Schopenhauer 8270947946 [PDF]

Zitiervorschau

Gunnar Fredriksson

SCHOPENHAUER Oversatt av Bjørn Alex Herrman

FORLAGET OKTOBER

MCMXCVII

©Forlaget Oktober a.s., Oslo 1997 Originalens tittel: Schopenhauer © Gunnar Fredriksson 1996 Første gang utgitt på Albert Bonnier Forlag 1996 Omslag: Egil Haraldsen Design Studio Satt med 11/16 Simoncini Garamond hos OZ Fotosats AS Trykk og innbinding: AiT Norbok as, Gjøvik 1997

ISBN 82-7094-794-6

Utgitt med støtte fra Nordisk Ministerråd

Innhold

Innledning .................................................. 7 1 Barndom ................................................... 19 2 Reisedagbøker ........................................... 26 3 Doktorgraden............................................. 34 4 Weimar....................................................... 48 5 Storverket................................................... 67 Verden............................................................. 67 Kunsten ........................................................... 78 Døden ............................................................. 86 Makulatur ....................................................... 93 6 Privatdosent............................................... 98 7 Etikk........................................................... in 8 Meditasjoner............................................. 132 9 Aforismer................................................... 152 10 Berømmelsen ........................................... 167 n Ettertiden................................................. 181 Kilder ............................................................. 215 Personregister................................................. 218

Innledning

Arthur Schopenhauer er den store pessimisten i filosofiens historie. Likevel er han gjennom halvannet århundre blitt lest med glede og har ofte vært en kilde til oppmuntring. Han er også skjønnlitterær forfatter, og det var med essays og aforis­ mer han på eldre dager nådde et stort publikum. Schopenhauer ble født i 1788 i Danzig, det nåværende Gdansk, vokste opp i Hamburg, studerte ved universiteter i midt- og sør-Tyskland, skrev på hybler og vertshus, fikk aldri noen fast akademisk stilling og levde mesteparten av sitt liv alene i Frankfurt am Main, hvor han døde i 1860. Hans sentrale arbeid er et ungdomsverk som bærer den vakre tittelen Verden som vilje og forestilling. Forleggeren trykket det høyst motvillig, de få anmelderne som la merke til det, forkastet det umiddelbart og mesteparten av det lille opplaget ble makulert. Schopenhauer ga mange år senere ut et andreopplag med omfattende tillegg og et bittert forord, men suksessen lot vente på seg helt til det siste. Året før hans død kom tredje opplag, og deretter kan man nesten ikke holde tall på dem. Likevel skrev han ustanselig. En samling kortere tekster med den knapt publikumsfrierske tittelen Parerga und Paralipomena («Tillegg og vedlegg», greske ord) nådde et større publikum og gjorde Schopenhauer berømt både som filosof 7

og skjønnlitterær forfatter. Han tilhører den store tradisjo­ nen av aforistikere i tyskspråklig litteratur, ved siden av f. eks. Goethe, Lichtenberg og Wittgenstein. Humoren hans modnet med årene, og i sine refleksjoner fremstår han som idéhistoriens mest slagferdige pessimist. Han skrev godt og hører til blant filosofiens fremste stilister. «Bare den som har ekte egne tanker, har ekte stil,» skrev han om sitt ungdomsverk, og det gjelder hele forfatterskapet. Han er derfor relativt lettlest, ikke minst om man sammenligner ham med samtidige tyskspråklige filosofer, som ofte er sær­ deles tungt tilgjengelige, selv for viljesterke lesere. Likevel be­ handlet Schopenhauer de store klassiske spørsmålene, verden og livet, selve eksistensens natur, viljens frihet og moralens grunnlag, politikkens og statens rolle, kunstens betydning og muligheten for å oppnå befrielse fra tilværelsens smerte. Schopenhauer beveger seg ikke bare innenfor den vestlige filosofis tankeverden. Han knytter også an til østens filosofi, særlig indiske visdomslærer, og han tenker i baner som leder

oss mot nirvana. Han mente nok at spørsmålene kan være like vesentlige som svarene og, i siste instans, kanskje umulige å besvare. «Hvilken fakkel vi enn tenner, og hvilket rom den enn måtte lyse opp; alltid vil vår horisont være omgitt av dyp natt.» Schopenhauers tenkning bygger på den innsikt at det er lidelsen og døden som gjør oss til filosofer. «Uten tvil er det viten om døden og betraktning av lidelse og nød i livet som gir den sterkeste impulsen til filosofisk besinnelse og meta­ fysiske utlegninger om verden. Hvis våre liv hadde vært endeløse og smertefrie, ville det kanskje ikke falle noen inn å 8

spørre seg hvorfor verden er til og har akkurat denne beskaf­ fenhet, men alt ville være selvinnlysende.» Schopenhauer behandler mange av sin tids filosofiske, moralske og politiske ideer, og han var ikke fremmed for dagsaktuelle problemer. «Dagsaviser er historiens sekundvisere,» skrev han, og han leste alltid aviser ved stambordet på vertshuset Englischer Hof ved Rossmarkt i Frankfurt am Main. Meget i hans tenkning er stadig aktuelt, men det er gåte­ fullt og derfor fascinerende å forsøke å forstå hvorfor. Schopenhauer er nok ofte blitt lest av unge mennesker, og han har kanskje alltid tilfredsstilt den filosofiske interessen som oppstår i tenårene. For noen år siden tok jeg tilfeldigvis frem Alf Ahlbergs lille bok Arthur Schopenhauer fra bok­ hyllen og oppdaget at jeg hadde skrevet «Nåssjo 1949» i den. Da husket jeg: vårsemesteret var slutt, jeg tok toget fra Skåne til Verkebåck, der min far lå med damperen «Venern» og las­ tet props som skulle til Newcastle, og på veien byttet jeg tog i Nåssjø. Hvorfor kjøpte jeg en bok om Schopenhauer som reiselektyre over Østersjøen og Nordsjøen? Det er ikke godt å si, jeg var drøyt atten år, filosofi sto ikke på min læreplan, men jeg må ha hørt snakk om ham, kanskje festet meg ved et eller annet sitat, kanskje visste jeg at Schopenhauer skrev sitt store, sentrale verk som ganske ung. Jeg hadde lest en del av og om Strindberg og undret meg over hvordan det hadde seg at Ett dromspel ifølge Gunnar Olléns Strindbergs dramatik inneholdt symboler fra Schopen9

hauer og var mer begripelig om man forsto dette. Strindberg selv knytter an til indiske myter om «verdens og verdenslidelsens opprinnelse» og skriver: «Dette den guddommelige ursubstansens berøring med jordsubstansen var himmelens syndefall. Verden, livet og menneskene er således bare et fantom, et skinn, et drømmebilde.» Også i Olléns bok har jeg skrevet «1949», liksom i Martin Lamms Strindberg-biografi, som jeg også hadde med meg til England den gangen. Da jeg leste Strindberg grundigere, fant jeg disse linjene i Somngångarndtter på vakna dagar, «tredje natten»; Jean-Jacques, jag går med dig i naturen, att gråta ut vid dess varma brdst, och tar mig Darwin upp bland de hogre djuren, det blir till sist min filosofiska trost.

Och kom, Voltaire, kom, lår mig att flina, når tvivlets tårar krupit i skrin, och, Schopenhauer, når tankar mig pina, råck hit en spruta med Buddhas morfin.

Tilfeldigheter gjør at jeg kan se hvordan Schopenhauer fulgte meg de årene. Som premie ved slutten av vårsemesteret 1950 fikk jeg den nå klassiske artikkelsamlingen med tittelen Kristisk 40-tal, der jeg leste Karl Vennbergs «Den modema pessimismen og dess vedersakare». Den handlet om den så­ kalte 40-tallspessimismen, men Vennberg går, karakteristisk nok, tilbake til antikken, og deretter kommer følgende pas­ sus: 10

«Ulystpessimismen går igjen hos Schopenhauer med hans blinde, ufornuftige, usalige vilje, og har fatt sitt mest maje­ stetiske uttrykk i hans filosofi. Her, som nesten overalt i moderne hedonistisk pessimisme, spøker buddhismen med sin psykologiske analyse av livstørsten og sin åtteleddede vei til ro, kunnskap, opplysning og nirvana; det finnes ingen ild som begjæret, ingen ulykke som hatet, ingen kvaler som drif­ tene; lykkelige er vi først når vi kan leve uten hat blant de hatende, uten smerte blant de lidende, uten begjær blant de begjærlige.» Nok en gammel anførsel: «24/12 1950» har jeg skrevet i Frans G. Bengtssons essaysamling Sdllskap for en eremit, der «Den store pessimisten» står. Jeg har streket under ordene om at Schopenhauer «hørte til den typen filosofer som filo­ soferer med hele sitt vesen, fra tærne til skjegget», deretter følgende om hvordan han skrev: «... forståelig, menneskelig klart, med et minimum av skolastisk sjargong, kunstnerisk konkret og på alle måter glitrende.» Og jeg har satt merke ved Frans G. Bengtssons ord om Schopenhauers polemikk mot andre filosofer: «... å finne en som dessuten tok seg tid til å æreskjelle dem ettertrykkelig også av den spesielle grunn at de med sin sjargong og sin overdrevent formelle og syntak­ tiske skarpskoddhet forkvaklet det tyske språk, var noe nytt og uhørt.» - «Endelig,» skriver Frans G., og det har jeg også streket under, «fant man hos ham det viktigste av alt, nemlig et sterkt element av ubestridelig vishet.» Schopenhauer hylles i Thomas Manns ungdomsverk Huset Buddenbrook, en bok jeg ifølge dedikasjonen fikk av min far, som hadde kjøpt den i Bremen, da jeg fylte enogtyve. ii

«En til da ukjent, stor og takknemlig glede fylte ham,» skriver forfatteren om den unge Thomas Buddenbrooks lesning av Schopenhauer. «Han kjente den uutsigelige tilfredsstillelsen ved å se hvor kraftig en overlegen hjerne bemektiget seg livet, dette så sterke, grusomme og hånlige liv, for å betvinge og dømme det.» Fra bokhyllen har jeg gjennom årene fra tid til annen hen­ tet frem Schopenhauers Aphorismen zur Lebensweisheit, der jeg har skrevet «Hamburg 1953», innkjøpt en sommerdag i studietiden, dengang det var vanlig at ungdommer loffet

rundt på kontinentet i gamle biler. Spørsmålet er om ikke Hjalmar Soderberg, en annen melankolsk stilist med ungdommelige lesere, uttrykker noe i Schopenhauers tradisjon med de kjente ordene om at han tror på kjødets lyst og sjelens ubotelige ensomhet. Jeg tenkte ihvertfall på Schopenhauer da jeg så den sentensen første gang. Schopenhauer spøkte også i bakgrunnen da jeg leste Joseph Conrad, autodidakt i filosofi som i så mye annet, men etterhvert grundig belest. Conrads illusjonsløse men­ neske- og samfunnsoppfatning liksom hans forsøk på å for­ stå fremmede kulturer ligger nær Schopenhauers tankever­ den. Da Ludwig Wittgenstein i 1931 i Cambridge oppga hvilke autoriteter som hadde påvirket ham, nevnte han de følgende: Boltzmann, Hertz, Schopenhauer, Frege, Russell, Kraus, Loos, Weininger, Spengler og Sraffa. Det finnes tydelige refe­ ranser til Schopenhauer allerede i Wittgensteins tidlige skrift Tractatus Logico-Philosophicus, særlig i avsnittene om jeg’et 12

og verden, den metafysiske ensomheten og etikkens og este­ tikkens særstilling. Den filosofi jeg og de fleste av min generasjon begynte med, var den analytiske, som først og fremst ble dyrket i angelsaksiske land, men som også hadde røtter i tyskspråklig tenkning. Det store hatobjektet var Hegel og de forskjellige hegelianske skolene, ikke minst i England, der Bertrand Russell og G. E. Moore omkring sekelskiftet trådte frem med nye ideer om logikk og språkanalyse. Det er klart at jeg som ung student i dette miljøet satte pris på Schopenhauers uhørt grove forhånelse av Hegel, ikke minst det året jeg leste filo­ sofi i Oxford. Det var også noe aktuelt og viktig i denne fiendtlige hold­ ningen til Hegel og den filosofi som var inspirert av ham, innen både venstre- og høyrehegelianismen. For mange av min generasjon var læremesteren i politisk filosofi Karl Popper, hvis The Open Society and Its Enemies er blitt en klassiker. «Min oppfatning, at Hegels filosofi var inspirert av ytre motiver, nemlig gjeninnsettingen av Fredrik Vilhelm IIls regjering i Prøyssen, er ikke ny» skriver Popper. Det visste man allerede den gang: «Det beste vitnet er Schopenhauer, som selv var platonsk idealist og konservativ, om ikke reak­ sjonær, men en mann av høyeste integritet som satte sann­ heten over alt annet.» Det er det eneveldige monarki, den autoritære stat, Hegels politiske filosofi munner ut i, ifølge Popper, og det var ikke noe Schopenhauer anbefalte, om man karakteriserer ham som reaksjonær eller ei. Han var dessuten antinasjonalist og euro­ peisk humanist, aldri prøysser eller på annet vis tysk patriot. 13

Hegels språk er monstruøst tunglest, i motsetning til Schopenhauers, som Franz Kafka omtalte slik: «Schopen­ hauer er en språkkunstner. Derav fødes hans tenkning. På grunn av språket må man ubetinget lese ham.» Kanskje har Schopenhauer selv karakterisert sitt språk best, i kontrast til samtidens tyske filosofer. I essayet «Om forfatteri og stil» kommer han blant annet med den korte bemerkningen at «man bør benytte vanlige ord og si uvanlige ting, men de gjør det motsatte». Schopenhauer kan dukke opp i overraskende sammen­ henger. Den 25. september 1964 skrev Alf Henrikson et leilighetsdikt om ham, som ble publisert på nytt i 1985 i samlingen Tveggehanda-. Livet er utan varde, sa Schopenhauer beståmt. Det år bara en sorgesam stråvan mot nogot man inte har. Och med tiden blev Schopenhauer berdmd och vann framgång och lovord jamt. Han blev lycklig på gamla dar. Men lyckan trodde han inte på, och foraktet for livet fanns kvar. Han var fullkomligt otånkbar.

Agneta Pleijels roman Fungi (1993) tar utgangspunkt i en kort passus i åtteogtyvende kapittel i annen del av Verden som vilje og forestilling. I dette kapittelet, «Charakteristik des Willens zum Leben», siterer Schopenhauer en naturforsker, Franz Wilhelm Junghuhn, som hadde arbeidet på Java og Sumatra og kalte seg «Javas Humboldt». Schopenhauer fester seg ved 14

beretninger om grusomhet i dyreverdenen, og Agneta Pleijel nevner som eksempel noen forferdelige kamper der ville hun­ der dreper skilpadder, noe som også skildres meget konkret i et dramatisk kapittel mot slutten. Filosofen skildres i den perioden i 1820-årene da han var mislykket privatdosent i Berlin, og romanen er gjennomsyrer av schopenhauerske tankebaner. Første del av Verden som vilje ogforestilling ble gjenutgitt i Sverige i 1992. Det er et opptrykk av en gammel oversettelse fra 1916 av Efraim Skold med et nytt forord av Svante Nordin. I forordet påpeker Nordin at Schopenhauers filosofi vant popularitet den gang «da utopiene hadde kollapset og historiefilosofene hadde spilt fallitt.» 1 tiårene før sekelskiftet 1900 «var hans tenkning en del av selve den europeiske atmo­ sfæren, allestedsnærværende i tidens filosofi, skjønnlitteratur, kunst og musikk.» Kanskje vi befinner oss i en tilsvarende situasjon nå, hva utopier og optimistiske historiefilosofer angår, mener Nordin. «Veien til frelse går ifølge Schopenhauer ikke via politikken, ikke via historien. Den må tvert imot innebære en frigjøring fra livs- og maktviljens illusjoner. Ihvertfall øyeblikksvis kan vi finne en slik frigjøring i kunsten og i filosofien.» Schopen­ hauer var «en frihetens filosof», skriver Nordin, men: «Den vei til frihet han så, gikk ikke via politiske prosjekter eller vitenskapelig-tekniske mirakler. Det var en avståelsens vei, den gikk gjennom kunsten, filosofien og etikken. Blant de store klassiske filosofene er derfor Schopenhauer en av dem som passer best for en postideologisk tidsalder.»

15

Hva er pessimisme? Kan et pessimistisk menneskesyn fore­ nes med et optimistisk samfunnssyn? I den politiske idéhistorien, og det gjelder ikke minst på Schopenhauers tid, kan man knytte pessimismen til konser­ vatisme og reaksjon. Optimismen hører derimot sammen med liberalisme og sosialdemokrati. Denne store debatten gjaldt fremskrittstanken og demokratiets mulighet, til og med om mennesket selv kunne forbedres. De konservative var pessimistiske når det gjaldt de manges evne til å delta i politikken, og de fryktet at samfunnet og kulturen skulle forfalle hvis demokratiet ble gjennomført fullt ut, et vanlig argument i den lange kampen om alminne­ lig og lik stemmerett. 1800-tallsliberalerne hadde derimot et optimistisk menneskesyn og hevdet at de arbeidende klas­ sene ville avstå fra revolusjon og andre former for omvelt­ ninger, hvis de fikk bedre skolegang og mer ansvar. Slike fremskritt ville føre til at stadig flere fikk kunnskaper som var nyttige innenfor den industri som den fremvoksende borger­ klassen hadde interesser i, og ytringsfrihet og andre demo­ kratiske rettigheter ville smått om senn bli utøvet av et kyn­ dig velgerkorps. I løpet av rundt regnet ethundreogfemti år ble det utviklet tre sentrale teorier som hadde det til felles at de ville avsløre skjulte motiver hos oss, motiver som vi sjelden er oss bevisst og ikke gjerne vil erkjenne. Menneskets iakttagbare adferd hviler kanskje på mindre edle eller intellektuelle grunner enn vi selv vil innrømme. De tre teoriene er Schopenhauers om den blinde viljen som styrer våre handlinger, der intellektet bare er et instrument, marxismens materialistiske historie­ 16

oppfatning, som hevder at de økonomiske motivene i siste instans alltid er det avgjørende, og psykoanalysen, som ville trekke de uklare motivene under det bevisste sjelslivets over­ flate frem i lyset. En skisse til en teori om pessimismen måtte, mot denne bakgrunn, handle om hykleri, bevisst eller ubevisst, men mulig å avdekke. Vi liker å legge frem argumenter og teser som smigrer vår selvfølelse, fra de teologiske om at vi er skapt i Guds bilde til de politiske om vårt uhyre engasjement for rett og moral. Dermed blir pessimisten undergraver, skeptiker, i beste fall realist, uten illusjoner. Han kan kanskje bli en god vitenskapelig analytiker, ikke sjelden en skånsels­ løs historiker, og formodentlig øker slike tendenser hos oss alle jo eldre vi blir. Det finnes en annen slags pessimisme, som i sin forlengelse kanskje er mer metafysisk. Man kan mene at ikke-væren er å foretrekke fremfor livet slik det nå engang er, og at det ville være bedre å slippe å leve. Frans G. Bengtsson forteller om en elev av Schopenhauer som «tok den likefremme konse­ kvensen av en avansert pessimisme: han skrev et verk der han skjerpet den schopenhauerske pessimismen, og skjøt seg umiddelbart etterpå.» Som vanlig er Frans G. Bengtssons historie sann: eleven het Philipp Mainlånder (pseudonym for Batz), han var filosof og kjøpmann, utga en bok med tittelen Die Philosophie der Erlosung og skjøt seg i 1876, femogtredve år gammel. Men Schopenhauer tok sterk avstand fra selv­ mordet. For ham innebærer en slik handling slett ikke at man overvinner livsviljen, tvert imot: man tror bare at man ikke har lykkes selv. V

Derimot kan man utmerket godt komme til den slutning at det ville ha vært bedre om menneskeheten som sådan ikke fantes, ganske enkelt aldri hadde oppstått. Man kan, enda mer radikalt, tenke seg at universet ikke eksisterer, at ingen­ ting eksisterer, og det finnes kanskje også de som mener at det rett og slett ville ha vært best slik. Men Schopenhauer er ingen undergangsprofet og ville ikke ha satt pris på senere tiders mer eller mindre mondene spekulasjoner om sivilisa­ sjonens eller historiens slutt. Schopenhauer gjennomskuet meget i menneskets natur. Hans pessimisme kan til tider forfalle til menneskeforakt, som når han kaller vanlige folk for «middelmådigheter» («Alltagskdpfe») eller «naturens fabrikkvarer». Men pessi­ mismen leder fremfor alt til medlidenhet og medfølelse med alt som lever, i en verden av vold og krig, kamp, uforsonlighet og streben mot uklart oppfattede mål. Det er noe i dette som er evig aktuelt, hva vi ellers måtte mene om ideologier og politikk, etikk og kunst, eksistensens natur og livets muligheter.

i. Barndom

Ved slutten av 1700-tallet var Danzig en av Østersjøens mest betydningsfulle handelsbyer, en såkalt fri Hansestad, som ikke tilhørte noen stat eller noe føydalt fyrstedømme. Prøyssen og Polen var mektige og ofte urolige naboer. Heinrich Floris Schopenhauer, født 1747, var en av byens selvbevisste forretningsmenn, og han forvaltet arven fra tidligere genera­ sjoner godt. Han ble utnevnt til «kongelig hoffråd» av den polske kongen, men benyttet aldri tittelen. I 1785 giftet han seg med Johanna Henriette Trosiener, født 1766, hvis far også var kjøpmann, og dessuten rådsherre og forstander for den protestantiske kirken i Danzig. Da hustruen Johanna ble gravid, befant paret Schopen­ hauer seg i London, og Heinrich Floris håpet at barnet ville bli født i England slik at det fikk dobbelt statsborgerskap. Men Johanna ville hjem, og de rakk også tilbake til tross for en strabasiøs vinterreise da hun var i niende måned. Den 22. februar 1788 fødte hun en sønn, som fikk navnet Arthur, med den begrunnelse at navnet hans skulle kunne skrives og uttales på alle europeiske språk. Han ble døpt i MarienKirche i Danzig. Arthurs far var «republikaner», hvilket betydde at han var motstander av tidens konservative monarkier og føydale jord­ eiere, og i stedet tilhenger av frihandel, ytringsfrihet, religiøs 19

toleranse og andre liberale rettigheter som opplysningsfilosofene hadde proklamert. Som femogtyveåring var han rik­ tignok blitt mottatt i audiens hos Frederik den store, men det var på hjemveien fra en reise for å fortelle kongen om den økonomiske situasjonen i Frankrike og England. Prøyssiske tropper hadde nærmet seg Danzig allerede i 1773 ved den første delingen av Polen, og Frederik den stores tollvesen tvang fristaden til å betale toll, en lønnsom forret­ ning, blant annet fordi oppimot 60 prosent av eksporten fra Baltikum gikk via Danzig. Det gikk ikke så godt for Johanna Schopenhauers familie, og enda verre ble det da hennes far forsøkte å inngå kompromisser med prøysserne. Hans øko­ nomi og anseelse ble svekket, han matte forlate stillingen som rådsherre og familien bosatte seg på sitt belånte gods Stutthof utenfor byen. Arthurs mor, som hadde litterære interesser, følte seg såvidt man kan forstå ydmyket overfor sin fremgangsrike, nesten tyve år eldre mann, som nå måtte hjelpe hennes familie. Heinrich Floris Schopenhauer hadde et gods i Oliva, mel­ lom det nåværende Gdansk og Gdynia, hvor familien for det meste bodde. Selv pleide han aldri å forlate handelshuset i Danzig på de to ukentlige postdagene, men en postdag i juli 1789 kom han ridende hjem i full galopp og bragte nyheten: «Bastillen er stormet!» Både han og hans kone, liksom hele borgerskapet i Danzig, hilste den franske revolusjon med glede. Den betydde, slik man så det dengang, at friheten ville seire og de gamle, reak­ sjonære monarkiene i Europa før eller siden ville falle. Men ved den tredje delingen av Polen våren 1793 truet prøysserne 20

på nytt Danzig under den nye, mer hardføre kong Frederik Vilhelm II, og denne gangen var det mer alvorlig. Den ii. mars, noen timer før prøyssiske soldater okkuperte byen, rasket familien Schopenhauer sammen sine viktigste eiendeler og flyktet. En del av formuen var tidligere blitt overført til Hamburg, også en fristad. Med hest og vogn tok de seg gjennom svensk Pommern i det som ble kalt ilmarsj og etterlot besteforeldrene i hjembyen, til den femårige sønnens sorg. Faren etablerte snart et handelshus i Hamburg, og det var der Arthur Schopenhauer vokste opp. Etter farens oppfat­ ning var det selvsagt at gutten skulle bli forretningsmann. Hamburg var en by som ekspanderte enda mer enn Danzig i det tidlige stadium av industrialismen. Med sin store havn ble Hamburg et sentrum for import av engelske industriproduk­ ter og av varer fra de engelske og franske koloniene, til og med handelen med det amerikanske kontinentet økte raskt i disse årene. Byens stilling ble dessuten styrket da Napoleons tropper okkuperte Holland og trafikken på Rhinen ble stan­ set eller begrenset. Nord-Europas første børs ble grunnlagt i Hamburg. Etter en kort periode i en midlertidig bolig flyttet familien til Neuer Wandrahm 92, en gate nede ved kanalene i sentrum av Hamburg. Familien pleiet omgang med forretningskretser som representerte hva man kalte høyborgerlig republikanisme og der man dyrket kulturinteresser. Det later for en stor del til å ha dreid seg om fransk musikkteater, operetter var på moten, men også flere forfattere hørte til omgangs­ 21

kretsen, f. eks. Friedrich Klopstock, som skrev «Ode til den franske revolusjon». Hit kom også den berømte Madame de Staél, kjent ikke minst for sine litterære salonger, og gift med den svenske diplomaten baron Staél von Holstein. I skild­ ringer av miljøet nevnes ustanselig at salongene en gang ble besøkt av lord Nelson og hans i høyere engelske kretser kon­ troversielle lady Hamilton, som man anså for å være av tvil­ som byrd. Det var særlig Arthurs mor, Johanna, som interesserte seg for litteratur og annen kultur og ikke minst viet seg til det mondene selskapslivet. Hun begynte nå å bruke den tittelen hennes mann ikke likte, og kalte seg «Hoffrådinne». Sønnen beskrev langt senere hvordan han ofte følte seg ensom, engstelig og forlatt. «En gang da jeg var seks år og mine for­ eldre kom hjem etter en spasertur, fant de meg i den dypeste fortvilelse fordi jeg trodde at de hadde forlatt meg for bestandig.» I 1797 ble datteren Luise Adelaide Lavinia, «Adele», født. Samme år ble det bestemt at den niårige Arthur skulle til­ bringe en tid hos en forretningsforbindelse i Le Havre, Grégoire de Blésimaire, for a lære seg fransk. Han fikk en venn i den jevngamle sønnen Anthime og ble værende der i to år. «De behandlet meg som sin andre sønn,» skrev Schopenhauer senere. «Det var den uten sammenligning lykkeligste tiden i min barndom.» Det var urolig i Europa, med krig og røverbander, så Arthur ble sendt hjem sjøveien. Også det ble ansett som risi­ kabelt, ettersom engelskmennene under Napoleonskrigen blokkerte havnene på kontinentet fra Le Havre til Baltikum. 22

Men det gikk godt, og sønnen kom hjem til familien i Ham­ burg, så vant til fransk at det tok tid før han igjen snakket fly­ tende tysk. Det var smertefullt for Arthur å forlate Anthime, som han var blitt så nær venn med. De brevvekslet lenge, og Anthime kom senere på besøk til Hamburg. Madame Grégoire synes å ha ant noe av Arthurs begavelse, for i et brev etter at han var reist skrev hun: «Du kommer snart til å bli en interessant person; ta godt vare på ditt følsomme hjerte. (...) Vi snakker ofte om deg.» I Hamburg hadde Arthur hatt en lekekamerat, Gottfried Jånisch, som han hadde holdt brevkontakt med under opp­ holdet i Le Havre, men aldri fikk se igjen. Et brev fra Gott­ fried, datert 21. februar 1799, er bevart. Der håper han at Arthur har en god vinter, i motsetning til ham selv, for han har hatt en hevelse i halsen. Det har vært veldig kaldt, han skulle gjerne ha lært seg å gå på skøyter, men har ikke kun­ net, og nå håper han det snart blir mildvær, for ellers blir det lett oversvømmelse i Hamburg. Den 8. april samme år skriver moren i et brev at Gottfried er blitt meget syk og har vært sengeliggende i fjorten dager, kanskje han hadde falt og slått seg mens han lekte med de andre guttene. Han kom aldri til bevissthet igjen. «For 8 dager siden ble han lykkeligere enn oss alle, han er død. Ditt brev til ham kom to dager etter hans død. Så har du allerede mistet din kjæreste lekekamerat. Det er alltid bra, kjære Arthur, om man allerede i din alder venner seg til den tanken at man kan miste det man holder mest av og at våre liv er usikre.» 23

Den elleveårige Arthur var nå meget ensom. Han ble satt i Dr. Runges privatskole, der han skulle utdannes til forret­ ningsmann. Her tilbragte han fire år, 26 timer hver uke bort­ sett fra feriene, og fagene var geografi, naturkunnskap, reli­ gion, tysk, fransk og en smule latin, senere også matematikk og engelsk. «Vi lærte oss,» skrev Schopenhauer senere, «slikt som er nyttig for en forretningsmann og god tone for en kultivert person.» Dr. Runge utga et pedagogisk skrift bereg­ net på å bli lest av foreldrene, «for oppfostring av deres barn i overensstemmelse med plikten». Religionsundervisningen for de vordende forretningsmennene skulle være fri for dog­ matikk og mystikk, ikke være viet åpenbaring eller gjen­ oppstandelse, men hevde moralen i overensstemmelse med opplysningstenkernes moderne vurderinger. Hjemme hos familien Schopenhauer fantes skrifter av den på denne tiden i Hamburg meget leste Matthias Claudius, som var folkelig forteller, men også pietist. Han skrev om en indre og en ytre verden, om den fremmedhet vi kan føle overfor virkeligheten og om jammerdalen vi lever i og lengter bort fra. Hans populære andaktsbøker er preget av melan­ koli og innsikt i det uunngåelige i menneskets lidelser. Lær­ dommen var at man skulle vende seg bort fra «gatens larm» til det indre liv, der man kunne høre Guds stemme. Arthurs far kan ikke ha vært av de mest hardhudede for­ retningsmenn, eller så var han ikke klar over hva denne pie­ tismen gikk ut på, for han ga Arthur en liten bok av Matthias Claudius, Til min sønn, utgitt i 1799. Arthur tok vare på den livet igjennom, men han trakk ikke den slutning at han skulle tro på noen Gud. Derimot begynte han å gruble over men24

neskets lidelser og det fåfengte i verdslige ambisjoner. På eldre dager skrev han om boken faren ga ham: «Som ung var jeg alltid meget melankolsk, og en gang, jeg må ha vært omkring atten år, tenkte jeg inni meg, allerede så ung: er denne verden et Guds skaperverk? Nei, snarere djevelens.» Sommeren 1800 bega hele familien, med den tolvårige Arthur og den treårige Adele, seg ut på en lang reise. De besøkte Karlsbad, Praha, Gottingen, Weimar, Dresden og Berlin. Faren sa at Arthur skulle lære seg å lese «verdens bok», som var nyttigere enn andre bøker. Sønnen skulle også skrive dagbok, noe han nok gjerne gjorde, for allerede her, i hans første tekst, merker man gleden over og slitet ved å skrive.

z. Reisedagbøker

«Vi reiste fra Hamburg den 16. juli klokken 12,» skriver Schopenhauer i sin første anførsel i reisedagboken fra somme­ ren 1800. Hans første iakttagelse handler om møtet med en blind kvinne ved fergestedet da de skulle ta seg over Elben. «... mens vi ventet på fergen kom vi i snakk med en fattig blind kone, som ikke hadde noen som helst forestilling om dag og natt. Da vi spurte om årsaken til hennes blindhet, for­ talte hun oss at man hadde båret henne en halvtimes vei ti] dåpen, hvorved hun forfrøs øynene. Selv om hun er blind kjenner hun alle veiene og kan selv hente alt hun trenger. Jeg beklaget den gamle konen, men beundret den ro hun bar sin

lidelse med; ...» To dager senere kom de til Celle, der Arthur gjør nok en sørgelig iakttagelse. De besøkte slottet, «dit den ulykkelige dronning Mathilde av Danmark ble sendt av sin mann, fordi han mistenkte henne for ekteskapsbrudd med en prestesønn fra Altona som het Struensee; vi så værelsene og møblene hennes, til og med sengen der hun endte sitt liv, sannsynligvis med gift.» Struensee hadde vært den danske kongens råd­ giver og styrte i praksis landet. Men gjennom sitt forhold til dronning Mathilde utfordret han den almene opinion inntil han ble henrettet ved halshugning og steile, hvoretter dron­ ningen ble sendt til Celle. 26

Fortsettelsen blir mer oppstemt, for eksempel når hele familien i Hannover deltar i «festen i anledning av kongens lykkelig overståtte dødsfare». I Gottingen får Arthur se gjen­ stander som kaptein Cook hadde bragt med seg fra Sydhavet. Han lar seg forbløffe av opplysningen om at universitetsbib­ lioteket, som han senere skulle benytte seg mye av, rommet tyve tusen bøker. I Weimar, en by som skulle spille en stor rolle i familiens liv, møter de Schiller på en spasertur i parken. Det blir mange biblioteker, kunstgallerier, myntsamlinger, mineralsamlinger, museer og rustningskammere, kursteder, parker og botaniske haver, statuer, kirker, ofte med eiendom­ melige urverk, kirkemusikk og annen musikk og teater. De besøker slott og beser ofte landgrevenes soveværelser, men også fjøs og ysterom, der det lages ost og smør. De ankom­ mer Bøhmen, der de blant annet besøker en røverborg som svenskene hadde lagt i ruiner under tredveårskrigen. Smått om senn tar de seg hjemover via Berlin, der de er så heldige å få se en militærparade, da Arthur jager en hare som har for­ villet seg inn blant publikum, men paraden blir avbrutt da kongen faller av hesten. Den siste anførselen lyder: «Ved daggry forlot vi Liineburg, for å nå frem til Hamburg før byportene ble stengt, dro over elven med tollbåten og kom ved firetiden, etter tre måneders lykkelig reise, alle sammen friske og i god behold, tilbake til Hamburg.» Tolvåringens reisedagbok er ingen vanlig skolestil. Språket er klart og rikt på konkrete iakttagelser, og man merker at han liker å skrive. Det mest iøyenfallende, utover alle sever­ dighetene han forteller om, er at han også formidler bilder av 27

nød og elendighet. Han ville lese i det han kalte «verdens bok» og ikke bare vanlige skolebøker. Det var i oktober 1801 at den enarmede og enøyde lord Nelson, som var berømt etter seieren ved Trafalgar, i følge med lady Hamilton ankom med båt på Elben fra Dresden. Paret ble hyllet av borgerskapet ved teaterforestillinger i byen, der man ikke, som i England, lot seg sjokkere av at den høyt begavede og vakre lady Hamilton, som i utgangspunk­ tet hadde vært tjenestepike, fremdeles var gift med den engelske sendemannen i Napoli. Episoden betraktes som minneverdig fordi danskene, som støttet Napoleon, en kort tid okkuperte Hamburg, en patetisk historie. Lord Nelson svarte året etter med å bombardere København. Det var en urolig tid i Europa, og det skulle bli enda verre. Arthur Schopenhauer følte seg stadig mer fremmed i det forretningsdrivende høyborgerlige miljøet, og faren som ville at sønnen skulle overta handelshuset, ble urolig. Da Arthur ba om å få slippe den spesielle handelsutdannelsen for i ste­ det å lese latin og andre språk med tanke på studier ved uni­ versitetet, foreslo faren at han kanskje kunne lese til prest, så han i det minste kunne forsørge seg. Arthur brevvekslet flit­ tig med Anthime i Le Havre, og de utvekslet tips om skjønn­ litteratur. Kan hende ble faren særlig engstelig da sønnen fant nøkkelen til hans låste bokskap og begynte a lese JeanBaptiste Louvet de Couvrays roman i seks bind med tittelen Chevalier de Faublas kjærlighetseventyr. På skolen smugleste han skjønnlitteratur som hadde liten betydning for en vor­

dende forretningsmann. 28

«Lenge før de fire årene i Dr. Runges institutt var omme ble jeg fanget av en sterk interesse for den lærde banen,» skriver Schopenhauer senere i livet i en kort levnetsbeskri­ velse. «Jeg ba stadig min far om å gi meg min vilje og la meg slippe å bli forretningsmann. Han ga likevel ikke etter, men sa at han bare hadde mitt eget beste for øye.» 11803 planla foreldrene en lang reise i Europa, og nå stilte faren sin sønn overfor et valg. Enten kunne han bli igjen i Hamburg og begynne på latingymnaset, eller så kunne han bli med på Europa-reisen og begynne som lærling hos en av Hamburgs mest innflytelsesrike forretningsmenn, senator Jenisch, når de kom hjem. Sønnen valgte etter adskillige kva­ ler reisen, og konsekvensene av det valget skulle plage ham i årene som fulgte. Men følgen ble flere reisedagbøker, mer omfangsrike nå, enda mer velskrevne og med enda flere bil­ der av menneskers lidelser. Arthur satt inneklemt mellom foreldrene i en toseters vogn og på bukken satt postiljongen og en fransk betjent, da de dro avgårde den 3. mai 1803. Han var nå femten år, og han ville som alltid ut i Europa, til tross for humpete veier, dår­ lige vertshus, hjul- og akselbrudd og faren for å bli overfalt av banditter. Det later til at byportene vanligvis ble stengt klok­ ken ti om kvelden og åpnet klokken tre om morgenen. Arthur er forbauset over hvor elendig og skittent det er i Westfalen og hvor pyntelig og idyllisk det blir i Holland. Han gir en meget konkret og inngående beskrivelse av et lite, usselt gjestgiveri, og synes interiøret minner om et hollandsk maleri. 29

De blir værende noen dager i de forskjellige byene, for eksempel Amsterdam, Antwerpen og Gent, besøker museer og kirker og annet, og treffer forretningsforbindelser, inntil de via Calaise og Dover kommer til London. Der, etter å ha inspisert museer, parker, bygninger og andre severdigheter, inntreffer det noe oppskakende: Arthur får se en offentlig

henrettelse. Tre menn ble hengt. «Jeg grøsset da de ble ført ut, det så ut som om sjelene deres allerede var i en annen verden, det var et fryktelig øyeblikk da de ble bundet.» De bar hvite hetter så folk ikke skulle se ansiktene deres, de døde etter et halvt minutt, Arthur tror det kommer av at en nakkehvirvel blir knekket, etterpå hang de der med hodene på skakke. I Westminster Abbey vandrer Arthur omkring blant de mange gravene, der Englands berømte menn og en og annen kvinne hviler. Han gjør den iakttagelsen at kongenes og krigsheltenes graver er prydet med deres våpen, kroner, sceptere og tilsvarende, som de har etterlatt seg her, «de store dikterne derimot, hvis glans ikke berodde på ytre ting, har tatt med seg alt inn i evigheten». De ser Shakespeares Richard III på Covent Garden, det blir adskillige teater- og operabesøk, og i parken ved Windsor ser de kongen og dronningen spasere. Arthur skriver utførlig praktisk talt hver dag. Mens foreldrene reiste rundt i landet, blant annet til Skott­ land, ble Arthur i halvannen måned innlosjert hos en prest for a gå på skole i Wimbledon. Det ble en ulykkelig periode: han plages når han ser den harde behandlingen av barna med vilkårlige avstraffelser, han avskyr de stadige andaktsøvel30

sene, og han lider av kulden som gir ham søvnløse netter, og av ensomheten i et miljø der han ikke fikk noen venner, men trakk seg unna og spilte fløyte eller tegnet. Det står ingenting i dagboken om denne perioden, men han beklaget seg senere over hykleriet og bigotteriet og snakket om det «egyptiske mørket» i engelske skoler. En skolekamerat i Hamburg skrev: «Det gjør meg ondt at du som følge av ditt opphold i England, kom til a hate hele denne nasjon.» Han lærte seg ihvertfall engelsk i løpet av det halvt år lange oppholdet i lan­ det, så nå behersket han to fremmedspråk. De dro over til Frankrike og tilbragte noen uker i Paris, der de skimtet Napoleon i en losje i teatret. Schopenhauers senere så beryktede ferdighet i sarkasme får man nå og da et forvarsel om, for eksempel når han beskriver et åkle i Louvre: «I dag har man her stilt ut et gammelt tapet, som Vihelm Erobrerens kone har strikket, og som skal illustrere hennes manns heltedåder. Tapetet er meget dårlig og smak­ løst, hvilket ikke etterlater noen tvil om dets ekthet.» Etter noen ukers reise gjennom Frankrike, med mange avbrudd, rammes kanskje Arthur av den sterkeste opplevel­ sen på hele reisen: synet av galeislavene i Toulon. Disse strafffangene var inndelt i tre grupper: de med lettest straff, som fikk gå omkring på flåtebasen men hadde en jernlenke rundt det ene benet, de som hadde fått strengere straff og var len­ ket sammen to og to, og de med den hardeste straffen, som satt fastsmidd ved galeitoftene og aldri kunne forlate sin plass. «Disse ulykkeliges lodd anser jeg for å være verre enn dødsstraff. Galeiene, som jeg så på avstand, ser ut til å være 3i

de skitneste og mest frastøtende oppholdssteder man kan forestille seg. Disse galeiene går ikke lenger til sjøs, men benyttes som arbeidssteder. De fastsmidde fangene får bare vann og brød, og jeg forstår ikke hvorfor de med sitt tunge arbeid uten kraftigere næring ikke bukker under enda tid­ ligere. De behandles som lastedyr, og det er forferdelig å tenke på at deres liv er fullstendig gledesløst.» De var vanlig­ vis dømt til mellom ti og femogtyve års fangenskap uten mulighet for å bli satt fri tidligere, og selv om de ble det ville de, reflekterer Arthur, aldri ha noe alternativ ute i samfunnet annet enn flere forbrytelser. «Jeg grøsset da jeg hørte at det er seks tusen galeislaver her.» Alpene, «naturens guddommelige tempel», blir en stor naturopplevelse for Arthur, ikke minst da han begir seg høyt opp i fjellene på mulesel sammen med moren. Faren, «den eldre delen av vårt reiseselskap», ventet på et vertshus i mel­ lomtiden. Det var nok ingen tilfeldighet at Arthur beskrev Alpene som guddommelige, for senere i livet skulle han ofte vende tilbake dit, for eksempel på reiser til og fra Italia, og i sin estetikk snakker han med dyp følelse om naturskjønn­ heten, som i likhet med kunsten kan bidra til å befri oss fra jordelivets plager. Innslagene om lidelse og død er det gjennomgående temaet i reisedagbøkene som sier oss noe om Schopenhauers livsfilosofi. Tankene om galeislavenes fangenskap, deres uopphørlige tvangsarbeid og befrielse bare gjennom døden er kanskje det mest sentrale i disse tekstene av tenåringen Schopenhauer.

32

Den siste anførselen er fra Berlin den 25. august 1804. Da familien kom tilbake til Hamburg, var Schopenhauer seksten og et halvt ar gammel. Mye tid til vanlige studier var gatt tapt pa reisen, ett år og fire måneder, men det var vel anvendt tid, mente Schopenhauer i en kommentar lenge etterpå. Det var en dannelsesreise med mange besøk i museer og biblioteker og studier av kulturminnesmerker, men ikke nok med det: «I det store og hele gleder jeg meg over at jeg tidlig vente meg til aldri å slå meg til ro med bare ord, men lærte meg å sette mine egne inntrykk og den umiddelbare kunnskap høy­ ere enn aldri så vakre ord. På det viset har jeg for all fremtid kunnet unngå å nøye meg med ord i stedet for tingene selv. Så jeg har ingen grunn til å beklage denne reisetiden.» Ved hjemkomsten var tiden inne til å fortsette med handelsstudiene, en tung plikt, men det var jo det han hadde lovet faren. Arthur kom først til Jakob Kabrun, en ansett for­ retningsmann fra Danzig som senere grunnla Handelsakademiet i Hamburg, deretter, fra begynnelsen av 1805, som nevnt til en av byens mest betydningsfulle forretningsmenn, sena­ tor Martin Johann Jenisch.

Den 20. april falt faren ned i kanalen fra den øverste etasjen i en av sine lagerbygninger og druknet. Alt tyder på selvmord.

3. Doktorgraden

Det er vanskelig å forstå bakgrunnen for farens dype depre­ sjon, men det kom forvarsler om hva som var i ferd med å skje. I løpet av vinteren hadde han vært syk av gulsott, forret­ ningene gikk dårligere under den engelske blokaden av kon­ tinentet, det lange fraværet under reisene later til å ha voldt ytterligere bekymringer. Sønnen anklaget sin mor for å

bidratt til den skjebnesvangre utviklingen. Senere skrev han følgende bitre ord: «Jeg kjenner kvin­ nene. De betrakter ekteskapet som en forsørgelse. Da min egen far var bundet til lenestolen, syk og ulykkelig, ville han ha vært henvist til seg selv om ikke en gammel betjent hadde forbarmet seg over ham og påtatt seg den plikt som min mor ikke oppfylte. Min mor holdt soireer mens han hensyknet i ensomhet, og hun moret seg mens han kjempet med uutholdelige lidelser. Slik er det med kvinners kjærlig­ het.» Schopenhauer er blitt beryktet som kvinneforakter, men det er mer komplisert enn som så. Han hadde mange forhold til forskjellige kvinner, alle sammen mer eller mindre ulykke­ lige og kortvarige. Han hadde åpenbart en sterk dragning mot kvinner, fikk to barn utenfor ekteskap, som begge døde tidlig, og i hans livsfilosofi, «verden som vilje og forestilling», er termen «vilje» så nært forbundet med seksualitet at den 34

Johanna Schopenhauer og datteren Adele. Oljemaleri av Karoline Bardua, 1806.

senere er blitt tolket i freudianske termer. Men han satte større pris på sin far enn sin mor.

Etter farens død fulgte flere år med stadig oppblussende krangler med moren. «Jeg vier mitt verk til deg,» skrev han 35

om sin far mer enn førti år senere. «Det har jeg bare kunnet skape under din skygge, og det er i så måte også ditt verk. Jeg roper en takk til deg i graven,» fortsatte han, uvanlig pate­ tisk. «Jeg takker deg, din driftighet, din klokskap, din spar­ somhet, din omsorg for fremtiden. Derfor priser jeg deg, min

edle far!» I virkeligheten kan det meget vel ha vært farens død som gjorde at Schopenhauer fikk muligheten til å studere filosofi. Han følte seg bundet av løftet til faren om å vie seg til handelsstudier, og ble værende i firmaet Jenisch selv om interes­ sen for andre studier bare økte og voldte ham stadig større tvil og uro. «Du må se din smerte mer filosofisk i øynene,» skrev vennen Anthime fra Le Havre. Men før eller senere

måtte han befris fra løftet.

Moren solgte huset øyeblikkelig, innledet avviklingen av farens firma, tok med seg den nå niårige datteren Adele og flyttet til Weimar. De forlot Hamburg klokken halv syv om morgenen den 21. september 1806 uten å ta avskjed med Arthur. Da han våknet, fant han et ark der hun hadde skre­ vet: «Lørdag kveld. Du er nettopp gått ut, jeg kjenner ennå lukten av sigaren din, og jeg vet nå at jeg ikke kommer til å treffe deg på lang tid. Vi hadde det ganske hyggelig sammen i går kveld, la det bli avskjeden. Lev vel, kjære Arthur, når du leser dette, er jeg formodentlig ikke lenger her. (...) Lev vel, jeg sviker deg for første gang, hestene er bestilt til halv syv.» I Weimar blomstret Johanna Schopenhauer opp, åtteogtredve år gammel, som om hun var blitt befridd fra den nit­ 36

ten år eldre mannen, hans forretningsforbindelser og det overfladiske selskapslivet i Hamburg. I kulturbyen Weimar kjøpte hun et stort hus i nærheten av teatret, fortsatte å kalle seg «hoffrådinne» og inviterte til soireer og teselskaper, der byens mest kjente kulturpersonligheter pleide å komme. Snart begynte hun å skrive kjærlighetsromaner som gikk i store opplag. Nye menn kom raskt inn i hennes liv. Arthur, som var atten år og ennå ikke myndig, ble værende i Hamburg og losjerte hos forsikringsfullmektig Willinck. I ledige stunder fortsatte han å lese den pietistiske forfatteren Matthias Claudius, rakk å gå på forelesninger i teologi, be­ gynte snart å interessere seg for filosofer som Leibniz og Kant, spilte fløyte og gikk på konserter. Han var til tider hva han kalte «melankolsk» og meget ensom. Leibniz var kjent for tesen om at vi lever i den beste av alle mulige verdener, en idé som forvirret den unge Schopen­ hauer. Han begynte å fundere på det såkalte teodicé-problemet: hvordan kan det finnes så mye ondskap og så mye lidelse i verden, hvis det er en god og allmektig gud som har skapt den? Han oppdaget snart at spørsmålet i virkeligheten var meget enkelt, ettersom det forutsetter at man tror på en slik gud. Det gjorde han ikke lenger, og han hevdet klokelig at filosofi og teologi synes å utelukke hverandre. Kant var den store filosofen i Tyskland på denne tiden, vanskelig tilgjengelig for de fleste, men av fagfilosofer regnet som epokegjørende, særlig innen kunnskapsteori og etikk. Schopenhauer siterte følgende uttalelse: «Det er edelt å holde seg på melankolsk avstand fra verdens larm med beret­ tiget avsmak.» 37

Anthime kom på besøk og de to ynglingene levde, etter hva Anthime husket, temmelig spennende, fri fra foreldre og nys­ gjerrige på livet. De forsøkte nærmere bestemt å komme i kontakt med skuespillerinner og sangerinner, men da dette mislyktes ble det andre kvinner. Denne korte episoden og den vordende forretningsman­ nen Anthimes trøstende brev lindret ikke Schopenhauers kvaler. Det ble moren som over to år etter farens død løste sønnen fra den forpliktelse han mente seg å være nødt til å oppfylle. Arthur fikk et brev fra Weimar, leste det med sti­ gende opphisselse, hvoretter han brast i gråt. Han sluttet på kontoret umiddelbart.

Johanna Schopenhauer hadde vært bekymret over sønnens krav om å få studere, men også over de litterære og filosofiske utlegningene i brevene hans. I det for sønnens fremtid så avgjørende brevet fra den 28. april 1807, nevner hun hans «tungsindige grublerier» som hun hevder at han har arvet etter faren. Der forteller hun om en ny fortrolig, hoffbibliotekaren Carl Ludwig Fernow, «min venn i ordets fulle betyd­ ning», som har gitt henne det råd å la sønnen selv få velge sin fremtid. Vil du virkelig, skrev hun, vie deg til fem-seks års stu­ dier, «uten strålende fornøyelser», for deretter å få nødtørftige inntekter, i stedet for å bli forretningsmann, rik og med høy anseelse i en stor by og med reiser «fra den ene delen av Europa til den andre», så velg da å studere for eksempel til lege eller jurist eller et annet «brødstudium». Hun legger til at sønnen må velge et gymnas som ligger et annet sted enn i Weimar, for hun ville ikke ha ham boende hos seg og datteren. 38

Konflikten mellom en høyborgerlig fars vilje, at sønnene skal slå inn på en karriere som forretningsmenn, og de kunstnerisk begavede sønnenes egne ønsker er ikke uvanlig i tysk litteratur, og kanskje ikke uvanlig i det hele tatt. Den finnes i Goethes Wilhelm Meisters Lehrjahre. I Thomas Manns store ungdomsroman Huset Buddenbrook er dette et hovedtema, liksom i mye annet av Mann. Ludwig Wittgensteins far var kull- og stålmagnat og ville at sønnene, som alle var kunstnerisk begavet, skulle fortsette den tradisjo­ nen, hva bare Ludwig, som var den yngste, forsøkte å gjøre, ihvertfall så langt som til ingeniøreksamen. Brevene fra moren var ikke alltid likegyldige, selv om de gradvis ble stadig mer fiendtlige. Da Arthur straks bestemte seg, skrev hun: «Du forakter rikdom, lær da også å forakte dens ytre skinn og vend blikket helt mot de vakre, høye mål du selv har stilt opp, så vil du bli lykkelig. Også jeg ønsker at det skal gå deg vel, ditt mismot trykket meg, nå blir alt bedre, alt kommer til å gå godt, det håper jeg med overbevisning.» Arthur hadde faktisk et bilde av moren på veggen livet igjen­ nom, helt frem til sin død. Nå skjedde tingene raskt. I juni 1807 begynte Schopenhauer på gymnaset i Gotha, siden moren hadde tatt kontakt med rektoren der. I desember flyttet han likevel hjem til henne i Weimar, etter noen ubehageligheter fordi han hadde skrevet et niddikt om rektoren. Det ble krangling og misstemning i huset, og sønnen var særlig forarget på morens mannlige ven­ ner. Men studiene gikk bra, han avla hva man kan betegne som studenteksamen, høsten 1809 ble han innskrevet ved 39

Schopenhauer 21 år gammel. Miniatyrmaleri av Karl Friedrich Kaaz.

40

universitetet i Gottingen og to år senere ved det nye universi­ tetet i Berlin. Samme år ble han myndig og kunne nå selv dis­ ponere arven etter faren. Det skulle vise seg at han hadde stor nytte av sine kunnskaper om hvordan man tar vare på penger, og han levde hele sitt liv som rentenist. Han later til å ha studert alt: latin, gresk og moderne språk, matematikk og naturvitenskap, i Gottingen leste han anatomi og annen medisin, historie, litteratur og filosofi, sær­ lig Platon og Kant. «Livet er en bedrøvelig historie,» skrev han i et brev til forfatteren Christophe Martin Wieland, «jeg har satt meg fore å tilbringe det med å tenke over det.» Den unge Henrich Heine passerte Gottingen på sin fotreise til Hartz, og beskriver byen i den kåserende versefortellingen Harzreisen fra 1824. «Byen Gottingen,» innle­ der han, «berømt for sine pølser og sitt universitet, tilhører kongen av Hannover og inneholder 999 ildsteder, diverse kirker, en fødeklinikk, et astronomisk observatorium, en kasjott, et bibliotek og en rådhuskjeller hvor ølet er riktig bra.» Schopenhauer flyktet fra Berlin for å unngå krigen som nå raste over Tyskland og blusset opp i diverse slag. Som andre studenter ble han tatt ut til «landstormen» og fikk gevær og sabel med geheng. Men han stilte ikke opp på den såkalte tyske frihetskampen mot Napoleon, og kom seg tydeligvis unna ved å betale for utrustningen til én soldat. Universite­ tets første rektor, den allerede berømte filosofen Johann Gottlieb Fichte, som Schopenhauer foraktet allerede da, hadde holdt sine store «Taler til den tyske nasjon» ved uni­ versitetet i Berlin i 1808. 41

«Jeg er ikke født for å tjene menneskeheten med knytt­ neven, men med hodet,» skrev Schopenhauer noen år senere

i en kort levnetsbeskrivelse til universitetsadministrasjonen da han søkte en stilling i Berlin. Han tilføyde, uforsiktig som det nok kan synes, at «mitt fedreland er større enn Tysk­ land». Schopenhauer var europeer, ikke nasjonalist. «De virkelig lærde,» skrev han i et brev fra 1819, «bør henvende seg til menneskeheten i sin helhet, i alle tider og alle land.» Og i en annen sammenheng: «I de lærdes republikk gjelder politiske grenser like lite som den fysiske geografien.» Schopenhauer dro til Dresden, den byen i Europa han likte best ved siden av Bordeaux. Men Napoleons soldater, nærmere 120 000 mann, ankom og sto på begge sider av Elben. Schopenhauer flyktet videre, først til Weimar, der «visse huslige forhold» gjorde ham mistilpass, og endelig til Rudolstadt, en liten by i Thuringen, 35 kilometer fra Weimar. Der, på det lille vertshuset Zum Ritter, i et lite værelse to trapper opp, fullførte han sin doktoravhandling i filosofi. «I Rudolstadt, hvor jeg søkte tilflukt, var jeg helt betatt av den uutsigelige sjarmen i denne regionen. Jeg som avskydde det militære, var i denne isolerte dalen lykkelig over å ikke se en soldat eller høre en tromme i denne krigerske periode. Her, omgitt av skogkledde fjell, der ingenting forstyrret meg, kunne jeg uten avbrytelser hengi meg til de fjerneste proble­ mer og undersøkelser.» I vinduskarmen risset han inn føl­ gende ord: «Arthur Schopenhauer tilbragte størstedelen av året 1813 i dette værelset,» og tilføyde et sitat av Horats på latin: «Lovet være et hus med utsikt over åpne landskap.»

42

Avhandlingen fikk tittelen Uber die vierfache Wurzel des Satzes vom zureicbenden Grunde, ordrett «Om den firfoldige roten til satsen om den tilstrekkelige grunn». I tilknytning til Kants filosofi tok den opp problemer omkring det som gjerne kalles «den tilstrekkelige grunns prinsipp». Moren, som festet seg ved ordene «rot» og «sats», lurte på om avhandlingen var beregnet på apotekere. På grunn av krigshandlingene kunne ikke Schopenhauer disputere hverken i Berlin eller Dresden, men skrev om saken til dekanus ved det filosofiske fakultetet i Jena. Der ble han promovert til doktor i filosofi den 2. oktober 1813, og fikk sitt diplom den 18. i samme måned. Det var på den tredje dagen av det store slaget ved Leipzig, en uhørt nedslakting av mennesker, der Napoleon ble beseiret. Doktoravhandlingen er et systematisk verk i god viten­ skapelig stil. Schopenhauer betraktet arbeidet som grunnleg­ gende for alt han senere foretok seg innen filosofien. Boken ble trykket i 500 eksemplarer, men fikk praktisk talt ingen kjøpere, og mesteparten av opplaget ble makulert. I 1847 bearbeidet Schopenhauer avhandlingen, som så kom ut i den utgave man nå pleier å holde seg til. Forfatteren foretar en analytisk gjennomgang av den til­ strekkelige grunns prinsipp, ifølge hvilket alt som skjer må ha en årsak. Han vil vise at det finnes fire forskjellige typer årsaker, som kan anvendes i forskjellige sammenhenger, når vi forsøker å forstå hva adekvat kunnskap innebærer og vil gjøre verden forståelig. Utgangspunktet er Platon og fremfor alt Kant, grunn­ problemet er klassisk og handler om virkelighet og skinn. 43

Platon hadde betraktet den sanne virkeligheten som almene begreper, ideer, idealer, mens alt det som vi kunne få kunn­ skap om gjennom sansene var foranderlig og forgjengelig. Kant forsøkte å klargjøre forutsetningene for vår kunnskap, for eksempel når vi oppfatter ting i tid og rom eller forsøker å forstå dem som årsaker og virkninger, og han mente at det er vi selv som med vårt intellekt skaper en slik tid-romlig orden i vår erfaringsverden. Derfor er denne verden strengt tatt et skinn, ikke annet enn «fenomener», hvor vitenskapelig vi enn utforsker den. Det som ligger bakom, uavhengig av våre instrumenter for kunnskap, kalte han «tingen i seg selv», men om denne kan vi ikke vite noen ting. Kant vil angripe metafysikken og vise at vår kunnskap er begrenset, ikke bare i den forstand at det finnes mye vi ennå ikke kjenner til, men mer fundamentalt: den er begrenset med nødvendighet, i likhet med øyet som ikke kan se seg selv, for å låne et bilde av Schopenhauer. Alt spekulativt, en oververdslig orden, Gud, sjelens udødelighet, slike ting kan vi ikke vite noe om. Gjenstander i tid og rom, hendelser sammenføyet som årsaker og virkninger, det er dette vi erfarer i den verden vi kan ha kunnskap om. Det er slik verden må være innrettet i vår erfaring, fordi vi som kunnskapssubjekter bare kan oppleve den pa den måten. Man kan kanskje si at det er vi som påtvinger verden en struktur av tid, rom og kausalitet. Det er slik tingene fremstår for oss, mer vet vi ikke om dem. Kant mente at han med denne sin «kritiske», dvs. analytiske, teori om vår fornuft, fremlagt i den klassiske av­ handlingen Kritikk av den rene fornuft, hadde gjennomført en «kopernikansk revolusjon» i filosofien. 44

Allerede da Schopenhauer begynte å studere filosofi i Gottingen hadde han vært misfornøyd med Kants teser om «tingen i seg selv». Det var som om vi ikke visste og aldri ville kunne vite hvordan verden eller engang vi selv i grunnen er innrettet, ettersom både «væren» og «jeg’et» unnslapp vår evne til kunnskap. Som vi skal se, mente Schopenhauer at vi i en viss spesiell forstand faktisk kan vite noe om tingen i seg selv. I Berlin ble Schopenhauer spesielt skuffet da han fulgte Fichtes forelesninger og leste Hegels skrifter. Fichte førte Kants tanker videre på en måte som Schopenhauer, og sannelig også mange andre, oppfattet som fordringsfulle ubegripeligheter. I margen til notatene sine fra Fichtes fore­ lesninger skriver Schopenhauer for eksempel: «Jeg må er­ kjenne at alt han sier er dunkelt, men det er mulig at jeg ikke forstår det riktig.» - «I løpet av dette kurset har han sagt saker og ting som gjør at jeg gjerne skulle rette en pistol mot ham og si: Du burde dø uten forbarmelse, men av kjærlighet til din lille sjel skal du få si meg om du har tenkt noe som er klart i denne kaudervelsken, eller om du driver gjøn med oss?» - «Sinnssvakt vås!» skriver han et sted, men kommer til å tenke på Hamlet: «Kanskje det finnes metode i galska­ pen.» Hegel avfeier han i det andre opplaget av avhandlin­ gen med ordene «plump sjarlatan». Schopenhauer etterstre­ bet klarhet i tanke og språk. Ingenting er til uten grunn, alt som er har en årsak som forklaring på hvorfor det eksisterer, ingenting står årsaksløst for seg selv, det finnes alltid forklaringer på at det finnes. Denne den tilstrekkelige grunns prinsipp kan deles opp slik 45

at fire forskjellige slags årsaker og dermed forklaringer kan skilles ut. For det første er det årsaksforklaringer i fysikken og lignende kausale sammenhenger i vår hverdagserfaring. For det andre er det slike forklaringer vi kommer med når vi henviser til noe i vår erfaring for å bevise at en påstand er sann. For det tredje er det matematiske sammenhenger, der vi utleder en matematisk sats av en annen. Endelig finnes det forklaringer i form av motiver, der vi forsøker å forstå av hvilke grunner eller årsaker noen har handlet slik eller slik. I Kants ånd mener Schopenhauer at vi griper til disse fire typene av årsaksforklaringer for å forstå verden og andre menneskers handlinger. De motsvarer fire slags «nødvendig­ het», fysisk, logisk, matematisk og moralsk. Om en hendelse følger på en annen som årsak og virkning, skjer dette med nødvendighet og ville ikke kunne være annerledes. Vi er ganske enkelt innrettet slik at vi forstår verden på denne måten. Følgelig fremtrer alt i vår forestilling i disse formene, og det ville være meningsløst å tenke seg at det finnes noe utenfor det vi forestiller oss. Når vi danner begreper, altså selv når vi skaper et språk, og når vi diskuterer forbindelsen mellom dommer og dermed sannhet og falskhet, har vår virkelighet uunngåelig denne struktur. Når Schopenhauer diskuterer motiver for våre viljeshandlinger, den fjerde typen grunn eller årsak, kommer han inn på viljen, et som det skulle vise seg, stadig mer sentralt begrep i hans filosofi. Han mente at opplevelsen av vår egen vilje er direkte, mer genuin enn noen annen kunnskap, og dessuten en kraft som gjennomsyrer hele vår tilværelse, hele verden, den uorganiske såvel som den organiske. 46

Han identifiserte tingen i seg selv med viljen. Bakenfor fenomenenes verden, som vi ordner etter våre tanke- og anskuelsesmønstre, er viljen, blind, alltid strebende, uten annet mål enn sin egen kamp. Han kom i kontakt med ostens filo­ sofi og spekulasjoner om hvordan vi skulle kunne befri oss fra fenomenverdenen og viljens tvang og nå eller i det minste nærme oss det tidløse. Dette fikk vidtrekkende konsekvenser for hans tenkning, men tilhører hans senere verk, Verden som

vilje og forestilling. Det vesentligste i Schopenhauers doktoravhandling er nok, som han selv senere påpekte, de distinksjonene han gjør mellom forskjellige slags grunner, enten de kalles årsak, grunn, motiv eller noe annet, og hans betraktninger over den forvirring som kan følge når de forveksles. Men naturligvis er det mye i denne avhandlingen som er tidsbundet og kan kri­ tiseres, for eksempel hans teorier om våre sanseerfaringer, hans resonnement om matematikkens filosofi og uklare ideer om at en dom kan betraktes som sann om man kjenner grun­ nen til den. I forskjellige sammenhenger skiller han senere ikke mellom fire, men tre slags årsaksforklaringer. Mer inter­ essante, skjønt kanskje enda vanskeligere å ta stilling til, er hans tanker om den direkte opplevelsen av viljen, ikke underkastet de strukturer som ellers gjør fenomenverdenen begripelig for oss, om verden da i det hele tatt er begripelig.

4- Weimar

Moren, «hoffrådinnen», ble stadig mer kjent for sine soireer med forfattere, kunstnere, musikere, etter hva man kan for­ stå de fleste fremtredende kulturpersonligheter i Weimar. Det hendte Goethe kom om kvelden, iblant til fots med en lykt i handen, iblant i en bærestol, «portechaise», og den unge filosofidoktor Schopenhauer forsøkte ved de anled­ ningene da han var til stede å få kontakt med den store for­ fatteren. Når Goethe var i godt humør kunne han fortelle historier for de åndeløst lyttende gjestene, men han later for det meste til å ha vært temmelig fåmælt. Hoffrådinnen ga ham tusj, papir og penn så han kunne sitte taus i et hjørne og tegne landskaper, når han følte for det. Goethe snakket gjerne med tjenestepiken Sophie. Et par invitasjonskort er bevart, for eksempel dette fra november 1815: «Kunne De, kjære herr Goethe, ha lyst til å drikke en kopp te hos meg idag? Jeg har med vilje ikke villet spørre tidligere, for ikke å forhindre Dem i å disponere aftenen på annet vis, om De ikke har gjort det og De vil tilbringe den hos meg, så gjør De meg en stor glede, for det er en evighet siden jeg har sett Dem. De vil få treffe arveprinsen, fru von Wangenheim, overforstmester v. Fritsch, vennen Meyer, de som er i min husholdning, Adele og regjeringsråd 48

Johanna Schopenhauer. Oljemaleri av Gerhard Kiigelgen, 1814.

Muller, og så Clementine Milkan, som jeg nesten hadde glemt. Deres forbundne J. Schopenhauer»

49

Forholdet mellom mor og sønn var uforandret dårlig. «Ditt mismot trykker meg og får mitt gode humør, som ikke er deg til noen hjelp, til å forstumme. Kjære Arthur, nå har du vært på besøk hos meg bare en dags tid, og hver gang er det blitt heftige scener om ingenting og atter ingenting, og hver gang puster jeg ut når du er reist. Det du gjør akkurat nå, dine klagemål over uunngåelige ting, dine mørke miner, dine besynderlige dommer, som orakeluttalelser, uten at man får komme med innvendinger, trykker meg (...).» - «Kan du ikke tie stille med alle dine beklagelser over denne dumme verden og menneskenes elendighet, jeg får ikke sove etterpå og plages av vonde drømmer, og jeg vil gjerne sove godt.» Når Arthur skulle bo i huset en periode måtte han etter morens anvisning bo i et avsidesliggende værelse, kjøkkenpiken Sophie skulle bære inn kveldsmat til ham, og han måtte spise den alene, han kunne også få en pakke te bragt til værelset; det hendte at Sophie løp med brev mellom dem. Arthur fikk lov til å delta i morens mottagelser: to kvelder har hun mottagelser, tre kvelder kan han gå i teater, skriver hun til ham. Johanna hadde en uklar forbindelse med skribenten Konrad Ludwig Muller von Gerstenbergk, som var flere år yngre, og ifølge forskere som har interessert seg for saken, kan han også ha vært påtenkt som et passende parti for dat­ teren. Da Arthur tok med seg en god venn, Josef Gans, be­ klaget Gerstenbergk seg over «den lille jøden». «At du håner ham fremdeles,» skrev Johanna til Arthur om Gerstenbergk, «er ubehagelig for meg og uverdig for deg.» - «Du forekom­ mer meg å være altfor negativ, full av forakt mot dem som 50

ikke er som deg, feller nedlatende dommer uten at det er nødvendig og preker altfor mye for min smak.» - «Nå reiser jeg på landet,» skrev Johanna i mai 1814, «jeg er trett av opp­ førselen din, og jeg kommer ikke tilbake før jeg vet at du er borte.» Etter dette møttes de aldri mer, til tross for søsterens meglingsforsøk, og i 1823 gjorde moren ham arveløs. Johanna Schopenhauer ble snart en velkjent forfatterinne. Hennes første bok, som kom ut i 1814, er en reiseskildring fra årene 1803-05, den andre, utgitt i 1817, er en tilsvarende skild­ ring fra reiser i Sør-Frankrike. Romanene, som deretter kom i rask rekkefølge fra 1818, handler om unge kvinners liden­ skapelige men ulykkelige kjærlighet. De bevarer gjerne min­ net om en yngling som har forlatt dem, gifter seg med en annen av fornuft eller bare som en følge av påtrykk fra for­ eldrene, hvoretter deres menn i beste fall fremstår som dår­ lige figurer, mens de selv søker en mening i livet ved å vie seg til kunst eller vitenskap. I sine siste år skrev hun ned minnene fra sin barn- og ungdom og nådde frem til Arthurs fødsel i 1788 og familiens begeistring over meldingen om den franske revolusjon i 1789. Reiseskildringene er fremdeles lesverdige reportasjer, og selvbiografien er meget interessant på grunn av den livlige og konkrete beskrivelsen av borgerklassens liv i Danzig mot slutten av 1700-tallet. At Johanna Schopenhauer kunne ha blitt en god journalist fremgår for eksempel av en glitrende krigsskildring i et nærmere tyve boksider langt brev til søn­ nen, der hun forteller om hvordan hun og hennes venner opplevde det blodige slaget ved nabobyen Jena i 1806, da Napoleons tropper beseiret prøysserne og Weimar først ble 51

oversvømmet av plyndrelystne og deretter sårede og døende soldater. Romanene hennes gikk snart i glemmeboken, hvil­ ket anses å være berettiget. «Man kommer fremdeles til å lese min avhandling når man ikke engang i pulterkamrene kan finne så mye som ett eneste eksemplar av bøkene dine,» sa Arthur til moren. «Der kommer man til å finne hele opplaget av din,» svarte moren. Arthur hadde ikke mye kontakt med sin ni år yngre søster Adele. Men de brevvekslet og møttes fra tid til annen også i senere år, og hun gjorde hva hun kunne for å dempe konflik­ ten mellom moren og broren. Da hun fikk vite at han hadde fått barn med en fattigjente i Dresden, reiste hun dit og hjalp piken og forlangte at Arthur som rett og rimelig var skulle bistå med penger, hva han også gjorde. Adele beskrives som elegisk og melankolsk, men også som stygg, til tider i sjenerende ordelag, og hun klager også selv over sitt lite tiltalende ytre i dagbøkene sine. Hun var høyt dannet og åpenbart begavet, var særlig interessert i teater, og ble en gang berømmet av Goethe for sin deklamasjon av hans drama Ifigenia. Hun skrev dikt, sang, spilte amatørteater, leste mye, klippet silhuetter. Hun var plaget av tungsinn og hode­ pine. Av dagbøkene hennes fremgår det at hennes store, uoppfylte lengsel etter kjærlighet, såvel sjelelig som kroppslig, til en mann opptok alle hennes følelser, tanker og refleksjoner. Goethes blivende svigerdatter, den vakre Ottilie, var hennes fortrolige og de var alltid sammen, men det var bestandig Ottilie som ble oppvartet. 52

I et brev til Ottilie kommer Adele med en uttalelse om Arthur etter bruddet med moren: «Min bror har oppført seg avskyelig mot mor, hun vil ikke se ham igjen.» Adele forble ugift og døde toogfemti år gammel etter en smertefull kreft­ sykdom. Den endelige dom ligger snublende nær, at Adele var den mest sympatiske i denne kjernefamilien på fire. «Den unge Schopenhauer forekommer meg å være en bemerkelsesverdig og interessant ung mann,» skrev Goethe i et privat brev i 1814. Den seksogtyveårige Arthur Schopen­ hauer hadde sett Goethe ved sin mors mottagelser i Weimar i 1814, men han hadde knapt nok våget å nærme seg den verdensberømte forfatteren, som da var femogseksti år gam­ mel. Men Schopenhauer hadde sendt ham doktoravhand­ lingen sin, og ved en mottagelse en kveld i november samme år fikk Goethe øye på ham og gikk frem og trykket ham i hånden og takket. Schopenhauer var målløs, og de omkringstående så forbauset på opptrinnet. Det var som om Schopenhauer etter lang tids isolasjon i sitt studerkammer på det lille vertshuset nå mente at han hadde trådt inn i den store, anerkjente kulturverden. «Lovet være hans navn i all evighet!» skrev Schopenhauer allerede dagen etter om Goethe til en venn. Kort tid senere tok Goethe kontakt med Schopenhauer for å diskutere sin fargelære, altså de teorier om farger som han hadde fremlagt i boken Zur Farbenlehre i 1810. «Den store Goethe, i sannhet en pryd for vårt århundre og for den tyske nasjon, hvis navn for alltid skal finnes på alles lepper, beverdiget meg sitt vennskap og sin fortrolige omgang,» 53

skrev Schopenhauer. «... han spurte meg om jeg ville studere hans fargelære, og lovet at han snart skulle oversende alle hjelpemidler slik at vi kunne diskutere spørsmålet i løpet av kommende vinter, enten jeg sa meg enig i eller opponerte mot hans teser. Noen dager senere sendte han meg sitt appa­ rat og de nødvendige instrumenter for fremstillingen av far­ ger. Etterpå viste han meg selv eksperimentene i lykkelig forhåpning om at jeg, uten forutfattede meninger, skulle erkjenne sannheten i hans lære.» Så enkelt var det ikke å overbevise Schopenhauer. Det varte ikke lenge før han fant Goethes fargelære mangelfull, og han var aldri stemt for a holde tett med sine kritiske dom­ mer. Meningsforskjellene med Goethe ble likevel diskutert på et noenlunde veloppdragent vis, for Schopenhauer sluttet aldri å beundre Goethe som forfatter. Gjennom resten av livet betyr «K» Kant og «G» Goethe i Schopenhauers teks­ ter.

Fargelæren ma vel anses som et besynderlig innslag i Goethes forfatterskap. Selv tilla han teoriene stor verdi, og boken er et bind på over seks hundre sider, fulle av allehånde kommentarer til tidens naturvitenskap, særlig optikken, og dertil en hel del matematikk, hvortil kommer en fremstilling av Goethes oppfatning om menneskehetens utvikling. Det polemiske siktemålet var å gjendrive Newtons teorier om emnet, og Goethe mente blant annet at Newton rett og slett hadde regnet feil. Det var vanlig pa denne tiden at humanister satte seg inn i aktuelle naturvitenskaplige teorier, og innenfor seriøs filosofi har både naturvitenskap og mate­ matikk alltid spilt en viktig og iblant avgjørende rolle. 54

Detaljene kan man nå se bort fra. Schopenhauer fant i alle tilfelle at Goethe var en dilettant, ikke bare i optikk og mate­ matikk, men også som filosof, selv om han sa seg enig i mye av kritikken av Newton. I Schopenhauers kritikk blir Goethe hva man senere har kalt en «naiv realist». Denne realismen innebærer at våre sanseinntrykk uproblematisk anses å for­ midle den ytre verdens egenskaper uten hensyn til hvordan de omformes av vårt eget intellekt. Schopenhauer hadde allerede beveget seg langt i motsatt retning, da han i tråd med den klassiske kunnskapsteoretiske idealismen fordypet seg mer og mer i ideer om at verden er en fenomenverden i min forestilling. Fargene er da vesentlig av subjektiv natur, ikke objektive, fysikalske eller kjemiske, egenskaper ved tin­

gene. For Schopenhauer var spørsmålet om fargenes teori bare en del av hele det kunnskapsteoretiske problemkomplekset. Meningsutvekslingen med Goethe later for hans del mest til å ha vært en måte å treffe, bli venn med og anerkjent av Goethe på. Diskusjonene resulterte i et manuskript av Schopenhauer, Uber das Seh’n und die Farben, som kom ut i 1816. Han sendte manuskriptet til Goethe, hvorpå det fulgte en lang­ tekkelig brevveksling som gjorde Schopenhauer stadig mer skuffet over sitt forbilde. Brevvekslingen mellom Goethe og Schopenhauer handler praktisk talt bare om farger. Goethe synes ikke å ha viet Schopenhauers skrift nevne­ verdig interesse, ihvertfall tok han seg så god tid før han svarte at Schopenhauer følte seg skuffet og krenket. I et brev fra september 1815 skriver Schopenhauer likevel høflig at han har forståelse for at Goethe har drøyd så lenge med å gi en 55

bedømmelse av skriftet. «Det ville være tåpelig og formaste­ lig av meg å uttrykke noen bebreidelse mot Deres Eksellense for dette.» Likevel vil han fremholde hvor viktig det er å få en dom fra Goethe. «Jeg vet fra Deres egne uttalelser at den litterære virksomheten for Dem er en biting og livet en hovedsak. For meg er det omvendt: hva jeg tenker, hva jeg skriver, det har verdi og er viktig for meg; hva jeg personlig erfarer, hva som hender med meg, det er for meg biting, ja noe jeg kan håne.» Den oppfatning at det litterære skulle være en biting for Goethe kan virke eksentrisk. Men Schopenhauer siktet til Goethes stilling hos storhertug Karl August i Weimar. Goethe, i utgangspunktet jurist, ble utnevnt til geheimråd med plass i statsråd mot slutten av 1770-tallet, og ble overdynget med administrative og diplomatiske oppgaver i den grad at det gikk utover hans forfatterskap, til han etter ti år nærmest flyktet til Italia. «For meg er denne uvissheten om noe som tilhører det aller viktigste, ubehagelig, ja, plagsom, ja, ofte kan det gi mitt hypokonderi stoff til de vidløftigste griller.» Slik lød det i brevene, og når Goethe fra tid til annen svarte, var det kort og uten at det engang fremgikk tydelig om han hadde lest Schopenhauers manuskript mer enn overfladisk. I stedet for en kvalifisert vurdering får den unge forfatteren bare vite at Goethe har hatt glede av å lese hans manuskript og tenkt over problemene. I januar gikk Schopenhauer lei. «Forhåpningene om at De skulle hjelpe meg a få mitt arbeid utgitt er lagt mer og mer i grus. Min forventning om i det minste å få Deres dom er for­ 56

svunnet, siden jeg nå har ventet i syv måneder. Min siste bønn er at Deres Eksellense nå har den godhet å returnere manuskriptet; ti for meg er nå engang all uvisshet, alle sve­ vende dommer, all venten motbydelig; noen som kanskje henger sammen med min så avgjort ikke hyklede kjærlighet til sannhet, klarhet og bestemthet: nå har jeg ventet og håpet i nærmere syv måneder, hvilket er mer enn jeg selv trodde meg i stand til å makte.» Goethe svarte nok en gang vennlig men med samme slags unnskyldninger og tilføyde at han nå «ser altfor klart at det ville være fåfengt å forsøke å oppnå gjensidig forståelse.» Han forsikrer at han også i det videre er interessert i å følge Schopenhauers virksomhet, «skjønt jeg kanskje allerede er for gammel til å tilegne meg andres meninger.» Schopenhauers skrift om fargelæren ble trykket likevel, og han unnlot ikke straks å sende et eksemplar til Goethe med den kommentar at den endelige versjonen er forbedret og utvidet. Men han tilføyde at han hadde gitt opp håpet om noengang å få en uttalelse fra Goethe. Brevvekslingen fort­ satte eiendommelig nok enda noen tid, men opphørte litt etter litt. En felles venn, Johann Gottlob von Quandt, for­ teller i et brev til Schopenhauer femogtredve år senere at Goethe i et brev til ham i juli 1816, blant annet hadde skrevet følgende om Schopenhauer: «Som De forstår har denne unge mannen nå, ut fra mitt standpunkt, blitt min motstan­ der.» Kanskje Schopenhauer fra begynnelsen av så på Goethe som en farsfigur, en erstatning for den far han hadde mistet. Kanskje han med alle disse bønnene om en bedømmelse bare 57

ville ha en bekreftelse på at hans filosofiske tenkning var noe verd. Ingen av universitetsfilosofene lot til å ha interessert seg for doktoravhandlingen hans. Wittgenstein, som også leste Goethe, viet Schopenhauers teorier om synet og fargene stor interesse, ihvertfall i den for­ stand at han fremla en alternativ beskrivelse av de proble­ mene Schopenhauer hadde tatt opp. Men begge fargelærene tilhører nok idéhistoriens kuriosa. I et svarbrev til en beundrer senere i livet regnet Schopen­ hauer opp sine fem viktigste skrifter, og skrev at man burde lese dem alle for å få et grundig kjennskap til hans filosofi. Han la til: «Avhandlingen om synet og fargene er ikke uunn­ gåelig, men det kan være bra å lese den likevel.» Det var under de til tider stormfulle besøkene hjemme hos moren og søsteren i Weimar at Schopenhauer kom i kontakt med indisk filosofi. I løpet av vinteren 1813-14 traff han orientalisten Friedrich Mayer, elev av den tyske kulturfilosofen Johann Gottfried Herder, som i et kjempeverk hadde utvik­ let ideer om de forskjellige kulturenes særtrekk og kanskje blitt mest kjent for å ha myntet ordet «folkesjel». Schopen­ hauer leste Upanishadene, den klassiske brahmanske hellige skrift som i 1656 ble oversatt fra sanskrit til persisk av mogulprinsen Dara Schukoh og deretter til latin av franskmannen Anquetil-Duperron. Den ble utgitt i Strasbourg i 1801-02 under tittelen Oupnekat (en forvanskning av sanskritformen

«Upanishadene»). Denne brahmanismen, som iblant kalles «førbuddhistisk», ble tolket i analogi med vestlige former for såkalt panteisme, 58

som på et eller annet vis går ut på at det guddommelige er allestedsnærværende i naturen, i den fysiske såvel som den psykiske virkeligheten. Det var en religion uten noen person­ lig gud og uten dogmer om synd, straff, forsoning osv. Der­ imot innbefattet den meditasjon over menneskets lidelser og tanker om hvordan man kanskje kan fri seg fra disse. I 1814 leste Schopenhauer disse tekstene og fordypet seg i indisk tenkning. Flere av de forfattere man pleier å karakte­ risere som romantikere, interesserte seg på denne tiden for indisk filosofi, og i likhet med dem tilhørte Schopenhauer leserkretsen til Asiatische Magazin og skaffet seg nå de bøkene om emnet han kunne komme over. Dette var en strømning i vesteuropeisk tenkning som sto i radikal motsetning til den klassisisme som først og fremst Goethe og Schiller sto for, senere karakterisert som «Weimarestetikk». Den hyllet klassisk kunst som det til da høyeste sta­ diet av menneskelig kultur, ren og klar i form og tanke, uten mystisisme eller altfor mismodig grubling. Allerede Kant hadde tatt avstand fra slik orientalskinspirert tankegang, og gjorde noe for ham så uvanlig som å spøke da han avfeide dyr­ kingen av lamaer i Tibet, som allerede i toårsalderen ga audi­ ens til besøkende. På sine gamle dager ble Goethe interessert i østens tenkning og poesi, noe som resulterte i diktsamlingen West-dstlicher Divan. Johanna Schopenhauer lurte kanskje på om sønnen var forrykt når han beskjeftiget seg med den slags filosofi, og hun klaget ustanselig på hans dårlige humør og hans beklagelser over menneskehetens elendighet. Hun innså nok aldri hvor mye av Arthurs menneskesyn som hang sammen med slike 59

ting som synet av galeislavene i Toulon under reisen de fore­ tok da sønnen var i en følsom alder. Schopenhauer forteller at han allerede ved det første bekjentskapet med den latinske oversettelsen av upanishadene opplevde «frukten av den høyeste menneskelig kunn­ skap og visdom». Han tolket den indiske tradisjonen mindre som brahmanisme, altså hinduisme, og mer i buddhistisk ret­ ning, hvilket blant annet innebar ateisme og meditasjoner over mennesket og verden og den rette veien å følge i livet. Schopenhauer hadde tidlig tatt avstand fra gudstro og satt filosofi i direkte motsetning til religion. Da Schopenhauer som student hørte religionsfilosofen Schleiermachers foreles­ ninger i Berlin, kommenterte han professorens ord om at «ingen kan være filosof uten å være religiøs» med notatet: «Ingen som er religiøs kommer frem til filosofien; han trenger den ikke. Ingen som virkelig filosoferer er religiøs; han går uten rettesnor, farefullt men fritt.» For Schopenhauer ble upanishadene en «andaktsbok», som han hadde på nattbordet, og han sa at han leste i den hver kveld: «Den har vært meg en trøst i livet og blir min trøst i døden.» - «Jeg tror at min lære aldri ville ha latt seg realisere før upanishadene, Platon og Kant til sammen kastet sine stråler inn i et menneskes sjel.» Schopenhauer var mot­ stander av dogmatisme og obskurantisme og «middelalde­ rens kristelig-germanske grimaser», han hyllet Kants teorier om den kritiske, antimetafysiske fornuft og hans ideal var nært forbundet med Goethes og nyklassisismens syn på kuns­ ten som en fremstilling av platonske ideer. Under tilegnelsen av denne tankegangen lot han seg likevel tiltrekke av indiske 60

visdomslærer, og betraktet dem ikke som obskurantisme. Nå kan vi kanskje se det som selvmotsigende, men for ham var det ikke det. Det som fascinerte ham i disse indiske visdomslærene var ikke minst tankene om «mayas slør», som skjuler den sanne virkeligheten. Livet er en illusjon, men denne illusjonen er vår subjektivt opplevde virkelighet, og Schopenhauer trakk sammenligninger med Kants resonnement om fenomenene og tingen i seg selv. I upanishadene leste han om brahman, verdenssjelen: «Det hvorav alle levende vesener er skapt, det som de, når de engang er skapt, lever av, det de streber mot og dit de vil, søk dette, for det er brahman.» Her oppfanget Schopenhauer en tanke som han forbandt med sine foreløpig vage ideer om vår alltid utilfredsstilte streben, viljen, som han skulle identifisere med tingen i seg selv, og verden som en illusjon, vår forestilling. Og ikke bare det: i den indiske tenkningen fantes det også ideer om befri­ else fra denne stadige kamp, om å gå opp’i «intet», om salig­ heten i «nirvana», en parallell til Schopenhauers tanker om fornektelsen av livsviljen og den estetiske opplevelsens sær­ lige betydning. Schopenhauer ville forstå verden, tilværelsen som vilje og den menneskelige eksistens’ illusjoner. Det er noe ganske annet enn å forsøke å forklare verden i den betydning han gjorde greie for da han analyserte årsaksforklaringer i dok­ toravhandlingen. Når vi forklarer noe i hverdagslivet eller i vitenskapen søker vi årsakssammenhenger, men alt som har slike kausale relasjoner foregår i verden som forestilling, i fenomenverdenen. Vi kan også forklare menneskelige hand61

linger, for eksempel våre viljesytringer, i årsakstermer, når vi snakker om motiver, slik han også hadde gjort greie for i avhandlingen. I slike tilfeller tilhører viljen fenomenverdenen, og dens ytringer er bare ledd i årsakskjeder, som alle andre objekter. Spørsmål av typen «hvorfor» handler da om årsaker og virkningen Når Schopenhauer kommer inn på spørsmålet om hvor­ dan vi skal «forstå» verden, hele tilværelsen, dreier det seg om noe grunnleggende annet. Nå er det spørsmål om «for­ ståelse» av viljen, men innenfra, opplevelsen av vår streben som en del av viljen betraktet som tingen i seg selv, forståel­ sen av oss selv som vilje. Det er sagt, i moderne sjargong, at dette ikke betyr «analytisk» men «hermeneutisk» forståelse. Skal vi forstå verden, må vi forstå oss selv: «I vårt indre møtes himmelen og jorden,» skrev Schopenhauer. Denne tankegangen henger sammen med Schopenhauers kritikk av Hegels historiefilosofi - fremført i de mest kren­ kende ordelag - som universitetsprofessorer og den interes­ serte almenhet satte så høyt. Det dreier seg egentlig om kjer­ nen i Schopenhauers meget omtalte pessimisme. Med den meditative filosofs særlige energi foraktet han enhver tanke om historien som en pågående prosess i retning av noe høyere og bedre. Han kritiserte hegelianernes snakk om at verdensånden stiger mot stadig høyere nivåer, mot den endegyldige sannheten og det sublime, helt opp til den per­ fekte prøyssiske staten. Viljen, menneskehetens evinnelige kamp, er blind, uten mål, gir alltid opphav til skuffelse, lidelse og elendighet. Schopenhauer snakker om den platte, narraktige optimismen som går ut på konstitusjonelle refor62

Schopenhauer 27 år gammel. Malt av Ludwig Sigismund Ruhl, 1815.

mer, effektivisering av politivesenet, mer teknikk og industri og desslike, mens det eneste viktige, moralen, forblir ufor­ andret mangelfull, mildt sagt. Han kritiserer alle de tre store religionene, jødedommen, kristendommen og islam, for å være altfor optimistiske i teologi, fromhet og menneskesyn.

63

Schopenhauers æreskjelling av Hegel er sannsynsligvis den verste i filosofiens historie. «Hegel,» skrev han, «fra topp til tå stemplet som en stor filosof, er en platt, åndsfattig, ekkel, motbydelig, uvitende sjarlatan, som med uhørt frekkhet, gal­ skap og vanvidd rørte sammen en suppe, som hans betalte tilhengere har utbasunert som udødelig visdom. Denne filo­ sofi har dumskallene følgelig antatt for å være riktig, og den har gitt opphav til en enestående skare av beundrere. Det dette mennesket skapte har ført en hel generasjon av akade­ mikere i intellektuell fordervelse.» I mai 1814 flyttet Schopenhauer til Dresden, riktignok en by uten universitet, men den av alle tyske byer Schopenhauer likte best. Her bodde han i en liten leilighet og klarte seg på den begrensede, men tilstrekkelige arven etter faren. Han likte elven og omgivelsene, tok lange spaser- eller rideturer, satt ofte på biblioteket og gikk som alltid på museer, teater og konserter, fikk ord på seg som enstøing og traff sjelden byens kulturpersonligheter. Han likte fjellene som omga Dresden, «det sachsiske Sveits», og foretok en gang en ni dager lang utflukt til hest for å besøke de varme kildene i Teplitz. I Dresden hadde han minst én forbindelse med en pike, og hun fikk et barn som døde som spedbarn. Dresden var året i forveien blitt utsatt for heftig bombar­ dement av de franske troppene som hadde inntatt den gamle bydelen, og av russerne som sto på den andre siden av elven. Franskmennene forsvarte byen mot den såkalte koalisjonen, senere kalt den hellige alliansen mellom de kristne despotene i Prøyssen, Østerrike og Russland. Over to hundre hus skal 64

ha blitt ødelagt eller alvorlig skadet, og titusener av døde lå igjen på slagmarken rundt byen etterpå. Om krigen og de synlige følgene av den skrev Schopenhauer at mennesket evig er seg selv likt: «Ved siden av klokhet, sluhet, mot, skarpsinn, intelligens, fornuft, ettertenksomhet og geni finnes det et overmål av gjerrighet, hat, frykt, misunnelse, løgn og bedra­ geri.» I Dresden gjorde han nye iakttagelser av nasjonalhat, som finnes «på kulturens laveste stadier» og er årsak til «de store massenes svette og blod». I den sammenheng påberoper han seg Goethe og nevner det klassiske dannelses- og humanitetsidealet som var uavhengig av nasjonale grenser. Han bodde i Grosse Meissnersche Gasse 35, i nærheten av den såkalte Svarte Porten, som forekommer i en bok av E. T. A. Hoffmann, en forfatter i den romantiske, fantastiske gen­ ren som også bodde i Dresden. Schopenhauer satte pris på italiensk opera, særlig Rossini, og tok avstand fra den tyske, som den nyutnevnte operasjefen Carl Maria von Weber intro­ duserte, og som Schopenhauer karakteriserte som «synge­ spill».

Teaterdirektøren baron Biedenfeldt, som var en bekjent av Schopenhauer i hans tid i Dresden og beundret hans filosofi, karakteriserte ham slik: han var et menneske «av fullkommen oppriktig ærlighet, rettskaffen, streng og barsk, ytterst hard og bestemt i alle vitenskapelige og litterære spørsmål, og han kalte alle ting ved deres rette navn, overfor venn som fiende, hadde stor sans for spøkefullhet, var selv en spøkefugl og full av humor. Med sitt blonde hår, sine glitrende blå øyne, sine lange rynker på begge sider av nesen, sin litt gjennomtren65

gende stemme og sine korte, voldsomme håndbevegelser hadde han ofte et vilt uttrykk.» Schopenhauer pleide a spise på den italienske restauran­ ten Chiappone, siden han likte italiensk pølse. Der diskuterte han ofte med byens intellektuelle for et interessert publikum, som fremfor alt hadde sans for hans bitende sarkasme og kri­ tiske humor, ifølge baron Biedenfeldt. Forbindelsene med familien ble opprettholdt, ikke bare i en viss utstrekning av søsteren, men også gjennom familiens vennJohann Gottlob von Quandt, rentenist og kunstkritiker. Minnene om kranglingen og bruddet tynget Schopenhauer tross alt: «Jeg mente jeg kunne iaktta en uhyre smerte i dypet av hans hjerte, som lot til å følge minnet om en fryktelig periode i hans liv,» skrev Quandt. Schopenhauer bodde i Dresden i fire år. Det var i løpet av denne tiden han skrev sitt viktigste filosofiske verk.

Storverket

Verden

«Verden er min forestilling» - slik lyder de første ordene i Schopenhauers viktigste filosofiske verk, Die Welt als Wille und Vorstellung, «Verden som vilje og forestilling». Han fort­ setter: «- denne sannhet har gyldighet for ethvert levende og erkjennende vesen, ennskjønt bare mennesket kan bringe den opp til reflektert abstrakt bevisshet; og for den som nå virkelig gjør dette, inntrer den filosofiske besinnelse.» Allerede dette er altså en filosofisk besinnelse: alt jeg for­ nemmer og kan ha kunnskap om finnes i min forestilling, i min bevissthet, og bare der. Schopenhauer vil fra begynnel­ sen av innskjerpe hvor selvinnlysende og uunngåelig denne tesen er. Den er forutsetningen for alt det som følger videre i verkets første bind på fire «bøker». Første bind, det som kom ut i 1818, omfatter, med tilleggene fra andre og tredje opplag, drøye 500 sider; det andre, som kom ut på 1840-tallet, er på nærmere 750. Det er naturligvis ikke noen lettlest tekst, og det kreves nok en viss vane med å lese filosofisk prosa, dessuten må man lese ham på tysk eller holde seg til en svensk oversettelse fra 1916, som bare omfatter første bind. Men Schopenhauer er likevel lettlest sammenlignet med annen tysk filosofisk 1800tallsprosa. 67

• SBille unb

JIung: 1

% u $ t t,

t l e t

t

itebfl t i n « m 8f n fy a n g e, btr bi*

? *

ter Ænntitøen $}f)i(ofop£ie «■. *

'

■;•■

■ , • x

'

»

. ’’ • .

.

.

* •;■ ‘

•

•

'• y;

,z

.

3rt$>ur ©4’openV«uer. .* .

*• * ■

1> 0 It

»

i

• '

>

«nt^drtf ♦ ■

' •/ ,

'# .

'

■

*

'

____ ____________ __ ^,-a,,-»—___ I

!

-' Db «tøt

•• ' Statue inlttf

>., \

■ S-

■

bodj ergxftnte?