i dag vil derfor se prisstigningen i denne perioden som en funksjon både av sølvtilgangen og av befolkningsveksten. Ser vi tilbake på tallene for prisutviklingen foran, finner vi at matva­ reprisene steg omtrent dobbelt så mye som industrivarene. Det var altså delvis en selektiv prisstigning hvor konsumvarene som ble etterspurt av en økende befolkning, steg mest i pris. Det gjelder ikke bare for Elsass, Sør-England og Frankrike, men også for Belgia, Tyskland og Polen. Det tyder sterkt på at befolkningsøkningen har spilt en egen, selvstendig rolle i den prisutviklingen vi har sett. Prisstigningen var ikke den samme overalt. Sterkest var den i Spania og Frankrike mens f.eks. Polen lå et godt stykke etter i prisutvikling. Det var derfor god forretning å kjøpe varer i øst og selge dem i vest, særlig i Spania-Frankrike. Europa var ennå i begynnelsen av 1600-tallet svakt integrert økonomisk. Men vi skal huske det viktige poenget at prisstig­ ningen var et felleseuropeisk fenomen. Inntekter

Også lønnsinntektene steg på 1500-tallet. Men prisene på de varene man skulle kjøpe, særlig matvarene, steg mye mer. Både i industri og i jord­ bruk ble lønningene liggende etter prisutviklingen. Det er likevel vanskelig å fastslå nøyaktig hva det relativt synkende lønnsnivået betydde. Relativt mange arbeidsfolk i byene og det store flertallet av arbeidsfolk på landet fikk maten der de arbeidet, ett eller to måltider pr. dag. Det må ha betydd mye i et samfunn hvor opp til 80% av inntektene gikk med til mat. Det er likevel ingen tvil om at det var en klar og alarmerende nedgang i levestandard for den alminnelige kvinne og mann på 1500tallet. Henry Kamen har understreket det ved å kalle boka si om sosial endring i Europa 1550-1660 "The Iron Century". Det er baksiden ved den økonomiske ekspansjonen på 1500-tallet og første del av 1600-tallet. Den store massen av befolkningen måtte greie seg med mindre og mindre etter som et økonomisk ekspansivt hundreår gikk sin gang. I løpet av første halvdel av 1600-tallet stanset prisstigningen opp. Deretter fikk Europa kraftige svingninger i prisene omkring et langsomt fallende nivå fram til ca. 1750. Lønningene holdt seg i hovedsak oppe. Det betydde en svakt stigende reallønnsutvikling fram til ca. 1750. Fra 1750 steg prisene igjen. En ekspansiv økonomisk situasjon ga seg utslag i voksende befolkning, økende produksjon, stigende priser og i England også industriell revolusjon. Og også nå, som på 1500-tallet, ble lønning­ ene liggende etter.

29

Jordbruket Jordeiendomsforhold Ved inngangen til 1500-tallet var praktisk talt all jord på bøndenes hender. Men det var fra gammelt av ikke tale om eiendomsrett i moderne forstand, bare om rettigheter av forskjellig slag i forhold til jorda. Bonden hadde bruksretten. Godsherren hadde rett til jordleie i penger på seinmellomaldernivå. Dertil hadde han ofte rett på feudale avgifter fra bonden. Men bonden var rettslig sett en fri mann de fleste steder i Vest-Europa. Så kom folkevekst og prisstigning. Det betydde for bonden at avgif­ tene til jordherren ble relativt mindre for hvert år, hvis han betalte med penger. Jordherrens inntekt ble mindre og mindre, mens det han skulle kjøpe for inntekten, ble dyrere og dyrere. Hva kunne da godsherren gjøre for å reparere den skaden som prisstigningen påførte ham? Han kunne for det første kreve høyere leie for jorda. For det andre kunne han kaste ut bøndene og deretter enten leie den bort igjen på nye vilkår, eller drive jorda selv med leid arbeidskraft og på den måten sikre seg inntekter i takt med prisstigningen. Endelig kunne han trekke inn en del av bondejorda og bygge opp domenen slik den hadde vært i mellom­ alderen, og samtidig tvinge bøndene på godset tilbake i ufrihet og arbeidsplikt på domenejorda. Alt dette skjedde på 1500-tallet. Løsningen på jordherrens problem var avhengig av styrkeforholdet mellom jordherre og bonde og også av hvordan offentlig myndighet stilte seg til de to partene. Vi fikk derfor en svært forskjellig utvikling i adelens og bøndenes forhold til jorda i ulike områder av Europa. En hovedside ved denne utviklingen er den forskjel­ len som vokste fram mellom Vest-Europa og Øst-Europa. I Øst-Europa sank bonden ned i livegenskap. Det ble bygget opp store godskompleks for kornproduksjon hvor domenejorda utgjorde kjernen i godset, og hvor livegne bønder utgjorde arbeidskraften. Over­ skuddet av korn ble eksportert av godseieren til Vest-Europa og var livs­ viktig for forsyningen av bybefolkningen som vokste fram i NordvestEuropa, og for andre områder som ikke produserte nok korn til eget behov. Utviklingen av livegenskapet var en prosess som hadde sine røtter på 1400-tallet, men som hører hjemme først og fremst på 1500- og 1600tallet. Den kulminerte i annen halvdel av 1700-tallets Russland hvor bøndene satt igjen praktisk talt uten noen rettigheter. De kunne kjøpes og selges som kveg. Det var et livegenskap som nærmet seg rent slaveri. Livegenskapet utviklet seg i alle områder øst for Elben, i Preussen, Polen, de baltiske områdene, Russland, Ungarn, Bdhmen, Måhren og Brandenburg. Noen steder, f.eks. i de Habsburgske områdene, forsøkte statsmakten til tider å beskytte bøndene. Men livegenskapet i mer eller mindre brutal form ble likevel et hovedskille mellom Øst- og VestEuropa til langt inn på 1800-tallet. Godsherren i øst hadde både sin egen godsherremyndighet og offent­ lig myndighet. I Russland var innkreving av skatter og utskrivning av soldater til hæren inkludert. Bonden var helt og holdent i godsherrens makt. 30

I Vest-Europa mistet ikke bøndene den rettslige friheten de hadde oppnådd i seinmellomalderen. Den domsmyndigheten som seigneuren hadde i en del områder i vest, ble i økende grad overvåket av statsmak­ tens egne domstoler, etterhvert også overtatt av dem. Det gjelder hele det vest-europeiske området. En forskjell i utviklingen innenfor det vesteuropeiske området må understrekes: forskjellen mellom England og storparten av kontinentet. Ser vi på England i et større perspektiv fra seinmellomalderen til 1800tallet, så finner vi at bøndene så å si forsvinner. Jorden ble etter hvert samlet på godseiernes hender og delt opp i store bruk på 6-800 mål eller mer. Så ble brukene forpaktet bort og drevet av forpaktere med leid, fri arbeidskraft og med produksjon for markedet som hovedmålsetning. Tre grupper ble knyttet til det jordbruket som langsomt vokste fram: Godsei­ eren, forpakteren og landarbeideren. Det er grunn til å understreke at dette var resultat av en prosess som strakte seg over 3-400 år. Vi skal komme tilbake til den prosessen senere. På fastlandet sto bøndene langt sterkere overfor pågangen fra godsherrene og greide i betydelig grad å holde stillingen. Derfor har vi der fremdeles en tettsittende bondestand. Riktignok var det også godseiendommer der på 1800-tallet. De var blitt bygd opp i løpet av de 300 årene etter 1500. Den prosessen skal vi også komme tilbake til. Hvordan skal vi så forklare disse forskjellene? Hvorfor sank bøndene ned i livegenskap i Øst-Europa mens de beholdt friheten i vest? Hvorfor fikk vi en forskjellig utvikling i det kontinentale Vest-Europa sammenlik­ net med England? Mange har hevdet at grunnen til livegenskapets framvekst i øst var det økende behovet for korn i vest. Den befolkningsmessige og økono­ miske ekspansjonen i vest skapte etterspørsel etter korn fra Øst-Europa. Derfor bygget adelen opp store godskompleks, tvang bøndene inn i live­ genskap og utnyttet markedet i vest til sin fordel. Og det er klart at etter­ spørselen fra vest er et moment i dette komplekset. Men vi kan også stille dette spørsmålet: Hvorfor skjedde ikke det samme i Vest-Europa hvor etterspørselen hadde sitt opphav? Var ikke den vesteuropeiske adelen like interessert i å tjene penger på kornsalg som adelen i øst? Svaret må være jo! Når da utviklingen i vest og øst likevel ble forskjellig, må det ha vært spesielle forhold som har hindret en slik utvikling i vest, mens slike hindringer ikke har vært til stede i øst. Det må være disse forholdene som er interessante å få tak i. To forhold må ha vært viktige: bøndenes egen styrke vis å vis jord­ herrene og statsmaktens holdning til bøndene. Landsbyfellesskapet var gammelt i vest. Landsbyen hadde godt utbygde styringsorganer og lang tradisjon i samarbeid om løsning av felles problem. Ikke minst var samholdet prøvet og bygget ut i kamp for bondens rettigheter i forhold til godsherrens. Frigjøringen fra livegenskapet i seinmellomalderen var et resultat av bl.a. denne kampen. Landsbybøndene i Vest-Europa var blitt sveiset sammen i kamp mot jordherrene gjennom generasjoner. Landsbyen og dens styringsorganer, bemannet med bonderepresentanter, var blitt en bastion i bøndenes forsvar av sine rettigheter. I Øst-Europa var landsbyen yngre. Den vokste fram først på 1400- og 1500-tallet. Befolkningstettheten i området var langt mindre enn i vest, og bøndene bodde derfor mer spredt. De hadde også i utgangspunktet 31

mer, og mer samlet jord. Det betyr blant annet at fellesskapet omkring jordbruksdriften var langt svakere i øst enn i vest. Det tette, kompakte fellesskapet i den vesteuropeiske landsbyen manglet i øst. Bøndene hadde derfor heller ikke den tradisjonen av samhold i motstanden mot jordherrene som bøndene i vest hadde. Landsbyen i øst var tvert imot ofte et resultat av initiativ fra jordherren ut fra et ønske om sterkere kontroll med bondebefolkningen. Det var derfor i en helt annen grad enn i Vest-Europa den enkelte bonden som sto overfor godsherren da pågangen begynte. Forsvarsmekanismene i bondesamfunnet mot godsherrenes framstøt var langt svakere utbygd i Øst-Europa enn i VestEuropa. Statsmaktens holdning var dertil forskjellig. I Frankrike og Tyskland beskyttet statsmakten bonden ut fra skattesynspunkt. Bonden var stats­ maktens viktigste skatteobjekt og måtte bevares. Kanskje er dette hoved­ forklaringen på at den frie bonden i det kontinentale Vest-Europa over­ levde fram til våre dager. I Øst-Europa stilte statsmakten seg på adelens side. Vi skal belyse det ved å se på Polen og Russland. I Polen var kongemakten meget svak. Den politiske makten lå i Sejm'en, en nasjonalforsamling som var domi­ nert av aristokratiet. Godsherrene hadde også hånd om lokalstyret, bl.a. full jurisdiksjonsmyndighet over bøndene på godset. De var helt i godsherrens hånd. Det eneste de kunne gjøre for å bedre sin stilling, var å rømme. Og det gjorde de. Rømmingen ble derfor en egen grunn til å binde bøndene til godset. Den sterke stillingen som adelen hadde i Polen, forklarer den relativt tidlige lovgivningen som tvang bøndene inn i avhengighet. Allerede i det første ti-året av 1500-tallet kom det forordninger som bandt bøndene til godset. I 1520 kom en lov som fastsatte, eller kodifiserte, de plikter bonden hadde overfor godsherren. Blant dem var inntil seks dagers arbeidsplikt på domenejorda pr. uke. I Russland foregikk samme prosessen. Men der var den ikke ferdig før midt på 1600-tallet. Også der var den tosidig, en kraftig økning i bøndenes plikter både i forhold til godsherre og statsmakt, og parallelt med den en lovgivning som bandt bonden stadig sterkere til godset eller godsherren. Det er det siste forholdet som fratar bonden enhver frihet og utleverer ham til godsherren på nåde og unåde, gjør ham til livegen. Prosessen begynte allerede før 1500 og toppet seg i loven av 1649. Den bandt bonden og hele hans familie på private gods betingelsesløst til godsherren. På krongodset bandt den ham og familien til jorda. Loven var også sterkt opptatt av bønder som hadde rømt. Godsherren fikk ubegrenset rett til å hente dem "hjem" igjen. Enhver rømt bonde og hans familie, også barn som hadde giftet seg og deres barn igjen, hadde denne trusselen hengende over seg resten av livet. Loven fastslo også at bondefamiliens personlige eiendeler i siste omgang tilhørte godsherren og fratok bonden og hans familie praktisk talt all rettslig frihet. Og fordi det ikke i denne loven eller i noen annen lov fantes begrensninger i godsherrens myndighet overfor bonden, heller ikke i de ytelser han kunne kreve av ham, sank bonden i Russland ned i en ufrihet som liknet meget sterkt på slavens. Ikke alle bønder i Russland var livegne i 1650, men ble det etter hvert. Tsaren tvang millioner av bønder inn i livegenskap under adelen, og 32

tillot adelen å behandle de livegne som slaver eller "ting" som f.eks. kunne spilles bort i kortspill. Fra og med Peter den store søkte statsmak­ ten å redusere alle som ikke tilhørte adelen eller aksepterte grupper i byene, til livegne på statens gods, private gods eller i statens eller privat­ personers fabrikker. Og statsmakten lyktes meget langt på vei. Også i nyerobrede områder gjennomførtes livegenskapet. Det var holdningen hos tsaren helt fram til ca. 1800. Alexander I var den første tsaren som ikke fremmet livegenskapet, men tvert imot søkte å redusere det. Derfor ble ikke livegenskapet etablert i Finland etter erobringen i 1809. Hvordan skal vi så forklare forskjellen mellom Frankrike og England? I Frankrike sto bøndene i utgangspunktet meget sterkt i forholdet til jordherren. De hadde fra mellomalderen arvelig bruksrett til jorda. De kunne altså ikke mot sin vilje utsies av jordherren. Dertil var jordleien fast fiksert og kunne altså ikke uten videre endres. De franske bøndene var tenanciers perpetuelles med en jordleie som lå fast på seinmellomalderens nivå. Store deler av den franske adelen kom derfor i alvorlige økonomiske vanskeligheter på 1500-tallet. I England var de fleste bøndene i en helt annen situasjon. For å beskrive denne situasjonen må vi ha klarhet i noen begreper. Bøndene skulle betale jordleie til jordherren. Jordleien kalles rent på engelsk og svarer til landskylda i Norge. Når en ny bruker skulle overta bruket, måtte han betale en sum for å kunne tre inn i leieforholdet. Fine kalles denne summen på engelsk. Det latinske ingressum som betyr "det å gå inn i", i dette tilfellet leieforholdet, brukes også. Bøndene kalte denne summen the gressom. Jordleien besto altså av the rent pluss the gressom. Det rettslige grunnlaget for leieforholdet var sedvanen på godset, the custom. Noen grupper sto rettslig sterkere enn andre i forhold til jord­ herren. En copyholder var en bonde som hadde en skreven kopi av jordleiebestemmelsene som gjaldt det bruket han satt med, altså de rettighe­ tene og pliktene han hadde i kraft av sedvanen på godset. Et mindretall av bøndene var copyholders of inheritance. De satt med arvelig bruks­ rett til jorda og i prinsippet like trygt som den franske tenancier perpetuel. Alle bøndene, også de som var copyholders of inheritance, skulle betale the fine før de kunne overta bruket. The fine kunne være "certain" eller "incertain", dvs. fast fiksert eller bevegelig. Hvis den var bevegelig, kunne også en sønn som hadde arvelig rett til bruket etter sin far, risikere å måtte ut med en klekkelig sum før bruket var hans. En liten gruppe bønder som var copyholders of inheritance with a certain fine, sto meget sterkt. De hadde arvelig bruksrett til jorda og satt med en fastlåst leie. Denne gruppen utgjorde et mindretall av bøndene i England. Copyhold spredte seg på 1500-tallet. Men det fantes også en gruppe bønder som satt med jorda uten å ha noe skriftlig å vise for seg når det gjaldt vilkårene. De var customarii sine copia, leilendinger med grunnlag i sedvanen uten kopi. Denne gruppen var stor i begynnelsen av 1500tallet, minket etter hvert og sto meget svakt om jordherren ville kaste dem ut for å utnytte jorda på annen måte. Noen bønder i England sto altså sterkt vis å vis godsherrene. Jordei­ erne der sto likevel generelt mye sterkere overfor bøndene enn den franske adelen. De kunne kaste ut customarii sine copia. De kunne 33

presse bonden ved å heve the rent eller the Gressom, eller begge deler. Eller de kunne bruke de høyere leiene til å presse bonden ut og så overta jorda selv. Det skjedde på lovlig og ulovlig vis. Statsmaktens holdning var dertil forskjellig i de to land. I Frankrike støttet kongemakten bøndene i deres motstand mot pågangen fra adelen både når det gjaldt den arvelige bruksretten og den lave, fast fikserte jordleien. Den franske statsmakten hadde tradisjon for støtten til bøndene bakover i mellomalderen. Det var også naturlig ut fra den aktu­ elle situasjonen på 1500-og 1600-tallet. Frankrike var opptatt av stadige kriger. Hærene vokste, krig og mili­ tærapparat slukte enorme pengesummer. Derfor måtte man skattlegge hardt. Den franske bonden var statsmaktens viktigste beskatningsobjekt og måtte beskyttes mot pågang fra adelen. England var vernet mot fastlandets kriger av Kanalen. Derfor hadde ikke England en stående hær og ikke et kostbart byråkrati. Skattenivået var følgelig meget lavt. Dertil kom at adelen i England betalte skatt og altså bar en del av skattebyrden. Presset på det engelske samfunnet var langt svakere enn på det franske, spenningen mellom samfunnsgrup­ pene og mellom samfunnsgruppene og statsmakten langt mindre. Behovet for beskyttelse av bøndene som skatteobjekt var følgelig mindre i England enn i Frankrike. Dertil kommer det hovedpoenget at adelen og godsherregruppen forøvrig spilte en helt sentral rolle i den engelske statsmakten både gjennom Parlamentet, gjennom sentralforvaltningen og ikke minst gjennom lokalstyret. Samarbeidet mellom godsherrer og kongemakt må ha gjort det vanskelig for kongemakten å satse sterkt på støtte til bøndene i jordspørsmålet. Likevel var det motstand fra både Tudorene og Stuartene mot enclosurebevegelsen. Fram til borgerkrigene i 1640-årene søkte de å bremse den ned. Etter restaurasjonen i 1660 og the Glorious Revolution i 1689, da Parlamentet sto som seierherre, var det slutt på denne motstanden. På 1700-tallet gjennomførte jordeierne enclosure gjennom Acts of Parliament. Kanskje er de engelske godsherrenes sterke politiske stilling det viktigste momentet i styrkeforholdet mellom bonde og jordherre i England. På dette punktet er det i alle fall en klar forskjell mellom Frank­ rike og England. I Frankrike sto adelen politisk sett meget svakt. Den franske adelen levde en parasittilværelse både i forhold til bøndene og til kongemakten. Godsherrenes ulike plassering og funksjon i de to samfunn kommer kanskje klarest til uttrykk i det som skjedde mot slutten av 1700-tallet. Da gjennomførte den engelske jordeiergruppen siste fasen i enclosurebevegelsen ved Acts of Parliament, og før 1850 var bøndene borte. I Frankrike førte bondeopprøret under den franske revo­ lusjon til privilegiesamfunnets fall natta mellom 4. og 5. august 1789, og adelen ble fratatt alle sine gamle feudale rettigheter i forhold til bøndene. Den gamle kampen mellom bonde og adelsmann var der endt med full seier for den franske bonden.

34

Jordbruksvekster Kornproduksjonen var den viktigste siden ved jordbruksvirksomheten. Blant kornslagene var rug det viktigste brødkornet i storparten av VestEuropa i denne perioden. I England ble hvete mer og mer vanlig etter 1650, men ennå på 1700-tallet var rug det viktigste matkornet i store deler av landet. I Frankrike var hvete en luksus fremdeles på 1700-tallet, noe som bonden dyrket for salg på markedet. I Tyskland spiste man mye bygg og havre, særlig som graut. Også i England dyrket man bygg og havre. Havren ble for det meste brukt som for til hestene, og byggkornet gikk til bryggeriene. I Middel­ havsområdet dyrket man fra siste del av 1500-tallet mye mais, som ble brukt både til mennesker og dyr. Selv om poteten var kjent og dyrket i Europa fra slutten av 1500tallet, tok det lang tid før den slo gjennom som mat for mennesker. Irland var først ute, tidlig på 1700-tallet. Først i siste halvdel av 1700tallet slo den igjennom de fleste andre steder i Europa. Poteten hadde en storhetstid fram til ca. 1860 da kornprisene var høye. Men forbruket gikk noe tilbake da det billige kornet fra Russland og Amerika kom på marke­ det. Vinproduksjonen foregikk i Middelhavsområdet, i Italia, Frankrike, Spania og Portugal, og dertil i Rhinområdet i Tyskland. Sin største utbre­ delse hadde vindyrkingen i seinmellomalderen og første del av 1500tallet. Da ble druer dyrket så langt nord som i Nord-Tyskland, Danmark og i Baltikum helt opp til Kurland. Vindyrkingen var kapitalkrevende. Derfor var det de store godsherrene som sto for produksjonen, både verdslige og kirkelige. Kirken, særlig klostrene, spilte fra gammelt av en framtredende rolle i denne virksomhe­ ten. De berømte vinbergene ved Rhinen, Riidesheimerberg, Johannisberg og Steinberg f.eks. ble anlagt av klostre i høgmellomalderen. Men også bønder var med i produksjonen fra seinmellomalderen av, i Frankrike kanskje særlig métayers som forpaktet jord av større jordeiere og betalte leien med opp til halvparten av avlingen. Humle ble dyrket i store mengder i Flandern og overalt i Tyskland før 30-årskrigen. Under 30-årskrigen ble mye av den tyske produksjonen ødelagt, og senere foregikk den hovedsakelig i Bøhmen, Franken og Elsass. Planten var arbeidskrevende og trengte mye gjødsel. Grønnsaker som bønner, erter, røtter, kål og blomkål var kjent siden mellomalderen. De ble dyrket i nærheten av byene og solgt på markedet der. Men bondefamiliene brukte også en del grønnsaker i sin hushold­ ning. Frukt ble dyrket for salg i nærheten av byene: epler, pærer, kirse­ bær. Forvekster spilte en økende rolle i perioden. Vikke eller forerter, vanlige erter, kløver og esparsett (eng. sainfoin), nepe og raps er noen av dem. Raps bruktes også som grunnlag for framstilling av olje. Felles for de fire første forvekstene er at de gjennom rotknollen tilfører jorda nitro­ gen (kvelstoff). Jorda gjødsles altså av plantene. Samtidig gir disse plan­ tene større eller økende foravkastning slik at man får større formengder til dyrene og dermed også mer gjødsel. Forvekstene finner vi derfor særlig i de ledende jordbruksområdene i Europa, i Nederlandene og England, tidligere også i Italia.

35

Endelig dyrket man industrivekster som kom til å bety noe i utvik­ lingen av jordbruket: Hamp, lin, humle, tobakk, krapp, vaid og andre fargeplanter, raps og andre oljevekster. Lin var en av de viktigste industrivekstene. Dyrking av denne planten krever meget stor arbeidsinnsats. Jorda må pløyes dypt, stelles godt og gjødsles meget godt. Den kunne derfor i Vest-Europa bare dyrkes i nærheten av byer hvor det var rikelig tilgang på gjødsel. Til gjengjeld ga den meget stor avkastning. En familie kunne leve av 6-7 mål jord om jorda ble brukt til lindyrking. Flandern ble et hovedområde for lindyrking. Men planten tok så mye næring ut av jorda at man i lindyrkingsområdene ikke samtidig kunne dyrke korn. Derfor var importen av korn fra Baltikum en hovedforutset­ ning for lindyrkingen i området. Hamp består av bastfibre som likner dem vi finner i lin, men er grovere og lengre. De fineste brukes til lerret og liknende tekstilvarer, de grovere fibrene til seilduk, strie, hyssing og tauverk. Av frøene presset man hampolje. Oljen ble brukt i maling og grønsåpe. Grønsåpen har sitt navn etter hampoljens grønne farge. Dyrking, stell og høsting av hamp krevde omtrent samme innsats som lindyrking. Både hamp og lin ble i store mengder importert fra russiske områder via Østersjøhavner som Riga og Reval. Det var råstoff for seil og tauverk og spilte dermed en liknende rolle som kull og olje i moderne skipsfart. Av linfrøene presset man olje til lys. Linkakene som var igjen etter pressingen, ble brukt som dyrefor. Lintøy bruktes i mange sammenhenger, til korn- og mjølsekker, til arbeidsklær både i Europa og koloniene, ikke minst til klær for slavene på plantasjene i de amerikanske koloniene fra sør til nord. Raps eller åkerkål ble først dyrket i Holland og andre steder i de nordlige Nederlandene. Derfra ble planten på 1500-tallet spredt til Flan­ dern og Nord-Frankrike, til Rhinområdet, Nord-Tyskland og England hvor den ble dyrket over hele landet. Fargestoffer var meget viktige for tekstilindustrien. De ble vanligvis utvunnet av planter, og en mengde ville planter kunne brukes til fargeframstilling. I mellomalderen og i senere tid fram til 1800-tallet dyrket man også planter for fargenes skyld. Tre planter var særlig viktige: krapplanten, vaidplanten og resedaplanten. Roten av krapplanten ga en fin rødfarge, krapprødt. Det er denne fargen som også kalles krapplakk, en frisk rødfarge med blålig skjær, kirsebærrødt. Krapplanten krevde god, løs jord som måtte pløyes dypt. I Nederlandene ble den dyrket i Zeeland og Flandern. I Frankrike ble den først og fremst dyrket i Rhone-distriktet. I Tyskland var Schlesien et sentrum. Zirikzee i Nederland var på 1600- og 1700-tallet det største krappmarkedet i Europa. Markedet for krappfargen falt sammen i 1870-årene. Da fant tyskerne fram til metoder til å utvinne tjærefarger av steinkull, de såkalte anilinfargene, som meget hurtig utkonkurrerte de gamle plantefargene. Vaidplanten ga en fin blåfarge og var i mellomalderen og på 1500tallet den viktigste blåfargeplanten. Den hadde også den fordelen at den kunne brukes som forplante. Sentre for vaiddyrkingen var Thiiringen i Tyskland og Languedoc i Frankrike. Den ble også framstilt i Italia. På 1600-tallet ble den utkonkur­ rert av indigo som ble framstilt av vekster fra koloniene. 36

Resedaen ble kalt "fargerens urt" og ga gulfarge, brunfarge og olivengrønn farge. Den var den mest utbredte fargeplanten i Flandern og Brabant, var meget innbringende, men innebar også stor økonomisk risiko for den som dyrket den.

Husdyrene De viktigste og vanligste husdyrene var kyr, okser, sauer og geiter, griser og høns, og så hesten. Vi finner dem selvsagt over alt der det ble drevet jordbruk, men tallforholdet mellom dem varierte fra sted til sted og fra tid til tid. Noen av dem mangler også enkelte steder. Dyrenes funksjon var svært forskjellig på gårder hvor hovedtyngden i virksomheten lå på feavl, og på gårder hvor kornproduksjon var hovedsaken. På kornbruket var dyrene først og fremst trekkdyr og gjødselprodusenter. På feavlsbrukene kunne man spesialisere seg enten på kjøttproduksjon eller meieriprodukter. I Danmark hadde vi på 1700tallet stallgårdene med oppdrett av okser på Jylland, meierigårdene på øyene. I Nederland og langs Nordsjøkysten ellers spesialiserte man seg på meieriprodukter, mens kornet ble importert fra Øst-Europa. Husdyrene var på 1500- og 1600-tallet vanligvis små og veide lite. Slaktevekten på okser i England på 1500-tallet og i Tyskland på 1600tallet lå på ca. 200 kg, levende vekt ca. 400 kg. Det er mindre enn halv­ parten av det en moderne ku veier. Sauene veide ca. 15 kg som slakt, ca. 30 kg levende. Grisene veide 35-40 kg slaktevekt, 60-100 kg levende. Moderne griser veier tre ganger så mye. Melkeproduksjonen pr. ku pr. år på 1500-tallet lå antakelig på omkring 600 liter, dvs. ca. tiendeparten av melkeproduksjonen pr. ku i dag. På 1700-tallet skjedde det en utvikling her. Både vekt og yteevne øket. Omkring 1800 ser det ut til at gjennomsnittlig melkeproduksjon pr. ku og år lå på ca. 1000 liter i Tyskland, mellom 1100 og 1800 liter i Holland og mellom 1200 og 1500 liter i England. Slaktevekten av okser kan ha øket med opptil 100 kg i gjennomsnitt. Ullproduksjon

To områder i Europa var i mellomalderen og langt inn i tidlig moderne tid kjent for sin store produksjon av førsteklasses ull, Spania og England. I Spania dominerte merinosauen. Ulla av denne sauen ble regnet som den beste i verden, og saueholdet økte kraftig i seinmellomalderen og på 1500-tallet. I 1520-årene var det omkring 3.5 millioner sauer i Kastilia. Saueeierne, de store adelsmennene, var fra gammelt av organisert i Mestaen. Mange av dem hadde lagt ut de svære godsene sine til saue­ beite. Ulla var en vare som var meget sterkt etterspurt i Europa og ga store inntekter. Også kjøpmenn og industriledere hadde interesser i denne nærings­ greinen. Salget av ull til forbrukerne i Italia, Frankrike, England og Flan­ dern var meget innbringende, og tekstilindustrien i Kastilia var den eneste industrigrein som betydde noe der. De mektigste kretsene i det spanske samfunnet var altså knyttet til utnyttelsen av ulla. Kongemakten 37

støttet Mestaen med privilegier av forskjellig slag til gjengjeld for avgif­ ter og gaver til kronen. Mestaen var en av kronens finansielle hovedpillarer før sølvstrømmen fra Amerika. Men Mestaen var også en av hovedfaktorene bak ødeleggelsen av det spanske jordbruket. Saueflokkene vandret over svære avstander med årstidene. Om vinteren holdt de til i lavlandet i sør. Når våren kom, tok de ut på vandring til høylandet i nord for så å vende tilbake på høsten. Millioner av sauer på vandring mellom sør og nord to ganger om året betydde store problemer for bøndene. Det var stadig strid og bråk mellom dem og Mestaen. Men kongemakten sto på Mesta'ens side. 11501 ble det vedtatt en lov som ga Mesta'en rett til i all framtid og for en fast­ låst leie å bruke jord som en eller annen gang var blitt brukt som beite av Mesta'ens sauer. Svære jordområder i Andalucia og Estremadura ble dermed knyttet til Mesta'en og dens ledere. Det er en av årsakene til at Spania måtte importere korn fra år til annet fra begynnelsen av 1500tallet. Fra 1590-årene var landet avhengig av årlig kornimport. Kornet kom fra Baltikum, og det var nederlendere som handlet med og fraktet kornet til Spania. England var den andre store ullprodusenten med ull av fineste kvali­ tet. Her spilte ikke saueflokkene den destruktive rollen som de gjorde i Spania. Riktig nok førte sauehold til enclosure i seinmellomalderen og på 1500-tallet. Men det var ikke med og ødela jordbruket som det gjorde i Spania. Tvert imot var enclosurebevegelsen i England et ledd i den utviklingen som førte til jordbruksrevolusjonen på 1600- og 1700-tallet. Ullindustrien var viktig i prosessen fram mot den industrielle revolusjo­ nen. Ullproduksjonen i England økte sterkt i seinmellomalderen og første halvdel av 1500-tallet. 8-9 millioner sauer kan det ha vært der ved over­ gangen til 1500-tallet, 2-3 ganger så mange som i Spania. Ullproduksjo­ nen var av sentral betydning for utviklingen av den engelske økono­ mien. Vi skal komme tilbake til det.

Åkerbruk og februk Åkerbruk og februk hang tett sammen i det europeiske jordbruket. Husdyra var trekkraften i jordbruket og skaffet nødvendig gjødsel til kornåkrene. Halmen fra kornåkrene var viktigste forslaget til dyrene, som også ble foret med noe korn og andre vekster fra åkerbruket. Kornproduksjonen var viktigst for bonden. Det henger slik sammen: All energi som mennesket hadde tilgang til før atomenergien ble tilgjengelig, var i siste omgang solenergi. Det gjelder også den energien menneskekroppen trengte for å utvikle seg og holdes ved like. For at solenergien skal kunne utnyttes av menneskekroppen, må den omfor­ mes. Energiomformeren er plantene. Den mest effektive utnyttelsen av energien i planten får vi når vi utnytter den direkte, f.eks. ved å spise korn. Hvis vi lar planteenergien gå via husdyr, går storparten av ener­ gien med til å bygge opp og holde ved like dyrekroppen. Bare ca. 1/10 av den energien plantene representerer, kommer da menneskene til gode. Det var med andre ord vanligvis luksus å spise kjøtt før jordbruks­ revolusjonen på 1800-tallet. Bare hvis man hadde rikelig med jord, dvs. 38

nok til både kornproduksjon og forproduksjon og dertil nok arbeidskraft til begge deler, kunne man ha nok både av korn, kjøtt og meieriproduk­ ter. På 1600- og 1700-tallet var det meget få bønder i Europa som hadde så store jordvidder. De fleste bøndene måtte velge mellom husdyr og korn. Og valget var gitt: kornproduksjonen måtte gå foran alt annet. I visse perioder var det likevel mulig for bøndene å satse både på korn og husdyr. Seinmellomalderen etter Svartedauen var en slik periode. Svartedauen tok bortimot 1/3 av befolkningen i Europa. Forhol­ det mellom befolkning og jord ble plutselig endret til det bedre for dem som hadde overlevd katastrofen. De kunne samle seg på den beste jorda. Det betydde at produktiviteten i jordbruket økte, noen sier med opp til 30%. Jord kunne nå utnyttes til beite uten at det gikk ut over kornpro­ duksjonen i forhold til folketallet. Kornprisene sank, kornets verdi i forhold til andre varer gikk nedover. For store grupper av befolkningen må det ha betydd bedre levekår enn noen gang før. Kjøtt ble langt vanli­ gere på bordet enn det hadde vært. Det er uttrykk for relativt rikelig tilgang på matvarer. Samtidig ekspanderte vinproduksjonen. Den gunstige situasjonen varte et stykke inn på 1500-tallet. Da vokste befolk­ ningen igjen. Beitearealet ble redusert, jorda måtte bli brukt til kornpro­ duksjon for å skaffe mat til den økende befolkningen. Vinproduksjonen gikk gjennom samme prosessen. Det livsviktige kornet ekspanderte, trengte både februk og vinproduksjon tilbake. Den økonomiske stagnasjonen og tilbakegangen i befolkningsveksten på 1600-tallet snudde igjen utviklingen i noen grad. Etterspørselen etter korn sank, prisene fulgte med. Igjen økte husdyrholdet. Krisen på 1600tallet betydde et bedre liv for mange mennesker! Fra 1750 fikk vi igjen befolkningsøkning. Da skulle kornet igjen ha ekspandert på bekostning av fedriften. Men denne gangen hadde jord­ bruksrevolusjonen kommet så langt at man i noen grad, og i alle fall i de mest avanserte jordbruksområdene, kunne holde oppe både fedrift og kornproduksjon. Det hadde aldri før skjedd i en situasjon med sterkt økende befolkning. Produktiviteten

Produktiviteten i det europeiske jordbruket var de fleste steder lav. Det hang sammen med liten kapitalinnsats og at brukene var for små for en god balanse mellom husdyrhold og åkerbruk, med mangel på gjødsel og brakklegging som resultat. Vi er her ved den onde sirkelen i europeisk jordbruk som den store massen av Europas bønder ikke kom ut av før på 1800-tallet. Noen steder ble likevel sirkelen brutt meget tidlig. Bønder som bodde nær en by, kunne skaffe seg gjødsel der og marked for sitt overskudd. Men avstanden til byen skulle ikke være så veldig stor før transportom­ kostningene ble for tunge. I industriområdene i Italia og Flandern fikk man en jordbruksrevolusjon allerede i slutten av mellomalderen. Og på 1500-og 1600-tallet fikk vi en liknende revolusjon i de nordlige Nederlan­ dene og i England. Men dette er unntakene. En konsekvens av gjødselmangelen var brakkleggingen av jorda. Over størsteparten av Europa lå omkring 1/3 av åkerjorda brakk hvert 39

år. I Skandinavia og i Middelhavsområdet lå opptil halvparten av jorda brakk. Bare mellom halvparten og to tredjedeler av åkerarealet kunne utnyttes hvert år. Få husdyr betydde også mangel på trekkdyr, okser og hester. Særlig var det mange bønder som ikke hadde råd til å holde hest. Den store hjulplogen som krevde 4-6 hester og 2-3 mann, var heller ikke i hver bondes eie. I Tyskland var antakelig det store flertallet av bønder i sein­ mellomalderen uten plog. Det gikk ut over bearbeidelsen av jorda. Et meget sentralt synspunkt på jordbruket skal vi presentere før vi tar for oss produksjonsvolumet. I landsbyen ligger en hovednøkkel til både stagnasjon og utvikling. Kapitalfaktorene i den europeiske økonomien er så å si låst fast i landsbyen. Både arbeidskraften og naturressursene befinner seg der. Det gjør også den potensielle kapitalen. Og kapitalfak­ torene er bundet til produksjonen av mat som det likevel svært ofte er for lite av. Samtidig forutsetter en utvikling av økonomien at arbeids­ kraften kan settes inn på andre områder enn i jordbruksproduksjonen, dvs. i industri og håndverk. Vi vet også at råstoffet til storparten av håndverket og industrien i det førindustrielle Europa kom fra jordbru­ ket. En utvikling av økonomien forutsatte derfor en tredobbelt innsats fra landsbyjordbruket: det måtte avgi arbeidskraft til ny virksomhet, det måtte produsere råstoffet til den nye og voksende industrien, og det måtte produsere maten til en voksende mengde mennesker som ikke produserte sin mat selv. Hvordan skulle man få dette til? Hovedforutsetningen måtte være en kraftig økning i produktiviteten i jordbruket. Færre mennesker måtte produsere mer jordbruksvarer. Det ville ikke kunne skje uten en omstrukturering av jordbruksvirksomhe­ ten. Det gamle kollektive landsbyjordbruket måtte brytes ned slik at kapitalfaktorene ble frigjort. Det var dette som skjedde i England fra 1500-tallet. På fastlandet, bortsett fra Nederland og noen mindre områder, var naturressurser og arbeidskraft bundet i landsbyjordbruket helt fram til 1800-tallet. Å få tak i de kreftene som fremmet utvikling og de som hindret den, må være en hovedsak i det som følger. Produksjonsvolumet i jordbruket

Vi skal først prøve å få en forestilling om størrelsen på produksjonsresul­ tatet i jordbruket. Da må vi bruke folltallet som et grovt mål. Når vi sier at vi har fått fire foll, så betyr det at vi har sådd en enhet og fått igjen fire. I perioden 1500 til 1800 ser det ut til at fire foll var et gjennomsnitt for kornavlingen i store deler av Europa. Noen få områder hadde et høyere nivå. Schleswig-Holstein, Øst-Friisland, Nederland og England hadde en avkastning på 6-1 i begynnelsen av 1600-tallet. Nederland og England var på vei mot et avkastningsnivå på ti foll i annen halvdel av 1700-tallet. Februket kommer i tillegg. Spørsmålet er hvor mye det betyr i forhold til kornet. Kåre Lunden har gjort et overslag over produksjonsvolumet på et engelsk bruk i begynnelsen av 1300-tallet. (Aschehoug bd 6, s. 42). Bruket var på 60 mål åkerland med 20 mål som lå brakk hvert år. Produksjonsresultatet omregnet til energimengde (k.cal.) viser at kornet representerte 86 prosent av energimengden, husdyrsiden sto for 14 prosent. Det understreker kornets betydning for bonden og gir anta40

kelig et rimelig bilde av forholdet mellom korn- og husdyrproduksjon hos en kornbonde med tilsvarende jordmengde på 1600-tallet. Et follutbytte på 4-1 og et tilskudd på 10-15% fra husdyrsiden er da det en bonde hadde å rutte med. Jan de Vries har et eksempel som viser hva fire foll innebar. Forutsetningene i eksemplet er:

1. 2. 3. 4.

En familie på fem. Et bruk på 80 mål dyrket jord. 1/3 ligger brakk, 1/3 brukes til matkorn. Konsumet av korn pr. individ pr. år settes til 250 liter, dvs. et knapt halvt kilo brød pr. dag. Bonden sår 20 liter korn på målet og får et follutbytte på 4-1.

Med alle disse forutsetningene oppfylt fikk bonden nok korn til seg og familien og dertil et overskudd som dekket behovet hos 1,4 personer. Hvis follutbyttet skulle synke til 3-1, så ville familien mangle ca. 1/5 av det de trengte til seg selv. Hvis man på den andre siden kunne øke follutbyttet til 8-1, så ville produksjonsresultatet være nok til familien og dertil ti personer utenfor jordbruket. En revolusjon i forsyningssituasjo­ nen ville da ha funnet sted. Men produksjonsresultatet lå på omkring 4 foll. Og vi vet at det skulle meget lite til av f.eks. klimatiske vanskeligheter før follutbyttet sank. Det innebærer at store deler av Europas befolkning hele tiden hadde trusselen om hungersnød hengende over seg. Det store problemet i europeisk jordbruk var derfor også ut fra dette synspunktet: hvordan skulle man få til en øket produksjon av matvarer?

Stagnasjon og vekst Den enkleste måten å få dette til på var ved å utvide det dyrkede arealet. På 1500-tallet ble det meste av jorda som hadde ligget brakk siden Svar­ tedauen, dyrket opp igjen. På 1600-tallet satset man store summer på drenering av myrer, sumper og innsjøer. Særlig i de nordlige Nederlan­ dene foregikk den slags innvinning av jordbruksjord, og nederlenderne ble spesialister på dreneringsarbeid. Kapitalsterke kjøpmenn investerte i slike prosjekter i en tid hvor jordprisene steg. 360 000 mål jord ble innvunnet bare i Nord-Holland fram til ca. 1650. Mest kjent er kanskje dreneringen av the Fens i England som nederlenderen Cornelius Vermuyden var leder for i første halvdel av 1600-tallet. ca. 3.000.000 mål jord var det endelige resultatet av innsatsen der. Også i Polen, langs Nordsjøkysten av Nordvest-Tyskland, på Frankrikes vestkyst og andre steder foregikk det innvinning av jord ved drenering, men i langt mindre målestokk enn i Nederland og England. Man kunne også øke tilgangen på mat ved å øke produktiviteten, dvs. ved å øke avkastningen pr. arealenhet. Mer gjødsel til åker og eng var nødvendig for å oppnå det. Og det fantes kjente veier til et slikt resultat. Skolmfrukter som erter og bønner, og også kløver, har den egenska­ pen at de overfører nitrogen (kvelstoff) til jorda gjennom røftene. Det betyr at man kunne tilføre jorda gjødsel ved å dyrke disse vekstene. Ved

41

å produsere slike planteslag og dertil f.eks. turnips, kunne man holde flere dyr på båsen og få mer gjødsel også på den måten. I en rotasjonsplan hvor man vekslet mellom korn, turnips og kløver f.eks., kunne man også utnytte mer av jorda, kanskje få bort hele brakksystemet. Mulighe­ ten lå der faktisk for å utnytte all jorda hvert år, samtidig som man høynet produktiviteten på hver enhet jord. Gjødselmengden kunne også økes ved å holde dyrene inne hele året og fore dem der. Bonden kunne pløye og harve oftere og dypere, han kunne sette eng under vann om våren og dermed drive fram en tidlig avling av saftig gras. Alt dette, og mye mer, var kjent. Men det var bare noen få steder, som i Nord-Italia og Flandern, i Holland og England at man gjennomførte slike ting og dermed oppnådde helt andre produksjonsresultater. Hva besto så hindringene i der hvor intet skjedde? De var mange og sterke. La oss vende tilbake til landsbyen. Vi husker teigblandingen, åkerjorda som i små teiger lå spredt omkring på det åpne åkerlandet, beiteområdene som ble utnyttet i fellesskap av alle bøndene i landsbyen. Vi husker at bruken av åkerjord, beite og utmark ble regulert og fastlagt av landsbyforsamlingen og de valgte ombudsmennene. Framfor alt skulle de koordinere virksomheten i våronna og under innhøstingen. Etter innhøstingen skulle dyrene beite på åkerjorda. Derfor måtte alle så samme slags vekster til samme tid og få avlingen i hus innen samme tidsfrist. Det måtte legge meget sterke bånd på den som ville gå egne veier. En utskiftning, dvs. en omorganisering av jordeiendommene slik at hver bonde fikk sin jord i en samlet enhet, var i eie aller fleste tilfelle en forutsetning for overgang til det nye, mer produktive jordbruket. Det gamle, tradisjonelle landsbyfellesskapet måtte brytes ned, - en revolu­ sjon måtte skje. Det er lett å forstå at bøndene ikke uten videre gikk inn for en slik utvikling. Like viktig var den funksjon jordbruket hadde i bondefamiliens liv. Det skulle skaffe dem det de trengte til livets opphold, mat, klær, hus og varme. Dertil skulle det produsere ekstra korn til tiendeoppkreveren, til jordleie, skatt og avgifter til landsbyen og kirken, til seigneuren og til statsmakten. Hvis nå innsatsen som bonden og hans familie gjorde, ga dem det de trengte, hvorfor skulle de da produsere mer? Bare når det var nødvendig for bondefamiliens eksistens, ville bonden frivillig satse mer arbeid i produksjonen. Bondefamilien hadde jo også andre gjøremål. Jordbruk og husdyr skaffet bare råstoffet. Det måtte bearbeides av bon­ defamilien. Fløten måtte kinnes for at det skulle bli smør, osten kokes, dyr slaktes og kjøttet tas vare på, kornet treskes og males, sauene måtte klippes, ulla vaskes, spinnes, veves. Og klærne måtte sys. Redskapene skulle repareres eller fornyes, våningshus, stall, fjøs og låve holdes i stand. Tusen ting skulle gjøres i tillegg til jordbruksdriften. Men hvis nå bonden likevel ville satse på utskiftning og nytt jordbruk, ville han så få de øvrige femti, hundre eller to hundre bøndene med på det? Jeg tror det som regel ville være meget vanskelig. La oss nå likevel forestille oss at de to hundre bøndene gikk med på utskiftning, på nedbryting av det gamle fellesskapet. Hvor skulle de så få kapitalen fra til å finansiere gjennomføringen av alt som da måtte gjøres, selve utskiftningen, nye bygninger, bedre redskaper osv.? Vanskelighetene var store og mange, tregheten i systemet meget stor. Jeg vil tro at bonden vanligvis var motstander av omlegging i jordbruket. 42

Landsbyen var et vern for ham mot krefter utenfra som ville endre orga­ nisasjon og drift i jordbruksnæringen. På tross av dette skjedde det en modernisering, en spesialisering innen jordbruket fra slutten av 1500-tallet i Nordvest-Europa. De nord­ lige Nederlandene og England er de store eksemplene. De kreftene som virket der, var for det første befolkningsvekst og vekst i bybefolkningen. For det andre utviklet det seg en langdistansehandel som hadde sitt grunnlag i en regional spesialisering innen produksjonen av massevarer: korn fra polske og andre østeuropeiske områder, okser fra Danmark, Litauen, Russland og Ungarn, vin fra Frankrike og Rhinområdene, kjøtt og meieriprodukter i områdene langs Nordsjøkysten. Sentrum for handelsvirksomheten lå i Nordvest-Europa. Der vokste en spesialisering fram innenfor jordbruket som i siste halvdel av 1600-tallet resulterte i en jordbruksrevolusjon i England. Men skal vi forklare det som skjedde der, er det ikke nok å peke på befolkningsvekst og interregional handel. Vi må ned i landsbyen og se hva som skjedde med familien. En fundamen­ tal endring i famileøkonomien var en forutsetning for at en slik utvikling kunne finne sted.

To modeller Jan de Vries har laget to modeller for å vise hva som skjedde i landsbyen når stagnasjonen hersket, og når utvikling fant sted. Jeg gjengir her hovedtrekkene i disse modellene.

Stagnasj onsmodellen Stagnasjonsmodellen kaller han "a peasant model", den andre kaller han spesialiseringsmodellen. Forutsetningene for begge er et selvforsynt bondesamfunn hvor befolkning og jordbruksteknikk er stabile. Spørsmå­ let er så: hvordan endres dette samfunnet når likevekten brytes ved befolkningsvekst og handelsmuligheter? I stagnasjonsmodellen er en vanlig reaksjon denne: Bøndene i landsbyen deler jorda mellom etter­ kommerne når befolkningen øker. Fordi bonden har mindre jord, må avkastningen av jorda øke hvis det skal bli nok mat. Det betyr mer inten­ siv bruk av jorda, noe som forutsetter større arbeidsinnsats pr. arealen­ het. Om resultatet blir positivt, får vi altså en økning av arealproduktivi­ teten. Men en høyere arealproduktivitet blir betalt med en reduksjon av arbeidsproduktiviteten. For bonden betyr dette en større fare for hungerskriser. Og med økende oppdeling blir han til slutt tvunget over i annet arbeid for å skaffe tilskudd til det han selv produserer. Hva handelsmulighetene angår, vil bøndene i denne landsbyen ikke være i stand til å produsere et overskudd av jordbruksvarer. Tvert imot blir de selv kornkjøpere, med høyere kornpriser som følge. Og når bonden ikke har jordbruksvarer å selge, vil han heller ikke kunne kjøpe håndverksprodukter eller andre varer i byen. Håndverksvirksomhet til eget forbruk blir derimot mer og mer attraktivt for ham, fordi hans arbeidsproduktivitet i jordbruket stadig synker. Resultatet blir en

43

negativ holdning fra bondesamfunnet til den nye handelsmuligheten. Markedet blir noe de må holde seg unna! På den andre siden vil adelsmenn, kirkelige institusjoner og borgere med penger være interessert i å kjøpe jord når bøndene må selge fordi de har skaffet seg gjeld som de ikke kan betale. Så må bonden leie jorda på nye og strengere betingelser, f.eks. métayage hvor bonden betaler inntil halve avlingen i jordleie. Et annet resultat av denne utviklingen er en sterkere sosial differensi­ ering av bondesamfunnet. Det vokser fram en husmannsliknende gruppe med meget lite jord og meget stort behov for ekstra inntekter. Det går sammen med en økende konsentrasjon av jord og rikdom hos noen få storbonder i landsbyen, hos borgerlige, adelige og geistlige jordeiere. Priser, lønner og jordleie beveger seg slik at jordeierne tar stadig mer av produksjonsresultatet. Utviklingen hindrer framveksten av handelsforbindelser mellom by og land. Forsyning av bybefolkningen blir vanskelig, bondesamfunnet blir et dårlig marked for byens varer. Det bremser opp byutviklingen. Og byen vil forsøke å etablere et politisk og økonomisk herredømme over jordbruksområdene for å sikre kornforsyningene til byen.

Spesialiseringsmodellen

I denne modellen deler ikke bøndene jorda når befolkningen øker. Bøndene øker avkastningen på hele gården ved å bruke all sin arbeids­ kraft på jordbruket og slutte med selv å produsere varer til eget forbruk som ikke er jordbruksvarer. Selvforsyning oppgis ved at bonden og bondefamilien setter all sin arbeidskraft inn i jordbruksproduksjonen. Bonden greier dermed å produsere et overskudd som selges på det nye markedet i byen og kan kjøpe håndverksvarer der. Spesialisering er poenget. Den fører til voksende handel mellom by og land. Også i denne modellen vil priser, lønninger og jordleie bevege seg i samme retning som i stagnasjonsmodellen. Men bøndene som spesialise­ rer seg, får del i de økende prisene og kommer ikke ut i de vanskelighe­ tene som bøndene i stagnasjonsmodellen møtte. Borgerlige kapitalister, adel og geistlige kommer heller ikke til hos disse bøndene. Bonden høster selv utbyttet, han kan ikke presses ned i elendighet med utgangs­ punkt i en håpløs økonomisk situasjon. Den økende befolkningen i det bondesamfunnet som reagerte på denne måten, måtte finne seg et annet yrke enn bondeyrket. Noe leid arbeidskraft trengtes i det nye jordbruket, men de fleste ble tvunget over i annen virk­ somhet. De kunne dra til byen som ville vokse med utgangspunkt i den økende handelen. Det oppsto også arbeidsplasser i bondesamfunnet fordi dette samfunnet fikk en rekke nye behov: nye bygninger skulle oppføres, veier og kanaler måtte bygges, varer transporteres til og fra. Alt i alt betyr dette at denne typen reaksjon fra bondesamfunnet på befolkningsvekst og handelsmuligheter førte til en omstrukturering av hele det økonomiske systemet på landsbygda. I det nye systemet inngikk slike trekk som ekspanderende markeder for både jordbruksprodukter og industriprodukter, sysselsettingsmuligheter utenfor jordbruket for en økende befolkning, givende investeringsmuligheter for ledig kapital. 44

For byene ville dette bety at den lokale handelen økte innenfor et handelssystem hvor langdistansehandelen med luksusvarer hadde spilt hovedrollen, og et økende antall byer som markedsplasser for den voksende strømmen av bondevarer. Bybefolkningens relative størrelse ville sannsynligvis øke i en slik situasjon. I denne byen ville det være liten interesse, om noen, for et politisk herredømme over landsbygda. Mattilførselen var ikke problemet. Derimot ble det viktig å sikre tilgang på arbeidskraft til ekspanderende industrivirksomhet. Arbeidskraftbehovet kombinert med høy dødelighet i byene ville bety at det gikk en stadig strøm av innflyttere til byene. Befolkningsoverskuddet på landsbygda ville gå dit. Byens kapital søker også i denne modellen ut på landsbygda, men ikke primært til investering i jord. Derimot går kapitalen til utbygging av kommunikasjoner, til drenering av myr og innsjøer, til innvinning av jord fra havet, til nye driftsbygninger osv., altså til en mengde typer virk­ somhet som ligger omkring et ekspanderende, markedsrettet jordbruk. "Peasant"-modellen fører til stagnasjon i jordbruket. Den passer meget godt på det som foregikk i Frankrike, men også på det som skjedde i andre områder av Europa hvor jordbruket ikke ble utviklet. Spesialiseringsmodellen illustrerer det som skjedde med nederlandsk jordbruk fra 1500-tallet av. I sin kjerne illustrerer den også det som skjedde i England. Men bøndenes rolle i utviklingen var der en annen enn i Nederland.

Industri/håndverk Markedet 1500-1800 Markedet for industrivarer var sterkt begrenset i forhold til befolkning­ ens størrelse. Europa var gjennom hele perioden en verden hvor største­ delen av menneskene levde i trøstesløs fattigdom. Godt halvparten av dem levde antakelig nær det fysiologiske minimum. Vi vet også at bondefamiliene ofte selv produserte det de trengte av tekstiler, redska­ per og andre håndverksprodukter. Fattigdom og selvforsyning hos store grupper av befolkningen begrenset derfor markedet sterkt. Det var også nye trekk i bildet etter 1500. De spanske koloniene importerte matvarer og alle slags industrivarer fra Spania. Spania selv produserte noen av dem. Men spansk næringsliv greide dårlig å dekke etterspørselen. Store kvanta lintøy ble eksportert fra Frankrike og Flan­ dern via Spania til Amerika fra 1500-tallet av. Etter 1648 kom Holland og Schlesien med som leverandører av linvarer. Også Afrika ble i noen grad marked for europeisk linindustri. En del ullvarer gikk også til de spanske koloniene, særlig til de indre fjellområdene i Mellom- og Sør-Amerika. Det dreide seg først og fremst om "the new draperies" hvor byen Hondschoote i Flandern var en pioner på 1500- tallet. En lang rekke andre varer gikk også til koloniene, noen av dem til Vest-Afrika: luksusvarer som speil, alle slags jernvarer til bruk i dagligli­ vet, våpen av alle slag, papir og bøker, engelske sokker, franske hatter, silketøyer, bånd og kniplingen 45

Øst-Europa ble et utvidet marked for vesteuropeiske varer fra 1500tallet av. Hollandske skuter dro til Østersjøen med vin og alle slags industrivarer og hentet korn, tømmer, hamp og lin, tjære og bek tilbake. Det råstoffproduserende baltiske området ble i økende grad et marked for industriproduktene fra Vest-Europa. Befolkningsveksten i Vest-Europa skulle man tro burde bety en utvi­ delse av markedet der. Men den synkende reallønnsutviklingen kan ha virket bremsende i markedssammenheng. Veksten i bybefolkningen må derimot ha betydd økende etterspørsel etter tjenester og varer. Bygnings­ industrien må ha hatt gode tider med virkninger i mange retninger. Nye kirker, rådhus, sykehus, broer, nye bymurer og boliger måtte bygges. Riktignok puttet man så mange mennesker som mulig inn i gamle boliger. Nye bolighus måtte likevel også bygges. Våpnene ble kraftigere. Det nye artilleriet krevde nye og sterkere bymurer, og kanonenes rekkevidde tilsa at husene burde være av stein istedenfor tre. Konger og fyrster som var i ferd med å bygge seg opp til enevoldsherskere i sine riker, ønsket staselige slott i staselige byer som ramme omkring sine liv. Det var også spørsmål om å understreke fyrstens maktposisjon, hans opphøyethet i forhold til andre dødelige ved imponerende byggverk. Adel, geistlighet og borgerskap tok etter. De staselige vognene som flyttet alle disse menneskene i samfunnets øverste lag mellom palassene og festene, måtte bygges og trengte plass. De trange gatene i de gamle mellomalderbyene måtte vekk. Pavens Rom førte an i byfornyelsen. I løpet av 1500-tallet ble det bygget 54 kirker, omkring 60 staselige palasser, 20 praktfulle forstadsresidenser, tre aquadukter og 35 fonteneanlegg, nye eller ombygde og forstørret. Dertil ble det bygget boliger for 50.000 nye innbyggere og 30 nye gater som skar seg gjennom klyngene av gamle mellomalderhus. Byggeindustrien var uten sammenlikning den største når det gjelder antall ansatte i 1500-tallets Rom. Neapel, Palermo, Genoa og mange andre var også opptatt av sane­ ring, nybygging, utvidelser og utsmykning. Nye havneanlegg ble bygd, palasser og kirker grodde opp langs nye gateanlegg gjennom gamle bykjerner. Antwerpen, Amsterdam, og mange, mange flere, bærer frem­ deles preg av den utforming de fikk på 1500- og 1600-tallet. Det gjelder ikke minst hovedstedene i de europeiske statene hvor fyrstemakten var i ferd med å konsolidere sin stilling. I Tyskland ble det svær byggeaktivi­ tet etter 30-årskrigen da fyrstene bygget opp igjen eller bygget om sine palasser og hovedsteder. Det var også i denne perioden at konger, fyrster og adel utviklet den vanen å tilbringe deler av året på landet og derfor bygde store slott og herregårder som sommerresidens. Filip II bygget ikke bare Escorial for enorme summer i en periode da Kastilia var på randen av økonomisk katastrofe. Han og andre habsburgherskere bygget en rekke slott som sommerresidenser. Hertugen av Lerma var ikke ringere. Han fikk bygd en hel by omkring sin residens på landet som tegn på den myndighet og innflytelse, og ikke minst rikdom, han hadde. I Frankrike finner vi samme slags virksomhet. Den topper seg i Ludvig XIVs Versailles som ble bygget fra ca. 1660. Ennå i 1685 mente en samtidig at 35.000 mann var i arbeid på anlegget. Både Schønbrunn i Wien og Sanssouci i Potsdam var etterlikninger etter Versailles. 46

Det er mangt som kan sies om den enorme investeringen i all denne byggevirksomheten. Her skal vi bare konstatere at den skapte arbeids­ plasser til store grupper både i selve bygningsindustrien og i all annen industri som leverte varer til virksomheten. Sysselsettingen ble holdt oppe, og noe av rikdommen hos de store i samfunnet ble ført tilbake til de befolkningslag som med sine hender hadde skapt den. Marked ble skapt for luksusvarer av annet slag. Slottene skulle utsmykkes. Tepper av silke hang på veggene, og kostbare tapeter. Flotte, utskårne møbler fylte rommene, sølvdekketøy, keramikk og porselen kom istedenfor tinn og enkelt steintøy. I garderoben hang pelsverk, silke, kniplinger, bånd og broderier. Luksusindustrien trivdes. Hær og flåte vokste sterkt og skapte etterspørsel etter alle slags forsy­ ninger, tømmer, seilduk og tau, bek og tjære, våpen og ammunisjon, tøyer til uniformer, skotøy, matvarer, alle slags transportutstyr. Men særlig våpenindustrien blomstret. Produksjonen

La oss først minne om det fundameiatale faktum at agrarøkonomien var helt dominerende i Europa til et godt stykke inn på 1800-tallet. Sytti til nitti prosent av befolkningen var knyttet til jordbruket. Det aller meste av varevolumet ble produsert der. Kriser i økonomien hadde sitt utgangspunkt der. Dårlige år for jordbruket ga straks utslag på alle andre felter. I dag har krisene sitt utgangspunkt i industrisektoren eller finanssektoren, i alle fall ikke i jordbruket. Det viser noe om jordbrukets plass i økonomien. Industrisektoren i Europa omkring 1700 hadde faktisk større likhet med mellomalderens industrisektor enn med indus­ trien på 1800-tallet. Med hvilken rett kan vi hevde dette? For det første var den menneskelige muskelkraft den viktigste energi­ kilden. Den drev rokken, vevstolen, slo hammeren mot ambolten, den var viktig i glassmakerverkstedet og på skipsverftet. Selv om man hadde noen vannkraftdrevne " maskiner" som stampemølla, papirmølla, belger og fallhamrer som var drevet med vannkraft, så var det muskelkraften som dominerte. Dernest var produksjonsenhetene små, veverens hytte, landsbysmia, klokkemakerens mystiske verksted. Typen industriprodukter og den relative vekten av de forskjellige industrigrener var stort sett som før. Det dreier seg ellers ikke om industri i vår forstand. Egentlig var alt håndverk. Det gjelder også de fleste steder der arbeiderne var samlet på ett sted omkring større arbeidsoppgaver som f.eks. det å bygge skip. Håndverkeren og hans dyktighet var hovedsaken, ikke et komplisert maskineri. Bare i få tilfelle har vi å gjøre med maskiner og/eller teknisk utstyr som gjør at vi med noen rett kan snakke om industri både i tekno­ logisk og organisatorisk forstand. Kanonstøperiene og bryggeriindustrien er eksempler på det. Vi må ha dette i mente når vi likevel hele tiden snakker om industri. Både industri og handel var ikke desto mindre viktige sektorer. De var viktige i den totale økonomien som tillegg til jordbruksøkonomien. Men først og fremst var de viktige fordi mange av vekst- og endringsimpulsene kom fra dem. Hva slags industri dreide det seg om? 47

Det var gruvedrift og metallindustri, glassindustri, steinindustri og saltindustri, det var klokkeindustri, tekstilindustri, papirindustri og trykke­ rivirksomhet, bygningsindustri og skipsbygningsindustri, øl- og brennevinsindustri, fargeindustri og sagbruksindustri. Og det var sukkerindustri og tobakksindustri og mangt som her er unevnt. Men viktigst blant alle disse var, så vidt vi kan se, tekstilindustrien og bygningsindustrien.

Organisasjonsformene

Håndverkerne i mellomalderens byer produserte sine varer for et lokalt marked. De solgte selv sine produkter på dette markedet som besto av byen og nærmeste omland. Omsetningen av varer var derfor begrenset, og produksjonen måtte tilpasses behovet. Det var laugene som tok seg av denne oppgaven. De passet på at antallet håndverkere holdt seg på et nivå som svarte til etterspørselen. Antallet mestre måtte begrenses, likeså antallet svenner. Ellers tok lauget seg av kontrollen med kvaliteten på produktene, fastsatte prisene og sto for innkjøp av råstoff i mange tilfelle. Poenget var å sørge for at alle som tilhørte lauget, fikk et rimelig utkomme. Laugsmedlemmene hadde monopol på framstilling av den varen det gjaldt. Lauget hadde selv oppsynet med at monopolet ble respektert. Mot slutten av mellomalderen fikk håndverkerne i økende grad, og tross monopol, konkurranse fra kjøpmennene. De kunne kjøpe industri­ varer andre steder i Europa, ta dem med til hjembyen og selge dem i konkurranse med de hjemlige håndverkerne og deres laug. Det var brudd på monopolet. Men ofte var varene av bedre kvalitet enn de hjem­ lige, og enda oftere var de billigere. Kjøpmennene hadde forbrukernes støtte for sin handel. Myndighetene støttet også kjøpmennene i siste omgang. Håndverkerne var i ferd med å miste sin privilegerte stilling. De måtte konkurrere med kjøpmannen, egentlig med håndverkere som befant seg på en helt annen kant av Europa. En arbeidsdeling mellom ulike regioner i Europa var i ferd med å vokse fram. En regional spesialisering var under utvikling. De som produserte de beste og billigste produktene, utkonkurrerte dem som ikke greide å følge med. Det ble vanskelig etterhvert for den lokale hånd­ verkeren å konkurrere med spesialistene på produksjon av fargerike ulltøyer fra Nederland og England, silkestoffer fra Lyon, metallvarer fra Solingen. Kanskje var prisen den alvorligste konkurransefaktoren. Men laugene ble ikke med ett slag borte. De sloss for sine rettigheter, ofte med stort hell og ble styrket enormt i Frankrike i Colberts tid. Sammen med den geografiske arbeidsdelingen gikk forlagssystemet, hjemmeindustrien, the putting-out-system som det også kalles. Det var en organisasjonsform som tok sikte på et større marked, og som førte til spesialisering også innenfor den enkelte industrigren. Den vokste fram i seinmellomalderen, utviklet seg noe på 1500-tallet og slo igjennom for fullt på 1600- og 1700-tallet. Hva gikk den ut på? Vi tar ullindustrien som eksempel. Forleggeren, som systemet har fått en av sine yrkesbetegnelser fra, kjøpte inn råstoffet og leverte det til spin­ neren. Spinneren satt hjemme i stua i landsbyen og spant. Når garnet var ferdig, hentet forleggeren det og betalte spinneren for arbeidet. Så ble 48

gamet levert til veveren, som også satt hjemme ved sin egen vevstol. Derfra gikk tøyet til stampemølla, så til fargeren og til dem som sto for de avsluttende prosessene. Så overtok forleggeren det ferdige produktet og sto for salget lokalt eller på fjernere markeder. Det som hadde skjedd, var at kjøpmannen var koplet inn med sin kapital og markedskunnskap mellom produsent og et mer eller mindre fjernt marked. Han var krumtappen i systemet. Produsenten var oftest en bonde i landsbyen, som enten spant eller vevde. En differensiering av funksjonene hadde skjedd også her. Når forleggerne i økende grad engasjerte folk i landsbyen i produk­ sjonen - ved rokken, i vevstolen, i smia - så hang det bl.a. sammen med at bøndenes arbeid var sesongbetont. De kunne veve eller spinne i ledige stunder, især utenom onnene. De var billig arbeidskraft fordi de også hadde utkomme av jorda og fordi laugene ikke eksisterte på landsbygda. Forleggeren og bonden var alene om å avtale vilkårene. En fordel var det også, sett fra forleggerens synspunkt, at et økende antall bønder hadde for lite jord til å leve av. De ble avhengig av annen virksomhet. Bondefamilien var i ferd med å bli arbeidsgjengen også i industrien. Forlagssystemet gjorde det mulig å kople håndverkere både i by og landsby til fjerne markeder. Samtidig fremmet det spesialisering både regionalt og i selve produksjonsprosessen. I sverdfabrikasjonen i Solingen laget sverdsmedene klingen, herderne og sliperne tok seg av sine spesielle oppgaver, og forleggeren selv tok hånd om finpussingen og ferdiggjøringen av sverdene. Samme utvikling hadde man i knivproduksjonen der. De forskjellige prosessene som knivene gjennomgikk, ble utført av spesialister som utførte bare sin del av produksjonsprosessen. Og fordi typene kniver ble flere etterhvert, utviklet det seg stadig flere spesialiteter. Forlagsvirksomheten vokste sterkt på 1600-tallet. De aller fleste industrier ble etterhvert bygget inn i systemet: i all slags tekstilindustri i de fleste land finner vi forleggeren, i metallvareindustrien i Nurnberg, i våpenfabrikasjonen i Milano, i jernindustrien i Sheffield og Birmingham, i silkeindustrien i Lyon, Antwerpen, Basel og Berlin. Det var den nye tids tilpasning til et voksende marked. Den koblet det gamle håndverket, i stor grad oppsplittet i spesialiteter og dermed mer effektivt, men frem­ deles håndverk, til fjerne og større markeder. Arbeidskraften fant man der den var: i bondehusholdet i landsbyene og i nye industriområder i nærheten av jordbrukslandsbyene. Bondefamiliene i Normandie og Schlesien produserte varer som ble eksportert i mengder til Vestindia og Brasil. Det samme gjorde våpenprodusentene i våpensmiene i Liégeområdet, i Toledo, Nurnberg og Solingen. Boktrykkerne fulgte eksemplet og produserte bøker som forleggeren eksporterte til koloniene i Amerika sammen med tøyene, våpnene, jernvarene og hva det nå måtte være. Hjemmeindustrien ga arbeid til mange, ikke minst til kvinnene i landsbyene omkring i Europa. De arbeidet først og fremst i tekstilindus­ trien, spant og vevet ull, lin og hamp. De laget hansker, hatter, bånd og kniplingen Behovet for den slags arbeid var økende på 1600- og 1700tallet fordi jorda omkring i Europa ble delt i mindre og mindre bruk, og fordi bondefamiliene som kom i vanskeligheter, ble presset til å betale en relativt større del av sin produksjon i leie til adel, borgere og storbonder. Arbeid i forleggerens tjeneste ble nødvendig for flere og flere. På de små 49

brukene kunne kone og barn drive med spinning, veving eller annen håndverksproduksjon i åtte måneder av året. Det betyr at inntekten av hjemmeindustrien ofte ble hovedinntekten for familiene. I Picardie og Artois var det områder hvor hjemmeindustrien var hovedbeskjeftigelsen. Kvinnene strikket sokker, sydde hansker eller kanter på lommetørklær, spant og vevet, kniplet eller sydde kniplinger. Normandie, Picardie, Flandern og Velayområdet med sentrum i Le Puy nordvest for Cevennene i Languedoc var sentre for kniplingproduksjonen. Bosetningen spredte seg til nye områder, til marginale jordbuksområder i skog- og fjellstrøk, Riesengebirge, Erzgebirge, Frankenwald, Thuringerwald og Schwartzwald, til Westfalens fjellområder. Her grodde det opp hele samfunn hvor menneskene utnyttet naturen omkring seg så godt de kunne, arbeidet for bøndene i onnene, men først og fremst levde av inntektene av industriproduksjon, strikking, spin­ ning, veving, framstilling av trevarer, metallvarer, klokker. Resultatet av forlagssystemet ble en kapitalkonsentrasjon på borger­ skapets hender og etablering av en arbeidskraftstyrke med erfaring i industriell produksjon. Utviklingen av kommunikasjonsnettet mellom de nye industriområdene og byene, av hele nettet av knutepunkter og kommunikasjonslinjer mellom produksjonsområdene og markedene omkring i Europa og i koloniene ble dertil et viktig resultat av den protoindustrielle virksomheten. De ulike områdene av Europa ble knyttet nærmere sammen fordi en regional spesialisering av produksjo­ nen vokste fram. En integrering av europeisk økonomi var i gang.

Handel Middelhavsområdet I mellomalderen hadde den europeiske fjernhandelen utviklet seg innen­ for to hovedområder: I Middelhavsområdet, hvor norditalienske byer dominerte, og i det nord- og nordvesteuropeiske området, hvor hansaby­ ene hadde kontrollen med det meste av handelen. Forbindelsen mellom de to områdene gikk i første omgang over land, enten fra Italia til Augsburg og Nurnberg i Sør-Tyskland, derfra videre til Rhinområdet og til det sentrale industri- og handelsområdet i de sørlige Nederlandene, eller til Champagne i Frankrike, hvor kjøpmenn fra nord og sør, fra øst og vest møttes og utvekslet varer. Men fra slutten av 1200-tallet begynte italienske kjøpmenn å ta sjøveien rundt Vest-Europa til England og Flandern. London og Briigge var målene for galeiene fra Venetia, men Briigge var viktigst. Sjøveien var deretter den viktigste forbindelseslinjen mellom nord og sør. Middelhavsområdet var helt fram til 1600-tallet det økonomisk mest avanserte området i Europa. Innenfor Middelhavsregionen var NordItalia det ledende området. De italienske krigene i første del av 1500tallet var en forferdelig påkjenning, men byene der greide å komme på fote igjen i annen halvdel av hundreåret. Gjennom store deler av 1500tallet foregikk det da også en kraftig og variert virksomhet innenfor dette gamle handelsområdet. De norditalienske bystatene var den viktigste

50

motoren i denne handelen, både i kraft av sin produksjon og sin etter­ spørsel etter varer. Konstantinopel og Kairo representerte også viktige drivkrefter, Sør-Frankrike med Marseilles og andre befolkningssentre og Katalonia med Barcelona likeså. Korn, salt og saltede matvarer, olje og vin, ost og sukker var blant de viktigste varene, og krydderhandelen var av stor betydning hele 1500-tallet gjennom. Ulltøyer fra veveriene i de norditalienske byene ble solgt i hele Middelhavsområdet og i Asia gjennom basarene i Aleppo og Alexandria. Ulla importerte italienerne fra Spania. Gjennom hele 1500-tallet kjøpte de omtrent halvparten av den årlige spanske ulleksporten. Resten gikk til Nederlandene. Venetia eksporterte store mengder glass av alle slag, speil, bordglass, vaser og timeglass. Både Italia og Spania hadde stor produksjon av lærvarer. Seletøy, klær, sko og støvler, hansker og møbler ble produsert i store mengder. Råstoffet, hudene, importerte de fra Nord-Afrika, fra Polen og Russland, etter 1550 i store mengder også fra spansk Amerika. Av metaller spilte kobber, tinn og bly stor rolle i handelen. Kobberet kom fra Sør-Tyskland. Tinn og bly kom fra England, først på italienske skip, senere på engelske og nederlandske. Milano var sentret for våpen­ produksjon gjennom hele 1500-tallet. Våpen og tøyer kom også fra SørTyskland til Venetia. Men varene ble spredt i området på italienske skip. Selv om handelen holdt seg godt oppe gjennom 1500-tallet, finner vi likevel klare faresignaler. I kornforsyningen kunne det ofte oppstå krise­ situasjoner. I annen halvdel av 1500-tallet kom kriseårene oftere enn før. Det hang sammen med at kornproduksjonen på Sicilia sviktet. Det viktigste kornkammeret i det vestlige Middelhavsområdet måtte fra 1590-årene selv importere korn. Samtidig hadde liknende forhold utviklet seg i Spania. Fra tidlig på 1500-tallet måtte Spania importere korn i vanskelige år. Fra 1590-årene var landet avhengig av årlig import. Slike forhold møter vi også i det østlige Middelhavsområdet. I denne situasjonen innfant hollendere og engelskmenn seg i Middel­ havet med kornlaster fra Polen og Øst-Tyskland. Fisk ble ført inn i området utenfra i større omfang enn før. Portugiserne fanget makrell­ størje i Atlanterhavet og torsk ved Newfoundland og omsatte fangsten i Middelhavslandene. Fra midten av 1580-årene sendte nederlenderne saltet sild dit i store kvanta. Nederlendere og engelskmenn var i ferd med å få hånd om handelen med livsviktige varer til landene omkring Middelhavet. På 1600-tallet gikk stadig mer av den spanske ulla til Nederlandene. Etter 1650 gikk storparten dit. Italia måtte kjøpe sin ull i Nordafrika, på Balkan og i Levanten. Det var alt sammen annenklasses ull. Det er begynnelsen til forskyvningen av tyngdepunktet i europeisk økonomi fra Middelhavsområdet til Nordvest-Europa vi her er vitne til. Den kom med full tyngde på 1600-tallet.

51

Nordvest-Europa og Østersjøområdet I Nordvest-Europa gikk utviklingen i motsatt retning. Under ledelse av Nederland og England utviklet dette området seg til det økonomisk mest avanserte i Europa. Vi må få fram et bilde av det som skjedde der. Det hanseatiske handelsområdet i Nord- og Nordvest-Europa gir oss et utgangspunkt. Store endringer skjedde her mot slutten av mellomalde­ ren og på 1500-tallet. Hjørnestenene i hanseatenes handelsområde var de fire kontorene i Briigge, London, Bergen og Novgorod. Innenfor dette området hadde Hansa-byene fra høymellomalderen hatt hånd om handelen. Den viktigste handelsruten gikk fra Briigge i Flandern til Novgorod ved Ilmensjøen. Varene gikk med skip til Hamburg. Derfra ble de ført et stykke oppover Elben, så over land til Liibeck og videre med skip til havner i Baltikum eller Novgorod. Varene som gikk denne veien, var flanderske, engelske og italienske ulltøyer, metallvarer som våpen og redska­ per av alle slag fra industriområdet omkring Liége, vin fra Rhinområdet eller Sørvest-Frankrike, krydder og luksusvarer fra det fjerne Østen. I Novgorod hentet man fra gammelt av pelsverk og voks, honning og pottaske. Novgorod lå gunstig til for den typen varer, i den vestlige delen av det enorme skogområdet sør for tundrabeltet, som strekker seg 7 300 km. østover fra Skandinavia mot Stillehavet i en bredde som varie­ rer mellom 900 og 2000 km. Kildene må ha vært utømmelige. Pelsverk og voks var blant de viktigste eksportvarene fra området gjennom flere hundre år. I seinmellomalderen kom nye varer til fra vide områder omkring Østersjøen: lin og hamp fra de russiske områdene, fra andre områder tjære, bek, huder, kobber og jern, talg, korn og tømmer. Østersjøområdet ble på 1500-tallet det viktigste produksjonsområdet for råvarer til skipsbygningsindustrien i Vest-Europa og for kornforsyningen til de voksende byene der. Også Norge kom nå med som forsyningsområde for den ekspanderende økonomien. Norsk tømmer ble for første gang en viktig eksportartikkel. Hansaforbundet var et meget løst forbund av byer. Det som hadde holdt byene sammen, var de felles interessene som besto i å forsvare og opprettholde rettigheter byene hadde skaffet seg på handelens område. Liibeck ble den ledende byen innenfor forbundet, først og fremst takket være beliggenheten. Seilasen omkring Skagen var farlig. Så lenge varene ikke var for uhåndterlige for transport over land til og fra Liibeck, var denne ferdselsveien den sikreste. Liibeck hadde dertil to andre pillarer å støtte seg på: saltet fra Liineburg og silda som ble fanget ved Skånekysten. Saltet omsatte Liibeck først og fremst i Østersjøområdet. De trengte også selv mye salt. Hver høst i august-september dro liibeckerne til Skåne med tønner og salt, slo seg ned i Skanør og Falsterbo, kjøpte sild av de danske fiskerne, saltet silda i tønner og førte den til Liibeck. Så ble den solgt i Østersjøområdet eller Vest-Europa. Helt ned til Spania og Portugal dro liibeckerne med sildelastene sine. Saltet og silda, og tørrfisken fra Norge, var viktige varer i liibeckernes omsetning ved siden av pelsverk, voks, honning og alle de andre varene. Liibeckerne hadde dessuten lenge liten konkurranse når det gjaldt disse varene. 52

Men konkurransen kom. I seinmellomalderen og på 1500-tallet bygget nederlenderne seg opp til å overta som dominerende handelsmakt i Østersjøområdet. Det dreide seg også her i utgangspunktet om sild og salt. Men før vi går løs på den siden av saken, må vi se på utvik­ lingen i de sørlige Nederlandene og de endringene som forskjøv virk­ somheten der nordover til de nordlige Nederlandene. De sørlige Nederlandene, Flandern, Brabant, Hainault og bispedøm­ met Liége, hadde vært det ledende industriområdet i Nordvest-Europa i mellomalderen og var det fremdeles et langt stykke inn på 1500-tallet. Sentrum for handelslivet i området hadde fra ca. 1300 vært Briigge. Her møttes kjøpmenn fra Nord-Europa, Sentral-Europa, England og Middel­ havsområdet og utvekslet varer. Her fant tekstilindustrien i Flandern og jernindustrien i Liégeområdet marked for sine produkter. I seinmellom­ alderen skjedde det imidlertid store endringer i dette området. Den engelske ulla sto sentralt i endringsprosessen. Den var av fineste kvalitet, kanskje den beste i Europa og hadde vært råstoff for tekstilindustrien i Briigge, Gent, Ypres og andre byer i området fra langt tilbake i mellomal­ deren. Så skjedde to ting som fikk konsekvenser for ullindustrien i Flandern. Da omlandsfarten fra Middelhavsområdet til Briigge begynte omkring 1300, økte eksporten av engelsk ull til Nord-Italia. Viktigere var det at engelskmennene selv fra første halvdel av 1300-tallet bygget opp en tekstilindustri. Den utviklet seg sterkt fram mot 1500-tallet slik at eksportkvantumet av ull sank til 1/5 før 1500. Det betydde katastrofe og ruin for den gamle ullindustrien i Flandern. Tekstilindustrien der vokste imidlertid fram igjen på nytt grunnlag. I og omkring den lille byen Hondschoote i det sørlige Flandern begynte folk å produsere det man kalte "new draperies", de nye tøyene. De gamle tøyene besto først og fremst av det engelskmennene kalte broadcloth, fine og dyre ulltøyer laget av kardet, kortfibret ull. Det var den typen tøyer som var blitt produsert i Briigge, Gent og Ypres og i de nord­ italienske tekstilbyene. De nye tøyene ble laget av langfibret ull som ble tilberedt for spinning med en spesiell type karde som kaltes comb. Man skilte derfor mellom "carded wool" og "combed wool". De nye tøyene som ble laget av "combed wool," gikk under betegnelsen worsteds. Tøyene hadde en hardere, jevn og glatt overflate. De var av dårligere kvalitet enn de gamle. Men de var også lettere og fargerikere, mer vari­ erte. Og framfor alt var de billigere. Disse tøyene begynte man i seinmellomalderen å produsere i Hond­ schoote og andre byer i Flandern, først og fremst på grunnlag av spansk ull. På 1500-tallet slo de nye tøyene igjennom. De hadde en stor framtid foran seg. Samtidig med at Briigge ble ruinert som tekstilprodusent, skjedde det også andre negative ting. Byen lå et godt stykke fra åpent hav ved elva Zwin. Denne elva grodde igjen på 1400-tallet. Det betydde slutten for Briigge som Nord-Europas ledende handelsby. Den rollen overtok nå Antwerpen. Antwerpen vokste fram i siste del av mellomalderen, hadde sin stor­ hetstid i første halvdel av 1500-tallet og ble ødelagt i andre halvdelen av århundret. Alexander Farneses beleiring og erobring av byen i 1585 knekket den for en meget lang framtid. Men den var et eventyr mens den 53

blomstret. Omkring 1500 bodde det ca. 50 000 mennesker i denne byen. Femti år senere var tallet øket til 100 000. Da var den en av de syv største byene i Europa, mens London bare hadde omkring 60 000 innbyggere. I 1499 ble den portugisiske krydderstapelen i Nord-Europa lagt til Antwerpen. Den første lasten med krydder kom dit i 1501. Kryddersta­ pelen virket som en magnet på kjøpmenn og varer fra alle kanter av Europa. The Merchant Adventurers gjorde Antwerpen til sitt hovedsete og stapelplass for de engelske ulltøyene. Tøyene kom dit ufarget, som white cloth. Fargingen og appreturen ble utført av Antwerpens egne håndverkere og var en av de store virksomhetene i byens økonomiske liv. 1600 mestre og svenner arbeidet med dette. De leverte et produkt på markedet som holdt en meget høy kvalitet. Til Antwerpen kom videre sørtyske kjøpmenn, fra Augsburg, Niirnberg, Ulm og Frankfurt. De brakte med seg våpen og andre metallvarer, tøyer, kobber og kvikksølv. De ble trukket til Antwerpen av kryddersta­ pelen der og av engelske tøyer, men også fordi krigene i Italia mellom Frankrike og Spania skapte meget store vanskeligheter for industrien i Nord-Italia og for handelen mellom dette området og Sør-Tyskland. Blant sørtyskerne finner vi navn som Fugger, Welser, Hdchståtter, storkjøpmenn og finansfyrster. Huset Fugger hadde meget nær forbindelse med Karl V, var med og finansierte hans virksomhet så lenge han regjerte, og fikk til gjengjeld store rettigheter i gruvevirksomhet i tyske, østerrikske og spanske områder, særlig i sølv- og kobberutvinningen. Italienerne kom til Antwerpen med sine fine og dyrebare tekstiler, med persisk silke, og med krydder fra Levanten. De bragte med seg sin ekspertise i handel og finansvesen og sin kapital. Den første generasjo­ nen av bankierer i Antwerpen var alle italienere. Italiensk innsikt på disse områdene slo nå rot i Nord-Europa. Vi skal heller ikke glemme dem som geografisk lå nærmere, våpen­ handlerne fra Liége, ullvarehandlerne fra Lille, kjøpmennene som førte "de nye tøyene" fra Hondschoote, lintøy fra nære og fjerne områder. 7080 prosent av Nederlandenes utenlandshandel gikk over Antwerpen i 1540- og 1550-årene. Eksporten derfra i midten av 1540-årene var tre ganger så stor som eksporten fra London. "Aldri siden har det vært et marked som til de grader har trukket til seg handelen fra alle de viktige handelsnasjonene i verden", har en historiker sagt om Antwerpen. Men Antwerpen ble knekket. De nordlige Nederlandene med Amsterdam i spissen, profiterte på det.

De nordlige Nederlandene Den økonomiske utviklingen i de nordlige Nederlandene er det store eventyret i Europas historie på 1500-og 1600-tallet. Det begynner med sildefiskeriene i Nordsjøen på 1400-tallet. Fisket foregikk utenfor Englands kyst, fra Skottland nedover mot Kanalen. Men det var neder­ lenderne som drev det. Engelskmennene var ofte rasende for nederlendernes virksomhet. I annen halvdel av 1600-tallet var fiskeriene noe av bakgrunnen for krigene mellom England og Nederland. Engelskmen­ nene greide likevel ikke å etablere seg i disse fiskeriene. Nederlenderne var for dyktige.

54

Det var 1500-tallet og første halvdel av 1600-tallet som var den store tiden for disse fiskeriene. I 1630-årene regner man med at det deltok omkring 500 skip. I annen halvdel av 1600-tallet gikk det nedover. Og på 1700-tallet hadde fiskeriene mindre betydning i den nederlandske økonomien. Fiskeriene foregikk hvert år fra 24. juni til 1. februar året etter med spesialbygde skip. "Busser" kalte man disse skipene, sildebusser. De lastet fra 60 til 80 tonn og var hurtige seilere. Ombord hadde de tønner og salt og et spesialisert mannskap, fiskere, ganere, saltere: 1500- og 1600-tallets fabrikkskip. Behandlingen av silda foregikk etter nøyaktige forskrifter fra "Kolle­ giet for de store fiskeriene" med hovedkvarter i Delft. Salttypen som skulle brukes, var nøye beskrevet. Hver sildetønne var merket med salterens personlige merke, med skipperens merke og med den kontrollørens merke som skulle ta imot tønna når den kom på land. Der ble hver eneste tønne pakket om og kontrollert. Resultatet var en meget høy kvalitet på den varen som kom på markedet. Det var en kvalitet som lå på topp gjennom generasjoner. Ingen greide å konkurrere med nederlenderne her. Engelskmennene prøvde, men måtte gi opp. Prisen på den nederlandske silda lå derfor også på topp overalt hvor sild kunne selges. Hvor store mengder sild som ble fisket årlig, vet vi ikke. Man regner nå med et gjennomsnitt pr. år fram til omkring 1650 på maksimum 50 000 tonn. Det var 50 000 tonn av en vare som ingen kvalitetsmessig kunne konkurrere med. Den var med og ga innpass for nederlenderne til områder som hadde andre varer å selge, og som nederlenderne var inter­ essert i. Fiskeriene ga også utgangspunkt for skipsbygging, tønneproduksjon, seil- og tauproduksjon. Og utenfor fiskesesongen kunne skipene brukes i fraktfart. De gikk med sild til Vest- og Sør-Frankrike, Portugal og Spania og brakte salt og vin tilbake. Så seilte de til Øster­ sjøen med sild, salt, vin og produkter fra industriområdene i vest og kom tilbake med korn, tømmer, tjære, bek, lin og hamp. Liibecks gamle lederstilling i handelen på Østersjøen hang først og fremst sammen med den gunstige beliggenheten, kontrollen med Liineburgsaltet og silda fra Øresund. Mot slutten av mellomlalderen kom så nederlenderne seilende rundt Skagen med sild fra Nordsjøen og salt fra Biskaya. Det hører med til historien at sildemengdene ved Skånekysten gikk tilbake i seinmellomalderen og på 1500-tallet. Pillarene som Liibecks lederstilling hadde hvilt på, var i ferd med å svikte. Omlandsfarten betydde at Liibeck ble liggende i bakevja, at hele den økende varestrømmen til og fra Østersjøområdet gikk forbi Østersjøens dronning. Liibeck ga imidlertid ikke opp uten sverdslag. Nederlenderne måtte stanses! Det forsøkte Liibeck å få til i 1530-årene: danskene skulle begrense og kontrollere nederlendernes fart gjennom Sundet. Da det ikke lyktes, gikk Liibeck inn i Grevefeiden på borgernes og bøndenes side for å sikre seg selv kontrollen med farten gjennom Sundet. Men Liibeck led nederlag sammen med borgere og bønder og var dermed knekket som politisk maktfaktor i Norden. I Sverige måtte de oppgi den sterke politiske stillingen de hadde skaffet seg i begynnelsen av 1520-årene. I Novgorod var kontoret blitt stengt allerede i 1490-årene, stapelen for de russiske varene lagt til Reval, Pernau og Riga. I Briigge 55

eksisterte kontoret fremdeles, men uten at det spilte noen sentral rolle i handelen etter at Antwerpen hadde overtatt Briigges gamle plass i NordEuropas handel. På Bryggen i Bergen var Liibeck avgjørende svekket selv om privilegiene formelt sto ved lag til 1560. England skal vi komme tilbake til. Liibeck var likevel ikke knekket økonomisk. Det som var borte, var privilegiene, den sterke politiske stillingen som Hansaforbundet og Liibeck hadde hatt i Nord-Europa og nordeuropeisk handel. Nå måtte de konkurrere på rent økonomiske premisser. Der var nederlenderne ster­ kest i det lange løp. For dem lå Østersjøen mer åpen enn noen gang med det varespektret som ble selve ryggraden i nederlendernes handel helt fram til 1800-tallet. På 1500-tallet og 1600-tallet skjedde det viktige ting også i det neder­ landske jordbruket. Jordbruksøkonomien ble omformet fra vanlig euro­ peisk selvforsyning til den mest spesialiserte og mest gjennomført kommersialiserte jordbruksøkonomien i hele Europa. Uten denne omleg­ gingen ville nederlenderne neppe ha opplevd storhetstiden på 1600tallet. Deres handels- og sjøfartsvirksomhet på 1600- og 1700-tallet hadde sin basis i en sterk og variert industriell virksomhet og i et avansert, kommersisalisert jordbruk. Jordbruket var det springende punkt i utvik­ lingen. Det måtte avgi arbeidskraft til den voksende industrien. Det måtte produsere mer effektivt for å skaffe matvarer til industriarbeiderne og ble et marked for industriprodukter som ytterligere stimulerte produksjonen der. Sammen var jordbruk, industri og fiske basis for Nederlandenes fantastiske overlegenhet i handel og sjøfart. Jordbruksspesialiseringen gikk først og fremst i retning av fedrift. Meieriproduktene dominerte meget sterkt. Derfor var de avhengige av import av korn. Det kom fra Baltikum, fra Øst-Tysklands og Polens svære åkervidder og med Danzig som den store eksporthavnen. Kornimporten derfra var en forutsetning for at det kunne skje med hollandsk jordbruk, som faktisk skjedde. Det gir et ekstra perspektiv på hollandsk Østersjøhandel. Hollenderne kunne med god grunn kalle kornhandelen på Baltikum for selve ' moderhandelen" i deres verdensomspennende handelsvirksomhet. Det nye jordbruket betydde forsyninger av meieriprodukter til den store bybefolkningen som vokste fram i området. Den gruppen byer i provinsen Holland som i dag går under betegnelsen Randstad (Amster­ dam, Haarlem, Leiden, Hag, Delft og Rotterdam) hadde i 1570 ca. 170 000 innbyggere. I 1700 var befolkningen øket til over 400 000 mennesker. Hvor store kvanta meieriprodukter som kom på markedet der på 1500- og 1600-tallet, vet vi lite om. Men vi vet at meieriprodukter også ble eksportert til andre land i store mengder. I annen halvdel av 1600-tallet var Italia, Spania og Portugal hovedimportørene av neder­ landsk ost, London importerte økende mengder, hollandsk ost domi­ nerte fullstendig markedet i de sørlige Nederlandene og en del gikk til Østersjøområdet. Det bildet vi får gjennom dette, er at store mengder meieriprodukter ble framstilt, og at disse produktene må ha spilt en rolle også i den nederlandske utenrikshandelen. De første tallene vi har for samlet osteeksport, er fra 1803. Da var den på 18,7 millioner pund. Med utgangspunkt i energien fra de tre tusen vindmøllene i de nord­ lige Nederlandene, med torv som brensel, med et utall av kanaler for 56

transport av varer og med tilgjengelig arbeidskraft og andre ressurser fra jordbrukssektoren ble republikken i nord en viktig industrinasjon. Tekstilindustrien var en av Europas største. I linindustrien spilte området størst rolle i bleking og farging. I Amsterdam var det omkring 1660 60 sukkerraffinerier. Nederlandske teglverk hadde en kapasitet på 200 millioner murstein pr. år. Fliser, pottemakerarbeid og krittpiper ble framstilt i mengder, også for eksport. Skipsbyggingsindustrien langs elva Zaan var den fremste i Europa. Der lå sagbruk, oljepresserier, blymøller, papirmøller, tobakkspresserier, såpekokerier og seilveverier. Zaantrek var et av Europas viktigste og mest konsentrerte industriområ­ der på 1600-tallet. I 1585 ble Antwerpen erobret av spanske tropper under ledelse av Alexander Farnese. Det betydde punktum for Antwerpen som ledende handelsby. Amsterdam sto klar til å overta. Dit kom i tiden etter 1585 en del av den viktigste kapitalen bak den tidligere blomstringen i industri og handel i de sørlige Nederlandene: menneskene som hadde skapt den. Noen dro til England, til Tyskland og til Sverige. Men de fleste dro til Amsterdam og områdene omkring. Det var håndverkere, kjøpmenn, finansfolk, sjøfolk. Vallonere kalte man dem. Og de hadde med seg kapital også i form av penger. Vallonerne kom til å spille en viktig rolle i det samfunnet de kom til. Allerede omkring 1610 eide de halvparten av de største bankinnskud­ dene i Amsterdam. De utgjorde nærmere en tredjedel av borgerne i den høyeste skatteklassen, og fra dem kom en av de mektigste gruppene blant aksjeeierne i det hollandske Øst-India-kompaniet. Vevere fra Hondschoote slo seg ned i Leiden. Der fortsatte de produksjonen av the new draperies, lette, fargerike og billige, tøyene som etter hvert omfor­ met hele tekstilindustrien i Vest-Europa. De nordlige Nederlandene hadde fått en kraftig tilførsel av fagkunnskap, pågangsmot, energi, forbindelser og kapital. Før vi nå går videre, må vi få med oss England fram til 1600-tallet på handelens område. Deretter kan vi si noe om kolonihandelen.

England

Ulla var den sentrale varen i engelsk utenrikshandel helt fra 1000-tallet. Fram til første halvdel av 1300-tallet var det råull som ble eksportert. Men fra 1330-årene, og med utgangspunkt i innvandring til England av flamske vevere, vokste det fram en egen engelsk tekstilindustri med basis i engelsk råull. England ble det første store, tøyproduserende landet som var uavhengig av importert råstoff for sin industri. England kunne derfor utkonkurrere de gamle tekstilprodusentene både ved å stanse råvaresalget og ved å selge tøyer til lavere priser. Fram til ca. 1450 sank eksporten av råull fra 35 000 sekker til 8 000. Eksporten av ulltøyer økte kraftig, og ulltøyene ble hovedeksportvaren istedenfor råull. Helt fram til den industrielle revolusjon var ulltøyene Englands viktigste industri- og eksportvare. Eksporten av ull ble fra gammelt av tatt hånd om av utenlandske kjøpmenn. På 11- og 1200-tallet var det flamske kjøpmenn tilsluttet "Hansaen i London" som besørget eksporten, som hovedsakelig gikk til 57

ullveveriene i Flandern. Fra ca. 1300 overtok italienerne med venetia­ nerne i spissen. De førte ull dels til Flandern, men dertil i økende grad sjøveien til industribyene i Nord-Italia. Venetianerne ble den ene av to hovedgrupper av fremmede kjøpmenn som fikk en privilegert og sterk stilling i engelsk utenrikshandel. Hvert år seilte den venetianske galeiflåten nordover med krydder fra Østen og luksusvarer fra Middelhavs­ landene. Galeiene var relativt store skip på omkring 250 tonn. De brukte seil, men kunne også roes når det var nødvendig. Briigge, senere Antwerpen, var hovedmålet for galeiflåten. En del av den var bestemt for England og tok hvert år av til Southampton som ble hovedhavnen der for handelen fra og til Middelhavet. Galeiene brakte krydder og luksusvarer fra Orienten, vin fra Grekenland og Kreta, rosiner og persisk silke fra Levanten. I England hentet de tinn, engelsk ull og white cloth som ble farget og gjort ferdige for markedet i Venetia eller andre byer i Nord-Italia. All direkte handel mellom Middelhavet og England ble besørget av venetianerne på den ene årlige ferden til Sout­ hampton. Først i 1530-årene mistet de sine privilegier. Galeiene gjorde likevel mer tilfeldige visitter i England helt fram til 1580-årene. Hanseatene var den andre privilegerte gruppen av fremmede kjøp­ menn i England. Stahlhof kaltes deres kontor ved Themsens bredd i London. Der var det varelagre, boligområde, en flott hall, en herlig hage, alt sammen omgitt av en tykk mur. Praktisk talt all handel mellom NordTyskland, Baltikum, Skandinavia og England ble besørget av hanseatene. Og de beholdt sine privilegier der lenger enn noe annet sted. Først i 1598 mistet de dem, og Stahlhof ble stengt. I eksporten av ulltøyer til Briigge og Antwerpen spilte Hansa-kjøpmennene en vesentlig rolle. Fra 1300-tallet vokste det fram to grupper Londonkjøpmenn som etter hvert tok større deler av handelen i dette området. Den ene var the Merchants of the Staple som fikk kontrollen med eksporten av råull og salget av ulla i Flandern og Nord-Frankrike. Stapelen, det faste markedet der, lå fra 1399 i Calais. Statsmakten i England var sterkt interessert i opprettelsen av ullstapelen i Calais fordi ulla var et viktig beskatningsobjekt og grunnlag for store lån til kronen i vanskelige situasjoner. Den befordret også framveksten av et eget engelsk borgerskap. Til Calais brakte kjøpmennene ulla fra London, og til Calais måtte de komme som ønsket å kjøpe ull av stapelkjøpmennene. Stapelen holdt til der til 1559 da England måtte avstå byen til Frankrike ved freden i Cateau Cambrésis. Men ullhandelen var, som sagt, for nedadgående siden 1300-tallet. Den andre gruppen engelske kjøpmenn, the Merchant Adventurers of London, er derfor viktigere. The Merchant Adventurers var først og fremst engasjert i eksport av engelske ulltøyer. I løpet av første halvdel av 1400-tallet etablerte de sitt hovedmarked, stapelen for tøyer, i Antwerpen. Dit førte de white cloth som ble farget og gjort ferdig av Antwerpens egne håndverkere. Så ble tøyene frambudt på markedet. Merchant Adventurers spilte også en viktig rolle i importen av varer til England fra det rikt varierte markedet i Antwerpen. De greide å få hånd om en økende del av eksporten av tøyer fram mot 1500, i konkur­ ranse først og fremst med hanseatene. Ved inngangen til 1500-tallet eksporterte de fra London mer ulltøyer enn alle fremmede kjøpmenn 58

tilsammen og hadde hånd om en økende del av importen. Grunnlaget var lagt for en fullstendig overføring til engelske kjøpmenn av kontrollen med engelsk utenrikshandel. Nesten hundre år til tok det likevel før hanseatene i 1598 måtte stenge sitt Stahlhof ved Themsens bredd. Det er en pekepinn om at England i begynnelsen av 1500-tallet lå langt etter de økonomisk mest avanserte områdene i Europa. Først i annen halvdel av 1600-tallet begynte England for alvor å konkurrere med Nederlandene. Og først på 1700-tallet inntok England den plassen i europeisk og interkontinental handel som Nederlandene hadde hatt på 1600-tallet. Merchants of the Staple og Merchant Adventurers var ledende i Englands erobring av kontrollen med egen utenrikshandel. Begge hadde sin basis i engelsk ull og ullindustri. En tredje gruppe var dertil med og bygget opp det engelske borgerskapet: The middlemen dealers, the woolmen. Det var tydeligvis en gruppe menn som også hadde sin basis i ulla. De tre gruppene peker tilsammen mot den enorme betydning ulla og ullindustrien har hatt som grunnlag for engelsk industri og utenriks­ handel, og for framveksten av et engelsk borgerskap. Vi skal ta et kort tilbakeblikk på godset i England for å få tak på ullmannens funksjon. Domenedriften på godsene i England ble i hoved­ sak avviklet i seinmellomalderen etter Svartedauen. Inntil dette skjedde, hadde en mengde store godseiere, adel og kirkelige institusjoner som f.eks. klostre, store saueflokker og produserte masse ull. Dessuten var det en mengde bønder som produserte ull. Spørsmålet er nå hvordan salget av ulla foregikk. De store produsentene solgte vanligvis hele produksjonen under ett. En representant for eksportøren reiste rundt og fikk i stand kontrakter med selgerne. Godseierne plasserte seg ofte som formidlere av salget av ull også fra bøndene. Ullmennene var vanligvis borgere i småbyene i sauedistriktene og kom sterkere inn i bildet etter hvert. De kjøpte ull av bøndene og solgte den i større kvanta til eksportørene. Noen av ullmennene ble selv eksportører etter en tid. Men de fleste ble i sin by og skaffet seg etter hvert betraktelige formuer. Da domenedriften på godsene forsvant i seinmellomalderen, forsvant også de store ullprodusentene. Bøndene tok over hele ullproduksjonen. Da var ullmannens store tid kommet. Det vokste derfor fram et relativt tettsittende sjikt av slike ullmenn i byene i produksjonsområdene, folk som ofte hadde like stor kapital som eksportørene. De skaffet seg i tillegg andre funksjoner i nærheten av sin opprinnelige. Produksjonen av ulltøyer foregikk i landsbyen som hjemmeindustri. Og ullmannen etablerte seg som forlegger, skaffet spinnere og vevere, bygget stampemølle og solgte de ferdige varene til the Merchant Adven­ turers i London som eksporterte dem til Briigge eller Antwerpen. De drev også handel med korn og andre jordbruksprodukter, ble et uunn­ værlig ledd i et omsetningssystem i vekst. Dette borgerskapet i byene i produksjonsområdene ble formidlere mellom et lokalt produksjonssystem og fjerne markeder i og utenfor Europa. Det må være en meget viktig side ved den prosessen som ga engelske samfunnsgrupper kontrollen med utnyttelsen av ulla og med handelen med engelskproduserte varer, ikke minst den viktige utenriks59

handelen. Framfor alt viser det at det engelske borgerskapet som vokste fram, hadde en solid forankring i et næringsliv som var meget nært knyttet til det engelske jordbruket. I perioden 1500-1550 økte den engelske eksporten av ulltøyer meget sterkt, fra 50 000 stykker til 130-140 000. Antwerpen tok det meste. Der hentet fremmede kjøpmenn tøyene. Det aller meste av engelsk utenriks­ handel beveget seg langs aksen London-Antwerpen, inntil en krise oppsto omkring 1550. Overproduksjon av tøyer førte til at markedet brøt fullsten­ dig sammen. Krisen varte gjennom hele 1550-årene og inn i 1560-årene, og framkalte store endringer både i engelsk utenrikshandel og i tekstilindus­ trien hjemme i England. Men før vi tar for oss de forholdene, må vi se på noen endringer i engelsk jordbruk i første halvdel av 1500-tallet, endringer som henger sammen med ekspansjonen i produksjonen av ulltøyer. Den viktigste virkningen av økningen i produksjonen av ulltøyer var en kraftig økning i etterspørselen etter ull. Jordeierne la om til sauehold. Bønder med mye jord fulgte med. Fra 1530-årene ble klosterjorda inndradd av kongemakten og deretter solgt. Kjøperne kom fra ulike befolkningslag: adel, kjøpmenn, advokater og embetsmenn. Mange av de nye eierne av klosterjorda, en femtedel av Englands jord, satte i gang med sauehold. De felles beiteområdene som landsbyene fra gammelt hadde hånd om, ble for små til de store saueflokkene. Derfor tok nå jordeierne store områder av jorda i besittelse og gjerdet dem inn til sauebeite. Det gjaldt områder i allmenningene, men også åkerland. Der hvor dette gikk hardest for seg, mistet bøndene i landsbyen mye av jorda, enkelte steder all jorda som de hadde utnyttet tidligere. "Sauene spiser mennesker," sa Thomas More, en av dem som reagerte sterkt på denne utviklingen. Iall­ fall noen av dem som mistet sin jord, fikk arbeid som spinnere eller vevere i den ekspanderende ullindustrien. Så kom krisen. Den startet i 1550. Da hadde London eksportert mellom 130- og 140 000 stykker ulltøy. I 1551 var tallet 112 000, i 1552 85 000. Virkningene forplantet seg fra varehusene i Antwerpen via eksportørene i London og forleggerne i provinsen til veverstuene i lands­ byene, ullprodusentene og sauebeitene på landsbygda. Rokkene stanset opp, skyttelen ble liggende, ulla måtte lagres. Og prisene falt på de tøyene som fremdeles ble laget, lønningene til dem som holdt skyttelen i gang likeså. Det engelske samfunnet fikk føle virkningene av sammen­ bruddet i et fjernt marked og av veverens økonomiske avhengighet av kjøpmannens kapital. Midt oppe i denne krisen kom Antwerpens vanskeligheter med utgangspunkt i finanskrise og opprør i Nederlandene mot det spanske styret. Det begynte i slutten av 1550-årene. Årene fram til 1585 var vitne hl ødeleggelsen av Nord-Europas strålende og mektige handels- og finanssentrum. Opprøret og krigen mot Spania hadde på lang sikt større betydning for engelsk økonomi enn sammenbruddet av markedet i Antwerpen. Under kampene i de sørlige Nederlandene i 1560- og 1570årene rømte en mengde vevere fra Hondschoote og andre byer og slo seg ned dels i Leiden i de nordlige Nederlandene, dels i England. De tok med seg sin innsikt og sin dyktighet i tekstilproduksjon til sine nye hjem­ steder og fortsatte produksjonen der. Det var pionerer i framstilling av "the new draperies" som var kommet. 60

Til England kom de fra ca. 1570 og slo seg ned i og omkring Norwich i Norfolk og i og i nærheten av Colchester i Essex. I 1622 var det 1500 nederlandske vevere, stampere, kjøpmenn og håndverkere med de forskjelligste spesialiteter i og omkring Colchester. Blant dem var noen av de rikeste menn i byen. Også Norwich og området omkring ble et blomstrende industriområde med utgangspunkt i innvandringen fra Hondschoote og byene omkring. Til Devon i Sørvest-England, til Exeter og området omkring, kom også nederlendere med innsikt i teknikken for framstilling av new draperies. England kom derfor til å få to sentre for framstilling av disse tøyene, Øst-Anglia og Devonshire. Produksjonen av de nye tøyene økte utover 1600-tallet på bekostning av den gamle typen tøyer. Omkring 1640 ble det eksportert omtrent like mye av new draperies som av de gamle. Produksjonen av new draperies var et nytt trekk i engelsk næringsliv fra annen halvdel av 1500-tallet. Dertil kom en spredning av markedene. Da the Merchant Adventurers måtte oppgi stapelen i Antwerpen, forsøkte de seg forskjellige steder i Nord-Tyskland, i Hamburg, Emden og andre byer. I 1612 slo de seg definitivt ned i Hamburg og ble der helt til 1806 da Napoleon jagde dem ut av byen. Hamburg var et meget godt utgangspunkt for eksport til Nord-Tyskland. Omtrent samtidig ble en rekke andre handelskompanier etablert. I 1555 ble Moskva-kompaniet opprettet etter at veien rundt Norge til Kvitsjøen var blitt oppdaget i 1553. Omkring 1580 kom Eastland-kompaniet i stand med hovedsete i Elbing for handel på Østersjøen og det baltiske området. Levantkompaniet ble etablert omkring 1590 og omtrent samtidig et kompani for handel på Nord-Afrika. Handelen på Livorno (Leghorn) var meget viktig. Der hadde Storhertugen av Tos kana etablert en frihavn i 1570årene og ønsket alle kjøpmenn velkommen dit. Byen ble etterhvert en av de viktigste, kanskje den viktigste havnen i Middelhavsområdet og et sentrum for den nordvesteuropeiske handelen i dette området. Det som skjedde med engelsk utenrikshandel i denne perioden, var altså en spredning av målene for eksporten. Man dro ikke bare til en havn for å møte kjøpmenn fra nord og sør, men søkte direkte kontakt med handelspartnerne i de ulike områdene av Europa, i Russland, Østersjøområdet, Middelhavsområdet. Det var nye områder for en aktiv engelsk utenrikshandel, handelsområder som hadde vært kontrollert av italienere og hanseater, de som også hadde hatt hånd om engelsk uten­ rikshandel. Italienerne og hanseatene hadde ikke bare mistet taket på engelsk utenrikshandel til fordel for engelske kjøpmenn og engelsk skipsfart. England og Nederland var begynt på erobringen av de gamle gigantenes egne handelsområder. Det var klare signaler om en ny tid i europeisk handel.

Handel med den utenomeuropeiske verden Portugiserne i Østen

Etableringen av regelmessige handelsforbindelser mellom Europa og resten av verden skjedde på 1500-tallet. Portugisiske handelsfartøyer 61

sørget for regelmessige forbindelser med India, Ceylon, Malakka, med Bantam på Java, Macassar på Celebes, med Molukkene, krydderøyene mellom Celebes og Ny- Guinea. De etablerte handelsforbindelse^ med Kina via Macao i nærheten av Kanton, og derfra fikk de i stand årlige handelsferder til Japan. Hovedvaren i portugisernes handel mellom Østen og Europa var krydderne: Pepper og kanel fra Ceylon, muskat fra Celebes, kamfer fra Borneo, kryddernellik fra Molukkene og Bandaøyene. Krydderne var fra gammelt av blitt ført til Europa via Persiabukta og Rødehavet, og veneti­ anerne hadde hatt en sentral plass i formidlingen fra det indre Middelha­ vet til Europa. Portugiserne greide ikke å utkonkurrere de gamle handelsveiene. Men resultatet av portugisernes krydderimport må ha vært en kraftig økning i tilgangen på krydder i Europa. Portugisernes store problem i handelen på Østen var at de ikke hadde varer å tilby som folkene i øst var interessert i å kjøpe. Dette problemet løste de ved å sikre seg kontrollen med deler av den interne handelen i området mellom Afrika og Japan. De etablerte også tollstasjo­ ner for å beskatte muslimenes handel. Basisvaren i handelen var bomullstøyer fra India. Tøyene solgte de i Øst-Afrika og i Indonesia. I Afrika skaffet de seg gull og elfenben, i Indo­ nesia de ettertraktede krydderne. Innbringende var også handelen med Kina og Japan, særlig handelen mellom Kina og Japan. Kinesiske hånd­ verksprodukter var sterkt etterspurt i Japan, bl.a. fordi direkte handel mellom Kina og Japan var blitt stanset og forbudt av kineserne fra 1400tallet. Sølv fra Japan og gull fra Kina kunne portugiserne bruke overalt. Hovedbasen for portugiserne i Østen var Goa. Derfra sendte de flåtene med krydder til Lissabon. Flåtene var ikke store, tre til fem skip pr. år var alt. Det var situasjonen gjennom hele 1500-tallet. Nederlendere og engelskmenn i Østen På 1600-tallet kom en økning i antallet skip mellom Østen og Europa. Det skyldtes nederlenderne og engelskmennene som dukket opp i Østen omkring 1600.1 de første ti-årene av 1600-tallet kom det gjennomsnittlig 15 skip pr. år fra Østen til Europa. Mot slutten av århundret lå gjennom­ snittet på 45 skip. En tidobling av antallet skip og en fordobling av verdien av varemengden til Europa var antakelig resultatet. Det var nå de gamle handelsveiene gjennom Persiabukta og Rødehavet fram til Middelhavet mistet sin betydning som transportveier til Europa. Det var et nytt faresignal for Middelhavsområdet og norditalienernes dominans i handelen på Middelhavet. Rammen omkring nederlendernes og engelskmennenes virksomhet i Østen var handelskompaniene. Det klart største var det nederlandske, Verenigde Oostindische Compagnie, VOC. Det ble opprettet i 1602 med en kapital på 6.5 mill, gylden og styrt av 17 direktører, valgt av medlem­ mene av de seks (handels-) kamrene fra de seks byene som sto bak kompaniet. Det engelske kompaniet, The East India Company, ble etablert i 1600 med en kapital på 30 000 pd., tiendeparten av kapitalen i det nederlandske kompaniet. Bak begge kompaniene sto statsmakten i de to land. Generalstatene i Nederland ga kompaniet monopol på hande­ 62

len mellom Magellanstredet og Kapp gode håp. Det fikk rett til å begynne krig, slutte fred, erobre fremmede skip, opprette kolonier, bygge fort og prege mynt. Tilsvarende privilegier fikk det engelske kompaniet. Kompaniene var politiske institusjoner styrt av kjøpmenn. Hovedhensikten med kompaniene var å få tak i Østens krydder og føre dem til Europa for salg. Nederlenderne skaffet seg de beste posisjo­ nene for denne handelen. De bygget Batavia på Nord-Java og gjorde den til sentrum for sin virksomhet i Indonesia. De jaget ut portugiserne. De jaget ut engelskmennene som hadde forsøkt å få fotfeste i krydderhandelen pa Molukkene. 1 1623 ble de 10 siste engelske kjøpmennene henret­ tet sammen med noen japanske tjenere. Massakren på Amboina, kalles denne afæren. Fra da av var nederlenderne eneherskere der. Engelskmennene konsentrerte seg deretter mer og mer om Vest-Asia og India. Hovedkontoret plasserte de i Surat, men flyttet det omkring 1680 til Bombay. Kontorer ble videre opprettet i Bengal og på Coromandelkysten. Fra 1640 var Madras hovedsete for engelskmennene der. Krydderimporten til Europa økte sterkt på 1600-tallet. Ved midten av århundret var markedet i Europa mettet, lagrene stappfulle. Handels­ kompaniene var i vanskeligheter. I løpet av annen halvdel av århundret fant man imidlertid fram til andre varer for import til Europa: silke, bomullstøyer, fargestoffer, kobber, te og kaffe. Noen tall viser omslaget: Omkring 1650 utgjorde pepper ca. 50% av verdien av lasten ombord i skip til Europa, andre krydder ca. 18%, totalt 68%. Femti år senere utgjorde verdien av silke- og bomullstøyer ca. halvparten av verdien ombord, krydder av forskjellig slag 11% og fargestoffer, kobber, te og kaffe mellom 4 og 8 prosent hver. Bomullstøyer, kaffe og te ekspanderte voldsomt i importen til Europa. Omkring 1650 var det ingen import av bomullstøyer. I 1660årene var den på 240 000 stykker bomullstøy til England, 30 000 til Nederland. I begynnelsen av 1700-tallet ble det importert 861 000 stykker til England, ca. 100 000 til Nederland. Men så ble det engelske markedet stengt for import av bomullstøyer. Kaffe forekom ikke som importvare i begynnelsen av 1600-tallet. I 1750 var importen på omkring 30 000 tonn. Mesteparten av veksten kom etter 1690. Te ble først importert av nederlenderne i 1699. Da kostet den i London 6-10 pund sterling pr. pund. I 1703 kostet den 16 sh. pr. pd. Da hadde man opplevd en sterk økning i importen. Den virkelig store økningen kom likevel etter 1720 da Kina åpnet Kanton for alle euro­ peiske kjøpmenn. I 1760-årene ble det eksportert 15 mill. pd. te pr. år fra Kanton, det meste til Nord-Europa. De nye varene hadde gitt nytt liv til handelen mellom Østen og Europa. Spansk og portugisisk Amerika

I det som ble spansk og portugisisk Amerika, sto europeerne overfor en helt annen situasjon enn i det fjerne Østen: indianersamfunn med relativt svak organisasjon og svakt indre samhold. Og møtet mellom europeerne og indianerne ble en katastrofe for den innfødte befolkningen, kanskje den største i menneskehetens historie. Hvor mange mennesker det var i Amerika før oppdagelsene, er usik63

kert. De fleste historikere regner nå med minimum 30 millioner mennes­ ker, maksimum 60 millioner. Uansett størrelse i begynnelsen, var resulta­ tet en nedgang i løpet av det første hundreåret til 1/10 eller 1/20 av den opprinnelige befolkningen. Verst gikk det ut over øyene i det Karibiske hav og langs den tropiske kysten av fastlandet. Der forsvant de innfødte i løpet av en generasjon eller to. Indianerne på Hispaniola (Haiti) var det første offeret. Det er uenighet om hvor mange som bodde der da de hvite kom,- 3 millioner, en million eller 600 000.1 1520 var det bare 16 000 igjen, i 1548 høyst 500. I Mexico var det antakelig ca. 25 millioner mennesker før Columbus. I 1532 var det 17 millioner igjen, i 1550-årene 6,3 millioner, i 1568 3 millio­ ner, i 1580 ca. 1,9 millioner og kort etter 1600 ca. 1 million. Det var en nedgang på 96 prosent i løpet av 100 år! Noe liknende skjedde i Peru, fra 10 millioner til 1 million i 1605. Katastrofen innebar bl.a. at samfunnene i spansk og portugisisk Amerika måtte bygges opp fra bunnen av. Menneskene ble importert fra Europa og i økende grad fra Afrika. Negerslavene på europeernes plan­ tasjer og i sølvgruvene i de mellom- og søramerikanske fjellene var hovedforutsetningen for de rikdommene som europeerne etter hvert hentet i disse områdene. Fra handelssynspunkt betyr dette at samfunnene i Mellom- og SørAmerika måtte forsynes fra Europa. Det trengtes et økende volum varer utover 1500-tallet fordi tallet på innvandrere steg. Det dreide seg om matvarer, om tøyer av ulike slag, lintøy i svære mengder, men også ulltøyer, våpen, redskaper av alle typer til bruk ute og inne, bøker, papir, vin, glass, olje og slaver. Handelen med spansk og portugisisk Amerika, med europeiske innvandrere, mestiser og indianere i deres tjeneste krevde derfor mye større tonnasje enn handelen med Østen. Fra 1540-årene, da man oppdaget sølvmengdene ved Zacatecas og Guanajuato i Mexico og Potosi i det nåvæ­ rende Bolivia, ble det en kraftig økning i innvandringen til området fra Spania. Det betydde økende import av varer, og sølvet betalte for importen. Sølvet ble den viktigste varen fra Amerika til Europa på 1500-tallet. I perioden fra 1503 til 1660 ble 18 600 tonn sølv ført til Spania, 200 tonn gull. I tillegg kommer det som ble smuglet inn, et sted mellom 10 og 50 prosent av de offisielle tallene for import. Før 1540-årene besto importen av sølv- og gullskatter som ble røvet fra indianerne, gjenstander som generasjoner av indianske håndverkere hadde laget og lagt sin sjel i, og som nå ble sendt til Spania og smeltet om. Kolonistene hadde også andre varer å betale med. Oppdrett av kveg på store gods (ranches) ble et karakteristisk trekk ved næringslivet i området. Hester, kyr og sauer fantes ikke i Amerika før Columbus. Derfor ble de importert, og svære flokker av fe ble alt opp. Men det var hverken kjøttet eller melken som var hovedsaken. Det var hudene som var mest verdifulle. Lær var et av de viktigste råstoffene i en mengde sammenhenger i europeisk produksjon og vareframstilling og var sterkt etterspurt. Prisene var høye. Derfor kom det en økende mengde huder og lær fra de ulike delene av Amerika helt fram til 1800-tallet. Tobakk ble produsert i disse områdene, bomull likeså, sukker i rela­ tivt små mengder på 1500-tallet. Det hører først og fremst 1600-1700tallet til. 64

Handelen på de spanske koloniene var et monopol for kjøpmenn i Sevilla og Cadiz. I Sevilla lå også Det Kongelige Handelshuset, Casa de Contratacion. Herfra ble trafikken på koloniene kontrollert. Alle som ville emigrere, måtte innom her og hente sitt emigrasjonsløyve. Jøder og kjettere ville man ikke se i koloniene. Skipene måtte klareres her for å sikre sjødyktigheten. De som var ansvarlige for navigasjonen, fikk sin kompetanseerklæring her. Her ble eksporttillatelser utstedt. Man ønsket kontroll med våpeneksport og eksport av slaver. Derfor måtte også sla­ veskipene fra Afrika innom Sevilla på veien til Vestindia. Fram til 1560-årene seilte Amerikaflåten fra Sevilla en gang om året. Fra ca. 1550 ble det etablert et konvoysystem, og fra 1564 ble det sendt to årlige, væpnede flåter fra Spania. Den ene gikk til Mexico og havnene ved Gulfen, den andre til havnene ved Panamaeidet. Flåtene besto av 20 til 60 skip med to til seks-åtte krigsskip som eskorte. Flåtene overvintret i Amerika og møttes så i Havana på Cuba på vårparten for samseilas tilbake til Sevilla. Skipene var i begynnelsen av århundret relativt små, fra 100 til 200 tonn. Omkring 1550 var gjennomsnittet på 240 tonn, og omkring 1600 lå det på 400 tonn. På 1600-tallet økte størrelsen på skipene, men kom bare unntaksvis opp i 1000 tonn. Slavehandelen fra Afrika til Amerika, begynte allerede i de første årene av 1500-tallet. Den store strømmen kom likevel noe senere da sukkerproduksjonen i disse områdene kom i gang for alvor. Portugi­ serne hadde en sentral plass i denne handelen på 1500-tallet. De hadde skaffet seg støttepunkter på Afrikas vestkyst, deriblant Arguin innenfor Kapp Blanco og Elmina på Guineakysten. De satt også med Madeira, Azorene og Kapp Verde-øyene. En avtale i 1479 mellom Spania og Por­ tugal bekreftet portugisernes monopol på utforskningen av Afrikas vestkyst, på handelen med disse områdene og på retten til å etablere faste støttepunkter for virksomheten. Allerede i 1440-årene hadde portugiserne satt i gang slavehandel. Bortimot 1000 slaver ble i første halvdel av 1440-årene ført til Portugal og solgt der. Handelsstasjonen Arguin, den første europeiske handelsstasjon i oversjøisk område, ble etablert i 1448 nettopp for å ta hånd om slavehandelen. I 1482 ble så Elmina etablert. Den ble portugisernes hovedstasjon for flåte, handel og oppdagelsesferder. Derfra drev man en innbringende handel med slaver, elfenben, gull og malagettpepper. Menneskene i Afrika var for europeerne en vare på linje med pepper helt fra det øyeblikk man kom i kontakt med dem. Både i Portugal, Spania og Italia var det negerslaver før oppdagelsen av Amerika og sjøveien til India. Da portugiserne og spanierne i annen halvdel av 1400-tallet overførte sukkerproduksjon fra Middelhavsområ­ det til Madeira og Kanariøyene, fulgte negerslavene med. Til Madeira overførte man i samme perioden malvoisidruen fra Kreta. Den ble grunnlaget for framstilling av Madeiravinene, dessertvinene fra øya i Atlanterhavet. Da sukkeret fra Brasil utkonkurrerte sukkeret fra Madeira i annen halvdel av 1500-tallet, ble vinene hovedeksportvaren fra Madeira og har siden alltid vært det. Også på Kanariøyene ble sukker og vin hovedprodukter, og dertil hvete. Og også der ble sukkerproduksjonen utkonkurrert av Brasil og de vestindiske øyene. Azorene var med i utvik­ 65

lingen, og sukkerproduksjonen fulgte samme kurve der som på de andre øyene i Atlanterhavet. Brasil ble portugisisk som følge av Tordesillasavtalen av 1494 mellom Spania og Portugal. Dermed hadde Portugal også solid ankerfeste i den nye verden. Noen portugisere slo seg ned der på 1500-tallet, men var relativt få inntil siste del av 1500-tallet. Endringen kom med en sterkt øket etterspørsel etter sukker i Europa. Portugiserne hadde gode utgangspunkter for å utnytte denne etterspørselen: Brasil hadde store områder med god jord. På Afrika-kysten lå støttepunkter som ga dem de beste muligheter til å skaffe slaver som arbeidskraft på plantasjene. De hadde skipene som trengtes for å føre slaver over Atlanterhavet og ta seg av varetransporten mellom Amerika og Europa. Med disse utgangs­ punktene ble det fra siste del av 1500-tallet bygget opp sukkerplantasjer omkring sentre i Bahia og Pernambuco sør for Kapp Sao Roque i Nordøst-Brasil. I første halvdel av 1600-tallet var dette det viktigste produksjonsområdet for sukker. Handelen med Brasil, som med andre portugisiske kolonier, var et monopol for portugisiske kjøpmenn.

Nederlendere, engelskmenn og franskmenn i Vestindia Men nederlenderne kom også dit. 1 1580-årene var de der og byttet til seg sukker for tøyer. På de vestindiske øyene handlet de fra 1590-årene. I 1608 sies det at 20 nederlandske skip var opptatt med transport av huder fra Cuba og Hispaniola til Europa. Det første nederlandske slaveskipet vi vet om i Vestindia, dukket opp utenfor Trinidad i 1606. Salt var også en viktig vare en tid omkring århundreskiftet. Bakgrunnen for salttrafikken var at nederlenderne fra 1580 var utestengt fra de portugisiske produk­ sjonsområdene for havsalt, blant dem Setubal. I Venezuela, i et øde område omkring Arayalagunen i nærheten av Cumana, var det store saltleier. Den spanske guvernøren i området opplyser at i årene 16001606 ble området hvert år besøkt av 120 fremmede skip med en gjen­ nomsnitts lasteevne på 300 tonn. De fleste var hollandske saltdragere. Da våpenstillstanden mellom Spania og de nederlandske opprørerne var inngått i 1609, ble handelen på Setubal gjenopptatt, og salttrafikken på Venezuela forsvant. Men hollandske handelsskip og smuglere fortsatte trafikken på Brasil, og da våpenstillstanden løp ut i 1621, var nederlen­ derne klar til mer alvorlig innsats i spansk og portugisisk Sør-Amerika. I 1621 ble det nederlandske Vestindia-kompaniet (WIC) grunnlagt. Det kom til å bestå til 1674 da det gikk konkurs, og nytt kompani ble etablert. Kompaniet skulle drive handel med spansk og portugisisk Amerika og føre krig mot Spania. Spania skulle rammes ved rikdom­ mens kilde gjennom handel, smugling, plyndring og krig. I 1620-årene og begynnelsen av 1630-årene satte nederlenderne seg fast i portugisernes produksjonsområde for sukker, fra Bahia og Pernam­ buco helt opp til Amazonasmunningen. Planen var å sikre seg disse områdene for all framtid. Det lyktes ikke. I første del av 1650-årene var de ute av området. Da hadde portugiserne frigjort seg fra Spania og var nært knyttet til England. I mellomtiden hadde nederlenderne sikret seg andre støttepunkter på det søramerikanske fastlandet og i Vestindia. De var i ferd med å bygge opp en sterk posisjon i handelen innenfor det

66

vestindiske området, mellom dette området og koloniene i NordAmerika, og mellom hele den vestindisk-nordamerikanske regionen og Europa. Tyngdepunktet i det spanske imperiet lå på det amerikanske fastlan­ det, i Mexico og Peru. På øyene i Vestindia, hovedsakelig på De store Antillene, Hispaniola (Haiti + San Domingo), Cuba, Jamaica og Puerto Rico, var det bare noen få tusen spaniere. På de mindre øyene, f.eks. De små Antillene, var det i tillegg til indianere bare tilfeldig besøkende, kaprere, smuglere, saltskippere på vei til De store Antillene eller fastlan­ det. På disse mindre øyene slo nederlendere, franskmenn og engelsk­ menn seg ned fra første halvdel av 1600-tallet. Nederlenderne hadde beholdt Surinam, Essequibo og Demerara i Guiana etter at de var kastet ut av Brasil. Fra 1634 satt de også med øya Curagao utenfor kysten av Venezuela og med St. Eustatius og deler av St. Martin i De små Antillene. Curagao ble straks sentrum for nederlandsk makt og handel i Vestindia og har siden alltid vært det. I Nord-Amerika hadde de i begynnelsen av 1600-tallet etablert kolonien Ny Nederland som besto av området langs Hudson-elva og deler av Long Island. 11612 grunnla de Ny Amsterdam på Manhattan som de kjøpte av indianerne for fargerike tøyer, glassperler og andre småtterier til en verdi av 25 dollar. Det som senere ble New York, var begynt på sin utvikling. Samtidig med nederlenderne etablerte franskmenn og engelskmenn seg i Vestindia og i Nord-Amerika. Franskmennene sikret seg i 1630årene Guadeloupe og Martinique og noen mindre øyer i De små Antil­ lene. Engelskmennene hadde i 1624 tatt øya Barbados og omkring 1630 tre øyer lenger nord (Barbuda, Antigua og Montserrat). I 1655 tok de Jamaica, fra 1670 satt de med Bahamaøyene og dertil en rekke øyer spredt omkring i Det karibiske hav. Både Nederland, Frankrike og England hadde dermed fra første halvdel av 1600-tallet satt seg fast i det området av verden som Spania oppfattet som sitt. De fire økonomisk og politisk dominerende maktene i Vest- og Nord-Europa var blitt naboer også i den nye verden. Sukkerplantasjer i Vestindia

Med nordvesteuropeerne kom den store forvandlingen av Vestindia fra omkring midten av 1600-tallet: sukkerplantasjene gjorde for alvor sitt inntog i området. Nederlenderne var drivkraften bak forvandlingen. De kjente teknikken for sukkerproduksjon fra Brasil. De skaffet kapital til omlegging fra tobakks- og bomullsproduksjon til sukker, til innkjøp av jord og til nyrydding, til sukkermøller og til innkjøp av slaver. Omleg­ gingen betydde at de hvite bosetningskoloniene med småbruk forsvant, og at store plantasjer drevet med slavearbeid kom i stedet. Nederlen­ derne, som alt tidligere hadde sikret seg flere portugisiske handelsstasjo­ ner på Vest-Afrikas kyst, hadde i første omgang hånd om tilførselen av slaver til de nye plantasjene.

67

Engelskmenn, nederlendere og franskmenn i Nord-Amerika Den første engelske kolonien, Virginia, ble anlagt i 1607. I september 1620 seilte "pilgrimsfedrene" ut fra Plymouth i England ombord på det lille skipet "Mayflower". Noen dager før jul gikk de i land i New Plymouth i den sørlige delen av Massachusetts-Bay-området. Den første Ny-England-kolonien var dermed grunnlagt. Elleve av de tretten koloniene som i 1776 erklærte seg uavhengige av England, ble grunnlagt mellom 1607 og 1680-årene. Delaware ble oppret­ tet i 1702, og den trettende, Georgia, ble grunnlagt i 1732. Inntil 1664 lå Ny Nederland mellom Ny-England-koloniene i nord og de sørlige koloniene omkring Virginia. Da ble den nederlandske kolo­ nien erobret av en flåteavdeling utrustet av hertugen av York, den senere kong Jacob II. Han hadde av Karl II fått tildelt området mellom elvene Delaware og Connecticut. Ny Amsterdam ble til New York, og området mellom de to elvene ble etterhvert delt mellom tre stater: New York, New Jersey og Delaware. I alt bodde det ca. 300 000 mennesker i de engelske koloniene i Nord-Amerika omkring 1700. Jordbruk var det viktigste økonomiske grunnlaget for de nordameri­ kanske koloniene både i sør og nord. Men i sør var tobakken hovedpro­ duktet. Den ble etterhvert dyrket på store plantasjer med slaver som arbeidskraft. Denne utviklingen var likevel bare i sin begynnelse ved midten av 1600 tallet. Lenger nord drev bønder et mangesidig jordbruk og kunne etter hvert selge både korn og feprodukter til nabokoloniene, særlig til koloniene i Vestindia som brukte jorda til sukkerrørproduksjon og importerte matvarene, til dels fra Europa. I Ny-England-koloniene var brukene mindre, og skogbruk, skipsbygging, sjøfart og fiske hadde stor betydning i tillegg til jordbruket. Franskmennene etablerte sine kolonier i Canada. Nova Scotia (Acadia) ble anlagt i 1605. Deretter fulgte Quebec i 1608 og Montreal i 1642. Men de franske koloniene utviklet seg svært sakte. Så seint som i 1760 var det bare 60.000 kolonister der, mot ca. en million i de engelske koloniene. Handelen utviklet seg derfor også sakte, bortsett fra handelen med pelsverk, særlig beverskinn. Store mengder pelsverk ble sendt til Europa hvert år av private kompanier som hadde skaffet seg monopol på denne lukrative handelen. Alle koloniene hadde noe å selge, og alle hadde bruk for industriva­ rer av forskjellig slag fra Europa. Mulighetene for handel var derfor i økende grad til stede i disse områdene. Dels drev kolonistene selv handel med naboområdene og med Vestindia. Men det var særlig neder­ lenderne som i første omgang utnyttet mulighetene, senere engelskmen­ nene. Med utgangspunkt i egne kolonier drev nederlenderne en utstrakt handel mellom koloniene som lå på rekke og rad fra New Foundland til Sør-Amerika, og mellom disse områdene og Europa og Afrika. Neder­ lenderne var ledende i slavehandelen mellom Afrika og Vestindia og i økende grad mellom Afrika og sørstatene i Nord-Amerika. De førte sukker, tobakk, pelsverk og rom fra Vestindia og Nord-Amerika til Nederland. Amsterdam hadde i 1661 60 sukkerraffinerier, mens sukkerraffinering først fikk betydning i England etter 1660. De førte industriprodukter fra Europa til Afrika, Vestindia og de nordamerikan­

68

ske koloniene. De førte fisk, korn og kjøtt fra de nordamerikanske kolo­ niene til Vestindia. Overalt ble de godt mottatt. Plantasjeeierne i Virginia og på Barbados foretrakk å sende sin tobakk og sitt sukker med holland­ ske skip fordi hollenderne solgte europeiske varer billigere, ga lengre kreditt og hadde lavere fraktrater. Guvernøren i Virginia sa i 1651: "Vi kan bare frykte Londonkjøpmennene som med glede ville bringe oss tilbake til den fattigdommen som nederlenderne har befridd oss fra." Med kontroll over Ny Amsterdam (New York) og handelsstasjoner i Karibien hadde nederlenderne muligheter for å sikre seg en stor del av handelen både med de engelske, de franske og de spanske koloniene. Engelskmennene var imidlertid bestemt på å gjøre noe med dette. De engelske navigasjonsaktene av 1651 og 1660 var først og fremst rettet mot nederlenderne. Engelskmennene førte også tre kriger mot dem, i 1650-årene, 1660-årene og 1670-årene. Det var rene handelskriger som var med og brakte engelskmennene framover i konkurransen med nederlenderne. Handelsflåten økte sterkt i perioden 1660-1700 ved at man kapret nederlandske skip. De greide i samme perioden stort sett å sikre seg kontrollen med handelen på egne kolonier i Amerika. Men nederlenderne lå i sum foran England gjennom hele 1600-tallet. De hadde omkring 1700 en handelsflåte på ca. 570 000 tonn mot Englands omkring 260 000 tonn. Det var først på 1700-tallet at England la Neder­ landene bak seg og kjørte fram til den ledende stilling når det gjaldt handel og sjøfart. Den sterke økningen i Atlanterhavshandelen var et hovedelement i Englands framvekst, samtidig som landet var i stand til å konkurrere med motspillerne når det gjaldt prisutviklingen i produksjons- og trans­ portsektoren og etterhvert også på kapital- og finanssiden. Urbaniseringen Jan de Vries har undersøkt urbaniseringen i Europa fra 1500 til 1800 med disse geografiske begrensningene: Baltikum til grensen mot Øst-Preussen er ikke med, heller ikke Russland, Lithauen og alle områdene som var under tyrkernes herredømme. Europas østgrense går altså i denne sammenheng langs østgrensen for Østerrike, Polen og Øst-Preussen.

De Vries har også delt sitt Europa i fire regioner. 1. Middelhavsområdet (Italia og den iberiske halvøya) 2. Sentral-Europa (Frankrike, Tyskland og Sveits) 3. Nord-og Vest-Europa (Skandinavia, De britiske øyene og Nederlandene) 4. Øst-Europa (Polen, Østerrike-Bøhmen)

Innenfor dette Europa har han undersøkt de byene han har funnet med minst 5000 innbyggere. Han har også utvidet tidsrammen bakover til ca. 1300 og framover mot våre dager for å få et perspektiv på perioden 15001800. Befolkningen i byer med minst 5000 innbyggere vokste i perioden 1500-1800 fra 5 909 000 til 15 917 000. Bybefolkningen i det førindustrielle

69

Europa er derfor større enn tidligere antatt, sier de Vries. Bybefolkningen i verden som helhet som man har ment lå på ca. 27 millioner mennesker omkring 1800, må ha vært mer enn dobbelt så stor, antakelig nærmere 60 millioner. Det innebærer bl.a. at veksten i verdens bybefolkning på 1800tallet må ha vært langsommere enn man før har ment. Nesten hele veksten i verdens bybefolkning på 1800-tallet må også ha skjedd i Europa og i utenomeuropeiske områder der europeerne hadde slått seg ned, mener han. Tabell III. Sammenlikning av veksten i byer med over og under 40 000 innbyg­ gere 1500-1800.

Beregnet antall byer med 5 00039 000 innb. Beregnet antall byer med 40.000 innb, og mer Prosent av Europas befolkn. i byer med over 5000 innb. over 40 000 5000-39 000

1500

1550

1600

1650

1700

1750

1800

499

508

549

504

512

620

844

18

26

37

34

43

48

64

9,6 1,9 7,7

9,8 2,6 7,2

10,8 3,5 7,3

11,4 4,4 7,0

11,9 5,2 6,7

12,4 5,3 7,1

13,0 5,6 7,4

Kilde: Jan de Vries: European Urbanization 1500-1800,s.76.

Det viktigste i vår sammenheng er utviklingen i urbaniseringsgraden, dvs. utviklingen i forholdet mellom bybefolkningens størrelse og den totale befolkningen. Tabell III viser en urbaniseringsvekst på 3,4%, fra 9,6% til 13, i løpet av perioden. Veksten var altså meget beskjeden. Spørsmålet er hvordan den fordelte seg på byer, på regioner og over tid. Nederst i tabell III har de Vries delt byene i to størrelseskategorier. De minste byene har fra 5 000 til 39 000 innbyggere, de største 40 000 eller flere. Tallene viser at byer med mindre enn 40 000 innbyggere mistet terreng i forhold til de større byene på 1500- og 1600-tallet. Først på 1700tallet gikk det oppover med de små byene. Da økte antallet i denne gruppen med mer enn 300, og deres andel av den totale befolkningen økte fra 6,7% til 7,4%. Men enda i 1800 lå befolkningsmengden i denne gruppen byer relativt lavere enn i 1500. Byer med 40 000 eller flere innbyggere økte på den andre siden sin andel gjennom hele perioden, fra 1,9% av den totale befolkningen i 1500 til 5,6% i 1800. Det var altså de største byene som vokste. Antallet store byer gikk opp fra 18 til 64, og gjennomsnittsstørrelsen økte. 1600-tallet viser seg å være en helt sentral periode i denne vekstprosessen.

70

Det er byer med minst 10 000 innbyggere som danner kjernen i undersøkelsen som de Vries har gjort. Det empiriske materialet som framstillingen bygger på, gjelder disse byene. Materialet er samlet i en database som er presentert i appendiks 1 i boka. Det totale befolkningstallet i Europa gikk nedover mellom 1600 og 1650. Også antallet byer med minst 10 000 innbyggere gikk tilbake. Mot denne bakgrunnen er det oppsiktsvekkende at den totale befolkningen i byer med mer enn 10 000 innbyggere økte gjennom hele 1600-tallet.(Det går fram av tabell 3.2 i de Vriess bok, en tabell som jeg ikke har med.) Økningen var på ca. 25% i løpet av hundreårsperioden, mens det totale befolkningstallet økte med bare 4,35%. I alt bodde det i 1800 12,2 millioner mennesker i byer av denne stør­ relsesorden. Det var 3,5 ganger så mange som i 1500. I samme periode var det totale befolkningstallet bare blitt fordoblet.

Vi skal illustrere veksten i de største byene ved å se på det som skjedde med byene i de Vries's ulike størrelseskategorier.

Kategori // //

// //

//

I: II: III: IV: V: VI:

19 900 39 900 79 000 159 000 319 900 og flere

10 000 20 000 40 000 80 000 160 000 320 000

innbyggere ff ff

ff ff ff

Antallet byer i kategori I ble fordoblet i løpet av perioden, antallet i kategoriene II og III økte med 260%, mens antallet byer i kategoriene IV, V og VI ble mer enn seksdoblet. Antallet byer med mer enn 100 000 innbyggere ble fordoblet i hundreåret fram til 1600 og ble så mer enn fordoblet igjen fram til 1800. Da var det 17 slike byer i det europeiske området som de Vries opererer med. Antallet innbyggere i kategori I ble fordoblet mellom 1500 og 1800, i kategori II og III ble det nesten tredoblet, og i kategoriene IV, V og VI ble det mer enn tidoblet. Det er denne veksten i de store byene som kommer til uttrykk i tabell III. Det er en selektiv vekst. Hvilke krefter lå bak den? Det kan vi få svar på ved å se på hvilke typer byer det var som vokste sterkest. Tabell IV viser de byene som vokste hurtigst, de Vries har begrenset dem til byer med minst 20 000 innbyggere, og har tatt med de byene som minst doblet sin befolkning i løpet av periodene 1500-1600, 1600-1750 og 17501800. Han har også i samme tabellen laget en liste over de byene som ikke fordoblet sin størrelse, men økte sin befolkning med minst 30.000 i løpet av de samme periodene. Byene i tabellen er de som yter mest til den totale urbaniseringsveksten i hver periode. Også denne tabellen viser at perioden 1600-1750 skiller seg ut. I en periode med lav og regionalt ujevn befolkningsutvikling fordoblet langt flere byer sitt befolkningstall enn i noen annen periode. Det skjedde innenfor en tidsramme da også flere byer enn i noen annen periode

71

Tabell IV. De hurtigst voksende byene i tre perioder mellom 1500 og 1800. Byer som minst doblet sin befolkning gjennom hver periode.

1500-1600

1600-1750

1750-1800

Amsterdam Berlin London Madrid Paris Torino Augsburg Bordeaux Catania Danzig Haarlem Hamburg Lecce Lissabon Magdeburg Messina Middelburg Sevilla Liége Livorno Nancy Nimes Rotterdam Versailles

Amsterdam Berlin London Madrid Paris Torino Brest Bristol Cadiz Clermont-Ferrand København Cork Dresden Dublin Glasgow Haag Leipzig Kønigsberg Warsjava Lyons Nantes Norwich Stokholm Wien

Glasgow Liverpool Barcelona Bath Belfast Birmingham Dundee Graz Hull Leeds Limerick Magdeburg Manchester Nottingham Plymouth Portsmouth Sheffield Sunderland Liverpool Malaga Newcastle Prag Toulon

Byer som ikke fordoblet sin befolkning, men vokste med minst 30 000 innbyggere. Neapel Palermo Rom Rouen

Berlin Dublin Lissabon London Madrid Neapel Sevilla Wien

Hamburg Lille Lissabon Rom

Kilde: s.st. s.140

hadde nedgang i sine befolkningstall. De 38 byene i tabellen stod for 80% av nettoveksten i Europas byer i dette tidsrommet. Ikke noen annen periode kan oppvise en slik konsentrert vekst i noen relativt få av de flere hundre byene som Europas bysystem besto av. Hva slags byer var det? de Vries har fire kategorier: 72

1. Hovedsteder. 2. Havnebyer. 3. Hovedsteder og havnebyer. 4. Andre. Det er byer som vanligvis kombinerer industri med handel og adminis­ trative funksjoner. I hver periode spiller hovedsteder og havnebyer en viktig rolle i veksten, men avgjort sterkest i perioden 1600-1750. 30 av de 38 hurtigvok­ sende byene var enten hovedsteder eller havnebyer eller begge deler. De øvrige 8 sto for bare 7% av veksten i de 38 byene. Av havnebyene var det Atlanterhavsbyene med aktiv interkontinental handel som vokste mest. Det er syv slike byer i perioden 1500-1600, tretten i perioden 1600-1750 og syv i perioden 1750-1800. Av Middelhavshavnene vokste bare de som var dominert av nordeuropeiske kjøpmenn: Cadiz, Malaga og Livorno. Blant hovedstedene, som vokste sterkt i perioden 1600-1750, mangler bare Oslo/Kristiania, Brussel og Bern av hovedstedene fra det 20. århun­ dre, og listen inneholder bare to-tre hovedsteder som ikke lenger er det. (Torino og Dresden, kanskje skal også Versailles tas med.) Hovedstedene skiller seg også klart ut fra de andre hurtigvoksende byene ved en sterk kontinuitet i veksten gjennom hele perioden 15001800. Seksten hovedsteder er med på minst en av de tre listene, seks er med på to lister og fire er med på alle tre listene. Av de 25 havnebyene i de tre listene er fem med på to lister, og ingen er med på flere enn to. "Andre" byer utgjør også til sammen 25. Men ingen "Andre" byer fore­ kommer på mer enn en liste. Det betyr at utbyggingen av statsmakten ga en sterkere impuls til byvekst over et lengre tidsrom enn noen annen funksjon var i stand til. Det er helt klart at de sterkeste kreftene bak veksten i byene i perio­ den 1500-1800 var utbyggingen av statsmakten, handelen på koloniene, integreringen av regionale europeiske handelssystemer og koordine­ ringen av et spredt system for industriell produksjon, dvs. forleggersystemet/protoindustriell virksomhet som fikk et svært omfang på 1600og 1700-tallet. Vi har sett hvordan bybefolkningen fordelte seg på de ulike størrelseskategorier av byer. Spørsmålet er nå hvordan den geografiske fordelingen av bybefolkningen utviklet seg i perioden. Gjennom hele 1500-tallet bodde vel halvparten av den europeiske bybefolkningen som fantes i byer med minst 10 000 innbyggere, i Middelhavsområdet, dvs. i Italia og på den iberiske halvøya. Ca. en tredjedel bodde i Frankrike, Tyskland og Sveits (sentralsonen) og en sjet­ tedel i Skandinavia, på de britiske øyene og i Nederland (nord- og vestsonen). Fordelingen ble altså ikke endret av den økonomiske veksten på 1500-tallet. På 1700-tallet var bybefolkningen fordelt med en tredjedel på hver av de tre regionene. Endringene var skjedd i første halvdel av 1600tallet. Da økte de britiske øyene og Nederlandene sin andel av bybefolk­ ningen til vel en fjerdedel, mens Middelhavsområdets andel sank fra over halvparten til mindre enn 40%. Sentralsonen beholdt sin tredjedel tvers gjennom perioden. Det er forskyvningen av det økonomiske tyngdepunktet til NordvestEuropa som kommer til uttrykk i disse tallene. Nederlandene og England bygget opp Nordvest-Europa til den ledende økonomiske sonen i Europa, her uttrykt ved endringene i plasseringen av bybefolk­ ningen. 73

Et funksjonelt system av byer

En hovedsak ved byutviklingen i perioden er, mener de Vries, etable­ ringen av et hierarki av byer som er knyttet sammen i et system hvor byene står i et funksjonelt forhold til hverandre. Utgangspunktet omkring 1500 var mellomalderens autarkiske bystruktur. Denne struktu­ ren måtte erstattes av en ny, hvor byene hang sammen funksjonelt, de Vries siterer en definisjon på et slikt system og gir sin tilslutning til den. Det er en gruppe byer som er avhengig av hverandre, eller er knyttet sammen ved økonomisk samvirke på en slik måte, at når det skjer en betydelig endring i økonomisk aktivitet, i sysselsettingsstrukturen, inntektssituasjonen eller i befolkningen i en av byene, så vil denne endringen direkte eller indirekte føre til endringer på de samme feltene i en eller flere av de andre byene i gruppen. Elementene i systemet var byer, og disse var avhengige av hverandre i et organisert mangfold. Avhengigheten innebar at byene var forskjel­ lige, at de var tilstrekkelig variert i sine spesialiseringer og funksjoner. I tillegg til avhengighet og forskjell mellom elementene i systemet måtte det også ha en grense. Og det er de Vries' tese at det i løpet av perioden 15001800 bygges opp ett system av byer som omfattet hele Europa slik han har avgrenset det. De ytre grensene for systemet var grensene mot det ottomanske riket, Russland, Middelhavet og Atlanterhavet. Men vi må huske at de europeiske byene i koloniene hører hjemme i det europeiske bysystemet. Undersøkelsene viser at den industrielle revolusjonen ikke represen­ terer noe vannskille når det gjelder byutviklingen. Et internasjonalt system av byer ble skapt før revolusjonen, så tidlig som på 1600-tallet. Bysystemet var en forutsetning for industrialiseringen, ikke en følge av den. Industribyene som vokste fram ved kullfeltene, var viktige. Men få av dem fikk sentral betydning innenfor systemet av byer. De fleste var og ble underordnet eldre regionale sentre. Framveksten av et system av byer er et uttrykk for, eller et resultat av, en økende økonomisk integrasjon av det europeiske økonomiske området. Europa ble stadig sterkere knyttet sammen av et nettverk av transport og kommunikasjonslinjer mellom et hierarki av byer o*g mellom byene og deres oppland. Både industriproduksjon og flytting av ressurser ble dermed organisert på en ny og langt mer effektiv måte. Kanskje er det denne nye strukturen som også forklarer at hungerskrisene på 1700-tallet ble færre og slo mindre hardt, som var med og fjernet eller reduserte skadevirkningene av den tilbakevendende avlingssvikten som menneskene gjennom alle tider inntil da hadde måttet leve med. Byvekst og flytting

Utgangspunktet her er det faktum at i hele perioden fram til 1800 ville befolkningtallet i byer med flere enn 10 000 innbyggere ha gått tilbake hvis de var blitt overlatt til seg selv. Årsaken til dette er det høye døds­ tallet i store byer. Dødstallet lå i hele perioden langt over fødselstallet, og var høyere jo større byen var. Først i løpet av 1800-tallet falt dødstallet også i byene, og fra da av var også byene i stand til å vokse ved egne 74

krefter. Det er dette som forklarer den sterke veksten fra 1800-tallet av, mener de Vries. Dødsfallet lå lavere i mindre byer enn i store, slik at byer med mindre enn 10 000 innbyggere i perioden før 1800 vanligvis var i stand til å holde befolkningstallet på et stabilt nivå. Lavest lå dødsfallet i landsby­ ene. Det var der og i proletarområdene folketallet vokste. Dette betyr at store byer måtte få tilskudd utenfra, fra landsbyene og/eller andre byer eller fra de protoindustrielle områdene, hvis folke­ tallet skulle holdes oppe. Derfra måtte også det tilskuddet komme som skulle øke befolkningsmengden i disse byene. Flytting var selve regula­ toren av folketallet i byene i denne perioden. Hvilke valgmuligheter hadde den delen av landsbybefolkningen som ikke hadde utsikter til å overta et bondebruk i landsbyen? Tre valgmuligheter forelå. 1. De kunne dra til byen og søke sin lykke der. 2. De kunne bli værende i bondesamfunnet. For dem som ikke kunne arve et bruk eller gifte seg til et, var alternativene da dagarbeider eller tjenerstatus hos bondebefolkningen. Kanskje kunne man også skaffe seg et lite småbruk. Det siste var mest aktuelt i områder hvor fedrenejorda ble delt ved arv, og altså ikke ble overtatt i sin helhet av en arving. 3. Hjemmeindustri under forlagssystemet. Systemet kalles også protoindustri, som vi vet, dvs. førindustri eller overgangsindustri, altså en over­ gangsfase mellom håndverksproduksjon og moderne industriproduk­ sjon. På 1600-, 1700- og et stykke inn på 1800-tallet var det en sterkt ekspanderende måte å organisere produksjonen på. Økonomiske histori­ kere ser den mer og mer som en egen fase i den industriutviklingen som forberedte fabrikksystemet. Omkring 1850 ble hele systemet avviklet. Alle de tre valgmulighetene var selvsagt ikke tilstede over alt til alle tider. Og ingen var særlig attraktive. Den eneste som innebar muligheten for sosialt avansement, var byen. Men også der måtte de fleste slå seg gjennom som ufaglært og tilfeldig arbeidstaker. Best stilt økonomisk var kanskje de som kunne kombinere alle tre mulighetene i familieøkono­ mien. Fra Sachsen og Westfalen har vi eksempler på familier på små bondebruk hvor kvinnene og barna arbeidet i linindustrien, mens mennene dro til Holland på sesongarbeid etter at kornet var sådd. Fra Holland kom de så tilbake i passe tid til innhøstingen. Innvandringen til byene var meget stor på 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet. Da tok byene det meste av overskuddsbefolkningen i landsbyene. På 1600-tallet var det også en sterk flytting til de store byene som vokste hurtig. Men på 1600- og 1700-tallet gikk stadig flere til de protoindustrielle områdene i Europa. Den delen av befolkningen på landet som ikke primært var engasjert i jordbruk, utgjorde ca. 20% i 1500 og økte til 40% i 1800, regner man med. Deretter sank den til 30% i løpet av 1800-tallet. Det siste er uttrykk for at proletariatet i de protoindustri­ elle områdene på landsbygda flyttet inn i de nye industribyene.

Byvekst og protoindustri i sammenheng

Det som skjedde, var en økende differensiering og spesialisering innen­ for den europeiske økonomien. Noen områder ble meget sterkt urbani­ sert, andre områder fikk en sterkt voksende protoindustriell befolkning, 75

atter andre områder spesialiserte seg på produksjon av jordbruksvarer for både byene og de protoindustrielle områdene. Veksten i regional differensiering og spesialisering sto i direkte rela­ sjon til den endrede karakter byene fikk på 1600-og 1700-tallet. Sentre på landet trakk arbeidskraft og kapital bort fra byene. En deurbanisering skjedde. Men investorene, de som organiserte den protoindustrielle virk­ somheten, var byborgere. Og for at protoindustrialiseringen, og med den nedbyggingen av byene skulle kunne fortsette, måtte det bygges et nett­ verk av kommunikasjoner og transportmuligheter både mellom byene og mellom byene og de protoindustrielle områdene. Det måtte altså finnes, eller etableres, et system av byer som var i stand til å bygge opp området til en økonomisk region. Protoindustrien var knyttet både til jordbruks- og bysektoren på betyd­ ningsfull måte. Den lå vanligvis i nærheten av jordbruksområdene. Arbei­ derne var rekruttert fra jordbrukssamfunnet, i tillegg til den naturlige tilveksten blandt proletarene. For jordbruket representerte industribefolkningen en arbeidskraftreserve som ble mobilisert i de kritiske og arbeids­ krevende onnene. For proletarbefolkningen må nærheten til jordbruks­ samfunnet ha betydd noe vesentlig når det gjelder matvareforsyningen. For byene hadde protoindustrien både negative og positive virk­ ningen Protoindustrien reduserte mulighetene for tilsvarende produk­ sjon i byene, og møtte derfor sterk motstand fra mange byer. På den andre siden var det kjøpmenn i byen som skaffet kapitalen til protoin­ dustrien og koordinerte virksomheten. De siste stadiene i produksjonen, som var de mest kapitalkrevende og kastet mest av seg, foregikk i byen. Hele omsetningsvirksomheten var samlet der. Det må ha vært positivt for byen. Protoindustrien på sin side var avhengig av et byborgerskap som kunne organisere produksjon og handel innenfor rammen av en regional økonomi, mens veksten i den protoindustrielle virksomheten var med og skapte grunnlag for en selektiv byvekst. Vi skal også understreke befolkningsutviklingen i de protoindustri­ elle områdene. Den var meget sterk på grunn av proletarenes ekteskapsmønster. Mens byene hadde dødsfall som lå langt over fødselstallet, og bondesamfunnet hadde et ekteskapsmønster med høy ekteskapsalder for å begrense fødselstallet, representerte det høye fødselstallet og den sterke egenveksten i proletarområdene det relativt sett sterkeste tilskud­ det til befolkningsveksten i Europa på 1600- og 1700-tallet. Byvekst og jordbruksproduksjon

Hvor gikk grensen for bybefolkningens størrelse under de vilkår jord­ bruksproduksjonen ga før 1800? Det er ikke mulig å angi nøyaktig hvor denne grensen gikk. Det er heller ikke mulig å se helt klart om det skjedde eller ikke skjedde en generell økning i produktiviteten i kornpro­ duksjonen i løpet av perioden. De som har tatt for seg problemet, svarer som regel at det ikke var noen økning i produktiviteten, bortsett fra slike områder som England og Nederland. Men de Vries peker på at selv om ikke nivået for kornproduksjonen endret seg vesentlig, så ble en del av ressursene innen jordbruket satt inn i framstilling av husdyrprodukter, vin, industrielle råvarer, av mais, ris og poteter.

76

Jordbrukets hovedinnsats i denne perioden ligger ikke i en sterk økning av kornproduksjonen, sier de Vries. Jordbrukets hovedinnsats før 1800-tallet består i en spredning av innsatsen på en rekke ulike produk­ ter innenfor rammen av regional spesialisering. I denne prosessen betydde byenes innsats i utbyggingen av transport- og kommunikasjons­ linjer mer enn den økningen de representerte i markedet for jordbruks­ produkter. de Vries peker også på at antallet mennesker som ikke produserte sin mat selv, og som altså bonden måtte produsere maten for, økte gjennom hele perioden. I 1500 var det 0,35 pr. bonde, i 1700 0,7 og i 1800 1,0. Den svære veksten i produktiviteten i jordbruket som kommer til uttrykk i disse tallene, tyder på at det egentlig ikke eksisterte noe "tak" for vekst i urbaniseringen. Men vi skal huske at veksten skjedde i nær sammenheng med den protoindustrielle utviklingen. Det meste av den voksende protoindustrielle befolkningen levde nær jordbruksområdene. Den representerte en viktig arbeidskraftressurs for bondesamfunnet i de kritiske onnene. Derfor var den protoindustrielle befolkningen mindre utsatt for kriser i matforsyningen, samtidig som den kunne være med og forbedre produktiviteten i jordbruket. Vi står her overfor en strategi med sikte på en spredning av den økonomiske virksomheten som kunne begrense den befolkningsmessige og økonomiske hasarden som lå i en høy urbaniseringsgrad slik man hadde sett den i Middelhavsområdet mot slutten av 1500-tallet. Men en forutsetning for befolkningsveksten i de protoindustrielle områdene var et bysystem som kunne organisere områder i stor skala. Konsekvensen var vidtgående deurbanisering mildnet ved en selektiv vekst i et begren­ set antall store byer. Både på landsbygda og innen bysektoren var en prosess i gang i retning av differensiering og spesialisering, understreker Jan de Vries.

77

Europas stater inntil begynnelsen av 1700-tallet

Et særtrekk ved Europas politiske utvikling er framveksten av de relativt små politiske enhetene som på 1800-tallet ble nasjonalstater. Et vesentlig innhold i perioden 1500-1800 er nettopp tilskjæringen og konsolide­ ringen av en rekke av disse statene. Framveksten av disse statene var en prosess med to hovedsider. Det europeiske territoriet ble etter hvert fordelt mellom statene, og det ble etablert og bygd opp en statsmakt som i tidens løp samlet all myndighet på sin hånd innenfor det territoriet som vedkommende stat besto av. I utgangspunktet for vår framstilling besto Europa av 4-500 enheter som hadde som mål å holde på sin selvstendighet eller å bli selvstendige. Når vi kommer fram til begynnelsen av 1900-tallet, var det 25 igjen. De øvrige var blitt bygget inn i en av de 25. En viktig del av innholdet i tideia mellom 1500 og 1900, særlig før 1800, var derfor en kamp på liv og død mellom disse enhetene. Den som ikke selv hadde styrke nok til å hevde seg i kampen, gikk ubønnhørlig til grunne, hvis ikke en eller flere stormakter mente at vedkommende politiske enhet burde leve videre. Krigene og fredsslutningene etter dem avgjorde fordelingen av territoriet mellom statene, uansett hvilke motiver den enkelte stat hadde for å delta i dem. Krigene har også hatt en avgjørende betydning for utviklingen av den statsmakten som ble bygget opp innenfor statene. Krigene var den viktigste drivkraften bak samlingen og styrkingen av myndigheten på kongemaktens hånd, bak etableringen av den eneveldige kongemakten i Europa på 1600-tallet og oppbyggingen av et forvaltningsapparat under kongens kontroll. Vi skal samle oss om de to sidene ved statenes utvik­ ling i perioden: kampen om territoriet og utviklingen av statsmakten. Først skal vi se på Vest-Europa fram til begynnelsen av 1700-tallet. Deretter skal vi ta for oss Øst-Europa i samme perioden. Fra begynnelsen av 1700-tallet skal vi behandle Vest-og Øst-Europa under ett, men noe senere i framstillingen. For begge områdene av Europa skal vi dele tiden fram til 1700-tallet i to hovedperioder: fram til ca. 1660 og derfra til begynnelsen av 1700-tallet.

79

Kampen om territoriet i Europa ca.1500 -1715/20

Vest-Europa 1494 -1715 Situasjonen ved inngangen til 1500-tallet Frankrike. Den franske kongemakten var kommet styrket ut av Hundreårskrigene mot England. Kongen hadde en stående hær og hadde faste, stående skatter å finansiere hæren med. Den franske kongen hadde derfor en maktposisjon og en manøvreringsfrihet som ingen annen monark i Europa i denne perioden. Kirken var gjennom den pragmatiske sanksjonen i Bourges i 1438 blitt praktisk talt uavhengig av paven ved at de aller fleste pavelige finanskilder i Frankrike ble stengt for ham, og ved at pavens gamle rett til å påvirke ansettelsen av geistlige i Frankrike ble meget sterkt begren­ set. Den gallikanske kirkes frihet var idealet og målet for denne pragma­ tiske sanksjonen. I praksis fikk kongemakten i Frankrike meget sterk innflytelse over kirken. Denne innflytelsen øket og ble legalisert ved konkordatet i Bologna i 1516 mellom franskekongen og paven. Kongen fikk retten til å ansette erkebisper, bisper og abbeder, og fikk dermed også disposisjonsretten over de økonomiske ressursene som lå til disse embetene. Paven på sin side ble igjen anerkjent som den franske kirkes overhode og fikk tilbake retten til annatene og appellretten til Rom. Konkordatet i 1516 innebar en kraftig styrkelse av kongemakten og var grunnlaget for forholdet mellom kirke, konge og pave helt fram til den franske revolusjon. Kirkens, dvs. høygeistlighetens, inntekt var nesten like stor som kongens. Siste halvdel av 1400-tallet var også vitne til innlemmelsen i kongens domene av de siste store feudalområdene Burgund, Provence og Bretagne. Hertugdømmet Burgund ble innlemmet i 1477 av Ludvig XI etter en krig med Karl den Dristige, hertug av Burgund. Men resten av Burgundriket, Franche Comté, Luxembourg og Nederlandene, greide ikke Ludvig å ta. Da Maria av Burgund, datter av Karl den dristige, i 1477 giftet seg med Maximilian av Habsburg, kom disse områdene over på Habsburgernes hender. I 1490-årene ble både Provence og Bretagne lagt inn under konge­ makten. I Bretagne skjedde det ved at arvingen der, Anna av Bretagne, først ble gift med kong Karl VIII av Frankrike, deretter med Ludvig XII. Det som sto igjen utenfor kongemaktens kontroll, var Calais, som England satt med fra 1347, og som ble tatt av Frankrike i 1550-årene, og dertil Navarra, som Henrik IV brakte med seg da han ble konge i 1589.

80

Frankrike var da ved inngangen til 1500-tallet territorielt en enhet under en kongemakt som hadde full kontroll med kirken, som hadde en stående hær og permanente skatter til finansiering av hæren. Med sine 15-16 millioner mennesker var Frankrike Europas sterkeste stat, franskekongen Europas rikeste og mektigste monark.

Spania skyter plutselig fram og plasserer seg i sentrum av Europas histo­ rie fra slutten av mellomalderen, spiller en hovedrolle både i Europa og Amerika i 150 til 200 år og synker så tilbake til relativ ubetydelighet i løpet av siste del av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. Utgangs­ punktet for den kometaktige ferden gjennom to hundreår ligger i det ekteskapet som 19. oktober 1469 ble inngått mellom den 17-årige Ferdin­ and, tronarving til Aragon, og den 18-årige Isabella, arving til tronen i Kastilia. Ekteskapet var innledningen til en union mellom de to rikene. Men det var en dynastisk union. Hvert av kongedømmene skulle beholde sine særskilte lover, sine institusjoner og sine tradisjoner. Ekte­ skapet mellom overhodene i de to rikene var i utgangspunktet det eneste båndet mellom dem. De to rikene dekket tilsammen størstedelen av Pyrenéerhalvøya. De delene som ikke var med, var Portugal, Navarra og det mauriske Granada. Granada ble erobret i 1492, størsteparten av Navarra i 1512. Det var resten av Navarra som ble innlemmet i franskekongens domene da Henrik IV ble konge i 1589. Portugal var fra 1580 til 1640 en del av det spanske monarki. Men forbindelsen var av samme karakter som forbin­ delsen mellom Aragon og Kastilia. Det eneste felles bånd var kongedøm­ met. Portugal beholdt sine institusjoner, sine lover, sedvaner og tradi­ sjoner. 1 1640 etablerte det seg igjen som eget kongedømme og har senere alltid vært en selvstendig stat. Kastilia var størst. Det utgjorde ca. 2/3 av halvøya og hadde en befolkning på 6-7 millioner på 1500-tallet, Granada inkludert. Konge­ dømmet Aragon dekket noe over 1/6 av halvøya og hadde mellom 1 og 11/2 million mennesker på 1500-tallet. Aragon var i seinmellomalderen et rike hvor borgerskapet spilte en hovedrolle med basis i en utstrakt handelsvirksomhet. Barcelona var sentrum i denne virksomheten, som foregikk over hele Middelhavsom­ rådet og nådde helt opp til Flandern. De handlet på Levanten og NordAfrika, de konkurrerte med Venezia og Genua i krydderhandelen på Østen, og bygget et aragonsk handelsimperium i det vestlige Middelha­ vet. Sicilia ga seg frivillig under Aragon som eget kongerike på slutten av 1200-tallet. Sardinia ble erobret i første halvdel av 1300-tallet. Balearene hørte naturlig med i dette imperiet. Adelen spilte en relativt beskjeden rolle i Aragon. Adelsgodsene var mindre enn i Kastilia. Selv om det var noen riktig store magnater også i Aragon, kunne den typiske aragonesiske adelsmannen ikke måle seg med adelen i Kastilia når det gjaldt rikdom. Borgerskapet hadde derfor fra langt tilbake spilt en hovedrolle der. Det satte også sitt preg på forfat­ ningen. Kongemakten var sterkt begrenset og kontrollert av vitale og særpregede aragonske institusjoner. I de erobrede områdene i det vest­ lige Middelhavet levde de gamle hjemmegrodde institusjonene videre. Det aragonske imperiet var en løs føderasjon av halvt selvstendige terri­ torier, hvor statsmakten var representert av en visekonge eller guvernør

81

som mellomledd mellom de lokale myndighetene og sentralmyndighe­ tene. Gjennom visekongen, kombinert med stor selvstendighet for lokale institusjoner, har Aragon gitt mønstret for det styringssystem som ble brukt i alle de spansk-habsburgske områdene på 1500- og 1600-tallet. I siste del av seinmellomalderen gikk det tilbake med Aragon både befolkningsmessig og hva handel angår. Kastilia kom derfor til å spille hovedrollen i det nye spanske riket på 1500- og 1600-tallet. Kastilia var et samfunn av en helt annen type enn Aragon, langt mer opptatt av og preget av krig enn av handel. Det henger først og fremst sammen med kampen mot maurerne. Mens Aragon hadde gjort den kampen unna allerede i slutten av 1200-tallet, var Kastilia ferdig med den først i 1492. Den satte sine spor. Kampen mot maurerne har mange sider. Den var en lang serie korstog mot de vantro. Den var en like lang serie militære ekspedisjoner på jakt etter bytte og en mer eller mindre kontinuerlig folkevandring mot sør. Bak korstoget stilte kirken seg med hele sin autoritet og tok seg av vedlikeholdet av den ideologiske siden av kampen. Den militante kris­ tendommen ga seg utslag i etableringen av tre militære ordener fra 1100tallet, hvor militære og kristne idealer levde sammen. Plyndringene var alle deltakerne i kampen med på. Men først og fremst var det adelen, kirken og de militære ordenene som skaffet seg bytte, bl.a. svære sammenhengende arealer av jord. Adelen, kirken og ordenene, dvs. 2-3 prosent av befolkningen, eide på 1500-tallet 97 prosent av jorda i Kastilia. Krigen mot de vantro skapte også idealene. Den fullkomne hidalgo var mannen som levde for krig. Hans mot og krigerinnsats var gjenstand for den største beundring. Og hidalgoens egen beundring var reservert for den som hadde vunnet sin rikdom med våpen i hånd, mens han foraktet den som tjente sitt brød i sitt ansikts sved. Det var idealer som også den alminnelige mann gjorde til sine, og som var med og skapte en negativ holdning til manuelt arbeid i hele det spanske samfunnet. Kongemakten i Spania Det territoriet som den spanske kongemakten utøvde myndighet over ved inngangen til 1500-tallet, besto da av Kastilia, Aragon (dvs. Aragon, Katalonia og Valencia) med Balearene (Ibiza, Mallorca, Menorca), Sardinia og Sicilia. Fra 1504 tilhørte kongeriket Neapel Spania og fra 1525 også hertugdømmet Milano. Kastilia var det største, folkerikeste og økonomisk sterkeste kongeriket under den spanske krone og ble derfor kjerneområdet i imperiet. Derfra ble alle områdene styrt. Hvert område beholdt sine institusjoner og lover. En visekonge eller en guvernør fungerte som representant for sentral­ makten. Mellom visekongene i de ulike områdene og kongen i Spania ble det etter hvert etablert en rekke råd, dels for spesielle saksområder som Krigsrådet, Rådet for Inkvisisjonen, Rådet for finansene osv., dels for bestemte geografiske områder som Aragon, Italia, Amerika. I spissen for alle rådene sto Statsrådet. Men alle var rådgivende. Avgjørelsen i alle saker lå i kongens hånd. Særlig Filip II var opptatt av selv å avgjøre alle saker. Å få en avgjørelse på et spørsmål tok derfor meget lang tid. Det hadde vært økonomiske vanskeligheter i seinmellomalderen og 82

borgerkrig i 4 år da Isabella i 1479 kom på tronen i Kastilia, samme år som Ferdinand arvet Aragon etter sin far. Ferdinand og Isabella sto derfor overfor den dobbelte oppgaven å etablere ro og orden, først og fremst å temme den mektige høyadelen, og å bygge et solid fundament for kongemakten. I nært samarbeid med byene greide de å få slutt på selvrådigheten blant grandene og skyve dem ut av det politiske og admi­ nistrative apparatet. Selv fra stenderforsamlingen, Cortes, ble adel og geistlighet utelukket. Den kom derfor til å bestå utelukkende av repre­ sentanter for byene, som sammen med bøndene betalte de skatter som ble bevilget. Bare i høye embeter utenfor landet, som diplomater og vise­ konger, ble høyadelen brukt, og dertil i ledende stillinger i militærappa­ ratet. Til gjengjeld for tapet av politisk makt på nasjonalt nivå fikk adelen utstrakt frihet lokalt. De kunne utnytte sitt gods og sine bønder som de ville. En deling av makten mellom konge og adel hadde skjedd. Adelen fikk langt på vei frie hender lokalt, mens kongemakten hadde kontrollen på det nasjonale plan. De tre militære ordenene (Santiago, Calatrava og Alcantara) hadde vært blant de store urofaktorene i seinmellomalderens Kastilia, i nær forbindelse med grandene. De eide jordegods med minst en million bønder, og de ressursene som disse ordenene satt med, var i hendene på noen få av de store innen høyadelen. Isabella sikret seg kontrollen med ordenene ved å få Ferdinand valgt til stormester for hver av dem. I 1523 greide Karl V å få dem inkorporert i den spanske krone. Dermed kunne kongemakten disponere over de ressursene ordenene representerte, både de direkte økonomiske og retten til å besette nesten 1500 stillinger. Den betydning ordenene hadde for kronen, går fram av at det allerede i 1495 ble opprettet et råd for dem på linje med rådet for finansene, for inkvisi­ sjonen osv. Den spanske geistligheten bestod av ca. 100 000 personer. Soknepres­ tene ble rekruttert fra lavere sosiale lag som småborgerskapet, håndver­ kere, av og til også fra bønder. De hadde små inntekter og levde i fattig­ dom. Sosialt hørte de hjemme i de gruppene de var rekruttert fra. Høy geistligheten var en relativt liten gruppe. Sju erkebisper, 40 bisper og en rekke abbeder hørte hjemme der. Med få unntak var de rekruttert fra de høyeste sosiale lag. Ofte var de yngre sønner av grander, toppene innen adelen. Den spanske kirken var den største jordeieren ved siden av adelen. Kirkens årlige inntekter beløp seg til 6 millioner dukater, 2 millioner til regulærgeistligheten, 4 millioner til sekulærgeistligheten. Til sammenlik­ ning var kronens årlige inntekter under Karl V. en million dukater, stigende til 1,5 million etter 1542. Det var høygeistligheten som tok kirkens inntekter. De var skattefrie liksom adelen. Bispene og de fire erkebispene i Kastilia hadde tilsammen en årlig inntekt under Karl V. på 400 000 dukater, dvs. tilsvarende 2/5 av statsmaktens årlige inntekt i samme periode. Erkebispen av Toledo, den spanske kirkes primas, var den rikeste prelat innen kristenheten nest etter paven. Den spanske kirken var en mektig institusjon. Det var gode grunner for Isabella og Ferdinand til å sikre seg kontroll med den. Det gjorde de gjennom en lang prosess fra 1480-årene av. I 1486 overdro paven til den 83

spanske kronen retten til å ansette bisper i det mauriske Granada som de var i ferd med å erobre. I begynnelsen av 1500-tallet innrømmet paven kongemakten i Spania full kontroll med kirken i Amerika. Ingen geistlig kunne reise til koloniene i Amerika uten kongens tillatelse. Det fantes ingen pavelig legat i disse koloniene, ingen direkte kontakt mellom Rom og geistligheten i den nye spanske verden. Den spanske kongen hadde inntatt pavens plass i forhold til kirkene der. I Spania selv var det først Karl V som i 1523 formelt fikk den fulle kontroll med kirken. Reelt hadde imidlertid Isabella og Ferdinand også utøvd denne kontrollen. De ansatte erkebisper, bisper og abbeder og stoppet muligheten for å appel­ lere saker til pavelige domstoler i Rom. Pavelige buller kunne fra 1514 ikke offentliggjøres i Spania uten kongens tillatelse. Og de sikret kronen viktige regulære inntekter. 1/3 av kirkens tiendeinntekter skulle fra 1494 gå til kronen "i evighet". Cruzada, en skatt som fra gammelt var utskre­ vet til krig mot maurerne, ble gjort til en fast, stående inntektskilde for kronen. Isabella var også opptatt av geistlighetens moralske og intellektuelle standard og fikk gjennomført reformer for å høyne den. Resultatet var at ved inngangen til 1500-tallet hadde den spanske kirken en autoritet som antakelig lå høyere enn i noe annet land i Europa. En kirke som taler med stor autoritet, som sitter med enorme rikdom­ mer og er kontrollert av kongemakten i en faktisk nasjonalkirkelig ordning, er av enorm politisk og økonomisk betydning. Den spanske kongemakten støttet seg i tillegg til en annen institusjon i nærheten av kirken: den spanske inkvisisjonen. Den ble etablert i 1478 for å ta seg av det problemet som knyttet seg til jøder som var gått over til den kristne tro, de såkalte conversos. Jødene hadde spilt stor rolle både i Kastilia og Aragon i mellomalderen. De hadde gjort seg sterkt gjeldende både kulturelt og økonomisk og hatt små vanskeligheter fram til Svartedauen. Deretter var de stadig utsatt for forfølgelser. For å unngå forfølgelsene lot mange seg døpe og ble dermed "nye kristne", conversos. På 1400-tallet greide de "nye kristne" seg meget godt. De var bankierer, administratorer, fikk høye geistlige stil­ linger, giftet seg inn i de rikeste adelsfamiliene og fikk innpass ved hoffet. Men også den delen av jødene som hadde holdt fast på sin fedrene tro, gjorde det bra økonomisk uten å lide overlast. Det må være denne situasjonen som førte til at en rekke conversos nå vendte tilbake til sin fedrene tro. Denne tilbakevenden til den jødiske tro var det inkvisi­ sjonen skulle hindre. Paven hadde siden 1233 og kampen mot albigenserne hatt sin egen inkvisisjon. Men den hadde spilt liten rolle senere og ble ikke gjenoppli­ vet for alvor før 1542 da den skulle brukes mot protestantene. I siste del av 1400-tallet hadde paven forsøkt å få den etablert i Spania. Det gikk ikke Isabella og Ferdinand med på. De ville ha sin egen domstol under sin fulle kontroll. Den fikk de altså i 1478. Den spanske inkvisisjon ble sentralt organisert som et råd. Den ble kalt Suprema og hadde jurisdiksjon i alle kjetterisaker. Øverste leder for Inkvisisjonen var Generalinkvisitoren, som også ledet møtene i Suprema. Generalinkvisitoren var kongelig embetsmann, utnevnt av kongen og ansvarlig bare overfor ham. Alle dommere og andre embetsmenn knyttet til Inkvisisjonen var også kongelig utnevnt. Suprema bestod av seks 84

medlemmer. Det fungerte som appellinstans for de lokale inkvisisjonsdomstolene, kontrollerte Inkvisisjonens finansforvaltning, dens eiendom­ mer og den økonomiske siden ved domstolens konfiskasjoner. Over­ skuddet av konfiskasjonene gikk direkte i kongens kasse. Under Suprema fungerte 13 lokale domstoler i de viktigste byene i Spania. Dertil var det egne domstoler på Kanariøyene, på Sicilia, på Sardinia og fra 1570-årene i Amerika. Saker fra disse domstolene kunne appelleres til Suprema, men ikke til Rom. Det understreker igjen forhol­ det mellom trone og alter i det spanske riket. Mesta'en var på mange måter knyttet til kongemakten og kunne brukes av den. Organisasjonen var meget rik og betalte store årlige avgif­ ter til kongen. Dertil fikk kronen ofte store pengegaver fra Mestaen. Til gjengjeld utstyrte kongen Mestaen med privilegier. Mesta'en hadde også et internt administrasjonsapparat, bl.a. domsto­ ler som først og fremst var opptatt av saker vedkommende Mestaens privilegier. Kongemakten hadde retten til å utpeke presidenten for Mestaen. Han var oftest et framstående medlem av Statsrådet og kunne utnytte Mestaens ombudsmenn og domstoler ute i distriktene til fordel for kongemakten. Mestaen var derfor en viktig støttepillar for kongen. Særlig på finanssiden spilte den en sentral rolle før sølvstrømmen fra sølvgruvene i Mellom- og Sør-Amerika kom for alvor ved midten av 1500-tallet. Spanske soldater var på 1500-tallet antakelig de beste i verden. Kampen mot maurerne gjennom hundreder av år hadde gjort krigeren til idealet for kastilianeren. Også kirken hadde stått sentralt i korstoget mot maurerne. Kampen mot de vantro var en plikt overfor Gud i tillegg til alle de fordeler deltakelsen i kampen kunne bringe i form av ære, gull og avansement på den sosiale rangstigen. Soldatyrket var derfor meget høyt vurdert, en militær løpebane noe av det mest ærerike for en framadstrebende kastilianer. Arméen ble følgelig rekruttert fra de beste elementene i befolkningen. Og gjennom generasjonene fram til slutten av Trettiårskrigen sto den spanske arméen som seierherre i en serie av berømte slag. I begynnelsen av 1500-tallet ble den spanske arméen omorganisert. Mannen bak dette var Ferdinands og Isabellas Store Kaptein, Gonzalo de Cordoba. Inntil kampen mot franskmennene i Italia mot slutten av 1400tallet hadde det lette kavalleriet spilt hovedrollen i arméen. Gonzalo skapte den om til en armé hvor infanteriavdelingene utgjorde det viktig­ ste og sentrale elementet. Med bakgrunn i erfaringene fra krigene i Italia bygget man i 1530-årene arméen opp omkring den berømte tercio en. Tercio'en var en regimentsenhet og besto av 10-12 kompanier på 250 mann, altså 2500-3000 mann i alt. Halvparten av dem var utstyrt med lange spyd, 500-1000, etter hvert flere, med skytevåpen og resten med sverd. I slagformasjon opererte spydfolkene i firkanter med sverdfolkene midt inne i firkanten. Artilleri og geværskyttere måtte da plasseres slik at skuddfelt mot fienden alltid var åpne. Tercio'en hadde meget stor ildkraft og var overlegen i forsvar. Fien­ dens kavalleri kunne vanskelig trenge gjennom spydfalanksen fra noen kant. Hvis de greide det, var sverdfolkene klare til nærkamp. Tercio'en var dertil relativt lett bevegelig. Den spanske tercio dominerte krigføringen i Europa i mer enn hundre år. Dens overlegenhet varte helt til Condé knuste den spanske 85

1

hæren ved Rocroi i 1643. Da hadde allerede Moritz av Nassau og Gustav II Adolf igjen revolusjonert slagoppstillingen med utgangspunkt i den våpentekniske utviklingen. Fyrstehuset Habsburg. Keiseren i Tyskland ble valgt av kurfyrstene. Men det ble tradisjon at man valgte en habsburger. I perioden 1500 til 1806, da det tyske keiserriket avgikk ved døden, var det hele tiden habsburgere som ble valgt til keisere, med unntak for noen få år i 1740-årene. Maximilian I ble keiser i 1493 da faren, keiser Fredrik III, døde, og hadde da kontrollen med alle de habsburgske arvelandene. Det dreide seg om Østerrike, Steiermark, Kårnten, Krain, Tyrol og noen områder ved øvre Rhinen. Maximilian hadde også herredømmet over frigrevskapet Burgund (Franche Comté), Luxemburg og Nederlandene. Det hadde han fått da han giftet seg med Maria av Burgund i 1477. Keiseren hadde dermed en sterkere territoriell og interessemessig forankring i vest enn noen gang før. Særlig var forholdet til Frankrike blitt endret med denne territorielle ekspansjonen. Giftermålspolitikk, dynastipolitikk, lå bak denne utviklingen i vest. Det var også tilfelle i Bøhmen og Ungarn. Begge disse rikene var valgriker. Men Maximilian bygget opp habsburgernes muligheter for å bli valgt gjennom to ekteskap. Kong Ludvig II av Ungarn og Bøhmen ble gift med Maria av Habsburg, en søster av Karl V og Ferdinand. Fer­ dinand ble gift med Ludvig II's søster Anna. Og da Ludvig II var blitt drept i slaget ved Mohacs i 1526, ble Ferdinand valgt til konge både i Bøhmen og Ungarn. Det var begynnelsen på en historie som varte fram til 1918. Omkring 1500 hadde da habsburgerne, i tillegg til egne arveland, territoriell basis både i Vest-Europa og Øst-Europa. Men det var Karl V som brakte dem opp på de store høyder. Det var også et resultat av ekteskapspolitikk. I dette tilfellet var det Ferdinand av Aragonia som var initiativtakeren. Han var opptatt av å stanse Frankrike, som var blitt farlig for Spania i Italia, og trengte hjelp til det. 1 1496 ble Johanna, datter av Ferdinand og Isabella, gift med Filip, sønn av Maximilian I og Maria av Burgund. De fikk i året 1500 sønnen Karl, den senere keiser Karl V, kong Karl I av Spania.

Tyskland og Italia. Begge disse områdene var splittet i småstater. Makten lå hos småfyrstene. I Italia førte dette til fremmedherredømme fra begyn­ nelsen av 1500-tallet, en situasjon som varte helt til ca. 1860, da Italia ble samlet. Tyskland ble samlet i 1860-årene. Men på 1500- og 1600-tallet var det et par forsøk fra keiserens side på å bygge opp keisermakten og samle Tyskland til en stat på linje med Frankrike, England og Spania. Forsøkene mislyktes. Hverken småfyrstene i Tyskland eller herskerne i statene omkring Tyskland ønsket en sentralisert, sterk stat i det tyske området. Splittelsen i Tyskland var derfor et sentralt politisk faktum i Europas historie i den perioden vi skal være opptatt av. I England hadde kongemakten vært uvanlig sterk fra langt tilbake i mellomalderen, særlig etter normannerkongenes ombygging av den etter 1066. Men i seinmellomalderen gjennomlevde denne sterke kongemak­ ten en alvorlig krise, som kalles Rosekrigene, fra 1455-1485.

86

Rosekrigene var en kamp mellom huset Lancaster og huset York om kongetronen i England. Henrik Tudor vant slaget ved Bosworth vest for Leicester i Midt-England i 1485. Henrik tilhørte en sidegren av huset Lancaster gjennom et uekte ledd på morssiden og hadde dermed bare en tvilsom rett til tronen. Men slaget ved Bosworth ga ham seierherrens rett. Senere ble han akseptert av Parlamentet og kronet som Englands konge. Kirke og adel og representanter for gentry og borgerskap hadde dermed stilt seg bak det kongedømmet han hadde vunnet på slagmarken. Deret­ ter giftet han seg med Elisabeth av York for å etablere et godt forhold til den mektige slekten som hadde lidd nederlag i kampen om kongedøm­ met. To hovedoppgaver lå deretter foran ham: å temme de mektige og selvrådige blant adelen, og å bygge opp igjen kongemakten til en ubestridt lederposisjon. Styrken og kvaliteten i hans gjerning på disse feltene ville være avgjørende for ham og hans slekts framtid på tronen. Henrik VII beviste sin dyktighet. Men vi må også peke på noen forhold som gjorde det enklere å bygge opp igjen kongemakten i England enn i andre land, f.eks. i Frankrike etter religionskrigene. England hadde gjennom flere hundre år vært en samlet politisk enhet. Det var ingen provinser der som hadde vært nærmest selvsten­ dige politiske enheter med egne politiske institusjoner, slik f.eks. Bretagne eller Burgund hadde vært det. Derfor var det i England bare en representativ forsamling, Parlamentet. Ingen lokal forsamling av slik karakter fantes. Den engelske adelen hadde ikke noen spesiell forankring i en dyptgående provinsiell partikularisme, slik tilfellet var med adelen i Frankrike. Rosekrigene var derfor en kamp om hvem som skulle utøve sentralmakten, ikke for å bygge den ned. Men selve kampen virket naturligvis destruktivt på kongemakten. Den individuelle selvrådigheten blant de store adelsherrene, som kunne støtte seg både til eget feudaloppbud og til leietropper, var meget stor. Det fantes heller ikke indre tollgrenser i England, og landet var i en helt annen grad enn andre land en enhet når det gjaldt lov og rettsutøvelse. England var altså sterkere sammensveiset enn landene på kontinen­ tet. Problemet for Henrik VII besto i å temme de mest selvrådige innen­ for den lille gruppen som adelen i England var. Også på dette området var situasjonen relativt gunstig for Henrik VII, da svært mange av de mest selvrådige magnatene var blitt drept under krigene. Det ottomanske imperiet hadde sitt geografiske utgangspunkt i et lite område øst for Marmarahavet, hvor en gruppe tyrkere etablerte seg omkring 1300 under sin leder Othman. De utvidet etter hvert sitt område på bekostning av de seldjukkiske tyrkerne, og før 1500 hadde de lagt hele Lilleasia under sitt herredømme. Allerede i 1350-årene hadde de satt seg fast på den europeiske siden av Stredene, hvor de bygde en festning på Gallipoli. Derfra erobret de Adrianopel og Makedonia, Bulgaria og Serbia før 1390. Konstantinopel tok de først i 1453, samme år som Hundreårskrigene mellom England og Frankrike var slutt. Før 1500 behersket de hele Balkan fram til DonauSavelinjen, og hadde dertil gjort Donaufyrstedømmet Vallakiet til vasall. I begynnelsen av 1500-tallet knyttet de også det andre Donaufyrstedøm­ met Moldavia til seg som vasall. Soliman den Store erobret mesteparten

87

av Ungarn i slaget ved Mohacs i 1526 da kong Ludvig II av Ungarn ble drept. I 1529 kom sultanen tilbake og beleiret Wien. Hele Sentral-Europa var truet. Men Wien holdt stand. Europa ble reddet. Samme året som Ungarn ble tatt, erobret tyrkerne området omkring nedre Bug. Allerede på slutten av 1400-tallet hadde de gjort Krimkhanatet til sitt vasallområde. De kontrollerte fra 1520-årene direkte eller indi­ rekte hele Balkan og det meste av området omkring Svartehavet. Svarte­ havet var praktisk talt et tyrkisk innhav. Det samme gjelder det indre Middelhavet. Før 1520 hadde de kontroll med fastlandet fra den balkanske Adriaterhavskysten til og med Egypt. De kontrollerte også øyene utenfor den greske Adriaterhavskysten og i Egeerhavet. I 1522 tok de Rhodos, Johannitternes øyborg. Fra 1530 til 1798 holdt Johannitterne til på Malta. Det meste av den afrikanske Middelhavskysten vest for Egypt kom dertil under tyrkernes kontroll som vasallstater. Den viktigste av disse vasallstatene var et rike med Algier som sentrum under ledelse av en kristen renegat ved navn Kheireddin Barbarossa. Tyrkerne, kristenhetens fiende nr 1, var på offensiven både på Balkan og i Middelhavet og representerte en alvorlig trussel mot Europa gjennom store deler av 1500-tallet og også av 1600-tallet. I hele perioden fram til 1815 spilte Tyrkia ellers en sentral rolle i forholdet mellom de europeiske maktene og i kampen om det europeiske territoriet. Mellom 1815 og første verdenskrig sto tyrkisk Balkan, Europas urolige hjørne, mer sentralt enn noen gang i denne kampen. Striden om territoriet på Balkan mellom de forskjellige folkegruppene foregikk ikke bare under kamp mot tyrkerne, men måtte også tilpasses stormaktenes interesser. At det var vanskelig, framgår av områdets betydning for utbruddet av første verdenskrig. Også i dag står Tyrkia sentralt på grunn av sin nøkkelstilling på begge sider av utløpet fra Svartehavet og sin sentrale geografiske plasse­ ring i forhold til resten av Midtøsten og det indre Middelhavsområdet. Tyrkia har derfor en viktig plass i Europas historie fra seinmellomalde­ ren til i dag.

Krigene mellom Frankrike og spansk-østerriksk Habsburg i tre faser, 1494 - 1648/59 Første fasen: De italienske krigene 1494-1559 og reformasjonen i Tyskland. Den første fasen i den lange kampen mellom Spania og Frankrike var de italienske krigene. De pågikk i nesten 65 år med kortere og lengre avbrudd. Krigene faller klart i to hovedfaser: 1. fra innmarsjen i Italia 1494 til Frans Is strålende seier ved Marignano i 1515, og 2. fra omkring 1520 til freden i Cateau Cambrésis i 1559. Hva dreide krigene seg om? Motivene varierte selvsagt når en serie kriger ble utkjempet over så lang tid som 65 år. Men når krigene kalles de italienske krigene, så viser det at ett av motivene var til stede hele tiden. Franskekongen Karl VIII var den angripende part. Hva ville han i Italia? 88

Innmarsjen i Italia var begynnelsen på en imperialistisk krig. Franskekongen var ute etter rikdom og etter kontroll med økonomisk avanserte og strategisk viktige områder. Situasjonen var denne: Frankrike var ferdig med kampen mot England. Alle de gamle franske feudalområdene var bygget inn i kongens domene. Kongemakten selv sto der med sin hær og sine stående skatter. Adelen, som hadde som yrke å slåss, var langt på vei temmet av kongemakten. Og samtidig hadde adelen, særlig de yngre sønnene i adelsfamiliene, vanskeligheter med sin økonomi. Det var derfor lett å engasjere dem i en krig. På den andre siden var Italia politisk splittet og derfor militært svakt, men hadde store rikdommer, kanskje den største ansamling av rikdom­ mer i hele Europa. Italia måtte være et fristende mål for krigeren. Men franskekongen hadde også formelle krav å vise til. Han hadde arvekrav på Neapel, krav som gikk tilbake til 1200-tallet. Nå drømte han om å erobre det gamle franske kongedømmet tilbake. Når det var gjort, ville han gå videre og drive tyrkerne ut av Grekenland, erobre Konstan­ tinopel og befri Jerusalem. Korstogstanken var ennå ikke død! I Neapel stod Karl VIII overfor en konge som tilhørte en sidegren av kongehuset Aragon. Den hadde sittet på tronen der siden 1442. Sicilia og Sardinia tilhørte det aragonske imperiet i det vestlige Middelhavet og var dermed en del av Ferdinands og Isabellas Spania. Både av dynastiske og strategiske grunner måtte derfor Spania reagere. Fransk kontroll med Italia ville være en alvorlig trussel mot Spania. Det måtte bli kamp på og om italiensk jord. Kampen om kongeriket Neapel ble avgjort i løpet av de første 10 årene av krigene. Fra 1504 satt Spania fast der. Også fra Nord-Italia ble franskmennene jaget ut mot slutten av denne første perioden. Men da Ludvig XII døde i begynnelsen av 1515, og Frans I ble konge, forberedte Frans straks et nytt felttog. Sommeren 1515 dro han inn i Italia og vant seieren ved Marignano. Byen og hertugdømmet Milano kom på franske hender. Frankrike kontrollerte Nord-Italia, Spania kontrollerte Neapel. Det var situasjonen ved utløpet av første hovedfase i disse krigene. Fra nå av og fram til 1521 var det fred mellom de to motstanderne. Men i løpet av fredsperioden skjedde det endringer i Vest-Europa som skapte en ny politisk situasjon.

Karl V's riker Karl overtok nå de rikene han var arving til. Det dreide seg om Spania med koloniene i Amerika og det spanske imperiet i det vestlige Middel­ havet, om kongeriket Neapel, om de habsburgske arvelandene Østerrike, Steiermark, Kårnten, Krain og Tyrol, om Franche Comté, Luxembourg og de nederlandske provinsene. I 1519 ble han valgt til keiser over Tysk­ land i konkurranse med Frans I av Frankrike. Vi ser at Karl Vs riker lå i en ring omkring Frankrike. Dertil omfattet hans riker noen av de økonomisk mest avanserte områdene i Europa: Nederlandene og sørtyske områder. Som keiser satt Karl i en nøkkelposi­ sjon for en samling av Tyskland. Med de store ressursene han kontrol­ lerte, var det ikke umulig at en slik samling kunne realiseres. Om det lyktes, ville Europas politiske utvikling ta en helt ny retning. 89

Gjennom sin arv og sin keiserverdighet fikk Karl en dominerende og for mange en skremmende posisjon på det europeiske kontinentet. Men han hadde arvet mer enn sine riker. Med rikene fulgte også konflikter som Karl måtte ta seg av. Den viktigste var konflikten med Frankrike. Den var blitt utvidet, eller endret, med Karis arv. Kampen om Italia var en viktig side ved den. Frankrike var nå innringet av den mektige keise­ ren. Hvis Karl skulle greie å samle Tyskland under sin ledelse og utnytte ressursene innenfor alle sine riker, så ville det bli meget vanskelig for noe land i Europa å hevde sin uavhengighet og sin selvstendighet. Frans I må ha oppfattet situasjonen etter 1519 som meget alvorlig for seg og sitt kongerike. Hvor alvorlig den var, går fram av følgende: 1 1522 inngikk Karl V og Henrik VIII en allianse mot Frankrike. De skulle i fellesskap erobre landet og dele det mellom seg. Henrik skulle bli konge av Frankrike og overta de vestfranske områdene. Karl skulle få Burgund, Rhonedalen, Provence og Languedoc. Dermed ville Karl få landverts forbindelse mellom Spania, Italia og områdene i nord. Planen var urealistisk. Men den viser hva som kunne ha skjedd om styrkeforholdet hadde vært gunstig nok for Karl: Frankrike risikerte i likhet med et hvilket som helst annet område i denne perioden, å bli sønderlemmet av motstanderne og bygget inn i helt nye politiske enheter. Trusselen var en realitet for Frankrike helt fram til Ludvig XIVs tid, kampen mot Habsburg en kamp for å overleve. Denne situasjonen må være bakgrunnen for at Frankrike søkte støtte i kampen der den var å finne, uansett ideologiske motsetninger. Frans I støttet protestantene i Tyskland fra 1530-årene. Henrik II inngikk allianse med dem mot keiseren i 1552 og førte krig mot Spania/Habsburg inntil det ble sluttet fred i 1559. Fra 1520-årene hadde Frans I også nær forbin­ delse med tyrkerne, kristenhetens fiende nr. 1. I 1536 inngikk han alli­ anse med Soliman den Store mot Karl V. Under krigene 1536-38 og 154244 mellom Frans I og Karl V var det et meget nært samarbeid mellom Solimans øverstkommanderende for den tyrkiske flåten i det vestlige Middelhavet og Frans I. Vinteren 1543-44 lå den tyrkiske flåten i opplag i Toulon med en last kristne slaver ombord. Frankrikes allianser med protestantene og tyrkerne i kampen mot den katolske kirkes forsvarer, keiseren, viser at alt i første del av 1500tallet veide politiske synspunkter tyngre enn religiøse. De understreker hvor alvorlig Frankrike oppfattet trusselen om spansk-habsburgsk domi­ nans i Europa. Frans I var Karis hovedmotstander. Men Karl hadde også protestan­ tene i Tyskland og tyrkerne som motstandere. I Tyskland spredte kjette­ riet seg som ild i tørt gras i 1520-årene. Det var Karis plikt som keiser å fjerne vranglæren. Men reformasjonen var fra første stund nært knyttet til det politiske hovedproblemet i Tyskland, forholdet mellom keiser og fyrster. Luthers reformasjon fikk meget tidlig støtte hos enkelte av fyrstene. Karis planer om å bygge opp keisermakten til den avgjørende maktfaktor i Tyskland var et mål i seg selv, men ble også mer og mer en forutsetning for å lykkes med å utrydde kjetteriet. På det politiske plan møtte han imidlertid motstand også fra de katolske fyrstene. De var ikke mer villige til å oppgi sin makt enn de protestantiske fyrstene. Det var derfor meget kompliserte og vanskelige spørsmål Karl sto overfor. 90

Han greide aldri å løse dem, selv om det så lyst ut en tid omkring 1550. Tyrkerne møtte Karl på to fronter, i Ungarn og i Middelhavet. I 1520årene tok Soliman den Store mesteparten av Ungarn og truet Wien. Hvis Wien falt, var hele Sentral-Europa truet. Karl V, som hadde drømt om å lede en samlet kristenhet i et korstog mot kristenhetens fiende nr. 1, måtte i begynnelsen av 1530-årene selv med sin hær være med og forsvare Habsburgernes arveland mot Solimans enorme hærer som stormet fram mot Sentral-Europa. Kheireddin Barbarossa, vasall under Soliman II, organiserte fra Algier og andre støttepunkter i Afrika plyndringstog til Sør-Italia, til Sicilia og Balearene og til Spania, hvor moriskene, som formelt var kristne, men reelt muhammedanere, i Karis og andres øyne sto i ledtog med sjørøverne og trosfiendene på den andre siden av Middelhavet. Kheireddin og hans folk tok med seg det de fikk tak i av gods og gull pa sine plyndringstokt, og tusenvis av kristne fanger som ble solgt som slaver på slavemarkedene i Nord- Afrika. I begynnelsen av 1530-årene ble Kheireddin også øverstkommande­ rende for Soliman den Stores Middelhavsflåte. Tyrkerne og deres allierte var i 1520- og 1530-årene en direkte og alvorlig trussel mot Karis riker i Middelhavsområdet og var i ferd med å ødelegge den sjøverts forbindel­ sen mellom dem. Vanskelighetene for Karl ble større ved det samarbei­ det som ble til mellom Frankrike, protestantene i Tyskland og tyrkerne. De italienske småstatene unngikk selvsagt ikke å bli dradd med i krigene. For dem var likevekten mellom de to hovedmotstanderne oftest hovedsaken. Derfor dukket det opp stadig skiftende allianser, nye forbund mot den som i øyeblikket var sterkest. Pavene var med i denne dansen, fra Karl til Frans og tilbake igjen. Også de skiftet partner ut fra likevektssynspunkter, men også ut fra personlige holdninger til de to hovedmotstanderne. England var med i krigene fra tid til annen, oftest på spansk side. I 1511 og 1523 allierte Henrik VIII seg med henholdsvis Ferdinand av Aragon og Karl V. Begge gangene hadde Henrik ville drømmer om sammen med sin allierte å vinne tilbake Englands middelalderrike og Frankrikes krone. Det kostet ham i løpet av 2-3 år etter 1511 nesten en million pund. Eventyret i 1520-årene kostet ham antakelig like mye. To ganger til kom England med på Spanias side. I 1543-45 dreide det seg om et forsøk på å sikre forsvaret av England ved å tvinge Skottland ut av den nære tilknytningen til Frankrike. Krigsmålet var altså denne gangen langt mer realistisk og betydningsfullt for England. I 1557 kom England med i krigen mellom Frankrike og Spania fordi Maria Tudor var gift med Filip II av Spania. Det var i denne krigen England mistet Calais, det siste holdepunktet på det europeiske fastlandet. Det var ulike motiver bak Englands deltakelse i de forskjellige krigene. Fram til 1520-årene levde drømmen hos Henrik VIII om å bli en fastlandsmakt på nytt. Det ble imidlertid stadig klarere at England måtte bli på øya si og bygge sin utenrikspolitikk og sikkerhetspolitikk på øysituasjonen. Likevekt på det europeiske fastlandet ble derfor mer og mer Englands klare mål. Det vil i denne perioden si likevekt mellom Frank­ rike og Habsburg. Ingen av dem måtte bli dominerende på fastlandet. Innringningen av Frankrike var et nytt trekk i det politiske bildet av Europa etter 1520. Men på ett sted var denne ringen brutt: Hertugdøm-

91

met Milano og kontrollen med Nord-Italia var pa franske hender. Det måtte keiseren gjøre noe med. Milano var ikke lenger bare basis for kontroll med Europas økono­ misk mest avanserte område. Karis plassering i Europa etter 1515 hadde gitt Milano en helt sentral strategisk og kommunikasjonsmessig betyd­ ning. Det var blitt selve nøkkelen til forbindelsen mellom Karis riker sør og nord for Alpene. Sjøveien mellom Spania og Nederlandene var usikker og farlig. Frankrike lå mellom utgangspunkt og bestemmelses­ sted. Hvis England skulle komme inn på Frankrikes side, ville seilasen til Nederlandene bli noe nær umulig. Spania var derfor avhengig av lande­ veien fra Middelhavsområdet til områdene nord for Alpene. Med Milano og kontrollen med Nord-Italia på fiendens hånd var Karis imperium langt på vei paralysert. Milano var dertil et len under keiseren. Kampen om Milano var derfor gitt. Karl var i tillegg opptatt av å vinne tilbake hertugdømmet Burgund, det sentrale området i det gamle burgundriket som Ludvig XI hadde erobret i 1477. Milano og Burgund ble hovedstridsemnene bak kampene i 1520-årene. Her skal vi foreløpig forlate de italienske krigene. Vi skal komme tilbake til dem i forbindelse med reformasjonen.

Reformasjonen i Tyskland

Vi skal samle framstillingen omkring disse tre spørsmålene: 1. Hva var innholdet i reformasjonen? 2. Hvorfor fikk den så sterk oppslutning i Tyskland? 3. Hvorfor lyktes det ikke for Karl V å slå den ned? Den lutherske reformasjonen var først og fremst en lærereformasjon. Mye av innholdet i katolisismen ble fjernet. Det gjelder f.eks. helgendyrkelsen, skjærsilden, avlatshandelen og institusjoner som pavedømmet og klostrene. De delene av læren som ble endret, var: 1. Synet på mennesket og på menneskets vilje. 2. Frelses læren. 3. Sakramentene. 4. Troens grunnlag. 5. Den institusjonelle kirkens plass i læresystemet. 6. Forholdet mellom kirke og stat. I sentrum for Luthers lære står frelseslæren. Den er ny. Alt annet som er nytt i læren, er en konsekvens av den nye frelseslæren. Men bak Luthers frelseslære ligger hans pessimistiske menneskesyn. Mennesket er, mente Luther, totalt ødelagt av arvesynd. I forholdet til Gud er mennesket bare ondt og kan ikke gjøre annet enn ondt. Mennes­ ket kan derfor ikke foreta seg noe som kan gjøre det fortjent til frelsen. All aktivitet i frelsesprosessen er Guds virksomhet. Mennesket frelses ved troen alene (sola fide). Og det er et viktig poeng at menneskets tro ikke skal oppfattes som menneskets bidrag til frelsesprosessen. Troen er Guds virksomhet i mennesket. Rettferdiggjørelsen (justificatio) er tilregnelse av rettferdighet. Men mennesket fortsetter samtidig å være en synder (det er simul justus et peccator). Den logiske konsekvens av denne læren var predestinasjon, forestil­ lingen om at Gud fra evighet av har bestemt hvem som skal bli frelst, og hvem som ikke skal bli det. Denne konsekvensen kom ikke med i den lutherske kirkelæren. Der søker man å løse problemet ved å skille mellom forutviten og forutbestemmelse. Det er et skille som logisk sett 92

ikke fører særlig langt når mennesket i kraft av sin natur ikke har noen mulighet for å påvirke sin skjebne etter døden. En konsekvens av Luthers menneskesyn var hans lære om viljens ufrihet. Mennesket er bare ondt, derfor kan det heller ikke velge mellom godt og ondt. Menneskets vilje er trellbunden til det onde. I menneskesyn, frelseslære og i synet på mennesket som villende vesen skiller Luther seg meget skarpt fra den katolske oppfatningen. Mennesket er nok i følge katolsk lære skadet av arvesynden, men ikke totalt ødelagt. Mennesket er en blanding av godt og ondt, har fremdeles etter syndefallet en fri vilje og kan derfor selv arbeide med å utvikle det gode i seg. Frelsen skjer også hos katolikkene ved Guds nåde. Men mennesket kan forberede seg til frelsen. Det kreves at mennesket er aktivt med i frel­ sesprosessen. Katolisismen understreker meget sterkt menneskets eget ansvar for sin evige skjebne. Grunnlaget for troen er hos Luther Bibelen. Den alene er autoritet i trossaker. En viss modifisering av normen ligger i at også de oldkirkelige bekjennelser og den lutherske kirkes egne bekjennelsesskrifter regnes som autoriteter. Men Luther og hans kirke tar uttrykkelig avstand fra katolisismen som ved siden av Bibelen, hvor Vulgata er den normative teksten, stiller opp tradisjonen fra apostlene, bestemmelser på kirkemø­ ter og pavedekreter som autoriteter ved siden av Bibelen. Gjennom sin frelseslære stilte Luther hvert enkelt menneske direkte overfor Gud. Det fikk konsekvenser for hans oppfatning av kirken. Den kaktolske kirke mente at den var det synlige gudsrike på jorden, innstif­ tet av Kristus og altså guddommelig i sitt opphav. Det gjelder også kirkens ytre former, hele det embetsverk og den organisasjon som gjør kirken synlig i denne verden. Og menneskets frelse skjer bare ved denne kirkens formidling. Utenom kirken finnes ingen frelse. Den katolske geistlighet fikk dermed en opphøyet og sakramental karakter som skilte den skarpt fra legfolk. Luther forkastet denne oppfatningen. Kirken er ikke noe annet eller mer enn Guds folk samlet omkring hans ord, den er congregatio fidelium, de troendes forsamling. Mot den katolske kirkens lære om preste­ skapets opphøyethet setter Luther det allmenne prestedømme. Alle kristne er blitt prester ved sin dåp og gjennom troen. Alle utfører preste­ tjeneste ved sine bønner. Men den lutherske kirkelæren skiller klart mellom det allmenne prestedømmet, som kalles sacerdotium, og det spesielle kirkelige embete, ministerium ecclesiasticum. Dette embete er innsatt av Gud for at innehaveren skal forkynne evangeliet og forvalte sakramentene. Og bare den skal "lære offentlig" som er "rettelig kallet", heter det i Confessio Augustana. Det var dette Hans Nielsen Hauge forbrøt seg mot, og som han var med og brøt ned. Legmannsforkynnelsen ble akseptert i Norge i løpet av 1800-tallet. Den katolske kirke har syv sakramenter (dåp, konfirmasjon, bot, natt­ verd, den siste olje, prestevigsel, ekteskap). I den lutherske kirken er det bare to, dåpen og nattverden. Men oppfatningen av innholdet i nattver­ den skiller seg fra den katolske. Den katolske kirke hevder transsubstansiasjonslæren, dvs. at brødet og vinen under konsekrasjonen bokstavelig talt forvandles til Jesu legeme og blod i alt annet enn formen. Jesu legeme og blod er reelt til stede under nattverden. Luther sier at Kristi 93

legeme og blod reelt er tilstede, men samtidig er nattverdelementene fremdeles også brød og vin. Jesu legeme og blod er tilstede "i, med og under" (in, cum et sub) brød og vin. På det praktiske plan kommer forskjellen til uttrykk ved at i den Lutherske kirken kan man helle vin tilbake på flasken etter nattverden, noe som er helt uhørt i den katolske kirken.

De to regimenter Det fins ifølge Lutherdommen to regimenter i denne verden. Det ånde­ lige regimente, kirken, hersker bare over sjelene og samvittighetene. Den har med menneskenes åndelige liv å gjøre. Det verdslige regimentet, den verdslige øvrighet, hersker over alle andre områder av menneskelivet, og kirken har ikke noe med det å gjøre. Den kan ikke, skal ikke foreskrive staten lover eller på annen måte gripe inn overfor verdslig myndighet. Det understrekes også at den verdslige myndighet har guddommelig opphav, og at kirken ikke har noen rett til å avsette konger, selv om de skulle være tyranner. Hverken kirken eller enkeltindivider har opprørsrett selv overfor en tyrannisk øvrighet, dvs. en øvrighet som står i djeve­ lens tjeneste. Det er kirkens og menneskets plikt å bøye seg for tyranniet fordi det må oppfattes som Guds straff over menneskene for deres synder. Denne oppfatningen henger åpenbart sammen med Luthers og de lutherske kirkers pessimistiske menneskesyn. Mennesket er ondt, og denne verden er uforbederlig. Det er derfor håpløst å prøve a gjøre den til et bedre sted å være. Kirken skal samle seg om sin egentlige oppgave, å forkynne syndsforlatelsens trøst og forberede de troende til det evige liv. De Lutherske kirkene har med utgangspunkt i sin lære om de to regi­ menter ikke engasjert seg, eller engasjert seg svært lite, i det politiske liv. Først under Hitlerregimet ble de lutherske kirkene i Tyskland politisk engasjert, i forbindelse med nazifiseringen fra 1933. Samme året ble Kris­ telig Folkeparti stiftet her i Norge, men på helt andre premisser. Luther var ikke særlig opptatt av å organisere den nye kirken. I begynnelsen overlot han det til menigheten, den frivillige sammenslut­ ningen av de troende, hvor legmannselementet var meget sterkt. Organi­ sasjon ut over det var han lite opptatt av. Den nye troen skulle selv skape sine former. Menighetene sto fritt i alle henseender til å organisere seg som de ville. Det gjorde de også, både hva gudstjenesten, forvaltningen av sakramentene og selve læren angikk. Det var en meget farlig utvik­ ling. Men først da bondekrigen var brutt ut i 1525, fant Luther det nødvendig å gjøre noe. Han innså nå at det var nødvendig med fast styre og klare læreforskrifter. Og fordi han ikke hadde noen organisasjon selv, og slett ikke noe maktapparat å sette inn bak en slik organisasjon, overlot han hele oppgaven til de verdslige fyrstene. De hadde sin myndighet fra Gud, og deres høyeste plikt var å sørge for undersåttenes evige frelse ved å la dem bli oppdradd i den "sanne" kristne lære. Kirken skulle forkynne Guds ord for dem, den verdslige øvrighet kunne, om nødven­ dig, støtte opp med sitt sverd, "auf dass diejenigen, so durchs Wort nicht wollen fromm und gerecht werden, dennoch durch solch weltlich Regi­ 94

ment gedrungen werden, fromm und gerecht zu sein vor der Welt." Fra 1526, etter Riksdagen i Speyer, tok fyrstene for alvor fatt på sin oppgave. Fyrsten ble nå den lutherske kirkes overhode. Valg til alle kirkelige embeter ble foretatt av verdslig myndighet eller kontrollert av den. Kirkens eiendommer og inntekter tilfalt verdslig myndighet som fordelte dem på ny. Bispegods og klostergods ble vanligvis inndradd og utnyttet direkte av kongemakten. Men godset som lå til prester og kirkebygninger, ble oftest brukt som før. All lovgivningsmyndighet som kirken måtte ha hatt, tilfalt fyrsten, kanonisk rett falt bort, jurisdiksjonsrett som kirken hadde hatt, ble overført til statsmakten. Det var store ressurser som på denne måten ble stilt til statsmaktens disposisjon. Det dreide seg om økonomi, et godt utbygget forvaltnings­ apparat, om en institusjon som kunne utnyttes av fyrsten til å forme menneskers syn på og holdning til statsmakten. Hvorfor fikk Luther så sterk oppslutning om sin reformasjon?

Svaret på dette spørsmålet kan samles i noen få hovedpunkter: 1. Svekkelsen av kirkens autoritet i seinmellomalderen 2. Framveksten av stater og statsmakt i Vest-Europa. Dertil kommer 3. de spesifikt tyske forhold: a) Splittelsen, mangelen på en sterk samlende kongemakt i Tyskland, b) Det religiøse engasjement hos breie befolkningslag, c) Luthers personlighet og hans evne til å nå folket med sine tanker både i tale og skrift. 4. Boktrykkerkunsten. Allerede Bonifacius VUFs nederlag overfor Filip IV den Smukke av Frankrike omkring 1300 var alvorlig nok for pavens anseelse. I 1305 ble så en franskmann valgt til pave. Han slo seg ned i Avignon, og fra da av og til paven flyttet tilbake til Rom, var paven under den franske konge­ maktens kontroll. Den situasjonen måtte svekke pavens autoritet meget sterkt. Verre ble det da Europa fikk to paver. Hvem av dem hadde sin makt fra Gud? Kanskje ingen av dem? Konsilbevegelsen i seinmellomalderen måtte underbygge tvilen på den gamle kirken og dens institusjoner. Svært mange av konsiltilhengerne mente konsilet var og skulle være det øverste organ innenfor kirken, altså også overordnet paven. Blant bispene var det mange som mente det. Hvordan kunne kirkens biskoper gå inn for å ta fra paven den myndighet som var gitt ham av Gud? Kanskje paven ikke hadde sin makt derfra? Tvilen på kirkens autoritet måtte også få næring fra trosretninger innenfor kirken som f.eks. mystikerne. De trodde på en unio mystica, at mennesket åndelig sett kunne forenes med Gud uten kirkens ytre hjelp. Var det da riktig at ingen kunne frelses uten å gå veien om kirken? Erasmus av Rotterdam, den ledende humanist nord for Alpene, næret også tvilen på den gamle kirken med sin kritikk av den. Først og fremst styrket han tvilerne med sin utgave av Det nye testamente på gresk. Den kom ut første gang i 1516 sammen med tekstkritiske kommentarer og ble gjenopptrykt fire ganger innen 1535. Luther la annenutgaven fra 1519 til grunn for sin bibeloversettelse. Erasmus var ikke villig til å akseptere autoritetene på deres ord. De tekster som forelå, måtte konfronteres med kildene. Ad fontes! (til 95

kildene!) ble den humanistiske vitenskaps slagord. Det gjaldt også Bibelen. Ved hjelp av sin tekstkritiske metode avslørte Erasmus en mengde feil i den katolske kirkes autoriserte bibelutgave Vulgata. Han sa til den gamle kirken: din bibel inneholder feil på en rekke punkter og må korrigeres! Tvilerne fikk støtte i sin tvil fra en av Europas lærdeste menn. Men det var mer å kritisere kirken for. Den var blitt for opptatt av verdslige ting. Den var blitt rik og var mer opptatt av sitt gods enn av sin Gud. Det gjaldt erkebisper og bisper, klostre, abbeder og abbedisser. Men framfor alt gjaldt det paven. Avignontiden brukte paven til å sentralisere myndigheten på sin hånd og til å overføre store pengesum­ mer fra provinsene til pavens sentrale apparat. Paven sikret seg retten til å utnevne erkebisper, bisper, abbeder og andre embetsmenn innen kirken. Så solgte han embetene til høystby­ dende, ofte til folk ved Kurien. Samme person kunne også sitte med flere embeter. De var bare inntektskilder. Selve embetsfunksjonen ble ivaretatt av vikarer som utførte sine embetsplikter for ussel betaling. Rettssaker ble i økende grad appellert til Rom. Det kostet en masse penger og tok lang tid. Dertil tok Kurien penger for alle slags pavebrev, for forbud av forskjellig slag, for dispensasjon fra forbudene, for ekspektansebrev på et embete, for vernebrev for klostre. Geistligheten måtte betale korstogstiende, en skatt på kirkelige embetsinntekter som paven kunne utskrive når han ville. Nyutnevnte erkebisper, bisper og abbeder måtte første året i embetet betale servitia, 1/3 av sin embetsinntekt til paven. Når et embete ble ledig, skulle halvparten av inntekten betales til paven i form av annater inntil etterfølgeren var utnevnt. Paven hevdet også det som kaltes jus spolie, dvs. retten til under visse vilkår å arve kirkens embetsmenn. Pave Johannes XXII satt i kirkens høyeste embete i 18 år, fra 1316 til 1334. Inntekten av servitia i disse 18 årene utgjorde 1 123 003 gullfloriner eller ca. 1/4 av pavens inntekt. Alt i alt skjedde det en voldsom utvidelse av overføringene av penger til paven i seinmellomalderen. Et stort forvaltningsapparat ble bygget opp for å ta seg av disse transaksjonene. Slike saker opptok pavene mer enn noe annet. Bann og interdikt ble brukt for å fremme verdslige formål, f.eks. for å drive inn skatter. Mange hadde vanskeligheter med å akseptere at dette pavedømmet var et Guds redskap. Samtidig med utbyggingen av kirkens sentrale apparat var den euro­ peiske staten i ferd med å slå rot i Vest-Europa. Den nye statsmakten søkte i første omgang å samle all verdslig myndighet på sin hånd. Men i denne prosessen støtte den også på kirken som fra Gregor VITs tid hadde søkt å frigjøre seg fra all verdslig innflytelse. Det gjelder valg av kirkens embetsmenn, lovgivnings- og jurisdiksjonsmyndighet og økonomi. Spørsmålet var hvor grensen skulle gå mellom verdslig og kirkelig myndighet. Den europeiske statens framvekst innebar at den universelle kirken med sine svære rikdommer, sine utstrakte rettigheter og friheter, med sitt embetsverk og sin innflytelse over menneskene, innenfor de nye nasjonalstatenes territorium ble stilt overfor et maktapparat som ønsket å utnytte kirkens ressurser i den nye statens interesse, å øve innflytelse på embetsbesettelsene, å begrense kirkens jurisdiksjon og å få del i kirkens rikdommer gjennom beskatning, i siste omgang å nasjonalisere kirken. 96

I seinmellomalderen oppsto også, som nevnt, konsilbevegelsen. Det var bispenes opprør mot Rom. Om opprørernes program var blitt reali­ sert, ville hele kirkens ytre apparat ha blitt ødelagt. Men paven fant en alliert i statsmakten i de nye nasjonalstatene. Kongene der var heller ikke interessert i å ødelegge kirkens organisasjon, men i å kontrollere den, bygge den inn i nasjonalstaten og utnytte alle dens ressurser til statsmak­ tens beste. Og pave og fyrste fant hverandre. Verdslig makt støttet paven i kravet om beskatning av kirken og fikk sin del av kaka som belønning. Embetsbesettelser kunne de også samarbeide om. Kongemakten fikk dermed kontroll med embetsbesettelsene og delte det finansielle utbyttet av transaksjonen med paven. Ordningen reddet pavedømmet og knekket konsilet. På lengre sikt var det imidlertid kongemakten som tjente mest på alliansen. Paven mistet etter hvert sine rettigheter, mens kongemakten fikk kontroll med kirken og de facto gjorde den om til en nasjonalkirke. Omkring 1500 var kirken i Spania reelt underlagt kongen. Paven var det formelle overhodet, men kunne ikke engang sende en bulle inn i Spania uten kongemaktens tilla­ telse. I Frankrike var kirken fra 1438 (konkordatet i Bourges) faktisk uavhengig av paven. Den gallikanske kirken skulle i prinsippet også være fri i forhold til kongemakten. I realiteten var den ikke det. I 1516 inngikk så Frans I konkordatet i Bologna med paven. Kongen fikk nå formelt retten til å kontrollere kirken ved myndigheten til å besette de kirkelige embetene. Paven på sin side ble anerkjent som kirkens overhode og fikk begrensede inntekter av den franske kirken. I England fikk kongen i løpet av de 200 årene som gikk forut for reformasjonen, full kontroll over høygeistligheten og tillot pavelig innflytelse bare så langt det passet ham. I Tyskland var situasjonen en helt annen. Der fantes det ingen samlet statsmakt som med styrke kunne forhandle med pavens drevne diplo­ mater om kirkens stilling. Det fantes bare småstater og frie riksbyer, ialt 3-400 av dem. Det var disse fyrstene og byene som forhandlet med paven om innflytelse over kirken innenfor deres område. Noe oppnådde de. Men i sum var de for svake til å greie det som de store vesteuro­ peiske nasjonalstatene greide. Framfor alt greide de ikke å begrense pavens finansielle utnyttelse av Tyskland. Og den siden av saken var det viktigste for paven. Mens kongemakten i Spania, Frankrike og England i økende grad kunne begrense pavemaktens innflytelse og strømmen av penger ut av landet, lå Tyskland langt på vei åpent for paven. Fra 1450årene hører vi derfor stadig om tyskernes klager over Roms overgrep, die "Gravamina deutscher Nation", over systematisk salg av tyske kirke­ lige embeter, over ansettelse av utlendinger i slike embeter, særlig folk ved Kurien i Rom, over den finansielle utsugingen av Tyskland gjennom tyngende beskatning, servitia, annater og avlatshandel, gjennom overfø­ ring av prosesser fra Tyskland til pavens domstoler i Rom med svære omkostninger i tid og penger osv. Alt dette skapte en voldsom, antipavelig stemning i Tyskland. Man snakket om paven som "den tyske nasjonens dødsfiende", om Kuriens blodsugeriske advokater som undertrykket den tyske nasjonen. Særlig humanisten Ulrich von Hutten var lidenskapelig antipavelig, og gjennom sine skrifter transformerte han tyskernes klager over pavens virksomhet i Tyskland til ville kamprop mot Rom. Slik var situasjonen i Tyskland da Luther i 1517 trådte fram og talte

97

Roma midt imot. Tyskerne var imidlertid et religiøst folk. Man taler om die Volksfrdmmigkeit som et karakteristisk trekk. Det betyr at tyskerne i dobbelt forstand var mottakelige for Luthers nye lære: både ved sin antipavelige holdning og ved sin religiøsitet. Behovet var der i sterk grad for en ny ramme om deres religiøse liv, for en ny kirke. Utgangspunktet for Luthers kamp mot Rom og den gamle kirken var derfor meget godt. Luther var også en dyktig forkynner, en språkets mester både i tale og skrift. Som den reformatoriske lederskikkelse han var, en åndelig kjempeskikkelse, stor både i sin religiøse lidenskap og i sin overbevisning om sannheten i det budskap han brakte, var det en kraft i hans enkle og folkelige ord, som gikk rett til hjertet hos det tyske folk. Bibelutgaven hans er kanskje det beste eksempel på hans evner. Han begynte på den da han satt på Wartburg, og skrev den for folket. Bibelen var for Luther den eneste autoritet i trosspørsmål. Med Bibelen i hånd skulle hvert menneske tre fram for sin Gud i direkte kontakt med ham. Derfor var han også opptatt av å finne det rette ord i enhver sammenheng, ord som den alminnelige mann og kvinne umiddelbart ville forstå. Han lyttet til kvinnene i hjemmet, til barna på gaten og til mennene på markedsplassen for å kunne skrive slik at de forsto. I to, tre, fire uker kunne han lete etter det ene ordet han søkte, sier han selv. Og for enhver stemning, enhver tone han fornemmet både i det gamle og det nye testamentet, måtte han finne den riktige ordsammensetningen, den riktige rytmen i framstillingen. Så ble da også bibelutgaven hans en folkebok i ordets beste forstand. Hans oversettelse av Det nye testamente som ble publisert i 1522, kom i de neste 12 årene i 85 opplag. I løpet av 25 år ble den solgt i omkring en million eksemplar. Bibelen ble folkelesning for første gang i historien, gjorde tyskerne til et lesende folk. Det som på den teknologiske siden gjorde det mulig med en slik spredning, var boktrykkerkunsten. Både Luthers person, hans språklige mesterskap og boktrykkerkunsten er derfor viktige faktorer bak den sterke oppslutningen om hans reformasjon. Den politiske splittelsen i Tyskland forklarer den utsatte stilling Tysk­ land var i i forhold til Rom og også den antipavelige holdningen som fantes der før Reformasjonen. Men splittelsen betydde også mulighet for støtte til Luther. Når Luther fikk møte på Riksdagen i Worms 1521, hang det sammen med den politiske splittelsen. Det var også takket være den at Luther ble reddet etter at han først var bannlyst av paven og deretter lyst fredløs av Riksdagen. Splittelsen i Tyskland var en hoved­ forutsetning for den utviklingen som reformasjonen tok der. Vi kan trygt si at om Tyskland hadde vært en samlet stat med keiseren som over­ hode, ville Luthers reformasjon ikke ha seiret. Reformasjonen slo ikke gjennom i noe land hvor statsmakten ikke var på reformasjonens side.

Vårt tredje spørsmål var dette: Hvorfor lyktes det ikke for Karl å slå ned kjetteriet i Tyskland?

Svaret ligger i følgende fire punkter: 1. Styrken i reformasjonsbevegelsen. 2. Forholdet mellom keiseren og fyrstene. 3. Karis forhold til andre makter i Europa. 4. Hans holdning til konsilet. Svaret er allerede delvis gitt i det vi har sagt ovenfor. 98

Splittelse karakteriserer det politiske bildet av Tyskland fra høymellomalderen og fram til 1870. Den henger sammen med at middelalderkeiserne var opptatt av å erobre Italia. De kjøpte seg støtte hos den tyske adel ved å gi konsesjoner til dem i Tyskland på keisermaktens bekost­ ning. Resultatet var at det politiske tyngdepunkt i Tyskland fra 11-1200tallet i økende grad kom til å ligge hos fyrstene. Det sentrale styringsap­ paratet som keiseren hadde hatt i mellomalderen, forsvant. Bare keise­ rens person stod igjen. Småfyrstene hadde derimot bygget opp sitt sentrale apparat i likhet med kongemakten i de store nasjonalstatene i Europa. På 1500-tallet hadde de sitt Hofrat, sin Hofgericht, sin Hofkammer og sine fyrstelige råder som var rekruttert fra den lokale adel og blant universitetsutdannede borgerlige jurister. Det var helt klart at den politiske makten lå hos fyrstene ved inngangen til 1500-tallet. Bare de største blant adelen greide å heve seg opp til fyrstenivå. Stor­ parten av adelen måtte finne seg til rette på sine gods. Der søkte de å hevde seg og sine rettigheter bl.a. gjennom stenderforsamlinger. En del av adelen nektet imidlertid å innordne seg under territorialfyrstene. De ville bare være forpliktet overfor Riket. Riksriddere kalles de. Vi finner dem først og fremst i de områdene som var politisk sterkest splittet, ved øvre Rhinen, i Schwaben og Franken. De hersket over meget små områder, en borg og noen små jordeiendommer. Det kunne de ikke leve av, og måtte ofte ta tjeneste ved hoffet hos de fyrstene som de nektet å innordne seg under. Dertil drev de feider og rene røvertokter. Gruppen kalles derfor også Raubritter. Riddernes klare mål var å opprettholde gammel rett mot de nye fyrstene. De hadde også front mot borgerskapet som de foraktet og misunte, og overfalt og plyndret byer og kjøpmenn når anledningen bød seg. Byene sto derfor også i en tosidig kampsituasjon: mot riksridderne og mot fyrstene. Fyrstene ville bygge byene inn i sine territorier. Byene satte seg til motverge, og mange greide å bevare sin frihet. De stilte seg direkte under keiseren og riket, ble såkalt riksumiddelbare byer. Men det kostet. Byene greide aldri å arbeide sammen for sin frihet. Den enkelte by ble i løpet av seinmellomalderen mer og mer seg sjøl nok og var derfor i vanskelige situasjoner overlatt til sin egen styrke. Heller ikke etter 1489 da de fikk sin representasjon i Riksdagen, greide de å få til en felles by- og borgerpolitikk. Den enkelte by sto alene i kampen mot røverridderne, og både by og røverriddere måtte slåss for sin frihet mot den framvoksende fyrstemakten. En alliert i kampen mot territorialfyrstene hadde de to fiendene: bøndene. Bøndene i Tyskland reagerte ofte og sterkt på framveksten av den territorielle fyrstestaten. Bondeopprørene som det var mange av i seinmellomalderen, var primært rettet mot den. Også bøndene sloss for "das alte Recht". Hverken riksriddere, byer eller bønder ønsket den nye statsmakten som fyrstene representerte: fyrstene var deres felles fiende. Bare keiseren kunne gi dem den frihet de ønsket. Det var derfor i Tysk­ land krefter tilstede som keiseren kunne bygge på i et eventuelt samlingsforsøk under hans ledelse. Men i første omgang kom utspillet for å få en bedre organisering av riket fra fyrstene. De ønsket en reform av riket, en riksreform. Kravet om riksreform vokste fram på 1400-tallet og ble tatt opp til alvorlig drøfting på Riksdagen mot slutten av århundret. Vanskeligheten

99

var at keiser og fyrster hadde stikk motsatte oppfatninger av innholdet i en riksreform. Keiser Maximilian mente at riksreformen måtte styrke keisermakten, samle all militær og finansiell myndighet i keiserens hånd, slik at han kunne føre en kraftig utenrikspolitikk. Fyrstene ønsket en riksreform som sementerte og legaliserte maktforholdet mellom fyrste og keiser slik det da var. De ønsket nok å styrke sentralmakten for å sikre fred og rettferdighet innetter i Tyskland og for å kunne forsvare rikets territorium mot ytre fiender. Men sentralmakten skulle bestå av et utvalg av Riksdagen på 20 mann, og keiseren skulle være underordnet dette oligarkiske Reichsregiment. Maximilian avviste det. Fyrstepartiet skulle ikke få binde ham "an Hånden und Fiissen und an einen Nagel hengen lassen". Reformbevegelsen førte likevel til noen resultater. 1. Riksdagen ble nå for alvor en representasjon for riket. Byene fikk representanter der ved siden av fyrstene. Fra slutten av 1400-tallet ble Riksdagen det viktig­ ste forum for alle store rikssaker. 2. Det ble også opprettet en Reichskammergericht, en høyeste domstol for Riket. 3. En landefredsordning som forbød feider, ble vedtatt. 4. Riket ble delt inn i kretser (Reichskreise) med institusjoner som skulle sørge for opprettholdelse av landefreden. 5. Det ble dertil vedtatt å innføre en riksskatt, kalt der gemeine Pfennig. Denne skatten ble det aldri noe av fordi riket manglet et apparat til å kreve den inn. Riksridderne avviste både landefredsordningen og der gemeine Pfennig. Landefredsordningen tok fra dem "das alte Recht der Selbsthilfe gegen Schådigung", og skatten avviste de fordi da "wiirden sie knechtisch und veracht werden wie die Bauern oder die Franzosen". Før Karl ble valgt til keiser i 1519, måtte hans utsendinger til valgmø­ tet gå med på en håndfestning. Det viktigste innholdet i den var bestem­ melsen at et Reichsregiment skulle opprettes, altså et øverste riksorgan hvor geistlige og verdslige fyrster dominerte gjennom sine representan­ ter. Spørsmålet var om dette skulle bli varig, dvs. om Karl ville la seg binde til fyrstenes vilje i alt han gjorde som keiser. På riksdagen i Worms ble dette spørsmålet den ene hovedsaken. Fyrstene forlangte straks opprettelsen av riksregimentet. Karl avviste kravet. Han ville ikke, sa han, bli ansett som ringere enn sine forgjengere, men større, fordi han var mektigere enn de hadde vært. "So steht denn unser Sinn dahin, dass das Reich nach altem Herkommen nicht viel Herren habe, sondern einen, und der wollen Wir sein." Den andre hovedsaken var Luther og hans reformasjon. Også til dette spørsmålet hadde Karl på forhånd en klar holdning. Paven hadde bann­ lyst Luther. Dermed var den saken avgjort. Det eneste Karl skulle gjøre, var å få Riksdagen til umiddelbart å lyse ham fredløs. På begge punkter møtte han klar og sterk motstand fra stendene på Riksdagen. Det første problemet ble løst gjennom et kompromiss. Karl aksepterte det på visse betingelser. Det var for det første et spørsmål om Riksregi­ mentet skulle fungere permanent eller bare når keiseren var borte fra Riket. Karl stod på det siste. Dernest var spørsmålet om Riksregimentet skulle være Riksdagens instrument eller kongens. I begge spørsmål vant Karl fram. Reelt var altså forfatningsspørsmålet fremdeles uløst. Men et riksregiment var blitt etablert. Problemet Luther var langt mer komplisert. Det dreide seg både om forholdet mellom keiser og fyrste og om forholdet til paven. Spørsmålet var om Luther skulle få møte på Riksdagen og legge fram sin sak. Karl

100

mente nei. Det mente også pavens utsending Aleander. Saken Luther dreide seg om kjetteri, altså et rent kirkelig spørsmål, og paven hadde lyst mannen i bann. Saken var derfor ferdig. Det som sto igjen for den verds­ lige myndighet, var å stille seg bak bannlysningen ved å lyse Luther og alle hans tilhengere fredløse, fengsle Luther og brenne alle hans skrifter. Riksdagen mente noe annet. Fyrstene påberopte seg en bestemmelse i Karis håndfestning som gikk ut på at keiseren ikke skulle lyse noen fredløs uten å ha hørt og forhørt vedkommende. Sympati med reforma­ toren og hat mot paven i Rom lå bak dette kravet. Forholdet mellom keiser og fyrste var likevel viktigst. Bak Riksdagen sto reformasjonsbevegelsen. Hele Tyskland var i opprør, mente Aleander. Ni tiendedeler av det tyske folk hadde reist seg under feltropet Luther, sa han. Også den siste tiendedelen roper død over hoffet i Rom, selv om de ikke har den minste sympati for Luther! Fyrstene på Riksdagen seiret. Karl bøyde seg. Luther skulle møte på Riksdagen, høres og forhøres. Den politiske situasjonen i Tyskland hadde gjort det mulig for Luther å få sin sak fram for keiser og Riksdag. Religion og politikk fløt sammen fra første stund i den tyske reformasjo­ nen. Men Luther unngikk ikke å bli lyst fredløs. Karl V hadde en rekke andre problemer å ta seg av i tillegg til refor­ masjonen i Tyskland, bl.a.hans forhold til andre makter i Europa. Fra 1521 til 1529 førte han to kriger mot Frans 1.1 begynnelsen av 1530-årene var keiseren personlig med i kampene mot tyrkerne i forsvaret av Wien og andre habsburgske områder. 11535 førte han en svær flåte til Tunis og erobret byen tilbake fra tyrkerne som hadde satt seg fast der. I 1536 startet Frans I en krig som varte i to år. I 1541 prøvde Karl å ta Algier med katastrofalt resultat. Året etter angrep Frankrike igjen og startet dermed en krig som varte til 1544. Alle disse krigene måtte planlegges så langt mulig, hærene stables på beina, felttogene organiseres, våpen og utstyr skaffes til veie. Ikke minst skulle alt dette finansieres. Midt oppe i alle disse problemene skulle rikene styres. Det var en nesten umulig oppgave for Karl å samle seg til et oppgjør med lutheranerne. Men samtidig oppfattet Karl løsningen av problemene i Tyskland som sin viktigste oppgave. Spørsmålet om hvordan de skulle løses, opptok ham sterkt. Den løsningen han mente var den beste, var imidler­ tid også med og forskjøv i tid det avgjørende inngrep i Tyskland. Sentralt i Karis plan sto meget lenge tanken om et konsil som skulle ordne opp i hans tyske problem. Tanken var at katolikker og lutheranere skulle møtes på konsil for å bli enige om en felles plattform. Hvis det ikke var mulig, skulle lutheranerne med makt tvinges til å akseptere det resultatet som konsilet kom fram til. Konsiltanken finner vi hos Karl helt fra begynnelsen av 1520-årene. Fra siste del av dette tiåret var det helt klart at før konsilet hadde tatt standpunkt til Luthers lære, ville han ikke bruke makt mot kjetteriet i Tyskland. Først konsil, så kamp - hvis nødvendig. Det var Karis plan som han først oppgav langt ute i 1540-årene. Konsilets plass i forhold til keiser og pave tenkte Karl seg slik: Keise­ ren var det verdslige overhodet for kristenheten, Respublica Christiana, og kirkens forsvarer. Konsilet var kristenhetens representasjon som sto under pavens åndelige ledelse, men som også trengte medvirkning fra

101

sitt verdslige overhode. Begge kristenhetens overhoder skulle derfor personlig delta i konsilet. Men det var pavens oppgave å innkalle og lede det. Ingen andre kunne gjøre det. Konsilet skulle være pavens konsil. Det var underordnet ham og skulle innkalles og ledes av ham. Det måtte også være et allment konsil, ikke et nasjonalt. Kristenheten var én. Et nasjonalt konsil var derfor for Karl en meningsløshet. Det skulle videre være et bispekonsil. Bare bispene skulle ha stemmerett. Et legmannskonsil som mange tyskere ønsket, var overhodet ikke akseptabelt for Karl. Et slikt konsil skulle ta avgjørelsen, den autoritative og endelige avgjørelsen i trosspørsmålet. Protestantene skulle være med på konsilet og høres der før avgjørelsen falt. Deretter skulle det brukes makt hvis de ikke bøyde seg. Men Karl mente også at konsilet skulle reformere kirken "in capite et in membris." Og ettersom tiden gikk, ble reformkonsilet viktigere for ham enn troskonsilet. Så viste det seg at det ble meget vanskelig å få til det konsilet Karl ønsket. Paven var en hindring, Frans I en annen. Og før krigen med Frankrike var avsluttet med freden i Cambrai 1529, var det overhodet ikke aktuelt med konsil, så mye mer som paven fra 1526 sto på Frankri­ kes side i kampen. Først da Karis tropper i 1527 hadde plyndret Rom og tatt paven til fange, fikk Karl paven direkte i tale. Da samtaler kom i gang mellom keiser og pave i 1529, viste det seg at Clemens VII overhodet ikke ønsket et konsil. Han avskydde konsilet og fryktet det. Det kunne avsette paven, det kunne ødelegge hele den monarkiske struktur innen kirken med paven på toppen og erstatte paven med konsilet som øverste myndighet innen kristenheten. I fire måneder omkring årsskiftet 1529-30 bodde pave og keiser vegg i vegg i Bologna og forhandlet om konsilet, uten resultat. Karl greide aldri å vinne Clemens VII for konsiltanken. Paul III (Farnese 1534-49) var egentlig også mot konsilet, særlig fordi Karl poengterte reformkonsilet sterkere etter hvert. Men han gikk likevel med på å innkalle det. 2. juni 1536 gikk innkallingen ut. Konsilet skulle møte i Mantua 23. mai 1537. Like etter at innkallingen var gått ut, erklærte Frans I. krig mot keiseren. Frans ønsket ikke konsil. Hvis konsi­ let greide å ordne opp i Tyskland, ville det styrke Karl. Å opprettholde uroen og motsetningene i Tyskland var en hovedsak for ham. Krigen sluttet med våpenstillstand i 1538. Deretter planla Karl toget mot Algier som endte med katastrofe 1541. I mellomtiden hadde han forsøkt direkte samtaler mellom protestanter og katolikker for å prøve å komme fram til et felles trosgrunnlag for riket. Det mislyktes, og Karl forsøkte igjen å få til et konsil. Paul III gikk med på det. I juni 1542 gikk oppropet ut til kristenheten om å møte på konsil i Trient. Knapt to uker senere erklærte Frans I igjen keiseren krig. Etter to års kamp endte krigen med seier for keiseren, og fred ble sluttet i Crepy i 1544. I en hemmelig klausul ble nå Frans I tvunget til å gå med på konsil. Sommeren 1544 innkalte Paul III igjen konsilet. Det skulle møte i Trient i 1545. Men nå var det forlengst klart at lutheranerne ikke ville møte på konsilet. De hadde allerede i 1537 i forbindelse med innkal­ lingen til konsil i Mantua gjort det klart at de ikke aksepterte et pavelig konsil. Skulle det være tale om konsil, så måtte det være et fritt,

102

uavhengig konsil, en fri domstol som kunne dømme i saken mellom evangeliets tilhengere og pavens. I denne saken var protestantene ankla­ geren, hevdet de. Saken dreide seg om pavens lære, hans falske gudstje­ neste som han i strid med Guds ord hadde diktet opp, som han håndhe­ vet, forsvarte og beskyttet med makt. Pavens konsil hadde overhodet ingen interesse lenger for protestantene. Her ligger da en del av forklaringen på den endring i Karis politikk som nå skjedde. Mens han før hadde ment: først konsil, deretter krig hvis nødvendig, så gikk han nå inn for krig først, deretter skulle protestan­ tene møte på konsilet. Før vi nå går videre, må vi se på hovedtrekkene i utviklingen av reformasjonsbevegelsen fra begynnelsen av 1520-årene. Utviklingen i Tyskland etter riksdagen i Worms Riksdagen i Worms 1521 endte med opprettelsen av et riksregiment, og at Luther ble lyst fredløs. Riksregimentet greide ikke å ordne opp med de store problemene det sto overfor, og overlevde ikke bondekrigen. Wormsediktet lyste Luther fredløs. Det forbød kjøp og salg av hans bøker. De bøkene som allerede fantes hos folk, skulle ødelegges. Ethvert skrift som angikk troen, ble underlagt sensur av biskopen på stedet. Spørsmålet var hvordan fyrstene og andre myndigheter ville forholde seg til ediktet. Svært lite skjedde. På Riksdagene snakket man om innkallelsen av et konsil som skulle ordne opp. Men konsilet ble ikke innkalt. Det ble heller ikke gjort noe for å iverksette Wormsediktet. Men reformasjonstankene ble spredt. Predikanter som forkynte den nye læren, dukket opp over alt, større og mindre skrifter ble trykt, de aller fleste med basis i den nye læren. Mellom 1516 og 1524 ble antallet trykte skrifter på tysk nidoblet. Luther selv bidro med mer enn to tusen utgaver. Og bøkene ble båret eller på annen måte fraktet til de fjerneste steder i Tyskland, lest og diskutert av alle befolkningslag, ikke minst av håndverkere og bønder. Det var som en flodbølge gikk over landet. Alle påbud om sensur var uten virkning. Bondekrigen

Bondekrigen i 1525 fikk stor betydning for den videre religiøse og poli­ tiske utviklingen i Tyskland. Hva dreide den seg om? Bøndene i Tyskland var i løpet av seinmellomalderen blitt personlig frie, som de fleste bønder i Europa vest for Elben. Adelens drift av domenejorda var borte og dermed i hovedsak bøndenes arbeidsplikt. Men bøndene måtte betale sine avgifter og sin jordleie innenfor rammen av sedvaner som gjaldt for de gods som jorda de dyrket, hørte til. Det spesielle for Tyskland i seinmmellomalderen var framveksten av den territorielle fyrstemakten. Disse fyrstene var også herrer over store gods. De brukte sin økonomiske styrke til å fremme sin politiske uavhengighet og sin politiske stilling til å styrke sin økonomi. Det bøndene reagerte på, var alt det nye som disse fyrstene representerte. De

103

reagerte på sentraliseringen av forvaltningen med sterkt forhøyede priser på de tjenester bøndene var avhengige av, de reagerte på de romerrettslærde juristene som brøt ned gammel skikk og bruk ved sine påbud og forordninger, på de nye embetsdommerne som overtok funk­ sjonene til den gamle landsbydomstolen, på fyrstenes monopolisering på egne hender av allmenningsrettigheter i skog og mark, retten til fiske, til jakt og beite, til bruk av tømmer som bøndene trengte. Og de reagerte på skattene fra den nye fyrstemakten. Bøndene ønsket i siste omgang fyrstene fjernet. De anerkjente bare keiseren som overordnet myndighet, så for seg et bondedemokrati med bare keiseren over seg. Det bøndene krevde, var sin "gamle rett", "das alte Recht." Derfor ville de fjerne myndighetene som var vokst fram mellom keiser og folk, de som sto for alt det forkastelige nye. Bøndene hadde lenge vært opptatt av disse problemene, og det hadde vært mange lokale opprør med denne bakgrunnen. Det nye i 1520-årene var at reformasjonsbevegelsen gjorde det mulig å sette klagene inn i ny sammenheng. Lenge hadde bøndene vært negative til den verdslige myndighet som vokste fram. Nå hadde de fått vite at den gamle kirken også var en tvilsom autoritet, ja, at den var selve djevelens verk! Hva skulle man så bygge på? Det eneste faste punkt man hadde, var Bibelen. Den kunne bøndene selv lese og tolke. Luther hadde lagt organiseringen av kirken i menighetens hender. Den skulle også velge sin egen prest. Hva skulle så bøndene med annen øvrighet enn keiseren? Ideologien bak bondekrigen ble presentert i to dokumenter. 1. De 12 artiklene og 2. Heilbronnartiklene. I de 12 artiklene samlet bøndene sine krav og forankret dem i Bibelen: De kunne bare prøves mot Den hellige skrift. Hvis man på den måten kunne tilbakevise dem, ville bøndene avstå fra kravene, ellers ikke. Hovedtanken i Heilbronnartiklene var en demokratisk stat under keiserens ledelse, hvor mellommaktene var fjernet. Selve krigen skal vi ikke gå inn på. Før året 1525 var ute, var opprøret slått ned. Opp mot 100 000 bønder mistet livet under kampene, mener man. Og etter nederlaget ble titusener henrettet. De som var igjen, måtte betale svære bøter som mange strevet med i årtier. Det var fyrstene som hadde seiret. Keiseren hadde ikke vært innblan­ det. Fyrstene kom styrket ut av kampen. Hensynsløst ble landsbyene bygget inn i fyrstenes forvaltningssystem. Alt demokrati innen bonde­ samfunnet forsvant. Bøndene var knekket som politisk faktor i Tyskland, spilte bare passivt med i den politiske og religiøse utviklingen. Adelen innenfor territorialstaten aksepterte nå fyrsten. Fyrstemakten var blitt deres vern mot opprør nedenfra. Riksridderne hadde gjort opprør allerede før bondekrigen, var blitt slått og knekket som stand. Restene gikk med under Bondekrigen. All motstand, all uro og alt bråk som ridderskap, adel og bønder hadde stått for, var borte. Dertil fikk fyrstene kirken lagt i sine hender, dens organisasjon, dens embetsverk og dens rikdommer. Luther ble skremt da han så hvordan hans lære ble brukt. Det som skjedde, var revolusjon! Og han forsto at hans kirke var dødsdømt om han støttet bøndene. Han forsøkte først med formaninger om fred rettet til både bønder, adel og fyrster. Det hjalp ikke. Da vendte han seg mot bøndene med all den styrke han eide i skriftet "Mot de røverske og

104

morderiske bønder". Verdslig myndighet måtte gripe inn med alle midler. Hvis de ikke gjorde det, var myndighetene selv skyldige til den høyeste straff. "Derfor, kjære Herrer, skal dere befri, redde, hjelpe og forbarme dere over de stakkars menneskene. Stikk, hogg ned, drep! Blir du selv drept, så husk at en saligere død kan du aldri fa! For du dør i lydighet mot Guds ord og befaling, Rom. 13,1, og i kjærlighetens tjeneste, for det du gjør, er å redde din neste ut av helvetes og djevelens bånd. Den nye mistilliten til folket er lynende klar: "Eselet trenger pryl, og pøbelen må regjeres med vold. Det visste Gud, og derfor ga han øvrighe­ ten et sverd i hånden, ikke en revehale." Bruddet mellom Luther og bøndene var ugjenkallelig. Luther hadde opptrådt som deres verste fiende i en frihetskamp hvor hans ord var deres ledestjerne, hvor Bibelens innhold var målestokken på holdbarhe­ ten i deres krav, som den hadde vært det for Luther på Riksdagen i Worms. Bøndene vendte seg bort. Til den gamle kirken eller til sektene gikk deres vei. Reformasjonen som folkebevegelse var over. Fyrstene kunne overta og gjennomføre reformasjonen ovenfra, gjøre kirken til en del av det maktapparatet som den moderne statsmakten var. Forholdet mellom keiser og fyrste var imidlertid ikke avgjort. Og foreløpig var de protestantiske fyrstene få. Men nesten 20 år til fikk protestantene til å bygge ut sine posisjoner før Karl var klar til å ta opp kampen mot dem. Vi skal følge hovedtrekkene i utviklingen slik den kommer til uttrykk på Riksdagene i disse årene. Reformasjonen etter bondekrigen Det store spørsmålet var Wormsediktets skjebne. Hvordan ville repre­ sentantene på Riksdagen stille seg til det? Riksdagen i Speyer i 1526 tok dette standpunktet til det spørsmålet: Inntil et konsil kom sammen senest om 1 1/2 år, skulle fyrstene "leve, regjere og forholde seg slik med sine undersåtter som enhver håper og mener han kan forsvare overfor Gud og hans keiserlige Majestet." Fyrstene ble stilt fritt til å handle slik de selv syntes. Det ble utgangspunktet for utbredelsen og oppbyggingen av fyrstekirkene i Tyskland. I 1529 kom Riksdagen igjen sammen i Speyer. Keiseren var heller ikke denne gang til stede. Flertallet på Riksdagen opphevet nå det vedta­ ket som var blitt gjort i 1526. De protestantiske fyrstene og byene protes­ terte kraftig. Et vedtak som hadde en enstemmig Riksdag bak seg, kunne ikke oppheves av et flertall på neste Riksdag, mente de. Dertil hevdet de at i saker som angår Guds ære og sjelenes frelse, må enhver selv ha det avgjørende ord. Det var denne protesten på Riksdagen i Speyer som ga lutheranerne navnet protestanter. Protesten innebar at splittelsen i kristenheten for første gang sto klart fram. Hittil hadde man ment at de to partene måtte kunne bli enige om et felles standpunkt. Konsiltanken, som var der hele tiden, var uttrykk for det. Riksdagsvedtaket og protesten mot det viste at mulighetene for enighet faktisk ikke eksisterte. Protestantene var klar over hva deres standpunkt innebar. Sachsen, Hessen, Niirnberg, Strassbourg og Ulm, undertegnet ennå før Riksdagen 105

var oppløst, et hemmelig forbund slik at man kunne forsvare seg mot et framtidig militært angrep. I 1530 var det igjen Riksdag, denne gangen i Augsburg. Der ble Den Augsburgske Konfesjon til (Augustana). Riksdagen har derfor en sentral plass i de lutherske kirkenes historie. Karl V var personlig tilstede for første gang siden Riksdagen i Worms ni år tidligere. I løpet av de ni årene hadde han ført to kriger mot Frans I og sluttet to freder med ham. Etter freden i Cambrai 1529 sto Karl som seierherre. Riktignok hadde han måttet gi avkall på hertugdømmet Burgund, sitt gamle arveland. Men Milano hadde han og dermed herredømmet i Nord-Italia. Han var da også blitt behørig anerkjent som Herre i Italia. Sammen med paven hadde han nå ordnet de indre territorialforholdene der. 24. februar 1530 var han blitt kronet til keiser av pave Clemens VII. Karl V sto på høyden av sin makt. Med denne bakgrunnen kom han sommeren 1530 til Augsburg for å tvinge fyrstene til å bringe religionsstriden ut av verden. Men de ni årene hadde også vært avgjørende for utviklingen i Tyskland. Riksdagen i Speyer 1529 tydet på at forsoning mellom de stridende partene ikke var mulig. Karl ville ha protestantenes meninger skriftlig. Det fikk han i Den Augsburgske Konfesjon. Den var utarbeidet av Melanchton, og Luther hadde godkjent den. Luther kunne ikke selv være tilstede i Augsburg, fordi han var fredløs. Men han mente nok at Augustana var for svak og for lite poengtert. Die Leisetreterin kalte han den, den som trår varsomt, stille. Keiseren ga sine teologer oppgaven å lage et motskrift mot Augus­ tana. Confutatio kaltes den, gjendrivelse. Deretter ble de to skriftene bearbeidet videre av et utvalg for om mulig å få i stand enighet. Det lyk­ tes ikke. Protestantene oppdaget etterhvert at det Karl egentlig forlangte av dem, var at de skulle oppgi sin sak. Det var det fra deres side overho­ det ikke tale om. Utover høsten forlot protestantene Riksdagen. I resessen fastslo Riksdagen at et konsil skulle innkalles innen et år. Inntil da skulle Wormsediktet opprettholdes og den gamle kirkens gods føres tilbake til sin eier. De som ikke ville bøye seg, skulle stilles for Rikskammerretten. Dette var brudd. Heretter var det fra protestantenes side ikke mer snakk om forhandlinger. Skulle den nye kirken bringes til lydighet, måtte det bli med militær makt. Den 27. februar 1531 sluttet protestan­ tiske fyrster og byer over hele Tyskland seg sammen i det som kalles det Schmalkaldiske forbund. Selv om det etter hvert oppsto mange vanske­ ligheter mellom medlemsstatene, var det likevel en samling av kreftene på protestantenes side. Alle de andre motstanderne av Habsburg ville gjerne støtte dem, det gjelder Frankrike, England og Danmark. Hvis Karl nå skulle greie å bringe protestantene tilbake til "den rette tro", så måtte det skje ved militær makt og ved at keiseren deretter greide å etablere seg som den avgjørende sentralmakt i Tyskland. Da ville keiseren imid­ lertid blant sine motstandere ikke bare finne Frankrike og de protestan­ tiske fyrstene, men også sine egne medkombattanter i religiøse spørsmål, de katolske fyrstene i Tyskland. Nå ble det ikke noen kamp mot protestantene i første omgang. Trus­ selen fra tyrkerne ble aktualisert allerede i 1532 ved at de igjen oversvømte Ungarn og presset på mot grensene til Østerrike. 106

I årene som fulgte, var keiseren nesten sammenhengende opptatt av krig helt fram til 1544.1 mellomtiden kunne protestantene bygge ut sine posisjoner og vinne nye trosfeller. Hele Nord-Tyskland gikk over til protestantene. Øst-Preussen og store deler av Baltikum, Sverige-Finland og Danmark-Norge gjennomførte reformasjonen i denne perioden. Men ingen steder var det nå en folkebevegelse som bar fram trosendringen slik det hadde vært i Tyskland før Bondekrigen. Over alt var det fyrstene som førte an, bygget kirken inn i sitt apparat og utnyttet dens ressurser i statsmaktens tjeneste. o Keiseren hadde likevel ikke oppgitt konsilet som redskap til a fa i stand reformer innen kirken som kunne gi de stridende parter en felles trosplattform under pavens og keiserens ledelse av Respublica Christiana. I 1542 fikk han pave Paul III til å innkalle konsilet igjen. Det skulle møtes i Trient, et sted som keiseren til slutt aksepterte. Stedsvalget var viktig. Kravet fra Riksdagen i Tyskland var at konsilet måtte komme sammen et sted innenfor det tyske riket. Keiseren støttet dette. Det hang sammen med vanskelighetene med å få protestantene til å komme til konsilet. Paven ville plassere det i Italia. Trient, hvor konsilet til slutt kom sammen, var et kompromiss. Byen la i fyrstebispedømmet Trient. Byen hørte for så vidt til Det tyske riket. Men kulturelt og befolkningsmessig var den langt på vei italiensk. Trient var derfor det kompromisset som gjorde det mulig å få innkalt konsilet. Men konsilet ble ikke noe av. To uker etter at innkallelsen var gått ut, erklærte Frans I krig mot Karl V. Krigen (1542-44) gikk bra for Keiseren. Og ved fredsslutningen i 1544 i Crépy måtte Frans I i en hemmelig artikkel gå med på å medvirke til at et konsil kunne innkalles. Karl V hadde inntil nå hevdet: først konsil, så krig hvis det var nødvendig. Nå hadde han endret standpunkt: krigen skulle komme først, deretter konsilet. Men det nye standpunktet måtte helst ikke bli kjent. Med sitt nye standpunkt var Karl blitt enig med pave Paul III når det gjaldt rekkefølgen mellom krig og konsil. Paven innkalte derfor igjen konsilet. Det skulle møte i Trient våren 1545. Han lovte også å støtte Karl med tropper og penger. Våren kom, og konsilet kom sammen. Men protestantene ^nektet å møte. Karl fortsatte forberedelsene til krigen. For ham var det nå viktig å holde konsilet i gang til han hadde vunnet sin seier i Tyskland. Så skulle det gjennomføre de reformene han mente var nødvendige for en felles plattform for katolikker og protestanter. Sommeren 1546 begynte krigen mot protestantene. Vi skal ikke følge den, bare konstatere at med hertugen av Albas seier ved Miihlberg i Sachsen våren 1547, var protestantene slått. Karl behersket Tyskland for første gang. Men på dette tidspunkt hadde også mye annet skjedd. Pave Paul III hadde en helt annen oppfatning av konsilets oppgave enn Karl V. For paven gjaldt det å få fastslått de katolske dogmene, ikke å gå inn på reformer som kunne tilfredsstille protestantene. Reformkonsilet som Karl ønsket, var i pavens øyne en vederstyggelighet. Motsetningene mellom keiser og pave lammet derfor konsilet. 1 1547 foretok paven to trekk som ødela spillet om konsilet for Karl. I

107

januar trakk han tilbake de troppene han hadde stilt til keiserens disposi­ sjon. Paven var antakelig blitt redd for en for overveldende seier for keiseren i Tyskland. Våren 1547 flyttet han uten videre konsilet fra Trient til Bologna. Det ødela spillet for Karl. Til Bologna ville han aldri kunne bringe protestantene med. Regelrett brudd mellom pave og keiser fant sted i det øyeblikk konsilet skulle tre i funksjon og gjennomføre de refor­ mene Karl mente var nødvendige for å få slutt på den religiøse splittel­ sen i Tyskland. Nå hadde ikke Karl noen annen utvei enn å prøve seg med reform på egen hånd. På en riksdag i Augsburg 1547-48 lot han et utvalg utarbeide en ordning som skulle gjelde til et lovlig konsil igjen kom sammen. Ordningen innebar at nattverden skulle utdeles i begge skikkelser, og dertil skulle det være tillatt for geistligheten å inngå ekteskap. Ellers fastslo ordningen de katolske dogmene. Det er denne ordningen som kalles Augsburger-Interim av 1548. Augsburger-Interim var i hovedsak mislykket. Hverken katolikker eller protestanter ville vite av det. Bare i Sør-Tyskland og i en del byer godtok man det fordi keiseren hadde maktmidler til å tvinge det gjennom. Parallelt med forsøkene på å løse det religiøse spørsmålet gikk Karis politiske planer om å bygge keisermakten opp til en sterk sentralmakt. Planen omfattet også Nederlandene, Milano og Savoy. Gjennom disse områdene skulle das Reich knyttes med varige bånd til Habsburgernes europeiske system utenfor Tyskland. Karl sto imidlertid ikke sterkt nok i Tyskland, selv etter seieren ved Miihlberg. Han ble derfor nødt til å forhandle med Riksdagen. På Riks­ dagen i Augsburg i 1547-48 ble Karis plan avvist av geistlige som verds­ lige, katolske som protestantiske fyrster. Ingen ville avgi myndighet til det keiserlige Monarchia som Karl hadde planlagt. Karl forsøkte så andre veier til øket makt for keiseren, uten at de førte fram. Et av de spørsmålene som skapte vanskeligheter for Karl V i denne fasen, var tronfølgen. Allerede i 1521 hadde Karis tre år yngre bror, Fer­ dinand, fått overdradd de habsburgske arvelandene. Ferdinand hadde dertil tatt seg av styret i Tyskland i Karis fravær, og fra 1526 var han konge over Bøhmen og Ungarn. I 1531 var han blitt valgt til romersk konge, noe som utpekte ham til Karis etterfølger på keisertronen. Nå var Karl opptatt av to ting. Han ville sikre keiserkronen for Habs­ burgerne. Han ville også at hans egne etterkommere skulle ha en mulig­ het for å bli valgt til keiser. Planen var at de to Habsburggrenene skulle alternere på keisertronen. Derfor fikk han Ferdinand til å godta at Karis sønn Filip skulle følge Ferdinand som keiser, deretter skulle en av Ferdi­ nands etterkommere velges. Ferdinand og sønnen Maximilian mislikte dette meget sterkt, men måtte bøye seg. Det var en komplisert affære, og de tyske fyrstene oppfattet det slik at det var arvelig monarki som skulle etableres, og at tyske interesser skulle underordnes spanske. Denne "spanske suksesjon" ville ødelegge "die deutsche libertåt", fyrstenes politiske maktposisjoner i Tyskland, mente de. Det var oppfatningen hos alle fyrster, protestantiske som katolske. Fyrstenes motstand mot Karl var i klar vekst omkring 1550. "Die viehische spanische Servitut" ble opposisjonens slagord mot ham, og das Interim ble i økende grad møtt med hån og forakt. Karl beholdt dertil 108

sine spanske og italienske tropper i Tyskland, i strid med handfestningen av 1519. I Frankrike var Henrik II i gang med å knytte sammen den tyske og den europeiske motstanden mot Habsburgernes verdensherredømme. Italia skulle befris, Tysklands selvstendighet gjenreises. Kristenhetens velferd krevde krig mot keiserens "viehische Servitut"! Henrik fikk i stand allianse med tyrkerne, med opposisjonelle krefter i Italia og begynte forhandlinger med den tyske fyrsteopposisjonen. På sensommeren 1551 tok tyrkerne Tripoli. Karl fryktet da en kraftig forverring av situasjonen i Middelhavet, trakk sine spanske og italienske tropper ut av Tyskland og sendte dem til Italia. Dermed var han uten militær støtte i Tyskland. Ved avtalen med tyske fyrster i Chambord i januar 1552 fikk Henrik II løfte på bispedømmene Metz, Toul og Verdun mot store subsidier til Moritz av Sachsen og hans medsammensvorne mot keiseren. Moritz hadde inntil da vært en av Karis hovedstøtter i Tyskland. Karl hadde full tiltro til ham. I 1552 kom reisningen under ledelse av Moritz av Sachsen. Ingen av fyrstene i Tyskland støttet keiseren, heller ikke hans egen bror. Karl fikk høre om opprøret i Augsburg og dro til Innsbruck. Moritz fulgte etter med sine tropper. I siste øyeblikk kom Karl seg unna. Om natten ble den giktbrudne oldingen på 52 år båret gjennom dyp snø over Brennerpasset til Villach i Kårnten. . Det hadde vært en lang og strevsom vandring fra Worms i lo21 til Villach i 1552. Nå hadde fyrstene seiret i Tyskland. Men Karl hadde likevel ikke gitt opp. Fra Villach dro han gjennom Sør-Tyskland til Lothringen. Der skulle han vinne tilbake Metz, Toul og Verdun som franskekongen nå hadde okkupert, sla Frankrike og så fra Nederland gjenerobre sitt keiserrike. Karl greide igjen å stable på beina en hær. Med den skulle han ta tilbake Metz, som ble forsvart av hertug Frans av Guise på franskekongens vegne. Det var en håpløs oppgave. I storm og regn, snø og kulde, og med dårlige innkvarteringsforhold, forsøkte Karis tropper gang etter gang å slå seg gjennom murene omkring Metz. Det lyktes ikke. Isteden gikk Karis egen hær til grunne i skyttergravene foran byens murer. I begynnelsen av januar 1553 måtte han gi opp. Han brøt beleiringen, og 6. februar var han i Brussel. Karl hadde tapt Tyskland og lidd nederlag mot Frankrike. Hva ville nå skje med Nederlandene? Hvordan skulle han greie å forsvare dem? De måtte knyttes nært til Spania, som fra nå av enda klarere enn før var hovedgrunnlaget for hans makt. Men hvordan skulle han sikre forbin­ delsen mellom Nederlandene og Spania? Lyspunktet i denne vanskelige situasjonen fant Karl i England. Edvard VI døde sommeren 1553, og Maria Tudor arvet tronen. Hun var datter av Katharina av Aragon og Henrik VIII og Karl V s kusine. Nå ordnet Karl det slik at hans sønn Filip ble gift med Maria Tudor. 25. juli 1554 ble ekteskapet inngått. Hva betydde det for Karl og for Filip? Det betydde større sikkerhet for Nederlandene og for den sjøverts forbindelsen mellom Nederlandene og Spania. Dertil kom at ekteskapet kunne bli utgangspunkt for å bygge England inn i Habsburgsystemet. Det ville bety en enorm styrkelse av stillingen i forhold til Frankrike og kunne langt på vei erstatte tapet av Tyskland. England-Nederland-

109

Franche Comté knyttet til Italia og Spania var en formidabel kombina­ sjon om den kunne bygges ut og gjøres varig. Et framtidig samarbeid mellom den østerrikske grenen av Habsburg og den spanske ville bety fullstendig dominans for Habsburg i Europa. Englands tilknytning til Habsburgerne ble bare en episode. En arving var nødvendig for å føre tilknytningen videre, og den arvingen kom ikke. Da Maria Tudor døde i 1558 og Elisabeth kom på tronen, var episo­ den over. I mellomtiden hadde ekteskapet brakt England inn i krigen mellom Spania og Frankrike og ført til tap av Calais. Allerede i 1556 hadde Karl V delt sine riker mellom broren Ferdinand og sønnen Filip. Til Filip overdro han Nederlandene, Franche Comté, Spania og alle spanske områder i den gamle og nye verden, kongedøm­ met Sardinia og kongedømmet Sicilia. Kongedømmet Neapel og hertugdømmet Milano hadde Filip fått overdradd da han giftet seg med Maria Tudor. Til Ferdinand overdro han kongedømmene Bøhmen og Ungarn og de habsburgske arvelandene. 1 1558 ble så Ferdinand valgt til keiser. I september 1556 dro Karl til Spania og slo seg ned i klosteret Yuste i Extremadura. Der døde han 21. september 1558. Krigen som Filip II overtok etter faren, endte med freden i Cateau Cambrésis i 1559. Denne fredsslutningen markerte også slutten på de italienske krigene. Frans I og Karl V var nå borte. Sønnene sluttet fred. Både Frankrike og Spania var bankerott. Begge hadde dessuten store kjetteriproblemer å stri med. Dette skulle de nå ordne opp med, hver på sin kant. Freden i 1559 kalles derfor ofte den katolske fred. Hva inne­ holdt den? Frankrike ga opp sine krav på Italia. Det ga også fra seg Savoy og Piemonte og understreket dermed at Italiapolitikken var oppgitt. Frank­ rike beholdt Metz, Toul og Verdun. Det var begynnelsen til innlemmel­ sen av Lothringen i Frankrike. Også Calais beholdt Frankrike. Da Karl V ble jaget ut av Tyskland i 1552, kom det i stand forhand­ linger mellom fyrstene og Ferdinand av Habsburg. Fyrstene dikterte betingelsene for fred, og Ferdinand aksepterte dem. Tre år senere ble religionsforholdene i Tyskland fastlagt gjennom religionsfreden på riks­ dagen i Augsburg 1555. Religionsfreden sanksjonerte den religiøse splittelsen i Tyskland. Den romersk-katolske og den evangelisk-lutherske konfesjon skulle leve side om side. Men kalvinister og gjendøpere ble ikke tolerert. Det var heller ikke en religionsfrihet for det enkelte individ. Religionsfriheten gjaldt fyrstene. Hovedsatsen var: Cujus regio, eius religio, dvs. hvis område, dens religion. Fyrsten fikk retten til å bestemme religionsformen i sitt fyrstedømme. De som ikke ville akseptere fyrstens valg, måtte finne seg et annet sted å leve. Men fredsslutningen inneholdt også en reservasjon i forhold til hovedsatsen. Hvis en geistlig fyrste, dvs. en erkebiskop, biskop eller abbed, ville gå over til den lutherske tro, så måtte han trekke seg tilbake fra sin stilling og gi plass for nytt valg. Det er dette som kalles det geistlige forbehold. Lutheranerne ville ikke akseptere det, men forbe­ holdet ble likevel vedtatt. Reformasjonen og religionsfreden i Tyskland betydde en kraftig styr­ kelse av fyrstemakten der, først gjennom bondekrigen, dernest ved at fyrstene i tillegg til andre rettigheter nå også fikk retten til å bestemme religionen innen sine områder. De protestantiske fyrstene hadde dertil

110

fått kirken i gave og kunne utnytte den som de ville. Splittelsen i Tysk­ land var etter 1555 sterkere grunnfestet enn noen gang før.

Andre fasen i kampen mellom Frankrike og Spania/Habsburg. Fransk religionskrig, nederlandsk opprør og spansk armada. I begynnelsen dreide det seg ikke her om en direkte konfrontasjon mellom de to motstanderne. De var begge opptatt med interne proble­ mer, franskekongen med hugenottene, spanskekongen med opprørerne i Nederland. Men Spania blandet seg inn i stridene i Frankrike, franske hugenotter støttet opprørerne i Nederland. England hom etter hvert med, støttet hugenottene i Frankrike og gikk i 1585 til åpen krig mot Spania på opprørernes side i Nederland. De to indre oppgjørene utviklet seg til en europeisk konflikt mellom Frankrike, England og Nederland på den ene siden, Spania på den andre. I bunnen av disse konfliktene la den gamle motsetningen mellom Spania og Frankrike. Det viktigste nye trekket i bildet var Englands kamp mot Spania side om side med sin gamle motstander Frankrike. Spørsmålet er hvorfor England engasjerte seg mot Spania fra 1580-årene. Vi må også ha med oss reformasjonen i kalvinsk form siden den var utgangspunkt for religionskngene i Frank­ rike og en viktig side ved opprøret i Nederland. Vi skal derfor begynne historien i Genéve. Den reformerte lære

Calvins lære har mange likhetstrekk med Luthers. Men f or kjellene er også klare. Begge har som utgangspunkt et pessimistisk menneskesyn: mennesket er totalt fordervet av arvesynd. Da mennesket bare er ondt, kan det bare gjøre det som er ondt, og har derfor ingen fri vilje. Det kan da heller ikke gjøre noe for å forberede seg til nåden slik katolikkene mener mennesket kan og skal. Både Luther og Calvin trakk den logiske konklusjon av dette: predestinasjonslæren. Spørsmålet om hvem som skulle bli frelst, var avgjort av Gud fra evighet av. Predestinasjonslæren ble en sentral del av den Reformerte kirkes frelseslære, men kom ikke med i den Lutherske kirkes lære. Grunnlaget for troen var hos Calvin, som hos Luther, Bibelen alene. Men det var en nyanse i oppfatningen av skriften: For Luther var noe av Bibelens innhold mer sentralt enn annet, nemlig rettferdiggjørelseslaeren. De enkelte bibelske bøkenes verdi og autoritet vurderte han i forhold til dette sentrale budskapet. Calvin derimot vil ikke være med på en relativisering av Bibelens innhold. Bibelen i sin helhet var for ham en absolutt autoritet som menneskene uten forbehold måtte bøye seg for. En følge av dette var at det gamle testamentet fikk en langt større plass i den reformerte kirken enn i den lutherske. Calvins forestillinger om Gud hadde mange trekk fra det gamle testamentes strenge Jehova. Calvin mente, som Luther, at mennesket frelses ved troen alene. Han må også ha vært enig med Luther i at troen var Guds virksomhet i mennesket, ikke uttrykk for menneskelig egenaktivitet. Man skulle tro at denne læren ville føre til likegyldighet og passivitet i religiøse spørsmål. 111

Men slik var det ikke. Den reformert kristne var meget aktiv, opptatt av å gjøre det gode. Den gode gjerning kunne selvsagt ikke frelse. Men spørsmålet var: hvordan skal jeg få vite om jeg er utvalgt til frelse? Svaret på det spørsmålet viser hvordan læren om predestinasjon virket etisk motiverende: Den som er utvalgt, vil etterleve Bibelens bud, vil gjøre den gode gjerning. Omvendt var det da også slik at den gode gjer­ ning viste at man var forutbestemt til frelse. Calvins nattverdlære skilte seg både fra katolsk lære, fra Luthers lære og fra Zwinglis. Katolsk lære er at brødet og vinen reelt blir omdannet til Jesu legeme og blod gjennom konsekrasjonen. Også Luther poengterte realpresensen. "Dette er Jesu legeme og blod, - i, med og under (in, cum et sub) brød og vin,"heter det. Zwingli oppfattet derimot brødet og vinen bare som symboler. I Calvins lære er igjen Kristus reelt til stede i sakra­ mentet, men bare på åndelig måte. Luther la liten vekt på kirkeorganisasjonen. Calvin derimot, la meget sterk vekt på nettopp denne siden ved kirken. Hver menighet ble ledet av et konsistorium. Der satt menighetens prester og presbytere (de eldste). Konsistoriet hadde administrative og rådgivende funksjoner og skulle spesielt ta seg av kirketukten. Retningslinjene som menneskene skulle leve etter, var gitt i Bibelen. Og det var kirkens plikt ved konsistoriemedlemmene å sørge for at menneskene etterlevde skriften. Kirken etablerte seg som overvåkingsinstans i alle menneskelige forhold. Genéve ble eksemplet på hva det kunne bety. Medlemmene av Konsistoriet og deres tjenere overvåket hver eneste gate i byen, hvert hus, hvert menneske for å holde dem på rett vei. Begikk man en feil, ble man stevnet for Konsistoriet eller måtte gjøre botsgang i botsskjorte for hele menigheten. Man kontrollerte at alle mennesker regel­ messig gikk til gudstjeneste og deltok i nattverdmåltidet, man kontrol­ lerte bøkene i bokhyllene i hjemmene. For kortspill, dans og upassende hårpynt fikk man penge- eller fengselstraff. Bare bibelske navn ble aksep­ tert ved barnedåp. Teater, skytterfester og andre hyggelige ting ble begrenset eller avskaffet. Vertshusene ble stengt for byens egne innbyg­ gere. Konsistoriets kirketukt forvandlet Genéve fra en glad by til et mørkt og dystert samfunn hvor alle uttrykk for glede ved livet ble drept. Menighetens eget lederskap skulle dertil kontrolleres av Konsistoriet. Disiplin og innordning var hovedsaken. Ved hvert møte i Konsistoriet skulle en av menighetens prester holde en preken. Så skulle kollegene kritisere den. Kritikken gikk både på innhold og form og hadde som hensikt å hindre avvik fra den etablerte lære og heve prekenens formelle og pedagogiske kvaliteter. Til slutt under møtet tok man for seg konsistoriemedlemmenes personlige livsførsel i det man kalte "en vennlig og broderlig kritikk". Premissene for kritikken fant man i Bibelen. Den smale vei ble smalere enn noen gang både for leg og lærd. Konsistoriet var grunnenheten i Calvins kirkeorganisasjon. Menighe­ tene i et distrikt fikk et felles forum i distriktssynoden hvor prester og presbytere fra distriktets menigheter møttes. Neste trinn var provinssynoden. Hele organisasjonen toppet seg i nasjonalsynoden som skulle ha lovgivende og øverste dømmende myndighet. Opp gjennom systemet hadde man med seg praksis fra konsistoriene: kritikk av preken og person. Lære og liv ble uniformert og disiplinert fra topp til bunn i den sterkt sentraliserte kirkeorganisasjonen.

112

Hva mente Calvin om forholdet mellom kirke og stat? De to var prin­ sipielt særskilte makter i hans forestilling. Men samtidig var de også meget tett knyttet til hverandre. Alle mennesker hørte til i en menighet. Bibelen inneholdt retningslinjene og lovene som menneskene skulle leve etter. Derfor skulle den være grunnvollen og grunnloven for både stat og kirke. Tolkningen av Bibelen lå i presteskapets hender. Kirken ville, hvis programmet ble realisert, dominere staten fullt og helt. Calvins stat var et faktisk teokrati.

Reformasjonen i Frankrike

Det var i den kalvinske form reformasjonen slo gjennom i Frankrike. Den var forberedt av humanistenes kritikk av kirken og deres krav om at kirken selv skulle foreta reformer for å fjerne feil og skavanker. Huma­ nistenes sterkeste personlighet i Frankrike var Jacques Lefévre d'Etaples, Faber Stapulensis, som hørte til kretsen omkring Erasmus fra Rotterdam. Fra ca. 1520 ble også Luthers tanker spredt i Frankrike. Men disse tillø­ pene ble fra 1540-årene sugd opp av den kalvinske bevegelsen. Den spredte seg meget hurtig og med størst intensitet i 1550-årene. 1559-1560 var et høydepunkt. Bevegelsen var hele tiden ulovlig og hemmelig. 1 1559 kom utsendinger fra menighetene sammen til hemme­ lig nasjonalsynode hvor man sluttet opp om en felles trosbekjennelse og vedtok den kirkeorganisasjonen som er beskrevet ovenfor. Hvordan fordelte hugenottene seg geografisk og sosialt? Alle lands­ deler var berørt. Minst tilslutning hadde bevegelsen i nordøst, sterkest sto den i sør, fra Rhonedalen og Provence gjennom Languedoc til Sørvest-Frankrike. Ellers sto hugenottene sterkt i de største handelsby­ ene, i Lyon og i byene i Normandie, Bretagne og på Atlanterhavskysten. Sosialt kom de fra alle grupper. Håndverkere og småkjøpmenn i byene kom tidlig med. Mange historikere hevder at det var disse grup­ pene som først sluttet seg til bevegelsen. Andre mener at det var ved universitetene at kalvinismen spredte seg først. Unntaket er i alle fall Sorbonneuniversitetet i Paris. Paris med Sorbonne var hele tiden katolisismens høyborg, det stedet hvor reformasjonsbevegelsen aldri fikk fotfeste. Det høyere borgerskapet kom sterkere med etter hvert. Blant geistligheten var det mange kalvinister. Bispene holdt riktig nok stand. Bare fire av dem gikk over. Prester og munker sluttet seg imidlertid til hugenottene uten at vi kan fortelle hvor mange. I begynnelsen var reformasjonen en bybevegelse. Fra 1550-årene kom adelen med, særlig landadelen, og med dem bøndene. En rekke høyadelsmenn sluttet seg også til. En av dem var Anton av Bourbon, g.m. dronningen av Navarra. Bourbonene tilhørte prinsene av blodet og sto nærmest tronen om Valoisene skulle dø ut. Anton var formelt Bourbonenes leder og nærmeste tronarving. Deres virkelige leder var Antons bror, Ludvig, hertugen av Condé. Han var guvernør i Picardie, satt med gods og seigneurier spredt over hele Vest-Frankrike fra Normandie til Aquitania. Han var en djerv og dyktig kriger, en mann med ambisjoner og høye mål, men også en mann som kunne ta harde midler i bruk for å nå målene. Høyadelsmannen Gaspard de Coligny, admiral av Frankrike, ble hugenottenes leder og ble drept Bartholomeusnatten 1572.

113

Adelens tilslutning til reformasjonsbevegelsen betydde en enorm styrkelse. De hadde som yrke å slåss, hadde derfor rett til å bære våpen og plikt til å forsvare det samfunnet de sto som ledere for. Omkring 1560 fikk den kalvinske kirkeorganisasjonen i Frankrike del i dette forsvaret. Hver menighet stilte seg under en adelig protektor. Meget hurtig ble den pyramidale kirkelige organisasjonen bygget inn i den feudale organisa­ sjonen: Menigheten fikk sin kaptein som beskytter, distriktet sin oberst og provinsen sin general. På toppen fikk man en generalprotektor for den reformerte kirken i Frankrike. Hertugen av Condé, Bourbonenes reelle leder, fikk tilbud om og aksepterte den stillingen. En militær organisasjon ble lagt utenpå den sterkt sentraliserte og disiplinerte kirkeorganisasjonen. Reformasjonsbevegelsen kunne ta seg ut som en fjernstyrt, farlig opprørsbevegelse rettet mot den katolske kirken og den franske staten, en bevegelse som kløvde det franske folk vertikalt. Spørsmålet var hvordan kongemakten ville stille seg til denne bevegelsen. Sjansene for at den franske kongemakten skulle gå sammen med hugenottene, var meget små. Konkordatet med paven av 1516 ga konge­ makten i Frankrike full kontroll med kirken gjennom disposisjonsretten over de kirkelige embetene og de økonomiske ressursene kirken satt med. Kirken var en hovedkilde til den franske kongens makt. Han trengte derfor ikke gjennomføre reformasjonen for å få politisk og økonomisk kontroll med kirken. Den Reformerte kirken gikk dessuten inn for en kirkeorganisasjon som i prinsippet var uavhengig av fyrsten, men som i realiteten ville dominere også verdslig myndighet om den fikk det som den ønsket. Henrik II var aldri i tvil om hva som burde skje med kjetteriet: det måtte slås ned med hard hånd. Døden skulle være straffen for kjetteri i alle former. Derfor var freden i Cateau Cambrésis en regulær krigserklæ­ ring mot hugenottene i Frankrike. Men krigen kom ikke. Splinten i Henrik II’s øye fra motstanderens lanse i en turnering under festlighe­ tene omkring fredsslutningen viste seg å være dødelig. Istedenfor en utryddelseskrig mot hugenottene fikk Frankrike en nesten førtiårig borgerkrig som holdt på å ødelegge den sterkeste staten Europa til da hadde sett.

Religionskrigene Man opererer med åtte kriger og like mange fredsslutninger i løpet av disse 30-40 årene. Kanskje ville det være riktigere å se kampene som en krig avbrutt av en rekke våpenstillstanden En faseinndeling av krigen er vanskelig. Men vi kan peke på begiven­ heter som setter skille. 1. Bartholomeusnatten 24. august 1572, da tusen­ vis av hugenotter ble drept i Paris og ellers i landet. 2. 1584 da den siste arving til tronen av Valois-slekten døde, og hugenotten Henrik av Navarra ble tronfølger. 3. 1589 da den siste kongen av Valois-slekten, Henrik III døde, og Henrik av Navarra ble konge under navnet Henrik IV. Hva sloss de om, hugenotter og katolikker? Den religiøse motset­ ningen sto i sentrum. Denne motsetningen var nådeløs fordi begge

114

parter mente de hadde monopol på den rette veien til frelse. Den religi­ øse fanatismen førte til uhyrlige grusomheter. Den indre franske religionskonflikten var en del av en europeisk reli­ gionskrig. Frankrike og Nederland var skueplassen for den væpnede motreformasjonen. Filip II av Spania var katolikkenes hovedmann. Han var først og fremst opptatt av å slå ned kjetterbevegelsen i Nederland, men støttet også katolikkene i Frankrike. Dronning Elisabeth av England støttet både hugenottene i Frankrike og opprørerne i Nederland. Religionskrigene i Frankrike hadde dertil et politisk aspekt. Krigene avdekket en motsetning til det sterke franske kongedømmet. Hugenot­ tene hadde sine forsamlinger og sine militære ledere. De ønsket selvstyre og fikk det senere. Det var provinsene som reiste seg mot sentrum bak religionens dekke. Etter 1575 fikk vi en tilsvarende organisasjon hos katolikkene, den katolske liga. Byer og provinser ville styre seg selv uavhengig av konge­ makten. Ligaen ville "gi tilbake til rikets provinser slike rettigheter og friheter som de hadde på Klodvigs tid, ja enda bedre friheter, hvis de kan finnes." Det var de store katolske feudalherrene som reiste seg her. Bak dem sto Filip II av Spania. Ligaen var derfor langt farligere for konge­ makten enn hugenottene. Det politiske innholdet i krigene ble forsterket etterhvert. Krigene utviklet seg dessuten til en kamp om tronen, fordi kongemakten ble så sterkt svekket at den ikke var i stand til å spille en rolle som selvstendig maktfaktor. Kongemaktens stilling i kampene Vi må først se litt nærmere på adelen ved hoffet. Det var tre mektige adelsfamilier som spilte adelens hovedroller ved hoffet i denne perioden. Den ene var huset Bourbon. De to andre var huset Guise og en gruppe adelsmenn ledet av Anne, hertug av Montmorency, øverstkommande­ rende for de franske styrkene og den største jordeieren i Frankrike. Huset Bourbon satt, som nevnt, med store jordeiendommer og vasal­ ler i Vest-Frankrike fra Normandie til Aquitania og med tyngdepunkt sør for Loire. De var hugenottenes ledere og beskyttere. Huset Guise var Bourbonenes mektige rival. De hørte hjemme i Lothringen hvor familiens overhode var hertug. Familiens franske gren var blitt løftet fram til ledende posisjon og hertugverdighet av kong Frans I. Ledende innen familiens franske gren var omkring 1560 hertug Frans av Guise. Han hadde i kong Henrik II’s tjeneste ledet forsvaret av Metz mot Karl V i 1550-årene og hadde deretter erobret Calais fra engelskmennene. Et svært arr i ansiktet etter et engelsk spyd hadde gitt ham tilnavnet le Balafré, Frans med arret. Det var et synlig minne om hans innsats for kongen av Frankrike i siste fasen av kampen mot keise­ ren. Frans av Guise satt med gods og seigneurier i Øst-Frankrike og var guvernør i Dauphiné. Broren Karl, kardinalen av Lothringen, var erkebi­ skop av Rheims fra han var 14 år. Senere satt han med fire erkebispedømmer, fem bispedømmer, en rekke klostre og lavere geistlige embeter. Sammen dominerte de to brødrene Øst-Frankrike. Det kunne se ut som

115

det gamle kongedømmet Lotharingia hadde gjenoppstått, en tanke som brødrene var meget opptatt av. En søster av hertugen og kardinalen var Maria av Guise. Hun var gift med Jacob V av Skottland og fikk med ham datteren Maria. Det er Maria Stuart, en tid dronning av Frankrike, senere av Skottland. Hertugen av Montmorency var lederen av den tredje adelsgruppen ved hoffet. Han var 67 år gammel i 1560 og hadde tjent sin konge siden slaget ved Marignano i 1515. Som belønning for sine tjenester var han blitt øverstkommanderende for de franske styrker. Han var antakelig den adelsmannen som satt med den største godsmassen i Frankrike, samlet i de sentrale delene av landet. Hans eldste sønn var guvernør i Ile-de-France, og en annen nær slektning var guvernør i Normandie. Familien kontrollerte gjennom eiendommer og embeter det meste av det sentrale Frankrike fra Kanalen til Languedoc. Hertugen av Montmorency hadde sønnen Henry, den senere marskalk Damville, som spilte stor rolle i krigene etter 1575. Mer berømt er hertugens nevø, Gaspard de Coligny, admiral av Frankrike. Disse store blant adelen hadde knyttet til seg med troskapsbånd den lavere adelen og andre mektige menn nedover i hierarkiet i en kjede av vasaller. Bøndene fulgte med sine herrer. Roland Mousnier bruker begre­ pene patron-klient for å beskrive dette forholdet. Vi skal holde oss til Mousniers begrepsbruk, selv om det er vanskelig å skille klart mellom feudale forhold og andre mer penge- og kontrakt- baserte forhold i denne overgangsperioden mellom feudalisme og kapitalisme. De mektige høyadelsmennene hadde også nøkkelroller innenfor statsappa­ ratet. Gjennom guvernørstillingene hadde de både hånd om kongens hær i provinsen og kontrollen med skattene som skulle finansiere mili­ tærapparatet. De tre familiene Bourbon, Montmorency og Guise delte faktisk kontrollen med Frankrike mellom seg. Nå skal vi ikke tro at den maktposisjon adelen hadde, var en tilsni­ kelse. Det var tvert imot bl.a. gjennom dem kongemakten fungerte. Og så lenge samarbeidet gikk bra, var alt godt. Men under religionskrigene brukte de ulike adelsgrupperingene sin maktstilling til egen fordel, om nødvendig mot kongemakten selv. Krisesituasjonen i annen halvdel av 1500-tallet viste hvor makten lå når konge og høyadel skilte lag. Det skapte i første omgang en voldsom krise for kongemakten. Dernest måtte man ta opp det problemet å gjøre statsmakten til reell makthaver i Frankrike. Det skjedde dels under Henrik IV, men først og fremst under Richelieu og Ludvig XIV. Henrik II og Katharina av Medici hadde fire sønner. Tre av dem ble konger: 1. Frans II 1559-60. 2. Karl IX 1560-74. 3. Henrik III 1574-89. Den fjerde sønnen, Frans av Alan