Tidens historie 8272012855 [PDF]

Zitiervorschau

TIDENS HISTORIE TROND BERG ERIKSEN

JMSTENERSENS FORLAG A S 1999

KB Rana Depotbibliotc^et 8606 Mo i Rana

Copyright © JMStenersens Forlag A S, Oslo 1999 Design av omslag: Radar Design/Dana Strandli Design av materie: Svein Størksen Forfatterportrett: Herdis Maria Siegert Illustrasjon klokke: Arild Sæther, 1999 Papir: Natur Bok Ekstra Satt med Berling Roman 11/13,5 Trykk og innbinding: AIT Otta AS, 2000 1 • opplag ISBN-82-7201-285-5

FORORD

I Oerlikon rett utenfor Zurich i Sveits ligger en restaurant som har gamle klokker tett i tett på alle veggene. Det må være mer enn hundre av dem fordelt på to etasjer. Klokkene er smidd i jern og drevet av blylodd. Før samleren slo kloa i dem, pyntet de bondestuene i omegnen. De eldste klokkene er et par hundre år gamle. Men alle går. De tikker og slår timeslagene i hytt og vær. Pendlene svinger i forskjellig takt, og viserne har fått frihet til å peke i alle retninger. De ligner de gamle arbeidshestene som man lar gresse fritt i Jura-fjellene når de ikke lenger kan gjøre nytte for seg på gården. I restauranten nyter klokkene en slags pensjonisttilværelse hvor det ikke stilles presise krav til dem. De mekaniske klokkene var jo i virkeligheten temmelig brutale instrumenter så lenge man korrigerte dem og lot dem bestemme døgnrytmen. Men slik de henger nå, benekter de gamle bondeklokkene hverandres be­ skjeder og anskueliggjør en anarkistisk utopi hvor hver enkelt følger sin egen tid uten å bekymre seg om takten. De pensjoner­ te tidsmålerne forkynner det motsatte budskapet av det de for­ kynte mens de var i funksjon. I vårt samfunn er det å lære seg klokken en forutsetning for alt ansvarlig sosialt liv. Innviklede sosiale og økonomiske proses­ ser ville ikke kunne styres uten nøyaktig tidsmåling og detaljerte timeplaner. Et nytt lite menneske lærer først langsomt å oriente­ re seg. Så lenge en nyfødt ligger stille, kreves det ikke så mye kunnskap om tiden og rommet. Men straks barnet begynner å gå, blir det viktig å skille mellom her og der. Samtidig uttrykkes erindringer og forventninger gjennom språkbruken. En fireåring husker det som skjedde i fjor sommer, og kan glede seg til burs­ dagen sin. Men allerede ettåringer har klare forventninger om hva som skal skje, når de oppfanger tegn på at de skal ha mat eller gå på tur. Et voksent menneske kan ha tydelige forestillinger om tids­ 5

TROND BERG ERIKSEN

avsnitt som det aldri har opplevd, og som det aldri skal oppleve. Gjennom tilegnet viten kan både tidsaksen og rommet utvides utover egne erfaringer så langt informasjonstilfanget rekker. Vi føler at vi lever i en lang historie selv om vår egen livstid er for­ svinnende kort, at vi lever i et enormt univers selv om våre egne reiser har vært begrensede. Kunnskaper om rommet og tiden får likevel betydning for oss slik vi lever i øyeblikket. Etter lange ut­ flukter i tiden og rommet vender vi alltid tilbake til vårt eget her og nå. «Fortidens beste gave er erindringen om at vi har en fremtid,» sier sosiologen Michael Young. Det er en enorm oppgave å be­ skrive tidens forskjellige funksjoner i det moderne samfunnet. Noe av vanskeligheten består i at det vi kaller «tid», er så sam­ mensatt. Ikke bare er de anskuelige forestillingene om tiden mangfoldige, men ordet brukes i flere vidt forskjellige betydnin­ gen «Tid» kan betegne varighet eller tidspunkt, på samme måte som «rom» kan betegne både avstand og sted. Man bruker gjerne de samme måleenhetene for tidens og rommets to aspekter, men varighet og tidspunkt er like forskjellige som avstand og sted. Man kan «spare» tid, «vinne» tid og «tape» tid. Men nøyaktig hva man sparer, vinner eller taper, er langt mer uklart. Tiden er gan­ ske enkelt det tidsmålerne måler, og uten tidsmålere ville det ikke finnes noen tid i mer bestemt mening. Til gjengjeld finnes tidsmålerne overalt - også i vår egen kropp. Fra mange religiøse verdensbilder kjenner vi både forskjellige modeller av tiden og ulike vurderinger av tiden. Den kan være en linje, en spiral eller en sluttet krets. Den kan være illusjon el­ ler sannhet, ond eller god. Det ville være meningsløst å spørre hvorfor man har forestilt seg tiden så forskjellig eller gitt den så avvikende vurderinger. Tiden er ganske enkelt blitt identifisert med alt det den kan romme. En abstrakt forståelse av tiden som ren rekkefølge oppstår ikke før urverkenes tid. Det er forbe­ holdt den moderne, vestlige verden fra 1400-tallet. Flere ikkeeuropeiske kulturer har bidratt vesentlig både til urets teknologi­ historie, astronomien som vitenskap og utviklingen av kalendariske beregningen Når boken likevel hovedsakelig kon6

TIDENS HISTORIE

sentrerer seg om den vestlige verden, skyldes det forfatterens begrensningen De mekaniske urverkene er en sen teknisk oppfinnelse. Der hvor det finnes regulære forløp i naturen, foreligger det en tidsmåler og dermed en form for «tid». Solens og planetenes gang i universet, pulsslagene i kroppen og de endeløse kretsløp av liv og død i naturen er allerede tidsmålere som skaper sine egne tider. At de forskjellige tekniske tidsmålerne oppretter forskjellige tidserfaringer, er ingen hemmelighet. Solur, timeglass, vannur, pendelur og digitale ur gir forskjellige anskuelige bilder av tiden - uavhengig av hva den måtte være i seg selv. Jo nærmere man kommer vesensspørsmålet, det vil si spørs­ målet om hva tiden egentlig er, desto mer uhåndgripelig og flyktig blir gjenstanden. Alle vet hva tid er, men ingen kan forklare det nærmere, hevdet kirkefaderen Augustin. Hastighet er en fysisk størrelse, men den «tid» vi tenker på når vi plasserer hendelser i «tiden», har svært lite felles med fysiske størrelser. Stadig mer nøyaktige målinger av svært store og svært små tidsrom har ikke brakt oss nærmere svaret på spørsmålet hva tiden er. Utviklingen av tekniske tidsmålere isolerte bestemte aspekter ved naturens tidsmålere og fremstilte tiden i mer eller mindre «ren» skikkelse. Urskiven, slik den så ut på 1400-tallet, var mar­ kert med 24 timer. Viserens bevegelse var en miniatyrfremstilling av solens bane. Ofte strålte solen midt på urskiven, og vise­ ren var formet som en hånd. Alle speidere lærer fortsatt hvordan man kan bruke urskiven for å bestemme sør og nord. Når timeviseren står på fire og man retter den mot solen, ligger sør midt imellom fire og tolv. For våre urskiver er bare oppdelt i tolv sek­ torer. Urskiven og timeviseren kan likevel oppfattes som en et­ terligning av solens bane og bevegelse på himmelen. Fremdeles er telefonuret en av de hyppigst brukte tjenester i katalogen, til tross for at det neppe finnes en offentlig plass eller et gatebilde uten synlige urskiver - og en alt overveiende del av befolkningen går med armbåndsur. Over Internett kommer hver dag mer enn 300 000 spørsmål om hva klokken er. Det tyder på 7

TROND BERG ERIKSEN

at en dekkende tidsorientering er opptatt i oss som et urokkelig moralsk krav. Et slikt forhold til punktlighet var helt ukjent i den antikke verden. En fri mann hastet ikke fra sted til sted. Det var noe slaveaktig ved hastverk. Å skynde seg var like uforenlig med de ath­ enske borgeres livsidealer som med romernes forestillinger om verdighet. Både i antikken og moderne tid representerer hast­ verk en invasjon eller smitte fra lavere lags livspraksis til hele samfunnet. Med demokratiseringen ble også ufriheten jevnere fordelt. I språklige uttrykk og ordspråk fremstår tiden enten som sub­ jekt eller objekt, det vil si enten gjør den noe med oss, eller vi gjør noe med den. Tiden kan enten bli oppfattet som en kraft, eller så betrakter vi den som et stoff vi kan bearbeide. Enten er den aktiv eller passiv. Om tiden selv tenkes som subjekt, blir vi dens slaver. Om tiden bare tenkes som et objekt, blir vi dens her­ rer. Men den virkelige tiden er hverken bare subjekt eller bare objekt. Tiden er en omfattende symbolsk orden. Den setter be­ tingelser og gir forutsetninger for både subjekter og objekter. Tiden er det landskapet de handlende og tingene møtes i. Nesten all ensidighet og alle feilslutninger om tiden skyldes at man gjør den til noe enten bare subjektivt eller bare objektivt. «Det er vi som er tiden,» sier Augustin, «slik vi er, slik blir også ti­ dene.» Han ser en forskjell mellom den tiden vi er, og den tiden vi har. Den tiden solen eller urskiven viser, er objektiv. Den tiden vi merker gjennom de forandringene som skjer med oss, er sub­ jektiv. Augustin tror ikke at vi har fullstendig kontroll over tiden, at vi fritt kan bestemme dens innhold. Han ser imidlertid tydeli­ ge forbindelser mellom de subjektive erfaringer og de kosmiske forløp. Han forstår begge tidsformer i lys av evigheten. Denne boken er ikke så opptatt av tidens kosmologi og fysikk som av de kulturhistoriske, sosiale og filosofiske sidene ved tidsproblemet. Også som kulturelt referansepunkt har tiden en viss objektivitet. Tiden ikke er så lett å forandre når den først har fått en språklig og kulturell form. Den sosiale dannelsen av en gyldig virkelighet skjer ofte gjennom måter å forvalte tiden på. Den 8

TIDENS HISTORIE

symbolske orden er hverken bare i våre hoder eller bare der ute. Selve mysteriet er hvordan tiden kan knytte det innvendige og det utvendige sammen gjennom symboler. Dagen er like grunn­ festet i biologien som i astronomien. Ingen historisk overgang uten tilhørende skrekkscenarier. Når nå dyrene fra Åpenbaringsboken ikke lenger er virksomme, må man oppfinne en mer tidsriktig katastrofe for å vende oppmerk­ somheten mot den magiske terskelen mellom to årtusener. År 2000-problemet er et dataproblem som skyldes at eldre utstyr ikke kan lese 00 som en naturlig arvtaker etter 99. Vanskelighe­ tene er virkelige nok: «Fly kan bli satt på bakken, mange kan være uten strøm og vann, børsen kan bli stengt, det blir trafikkkork i byene og vekkerklokken streiker. Alt på grunn av to tall.» (Aftenposten, 14. februar 1998.) Det historisk interessante er at først denne mulige katastrofen gjør det aktuelle årtusenskiftet til en epoketerskel av gammelt merke. Overgangen vil helt sikkert bli feiret med champagne og alt som hører til, men det er dataproblemet som sikrer tradisjo­ nen, nemlig redselen for det ukjente og overgangens iboende trussel om kaos. I tillegg er mikrochipene, som regulerer store deler av det moderne samfunnet gjennom elektroniske styrings­ systemer, usynlige og allestedsnærværende. De må først oppspo­ res, som om de var demoniske aktører som lever i det skjulte. Ved dette årtusenskifte har derfor dataingeniørene tatt eksorsistenes plass, og de startet sitt litani allerede flere år på forskudd. Realitetene i år 2000-problemet er banale, men nyhetsoppslagene tyder på at trangen til apokalyptisk spenning ennå ikke er helt forsvunnet fra det store publikum, selv i en verdslig og teknologistyrt tidsalder. Tiden er fremdeles noe av et mysterium.

En stor takk til forlagssjef Halfdan W. Freihow som loset meg inn i dette prosjektet, til Formidlingsutvalget ved HF-fakultetet ved Universitetet i Oslo som generøst gav meg tre måneder undervisningsfri til å skrive ferdig boken, til min venn Kjell Peterson som oppmuntret meg underveis og sendte viktige bøker, til Nils Wad (Zurich) og Siri Sande (Roma) som stilte skrivestuer til dis9

TROND BERG ERIKSEN

posisjon og - ikke minst - til min kjære Unn Falkeid som med profesjonell sikkerhet foreslo avgjørende forbedringer da hun ar­ beidet seg gjennom manus avsnitt for avsnitt. Til sist en takk til alle de urmakerne i Sveits og Norge som har tatt seg tid til å for­ telle meg om sitt spennende håndverk.

Maloja, 21. desember 1998 Trond Berg Eriksen

INNHOLD

I • Tiden er mer enn et ord Tidens mange ansikter - s. 14 Ikke alt som har navn, er virkelig - s. 20

II • Det hellige og mytens tid Tiden er alle tings far - s. 28 Den evige gjentagelse - s. 32 Magiske og rituelle tidsteknikker - s. 36 Tidsorganisering og kritisk avstand - s. 39 III • Tid, tanke og bevegelse i antikken Platons “Timaios” om verdens tilblivelse - s. 46 Aristoteles’ “Fysikk” - en grunntekst om tid - s. 48 Kalenderen mellom månen og solen - s. 52 Augustus og hans solur - s. 58

IV • Tiden som makt og mysterium Mellom skapelse og dommedag - s. 62 Festkalenderens kontroll over tiden - 5. 68 Den kristelige tidsregning - s. 71 Augustin og tidsproblemet - s. 75 V • Mellom tid og evighet Tilbake til naturens kretsløp - s. 82 Uendelighet og evighet - s. 87 Middelalderens historiekonstruksjoner - s. 94 Tusenårsriket - s. 100

VI • Maskinen som forandret verden Urverket dukker opp - s. 108 Klokkene kimer og kaller - s. 117 Kalenderreformer - s. 127

11

VII • På vei mot en moderne tidserfaring En ny tidsforvaltning - 5. 134 Livets tid og verdens tid - s. 139 Virkeligheten kan telles, måles og veies - s. 146 VIII • Urverket som universalmodell Gud som den store urmaker - s. 152 Sjøfarernes usikkerhet - s. 159 Historien gjentar seg ikke - s. 164 Jordskorpens metamorfoser - s. 170 IX • Man kan ikke elske et kvartsur Urverket blir forbruksvare - s. 176 Klokkene og jernbanen - s. 181 Lenge før syndefallet og syndfloden -5. 184 Fra kvarts til cesium - s. 187 X • Tenkernes kamp med tiden Kant: Anskuelsesformer og antinomier - s. 192 Bergson om tid og rom - s. 199 Einstein og tidens ubegripelighet - s. 203 Heidegger om tid og kjedsomhet - s. 210

XI • Et samfunn som går som en klokke Når alle marsjerer i takt - s. 220 Storken kommer med barna - s. 227 Modern Times -5. 232 Mot en ny tidskultur - s. 242

XII • Tidenes slutt Håndens og magens regime - s. 248 Melankoli ved Fin-de-Siécle - 5. 253 Entropiens mysterier - s. 256 De postmoderne tidserfaringer - s. 259 Utopien om øyeblikket - s. 264

12

I • TIDEN ER MER ENN ET ORD

Tidens mange ansikter Langt inne i Jura-fjellene ligger den lille byen La Chaux-deFonds som har et av verdens største urmuseer. I flere hundreår har urindustrien vært en hovednæring i distriktet. I lange vinter­ kvelder - når gårdsarbeid var umulig - satt befolkningen og pro­ duserte deler til de større urverkstedene i de nærmeste franske og sveitsiske byene. Et tyvetalls berømte firmamerker forteller om håndverkstradisjonene i regionen. Rett ved ligger St. Imier hvor Longines-fabrikken har holdt til i mer enn hundre år. Nå er det meste blitt historie, fordi svært lite av den moderne urproduksjonen har noe med håndverksmessige ferdigheter å gjøre. Gjennom museene holdes minnet om fortiden ved like. I La Chaux-de-Fonds og Le Locle forsøker man å fremstille urets teknologihistorie med de enestående samlingene. De mekaniske tidsmålere er blitt oppslukt av og plassert i den historiske tidenl Men har historiens tid og urverkenes tid noe felles? Naturviten­ skapene står åpenbart i gjeld til klokketiden. Men historiens løp har nok helt andre egenskaper enn den tiden vi kan avlese av urets visere. Hvorfor er den tidserfaringen som historieskrivningen, littera­ turen og kunsten beskriver, så forskjellig fra naturvitenskapenes? Kan begge parter ha rett? Kan begge ta feil? Det er åpenbart helt ulike sider ved tidserfaringen som undersøkes av naturvitenska­ pene og i kunsten. Alt tyder på at gjenstanden tar farge av brille­ ne, slik at kunsten ikke uten videre kan behandle de samme aspekter ved tiden som vitenskapene — og omvendt: Naturviten­ skapene er på mange vis utelukket fra de erfaringer av tiden som kunsten behandler. Naturvitenskapens teorier kan være så korrekte som de bare vil - de angår oss likevel ikke på samme måte som den langt mer 14

TIDENS HISTORIE

mangfoldige og utydelige dagligdagse erfaring som litteraturen på sitt beste makter å hente frem og artikulere. Fortrolighet med romanene til James Joyce og Marcel Proust kjennes viktigere for menneskets selvforståelse enn teoriene til Albert Einstein. Det dreier seg også om forskjellige språk. Litteraturforståelse krever riktignok sine forberedelser, men det å forstå Einsteins fysiske hypoteser forutsetter fortrolighet med et vitenskapelig språk som bare de færreste kan dechiffrere. Det er en viss mulighet for at tiden fortegnes av det antatte søskenforholdet til rommet. «Tid og rom,» sier vi, som om de to størrelsene skulle være beslektet. Riktignok oppdager vi snart forskjeller og kontraster, men vi antar gjerne - fordi språket sta­ dig bruker bestemmelser og metaforer fra det ene feltet om det andre - at de to grunnformene for erfaring også har noe felles. Noen tenkere hevder at tidens og rommets slektskap er rent overfladisk. Jo dypere vi trenger ned i de to materier, desto min­ dre vil man finne av felles egenskaper hos dem. Andre oppfatter tiden og rommet som tvillinger. Det kan også være at forholdet mellom litteraturens tidserfaringer og naturvitenskapens har noe med forholdet mellom tid og rom å gjøre. For naturvitenskapens tid er objektivert, det vil si romliggjort. Mens litteraturen tar fatt i den tiden som vi selv er og lever, det vil si en størrelse som aldri kan objektiveres som en ting i rommet eller som en egenskap ved romlige gjenstander. Det kan også være at Martin Heidegger har rett. Han går ett skritt videre enn Henri Bergson og hevder at tiden er knyttet til erfaringen av selvets endelighet. Tiden er innbakt i menneskets forståelsesformer og dets forhold til seg selv. Dermed reformulerer han det gamle spørsmålet om hva tiden er. For alt organisk liv er underlagt timelige omskiftelser. Vi raser mot den endelige oppløsningen med en hastighet av 4500 hjerteslag i timen1. Det har ingen tvilt på noen gang. Men mennesket har dessuten en be­ vissthet om at tiden «kommer» eller «går». Bevisstheten omfatter en viten om egen dødelighet, en viten som mennesket tør være alene blant alle levende vesener om å bære på. Tiden er både livets medium og fortellingens medium. Slik 15

TROND BERG ERIKSEN

sett kan fortellinger hente frem andre sider ved den tiden som vi selv er, enn argumentasjon og analyser kan gjøre. Moderne litte­ ratur har vært heftig opptatt av tidsfenomener, kanskje nettopp fordi slike temaer understreker litteraturens verdi som erkjennelsesredskap i konkurranse med den teknisk-naturvitenskapelige betraktning av verden. Tiden er blitt en kampplass mellom det C.P. Snow kalte «de to kulturer»: På den ene siden er den logisk og argumentativt gjennomsiktige behandlingen av tiden i naturvitenskapene psykologisk sett uten mening. På den annen side tilkjennes den psykologisk meningsfulle fremstillingen av dagligdagse tidserfaringer ingen naturvitenskapelig realitet. At nettopp tiden avslører slike motsetninger, er ingen overraskelse. For helt fra eleaten Zenons «paradokser» i det gamle Hellas til Kants «antinomier» på 1700-tallet har tiden vært et begrep som truer med å springe ut av fornuftens og forstandens kart. Begrepet tid bærer i seg hemmeligheter som ikke lar seg fange hverken på den ene eller den andre måten. Det eksistensielt for­ uroligende er at endeligheten - som erfares så sterkt og er så ubetvilelig - likevel kan oppfattes som en subjektiv illusjon. Et så dominerende fortolkningssystem som naturvitenskapen godtar ikke annet enn det som kan telles, måles og veies. Ved å overse alle kvalitative egenskaper ved tidserfaringen sitter fysikken og biologien igjen med en tid som er eksistensielt sett betydnings­ løs. Særlig for biologien er tidsproblemet også et internt faglig problem. Kolibrifugler og snegler lever åpenbart i en annen tidserfaring enn mennesker og elefanter. Enhver livsform er også en tidsform. Blant naturvitenskapene synes biologien å være den som lettest kan kommunisere med den vanlige menneskelige tidserfaring. Den veltalende biologen Stephen Jay Goulds glim­ rende essay Questioning the Millennium (1997) bekrefter dette. Når man først har oppdaget skillet mellom en kvantitativ og en kvalitativ tidserfaring, kan de videre konsekvenser være for­ skjellige. Noen vil hevde at den ene eller den andre erfaringen er den rette. Andre vil oppstille trinn av overordning og underord­ ning, slik at den ene erfaringen blir primær og den andre avledet. Andre igjen vil undersøke om det ikke tross alt finnes broer mel16

TIDENS HISTORIE

lom den humane tidserfaringen og de fysiske og biologiske tidsmålinger. De klareste forskjeller mellom mekanisk malt tid og opplevd tid er at den første er ensartet og objektiv, mens den andre er uensartet og subjektiv. Det er selvsagt ikke noe i veien for at det subjektive kan være virkelig nok. Bilder i et feberdelirium er ikke mindre virkelige selv om ikke alle har tilgang til dem samtidig. Heller ikke det konvensjonelle og vilkårlige ved den objektive tidsmålingens enheter er noe argument for å frakjenne den me­ kanisk målte tiden virkelighet. En viktigere forskjell mellom dagligdags erfaring og fysikk er at den fysiske tiden er usammenhengende, og at forskjellige tids­ punkter og tidsrom ikke har noe med hverandre å gjøre. Tidsrommene er mengder uten innhold, og tidspunktene er like ubeslektede som punkter på en linje. Som dagligdags erfaring derimot er tiden sammenhengende og innholdsbestemt, en strøm hvor alle momenter deltar i samme bevegelse. Opplevde tidspunkter er øyeblikk som ikke kan bytte plass i strømmen. Den moderne romliggjøringen av tiden, som Henri Bergson kla­ get over, gjør de enkelte delene av tiden til adskilte atomer, like og uten indre sammenheng. Hvordan kan erfaringen av varighet og den mekaniske oppstykkingen av tiden i biter forlikes som gyldige bilder av samme gjenstand? Å beskrive tiden som en «flukt», et «bølgende hav» eller en «strøm» er langt den vanligste gruppen av metaforer i dagligtalen og litteraturen. Den moderne litteraturens «stream of consciousness» er ikke uten slektskap med den greske naturfilosofen Heraklits bilde av tiden som «en strøm man ikke kan stige ned i to ganger». Tidens buktninger og sprang er foranderlige, mangeartede og deler av en sammenhengende prosess. Den viktigste forskjellen mellom den dagligdagse erfaringens og fysikkens tid, er at den siste ikke kjenner til erindring og for­ ventning. Erfaringssubj ektet står inne i tiden, mens den mekanis­ ke tidsmåleren står utenfor. En nøyaktig tidsmåler har hverken hukommelse eller forventninger. En utvendig betraktning kan ordne naturens prosesser i rekker av årsaker og virkninger og sik17

TROND BERG ERIKSEN

rer på den måten orden og retning i hendelsene. For den som be­ finner seg inne i tiden, er forholdet mellom det som har vært, det som er og det som skal komme, noe mer innviklet. Også i selvets erfaring av sin timelighet finnes det årsaker og virkningen Men de ordner seg sjelden i lange, enkle rekker, og de­ res retning er ingen absolutt sperre for erfaringen. Tanken kan vandre både fremover og bakover i tiden, og i mange tilfeller kan større deler av erfaringsapparatet - følelser og stemninger - følge med. En organisme kan ikke skru den objektive tiden tilbake eller fremskynde den. Men erfaringen av selvet i tiden er friere enn den objektive betraktningen gir plass for. Å erindre seg inn i fremtiden eller håpe seg tilbake til fortiden er forestillingsevnens minste kunst. Ikke noe er vanskeligere å forutsi enn fortiden, heter det. Hverken håpet eller erindringen er underlagt den objektive tidens tallmessige, kausale og ugjen­ kallelige orden. Erfaringens assosiasjoner følger helt andre regler enn de mekaniske årsaksrekker. Særlig åpenbar er assosiasjone­ nes likegyldighet til spørsmålet om «forut» og «etter». Bildene følger hverandre og knyttes sammen i en annen logikk enn be­ grepenes. Både i dagdrømmer og i nattdrømmer er den utvendi­ ge tidens mekaniske orden satt ut av kraft. Også i biografien som en rekonstruksjon av selvets tilblivelse er tidsfølgen en løs ramme. Det samme gjelder historieskrivning­ en. Hverken i biografien eller i historieskrivningen finnes det år­ saksrekker av samme type som i fysikken, fordi tiden som ordensinstans og rammebetingelse spiller en helt annen rolle der enn i fysikken. I historieskrivningen og biografien er det tidens sam­ menhenger som gir gjenstanden, enten den er det enkelte men­ neskeliv, byens utvikling eller folkets livsløp, en gjenkjennelig identitet på tross av alle timelige forandringer. I fysikken spiller tingens identitet med seg selv på tvers av tiden ingen rolle. Årsaksrekkenes abstrakte sammenhenger er ikke avhengige av ting­ enes identitet med seg selv. Begrepet om en sjel, en personlig identitet eller et selv kan på flere måter oppfattes som en protest mot årsaksrekkenes opp­ bakking av virkeligheten i brudd. Tidsbegrepet står derfor helt 18

TIDENS HISTORIE

sentralt i oppgjøret mellom humanistiske og naturvitenskapelige perspektiver på menneskets virkelighet.

Hvorfor er tiden blitt et så dominerende tema i dette århundres litteratur og i den filosofiske diskusjon? I bølgen av debatter om tiden er de tekniske og vitenskapelige muligheter som sciencefiction-litteraturen presenterer, bare en liten del av bildet. Psyko­ analysen kan ha spilt en rolle ved å vende oppmerksomheten mot erindring og identitet. Sigmund Freud fikk sterke medspille­ re i diktere som James Joyce, Marcel Proust og Thomas Mann. Fortellingens tid og livets tid nærmet seg hverandre gjennom nye fremstillingsformer. Filmen etterlignet hjernens egen måte å assosiere bilder på, og fotografiet mikroskoperte øyeblikk av kor­ tere varighet enn det øyet kunne oppfatte uten hjelp. Gjennom den moderne sekulariseringen takket evigheten for seg. I den førmoderne verden var evigheten en solid størrelse seg selv lik gjennom alle omskiftelser. Da troen på evigheten ble svekket, ble alt varig og selvidentisk problematisert. De rasende sosiale, politiske og teknologiske forandringene har gjort resten. Tiden er stadig mer blitt oppfattet som en kraft som suger alle ting med seg ned i et sluk. Det som foreligger, kasseres før det er oppbrukt, og det andre som oppstår, følger så tett at all fiksjon om en virkelig fornyelse mister sin utopiske tiltrekning. Tilværel­ sens tempo er akselerert, slik at det å vinne en viss disposisjons­ rett over tiden for de fleste ligger utenfor rekkevidde. Guds allmakt og evighetens sannheter er fortrengt av tidens allmakt og omskiftelighetens uforutsigelige luner. Sannhetene er selv blitt funksjoner av tiden og dermed underlagt historiske endringer og motens brå kast. På den måten er tiden i siste kon­ sekvens blitt overordnet sannhetene, og den som nekter å følge med på forandringene, vil snart bli akterutseilt. Historismen var bare en forsmak på den postmoderne uorden. Allerede på 1800tallet ble det rent faktisk stadig vanskeligere å innskrive de histo­ riske forandringene i en stor fortelling. Dermed var det duket for diverse demoniseringer av tiden. Oswald Spengler innledet demoniseringssj angeren med bø19

TROND BERG ERIKSEN

kene om «Vestens undergang» (1918-1922), og fra Jean Baudrillard (f. 1929) er de samme smertensrop kommet i vår egen sam­ tid. Spørsmålet er om ikke også Spenglers støyende undergangsscenarier er for optimistiske og gammelmodige. Baudrillard står oss nærmere, fordi hans begrep om hendelsenes listende og listi­ ge fatalitet skaper en demonisering av tiden som ødeleggende uskyld. Baudrillard beskriver menneskets lodd i den postmoder­ ne verden som det å være gissel hos en makt uten ansikt. Der­ med vender han tilbake til førmoderne tidserfaringer slik de kom til uttrykk i den greske myten om Tiden som sluker sine barn, eller i bildet av Fortunas hjul som dreier uten nåde - den onde og lumske tilfeldighet.

Ikke alt som har navn, er virkelig

De forandringer som må gjøres med armbåndsuret som følge av at man passerer datogrensen eller forflytter seg mellom tidssonene, kjennes merkelige, fordi tiden normalt oppleves som så urok­ kelig og uforanderlig. Da sommertid ble innført under den første verdenskrig, var det mange i alle europeiske land som opplevde det som en liten apokalyptisk rystelse. Justeringene i forbindelse med innføringen av den gregorianske kalenderen i Frankrike 1583 og i England 1752 krevde at man hoppet over et dusin datoer, og endringene skapte stor forvirring. Tiden som grunnleggende erfaring kjennes ufravikelig og uten huller. Forandringer i navngivning eller tellemåte bryter med den alminnelige erfaringens normale karakter. Dermed krever endringer også alltid et sterkt element av autoritet eller tvang. Arbei­ det med internasjonale og nasjonale standardiseringsavtaler i sis­ te halvdel av forrige århundre var en sterkt følsom materie. Ingen ville gi fra seg sine tilvante tellemåter uten sverdslag. Her møter vi et gjennomgående trekk ved tidens historie: En vilkårlig orden og navngivning oppleves som noe mer enn tilfel­ dige bestemmelser, fordi de rådende tidsbegrepene er så innvevd i organiseringen av det individuelle og kollektive liv. De gjelden­ 20

TIDENS HISTORIE

de tidsforestillingene er redskaper for forvaltning og strukture­ ring av alle bevegelser i det sosiale rommet. Den alminnelige er­ faringen av tiden som absolutt og universell gir makt til dem som kan påtvinge andre sine regnemåter. For bare de aller færreste er i stand til å skille mellom tidens nødvendighet og tellemåtenes nødvendighet. Fra en side sett er tiden noe som erobres gjennom symbol­ bruk og språkevne. Refleksjon over tiden og dannelsen av tidsbe­ greper bidrar til å opprette og ordne et imaginært rom hvor erindringer og forventninger etter hvert blir like viktige som er­ faringen av øyeblikket. I barnets utvikling er erobringen av rom­ met, tiden og språket prosesser som går parallelt, og som forut­ setter hverandre. Men det er et åpent spørsmål om tiden bare er et begrep, om det bare dreier seg om en symbolsk orden. Filosofen Immanuel Kants lære om tiden som en «anskuelsesform» innebærer at erfaringen av tiden - og rommet - er noe langt mer grunnleggende enn de begreper og forestillinger som vi kan danne oss om disse størrelsene. Hos Kant er tiden festet til menneskets måte å oppfatte verden på, og nettopp derfor ingen illusjon. De som tviler på at det skulle finnes en tidserfaring til forskjell fra tidsbegrepene, påstår gjerne at tid er noe bare men­ nesket forholder seg til, og at det derfor er en språklig konstruert erfaring. Men for det første vet vi lite om dyrenes forhold til for­ tid og fremtid, og for det andre kjenner vi ikke noe menneskespråk som unnlater å gjøre plass for tidsfenomener. Språkene omtaler tiden på forskjellig måte, men likevel slik at vi kan forstå det som sies ut fra våre egne erfaringer. Tidsfomemmelsene er noe av det første som endres ved mentale forstyrrelser eller bruk av sentralstimulerende midler. Allerede den språklige universaliteten tyder på at begrepene ikke er helt gjenstandsløse. Men variasjonen i tidsoppfatninger har vært svært stor både langs den historiske aksen og mellom de forskjellige folkeslagene. Derfor har tiden både en historie og en kulturgeografi. At den også har en fysikk og en psykologi bekref­ ter nok en gang de grunnleggende erfaringenes universalitet. Det finnes ikke noe felt av virkeligheten som er unndratt tidens lover. 21

TROND BERG ERIKSEN

Også bevisføringene i matematikken og logikken er avhengige av bestemte sekvenser av «forut» og «etter» i en rekkefølge som ikke kan byttes om. Kant forsøkte dessuten å føre alle forstandskategorier tilbake til tidserfaringen som det grunnleggende størrelse, realitet, årsak, substans osv. I alle disse begrepene er ti­ den en medtenkt forutsetning. Mange har hevdet, som Kant, at tiden er et grunnleggende element både i menneskets sansning og tenkning. Men det utelukker selvsagt ikke at alle uttrykkelige tidsbegreper har en foranderlig historie. Tidserfaringen er ikke bare grunnleggende for sansningens og tenkningens orden, men også for oppfatningen av selvet. Uten erindringer om vekslinger og bestandighet kunne mennesket neppe utvikle noen følelse av personlig identitet. Også i forhol­ det til oss selv er vi avhengige av tidens logikk og ikke minst av de redskaper vi har utviklet for å svare på tidens utfordringer. Slike redskaper er delvis avhengige av tekniske oppfinnelser. Kommunikasjonsteknikker og symbolsystemer utvikles blant annet for å fastholde erfaringsinnhold på tvers av tidens grenser. Overgangen fra en muntlig overlevert kultur til en skriftlig overlevert kultur forandret både den enkeltes og kollektivets selvoppfatning. Fordi både erindringens mengde og lengde ble en annen. Ved historiens begynnelse er det tydelig at man prøver å for­ binde naturlige og sosiale hendelser. Fordi verdenskroppen og samfunnskroppen gjensidig fortolket hverandre i kompliserte analogier, gav man sosiale hendelser vekt og virkelighet ved å la dem falle sammen med naturens rytmer. Kongeinnsettelser skjedde ved nyttårsfeiringen, uansett om nyttår ble markert av vintersolhverv, av krigssesongens begynnelse eller av en livgiven­ de oversvømmelse. En viktig funksjon for den tidlige billedkunsten er nettopp å fastholde viktige øyeblikk eller utviklingsfaser i erindringen. Den førmoderne billedkunsten var blant annet et hjelpemiddel for hukommelsen. Men der hvor den fremstilte guder, herskere eller kultriter, var den noe mer enn bare et hukommelsesredskap. Gudens bilde var ikke bare en fastholdelse av hans utseende, men 22

TIDENS HISTORIE

sikret et guddommelig nærvær, et innslag av evighet i tiden. Her­ skerens bilde var en påminnelse om maktens bærer, men det var samtidig en forlengelse av hans person på tvers av tidens og rom­ mets avstander. Fremstillingen av en kulthandling i stein eller på en plate minnet om et hellig øyeblikk, men var også en evig gjentagelse av dette øyeblikket, en magisk forsikring om at kulthandlingens gyl­ dighet ble stående. Keiser Augustus lot den opprinnelige offerprosesjonen avbilde på det fredsalteret han oppstilte på Marsmarken i Roma, slik at hendelsen skulle få gyldighet til alle tider. Visjonen av St. Mikael over Hadrians gravmæle, som avsluttet den store pesten under Gregor den store, ble straks avbildet og fastholdt i en bronseengel på toppen av Castel Sant’Angelo, for at pesten ikke skulle komme tilbake. Bryllupsbildet på peishyllen i en moderne leilighet er et eksempel på en beslektet billedbruk. Man kan jo ikke la vielsespapirene ligge fremme. Fra en side sett kan både billedkunst og nedskrevne tekster betraktes som en teknologi for å motvirke tidens utvisking av erindringer og sørge for en kontrollert forvaltning av glemselen.

Å møte tiden selv er like umulig som å møte selve kjærligheten eller selve været. De bestemte værformene - regn, sludd, over­ skyet, torden, kuling, storm - i konkrete situasjoner er de eneste virkelige. Tiden ligner også på lyset i den forstand at om man øn­ sker å se bare lyset og ikke noe annet, forsvinner det. Lyset må reflekteres i noe for å bli synlig. Slik må også tiden vise seg i kon­ krete fenomener om man skal forstå noe av den. «Tid» er et ord som brukes om både tidspunkter, perioder, prosesser, kvantiteter og kvaliteter. Begrepet er omgitt av så mange metaforer og forklares i så mange lignelser at man kan tvi­ le på om det overhodet har noe bestemt, avgrenset innhold. Det man kaller «tiden», samler så mange ulike erfaringer at ordet lett blir intetsigende i sin altomfattende karakter. «Vi må slå oss til ro med at begrepet tid ikke har noe vesentlig innhold,» sier den svenske historikeren Lennart Lundmark i boken Tiden dr bara ett ord (1994). Han påstår ikke at tid er et 23

TROND BERG ERIKSEN

innholdsløst begrep, men at det mangler en enkel betydningskjerne som kunne forklare alt det begrepet brukes til. Lundmark forsøker å rydde opp i alt det han oppfatter som falsk dypsindig­ het i forbindelse med spekulasjoner om tidens vesen. Bokens tit­ tel er også en programerklæring for forfatteren. Innvendingen mot Lundmarks tese er nærliggende: Det meste er bare ord uten at det av den grunn blir mindre viktig eller mektig. Ordenes oppgave er ikke bare å beskrive en håndfast virkelig­ het. Ordene er også selv en betydelig og tvingende form for vir­ kelighet. Lundmark tar for lett på språket som virkelighetsform. Enhver refleksjon over språket må også tematisere tiden, for språket omsetter alle flyktige og foranderlige inntrykk til varige symboler. Man kan derfor ikke forklare hva tid er med henvis­ ning til språket. Snarere må man forklare hva språk er med hen­ visning til tiden. For tiden er ikke bare et produkt av språkets konstruksjoner. Den er også en produsent som tar språket i sin tjeneste. Hovedpoenget hos Lundmark er at vi må lære å nyttiggjøre oss tiden som et verktøy for å unngå å bli slaver av den. Tiden er ingen skjebne, men en tanke som også kan tenkes annerledes, hevder han. Lundmark konsentrerer seg om tiden som begrep for å unnslippe den som erfaring. Selve spørsmålet: «Hva er tid?» er urettmessig, mener Lundmark, for det antyder at det skulle finnes en gjenstand som kunne innringes og påpekes. Men det finnes ikke ting i verden for alt det som har navn i språket. Om vi først lærer å skille mellom språk og virkelighet, kan vi aldri overta språkets virkelighetsbeskrivelse uten videre, mener han. Det er bare delvis riktig. Det finnes jo en mengde ord som ikke er navn på ting. Men overskuddet av ord betyr ikke derfor at mange ord er urettmessige. «Skjønnhet», «sannhet», «ondskap» og «rettferdighet» er nyttige ord selv om de ikke refererer til hånd­ faste ting. Slik er det også med «tid». Lundmarks avvisning av all metafysikk om tiden er inspirert av filosofen Ludwig Wittgensteins (1889-1951) opprydninger i språket. Den tidlige Wittgenstein mente at spørsmålet: «Hva er tid?» er et eksempel på mis­ 24

TIDENS HISTORIE

bruk av språket. Det går an å spørre om hva en «ball» eller et «hus» er, for det er ting som foreligger som gjenstander for sans­ ningen. Men å spørre om hva «tid» er, innebærer å avkreve språ­ ket mer enn det kan yte, hevdet Wittgenstein. Tiden kan bare anskueliggjøres gjennom rommet, og de fleste karakteristikker vi gir av tiden, stammer fra omtalen av rommet. Tiden kan være «lang» eller «kort», «fjern» eller «nær», ha en be­ gynnelse og en slutt, vandre i krets eller løpe som en linje. Man taler om at tiden bare går i én retning, og avleser tidens gang på tidsmålere som romlig forflytning. Språket gjør tiden til en usyn­ lig aktør som er til stede i rommet og utretter storverk uten å merkes. Dermed kan spekulasjonene om tiden gi opphav til me­ tafysiske systemer. Det samme skjer om vi nærmer oss tidens begynnelse eller slutt. En dag kan ha en «begynnelse» og en «slutt», men tiden selv kan bare ha det samme i metaforisk, billedlig mening. Man gjør vold mot grammatikken for ordet «tid», ville Wittgenstein ha sagt, om man spør etter dens «begynnelse» eller «slutt». I hans perspektiv hviler all metafysikk på nettopp denne typen misbruk av språket. Man forøker det absurde ved å forsøke å besvare me­ ningsløse spørsmål. Om «evigheten» gjelder det samme, ifølge Lundmark. Det er en størrelse som er oppstått gjennom slut­ ninger fra og analogier til langt mer håndgripelige prosesser og nærliggende tilstander. Lundmark og den tidlige Wittgenstein løser et filosofisk pro­ blem ved å springe over de reelle vanskelighetene. Problemet med tiden og rommet er jo at de som erfaringsformer er så mye mer grunnleggende enn de begrepene vi har om dem. Tiden og rommet som erfaringer er ikke skapt av lettsindig omgang med språket. Tvertimot er tiden og rommet så grunnleggende størrel­ ser i den menneskelige erfaring at de foreligger forut for alle begrepsmessige forsøk på å beskrive dem. Det er grunnen til at Kant ikke regner tiden og rommet som begreper, som forstandsinventar, men som «anskuelsesformer», det vil si som mer grunnleggende for erfaringen enn forstan­ dens kategorier. Hverken Lundmark eller Wittgenstein kjenner 25

TROND BERG ERIKSEN

til et mer grunnleggende nivå i erkjennelsen enn det begrepsmessige. Dermed sitter de igjen med den temmelig nytteløse forestillingen om at tiden er en illusjon. Det er i og for seg ikke utenkelig at de har rett, men da er man i virkeligheten bare til­ bake ved utgangspunktet. For også valget av illusjoner krever en forklaring.

II • DET HELLIGE OG MYTENS TID

Tiden er alle tings far En av de merkeligste tidserfåringer jeg selv har gjort, var under en tur inn i Casentino for å oppsøke noen av Frans av Assisis og Dantes gamle oppholdssteder. Dante deltok som ganske ung i slaget ved Campaldino (1289), og vel 50 år tidligere mottok Frans naglemerkene i La Verna - en 20 minutters drosjetur unna. Høydepunktet på uken var en fottur fra Stia gjennom skogene til Castello di Romena hvor Dante bodde som landflyktig omkring 1310. Dikteren og den brunstige posøren Gabriele D’Annunzio var her noen somrer i 1920-årene med diverse skuespillerinner ven­ tende i buskene. Ved middagstid så jeg den gjengrodde kilden Fonte Branda som noen antar Dante hentyder til i Den guddom­ melige komedie. Dagen var varm, og jeg tok peiling på Pieve di S. Pietro, en romansk sognekirke fra 1152 som jeg visste at Dante hadde besøkt. Innenfor de tykke grå murene var det tussmørkt, og midt på forhøyningen foran alteret lå en avdød mann i åpen kiste med levende lys omkring seg. Jeg hadde sett så mange spor etter Dante og Frans at jeg nes­ ten trodde de fremdeles levde. Når jeg så endelig møtte noen fra min egen tid, var det et voksaktig lik i en kiste. Den døde man­ nen virket eldre enn minnene om både Frans og Dante. Han lå der som en fortelling om alle tings begynnelse og slutt, mens spo­ rene etter Frans og Dante var deler av en levende tradisjon. Liket hvilte i skinnet fra kjertene hevet ut av tiden - ikke bare kastet ut av tiden, men løftet ut av tiden. Begravelsesfølget hadde vandret fra hjemstedet hans i verdige former - i et annet tempo enn ar­ beidstidens. Ved inngangen til sognekirken i skyggen av et fiken­ tre satt fem av mannens skolekamerater med god tid, tannløse og nysgjerrige. Jeg fikk høre avdødes livshistorie, mens hans eldste 28

TIDENS HISTORIE

sønn skjenket meg sitt hjemmelagde brennevin. I en moderne storby er et begravelsesfølge det samme som en trafikk-kork med ville forbikjøringer og ilter tuting. Her reiste man andektig og langsomt ut av tiden og inn i evigheten. I skogen ned mot Borgo alla Collina og Poppi fant jeg et eike­ tre med en stamme som var mer enn to meter i diameter. Den hadde stått der og sett alt sammenl Den så at Romena-slottet og sognekirken ble bygd, den hadde undret seg over pilegrimsstrømmen mot La Verna, slaget ved Campaldino, D’Annunzio og Eleonora Duses spaserturer, den avdøde mannens arbeid på markene rett nedenfor og nå meg som sto der som en måpende unge. Det svære eiketreet materialiserte tiden selv. Det var som om det hadde vært med på og bidratt til alt sammen. Jeg vet godt at tiden ikke er en handlende person, men jeg skjønner også at det er lett å komme på tanken når man ser et levende vesen av en slik alder. Det er lett å tillegge tiden en viten, fordi det ikke fin­ nes grenser for hvilke erfaringer den har gjort. Går vi fra den moderne til den førmoderne verden, er både be­ grepene om tiden og opplevelsen av tiden svært annerledes enn det vi er vant til. Det betyr ikke at den grunnleggende tidserfa­ ringen i de forskjellige delene av historien ikke kan sammenlig­ nes, men vekslingen mellom hellig og profan tid stiller andre krav til sine deltagere enn den sekulære, ensartede tiden i den moderne verden. De som betrakter alle hendelser som handlinger, leter etter personlige krefter i naturen og historien. All mytisk og førmoder­ ne tidsforståelse forestiller seg at tiden virkeliggjør hensikter el­ ler realiserer formål. Der hvor samfunnsformen ikke gir mulig­ het for langsiktig planlegging, finnes heller ingen plass for en enhetlig, sentraliserende tid. Hvor alle bare driver med sitt, er heller ikke erindringen organisert i en felles kronologi. Tiden føl­ ger handlingsrekkene i den arkaiske forståelsen. Først der hvor man har et begrep om en tid som står utenfor handlingsrekkene, tiltror man seg selv makt til å planlegge det som skal komme. I den eldste litteraturen vi kjenner, betraktet man det som skjed29

TROND BERG ERIKSEN

de, og det man ville fortelle, som en orden av forskjellige handlingsrekker, men man gav ikke «tiden» noe eget navn. Homers fortellinger i Iliaden og Odysseen fra 800-tallet f Kr. gjør ikke noe forsøk på å organisere fortellingene i en felles, om­ fattende kronologi. De enkelte hendelsesrekkene kan ikke opp­ summeres i en allmenngyldig tid og lokaliseres på én linje. For­ telleren i eposet er bare på ett sted av gangen. Når fortellingen skifter scene, er også han i en annen tid. Først langt senere, når ti­ den abstraheres fra hendelser og handlinger, kan den tjene som alminnelig ramme omkring dem. Utviklingen fra en lokal, handlingsbundet tid til en abstrakt, allmenngyldig eller kosmisk tid speiler en utvikling i kunnskapens horisont og makt. I stamme­ samfunnet hadde man mer enn nok med å holde orden på de en­ kelte rutiner. Kunnskapene om naturen og historien rakk ikke så langt at man hadde behov for å ordne det man visste i et enhetlig tidssystem. En allmenngyldig tid forutsetter ikke verdensherredømme, men den krever et begrep om allmenngyldige sannheter. Når anelsen om en slik felles tidshorisont omkring alle hendelser dukker opp, opptrer Tiden som en gud. Det skjer for eksempel hos tragediedikteren Sofokles på 400-tallet f. Kr. Guddommeliggjøringen av tiden er et første abstraksjonstrinn som gjør tiden beslektet med skjebnen og døden. En slik tid tenkes gjerne frem­ deles som et aktivt handlende vesen. Likevel har den frigjort seg fra de lokale og konkrete hendelsesrekkene og herskernes dynas­ tier. Hos den greske dikteren og politikeren Solon (ca. 600 f.Kr.) var Tiden skaperen av alt nytt. Tiden ble dermed knyttet til en lære om sitt formål. «Tiden er alle tings far,» sier dikteren Pindar noe senere. Hos historikeren Herodot mot slutten av 400-tallet f.Kr. er tidsfølgen i de begivenhetene han forteller om, knyttet til forestillingen om en skjebne som er virksom blant hendelsene selv, en skjebne som, i Herodots tilfelle, støttet grekernes kamp for frihet. Gjenstanden for fortellingen er en objektiv nødvendig­ het som omfatter alle generasjoner og folkeslag. Gudenes vilje gjelder alt og alle. Orakelsvarene er historiefortelling på forskudd. 30

TIDENS HISTORIE

Historiefortellingen er orakelsvar på etterskudd. Hele verdens­ historien blir trukket inn i en eneste handlingssammenheng hos Herodot, og grekerne spiller hovedrollen i det drama som utfol­ der seg. Mange har antatt at utviklingen fra en lokal og fragmentert handlingstid til en allmenngyldig tid er en gjentagelse av en utviklingspsykologisk prosess som finner sted i hvert eneste men­ neskebarn. Både i kulturutviklingen og i utviklingen av individet finnes det et punkt hvor man oppdager tidens allmakt. I den greske tenkningen ble det hos både Parmenides og Platon opp­ stilt en motsetning mellom den bestandige væren og den flyktige tilblivelse. Begge tenkere protesterer mot tidens allmakt ved å peke på at det finnes sannheter som ikke rives med av tidens strøm. Den høyeste innsikt er ikke forståelsen av forandringen, men blikket for det vedvarende og evige, mener de. Parmenides’ og Platons desperate reklame for evigheten er en reaksjon som forutsetter at de har forstått at tiden er allmenngyldig, og at de har gjort den skremmende oppdagelsen av tidens makt. Allerede Homer visste at tiden var ugjenkallelig i forbindelse med menneskets dødelighet, men Parmenides og Platon avviser heftig de alminnelige forandringer, de som ikke lenger bare er knyttet til menneskets død eller til lokale hendelsesrekker, som et blindt bedrag. De motsetter seg tanken om en allmenngyldig foranderlighet. Bare den uvitende tror at det foranderlige er hele sannheten om verden. Av begge blir timeligheten oppfattet som en aktiv bedrager. Den altomfattende verdenstiden mistet aldri helt sin mytiske og personlignende skikkelse i antikken. Først med de tidligmoderne maskinene får en abstrakt, upersonlig og allmenngyldig tid bredt gjennomslag som målbar og tallmessig størrelse. I hele den førmoderne verden tenker man seg Tiden som forvandlingenes og vekslingenes opphav. Den handler med oss frembringer det nye og lar det gamle dø. Men den er aldri bare en innholdsløs, matematisk beskrivbar linje. Det finnes ingen til­ feldigheter i den førmoderne tidshusholdningen. Forutsetningen for at det kan tenkes tilfeldigheter, er jo at det kan tenkes en tom 31

TROND BERG ERIKSEN

tid. I antikken og middelalderen skyldes det uønskede alltid onde aktørers virksomhet. Båndet mellom fortid, nåtid og fremtid knyttes ved at Tiden har en hensikt med det den foretar seg, en­ ten den nå er virksom gjennom gode eller onde representanter, synlige eller usynlige. Man kunne bare fylle tiden ved å fylle den med handlinger. I den moderne verden fyller man i stedet tidsforløpet ved å fylle det med tall. Ingen tid er så tom og abstrakt at den ikke kan omta­ les med tallverdier. Mellom den antikke og den moderne tidserfaringen står den kristne tenkningen om tiden som er opptatt både av dens makt og dens tallmessighet. Hos den kristne Augustin var riktignok tidens allmakt begrenset av Guds evighet. Gud kan og vil trekke oss ut av det timelige når øyeblikket er inne. Livet i ti­ den er ikke nødvendigvis et liv fjernt fra Gud. For Gud selv har skapt tiden og det timelige som en straff og en oppdragelsesan­ stalt. Han har endog avlagt tiden et besøk for å gi fangene der et håp om frigivelse. Men vi må lære å telle våre dager. Himmel, jord og hav og alt som lever i dem, har form, fordi de har tall. Om det tallmessige forsvant, ville også tingene forsvinne, mente Augustin, for de stammer jo fra ham som skapte tallene. Tiden er imidlertid ikke absolutt for de kristne i samme for­ stand som Gud selv er det. For han var før tiden og skal finnes et­ ter den. Tiden kan ikke kjøres i reprise eller reverseres. Tidens ugjenkallelighet hos Augustin skyldes at den virkeliggjør Guds planer, og at han ikke vil ombestemme seg. Augustins «tidspil» er ingen fysisk nødvendighet eller en menneskelig illusjon. Den er substansiell og virkelig, men bare i samme grad som den skapte verden er substansiell og virkelig. Den bærer preg av at skaper­ verket er Guds eiendom, og at evigheten er tidens overmann.

Den evige gjentagelse Å skille mellom hellig og profan tid i den førmoderne kulturen er ikke uproblematisk. Begge tidsformer var preget av mulighe­ ten for overslag fra det ene til det andre. Mye av den hellige tiden 32

TIDENS HISTORIE

var regulert gjennom periodiske fester og kulthandlinger. Men det hellige kunne også plutselig slå inn i hverdagen gjennom mi­ rakuløse hendelser og ufattelige overraskelser som viste at gud­ dommelige krefter var nærværende. Tiden kunne både oppmuntre og forby bestemte virksomhe­ ter. Det fantes heldige og uheldige tidspunkter i døgnet, slik det fantes heldige og uheldige dager i året. Tidens egenskaper var ob­ jektive og overmektige. Derfor måtte den enkelte og stammen føye seg inn i de mønstre som tiden la til rette. Ikke noe kunne lykkes på en uheldig dag, og en heldig dag måtte utnyttes for hva den var verd. Festkalendrene var dels bestemt av kultiske, det vil si mytolo­ giske, sekvenser, dels av naturens rytmer. Noen ganger forsterket de hverandre, andre ganger virket de hver for seg. Vi kjenner ikke noe samfunn med en så komplett naturreligion at ikke også naturuavhengige feiringer spiller en rolle. Ikke i noe tilfelle var det naturfenomenene som naturfenomener som ble feiret. Det var alltid en fortolkning av dem som guddommelige handlinger eller mirakler som inspirerte kulten. Når vi snakker om «naturreligion», glemmer vi ofte at både «natur» og «religion» er moderne begreper. Naturen i arkaisk tid var ennå ikke «natur» i vår mening av ordet, og religionen var noe ganske annet enn det vi som regel tenker på når vi taler om «reli­ gion». Derfor må de arkaiske fenomenene innkretses med en prøvende bruk av moderne betegnelser. Rekken av festdager i året utgjør til sammen en egen fortel­ ling eller oppsummering av alle kjente mytiske begivenheter. Det er som om den hellige tid tar en pause når hverdagserfaring­ enes tid gjelder, og hverdagserfaringene tar en pause når festtidens hendelser overtar oppmerksomheten. Den hellige tiden er som regel gjentagelse, ikke bare av tidligere fester og kulthand­ linger, men av mytiske hendelser og handlinger i urtiden. I fester og kulthandlinger vender stammen tilbake til urtiden og henter kraft derfra. De trekker urtiden inn i den nærværende virkelig­ het. Sannheten hentes fra et mytologisk bakteppe av regelgivende fortellinger. 33

TROND BERG ERIKSEN

I den arkaiske kulturformen er erindring ikke bare en forstandsaffære, men en aktualisering og levendegjøring av en mytisk helhet som gjør krav på både kropp og sjel, både følelser og tanke. Den mytiske urtiden kan i prinsippet bli samtidig med et hvilket som helst øyeblikk. Søren Kierkegaard taler om samtidigheten med Kristus som den troendes situasjon. Avstanden mellom urtiden og øyeblikket er ikke en ren tidsavstand, men bærer i seg muligheten for sprang fra det ene til det andre for å hente kraft og mening, or­ den og sannhet gjennom kultiske fester og riter. Avstanden marke­ rer forskjellen mellom det ideelle og det faktisk foreliggende. Den fysiske virkeligheten er som et lukket rom hvor man når som helst kan åpne vinduet og kjenne en luftning fra en langt større og gyldigere verden. I førmoderne kristendom er syndefall og dom, men også nåde og frelse alltid til stede for å kaste lys over menneskets lodd. De tilhører en hellig historie som den tro­ ende blåser liv i på ny og på ny. Evigheten er ikke passiv og selvtilstrekkelig. Den griper inn i det timelige og dramatiserer det faktiske menneskeliv. Det som skjer uten forbilder eller faller utenfor mytenes dramatiseringer, er både uvirkelig og uviktig. Avhengig av kulturform og samfunnsutvikling møtes hellig og profan tid også i den førmoderne verden på forskjellige måter. I den arkaiske og relativt naturnære verden fantes det knapt nok en eneste nyttig og nødvendig virksomhet som ikke hadde mytis­ ke eller legendariske forbilder. Den hellige tiden var både knyttet til festenes periodiske karakter, og til alle nyttige og nødvendige ferdigheter. Man kunne hverken pløye, jakte, fiske, krige eller parre seg uten å trekke inn mytiske forbilder som garantister for at det ble gjort på rett måte. Det klare skillet mellom hellig og profan tid tilhører større samfunn enn stammesamfunnet. Profesjonaliseringen av presterollen og skillet mellom presteskapet og de vanlige troende bidro til å organisere forholdet mellom hellig og profan tid i større sen­ traliserte stater. De omhyggelig utarbeidede religiøse festkalendre tilhører samfunn som har brakt folkets trosforestillinger inn under en sentral og profesjonell kontroll. Både Egypt og Babylon kan tjene som eksempler. 34

TIDENS HISTORIE

Kulthandlingene profitterer på urtidens krefter og mytologi­ ens overmenneskelige bragder. Men kraftoverføringen skjer også den motsatte veien: Gudene er avhengig av å styrkes av sine dyr­ kere. Festene fornyer pakten med de guddommene som feires, og begge parter drar nytte av avtalen. De evige guder nærer seg av de dødeliges brennofre. Nyttårsfeiringene skaper både tiden og verden på ny. Ofte gjentas kaos-tilstanden fra før verdens opprinnelse, det vil si fra før herskeren gav virkeligheten dens orden - som forberedelse til en styrkende gjenfødelse av makten og av tiden i nyttårsfeirin­ gen. Det gamle året er oppbrukt og utlevd liv. I mange tilfeller brennes det eller jages på dør som om det skulle være en utslitt kropp eller en alderdomssvekket person. Man legger like mye oppfinnsomhet i å fordrive det gamle året som i å fremmane det nye. I kaos-tilstanden utviskes bildet av både makten og tiden. De gjeldende normer og de eksisterende hierarkier snus på hodet. Dermed kan urtidens mytiske forbilder befeste sin makt på ny, etter at tavlen er vasket ren. Behovet for livsfomyelse og forny­ else av herskerens fullmakter gjentas som en nyskapelse av «tiden». I Det nære østen var nyttårsfeiringen, nyinnsettelsen av kongen og den dramatiske gjentagelsen av skapermyten utbredt i en rekke folkeslag gjennom flere tusen år. Historiens sannhet, mening og orden ligger i mytenes fortel­ linger. Historien er derfor ikke en strøm av årsaker og virkninger i en uforanderlig retning, men en periodisk fornyelse av guddom­ melige fullmakter. Tiden er ikke en abstrakt krets eller linje, men en innholdsbestemt kropp som kan eldes, dø og fødes på ny. Når man taler om en syklisk tidsoppfatning, er det nettopp det orga­ niske kretsløpet det dreier seg om. Kretsens deler er ikke like­ verdige. Ungdom og alderdom, gammel og ny måne, vår og høst er all­ tid innskrevet i kretsløpets natur. Det dreier seg altså ikke om en matematisk sirkel, men om en kropp med forskjellige organer eller et vesen som gjennomløper forskjellige livsfaser. Først astro­ nomiske studier i hellenismen bidrar til å utjevne kvalitative for35

TROND BERG ERIKSEN

skjeller i kretsløpet. Stjernenes runddans og solens bane blir det dominerende bildet av naturens kretsløp. Dermed er veien åpen for langt mer abstrakte forestillinger om tidens sirkulære gang. Solurets krumning er i siste instans en etterligning av himmel­ kvelvet, og skyggen etterligner solens gang. Men etter antikkens tilløp til mer abstrakte tidsforestillinger skulle middelalderen vende tilbake til naturens kretsløp som hovedreferanse.

Magiske og rituelle tidsteknikker

Førmoderne tidsbegreper var aldri helt adskilt fra sitt innhold. Derfor er det ikke tiden selv, men dens innhold som vekker for­ skjellige reaksjoner og forestilles i ulike modeller. Man kan egentlig ikke sammenligne Newtons tidsbegrep med Buddhas, for det første er et fysisk begrep om tidens form, og det andre er et navn på hele den forgjengelige og bedragerske verden, det vil si en forestilling om tidens innhold. Det første er et begrep som gjelder objekters bevegelser. Det andre er en forestilling om hva menneskene deltar i og bidrar til. En klokke stopper, den dør ikke. Den tikker i vei uten affekter av noe slag. Men det urverket som kroppen er, reflekterer stadig over sin egen endelighet. De færreste får tildelt mer enn 2,5 mil­ liarder hjerteslag før det hele er forbi. Den ubekymrede og be­ kymrede tid har lite felles. Bestefars klokke dør aldeles ikke i samme øyeblikk som eiermannen, slik sangen vil ha det til. En­ ten fortsetter den som om ingenting var hendt, eller så har den gitt opp for flere år siden, da man ikke lenger fant den verd å re­ parere. Det finnes ikke noe nødvendig slektskap mellom meka­ nismens og organismens slitasje. Fortellinger om døden og menneskelivets plass i den kosmis­ ke husholdning er skapt av den bekymrede tid. Her hører religio­ nens og mye av filosofiens spekulasjoner hjemme. Maskinenes ubekymrede tid tilhører de teoretiske og objektive undersøkelser av verden. Den løper i vei som en hensynsløs ytre målestokk. Om tiden virkelig finnes der ute, eller om den ubekymrede tid 36

TIDENS HISTORIE

bare er en abstrakt projeksjon av den bekymrede tid, har filoso­ fene vært uenige om. Det førmoderne samfunnet var imidlertid innrettet som om den bekymrede tid skulle være den primære, mens det moderne samfunnet for alle praktiske formål betrakter den ubekymrede klokketid som en udiskutabel virkelighet. Den bekymrede tid er i den moderne verden henvist til privatlivet, litteraturen, religionen og kunsten. Både magien og ritene i førmoderne samfunn kan oppfattes som teknikker for å manipulere tiden. Man kan ønske å stanse el­ ler påskynde tidsforløpet, gjenta hendelser eller fjerne avstand. Gjennom religiøse handlinger kan man bevare eller fornye hen­ delser fra en fjern fortid. Den ubekymrede tiden er kjennetegnet ved en viss brutalitet som man kan forsøke å forhindre. Å utsette eller overvinne døden er et sentralt poeng i mange magiske og ri­ tuelle tidsteknikker. Fra en side sett kan også begravelsesskikker og balsamering fortelle noe om tidscrfåringen. Men her mangler man ofte et avgrenset begrep om tiden. Vi ser nok tidsaspektet ved slike virksomheter klarere enn dem som utførte dem i førmoderne tid. Når den kristne i dåpen «dør med Kristus» og «gjenoppstår med Kristus» som Paulus sier (Rom 6, 3-9), er for det første hele påskehendelsen sammenfattet i en rituell handling som varer et lite øye­ blikk. For det andre er tidsforskjellen mellom den gang og nå utvisket. For det tredje fraktes Kristus inn i det nærværende øyeblikk samtidig som den døpte fraktes tilbake til Kristi samtid. Handling­ ens gyldighet avhenger av dens evne til å manipulere tiden og virke i retninger og over avstander som den moderne fysikken ville forby. Hos Paulus finnes det ingen naivitet eller uvitenhet om tidens ugjenkallelighet. Nettopp fordi den ubekymrede tiden er brutal, må den bekymrede tiden ty til drastiske virkemidler. Den som skal døpes, foregriper sin egen død ved å la seg døpe. Gjennom innviel­ sen får han del i Kristi lidelse, død og oppstandelse og kommer dermed sin egen død i forkjøpet. Døden kan ikke lenger få makt over ham, som Paulus sier, fordi den døpte allerede har del i Kristi liv etter oppstandelsen - han som aldri mer skal dø. Ritens tekno­ logi dytter altså den døpte både bakover og fremover på tidsaksen. Han overvinner døden ved å passere tidens stengsler. 37

TROND BERG ERIKSEN

Fra polyteismen kjenner vi mange gudeskikkelser som er mer el­ ler mindre identiske med tiden. Disse gudeskikkelsene kan be­ traktes som et første forsøk på å abstrahere tiden fra dens kon­ krete innhold, men de kan også betraktes som forsøk på å gi tiden en form hvor den er tilgjengelig for bønner og overtalende offerrøyk. En personifisert Tid, som den antikke kunsten frem­ stiller med kropp og ansikt, kan man i prinsippet gjøre forret­ ninger med. Men det viser seg i praksis at tiden vanskelig lar seg overtale. Dermed blir den ofte fremstilt som en ond, ødeleggende kraft som bringer med seg død og fordervelse. Den flyr av gårde med både ungdom, rikdom og makt. Fortuna i Dantes Inferno VII er en tidsgudinne av denne typen. Etter svartedauden ble det stadig vanligere å personifisere Tiden som Døden med timeglass. Slik Tiden hadde drevet Fortunas hjul, deltar den nå i dødsdansen som river fornem og fattig, mann og kvinne, helt og kujon, barn og voksen, verdslig og geistlig med seg. Ljåen, timeglasset og slangen er gamle tidssymboler som Dø­ den overtar i billedfremstillingene. Jo mer brutale personifikasjo­ nene blir, desto mer nærmer de seg den ubekymrede tikkingen i urverket. Den mekaniske tidens nådeløse ugjenkallelighet ble for­ beredt av de brutale skjebnemakter. Tiden identifiseres ofte med stjernenes løp, for dem har man små utsikter til å stanse. Astrolo­ giske symboler i gamle billedfremstillinger fra antikken og mid­ delalderen uttrykker ikke nødvendigvis astrologisk overtro. Like ofte dreier det seg om å anskueliggjøre tidens ustoppelighet ved å bruke stjernebildene som symbol på den synlige himmelen. I Romas gudeverden personifiserer Janus tiden som terskel og overgang. Janus var guden for alle begynnelser og var til stede ved porter, brohoder og dører. Janus gav måneden januar sitt navn. Han nevnes først av gudene i alle oppramsingen I kunsten fremstilles han som et hode med to ansikter: inngang og utgang. Derfor ble han påkalt i særlig dramatiske øyeblikk. En hel rekke guder, makter og personifikasjoner har med ti­ den å gjøre i antikkens religioner. En mengde tidsfenomener og 38

TIDENS HISTORIE

aspekter ved tidserfaringen ble på denne måten navngitt og sys­ tematisert. Gud, Aion, Tiden og forgjengeligheten blir presentert i åpenbaringen til Hermes Trismegistos fra 200-tallet e.Kr. hvor det heter: Gud skapte Aion Aion skapte verden Verden skapte Tiden Tiden skapte tilblivelsen Tilblivelsen skapte liv og død.

Poenget hos Hermes Trismegistos er å understreke slektskapet og den nødvendige sammenhengen mellom den evige Gud og oss dødelige uten å skandalisere den første. Tidsbegrepet er oppdelt i trinn slik at tidens skapende og ødeleggende virksomheter hol­ des adskilt og får egne navn. Tiden og evigheten står ikke mot hverandre i en mannjevning - som hos Platon eller Parmenides men tilblivelsen vokser frem og er avledet av det uforanderlige. Monoteismen overvinner polyteismen ved å gjøre de gamle guder til agenter for en høyeste Gud. Dermed blir også motset­ ninger mellom de guddommelige aktørene utålelige. Man må bortforklare mangfoldet gjennom overordning og underordning. Forskjeller beskrives ved å henføre maktene til forskjellige virkelighetsnivåer. Tilblivelsen er ikke ond, men blir avledet gjennom så mange trinn av tidsbegreper - Aion, Verden, Tiden - at Gud ikke kan gjøres ansvarlig for forgjengelighetens mangler. Mono­ teismen krever derfor gjerne en høyere abstraksjonsgrad og en større allmenngjøring av tidsbegrepet enn polyteismen.

Tidsorganisering og kritisk avstand

Utførlig behandling av tiden i språk og tenkning skjer først med overgangen fra mythos til logos, det vil si med utviklingen av ra­ sjonell tenkning i det gamle Hellas. Også den mytiske og preste­ lig forvaltede tiden var en ordensmakt som styrte individets og kollektivets virkelighetsoppfatning. Tidsorganiseringen hadde 39

TROND BERG ERIKSEN

nok større betydning da den skjedde uten at man kunne tenke seg alternativer. Men tematiseringen av tiden som problem eller gjenstand for tenkning tilhører overgangen fra arkaisk til klassisk tid. Hos Anaximander og Heraklit blir tiden dommer og hersker i naturens orden, en instans som fordeler og regulerer alle hen­ delser. Allerede Solon (ca. 600 f.Kr.) hadde brukt bildet av tiden som dommer i omtalen av moralske og politiske forhold. Tiden vil sørge for at rettferdigheten skjer fyllest. Til sist vil straffen innhente forbryteren. Tiden vil gi den rettferdige det han har krav på. Før eller siden skal tyrannene styrtes. I naturfilosofien brukes slike betraktninger for å forstå natu­ rens vekslinger. Anaximander sier: «Det tingene har sitt opphav fra, er også det de går til grunne i med nødvendighet. For de straffes og bøter gjensidig i overensstemmelse med tidens orden for sin urettferdighet.» Heraklit sier: «Alt beveger seg, og intet er i hvile. Virkeligheten ligner en strøm, og man kan ikke stige to ganger ned i samme elv.» Den presise meningen med begge disse fragmentene er omdiskutert, men de er uten tvil blant de aller første tematiseringer vi kjenner av tiden som problem for tan­ ken.

I mytene er tiden til stede som hendelsesrekker og handlingsrekker før tiden får noe eget navn. Modellen for slike rekker er gjer­ ne et kretsløp som vender tilbake til utgangspunktet. Kretsløpet er modell både for hendelsene selv og for fortellingene om dem. Men det betyr ikke at kretsløpene stadig gjentas med det samme innholdet. De sykliske tidssekvensene har gjerne en plattform som de vender tilbake til for å gjennomføre andre kretsbevegelser med nytt innhold. Tiden utfolder stadig nye fortellinger selv om den vender tilbake til utgangspunktet. Sykliske og lineære tidserfaringer eksisterer ofte side om side. Man kan forstå handlingsrekker og hendelsesforløp som sirkulæ­ re, men likevel være klar over sin egen dødelighet. Det lineære ved de dødeliges liv, som slutter like brått og uventet som det be­ gynte, forutsetter ikke en historiefilosofi eller en teoretisk natur­ vitenskap som belærer oss om «tidspilens» retning. Det dreier seg 40

TIDENS HISTORIE

om en urgammel, allmenngyldig erfaring. Når vi studerer fjerne kulturer og epoker, finner vi både sykliske bevegelser i en lineær helhet, og lineære bevegelser i en syklisk helhet. Noen ganger dominerer den ene modellen, andre ganger den andre. Men ing­ en har noen gang bare tenkt på enten den ene eller den andre måten. Hverken Homer eller Hesiod kjente noe tidsbegrep man kun­ ne reflektere over uten å trekke med tidens innhold. Det er først de dikterne som omtaler tiden som en gud, og de tidlige naturfilosofene som starter denne abstraksjonsprosessen når de taler om at alle vekslinger i naturen skjer «for tidens domstol». Der må tingene bøte for sin urettferdighet og vende tilbake til utgangs­ punktet i sine kretsløp. Tiden tenkes da som naturens hersker og dommer. Hos Pindar og Anaximander er tiden blitt en kraft. Den er noe som alltid kommer, og som rykker fremover. Tiden fullender og skaper en helhet av alle fragmentariske menneskelige for­ søk. Tiden setter tingene på plass. Da man oppdaget den historiske og sekulære tiden, forsøkte man å rasjonalisere mytenes skikkelser og fortellinger ved å byg­ ge broer mellom mytenes urtid og historiens fortid til nåtiden. Genealoger konstruerte slektskapsrekker som startet med guder og helter, for å ende opp med berømte krigere eller bygrunnleggere. Historieskrivningen ble rettferdiggjort av mytene, men my­ tene ble også rasjonalisert og dermed tatt i forsvar av historie­ skrivningen. En slik tenkning vil nettopp utviske den bydende avstanden mellom det ideelle og det faktisk foreliggende. Myte­ ne mistet autoritet ved å bli innlemmet i historien. Historikeren Hekataios (ca. 500 f.Kr.) fant at han på farssiden stammet fra en gud i det 16. ledd bakover. Det er mulig at forbin­ delsen hevet Hekataios’ anseelse, men det innebar en svekkelse av guddommen. Hos Homer (ca. 750-650 f.Kr.) fantes det ingen in­ teresse for kronologi. De heroiske skikkelsene og hendelsene i eposet talte til tilhøreren fra et evig nærvær. Filologen H. Frånkel skriver i en berømt artikkel - «Die Zeitauffassung in der fruhgriechischen Literatur» - at Homer ikke kjenner tidspunkter, men at han kan beskrive varighet. Særlig når noen holdes tilbake, nøler, 41

TROND BERG ERIKSEN

tier, er adskilt eller må vente, blir tiden et tema i eposets fortellin­ ger. Det er mens man ventet at man oppdaget tiden, sier Frånkel. Når varigheten er en plage, blir den målt og navngitt hos Ho­ mer, men i den normale rekken av heroiske hendelser spiller tids­ angivelser ingen rolle. Først den teologiske systematiseringen av gudene i slekter og ordningen av de mytiske hendelsene i lange rekker forsøker å bygge opp en sannsynlig tidsramme omkring mangfoldet av guder og helter. Den tidlige teologiske tenkningen i Hellas sorterer og systematiserer etter analogier og slektskap. Langt senere blir tiden et abstrakt ordensmedium. Først måtte også Tiden personifiseres som en guddom. Før tragediedikteren Sofokles gjorde det i den klassiske epoken, var personifiseringen antydet både hos Pindar, Solon og hos dikteren Archilochos fra Paros (ca. 680 f.Kr.). I overgangen fra arkaisk til klassisk tid er det den personlige lyrikken som formidler en ny sans for individuali­ tet, og som tegner bildet av mennesker som føler seg prisgitt ti­ den på en ny måte. Den tilsvarende endringen i tidsoppfatningen støtter den velkjente greske pessimismen som alltid understreket menneskelivets utsatte skj ørhet. Fra den arkaiske til den klassiske epoke i Hellas skjedde det store forandringer i omtalen av tiden. Homer brydde seg lite om tid og kronologi i det hele tatt, men på 400-tallet f.Kr. blir tiden feiret som «alle tings far». Grekerne oppdaget det foranderlige ved seg selv og verden, slik at Pindar kan kalle menneskene epameroi, det vil si «utlevert til dagens omskiftelser». Hos Homer ble chronos (: «tid») særlig brukt for å betegne lang varighet. Men her finnes det ennå ingen nær forbindelse mellom tiden og tallene. Når dikteren bruker tall, er det bare for å anslå større eller min­ dre mengder. Homers bruk av tall må aldri tas bokstavelig. At tiden er ett med sitt innhold, viser seg ved at fortelleren oppholder seg lenge der hvor det skjer mye, og farer raskt over tidsrom som er begivenhetsløse. Ingen mangler tid til noe i epo­ set. Tidserfaringer uttrykkes ofte hos Homer ved at han taler om «dager». Dagen, som er en naturgitt enhet, kan ha bidratt til ut­ viklingen av «tiden» som abstraksjon. For dagen ligger der før den fylles med forskjellig innhold, sier Frånkel. 42

TIDENS HISTORIE

Den episke tiden er ikke et ensartet medium som alle hendel­ ser har en bestemt plass i. Den er ikke endimensjonal, uendelig og ugjenkallelig som den moderne tiden. Øyeblikket her og nå har ikke noe fortrinn fremfor de mytiske fortellingenes tid. Det foreliggende er ikke mer virkelig enn det fjerne. Tiden er ingen strøm som skaper noe nytt og skyver det gamle fra seg. Den er ikke åpen for alle nye muligheter. Den mytiske tiden savner en­ hver metrisk orden. Hendelser som ligger fjernt fra hverandre i romlig mening, har heller ingen samtidighet. Hver hendelsesrekke foregår i sitt eget tidsrom. Tiden som problem dukket ikke bare opp i brytningen mel­ lom rasjonell og mytisk tenkning. Problemer som var knyttet til tiden, viste seg også innenfor den rasjonelle tenkningen selv. I den greske matematikken ble uendelighetsproblemet først opp­ daget med de irrasjonelle tall. Forholdet mellom siden og diago­ nalen i et kvadrat kan ikke uttrykkes med hele tall. Det innebæ­ rer at tallmessige størrelser og geometriske størrelser ikke alltid kan oversettes til hverandres språk. Eller noe mer direkte ut­ trykt: Diagonalen er en linje som ikke kan oppfattes som sum­ men av et bestemt antall punkter. Eleaten Zenons «paradokser» viser hvilke problemer tanken havner i om man antar at noe er «uendelig delbart». En vei eller en tid som består av uendelig mange deler, ville det bli umulig å gjøre seg ferdig med noen gang. Zenon mente at en pil ikke ville kunne bevege seg gjennom luften, fordi den måtte gjennom et uendelig antall punkter. Den raske Achilles kunne av samme grunn aldri innhente en skilpadde som fikk et forsprang på ham. Zenon utnyt­ ter det enkle poenget i en rekke hypotetiske eksempler. Aristoteles svarer på Zenons paradokser ved å benekte at en linje eller vei faktisk består av uendelig mange punkter. En linje eller vei er bare potensielt, ikke aktuelt uendelig delbar, mener han. I seg selv er linjen eller veien først og fremst et kontinuum, en sammenhengende størrelse. Aristoteles tror derfor ikke at ti­ den er sammensatt av øyeblikk som er blitt til fortid eller hentes ut av en fremtid. Linjen «består» ikke av punkter. Som hvilepunkt har øyeblikket bare potensiell virkelighet. I likhet med lin43

TROND BERG ERIKSEN

jen er tiden primært en sammenhengende bevegelse. Øyeblikket er et vilkårlig snitt inn i en evigvarende bevegelse. Den tiden som kan måles, er ikke bevegelsen selv, men bevegelsen i den grad den kan beskrives med tallmessige størrelser. Når den kristne Augustin senere sier at tiden er skapt med verden, gjør han beve­ gelsen avhengig av tiden. Hos Aristoteles var derimot tiden av­ hengig av bevegelsen. Tankefeilen hos Zenon består selvsagt i at uendelig delbarhet ikke betyr at tingen selv, linjen eller bevegelsen, har uendelig mange deler. Lyden «består» jo ikke av uhørlige minstedeler, like lite som linjen «består» av punkter uten utstrekning eller tiden «består» av øyeblikk uten varighet. En slik type tenkning blander sammen subjektets forestillinger og objektets egenskaper. Tan­ ken og språket kan selvsagt skille fra hverandre og dele opp ting som ikke kan adskilles i virkeligheten. Eldre tenkning slutter gjerne fra tid til rom eller omvendt. Det som er uendelig i tiden, må også være uendelig i rommet. I de kristne spekulasjonene senere blir Guds allestedsnærvær til en funksjon av hans evighet. Også i forbindelse med sirkelens kvadratur blir uendeligheten et matematisk tema. Men her er det ikke det uendelig store eller det uendelig lille som er tema. Snarere er det den uendelige tilnærmelsen mellom to størrelser som fanger oppmerksomheten. Vi skal senere se hvordan det matematiske og filosofiske begrepet om uendelighet, som er et sentralt problem for den greske tenkningen, blir en viktig meta­ for for den kristne teologien.

___________ J

III • TID, TANKE OG BEVEGELSE I ANTIKKEN

Platons «Timaios» om verdens tilblivelse Det som en gang er oppstått, kan ikke vare evig, sier Platon i dia­ logen «Timaios». For Platon er det evige ikke det evigvarende, men det som er hevet over alle timelige omskiftelser. Da Demiurgen skapte verden, ville han ikke at den skulle være evig. I ste­ det frembrakte han et bevegelig bilde av evigheten i tiden gjen­ nom himmelhvelvingens omdreininger og lot bevegelsen skje i tallmessig orden. Verdens matematiske karakter, ikke minst ti­ dens jevne kretsløp som tallmessig målestokk, representerer det eviges stempel på det timelige. Platon har begrenset forståelse for sin forløper Parmenides’ avvisning av verdens vekslinger som rent sansebedrag, selv om han er inne på lignende tanker noen steder i dialogene. Tiden er objektiv og virkelig nok i Platons «Timaios». Platon tenker seg ti­ den som identisk med eller som en vesentlig egenskap ved him­ mellegemenes bevegelser, fordi disse bevegelsene gir opphav til alt annet bevegelig når de forplanter seg nedover i naturen fra himmelen. Stjernenes og solens jevne løp frembringer dag og natt, måneder og år. Solen skaper dagen og året, og månen av­ grenser månedene. Alle bevegelser på himmelhvelvingen utgjør kretsløp innen­ for et altomfattende kretsløp som Platon kaller «det store året». Himmellegemene er dermed ansvarlige for både tidens enhet og for dens mangfold. De himmelske bevegelsene forplanter seg til det jordiske og utgjør deres årsak og sannhet. Det jevne og mate­ matisk beregnelige ved himmellegemenes bevegelser gir veks­ lingene på jorden en regelmessighet som de ikke har i seg selv. Demiurgen skapte stjerner og planeter for å styre det jordiske under tidens regime. Platons tid er altså en kosmisk begrunnet målestokk som av­ 46

TIDENS HISTORIE

slører de matematiske relasjoners allmakt. Himmellegemenes tallmessig beskrivbare adferd er en påminnelse til mennesket om nøkkelen til naturens vekslinger. Gjennom matematisk innsikt får vi tilgang til den kosmiske harmonien. Studiet av tidens ma­ tematiske vesen oppfatter Platon som en tilnærmelse til det gud­ dommelige. Et slikt studium gjør noe med oss, mener han. For i all virkelig innsikt i det evige ligger det et krav om etterligning. Den enkelte kan likedanne seg med den kosmiske harmonien ved å utgrunne tidens matematiske vesen (Tim. 47 A-C). Tiden er en guddommelig gave til filosofen som ved å studere dens evige, matematiske vesen kan beherske sine egne, uryddige bevegelsesimpulser. Slik er filosofien i slekt med musikken som på sitt beste formidler den samme sannhet om det velordnede kosmos. Læren om det planmessige ved Demiurgens verdensskapelse viser at det er filosofen som fremfor noen oppfyller hensikten med mennesket fra begynnelsen av. Demiurgens vilje var å vekke mennesket til kontemplasjon av det evige. Filosofen følger dette kallet. Som Augustin hevder Platon at tiden ble skapt med verden. Tiden er den orden Demiurgen nedla i kosmos. Rommet og be­ vegelsene fantes før Demiurgens skapelse, men det er han som påfører verdensmaterialet den orden som knytter det jordiske og det himmelske sammen. Like lite som noen annen greker i klas­ sisk tid kjente Platon til den kristne tanken om en skapelse «av intet». Demiurgen er en håndverker som former et foreliggende stoff når han skaper verden. Mens den kristne skaperguden også frembringer verdens stoff, er «skapelse» for Platon det samme som «forming» av et materiale. Innføringen av tiden i kaos var en innføring av målestokker og matematisk beregnelighet. Hos Platon er derfor rommet og ti­ den svært forskjellige størrelser. Rommet har alltid vært der rede til å motta en ordnet verden. Men tiden er først skapt gjennom Demiurgens vilje til en bestemt orden. Forut for himmellegeme­ nes ordnede bevegelser fantes ingen tid. Aristoteles kritiserer Platon på dette punktet og mener at den orden som nå finnes i kosmos, må ha vært der fra evighet av («Fysikken» 25lb 17). Aris­ toteles godtar ikke at noe som er skapt, kan vare evig. 47

TROND BERG ERIKSEN

Platons skapelsesmyte understreker at det kaotiske kan ord­ nes. Han vil hente inspirasjon til politikken og etikken fra en na­ turfilosofi hvor tallene en gang skapte en forbilledlig orden, slik de igjen kan gjøre det i samfunnet og hos den enkelte om men­ neskene bare underkaster seg matematikkens disiplin. Cicero oversatte Platons «Timaios» til latin og gav den en form og en tilleggsautoritet som gjorde denne dialogen til et av de mest inn­ flytelsesrike filosofiske skriftene i den kristne teologien. Særlig Platons teori om verdenssjelen som opprettholder Demiurgens ordensverk, kunne utnyttes i den kristne tenkningen. Verdenssjelen etablerer også en overensstemmelse mellom verdenskroppen og menneskekroppen. I det enkelte menneske fore­ går nemlig fortsatt den samme kampen mellom orden og kaos som i den store verden. Demiurgen avgjorde denne kampen for kosmos’ vedkommende da han skapte himmellegemene og der­ med tidens orden. På den måten ble Demiurgen filosofens gud­ dommelige forløper og mytiske forbilde.

Aristoteles’ «Fysikk» - en grunntekst om tid Aristoteles starter sin drøfting av tiden i «Fysikken» (217b29224al6) med to spørsmål: Er tiden noe som eksisterer eller ikke eksisterer? Hva er tidens vesen? Tiden er noe som har eksistert, men som ikke lenger eksisterer. Den er noe som vil eksistere, men som ennå ikke finnes. Alle former for tid består av disse to delene, det vil si fortid og fremtid. Men kan man likevel påstå at tiden finnes, når de delene den består av, ikke finnes? Aristoteles formulerer de filosofiske vanskelighetene som knytter seg til tidsbegrepet, før han ser på andres løsningsforsøk og til sist presenterer sitt eget svar. Øyeblikket er ingen del av ti­ den på samme måte som fortid og fremtid, sier han. For øyeblik­ ket er ingen målbar del. Øyeblikkene er hverken alltid forskjelli­ ge eller alltid de samme. Øyeblikket er ikke et tidsatom som tiden er sammensatt av. Øyeblikket er uten utstrekning - lik det punktet som starter eller avslutter en linje. Når Aristoteles hev48

TIDENS HISTORIE

der at øyeblikket ikke er en del av tiden på samme måte som for­ tid og fremtid, setter han et spørsmålstegn ved tidens virkelighet. Tiden eksisterer i alle fall ikke som en ting med tre deler. Fortid, nåtid og fremtid er nemlig virkelige på helt forskjellige måter. De overleverte forestillinger om tidens vesen kan ikke stem­ me, mener han. Noen hevder at tiden er det samme som verdensaltets bevegelse, andre at tiden er selve himmelhvelvingen. Tiden er nok en del av himmelhvelvingens omdreining, men den er ikke det samme som selve omdreiningen, sier Aristoteles. De som tror at tiden er selve himmelhvelvingen, tenker vel som så at alt befinner seg i tiden, og at alt befinner seg inne i verdenskulen. Derfor identifiserer de de to størrelsene med hverandre. Men det er åpenbart umulig. For tiden kan ikke både være målestokk og det som måles på en gang. Mer alvorlig er påstanden om at tiden er bevegelse og en form for forandring. Imidlertid skjer forandringer i og med enkelte gjenstander. Men tiden er til stede overalt, blant alle gjenstander. Forandringer er dessuten alltid hurtige eller langsomme, mens ti­ den ikke endrer hastighet. Tvert imot er tiden en målestokk for hastighet. Derfor kan ikke tiden være det samme som bevegelse og forandring. Himmelhvelvingen er ikke tiden. For selv om det skulle finnes mange himler, finnes det bare én tid. På den annen side finnes det ingen tid der hvor det ikke skjer forandringer. Den som sover, merker jo ikke at tiden går. Når sjelen er i en enkel, udelelig tilstand, kan man ikke skille det ene øyeblikket fra det andre. Tiden er altså hverken bevegelse eller helt uavhengig av bevegelse. For å kunne besvare spørsmålet om tidens vesen må vi finne ut nøyaktig hva tiden har med bevegelse å gjøre. Alle målbare stør­ relser er sammenhengende. Bevegelsen er en malbar størrelse og derfor sammenhengende. Fordi tiden er et eller annet ved beve­ gelsen, må tiden også være sammenhengende. «Forut» og «etter» gjelder først og fremst om rommet og romlige forhold. Men fordi bevegelsen er en målbar størrelse som finner sted i rommet, gjel­ der «forut» og «etter» også for bevegelsen og dermed for tiden. Vi oppdager tiden når vi taler om «forut» og «etter» i en beve49

TROND BERG ERIKSEN

geise. Men «forut» og «etter» er forskjellige. Øyeblikket både adskiller dem og knytter dem sammen. Øyeblikket selv kan ikke være «forut» eller «etter», men oppfattes i forhold til det som kommer «forut» og «etter». Bare når vi oppfatter noe som «forut» eller «etter», taler vi om tid. Derfor er tid målbar bevegelse med henblikk på et «forut» og «etter», sier Aristoteles. Tid er altså ikke bevegelsen i seg selv, men bare bevegelse som lar seg måle med tall. Tiden er derfor et slags tall. Tallet er imidlertid både det som telles og det vi teller med. Tiden er åpenbart av det første slaget noe målbart som kan telles. Som bevegelsen er tiden en evig rekke. Hvert eneste tids­ punkt er identisk med seg selv. Tidspunktet er ett, men mange forskjellige ting kan skje på samme tidspunkt. Øyeblikkene er alltid like, men de er også alltid forskjellige alt etter hva som skjer i dem. Øyeblikket og tiden forutsetter hverandre, slik punktet og linjen forutsetter hverandre. Øyeblikket er imidlertid ikke en «del» av tiden, like lite som punktet er en «del» av linjen. For bare linjestykker kan utgjøre deler av en linje. Øyeblikket er en grense mellom fortid og fremtid, slik punktet er en grense der hvor linjen begynner eller slutter. Linjen kan deles i det uendelige. Det kan også tiden. Vi måler bevegelse med tid, men også tid med bevegelse. De to størrel­ sene definerer hverandre. Tiden måler bevegelsen og bevegelsen tiden. På samme måte som vi måler avstand med bevegelse og bevegelse med avstand. For vi sier at veien er «lang» hvis reisen varer lenge. Tiden er en målestokk for bevegelse, og tingene be­ finner seg i tiden, slik de befinner seg i rommet. Det finnes en tid som er mer omfattende enn alt det som befinner seg i tiden. Tingene påvirkes av tiden. Tiden forbruker alt og gjør det gam­ melt. Vi fremhever heller tiden som årsak til forvitring og oppløs­ ning enn som årsak til noe godt og beundringsverdig, sier Aristo­ teles. Bildet hans av tiden som den store ødelegger forutsetter den platonske kontrasten mellom det timelige og det evige. For tiden måler forandringer, og forandringene fjerner før eller senere det som faktisk finnes. De evige ting omfattes ikke av tiden og måles heller ikke i tid. For evige ting påvirkes ikke av tiden. 50

TIDENS HISTORIE

Tiden måler bevegelse og hvile. Også hvile skjer i tiden. Ikke alt som ikke er i bevegelse kan sies å være i hvile, men bare det som kan beveges, selv om det ikke beveges akkurat nå. Det som hverken kan beveges eller hvile, er derfor ikke i tiden. De ting som ikke kan eksistere, befinner seg heller ikke i tiden. Bare de ting som er underlagt oppløsning og tilblivelse, befinner seg nød­ vendigvis i tiden, sier Aristoteles. Øyeblikket knytter fortid og fremtid sammen, men er også en grense, fordi det markerer slutten på det ene og begynnelsen på det andre. Vil tiden noen gang stanse opp? Som bevegelsen vil den alltid finnes, og som bevegelsen vil den alltid komme tilbake. Og hvis den samme bevegelsen kommer tilbake, vil den samme tiden komme tilbake. Tiden har alltid en begynnelse og en slutt, og de to er det samme, slik en sirkel alltid både er konveks og konkav på samme tid. Derfor virker øyeblikkene alltid forskjelli­ ge, fordi de aldri avslutter og begynner de samme hendelser. Alle ting endrer stadig sin tilstand. I tiden blir tingene til og går til grunne. Tiden kan kalles både vis og dum. Særlig det siste er treffende, mener Aristoteles, fordi den sprer glemsel. Tiden selv er en betingelse for ødeleggelse snarere enn for tilblivelse. Tilblivelse krever aktiv innsats av tingen selv, mens ødeleggelse kan skje uten at noe beveger seg. Det er hva vi tenker på når vi sier at tingene ødelegges av tiden. Men det ville være galt å si at tiden forårsaker slike forandringer. Både ødeleggelse og tilblivel­ se skjer tilfeldigvis i tiden. Man burde også undersøke hvilket forhold det er mellom ti­ den og sjelen. Hvorfor tenker man seg at tiden finnes overalt, på jorden, i havet og i himmelen? Er det fordi tiden er en egenskap ved bevegelsen, og fordi alle ting beveger seg? Ville tiden finnes om sjelen ikke fantes? Der hvor det ikke finnes noen som kan telle, finnes det vel heller ikke noe som kan telles? Hvis derfor bare sjelen, og i sjelen fornuften, kan telle, ville det ikke finnes tid om det ikke fantes en sjel, men bare de ting vi gir timelige egenskaper. Bevegelsene kan eksistere uten sjelen, men tiden er bevegelser som er målbare i tall. Mot slutten av traktaten om tiden i «Fysikken» streifer Aristo51

TROND BERG ERIKSEN

teles problemet om tidens form. Av alle romlige bevegelser er ti­ den mest i slekt med kretsløpet. Alt måles med noe som er av samme art, sier Aristoteles, enheter med enheter, hester med hester og tiden med en bestemt tid. Det jevne kretsløpet er den mest nærliggende målestokken både for bevegelse og tid. Derfor er det ikke så urimelig å knytte tiden til himmelhvelvingens om­ dreininger. I det minste kan det forklare noen talemåter og ut­ bredte oppfatninger. Kretsløpet er den mest grunnleggende av alle romlige bevegelser. Kretsløpets privilegium hos Aristoteles skyldes ikke bare at det omfatter alle jordiske forandringer, men også at det selv er et bilde på evigheten. Det gir en modell for den endeløse tilblivel­ sen og oppløsningen i naturen. Derfor tror mange at tiden selv er et kretsløp, sier Aristoteles. Men han går ikke uten videre med på denne identifikasjonen. Han gjentar sitt utgangspunkt og sier at tid og bevegelse er like i én henseende og ulike i andre, slik ti hunder både ligner og ikke ligner en flokk på ti hester. Hos Aristoteles er tiden primært naturtid, ikke historietid. Hos Augustin er både naturen og historien Guds verk. Begge betrak­ ter tiden og det timelige i lys av evigheten. Noen mener at Aristo­ teles med «evighet» mener «evigvarende tid», men det stemmer dårlig med eksemplene hans som snarere bestemmer det evige som det tidløse, det vil si det som ikke deltar i kretsløpet.

Kalenderen mellom månen og solen

Menneskets enestående plass i naturen har noe med evnen til å manipulere tiden å gjøre. Bare mennesket kan hente frem igjen fortiden i erindringen og foregripe en ukjent og usynlig fremtid gjennom fantasien. Språkevnen står i tjeneste for både erindrin­ gen og foregripelsen. Gjennom språklige symboler kan vi flytte erfaringer og ting langs tidsaksen. Dessuten venter vi av ethvert symbolsystem at det skal skape en orden i de kaotiske erfaringe­ ne. Kalenderen tilsvarer behovet for å redusere tidens forvirren­ de løp til en oversiktlig rekke. 52

TIDENS HISTORIE

Vi som har lært oss tidens symbolske orden med timer, dager, uker, måneder og år, kan planlegge fremtiden og rekonstruere fortiden etter våre aktuelle behov. Mens det muntlige språket brukes for øyeblikkelig kommunikasjon - slik var det i alle fall før den mekaniske og elektroniske stemmelagringens tid - er skriftspråket et redskap som utfordrer tiden ved å overvinne den naturlige glemsel. Forholdet mellom talespråk og skriftspråk er ikke minst en forskjell som skyldes tidens krav. Skriftspråket nøy­ traliserer tidens omskiftelighet. Erfaring i menneskelig forstand er på det nærmeste knyttet til evnen til erindring og foregripelse. Et tidlig forsøk på å anskue­ liggjøre tidsdimensjonen som medium for erindring og foregri­ pelse, var kalenderen. Kalenderen var et redskap for sosial sam­ ordning av felles handlinger, men den skapte dessuten en anskuelig akse hvor erfaringer kunne fastholdes og planlegning finne sted. De som sitter i fangenskap, holder orden på sin tilvæ­ relse ved å telle dagene. Robinson Crusoe, husker vi, startet straks en egen kalendermåling etter skipbruddet, og det første menneske han traff, gav han navnet «Fredag». Det skulle riktig­ nok ha hett «Lørdag», for Robinson mistet en dag i feberørske. Kalenderen er begynnelsen til både naturvitenskap og histo­ rieskrivning. Man søker å oppdage en orden som ligger nedlagt i naturens bevegelser og legger et gitter over historiens gang ved å inndele den i tidsavsnitt og gi dem egne navn. Kalenderen gir fremdeles et perspektiv både på naturen og på historien. For den består av såvel vilkårlige som naturgitte ordensprinsipper. Uken tilhører tradisjonen, mens dagen, måneden og året er gitt av na­ turens rytmer. De tidligste forsøkene på å skape kalendre fremtvang et valg mellom sol og måne. Fordi månens bevegelser ikke går opp i so­ lens bevegelser med et helt tall, må man i prinsippet velge mel­ lom en månekalender og en solkalender. Til teoretiske formål fant babylonerne at 7 x 13 måneder pluss 12x12 måneder var nesten nøyaktig 19 solår. Sammenfallet ble av grekerne kalt «den metoniske syklus» og ble brukt i vitenskapelige beregninger og forskjellige kalendariske korreksjonsforsøk. Men heller ikke det53

TROND BERG ERIKSEN

te sammenfallet var helt nøyaktig. Det var altså vanskelig å binde solens og månens bevegelser sammen i én numerisk orden. Egypterne kom svært nær en korrekt solkalender, fordi de ikke bare tok astronomien til hjelp, men også Nilens regulære sving­ ninger i vannføring. Flomstarten falt sammen med at Sirius be­ gynte å vise seg på østhimmelen rett før soloppgang. Den viktig­ ste forutsetningen var likevel observasjoner over svært lang tid. Hverken kalendariske eller astronomiske observasjoner har noen verdi uten de lange tidsperspektivene. Bare i en kontinuerlig his­ torisk kunnskapstradisjon kan man oppdage naturens store ryt­ mer. Egypterne fant at året ikke var 365 dager, men 365 pluss 1/4 dag. I hellenismen fant egyptiske astronomer enda mer nøy­ aktige verdier for årets lengde og forsøkte å gjennomføre en ka­ lender deretter. Men de mislyktes da prestene ikke ville ha forandringer. Caesar ble kjent med det egyptiske reformforslaget i 48 f.Kr., og det var utgangspunktet for hans revisjon av den ro­ merske kalenderen. I Hellas var kalendre aldri noe mer enn helt lokale ordninger. Alle bystater hadde ulike månedsnavn og forskjellige nyttårs­ dager. Men i det sentraliserte Roma var et slikt anarki selvsagt utålelig. Med det romerske verdensherredømmet ble det igjen gjort forsøk på å innføre en universalkalender så langt romermaktens forvaltning rakk. Også som pontifex maximus - leder av statens presteskap - var det Julius Caesars plikt å korrigere ka­ lenderen. Hva mer er: Om noen annen hadde gjort det enn den formelle lederen for presteskapet, ville det ha blitt oppfattet som gudsbespottelse. I 47 f.Kr. dro Caesar endelig fra Egypt, og året etter satte han i gang den romerske kalenderreformen. På den måten synliggjorde han sin nye enevoldsmakt. Roma skiftet ut den gamle månekalenderen med en solkalender av egyptisk type. Men egypterne selv hadde motsatt seg den reformen Caesar importerte til Roma. Derfor ble den egyptiske kalenderen i sin tur endret av Augustus på bud fra Roma i år 30 f. Kr. Før Caesar grep inn, var den romerske månekalenderen så langt ute av fokus at man feiret 54

TIDENS HISTORIE

naturens store overganger på åpenbart feilaktige tidspunkter. Særlig for et jordbruksfolk var det viktig at kalenderen var sam­ ordnet med naturens liv og død. For religionens festdager var re­ gulert av kalenderen, og mange av festene var kommentarer til årstidenes vekslinger. Den egyptiske astronomen Sosigenes foreslo for Caesar å inn­ føre fireårsperioder med 3 x 365 dager pluss ett år med 366 da­ ger. Men for å komme til rett start måtte 46 f.Kr. vare i hele 445 dager. To måneder med 33 og 34 dager ble skutt inn mellom no­ vember og desember i annus confusionis - «forvirringens år» etter at han hadde lagt til 23 dager på slutten av februar samme år. Caesar flyttet dessuten årets begynnelse fra mars til januar for å bringe det nærmere vintersolhverv. Han innførte skuddårs­ dagen i februar for å holde rytmen. Likevel skapte store tidsavstander utålelige forskyvninger frem til 1582 da pave Gregor XIII gjennomførte sin reform. Det gjennomsnittlige kalender­ året var nemlig 12 minutter lenger enn solåret i den julianske ka­ lender. På tusen år blir dette syv dager. Under keiser Augustus ble måneden Sextilis oppkalt etter keiseren og gitt 31 dager den ekstra dagen til ære for Augustus ble kappet fra februar. Ellers varte den julianske kalender relativt uforandret helt frem til slutten av 1500-tallet. Den julianske kalenderen var et maktsymbol for den første romerske keiserpretendenten. Det keiser Augustus senere gjør i det romlige når han «innskriver hele verden i manntall», er en pa­ rallell til Julius Caesars ambisjon om å samordne alle bevegelser i det store riket med en omfattende, universell kalenderreform. En rekke romerske keisere senere forsøker å oppkalle en måned etter seg, men de eneste navnene som har holdt stand, er Julius og Augustus. Herskere gjør gjeme krav på både rommet og tiden. Gregor XIIIs kalenderreform i 1582 var blant annet en marke­ ring av at paven ønsket å bringe videre keiserens maktambisjoner. Å korrigere forholdet mellom samfunnskroppen og verdenskroppen var en sak for en verdenshersker. I et tett lite avsnitt i boken Masse und Macht (1960) skriver Elias Canetti om tidsforvaltning og makt. All makt ønsker å ord55

TROND BERG ERIKSEN

ne tiden på sin måte, skriver han. Når det oppstår nye makthave­ re, vil de sette sitt preg på disposisjonen av tiden. Både den fran­ ske og den russiske revolusjon ble etterfulgt av store eksperimen­ ter med kalenderen. Både det romerske og det kristne regime ville gjennomføre nye universelle tidsregningen Man kan avlese maktønskene ikke bare av ekspansjonstrangen, men også av ambisjonene om et rikes varighet, mener Canetti. Hitler ønsket seg ikke noe mindre enn et tusenårsrike. Andre herskere som Julius Caesar og keiser Augustus har plassert sine egne navn i kalenderen. Kristi enestående plass i tidsregningen, som en akse for alle tider, forteller noe om kristendommens pre­ tensjoner, men også om dens makt og grep om sinnene. Når en epoke får sin benevnelse etter en hersker eller et dynasti, er dette ikke bare et monument som en hersker ønsker å reise over seg selv. Det dreier seg om en tidsordning som herskeren opprett­ holder, og som han eller hun identifiserer seg med. I like høy grad som språk eller religion kan en tidsordning av­ grense en sivilisasjon og holde et rike sammen. Når ordningen går i oppløsning, vil sivilisasjonen forvitre. Derfor finner vi like sterke ønsker om å avvikle som å opprette tidsordninger. Et men­ neske som ikke lenger husker eller bryr seg om sin egen alder, har mistet taket på livet. Tidsordninger skaper felles rytmer i men­ neskemengder som ikke kan følge hverandre med sansene. Ryt­ men i stammens lokale danser må i større riker erstattes av ab­ strakte tidsordninger som kan gi menneskemasser en felles identitet. De årsæle og fredsæle kongene i den førmoderne ver­ den materialiserte både et tidsrom og et tidsregime. Når de døde, begynte en ny tid, og selv mens de levde, måtte året fornyes og hente inn friske krefter og ferske fullmakter fra himmelske ansvarshavere.

Kalendre har alltid vært viktige for å kunne planlegge fremtiden og tidfeste fortidens hendelser. I førmoderne samfunn forvaltes kalendertiden gjerne av presteskap som sakraliserer teknologien og gir inndelingene av året autoritet. For skulle alle individer, familier eller byer lage sin egen kalender, ville ikke noe være vun56

TIDENS HISTORIE

net. Kalendre samordner rytmer i samfunnskroppen. Man må kunne vite på forhånd når vinteren kommer, og når de dyrene man er særlig avhengig av, trekker i den ene eller andre retnin­ gen. For å kunne repetere og aktualisere mønstergyldige begi­ venheter, må man også vite når på året de fant sted. Den sakrale festkalenderen er mindre opptatt av årstall og tidsavstand enn av å innpasse feiringen av de mønstergyldige, mytiske hendelsene i en årssyklus. Astronomien og astrologien utsprang av deres praktiske nytte for kalendermakerne. Himmel­ legemer - sol, måne, planeter og stjerner - blir markører for mer livsnære og livsnødvendige hendelser. Allerede svære megalittiske byggverk — som Stonehenge (ca. 3100 f.Kr.) — har rimeligvis hatt kalendariske funksjoner, uten at det nå er mulig å finne ut nøyaktig hva slike byggverk har vært måleinstrumenter for. De anstrengelser som inngikk i å reise byggverk av denne typen, for­ teller noe om hvor viktig byggherrene en gang anså kalendariske angivelser for å være. Sumerere, babylonere og egyptere måtte kunne forutsi elve­ nes oversvømmelse og uttørking. De befolket dessuten store sentralistiske statsdannelser hvor mange aktører måtte opptre i sam­ virke. Ikke noe av dette hadde vært mulig uten et profesjonelt presteskap som holdt styr på kalenderen. En fullstendig nøyaktig kalender er det ikke mulig å konstruere allerede fordi de aktuelle himmellegemenes rytmer i forhold til hverandre ikke lar seg be­ skrive i hele tall. Kalendrene ble stadig forskjøvet i forhold til naturens egen tidsplan. Ikke minst de korrigeringene som måtte følge av de uunngåelige forskyvningene, krevde spesialistkunnskaper. Om det hadde vært mulig å operere med et år på 360 dager som kunne deles i 12 månedssykler, ville det ikke ha inspirert til teoretiske undersøkelser på samme måte som de mer faktisk usammenlignbare sol- og månebevegelser i solsystemets struktur har gjort det. Nå er året faktisk 365 dager, 5 timer, 48 minutter og 46,98 sekunder - altså hverken delelig med 29,53059 (må­ nens faktiske omløpstid omkring jorden i dager) eller tolv (de konvensjonelle måneder) eller syv (ukens dager) eller noe annet 57

TROND BERG ERIKSEN

aktuelt tall. Derfor måtte en calendarius bli matematiker. De som, i likhet med Galileo Galilei, har påstått at skaperen selv er matematiker og at han har strødd om seg med enkle tallmessige forhold i skaperverket, vet åpenbart ingenting om kalendre.

Augustus og hans solur

Det største uret og den største kalenderen som noensinne er bygd, var, så langt man vet, keiser Augustus’ horologium solarium på Marsmarken i Roma. Den første obelisken keiseren importer­ te fra Egypt, kastet skygge på et stort plassanlegg (160 x 75 m) som var gjennomrutet av linjer for forskjellige tids- og datoangivelser. Soluret var blant meget annet et seiersmonument over Augustus’ felttog mot erkerivalen Antonius. Obelisken - som var urets gnomon - kneiser den dag i dag på Montecitorio et par hundre meter fra der den ble funnet i 1748. Der hvor den står nå, ble den reist i 1792. Obelisken kastet altså skygge i et horisontalur på størrelse med en hel bydel. Obe­ lisken var ca. 100 fot høy, og det gav en maksimal skygge ved middagstid vintersolhverv på ca. 220 fot. Av skyggen kunne man avlese både måned, dag og time. Hele anlegget var selvsagt strengt tilpasset Romas breddegrad og ekliptikken, det vil si den linjen solen synes å følge i årets løp. Paradoksalt nok er solurets tid alltid knyttet til et bestemt sted. Man skulle kanskje vente seg at solen skulle gi en universell tid. Men ikke noe er mer lokalt be­ stemt enn solens angivelser. Et lite vannur eller timeglass derimot er helt uavhengig av naturlige lokaliteter. Ifølge den lærde Plinius den eldres Naturalis historia (36, 70-75) ble anlegget tegnet av en ellers ukjent matematiker som het Facundius Novius. Augustus’ mausoleum var synlig i utkanten av anlegget, og fredsalteret Ara Pacis, som ble reist etter felttoget i Gallia, lå på plassen som en del av selve uret. Ara Pacis ble utgravd bare 87 m fra obelisken. År 13 før Kristus kom Augustus inn Via Flaminia etter seieren i Gallia. Da ble det reist et foreløpig takkealter ved veien over Marsmarken, og år 9 før Kristus ble dette alteret for58

TIDENS HISTORIE

eviget i marmor med fortellingen om det første takkofferet som illustrasjonsrelieff. Ara Pacis feiret keiserens seirer i Vesten, slik obelisken viste at han hadde seiret i Egypten. Allerede 30 år før Plinius den eldres tid - den altomfattende Naturalis historia er skrevet i 70-årene - var uret blitt ubrukelig. Det skyldtes nok at obelisken sank noe på den ene siden, og det forteller hvor nøyaktig det hele var planlagt, og hvor lite som skulle til før skyggen fulgte et misvisende løp. Hele anlegget ble fornyet - sannsynligvis under keiser Hadrian (117-138 e.Kr.) og arkeologene finner nå langt mer av denne korrigerte utgaven enn av Augustus’ opprinnelige anlegg. Men dateringen av den se­ nere ombyggingen er noe usikker, fordi man åpenbart har brukt både stenheller og messingbokstaver om igjen i annet forsøk. På toppen av obelisken sto en stor, forgylt bronsekule som gjorde skyggen lett synlig på bakken. Obelisken på Piazza S. Pietro har bevart en slik kule. Også obelisken på Circus Maximus (som nå står på Piazza del Popolo) og S. Pietro-obelisken ble brakt til Roma under Augustus. Den ble tatt fra Circus Neronis og fikk sin nåværende plassering i 1586, forberedt under den samme pave Gregor XIII som reviderte kalenderen, selv om han ikke levde lenge nok til å se den reist på sitt nye sted. Bronsekulene tyder på at obeliskene har tjent som solur også der hvor de kom fra. Arkitekturteoretikeren Vitruvius, som kan ha fulgt anleggs­ arbeidet til dette soluret, beskriver i sitt tibinds verk De architectura (9, 6-8) det grunnskjema som slike solur ble konstruert etter. Under byggingen av et nytt kapell til S. Lorenzo in Lucina ble de første restene av det enorme antikke soluret avdekket i 1463. Ara Pacis ble funnet i 1903, men fullstendig utgravd først under Mussolini i 1938. Noen har spekulert på om det skulle fin­ nes en direkte kalendarisk sammenheng mellom plasseringen av mausoleet, soluret og fredsalteret. I så fall skulle Ara Pacis mar­ kere Augustus’ unnfangelse og fødsel, mens mausoleet står for hans død og apoteose. En matematiker som Facundius Novius var nok også astronom og astrolog. Derfor kan man anta at anleg­ get hadde flere funksjoner enn bare å være et instrument til å be59

TROND BERG ERIKSEN

stemme dag og time. Sikkert er det at Augustus utmerket godt kan ha ha bygget det til ære for seg selv som fredsbringer og fredsfyrste - og som portvakt til et nytt saeculum. Det kunne lig­ ne ham. Arkeologen E. Buchner, som har ledet flere av utgravningene på stedet, sier at anlegget i virkeligheten er et enormt horoskop for den nye herskeren. Augustus har seiret i øst og vest for å frembringe en ny tid. Det kan han gjøre, fordi han har erobret sin maktstilling ved hjelp av solen selv - Apollon - som var hans per­ sonlige skytsgud. Keiseren var virkelig en verdenshersker som Aleksander den store eller farao. Derfor var de fire verdenshjør­ ner markert med fire blåsende vinder ved obeliskens sokkel, og de syv planetsfærer - Månen, Merkur, Venus, Solen, Mars, Jupi­ ter og Saturn - trukket som sirkler omkring dem. Soluret var ikke bare et horoskop, men en skjematisk fremstilling av hele det geosentriske verdensbildet og keiserens plass i den kosmiske or­ den, hevder Buchner. De populære solurene på 1500-tallet peker egentlig nese til Copernicus. Hele maskinen forutsetter at jorden står stille og at solen farer over himmelen. Skyggen i de små, antikke solurene falt gjeme på en konveks flate som ble kalt polos eller «hvelvin­ gen». Den skulle være et lite speilbilde av himmelen. Når solen farer den ene veien, farer skyggen den andre. Stiften som kastet skygge, ble lagt parallelt med jordaksen - altså avhengig av bred­ degraden. Det betyr ikke at solurene sluttet å fungere med Co­ pernicus’ verk De revolutionibus orbium coelestium i 1543. Det viste seg imidlertid at solurene målte noe ganske annet enn det man til da hadde forutsatt. Det var ikke solens bevegelse, men jordens som avtegnet seg i den glidende skyggen. Men tiden som erfaring endret seg ikke vesentlig med den nye forklaringen.

IV • TIDEN SOM MAKT OG MYSTERIUM

Mellom skapelse og dommedag

Blant grekerne i det klassiske Hellas fantes det ingen forestilling om fremtiden som en egen dimensjon og bekymring. De var tvert imot som hypnotisert av fortiden, dens hendelser og skikkelser. Bekymringen besto i om man kunne leve opp til standarder som en gang var satt i den tidligere historien og i mytiske fortellinger. Blant de kristne derimot var fremtiden og endetiden det alt avgjørende. Dommedag skulle bli en endelig oppfyllelse av Guds plan som i det åpne eller skjulte hadde styrt all menneskelig his­ torie. Dommedag var ikke bare viktig fordi den var nær og skremmende, men også fordi den skulle avdekke sannheten om og meningen med historien. Kanskje tanken om en skapelse forutsetter eskatologiske ide­ er, det vil si forestillinger om en endetid. Historien vil ikke få en endelig slutt fordi den hadde en absolutt begynnelse, men om­ vendt: Tanken om et endepunkt leder til en like radikal tanke om en absolutt begynnelse. Der hvor det ikke finnes noen idé om at historien har en endelig slutt, finner vi heller ikke ideen om en absolutt begynnelse. I fremtidsløse religioner, som for eksempel den antikke greske, gir opphavsmytene ingen egentlig skapelses­ fortelling, bare støttepunkter for en evig gjentagelse av det sam­ me. Mot forestillingen om et uendelig kretsløp i historien setter de kristne tenkerne ideen om recta via i dobbelt betydning: «Den rette vei» er samtidig den rette linje fra skapelsen til dommen. Den rette vei knytter de moralske valg til en lineær tidsmodell. Å velge den rette vei betyr å bidra til Guds planer som er samlet om en linje fra skapelsen til dommen. Innenfor tiden som kretsløp blir den enkeltes død relativt uviktig, fordi den underordnes det organiske livs alminnelige selvfomyelse. Eskatologien retter ut historien til et lineært løp. 62

TIDENS HISTORIE

Dermed blir også den enkeltes liv og død til en del av tidens ugjenkallelighet. Mytenes repetitive evighet deles i to, og materi­ alet fordeles mellom historiens dramatiske begynnelse og dens like dramatiske slutt. For eskatologien er en myte om det kom­ mende, slik skapelsen er en myte om begynnelsen. Den lineære tidsoppfatning river mennesket ut av naturens favntak. Først den lineære historien tilhører et annet regnskap og en annen logikk enn naturens kretsløp. Skillet mellom natur og kultur ytrer seg på mange måter, men også i adskillelsen av natu­ rens og kulturens respektive tidsmodeller. Naturens omfavnelse av den menneskelige kultur begynner å slippe taket allerede med forestillingen om de «store» år hvor kretsløpene tenkes så omfat­ tende at gjentagelsen nesten ikke spiller noen rolle. Men først der hvor kretsen er endelig brutt - i den bibelske læren om skapelsen og dommen - blir det plass til en Gud som kan styre forløpet uten selv å være en del av det. Til skapelsen av intet svarer bildet av døden som oppløsning. Bruken av timeglasset som symbol på livstiden er likevel ikke uten håp, fordi et timeglass kan snus. I en tradisjon hvor tanken om gjenfødelse spiller en stor rolle, er det rimelig at timeglasset kan være et kraftfullt symbol også på tidens fornyelse. Slik ble det også brukt gang på gang av reformatorene som alltid hadde et timeglass på kanten av prekestolen. Helmut Plessner har en interessant teori om at den etterkristne, sekulariserte tidsforståelsen ikke lenger frembærer noen «me­ ning». Den verdslige tiden er tømt for mening og måtte derfor spaltes i tidsbegreper som tilsvarer forskjellige vitenskaper: fy­ sisk, biologisk, psykologisk eller historisk tid. Bare den religiøse fortolkningen kunne holde tiden sammen og bevare den som én - så lenge fortolkningen hadde et grep om sinnene. Den daglige livsverdens tidserfaring - som vi stadig bruker som referanse - er dermed en rest som bare har det fortrinn at ingen vitenskap ennå har gjort krav på den. Tiden, som i den førmoderne verden ten­ kes som et nesten materielt medium, er nå skrumpet sammen til en linjal med nøyaktige streker på siden av og utenfor den mang­ foldige hverdagserfaringen. 63

TROND BERG ERIKSEN

Allerede i den førkonstantinske kirke fikk endetidsforventningene konkurranse av Herrens livsløp på jorden. Man ble tvunget til å se tilbake på den enestående inkarnasjonshendelsen. Dermed var endetidshypnosen i noen grad brutt. Kristus døde for våre synder én gang for alle. Derfor fikk forsoningsverket som fortidshendelse like stor vekt som den dommedag som var under oppseiling. Endetiden er allerede nå. Endetiden var allerede der da Herren og hans disipler gikk omkring på jorden og utførte sine helbredelser og mirakler. Det rituelle minnemåltidet var samtidig en foregripelse av det festmåltidet de troende skal feire med Herren i det himmelske Jerusalem. Dobbeltheten i den kristne tidshusholdningen kommer tydelig frem i søndagen, som både er Skaperens hviledag og symbol på historiens opphør, fre­ den hos Gud etter historiens slutt.

Særegent for den kristne tenkningen er historiens sentrale rolle. For de kristne er sannheten identisk med en historisk person som levde, døde og gjenoppsto. Sannheten er ingen evig fomuftsinnsikt, men knyttet til konkrete begivenheter. Augustin var ikke den første som hadde en slik historieoppfatning, men han var den før­ ste som gjennomreflekterte den filosofisk. Hovedsaken for kris­ tendommen var historien og profetien, det vil si avsløringen av Guds frelsesplan for menneskene, en plan som skal fornye og gjenopprette det evige liv. Grekerne tenkte seg verdens utvikling som en naturprosess som alltid følger de samme fornuftige lover. Ja, forutsetningen for gresk og romersk historieskrivning var at menneskenaturen alltid var uforanderlig den samme. De kristne derimot bygger historien inn i en omfattende plan som omfattet: 1. Skapelse og syndefall 2. Kristi komme og forsoningsverk 3. Menneskets gjenopprettelse og dommedag Det dreier seg om en enestående, ugjentagbar prosess, en rekke av nye hendelser som er rettet mot et mål. Fremdeles lever mange av disse forestillingene blant dem som ellers ikke vet noe om eller bryr seg om kristen lære. 64

TIDENS HISTORIE

I naturen skjer det aldri noe virkelig nytt. Det samme gjentar seg etter uforanderlige lover. Det finnes nemlig ikke noe tidspunkt i naturprosessene som står mer sentralt enn et hvilket som helst annet tidspunkt. Derfor kjenner ikke naturen - som natur - fortid og fremtid. Straks mennesket trekkes inn, blir naturens kretsløp brutt, fordi det kan gripe inn i naturforløpet med sin frie vilje. Dette er en kristen forutsetning som grekerne ikke kjente til. For Platon og Aristoteles var historien rett og slett som et stort år av død og gjenfødelse. Også deres egne læresetninger hadde vært ytret før, mente de. Egentlig gjentok de bare gammel visdom som var glemt og som skulle glemmes igjen for så å gjenoppdages når tiden var inne. I sin fjerde eklog gir dikteren Vergil uttrykk for at verdensaldrene nå er i ferd med å begynne på nytt etter en hel omdreining. Skipet Argo skal igjen bære heltene over havet, og Achilles skal nok en gang sendes til Troja! I Augustins store verk De civitate Dei (413-426) er skapelsen og åpenbaringen av Kristus absolutte øyeblikk som gir ansatspunkter for en annen historieforståelse enn det romerne hadde. Både i Det gamle og Det nye testamente finner vi de samme fore­ stillingene om vi følger en kristen lesemåte. Gud handler med sitt utvalgte folk og leder det gjennom tidens spor fra løfter til oppfyllelser. Kristus er død én gang og har oppstått én gang, sier Paulus (Rom 6, 4-10). Kristi offerhandling gjelder én gang for alle (Hebr 7, 27 og 9, 12). De absolutte øyeblikk som historien kan rekon­ strueres ut fra, er berøringspunkter mellom tid og evighet. Hva fantes før tiden, hva skal finnes etter den? Den kristne læren om skapelsen og dommen etablerer et nytt begrep om «evigheten» som motsatt av det timelige. I Kristus skjedde det en ny skapelse. Midt i tiden brøt evigheten igjennom. Evigheten fantes også før skapelsen av tiden, og skal finnes etter tidens opp­ hør. Men gjennombruddet for evigheten midt i tiden kalles for «tidens fylde» eller kairos. Gjennom Kristus kan den troende ryk­ kes ut av timeligheten og se himmelstigen. Den som er gjenskapt i Kristus, lever i to verdener: timelighetens og evighetens. Berøringspunktene med evigheten gir det ti­ melige sannhet, mening og innhold. De troende hadde på et vis 65

TROND BERG ERIKSEN

allerede lagt av seg denne verden. De levde ikke lenger uteluk­ kende «i kjødet». Dermed oppsto en ny spenning mellom det som tilhørte keiseren, og det som tilhørte Gud, mellom verdensstaten og Guds stat. For de kristne begynte historien ikke med skapelsen, ifølge Augustin, men mer bestemt med syndefallet. Det var først syn­ defallet som skapte en forskjell mellom Guds og menneskets handlinger. Da ble historien til en drakamp mellom to motsatte poler. Den moderne, etterkristne tenkningen oppfatter historien som et produkt av menneskelige virksomheter alene. For Augus­ tin var det nettopp kjennetegnet ved syndefallet. Det er det øye­ blikk da mennesket begynte å leve på eget ansvar og for egen regning. Det den moderne tenkningen fremstiller som myndig­ het, er for Augustin uttrykk for hovmodig fordervelse. For på egen hånd blir mennesket ikke fritt. Snarere blir det slave av sitt eget jeg. Som i nyplatonismen står mennesket hos Augustin midt mel­ lom Gud og ingenting. Det kan synke ned til dyrenes nivå, og enda dypere, eller heve seg opp til synet av Gud. Men hvis det virkelig vil gjøre seg lik Gud, havner det helt sikkert på dyrenes nivå. Mennesket er skapt i Guds bilde, men kan ikke innfri dette løfte av egen kraft. Hverken det enkelte menneske eller historien kan erkjenne sin egen begynnelse og slutt. Det tyder på at både den enkeltes livsløp og menneskehetens historie hviler i andre hender enn våre egne. Evigheten omgir tiden og kan bryte inn i den både gjennom historiske hendelser og gjennom vår egen in­ derlighet. Fordi det ikke gir noen mening å tale om «forut» eller «etter» når det gjelder evigheten, kan skapelsen, forløsningen og dom­ men skje når som helst. Når vi vurderer berøringspunktenes be­ tydning for våre egne liv, ville det være riktigere å tale om eskato­ logiske enn om historiske hendelser. For de representerer muligheter som alltid er til stede i det indre menneske. Både det som er «utenfor oss», og det som er «inne i oss», formidler det som er «over oss». Evigheten viser seg «utenfor oss» i historiske hendelser som markerer tidens begynnelse, midtpunkt og slutt. 66

TIDENS HISTORIE

«Inne i oss» viser evigheten seg gjennom det eskatologiske nær­ vær. Historien har i en viss forstand hverken begynnelse eller slutt, fordi begynnelsen eller slutten ikke bare er historie. Historien er en sekundær virkelighet som skyldes syndefallet. Evigheten er altså ikke noe som svever eterisk over den virkelige historien. Evigheten er tvert imot det solide og historien det usolide. Histo­ rien folder seg ut som en forgjengelig avlegger av evigheten. Augustin samler hele historiemytologien omkring Roma, om­ kring sin egen kirke og dens avgjørelser. Slik jorden sto i univer­ sets sentrum, og dermed i sentrum for Guds oppmerksomhet, står jødene og de kristne som Guds utvalgte folk i sentrum for Guds transaksjoner med menneskeheten. En slik aksetenkning kunne lett overtas og anrettes av Romerriket og av Romerkirken. Guds utvalgte hørte hjemme i verdens sentrum. Historien støter an mot evighetens grense, men evigheten lar seg ikke stanse av historien. Den kristne lever både i og utenfor verden. Troen og inderligheten åpner for et rike utenfor tiden og historien. Kristus kommer til jorden, og han fødes i den enkeltes sjel hvert eneste øyeblikk. Han lider, dør og gjenoppstår til evig liv overalt og alltid. Gjennom inderligheten kan den troende bli samtidig med Kristus. Det er sammenstøtet mellom timelighetens krav og evighe­ tens fornyelse som hos Augustin er basis for spenningen mellom de to stater - Guds stat og den jordiske staten. Her i verden lever menneskene som i en oljepresse. Trykket adskiller avfall og olje. Evigheten letter ikke timelighetens trykk, men gir det mål og mening. All verdens plager består, også etter Kristi død og gjen­ oppstandelse. Men plagene er ikke lenger meningsløse. Kristendommen kjenner ingen lære om historiske fremskritt. Snarere er den kristne historietenkningen katastrofisk, fordi den regner med at denne verden kan bryte sammen hvert øyeblikk. Frem mot dommen vil trengslene bare øke i hyppighet og alvor (Matt 24, 10-13; Mark 13, 19).

67

TROND BERG ERIKSEN

Festkalenderens kontroll over tiden

Kalenderen ordner samfunnet ved å ordne tiden. Men i førmo­ derne samfunn har kalenderen ofte også hatt en profetisk funk­ sjon: Den kan skille mellom heldige og uheldige dager og der­ med bidra til at man finner det rette tidspunkt for bestemte transaksjoner. For folket hadde kalenderen den samme funksjon som hoffastrologene for fyrsten. Keiserens eller kongens kosmo­ logiske formidlerrolle ble understreket av hans kalendariske makt som tidsinstruktør. Den som ville herske i et rom, måtte også styre tiden etter sitt hode eller sammensverge seg med dem som angivelig hadde kunnskaper om tidens, tidspunktenes og tidsrommenes egenskaper. Kalendermonopolet var like viktig for en hersker med maktambisjoner som eneretten til å utstede mynter. En ekspansiv bevegelse, slik som Kirken var etter keiser Konstantins omvendelse, ville ikke bare erobre fremtiden. Den måtte også erobre fortiden, det vil si gi den en tolkning som befestet og rettferdiggjorde gruppens identitet. For en religion som var gått i tospann med keiserdømmet, var det også om å gjøre å erobre året. De tvilende, nølende og gjenstridige skulle ikke ha noe sted å gjemme seg bort - ingen tid som ikke allerede var stemplet av de nye ideologiske makthaverne og den nye troen. De kristne forholdt seg på en ny måte til tiden, fordi Frelseren på et bestemt tidspunkt faktisk hadde vært på jorden og delt his­ torien i to. I tidens fylde hadde historien fått en ny mening. De troende levde på et venteværelse mellom oppstandelsen som hadde funnet sted, og dommedag som skulle komme. Til å be­ gynne med var venteværelset trangt, blodig og sparsomt innre­ det. Men da dommedag lot vente på seg, ble værelset utvidet og innrettet for et lengre opphold. De kristne forholdt seg til bestemte hendelser i fortiden, men samtidig til en ubestemt frist av forventning hva fremtiden an­ gikk. De visste at de levde i de siste tider, og at dommedag var Guds neste store inngrep i historien. De levde i en pause mellom en hellig historie som var avsluttet med oppstandelsen, og en 68

TIDENS HISTORIE

hellig historie som skulle begynne med dommedag. Da keiseren og hans familie omvendte seg, og den forfulgte menigheten ble bærere av Romerrikets offisielle tro, skjedde det et innsnitt i ven­ tetiden som fikk store følger for gruppens identitet. Kirkehistorikere som Eusebius kvesset pennen for å overbevi­ se seg selv og andre om at Kirken før og etter keiser Konstantins omvendelse var den samme. Det var ikke enkelt å begrunne at martyrkirken og maktkirken faktisk var to avsnitt i én sammen­ hengende historie. Det krevdes både intelligens og fantasi av de troende om de skulle tilpasse seg de nye tilstander uten å føle at de hadde forlatt eller forrådt sin gamle identitet. Historieskrivning og martyrkult slo en bro mellom tiden før og etter Konstantin. Martyrkulten blomstret først i det fjerde år­ hundre da Kirken ikke lenger kjente martyriet som samtidige hendelser. Martyrene ble enormt viktige for Kirkens nye makt­ havere som såvisst ikke behøvde å frykte forfølgelser. Martyrene var til stede både i rom og tid. Relikviene lå under alteret i kultrommet, og festdagen gjorde dem som feiret, delaktige i marty­ rens heroiske død. Martyrfestene vevde et bånd mellom Kirken før og etter Kon­ stantin. Martyrens festdag var som en liten påskefeiring. For den hendelsen som var utgangspunktet for hele den kirkelige kalen­ der, var selvsagt feiringen av Kristi oppstandelse i påsken. Hver eneste søndag i året var en oppstandelsesdag. Hver eneste fredag var en langfredag som krevde faste og bot. På 300-tallet vokste martyrkulten seg inn i den kristne kalen­ deren. De lokale kultene som gjerne var knyttet til oppbeva­ ringsstedet for martyrens knokler, ble systematisert ved å inn­ lemmes i en felles, kirkelig kalender. Den romerske kirken førte naturligvis an, fordi ingen hadde flere eller viktigere graver og re­ likvier å vise til enn den. På 500-tallet var hele året fylt av hel­ genfester. Nesten hver dag kunne og skulle man minnes en gru­ som skjebne fra forfølgelsestiden. På denne måten avgrenset de kristne seg fra både jødene og fra de romerske hedningene. Senere måtte muslimene finne sine nisjer. For alle hadde sine egne fest- og minnekalendre. Enten 69

TROND BERG ERIKSEN

søkte de konfrontasjoner med hverandre, eller også prøvde de å unngå kollisjoner med annerledes troende. Det foregikk en kamp om kalenderen med både offensive fremstøt og unnvikelsesmanøvrer. Påsken ble lokalisert på nye måter for ikke å falle sam­ men med den jødiske påskefeiringen. Men feiringen av vinunderet i Kana ble lagt til Dionysosfesten for å understreke at Kristus greide alt det Dionysos greide - og mer til. Hver eneste dag skulle tilhøre Herren og Herren alene. Begge deler var like viktig: både å frigjøre seg fra den jødiske kalende­ ren og unngå å havne i den førkristne romerske kalenderen. Det siste var vanskeligere enn det første, fordi den romerske kalende­ ren var den antikke underholdningsindustriens årsprogram for spectacula. Fra Tertullian til Augustin prøver apologeter og bisko­ per å holde sine får borte fra veddeløpsbaner med tilhørende horehus, teateroppførelser, gladiatorkamper og dyrekamper. En annen strategi var omtolkning av de gamle festenes inn­ hold. Feiringen av Sol invictus - «den uovervinnelige solen» - på 25. desember kunne lett omfunksjoneres til kristen julefeiring. Av kirkefedrenes raseri skjønner vi at svært mange kristne besøkte både veddeløpsbaner, amfiteatre og kirkebygninger. Feiringen av Jesu fødsel var også en konkurrent til nyttårsfeiringen 1. januar. For oss kristne, skriver pave Leo I (440-461), finnes det bare én sann begynnelse. Kristi fødselsdag er også menighetens fødsels­ dag, for kroppen er vel ikke født på en annen dag enn sitt hode! Årets eneste virkelige fornyelse utgikk fra Kristi fødselsdag. De astrologiske navnene på ukedagene ble likevel tolerert langt inn i kirkelige kretser og brukes fremdeles på mange språk. Romerske tradisjoner ble ikke oppfattet som direkte truende med mindre det inngikk gudebilder og kulthandlinger i dem. Det viktigste var å trekke de troende massene inn i Kirkens ryt­ mer. Her spilte ikke bare kirkeårets minnebok en rolle, men også vekslingen mellom faste- og festdager. Felles livsrytmer befestet selvsagt gruppetilhørigheten, særlig hvis de sto i kontrast til det andre grupper foretok seg på samme tidspunkt. Også tidshusholdningen måtte følge en orden. Fra midten av 400-tallet var det kristne liturgiske året komplett og uten konkurranse. 70

TIDENS HISTORIE

Den kristelige tidsregning I senantikken konstruerer enkelte kristne tenkere en tidsregning med utgangspunkt i inkarnasjonen. Grekerne hadde regnet i fireårsperioder fra den første olympiaden i 776 f.Kr., og romerne brukte by grunnleggelsen i 753 f.Kr. som utgangspunkt for tellemåten. I en overgangsperiode hadde særlig de egyptiske kristne regnet tiden fra de siste store forfølgelsene under keiser Diokletian. De katolske kristne regner for sin del ikke tiden fra historiens begynnelse, men fra historiens midtpunkt. Etter lang tids bruk fortrenger benevnelsen «etter Kristi fødsel» - benyttet i offisielle sammenhenger fra 900-tallet - de konkurrerende tellemåtene som tok utgangspunkt i et skapelsesår eller i paverekken. Tellemåten bakover fra inkarnasjonen - «før Kristi fødsel» - kommer langt senere. Først fra 1700-tallet blir regnemåten «før» og «etter» Kristus enerådende i Vesten. I den førmoderne verden konkurrerte den kristelige kalende­ ren med jødiske, romerske og germanske kalendre, og i nyere tid ble den utfordret av de kalendereksperimentene som oppsto et­ ter den franske (1789), russiske (1917) og fascistiske revolusjo­ nen (1922). Romerne hadde regnet årene fra Romas grunnleggelse, etter konsulperiodene i republikken eller etter keisernes regjeringstid. Men for de kristne var det om å gjøre å understreke gjennom tidsregningen at Guds menneskevorden var historiens midte. Den religiøse hovedhendelsen skulle stille alle jordiske maktdynastier i skyggen. Himmelkongens besøk her nede var tross alt viktigere enn alle konsulers og keiseres maktperioder. På 400-tallet legger Victorius fra Aquitania grunnlaget, og på be­ gynnelsen av 500-tallet formulerer den skytiske abbeden Dionysius Exiguus den nye tellemåten. Han flyttet dessuten nyttår fra 1. januar til vårjevndøgn - eller rettere: Maria budskapsdag - og bestemte juledagen til den 25. desember. Senere kronologer har kritisert ham fordi han gikk rett fra den antatte julaften til år 1. Dionysius glemte år null - det vil si: Begrepet om null dukket 71

TROND BERG ERIKSEN

først opp i Vesten tusen år senere, under pave Silvester II (999-1003) - og han knyttet derfor år 1 f. Kr. direkte til år 1 e.Kr. Dessuten plasserte han Kristi fødsel fire år for sent. Slik skapte han rot i regnestykkene for senere pedanter. To tusen år etter Kristi fødsel skulle, sier E.G. Richards, etter alt vi vet, bli 7. janu­ ar 1998. De første kristne hadde ikke vært så opptatt av saken, fordi de ikke regnet med at livet i historiens tid ville vare så lenge. Men kalenderreformer ble betydningsfulle da man skjønte at historien ville fortsette en god stund til. I praksis hadde de kristne adoptert og omformet elementer fra eldre kalendersystemer. Man kan jo ikke gjøre så mye med dagen, måneden og året, fordi de er enheter som i prinsippet er festet til naturforløpet. Men enhetene kan fortolkes og navngis slik at systemet oppfattes som nytt. Kirkeåret kunne bringes i samklang med naturens vekslinger, slik at juleevangeliet ble plas­ sert ved vintersolhverv og påsken feiret naturens gjenoppstan­ delse om våren. Da disse dagene ble fastlagt, var det ingen som visste at det bodde mennesker sør for ekvatorl I syvdagersuken innførtes en hviledag som både minnet om Skaperens hviledag og om Kristi oppstandelse. Men det fantes ingen avgjørende motstand mot bruken av ro­ merske og senere germanske gudenavn som betegnelser på uke­ dagene. Tallet syv på ukedagene kan opprinnelig ha noe med pla­ netenes antall å gjøre: Månen, Merkur, Venus, Solen, Mars, Jupiter og Saturn ble regnet som planeter helt fra Babylons lær­ de og frem til Copernicus. I bibelsk religion blir syvdagersuken begrunnet med skapelsesdagene. I den kristne uken ble søndagen ukens festdag og midtpunkt. Den oppstandne Jesus hadde også vist seg for sine disipler på den første dag etter sabbaten. Allerede under keiser Konstantin (321) ble søndagen den offisi­ elle kristne hvile- og forsamlingsdag. For året ble påsken det samme som søndagen var for uken. Tiden ble strukturert gjennom kvalita­ tive forskjeller. Slik tok de kristne seg til rette i timeligheten. Tidslivet ble omformet til et kristent rom, og man beregnet påskedagene for flere hundreår fremover. Evigheten fikk en form for tilstede­ værelse på jorden gjennom struktureringen av tidsforløpet. 72

TIDENS HISTORIE

I tidligmiddelalderen brukes fremdeles tidsregninger etter re­ gjeringstid og dynastier sammen med regningen i paveår. Først i høymiddelalderen får tellingen «etter» Kristus en dominerende stilling. Johannes XIII (965-972) begynte offisielt å regne årene fra Kristi fødsel, men først under pave Leo IX (1049-1054) kom tellemåten i alminnelig bruk. Kalendariske spekulasjoner var vik­ tige i teologiske sammenhenger også ut fra den frykt og de lengs­ ler det såkalte «Tusenårsriket» vakte til live. De konservative kref­ tene i Kirken orienterte seg gjerne ut fra angivelige skapelsesår, mens de mer radikale grupperinger ventet på tegn og forvarsler om dommen. Allerede de tallrike montanistene i det 2. århundre hadde utfordret sine medkristne ved å forlate hus og kirker for å vente på Kristi gjenkomst på en slette i Frygia. Den lærde munken Beda Venerabilis som virket tidlig på 700tallet, er den første som daterer en hendelse ved å angi hvor lenge «før» Kristi fødsel den fant sted. Men både han og andre kristne forfattere brukte flere dateringssystemer samtidig. Med boktryk­ kerkunsten på 1400-tallet ble en rekke angivelser standardisert tekstene vandret mellom land og regioner som praktiserte helt lo­ kale angivelser av mål, vekt og tidspunkter. Det intellektuelle fel­ lesmarkedet krevde standardiseringer. Fordi skapelsen og dom­ men fremdeles svevde i det tallmessig uvisse, var det det antatte inkarnasjonsåret som endelig gikk seirende ut av konkurransen om å bli utgangspunktet for den felles tidsregningen. Reformasjonen spilte også en rolle. Regningen etter paveår var selvsagt uakseptabelt for de nye konfesjonene. Dynastiske tellemåter kunne aldri bli annet enn lokale kuriositeter nå når Europa var oppdelt i mange statsdannelser og konfesjoner. Det fantes ikke lenger én romersk keiser som kunne tjene som felles referanse. Martin Luther kjenner bare regnemåten fra skapelsesåret og «etter Kristus». Etter hvert gjør både naturvitenskapenes skepsis og anslagenes mangfold skapelsesåret ubrukelig. Det er paradoksalt, sier teologen Hans Maier som har studert saken grundig, at den tellemåten som setter inkarnasjonen i sen­ trum, først blir enerådende i opplysningstiden, det vil si da bån­ dene til den kristne tradisjonen ellers løsnet. Den franske revolu73

TROND BERG ERIKSEN

sjonskalenderen ble aldri noe mer enn et kunstig eksperiment med desimalsystemets estetiske orden. Nye makthavere ønsket å befeste sin makt over tiden, men uten kristendommens inklude­ rende romslighet ble resultatet bare historieløse påhitt. Tiden var allerede for viktig, og de gamle tankevaner for grunnfestet til at man kunne vente å få gjennomslag for et døgn på to ganger 10 timer eller for 100-minutterstimen, for ikke å nevne 10-dagersuken - slik de franske kalenderreformatorene foreslo. Man ville for enhver pris innlede en ny tid, men den gamle lot seg ikke feie bort. Man ønsket å rasjonalisere og matematisere alle livsforhold, sier Hans Maier, men folket ville ikke oppgi den tiden de kjente med dens kvalitative forskjeller. Det var for så vidt riktig tenkt at kristendommen bare kunne knuses og avvikles ved at man erobret tidsregningen for konkur­ rerende formål. Men man undervurderte vanens makt. Kristen­ dommen hadde gjennom 1500 års øvelse festet seg i forestilling­ ene om tidenes løp. Man kunne ikke røre søndagen som festdag uten å avskaffe den som fridag. Hvorfor skulle man i frihetens, likhetens og brorskapets navn vente tre dager ekstra på hvileda­ gen? Ikke en gang franskmennene kunne overse forskjellen mel­ lom abstrakte og konkrete gevinsten Seksdagers arbeidsuke var langt å foretrekke fremfor nidagers. Under Pariserkommunen i 1871 fikk den revolusjonære kalenderen likevel et kort come­ back. Da kommunistene drøftet om de skulle overta den franske revolusjonskalenderen i 1917, ble det nedstemt i første omgang. Men da saken kom opp igjen 12 år senere, hadde de i alle fall be­ stemt seg for en arbeidervennlig femdagers uke med seks hvile­ dager i måneden. Også denne falt i fisk. Både de russiske revolusjonære, Mussolini og Hitler hadde store planer om kalenderreformer som skulle presse kirkens fest­ dager ut av den alminnelige bevissthet, men de gikk i samme fel­ len. Det som skulle være kronen på verket for deres absolutte maktambisjoner, ble deres første alvorlige nederlag. Kalenderen lot seg ikke reformere med tvangsmidler. Det forteller noe om innarbeidede tankevaners makt, men det sier også noe om tidens sentrale posisjon i organiseringen av det moderne liv. Tiden kan 74

TIDENS HISTORIE

ikke struktureres vesentlig annerledes uten at alt annet også må forandres! Den siste gangen det var mulig å gjøre noe radikalt nytt på tidsregningens område med Kirkens og vitenskapens fel­ les velsignelser, var da den gregorianske reformen fjernet 10 da­ ger fra kalenderen. De som gikk til sengs torsdag 4. oktober 1582, våknet dagen etter til fredag 15. oktober 1582.

Augustin og tidsproblemet

Augustins lære om tiden er blitt modernisert i mange former fra Henri Bergson til Edmund Husserl og Martin Heidegger. Man har latt seg forbløffe av de tilsynelatende moderne analysene av tiden som psykologisk faktum. Men Augustins tidslære er muligens noe fjernere og vanskeligere å forstå enn de fleste moderne lesere vil ha det til. Først og fremst er hans tidstraktat en del av boken Confessiones fra 397-398 og må forstås på den bakgrunnen. Den rollen himmelhvelvets kretsløp spiller hos Aristoteles som en bro og overgang mellom det timelige og evige, spiller møtet med Gud i sjelen hos Augustin. Hans hovedpoeng er at Gud er evig, mens mennesket er bundet til det timelige. Gud forstår alt på en gang i et tidløst nærvær, men mennesket forstår alt stykkevis og delt, det vil si langs en tidslinje hvor fremtiden er skjult og fortiden bare er erindring. Augustin avbryter fremstil­ lingen av sitt eget livsløp - han fører ikke fortellingen frem til den situasjonen han skriver i - og springer fra timelighetens til evighetens perspektiver med tidstraktaten i bok XI av Confessiones. Augustin vil vise at det timelige ikke har noen selvstendig virkelighet, men at det i alle deler avhenger av det eviges nærvær. Augustin vil ikke bare fremheve kontrasten mellom tid og evighet. Han vil også vise hvordan evigheten stadig er en beting­ else for det timelige. Gud skapte tiden da han skapte verden. Før skapelsen fantes ikke verden, og derfor heller ikke tiden. Tids­ problemet er derfor knyttet til verdens eksistens som sådan. Au­ gustin har åpenbart noen av de samme spørsmål som Aristoteles. Han vil finne ut av i hvilken forstand tiden kan sies å være virke75

TROND BERG ERIKSEN

lig. Hvordan kan tiden være virkelig når den primært finnes i øyeblikket som er uten utstrekning? Tradisjonelt skiller man mellom fortid, nåtid og fremtid. Men fortid er det som ikke er, fordi det allerede er skjedd, og fremtid er det som ikke er, fordi det ennå ikke er skjedd. Fortid og frem­ tid henter virkelighet fra den nærværende erindring eller for­ ventning. Det betyr at nåtiden strengt tatt er det eneste virkelige. Tiden lever i sjelen som erindring (memorid), som anskuelse av det foreliggende (contuitus) eller som forventning om det som skal komme [expectatid]. Men hvordan kan vi måle tiden, hvordan kan vi kalle tiden «lang» eller «kort», når det eneste virkelige er nåtiden? Nåtiden har ingen utstrekning. Den kan ikke måles. Betyr det at vi måler noe ikke-eksisterende når vi måler tiden? Augustins behandling er like problemfylt som Aristoteles’ drøftinger. Han beveger seg fra spørsmål til spørsmål uten å konkludere med en entydig lære. Mens Aristoteles hadde oppfattet verdenstiden som hovedpro­ blemet, legger Augustin vekten på livets eller sjelens tid. Hva er det vi måler når vi måler tiden? Også Augustin drøfter forholdet mellom tiden og himmellegemenes bevegelser. Men han kjører seg fast på samme punkt som Aristoteles. Tiden har et eller annet med himmelhvelvets bevegelser å gjøre, men nøyak­ tig hva forbindelsen består i, kan hverken Aristoteles eller Au­ gustin forklare. Tiden er en slags «adspredelse» (distentio) av sjelen. «Adspre­ delse» betyr at sjelen er utspent i fortid, nåtid og fremtid. Intentio - «konsentrasjon» - er den motsatte bevegelse og retter seg ikke mot tiden, men mot evigheten. Motsetningen tilsvarer skillet mellom det utvendige og det innvendige menneske. Man kan gå seg vill i adspredelser og finne hjem i konsentrasjonen. Skillet er et individuelt ekko av motsetningen mellom det utvalgte folkets landflyktighet i Babylon og hjemkomsten til Jerusalem. Mystikeren Augustin avmytologiserer historieteologien og gjør den til symbol for en grunnleggende åndelig erfaring. Nåtiden eller øyeblikket må være noe mer enn bare et punkt om det skal kunne måles. Målingen foregår i erindringen og for­ 76

TIDENS HISTORIE

ventningen som deler av øyeblikkets utstrekning. Om ordene og lydene i et dikt bare gled forbi oss uten å avsette spor, ville vi aldri forstå diktets mening, sier Augustin. Allerede for å forstå en tekst vi hører, må vi både erindre og foregripe. Slik er det også med forståelsen av et liv og av verdens forløp. Uten erindring og forventning ville øyeblikkelige inntrykk og hendelser være uten lesbar mening. Tilknytningen til tiden gjør all menneskelig for­ ståelse oppstykket og fragmentarisk. Guds viten derimot omfat­ ter fortid, nåtid og fremtid som nærværende på en gang. Augustins traktat om tiden adskiller seg fra Aristoteles’, fordi han ber om opplysning fra Gud når han havner i tankemessige vanskeligheter. Han er overbevist om at det finnes en sannhet om tiden, men at hans egne begrensninger skjuler denne sannhe­ ten for ham. Han vet at svaret på tidens problemer ligger i en rett forståelse av forholdet mellom tiden og evigheten. Derfor hen­ vender han seg til den personifiserte evigheten med bønn om opplysning fra Gud som vet alt, fordi Gud ikke slik som Augus­ tin er underlagt de begrensninger som følger av den menneskeli­ ge tidserfarings oppstykking i fortid, nåtid og fremtid. Boken om tiden innleder en utlegning av de første versene av skapelsesberetningen i 1. Mosebok. Skapelsesberetningen pre­ senteres dermed som et svar på de vanskelighetene omkring tid og evighet som Augustin har reist i bok XI. Augustin har ingen interesse av å løse de filosofiske problemene uavhengig av Bibe­ lens fortelling, slik han forstår den. Tidstraktaten er plassert i Confessiones på det punktet hvor Augustin går fra sitt personlige livsløps tid til verdenstiden. Tidsproblemene knytter dermed hans biografi sammen med skapelsesberetningen. Det problematiske forholdet mellom tid og evighet i hans eget livsløp forklares med en utlegning av forholdet mellom tid og evighet da verden ble skapt. En rent psykologisk utlegning av bok XI er derfor sterkt anakronistisk. Tvert imot er Augustin svært opptatt av å vise hvordan livets tid og verdens tid henger sam­ men. Han har ikke forlatt analogitenkningens parallelle behand­ ling av mennesket og naturen - mikrokosmos og makrokosmos som jo er et grunnmotiv i hele den antikke tenkningen. En rent 77

TROND BERG ERIKSEN

psykologisk eller subjektivistisk forståelse av tiden - slik det blir mulig etter Descartes - ligger langt utenfor Augustins horisont. Gud skapte himmel og jord. Det er svaret på overensstemmelsene mellom det evige og det timelige, og forklaringen på avstan­ den mellom Guds og menneskers forståelse av virkeligheten. Bare troen kan gi den fulle forståelse: Credo ut intelligam. Og troen vir­ ker både gjennom erindringen, anskuelsen og forventningen. Ut­ legningen av skapelsesberetningen i bok XII og XIII av Confessiones er nemlig ikke bare en erindring om noe som engang skjedde, men en forklaring på evighetens fortsatte nærvær i tiden og en henvis­ ning til de siste ting. Gud vil en gang trekke skapelsen tilbake ved å avslutte tiden og oppløse det timelige i det evige. Augustin ønsker å vise at hans egen livsvei har ført ham fra timelighetens forviklinger til et forpliktende og oppklarende møte med den evige Gud, og at hele skaperverket er kalt til å gjøre den samme reisen. Midt i historien er Guds skaperord (logos) kommet tilbake i Kristus for å redde menneskene ut av timelighetens blindhet og fragmentering. Det mulige skille mellom tid og evighet som ska­ pelsen medførte, ble fullt ut virkeliggjort i Adams fall. Da kom døden inn i verden. Men etter Kristus lever menneskene i en tid hvor veien tilbake til uskyld og evighet i prinsippet er åpen for alle. Det Augustin beskriver ved å fortelle om sitt livsløp, er de fa­ rer og anstrengelser som er knyttet til ferden tilbake til opphavet. Augustin skiller ikke skarpt mellom menneskesjel og verdenssjel. Han skiller heller ikke skarpt mellom indre og ytre tid. Den store forskjellen er ikke mellom det indre og det ytre, mellom det subjektive og det objektive, men mellom det timelige og det evige. Som skapt og derfor timelig er mennesket og dets sjel en del av verden. Han skriver ikke sin livshistorie for å huske forti­ den, men i et forsøk på å legge det timelige bak seg ved å gjøre seg klar til å motta nåden.

Hos Augustin er de ubesvarlige spørsmål som er knyttet til tiden, et selvstendig poeng. Alternativet er å være tankeløst oppslukt av det timelige. Augustin bruker motiver fra den filosofiske tenknin­ gen for å smadre det selvsagte forholdet til tiden. Tidserfaringen er 78

TIDENS HISTORIE

ikke noe selvsagt. Den er en gåte. Slik vil han få oss til a betrakte vår egen timelighet utenfra som en sykdom vi kan helbredes for. Inndelingen i fortid, nåtid og fremtid er ikke Augustins på­ funn. En slik inndeling møter vi allerede hos Platon og Aristote­ les som ledd i deres filosofiske analyser. Karakteristisk for Augus­ tin er heller ikke det psykologiske aspektet som ganske riktig finnes i hans fremstilling, men som aldri blir dominerende eller enerådende. Særegent for hans tenkning er de veiene til evighe­ ten som han forfølger gjennom både fortid, nåtid og fremtid. Han finner evigheten på den andre siden av tidens begynnelse, i skapelsen, og han finner evigheten på den andre siden av tidens slutt, i dommen. Men han finner også evigheten som en dimen­ sjon i øyeblikket der hvor sjelen går inn i seg selv og oppdager Guds nærvær som en forutsetning for sine egne spørsmål. De moderne eksistensialistiske og personalistiske tolkninger av Augustin kan bare forsvares om man betrakter Augustin som en relativt tilfeldig inspirasjonskilde til teorier han selv ikke ville ha hatt noen forståelse for. Går man til tekstene med et visst kjennskap til antikk og tidlig-kristen tenkning, ser man snart at Augustins tanker helt og fullt tilhørte hans egen historiske situa­ sjon. Om det skal brukes som en endelig bekreftelse på deres sannhet eller som en avgjørende innvending mot dem, avhenger av leserens forhold til historien. Vi kan ikke erkjenne hele erindringens innhold. Vi kan ikke fullt ut begripe tidens vesen, mener Augustin. De kristne tenkerne har ikke den samme skrekken for det uforklarlige som de greske eller de moderne tenkerne. Tverti mot oppfatter de kristne det å kunne påpeke fornuftens grenser som en betydelig triumf. Au­ gustin bruker all verdens skarpsindighet for å vise forstandens hjelpeløshet. Blant de kristne ligger nemlig tingenes vesen i mys­ teriet, ikke i begrepet. Det Augustin gjør med erindringen i bok X av Confessiones, og med tiden i bok XI, tilsvarer en vel innøvd strategi: Der hvor fornuften ikke strekker til, aner man alltid en flik av Guds kappe. I likhet med erindringen er tiden en gåte. Det er Augustin vel tilfreds med. 79

TROND BERG ERIKSEN

Både erindringen og tiden grenser opp mot evigheten. De kan ikke forklare seg selv. Begge fenomener minner oss om tankens begrensninger. Typisk for Augustin er at han bruker tekstlesningen og etableringen av mening i en skreven linje for å forklare forholdet mellom helhet og del i tiden - forbindelsen mellom isolert sett meningsløse lyder skaper mening i setningen, og for­ bindelsen mellom isolerte øyeblikk gir oss forståelse av tid og erindring. Både erindringen og tiden er som en tekst som må de­ chiffreres, og meningen med teksten dukker opp som en invasjon utenfra når forbindelsen mellom delene blir åpenbar. Gud er englenes evige tekst. Englene er ikke, som oss, henvist til bøker som må åpnes og lukkes eller til lyder og tegn som avløser hverandre i rekkefølge. De forstår alt i én akt. For det evige er sin egen sannhet. Men det jordiske og timelige har ingen selvstendig mening eller sannhet. For å forstå sannheten om tiden eller erind­ ringen, må vi mennesker alltid hente svar utenfra. Når tanken blir tvunget til å gi opp, betyr det at Gud alene sitter med svaret. Kristendommens og Augustins tid er i en viss forstand lineær, men den har ikke mye felles med den moderne, matematiske el­ ler historiske tid hos Newton eller Ranke. Den kristne tidsforestillingen er lineær, fordi den er en handlingstid for frelseshistorien. De kristne tenkere har liten interesse for historiens kronologi og kan ikke befri seg fra symbolske fortolkninger av tidsangivel­ ser. Når de jødiske og kristne forfattere gjengir historiske hendel­ ser, springer de gjerne fra det ene guddommelige inngrep til det andre. De kjenner ingen ensartet, meningsnøytral og tallmessig tid - like lite som Homer hadde gjort det. Deres tid er ingen linje som er strukket gjennom det historis­ ke landskapet for å lokalisere kjensgjerningen Augustin, som gjerne utstyres med opphavsrett til den lineære historietenkningen, er minst like oppsatt på å vise at den skapte verdens tid er ett stort kretsløp - fra Skaperens hånd til Skaperens fang. I hvert eneste hjerte lever den samme forhåpningen om å finne tilbake til opphavet som styrer historien som helhet. Først gjen­ nom den moderne romliggjøringen av alle tidsmetaforer, blir ti­ den et ensartet og objektivt medium.

Ot

V . MELLOM TID OG EVIGHET

Tilbake til naturens kretsløp Tidsregningen forteller en hel del om det samfunnet som har frembrakt den. I et samfunn av jordbrukere vil månedsnavn og omtalen av forskjellige årstider gjerne gjenspeile arbeidet med dyrene og jorden. Naturens rytmer og samfunnets rytmer er di­ rekte avhengige av hverandre. Dermed forestilles tiden som en rekke nødvendige virksomheter som hver har sitt rette tids­ punkt: slåtten, innhøstningen, tresking og pløying, jakt og slakt. Tiden oppfattes ut fra de virksomheter som fyller den, og man er ikke opptatt av å angi hverken tidspunkter eller tidsavsnitt med tallmessig nøyaktighet. Tiden er nærmere beslektet med sitt inn­ hold enn med sin form. Ordet «tid» på norsk henger sammen med tidevann, vekslingen mellom flo og fjære. Og ordet «år» henger sammen med åringer, det vil si den periodiske innhøstningen. Tiden defineres gjennom sitt innhold også der hvor man taler om «gullalder», «jernalder», «krigstid» eller «fredstid». I den førmoderne verden var ofte kongen bærer av både krigslykke og naturens fruktbar­ het. Derfor var det naturlig å regne historien etter dynastier og herskernavn. Kongen var den som skapte og «bar» det nye året frem. Om innhøstingen skuffet eller krigslykken vendte seg mot folket, var ikke noe mer nærliggende enn å ofre kongen. Tiden var fylt av menneskeslektens gjerninger. Derfor knytter mange språk tiden og menneskelivet sammen. Det norske ordet «ver­ den» betyr opprinnelig både menneskeslekten, den bebodde jorden og dens historie. Alle forandringer jordbrukersamfunnet forholdt seg til, skjed­ de som rytmiske og periodiske gjentagelser av det samme. Det betyr at de hendelser og handlinger som falt utenfor rytmene, ikke ble tilkjent full virkelighet. De manglet mytisk godkjennel­ 82

TIDENS HISTORIE

se, for naturens rytmer ble rettferdiggjort av mytiske fortellinger om hvordan hendelsene en gang var innstiftet av guder eller hel­ ter. Gjennom fester og kulthandlinger ble disse innstiftelseshendelsene gjentatt og styrket. Til tross for alt som er skrevet om kristendommens lineære tidsoppfatning, forutsatte den praktiske omgangen med tiden i hele den førmoderne verden en sirkulær modell. Den lineære ti­ den var først og fremst en teologisk og intellektuell konstruksjon. Gjennom de rytmiske gjentagelsene deltok stammen eller slek­ ten i evigheten. Understrekningen av tidens innhold gav tidsoppfatningen et sterkt lokalt preg. Generasjonsrekker og livsvilkår på ett sted tilsvarte ikke uten videre tidsoppfatningene på et annet sted, under andre herskere eller klimaforhold. Kirkens forsøk på å innrullere hele kristenheten i sin festkalender representerte en første overskridende og omfattende referanse for årets løp. Derfor er Kirken delvis sterkt kritisk til den lokale forfedredyrkelsen. Kirken tilbød sine troende å bli innlemmet i en mer omfattende slekt. Guds folk, som feiret Kristus som himmelkonge og ordnet året i høytider og helgen­ fester, var som en forstørret versjon av de lokale tids- og maktordningene. Slik forfedrene hadde levd videre etter døden med sine etterkommere i førkristen tid, levde helgenene videre med de troende og beskyttet dem på livsveien både i middelalderen og senere. I begge tilfeller grep fortid, nåtid og fremtid inn i hverandre, for det skjedde aldri noe virkelig nytt under solen. Skjebnetro, profetier og drømmetydning tilhørte overlappingen av det som var, det som er og det som skal komme. I middelalderkulturen spilte ikke årsaksforklaringer noen vesentlig rolle for forståelsen av verden. Tiden måtte først strekkes ut fra et innholdsbestemt kretsløp til en abstrakt linje før de moderne tankevaner om årsa­ ker og virkninger kunne vinne feste. Den mekanistiske verdens­ oppfatning la en nødvendighet inn i hendelsene - som om for­ holdet mellom årsaker og virkninger kunne beskrive alt som fantes og binde det i et ugjenkallelig forløp. Først i vår egen tid er slike ambisjoner endelig oppgitt også i naturvitenskapene. Fysi83

TROND BERG ERIKSEN

keren og filosofen Ilya Prigogine sier: «Man må forsøke å formu­ lere naturlovene slik at de hverken blir deterministiske eller utle­ vert til rene tilfeldigheter. Tiden og virkeligheten er bundet sam­ men på uløselig vis. Den som benekter tiden ... benekter alltid også virkeligheten.»

Tid og rom som abstrakte størrelser var ukjente i tidlig middel­ alder. Reiselengden var en konkret vei som ble tilbakelagt, ikke et abstrakt lengdemål. Derfor var hverken rommet eller tiden ens­ artede størrelser. Begge deler opptrådte med skiftende intensitet og gjenstridighet. I overgangen fra hedenskap til kristendom ble de fleste kjennetegn ved den førkristne tidsoppfatningen bevart og omtolket. Kristendommen hadde ikke hatt en sjanse om den ikke hadde tilbudt sine troende de viktigste av den hedenske reli­ gionens funksjoner. Omvendelsene til Hvitekrist skjedde ikke som en godtagelse av teologenes forestillingssystemer, men som en tilslutning til en kult- og festordning hvor mange ytre trekk ble ved det gamle. Skiftingen mellom dag og natt, sommer og vinter hadde sym­ bolsk verdi. De kristne høytider som feiret Jesu fødsel midt­ vinters og hans oppstandelse fra de døde på vårparten, gjorde innholdet i høytidene umiddelbart begripelig for dem som til alle tider hadde orientert seg ut fra naturens rytmer. Av samme grunn var nøyaktige dateringer sjelden viktige. For alt ville jo til slutt gjenta seg, slik det allerede hadde gjort uendelig mange ganger. Det er først det intellektuelle og moderne bildet av tiden som en linje, som gjør nøyaktige dateringer påkrevet. For på en linje er det ikke noe øyeblikk som dukker opp igjen i akkurat samme form. I årets kretsløp fantes det likevel datoer som måtte bestem­ mes nøyaktig. Særlig gjaldt det påsken, som måtte feires til rett tid for at de troende skulle få del i himmelkongens seier over dø­ den. Nesten hele den kalendariske kristne litteratur drøfter fast­ settelsen av påsken som et hovedproblem. Blant muslimene var fastsettelsen av bønnetidene og retningen til Mekka noe av det som inspirerte til naturvitenskap. Påsken blant de kristne var 84

TIDENS HISTORIE

ikke bare en påminnelse om og en feiring av en historisk hendel­ se, men også en gjentagelse av en innstiftelseshandling. Påskemorgen var Kirkens nyttårsdag da himmelkongen hadde innstif­ tet en nådetid som alle troende var avhengige av. Den hellige historien som Bibelen forteller, erstattet de mytologiske mønsterfortellingene som hadde vært orienteringsverktøy i de før­ kristne samfunnene. Den kristne læren om inkarnasjonen gir hendelsene i den hel­ lige historien noe av evighetens tyngde. Men det er en kirkelig oppgave å konfrontere resten av historien med evighetens krav. Det er først læren om Guds nærvær i historien på et visst tids­ punkt som skaper et nytt skille mellom tid og evighet i den krist­ ne tenkningen. Det timelige, forgjengeligheten, er den verden Gud har besøkt og forlatt. Nå er evigheten hans bolig, og tiden en midlertidig ramme omkring livene til dem som venter på hans gjenkomst. I det kristne verdenssystemet defineres ikke nå­ tiden først og fremst av fortid og fremtid, men av evighetens fra­ vær og nærvær. Den hellige historien består av enestående og ugjentagbare hendelser, slik hendelsene i det enkelte menneske­ liv er enestående og ugjentagbare. Skapelsen, forsoningen og dommen gir den kristne historiefortolkningen et begynnelsespunkt, et midtpunkt og et ende­ punkt. Men den lineære tidsforestillingen blir aldri enerådende i denne tradisjonen. Både feståret og messefeiringen forutsetter at den hellige historien kan gjentas og aktualiseres i kultrommet. Like typisk for kristendommen som den lineære tidsoppfatningen er overbevisningen om at tiden er skapt med verden. Alle skapte ting er radikalt avhengige av Gud, som de skylder sin ek­ sistens. Det gjelder også tiden. Ikke noe viser Guds allmakt tydeligere enn at han har frem­ brakt tiden og derfor kan bringe den til opphør igjen. Slik sett er også den lineære tiden innskrevet i en sirkel som tematiseres al­ lerede i Augustins lære om cor inquietus - «det urolige hjerte» som er utgått fra Skaperen og lengter etter å hvile i Hans fred. Fra sine urolige vandringer i tid og rom skal mennesket vende til­ bake til evigheten gjennom en konsentrasjon som ender for 85

TROND BERG ERIKSEN

Guds åsyn. Historiens mening ligger i muligheten for å knytte begynnelsen og enden sammen. Forestillingen om at det finnes en slik kosmisk mening, er det som muliggjør tanken om «ver­ denshistorien» - som en felles fortelling for hele menneskeheten. Hele den kristne historiografien i middelalderen er en øvelse i å lese hendelsene fra Adam til Antikrist som én tekst. En rekke kristne historiefremstillinger begynner med skapelsen og ender med de siste ting. Men selve meningen med hendelsene ligger i det som fantes før Adam, og som skal vise seg etter at Antikrist er beseiret. Uten et slikt perspektiv er timeligheten for de kristne uten vekt og verdi. Middelalderens kristne tenkere knyttet ikke noe håp til denne verden. Håpet var festet i det som fantes før begynnelsen og fulgte etter slutten på historien. Håpet var vakt og oppmuntret av de enestående hendelser i historiens midt­ punkt, da Gud ble menneske. De fleste mente at selve foranderligheten var et kjennetegn ved verdens fordervelse. Dessuten tenkte man seg verden som en organisme som etter ungdom og moden alder var på full fart inn i skrøpelighet og oppløsning. Kirken holdt det som tilhørte forti­ den, for verdifullt og mønstergyldig. Alt nytt hadde noe skrem­ mende, hovmodig og kjettersk ved seg. For sannheten var allere­ de åpenbart for lenge siden. De gamle sannheter kunne ikke utvikles eller forbedres. De første tegn på den moderne verdens fremvekst er knyttet til en alternativ historieforståelse. Om pessimismen var domine­ rende i tidligmiddelalderen, møter vi fra høymiddelalderen sta­ dig flere tenkere som hilser fremtiden velkommen. Også de nye perspektivene ble i første omgang begrunnet med kristne for­ tolkninger og overbevisninger. Man oppgav ikke forestillingen om dommedag, men konsentrerte seg heller om alt det som skul­ le og kunne gjøres mens man ventet. At historiens slutt og dom­ medag uteble ved årtusenskiftet, kan ha bidratt til den nye freidigheten. Særlig en rekke folkelige og apokalyptiske bevegelser tenkte seg at Den Hellige Ånd fremdeles var virksom og ville endre ver­ den til det bedre før ildregnet satte inn. Den vertikale aksen mel­ 86

TIDENS HISTORIE

lom timelighet og evighet ble brukket ned, slik at den pekte mot en fremtid hvor Kirken og Guds folk skulle fremtre i en renset og forynget skikkelse. Dermed lå veien åpen for en sekularisering av hinsidighetslengselen til fremskrittstro. Fullstendig blir denne forvandlingen av historietenkningen først på slutten av 1600tallet med den optimismen som var knyttet til utviklingen av vi­ tenskap og teknikk. Et interessant oppgjør om tiden gir diskusjonen om åger og ut­ lån av penger på 1200- og 1300-tallet. Mot den nye kapitalismen innvendte Kirken at det var tiden man egentlig solgte når penger på utlån forrentet seg. Men tiden tilhørte Gud og var alle men­ neskers eiendom uten forskjell. Derfor var det syndig å profittere på tiden som om det skulle være en vare man kunne kjøpe og sel­ ge. Kjøpmennenes tidsbehov var i det hele tatt ikke så enkelt å forlike med Kirkens tidsorden. Men det er blant kjøpmennene at både matematikken og den mer eksakte avtaletiden utviklet seg og for første gang ble anvendt i rent verdslig sammenheng. Skjebnens hjul var et gammelt symbol som både Dante (1265-1321) og mange andre forfattere utnyttet. Fortuna var den uinnskrenkede herskerinne over jordiske fordeler og tap. Hennes hjul reiser småfolk til velstand og styrter konger og stor­ menn i dypet. Skjebnehjulet var et uttrykk for tiden som distri­ butør av makt og rikdom. Meningen med den høyst realistiske samfunnslæren var at man heller burde stole på de skatter man hadde samlet seg andre steder enn her nede på jorden. Fortuna var herskerinne over en uberegnelig og i siste instans destruktiv tid. Hun representerte ikke skjebnen som forsyn, men skjebnen som grusom vilkårlighet. Derfor hentet hjulet også sitt navn fra en hedensk gudinne.

Uendelighet og evighet Bare det som er avgrenset, kan begripes. Derfor er det noe truen­ de eller paradoksalt ved begreper som åpner for ubegrensede ut­ syn. Som regel kan rom og tid måles, men i selve begrepet om 87

TROND BERG ERIKSEN

rom og tid lever det en vanskelighet når man spør hvor rommet eller tiden slutter. For det finnes alltid mer tid utenfor et avgren­ set kvantum, og mer rom på den andre siden av en grense man har satt. Uendeligheten dukker opp som problem der hvor et be­ grep synes å avføde rekker uten slutt. Det kosmologiske uendelighetsproblemet er beslektet med det erkjennelsesteoretiske: Skillet mellom endelighet og uende­ lighet faller sammen med skillet mellom begripelighet og ubegripelighet. Gjennom hele tenkningens historie har rommet og tiden aktualisert slike spørsmål. Det uendelig store og det uende­ lig lille setter grenser for både observasjoner og forstand. De en­ deløse utstrekninger av det store og de uendelige oppdelinger av det lille stiller tanken overfor uoverstigelige vanskeligheter. Tidens absolutte begynnelse og slutt er like vanskelig å fore­ stille seg som verdensrommets grenser. Hvordan skulle disse størrelsene se ut? Hva med tidens og rommets uendelige delelighet? Finnes det minstedeler på noen av feltene? Eller er både tid og rom kontinuerlige størrelser også i den forstand at enhver grense satt i tiden og rommet, skyldes grensesetterens vilkårlige beslutninger alene? Helt fra Aristoteles’ bevegelseslære og Ze­ nons «paradokser» til Kants «antinomier» drøftes disse spørsmå­ lene med full styrke. Uendeligheten springer fra fysiske og matematiske spekula­ sjoner over i teologien, og det forstandsoverskridende ved uen­ deligheten gjør den til et velegnet gudsattributt. I den kristne tidsalder setter man verdens endelighet i tid og rom opp mot Guds uendelighet, menneskets dødelighet opp mot Guds udø­ delighet. I romantikkens etterkristne verden forvandles mennes­ kets streben etter den uendelige teologiske gjenstand til en teologisering av selve den uendelige streben. Den guddommelige streben fortrenger den gamle streben etter det guddommelige. I mange østlige religioner er ufattelig høye tall symboler på guddommelige krefters overmenneskelige styrke. Særlig indiske religioner bruker enorme tallverdier i en teologisk retorikk som har til hensikt å fremkalle respektfull underkastelse. I hinduis­ men lever guden Brahma 100 brahma-år som hvert har 360 88

TIDENS HISTORIE

brahma-dager som tilsvarer et enormt antall menneskeår. Hver brahma-dag blunker guden Vishnu 10 000 ganger, og hvert blunk varer 12 000 gudeår som hvert igjen består av 360 men­ neskeår. Verdensperiodene omskrives med så ufattelige tall at alle protester og alt eget initiativ forekommer nytteløse. Det overveldende og ubegripelige representeres med tallmengder som sprenger forstanden. Slik blir tiden fremstilt som en fiende som må overvinnes. Grekerne vurderer alltid det ubegrensede og ubestemte nega­ tivt. For Platon var materien det grenseløse som først gjennom en form fikk preg av noe godt, sant og virkelig. Også gudene de­ res hadde tradisjonelt avgrensede skikkelser. De ble forestilt og fremstilt med menneskekropper. Først de kristne feirer mysteri­ et, det ubegripelige, det grenseløse og dermed det uendelige, men de reserverer uendeligheten for det som ligger utenfor den skapte verden og den menneskelige historien. Hos Aristoteles var rommet begrenset av himmelhvelvingen, men tiden var ubegrenset og evigvarende. Den ubevegelige be­ veger avgrenser rommet, samtidig som han er den instans som sikrer tidens og bevegelsens evighet. Aristoteles hadde ingen for­ ståelse for tanken om at det skulle finnes et uendelig antall ver­ dener. Det er bare tiden og bevegelsen som er endeløse, mente han. Gang på gang påviser Aristoteles uendelige regresser som kjennetegn på dårlig tenkning. For ham er det uendelige ikke bare et kosmologisk, matematisk og erkjennelsesteoretisk prob­ lem, men også et logisk problem. Blant skeptikerne i hellenismen blir det uendelige stadig tematisert, fordi det angivelig av­ dekket tankens begrensninger og viste at fornuften ikke er til å stole på. En forløper for den moderne termodynamikkens argumenta­ sjon finnes som en tankemulighet hos Lukrets (94-55 f.Kr.). Han sier at verden ikke kan ha noe sentrum. For hvis et slikt sentrum hadde eksistert, ville all materie gjennom tidens uendelighet ha samlet seg der"! Nei, verden må være uendelig i rommet, det vil si uten noe sentrum. Bare det kan garantere bevegelsenes evighet, hevder Lukrets i sitt læredikt De rerum natura (I, 984-97). Her 89

TROND BERG ERIKSEN

ser vi hvordan nye forestillinger om rom og tid tilsynelatende støtter hverandre og henter egenskaper fra hverandre. Det tradisjonelle greske begrepet om orden (kosmos) forutsatte form og begrensning. Men Plotin (205-270 e.Kr.) og de kristne tenkerne han inspirerte, omvurderte verdien av det endelige og det uendelige, av det begrensede og det ubegrensede. Det fikk følger for både rom- og tidsoppfatningen. Det uendelige ble til et kjennetegn for det som lå utenfor forstandens grenser. Når Pla­ ton hører om det grenseløst uendelige, tenker han på den passive og kaotiske materien, mens Plotin tenker på Gudl Philo Judeus (30 f.Kr.-45 e.Kr.) er en av dem som først bruker attributtet «uendelig» om Gud. Gud er ubeskrivelig og ubestemmelig. Plo­ tin stiller senere materiens og Det Enes uendelighet opp mot hverandre og bestemmer den første som passiv og ond, den an­ dre som aktiv og god. Materien er uendelig, fordi den er ikkeeksisterende. Det Ene er uendelig, fordi det er hevet over alle våre tanker. Hos Augustin tilhører rommet og tiden den skapte verden alene og finnes hverken utenfor, før eller etter skaperverket. At verden overhodet finnes, er det grunnleggende, og tiden er i lik­ het med rommet en funksjon av den skapte verden. Blant de kristne er Gud transcendent, det vil si at han i prinsippet står utenfor både rom og tid. Gud har alle gode egenskaper i uendelig målestokk. Men han er uten kropp, for kropp kan man bare ha i tiden og rommet. Gud er uendelig og ubegripelig. Hele rekken av teologer bekrefter Guds transcendens ved å hevde at han er uten begynnelse og slutt - i motsetning til den skapte verden. Gud står utenfor både rom, tid og bevegelse. Han er overalt og alltid. Han er ingen steder og aldri. Bare det som finnes i verden av skapte ting, har et sted og en tid. Nesten alle kristne spekulasjoner om tiden i middelalderfilosofien forsøker å forklare at verden og tiden har samme begyn­ nelse. Forut for skapelsen fantes bare Gud. Men «forut» her betyr ikke det samme som tidsbestemmelsen «før». Gud er primær i verdighet og fullkommenhet - ikke i temporær mening, heter 90

TIDENS HISTORIE

det gjerne. Likevel er det åpenbart at man vil lure inn et indirek­ te svar på spørsmålet om hva som fantes før verden ble skapt, når man taler om Gud som det første. Man vil påstå noe om en tidsfølge, men vet at ettersom tiden først ble skapt med verden, må man gi inntrykk av å påstå noe annet - for så å smugle inn en be­ roligelse til dem som spør hva som fantes «før» tiden fantes. Teologene, særlig Thomas Aquinas (1225-1274), lar spranget mellom tid og evighet i verden slik den foreligger, forklare spranget mellom Guds ensomhet og verdens skapelse ved alle tings begynnelse. Evigheten er den skapte verdens lov, slik tiden er bevegelsens lov, sier han. Evigheten styrer verden, og tiden styrer bevegelsene i den. Evigheten er ikke en annen type tid enn den målbare. Evigheten er ingen tid i det hele tatt, fordi tiden er målestokk for bevegelsene i verden, mens evigheten er måle­ stokk for den skapte verden overhodet. Filosofen og teologen Boéthius (480-524 e.Kr.) hadde hevdet at tiden er et flytende øyeblikk, mens evigheten er et stående øyeblikk: Nunc fluens facit tempus, nunc stans facit aetemitatem. Evigheten tilhører ikke verden, mens tiden gjør nettopp det. Det kristne evighetsbegrepet tar preg av skapergudens transcendens. Det timelige er ikke endeløst og evigvarende, selv om engler og himmellegemer er vesener som ferdes i grenselandet mellom verdens timelighet og evighetens tidløshet. Alt som er sagt om evighet og tid, gjelder også om evigheten og rommet. Å spørre hvor Gud var før han skapte verden, er like dumt som å spørre hva han fordrev tiden med. Rommet tilhører den skapte verdens egenskaper og gjelder ikke evigheten. Derfor betyr det at Gud er transcendent, selvsagt også at han ikke kan gis noen romlig be­ stemmelse. Han er ikke «utenfor» verden i romlig forstand, fordi rommet er knyttet til den skapte verden. Gud tilhører ganske en­ kelt ikke det som kan bestemmes romlig.

Hos Nicolaus Cusanus (1401-1464) får den menneskelige er­ kjennelse del i et guddommelig attributt ved at han tenker seg erkjennelsen som en uendelig tilnærming til det sanne. Sannhe­ ten er uendelig. Derfor kan vår endelige erkjennelse bare fatte 91

TROND BERG ERIKSEN

virkeligheten stykkevis og delt. Men vi kan nærme oss sannheten i en uendelig bevegelse. Cusanus er på den måten den første som oppfatter vitenskapen som et svært langsiktig prosjekt. I middel­ alderen var vitenskap vesentlig lærdom. Hos Cusanus blir viten­ skapen forskning. Guds nærvær er uendelig, og han kan bare innkretses ved ne­ gative bestemmelser. Om man gir ham positive egenskaper, er han også alltid det motsatte. Uendeligheten er som en rett linje som er både trekant, sirkel og kule samtidig. I det uendelige faller alle motsetninger sammen i ett. Gud er det absolutt uendelige. Han er den sannheten om verden som vi aldri skal begripe full­ stendig. Men tanken om det uendelige som alle tings enhet, må være utgangspunkt for erkjennelsen av det endelige. Nå er imidlertid også verden uendelig på sin måte, nemlig uten grenser. Den har ikke evne til å gjøre seg større enn den er. Verden er uten sentrum, uten hvilepunkt og uten en første beve­ gelse. Cusanus lager et nytt metaforsystem for teologien med elementer fra matematikken. Gud finnes både hinsides det uen­ delig store og hinsides det uendelig lille. Begge steder represente­ rer det uendelige alle motsetningers enhet. Gud er det ene som skjuler seg både bak det uendelig store og det uendelig lille. Han er selv de to bestemmelsenes sammenfall. Veien fra kardinal Cusanus’ tenkning til kjetteren Giordano Brunos (1548-1600) fantasier var uten uovervinnelige sprang. Brunos uendelighetsspekulasjoner står i klar og uttrykkelig gjeld til den tyske kirkemannen. Når Bruno erklærer naturen for uen­ delig i tid og rom, guddommeliggj ør han den, fordi han anvender et innarbeidet gudsattributt om det som tidligere ble oppfattet som «skaperverket». Brunos kjetteri besto i at han godtok påstan­ dene om verdens uskapte evighet som de arabiske legene hadde formidlet til Vesten på 1200-tallet. Ikke bare er tiden uten be­ gynnelse. Rommet er uten grenser. Bruno gjentok antikkens spekulasjoner om at det skulle finnes et uendelig antall verdener. Han gjennomførte dermed en dob­ belt fornektelse av den kirkelige læren om skapelsen. Hverken i tid eller rom var det plass for noen enestående verdensskapelse. 92

TIDENS HISTORIE

Naturen ble selv guddommelig. Slik satte Bruno en strek over den kristne forestilling om skapergudens transcendens. Skaperguden ble fortrengt av den uendelige naturens uendelige opp­ finnsomhet. Bruno begrunnet riktignok verdens uendelighet i tid og rom med Guds allmakt. Han vil ikke sette en grense for verden, som han sier, fordi det ville være det samme som å sette en grense for Gud. Men i stedet for å sette en grense for Gud, lot Bruno naturen fortrenge ham fullstendig. En Gud som er overalt, er ingen steder. En Gud som alltid er til stede på samme måte, er alltid like fraværende. Giordano Bruno ble brent som kjetter på Campo dei Fiori i Roma år 1600. Bruno var en virkelig kjetter. Begeistringen for uendelighetsbegrepet trakk ham bort fra sentrale kirkelige læresetninger. Jorge Luis Borges har skrevet et lite essay - «La duracion del infierno» («Helvetes varighet») fra 1932 - hvor han peker på en an­ nen bruk av uendelighetsbegrepet og stiller spørsmål ved en an­ nen type uendelighet. I Kirkens lære er også de fordømtes pine «evig». Helvetesstraffene skal aldri ta slutt. Uendelighet og evig­ het brukes nok om helvetesstraffene for å skape en viss symmetri til salighetens tidshorisont. For englesangen skal jo vare evig. Det er rimelig å tenke seg at straffenes varighet er like lang som be­ lønningens. Men er det mest utrivelige dødsrikets evighet foren­ lig med bildet av den gode Gud som naturens skaper og histori­ ens herre? Borges spør om Gud virkelig kan ønske at de grusomme straffene skal vare uendelig? Borges bekymring er teologisk, for om Gud lot pinen fortsette til evig tid, ville han jo også forevige det onde. Borges har også ellers vist at han har sans for slike teologiske spekulasjoner. Det tyder på at litteraturen nå har overtatt det som i mange århundrer var et teologisk problemfelt av første klasse. Man kan vanskelig tenke seg at uendelighetsproblemet lenger kan antenne de store lidenskaper, fordi det ikke lenger oppfattes som noe gudsattributt. Når de eldre teologene disku­ terte uendeligheten, så visste de at de snakket om Gud. Nå har uendeligheten mistet alle personlige egenskaper. Derfor blir dis93

TROND BERG ERIKSEN

kusjoner av slike spørsmål til matematiske eller filosofiske kryssordoppgaver uten videre følger. En av de siste som diskuterte slike problemer i en stor kosmologisk sammenheng, var Kant i sin lære om «antinomiene».

Middelalderens historiekonstruksjoner

I tidlig middelalder i Vesten hadde nesten all regnekunst noe med tidsregningen a gjøre. Årets kretsløp var viktigere enn histo­ riens gang i mange sammenhenger. Ofte er dødsdatoen til en person overlevert, men man forteller ikke noe om dødsåret. Det skyldes at dødsdagen var utgangspunktet for de årlig gjentatte sjelemessene, mens dødsåret bare var en abstrakt opplysning. Større historiske tidsrom og fjernere tidspunkter ble gjerne be­ stemt ut fra generasjoner eller dynastier. I overgangen fra et teologisk til et teknologisk tidsbegrep mis­ ter tiden sitt konkrete innhold og tenkes som en formal, mate­ matisk størrelse. Det er ikke uforenlig med at tiden fremdeles til­ kjennes verdi, til og med den høyeste verdi. Man skulle ikke sløse med tiden eller la en gyllen anledning gå fra seg. Slike uttalelser kjenner vi både fra Bernhard av Clairvaux, Petrarca, Alberti og John Fox. Påminnelsene blir stadig sterkere og hyppigere fra 1100-tallet til 1400-tallet. At noe abstrakt kan være verdifullt, blir en rimelig tanke i pengehusholdningen hvor forvaltningen av det som kan telles, blir selve nøkkelen til rikdom. En rekke meta­ forer brukes om både tiden og pengene. Begge deler er det stadig knapphet på - man må spare dem eller bruke dem med forsiktig­ het. Både tiden og pengene krever en klok husholdning. Verden og tiden tilhører Gud. Derfor må man gjøre regnskap for hvordan man bruker tiden. Når dommedag kommer, skal det også vurderes på hvilken måte vi har utnyttet vår tid på jorden. Tiden blir et sjeldent gode man må husholde med. De kristne krever en tidsøkonomi. En del av denne økonomien består i å ikke forspille gode anledninger. Hanen galer for Peter ikke bare for å vekke ham, men for å minne ham på at han ikke kan behol94

TIDENS HISTORIE

de for seg selv det som tilhører Gud. Han må bekjenne sin tro. Fra fortellingen om Peters oppvåkning har hanen fått plass på mange kirkespir. Klokken i tårnet symboliserer den ubekymrede, teknologiske tid, mens hanen på kirkespiret representerer den bekymrede, teologiske tid.

Den rituelle gjentagelsen av bibelske hendelser er bare en del av den kristne tidspraksis. Like iøynefallende, særlig i den tidligkristne epoke, er den akselerasjon av alle hendelser som Guds menneskeverden setter i gang. Dommen er nær, og man får hast­ verk. Både de kristne og Djevelen blir nødt til å skynde seg. I Det nye testamente skjer alle avgjørende hendelser «plutselig» og «i all hast». Det er som om historien selv får et nytt tempo. Man må holde seg våken og utnytte hvert øyeblikk, for Her­ ren vil komme tilbake «som en tyv om natten» (1. Thess 5, 2). «Ingen kjenner dagen og timen» (Matt 24, 42-45). 1 forbindelse med domshendelsene skal Herren selv «forkorte» dagene slik at flere holder ut til slutt (Matt 24, 21; Mark 13, 9-14). Derfor vet også Djevelen at han «bare har kort tid igjen» (Åp 12, 12). De første kristne hadde en fornemmelse av at de siste kampene mel­ lom Herren og hans motstander allerede var begynt. Gud som kan forkorte dagene, kan også forlenge dem. Han gjorde det da han lot solen og månen stå stille for at Josva skulle kunne hevne seg på Israels fiender. Slik skiller den bibelske tradi­ sjonen mellom himmellegemenes bevegelser og tidens gang. For da Gud lot solen stå stille, fortsatte likevel tiden å gå - ellers ville hele poenget med mirakelet forsvinne. I Det gamle testamente utsetter Gud flere ganger hendelser for å gi sine tilhengere bedre tid. Også hos Paulus ytres lignende tanker (2. Thess 2,3 ff). Ti­ dens herre nøyer seg ikke med å bestemme den enkeltes leveår, han kan trekke tiden ut og presse den sammen til fordel for sine troende. Poenget med all kristen historieskrivning er å vise at ti­ den tilhører Gud og at han i siste instans styrer tidsforløpet. Allerede gjennom den sjanger han valgte for sine Confessiones, hørte Augustin hjemme i antikken. I middelalderen vrimler det 95

TROND BERG ERIKSEN

nemlig av helgenvitaer og kongebiografier, men det finnes prak­ tisk talt ingen selvbiografier. I likhet med portrettene i billed­ kunsten tilhører selvbiografiene enten antikken eller den moder­ ne verden, for portrettene og selvbiografiene forutsetter en bestemt oppfatning og erfaring av individet som en enestående person. I middelalderen tenderer portrettet mot en fremstilling av personens stand eller funksjon, og biografiene standardiseres radikalt etter helgenvitaenes form. De unntakene som finnes, er få og kan leses som etternølere eller foregripelser. Hvorfor skrev man i det hele tatt om historiske hendelser i den førmoderne verden? Ikke for å tjene penger som i våre dager. Ingen tjente penger på å skrive. Det var for dyrt å kopiere en bok til at noen kunne tenke på at forfatteren skulle ha en slump. Alle kunne kopiere tekstene fritt, fordi det ikke på noen måte kunne kontrolleres. Den typiske middelalderhistoriker var en politisk eller kirkelig leder som hadde trukket seg tilbake og på etter­ skudd gjorde opp regnskap for den perioden han kjente og hadde vært virksom i. Hverken i antikken eller middelalderen var skrivende men­ nesker yrkesutøvere. Pengene sine tjente de andre steder. Antik­ kens forfattere skriver for å forøke egen ære. Overgangen fra an­ tikken til middelalderen betydde en overgang fra papyrus til codex, fra manufaktur til klosterkopiering, fra en hovedsakelig litterær til en hovedsakelig muntlig kultur. Dermed ble bøker sjeldnere og dyrere. Lesningen utgjorde en stadig mindre del av tradisjonsoverleveringen frem til høymiddelalderen. Boken ble et symbol på uoppnåelig lærdom for dem som ikke kunne lese. De kristne satte en strek over den personlige æren. Forfatter­ skapet ble avpersonalisert. Man skulle ikke skryte av verdslig lær­ dom. Auctor betød i middelalderen en «autoritet» som formidlet tradisjonen på linje med kirkefedrene og tenktes ikke lenger som opphavsmann til sitt eget originale verk. Forfatterrollen ble skjø­ vet tilbake til kirkefedrene. Bare de var auctores i egentlig for­ stand. Kristendommen premierte anonymitet. Man etterlignet, kopierte, forfalsket og plagierte, fordi originalitet var en negativ verdi. Det beste man kunne håpe på, var at ens egne tanker kun­ 96

TIDENS HISTORIE

ne overleve i glansen fra en anerkjent autoritet. Derfor er mid­ delalderen full av tekster med uriktige forfatterangivelser. Først universitetene i høymiddelalderen innleder et nytt ka­ pittel for bokproduksjon og forfatterskap. En forelesning var ofte et diktat, og en forelesningssal et sted hvor man produserte de bøker man skulle bruke hele livet. Men historiestudiet var aldri et av universitetsfagene. Dermed var en viktig spredningskanal lukket for historiefremstillinger. Det var gjerne et hoff eller et kloster som var rammen omkring et historieprosjekt. Universite­ tene hadde nok med teologien, jussen og medisinen. Først på 1500-tallet oppstår det lærestoler i historie ved universitetene. Kristendommen var en bokreligion, og alle kristne historie­ skrivere tok utgangspunkt i Bibelen. Hvis man ikke kjente Bibe­ len grundig, ble all historielesning meningsløs. Det er der model­ lene og referansene er hentet fra. Både i stilen og gjennom dekorative paralleller er Bibelen alltid nærværende. Men samti­ dig er den antikke retoriske tradisjonen bestemmende for teks­ tens utseende uten at selve historiebetraktningen blir verdslig. I den kristne historieskrivningen betyr det mirakuløse og overna­ turlige vel så mye som de mer håndgripelige årsaker. Man forteller om tegn og undre, varsler og forsynets inngrep som helt regulære elementer i det historiske forløp. Grekerne hadde guddommeliggjort naturen ved å fylle den med guddom­ melige krefter. De kristne gjør det samme med historien ved å stille den inn under Guds ledelse. Engler, demoner og djevler var virkelige aktører på linje med konger og hærførere. Både fra him­ mel og helvete kom det jevnlig besøkende som påvirket histori­ ens gang på jorden. Hovedtemaet i historien var Guds skjulte plan - meningen med det hele. Bibelen gav en nøkkel til å forstå denne planen. All historieskrivning var egentlig forsøk på å skrive tilleggskapitler til Bibelens fortellinger. Kritisk historieforskning kom ikke på tale. Tradisjonen skulle bringes videre, ikke plukkes fra hverandre. Man tvilte like lite på tradisjonen som på Bibelens fortellinger som tradisjonen var en fortsettelse av. Augustin delte historien inn i seks tidsaldre etter forbilde av 97

TROND BERG ERIKSEN

skaperdagene. Hexaémeronen - «Seksdagersfortellingen» - ble en etablert sjanger for både naturfremstillinger og historieskriv­ ning. De seks trinn tilsvarte menneskets seks aldre fra barndom til alderdom. Guds hvile på den syvende dag tilsvarte døden for den enkelte og dommen for historien. Tallet syv markerer på den måten overgangen fra tid til evighet både for den enkelte og for menneskeheten. Tiden 1. 2. 3. 4. 5. 6.

fra Adam til Noah tilsvarer spedbarnet fra Noah til Abraham tilsvarer barndommen fra Abraham til David tilsvarer ungdommen fra David til Babylon tilsvarer manndommen fra Babylon til døperen Johannes tilsvarer den middelaldrende fra Kristi fødsel til hans gjenkomst tilsvarer alderdommen

Hver av disse tidsalderne var delt i tre: morgen, middag og kveld. Den kristne epoken var verdens alderdom. Men fordi den besto av morgen, middag og kveld, var den ikke helt kraftløs. Den sjet­ te dag grydde med døperen Johannes. Morgenlyset kom med Kristi fødsel. Kristendommen spredte seg ved middagstider. Selv levde Augustin og en rekke andre kristne historieskrivere på kveldstid den sjette dagl Begrepet om verdens sjette dag gav historieskriverne i mid­ delalderen en strukturelt bestemt pessimisme. De levde i en tid da verden var blitt gammel og gebrekkelig. Historien slepte seg videre som en avkreftet olding. Verden var ikke egentlig syk, for sykdommer kan helbredes. Verden var dødsdømt. Det fantes ing­ en plass for illusjoner om et fremskritt. Den enkelte kristne kun­ ne gjennom anstrengelser nærme seg Gud. Men for verden som helhet fantes det ikke noe håp. Daniels visjon og Nebukadnesars drøm i Det gamle testamen­ te gav ytterligere stoff til utbroderinger. Johannes’ åpenbaring leverte tegnene til den syvende dags innbrudd og frembrudd. Fordi man trodde at evangelisten, brevskriveren og apokalyptikeren Johannes var samme person, fikk Åpenbaringsboken ube­ stridelig autoritet. Oversvømmelser, jordskjelv, pest og onde her98

TIDENS HISTORIE

skere ble til like mange tegn på jordens undergang. Det kan skje når som helst: Antikrist kommer og skal lede ondskapens krefter. Men til sist skal han selv falle for englenes spyd.

Den første som konstruerte en fullstendig kristen verdenshisto­ rie, var keiser Konstantins rådgiver Eusebius som skrev sin bok ca. 325. For ham er det Kirken som etter Jerusalems fall er Guds utvalgte folk. Kirkens historie blir derfor selve essensen i ver­ denshistorien. Det er i Kirkens historie Bibelens fortellinger fort­ setter. Nettopp her åpenbares Guds forsyn slik at vi kan se hvor­ dan det virker i jordiske hendelser. Eusebius betraktet keiser Augustus’ fredsrike som et ledd i Guds plan. Slik innlemmet han den romerske historien i frelseshistorien. Eusebius knyttet Bibelens fortellinger og den hedenske historien sammen ved hjelp av lange kronologiske lister over be­ givenheter i de to rekkene som griper inn i hverandre. Også den ikke-bibelske historien ble innlemmet i forsynets ledelse. Eusebi­ us forsto at en fortelling om Skaperens plan måtte gi en «ver­ denshistorie». Hverken mer eller mindre. Hovedaktøren, som var Gud selv, bestemte horisonten. Da den kjente verden i renessansen vokste med de store opp­ dagelser, ble det stadig vanskeligere å fastholde tanken om at alle hendelser og skikkelser i verdenshistorien var momenter i en eneste plan. Den siste som gjennomførte en slik fortelling med hell, var en av Thomas Aquinas’ samtidige: Vincent fra Beauvais (død ca. 1264) i det enorme verket Speculum historiale. Der er Bibelens fortellinger og alle de historiebøker han kjente, samlet i et eneste historisk system. Men boken var for stor til å få noen særlig utbredelse før boktrykkerkunsten. Da ble den til gjengjeld trvkt gang på gang. Men suksessen kom for sent. Svært fa trodde på eller tok hensyn til det han sa lenger. Også Augustins historiebehandling i De civitate Dei var for stor, dyr og uleselig for middelalderens publikum. Men en spansk munk som het Orosius skrev tidlig en kort sammenfatning av Augstins verk. Slik ble Augustins tanker kjente og populære. Mange av de dypsindigheter som lå i det store verket, forsvant i 99

TROND BERG ERIKSEN

sammenfatningen. Når man taler om Augustins virkningshistorie, må man derfor skille mellom dem som hadde lest Augustin, og dem som bare hadde lest Orosius.

Munken Beda Venerabilis skrev det engelske folks kirkehistorie i 731, og han starter med de samme store linjer som Eusebius og Augustin. Han overtar skjemaet med de seks skapelsesdagene og venter på den syvende dag som skal komme. Bedas kronologiske drøftinger vekker fremdeles beundring til tross for at skapelsen tidfestes til 8. mars 3952 f.Kr. Han er den første viktige forfatte­ ren som bruker Dionysius Exiguus’ regnemåte for historiske års­ tall: anno Domini. Bedas spesialitet var computus, det vil si beregninger av påsken. Han skriver to viktige og enestående bøker om tidsregning som beholder sin betydning helt frem til Roger Bacons tid (1219-1292): Liberde temporibus (703) og De temporum ratione (725). Beda brukte en 532 års syklus for å beregne påsken. Først etter sa lang tid ville påsken falle på samme dato og dag i året. Beda gav dermed utkast til en kalenderreform med utgangs­ punkt i påskeberegningen. Han var ikke fornøyd med samme kalenderdato. Han måtte også forsikre seg om at påsken virkelig falt på samme dag i året på tross av den julianske kalenders for­ skyvninger. Det var i sannhet et ambisiøst prosjekt. Men Beda var overbevist om at tiden var en reell gjenstand som kunne ord­ nes og måles. Han er den første betydningsfulle forfatteren som teller dagene i måneden med ordenstall fra 1 til 30. Alt som skri­ ves om historie, kalendre og tidsmåling i middelalderen frem til Roger Bacon, er mer eller mindre dekkende sammendrag av Au­ gustins og Bedas fremstillingen

Tusenårsriket

Et tusenårsskifte er som slutten og begynnelsen på en stor perio­ de. Året har mange inndelinger under seg, men større enn året er bare livsløpet, hundreåret og tusenåret. Livsløpet knytter det seg 100

TIDENS HISTORIE

naturlig nok mening til uten videre. Hundreåret og tusenåret derimot er vilkårlige enheter som mottar mening fra projeksjonsglade spekulanter. Uavhengig av årtusenskiftet har Tusen­ årsriket en religiøs historie i var tradisjon. Det virker rimelig a anta at denne historien også bidrar til å forsterke terskelerfaringen ved årtusenskiftene på et mer eller mindre ubevisst nivå. Det er vanskeligere å forklare hvordan forskjellige tidsenheter er knyttet til ulike tall. Det er 60 minutter i timen, 24 timer i døgnet, 7 døgn i uken, 30 døgn i måneden, 52 uker og 365 dager i året. Strengt tatt er hundreårene og tusenårene de eneste enhe­ ter som støtter seg på titallssystemet. Det er blitt vanlig å tale om de første 100 dager av presidentperioder og regjeringstider, men det er et ganske nytt påfunn uten betydning for andre enn dem som lever av å lage overskrifter. Hundreår og tusenår tilsvarer ikke kretsløp i naturen. De er utelukkende enheter for den histo­ riske og estetiske fantasien. Millenarister og chiliaster - det latinske og det greske navnet på endetidsentusiaster - hadde lenge ventet på Tusenårsriket med Johannes åpenbaring som sannhetsvitne. De forestilte seg at Tusenårsriket var rammen omkring et oppgjør mellom histori­ ens onde og gode makter. Djevelen og hans demoner skulle leg­ ges i lenker, og Kristus skulle regjere på jorden sammen med de hellige martyrer. Nå er forestillinger om et sammenstøt mellom onde og gode krefter ikke begrenset til kristendommen. Også se­ kulære, politiske bevegelser har drømt om et stort oppgjør etter­ fulgt av en ny tid og en ny verden. Nesten alle totalitære politis­ ke bevegelser har utnyttet denne folkelige drømmen. Små og store sekter har fulgt sine egne kalendre, skjermet seg fra omverdenen og dyrket paranoide forestillinger om at de er ti­ dens utvalgte, at de skal overleve en katastrofe eller verdens un­ dergang, mens de vantro far steke i sitt eget fett. Endog Newton (1643-1727) var opptatt av å profetere om fremtid og endetid med bibelske tall som spekulasjonsverktøy. Når sannheten om alt annet ligger i den store boksamlingen som heter Bibelen, hvorfor skulle ikke også de tallene som forteller når Kristus vil komme tilbake, kunne hentes ut av tekstmassen? 101

TROND BERG ERIKSEN

Gud har åpenbart en plan, en oikonomia, og da all annen øko­ nomi ble tallmessig i overgangen fra naturalhusholdning til pengehusholdning, leste man et løfte i dette ordet om at planen, det vil si tallene, allerede var nedlagt i Bibelen som hemmelige tegn. Matematikkens symboler, som i en historisk kontekst i bes­ te fall er pseudoeksakte, ble utgangspunkt for de mest forrykte regnestykker hos for eksempel Isaac Newton. Tidens tallmessige egenskaper plasserte de teologiske tidskalkylene sentralt i over­ gangen til en moderne tenkemåte. I en virkelighet hvor både økonomi og tidsmåling ble kvantitative størrelser, kunne man ikke forestille seg Guds planlegning på andre måter enn som et regnestykke. Men behovet for å gjennomskue Guds disposisjoner er langt eldre. De prestelige nedtegnelser av historiske hendelser har ikke minst vært motivert av ønsket om å oppdage mønstre og gjen­ tagelser. Det samme gjelder prestenes astronomiske viten. De bygde sin makt på angivelig kunnskap om de store lovmessigheter i historien. I den forbindelse var det om a gjøre å holde reg­ ning med himmellegemenes bevegelser. Å kunne forutsi syv mag­ re og syv fete år var viktig for folkets overlevelse. Så kunne man ta sine forholdsregler både i de magre og i de fete årene for å unngå katastrofen. Når samfunnet var ute av lage, var det om å gjøre å føye det inn igjen i naturens store husholdning. Spekulative for­ tolkninger av kalenderen sikret slike hensyn. Behovet for å fornye tiden skyldtes følelsen av at synder og fortredeligheter ble hopet opp gjennom en viss periode. Man vil­ le ha en ny tid og starte med blanke ark. De fleste som har tenkt over historiens løp, oppfatter seg selv som sentkomne. Deres samtid er langt mer ynkelig enn den strålende heroiske fortiden, for ikke å tale om paradistilstanden ved alle tings begynnelse. Før eller senere må omslaget komme. Det kan ikke fortsette slik. Er det noe vi kan gjøre for å bringe heltene eller paradiset tilbake? Om vi ikke har makt til a forandre noe selv, hvilken tidsplan føl­ ger forfallet og dermed fornyelsen? Forfall og fornyelse tenkes å forekomme på en rekke områder: kn? °g fred, fattigdom og rikdom, hat og kjærlighet, moralsk for­ 102

TIDENS HISTORIE

dervelse og renselse. Overalt forestiller man seg fornyelsen som en tilbakevending til gullalderen. Kristus er Davidskongen som er kommet tilbake. Keiser Augustus er den gjenfødte Aeneas som grunnla Roma, og som kommer tilbake for å redde byen og riket i en krisetid. Den kristne forkjærlighet for tallet 1000 - som ble forsterket av den europeiske overtakelsen av det arabiske titallssystemet rett etter det forrige tusenårsskiftet - skyldes kanskje Salme 90,4 hvor det om Gud heter at «tusen år er i dine øyne som dagen i går når den farer forbi», eller 2. Petersbrev 3,8: «For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag.» Om man oppfatter dette bokstavelig, går én av Guds dager mot slutten når vi nær­ mer oss enden på et tusenar. Hvordan vil den nye dagen se ut? Er det ikke nærmest utenkelig at Gud ikke skulle ønske seg forand­ ringer? Andre spekulasjoner knyttet verdens varighet til skapel­ sen. Gud gjorde sitt verk ferdig på seks dager - kan det bety’ at verden skal bestå i 6000 år? Slik tenkte Sextus Julius Africanus som utgav den første omfattende kristne kalenderspekulasjonen - Chronographiai - i år 221. De som ventet på endetiden, sørget alltid for å oppstille regn­ skaper hvor det siste slaget var umiddelbart forestående. Og de som opplevde katastrofer, tolket dem straks inn i et spekulativt mønster. Augustin forteller at mange av dem som opplevde Alariks plyndring av Roma i ar 410, mente at de 6000 arene siden skapelsen nå var forbi. De kunne ikke forestille seg en så stor ka­ tastrofe på annen måte enn som ledd i en verdenshistorisk plan. For så vidt sto de som kunne peke på en katastrofe og fortolke den, noe sterkere enn de som senere arrangerte det ene nedtellingsscenario etter det andre uten at noe skjedde] Den kristne idéhistorien kjenner et stort antall slike nedtel­ lingen Noen var knyttet til antakelser om verdens alder, andre til tegn som synes å være gitt i Åpenbaringsboken, andre igjen til ville spekulasjoner om at Djevelen ville gripe makten i det 365. året etter Kristi korsfestelse. Derfor virket det sikkert som en let­ telse da flere på 400- og 500-tallet tok til orde for en kalender med utgangspunkt i Kristi fødsel. På den måten slapp man unna 103

TROND BERG ERIKSEN

de mest høylytte spekulasjonene om dommedag ved å plassere Frelserens første komme til verden i sentrum for den historiske oppmerksomheten. Juleevangeliet tok noe av kraften ut av dom­ medag. Man ventet ikke på det avgjørende som noe som skulle skje. Det viktigste var allerede skjedd. Kirkelige institusjoner har alltid likt juleevangeliet bedre enn dommedagssynene. Først i karolingisk tid (ca. 800) får tellemåten med utgangspunkt i Kristi fødsel bredere gjennomslag takket være Bedas autoritet. Likevel kunne lysende kometer på himmelen helt til langt opp i moder­ ne tid tolkes som varsler om endetidens komme. Det synes å ha vært en viss uro i forbindelse med forrige tuse­ nårsskifte. De skriftlige kildene er ikke spesielt meddelsomme om dette, men så levde også slike forestillinger sterkest blant dem som ikke dominerte den litterære kulturen. Derfor er de kristne overbevisninger på dette punktet temmelig motsigelsesfulle. Man var for eksempel ikke enige om hvorvidt Kristi kom­ me skulle innlede eller avslutte tusenårsriket. Antikrists rolle i planen var også høyst uklar. Hvor lang tid det skulle gå fra Anti­ krists komme til dommedag, var det ingen som visste. De offisi­ elle kirkelige læresetninger var tilbakeholdende på slike punkter, men det forhindret ikke at legfolket hadde bestemte og urokkeli­ ge overbevisninger. Kirken var en institusjon som hadde innret­ tet seg i denne verden for å bli værende en stund. Derfor var man lite interessert i de altfor ivrige som varslet eller ønsket seg dom­ medag rundt neste hjørne. Omkring det forrige årtusenskifte fantes det likevel både i Frankrike og Tyskland en bred bevegelse for «gudsfreden» som varte et par generasjoner. Man forsøkte å passivisere de endeløse føydale maktkamper med henvisning til at enden var nær fore­ stående. Man samlet seg om hellige relikvier i store friluftsmøter hvor syke ble helbredet og folk avla ed på å slutte seg til «guds­ freden». De apokalyptiske forventningene var gode å ha, fordi de kunne forklare at krig, uår og kjetteri var tegn på at dommedag nærmet seg. Jo verre situasjonen ble, desto grundigere ble den rådende fortolkningen av den bekreftet. Hundre ar før korstogenes tid brakte stemningen omkring år104

TIDENS HISTORIE

tusenskiftet skarer av pilegrimer fra Europa til Jerusalem. Også Olav den hellige som døde i 1030, fikk en viss hjelp av at hans angivelige martyrium skjedde 1000 år etter Frelserens død. Gjennom hele middelalderen oppstår det millenariske eller chiliastiske sekter som svarer på anstrengte livsvilkår med heftig dommedagsforkynnelse. Den mest kjente av disse kjetterne var Joachim di Fiore (1130-1202) som delte inn historien i Faderens, Sønnens og Åndens rike. At muslimene angrep korsfarerne, var et tegn på at Det syvende segl i Åpenbaringen var brutt, og at Åndens rike sto for døren, mente han. Men først skulle Antikrist komme. Bi­ belen fortalte om 42 generasjoner fra Adam til Kristus. Det måt­ te bety at det også ville gå 42 generasjoner fra Kristus til gjen­ nombruddet for den siste verdenstilstand. Ifølge Joachims regnemåte ville det si år 1260. Det særegne ved Joachims Tusen­ årsrike var at det skulle virkeliggjøres på jorden under de råden­ de livsvilkår. Dermed kunne spekulasjonene utlegges både politisk og reli­ giøst. Det var tale om et nytt samfunn som skulle oppstå. Joa­ chim var en velartikulert og skriftkyndig abbed. Men hans til­ hengere var ofte ravende gale og må ta en vesentlig del av ansvaret for at han ble oppfattet som kjetteren fremfor noen. Riktignok kritiserte Joachim Kirkens verdslighet og ville refor­ mere den radikalt. Han brukte sine profetier for å forandre det foreliggende. Men hans tilhengere var langt mer utålmodige og ville ha en omveltning straks. Joachimittene utviklet seg til en dommedagssekt som ikke skydde noe middel, fordi de arbeidet med historiens egen reise­ rute på sin side. Sammenstøtene med Kirken gjorde det uunn­ gåelig at paven etter hvert ble betraktet som Antikrist selv, og at Kirken ble avvist som den store horen i Babylon (Åp 17,1}. Også i striden mellom keiser og pave var slike blomstrende apokalyptiske bilder stadig i bruk hos begge parter - om den andre. De fleste av reformasjonens forløpere og noen av dens ekstremister fant mot og næring i apokalyptiske fremtidsdrømmer av joachimittisk type. Blant Joachims siste tilhengere var 105

TROND BERG ERIKSEN

Thomas Miintzer som ble halshugget i 1525, og Jakob Hutter som ble torturert og brent på bålet i 1536. Ved Anagni sør for Roma står det siste gjenværende joachimitterklosteret fra mid­ delalderen forlatt og overgrodd ved innkjørselen til byen.

VI . MASKINEN SOM FORANDRET VERDEN

Urverket dukker opp Grekerne overtok inndelingen av dagen i tolv timer fra babylo­ nerne, forteller historikeren Herodot på 400-tallet før Kristus. Men natten ble fra først av inndelt på andre måter, fordi natte­ vaktene var et militært anliggende som fulgte andre regler enn organiseringen av dagtiden. Grekere flest brukte ikke så mye inn­ delingen i timer. De var mest til vitenskapelig nytte. Man talte til daglig i stedet om «hanegal», «markedstid», «middag», «lampetenning» og «sengetid». Tiden ble bestemt av konkrete gjøremål. Tiden var ingen ab­ strakt form i den førmoderne verden, men ble karakterisert gjen­ nom hendelser som gjentok seg. Anaximander skal ha innført soluret i Hellas, sier Diogenes Laertios. Plinius Secundus mener at det var Anaximenes. Begge var naturfilosofer fra Milet med ry for oppfinnsomhet. Likevel visste alle grekere at babylonerne, både når det gjaldt soluret og de tolv timene, var kommet dem i forkjøpet. De første solurene kom til Roma en gang tidlig på 200-tallet f. Kr. Mer enn hundre år senere ble det oppstilt en egen offentlig clepshydra (gr. «vanntyv») eller vanndryppklokke i byen. Det sier seg selv at mer poetiske tidsangivelser først kunne erstattes av tallmessige når offentligheten hadde tilgang til apparatenes an­ visninger. I Augustus-tiden beskriver Vitruvius diverse former for solur i sin store bok om arkitekturen. De fleste bygninger i tidlig keisertid var utstyrt med større eller mindre tidsmålere. Soluret var alltid også en kalender som kunne angi årstidsendringene i solhøyden ved middagstid. En variant er de såkalte meridianer som bare avleses ved middagstid for å bestemme dato. En vakker meridian fra 1700-tallet er bevart i S. Maria degli Angeli i Roma, og en annen på torget under rådhuset i Bergamo. 108

TIDENS HISTORIE

Andre meridianer er kjent fra middelalderen, men ingen er be­ vart fra antikken annet enn som en av funksjonene i Augustus solur. Fra 200-tallet f.Kr. av forsto man at solurene matte innstil­ les etter breddegraden. Fra keisertiden kjennes også solur for rei­ sende hvor de forskjellige lokaliteter var angitt slik at avlesningen kunne ta hensyn til den breddegraden man befant seg på. Til mer alvorlige anledninger var det clepshydra som var løs­ ningen både for grekere og romere. I rettssalen var det viktig at aktor og forsvarer fikk like mye tid til å argumentere. Ved råds­ møter var presist oppmøte en nødvendighet. Ogsa til vitenska­ pelig bruk var clepshydra ofte å foretrekke. Man kan ikke måle hastigheten på pulsslagene med et solur. Antikken brukte, sa vidt vi vet, ikke vektdrevne, mekaniske urverk, men man kjente til mekanismer som kunne etterligne stjernenes og planetenes be­ vegelser — inkludert solen og manen. I en slik mekanisme vil det alltid ligge et mekanisk urverk i fremstillingen av solens gang. Ci­ cero forteller (De republica 1,14, 22] at tusenkunstneren Arki­ medes skal ha laget en slik maskin, men vi vet ikke noe om hvor­ dan mekanikken fungerte. Vi vet heller ikke hvor og når det mekaniske urverket ble oppfunnet på 1200-tallet. Håndverkernes verden ble ikke doku­ mentert på samme mate som lærdommens teoretiske landevin­ ninger. Av samme grunn kjenner vi heller ikke brillenes eller kik­ kertens oppfinner. Tausheten omkring det praktiske liv og den lave vurderingen av verkstedenes oppfinnsomhet brytes først pa Francis Bacons og René Descartes tid. Den moderne utviskingen av gapet mellom teori og praksis, lærdom og håndverk skyldes ikke minst de nye instrumentene som revolusjonerte naturviten­ skapene - først og fremst urverket, mikroskopet og kikkerten. Klokken var et enestående møtested for mekaniske og vitenska­ pelige tradisjoner som tidligere hadde levd sosialt adskilte liv. Det sies ofte at de første urverkene var leketøy, rariteter eller luksusvarer. Det er riktig, men bare med en tilføyelse: De kunne ikke oppfattes annerledes så lenge de var sjeldne. Det som gjør urverket til en seriøs maskin, er antallet eksemplarer. Om ett menneske alene skulle vite nøyaktig hva klokken var, ville det 109

TROND BERG ERIKSEN

være uten sosiale konsekvenser av noen art. Urverket får først sin regulerende makt ved at mange bruker det. Tiden er like mye et sosialt fenomen som et naturfenomen. Sosiologen Max Weber er blant dem som tilskriver den nye tidsorganiseringen og tidsdisiplinen en avgjørende rolle for den moderne oppfatningen av sosial rasjonalitet. Her var åpenbart de nye tidsmålerne viktige som holdepunkter for nye målestokker. Synkronisering av bevegelser er en forutsetning for sosial disiplin og kontroll. Tiden blir et kontrollredskap og et middel til holde oversikt over borgernes bevegelser. Men klokketiden opprettet ogsa en ny standard for det fornuftige. Det var irrasjonelt, det vil si ufornuftig, å søle bort tiden eller bruke mer tid enn man treng­ te til en oppgave. Begrepet om fornuft ble knyttet til rask og ef­ fektiv utførelse av oppgaver. Til å begynne med greier det seg at mange hører slagene eller ser viseren på skiven i tårnet. Senere blir det viktig å eie sin egen maskin. Klokken ble symbolet på moderniseringsprosessen i Eu­ ropa, fordi klokken som organisasjonsinstrument forvandlet en rekke gamle etiske, juridiske og politiske problemer til spørsmål om tid. Men klokken ble også symbolet på alt det moderniserings­ prosessen ikke kunne fange inn. Benjamin Franklins berømte ut­ sagn: «Tid er penger» (1748), dekket bare den ene siden av saken. Helt fra Francesco Petrarca av (1304—1374) hører vi dessuten stadig oftere at tiden er selve livssubstansen, og at den derfor er uerstattelig. Tiden blir et symbol på alt det penger ikke kan kjø­ pe. Ikke engang de som har penger, kan kjøpe seg mer livstid. Den oppbrukte tid kommer aldri tilbake. En knust klokke blir et dødssymbol. Allerede i Artemidorus’ drømmebok fra den romer­ ske keisertiden symboliserer en knust tidsmåler død og ulykke. Timeglasset er sannsynligvis en moderne oppfinnelse i den me­ ning at det ikke fantes i antikken. Den første avbildning som kjennes, er fra 1337. Mye tyder på at timeglasset kom i bruk om­ trent samtidig med det mekaniske urverket og av samme sosiale grunner. Timeglasset forutsetter muligens en allerede gjennom­ ført standardisering av timenes lengde. Først det mekaniske uret 110

TIDENS HISTORIE

skapte de standardiserte timelengder. Det var rett og slett for vanskelig å konstruere urverk som tok hensyn til de varierende dagslengder til forskjellige årstider. I antikken hadde en time vært en tolvtedels dag, og dermed var timens lengde avhengig av dagens lengde. Jo lenger nord man kom, desto større ble forskjel­ len på dagtimer og nattetimer sommer og vinter. Teknologihistorisk henger timeglasset sammen med den før­ ste bruken av briller og vindusglass. Slik vindusglass forteller om velstand og briller om lærdom i den tidlige billedkunsten, sym­ boliserer timeglasset enten forgjengelighet eller selvkontroll. Særlig den billedlige fremstillingen av den allegoriske figuren for måtehold - Temperantia - er utstyrt med tidssymboler som ti­ meglass og urverk fra 1400-tallet av. Assosiasjonen mellom gud­ innen og hennes symboler skyldes nok lydlikheten mellom Tem­ perantia og tempus. Klosterlivet i middelalderen var ikke særlig strengt og presist tidsregulert etter vår målestokk. I dag viser ethvert skolebarn mer tidsdisiplin enn en abbed pa 1200-tallet. Men klostrene var likevel øyer med en disiplin som var ny sammenlignet med det uregulerte livet utenfor klostermurene. Vi vet heller ikke nøyak­ tig når eller hvor vindmøller, papir, kompass, kanoner eller kik­ kerter kom inn i historien. Men mange tror at det mekaniske ur­ verket først dukket opp i klostrene. Der fantes det i alle fall mange anvendelser for en slik maskin. Forsøk pa a påvise import fra Kina eller påvirkninger fra den arabiske verden har så langt ikke frembrakt håndfaste holdepunkter. Horologium på latin kan bety bade solur, vannur, timeglass og mekanisk urverk. Derfor er tekstkildene sa ugjennomsiktige. Nar de sier horologium, vet vi ikke hva de snakker om. I tillegg hadde man kjerteur, oljeur og røkelsespinner med streker for tidsinter­ valler. For så vidt var enkelte vannur allerede temmelig kompli­ serte mekaniske innretninger med hjulverk og vekter. Selv et stjernerør med tilknyttet astrolabium, det vil si et instrument som bestemte stjernenes posisjoner på himmelen, kunne kalles horologium. Ordet er en bastard av det greske horologion som i klassisk tid ble oversatt med solarium på latin. Klosteret sprengte 111

TROND BERG ERIKSEN

solurets bruksmåter ved å praktisere regulære bønnetimer ved nattestid. Den religiøse praksis krevde tidsangivelser som var uavhengige av sol og skygger. Derfor kunne de ha god bruk for det mekaniske urverket. De mekaniske urverkenes første oppgave var å være maskiner for automatisk klokkeklang. De erstattet ringeren i Notre-Dame og hans kolleger. Maskinen gav først fra seg hørbare signaler. Se­ nere ble urskiven med viser det vanlige. Også de innviklede vanndrevne urverkene hadde markert tidspunkter ved å slippe kuler ned på et underlag som gav skarp lyd. Kanskje har begge typer mekanismer målt kortere tidsintervaller før de ble brukt som tidsmålere for hele døgnet. Funksjonen som stoppeklokke eller rettere, alarmklokke — kan være eldre enn funksjonen som døgnkontinuerlig tidsmaler. Stoppeklokke betyr i denne sam­ menheng en mekanisme som gir fra seg et signal etter et tidsrom som kan bestemmes på forhånd. Kirken S. Gottardo i Milano fikk i 1336 den første døgnkonti­ nuerlige, automatiske tidsmåler vi kjenner til, hvor klokkene i tårnet slo like mange ganger som timenes antall. Kirken S. Eustorgio i Milano hadde det første dokumenterte mekaniske urverk for offentligheten (1306), men hvilken type signaler det dreide seg om der, vet vi ikke. Alle de tidligste rapportene om of­ fentlige urverk peker mot de norditalienske byene. Det er i by­ kulturen at de nye urverkene blir oppstilt. Klokketårnene på de norditalienske rådhusene konkurrerte i noen grad med den eldre, kirkelige tidshusholdningen. Fra rådhustårnet ringte man for å kalle borgerne sammen til møter, når byportene stengtes, når det brøt ut brann og når fien­ der nærmet seg. Etter svartedaudens tid slår rådhustårnene også timeslagene. Dermed var den nære, praktiske tiden rykket ut av presteskapets hender. De nye maskinene skapte forestillingen om tiden som en ensartet strøm uten kvalitative forskjeller. De forberedte oppstykkingen av tiden i tallmessige størrelser og av­ viklet dermed effektivt den førmoderne, kvalitative og innholdsbestemte tidsoppfatning. På samme måte som katedraler og rådhus, som ofte ble di112

TIDENS HISTORIE

mensjonert langt utover nødvendig størrelse, var et offentlig ur verk et prestisjeprosjekt som skulle trekke nysgjerrige til byens torg og heve borgernes selvfølelse. Allerede før et urverk sto på plass, var byens klokketårn et politisk betydningsfullt sted. Det var et symbol på bykommunens selvstendighet og selvstyring. Å ødelegge klokketårnet på rådhuset var en ytterst ydmykende straff som en erobrer eller en hersker kunne påføre en bykom­ mune. Regionale herskere kunne fradømme en by retten til å holde sin egen klokke som straff for ulydighet. Da pave Pius II skulle hedre sin lille fødeby, gav han den blant annet et klokke­ tårn og kalte den Pienza etter seg selv (1459). Tårnet markerte det lille stedets nye bystatus. Prestisjeobj ekter spres rimeligvis enda raskere enn nyttegjenstander. At nabobyen allerede hadde fått et offentlig, mekanisk urverk, var mer enn tilstrekkelig grunn til a skaffe seg det samme. Italienske klokkemakere var virksomme over hele Europa på 1300- og 1400-tallet - fra England og Frankrike til Polen og Bohmen. På denne tiden var investeringer i en rådhusklokke like vik­ tig som anskaffelsen av hellige relikvier til domkirken hadde vært det 300 år tidligere. Først på begynnelsen av 1400-tallet kommer urskivene til syne, gjerne etter en ombygging av de eldste urverkene. De store skivene med timeviser ble symbolet pa bystatus. Dessuten var de symboler på en velorganisert bykommune og et tegn på at man fulgte med - i tiden. Rådhusklokken var en byggeoppgave som krevde år med planlegging, og ikke mange var sa heldige a finne en ledig klokkemaker før etter lang ventetid. Ca. 1410 hadde de fleste større europeiske byer offentlige urverk. Men på denne ti­ den var det knapt 100 byer på hele kontinentet som hadde mer enn 10 000 innbyggere. Det store mysterium for teknologihistorikerne er regulatoren eller det som kalles escapement eller Hemmung. Vektene som trakk hjulene i urverket rundt, ville ha gitt ujevn hastighet om ikke tyngdekraften var blitt utporsjonert i små drypp. Gravitasjo­ nen er jo en konstant kraft som kunne utnyttes til a skape en ens­ artet bevegelse. Både lodd-drevne maskiner, ur med rennende 113

TROND BERG ERIKSEN

kvikksølv - kjent fra Liber del saber astronomia (1276) - time­ glass og vanndrevne urverk utnytter tyngdekraften. Ellers kan fjæropptrekk og elektrisitet gjøre samme nytten. Jo mindre ut­ viklet regulatoren var, desto viktigere var drivkraftens konstans. Robertus Anglicus forteller i en tekst fra 1271 at han kjente flere som arbeidet med å bygge mekaniske urverk, men at resultatene ennå ikke var imponerende. Gjennomslaget må ha kommet en eller annen gang mellom 1280 og 1300. Den første regulatoren var en foliot, det vil si en vektarm som svingte frem og tilbake slik at vektenes treghet et lite øyeblikk holdt tyngdekraften i sjakk. Urverket manipulerte med naturens krefter ved a bremse en fallende tyngde. En effektiv regulator var like viktig for et vanndrevet som for et vektdrevet urverk, men ingen kan forklare hvor mekanismen kommer fra eller når den dukket opp første gang. Spørsmålet er viktig, fordi den som opp­ fant den første regulator, kan med rette kalles urverkets oppfinner- Den første regulator vi har detaljkunnskap om, var en del av Richard of Wollingfords urverk til Abbey of St. Albans ca. 1328. Kulturhistorikeren Norbert Elias bruker regulatoren i urver­ ket som en metafor for sivilisasjonsprosessen. Både individer og samfunn må utvikle slike regulatorer dersom sosialt samliv skal være mulig. Hemmingen av det frie fall hindrer den ukontroller­ te bevegelse og tukter energiforbruket til en jevn strøm. Det re­ gulatoren gjør for urverket, gjør sivilisasjonsreglene og skammen for den enkeltes driftsliv, mener Elias. Selvbeherskelse og evnen til utsette tilfredsstillelse er de høyere sivilisasjontrinns særmer­ ke. Om det skulle finnes noen sammenheng mellom de to opp­ dagelser, unndrar den seg historisk dokumentasjon. Urverkene ble etter hvert installert i rådhustårnene, og man bruk­ te ofte de klokkene som allerede hang der, og som borgerne var vant til å høre. Klokkene gav byen en hørbar identitet, en stemme. Man kunne ikke endre de gamle klangene uten å risikere motstand fra borgernes side. Klokkene var allerede i bruk for å markere brann, timeslag, henrettelser, krig, begravelser, arbeidstid, råds­ møter, portforbud og skjenketider lenge før de ble koblet til urverk. 114

TIDENS HISTORIE

Den hørbare klokkeklangen avgrenset et juridisk og politisk område. Autoritet og lydighet ble oppfattet rent bokstavelig som hørbarhet. Kampen mellom politiske fraksjoner ble ofte en kamp om retten til å styre klokkeringingen. Klokkene hadde egennavn, og var juridiske personer som kunne straffes med pis­ keslag om de hadde gjort noe galt. Rettssaker mot klokker er kjent fra England på 1600-tallet. Under den franske revolusjo­ nen ville de revolusjonære fjerne kirkeklokkene for å utslette Kirkens autoritet. Men de støtte på uventet lokal motstand da befolkningen oppfattet angrepene som rettet mot dem selv og deres landsby eller sogn. Rådhustårnet var vakttårn, våpenlager, fengsel og dokumentarkiv. Plasseringen av byklokken der var en ytterligere understrekning av det tradisjonelle sentrum for byens felles liv. Til byens hverdag i middelalderen hørte en komplisert mu­ sikk fra mange klokker som kunne slås på mange forskjellige vis, et hav av akustisk informasjon som bare ble forstått av dem som hørte hjemme der. Endeløse debatter utspant seg om de forskjel­ lige signalenes fortrinnsrett. Kalvinister og protestanter ville av­ skaffe eller begrense den tradisjonelle klokkeringingen på 1500tallet, men møtte ingen forståelse. Bykommunen kunne ikke lenger greie seg uten det innviklede signalsystemet, selv om det skulle minne folk om papismen. Florentineren Leon Battista Alberti (1404—14/ 2) er den før­ ste som i boken Libri de Familia (1438) anbefaler faren i huset å notere dato og klokkeslett for alle store begivenheter i familien. Han er også den første som trekker tidsbruken inn i husholdningsøkonomien. Slik er Alberti et varsel om en ny æra. Vi ma altså ikke vente på Max Webers kalvinister for å finne en sammenknytning av tidsbruk og profitt. Astrologien, som var så utro­ lig populær i renessansen, krevde nøyaktige tidsangivelser for å kunne foregripe lykke og ulykke. I enkelte moderne kristen­ domsformer var det dessuten viktig å merke seg - slik René Descartes og Blaise Pascal gjorde det - dato og klokkeslett for sine re­ ligiøse henrykkelser. Klokkenes nøyaktighet ble ikke bare påskyndet av sekulære 115

TROND BERG ERIKSEN

og rasjonelle funksjoner. I medisinen fantes det en lang liste over hvilke tider på dagen man kunne gjennomføre den ene eller den andre behandling. Særlig årelating var uansvarlig uten grundige astrologiske forberedelser. De fleste yrkesgrupper hadde sine for­ mer for tradisjoner knyttet til dager og tidspunkter. Dermed kunne det rasjonelle instrumentet brukes i overtroens tjeneste. Tidsdisiplinen omskapte skolesystemet ved å innføre barna i en tidsbruk som tilhørte de voksnes verden. Skoledagen fikk et fast og regulert forløp for å forberede elevene til det nye arbeids­ livet. Timeplaner ble innført som uttrykk for den moderne tids­ disiplinen. Pa 1400-tallet er bilder av læresituasjoner nesten all­ tid utstyrt med et iøynefallende timeglass. Tiden fikk et moralsk aspekt for så vidt som tidsdisiplinen markerte en tilslutning til fellesskapets normer. Før de reformerte skolene overtok slike vaner, var de utviklet og diskutert gang på gang av humanistene: «Sløs ikke med tidenl» Man skulle heller ikke sløse med andres tid. Derfor var ti­ meglasset alltid på plass ved prekestolen. For humanistene var det også tale om å motvirke tidens dyktighet ved å arbeide for evig berømmelse. For de reformerte kristne var det snarere tale om å bruke Guds gaver og utnytte dem maksimalt i skole og ar­ beidsliv. Hos Ignatius Loyola og hans jesuitter ble tidsbruken til en hovednøkkel til et rett kristenliv (ca. 1550). Senere fikk pietistene sitt horologium spirituale, en plan for andaktslesning til faste tider. Mange bøker og boktitler i denne tradisjonen bruker klokkemetaforen om det moralske liv. Uten klokkene, ingen timebetaling. Den kapitalistiske økonomien var avhengig av de nye mekanismene ikke bare for å opprette tidsdisiplin, men også som et nytt mål for arbeid. Først når arbeideren selger arbeidstid, er han fremmedgjort fra sin egen virksomhet og stiller på markedet for å avhende noe abstrakt og allment som kan telles og måles, mente Karl Marx. Stemplingsuret ble symbol på det nye livegenskapet. Timebetalingen og arbeidstidens lengde ble de store kampsakene i den moderne verdens sosialhistorie. Begge temaer forutsetter urverkets administrasjon av virkeligheten. 116

TIDENS HISTORIE

Kapitalismen gjorde straks tiden til en vare. Slik ble tiden til penger. Men ikke all tid burde selges for penger, mente Kirken. Den tiden som tilhørte deg selv, kunne selges. Derfor var timebe­ taling greit nok. Men den tiden som tilhørte alle, kunne ikke sel­ ges. Derfor var Kirken alltid avvisende eller skeptisk til renter for utlån av penger. For rentene var jo nettopp inntekter som skyld­ tes at tiden gikk - ikke din eller min tid, men den tiden som til­ hørte alle. Arbeidstiden ble regulert med manuell klokkeringing allerede på 1200-tallet, det vil si før klokken var til stede i byens offent­ lighet som mekanisk urverk. I mangfoldet av hørbare signaler fra klokketårnene var arbeidsklokken velkjent. Større bygningsan­ legg hadde gjeme sin egen arbeidsklokke. Pauser ble ofte målt ut med timeglass. I gruvedriften var talgkjerter og timeglass de eneste effektive tidsmålere, for der slapp jo hverken solen eller klokkeklangen inn. Fra 1400-tallet kjenner vi de første eksempler på kostnads­ overslag med utgangspunkt i timeverk. Tidsstudier på arbeids­ plassen, det vil si forsøk på å finne de mest effektive måter å ord­ ne produksjonskjeden på, er i bruk allerede fra 1600-tallet av i England. Henry Fords gjennomføring av samlebåndproduksjon for biler og F.W. Taylors rasjonaliseringsmetoder, som slo igjen­ nom i hele den vestlige verden i 1920-årene, hadde altså lange tradisjoner.

Klokkene kimer og kaller

D.S. Landes’ bok Revolution in Time. Clocks and the Making of the Modem World (1983) er en omfattende og original fremstilling av en bred kulturell og sosial forvandling omkring tidsmålingen som hovedhendelse. Mange har fremmet påstander om en antatt sammenheng mellom tidsmålerteknologien og det moderne samfunnets rasjonalitet. Landes konkretiserer slike påstander ved å gå inn i de prosessene som knytter teknikken, de sosiale ru­ tinene og de gjeldende verdibegrepene sammen. 117

TROND BERG ERIKSEN

Klarere enn noen annen viser han at uret er en «moralsk» ma­ skin i den forstand at det forkynner og utbrer verdiforestillinger om hvordan livet skal leves, hvordan arbeidet skal utføres og hvordan fritiden skal utnyttes. Uret er også en «moralsk» maskin i den mening at det oppfordrer til imitasjon. Uret krever etterligninger, blant annet fordi det er et forbilde for økonomisk anven­ delse av energi. Samtidig er det et våpen i hendene på dem som ønsker å likedanne seg selv og samfunnet med urverkets rasjona­ litet. Urverket er en «moralsk» maskin, fordi det er en utopisk ma­ skin. Det ville være en overdrivelse å kalle de første mekaniske urverk for tidsmålere, så unøyaktige var de. Ingen offentlige ur­ verk på 1500-tallet hadde ennå minuttvisere. Men de gav sine brukere likevel begreper om en presisjon som de ikke leverte. Det virker som om de hadde større autoritet jo mindre pålitelige de var. I alle fall ble de første og mest upresise klokkene betraktet som rene mirakler. Brukerne og maskinene måtte hjelpe hver­ andre for å leve opp til de idealer som urverket foreløpig bare var en foregripende påminnelse om. Ingen vanlige ur går helt korrekt, men de materialiserer like­ vel forestillingen om den fullkomment jevne strøm og den uen­ delig delbare, matematiske linje. Hverken menneskekroppens el­ ler samfunnskroppens bevegelser kan noensinne likedanne seg restløst med urverkets økonomiske utelukkelse av pauser og til­ feldigheter. Men urverket representerer en påminnelse, et ideal om effektivitet og fullkommenhet som har virket som en ube­ visst eller underbevisst modell for det nye ved det moderne sam­ funnet. Idealet er sjelden blitt uttalt direkte som ideal, men i praksis har toleransen for tilfeldigheter og tålmodigheten med overflø­ dige rykk og bevegelser sunket radikalt i de siste hundreår, slik at urets funksjonalitet har seiret ved å skandalisere alle alternativer. Urverket har utvisket skillet mellom frihetens og nødvendighetens sfære. Både arbeid og fritid er nå underkastet det abstrakte kravet om å utnytte tiden. Den tiden det her er snakk om, eks­ isterte ikke før de moderne måleinstrumentene ble så nøyaktige, 118

TIDENS HISTORIE

billige og utbredte at deres iboende moralske forkynnelse kunne nå ut til alle samfunnslag og til verdens ender. Urverket er den moderne verdens universalnøkkel, og en rek­ ke røster som har vært kritiske til det moderne prosjektet, har formulert sin kritikk av det moderne som refleksjoner over ti­ den. I særlig grad gjelder dette Martin Heideggers tidlige hoved­ verk Sein und Zeit (1927). Hans påstand var at klokketiden for­ vrenger vårt forhold til virkeligheten, fordi den frister oss til å tenke på tiden som en gjenstand eller noe ved gjenstandene, mens tiden faktisk ligger hos oss og er en del av betrakteren selv. Tiden er allerede innbakt i det vi gjør og det vi er. Bare i begren­ set grad kan vi forstå tiden, for forståelsen selv forutsetter tiden som gitt.

Den moderne verden vokste frem som bykultur. Byen omfatter samhandling som må reguleres. Å komme for sent er det samme som å forspille en sosial anledning. I den moderne verden er de sosiale anledninger knyttet til klokkeslett for å stå opp, spise, mø­ tes, oppleve noe sammen, reise og gå til sengs. Det utgår selvsagt ingen kommando fra selve urverket, men sett i sammenheng med det normative ved de sosiale anledninger som det regulerer, får uret en slags autoritet. Uten tidsmåleren ville en rekke nød­ vendige og ønskelige sosiale hendelser gå til spille ved at man kom for tidlig eller for sent. Urverket har også vært en «moralsk» maskin i den forstand at produksjonen la et press på alle ferdigheter om større nøyaktig­ het, spesialisering og standardisering. Urmakerhåndverket svev­ de alltid et sted mellom det reelle og ideelle, fordi det hadde satt seg til oppgave å overskride materien og realisere en maskin som kunne illustrere matematisk presisjon pålitelig. Den utopiske oppgaven trakk alt som het finmekanikk inn i en prosess som ikke kunne hvile før nye grenser var overskredet. I likhet med trykkekunst og våpenproduksjon inspirerte urproduksjonen massefremstillingen av seriekvaliteter. På sitt område har urpro­ duksjonen vært et lokomotiv for hele produksjonsgrener. Urverket abstraherer tiden fra menneskelige begivenheter, sa 119

TROND BERG ERIKSEN

den amerikanske kulturhistorikeren Lewis Mumfbrd. For ut­ gangspunktet er at tiden måles med fysiske erfaringer og iaktta­ gelser av naturens vekslinger. Men gjennom abstraksjonen av ti­ den fra menneskelige begivenheter kan disse begivenhetene underlegges en ytre målestokk som urverket anskueliggjør. Nøy­ aktige målinger viser at jordrotasjon og jordens omløp omkring solen aldeles ikke er så jevne og presise bevegelser som man lenge forutsatte. Abstraksjonen av tiden og etableringen av den som ytre målestokk er en triumf for matematikken som universalkode. Klokketidens autoritet i samfunnet tilsvarer de matema­ tiske beregningers autoritet i fysiske spørsmål. Det mekaniske uret kan gjøres svært lite. Men hverken soluret eller vannuret kan miniatyriseres noe særlig uten å miste sin bruksverdi. De svære vanndrevne, kinesiske urverkene - det mest kjente er Su-Sungs monumentale vannur fra 1090 - kunne aldri få noen utbredelse eller påvirke tenkemåten hos brede lag. For det første var de så dyre og innviklede at det bare kunne finnes ett eller noen få av dem i hele riket. For det annet var det bare en håndfull mennesker som hadde tilgang til dem. For det tredje var de snarere kontemplasjonsgjenstander enn bruksting. Derfor kunne slike oppfinnelser lett glemmes om en sentral konstruktør forsvant eller et par keisere manglet interesse for å holde maski­ nen ved like. Nettopp dette skjedde i Kina, som allerede hadde glemt sine oppfinnelser på urfronten da jesuittene på 1500-tallet brakte med seg urverk som gaver til de kinesiske hoffene. Drøftingene av forholdet mellom kinesisk og vestlig urmakerkunst ender som regel opp i spekulasjoner omkring hva som på­ skyndet teknisk oppfinnsomhet og vitenskapelige oppdagelser i Vesten. Hva var det Kina manglet? For det første hadde de kunn­ skaper om urmakeriet som ble glemt. For det annet var de ute av stand til egenproduksjon da de endelig ble kjent med vestlig me­ kanikk på 1500-tallet. Det finnes ingen sikre konklusjoner på dette feltet bortsett fra at teknisk og vitenskapelig utvikling åpenbart avhenger av en rekke kulturelle og økonomiske forut­ setninger som må være til stede i tillegg til de riktige teoriene og de avgjørende oppfinnelsene. 120

TIDENS HISTORIE

Fremskrittet er ikke pa noe område selvforklarende, slik vi gjerne tror når vi stusser over at grekere, romere eller kinesere ikke drev sin tekniske utvikling og vitenskapelige kunnskap ut over et visst punkt hvor alle anstrengelser stanset. Urverket er derfor ikke bare nøkkelen til den særlige, vestlige formen for ra­ sjonalitet i samfunn og produksjonsliv, men også et sentralt his­ torisk studieobjekt for dem som vil forstå hvilke krefter som fremmet den egenartede utviklingen i Vesten. Det har vært ført en lang debatt om det mekaniske urverket først drev himmelavbildninger og sa ble tidsmaler, eller om­ vendt. De Solla Price kaller den mekaniske klokken «en fallen engel fra astronomiens verden». Hun tror at den mekaniske tidsmåleren er et biprodukt av astronomenes eksperimenter med nye redskaper. Landes pastar like hårdnakket at det tvert imot var urverket som gav opphav til det automatiske planetarium eller astrarium. Debatten er kunstig, fordi ethvert urverk med viser og skive også er et astrarium. Ethvert automatisk astrarium er også alltid en mekanisk tidsmåler. I stedet for å velge side i de­ batten ville det være mer intelligent å spørre når man ble klar over forskjellen mellom det ene og det andre. Nar ble det klart at viseren som etterlignet solens løp, ogsa produserte et forplikt ende tidsskjema for det sosiale liv, et skjema som andre auto­ matiske etterligninger ikke produserte? Historikeren må ikke velge mellom a anta at en interesse for tidsmåling skapte klokken, eller at klokken skapte en interesse for tidsmåling. Begge prosesser skjer apenbart samtidig og er vik let inn i hverandre. Å snakke om tid og tidsmaler som uavhengi­ ge gjenstander, slik Landes gjør, er i alle tilfeller bevisstløst. Be­ grepet om tid utviklet seg med samme hastighet og gjennom de samme trinn som teknikkene for tidsmåling. Det finnes ingen tidsdefinisjon som er uavhengig av måleinstrumenter — enten de er naturgitte eller menneskeskapte.

Plasseringen av urverket i et klokketam er en mer apenbar fordel for hørselssansen enn for synssansen. Stedet ble bestemt før ur­ skiven og visere kom i bruk, mens klokken slo sine slag for å mar121

TROND BERG ERIKSEN

kere bønnetider eller messetider. Slik sett var nok mange av de tidligste urverk for alarmklokker eller vekkeklokker å regne. Klokkeklangen markerte tidspunkter og henvendte seg til øret. Urskiven fremviser også tidsrom og henvender seg til øyet. Stan­ dardiseringen av dagens og nattens timer i en tallmessig innde­ ling av døgnet frigjorde tidsangivelsene fra hendelser. Eller rette­ re. Na matte hendelsene la seg styre av urskivens og viserens angivelser. Klokkeslagene var ikke lenger justert etter avtalte begivenhe­ ter som bønn eller messe. Overgangen fra klokkeklang til urski­ ve, fra auditive til visuelle signaler, synes delvis å falle sammen med funksjonsforvandlingen. De første mekaniske urverk var au­ tomater som leverte klokkeslag i bestemte tidsintervaller som al­ lerede lenge var bestemt av den manuelle klokkeringingen fra bytåmet. I middelalderens byer skulle det ringes til alle tenkelige anledninger for a sikre kontroll med kollektive bevegelser. Det var like viktig for klostre som for hoff og bykommuner. Over­ gangen fra føydalisme til bykultur varsler en overgang fra den naturlige og solstyrte dagen til den menneskeskapte og klokkestyrte dagen. Arbeidsrytmene pa landet kan bonden ikke gjøre så mye med. De er bestemt av plantenes og dyrenes behov, av solopp­ gang og solnedgang. Han har normalt ingen problematisk tidsbevissthet, fordi han sjelden har noe valg. I byens menneskeskapte tidsinndelinger derimot ma det gjøres avtaler. Byens rytmer er bestemt av ordninger som kan fungere bra eller dårlig, og som derfor kan endres etter brukernes hode. Her finnes det mange al­ ternativer. Dermed blir tidsbevisstheten til et tema for refleksjon og argumentasjon. Det nye klokkebestemte arbeidet i verkstede­ ne i senmiddelalderen gjorde tiden til et politisk stridsspørsmål. Kunne arbeidsgiveren jukse med arbeidstiden ved å manipulere med klokkeslagene? Mistanken lå bak mang en arbeidskonflikt helt til urskiven og viserne gjorde det mulig å følge med i tidsan­ givelsene i løpet av dagen. I bykulturen på 1300-tallet var det nye befolkningsgrupper som kunne lese, skrive og regne. Tidens og døgninndelingens tall122

TIDENS HISTORIE

messige karakter faller sammen med en rekke andre bruksmåter for tallmessige leseferdigheter pa samme tid. Innføringen av ara­ bertallene betød ikke noe direkte for tidsmålingen. Gjennom sine posisjonsverdier forutsatte arabertallene et titallssystem som kolliderte både med kalenderens uker og måneder, og med døgnets timer og minutter — som var rester etter andre tallsyste­ mer. Det kan være en av grunnene til at de tradisjonelle romer­ tallene ble beholdt på urskivene lenger enn noe annet sted. De­ res funksjoner hadde jo alltid vært mer dekorativt-monumentale enn kalkulatoriske. Erwin Panofsky har i et berømt essay sammenlignet de gotiske katedralene og de store systematiske summa’ene på 1200-tallet og hevder at begge bygges opp av ønsket om encyklopedisk tota­ litet. 1300- og 1400-tallets monumentale urverk var gjeme plas­ sert i katedralen på et synlig sted og gav en slags encyklopedi over tidens fremtredelsesformer. Her var kalenderangivelser, manefaser, kirkelige festdager og bibelhistorie til stede i en uendelig komplisert automatikk som lot helgener, patriarker og jordiske herskere dukke opp, paradere og forsvinne i de enorme, teologis­ ke leketøyene. Slike mekanismer kunne ikke bli innviklede eller dyre nok. For konkurransen mellom byene om å ha den største katedralen og de helligste helgenrelikvier var over allerede på 1300-tallet. Nå kunne de i stedet overgå hverandre med miraku­ løse urverk som trakk folk langveisfra til markedene og gjorde nabobyenes borgere grønne av misunnelse. Urverkets utvikling begynner med store kolosser og ender med ørsmå miniatyrer. Det har rimeligvis eksistert noen fa min­ dre utkast til det som senere ble tarnur, men alle spor etter dem er tapt. Miniatyriseringen krevde nye byggematerialer, og frem­ stillingen vandret fra låsesmedenes til gullsmedenes hender. Messingen vant kampen med jernet. Kanonen og det mekaniske uret oppsto omtrent samtidig og pa de samme stedene. Det minner oss om at et høyt niva pa teknikkene for metallbearbeiding var en forutsetning for begge teknologier. De første fjærdrevne klokkene dukker opp på 1400-tallet, men blir ikke noenlunde 123

TROND BERG ERIKSEN

pålitelige før mer enn hundre år senere. De fjærdrevne urverk kunne medbringes på reise, for der ønsket man seg nette og lette gjenstander. Men jo mindre delene ble, desto mer nøyaktig måtte de skjæres til. I riktig små urverk vil den minste unøyaktighet forplante seg i bevegelsesrekken og forstyrre sluttsummen. Miniatyriseringen av urverkene bidro ikke til deres nøyaktighet. Den drev derimot konstruksjonen til en grense som ikke klarte å eliminere unøyaktigheten, til tross for økende tekniske ferdigheter. Så var også de første bærbare ur pyntegjenstander snarere enn bruksting. Før pyntegjenstandene ble bruksting, måtte de finnes i et større an­ tall og få alminnelig utbredelse. Et ur har ingen viktig sosial funk­ sjon hvis bare noen ganske fa bruker det. Graden av nytte av­ henger av at man på den måten kan gjøre avtaler innenfor et større fellesskap. Et enslig urverk er som et språk man er alene om å tale. Det bærbare urverket åpnet for en privatisering og individua­ lisering av tiden i den forstand at man sverget til sitt eget lom­ meur. Den som eide eller behersket tidsmåleren, var i psykolo­ gisk forstand herre over sin egen tid. Det som hadde vært et kongelig, kommunalt eller fyrstelig privilegium, ble i løpet av år­ hundret etter reformasjonen radikalt demokratisert.

Den italienske teknologihistorikeren Cipolla har undersøkt urets rolle i Vestens økonomiske historie. Ved siden av å være en ny re­ gulator for dagliglivets bevegelser i nye og mer innviklede sam­ funnsformer, var uret selv en viktig vare. Både utviklingen av urindustrien til masseproduksjon og bruken av uret som univer­ sell eksportartikkel sikrer det en plass i den europeiske økonomi­ ens historie. Hverken uret, brillen eller kikkerten var opprinnelig frukter av teoretisk vitenskap. Tvert imot utviklet disse instrumentene seg i skyggen av den dokumenterte intellektuelle kulturen. Men uret som var den første presisjonsmaskin, skulle revolusjonere og revolusjoneres av vitenskapen. Uret aktualiserer spørsmålet om oppfinnelsers kulturelle avhengighet. Det kunne ikke ha opp124

TIDENS HISTORIE

stått hvor som helst, og når det først var oppfunnet, kunne det ikke vedlikeholdes eller videreutvikles overalt. Urets historie vi­ ser oss et mangesidig avhengighetsforhold mellom økonomi, moralske verdier og sosiale systemer. I en mindre ensartet verden enn vår var det knyttet store vanskeligheter til å eksportere eller importere teknologi. Spredning av teknologi følger andre lover enn spredning av varer. For varer kan man kjøpe og glede seg over uten å skjønne hvordan de fungerer, eller hvordan de er oppstått. På 1300-tallet begynte venezianerne å eksportere vestlige maskiner til Østen. Kalifen Harun al Rashid hadde gitt Karl den store et komplisert vannur allerede i 807, og Liutprand fra Cremona forteller i sin rapport fra en tur til Konstantinopel i 949 om alle de merkverdige automatene som inngikk i den bysantinske keiserens omgivelser og i presentasjonen av den opphøyde her­ sker. Fra 1300-tallet av produserer europeerne sine egne forun­ derlige maskiner. Særlig automater og urverk ble en betydelig eksportartikkel. Italia, Holland, Frankrike og Tyskland var hoved­ leverandørene. Før år 1600 betyr universitetene og deres viten­ skaper ikke det spor for utviklingen av den nye teknologien. Det var snarere omvandrende spesialister og håndverkere som skapte spredningen og de nye konsentrasjoner av teknisk dyktighet. På 1400-tallet fantes det ennå ikke sentre hvor man hadde spesialisert seg på urbygging. De aller fleste ur ble bygget på det stedet hvor de skulle virke. Produsentene reiste omkring, men varene var stasjonære. Ur i privat eie og transportable ur var yt­ terst sjeldne helt til ca. 1550. Først på 1500-tallet blir Augsburg og Nurnberg kjent som urmakerbyer. Noe senere kommer Blois, Paris, Toulouse og Lyon. Og enda senere dukker det opp handverkerlaug knyttet til urproduksjon i Genéve og London. I mange byer tilhørte urmakerne smedenes laug. Vapensmeder og låsesmeder hadde lenge arbeidet med de samme problemene som var knyttet til produksjonen av urverk. For pynteur ble også gullsmedene trukket inn. Det mekanistiske verdensbilde viser urverkets makt over fan­ tasien som mønsterbilde for alt som beveger seg lovmessig av 125

TROND BERG ERIKSEN

egen kraft. Både Kepler, Descartes og Boyle bruker urverksmetaforen om verden. De som gjerne ville beholde Gud i det nye ver­ densbildet, forfremmet ham til urmaker. Naturforskere som Galileo Galilei, Robert Hooke, Christiaan Huygens og Gottfried W. Leibniz var alle opptatt av urkonstruksjoner. Selv om det tok lang tid før hode og hånd, teori og praksis fant hverandre i urfremstillingen, var urmakeriet likevel et av de første håndverk som nyttiggjorde seg de nye teoretiske oppdagelsene i fysikk og mekanikk. Som trykkekunsten var urmakeriet en intelligens­ industri hvor ravarene var relativt billige og allestedsnærværen­ de. Det avgjørende var teknisk dyktighet. Urmakerne var ikke helt vanlige håndverkere. Mange av dem viste interesse for astronomi og planetbevegelser, og en dyktig urmaker kunne man vanskelig bli uten betydelige matematiske kunnskaper. Svært mange av urmakerne syntes å støtte reformasjonsbevegelsene. De ble skremt av Bartholomeusnattens redsler (1572) og rømte fra Frankrike. Senere tok de gjerne protestantenes parti i tredveårskrigen. Kanskje Max Webers kjente teser om protestantisme og kapitalisme («Die protestantische Ethik und der Geist des Kapitalismus», 1905) kan forklare noe. Urmakerkunsten forutsetter en type flid og nøyaktighet som den protes­ tantiske etikken fremelsket. I alle fall ble urmakere etter de store konfesjonskrigene langt lettere å oppdrive i de reformerte land og landsdeler enn i de katolske. Særlig Genéve og London profit­ terte på forflytningen av spesialister fra de områdene som pavekirken kontrollerte. I siste halvdel av 1600-tallet ble urproduksjonen spesialisert. Stadig flere produserte deler som først ble satt sammen hos sel­ geren - som gjerne utstyrte resultatet med et kjent firmanavn. Industriproduksjonen startet med spesialiseringen og de utskiftbare delene. Masseproduksjonen gjorde urene billigere og sikret spredningen til nye samfunnslag. Med uret spredtes selvsagt også de effektivitets- og funksjonalitetsidealene som uret materiali­ serte og forkynte. Noe av det mest spennende ved urets historie er hvordan ma­ skinen vakte til live det sosiale behovet for mer av det samme. 126

TIDENS HISTORIE

De første urverkene på 1300-tallet var lite annet enn mirakuløse skrytegjenstander med en grad av nøyaktighet som umulig kun­ ne gjøre dem særlig nyttige. Man oppdaget de mulige bruksmå­ tene etter hvert og styrket anstrengelsene for å gjøre maskinene enda mer nøyaktige og pålitelige. Men først hadde urene fanget oppmerksomheten som noe helt annet enn bruksting. De ble ikke oppfunnet fordi de var nyttige. Men de ble utviklet videre fordi man skjønte at de kunne bli til nytte. Frem til ca. 1400 var maskinene lite mer enn leketøy og prestisjegivende mekanismer som konkurrerte med nabobyenes le­ ketøy. Ideen om en mekanisk tidsmåler var langt bedre enn de faktisk eksisterende maskinene. Om den energien som oppstår i gjensidige relasjoner i det hele tatt har noen plass i historiske for­ klaringer, må det være her i forholdet mellom maskinen og dens brukere. Maskinene vakte nye behov til live hos sine brukere, og behovene ble omformet til krav om å forbedre maskinene. Me­ kanismene forandret dagliglivet i de samfunn som kranset seg om et tårnur, og de nye normene for dagliglivets tidshusholdning avkrevde i sin tur maskinen stadig større pålitelighet.

Kalenderreformer

Roger Bacon (1219-1292) ble engasjert av pave Clemens IV til å kommentere Kirkens kalenderpraksis. Den lærde franskmannen var kommet i forbindelse med Bacon før han ble pave i 1265. Ba­ con mente at kalenderen og solen var kommet i utakt, slik at man nå måtte korrigere den med ni dager for å kunne feire påske til rett tid. Han sammenfattet all sin forskning i Opus maius (1267) og sendte verket til Roma. Men paven døde allerede året etter. Dermed ble det ingen kalenderreform i høymiddelalderen. For Bacon skrev så mye annet som virket skremmende for teolo­ giske ører, at hans fornuftige kommentarer til kalenderen ble skandalisert av de andre nyhetene. Bacon ville beholde den julianske kalenderen, men hoppe over en dag hvert 125. år. Paven var den eneste makthaver som 127

TROND BERG ERIKSEN

kunne gjennomføre en slik reform. Kirken var også den eneste institusjonen som arbeidet i så lange tidsperspektiver at kalenderreformer kunne oppleves som presserende. Neste gang man forsøkte, ble prosjektet stanset av pesten. Pave Clemens VI (1344-52) ville reformere kalenderen fra Avignon. Han sam­ menkalte i 1344 en konferanse med de største matematikerne i sin tid, og de skrev sine betenkninger om en mulig reform. Men svartedauden satte en stopper for prosjektet. På samme tid som urskivene ble et fast inventar i bybildet, begynte trykkekunsten å masseprodusere kalendre. Begge deler skjedde i siste halvdel av 1400-tallet. Helgendagene dekket i middelalderen hele årskalenderen og vel så det. Det fantes riktig­ nok store lokale og regionale avvik. Likevel brukte man helgen­ dagene som tidsangivelser snarere enn måneder og datoer. Det gav en sakral og kvalitativt bestemt kalender, fordi de hellige som hadde gitt dagene navn, var spesielt nærværende på de dagene de hadde fått oppkalt etter seg. Slike lister var det trykkekunsten spredte i tusentall som kirkelige almanakker. Også pave Leo X Medici var innstilt på reformer. Han nedsat­ te til og med en kommisjon til å arbeide med saken i 1514. Men da kom Luther og reformasjonshendelsene i veien. Han fikk an­ dre ting å tenke på. Først 1627 år etter Caesars reform ble svak­ hetene ved den julianske kalenderen endelig rettet opp. Ikke før Gregor XIII i 1572 engasjerte Christopher Clavius (1537-1612) og Aluise Baldassar Lilius (1510-1576), kom det til en virkelig forandring. Tridentinerkonsilet hadde vedtatt å lage en ny messebok og et nytt breviarium for Kirken. Men først måtte kalende­ ren forbedres. Det var konsilets uttrykte behov og ikke vitenskapens som bestemte Gregors XIIIs initiativ, og som endte med Inter gravissimas i 1582. Roma var åstedet for denne kalenderreformen - som den hadde vært det for Julius Caesars. Pave Gregors kalenderre­ form lyktes til slutt både fordi den gamle kalenderen var over­ moden for endring, og fordi den kom på et tidspunkt da den internasjonale handelen og samferdselen krevde radikale stan­ dardiseringer. Det er merkelig å spasere omkring i Roma i dag og 128

TIDENS HISTORIE

se at den byen som - gjennom Caesars og Gregors reformer mer enn noen annen har bestemt våre tidssystemer, ikke har to klokker som viser samme tidl Dagens kalender - Danmark og Norge overtok den gregorian­ ske i 1700 - er som en geologisk formasjon av mange forskjellige lag: sumeriske, babylonske, egyptiske, romerske, jødiske og krist­ ne. Den bygger på høyst uklare prinsipper, men den fungerer. Fi­ losofen Auguste Comte [1798-1857] og et hundretalls andre, mindre tenkere mellom den franske revolusjonen og våre dager har funnet mer symmetriske og rasjonelle løsninger. Den såkalte verdenskalenderen fra 1912 fikk en hel menighet av troende som møttes regelmessig og utgav et tidsskrift bare om kalenderspørsmål. Forslaget var godt, men hva hjalp det når det var overflødig. E.G. Richards sammenligner referansene til den rådende kalen­ deren med en operaforestilling i et romersk amfiteater. Man kun­ ne selvsagt rive den gamle scenen og bygge noe helt nytt. Men hvorfor skulle man fjerne en stemningsfull, 2000 år gammel byg­ ning og erstatte den med en moderne som i høyden ville vare i 50 år? Gregor måtte fjerne ti dager fra 1583 for å få regnestykket til å stemme. Han krevde også at man skulle hoppe over tre skudd­ år hvert fjerde århundre. Slik skulle den gregorianske kalenderen kreve bare én dags korreksjon hvert 3323. år. Etter Gregors tellemåte bommet man bare med 26 sekunder på årets lengde. Det summerer seg til en hel dag hvert 3323. år. Vi forstår uten videre at først Caesars og så pavens maktambisjon ikke bare gjelder au­ toriteten til å gjennomføre en universell endring, men at den særlig viser seg i ønsket om å forvalte de store tidsrom. En som planlegger korreksjoner for 3323 år fremover i tiden, har en viss tillit til at den institusjonen han representerer, vil vare. Her som på Caesars tid var det dessuten den mektigste religi­ øse lederen som sto for reformen. Hadde Henrik VIII foreslått noe lignende, ville han straks ha blitt ekskommunisert - også av den grunn. Et helt laug av astronomer, filologer og matematikere var engasjert i arbeidet med den nye kalenderen. Den moderne vitenskapelige kronologien startet samtidig med diskusjonene 129

TROND BERG ERIKSEN

om den gregorianske reformen. I 1583 publiserte den lærde hu­ manisten Joseph Scaliger (1540-1609) boken De emendatione temporum som regnes som en grunnsten i kronologien som viten­ skap. De mekaniske urene favoriserte like lange timer både dag og natt, sommer som vinter. Man begynte å regne døgnet i 24 timer å 60 minutter overalt hvor urverkene påvirket tellemåten. Men først mot slutten av 1600-tallet ble minuttviserne vanlige på mo­ numentale ur. Det er nærliggende å anta at den store kalenderreformen under Gregor ble påskyndet av den stadige forbedringen av de mekaniske urverkene. Man kunne ikke etterstrebe nøyak­ tighet i den lille tidsregningen som gjaldt døgnet og samtidig være mange dager ute av takt i den store tidsregningen som gjaldt året. Gregors fullkomment fornuftige rettelser ble først godtatt bare i den katolske verden. De reformerte ville heller ha en ka­ lender som var i pinlig utakt med årstidene enn en kalender som stammet fra pavemakten. Gregor var dessuten spesielt upopulær hos de reformerte, fordi han hadde gitt støtte til massakren på hugenottene i Paris under Bartholomeusnatten i 1572. Engelsk­ mennene bøyde seg ikke før i 1752. Da var deres kalender 11 da­ ger foran resten av Europa. Den spanske dikteren Cervantes døde ikke på samme dag som Shakespeare, til tross for at begge døde 23. april 1616. For i Madrid regnet man datoen etter den gregorianske kalenderen, mens England fremdeles brukte den julianske. Faktisk levde Sha­ kespeare ti dager lenger enn Cervantes, forteller kalenderhistorikeren Whitrow. Både Holland, de tyske statene og Sveits operer­ te i mange år med to forskjellige kalendre. Katolikkene fulgte paven. Protestantene fulgte Caesar. Svenskene var blant de siste som bøyde av. De måtte bite i det sure eplet og kutte 12 dager fra kalenderen i 1753. De som gikk til sengs i vårt naboland 17. februar, våknet på den 1. mars. Da Alaska ble kjøpt av USA i 1867, måtte de som bodde der, først repetere en dato to ganger, fordi de byttet side i forhold til datogrensen, og så mistet de tolv dager i oktober ved overgangen 130

TIDENS HISTORIE

fra juliansk til gregoriansk kalender. E.G. Richards kan fortelle at den russiske olympiatroppen til lekene i London 1908 først an­ kom tolv dager etter at det hele hadde begynt. Russerne holdt fast ved den julianske kalender helt frem til 1918. Da måtte de redusere året med 13 dager. Derfor feirer man nå «Oktober-revolusjonen» den 7. november. Men den ortodokse kirke har ennå ikke oppgitt den julianske kalender. Muslimene har sitt eget årstallsystem med utgangspunkt i Muhammeds flukt fra Mekka til Medina i 622 e.Kr. og sitt eget kalendersystem med månesyklene som utgangspunkt. Urverk som viser månefasene var og er fremdeles særlig etterspurt i Tyr­ kia og muslimske land, fordi de jo har en månekalender. Deres år varer bare 354 dager. Dermed blir 33 av deres år lik 32 av våre. Riktignok bruker de denne tellemåten bare når det gjelder religi­ øse fester. Normal vestlig kalender brukes for alle verdslige begi­ venheter. Den internasjonale handelen har gjort den gregorian­ ske kalenderen universell. Men det politiske programmet for islamisering har igjen reist kalenderspørsmålet i flere muslimske land. Også i de landene hvor man hadde innført den julianske ka­ lenderen og dermed var enige om årets lengde og antallet måne­ der, hadde man fremdeles forskjellige oppfatninger av når året begynte. Mange lot året begynne 1. påskedag. Det var neppe en forskjell som fikk store praktiske konsekvenser annet enn for de­ ler av samhandelen på tvers av regionene. England regnet nyttår fra vårjevndøgn helt frem til 1752 da de godtok den gregorianske kalenderen. Med Gregor var 1. januar igjen blitt nyttårsdag. Den romerske tellemåten for månedens dager med calendae (ny­ måne), nonae (åtte dager før fullmåne) og idus (fullmåne) i ste­ det for den løpende nummereringen, holdt seg levende i flere miljøer frem til Gregors reform - ved siden av listen over helgendagene som strengt tatt gjorde både datoer og månedsnavn over­ flødige. Den franske revolusjonen måtte selvsagt også forandre kalen­ deren. Egentlig hadde forslagene til en kalenderreform strømmet inn allerede i god tid før revolusjonen. Opplysningstidens tenke131

TROND BERG ERIKSEN

re fant det utålelig å bli minnet om helgener og overtro hver gang de åpnet almanakken. År 1 skulle begynne 22. september 1792 på den dagen da republikken ble forkynt. Høstjevndøgnet ble valgt fordi dagen og natten da var like - slik også alle fransk­ menn ble det] Det revolusjonære året fikk 12 nye måneder å 30 dager. Man plasserte tre uker å 10 dager i hver måned. Dagen skulle få 10 timer å 100 minutter å 100 sekunder. De revolusjo­ nære var fanatiske tilhengere av desimalsystemet. Fremdeles kan man se klokker i museer og på auksjoner som forutsetter denne ordningen. En femdagers fest for Dyden, Oppfinnsomheten, Arbeidet, Den offentlige mening og Forlystelsene - Sansculottides - på slutten av året skulle bruke opp de dagene som ble til overs og gjenoppvekke de romerske Saturnaliene. På skuddår ble det plass til en sjette festdag for Revolusjonen. En uheldig poet blant de revolusjonære - Fabre d’Eglantine [1750-1794] - oppfant også nye navn for alle måneder hentet fra diverse naturfenome­ ner: Høsttid, Tåketid, Kuldetid, Snøtid, Regntid, Vindtid, Knoppetid, Blomstringstid, Engetid, Innhøstningstid, Hetetid og Frukttid. Navnene klinger langt bedre på fransk enn på norsk. Li­ kevel endte poeten på giljotinen 5. april 1794. I kalenderreformen ble det dessuten forbudt å pynte seg på søndager, fordi det ble tolket som utslag av lojalitet til det gamle regimet. Butikkene pliktet å holde åpent. Napoleon hadde imidlertid ingen toleranse for overflødig ideologisk tøv og vendte tilbake til den gregorianske kalenderen 1. jan. 1806. Konsekvensen av revolusjonskalenderen var blant annet at all handel mellom Frankrike og resten av verden hadde stoppet opp.

VII . PÅ VEI MOT EN MODERNE TIDSERFARING

En ny tidsforvaltning Benedikts munkeregel fra begynnelsen av 500-tallet var en arbeidsregel og en bønneregel som administrerte begge deler til faste tider på dagen. Det var et selvstendig hensyn at dagsrutinene ikke skulle gi tom tid som måtte fordrives i lediggang. Å holde kropp og tanke beskjeftiget til alle døgnets våkne timer var hen­ sikten. For Djevelen og demonene lurte på dem som var ubeskjeftiget. Benedikt gjorde gamle soldatregler operative for de kristne munker. En virkning av det modernes fremvekst var at tidsoppfatningene i byene og på landet skilte lag. På landet var naturens rytmer fremdeles normerende. I byene kom den kunstige klokketiden til å styre trafikken. Likevel er det verd å huske at den overveiende delen av Europas befolkning bodde på landet helt frem til slut­ ten av forrige århundre. I Skandinavia var primstavene, som in­ kluderte de hedenske festene i kalenderen, fremdeles i bruk på 1600-tallet. I bykulturen vokste klokketiden frem som en styren­ de nødvendighet. Den fortrengte både skjebnen og evigheten som referanse for det som ikke kunne være annerledes enn det faktisk var. Men klokketiden ble dels betraktet som et mekanisk produkt, dels som en sjelelig størrelse. Dermed hadde den mistet all metafysisk mening og ble til en rent menneskelig tankeform eller oppfinnelse. Musikken er vel den kunstart som har mest til felles med tiden og tidsforestillingene. Her finnes både sirkulære og lineære løp, rytmer og tempo, tallmessighet og alt fra sanselige til metafysiske egenskaper. I den førmoderne verden ble det spekulert over mu­ sikkens harmonier som en kosmisk ordnende kraft. Også som ordensskaper var musikken i slekt med tiden. Den ble knyttet til stjernenes løp og himmelhvelvingens nødvendige bevegelser. 134

TIDENS HISTORIE

I den pythagoreiske tradisjonen holdes universet sammen av sfærens musikk, og musikk er fra en side sett en fordeling av tidssekvenser. Både musikken, tiden og rommet kan beskrives som matematiske relasjoner. Ikke overraskende er pythagoreerne de første vi kjenner fra historien som oppdager den nære sammen­ hengen mellom tidens og rommets matematikk, nemlig mellom aritmetikken og geometrien. Både Galilei, Copernicus, Descartes, Kepler og Huygens var musikkteoretikere som leverte avgjø­ rende bidrag til forståelsen av både tiden og rommet. Tidsteoriene og musikkteoriene ble sekularisert samtidig. Den hørbare musikken ble etter hvert viktigere enn den musik­ ken som var nedlagt i menneskekroppen og kosmos. Slik ble også den konkret målbare tiden viktigere enn apokalypsens plan og stjernenes tidløse evighet. I metronomen (1815) fant musikkens og tidsmålingens teknologi hverandre i en enkel maskin. Hos Dante og mange andre kristne tenkere var musikken et av evighetens kjennetegn. I paradiset var angivelig tid og timelighet omformet til feilfrie klanger og løp. Den selvmotsigelsen som lå i en forestilling om «evighetens musikk» - hvordan skulle en mu­ sikk kunne være uten rytmer, tempo og varighet? - bekymret ikke den religiøse fantasien, eller også tenkte man seg at musikken var den eneste form for tidsbruk som skulle finnes i paradiset - en skjønn, ren, harmonisk og forklaret tid. Adam av Fulda sier i 1490: «Musikken er den sanne filosofi, en vedvarende meditasjon over døden.» Slik den filosofisk frigjorte sjel øver seg på å dø i Platons dialoger om Sokrates, mener nok Adam av Fulda at vi kan foregri­ pe evighetens lykke allerede i det timelige gjennom musikken. Taktstrekene i notebildet dukket opp i musikklitteraturen på 1500-tallet, det vil si samtidig med klokketidens seiersgang. Tempo i musikken blir i renessansen snarere uttrykk for sinnstil­ stander - allegro, grave, andante - enn sanseliggjøringer av en overjordisk tidsstrøm. De pythagoreiske teoriene hadde gitt mu­ sikken kosmiske og metafysiske egenskaper. Men nå erobret den nøkterne kjøpmannsmatematikken og reduksjonen av metafy­ sikken til psykologi også musikkteoriene.

135

TROND BERG ERIKSEN

Den tidligmoderne betraktningen av urverket hadde ennå ikke utviklet noen avsmak for det mekaniske. Man beundret dets ra­ sjonalitet og det harmoniske samvirket mellom delene. Uret ble svært tidlig brukt som en modell for en velordnet stat hvor fyr­ sten var urmakeren som sto for de nødvendige korreksjonene. Både fyrsten og urverket skulle gi de offentlige anliggender de nødvendige rytmer og samle borgerne om et felles formål, heter det i Antonio de Guevaras fyrstespeil - Relox de principes - fra 1529. Drømmen om den opplyste og rettferdige fyrste som uten store fakter styrte det politiske liv, slik en urmaker sørger for at urverket fungerer, gjentas gang på gang i hele Europa i tiden mel­ lom Luther og Napoleon. Fredrik den store av Preussen brukte denne metaforen gjeme og ofte om statskunsten. Analogien mellom herskeren og urmakeren forsterkes av at den pa samme tid ogsa ble brukt om Guds viselige innretning av natu­ ren. Gjennom urmakermetaforen knyttes bildet av den opplyste fyrste sammen med bildet av naturens skaper og herre. Før roman­ tikken hadde man i det hele tatt uklare begreper om forskjellen mellom mekanismer og organismer. Man tenkte seg mekanismen som en enkel organisme, og organismene som innviklede mekanis­ mer. Forestillingen om den harmoniske og regelmessige sammenføyningen av hjul som gikk i forskjellige retninger, men likevel bidro til det hele, gav støtte for en utbredt utopi om den moderne staten. Når romantikerne senere gjør opprør mot urverksmetaforen, var det fordi den ikke gav plass for den enkeltes frihet. Utsikten til å leve som et tannhjul i et stort maskineri virket ikke fristen­ de. Så lenge statslivet var så kaotisk som under reformasjonskrigene, kunne man drømme om urverkets orden. Men romantiker­ ne kjente til relativt velordnede stater med høyst virksomme urmakere ved makten. Derfor tok deres drømmer en annen ret­ ning. Friedrich Schiller (1759-1805) bruker urverksmetaforen som et skremmebilde på det fragmenterte og ufrie menneske som ikke kjente til annet enn tannhjulenes ensformige knirking] Når Karl Marx (1818-1883) senere taler om «statsmaskinen» som må knuses, er det ikke lokomotivet eller Spinning Jenny han tenker på, men enevoldsherskerens politiske urverk. 136

TIDENS HISTORIE

Både i synet på naturen og i politikken favoriserte urverksmetaforen en enkelt urmaker som i siste instans satt med det hele og fulle ansvaret. Tannhjulene kunne ikke reparere seg selv, men krevde en overordnet autoritet. Urverksmetaforen kunne vanske­ lig utnyttes i demokratisk retning. Snarere må den oppfattes som et siste ideologisk ekko av den sammenstilling av urverket med en sentralisert politisk makt som slottsklokkene representerte. Der­ for var kostbare urverk gjerne en foretrukken gave fra den ene herskeren til den andre. De som kunne gi bort de mest innviklede urene, signaliserte på den måten at de var dyktige herskere i vel­ ordnede stater. Tidspresset i den moderne verden var delvis avhengig av stadig mer presise tidsmålere som ikke godtok utsettelser, improvisa­ sjoner og nøling. Tid til modning og omtanke ble bare bevilget i spesielle yrkesroller og forekom ellers hos sosialt marginaliserte individer. Kunstnernes oppfinnsomme bruk av dagens og nattens timer markerer deres avstand til de vanlige arbeidshester. Allere­ de i Giorgio Vasaris kunstnerbiografier (1550) vil unntaksmenneskene gjerne vise andre kunstens frihet ved å demonstrere den suverene makt over sin egen tid. De overholder ingen frister, so­ ver om dagen og er våkne om natten. Den nye sensibiliseringen av tidserfaringen førte i barokken til en tematisering av død og endelighet. Hvor døden ble frem­ stilt billedlig, var den gjerne utstyrt med ur eller timeglass. Ti­ dens brutalitet i forhold til det enkelte menneskeliv ble oftere understreket enn dens evne til å skape orden. Der hvor evighe­ ten ikke lenger var et aktuelt tilfluktssted utenfor tiden, får tiden en nesten demonisk karakter. Sekulariseringen av verdensbildet fratok de moderne alle nødutganger og gjorde tiden som et løp mot døden enerådende. Også i den moderne historieskrivningen erstatter nå en tall­ messig inndeling av historien i hundreår den gamle periodise­ ringen i dynastier eller tidsaldre med individuelle egenskaper. På 1600-tallet begynner man å regne historien i hundreår, og epokens individuelle egenskaper blir bare samtaletema omkring 137

TROND BERG ERIKSEN

overgangspunktet fra ett hundreår til det neste. Da tar man av­ skjed med én tidskropp og føyer seg inn i en annen. Diktere og fi­ losofer hilser i 1790-årene et nytt århundre som en verden av nye trusler og nye muligheter. Det er det eneste som ble tilbake av den førmoderne, innholdsbestemte tidsoppfatning. Man opplever fins de siécle som innvielsesperioder og reserverer plass for overgangsriter som egentlig tilhører en annen virkelighetsoppfatning enn den mo­ derne. Fremdeles regner man årstallene i avstand fra Kristi fød­ sel, men bakgrunnen for forestillingene om at inkarnasjonshendelsen skulle være historiens midtpunkt, er bare kjent av spesialister på halvglemte tankeformer. Tiden tenkes nå som en verdslig lovmessighet som hverken bærer i seg noe formål eller noe forsyn. Historien blir i den mo­ derne verden oppfattet som noe totalt dennesidig og menneske­ skapt. Forventningene om dommedag eller tusenårsriket for­ vandles eller fortrenges til fremtidsangst eller fremskrittstro. Det skjer en symmetrisk tømming av fortid og fremtid for teologisk og metafysisk innhold. Fremtidens utydelighet og meningsløshet slår over i en nølende fortolkning av fortiden som en serie vilkår­ lige og tilfeldige hendelsesrekker. Omvendt forsøker man å pleie og bevare fortiden for å skape illusjonen om en mer menneskelig og kontrollerbar fremtid. Under Napoleonstiden starter en serie museumsopprettelser som i vårt århundre har vokst til en frenetisk musealiseringsbølge. Alt som er gammelt, fortjener å bevares, og det bevaringsverdige rykker stadig nærmere samtiden. Museumsopprettelsene haster av gårde som et svar på den sosiale og tekniske forandringshastigheten. Igjen kan det ligge et ubevisst ønske om sym­ metri bak geskjeftigheten: Ved å ordne, arkivere og dokumentere fortiden, vil man forsøke å gi fremtiden en beregnelighet, sann­ het og vekt til erstatning for dens metafysiske mening som er for­ svunnet.

138

TIDENS HISTORIE

Livets tid og verdens tid

I boken Lebenszeit und Weltzeit (1986) behandler den tyske idéhistorikeren Hans Blumenberg spranget mellom den omfattende og ustoppelige verdenstiden og menneskets livstid som er kort og endelig. I mange bøker har Blumenberg beskrevet det tragiske i det moderne menneskes livssituasjon, slik det er fortapt i et uendelig rom med et livsløp som nesten forsvinner i verdenstidens millioner av år. Menneskelivet er som et siv som kan knekkes når som helst, sa Blaise Pascal. Både Pascal og Blumenberg er opptatt av det uendelig skjøre ved menneskelivet som samtidig gjør det til et mirakuløst unntak i universet, fordi det kjenner sin egen skjør­ het. For Blumenberg er den nye naturvitenskapens utvidelse av verdens tid og rom sammen med den ubetydeliggjøring av men­ neskelivet som fulgte oppløsningen av det teologiske verdensbil­ de, en avsløring av menneskets faktiske lodd. Avsløringen gjør det begripelig hvorfor så mye energi gjennom historien er blitt investert i meningsproduksjon og sannhetsproduksjon. Energien ble - kort sagt - mobilisert for å tilsløre det radikalt tilfeldige ved den menneskelige eksistens. Blumenberg kan ha rett i sine beskrivelser av det moderne, men han tar like åpenbart feil når han forutsetter at den moder­ ne absurditetserfaringen alltid har ligget der som en ubevisst trussel og inspirert den religiøse, filosofiske og vitenskapelige meningsproduksjonen. Blumenberg tror at den moderne ubety­ deliggjøring av mennesket i verdens tid og rom er en endelig av­ sløring av en evig sannhet om vår plass i kosmos. I lys av denne sannheten blir all tidligere religiøs og filosofisk antropologi for ideologisk tilsløring å regne. Men det er ingenting som tilsier at en lang tid skulle ha ontologisk fortrinnsrett fremfor en kort tid, eller at det skulle være urettmessig av mennesket å betrakte seg selv som sentrum i sin verden. Begrepet om en menneskelig livsverden som et eget rom slik Edmund Husserl og Martin Heidegger bruker det - er en fortsettelse av den gamle avskjermingen av den skjøre og korte 139

TROND BERG ERIKSEN

livstiden mot den uendelig lange og ustoppelige verdenstidens overmakt, mener Blumenberg. Verdensaltet tar ingen hensyn til menneskets behov for verdier, grunner, formål og krav om me­ ning. Begrepet om en menneskelig livsverden av grunnleggende erfaringer blir til et siste forsvar for urgamle og nødvendige illu­ sjoner som vi reiser mot trusselen fra den objektive meningsløs­ het. Etter at religionens myter og metafysikkens fantasier er gjennomskuet, er den såkalte livsverdenen en siste mulig platt­ form for menneskets kosmiske selvhevdelse. I den moderne filosofien har Martin Heidegger forsøkt å red­ de tilliten til menneskets meningsskapende gester ved å avdekke hverdagslivets strukturer. Den daglige livsverden er nettopp den ureflekterte innlevelse i hverdagens små bekymringer. Livsver­ denens uproblematiske fortrolighet og oversiktlighet kan imid­ lertid bare levere mening til dem som snur seg bort fra den ob­ jektive meningsløshet, hevder Blumenberg. Man kan ikke - som Heidegger gjør det - reflektere seg ut av virkelighetens overmakt ved å fremheve det umiddelbare som grunnlag for ens egen virkelighetsorientering. Heidegger forsøker å skille så radikalt mellom livets tid og ver­ dens tid at sannhet og mening kan reddes. Han nekter å erkjenne verdens overmakt. I stedet fremhever han nære og vesentlige sannheter på bekostning av de avslørende innsikter i menneskets lodd som plasseringen av mennesket i et uendelig rom og en uen­ delig tid har frembrakt. Motstanden mot verdenstidens overmakt er en motstand mot den moderne naturvitenskapens oppdagelser. Verdens tid forholder seg imidlertid likegyldig til individets meningsbehov. For verden tar ikke slutt med det enkelte menneske­ livs slutt. Viten om gapet mellom den enkeltes livsløp og verdens tid er blitt kjernen i en moderne, tragisk erfaring. Vi må finne oss i at vi som enkeltmennesker er like fortapt i tidens uendelighet som i rommets uendelighet, sier Blumenberg. Den eneste løsningen for den enkelte er å utholde sin endelighet og redusere sine meningskrav. På denne måten ender Blu­ menberg et sted mellom Samuel Beckett og Buddha. Feiltagel­ sen består i at han opphøyer den moderne naturvitenskapens 140

TIDENS HISTORIE

konklusjoner til en tidløs innsikt, og at han ikke en gang gjør et forsøk på å forklare hvor menneskenes spørsmål og tilsynelaten­ de absurde meningskrav stammer fra. Han tror ikke at livets tid og verdens tid kan leve side om side, men foretrekker å kalle det første en illusjon og det andre en urokkelig virkelighet. Det tragiske gapet mellom livets tid og verdens tid som Blu­ menberg taler om, er blitt særlig understreket av moderne opp­ dagelser. Det vitenskapelige fremskrittet har frembrakt langt mindre tidsenheter, men også langt større tidshorisonter i geolo­ gi, biologi og antropologi enn den tidligmoderne verden kjente. Arkeologene regner i tusener og titusener av år. Mens geologene regner i millioner av år som minste enhet. Toulmin og Goodfield taler med rette om «tidens oppdagel­ se» i moderne vitenskap, det vil si at man overalt oppdaget pro­ sesser og tilblivelseshistorier hvor den førmoderne tenkningen hadde forestilt seg virkeligheten ferdig levert. Naturen er ikke uforanderlig. Også den har en historie. «Naturhistorien» på 1700-tallet utslettet både Aristoteles’ tanke om naturens evighet og den kristne ideen om at naturen var skapt fiks ferdig. Universet er nå, etter vanlige regnemåter, 12 milliarder år gammelt, Melkeveien 10 milliarder år. Teleskoper har oppfanget lys som ble utsendt for mer enn 8 milliarder år siden. Solen og jorden er vel 4 milliarder år. Den eldste fossil avtegner et dyr som levde for 600 millioner år siden. Naturvitenskapene har ganske riktig åpnet naturen for ufattelige tidsrom. Dinosaurene forsvant for 70 millioner år siden, og de første pattedyr viste seg for 63 millioner år siden. Med andre ord er vi mennesker helt nyankom­ ne gjester. Vesener som i biologisk forstand er lik oss, møter vi først for 50 000 år siden. Sammenlignet med disse tidsavstandene blir det enkelte menneskes livstid for et flyktig øyeblikk å regne. Så langt må vi gi Blumenberg rett i at det nye gapet mel­ lom livstid og verdenstid ikke gir plass for innbilske tanker om at mennesket skulle være skapelsens sentrum eller naturens formål. Forbedringer i det mekaniske urverket endret selve tidsbegrepet. Endelig fantes det en maskin som kunne anskueliggjøre den ens­ 141

TROND BERG ERIKSEN

artede tidsfølgen som matematikk og fysisk teori hadde talt om lenge. Maskinen leverte begrepet om en formal og ugjenkallelig tid som marsjerte frem uten å blande seg med faktiske hendelser, en uavhengig rekkefølge av målbare stykker. Newtons begrep om absolutt tid i Philosophiae naturalis principia mathematica (1687J er inspirert av den tekniske utviklingen av urverket. Tiden er som en linje, lik i alle sine deler. Den er dessuten like abstrakt som lin­ jen, fordi den strømmer uavhengig av enhver gjenstand og ethvert innhold. Den er også uavhengig av mennesket som be­ trakter. Newtons abstraksjoner gir oss en ny innfallsvinkel til for­ holdet mellom livstid og verdenstid. En rekke naturforskere hadde allerede brukt linjen som det mest dekkende bilde på tiden: Nikolas d’Oresme, Galileo Galilei, Evangelista Torricelli og Isaac Barrow hadde hevdet det sam­ me før Newton. Den siste trodde at den sanne tid var en mate­ matisk tid, og konsentrerte seg om denne bruksmåten som den eneste. Newton hadde ingen forståelse for at det fantes andre tidserfaringer og tidsbegreper ved siden av den matematiske. Han forutsetter likevel flere av dem allerede i sin definisjon av den matematiske tiden og i de metaforer han bruker. Selvsagt er absolutt tid et viktig spesialtilfelle av fenomenet tid. Uten en matematikk om tiden ville tidsbegrepet ha vært umulig å bruke i den moderne naturvitenskapen. Men troen på at dette skulle være den eneste eller sanne tid, er merkelig blind og ufilosofisk. Særlig er Newton blitt kritisert for å rive tiden bort fra alle hendelser og beskrive den som en relasjonsløs strøm. Forestilling­ en om en strøm forutsetter tidssekvenser og er selvsagt utenkelig uten en bredd, det vil si noe den strømmer forbi. Aristoteles had­ de hevdet at tiden forutsetter at det finnes ting, og at tiden er en relasjon mellom tingene på samme måte som rommet er det. Newton ville overskride og korrigere Aristoteles, men trakk med seg hans forutsetninger inn i sin sentrale tidsmetafor: den ensarte­ de strømmen. «Uten hendelser, ingen tid,» sier Leibniz og forsva­ rer dermed Aristoteles som representant for den sunne fornuften. Brutaliteten i Newtons forenklinger blir synlig for alle i hans apokalyptiske spekulasjoner hvor matematikken blir fremstilt 142

TIDENS HISTORIE

som de profetiske forventningenes vesen. Ensidigheten er ikke mindre i hans postulater om absolutt tid som sann tid, men i de apokalyptiske kalkyler blir den mentale forvirringen åpenbar. Bare fagspesialiseringen hindrer oss i å se at Newtons påstander om naturens vesen er like ensidige som de historiske og teologis­ ke spekulasjoner han fremsetter i Chronology of Ancient Kingdoms Amended (1728) og Observations upon the Prophecies of Daniel and the Apokalypse of St. John (1733). I moderne vitenskap har ensidighet og blindhet for alternati­ ve og likeverdige betraktningsmåter ofte vært det eneste som be­ taler seg. Newton kjenner ikke til noe sprang mellom livets tid og verdens tid, fordi han anser den siste som den eneste virkelige. At han ikke finner det bryet verd å tale om sine hverdagslige tidserfaringer og deres forhold til den matematiske linjen, kan man forstå. Men han innser heller ikke at historiens tid er en tid av et eget slag. Derfor gjennomfører han de mest vanvittige regnestyk­ ker med historien og profetiene - som om han fremdeles befant seg innenfor den rene matematikkens felt. Et visst lys over Newtons underlige blanding av fornuft og ufornuft kaster det faktum at Napier publiserte sine fullkom­ ment rasjonelle logaritmetabeller i 1614, fordi de ville gjøre det lettere å regne ut når de apokalyptiske hendelser ville inntreffe og identifisere dyret i Åpenbaringsboken med den romerske pa­ ven. Newton og Napier frakjenner livets tid en egen realitet og presser selv det som angår meningsproduksjonen inn i matema­ tiske tabeller. Resultatet av disse anstrengelsene viser at deres forutsetninger ikke holder stikk. Newtons apokalyptikk er ren idioti, og Napiers strategi for å velte pavekirken var neppe særlig velvalgt. Men begge to handlet i overensstemmelse med Blumenbergs råd om å betrakte verdenstiden som det eneste virkeli­ ge. Begge ville kanskje ha nådd lenger utenfor den rene matema­ tikken om de hadde betraktet livets og historiens tid som virkelige nok.

I den klassiske filosofien og vitenskapen var kosmos tidløst. Ver­ dens orden var evig og uforanderlig. De vekslinger som alle kun143

TROND BERG ERIKSEN

ne se, var stadige gjentagelser av det samme. Det timelige heftet ved kroppens fbrdervelighet og begrensningene ved det enkelte livsløp. Mennesket var dødelig som individuell kropp, men natu­ ren var udødelig. Den greske tanken om verdens evige orden ble delvis overtatt av de kristne som en lære om naturen som skapt, det vil si som en materialisering av Guds skapertanker. En slik natur kunne ikke utvikle seg eller forandre seg. Både Aristoteles og Thomas Aquinas, Platon og Augustin regnet artenes evighet og endelige antall for gitt. Bruddet med denne tankegangen skjedde i mange trinn. Stjernehimmelens evige objekter viste seg å være underlagt for­ andringer som ble endelig bekreftet i Galileis kikkert. Allerede Dante hadde vært teologisk bekymret for måneflekkene, fordi de kunne bety at det fantes mangler ved den overjordiske virkelig­ het. På 1700-tallet var det flere som hevdet at jordskorpens utse­ ende var resultat av en lang og vedvarende prosess. En rekke bio­ loger var kritiske til Aristoteles' påstand om artenes evighet og forberedte Charles Darwins forklaring på artenes utvikling. Der­ med hadde man oppdaget tiden også som nøkkel til naturforstå­ elsen. I stedet for å betrakte historien i lys av naturens evige gjen­ tagelser, begynte man å betrakte naturen i lys av historiens utvikling. Naturforskningen på 1700-tallet ble ofte kalt «natur­ historie» for å understreke at utviklingstanken var en universalnøkkel. På Kants tid (1755) var det ikke lenger umulig å tenke seg hele kosmos som et relativt tilfeldig resultat av en langsom naturprosess hvor skapelsen var erstattet av et stort smell, en ureksplosjon. Dermed kunne også alt det som denne verden bærer i seg, gjøres til gjenstand for utviklingsstudier. Geologi, astronomi, biologi, botanikk og menneskets historie åpnet seg for utviklingskonstruksjoner. Også politikken og moralen ble betraktet som utviklingsprodukter. Dermed erstattet tiden evigheten som grunnleggende forkla­ ringsprinsipp. Årsakene lå ikke lenger i tingenes vesen som deres indre mening, men utenfor tingene i de bevegelsesrekker som hadde frembrakt dem. Den nye årsaksforklaringens triumfer 144

TIDENS HISTORIE

skyldes ikke minst at forholdet mellom tiden og evigheten ble forrykket. De indre årsaker i den førmoderne vitenskapen hadde vært evige formprinsipper. De ytre arsaker i den moderne viten­ skapen kunne ordnes i rekkefølger og tidsforløp. Men om man skulle få plass til like mye i tiden som man tidligere hadde fått plass til i evigheten, måtte tiden forlenges radikalt. Verdens alder ble påplusset først tusener, så hundretusener og til sist millioner av år for å gi plass til de prosesser som hadde for­ met universet, solsystemet, den levende naturen og menneske­ slektens utvikling. Kant var en av de første som talte om univer­ sets alder i hundrevis av millioner år. Hans teori om verdens tilblivelse var en forløper for det man nå gjerne kaller big bangteorien. For skulle de samme krefter som er virksomme i dag, ha frembrakt den anorganiske og den organiske naturens orden og mangfold, slik de foreligger, kunne ikke det hele ha begynt i for­ gårs. I geologien arbeidet James Hutton videre for a forklare jordoverflatens utseende ut fra nettopp slike forutsetninger. Spekulasjonene startet som beregninger av hvor lang tid ned­ kjølingen av jorden fra en glødende masse kunne ha tatt. Utvi­ delsen av naturens historie skjedde først som en serie rimelige spekulasjoner som støttet hverandre. Et noe mer solid grunnlag fikk de store tallene og de enorme tidsrom først da man oppda­ get radioaktiviteten (1896) og de forskjellige radioaktive stoffe­ nes halveringstid. Da kunne man datere både anorganisk og or­ ganisk materiale med temmelig stor sikkerhet. Alt er underkastet forandring. Ikke engang atomene er ufor­ anderlige, slik Demokrit og Lukrets trodde i antikken. Radioakti­ viteten gav en naturklokke som gikk rett over de største tidsavstander. Først i midten av vårt århundre oppdaget man C 14klokken som kan brukes til å bestemme alderen på organisk ma­ terie. Atomenes utladning kunne brukes som målestokk ogsa in­ nenfor organismenes historie. Men først måtte de kalibreres med organisk materiale som man kjente alderen på. Løsningen ble å finne i amerikanske pinjeskoger med urgamle trær hvor man kunne legge mønstrene i årringene hos generasjo­ ner av trær sammen til en 6000 år gammel historie og avlese kli­ 145

TROND BERG ERIKSEN

mavariasjonene som på en strekkode. De radioaktive utladningsprosessene fikk også betydning for forståelsen av den såkalte «tidspilen» eller spørsmålet om tidens ugjenkallelighet, som dels er et naturvitenskapelig, dels er et filosofisk problem.

Virkeligheten kan telles, måles og veies

Utviklingen av stadig bedre og mer nøyaktige tidsmålere i Vesten henger sammen med et langt mer omfattende fenomen som fle­ re har kalt «kvantifiseringen av virkeligheten». I overgangen fra middelalder til nyere tid legges stadig flere områder inn under tallenes herredømme. Bare det som kan telles, måles og veies, regnes som fullt ut virkelig. I vitenskap, teknologi, forretningsliv °g byråkrati får tallene gjennomslag som en garantist for objekti­ vitet. Middelalderens universalspråk var latinen. Det moderne universalspråk blir matematikken. Særlig store er omveltningene der hvor man tidligere bare hadde sett kvaliteter, og hvor man nå oppdaget muligheten for å kvantifisere. Organiseringen av store volumer av mennesker og kapital for­ utsetter at man behersker et tallmessig språk. At dette språket etter hvert som det viser seg effektivt som symbolsk redskap, også fyller rollen som metafysisk virkelighetsmodell, er ikke mer enn man kunne vente. I en innfallsrik bok - The Measure ofReality. Quantification and Western Society 1250-1600 (1997) - hev­ der Alfred W. Crosby at europeernes overtak over andre kultur­ former og nøkkelen til deres imperialistiske suksess i den tidligmoderne epoken nettopp lå i utviklingen av evnen til kvan­ titativ administrasjon av blant annet tiden. Karttegnere, hærføre­ re og forretningsmenn bidro til å legge de forskjelligste deler av virkeligheten inn under tallenes regime. Avlatshandelen stilte til og med synd og nåde inn under den samme omfattende horison­ ten. De nye tendensene fant støtte i den katolske bibelen Vulgata, hvor det står at «Gud har ordnet alle ting etter mål, antall og vekt» (Liber Sap 11,21). Forut for urverkenes administrasjon av tiden var den et plas146

TIDENS HISTORIE

tisk og overraskende medium som både kunne stanse og gjøre store sprang. Selve det moderne begrepet om «anakronismer» av­ henger av den mekaniske administrasjon og inndeling av tiden. Crosby hevder at «den førmoderne tenkningen hadde en enorm toleranse for anakronismer» og bruker som eksempel Gregor av Tours som personlig kjente folk som hadde sett vognsporene et­ ter israelittene på bunnen av Rødehavet. Over de største tidsavstander kunne begivenheter oppleves som samtidige. Eller også omvendt: Straks man fjernet seg fra den tiden man selv levde i, var alle mirakler og monstre mulige. Det som var fjernt i tid, og det som var fjernt i rommet, fulgte helt andre lover enn dem man forutsatte for sin egen samtid og sitt eget sted. En av kvantifiseringens første triumfer var at tiden og rommet ble gjort ensartede. Men kalendertid, historisk tid, klokketid og livstid ble ikke straks innlemmet i ett omfattende begrep om tiden. Kravet om større nøyaktighet skapte bedre må­ leredskaper, og bedre måleredskaper fremmet kravet om større nøyaktighet. Mange tidspunkter og tidsavsnitt var så belastet med symbolsk mening at kvantifiseringen og homogeniseringen var en smertefull prosess som rokket ved det som for mange var livets mening. Innføringen av arabertallene skjedde parallelt med utviklingen av det mekaniske urverket og den nye pengehus­ holdningen. Ingen vil vel påstå at dette er ett og samme fenomen eller én eneste forandring. Men de tre endringene forsterket hverandre og kan uten vanskeligheter oppfattes som tre skritt i samme retning. Kvantifiseringen førte til særlig store endringer i oppfatning­ en av tiden. Sjø og land ligger jo der uansett om de måles eller ikke. Tiden derimot er usynlig og uhåndgripelig, ja, kanskje den til og med er en illusjon eller en fiksjon. Derfor er måleinstru­ mentene i aller høyeste grad med på å forme tiden, ikke bare med på å beskrive den. Sjø og land kan man måle på forskjellige måter. Ingen er i tvil om at det er det samme man måler på ulike vis. Når det gjelder tiden, er forholdet langt mer komplisert. Vi har ingen garanti for at det er det samme vi måler når vi bytter ut ett måleinstrument med et annet. Fremfor alt er det 147

TROND BERG ERIKSEN

vanskelig å tenke seg at den bekymrede eller symbolsk betyd­ ningsfulle tiden skulle være den samme som den ubekymrede ti­ den som metronomen eller urverket omgjør til serier av tikktakk. Tiden består dessuten av mer naturgitte enheter (døgn, år) og helt vilkårlige enheter (timer, uker). Urverkene skapte orden i et kaotisk ingenmannsland av vilkårlige enheter, mens kalendre formidlet eldgamle historiske ordninger av de naturgitte enheter. I teknologihistorien er det som regel umulig å avgjøre hva som kommer først av oppfinnelser eller behov. Likevel er det he­ vet over tvil at den nye bykulturen fra høymiddelalderen av trengte urverket og favoriserte utviklingen av det. Bonden kunne la solen, været og dyrene bestemme sine bevegelsesrytmer, men borgeren som skulle gjøre avtaler og møte i forsamlinger, krevde større nøyaktighet i tidsangivelsene. Utviklingen og innføringen av mekaniske urverk ble gjerne begrunnet både politisk, moralsk og økonomisk. Klokkeklangen muliggjorde et mer velordnet liv hvor tiden kunne utnyttes bedre slik at mindre gikk til spille. Spørsmålet om hvilken sosial kontekst urverket først dukket opp i, er uten poeng. Både klosterlivet, vitenskapene og markedslivet ble for­ andret av den nye maskinen. Først når det etter lang tid viste seg hva oppfinnelsene kunne duge til, fikk man interesse for deres opprinnelse, men da var det allerede for sent å finne ut av saken. Urverket temmet tiden og gjorde den til en lydig tjener. Do­ minerende urverk sto i maktens tjeneste. Slik skaperguden be­ stemte tempo og inndelinger i naturens tidsrytmer, ville Kirken, bykommunen eller fyrstene styre sine undersåtters bevegelser gjennom regelmessig klokkeklang og - senere - gjennom store urskiver som kunne sees lang vei. Urverket påvirket forestillinge­ ne om skaperguden og leverte metaforer til en ny naturforståelse hos blant andre Kepler og Galilei. Allerede på midten av 1300tallet oppstår urverk som etterligner og fremstiller de regelmes­ sige skiftingene på himmelhvelvet. Den første tidsmaskinen ved domkirken i Strasbourg prøver å integrere den bekymrede og den ubekymrede tidserfaring. Ver­ denssystemet ble fremstilt som en komplisert automat som både 148

TIDENS HISTORIE

omfattet et astrolabium, en evighetskalender, et klokkespill med salmemelodier, bevegelige statuer av skikkelser fra den hellige historie og en hane som gol og flakset med vingene som en på­ minnelse om Peters utroskap og den troendes forpliktelser. En viser markerte sammenhengen mellom stjernetegnene og men­ neskekroppen for å angi tidspunkter som var velegnet til årela­ ting. Det er tydelig at den sekulariseringen av verdensbildet som gjerne assosieres med urverkets mekanikk, gikk gjennom mange forberedende stadier hvor det kvantitative aspektet ikke alltid var like fremtredende. Urverkenes funksjonalitet stilte likevel større krav til fornuf­ tighet enn kalenderen, som var et gjemmested for tradisjonelle tidsforestillinger og et fristed for dårlig matematikk. Den store gregorianske kalenderreformen fra 1582 kan betraktes som et gjennomslag for den nye kvantifiseringen og matematiseringen av tiden som urverket anskueliggjorde. Kampen mellom den gamle julianske og den nye gregorianske kalender avslører det fø­ lelsesmessige engasjementet i tidsmålingen. Protestantene og de ortodokse bøyde seg først langsomt og motvillig for den nye tel­ lemåten, fordi den stammet fra pavekirken. Funksjonalitet var åpenbart bare ett aspekt ved kalenderen og ikke nødvendigvis det viktigste. Muslimene greide seg fortsatt utmerket med sin månekalender og sin egen tidsregning helt til de ble betydelige aktører i verdenshandelen. Det mekaniske urverket bidro til å understreke tidens ugjenkallelighet, og hos flere renessansetenkere finner vi en melan­ kolsk stemning knyttet til det at tiden bare går og går uten at vi kan gjøre mye fra eller til. Særlig er humanisten og dikteren Francesco Petrarca (1304-1374) opptatt av tiden som en skjeb­ nesvanger enveiskjøring mot døden. Det melankolske motivet med tiden som ikke lar seg stanse, er altså langt eldre enn den ab­ strakte, ensartede og ugjenkallelige tid som har makt over alle bevegelser i universet. At oppfatningen av tiden og rommet forandrer seg i samme be­ vegelse, finnes det lange intellektuelle tradisjoner for. Det har all149

TROND BERG ERIKSEN

tid vært slik at tidsforståelsen og romforståelsen har gitt hver­ andre metaforer. Tiden er beskrevet i romlige uttrykk og rommet i timelige uttrykk. Allerede urskiven innebærer jo en slik overset­ telse. Tankene om tidens og rommets endelighet og uendelighet har fulgt hverandre fra tenker til tenker. Forestillingen om at rommets og tidens midtpunkt, jordens sentrum og historiens sentrum, falt sammen i Jerusalem var en vel innøvd kristen tan­ ke. Det er derfor heller ikke vanskelig å forestille seg at rommet og tiden blir gjort ensartet og matematisert i historisk sammen­ fallende prosesser. At så Newton hevder at både tid og rom er absolutte størrelser, at Kant påstår at begge deler er menneskeli­ ge anskuelsesformer og at Einstein taler om begge størrelsers re­ lativitet og indre slektskap, viser seg som nye skudd på en lang tradisjon som allerede kan dokumenteres hos Platon i hans ska­ pelsesberetning i dialogen «Timaios».

VIII . URVERKET SOM UNIVERSALMODELL

Gud som den store urmaker

Med en viss rett kaller S.L. Macey i boken Clocks and the Cosmos. Time in Western Life and Thought (1980) tiden 1660-1760 i England for «klokkens revolusjon». I løpet av disse hundre årene ble klokken til et langt mer funksjonelt instrument, den fikk alminnelig utbredelse og en lang rekke skikker og institusjoner forholdt seg til den mekaniske tidsmåleren som om den var en lovgiver. Resultatet ble at urverket også invaderte språket og fantasien. I filosofi, vitenskap, litteratur og billedkunst dukker urverket opp som modell eller symbol. Den nye maskinen var en hovedreferanse for det mekanistiske verdensbilde, men den ble også hyppig benyttet av teologene og dem som ville tenke seg at det fine samvirket mellom naturens deler fortalte om en guddom­ melig urmaker. Hadde han satt universet i gang og overlatt det til dets egne lover, eller grep han justerende inn for å korrigere alle avvik fra den fullkomne orden? Urverksmodellen av universet står i sentrum for flere filoso­ fiske, teologiske og vitenskapelige debatter. De nye måleinstru­ mentene møtte liten åpen motstand. De var for uanselige og stillfarende til det. Snarere forsøker alle parter å ta dem til inn­ tekt for sine ideer. Først i romantikken ble det mekaniske urver­ ket demonisert som et djevelsk påfunn av dem som motarbeidet fremskrittet og hatet teknikken. Romantikerne foretrekker en syklisk og organisk tid og avviser opplysningstidens lineære og mekaniske tidsoppfatning. Men på begge fløyer finnes det et stort antall variasjoner i forestillingene. Romantikerne drømmer om organiske enheter. Dermed blir urverkets mekanikk til et skremmebilde. Friedrich Schiller hev­ der i Briefe uber die dsthetische Erziehung des Menschen (1795) at 152

TIDENS HISTORIE

den greske bystaten var som én kropp, mens moderne stater er som urverk av livløse deler hvor mekaniske bevegelser har erstat­ tet det levende liv. Den moderne staten er ikke vokst organisk frem av historien, men er en kunstig konstruksjon uten sjel. Også de tyske dikterne Jean Paul og E.T.A. Hoffmann rettet slike an­ klager mot sin samtid.

Pendeluret gav tidsmåleren en nøyaktighet som gjorde leketøyet til en autoritet (1657), og lommeuret fikk langt større bruksver­ di etter at balansefjæren kom i bruk i 1670-årene. Balansefjæren inntok pendelens plass i de bærbare urverk. Robert Hooke og Christiaan Huygens oppfant den uavhengig av hverandre. Men Huygens var den første som faktisk bygde et urverk med balansefjær. Det er et paradoks at vi kjenner så få nøyaktige tidsangivelser fra den tidlige tidsmålerhistorien. Som regel er det umulig å peke på nøyaktig når oppfinnelsene ble gjort eller kom i bruk. De fles­ te årstall er omtrentlige. Plutselig hører vi om tåmuret i S. Eustorgio i Milano uten at vi kjenner noe av forhistorien (1306). At dette skulle være et første forsøk, virker like usannsynlig som at Gutenbergs kjempemessige bibel (1455) skulle være en av de første trykte bøkene - noe det likevel finnes gode grunner til å anta. Som man skjønner av eksemplet, er historien ikke fremmed for usannsynlige sprang. Hverken i Gutenbergs eller i S. Eustorgios tilfelle forklarer man noe ved å postulere 50 års forhistorie når man mangler pålitelige informasjoner om dem. Det samme gjelder Giovanni de’ Dondis utrolig innviklede astronomiske ur som han arbeidet med i en mannsalder, og som ble fullført i Padova i Veneto år 1364. Uret ble konstruert mens låsesmedene overalt ellers hamret tårnur i jern - urverk som var uten minuttvisere. Det samme kunne det være, for urverkene var så unøyak­ tige at minuttvisere bare ville ha skapt ytterligere forvirring. Giovanni de’ Dondis astronomiske ur var som en plutselig måneferd uten forløpere. Jo mer man vet om maskinen hans, desto mindre begripelig blir det at noe slikt kunne konstrueres 153

TROND BERG ERIKSEN

der og da. Urverket viste både soltid og siderisk tid - altså dager og år målt mot et fast punkt på stjernehimmelen - soloppgang og solnedgang, planetenes bevegelser og påskens dato, pluss månefasene. Og det virketl Riktignok hadde hans far Jacopo vært den første som utstyrte et tårnur med en urskive (1344), men ingen ting tyder på at faren hadde kunnskaper eller ferdigheter til å hjelpe sønnen særlig langt på vei. Da Karl 5. gjenfant restene av Giovannis ur i Pavia sør for Milano år 1529, var det ødelagt av mangel på stell. Men Giovanni hadde etterlatt seg nøyaktige ar­ beidstegninger som gjorde det mulig å rekonstruere mesterver­ ket. Nå finnes det nøyaktige kopier av det i flere større tekniske museer både i Europa og USA. «Tid er penger,» sa Benjamin Franklin (1706-1790), som var en av de første som brukte en time-manager for å utnytte sine da­ ger. Utsagnet passer som kommentar til mange forskjellige feno­ mener. Man kunne tenke på renten eller på timelønnen. «Tid er penger» var også sant i den forstand at et ur var det typiske pan­ tel ånerobjekt. Selv da urene relativt sett ble langt billigere enn tidligere på 1700-tallet, var uret en bærbar verdigjenstand som symboliserte eierens økonomiske soliditet - og som i nødsfall kunne erstatte manglende kontanter. Kostbare ur var lomme­ tyvenes fremste fristelse. Dette er et hovedtema i Daniel Defoes roman Moll Flanders (1722). Billedkunstnerne er selvsagt like avhengige av å finne motiver og symboler som de kan forutsette kjent hos sitt publikum, som forfattere, teologer og filosofer. Det timeglasset var for Albrecht Diirer, var kaminuret og lommeuret for William Hogarth (16971764), som levde midt i «klokkens revolusjon» og som brukte klokkemotivet gang på gang i sine sosiale kommentarer. Frem mot romantikken tyr filosofer og vitenskapsmenn stadig hyppi­ gere til organiske analogier, mens teologene holder fast ved ur­ makeren og urverket helt frem til debattene omkring Charles Darwins Origin of Species (1859). Noen av dem enda lenger. Francis Bacon (1561-1626) hadde ingen mekanistisk oppfat­ ning av universet, men han bidro til urverksmetaforens populari154

TIDENS HISTORIE

tet ved å vende oppmerksomheten mot praktiske ferdigheter og håndverkskyndighet. Bacon er den første store pragmatikeren i vitenskapsteorien. Verdien av teoretisk kunnskap ligger i dens praktiske nytte, mente han. Tidligere var Gud sterkt og entydig assosiert med det kontemplative liv. Bruken av metaforen om Gud som urmaker, gjenspeiler Bacons feiring av den praktisk virksomme håndverker. I det hele tatt trekker urverksmetaforen med seg en helt ny vurdering av forholdet mellom teoretisk og praktisk virksomhet. For en rekke moderne naturvitenskapsmenn var urmakerkunsten — ved siden av optikken — det eneste praktisk feltet de kjente, og som de umiddelbart forsto hadde betydning for deres egne ho­ vedinteresser. Bacon, Huygens, Hooke og Boyles nye åpenhet for håndverket var et første eksempel på det senere ekteskapet mel­ lom forskning og industri. Bruken av urmakermetaforen om Gud innebar altså ingen sosial respektløshet, men bekreftet tvert imot gudsideens relevans og betydning for den praktiske verden. Slik fulgte Gud med på det moderne flyttelasset. Allerede Thomas Aquinas (1225-1274) og Dante (1265-1321) hadde benyttet urverket som en metafor for universet og Guds vis­ dom. Francis Bacon brukte metaforen mer rapsodisk om både uni­ verset og dyrekroppen. Men først i René Descartes mekanistiske modell av alt romlig, slår urverket igjennom som sentralmetafor og systematisk grunntanke. Valget av en slik sentralmetafor var ikke bare indre motivert gjennom tankenødvendighet, men også ytre motivert gjennom urverkenes nye sosiale prestisje. Det var som om den gamle teologiske ordenstanken hadde fått en håndgripelig bekreftelse. Ideologien om den absolutte staten og om samfunnsmaskineriet står også i gjeld til urverket som prestisjefylt ordensmetafor. Naturens lovbestemte og ensar­ tede prosesser var som et urverk. Den gamle påstanden om at naturen ikke gjør noe forgjeves, fikk ny mening i den mekanistis­ ke modellen hvor det betød at universets urverk ikke hadde noen overflødige hjul. De første urverkene ble kanskje konstru­ ert for å etterligne himmellegemenes bevegelser. Urverkets glans skyldtes da at det gjenspeilte naturens orden. På 1600-tallet hen155

TROND BERG ERIKSEN

tet tvert imot naturen tiltro fra urverkets regelmessighet. Natu­ rens glans av rasjonell hensiktsmessighet skyldtes da at det gjen­ speilte urverkets orden. Middelalderurmakerens høyeste ære var å etterligne verdens skaper, men i den naturvitenskapelige revolusjonen byttet de rol­ ler. Guds høyeste ros blir at han er den beste av alle urmakere. Når Leibniz senere kan tale om «preetablert harmoni» mellom det tenkte og det utstrakte, er det kanskje skipskronometeret han tenker på - det nøyaktige urverk som viser samme tid som klok­ kene ved sjøreisens utgangspunkt. Bruken av den mekanistiske modellen på dyrekroppene opp­ muntret til disseksjon og viviseksjon, det vil si operasjoner på le­ vende dyr. Den som skar i en levende dyrekropp, gjorde ikke an­ net enn urmakeren når han åpnet et urverk for å se hvordan det fungerte. Descartes og hans tilhengere hadde ingen idé om at mekanismer og organismer var forskjellige typer systemer. Når Descartes brukte urverket som modell for dyrekroppen og men­ nesket minus sjelen, var det ingen metafor, men høyst bokstave­ lig ment. Descartes lekte endog med forestillingen om at tanke­ virksomheten var en mekanisk funksjon, at logikkens lover kunne reduseres til mekaniske bevegelseslover. Men han lot andre videreutvikle konseptet. Overalt hvor han og hans samtidige taler om maskiner og me­ kanikk, er det urverket de tenker på. Helt fra middelalderen had­ de automater vært fyrstelige leketøy. Det som skjer mellom Des­ cartes og Julien Offroy de La Mettrie, som populariserte den medisinske mekanikken i boken L'homme machine (1748), er at muligheten for å imitere menneskekroppen med mekaniske dukker, førte til at man tok metaforen bokstavelig. Dukkene ble betraktet som et bevis på at de naturlige kropper som man etter­ lignet bevegelsene til, faktisk bare var innviklede automater. For­ skjellen mellom en levende og en død kropp var som forskjellen mellom et urverk som gikk og et som hadde stanset. Urverket kunne bli modell for organismen, fordi det oppfylte i alle fall et sentralt krav: Det gikk av seg selv. Det var se movens som det het på latin, eller automaten som det heter på gresk. 156

TIDENS HISTORIE

Thomas Hobbes (1588-1679) er den første som trekker de fulle konsekvenser av mekanismen som teori. For ham er både sjelsliv og samfunnsliv i sin essens bevegelsessystemer etter me­ kaniske lover. Hobbes tror at mennesket og staten bare kan for­ mes ved hjelp av utvendig tvang, fordi menneskene er naturvesener som bare kan sosialiseres om man utnytter de enkle bevegelseslover. I La Mettries Histoire naturelle de 1’åme (1745) omfatter mekanikken alle menneskelige livsevner. Han presente­ rer sin antropologi som en utlegning av Spinoza og tror at den nødvendighet som styrer alt i Spinozas naturbilde, er av meka­ nisk art. Oppsummeringen av denne tanketradisjonen i et all­ ment tilgjengelig skrift skjer nettopp i La Mettries L’homme machine, som uten reservasjoner påstår at mennesket er et urverk. Legen og urmakeren har i siste instans samme oppgave: å justere maskiner som går urytmisk eller trues av stans. Klokkemetaforen glir også inn i kunnskapslæren på 1700tallet. Man skal ikke tro at alt som virker på samme måte, styres av de samme indre årsaker. En ukyndig ser ikke forskjell på en fin og en billig klokke, for han ser bare det utvendige. Den som er i stand til å ta delene fra hverandre og sette dem sammen igjen i tanken, forstår hvordan noe virker. Den berømte «invisible hand» som styrer hele naturen, er en hyppig brukt metafor med dob­ belt betydning. Fra Glanvill (Scepsis Scientifica, 1766) til Adam Smith (Wealth of Nations, 1776) betyr «hand» på engelsk både «hånd» og «viser». «The invisible hand» er en metafor for de usynlige årsaks­ sammenhenger som man må anstrenge seg for å avdekke i natu­ rens og samfunnets mekanismer. Det nytter ikke bare å se på ur­ skiven. Bak den finnes det en usynlig viser, en styrende hånd. Det er nemlig stor forskjell på dem som bare kan klokken, og dem som vet hvordan den virker. Utviklingen av den mekaniske atomismen kan ha blitt inspi­ rert av de stadig mindre urverkene med nesten usynlige deler og detaljer. Det er i alle fall vanlig hos flere av atomistene å bruke referansen til urverkets ørsmå deler for å anskueliggjøre de for­ andringer som skjer i naturens minstedeler. 157

TROND BERG ERIKSEN

Som urmaker får Gud delvis nye egenskaper sammenlignet med de gudsideene vi kjenner fra eldre kristendom. For det førs­ te er han praktisk virksom. For det annet setter han orden og begripelighet i høysetet. En Gud som er urmaker, er mer dyktig enn gåtefull. Når det stadig er tale om at Gud har skapt den bes­ te av alle mulige verdener, og at den ikke kunne ha vært annerle­ des, er det nettopp den overlegent dyktige urmaker vi blir kjent med. Orden og harmoni får nye betydninger med urverket som referansepunkt. Men trenger ikke Guds urverk tidvise justeringer og opp­ trekk? Newton mener ja, Leibniz benekter det. Interessant er det at den mekanistiske modellen av skaperverket støtter ideen om Gud som urmaker og omvendt. To tradisjonelt uforenlige tanke­ baner ble ikke bare forenlige, men styrket hverandre gjensidig så snart Gud var entydig plassert i verkstedet gjennom urmakermetaforikken. I den brede offentligheten skjønte man selvsagt aldri at forbindelsen var rent metaforisk, og man tok de løse assosia­ sjonene som et solid gudsbevis. Slik fikk leger og andre naturvitenskapsfolk arbeidsro for Kir­ kens kontrollglede. Hele det fysiko-teleologiske gudsbevis ble forsterket av den rådende metaforikken som Kirkens tilhengere og motstandere delte. Den store sammenfatningen av forsoning­ en mellom kristentro og naturvitenskap over urverks- og urmakermetaforen gav William Paley i sin suksessbok Natural Theology or Evidence of the Existence and Attributes of the Deity collected from the Appearances of Nature (1802, og mer enn 50 senere opplag). Det var en av de bøker som ble bestemmende for flere gene­ rasjoner av dem som ikke leste de store teoretikerne. Paley bru­ ker medisinen, biologien og astronomien for å vise at verden er et sinnrikt urverk hvor ikke en eneste skrue er plassert forgjeves. De argumenter som opplysningstenkerne hadde brukt mot teo­ logien, vendes her til like mange argumenter for troen på skape­ ren og forsynet. For man tror vel ikke at et så komplisert og i alle deler funksjonelt urverk som naturen kan ha oppstått av seg selv? 158

TIDENS HISTORIE

Sjøfarernes usikkerhet På mindre hav finnes det alltid landemerker å navigere etter. Hverken på Svartehavet eller Middelhavet var sjøfarten avhengig av nøyaktig kunnskap om lengdegrader. Men etter at spanske, portugisiske og engelske skip la ut på de store verdenshavene, og trafikken øst-vest ble like viktig som trafikken nord-sør, ble det nødvendig å kunne bestemme lengdegraden man befant seg på, helt nøyaktig. Breddegraden kunne bestemmes med relativt enkle instru­ menter som målte solhøyden midt på dagen, men lengdegraden krevde en vilkårlig fastsettelse av en nullmeridian. Det sier seg selv at de sjøkartene som var i bruk før lengdegraden kunne be­ stemmes nøyaktig, ikke var til stor hjelp. Lengdegradsproblemet var derfor både et navigasjons- og et kartproblem. Mer nøyaktige tidsmålere og mer dekkende kart måtte utvik­ les i en dobbelt prosess før den praktiske navigasjonen kunne profittere på det. I løpet av siste halvdel av 1700-tallet ble det så tegnet nye og dekkende sjøkart også over de fjerneste deler av verden. Uten mer nøyaktige kart gikk det heller ikke an å kon­ trollere urenes nøyaktighet. John Harrison mistet en del av be­ lønningen for sitt fjerde kronometer som ble testet på en prøve­ tur til Jamaica i 1762, fordi man rett og slett ikke hadde sikre nok kunnskaper om Jamaicas posisjon til å kunne avgjøre om uret virkelig bare hadde saktnet fem sekunder på reisen. Karttegningens, sjøfartens og Greenwichs historie hører sammen. Pro­ blemene som var knyttet til bestemmelsen av lengdegraden, drev den mekaniske urteknologien frem mot større nøyaktighet. Al­ lerede i 1567 utlovte kong Filip II av Spania en større belønning til den som kunne finne en praktisk fremgangsmåte for å be­ stemme lengdegraden på det åpne hav. Oppgaven var ikke enkel, og så sent som i 1714 måtte den engelske dronningen gjøre det samme for å fornye oppmerksomheten om problemet som vir­ ket uløselig. Typisk blir anstrengelsene for å bestemme lengde­ graden til en slags alkymistisk virksomhet som tiltrekker seg halvgale «genier», og som satirikere fra Swift til Hogarth gjør narr 159

TROND BERG ERIKSEN

av. Dava Sobel har gitt en knapp, men spennende fremstilling av kappløpet om det pålitelige skipskronometeret i boken Longitu­ de. The True Story (1996). Balansefjæren ble redningen. Pendelur kunne jo ikke fungere på havet. Derfor måtte en retningsuavhengig regulator gjøre samme nytten. John Harrison (1693-1776) viste med sine fem berømte kronometre, som oppnådde helt nye grader av nøyak­ tighet, at problemet kunne løses. Hver time tilsvarer 15 graders lengde. Derfor må man til enhver tid kunne vite nøyaktig hva klokken er ved utgangspunktet for reisen for å kunne bestemme posisjonen. Fire minutters avvik i kronometeret tilsvarte en hel lengdegrad på kartet. Det kunne bety liv eller død på sjøen.

Første gang man er i Greenwich, kan det vekke noen av de sam­ me forventninger som da man i barndommen krysset polarsirke­ len for første gang - en liten skuffelse over at den streken som er så tydelig på en globus, ikke er å se annet enn som en strek på bakken. Lengdegradenes og breddegradenes abstrakte rutenett er smeltet sammen med bildet av kloden. Strekenes fullkom­ ment vilkårlige plassering har fått en konvensjonell objektivitet som ingen kan ta fra dem. Vilkårligheten gjelder jo ikke bare plasseringen av nullmeridianen, men også inndelingen av sirke­ len i 360 grader. Den siste konvensjonen er noe eldre enn den første, derfor regnes den nok også som et hakk mer naturlig. Men ikke en gang det arabiske titallssystemet som gjør tallet 1000 til en jevn stør­ relse, har noen motsvarighet i naturen. Allerede hos Ptolemaios (100-168 e.Kr.) finner vi lengdegradene og breddegradene som lokaliseringsredskaper. Ptolemaios la imidlertid nullmeridianen utenfor den bebodde verden, mot grensen til det ukjente ingen­ ting tvers over Kanariøyene. Senere har diverse sjøfaremasjoner og politiske makter kjempet om nullpunktet inntil det havnet i Greenwich. Lengdegraden er selvsagt nærmere knyttet til tiden og tidsproblemet enn breddegraden. For lengdegraden deler inn jordens daglige bevegelse, mens de bevegelser som angår tilstan­ der på forskjellige breddegrader, skjer med årlige intervaller. 160

TIDENS HISTORIE

Skillet mellom sommer og vinter er ikke fullt så dramatisk som skillet mellom natt og dag. For sjøfolk var kunnskaper om lengdegraden livsviktige. Det hjelper ikke å bestemme bredde­ graden nøyaktig om man ikke vet hvor på linjen man befinner seg. Det eneste som kunne løse det praktiske problemet, var et ur som gikk presist. Slik kunne man fastslå lengdegradsdifferensen mellom posisjonen og utgangspunktet. Her var forretnings­ interesser og militære interesser direkte involvert i vitenskaps­ historien fra første øyeblikk. Det nøyaktige urverket var et like viktig våpen som kikkerten og kanonene. Om man kunne sikre frakten over verdenshavene, ville det gi et konkurransefortrinn i form av billige varer. Mange fremstøt ble gjort for å bruke stjernehimmelen som ledetråd. Den dugde jo utmerket til å bestemme breddegraden, så hvorfor ikke lengdegraden? Men det viste seg lettere sagt enn gjort. Opp­ gaven var ikke umulig, men løsningene var så innviklede og av­ hengige av så mange betingelser at de var upraktiske. Å kreve at sjøkapteiner skulle måle månens posisjon blant stjernene nøyak­ tig (Werner, 1514) eller holde øye med Jupiters måner (Galilei, 1610) var teoretisk mulig, men praktisk umulig. Den enkleste løsning ville være å bygge et kronometer som man kunne stole på gjennom temperatursvingninger, fuktighet og rystelser. Løsningen er knyttet til John Harrisons navn. Han konstruerte en pendelløs klokke uten friksjonsproblemer og uten behov for smøring. De første prinsipptegningene forelå al­ lerede i 1728, og Harrisons «No. 1» ble utprøvd på en sjøtur til Lisboa i 1736. Harrison var en av de siste rene håndverkerne som leverte et avgjørende bidrag til den moderne teknikkutviklingen. På hans tid overtok vitenskapen kontrollen også over teknikkhistorien. Med den offentlige oppmerksomheten og de betydelige midlene som var knyttet til løsningen av lengdegradsproblemet, var det ikke til å unngå at det hele ble en kon­ kurranse mellom vitenskapene og håndverket. Håndverkeren Harrison vant kappløpet, men ikke før de sosialt overlegne vi­ tenskapsmennene hadde lagt så mange hindringer i veien for ham som de overhodet kunne. 161

TROND BERG ERIKSEN

Da fire store krigsskip fra den engelske flåten gikk ned uten­ for kanalkysten i oktober 1707, ble bedre navigasjonsverktøy til en statsaffære. En sjøfartsnasjon kunne ikke i lengden finne seg i at kapteinene ikke visste hvor skipene befant seg på kartet. Jak­ ten på ferskmat og friskt vann var et spørsmål om liv og død på lange seilaser. Da var det om å gjøre å kunne finne selv de minste øyene på kartet. Skip som krysset verdenshavene, holdt seg gjer­ ne til spesielle korridorer langs breddegradene eller under land for å kunne beregne reiselengden. Bare en teknikk som raskt kunne bestemme lengdegraden, ville sikre skipene fri bevegelighet på havet. Fri bevegelighet ville også gjøre det vanskeligere for sjørøvere og krigsskip å finne sine ofre. Nå kunne de bare ligge på en velbrukt breddegrad og vente på byttet. Hverken karttegnere eller de som ville lokalisere hav­ strømmer, hadde noen sjanse til å lykkes uten et pålitelig urverk. Klokkeløsningen hadde en lang tradisjon. Hollenderen Frisius (1530), og engelskmennene Cunningham (1559) og Blunderville (1622) hadde drømt om et urverk som kunne løse oppgaven en gang for alle. Men hverken på 1500- eller 1600-tallet fantes det klare forestillinger om hvordan man skulle møte de mekanis­ ke utfordringene som byggingen av slike ur stilte. Pendeluret som forbedret stasjonære urverks nøyaktighet (1657), var jo full­ stendig ubrukelig til sjøs. Coster tok patent på Huygens pendelur 16. juni 1657, og Fromantel lagde det første engelske verket året etter. Huygens forsto det problemet sjøfarerne hadde, og oppfant balansefjæren som en erstatning for pendelen som regu­ lator. Også Hooke gjorde krav på en slik oppfinnelse. Men ingen av dem greide likevel å bygge et kronometer som var pålitelig til sjøs. Betingelsen for å få den prisen den engelske dronningen had­ de utlovet, var at klokken ikke skulle gi mer enn tre sekunders avvik i døgnet. John Harrison var en selvlært klokkesnekker. De første klokkene han bygde, var av hardved. Et fortrinn ved dem var at de ikke trengte smøreolje. Dermed var en viktig grunn til temperaturbetinget avvik fjernet. For smøreolje blir tynn i var­ men og seig i kulda. Harrison var en urokkelig perfeksjonist som 162

TIDENS HISTORIE

arbeidet i årevis med sine beste urverk. Hans personlige dyktig­ het skapte et nytt problem. Ville noen kunne gjøre ham det et­ ter? Kunne alle skip utstyres med et ur som det tok 19 år å bygge, slik som Harrisons tredje kronometer? Kunne man tenke seg en lønnsom industriproduksjon av et mesterverk som det var så vanskelig å fremstille? Harrisons tredje kronometer besto av 753 adskilte deler som var føyd sammen individuelt og for hånd. Lommeuret som var Harrisons fjerde kronometer, tapte bare fem sekunder etter 81 dager på sjøen. Men tilhengere av den as­ tronomiske metoden fusket, konspirerte, holdt tilbake pengene og endret konkurransebetingelsene slik at Harrison aldri fikk sin fortjente lønn i levende live. Med den brutale blanding av stupi­ ditet og forfengelighet som alltid har fulgt vitenskapsmennene som sosial gruppering, minner Harrison-saken om dr. Semmelweiss’ desperate kamp mot barselfeberen - som jo endte som en kamp mot en hel profesjon. Begge to er martyrer for modernise­ ringen, og begge ble knust av modemiseringens tilhengere, ikke av dens motstandere. Harrisons hovedkonkurrent, Nevil Maskelyne, flyttet nullmeridianen fra London til Greenwich ved å ta Old Royal Observatory der til utgangspunkt for sine tabeller over månens posisjon blant stjernene på himmelen. Mange brukte faktisk hans Nautical Almanac til tross for dens innviklede anvendelse. Den kunne jo ikke brukes på dagtid når stjernene var usynlige. Den kunne heller ikke brukes de dagene månen sto for nær solen. Den po­ pulære kalenderen spredte likevel ideen om Greenwich som ut­ gangspunkt for beregningen av lengdegraden. Greenwich ble den løsningen de fleste samlet seg om ved den internasjonale kongressen i Washington 1884. Franskmennene fulgte endelig etter i 1911. Fremtiden tilhørte imidlertid ikke Maskelyne og hans månetabeller, men Harrisons laug og dem som fra Napoleonstiden av maktet å masseprodusere skipskronometre med tilnærmet sam­ me ytelse som Harrisons små mesterverker. Æren for å ha skapt det moderne skipskronometeret må Harrison dele med Pierre Le Roy [1717-1785], som konstruerte en langt enklere og billigere 163

TROND BERG ERIKSEN

maskin enn Harrisons. Fra ca. 1825 var marinekronometre stan­ dardutstyr på både krigsskip og handelsskip. Men fremtiden var­ te ikke så lenge. Nå har satellittnavigasjonen for lengst overtatt skipskronometrenes funksjoner.

Historien gjentar seg ikke

R. Koselleck har i boken Vergangene Zukunft. Zur Semantik geschichtlicher Zeiten (1995) minnet om at fremstillingen av fjerne hendelser i den tidligmoderne verdens kunst og litteratur er fulle av «anakronismer». Når vi ser den homeriske helten Hektor kledd som en tempelridder, Julius Caesar som føydalherre eller Aleksander den stores hær utstyrt med 1500-tallets våpen, for­ bauses vi. «Anakronismene» skyldes dels en uutviklet bevissthet om historiske perioders egenart, mener Koselleck. Den typen historisk bevissthet som unngår anakronismer og oppsøker de autentiske og særegne kjennetegn ved de forskjelli­ ge epoker, er ganske ny. Anakronismen er et fenomen som forut­ setter historisme, det vil si en overbevisning om at ikke alt er mu­ lig til enhver tid. Hverken middelalder eller renessanse hadde våre forestillinger om historisk avstand. Tvert imot ble det opp­ fattet som en anbefaling for historiens skikkelser og hendelser at de lignet så sterkt på samtidens skikkelser og hendelser. Man understreket de historiske forløperes betydning ved å kle dem i samtidens kapper. Historien var ennå ikke temporalisert i den forstand at tidens uopphørlige gang ble oppfattet som den eneste forståelsesnøkkel til fortidens eller fremtidens begi­ venheter. Det var så mye annet man kunne interessere seg for i historien enn det ugjenkallelige «forut» og «etter» som gir ethvert historisk øyeblikk dets egenart. Man trodde at historien omfattet tidløse eksempler. Antikkens forfattere var like umiddelbart samtidige med enhver tid som Bibelens tekster. Den normerende kraften som utgikk fra Skriftens ord og klassikerne, kunne der­ med overskygge alle historiske forskjeller. Man kjente til dem, men man fant det ikke nødvendig å tematisere dem. Man valgte 164

TIDENS HISTORIE

å se bort fra forskjellene for å kunne konsentrere seg om det man kunne bruke. Koselleck tror at den kristne eskatologien - så lenge den var virksom - forhindret en oppriktig interesse for historisk egenart. Alle forskjeller i historien var ubetydelige sammenlignet med forskjellen mellom historien på den ene siden og eskatologien på den andre. Man kunne alltid trekke lærdommer på tvers av histo­ riens forskjellige perioder. For de timelige størrelser oppviste langt mer innbyrdes likhet enn forskjell så lenge de ble betraktet under evighetens synsvinkel. Først når eskatologien og evighe­ tens betydning svekkes, oppdager man de store forskjellene innenfor det timelige. Menneskehetens historie blir i tidligmodeme tid til en egen sammenhengende fortelling uten sideblikk til den sakrale histo­ rien. Den verdslige staten rettferdiggjør seg i forhold til den rent menneskelige historien i det timelige, slik Kirken og Det hellige romerske rike hadde rettferdiggjort seg som institusjoner i for­ hold til de eskatologiske forventningene. Kirkens fremtid hadde tilhørt Gud alene. Men statens fremtid måtte planlegges og stil­ les under administrativ kontroll allerede nå. Derfor bekjempet og demaskerte man angivelige profetier om det som skulle kom­ me. I dette var staten like ivrig som Kirken. Fra 1650 av, sier Koselleck, var de sakrale begrunnelsene for politiske handlinger avleggs. Det innebar at fremtiden som et ukjent land da først åpnet seg for fornuftig planlegning uten at man ble forstyrret av profetiske, eskatologiske eller astrologiske menasjerier. Fremtiden var ikke lenger endetid, men en ny tid som i sin tur ville avsløre sine hemmeligheter. Man visste ikke annet om det som skulle komme, enn at det i alle fall ville bli helt forskjellig fra alt det som var skjedd tidligere. Den fornuftige prognosen og historiefilosofien erstattet de gamle tempeldanser. Man konsentrerte seg om det reelt mulige, og fremtiden åpnet seg som en front mot det nye. Oppfatningen om historien som magister vitae, «en læremes­ ter for livet» - uttrykket stammer fra Cicero -, forutsetter en idé om at i det minste noen grunnleggende betingelser for mennes165

TROND BERG ERIKSEN

kelivet alltid har vært de samme. Man tenkte seg historien som en samling med erfaringer som hele menneskeheten hadde gjort i fellesskap, slik at den enkelte historiekyndige skulle unngå å gjenta de mest åpenbare dumheter. Man argumenterte med his­ torien og trakk frem fjerne eksempler for å sannsynliggjøre kon­ sekvensene av aktuelle valg og avgjørelser.

I den førmoderne verden var evigheten en fremtid som de fleste regnet med. Man kunne sørge for seg selv og sine her på jorden, men det måtte ikke komme i konflikt med den sikre fremtiden som ventet alle, nemlig evigheten. Den stilte sine krav til dem som ville slippe inn. Fremtiden hadde en individuell form så lenge livet varte, men langt viktigere var den evige skjebne som var fremtidens kollektive form. I den moderne verden settes det etter hvert en strek over de fremtidsforventningene evigheten representerte. Hele tidserfaringen endret seg når den dennesidige fremtiden ble til den eneste man hadde forestillinger om. For å presisere forholdet mellom opplevelsen av fortid og fremtid taler Koselleck om «erfaringsrommet», som er en boks for det jeg husker og allerede har merket meg, og «forventningshorisonten», som er det jeg tror fremtiden vil bringe. I tradisjonssamfunnet var forskjellen mellom erfaringsrom og forventningshorisont svært liten. Fremtiden ville ventelig bli en uendelig gjentagelse av det som alltid var skjedd. I alle fall kom de faktiske endringene så langsomt at man knapt la merke til dem. Moderniseringen i Europa og den nye forandringstakten etter den industrielle revolusjonen åpnet et gap mellom erfaringer og forventninger. Man mistet et tillitvekkende bilde av det som skulle komme. Det eneste man visste, var at det ville bli helt for­ skjellig fra det vi nå opplever, og det som forfedrene hadde erfa­ ringer med. Først på denne måten ble historien til bare historie, fordi det som var skjedd, ikke lenger kunne brukes til å forstå det nye. I den førmoderne verden var de juridiske lovene gjerne kasu­ istiske, det vil si at de gav eksempler på det som var forbudt. Alt under solen ville jo gjenta seg. Derfor trodde man at listene over 166

TIDENS HISTORIE

dyder og laster i hovedsak kunne bli fullstendige. Den moderne måten å skrive lover på er derimot å formulere prinsipper som forhåpentligvis også vil fange opp nye former for forbrytelser. Da evigheten takket for seg, og gapet mellom erfaringer og forvent­ ninger økte, grep den moderne staten inn ved å regulere, kontrol­ lere og disiplinere. Også staten brukte lenge evigheten som disiplineringsverktøy. Men i siste instans var statens fremtid den dennesidige. Myndighetene og politiske partier forsøkte å få makt over den jordiske forventningshorisonten, og land med statskirkeordning­ er innlemmet evigheten i sitt omsorgstilbud. Stat og kirke kjem­ pet lenge om det historikeren Erling Sandmo har kalt «visjonshegemoniet». For det å forvalte de gjeldende fremtidsvisjoner var en enestående nøkkel til makt over sinnene. Den dramatiske in­ tensiteten i fremtidsvisjonene kan betraktes som en målestokk for forvalternes maktvilje. I moderne revolusjonære bevegelser av alle farger har den vært betydelig.

Først på 1600-tallet oppstår en bred skepsis til bruk av historien som læremester. Man innvender at historien kan brukes til å bevi­ se hva det skal være, og makter ikke lenger å se den direkte betyd­ ningen av eldre hendelser for den aktuelle situasjonen. Troen på at den samme historien stadig gjentar seg - bare med nye aktører i rollene - møter motstand. Man ser stadig klarere skillet mellom historien som hendelsesrekke og historien som fortelling. Den italienske filosofen Giambattista Vico (1668-1744) er en av de første som temporaliserer historien, det vil si som ikke lenger forstår den som et rom fylt av eksempler, advarsler og for­ bilder, men som en egenartet hendelsesrekke. Han begynner å tale om historisk tid som en tid av et særlig slag. Vico avviste en umiddelbar bruk av fortidens eksempler, men tenkte seg likevel at historien gjentok seg i store sløyfer. Hos andre på 1700-tallet ble «fremskrittet» den vanligste me­ taforen for historiens tid til forskjell fra naturens tid. «Fremskritteb> forutsetter en tid som ikke vender tilbake. Dermed blir his­ torien uunnværlig for forståelsen av ens egen tid av helt nye 167

TROND BERG ERIKSEN

grunner. Ikke fordi fortiden fremviste gyldige advarsler og forbil­ der, men fordi den gir fortellingen om hvordan dette enestående øyeblikket som vi lever i her og nå, oppsto. Man henter ikke for­ bilder eller lærdommer fra historien, men identitet. For fremtidens vedkommende betyr det at man nå kunne nære et konkret håp om et samfunn som var virkelig nytt og an­ nerledes. Drømmen om revolusjonen er på mange måter et barn av den nye tidsoppfatningen. Der hvor historien bare hadde vært en evig gjentagelse av det samme, knyttet det seg ikke noe håp om forandringer til det som skulle komme. Men begrepet om historisk tid og historisk avstand åpner for en idé om en fremtid som ennå ingen har sett, og som det kunne være bryet verd å for­ berede. Renessansen så seg tilbake og ville konkurrere med en fjern fortid. De humanistiske vitenskapene beholdt forkjærligheten for historien og de klassiske forbildene. Opplysningstiden vender i langt høyere grad blikket fremover. Den får sin struktur på den historiske tid fra naturvitenskapene som formidler et fremskritt i viten og kontroll. Derfor er opplysningstiden vesentlig opptatt av det som skal komme. Striden mellom de to vitenskapstypene var altså delvis en strid om to helt forskjellige perspektiver på historien. Representerte historien et forfall, en gjentagelse eller et fremskritt? Spredningen av opplysningstidens ideer favoriser­ te fremskrittet. Men både renessansen forut for opplysningsstrevet og romantikken som reagerte negativt på optimismen, favo­ riserte fortidens mønstergyldige karakter. Likevel fantes det skeptikere blant dem man skulle vente ville tro på fremskrittet, og utopister blant dem man skulle vente ville stanse historiens strøm. Poenget er at det skjedde en bred og om­ fattende mentalitetsendring til fordel for fremskrittsperspektivet. Det er ikke lett å peke på hvilken forfatter eller hvilke hen­ delser som skulle ha ført til endringen, for den omfattet alle livsforhold og var noe langt mer dyptgripende enn nye begreper eller teorier. En ny tidserfaring grunnla en ny følelsesstruktur som tjente som ramme og utgangspunkt for en rekke nye begre­ per og teorier i europeisk tenkning. 168

TIDENS HISTORIE

Ikke før første verdenskrig skjedde det vesentlige endringer med denne referanserammen i Europa. Fire års resultatløst blodbad med de mest moderne våpen avslørte fremskrittets skyggesider. Krigen var - vel å merke - ikke et tilbakefall til tidligere tider, men et enestående produkt av vitenskap, teknologi og rasjonell organisering. Mer enn bøker og teorier satte krigserfaringene grenser for fremskrittstroen og utviklet apokalyptiske visjoner om kulturens aldring og død, slik det skjer i Oswald Spenglers bok Der Untergang des Abendlandes (1918-1922), eller om natu­ rens og kulturens tragiske uforenlighet, slik det skjer i Sigmund Freuds bok Das Unbehagen in der Kultur (1929). Etter det som ble kalt «den store krigen» og de depresjonene som fulgte av den, var den kvalifiserte fremskrittsbegeistringens tid ute. En viktig arv fra konflikten mellom opplysningsperspektivet og romantikken var «historismen», det vil si troen på at hver ge­ nerasjon og epoke har sine særtrekk og sin egenart som ikke kan sammenlignes med andre. Ethvert historisk øyeblikk må forstås innenfra som en konsekvens av bestemte grunnleggende og sær­ egne forutsetninger som akkurat disse aktørene er alene om i his­ torien. Ethvert øyeblikk bærer sitt formål i seg selv, og alle sann­ heter er relative til de tidspunkter de tilhører. J.G. Herder (1744-1803) var historismens og den historiske relativismens store læremester. I virkeligheten førte relativismen til en sekularisering av historiesynet, fordi historistene tvilte på om det fantes verdier som styrte historien som helhet. Det verdi­ fulle var snarere knyttet til en bestemt situasjon og virkeliggjø­ ringen av dens konkrete krav. Dermed mistet historien som hel­ het sin mening og sannhet. Hele dens mening og sannhet lå i hver enkelt epoke og hvert enkelt folkeslags virkeliggjøring av det tidsbetinget egenartede. Da man oppdaget at alle tidspunkter var egenartede og at alle epoker var enestående, oppsto selvsagt ønsket om å være «på høyde med sin tid». Samtiden ble som et ukjent land som krevde sine oppdagere. Fremfor alt gjaldt det å fange det nye i samme øyeblikk som det dukket opp. Den moderne tidserfaringen regis­ serer en form for selvopptatthet, fordi selvets identitet blir like 169

TROND BERG ERIKSEN

flyktig som det historiske øyeblikket. Derfor er man alltid på jakt etter å finne kjernen i sin egen generasjons forhold til verden. Kunsten fikk en ny funksjon som eksperimentlaboratorium for det nyeste. Ikke noe var belagt med større skam enn å henge et­ ter og være fra i går. Helst skulle man foregripe morgendagen. På alle språk ut­ kom det «tidsskrifter» og periodiske publikasjoner som ville uttrykke tidens ånd i det øyeblikk den viste seg. Utgivelsene kalte seg «Il Tempo», «Die Zeit», «Time», «Times», «Tidens Tegn» eller «Samtiden». Slike utgivelser ville være tidsmålere av et særlig slag. De ville lete frem og bidra til å artikulere de nålevendes eget uttrykk. De ville dokumentere samtidens sær­ lige erfaringer for all ettertid. Også for historieforskningen fikk en slik mentalitetsendring betydning, fordi den samtidig vakte interesse for andre tiders særegne uttrykksformer. Man oppda­ get at det gikk an å datere romerske kvinnehoder i marmor ut fra frisyrene.

Jordskorpens metamorfoser

Oppdagelsen av geologisk tid var et slag mot det antroposentriske verdensbilde. Nicolaus Copernicus hadde rykket jorden ut av sentrum og gjort den til en av solens eksentriske drabanter. Slik ble menneskene fjernet fra universets romlige midtpunkt. Geo­ logien gikk videre og reduserte menneskehetens historie til et ør­ lite avsnitt av universets tid. I middelalderens kristendom hvilte Guds øyne på menneske­ heten. Derfor hadde han også plassert jorden i midten av sitt ska­ perverk. Dessuten var jorden og alt som kryper, svømmer eller flakser på den, formet for menneskenes skyld. Jorden og mennes­ ket var skapt omtrent samtidig og skulle opphøre å eksistere om­ trent samtidig. Menneskehetens tid og jordens tid falt sammen og dekket hverandre. En god grunn til at evolusjonshypotesene fra først av ikke virket særlig rimelige, var at mange på 1600-tallet tenkte som 170

TIDENS HISTORIE

erkebiskop Ussher hevdet i en innflytelsesrik bok - Annals of the Ancient and the New Testaments (1650) - at verden var skapt ved middagstid 23. oktober år 4004 før begynnelsen av vår tidsregning. De fire ekstra årene skulle korrigere plassering­ en av Kristi fødsel som senest kunne ha skjedd år 4 f.Kr. - mens kong Herodes ennå levde. Skapelsesdatoen ble trykt i de autori­ serte, engelske bibelutgavene. Med dette anslaget sto erkebisk­ open i en lang tradisjon helt fra kirkefedrene og den regneglade munken Beda Venerabilis. Konklusjonene hadde variert noe fra regnestykke til regnestykke. Likevel var Usshers anslag temme­ lig midt på treet. Noen hadde plusset på litt, andre hadde truk­ ket fra litt. Men da arkeologer, geologer og fysikere etter Ussher stadig utvidet tidsavstanden mellom oss og skapelsen, var det som om den tradisjonelle meningen med skaperverket var tru­ et. Det ble langsomt tydelig at menneskehetens og jordens tid ikke dekket hverandre. I dag regner man gjerne 12 milliarder år fra universets tilblivelse. Man taler om 4,5 milliarder år som al­ deren på solsystemet og jorden. Dermed blir det plass for en mengde forandringer i naturen i tidens løp som det ikke hadde vært plass til innenfor Usshers tidshorisont. Slektskapet mellom alle levende vesener kunne for eksempel ordnes i en utviklings­ modell, og jordskorpen selv fikk sin naturhistorie. I 1778 syntes nok naturforskeren Georges Louis Leclerc Buffon (1707-1788) at han tok sterkt i da han anslo jordens alder til 75 000 år. For dem som tenkte som han, var Herrens gjenkomst ingen sannsynlig utgang på det hele. Buffon gikk ikke til Bibelens profetier for å få sine anslag bekreftet, men beregnet i stedet hvor lang tid det ville ta før en gjenstand med jordens masse ville være fullstendig nedkjølt, slik at alt liv ble umulig. Hans horisontutvidende regnestykker var ikke stort mer nøyaktige enn Usshers, men Buffon gav i alle fall menneskeheten ytterligere 93 000 år på jorden. Den som så virkelig åpnet døren for uendelige tidsrom, var den skotske geologen James Hutton (1726-1797). Han bodde mesteparten av sitt voksne liv i utkanten av Edinburgh hvor han 171

TROND BERG ERIKSEN

drev farsgården og innkasserte pengene han fikk for en kjemisk prosess han hadde patentert i sin ungdom. Filosofen David Hume og økonomen Adam Smith var hans omgangsvenner og diskusjonspartnere. Livsverket til Hutton var den stort anlagte, men uleselige Theory ofEarth som utkom 1788 og 1795. En siste del av verket ble først utgitt i 1899. Huttons akvareller og teg­ ninger, som forteller mye om hans omhyggelige studier, ble først gjenfunnet i 1968. Virkningshistorien hans skyldes en sammen­ fatning av Huttons forskning som John Playfair utgav i 1802: Huttonian Theory of the Earth. Hutton hadde ennå ingen mulighet for å aldersbestemme sine steinprøver gjennom halveringstiden for radioaktive stoffer. Men han etablerte en relativ kronologi og postulerte en utviklingshis­ torie for jordskorpen som sprengte tidshorisonten til Buffon og hans teologiske forløpere. Hutton oppfattet jordskorpen nesten som en organisme med kretsløp av erosjon, transport, sedimen­ tering, krystallisering og eruptive omveltninger med ny erosjon osv. Han grunnla et utviklingsscenario for fjell og daler, sand og vann som forutsatte en virksomhet over enorme tidsperioder. Hos Hutton fantes det ingen urstein. Granitt og basalt var størk­ net lava fra jordens indre, mente han. I sin tur inngikk de i jordskorpens uendelige metamorfoser. Nøkkelen til Huttons nye utsyn var at han krevde at gyldige forklaringer skulle ta utgangspunkt i de naturprosesser vi fremdeles kan iaktta omkring oss. Galilei hadde hevdet noe lignende for utforskningen av rommet: De samme naturkrefter må herske i himmelen som på jorden. Prosessene i jordskorpen hadde, hevdet Hutton, alltid fulgt de samme lover som nå. Når man så la merke til hvor langsomt erosjon, transport, sedimen­ tering, krystallisering og eruptive forandringer faktisk skjedde, måtte det bety at jordskorpen hadde vært i endring allerede gjennom millioner av år. En slik forståelse av jordskorpens me­ tamorfoser gav ikke holdepunkter hverken for en begynnelse eller en slutt. Naturen hadde tatt seg og ville fortsatt ta seg uendelig god tid. I Huttons tidshorisont er det ikke bare slik at menneskehe172

TIDENS HISTORIE

tens historie blir en kort episode, men historiens betydning blir sterkt redusert. De geologiske prosessenes hastighet gjør dem nesten umerkelige for en historisk betraktning. Historieskriv­ ningen mistet sitt monopol på tiden. Det fantes nemlig ufattelige mengder av tid utenfor historien. Når det nå viste seg at jorden selv hadde utviklet seg, var det ingen grunn til å anta at livet på jorden ikke hadde utviklet seg. Geologien åpnet for tidsrom av en ny størrelsesorden som den moderne biologien senere kunne innrette seg bekvemt i. Fossilene var et viktig møtested for geolo­ giske og biologiske interesser. Jordskorpen fikk sin særegne tids­ regning. Naturforskeren Georges Cuvier overførte Huttons perspektiver på den biologiske utviklingen, men han merket snart at det var mer følsomt å snakke om levende vesener enn om stein. Han tenkte seg at livet på jorden var dannet gjennom en lang rekke katastrofer og nye fremstøt. Cuvier fant og tolket fossiler som til­ hørte andre livsprosjekter enn dem vi kjenner. De nye, enorme tidshorisontene gjorde det mulig å forlate den teologisk bestem­ te, antroposentriske forståelsen av livet på jorden. Det fantes ikke bare én natur. I løpet av naturhistorien hadde naturen hatt mange forskjellige rollebesetninger. Den engelske naturforskeren C. Lyells Principles of Geology (1830-33) kodifiserte de nye innsiktene om tidens lengde for Darwins generasjon. Det ble rimelig og nærliggende å forlate de formålsbestemte forklaringene på artenes utvikling og be­ trakte livets utvikling som like lovbestemt og blind som dan­ nelsen av fjell og daler. Lyell trakk selv disse konklusjonene i boken The Geological Evidences of the Antiquity of Man (1863). Å søke forklaringen på livet i dets begynnelse eller slutt virket like fåfengt som å forklare kontinentenes utseende med Skaperens vilje. Da så Darwin skrev boken om menneskets tilblivelse - The Descent of Man, and Selection in Relation to Sex (1871) - ble ur­ makeren endelig fjernet fra scenen. Ikke en gang menneskets til­ blivelse kunne Gud gjøres ansvarlig forl Livets opphav lå frem­ deles i mørke, men nå lå det i et annet mørke enn det den 173

TROND BERG ERIKSEN

kirkelige tradisjonen hadde lagt over saken. Når det gjelder livet på jorden - som når det gjelder jordskorpen - er alle spor av den første begynnelsen for lengst utslettet. De eldste steinslagene vi kjenner, er 500 millioner år yngre enn jorden selv. Så heller ikke den radikale utvidelsen av historiens varighet kunne gi oss infor­ masjoner om dens begynnelse og slutt.

IX . MAN KAN IKKE ELSKE ET KVARTSUR

Urverket blir forbruksvare Da Bill Clinton ble president i USA, var det mange som ble for­ ferdet over at han gikk med et billig japansk armbåndsur. Klok­ ken var så innarbeidet som sosialt statussymbol at en president med et billig ur kunne oppleves som et sosialt monster. Den an­ dre siden av det samme forholdet er at særlig sveitsiske og tyske urfabrikanter, som gjerne omgås rødmusset nyrikdom, nå produ­ serer ur som er så stappet med edelstener og edle metaller at det nesten ikke lar seg gjøre å finne ut hva klokken er. Kampen mel­ lom funksjonalitet og prestisje har fulgt tidsteknologien helt fra de gamle tårnurene i senmiddelalderens bykultur til de moderne juvelkladdene for de nyrike. Slike ur er interessante, fordi de med sitt ytre innebærer en fornektelse av den puritanske fornuf­ ten de skjuler bak sitt glitter. I likhet med pengene ble den tallmessige tiden til en abstrakt målestokk for gevinster og tap. Tiden ble noe man kunne «sløse bort», «spare» eller «anvende» på lønnsomt vis. Mye av det sam­ me språket utviklet seg omkring tiden som omkring pengene. Utsagnet «tid er penger» kan også leses som en historisk påstand om hva som formet det moderne, borgerlige tidsbegrepet og til­ viste det en sentral plassering i bevisstheten. Samlivet mellom mannen og hans ur skapte en ny menneske­ type og en ny samfunnspakt. I Gullivers lomme fant lilliputanerne et ur, og de antok at det var hans gud da han sjelden foretok seg noe uten å rådspørre det. Gulliver kalte uret for sitt orakel da det fortalte ham når noe skulle gjøres, uansett hvilken type handlinger det dreide seg om (J. Swift, 1726). Innlemmet i det nye samfunnet ble først og fremst de som levde etter klokken, og som det var mulig å gjøre avtaler med for å fastsette tidspunkter. Militærteknologien og organiseringen av samvirket mellom de 176

TIDENS HISTORIE

forskjellige enhetene i en hær ble grunnleggende endret som føl­ ge av klokkens nyorganisering av det sivile og økonomiske liv. Først senere i utviklingen av det moderne samfunnet blir den mi­ litære administrasjonen forbilde for blant annet organiseringen av produksjonen. Alle monumentale ur før 1500 ble drevet av vekter. Først fjærdrift gjorde det mulig å bygge bærbare ur. Pendelen ble på midten av 1600-tallet en del av hemmemekanismen og kontrol­ lerte rytmen bedre enn tidligere regulatorer, fordi pendelsvingninger tar like lang tid om de er store eller små, hvis bare pende­ lens lengde er konstant. Galileo Galilei tegnet et pendelur, men Christiaan ffuygens var den første som bygde et. Huygens korri­ gerte dessuten Galileis pendelbevegelse for å sikre jevn hastighet (1673). Balansefjæren ble først realisert av Christiaan Huygens i 1658, og sekundviseren, som ble et pant på urverkets nye nøyak­ tighet, kom i bruk ca. 1770. I urverkets historie har nye oppfinnelser flere ganger gjort alle eksisterende urverk avleggs. Etter som funksjonalitetskravene ble skjerpet, fantes det ingen grunn til å beholde gamle verk. Derfor har flere faser av urverkets utvikling forsvunnet fra den dokumenterbare historien. En avgjørende oppfinnelse var pendeluret, som førte til skraping eller ombygging av de verk som forelå. Mye viktig urhistorie er gått tapt gjennom slike fornyelseskrav. Et ur fra den forrige produksjonsmåten har vært som et par utgåtte sko. Heldigvis var urene også skrytegjenstander som gjen­ nom dyre dekorasjoner utstilte eiermannens rikdom. Dermed har man bevart mange urverk for dekorasjonenes skyld. Det har muligens også bidratt til å fortegne urets historie. Man har der­ med hatt langt lettere for å anta at uret var et sjeldent instru­ ment og et leketøy bare for de rikeste. Men det fantes faktisk ri­ melige, borgerlige ur allerede på 1500-tallet, selv om svært få av dem er bevart. Reformatoren Calvin fordømte bruken av smykker i Genéve, men gjorde et unntak for klokker. Genéve ble et senter for klokkeproduksjon helt fra 1500-tallet av som samlingssted for pro­ testantiske flyktninger fra katolske områder. Calvin inspirerte 177

TROND BERG ERIKSEN

den nøkterne, stillesittende driftighet som skapte det sveitsiske hegemoniet i urproduksjonen. I Genéve ble det eksklusive og fremmedfiendtlige urmakerlauget organisert i 1601. Bare fullborgere i byen kunne selge urverk i eget navn. De aller fleste som drev i urindustrien, ble aldri annet enn hjelpearbeidere og un­ derleverandører. Genéve tilhørte Frankrike fra 1798 til 1814. Da var masseproduksjonen og standardiseringen allerede etablert i Jura - med automatisering av fremstillingen, spesialisering blant arbeiderne og assemblage, det vil si en samlende montering av bi­ drag fra mange underleverandører. På grunn av størrelsen har urene en omfattende smuglerhistorie. Ikke noe land kunne tette grensene for billig urimport for å beskytte sine egne produsenter. At det finnes en tilsvarende inn­ holdsrik kriminalhistorie av forfalskede varemerker, opphavsangivelser og signaturer, vil ikke overraske noen. I England starter den egentlige industriproduksjonen av urverk med Thomas Tompion (1639-1713), og den nye tidsmåleren er pa mange vis involvert i den såkalte industrielle revolusjonen. Tompion samlet og monterte utskiftbare deler som han kjøpte fra spesialverksteder. Derfor rakk han å signere 6000 lommeur og 550 klokker i løpet av sine virksomme år. Organiseringen av urmanufakturen ble forbilde for en rekke andre produksjonsproses­ ser. Dondi brukte 16 år på sitt urverk. Hver enkelt del var tilpasset de andre delene for hånd og var enestående. Så sent som på mid­ ten av 1700-tallet bygde John Harrison og hans sønn urverk på den gamle maten. Men de ble selvsagt urimelig kostbare. I 1870 produserte sveitserne to tredjedeler av alle ur på ver­ densmarkedet regnet i verdi, skriver Landes. Industrien var kon­ sentrert i det fransktalende Sveits. Forklaringen kan man hente fra Max Webers teser om kapitalismens opprinnelse eller fra det faktum at lese- og regneferdigheter var langt mer utbredt i pro­ testantiske enn i katolske områder. Puritanske dyder som flid, sparsommelighet og langsiktig planlegging var viktige dyder for kapitalismen og uunnværlige for urindustrien. Slik ble også tids­ målerne til penger.

178

TIDENS HISTORIE

I Zwinglis og Calvins land vokser den dominerende europeiske urindustrien frem. Allerede Montaigne morer seg i sin reisebok over at hver minste sveitsiske kirke har et tårnur (1580). Urin­ dustrien blir tidlig utviklet i Jura og når et høydepunkt under Napoleonstiden. I siste halvdel av 1800-tallet fikk så sveitserne sterk konkurranse fra amerikanske produsenter som Elgin, Ingersoll og Waltham. Hos amerikanerne ble produksjonen fullstendig mekanisert. På den måten ble kunnskaper og dyder som hadde bidratt til det sveitsiske hegemoniet, overflødiggjort. I 1870-årene stanset den sveitsiske eksporten til USA opp. Da var amerika­ nerne stort sett selvforsynte med ur. Den mekaniske produksjonen gjorde det selvsagt også langt lettere å reparere urverkene når det trengtes. De første urverk som utelukkende besto av utskiftbare deler, var nok de ameri­ kanske fra 1880-årene av. Men sveitserne lærte seg raskt den amerikanske produksjonsmåten - IWC i Schaffhausen ble grunnlagt av en innflyttet amerikaner - og de holdt stand i kon­ kurransen. Så sent som i 1950 sto sveitserne for ca. halvparten av produksjonen på verdensbasis. I vår egen tid har firmaer som Timex og Swatch organisert masseproduksjon av billigur. Her er det ikke tale om prestisjegjenstander, men om rene forbruksvarer som kan kastes når de ikke lenger fungerer. Den første kvartsklokken ble konstruert i 1928 og var sikkert ikke billig. Den nye teknologien erobret Greenwich i 1939. Men så ble kvartsregulatorene forutsetning for masseproduksjon fra slutten av 1960-årene. Da kom også japanerne på det europeiske markedet med Seiko og Citizen. Det eneste som krevdes av eieren, var at han skiftet batterier med jevne mellomrom. Urverket som forbruksvare skulle ikke trekkes opp, og det kunne sjelden repareres. Når det ikke lenger virket, måtte det kastes. Mellom 1. mars 1983 og 1. januar 1998 ble det solgt 230 millioner Swatch-ur. En trist effekt av disse fornyelsene var at ur­ makernes dyktighet som håndverkere plutselig ble devaluert. Men kundene fikk mer pålitelige tidsmålere for en billigere penge enn noen gang tidligere. Nå lever urhåndverket videre for 179

TROND BERG ERIKSEN

eksklusive kunder som vil bære en Patek Philippe, et Lange-ur eller en IWC, ikke for å vite hva klokken er, men fordi et slikt praktstykke forteller noe om bæreren. «It is hard to love a quartz time-piece,» sukker Landes. Også den velkjente og fortrolige tikkingen er forsvunnet. I Sveits ble sekundviserens hakkende gang på stasjonsurene fjernet allerede i 1944 av presisjonsgrunner. Prestisjejakt, forfengelighet og snob­ beri holder liv i det gamle håndverket. En liten trøst er at de digi­ tale urskivene fra 1970-årene nå er like foreldet som hestedrosjen. Folk vil ganske enkelt ikke gi slipp på de velkjente urskivene. Man brukte nemlig uret både for å bestemme tids­ punktet og for å måle tidsavstand. Med en digital urskive uten visere er det siste umulig. Et enkelt tall - om det er aldri så nøy­ aktig - gir ikke noe bilde av døgnets gang. De siste årene er det skjedd store endringer i urverkenes in­ dre. De er blitt automatiske, kvartsregulerte, satellittkontrollerte, drevet av solenergi eller av egne små kraftverk som lades av ar­ mens bevegelser, men urskivene er mer konservative enn noen gang. Både Swatch-klokkene og Fossil-serien repeterer hele urhistorien med sitt utvalg av former. En viss forkjærlighet har pro­ dusentene for mellomkrigstidens design. Ikke noe er vel mer na­ turlig enn at nostalgibølger gir seg utslag i tidsmålernes utseende. I skrivende øyeblikk har alle større sveitsiske urfabrikker - Tissot, Omega, Eberhard, Breitling og Longines - nettopp utsendt tro kopier av sine 1950-årskolleksjoner. Men også andre ting spiller inn. Urskiven fant etter hvert en form som gjør den like funksjonell som boksiden. En computer kan bearbeide og lagre våre tekster akkurat som den vil, men skal vi lese dem, må de ligne en bokside. Slik også med uret. Alt kan forandres i urets indre funksjonsmåter, men urskiven er et ek­ sempel på en informasjonsflate som ikke så lett kan forbedres. Den har funnet en form som gir entydige, klare og oversiktlige informasjoner både om tiden som tidspunkt og om tiden som va­ righet.

180

TIDENS HISTORIE

Klokkene og jernbanen

Før jernbarnen gjorde standardiseringen av tidsmåling tvingende nødvendig over store områder, hadde andre transportsystemer forberedt marken. Særlig systemer hvor mange aktører griper inn i hverandres rytmer, krevde klare konvensjoner i tidsmålingen. Postruter med hyppig bytte av hester og kusk var et spørsmål om å organisere tiden. Jo videre man la et effektivt kommunika­ sjonsnett, desto mer nødvendig ble standardiseringen av tidsmålingen som opprinnelig varierte fra by til by. Så lenge frakt og transport gikk langsomt, kunne man operere med forskjellige tidssoner og tidsenheter i forskjellige byer og distrikter i samme land. Dagen begynte til forskjellig tid i alle de europeiske byene på 1700-tallet. Noen hadde 24 timer, andre hadde to ganger 12 timer i døgnet. Middag, som var noe forskjel­ lig alt etter hvilken lengdegrad man befant seg ved, bestemte resten av døgnets timer. For den reisende var det ikke nok å ha klokke med seg, man måtte også ha omregningstabeller for hån­ den for å holde tritt med de lokale tidene. Handel og kommunikasjoner - ikke minst nye transporthastigheter - fremtvang en standardisering. Å regne døgnet fra mid­ natt til midnatt blir sent fellesbruk i Europa. Det er først jernba­ nen som skaper de nasjonale tidssonene og tidsregningene. Senere gir flytrafikken opphav til de internasjonale avtalene om et globalt tidssystem. Så lenge en dagsreise var ca. 5 mil, skapte ikke de lokale tidsregningene problemer. Men med de nye tog­ forbindelsene fra midten av 1800-tallet, hvor man kunne krysse store deler av kontinentet på én dag, ble de lokale tidssystemene en anakronisme. Opprettelsen av tidssoner skapte også en kamp om hvor den første lengdegraden skulle gå - London eller Paris? Greenwich vant kampen i 1883, men franskmennene bøyde ikke av før i 1911, enda forskjellen bare var 9 minutter og 21 sekunder. Kam­ pen om nullmeridianen var en kamp om den moderne verdens abstrakte sentrum. I nasjonenes utkanter ble innføringen av den felles jembanetiden lett oppfattet som hovedstadsaggresjon og 181

TROND BERG ERIKSEN

hovedstadsarroganse. Jo lenger man kom bort fra hovedstaden, desto større ble gjerne de nødvendige korreksjonene. I en mel­ lomperiode fikk urmakerne mer å gjøre, fordi de måtte lage ur­ verk med to skiver, slik at den lokale og den nasjonale tiden kun­ ne vises samtidig. Først da tiden ble enhetlig, ble klokkene virkelig uunnværlige. Jernbanene la vekt på tidstabeller og presisjon. Både de ansatte og de som brukte jernbanen, måtte skaffe seg lommeur. Hele den alminnelige tidsbevisstheten ble endret av de skikkene som opp­ sto omkring jernbanedriften. Telegrafen gjorde det mulig å stille klokkene nøyaktig likt over hele landet, fordi den overførte in­ formasjoner øyeblikkelig fra den ene enden av landet til den an­ dre. Utviklingen av telegraf, standardtid og jernbane henger der­ for tett sammen. Først i 1847 ble man enige om å bruke Greenwich meantime i hele England, slik at alle som hadde med det nasjonale trans­ portsystemet å gjøre, arbeidet innenfor det samme tidssystemet. Men sansen for punktlighet er eldre enn jernbanen. Den var for­ beredt gjennom forbindelsene med hest og vogn som var en kon­ kurranseutsatt næring allerede på midten av 1700-tallet. Kon­ kurransen hadde tvunget frem raskere forbindelser, mer presise avganger og et omfattende system av videreforbindelser som bare kunne beherskes og drives med støtte i de nye urverkene. De psykologiske forberedelsene til en standardtid, effektivitet og punktlighet var lagt før jernbanen forandret den faktiske sosiale virkeligheten. Men jernbanen markerer gjennombruddet. Tilgang på urverk var ingen garanti for orden uten videre. I en by som Genéve måtte man lenge holde styr på tre forskjellige klokketider: Paris-tiden, som gjaldt togene til Frankrike, Bem-tiden som gjaldt for jernbanen i Sveits, og Genéves lokaltid. Først i 1886 ble Bem-tiden normerende. Standardiseringen av tiden var ikke bare et spørsmål om forenklinger for de reisende. Felles tidskoder var åpenbart også et sikkerhetsspørsmål for selve jernbanedriften. El­ lers i Europa var nasjonalstatene pådrivere. Ikke minst pekte man på militære fordeler ved en enhetlig nasjonal standardtid. 182

TIDENS HISTORIE

Sverige var det første land i verden som innførte en nasjonal standardtid i 1879. Det skyldtes ikke bare den velkjente svenske statsfromheten, men også landets form. Land som strakte seg øst-vest, hadde langt større vanskeligheter enn de som strakte seg nord-sør, fordi de omfattet et større antall lengdegrader. I Sverige hadde tilhengerne av goteborgstid lenge kjempet mot tilhengerne av stockholmstid. Men debatten fikk aldri den store temperaturen. De to byene har faktisk bare 24 minutters for­ skjell i klokketid. I Norge ble jernbanen utbygd så sent, og landet var enda mer langstrakt, så vi slapp slike konfrontasjoner. I 1863 hadde det endog versert forslag om en skandinavisk fellestid. På 1870-tallet hadde 76 jernbaneselskaper i USA hver sin tidsregning. Bare i staten Connecticut hadde man fem forskjelli­ ge jembanetider med støttepunkt i de store byene. USA var en av pådriverne til den internasjonale meridiankonferansen i 1884 som delte jordkloden inn i 24 tidssoner. Den amerikanske innde­ lingen av kontinentet i fem tidssoner ble først lov i 1918 etter å ha vært diskutert siden 1872. Tyskland var en av de siste europeiske statene som fikk nasjo­ nal standardtid, den ble først innført i 1893. Landet var jo først kommet under én administrasjon etter 1870. Standardtiden ble dels innført av kommunikasjonstekniske, dels av militære grun­ ner. Det var selvsagt noe enklere å mobilisere en nasjon på kort varsel med et felles tidssystem. I Tyskland ble dessuten innførin­ gen av standardtiden til et symbol for samlingen av de tyske små­ statene til ett rike. Jernbanen gav både urproduksjonen og standardiseringsbestrebelser et kvalitativt sprang fremover. Både jernbanene selv og deres brukere ble avhengige av nøyaktige urverk på en ny måte. Togtrafikken representerte en viktig grunn til å skaffe seg et ur og konsultere det hyppig. Det skipsfarten hadde betydd for ut­ viklingen av kronometeret gjennom behovet for å bestemme lengdegraden nøyaktig, betød jernbanen på landjorden for utvik­ lingen av standardiserte tellemåten Urverket betød mye for ut­ viklingen av moderne kommunikasjoner, men de moderne kom­ munikasjoner var også viktige for urverkets utvikling. 183

TROND BERG ERIKSEN

Lenge før syndefallet og syndfloden

Hvor lenge har menneskene vært på jorden? I Bibelen fant kirke­ fedrene holdepunkter for en kronologi helt tilbake til Adams ut­ drivelse fra paradiset som, ifølge Luther, skjedde ved totiden på ettermiddagen for ikke mer enn 6000 år siden - uten at han ville bestemme året nærmere. Flere hevdet at det var 6000 år mellom Adam og Kristus. For Adam ble skapt på den sjette dag. Det måt­ te bety at også Kristus, den nye Adam, skulle fødes på den sjette dag. Når salmen sier om Gud at «tusen år er i dine øyne som da­ gen i går» (Sal 90,4; sml. 2. Pet 3,8), var det rimeligvis 6000 år mellom den første og den annen Adam. Andre teologer tok utgangspunkt i generasjoner og livsleng­ de mens de adderte seg tilbake til Adams tid. Men resultatet ble likevel som regel mellom fire og seks tusen år. Melanchton bestemte skapelsesåret til 3963 før Kristus. Kalenderreformatoren Gregor XIII utgav en romersk martyrologi i 1580 hvor det hevdes at skapelsen skjedde år 5199 før Kristus, og dette ble gjentatt med pave Urban VIIIs autoritet i ryggen så sent som i 1640. Det var riktignok før pavens ufeilbarlighet ble ka­ tolsk doktrine. Allerede lenge før geologien feide slike anslag til side, var de som studerte egyptisk historie, blitt urolige. I Egypt fantes det et­ ter alle solemerker å dømme monumenter som var like gamle som skapelsen - og vel så det. Egyptiske bygninger var i alle fall eldre enn den alder man hadde beregnet for syndfloden - uten at landet viste spor etter flommen. Allerede Sir Walter Raleigh had­ de erklært i sin History of the World (1614) at Egypt hadde stor­ byer på Abrahams tid, og at en så velutviklet sivilisasjon ikke kunne ha oppstått plutselig, men måtte være utviklet gjennom en lang prosess. De egyptiske kongelistene viste seg rett og slett uforenlige med den hebraiske kronologien, slik man leste den ut av Det gamle testamente. Pyramider, templer, religiøse spekulasjoner, astronomisk og medisinsk kunnskap tydet på en helt annen alder for egyptisk kultur enn det den bibelske kronologien kunne inn184

TIDENS HISTORIE

rømme den. Andre som gravde i restene etter den assyriske og babylonske sivilisasjonen, kom til den samme konklusjon: Her var murer fra før Noahs tid - uten at den soltørkede leiren bar merker etter oversvømmelsen. Et gjennombrudd for en ny arke­ ologisk kronologi når det gjaldt Egypt, Assyria og Babylon, kom først i det forrige århundre. Paleontologiens flintøkser pekte i samme retning. Menneske­ ne må ha vært på jorden langt tidligere enn det som ble beregnet til Adams tidsalder. Funn av eksotiske dyreskjeletter på nordlige breddegrader tydet på at naturens arter en gang hadde fordelt seg over kloden på en ganske annen måte enn i dag. 11715 fant man rester av en elefant under Londons gater. Andre steder i Nord-Europa fant man rester etter neshorn, mammut og hyener. I løpet av 1700-tallet var det flere forskere som antok at også europeerne hadde vært igjennom en periode hvor de levde slik som primitive folkeslag i andre verdensdeler levde fremdeles. Menneskeheten måtte ha gjennomlevd klimatiske og geologiske forandringer som krevde langt større tidsrom enn den rådende bibelske kronologien gav plass for. På 1800-tallet fant man så en rekke huler i Sentral-Europa som viste seg å være gamle boplasser for menneskelignende vesener som hadde levd der som jegere og samlere. De hadde åpen­ bart bodd der samtidig med dyrearter som nå var utdødd eller fordrevet fra kontinentet. I 1863 utgav Lyell sin Geological Evidence of the Antiquity of Man hvor han anvendte geologiens nye tidsperspektiver på forestillingen om den menneskelige kultu­ rens alder. Med ett var alle bibelske rammer sprengt. En mengde funn viste at mennesket hadde vært på jorden lenge nok til å oppleve så store endringer i fauna og flora at de bare kunne skyldes langsomme geologiske metamorfoser. Men­ nesket hadde vært til stede allerede da fordelingen av hav og land på jorden var helt annerledes enn nål Slik oppdagelsen av Ameri­ ka og Australia faktisk utvidet verden romlig, betød disse oppda­ gelser en enorm utvidelse av forestillingene om artens utstrek­ ning i tid. Den nye kronologien gav vitenskapen et endret syn på menneskeslekten. Funn av knokler og skjelettrester førte forsker185

TROND BERG ERIKSEN

ne helt tilbake til en grense hvor mennesket, slik vi kjenner det i dag, nettopp hadde overtatt stafettpinnen fra mindre heldige slektninger. Vitenskapenes optimistiske utviklingsperspektiver erstattet den noe mer pessimistiske, teologiske mytologien om fallet fra en paradistilstand. Tiden viste seg i tidligere uante mengder, og dessuten ble den oppfattet som formidler av noe godt - en ska­ pende kraft. Hos Platon og Augustin hadde timeligheten vært essensen av det kraftløse. All kraft hvilte hos det uforanderlige. I arkeologien, geologien og biologien revolusjonerer utviklingstilhengerne bildet av tiden. Det viste seg at 1700-tallets utviklingsoptimisme med hell kunne projiseres på historien, hvor den av­ dekket nye og gyldige sammenhenger. Evolusjonsteorien til Darwin (1859) står på mange måter i sentrum for en ny tidserfaring som betrakter både natur og histo­ rie med nye øyne. I og for seg var utviklingslæren gammelt nytt. Allerede i antikken var evolusjonen som tankemodell velkjent på mange områder. Det skiftet som skjedde mot midten av 1800tallet, påsto likevel noe mer, fordi det omfattet en lang rekke vi­ tenskapelige felter hvor utviklingsperspektivet støttet de siste oppdagelser på en slik måte at geologien, paleontologien, biolo­ gien, arkeologien og historieforskningen bekreftet hverandres nye perspektiver på virkeligheten. Toulmin og Goodfield har kalt denne omveltningen i kunnskapsuniverset for «menneskets oppdagelse av tiden». Det er et treffende uttrykk for et paradigmeskifte som nå særlig er knyttet til Darwins navn i biologien, men som hvilte på store innsatser også i en rekke andre vitenskaper. Man fikk øye på prosesser overalt hvor Aristoteles og den eldre naturvitenskapen bare had­ de sett strukturer. Heller ikke Aristoteles hadde vært blind for vekst og forandring i naturen, men han tenkte seg at alle endringer skjedde med det enkelte individ som tilegnet seg sine artskarakteristika, for eksempel egget som ble til høne eller hane. «Oppdagelsen av tiden» innebar at også naturens orden var un­ derkastet forandringens lov. Artsmangfoldet, himmellegemene og jordskorpen var ikke noe unntak. Først når man forsto hva 186

TIDENS HISTORIE

som var skjedd med de tilsynelatende uforanderlige delene av naturen gjennom lange tidsperioder, «oppdaget» man tiden som forklaringsprinsipp i en rekke vitenskaper.

Fra kvarts til cesium

De forskjellige naturvitenskapelige tidsteorier har bare hatt be­ grenset betydning for den alminnelige tidserfaring. Biologien har likevel vært langt viktigere for den alminnelige bevissthet enn fy­ sikken. I noen sammenhenger kan det være viktig å vite at jor­ dens rotasjon sinkes slik at dagene blir noen millisekunder lengre i løpet av hundre år. Nå finnes det klokker som er mer nøyaktige enn himmelbevegelsene selv, slik at vi kan måle ørsmå avvik i jordrotasjonen. Men det antenner ikke fantasien. For spesialister er det også nødvendig å bruke tidsdefinisjoner som støtter seg til cesium-atomets vibrasjoner. Men den sosiale, historiske eller hverdagslige tidserfaring påvirkes i liten grad av oppfinnsomheten og nøyaktigheten i naturvitenskapelige labora­ torier. Det samme gjelder de astronomiske regnestykker som an­ slår universets alder til mellom 10 og 20 milliarder år. Det dreier seg i alle tilfeller om tall som for hverdagserfaringen ikke skiller seg vesentlig fra den gamle «evigheten». Men det er selvsagt et tema for filosofisk refleksjon at også tiden har fått en historie. Elektronikken krevde ny nøyaktighet. Synkroniserte faser er nødvendig for moderne elektrisitetsforsyning. Radiofrekvenser som holder kanalene adskilte, hviler i siste instans på ørsmå tidsdifferanser. Småpartikkelfysikk krever muligheten for å kunne registrere picosekunder. Det første elektriske uret ble konstruert av C.A. Steinheil allerede i 1839. W.A. Harrisons kvartsregulerte ur sto ferdig i 1928. Det viste mindre enn ett mikrosekunds av­ vik i løpet av døgnet. Det første fungerende atomuret ble satt i drift i 1948. Særlig til vitenskapelig bruk må målingene være så nøyaktige at de sprenger alle forestillinger som utgår fra common sense. Ti­ den kan mikroskoperes, det vil si studeres av instrumenter som 187

TROND BERG ERIKSEN

avslører forskjeller øyet ikke kan se. Fotografiet kan avspille en eksplosjon i en hel serie faser hvor sansningen bare ville høre og se en punktuell hendelse. Målfotografier ser forskjeller som øyet ikke merker seg. Fotoapparatet kan oppfange skudd i flukten, og dråper som faller på en flate og spres i alle retninger. Et lynglimt kan reverseres og analyseres som en hel prosess. Også for de lange tidsavstander har man funnet naturlige tidsmålere med stor nøyaktighet. Halveringstiden for radioaktive stoffer lar seg ikke påvirke av ytre omstendigheter. Da W.F. Libby fant det radioaktive kullstoff som kalles C 14 i 1946, fikk man plutselig mulighet til å aldersbestemme organisk materiale med svært høy alder uten andre informasjoner å støtte seg til. Halve­ ringstiden for C 14 var på 5600 år. Andre radioaktive stoffer kunne brukes til absolutte aldersbestemmelser av geologiske for­ masjoner. Pb 204 har en halveringstid på 14 milliarder år. Det skulle rekke til det meste. Universets ekspansjon er også en klokke. Den hastigheten stjernetåkene fjerner seg fra hverandre med, skaper avvik mot den røde siden av spekteret i det lyset vi kan oppfange. Den så­ kalte Doppler-effekten gjelder både om lydbølger og lysbølger. Ekspansjonens hastighet kan så brukes til å beregne tidspunktet for det store smellet som man nå gjerne postulerer som alle tings begynnelse. Utsmykningen av tidsmålerne skaper forestillingen om at de må­ ler en annen og mer verdifull tid enn mer nøkterne og funksjo­ nelle målere. Den som har betalt mye for klokken, eier også ti­ den på en ganske annen måte enn den som utfører sine rutiner etter et jernbaneur. Klokken som smykke støtter illusjonen om at tiden kan partikulariseres. I tidligmoderniteten materialiserte uret en utopi om effektivitet og punktlighet. Nå er kravene for lengst internaliserte i den teknisk-industrielle verden, og det ytre har forandret karakter. Våre utopier er derfor langt oftere knyttet til muligheten for endelig å ta uret av seg og legge det vekk for en periode. Den moderne idretten er like mye en lek med tiden som med 188

TIDENS HISTORIE

kroppen. De målbare sidene ved idrettsprestasjoner er generelt sett blitt viktigere enn de kvalitativt stilmessige. Særlig er kam­ pen om de siste hundredelers forsprang blitt skarpere. Det som blir igjen av et kort eller langt løp, er et tall som fremkommer som en konklusjon på anstrengelsen. Moderne idrett er derfor ikke lenger en lek som bærer meningen i seg selv, men en feiring av formålsrasjonaliteten i den tekniske virkelighet. Alle midler er tillatt for å skaffe seg de ørsmå fortrinn som adskiller vinnere og tapere. Jakten på stadig mer nøyaktige tidsangivelser i vitenskapen har også en annen funksjon. Slik mikroskopet åpner for helt nye sett og arter av fenomener ved å gjøre rommets minste deler an­ skuelige, avdekker de nøyaktige tidsangivelser i mikrosekunder, nanosekunder og picosekunder i fysikken ørsmå forskjeller som må forklares og krever teorier. Både mikroskoperingen av rom­ met og av tiden utvider erfaringstilfanget langt ut over det naturgitte sanseregister. Inn i det uendelig store og inn i det uendelig lille søker ut­ forskningen av både rom og tid. Naturforskningen fra nytidens begynnelse kan beskrives som fremstøt mot stadig større og sta­ dig mindre romfenomener og tidsfenomener. På en rekke felt ut­ viskes den prinsipielle forskjellen mellom tidens og rommets ut­ forskning. I atomfysikken for eksempel kan man ikke adskille utforskningen av rommet fra utforskningen av tiden. I urverket selv omsettes romlige bevegelser til tidsangivelser, og tiden an­ skueliggjøres gjennom romlige bevegelser. Jo lenger bort fra den daglige livsverdens mesokosmos oppmerksomheten styres, jo van­ skeligere er det å si om fenomener er timelige eller romlige. Større nøyaktighet i tidsmålingen forandrer begrepet om det som måles. Kvarts og cesium måler noe som ikke fantes før ma­ skinene kunne analysere det. Bare ved hjelp av mange modifika­ sjoner kan man hevde at de første tårnurene, som i beste fall bommet pluss/minus en halvtime i døgnet, målte det samme som de moderne laboratorieurene. Hva ordet «tid» betyr, avgjø­ res ikke bare av tidsmålerne, men også av tidens fremtredelsesformer i sosiale prosesser og anskuelige forestillinger. 189

TROND BERG ERIKSEN

Det dreier seg ikke så mye om at tiden er allestedsnærværende som om det at begrepet oppsummerer en rekke hendelser på mange nivåer og dermed fungerer som en fellesnevner. Men hva tiden er, og hva ordet betyr, er like mye avhengig av alt det den oppsummerer i en bestemt historisk situasjon, som av tidens angi­ velige vesensegenskaper - hva de nå skulle være. Tiden defineres i praksis gjennom sine måleinstrumenter og sine sosiale bruksmåter. En internasjonal konvensjon (1967) har nå definert sekundet ut fra cesium-atomets svingninger. Når man har konstruert et urverk som ikke bommer med mer enn ett sekund i løpet av 30 000 år, virker det rimelig å definere sekundet ved hjelp av klokken. Men i en viss forstand har det samme skjedd fra tidsmålingens begynnelse: Timene og ukene som er vilkårlige mengder, er ikke mindre avhengige av måleinstrumentene enn døgnet og måneden som defineres gjennom synlige naturprosesser. Det nye ved den helt moderne tidsoppfatning er at instru­ mentene nå også setter seg til doms over sol og måne. Himmelmekanikken som en gang var urverkenes forbilde i presisjon, fremstår nå som hjulene på en haltende gammel kjerre målt med atomurenes nye nøyaktighetsidealer. Jorden forsinkes 5,3 sekun­ der i sin bane i løpet av 1000 år. Fremdeles er naturen i siste in­ stans tidens målestokk. Men «naturen» er ikke lenger himmelmekanikken. Krystall- og atom vibrasjoner har tatt solens og månens plass. Ett sekund er - etter 1967 - ikke lenger en 86 400-del av en soldag, men sekundet varer, slik man nå definerer det, den ti­ den et cesium-atom trenger for å vibrere 9 192 631 770 ganger. Hvordan skal man kunne vite at en tidsmåler er mer nøyaktig enn en annen? Helt til vårt århundre var solens, eller rettere jor­ dens, bevegelser det endelige kriterium. Den som lager en mer presis klokke enn alle eksisterende, har jo ikke noe annet sted å gå for å finne bekreftelsen, trodde man. Først kvarts- og cesiumurene (1955) har oppsøkt et annet kriterium i de jevne moleky­ lære bevegelser. Dermed kan man også måle jordens og himmel­ legemenes avvik fra ideelle, tallmessige tidsverdier. Forbedringsarbeidet har fått et nytt kriterium i jakten på enda mer regulære molekylære prosesser.

X . TENKERNES KAMP MED TIDEN

Kant: Anskuelsesformer og antinomier

Kant plasserer tidserfaringen på et noe uventet sted i vår erkjen­ nelse. Han mener at all kunnskap om gjenstander skyldes sansningens og forstandens aktive sammenkoblinger. De to evnene går til erkjennelsesarbeidet med bestemte redskaper som ligger i deres natur. Kant forsøker i Kritik der reinen Vemunft (1781) å skille sansningens bidrag til gjenstandserkjennelsen fra forstan­ dens bidrag. I hver av de to evnenes virksomhet finnes det et empirisk element, et innhold som stammer fra den bestemte gjenstanden, og en form, et a priori element som skyldes erkjennelsesevnens natur, mener Kant. Når han undersøker sansningen nærmere, finner han at tid og rom er formale sider ved sansningen som bare kan skyldes dens egen natur. Han kaller tid og rom «anskuelsesformer». Det betyr at de er forutsetninger for enhver gjenstandserkjennelse, og at de derfor ikke kan påvirkes av sine bestemte objekter. Innholdet kan ikke påvirke sine former. For Kant er tiden hverken en ting eller en relasjon i den ytre verden, men en orden som den menneske­ lige erkjennelse bruker i likhet med rommets orden eller forstan­ dens former og slutningsregler. Kant avviser at tiden er et empirisk begrep i den mening at be­ grepet om tiden skulle være avledet av tidserfaringer. Vi ville ikke, sier han, kunne bestemme noe som «samtidig» eller «påfølgende» om vi ikke allerede visste hva tid er. Det betyr ikke at Kant benek­ ter tidserfaringens virkelighet eller avskriver den som en illusjon. Men han forklarer den som avhengig av en form som bevissthetens hendelsesrekker må føye seg inn i. «Anskuelse» hos Kant er en oversettelse av det augustinske begrepet om contuitus, det vil si den måten vi oppfatter øyeblikket på til forskjell fra erindringen om fortiden og forventningene om fremtiden. 192

TIDENS HISTORIE

Tidens og rommets rolle i sansningen har en rekke felles trekk, mener Kant. I motsetning til den aktive forstanden er sansningen vesentlig passiv og mottakende. Både tiden og rommet er mottaksformer for sansemateriale. Hverken tiden eller rommet har noen virkelighet utenfor eller uavhengig av den mulige erfaring. Man kan ikke spekulere over tid og rom utover grensene for gjenstandserkjennelsen. Sansningens stoff skyldes de bestemte gjenstander. Men sansningens form - tid og rom - er mønstre eller matriser som preger alt det sansningen mottar. Når Kant taler om «sansning», tenker han både på en ytre sansning som oppfanger inntrykk fra rommet omkring, og en in­ dre sansning som ordner det som allerede er mottatt, i en rekke­ følge. Tiden er den indre sansningens form, slik rommet er den ytre sansningens form, mener han. Det betyr at alle gjenstander må kunne bestemmes nærmere i tid og rom for i det hele tatt å kunne oppfattes som gjenstander av den menneskelige erkjen­ nelse. Sansningens form er som et tollsted hvor bare de gjenstan­ der slipper igjennom som har lagt av seg eventuelle egenskaper som er uforenlige med tidens og rommets form. Men tiden og rommet er ikke bare sansningens former. Be­ traktet for seg er de også innhold for den rene anskuelse. Kant mener at vi kan si en god del om både tiden og rommet helt uavhengig av hvilket sansemateriale disse formene fylles med. Det som gjelder for en del av tiden eller rommet, gjelder nemlig også for alle andre deler. Både tiden og rommet er ensartet av karakter. Kant benytter seg av en abstraksjonsmetode som noen ganger kan virke vilkårlig. Gjenstandserkjennelsen er jo et stort og sam­ mensatt system av prosesser og former. Kant mener imidlertid at han kan tenke bort det ene elementet etter det andre og så sitte tilbake med gjenstandserkjennelsens enkelte bestanddeler som han kan undersøke nærmere i isolasjon. Tiden og rommet erfares primært som bestanddeler av gjenstandserkjennelsen hvor også forstanden er aktiv. Men Kant mener at det er mulig gjennom abstraksjon å analysere sansningen ved å se bort fra forstandens bidrag til erfaringen. Man kan analysere sanseformene ved å se 193

TROND BERG ERIKSEN

bort fra sansningens innhold, og så analysere tiden ved å se bort fra rommets bidrag. Likevel er tiden og rommet ikke abstrakte begreper, men an­ skuelser av noe individuelt og partikulært. Det finnes jo bare én tid og ett rom. Kant mener at tiden og rommet kan anskues uten de gjenstander som fyller dem, men at gjenstandene aldri kan sanses uten at de er knyttet til et tidspunkt og et sted. Kant avviser bestemt oppfatningen av tiden og rommet som begreper. Et begrep er en alminnelig idé om noe som mange gjenstander har felles. Men en anskuelse har alltid et enkelt og bestemt innhold. Tiden og rommet er altså ikke abstraksjoner i den forstand at de fremkommer som et resultat av en sammen­ ligning mellom en rekke fenomener, men de er likevel abstrak­ sjoner, i den mening at Kant i tanken isolerer dem fra de andre elementene i gjenstandserkjennelsen. Anskuelsen er alltid rettet mot individuelle helheter. Tiden og rommet er slike helheter. Alle tider er deler av én tid, alle steder er punkter i ett rom. Selvsagt kan man også danne seg begreper om tiden og rommet, men det er ikke som begreper at tiden og rommet er nødvendige forutsetninger for gjenstandserkjennel­ sen. Begreper er noe som ifølge sin natur dannes etterpå og til slutt. Anskuelser er noe som ifølge sin natur er virksomme fra første øyeblikk. Som anskuelsesformer er både tiden og rommet uendelige. Det finnes ikke noe utenfor hverken tiden eller rommet. Det gir seg av anskuelsesformenes enhet hver for seg. Et begrep kan ikke romme et uendelig antall eksempler. Men en anskuelse kan om­ fatte et uendelig antall tider og steder. Alle deler av rommet ek­ sisterer samtidig, men det gjelder ikke tidens forskjellige deler. Tiden skaper tvert imot sin særlige orden ved å føye sine deler inn i serier og rekker av «før» og «senere». At tid og rom som rene anskuelser er noe annet enn begreper om tid og rom, viser seg ved at anskuelsesformene kan uttrykkeliggjøres i egne vitenskaper som går frem uavhengig av erfaringsinnhold. Kant mener at geometrien er en vitenskap som utdyper anskuelsen av rommet, slik aritmetikken - her er han noe mer 194

TIDENS HISTORIE

antydende - er en vitenskap som utdyper anskuelsen av tiden i rekker og sekvenser. På dette punktet streifer Kant også den teo­ retiske fysikkens analyser av forandring og bevegelser. Men han finner aldri noen enkel vitenskap som forklarer og utdyper tiden som ren anskuelse, slik geometrien forklarer og utdyper rommet som ren anskuelse. Dermed blir den strenge parallellen mellom rommet og tiden i siste instans noe haltende til tross for alle fel­ les kjennetegn. Newton hadde tenkt seg tid og rom som objektive størrelser i den ytre verden. Leibniz hadde forestilt seg tiden og rommet som begreper om relasjoner i verden. Hvis Newton hadde rett, måtte tiden og rommet også være betingelser for Guds eksistens, sier Kant. Hvis Leibniz hadde rett, ville det bli umulig å forklare at geometriens og den teoretiske fysikkens sannheter er nødvendige uavhengig av og forut for ethvert erfaringsinnhold. Tiden og rom­ met må være noe mer enn begreper, fordi de er forutsetninger for enhver gjenstandserkjennelse. Nødvendige og universelle ele­ menter i gjenstandserkjennelsen kan ikke stamme fra tingene selv, men bare fra erkjennelsens virkemåte. Gjenstandene som er­ kjennes, forutsetter eksistensen av tid og rom, men tiden og rom­ met forutsetter ikke de bestemte gjenstandene som erkjennes. Kant er temmelig uklar når det gjelder forholdet mellom rommet og tiden. Forutsetningen for å trekke paralleller mellom dem er at de er strengt adskilte størrelser. Men forholdet er ikke så enkelt. Den indre og den ytre sansningen avhenger av hveran­ dre på mange måter. Det er ikke bare våre indre tilstander som forandrer seg i tidsrekker. Også den utvendige verden er, slik vi erkjenner den, underlagt tidens lov. Her ser det ut som om Kant tenker seg at den umiddelbare anskuelse av tiden skjer innover, men at tiden i formidlet forstand også gjelder som lov for de ytre hendelser. Det ytre må innvendiggjøres for å blitt forstått. Mot­ satt vei er alt det stoffet som tiden bringer orden i, hentet fra den ytre sansningen. Tiden og rommet henger sammen på mangfoldig vis, og det er først gjennom den isolerende abstraksjonen at de kan betraktes for seg. Derfor henger også den ytre og den indre anskuelse sammen. 195

TROND BERG ERIKSEN

Forestillingene om gjenstander i rommet er i egenskap av indre til­ stander underlagt tiden som anskuelsesform. Men hverken tiden eller rommet kan reduseres til eller avledes av noe annet. Kant gjør det vanskelig for seg og for oss, fordi han tenker seg at tiden og rommet både kan være anskuelser, anskuelsesformer °g begreper. I sin reneste og mest erfaringsuavhengige form er de anskuelser som kan uttrykkeliggjøres gjennom tilhørende viten­ skaper uten erfaringsstoff. På det neste trinn virker de som nød­ vendige betingelser for all gjenstandserkjennelse. Men i en noe mer uforpliktende mening kan man selvsagt også ha begreper om rom og tid. Det er imidlertid ikke som begreper at rommet og tiden er nødvendige forutsetninger for gjenstandserkjennelsen, eller uttrykkeliggjøres i såkalte «syntetiske dom­ mer a priori». Som begreper tilhører tiden og rommet forstan­ den, som anskuelser og anskuelsesformer tilhører de sansningen. Kants fremstilling av tiden reiser mange spørsmål. Går det an å skille så skarpt mellom det indre og det ytre, mellom sjel og kropp, mellom mennesket og naturen som Kant gjør? Hvorfor skulle tiden bare være en menneskelig anskuelsesform? Er ikke alt som lever, rent faktisk underlagt tidens lov, om det nå er gjen­ stand for menneskelig erkjennelse eller ikke? Det er vanskelig å argumentere mot Kant eller finne feilen i hans tankerekke. Den som vil presentere et annet bilde av tiden, må kanskje begynne et annet sted og ikke la seg fange av den gamle mytologien om menneskets enestående plass i naturen, som om de menneskelige begrensninger var det eneste som kunne begrunne sannheters universalitet og nødvendighet. Når Kant blir spurt om tingenes egentlige beskaffenhet og ve­ sen, svarer han: Hvem bryr seg vel om det? Det er nok å kjenne reglene for den menneskelige erkjennelse. Perspektivet kan ven­ des om i motsatt retning. Når Kant forklarer oss at tingenes be­ skaffenhet og vesen er ukjente og vil henvise oss til den mennes­ kelige erkjennelses regler, kan vi svare ham: Hvem bryr seg vel om dem? Hvis naturen virkelig er vår egen erkjennelses skaper­ verk, så la oss studere den slik den fremtrer, uten å bekymre oss 196

TIDENS HISTORIE

altfor vidløftig om produksjonsbetingelsene for vår viten. For oss er det ikke, slik det var for Kant, noe selvstendig poeng å redde bildet av mennesket som en gjest i virkeligheten. Tiden ligger ikke bare i subjektet, men har dessuten et godt feste i objektene. Alle gjenstander må tilhøre den samme tid for at de skal kun­ ne regnes med i erfaringen, mener Kant. Han hevder at tiden er medtenkt eller til stede hver gang vi bruker forstandens kategori­ er på erfaringsmaterialet. Tiden forutsettes åpenbart som nød­ vendig rekkefølge når vi bruker begreper som «årsak» og «virk­ ning». Ingen kan oppklare en forbrytelse uten å ha klare forestillinger om før og etter. Ja, oppklaringen skjer ofte når brik­ kene faller på plass i en rekkefølge. Tiden forutsettes som bakskjerm for erfaringen av konstans og identitet i vekslingene når vi bruker kategorien «substans», det vil si nar vi kaller noe for en ting til forskjell fra andre ting. Kategoriene kan ikke anvendes på erfaringen uten mulighet for skjematisering, det vil si oversettel­ se til tidsdefinerte fenomener. Uten en slik oversettelse ville ikke kategoriene kunne tenkes sammen med de fenomener som viser seg i tiden, hevder Kant. Også Kants lære om antinomiene står sentralt i tidsfilosofiens historie. Kant vil forstå hvorfor metafysikken så ofte har tatt feil i sine påstander om verden og tiden. Han tror at det i fornuften selv finnes illusjonære muligheter: Den griper feil når den be­ handler sine ideer som om de skulle være ting. Det har vært metafysikkens grunnbrist, mener Kant. Verden er ikke gjenstand for erfaring, men en helhet som vi bare kan ha en idé om. Verden som helhet tilhører ikke den mulige erfaring. Men hvis fornuften likevel begir seg inn på dette området og vil påstå noe om verden som om den var en ting, havner den i selvmotsi­ gelser. Eller rettere: Da kan den like gjeme begrunne det ene som det andre. Kant oppstiller fire slike kosmologiske antinomier. De to første av dem, de såkalt «matematiske», har blant annet med tiden å gjøre. Fornuften kan påstå og begrunne enten at verden har en be­ gynnelse i tiden og er begrenset i rommet, eller at verden ikke 197

TROND BERG ERIKSEN

har en begynnelse i tiden og heller ingen romlige grenser. I begge tilfeller gjør man verden til subjekt i setninger av en type som man bare kan uttale om det som finnes i erfaringen. Begge på­ stander er like tøvete, mener Kant, fordi man behandler en idé som om den skulle være en gjenstand. Kant vil nettopp avvise de skinnproblemer som følger av en urettmessig bruk av fornuftsideer, det vil si forestillinger om helheten. Også den andre antinomien avslører et skinnproblem som vi har møtt i filosofiens historie, blant annet hos eleaten Zenon. Fornuften kan påstå at alt i verden består av enkle deler, og at disse delene og det som er sammensatt av de enkle delene, er det eneste som eksisterer. Men fornuften kan også påstå og begrunne at det ikke finnes ting i verden som er sammensatt av enkle deler, ja, at det overhodet ikke finnes enkle deler i verden. Med ut­ gangspunkt i ideen om verden vil man da beskrive det objektivt foreliggende. Men ideen er ikke en ting man kan gjøre empiriske utsagn om. Ingen setning med verden som subjekt vil noensinne kunne si noe annet enn hva ideen inneholder. Det virker likevel som om fornuften har en praktisk interesse av å forveksle ideer og ting, sier Kant. Den kritiske filosofiens oppgave er å avsløre slike grense­ overskridelser og peke på at fornuftens påstander er urettmessi­ ge der hvor de utgir seg for å være beskrivelser av verden. Ikke mange temaer i filosofiens historie har oftere påkalt feilslutning­ er enn nettopp tiden. For tiden er en idé om en helhet som stadig er blitt behandlet som en ting. All tale om hva tiden er eller gjør, må enten være metaforisk eller gjelde bestemte empiriske for­ løp. Det er kanskje grunnen til at fysikere og filosofer har så lite å tilføre hverandre i dette spørsmålet. Ekstra ille blir det gjerne når fysikerne opptrer som filosofer, eller filosofene opptrer som fysi­ kere. Om tiden selv kan man bare lage setninger som utdyper ideen, ikke setninger som sier noe om den håndfaste verden. Det er hovedsaken i Kants kritiske oppgjør med metafysikkens spe­ kulasjoner over tidsproblemet. Mange angrep Kant for hans lære om tiden. Særlig romanti­ kerne var ivrige med å hevde at tiden ikke var én, slik Kant hadde 198

TIDENS HISTORIE

påstått ved å gjøre den til en anskuelsesform, men mange for­ skjellige fenomener. Historiefilosofen J.G. Herder sier i en kritikk av Kant: «Egentlig bærer hver eneste foranderlige ting sin tidsmåler i seg. Og den finnes der selv om ikke noe annet hadde ek­ sistert. Ikke to ting i hele verden har den samme tidsmåler ... Det finnes derfor, kort og direkte sagt, uendelig mange tider i univer­ set til enhver tid.» Med andre ord: Alt har sin tid. Slik formulerer Herder en kritikk som ikke bare rammer Kant, men som rammer alle dem som vil forenkle tidens fenomenologiske mangfold og behandle én enkelt tidstype som den grunnleggende.

Bergson om tid og rom

En av de moderne tenkere som har kretset mest intenst om tidsproblemet er Henri Bergson (1859-1941). Han var professor ved College de France fra 1900 til 1924 og spilte rollen som et filoso­ fisk orakel for en langt bredere offentlighet enn dem som vanlig­ vis er opptatt av slike spørsmål. Bøkene hans var bestselgere i hele den vestlige verden, og han mottok Nobelprisen i litteratur i 1927. I fagfilosofiske sammenhenger er han langt på vei glemt, men hans tidsanalyser og ikke minst hans blikk for andre proble­ mers slektskap med tidsproblemet fortjener fremdeles oppmerk­ somhet. Kant hadde forsøkt å sidestille og parallellføre rom og tid i sin tankearkitektur. Han karakteriserte dem som beslektede, men forskjellige anskuelsesformer. Bergson iscenesetter snarere en slags konkurranse mellom rommet og tiden. Særlig i boken Essai sur les données immédiates de la conscience (1889), men også i det øvrige forfatterskapet fremtrer han som en kritiker av den mekanistiske verdensoppfatningen. Han vil redde den frie viljen fra det vitenskapelige årsaksnettets determinisme og mener at filo­ sofien har forvekslet det skjematiske med det nøyaktige. Skal tenkningen bli nøyaktig, må den åpne seg for sider ved virkeligheten som det vanlige begrepsspråket ikke kan fatte, me­ ner han. Mekanistisk vitenskap har kuttet opp tiden i småbiter 199

TROND BERG ERIKSEN

og inndelt den i avsnitt som ikke tilsvarer tidens vesen. Den har forestilt seg tiden som et rom hvor det kan reises skillevegger hvor som helst. I jakten på skjemaer er den blitt unøyaktig. For tiden er en varighet som vi kan oppleve, men som vanskelig lar seg fange i begreper. «Intellektets fremste kjennetegn er en na­ turlig evneløshet når det gjelder å forstå livet!» sier Bergson. Tanken søker alltid avgrensede gjenstander, bevegelsesløshet og stillstand, men det virkelige livet er en strøm. Bergson vil hinsides den mekaniske klokketiden og finne frem til en tid som ikke tilhører gjenstandenes verden, men som er en dypere erfaring av og i oss selv. Analytisk tenkning om tidsproblemet stammer fra mekanistenes romliggjøring av tiden. Bare intuisjonen kan bli vår den sammenhengende strøm uten skarpe overganger som utgjør tidens egentlige vesen som varighet. Bergson inspirerer direkte dem som skriver stream-of-consciousness-romaner, som James Joyce. De forsto at begrepsanalytikernes kontrollvilje stenger dem ute fra selve grunnfjellet i den menneskelige erfaring. I likhet med Bergson bruker de nye forfatterne språket for å komme bak språket i en mer umiddelbar intuisjon av tidens ve­ sen. Det betyr ikke at tiden er utilgjengelig for tanken. Men tan­ ken må gjøre intuisjonens innhold til sitt materiale om den vil komme nærmere saken. Samtidig må den respektere intuisjo­ nens sannhet. Det innebærer at ingen kan forstå refleksjoner om tiden som ikke selv deler den intuisjonen tanken gjør rede for. Nøkkelen til filosofisk presisjon ligger ikke i alminnelig forstå­ elighet, men i overensstemmelsen mellom intuisjonen og den forsøksvise beskrivelsen. Intuisjonen betjener seg like gjerne av bilder og metaforer som av begreper. Slik begrunner Bergson sitt eget blomstrende, litterære språk. Intuisjonen ser tidens virkelig­ het med åpne øyne, men tidens karakter av varighet står i fare straks tanken begynner a forklare, oppstykke og dermed redusere det som er umiddelbart gitt. Kant hadde skilt mellom rommet som en anskuelsesform for det utvendige, og tiden som anskuelsesform for det indre. Intui­ sjon hos Bergson er først og fremst oppmerksomhet omkring 200

TIDENS HISTORIE

indre hendelser. Det finnes også et øye som vender seg utover og fanger den ytre erfaring. Intuisjonen er imidlertid det øye som vender seg innover og oppfanger tiden som den grunnleggende realitet i den indre erfaring. Tiden er altså først og fremst en vir­ kelighet i det indre liv. Den tiden vi måler i gjenstandenes ver­ den, er en avledning og projeksjon fra den tiden som strømmer uten opphør og stans i den indre erfaring. Naturvitenskapene arbeider med den ytre verden, metafysik­ ken med åndens indre verden. Bergson kjemper hele tiden en kamp med samtidens psykologi som, ifølge ham, overfører bru­ ken av det analytiske språket fra den ytre til den indre verden. De som venter seg opplysning av psykologien, ødelegger de siste muligheter for kontakt med intuisjonens sannheter, mener han. Den psykologien Bergson kjenner og tenker på, er assosiasjonspsykologien omkring århundreskiftet som behandlet sjelens be­ standdeler som en samling klinkekuler. Skillet mellom det ytre og det indre, mellom naturvitenskap og metafysikk, mellom analytisk begrepstenkning og billedrike intuisjoner, mellom materie og ånd, avslører en forenklende skjematisme hos Bergson selv. Han tenker alltid i todelinger. Alle som kjenner vanskelighetene ved et filosofisk eller vitenskapelig problem, vil vite at todelinger og kontraster sjelden gir en dek­ kende beskrivelse. Stadig oppdager man enten slektskap mellom motsetningene eller en tredje mulighet som slike kontrastoppstillinger usynliggjør. Men Bergson tenker bare i enkle distinksjo­ ner som tilsvarer andre enkle distinksjoner. Han er en av de siste som tror på Platons og Descartes’ skarpe skille mellom kropp og sjel. Naturen, slik den foreligger, er bare en avfallsdynge for utviklingens produkter. Bergson er påfallende sterkt interessert i selve produksjonen av naturens liv i vekst, modning og utvikling - og påfallende lite interessert i produktene. For produksjonen tilhø­ rer tiden, mens produktene tilhører rommet. Ved å bli oppmerk­ somme på tiden i vårt eget indre kan vi - fordi også vi er natur komme under vær med hemmeligheten bak livets utvikling i det store og hele. Veien innover i oss selv åpenbarer hemmeligheten 201

TROND BERG ERIKSEN

ved livets skapende utvikling som er knyttet til tiden som kos­ misk kraft. Bergson insisterer på at han ikke er irrasjonalist eller motstan­ der av vitenskapens ordensprosjekt. Men han ønsker seg en situa­ sjon hvor det indre og det ytre kan behandles adskilt og likevel støtte hverandre. For all praktisk handling er det nødvendig med vitenskapens forenklinger. Men bare metafysikken kan avsløre ti­ dens og dermed virkelighetens vesen. Bergson er nok noe for­ skrekket over vitenskapens vilje til å fremstille alt som nødvendig og årsaksbestemt. Den han kjemper mot, er egentlig Newton og de 1700-tallstenkere som trodde at mennesket bare var en liten filial av verdensmaskinen eller en del av verdens urverk. Bergson bruker tidens mysterium for å redde menneskets - og naturens frihet. Ursynden og arvesynden er å forestille seg tiden som et rom. Den lineære oppfatningen av tiden er jo hentet fra geometrien. Tiden som linje kan oppløses i punkter og stykker. Men hvis man forestiller seg tiden i modell av rommet, havner man i de para­ dokser som allerede Zenon formulerte hos de gamle grekere, mener Bergson. Den tiden som kan måles, og som man kan loka­ lisere hendelser i, er tom og ensartet som rommet. Men dette er ikke tidens vesen. I den virkelige tiden finnes ingen pauser og avbrekk. Hver minste del gjenspeiler helheten. I den virkelige tiden finnes det bare kvalitative, ikke kvantitative forskjeller. Den er uensartet, ikke ensartet. Det finnes et overflatisk selv som lever i den mate­ matiske tiden. Men det dypere selvet lever i en tid hvor strøm­ men av hendelser overlapper og griper inn i hverandre. Denne strømmen er frihetens hemmelighet, og ethvert forsøk på å defi­ nere og dermed fastholde friheten, ville vende tilbake til det overflatiske selvet. For friheten ligger dypere enn språket og begrepene. Friheten er ikke en ting som kan navngis eller bestemmes utenfra, men en prosess som er beslektet med den prosessen som har frembrakt livets mangfoldige former. Tidens selv ligger langt dypere enn rommets selv. Det siste er bare en projeksjon eller objektivering 202

TIDENS HISTORIE

av det første. Menneskets frie handlinger følger tidens og ikke rommets imperativer. Gjennom slike handlinger finner man til­ bake til selvets dypeste grunn. På mange måter er det Spinozas distinksjon mellom den ska­ pende naturen [natura naturans} og den skapte naturen [natura naturata] som foresvever Bergson. Den første er tidens og frihe­ tens, den andre er rommets og årsaksforklaringenes domene. Ro­ mantikere som Henrik Steffens og F.W.J. Schelling hadde vært inne på samme tanke, og Arthur Schopenhauer (1788-1860) ville ha anmeldt Bergson for tanketyveri om han hadde kjent etterfølgerens skrifter. Dualiteten mellom frihet og årsaksforkla­ ring hos Bergson tilsvarer tydelig forholdet mellom vilje og fore­ stilling hos Schopenhauer. Hos Bergson dukker Schopenhauers viljesbegrep opp igjen som «livsdrift» - élan vital. Forskjellen er bare at Schopenhauer opererer med et tidsbegrep som står helt utenfor viljens felt. Hos Schopenhauer er livsviljen kilden til trelldom og ikke til frihet. Han trodde at friheten bare kunne vinnes i den betrakt­ ningen av estetiske objekter som glemmer livstvangen og livstørsten. Midt mellom Schopenhauer og Bergson står Charles Dar­ win. De uløste problemene i hans utviklingslære dreier seg om utviklingens mekaniske eller skapende karakter. Schopenhauer ville ha betraktet Darwins fremstilling som en bekreftelse på livsviljens tyranni og forbannelse. Bergson leser Darwin som en bekreftelse på at alle naturvesener har en mysteriøs frihet til å forvandle seg på tidens bud, i varighetens strømmende kraft.

Einstein og tidens ubegripelighet

Mange har hevdet at relativitetsteorien gir den handlende en noe større frihet enn det mekanistiske - og dermed fysisk determi­ nerte — universet som vi kjenner fra Newton. Men Einsteins tid er like objektiv, målbar og presis som Newtons. Påstanden om ti­ dens avhengighet av betrakterens posisjon og hastighet fører ikke til at fysikken godtar en mer mangfoldig eller bredere tidserfa203

TROND BERG ERIKSEN

ring. Spranget mellom fysikkens og den dagligdagse livserfarings tid er minst like stort hos Einstein som hos Newton. Newtons absolutte tid (1687) skulle være en teoretisk størrel­ se som alle naturprosesser kunne måles med. Men også Newtons postulat om én universelt gyldig tid hvilte på metafysiske over­ bevisninger om Guds allestedsnærvær. Newton mente at det kunne avgjøres med krav på objektiv gyldighet om to hendelser var samtidige eller skjedde på samme sted. Newtons verdensbil­ de og den mekanistiske fbrklarings årsaksbegrep hvilte på ideene om absolutt tid og absolutt rom. I dette koordinatsystemet fan­ tes ingen mulig tvetydighet. Den metafysiske forutsetningen er åpenbar: Hele verden fremstår som tenkt av én tanke. Allerede Leibniz var skeptisk til Newtons løsning. For ham var rommet bare et system av relasjoner mellom legemer. Rom­ met har ingen selvstendig eksistens utenfor eller uavhengig av tingene i verden. Det samme gjelder om tiden. Hverken i rom­ met eller tiden finnes det noe fast punkt. Debatten mellom Newton og Leibniz er først og fremst teoretisk og teknisk. Begge løsningene var fullt forenlige med den klassiske fysikkens ver­ densbilde. I den klassiske fysikken hersket en tidssymmetri. En modell av solsystemet for eksempel kan kjøres begge veier uten å støte an mot mekanikkens lover. Det betyr ikke at naturprosessene like gjerne kunne ha gått den ene som den andre veien. Snarere innebærer det at ugjenkallelige prosesser ligger utenfor det feltet som kan forklares med mekanistiske modeller. Diskusjonene om tidens ugjenkallelighet er derfor blant annet en diskusjon om de mekanistiske forklaringsmodellenes rekkevidde. I Newtons me­ kanikk kunne man ikke avgjøre hvilken retning tiden går ved å betrakte bevegelsene, for de mekaniske lovene er symmetriske og virker uavhengig av tidsretningen. Men mekanikkens symme­ tri gjelder selvsagt bare relasjoner mellom døde ting. Straks man blander organismer inn i forløpene, er det nødvendig å anta en tidsretning som ikke kan reverseres. Også etter Einstein er Newtons tidsoppfatning tilstrekkelig til å beskrive lokale hendelser og prosesser med lavere hastighet 204

TIDENS HISTORIE

enn lysets. Dessuten henger den spesielle relativitetsteorien fremdeles fast i den klassiske mekanikkens tidssymmetri. Den så­ kalte «tidspilen», som alltid peker i én retning, og ugjenkallelig aldring er like ubegripelig for Einsteins som de var det for New­ tons mekanistiske modell. Science-fiction-forfatternes kunstgrep er kategoriblandingen. Når de for paradoksets skyld lar hoved­ personen reise i tiden for å drepe sin egen oldefar mens han ennå var barn, antar de at organiske vesener og prosesser har de sam­ me abstrakte muligheter i seg som fysikkens bevegelser. Men kroppen er ingen død gjenstand. I det organiske kan tiden ikke reverseres. Allerede i 1675 visste dansken Ole Christensen Romer (16441710) at lyset hadde endelig hastighet. Han la merke til at Jupiters måner ble formørket med forsinkelse nar jorden var lengst borte fra planeten i sin bane sammenlignet med de samme for­ mørkelsene når jorden var nærmest planeten. Han antok at for­ sinkelsen skyldtes at informasjonsoverføringen ikke skjedde øye­ blikkelig. Romer beregnet lysets hastighet til 300 000 km i sekundet. Newton kjente og godtok Romers oppdagelse, men han forsto ikke at den ville undergrave hans eget begrep om en absolutt tid og et absolutt rom. Langt senere (1881) viste Albert A. Michelson - i et forsøk på å etterprøve James C. Maxwells eterteori — at lysets hastighet ikke ble påvirket av lyskildens bevegelse. Dermed var det duket for et offisielt brudd med mekanikkens forutsetning om en uni­ versell tid og et universelt rom. Tid og rom er gitt med tingene, hevdet Aristoteles. Hvor det ikke finnes ting i bevegelse eller ro, finnes det heller ikke tid eller rom. Aristoteles benektet eksisten­ sen av det tomme rom - og dermed også eksistensen av tom tid, det vil si en tid uten hendelser. Men Newton og tilhengerne av det mekanistiske verdensbilde antok eksistensen av en tom tid og et tomt rom uten skrupler. Himmelmekanikken fant støtte i Euklids geometri når den forutsatte tid og rom som ensartede og universelle størrelser. Moderne fysikk etter Albert Einstein har vist at de daglig205

TROND BERG ERIKSEN

dagse begreper om tid og rom, årsak og virkning bare er gyldige for et lite utsnitt av virkeligheten. Det uendelig store, det uende­ lig lille og de uendelig høye hastigheter gjør mekanikkens forut­ setninger utilstrekkelige. Einsteins oppdagelse var at det ikke fin­ nes to absolutte størrelser - tid og rom - men bare én: lysets hastighet. Den metafysiske forutsetningen for den absolutte tid og det absolutte rom hos Newton var et begrep om universell samtidighet eller nunc stans. Men det finnes ikke noe nunc stans. Det vi ser på stjernehimmelen, er prosesser som har funnet sted for et par minutter eller millioner av år siden. Avstanden, rom­ met, skiller de observerte gjenstandene fra vår tid, det vil si obser­ vatørens samtidighet. Når vi ser en supernova utfolde seg, skjer det ikke bare i et annet rom, men også i en helt annen tid enn vår. Grunnlaget for relativitetsteorien var oppdagelsen av lysets hastighet som en absolutt grense for informasjonsoverføring i universet. Alle begreper om rom og tid er avledet av og henviser til lysets bevegelse som utgangspunkt, mente Einstein. Observa­ tøren er altså ikke en gud i miniformat som i et gitt øyeblikk kan gjøre opp status for hele universet, men han er selv en del av de prosesser og den endelighet som han beskriver. Verden er ikke et stabilt og ferdig hus som man kan gå omkring i, men en serie av prosesser som observatøren selv inngår i. Enhver observasjon er en sammenligning av prosesser. Det finnes ikke noe fast punkt. Det finnes ikke noe felles, universelt øyeblikk. I lyset eksisterer ingen tid. For tidserfaringen er av­ hengig av at det finnes informasjonsbærere med forskjellige overføringshastigheter. Lysets hastighet er imidlertid en grense som ikke kjenner hverken fortid eller fremtid. Ikke kan lyset fo­ regripe noe, for intet går raskere. Ikke kan det erindre noe, for det kan ikke innhentes av noe som var. Relativitet er en dagligdags erfaring, men i hverdagen kan van­ skelighetene normalt løses ved å henvise til tid og rom som koor­ dinater. Einsteins teori omfatter de vanskeligheter ved tid og rom som bare kan løses ved å henvise til lysets hastighet. Fjerner du deg fra en urskrive med lysets hastighet, vil viserne aldri mer 206

TIDENS HISTORIE

flytte på seg for ditt blikk. Tiden går dessuten langsommere jo nærmere lyshastigheten vi kommer. Fysikerne taler om «tidsdilatasjon» og «lengdekontraksjon» i høye hastigheter. Teorien er først og fremst en teoretisk gevinst som har betydning for svært sjeldne og marginale erfaringer. Tidsdilatasjon og lengdekontraksjon gjelder bare for observa­ sjoner på tvers av grensene for inertialsystemer, det vil si treghetssystemer hvor Newtons kraftlov gjelder. Den som sitter på en lysstråle, vil se sitt eget armbåndsur gå som normalt. De som er igjen på bakken, vil se tårnuret gå i vanlig hastighet. Men observasjoner fra bakken til lysstrålen eller omvendt vil finne relativ tidløshet hos objektet, det vil si i det andre inertialsystemet. Forskyvninge­ ne begynner allerede når man nærmer seg lysets hastighet. Romlige bestemmelser som høyde, bredde og dybde kan bare tenkes sammen med fenomenet tid. Tiden er ingen fjerde di­ mensjon, men allerede en forutsetning for de andre tre. Fordi ly­ sets hastighet ikke er uendelig, men endelig, finnes det ingen samtidighet på tvers av store avstander. Allerede bruken av «lys­ år» som måleenhet for avstander, avslører at begrepene om tid og rom er knyttet til hverandre og til lysets hastighet. Jo lenger ut i rommet teleskopene rekker, desto lenger kommer vi tilbake i tid. Den spesielle relativitetsteorien (1905) dreier seg om rettlin­ jet, likeartet bevegelse og drøfter forholdet mellom rom og tid. Den alminnelige relativitetsteorien (1916) som dreier seg om ak­ selererende bevegelse, viser at treghet er det samme som tyngde og drøfter forholdet mellom masse og energi. Både rom og tid på­ virkes altså av bevegelse. Dessuten øker massen eksponensielt med hastigheten, slik at bevegelse ut over lysets hastighet er umu­ lig. Massen går mot uendelig ved høye hastigheter, og det ville kre­ ve uendelige mengder energi å gi en gitt masse lysets hastighet. Ved lyshastigheten møtes altså ikke bare tid og rom, men også energi og masse. Energi har masse. Energiens masse er uendelig liten, men den kan måles. Det skjedde da Eddington ved solfor­ mørkelsen i 1919 viste at lyset endrer retning ved passering av et større legeme. Rommet fortegnes fordi lyset tilsynelatende har vekt. Er energiens masse ubegripelig liten, er massens energi til 207

TROND BERG ERIKSEN

gjengjeld ubegripelig stor. Massens egen energi frigjøres blant annet i stråling og ved atomspalting. Einsteins viktigste innsats var nok at han skapte nye modeller for kontinuitet mellom størrelser i fysikken. Han påpekte sammen­ hengene mellom lys og tid, tid og rom, energi og masse, masse og rom - foruten rom og gravitasjon. Den ytre verden endret seg jo ikke av hans modeller, men de øynene som betrakter den, stiller ikke lenger de samme spørsmål og merker seg ikke de samme forskjeller som fysikerne gjorde før Einstein. En dypere forståelse av Einsteins teorier som har med tid å gjø­ re, er forbeholdt spesialister. En av de viktigste lærdommer av Ein­ steins teorier som historisk faktum er at en moderne forståelse av «tid» i fysikken, ikke lenger er tilgjengelig for common sense. Hva mer er: Einstein løser ingen av de filosofiske problemene som er knyttet til tidsforståelsen. Mange av de paradoksene som vi kjen­ ner fra Platon, Aristoteles eller Augustins behandling av tidsbegre­ pet, gjentar seg hos Einstein i en annen skikkelse og et annet språk. Også de gamle filosofene undret seg over at tiden kunne måles av bevegelser i rommet, at bevegelsen kunne måles i tid og rom, og at rommet dessuten kan måles som tid og bevegelse. Tid, rom og bevegelse er begreper med en slags familietilhørighet. De kan ikke tenkes uten hverandre. Men innenfor meka­ nikken kan de heller ikke fjernes enkeltvis ved å anta ett av ele­ mentene som grunnleggende eller ved å henvise til et fjerde element. Galilei og Newton viste hvordan bevegelser forandres med tiden. Einstein påviste hvordan tiden forandrer seg med bevegelseshastigheten. Spørsmålet om hva tid, rom og bevegelse egentlig er, avhenger av hvem som stiller spørsmålet, det vil si hvilken situasjon han befinner seg i. Dermed har nominalismen også innhentet fysikkens grunnbegreper. De har ikke en essens eller et vesen man kan gjøre rede for én gang for alle. Likevel er det et åpent spørsmål hva den nye fysiske forståelsen av tiden be­ tyr for oppfatningen av mesokosmos, den velkjente verden mel­ lom det uendelig store og det uendelig lille som sansene våre oppfatter, og som vi lever i til daglig. 208

TIDENS HISTORIE

Relativitetsteorien har svært små og indirekte følger for for­ ståelsen av hva det vil si å være menneske i verden. Alle de mo­ deller velvillige naturforskere kan finne på å bruke for å forklare relativitetsteorien for ikke-spesialister, må hentes fra de ting og prosesser som vi er fortrolige med. Nar man maner frem bildet av jernbanetog som farer forbi med lysets hastighet, mens obser­ vatører fester ett øye til jernbaneuret og det andre til armbånds­ uret og lar skoger og trær forsvinne ved at de enten komprimeres eller strekkes ut - forteller alle slike pedagogiske tilretteleggelser bare én ting: At forståelsen av fysisk tid har forlatt den hverdags­ lige horisont, det vil si alminnelig anskuelighet, og forvaltes av dem som føler seg hjemme i laboratorier og er fortrolige med innviklede, matematiske kalkulasjoner. Da de gamle greske eleatene ville vise at all bevegelse er illu­ sjon, påsto de noe som hverken er trivielt eller uinteressant, men som i en viss forstand var og er irrelevant, fordi det tilhører en avskjermet teoretisk sandkasse. Noe lignende kan man være fris­ tet til å si om relativitetsteorien. Håndgripelige følger får den først og fremst for forståelsen av det uendelig store og det uende­ lig lille, det uendelig raske og det uendelig langsomme. En av relativitetsteoriens grunnpostulater er at lysets hastighet er uforanderlig under alle vilkår. For sa vidt kan man undre seg over at teorien blir kalt «relativitetsteorien», for den gjør jo slutt på den flytende relativiteten i forholdet mellom tid, rom og beve­ gelse som beskjeftiget alle naturforskere fra Aristoteles til New­ ton. Einstein finner nettopp et fjerde begrep som representerer en grense for både tid, rom og bevegelse, og som derfor kan defi­ nere de klassiske begrepene. Han setter en stopper for den tresidige relativiteten og erstatter den med en tregrenet relativitet i for­ holdet mellom hvert av de tre begrepene og lysets hastighet. For tidens vedkommende betyr det at den fremstilles som en fjerde dimensjon som ikke er en funksjon av rommets eller bevegelsenes lengde, bredde eller dybde, men at den er en plastisk stør­ relse som kan strekkes eller skrumpe sammen avhengig av hvor nær lysets hastighet tidsmåleren befinner seg. Under bestemte omstendigheter kan hva som kommer først og hva som følger et209

TROND BERG ERIKSEN

ter, variere med betraktemes situasjon. Men de verdiene det er tale om, tilhører tankeeksperimentenes, laboratorienes eller utreg­ ningenes verden og har ingen konsekvenser for menneskets livsvil­ kår. At tiden i siste instans er relativ til lysets hastighet, trøster nep­ pe den dødsdømte eller den som har kommet for sent til en avtale. For tiden som alminnelig menneskelig erfaring har nok fotogra­ fiet og filmen hatt større betydning enn Einsteins relativitetsteori. Fotografiet kan dokumentere fortiden, det som skjer og fysiske endringer med en type nøyaktighet som umiddelbart anskuelig­ gjør det som dokumenteres. Fotoalbumet har revolusjonert både fremstillingene av livsløpet og forestillingene om personlig identi­ tet. De fotografiske bildene fortrengte historiemaleriet som fastholdelse av heroiske eller katastrofiske begivenheter. Hele den his­ toriske erindring fikk et instrument som etablerte en ny orden. Fotografiets og filmens evne til å mikroskopere og makroskopere tiden gjorde erfaringer tilgjengelige for øyet utover grense­ ne for det øyet kunne oppfatte uten hjelp. Likevel dreide det seg om erfaringer av samme type som dem øyet gjør til daglig. Foto­ grafi av et lynnedslag eller sammenfatningen av årets vekslinger i et landskap, i en filmsekvens på fire minutter, er ikke tankeek­ sperimenter, men en utvidelse av en erfaringsdimensjon som be­ finner seg på samme nivå som den hverdagslige. Foto og film temmer både lyset og tiden.

Heidegger om tid og kjedsomhet Heideggers tidsanalyser er velkjente, men ikke alltid like grundig forstått. Den ufullendte fremstillingen i Sein und Zeit («Væren og tid», 1927) setter tiden i sentrum for en forståelse av den menneskelige tilværelse. Alle sider ved menneskets væremåte bærer preg av at menneskelivet leves i tiden og oppleves som ti­ melig. Hos Kant er tiden bare en anskuelsesform, det vil si et første og grunnleggende element i erkjennelsen av verden. Hos Heidegger blir tiden dessuten nøkkelen til alle menneskelige livserfaringer - stemningene og selvforståelsen inkludert. 210

TIDENS HISTORIE

Menneskelivet leves i dødens skygge, og alt bærer preg av at mennesket ikke bare lever innenfor stramme tidsfrister, men også at det vet om disse tidsfristene og merker seg det virkelige som noe som trosser tidens ljå. Døden kommer alltid for tidlig. Man blir ikke ferdig med verden i løpet av ett liv. Heller ikke med tiden. Annet bind av Sein und Zeit utkom aldri. Egentlig dreier første delen seg bare om menneskets væremåte, og andre del skulle ta for seg tiden og væren overhodet. Nå har imidlertid både forarbeider og utkast til annen del sett dagens lys i den sto­ re utgaven av Heideggers samlede verker. Av tidsanalysene har vi særlig merket oss en stort anlagt fremstilling av kjedsomheten og et lite foredrag om tidsbegrepet fra 1924. Lenge ble tiden fortolket ut fra evigheten, sier Heidegger i fo­ redraget for teologene i Marburg. Men en slik fremgangsmåte forutsetter at vi vet hva evigheten er. Teologene burde vite mer om evigheten enn filosofene. Derfor er det kanskje de som er best egnet til å studere tiden i evighetens perspektiv, sier Heideg­ ger lett ironisk. Heidegger er imidlertid fast besluttet på å forstå tiden ut fra tiden selv. Han tar utgangspunkt i Einsteins relativitetsteori som hevder at hverken rom eller tid er noe i og for seg. Både tiden og rommet er bestemt av de hendelser og gjenstander de omfatter. Det finnes ingen absolutt tid og derfor heller ingen absolutt sam­ tidighet, ifølge Einstein. Heidegger oppfatter dette moderne standpunktet som en forsinket bekreftelse av Aristoteles. Vi møter tiden i det foranderlige, og forandringer skjer i tiden. Men Heidegger er ikke tilfreds med fysikernes tid som lar seg måle, ja, som er et måleredskap. Det urverket kan fortelle om ti­ den, er nemlig høyst utilstrekkelig. Som tallmessige bestemmel­ ser i en ensartet strøm er tiden en form og ren kvantitet. Vanske­ lighetene reiser seg i forbindelse med øyeblikket, som er både objekt og subjekt. Øyeblikket kan ikke reduseres til en rent tall­ messig bestemmelse. Erfaringen av øyeblikket peker mot menneskelivet selv som tidens opphav. Hver gang vi uttaler et cogito, tenkes tiden med, sier Heidegger. For det jeget som tenker og er, tilhører alltid et 211

TROND BERG ERIKSEN

bestemt sted og et bestemt øyeblikk. I stedet for å studere tiden ut fra evigheten, slik teologien gjør, eller ut fra måleinstrumente­ ne, slik fysikken prøver, bør vi forsøke å forstå tiden ut fra det særegne ved den menneskelige væremåte, mener Heidegger. For naturvitenskapene «tenker» ikke, sier han kjekt - fordi han kan regne med de tilstedeværende teologers tilslutning - de driver bare med utregninger. Menneskelivet leves alltid i en verden sammen med andre på et bestemt tidspunkt og i et bestemt rom. Det leves alltid av meg selv her og nå i bekymring og omtanke. Lar det seg gjøre å beskri­ ve denne tilværelsen innenfra? Vårt eget liv er jo aldri noe vi selv kan betrakte som noe avsluttet og foreliggende. Når livet er over, er det ikke lenger mitt liv på samme måte. Men tanken om og foregripelsen av at det en gang skal være over, kaster lys tilbake på livets gjeldende grunnvilkår. Det egentlige liv i sin ytterste mulighet er ikke bare i tiden, men er tiden selv, hevder Heideg­ ger. Når man ikke har tid eller forholder seg til tiden som objekt, forspiller man livets egentlige innhold. Tiden er først og fremst fremtiden. Den opprinnelige om­ gangen med tiden består ikke i å måle den. Det avgjørende er hvorledes livet leves, og forholdet til tiden bestemmes av dette hvorledes. Den som alltid spør når eller hvor lang tid, forfeiler tilværelsens forhold til tiden. Det avsløres, sier Heidegger, ved at de som alltid står med et ur i hånden, er de samme som alltid sier: «Jeg har ikke tid.»

Den andre innfallsvinkelen Heidegger bruker og som i siste in­ stans utsier det samme, er forelesningene om kjedsomheten. Når vi kjeder oss, har vi for mye tid, slik at det blir tom tid til overs. Hverken kjedsomheten eller hastverket kjennetegner meg i mitt her og nå. I verste fall er det «man» som kjeder seg. «Man» har ikke tid. «Man» ser på klokken. Det er altså et annet og uegentlig selv som styrer objektrelasjonen til tiden. Et autentisk selv derimot oppfatter seg som ett med tiden i bekymringen for sin fremtid. Et urverk kan aldri vise oss hverken fortid eller fremtid. Ur­ verket gjør tiden til en kvantitet som er knyttet til gjentagelser av 212

TIDENS HISTORIE

øyeblikket. Urverket gjør det som er nå, til målestokk både for det som har vært, og for det som skal komme. Alt som ikke er nå, er enten forsvunnet eller ubestemt så lenge vi befinner oss i klok­ ketiden. Reduksjonen av fortid og fremtid til et nå representerer en romliggjøring av tiden hvor «forut» og «etter» bare oppfattes som avsnitt i en rekkefølge. Men tiden er det sentrale i tilværelsen selv, og tilværelsen er bundet til sitt her og nå. Tilværelsen er foregripelsen av et ende­ lig forbi, sier Heidegger. Den tiden som tilværelsen er, er virkelig og egentlig min tid. Det innebærer at det ikke bare finnes én tid, men mange tider. Tiden er selv timelig. Om den egentlige tiden kan vi derfor ikke si hva den er. Vi kan bare si hvorledes den er. Det alvorlige og avgjørende spørsmålet er derfor ikke: Hva er tid? Men: Er jeg virkelig min egen tid? Først da spør vi etter en tid som ikke kan måles med tallmessige størrelser. For Heidegger har åpenbart det eksistensielle problemet forrang fremfor det tradisjonelt filosofiske eller naturvitenskapelige. Enda tydeligere blir det i hans videre fremstilling av kjedsomheten. Heidegger tar utgangspunkt i de kulturfilosofiske klagesange­ ne hos Friedrich Nietzsche, Oswald Spengler, Max Scheler, Ludwig Klages og Leopold Ziegler, som alle var sentrale navn i Heideggers sydtyske miljø i 1920-årene. Alle disse kulturpessi­ mistene skriver som om de kjedet seg, sier Heidegger. Hva betyr den kjedsomheten som går som en rød tråd gjennom fremstil­ lingene av den aktuelle kultursituasjonen? Vi fordriver kjedsom­ heten med forskjellige «tidsfordriv», men kanskje vi heller burde fastholde kjedsomheten for å forstå den rett? Er det virkelig slik at en dyp kjedsomhet «driver hit og dit gjennom tilværelsens avgrunner som en snikende tåke»? spør Heidegger og henter metaforer fra en av samtidens kulturpessimistiske jeremiader. Selv ser han det som en oppgave å knytte er­ faringen av kjedsomhet til sin egen tidsanalyse. Heidegger tror at kjedsomhet skyldes hjemlengsel, at vi i forholdet til tiden lever på fremmed mark. Men det finnes både en overflatisk og en dypere kjedsomhet, en uvesentlig og en ve­ sentlig. Den siste kan vi bare forstå om vi ikke straks beskytter 213

TROND BERG ERIKSEN

oss ved å avvise den. Kjedsomhet er en stemning. For Heideg­ ger vil det si at det ikke bare er en indre sjelelig opplevelse, men noe som kommer til oss fra tingene selv og som stemmer oss på akkurat denne måten, slik et instrument stemmes utenfra. Kjedsomheten sniker seg innpå oss. I dagligspråket gir vi gjer­ ne tingene, situasjonene, stedene og hendelsene skylden når vi kjeder oss. Kjedsomheten objektiveres og plasseres hos det som forårsaker den. Men samtidig har den eller mangler den en rela­ sjon til oss som subjekter. Heidegger motsetter seg den fortolk­ ning at subjektet overfører sine fornemmelser til omverdenen at en bok blir kalt kjedelig fordi den kjeder oss. Tvert imot, sier Heidegger, boken kjeder oss fordi den er kjedelig. Den subjektive fornemmelsen er ikke det avgjørende kriteriet. Det ville også være galt å forstå det kjedelige som en årsak og kjedsomheten som en virkning. Det kjedelige er noe som tilbys oss og som like­ vel etterlater oss tomme. Denne stemningen kan oppstå når som helst og omfatter både subjekt og objekt. Hva er det så som lig­ ger skjult i kjedsomhetens kjedsomhet? Kjedsomheten viser seg mest umiddelbart i tidsfordrivet. For kjedsomhet er ikke en ting, men en utfordring utenfra og vår re­ aksjon på den. Vi kan kjede oss over noe bestemt, men like ofte vokser kjedsomheten av seg selv og legger seg over større deler av virkeligheten. Alt blir kjedelig. Hva er det egentlig vi fordriver når vi «fordriver» tiden? Vi kan jo ikke jage tiden bort i bokstavelig mening. «Fordrive» betyr her å drive på med noe for å få tiden til å gå fortere. Tidsfordriv, sier Hei­ degger, er å drive tiden fremover for å drive kjedsomheten bort. Tidsfordrivet er derfor ikke så mye rettet mot tiden som mot kjed­ somheten. Vi skotter mot klokken for at ventetiden endelig skal være over. Vi er trette av å vente og vil helst slippe å vente mer. Kjedsomheten ligger imidlertid ikke i selve ventingen, for venting kan være spennende. Kjedsomheten skyldes at vi er tvunget til å vente på noe som gjør oss utålmodige. Kjedsomhe­ ten oppleves allerede i utgangspunktet som en fiende, og tidsfor­ drivet er vårt forsvar mot kjedsomhetens angrep. Når vi sier at vi nesten «dør av kjedsomhet» antyder vi at kjed214

TIDENS HISTORIE

somheten kan strekke seg helt ned til tilværelsens røtter. Kjed­ somhet virker som en slags lammelse over tregheten i tidens gang. Kjedsomhet oppstår når noe varer ved på tvers av våre øn­ sker. Vi forkorter ventetiden ved å finne på alt mulig annet, slik at vi glemmer den pinlige situasjonen. Å se på klokken er gjerne et tegn på at vi synes tiden faller lang. Men det å se på klokken er ikke egentlig et tidsfordriv. Vi ser på klokken når tidsfordrivet ikke virker, når vi på tross av tidsfordrivet fremdeles har fornemmelsen av at tiden star stil­ le. Det er altså ikke selve tiden, men tidens langsomhet som pla­ ger oss. Tidens lengde spiller i og for seg ingen rolle. For vi kan kjede oss i fem minutter og leve i spenning og forventning i åre­ vis. Men tiden er for lang når den ikke flytter seg og likevel hol­ der oss tilbake, holder oss fanget. Hva er så tidens godtagbare hastighet? Gir det mening å til­ legge tiden hastighet? Er det ikke snarere det som skjer i tiden, som går fort eller langsomt? En time er vel en time uansett? Den tiden som oppleves i kjedsomheten, er ikke den jevne, objektivt målbare tiden, men en negativ erfaring av tiden som en makt vi er avhengige av og utlevert til. Det lammende ved kjedsomheten skyldes ikke minst tidens uhåndgripelige karakter. Når vi ser på klokken, er det jo ikke tiden vi får øye på, men viserne gir en målbar bekreftelse på at vi holdes tilbake av tidens usynlige makt. Derfor prøver vi å fordrive tomheten med be­ skjeftigelser. Tomheten betyr ikke at tingene forsvinner, bare at de ikke lenger taler til oss. Det er måten tingene er til stede på som etterlater oss tomme i kjedsomheten. Hele situasjonen gjør tingene kjedelige. De overlater oss til oss selv. Vi blir skuffet, for­ di vi hadde andre forventninger. Alt har sin tid. En jernbanestasjon umiddelbart før togets an­ komst kan ikke kjede noen. Da har den sin tid som gjør den til et meningsfylt sted å være — om vi altså skal av sted eller venter på noen som kommer. Men to timer før avgang ligger stasjonen der uten å ha noe å tilby. Heidegger beskriver hvordan ventetiden gjør oss tomme ved å holde oss tilbake. Når vi kjeder oss over noe, og vet hva det er, går kjedsomheten relativt raskt over. Situa215

TROND BERG ERIKSEN

sjonen gjør kjedsomheten entydig. Når toget endelig kommer, er kjedsomheten endelig forbi.

Vanskeligere er det å bestemme en annen og dypere form for kjedsomhet som ikke kan settes i forbindelse med bestemte og entydige årsaker. Heidegger tegner bilde av et selskap hvor alt er som det skal være, og hvor gjesten likevel kjeder seg. Det har ikke vært noe å utsette på hverken oppdekningen eller konversa­ sjonen. Alle forsikrer at de har hatt det skrekkelig festlig. Men hvorfor har så gjesten likevel kjedet seg? Her er fienden noe mer usynlig, og det har vært helt unød­ vendig å ty til tidsfordriv. Likevel har gjesten gjespet i smug. Det dreier seg om en kjedsomhet uten tilordning til et tidsfordriv. Eller? Var ikke hele selskapet en form for lystig tidsfordriv? Gjesten har ikke rukket å se på klokken eller tromme med fing­ rene. Underholdningen og tidsfordrivet var ikke til å skille fra hverandre. Maten, konversasjonen og sigarene var selv opphav til de skjulte gjespene. I ventetiden på jernbanestasjonen lå vekten på omstendighe­ tene. I selskapet ligger vekten på oss selv. Det er vi som kjeder oss, selv om alle tilsynelatende har det festlig. I det siste tilfelle er det ikke en påtvungen ventetid som kjeder oss, for det skjer noe hvert eneste øyeblikk. Likevel. På jernbanestasjonen ergret vi oss over å miste tid, men her har vi tatt oss tid, avsatt tid til samvæ­ ret. Her skaper ikke ventetiden en tvangssituasjon. Vi har valgt situasjonen frivillig og med åpne øyne. Den andre typen kjedsomhet lar seg altså ikke begripe ut fra kjennetegnene ved den første typen. I det andre tilfellet er tidsfor­ drivet praktisk talt umerkelig. Vi lar tingene skje uten den rastløshet som plaget oss på jernbanestasjonen. Tomheten i selskapet kommer innenfra og ikke utenfra, fra de trøstesløse omgivelser. Her reserverer vi oss snarere fra det plagsomme som foregår omkring oss. Vi lar oss drive med uten egentlig å delta. Slik kommer tom­ heten sigende. Tiden går fort, men på en måte som ikke berører oss. Vi har tatt oss tid - som om tiden skulle tilhøre oss og ikke vi den. Hvordan kan vi «ta oss» tid hvis den likevel tilhører oss? Vi 216

TIDENS HISTORIE

har tatt oss tid for å glemme den, slippe den fra oss, og vende den ryggen. Dermed melder kjedsomheten seg. Underholdningens ubekymrede glemsel setter en strek over tidens grunnleggende karakter av omsorg og forventning. Tiden står stille, fordi tids­ rommet er isolert fra alle grunnleggende sammenhenger. I begge tilfeller utspringer kjedsomheten av tilværelsens time­ lige karakter. På jernbanestasjonen var ventetiden tom. I selska­ pet var tiden tom, fordi den var isolert fra alle meningsgivende sammenhenger. Begge steder var kjedsomheten resultatet. Felles for de to formene for kjedsomhet er forholdet til tiden som det egentlig problematiske. Det finnes også en tredje form for kjedsomhet som oppstår hvor «man kjeder seg». Jo dypere vi går i kjedsomheten, desto klarere fremstår forholdet til den tiden som vi selv er, som nøkkelen til kjedsomhetens vesen. Vi kan kanskje ikke nærme oss tiden på annen måte, mener Heidegger, enn nettopp gjennom en forståel­ se av kjedsomheten. Jo dypere kjedsomheten er, desto mer usyn­ lig og uhåndgripelig blir den. Når «man kjeder seg», er det ikke engang et bestemt eller av­ grenset subjekt som gjør rede for sin stemning. Denne kjedsomhe­ ten er ikke knyttet til situasjonen, hendelser eller gjenstander som kan utpekes. Man kjeder seg når man går gjennom gatene i en stor­ by en søndags ettermiddag. Man kan ikke engang gjøre noe med det, motsette seg det eller flykte fra det. I slike øyeblikk er tilværel­ sen selv så forvandlet at reaksjonen uteblir. Man kjeder seg når de fortrolige tingene plutselig virker fremmede, og alt blir meningsløst. En slik kjedsomhet er en makt som vi ikke kan opponere mot. Vi er tvunget til å lytte. Både subjekt og objekt oppslukes av den store likegyldigheten. Alt mister sin vekt og betydning. Vi gidder ikke engang å fordrive tiden. Den negative erfaringen kan, mener Heidegger, avsløre en like omfattende sannhet: At verden ikke gir noe tilsvar til livets fordringer. I denne erfaringen er mennes­ ket latt i stikken, men tapet henviser til ubrukte muligheter. Til en slik kjedsomhet svarer ingen bestemt tidserfaring. Sna­ rere er det timeligheten selv som ytrer seg ved at meningen ute217

TROND BERG ERIKSEN

blir. I slike øyeblikk er tilværelsen naken tilstedeværelse. Men­ neskelivet er redusert til sitt opphav, til sin abstrakte mulighet. Det de gamle kalte livslede (acedid) eller tungsinn (melancholia) er ikke langt borte. Jean-Paul Sartre hørte rykter om Heideggers forelesninger om kjedsomheten og kalte sin første store roman La nausée - «Kvalmen» (1938). Når «man kjeder seg», er det uten poeng å konsultere klokken. Her hjelper det hverken å ta seg tid til noe eller å unngå at tiden går til spille. Likevel kommer denne typen kjedsomhet nærmere tidens vesen enn de to andre formene, hevder Heidegger. Når «man kjeder seg», er tidens enhetlige horisont omkring det som var, det som er, og det som skal komme, oppløst. Helheten avdekkes gjennom sitt fravær, og veien til mening og sannhet ligger i å gjenopprette og fyl­ le tidshorisonten. Tidshorisonten er som strendene omkring et hav, sier Heidegger. Tomheten forutsetter at noe skulle være fylt med innhold. Derfor kan tiden bannlyse tilværelsen med kjedsomhet. Tilværelsen må - med utgangspunkt i øyeblikket - beslutte seg til å være. Først da åpner tiden et handlingsrom for den besluttsom­ me. Heidegger henviser til Søren Kierkegaards lære om øyeblikket °g utpeker ham til sin forløper. Det Heidegger forteller, er egentlig en historie om død og gjenoppstandelse hvor bare den som mister sitt liv kan gjenfinne det, bare den som opplever å tape seg selv og verden - fordi handlingsrommet bryter sammen - kan gjenfinne og gjenskape tilværelsens mening innenfor en full tidshorisont. Den dypeste kjedsomhet - nemlig når «man kjeder seg» - blir en unik mulighet til å gjenopprette tilværelsens mening og sann­ het. Det Heidegger etterlyser, er altså ikke en abstrakt innsikt, men et eksistensielt valg som er en forutsetning for rett forståel­ se av menneskets lodd som et timelig vesen. Heidegger utvider senere perspektivet kulturfilosofisk og krever at tidens nød og lede må gjennomleves for å finne en ny besluttsomhet. Han øn­ sker seg en ny start både for religionen, vitenskapen, kunsten og politikken. For en slik ny start er kjedsomheten en uunnværlig hjelper. Friheten vil først vise seg for dem som er rede til å bære nye byrder, som han sier. Filosofen Helmut Plessner kaller tref­ fende Heideggers værensanalyse for «endelighetsheroisme». 218

XI • ET SAMFUNN SOM GÅR SOM EN KLOKKE

Når alle marsjerer i takt

I en utmerket og tankevekkende bok, The Metronomic Society. Natural Rhythms and Human Timetables (1988), forsøker sosio­ logen Michael Young å beskrive et samfunn med utgangspunkt nettopp i tidshusholdningen. Han starter med det enkle skille mellom lineær og syklisk tid og hevder: «Det sykliske fører til at tingene blir ved det gamle når fortiden gjenskapes, og det lineære gjør tingene forskjellige ved å innføre nytt.» Ethvert samfunn er åpenbart avhengig av begge deler. Kretsløpene gir stabilitet, og rekkene av nye hendelser skaper utvikling. Det moderne samfunnet underkjenner gjerne betydningen av det sykliske og kretsløpene. «Individene dør, men det kollektive liv som individene tilhører, har sin egen form for syklisk udøde­ lighet,» skriver Young. Gjentagelsene har en egen tiltreknings­ kraft. Alt som dukker opp igjen år etter år, får noe tidløst ved seg. Politiske valg, idrettsstevner, konserter og kulturbegivenheter dukker opp igjen med faste mellomrom som gir inntrykk av lov­ messigheten Det sykliske tilhører ikke utelukkende en før­ moderne, naturregulert verden, men hører også hjemme i det moderne liv. Opplevelsen av tid endres med alderen. For barnet kan dagen være uendelig lang og innholdsrik. For oldingen går årene uten at han merker det. Den ene ser alt for første gang. Den andre har sett det meste før. En innholdsrik tid er kort mens den pågår, men virker lang når vi ser tilbake på den. Encyklopedisten Denis Diderot sier et sted: «Arbeid gjør dagene kortere og forlenger li­ vet.» Hvor mye fortid og fremtid den enkelte har, avhenger av øyeblikkets evne til å fordøye og kraft til å foregripe. Filosofen Arthur Schopenhauer har en teori om at dagene kjennes korte og lange alt etter hvor lenge man allerede har levd. For en tiåring 220

TIDENS HISTORIE

er dagene dobbelt så lange som en tyveåring, fordi de er en dob­ belt så stor del av hans samlede liv. Alderen er både en biologisk, psykologisk og en sosial størrel­ se. Noen ganger føler man seg akkurat så gammel som man er, og møter tilsvarende sosiale forventninger. Men alle har opplevd at de forskjellige aldersbestemmelsene kan sprike. Man kan føle seg ung selv om speilbildet viser rynker og hvitt hår, eller man kan føle seg gammel på tross av alle fysiske tegn på det motsatte. Det kreves også en del sosial intelligens for å godta at eldre mennes­ ker kaller 50-åringen en ung mann, mens hans barn eller elever betrakter ham som en levning fra en tidligere geologisk periode. Den sosiale definisjonen av alderen gjennom forventninger kan i verste fall bli dødsårsak der hvor et tidligere nyttig menneske i pensjonisttilværelsen plutselig føler at han går i veien for alt og alle. Da kan den sosiale alderen påvirke den psykologiske og bio­ logiske, slik at vitale funksjoner etter hvert kobles ut. Samfunnet kunne innrettes slik at den sosiale alderen ikke blir et press i retning av avvikling, men slik at livsmotet og livs­ funksjonene holdes oppe. Diskusjonen om den medisinske for­ lengelsen av livet er en trist og meningsløs variant av noe som kunne ha vært et viktig moralsk og politisk tema: Hvordan skal vi innrette et samfunn slik at psykologiske og biologiske krefter for­ nyes og ikke knuses av negative forventninger lenge før tiden er inne? Fortid og fremtid bidrar til å gi selvet og øyeblikket identitet. Om alt stadig hadde vært nytt, ville også selvet stadig forvandles. Gjennom erindringens orden brukes de flytende og vekslende opplevelser som byggestener til et imaginært hus. Fortiden opp­ leves likevel ikke uten videre som en konstruksjon ut fra øyeblik­ kets behov. Tvert imot virker det som om øyeblikket leves på yt­ tergrensen av en allerede eksisterende orden. Det som har vært, gir innhold og retning til det som er, mener vi, selv om forholdet like ofte er omvendt. Tiden kan erfares som en uendelig lang linje. Tiden og linjen støtter hverandre og uttrykker en forestilling om varighet. Linjen 221

TROND BERG ERIKSEN

og sirkelen synes knyttet til tidsenheter av forskjellig form. Da­ gene, ukene og årene har åpenbart sterke sykliske elementer. Men det individuelle menneskeliv fra fødsel til død er det lettere å forestille seg som en linje. Generasjonene som avløser hver­ andre, er igjen et kretsløp. Men historien fra skapelsen til dom­ men - eller fra big bang til kuldedøden - har en tydelig lineær karakter. Det lineære ved tidserfaringen er mest iøynefallende der hvor man satser alle kort på fremtiden, mens det sykliske oftere blir understreket der hvor man tenker seg at fortiden skjuler verdier som kan resirkuleres. Det lineære bygges opp av årsaker og virk­ ninger. Den sirkulære tidserfaring er mer åpen for analogier og gjentagelser av mønsterbilder. I den moderne verden er de per­ manente endringene en måte å fange oppmerksomheten på. Det som stadig gjentar seg, krever ikke så mye oppmerksomhet som det nye. Det lineære og sirkulære forutsetter hverandre og er ofte delperspektiver på samme gjenstand. Allerede begrepsmes­ sig er det meningsløst å tale om stabilitet uten å tenke fornyelse, å tale om fornyelse uten å tenke stabilitet. Alle organiske kropper omfatter rytmiske og sykliske proses­ ser som griper inn i hverandre. Livet på jorden er dessuten regu­ lert av månens og solens bevegelser. Også de sosiale produksjonsog reproduksjonsaktiviteter er rytmiske og sykliske. Både utven­ dig kontrollerte bevegelser og frivillige bevegelser legger seg gjerne i repetitive mønstre. Disiplin og vaner viser seg som gjen­ tagelser av bevegelsesprogrammer. Det ville være gunstig for begge parter om sosiologene ble mer opptatt av tidens veksling­ er, mener Young, og historikerne mer opptatt av det funksjonelle. I studiet av den sosiale virkeligheten kan man ikke skille mellom statiske og dynamiske elementer. Stabilitet og endringer er deler av én og samme historie, av ett og samme system. Michael Young er overbevist om at det sykliske er forsømt i så stor grad at det moderne livet faktisk støter an mot biologiske grenser. Han trekker frem funn fra den relativt nye kronobiologien, en disiplin som studerer de rytmiske prosessene i organismen 222

TIDENS HISTORIE

og deres gjensidige avhengighet av hverandre. Youngs store tanke er en modernisering av Platons gamle verdensbilde. Platon be­ traktet som kjent menneskekroppen, samfunnskroppen og verdenskroppen som innbakt i hverandre. For Young er det tidserfaringene og de rytmiske gjentagelsene som styrer denne overensstemmelsen. Mennesket, samfunnet og naturen kan bare finne hverandre ved at man oppsøker og respekterer de rytmiske forbindelsene mellom dem. I siste instans er det solen både individet, samfunnet og den levende naturen står i gjeld til. Men sol, måne og jord deltar i mange rytmer som ikke dekker hverandre fullstendig. Derfor er det flere som tror, som Young, at livets kompleksitet delvis skyl­ des alle de forskjellige rytmene jordiske organismer er utsatt for, og som de må tilpasse seg. Det ville finnes mindre kompleksitet i livet på en planet som ikke snurret rundt eller som alltid viste den samme siden mot solen. Kompleksiteten blir også påvirket av jordens skrå akse som sikrer årtidens vekslinger. Flora og fauna deltar i både årlige, månedlige og daglige rytmer.

Også samfunnet er gjennomstrukturert av rytmer. Vaner og ruti­ ner i arbeid og fritid føyer aktørene sammen i grupper og møn­ stre. Vi står opp, går til sengs, spiser, steller oss, reiser og arbeider som etter en timeplan. Den som insisterer på å gjøre alt dette til andre tidspunkter enn de andre i samfunnet, melder seg ut av fel­ lesskapet. Samfunnets prosessuelle liv ligner på en produksjons­ kjede i en fabrikk: Hvert ledd må være på plass og gjøre sin jobb til avtalt tid for at prosessen som helhet skal kunne fortsette. Skolen var en av de første moderne institusjoner som arbeidet etter en streng timeplan og som dermed representerte en innøvelse i den moderne arbeidsorden. Forbrukernes fritid er nå ofte like strengt regulert som arbeidstiden. Fjernsynstitting, lufte hunden, weekendtur - noe avhengig av bosted, alder, kjønn og samfunnslag går fritiden opp i forutsigbare rutiner. Også årstide­ nes vekslinger slår inn i samfunnets rytmer gjennom klesmoter, boksalg, selvangivelser, årsmøter, utstillinger, og sesonger for det ene eller andre. 223

TROND BERG ERIKSEN

Svært mange sosiale begivenheter gjentas på årsbasis for at de skal innarbeide seg i bevisstheten. Alle vet når Holmenkollrennene og Festspillene i Bergen finner sted. Hver gang hele sam­ funnet, eller deler av det, steller i stand en begivenhet som gjen­ tas syklisk, befestes deltakernes innbyrdes solidaritet. Sporten er gått i religionens fotspor på mer enn én måte og har fått sin egen årskalender som er like kjent for de innvidde som kirkeårets fest­ dager. Men både religionens og sportens utøvere er synkronisert gjennom naturens vekslinger. Påskefeiring på høstparten ville være like meningsløst som skøyteløp i juli. Plasseringen av julaften ved vintersolhverv er en symbolsk ba­ nalitet som ingen predikant unnlater å utnytte. Det som ikke er banalt eller trivielt, er den alminnelige tendens til å koordinere naturens og samfunnets kretsløp. I mange tilfeller påvirker de hverandre direkte. Rent menneskeskapte rytmer - som for ek­ sempel uken - kan trekke naturlige prosesser med seg i dansen. De fleste fødsler skjer på torsdager og fredager. De fleste hjerteinfarkter finner sted på mandager. I enkle stammesamfunn er dansen til trommer eller musikk den store integrator. De unge danser seg inn i stammens liv, og de gamle trekker seg ut av dansen når tiden er inne. En slik metafor kan lett anvendes på det moderne samfunnets rytmer og puls­ slag. Prisen for å være en del av fellesskapet, er å følge med i vaner, rutiner og tempo. Vaner og skikker betyr langt mer for samfunnets konsolidering enn de fleste er klar over. Det er en del av vanenes og skikkenes hemmelige makt at de integrerer samfunnet på et ubevisst nivå. Vaner og skikker er effektiv energisparing. De sikrer kontinuitet og frigjør krefter til fornyelse. De representerer en utvendig form for erindring og står helt sentralt i den sosiale tidshusholdningen. De er den automatiske delen av hverdagen. Fordelen ved det til­ vante er at man gjerne er flink til det man er vant til. Vaner og skikker forenkler livet ved å unnlate å avkreve oss beslutninger ved hver minste korsvei. Vanenes repetitive automatikk frigjør oppmerksomhet for det uforutsette og uventede. Vanene overflødiggjør den bevisste erindring og avlaster nervesystemet. 224

TIDENS HISTORIE

Vaner og skikker tilhører den sykliske tidsbruken. De griper inn i hverandre og støtter hverandre. Man har ikke én isolert vane. Man slutter seg gjerne til hele systemer av vaner som utgjør skjelettet i en livsform. Det er nettopp det sykliske ved vaner og skikker som gjør dem forpliktende og sosialt integrerende. Gjennom fødselsdagsfeiringene føyes individet, samfunnet og solens løp sammen. Det finnes faste vaner, rutiner og forvent­ ninger knyttet til hvert eneste leveår fra innlæring av språk og bevegelser, til skolegang, giftermål, karriere og pensjonsalder. Hvert eneste livsløp er innrammet i en livsmatrise som bare voldsomme hendelser eller anstrengelser kan bryte. Slik blir vi beregnelige og omgjengelige i sosial mening. Biologisk aldring og sosial aldring skjer som regel i takt, slik at den sosiale aldringen får noe av den biologiske aldringens nødvendighet over seg. Sosi­ al makt ytrer seg ikke minst gjennom forvaltning, styring og for­ tolkning av vaner og skikker.

Før klokken kom i vanlig bruk, kunne ikke folks bevegelser syn­ kroniseres uten at de fysisk var innenfor hverandres rekkevidde. De aller fleste visste hverken hvilken time på dagen det var, eller hvilket år man befant seg i. Måltider og andre rutiner bestemte dagsrytmen uten hjelp av eksakte time angivelser. Ukedager og måneder var man gjerne mer fortrolige med. Protestantisme og puritanisme gjorde sløsing med tid til den verste av alle synder. Klar beskjed gir den engelske reformatoren John Fox (1517-1587] i boken Time and the End of Time. Han anbefaler en metodisk utnyttelse av tiden, fordi man aldri vet når den er slutt. Tiden er kort og evigheten varer lenge. I dødsøye­ blikket faller bestemmelsen om ditt evige oppholdssted. Derfor gjelder det å ha papirene i orden. Hos Fox blir tiden til en religi­ øs kapital som må forvaltes med omhu, og Gud blir en revisor som før eller senere vil undersøke alle kvitteringer. Identifikasjonen av tid og penger ble særlig sterk hos dem som ikke hadde så mye av hverken det ene eller det andre. Klokketroskap og hastverk ble av fornemme skribenter på 1600- og 1700-tallet betraktet som «borgerlig» i nedsettende forstand, 225

TROND BERG ERIKSEN

nemlig ut fra de besittende klassenes perspektiv. Det finnes fremdeles kulturer og samfunnsklasser som betrakter punktlig­ het som vulgært og anmassende. Men i den moderne verden har det borgerlige hastverket sei­ ret, og manglende punktlighet kan brukes som markør for over­ makt. Leger, banksjefer og advokater lar sine mindre viktige kun­ der vente. Det er en moderne variant av det samme som Henrik 4. opplevde på sin botsgang til Canossa, hvor han ventet på pave Gregor VII i flere døgn vinteren 1077. Respekten for andre men­ neskers personlige tid er beslektet med respekten for deres per­ sonlige rom. Overmakten gleder seg over å kunne demonstrere sin likegyldighet for begge størrelser. Ikke for ingenting utvikles den tidligmoderne punktlighet i klostrene gjennom munkers og nonners rituelle møter med Gud. Han lar ingen vente. Derfor må brødrene og søstrene også stille til avtalt tid. «Folk har alltid tid til å fortelle deg at de ikke har tid,» skriver Young. Å la folk vente, avbryte samtaler og klage over at tiden ikke strekker til, er like mange forsøk på å plukke maktgevinster gjennom tidsmanipulasjon. Det siste på denne fronten i New York skal være de doble og tredoble lunsj avtaler som forteller dem en møter, at de ikke er verd en hel lunsj. Men det finnes også en moderne tidsknapphet som ikke er affektert eller mani­ pulerende. Folk lever lenger enn de har gjort noen gang, og livet føles kortere enn noensinne. Moderne strebere blir gjeldsofre i forhold til disponibel tid. De lever alltid i manko og er på etter­ skudd med oppgavene. De blander sammen tid og rom og tror at de kan vinne tid gjennom forbikjøringer. Den sosiale tiden lar seg ikke lenger ramme inn av kosmisk el­ ler biologisk tid, men må heller oppfattes som en krig mot natu­ ren i begge retninger, både mot aldringen og mot kroppens be­ hov for hvile og adspredelse. På landet var det kua som var klokken. For to hundre år siden lukket natten byportene og soveværelsesdørene. Nå har kunstig belysning utvisket skillet mellom natt og dag. Natten er ikke lenger en gyldig unnskyldning for hvi­ le. Natten er kolonialisert av dagens geskjeftighet. Ikke noen del av den lineære tiden er dermed unndratt organisasjon. 226

TIDENS HISTORIE

Forholdet mellom det sykliske og lineære er ikke som et valg mellom to tidsteorier, men som et valg mellom forskjellige ma­ triser. Velger man året eller døgnet, vil tiden gå i krets. Velger man det individuelle menneskeliv eller historiens løp, vil tiden løpe langs en linje med begynnelse og slutt. Interessant er at de to anskuelige modellene ikke bare styrer mytologisk og førmodeme teoretisk fantasi, men gjentar seg i den moderne fysikken. Er universets historie som en linje mellom det store smellet og kuldedøden - eller er det en evig veksling mellom eksplosjo­ ner og implosjoner? Begge anskueligheter brukes, og begge har urgamle aner. Det bekrefter igjen Kants kritiske hovedtanke om at helheten aldri er gitt for oss som gjenstand. Det betyr at det ikke finnes objektiv kunnskap om helheter og aldeles ikke om den mest omfattende av dem, nemlig universet. Tiden er ikke tilordnet noen av sansene. Derfor åpner den seg bare for metaforer. Men metaforer som ikke omskriver håndfaste erfaringer, vil stadig kunne ta tingens plass. Vi tror vi snakker om tiden selv når vi bare omskriver den med bilder eller måler den. Men, som Young sier: «vi vet ikke hva tid er, selv om vi vet hva klokken er.» Bare de som tar feil av metafor og gjenstand, tror at vi kan eller bør velge mellom en lineær og en syklisk tidsoppfatning.

Storken kommer med barna Livet har utviklet seg og utfolder seg fremdeles under bestemte tidsmessige betingelser. Gjennom hele evolusjonen har levende vesener leiret seg i bestemte kronotoper eller tidsnisjer. Flagger­ musene jager akkurat de første timene etter solnedgang. Kroku­ sen blomstrer i snøkanten der hvor snøen trekker seg tilbake. Fugl og fisk gjennomfører omfattende årlige vandringer. Sammenvoksningen med tiden er så omfattende og total at de fleste levende vesener kan fungere som urverk. Det finnes gode grun­ ner til å slutte fred med solen og naturens rytmer. Koordinering­ en av samfunnskroppens forretninger er allerede foregrepet i den 227

TROND BERG ERIKSEN

vrimmel av biologiske rytmer som må koordineres for at en le­ vende kropp skal være frisk og funksjonsdyktig. En organisme er nemlig ikke bare et romlig arrangement av forskjellige organer som skal virke sammen, men også en struk­ tur som må kunne føye seg inn i naturens større rytmer for å overleve. De indre rytmene må synkroniseres med de ytre ryt­ mene. Biologiske ur finnes derfor i alle kjente organismer. I Nord-Tyskland delte bøndene i gamle dager natten i to - før og etter pissingen. Pust, hjerteslag, aktivitet og hvile, våken tilstand og søvn er bare de aller mest iøynefallende biorytmer som fak­ tisk når helt ned til cellekjernen. Planter, fugler og insekter følger årets vekslinger. Mange arter har åpenbart mulighet for å måle dagenes lengde, slik at biologis­ ke prosesser utløses når den kritiske grensen er nådd. Kryssbestøvning ville være umulig uten at livsprosessene i samme plan­ teart fulgte et felles tidsskjema. Mer innviklede organismer forholder seg til år, måneder og døgn samtidig. Ofte må de ha vi­ ten om alle tre rytmene for å svare med de rette reaksjonene. Ja, uten disse rytmene hadde ikke artene eksistert. Tidsnisjene er en del av deres egen kropp. Jorden roterer i forhold til månen hver 24,8 time. Høyvann kommer i gjennomsnitt hver 12,4 time. Hver 14,8 dag står sol, måne og jord på linje og skaper springflo. Det er to ganger springflo i hver måned på 29,6 dager - som tilsvarer den gjen­ nomsnittlige menstruasjonssyklus. En hel fauna i strandkanten er avhengig av tilpasningen til disse innviklede rytmene som det ikke er lett å holde rede på. En eller annen form for viten må li­ kevel disse artene ha, et biologisk urverk som kan tolke de mange impulsene og finne en mening med dem. Bier og fugler styrer etter solen, og de har «regnemaskiner» for avvik, slik at de kan kalkulere med solens vandring i løpet av da­ gen. Bier kan også meddele lovende himmelretninger til andre medlemmer av kuben gjennom dansebevegelser. Om de drar ut for å samle honning flere timer senere, finner de likevel veien. Noen heliotropiske planter blir styrt av et indre ur. De trenger ikke solskinn for å vite hvor solen befinner seg. Solen korrigerer 228

TIDENS HISTORIE

og koordinerer levende veseners indre ur som synes å være gene­ tisk kontrollert. «Tiden er økologiens essens, slik den burde være sosiologiens,» sier Young. Planter som åpner blomstene sine i sollys og lukker dem i mørke, viser periodiske reaksjoner også uten lysforandringer. Også planteceller kan være utstyrt med biologiske ur. Uret er noe mer enn reaksjoner på utvendige forandringer. Informasjo­ nene utenfra synkroniseres med de innvendige rytmene. I prin­ sippet finnes det biologiske uret i cellene uavhengig av endringer i omgivelsene. Det biologiske uret i plantene er ikke lokaliserbart, men er til stede i hver enkelt av cellene. Både bier og fugler som styrer kur­ sen etter sollyset, kan dessuten kompensere for jordrotasjonen med indre urverk. Dyr som skifter fra sommer- til vinterpels, fo­ regriper årstidene ved å starte tilpasningen til den hvite snøen flere uker før den faller. Soyaplantene blomstrer til forskjellig tid alt etter hvilken breddegrad de er plantet på. Forskjellige arter av soya er innstilt på forskjellig vis. Noen blomstrer når dagene blir 15 timer lange. Andre når dagene bare er 14 timer lange. Tids­ punktet er samordnet med sommerens lengde på vekststedet. Det er mye en plante skal rekke å gjøre mens det er varmt og lyst. I noen grad kan menneskets biologiske urverk korrigeres av ytre endringer. På en langsom skipsreise på tvers av tidssonene kan den rytmiske vekslingen av kroppstemperaturen korrigeres av seg selv. Men skjer endringene raskere, som ved en lang fly­ reise, må kroppen «sette» rytmene på nytt ved ankomsten. Fly­ reiser langs samme lengdegrad, det vil si i aksen nord-sør, skaper ingen eller små forstyrrelser. Men flyreiser i aksen øst-vest, på tvers av lengdegradene, kan skape store irritasjoner. Jetlag er en åpenbar forstyrrelse av biorytmene. Mennesket er riktignok langt mer fleksibelt enn de fleste dyr og planter - ikke bare fordi vi kan nøytralisere endringer i klima, lys og varme med tekniske midler, men også fordi vår biologi er mindre strengt programmert enn andre levende veseners i for­ hold til ytre påvirkninger. Men de indre rytmene er desto vikti229

TROND BERG ERIKSEN

gere, fordi samordningen innenfor en så komplisert struktur som menneskekroppen stiller høye krav til kommunikasjon mellom mange periodiske vekslinger. Noen planter blomstrer ikke av lysperioder alene, men lyset må komme i rytmer som er faktorer av 24 timer. Hvis man utset­ ter en bestemt soyaplante for lys i rytmer som ikke er delelige med 24 timers sekvenser, vil den aldri blomstre. Planten kjenner allerede døgnets lengde i utgangspunktet. Vandringer av for ek­ sempel fugler, fisk og skilpadder tyder på at de biologiske urene har en helt livsnødvendig reguleringsfunksjon. Regelmessige sekvenser er like viktig for hjernen som for an­ dre kroppsdeler. En god natts søvn har sitt eget rytmiske mønster som kan studeres ved å registrere elektroniske svingninger. Eks­ perimenter både med dyr, planter og mennesker tyder på at det finnes så vel individuelle forskjeller som artsegne rytmer hos alle levende vesener. Årringene i treverk forteller om serier av biolo­ giske prosesser som gjentar seg med årstidenes regularitet.

Den vitenskapelige økologien har hittil nesten utelukkende dreid seg om det romlige miljøet, land og vann, regnskoger og vassdrag. Endringer i slike miljøer er jo viktige, fordi en rekke planter, dyr og mikroorganismer har tilpasset seg de forskjellige miljøer i evolusjonens løp. Når det inntrer plutselige endringer, kan evolusjonens gevinster, som det har tatt hundretusener av år å bygge opp, forsvinne over natten. Biotoper, livets tilknytning til bestemte steder, har vært ivrig studert. Men livet er også avhengig av tidsnisjer, tidsfaser og tids­ rom. Vi ødelegger verden like effektivt med hastverk og rytmisk støy som med industriavfall. Årstidenes tidsbestemte vekslinger, dag og natt, ebbe og flo, har faktisk vært enda mer konstante livs­ betingelser enn de romlige. Selv de livsformer som tilbringer hele livet på ett sted, må beherske en rekke forskjellige rytmiske endringer i lys, temperatur og fuktighet. Tiden har sin regulære oppbygning på samme måte som rom­ met. Bestemte verdier av lys, varme og fuktighet må veksle in­ nenfor definerte tidsrom for at livet skal trives. Alle viktige orga230

TIDENS HISTORIE

niske funksjoner er rytmiske og finner sted i en kronotop, det vil si en tidsnisje. Noen levende vesener er mest aktive om dagen, andre om natten. Ofte er sanseorganene tilpasset kronotopen. For de levende vesener som er aktive om dagen, er synet den vik­ tigste sansen. For dem som er aktive om natten, er lukt og berø­ ring det viktigste. Levende vesener tilpasser seg tidsnisjer som minsker farer og øker næringstilbud. Noen rovdyr jakter om da­ gen, andre jakter om natten. Skulle de forlate sine rytmer, ville de forstyrre hverandre i jakten og kanskje utsette seg for de an­ dres matlyst. Den utviklingen og tilpasningen som skjer med én art, får selvsagt konsekvenser for en rekke andre arters adferdsmønstre. Den delen av den menneskelige biologien som dreier seg om kronotoper, er først nylig blitt systematisk undersøkt. Som alle andre kjente organismer har mennesket et indre ur som styrer en lang serie biorytmiske prosesser. De som har studert saken, kan liste opp mer enn et hundretalls forskjellige biorytmer som er knyttet til forskjellige funksjoner. Pust, hjerteslag, kroppstempe­ ratur, måltider og avføring er bare de mest kjente ytringer av ryt­ mer som kan følges helt ned i cellebiologien. Kreft er åpenbart en rytmeforstyrrelse i celledelingen. Det som skjer når tidsøkologiske regelmessigheter brytes, er som når en trommeslager i et janitsjarorkester begynner for seg selv: også alle de andre rytmene forstyrres. Forstyrrelser av ruti­ ner for søvn og næringsinntak kan forplante seg i hele kroppen, noen ganger helt ned på cellulært niva. Vi har fremdeles antyd­ ninger igjen av menstruasjonssynkronisering blant kvinner som omgås hverandre i familier og på arbeidsplasser, og rester av de årlige unnfangelsesrytmene kan fastslås statistisk ved at de fleste barn fødes om våren. I industrilandene er mange slike biologiske regulariteter i ferd med å forsvinne. Økologien taler om tap av arter. Tidsøkologien kan peke på tap av rytmer. Kort og enkelt sagt stiller de sosiale tidsregulatorer de biolo­ giske regulatorer på stadig mer alvorlige prøver. Særegent for or­ ganismer er at de selv kan stille de biologiske urene pa nytt for eksempel etter en flyreise eller etter en usedvanlig lang vinter. 231

TROND BERG ERIKSEN

Men det er et åpent spørsmål hvor hyppige og hvor brutale slike endringer kan være uten at det fører til varige skader. Det finnes ingen vei tilbake til den tilstand da trær, mennesker, dyr og him­ mellegemer var som en eneste organisme av omgripende krets­ løp. Men tapet av de utvendige naturrytmene har utvilsomt visse konsekvenser for de indre kroppsrytmene. For hundre år siden «kom storken med barna», det vil si barnefødslene samlet seg i de ukene storkene kom tilbake fra sørli­ gere strøk i mars og april. Storkenes ankomst falt sammen med de fødselsukene som unnfangelsesrytmene favoriserte. Sammen­ fallet var en rest av en omgripende orden. At storkene kommer med barna, er derfor intet eventyr, men et tidsøkologisk paradeeksempel som knytter det utvendige og det innvendige naturforløpet sammen i én fortelling. Tradisjonelle samfunn var helt bestemt av årstidenes veksling­ er. Fordi planter og dyr var fengslet i naturlige kretsløp, ble også menneskene innlemmet i naturens store rytmer. Industrisamfun­ net derimot har langt på vei frigjort seg fra årstidene og deres kli­ matiske vekslinger. I den moderne sivilisasjonen bestemmer dy­ renes vandringer og plantenes vekstperioder bare i svært liten grad menneskenes adferd. Vi har temmet produksjonen av kjøtt og fisk og kompenserer årstidenes vekslinger med import fra den sørlige halvkule. Dypfryseren er også et tidsinstrument i den for­ stand at den gjør oss uavhengige av jaktsesonger og bærsesonger. Den utvisker og nøytraliserer årstidenes vekslinger.

Modern Times Sykdom og alderdom kan stille en utenfor det systemet av sosia­ le prosesser som er regulert av tidsmålere. Når man ikke lenger bryr seg om hvilken dag det er eller hva klokken er, blir man ute­ stengt fra et felles rom som de fleste henter sin identitet og selv­ bevissthet fra. For noen generasjoner siden var det å være «ingen» noe som kunne skyldes at man manglet familietilknytning, og noe senere ble pengene identitetsgivere. Den som i mest utpre232

TIDENS HISTORIE

get forstand er «ingen» i våre dager, er den som står helt utenfor den organiserte, sosiale tidsmaskinen. Smerten ved å bli syk eller gammel understrekes av den utelukkelsen fra de løpende forretninger som er styrt av klokke og kalender. Den som ikke har utsikter til igjen å bli opptatt i den sosialt organiserte tidsmaskinen, kan like gjerne dø. I slike tilfel­ ler påskynder sosial aldring som regel biologisk aldring. Å kunne delta i samfunnets bevegelsesrytmer er like viktig nå som i stam­ mesamfunnet. Så sterkt er den rådende tidsforvaltningen knyttet til et moderne menneskeliv. I den tidligmoderne verden var jo fremtiden den utopiske di­ mensjonen. Derfor var det ikke så vanskelig å tale om fremtiden. Det var i alle tilfeller enklere å si hva man ønsket seg, enn å for­ søke å profetere om det som faktisk ville komme rundt neste hjørne. Når vi i dag synes det er vanskelig å tale om fremtiden, skyldes det ikke bare forandringshastigheten i det moderne sam­ funnet, men også en ny sjenanse overfor det utopiske og det nor­ mative. Vi tør ikke lenger å si hva vi ønsker oss, fordi utviklingen likevel ikke tar hensyn til våre behov. Teknologien leverer forny­ elser i et tempo som sprenger all fantasi. De anonyme utviklingskreftene har på en eller annen måte beseiret viljen til å ta ansvar for det som skal komme. Kanskje har de som studerer samfunnet, og de krefter som styrer det, vært så opptatt av å drive objektiv og vederheftig vitenskap at de har oversett at all forskning om mennesket og samfunnet hviler på forutsatte normer. Gjennom hele den moderne utviklingen har forestillingen om arbeidet vært et arnested for artikuleringen av både menneske­ bildet og politiske normer. De aller fleste sosialutopier har vært knyttet til organiseringen og utformingen av nettopp arbeidet. I våre dager er det vanskeligere å få øye på slike normative forut­ setninger enn i klassekampenes og den nasjonale gjenoppbyg­ gingens epoker. Kampene i arbeidslivet er overtatt og pasifisert av byråkrati og organisasjoner. Det virker som om Joe Hill helten i de gamle amerikanske arbeidersanger - endelig er død og glemt. 233

TROND BERG ERIKSEN

Det finnes fremdeles lønnskamper i vårt samfunn, men de er uten en åpenbar moralsk gehalt. I stedet ser vi forskjellige grup­ per - ingen nevnt, ingen glemt - som driver utpresningsstrategier overfor arbeidsgivere og hele resten av det moderne industrisystemet for å skaffe seg enkle, målbare fordeler. Men kampen om håndfaste fordeler kan ikke erstatte de bevisste anstrengelser for en mer alminnelig menneskeliggjøring av arbeidslivet, som de store arbeidskampene en gang siktet mot. Nå har forskningen overtatt noen av disse ambisjonene. Eller rettere: Forskningen bør være et sted hvor tankene om å gjøre samfunnet mer men­ neskelig holdes i ære. Resultatet av forandringen er en vektforskyvning fra den gam­ le klassekampen i retning av bekymring for arbeidsmiljøet. Der er nemlig et formål man kan enes om, selv etter at utopiene er døde. Arbeidsplassene bør ikke være sykdomsfremkallende eller utsette arbeidstakerne for en urimelig risiko. Det som er skjedd, er at denne delen av samfunnsforskningen er blitt avpolitisert ved å adoptere medisinens normer. De økologiske og helsemessi­ ge bekymringene tar utgangspunkt i håndfaste skadevirkninger som må unngås. Man krever altså ikke systemforandringer, men konkrete tiltak der hvor varsellampene lyser. Det er vel og bra. Man skal, sa de gamle stoikerne, samle seg om det man kan gjøre noe med, og la det fare som man ikke kan gjøre noe med. Bare slik kan man bevare sinnsroen. Fremtidsbilder krever imidlertid et noe videre perspektiv, og da må man ta uroen med på kjøpet. Når folk i det hele tatt er så nysgjerrige på hva som vil komme, er det nok fordi de ønsker seg et noe mer helhetlig perspektiv på det som allerede foreligger. Vi vil ikke bare, så langt råd er, unngå stress og skader, men vi ville også gjerne vite hvor det moderne industrisystemet fører oss hen - om opplysningene finnes noe sted. En slik type tenkning må ta utopiene til hjelp. For det kan være at både stressituasjoner og miljøskader er systemiske, det vil si at de vil tilta i volum så lenge det ikke formuleres normer som vi finner det bryet verd å kjem­ pe for.

234

TIDENS HISTORIE

Langsomt er alle blitt klar over det moderne industrisystemets utfordringer til livsmiljøet. Men arbeidsmiljøet står dessuten sentralt i en spesiell miljøproblematikk som først i de senere åre­ ne har fått et eget navn. Jeg tenker på «tidsøkologien». Tanken bak bruken av dette begrepet er at arbeidstakere ikke bare i rom­ lig henseende er utsatt for støy, forurensning og plager, men at også tidspress og tidsbruk representerer en kilde til ubehag og sy­ kelighet. Slik det rommet vi lever og arbeider i, bør holdes fritt for giftstoffer, krever også tiden en husholdning som ikke støter an mot biologiske begrensningen Alle vet at omfanget av utydelige og udiagnostiserbare plager representerer en stor belastning for deler av dagens helsevesen. Jeg tror at noen av disse plagene skyldes en brutal og tankeløs husholdning med tiden. Her er det ikke bestemte samfunnsklas­ ser som utbyttes. I motsetning til den gamle klassekampen dreier det nye konfliktfeltet seg ikke først og fremst om avlønning og penger. Tvert imot virker det som om de som økonomisk sett er relativt begunstiget av systemet, ofte står i en særlig tidsøkologisk manko. Mange har pekt på at industrisystemet selv er i overbalanse, slik at det stadig må hoppe nye skritt fremover for å forhindre at det faller pladask. De fleste av dem som lever og arbeider innen­ for systemet, har det på samme måte: De blir jaget videre fra skanse til skanse uten noen gang å kunne stanse opp. Eventuelt stanser man opp den dagen man pensjoneres, og da har man helt glemt hva man skulle bruke den fritiden til som man nå plutselig har en overflod av. Forholdet mellom gjerningsmann og offer er like ugjennom­ siktig i tidsøkologien som når det gjelder annen økologisk uba­ lanse. På et eller annet nivå og formidlet gjennom mange ledd, er alle åpenbart medansvarlige. Vi har nemlig opptatt i oss kravet om det uvettige tidsforbruket, på samme måte som vi kaster oss inn i et forbruk av energi og varer som alle vet er ødeleggende på lang sikt og urettmessig i et globalt perspektiv. Bak tidspresset og tidsmankoen ligger drømmen om det gode liv som effektivt tilintetgjør seg selv når det griper til de mest 235

TROND BERG ERIKSEN

nærliggende midler. Nesten alle grunnleggende sosiale erfaringer krever tid. Ikke så og så mye tid, men så mye tid som kreves for at kjærlighet, selvbesinnelse, fortrolighet eller tillit kan oppstå. Det er lenge siden Chaplin gjorde narr av den moderne arbeidsverden på film («Modem Times», 1936) ved å vise hvordan ma­ skinenes takt forplanter seg inn i kroppen. Den gangen lo man av de spastiske rykningene som ble forsterket av den ufullkomne fotograferingen. Nå frykter jeg at mange vil oppfatte hans parodi som rapport fra en høyst normal hverdag. Arbeidsdagens taktslag har forplantet seg til kroppens reak­ sjoner og bruken av ferie og fritid. Det som skulle være hvile og gjenoppfriskning, blir trukket med i dragsuget. Fastfood og tera­ pier som gir snarveier til rask lykke, profitterer på tanke vaner som i siste hånd stammer fra det hektiske arbeidslivet. Hver gang vi lurer oss til å overskride fartsgrensene med bil, opplever vi lyk­ ken ved å spare fem minutter. Ikke få av de tidsbesparende stra­ tegier kan plutselig ende i overraskende debet. Både fastfood og forbikjøringer kan koste en livet. Det er på høy tid at vi tar oss tid til å leve, sier pedagogen Geissler. «Livet er det som skjer mens vi er ivrig opptatt med alt annet,» sier John Lennon. Mange kloke hoder, dyktige penner og raske tunger har kommentert vårt merkverdige forhold til tiden. Den har alltid vært et knapphetsgode. Allerede det gamle budet om å holde hviledagen hellig, sikter mot å dempe en ustoppelig virketrang som ikke tar seg tid til å vente, koble av, feriere eller hvi­ le. Til og med Gud hadde behov for hvile på den syvende dagen. Livet kan jo ta slutt rundt neste hjørne. Derfor gjelder det å få med seg alt. Menneskets dødelighet fører nødvendigvis til et øn­ ske om effektivitet og fart. «Udødelige guder trenger ikke biler,» sa den spanske kulturfilosofen José Ortega y Gasset (18831955). Men det finnes kanskje viktigere ting å foreta seg i et be­ grenset livsløp enn å være en effektiv maskindel. I Wien ved år­ hundreskiftet påsto Karl Kraus at det moderne samfunnet deler menneskene inn i to kategorier, arbeidere og latsabber. «Samfun­ net er ikke lenger innrettet for oss som ikke har tid til å arbeide,» sier han ironisk. 236

TIDENS HISTORIE

Særlig har filosofene gjort seg lystige over dem som haster andpustne fra sted til sted. Nils Kjær har streifet temaet i sin har­ selas over fyndordet: «Gakk til mauren og bli visi» Søren Kierke­ gaard sier at han ler av de travle hastverkere som løper av sted med åpen buksesmekk, som de aldri har fått tid til å lukke. Og når en av dem som løper slik, får en takstein i hodet og dør på flekken, skratter den gode Søren av full hals. Var dette det den hastige ville oppnå? Var dette det han løp etter - for ikke å gå glipp av anledningen? I tillegg til menneskets dødelighet, som alltid har gjort tiden til et knapphetsgode, er det krefter i det moderne samfunnet som er helt ekstatiske i sitt forsett om å utnytte hvert øyeblikk, ikke la et eneste tidsatom gå tapt. Det er en slags griskhet og gjerrighet på livets egen substans som man ikke vil gi fra seg uten at man må. Vi tenker oss gjerne at kvalitet i arbeidet har noe med hastighet og effektivitet å gjøre, men livskvalitet må nok hentes andre steder fra. Alle fellesskapsverdier krever at vi har tid for oss selv og andre. Fortrolighet, selvbesinnelse, kjærlighet og tillit kan ikke gro med stoppeklokker over seg. Her er hastighet og effekti­ vitet det motsatte av kvalitet. Moderne mennesker trenger en ny tidskultur. Det finnes signaler i det moderne samfunnet som tyder på at noen - stadig flere og langt fra de dummeste - heller vil ha tid til familien enn til å klatre videre på karrierestigen. I heldigste fall kunne de avansere et par lønnstrinn, om ikke hjerteinfarktet og magesaret innhen­ tet dem før de kom så langt. Da er det bedre å glede seg over li­ vet mens det er der, uten å bruke alkohol, piller og kiropraktor for å komme seg gjennom uken, sier de. Mange vil nå heller ha dobbel fritid enn dobbel lønn. Hjemmet var lenge en skjermet havn i en kortpustet verden for alle andre enn husmoren. Men faktiske samfunnsendringer har skapt funksjonsforandringer. Tidligere var det bare far, nå er det som regel både mor og far som arbeider ute. Alle er foreløpig enige om å betrakte den moderne situasjonen som et fremskritt. Men situasjonen krever i det minste kreative løsninger og konkret 237

TROND BERG ERIKSEN

planlegning om skillet mellom arbeidspresset der ute og hjem­ mets ro skal opprettholdes. Man kan ha rett i at dette skillet base­ rer seg på en nostalgisk myte uten å avvise ønsket om en viss av­ skjerming fra arbeidstidens mas innenfor hjemmets fire vegger. Hastigheten er en virkning av forbrukersamfunnets materia­ lisme, vil noen si. Men det permanente tidsunderskuddet har sik­ kert også ideologiske årsaker. Kanskje vi ikke lenger er i stand til å begrunne det å vente, koble av, feriere eller hvile. Da de ar­ beidsfrie klassene i forrige århundre oppdaget sin arbeidsfrihet som det urimelige privilegium det var, ble de «syke». De la seg inn på sanatorier og gjennomgikk all verdens eksotiske kurer for en rekke navnløse sykdommer. Bare slik kunne de begrunne sin arbeidsfrihet. Tuberkulosen var ikke så mye forårsaket av bakterier som av en begrunnelsesknipe. Særlig gjaldt det selvsagt grensetilfellene uten klare kliniske indikasjoner. Og dem var det mange av. Tidsklemma — som er det moderne uttrykket for det krysspresset hastverket skaper - gir sikkert en rekke faktiske sykdommer på grunn av stress og overbelastning. Men dessuten skaper den en sverm av innbildte sykdommer og oppretter lavere smerteterskler, fordi vi ikke kjenner andre måter å begrunne vår uvirksom­ het på enn ved å bli syke. Vi kan ikke en gang rettferdiggjøre feri­ en uten å planlegge den til siste minutt og dekke hver time på dagen med video-opptak som dokumentasjon på at vi har hatt det hyggelig. Arbeidslivets rytmer har spist seg inn i fritiden, og vi har fått én livsrytme i stedet for den sunne tempovekslingen mellom arbeid og fritid. Sigarettrøyking har også et eller annet med saken å gjøre. Kan vi i det hele tatt slappe av uten å foreta oss noe? Kanskje røy­ kingen er en nødvendig markering av at dette tidsrommet tilhø­ rer meg selv. Det ville se for dumt ut ikke å gjøre noe i det hele tatt. Fra et medisinsk synspunkt er det å pille nese et godt alter­ nativ, men inntil nå har det ikke fungert like godt sosialt. Røy­ kingen blir en pseudovirksomhet som signaliserer hvile, avslap­ ping eller venting. Røkelsespinner og graderte vokslys er blant de eldste tidsmålere historien kjenner. 238

TIDENS HISTORIE

Sigarettene er blitt en slags tidsmåler for den tiden som er an­ nerledes enn den klokketiden vi selger til arbeidsgiveren. Pause­ ne er så påfallende avbrytelser i det eneste som angivelig gir livet mening, nemlig geskjeftigheten, at pausenes status må symboli­ seres med røykingen som språkhandling, som tegn på hva som foregår. Men pipe, sigar og sigarett representerer forskjellige tids­ enheter. Sigaretten materialiserer en annen tidsoppfatning enn sigaren og pipen. Sigaretten er symbol for den moderne verdens utålmodighet, mens både sigaren og pipen forutsetter et ganske annet og mer avslappet forhold til tiden.

«Tidstyver» er blitt et begrep gjennom Michael Endes barnebok Momo (1973). Hele vårt samfunn vrimler av tidstyver, skikkelser som stjeler oppmerksomhet fra oss til hodeløst vrøvl eller hensiktsløse rutiner. De fleste fjernsynsstasjoner, underholdningsin­ dustrien og offentlige institusjoner er godt forsynt med slike fi­ gurer. Endes fremstilling traff en nerve. Den sa noe vesentlig om moderne livsbetingelser. Men de fleste så bare filmen - for de hadde ikke tid til å lese boken. Ellers tenker jeg på musen Fredrik i Leo Lionnis barnebok (Fredrik, 1971), som er den eneste av musene som ikke samler nøtter og korn til vinteren. «Hvorfor arbeider du ikke?» spør de andre. «Jeg arbeider jo,» sier Fredrik, «jeg samler solstråler til kal­ de, mørke vinterdager.» Tidsklemma er et sentralt og moderne tema for barnebøkene, fordi kanskje særlig barna blir rammet av at de voksne haster fra sted til sted, slik at de trenger all fritid til å roe seg ned for ikke å gå glipp av nattesøvnen. Barna skulle gjer­ ne ha hatt mer av den tiden som blir til overs når arbeidet er gjort. Men ofte er det ikke krefter igjen til familielivet, fordi man har vært så usannsynlig effektiv i løpet av arbeidsdagen i de funk­ sjonene som ikke uten videre gir livet mening. Vi trenger en ny tidskultur. For de som aldri har tid, utretter ikke noe som helst. De gamle filosofene talte om borgernes fritid som arbeidsdagens og statsforvaltningens mening. Alt det man gjør, skjer for fritidens skyld, sier Aristoteles. Slik vi kriger for fre­ dens skyld, arbeider vi for kulturverdienes og fellesskapsverdie239

TROND BERG ERIKSEN

nes skyld, sa den gamle grekeren. Schole på gresk og otium på la­ tin betegnet de velstående borgernes privilegium - fritiden som tid for egen horisontutvidelse og «dannelse». «Tid er penger,» sier vi, og begrunner vår gjerrighet på den måten. Men det finnes mange tider, ikke bare den tiden som kan måles i penger. Hunder og katter kjenner ikke til en slik tid i det hele tatt. De kan lære oss en lekse i livsvisdom - i alle fall skal det å klappe dyrene være godt for blodtrykket. I det metronomiske samfunnet hvor alle arbeids- og kroppsfunksjoner tikker og går i taktslag som griper inn i hverandre, har man glemt at alle gode musikkstykker krever taktbytte, rytmeskifte og pauser. Når en tone skal gis et ekstra trykk, nøler musikeren et lite øyeblikk med å slå den an. Når en høytidelig avslutning skal forberedes, går or­ kesteret over i ritardando. Forherligelsen av tidsgevinster på tiendedeler og tusendeler av et sekund - som i toppidretten og datareklamene - er en ny­ motens stupiditet hvordan man enn snur og vender på det. Min PowerPC gjør alle operasjoner 20/1000 sekunder raskere enn den forrige modellen. Det betyr at jeg bare behøver å gjøre ope­ rasjonen 50 ganger for å ha spart ett helt sekundl Retorikken i re­ klamen og på sportssidene er ideologisk for så vidt som det gud­ dommelige fortrinn består i ikke å la et eneste tidsatom gå til spille. Men selv dårlige teologer vet at man ikke kan spare seg inn i evigheten ved å samle på tidsatomer. Stanse tiden må man gjø­ re på andre måter. Heinrich Boll har en vittig historie om en geskjeftig tysk turist som i en oppspart ferieuke til sin forferdelse oppdager en spanjol som ligger i skyggen av et tre på stranden - midt i det som i tyskerens hjemland ville ha vært «arbeidstiden». Tyskeren kommer i snakk med karen som viser seg å være fisker. Han har gjort den fangsten han trenger for dagen, og hviler med verdens beste sam­ vittighet. Men hør nå her, sier tyskeren, du kunne jo ha tatt flere fangster og kjøpt deg en større båt. Sønnene dine ville ha fått jobb, og med tiden kunne det bli en filetfabrikk av det som kun­ ne ha gjort deg rik. «Hva skulle jeg med det?» spør spanjolen. Jo, så kunne du leve på rentene, ligge her på stranden og hvile deg 240

TIDENS HISTORIE

om dagen, svarer tyskeren. «Det er jo det jeg gjør nå,» sier spanjo­ len og snur seg over på den andre siden. Han skjønner ikke hvor­ for han skal oppsøke alle mulige omveier for å kunne gjøre noe som er mulig for alle til enhver tid. Og så tilbake fra utopien til den såkalte virkeligheten. Time ma­ nagement er den praktiske konsekvensen av en utbredt innsikt, el­ ler kanskje heller vi skulle kalle det illusjon, om at «tid er penger». Ikke en gang i maskinenes verden er dette riktig. Man kan nok sikre seg et konkurransemessig overtak ved å øke produksjonshastigheten, men overtaket innhentes snart. Så det er ikke hastigheten i seg selv, men akselerasjonen som er økonomisk gunstig. Hvis det stem­ mer, gir det modell for en katastrofisk utvikling hvor akselerasjonen vokser og ikke stanser før den bryter sammen på et eller annet punkt. Som regel er det kroppen og nervene som får svi. I våre dagers arbeidsliv er produksjonshastighet og produkti­ vitet mindre sammenfallende størrelser enn noen gang. I mange sammenhenger er oppfinnsomhet langt viktigere for produktivi­ teten enn produksjonshastigheten, og oppfinnsomheten krever som regel en annen type tidsøkonomi enn den som ligger i time management. Oversettelsen av tiden til penger har forvandlet den til en kapital eller en vare som man angivelig disponerer over. Med et av politikernes yndlingsuttrykk er tiden blitt en «ressurs» som må utnyttes, slik man gjør det når man legger en foss i rør. Men man kan ikke legge en foss i rør1. Enten har man en foss, eller så har man rør. Det betyr at det man sitter tilbake med når man utnytter tiden som «ressurs», er noe helt annet enn tid. Man får ikke mer foss av å legge den i rør. Man far ikke mer tid av å utnytte den som «ressurs». Det er i det hele tatt en utbredt illusjon at man kan beherske tiden. Det er likevel alltid tiden som behersker oss. De som med time management vil bygge opp en slags motmakt mot tiden, forvandler seg selv til presisjonsur. Hvem er det da som har vun­ net maktkampen? Kanskje det ville være en bedre strategi å for­ søke å få tiden på vår side, slik at den arbeider for oss, snarere enn at vi blir livegne hos den. For tidens substans ligger ikke i avtaleboken, men i de biologiske livsrytmene. Den moderne manipule241

TROND BERG ERIKSEN

ringen med naturens rytmer i produksjonsliv og arbeidsliv tar feil av klokketid og hjerteslag. Den vil tvinge det konkrete liv inn i en lønnsom abstraksjon. Men tiden finnes ikke i klokkene eller i avtaleboken. Den virkelige tiden finnes i kroppene. For det er ikke klokken, men hjertet som stanser når tiden er ute. Pust, hjerteslag, vekslingen mellom dag og natt, forandringer i blodtrykk og kroppstemperatur - medisinen kjenner et hundretalls forskjellige biologiske rytmer som mennesket er avhengig av for å kunne fungere over lengre tid. Sult og tørst, anstrengelser og hvile, inngår i et økologisk tidssystem som vi ikke kan trosse på lang sikt uten at det får uheldige konsekvenser. Hva som skjer med organis­ mer når man ikke tar seg tid til naturlige modningsprosesser, kan enhver kontrollere i matvarebutikken. Tomater, kjøtt, brød, ost og frukt produseres nå for en stor del gjennom prosesser som forserer vekst og modning. Jeg vil ikke en gang nevne oppdrettslaksen. Ek­ semplene er tilstrekkelige til å vise at der hvor de biologiske rytme­ ne trosses, blir resultatene på lang sikt mindreverdige. Det finnes mange knep i den eldre tidshusholdningen som fremdeles kan praktiseres: Man kan for eksempel lære seg å mar­ kere begynnelser og avslutninger på en oppgave. I den moderne tidsklemma griper alt inn i hverandre og over i hverandre slik at man aldri får følelsen av at man har gjort noe ferdig. Enkle ritua­ ler kan hjelpe oss å slippe taket i plagsomme erindringer og legge tap eller bebreidelser bak oss. Festina lente het et gammel aristo­ kratisk råd: «Skynd deg langsomtl» Et annet knep er å innse at ikke alt kan gjøres i samme hastighet. Alt har sin tid. Noen opp­ gaver kan bare gjennomføres ved at man lar løsningen komme av seg selv, når tiden er inne.

Mot en ny tidskultur

Ikke alt kan rasjonaliseres. En strykekvartett blir ikke bedre av å spilles raskere og mer effektivt, sier Lennart Lundmark. Et symfo­ niorkester kan ikke «produsere» stort mer enn det det gjør. Der­ med blir kulturen en stadig mer kostbar affære, fordi disse virk242

TIDENS HISTORIE

somhetene ikke kan rasjonaliseres gjennom tilpasning til et mar­ ked. Det samme gjelder omsorg for barn, syke og eldre. Her fin­ nes det, på samme måte som i kultursektoren, små muligheter for standardisering og effektivisering. Den som oppdrar et barn, plei­ er en døende eller spiller fiolin, må fastholde at oppgaven er ene­ stående, om den overhodet skal ha noen mening. Men slike opp­ gaver faller i en særstilling når alle andre oppgaver rasjonaliseres. Goethe fremstiller det uforanderlige øyeblikk som Mefistos fristelse til Faust. Ønsket om å få tiden til å stanse opp, ønsket om varighet og nærvær, kommer i konflikt med menneskets vanlige rastløshet. Mens de førkristne filosofene alltid ville overskride timeligheten og likedanne seg med naturens evighet og orden, vis­ ste de kristne tenkerne at mennesket er fordømt til å være viator med cor inquietum - en vandringsmann med et urolig hjerte. Drømmen om å vinne evigheten allerede i livet på jorden, er et hovmot som vil utviske skillet mellom mennesket og Gud, mente Augustin. Han forkastet stoikernes ideal om sinnsro, fordi det ikke tok den faktiske verden alvorlig nok. Det finnes altså en kris­ ten sekularisering av det jordiske som understreker timeligheten som menneskets lodd. «Verden» i vår mening av ordet oppstår først som kontrast til gudsbegrepet. «Tiden» i vår mening oppstår først som kontrast til begrepet om «evigheten» som det hinsidige. Tiden egner seg for ordspråk, paradokser og aforismer, fordi begrepet er så omfattende og uklart, men også fordi vår adferd i forhold til tidserfaring og tidsbestemmelser er full av motsigelser. «På grunn av hastverk kommer vi stadig for sent,» sier pedagogen K.A. Geissler, som har skrevet et par tenksomme og lettfattelige bøker om den moderne tidskulturen. Nar vi snakker så mye om tiden, er det fordi vi ønsker oss en tid som er slik at vi slipper å snakke om den hele tiden. Det finnes en tid som tilhører midle­ nes verden, og en tid som tilhører formålenes verden - en tid som kan kjøpes for penger, og en tid som ikke kan kjøpes for all ver­ dens penger. Midlenes tid er klokketiden, men til grunn for den ligger en tid som ikke er det samme som urskivens anvisninger. «De timer som teller, er de timer som ikke telles,» sier Geissler. Alt i alt er den romantiske reaksjonen på det moderne hastver243

TROND BERG ERIKSEN

ket for enkel. Geissler skjønner ikke at den førmoderne og sirku­ lære tiden, som han idealiserer, er en moderne forestilling, en uto­ pi som allerede forutsetter den moderne, aggressive husholdning­ en med tiden. Det han betrakter som historisk forbilledlig, var ikke akkurat slik da det dominerte den daglige livsverden, som det er blitt na nar det er borte. Den lettelsen han skaper ved å oppstil­ le sine enkle, romantiske kontraster, skyldes illusjonen om at vi kan velge om vi vil være moderne eller førmoderne. Forutsetningen for a kunne formulere den tidsutopien som Geissler reklamerer for, er troen på at vi kan slå oss ned hvor vi vil i historien etter overveielser om hva vi egentlig foretrekker. Det stemmer ikke.

Ikke engang klokketiden er en ting, selv om klokkene gjør hva de kan for å fremstille tiden som en gjenstand. Tiden unnviker sta­ dig objektiveringen ved å bevege seg. Den er alltid et annet sted - eller kanskje det er vi som alltid er et annet sted. En gjenstand kan tiden ikke være, fordi den er både der ute i verden og her inne i hodet og kroppen. Likevel snakker vi ofte om tiden som en ting, en ressurs eller kapital som vi angivelig kan disponere over. I forholdet til tiden er vi både edderkoppene som spinner nettet, og fluene som sitter klistret fast i det. Likevel er det galt å si at ti­ den er et produkt av vår egen tenkning. Endeligheten og det ti­ melige omfatter uten nåde alle dem som tenker om tiden, og dyt­ ter dem i døden uavhengig av hvilke forestillinger de har utviklet. «Alt har sin tid,» sier vi. I sin aller enkleste og banale mening betyr det at det finnes mange tidssystemer og tidskontroller i et­ hvert samfunn. Det finnes forskjellige forventninger om hastig­ het og ro knyttet til forskjellige handlingstyper og praksisformer. Men det betyr også at tiden kan sorteres i passende og upassende anledninger. «Predikerens bok» i Det gamle testamente, som sita­ tet er hentet fra, anbefaler ikke bare å velge det rette tidspunktet for forskjellige handlinger, men påstår også at de mest motsatte affekter, lidenskaper og aksjoner alle kan være rettmessige om bare tidspunktet er rett. Her klinger også en annen tanke med, nemlig at alt som skjer og gjøres, krever sin egen type tid. Man kan ikke gjøre alt i samme tempo. 244

TIDENS HISTORIE

Den instrumentelle bruken av tiden har ikke stor toleranse for omveier og forsinkelser. Bruken av tiden som middel har gjer­ ne effektivitet og akselerasjon som målestokk. Men hele den so­ siale verden er avhengig av pauser, markeringer av begynnelse og slutt, et kreativt samspill mellom forskjellige tidserfaringen Man kan være en effektiv sjåfør eller ekspeditør, men man kan neppe være en effektiv mor eller musiker. De to siste rollene krever mange ulike overskridelser av den instrumentelle tidsbruken i forskjellige retninger. «Quick and Dirty» het en produsent av dataprogrammer i PCens barndom. «Fort og gæernt,» sier vi på norsk. Men proble­ met knytter seg ikke bare til om noe skal gjøres raskt eller lang­ somt. Noen ganger må rekkefølgen stokkes om. Andre ganger må trinn utelates eller legges til. Noen ganger er konklusjonen eller resultatet det avgjørende og hele formålet med handlingsrekken. Andre ganger er handlingsrekken sitt eget formål og utgangen på det hele fullstendig likegyldig. Noen ganger må tiden bringes inn under kontroll. Andre ganger er det en selvstendig verdi å oppgi kontrollen og la det som skjer, skje. I det tekniske industrisamfunnet er den instrumentelle tids­ bruken dominerende. Hastighet og effektivitet er blitt symboler på frihet og fremskritt. En bestemt tidsbruk er blitt prestisjegivende og er faktisk blitt nøkkelen til sosial og personlig suksess. Den som aldri har tid, er etterspurt. Den som sitter med én tele­ fon til hvert øre og skriver sine notater samtidig, befinner seg i begivenhetenes sentrum. Mobiltelefonen, som ikke innrømmer sine brukere en pause hverken på restaurant, spaserturer eller i bilen, er blitt et smykke for effektivitetsnarkomane og de på­ fugler som gjerne vil gi inntrykk av å være det. Tiden skal fylles til siste øyeblikk. Men dette programmet har bare mening om ti­ den deres i utgangspunktet er tom. Det varige og langsomme trenger et forsvar i vårt samfunn. Et slikt forsvar må kunne formuleres uten at det slår over i en idea­ lisering av det førindustrielle samfunnet eller at man gjør felles sak med dem som reklamerer for ferieuker på en stillehavsøy. For reklamen kjenner de fortrengte behov og tilbyr forbrukeren løs245

TROND BERG ERIKSEN

ninger som garanterer at de forblir fortrengte og stadig vil kreve nye kompensasjoner. Tidsbruken er blitt et etisk problem der hvor den truer be­ tingelsene for det gode liv og stadig krever utsettelser av det egentlige livet til senere. Man kan lett bli så effektiv at man ikke får tid til å leve - før det hele er over. Tidsbruken er et etisk prob­ lem, fordi vi ikke kan forandre tiden. Men vi kan alltid forandre vårt forhold til tiden. I etisk mening - og kanskje bare i etisk me­ ning - har Kant rett når han hevder at tiden skapes av måten å betrakte verden på. Å la noe modnes, la det ligge eller la det vente er også en måte å handle på. En tvangspreget geskjeftighet nekter seg derfor en hel liste med handlingsmuligheter. Et forsvar for det langsomme og det varige behøver ikke å rettferdiggjøre latskap. Tvert imot finnes det mange måter å være virksom på som geskjeftigheten og dens instrumentale forhold til tiden ikke har oppdaget. En rekke meditasjonsøvelser forsøker nettopp å rykke tingene og dermed den tenkende ut av rekken av midler og mål som blir midler til nye mål. Ved å bryte opp og plukke fra hverandre de formålsrasjonelle handlingsseriene kan man oppdage at både tingene og selvet har helt andre egenskaper i tillegg til dem som står i oppmerksomhetens sentrum så lenge vi vil være effektive og utnytter tiden som «ressurs». Fortrengningen av det langsomme og landsforvisningen av det varige vil til sist svekke samfunnet som samfunn, sier Geissler: «Akselerasjonen innebærer at tiden tømmes for sosialt innhold.» Her ser han rett. Hastigheten er en ødeleggende kraft som river med seg eller skyver til side alle de sosiale verdier som krever tid. Det unyttige er ikke alltid meningsløst. Den tiden som ikke kan kjøpes for penger, kan vise seg spesielt verdifull. De lykkestundene som er knyttet til forbikjøringer og vellykkede forsøk på å snike i køen, er tross alt relativt enkle. På en av utfartsveiene fra Ziirich sto det for noen år siden svære plakater med påskriften: «Heller 15 minutter for sent enn 15 år for tidlig.» Frihet kan også innebære at man slipper å utnytte enhver mulighet for høyere hastigheter.

246

XII . TIDENES SLUTT

Håndens og magens regime I Sveits er gamle armbåndsur et av de mest populære samlerobjekter. Da jeg en gang så et vakkert armbåndsur i et butikk­ vindu, gikk inn og fikk høre dets historie og pris, nektet mannen å selge meg det. For jeg hadde gitt uttrykk for at jeg ville gå med det til hverdags. En slik skjebne unte han ikke sine ur. Han gjorde ikke forretninger med barbarer. Nei, dette var et ur for samlere. Små luksusgjenstander fra 20, 30 og 40 år tilbake blir frembudt for salg til høye priser. Kjøperne er for det meste velstående, middelaldrende herrer som føler at deres tid etter hvert bør må­ les med lett antikverte armbåndsur. Eller kanskje de ønsker seg en tidsmåler fra gode, gamle dager - da tiden ennå ikke var så knapp som den er nå. Riktig gamle armbåndsur leter man forgjeves etter. Damene begynte å bruke slike maskiner for 100 år siden, men særlig ut­ bredt ble ikke armbåndsurene hverken for damer eller herrer før i mellomkrigstiden. Det var særlig den første verdenskrigen som gjorde armbåndsuret til et mannssymbol. Flyvere, kompanisjefer og kanonskyttere måtte raskt og nøyaktig kunne orientere seg om tidspunktet. I 1920-årene var det som om noe av krigens tempo og alvor ble trukket over i arbeidslivet, og uret disipliner­ te arbeidstakerne like effektivt som det hadde disiplinert solda­ tene. Det uret Charles Lindbergh brukte under atlanterhavsflyvningen, ble forbildet for rekker av sportsur. Det selges kopier av det den dag i dag. Et lommeur er laget for roligere forhold. En herre med lom­ meur haster ikke svett og andpusten fra sted til sted. Han regner ikke sin dag i minutter eller sekunder, men bærer uret på magen - som også er en klokke - kroppens egen tidsmåler. Med lommeuret undersøker man om tiden er inne, om magens varsler 248

TIDENS HISTORIE

er rettmessige. Med armbåndsuret haster man til nærmeste av­ tale og griper etter nye muligheter. Armbåndsur og lommeur til­ svarer håndens og magens regime.

Makten over tiden har alltid hatt noe å gjøre med kontroll og organisering av bevegelser. Hvert enkelt menneske har sitt arm­ båndsur, og ikke noe knytter oss fastere til samfunnet felles rytmer enn urskivens påskyndelser og advarsler. Det moderne samfunnets krav om effektivitet ville ha vært ugjennomførlig uten disse uskyldig utseende, små maskinene som er festet til hver enkelt. Forestillinger om tiden er helt avhengige av tidsmålerne. Sol­ uret, vannuret, timeglasset og det mekaniske urverket måler ikke den samme tiden. I soluret stryker tiden mildt som en skygge over instrumentet. I timeglasset svinner den tiden man har til rå­ dighet, korn for korn. I det mekaniske urverket taler pendelsvingningene og tikkingen direkte til kroppsrytmene med krav om innordning. Tiden får farge, preg og egenart av de redskaper som stykker opp og gir navn til enhetene. Det abstrakte begrepet om tid krever alltid en tydelig uttalt, eller stilltiende forutsatt, anskueliggjøring av tidens gang. Dels skyldes det at det abstrakte begrepet har oppstått av de konkrete målinger. Dels skyldes det at vi bare kan nærme oss tiden indirekte. Vi makter ikke a fore­ stille oss tidens forløp på annen måte enn som en bevegelse, en mengde, en vei eller en reise. I den førmoderne verden hersket solens og vannets tid. Begre­ pet om tid var knyttet til forandringene på himmelhvelvet, til tyngdekraften eller til årstidenes vekslinger. Tiden etablerte først og fremst et fellesskap mellom mennesket og naturen. Den løp uensartet, med vekslende kvalitet og intensitet. Tiden var et me­ dium for samfunnets innføyning i naturens rytmer og den enkel­ tes innføyning i samfunnets rytmer. Den moderne verden ble det mekaniske urverkets tid. Det startet med vektdrevne hjulsystemer som etter hvert ble regulert av pendelen. Utviklingen av det moderne urverket var et forsøk på å gjøre seg uavhengig av de naturgitte tidsmålere. Tiden kom 249

TROND BERG ERIKSEN

inn under menneskelige oppfinnelsers kontroll. Den ble ens­ artet, kvalitetsløs og beregnelig. Tiden som sosial referanse ble et verktøy for kommunikasjon, samordning og disiplin. I den ettermoderne verden er den digitale tidsmåleren punktuell og øyeblikkelig. Den simulerer ingen reise. Tiden er ikke en gang ensartet, fordi den er glemsom og fremtidsløs. Tiden er blitt som et sort hull hvor alt forsvinner uten å etterlate seg spor. I sta­ dig mer nøyaktige og universelle angivelser forsvinner forvent­ ning og erindring, fordi tiden - hvert eneste lille øyeblikk - er identisk med et meningsløst og flyktig tall. Pa Bahnhofstrasse i Zurich sto for noen år siden et ur som an­ gav tiden med et tusendels sekunds nøyaktighet. Tallene vekslet sa raskt at det var umulig å lese dem, til tross for at sifrene sto i tre rekker over hverandre. Til gjengjeld ble tilskueren forsikret om at uret bare kunne avvike et tusendels sekund i løpet av hele året. Her kunne man oppleve tiltrekningskraften fra det meningsløse vakuum. De omskiftelige tall var beslektet med datamaskinenes og fjernssynsskj ermenes flimmer. Den ufattelige digitale implosjonen som avskaffer alle avstander og all varighet, fengslet betrakteren og bandt den handlende til et innholdsløst og flyktig øyeblikk som slurpet i seg både tid og rom. Den arkaiske tiden tilhørte solen, månen, stjernene og plane­ tene. Kalenderen var armbåndsurets fjerneste forløper. Utvik­ lingen fra kartlegging av epoker og år til kartlegging av døgn, timer, minutter og sekunder, markerer selvsagt et fremskritt i viten, teknologi og kontroll. Det som startet med kalenderen, endte med det digitale armbåndsuret. Kalenderen kunne tilsvare enten bondens, prestenes eller herskerens behov. Man skulle kunne forutsi tørke, regn og kulde. Man skulle kunne fastlegge kretsen av religiøse festdager, og man skulle kunne kontrollere skatteoppkrevning, krigføring og kol­ lektive bevegelser i befolkningen. Utviklingen av kalenderen kan oppfattes som en progressiv innskrenkning av den enkeltes handlefrihet og dermed en forutsetning for samarbeid og sam­ handling. Tiden var et maktmiddel. Den kunne settes i gang på ny ved nyttårsfeiringer og kongekroninger. Tiden var som en 250

TIDENS HISTORIE

kapital av kraft som kunne følge et dynasti, og herskere kunne bare holde seg ved makten så lenge de behersket tidsmålingen som ordensredskap. Både bondens, prestenes og herskernes tid lever fremdeles vi­ dere side om side. I debatten om sommertid eller søndagsåpent, støter de forskjellige tankeformene sammen. Men hverken bon­ dens, prestenes eller herskernes tid lever videre annet enn som historisk drivgods. Vi lever ikke lenger «under» kong Harald V, slik man levde «under» Olav den hellige. Den moderne og ettermodeme tiden avviser de kvalitetsforskjeller som lå i bon­ dens, prestenes eller herskernes tid. Først var det mekanikkens, matematikkens og naturvitenskapenes tidsforestillinger som overtok ledelsen. Nå er den hypemøyaktige, begrepsløse og uanskuelige samtidighet i ferd med å oppløse både de førmoderne og de moderne begreper. I den kristne historien var uken selvsagt en gjentagelse av de syv skapelsesdagene, og søndagen en feiring både av Guds fullførte skaperverk og av Vårherres oppstandelse fra de døde. Romerne var - muligens etter østlig forbilde - nettopp gått over fra en åtte dagers til en syv dagers uke da de kristne og deres religion ble trukket frem i dagen av keiser Konstantin den store. De kristne godtok de gamle planetnavnene på ukedagene, men la sin religi­ øse kalender som et mønster over den julianske. Bildet av Kristus som den oppgående sol som på søndag morgen jagde helvetes makter bort, gjorde det naturligere å omtolke enn å revolu­ sjonere den vanlige kalenderen. Kirken beholdt planetnavnene for ukens dager, men kirkefed­ rene kjempet mot astrologien med nebb og klør. Fra Tertullian til Augustin brukes stadig to argumenter mot astrologene: (1) stjernetyderne forsøker å fastslå en fremtid som ligger i Guds hender og avhenger av Hans vilje, og (2) de frakjenner menneskene ansvaret for deres egne handlinger. Senere kom astrologien til­ bake med stor styrke i høymiddelalderen og renessansen, også til teologien. Var ikke de vise fra Østerland astrologer? Hadde ikke en stjer251

TROND BERG ERIKSEN

ne varslet Frelserens fødsel? Først med det avgjørende skille mel­ lom religion og vitenskap på 1600-tallet oppløses astrologien i sine religiøse og vitenskapelige bestanddeler, og de astrologiske spekulasjoner forsvinner med utbredelsen av det nye verdensbil­ de. Oppløsningen av astrologien er en av de avgjørende hendel­ sene i overgangen fra et førmoderne til et moderne tidsbegrep. Den religiøse disiplinen i bruken av tiden foregriper og forbe­ reder den moderne, sosiale disiplineringen. I klostrene var bru­ ken av det organiserte døgnet et viktig redskap i den totale mobi­ lisering for en felles oppgave. De syv kanoniske timene som ble fastlagt på 500-tallet - Laudes, Prima, Tertia, Meridies, Nona, Vesperalis og Completorium — disponerte både kropp og sjel et­ ter Herrens anvisninger. Kirketårnene med sin klokkeklang og sine urverk forsøkte senere å utbre en lignende mobilisering i samfunnet utenfor klosterets porter. Protestantismen og den religiøse individualismen på 1500tallet spredtes samtidig med at urverkene ble huspryd i familien eller statussymbol for den enkelte bærer. Gud ble forestilt som en himmelsk urmaker allerede i 1377 av Nikolas d'Oresme, og urverkene formidlet den nye religiøsitetens og økonomiens krav om punktlighet og nøyaktighet til sine bærere. d’Oresme er den første som uttrykkelig beskriver universet som et mekanisk ur­ verk - etter antydninger hos Thomas Aquinas og Dante. Gud var en himmelsk urmaker, og man skulle ikke sløse bort tiden - det var en like kapitalistisk som puritansk oppfordring. Klokken ble muligens utviklet av astronomiske instrumenter som etterlignet himmellegemenes bevegelser. Urverket var i alle fall en liten stjernehimmel. Svært tidlig ble denne analogien gjort virksom motsatt vei, og universet ble oppfattet og omtalt som et stort urverk. Både Kepler og Boyle bruker urverksmetaforen om universet. Typisk for den tidligmoderne historien er at universets regularitet og symmetri nå ble betraktet som et gudsbevis. Gud lever videre som urmaker etter at han hadde manifestert seg i den førmoderne verden som mirakeldoktor som kunne bryte alle naturlover. For dem som lette etter argumenter for Skaperens visdom, var mekanikken like brukbar som formålsforklaringene 252

TIDENS HISTORIE

hadde vært det tidligerel Før hadde miraklene bestått i at Gud fra tid til annen grep inn. Nå var det mirakuløse at Gud ikke trengte å gripe inn, fordi alt var så gjennomtenkt på forhånd. Da urverk og urmakere etter hvert ble mer vanlige, gjentok man d’ Oresmes metafor, ikke for å understreke Guds forunderli­ ge visdom og hans kontroll med sitt skaperverk, men for å påstå at verden nok gikk videre også uavhengig av Gud - selv om han skulle ha satt det hele i gang. Forandringer i urverkenes fore­ komst og pålitelighet førte til at metaforens innhold ble et annet. Det som hos Nikolas d'Oresme var noe av et gudsbevis, ble hos Johannes Kepler til en opprørers uavhengighetserklæring: «Mitt mål er å vise at himmelmaskinen ikke ligner en guddommelig or­ ganisme, men snarere er som et urverk.»

Melankoli ved fin de siécle

Uttrykket fin de siécle dukket opp i 1880-årene og ble straks brukt om alt som karakteriserte samtiden. Man mente å finne tegn på en viss livslede, en noe nervesvak overfølsomhet og en moralsk degenerasjon som angivelig skulle karakterisere alle tidsaldre som hastet mot slutten. Senere ville det komme en ny, frisk og ung tid. Århundreskiftet var som en terskel hvor man gikk inn i et nytt rom. Man tenkte seg at både kunst, kultur og politikk til­ hørte et århundre som egenskaper ved og ytringer fra et bestemt tidsrom. Når tidsrommet var over, ville derfor egenskapene og ytringsformene skifte. Det ble hengende en viss overtro ved kalenderens tall lenge etter at det var aktuelt å spekulere videre i den apokalyptiske tra­ disjonen. Et århundre faller jo sammen med en maksimal forven­ tet livslengde. Derfor kunne et århundre forestilles som et livsløp som den enkelte bidro til og hadde del i. Når århundret gikk mot slutten, og et nytt århundre dukket opp, fikk man så del i et nytt århundres friske krefter. Tankegangen er i bunn og grunn den samme som den som lå til grunn for nyttårsfeiringene i Midtøsten for 4000 år siden. 253

TROND BERG ERIKSEN

Tidsrommet får karakter av en kropp, en organisme som eldes in­ nenfor en gitt ramme og som må fornyes ved at det hele begyn­ ner på nytt. Den romerske sekularfesten under keiser Augustus var av samme type, og Kirkens første jubelår (1300) hentet me­ ning fra det tallmessige symbolet kalenderen leverte. Et år­ hundreskifte er noe man normalt bare opplever én gang. Første gang noen snakket om «vårt» århundre, var på 1500-tallet. I hvil­ ken betydning man tenkte seg århundret som «vårt», er uklart. Men vi kan anta at pronomenet markerer et tidsrom som spiller samme rolle som et hjemland. «Vårt» betyr at det er der man selv hører til. Diskusjonene om det er 99 til 00 eller 00 til 01 som er den av­ gjørende overgangen, har en egen historie. Allerede omkring be­ gynnelsen av det 18. århundre delte de lærde seg i dem som holdt på overgangen til 1700 og dem som støttet overgangen til 1701. De siste hadde nok rett i abstrakt forstand, men det hjalp dem ikke. Estetisk var den overgangen som innebar at tre sifre vekslet, selvsagt å foretrekke. Foran dette årtusenskiftet har til­ hengere av overgangen til 2001 ikke noe å stille opp mot dem som vil feire vekslingen av alle fire sifre! Hendelser som hovedsakelig finner sted i fantasien, er spesielt påvirkelige av den estetiske symmetrien i runde tall. Igjen blir vi minnet på at tidsmålerne også former tiden - de holder ikke bare regnskap med den. Verdensutstillingen i Paris år 1900 var både et endelig punktum på fin de siécle - og art nouveau eller jugendstilens vugge. Langt inn i stilhistorien ser vi århundreskiftenes janusansikt. Merkelig nok møter vi en rekke bevegelser med sterkt apoka­ lyptisk preg også i det århundre som nå er slutt. De religiøse vari­ antene er sekteriske og marginale fenomener, men som kommu­ nisme, fascisme og nazisme er de gamle lengslene verdsliggjort og forvandlet til ammunisjon for politiske bevegelser. Karakteris­ tisk er nettopp talen om en «ny tid» og drømmen om et «nytt menneske». Et kjennetegn er også demoniseringen av alle mot­ standere - de som motsetter seg realiseringen av paradiset. For å nedkjempe dem er selvsagt alle midler tillatt. De fortjener å ut­ 254

TIDENS HISTORIE

ryddes. Karakteristisk er dessuten påstanden om at det ikke finnes alternativer til den politiske løsningen de troende repre­ senterer. De som nølte med å gi sin tilslutning til eller åpent motarbei­ det Lenins, Mussolinis eller Hitlers program, tok undergangens og oppløsningens parti. Alle disse bevegelsene lot seg inspirere av en visjon om historien hvor partiets egen innsats rettet opp tusen år gammel urett, og hvor bevegelsene i egne øyne ble eksekutø­ rer av en historisk nødvendighet. Utenfor de begeistredes krets fantes det ingen frelse. Nazistenes forestillinger om «Det tredje rike» stammet i siste instans fra den jødiske Danielsboken, og demoniseringen av fienden sto i gjeld til Åpenbaringsbokens bilde av sluttstriden mellom Herren og Antikrist. Demonisering betyr i denne sammenheng at motstanderen er ond tvers igjennom, at han ikke har noen annen livsplan enn å forkludre og ødelegge paradisprosjektet. Dessuten betyr det at motstanderen er sammensverget med overnaturlige krefter, slik at det endelige oppgjøret er vel så mye metafysisk som politisk. Både kommunisme, fascisme og nazisme er snarere apokalyptis­ ke systemer enn politiske ideologier i vanlig mening. Den møtepraksis og iscenesettelse som partiene støttet seg til, lignet i det ytre på «gudsfredsbevegelsens» massemønstringer på 1000-tallet da man, særlig i Frankrike, ventet at denne verden snart ville gå under. At de politiske bevegelsene ikke gjerne taler om Gud, betyr ikke at de er irreligiøse. Tvert imot unngår de nettopp å tale om Kirkens Gud, fordi de er religiøse bevegelser av en ny type. Her finnes motivene med uskyldstilstand, syndefall, Guds utvalgte folk og dommedag i lett gjennomskuelige forkledninger. Det er imidlertid konkurransen på det samme marked om å selge varer som til forveksling ligner på Kirkens, som gjør disse bevegelsene til motstandere av kristendommen. Det kjetterne var for Kirken, var borgerskapet for Stalin og jødene for Hitler. Kanskje ikke noe århundre har vært mer preget av apokalyp­ tisk tankegang enn nettopp det 20. århundre. Religiøse bevegel­ ser har faktisk hatt et enormt omfang, men de har fremstilt seg 255

TROND BERG ERIKSEN

selv som politiske. Ved slutten av århundret har atombomben og miljøtrusler igjen blåst liv i endetidsstemninger. Selvsagt finnes det reelle grunner til å engste seg for atomtrusler og miljøbom­ ber, men samtidig får fremstillingen av problemene ofte preg av apokalyptikk. Det bekvemme med slike endetidsscenarier er at de gir anledning til å dele verden inn i helter og skurker og stiller publikum overfor et valg som ikke er noe valg: Hva ønsker du tilintetgjørelsen eller fredsriket?

Entropiens mysterier

Fotografi og film dreier seg om kunstferdige abstraksjoner. Det skjønner vi når vi ser en filmrull kjøres baklengs. Den reversible filmens tid og den ugjenkallelige virkelighetens tid er ikke iden­ tiske. Men heller ikke øyet er til å stole på i saker som angår lyset og tiden. Når vi «ser» galakser som er millioner av lysår borte, vet vi at øyet bedrar oss. Det viser oss objekter som ikke lenger fin­ nes, eller som for lengst har skiftet form og lokalitet. Problemene omkring tidens virkelighet og hastighet er noe annerledes enn de spørsmål man kan stille om tidens retning. Er det helt utenkelig at tiden kan reverseres i virkeligheten, slik den kan reverseres på film? Hvorfor kjenner tiden bare én retning? I forrige århundre formulerte Lord Kelvin (1824-1907) og Rudolf J.E. Clausius (1822-1888) termodynamikkens annen lov som hevder at alle energiforskj eller i et lukket system med tiden utlignes i retning av entropi, det vil si en tilstand hvor alle for­ skjeller og dermed all organisasjon er opphørt. Avhengig av tem­ peraturer og mengde gir kaldt vann og varmt vann lunkent vann. Det skjer uten energiforbruk. Men uten forbruk av energi kan man ikke gjøre det lunkne vannet varmt eller kaldt igjen. Det finnes altså irreversible fysiske prosesser i tillegg til de mekaniske bevegelsene som i prinsippet alltid kan reverseres uten at bevegelseslovene brytes. Naturen er ikke bare full av tidsmålere og rytmer, men fysik­ ken kan angivelig forklare hvorfor tiden bare går én vei. Entropi256

TIDENS HISTORIE

loven er som en slags treghet i naturens organisasjon. Uten inn­ grep utenfra ville alle forskjeller kontinuerlig utlignes mot et nullpunkt av varme og bevegelse. Selvsagt finnes det alltid deler av et naturlig system som produserer energi, organisasjon og for­ skjeller. Men summen av et systems samlede forskjeller vil uve­ gerlig trekkes mot null på lang sikt. Forutsetningen er at verdensaltet er begrenset og lukket om sin egen energihusholdning. En slik «forklaring» på tidens ugjenkallelighet er mer oppfinnsom enn egentlig tillitvekkende. I siste instans dreier det seg om en identifikasjon av tiden med bestem­ te naturlige bevegelser. Allerede Aristoteles avviste en slik identi­ fikasjon ved å peke på at tiden jo ikke kan måle seg selv. Vi bru­ ker tiden til å karakterisere bevegelsen. Derfor kan ikke bevegelse og tid være det samme, sa han. Det eneste Kelvin og Clausius beviste, var at ugjenkallelige prosesser er ugjenkallelige. Termodynamikkens annen lov innbefatter og forutsetter tidsbe­ grepet i sin beskrivelse av systemiske prosesser. Derfor kan man strengt tatt ikke trekke filosofiske lærdommer om tidens natur eller fysiske grunnlag av denne hypotetiske loven. Termodynamikkens annen lov som utsier at entropien i et lukket system bare kan tilta, åpner et like stort svelg mellom fysikken og biologien som det svelget man tidligere antok eksisterte mellom naturvitenskap og humanistisk virkelighetsforståelse - de «to kul­ turer». Bildet av livet som alltid svømmer motstrøms og trosser kuldedøden, krever forklaringstyper som adskiller seg sterkt og ty­ delig både fra den klassiske mekanikkens og fra entropilovens scenarier. Rett forstått skulle Darwins og hans tilhengeres evolusjonslære vekke vel så stor bestyrtelse blant fysikere som blant teologer. For i evolusjonslæren får vi beskrevet ugjenkallelige hendelsesrekker som på merkelig vis skaper forskjeller og kompleksitet. Livets hemmeligheter er ikke uttømt med påpekningen av lo­ kal energitilførsel. Både forplantningsevnen og veksten i komplek­ sitet gjør bildet av livet som evolusjon til et eksempel på et åpent system som bryter med tidssymmetriske forventninger, et felt som ikke oppsøker tidens stillstand i likevekt, men som snubler videre i 257

TROND BERG ERIKSEN

stadig overbalanse. Den organiske verden har en tidshusholdning som ikke bare er annerledes enn fysikkens, men også på vesentlige punkter er helt motsatt. Aldri har noen sett et eple løfte seg fra bakken, klebe seg til treet og forvandles til en blomst og en knopp, mens treet selv etter en tid gjemte seg i frøet. Den såkalte «tidspilen» betyr åpenbart noe helt annet i den organiske verden enn i solsystemets bevegelser. Å tale om en tid uten retning i biologisk eller historisk sammenheng ville være både ubegripelig og meningsløst. Dessuten forteller eksemplet at tiden som anskuelsesform - slik Kant påstår at den er - enten må være langt mer mangfoldig enn Kant trodde, eller også oppløse seg i abstrakt tåke. Tiden kan tross alt vise seg å være nærmere knyttet til gjenstandstypene, slik Predikerens bok, Aristoteles og Leibniz forutsatte: Alt har sin tid. Termodynamikkens annen lov ble støttet av en sannsynlighetsmatematikk som viser at tilfeldighetene gir en overveldende sannsynlighet for entropisk nedtelling. Men uansett vil det finnes en teoretisk mulighet for at tilfeldighetene i et gitt tilfelle kan produsere forskjeller, organisasjon, energi. Det ville samtidig bety at det finnes en mikroskopisk sjanse for at tiden kunne re­ verseres. Da må man spørre om ikke tidens ugjenkallelighet er en nød­ vendighet av en annen type enn den som kunne rimeliggjøres gjennom sannsynlighetsberegning? Et annet spørsmål er om den universelle tiden, som skulle oppstå gjennom en nedkjøling av altet som system, også kan forklare de forskjellsskapende prosessers ugjenkallelighet? Den tiden som er knyttet til historien eller utviklingen av artene og det organiske liv, er jo snarere forskjells­ skapende - men like fullt ugjenkallelig. Om tidens retning skulle være knyttet til entropiprosessen, ville jo utviklingen av livet kunne forstås nettopp som en rever­ sering av den universelle tiden som trekker alt mot død og ned­ kjøling. Dermed blir den angivelige forklaring på tidens ugjen­ kallelighet til det motsatte, for så vidt som det levende livet i natur og historie - som vi selv er en del av - allerede illustrerer en «baklengstid» i entropisk perspektiv. Skal den biologiske ti258

TIDENS HISTORIE

dens ugjenkallelighet kunne forklares på samme måte som ugjenkalleligheten i den stikk motsatte bevegelse? Eller tilhører livets konstruktive og dødens destruktive proses­ ser to forskjellige tidsretninger? Tidens opphør i entropien og dens grense i lysets hastighet kan oppfattes som en fysisk reformulering av Augustins teologiske postulat om at tiden ble skapt med verden og vil opphøre med den. Skaperordet: «Bli lys!» gav forutsetningen for skillet mellom natt og dag og dermed for timeligheten i mot­ setning til Guds tidløse evighet. Men det fysiske korrelatet til en styrende vilje i den biologiske eller historiske evolusjonsprosessen, som skaper forskjeller og kompleksitet, kan jo ikke være en lov­ messighet som er både destruktiv og byggende på samme tid. Å diskutere de fysiske teoriene omkring «tidspilen» og entropi­ en er forbeholdt fagfolk. Det behøver ikke å bety at problemene er spesielt vanskelige eller dype. Det kan skyldes at teoriene forut­ setter en blindhet overfor common sense som krever lang innøvelse og sosialisering til bestemte talemåter og betraktningsmåten Det som er umiddelbart begripelig for utenforstående, er at heller ikke her blir filosofiens problemer løst, heller ikke her gis det noen endelig forklaring på den alminnelige tidserfaringens paradokser.

De postmoderne tidserfaringer

Den moderne tidshusholdningen har åpenbart noe med teknik­ kens utvikling og betydning for hverdagslivet å gjøre. Det para­ dokset som mange opplever, er at jo flere tidsbesparelser man be­ nytter seg av, desto mindre tid blir det til overs. Tiden bearbeides i stadig høyere grad gjennom teknologier som påskynder nødven­ dige prosesser. De nye mulighetene selges som tidsbesparende, men til sammen skaper de likevel nye former for tidspress. Klagen over at alt nå skal skje i en hast, er gammel. Fra roman­ tikken av er slike klagetoner et gjennomgangstema i kritikken av moderniseringen. Man kaster seg over den minste tidsgevinst bare for å oppdage at den tiden man angivelig sparer inn, ikke gir mer fritid eller ro til omtanke. Nå er det kanskje ikke så mye tek259

TROND BERG ERIKSEN

nikken selv som er skyld i paradokset. Snarere oppstår paradok­ set fordi det fremelskes en bruk av teknikken som preger en hel livsform. Teknikken muliggjør en praksis, et tidsregime som frembringer fornemmelsen av kronisk knapphet. Man taler nes­ ten ikke om tid i andre sammenhenger enn i dem som bekrefter at man ikke har nok tid. Slik var det allerede hos Homerl Å ska­ pe frie rom og reservater i en moderne tidshusholdning er objek­ tivt sett blitt langt enklere enn det var før, men sett fra aktørenes side oppleves det likevel stadig vanskeligere. Med økende sosial kompleksitet strammes grepet. Noen kaster seg over nye tekniske redskaper som om det å føl­ ge med i endringene var det eneste som kunne gi forløsning. Andre skjermer seg mot de nye redskapene og spotter troen på at nye oppfinnelser alltid representerer et reelt fremskritt. Men det fin­ nes også en tredje mulighet. Den som velger og vraker, som kan glede seg over ny teknologi uten å gjøre seg til slave av den, har større muligheter enn noen gang tidligere til å forme en tidshus­ holdning etter eget hode. Den tredje muligheten lar seg ikke reali­ sere uten vanskeligheter. For presset fra yrkeslivet - hvor de fleste ikke har noe valg - tilbake på fritid og privatliv er betydelig. Dess­ uten utgjør de moderne redskapene til sammen et system som ut­ setter brukerne for reell tvang. Systemets behov opptas i bevisst­ heten gjennom livsidealer og personlighetsidealer. Reklamens bilder av lykke og livsstil er en sterk og virksom normkilde som re­ presenterer systemets moralske oppdragelse av forbrukerne. Allerede fjernsynet var et apparat som ødela og fortrengte gamle samværsformer. Hva de nye kommunikasjonsmediene vil bety, er det noe tidlig å si, men tidspresset blir neppe mindre tvangspreget av seg selv. Tidshusholdningen som ledd i en egen­ artet livsstrategi krever myndige avgjørelser av den enkelte, men også kollektive reguleringer av de politisk ansvarlige. Teknifiseringen av hverdagen har gått skrittvis for seg, og de fleste forandringer er skjedd uten mye ståhei. Vanen gjør sitt for å normalisere handlinger som virket skremmende på de samme aktørene bare for noen år tilbake. Det trivielle blir usynliggjort, og bare kverulanter gidder å problematisere nyheter som finner 260

TIDENS HISTORIE

sin plass i hverdagen uten støy. Hvordan kan det ha seg at de tek­ niske redskapene forkorter produksjonsprosesser og forenkler kontrollen over hverdagen uten at summen av forandringene oppleves som noen reell gevinst? Noen hevder tvert imot at summen av de små gevinstene oppleves som et betydelig tap. Moderne teknikksosiologer sier gjeme at teknikken er tvety­ dig eller nøytral i forhold til tidshusholdningens problemer. Det er altså ikke apparatene det er noe i veien med. Vanskelighetene oppstår først gjennom bruksmåtene. Ved å endre bruksmåtene skulle man kunne snu et tap til gevinst. Et ømt punkt er selve fremskrittsideologien som omgir de tekniske nyhetene med en tankeramme som gir dem en bestemt symbolsk mening. Ideolo­ gien gjør nye oppfinnelser til tegn på en ustoppelig omveltning som ikke lar noe livsområde urørt. Den grenseløse tilgjengelighet som videospilleren, mobiltelefo­ nen og internett-tilknytningen skaper, feires som et pluss i frihet, en gevinst for fremskrittet uten at man stiller betingelser til egen eller andres bruk av hjelpemidlene. Nye kommunikasjonsteknologier ut­ visker avstander i tid og rom. Men avstandene omfatter også en frihetsmulighet som man ikke har tatt alvorlig nok. Den grenseløse til­ gjengeligheten utvisker ikke bare skillet mellom arbeid og fritid, men også det helsebringende skillet mellom selvet og de andre. For tidshusholdningen betyr trengselen i øyeblikksrommet et sammen­ brudd for en orden som holdt fortid og fremtid adskilt, og som gjor­ de erindring og planmessige handlinger til adskilte prosesser. Heller ikke skillet mellom fiksjoner og fakta er uberørt av trengselen i øyeblikksrommet. Utviskningen av skillene mellom fortid, nåtid og fremtid skaper en egen symbolsk orden som bringer den håndfaste verden i en svevende tilstand. Et flimmer av bilder og inntrykk dukker opp med selvskapte sannhets- og virkelighetskriterier. Kommunikasjonslandskapet frembringer egne realiteter gjennom optiske forvrengninger som lar f.eks. den amerikanske presidentens høyst trivielle kjønnsliv fremstå som en metafysisk krise og en kosmisk katastrofe. All kritisk avstand er annullert, og informasjonssystemet fremtrer som et eget inertialsystem hvor den normale tyngdekraften er opphevet. 261

TROND BERG ERIKSEN

Den samtidighet som teknikken iscenesetter, utvisker også skillet mellom avsender og mottaker. Forbrukerne produserer nyhetene og skandalene selv ved å feste oppmerksomheten på bestemte billedrekker som virker oppslukende, mens det aller meste bare overses. Noe kunne oppnås om man bakte tiden inn i andre metaforer enn linjen og strømmen. Tiden har mange erfaringsdimensjoner, og noen av dem kan alltid stanses, brytes opp og reverseres for å skape frihet og mangfold. Teknikken har utvilsomt bidratt til å gjøre den sosiale tiden stadig mer lik klokkens abstrakte tid som er tallmessig beskrivbar og ugjenkallelig. Den opplevde tid har alltid holdt en viss avstand til slike be­ stemmelser. Men nå får abstraksjonene gjennomslag i den daglige livsverden med maskinenes hjelp. Allerede ideologien om frem­ skrittet tilkjenner tiden en overordnet rolle og bøyer seg for dens ugjenkallelige nødvendighet. Hvor tidens mangfoldige ansikter blir redusert til en ressurs man kan gjøre regnestykker med, og som man kan investere som en kapital, har den opplevde tiden mistet all selvstendighet i forhold til abstraksjonen. Urverkenes abstrakte tid er bare én av tidens fremtredelsesformer, selv om den i manges bevissthet blir hyllet som tiden selv. Like viktig er den tiden man kan bringe under kontroll ved å be­ holde skillet mellom fortid, nåtid og fremtid som basis for kritisk avstand og frie handlinger. I selvets fenomenologi åpner tiden et rom for selvrefleksjon. Den er ikke å forstå primært som en linje eller et strømmende medium, men som et bevissthetsrom hvor det kan stilles spørsmål til fortid og fremtid. Som primær erfaring har tiden noe med frihet å gjøre, fordi den er en forutsetning for bevisst handling og realiseringen av formål. Som objekt er tiden alltid en orden tingene er pålagt. Men som erfaring er den beslek­ tet med friheten til å velge og befrielsen ved å glemme. Niklas Luhmann, Hermann Liibbe og flere andre har pekt på at nettopp dette rommet vil trues av en mekanisering av tidserfaringen. Øyeblikket som skrumper til et punkt uten utstrekning, er nettopp en fortrengning av den erfarte tid til fordel for den teknisk formidlede. Et øyeblikk som skrumper, vil føre til kvel­ 262

TIDENS HISTORIE

ningsdøden både for friheten og refleksjonen. For den fysiske tidens punkter er strukturløse og tomme, mens den opplevde tidens øyeblikk alltid har en struktur og et innhold.

Ønsket om å være på høyde med sin tid er forståelig. Det ville være for dumt å henge etter. Men disse alternativene forutsetter at tiden er lineær, objektiv og ugjenkallelig som den mekaniske klokketiden. En større forståelse av tidens forskjellige nivåer vil gi plass for langt flere muligheter enn det å følge med eller henge etter. Redselen for å gå glipp av noe og begeistringen for alt som er nytt, etablerer klokketiden som en målestokk gjennom den enkeltes erfaringer. Forandring og fornyelse blir virkelighetskriterier der hvor fremskrittet er tidens eneste mulige form. Stadige tids- og ytelsesgevinster er kjennetegn ved det man gjerne knyt­ ter sin identitet til. Vi lever nå engang i den elektroniske tids­ alder. Å falle ut av fremskrittets tidshusholdning ville derfor bety det samme som å slå leir utenfor virkeligheten. Teknikkoptimisten anerkjenner utviklingstempoet og godtar det som hele samfunnets selvsagte metronom. For å henge med i den sosiale utviklingen må man tilegne seg det nye og gjøre dag­ lig bruk av det. Hvor tid er penger, kan man selvsagt aldri få nok av den. Hvor tid er penger, har man heller ingen glede av den om man ikke bruker den til noe. Tomgang og stillstand må unngås. En trådløs telefon kan man til og med ta med seg på toalettet. Man har ikke lenger plass for et uforstyrret øyeblikk som kan markere skillet mellom nyttige og unyttige oppfinnelser. På et sted hvor mange ville foretrekke å være for seg selv, må fremskrittssurferen ta med seg telefonen for å kunne være seg selv. Så langt har han gjort sin egen erfaring avhengig av tidssparende finesser og tekniske løsninger. Han har ingen sans for det uforutset­ te og finner ikke noe poeng i å nøle, vente eller bremse. Ikke tiden, men farten er det som fyller selvet og bærer det oppe hos den som vil seile inn i fremtiden. Optimisten kjenner ingen annen tidskultur enn den disiplinen som ressurstenkningen om tiden oppretter. Den opplevde tiden derimot er noe man selv bidrar til å gi form. Den er ikke noe som ganske enkelt foreligger, og som man 263

TROND BERG ERIKSEN

må henge seg på. Den opplevde tiden med dens frihet er kanskje den eneste beskyttelsen vi har mot tiden som naturnødvendighet og tvang. Ved historiens begynnelse skjedde det en «temming» av tiden til menneskelig bruk. I vår generasjon er det en oppgave som igjen må løses ved hjelp av alle gode krefter.

Utopien om øyeblikket Tiden er en bevegelse i langt mer grunnleggende forstand enn de bevegelsene vi kan oppfatte med ytre sanser. Tiden er en beve­ gelse som frakter oss selv som betraktere fra en tilstand til en an­ nen. Det jeg er i forhold til fortid og fremtid, løper som et lys­ punkt langs en linje. I samme øyeblikk som jeg forsøker å si noe om dette punktet som gjenstand, bommer jeg på det jeg skulle beskrive, fordi punktet har flyttet seg fra det øyeblili beslut­ ningen tas til den kan settes i verk. Tidens flyktighet fører til at vi aldri kan vite hvem vi er, bare hvem vi var. Vi kan ikke forstå øye­ blikket som en ytre gjenstand eller en indre tilstand, fordi det allerede er borte før vi rekker å feste oppmerksomheten på det. Både Aristoteles og Leibniz avviser tanken om en tom, inn­ holdsløs tid. De tenker seg tiden som en orden for ting som skjer etter hverandre, slik rommet er en orden for ting som foreligger samtidig. Før Einstein trodde man at samtidighet var et objektivt forhold uavhengig av aktører og betraktere. I en viss forstand vender Einstein derfor tilbake til Leibniz og Aristoteles, som ikke kan tenke seg hverken et helt tomt rom eller en helt tom tid. Men mens Leibniz og Aristoteles gjorde tid og rom avhengige av tingene, gjør Einstein de samme størrelsene avhengige av det inertialsystem betrakteren hører hjemme i. For Einstein er tiden i det vesentlige en illusjon - i alle fall om den betraktes ut fra grensetilfellet: lysets hastighet. I den mekaniske tidsmåleren eksisterer øyeblikket som et punkt uten utstrekning, enten måleren er et timeglass eller et ur­ verk. Men i den tiden som det enkelte menneske opplever, finnes det alltid en viss utstrekning for det som oppleves som øyeblik264

TIDENS HISTORIE

ket. Forutsetningen for å kunne lese lydbølger som en tone, som tale eller som mening, er at forståelsen skjer i et øyeblikksrom som ikke må være for trangt. Den samme varigheten kreves for at vi skal kunne fastholde sansegjenstanders identitet. Erindrin­ gen må kunne knytte øyeblikkene sammen i bunter. Stoikerne talte om øyeblikket som en illusjon. Når man fjer­ ner det som tilhører fortiden, og det som tilhører fremtiden, blir det ingenting tilbake, hevdet de. Men Augustin forstår at øye­ blikksrommet må ha et visst omfang om ikke livet og verden skal oppløses i usammenhengende atomer. For Augustin er det øye­ blikket som rommer tidens mysterium. Det øyeblikket som til­ hører den opplevde tid, er åpenbart av et annet slag enn det øye­ blikket som matematikken eller mekanikken forutsetter som et punkt på en rett linje eller på en sirkel. Allerede i avbildningen av øyeblikket fjerner den mekaniske tidsmåleren seg fra erfaring­ ens fenomenologi. For det opplevde øyeblikket har alltid et be­ stemt innhold og en bestemt struktur.

Når han karakteriserer vår egen tid, taler filosofen Hermann Liibbe om at den er «innovasjonsfortettet», det vil si at nyhetene avløser hverandre raskere og raskere. Dermed blir det øyeblikket eller den samtiden man lever i, stadig mindre og trangere. Før man har fått tid til å tenke seg om, tilhører det meste av det man har identifisert seg med, verden av i går. Da fornyelsene fant sted i et annet tempo, kunne man bestem­ me seg for om man ville leve i øyeblikket, vende blikket bakover eller snu nesen mot fremtiden. Fomyelseshastigheten har fratatt oss muligheten til å forholde oss velgende til tidens aspekter. Øye­ blikkets frihet forsvinner, og fortiden fjerner seg med en hastighet som gjør grensefeltet mot det som skal komme, til det foretrukne oppholdsstedet. I metaforikken omkring moderne vitenskap taler man gjeme om «forskningsfronten» som et sted hvor fremtidige innsikter angivelig vil dukke opp først. I en noe videre forstand le­ ver alle i den teknisk-industrielle delen av verden i et slikt grense­ område hvor man må gripe etter de tekniske og sosiale nyhetene straks de dukker opp, eller finne seg i å bli blåst over ende. 265

TROND BERG ERIKSEN

Tidserfaringen er bestemt av en dynamisk sivilisasjon hvor det ikke lenger finnes hvilepunkter. Nøler man noen år med å kjøpe en ny bilmodell, blir man ganske enkelt innbrakt til politi­ stasjonen, fordi den reglementerte standarden har endret seg. Den sosiale disiplineringen, som Michel Foucault snakket om i boken Surveiller etpunir (1975), har fått et nytt aspekt i fornyelseskravet. I næringsliv og forvaltning følger endringene så tett at de krever både de ansattes og brukernes fulle oppmerksomhet og lojalitet. Skoler og høyskoler skifter læreplaner med få års mellomrom for å lokalisere og stigmatisere dem som kunne ha kritiske innvendinger. Endringshastigheten er blitt styringsverk­ tøy. Dynamikken er altomfattende, og det umoderne på de for­ skjelligste felter er skambelagt. Dermed kan fortiden heller ikke lenger gi anvisninger til de ennå levende. Hus og møbler er modne for museet ennå før lakken og ma­ lingen er tørket. Billedkunst produseres i stigende grad direkte for museene som skal dokumentere epokens uttrykksformer. I tradisjonskulturen trakk man med seg en del av historien som læ­ restykke for situasjoner som kunne og ville dukke opp igjen se­ nere. Men nå tror de færreste at det er mulig å lære noe av forti­ den. Det finnes ikke lenger noen «nær» fortid. Alt som heter fortid, er fjernt. Alt som har vært, er modent for museene. Fornyelseshastigheten gjør fremtiden ugjennomsiktig av sam­ me grunn. Den gang da fremtiden tok seg litt bedre tid, hadde man følelsen av å kunne se noe lenger inn i det ukjente. Men forkortningene av fortid og fremtid henger sammen. Fornyelseshas­ tigheten gir tidserfaringen et nytt preg av uberegnelighet. De er­ faringer vi gjør i øyeblikket, er allerede irrelevante straks vi vender nesen mot fremtiden. I den tidligmoderne europeiske kulturen kunne man fremdeles lese de romerske historikerne og studere antikkens lovgivning eller militærstrategi, som om rome­ re og renessanseitalienere levde i en felles tid. Forestillingen om renessansen som en mulighet for kulturgjenfødelse forutsatte at spranget mellom fortid og nåtid aldri var helt uoverstigelig. For­ tidens forfattere tilhørte i prinsippet det samme erfaringsrom som ens egne samtidige. 266

TIDENS HISTORIE

Kommunikasjonsteknologier slår nå bro over både tids- og romavstander. Skrevne dokumenter, foto, film og lydopptak ska­ per helt andre omfang av fortid nå enn det som fantes i den muntlig overlevering i stammesamfunnet. Musikklitteraturen og filmhistorien er umiddelbart tilgjengelige fra digitale lagringsme­ dier. Shakespeare er mer nærværende på markedet enn mange av samtidens diktere. Hele begrepet om fortiden har forandret seg gjennom de teknikkene som kan kalle dens skikkelser og ytelser til live igjen. Men tilgjengelighet betyr ikke at vi lever i det sam­ me rom. Tvert imot innebærer den enormt utvidede tilgjengelig­ het at all fortid er blitt dokumentsamlinger og arkivmateriale. Ingen livstid ville rekke til å gjøre seg kjent med alt det som vi faktisk kan gjøre oss kjent med. Dermed oppretter tilgjengelig­ heten en ny sensur og en ny avstand. Selvsagt er det alltid skjedd utvikling og fornyelser. Men endring­ ene har ikke vært større eller raskere enn at de kunne finne sted relativt ubemerket uten at rangforholdet mellom generasjonene ble påvirket. Det nye ved vår tid, sier Liibbe, er at «innovasjonstettheten» er blitt så påtrengende at den hele tiden krever vår fulle oppmerksomhet. Større forbruk skaper mer avfall. Det gjelder også tidshusholdningen. «Innovasjonstettheten» påskynder foreldelse. Det er derfor ikke bare snakk om at øyeblikket og samtiden forkor­ tes, men at faktisk og dynamisk samtidighet skiller lag. Heller ikke de som faktisk lever samtidig, lever lenger i den samme tid. Forskjellige aldersgrupper, sosiale segmenter og profesjonsgrupper deltar mer eller mindre helhjertet og våkent i den dy­ namiske fornyelsen, slik at de samtidige kan ha vanskeligheter med å forstå hverandre - av historiske grunnerl Det blir et his­ torisk gap mellom dem som unngår eller motsetter seg ny tek­ nologi, og dem som kaster seg over alt nytt. By og land, barn og foreldre, tekniske profesjoner og omsorgsprofesjoner taler ofte forbi hverandre, fordi de befinner seg på hver sin side av histo­ riske tidsskiller som oppstykker den faktiske samtidighet på kryss og tvers. 267

TROND BERG ERIKSEN

Moderne identitetsproblemer skyldes ikke minst historiens nye ubrukelighet. Det er ikke lenger forholdet til arven fra Ath­ en, Jerusalem eller Roma som gir vestlige mennesker identitet, men deres forhold til fronten av kommende fornyelser. Histori­ ens identitetsgivende rolle er blitt historie. Eller noe forsiktigere: Historiske studier er blitt kompensasjonsøvelser for dem som ikke lenger har noe umiddelbart forhold til en identitetsgivende fortid. Historieforskningen som moderne, «vitenskapelig» feno­ men vokser nettopp frem i det øyeblikk da man merket at forti­ dens rådgivende og regulerende myndighet var i ferd med å for­ svinne. Utopiene blir temporalisert i det moderne. Tidligere var uto­ piene gjerne fantasier om et annet sted. En fjern tid som raskt rykker nærmere, tilbyr det samme for de moderne som et fjernt sted tilbød de førmoderne forfattere og lesere. Men utopiene oppfylles ikke lenger. De farer forbi oss på veien bakover til forti­ den, til arkivene og museene. Man kan ikke feste seg ved dem uten å stå i fare for å eldes i samme tempo. Hermann Liibbe sier et sted: «Den som allerede i dag vil tilhøre morgendagen, oppnår bare at han i overmorgen selv blir oppfattet som gårsdagens.» For ikke noe eldes raskere enn det moderne. At samtiden skrumper inn, innebærer at det opplevde øyeblikket, som har muligheter i seg til å være innholdsbestemt og struktu­ rert, blir stadig mer lik et av klokketidens løpende punkter. Det er neppe noe nytt og enestående for den moderne verden. For det finnes en lang tradisjon for hva vi kunne kalle utopien om øye­ blikket. Hvis livet i eldre tider hadde vært så forbilledlig som ro­ mantiske kulturkritikere gjerne vil ha det til, ville man ikke ha hatt bruk for slike utopier. Men de er langt eldre enn den aktuelle innsnevringen av øyeblikket som Liibbe beskriver. Sammenlignet med den greske filosofien tidligere, utvider kirkefaderen Augustin menneskets indre til et stort og sammen­ satt rom. Hele hans tenkning dreier seg om de dybder som finnes og kan søkes i et opplevd øyeblikk. For ham er evigheten ikke en uendelig linje, men knyttet til øyeblikket - både for oss og for 268

TIDENS HISTORIE

Gud. Den siste kjenner jo ingen timelige forandringer. Hans liv er et eneste uforanderlig øyeblikk som har hele verden til inn­ hold. Vi kan få et lite glimt av dette øyeblikket allerede i levende live, mener Augustin, hvis vi bare slutter å vimse omkring og samler oss om vårt her og nå. For Augustin er utopien om det fylte øyeblikk knyttet til en av­ visning eller opphevelse av den tiden som løper fra oppgave til oppgave. Han kjenner godt til den mulighet at øyeblikket kan skrumpe til et innholdsløst punkt. Derfor foretar han en kontrol­ lert sprengning av tidsatomene og hevder at øyeblikket, nar man samler seg, kan romme hele verden. Augustin har uten tvil opplevd slike øyeblikk selv. Gang på gang blir han slått i bakken av sine egne, overstadige ambisjoner. Men han reiser seg alltid igjen med ny og fordypet kunnskap om hva det vil si å være et menneske. I den etterkristne historien er både Mozarts Don Giovanni og Goethes Faust litterære skikkelser som jager etter det forløsende øyeblikk. Augustins evighetserfaring er ikke glemt, men er blitt forskjøvet til en ubestemt fremtid. Don Giovannis endeløse virketrang og Fausts uslukkelige kunnskapstørst skyldes nettopp at det de griper etter - henholdsvis kvinner og erfaringer - på langt hold minner om det de ønsker seg, men at gjenstandene alltid skuffer ved nærmere ettersyn. De to heltene gjør de samme erfa­ ringer igjen og igjen, fordi de løper langs en linje i stedet for å åpne øyeblikket for innsyn. Carpe diem («Plukk dagen1.») viser seg å være vanskeligere enn de trodde. Bak Don Giovanni står dagene på rekke og rad, på samme måte som hans kvinner - forlatt og bedratt. Helten haster alltid videre på jakt etter et øyeblikk som ikke etterlater seg vemmelse og kjedsomhet. I den ene sengen har han allerede entret den nes­ te i tankene. Så mange forlovelser uten et virkelig bryllup1 Når han faktisk møter en mulighet for gjensvar og forløsende aksepta­ sjon hos Donna Elvira, som vil være hans drømmekvinne til tross for at hun kjenner ham, tør han ikke å gripe sjansen. Han føler seg tryggere i utilfredsheten enn i den mulige hjemkomsten. I veddemålet om Fausts sjel tror Mefisto at han kjenner men­ neskene. Han er innstilt på å fange Faust ved å gjøre livet så kose269

TROND BERG ERIKSEN

lig og lystig for ham at Faust glemmer sitt endelige mål. Men Mefisto skjønner ikke at livet kan være noe annet enn kvinner, vin og sang. Når Faust likevel vil videre fra Auerbachs kjeller, betyr det at hans begreper om carpe diem er helt andre enn Mefistos. Det øyeblikket som kunne få Faust til å stanse i et ønske om at det skulle vare evig, kan ikke oppstå av de goder Mefisto er i stand til å levere. Faust må alltid videre, så lenge øyeblikket ikke kommer. Poenget med denne historiske utflukten er ikke å anbefale hverken Augustins, Don Giovannis eller Fausts metode til å erobre øyeblikket, men å minne om at mye av det som ved første blikk synes særegent for vår egen samtid, er velkjent fra historien. Ikke noe er mer universelt utbredt enn å betrakte sin egen tid som ene­ stående] Heller ikke dette er noe særkjenne ved det moderne. Det er noe uendelig mirakuløst ved historien om Gud som stan­ set solen slik at Josva skulle beseire sine fiender ved Jeriko. Han fikk et tidsrom i gave utenfor de vanlige regnestykkene. Jeg ten­ ker på Josva hver høst når vi avslutter sommertiden og får en time ekstra til morgenkaffen. Gleden over den ekstra morgenti­ men er nok beslektet med gleden over en utsatt henrettelse. Man får tid i fanget, som ikke var disponert på forhånd. Det er som å få penger man ikke har regnet med, og som man kan søle bort med verdens beste samvittighet. I alle utopier om øyeblikket er det tale om å få tiden tilbake som en gave. Så lenge den ene hendelsen og oppgaven avløser den andre uten pause, er tiden bare noe vi gir fra oss. Når solen stanser, klokken stilles tilbake eller henrettelsen utsettes, kom­ mer tiden til oss av seg selv. Drømmen om slike øyeblikk er ikke på noen måte ny, men har fulgt menneskeheten fra Josvas tid. Man kan mase og pese uten at det hjelper det spor. Men når man gir opp å vinne eller spare tid på den måten, skjer det ofte noe av seg selv. Mystikerne har en teori om at de nøyaktige og omhyggelige forberedelser til den høyeste erfaringen avhenger av vår virksomhet, men at øyeblikket likevel kommer når det vil. Man kan ikke trenge seg inn i himmelen. Man kan heller ikke til­ tvinge seg adgang til øyeblikket. Alt har sin tid. 270

BIBLIOGRAFI

Albritton, C.C. The Abyss of Time. Changing Conceptions of the Earth’s Antiquity after the Sixteenth Century. San Francisco 1980. Antike Uhren. Das Museum der Zeitmessung. Beyer Zurich. 2. AufL Miinchen 1990. Antike Uhren. Uhrenmuseum Beyer Zurich. Neuerwerbungen. Munc­ hen 1996. Aschoff, J. et al. Die Zeit. Dauer und Augenblick. Miinchen 1992 Augustin. Bekendelser (utg. avT. Damsholt). København 1991. Aveni, A. Empires of Time. Calendars, Clocks and Cultures. New York 1989. Balsillie, D. Professor Bergson’s Philosophy. London 1912. Bender, J. & D.E. Wellbery (eds.). Chronotypes. The Construction of Time. Stanford 1991. Bloch, E. Das Prinzip Hoffnung. 2 Bde. Frankfurt 1959. Blumenberg, H. Die Vollzåhligkeit der Steme. Frankfurt 1997. Blumenberg, H. Lebenszeit und Weltzeit. Frankfurt 1986. Boorstin, D.J.The Creators. New York 1992. Boorstin, D.J.The Discoverers. New York 1983. Borst, Arno. Computus - Zeit und Zahl in der Geschichte Europas. Berlin 1990. Brandon, S.G.F. History, Time and Deity. New York 1965. Briggs, A. and D. Snowman (eds.). Fins de Siécle. How Centuries End. New Haven/London 1996. Britten, F.J. Old Clocks and Watches and their Makers. 6. ed. London 1932. Broberg, G. (red.). Gyllene Åpplen. Svensk idéhistorisk låsebok. 2 bind. Stockholm 1992. Bronowski, J. Menneskets fremskridt. København 1978.

273

TROND BERG ERIKSEN

Brugger-Zaragoza, C.J. Museen und Uhrensammlungen in der Schweiz. La Chaux-de-Fonds 1986. Buchner, E. Die Sonnenuhr des Augustus. Mainz 1982. Caird, E. The Critical Philosophy of Immanuel Kant. Glasgow 1909. Camerer Cuss,T.P.The Story ofWatches. London/New York 1952. Camille, M. Master of Death. The Lifeless Art of Pierre Remiet. New Haven/London 1996. CAMPION, N. The Great Year. Astrology Millennarianism and History in the Western Tradition. Harmondsworth 1994. Cantor, N.F. Inventing the Middle Ages. New York 1991. ClPOLLA, C.M. Gezåhlte Zeit. Wie die mechanische Uhr das Leben verånderte. Berlin 1997. Cohn, J. Geschichte des Unendlichkeitsproblems bis Kant. Hildesheim 1983 (oppr. 1896). Cohn, N. The Pursuit of the Millennium. London 1993 (oppr. 1957). Colson, F.H.The Week. London 1926. Crosby, A.W. The Measure of Reality. Quantification and Western Society, 1250-1600. Cambridge 1997. Cullmann, O. Christus und die Zeit. Die urchristliche Zeit- und Geschichtsauffassung. Zollikon/Ziirich 1946. Davies, P. Die Unsterblichkeit der Zeit. Bem/Miinchen/Wien 1997. DlNZELBACHER, P. Europåische Mentalitåtsgeschichte. Stuttgart 1993. DOHN-VAN Rossum, G. History of the Hour. Clocks and Modern Tem­ poral Orders. Chicago/London 1996. DU. Die Zeitschrift der Kultur: Die Zeit (10, 1997). Ziirich. DU. Die Zeitschrift der Kultur: Uhren und Zeit (12, 1979). Ziirich. Duncan, D.E. The Calendar. The 5000-Year Struggle to Align the Clock and the Heavens. London 1998. Dux, G. Die Zeit in der Geschichte. Frankfurt 1992. Einstein, A. Relativitetsteorien. Oslo 1968. Eranos Jahrbuch 1951.Mensch und Zeit. Ziirich 1952. Eranos Jahrbuch 1978. Zeit und Zeitlosigkeit. Frankfurt 1981. Flasch, K. Was ist Zeit? Augustinus von Hippo. Das XI. Buch der Confessiones. Frankfurt 1993. FLUSSER, Vilém. Krise der Linearitåt. Bern 1992. Foqllon, H. The Year 1000. New York 1969. 274

TIDENS HISTORIE

Foucault, M. Det moderne fengsels historie. Oslo 1977. Fraser, J.T. Die Zeit. Munchen 1988. Geary, J.G. Phantoms of Remembrance. Memory and Oblivion at the End of the First Millennium. Princeton 1994. Geissler, K.A. Zeit leben. Von Hasten und Rasten, Arbeiten und Lernen, Leben und Sterben. 6. Aufl. Weinheim/Berlin 1997. Geissler, K.A. Zeit. Berlin 1996. Gendolla, Peter. Zeit - Zur Geschichte der Zeiterfahrung. Koln 1992. A. & M. Sandbothe, W.C. Zimmerli. Die Wiederentdeckung der Zeit. Reflexionen - Analysen - Konzepte. Darmstadt 1997. Gimpel, J. The Medieval Machine. 2. ed. London 1988. Glyn, D. A Short History of Archeology. London 1981. GOUDSMIT, S.A. (ed) Time. Life Science Library. London 1967. Gould, S.J. Time’s Arrow, Times Cycle. Myth and Metaphor in the Discovery of Geological Time. Cambr./Mass. 1987. GOULD, S.J. Questioning the Millennium. London 1997. Grayson, D.K. The Establishment of Human Antiquity. New York 1983. GREENHALGH, M. The Survival of Roman Antiquities in the Middle Ages. Trowbridge 1989. Gruman, G.J. A History of Ideas about the Prolongation of Life. New York 1977. Gurevitch, A.J. Categories of Medieval Culture. London 1985. Guye, S. und H. Michel. Uhren und Messinstrumente des 15. bis 19. Jahrhunderts. Zurich 1971. Haber, F.C. The Age of the World. Moses to Darwin. Westport, Conn. 1978 (oppr. utg. 1959). Hawking, S. Die illustrierte, kurze Geschichte der Zeit. Hamburg 1997. HEIDEGGER, M. Beitråge zur Philosophie. Vom Ereignis. Frankfurt 1989. HEIDEGGER, M. Die Grundbegriffe der Metaphysik. Frankfurt 1983. Heidegger, M. Phånomenologie des religidsen Lebens. Frankfurt 1995. Heidegger, M. Sein und Zeit. 9. Aufl.Tubingen 1963. GlMMLER,

TROND BERG ERIKSEN

Heidegger, M. ‘Was heisst Denken?' i Vortråge und Aufsåtze. Pfullingen 1954. Heidegger, M. Zur Sache des Denkens. Tiibingen 1969. Herrmann, F.W. v. Augustinus und die phånomenologische Frage nach der Zeit. Frankfurt 1992. HObner, K. Die Wahrheit des Mythos. Miinchen 1985. Huxley, A. Time Must Have a Stop. London/New York 1944. HORNING, K. et al. Zeitpraktiken. Experimentfelder der Spåtmoderne. Frankfurt 1997. Ingstad, O. Urmakerkunst i Norge. Oslo 1980. Jens Olsens verdensur (utg. av Københavns Rådhus) København 1970. Kaulbach, Friedrich. Immanuel Kant. Berlin/New York 1982. Klossowski, P. Nietzsche und der Circulus vitiosus deus. Miinchen 1986. Knap, J. Stueuret og tiden. Oslo 1971. Koselleck, R. Vergangene Zukunft. Zur Semantik geschichtlicher Zeiten. Frankfurt 1995. Landes, D.S. Revolution in Time. Clocks and the Making of the Mo­ dem World. Cambridge, Mass. 1983. Lasserre, F. The Birth of Mathematics in the Age of Plato. London 1964. Leroi-Gourhan, A. Hand und Wort. Die Evolution vonTechnik, Sprache und Kunst. Frankfurt 1988. Lewis, W. Time and Western Man. London 1927. Lindsay, A.D. The Philosophy of Bergson. London 1911. Lodén, L.O. Tid. En bok om tideråkning och kalendervåsen. Stock­ holm 1968. Lovejoy, A.O. and G. Boas. Primitivism and Related Ideas in Antiquity. Baltimore/London 1935. Lubbe, H. Im Zug der Zeit. Verkiirzter Aufenthalt in der Gegenwart. 2. Aufl. Heidelberg 1994. Lubke, Anton. Das grosse Uhrenbuch. Tiibingen 1977. Lundmark, L. Tiden år bara ett ord. Borås 1994. LOwith, K. Von Hegel zu Nietzsche. Ziirich/New York 1941. Macey, S.L. Clocks and the Cosmos. Time in Western Life and Thought. Hamden, Conn. 1980.

276

TIDENS HISTORIE

Mainzer, K. Die Zeit. Von der Urzeit zur Computerzeit. Munchen 1995. Markus, R. The End of Ancient Christianity. Cambridge 1990. Meyerhoff, H. Time in Literature. Berkeley/Los Angeles 1955. Minois, G. History of Old Age. From Antiquity to the Renaissance. Cambridge 1989. Minois, G. Geschichte der Zukunft. Orakel, Prophezeiungen, Utopien, Prognosen. Dusseldorf/Ziirich 1998. Mortensen, O. Jens Olsens ur. København 1957. Musées d’horlogerie La Chaud-de-Fonds. Le Locle. Zurich 1993. Neue Ziircher Zeitung for 21. april 1998: Beilage «Uhren». Nietzsche, F. Historiens nytte (utg. ved H. Hultberg). København 1962. Nilsson, M. P:n. Tideråkning (Nordisk kultur XXI) Oslo/Stockholm/København 1934. Nisbet, R. History of the Idea of Progress. London 1980. Pacey, A The Maze of Ingenuity. London 1974. Panofsky, E. Die Renaissancen der europåischen Kunst. Frankfurt a.M. 1979. Paton, H.J. Kant's Metaphysics of Experience. 2. vols. London 1965 (oppr. 1936). Pedersen, O. Naturerkendelse ogTheologi. Heming 1996. Pelikan, J. The Mystery of Continuity. Time, History, Memory and Etemity in the Thought of Saint Augustine. Charlottesville, Virginia 1986. Platon. Timaios (utg. ved C. Høeg og H. Ræder). København 1992. Plotinus. The Enneads (ed. by S. MacKenna and J. Dillon) London 1991. Plumb, J.H. The Death of the Past. London 1990. PrOstler, V. Calways Handbuch der Uhrentypen. Munchen 1994. Richards, E.G. Mapping Time. The Calendar and its History. Oxford 1998. Rougemont, D. de Man’s Western Quest. Westport, Conn. 1973. Samuel, R. Theatres of Memory. Vol. I. Past and Present in Contemporary Culture. London/New York 1994. Sandmo, E. ‘Tapte horisonter: Om tidsforståelse og fremtidsvisjoner i Norge på 1600-tallet og 1700-tallet’. Arr (1, 1995). 277

TROND BERG ERIKSEN

R. Die Struktur der Geschichtszeit. Frankfurt 1963. Schwartz, H. Century’s End. New York 1990. Smalley, B. Historians in the Middle Ages. London 1974. SOBEL, D. Longitude. The True Story. London 1996. Spence, J.D. The Memory Palace of Matteo Ricci. New York 1984. Swenson Jr., L.S. Genesis of Relativity. New York 1979. THOMPSON, D. Das Ende der Zeiten. Apokalyptik und Jahrtausendwende. Hildesheim 1997. Toulmin, S and J. Goodfield. Månniskan upptåcker tiden. Lund 1975. Trapp, W. Kleines Handbuch der Mafie, Zahlen, Gewichte und der Zeitrechnung. Stuttgart 1996. Trompf, G.W. The Idea of Historical Recurrence in Western Thought. From Antiquity to the Reformation. Berkeley/Los Angeles/London 1979. VlTRUVIUS. Om arkitektur (utg. av B. Dalgren). Stockholm 1989. Weis, K. (utg.) Was ist Zeit? Miinchen 1995. Wells, H.G. The Time Machine. An Invention. New York 1895 Wendorff, R. Zeit und Kultur. Geschichte des ZeitbewuBtseins in Eu­ ropa. Wiesbaden 1980. Wetz, F.J. Hans Blumenberg zur Einfuhrung. Hamburg 1993. WHITE, A.D. A History of the Warfare of Science with Theology and Christendom. 2 vols. New York 1903. Whitrow, G.J. The Natural Philosophy of Time. New York/ Evanston 1961. Whitrow, G.J. Time in History. Oxford 1989. WlLCOX, D.J. The Measure of the Times Past. Pre-Newtonian Chronologies and the Rhetoric of Relative Time. Chicago/London 1987. Young, M. The Metronomic Society. Natural Rhythms and Human Timetables. Cambridge, Mass. 1988. SCHAEFFLER,

REGISTER

Bacon, Roger (forsker) 700, 727 Barrow, Isaac (forsker) 142 Bartholomeusnatten 726, 730 Baudrillard, Jean (tenker) 20 Beda,Venerabilis (teolog) 73, 700, 104, 171 Benedikt av Nursia (munk) 7 34 Bergamo (italiensk by) 7 09 Bergson, Henri (tenker) 7 99-203 Bernhard av Clairvaux (teolog) 94 Blois (by) 125 Blumenberg, Hans (tenker) 139, 140, 141, 143,273 Boéthius (tenker) 97 Borges, Jorge Luis (dikter) 93 Boyle, Robert (forsker) 726, 155, 252 Breitling (ur) 7 80 Bruno, Giordano (tenker) 92, 93 Buchner, E. (arkeolog) 60 Buddha (religionsstifter) 36, 140 Buffon, Georges Louis Lecre (forsker) 777, 772 Bohmen (landskap) 7 73 Boll, Heinrich (dikter) 240

Abraham (bibelsk skikkelse) 98, 184 Achilles (gresk helt) 43, 65 Adam (bibelsk skikkelse) 78, 86, 98, 105, 184, 185 Adam av Fulda (teolog) 735 Aeneas (romersk helt) 103 Africanus, Sextus Julius (teolog) 103 Aftenposten (avis) 9 Aion (guddom) 39 Alarik (konge) 103 Alaska (am. stat) 130 Alberti, Leon Battista (tenker) 94, 115 Aleksander den store (hersker) 60, 164 Anagni (italiensk by) 106 Anaximander (tenker) 40, 41, 108 Anaximenes (tenker) 108 Anglicus, Robertus (forsker) 114 Antikrist (apokalyptisk figur) 86, 99, 104, 105, 255 Apollon guddom 60 Aquinas, Thomas (teolog) 97, 99, 144, 155, 252 Archilochos (dikter) 42 Argo (mytisk skip) 65 Aristoteles (tenker) 7 7, 43, 44, 47-52, 65, 75-77, 79, 88, 89,141, 142, 144, 186, 205, 208, 209, 211, 239, 257, 258, 264 Arkimedes (forsker) 7 09 Augsburg (tysk by) 725 Augustin (teolog) 7, 8, 11, 32, 44, 47, 52, 64-67, 70, 75-80, 85, 90, 95, 97-100, 103, 144, 186, 192, 208, 234, 251, 259, 265, 268-270, 273 Augustus (keiser) 11, 23, 54—56, 58-60, 99, 703, 108, 109, 254, 274 Avignon (fransk by) 128

Caesar, Julius (hersker) 54-56, 128-130, 164 Calvin, Jean (teolog) 7 77, 179 Campaldino (slagmark) 28, 29 Canetti, Elias (dikter) 55, 56 Casentino (landskap) 28 Castel, Sant’ Angelo (monument) 23 Cervantes, Miguel de (dikter) 730 Chaplin, Charlie (skuespiller) 236 Chiliaster 707 Cicero (retor) 48, 109, 165 Cipolla, Carlo M. (historiker) 124 Citizen (ur) 7 79 Clausius, Rudolf J. E. (forsker) 256,257 Clavius, Christopher (matematiker) 128

Babylon (by) 34, 53, 57, 72, 76, 98, 105, 108, 129, 185 Bacon, Francis (forsker) 709, 154, 155

279

TROND BERG ERIKSEN

Clemens IV (pave) 127, 128 Clinton, Bill (president) 176 Comte, Auguste (tenker) 129 Copernicus, Nicolaus (tenker) 60, 72, 135, 170 Coster, Salomon (urmaker) 162 Crosby, Alfred W. (historiker) 146, 147 Crusoe, Robinson (romanhelt) 53 Cusanus, Nicolaus (teolog) 91, 92 Cuvier, Georges (forsker) 173

England (land) 20, 113, 115, 117, 130, 131, 152, 178, 182 Euklid (forsker) 205 Eusebius (teolog) 69, 99, 100 Eustorgio, S. (kirke) 112, 153 Exiguus, Dionysius (matematiker) 71, 100 Fascisme 254, 255 Faust (romanskikkelse) 243, 269, 270 Filip II (konge) 159 Ford, Henry (industrimagnat) 117 Fortuna (romersk gudinne) 20, 38,87 Foucault, Michel (tenker) 266 Fox, John (predikant) 94, 225 Franklin, Benjamin (oppfinner) 110, 154 Frankrike (land) 20, 104, 113, 125, 126, 132, 178, 182, 255 Frans av Assisi (munk) 28 Fredrik den store (konge) 136 Freud, Sigmund (psykolog) 19 Fromantel, John (urmaker) 162 Frånkel, Hermann (historiker) 41, 42

d’ Eglantine, Fabre (dikter) 132 Daniel (bibelsk skikkelse) 98, 143, 255 Danmark (land) 129 D’Annunzio, Gabriele (dikter) 28, 29 Dante (dikter) 28, 38, 87, 135, 144, 155, 252 Darwin, Charles (forsker) 144, 154, 173, 186, 203, 257 David (konge) 98, 103 de’ Dondi, Giovanni (urmaker) 153, 154 de Guevara, Antonio (tenker) 136 deTours, Gregor (teolog) 147 Defoe, Daniel (dikter) 154 Demiurgen (mytisk skikkelse) 46-48 Demokrit (tenker) 145 Descartes, René (tenker) 78, 109, 115, 126, 135, 155, 156, 201 di Fiore, Joachim (teolog) 105 Diderot, Denis (dikter) 220 Diokletian (keiser) 71 Dionysos (gresk gud) 70 Djevelen (mytisk skikkelse) 95, 101, 103, 134 Dommedag 11, 62, 64, 68, 69, 86, 94, 104, 105, 138, 255 d’Oresme, Nikolas (forsker) 142, 252, 253 Duse, Eleonora (skuespiller) 29 Døperen, Johannes 98

Galilei, Galileo (forsker) 58, 126, 135, 142, 144, 148, 161, 172, 177,208 Geissler, K. A. (pedagog) 236, 243, 244, 246 Genéve (by) 125, 126, 177, 178, 182 Giambattista, Vico (tenker) 167 Glanvill, Joseph (forsker) 157 Goethe, Johan W. von (dikter) 243, 269 Goodfield, June (forsker) 141, 186 Gottardo, S. (kirke) 112 Gould, Stephen Jay (forsker) 16 Greenwich (bydel) 159, 160, 163, 179, 181, 182 Gregor den store (pave) 23 Gregor VII (pave) 226 Gregor XIII (pave) 55, 59, 128, 184

Eberhard (ur) 180 Egypt (land) 34, 54, 55, 57-59, 71, 129, 184, 185 Einstein, Albert (forsker) 12, 15, 150, 203-206, 208-211,264 Elgin (ur) 179 Elias, Norbert (historiker) 114 Ende, Michael (dikter) 239

Hadrian (keiser) 23, 59 Harald V (konge) 251 Harrison, John (urmaker) 159-163, 178 Heidegger, Martin (tenker) 12, 15, 75, 119, 139, 140,210-218 Hekataios (forsker) 41 Henrik IV (konge) 226

280

TIDENS HISTORIE

La Chaux-de-Fonds (by) 14 La Verna (valfartssted) 28, 29 Laertios, Diogenes (forfatter) 108 Landes, D.S. (forsker) 117, 121, 178, 180 Lange (ur) 180 Le Locle (landsby) 14 Le Roy, Pierre (urmaker) 163 Leibniz, Gottfried W. (tenker) 126, 142, 156, 158, 195, 204, 258, 264 Lenin (politiker) 255 Leo I (pave) 70 Leo IX (pave) 73 Leo X (pave) 128 Libby, W. F. (forsker) 188 Lilius, Aluise Baldassar (matematiker) 128 Lindbergh, Charles (flyver) 248 Lionni, Leo (forfatter) 239 Liutprand fra Cremona (forfatter) 125 London (by) 125, 128, 131, 163, 181, 185 Longines (ur) 14, 180 Lord Kelvin (forsker) 256 Loyola, Ignatius (tenker) 116 Lukrets (dikter) 89, 145 Lundmark, Lennart (forsker) 24, 25, 242 Luther, Martin (teolog) 73, 128, 136, 184 Liibbe, Hermann (tenker) 262, 265, 267, 268 Lyell, C (geolog) 173,185 Lyon (by) 125

Henrik VIII (konge) 129 Heraklit (tenker) 17, 40 Herder, J. G. (dikter) 169, 199 Hermes Trismegistos (guddom) 39 Herodes (konge) 171 Herodot (historiker) 30, 108 Hesiod (dikter) 41 Hitler, Adolf (politiker) 56, 74, 255 Hobbes, Thomas (tenker) 157 Hogarth, William (tenker) 154, 159 Holland (land) 125, 130 Homer (dikter) 30, 31,41, 42, 80, 260 Hooke, Robert (forsker) 126, 153, 155, 162 Hume, David (tenker) 172 Husserl, Edmund (tenker) 75, 139 Hutter, Jakob (reformator) 106 Hutton, James (geolog) 145, 171-173 Huygens, Christiaan (matematiker) 126, 135, 153, 155, 162, 177 Ingersoll (ur) 179 Italia (land) 125 IWC (ur) 179, 180 Janus (romersk gud) 38, 254 Johannes XIII (pave) 73 Josva (hærfører) 95, 270 Joyce, James (dikter) 15, 19, 200 Judeus, Philo (historiker) 90 Jupiter (planet) 60, 72, 161, 205

Kant, Immanuel (tenker) 12, 16, 21, 22, 25, 88, 94, 144, 145, 150, 192-200, 210, 227, 246, 258 Karl den store (konge) 125 Kepler, Johannes (forsker) 126, 135, 148, 252, 253 Kierkegaard, Søren (tenker) 34, 218, 237 Kina (land) 111, 120 Kjær, Nils (dikter) 237 Klages, Ludwig (tenker) 213 Kommunisme 254, 255 Konstantin den store (keiser) 251 Konstantinopel (by) 125 Koselleck, R. (forsker) 164-166 Kristus 34, 37, 58, 64, 65, 67, 70, 71, 73, 78, 83, 101, 103, 105, 108, 184, 251

Macey, S. L. (historiker) 152 Madrid (by) 130 Maier, Hans (teolog) 73, 74 Mann, Thomas (dikter) 19 Mars (planet) 60, 72 Marx, Karl (tenker) 116, 136 Maskelyne, Nevil (matematiker) 163 Maxwell, James C. (forsker) 205 Medina (by) 131 Mekka (by) 84, 131 Melanchton, Philipp (reformator) 184 Merkur (planet) 60, 72 Michelson, Albert A. (forsker) 205 Milano (by) 112, 153,154 Millenarister (kjettere) 101 Montanistene (kjettere) 73

281

TROND BERG ERIKSEN

Mozart, Wolfgang A. (musiker) 269 Muhammed (religionsstifter) 131 Mumford, Lewis (historiker) 120 Mussolini, Benito (politiker) 59, 74, 255 Muntzer, Thomas (reformator) 106

Raleigh, Walter (historiker) 7 84 Ranke, Leopold von (historiker) 80 Rashid, Harun al (hersker) 7 25 Reformasjonen 73, 705, 124, 126, 128, 136 Richard of Wollingford (urmaker) 714 Richards, E.G (historiker) 729, 737, 277 Roma (by) 9, 23, 38, 54, 58, 59, 67, 71, 93, 103, 106,108, 127, 128, 268 Romer, Ole Christensen (forsker) 205

Napoleon (keiser) 132, 136 Nazisme 254, 255 Nebukadnesar (konge) 98 New York (by) 226 Newton, Isaac (forsker) 36, 80, 101, 102, 142, 143, 150 Nietzsche, Friedrich (tenker) 213 Noah (bibelsk skikkelse) 98, 185 Norge 129, 183 Novius, Facundius (matematiker) 58, 59 Niimberg (by ) 125

Sandmo, Erling (forsker) 767 Sartre, Jean-Paul (tenker) 218 Saturn (planet) 60, 72 Scaliger, Joseph (forsker) 730 Schaffhausen (by) 7 76 Scheler, Max (tenker) 273 Schelling, F. W. J. (dikter) 203 Schiller, Friedrich (dikter) 736, 152 Schopenhauer, Arhur (tenker) 203, 220 Seiko (ur) 7 79 Shakespeare, William (dikter) 730, 767 Sirius (stjerne) 54 Smith, Adam (forsker) 757, 7 72 Snow, C.P. (tenker) 76 Sobel, Dava (forfatter) 60 Sofokles (dikter) 30, 42 Sokrates (tenker) 735 Sol Invictus (guddom) 70 Solon (dikter) 30, 40, 42 Sosigenes (matematiker) 55 Spengler, Oswald (forfatter) 79, 20, 769, 273 Spinoza (tenker) 7 57, 203 Stalin, Joseph (politiker) 255 Steffens, Heinrich (geolog) 203 Steinheil, C. A. (ingeniør) 187 Stoikerne (tenkere) 234, 243, 265 Stonehenge (monument) 57 Strasbourg (by) 148 Svartedauen 38, 112, 128 Sveits (land) 5, 70, 730, 178, 180, 182, 248 Sverige (land) 7 83 Swatch (ur) 7 79, 7 80 Swift, J. (dikter) 7 59, 7 76

Oerlikon (bydel) 5 Olav den hellige (konge) 105, 251 Omega (ur ]180 Orosius (historiker) 99, 100 Ortega y Gasset, José (tenker) 236

Padova (by) 153 Paley, William (predikant) 158 Panofsky, Erwin (forsker) 123 Paris (by) 125, 130, 181,254 Pariserkommunen 74 Parmenides (tenker) 31, 39, 46 Pascal, Blaise (forsker) 115, 139 Paulus (apostel) 3 7, 65, 95 Peter (apostel) 94, 95, 149 Petrarca, Francesco (dikter) 94, 110, 149 Philippe, Patek (urmaker) 180 Pienza (by) 113 Pindar (dikter) 30, 41,42 Pius II (pave) 7 73 Platon (tenker) 37, 4&-48, 65, 79, 89, 90, 135, 144,150,186,201,208,223 Playfair, John (geolog) 7 72 Plessner, Helmut (tenker) 63, 218 Plinius, Secundus (forsker) 58, 59, 108 Plotin (tenker) 90 Polen (land) 7 73 Poppi (landsby) 29 Price, De Solla (forsker) 727 Prigogine, Ilya (tenker) 84 Proust, Marcel (dikter) 15,19 Ptolemaios (forsker) 760

Taylor, F W. (rasjonaliseringsekspert) 7 7 7 Temperantia (dyd) 7 7 7 Tertullian (teolog) 70, 251 Timex (ur) 7 79

282

TIDENS HISTORIE

Vincent fra Beauvais (forsker) 99 Vitruvius (arkitekt) 59, 108

Tissot (ur) 180 Tompion, Thomas (urmaker) 178 Torricelli, Evangelista (forsker) 142 Toulmin, Stephen (forsker) 141, 186 Toulouse (by) 125 Tridentinerkonsilet 128 Tyskland (land) 104, 125, 138, 228

Waltham Watch Comp. (urmaker) 179 Weber, Max (forsker) 110, 115, 126, 178 Werner,J. (matematiker) 161 Whitrow, G.J. (forfatter) 130 Wittgenstein, Ludwig (tenker) 24, 25

Urban VIII (pave) 184 USA (land) 130, 154, 176, 179, 183 Ussher (erkebiskop) 171

Young, Michael (forsker) 6, 220, 222, 223, 226, 227, 229 Zenon (tenker) 16, 43, 44, 88, 198, 202 Ziegler, Leopold (tenker) 213 Zwingli, Ulrich (reformator) 179 Zurich (by) 5, 246, 250

Vasari, Giorgio (historiker) 137 Venus (gudinne) 60, 72 Vergil (dikter) 65 Vico, Giambattista (tenker) 167 Victorius fra Aquitania (matematiker) 71

283