Poltava : fortellingen om en hærs undergang 8200216225 [PDF]

Zitiervorschau

PETER ENGLUND

POLTAVA fortellingen om en hærs undergang OVERSATT AV TROND BERG ERIKSEN

Nasjonalbiblioteket

UNIVERSITETSFORLAGET

© Universitetsforlaget AS 1993

ISBN 82-00-21622-5 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven og fotografiloven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utgitt med støtte fra Nordisk ministerråd Originalens tittel: Poltava © Peter Englund 1988 © Bokforlaget Atlantis AB 1988

Henvendelser om denne bok kan rettes til: Universitetsforlaget Postboks 2959 Tøyen 0608 Oslo

Illustrasjonen på omslaget er laget etter et kobberstikk av Charles Simmonneau, og viser slaget ved Poltava. (Kungliga biblioteket, Stockholm) Omslag: Bergsnov, Mellbye & Rosenbaum as Trykk: Gjøvik Trykkeri A.s, Gjøvik 1993 Innbinding: Gjøvik Bokbinderi A.s, Gjøvik 1993

Denne boken tilegnes menige fotsoldat Erich Måne som tilhørte femte tropp, Hundra hårads kompaniet, Upplands regiment. Hans kone het Karin Matsdotter. Erich ble truffet av en kanonkule i brystet tidlig om morgenen den 28. juni 1709 og døde. Liket hans ligger frem­ deles på stedet. Det ble begravd der hvor han falt på slagmarken vel fire kilometer nordvest for den ukrainske byen Poltava.

Innhold PROLOG 1. Røyskatten

11

OPPMARSJEN 2. Søndag formiddag 15 3. Veien til Poltava 22 4. Krigen 29 5. Felttoget 37 6. En slagmarks anatomi 50 7. Den svenske ledelsen holder krigsråd 8. Søndag kveld 73

62

SLAGET 9. «Nå vil vi rykke frem i Guds navn» 87 10. «Man må ikke gi fienden betenkningstid» 101 11. «Kavalleri, rykk frem i Jesu navn!» 110 12. «Å skyte i hjel folkene til ingen nytte» 123 13. «Om bare generalmajor Roos hadde vært her» 129 14. «Fienden rykker frem fra sine linjer!» 140 15. «Han visste at det ikke var mine, men kongens menn» 147 16. «Fattige offerlam og uskyldige får» 155 17. «Ingen kule treffer mennesket» 168 18. «Som gresset for ljåen» 176 19. «De kan ikke få fanen til å stanse!» 182 20. «Det går galt, det går galt» 192 21. «Han skyter, stikker, hugger, tramper ned» 199 22. «Alt er tapt!» 213 23. «Alle skal trekke seg hitover og flykte» 226 24. «Likene lå som fjell oppå hverandre» 234

7

TILBAKETOGET 25. «En belønning på 100.000 rubler» 247 26. «De skal slåss når jeg befaler det!» 256 27. «Om de heller vil forsvare seg enn å bli tatt til fange» 28. «Ikke uten tårer» 278 EPILOG 29. En håndfull jord

Kilder og litteratur

291 293

ILLUSTRASJONER 1. Den svenske invasjonen av Russland 1708-1709 45 2. Utgangsposisjonen 95 3. Infanteriets gjennombrytning av skanselinjen 105 4. Fra gjenforeningen til sluttstriden 144 5. Sluttstriden 189 6. Tilbaketoget 251 7. Perovolotjno 269

265

PROLOG Om det var mulig, skulle vi ha lagt makten i rettferdighe­ tens hender. Men makten lar seg ikke styre som vi ønsker, for den er en håndgripelig størrelse. I motsetning til makten er rettferdigheten noe åndelig som vi rår over som vi vil. Derfor er rettferdigheten lagt i maktens hender, og derfor kaller vi det som vi er forpliktet til å sørge for, for rettferdig. Av dette følger sverdets rett, for sverdet gir en virkelig rett. Blaise Pascal, fra Pensées (1670)

1. Røyskatten Hukommelsen er temmelig merkelig. Lenge etter at katastrofen hadde funnet sin tragiske slutt og før han døde i fangenskapet, kunne han ennå huske klart og tydelig den merkverdige episoden med røyskatten. Den fant sted det tredje døgnet på en lummer og varm høysommerdag uten skygge. Han var grå av tretthet, irritabel og plaget av diaré og av den tunge varmen da han lette etter et kjølig sted hvor han kunne ta seg en liten lur. Noen av dem som hørte at han beklaget seg og så hvilken elendig tilstand han befant seg i, stilte opp et improvisert vern mot solen. Ved en liten vogn la man en kappe over stenger som man hadde tatt fra et par standarter. Han var takknemlig for det og tok av seg kappen og vesten. På marken bredte man ut noen andre plagg. Hodeputen besto av hatten og en kappe som var rullet sammen. Han hadde bare ligget en kort stund da han merket noe ubehagelig. Det var noe som beveget seg under hodet hans. Han ble skremt og reiste seg opp. Det kunne jo være en orm eller et annet farlig dyr. En nærmere undersøkelse av kappen i hodeenden gav intet resultat. Mannen tenkte at han vel selv hadde vært årsak til bevegelsen og la seg ned igjen. Det gikk en liten stund. Nok en gang kjente han en bevegelse under hodet. Denne gangen var den sterkere. Han spratt opp og løftet forsiktig på kappen. Der i hatten tittet en røyskatt frem, et hode som raskt trakk seg tilbake. Mannen grep straks tak i begge ender av den slitte hatten. Dyret var fanget. Han ropte på noen av dem som sto i nærheten og viste dem hvordan han hadde fanget en spill levende røyskatt. En av dem tok på seg en tykk hanske og grep det sprellende krypet som ble undersøkt med nysgjerrig grundighet. En tanke slo ham: De var alle sammen fanger på samme måte som røyskatten. De var selv gått i fellen slik som dyret de nå holdt fast. Mannen gav beskjed om at de skulle slippe røyskatten fri uten å skade den og sendte en tanke, et ønske til Gud: Slik det fangede dyret nå uventet hadde fått sin frihet igjen, ville han at de alle sammen på en 11

eller annen forunderlig måte skulle «komme uskadde fra dette stedet». Det skjedde en hel del det året. Det var den kaldeste vinteren i manns minne, og i Frankrike slo hungersnøden til igjen. I England begynte en mann som het Richard Steele å utgi tidsskriftet The Tatler som senere ble svært kjent, og i Italia begynte man å grave ut byen Herculaneum. Utenfor Chiles kyst tok et fartøy ombord en akterutseilt sjømann, Alexander Selkirk, fra en av Juan Fernandez-øyene hvor han hadde tilbrakt fire ensomme år. Han skulle bli forbildet for Robinson Crusoe. Afghanerne i Kandahar gjorde opprør mot perserne, og i Japan kom en ny og reformivrig shogun til makten, Tokugawa lenobu. Og et eller annet sted i Russland slapp en mann fri en fanget røyskatt som en besvergelse for å avverge en katastrofe. Mannen kunne ikke ha visst at han selv var den som skulle fullende katastrofen før et døgn var gått.

OPPMARSJEN Ratt många år forrn storre tider stunda skall ostern, hjålpt av månens valde, ta år sjuttonhundra sina byten runda och Nordens horn sånår till riket dra.

Långt från sitt land skall kungen tappa slaget hans folje flyr till guldmånskårans dåld . . . Nostradamus profetier (1555)

2. Søndag formiddag Krigen hadde rast i ni lange år, og de som denne sommermorgen kunne tyde alle tegn, forsto at avgjørelsen ikke var langt borte. Det dreide seg kanskje bare om noen dager. Det var søndag, og omkring den fargeløse og ubetydelige ukrainske byen Poltava sto to store hærer ansikt til ansikt, en svensk og en russisk. De var som to villdyr som fnyste en snutelengde fra hverandre, krøp sammen med spente muskler og var klare til sprang. Den russiske hæren hadde skritt for skritt forsiktig nærmet seg denne byen som svenskene beleiret. Nå sto de russiske troppene ved Jakovtsy bare fem kilometer borte. De svenske forpostene kunne se hvordan russerne arbeidet hardt for å befeste sin nye leir. Også i den svenske hæren forberedte man seg omhyggelig til den utladningen som truet. Troppene som frem til denne dag hadde vært spredt vidt utover den ukrainske sletten, var blitt trukket tilbake til Poltavas umiddelbare nærhet og var klare til kamp. Villdyrene sto med viftende haler klare til å fly på hverandre og slåss. Spørsmålet var bare hvem som skulle gjøre det første rasende angrepet. Kontakten mellom de to hærene var økt trinnvis i uken som gikk. De varme midtsommerdagene gikk med stadige forpostfektninger. En mengde små kamper - for det meste var det russerne som tok initiativet - hadde blusset opp hele tiden. Denne dagen, den 27. juni 1709, var ikke noe unntak. Allerede tidlig på morgenen hørte man ekko av ivrige rop om alarm i de svenske forlegningene. Et par skvadroner fra det russiske kavalleriet skyllet over de ytterste stillingene, drepte noen soldater og trengte nesten inn i selve leirområdet før de ble drevet bort. Det meste vendte snart tilbake til det normale, og da denne dagen var den andre søndagen etter Trefoldighet, var det tid for gudstjeneste omtrent klokken ni. I den svenske hæren rådet en svært streng kirketukt med nøye regulerte andakter hver morgen og kveld pluss gudstjeneste hver sønog helligdag. Disse arrangementene var av stor betydning og ble bare 15

avlyst i rene nødsfall, og knapt nok da. Til tross for den sterke kulden denne harde vinteren som hadde vært full av forfrosne lemmer og stivfrosne lik, hadde man hver dag holdt andakt under åpen himmel. Kongen, Karl XII, deltok denne søndagen i Livgardens gudstjeneste. Det var den 37 år gamle bataljonspredikanten Andreas Westerman som fortolket teksten. Det var Westermans femte år i hæren. Han var blitt innkalt til fanene i 1705, bare vel et halvår etter sitt bryllup. I løpet av de årene han hadde tilbrakt i felten, var hans kone og eneste sønn døde og hadde etterlatt ham alene. Det var en velutdannet mann som denne morgen prekte for de knelende livgardistene. En gang hadde han disputert på en avhandling med den fine tittelen De Adiaphoria in bello, vulgo neutralitate. Men krigen hadde nå tvunget ham til å stikke hendene ned i en heslig og skitten virkelighet som lå langt borte fra lærde spekulasjoner, store akademiske festligheter og annen lærd virk­ somhet. Ved Holowczyn året før var han gått omkring i en sump og hadde gitt skrikende døende nattverden i gjørma. I løpet av vinteren hadde han hatt store vanskeligheter med å besøke sykestuene som var fylt av døende og amputerte kropper og som stinket av betennelser og skitt. Westerman og hans kolleger var viktige tannhjul i den karolinske hærens maskineri. De trøstet de utslitte og de døende. De holdt strengt oppsyn med krigernes hele livsførsel og utførte alle de religiøse ritene. Man forstår disse menneskene først når man innser at alle var troende, at religionen var en helt nødvendig del av deres verdensbilde. På denne tiden var ateismen praktisk talt en umulighet. Man kunne ikke tenke seg en verden uten Gud. Verden var mørk og kald, og mennesket var lite og nakent. Gjennom sin egen maktesløshet var mennesket utlevert til den guddommelige allmakt. Religionen var en svært viktig kanal for påvirkning på og kontroll av mennene, uansett om de var bønder eller yrkessoldater. I hæren forsøkte man å øke soldatenes vilje til å slåss og dempe deres skrekk ved å innprege dem bestemte religiøse tankemønstre. Noen av dem var rent fatalistiske. Et eksempel: Det å storme et batteri med fiendtlig artilleri var alltid en blodig og kostbar affære. Kanonene kunne nemlig avfyres temmelig ofte. Da oppfordret man soldatene til ikke å søke ly for de fiendtlige skuddene. I stedet skulle de gå rett frem med hevet hode og tenke at «ingen kule treffer mennesket uten at det er Guds vilje, enten man går rett eller kryper sammen». Etter kampen skulle offiserene i forbindelse med de falne minne om at alt bare var Guds vilje. Dermed kunne man vente at troppen oppførte seg «tappert og villig» i neste kamp. Feltprester som Westerman spilte

16

en viktig rolle i disiplineringen av krigerne og i oppbygningen av deres kampvilje. De var åndens og kjødets politimenn. Kirketukten, blant annet i denne tidlige gudstjenesten, var et ledd i opprettholdelsen av disiplinen. Soldatene ba til Den Høyeste om at Han måtte lære dem å være trofaste mot øvrigheten og «flittig utrette det som blir meg befalt av mine offiserer i Ditt navn». Kirkens tjenere hadde også en rolle å spille i kampen. De fulgte som regel med ut på slagmarken for å oppmuntre og overvåke sin flokk. Det fantes mange eksempler på prester som var falt i slag for eksempel når de hadde forsøkt å få soldater på vikende front til å begi seg inn i ildlinjen igjen. Hærens strenge kirketukt blir enda mer begripelig om vi forstår at alle disse menneskene var fast overbevist om at Gud hadde stor innflytelse på krigslykken. I et reglement for infanteriet sies det klart og tydelig at «slik all velsignelse kommer fra Den Allerhøyeste, bør man dyrke Guds store og hellige navn med trofasthet». Det gjaldt å holde seg inne med Den Høyeste. De fleste i hæren var nok fast overbevist om at Gud virkelig sto på deres side, og dette var bevist, mente man, gjennom den lange rekken av seire som svenskene hadde vunnet siden krigen brøt ut for over ni år siden. Den som hadde det rette sinnelaget, kunne se at Guds velsignelse av de svenske våpnene ikke bare var et sløvt tilrop fra en himmelsk tilskuerbenk. Tvertimot. Mange av seirene på slagmarken i de årene som var gått, hadde vært avhengige av Guds direkte inngrep, mente man. Da man gikk i land på Sjælland, hadde det opprørte havet lagt seg for kongens blikk. Ved Narva sendte Gud et snøvær som skjulte det svenske angrepet nettopp i det rette øyeblikk. Hele den dristige overfarten over Diina var blitt begunstiget av gudsendt hell. Under slaget ved Saladen hadde høyere makter fått de russiske kanonene til å skyte helt feilaktig. Ved Fraustadt var det nok en gang snø som meget årvåkent hadde dekket fiendenes øyne og som forsvant som ved et trylleslag da de svenske bataljonene brøt igjennom. Også i seirene ved Pyhåjoggi og Warta trodde man at Den Høyeste hadde hatt en finger med i spillet. Å tenke på denne måten og fremmane det guddommelige i det som var vanskelig å forklare eller som virket tilfeldig, var helt naturlig for det før-industrielle menneske. Disse forestillingene ble ogsa aktivt understøttet av hærens høyeste ledelse. Og fra prekestoler og ved feltgudstjenester utbasunerte menn som Westerman at svens­ kene hadde Guds støtte, og at de var hans utvalgte folk og redskap. Dette var ikke bare et spill for galleriet. Også kongen var overbevist om at det var sant. På samme måte som Israels barn var de svenske 2. Poltava

17

krigerne satt på jorden for å straffe frafalne og syndere. De som skulle piskes, var de onde og gudløse fyrster som hadde startet krig uten rettferdige grunner. Beviser for denne utvalgte status kunne også skaffes til veie gjennom kabbalistiske tryllerier med ord. En prest beviste for sin skvadron at svenskene var denne tidens israelitter ved å snu på navnet Assur (Israels fiende Assyria) og fikk frem - Russa! Slik ble de svenske krigerne kledd i en kristen rustning som ikke bare skulle få dem til å slåss villigere og med større fortrøstning, men som også skulle gjøre dem til sterkere soldater. Den lutherske ortodoksien hadde lagt sin gammeltestamentlige tvangstrøye over Sverige, og den fremsatte tanker og ideer som man ikke var sene om å banke inn i soldatene. Straff og hevn var sterke ledetråder i forkynnelsen, og over de knelende bataljonene smatret budskapet om at all barmhjertighet måtte unngås om det var slik at Guds ord påbød gjengjeldelse. Menne­ ne i hæren ble forledet til å brenne og drepe i Den Allerhøyestes navn. Israelittenes groteske blodbad i Det gamle testamente ble brukt som unnskyldning for ens egne herjinger. Påstanden om at Gud støttet svenskene, hvilte på et enkelt sirkelbevis. Det var både dets største styrke og største svakhet. I sin enkelhet var denne begrunnelsen overbevisende. At man hadde Gud på sin side, ble bevist hver gang man seiret på slagmarken. En slik seier kunne jo ikke skje uten Guds bifall. Spørsmålet var bare hva som ville skje om man en vakker dag tapte et stort slag. Da ville alt true med å falle sammen. Da ville de bli bitt i halen av sin egen propaganda. Da ville det se ut som om Gud bekjentgjorde at han hadde flyttet sin tilslutning over til fienden. Det var en fryktelig tanke. Det fantes noen som denne varme sommeren så tegn på at ikke alt var som det skulle være. Bak slike fenomener som den unaturlige kulden om vinteren og den sene våren ville man se noe mer enn rent meteorologiske variasjoner. Man ante Guds straff over Sverige og svenskene. Kunne det være mulig at Gud nå, i juni 1709, hadde tatt sin hånd fra sitt utvalgte folk? Westerman fikk ikke forrettet sin gudstjeneste i fred denne morge­ nen. Midt under prekenen dukket det opp russiske kosakker. De red frem med skrik og skudd og kom til slutt bare et par hundre meter fra de svenske teltene. Noen av zaporogene som var allierte med svens­ kene, red til angrep mot de larmende angriperne som lot seg avvise uten større vanskeligheter. Denne hendelsen var ikke spesielt merkelig. Den var nok et eksempel på de små raid som russerne plaget den svenske hæren med. Disse raidene gjorde liten eller ingen virkelig skade om man regnet dem i døde soldater eller tapt materiell, men de 18

hadde desto større effekt på svenskenes alminnelige moral. Disse evige sammenstøtene inntraff hele tiden, dag og natt. De stjal mye nødven­ dig hvile fra mannskapene og førte til et nesten permanent beredskap som tappet krefter av de svenske troppene. I tillegg til dette kom den tunge varmebølgen som hadde ligget over Ukraina en stund. Noen hevdet at varmen var direkte overnaturlig. Mange i den svenske hæren hadde begynt å vise tegn til sterk utmattelse. Det russiske presset økte time for time. De hissige stikkene omkring forpostene opphørte ikke, men fortsatte resten av formiddagen. Det sto en fremskutt post med ryttere på et skogkledd høydedrag som løp langs elva Vorskla. Posten hadde man satt der som hinder for de russiske patruljer som stadig snek seg omkring. Denne posten kom i kamp, og tre mann ble skutt. Posten fikk da straks forsterkninger: 20 musketerer og 6 ryttere ble sendt dit i all hast. Man visste at raske mottiltak kunne føre til at forpostene fikk luft. Det kunne man blant annet se av lørdagens småkamper. En post med folk fra Livgarden under befal av en kaptein von Poll hadde stått bak en liten høyde som var skjult av et buskas. De var blitt utsatt for beskyt­ ning på langt hold av noen kosakker. Fire ryttere ble skutt ned, den ene etter den andre. Da red en fra den høyeste militære ledelsen, general Adam Ludvig Lewenhaupt, frem til posten. Man besluttet å sende ut 20 musketerer under befal av en 18-årig fenrik, Malkolm Sinclair, for å forsøke å lokke de skarptskytende kosakkene i bakhold. (Denne unge fenriken skulle - i motsetning til sin sjef von Poll - overleve krigen for senere møte en høyst spektakulær skjebne. Med årene skulle han gjøre en temmelig respektabel karriere og bli medlem av riksdagens hemme­ lige utvalg, og derfra ble han sendt til Tyrkia i 1738. Der skulle han forsøke å få sultanens støtte til den nye krigen mot Russland som seilte opp i horisonten. På veien hjem fra dette oppdraget ble han myrdet av russiske militære som var ute etter hans papirer. Denne ugjerningen vakte en del svært sterke følelser i Sverige. Sinclairs død ble utnyttet flittig i de revansjistiske hattenes propaganda, blant annet i form av den kjente 90 vers lange Sinclair-visen. Hans skjebne skulle bidra til utbruddet av den nye russiske krigen som begynte i 1741. Men han overlevde altså den første krigen for med sin død mange år senere paradoksalt nok å bli årsak til enda en krig.) Sinclairs tropp ble plassert i skjul. De lå helt i ro bak et buskas. Soldatene fikk klare ordre om ikke å åpne ild før kosakkene var blitt drevet innenfor de svenske muskettenes rekkevidde. Deretter tok Lewenhaupt en mindre styrke av dragoner med seg og red mot kosakkene. De trakk seg straks tilbake. (Generalen »

19

fikk senere vite at disse kosakkene hadde til oppgave å holde svenskene beskjeftiget mens noen høye russiske offiserer så seg omkring.) Svenskene forsøkte så å lure kosakkene til seg ved selv å ri et stykke tilbake. På den måten ville de gi inntrykk av at de plutselig var blitt redde. Da kosakkene fikk se det, fattet de straks nytt mot og rykket frem i galopp med høye rop og med støvskyer som danset under hestenes hover. Da svenskene igjen stanset opp og gjorde front mot sine fiender, førte dette straks til at også de andre stanset opp og begynte å skyte med sine forhatte geværer på mer enn 200 meters avstand. Kosakkene var som regel gode skyttere og hadde lange riflede børser som ble kalt «tyrkere». Med dem kunne de skyte blink på helt andre avstander enn det som var mulig for svenskene med deres grove musketter som hadde dårlige løp. Både menn og hester var blitt rammet av de treffsikre skuddene. Lewenhaupt og dragonene dro seg enda et stykke tilbake, og ble igjen forfulgt. Forfølgelsen gikk straks over i skyting da svenskene stanset opp. Leken fortsatte en god stund på denne måten. Til slutt hadde man manøvrert den fiendtlige troppen inn i det ventende bakholdet og godt og vel innenfor de ventende musketerenes rekkevidde. I samme øyeblikk hadde de skjulte soldatene reist seg. En dundrende salve skyllet over forfølgerne. De ble tydelig skremt, men merkverdig uskadde flyktet de fra stedet. Man slapp videre angrep den dagen. Under denne episoden hadde generalen likevel sett noe som hadde gjort ham både engstelig og ille til mote. Salven fra muskettene hadde vært helt uten virkning. Han hadde sett hvordan kulene fra de svenske musketerene var slått ned i marken i små fontener av sand bare drøyt 20 meter foran munningene. Om resten av kruttet var like kraftløst, ville det være ødeleggende for den svenske hærens slagkraft. Det var et faktum som i høyeste grad var foruroligende når alt tydet på at et stort slag foresto. Lewenhaupt rapporterte det han hadde sett til Karl XII på lørdagen. Kongen nektet å tro på ham. Men nå var det altså søndag, og ved middagsleite var tiden igjen inne for nye russiske angrep. Tre skvadroner russisk kavalleri red opp på de store og bølgende markene utenfor den lille landsbyen Ribtsi. Lands­ byens hager utgjorde den lange, svenske kavallerileirens nordgrense. De russiske troppene begynte å skyte på forpostene. Noen regimenter av kavalleriet fikk ordre om å stige til hest. Motangrepet ble innledet av en forpost fra Ostgota kavalleriregiment under ledelse av den 21-årige rittmester Axel Wachtmeister. Også denne gangen ble de nærgående inntrengerne avvist etter en 20

mindre kamp. Tapene var temmelig lette. Tre svenske ryttere døde. Blant de sårede var en av kongens gullsmykkede drabanter, Ebbe Ridderschantz. Han ble hardt skadet av et lansestikk som gikk rett igjennom kroppen hans. Ebbe ble mer eller mindre overrasket av det russiske angrepet mens han var ute på sletta, rimeligvis i speideroppdrag. Det russiske angrepet var også et ledd i et speideroppdrag. Noen hadde sett storparten av den russiske generalstaben i samlet tropp utenfor Ribtsi hvor de hadde tatt en nærmere kikk på de svenske stillingene. Litt senere kom det nok et vink om at det var noe stort i gjære. Kongen hadde kommet seg påfallende raskt etter feberen de siste dagene. Feberen skyldtes den kulen som traff ham i foten den 17. juni. Han var så pass frisk at han selv - en ung man på 27 år med høyt hårfeste, kraftig nese, fyldige lepper og et myndig ansikt, en konge av Guds nåde, vant til å befale og vant til bli adlydt - satt på en båre og inspiserte en post på høyden inntil elva. Det var den samme posten som hadde vært i kamp tidligere på dagen og da var blitt forsterket. Stikk i strid med tidligere ordre besluttet kongen helt uten videre å trekke inn hele avdelingen. Han mente tydeligvis at den ikke behøvdes lenger. En offiser antok - med henvisning til det russiske overfallet - at denne avgjørelsen skyldtes at man nå trodde at man hadde satt en stopper for «disse og andre krenkelser». Han antok at kongen hadde besluttet å la hæren gå til angrep mot den russiske kjempehæren som ventet bare noen tusen meter lenger nord. Denne antagelsen var helt korrekt.

3. Veien til Poltava En svensk hær sto dypt inne i Ukraina, tusenvis av kilometer fra hjemlandet. Hvilke underlige krefter lå bak denne situasjonen? For å finne svar på spørsmålet må vi vite mer om krigen - som senere kom til å kalles den store, nordiske krigen - men også noe om hvilke faktorer som lå bak konflikten og hele det svenske stormaktsriket. På dette tidspunktet hadde det svenske stormaktsimperiet vel 150 år på baken. Oppbygningen av denne merkelige formasjonen var begynt allerede i 1561. Den tyske ordensstatens oppløsning hadde på den tiden skapt et maktpolitisk vakuum i Baltikum. Det var noe som russerne ikke var sene om å utnytte. De gjorde et fremstøt mot Østersjøen. Også Polen og Danmark kastet seg inn i leken. I denne situasjonen fikk den svenske kronen bønner om hjelp. (Henvendelsene kom blant annet fra borgere i Reval som jamret seg fordi de gikk glipp av store inntekter da den lønnsomme russiske handelen ble overført til byen Narva som russerne hadde tatt.) Man besluttet å delta i etegildet. I begynnelsen av sommeren 1561 steg svenske tropper i land i Reval. Man fikk borger­ skapet der og adelen i tre av de estniske områdene til å hylle det svenske overherredømme. Dermed hadde man tatt spranget over Østersjøen. Slik innledet man en langvarig tvekamp som kom til å vare et halvt århundre om herredømmet i det nordøstlige Europa. Det ble utkjempet en hel rekke kriger. Størstedelen fant sted mellom Sverige, Danmark, Polen og Russland. Fra tid til annen ble det sluttet fred. Men det varte aldri særlig lenge. Det var nemlig oppstått en helt ny type kriger som nå kom til å dominere Europas slagmarker. Den tidligere typen begrensede småkriger var blitt avløst av en helt ny type omfattende storkonflikter. Den ene krigen føyde seg til den andre, og gamle kriger førte for det meste over i nye. De fleste konfliktene i nord endte godt for den svenske kronen. Man fikk klort til seg det ene stykke land etter det andre. Hele tiden skjedde det på mindre heldige naboers bekostning (særlig på bekostning av de tre land vi allerede har nevnt). 22

På denne måten kom Sverige til å oppleve nøyaktig et hundreår i nesten permanent krigstilstand. I årene 1660-1661 sluttet Sverige tre viktige fredsavtaler: i Oliva med Polen, i København med Danmark og i Kardis med Russland. I og med disse tre fredsslutningene ble det svenske stormaktsrikets offensive fase avsluttet. De storslåtte erobringstoktenes tid var forbi. Det krigsbyttet man greide å karre til seg i løpet av disse årene, var mildest talt impo­ nerende. Polen hadde måttet gi fra seg Livland. Fra tysk grunn hadde man erobret provinsen Vorpommern, en del av Hinterpommern pluss Wismar, Bremen og Verden. Danmark hadde mistet Jemtland, Herje­ dalen, Halland, øyene Gotland og Osel pluss Skåne, Blekinge og Bohuslån. Fra russerne hadde man tatt Kexholms lån og Ingermanland og på den måten utestengt dem fra havet. Så fulgte en konsoliderings­ fase hvor den svenske staten la seg til rette som en kvelerslange for i fred og ro å fordøye det den hadde slukt. Man forsøkte å befeste og forsvare de områdene man hadde vunnet, og dette arbeidet varte ut århundret. Det kan ikke benektes at dette var et svært merkelig historisk fenomen. Sverige hadde vært en uanselig, ubetydelig og uutviklet randstat som raskt klatret frem fra de dunkle kulissene og tilranet seg en av hovedrollene på den storpolitiske scenen i Europa. Landet ble plutselig en førsterangs stormakt. Hvilke krefter var det som lå bak denne usannsynlige utviklingen? Spørsmålet har selvsagt lokket til seg mange historikere, og i årenes løp har mange skoler, hver med sine svar, lekt historievitenskapelige haner i kurven. Et syn som tidligere var rådende, ville peke på en rekke forskjellige hendelser som på denne tiden kom til å påvirke Sveriges sikkerhet og mer eller mindre fremtvinge alle disse erobringene. Det dreide seg først og fremst om forskjellige store omveltninger utenfor landets grenser. Det store Russland hadde begynt å vokse igjen. Den gamle maktstrukturen i Baltikum var i oppløsning (det skyldtes Hansaforbundets nedgang og Den tyske ordens fall). Motreformasjonen fikk også visse storpolitiske fjernvirkninger som man merket helt oppe i nord. I tillegg kom den gamle kampen med Danmark om hegemoniet i Norden. I følge dette perspektivet var de svenske erobringene drevet frem av en uro for landets sikkerhet i forhold til de forskjellige trusler utenfra. Man bygde opp buffersoner mot fiendtlige naboer og søkte å sikre det man med et meget tøyelig begrep gjerne kaller «naturlige grenser». Et lignende resonnement ble fremsatt av dem som ville forklare

23

stormaktsriket ikke så mye som en følge av svensk styrke som et resultat av nabolandenes svakhet. De valgte å peke på forskjellige gunstige ytre omstendigheter som fremmet den svenske ekspansjonen. Polen ble bit for bit stadig mindre og mer oppsplittet. Russland var svakt og kraftløst etter Ivan den grusommes blodige regime. Folkeopp­ rør og forvirrende innbyrdes dynastiske stridigheter lamslo landet. I Tyskland hersket en dyp og lammende føydal oppsplittelse, og til og med Danmarks stilling ble stadig mer kritisk. Alt dette førte til at det ressurssvake Sverige fikk anledning til å vokse på de svekkede staters bekostning. Mot disse synsmåtene har man gitt uttrykk for en helt annen opp­ fatning. Drivkraften bak den erobringspolitikken man førte, var fremfor alt økonomisk. Den svenske kronen hadde satt seg fore å opprette et monopol på den russiske og nordøsteuropeiske handelen som rettet seg mot vest. Denne handelen ville man kontrollere og legge tollavgifter på. Da den tyske ordensstaten brøt sammen, fikk man en anledning til å gjøre det. Sverige og Polen (pluss Danmark til en viss grad) startet en seig drakamp om makten over disse svært lønnsomme handelsveiene, mens russerne selv forsøkte å nå Østersjøen og på den måten få en direkte forbindelse til kjøpmennene i Vest-Europa. Lignende økonomiske målsettinger hadde allerede vært på tapetet under den store, nordiske krigen. En fjerde modell er blitt foreslått av dem som vil finne forklaringen til ekspansjonen i indre samfunnsforhold. Her sies det at det svenske aristokratiet sto bak det hele. Det var en føydal samfunnsklasse som gjennom krig kunne vokse og bli rik og velstående på de innenlandske bøndenes og de utenlandske klassefellenes bekostning. Man taler om erobringene som en metode den svenske adelen kunne bruke for utenfor landets grenser å raske til seg det de ikke kunne skaffe seg innenfor grensene. De svenske bøndene var sterke og kunne motsette seg en altfor grundig utsugning fra stat og godsherrer. I denne situasjonen ble utbytting utenlands i form av krig et godt alternativ. Den herskende klassen tjente godt på at Sverige førte krig og stadig vokste seg større. For en adelsmann innebar det en mulighet for en rask karriere med mange snarveier. Man har betegnet erobringene som en aksjon som var inspirert av føydale interessenter for å sikre og forøke godsene omkring Østersjøen. Dessuten har man hevdet at krigføringens egen logikk, og særlig det som angår finansieringen av krigen, hadde en tendens til å fremkalle krig av egen kraft. Når en stat først har utrustet en krigshær, var man tvunget til å få den ut av ens 24

eget land så raskt som mulig og inn på fiendtlig territorium hvor den kunne livnære seg ved hjelp av mer eller mindre utspekulerte plyndringsmetoder. Det å holde en utrustet krigshær innenfor sine egne grenser, ville føre til intet mindre enn en økonomisk katastrofe. Den svenske krigsfinansieringen var utformet slik at alt var sol og glede så lenge dens egne styrker seiret, mens tilbakeslag straks ødela alle kalkyler. Fred var en direkte katastrofe. Om man ikke er for besatt av tanken på å finne «alle tings endelige årsak», kan det være at alle disse tilsynelatende så ulike synsmåter kan forenes til en viss grad. De innvendinger som kan rettes mot dem, skyldes ofte de urimeligheter som oppstår om man prøver å forklare alt ut fra en enkelt faktor. Vakuumteorien - som altså vil forklare ekspansjonen utfra nabolan­ denes svakhet - er nok den modellen som er mest intetsigende. Den kan forklare hvorfor erobringene ble såpass store som de ble, men denne teorien forklarer egentlig svært lite om hvorfor de startet. Hva angår den økonomiske teorien - ekspansjonen som et forsøk på å få kontroll over handelen i området - så finnes det mange bevis for at slike økonomiske målsetninger virkelig spilte en stor rolle for dem som tok beslutningene. Men det viser seg også at det ikke var drivkraften bak alle strategiske beslutninger. De handelspolitiske overveielser kunne også spille en klart underordnet rolle sammenlignet med de rent politiske målsetninger. I løpet av det hundreår dette stormaktsriket ble oppbygd, sto makt­ haverne overfor en mangfoldig rekke av forskjellige utfordringer og situasjoner. Noen ganger virker det som om de økonomiske målset­ ningene var ledetråden for aksjonene, andre ganger var det de rent sikkerhetspolitiske, og noen ganger falt de to typer målsetninger sammen. (Man bør huske at det skarpe skillet mellom politiske mål på den ene siden og økonomiske på den andre svært ofte er en abstraksjon. Disse områdene var flettet inn i hverandre. Skulle man kunne få fred i riket, måtte man gå i krig. Og med den typen krig som var dukket opp i løpet av 1500-tallet og som slukte enorme ressurser, var man tvunget til å øke og sikre sine økonomiske inntekter.) De indre forholdene i Sverige hadde uten tvil spilt en stor, for ikke å si avgjørende, rolle som katalysator for den lange rekken av kriger og den enestående ekspansjonen. Man skal imidlertid ikke innbille seg at fyrstene og adelen førte alle disse festlige krigene fordi de var dumme eller onde eller begge deler. Disse konfliktene var et fenomen som oppsto av det føydale systemet. 25

Krig var på denne tiden ganske enkelt den raskeste metoden som fantes til å skaffe seg store og plutselige gevinster. Økonomien var preget, for ikke å si lamslått, av et tregt og underutviklet jordbruk hvor utviklingen gikk så sakte fremover at det ofte var vanskelig å legge merke til noen utvikling overhodet. Territorial erobring og erobring av krigsbytte var de eneste måtene man da kunne gjøre raske kupp på. Dette var et faktum som gjaldt både for stater og individer. Dessuten finnes det en svært viktig forskjell mellom et kapitalistisk og et føydalt samfunnssystem. Økonomien og markedet er det sted hvor man konkurrerer i et kapitalistisk system. Det vanlige stedet for den føydale konkurranse var slagmarken, og det vanligste konkurransemidlet var lansen. I en kapitalistisk økonomi kan rivaliserende parter vokse og trives samtidig. I en føydal økonomi var det umulig, fordi den sentrale verdiskaperen, jorden, ikke kunne ekspandere, men bare stort sett skifte eiermann. Dette skiftet ble gjerne utført med våpen i hånd. De mange og lange krigene var derfor i stor utstrekning en nødvendig konsekvens av det føydale samfunnssystemet. Man kan lett tenke seg at noen må ha vært interessert i å føre denne blodige politikken. Interessene kan jo ikke forfalskes, og det var uten tvil den svenske adelen som ble rik på det svenske stormaktsriket. Gjennom oppdragelse og utdannelse var adelsmennene helt fra barns­ ben av innstilt på å bli yrkeskrigere. For unge adelsmenn med karriere­ planer fantes det i det hele tatt bare to måter å gå frem på. De kunne bli embetsmenn eller militære. Av disse to veiene var sverdets uten tvil den mest attraktive. I visse perioder var over 80 % av adelsmennene engasjerte i hæren. Man må forstå at disse menneskene hadde et syn på krigen som var svært forskjellig fra det som nå er rådende. For dem var krigen ikke uten videre noe ondt, men fremfor alt en anledning til å gjøre karriere og til å vinne rask velstand - krigen var en passende beskjeftigelse for en sann adelsmann. I deres øyne kunne freden tvertimot være en plagsom fare som truet dem med demobilisering og trangere økonomiske kår. En høy adelsmann, Gustaf Bonde, sa en gang i rådet om de krigene man hadde vært igjennom at «mange riddere hadde vært virksomme og vist hva de dugde til. På den måten kunne de leve standsmessig. Ellers måtte de sulte ynkelig hjemme.» Adam Ludvig Lewenhaupt - generalen som var med på bakholdet mot kosakkene - påsto at han var «langt mer tilfreds i krig utenlands enn når han satt med skam og kastet bort tiden hjemme». Det var nok en temmelig alminnelig oppfatning blant hans klassefeller. (Dette posi­ tive synet på krigen fantes fremdeles senere på 1700-tallet. Da fikk den

evige konkurransen om de altfor få fredstjenestene mang en adelsmann til kaste lengselsfulle blikk tilbake på gamle dager da det hadde vært krigstjeneste og ufred.) Blant de samtidige var det mange som i stormaktsekspansjonens frostnetter ikke nølte med å avvise krigen som en måte å befeste adelens stilling på og bevare den indre freden. Man sa at adelsmennene tjente på krigen på mange måter. De fikk de beste godsene som takk for forskjellige innsatser, og ute på slagmarken ble de rike av krigsbytte og god betaling. Gjennom det spesielle skattesystemet kunne de adels­ menn som tross alt ble igjen hjemme, få halvparten av det riksdagen bevilget til utrustningene av sine bønder. Man påsto dessuten at både adelen og kronen brukte utskrivningene som en slu metode til å bli kvitt opprørske bønder på. Noen gikk så langt at de mente at det ikke var krigen som forårsaket utskrivningen av soldater til hæren, men at det var behovet for utskrivningen som disiplineringsmetode som forår­ saket krigen. Men det gjelder å ikke gjøre det hele altfor enkelt for seg ved å frem­ stille og fremmane et bilde av en svensk adel som en ensartet masse av ulende blodhunder som stadig siklet etter nye krigstjenester. Adelen kunne vise en temmelig stor grad av ansvar for stat og samfunn, og det finnes historikere som på etterskudd har villet betegne nettopp den svenske adelen som den mest progressive i hele Europa på denne tiden. Ved siden av alle krigerne kunne man blant adelsmennene også finne mange gode statsmenn, fremragende lærde, utallige dyktige embets­ menn, behendige poeter og fine vitenskapsmenn. Ofte var krigen ogsa en byrde for adelen, og langt fra alle adelsmenn var krigshissere. (Det fantes for eksempel noen i rådet som i lange tider sto i klar opposisjon til ekspansjonspolitikken og stedig talte fredens sak.) Til tross for dette kan man uten videre si at det er blant adelen vi kan finne både de fleste krigskonstruktørene og de fleste krigsprofitørene. Det som gjorde den store, nordiske krigen temmelig spesiell, var at den ikke startet, som det var vanlig på 1600-tallet, som en svensk angrepskrig, men at det i stedet var nabostatene som slo til først. Som vi skal se, var den likevel en utpreget revansjekrig. Angriperne var først og fremst innstilt på å ta tilbake land som svenskene hadde tatt fra dem tidligere. Det de svenske soldatene ved Poltava sloss for, var at Sverige skulle få beholde dette byttet. Kong Karis trofaste karer kjempet og døde for dem som tjente på imperiet og som derfor ville beholde det. Det var alle de svenske adelsmenn som hadde fått store og fine gods i okkuperte områder, de forskjellige handelkapitalistiske

27

klikker som gjorde grove penger på den østeuropeiske handelen og den svenske staten som så gjerne tappet toll og avgifter ut av denne enorme handelen. Det var først og fremst disse aktørene som var truet da uværsskyene samlet seg mot slutten av 1600-tallet, og det ble klart at man kunne vente seg en ny storkrig.

4. Krigen Den krigen som hadde ført en stor svensk hær ned til hjertet av Ukraina, var en direkte konsekvens av stormaktsriket. De som styrte Sverige, forsvarte trossig det man hadde vunnet i den tiden som var gått. Om man hadde ønsket seg sikkerhet gjennom krigen og erobrin­ gene, så var det hele endt opp i et merkelig paradoks. Den svenske sikkerheten var mer truet enn før. Som sagt var stormaktsriket for en stor del bygget opp på Danmarks, Polens og Russlands bekostning. Ikke noe tydet på at disse statene stilltiende ville godta de sviende tap av landområder som de var blitt utsatt for. I årenes løp hadde man trampet på mange tær, og de verket fremdeles. I Danmark verket revansjelysten som en tannbyll. Det fremste målet for dansk utenrikspolitikk var å bryte ut av den omringning landet var blitt utsatt for fra svensk side pluss å ta tilbake de provinser man hadde tapt. Også i Polen hadde man planer om å gjenerobre de tapte om­ rådene, selv om disse planene ikke var like artikulerte som de danske. Stort sett hadde landet bare en eneste kontakt med havet, og det var over Danzig. De polske områdene i Litauen og Kviterussland kjempet derimot for å få havneplass i Riga i det svenske Livland, noe polakkene gjerne ville ha en rask forandring på. Den nye regenten på den polske tronen i 1697, kurfyrst Friedrich August av Sachsen - også kalt «den sterke» - måtte før sin kroning i Krakow sverge en ed som inneholdt en forpliktelse til å gjenvinne rikets tapte områder. Også i Russland satt man og kokte sammen hatefulle revansjeplaner. Man var fremfor alt interessert i å ta tilbake Ingermanland, fordi tapet av dette området hadde ført til at man ble utestengt fra Østersjøen. Da freden i Stolbova ble undertegnet i 1617, og provinsen gikk over på svenske hender, hadde de russiske representantene sagt det med klare ord. Før eller senere skulle Ingermanland tilbake til Russland. Allerede omkring midten av 1600-tallet hadde den russiske staten igjen begynt å ekspandere. Tronbestigningen til den utrolige og merkverdige tsar

Peter I markerte en ny fase i landets historie. Han startet et enormt arbeid for å gjøre det etterhengende og isolerte Russland til en moderne europeisk stat. Tilgangen til isfrie havner var livsviktig for den russiske staten og den russiske handelen. Etter at russerne ikke hadde greidd å skaffe seg fri skipsfart i Svartehavet med krigerske midler, falt deres blikk på Østersjøen og på de svenske provinsene der. I denne situasjonen var valget av ekspansjonsretning helt naturlig. På samme tid hadde de baltiske havnenes betydning økt sterkt, og det særlig takket være en voksende handel med visse russiske produkter. Situasjonen var fylt av sprengstoff. Om politiske konjunkturer førte de maktene som var fiendtlige mot Sverige sammen til felles aksjon, ville Nord-Europa eksplodere i en storkrig. Omkring århundreskiftet begynte tegnene å vise seg. Lunten til kruttønna brant allerede, om enn i det skjulte. Påskedag 1697 døde Karl XI som var rammet av alvorlig magekreft. Sykdommen hans hadde gitt impulser til en dansk diplomatisk offensiv. Rapporter fra Sverige fortalte nemlig om alvorlig hungersnød og dyp, indre splittelse. Noen befraktere mente at landet sto på terskelen til opprør, og det eneste som skulle til for å utløse det, var en krig, ble det sagt. At disse forhåpningene var svært overdrevne og hvilte dels på propaganda, dels på ønsketenkning, var det få i den svenskfiendtlige leiren som innså. Diplomater og strateger mente at man nå hadde en helt utmerket anledning til å angripe Sverige. Det ble innledet hemmelige forhandlinger. Til å begynne med var de bare mellom Danmark og Russland, men senere ble også Polen trukket med i sammensvergelsen. Sommeren 1698 møtte tsar Peter - da han var på vei hjem for selv å hjelpe til med torturen og massehenrettel­ sene av de streltser-soldatene som nettopp hadde gjort opprør i Moskva - August II i Rawa, en landsby i nærheten av Lemberg. Etter et tre dager langt fylleslag oppblandet med hemmelige politiske samtaler byttet de nye vennene våpen og klær med hverandre for å markere at de var forbundsfeller, og skiltes. For begge disse makthaverne var en krig med Sverige blitt en stadig mer fristende tanke. Begge hadde nettopp vært i krig med Tyrkia, og begge hadde fått lang nese. August regnet med å få alminnelig støtte blant polakkene om han gav seg i vei og tok Livland. (Dette skulle også gi ham en unnskyldning for å beholde sine egne saksiske tropper i landet, og det skulle ytterligere understøtte hans posisjon i Polen.) I løpet av sommeren 1699 steg temperaturen enda noen grader. Det oppsto en ny utenrikspolitisk krise mellom Danmark og Sverige, og

30

stridens eple var Holstein-Gottorp, som så mange ganger tidligere. Dette selvstendige hertugdømme sør for Danmark var nær alliert med Sverige og hadde stor strategisk betydning. Om det kom til en krig med Danmark, gav det svenskene en mulighet for å helle olje på ilden. Danmark oppfattet naturligvis Holstein-Gottorp som en evig trussel, en usikret pistol som var rettet mot ryggen på det danske rike. Den holsteinske hertugen hadde stor innflytelse på den unge svenskekongen. Den svenske utenrikspolitikken hadde til formål å fremme hertugens sak. I denne spente situasjonen kom svenskene til å fatte en beslutning som innebar at ny brensel ble kastet på den allerede ulmende ilden. En del skanser i Holstein var blitt rasert noen år tidligere. Nå skulle de bygges opp igjen ved hjelp av svenske tropper. Man sendte avdelinger over til Slesvig og Pommern. De svenske foranstaltninger utløste ikke krigen, men påskyndet utviklingen i den retningen. Sammensvergelsene som var rettet mot Sverige skjøt ny fart, og dermed brøt den krigen enda raskere ut som man trodde at man forhindret - en av historiens ironier. Den danske ledelsen startet krigsforberedelser og uttrykte åpent sine aggressive hensikter ved forskjellige hoff ute i Europa. I september 1699 ble det undertegnet en hemmelig traktat i Dresden. Der ble de maktene som deltok, nemlig Danmark, Russland og Sachsen, enige om å gå til felles angrep mot Sverige. Tidspunktet for dette angrepet var satt til en gang i januar eller februar 1700. De tre konspiratørenes forventninger om store og raske seire ble snart gjort til skamme. Sverige var vel forberedt på overfallet. Aldri tidligere i sin historie hadde landet vært bedre rustet til krig. Karl XIs stadige reformer hadde ført til at landet hadde en stor, veltrent og velutrustet hær, en respektinngydende flåte og (ikke minst viktig) et nytt system for krigsfinansiering som kunne ta hånd om de voldsomme startutgiftene med en krig. Den skinnende blanke rustningen som svenskene breiet seg med, hadde likevel noen stygge rustflekker. Østersjøprovinsenes forsvar var fullt av mangler. Mange av de viktigste festningene ved grensen var i dårlig forfatning. Dessuten var ikke sjøforsvaret forberedt på å møte et russisk fremstøt mot Finskebukta. (Dette var svakheter som skulle få skjebnesvangre følger for krigsresultatet.) Det var Augusts sachiske styrker som skulle starte krigen. Det gikk galt helt fra begynnelsen av. Et klossete forsøk på å overrumple Riga i februar 1700 mislyktes. I mars gikk den danske hæren til aksjon og marsjerte inn i Holstein-Gottorp. I juli svarte svenskene med et 31

lynangrep som slo Danmark ut av krigen. Ved hjelp av flåtestyrker fra Holland og England steg en svensk hær i land på Sjællands østkyst bare et par mil fra København. Med den svenske hæren trampende i nabolaget mente kong Fredrik at en krig kanskje ikke var en så god idé tross alt og sluttet en lynrask fred. Svenskene kunne dermed vende skip, kanoner og bajonetter mot øst. Der hadde enda et land i denne situasjonen sluttet seg til flokken av angripere, nemlig Russland. Vel en uke etter den svenske freden med Danmark erklærte de Sverige krig. Dette røper alvorlige mangler i angripernes planlegning, mangler som trolig reddet Sverige gjennom det første krigsåret. De som deltok på angripersiden, hadde ikke lagt noen felles militær plan. Derfor ble samordningen mellom dem som hadde sammensverget seg svært dårlig. Russernes deltakelse i krigen var blitt forsinket (de ville først gjøre seg ferdig med krigen mot Tyrkia). Dessuten tok det lang tid å samle den store og mangfoldige hæren som tsaren hadde tenkt å bruke mot svenskene. Russernes første mål var Narva, og omsider startet man en beleiring av byen. Da svenske forsterkninger i begynnelsen av oktober gikk i land i Baltikum, hadde sakserne helt og holdent trukket seg ut. Dette var svært uheldig for den russiske hæren. Den svenske hæren kunne konsentrere seg fullstendig om å komme Narva til unnsetning. Den 20. november 1700 gikk 10.500 svenske soldater til angrep mot en befestet russisk hær som talte 33.000 mann (og drøyt 35.000 ikkestridende). Svenskene vant en seier som var like stor som uventet. I juli året etter gikk den svenske hovedhæren over Diina, slo en saksisk hær og besatte Kurland. På denne måten fjernet man den direkte saksiske truselen mot Livland. Det innebar også at man kunne oppheve blokaden av havnene i Kurland, noe som hadde irritert England og Holland sterkt. Okkupasjonen av Kurland førte dessuten til at svenskene kunne holde den viktige Diina-munningen i sitt faste grep. Viktige områder for rugdyrking kom på svenske hender, og man feide vekk en farlig handelskonkurrent til Riga. Krigen var nok temmelig populær i Sverige til å begynne med. Det var ikke helt sjelden at folk på egen bekostning krysset Østersjøen og sluttet seg til hæren. Mens det under Tredveårskrigen var vanlig at man søkte fri fra utskrivning ved å ta arbeid i gruvene, gikk nå strømmen merkelig nok i motsatt retning. Folk rømte fra bergverk og fabrikker for å verve seg. Og nå, som i tidligere konflikter, var det mange, særlig blant de høyere offiserene, som oppfattet krigen som god forretning. Dette kan illustreres med en av deltakerne, grev Magnus Stenbock, som ved 32

krigsutbruddet var 35 år og som hadde en fortid i hollandsk, keiserlig og svensk tjeneste. Han deltok i slaget ved Narva og ble straks etter forfremmet til generalmajor. Foruten dette karrierespranget innebar innledningen til krigen en hel rekke fortjenester for greven. Først og fremst var det det direkte krigsbyttet. Det dreide seg om slike ting som mange tusen daler i kontanter, punger som var fylt av russiske penger og mengder av verdifulle gjenstander som juveler og kanner og begere av sølv. Også «annet småtteri» som sengetepper i mårskinn og saltkar, våpen, senger, messehagler og nadverdskalker, krusifikser, lysestaker og frakker med snorer og bånd fant veien hjem til godset. I månedenes løp var det store pengesummer som ble overført til Sverige og som ble brukt til å kjøpe ny jord. I tillegg til disse gevinstene må man tenke på de mer indirekte krigsfortjenester som Stenbock klorte til seg ved å levere hæren forskjellig utstyr. Av andre hadde han fått det råd å slakte buskapen og bake brød av det kornet som var innhøstet og så selge disse varene til krigsmakten. Det fantes en fjerde drivkraft for Stenbock ved siden av karrierespranget, krigsbyttet og krigshandelen. Det var for­ svaret av familiens gods i Baltikum. I et brev hjem etter slaget ved Narva hvor han selv ble såret, sier han - det gjelder morens inntekter der - at han hadde «våget et blått øye for å redde hennes gods her i Livland». Magnus Stenbock er et godt eksempel på hvordan mennene i toppen virkelig kunne tjene på krigen. Det ville være anakronistisk å moralisere over skikken med å ta krigsbytte. For både offiserer og mannskap var dette byttet en viktig drivkraft i krigføringen og ble betraktet som et legitimt fenomen, som noe man rettmessig hadde vunnet ved egen svette og eget blod. Plyndring var noe som kunne brukes for å oppmuntre mannskapet, og det var fullt tillatt i forbindelse med slag og var nøye regulert i krigsreglementet. Den eneste innskrenkningen var egentlig at man ikke fikk begynne å krafse til seg bytte - eller drikke - før etter at fienden var slått. Alt som ble tatt på slagfeltet, tilhørte med få unntak offiserene og mannskapet og skulle deles mellom dem. Den belønning som en lamskutt rytter fikk, var bare små smuler sammenlignet med det som havnet hos hans offiser og den høyeste ledelsen. Dette kan man se av hvordan byttet ved et senere slag (ved Saladen i 1703) ble oppdelt mellom deltakerne:

En såret kaptein fikk 80 riksdaler. En usåret kaptein fikk 40 riksdaler. En såret løytnant eller fenrik fikk 40 riksdaler. 3. Poltava

33

En En En En

usåret løytnant eller fenrik fikk 20 riksdaler. usåret underoffiser 2 riksdaler. såret mening 2 riksdaler. usåret mening 1 riksdaler.

En vanlig soldat ble aldri rik. Han fikk være glad om han overlevde. Med sine liv fikk de menige i stedet bidra til å bygge opp de høye adelige offiserenes formuer, blodstenkte familieformuer som i noen tilfeller fremdeles består. Krigen gikk videre. Om høsten år 1701 ble svenske styrker direkte innblandet i indre stridigheter mellom forskjellige polske grupper, og i januar året etter marsjerte hæren inn i Polen. På denne måten ble krigen delt på to krigsskueplasser. Dels den polske fronten hvor den svenske hovedhæren løp omkring i et forsøk på å erobre landet for å forberede den gjenstridige grunnen for detroniseringen av August. Dels den baltiske fronten hvor små, svenske styrker sakte, men sikkert ble presset tilbake av en russisk hær som like sakte, men sikkert vokste og ble dyktigere. De svenske styrker som ble etterlatt for å forsvare Baltikum, var åpenbart utilstrekkelige. Man gjorde også det store feilgrep å dele dem opp i tre selvstendige deler uten noen felles overkommando. Resultatet ble tre korps som var altfor svake hver for seg, og som opererte uten større samordning. Situasjonen ble ikke særlig bedre av at den høyeste ledelsen la ned et klart forbud mot å sende forsterkninger til de baltiske provinsene. Eventuelle forsterknin­ ger skulle i stedet sendes til den polske fronten. Mens Karl XII år etter år dro rundt i Polen, falt den ene strategiske stillingen etter den andre oppe i Baltikum. Russerne nådde Finskebukta og begynte å bygge en flåte der. På svensk mark startet de også med byggingen av det som skulle bli Russlands nye hovedstad, St. Petersburg. Folkene i Baltikum og Polen led tungt så lenge krigen varte. Forsyningen av den svenske hæren bygde i høy grad på de innfødtes bidrag, noe som i klartekst betød at den spiste seg rett igjennom de områdene man passerte som en gresshoppesverm av stål. Ved hjelp av trusler, brann og tortur ble en befolkning, som allerede før krigen levde på randen av hungersnød, fratatt sine livsfornødenheter og penger der man fant noe. Det eneste viktige var at hæren fikk sitt, og siden fikk landet, med Karl XIIs egne ord «lide så mye det vil». Høye ledere fikk ordre fra høyeste hold om å «utpresse og stjele og skrape sammen så raskt dere kan alt dere kan finne til hærens beste». Det raste dessuten ofte en forbitret geriljakrig omkring den svenske hæren. Den polske 34

befolkningen nølte ikke med å drepe svenske krigere enkeltvis, noe som man fra svensk side besvarte med enestående grusomhet. Reglene fra det svenske hovedkvarteret utbasunerte at en ugjerningsmann skulle henrettes på minste bevis «slik at frykten sprer seg og at de skal skjønne, om man begynner med slikt, så skånes ikke barnet i vuggen». Som eksempel på en av de mange svenske ugjerninger kan nevnes massakren i Nieszawa. I august 1703 svidde man av byen Nieszawa sørøst for Thorn, og de uskyldige borgerne ble hengt som represalie for et overfall på en svensk tropp i denne trakten. Oppe i Østersjøprovinsene plyndret og drepte russerne minst like uhemmet som svenskene gjorde det nede i Polen. Den russiske strategien gikk ut på å utslette de svenske provinsene fullstendig. På denne måten skulle de ikke lenger kunne tjene som baser for den svenske krigføringen der. Den russiske generalen Sjeremetjev skrev i et av sine brev hjem til tsaren og fortalte tilfreds om sine siste herjinger: «I alle retninger sendte jeg ut folk for å fange eller plyndre. Ikke noe har unngått ødeleggelsen. Alt er knust eller oppbrent. Troppene har bortført flere tusen menn, kvinner og barn pluss minst 20.000 arbeidshester og kyr.» (Det maq allerede hadde spist, drept eller ødelagt, inngikk ikke i dette tallét og ble beregnet av generalen til omtrent dobbelt så mye som det man hadde røvet med seg.) Den russiske hæren slepte med seg deler av befolkningen som et levende bytte. Høyerestående russiske militære la beslag på mange av disse menneskene for egen regning og utnyttet dem som livegen arbeidskraft på sine godser. Andre ble solgt som kyr på skitne markedsplasser i Russland eller endte som slaver hos tartarer eller tyrkere. Etter mange lange års brannstiftelser og marsjeringer frem og tilbake nede i Polen kunne Karl XII til slutt komme til et konkret resultat. Det ble underskrevet en fredstraktat mellom Sverige og Polen mot slutten av året 1705. Denne traktaten er interessant fordi den avslører hva de svenske soldatene slåss for. Det var det gamle storsvenske skjelettet Dominium maris baltici, herredømmet over hele Østersjøen, som var tatt frem fra klesskapet og pusset for støv. Fredsbetingelsene innebar at en stor del av den polske handelen skulle ledes over til det svenske Riga. Samtidig måtte polakkene love å ødelegge sin nye havn i Polangen slik at den ikke skulle konkurrere med de svenske havnene. Svenske kjøpmenn fikk langt bedre muligheter for å slå seg ned i Polen, og deres rettigheter der ble sterkt forbedret. Fredsavtalen innebar også et forbud mot all russisk transitthandel til resten av Europa. Selv om polakkene ikke ble tvunget til noen formell landav-

35

ståelse, var det likevel en hard fred svenskene ville dytte ned i halsen på dem. Sommeren 1706 fant den lenge utsatte svenske innmarsjen i Sachsen sted. (Man hadde måttet vente så lenge med denne operasjonen av hensyn til de europeiske stormaktene som da var midt inne i Den store spanske arvefølgekrigen.) Invasjonen av Augusts eget arveland førte til raske resultater. I september ble det sluttet fred på godset Altranstådt utenfor Leipzig, hvor August frasa seg sin polske trone og anerkjente den svenske marionettefiguren Stanislaw Leszczynski som Polens rette konge. Dessuten lovte han å ikke støtte Sveriges fiender i fortsettelsen. Etter syv års krig var to av de tre medlemmene av angrepsforbundet slått til marken. Nå gjensto bare oppgjøret med den tredje, med Russland. I løpet av alle disse årene hadde den svenske hovedhæren vært dypt innviklet i en langtrukken og tilsynelatende meningsløs krig i Polen. På den måten hadde tsar Peter fått en høyst velkommen hvilepause. De russiske stridskreftene var blitt omorganisert og hadde fått viktige erfaringer og ny selvtillit gjennom en lang rekke vellykkede kamper oppe i Baltikum. Russerne hadde fått mulighet for å slå seg frem til Østersjøen. De svenske provinsene var blitt grundig herjet og sto under tungt press. Viktige stillinger som Noteborg, Narva og Dorpat hadde allerede i lang tid vært under kontroll av tsarens folk. Alt dette skulle nå rettes opp. Nå var det tsar Peter Aleksejevitsj’ tur til å betale for sine sammen­ svergelser mot Sverige. Hele Europa var overbvist om at den påståelige herskeren i Kreml sto overfor et enormt nederlag. Det var stor frykt i Moskva. Mange utlendinger forlot byen, fordi de ventet et svensk angrep. Rykter om opprør og blodbad fylte luften.

5. Felttoget De siste dagene av året 1707 gikk den svenske hæren østover og krysset elva Weichsel. Den tynne isen var blitt forsterket med halm, planker og overhelt vann. Det skrøpelige underlaget sviktet under troppenes føtter. En del vogner, hester og mennesker forsvant i det mørke elvevannet, men stort sett gikk overfarten etter planen. Det man la bak seg, var et Sachsen som var fullstendig utsugd og et ødelagt Vest-Polen. Et eller annet sted foran seg hadde man den russiske hæren som trakk seg tilbake. Den svenske hæren var stor og mektig, kanskje den beste i Europa. Verving og nye mannskaper fra Sverige hadde fått den til å vokse til nesten 44.000 mann. Det var en av de største styrker det fattige Sverige noen sinne hadde ført i krig. Hæren var velutrustet og vel forberedt. Nye våpen, nye uniformer, krigskasser som var bredd­ fulle og store lagre av kuler, krutt, medisiner og andre ting vitnet om grundige forberedelser. Tsar Peter hadde god grunn til å skjelve. Og han skalv. Under fremrykningen ble svenskene møtt med gjen­ tatte, nervøse tilbud om fred. Men tilbudene ble viftet bort av en selv­ sikker og seierssikker kong Karl. Den russiske strategien overfor den trusselen som nærmet seg, var klar. Zjolkijevskij-planen som man hadde samlet seg om i over ett år, gikk ut på helt å unngå et hovedslag i Polen og i stedet trekke seg tilbake, bort fra det svenske angrepet, pluss å herje og skape hunger­ snød i de land som motstanderen kunne ventes å marsjere igjennom. Den svenske fremrykningen skulle forsinkes ved at man ødela veier og broer og ytte motstand på utvalgte steder. Den svenske hæren skulle utmattes gjennom en rekke småkamper og trefninger. Endelig skulle man rundt den russiske grensen opprette en vel 200 kilometer dyp sone av menneskeskapt ørken uten livs nødvendigheter og mennesker. Det var en storslått, brutal plan som gikk ut på å redde ens eget land ved å ødelegge det. Med krigen fortsatte Polens martyrium. Dette arme landet fikk nå

37

betale for sin militære og politiske svakhet. På nytt ble det slagmark for to stormakter. På den ene siden sto en stor svensk hær som var fast bestemt på nok en gang å ete seg igjennom et allerede utpint land. Og på den andre siden sto en mengde russiske tropper som bare hadde en eneste interesse, nemlig å ødelegge så mye som mulig før deres motstandere kom så langt. Allerede da de svenske troppene krysset grensen fra Schlesien, ble de møtt av grundige ødeleggelser. Russerne hadde brent byer og landsbyer, forgiftet brønner og gått hardt frem mot sivilbefolkningen. For dem som var vant til de overdådige forlegningene i det rike Sachsen, var det som å kastes ut i en avgrunn. Polen var som kornet mellom kvernsteinene. Etter at den svenske hæren hadde krysset Weichsel, fortsatte den sin ferd østover. Den styrte uventet nok mot Masurien, et stort myr- og skogsområde ved den østpreussiske grensen. Disse traktene var aldri blitt brukt som gjennomgang for noen hær tidligere, fordi de var så ufremkommelige. Med dette trekket ventet Karl XII at han skulle utmanøvrere de fiendtlige stillingene og tvinge russerne ut av Narewlinjen uten kamp. I tre kolonner trengte den svenske hæren inn i Masurien. Marsjen var vanskelig der den gikk frem på dårlige veier og gjennom dyp snø. Da man overveide dette militære sjakktrekket, hadde man ikke regnet med dem som bodde i området. De var ikke spesielt interessert i å slippe denne sultne massen inn i sine hjem. Bøndene forsøkte først å forhandle med hæren. De ville selv bestemme hvilke veier troppene skulle bruke, og hva de selv var villige til å bidra med. Men deres representanter ble ganske enkelt slått i hjel av svenskene. En kort og meget bitter geriljakrig flammet opp. Befolkningen dro til skogs, fjernet skogsveienes tømmerunderlag over myrene og slo opp sperrer for hæren. Store grupper av bønder forsøkte med fortvilelsens mot å stoppe marsjen gjennom landet. Man gikk i bakhold hver eneste dag. Den svenske reaksjonen var fryktelig hard. Man sendte tropper ut i skogene med ordre om å drepe alle menn over 15 år, drepe all den buskapen man ikke kunne få med seg samt å brenne opp alle landsbyer. Geriljakrigen fortsatte likevel mens hæren drepte og herjet seg en vei gjennom området. Masuriens landsbyer forsvant i et gnistregn en etter en. Det største problemet for hæren var at man hadde vanskeligheter med å presse tilstrekkelig med livsfornødenheter ut av det gjenstridige folket. Da nølte man ikke med å gripe til gamle, velprøvde metoder som for eksempel tortur. Et svært vanlig torturmiddel var å stikke bøndenes fingre inn i pistolenes flintlåser og så skru de enkle tomme38

skruene helt til blodet sprutet. Et annet knep som også ble brukt av den svenske hæren i Polen, var å legge et bånd omkring den uheldiges hode og så stramme båndet med en kjepp til øynene spratt ut. I Masurien feiret hærens barbari nye triumfer da man fanget inn småbarn, pisket dem og lot som man hengte^ dem for å få deres foreldre til å føye seg. Visse avdelinger gikk til og med fra trusler til gjennomføring og drepte barn foran øynene på deres foreldre. Da hæren etter vel ti dager forlot Masuriens snøkledde skoger og kom ut på de litauiske slettene, var det en ødemark man etterlot seg. En av de svenskene som deltok i dette, var den 39 år gamle dragonobersten Nils Gyllenstierna. Ikke uten en viss forlegenhet oppsummerte han det som skjedde med følgende ord: «Mange mennesker ble massakrert, og det man kom over ble brent og ødelagt, så jeg tror svenskene kommer til å bli husket i lang tid.» Den 28. januar 1708 red kongen og en fortropp på 600 mann over Njemen og inntok Grodno. Byen var blitt evakuert av russerne noen timer tidligere da de fikk vite at fienden nærmet seg. Den russiske retretten gikk videre, og svenskene fulgte etter. De dårlige vinterveiene slet hardt både på folk og hester, og det var ikke bestandig at man kom under tak. De uskadde husene man fant, ble først og fremst okkupert av offiserene og deres familier og tjenestefolk. Mannskapet måttg som oftest nøye seg med å krype sammen på snøen ved gjerder eller husvegger for å få litt ly eller samle seg omkring store flammende bål. Fremrykningen østover gikk stort sett etter planen for svenskene, men den russiske hæren hadde åpenbare problemer. Det russiske kavalleriet greide ikke å følge Zjolkijevskij-planens retningslinjer til punkt og prikke. De gjorde ikke noe større forsøk på å forsinke svenskene, men trakk seg bare unna. Korte trefninger utgjorde stort sett den eneste militære kontakten mellom de to hærene. Svenskene presset sterkt på, og russerne fant til slutt bare tid til å brenne det som lå helt inntil veiene, mens det svenske kavalleriet fulgte dem hakk i hæl. Rekker av russiske hester som var ridd i hjel, vitnet om den hastige retretten. De svenske troppene kom frem til brente landsbyer hvor kullsvarte dyrekropper fremdeles lå rykende i hver sin bås. Stort sett flyktet likevel russerne fortere enn deres motstandere kunne marsjere etter dem i det stadige snøværet og på de dårlige veiene. Fordi den svenske hæren hadde problemer med forsyningene, og kavalleriets hester var i ferd med å bryte sammen, ble forfølgelsen avbrutt. Ved den lille byen Smorgon hvor Litauens bjørnetemmere holdt til, stanset man opp i begynnelsen av februar. Hæren trengte å hvile seg.

Den svenske hæren ble liggende i litt over en måned. Den var spredt over et milevidt leirområde. For størstedelen brukte man tiden til iherdig innøvning av nye eksersisregler. I midten av mars brøt man opp til tross for streng kulde. Provianteringsproblemene var igjen blitt akutte, og i løpet av et par dagsmarsjer forflyttet man seg vel fem mil østover til området omkring Radoszkovicze hvor landet ikke var like utplyndret. Der tilbrakte man nesten tre måneder mens man ekserserte i slaps og søle og lette etter bøndenes siste matbiter. Befolkningen forsøkte å gjemme vekk det de hadde av mat ved å grave det ned i jorden i kunstferdige forrådskamre. Men i årenes løp hadde svenskene utviklet minst like kunstferdige knep for å finne disse gjemmestedene. De var så flinke til dette at bøndene i sin fortvilelse trodde at de brukte magi. Soldatene hadde for eksempel lært seg at der hvor snøen smeltet fortere enn på marken omkring, skjulte det seg ofte et underjordisk gjemmested. Dessuten hadde man spesielle instrumenter som var utstyrt med mothaker som man undersøkte marken med. Det var et avslørende tegn om man fikk halm opp av jorden. Gjemmestedene var som regel foret med dette materialet. Og menneskene kunne bare stå der og gråte når de så ivrige soldater grave opp deres bortgjemte matvarer og eiendeler og frakte dem bort. Man gjorde seg klare til sommerens felttog. Man samlet mat og andre forsyninger i haugevis, og general Lewenhaupt ble tilkalt fra Kurland for å møte kongen. Han fikk ordre om å gjøre sin hæravdeling marsjklar og utstyre den med store forråd. Men i hovedhæren var det oppstått noen savn mens den lå stille. Mange hester var døde på grunn av mangel på godt for. Mot våren begynte dessuten sykdommer å gjøre store innhugg i rekkene. Spesielt hardt gikk det ut over de nye rekruttene som ikke var vant til det tunge livet i felten. Til tross for dette måtte svenskene vente til de ujevne, bløte veiene var tørket og det nye vårgresset hadde rukket å vokse, slik at foringen av hærens utallige hester skulle gå lettere. Den 6. juni 1708 brøt man opp. Ventetiden var over. Man etterlot en avdeling til støtte for den nyinnsatte polske monarken Stanislaus, og så marsjerte en hær på vel 38.000 mann av gårde. Usikkerheten om hvilken retning den svenske hæren skulle mar­ sjere, om man skulle marsjere nordover for å kaste russerne ut av de baltiske provinsene eller gå rett mot Moskva, forsvant raskt. Man marsjerte østover mot det som vanligvis ble kalt «elveporten». (De to store elvene Dvina og Dnjepr var en nesten ubrutt barriere av vann helt fra Østersjøen til Svartehavet langs de daværende russiske gren­

sene, når man unntar en smal korridor hvor begge vassdragene snur østover: «elveporten».) Gjennom denne korridoren gikk den store hovedveien til Moskva. Selv om denne landtungen ikke var oppdelt av store elver, gikk det likevel mange små sideelver på tvers av den. Disse ville russerne utnytte som forsvarslinjer. Styrkene deres var oppdelt i flere hæravdelinger som sto klare til å blokkere den svenske frem­ rykningen. Av alle disse sideelvene var Berezina den største, og det beste vadestedet over denne elva lå ved Boryzov. Derfor var dette et punkt som var svart av russiske våpen og tropper som lå og ventet. Men den svenske ledelsen manøvrerte svært dyktig. Man valgte en vei lenger sør samtidig som man sendte en sterk kavalleriavdeling frem mot Boryzov. Etter hvert nådde den svenske hæren på småveier et annet vadested som var praktisk talt uten forsvar. Igjen hadde den svenske hæren med minimale tap utmanøvrert sine motstandere. Man greide likevel ikke å komme forbi russerne, fordi marsjen gikk for langsomt. Man var nedtynget av en mengde utstyr og ble forsinket på elendige veier og av elendig vær. Russerne fikk tid til å trekke seg tilbake, og de omgrupperte seg i en ny posisjon bak den lille elva Babitj ved tettstedet Holowczyn. Der skulle man igjen forsøke å forsinke den svenske hæren som rykket ubønnhørlig frem. På små skogsveier søkte den svenske hæren seg frem mot Holow­ czyn. Før alle avdelinger var nådd frem, gikk man til angrep den 4. juli. Angrepspunktet var velvalgt. I en intens og blodig trefning ble russerne kastet ut av sine befestninger. Svenskene ble nå en gang for alle klar over at man ikke sto overfor det samme pakket som man hadde spredd for alle vinder ved Narva. De russiske tapene var på nesten 5000 mann mens de svenske var på ca. 1200. Da fienden var flyktet fra slagmarken, fikk infanteristene sette seg ned og hvile mens marketentere lette seg frem til dem med brennevin og brød. Prester gikk omkring på slakteplassen og gav nattverden til skrikende soldater som lå for døden. (Mange av de sårede døde temmelig raskt. Den 29 år gamle kavalleristen Carl Duwall levde i tre lange dager med et fullstendig maltraktert hode - nesen og halve ansiktet manglet.) Svenskene slo opp sine telt på slagmarken, som var et forferdelig syn. Hauger av døde menn og hester, kanoner, ransler, kopperkjeler, mat og ødelagte vogner lå i et eneste makabert virvar av leire. Med militære æresbevisninger ble de døde svenskene gravd ned i massegraver. Men de fleste russiske likene lot man ligge ubegravet i sommervarmen. En tung og kvalmende stank av forråtnelse la seg snart over egnen og gjorde det nesten umulig å oppholde seg der. 41

Hunder sprang omkring og spiste på de nakne, oppsvulmede menneskerestene som lå spredt omkring overalt. Tsaren var rasende over utfallet av slaget og stilte de ansvarlige for krigsrett. Den lokale kommandanten ble degradert til menig og ble dømt til å betale tapt ammunisjon og kanoner av egen lomme. Soldater som ble såret i ryggen, ble oppfattet som feige og ble skutt eller hengt. Veien til Dnjepr lå åpen for den svenske invasjonshæren. Den 7. juli besatte man Mohilev, en stor by ved Dnjepr. Der kom den svenske hæren til å ha sin leir i nesten en måned. Grunnen til at man la seg stille igjen var dels det vanlige, at hæren måtte få nye forsyninger, men frem­ for alt ville man vente på Lewenhaupts tropper fra Kurland. Han hadde forberedt oppbruddet så godt han kunne, men da han fikk kongens ordre om å bryte opp, var det allerede den 3. juni. Det var en vanskelig oppgave å gjøre troppene kampklare og samle sammen de store forrådene de skulle føre med seg. Først i slutten av måneden kunne han bryte opp. Troppene besto av 12.500 mann, 16 kanoner og et kjempe­ stort lastetog på flere tusen vogner som rykket svært langsomt frem. Da den svenske hovedhæren etter månedslang venting brøt opp den 5. august, var Lewenhaupts avdeling ennå ikke kommet frem. Men man hadde ventet lenge nok. Operasjonene måtte gjenopptas. Man marsjerte ikke mot fiendens hovedstyrke som lå i befestet stilling ved Gorkij, men gikk sørøst mot elva Soz som var en annen av Dnjeprs sideelver. Svenskene måtte holde seg i nærheten av Dnjepr for ikke å blottstille Lewenhaupts lille hær. Man forsøkte å lokke russerne til slagfeltet. Gjennom harde marsjer prøvde man å nå snart den ene, snart den andre fiendtlige avdeling. Men de vek bare unna og etterlot seg et herjet og rykende land. Noen ganger var svenskene så nær fienden at man red inn i forlatte leire hvor man hadde etterlatt alt mulig: telt, hester og noen ganger til og med felthorer eller så eksotiske vesener som kameler. Ved Tjerikov i nærheten av Soz ble man liggende et par dager og vekslet skudd med russerne på den andre siden av elva. Kongen som var opphisset og glad i å skyte, gikk selv omkring der og tok musketter fra soldatene og nedla flere russiske soldater med sine skudd. Men det kom bare til noen mindre trefninger, som ved Dobroje den 31. august og Rajowka den 10. september. Disse førte stort sett ikke til noe annet enn at en masse soldater mistet livet. Jakten etter de flyktende russerne gikk videre i retning nordøst mot den store byen Smolensk. For generalene i den høyeste ledelsen var krigen denne regnfylte sommeren det samme som en lang rekke navn på byer, landsbyer og elver som var knyttet sammen av militærtekniske termer som frem42

rykning, retrett og forsert marsj. For den vanlige fotsoldat var virkelig­ heten en annen. For ham eksisterte ikke sammenhengen og de store planene, men bare den blinde, utmattende klaskingen på leirete skogs­ veier. Over marker og forblåste enger, gjennom mørke og sumpete skoger, på svaiende kabelbroer og gyngende elveflåter, for det meste omgitt av et intenst, kaldt regn som visst aldri skulle stanse. På jakt etter en fiende man nesten aldri fikk se, men alltid kunne ane gjennom de røykskyer som reiste seg i horisonten. Sommeren var kald og,regntung. Mannskapene hadde det ikke godt. Grøden vokste langsomt den sommeren, og man måtte slå det umodne, grønne kornet der det sto på marken og siden male det opp på små håndkverner. Deigen ble tilberedt i kokekjeler eller i jordovner som ble gravd i all hast. Resultatet var et svart og illeluktende brød, og noen ganger hadde man ikke en gang såpass. Soldatene kunne dessuten få vanskeligheter med å finne tid til å lage mat overhodet. Foran dem var horisonten dekket av utallige røyksøyler, og omkring seg hadde de hele tiden russernes lette kavalleri. For å opprettholde beredskapen var soldatene for det meste tvunget til å sove med klærne på, og mange morgener ble de vekket av kosakkenes skrik. Disse raske fiendene var alltid i nærheten og truet med å overfalle svenskene. De angrep særlig lastevognene, drepte knekter, kusker, tjenestefolk og syke, skar hestene løs og røvet med seg det de fant. Når de svenske avdelingene gjorde front mot dem og gikk til angrep, spredte kosakkene seg lynraskt, og det eneste svenskene som regel hadde igjen for sine anstrengelser, var sprengte hester. For at de omstreifende soldatene skulle finne veien gjennom de ukjente, dype skogene i mørke og uvær, måtte man noen ganger sette ut trommeslagere som med dunkende rytmer veiledet de sultne, tørste og utmattede soldatene. Etter en lang dags marsj sto man ofte uten skikke­ lig nattkvarter mot kvelden. For enten hadde russerne brent alle hus, eller de holdt kvartermesterne så opptatt at de aldri rakk å organisere overnattingen. Dette skapte stor forvirring i sommermørket. Kvelden brakte heller ikke uten videre med seg noen hvilepause. Enten ventet lange, triste vakter eller forskjellige tunge arbeider som for eksempel å sendes i vei for å skaffe for. Hæren trengte sine hester, og hestene trengte sitt for. Derfor sendte man ut folk for å samle det som trengtes. EJette kunne bety lange, risikofylte ritt gjennom myrer og mørke skoger som var fylt av fiendtlige kosakker og hatske bønder som ventet i bakhold. Soldatene forbannet sine unnvikende motstandere. Skylden for anstrengelsene og slitet ble lastet over på dem, og fulle av forakt 43

1. Den svenske hovedhæren krysser Wisla i desember 1707 og marsjerer østover gjennom Masurien hvor det bryter ut en kort, men bitter geriljakrig. 2. Den 28. januar 1708 erobrer svenskene Grodno. Russerne herjer landet og trekker seg østover. Den svenske hæren følger etter. 3. Forfølgelsen avbrytes i begynnelsen av februar ved Smorgon. Den svenske hæren går i vinterkvarter. 4. I begynnelsen av juni drar den svenske hovedhæren videre. Man manøvrerer seg forbi flere russiske sperrestillinger og vinner en seier over russerne ved Holowczyn den 4. juli. 5. Lewenhaupt bryter opp i slutten av juni for å slutte seg til hovedhæren med sine tropper. 6. Den svenske hovedhæren stanser opp ved Mohilev, venter på Lewenhaupt, men tvinges til å dra videre i august. Forgjeves forsøker man å lokke russerne til et større slag, men de trekker seg bare tilbake. 7. Hovedhæren stanser opp i begynnelsen av september. Først og fremst av forsyningstekniske grunner tvinges man til å dra sørover. 8. Samtidig har Lewenhaupts tropper gått lang­ somt sørover. Den 29- september blir de angrepet av russiske styrker ved Lesna. Restene av hæren slutter seg til hovedhæren i oktober. 9. I begynnelsen av november kjemper den svenske hovedhæren seg over Desna. Opp­ rørske kosakker gjør felles sak med svenskene. 10. Hovedhæren går i vinterkvarter. Vinteren blir stadig hardere. Det finner sted en del mindre kamper. 11. I slutten av januar 1709 gjenopptar svenskene offensiven, men dårlig vær setter snart en stopper for det hele. 12. Den svenske hæren presses sammen mellom Psel og Vorskla. Slik begynner en vel fire måneder lang periode i forsvarsposisjon. I et forsøk på å vinne tid begynner man å beleire byen Poltava den 1. mai.

Den svenske invasjonen av Russland 1708-1709

45

kalte soldatene sin russiske motstander for «Per i buskene». De svenske soldatene ville gjerne kjempe et avgjørende slag som skulle gi dem hvile og kanskje også fred. Det hersket en utbredt krigstretthet i hæren. Den svenske hæren stanset den 11. september opp ved Starycze, en grenseby som kranset den store veien til Moskva, og hvor det bare var ca. 8 mil til Smolensk. Der ble man stående noen dager, nølende som for å få pusten tilbake. Russerne herjet landet fullstendig mellom den svenske hæren og Smolensk. Det virket som om hele sletten foran dem sto i flammer. Horisonten var tung og grå av brannrøyk, og om natten glødet himmelen av gjenskinnet fra de utallige branntomtene. Situasjo­ nen var høyst problematisk. Svenskene led av matmangel, og et fremstøt mot Smolensk ville bety at man måtte enda lenger inn i den ørken av aske og sot som russerne holdt på å skape. Man kunne ikke tenke på å stanse for å vente på Lewenhaupt og hans tropper som ennå var langt borte, for man manglet forsyninger. Deserteringene og sykdommene økte hele tiden i antall. Felttoget var begynt å utarte til en kamp for å holde hæren i live. Løsningen på dilemmaet ble at man vendte seg sørover mot det urørte Severia og Ukraina der det ventet nye forråd og (om Gud var god og diplomatiet velsmurt) nye allierte i form av opprørske kosakker. Operasjonen begynte godt, men da man ikke lyktes i å innta noen nøkkelposisjoner, utviklet det hele seg til en sultmarsj gjennom de severiske skogene. Den svenske hovedstyrkens marsj sørover innebar at man ikke lenger kunne beskytte Lewenhaupts gruppe som langsomt kravlet seg fremover. Nå ble den blottstilt for russiske angrep. Russerne innledet en hissig jakt på den lille avdelingen og innhentet den til slutt ved Mikkelsmess den 29. september, som var en søndag. En langtrukken kamp ble innledet på markene utenfor landsbyen Lesnaja. Kampen kom til å vare hele dagen, og da mørket senket seg over åkrene hvor likene lå spredd omkring som gjødsel, og skuddvekslingene døde ut, holdt svenskene fremdeles posisjonen omkring byen. Det var først da de blåkledde forsøkte å snike seg bort fra slagfeltet i ly av natten, at alt gikk galt. I bekmørket oppsto det forvirring og usikkerhet. Store deler av lastetoget og kanonene måtte forlates. Blant mannskapet var en del sanseløst fulle etter å ha plyndret forlatte tønner med brennevin. De gikk seg vill eller forsvant uten spor i de mørke skogene. Dagen etter var man tvunget til å ødelegge det lille som var igjen av lastevognene og siden dele ut hestene til mannskapet. Først den 11. oktober fikk disse sørgelige restene kontakt med hovedhæren. Av de 12.500 mann som man ventet seg skulle være ordentlig utstyrt med artilleri, ammunisjon

46

og alt som trengtes, nådde bare vel 6000 frem, og de hadde stort sett bare reddet med seg livet og de klærne som de gikk og sto i. Russerne feiret det som var skjedd som en stor seier. Nå startet et kappløp ned til Ukraina. Svenske og russiske styrker marsjerte i ekspressfart sørover. Begge parter ville ta kontroll over en så stor del av denne fruktbare provinsen som mulig. Kosakkenes høvding Mazepa som hadde vendt seg mot russerne, tilbød den svenske hæren samarbeid og gode kvarterer. Man sluttet overenskomster. Man ble enige om å gjøre slutt på det russiske styret. Det innebar også at de forskjellige svenske handelsinteressene der ble anerkjent. Man hadde blant annet til hensikt å begynne å arbeide for å styre en viss del av den handelen som var gått til Europa fra Tyrkia og Midtøsten, slik at den gikk over Baltikum. Også her nede førte hæren sin lanse for den svenske handelskapitalen. I begynnelsen av november slo den svenske hæren seg over elva Desna og rykket frem mot Baturin, en by som var fylt av svært ettertraktede forsyninger som Mazepa lovet å overlate til dem. Men før man rakk frem, stormet russerne byen, ødela den og massakrerte innbyggerne til skrekk og advarsel for andre. Det var enda et tungt tilbakeslag. Man mistet mye materiell som man virkelig kunne ha behov for, og håpet om et alminnelig opprør mot tsaren i Ukraina ble spredt for alle vinder. I stedet ble kosakkene splittet, og en ukrainsk borgerkrig ble det eneste resultatet. Men den nye krigsskueplassen hadde den fordel at den ikke var herjet, men tvert imot rik på alt det hæren hadde god bruk for. I den hensikt å oppsøke enda bedre forsyninger gikk marsjen videre sørover. Svenskene greide å innta de to befestede landsbyene Romni og Gadjatj hvor man stanset for å hvile i gode kvarterer. Krigen var blitt stadig mer forbitret og rå. Russerne forsatte å forstyrre svenskene med sin geriljakrig. De drepte også de sårede og syke som de fant. Når russerne som vanlig trakk seg vekk fra de blågules fremrykning, forsøkte svenskene å skape en egen øde sone til sin beskyttelse. Regimentene ble tildelt hvert sitt område hvor de kunne plyndre og brenne. Byer og landsbyer sto atter i flammer. Oppholdet i Ukraina skulle ikke bli noen ferietur. Kulden økte på, og en ytterst kald og fiendtlig vinter holdt snart alt i en skrustikke av råkald vind og is. Kulden rammet hele Europa. Østersjøen, elva Rhone og til og med kanalene i Venezia frøs til. Operasjonene fortsatte til tross for den blå iskulden. Den svenske ledelsen ville jage bort den russiske hæren fra de nærmeste områdene, slik at man kunne sitte uforstyrret i 47

sitt vinterkvarter til våren. Men tsar Peter fortsatte likevel å opprett­ holde presset på sine motstandere. I midten av desember gikk russerne til overraskelsesangrep mot Gadjatj. Til tross for den umenneskelige kulden gav Karl XII ordre om å bryte opp fra kvarteret i Romni. Dag og natt marsjerte troppene gjennom snøen mot den truede landsbyen. Denne tiden ble et helvete. Veiene var fylt av stive bylter av mennesker som var frosset i hjel og av oppsvulmede hestekadavre. De som var mest utsatt, var kanskje de kusker og tjenestefolk som kjørte vognene. Mange satt fastfrosne på sine kuskeseter, mens hestene deres enten snublet og viklet seg inn i seletøyet eller ganske enkelt frøs i hjel, de også. Ryttere satt døde oppreist i sine sadler med tøylene fastfrosset i hendene som ikke kunne løsnes uten at man skar av dem fingrene. Noen ganger var folk og hester så dekket med rimfrost at det var vanskelig å se forskjell på dem og den snødekte marken. Som ventet trakk russerne seg unna. Man tok bare igjen mindre avdelinger som ble tilintetgjort. De var noen ganger så lammet av kulden at de lot seg slakte uten å løfte en finger. Vel fremme i Gadjatj oppdaget man at det ikke var plass til alle mann i husene. Om de ikke greide å finne et hull i jorden, måtte mennene stå ute i den strenge kulden under bar himmel. Folk døde i snøføyken på gatene i byen. Likene etter hundrevis av ihjelfrosne soldater, tjenestefolk, koner og barn ble samlet sammen hver morgen, og hele dagen kjørte man bort sleder fullastet med stive kropper for å kaste dem i et eller annet hull i jorden. Feltskjærerne jobbet døgnet rundt, og tønne etter tønne fyltes med amputerte lemmer fra frostskadde soldater. Den 23. desember fortsatte den svenske hæren sin fremrykning. Målet var å ta tilbake byen Veprik og dermed presse de fiendtlige styrkene enda et stykke tilbake. Veprik ble inntatt snarere på tross av enn takket være et blodig stormningforsøk. Deretter tok det nesten en måned til slutten av januar 1709 før offensiven ble gjenopptatt. Det skjedde i form av et kort fremstøt mot Kharkov over Oposjnja og Achtyrka. Ved Krasnokutsk vant man en mindre seier i en ryttertrefning. Både veiene omkring byen og gatene i selve byen var dekket av falne. Byen ble brent. Flammene slo opp mot himmelen, og gjennom den bedøvende varmen hørte man skrikene og jammerropene fra innbyggerne - som så alt de eide gå opp i røyk. Lyden blandet seg med rauting og brøl fra den buskapen svenskene trakk med seg gjennom snøen. Et uventet tøvær satte etter en stund et punktum for operasjo­ nene. Et sterkt regnvær skapte liv i de mange bekkene. Soldatene måtte vade over mange elver. Ofte manglet de ved til å varme seg med når de

gjennomvåte slo leir på marken under åpen himmel. Når så nattefros­ ten satte inn, ble klærne deres forvandlet til ispansre. Etter at februaroffensiven var slutt, trakk den svenske hæren seg sam­ men mellom elvene Psel og Vorskla, og man innledet en forsvarsperiode på drøyt fire måneder. Hæren pustet ut og samlet krefter foran den sommeren som ventet dem. De russiske troppene sto både på øst-, nordøst- og vestsiden av svenskene og fortsatte å skape uro. De blågule omgrupperingene enda lenger sør og østover hadde til formål å lette kontaktene med de zaporogiske kosakkene. Mazepa forhandlet med dem på vegne av Karl XII. Den 30. mars gikk de over til den svenske siden. Den strategiske situasjonen for den svenske hæren var likevel hakk for hakk blitt dårligere, og man hadde lidd store tap. Minst en femtedel av hæren var gått til spille uten at man var et skritt nærmere en avgjørelse. Riktignok hadde de russiske tapene vært større enn de svenske, men russerne sto i sitt eget land og kunne lett fylle de gapende hullene i sine rekker med nye, ferske rekrutter og nytt, blankt materiell. Kampene fortsatte mens våren pustet liv i det grønne i Ukraina. Russiske styrker gjennomførte små, raske angrep mot de forskjellige svenske posisjonene. Hæren var under press, men den hadde fortsatt initiativet. Den svenske ledelsen arbeidet hardt med å skaffe forsterk­ ninger fra flere forskjellige hold - Polen, Tyrkia og Krim - og for å vinne tid innledet man den 1. mai en beleiring av en mindre ukrainsk by som var besatt av russerne, nemlig Poltava. Mens russerne stadig trakk seg sammen nærmere svenskene og gang på gang gjorde forsøk på å komme byen til unnsetning, oppsto en mengde trefninger. Tsarens folk forsøkte å slå seg over Vorskla på flere punkter, men mislyktes. Natten til den 16. juni gikk russerne likevel over Vorskla ved Petrovka nord for byen og opprettet et brohode. Den 21. juni gikk tsaren over til Petrovka med størstedelen av sin hær. Neste dag rykket de nærmere Poltava uten å møte motstand. Lørdag den 26. juni flyttet russerne seg enda et stykke og opprettet en befestet leir bare en halv mil fra den beleirede byen. Området omkring Poltava kokte av tropper, hester og kanoner. Det lå en utladning i luften. Landskapet så ut til å kunne bli stedet for et stort og avgjørende slag. Det var i så fall ikke første gangen. I 1399 var Litauens krigerske storfyrste Vitovt og Timur Lenks hærfører Edigei støtt sammen med styrkene sine i disse traktene. Timur Lenks folk dro på denne tiden herjende videre vestover for å gjenopprette Djengis Khans oppløste rike. På dette stedet hadde altså Østens krigsmakt for 310 år siden fullstendig beseiret de vestlige folkenes krigere. 4. Poltava

49

6. En slagmarks anatomi Skueplassens østre grense var elva. Vorskla søkte seg forsiktig frem i sørlig retning ned mot Dnjepr. Elveløpet var ikke helt rett. Det svingte, delte seg opp og møttes igjen i mange små løkker og sideelver og tok opp i seg utallige store og små bekker som munnet ut i det sure og sumpige elveleiet, en senkning som dannet en mindre dal som var mellom en og to kilometer bred. Elvas bredde varierte alt ettersom den søkte seg frem gjennom landskapet. På de bredeste stedene var den kanskje 100 meter fra strand til strand. På begge sider lå strendene i skyggen av skogen som gikk helt ned til den blågrønne vannflaten. På begge sider var elva innrammet av vannsure åpne marker eller bratte gruskanter. Fra denne elva som skrev seg frem gjennom elvedalen som et uendelig langt og komplisert navnetrekk, reiste den ukrainske sletten seg i vest og dannet et stort, flatt platålandskap. Scenens søndre grense ble markert av selve stridens eple, Poltava, og kløftene og landsbyene omkring byen. Byen lå helt inntil elva oppe på platået på kanten av de høye skrentene ned mot stranden. Byen lå der den gamle veien mellom Kiev og Kharkov gikk over Vorskla. Poltava var en liten by. Hele byens område omfattet bare litt over én kvadrat­ kilometer, og da var forstedene medregnet. Som de fleste andre byer i dette området, var den befestet. Selve festningsområdet og den del av bybebyggelsen som det omfattet, var bare omtrent 1000 ganger 600 meter. Festningsområdet var delt i to deler av en av de mange kløftene som løp gjennom landskapet. Av festningsområdets to deler var den nordre den største og rommet den egentlige byen, mens den søndre om­ fattet den mindre forstaden Masurovka. Skrentene opp mot Masurovka var dekket av kirsebærtrær som allerede hadde båret frukt. Rett nordvest for festningen lå det enda en forstad som i sin tur var omgitt av en lang, bueformet jordvoll. Husene der var blitt brent opp i løpet av beleiringen. Nå var det bare sten, grus og aske igjen av denne delen av Poltava. Poltava var en temmelig dårlig festning. Russerne hadde forstått det,

50

og siden desember året før hadde man arbeidet hardt med å øke byens krigsverdi. Fronten ned mot elva, som tidligere hadde ligget nesten uten forsvarsverker, var blitt forsterket. Russerne hadde også tilført nytt artilleri, slik at man nå hadde hele 28 kanoner i arsenalet. Selve festningsmurene var av aller enkleste konstruksjon: en jordvoll med trepalisader og en mindre vollgrav foran dem. I denne situasjonen var festningen temmelig skamfert. Palisadene var hakket opp og splintret etter kanonskudd, og vollen var gjennomgravd på flere steder. Over en av byportene reiste det seg et større tårn av tre, og dessuten fantes det omkring festningen en del mindre bastioner som i noen tilfeller var forsynt med blokkhus. Besetningen var litt over 4200 mann, og noe over hundre av dem var artillerister. Dessuten hadde man engasjert ca. 2600 mann av befolkningen og borgerne til å delta i forsvaret av byen. Lederen for denne sammensatte styrken var oberst Alexej Stepanovitj Kelen som hadde greidd å motstå den svenske beleiringen siden slutten av april. Men dette var ikke en så stor prestasjon som man kunne tro. Fordi beleiringens hensikt fra begynnelsen av hadde vært å vinne tid, var den også blitt gjennomført temmelig halvhjertet. De svenske beleiringsverkene lå rett sør for byen. De var rettet mot festningens søndre del og forstaden Masurovka. En beleiring var et svært komplisert foretagende som foregikk etter nøye angitte regler. Det fantes en oppskrift man fulgte i slike situasjoner. Den ble kalt for det vaubanske angrepet etter den franske markien som utviklet nye, effektive festningstyper på samme tid som han i konsekvensens navn tenkte ut nye og minst like effektive knep for å angripe disse formasjonene. Først skulle man anlegge circum- og kontervallasjonslinjer for å beskytte seg mot fiendtlige tropper utenfor festningen pluss mot utfall fra festningen. Deretter skulle man på nattestid, på ca. 600 meters hold, grave noe som på fagspråket pleide å kalles «den første parallellen» som blant annet skulle romme de tunge artilleribatteriene. Siden gjaldt det å arbeide seg stadig nærmere. På ca. 300 meters avstand skulle så «den andre parallellen» graves, med flere batterier, og endelig skulle «den tredje parallellen» anlegges helt inntil foten av festnings­ vollen. Mellom disse parallellene gravde man «approcher» - løpegraver - som gikk i sikksakk. Om ikke festningen hadde gitt opp på dette tidspunktet, kunne man grave «saper» - underjordiske ganger - som førte helt frem til et punkt ved muren hvor ens eget artilleri skulle skyte en stor og vakker bresje. (Beleirerne kunne også grave seg ned under fiendens voll, utplassere store sprengladninger eller miner og sprenge alt i luften for å få en bresje på den måten.)

51

Svenskene hadde stort sett fulgt denne oppskriften, om enn i en mindre skala. Man hadde allerede gravd tre paralleller med approcher, anlagt batterier, og man hadde dessuten gjort forsøk på å plassere miner under palisadene. Til å begynne med hadde kongen uttrykkelig forbudt storming, men i et forsøk på å øke trykket på de beleirede hadde man gjort et angrep den 12. mai. Da hadde man slått hull i forsvaret og erobret et stykke av palisaden hvor man senere også satte opp et lite batteri. Svenskene opprettholdt et permanent, men ikke altfor hardt trykk på den lille byen. Man sparte det mest ødeleggende bombardementet, men fortsatte å grave seg ned under vollene. Nye miner ble plantet. Besetningen gjorde små utfall, og russiske tropper forsøkte forgjeves å komme byen til unnsetning fra den andre siden av elva. Alt var nøyaktig som det skulle være ved en beleiring. Tilstanden inne i festningen var blitt langsomt verre med tiden. Denne søndagen var mat og ammunisjon nesten oppbrukt. I mangel av kuler brukte russerne småbiter av jern og sten. (Minst like alvorlig var det at Kelen var uten penger til å lønne soldatene. Dette var en vel så farlig mangel, fordi uteblitt lønn var en av de faktorene som kunne minske soldatenes kampvilje høyst drastisk.) Fordi man dessuten savnet bly og annet materiale til håndgranater, pleide de russiske soldatene også å kaste steiner, vedtre, råtne røtter og døde katter på svenskene i beleiringsverket nedenunder. Svenskene på sin side pleide å svare med å kaste steinene tilbake. Så nær hverandre sto de. Ved ett tilfelle var kongen selv blitt truffet på skulderen, av en død katt. Svenskene besvarte denne uhyrlige sjikanen med å bombe russerne med håndgranater slik at de sluttet med slike frekkheter for resten av dagen. Men de fleste prosjektilene var ikke like harmløse. Russiske krypskyttere sendte stadig skudd mot soldater og arbeidsfolk i løpegravene. Det gikk ikke en dag uten at noen ble drept. På en eneste post ble det i løpet av en dag skutt i hjel fem svenske soldater. Alle ble drept av velplasserte kuler som sprengte skallen på dem. Arbeidet i approchene var svært farlig og svært ensformig. Når det regnet, ble løpegravene fylt med vann, og soldatene ble tvunget til å vasse omkring med gjørme opp til låret. Samtidig ble teltene deres fylt av vann, og alt ble vått. Den eneste fordelen med de store regnskurene var at de pleide å vaske bort de store stinkende hestekadavrene som lå spredt omkring på marken og i bakkene. Rett øst for festningen førte bratte, skogbevokste bakker ned til elva og en flate som var vel en kvadratkilometer stor, og som ble oversvømt hvert år. Langt inn på forsommeren var flaten som en myr, men 52

fremover høsten tørket den ut og ble god beitemark for buskapen i egnen. I disse og andre myrhull omkring elva svømte det denne sommeren tusenvis av frosker og padder som med sin knarring og kvekking forstyrret nattesøvnen for mange. En annen nattelyd var de russiske vaktpostenes hojing og skriking. De pleide å rope «dobra chleva, dobra pi va», det betyr «godt brød, godt drikke» i et forsøk på å erte og friste sine motstandere. Sør for byen, bak de buskas og åkre som de svenske beleiringsverkene hadde skåret i småbiter, løp en av de mange kløftene som gjennomkrysset Poltava-platået overalt. Denne kløften var for en stor del bevokst av skog, gikk bratt ned i den tørre marken og hadde mange forgreninger. I bunnen av den rant en bekk. I den lange kløften var det her og der husklynger. Der hadde også de tropper som denne søndagen bemannet løpegravene - Sodermanlands og Kronobergs infanteriregi­ menter - sin leir. Nede i kløften lå deres telt tett i tett blant kvisthytter og andre bekvemmeligheter som de avdelinger som hadde vært der tidligere hadde etterlatt seg. Litt sør for denne leiren hadde svenskenes ukrainske forbundsfeller, de zaporogiske kosakkene, sin leir. Under beleiringen hadde de fått tildelt rollen som grovarbeidere, og dessuten var de målskiver for de russiske skytterne oppe på bymuren. Zaporogene led større tap enn svenskene under denne delen av beleiringen. Deres helhjertede kamp for frihet fra russisk despoti hadde nå fått form av av en høyst æreløs hakking, graving og bæring. Opprøret mot tsaren hadde møtt stor motstand, og den utakknemlige slepingen i løpegravene krevde store ofre. Stemningen blant dem var nådd et bunnmål. Det var vanskelig å få zaporogene til å adlyde ordre. Også nord for byen skar en lang og bred kløft inn i høylandet ovenfor elva. Kløfta løp i nord-sørlig retning og oppløste seg snart i den store Jakovetskijskogen som med sine kløfter, bekker og bort­ gjemte små tjern lå mellom de svenske stillingene omkring festningen og den store russiske leiren noen tusen meter borte. Vel en kilometer øst for byen, på den andre siden av en myrlendt senkning som var dekket av almetrær, reiste det seg en langstrakt høyde. Den nådde frem til Jakovetskijskogens grønne hav, og skråningene var dekket av vingårder og hager med kirsebærtrær. Lengst ute på denne høydens sørspiss lå et kloster som var anlagt i 1650. Der hadde den svenske hærledelsen slått seg ned, og der kunne man finne kongen og hans stab, feltkanselliet og hjelperne pluss hele hoffstaben. Her ved klosterhøyden blant kirsebærtrær og vinstokker hadde også hele det svenske infanteriet sin leir denne søndagen, bortsett fra dem som var opptatt 53

med beleiringen. I flere lange rekker hadde regiment etter regiment sine forlegningsplasser. Der var rekker av høye lansepyramider, geværkors som var dekket av spesiell beskyttelse, telt for marketentere, ildsteder og latriner - selvsagt forskjellige for befal og menige. På grunn av det temmelig ulendte terrenget med bakker, skog og hager var leiren (stikk i strid med den nesten geometriske presisjon som man som regel forsøkte å oppnå) preget av lettere uorden. Garden hadde allerede tidligere stått ved klosteret, men de andre avdelingene hadde bare hatt sine leirplasser der i drøyt fem dager. Soldatene sov under åpen himmel. Teltene hadde ingen viktig funksjon i den tunge og fuktige varmen. Vel fire kilometer vest for infanteriets skyggefulle leir, ute på den bølgende sletten mellom de forlatte landsbyene Ribtsi og Pusjkarjovka, lå det svenske kavalleriets langstrakte leir. Foruten tre kavalleriregimenter og to dragonregimenter som befant seg andre steder, sto det svenske kavalleriet samlet i en lang, nøyaktig oppstilt rekke med kvadratiske deler inntil et større system av skogkledde kløfter. Leiren var stukket ut av feltmarskalk Rehnskold i egen høye person. Sør for Pusjkarjovka sto størstedelen av hærens lastevogner som ble bevoktet av to dragonregimenter. De tusener på tusener av vogner og kjerrer sto oppstilt delvis beskyttet av en stor kløft som man anså for «utilgjenge­ lig». Bak denne oppstillingsplassen gikk en dyp hulvei gjennom land­ skapet. (Lastetogets posisjon var trolig valgt slik at den ved en eventuell retrett skulle kunne tjene som samlingspunkt for hele hæren. Med støtte i det vidt forgrenede systemet av kløfter kunne man her holde tilbake et russisk angrep mens lastevognene ble ført sørover på den veien som førte til Kobeljaki og videre ned til Dnjepr.) Det var karakteristisk at den svenske hæren også i denne situasjonen da den var samlet omkring Poltava, likevel slo leir over et stort område. Den svenske hæren ville unngå å samle hele sin styrke på et eneste sted fordi det raskt førte til økt dødelighet. Sykdommer pleide å blomstre opp i kjempeleirenes stank og skitt. Når man spredte troppene på denne måten, var det enklere å holde sykeligheten nede. Den svenske hærens effektive kampstyrke utgjorde denne søndagen i juni ca. 24.300 mann. Dette var hærens hårde kjerne. I hæren fantes det dessuten en stor mengde ikke-stridende. Deres ve og vel var helt avhengig av den uberegnelige krigslykkens vekslinger. Blant disse ikkestridende fantes det først og fremst ca. 2250 sårede, syke og invalidi­ serte. Siden fulgte ca. 300 ikke-stridende artillerister pluss 1100 sivile militære og kansellitjenestemenn. En uomgjengelig, men ofte glemt 54

gruppe som hæren ikke ville ha fungert uten, var de mange hestepas­ serne, håndlangerne, kuskene, hjelpemannskapene og tjenesteguttene ved lastevognene. De hadde ofte de minst ærefulle oppgavene. De var ca. 4000 personer til sammen. I hæren fantes det også en annen gruppe som ofte blir glemt: kvinnene og barna. Spesielt blant offiserene var det vanlig at man ut i felten hadde med seg hele familien med kone og barn, en stor stab med tjenere og iblant til og med et helt møblement. Også menige soldater kunne få følge av sin familie. På forskjellige steder i denne vandrende by av teltduker fantes det denne morgenen omkring 1700 hustruer, tjenestepiker og barn. Det var kvinner som for eksempel de to kokkepikene Maria Bock og Maria Johansdotter som sørget for at kongen fikk mat på bordet. De måtte blant annet delta i tilberedelsen av det viltet som den spesielle hoffjegeren Christoffer Bengt slepte hjem til det kongelige taffel.Vi har også slike kvinner som trompeterhustruen Maria Christina Sparre, 21 år gammel og av pommersk slekt, eller Gertrud Linsen som var gift med en løytnant ved Diickers dragonregiment. En annen av disse kvinnene var Brigitta Scherzenfeldt som var født i juni 1684 på Båckaskogs kungsgård i nærheten av Kristianstad i Skåne. Hennes far, som hadde vært løytnant i kavalleriet, og moren var døde mens hun ennå var et barn. Brigitta var deretter blitt oppfostret i familien. Hennes skolegang var ikke spesielt merkverdig. Hun hadde fått den vanlige religiøse oppdragelsen og rimeligvis fått undervisning i de typisk kvinnelige ferdigheter, eller som det står i hennes biografi «de ferdigheter som passet til hennes stand og kjønn». Bare 15 år gammel hadde hun i 1699 med familiens samtykke giftet seg med en underoffiser i Livgarden, Mats Bernow. De hadde fått en sønn sammen. På det samme tidspunkt ble ektemannen innkalt til hæren i Polen. Brigitta fulgte med og bosatte seg i Riga. Deretter kom ulykkene slag i slag. Gutten døde, og snart kom det dessuten bud om at Mats var blitt drept ved Thorn. Det var i 1702. Da hennes slektninger hjemme i Sverige nå alle var døde, besluttet Brigitta å bli værende i Riga. Etter et par år giftet hun seg på nytt, også denne gangen med en kriger, feltveblen Jonas Lindstrom. Jonas tilhørte Lewenhaupts kurlandske avdeling og var en av dem som ble komman­ dert østover. Brigitta hadde lenge veid for og imot hva hun skulle gjøre. De dårlige forbindelsene hjem til Sverige og kjærligheten til ekteman­ nen hadde fått henne til å følge med ham ut i krigen gjennom vanskeligheter og livsfare. I sitt 25. år sto hun nå sammen med sin Jonas i et underlig fremmed land ved en liten palisadekranset by som hette Poltava. 55

Fordi det likevel var temmelig få som hadde sine koner med seg ut i felten og antallet ugifte kvinner var lite, kan vi anta at den seksuelle nøden var stor i hæren. Det er forståelig nok svært vanskelig å finne noe i kildene som angår dette spørsmålet. Vi kan rolig anta at det fantes horer i hæren. De hadde i hvert fall vært et problem tidligere. Noen menn vendte seg til hverandre til tross for at homoseksualitet var belagt med dødsstraff. At slike «sodomittiske synder» florerte i det minste i deler av offiserskorpset, vet vi. Noe som også forekom, til tross for at det var belagt med dødsstraff, var omgang med dyr. Der truet man med noe så absurd som tredobbelt dødsstraff. (Om en av disse henrettelsene som inntraff under felttoget og gjaldt en soldat som ble dømt for omgang med dyr, fortelles det at han «først ble hengt og siden ble lagt på bål og så skulle bli halshugd, men bøddelen fant ikke noe å hugge av».) At befal og iblant også menige kunne ta med seg sine familier ut i felten, er et interessant faktum som sier en god del om krigerlivets betingelser. Det lar oss ane at disse menneskene hadde et syn på krigen som adskiller seg temmelig sterkt fra nåtidens. Selv om krigen på mange måter var den samme onde svøpe som hos oss, finnes det likevel visse forskjeller. For de aller fleste offiserene og for en del av mannskapet var krigen som nevnt en levevei og et sted hvor man kunne gjøre karriere. For mange av dem var krigen ikke et totalt, vilkårlig og altoppslukende fenomen, men man kunne til en viss grad stå på sidelinjen og selv velge om man ville trekkes med eller ikke. Engasjementet var mindre enn det er i dag, og for dem som betraktet krigen som en levevei, var krigen rimeligvis nesten en normal tilstand. Innenfor dens triste ramme fant man også plass for sitt familieliv. At denne distanserte holdningen til krigen også fantes blant vanlige folk, antydes ved at militære slag en gang iblant kunne være rene folkeforlystelser. Det hendte at store grupper sivile dro i vei for å betrakte for­ skjellige kamper, som om det var snakk om gigantiske teaterforestillin­ ger. (Dette fenomenet fantes forresten fremdeles langt inn på 1800tallet.) Nede i elvesenkningen mot Vorskla og byen lå det en rekke svenske befestninger, blant annet tre skanser som var knyttet sammen med lange forbindelsesverk og voller. Disse befestningene var bygd i midten av mai som et direkte mottrekk mot de russiske forsøkene på å slå seg over Vorskla akkurat på dette stedet. Begge sider hadde samlet tropper omkring det kritiske punktet og startet en ivrig graving og befestning av sine egne posisjoner. Det førte til en rekke harde trefninger. En 56

stund så det ut til at kampen skulle ta form av en ren skyttergravskrig med fiendene liggende på begge sider av elva. De to partene hakket opp den ene løpegraven etter den andre av jorden. Det var en bryte­ kamp som russerne tapte etter drøyt en måned. Da gav de opp forsøket på å komme byen til unnsetning på denne måten og gikk i stedet over elva lenger nord. (Svenske tropper ble da sendt over til de forlatte russiske befestningsverkene, rev dem ned og tok litt av hvert med seg tilbake som bytte. Kasser av jern og tre, tønner med brennevin og en og annen «Per i buskene» som hadde tatt seg en tår for mye, sovnet og siden var blitt gjenglemt i det alminnelige oppbruddet.) Ved Jakovetskijskogens rand i nord og vest, hvor også et par tre landsbyer og en del spredte småhus klynget seg fast, kunne man se slettenes intetsigende ansikt. Den tørre og sandete marken bølget i jevne, rolige linjer. Sletten var delvis helt flat, men ble brutt her og der av små høyder, åser eller kløfter. For de svenske soldatene som var født i lukkede sjumilsskoger, kunne disse steppene som løp rett inn i hori­ sonten og enda lenger, virke svært fremmedartede. En av dem, Anders Pihlstrom, en fenrik ved Dalregimentet, skrev i sin dagbok om det nye landskapet som møtte dem her i Ukraina, og nevnte blant annet hvor lett det var å gå seg vill på de «store flate slettene» landet besto av. Men slettene inntil elva var ikke flate som stuegulv. Fra et høyeste punkt rett ved de dype skrentene ned mot elva i nærheten av landsbyen Patlajovka, falt terrenget langsomt nedover mot vest og sør. Små folder og senkninger avbrøt her og der slettens rolige linjer. Det var på ingen måte fri sikt på alle punkter i dette slettelandskapet. Det er vel verd å huske på, for det skulle få stor betydning de nærmeste dagene. Selv i dette åpne landskapet kunne man på visse steder gjøre seg usynlig ved å oppsøke forskjellige senkninger. Også temmelig lave åser kunne hindre utsikten og effektivt begrense en speiders synsfelt. Dette skapte forutsetninger for blinde flekker og uhyggelige overraskelser. Rett nord for Jakovetskijskogen, helt inntil skråningene ned mot elva og det nylig nevnte høyeste punktet på sletten, lå den russiske leiren. Den var ordentlig befestet og var anlagt i svært store dimensjo­ ner. Den besto av en uregelmessig firkant med noen avrundede former. Leiren rommet hoveddelen av det russiske fotfolket og artilleriet, mer enn 30.000 mann. (Til dette tallet må man også legge det ukjente antallet transportfolk, sivilister og andre som alltid fulgte med.) Innenfor en flate som var noe større enn én kvadratkilometer - hvor man også kunne se ruinene etter en forlatt landsby - ble en stor menneskemasse trengt sammen i et salig virvar av telt, lastevogner,

57

artilleri, fornødenheter, ammunisjon og diverse annet. Leiren var blitt opprettet på fredagen, og befestningene var blitt gravd i stand natt til lørdag. Både leirens front og flanker var oppbygd av voller med graver foran. Den spesielle typen befestninger som omgav leiren, ble kalt for «lunetter». Det var en slags anlegg som var åpne bakover, men med store trekantede utstikkere som var rettet fremover som de skarpe tennene på et rovdyr. Befestningens grunnlinje - det rette ordet er «kurtinen» - var altså ikke helt sammenhengende, men avbrutt med jevne mellomrom. Det skulle muliggjøre en relativt raskt utplassering fra leiren. (Disse små bryggene av jord inn i leirens indre var også et av dens svake punkter.) Vollene omkring den store leiren var også bestykket med artilleri. Rett utenfor disse vollene fantes det stormhindre i form av en strittende hekk av spanske ryttere. Leiren var bare befestet på tre sider. Den fjerde siden, den østre, var beskyttet av nesten 60 meter høye skrenter ned mot elva. Her fryktet russerne ikke angrep, så her fantes det ingen befestningsverker. Fra denne siden snodde det seg en vei ned i den skogkledte elvedalen, over elva og til noen mindre forsvarsverker ved den østre bredden. Av velbegrunnet respekt for sin fiende hadde russerne sikret ryggen og venstre flanke - den som lå nærmest byen - ved å bygge leiren i skjæringspunktet mellom de bratte skrentene ned mot elvebredden og Jakovetskijskogen. Leirens posisjon var samtidig sikker og høyst livs­ farlig. Hvis man ble tvunget til å slå retrett, fantes det bare to veier ut av fellen, og begge to var usikre. Enten måtte russerne trekke seg tilbake den samme veien de hadde kommet - nordfrå langs elva - eller også kunne de bruke bakdøren og trekke seg tilbake direkte over Vorskla. Men å trekke hele hæren over elva på en eneste smal vei, ville ta enormt masse tid, og det ville man ikke få i en nødssituasjon. Ved en retrett nordover ville de hele tiden være truet av angripende svenske tropper som kunne presse dem ned i elvesenkningen. Om svenske avdelinger inntok en posisjon nord for leiren, ville dessuten den siste retrettveien være avskåret. Den russiske leiren var utvilsomt sterk i forsvar, men for å oppnå denne styrken hadde man kilt seg selv inn i en posisjon som, om ulykken skjedde, kunne vise seg å være katastrofal. Spørsmålet var bare om svenskene greide å utnytte det. De tørre, nesten steppeaktige markene - dekket av fin løssjord som omgav leiren i vest og nord, var også relativt flate, men hellet svakt. Omtrent en kilometer vest for leiren dannet bølgene i terrenget en stor senkning. Opptil den lå nok et stort skogsområde, Budisjtjenskijskogen. Denne skogen strakte ut sine armer nordover og i en vid bue

58

mot nordvest hvor den fulgte Ivantjinskij-bekken som krøp frem gjennom en lav senkning. Bunnen av dumpen var fylt av myrkratt og en del små dammer. Klynger av ek og ask kranset bekkens vannspeil. Bebyggelse fulgte også bekkens gang. Der sto klynger av små leirhytter med tak av halm omgitt av gjerder og kirsebærtrær langs hele bekke­ løpet. En del av husene var nå bare skjeletter og sotete ruiner. Til tross for ødeleggelsene var det et temmelig idyllisk lite område, men det skulle snart bli skueplass for mange tragiske lidelser. Mellom de to skogsområdene, Budisjtjenskij- og Jakovetskijskogene, fantes det en åpning. Den var mellom 1200 og 1500 meter bred, men ikke helt åpen. Den var dekket av noen busker og en og annen treklynge. En lav åskam løp i lengderetningen. Denne korridoren mellom de to skogene var svært viktig. Det var den eneste veien de svenske troppene kunne ta om de skulle angripe den russiske leiren. (Slagoppstillingen av troppene var kunstferdig og sårbar. For å fungere best mulig, trengte man en mark som var flat som et stuegulv. Skog var klart en hindring. Det var ikke en gang noe å tenke på å manøv­ rere med store troppemasser inne i de utilgjengelige skogspartiene.) Den russiske ledelsen forsto godt hvilken betydning denne korrido­ ren hadde. Derfor hadde den allerede på fredagen gitt ordre om å blokkere den med feltbefestninger. Først hadde man bygd en rett linje med seks redutter eller skanser tvers over åpningen mellom de to skogene. I løpet av fredagen var disse skansene blitt klargjort og utrustet med folk og artillerikanoner under kommando av en brigader som het Aigustov. Neste dag rekognoserte tsar Peter den svenske leiren, og han fant at forsvaret av korridoren kunne gjøres enda bedre. Han gav ordre om å bygge flere befestninger. Man skulle bygge fire nye skanser, ikke på samme linje som de gamle, men i rett vinkel fra disse i retning av svenskene. Hele skansesystemet fikk da form av en T. Det var en liten genistrek. Ved et angrep rett mot reduttsystemet ville den utskytende linjen dele den svenske slaglinjen i to deler som en bølgebryter. Den utskytende linjen kunne dessuten rette en svært farlig flankeild mot de svenske troppene som i linje - den eneste kampformasjonen - rykket frem mot russernes bakre linje. (At artilleriild på flankene rettet mot en styrke som var oppstilt på linje var helt øde­ leggende, forstår man om man tenker på at en kanonkule som ble avfyrt slik at den traff rett forfra, bare kunne treffe fire mann. Men om den traff en avdeling rett fra siden, ville den teoretisk kunne slå ned 150. Artilleriild på flankene kunne altså føre til en grusom bowling59

effekt i de oppstilte avdelingene. Det kunne ikke skje om ilden kom rett forfra.) Om svenskene ville slå seg gjennom hele systemet av redutter og marsjere videre rett fremover, ville de dessuten rammes av en uhyggelig flankeild fra den russiske leirens ildsprutende voller. Om man i stedet ville gå til et direkte angrep på leiren vestfra, skulle angriperne flankeres av skansene. På toppen av det hele gav reduttsystemet russerne et fint overblikk over det innhegnede fortet. Det ville i aller høyeste grad vanskeliggjøre slike overraskelsesangrep som Karl XII var så glad i. Hvordan man enn snudde og vendte på det, ser det ut til at den russiske ledelsen regnet med at et angrep gjennom reduttsystemet ville føre til avsvekkende tap for svenskene. Det ville gjøre russernes sjanser enda større. Denne søndagen var åtte av de ti reduttene ferdig bygd, bemannet og kampklare. Man arbeidet fremdeles på to befestninger, de fremste i den linjen som gikk vinkelrett ut. Reduttene varierte en del i form og størrelse. De fleste var kvadratiske (det forekom også noen trekantede) og målte omkring 50 meter på hver side. De var oppbygd av høye voller med brystvern for besetningen, og alt sammen var omgitt av en vollgrav. Høyden fra bunnen av graven til toppen av brystvernet var ca. fem meter. Det var store forsvarsmuligheter for de mellom 400 og 500 mann som var utplassert i hver redutt. Alle reduttene var forsvart av artilleri i tillegg til infanteribesetningene. Som regel var det to trepunds kanoner i hvert av de ferdige anleggene. Man hadde også utplassert noen tyngre kanoner. Russerne kunne la en jevn, glødende strøm av ild utgå fra alle sider av reduttene. Skytterne og deres ladere kunne stå beskyttet bak brystvernet og vollen som det var vanskelig å passere. Dessuten omgav man befestningene med et stormhinder i form av spanske ryttere. Reduttene sto i øyenkontakt med hverandre. I de 150-170 meter brede mellomrommene kunne flere befestninger i samvirke åpne en ødeleggende kryssild. Jo lenger svenskene ville forsøke å trenge inn i systemet, desto heftigere og mer velrettet kryssild ville de bli utsatt for. Den styrken som forsvarte reduttene var sterk. Den besto av de belgogradske, natjaevske og nekludovske infanteriregimentene med et sammnenlagt antall på drøyt 4000 mann. De var understøttet av mellom 14 og 16 tre punds kanoner og en del tyngre skyts. I tillegg til dette må vi regne hoveddelen av det russiske kavalleriet, 176 regimen­ ter med dragoner. Alt i alt representerte de 10.000 sverd under kommando av general Mensjikov. De lå nemlig i forlegning rett bak den bakerste skanselinjen. De var også utrustet med artilleri, 13 to

60

punds kanoner. Den russiske hærledelsen hadde korket igjen svenske­ nes eneste angrepsvei med en hard propp. Russiske arbeidere slet hardt for å gjøre de siste to reduttene klare, og i de andre speidet ventende soldater med våkne øyne over bryst­ vernet. Lyden av arbeidere som hakket og banket ble ført med sommer­ vinden over de varme slettene mot sør, helt ned til de svenske vakt­ postene som også ventet.

7. Den svenske ledelsen holder krigsråd Den økende russiske aktiviteten på søndag formiddag gjorde folk i den svenske ledelsen urolige. Flere av dem dro selv ut til forpostene for å se hva som var i gjære. Som nevnt hadde kongen latt seg bære ut til en av postene som hadde vært under angrep og gitt ordre om å trekke den inn. Også general Lewenhaupt begav seg ut til forpostene. Han var på mange måter en merkelig mann. En svært dyktig kriger, kompetent, selvsikker, varmt troende og intelligent. Han var uvanlig lærd til å være kriger (tidligere hadde han fått tilnavnet «den latinske obersten») og var stolt av det. Generalens fysiske mot var svært stort. I kamp opp­ trådte han alltid kjølig og rolig og nølte aldri med å ri dit hvor kulene surret tettest. Men han hadde en komplisert personlighet. Hans livssyn var mørkt, og han hadde klart pessimistiske tendenser. I omgang med andre var han usmidig og hadde lett for å komme i krangel. Han hadde en egen overømfindtlighet overfor intriger rettet mot hans person om de var virkelige eller bare innbilte - derfor fikk hans tenkemåte som oftest et lett paranoid preg. I påkommende tilfeller kunne han se bakholdsangrep bak så å si hver eneste stubbe. Ansiktet hans var like motsigelsesfullt som hans karakter. Trekkene antydet både svakhet og kraft. Han hadde store øyne som virket litt skremte og tunge øyenlokk som passet til en lang aristokratisk nese og en liten, men bestemt munn. Han var født 50 år tidligere midt under en brennende krig, i den svenske leiren på Sjælland utenfor København. Hans far var kriger og storgodseier, og hans mor et søskenbarn av Karl X med det slektstunge etternavnet zu Hohenlohe-Neustein und Gleichen. De var tidlig døde og hadde etterlatt gutten foreldreløs. Lewenhaupts oppdragelse hadde etter dette ligget i hendene på toppene innenfor den svenske høyadelen, blant annet Magnus Gabriel De la Gardie og Karl Gustaf Wrangel som var herre på Skokloster. Han hadde fått studere ved universitetene i Lund, Uppsala og Rostock, og ved det siste læresetet hadde han også disputert.

62

Fra begynnelsen av hadde han tatt sikte på en karriere som diplomat. Men da han vendte tilbake til hjemlandet fra studiene i Tyskland, fant han ut at utsiktene i embetsmannskarrieren var så dårlige at han måtte tenke seg om. Som vi tidligere har påpekt, fantes det stort sett bare to veier å gå for en ung adelsmann, og da pennens vei nå var stengt for den unge Adam Ludwig Lewenhaupt, sto bare sverdets tilbake. Men de nye prinsippene som gjaldt i Karl XIs hær, hvor offiserene var mer eller mindre tvunget til å begynne lengst nede på rangstigen og siden tjene seg oppover, virket overhodet ikke forlokkende på den selvsikre ynglingen. Som vanlig var, gikk han i stedet i utenlandsk krigstjeneste. Først slåss han mot tyrkerne i Ungarn, og siden marsjerte han i nesten ni år under de nederlandske fanene i Flandern. Etter krigsutbruddet i 1700 var han blitt sjef for et av de nyoppsatte tremånningsregimentene. Under de seige kampene i Baltikum hadde Lewenhaupt snart vist sine talenter. Han var den eneste av de svenske kommandantene der som klarte å vinne gjentatte seire mot den stadig større og dyktigere russiske hæren. I året 1705 var han blitt utnevnt til guvernør i Riga og hadde fått kommandoen over de svenske troppene i Livland, Kurland og Semgallen. Det var en meget rask karriere som uten tvil skyldtes hans egen dyktighet. Lewenhaupt var gjennomsyrer av tidens patriarkalske tenkemåte og viste ofte virkelig omsorg for sitt mannskap og sine offiserer, og han ble som regel godt likt av sine menn. Generalen talte gjerne om den kjærlighet han kjente for sine fattige soldater. Som militær var han forsiktig, en egenskap som i denne sammenhengen, men ikke alltid, var en dyd. Forsiktigheten kunne slå over i noe som nærmest lignet lammelse. General Lewenhaupt avsluttet sin lille tur og red tilbake til leiren og sitt telt og la seg til å sove. Han led av diaré og manglet matlyst. Ved middagstid holdt kongen krigsråd. De menn han hadde tilkalt var feltmarskalk Rehnskold, den kongelige rådgiver grev Piper og sjefen for Dalregimentet, oberst von Siegroth. Situasjonen for den svenske hæren holdt på å bli uholdbar. I praksis var de som beleiret Poltava, selv i sin tur blitt beleiret. Trykket fra russerne var stadig økt den siste tiden. Svenskene var avskåret fra omverdenen og manglet det meste fra mat til ammunisjon. Ammunisjonslageret var dårlig. Det fantes nok skudd til kanonene, men hva gjaldt morterne og haubitsene var lagrene åpenbart utilfreds­ stillende. Men det man savnet mest, var kuler og krutt til håndvåpnene, og deler av det lille muskettkruttet man hadde igjen var på toppen av 63

det hele skadd og kraftløst. Situasjonen var blitt så fortvilet at man rett og slett hadde utstedt forbud mot å tale om mangelen på krutt. I et forgjeves forsøk på å forbedre de skrumpende lagrene av bly lot mange offiserer smelte om sine tinnserviser. Man smidde også kuler av jern. Nede ved byen sprang svenskene omkring og samlet sammen de kuler som russerne hadde skutt ut med sine kanoner. Fortsatte trefninger ville føre til at de små forråd man hadde sakte, men sikkert skulle tømmes. Da ville man stå sterkt svekket, for ikke å si forsvarsløse, overfor en velholdt og velutrustet russisk hær. Når det gjaldt forsynin­ ger for øvrig, ble området omkring Poltava stadig tommere og mer utsugd. Tilførselen av matvarer ble langt vanskeligere på grunn av de evig omstreifende russiske troppene. Det begynte å bli tomt for mat. Den tunge varmen gjorde dessuten at de forråd man hadde, råtnet raskt. Saken ble ikke bedre av at man manglet salt. I stedet brukte man dårlig krutt. Prisene på den maten man fremdeles kunne få tak i, var steget ytterligere. For en kanne brennevin måtte man betale 8 daler, for en liten kjøttbit 4 daler. Hungersnøden hadde begynt å vise sitt grå ansikt i hæren, og i et par dager hadde noen avdelinger ikke lenger hatt brød. På toppen av det hele begynte det å bli vanskelig å få tak i bruk­ bart vann. Også klessituasjonen var bekymringsfull. (Når vi tenker oss de svenske krigerne ved Poltava, må vi ikke mane frem bildet av kjekke karer i vakre og velpleide blå uniformer, men i stedet forestille oss en hær av trette menn i slitte og fillete klær.) Det var heller ikke bare menneskene som led under alle slags mangler. Man hadde også problemer med å skaffe for til alle hestene i hæren. Nå livnærte man dem først og fremst på løv. Mangelen på for og vann innebar at massedød truet hele besetningen av hester, og uten hester kunne hæren aldri fungere. Forsyningsproblemene var blitt enda verre nå som de hadde trukket sammen alle troppene på en temmelig liten flate. En stadig større gruppe mennesker og dyr skulle tære på områdets stadig minkende ressurser. Denne enorme ansamlingen av folk og fe - som altså skyldtes at man trodde at et stort slag nærmet seg - kunne bare være høyst midlertidig i og med den katastrofale forsyningssituasjonen. Minst like alvorlig som den dårlige forsyningssituasjonen var det at kampmoralen i hæren nå begynte å svikte. Denne søndagen hadde troppene opptil ni års slitsomt feltliv bak seg. Ved utmarsjen fra Sachsen høsten 1707 var det begynt å bre seg en følelse av tungsinn og håpløshet. Ettersom tiden gikk, og hæren forsvant stadig lenger mot øst på jakt etter en fiende som man vanskelig kunne fange, ble troppene herjet av sykdom, hungersnød, en

ensidig geriljakrig, dårlig vær og tvil. En avgjørelse som skulle føre til den freden alle lengtet etter, kom aldri. Soldatene slynget besvergelser mot fienden som stadig trakk seg unna. Brevene hjem vitner om en stadig strøm av vanskeligheter og en gryende tvil blant krigerne. Gardeobersten Carl Magnus Posse hadde i begynnelsen av 1708 skrevet hjem til sin bror at «alle ønsker at Vår Herre skal gi oss den troløse fienden i våre hender. Sa håper vi alle at det skal bli en god fred etterpå. Måtte Gud høre på oss for Kristi død og pines skyld, for vi begynner å bli trette av disse daglige påkjenningene som øker snarere enn å minke.» En fryktelig vinter hadde svekket hæren enda mer, samtidig som man hadde rotet seg enda lenger bort fra hjemlandet. Stadig nye strabaser sammen med svinnende forventninger om seier gjorde at den svenske moralen allerede tidlige på våren viste klare tegn til å svikte. Som tidligere nevnt, var også kampmoralen blant svenskenes allierte, zaporogene, på vei nedover. Blant dem rådet den rene mytteristemningen. Mazepa var blitt tvunget til å ri ut til linjene for å holde kjekke og oppmuntrende taler til de motløse krigerne. Noe som man kunne tolke tolke som en av faktorene bak hærens sviktende kampmoral - men som like gjerne kunne være et symptom var alle de uhellsvangre tegn og varsler man hadde sett det siste halv­ året. Da hæren mot slutten av 1708 noen uker lå i forlegning ved Romni, begynte straks ryktene å svirre. Man hvisket at kongen var blitt spådd at han aldri skulle beseires før han hadde inntatt Roma. Da det jo fantes en viss navnelikhet mellom Roma og Romni, mente noen at spådommen nå sto overfor sin oppfyllelse og at Karl snart skulle rammes av et nederlag. Det ble også sagt at andre uhellsvangre tegn hadde vist seg. (Dette kan sammenlignes med tidligere tilfeller hvor man takknemlig kunne notere bare gode tegn for svenskene forut for et slag, for eksempel ved Kliszov i 1702 eller Fraustadt i 1706.) Det er ingen grunn til å tvile på at troen på tegn og varsler hadde dype røtter i hæren. En så høyst respektabel person som drabantpredikanten Joran Nordberg, for eksempel - den mannen som etter hvert skulle bli kongens historieskriver - sa at han hadde fått et virkelig varsel. Det gjaldt slaget ved Maltitze året før. I en drøm hadde han sett slaget og kunne derfor forutsi både når og hvordan kampene ville finne sted. Også slike tegn på himmelen som bisoler, solformørkelser og kometer var noe man merket seg med respektfull engstelse. Så sent som på 1680-tallet hadde nettopp kometer hatt et nesten prikkfritt ry som jærtegn på og varsel om at dommens dag nærmet seg. Men deres anseelse som varsel var begynt å bli frynsete. Komettroen var i ferd 5. Poltava

65

med å bli overmannet av vitenskapsmennene og deres nye mekanistiske verdensbilde. Overtroen var sterk overalt i Sverige på denne tiden, et Sverige hvor heksebålene nettopp var brent ut, og hvor mye av eldre tiders underfulle verden fremdeles fantes. Overtroen var utbredt i alle grupper av samfunnet, og kongen selv hadde store anfektelser når det gjaldt troen på det overnaturlige. Karl var mørkredd og sov gjerne sammen med sine krigere med hodet hvilende på en soldats fang. Innenfor hæren forsøkte man likevel å unngå overtroens verste avarter. Trolldom og «wapnddfwande» var strengt forbudt. Å bedømme en hærs kampvilje er alltid svært vanskelig, men i dette tilfellet er det lett å tenke seg hvordan presset fra stadige motganger, store tap og en følelse av økende svakhet pluss en voksende mistro til fremtiden undergravde kampånden blant soldater og befal. I tillegg til dette kommer den fortvilte forsyningssituasjonen og den stigende fysiske utmattelsen som følge av de stadige småkampene. Hæren var ganske enkelt på felgen. (Alle klagde, og man hadde forsøkt å støtte opp den sviktende moralen ved hjelp av diverse rykter. Blant soldatene sa man at det var store forsterkninger underveis.) Deserteringene var blitt flere. Det var gått så langt at sjefen for Dalregimentet, den Siegroth som deltok på generalstabsmøtet, hadde sagt til kongen at han ikke lenger kunne stole på sine menn. Hærens strategiske stilling var ikke mindre dyster. Den lille hæren var innestengt i en felle, klemt inne på et område som ikke var mer enn fem mil bredt mellom Dnjepr og sideelevene Psel og Vorskla. Etter at den største delen av den russiske hæren var gått over Vorskla og hadde befestet sin leir, begynte en uke med manøvreringer og finter. Den svenske ledelsen hadde uten hell forsøkt å lokke russerne til et åpent slag. Man ville helst slippe å gå til angrep mot en fiende som sto bak sterke befestningsverker. Den 22. juni var hele den svenske hæren blitt oppstilt og ventet på et russisk angrep. Men angrepet kom aldri. Den svenske ledelsen hadde også spredt falske rapporter om forsterkninger som var underveis og om forbigående svakheter. De var blitt ført til tsaren med overløpere for å friste motstanderen til å forlate sine skanser og vollgraver og i stedet møte svenskene i åpent slag. Fintene og invitasjonene hadde ikke gitt den effekten man ønsket seg. Russerne var sta og nektet å ta opp kampen på svenske betingelser. Deres motstrategi var listig og vel gjennomtenkt. De hadde i stedet økt presset mot den loslitte hæren. Med stadige, små stikk hadde man forsøkt å utmatte svenskene og forhindre at de fikk proviantere. Dette var lykkes. Presset på svenskene hadde økt ytterligere da den russiske 66

hæren flyttet seg nærmere Poltava. Igjen skjedde det under beskyttelse av sterke feltbefestninger. Hvordan var det så med forsterkninger? Fantes det muligheter for noe slikt? Den svenske ledelsen hadde arbeidet hardt med å skaffe nytt, friskt mannskap. Man ventet at Krassows avdeling i Polen og den polske kongens hær ville gå østover. Den svenske ministeren i Polen, Wachslager, hadde fått ordre om å påskynde disse styrkenes fremmarsj mot russisk område. Guvernøren i Wismar, Ridderhielm, hadde fått befaling om å rykke inn i Polen med sine fire regimenter og forene seg med de garnisoner som sto i Posen og Elbing for siden å dra til Volhynien og avvente nærmere ordre der. Om man dessuten kunne trekke Tyrkia og dets lydrike Krim inn i krigen, skulle dette innebære et svært stort krafttilskudd. I slutten av mars hadde man sendt brev til khanen på Krim og til sultanen i Konstantinopel via Bender. Man ventet på disse forsterkningene og tok seg god tid. Ledelsen hadde hatt store forhåpninger. Statssekretær Hermelin sa blant annet at «vi står nå rett ved den veien som tartarene pleier å følge til Moskva. Det kan hende at de nå slår følge med oss.» Fem dager tidligere var alle disse forhåpningene blitt til aske. Samme dag som hæren sto oppstilt til kamp, den 22. juni, var oberst Sandul Koltza vendt tilbake fra sitt ærende til Bender. I sitt følge hadde Koltza også hatt sekretær Otto Wilhelm Klinckowstrdm som kom fra sjefen for den svenske hæren i Polen, Krassow. Med dem fulgte også utsendinger fra tartarenes khan. De budskap hele denne gruppen av folk førte med seg, ble en bitter skuffelse for den svenske ledelsen. Krassows avdeling og den polske kongens tropper sto fastkjørt bak elva San ved Jaroslovice i det vestre Polen. Mellom hæren og de russiske styrkene sto den russiske generalen Goltz’ avdeling ved Lemberg (Goltz’ tropper samarbeidet dessuten med hetman Sienavskis polsk-litauiske hær). Dessuten var veien mellom Lemberg og Poltava (den veien Krassow måtte ta) sperret ved passasjen over Dnjepr av den store russiske festningsbyen Kiev. Avstanden mellom Jaroslovice og Poltava var over 100 mil. Alt håp var med andre ord ute for å få forsterkninger fra Krassow og Stanislaus. Det var heller ingen hjelp å få fra tyrkere eller tartarer. Riktignok bruste den nye tartarkhanen Devlet Gerai av iver etter å delta i leken og gjennomførte store opprustninger. Men for å gå til en åpen krig med russerne, trengte han en godkjennelse fra Konstantinopel. Der hadde sultanen, som var presset av russiske flåterustninger og rådgivere med velsmurt munnlær, blitt overtalt til å gå inn for en fredelig linje. Den

67

tyrkiske regjeringen holdt derfor tilbake den kamplystne khanen og nektet ham tillatelse til å dra i felten. Tyrkerne ville vente og se. Budskapet innebar at man ikke kunne regne med noen umiddelbar hjelp fra det holdet. * Ridderhielm og hans styrke i Wismar fikk ordren om å marsjere østover først i midten av mars måned. Avstanden mellom Wismar og Poltava var omkring 150 mil. Den forsterkningen var altså utelukket. Beskjeden om at det ikke var noen unnsetning å få, ble avgjørende for den svenske ledelsens beslutning. Det var meningsløst å forhale tiden ytterligere. I dette regnestykket måtte man stole utelukkende på egne krefter. Å ligge passive for å vinne tid var umulig på grunn av mangelen på forsyninger. De dårlige forsyningene truet dessuten med å bli stadig dårligere. Kosakkene i Ukraina var gresk-ortodokse, og dermed var de underkastet ikke mindre enn fire fasteperioder. Akkurat nå var de inne i den andre fasteperioden, og det kan ha gjort hærens forsyningssituasjon noe lettere. Befolkningens og de allierte troppenes lave matforbruk kan ha gitt svenskene noe mer å spise. Men dagen etter, mandag den 28. juni, var det slutt på denne fasten. Selv om den totale effekten kanskje var temmelig liten, innebar det enda et lite skritt mot et nesten totalt sammenbrudd i hærens forsyningssituasjon. Det var ganske enkelt umulig for svenskene å stå stille mye lenger. Rehnskold var personlig av den oppfatning at det ikke var mulig å bli i Poltava mer enn noen ganske få dager til. Situasjonen var akutt. Noe måtte gjøres. En regulær offensiv var ikke noe å tenke på. Et fremstøt mot Moskva var umulig, fremfor alt på grunn av mangelen på ammunisjon. Både artilleriet og infanteriet hadde kuler og krutt for elt stort slag, men siden var det stort sett slutt. (Etter slaget skulle hæren ha igjen ca. 40.000 skudd for håndvåpen - 804 kg krutt fordelt på 20 grams ladninger - noe som innebar at hver soldat da skulle få 3-4 skudd. Det var selvsagt helt utilstrekkelig, for den normale tildelingen var ca. 40 skudd pr. mann). Det eneste virkelig alternativet var et tilbaketog - en retrett til Polen. Men et tilbaketog var vanskelig å utføre med den russiske hovedhæren intakt på så kloss hold. Å forlate den fiendtlige hæren «ubeseiret i ryggen på seg», ville innbære at man ikke kunne passere Dnjepr ved Kiev, men i stedet ble tvunget til å gjøre dette lenger sørpå. I sin tur ville dette føre til at hæren måtte ta seg frem gjennom store ødemarker. En slik marsj gjennom ødemarken ville, ut fra den forsyningssituasjonen man sto i, med all sannsynlighet føre til en hungerkatastrofe. Noen talte til og med om at det skulle bety en

68

massakre. (Drøyt 100 år senere skulle Napoleon forsøke å utføre en slik stor retrett med russerne tett opp i ryggen på seg. Det endte som kjent med en enorm katastrofe.) Det eneste man kunne gjøre for å redde hæren ut av dvn uholdbare situasjonen og gjennomføre et lykkelig til­ baketog til Polen, var å tilføye tsaren et nederlag her. Et slikt nederlag skulle gi den svenske hæren bevegelsesfrihet og hindre russerne i å foreta en effektiv forfølgelse. Det er mulig - men dette kan ikke bli annet enn spekulasjoner - at en svært irrasjonell faktor i noen grad påvirket kongen når han over­ veide de forskjellige alternativene. Monarken var bare 27 år gammel, og han kjente nok et enormt tungt press fra de nattsvarte omstendig­ hetene. Kanskje kunne han allerede kjenne vingeslagene fra et truende nederlag og ønsket seg bort fra det enorme ansvaret. Men for dette ekstreme pliktmenneske fantes det bare én form for flukt - døden. Det var også flere røster i hæren som hevdet at kongen bevisst søkte døden i kamp. Han oppsøkte de aller farligste stedene og blottet seg uten hemninger for de russiske kulene. Blant befal og menige hvisket man om at kongen ville la seg skyte ihjel. Det fantes også antydninger om at kongen i visse mørke stunder lot sin dødsdrift omfatte hæren. Når han - som vi nevnte - fikk vite av en høy offiser at hæren ikke lenger var til å stole på, reagerte kongen på en svært bisarr måte. Karl sa nemlig at i så fall ønsket han at «verken han selv eller noen annen fra hæren skulle komme levende tilbake» fra felttoget. Kanskje det var slike følelser som fikk kongen til å satse alt på ett kort og kaste all forsiktighet over bord? Kanskje fantes det en visjon av et personlig Ragnarokk i den ene­ veldige monarkens hode. Hele hæren skulle trekkes med i hans egen undergang. (Kongens reaksjon kan sammenlignes med den som hans far, Karl XI, viste i den mildest talt bekymringsfulle innledningsfasen til den skånske krigen på 1670-tallet. Da hadde Karl XI brummet om at han ville «aldri komme derfra, ønsket ikke annet enn å dø».) Den beslutningen som nå ble fattet, var entydig. Man skulle angripe russerne. Det fikk bære eller briste. Hvis det nå var de dårlige nyhetene som var kommet den 22. juni som var avgjørende for beslutningen om å gå til angrep mot russerne, hvorfor ventet man da til den 27. med å fatte beslutningen? For det første forsøkte den svenske ledelsen i det lengste å få til et slag på egne betingelser. For det andre hadde det faktum at kongen disse dagene hadde hatt høy feber på grunn av en betennelse i sitt sår - en stund så det ut til at han var døende - bidratt til at man hadde utsatt beslut­ ningen. Rehnskold som var den som hadde kommandoen over hæren 69

under kongens sykdom, ville ikke ta ansvaret for å fatte en så viktig beslutning så lenge kongen var utenfor sans og samling. I siste hånd var det en avgjørelse Karl selv måtte ta. Og denne søndagen hadde han kommet seg bemerkelsesverdig raskt fra feberen og marerittene. Det kan være at beslutningen også ble påvirket av en tredje faktor. Svenskene hadde kunnet se at russerne fortsatte å grave seg ned. Natt til søndag hadde minst én speiderpatrulje vært ute, og man hadde dessuten fått innsikt i russernes feltarbeider. Rapportene fortake at man var i ferd med å bygge enda flere redutter. Om man ventet lenger, ville det føre til at den russiske hærens posisjon ble enda vanskeligere å nedkjempe. Også tiden var på tsar Peters side. Beslutningen var klar. Man skulle gå til angrep på den russiske hæren. Spørsmålet var bare hvordan man skulle gjøre det. Den svenske kampplanen - så langt man kan rekonstruere den - besto sannsynligvis av to momenter: (1) en gjennombrytning i det russiske skansesystemet mellom de to skogene, og (2) deretter en storm mot den befestede leiren. Planens første del, gjennombrytningen av skansene, skulle utføres i form av et overraskende gjennomslag i ly av det tidlige morgenmørket. Infanteriet skulle raskt og overrumplende passere de fiendtlige skansene før deres årvåkne besetninger rakk å forårsake noen større skade. Gjennombruddet skulle ta form av et kombinert infanteriog kavalleriangrep. Man trengte rytteriet først og fremst for å slå proppen ut av den russiske befestningslinjen. Rett bak den bakerste linjen av skanser sto, som vi tidligere har sagt, det samlede fiendtlige rytteriet. I sammenheng med overraskelsesangrepet skulle det svenske kavalleriet slå denne styrken. Etter gjennombrytningen skulle de svenske skvadronene utføre en annen svært viktig oppgave. De skulle avskjære den russiske hovedstyrkens eneste virkelige retrettvei - den som gikk nordover langs elva. Etter gjennombrytningen skulle det svenske fotfolket gå til angrep på den befestede leiren. Samtidig skulle kavalleriet operere mot nordsiden av denne leiren. Kong Stanislaus’ mann i den svenske hæren sammenfattet planen på denne måten: «Feltmarskalken skulle falle fienden i siden med rytteriet. Infanteriet skulle angripe i fronten.» Infanteriet skulle representere hovedstøtet i det avsluttende angrepet mot leiren. Infanteriet var hammeren, mens rytteriet skulle spille amboltens rolle. Gjennom sitt angrep skulle det avgrense de russiske stridskreftene og hindre deres retrett nordover. Om planen (hvis den nå virkelig så slik ut, noe det meste taler for) lyktes, skulle det ende i en ødeleggende tilintetgjørelse. Som vi tidligere har påpekt, hadde den russiske posisjonen en klar svakhet. Muligheten

70

for å trekke seg tilbake var liten. Et svensk angrep som fulgte de skisserte linjene, ville utestenge russerne fra de fleste av deres retrettveier. En total undergang skulle true hele tsarens hær. Med ryggen mot elva og bare en eneste smal vei å ta seg over på, skulle tsarens hær være innestengt og fanget. Det var nok flere svakheter i denne planen. For det første var over­ rumplingen av de russiske skansene en usikker affære. Den hemmelige oppmarsjen i ly av natten frem til utgangspunktet for angrepet var et problematisk moment. I mørket kunne mye gå galt. Det var åpenbart vanskelig å få den overraskende gjennombrytningen til å klaffe, men det var en risiko man måtte ta. Det var også viktig at de svenske troppene kunne skape den kraft som krevdes for å storme leiren og rive motstanderne over ende. Det at man var tallmessig underlegne, var man uten tvil klar over, men de som fattet beslutningene denne søndagen, Karl XII og Rehnskold, hadde slike erfaringer fra kamper med russerne at de ikke anså utsiktene for håpløse. Ved Narva for ni år siden hadde de stått i en nesten identisk situasjon rent taktisk vurdert. Da hadde en tallmessig svært underlegen svensk hær gått til angrep på en godt befestet russisk styrke og tilføyd den et enormt nederlag. Også etter den tid hadde man gitt russerne stadig neseblødninger (det vil si ved de anledninger de overhodet ville møte i åpen kamp). Den svenske ledelsen hadde derfor en ikke altfor overdreven oppfatning av den russiske hærens kampverdi. Rimeligvis tenkte man at det som en gang hadde fungert ved Narva, nå skulle fungere igjen. Men den russiske hæren var betydelig utviklet siden år 1700. Det fantes en risiko for at svenskene undervurderte sin fiende. Planen røpet en utillatelig under­ vurdering av russernes angrepsstyrke. Den forutsatte en passiv mot­ stander som skulle sitte stille og glo, mens svenskene med elegante manøvrer snørte en løkke omkring hans nakke. (At man forventet seg at russerne var sløve, var ikke helt ubegrunnet, fordi russerne under nesten hele felttoget, også den siste tiden, hadde vist en sterkt defensiv holdning.) En tredje svakhet i planen var at om noe gikk galt for de svenske troppene (måtte Gud forby det), ville de svenske troppene, når de hadde brutt seg igjennom skansesystemet, stå overfor en plagsom retrett bort fra slagfeltet. Skansene ville da blokkere den eneste åpne veien sørover, og man var nødt til å trekke seg bort fra slagmarken gjennom det ulendte skogsterrenget omkring landsbyen Maloje Budisjtje. Slagmarken var ganske enkelt slik formet at den var spesielt ufordelaktig for den hæren som ble underlegen, uansett nasjonalitet. Det var en plan med mange svakheter. Det var en plan med mange

71

risiki. Men om russerne lot seg overrumple, om gjennombrytningen av skansesystemet lyktes og om stormingen av leiren kunne utføres, ville tsar Peter lide et kolossalt nederlag. Det var man enige om. I den russiske hæren hersket denne søndagen den samme kløende, spente forventning som blant svenskene. Tropper og arbeidsfolk arbeidet ivrig med å fullføre skanselinjen. Nye befestninger holdt på å reise seg langsomt opp av den sandete jorden som var dekket av buskas. Ryttergrupper og kosakker ble gang på gang sendt ut i løpet av dagen sørover for å forstyrre de svenske forpostene og leirene. General­ staben hadde tidligere på formiddagen også vært ute for å ta de svenske disposisjonene i øyesyn. Russerne hadde stor respekt for sin fiende, noe de langsomme og forsiktige operasjonene frem til denne søndagen var et veltalende vitne om. De mange befestningene var et middel til å beskytte seg mot den farlige fiendens plutselige påfunn. Men i ledelsen av den russiske hæren hadde man ikke særlig stor tro på at svenskene skulle våge et angrep i denne situasjonen. General Mensjikov skrev et beroligende brev hjem til sin kone. Han var optimistisk: «I går flyttet vi leiren hit, og selv om stedet ligger nærmere fienden, synes den likevel velvalgt. Våre tropper har oppført befestninger, og man tror at motstanderne snart skal bli tvunget til å forlate dette stedet og dra bort. Deretter håper vi med Guds hjelp å få forbindelse med Poltava. For øvrig står - Gud skje lov - alt bra til hos oss, og det finnes ingen fare, for hæren står fullstendig samlet her.» På ettermiddagen lot tsaren mønstre infanteriet og inndelingen i divisjo­ ner. Man gjennomgikk kommandoveiene. Peter Alexejevitj red om­ kring med hatten i hånden og talte med høyere offiserer og stabsfolk. Med den siste forflytningen av leiren og de stadig hissigere stikkene omkring den svenske hæren hadde man strammet tommeskruene nok en omgang. Nå var smertegrensen uten tvil nådd, og russerne ventet nysgjerrig på reaksjonen. Forhåpentligvis skulle svenskene oppgi sine angrepsplaner og trekke seg slukøret tilbake mot Dnjepr og ut av Ukraina. Men en halv mil lenger sør hadde man allerede startet forberedelsene til et angrep.

8. Søndag kveld Da krigsrådet var slutt, var klokken nærmere fire på ettermiddagen. Hærens generalkvartermester, oberst Axel Gyllenkrok, ble da innkalt til klosteret. I forstuen møtte han Rehnskold som førte ham videre inn i kongens kammer hvor monarken lå til sengs. Feltmarskalken fortalte om beslutningen om å gå til angrep og gav Gyllenkrok ordre om å inndele infanteriet i fire marsjkolonner. Deretter fikk han ordre de bataille, planen som viste hvordan troppene skulle plasseres i kampen, av Rehnskold. Gyllenkrok ble stående taus et øyeblikk ved monarkens seng. Utålmodig brummet den barske feltmarskalken om Gyllenkrok greide å utføre oppdraget, men kongen avbrøt ham litt irritert og sa: «Ja, ja, Rehnskold, det kan han.» Det var Rehnskold som i den senge­ liggende kongens sted skulle føre kommandoen i slaget. Det var et svært tungt ansvar som hvilte på hans skuldre. Det visste han godt. Og han reagerte på dette presset med gretten og sur nervøsitet. Carl Gustav Rehnskold var en mann med et lyst, blodløst og myndig utseende: spiss nese, liten munn og et kaldt blikk. Han var en dyktig og rutinert militær, hard og nidkjært lojal mot konge og krone. Han var streng, kraftfull og kolerisk av natur. Hans opptreden mot kolleger og underordede var preget av arg arroganse. Han var 57 år gammel, født i Stralsund i det svenske Vorpommern hvor faren hadde vært regjeringsråd. Bak seg hadde han studier i Greifswald og Lund, men han hadde snart slått inn på en militær karriere. Under den skånske krigen på 1670-tallet hadde han vist gode befalsegenskaper og en uforferdet opptreden i kamp. Avansementet var gått raskt. Oberstløytnant var han blitt da han bare var 26 år gammel. Han var en svært dyktig hærfører. Rehnskolds kanskje største bedrift til dags dato var den store seieren ved Fraustadt vinteren 1706, da en avdeling under hans kommando praktisk talt hadde utradert en mindre saksisk-russisk hær. Under dette slaget viste Rehnskold klart sin styrke som feltherre. Ved den samme anledning viste han også en annen egenskap: en hard og 73

kald hensynsløshet på grensen til grusomhet. Etter slaget gav han nemlig ordre om at alle russiske fanger som var tatt, skulle henrettes. Mot slutten av kampen hadde de fiendtlige soldatene som ennå holdt seg på bena, kastet fra seg sine geværer, blottet sine hoder og ropt på pardon. De saksiske soldatene ble skånet, men russerne gav man ingen som helst nåde. Rehnskold stilte opp en ring av soldater og samlet sammen alle de russere som var tatt til fange. Et vitne kunne fortelle hvordan ca. 500 fanger senere «straks, uten nåde, ble skutt og stukket i hjel slik at de falt over hverandre inne i kretsen som slaktefår». Likene lå i opptil tre lag lemlestet av svenske bajonetter. En del av de skrekkslagne russerne forsøkte å unnslippe sin skjebne ved å vrenge sine frakker med det røde foret ut for på denne måten å bli tatt for saksere. Men listen ble gjennomskuet. En annen deltaker i slaget fortalte at «da general Rehnskold fikk vite at de var russere, lot han dem føre frem og befalte at man skulle skyte dem i hodet, noe som ble et temmelig ynkelig spetakkel». Det var en uvanlig ekkel affære. Selv om begge sider gang på gang - åpenbart uten større samvittighetskva­ ler - viste seg i stand til å drepe forsvarsløse fanger, syke og sårede, savner nok massakren ved Fraustadt sin like i samtiden, både i omfang og fremfor alt i kald overlegning. Man kan sannelig ane en spesielt hissig motvilje nettopp mot russere, en motvilje som allerede på denne tiden hadde historiske røtter. Men Rehnskolds bestialske ordre var sannsynligvis ikke gitt i affekt, men var vel gjennomtenkt. På denne måten slapp man en masse plagsomme fanger som, i motsetning til sakserne, hadde liten verdi som soldater i ens egen hær. Samtidig mente han nok også å statuere et slags eksempel med de ulykkelige russiske soldatene, et eksempel som kunne tjene som skrekk og advarsel til andre. Disse junidagene led Rehnskold trolig temmelig sterkt under følgene av et sår han hadde fått under den katastrofale stormingen av Veprik i januar. Det gjorde ikke hans humør bedre. (Dette såret skulle jo til slutt bli hans død.) Etter at Gyllenkrok hadde merket feltmarskalkens irritabilitet, spurte han om infanteriet skulle marsjere høyre eller venstre om. Rehnskold svarte «venstre om» og vendte seg deretter til Karl som lå i sengen og sa at han ville dra til kavalleriet og ordne deres marsj når nå Gyllenkrok tok hånd om infanteriets. Han spurte kongen om denne hadde noe mer å befale. Karl sa nei, og Rehnskold forlot rommet, tett fulgt av Gyllenkrok. Gyllenkrok slo seg ned ved siden av i et rom som tilhørte en av lakeiene og begynte å sette sammen kolonneinndelingen.

74

Frem mot middagstid hadde størstedelen av hærens høyere befal samlet seg. Også Lewenhaupt hadde forlatt sin seng og var dratt dit. Da Rehnskold steg ut av bygningen, kalte han generalen til seg og bad denne om å slå seg ned på en benk under vinduet til kongens kammer. De to høye kommandantene var både stolte og hissige. De kunne begge skaffe seg uvenner uten større anstrengelser, og det var derfor ikke spesielt overraskende at de på dette tidspunktet hadde mange harde krangler bak seg. Den lett pirrelige generalen og den hovne feltmarskalken var ikke gode parhester, og det hadde lenger hersket en skarp motvilje i forholdet mellom dem. Ikke noe av dette var synlig akkurat nå, for begge mennene anstrengte seg og utvekslet sirlige høflighetsfraser. Deretter kom Rehnskold raskt til saken. Man hadde besluttet å gå til angrep, og Lewenhaupt skulle lede det samlede infanteriet. Generalen fikk sine ordre og en kopi av slagoppstillingen. Mot kvelden skulle hans fotfolk stille opp i fire kolonner. Lewenhaupt visste at det ville bli vanskelig å ordne regimentene i mørket, særlig fordi infanteri­ ets leir på grunn av uregelmessigheter i terrenget var preget av en viss uorden. Derfor bad han Rehnskold om tillatelse til å la regimentene rykke ut straks for å ordne dem i kolonner. Denne søknaden ble straks avslått. Det var ennå lyse dagen, og for at overraskelsen skulle lykkes, ville man ikke under noen omstendighet gi russerne en sjanse til å oppdage at noe var i gjære. De skiltes. Gyllenkrok gjorde kolonneinndelingen klar og gikk inn til kongen igjen og gav ham papiret. «Feltmarskalken mente at De ikke ville kunne inndele kolonnene,» sa Karl smilende da han tok imot den. Etter en rask kontroll befalte han at Gyllenkrok skulle dele ut oppstillingen til generalene. Da generalkvartermesteren gikk ut av klosteret, var Rehnskold allerede forsvunnet på sin hest. Men Lewenhaupt satt igjen på benken under vinduet, og med seg hadde han generalmajoren fra infanteriet. Gyllenkrok overrakte oppstillingen til ham og bad ham samtidig om å gå inn til kongen for videre ordre. Så snart Lewenhaupt kom ut etter å ha fått befalingene av kongen, gikk han sammen med generalmajorene til det kongelige matteltet. Der i skyggen fikk de høye offiserene skrive av oppstillingsplanene. Rehnskold red over den flate sletten frem til den langstrakte kavallerileiren som lå vel en halv mil vest for byen. Da han kom frem, kalte han til seg befalingsmennene og gav dem instruksjonene. Man ville bruke alt rytteri (bortsett fra syv regimenter som skulle stå igjen og beskytte lastetoget) i angrepet. Oppmarsjen skulle skje i seks kolonner. Mot kvelden skulle man sale opp og samtidig kjøre lastevog-

75

nene i streng orden og stillhet til et sted noen kilometer sør for lands­ byen Pusjkarjovka. De andre skulle stå klare til å marsjere i kolonner over sletten mot den russiske hæren og dens befestninger straks det ble gitt ordre om det. Etter å ha gitt denne ordren red Rehnskold bort i ettermiddagssolen tilbake til klosteret. Han som hadde fått kommandoen over kavalleriets høyre fløy, generalmajor Carl Gustaf Creutz, kjente det tykke ukrainske mørket godt og forsøkte derfor å forberede den vanskelige nattmarsjen. Han og en rittmester begav seg ut på et lite rekognoseringsritt for å skaffe seg gode landemerker de kunne følge. Alle regimentssjefene fikk også tildelt kopier av oppstillingsplanene. Denne natten måtte ikke noe gå galt. Da han var tilbake i hovedkvarteret, spiste Rehnskold middag sam­ men med de andre høye offiserene i kongens mattelt. Karl selv spiste i ensomhet. Man hadde trykket på startknappen, og krigsmaskinen var allerede begynt å riste og puste. De magiske ordene om at kongen hadde besluttet å gå løs på russerne og de direktivene som fulgte, ble raskt spredt gjennom det militære hierarkiet trinn for trinn. Fra fløykommandantene og regimentssjefene over bataljonssjefene og videre via kompanisjefer til det lavere befalet og til sist til soldater, tjeneste­ folk, folk på lastevognene og alle de sivile. Omkring i forlegningene, i teltene, under åpen himmel og i lastetogets uoverskuelige vrimmel pågikk et febrilsk arbeide. Det mannskapet som ikke kunne brukes i strid, ble sortert ut. Så snart mørket falt på, skulle syke, krøplinger og sårede pluss kavallerister uten hester sendes i vei til landsbyen Pusjkarjovka sammen med alle lastevogner, sivile, løsfolk og nesten alt artilleri. De krigere som hadde familien med seg, sendte også dem i vei til dette samlingspunktet. Den 45 år gamle infanterikapteinen Henrik Spåre fra Nådendals sogn nordvest for Åbo var en av dem. Han ble urolig for sin unge sønn Henrik Johan og sendte ham av gårde til Pusjkarjovka. I sin dagbok kommenterte han denne avskjeden kort: «Måtte Gud hjelpe ham.» Det skulle vare lenge før han fikk se sønnen igjen. Ved samlingsstedet ville man danne en vognborg til beskyttelse. Man skilte også ut tropper for å beskytte lastevognene. Foruten det rytteriet og artilleriet vi allerede har nevnt, besto beskyttelsen av vel 3000 zaporoger. Blant de flere tusen syke og sårede som ble samlet sammen for å transporteres vekk, var en fenrik i garden, Gustaf Abraham Piper som bare var 17 år gammel. Året før var han gått inn i hæren akkurat tidsnok til å delta i angrepene mot Russland. Det hele ble ingen

76

parademarsj for den unge mannen. Fra første stund hadde han vært plaget av sykdommer, og det ble ikke bedre av at han i lange tider ikke hadde hatt annet å spise enn harde skorper, turnips, tyttebær og brennevin. Frem mot nyttår var han blitt så dårlig at han måtte transporteres i vogn. Natten til den 23. desember hadde Pipers vogn kjørt seg fast i et virvar av forlatte kjerrer, innsnørte hester og stive lik utenfor Gadjatj. Det var fryktelig kaldt. Kusken hans frøs i hjel, og selv hadde gutten sittet innpakket i bomullstepper med kappen over hodet. Etter en stund hadde han fått selskap av sin obersts kammertjener som ikke hadde funnet veien i snøen, mørket og kulden. Tjeneren fortsatte straks etter, men han glemte å trekke igjen gardinen etter seg slik at den jamrende frostvinden blåste rett igjennom vognen. Så utsatt for vær og vind hadde han sittet helt til julaften da hans egen tjenestegutt endelig kom og hjalp ham inn til byen og regimentets sykestue. Det viste seg at han hadde forfrosset føttene. Man måtte knipe av tærne hans med tang. Han hadde greidd å unngå en større amputering, men det kostet mye smerte. I lang tid skar og kuttet man bort benet i hælene hans. De ødelagte føttene hadde siden tvunget ham til å bli fraktet rundt som en pakke. Gustaf Abraham la seg nå ned i vognen hvor det ble redd opp for ham. Sammen med de andre ved lastevognene kunne han bare avvente utviklingen og spisse ørene for å høre når det hele braket løs. Det løsenord som skulle brukes i slaget, ble delt ut. Det kunne trenges fordi det i et slag kunne være vanskelig å skille venn fra fiende. Uniformene varierte en hel del innenfor den samme hæren, og sikten var ofte dårlig. Som vanlig brukte man uttrykket «Med Guds hjelp». Man sendte ordonnanser i vei til forskjellige små utposter med ordre om at de skulle trekkes inn og umiddelbart innfinne seg ved sine respektive avdelinger. Ved Bolankova, en landsby i skogen 12 kilometer sør for Poltava inntil Vorskla, lå en av disse postene. Der hadde den 24 år gamle sekundløytnanten og stockholmeren Carl Roland kommando over en tropp på 30 dragoner fra Hielms regiment. Deres oppgave var å samle inn proviant til sitt regiment og samtidig holde de omkringstreifende kosakkavdelingene i sjakk. Ved Bolankova fantes nemlig et av de bedre vadestedene over Vorskla, og den lille troppen hadde på dette tidspunktet adskillige små trefninger bak seg. Ut til Bolankova red en av generaladjutantene - for øvrig en av hærens absolutt farligste oppdrag i kamp - den unge kapteinen Nils Bonde. Han fortalte Roland og hans menn at de straks skulle ta seg tilbake til Poltava. For Roland kom denne ordren temmelig ubeleilig. Han hadde nemlig ikke brydd 77

seg om å ta med seg sine håndhester til Bolankova, og nå hadde han ingen tid til å hente dem. (I kamp pleide alt befal å ta med seg håndhester eller ekstrahester under oppsyn av deres egne tjenestegut­ ter. Disse hestene ble brukt som erstatning for skadde eller døde dyr.) Nå ville Carl Roland stå uten håndhester i slaget. Selv om han ikke visste det da han red bort mot byen, var det noe som nesten ville komme til å koste ham livet. Da kongen hadde spist ferdig, fulgte prekenen. Deretter lot han seg bære ut av sitt rom liggende på en feltseng og omgitt av et stort følge. Ekvipasjen ble båret omkring for at Karl selv skulle få se for­ beredelsene foran oppmarsjen. Etter en stund stanset man på en eng nedenfor klosteret hvor garden hadde sin forlegning. Kongen talte først med den ene og så med den andre. Hans skadde fot ble undersøkt av en liten gruppe spesielt utvalgte leger. De ble utpekt til å passe på denne detaljen under kampen som skulle komme. Den fremste blant dem var Melchior Neumann, en medicus som tidligere hadde pleiet kongen i forbindelse med et uheldig benbrudd ved Krakow i 1702. De andre to var Jacob Schultzen og regimentslegen Gustaf Boltenhagen. Under forbindingen støtte Karl sin fot på taffeldekkeren Johan Hultmans kne. Johan var en gammel trofast tjener som pleide å underholde monarken med sagn og historier, og som denne kvelden hadde fått i oppdrag å bære sin herres nødvendige medikamenter. Da klokken ble åtte, sluttet en avdeling gardesoldater seg til folkene omkring kongens båre. Det var 24 spesielt utvalgte, pålitelige karer. Blant dem fantes en menig soldat som het Nils Frisk. Han hadde båret kongens båre en gang tidligere. Det var i sammenheng med det benbruddet vi nevnte. Frisk hadde gått under gardens hvite faner siden krigsutbruddet, og som erfaren veteran hadde han fått smake sin del av de skavanker og sår som så generøst faller ned over krigsdeltakere. Han led fremdeles av en stygg skuddskade i venstre låret fra kampene ved Diina i 1701. I slaget ved Holowczyn for vel ett år siden hadde en russisk kule slått rett igjennom hans høyre hånd (man bør merke seg at muskettkaliberet var svært grovt på denne tiden, nesten 20 mm). Lilleog ringfingeren på høyrehånden var siden den tid lamme. Nils Frisk og hans 23 menn skulle sammen med 15 karer fra Livdrabantkorpset under kommando av løytnant Johan Hiertta fungere som kongens egen livvakt. De menige livgardistenes enkle blå kapper med gule oppslag og gult for sto i sterk kontrast til drabantenes skinnende åpenbaringer i lyseblått og gull. Oppdraget til disse mennene var i første rekke å være levende kuleskjermer omkring Karl. Akkurat som i infanteriet hvor det 78

som regel ble avsatt grenaderer til å gå foran eller ved siden av kommandanten, skulle gardistene og drabantene med sine egne krop­ per fange opp de kuler som var rettet mot deres høyeste sjef, nemlig kongen. Dette viser at man ikke i altfor sterk grad trodde på de rykter som fortalte at kongen var usårlig. (Det gikk historier om at han skulle ha blitt fortrollet av en heks i sin ungdom og dermed blitt usårlig.) Den oppgaven Frisk og hans kamerater ble tildelt, var svært farlig. De skulle såres og dø i stedet for kongen. Kongen var en eneveldig monark som hadde fått den høyeste makt på jorden av Gud Fader selv. Hans ve og vel veide både i generalenes og sannsynligvis også i mange av soldatenes øyne uendelig mye mer enn noen fattige soldaters usle liv. De kunne ofres. Kongen skulle ikke bæres ut i slaget. I stedet skulle han transporteres i en hvit hestebåre som folk ved Mora kompani i Dalregimentet hadde snekret sammen. Den var spent opp mellom to hester i et slags tandem-arrangement, og i den kunne man løfte opp feltsengen med silkemadrasser, den eneveldige kongen og alt som hørte til. Åtte mann ble oppstilt på hver side av ekvipasjen. Den fremste hesten skulle ikke ledes av noen av den kongelige stallens hingstryttere eller rytterdrenger, men av Nils Frisk selv. Deretter var det bare å vente. Det grå mørket begynte å tette seg til over landskapet. Grev Piper sluttet seg til folkene omkring kongen. Sammen med Rehnskold slo han seg ned på marken. Størstedelen av generalstaben og de høyeste offiserene flokket seg omkring båren. Folk satt på bakken innhyllet i sine kapper eller forberedte seg på vanlig måte til å stjele seg en liten lur. Hestene sto Oppsalet og klare. Mens skyggene vokste til skumring, og skumringen tetnet til mørke, ventet folk omkring i skoger og på enger, i bivuakker og telt. De ventet på signalet til oppbrudd. Det eneste større bråket i løpet av disse lange timene i mørket var lyden av spredte skudd et sted nord langs elva. Vallakregimentet, en enhet med lett kavalleri under oberst Sandul Koltza som omfattet ca. 1000 sverd, rykket frem langs den åsen som løp parallelt med Vorskla i retning av landsbyen Jakovtsy, som lå rett sør for den befestede leiren. Der sto en større avdeling med russisk infanteri og kavalleri. (Muligens deltok også enspånnarkompaniet og deres 130 mann i dette. Dette kompaniet var en lett avdeling som gjerne ble brukt ved speideroppdrag.) Hensikten med det hele var at angrepet skulle trekke russernes oppmerksomhet bort fra hærens bevegelser. For øvrig hersket stillhet, sommernattmørke og venting. 79

Omtrent klokken elleve ble de sovende vekket opp. Et rop brøt stillheten og forplantet seg over de årvåknes hoder: «Opp, opp, nå er det på tide å marsjere.» Det var det signalet man hadde ventet på. Ordonnanser ble sendt til infanteriets og rytteriets forskjellige leirer med ordre om oppbrudd. Lewenhaupt, som hadde sovnet inn, ble vekket av ropene og spratt opp. Han kalte sine tjenestefolk til seg og befalte dem å løpe i forveien for å sørge for at hestene hans ble klargjort. Generalen hadde sitt kvarter med hester og folk 400 m lenger borte. Da han kom dit, satte han seg på hesten og red tilbake for å få tak i Rehnskold. Men han fant ham ikke i det tette mørket. Infanteriets oppbrudd fra bivuakkene gikk ikke uten vanskeligheter, og den påfølgende oppstillingen i kolonner ble også snart forstyrret. Ifølge planen skulle hver og en av bataljonene få en egen plass i en av de fire kolonnene. I mørket oppsto det forvirring, og en del enheter havnet på feil sted. Av denne grunn avbrøt Lewenhaupt straks den påbegynte marsjen. Man begynte med å omfordele avdelinger kolonnene imellom for at alt skulle bli riktig. Dette kan virke formalistisk, men det var en helt uomgjengelig forholdsregel. Slagoppstillingen, ordre de bataille, var konstruert med utgangspunkt i kolonneinndelingen. Om den ikke stemte, kunne det føre til at oppstillingen til kamp ble vanskelig og tidkrevende, noe som måtte unngås fordi hurtigheten i en slik situasjon var helt avgjørende. Mens man var opptatt med dette arbeidet, stakk Rehnskold frem fra mørket og var høyst opphisset over den i hans øyne unødvendige stokkingen som foregikk. Han fikk fatt i Lewen­ haupt og ropte irritert: «Hva fanden holder dere på med?» og la til: «Ser De ikke at alt er i største forvirring?» Lewenhaupt unnskyldte seg og pekte på mørket og den manglende ordningen i leiren og la til at han dessuten hadde vært ved Karis båre hele kvelden. Rehnskold viftet bort svaret og spurte i stedet hvilket regiment det var som fulgte som neste ledd i marsjkolonnen. Generalen sa at det visste han ikke; han var nettopp kommet dit og måtte derfor spørre selv. Dette svaret hisset opp den koleriske Rehnskold enda mer. Han eksploderte i et styrtregn av anklager: «Ja, slik er De. De bekymrer Dem ikke om noen ting. Jeg har ingen hjelp eller nytte av Dem. Jeg hadde aldri trodd at De skulle være slik. Jeg hadde tenkt meg noe helt annet om Dem. Men jeg ser at jeg har tatt feil.» Lewenhaupt tok imot tiradene, forsvarte seg forsiktig og mente at anklagene var urettferdige. Han lovte straks å gjøre det som Rehnskold ville, om han bare kunne fortelle hva han ville ha gjort og hvordan. Denne talen ble avbrutt av feltmarskalken med et snerrende: «Jeg må vel gjøre det selv.» Så forlot han en såret og sur

80

Lewenhaupt. (Generalen hadde nok, til tross for det han sa, en hel del av ansvaret for problemene ved utmarsjen fra leiren og ordningen av folkene i kolonner. Forberedelsene hans var helt åpenbart utilstrekke­ lige. Hans opptreden i timene før oppbruddet hvor han hadde brukt tiden til passiv venting uten engang å ha hestene klare, var vel litt for avslappet.) Etter en stund hadde offiserene ordnet opp i forvirringen i kolonnene, og man var igjen klare til marsj. Lastevognene og løsfolket var enten allerede kommet til Pusjkarjovka eller var på god vei. Unntatt var noen mindre grupper som ble igjen i området ved klosteret. Til tross for at man hadde tapt høyst verdifull tid, holdt man en bønnestund. Det var den sentrale delen av den svært viktige psyko­ logiske forberedelsen foran kampen. De som ikke nylig var gått til natt­ verd, ble ved slike tilfeller som regel beordret til å gjøre det. Det fantes til og med en spesiell bønn å gripe til «når feltslag eller andre farlige hendelser var forestående», som det het i Krigsartiklene: «Gi også alle dem som skal kjempe med meg imot våre fiender frimodighet, lykke og seier slik at våre uvenner kan se at Du Gud er med oss og kjemper for dem som setter sin lit til Deg.» Rett før større kamper sang man dess­ uten salme 96, vers 6: «I Herranom står vår hjålp och trost som himmel och jord haver skapat. Han styrke vårt hjarta i vårt brdst, eljest have vi saken tappat. Trygge måge vi hårvid stå: fast år den grunn vi bygge på. Ho kan oss nu omstorta?» Et sentralt tema i de bønner og salmer som ble brukt foran slag, var nettopp påkallelsen av mot og frimodighet, et ønske om at Gud skulle styrke motet i brystet på dem. Redselen og angsten måtte dempes. Den grep uten tvil hver eneste mann i disse svarte nattetimene. Et slag var alltid en svært blodig affære. (Å være veteran hjalp ikke særlig mye, for disse store slagene var temmelig sjeldne. En gjennomsnittlig kriger ville kanskje oppleve tre-fire slag i hele sitt liv. Det kunne ofte gå årevis mellom dem. Så det fantes ingen mulighet for å skaffe seg skik­ kelig rutine på slagmarken.) I disse korte bønnestundene var det også om å gjøre å få sagt at krig og slag var Guds vilje, og at det i siste hånd var Han som avgjorde hvem som skulle seire i kampen, og hvem som 6. Poltava

81

skulle dø. Det gjaldt å få krigerne til å godta det som skjedde, slik at deres sunne, naturlige tilbøyelighet til å løpe sin vei, ikke tok overhånd. Da bønnestunden var slutt ved ett-tiden, satte alt infanteri seg igjen i bevegelse. Kompani etter kompani brøt opp. Tyste trommeslagere og blåsere gikk foran, fulgt av kapteinen i spissen for de første musketeravdelingene på vel et femtitalls mann. Så kom to grupper lanseknekter, blant dem kunne man også se en fenrik som bar kompaniets fane. Så kom ytterligere to avdelinger med musketerer ledet av en løytnant. Omtrent slik så de ut, alle de vel 70 kompaniene med fotfolk som utgjorde 18 bataljoner. Kolonne etter kolonne satte seg taust i bevegel­ se. Den første infanterikolonnen sto under kommando av generalmajor Axel Sparre og besto av Våstmanlandsregimentets to bataljoner på 1100 mann; Nårke-Vårmlands regiment, også på to bataljoner som til sammen utgjorde 1200 mann. Etter dem fulgte det grundig desimerte Jonkopings regiment. Dets eneste bataljon omfattet bare 300 karer. Den andre kolonnen, som sto under kommando av generalmajor Berndt Otto Stackelberg, omfattet to svake bataljoner av Våsterbottens regiment på ca. 600 mann; et svakt Ostgota infanteriregiment med bare 380 soldater samlet i én bataljon; Upplands regiments to bataljoner på 690 mann. På disse fulgte generalmajor Roos og hans tredje kolonne tett i hælene med Dalregimentets to bataljoner i teten med til sammen 1100 soldater. De ble tett fulgt av to bataljoner med livgardeinfanterister. I den påfølgende fjerde og siste kolonnen, som ble ledet av generalmajor Lagercrona, gikk det enda to bataljoner med gardister. Livgarden telte til sammen ca. 1800 karer. Midt i Livgarden ble kongen båret i sin hvite hestebåre, tett omgitt av sin livvakt og i følge med en tallrik oppvartning. Sist gikk Kalmars og Skaraborgs regimenter. Hver av disse to avdelingene besto av en eneste bataljon på ca. 500 mann. Det var sammenlagt nesten 8200 infanterister som trampet av gårde i natten. Etter at solen var forsvunnet under horisonten, hadde det svenske kavalleriet stått klart med oppsalede hester. For de to ordonnansene som ble sendt i vei med ordren om oppbrudd til dem, Jakob Duwall og Lorentz Creutz, tok det omtrent en halv time å ri den halve milen over sletten frem til kavallerileiren. Straks da klarsignalet kom omtrent klokken tolv, gikk ordren om å stige til hest ut til regimentene. Det hele skjedde stille og effektivt. Kavalleriet besto av 14 regimenter pluss livdrabantenes avdeling. Det var dels åtte «rene» kavalleriregimenter: Livregimentet til hest, Åbo låns, Smålands og Nylands regimenter, Ostgota, Norra Skånska og 82

Sondre Skånska kavalleriregimenter pluss Upplands tremånningsregiment til hest. Dels var det seks regimenter med dragoner, rytteri som var utstyrt med musketter og som kunne utføre visse tjenester som fotfolk: Livdragonene og Skånska dragonregiment pluss Hielms, Taubes, Diickers og Gyllenstiernas dragoner. Alt i alt var det 109 skvadroner med et sammenlagt antall på omkring 7800 mann oppdelt på seks kolonner. Da alle satt til hest, begynte marsjen. En del bemerket med forbauselse at man ikke holdt noen bønnestund. Det hadde man aldri tidligere latt være. Kanskje det var et illevarslende tegn? Kolonne etter kolonne red av gårde uten trompeter og spill: Grå skikkelser, ravnsvarte silhuetter forsvant inn i nattemørket.

SLAGET Jag skall dundra så himmel och jord skålva som asplov. Jag skall dundra med kraft. De dddliga månniskohjårtan, de skola båva och hisna dåråt och dumn’ uti dvala. Jag år den som ståt och vårldens åra bespottar. Vad år emot min makt hin’ andres fattige gudars magre bestånd, inbillade vald och riken i vårlden? Georg Stiernhielm, Krigsguden Mars’ tal, fra Freds-afl (1649)

9. «Nå vil vi rykke frem i Guds navn» I et av teltene i Livregimentets leir lå regimentssjefens sekretær frem­ deles og sov. Abraham Cederholm (29 år) hadde fullstendig gått glipp av oppbruddet. Ved siden av seg hadde han hatt sin eldre bror Hans som var kornett ved det samme regimentet. Men rytteriets oppbrudd var gatt så raskt for seg at Hans aldri fikk tid til å snakke med sin sovende bror, og oppbruddet var foregått så lydløst og stille at han ikke våknet. Brødrene Cederholm kom fra en borgerlig familie. Faren hadde vært kjøpmann i Stockholm. De var blitt foreldreløse tidlig. Likevel hadde Abraham fått en god oppdragelse og var blitt utdannet til skriver og regnskapsfører. I 1697 ble han ekstra kammerskriver ved kammerrevisjonen, men snart fulgte han i sin brors fotspor og søkte seg inn i hæren. I 1704 var Abraham blitt sekretær for Carl Gustaf Creutz, sjefen for Livregimentet til hest, og deretter hadde han fulgt ham omkring. Abraham Cederholm hadde lært krigens ansikt å kjenne i løpet av disse årene. Han hadde sett orgier i plyndring og vært vitne til hvordan fiendens soldater var blitt brent levende. Han hadde bodd på marker som mest av alt så ut som slaktehus, med lik som lå i stabler mellom teltene. Rytteriet var forsvunnet ut i natten da Abrahams tjenestegutt steg inn i teltet, vekket ham og fortalte at regimentet hadde marsjert bort. Abraham var en lys mann med grov nese og fyldige lepper. Han kledde seg i all hast og gav ordre om å sale opp hestene. Han ville forsøke å følge etter. Fra sin bagasje plukket Abraham ut sine fineste og mest verdifulle eiendeler. Blant dem var fire sølvbegre som han hadde fått av Mazepa som takk for at han ved en anledning i løpet av vinteren hadde hjulpet til med å redde en del av kosakkhøvdingens eiendom. Alle kostbarhetene ble bundet fast til hans håndhest, en vakker dansk fole. (Om man hadde noen kostbarheter, var det svært usikkert å legge dem igjen i leiren. Det beste var å ta dem med seg ut i slaget - det var det som gjorde likplyndring så vanlig og så lønnsomt.) Abraham var åpen­ bart redd for at hans bagasje skulle bli plyndret og tok derfor med seg

87

så mye han bare kunne. I sin glede over pengene stappet han til slutt ned over 1000 dukater av gull i de store buksene sine og satte seg med visse vanskeligheter opp på den prektig utrustede hesten. Også den var en gave fra Mazepa. Tjenestegutten måtte føre det danske dyret. Sam­ men gav det nedtyngede paret seg i vei over sletten på jakt etter hæren. Den lange slangen av bataljoner snodde seg frem gjennom mørket. Under marsjen minnet offiserene sine soldater om slaget ved Narva ni år tidligere da man hadde slått en tallmessig overlegen og vel befestet russisk hær. Mens dette trege, halvblinde dyret arbeidet seg nordover, oppdaget man fienden. Til høyre for seg kunne soldatene se russernes leirbål lyse og skinne på avstand. Snart hørte svenskene også lyden av russernes ivrige arbeid på reduttlinjen. Klangen fra hakker og økser fløy med vinden gjennom natten sørover i møte med de svenske troppene. Omkring klokken to nådde de første avdelingene frem til det stedet ca. 600 meter sør for den sørligste russiske redutten som Rehnskold hadde utpekt som utgangspunkt for angrepet. Den ene kolonnen etter den andre dukket opp, marsjerte frem side om side og gjorde holdt. Soldatene fikk ordre om å legge seg ned i det duggvåte gresset. Man ville gjøre risikoen for å bli oppdaget så liten som mulig. For selv om det var en stund til det grydde av dag, var nattens mørkeste timer allerede forbi. Kongen med sitt følge krysset frem mellom bataljonene forbi brede matter av mennesker som satt på huk eller hadde lagt seg ned. De stanset opp ved Våstmanlands regiment som gikk i spissen for den første kolonnen. Sengen ble løftet ned av hestebåren. Man stelte kongens fot, og han drakk litt vann som ble servert av den tjenestevillige taffeldekkeren. Deretter la kongen seg ned for å hvile. Det var som nevnt et temmelig stort følge som gikk med kongen ut i slaget. Foruten vaktene med gardister og drabanter var det Rehnskold med hans stab, Lewenhaupt, Gyllenkrok, Siegroth og en hel horde av adjutanter. Der fantes også en rekke utenlandske sende­ menn og militære som fulgte med hæren, for eksempel prøysseren von Siltmann, polakkene Poniatovski og Urbanovicz, engelskmannen Jeffreys pluss de to overløperne fra det høye russiske befalet, Schultz og Miihlenfels (den siste skulle innen kort tid gå en spesielt uhyggelig skjebne i møte). Dessuten var hele hoffstaben der under overoppsyn av hoffmarskalken baron Gustaf von Diiben. Blant dem var kammerherre Carl Gustaf Gynterfelt, en mann som hadde fått sine hender avskutt ved Kliszov i 1702, men som hadde reist til Frankrike og der fått laget i stand «to kunstige maskiner som i noen utstrekning erstattet tapet av hendene». I hoffstaben inngikk også den 38 år gamle kammerherren 88

Gustaf Adlerfek, kongens historieskriver. Adlerfelt var født på en gård utenfor Stockholm. Han var en begavet gutt som i overensstemmelse med tidens skikk var blitt sendt til Uppsala universitet allerede som 13åring. Der hadde han blant annet studert språk, historie og juss. År 1700 var han blitt introdusert for kongen som gjorde ham til hoffjunker. Kort tid etter hadde han begynt å skrive på et verk om alle Carolus’ kriger og felttog. Dette tiltaket var blitt møtt med bifall fra høyeste hold. Adlerfelt arbeidet hele tiden på sitt opus. Han hadde med seg et eget bibliotek og fungerte som hærens kronikør. De siste notatene hadde Adlerfelt gjort så sent som i forgårs. Nå var manu­ skriptet stukket vekk i en av hans bagasjevogner. Kongens følge omfattet også den statelige hoffpredikanten Goran Nordberg med sitt respektinngydende skjegg, hoffapotekeren Ziervogel, pluss leger, taffeldekkere, pasjer og lakeier. På toppen av det hele var også feltkanselliet fulgt med ut på slagmarken. Blant dem kunne man se den dyktige statssekretæren Olof Hermelin som for en gang skyld var mørk til sinns. Det gikk rykter om at han allerede hadde brent opp alle papirer i kanselliet. Man kunne også se ekspedisjonssekretæren von Diiben og registratoren Hirschenstjerna. Klokken gikk mot halv tre. Det var dukket opp et problem: Kavalleriet hadde ennå ikke vist seg. Svenskene var i ferd med å miste uvurderlig tid. Det var utenkelig å sette i gang uten rytteriet. Kavalle­ riet måtte man ha når man skulle bryte igjennom skanselinjen. Overraskelsesmomentet kan være en helt avgjørende faktor i en krig. Foruten de taktiske fordeler man kan oppnå på denne måten, kan en overraskelse også ha ødeleggende virkning på fiendens kampmoral. Problemet for svenskene var bare at det ofte er svært vanskelig å få til en virkelig overraskelse. Hele den kunstferdig uttenkte operasjonen kunne lett mislykkes på grunn av uforutsette hendelser. Det var åpen­ bart det som var i ferd med å skje nå. Rehnskold red utålmodig frem og tilbake. Skurer av ordonnanser ble sendt av gårde for å forsøke å få greie på hvor det manglende rytteriet befant seg og få dem til skru opp farten. For hvert minutt som gikk, kom morgenlyset nærmere. Sjansen for å bli oppdaget økte hele tiden. Hvis russerne fikk øye på dem, var overraskelsen ødelagt. En storm forbi skanselinjen måtte da forandres til en direkte gjennombrytning, og det hadde man ikke planer for. Horisonten var bare en tynn hinne av mørke. Hvor var kavalleriet blitt av? Både den venstre fløyens rytterkolonner under generalmajor Hamih ton og den høyre under Creutz hadde gått seg bort. Til tross for

89

rekognoseringene hadde de ridd feil i mørket. Som retningsangivelse hadde man blant annet en stjerne, men marsjen hadde ikke vart lenge før sjefen for den høyre fløyen mistet kontakten med flere av sine regimenter. Han ble tvunget til å gi ordre om en tidkrevende stans for å bringe det hele i orden. Også den venstre fløyens marsj rotet seg til. Under fremrykningen trakk disse kolonnene seg for langt til venstre bort fra møtestedet. Avviket ble på omkring en kilometer. Feilen ble først oppdaget da man plutselig sto overfor russiske poster i brynet av Budisjtjenskijskogen. Det var sikkert noen ganske lamslåtte og spente minutter som gikk, mens skvadronene meget stille tok av mot høyre og forlot de russiske vaktpostene i lykkelig uvitenhet bak seg. I samme øyeblikk fant noen av Rehnskolds ordonnanser dem som hadde ridd seg bort, skyndet på dem og førte dem i riktig retning. Det begynte å vokse frem en viss usikkerhet i den svenske ledelsen. I løpet av den nervøse ventingen på kavalleriet hadde man sendt ut et femtitalls ryttere under kommando av den 51 år gamle livlandske generalmajoren Anton Wolmar Schlippenbach. Deres oppgave var å speide. I samme hensikt dro også Gyllenkrok av gårde sammen med to underoffiserer fra befestningen. De red bort i retning av lyden fra mennene som arbeidet. Tåkeslør hvilte over dumpene på sletten. Omrisset av de nærmeste reduttene begynte å stige frem fra det grå lyset og avtegnet seg mot rødskjæret på morgenhimmelen. Morgen­ gryet hadde åpnet sine øyne. Det var den høyre fløyens rytterikolonner som først kom til møte­ stedet hvor infanteriet ventet i taushet. Så snart Creutz hadde latt sine folk slutte opp bak de liggende bataljonene, fant han veien frem til kongen. Ved kongens båre fant han Rehnskold, Lewenhaupt og førsteministeren Piper samlet. Han rapporterte at han hadde sin styrke på plass, og at den var oppstilt i den anbefalte kolonneformen. Rehnskold steg til hest og red sammen med Creutz tilbake og inspiserte de nyankomne under den svakt rødlige morgenhimmelen. Generalmajoren spurte om de skulle stilles opp på linje eller om de skulle rangeres på infanteriets fløyer. Rehnskolds svar var uklart og unnvikende: «Det skal dere vel få ordre om.» Derfor ventet Creutz i nærheten av sitt regiment og sine kolonner på nye ordre. Straks etter nådde resten av det manglende rytteriet frem. Stille kolonner av hester og menn dukket frem. Nå var alle tropper på plass, men det var lovlig sent. Alle tids­ rammer var sprukket for lenge siden. Det var begynt å lysne. Fotfolket og deler av rytteriet forvandlet seg fra kolonner til linjer oppstilt til 90

kamp. (Rytterne på den høyre fløyen red etter alt å dømme ikke opp i linje. Det var trolig fordi de hadde altfor liten plass til å gjøre det på sin side. De sto jo rett ved Jakovetskijskogen og dens kløfter.) I all hast ble det dannet to linjer med infanteri. Man ville helt åpenbart slå til så raskt som mulig før russerne rakk å få øye på dem. På sitt ritt over marken fikk Gyllenkrok se to redutter. Han kunne betrakte folk som arbeidet ivrig på dem. Han vendte hesten om, red tilbake og møtte straks Rehnskold som kom ridende helt alene. Uten et ord tok feltmarskalken imot rapporten om de to reduttene og vendte tilbake. Gyllenkrok ble stående og fortsatte å speide mot befestningsverkene. Han kunne se menneskene som beveget seg mellom dem uten beskyttelse fra noen som helst voll. Det kunne bare være spørsmål om minutter før de ville oppdage de troppemassene som i stillhet samlet seg opp foran dem. Da skjedde det. En rytter stakk ut av skyggene omkring reduttene. I hånden holdt han en pistol og med den sprengte han stillheten i tusen småbiter med et eneste dundrende skudd. Lyden av skuddet løp som et blodspor gjennom landskapet: forbi de små leirhusene ved brynet av Jakovetskijskogen over den mildt bølgende sletten i tåkeslør ned til de stumme svenske avdelingene. Den dundrende gjenlyden rullet forbi de ferdigbygde reduttene, gjennom det russiske kavalleriets vrimmel av telt opp til den store leiren. Tromme­ stikker begynte å hamre frem trommevirvler. Tonene fra alarmtrommene dunket seg frem over leir og befestninger og fikk hele tiden et voksende ekko i form av nye virvler fra nye trommer, helt til luften var tykk av deres stumpt manende klang som ble blandet med høye rop og dundrende alarmskudd. Russerne hadde sett de svenske troppene (muligens hadde de fått øye på fotfolkets lange lanser da den stigende solen speilte seg i dem). Dessuten hadde de støtt på Schlippenbachs utsendte speidere og forstått at noe var i gjære. Noen overraskelse kunne man ikke lenger håpe på. Gjennom et skjærende bulder av trommer, alarmskudd og gjallende russiske kamprop red Gyllenkrok tilbake til kongen og Rehnskold. Sammen med dem fant han også flere av de høyeste sjefene. Feltmarskalken beklaget seg overfor Siegroth og en annen av kolonnesjefene, Sparre, over at «alle var i full forvirring». Sparre forsøkte å svare ham, men Rehnskold avbrøt ham med et rasende: «Du vil bare gjøre deg klokere enn meg.» Trolig hadde oppstillingen pa linje vært forhastet. Kanskje var den også utført uten ordre fra den øverste ledelsen. Den fornuftige tanken bak denne forholdsregelen var helt klar: Det gjaldt å gjøre seg klare til kamp og gå til angrep så fort som

91

mulig. Gyllenkrok spurte Siegroth hva denne «forvirringen» besto i. Han sa at han ikke visste det, men la til at «alt er så merkelig her». Feltmarskalken ville åpenbart ikke ha troppene oppstilt på linje. På et direkte spørsmål om hvordan folket skulle stilles opp, ble svaret: «De skal stå i kolonner, slik de marsjerte.» Gyllenkrok lovte å rette på dette og red sammen med Siegroth i vei for å gi ordre til de forskjellige avdelingene om oppstilling i kolonner. Den svenske ledelsen tvilte og visste ikke riktig hva den skulle ta seg til. Litt avsides fra de andre sto Rehnskold og Piper pluss kongen. Karl var allerede blitt løftet opp i båren. De tre diskuterte situasjonen - om man skulle gå til angrep eller avlyse det hele. Overraskelsesmomentet var falt bort. Det var ikke lenger tale om noen rask marsj gjennom reduttsystemet. Nå måtte man i stedet slå seg igjennom. Problemet var at man ikke hadde forberedt seg på det siste alternativet. I de opprinnelige planene hadde man sannsynligvis aldri hatt noen tanke om å storme befestningene i reduttsystemet. Troppene var derfor heller ikke utrustet til et slikt oppdrag. Gravene og vollene omkring reduttene var vanskelige å ta seg igjennom. En storming krevde mye forskjellig utstyr: Stormstiger, knipper av kvister - faskiner - for å fylle igjen grøftene, klatretau som kunne festes til pæler, håndgranater. Dette var materiell som troppene måtte lage selv en god tid i forveien og så bære med seg. Til en storming av reduttene måtte man dessuten helst ha støtte av tungt artilleri, og en slik støtte fantes ikke. Blant de mange tusen infanteristene og rytterne fantes det bare et lite fåtall kanoner. Hele artilleristyrken som svenskene førte med seg ut i slaget, besto av fire trepunds kanoner og fire ammunisjonsvogner som var betjent av ca. 30 mann, håndlangere, konstabler, stykkjunkere og kusker som alle var kledd i artilleriets uanselige, grå frakker med blå strømper og svarte hatter. De sto under kommando av kaptein Hans Clerckberg og en fenrik som het Blyberg. Clerckberg hadde tidligere vært i flåten. Som ung mann hadde han reist omkring i Holland, Frankrike, England og Spania og blant annet lært seg navigasjon og fyrverkeri. Hans nestkommanderende, den 40 år gamle Jonas Blyberg fra Sddermanland, hadde en mer konvensjonell karriere i hæren bak seg. Han var begynt i artilleriet allerede i 1687. Det var en spinkel skare med en like spinkel utrustning som sto og ventet ved infanteribataljo­ nene for å understøtte deres angrep. At det svenske artilleriet var så svakt, er meget forbausende. Denne våpenartens rolle i krigen var i ferd med å øke, og artilleriet var, om det ble brukt riktig, noe som kunne ha helt avgjørende betydning i et slag. 92

Feltartilleriet besto som regel av temmelig lette kanoner, vanligvis mellom 3 og 6 pund i størrelse. I unntakstilfeller kunne de være opp til 12 punds. (Betegnelsen pund kommer av størrelsen på det prosjektilet, målt i vektenheten pund, som kanonen var i stand til å skyte i vei. En 3 punds kule veide ca. 1,5 kilo, en 12 punds veide 6 kilo.) Kanonene var korte, munnladde og glattborret. Det gjorde at de bare kunne anvendes for direkte ildgivning på temmelig kort hold. Selv om deres normale skuddlengde kunne komme opp i 1000 meter, var skudd på en så stor avstand ikke effektive, for treffsikkerheten var dårlig. (Slike skudd kunne, om ikke annet, brukes for å få samlede avdelinger til å flytte på seg.) Den effektive skuddlengden lå på mellom 300 og 400 meter og opp mot en halv kilometer. Men om rekkevidden ikke var altfor stor, var likevel ildhastigheten temmelig høy. I beste fall kunne en lett kanon skyte mellom 6 og 8 skudd på den tid det tok en enkelt soldat å lade og løsne et skudd med sin muskett. Men for grovere kanoner på 12 pund eller mer var ildhastigheten lav. Det dreide seg om ca. ti skudd i timen. Små kanoner på tre pund derimot kunne ved hjelp av spesialammunisjon, såkalte geschwinde skudd (en slags kombinasjon av kruttposer og kuler i en tøyrull), greie mange skudd i minuttet. Den ammunisjonen som ble brukt på avstander over 200 meter, var først og fremst massive kuler av jern. Man advarte i alminnelighet mot å sikte for høyt slik at kulene gikk over målet. I stedet skulle man rette munningen mot knærne på folk eller under buken på hestene for å kunne nyttiggjøre seg virkningen av rikosjettene. Disse jernkulene kom flyende med en fart på mellom 200 og 250 meter i sekundet, og det innebar at man kunne se prosjektilene når de kom imot en. De kunne forårsake grusomme skader. I disse tettpakkede gruppene av mennes­ ker som sto oppreist, skar deres jernspisser gjennom alle ledd, og en eneste kule kunne drepe og lemleste over 20 mann på en gang. Virkningen av disse kulene på menneskekroppen var fryktelig: Armer, ben og hender kunne uten videre kuttes av, og hodene kunne lett pulveriseres. Den myke menneskekroppen med dens skjøre forening av ben, sener, brusk og muskler kunne, når den ble truffet, bli kløvd eller stykker opp i biter. Det eneste som ble tilbake var en samling blodige ben. Kulenes bevegelsesenergi avtok riktignok etter en viss avstand, men det gjorde dem ikke ufarlige. Om man ble streifet av en dalende kule, kunne man i beste fall komme fra det med stygge sårskader eller knuste ben. Også de kulene som rullet langs bakken som små svarte baller, kunne skade foten alvorlig om man prøvde å stoppe dem. 93

SVENSKE STYRKER (A-F) A. 8200 mann infanteri (18 bataljoner), 4 artillerikanoner. B. 7800 mann kavalleri (109 skvadroner). C Vallackregimentet: 1100 mann irregu­ lært kavalleri (12 skvadroner) D. Troppene i beleiringsverket: 1100 mann infanteri (2,5 bataljon), 200 mann kavalleri (4 skvadroner), 2 artil­ lerikanoner. E. Lastetoget: 2000 mann kavalleri (25 skvadroner), et mindre antall utpekte infanterister, et ukjent antall kosakker og zaporoger, 28 artillerikanoner. F. Forskjellige avdelinger utenfor kartet ved nedre Vorskla: 1800 mann kaval­ leri (16 skvadroner). RUSSISKE STYRKER (G-L) G. 25.500 mann infanteri (51 bataljoner), 73 artillerikanoner. H. 9000 mann kavalleri (85 skvadroner), 13 artillerikanoner. I. Skanselinjen: 4000 mann infanteri (8 bataljoner), 16 artillerikanoner. J. Postering ved Jakovtsy: 1000 mann in­ fanteri (2 bataljoner), 1000 mann ka­ valleri (8 skvadroner). K. Et ukjent antall kosakker. L. Poltavas besetning: 4000 mann infan­ teri, 28 artillerikanoner.

DE INNLEDENDE OPERASJONENE 1. Det svenske Vallackregimentet utfører et avledende angrep mot Jakovtsy. 2. De svenske hovedtroppene marsjerer frem. Kavalleriet forsinkes fordi de rir feil. 3. Svenskene oppdages. Russerne slår alarm. Det russiske kavalleriet stiller opp til slag.

94

Utgangsstilling

På kortere avstand, særlig under 200 meter, brukte man kartesker eller druehagl. Det var en minst like grusom ammunisjonstype og forferdelig effektiv. Kartesker var hylstre av papp, tre eller jern som var fylt med blykuler, flintbiter eller ganske enkelt gammelt skrot som halve skruer, rustne spiker og annet smågodt (man pleide å si at man «skjøt skrot»), Druehagl besto av et hylster, som regel av tøy, som var fylt med runde kuler av bly som var plassert som en drueklase, derav navnet. Når så brutal ammunisjon ble anvendt, kom kanonene til å fungere som en eneste stor haglbøsse som gang på gang sprutet tette, hylende skyer av prosjektiler inn i de fiendtlige rekker. De drepte og skadet langt flere enn det rundkulene maktet å gjøre, og derfor ble de brukt så ofte man kunne. Med sin nesten maskingeværlignende effekt kunne kanoner med slik ammunisjon bidra sterkt til å avvise eller understøtte et angrep. En tredje type ammunisjon var granatene. De var en slags hule jernkuler som var utstyrt med en kruttladning og en lunte som skulle få tingesten til å detonere på den avstanden man ønsket seg. (Men granater ble fremfor alt brukt ved beleiringer og ble sjelden anvendt i slag.) De ble nesten alltid skutt ut ved hjelp av en morter, en svært kort kanon av grovt kaliber, av en haubitser, en mellomting mellom kano­ ner og mortere. (I motsetning til kanonene hadde begge disse kanontypene en kraftig avrundet kulebane.) I feltherrenes perspektiv hadde artilleriet bare én stor ulempe: den dårlige bevegeligheten. Tunge kanoner på 12 pund veide ca. 1,7 tonn og krevde et spann på opptil tolv hester for transport. Kanonrøret måtte man transportere separat på en vogn med fire hjul. Det russiske feltartilleriet var enda vanskeligere å flytte på grunn av dårlig bygde kanonvogner. Deres 12 punds kanoner veide 2,5 tonn og krevde hele 15 dyr for å flyttes. Når slike kanoner først var oppstilt, ble de gjerne stående der resten av slaget. Men det lettere artilleriet, særlig de små kanonene på 3 pund, kunne brukes på en langt smidigere måte. Dette lette skytset ble trukket ut i slaget av et spann på tre hester, men kunne også slepes i spesielle slepetau som krevde tolv mann. De ble som oftest brukt i nært samvirke med fot­ folket for eksempel i åpningene mellom bataljonene. Hester og ammunisjonsvogner ble da som regel stilt opp utenfor skuddhold eller på et beskyttet sted. Hva var så årsaken til at svenskene bare hadde tilgang til fire små kanoner i dette helt avgjørende øyeblikket? Det var ikke på grunn av mangel på materiell. På lastetoget i Pusjkarjovka sto nemlig 28 fullt brukbare kanoner: 16 kanoner på 3 pund, fem kanoner på 6 pund, to

96

haubitsere på 16 pund og fem mortere på 6 pund. (Dessuten fantes der to kanoner på 2 pund - som man hadde tatt som bytte fra russerne - og 3 punds mortere, som imidlertid alle manglet ammunisjon og derfor var verdiløse.) For de andre kanonene fantes det derimot tilgjengelig ammunisjon. Det var altså heller ikke på grunn av kuler og krutt at de var etterlatt der. De 16 kanonene på 3 pund hadde litt over 150 skudd, både kuler og kardesker, per stykk. De fem 6 punds kanonene hadde 110 skudd for hvert rør. De to haubitsernes ammunisjonsutrustning var mindre god, 45 skudd per kanon, men ikke på noen måte uanselig. Det var bare de seks punds morterne som åpenbart hadde dårlig tilgang på ammunisjon. For dem fantes det bare igjen 15 granater per rør. Feltartilleriregimentet - under kommando av oberst Rudolf von Biinow, en 58 åring fra Pommern som kongen pleide å kalle Grossvater - var fullstendig kampdyktig. Det var ikke der skoen trykket. Årsaken til at man lot alle disse kanonene bak seg, må vi lete frem på annet hold. Sannsynligvis var det en kombinasjon av to faktorer. Planen hvilte først og fremst på hurtighet og overraskelse, særlig når det gjaldt å ta seg frem gjennom reduttsystemet. Det virker rimelig å anta at ledelsen trodde at det store artilleriregimentet med alle dets tunge kanoner og kjerrer med ladninger ville forsinke troppene under deres raske angrep. Et mindre antall lette kanoner ville sannsynligvis ikke representere noe problem, men en større mengde tungt skyts var åpenbart utenkelig. Denne beslutningen skyldtes sikkert også den tradisjonelle tenkemåten i den svenske hæren: Man hadde en tendens til å undervurdere artilleriets verdi. I den svenske taktikken spilte ildgivningen en klart underordnet rolle sammenlignet med angrepet med blanke våpen. Kongen selv foretrakk de raske manøvrer og kjempet for å få ned ildgivningen til et minimum. I stedet ville han avgjøre kampen med raske direkte angrep hvor man ofte ikke trodde at man hadde tid til å bruke artilleriet. Det ble sagt at kongen ikke likte at man brukte artilleriet i regelrette slag på åpen mark. Den slags våpen skulle brukes ved beleiringer eller som bistand når man skulle slå seg gjennom vanskelige pass eller over elver. Det fantes dem som uttrykkelig påsto at kongen nærte forakt for artilleriet. Helt klart er det at man innenfor den svenske hæren nærte en nesten dogmatisk mistro til ildgivning, en mistro som nå satte dem i en vanskelig knipe og som skulle koste dem dyrt de nærmeste timene. Hos russerne derimot fantes det ingen spor av denne forakten for artilleriet. I dette spørsmålet inntok tsar Peter et standpunkt som var nesten motsatt Karis. Peter mente at artilleriet hadde en helt sentral 7. Poltava

97

betydning i slag. Under det intense reformarbeidet med den russiske hæren som hadde foregått siden krigen begynte, hadde noen av de mest radikale nydannelsene nettopp dreid seg om denne våpentypen. Gjennom den nye russiske krigsindustrien som var blitt stampet frem av jorden, fikk russerne en mulighet til å sette opp store artilleriavdelinger. Produksjonen var svært omfattende. Mellom 1702 og 1708 var den russiske hæren blitt tilført 1006 kanoner av bronse og et ukjent antall kanoner av jern. I 1708 var også ammunisjonsbehovet blitt dekket for lang tid fremover. Blant annet hadde man fabrikert mer enn 3800 tonn krutt. Russernes materielle ressurser var altså overlegne. Fra mai måned hadde russerne økt sine transporter av materiell beregnet på artilleriet i kampsonen ved Poltava. De kom hovedsakelig fra artilleriets hovedbase i Belgorod, men også fra de store depotene i Moskva og Voronesj. Det var en stadig flod av kanoner, ammunisjonskjerrer, kanonkuler, kardesker, bomber, granater, krutt og håndgrana­ ter som strømmet til den russiske hovedhæren, mens svenskenes lagre raskt tørket ut. Fire svenske trepunds kanoner sto klare til å ta kampen opp med et russisk artilleri som omfattet 102 kanoner alt i alt. (Da har vi ikke regnet med de 3 punds kløftede håndmorterne som fantes i det russiske kavalleriet.) Av disse russiske kanonene var 70 lette og rasktskytende trepunds kanoner. Resten besto av 13 kanoner på 2 pund (ved kavalle­ riet), tolv 8 punds, to 12 punds, en haubitser på 20 pund og en på 40 pund, en morter på 20 pund og to på 40 pund. De russiske kanonene hadde mer ammunisjon enn de noensinne kunne greie å bruke opp. Ved siden av denne tallmessige overlegenheten hadde russerne en fordel gjennom sin organisasjon og sin taktikk. De delte opp sine kanoner i beleiringsartilleri, festningsartilleri, feltartilleri og regimentsartilleri. Det svenske feltartilleriregimentet hadde i prinsippet hånd om alle de kanoner som fantes i felten. I noen tilfeller kunne de porsjonere ut lette kanoner til de øvrige avdelingene. Den russiske hæren hadde en helt selvstendig organisasjon for sitt regimentsartilleri. Hver avdelings­ sjef hadde sine egne kanoner. Det var en organisatorisk løsning som gav økt styrke til regimentsartilleriet. I kamp brukte man de russiske reg i me nts ka no ne ne på en smidig og offensiv måte. De skulle først og fremst brukes til åunderstøtte fotfolket og rytteriet med kartesk-ild. Også kavalleriet hadde sine egne kanoner, og deres mannskap satt til hest (ellers gikk de alltid til fots). Det siste var en nyhet som innebar at disse kanonene var svært lett bevegelige og kunne følge med rytteriet i de fleste av dets bevegelser. Feltartilleriet ble brukt i noe mindre

98

bevegelige og ikke like offensive roller. Særlig skyldtes det de tyngre kanonenes dårlige kanonvogner som gjorde dem vanskelige å flytte. Man forsøkte å oppnå en massiv samling av beskytningen. De 102 russiske kanonenes ventende munninger representerte en enormt stor ildstyrke. Det frembrytende dagslyset gav de morgengrå slettene farge og omriss. Svenskene kunne se reduttene, og bak dem så de hvordan det russiske kavalleriets rekker tetnet til og ble gjort klare til kamp. De russiske mannskapene i reduttene begynte å rette sine kanoner mot de tause skyggene foran seg. Man hadde ikke sikte, og korn fantes ikke på kanonene, men man siktet over den høyeste rundingen på rørets bakre del, kammeret, og kanten ved munningen, trumfhodet. Man rettet kanonen opp i høyden ved hjelp av kiler som ble stukket inn under kanonrørets bakre del. I sideretning snudde man kanonen til høyre eller venstre ved hjelp av spesielle spaker. Avstanden til svenskene var stor, kanskje for stor, og noen finere skarpskyting kunne det ikke bli snakk om. En russisk kanonér satte luntestavens glød mot fenghullet, og det første skuddet dundret i vei mot de svenske troppene. Kanonkulen gikk i en bue gjennom luften og smalt ned i Livgardens rekker. To grena­ derer falt til jorden med avskutte hoder. De første var falt i slaget ved Poltava. Kanonkulene var begynt å falle omkring de svenske troppene. Foran sitt mannskap i Ostgota infanteriregiment sto kapteinen Carl Johan Horn. Han hadde begynt sin karriere i hollandsk tjeneste, blitt løytnant hos ostgotene i 1700, avansert til sekundkaptein sommeren 1702 og fem år senere blitt forfremmet til premiærkaptein. Hans far, Christof­ fer Henrik Horn, hadde også vært militær og var falt i Tredveårskrigen. Kaptein Horn var gift. Hans hustru het Sophia Elizabeth, og de hadde flere sønner, blant andre Carl, Adam og den to år gamle Jacob. En kanonkule til slo ned, pløyde en fure blant ostgotene, slo fire musketerer til marken og drepte Carl Johan Horn. Ved kongens båre ble to gardister drept av en kule. Også rytteravdelingene ble truffet av tilfeldige skudd. Det russiske artilleriet skjøt imidlertid på det lengste skuddholdet, så virkningen av ilden ble ikke altfor stor. Det hastet med å ta en beslutning. Om man nølte lenger, ville det bare føre til flere døde. Den isolerte rådslagningen mellom kongen, Piper og Rehnskold måtte komme til en rask avgjørelse. Skulle man ta sjansen til tross for at overraskelsen var spolert? Skulle man trosse alle de problemene som truet ved et gjennombrytende angrep, eller skulle man trekke seg tilbake til leiren? Hærens nødssituasjon hva angikk

99

forsyninger talte selvsagt sterkt mot det siste alternativet. Rehnskold vendte seg til Lewenhaupt som sto et stykke borte og spurte: «Hva sier De, grev Leijonhufvud?» Lewenhaupt var sur etter den skjennepreken feltmarskalken hadde gitt ham tidligere og gav et kort svar. Han var for et angrep: «Jeg håper at det skal gå bra med Guds hjelp.» «Så vil vi rykke frem i Guds navn,» sa Rehnskold og vendte seg til kongen og Piper. Den endelige beslutningen var fattet. Klokken var presis 4.00 og morgenhimmelen var rød. Det så ut til å bli en vakker dag.

10. «Man må ikke gi fienden betenkningstid» I samme øyeblikk som den blendende morgensolen sprengte horison­ ten og skilte natt fra dag, gikk det svenske infanteriet til angrep. Mens den ene bataljonen etter den andre satte seg i bevegelse fremover, vokste reduttenes ildgivning til et hav av rasende drønn. De dundrende knallene fra kanonene kom så tett at det låt som ild fra musketter. En av mennene i Jonkopings regiment, en avdeling som hadde stått lengst bak i første kolonnen, skrev et par år senere et dikt som gjerne kan bygge på hans inntrykk fra denne dagen. Det er ikke bemerkelses­ verdig som lyrikk, men illustrerer fint blant annet slagets begynnelse. Diktet hjelper oss til å ane den larmen som fylte luften, larm fra våpen, vogner, mennesker og dyr: Ett buller, ett gny och ett skri, ett dån ett tumult och ett larmande Hores av vagnar och håst, av rustande våpnade hårar Mots nu på slåtterna om morgonen arla i dagning, Tecken gives hår til strid med knallande, dundrande stycken, Salvor begynna nu att gå, som hagel flyga nu kulor, Tåndas granater nu an, kastas ut bland modigste trupper.

Det rådet forvirring i de svenske rekkene da angrepet begynte. Man var kommet i akutt tidsnød, først og fremst på grunn av kavalleriets feilridning, og ledelsen hadde helt til det siste tvilt på om man virkelig skulle gå til angrep. På toppen av det hele hadde det vært uklarheter om kampoppstillingen, og ikke alle bataljoner hadde fullført sine oppstillingsbevegelser da alt braket løs. Lewenhaupt hadde fått ordre om å stille opp sine folk etter ordre de bataille, men på den høyre fløyen sto man så nær kanten av Jakovetskijskogen at det ikke var plass nok til at alle bataljonene der kunne stilles opp på linje. Det å stille seg opp til slag var en komplisert affære, og mangelen på tid og plass gjorde at oppstillingen på linje ikke ble helt ferdig. 101

Enda verre var det at ikke alle troppsjefer hadde fått noe klart bilde av hva hensikten var med disse innledende operasjonene. Ordren om å angripe ble sendt ut i all hast til dem som hadde kommando over de forskjellige kolonnene, som senere sendte den videre til sine underord­ nede regiments- og bataljonssjefer.’ Tidsnøden gav sannsynligvis ikke rom for detaljerte ordregjennomganger. Noen av de underordnede fikk bare grove instrukser som sikkert ikke var enkle å tolke. Siegroth red med angrepsordren til sjefen for den tredje kolonnen, generalmajor Roos. Hans tropper skulle angripe de nærmeste reduttene. Straks etter ilte også Stackelberg forbi, sjef for kolonne nummer to, som sto til høyre for Roos’ mannskap, og bekreftet at man skulle angripe. Da den grove ordren ble sendt videre til underordnet befal, skjedde det en eller annen forvrengning - omtrent som det skjer når «ryktene svirrer». Noen oppfattet oppgaven som om man skulle angripe og slå alt man traff på. Andre mente at det sikkert gjaldt å angripe linjen med skanser, men når man fant en åpning, skulle alle passere gjennom den. De fiendtlige befestningene skulle bare passeres. Tanken bak de to midtkolonnenes angrep var trolig å nøytralisere den farlige flankeilden som truet fra denne delen av reduttlinjen. Det øvrige infanteriet - kolon­ nene en og fire pluss de bakre bataljonene i kolonnene to og tre - skulle så med støtte av dette avlastningsangrepet raskt nå den bakre redutt­ linjen og enten unngå den helt eller slå seg igjennom. Angrepet på reduttene var i aller høyeste grad en bisak. Reduttene var en hindring som skulle passeres på veien mot det virkelige målet for angrepet som var den russiske leiren. Ikke alle sjefene visste om dette, og det var en feil som skulle bli svært dyr for svenskene. Midtkolonnenes angrep var i uorden fra første stund. Bataljonene kom snart til å skilles fra hverandre, men likevel rykket avdelingene i teten raskt frem. Den nærmeste redutten som ikke var ferdigbygd, lå oppe på en lav åskam inntil et buskas. Befestningen ble angrepet fra to sider av fire svenske bataljoner. De fikk hjelp av Livdragonregimentets fire skavadroner som trolig gikk til angrep mot den mindre russiske styrken som sto i mellomrommet til neste skanse. De svenske angrepsbølgene skylte frem over redutten uten å hindres. Besetningen som sikkert for størstedelen besto av arbeidsmannskaper, ble snart utryddet til sist mann. De eneste som slapp levende unna, var de som i skrekk og panikk greide å kaste seg over vollen og løpe over til neste redutt. Man tok ingen fanger. Alle de russere som falt i svenskenes hender ble skutt, stukket ned eller slått i hjel. Angrepet rullet videre gjennom ilden og de bølgende røykmassene. 102

Man forlot den erobrede skansen bak seg ubesatt. Dalregimentets to bataljoner støtte videre inn i skansesystemet. En lang, blå hekk som krontes av glinsende bajonetter og svingende lanser stampet frem over den sandete jorden. Den nærmet seg neste redutt. Allerede nå kunne man merke en viss forvirring. De forskjellige bataljonene begynte å gli fra hverandre i den dundrende stridslarmen. De to gardebataljonene lengst bak i Roos’ kolonne vendte mot høyre. På ordre av regimentssjefen Carl Magnus Posse sluttet de seg til de andre gardebataljonene i den fjerde kolonnen som sto i nærheten. Denne kolonnens bataljoner forsøkte helt å unngå reduttene. Våsterbottens regiment som hadde tatt den første redutten sammen med Dalregimentet, mistet straks kontakten med denne avdelingen. Våsterbotten rykket i stedet direkte frem mot den bakerste linjen av redutter sammen med bataljonene i første og andre kolonne. Roos forsto ikke hvordan halvparten av hans kolonne plutselig hadde kunnet forsvinne. Kongen med sin tallrike oppvartning og generalstaben befant seg ute på høyre fløy. Karl lå i hestebåren med en ridestøvel på den usårede foten. Med sitt lange sverd i hånden kommanderte han de nærmeste troppene på sin kraftfulle måte. Her på slagmarken var kongen i sitt rette element. Han var en dyktig og karismatisk hærfører med en enorm utstråling. Det skjedde nesten en total forvandling av den unge, be­ skjedne monarken når øyeblikket var inne til kamp - en forvandling som både var merkelig og skremmende og som nesten på magisk vis kunne tenne ild og og stridsvilje i de avdelinger som så og hørte ham. En av krigsdeltagerne, rittmester Peter Schonstrom, skrev senere at kongen hadde «når han satt foran sin hær til hest og trakk ut sitt sverd, en helt annen mine enn i sin daglige adferd, ja en mine som var nesten over­ naturlig i sin evne til å innplante mot og stridslyst også hos dem som man antok var de feigeste». Karl forsto svært godt eksemplets makt, og han nølte sjelden med å våge sitt eget liv i kampen. Med hensikt kunne han kle seg enkelt og spise enkel mat for at, som Schonstrom uttrykker det, «de vanlige soldatene skulle finne seg i sin lodd». Mye av kongens asketisme synes å ha vært et vel gjennomtenkt spill for galleriet, et middel til å manipulere soldatene til å godta sult og plager taust og tålmodig. Man forstår hvilken verdi den underlige kongen hadde i sine soldaters øyne, når man hører historiene om hvordan han var både uovervinnelig og fysisk usårlig. En kriger sa at mannskapet trodde at de ikke kunne tape når kongen var med dem. For dem var Carolus en seierbringende fetisj. Da forstår man også hvorfor budskapet om at han var blitt såret et par uker tidligere, skapte så mye uro i hæren.

103

Den høyre fløyens tropper hadde til hensikt å omgå hele reduttlinjen. De avanserte raskt frem i det myke morgenlyset uten å ta noen større notis av den skrikende og hvesende russiske ildgivningen som allerede felte folk i rekkene. På siden av seg kunne de se hvordan den første redutten ble stormet av Roos’ menn, og russere som flyktet for livet. De russiske kanonene i skansene skjøt uten opphør. Massive kuler av jern slo blodige furer gjennom de svenske rekkene. Nå burde det svenske artilleriet ha åpnet ild og besvart skytingen, men det fremrykkende infanteriet var i stedet uten noen form for tung støtte av dette slaget. Da det ble åpenbart, skjedde det ifølge Lewenhaupt at «den vanlige soldat mistet motet da han skjønte at han ikke hadde støtte av noen kanonild». I fremrykningen kunne man etter en stund se hvordan skogen til høyre vek for flat mark. Skrånende enger brettet seg ut. Utvidelsen av sletten så ut som om den kunne gi plass for en omgående bevegelse. Lewenhaupt ville forsøke å utnytte dette og dro hele sin styrke enda lenger til høyre. Bevegelsen gikk raskt, og generalen forsto at de andre bataljonene nok ikke rakk å følge med. De ville kanskje miste kontakten med dem om han ikke bremset opp. Derfor ville han stanse og ordne troppene på den vide sletten øst for den utskytende reduttlinjen. Rehnskold kom ridende forbi og Lewenhaupt vendte seg til ham og bad om å få stanse opp: «Deres Eksellense», sa han, «vi har trukket oss til høyre og marsjerer for fort. Det er umulig for den venstre fløyen å ta oss igjen om vi ikke stanser opp.» Men feltmarskal­ ken ville ikke vente lenger og avslo hans anmodning: «Nei, nei. Man må ikke gi fienden betenkningstid.» En av kolonnekommandantene, generalmajor Stackelberg, red ensom forbi og sluttet seg til Rehnskolds bedømmelse. Han sa på tysk at man ikke måtte gi fienden betenknings­ tid. Bataljonene fortsatte derfor sin marsj mot den bakerste redutt­ linjen, og et eller annet sted bak den, mot den russiske leiren som ventet. Under sitt fremstøt gjennom den utskytende skanselinjen nådde Dalregimentet redutt nummer to. Også den ble angrepet. Den var bedre forberedt enn den første, og den angripende styrken var noe mindre. Derfor ble det andre angrepet både vanskeligere og mer tapsbringende enn det første. Likevel inntok man redutten. Som første gang slaktet man ned alle dem som ikke rakk å flykte. Anders Pihlstrom, en 32 år gammel fenrik ved Orsa kompani som ble ansett for en solid og pålitelig kar, forteller at man «meide ned hvert eneste bein». Denne brutale fremgangsmåten, at man uten nåde drepte alt og alle og nektet å ta fanger, var temmelig vanlig. Forholdet mellom russere 104

Infanteriets gfennomhrytmng

1. Dalkarler og våsterbottninger under 4. Understøttet av kavalleri trenger batal­ Roos kommando stormer den første jonene på den høyre siden forbi den redutten . Dalkarlene inntar deretter bakre reduttlinjen. den andre. 5. Våstmanlendingene stormer en redutt og passerer linjen. 2. Lewenhaupts bataljoner på høyre side får økt plass. Det finner sted en 6. Lewenhaupt lar siné bataljoner mar­ alminnelig bevegelse til høyre blant sjere opp for å angripe leiren, men får fotfolket. kontraordre om å samle seg igjen. 3. En rekke bataljoner - til slutt seks 7. De svenske styrkene som har tatt seg stykker - forsøker forgjeves å storme gjennom reduttlinjen, samles igjen i en den tredje redutten. dalsenkning vest for den russiske leiren.

105

og svensker var noen ganger svært bittert. Dessuten fantes det ingen antydning til Genéve-konvensjon på den tiden. Det fantes ingen rett til fangenskap. Å true med en total massakre om ikke en beleiret festning gav opp, var alminnelig praksis på begge sider, uten at noen synes å ha grublet altfor mye over den uetiske siden av saken. Krig var krig. (Kanskje de svenske krigere i dette øyeblikk betraktet reduttene som en slags festninger som hadde nektet å gi opp og hvor man derfor hadde rett til å slakte ned mannskapet til siste soldat.) Det skjedde ofte massakrer i forbindelse med slag og trefninger. Troppene løp da amok og nektet heit uten videre å ta fanger. Det ser ut som om man mange ganger ble grepet av en slags rus under kampen, og når det siden var på tide å holde opp og begynne å ta fanger, fortsatte man å drepe, fordi man var kommet så godt i gang. Ofte virker det som om det dreide seg om hevntørst. Man omtaler det som «forbitrelse» eller «revansje». Det russiske felttoget var dessuten blitt stadig mer heslig, feigt og skittent, og forskjellige former for overgrep ble stadig vanligere på begge sider. Ved Holowczyn hadde svenskene massakrert nesten samtlige russere som forsøkte å overgi seg. Etter slaget mente dessuten noen offiserer at man skulle slå i hjel de få fanger man faktisk hadde tatt, for de mente at overvåkningen av dem bare slet unødvendig på mannskapet. I kam­ pene ved Dubroje ble det også drept fanger. En høy svensk offiser hadde gitt en russisk oberstløytnant nåde for å forsøke å få informasjo­ ner ut av ham. Men en finsk soldat kom stormende frem og skrek: «Ingen fanger, herre. Dem har vi nok av, gode herre», og støtte sitt sverd rett igjennom den forsvarsløse mannen. Om man forsøker å grave frem hvilket syn krigerne hadde på sin fiende, kan bildet virke motsigelsesfylt. Selv om det ser ut som om fiendskapet noen ganger flømmer over alle bitre bredder, fantes det også tendenser i motsatt retning. Som regel var nok forholdet mellom offiserene på de to sidene bedre enn forholdet mellom mannskapene i de to hærene. Noen mente at det ikke gikk an å la vanlige soldater fra begge sider av frontlinjen møtes under våpenhviler fordi de var «innstilt på slagsmål». Med befalet var det litt annerledes. Det var overhodet ingen umulighet å skaffe seg venner på motstandernes side. Man kunne se offiserer i belivede former for underholdende pludder i ingenmannsland, på felles middager eller når de byttet gaver. Det ridderlige raffinementet kunne også følge dem inn på den rykende slagmarken. Bildet av fienden var et annet enn vårt; dette antydes av slike ting som at man kunne låne ut leger til hverandre, gi motstan­ derne forfriskninger eller til og med drive handel over frontlinjene. 106

Befalet hadde som regel noe som soldatene savnet, nemlig en mulig­ het til å kommunisere med fiendens offiserer, fordi de som oftest kunne samme språk, tysk eller fransk. De hadde også et naturlig berøringspunkt i sin klasse. De aller fleste var adelsmenn. Dessuten hadde de et stort verdifellesskap i sin militære yrkesstolthet - alle sammen var de på en eller annen måte leiesoldater. (Denne militære tradisjonen for yrkesfellesskap over frontlinjene levde videre svært lenge. Som et berømt eksempel kan man nevne fraterniseringen på vestfronten julen 1914. Denne hendelsen er gjerne blitt tolket som et utslag av kjærlighet mellom folkene og en spirende pasifisme. Men den var like mye et høyst tradisjonelt uttrykk for offiserenes enkle yrkes­ fellesskap.) På det tidspunktet dalkarlene stormet den andre redutten og meide ned folkene der, gikk troppene til venstre (sammenlagt syv bataljoner) frem mot den bakerste linjen. Når nå den høyre fløyen begynte å trekke seg lenger mot høyre, fulgte den venstre fløyen med i denne bevegel­ sen. Resultatet var at de ble trukket rett mot redutt nummer tre i den fremskytende linjen. Dette var en stor og velutrustet trekantet skanse som var omgitt av en vollgrav og en sperre av spanske ryttere. I den ventet en russisk infanteribataljon fra Aigustovs brigade på det svenske angrepet. Det dreide seg om ca. 500-600 mann som var utrustet med artillerikanoner under kommando av sin oberst. Om de ikke lyktes med å slå de blå bølgene tilbake, ville de uten tvil lide samme ubarmhjertige skjebne som folkene i de reduttene som allerede var tatt. Den første bataljonen av Nårke-Vårmlands regiment, som ble ledet av oberstløytnant Henrik Johan Rehbinder, en 37 år gammel sodermanlending, gikk til angrep mot redutten. Metoden var grundig innøvd under de mange endeløse omganger med eksersis. Bataljonssjefen gav ordren «Gjør dere ferdige». De fire kompaniene på vel 150 mann hver var oppstilt på en eneste lang linje. Linjen var fire mann dyp og med en bredde på 150 mann. Det gav en front på ca. 130 meter. I midten av hvert kompani sto lanseknektene, et femtitalls karer som på ropet om å gjøre seg ferdige svingte opp sine fem meter lange lanser i oppreist stilling. De tok et fast grep om lansens nedre ende, støttet den mot skulderen og lot den peke rett opp mot himmelen. På hver side av lanseknektene sto musketererne som var ca. 100 mann i hvert kompani. I hendene holdt de sine vel fem kilo tunge flintlåsmusketter, et mer funksjonssikkert våpen enn forgjengerne - det fungerte blant annet bedre i regnvær - men som likevel sviktet ved omtrent hvert niende skudd. Disse muskettene hadde dessuten en høyere ildhastighet

107

enn tidligere musketter. En veltrenet skytter kunne lade, legge an og fyre på drøyt 30 sekunder. Det praktiske skuddholdet var på 150 meter. Musketten var av stort kaliber, 20 mm, og sammen med den betydelige kruttladningen førte det til en svært kraftig rekyl. Når man skjøt, satte man kolben som regel mot den høyre delen av brystet i stedet for mot skulderen. Ellers var det en mulighet for at armen ble slått av ledd. Lengst ute på kompanienes flanker sto et lite antall grenaderer i sine eiendommelige høye hatter. De bar disse høye, spisse hattene i stedet for de vanlige trekantluene som bare var i veien når de kastet sine håndgranater. Granatene var små, innhule kuler av støpejern, bly, leirgods eller glass med en diameter på ca. 8 cm og en vekt på mellom 1,5 og 2 kilo. De var fylt med en sprengladning og en lunte som man tente før de ble kastet. Disse granatene var temmelig lite verdt på åpen mark. Deres rette bruk var ved kamp om befestninger. Grenaderene var også en slags livvakter for det kommanderende befalet samt at de fungerte som skarpskyttere. På hver side av avdelingene med lanseknekter og musketerer sto underoffiserer med korte lanser, såkalte bardisaner eller kurtzgevår. Disse våpnene var av liten verdi i kampen, men var svært nyttige for å holde styr på rekkene og gi en smekk til menige soldater som ikke holdt seg på plass. Rett foran hvert kompani sto spillerne - trommeslageren og blåseren - anføreren, kompani­ sjefen, pluss fenriken som bar fanen. Over hvert kompani flagret og blafret en fane i den varme vinden - blodrøde faner med to gule piler i kors innenfor en grønn krans. Soldatene og befalet bar den blå karolinske enhetsuniformen, tettsittende med røde krager, for og slag. De meniges strømper var røde, underoffiserenes blå. Den lange linjen av menn, våpen og flagrende faner lyste i sterke farger. Nårkingene stormet til angrep. Luften sprakk av drønnet fra musketter og kanoner. Den store skansen spydde ut prosjektiler. Gjennom røyk og ild nådde de vollgraven. De spanske rytterne som dekket vollgraven, ble brukket til side. Bataljonen flommet ned i voll­ graven. Flodbølgen av mennesker møtte der en vegg av kuler og piskende skrot, stanset og ble drevet tilbake. Nårkingene strømmet bort i forvirring og uorden. I samme stund gikk også Jonkopings eneste bataljon, som var blitt sendt som forsterkning, til angrep mot redutten. De flyktende møtte dem som rykket frem og kolliderte med dem: Smålandssoldatenes vei fremover var stengt. Klokken var omkring halv fem. Nårke-Vårmlands regiment kom til å bli delt i to deler av denne forvirringen. Mens den første bataljonen gikk til storm, smøg bataljon 108

nummer to seg raskt forbi den store skansen på dens østre side for så litt etter litt å slutte seg til Lewenhaupts gruppe. Nårkingenes første bataljon ordnet sine rekker. Det gjorde også Jonkopings regiments vel 300 mann. Deretter gikk man til felles angrep. Også dette angrepet ble kastet tilbake med tunge svenske tap som det eneste resultatet. På den sandete jorden omkring redutten og i vollgraven lå det allerede mange sammenkrøpne døde og sårede svenske soldater strødd omkring.

11. «Kavalleri, rykk frem i ]esu navn!» Lewenhaupts bataljoner på den høyre fløyen fortsatte sin marsj frem mot den bakre reduttlinjen. Bak den blinket det meste av det russiske kavalleriet som var oppstilt til slag: 9000 ryttere oppdelt i 85 skvadro­ ner som var forsterket med lett artilleri trukket av hester. De sto under kommando av kavallerigeneralen fyrst Aleksander Mensjikov, en av tsar Peters yndlinger. Hittil hadde russerne nøyd seg med å øse en jevn strøm av kuler og skrot over de fremmarsjerende svenskene. Nå gjorde russerne sitt første mottrekk. Deler av deres rytteri brøt frem gjennom mellomrommene i den bakerste reduttlinjen. Situasjonen var straks farlig. Russerne truet med å falle Lewenhaupts styrker i flanken. Dessuten hadde de svenske bataljonene som kom fra venstre ennå ikke rukket frem til de andre. Linjen var derfor sannsyn­ ligvis ikke i særlig god orden. Sammenstøt mellom infanteri og kavalleri var alltid temmelig sjansepregede affærer. Regelen var at infanteriet måtte være rett opp­ stilt om det skulle motstå kavalleriets angrep. Hvis rytteriet fikk an­ ledning til å slå til mot uordnede bataljoner, sto de åpent til for hugg. Det kunne ende med rene blodbadet. Den beste måten å møte fiendtlig kavalleri på var å møte det med eget kavalleri. Bare en liten del av det svenske rytteriet var ennå satt inn i kampen. Noen avdelinger med ryttere red i kolonne på høyre side av infanteriet. Synet av de russiske skvadronene vakte uro i fotfolkets rekker. Et ønske om bistand fra eget kavalleri ble sendt bakover gjennom repetering. Ropet forplantet seg bakover, og da ordren nådde skvadronene til høyre, var den blitt forvrengt til et nødskrik: «Kavalleri frem, kavalleri frem i Jesu navn.» Skvadronene satte avsted fremover og det oppsto stor forvirring og trengsel i kappløpet. Hele massen av mennesker og hester beveget seg mot sine russiske motstandere. I spissen red den fremste eliteavdelin­ gen, kongens drabanter, tett fulgt av Smålands kavalleriregiment, Livregimentet og de andre slik de hadde stått og ventet i lange kolonner. 110

Man kan se scenen for seg: Det svenske rytteriet strømmer frem over sletten i det melkehvite morgenlyset. De frynsete fanene glir som fargeflekker over den mørke floden av tause ryttere. Den lave solen sender blinkende reflekser av trukne sverd. Man kan forestille seg rytmen i de løpende hestenes kropper. En dundrende foss av hover som feier forbi de svenske bataljonene og snur vestover, mot russerne. Kavalleriet var som regel bevæpnet med sverd og pistoler pluss musketter eller karabiner. En svensk skvadron på 250 mann var i kamp alltid oppstilt på en linje med to eller tre mann i dybden. Rytterne red tett inntil hverandre, helst kne mot kne, og dannet på denne måten en kile eller en plog. Slik red man frem i størst mulig tempo, om mulig i galopp eller firsprang. Denne tett sammenpakkede klumpen av men­ nesker og dyr ble rettet inn mot fiendtlige avdelinger og sprengte av gårde. På samme måte som en langvarig kamp med bajonetter var sjelden for infanteriet, var det svært sjeldent at to fiendtlige enheter med oppstilt og tettpakket kavalleri red rett mot hverandre. Enten brøt den ene skvadronen igjennom etter et kort sverdslag eller, og det var vanligere, vek fienden bort uten kamp når han så den fremstormende veggen av hover og våpen. Angriperne kunne også stanse etter et par forvirrende sverdslag. Både rytternes og hestenes nerver var faktorer av stor betydning. Den siden som var minst besluttsom, var gjerne den som tapte kampen. De som ble slått, flyktet, og de som seiret, ordnet igjen sine rekker før en ny storm. Som oftest var det ikke nok med et eneste sammenstøt for å avgjøre saken. Kampen mellom de forskjellige rytteriavdelingene fikk som regel form av en lang rekke sammenstøt med påfølgende korte håndgemeng. En beseiret skvadron samlet seg vanligvis på nytt. Men om den ble angrepet gang på gang, ble den før eller siden revet fullstendig i stykker. Det som avgjorde kavalleriangrepets kraft, var dels troppenes hastighet, dels deres tetthet og samhold. Den troppen som kunne klemme det største antallet ryttere sammen på den minste fronten, fikk et naturlig tallmessig overtak. Det svenske rytteriet sto svært tett. Rytterne red som sagt kne mot kne og var i stand til raske frontforandringer og manøvrer. De to sidenes skvadroner møttes. Det fantes ingen plass til en sammenhengende svensk linje. De svenske avdelingene ble derfor satt inn skvadron etter skvadron, dråpevis, uten å understøtte hverandre. De fremste svenske skvadronene stoppet opp. Livregimentet til hest bar til å begynne med kampens største byrder. Men til slutt ble alle tvunget til å vike og trekke seg tilbake. Svenskene ordnet sine rekker og red til et nytt angrep. Også dette stanset opp. Rytteriet rygget

111

og red bort for straks etter å stille seg opp ute på fotfolkets fløyer. Den russiske ledelsen fulgte striden foran reduttlinjen og mente at det nå var på tide å trekke tilbake sitt rytteri. Det var ikke sannsynlig at de i lengden ville kunne stå imot trykket fra hele den svenske hæren. Det kunne lett ende med at kavalleriet ble slått. Man hadde bruk for det i flere kamper enn i disse innledende trefningene. Det var nemlig bare når det gjaldt kavalleriet at russerne ikke hadde noen åpenbar tall­ messig overlegenhet. Tsarens rytteri hadde lidd tungt gjennom vinte­ ren og var ennå ikke helt restituert. Dette våpenslaget var et av russernes svake punkter. I denne fasen av kampen gikk den russiske planen åpenbart ut på å ikke risikere en kamp på den åpne sletten, men møte det svenske angrepet bak den befestede leirens trygge voller. Dessuten visste de ikke om angrepet mot skansene kanskje bare var en avledningsmanøver. Den russiske ledelsen var redd for at det virkelige angrepet i stedet skulle komme over høyden langs elven (nettopp derfor hadde de satt en stor utpost der). Men det ble stadig mer åpenbart at svenskene mente alvor med sitt angrep på reduttsystemet. Mensjikov fikk en ordre: Han skulle straks trekke sitt kavalleri bort fra skansene og i stedet gå med dem tilbake mot leiren. Mensjikov var blitt ivrig etter seirene over den svenske kavalleriet og ville ikke gå med på det. Generaladjutanten som kom med ordren ble sendt tilbake til tasaren med beskjed om at kampen gikk bra. Man sto dessuten så nær svenskene at en helomvending og retrett kunne få farlige konsekven­ ser. Mensjikov ville i stedet ha en forsterkning. Et par regimenter med infanteri skulle gjøre det mulig for ham å stanse svenskene fullstendig. Men tsar Peter ville ikke høre på det øret: Han ville ikke la kampen om reduttene vokse til et hovedslag. Mensjikov fikk derfor ingen forsterk­ ninger, men bare nye og i denne situasjonen rimeligvis temmelig ill­ sinte ordre om tilbaketrekning. I mellomtiden hadde man, som nevnt, nok en gang avvist det svenske kavalleriet. Mensjikov kjente lukten av nok en seier og ville ikke vite av noen retrett. Han sendte noen erob­ rede svenske faner til tsaren som bevis på hvor godt det gikk. General­ adjutanten fikk med seg en høflig rapport fra Mensjikov hvor han påståelig hevdet at reduttene ville falle om hans rytteri ble trukket vekk. Under det første svenske kavalleriangrepet hadde Gyllenkrok ridd opp til Lewenhaupt og foreslått at man skulle stanse opp. Man kunne fornemme en viss oppløsning blant de svenske avdelingene, og han ville ha tid til å stille dem opp i rett orden. Generalen svarte at han allerede hadde talt om det med Rehnskold, men at han ikke hadde fått 112

noe svar. Lewenhaupt var sur og mente at feltmarskalken «i dag hadde behandlet meg som om jeg var var hans lakei». Men han la til at Gyllenkrok gjerne måtte gjøre et forsøk. «Svært gjerne,» svarte generalkvartermesteren, «som herr generalen befaler meg». Og han red i vei for å finne den hissige Rehnskold. Ute på sletten passerte han Livgardens grenaderbataljon som virret omkring. Deres sjef, den 29 år gamle kapteinen Libert Rosenstierna (en mann med en fortid som student i Uppsala og som hadde arbeidet seg opp fra å være pikener) spurte hvor de skulle ta veien. Gyllenkrok svarte at de skulle følge etter de andre bataljonene og fikk i samme øyeblikk øye på Rehnskold. Han kom ridende over sletten og ropte til seg generalkvartermesteren. Lydig red han frem mot Rehnskold som pekte mot en skanse foran dem og spurte om Gyllenkrok syntes at de skulle gå til angrep mot den. Generalkvartermesteren mente at man i stedet skulle gå mot de fiendtlige styrkene som sto foran dem på sletten. Feltmarskalken var enig i dette og drev på sin hest for å ri bort. Gyllenkrok hengte seg på og stilte sitt spørsmål: Kunne man stanse opp og få orden på de forvirrede styrkene? Med et kort «det går bra» bifalt feltmarskalken Gyllenkroks ønske og red bort med kavalleriet som var i ferd med å gå til nye angrep. Med denne beskjeden red Gyllenkrok tilbake til det ventende fotfolket. Kavalleriangrepene hadde gitt det svenske infanteriet et pusterom til å ordne rekkene. De lange linjene av menn beveget seg fremover. Man avanserte på nytt. Det russiske rytteriet trakk seg langsomt tilbake. Fra deres linjer sendte man i samme øyeblikk frem skarpskyttere som med skudd inn i de fremmarsjerende bataljonene skjøt folk ned. Svenskene svarte med samme mynt: De sendte frem folk med «studsere», skarpskyttergeværer som fremfor alt ble betraktet som et våpen for offiserene. Med sine treffsikre skudd fikk de det russiske kavalleriet til å trekke seg bakover enda et stykke. Det svenske kavalleriet fulgte opp og gikk nok en gang til angrep. Overfor den samlede tyngden av både fotfolk og hester ble de russiske skvadronene presset bakover. I god orden trakk de seg tilbake i mellomrommene mellom de forskjellige forsvarsverkene. Skyer av kruttrøk blandet seg med en støvsky som ble hvirvlet opp fra den sandete marken av de titusentalls menneskene og hestene. Støvet hvirvlet og steg. Sikten var noen ganger lik null: Man slåss nesten i blinde. Støvet la seg dessuten over soldatene og dekket dem fra topp til tå. Uniformsfargene forsvant under tykk skitt, og svartkruttet avsatte en svart, fet hinne på den svette huden. I den forvirrede 8. Poltava

113

kampen ble det fra tid til annen vanskelig å skille venn fra fiende. En tropp med livdragoner hadde flere ganger støtt sammen med russerne. Når man igjen ordnet sine rekker gjorde man en overraskende opp­ dagelse. Seks russiske ryttere hadde ordentlig og helt reglementsmessig innordnet seg i den svenske skvadronen. To i den fremste rekken og fire i den bakre. De fire i den bakre rekken ble først oppdaget og umiddelbart drept. Dette fikk de to i den fremste rekken til å oppdage at de hadde tatt feil. De forsøkte å flykte. Den ene brøt seg løs fra linjen og red av gårde rett mot skvadronens sjef, den 26 år gamle kapteinen Robert Muhl - en veteran med mange slag bak seg. Han hadde begynt sin karriere som 15 år gammel frivillig i Livgarden. Muhl hadde ryggen mot sin tropp. Han så derfor ikke hvordan russeren sprengte frem mot ham med det store sverdet klar til hugg. Rop fra soldatene advarte ham. Han snudd seg rundt, dukket vekk fra et susende hugg som var rette mot hans hode og kjørte sitt sverd gjennom russeren. Rytteren styrtet av hesten og dunket i bakken med et blodig sår over magen. Hans kamerat kom styrtende frem sekundene etter. Det hørtes et skudd, og en pistolkule smalt inn i hodet hans. I en tåke av kruttskyer og hvitt støv fulgte det svenske kavalleriet hakk i hæl på det russiske. For sent oppdaget svenskene at de var kommet helt inntil de ildsprutende skansene. Men som en av krigerne som red i Livregimentets rekke, den 24 år gamle Thure Gabriel Bielke, senere uttrykte det: Skrittet var tatt og måtte følges helt ut. (Bielke var en temmelig typisk representant for sin klasse: høyadelig, greve, ridder av den prøyssiske orden de la générosité. I sin barndom hadde han fått et helt kompani soldater av sin fars regiment som da var i hollandsk tjeneste. Sine studier hadde han gjennomført i Leiden, Oxford og Angers.). Mellomrommene mellom reduttene var smale. De målte bare 150-170 meter. Hvert mellomrom ble beskutt med en tung kryssild som kom fra skansene på begge sider. Alle avdelinger som ville trenge seg inn den veien, ville bli utsatt for heftig ild på kloss hold i front, flanke og rygg. Hulter til bulter med russerne som trakk seg tilbake, red man igjennom en hylende storm av kuler og skrot. I den tykke røyken ble både mennesker og dyr truffet av de skarpe prosjektilene. I det samme regimentet som Bielkes, men i et annet kompani, Norra Upplands, red sekundkvartermesteren Lorentz Gustaf Lillienwald. Han var 27 år gammel, født i Kålinge by i Tibble sogn i Uppland. Som 15åring hadde han vervet seg som trompeter og hadde vært med de fleste større aksjonene helt fra landgangen i Danmark og var også blitt såret flere ganger. Ved Holowczyn for vel ett år siden hadde Lorentz 114

«kjempet mann mot mann med en uforferdet russisk offiser», som han uttrykte det. Dessuten hadde han fått et skudd gjennom venstre benet. En annen kule hadde slått av skjeftet på geværet hans og truffet ham i brystet. Han ble reddet av sin brynje. Når han nå red frem ved skansene, kunne han kjenne hvordan et skudd traff ham i ryggen på venstre skulderbladet. Kulen spratt videre oppover og stanset i hatten. Han kunne ri videre praktisk talt uskadd. Enda en gang hadde han hatt hellet med seg. På grunn av styrken i den ivrige forfølgelsen, og fordi deres høyre fløy dessuten ble truet av flere svenske styrker, brøt den ordnede russiske retretten sammen og ble til en flukt. Dermed opplevde man den første virkelige svenske medgangen. Det fiendtlige rytteriet slapp unna. Men det vakte ikke bare jubelrop om viktoria og seier i de svenske rekkene. Med dette begynte det snarere å ligne alle de andre kampene man hadde sett så mye av de siste årene, hvor russerne hele tiden hadde trukket seg vekk. Man hørte sårede ryttere banne. Heller ikke i dag skulle det bli noe større slag, mente de. Russerne skulle tydeligvis nok en gang unnvike en avgjørelse, en avgjørelse som med litt hell ville innebære en rask slutt på alle de lidelser som den svenske hæren måtte gjennomgå. Det svenske fotfolket rykket frem bak sitt rytteri. En del bataljoner tok seg forbi befestningene ved å gå rundt dem. Men terrenget var for trangt til at alle enheter kunne gjøre det. To av gardebataljonene, Erik Gyllenstiernas og Hans Mannersvårds, ble tvunget til å gå mellom reduttene og mistet en del folk der. De bataljonene som hadde sluttet seg til dem fra venstre fløy, sprengte seg også igjennom den bakre linjen av skanser. Også upplendingene og Ostgota infanteriregiment gikk til storm og inntok redutter. Det ble blodige saker, særlig for upplendingene som var et svakt regiment. De hadde begynt slaget med bare 6SX) mann i rekkene. Blant dem som ble såret under disse stormingene, var en kaptein hos ostgotene,. den 28 år gamle Carl Fredrik Toll fra Uppsala. Seks år tidligere var han blitt alvorlig såret under beleiringen av Thorn, og siden måtte han alltid gå med bandasjer. Nå ble han såret igjen. Denne gangen i venstre benet, men han hinket videre i kampen. Også disse erobrede reduttene ble forlatt helt ubesatt. Da de svenske troppene avanserte et stykke fra befestnin­ gene, fikk man øyekontakt med den venstre fløyen. Lyden fra den brakende ildgivningen rullet i den lyse morgenvinden helt ned til lastetoget. Der hadde man registrert de første salvene da slaget begynte. Siden ble kamplydene stadig fjernere, mer og mer

115

dempet av avstanden. De som ventet ved lastetoget, betraktet dette som et godt tegn. Mens den høyre kavallerifløyen hadde hatt det vanskelig i gjennom­ gangen, hadde deres kolleger ute på den venstre fløyen, anført av generalmajor Hamilton, lykkes bedre. Det var bare en eneste infanteri­ avdeling ute på denne fløyen, og det var Våstmanlands regiment. Resten av fotfolket var enten opptatt med kamper i den fremskytende reduttlinjen eller var gått til høyre og hadde sluttet seg til Lewenhaupts gruppe. Men på denne kanten sto rytteriet sterkt. Det besto av 56 skvadroner som var organisert i syv kavalleri- og dragonregimenter. De red raskt frem mot den bakre reduttlinjen. Noen avdelinger, trolig de fleste, gikk omkring reduttene til venstre og kom da til å passere gjennom den grønne Budisjtjenskijskogen og den lille landsbyen Maloje Budisjtje. Fremrykningen ble vanskelig. Inne i skogen hadde russerne hugd ned en masse trær som hindret svenskene hvor de enn tok veien. Da man dro gjennom den raserte landsbyen med alle de ødelagte husene, ble det enda verre. Dype groper, skjulte jordhuler og kjellere som hadde rast sammen, ble til rene dødsfeller for rytterne. Både mennesker og dyr styrtet ned i hulene. Skvadronene ble brutt opp, men de opptrevlede rekkene forsatte likevel trassig marsjen fremover. Det kavalleriet som ikke presset seg frem gjennom skogen, sprengte seg gjennom reduttlinjen. De måtte ri i galopp gjennom den russiske ilden og led temmelig store tap både i folk og hester. Når de godt og vel var kommet gjennom prosjektilstormen, befant de seg på denne fløyen rett overfor det russiske kavalleriet som sto klare til kamp. De svenske rytterne ansporte sine hester og red til angrep. Etter en kort trefning trakk russerne seg tilbake nordover bort fra reduttene, forfulgt av svenskene. De svenske soldatene ute på høyre fløyen kunne på langt hold se hvordan det svenske rytteriet støtte sammen med russerne, og hvordan de senere drev dem fremfor seg gjennom et lite skogholt. Men forfølgelsen gikk langsomt, for russerne var på ingen måte slått. Hele tiden avbrøt de sitt tilbaketog og stilte seg opp til kamp. De fortsatte sin retrett bare når svenskene gikk direkte løs på dem. De russiske skvadronene ble riktignok presset tilbake hele tiden, men det tok tid. I støvet og røyken fulgte våstmanlendingenes to bataljoner etter. Regimentet var sterkt. Det omfattet drøyt 1100 mann, og man gikk rett på og stormet en av reduttene. Fremrykningen gikk videre. En del av de egne som var mest alvorlig såret, hadde man ikke tid til å ta med seg. De ble liggende igjen da bataljonene dro videre. En av disse uheldige var Niklas Norin, kapteinløytnant ved Livkompaniet. Han var 25 år

116

gammel, fra Orebro og sønn av en godseier. Norin hadde brutt opp fra en allerede planlagt karriere i Bergskollegium. I stedet hadde han studert befestningsanlegg og artilleri. Deretter hadde han søkt seg til hæren som frivillig i 1701, da han bare var 17 år gammel. Den lyslette unge mannen med sine vemodige øyne hadde siden den gang opplevd mye, deltatt i flere slag og var også blitt såret mange ganger. Ved stormingen av redutten var han blitt truffet igjen. Denne gangen var det alvorlig. Niklas Norin hadde fått syv sår: i begge armene, i låret og magen. Da regimentet marsjerte bort ble han etterlatt for å dø, såret, flenset, tømt på blod og krefter. Angrepene ute på den venstre fløyen så ut til å lykkes. Kampene var heftige: sverd skar gjennom luften. Skudd knallet, og mennesker falt til marken. En av dem som slåss ute på denne kanten, rytteriløytnant Joakim Lyth, sa at det var «morderiske og blodige kamper pluss en heftig skyting». Russerne led store tap. Rester av sprengte russiske avdelinger forsøkte i fortvilelse å gi opp. Svenskene fulgte imidlertid sin harde linje. Man ville ikke ta fanger midt i kampen som pågikk. De som likevel forsøkte å gi seg, ble meiet ned. Under presset fra det tilsynelatende uimotståelige angrepet begynte det å bre seg panikk i russernes irregulære avdelinger. Det skånske dragonregimentet mottok en note fra sjefen for en stor gruppe kosakker som tilbød seg å gå over til svenskene med alle sine menn, 2000 mann, om han bare fikk kongens nåde. Denne søknaden ble videresendt fra Lyth til den svenske regimentssjefen, prins Maximillian Emanuel av Wiirttemberg. I sann byråkratisk ånd mente prinsen at han ikke kunne innvilge noe slikt uten tillatelse fra høyeste hold, «fordi vår nådige konge under aksjonen var blitt adskilt fra oss og nå ikke var til stede, slik at man ikke kunne innhente hans nådige vilje om saken». Kosakkenes sendebud måtte vende tilbake med det svaret. Omkring klokken fem om morgenen ute på den venstre fløyen så alt ut til å gå etter planen for svenskene. Fra sin plass ute på den høyre fløyen kunne Gyllenkrok se hvordan det svenske rytteriet på den venstre kanten forfulgte sine russiske motstandere. Våstmanlendingenes lange kjeder av menn fulgte hakk i hæl på dem. Han red dit. Veien gikk langs rekken av infanteribataljoner som nå hadde passert den bakre linjen av redutter. Da han red forbi Upplands regiment, fikk han en kort prat med regimentssjefen Stiernhook. Avdelingen hadde nett­ opp avsluttet en storming av en redutt. Stiernhook beklaget seg over at det hadde vært vanskelig, og at han hadde «mistet sine beste menn». Gyllenkrok svarte ham: «Det hjelper ikke. Måtte Gud stå oss bi videre.»

117

Etter trøstende å ha uttrykt sin glede over at Stiernhook selv overlevde, red han videre. Dernest støtte han på Nårke-Vårmlands-regimentets andre bataljon og dets sjef, den 52 år gamle obersten Georg Johan Wrangel som gikk foran sine krigere. Wrangel var en virkelig gammel krigerbuse. Han var født i Reval i 1657. Som sønn av en landråd var han allerede som 17-åring blitt fenrik, for etter 1677 å bli adjutant hos hertugen av Birkenfeld som var i fransk tjeneste. I 1678 var han gått i hollandsk tjeneste ved prinsen av Oraniens garde, og så endelig i svensk tjeneste i 1680. Egentlig var Wrangel sjef for et finsk tremånningsregiment, men det var blitt oppløst etter store tap året før. Generalkvartermesteren møtte ham med en hilsen. Wrangel, som i likhet med mange av sine soldater bare hadde noen få timer igjen å leve, var urolig over forvirringen på den svenske siden og sa på tysk: «Gud skje lov at alt går bra. Måtte vi bare ved Gud stå i rett orden.» Gyllenkrok svarte helt kort: «Jeg ønsker det samme.» Han red videre over sletten forbi den lange rekken av menn og faner. Forfølgelsen av det russiske kavalleriet ute på den høyre kanten løp mot nord i likhet med bevegelsen på den venstre fløyen. Kommandoen over det russiske kavalleriet som trakk seg tilbake, var blitt overført fra Mensjikov til general Bauer. Noen av de russiske skvadronene greide å kaste seg inn i den befestede leiren, men de fleste bare dundret forbi i store støvskyer. Når så svenskene som fulgte etter dem red forbi leiren, ble de møtt av en hissig kanonade fra det rikholdige artilleriet bak vollene. Kuler og kardesker slo inn som en ljå i rekkene. Granater detonerte blant mennesker og hester. Kiler av ild slo ut fra vollene rundt leiren, og inne i støvet og dunsten rullet sårede skikkelser omkring på den tørre marken. Jakten gikk videre lenger og lenger nordover til tross for den tunge beskytningen. Nå begynte situasjonen å bli høyst kritisk for de flyktende russerne. Uansett om de hadde til hensikt å gjøre en brå sving etter passeringen av leiren og samle seg til høyre eller om de forsatte videre nordover, var de truet av en stor fare. Foran seg hadde de en dyp myrlendt regndal som ble kalt den store kløften, og til høyre lå de dype kløftene som førte ned til Vorsklas strender. Om alt gikk galt, ville de bli tvunget inn i en posisjon som gjorde at en videre retrett var umulig. Da ville de russiske skvadronene stå med ryggen mot veggen og bli opprevet i kampen eller tvunget ned i regndalen eller utfor de høye skrentene mot stranden. Riktignok var det bare en del av det russiske rytteriet som var truet på denne måten - andre var som nevnt flyktet inn i leiren, og de som var på venstre fløy, trakk seg til118

bake i kontrollerte former - men disse befant seg i en vanskelig knipe. De russiske skvadronene sprengte videre nordover mot kløften. Avstanden til regndalen skrumpet stadig. Til slutt sto det bare 1000 meter igjen. Fellen holdt på å lukkes omkring dem. Da skjedde det: Svenskene avbrøt forfølgelsen. De grønnkledde skvadronene fikk en gudsendt frist til å ordne seg. Størstedelen av deres samlede masse basket seg frem over den dype regndalen og stilte seg opp på den andre siden. Noen enkle svenske skvadroner var så ivrig opptatt av den støvete jakten at de ikke oppfattet ordren om å stanse. Rytterne fulgte etter de russiske skvadronene over kløften, men måtte straks vende tilbake. (Det som nå skjedde, gir et fingerpek om hva som muligens kunne ha hendt om russerne under kamp ble tvunget til å flykte over denne hindringen i terrenget.) Under det hastige tilbaketoget over den myrlendte regndalen sank mange hester ned og ble stående. Russerne var ikke sene om å utnytte dette og gjorde et raskt motangrep. Svens­ kene ble tvunget til å forlate hester og dyre utrustninger og flykte. En del av dem kom ikke unna og ble meiet ned. Ordren om å avbryte forfølgelsen var gått ut til kavalleriet på begge fløyene. Befalingen kom fra Rehnskold selv. Han var nok høyst uvillig til å miste grepet om sitt kavalleri. Det var alltid fare på ferde når skvadroner la i vei på lange forfølgelsesritt som man visste kunne gå i flere mil. Det var helt nødvendig å holde rytteriet fast i tøylene så lenge infanteriets stilling for øyeblikket var så forvirret. Dessuten måtte man ha kavalleriet for å utføre slagplanen. Rytterne hadde jo den oppgave å stanse et mulig russisk motangrep fra leiren i nord. Rehnskolds ordre førte til at en stor del av det russiske rytteriet ble reddet ut av en vanskelig knipe og kunne trekke seg bort for å organisere seg på nytt. Dette er bare noe som kan konstateres i en ettertid som har et klart og fullstendig bilde av situasjonen. Ut fra det feltmarskalken visste i øyeblikket, må det nok sies at hans beslutning kanskje ikke var stor­ artet, men likevel formelt korrekt. I denne situasjonen hadde fotfolket ute på høyre fløyen, til sammen ti bataljoner, passert den bakre reduttlinjen fullstendig. Lewenhaupt var fast bestemt på å presse videre mot den russiske leiren og gå til angrep. Rehnskold hadde jo skjøvet ham frem, og planen forutsatte et direkte angrep. Leiren var hovedmålet for angrepet. Fra der hvor han sto, steg marken svakt oppover, og han kunne se den nærmeste delen av leiren, den venstre. Den dukket frem mindre enn 1000 meter borte, og generalen syntes den virket innbydende tynt bemannet. Det så også ut som om russerne var begynt å spenne hestene for lastetoget og for 119

deler av artilleriet. Det finnes rapporter om at noen avdelinger allerede var blitt trukket over Vorskla. Disse hadde muligens i oppdrag å sikre veien over elven. Russernes nerver var åpenbart begynt å skjelve, og det ikke uten grunn: Beskyttelseslinjen av redutter var passert, og deres eget rytteri var for størstedelen slått på flukt. Det generalen kunne se, var nok ingen direkte retrett. Sannsynligvis var det russisk beredskap overfor en mulig retrett fra slagmarken. Slaget var tross alt begynt alt annet enn bra for de russiske styrkene. Rekkene av blåkledt fotfolk beveget seg mot leiren. Da de kom frem til noen kirsebærlunder vel 100 meter fra leirens voller, ble det stopp. Veien fremover var blokkert av en stupbratt regndal som skar seg som et sår gjennom landskapet. Den var bare ca. fem meter bred, men svært dyp. Man ble tvunget til å gå rundt den for å komme i en stilling hvor man kunne angripe. Hele tiden ble svenskene utsatt for tung beskyt­ ning fra leiren. Bataljonene var ikke helt samlet. Noen gardebataljoner gikk først. En del av de avdelinger som måtte slå seg igjennom skanselinjen, ble hengende etter. Sjefen for grenaderbataljonen, Rosenstierna, som tidligere hadde spurt Gyllenkrok hvor han skulle ta veien med sine menn, fikk enten dårlige ordrer eller misforsto dem fullstendig. Rosenstierna hadde kommandert sine menn rett frem mot leiren, og et øyeblikk sto de der helt alene med prosjektiler som freste gjennom rekkene. Der ventet de i villrede på nye ordrer. Grenaderbataljonen mistet en hel del folk både i døde og sårede før de kunne slutte seg til de andre gardebataljonene. Sammen med hele sitt følge av drabanter, gardekarer, hoffmenn og oppvartere befant kongen seg i nærheten av Lewenhaupts ti bataljoner. Under gjennombrytningen av skansesystemet hadde man holdt seg noe bak ildlinjen, men var blitt angrepet av kosakker som svermet omkring dem på alle kanter. De utgjorde ingen trussel, fordi de sin vane tro hadde nøyd seg med å rope og skråle på avstand, mens de løsnet skudd mot selskapet. Man ville likevel styrke vaktholdet omkring monarken, og en drabantkorporal, Bror Rålamb, ble sendt av gårde for å finne friske folk. Rålamb var 40 år, en dannet kar som en gang hadde vært askultant i Svea hovrått, men som i stedet var blitt kriger og forfatter av rojalistisk lyrikk med nødrim. Den avdeling som han beordret til å slutte seg til kongens gruppe, var Robert Muhls Livdragonskvadron den som nettopp hadde hatt russiske soldater i sine rekker. Da dragonene kom galopperende, vek kosakkene unna og forsvant. Etter dette lille mellomspillet passerte kongen og hans selskap med stor

120

risiko gjennom reduttlinjen. De fulgte samme vei som kavalleriet og kom inn i kryssild fra reduttene. Den fremste hesten av de to som bar kongens båre, ble skutt ihjel. Karis livvakt hadde allerede begynt å fungere som en levende kulefanger. Tre drabanter og en del gardekarer ble drept. Den av drabantene som døde først, var den 54 år gamle Jacob Ridderborg. (Han var født i Stockholm og hadde fra 1679 vært gift med Anna Laurin som var datter av en prost.) Det fargerike selskapet fortsatte fremover og nådde området inntil leiren. Igjen havnet man under tung beskytning. En kanonkule knuste den høyre stangen pa båren og gjorde ekvipasjen ubrukelig. En soldat ble sendt av gårde til en av de gårdsgjerder man kunne se overalt. Der rev han løs en staur som man reparerte den ødelagte båren med. Mens man lappet sammen stangen, ble man tvunget til å stå stille på det åpne feltet og tåle en heftig russisk ildgivning. Før man igjen kunne sette seg i bevegelse, var enda flere mennesker og hester omkring Karl blitt skutt til døde eller lemlestet. Taffeldekkeren Hultman mistet sin hest som var tungt lastet med forskjellige eiendeler og en svær vadsekk. Den ble drept. Kongen og hans desimerte selskap sluttet seg til de ti bataljonene som man nettopp hadde fått oppstilt i orden. Nå var Lewenhaupts bataljoner klare. Angrepet på leiren begynte på nytt og ble fulgt av de dumpe knallene fra leirens kanoner. Men man hadde ikke kommet langt mot de ildsprutende vollene før generalen fikk kontraordre. Angrepet skulle straks avbrytes. Man skulle i stedet trekke seg bort fra leiren og marsjere mot vest. Man adlød ordre. Muligens mistet svenskene her enda en mulighet. Lewenhaupt selv var svært optimistisk når det gjaldt den mulige virkningen av angrepet. Siden påsto han at de russiske soldatene var begynt å trekke seg bort fra vollene da man nærmet seg. Han trodde at russernes kampvilje skulle ha gitt etter for et kraftig angrep og at de skulle ha flyktet fra slag­ marken, noe han trodde han så klare tegn til. Om dette stemmer, er det selvsagt umulig å avgjøre nå. Det som muligens kunne tale for Lewen­ haupts angrep, var at det kom i et svært fordelaktig psykologisk øye­ blikk. Men man må huske at det også kunne ha endt med et blodig tap. Også denne ordren fra den øverste ledelsen hadde en viss logikk i seg. Man kan anta at et angrep fra det samlede svenske infanteriet støttet av rytteriet ville ha større sjanse til å lykkes enn Lewenhaupts selvbevisste, men helt isolerte stormløp. Og mens man ventet på resten av styrkene, var det unødvendig å utsette Lewenhaupts folk for den russiske skytingen. Infanteribataljonene marsjerte bort fra leiren over den store sletten i

121

retning nordvest mot Budisjtjenskijskogen. Lewenhaupt forsto ikke hvorfor han og hans ti bataljoner ble tvunget til avbryte angrepet, men han hadde sine onde anelser. De ble snart bekreftet. Det viste seg at ledelsen hadde mistet kontakten med en del av det svenske infanteriet, hele seks bataljoner. Generalmajor Roos, oberst Siegroth og en tredje­ del av det samlede fotfolket var som oppslukt av jorden. Det var uforklarlig. Hvor var de blitt av?

12. «A skyte i hjel folkene til ingen nytte» Dalregimentets to bataljoner hadde også greidd å storme den andre redutten. Hele besetningen, bortsett fra dem som hadde greidd å flykte, ble drept. Etter at opprensningen var slutt, hadde alle andre avdelinger stormet forbi dem for lenge siden. Da soldatene så seg om, oppdaget de verken andre svensker eller russere. Slagmarken var plutselig tom og øde omkring dem. Våpenlarmen hadde også stilnet av, og det begynte å bre seg en underlig stillhet. Verken regimentssjefen Siegroth eller kolonnekommandanten Roos - som nå sto med to bataljoner igjen av en kolonne på fire - visste i hvilken retning man skulle fortsette. Den dårlige kunnskapen om den svenske planen begynte nå å straffe seg. Siegroth stilte opp sitt regiment i kampformasjon. Dalregimentet omfattet vel 1100 mann og var en av hærens beste enheter, en utpreget eliteavdeling som ble betraktet som en slags uoffisiell garde. Det høyeste befalet var foruten Siegroth (en erfaren militær som hadde kongens fortrolighet, med fransk tjeneste og en lang rekke slag bak seg), oberstløytnantene Fredrik Drake, en 49 år gammel smålending, og Arendt Johan von Gertten som var ti år yngre enn Drake. Gertten hørte egentlig hjemme i Helsinge regiment, men den avdelingen var en av de mange som hadde fått slik medfart ved Lesna at den var blitt oppløst og mannskapet overført til et annet. Det var en hel del helsingere som denne morgenen fylte opp dalkarlenes rekker da man på nytt stilte seg opp og satte seg i bevegelse mot nordøst, videre inn i reduttsystemet. Da den tredje skansen i den fremskytende reduttlinjen dukket opp i dalasoldatenes synsfelt, ble de vitne til et merkelig skuespill. Nårkingenes første bataljon og Jonkopingsbataljonen - som nettopp hadde forsøkt å storme redutten - hadde fått forsterkning av Våsterbottens regiment som besto av to svake bataljoner på til sammen 600 mann. Hjelpen fra våsterbotningene - deres regimentssjef Fock pluss oberst­ løytnantene Sass og von der Osten-Sacken ble såret under stormen på

123

den første skansen - hadde bidratt lite. Man hadde forsøkt å storme, men var blitt avvist. Da Dalregimentet nå nærmet seg stedet, sto disse fire første bataljonene stille og ventet ved den store skansen. Stillhet, man hørte ikke et skudd, verken fra de mange svenskene eller fra russerne inne i skansen. Begge sider ventet og ville ikke sløse unød­ vendig med ammunisjon. (Hver infanterist hadde bare med seg ca. 25 skudd ut i kamp. Det innebar at man stort sett bare kunne bruke sine musketter når det var helt uunngåelig.) Siegroth syntes ikke at de bare kunne gå forbi de fire bataljonene ved skansen uten å hjelpe til. Han gav ordre til angrep. De to rekkene av menn marsjerte frem mot et av hjørnene i redutten. På deres høyre side sluttet de andre bataljonene seg til dem. Da de var omtrent 200 meter fra festningen, våknet den til liv. Kanonskudd knallet mot dem som kom marsjerende. Kartesker og skurer med skrot lot sine metalldeler slå inn mot de svenske rekkene. En av de første som ble truffet, var Siegroth som ble alvorlig såret. Straks etter ble også Drake truffet. Men stormingen fortsatte likevel. Straks var man også innen rekkevidde for de russiske muskettene. Rullende slaver hamret hardt mot de bataljonene som rykket frem. Mange falt. Man ble presset videre gjennom skurene av prosjektiler, forbi de spanske rytterne. Men da den lange kjeden av blåkledde menn nådde den likbestrødde vollgraven, vek de fleste tilbake. Noen få fortsatte trassig fremover. Noen skritt til, og de løp opp på reduttens voll. Men der var det endelig stopp. Hver eneste soldat som steg opp på vollen ble enten skutt eller stukket ihjel av russiske sverd og bajonetter. Til tross for det blodige tapet gikk man snart til nye angrep. Rekkene ble ordnet og stormbølge på stormbølge klasket opp mot den russiske skansen bare for å ramle bakover igjen enda mer uttynnet enn forrige gang. Det gikk ikke, det gikk ikke. De svenske bataljonene ble skutt i stykker av festningens enorme ildgivning. Soldatene døde i hauger. Nå fikk folkene i disse avdelingene betale dyrt med sine liv og sitt blod fordi de ikke var utstyrt med stormutstyr eller støttet av artilleri. Fordi de manglet stiger, utartet stormingen av vollen til det rene blodbadet. Svenskenes tallmessige overlegenhet var dessuten ofte mer en hindring enn en fordel, fordi de løp i veien for hverandre. En bataljon som sto klar til kamp, var en lang og klossete sak, og når seks slike lengder med menn trengte seg sammen omkring skansen, kunne man ikke unngå alvorlige kollisjoner. Angrepene var dessuten mangelfullt samordnet. Noen gikk til storm, mens andre bare sto og så på. De sammentrengte flokkene av soldater frembød seg som tette og enkle målskiver. Kulene 124

og skrotet fra muskettene regnet ned over dem, drepte og såret haugevis. Et teppe av falne svenske soldater dekket marken omkring skansen. Kampen om den tredje redutten utviklet seg til den rene massakren mot svenskene. De som ble rammet hardest rent forholdsmessig, var de som gikk i spissen under angrepene, nemlig regimentsoffiserene. Dalregimentet mistet på kort tid begge sine sjefer. Siegroth var døende, og Drake var allerede død. Av enhetens 21 kapteiner var det snart bare fire som kunne holde seg på bena. Det samme gjaldt også for de andre regimentene. I denne kokende helvetesgryten av ild begynte soldatenes kampvilje å fordampe. Enkelte krigere som var redde og trette av dødsfaren, rev seg løs fra sine kompanier og sprang bort fra det blodstenkte feltet omkring redutten. Også de sårede forsøkte å ta seg bort fra bulderet. Istykkerskutte mennesker krøp på armer og knær bort mot en skogkant til høyre for skansen. Andre ble båret bort på improviserte bårer. I Jonkoping-krigerens Harald Oxes dikt finnes det noen strofer som illustrerer de fryktelige scenene omkring redutten: Dels ropas: skjuten jag år i armen, i handen, i låret, Huvud, i hals och i brdst, i sidan, i benet, i foten; Hjålp, hjålp nu, kår kamrat, till fåltskårn att bliva forbunden! Dels måste taga till flykt, i stick låmna hatten och håttan ...

Det fa>ntes et spesielt personale med den oppgave å ta hånd om de sårede. Det reglementerte sykepleierpersonale ved hvert regiment besto ifølge planen av en feltskjæret og tre feltskjærets venner. En av dem var dalkarlenes feltskjæret Jakob Schultz. Denne 28 år gamle mannen fra Øst-Preussen fikk med egne øyne se hvordan hans avdeling led alvorlige tap. Legekunsten sto på et temmelig lavt nivå. Da det ikke fantes andre bedøvelsesmidler enn sprit, kunne den sårede soldaten velge mellom å lide i hendene på feltskjæreren eller dø. Man var helt utlevert til ham og hans sager, knipetenger, kniver, krumsakser, trepaneringsbor og brennjern. Hvorfor sluttet ikke disse vanvittige angrepene? Hva kom det av at den ene avdelingen etter den andre av en slags uutgrunnelig kraft ble trukket inn i den blodige og meningsløse malstrømmen omkring den store skansen? Det er ingen tvil om at angrepene var meningsløse. Angrepene mot den fremskytende reduttlinjen var fra første stund en bisak, en måte å holde disse festningene opptatt på mens hoveddelen av den svenske hæren stormet forbi. Når nå hæren var passert, hadde 125

angrepet mot den fremskytende linjen ikke noen som helst funksjon. De troppene som sto i reduttene, var bundet der og representerte en svært liten trussel når man først hadde passert det systemet det var tale om. At de svenske offiserene likevel trassig ropte frem det ene storm­ angrepet etter det andre, kan bare forklares med den dårlige ordregivingen ved starten på det store angrepet. De som var med på det hadde, som vi tidligere har påvist, ikke klart for seg hva som var hensikten med angrepet. Roos som kommanderte disse seks bataljonene, forholdt seg dess­ uten nesten kriminelt passiv. Uten å stille noen spørsmål eller gi direktivet lot han angrepene rulle frem. Det virker som om begiven­ hetene overfalt ham som et uventet naturfenomen som fulgte sine egne underlige lover og som det var helt umulig å beherske så lenge det varte. Roos var en erfaren, men temmelig fantasiløs militær. Muligens var han påvirket av sine tidligere erfaringer fra slaget ved Narva. Der hadde han hatt kommandoen over Nårke-Vårmlands regiment, og med dem hadde han valset ned store deler av det russiske befestningssystemet, bastion for bastion. Han skrøt senere av at halvparten av hans regimente enten var døde eller sårede da aksjonen var over. Selv hadde han da blitt såret i armen, fått hatten avskutt av en kanonkule og klærne gjennomboret av russiske kuler. Kanskje han håpet på å gjenta denne bravaden? Det var nok enda en faktor som bidro til tragedien ved den tredje redutten. Det var den svenske hærens strenge taktiske doktriner. Man var besjelet av en sterkt offensiv ånd. Både bevæpningen og kampfor­ men - den sterke understrekningen av blanke våpen, bajonettangrepene og kavalleriangrepet - gjenspeiler en nesten fanatisk tro på angrepet som et universalmiddel til seier. Slagtaktikken dreide seg helt og fullt om angrepet. Man var institusjonelt offensiv. Den svenske hæren var blitt en angrepsmaskin som reagerte instinktivt og ensidig på slagfeltets forskjellige utfordringer, en maskin som bare kjente ett middel til fremgang: angrep, angrep og atter angrep. Det var en formel som hadde fungert bra frem til dags dato. Men nå sto disse bataljonene overfor en uvant situasjon: De hadde ikke styrke nok til å innta skan­ sen. Men uten ordre eller nærmere direktiver gjorde angrepsmaskinen det den var konstruert for å gjøre og malte mekanisk videre. Tapene steg raskt. Til slutt var omtrent 1100 mann drept eller såret. Det vil si drøyt 40 % av den opprinnelige styrken. De svært høye tapene blant befalet førte til at man fikk vanskeligheter med å kontrollere bataljonene. Da det ble stadig klarere for alle at man ikke

126

skulle greie å innta skansen, begynte kampviljen naturligvis å svikte. Løytnanten i Dalregimentet Olof Pommerijn (en 31 år gammel dalkar som hadde to brødre i samme regiment) forlot det larmende virvaret ved skansen og oppsøkte Roos. Pommerijn ba om at man skulle avbryte stormingsforsøket og trekke seg tilbake - situasjonen var temmelig absurd og kaster et lynglimt over Roos’ letargiske lederskap: en løytnant som går til en generalmajor og praktisk talt krever at kampen skal avbrytes. Da Roos skjønte at ingen forsterkninger var underveis, besluttet han å gå med på denne anmodningen. Han ville heller trekke seg tilbake enn «å skyte i hjel folk til ingen nytte». I denne situasjonen var alle andre avdelinger langt borte, og ingen syntes å vite hvor de hadde tatt veien. Om man fant hæren igjen, hadde man flere tenkelige alternativer. Men først ville Roos samle sammen og ordne sin blodige flokk. Derfor lot han troppene marsjere til en skogkant som lå rett ved stedet dit man allerede hadde båret sårede svensker. Det var en pause i kampene, men da russerne bak sine voller så at det svenske fotfolket samlet seg og marsjerte bort, åpnet de ild. Som avskjedshilsen haglet det nye prosjektiler i ryggen på soldatene som trakk seg tilbake, og enda noen av dem ble slått til jorden. Da de var godt og vel inne i skogens kjølige skygge, begynte man den strevsomme oppgaven med å forsøke å reorganisere de sønderskutte avdelingene. Det var en svært vanskelig situasjon på grunn av tapet av offiserer. Man manglet folk som kunne gi de rette kommandoer, overvåke og drive troppene fremover. Dessuten gikk det langsomt, fordi man først måtte danne kompaniene før man kunne slå dem sammen til bataljoner. Av 2600 mann sto nå bare vel 1500 tilbake. Dalkarlenes sjef Siegroth ble båret ut av kampen av sine menn og lagt på en improvisert båre av lanser. Han hadde store smerter og var døende. Men han oppfattet så mye at man bare sto stille i skogkanten. Den plagede obersten uttrykte sin misnøye med dette og krevde at man skulle dra videre og slutte seg til hovedstyrken. Spørsmålet var bare hvor den befant seg hen. Krigslarmen var stilnet av igjen. Det eneste som hørtes, var de regelmessige salvene fra russisk artilleri i nærheten. Målet for deres ildgivning var Roos’ styrke. Kanonkuler slo fra tid til annen ned blant trærne. Hvor skuddene kom fra, var man usikker på. Blant mennene i skogbrynet var Abraham Cederholm, sekretæren med kostbarhetene. I morgengryet hadde han funnet sitt regimente og var kommet frem akkurat i tide til å se hvordan en kanonkule hvislet inn i en av skvadronene og drepte to ryttere. Under den forvirrende kavallerikampen var han blitt skilt fra 127

sin avdeling. Senere hadde han sluttet seg til Roos’ gruppe. De russiske prosjektilene gjorde ham redd, og han besluttet å ri ut på sletten. Der ville han nok være sikrere. Russerne skjøt jo på troppene i skogkanten. Han red mot en av de halvferdige skansene som svenskene tidligere hadde stormet. Vel ute på sletten forsto han raskt at noe var galt. En kanonkule kom dansende rett mot ham. Men Abraham hadde kjempeflaks. Kulen passerte mellom hestens ben. Den overraskede folen gjorde et krumspring. Cederholm innså at ilden kom fra en av de skansene som tidligere var erobret. Man hadde aldri besatt den etter stormingen, og nå hadde russerne tatt den tilbake! Svenskene hadde åpenbart også latt være å ta en så elementær forholdsregel som å nagle igjen kanonene, det vil si å gjøre dem ubrukelige ved å slå en spiker inn i fenghullet. Nå var kanonene i full virksomhet igjen. Cederholm snudde raskt hesten og red tilbake til skogen. Nå hadde solen begynt sin seiltur over himmelen og lyste allerede sommervarm over sletten. Dagen var i ferd med å varmes opp. Roos ville ikke marsjere i vei med sin styrke på måfå. Han ville først finne ut hvor resten av hæren holdt til. En gruppe offiserer ble sendt ut med ordre om å gjenfinne hovedhæren. Det gjaldt å finne den raskt, for nå begynte det å haste.

13. «Om bare generalmajor Roos hadde vært her» Klokken var omkring seks om morgenen. Den sjokkerende oppdagel­ sen at man savnet en tredjedel av det samlede infanteriet, spredde seg raskt i den svenske hovedstyrken. På sin ferd vestover forbi fotfolket støtte Gyllenkrok på en av adjutantene som gav ham denne nyheten: «Vet herr obersten at generalmajor Roos er forsvunnet med adskillige regimenter infanteri?» Gyllenkrok utbrøt forbauset: «Hvordan i Jesu navn er det skjedd?», vendte om på hesten og red tilbake til den høyre fløyen. Under rideturen traff han på Rehnskold og spurte ham om han visste hva som var skjedd. Det viste seg at feltmarskalken allerede hadde hørt det og tatt visse forholdsregler. Det Gyllenkrok kunne foreslå, var en mindre stans med alle troppene, men dette ble bare møtt med taushet av Rehnskold. I denne situasjonen hadde Rehnskold gitt ordre til sjefen for våstmanlendingene, Sparre, om å gå tilbake til skansesystemet med sine folk for å gjenfinne Roos’ styrke og lose dem frem til hovedstyrken. Til hjelp fikk de Hielms dragoner. Også generaladjutanter og drabanter ble sendt i vei i samme ærend. En av dem var Nils Bonde (som nå hadde vendt tilbake fra sitt lange ritt til Bolankovka for å trekke inn Carl Rolands utpost der nede). En stund senere kunne Gyllenkrok se rytteri på vei mot trakten omkring reduttene. Han red mot dem og traff deres sjef oberst Nils Hielm. Dette var en 42 år gammel, arret smålending som blant annet sloss i hollandsk tjeneste ved Mons, Pont de Pierre Huy og Namur, men som siden krigens begynnelse hadde marsjert under de svenske fargene og var blitt adlet for det. På et direkte spørsmål om hvor han var på vei, lot dragonobersten forstå at han var sendt av gårde for å hente Roos’ folk. Gyllenkrok bad ham skynde seg og «finne Roosen for oss». Nå gjaldt det for den svenske ledelsen å samle sine spredte flokker raskt igjen. Selv om et russisk motangrep nå var høyst usannsynlig, 9. Poltava

129

kunne et slikt foretagende, hvis det kom, skape store vanskeligheter for svenskene om det rammet dem på et tidspunkt da fotfolk og rytteri var oppsplittet i mange smågrupper. Men en samling av styrkene var umulig overfor det tunge russiske artilleriets ildgivning. I leiren fantes det blant annet 12 punds og 8 punds kanoner, bastante helvetesmaskiner med en maksimums skuddlengde på over 1000 meter. Dessuten fantes der en haubitser på 40 pund og en på 20 pund sammen med noen mortere av samme kaliber. Også dem måtte man forsøke å unngå. Ut fra dette hensynet var samlingsplassen velvalgt. Avdelingene ble dirigert til en stor slette rett øst for Budisjtjenskijskogen hvor man kunne forsvinne ut av de russiske kanonskytternes horisont. Fotfolket trasket mot hagene i den lille dalsenkningen hvor den ene bataljonen etter den andre innfant seg. Også rytteriets skvadroner begynte å samles på samme sted. Kongen med oppvartning slo seg ned i nærheten av Ostgota-infanteriregimentets blå rekker. De samlede bataljonene trakk seg mot dalsenkningens nordside til en plass rett ved en liten myr - den lille sumpen - hvor man gjorde holdt. Kongens båre ble satt ned på marken, og inntil den satte Carl Piper seg på en tromme. Piper var i realiteten kongens førsteminister, den eneste fra regjeringen som fulgte ham i felten. Piper utførte ikke bare de direkte kansellioppgavene, men var også med i forskjellige viktige forhandlin­ ger. Denne staute 61-åringen hadde en svært høy posisjon som en av kongens fremste rådgivere og mest trofaste eksekutør av forskjellige eneveldige beslutninger. Han var født ikke-adelig, og med en vellykket embetsmannskarriere bak seg tilhørte han den krets av progressive, lavadelige menn som en gang hadde stilt seg bak kongens far, Karl XI. Nå var han greve og hadde gjennom et godt giftemål, dyktige forretningstransaksjoner og en god appetitt på bestikkelser bygd opp en stor formue. En oppstyltet og pjattende oppvartning av kongen fant nå sted. Folk trengte seg rundt båren, gratulerte med de seire som var vunnet og ønsket ham «videre fremgang». Gyllenkrok falt inn i koret og la til at «om bare generalmajor Roos hadde vært her» så man kunne fullføre kampen. Carolus var optimistisk og nevnte at man hadde sendt tropper for å finne ham: «Han vil snart være her.» Kavalleriet var ennå ikke kommet i orden. Man kunne se skvadroner som fremdeles ikke hadde ordnet seg i rekke. Gyllenkrok red dit for å finne årsaken, fikk tak i sjefen på venstre kavallerifløy, generalmajor Hugo Johan Hamilton, og pekte på forvirringen. Den 41 år gamle Hamilton var en mann med bestemt utseende, tykke, buskete bryn, en

130

kraftig romersk nese og fyldige lepper. Han stammet fra en gammel skotsk krigerslekt som var kommet til Sverige på midten av 1600-tallet. Selv hadde han begynt sin militære løpebane bare 12 år gammel. Generalmajoren sa at han hadde sin egen fløy i orden, men at han ikke visste hva som var galt med den høyre. Deretter red han i vei. Problemene med den høyre fløyen hadde nok å gjøre med at der var de skvadronene som hadde vært innblandet i de heteste kampene og også utført den voldsomme forfølgelsen. De trengte litt ekstra tid til å komme i orden igjen. Tiden gikk. Verken Sparre, Hielm, Roos eller noen av de mange generaladjutantene og drabantene som ble sendt av gårde, lot høre fra seg. Etter som avdelingene kom på plass, fikk soldatene tid til å hvile seg, noe de trengte nå. Mange soldater var bedøvet av tretthet. Ingen hadde jo sovet spesielt mye natten før. Fotfolket la seg rett ned i sin strenge oppstillingsorden. Ved kavalleriet ble det gitt ordre om å tre av. Men hvor var Sparre? Hvor var Roos? Det var ikke bare svenskene som hadde lagt merke til de bataljonene som var savnet. Også den russiske ledelsen var klar over - trolig gjennom sine egne folk i reduttlinjen - at en større svensk infanteriav­ deling var blitt adskilt fra hovedstyrken. Den russiske ledelsen forsto raskt at man her hadde en anledning til å skape et ordentlig tilbakeslag for svenskene. Man sendte tropper ut av leiren. Fem bataljoner med infanteri, det Tobolske og Koporske samt halve det Fichtenheimske regiment. De var under kommando av generalløytnant Rentsel og hadde til oppdrag å angripe og slå Roos’ isolerte styrker. Den russiske styrken fikk hjelp av fem dragonregimenter som var tatt fra den venstre fløyen og sto under generalløytnant Henskes kommando. (Disse skulle også forsøke å opprette en forbindelse med det beleirede Poltava.) Schlippenbachs lille speideravdeling hadde også sluttet seg til Roos’ styrke (avdelingen var blitt sendt fremover for å speide rett før slaget braket løs). Schlippenbach hadde imidlertid etter en stund tatt med seg sine karer for å gjøre et forsøk på å finne hovedstyrken. Det greide han ikke, for uheldigvis red han rett inn i noen av de russiske avdelingene som var på vei for å angripe Roos’ tropper. Etter kort tid ble avdelingen overkjørt. Schlippenbach selv lot seg ta til fange. En av dem som hadde fulgt hans tropp, en 23 år gammel infanterikaptein som het Carl Palmfelt, greide å komme seg vekk og fortsatte sitt forvirrede ritt for å finne hovedstyrken. Spørsmålet var om Palmfelt kunne rekke frem i tide. 131

De ti russiske regimentene innledet en knipetangsmanøver. Mens Rentsels fotfolk marsjerte rett mot Roos’ bataljoner, red rytteriet i en bue gjennom reduttlinjen for å nå en posisjon bak dem. Det var blitt en lang ventetid for den styrken som var avskåret. Folk hadde lagt seg ned for å sove. Man hadde gjenopprettet en viss orden. Men de store tapene hadde tvunget det høyeste befalet til å slå sammen Dalregimentets to bataljoner til en eneste. Det måtte man også gjøre med våsterbotningene som nå var samlet i en eneste tynn, liten bataljon. Mangelen på offiserer var høyst alvorlig. Offiserene hadde stort sett to funksjoner ute på slagfeltet. De ledet kampen og overvåket alt mannskap. Det krevdes av dem at de gikk foran med et godt eksempel i kamp, og de gikk derfor nesten alltid i spissen for avdelingene. Det førte til at de led de forholdsmessig største tapene i regelrette slag. (Mannskapet var i stedet mest utsatt for sult, sykdommer og slit. Den gjennomsnittlige soldaten møtte for det meste døden i en skitten leir og ikke på ærens mark.) Offiserene var også overvåkere. Mens noen av dem gikk i fremste rekke og mante folkene fremover, var andre plassert bak troppen slik at de «sammen med underoffiserene kunne påse at soldatene ikke smyger vekk, at de holder rekkene sluttet når de skal skyte». Soldater som forsøkte å flykte bort fra slaget, skulle drepes uten videre, eller som reglementet sa, at befalet i slike tilfeller «har makt til å slå ned desertører, for man må enten slåss og dø i kamp med rikets fiender, eller rammes av øvrighetens hevn». (Om hele avdelinger skulle bryte sammen og flykte, bestemte krigsartiklene at hver tiende mann skulle henges.) Befalstonen var temmelig brutal. Voldsomheter var ikke uvanlige for å få mannskapet til å adlyde ordre. En offiser har fortalt hvordan han i kamp drev mannskap og underoffiserer frem foran seg med hugg og slag. Da hans oberst så det, sa han «det skulle alle offiserer gjøre». Han fikk dem til å adlyde ved å true mannskapet med at «den som først snur ryggen til fienden og vil flykte, skal jeg selv skyte eller stikke ned». Å gi soldatene et slag med sverdet var en naturlig del av lederskapet, og Karl XII kunne selv bruke sin lange korde for å skynde på altfor flegmatiske undersåtter. Mangelen på offiserer i Roos’ bataljoner innebar en risiko for at hele avdelinger skulle bryte sammen under sterke påkjenninger. Man mang­ let i høy grad den tvingende og pådrivende kraften. Alle bataljoner manglet befal. Ved Dalregimentet var det så ille at man noen steder var nødt til å bruke underoffiserer som kompanisjefer.

132

En stund rett etter klokken syv fikk folkene i Roos’ avdeling øye på en lang rekke kavalleri bak seg. De marsjerte frem langs de reduttene man tidligere hadde stormet. Var det Hielms dragoner? I troen på at det var egne tropper sendte Roos sin adjutant, den 22 år gamle nårkefenriken Bengt Sparre, i møte med dem. Generalmajoren var lettet og helt overbevist om at dette svenske rytteriet kunne gi klar beskjed om hvor hovedstyrken holdt til. Men han fikk en svært ubehagelig over­ raskelse. Man kunne straks se at Sparre vendte om og red sporenstreks tilbake over den tørre sletten. Da han kom tilbake, fortalte han at det rytteriet man så på ingen måte var svensk. Det var russisk. Det var Heinskes fem dragonregimenter. Ironisk nok ankom noen minutter senere en person som hadde alle de informasjoner man ønsket seg. En generaladjutant fra hovedkvarteret, Nils Bonde, hadde greidd å slå seg igjennom. Bonde meldte seg for Roos og tilbød seg å vise ham og hans menn veien til kongen. Men det var i seneste laget. Roos ba ham vente med sin orientering til man hadde gjort folkene klare til kamp. I samme øyeblikk så man enda en fiende. En rekke med fiendtlig infanteri dukket opp rett foran dem. Det var Rentsels bataljoner som kom trampende. Kosakker rykket frem sammen med Rentsels tropper ute på deres venstre fløy. Alle stormet rett frem mot svenskene. Og bak ryggen på Roos’ karer så man den lange kjeden av hester og menn som nærmet seg. Fellen var i ferd med å klappe sammen. Noen skvadroner fra Heinskes styrke red frem mot den svenske styrken. I full galopp, men uten å løsne et skudd red de frem og snudde. Etter en kort stund gjentok de prosedyren. Uten å løsne et skudd og i stor fart rykket de frem - og snudde. Det var åpenbart at de ville skaffe seg opplysninger om de svenske disposisjonene. Selv om svenskene ved hjelp av generaladjutant Bonde nå kunne finne veien til hovedstyrken, ville man ikke i noe fall gi seg i vei før man hadde slått de russiske styrkene som omgav dem. Roos vendte seg til Bonde og sa at «vi kan ikke marsjere før vi har tatt i mot dem», og han begynte i all hast å forberede den kampen som ikke var til å unngå. Man sendte en kaptein inn i skogen for å se om enda flere russiske tropper rykket frem fra det holdet. Kapteinen, Johan Ahlefelt, som nå tjenestegjorde som major ved nårkingenes livsbataljon, og som hadde en fortid som underjegermester, vendte tilbake med beskjed. Jo, enda en russisk bataljon marsjerte mot dem der inne mellom trærne på linje med dem som rykket frem ute på sletten. Det betød at man var truet med å bli omringet. For å møte denne nye trusselen måtte Roos 133

omgruppere sine menn. Nårkebataljonen ble sendt inn i skogen og ble oppstilt med fronten mot den russiske bataljonen som kom marsje­ rende. Spørsmålet var bare hvordan man skulle stille opp de tre andre bataljonene. Roos var i tvil. Hvis man forlenget linjen, kom man altfor nær den store redutten. Da ville troppene bli utsatt for en farlig ild fra denne og andre befestninger i nærheten. Å stille opp mannskapet i en enkel linje med front nordover var umulig, fordi det russiske rytteriet i så fall truet med å falle dem i ryggen. Den gruppering Roos bestemte seg for, var i stedet en slags åpen firkant. Jonkopingsbataljonen ble oppstilt i rett vinkel til nårkingene. Ved siden av dem ble våsterbotningenes eneste bataljon oppstilt. Dalkarlbataljonen ble oppstilt lengst ute på den venstre kanten. Den sto tilbaketrukket med sin venstre flanke begravet i et lite hasselkratt og hadde til oppdrag å hindre det russiske rytteriet - som også stadig kom nærmere - å falle styrken i ryggen. Denne grupperingen var helt defensiv. Man hadde forsøkt å bygge opp en beskyttelse av fløyene, men likevel var faren for en innringning ikke på noen måte utelukket. For ytterligere å styrke forsvarskraften lot Roos bataljonene spekke, det vil si at man i stedet for å la lanseknektene stå samlet i midten av hvert enkelt kompani som vanlig, lot han dem oppstille langs hele fronten mellom musketerernes andre og tredje rekke. Dette førte riktignok til at angrepsstyrken ble noe svakere, men i stedet fikk man en sammenhengende front av musketerer. Utspredningen av lanseknektene over hele linjen gjorde den mer motstandskraftig, fremfor alt mot kavalleriangrep. (Men lansen var et våpen av omdiskutert verdi. Den var først og fremst uttenkt som et motmiddel mot rytteri, og i slike sammenhenger fungerte den godt. Men det fantes folk som, i likhet med den berømte tyske forfatteren von Grimmelshausen, satte et spørsmålstegn ved dens plass på slagmarken. Von Grimmelshausen, som selv hadde deltatt i Tredveårskrigen, gjorde narr av lansen og mente at de som drepte en lanseknekt, myrdet en uskyldig mann. Selv hadde han ytterst sjelden sett en lanseknekt drepe noen i kamp, «og greier noen virkelig å bli truffet av en lanse, så har de seg selv å takke for det. For hvorfor skulle man løpe på en lanse?» Innføringen av bajonettene hadde gjort lansen umoderne - enhver musketer hadde nå mulighet for å omgjøre sitt våpen til en lanse i miniatyr. Derfor holdt lansene på å forsvinne fra slagmarkene i Europa. Men både russere og svensker var fremdeles utstyrt med dette gammeldagse våpenet. En tredjedel av hver bataljon besto av lanseknekter.) Om denne spekkingen virkelig skulle være til hjelp for Roos’ styrke, var temmelig tvilsomt, særlig fordi mange av de svenske soldatenes 134

lanser var knekt og avskutt etter kampene i skanselinjen. Man kunne se soldater stå og vente på det russiske stormangrepet med nevene fast knyttet om ødelagte lansestumper. Omgrupperingen tok lang tid. Hele tiden ble avstanden til de fremmarsjerende fiendtlige rekkene stadig mindre. Bevegelsen var bare så vidt ferdig da det russiske infanteriet dukket opp rett foran dem og gikk til angrep. Svenskenes viktigste middel til å slå det russiske angrepet tilbake var deres egen ildgivning, muligens kombinert med et motangrep i rett øyeblikk. Det var viktig at befalet kontrollerte troppen nøye, fordi ild ble avgitt i form av salver, som regel rekke for rekke, og ladning, anlegg og avfyring ble utført på streng ordre. Med en praktisk skuddlengde på 150-200 meter og en ildhastighet på ca. 2 skudd i minuttet kunne man rekke tre-fire salver mot fremrykkende fiender før man fikk kontakt med dem. Forskjellige terrenghindringer som her hvor deler av det russiske infanteriet gikk gjennom skogen, eller om angriperne avbrøt sin marsj midlertidig for å besvare ilden, utsatte angrepet. Og det kunne gi en mulighet for flere salver. Noe som imidlertid gjorde ildgivningen vanskelig og nedsatte ildhastigheten, var kruttrøyken. Ofte var man tvunget til å ta pauser i skytingen for at den kraftige røyken som svartkruttet utviklet, skulle rekke å gå i oppløsning. Når det var vind­ stille, kunne et nesten ugjennomtrengelig slør av tett hvit røyk dekke fronten. Man hadde allerede sett hvordan skyer av kruttrøyk kunne skjule hele befestninger og tropper og blinde dem. Det hadde allerede gitt årsak til forvirring. Skuddvekslingene var preget av at den enkelte soldat alltid siktet temmelig dårlig. (Det fantes til og med militærteoretikere som mente at det var helt unødvendig å sikte. Det bare forsinket ildgivningen.) Geværene var ikke bygget for nøyaktig sikting. Kulebanen var svært krum, og noen skarpskyting kunne det aldri bli tale om. Skuddsalvene innebar at soldatene stort sett bare var stativer for sine geværer. Avdelingene fungerte i kamp som et slags primitivt maskingevær som støtvis sprutet ut store skurer av kuler mot fienden. Selv om de fleste kulene bommet og gikk for høyt eller for lavt - skuddsalver kunne være en sløsaktig form for ildgivning, det finnes beregninger som viser at det kunne gå opptil 300 kuler på hvert treff - så innebar spredningen at det alltid var noen kuler som traff målet. Dessuten var nok effektivite­ ten sterkt avhengig av avstanden. Jo kortere avstand, desto større effekt. Dette blir spesielt forståelig om man tenker på at målet for det meste var en oppreist masse av tett sammenstilte mennesker som ikke 135

gjorde noe forsøk på å komme unna eller søke beskyttelse. Man for­ søkte å unngå langvarige skuddvekslinger, fordi de ofte var svært kost­ bare uten at man kom til noen avgjørelse. Skuddsalvene var dessuten vanskelige å stanse når de først var kommet i gang. Det var vanskelig å høre kommandoropene gjennom den øredøvende larmen fra musket­ tene. Den første salven var også som regel den mest effektive. Da var soldatenes musketter best ladet. Etter hvert grodde nemlig skuddrøret til av slagg. Skrekk og forvirring distraherte soldatene og førte som regel til at de ladet dårlig. Det er derfor ikke forbausende at man for­ søkte å holde seg til høyst én eller muligens to salver på kortest mulig avstand. En karoliner sa at kongen ville at «de ikke skulle skyte før de så det hvite i øyet på sin fiende». Jo lenger man kunne vente med ild­ givningen - og her kommer offiserenes kontrollerende rolle inn desto større effekt ville den få. De russiske bataljonene kom stadig nærmere. Våpnene tiet. Da de så de fremrykkende russiske linjene, var det noen svenske soldater som mistet fatningen og løsnet skudd - kanskje begynte det bare med at ett eneste skudd gikk av, men det oppsto skuddpanikk. De bakre rekkene i de svenske bataljonene skjøt mot ordre og for tidlig. Avstanden var altfor stor. En kort skuddveksling ble utkjempet. Den svenske salven hadde knapt nok lagt seg før den fikk et dundrende tilsvar i form av en svært sterk russisk salve. Da skjøt også de fremste rekkene av Roos’ styrke. Det russiske svaret kom umiddelbart: En ny salve pisket mot de blå linjene. De svenske bataljonene kom i uorden og vred seg. Soldate­ ne begynte å vakle bakover. Russerne benyttet sjansen etter den tunge ildforberedelsen. De stormet frem med blanke våpen. Ut av buskaset stormet felte bajonet­ ter, lanser og sverd frem. De russiske bataljonene overfalt svenskene som et jordskjelv. Håndgemenget ble kort, forvirret og blodig.

Pamparna dragas ur skid och sablar sig kroka och svånga, Hugga och sticka, gå på, hår rappas oms om på all sidor, Så dår far huvud och ben, dår ligga nu karlen och håsten ... Slik lyder noen strofer av Harald Oxes dikt. Et par av de svenske bataljonene sto fast i stormen. De andre vek unna. Feltveblen i Dalregimentet Wallberg sier at «alt var forgjeves, fordi fiendens lansespisser truet oss på livet, og de fleste ble dødelig såret av dem». Det gikk noen øyeblikk til, og så falt hele den svenske linjen sammen. Soldatene strømmet bakover i panikk. De trosset de få offiserenes fortvilede 136

trusler og bønner om å stanse opp og slåss. Bataljonssjefene ble drept eller tatt til fange en etter en. Det samme gjaldt det meste av den sammentrengte soldatmassen. Wallberg ble fanget av noen russiske grenaderer og plyndret for alt han eide, slik at han snart sto splitter naken. En annen som også ble tatt til fange og avkledd til skinnet, var Johan Ahlefeldt, Roos’ skogsspeider, og han var dessuten blitt alvorlig såret under kampen. Det russiske kavalleriet hadde ikke grepet inn. Dalkarlenes flankeposisjon hadde hindret kavalleriet fra å gå til angrep og lukke sekken fullstendig. Derfor fantes det en fluktrute sørover for dem som sprang og forsøkte å redde seg ut av heksegryta. De fleste av dem som ikke ble drept eller tatt til fange, ble revet med i store panikken ned i en kløft med mange forgreninger som løp rett bak den erobrede svenske posisjonen. Det fantes enkeltpersoner som i det alminnelige kaoset umiddelbart etter kampen greide å snike seg vekk også i andre retninger enn ned i kløften. Den 28 år gamle kapteinen ved Nårke-Vårmlands regiment, Conrad Sparre, var en av dem. Sparre var nettopp blitt frisk igjen fra en alvorlig skade han hadde fått ved en trefning i februar. Han hadde nesten blødd seg i hjel, men man greide å sy og brenne igjen såret, og en påfølgende koldbrann hadde man overvunnet etter flere operasjo­ ner. Han hadde kunnet stige til hest akkurat i tide for slaget. På et eller annet vis greide han å unngå å bli oppdaget etter kampen, kanskje fordi han tok en uniformsjakke fra en død russisk offiser, kanskje fordi hans regimentsuniform med dens røde oppslag ble forvekslet med de russiske, eller mest sannsynlig fordi de to sidenes uniformsfarger ikke kunne skilles fra hverandre under et tykt lag av skitt og kruttslagg. I alle fall passerte Sparre uten videre gjennom de russiske avdelingene og ga seg i vei bort fra slagmarken med alle dens døde kropper i sørlig retning over den flate sletten gjennom den tunge varmen mot det svenske lastetoget. En annen som også unngikk døden i skogholtet, var Abraham Cederholm. Sammen med sin tjener snek han seg bort inn i skogen. De satt begge til hest. Tjenestegutten førte ennå Cederholms håndhest som var fullastet med kostbarheter. Noen russiske soldater satte etter dem. Under flukten kom tjenestegutten til å slippe håndhesten. Straks var det noen kosakker der. Abraham så fortvilet hvordan hans samlede rikdommer ble røvet fra ham. Det var et stort tap, men han kunne miste alt, frihet eller liv, om han ikke greide å ta seg vekk. Ettersom russiske soldater og ryttere lette seg igjennom skogen, sto bare en 137

eneste redningsvei tilbake, og den gikk over en liten myr. Denne gyngende broen til redningen var livsfarlig. Mange svensker var alle­ rede sunket ned i den. Cederholm selv veide tungt av de tusen dukatene han bar på seg. Om han tilfeldigvis skulle falle av hesten, ville han aldri kunne ta seg opp i salen igjen uten hjelp. Men han hadde ikke noe annet valg enn å forsøke seg på myra. Som ved et mirakel kom han over og overlot dem som satt fast i myra bak seg til sin skjebne. Han red bort betydelig fattigere, men var fremdeles i live. Det var mellom 300 og 400 svensker som greide å ta seg ned i kløfta. Blant dem var Roos selv. De var ikke på noen måte i sikkerhet. Mens en del av de russiske troppene vendte tilbake til leiren, fortsatte andre under kommando av Rentsel å forfølge de svenskene som ennå var i live. Russisk kavalleri stormet ned i kløfta foran de flyktende mennene som mørke skyer. Hakk i hæl på svenskene kom fotfolk med svingende bajonetter. Den russiske bataljonen som var gått gjennom skogen og støtt sammen med nårkingene, fortsatte å styrte gjennom det grønne og truet med å falle den skrumpende flokken i flanken. Enda en gang var de truet av omringning. De måtte slå seg ut. Svenskene sprutet ild mot det russiske rytteriet som vek unna og holdt seg på avstand. Bataljonen inne i skogen truet dem hele tiden. Den slitne flokken flyktet, strevde seg over ravinen, klorte seg oppover kanten og inn i skogen. Roos styrte sine folk sørover mot infanterileiren som de hadde forlatt natten før. Han nærte et vilt håp om unnsetning. Kanskje kongen og hovedstyrken var der? Man var hårdt presset. På alle kanter av dem svermet fiendtlige soldater. De svenske soldatenes kampvilje, som allerede tidlig hadde vist tegn til å svikte, forsvant nå fullstendig. Ingen kan forundre seg over at det skjedde. Inntrykket av store og gjentatte motganger, trusselen om innringning og de tunge tapene virket selvsagt nedbrytende. Tap på 20 % regnes som svært store, og det er ytterst sjelden at en tropp greier å overleve tap på opp mot 50 %. Om tapene konsentreres på kort tid, virker de som regel mye sterkere. Roos’ enheter hadde i løpet av et par timer mistet over 80 % av sin opprinnelige styrke! Det var et utrolig tall. Mange av soldatene skrek i fortvilelse at man skulle legge ned våpnene og «be om nåde». De ville ikke slåss mer. Roos nektet hård­ nakket: «Det gjør ikke et anstendig menneske,» ropte han tilbake og forsøkte å oppmuntre dem: «Vi treffer snart på hæren og får hjelp.» Den spredte kampen gikk videre. Prosesjonen dro mot sør. Hele tiden ble de forfulgt av svermer av russiske ryttere og fotfolk som bare ble tettere og tettere. 138

Hva fikk dem til å gå videre? Hva fikk dem til å forlenge denne meningsløse dødskampen? Kamplysten var borte, men den jernhårde disiplinens bånd, om aldri så møllspiste, har nok fremdeles bundet soldatene sammen og fått dem til å adlyde ordre mer eller mindre vanemessig. Muligens gav Roos’ tale om unnsetning dem krefter til en siste fortvilet kraftanstrengelse. Det fantes også normer som var hamret inn gjennom lang tid, som fikk dem til å slåss videre til tross for de tunge tapene. Tapperhet og mot var hedersbegreper som lyste klart og sterkt i hæren, og man nærte en bunnløs forakt for alt som kunne oppfattes som feighet. Å flykte, trekke seg tilbake eller spesielt å kapitulere var i prinsippet galt. Å stå fast i rekkene og ikke vike en tomme var det idealet man hyllet ofte og veltalende. Man ville heller utkjempe en utsiktsløs kamp «enn å få ord på seg for å ha flyktet uten grunn». Forakten for feigheten og hyllesten til motet kunne få temmelig underlige uttrykk. Fiendtlige avdelinger som kapitulerte uten kamp - og som altså oppførte seg på en måte som var til beste for ens egne formål - kunne utsettes for en dårlig og nedsettende behandling. Tapre og dermed vanskelige og tapsbringende fiender derimot kunne møtes med stor respekt og fikk ofte en bedre behandling enn andre. Motets høysang ble sunget på begge sider, og også svenske avdelinger kunne få gode kapitulasjonsbetingelser når man syntes at de hadde kjempet tappert. Denne ofte merkverdige bruk av tapperhetsidealet var en frukt av den sterke martialske kulturen som fantes i hærenes offisersledd. I mangt og mye var den et ekko fra tidligere epoker, skygger av middelalderens riddertanke krysset med den nye tidens ideal om gent ilh omme. Svenskene fortsatte sin bloddryppende Golgata-vandring gjennom skogen. Fra tid til annen stanset de opp og satte seg til motverge mot forfølgerne. Soldatene ble oppstilt som best man kunne, og man løste skudd til alle kanter. Så satte man seg straks i bevegelse igjen. Nils Bonde, generaladjutanten fra hovedkvarteret, hadde aldri fått en sjanse til å utføre sin orientering. Han kom til å bli adskilt fra Roos i den røykfylte kamptummelen, og man var igjen uvitende om hvor hovedstyrken egentlig befant seg. Man hadde som sagt et visst håp om å finne unnsetning ved det gamle leirområdet. Det håpet ble straks knust da de nådde frem. Der fant man ikke noe annet enn det russiske rytteriet som svermet omkring. Toget snublet videre østover mot høydedraget ved Vorskla. Der hadde kongen og en del av regimentene hatt sitt kvarter. Kanskje hovedhæren var der. Skulle man få noen unnsetning eller skulle den gjenværende flokken av Roos seks bataljoner utslettes?

139

14. «Fienden rykker frem fra sine linjer!» Den russiske ledelsen var temmelig forbløffet. Etter at den svenske hovedstyrken var forsvunnet ut av sikte, var det ene kvarteret etter det andre gått uten at det skjedde noe. Man forsto ikke hvorfor svenskene nølte. Ledelsen fryktet et nytt angrep mot leiren og var innstilt på å møte det stående bak leirens voller. For å styrke forsvaret enda mer beordret man noen infanteriregimenter til å rykke ut og stille opp på begge sider av leiren. På nordsiden satte man 13 bataljoner på to linjer, på sørsiden 10 bataljoner - også de var oppstilt på to linjer. Man skulle møte de angrepene som man ventet seg bak en mur av jern med tung ild fra brystvernet på leiren. Styrkene på sidene av leiren kunne da true angriperens flanker. Det russiske kavalleriets hovedstyrke var i ferd med å ordne sine forvirrede linjer nord for den store kløften og Tachtaulovabekken. Vest for dem sto størstedelen av det tallrike russiske irregulære rytteriet under kommando av hetman Skoropadski. De var opprinnelig postert i området omkring Maloje Budisjtje, men var, som alle andre rytteriavdelinger, blitt tvunget bakover. En del av disse irregulære avdelin­ gene var ordentlig rystet etter det svenske innledningsangrepet, og deres kampverdi kan ikke ha vært særlig høy. De eneste i den russiske hæren som hadde direkte kontakt med sin motstandere, var de deler av Rentsels og Heinskes tropper som var opptatt med å forfølge restene av Roos’ gruppe. Ennå så det ut som initiativet lå i svenskenes hender. Tsar Peter ventet rastløst på deres neste trekk. Det så ut som det lot vente på seg. Hva skjedde nede i dalsenkningen hos svenskene? Der var det nesten gått to timer i utålelig venting uten at de hadde sett snurten av de avdelingene de savnet. Til slutt kunne man se noen infanteribataljo­ ner på langt hold. Ledelsen var overbevist om at det endelig dreide seg om Roos’ styrke! Når de sto så nær, ville man straks gjennomføre opp­ marsjen foran angrepet. I denne situasjonen måtte planen ha vært å

140

gjennomføre et angrep med både fotfolk og rytteri mot den befestede leiren fra en posisjon nord for den lille sumpen. Et angrep fra denne posisjonen skulle - som vi tidligere har påpekt - på en helt annen måte enn et angrep fra dalsenkningen avskjære de russiske retrettveiene mot nord. Fra en stilling på den andre siden av den lille sumpen ville man dessuten kunne skille hoveddelen av det russiske kavalleriet, som sto temmelig langt nord for leiren, fra styrkene omkring selve leiren. Den svenske ledelsen tenkte sannsynligvis på å slå disse to gruppene hver for seg ut fra en slags sentralposisjon. Først skulle man slå det russiske kavalleriet og, når det var jaget bort, skulle man vende seg mot de styrkene ved leiren som i praksis var omringet. I løpet av de tidlige morgentimene hadde man imidlertid fått smertelige bevis på de russiske befestningenes styrke, og det kan ha vært grunnen til at den svenske ledelsen nå besluttet å hente frem forsterkninger. En generaladjutant ble sendt av gårde sørover til lastetoget i Pusjkarjovka for å hente det artilleriet og de troppene som sto der. (Dette var et tid­ krevende foretagende. Det skulle ta forsterkningene minst fem-seks timer å nå frem til slagmarken. Man regnet åpenbart ikke med å gå til angrep mot den befestede leiren før utpå ettermiddagen. Men man ville straks innta den viktige sentralposisjonen og slå til mot det russiske rytteriet.) Det må ha vært stor utålmodighet i den svenske ledelsen i denne situasjonen, og for ikke å sløse bort mer dyrebar tid, besluttet man å ikke vente lenger på de bataljonene man manglet - man hadde jo sett at de var på vei - og det ble gitt ordre til infanteriet om straks å marsjere mot nord over den lille sumpen. Soldatene måtte avbryte sin hvilestund og stå opp. Bataljonene ble oppstilt til kolonner, og snart begynte marsjen over den lille myra. Avdeling etter avdeling ble satt i bevegelse. Kongen med oppvarting fulgte med, men Carl Piper ble igjen. Under ventetiden hadde han flyttet bort fra trommen ved båren og hadde lagt seg til rette i den kjølige skyggen under et tre i en åpen hage for å hvile bare noen skritt fra kongen. Han ble vekket opp etter en stund av kanselliråd Hermelin som fortake at «Hans kongelige majestet hadde latt seg føre bort fra det sted hvor han hvilte». Piper som åpenbart var trett og ville sove lenger, svarte at «det haster ikke for oss» (hæren var jo ennå ikke oppstilt til kamp, og denslags tok tid). Han ble tilbake under sitt tre. Nårkingenes andre bataljon marsjerte først (da var de helt uvitende om hva som var skjedd med deres kamerater i Livbataljonen som inngikk i Roos’ savnede gruppe). Man fikk ordre om å marsjere lang­ somt frem i retning av et lite skogholt som var synlig på den andre 141

siden av Tachtaulovabekken. Inntil skogholtet kunne krigerne se russisk kavalleri som sto og ventet i den dirrende heten. De var klare til kamp og ordnet i to linjer. Til venstre for dem og tilbaketrukket sto kosakker som var en del av Skoropadskis folk. Plutselig hørte man skudd. De langsomt marsjerende soldatene ble utsatt for ildgivning fra nært hold. Noen kosakker hadde lurt seg inn i noen hager i nærheten. Fra skytestillinger bak gjerdene sendte de velrettede skudd inn i de lange rekkene av soldater. Femti mann ble plukket ut og sendt i vei for å drive vekk krypskytterne. Når det nå igjen begynte å lukte krutt, forandret bataljonen i teten mer eller mindre automatisk oppstilling. Fra kolonneformasjon svingte man seg opp på linje og gikk fremdeles rett mot skogholtet på den andre siden av bekken. Fremrykningen fortsatte: Man kom stadig nærmere det ventende russiske rytteriet. Nårkebataljonens venstre flanke ble drevet noe frem. Om motstanderen der borte skulle angripe, ville man så raskt som mulig kunne ta imot dem. Det svenske kavalleriet var også blitt beordret over sumpen og sto allerede klart og ventet på nordsiden. Mens de ventet, fikk de kampkontakt med noen fiendtlige skvadroner som trakk seg tilbake og red tett inntil dem. Noen av de svenske avdelingene forfulgte dem. Men straks fikk man ordre om stans fra Rehnskold. Han ville tydeligvis ha sitt rytteri samlet og kampklart og ville ikke tillate at det ble splittet opp av forfølgelsesritt etter enkelte fiendtlige avdelinger. Sjefen for den høyre kavallerifløyen, Carl Gustaf Creutz, red opp på en liten høyde for å se seg omkring. Han var en middelaldrende mann med rundt ansikt, ørnenese, mustasje og ekornøyne. Han var modig, plikttro, en soldat i kropp og sjel, men uselvstendig og fantasiløs. Allerede to år etter sin fødsel i Falun var han blitt innskrevet som løytnant ved Livregimentet til hest, den samme avdelingen som han nå var regimentssjef for. (Det var vanlig innenfor visse adelsslekter med slike absurd tidlige innrulleringer, og det viser igjen hvor strengt styrt de unge overklasseguttenes livsløp var, bokstavelig talt fra dets første begynnelse.) Han speidet mot den russiske leiren for å se hva russerne ville finne på i denne situasjonen. Rehnskold kom ridende i skritt langs den lange ormen av bataljonskolonner. Han stanset ved teten og vendte seg til Gyllenkrok som hadde fulgt nårkingene under fremrykningen og vært med på å dirigere marsjen. Rehnskold spurte sint om heller ikke han «greide å marsjere i kolonne?» «Jeg marsjerer med hele bataljonen i front,» svarte Gyllen­ krok, «og skal gå frem helt til skogen.» Hans følgende forklaringer var 142

feltmarskalen helt uinteressert i og avbrøt ham med et furtent «marsj, marsj» og red tilbake. Man rykket frem enda et stykke mot skogholtet da de noe uventet fikk ordre om å gjøre holdt. Hva var dette? Gyllen­ krok sa til Nårkebataljonens sjef Wrangel at han skulle ri tilbake og kontrollere ordren, og han forsvant. Det viste seg at den svenske ledelsen hadde oppdaget en sannhet som var like smertelig som urokkelig: Roos’ bataljoner var og ble borte. De bataljonene som man hadde sett for en stund siden, viste seg å være russiske (det var deler av Rentsels styrke på vei tilbake til leiren etter å ha slått Roos). Det var generaladjutanten Anders Gideon Gyldenklou, en 34 år gammel kaptein som var født i Stockholm, som kom med nyheten. Han var den som ble sendt av gårde til Pusjkarjovka for å hente forsterkninger og hadde på veien sørover ridd mot den gruppen som man antok var Roos’ savnede bataljoner. Da han kom nær dem, hadde han gjort den sjokkerende oppdagelsen at de var russere. Han hadde kastet hesten tilbake og galoppert direkte til hovedstyrken for å avlegge rapport. De informasjoner Gyldenklou var kommet med, ble straks bekreftet. I det samme øyeblikk ankom nemlig innberetningene fra de avdelin­ gene som var sendt ut for å finne de savnede. Verken våstmanlendingene eller Hielms dragoner hadde greidd å ta seg frem til Roos’ avdeling. Dragonene hadde vært i kamp med russisk irregulært rytteri og hugd seg igjennom, men det hadde ikke hjulpet. På dette tidspunktet hadde russerne igjen besatt de reduttene som tidligere var falt. De hullene som svenskene hadde slått i befestningssystemet med så store tap, var nok en gang korket igjen. (Dette hadde russerne kunnet gjøre uten større anstrengelser, fordi de svenske kommandantene ikke hadde besatt de skansene de hadde erobret. Det var bare for rfisserne å flytte inn igjen etter at de blå bataljonene hadde marsjert sin vei.) Svenskene hadde likevel greidd å få øye på Roos’ knuste bataljoner og hadde kunnet følge deres dødskamp i den grønne skogkanten på langt hold. Det hadde ikke hjulpet at også Carl Palmfelt, den unge kapteinen som hadde greidd å komme unna da Schlippenbachs avdeling var blitt knust, til slutt nådde frem til hovedstyrken med gode kunnskaper om hvor de savnede bataljonene kunne finnes. De energiske russiske mottrekkene hadde tilintetgjort forsøkene på å forene Roos’ gruppe med hovedstyrken. Feltskjærerne kikket på kongens sår og begynte å forbinde det på ny. Hultman som hadde tatt munnskjenkens plass da han ble tatt til fange,

143

1. Roos avbryter angrepet mot den tredje redutten og trekker seg tilbake med sin styrke til kanten av Jakovetskijskogen. 2. Russerne angriper Roos’ gruppe med både infanteri og kavalleri. Svenskene blir slått og flykter mot Poltava. 3. Den svenske ledelsen tror at gjen­ foreningen med Roos’ gruppe er nært forestående og innleder opp­ marsjen foran angrepet mot leiren. 4. Russerne marsjerer ut av leiren med sine hovedstyrker. På denne måten trues svenskenes forbindelse med lastetoget.

5. Den svenske hovedstyrken er nødt til å møte trusselen. Man gir ordre om tilbakemarsj. 6. Restene av Roos’ gruppe flykter fra forfølgerne ned mot Poltava. Et for­ søk på å nå beleiringsverkene blir stoppet av et russisk utfall. 7. Roos’ gruppe flykter inn i en forlatt skanse. Russiske styrker følger etter. Svenskene kapitulerer. 8. De russiske styrkene i Poltava går til angrep mot de svenske avdelingene som står i beleiringsverkene.

144

sprang omkring og lette etter vann og gav Carolus drikke i det spesielle sølvbegeret. Generalmajor Sparre som var vendt tilbake fra unnsetningsforsøket, rapporterte for kongen og fortalte hva han hadde sett. Han sa at han ikke kunne ta seg igjennom «på grunn av fiendens styrker», men fortalte at «generalmajor Roos står i en skog og forsvarer seg bra». En som lyttet til Sparres rapport, var Gyllenkrok, og han mente at det var et dårlig tegn. Det ville være best om Roos’ styrke «var her». Sparre ante en skjult kritikk og svarte sint med henvisning til Roos at «om han ikke vil forsvare seg med sine seks bataljoner, så får han gjøre hva fanden han vil. Jeg kan ikke hjelpe ham.» Håpet om gjenforening var gått opp i røyk, men det ventet enda verre overraskel­ ser. Selskapets lille møte ble brått avbrutt av Rehnskold. Han hadde sensasjonelle opplysninger: «Fienden rykker frem fra sine linjer med infanteriet.» Russernes fotfolk var mannsterkt begynt å strømme ut av leiren - en mørk flod av lanser, bajonetter og geværløp. Det måtte mange forsøk til før man fikk Rehnskold til å forstå dette. En av dem som først la merke til trusselen, var Creutz oppe på sin lille haug. Derfra hadde han kunnet se hvordan de russiske bataljoner var begynt å marsjere ut av den befestede leiren og hadde stilt seg opp i slaglinje. Da feltmarskalen en stund senere red forbi i nærheten, hadde Creutz fortalt dette. Feltmarskalkens reaksjon var rolig avvisende. «Ikke noe å bekymre seg for,» hadde han svart og red tilbake til kongen. Men Karl hadde ikke vært like bekymringsløs og syntes at Rehnskold slurvet. Kongen sa grettent til Rehnskold som sto rett ved ham og støttet seg på båren: «I dag har ikke feltmarskalken rekognosert ordentlig». «Send noen opp på høyden for å se etter hva som skjer.» Rehnskold ville ikke høre på det øret. «Det trengs ikke,» lød svaret, «jeg vet allerede hvordan det står til. Jeg kjenner dette terrenget som min egen hånd.» Umiddelbart etter kom enda en rapport om at russerne var i full anmarsj. Kongen bad på ny Rehnskold om å se etter om beskjedene virkelig stemte, men feltmarskalken avviste det bryskt. Han mente at det var umulig. Russerne kunne ikke være så dristige. Rehnskolds likegyldighet skyldtes en tragisk undervurdering av den russiske hæren. Han underkjente både russernes evne til å ta initiativ og deres kampvilje. Den svenske planen forutsatte også - som nevnt så langt vi kjenner den, at russerne skulle opptre høyst passivt, mens de svenske styrkene utførte sine vakre taktiske piruetter. Ifølge planen skulle ikke russerne oppføre seg slik som rapportene fortalte. (Det er dessuten mulig at Rehnskold i begynnelsen rystet av seg alle rapporter 10. Poltava

145

om en russisk oppmarsj, fordi han trodde at man rapporterte om den tidligere nevnte oppstillingen av russiske tropper på begge sider av leiren, en rent defensiv forholdsregel fra russernes side som Rehnskold i sin arroganse kanskje trodde at de uvitende hadde feiltolket.) Karl hadde gitt ordre til drabantløytnanten Johan Gjerrta om å ri av garde og skaffe klarhet i om de alarmerende rapportene var korrekte. Han kom tilbake og fortalte at de virkelig stemte. Den skeptiske Rehnskold hadde ikke nøyd seg med dette, men selv gitt seg i vei for med egne øyne å forsikre seg om at det var korrekt. Han red opp på den haugen hvor Creutz sto og speidet ut over den solstekte sletten. Det var sant. Bataljon etter bataljon i en tilsynelatende endeløs rekke strømmet ut pa sletten foran leiren og tok oppstilling. Ville russerne gå til angrep? Helt siden den svenske hæren hadde forlatt Sachsen på sensomme­ ren 1707, hadde man forsøkt å få russerne til å ta en avgjørende kamp. Gang på gang hadde russerne smidig unnsluppet truende storslag til den svenske ledelsens store ergrelse. Nå sto den så varmt ettertraktede avgjørelsen og stirret dem rett inn i øynene. Spørsmålet var bare om øyeblikket var velvalgt. Creutz vendte seg til Rehnskold og sa at «det vil bli nødvendig å gjøre oppstilling», og han pekte samtidig på problemene med det terrenget man sto inntil. «Her er det en ekkel sump.» Feltmarskalken gav ham et kort svar og red ned av haugen til kongen. Nå var tiden inne.

15. «Han visste at det ikke var mine, men kongens menn» Roos’ knuste avdeling fortsatte sin dødsmarsj gjennom skogen opp bakken med kirsebærtrær til den store åsen langs elva. Hele tiden kretset russisk rytteri omkring dem, skjøt og desimerte antallet. Vel oppe på åsen - der man hadde en vakker utsikt over Vorskla som buktet seg der nede - ble de narret igjen. Der var ingen å se bortsett fra en stor sverm av fiendtlige kosakker som kom ridende nordfrå, fra Jakovtsy og den befestede leiren. De svenske leirplassene omkring dem var forlatt. Deler av Heinskes dragoner var kommet før dem og var i full gang med å plyndre det tomme forlegningsområdet. Situasjonen var helt tydelig desperat. Hvor de snudde og vendte seg ble de møtt av russiske sverd og bajonetter. Man måtte redde seg på annen måte. Enda en mulighet sto igjen: Poltava. I beleiringsverkene omkring byen fantes det fremdeles svenske tropper, det visste Roos, og han besluttet å ta sjansen på å komme dit. Styrken fikk ordre om å gå videre sørover. De fulgte høydedraget til de nådde sørspissen med klosteret og fant til slutt svensker. Men det var bare en liten gruppe. En del folk som var blitt igjen i forlegningsområdet, hadde barrikadert seg inne i bygnin­ gen. Alle dører og vinduer var gjenmurt med teglstein. Roos gikk frem til huset og ropte at de skulle komme ut og følge ham, ellers ble de tatt av russerne som fulgte etter dem. Men folkene inne i klosteret ville ikke følge med ham, og Roos’ gruppe fortsatte sørover. Da man kom nedover bakken som vendte mot byen, så det ut som også planene om å nå befestningsverkene falt i grus. Ut av en av byportene vel 1000 meter unna, den ble kalt Kharkovporten fordi hovedveien fra Kharkov løp inn gjennom dens munn, strømmer det ut russiske tropper. Fire bataljoner med fotfolk og en del rytteri stilte seg opp på linje og rykket frem mot svenskene nedover den lange bakken mot Vorskla. De marsjerte frem til en liten myr ved en almeskog og sto dermed midt mellom Roos’ menn og byen. Veien til beleiringsverkene var nå avstengt.

147

Kunne man slå seg igjennom? Nei. Den demoraliserte svenske avdelingen omfattet omkring 400 mann, de sårede medregnet. Nede ved myra sto over 2000 russiske soldater pluss rytteriet. Svenskene var dessuten forfulgt av sterke russiske enheter. Å marsjere ned i den vel 500 meter brede dalsenkningen og gå løs på den sterke russiske linjen ville innebære at de gikk ned i en gryte og ble fanget i bunnen av den med fiender på alle kanter. De svenske bataljonenes via dolorosa nærmet seg sin slutt. I denne situasjonen så Roos ingen annen utvei enn å trekke seg ned til noen av de forlatte befestningsverkene nede ved stranden av Vorskla. Aller nærmest, bare omtrent 500-600 meter sørøst for klosteret, lå den store såkalte gardeskansen. I den kunne man forsvare seg mot forfølgerne og kanskje holde ut til det kom en eller annen form for unnsetning. Soldatene gjorde helt om, trampet forbi spissen av åsen ned mot elva og reddet seg inn i befestningen. Klokken var rett før ni. Den skansen de tok sin tilflukt i, var den største i det svenske befestningssystemet nede ved elva. Skansen var tilnærmet rektangulær og målte omkring 120 ganger 140 meter. Omkring skansen løp en liten vollgrav, og vollen omkring befestningen, som også hadde et par bastionlignende utløpere, var kronet av en palisade. Rett øst for befestningen kunne man se de sotsvarte restene av en nedbrent bro som tidligere løp over sideelva. Skansen var en del av et større system. Lange forbindelsesvern løp ut fra den og satte den i kontakt med andre befestninger nærmere byen. I et forsøk på å forsinke sine forfølgere og for ikke å gi dem adgang til disse vernene, tente svenskene flere steder fyr på de kvistbunter og skanseflettverk som forbindelsesgangene for en stor del var oppbygd av. Mens røyksoppene fra brannene steg opp mot den blå himmelen, begynte mennene inne i skansen å gjøre seg klar til sluttkampen. Det var en vanskelig oppgave. Mange av de 400 karene var såret eller manglet våpen. Etter de lange kampene led man dessuten av mangel på ammunisjon. Roos lot dem besette skansevollene, og man utpekte en reservestyrke. Ville man kunne holde ut til det kom unnsetning? Oppe ved den beleirede byen hadde det hersket en slags fred helt siden morgenen. Som vi tidligere har sagt, lå de svenske beleiringsverkene hovedsakelig sørvest for byen, et godt stykke bortenfor Roos’ styrke. Disse beleiringene var besatt av Sodermanlands og Kronobergs regimenter som var organisert i to bataljoner med et sammenlagt antall på ca. 850 mann. Denne styrken hadde også to små 1/2 punds kanoner som var plassert langt fremme i et batteri på et erobret stykke 148

av bymuren. Styrken var også forsterket med en liten avdeling fra Livdragonene som ble ledet av den 34 år gamle majoren Anders Stromskold. Dessuten fantes det en del zaporoger der. To små avdelinger, en nordvest og en annen rett øst for byen, opprettholdt fiksjonen om at Poltava også var omringet på denne siden. Rett utenfor den nedbrente forstadens lave jordvoll lå en feltvakt som besto av et tredvetalls ryttere som bevoktet den porten som lå der. Nede ved Vorskla, på det punktet hvor veien fra Kharkov krysset elva, lå sekundkapteinen Jesper Hård og et førtitalls soldater i en stjerneskanse. (Den 26 år gamle sekundkap­ teinen led av følgene etter en temmelig uvanlig skade. I en tidligere kamp var han blitt såret «i hemmeligheten», som registeret så taktfullt uttrykker det.) Sammenlagt var det ingen særlig sterk svensk styrke som omringet Poltava. Oppgaven deres var trolig bare å holde byens besetning i sjakk og passe på at den ikke skapte vanskeligheter for lastetoget eller hovedhæren. Poltavas kommandant hadde helt siden morgenen holdt sine styrker klare. Han ventet på en passende anledning til å gripe inn i det store slaget som gikk for seg lenger nord. Ikke noe skjedde før russerne fikk se de sprengte restene av Roos’ seks bataljoner da de brøt seg frem fra Jakovetskijskogens bryn oppe ved klosteret omsvermet av russisk kavalleri. Forfølgerne deres hadde satt seg i forbindelse med byen. Kelen var den som gav ordre til det utfallet som blokkerte den svenske avdelingens vei mot sikkerhet i befestningsverkene på den andre siden av Poltava. Men Kelens bataljoner sto ikke stille og ventet etter at Roos’ avdeling hadde trukket seg bort mot gardeskansen. I stedet snudde de på hælen og begynte å rykke frem mot den lille stjerneskansen med dens 40 manns styrke. Den pragmatiske Hård må ha vurdert det slik at videre motstand mot denne overlegne styrken var utsiktsløs. Da russerne tilbød ham å overgi seg, godtok han tilbudet. Den lille avdelingen gav opp. Kelen begynte nå å lukte fremgang og beordret enda et utfall. Det ble rettet mot de svenske troppene i beleiringsverket. Russiske soldater stormet til angrep, men ble slått tilbake. De russiske styrkene var for svake. Man trengte flere folk. Den styrken som nettopp hadde tvunget Hårds avdeling til å overgi seg, fikk ordre om å blande seg i leken. De skulle angripe opp over den bratte skrenten rett sør for byen, ta seg opp på Masurovkahaugen og deretter falle i siden på de svenske troppene inne i befestningsverkene. Til å begynne med gikk angrepet etter planen. En tropp på 140 fot­ soldater fra Kronobergs regimente under kommando av den unge 149

pommerske sekundkapteinen Carl von Rango sto postert nordøst for byen inntil elva. De måtte vike for de russiske bajonettenes massive angrep og ble jaget opp den skogkledte bakken, opp på høyden. Samtidig gikk andre russiske styrker, som ble hjulpet av kosakkene, til angrep mot den lille vaktposten nordvest for byen og feide den til side uten større problemer. Russiske avdelinger kastet seg ut gjennom festningsvollene til nye angrep. Kronoberg-karenes sjef, den språkkyndige Johan Cronman, sendte i denne situasjonen ordre til von Rango og hans tropp om å begi seg tilbake til beleiringsverkene, en befaling de straks adlød. Svenskene trakk sammen sine styrker og innrettet seg til forsvar i løpegravene nedenfor byens murer. Det gjaldt å avverge et dobbelt omringningsangrep: Russiske styrker inne fra Poltava gikk til storm mot deres front og venstre side, mens den tidligere nevnte gruppen på fire bataljoner falt inn i høyre flanke. Da de fremstormende grønne linjene av menn og blinkende våpen nådde beleiringsverkene, oppsto det en slags skyttergravskrig. Grupper av menn tumlet frem og tilbake gjennom løpegraver, forbindelsesvern og paralleller og skjøt eller hogg hver­ andre ihjel. Angrep og motangrep kom til å avløse hverandre. Det svenske batteriet på feltvollen ble stormet av russerne, og de to kanonene falt i deres hender. Sodermanlendingenes sjef, Gabriel von Weidenhaijn, ble drept av en kanonkule som ble skutt ut fra et av blokkhusene inntil vollen. Svenskene forsvarte seg fortvilet. Etter en stund ebbet angrepene ut. Det oppsto en pause. Russernes eneste suksess var erobringen av batteriet. For øvrig hadde de svenske soldatene holdt stillingene. Vel to kilometer i nordøstlig retning nede i gardeskansen var det umulige håpet om unnsetning begynt å forsvinne. Stadig flere russiske avdelinger flokket seg omkring den lille befestningen. Det fantes ikke spor av svenske tropper. Fra de russiske linjene kom det to skikkelser, en trommeslager og en offiser. De nærmet seg vollen. Trommeslage­ ren slo hvirvler på sitt instrument som tegn på at de ville få kontakt med folkene innenfor vollen. Den russiske offiseren begynte å rope. Han bad om at de ikke skulle skyte. Han var sendt for å tale med kommandanten. Man slapp ham nærmere, og Roos kløv opp på en avsats oppe på vollen for å høre hva han hadde å si. Offiseren hilste høflig og sa at Hans Majestet Tsaren hilste og tilbød den svenske kommandanten sin nåde. Om Roos ville gi seg godvillig, skulle ikke bare han, men også alle de som var med ham få beholde alt de hadde med seg og «bli så anstendig behandlet som noen fanger i verden». 150

Den svenske generalmajoren oppe på skansen spurte hvem det var som kommanderte motstandernes styrker. Svaret var Rentsel. Roos bad da på teatralsk vis offiseren hilse til Rentsel og si at «han visste at det ikke var mine, men Kongens menn jeg hadde hos meg, og dem kan jeg ikke overgi på den måten». Men han bad likevel om å få betenkningstid til kvelden for å tenke over tilbudet. Den russiske offiseren vendte tilbake til de russiske bataljonene som ventet i oppstilling midt mot skansen. For å øke presset på dem som var omringet, rullet russerne ned noen artillerikanoner fra byen og begynte å grave en batteriplass for dem. De var begynt å forberede stormingen. Offiseren kom tilbake og gjentok Rentsels tilbud om kapitulasjon, men ville ikke gå med på så lang betenkningstid som Roos ville ha. Russeren pekte på at man hadde fått ned kanoner fra byen, og at skansen var «avfeldig». Det skulle ikke koste store anstren­ gelser å innta den. Roos forsikret ham, sikkert med tilkjempet mot, at hvordan den saken enn forholdt seg, ville de «i det minste legge ned like mange som de selv var og kanskje flere før de kunne hente oss ut». Han gjentok kravet om betenkningstid, men var villig til å nøye seg med to timer. Dessuten krevde han at motstanderne i løpet av denne betenkningstiden skulle avbryte sine stormingsforberedelser, og at ingen fikk nærme seg skansen. Alle russiske soldater skulle legge seg ned. Forhandleren red tilbake til den ventende Rentsel med svenskenes siste tilbud og kom igjen til Roos etter en stund. Rentsel godtok be­ tingelsene, men han var bare villig til å gi de innestengte en halvtimes frist. Roos spurte forhandleren om han hadde en klokke. Begge menn tok opp sine ur og sammenlignet dem. Klokken var litt over ni. Den russiske forhandleren red tilbake til sine egne. Troppene fikk ordren, og etter en stund la de seg ned på bakken. Roos forsøkte å vinne tid. Kanskje unnsetningen skulle dukke opp i løpet av betenknings­ tiden? Det var et lite håp som krympet stadig mer ettersom den russiske hærskaren rundt skansen vokste gjennom nye forsterkninger. Svenskene ville rimeligvis unngå å havne i fangenskap, men overfor trusselen om en storming og total utryddelse fantes det ikke noe valg. Ren fanatisme var sjeldent i denne epoken. I stedet kunne man ofte se en velutviklet pragmatisme. Kampen ble bare ført til et visst punkt hvor videre motstand ble opplevd som meningsløs. Da brettet man ut det hvite flagget. Buldrende haranger om kamp til siste mann og siste blodsdråpe viste seg nesten alltid å være retoriske såpebobler. Det var i mangt og mye en kamp mellom profesjonelle, mellom yrkesutøvere, som oppsto i og med de stående hærene. De var verken medlemmer av

151

middelalderens krigerkaster som kjempet på grunn av forskjellige føydale forpliktelser eller private foretaksmenn som solgte sitt sverd til den som betalte best. Trekk fra de foregående epokers krigere, ridderen og leiesoldaten, fantes fremdeles, men fremfor alt var krigerne - og da særlig offiserene - statstjenere med en god ansettelse, lønn og karriere­ veier. Og som de yrkesutøvere de var, ble de i liten grad drevet av forskjellige ideologisk-teologiske motiver som kunne fremkalle et fanatisk eller patetisk forsvar til siste mann. En kapitulasjon var likevel alltid en smekk, om ikke en skam, da særlig for den ansvarlige. Det er derfor ikke noe å undre seg over at Roos forsøkte å trekke ut det hele og ikke selge seg for billig. Tidsfaktoren var jo i alle fall viktig her. For å kunne rettferdiggjøre et eventuelt forlik gjaldt det for Roos å kunne vise at han ikke gav opp for fort, i det minste ikke før det var absolutt nødvendig. Det var ikke gått så stor del av betenkningstiden før den iherdige forhandleren igjen red frem mot skansen. Russerne ville åpenbart forsikre seg om at de innestengte fattet den rette beslutningen og økte presset på dem med ytterligere trusler. Han innledet med en påstand som må ha vært en kalddusj for svenskene: Han påsto at hele den svenske hæren var blitt slått på flukt! Man kunne ikke vente å få noen unnsetning. Forhandleren la til at om svenskene ikke godvillig gav opp, måtte de regne med at russerne straks ville storme skansen, og han garanterte at man ikke ville skåne en eneste av dem der inne. Alle skulle drepes. Det var på høy tid å ta en beslutning. Roos nølte. Han tilkalte alle nærværende offiserer for å høre hva de syntes. (Mer enn i deres synspunkter var han sannsynligvis interessert i å trekke dem med i beslutningen for å spre ansvaret, om man nå bestemte seg for en vanærende kapitulasjon.) Forhandlerens påstand om at hele hæren var beseiret, kunne godt være en list for å få dem til å gi opp. Det fantes likevel noen som mente at det faktum at stadig flere russiske avdelinger samlet seg omkring skansen var et tegn på at alt ikke sto bra til. Russerne hadde nemlig fått forsterkninger nordfrå, tropper som var sendt direkte fra den befestede leiren som lå over en halv mil borte. Uansett hvordan det forholdt seg, var situasjonen nå desperat. Man manglet mat, man manglet vann. Det siste var spesielt alvorlig i den kvelende varmen. Mange var såret og trengte pleie for ikke å dø. Sjansen for å kunne motstå en storming som var understøttet av artilleri, var liten. Mange soldater hadde ingen våpen, og dessuten fantes det svært lite ammunisjon igjen. Roos’ mannskap hadde vært i

152

kamp siden soloppgang for nesten fem timer siden, så det var ikke så rart at «alle karene var utkjørt». Muligheten for unnsetning den nærmeste tiden oppfattet man som helt usannsynlig. Offiserene stemte for å gi opp. Roos besluttet seg for å høre etter hva soldatene hadde å si. Det var et temmelig underlig påfunn, fordi man ellers aldri brydde seg om hva soldatene syntes. (Med all sannsynlighet var også denne forholdsregel et ytterligere forsøk på å dele ansvaret for den kommende beslutnin­ gen. Roos og offiserene ville ha en sjanse til å skylde på mannskapet.) Allerede under den blodige flukten gjennom Jakovetskijskogens grønne grener hadde mange av soldatene krevd at man skulle gi opp. Når de nå ble rådspurt, var også de innstilt på å overgi seg - spesielt fordi de, i likhet med befalet, mente at kapitulasjonsbetingelsene var temmelig gode. Roos besluttet å gi opp. Da den russiske forhandleren neste gang kom frem til skansen, meddelte Roos ham denne beslutningen. Men svensken ville først ha kapitulasjonsvilkårene skriftlig og undertegnet av Rentsel. Russeren kom tilbake og hilste fra Rentsel som forsikret at han verken hadde papir eller blekk for hånden, men sa at Roos fikk stole på hans ridderlige ord. Alle løfter skulle innfris som om de var nedskrevet på hundre papirark. Roos fikk nøye seg med det, men la til at han hadde enda en ny betingelse for å gi seg. De sårede måtte få stell, bringes i hus og forpleies. Dessuten krevde han at han selv og hans offiserer skulle få beholde sine sverd. Å få beholde sablene ved en kapitulasjon var en viktig del av ritualene ved slike tilfeller. For at de kapitulerendes heder og ære ikke skulle såres unødig, var det som regel viktig at kapitulasjo­ nen foregikk i strenge former og fulgte visse uskrevne regler. Disse tilstelningene ble ofte fint og seremonielt utført med klingende musikk og flagrende faner, hedersvakter i givakt og gjallende salutter. Det var et standardrituale når man oppgav festninger at besetningen marsjerte ut med faner, musikk, kuler i munnen og brennende lunter, trossige tegn på at man ikke betraktet seg som fullstendig beseiret. Krigeræren var uantastet. Å få beholde våpnene, i det minste befalets sverd, var en annen betydningsfull detalj. Akkurat dette punktet røper en del arkaiske trekk i disse krigernes forestillingsverden. Likheten med den ridderlige gesten å gi en beseiret, men tapper motstander hans våpen tilbake, er slående. Det var en rest fra turneringenes og det tunge adelsrytteriets middelalder. Forhandleren red tilbake til sine. Rentsel var en ordentlig og korrekt yrkeskriger og lot hilse og si at han gikk med på å pleie og bespise de 153

sårede svenskene. Hva sablene angikk, var det litt vanskeligere. Å innvilge noen en slik rett, kunne egentlig bare tsaren gjøre. Han hadde likevel et kompromissforslag: Rentsel skulle la sin adjutant samle sammen offiserenes sverd slik at han siden, så snart man kom opp i leiren, personlig kunne forsøke å få innvilget dette av Peter Alexejevitj. Roos gikk med på dette. Skansen ble åpnet. Ut gjennom palisaden og over den lille vollgra­ ven snublet 400 mann, en blodig skygge av de opprinnelige seks bataljonene. Av de 2600 mann som for fem timer siden lå inne i skansene, var 85 %, nesten ni av ti, falt, blitt massakrert eller tatt til fange. Det var et uhyggelig regnskap. Praktisk talt samtlige regimentsog bataljonssjefer var falt eller såret. Dalregimentes sjef Siegroth var død av sine sår. Georg von Buchwaldt, Jonkopings-regimentets sjef, var alvorlig skadd og lå for døden. Våsterbotningenes kommandant Gideon Fock var også såret. Av syv deltagende oberstløytnanter var fire falt, to såret og den gjenværende tatt til fange tidligere. Dette illustrerer godt hvor harde kampene hadde vært. Det som var skjedd, var en tragedie. En tredjedel av det samlede svenske infanteriet var blitt knust til ubetydelige rester i løpet av noen timer, og det til absolutt ingen nytte. Deres offer var helt meningsløst. Unnsetningen hadde stått bare to kilometer borte. Den kunne like gjerne ha vært på månen. Da svenskene marsjerte ut av skansen, la man ned våpnene (noen hadde allerede lagt dem igjen inne i befestningen) og overgav seg til de russiske avdelingene. Russerne overholdt kapitulasjonsbetingelsene til punkt og prikke. De sårede ble tatt hånd om, og det skjedde ingen plyndring av fangene. De ble behandlet med respekt. Soldater som enten var fra grenaderregimentet du Bois eller Bieltz ble plukket ut for å fungere som fangevoktere. De ferske krigsfangene ble satt i bevegelse og slepte seg nordover opp på den langstrakte åsen som de for noen timer siden hadde trukket seg tilbake langs under kamp. Toget fulgte høyden gjennom skogen mot byen Jakovtsy og den befestede leiren rett bak. Under denne marsjen hørte de svenske fangene plutselig velkjente lyder fra nordvest. Det var det rullende ekko fra lange drønnende salver. Hovedslaget var begynt.

154

16. «Fattige f offerlam og uskyldige får» Russerne ventet og ventet, men den svenske hovedstyrken var som oppslukt av jorden. Det angrepet man trodde skulle komme, ble aldri noe av. Den russiske ledelsen begynte å frykte at svenskene hadde bestemt seg for å avbryte kampen og var gått tilbake til Poltava. Men speidere til hest kunne snart fortelle at svenskene virkelig sto der fremdeles. De holdt på å stille seg opp til slag. Det er mulig at det først var på dette tidspunktet i slaget at den russiske ledelsen fikk et klart bilde av styrken i de troppene man hadde overfor seg. Sannsynligvis hadde man ved innledningen til slaget overvurdert den svenske hærens styrke og derfor handlet overdrevent forsiktig. Den russiske generalsta­ ben holdt krigsråd. Oppmuntret av den lokale fremgangen mot Roos og av svenskenes tilsynelatende nølende og passive opptreden, beslut­ tet man seg for å gå til motaksjon. En alminnelig utmarsj fra leiren skulle finne sted. Den russiske generalstaben med Sjeremetjev og Peter Aleksejevitsj i spissen forlot tsarens telt. Peters uniform lignet den som flere av hans offiserer hadde - trekantet svart hatt, svarte støvler og grønn frakk med slag og for i rødt. Dessuten bar han St. Andreas-ordenens blå bånd av silke. Tsaren gikk frem til sin yndlingshest Lizette - en araber av gulbrun farge som han hadde fått av sultanen - og svingte seg opp i sadelen som var utsmykket med grønn silke og sølvbroderier. Han red gjennom det ventende infanteriets og artilleriets linjer. Troppene ble mønstret, og marsjen ut av leiren startet. Avdeling etter avdeling defilerte forbi vollene og ut på sletten. Under utmarsjen ble de stenket med vievann. Størstedelen av infanteribataljonene inne i leiren sluttet seg til de 23 bataljonene som allerede sto i oppstilling på sidene av leiren. Man manøvrerte rekkene av soldater hit og dit for å få i stand to linjer av infanteri foran venstre side av leiren med front mot dalsenkningen og den lille sumpen. Den ene avdelingen etter den andre stilte seg på linje. 155

Ledd på ledd av grønn- og gråkledde soldater dannet to tette linjer som besto av 42 bataljoner, 24 bataljoner i den første linje, 18 i den andre. Den russiske fronten var ubrutt. Soldatene sto albue ved albue uten luker, bortsett fra små åpninger på vel 10 meter mellom hver bataljon hvor regimentsartillerikanoner ble rullet på plass av rødkledde kanonskyttere. Det var ca. 55 kanoner på 3 pund som ble gruppert på denne måten i overensstemmelse med nye metoder. Kanonene var meget velforsynte med kuler og kardesker, og prustende trekkdyr og kuskeavdelinger sto klare bak dem. Det russiske feltartilleriet ble ikke trukket ut på sletten, men ble forlatt i sine tidligere posisjoner bak leirens vestvoller. Det skulle fungere som støtte om man ble tvunget til å trekke seg tilbake. Det var 32 kanoner - alt fra små 3 punds kanoner til 40 punds haubitsere. De tyngre kanonene som ble etterlatt i leiren (særlig morterne og haubitserne som med sine sterkt krumme kulebaner kunne skyte over de egne troppene), skulle støtte mennene på slagmarken med ild fra langt hold når det ble anledning til det. Sjefen for kanonene i leiren var artilleriregimentets kommandant oberst Giinther. Man etterlot seg dessuten 9 bataljoner under ledelse av oberst Boj som alminnelig reserve i leiren med ordre om å holde seg bak vollene. Den øverste kommando over de samlede styrkene i leiren ble ført av Giinther, fordi han som artillerist rangerte høyere enn infanterioberst Boj. Til slutt utskilte man tre bataljoner under oberst Golovin som skulle gå sørover for å ta klosteret på åskammen som var så viktig for kommunikasjonen med Poltava. De som hadde barrikadert seg der inne, hadde tydeligvis greidd å bite så godt ifra seg at russerne mente det var nødvendig med en spesielt utpekt gruppe for å innta bygningen. Det russiske kavalleriet ble oppstilt - som så ofte før - hovedsakelig på sidene av infanteriet. Den høyre fløyen som sto under kommando av generalløytnant Adolf Fredrik Bauer, besto av 10 regimenter med dragoner, et grenaderregimente til hest - Kropotovs - pluss den såkalte Generalskvadronen. Det var 45 skvadroner oppstilt på to linjer, 23 skvadroner i den første og 22 i den bakre, alt i alt omkring 9000 mann. Oppstillingen av den venstre fløyen var problematisk da det etter morgenens innledende kamper ikke fantes noe rytteri på den kanten. Dessuten var terrenget der trangt, fordi de sto i nærheten av Jakovetskijskogen og dens mønster av bratte kløfter. Russerne dannet en venstrefløy ved å overføre rytteri fra den store gruppen som sto nord for leiren. Seks utvalgte dragonregimenter under kommando av Mensjikov red bak infanteriet og tok plass til venstre for dem. Også de ble oppstilt i to linjer, med 12 skvadroner i den første og 12 i den bakre.

156

Venstre rytterifløy var temmelig mye svakere enn den høyre og om­ fattet bare omkring 4800 ryttere. I forbindelse med oppmarsjen besluttet tsaren seg for å utføre ytterligere utskillelsen For å gi støtte til hetman Skoropadskis kosakker som sto omkring Tachtaulova, ble seks dragonregimenter utskilt under en generalmajor Volkonskij. Det var en defensiv forholdsregel. Om svenskene skulle begynne å trekke seg bort, ville disse troppene assistere kosakkene i forfølgelsen. Men ellers skulle Volkonskijs karer bare vente og speide mot fienden. De skulle ikke angripe på eget initiativ. Denne forholdsregelen skapte en kort kontrovers i den russiske ledelsen. Seremetjev som ble ivrig støttet av infanterigeneralen Repnin, motsatte seg denne svekkelsen av den høyre fløyen. De ville ikke at man skulle redusere de tilgjengelige styrkene på denne måten. Repnin mente at man burde forsøke å oppnå en så stor tallmessig overlegenhet som mulig. Men Peter holdt på sitt. Utskillelsen av Volkonskijs rytteri innebar uten tvil en temmelig sterk svekkelse av det tilgjengelige rytteriet. Nesten 5000 mann ble trukket bort. Og spørs­ målet var hvorfor tsaren var så opptatt av det. Trolig ville Peter på denne måten være helt sikker på at Skoropadskis kosakker ikke ble fullstendig blåst over ende, gav opp eller rett og slett skiftet side om de ble utsatt for et hardt svensk angrep. Kosakkenes kampmoral var lav, og i de tidligste morgentimene hadde det, som vi tidligere har nevnt, forekommet en del forsøk på massedesertering blant dem. Det irregulære rytteriet trengte uten tvil at noen støttet opp under det, for ikke å si overvåket det. Den uventede russiske oppmarsjen gav opphav til en del strid innenfor den svenske ledelsen. Allerede lenge før var det forekommet en del små kontroverser blant stabsmedlemmene. Kongen var, som vi har sett, ikke helt fornøyd med Rehnskolds rekognosering, og nå mente han at man burde angripe det nærmeste russiske rytteriet, Bauers høyre kavallerifløy. Kongen ville åpenbart utnytte den sentralposisjonen man hadde fått på sletten nord for den lille sumpen, og sa spørrende til feltmarskalken at «ville det ikke være best om vi gikk på kavalleriet først og skremte dem bort?» Rehnskold avviste dette forslaget: «Nei, Deres Majestet, vi må gå rett på dem» (og med «dem» tenkte han på det russiske infanteriet som var i ferd med å stille seg opp i linjer bare noen kilometer borte). Kongen gav seg og svarte: «Nå, gjør som De vil.» I denne situasjonen hadde man med all sannsynlighet avskrevet Roos’ avdeling. Man kunne i alle fall ikke håpe på noen rask gjen157

forening. Den russiske oppmarsjen, derimot, kunne man ikke blåse i. Den innebar en akutt fare. Den truet nemlig med å avskjære hoved­ styrken fra lastetoget i Pusjkarjovka. Russerne kunne muligens oppnå en egen sentralposisjon der de kunne slå til mot det livsviktige laste­ toget uten at hovedstyrken kunne gripe inn. Hovedstyrken var uansett truet av omringning av russiske tropper på tre sider gjennom de russiske manøvrene. (Overføringen av Volkonskijs gruppe til støtte for Skoropadskis kosakker kan man også tolke som en høyst bevisst for­ sterkning av omringningens nordside.) Beslutningen ble at den svenske hovedstyrken skulle trekke seg tilbake sørover ut av «fellen» og tilbake mot det gamle gjenforeningsområdet omkring dalsenkningen ved Budisjtjenskijskogen. Derfra skulle man ta opp kampen med det russiske infanteriet. En del av den venstre kavallerifløyen skulle inntil videre stå tilbake som beskyttelse av flanken. De andre avdelingene fikk ordre om å gå tilbake. De lange ormene av mennesker og hester måtte gjøre helomvending og begynte å gå den samme veien tilbake som de nettopp var kommet. Det ble et kappløp. Det gjaldt for de svenske styrkene å komme på plass og gruppere seg til kamp før russerne hadde gjennomført sin oppmarsj og innledet sitt angrep. Den siden som først ble ferdig, fikk en fordel. De svenske kolonnene skyndte seg frem over sletten og klasket gjennom sumpen som man nettopp hadde gått over i motsatt retning. På dette tidspunktet må den ha vært skikkelig nedtrampet og vanskelig å passere. Minuttene gikk mens den ene etter den andre av de blå rekkene av menn snublet seg frem gjennom hengemyra. Det så ut som om russerne skulle vinne kappløpet. Alle de russiske bataljonene kom på plass på den andre siden av sletten. Linjen tettet seg til under den høye junihimmelens blå hvelv og ble til en kompakt mur med et tak av svarte hatter. Et vakkert fargespill av hundrevis av faner vaiet i vinden over hodet på de russiske soldatene. I de knappe mellomrommene mellom bataljonene stirret de enøyde 3 punds kanonenes munninger ut over den flate sletten bort mot de rekker av mennesker og hester som man kunne skimte i horisonten. Denne grønne muren av soldater, gnistrende bajonetter, kanoner og endeløse skoger av lanser og felttegn målte over to kilometer i lengde og var et mildest talt imponerende syn. Tsaren holdt en kort tale. Siden bar det løs. Den grønne muren ble levende. Sakte som en lavaflod begynte den å velte fremover i retning av de svenske avdelingene. Den svenske kavallerifløyen til høyre hadde problemer. De fulgte

158

fotfolket på marsjen tilbake, men skjønte at deres spillerom for manøvreringer skulle bli svært lite. De gikk på innsiden av fotfolket, og da de passerte sumpen, ble de stående inneklemt mellom infanteriet på den ene siden og Budisjtjenskijskogen på den andre. Det var ganske enkelt ikke plass nok for Creutz til å stille opp alle sine 52 skvadroner der de egentlig burde ha stått, det vil si til høyre for det svake infanteriet. Der sto i stedet skogen med sine lunder og småkratt. Creutz fikk ordre om inntil videre å stille opp sine avdelinger på den trange sletten bak fotfolksbataljonene (som nå begynte å komme på plass omtrent rett imot russerne). Dette var åpenbart en nødløsning. Da Lewenhaupt fikk se at kavalleriet ikke ble gruppert på siden av hans infanteri, men i stedet bak det, sa han at han fikk «hjerteklapp og det kjentes som et knivstikk». Rehnskold hadde ridd opp til ham og gitt ordre om å svinge frem infanteriet i linje med front mot den russiske linjen som nå var en drøy kilometer borte. Bataljonene begynte straks omstillingen fra kolonne til linje. I motsetning til sine motstandere på den andre siden av sletten var man tvunget til å åpne brede luker mellom bataljonene. Mellom hver avdeling i linjen var det noe over 50 meter. Til tross for de store lukene var den svenske linjen med infanteri betydelig kortere enn den russiske. Den svenske oppstillingen målte mellom 1400 og 1500 meter sammenlignet med den russiske som var på mer enn 2000 meter. Med et grovt øyemål anslo Lewenhaupt der han sto den russiske overlegenheten til tredobbel (men det var en klar overdrivelse). Et øyenvitne sier at sammenlignet med den russiske var den svenske linjen «som noen tommer mot en alen». De svenske bataljonene ville trenge kavalleri for å forlenge sin linje og som beskyttelse av flankene slik at de ikke skulle oppslukes av fiendens brede masse. Men nå sto rytteriet bak dem i en trengsel og forvirring som økte mens nye skvadroner veltet frem over den lille sumpen og presset på. Tiden begynte å bli knapp. Omdannelsen til linje var en enkel manøver, og da den var ferdig, spurte Lewenhaupt feltmarskalken høflig «hvor Hans Eksellense hadde tenkt seg» at man skulle dra. Rehnskiold pekte mot et lite skogholt med et titalls grønne trær som sto til høyre for linjen. I opphisselsen kom generalen til å misforstå de direktivene han hadde fått. Lewenhaupt gav ordre om å vende til høyre, altså gå i kolonne på nytt, og den lange rekken av avdelinger satte seg i bevegelse i retning av skogholtet. Rehnskold kom styrtende, fra seg av sinne, rasende og spurte «hvor fanden» Lewenhaupt hadde tenkt seg. Skulle han ikke gjøre plass for kavalleriet? Hva feltmarskalken

159

åpenbart hadde tenkt på med sin ordre, var ikke å rykke frem mot det lille skogholtet, men å rykke frem slik at man kom på høyde med det lille skogholtet. Med denne fortsatte bevegelsen mot høyre truet fotfolket å proppe helt igjen den eneste lille passasjen som rytteriet kunne bruke ut fra den trange sletten bak dem. Det var en klossete manøver og Rehnskold skjelte ut generalen etter noter. Den nærtagne Lewenhaupt, som allerede tidligere hadde fått flere skikkelige skraper av den koleriske feltmarskalken, forsto ikke selv hva han hadde gjort feil og følte seg grovt mishandlet. Han sier selv at han ble «frykteli ergerlig og ønsket seg heller døden» enn å fortsette å gjøre tjenes^ under en slik kommando. (Den sterke reaksjonen på utskjellingen k virke drastisk, men en slik offentlig sjikane må ha vært en virkelig j for en adelsmann som helt fra barndommen av hadde innøvd de S’ strenge etikettereglene hvor alt var preget av sirlig høflighet og L ethvert brudd mot denne koden kunne føre til voldsomheter og endot til drap.) Men Lewenhaupt samlet seg raskt og gav med høy røst ordre om å gjøre holdt og front mot fienden. Så unnskyldte han seg for feltmarskalken. Han hadde trodd at han handlet etter ordre. Om infanteriet var gått for langt til høyre, tilbød han seg straks å la det gjøre venstre om og gå tilbake. Rehnskold som trolig rakk å stoppe fotfolket før det hadde marsjert et lengre stykke, var fornøyd med det og svarte: «Nei, de kan bli stående her», og red litt bort. Forvirringen i Creutz’ rytteri hadde vokst. Skvadronene ble klemt sammen i en forvirret grøt i det trange og ufordelaktige terrenget. En av de mange sivilistene som hadde fulgt med hæren ut på slagmarken denne morgenen, var kansellisekretæren Josias Cederhielm, 36 år gammel, en blond mann med lyse øyne og et sympatisk, noe barnslig utseende. Han hadde studert i Uppsala og blant annet deltatt ved Olof Rudbecks berømte obduksjoner. Etter dette hadde han startet en fremgangsrik sivil karriere. Han hadde vært hushovmester ved fredskongressen i Rijswijk 1697, registrator i kanselliet i 1700 og hadde nå vært sekretær der i litt over ett år. Sin ilddåp hadde Cederhielm fått allerede ved Narva hvor han for første gang hadde fått oppleve hvordan det var å bli beskutt. Der hadde han egenhendig tatt en russisk oberstløytnant til fange, og etter den dagen bar han hans sverd og pistoler. I kanselliet hadde han siden han ble ansatt, arbeidet med å sette opp brev og oversettelser, men han hadde også deltatt i visse diplomatiske oppdrag. Josias var imot alliansen med kosakkene fordi han - med henvisning til jødefolket - mente at man kunne pådra seg Guds ulykker ved å blande seg med hedninger. Han var belest,

160

kyndig og arbeidsom, utrustet med et livlig intellekt og et godt humør. Han var en karrierist av det slaget som var ryggraden i det merkelige svenske stormaktsriket. Josias så forvirringen. Men han fikk vite av et par kosakker at man helt kunne unngå det ufordelaktige terrenget om man bare gikk rundt den nærliggende landsbyen Maloje Budisjtje. Utstyrt med denne livsviktige informasjonen red Cederhielm av gårde og lette etter Creutz. Han hadde tidligere selv fått lignende opplysninger av forskjel1 lige zaporoger og hadde også nevnt det for Rehnskold. Men feltmar­ skalken hadde ikke reagert noe særlig, bare som vanlig gitt ham et i (kort svar». Likevel syntes Creutz at Cederhielm skulle lete etter ehnskold og fortelle ham om veien rundt byen. Josias som sikkert derede hadde lært seg at han ikke skulle bry den bistre Rehnskold unødvendig, nektet blankt: «Det gjør jeg ikke». Generalmajoren kom ,• med et kompromissforslag: «Så si det til grev Leijonhufvud» som Lewenhaupt også ble kalt, «så kan han si det videre.» Det lovte Ceder­ hielm å gjøre. Han red av gårde, men kunne ikke finne Lewenhaupt. Minuttene gikk. Avstanden mellom de to styrkene skrumpet langsomt sammen. Den grønne muren seg fremover. Det svenske infanteriet var så kampklare som den knappe tiden hadde tillatt og så kampklare som de noensinne skulle bli. En tynn blå strek var trukket over den varme sletten, en strek som var vel en kilo­ meter lang. Denne tynne blå streken besto av ca. 4000 mann fordelt på ti bataljoner. Bataljonene var allerede ille medtatt etter de harde kampene omkring skanselinjen og omfattet bare mellom 300 og 400 mann hver. Det var en eneste linje, uttynnet og åpen, med store luker mellom avdelingene. Rett mot dem, mindre enn én kilometer borte, rykket en massiv mur langsomt frem. Det russiske infanteriet. Deres tunge masse besto av til sammen omtrent 22.000 mann, 42 bataljoner som var oppstilt på doble linjer med minimale luker. De ble understøttet av ca. 100 kanoner, både regimentsartilleri som nå ble rullet frem sammen med fotsoldatene, og tunge kanoner borte i leiren. Fra deres grove skyts steg allerede granatene tordnende opp mot himmelen, slo et hvelv av stål over sletten og løste seg opp i et hvislende brak. Den tilsvarende svenske artilleristøtten omfattet fire små 3 punds kanoner. Det var alt. Det svenske infanteriet som var tilbake, hadde egentlig tolv bataljo­ ner, men våstmanlendingenes to bataljoner var ennå ikke rukket tilbake etter sitt forsøk på å hjelpe frem Roos. Men de var i nærheten, rett bak den venstre fløyen. 11. Poltava

161

Samme morgen hadde man vært atten bataljoner. Nå skulle de gå ut i den avgjørende kampen med ti. Ti bataljoner mot 42. Størstedelen av de svenske infanteristene skulle tilbringe resten av sine liv med å marsjere en kilometer fremover på den støvete sletten. Det svenske infanteriets slagorden besto, regnet fra høyre flanke og i den orden de passerte sumpen, av følgende avdelinger. Lengst ute på kanten sto Livgardens første bataljon under kommando av kaptein Gustaf Gadde. (Gadde var 29 år gammel og født i Vekelax sogn i Viborgs len. Han var en våghals på grensen til det dumdristige, utstyrt med et vennlig, godmodig utseende og med tettsittende mørke øyne. Han hadde begynt i garden allerede som 14 åring og siden tjent seg opp gjennom gradene. Ved Narva hadde han og hans karer tatt flere russiske faner, men det hadde vært på hengende håret. Han var blitt omringet, fikk et hugg i armen, men greide å slå seg fri. Ved Kliszov i 1702 hadde han fått fire sår - to i brystet, ett i armen og ett i halsen, og var blitt etterlatt som død. Nøyaktig som det pleide å skje, var Gadde blitt utplyndret og forlatt naken og såret blant likene. Mot kveldingen hadde noen funnet ham og tatt ham til en feltskjæret. To kuler satt fremdeles igjen i kroppen hans etter det slaget. Ved Kliszov hadde han uten ordre brutt seg ut av slagordenen, derfor gikk det som det gikk.) Deretter fulgte Livgardens grenaderbataljon - den avdelingen som hadde virret omkring en del av skansesystemet og som et øyeblikk var blitt stående alene i prosjektilregnet utenfor den russiske leiren. Til forskjell fra de andre infanteriregimentene var garden ingen inndelt enhet. Den var i stedet vervet med fredstidsbase i Stockholm. Regi­ mentet var en karriereavdeling, en slags offisersskole hvor spirende befalsaspiranter fikk utdannelsen før de, som det ofte skjedde, gikk videre til nye kommandoposter ute i riket. Det var en åpenbar elite­ avdeling, noe som kunne merkes på offiserenes praktfulle uniformer. Mannskapet var kledd i den vanlige blå enhetsuniformen med gult for, oppslag og strømper pluss den velkjente trekantede, svarte hatten. Korporalene hadde overfrakk av plysj med gull- og sølvbroderier. Trommeslagere, blåsere og skalmeispillere bar også fargesprakende klær med en masse fine broderier og gild pynt. Over de to bataljonene vaiet deres vakre, hvite faner, åtte stykker til sammen. (Disse to bataljonene omfattet denne dagen ikke bare gardesoldater. Også her fantes det mannskap og offiserer fra regimenter som hadde tilhørt Lewenhaupts tropper.) Inntil grenaderbataljonen sto skaraborgernes eneste bataljon. Sjefen var oberst Carl Gustaf Ulfsparre, en arret kjempe med blant annet 162

fransk og hollandsk tjeneste bak seg. Soldatene bar den blå enhetsuniformen. (En detalj som adskilte dem fra de andre avdelingene, var at deres hals tørklær var blå eller hvite i stedet for de vanlige svarte.) Deres livfane var som vanlig hvit med riksvåpenet og kongens våpen i gull og blått. På kompanifanene som blafret i den varme vinden, kunne man se Skaraborgs springende løve på et flagg som var delt diagonalt fra hjørne til hjørne. Den øvre delen var svart, den nedre var gul. Fjerde bataljonen fra høyre var Kalmar-regimentet. Som skaraborgerne hadde de i løpet av felttoget smeltet sammen til en eneste bataljon av opprinnelig to. Kalmar-karene bar også den blå enhetsuniformen. (Deres hatter og strømpesømmer var pyntet med snører som var tvunnet i blått og hvitt. Foret på trommeslagernes frakker lyste rødt.) Deres faner var røde med gule flammer som slikket fra hjørner og kanter inn mot landsvåpenet, en oppreist løve som holdt et arm­ brøst mellom klørne. (Kommandanten for kalmarsoldatene var oberst Gustaf Ranck, enda en av de gamle krigsbusene som blant annet hadde sloss i Brabant på 1690-tallet.) De følgende byggestenene i den tynne blå linjen ble dannet av de to gjenstående livgardebataljonene, den første og andre, under kommando av kaptein Hans Mannersvård og major Erik Gyllenstierna. Erik var 30 år, født i Stockholm, ugift og søstersønn av general Lewenhaupt. Også over disse to avdelingene flagret gardens hvite faner. Inntil Livgardens tredje bataljon sto Upplandsregimentets to bataljo­ ner. De var tallmessig svake og utgjorde til sammen litt under 700 mann. Sjefen for den første bataljonen var regimentssjef, oberst Gustaf Stiernhook. Han var 38 år, født i Stockholm og hadde begynt sin løpebane som kammerpasje. Den andre bataljonen ble kommandert av oberstløytnant Arendt Fredrik van Post. De blå rekkene av ventende menn var kronet av hvite og sandfargede faner med det upplandske våpenet, rikseplet. På en strekning på noe over 200 meter sto regimentets samtlige kompanier oppmarsjert: Livkompaniet, 108 mann under kommando av kaptein Mårten Appelbom; oberstløytnantens kompani med sin sjef kaptein Per Rosenskold (en av dem som hadde arbeidet seg opp fra bunnen. Han var begynt som mening ved Jåmtlands dragonregiment i 1685); majorens kompani, 88 mann under kaptein Carl Fredrik von Redeken; Rasbo kompani telte bare 44 mann i rekkene, anført av kaptein Nils Fehman (46 år, sønn av en dommer); Sigtuna kompani med sin sjef, kaptein Carl Gustaf Silfverlåås (han var upplending, i sitt 36. år, som hadde begynt karrieren som frivillig i garden da han var 18); Hundra hårads-kompaniet med sin sjef, kaptein

163

Georg Zacharias Grissbach; Bålinge kompani med sin sjef Erik Kålbom; Lagunda kompani under premierkaptein Nils Greek. Noen navn blant 700 menige, musikanter, underbefal og offiserer. De fleste av dem ville være døde i løpet av en halv time. Til venstre for upplendingene sto dstgotene som var enda en avdeling som på grunn av tapene det siste året var blitt redusert til en eneste svak bataljonpå bare 300 karer. De bar den vanlige blå unifor­ men. Underoffiserene hadde røde halstørklær, blått for og blå strøm­ per. Deres felttegn var røde. Befalshavende het Anders Appelgren, en oberst som var knapt middelaldrende, og som bare hadde vært sjef for regimentet siden januar. (Den tidligere regimentssjefen var død den 12. januar i Zekowa av de sår han hadde fått ved den mislykkede stormingen av Veprik. To dager senere var Appelgren blitt utnevnt.) Lengst til venstre, helt inntil den lille sumpen, sto Nårke-Vårmlands andre bataljon. (Avdelingen var sannsynligvis i uorden, for det var den siste i den lange infanterilinjen som hadde passert den lille sumpen som på dette tidspunktet var grundig oppbløtt.) Som nevnt tidligere, var dette regimentet blitt splittet i to deler under gjennombrytningen av skanselinjen - den første bataljonen var forsvunnet uten et spor sammen med regimentssjefen Roos. Kommandoen over den andre bataljonen ble ført av Georg Johan Wrangel, den mannen som Gyllen­ krok samtalte med i forbindelse med de første kampene og som da uttrykte uro over forvirringen. Soldatene var kledd i blått, men foret, oppslagene og kragene var røde. Fanene som svevde over soldatenes hoder lyste i samme farge. På en bakgrunn av rødt kunne man se Nårkes våpen, de korslagte pilene som var innelukket i en laurbær­ krans. Den svenske infanterilinjen var en åpenbaring i sterke, lysende farger. Å kalle slagoppstillingen et kunstverk lyder som en bisarr spøk, men en slagoppstilling på 1700-tallet kunne sammenlignes med en ballett med både en plastisk og en dramatisk funksjon. Aktørene, det vil si de forskjellige avdelingene, var vakkert kledd med kostymer og faner som åpenbart hadde en estetisk dimensjon. Ballettens stiliserte bevegel­ ser og trinn kan sies å tilsvare infanteriets strengt bundne former. Avdelingene ble flyttet omkring etter strengt innøvde skjemaer og utførte forskjellige kunstferdige og høyst innviklede manøvrer som tetavbrytelser, kontramarsjer, svingninger, spekninger, brutte bataljo­ ner, halverte og fordoblede rekker, kolonner, karréer og så videre. Alt var støpt i de strengt geometriske formene som barokken var så besatt av. Til dette kommer at slagoppstillingens martialske ballett ikke ble 164

utført i taushet, men til stadig akkompagnement av musikk. Hvert regiment hadde sitt eget korps av dulcianblåsere, skalmeiblåsere, treblåsere og trommeslagere. Oftest var de kledd i oppstasede uniformer med skyer av broderier, kanter og snorer av sølv eller kamelhår. Det var til den gjallende sølvklangen fra deres musikk at avdelingene dreide rundt på slagmarken og gjorde sine innviklede bevegelser, marcia pomposa. En slagoppstilling og en avdeling oppstilt til kamp kan også sies å ha hatt visse dramatiske dimensjoner. Et kompani i oppstilling gjenspeilte på sett og vis det føydale samfunnet. Det strenge hierarkiet med de for det meste adelige offiserene oppstilt i spissen for et mannskap som var hentet fra samfunnets underordnede klasser, gav et bilde av tanken om det lydige folket som var strengt styrt av et lite aristokratisk mindretall til alles felles beste. Også fargespillet bar frem et budskap. Hierarkiet ble synliggjort gjennom et innviklet system av uniformsdetaljer hvor broderier, frynser, snorer og annet dingeldangel pluss forskjellige kjennetegn som pipekrager, parykker og støvler viste bærerens plass i rangpyramiden. Den blå enhetsuniformen pluss de hvite livfanene med kongens navnemerke i gull var en markering av at hæren var nasjonal og ikke lenger en sammenrasket gjeng av leiesoldater. De var alle sammen kongens menn. De bar hans uniform og fulgte hans fane. Alle disse farger, kostymer, dekorerte faner og kunstferdige bevegel­ ser til musikk var trekk til forskjønnelsen av krigen. Krigen ble utstyrt med en estetisk dimensjon, krigen ble et kunstverk. Også et moderne menneske ville nok ane den grusomme skjønnheten i en oppstilt slagorden, full av farger, musikk og bevegelse, et slags grotesk Gesamtkunstwerk. Forskjønnelsen skyldtes en annen mentalitet enn vår, en mentalitet hvor virkelighetens estetiske side var betydelig viktigere enn i vår utilitaristiske samtid. Alle de momenter vi har nevnt, hadde en viss praktisk hensikt. Fanene var holdepunkter som skulle holde avdelingene sammen. Musikken hjalp soldatene å holde takten. Den ble brukt til signaler og til å lede troppene. De fargeglade uniformene adskilte - i beste fall - venn og fiende, men var også et ledd i disipli­ neringen. Uniformen skulle gjøre desertering vanskeligere ved å gjøre soldatene mer iøynefallende - den samme tanken som ligger bak de stripete fangeklærne. Man kan likevel si at alle disse momentene ble utviklet langt ut over det rent praktiske. De klingende tonene, sterke fargene og skyene av taft og silke bidro også til å forskjønne krigen. Den samme tendens fantes i offiserenes språk som var dekorert med eufemismer og praktglade omskrivninger. Å skyte motstandere kunne 165

kalles å «servere dem noen blåbær», artilleriet «spilte skjønt» og man «amuserte» seg med fienden. Motstanderen «bankes opp» eller «pis­ kes». En hard kamp kunne kalles en «skarp og morsom lek». Alt dette tjente til å skjule en skitten og trist virkelighet for å gjøre den litt mer utholdelig. Det materialiserte den aristokratiske drømmen om den gode og skjønne krigen. Men fanenes silke ble besprutet av hjernemasse og kjøttslintrer, og de vakre uniformsbuksene ble fulle av blod og avføring. Rehnskold hadde bare vært borte en kort stund fra Lewenhaupt etter deres krangel om den misforståtte forflytningen, da han vendte tilbake. Han hadde tatt en beslutning. Feltmarskalken var nok klar over sitt eget dårlige humør og anstrengte seg nå for å vise seg vennlig. Han tok generalen i hånden og sa: «Greve Leijonhufvud, nå må De gå og attakkere fienden. Gjør det som en ærlig mann i Hans Majestets tjeneste. Nå skal vi være fortrolige venner og brødre.» Den furtne Lewenhaupt var forbauset over vennligheten og fikk mistanke om at feltmarskalken kanskje begynte å tvile på seieren. Kanskje var Rehnskold så vennlig mot denne mannen, fordi han nå gav ham et oppdrag som svært sannsynlig ville innebære at han sendte ham i døden. Lewenhaupt gjengjeldte i alle fall høflighetsfrasene og forsikret om­ stendelig at «slik Gud meg her i sin nåde har bevist at jeg alltid har kunnet være en trofast tjener for Hans Majestet, så har jeg ennå det faste håp til Gud at han ved denne anledning vil vise meg den nåde at jeg kan forholde meg som Hans Majestets trofaste tjener». Deretter spurte han feltmarskalken direkte «om det var Hans Eksellenses vilje at jeg nå straks skal gå løs på fienden?» Svaret var kort: «Ja, nå straks». Lewenhaupt svarte da: «I Jesu navn da, la Gud stå oss nådig bi.» Felt­ marskalken red siden til høyre i retning av rytteriet. Lewenhaupt gav ordren. Trommene spilte opp. Til deres mørke sang rykket den tynne blå linjen fremover mot den kompakte grønne muren av russisk infanteri som marsjerte i full bredde mot dem på sletten. Man skulle angripe. Det var 4000 mann som gikk til angrep mot 22.000. Alle kunne se den massive fiendtlige linjen og hvordan den var langt bredere enn deres egen. Mange, kanskje de fleste, må i dette øyeblikk ha forstått at dette aldri ville gå bra, at de skulle dø nå. Å gå på likevel krevde mot, svært stort mot. Lewenhaupt selv var ikke spesielt optimistisk overfor oppgaven. Med henvisning til sine soldater kom­ menterte han angrepet på denne måten: «Med disse, så å si, fattige offerlam og uskyldige får, måtte jeg gå til angrep på hele fiendens infanteri.»

166

I Ynglingesagaen nevner Snorre at svenskene pleide å ofre sin konge når det var uår. Det var et sonoffer for å blidgjøre barske og illsinte guder. Nå var situasjonen omvendt. Svenskenes konge ofret sine undersåtter, dømte dem til døden. De svenske fotsoldatene var de uskyldige offerdyr som nå ble slengt opp på skafottet, som skulle ofres i en kamp som ikke var deres. De skulle ofres for den svenske statens tollinntekter, for aristokratenes store baltiske jordeiendommer, for handelskapitalismens generøse profitter. Deres liv var som vann. Klokken var ca. kvart over ti og sammenstøtet kunne ikke lenger unngås.

17. «Ingen kule treffer mennesket» I denne situasjonen hadde den svenske ledelsen altså besluttet at man skulle slippe soldatene løs til angrep til tross for at fienden var fem ganger så mange som dem. Det hele var et desperat forsøk på å vinne initiativet igjen. Og det var stort sett det eneste man kunne gjøre. Beslutningen var ikke fullt så dum som den kan virke. Som tidligere nevnt var det svenske infanteriets kampform ekstremt offensiv. Man forsøkte som regel å nå en avgjørelse gjennom et angrep, ved å presse seg innpå fienden og tvinge ham til å vike for stikkende lanser og bajonetter. Ildkampen spilte en temmelig liten rolle ved siden av det direkte hurra-gå-på-angrepet med blanke våpen. Det hadde vært stikk i strid med den innøvde taktiske tenkningen og til og med i strid med reglementet å møte det russiske angrepet med å stå stille. Å ta imot det fiendtlige stormangrepet med et statisk forsvar ville ha vært svært dumt: Da kunne russerne ha utnyttet sin enorme overlegenhet i ildkraft og skyte ned de stillestående svenske bataljonene på kort hold, bokstavelig talt skyte dem i filler. I ildgivning kunne svenskene med sitt dårlige krutt og sine fire små kanoner ikke konkurrere. Svenskenes eneste sjanse lå i et angrep, et angrep med blanke våpen. Ikke fordi et angrep med blanke våpen var spesielt effektivt rent teknisk, tvertimot. Bajonetter, sverd og lanser forårsaket svært få sår under kamp. Flertallet av alle de skader som oppsto på en slagmark, var skuddsår. Ildgivning drepte absolutt de fleste. Det var også svært sjelden man slåss med bajonetter. Det skjedde for det meste når ingen av de partene som deltok lett kunne flykte, som for eksempel i kamp i bebygget område, i befestninger eller ved overrumpling i mørket. Det finnes en hel del romantiske forestillinger om at langvarige håndge­ meng med blanke våpen og bajonetter vanligvis forekom. Ikke noe kunne være mer feilaktig. De blanke våpnene ble temmelig sjelden tatt i bruk under slag. Kanskje det fremste bruksområdet for bajonettene var å avlive allerede sårede motstandere. Et annet tilfelle hvor de

168

blanke våpnene gjerne ble tatt i bruk, var når man forfulgte folk som flyktet. Når kamper mann mot mann med bajonett virkelig fant sted, var de for det meste lite omfattende og varte bare noe få forvirrede sekunder. (Men når det oppsto korte håndgemeng, hadde svenskene et visst overtak gjennom sin utrustning. Det sverdet som alle de svenske soldatene bar, var kanskje det beste blanke håndvåpen som noen gang har eksistert. Det var like godt til støt og hugg. Den svenske bajonetten hadde en mer solid festemekanisme enn det som ellers var vanlig. Derfor var den et betydelig bedre støtvåpen enn mange andre hærers som lett falt av eller satt fast når skinn, muskler og ben lukket seg om klingen.) Hvordan foregikk så egentlig en kamp? En populær forestilling som gjør seg gjeldende på dette punktet, maner frem bildet av to store masser av folk som braker rett inn i hverandre som to styrtende flokker i vill kamp mann mot mann. Men slik foregikk det sjelden. Kampen var for det meste avgjort før det i det hele tatt fantes noen mulighet for håndgemeng. Vanligvis skjedde kampen på den måten at begge sider, tregt og langsomt, og ofte i uorden, nærmet seg hverandre. Når man var kommet innenfor rekkevidde, innledet man en skuddveksling. Om angriperne ikke ble stoppet av forsvarernes salver, la forsvareren på flukt i ni av ti tilfeller. Før man var kommet til det kritiske øyeblikk da bajonettene kunne brukes, vek altså en av sidene unna og forsvant. At man vek unna, betydde ikke at man var beseiret rent fysisk, det vil si knekt gjennom en intens ildgivning, for selv om dette skjedde av og til, var skuddvekslingen heller ingen spesielt effektiv metode. Skuddvek­ sling kunne i stedet være en metode som var både kostbar og langvarig og hadde ofte ikke noen direkte, avgjørende effekt. Når man vek unna, skyldtes det i stedet for det meste at troppens mot og kampvilje begynte å svikte overfor den besluttsomme fremrykningen. Man ble så å si beseiret psykisk. Det samme kunne også hende angriperne, som ganske enkelt kunne stanse opp overfor en stadig ubrutt forsvarsfront og fanges i en av disse lange skuddvekslingene som feltherrene gjerne ville unngå. Kamp har alltid hatt en svært viktig psykologisk dimensjon. Kampmoralens betydning for utgangen på en trefning, kan ikke overvurde­ res. De enkelte soldaters vilje til å slåss, deres villighet til å gå til angrep mot sine motstandere, deres evne til å holde ut, har alltid hatt og kommer alltid til å ha en avgjørende betydning for hvem som seirer i en kamp. Om man tenker over dette, forstår man at den svenske taktikkens fremste fordel ikke var teknisk, men gjaldt kampmoralen.

169

Man stolte på sin egen sterke kampvilje og på at motstanderens nerver skulle svikte først. Den siden som angrep, hadde alltid et visst overtak når det gjaldt kampmoral. Det er en ubetvilelig sannhet innenfor krigsvitenskapen at det offensive stimulerer, mens det defensive deprimerer. Men viktigere enn dette er likevel at angrepet med blanke våpen gjennom sin form økte soldatenes vilje til å slåss og nærme seg sin motstander. Fenomenet pleier å kalles «flukten til fronten». Det innebærer at om man nærmer seg en fiende som forsvarer seg med heftig skyting, og man selv er forhindret fra å svare med samme mynt, finns det bare en måte å komme unna faren på, og det er å presse angrepet videre, å angripe. De svenske soldatene var fanger i forskjel­ lige taktiske strukturer som tvang dem til å gå til angrep. I den svenske hæren forsøkte man også hele tiden å begrense skytingen for å tvinge soldatene til å bryte seg frem med blanke våpen for å komme ut av skuddlinjen. Den svenske taktikken med dens ivrige bajonettangrep fungerte svært bra, i alle fall så lenge dem man slåss mot var dårligere disipli­ nerte og hadde en svakere kampvilje enn ens egne folk. Det var slike motstandere man hadde stått overfor under hele krigen, og ganske riktig hadde man også vunnet den ene seiren etter den andre. Et problem var bare at denne kampmetoden rent teknisk var lite effektiv. Overfor en fiende med høy kampmoral, sterk disiplin og fremfor alt stor ildkraft kunne man komme i vanskeligheter. Om denne motstan­ deren ikke vek unna, men i stedet sto fast med heftig skyting, kunne stormangrepet utvikle seg til et blodbad. Men skulle man slå russerne, måtte det være i et angrep. Dessuten skulle et angrep gi det nesten håpløst sammenpressede kavalleriet bak fotfolket en sjanse til å komme i orden. De skulle få tid og fremfor alt rom til å oppstille sine forvirrede rekker. Linjen med infanteri var ikke kommet helt i orden før ordren om angrep kom. Foran seg hadde man den støvete og solstekte sletten. Soldatene hadde ca. 700-800 meter å tilbakelegge før de kunne nå de kompakte russiske rekkene med sine bajonetter. De første 600 metrene turde man ta med normal hastighet, 100 skritt = 75 meter i minuttet. Det innebar en marsj på ca. åtte minutter. De siste 200 metrene måtte avvikles i betydelig høyere tempo. Dette var standardopplegget ved angrep mot en fiende som skjøt ivrig. Den siste delen turde ta omtrent ett minutt. Alt i alt burde stormløpet ta ni minutter - ni svært lange minutter. Allerede nå lå linjen innenfor det tunge russiske artilleriets rekke170

vidde. Svære prosjektiler fløy i lange drønnende buer mot svenskene. Her i begynnelsen av angrepet kunne de ikke gjøre noen større skade. Den russiske ildens omfang og treffsikkerhet økte imidlertid jo nærmere man kom. Det virkelige helvete skulle brake løs når de svenske bataljonene bare hadde ca. 200 meter igjen. Da kunne de russiske kanonene begynne å skyte kardesker og skrot. På enda nærmere hold kunne man også komme innenfor muskettenes rekke­ vidde. Den tynne blå linjen'var ikke kommet langt før man kunne se at dette ikke gikk i deres favør. Det så ille ut. Etter at Rehnskold hadde gitt ordre om angrep til Lewenhaupt, red han bort til Creutz. Han sa til generalmajoren med henvisning til det angrepet han nettopp hadde satt i gang ute på sletten: «Ser De at fiendens infanteri er vårt svært overlegent? Hva skal vi gjøre med det?» Creutz svarte att «det ikke var annen råd enn at når vårt infanteri begynner å leke med bajonettene, så vil jeg gå inn på høyre side». Rehnskold nøyde seg med Creutz’ forslag til aksjon og red i full fart bort mot den venstre rytterifløyen. Det hersket ennå forvirring og uorden i rytteriet: Avdelingen virret planløst hit og dit. Creutz lyktes likevel i å få tak i et par skvadroner og stilte dem opp på det begrensede området. Men han måtte stille dem opp i rekke etter hverandre. Den opprinnelige oppstillingen av rytteriet var brutt sammen, og det kavalleriet som Creutz nå ordnet, kom fra tre forskjellige kolonner. Teten dannet noen skvadroner fra Livregimentet anført av rittmester Johan Blum, en livlender. Bak disse stilte Norra skånska kavalleriregimentet på plass. Det telte åtte skvadroner med et sammenlagt antall på 600 mann. Et av kompaniene som stilte seg opp, var Landskrona kompani. Det besto av to rittmestere, og en av dem var sjefen Johan Ehrenklo, en løytnant, to kornetter, fire korporaler, en trompetblåser og 49 ryttere. Etterlatt ved lastetoget sto en korporal, profossen, fire ryttere, ni vogndrenger pluss fire syke: en løytnant og tre ryttere. Kompaniet skulle egentlig omfatte 125 mann, men sykdommer og forfrysninger hadde åpnet store hull i rekkene. Man hadde også hatt et tilfelle av selvmord, den syke rytteren Johan Hågg hadde skutt seg selv. Bak skåningene sto en del av dragonregimentet som Hielm hadde oppstilt. Kommandoen over dem ble ført av Carl Lewenhaupt, en oberstløytnant som var født i Stockholm og var 32 år gammel. Han førte kommandoen over regimentet i sjefens, oberst Nils Hielms, fravær. Planen var at alle disse avdelingene i tett følge skulle angripe rett inn i det russiske infanteriet og på denne måten støtte fotfolkets angrep.

171

I sitt raske ritt mot venstre fløy passerte Rehnskold kongen og hans oppvartning. Feltmarskalken stanset hesten og rapporterte i all hast til Karl at «nå går infanteriet løs på fienden» og hvirvlet bort. Gyllenkrok var overrasket. Det kunne ikke ha gått mange minuttene siden infanteriet gikk forbi, og han utbrøt: «Hvordan er det mulig at bataljen allerede skal begynne?» Kongen svarte rolig: «Nå marsjerer de.» Gyllenkrok lot som ingenting, bukket dypt og uttrykte forhåpningen om at «Guds engler måtte bevare Hans Majestet». Englene skulle imidlertid bli hjulpet av drabantene, en del livdragoner pluss den del av Norra skånska kavalleriregimentet som ikke var opptatt i Creutz’ gruppering ute på høyre kanten. De sluttet nemlig opp omkring kongen da han ble løftet opp i båren og ført opp på en liten kolle med utsikt over sletten. Gyllenkrok selv steg til hest og red i vei ut på sletten mot det svenske infanteriets ryggtavler som marsjerte bort. Tykke Piper fikk ikke sove lenge under sitt tre. Hermelin som for en stund siden hadde fortalt ham at kongen hadde marsjert i vei, men da var blitt viftet vekk av en søvnig Piper som ikke syntes at det hastet sånn, kom ridende igjen. Han rapporterte at «fienden er i full anmarsj for å angripe oss, og står nå bare noen muskettskudd fra oss». Piper bråvåknet og kløv opp på sin ganger. Fra sadelen sin kunne han se den lange russiske slagoppstillingen som var utspent over sletten. Så falt hans blikk på virvaret bak det egne fotfolket. Skremt vendte han seg til Hermelin og sa: «Gud må gjøre et under om vi denne gangen skal komme godt fra det.» Han kastet hesten omkring og red mot den høyre fløyen. Piper ville få tak i Karl. På den andre siden av sletten reagerte den grønne muren på den svenske anmarsjen. Den stanset opp. Tsaren som frem til dette tidspunktet hadde ridd foran linjen foran hele det samlede korpset av generaler, generalløytnanter, generalmajorer, brigaderer og oberster, gjorde nå holdt. Han gav et signal med sverdet, en velsignelse av troppene, og overgav deretter kommandoen til feltmarskalk Sjeremetjev. Sin vane tro skulle Peter heller ikke denne gangen befatte seg med den øverste ledelsen. I stedet styrte han Lizette bort mot en divisjon på midten av linjen som han hadde besluttet å kommandere. Feltmarskal­ ken beordret alle de høyere offiserene til å ta kommando over sine avdelinger. Artillerikanonene kom på plass i de små åpningene mellom bataljonene og åpnet ild. Fremdeles var avstanden temmelig stor, ca. 500 meter. Bombarderingen begynte derfor med kuleskudd. Kanonskuddene falt i jevn takt som dumpe hammerslag. De massive klumpene av jern med en 172

diameter på 7,7 cm ble slynget av gårde med en fart på 220 meter i sekundet. Omkring to sekunder etter avfyringen traff kulene sine mål, gang på gang på gang. Kulene pløyde blodige gater rett gjennom de stadig fremmarsjerende bataljonene, men stanset dem ikke. Mennesker ble revet opp, knust, lemlestet, og slått i filler. En av dem som ble truffet, var Sven Kling. Han var fenrik ved Skaraborgs regiment. Troligvis fra en posisjon rett bak Sven - i en avdeling som var oppstilt til kamp gikk nemlig blåserne rett bak fenriken som bar på fanen - så trommeslage­ ren Anders Persson fra Arteberg i Hårja sogn hvordan en kanonkule streifet offiseren. Kulen traff Sven i skrevet og klippet ham bokstavelig talt av på midten. Den spjærede fenriken falt til marken og døde nesten straks uten et ord.

Men si Mars, se Martis glodige dundrande slangor vad gore de? Eldspyende drakar, slanger och ormar, viktig 'kanon’, vidgapande gruvlige moser och andre sådane mer, med gift och skrot uppfylte granater, dolske petard och gråslige jordgrundsskyttlande miner, vad gora de? Når desse begynna på brumma, på frasa vissi’ och våsa, så ser man huvud och armar i luften springa som hagl, man ser huru karlar och håstar i hopvis fall’ och tumla var en over ann’. G. Stiernhielm

Den milde sommerbrisen blåste i ansiktet på de svenske soldatene og førte med seg en kruttstinkende dis - lukten fra avfyrt svartkrutt påminner om duften av råtne egg - inn mot deres rekker. Sikten ble stadig mer begrenset. Skritt for skritt, meter for meter. Den hete marken mellom de to linjene av menn ble oppspist av stampende føtter. Man kan kanskje forestille seg noe av det fryktelige skuespillet. Solen; den lange, grønne stillestående muren av russisk infanteri som var kronet av fanenes flagrende fargeflekker; en ustoppelig strøm av drønnende, rykende ildkiler som slår ut fra de små kanonene: de store veltende skyene av røyk som stadig vokser seg større og tettere foran den russiske fronten som tagges av flammer; de små svarte ballene som risser sine raske spor gjennom den støvfylte luften, fullt synlige. Og på den andre siden av sletten den blå linjen som marsjerer raskt fremover: de piskende fanene, klapringen av våpen og utrustning, den klirrende lyden når 173

høytgående kuler og splinter stusser bajonetter og lansespisser, den dumpe raslingen fra trommene, glasstynne toner fra treblåsere og horn; de høye ropene: sinte ordre, stønning og umenneskelige dødsskrik som får den buldrende, sollyse himmelen til å revne enda mer; mennene som faller, segner, snubler, raser, vakler, faller om, glir, synker, slynges ned på den solvarme bakken; fontener av blod og avslitte lemmer; på jorden ligger støvete, forvridde bylter som er omgitt av røde svøp, vanskelig identifiserbare kladder av menneskebiter, slyngede tarmer og store dammer med svartnet blod; og den tynne blå linjen som fortsetter fremover, fremover, inn i den tykke virvlende røyken og oppslukes. Langt ute på høyre fløyen inne i Livgardens grenaderbataljon, Oxenstiernas kompani, gikk lanseknektkorporalen Erik Larsson Smepust, 28 år gammel, født i Oxbergs by i østre Dalarna. Under seg hadde han ti menige lanseknekter: Eric Jårnberg, Swarthufwudh, Drabitius, Erick Berg, Thomas Swan, Mattz Graan, Oluf Ellg, Johan Hiellmar, Mattz Stockenstrom og Lars Bergwijk. Korporal Smepust syntes at den russiske trommeilden hørtes ut som «et sammenhengende tordenvær». Da det sto igjen ca. 200 meter, gikk det russiske artilleriet over fra rundskudd til kartesker. Jernvinden ble til orkan. Ladning på ladning ble spydd ut av regimentskanonenes ildgap. Den ene tykke svermen etter den andre av blykuler, flintspisser og knudrete jernbiter ble pumpet inn i den blå linjen. De fortsatte trossig fremover, marsjerte oppreist gjennom de skrikende splintskurene. I sin dødsskrekk holdt de fast ved den tanken at det virkelig var som regimentet påsto at «ingen kule treffer mennesket», uansett om det går rett gjennom blystormen eller forsøker å finne ly, uten at det er Guds vilje. Om det virkelig var sant, så ville Gud åpenbart at en hel masse fattige, svenske soldater skulle dø akkurat nå i disse fryktelige minut­ tene. Salvene slo store hull i de glisne rekkene. Tropper, kompanier og bataljoner ble knust i småbiter. Den svenske infanterilinjen var som en tung vogn som kolliderer i stor fart og brytes i stykker og slås i biter, men som likevel på grunn av sin egen store tyngde og den rasende hastigheten fortsetter fremover, fremover. Det var virkelig noe maskinmessig over dette vanvittige stormangrepet. Trolig var det nettopp i de minuttene da de russiske kanonene spydde ut kartesker at artilleriilden hadde sin største og mest fryktelige effekt. På dem som overlevde ildstormen gjorde den et uutslettelig inn­ trykk. I dagbøker og erindringsskrifter møter vi klossete formuleringer som lar oss ane den fryktelige virkeligheten. Drabantskriveren Nors-

174

bergh taler om at «tunge bomber og flyvende granater ble skutt så tett som om de hadde haglet rett ned fra himmelen». Skvadronspastoren ved Smålands kavalleriregiment, Johannes Sidman, sier at ilden fra det russiske artilleriet var helt forskrekkelig og «uhorvelig», og at «håret reiste seg av kanonsmellene og kardeskene og skuddsalvene». En av tilskuerne på slagfeltet, David Natanael Siltmann, en prøyssisk oberst­ løytnant og geheimråd som fulgte med den svenske hæren som observatør, skrev hjem og fortalte tydelig grepet om den russiske ilden som var så sterk at den nesten ikke kunne beskrives, og også han sammenlignet den med en haglstorm. Ildkvernen var grusomt ilter, og tapene var svært høye. Og dette var før man i det hele tatt hadde besvart det russiske metallregnet. Kalmarbataljonen led spesielt alvorlige tap. Regimentssjefen Gustaf Ranck ble skutt ned sammen med en stor del av sine karer. En deltager påstår at man «på én stykksalve mistet så godt som halve regimentet». En annen av dem som overlevde, infanteriløytnant Friderich Christoph von Weihe, skrøt av det svenske fotfolket: «De sprang frem med døden i øynene og ble for det meste skutt ned av de drønnende russiske kanonene før de kunne bruke sine egne musketter.» Den tynne blå linjen presset seg frem gjennom kruttrøyken. Soldatene og offiserene snublet videre gjennom et knasende, kokende, eksploderende kaos av kruttgnister og kuler uten å skyte et eneste skudd tilbake. Helt i overensstemmelse med den innøvde kampmetoden ventet man til det siste med å skyte. Jo nærmere man kom, desto større effekt ville salven få. Det gjaldt særlig denne gangen, da kruttets kvalitet var høyst tvilsom. Man regnet bare med en eneste salve. Deretter var det på tide å storme frem med bajonettene, lansene og sverdet. Slik kjempet man seg frem med tause våpen og etterlot seg døde og sårede. Man kunne ane en bevegelse i den grønne muren foran svenskene. De forreste russiske rekkene gikk på kne. De reiste muskettene i skytestilling. De svenske soldatene langet ut i den illeluktende kruttrøy­ ken. Den siste biten løp de, rett inn i evigheten.

175

18. «Som gresset for ljåen» Den russiske salven kom på ca. 50 meters hold. Alle fire rekkene langs den lange fronten åpnet ild samtidig. En drønnende salve skar rett igjennom de ujevne rekkene av springende menn. Forskjellige øyenvitner har i årenes løp forsøkt å beskrive hvordan det høres ut og hvordan det ser ut når store, konsentrerte skuddsalver fra musketter herjer på et slagfelt. Noen sier at lyden fra en sterk muskettsalve lyder omtrent som når man sliter i stykker et stort og grovt tøystykke, bare uendelig mye sterkere. Andre sammenligner det med den lyden som oppstår når man raskt heller en stor mengde kuler ut på en tallerken - med korte pauser hvor man bare kan høre enkle skudd. Man har også brukt mange forskjellige bilder når man har forsøkt å beskrive salvenes uhyggelige effekter på lange, oppreiste rekker av soldater. Noen sier at rekkene pleide å vaie som en kornåker, andre at avdelingene skalv og vinglet som et løst tau som blir ristet i den ene enden. En lignelse som svenske krigdeltakere gjerne bruker, er at mennene falt som gresset for ljåen. I en redegjørelse for dette slaget tales det om hvordan det russiske artilleriet «nedla våre som gresset for en ljå». Bildet sier en hel del om hvordan en massiv skur av prosjektiler plutselig hugger inn i en linje som en usynlig kniv, og mennene faller, alle praktisk talt i samme sekund, samlet som et knippe gresstrå på marken. Det er dette fenomenet som gav opphav til det merkelige synet som man noen ganger kunne se på slagmarken: døde som lå fint på rekke og rad, fanget av og innordnet i de stramme militære formene også utenfor dette livet. Om vi selv fikk se slike salver og effektene av dem, skulle vi nok assosiere dem med regulære henrettelser. Noen korte sekunder etter den øredøvende salven hørte man dens uhyggelige ekko fra den svenske linjen. Det var de utallige dunkene fra fallende kropper og klirringen av våpen som falt ut av de nedskuttes hender. En russisk deltager syntes det hørtes ut som et hus som styrter sammen.

176

Omtrent midt i den svenske linjen red Lewenhaupt. Han sier at ilden i denne delen av angrepet, da russerne også åpnet ild med sine musketter, var så sterk at det var «umulig med rimelighet å anta at noe menneske i hele vårt infanteri som ble utsatt for en slik beskytning, kunne komme derfra med livet i behold.» Lewenhaupt ville heller ikke nå besvare ilden, han ville komme enda nærmere for å gjøre effekten av salven så god som mulig - i bakhodet tenkte han på det dårlige kruttet. Han hadde ikke lenger kontakt med hele sin egen linje. Skyene av kruttrøyk gjorde det umulig for ham å se hva som skjedde ute på den høyre fløyen. Den delen av linjen som han i forvirringen og røyken ennå hadde grepet på, besto av skaraborgernes eneste bataljon, den svært medtatte Kalmarbataljonen, Livgardens andre og tredje bataljo­ ner pluss upplendingenes to bataljoner. Denne delen av linjen presset han enda et stykke mot den ildsprutende muren av russiske soldater og kanoner som skjøt og skjøt med en naturkrafts ubetvingelighet. Ute på den høyre kanten var de to Livgardebatajonene der ute også med i fremrykningen. Også de stormet til angrep på det fiendtlige fotfolket. Derimot hadde bataljonene ute på den ytterste venstre kanten ennå ikke fått egen kampkontakt med russerne. Ostgotenes eneste bataljon og Nårke-Vårmlands-regimentets andre bataljon var blitt hengende etter. Denne delen av linjen fulgte ikke med, og det skyldtes den dårlige oppstillingen ved begynnelsen av angrepet. Når de svenske soldatene i midten og på høyre fløyen nå fortsatte å gå på til tross for den morderiske salven, skjedde det som som regel pleide å hende i slike situasjoner. Den russiske linjen sviktet, den vek unna. Skytende og med slepende lanser trakk de fiendtlige soldatene seg bakover. I noen tilfeller forlot de sine 3 punds regimentskanoner bak seg. Lewenhaupt skrek «fyr». De svenske bataljonene dublerte raskt sine tynne rekker. Det innebar at de to bakerste rekkene steg frem og stilte seg ved siden av de to fremste. Avstanden til de vikende russerne var svært kort, noen ganger bare 30 meter. Geværene kom i stilling og slaven gikk av. Noen steder hadde den samlede bredsiden god virkning og slo ned noen russiske soldater i flukten. På andre steder hvor avdelingene var utrustet med dårlig krutt, gikk det verre. Hos en del skyttere brant bare kruttet i fengkjelen opp. Hos dem som fikk skuddet i vei, fortalte de tynne og kraftløse smellene at kulene hadde liten kraft. Lewenhaupt selv sammenlignet smellene med den tørre lyden som oppstår når man klasker sammen et par hansker. Nå begynte alt å oppløse seg i et forvirret kaos som minnet om en maurtue man har sparket i. Det var de samme blinde bevegelsene frem 12. Poltava

177

og tilbake, de samme opphissede sprang og den tilsynelatende mangel på mening, foruten det som ligger i å gå på pluss å drepe og drepe igjen. De grønne bataljonene vek unna overfor svenskenes angrep. Det var regimenter som det kasanske, pskovske, sibirske, moskovske, butirske og novgorodske som nå vaklet. Den fremste russiske linjen hadde gjort helt om og marsjerte bakover rett inn i den andre linjen som helt til nå hadde stått og ventet bak dem uten å delta i kampen. Dette var et svært kritisk øyeblikk for russerne. Den andre linjen eller treffen som den ble kalt på fagspråket - kunne fungere som en stum støtte for den første linjen og gi mulighet for supplering og forsterkning. Men det var vanlig at om den første treffen ble slått, dro den lett den andre med seg i sitt nederlag. Den andre linjen ble raskt ute av stand til å avvise fienden når han først hadde brutt seg inn ens egen slagoppstilling. Man kan lett forestille seg det voldsomme virvar som oppsto når en første linje trakk seg tilbake og støtte sammen med den andre som sto stille. Større grupper av vettskremte soldater kunne lett trekke med seg hittil uberørte soldater i den andre linjen i flukten og på denne måten skape en smittsom alminnelig panikk. Da truet en skrekkslagen og skrikende trengsel som ble drevet hjelpeløst fremover av bajonettspissenes skarpe hugg, ble trampet ned eller spredt for alle vinder. Om svenskene nå bare greide å vinne på ett eneste punkt, så skulle man sprenge hele den brede fronten. Den dype slagoppstillingen på to linjer og den store tallmessige overlegenheten kunne bli en klamp om foten på russerne snarere enn en fordel. Etter at den smattende slaven var forstummet, fortsatte de svenske bataljonene fremover og forfulgte ivrig sine vikende motstandere. Russerne flyktet ennå ikke, de trakk seg tilbake i noenlunde ordnede former, men derfor var farten ikke så stor at de kunne slippe unna sine forfølgere. Dessuten må den andre linjen, som sto rett bak, ha kommet i veifn for et altfor raskt tilbaketog for den ryggende førstelinjen. Etter et kort løp på ca. 100 meter kunne de svenske soldatene nå igjen dem som trakk seg tilbake. Lansespisser og bajonetter ble kjørt inn i de vikende russiske soldatenes ryggtavler. Midt på den fremrykkende blå linjen trengte Livgardens andre og tredje regiment seg frem side om side. Mannersvårds andre bataljon sprengte seg igjennom den første russiske linjen og erobret fire artillerikanoner. Den tredje gardebataljonen tok raskt et par russiske kanoner, passerte dem og fortsatte å drive den fiendtlige linjen bak­ over. Ute på den høyre fløyen gikk gardens første bataljon frem. Under ledelse av den kampglade kaptein Gadde brøt de inn i de russiske

178

rekkene, tok fire faner og seks kanoner, en av de største enkeltseire som noen bataljon greide i dette angrepet. Gadde stormet frem til en av de kanonene som var tatt, fikk den snudd så langt at munningen pekte mot de russiske rekkene som trakk seg tilbake og avfyrte noen skudd etter dem. Også grenaderbataljonen, korporal Smepusts enhet som gikk frem ved siden av Gaddes menn, avanserte og tok noen fiendtlige regimentskanoner. Den russiske slagoppstillingens lange rekke svaiet og sviktet. En stor del av den grønne muren var i ferd med å bli trykket inn. Om en del vek unna og styrtet sammen, ville sikkert resten straks følge etter. Hvor utrolig det enn kunne virke, og hvor fornuftsstridige odds det enn hadde vært da angrepet ble satt i gang, hadde svenskene seieren inenfor rekkevidde. Det var som når man forsøker å bryte av en stor gren, det gjelder å bøye og brekke iherdig til den plutselig går av med et brak. Den russiske slagordningen måtte presses enda et stykke, kanskje bare et svært lite stykke for å knekke - men slipper man grenen før den knekker, er det en sjanse for at den spretter tilbake og slår en i ansiktet. Det som krevdes for å avgjøre slaget en gang for alle, var et massivt kavalleriangrep. Et raskt trekk fra det svenske kavalleriet burde ha gitt den ekstra tyngde som trengtes for å gjøre den fiendtlige retretten til en virkelig flukt og fullføre det russiske nederlaget som man allerede kunne ane. Dessuten måtte rytteriet straks settes inn ytterst på den høyre kanten for å forlenge den, slik at fotfolket der ute ikke skulle overfløyes av den utskytende delen av den lange russiske infanterilinjen som man ikke hadde soldater nok til å møte. Men dette var en dag da nesten ikke noe gikk som planlagt for de svenske våpnene. Ikke et eneste øyeblikk går det an å forutse hva som ville skje i neste omgang. Og nå: Rytteriangrepet lot vente på seg. Hvor var kavalleriet? Også ute på den venstre kanten trengte man understøttelse av kavalleriet. Denne delen av linjen var, som vi nettopp nevnte, blitt hengende etter under angrepet. Stilt overfor den lange russiske linjen er det trolig at begge fløyene, både den høyre og den venstre, helt uavhengig av hverandre mer eller mindre ubevisst hadde trukket seg utover mot sin kant for å minske trusselen om innkretsing. Andre bataljoner, alt etter sine posisjoner, innrettet seg nok etter disse bevegelsene. Resultatet var ikke bra: Mellom den høyre og den venstre infanterifløyen var det oppstått en stor luke. I tillegg til det var hele linjen strukket ut slik at de allerede store bataljonslukene ble enda mer utvidet, på noen punkter opptil 100-150 meter. Den tynne blå linjen var ikke lenger noen linje. På toppen av det hele lå den ytterste delen

179

av den venstre fløyen fremdeles etter. De var ennå ikke kommet i kamp med sin del av den russiske linjen! Når nå bataljonene til høyre presset sin motstandere tilbake, kom de stadig lenger bort fra den etterhengende venstre fløyen. Jo mer de forfulgte russerne, desto mer utvidet ble luken til den stillestående venstre fløyen. Luken ble til et åpent gap. Det oppsto en slags svingdørseffekt da det russiske fotfolket som sto rett mot den venstre svenske fløyen, snart begynte å presse seg fremover. Og det russiske infanteriet var på toppen av det hele svært sterkt der ute. Der sto den russiske hærens elite, gardebrigaden: de astrakanske, ingermanlandske, semjonovske og preobrazjenske regi­ mentene. (Den sistnevnte avdelingen var opprettet som tenåringen Peters berømte lektøysregiment - fylt av alt fra unge bojarer til stallgutter - men var med årene kommet til å bli den russiske hærens beste enhet.) Mens svenskene ute på den høyre fløyen gikk raskt fremover, ble deres kamerater på den venstre fløyen samtidig presset bakover. Begge sidenes høyre fotfolksfløyer avanserte, og begge siders venstre vek unna. Russerne truet faktisk med å overfløye svenskene, og gjennom sitt store antall kunne de presse seg igjennom de utvidede bataljonslukene. Situasjonen var svært farlig. Fra sin posisjon bak en del av den fremstormende garden kunne Gyllenkrok se at den venstre fløyen var blitt hengende etter. Han red dit i største hast og møtte oberst Appelgren som var sjef for ostgotenes eneste bataljon. De sto nest lengst ute på den venstre siden, og mot seg hadde de den mektige gardebrigaden. Gyllenkrok bad dem å få opp farten og påpekte at «garden allerede er i kamp». Appelgren var i knipe. Han svarte med henvisning til den utstrakte russiske linjen som sto temmelig nær: «De ser jo at jeg blir fullstendig omringet av den lange fiendelinjen som står her.» De trengte hjelp, og Appelgren bønnfalt Gyllenkrok om å skaffe dem kavalleriunderstøttelse. Gyllen­ krok svarte tjenestevillig at «jeg skal gjøre mitt beste» og red av gårde. Han red lenger til venstre for om mulig å finne noe rytteri der og oppfylle oberstens desperate ønske før det var for sent. Hvor holdt det svenske kavalleriet til? Størstedelen av den høyre rytterifløyen befant seg fremdeles i uorden, og noen samlet innsats fra deres side kunne man ikke vente seg de nærmeste minuttene. De eneste som var i ferd med å gripe inn, var Creutz’ gruppe som omsider var kommet i orden og som nå red i vei mot den høyre fløyen i retning av den russiske linjens ytterste venstre del. Når russerne så den fremstormende bølgen av hester, faner og blinkende våpen, handlet de raskt og helt reglementært. De fire bataljonene fra grenaderregimentet

180

Busch og fra det nischninovgorodske regimentet dannet en stor karré, eller firkant, standardformasjonen for å møte et kavalleriangrep. Resul­ tatet ble en mindre festning av kanoner, musketter og sprikende lanser. Det var fire russiske bataljoner som på denne måten sluttet seg sam­ men for å avvise angrepet. Da Creutz’ gruppe kom nærmere, åpnet russerne ild med sine kanoner. Svermer av kuler hamret mot de plogformede skvadronene da de red frem. Den venstre kavallerifløyen på sin side var oppdelt i to grupper. Den gruppen som ble latt igjen nord for den lille sumpen, skulle fungere som flankebeskyttelse mot det russiske kavalleriet omkring Tachtaulova som først og fremst dreide seg om Bauers og Volkonskijs tropper. De svenske rytterne ute på den kanten var oppstilt og klare til kamp. Resten av den venstre kavallerifløyen var ikke oppstilt og sto helt uvirksomme uten å gripe inn, langt bak fotfolket, i likhet med sine kamerater på den høyre fløyen. Under rideturen vestover støtte Gyllenkrok endelig på kavalleri. Han fikk se noen skvadroner som kom i fullt trav. De ble beordret til å støtte infanteriet. «For Guds skyld» la han til, for nå haster det. Da skjedde det. Rytterne gjorde halvt høyre om for å komme i posisjon for et angrep. Midt i bevegelsen falt deres blikk på et hår­ reisende syn. Det svenske infanteriet nærmest dem ute på den venstre fløyen kastet sine våpen og vendte om. Fotfolket var begynt å flykte!

19. «De kan ikke få fanen til å stanse!» Creutz’ spesielt utsendte tropp var fullt innblandet i strid med den russiske firkanten, da den ble angrepet bakfra. Skvadroner fra den venstre russiske kavallerifløyen under Mensjikov var stormet frem i en bue ute på sletten og på den måten kommet i en posisjon hvor de kunne falle svenskene i ryggen. De svenske rytterne frigjorde seg fra den tunge kampen med fotfolket - Creutz’ tropp hadde allerede mistet flere faner - gjorde helt om og red til angrep for å møte denne nye trusselen. Motstanderne dro seg tilbake i fullt sprang. Det var i dette øyeblikk deler av det svenske fotfolket kastet sine geværer og begynte å løpe bort. Hvordan oppsto denne panikken? Trolig skjedde det under presset fra de store tapene som man allerede hadde lidd i løpet av et svært kort tidsrom - noe som alltid har en svært negativ innvirkning på troppens sinnstemning, særlig hvis de rammer hardt blant offiserene, som var den overvåkende, kampledende og sammenholdende kraften - sam­ men med trusselen om en mulig omringning som knekte soldatenes vilje til å slåss. Krig er på mange måter et brutalt spill med temmelig uberegnelige psykologiske faktorer. Jo hardere presset en gruppe er, desto mer omskiftelig og upålitelig blir dens psyke. Faren tynnes ut når den deles av 600 mann, men en soldat er bare så modig eller så feig som han som står til venstre eller høyre for ham. Bak panikken lå i siste hånd den sviktende kampmoralen. De var lei av krigen, utmattet og tvilende. Hva den utløsende faktoren var, kommer vi aldri til å få rede på. Det kan ha vært en hvilken som helst ubetydelighet som skapte skjelving i de spente nervene. Kanskje en misforstått ordre, en misforstått bevegelse. Hvem vet. Georg Stiernhielm har i diktet «Fåltskråck talar» gitt oss et kraftfullt og klarsynt bilde av panikken på slagfeltet:

182

Min moder ar den hisklig morka natt; sjalv ar jag blek och håsslig. I ångstig kold och hjårtebångighet, i råddhågsfrost och bavan består min makt och margfall segervinst. Når jag en hår vill fålla, jag tarv dår ringa vapn och rustning till; ett skrymsl, en drom, en skugga, en rost, ett oformodligt ord, ett skri, en ovånt syn, en tanka, ett missforstånd och felgrepp år’ min vapn, min rustning och beredskap, dårmed jag faller an mångtusend man och hele hårar hårjar.

Lewenhaupt så også hvordan deler av den venstre fløyen begynte å rygge, mens den høyre fløyen fremdeles rykket fremover. Det hele skjedde forferdelig fort. På noen øyeblikk sprakk avdelingene opp i sine sammenføyninger; den brutte delen av linjen ble forvandlet til et kaotisk virvar av lik av falne og soldater på flukt. De oppløste bataljonenes soldater ble spredd over sletten som småbekker. Straks Lewenhaupt så dette, snudde han hesten og red så fort han kunne dit. De flyktende måtte stanses igjen, de måtte stanse! Det var nårkingenes og ostgotenes to bataljoner som hadde tatt til flukten. Generalen støtte først på ostgotenes skarer som flyktet i vill uorden. Midt i strømmen av mennesker sto deres sjef Appelgren. Han var blitt såret og skrek fortvilet til mannskapet at de skulle stanse. Lewenhaupt red frem til Appelgren og bønnfalt ham: «Herr oberst, jeg ber eder for Guds skyld om å få eders folk til å stanse. Se hvordan vi allerede driver fienden tilbake på høyre fløy.» Appelgren sa oppgitt at «ikke kan jeg få dem til å stanse. Dessuten er jeg såret,» og han bad i stedet Lewenhaupt om å hjelpe seg: «Måtte Gud gi at herr generalen kunne stanse dem.» Lewenhaupt gjorde et forsøk; han red omkring foran de flyktende og bad, truet, slo og bannet. En hær er, når alt kommer til alt, ikke noe annet enn en meget velorganisert folkemasse, og under presset fra store påkjenninger adlyder den de samme lover som hvilken som helst annen folkemasse. En flyktende folkemasse skapes av en trussel, og alle trekkes med, presser på hverandre i en og samme retning. Man finner trygghet i massen. Ingen tror at akkurat han skal bli offeret i den tankeløse jakten 183

på redningen, en jakt som lett går over i ren panikk hvor alle kjemper mot alle for å komme frem. Å få de flyktende til å stanse opp og nok en gang møte nettopp den fare som gav deres føtter vinger, var nok svært vanskelig.

Når jag begynner gå, så året gjort, dår aktas ingen order. Dår aktas int’ och horer ingen «Stå!» Dår vårdar ingen annen. Mod, makt, forstånd och råd år all sin kos; båst år den båst kan lopa. G. Stiernhielm Lewenhaupts skrik, besvergelser og slag var forgjeves. Flukten gikk videre. Det var som om de skrekkslagne soldatene verken så eller hørte. Først nå begynte det så varmt etterlengtede kavalleriet å tre i aksjon. Det var imidlertid ingen samordning i deres anstrengelser. Den forvirrede sammenfiltringen av skvadroner i hagene ved skogen og omkring den lille sumpen var ennå ikke brakt i orden av de ansvarlige: Hamilton, Creutz og Rehnskold. Creutz, som kommanderte hele den høyre kavallerifløyen, var ridd av gårde med en mindre del av sin samlede styrke for å hjelpe infanteriet, og han hadde etterlatt seg resten. Det hersket fortsatt forvirring. Ingen samlet skvadronene til enhetlig aksjon. En del av forklaringen var tidsnød. Det var bare gått en kort tid siden den tynne blå linjen hadde innledet sin dødsmarsj over den støvete sletten, kanskje bare 10-15 minutter. Å ordne en sammentrykt eller oppsplittet skvadron kunne være et komplisert arbeid, særlig hvor det ikke fantes plass til at de kunne utvikle sine kunstferdige plogformede formasjoner. Det høyere befalet var dessuten avhengige av adjutanter, men kanskje særlig av sitt eget personlige nærvær for å overføre ordrer og kontrollere at de ble utført. Særlig Rehnskold hadde hastet omkring for personlig å gi sine forskjellige direktivet. Det var en metode som innebar at man var sikker på at ordren virkelig kom fram. Men den var svært tidkrevende, og om det var noe man savnet, var det nettopp tid. I dette øyeblikket hadde feltherrene svært dårlig kontroll over sine tropper. Særlig da kampene begynte å tetne seg til, måtte det nesten gå slik at de mistet grepet på avdelingene og på slaget. Slagmarken ble fylt av støv, røyk og larm i den grad at sikten ble høyst begrenset, og de få kommunikasjoner som fantes i form av beskjeder, lydsignaler og fremfor alt adjutanter til hest - som ofte falt eller kom

184

bort i forvirringen før de rakk å overbringe sine budskap - brøt sammen. Det fantes derfor ingen mulighet til å utføre kompliserte, større planer. Selv de enkleste planer hadde en tendens til å forsvinne i røyken og forvirringen. Slagene utartet som regel til ukontrollerbare, larmende kaostilstander hvor de glimrende feltherregenier ikke kunne gjøre stort annet enn å se på. I denne fasen fikk slaget sitt eget liv. Det var ikke lenger et spill mellom menneskelige parter, men lignet mer et ukontrollerbart naturfenomen, et jordskjelv hvor alle sprang opphisset omkring hit og dit, mens de dyttet og dro i vill forvirring. Det var slike omstendigheter som nå rammet svenskene. Mangelen på samordning og samling av rytteriet ble skjebnesvanger. Når skvadronene nå galopperte inn i ilden og kruttskyene, ble det ikke noe massivt angrep av stålklinger og hover, men en serie isolerte knyttneveslag som var rettet mot forskjellige deler av det grønne udyrets store kropp. En liten gruppe på ca. 50 ryttere sprengte forbi den svergende Lewenhaupt mot de russiske troppene som avanserte i kjølvannet etter de flyktende. Med trukne sverd red de rett mot de fremstormende fiendtlige bataljonene. En del av den russiske linjen stanset opp overfor disse dumdristige angrepene, vaklet og vek tilbake. Men foretagendet var dømt fra første stund på grunn av rytteriets tallmessige underlegen­ het. Den massive russiske overlegenheten la seg tungt over den lille troppen som ble meiet ned. De ille medfarne restene av gruppen ble tvunget til å ri tilbake. Et annet like fortvilet som tappert angrep ble gjennomført av to skvadroner av Nylands kavalleriregiment. I spissen for sin egen skvadron, livskvadronen, red regimentssjefen selv, oberst Anders Torstensson, som ble betraktet som en svært lovende militær og med en forpliktende familiebakgrunn: Hans farfar var den berømte feltmarskalken fra Tredveårskrigen, Lennart Torstensson. Den andre skvadronen ble ledet av kaptein Naltaker. De to avdelingene som omfattet mellom 120 og 170 karer, hugde seg rett inn i de russiske massene og havnet i håndgemeng. Alene kunne de ikke gjøre annet enn å forsinke de fiendtlige bataljonene et lite øyeblikk. Resultatet var gitt på forhånd, og de to skavdronene var snart oppslukt. Bare et femtitalls menn kom tilbake fra det fortvilte kavalleriangrepet, og nesten alle var såret, blant dem en kaptein, en kornett og regimentspastoren Croel som alltid pleide å følge sin avdeling ut i kampen. En av dem som falt i russernes hender, var den 32 år gamle løytnanten Johan Gyllenbogel fra Kimito ved Åbo. Han ble alvorlig såret, fikk gjennom­ boret begge kinnbena og ble tatt til fange. Blant dem som ikke kom tilbake, var Anders Torstensson som falt, 33 år gammel og ugift. 185

Angrepet var et slags offer. Ved å satse sitt eget og sine rytteres liv hadde man vunnet en kort utsettelse for fotfolket som var truet. Den troppen som Gyllenkrok hadde beordret til unnsetning for det sviktende fotfolket ute på venstre kanten, red også til angrep. Men de greide ikke å bryte inn i de fiendtlige rekkene. Da de red frem, ble de møtt av en heftig ildgivning både fra musketter og artilleri. Rytterne ble tvunget til å snu overfor disse buntene av ild. Når rytteri red i angrep mot fotfolk, var de angrepnes holdning det avgjørende. Hvis infanteriet ble grepet av panikk på grunn av synet av den fremstor­ mende veggen av hester og stål på vei rett imot dem, kunne kavalleriet for det meste med letthet ri ned det oppløste fotfolket med svært små tap for egen del. Men om de som ble angrepet, greide å holde styr på nervene og vente med sin muskettild til det aller siste øyeblikket, var det vanligvis kavalleriet som måtte gi seg, og angrepet ble avvist. Det viktigste var hestene. De ble trent for å holde ut forskjellige skrem­ mende fenomener som de skulle kunne møte. De ble utsatt for kanon­ torden, lyden av trommer, skudd og vaiende faner. Men det var umulig å trene hestene til å utholde en drønnende salve som ble avfyrt på nært hold. Da ble de arme dyrene skremt av munningsilden, brakene og røyken. Dyret overtok kommandoen, og rytteren ble maktesløs. Mid­ delmådige soldater på godt innridde og veltrente hester hadde større sjanse til å lykkes i sitt angrep enn de beste ryttere på utrente dyr. Det var meget vanskelig å lykkes med dårlige hester. Om infanteriet avfyrte sin salve på ca. 100 meters hold, hadde rytterne en sjanse til å gjenvinne kontrollen over dyrene og kanskje nå fotfolket før de rakk å lade på nytt. Men om infanteriet ventet helt til de siste titalls metrene, så måtte selv det beste kavalleriet vike: Hestene styrtet om hverandre i blyspruten og hindret den videre fremrykningen, sårede og overlevende dyr steilet eller kastet seg vettskremt til side. Gyllenkrok fortsatte sitt inspeksjonsritt mot venstre, men greide ikke å finne mer kavalleri. Han vendte om og red i full galopp tilbake. I stedet ville han forsøke å få tak i rytteri ute på den høyre kanten. Men i mellomtiden hadde den venstre infanterifløyens oppløsning gått vi­ dere. På sletten støtte han på en større gruppe som vandret planløst omkring uten spor av orden eller oppstilling. Gyllenkrok ropte til dem «trekk dere sammen karer» og spurte: «Er det ingen offiser her?» Svaret kom oppgitt fra de trette soldatene og vitnet om de harde kampene de nettopp hadde vært igjennom: «Vi er såret, og alle våre offiserer er døde.» Nå sluttet svingdøren å rotere. Den høyre svenske infanterifløyens

186

angrep stoppet opp. Den solide grønne muren sluttet å svaie, stabili­ serte seg og begynte tregt, men uimotståelig som en tidevannsbølge å presse tilbake mot den tynne blå linjen. De russiske avdelingene ble presset fremover av sin egen tyngde, strømmet inn i de åpne lukene i de svenske linjene og begynte å overfløye bataljonenes flanker. Lengst ute på venstre kanten avanserte de enheter som hadde stått midt mot de flyktende ostgotene og nårkingene i rask takt og forfulgte svenskene. Upplands regiment var svært ille ute. De bataljonene som var slått på flukt, hadde på denne måten blottstilt upplendingenes venstre flanke som de fremrykkende fiendene nå kunne svinge rundt. På deres høyre flanke fantes bare den gapende kløften mellom de to adskilte fløyene. Upplendingene sto trassig fast, men gjennom det store gapet strømmet det russere inn og knekte den svenske linjen i to deler en gang for alle. Den svenske infanterilinjens venstre del ble avhugd ved skulderen. Fotfolk både til høyre og venstre ble overfløyet. De som sto nærmest gapet, upplendingenes til venstre, Livgardens annen og tredje bataljon til høyre, skulle snart bli helt omringet. En omringning truet forresten alle avdelingene i den svenske linjen hvor de trassig holdt fast ved de posisjoner de hadde oppnådd, mens fiendtlige enheter ble presset frem mot lukene mellom bataljonene. Fienden tok fatt i flankene og svingte seg videre, mens de glefset mot svenskenes rygger. Hver eneste svensk bataljon var som et skadet dyr som blør fra hundre sår og som blir såret igjen og igjen, men som likevel biter fra seg med tenner og klør, slår vilt omkring seg, blind av smerte og vanvittig av raseri. Noe alminnelig håndgemeng var det ikke tale om. I stedet virker det som om russerne har nøyd seg med å pumpe hvinende blyskurer på kort hold inn i de vaklende svenske troppene, nesten som en henrettelse. Ilden var så konsentrert, vedvarende og drepende at mennesker i hundretall ble såret av kuler og splinter, falt til jorden, krabbet i dødsskrekk og smerte, og døde. Det hele var i ferd med å utvikle seg til en bisarr variant av det berømte slaget ved Cannae i år 216 f. Kr. Ens egen tilbaketrekning førte til at motstandernes flanker ble åpne for en omringning. Denne gangen var det ikke like bevisst utført, men var i stedet en tilfeldig følge av den nødssituasjonen som var oppstått da det svenske fotfolket mot alle odds lyktes med sitt angrep. Offiserene greide ikke å stoppe flukten ute på den venstre fløyen. Lewenhaupt fikk øye på generalmajor Sparre, våstmanlendingenes sjef og den som hadde ført kommandoen over ekspedisjonen for å hente Roos. Han var også fullt opptatt med forgjeves forsøk på å stoppe de 187

flyktende. Lewenhaupt skrek til ham: «Kjære bror, la oss for Guds skyld greie å få snudd dem igjen, for på høyre fløy driver vi fiendene tilbake.» Sparre svarte helt fortvilet at «de greier ikke å stanse fanen» og spurte mer eller mindre retorisk: «Kan du få dem til å stanse? Det er ikke mulig.» Alle deres ritt og besvergelser for å stanse de flyktende soldatene var forgjeves. Skrekken hadde vokst seg for stor blant karene. Kampviljen var druknet i en elv av frykt. Lewenhaupt ga opp. Han ville i stedet ta seg frem til de avdelingene som fortsatt kjempet. Men også det var for sent. Høyrefløyen befant seg riktignok fortsatt i kamp, men bataljonene var nesten helt omringet av de frembølgende rus­ serne. Fiendtlige avdelinger omringet fotfolket og holdt på å sluke dem i kjefter av ild og røyk. Grønne rekker blokkerte veien. Det var umulig for Lewenhaupt å ta seg dit igjen. Varmen var enorm. Linjene var omgitt av støv og kruttrøyk. Trop­ pene marsjerte og red frem over de sårede og døde og lemlestet dem ytterligere. De svenske infanteristene sloss for sine liv i røyken. De var fanget i et kvelende grep av lynende muskettmunninger og lanser, mens de kjempet for å holde russerne tilbake, for å komme vekk, for å få leve. Creutz’ rytteriangrep ute på den høyre flanken var riktignok aldri blitt gjennomført, men det hadde i alle fall fått russerne til å stanse fremmarsjen og danne en karré. Overfløyningen lengst ute på høyre kanten stanset tilfeldigvis opp. Det gjorde det lettere for de to gardebataljonene der, Rosenstiernas og Gaddes, å snike seg skamslått ut av fellen. Gaddes bataljon ble i første omgang helt innkretset av russerne og angrepet i ryggen. Bataljonssjefen Gadde fikk flere sår under kampene. Han ble skadet i høyre armen, venstre hånden og det ene låret. Men han beholdt kommandoen over sin bataljon. Mens de bar på de fire fanene som de hadde erobret, hugde hele bataljonen seg gjennom de russiske rekkene og trakk seg bort fra sletten. Rosenstier­ nas grenaderbataljon som hadde angrepet lengst ut til høyre, greide også å trekke seg tilbake. Men deres kommandant falt likevel i fiendens hender, alvorlig såret i armen og brystet. Begge bataljonene marsjerte i vei mot Budisjtjenskijskogens grønne ly som lå mindre enn én kilometer bak dem. I den grad det var mulig, trakk de med seg sine sårede i retretten. Kalmar- og Skaraborg-regimentenes to bataljoner var hardt trengt. Kalmarsoldatenes sjef Ranck var blitt drept i artilleriilden, og skaraborgerne mistet også straks sin regimentssjef Ulfsparre som falt sammen med størstedelen av sine menn. Den andre og tredje gardebataljonen var i en fortvilet situasjon. Folkene i den andre bataljonen la på flukt etter at de fleste av deres offiserer, med

188

1. Det svenske infanteriet angriper. Den høyre fløyen rykker frem, den venstre henger etter. Det oppstår et gap mellom fløyene. 2. Størstedelen av det svenske kavalle­ riet står i uorden og er ute av stand til å gripe inn. 3. Creutz’ gruppe går til angrep, men han angripes i ryggen av russisk ka­ valleri. 4. De svenske troppene på venstre fløy begynner å flykte. Russiske avdelin­ ger går frem i gapet mellom de svenske fløyene.

5. Russisk kavalleri går til angrep. 6. Det bryter ut alminnelig svensk pa­ nikk. Størstedelen av avdelingene flykter bort fra slagfeltet. 7. Man gjør et forsøk på å samle flyk­ tende kavalleriavdelinger, men det mislykkes og retretten går videre mot lastetoget. 8. De svenske avdelingene ved Poltava motstår en rekke russiske angrep, men etter hvert går også de til laste­ toget.

189

bataljonssjefen Mannersvård i spissen, var drept. Bataljon nummer tre led også store tap. De mistet sin sjef, Lewenhaupts søstersønn Gyllenstierna, som falt sammen med størstedelen av offiserene og en stor del av mannskapet. De russiske rekkene sluttet seg raskt omkring de hurtig sammenfallende bataljonene, angrep dem fra alle kanter og omgav dem med en glødende kappe av ild og røyk. De falne lå i hauger, og haugene vokste til fjell. Hvor harde kampene egentlig var, blir klart når vi hører at av de ti bataljonssjefene som ledet sine menn i angrepet, ble syv drept i løpet av en halv time. Samtlige av de andre ble såret. Også fløykommandanten Karl Magnus Posse ble såret. Alle sammen var fanget i en kjøttkvern som malte ned det svenske fotfolket til ingenting. Det var bare et tidsspørsmål hvor lenge man skulle holde ut mot den tunge russiske massen. Nå begynte også det svenske kavalleriet å flykte. En av de skvadro­ ner som sto nærmest kampene ute på sletten, vendte om og falt inn i dem som sto bak dem. Også disse snudde seg i forvirringen og red i sin tur inn i dem som sto bak dem, osv. En oppløsende kjedereaksjon av skrekk forplantet seg gjennom rytteriet. Skvadron etter skvadron satte seg i bevegelse bort fra slagmarken. Den tykke Piper hadde i sin jakt etter kongen ikke funnet noe annet enn uordnet kavalleri. Forvirringen og trengselen var så stor at han ikke kunne ta seg frem. Da han så hvordan den ene etter den andre av avdelingene begynte å trekke seg bort, kollidere og vikle seg inn i hverandre i store traser, tenkte han at han skulle forsøke å finne kongen et annet sted, nemlig hos infanteriet. Han red derfor ut på sletten mot høyrefløyen - eller i det minste i retning av der den høyre fløyen burde være. Han speidet foran seg og så en stor firkant av mennesker. Piper red i den retningen, fordi han antok at det var hans egne tropper. Men han ble straks stanset av en offiser som opplyste ham om at det var russere. De to gardebataljonene ute på denne kanten hadde allerede trukket seg et godt stykke fra sin tidligere posisjon. Trusselen fra det svenske rytteriet hadde likevel åpenbart fått deres motstandere til å bli i sin trygge karré-oppstilling. Piper kastet hesten rundt og fant ut at veien igjen var blokkert av flyktende ryttere, og han ble trukket med dem bakover. Det som var begynt som småbekker av flyktende, vokste til malstrømmer av frykt og kaos. De enkelte ble mer eller mindre ufrivillig trukket med i den fremrullende bølgen av folk. Lewenhaupt red med strømmen gjennom et skogholt i retning av en liten landsby

190

hvor han tenkte å gjøre et nytt forsøk på å stanse de flyktende og få dem til gjøre holdt. Det løpende fotfolket ble blandet opp med flyktende kavalleri, og det gav den brede strømmen i tilbaketoget enda større kraft. Generalen stilte seg i veien for dem, trakk sitt sverd og ropte befalinger til dem om å stanse. Mange av de flyktende gjentok hans rop. De skrek «stans, stans», men merkelig nok uten å gjøre mine til å stanse selv. Deler av den innøvde militære disiplinen fantes ennå i deres hjerner, som ellers var formørket av forferdelse og skrekk, og sammen med respekten for den høyere offiseren fikk det mange av dem til å avgi en muntlig bekjennelse til Lewenhaupts rasende kommando. Men alle var beruset av den samme skrekk og den samme opphisselse, og malstrømmen var sterk, den var sterkere, og til tross for at de skrek «stans», løp de, og de løp og skrek og løp, løp alt det de kunne bort fra sletten, bort fra kampene, bort fra krigen. Da Lewen­ haupt så at han ikke kunne stanse denne fossen av skrekk og forvirring, begynte han å hugge og slå, hugge og slå blant de flyktende. Det var håpløst. Han gav opp igjen. I stedet styrte Lewenhaupt hesten tilbake mot den faren som de andre flyktet fra. Kanskje det ennå var noe å redde?

20. «Det går galt, det går galt» Det var ikke alle kavallerienheter som begynte å flykte. En del av avdelingene på høyre fløy gikk til nye motangrep. Hielms dragonregiment greide å bryte seg inn i den grønne muren. Tre kampoppstilte skvadroner av dragonregimente Taube, en temmelig ny, vervet avde­ ling, svingte også opp for å ri til angrep. Da de så seg om, kunne de ikke oppdage noen annen skvadron i oppstilling, og de måtte gå til angrep alene. Kommandanten for den første skvadronen var kaptein Didrik Celestin von Sternbach, en 30 år gammel tysker fra Stettin. Sjefen for det andre var den 26 år gamle stockholmeren Marcus Tungelfelt. Hans ett år eldre bror Anders, som var blitt såret nesten 20 ganger opp gjennom årene, hadde gjort tjeneste ved det samme regimentet til 1707. Men akkurat nå var han ute på sletten et eller annet sted i de hardt pressede livgardebataljonene. Den tredje skvadro­ nen ble kommandert av Carl Magnus De Laval, en 28 år gammel kaptein som var født på Foxerna i Våstergotland. Hans tropp som til å begynne med hadde utgjort reserven bak Livkompaniet, omfattet ca. 60 dragoner i rekken. De tre plogformede flokkene av menn og hester stormet med blinkende faner frem mot en del av den russiske linjen av fotfolk. De ble møtt av to drønnende salver. Når De Laval i spissen for sin skvadron forsøkte å bryte inn i de fiendtlige rekkene, fikk de så svære salver «i nesen», som han selv uttrykte det, at angrepene mislyktes. Igjen viste det seg hvor virkningsløst et kavalleriangrep kunne være mot et skikkelig oppstilt infanteri som forsvarte seg med fornuftig ildgivning. I kruttrøyken foran det russiske fotfolket kom skvadronen fra hverandre, men snart hadde De Laval samlet den igjen. Sammen med de to andre skvadronene gav man opp angrepene mot den grønne muren. Man møtte i stedet en ny fare. Russiske skvadroner var begynt å rase inn på slagfeltet. Hvis de nådde igjen de flyktende, truet det med å bli et blodbad. Det russiske infanteriet var bundet av sine stramme linjeoppstillinger og kunne derfor ikke holde tritt med de 192

løpende svenskene. Det russiske kavalleriet derimot kunne løpe om kapp med dem og ville kunne ri dem ned i haugevis med minimal anstrengelse. De tre skvadronene gjorde hva de kunne for å forsinke motstanderne som rykket frem. Og de lyktes stort sett. Det russiske kavalleriet, som frem til dette tidspunktet hadde vært passive og avventende, trådte også i aksjon ute på den venstre svenske flanken. Kommandoen over de svenske styrkene ute på denne fløyen ble ført av generalmajor Hamilton som også var ostgotarytternes sjef. En av hans adjutanter var en 18 år gammel løytnant Wilhelm Ludvig Taube fra Orebro. Ytterst på denne fløy og med det oppdrag å beskytte flanken, sto de skånske standsdragonene pluss Åbo låns og Ostgota kavalleriregimenter, en ikke uanselig styrke på ca. 2000 sverd. Disse avdelingene hadde også fått ordre om å hjelpe infanteriet, men kunne ikke adlyde, fordi det fiendtlige kavalleriet truet med å falle dem i ryggen gjennom sin nye fremrykning. Sannsynligvis rykket både Bauers og Volkonskijs avdelinger frem mot det svenske rytteriet på feltet. Volkonskijs folk hadde, som nevnt, sin utgangsposisjon omkring byen Tachtaulova og kunne lett overfløye sine motstandere. Den manøvren som russerne utførte, lignet på den som de en kort stund tidligere hadde utført på den høyre fløyen da de falt Creutz i ryggen og på den måten avverget hans angrep mot det egne infanteriet. Når nå de russiske dragonene red frem mot den venstre svenske kavalleri­ fløyen, hindret man også avdelingene der i å unnsette sitt eget fotfolk. De svenske rytterne ute på den kanten måtte i stedet konsentrere kreftene om å redde sitt eget skinn. Skåningene hadde den mest utsatte posisjonen. De sto aller lengst til venstre med hele den ene flanken blottet. Allerede det første russiske angrepet satte avdelingen i en nødssituasjon. De ble omringet, og i det håndgemenget som brøt ut, greide russerne å rive til seg en av regimentets standarter. Dette tapet fikk regimentssjefen, prins Maximilian - mannen som om morgenen hadde avvist den kosakk-kommandanten som ville gå over til svenskene - til umiddelbart å gi ordre til et mot­ angrep. Faner og standarter var viktige på mange måter. De var, som nevnt, et middel til å lede og holde sammen troppene i kamp. I alminnelighet hadde hvert infanterikompani en fane, og hver rytteriskvadron en standart. (Standarten var betydelig mindre og lettere å håndtere enn fanene som oftest var store som laken.) Felttegnene fungerte også som gjenkjennelsestegn og gjorde identifikasjonen av en avdeling på langt hold mye lettere. De var likevel ikke viktigst som taktisk hjelpemiddel. 13. Poltava

193

Deres største betydning lå på det mer symbolske nivået. Man sloss hårdnakket om dem. Å erobre en av disse vakkert broderte silkedukene var en virkelig bragd og et viktig tegn på seier. Å ta et fiendtlig felttegn gav også regelmessig uttelling i form av klingende mynt eller forfrem­ melse for den våghalsen som greide å gjøre det. Det var et viktig faktum i seg selv som kunne anspore til stordåd. Blodige dueller om standarter og faner var helt normalt. I middelalderen var det vanlig at Kirkens potentater velsignet fanene, og denne religiøse koblingen fantes fremdeles og kan forklare en del av den store betydningen fanene hadde i krigernes øyne. I freds­ tid ble felttegnene som regel oppbevart i kirken på hjemstedet. Over­ leveringen av nye faner eller standarter var en sterkt seremoniell og følelsesmessig ladet affære hvor avdelingen måtte sverge tunge og blodige eder. Fanebæreren - i infanteriet fenriken og i kavalleriet kornetten - måtte love å forsvare den med sitt liv. (Faneeden var viktig. Noen mente at soldater ikke var bundet av den militære loven før de hadde sverget eden. Noen bekymringer kunne derfor oppstå før nyoppsatte avdelinger hadde fått sine felttegn.) Til en del av ritualene hørte også at hver eneste soldat i kompaniet skulle hjelpe til å slå inn de mange stiftene som festet duken til stangen. Å miste sin fane eller standart var en skam og en katastrofe. Ofte rev man duken av stangen for å hindre at den ble tatt av fienden. Tapet av felttegnet gjorde en avdelings manøvrer i kamp mye vanskeligere, men det kunne også føre til harde straffer for de ansvarlige eller til og med til oppløsning av den enheten det dreide seg om. Felttegnene ble brukt som symboler for seier eller tap. Sammen med kanonene var de de gjeveste trofeene og fantes alltid med i sluttoppgjøret etter et slag. De gav de stridende noe synlig å slåss om og for. Disse tøystykkene materialiserte kampens formål i en tid da de egentlige målene kunne være temmelig innholdsfattige og dunkle for den enkelte soldat. En styrke fra standsdragonene red besluttsomt til motangrep og brøt inn i de russiske rekkene. Rytterne nådde en fiendtlig kornett og greide å slite standarten ut av hans hender. På den måten mente de at de hadde fått erstatning for det tapet de nettopp hadde lidd. Episoden er interessant, fordi den belyser kampens karakter av duell, for ikke å si spill. Det er noe som minner om et idrettsstevne i det som skjer. Russerne tar først en standart. Svenskene slår så tilbake og tar en fra motstanderne - uavgjort. Håndgemenget - eller kampen - fortsatte, og på kort tid tok de svenske dragonene enda fire russiske felttegn. Regimentssjefen Maximilian gjorde krav på å ha tatt en av dem egenhen194

dig. Men regimentets situasjon var fremdeles kritisk. De var omringet av russisk kavalleri som, det skriver en av de overlevende fra avdelingen, løytnant Joachim Lyth i sin dagbok, «som angrep som en brusende strøm fra alle kanter». Ostgota kavalleriregimente sto rett inntil skåningene. De kjempet fortvilet, men led store tap. Sammen avviste de to avdelingene gjentatte russiske angrep, og de lyktes gjennom sin kraftige motstand å legge hindringer i veien for en effektiv russisk forfølgelse av de flyktende avdelingene på denne kanten. Men deres posisjon ble dårligere i takt med de voksende tapene. En av de drepte ostgotene var løytnant Hans Litner. Noen andre offiserer så ham stupe fra hesten. Vennen hans, fureren Erich Bjorck som hadde truffet ham dagen før, om søndagen, glad og kjekk, kommenterte hans død noe kynisk med at «det var slutten på alle de pengene han hadde lånt av venner og bekjente». Russerne som svermet omkring dem og foran dem, ble stadig flere. Det dukket også opp kosakker, men da dessuten fiendtlig infanteri samlet seg for å angripe, ble situasjonen virkelig fortvilet. De kunne gjøre stor skade i de svenske rytternes rekker med salveild på nært hold. Denne skruestikken av hester og bajonetter kunne presse i stykker de to avdelin­ gene. Maximilian konfererte med sine offiserer og besluttet så at man skulle slå seg ut og forsøke å knytte seg til hovedstyrken. Man sprengte hull i omringningen og red bort forfulgt av seks russiske dragonregimenter og et stort antall «kosakker, kalmukker og tartarer» anslått til ca. 2000 mann. Det var bare en liten del som virkelig greide å ta seg ut av sekken. Den unge fløyadjutanten Wilhelm Ludvig Taube forteller at de «på alle sider ble omringet, slik at bare noen få unnslapp. De andre falt eller ble tatt til fange.» Selv hørte han med til dem som sammen med fløykommandanten Hamilton ble tatt til fange i kampen. Ostgotene var praktisk talt utslettet. (Deres tap var så store at de senere måtte nyrekrutteres helt og holdent.) Skulle den lille flokken som nå flyktet over sletten unnslippe, eller skulle de to avdelingene knuses fullstendig? Et rykte om kongens død hadde bidratt til den alminnelige demorali­ seringen blant kavalleriet. Dette muntlige uhyggevarslet hadde rullet som kvikksølv gjennom rekkene og skapt en atmosfære av resignasjon. Kampviljen som allerede var svak, sank enda noen hakk. Våstmanlendingen Peter Schonstrom som tjenestegjorde som kaptein ved Svenske adelsfanan, en av de avdelingene som voktet lastetoget, mente senere når det gjaldt rytteriets svake prestasjoner - at det «ikke var blitt hugd ned så lett om kongen hadde vært frisk». Kongens ve og vel hadde utvilsomt innvirkning på den svenske kampmoralen. 195

Kongen var ikke død, i alle fall ikke ennå. Det kongelige selskapet med sin store eskorte sto på den lille kollen et stykke bak den høyre fotfolksfløyen. En del fiendtlige tropper gikk til angrep mot den store gruppen, men ble avvist uten større problemer og forsvant. Rehnskold kom ridende frem til kongen og rapporterte om hva som var hendt: «Nådige herre, det går galt, det går galt, vårt infanteri flykter!» Kongen svarte tvilende og spørrende: «Flykter de?» Feltmarskalken hadde ikke tid til noen mer utførlig forklaring av situasjonen, men snudde sin lysegrå hest og slengte ut et: «Kjære gutter, ta godt vare på Herren!» over skulderen til dem som sto omkring og forsvant bort i full fart. Nederlaget var et faktum. Større organiserte kamper raste nå stort sett fremdeles bare ute på sletten omkring det innelukkede svenske fotfolket. Det var deres dødskamp. Bataljonene var fanget i en felle. De ble presset sammen, ble trykket mot hverandre og ble valset ned av en mange ganger større tyngde. En veldig flodbølge av muskettmunninger, bajonetter og lanser skyllet inn blant de blødende og innestengte flokkene. Som en rekke sandslott som nås av tidevannet, gikk de i stykker og falt sammen. Den avdelingen som fikk den mest tragiske skjebnen, var Upplandsregimentets to bataljoner. De var blitt omringet av russerne da de gikk til motangrep, og resultatet ble ikke noe annet enn en grusom massaker. Under presset fra en knusende overlegen fiende ble regi­ mentet valset ned. Regimentssjefen Gustav Stiernhook falt sammen med oberstløytnanten Arendt von Post, majoren, regimentskvartermesteren, adjutanten, praktisk talt samtlige kompanisjefer og nesten hele mannskapet. Hvor fullstendig noen kompanier ble utslettet, antydes ved at det for eksempel i Livkompaniet og oberstløytnantens kompani ble drept ti av tolv offiserer, og at de eneste to som overlevde, begge var såret. Omtrent halvparten av de offiserene som havnet i fangenskap, var også såret, mange av dem alvorlig, blant annet Rasbos kompanis sjef Nils Fehman, løytnant i Sigtuna kompani Fredrik Hanck (som også mistet sin bror i slaget) og den 25 år gamle Jakob Sneckenberg, en løytnant ved Bålinge kompani som var døende. En annen som ble tatt til fange alvorlig såret, var Fredrik Hancks kompanikamerat Lars Forsman, en veteran som hadde vært med siden landgangen i Danmark år 1700. Som så mange andre måtte Forsman finne seg i å bli grundig utplyndret. Til og med den blodige skjorten ble trukket av hans lemlestede kropp. Alle var fanget i det samme kvelende grepet, og utgangen kunne bare bli én: Menneskene døde i hundretall og på hundretalls forskjellige måter. Bare en liten håndfull greide å unngå 1%

den svingende ljåen, og det skjedde mest på slump. Soldatene så sine kamerater falle, og de måtte ha visst at det snart var deres tur til å dø. De bleke fanene med rikseplet forsvant en etter en fra vinden. En av dem som sto i det røykfylte kampmylderet var Georg Planting, en 26 år gammel kaptein som hadde studert ved Uppsala universitet og vært pasje hos den rike kongelige forvalter av jordegods Fabian Wrede. Han var gått til hæren, var blitt utnevnt til fenrik - av Karl XII personlig - på slagfeltet ved Diina i 1701 og hadde siden sett mange kamper og fått mange sår: en stygt opphugd hånd, en knust skulder og en karteskkule i det ene benet. Etter at sjefen for Hundre hårads soldater, Georg Zacharias Grissbach, var tatt av dage, overtok Planting kommandoen over en av gruppene og førte en siste trøstesløs motstand. Det kunne bare ende på én måte: En kule gjennomboret hans høyre lår, og han falt i russernes hender. Flodbølgen av stål skyllet inn over dem og feide med seg de siste som sto oppreist. Ifølge Georg Planting ble regimentet «med underoffiserer, musikanter, korporaler og menige, alle sammen igjen på slagmarken». En mindre gruppe som unnslapp dette Ragnarokk, var de ca. 70 mann som dagen før var blitt kommandert til lastetoget. For øvrig var det ytterst få som unnslapp. Upplandsregimentet, som var gått ut i kampen med nesten 700 mann, fantes ikke lenger. Da man et par dager senere regnet sammen de overlevende, kunne man bare finne 14. Da kampen tok slutt, begynte nedslaktningen. En 37 år gammel gardekaptein som het Lars Tisensten fra Våstergotland, lå med avskutt ben et stykke borte fra det stedet hvor upplendingene hadde utkjempet sin siste kamp. Han kunne se hvordan russerne i et vanvittig raseri gikk løs på restene av regimentet med blanke våpen. I opphisselsen stakk de sine sverd og bajonettspisser rett igjennom alle svenske soldater, uansett om de var levende eller døde. En skog av lanser og sverd ble løftet og senket. Både sårede og folk som allerede var falt, ble hugd, stukket og hakket. Tisensten kunne se et uhyggelig voksende, sprikende fjell av kropper, kanskje hundre mennesker, kanskje flere som lå på og om hverandre og som inneholdt både levende og døde svensker. Fenomenet er også kjent fra andre slag. Det virker som om en gruppe mennesker i ytterste dødsskrekk presser seg sammen slik at de klumper seg i hauger i et siste fortvilet forsøk på å søke ly. Som om de i dødskampens siste, sviende pulsslag kastes tilbake til sine første barneår, skriker etter sin mor og kryper sammen under andre kropper for å få trygghet, trygghet for siste gang. I dette forferdelige monumen­ tet av levende og døde støtte og stakk russiske soldater forskjellsløst 197

med sine blodige våpen. Tisensten så hvordan upplendingene «lå i en haug som om de var falt oppå hverandre eller kastet i en dynge hvor fienden med lanser, bajonetter og sverd ivrig slaktet alt det de kunne massakrere selv om de ikke kunne se hvem som var levende og hvem som var døde». Mange hadde unngått ildstormens kuler bare for å møte en enda mer brutal død. De bataljonene som var fanget til høyre for upplendingene, møtte en lignende skjebne. En del småklynger av soldater greide å slå seg fri i forvirringen og snike seg bort - røyken og støvet som ødela sikten og skjulte uniformsfargene kan ha gjort dette lettere - men de var i et klart mindretall. Størstedelen av den vel 500 manns sterke Skaraborgsbataljonen ble forvandlet til lik, ble knadd ut og sammen med sand­ jorden. Det var bare 40 mann som vendte levende tilbake - en major, to kapteiner, fem løytnanter, fem fenriker og 27 soldater. De fleste av dem var skadet. En etter en ble batajonene overmannet. De gjenvæ­ rende soldatene i tredje Livgardebataljon oppdaget plutselig at de var alene. Både til høyre og venstre for dem var de svenske troppene kastet over ende. Grepet festet seg sterkere om stadig færre. Noen livgardister sto for den siste, utsiktsløse motstanden. Til slutt var hver og en ensom, uten fluktmuligheter, uten håp, uten trøst. De levende snublet i noen øyeblikk over sine døde kameraters kropper, til de også var døde. Siden var alt over. Lammene var ofret.

21. «Han skyter, stikker, hugger, tramper ned» Det farligste en soldat kan gjøre i en kamp, er paradoksalt nok å for­ søke å forlate den. De fleste drepes når de flykter. Da snur man ryggen til fienden og kan ikke lenger forsvare seg. Å drepe løpende motstan­ dere er like lett som det er risikofritt. Det er derfor flyktende tropper ofte lider uhyggelig store tap. Den vikende partens tap i form av falne er alltid stor, og blodbadet blant dem som flykter, øker antallet ytter­ ligere. Oppløsning og alminnelig massakrering var en trussel som alltid hvilte over dem som ble beseiret. De fleste svenske soldatene var i dette øyeblikket mest interessert i å komme seg vekk. Størsteparten av dem måtte oppsøke en av de fire trange passasjene som førte over Ivantjintsibekken og de forskjellige små myrene og videre gjennom Budisjtjenskijskogen. Til å begynne med gikk flukten i vestlig retning bort fra farene, bort fra kampen, bort fra de russiske troppene på sletten og de hylende druehaglskurene som feide marken ren der ute. Det var «feltskrekkens» marerittsdrømmer som nå grep om seg blant de svenske soldatene. Som Stiernhielm beskriver det: Dår kommer fienden och såtter an den som jag segren unner. Han skjuter, sticker, hugger, trampar ned, allt vad han dverkommer, att ingen dverblir som buden bår, och mig bor dårfor åran. Skogens stier kokte allerede av mennesker og hester som panikkslagne og i stor trengsel og forvirring forsøkte å ta seg bort fra slagfeltet. Mange ble tatt til fange eller drept - eller begge deler: ble tatt til fange og så meid ned - ute på sletten under flukten. Det gjaldt særlig karene fra den venstre fløyen. Det var de som begynte å løpe først, og

199

de hadde også den lengste veien å tilbakelegge før de kunne forsvinne inn i den grønne skogens bedragerske trygghet. De fleste flyktende som russerne tok igjen, ble nok drept på stedet. Det var bare ugjerne at man tok fanger i denne fasen av slaget. En offisiell russisk rapport sier at svenskene ble forfulgt med sverd, bajonetter og lanser og konstaterer fornøyd at de ble hugd ned «som dyr». De forfølgende russiske soldatene nølte likevel med å gå til angrep på større og mer organiserte grupper. Den største sjansen til å klare seg hadde de som tilhørte en ordnet avdeling eller som sluttet seg til større avdelinger. Et trettitalls soldater som med all sannsynlighet var fra Våstmanlandsregimentets første bataljon, ledet av oberstløytnant Carl Anders Sinclair, en 34åring fra Goteborg, tok stilling bak en av de mange gårdsgjerdene. Forskanset bak det greide de å forhandle seg til krigsfangenskap og unngikk på denne måten å bli massakrert. De høyere offiserene som red omkring i håpløse forsøk på å stanse de flyktende, falt en etter en i forfølgernes hender. Disse offiserene var etterspurte seierstegn, og dem la man ikke sin hånd på. Den som først ble tatt til fange av dem, var generalmajor Berndt Otto Stackelberg, en 47 år gammel estlender som tilhørte generalstaben og som hadde ført befalet over infanteriets tredje kolonne (der blant annet ostgotene og upplendingene var inngått). I samme aksjon ble også Appelgren tatt - ostgotenes sårede sjef mannen som så fortvilet hadde bønnfalt Lewenhaupt om å hjelpe ham å stanse hans flyktende menn. Josias Cederhielm, som aldri hadde fått tak i generalen for å rapportere om veien rundt landsbyen, ble også såret og tatt til fange i et forsøk på å stoppe flukten. Det var åpenbart en vanlig skjebne å bli sablet ned bakfra av russisk rytteri når man sprang bort fra kampen. På 1950-tallet ble det gjort en medisinsk-anatomisk undersøkelse av noen skjelettfragmenter som ble ført hjem fra slagfeltet. Det var levningene etter fire ukjente soldater som med all sannsynlighet var svensker, og gjennom dem får vi små glimt av fire skjebner på slagmarken som var dekket av kruttrøyk. Den første var en mann i 30-årsalderen. Han var først blitt hugd ned bakfra og ovenfra av gjentatte hugg mot hodet med sabel eller sverd. Huggene hadde ikke vært dødelige. Det ble i stedet gjort slutt på livet hans av noen som hadde gitt ham nådestøtet i form av et skudd rett igjennom hodet. Det sannsynlige forløpet for hans død har vært at han ble inn­ hentet av en russisk rytter som hugde og slo ham til han falt, og russe­ ren trakk sin pistol og skjøt ham rett igjennom skallen som allerede var maltraktert. Eller kanskje noen har funnet ham såret senere og drept ham. Det vet vi ikke. Den andre mannen var i 30-40-årsalderen og har 200

møtt en lignende skjebne. Denne mannen var blitt hugd ned av en motstander til hest. Han var blitt truffet av et kraftig hugg som har trengt dypt inn i bakhodet, og som nok har hatt en kraftig sjokkvirkning. Men skaden har ikke vært direkte dødelig. Han har enten blødd seg i hjel eller fått ytterligere sår. Også den tredje soldaten, en kar som var mellom 35 og 40 år gammel, var blitt hugd ned bakfra av en rytter. Han har fått et kraftig hugg ovenfra og fra venstre side. Men det var ikke kraftig nok til å gjøre slutt på hans liv. Døden skyldtes i stedet tre hugg som har gått rett igjennom den venstre tinningen hans. Kanskje er han også blitt avlivet mens han lå såret og hjelpeløs på marken. Til sist den fjerde mannen: Han var 25-30 år gammel og kan ha sett den som tok hans liv. Han er blitt truffet av en lansespiss i pannen, en lansespiss som trengte seg inn i hjernen. Mannen har stått vendt mot sin motstander, kanskje for å gi seg, kanskje for å forsvare seg, da motstanderen kjørte våpenet inn i hodet hans. Hans banemann satt også til hest. Det var trolig en kosakk. Fire skjebner som for alltid skal forbli anonyme. Det begynte å bli stadig lenger mellom muskettsalvene. Man skjøt riktignok fremdeles, men de stadige drønnene fra uavbrutt ildgivning tok pauser og forsvant langsomt. Det begynte å klarne opp på slag­ marken. Under de hissigste trefningene hadde kruttrøyk og støv veltet tykt over sletten. Hvor dårlig sikten virkelig var, kan man skjønne av at kongen og hans følge ikke så at de svenske troppene flyktet og derfor ble igjen praktisk talt alene på slagmarken. Først da tåken lettet, kunne de se at de var blant de siste svenskene som sto på sletten. Situasjonen for kongen og hans oppvartning var plutselig svært alvorlig. Nesten uten å møte noen som helst motstand kunne de russiske troppene spre seg ut over feltet på jakt etter flyktninger. Og nå var svenskekongen fritt vilt. For Karl og hans følge gjaldt det å ta seg raskt bort fra sletten. Det var russiske tropper rundt omkring dem, og noen av dem begynte å bli innpåslitne med enkelte streifskudd fra kanoner. En av drabantene, en korporal Christer Henrik d’Albedyhl ble sendt av gårde en liten tur for å speide. Han kunne straks bekrefte at alle de tropper man så omkring seg, var fiendtlige. Da kongen fikk høre det, gav han ordre om tilbake­ trekning. Hele selskapet vendte om og begynte, som de fleste andre svensker, å bevege seg mot skogen. Når de russiske enhetene som streifet omkring dem forsto hvilken side den store avdelingen virkelig tilhørte, ville svenskene få det hett om ørene. Karl sendte ut drabanter for å finne svenske avdelinger i nærheten og føre dem til det kongelige

201

selskapet som ytterligere beskyttelse. Foruten folk fra hoffet, draban­ tene og livdragonene pluss diverse tilfeldige mannskaper, flokket nå også deler av Livregimentet til hest seg omkring den hvite båren. Man hadde allerede en kraftig eskorte, men ville forsterke den så mye som mulig. En av dem som fikk ordre om å avbryte kampen og straks trekke seg bort til kongen var Creutz. Jakten på det fiendtlige rytteriet, som hadde falt hans gruppe i ryggen da de angrep den store firkanten, hadde ført dem et godt stykke bort fra det egentlige slagfeltet. Forfølgelsen var i og for seg vellykket. Flere russiske skvadroner ble sprengt og jaget vekk til de russiske rytterne forsvant inn mellom de små husene av leire i Maloje Budistjtje. Creutz’ skvadroner ville nok ha gjort best nytte for seg ved fotfolkets hovedkamp, men nå var det for sent. En drabant, tett fulgt av enda en, red til generalmajoren. Med seg hadde de ordre om at han straks skulle avbryte kampen og komme til kongen med sine folk. Creutz gav umiddelbart ordre om å stanse. I løpet av den hissige klapp­ jakten var avdelingene blitt spredd. I nærheten fantes nå bare Norra skånska kavalleriregimentet. Lenger frem, ved den landsbyen russerne hadde besatt, sto noen skvadroner fra Hielms dragoner. Terrenget omkring landsbyen var temmelig ulendt, og det fantes mange russere som fremdeles svermet omkring. En ordonnans ble sendt av gårde fra skåningene for å gi ordre om retrett til dragonene ved landsbyen. Det var vanskelig å få grepet på de spredte skvadronene, og Creutz greide bare å samle en del av sin styrke. Med dem red han nordover frem mot feltet. Men der marsjerte fremdeles russisk infanteri etter hovedkampene. For å nå kongen måtte de gjennom og forbi disse troppene. Svenskene besluttet å ta en sjanse. De red rett igjennom det fiendtlige fotfolket uten at disse reagerte. De må ha trodd at det var deres egne ryttere. Ute på sletten hvor kroppene etter det beseirede svenske fotfolket lå strødd omkring i den brennende solen, gikk det russere omkring. Det russiske infanteriet var dratt forbi, men folket fra leiren lette seg nå frem til slagmarken. De døde, døende og sårede ble plyndret. Man slet klærne både av levende og døde, og de våpen som lå overalt, ble raspet sammen av griske hender. Forskjellige trofeer som faner og standarter ble samlet sammen og ført bort i triumf. Hallarts infanteridivisjon som hadde stått lengst ute på russernes venstre fløy, kunne samle opp 22 faner. Av dem var seks hvite livgardefaner og to standarter - det ene var et hvitt felttegn fra Livregimentet til hest og det andre hadde tilhørt Hielms dragoner 202

(begge avdelingene inngikk i Creutz’ gruppe). De russiske soldatene var ikke bare opptatt av å plyndre, de drepte også. En del overlevende svensker ble drept på stedet da russerne fant dem, men de hadde også begynt å samle sammen fanger. Man fulgte ingen enhetlig linje i spørs­ målet om behandling av de overlevende svenskene. Derfor virker det som om avlivningen av fanger i denne fasen av kampen var opp til den enkelte soldat. I den alminnelige forvirringen greide likevel noen sårede svensker å komme unna. Den 37 år gamle majoren ved Skaraborgs regiment, Sven Lagetberg, som var født på Stora Kårr i Våstergotland, var en av dem. Under sluttkampene hadde han fått et skudd rett igjennom kroppen og ble liggende igjen. Den fremrykkende russiske slaglinjen gikk rett over ham, og som mange andre sårede ble han trampet ned av soldatenes føtter. Hans redning ble en såret dragon. Dragonen hjalp ham opp på sin egen hest og førte ham bort fra slagmarkens marerittsdrømmer mot lastetoget. En som også ble reddet ut av likhaugene på slagfeltet var Svante Horn, en 34 år gammel premierkaptein. Hans avdeling, de skånske standsdragonene, hadde kjempet aller lengst ute på den svenske venstrefløyen og hadde fått stygg medfart da de ble omringet av russisk rytteri. Horn hadde fått skutt i stykker sitt høyre ben i de harde kampene og var blitt liggende. Han hadde allerede vært med i en rekke slag og trefninger, og det var på ingen måte første gang han var blitt såret. Allerede i krigens første år hadde denne ulykkesfuglen fått en muskettkule i låret, og i 1703 hadde han fått skutt vekk hesten under seg, var blitt stukket i venstre armen og blitt stygt nedtrampet. I Polen hadde han senere igjen vært nær døden. Han hadde begitt seg ut i skogen med 24 mann for å skaffe brensel, men de var blitt overfalt av en flere hundre mann sterk polsk tropp. Først etter 7 timers kamp - da alle bortsett fra én av hans soldater var falt - hadde han greidd å flykte. I 1706 hadde han fått en alvorlig hodeskade slik at 14 bensplinter måtte trekkes ut av skallen hans. Året etter falt han i enda et bakhold. Den gangen skjedde det i Litauen hvor noen kalmukker «slo ham i hodet med en klubbe slik at blodet rant ut gjennom nese, munn og ører». Horn ble forlatt som død med brystet gjennomboret av et sverd, magen punktert av et spyd og desuten med tretten mindre sår. Han ville vel sannsynligvis ha dødd om det ikke hadde vært fordi hans tjener, en mann som het Daniel Lidbom, snublet over sin herres lemlestede kropp og fant små tegn til liv. I tiden rett etterpå hadde tjeneren holdt liv i ham ved å sprute inn vin og melk gjennom et halmstrå som han stakk inn i hullet etter en , r Vj

: hrrfl

. br ]

r

:

’

203^ । • ? j '/ I r:. \)oioQ h! !\’/ CP

utslått tann i den opphovnede munnen. De alvorlige skadene hadde gjort ham lam i den ene siden. Men det hindret ham ikke å følge med hæren på marsjen mot Moskva. Igjen lette tjener Lidbom seg ut på slagfeltet hvor kampene hadde rast. Han snudde på lemlestede lik og lette etter sin husbondes ansikt blant de såredes kruttsvarte masker av smerte. Og igjen fant han ham. Riktignok ble de to snart tatt til fange av russiske soldater, men Horns liv var reddet. En jevn strøm av krigsfanger ble ført inn i den russiske leiren. Mange av dem var helt nakne etter plyndring. Deres sårede kropper var udekket. Noen ble spottet og forulempet. En av de fangene som måtte høre på de russiske soldatenes hån, var Alexander Magnus Dahlberg, en 24 år gammel sersjant fra Holta sogn i Bohuslån. Oppmuntret av sine to brødres eksempel hadde han som 18-åring søkt seg inn i hæren, vært med ved Fraustadt og der vært vitne til massehenrettelsene av russiske krigsfanger. Han var en mild, ung mann, varmt troende og hensynsfull. (Disse egenskapene hadde i året som gikk skaffet ham klengenavnet «den polske jordmoren», fordi han hadde forbarmet seg over en fødende bondekvinne som de andre soldatene hadde kastet ut av hennes egen stue da de var blitt forstyrret av hennes stønn. Den lidende kvinnen hadde fått hjelp av Dahlberg som gjorde det mulig for henne å føde sitt barn i den kalde gangen.) Nå var Dahlberg fange, og han og de andre fikk høre at «de var uslinger og stakkarer som etter lang sult og tørst ikke kunne tåle russisk mat og drikke. Det var for sterkt for dem, brøt seg ut i lemmene og gjorde dem svimle i hodet. Men de skulle nok bli fornøyde når de kom til Moskva som de hadde lengtet slik etter. Der skulle de bli behandlet slik at russisk mat og drikke ikke ville gi dem kvalme. For det fantes instru­ menter som hakker, spader, jernspett, stenbører og trillebører som alle var innrettet for svenskenes helse, slik at de, når de brukte dem, ikke skulle få anledning til å bli matleie eller søvnløse.» Den russiske spotten antydet mange av fangenes fremtid. Noen høyere svenske offiserer red fremdeles omkring på feltet og forsøkte å redde det som reddes kunne. Gyllenkrok red ut mot det stedet hvor den høyre fløyen var rykket frem. Han hørte den dumpe lyden av trommer. Han red i retning av de raslende trommehvirvlene til han så fotfolk i en firkant. Han antok at det var egne gardetropper og red mot dem. Da han kom nærmere, så han at det var russiske tropper. Han holdt på å gjøre den samme feilen som Piper. Gyllenkrok kastet hesten om. Foran seg kunne han se noen svenske kavalleri204

skvadroner som fremdeles var igjen på sletten. En av disse avdelingene var Gyllenstiernas dragoner som sto velordnet med de blå standartene blafrende i vinden, og sjefen Nils Gyllenstierna selv satt på hest foran sine ryttere. (Nils var av blått blod, greve av en adelsslekt av dansk opprinnelse. Han var 38 år gammel og ble alvorlig skadet ved Kalisz i 1706, men var nå frisk igjen. Portrettene viser en mann med intense øyne under vakkert buede øyenbryn, lang nese og en kysk liten munn.) På vei mot denne avdelingen fikk Gyllenkrok øye på noen fotsoldater som sto spredd i hjørnet av en liten slette. Gyllenkrok skrek til dem at de skulle «trekke seg sammen og gjøre oppstilling», men fikk til svar at de var såret. Han forlot dem og red frem til Gyllenstiernas regiment. I samme øyeblikk kom en bataljon russisk infanteri. De marsjerte i rask takt tett inntil dragonene, feide forbi dem i fronten på vei vestover mot skogen. Gyllenkrok vendte seg til Gyllenstierna og oppfordret ham til å angripe dem. «La oss falle dem i ryggen.» Dragonobersten svarte ja og ropte «marsj». Russerne som helt til da må ha vært uvitende om dragonavdelingens nasjonalitet, fikk nå rede på saken. Den svenske angrepsordren hadde knapt nådd ut, før en skarp salve smalt fra den russiske bataljonens venstre fløy bare drøyt 50 meter fra obersten. Mer trengtes det ikke for å skremme Gyllenstiernas menn på flukt. Dragonene vendte om og red bort. Noen andre rytteriavdelinger ble trukket med i den uordnede retretten, og Gyllenkrok ble også feid med. Strømmen av flyktende ryttere fant veien gjennom en av passasjene. Trengselen var stor, og ved en smal liten bro oppsto ilter knubbing, puffing og dytting. I forvirringen ble Gyllenkrok dyttet av broen og ned i myra og satt fast. Etter som skrekken ble større, og plassen stadig mindre, gikk flukten over i panikk. For et øyeblikk siden hadde man oppsøkt en gruppe og funnet ro og trygghet i dens størrelse, men når en folkemasse flykter i panikk, er de andre ikke lenger en beskyttelse. Da blir det alles kamp mot alle. Med store anstrengelser fikk den middelaldrende generalkvartermesteren dyret opp av myra og svingte seg opp i sadelen. Et øyeblikk senere trillet han nesten av igjen. En kar til fots som åpenbart ville ha tak i en hest og hadde bestemt seg for om nødvendig å ta den med vold, grep tak i Gyllenkroks sverdbelte som sliren var festet til. Mannen rykket hardt i sverdbeltet. Generalkvarter­ mesteren kjente hvordan han var i ferd med å bli trukket ut av sadelen, men før han falt helt ned, sprakk beltet som falt av ham sammen med sliren. Gyllenkrok red raskt bort. Den tette trengselen over broen krevde mange ofre. Det var ikke alle av dem som falt ned som greide å ta seg opp igjen. Mange ble sittende fast.

205

Det bidro til fortvilelsen og kaoset at de russiske dragonene nå var begynt å nå frem til de trange passasjene og gjorde forsøk på å blokkere dem. Smålands kavalleriregiment var et av de regimentene som nå trakk seg tilbake. Ifølge skvadronspastoren Johannes Sidman som var med ut i kampen, kunne man, da fotfolket ble beseiret, «slett ikke gjøre noe og trakk seg tilbake gjennom skogen». Pastor Sioman var skrekk­ slagen. Senere fortalte han at «man visste ikke hvor man skulle vende seg hen, for kanon- og muskettkulene fløy som hagl om ørene». Han trodde at han skulle dø i dette Hades av prosjektilskurer: «Det beste rådet var å overlate sin sjel i Skaperens hender, for ut fra menneskelig synsvinkel var det ikke noe håp om å redde livet.» I den forvirringen som oppsto under den flyktende retretten, ble Smålands regiment brutt opp i flere små grupper som hver for seg søkte seg bort fra slagmarken. En av disse isolerte avdelingene besto av 19 mann fra Livkompaniet. To av disse var offiserer, kornetten Samuel Lindberg pluss regimentskvartermesteren Frans Hager. Frans hadde et øyeblikk tidligere vært svært nær ved å bli drept da han reddet regimentssjefen, generalmajor Dahldorf fra å falle i fiendens hender. (Det var muligens ved denne anledning at Dahldorf fikk buken oppsprettet slik at tarmene rant ut.) Hager var ikke truffet av noe skudd, men en kanonkule hadde blåst hatten bort fra hodet hans. At han virkelig hadde vært ille ute flere ganger under trefningen, kan man skjønne av at han, før slaget var over, to ganger hadde fått hesten skutt vekk under seg. Den lille flokken av smålendinger red i vei i retning sørover og støtte sammen med andre tropper fra sitt eget regiment, nemlig Ostra heråds kompani. Johan Gyllenpamp, en rittmester fra Skåne på litt over 40 år, tok kommandoen over den samlede gruppen. Straks etterpå kom de i kamp. Russiske dragoner forsøkte å sperre en passasje over en myr ved en av reduttene. De smålendske rytterne greide likevel å slå dem ned og red forbi. Men for Hager endte det uheldig: Under den fortsatte retretten falt han i russernes hender og ble plyndret for alt han eide. Kongens selskap beveget seg bort mot skogsbrynet - som lå ca. 800 meter nordøst for kirken i Maloje Budisjtje - da deres tilbakemarsj med ett ble truet av en russisk bataljon. Den fiendtlige avdelingen dukket frem av et skogholt til høyre for svenskene. Creutz’ desimerte tropp som nettopp hadde sluttet seg til avdelingen, fikk ordre om å gå til angrep. Skvadronene rangerte seg til kamp og gjorde front mot russerne. De russiske infanteristene stanset opp, men fikk snart motet tilbake. Kanskje de skjønte hvor liten trusselen fra Creutz’ styrke

206

virkelig var. De russiske soldatene fortsatte forsiktig fremover. De hadde med seg regimentskanoner som ble rullet på plass og åpnet ild. Nye salver av kartesker freste gjennom luften og rev hull i de svenske rekkene. Det virker som det ikke ble noen større effekt av Creutz’ angrep - om det overhodet gikk av stabelen i ildgivningen. En av dem som fulgte kongens gruppe, var oberst Conrad von Wangersheim. (Egentlig skulle han ha vært sjef for Osterbottens regiment, men hadde ikke fått denne utnevnelsen bekreftet. Han påsto selv at posten var gitt til en annen, fordi han ikke hadde betalt Piper bestikkelser som takk for tjenesten.) Oberst Wangersheim var urolig. Han vendte seg til kongen og ymtet frempå om at man ikke skulle fort­ sette frem mot den fiendtlige avdelingen. Bataljonens litt forskremte adferd trodde han bare var en finte for å lokke svenskene til seg. Kongen ville ikke høre på det øret og hevdet at man måtte inn i skogen. Ordren var utvetydig: Man skulle hugge seg igjennom for enhver pris. Foran gikk drabantene med løytnant Gjertta i spissen pluss en skvadron av Norra skånska kavalleriregiment. Den merkelige prosesjo­ nen av rytteriskvadroner, drabanter, sivilister, hoffolk, stabsoffiserer, etterslengere, sårede og et eller annet sted i midten, Karl liggende på en båre, beveget seg fremover. Man svingte inn mellom den fiendtlige bataljonen og skogen. De russiske soldatene gjorde høyre om med front mot kongens avdeling. Muskettene spratt opp i skytestilling og ble siktet inn. En hvinende salve slapp løs fra den grønne rekken av menn. Skarpt kardeskskrot og muskettkuler felte både mennesker og hester til marken. Prosjektilene klippet og rev i vegetasjonen. Ned fra trærne regnet det avskutte grener. Noen nærkamp var det ikke tale om. Russerne sto på siden og sprutet sitt bly mot de forbimarsjerende svenskene som på en skytebane. Livregimentet fikk fryktelige tap i denne stormen av kuler. Som belønning for at avdelingen hadde skikket seg vel under slaget ved Lund i 1676, hadde Karl XI gitt dem et par store sølvpauker. Disse var med ut i kampen og ble båret på en spesiell hest og spilt av regimentspaukeslageren Falk. Men under passasjen mellom bataljonen og skogen ble både Falk og hesten drept av russiske kuler. Under flukten ble sølvpaukene liggende igjen ved hestekadaveret og paukeslagerens gjennomhullede lik. Kongens avdeling forsatte i redusert antall videre forbi bataljonen og inn i skogen. Russerne marsjerte straks etter dem. Et så fett bytte ville de åpenbart ikke slippe fra seg uten videre.

207

Kongens avdeling marsjerte mot en sump. Nå gjaldt det å komme utenfor skuddhold. Men den heftige beskytningen fortsatte. Da man var kommet et lite stykke ut i myra, skjedde det som ikke skulle skje. Den kongelige ekvipasjen satt fast. Russerne fikk tid til å skyte seg inn på avstanden. Et kanonskudd traff båren. Kulen slo ned rett foran kongens sårede fot, og den første hesten stupte. I det øyeblikket sto en av stallmestrene ved båren. Han var tidligere såret i høyre armen som nå var lam. Da kanonkulen sprengte gjennom båren, fløy det en sky av trefliser gjennom luften, og noen av disse spisse prosjektilene traff stallmesteren i siden og såret ham alvorlig. Også den bakre hesten brøt sammen. Den hvite hestebåren ble slått i filler. Situasjonen var ytterst farlig både for kongen og for alle rundt båren. Russiske soldater kom springende. De sto ved kanten av sumpen og slengte ut enkeltskudd mot gruppen av mennes­ ker som sto sammenklumpet ute i myra. En orkan av jern feide over avdelingen. Mennesker og hester ble truffet hele tiden. Kongen ble løftet ut av den ubrukelige båren. Av de 24 gardekarene var det bare tre tilbake. Med store anstrengelser hjalp de gjenværende soldatene kongen opp på en hest som tilhørte regimentsrytteren Bass. En av livgardistene, Nils Frisk, ble i samme øyeblikk truffet av en russisk kule i hodet. Kongens nye hest rakk bare et par skritt fremover før også den ble truffet. En kanonkule slet bort det ene benet på hesten. Et annet skudd sprengte vekk ryggen på taffeldekkeren Hultmans hest umiddelbart etter at han hadde svingt seg opp i salen. Det var hans andre den dagen. Hultman ble oversprutet av blod og måtte slite seg løs fra det lemlestede og forvridde hestekadaveret med armene fulle av kongens sølvbegre og hans medikamenter for å forsøke å finne en ny hest. Den lille troppens flukt holdt på å utarte til en ren massaker. Menneskene omkring båren ble skutt ned i haugevis. Døde og sårede falt oppå hverandre. Det fantes dem som i likhet med taffeldekkeren mente at «det var sikkert Gud som beskyttet den salige kongen fra de mange kulene som fløy omkring Hans Majestet». De som imidlertid bør gis den største fortjenesten, var alle de ryttere, drabanter, offiserer og hoffolk som hele tiden fylket seg omkring monarken og med sine egne kropper tok av for de prosjektiler som var rettet mot ham. Omkring Karl fantes det hele tiden en levende kuleskjerm av trofaste undersåtter. Et tyvetall av drabantene falt. Mange andre ble såret og tatt til fange av russerne, som Johannes Fredrik Riihl, en korporal i 30årsalderen fra Pernau som fikk en alvorlig skade i hodet og ble tatt til

208

fange. Av folket fra hoffet og kanselliet var det mange som strøk med. Registratoren Stephan Hirschenstjerna ble drept sammen med kon­ gens kammerherre og historiograf Gustaf Adlerfelt. En kanonkule traff den 28 år gamle Adlerfelt da han sto inntil båren - hans store livsverk om Karl XIIs bragder var kommet til et drastisk sluttpunkt. Det gikk også ille for dem som var blitt med for å passe kongens fot. Feltlegen professor Jacob Fredrik Belau ble tatt til fange, og den samme skjebne fikk feltapotekeren Viervogel. En annen av legene, Gustaf Boltenhagen, ble truffet av russiske kuler og døde. Norre skånska kavalleriregimentet var en av de avdelinger som deltok i beskyttelsen av Karl. De mistet mellom 70 og 80 mann i slaget. Blant dem som ble skutt ihjel, var den middelaldrende og ugifte Johan Galle og majoren Magnus Johan Wolffelt - en kar som begynte karrieren i saksisk tjeneste, men som vendte tilbake til Sverige da krigen begynte. I den tettpakkede sammenstimlingen ble alle oversprutet av blod når noen ble truffet. Hultman skriver selv at «mine klær, ja, også jeg selv ble oversprutet med blod fra de døende». Blodige kroppsdeler ble slynget omkring. I dette groteske kaoset var målet for nesten all virksomhet å redde kongen. Hans nye hest var ubrukelig etter skuddet som hadde kuttet benet av den. Kongen trengte raskt en ny hest. Han vendte seg mot drabanten Johan Gjertta med en kort befaling: «Gjertta, gi meg Deres hest.» Gjertta, som var alvorlig såret, ble løftet ut av sadelen ned på marken, og monarken inntok hans plass. Karl, kledd i blå kappe med vest, med det lange sverdet i hånden, med det høyre benet i støvel og spore og det venstre forbundet i en ødelagt bandasje hvor blodet dryppet fra det gjenåpnede såret, ble hjulpet opp til tømmene. Det lemlestede og blodige selskapet gav seg straks i vei bort fra dødsfellen ved myra. Gjertta var så alvorlig skadd at han knapt kunne gå. Han ble etterlatt hvor han sto og støttet seg på et gjerde. Ifølge kongens statelige hoffpredikant som greide seg gjennom kule­ regnet, var det ved dette gjerdet den blødende løytnanten «etter all sannsynlighet skulle møte sin endelige skjebne». Gjertta ble raskt omringet av russiske soldater, mens kongen red i vei på hans hest. Å få tak i en ny hest var et akutt problem for mange i denne fasen av slaget. Å få sin firbente venn skutt vekk under seg var en ikke helt uvanlig skjebne for en kavallerist. Hesten representerte en stor målskive og var lettere å treffe enn de menneskene som satt på ryggen av den. Man skjøt gjerne på motstanderens ridedyr fordi en styrtet hest faktisk bidro til å svekke et rytteriangrep mer enn en felt rytter. En veltrenet kavallerihest løp for det meste med i flokken til tross for at 14. Poltava

209

sadelen var tom, men en rytter uten hest var uskadeliggjort selv om han selv var usåret. Når det gjaldt å komme unna, hadde en mann til hest naturligvis et klart overtak på en som løp. Det russiske infante­ riet hadde vanskelig for å ta igjen en løpende mann. Deres fremrykningshastighet var, som nevnt, sterkt nedsatt av linjeoppstillingen. Fiendtlig kavalleri var kanskje heller ikke så raskt som et flyktende rytteri, men det tok igjen en mann til fots selv når det red i stram opp­ stilling. Det var altså en hel del som ble rammet av den ulykke å miste sin hest midt i kampene. Noen mistet hesten flere ganger. De mer velbergede offiserene hadde som regel mange hester. En kavallerimajor skulle ifølge planen være utrustet med fem ridehester, en rittmester med fire, en kornett med tre og så videre ned til den menige rytteren som bare hadde den ene. Det sier seg selv at en vanlig rytter aldri fikk den samme sjansen som en offiser. Om han mistet hesten, ble han som regel igjen, akterutseilt på slagmarken. Det fantes noen som Johan Blum, en rittmester i 30-årsalderen fra Livland, som i spissen for sin skvadron fra Livregimentet til hest i løpet av dagens kamper hadde mistet tre hester. Den Kalmar-fødte visekorporalen hos drabantene, Nils Christer von Baumgarten, hadde, foruten det alvorlige kjøttsåret han hadde fått i skulderen av en kule fra en russisk kanon, også fått to hester skutt vekk under seg. Mange unngikk å bli trampet ned eller tatt til fange ved å skaffe seg en ny hest når den gamle styrtet. Det hendte at folk grep til vold i forsøkene på å finne nye ridedyr. Andre, som kongen, skaffet seg et nytt øk ved å rekvirere det frekt fra en eller annen mer eller mindre velvillig underordnet. En av de menn som Lewenhaupt traff ivrig opptatt med å forsøke å sette en stopper for panikken, var generalma­ jor Axel Sparre. Hans hest ble skutt, og han trengte straks en ny. Fenrik Bengt Salstéen, 30 år gammel og opprinnelig fra Våstmanland, steg ned fra sin egen hest og gav den til Sparre. Kanskje gjorde han det som han selv påstår «frivillig» eller muligens fordi Sparre var hans regimentssjef og overordnede. Generalmajoren svingte seg opp i sadelen, red bort og lot fenriken stå tilbake «i faren». To menn som traff hverandre tilfeldigvis rett før slaget og som havnet ut i et lignende eventyr, var Nils Bonde og Carl Roland. Generaladjutanten Bonde fikk et dyr skutt vekk under seg og mistet sine andre hester og drenger. Han holdt på å bli nedtrampet, men greide å unngå det så vidt og fikk tak i en annen hest. Roland gjorde tjeneste i Hielms dragoner, en av de avdelinger som hadde deltatt i 210

Creutz’ angrep mot firkanten, og mot slutten av kampen sto han plutselig uten hest. Alle hans kamerater red bort (trolig på grunn av ordren om å avbryte forfølgelsen av det russiske kavalleriet og i stedet trekke seg mot kongen). De etterlot seg Roland til fots. Nå fikk han anledning til å forbanne den tilfeldighet at han ikke hadde fått tid til å ta med seg ekstrahester. En russisk skvadron red rett mot ham. Men det fantes en liten sjanse for ham til å redde seg. Foran de fiendtlige kavalleristene kom en hest med tom sadel løpende i skrekk. Roland greide å springe opp på hesten med samlede føtter. Han fumlet foten inn i stegremmen - hesten var høy og kraftig -, heiste seg opp i sadelen og gav dyret av sporene. De tusen dundrende hovene var rett i nakken på ham. Jakten gikk mot en liten myr. Roland styrte sin springer over den gyngende kvikksanden, og forfølgerne galopperte ivrig etter. Mennene var imidlertid, i motsetning til sine hester, store og velbygde, og de tunglastede dyrene gikk seg fast en etter en. Det var et hell at den hesten som Gud eller tilfeldighetene hadde sendt i armene på den unge stockholmeren, var så sterk at den greide å arbeide seg gjennom myra til tross for lasten på ryggen. Russerne derimot mislyktes med å krysse myrfeltet, og Roland kunne ri ifra dem. Men faren var ikke over. Etter å ha forlatt sumpen og de fastsittende russerne bak seg, begynte han å speide etter de svenske troppene og sitt eget regiment. Han streifet omkring, fikk øye på en rytteriavdeling og red nærmere. Det var vanskelig å se hvilken side de tilhørte. Støvet og kruttrøyken hadde tettet til Rolands øyne. Avstanden til de ukjente rytterne var svært liten da han så hva slags folk det var: russere! Han kastet hesten rundt og red bort fra de fiendtlige soldatene. Etter å ha virret omkring enda en liten stund, støtte han på noen ryttere som viste seg å være svensker. Vanskelighetene var over for denne gangen, og Roland kunne gjenforenes med sin avdeling. Det fantes også dem som skaffet seg en ny hest ved å ta en annens håndhest. En av dem var generalmajor Lagercrona. Hans hest var ikke skutt, men sprengt og sliten. (Denne mannen var ingen spesielt dyktig kriger - i det året som var gått, hadde han prestert noen virkelig store dumheter: Han hadde gått seg vill med en tildelt hæravdeling, og senere hadde han fumlet bort en gyllen anledning til å innta den strategisk viktige festningen Starodub. Hans styrke lå på den administrativt-økonomiske siden, og han nøt en viss anseelse hos kongen på grunn av sin evne til å skaffe hæren frisk kapital på kort varsel. Gjennom sin brutale opptreden og sin forkjærlighet for å krangle om stort og smått hadde han greidd å skaffe seg mange fiender.) Han

211

trengte en erstatningshest, og da en dreng kom ridende forbi med en brun hest, oppsalet og utstyrt med pistoler og alt, tok han den. Den tilhørte Carl Strokirch, en 30 år gammel kaptein fra Nåsselsta i Sodermanland som tjenestegjorde hos Livdragonene, en av de avdelin­ ger som hadde sluttet seg til kongens gruppe. Lagercrona truet drengen og rev til seg dyret. Det mente han at han hadde rett til. Han var en høy offiser og behøvde den ifølge egne opplysninger til å utføre kongelige ærender. En av drabantene, Bror Rålamb, var vitne til hele affæren. Den egentlige eieren av den brune hesten, Strokirch, ble siden tatt til fange, Lagercrona greide seg. (I 1731, 22 år etter slaget, skulle Strokirch i Sodra forstadens kåmnarsrått i Stockholm stevne Lagercrona for hestetyveri og til slutt få en skadeserstatning på 700 daler koppermynt og 10 daler sølvmynt.) Sjefen for drabantkorpset, den 35 år gamle Carl Gustaf Hård fra Fogelås, red bort fra kongens avdeling for å forsøke å stanse de flyktende og mobilisere mer beskyttelse for monarken. En av dem han møtte, var Lewenhaupt. Da han så generalen, ba han om hjelp: «Herr general, er det ikke mulig å stanse noen folk. De forlater kongen fullstendig». «Jeg har gjort mitt beste, men det er ikke mulig,» lød Lewenhaupts oppgitte svar, men han føyde til et spørsmål: «Hvor er Hans Majestet?» Hård svarte: «Han var rett her borte for et øyeblikk siden.» Generalen bestemte seg for å gjøre et forsøk til og red tilbake til strømmen av flyktende. Der begynte han på ny å skrike ut bønner og formaninger: «Stans i Jesu navn. La oss ikke forlate kongen. Han er her.» Kongens navn slo an en streng hos noen infanterister som stanset opp. Noen ropte: «Er kongen der, så vil vi stanse.» Det var nok at noen få stanset opp for å dempe den hodeløse panikken. Soldater og ryttere omkring Lewenhaupt roet seg ned og stanset opp.

Hård red av gårde for å finne kongen, og Lewenhaupt fulgte etter. Snart møtte de ham oppstablet på Gjerttas hest og med den banda­ sjerte foten lagt opp på dyrets hals. Såret blødde sterkt. Da Karis blikk falt på generalen, smilte han vennlig og hilste ham med spørsmålet: «Lever De fremdeles?» «Ja, nådigste herre,» lød Lewenhaupts svar, «måtte Gud hjelpe oss.» De to konfererte: Lewenhaupt mente at det ikke lenger var noe å gjøre på slagmarken og foreslo at man skulle forsøke å samle så mange av soldatene som mulig og så gå til lastetoget. Spørsmålet var bare hvordan man skulle finne det. På et direkte spørsmål fra Karl om han selv kjente veien, svarte generalen benek­ tende. Man sendte rundt spørsmålet: Var det noen som kunne lede alle sammen til Pusjkarjovka? Snart greide man å finne to krigere fra Vallackregimentet som sa at de visste veien. Synet av en større menneskegruppe som hadde sluttet å løpe, fikk en merkelig virkning. Omkring kongen oppsto det et slags rolig øye i orkanen. Grupper av flyktende soldater stanset opp. Etterhengere og sårede sluttet seg til. De høye offiserene kunne konstatere at flertallet av de infanterister som begynte å flokke seg rundt dem, kom fra den venstre fløyen. Man så få eller ingen spor av fotfolkene fra den høyre fløyen. Lewenhaupt bemerket at de «for størstedelen måtte bite i gresset». En ung livgardeoffiser ledet de rester fra den høyre fløyen som hadde tatt seg ut av omringningen og funnet veien til kongens gruppe. Men hans tropp var ikke noe å skryte av. Den besto av noen hundre soldater, og størstedelen av dem var såret. Den unge livgardeoffiseren var det eneste gjenlevende befal. De andre var drept til siste mann, ble det sagt. Også en hel rekke kavallerienheter ble trukket til kongens avdeling. Mange av dem hadde overhodet ikke vært ute i kamp. De fortalte at de ikke hadde fått noen som helst ordre, men at de bare var blitt feid med i skrekkflommen. Men det var ikke alle som sluttet seg frivillig til den

213

voksende gruppen. Noen måtte man bruke regelrett tvang mot. Kong Stanislaus’ ambassadør til det kongelige hovedkvarteret, den polske greven Poniatovski, fikk øye på to skvadroner som virret omkring, tilsynelatende uten mål. Greven red bort til dem og oppfordret deres sjef til å ta mennene med seg og følge ham til kongen. Sjefen for de svenske kavalleristene nektet. Poniatovski trakk da sitt sverd og satte spissen av den mot offiserens bryst. Offiseren ble overveldet av dette eksemplet på slavisk argumentasjonsteknikk, og han og hans tropper fulgte den polske greven til kongens gruppe. Kongen kunne nå se et voksende antall tropper igjen, og yr av heten, utmattelsen og blodtapet begynte monarken å tale om at han igjen så seg i stand til å kjempe. Han satt jo selv til hest og hadde både fotfolk og rytteri. Men det var ikke annet enn spotske fraser fra en formørket heltehjerne, for tilbake­ trekningen fortsatte straks om enn i mer ordnede former. Mot lastetoget! Om man man bare skulle komme så langt. Selv om størstedelen av den svenske hæren i dette øyeblikket befant seg på flukt i og omkring den solvarme Budisjtjenskijskogen, var imidlertid en del avdelinger fremdeles i kamp ute på feltet. De flyk­ tende kunne ennå høre smatringen av muskettsalver bak seg. Sammen med to andre skvadroner hadde Carl Magnus De Laval og hans karer med hell fortsatt sin utsettelseskamp mot det fremrykkende russiske kavalleriet. De hadde stilt seg bak en bratt hulvei og avvist det ene russiske angrepet etter det andre. Dermed hindret de russerne i å nå passasjen bak dem som var den veien kongens gruppe nettopp hadde brukt og som ennå var tettpakket av flyktende menn. De Lavals ryttere var tvunget til å slåss. Utgangen var tilkorket, og de fikk værsågod å vente til det ble deres tur. De var få og hardt presset. Derfor hilste de med glede en skvadron fra Hielms dragoner da disse kom til. De russiske dragonene gjorde stadig nye tilløp til å gå på, men straks de svenske rytterne trakk opp sine kortgeværer i stilling på kneet, vek de til side. Russerne kom ridende, svenskene løftet våpnene, og russerne stanset. Slik fortsatte det i omtrent et kvarter, mens de ventet urolig på at passasjen skulle bli ledig. Til slutt ble den det. Det var i ellevte time. Dragonene ropte advarende til De Laval: «Herr kaptein, deres infanteri kommer bak kavalleriet.» I samme øyeblikk sprakk rekken av hester opp foran dem, og der var ganske riktig russisk infanteri som var marsjert frem i skjul av sine egne skvadroner. De fiendtlige muskettmunningenes stålpupiller ble rettet inn mot de svenske dragonene, og en brakende salve fikk luften til å revne. De Laval så hvordan russerne begynte å gå rundt 214

dem. Det fantes ikke lenger noen grunn til å bli stående på stedet. Passasjen var fri. En etter en troppet skvadronene av. Først de fra Hielms regiment, og de ble etterfulgt av Sternbachs og Tungelfelts avdelinger. De Lavals tropp var den siste. Mennene var utålmodige og redde og skrek: «Herr kaptein, det går ille med oss som er sist.» De Laval forsøkte å roe dem ned, men nå gjaldt det å handle raskt. Det mest verdifulle fikk gå først. Standarten som ble båret av en 25 år gammel tysker, kornetten Johan Jakob Schultz fra Stettin, gikk først. Resten av troppen hvirvlet etter i kolonne. For å beskytte tilbaketoget utpekte De Laval seg selv, den finske feltveblen Johan Henrik Seréen samt åtte dragoner til en baktropp. Dette var nødvendig, fordi en russisk skvadron red frem og forsøkte å falle tilbaketoget i ryggen. Men det var lite ti mann kunne gjøre mot en hel skvadron. Svenskene flyktet. De Laval snudde hesten. Med sin sterke springer hadde han et godt håp om å unnslippe. Men i treng­ selen ble han tvunget til å ta veien ut i ei myr - den samme myra hvor kongens båre hadde satt seg fast - og hesten sank ned. Da han så seg omkring, kunne han ikke lenger oppdage noen fra sin tropp. Trolig hadde baktroppens plutselige retrett gitt russerne en anledning til å gå til angrep mot skvadronen som marsjerte vekk. Både Schultz, som bar standarten, og den finske feltveblen ble tatt til fange. De Laval satt fast i en hengemyr. Hans menn var borte. Det svermet russere omkring rett i nærheten. Han besluttet seg til å spille død og slengte seg ned i gjørma. Han kunne se at de fiendtlige soldatene åpenbart ble lurt. De begynte å plyndre, slet klærne av likene og samlet sammen de faner og musikkinstrumenter som lå strødd omkring blant de livløse kroppene. De gjorde også et virkelig skattefunn. Ved Livregimentets nedskutte paukehest og liket etter regimentspaukeslageren Falk fant russerne de to store sølvpaukene. Svensken ventet en stund, men kom seg siden løs av gjørma, fikk hesten opp og begynte sakte, men forsiktig å ta seg frem gjennom sumpen. Til slutt kom han på fast grunn ved en dam, satte seg opp på hesten og red langsomt bort fra de nakne og blodige kroppene som lå igjen i passasjen. Kongens minister Piper fulgte de flyktende bort fra kampene ute på feltet på den andre siden av skogen og begynte forgjeves å søke etter sin herre. Den eneste han traff på, var Rehnskold som i følge med et dragonregimente kom skrittende i rask takt gjennom sommervarmen. Glad for at han i det minste traff en høy ansvarhavende i dette kaoset, red Piper frem til ham og spurte om han visste hvor han kunne finne 215

kongen. Rehnskold svarte kort på tysk: «Jeg vet ikke», men den tykke mannen ved hans side insisterte: «For Guds skyld, la oss ikke forlate vår konge som ligger syk på en båre og ikke kan hjelpe seg selv.» Feltmars­ kalken var nedstemt og ordknapp og svarte bare: «Alt er tapt.» «Måtte Gud forby det,» svarte Piper mekanisk, «en hær kan jo drives tilbake, men igjen stanse opp å yte fienden motstand.» Diskusjonen gikk videre mellom de to rytterne mens de fulgte skogkanten stadig lenger tilbake mot slagfeltet. En av dem som var kommet helskinnet ut av kaoset inne i skogen, var Gyllenkrok. Da han kom ut på sletten igjen, traff han på en svensk skvadron. Han kjente ikke igjen den røslige skvadronsjefen, men oppfordret ham til å hjelpe til med å samle folkene sammen: «Forsøk å få flere til å stanse.» Tjenestevillig svarte offiseren: «Gjerne, herr oberst, jeg skal gjøre så godt jeg kan.» En rekke skvadroner kom skrittende, ble stanset og ordnet seg til høyre for den første skvadronen. Langsomt begynte det å vokse frem en ny slaglinje. Gyllenkrok var akkurat i ferd med å ri i vei mot høyre da en befalingsmann kom opp til ham og fortalte at Rehnskold var i nærheten: «Herr oberst, der rir feltmarskalken på sletten.» Da han snudde seg, kunne Gyllenkrok se Rehnskold omgitt av ryttere og i engasjert samtale med Piper. Piper fortsatte å dynge ned den triste feltmarskalken med en hel del selvfølgeligheter mens de red fremover. Han ville at Rehnskold skulle forsøke å få de flyktende til å stanse og la til at «der man ikke kan få dem til å stanse, må De vise dem hvor de skal trekke seg tilbake, slik at de som er spredt og utslitte, ikke alle skal hugges ned av fienden». Rehnskold tidde. Han hadde kanskje noe lignende i hodet selv. Felt­ marskalken forsøkte åpenbart å føre en del kavalleri tilbake til kampområdet, sannsynligvis i et forsøk på å unnsette de enheter som fremdeles befant seg i kamp. De gjorde en kort pause og møtte de to oberstene Diicker og Taube som var sjefer for hvert sitt dragonregiment. Muligens gav de Rehnskold en viktig opplysning, for før Piper rakk å se seg om, var han borte. Da Piper spurte etter ham, pekte de ut på sletten hvor feltmarskalken red av gårde, antakelig på vei for selv å ta noe i øyesyn. Den påståelige ministeren red om kapp med ham og fortsatte å mase om at man måtte få troppene til å stanse eller, der hvor dette ikke lot seg gjøre, gi ordre om at man skulle trekke seg tilbake. De to mennene red tilbake til det ventende følge hvor det samme gjentok seg nok en gang. Den unnvikende feltmarskalken forsvant på nytt ut på feltet før Piper rakk å oppdage det, men ble nok en gang innhentet. Piper gjentok sine forslag, men la til at «i det minste måtte han, hvor 216

det ikke var noe å utrette, gi mennene beskjed om å begi seg tilbake til lastetoget». De to som var de mektigste i hæren nest etter kongen, var uforsonlige fiender og sto opp mot hverandre med velkjent nag der de red tilbake sammen. Snart red feltmarskalken bort igjen, ut på feltet i retning av slag­ marken. Denne gangen red han om kapp med Gyllenkrok som sa: «Gud nåde oss. Dette går galt. Hører Deres Eksellense at salvene frem­ deles dundrer på vår venstre fløy». Og han la til med henvisning til det rytteriet som han nettopp hadde fått oppstilt: «Her er en gruppe skvadroner som har stanset opp. Vil Deres Eksellense befale at de skal gå noe sted?» «Det går galt,» svarte Rehnskold omtåket og red videre mot feltet omkring reduttsystemet. De dumpe knallene av kanonskudd rullet imot dem fra den av skansene som lå nærmest inntil skogen. Foran seg kunne de se tropper. Gyllenkrok advarte: «Ikke ri dit. Det er fiendens tropper som står foran oss.» Feltmarskalken viftet bort advarslen og konstaterte skråsikkert at det var «våre menn». Noen i Rehnskolds følge sluttet seg til denne antagelsen og sa at det var tropper fra deres egen høyre fløy. Man hadde ennå ikke forstått hvilken katastrofe som hadde rammet den høyre fløyen. Generalkvartermeste­ ren var sikker i sin sak: «Jeg tror det ikke. Jeg rir tilbake til dem av våre som jeg vet hvor er,» sa han og red tilbake. De andre fortsatte påståelig videre, mens de stadig kom nærmere den skansen som skjøt. På sin vei tilbake til skvadronene som ventet på ham, møtte Gyllen­ krok Piper som sammen med sitt følge red sørover sletten. Han for­ søkte også å advare kongens minister og ropte: «Ri ikke dit, for der er fienden.» Det er uklart om Piper hørte de advarende ordene, for han svarte ingenting, men forsatte uberørt videre sammen med hele sin gruppe. Piper hadde bestemt seg for å søke seg bort fra slagmarken og hadde fått tak i en person, Johan Behr, en 36 år gammel major fra Ostergotland som tilhørte Nårke-Vårmlands regiment. Behr sa at han skulle finne lastetoget i Pusjkarjovka. Under hans ledelse humpet gruppen i vei over den bølgende sletten med den brennende hete solen over seg. Det så ut til å bli en farlig tur, for ute på feltet svermet alle­ rede store mengder irregulært russisk rytteri omkring. Gyllenkrok red direkte tilbake til det ventende rytteriet og kunne med glede konstatere at antallet hadde vokst i hans fravær. Ytterligere tre skvadroner nærmet seg. Det var russere! Kampklare med kortgeværene hvilende i stilling på lårene, red de mot de stille­ stående svenskene. Da de sto i begrep med å passere Gyllenkroks mannskap - avstanden til russerne var knapt 50 meter -, gav han ordre 217

til de nærmeste skvadronene om å gå til angrep. Da russerne så at svenskene gjorde mine til å angripe, skjøt de en salve, vek til siden og galopperte strakt av gårde mot høyre. Det fiendtlige infanteriets forfølgelse begynte å ta slutt etter som de russiske bataljonene en etter en nådde frem til Budisjtjenskijskogens kanter. Svenske fanger, mange med våpen, hester og alt utstyr, ble samlet sammen i store flokker. Under kampene ute på sletten var den massive grønne muren av fotfolk blitt brutt opp i mindre stykker som hadde presset seg frem hulter til bulter. Avdelingene kom dessuten i uorden under forsøkene på å ta igjen svenskene som trakk seg tilbake. (At slaglinjen og visse bataljoner ble oppløst, skyldtes også at de russiske soldatene begynte å forsyne seg av krigsbyttet allerede under kampene.) Det ble beordret alminnelig stans ved skogbrynet. De linjeoppstilte bataljonene var åpenbart uegnet til skogsterreng. Fordi avdelingene også var i en viss uorden, ville den russiske ledelsen sikkert ikke risikere at de ble trukket til skogs i vanskelig kontrollerbare trefninger i den grønne tykningen. I stedet skulle man ordne rekkene og forberede seg på en eventuell ny kamp. Det russiske artilleriet stilnet. Blant de grovere kanonene hadde de 40 punds haubitserne og morterne pluss de 20 punds morterne skutt i gjennomsnitt mellom 17 og 18 skudd. Det tilsvarende antallet for 8 punds kanonene var 12. De langtrekkende 12 punds kanonene hadde, til tross for sin lavere ildhastighet, skutt i vei gjennomsnittlig mellom 36 og 37 skudd - de hadde opprettholdt et stadig bombardement helt til svenskene som trakk seg tilbake, forsvant inn mot Budisjtjenskijskogen. Når det gjaldt de aller vanligste kanonene, 3 punds kanonene, ble det største antallet skudd avfyrt fra dem som tilhørte Hallarts divisjon som sto på den venstre side av den russiske fronten. De hadde skutt i gjennomsnitt 42 til 43 skudd per rør, og det var dobbelt så mye ammunisjon som de 3 punds kanonene som de andre divisjonene brukte. (Dette var en følge av at kampene hadde stått som aller hetest ute på den venstre flanken.) Alle russiske 3 punds kanoner hadde skutt i vei til sammen 1109 skudd - av dem hadde 70 prosent vært kuler og 30 prosent kartesker. Alt i alt hadde det russiske artilleriet avfyrt minst 1471 kanonladninger og av dem var vel en tredjedel kartesker. Dette er tørr statistikk som likevel innebar en grusomt realitet i form av hauger av lemlestede menneske­ kropper. En del av det russiske fotfolket - som i den alminnelige forvirringen sannsynligvis ikke fikk ordre om å stanse - fortsatte inn i treklyngene. Der krøp de forbi hekker og diker og skjøt på de svenskene som virret 218

omkring mellom trærne. Som en av de siste på stedet ledet Creutz sine skvadroner tilbake gjennom skogen. Ild fra russisk infanteri tvang dem til å trekke seg tilbake mot Maloje Budisjtje som de passerte, men ikke uten ytterligere tap. Folk satte seg fast i den opptråkkede sumpen. Til venstre for Creutz’ menn marsjerte Norra skånska kavalleriregiment. Deres sjef Gustaf Horn hørte med blant dem som satte seg fast og ble tatt til fange. En del av Hielms dragoner trakk seg tilbake til venstre for skåningene. Hele avdelingen kom til slutt ut av de kjølige grønne lundene og ut på den varme sletten. Kontakten mellom de to hærene begynte gradvis å avta. Strømmene av flyktninger i skogspassasjene tørket ut og ble til små piplende bekker og til slutt til dråper. De store organiserte kampene stilnet av, og i deres sted fulgte høyst tilfeldige og uordnede sammenstøt mellom avdelinger, deler av avdelinger, små grupper eller individet. Siden russernes fotfolk stanset opp, var det nå stort sett bare det russiske kavalleriet som sporadisk og i mer eller mindre improviserte former fortsatte å jage etter svenskene. Også de russiske kosakkene som kretset rundt overalt i større og mindre grupper, sluttet seg til forfølgerne. De var fremfor alt innstilt på å angripe isolerte etterslengere. De flyktende svenske troppene ble enten fanget opp av de større gruppene av svenske fotfolk og rytteri som ble oppstilt - ofte skjedde dette omkring en tiltakslysten høyere offiser eller en avdeling som greide å holde hodet kaldt - eller så fortsatte de flyktende på egen hånd ut over sletten sørover mot lastetoget i Pusjkarjovka. Vel en halv mil lenger sør var det oppstått en pause omkring Poltavas medtatte palisader. En russisk forhandler lette seg over mot de svenske stillingene. Stemningen ble litt lettere. Stillingene løste seg opp, og partene nærmet seg hverandre et lite stykke. Den som møtte den russiske forhandleren, var kaptein Christoffer Adolf Wendel, en 50 år gammel tysker som var født i Mark-Brandenburg og hadde en fargerik, men ikke utypisk militær karriere bak seg. Etter at han først hadde tjent under en rekke forskjellige herrer på tysk mark, gikk han i dansk tjeneste, deltok i krigen mot svenskene i Skåne og ble tatt til fange i Halstad i 1676. Uten å blunke byttet han side og lot seg verve i den svenske hæren. Han hadde vært ved Sodermanlands regiment siden 1678. Vi vet ikke riktig hva som skjedde. Kanskje Wendel forsto at det på ny var på tide å bytte herre og fane. Han begynte å forhandle om kapitulasjon. Muligens mente han at han hadde fullmakt til dette, fordi sjefen hans nettopp var blitt drept. Men det mente ikke hans soldater. De svenske troppene i skyttergravene hadde hatt små 219

tap, og deres kampmoral var temmelig intakt. De menige ville ikke vite av noen kapitulasjon, så de løftet sine våpen og skjøt i hjel Wendel. Skuddsalven som slo kapteinen til marken, ble et umiddelbart signal til ny kamp. Begge sider trakk seg øyeblikkelig tilbake til sine tidligere posisjoner og gjorde seg klare. Men det russiske stormangrepet uteble. I stedet dukket den samme forhandleren opp og var synlig nervøs over Wendels skjebne. Denne gangen fikk han tale med oberst Cronman. Den russiske offiseren fortalte at hele den svenske hæren var slått og tilbød svenskene å gi seg. Cronman sa at han overhodet ikke trodde at hæren var beseiret og la til «at forhandlinger ikke var noe å tenke på». Da han ble avvist, ba russeren om tillatelse til å gå tilbake til sine egne. Man ropte allerede blant de svenske soldatene om å begynne å skyte igjen. Russeren fikk lov til det og sprang for sitt liv tilbake til de russiske linjene. Så snart han kom dit, åpnet begge sider ildgivningen på nytt. Til lyden av rullende salver begynte drepingen om igjen fra begynnelsen. Den motløse Rehnskold gjorde hva han kunne for å reparere neder­ laget. Men det var altfor sent, og de styrker han hadde til sin rådighet, var altfor få. Han nølte likevel ikke med å lede troppene rett inn i gapet på de russiske avdelingene - kanskje han på denne måten ville for­ hindre at enda mer fiendtlig rytteri gikk til angrep mot de oppløste enhetene som skylte frem fra skogen, kanskje oppsøkte han bare døden på en pompøs og passende måte, nedslitt og nedbrutt som han var over sitt monumentale tap. Den gruppen som feltmarskalken førte mot de russiske troppene i nærheten av reduttene, fikk kampkontakt. Men de ble snart innringet av store russiske avdelinger. En rittmester som het Claes Planting - en slektning av den Georg Planting som falt i russiske hender under upplendingenes sluttstrid - så Rehnskold, advarte ham og sa at dette kunne bli farlig. En del av de svenske rytterne begynte å flykte. Planting beklaget dette overfor Rehnskold som straks sprengte i vei for selv å forsøke å stoppe dem. Han greide det ikke, og greven og feltmarskalken, Karis fortrolige og høyre hånd, kommandanten for den svenske hæren, Carl Gustaf Rehnskold, ble tatt til fange. Russerne hadde gjort et fint kupp. Men det at Rehnskold ble tatt til fange hadde ingen større betydning. I denne fasen av slaget hadde han svært liten oversikt over det som skjedde og svært liten kontroll over de svenske styrkene. Rehnskold var praktisk talt hjelpeløs og hadde ingen sjanse til å spille feltherre og redde situasjonen med et storslagent genitrekk. Den svenske hærens oppløsning var ganske enkelt gått for langt. Forvitringen var kommet for dypt. Den plikttro feltmarskalken hadde 220

mot slutten fungert som hvilken som helst offiser som med energiske ritt på kryss og tvers over slettene hadde forsøkt å samle opp splittede avdelinger for å lede dem til aksjon på et eller annet kritisk punkt. Restene etter de to avdelingene som hadde stått lengst ute på venstre rytterifløy, ostgotene og de skånske dragonene, hadde et langt stykke å ri før de skulle komme i sikkerhet. Den avdelingen som greide å slå seg ut av det bur av sverd og bajonetter som tidligere hadde omringet den, ble energisk forfulgt. Skaren ble hele tiden angrepet både av russiske dragoner og av irregulært rytteri. Til slutt gjensto bare ca. 100 mann på utslitte hester. Skåningenes sjef, prins Maximilian, kastet seg ut av sadelen. Enten innså han det håpløse i å fortsette og tenkte å gi opp, eller så ville han utføre en galant siste kamp. Det påstås at han ropte: «Den som er tapper, stiller opp ved min side.» og den sårede oberst­ løytnanten ved hans regiment, den 28 år gamle Carl Henrik Wrangel, skal ha fulgt hans eksempel. Før man i det hele tatt rakk å stille seg opp til kamp på bakken (som dragoner hadde de tross alt en viss utdannelse i den slags tjeneste), var forfølgerne over dem. Alle sammen gav opp. Den unge regimentssjefen vakte nysgjerrighet hos de russiske krigerne. En offiser spurte Wrangel om det ikke var kongen av Sverige man hadde tatt til fange? Svaret de fikk var nei, det var ikke kongen av Sverige, men prinsen av Wiirttemberg. Prins Maximilian ble behandlet ytterst høflig og omtenksomt. Den dyrebare fangen ble straks ført til en av de høyere russiske kommandantene i nærheten, brigaderen Groppendorff, for videresending til tsaren selv. (Hvordan hans soldater ble behandlet vet vi ikke, men ut fra det vi kjenner til om hvordan andre svenske fanger ble behandlet, er det nok ikke skjedd med silkehansker.) Enkelte flyktninger kom fremdeles snikende frem fra skogen og ut på sletten hvor nå voksende grupper av svenske ryttere og soldater var i ferd med å samles. Den blodstenkte Hultman hadde greidd å lete seg ut på sletten til fots med sin tunge byrde av medikamenter. Han bar ennå på kongens sølvbegre. På sletten red russiske kosakker og kal­ mukker omkring temmelig nær opptil ham, men de gjorde ham ikke noe. Endelig fikk han tak i en ny hest. På ryggen av den greide han på en eller annen måte å lure seg bort fra de farlige omgivelsene for til slutt å finne kongens gruppe. Taffeldekkeren fant sin konge blant alle menneskene, og med stor tjenestevillighet kastet han seg straks av hesten, løftet opp fotbandasjens løse ender som «slepte i skitten», tørket blodet med sin allerede blodige arm og forbandt såret på nytt. De leger som var utpekt til å passe på den kongelige foten, var på dette stadium enten døde eller krigsfanger.

221

En annen som også greide å snike seg unna, var den alvorlig sårede Johan Gjertta (det var hans hest Karl nå red på). Hans to brødre Adam og Christian beviste at blod er tykkere enn vann også på slagfeltet og red tilbake for å finne Johan. Med seg hadde de en ny hest. Russerne hadde åpenbart oversett den blødende mannen ved gårdsgjerdet som i stedet kunne snuble videre sammen med dem et stykke. Brødrene gjenfant Johan, hjalp ham opp på hesten og galopperte bort. Og Johan overlevde med en ikke ubetydelig porsjon ære i bagasjen. Den beløn­ ningen som han senere fikk av kongen, var ikke like stor som den som ble tilbudt den mulige redningsmannen til Rikard III ved Bosworth, men den var likevel ikke helt verdiløs. Sammen med sine brødre ble han adlet vel et halvår etter slaget. I Johan Gjerttas adelsbrev står det blant annet - en anelse løgnaktig - at han «i slaget ved Poltava gav et bemerkelsesverdig bevis på at han var en trofast og ærlig undersått ved at han, da Vår hest ble skutt, straks steg ned av sin egen hest og gav Oss den i en situasjon hvor han verken kunne få noen annen eller kunne flykte unna, men av ren kjærlighet til Oss overlot sitt liv frimodig til fienden». Det må vel påpekes at Karl kommanderte Gjertta av hesten. Klokken var blitt over elleve, og Gyllenkrok og noen andre intensi­ verte sine forsøk på å samle det rytteriet som var igjen. Også Lagercrona på sin nyrekvirerte, brune hest blandet seg inn i forsøkene. Det var vanskelig. En spent stemning av skrekk og forvirring fylte sinnene. Troppene hadde dessuten nesten ingen annen ammunisjon igjen etter de timelange kampene. De høye offiserene gjorde imidlertid hva de kunne for å få avdelingene i orden igjen. Man lyktes også i å ordne mesteparten av troppene til tross for den labile stemningen. Den midlertidige roen skyldtes sikkert at det virket som om for­ følgelsen fra russernes side var opphørt. Men snart kunne man se dem igjen. Det var tre skvadroner som nylig hadde latt seg avvise og som på en eller annen måte hadde ridd rundt de svenske kavalleristene og nå dukket opp bak dem ved Maloje Budisjtje. Russerne tok sikte på den lille ujevne broen som så mange av de flyktende hadde utnyttet, red frem til den og gjorde front mot svenskene. I tillegg til at de tre skvadronene på denne måten korket igjen passasjen fullstendig, betød det også at de truet det reorganiserte svenske kavalleriet i ryggen. Kavalleriet sto med fronten ut mot sletten. Derfor ville Gyllenkrok drive dem bort, og han red ut til noen skvadroner på den venstre kanten for å la dem gjøre helt om og gå til angrep mot de pågående inntrengerne. Før angrepet kunne gjennomføres, oppsto det en ødeleggende 222

misforståelse. Lagercrona ropte «marsjer, marsjer» trolig i den hensikt å få rytterne ute på den høyre kanten til å gå på. De kommando-ordene han brukte var tvetydige. (Lagercrona var tross alt generalmajor i infanteriet og hadde bare tjenestegjort ved dette våpenslaget. Derfor må han ha hatt svært liten erfaring i å kommandere kavalleri rent drillmessig og taktisk.) Noen skvadroner som hadde mistet de fleste av sine offiserer, misforsto eller valgte å misforstå ordren og red av gårde, ikke mot de tre russiske skvadronene, men ut på sletten mot sør. I den spente atmosfæren var det nok med dette ene eksempelet for å trekke rytter etter rytter, avdeling etter avdeling, med i retretten. Lavinen var igjen i bevegelse. Gyllenkrok skrek at de «i Guds navn skulle stanse». Folk ropte «holdt, holdt», men uten virkning. Det samlede kavalleriet løste seg opp, smeltet og rant bort over den støvete slettens bølgende linjer. Skvadronspastoren Sidman så virvaret og kommenterte det slik: «Så lenge kampen raser og det er noe å gjøre, er svenskene gode soldater, men begynner de å flykte eller trekke seg tilbake, er det ikke mulig å stanse dem.» Dette er egentlig en almengyldig observasjon som viser hvor enormt vanskelig det er å gjenopprette kampviljen hos avdelinger som har fått kampviljen knekket eller flykter i panikk. Det var ca. en halv mil mellom gjenforeningsplassen og lastetoget i Pusjkarjovka dit den uorganiserte massen av skvadroner nå beveget seg mer eller mindre instinktivt. Veien gikk frem over de bølgende slettene i trykkende hete og støv, for dagen led mot middagstid og var begynt å bli svært varm. Gyllenkrok red oppgitt med i strømmen og støtte sammen med drabantkorporalen Carl Hård, som var såret. Overfor ham klagde Gyllenkrok over «hvor ille vårt kavalleri oppfører seg», fordi de trosset hans rop og bønner om å stanse. Hård sa seg enig i «at det var umulig å få dem til å stanse», og spurte deretter om ikke Gyllenkrok kunne ri i vei til lastetoget og få regimentene der til å ordne seg til kamp. Egentlig skulle Hård gjøre det selv. Han var blitt sendt i vei fra kongens gruppe med dette oppdraget, men han hadde snublet over russere underveis, var blitt såret, og skaden forsinket ham. Gyllenkrok gikk med på dette, sporte hesten an og forsvant i galopp mot Pusjkarjovka. Kongens gruppe saktnet akterut. Da de passerte skogen, stanset de og nølte. Hvordan skulle man finne Pusjkarjovka? En fortifikasjonskaptein, Carl Balthasar von Dalheim, visste veien. Han var tidligere på dagen blitt lagt under Lewenhaupt - sannsynligvis som adjutant - og hadde fulgt Livgardens grenaderbataljon i deres angrep hvor han ble skutt gjennom høyre benet. Deretter hadde han fulgt med i bataljonens

223

retrett som var gått gjennom mange skogholt og forbi den myra hvor kongens båre var blitt værende igjen. Til sist hadde han sluttet seg til kongens gruppe. Da von Dalheim en gang før slaget hadde rekognosert dette terrenget for Rehnskolds regning, kunne han nå vise gruppen rett vei i et kryss med tre forgreninger. Den høyre veien førte til Maloje Budisjtje, den venstre til Poltava og den i midten til Pusjkarjovka. Man fulgte midtveien ut over sletten. I dette øyeblikk besto kongens avdeling av et par tusen mann, og de var oppstilt i en eneste stor firkant. Denne levende festningen marsjer­ te frem ganske sakte med geværmunningene pekende ut mot kosak­ kene som streifet omkring dem. Til alt hell for svenskene var den russiske forfølgelsen temmelig slapp. Det fiendtlige rytteriet som drev omkring på de vide slettene mellom Budisjtjenskijskogen og Pusjkarjovka, for det meste kosakker og kalmukker, opptrådte som regel forsiktig og viste ingen større angrepsvilje. Skvadronene i Creutz’ gruppe marsjerte svært sakte mot sør i den uttalte hensikt å gi etterslengere en sjanse til å henge seg på, men resultatet ble dårlig. Creutz selv holdt på å utveksle beklagelser med en annen høyere offiser om hvor ille det var, da kongen selv red frem til ham, slo ham på skulderen og sa: «Alt vårt infanteri er slått», og spurte: «Kan man da ikke redde dem på noe vis?» Creutz svarte at man marsjerte så langsomt for å gi så mange flyktende som mulig en sjanse. Karl lot til å godta det. Akkurat mens Creutz og kongen sto og talte sammen, gjorde et par russiske skvadroner et angrep mot styrken, men de ble avvist uten større vanskeligheter. Rett etter sto man overfor en stor sverm av irregulært rytteri som red mot dem i full galopp. Merkelig nok gjorde de ingen som helst skade. De bare suste frem gjennom lukene mellom skvadronene og var borte. Noen svenske ryttere gjorde ansatser til å forfølge dem. Men det var nytteløst. Det visste man fra før. Kongens gruppe og Creutz’ mannskap fortsatte sin trege vandring gjennom det flate landskapet. En gang etter klokken ett kunne mennene omkring kongen se laste­ toget med de oppstilte regimentene og artilleriet kampklart i fremste linje. Kongen gav ordre til mennene og drabantene om å sikre ryggen med muskettene og raskt marsjere dit. Selv sporte han hesten an og forsvant mot lastetoget i full galopp med en del av vaktstyrken sin hakk i hæl. Etter en stund møtte man en liten kalesjevogn som kom rullende mot dem. I den satt den finskfødte generalmajoren Johan August 224

Meijerfelt og drabantkorporalen Hård som hadde bedt Gyllenkrok om å alarmere lastetoget. Begge var såret i kampene, og etter å ha lett seg frem til lastetoget for å få pleie, var de nå på vei tilbake for om mulig å finne majesteten. Kalesjevognen bremset straks opp da de fikk se kongen som red frem mot dem med sitt følge. Kongen ba Hultman: «Hjelp meg av hesten over til dem i vognen», la armen over taffeldekkerens skuldre og hoppet på sin uskadde fot over til vognen. Da han var oppe i den, snudde han seg til Hultman og gav ham ordre om å sette seg opp på hans hest og følge etter. Kalesje­ vognen snudde rundt og rullet i vei gjennom det glødende solstøvet ned til sikkerheten ved lastetoget.

15. Poltava

23. «Alle skal trekke seg hitover og flykte» Lastetoget i Pusjkarjovka med alle dets tusener på tusener av vogner, kjerrer og kjøretøyer, alle syke og sårede, drenger, håndlangere, sivile tjenestemenn, kosakker, kvinner og barn, var nesten uberørt av kampene. Den styrken som var blitt etterlatt til deres beskyttelse, tre kavalleriregimenter og fire dragonregimenter, var temmelig svak og omfattet bare litt over 2000 sverd. Der var også størstedelen av det svenske artilleriet: 31 kanoner i en mengde forskjellige størrelser, fra små 3 punds kanoner til store 16 punds haubitsere. Alle ble betjent av en gruppe på 150 mann. Dessuten var de fleste ukrainske og zaporogiske kosakkene på dette stedet. De bemannet blant annet et brystvern med kanoner som man hadde oppstilt for lastetogets skyld. Til å begynne med så det ut som om alle disse troppene ikke skulle få noe å gjøre. Soldatene kunne høre lyden av ildgivning som vinden bar over til dem, en lyd som smått om senn ble svakere - et godt tegn. Men etter en tid kunne de høre nye salver, nærmere og «umåtelig lange». Straks etter dukket det russisk kavalleri opp på sletten utenfor Pusj­ karjovka. De gjorde noen forberedelser til angrep mot lastetoget, slik at svenskene lot forsvarsstyrken, både rytteri og zaporogisk fotfolk, stige frem og stille opp til kamp. Etter å ha fått et par brummende kanonprosjektiler mot seg, synes russerne å ha innsett at motstanden var litt for sterk og hadde veket unna i retning av Budisjtjenskijskogen. Straks etter var de første flyktningene kommet, og ut av dem boblet forvirrende fortellinger om massakrer og nederlag. Som en av de første offiserene nådde Axel Gyllenkrok lastetoget. I full galopp red han inn blant forsvarstroppene. Det gjaldt å få frem en maksimal styrke som kunne unnsette de flyktende. Han møtte sjefen for Upplands dragoner, Anders Wennerstedt, en 59 år gammel preste­ sønn fra Gristad i Ostergotland. Gyllenkrok gav ham ordre om straks a la sitt regimente på 300 mann stige til hest og marsjere av gårde for å hjelpe dem som kom hitover. Wennerstedt sa at han ville gjøre det og 226

forsvant bort. Han etterlot seg generalkvartermesteren som begynte å rope til de offiserene som sto omkring ham at de skulle «samle alt sitt folk og stille opp». Artilleriets oppstilling var ikke helt vellykket. Riktignok hadde man plassert noen kanoner i et brystvern, men de fleste av dem sto helt ubeskyttet på flat mark uten verken frontbeskyttelse eller infanteridekning. På Gyllenkroks anmodning lot artilleriobersten Niklas Rappe slepe frem vogner og bygge en liten vognborg rundt kanonene. Man greide £>gså å stampe frem en del friskt fotfolk, trolig ved å slå sammen en del smågrupper fra forskjellige regimenter som ble sendt til laste­ toget i løpet av søndagen. Omkring 300 infanterister trampet i vei til batteriene for å gi dem ytterligere beskyttelse. De flyktende begynte nå å komme i stadig større mengder. En del av dem bar ennå på noen av de trofeer som de hadde greidd å vinne i kampene. Restene av Livgardens første bataljon bar på sine fire erobrede faner. Folk fra Skånska dragonregimentet bar på noen standar­ ter. Uordnede skvadroner feide frem over sletten. De nervøse forsvarstroppene hadde noen ganger vanskeligheter med å avgjøre om de gruppene som red mot dem, var svenske eller russiske, og noen feiltagelser var uunngåelige. Noen anspente zaporoger i et brystvern åpnet ild med sine kanoner. To skudd rakk de å sende av gårde før de oppdaget at de skjøt på svensker, og man kommanderte ildopphør. De troppene som nådde lastetoget, var som regel i en bedrøvelig tilstand. Sjokk og skrekk var de dominerende følelsene. Panikken lå rett under overflaten. De var merket av en angstverdens forvridde grima­ ser. Hele ånden var ødelagt, knust under tyngden av haugene med deres egne falne. Når soldatene, som var fylt av frykt og fotvilelse, strømmet forbi forsvarstroppene og inn blant lastevognene, var det helt naturlig at stemningen av skrekk også spredde seg blant dem som ikke hadde vært med i slaget. Dette gav opphav til enda større opp­ løsning, og lastetoget var snart i en tilstand av sterk uorden. Luften svirret av rykter, og det var noen ganger vanskelig å få folkene til å adlyde ordre. Svenskene kunne ikke puste lettet ut bare fordi de fleste overlevende hadde nådd lastetoget. Sikkerheten der var høyst bedragersk. Situasjo­ nen var fremdeles kritisk. Russerne ville uten tvil innlede en mer besluttsom forfølgelse av de flyktende, oppsøke lastetoget og gå til angrep. Om angrepet skulle ramme de svenske troppene i deres nåværende tilstand av trøstesløs forvirring, ville det gå galt. Forsvarsstyrken var for svak, og også den var, som sagt, blitt smittet av neder227

lagsstemningen. Mot et kraftig russisk angrep skulle de ikke kunne gjøre særlig motstand. Bataljonspredikanten Sven Agrell, som befant seg ved lastevognene, var svært pessimistisk. Om russerne gikk til storm, trodde han at «ikke et ben» skulle komme levende derfra. Det var svært viktig for den svenske ledelsen at de fikk kontroll over sine tropper. De måtte mobilisere alle tilgjengelige krefter for å møte den russiske utfordringen de nå kunne vente seg. Kalesjevognen med kongen rullet inn på området ved lastetoget en gang før klokken to på ettermiddagen. Hans ankomst synes å ha blåst et visst liv inn i den svinnende svenske kampviljen. Da kalesjevognen stanset inntil et av hoffstabens telt, var kongen slapp av blodtapet og den kvelende varmen, men likevel innledet han straks arbeidet med neste skritt. De høyere offiserene ble tilkalt, og kongen spurte gang på gang etter sine nærmeste rådgivere Rehnskold og Piper. Men man var stadig uvitende om deres skjebne. Da offiserene smått om senn begynte å samles omkring kalesjevognen, var atmo­ sfæren trykket. Ingen visste hva de skulle si. Noen spente øyeblikk gikk i nedtrykt, sjokkert taushet. Nederlaget var en uvant følelse for disse krigerne som hadde vært tannhjul i en seiersmaskin som gang på gang hadde slått hele Europa med forbauselse, men som nå måtte se seg knust av en nasjon og en hær som de selv foraktelig hadde betraktet som en slags halvbarbarer. Den som først brøt tausheten, var den 27 år gamle monarken selv. Han slapp en latter og sa i et gjennomsiktig forsøk på å gi seg selv og soldatene nytt mot at det som var skjedd ikke behøvde å bety så mye. Det virker ikke sannsynlig at noen trodde på ham. Så mye som mulig av det spredte, flyktende rytteriet ble trukket sammen og oppstilt foran lastetoget. Man sendte vaktposter ut på sletten for å speide. De skulle gi en advarsel når det russiske angrepet kom. Alle tropper måtte samles i Pusjkarjovka mens man ventet på de neste skritt i operasjonene. Den eneste betydelige utplasseringen i nærheten var de enheter som fantes i befestningsverkene ved Poltava og som nå slåss for sine liv mot overlegne russiske avdelinger. Da Gyllenkrok steg frem til kongen, sa denne: «Hva sier De?» General­ kvartermesteren beklaget seg og la til at han ikke visste om han hadde gjort rett eller galt, men han hadde sendt bud til troppene ved Poltava om at de skulle komme til lastetoget. Kongen svarte: «Det var riktig gjort. Jeg har befalt det samme.» Men man var ikke helt på det rene med hvor Poltava-avdelingen egentlig befant seg i dette øyeblikk.

228

Gyllenkrok hadde rett før utspurt en dragonoffiser som hadde ført kommandoen over en utpost oppe ved byen, om fotfolket der frem­ deles befant seg i skyttergravene. Det eneste offiseren kunne si var at de i alle fall ikke var kommet til lastetoget. Deretter hadde»generalkvartermesteren, uten å vite at kongen hadde gjort det samme, sendt bud til beleiringsverkene med ordre om at «alle skal trekke seg hitover og flykte til lastetoget». Spørsmålet var bare hva man skulle gjøre i neste omgang. Det var naturligvis umulig å bli værende på stedet. Man måtte dra bort. På et direkte spørsmål sa kongen helt riktig at man skulle marsjere i vei. Han hadde en grov plan ferdig i hodet. Det første skrittet var at hæren skulle gå i sørøstlig retning mot Starie Senzjary ved Vorskla og siden følge elveløpet nedover forbi Novie Senzjary til Bjeliki. Det var en tur på omkring fire mil. (På denne måten skulle man underveis kunne trekke med seg de utposter som sto oppstilt på forskjellige steder langs Vorskla. Ved Novie Senzjary sto dragonregimentet Meijerfelt på ca. 1000 sverd. Ved Bjeliki sto en sammensatt gruppe på 300 mann under oberstløytnant Thomas Funck. Enda en utpost, Silfverhielms på drøyt 500 mann, sto ytterligere to mil lenger ned langs elveløpet ved Kobeljaki.) Siden var spørsmålet om hvor hæren skulle dra etter dette. Når det gjaldt det endelige målet, hadde man tre klare alternativer. Enten kunne man dra til de vennligsinnede tartarene på Krim, til Tyrkia eller marsjere direkte tilbake til Polen. Det siste alternativet var kanskje det vanskeligste, for det ville innebære at man måtte slå seg igjennom de russiske og fiendtligsinnede polske troppene som lå i det sørlige Polen, samtidig som man ville ha russiske forfølgere i ryggen på seg. I den forstand var både Tyrkia og Krim et bedre valg. Hvis man vendte kursen i den retningen, behøvde man ikke å slå seg frem. Veien ville ligge mer eller mindre åpen. Dessuten fantes det bak disse alternativene alltid potensielle nye allianser. Blant disse var vel Tyrkia den svenske ledelsens mest nærliggende valg. Fra tyrkisk område var kommunikasjonene til Polen svært gode. En retrett til Tyrkia betød at hæren måtte ta seg over Dnjepr. Denne veien var betydelig kortere enn det andre alternativet, det vil si å krysse Vorskla og følge Dnjepr på dens østside ned mot Krim. Men det var usikkert om det fantes noen tilgjengelig passasje over Dnjepr. Til syvende og sist var veivalget mellom Tyrkia og Krim avhengig av dette. Om det ikke fantes noen mulighet til å gå over Dnjepr, måtte man dra til krimtartarene. Om hæren skulle dra til Krim eller Tyrkia, var en avgjørelse kongen utsatte til man fikk kontakt med de svenske utpostene ved den nedre delen av

229

Vorskla, Funcks og Silfverhielms avdelinger. De burde nemlig vite om det gikk an å krysse Dnjepr. På Gyllenkroks spørsmål om hvor man dro, uttrykte Karl seg slik: «Når vi først kommer til Funcken, får vi se oss om videre.» Det var Gyllenkrok som fikk i oppdrag å organisere avmarsjen. Han foreslo at man skulle gå med det verdifulle og langsomme artilleriet først, eskortert av 300 mann, og kongen godkjente det straks. General­ kvartermesteren red bort for å sette i gang forberedelsene. Kampen omkring befestningsverkene ved Poltava var startet i samme øyeblikk som oberst Cronman hadde sagt nei til det russiske tilbudet om kapitulasjon. Kampene bølget frem og tilbake. Russerne skiftet ut angrepsavdelinger fra tid til annen. De gjennomførte angrep på angrep mot svenskene. Noen ganger gjorde russerne et mindre fremskritt bare for straks å bli drevet tilbake av et motangrep. I omtrent en halv time veltet stormbølgene frem og tilbake over de kruttdunstige løpegravene før den russiske angrepskraften tok slutt, og roen la seg igjen. Det inntrådte en pause i kampene. Soldatene på begge sider kunne strekke på bena og så nysgjerrig over mot hverandre. En gang frem på ettermiddagen avbrøt svenskene kampen. På Cronmans ordre trakk troppene seg ut av befestningsverkene ned i den bakenforliggende kløften hvor de hadde hatt sin leir. Men det var ikke alle som oppfattet ordren om retrett. Lengst fremme, i løpegraven som gikk langs byens medtatte trepalisader, sto en isolert tropp fra Kronobergs regiment. Den besto av 32 mann og to underoffiserer under kommando av den 22 år gamle løytnanten Paul Eggertz. Avdelingens øverste sjef major Pistol var blitt drept, og nå oppdaget de at de var omringet av overlegne fiendtlige avdelinger som hadde inntatt befest­ ningsverkene omkring dem. Russerne oppfordret dem til å gi opp. Eggertz diskuterte med sine menn. De besluttet ikke å forhandle, men heller forsøke å slå seg ut. De greide først å nå en avdeling med sodermanlendinger, og den forente flokken av menn skjøt og hugg seg videre bakover mot kløften. Folk ble drept til høyre og venstre, og flokken var skikkelig uttynnet da den til slutt kom forbi løpegravene. På slutten av det ca. 200 meter lange stormløpet bakover ble også Eggertz truffet av de russiske skuddene. Han falt med to kuler i kroppen og ble liggende ute av stand til å reise seg opp - det satt en kule i hans høyre ben. Men kløften lå rett ved, og Eggertz kunne slepe seg frem på armene og siden rulle nedover skråningen. Vel nede i kløften ble han plukket opp av noen soldater og ført i sikkerhet. Troppene som samlet seg nede i den skogkledte kløften ble møtt av 230

den 24 år gamle dragonkapteinen Carl Gustav von Trautwetter som kom ridende i full galopp med ordre fra kongen. Ved en nærmere angitt gård skulle avdelingen forene seg med en gruppe livgardister på 200 mann som hadde hatt sin post ved Nizjnyi-Mlini vel tre kilometer sør for festningen. Sammen skulle de så marsjere til lastetoget ved Pusjkarjovka. Cronman og hans menn hadde nok på dette tidspunktet forstått at den nervøse forhandlerens tale om at den svenske hæren var slått, overhodet ikke var noen listig løgn, men en uunngåelig sannhet. Da de marsjerte i vei, forfulgte russerne dem ikke. Av de to regimen­ tene som hadde båret størstedelen av stridens tyngde, hadde sodermanlendingene lidd de største tapene. Men også kronobergene hadde tapt mye mannskap og befal. Blant deres døde var også regimentspresten Abraham Imberg. En del svensker som var tatt til fange under kampen, var dessuten blitt massakrert. Alt i alt lå det nesten 160 døde svensker igjen i løpegravene, i kirsebærhagene og under Poltavas palisader. Den neste som meldte seg hos kongen, var Lewenhaupt. Han var kommet til lastetoget omtrent samtidig som kongen, trolig i følge med en større sammenrasket gruppe av fotfolk som fulgte Karl over sletten. Etter å ha funnet sine vogner og stappet i seg litt brød og vann, opp­ søkte han majesteten som stadig satt i kalesjevognen. Kongen spurte fremdeles urolig etter Piper og Rehnskold. Det var en serie med rykter i omløp om deres skjebne, og man sendte bud etter og utspurte per­ soner som hevdet at de visste noe. En rittmester kunne fortelle at Rehnskold var blitt tatt til fange, men når det gjaldt Piper var det ikke mulig å få klarhet. Man ble enige om at han enten var død eller tatt til fange. Pipers gruppe besto av krigsfiskalen Kaspar Lampa, kansellisten Dittmar, hoffpredikanten Joran Nordberg, sekretæren von Diiben og noen offiserer og tjenere, og alle sammen ble veiledet av major Behr. De var havnet i spennende situasjoner på rideturen mot lastetoget. Muligens hadde Behr ledet gruppen på villspor, men i alle fall: Da de red opp av en liten buskbevokst dalsenkning, oppdaget de at sletten foran dem var fylt av russisk irregulært rytteri som svermet omkring. Nervene sviktet dem. For å ta seg frem til Pusjkarjovka måtte de eventuelt slå seg igjennom disse rytterbandene. Heller enn å falle i kalmukkenes hender ble de enige om i stedet å oppsøke festningen for å la seg ta til fange. De satte kursen mot Poltava. Der ble de godt mot­ tatt av Poltavas kommandant Kelen som møtte dem med all den sirlige høflighet som arrestasjonen av en førsteminister og en greve kunne kreve. 231

En annen høyere svensk embetsmann som ble meldt savnet, var statssekretæren Olof Hermelin. Hermelin var forsvunnet for aldri mer å sees i live. Ryktene om hva som var skjedd med ham, kom snart i sving. Hans forsvinningsnummer skulle anspore de etterlevendes fan­ tasi. Noen kunne fortelle at han var blitt tatt til fange under kampene. Da han ble ført frem for tsar Peter, skal tsaren ha fart opp med rasende anklager mot Hermelin og hans frekke og fornærmelige penn som hadde stått bak så mange propagandistiske manifester og antirussiske pamfletter. Deretter skulle tsaren - i et utbrudd av det despotiske, orientalske vanvidd som hele tiden lå rett under huden på ham - ha latt Hermelin hugge ned rett under markisen til sitt telt. Andre påsto at han var blitt deportert til et munkekloster i Astrakan hvor han ble isolert. Til støtte for teoriene om at han var blitt tatt til fange, ble det anført at tsar Peter hadde nevnt ham blant fangene i de brev som ble sendt ut denne skjebnesvangre mandagen. Trolig hviler disse opplys­ ningene på en misforståelse. Det mest sannsynlige er at Hermelin, som så mange andre, ble drept i kampene. Det fantes folk som hevdet dette bestemt, og det fantes også prester som sa at de hadde vært med på å begrave hans lik på slagmarken etterpå. De som var borte, var borte. Nå gjaldt det restene av hæren og hva man skulle gjøre nå. I dette spørsmålet hadde Lewenhaupt bestemte meninger - man skulle gjøre det som han hadde gjort etter nederlaget ved Lesna året før: ødelegge all last som vanskelig lot seg flytte på, sette fotfolket på hester og siden dele ut så mye ammunisjon og proviant til hver enkelt som hestene kunne bære. Alt dette var nødvendig for å muliggjøre en rask retrett bort fra de russiske forfølgerne som man visste ville komme etter dem. Det var en radikal løsning som kongen reiste innvendinger mot: «Hva skulle man gjøre av kanonene og artilleriet?» Det fikk man ta med seg så langt man greidde, mente Lewenhaupt, men i nødsfall fikk man ødelegge det. Kongen satt stille et øyeblikk og tenkte over forslaget. Men i prinsippet hadde Karl allerede bestemt seg. Gyllenkrok var i dette øyeblikk i full gang med å forberede hærens avmarsj med samtlige lastevogner. Trolig i et forsøk på å bli kvitt den taleføre og påståelige generalen sendte kongen ham av gårde for å samle sammen alle pengevogner og føre dem til artilleriet. Generalens forslag hadde ikke prellet helt av på monarken. Det var helt korrekt at det store problemet var det gigantiske lastetoget. De tusener på tusener av vogner som for en dels vedkommende ble trukket av trege okser kunne - det visste man fra tidligere - trekke marsjhastig-

232

heten betydelig ned. Og det skjedde i en situasjon hvor høy marsjhastighet var helt avgjørende for hærens redning. Det var et dilemma. Det fantes gode grunner til å beholde en så stor del av lastetoget som mulig. Mange, spesielt de høyere offiserene, førte med seg store mengder eget krigsbytte og personlige eiendeler som var lastet på deres egne vogner. Om man ødela lastetoget, ville det innebære at man oppgav disse tingene. Det ville ikke være populært. Enda en grunn som talte mot en tilintetgjørelse av størstedelen av lastevognene, var rent forsyningsteknisk. Uansett i hvilken retning man gikk til slutt - mot Polen, Tyrkia eller Krim - ville marsjen gå gjennom store, øde områder hvor man ikke skulle finne forsyninger og hvor all den provianten man nå hadde på lager, skulle komme godt med. Uten vogner ble man tvunget til å etterlate seg det meste av slike forsyninger. Resultatet ble et kompromiss. Man sendte ut ordre om at de kjøre­ tøyer som åpenbart var unødvendige, skulle sorteres ut og ødelegges (dette gjaldt fremfor alt vognene til de falne). Men det er høyst usikkert om disse ordrene ble adlydt til punkt og prikke. Noen avdelinger har nok - som man kunne vente - forsøkt å få med seg så mye som mulig ved avmarsjen. Timene gikk i det hektiske forberedelsesarbeidet før avmarsjen. Det ble bestemt at de forskjellige avdelingenes pengevogner skulle gå sammen med kanonene, kulevognene, flyttevognene og håndverkerkjerrene. Pengevognene var blitt adskilt fra avdelingenes vanlige last av sikkerhetsgrunner. Nå skulle de kjøre lengst fremme under marsjen, det vil si så langt bort som mulig fra fienden som forfulgte dem. Dess­ uten skulle de nyte godt av direkte beskyttelse og overvåkning fra artilleriets eskorte. Det varte til langt ut på ettermiddagen. Skrekken og panikken la seg litt. Den svenske ledelsen fikk en viss kontroll over troppene og situasjonen. Man tok seg tid til å servere de sultne solda­ tene middag. Det var en velkommen og nødvendig foranstaltning, fordi de fleste ikke hadde spist på mer enn ett døgn. Ute på sletten, foran lastetogets virvar av vogner, telt, mennesker og dyr, sto beskyttelsestroppene og artilleriet fremdeles klare. De ventet på den russiske forfølgelsen, på det angrepet som, om det ble gjennom­ ført med full kraft, skulle gi den oppsplittede svenske hæren nådestøtet. Også for dem rant timene forbi. En del mindre og spredte skarer av fiendtlig rytteri dukket opp, men de vendte seg om når de så de velordnede svenske linjene. Hvor ble det av det russiske angrepet som alle ventet så engstelige på?

o

24. «Likene lå som fjell oppå hverandre» Slaget var over. Den russiske hæren hadde vunnet en helt overveldende seier. Men i dette øyeblikk virket det som om de forspilte en anledning til å tilintetgjøre sin oppsplittede fiende fullstendig. Restene av den svenske hæren befant seg i gjenforeningen ved Pusjkarjovka, og reorganiseringsarbeidet fikk skje nesten uforstyrret. Det var en stor lettelse for svenskene at fienden ikke benyttet seg av dette øyeblikk som hadde vært så gunstig for ham. Det kunne gi svenskene en sjanse til å komme vekk. Hva kom det av at russerne ikke grep den gylne anledningen til å fullende sin seier? Mye tyder på at russerne ble overrasket over størrelsen på sin triumf. Deres plan for kampen synes å ha vært temmelig grov og ikke strukket seg lenger enn til det massive angrepet på de svenske styrkene. Det virker ikke som om de hadde forberedt en forfølgelse. Det russiske infanteriet hadde, som tidligere nevnt, vært i alt annet enn god orden i løpet av hovedslaget og rykket aldri lenger frem enn til kanten av Budisjtjenskijskogen. Der stanset de opp. Den videre forfølgelsen ble rytteriets oppgave, men den ble utført uten samordning og åpenbart også uten mer detaljerte direktiver fra høyere hold. Skvadronene virret planløst omkring uten å gjøre noen større enhetlig innsats og angrep bare flyktende smågrupper. I denne sene fasen av slaget hadde den russiske ledelsen sannsynligvis mistet grepet på sitt kavalleri. Derfor ble det umulig for dem på kort varsel og i seierens forvirring som var full av kruttrøyk, å improvisere frem en effektiv forfølgelse. Sant å si var den russiske ledelsen mer interessert i å feire sin seier enn å gjøre den ferdig. Mens man fremdeles kunne høre muskettene smatre fra Budisjtjenskijskogens grønne trær, stilte det russiske fot­ folket opp og inntok de plasser som det hadde hatt før kampene. Så begynte en langtrukken, seremoniell paradering med hilsningstaler og salutter. Tsaren red langs rekkene av oppstilte regimenter med hatten i

234

hånden, hilste krigerne og takket dem for deres innsats. Generalene og tsaren omfavnet og kysset hverandre, jublet i høye toner og utvekslet lykkeønskninger. Midt på den likbestrødde slagmarken og foran de oppstilte avdelin­ gene ble det reist en leirkirke og et par store og rikt dekorerte telt. Mens et storslagent festmåltid ble dekket opp i et av teltene, holdt man takksigelsesmesse, Te Deum laudamus, i feltkirken. Messen ble avslut­ tet med en rungende tredobbelt salutt fra både geværer og kanoner. Tsaren red bort fra messen, soldatene presenterte gevær og til toner av militærmusikk senkte man fanene til hilsen. Etter paraden på slagmar­ ken holdtes det audiens i et av teltene. Flokker av gratulanter strømmet inn mellom de vakre teltveggene. De høye svenske fangene var heller ikke bortglemt, men fikk ta del i de høytidelige gratulasjonene. De ble ført inn i teltet mellom hekker av paraderende kavallerikompanier og grenaderer - Rehnskold, generalmajorene Schlippenbach, Stackelberg og Hamilton pluss prins Maximilian Emmanuel. Under en høystemt og innviklet seremoni som ble ledet av fyrst Mensjikov, overlot de høye svenske offiserene sine sverd til tsaren, mens de bøyde kne for ham. Da denne handlingen var over, hvor de høye svenske militære ved å overrekke sine våpen rituelt og symbolsk erkjente seg overvunnet, innbød tsaren dem og de russiske generalene til et felles festmåltid. Man flyttet seg til et annet storslagent telt som var sydd sammen av kostbare stoffer fra Kina og Persia. Slettens blodige mark var skjult under matter. Man vekslet sirlige håndkyss, og tsaren selv porsjonerte ut brennevinet. Middagen begynte og man skålte for tsarens helse, hans familie, hans seierrike våpen, og så videre. Kanonene braket til salutt. Høflige samtaler ble ført mellom svensker og russere, og man utvekslet komplimenter over god mat. Det var en raffinert og ridderlig tilstel­ ning omkring et bugnende bankettbord. Den eneste som brøt med den polerte helheten, var generalløytnant Ludvig Nikolaus von Hallart som var blitt full og ble oppfarende mot Piper, fordi han hadde oversett de anmodninger som han hadde skrevet. Det hele ble pinlig, men Men­ sjikov grep diplomatisk inn og ba svensken om ikke å bry seg om Hallarts tirader. Generalløytnanten var jo full. Festmåltidet man spiste ute på slagmarken kunne fortsette, mens lemlestede mennesker lå og døde rundt omkring dem. Slagmarken var et uhyggelig syn. Omkring 9000 døde og døende, masser av sårede - sikkert godt over 4000, sannsynligvis minst 10.000 pluss et ukjent antall drepte hester lå spredt på et temmelig begrenset område. De lå på markene, i hagene, blant trærne, nede i kløftene, 235

overalt, alle steder. Befestningsverker var blitt gravhauger, og kløftene var blitt massegraver. På de stedene hvor de hardeste kampene hadde rast, lå likene tett som matter av kropper. Omkring den tredje redutten i skansesystemet lå det trolig nesten 1000 lik over et område på ca. 250 kvadratmeter. En som sto og så ut over elendigheten, ville ha sett og hørt det som så mange andre ved lignende slagmarker hadde sett eller hørt: Hvordan marken på lang avstand likesom rørte på seg som om den var levende - de utallige skadde i den ødelagte matten av kropper som rørte seg i krampe og smerte. De ville ha merket hvordan luften var fylt av en ekkel, pulserende, klagende lyd som steg og falt, men som aldri tok slutt - gråten og skrikene fra tusen og atter tusen sårede og døende menn. Ute på feltet hvor den apokalyptiske hovedkampen hadde stått, lå døde mennesker oppå hverandre i groteske sprikende hauger. Også på andre deler av slagmarken kunne man se istykkerskutte kropper som lå stablet på hverandre eller en mark som var dekket av rester etter menneskekropper. I en rimkrønike som ble skrevet umiddelbart etter slaget av en mann som het Piotr Bolesta, blir det sagt at «blodet strømmet som bekker ned i Vorskla, og kroppene lå som fjell oppå hverandre». De stive, nakne kroppene var omgitt av alskens skrap:

Dår ligga trummor och spel, standarder och pukor och fanor, Muskot, karbin och pistol och kastgevår, pikar och spetsar. Harald Oxe

Alt lå i en eneste bisarr søppelfylling av levende og dødt, helt og ødelagt, organisk og uorganisk materie i fryktelig forening, et bilde av fullstendig kaos. De enorme mengdene av etterlatte våpen, utrustnin­ ger, klær, overhodet alt som hadde noen som helst verdi, forsvant nok temmelig raskt fra slagmarken. Svært mye ble røvet allerede mens selve trefningen pågikk. Tilbake lå bare det som var uten verdi - de kreperte hestene og selvsagt menneskene, døde, døende eller bare sårede. De var ikke til nytte for noen, og det var krigens avfall som ble liggende lengst. Slaget var en katastrofe, menneskelig sett. De samlede tapene i døde på begge sider blant de regulære troppene var på noe over 8300 mann. Til dem må det føyes et ukjent antall av begge parters irregulære styrker som mistet livet denne mandagen, og som måtte ha brakt det totale antallet døde opp i over 9000 mann. (I parentes kan det nevnes

236

at noen av dem nok er blitt drept av sine egne. Det finnes beregninger som hevder at opp til 25 prosent av alle tap i infanteriet oppsto da de bakre rekkene på grunn av misforståelser skjøt på kamerater som sto lengre fremme - et faktum som sier en hel del både om hvor dårlig man siktet og om hvilket kaotisk virvar som hersket under slike kamper.) De svenske tapene var fryktelig høye. Omkring 6900 døde og døende svensker lå om ettermiddagen tilbake på slagmarken eller var savnet. En del forsvant i det larmende nederlaget og lot aldri høre av seg igjen. Noen flyktet inn i skogene omkring Poltava hvor de ble oppsporet av traktens bønder og slått i hjel. Om man er avstumpet av senere tiders enorme antall falne i krig og ikke finner dette antallet spesielt merk­ verdig, bør man tenke på tapenes relative andel av det totale antall stridende. Av de rundt 19.700 svenske krigerne som var innblandet i slaget, falt 6900, altså 35 prosent. Det betyr at mer enn hver tredje kriger som gikk ut i kamp denne morgenen, ble drept! Totalt sett var de svenske tapene enda større: Man må legge til 2800 fanger og det ukjente antallet sårede som greide å ta seg bort fra slagfeltet og som fulgte med hæren i dens retrett mot Dnjepr. Noen beregninger hevder at dette har vært opptil 1500 mann. Selv om vi ser bort fra de sårede som ikke ble tatt til fange, innbærer det et totalt svensk tap på 9700 mann, det vil si en tapsandel på 49 prosent. (Om vi regner med det usikre anslaget på 1500 sårede som unnslapp, blir tapsandelen på 57 prosent.) Det betyr at annenhver svensk kriger som deltok i slaget ble drept eller tatt til fange! Tap på 20 prosent regnes ellers som svært store. De svenske tapene ved Poltava kan derfor uten videre betegnes som enorme, ja, katastrofale. (Til sammenligning kan det nevnes at franskmennene ved Waterloo i 1815 mistet 34 prosent av sin totale styrke i døde, fanger og sårede. Under D-dagen i 1944 mistet de allierte til sammen 2500 døde.) Slaget ved Poltava må altså regnes blant de blodigste slag i verdenshistorien. Det er også uten tvil den største militære katastrofen i hele Sveriges historie, både om man ser på tapene, de absolutte og relative tall, og på resultatet av slaget. De russiske tapene var betydelig lavere enn de svenske. Russerne hadde 1345 døde, et antall som i realiteten nok hadde vært høyere om man hadde regnet med de irregulære styrkenes tap og det at en del sårede døde senere. Regelen om at en beseiret hær alltid lider de største tapene, var igjen blitt bekreftet. Det gikk fem falne svensker på hver fallen russer. Misforholdet mellom de to sidenes tap antyder at de massakrer som beviselig skjedde på sårede og fangne svensker i slagets 237

siste fase, nok hadde større omfang enn man hittil har antatt. Noe som ytterligere peker i denne retning, er at det på den russiske siden gikk ca. 2,4 sårede på hver som falt. Om det samme forholdstallet skulle over­ føres til den svenske siden, ville det innebære at over 16.500 svensker ble såret. Det ville være et helt urimelig antall - det er nemlig flere enn hele den gjenværende svenske styrken. Den solstekte slagmarken var dekket av nakne, lemlestede, opphugde og forkullede menneskekropper oppblandet med blodige klesbiter og hestekadavre. Det varme sommerværet gjorde seg snart gjeldende. Likene begynte å råtne. En umiskjennelig kvalmende stank la seg straks over området. Det er flere som opp gjennom tidene har beskrevet den bisarre metamorfose som ubegravde lik på slagmarken pleier å gjennomgå. Likene forandrer farge, og en som har erfaring, kan som regel avgjøre hvor lenge de har vært døde ut fra fargen på kadavrene. Forandringen går fra hvitt til gult til gulgrønt eller grått for endelig å slå over i svart. Kjøttet kommer til å ligne tjære. Likene vokser i omfang, oppfyller og sprenger mot uniformene. De samme mekanismene virket på den kvalme slagmarken ved Poltava. Varmen bidro raskt til å forvandle de falne. Deres nakne, sårede kropper be­ gynte å gjære, ble oppblåste og grotesk utspente. Snart kunne man ikke gjenkjenne de dødes ansiktstrekk. De døde soldatene ble til en eneste stor, stinkende anonym masse av svarte bylter som en gang hadde hatt navn. Det var en øyeblikkelig oppgave å få de falne i jorden. Allerede neste dag, tirsdag den 29- juni, innledet man opprydningen på slagmarken. Seks russiske offiserer ble utpekt til den mindre hyggelige oppgaven å telle likene. Man fikk også ordre om å samle sammen og begrave de døde. (Også den svenske ledelsen tenkte på denne detaljen: General­ major Meijerfelt som ble sendt over til russerne samme dag hadde instrukser om blant annet å ta opp spørsmålet om de falne svenskenes begravelse.) De som fikk lov til å utføre dette motbydelige grovarbei­ det, var de svenske krigsfangene. Man begynte med å gravlegge de falne russerne. To store massegraver ble gravd ut vel 500 meter sørvest for den befestede leiren, midt imellom leirens voller og reduttsystemet. Det skulle være to graver, for i overensstemmelse med den hierarkiske ideen kunne man ikke legge mannskap og offiserer i samme grav. Ulikhetene fortsatte etter døden. De døde russerne ble samlet sammen og fraktet til dette stedet. Rundt massegravene sto en æresvakt, og regimentsprester fra alle avdelinger var samlet til sjelemesse. Tsaren holdt en tale ved de stappfulle gravene, bukket tre ganger og kastet 238

deretter de første skuffene med jord over sine undersåtters lik. Infanteriet skjøt tre salver til salutt. En stor jordhaug ble kastet opp over gravene - en jordhaug som fremdeles kalles for «svenskegraven» til tross for at ingen svenske hviler der. Det gikk også ut ordre om å begrave de falne svenskene. De ble ikke på noen måte behandlet like pietetsfullt. Oppe ved den lille sumpen kastet man de forrevne likene ned i myra, slik at de ble blandet med gjørmen og dekket med det aller nødvendigste lag av søle. Levningene etter svenskene ble aldri samlet sammen og lagt i en felles massegrav, men ble lagt under jord litt her og litt der alt ettersom man snublet over dem. Upplandssoldaten Erich Måne fra Hundra håradskompaniet ble funnet av kameratene der han falt ved den andre redutten og ble gravd ned på stedet. Svenske feltprester som var tatt til fange, fikk tillatelse til å delta i dette arbeidet, og de leste teksten over mange av gravene. Det var prester som Nicolaus Vennmann fra Umeå som tilhørte Livregimentet til hest, Laurentius Sandmark som var pastor hos våsterbotningene og den ekstraordinære bataljonspredikanten ved samme avdeling, Petrus Fluur, som egentlig var presteviet i 1694 for å gjøre tjeneste ved Hårndsands stift. Kroppene forsvant ned i glemse­ len. Det var anonyme graver uten kors som straks var borte uten noen spor. Ytterst få av de svenske gravene er kjente idag. Når det gjaldt de utallige hestekadavrene, oppsto det et problem. Sannsynligvis nektet soldatene å befatte seg med dem. Der gikk grensen. I stedet var det Poltavas borgere og egnens befolkning som fikk ordre om å ta seg av dem. Dyrekroppene ble samlet sammen og gravd ned, noen ganger sammen med døde mennesker. Opprydningsarbeidet gikk temmelig raskt. Men til tross for at de fleste likene og kadavrene var kommet i jorden allerede før natt til onsdag, ble luften denne sommeren ennå i lang tid forpestet av stanken fra råttent kjøtt. Hele egnen gjærte av likmarker og forråtnelse. Den kraftige stanken bidro til slutt til å gjøre det umulig for den russiske hæren å bli værende ved Poltava, og den ble tvunget til å dra videre. Den stanken som alltid følger etter en storartet militær seier, drev til slutt russerne på flukt. De døde beseiret de levende. Hvordan var det med de sårede? Vi kjenner til omtrent hvor mange russere som ble såret. Det tallet som oppgis er nøyaktig 3290 mann. Til­ svarende tall for den svenske hæren kommer vi aldri til å få vite, men vi kan regne med at mange av de nesten 2800 mann som ble tatt til fange, tilhørte denne kategorien. Dessuten fulgte, som tidligere nevnt, mange skadde (antallet anslås til 1500) med hæren på tilbaketoget fra Poltava. 239

De sårede russerne hadde tilgang til sitt eget - minimale - sykepleieapparat. De sårede svenskene, derimot, har nok ikke fått noen som helst pleie fra sine beseirere. Noen av dem ble i stedet drept når russerne kom over dem. Unntaket var de som overgav seg sammen med Roos nede i skansen ved Vorskla. Der inngikk det i kapitulasjonsbetingelsene at de sårede skulle få pleie. De svenske mulighetene for sykepleie på stedet var nesten lik null. De som var der for å pleie de skadde, var til sammen åtte mann - fire feltskjærere og fire feltskjærersvenner - og alle ble tatt til fange i løpet av slaget. Åtte mann, det var alt. Det virker heller ikke som det ble organisert noen virkelig oppsam­ ling av de sårede ute på slagmarken. Mennesker lå og døde ute i den brennende solen i flere dager etter trefningen. Niklas Norin kapteinløytnanten som ble såret ved reduttene og som ble etterlatt av sitt regimente - ble liggende med sine syv sår. Han tilbrakte tre dager overlatt til seg selv der ute før han til slutt greide å slepe seg til den russiske leiren for å la seg ta til fange. En regimentskamerat av Norin, Giovanni Batista Pinello, fikk en lignende skjebne. Han var født i Genova i 1682. Først hadde han studert i sin hjemby, og senere fullført skolegangen i Leiden og Paris. I Schleswig var han blitt kjent med to svenske prester som han hadde fulgt til Sverige hvor han konverterte til protestantismen. I 1702 sluttet han seg til den svenske hæren som da sto i Kurland. Pinello hadde vært med våstmanlendingene siden 1705 og sett flere slag. Blant annet hadde han deltatt i nederlaget ved Veprik året før og hadde da fått flere sår. Under Poltavaslaget var Giovanni navnet hans ble forsvensket til Johan - blitt alvorlig såret. Han ble liggende igjen blant likene i to døgn før han ble oppdaget og tatt til fange. Mange i Pinellos og Norins situasjon overlevde nok ikke. De døde trolig på grunn av sjokk, blodtap og uttørkning - vann må ha vært svært sjelden vare på de glovarme slettene. • Hvilke sjanser hadde de sårede til å overleve? Det går ikke an å gi noe entydig svar på spørsmålet, for mye var selvsagt avhengig av skadens art. De som hadde fått relativt grunne stikksår fra lanser, bajonetter eller sverd, hadde kanskje den beste sjansen til å klare seg, om de ikke ble alvorlig infisert. Indre organer ble ofte ille skadet, og et stikksår i buken eller brysthulen kunne være svært alvorlig. Det kompliserte også saken at stikksårene i alminnelighet var temmelig skitne. De som var blitt såret eller hugd av sverd eller kosakkenes sabler, hadde nok en mulighet for å overleve, hvis ikke hugget hadde vært altfor kraftig og anrettet skade på sener, muskler, større blodkar eller ben. Det har nok vært en hel del brudd blant skadene, blant annet

240

som følge av fall fra hesteryggene. Brukne armer og ben kunne hel­ bredes, men de som hadde knekt ryggraden var normalt dødsens. En skjebne som sikkert ikke var altfor uvanlig blant de sårede, rammet Jakob Lårka fra Kalmar. Han ble liggende på slagfeltet, og der ble han tråkket i stykker av hestehover og mistet blant annet sitt ene øye. (Det var nok mange sårede som fikk kroppsdeler knust og brukket mens de lå skadde på marken og ble trampet ned av mennesker og dyr.) Det fantes også noen som var blitt helt blinde, som den 28 år gamle stockholmsmannen Goran Oller, eller som hadde fått andre skader som var invalidiserende, men ikke livstruende. Den vanligste skaden var nok uten tvil skuddsårene. De hadde også i alminnelighet den dårligste prognosen. Særlig gjaldt det dem som var blitt lemlestet av skudd. Skadene etter kanonkuler var de aller verste. Et treff fra en av disse metallsylindrene var nesten alltid dødelig, om den ikke rev av et av lemmene og invalidiserte mannen i stedet. Det fantes mange slike lemlestede bylter som hadde mistet føtter, ben, hender eller armer. For eksempel Anders Forbes som mistet begge føttene sine og som dessuten hadde fått tre fingre hugd av på venstre hånd, Anders Leijonhjelm som hadde fått sitt venstre ben sprengt bort av en kanonkule og Lars Tisensten, livgardeoffiseren, som også hadde fått skutt av et ben. Også druehagl og vanlige muskettkuler var livstruende. På grunn av kulenes lave energi kunne folk få livsfarlige skader uten å slås til jorden. Kuler som trengte dypt inn i kroppen og punkterte indre organer, var skjebnesvangre, og soldater med tarminnhold som rant ut i bukhulen, kunne stort sett bare vente på døden. Prosjektiler som skadet soldatene hadde sannsynligvis trukket med seg skitne tøyfragmenter, deler av knapper eller innhold i uniformslommene inn i såret og forurenset det grundig. I mange tilfeller frembrakte kulene såkalte sekundærprosjektiler som trefliser, sten, grus eller avsprengte stykker av ben eller tenner som for videre inn i kroppen. Det var også forskjell på å bli truffet av en muskettkule eller et druehagl og å bli truffet av en gammel, rusten spiker fra en skrotladning eller en splint fra en granat. Spikeren eller splinten kunne forårsake stygge ødeleggelser av vevet. Sårets posisjon, uansett hvilken type sår det var, hadde også betydning. Selv et mindre sår kunne føre til en rask forblødning hvis det oppsto på et sted hvor nerver og store blodkar lå i overflaten. I alle disse tilfellene var sårene gjerne sterkt forurensede, og mye avhang av mulighetene for å holde forskjellige infeksjoner i sjakk. Man måtte vaske sårene og skjære dem rene for å holde unna så vanlige infeksjoner som stivkrampe, forbindingssår, sårdifteri og koldbrann, 16. Poltava

241

fenomener som man knapt nok forsto og langt mindre kunne gjøre noe med. Årstiden var også den verst tenkelige for sår. Varmen gjorde at bakteriene hadde de aller beste betingelsene for å formere seg. Det tilgjengelige svenske sykepleiepersonalet var, som nevnt, latterlig utilstrekkelig, og på toppen av det hele led man av en meget alvorlig mangel på medikamenter. Det kreves ingen større fantasi for å innse at de sårede, og særlig de sårede svenskene, hadde svært mørke fremtids­ utsikter. I lang tid etterpå skulle de skadde dø av følgene etter de sårene som de ble påført denne mandagen. I Nårke-Vårmlands regiment, for eksempel, var dødeligheten høy i den følgende måneden. I juli døde 22 korporaler og menige pluss en sersjant og en trommeslager. Med all sannsynlighet var dette folk som ble såret i slaget, og som døde av mangel på pleie, sult eller komplikasjoner. Mange skulle overleve, men var deformerte og invalidiserte for livet. Den primitive feltmedisinen førte også til at mange som hadde godartede sår, fikk feilbehandling om de fikk noen behandling i det hele tatt. Gustaf Pistolskold, en nyutnevnt premierkornett ved Livregimentet til hest, som var født i Nårke, ble alvorlig skadet i venstre skulderen, og følgen skulle bli en sterkt for­ kortet venstrearm. Georg Kihlman, en 34 år gammel smålending, fikk ødelagt det venstre kneet. Ennå i tyve år etter slaget var hans sår åpent og ikke ville gro. Det er ingenting å forundre seg over at det under slike uhyggelige omstendigheter forekom barmhjertighetsdrap på de mest alvorlig sårede. Det forekom under andre trefninger i denne krigen og kan betraktes som den ytterste konsekvensen av den primitive feltmedisinens mangler. Det finnes også opplysninger om at sårede svensker ble drept av sine egne etter slaget. Ingen behøver nok å tvile på at det om kvelden den 28. juni fantes mange opprevne og lemlestede menneskerester som i sin smerterus misunte de falne og bad Gud om at han endelig måtte gi dem døden. Frem mot kvelden slo tsar Peter seg ned i sitt telt for å utbasunere sin store seier. Elskerinnen Katharina fikk et kort brev: Kjære Du, god dag. Jeg vil fortelle Deg at Gud i dag i sin store nåde har gitt oss en makeløs seier over fienden. Kort sagt, hele den fiendtlige hæren er slått. Du skal få høre mer om det fra oss. Peter P S. Kom hit og gratuler oss.

Dessuten sendte Peter av gårde fjorten lengre, stort sett likelydende

242

brev. De var adressert til forskjellige høye maktpersoner i riket og medlemmer av tsarfamilien. I dem fortalte han jublende «at jeg med Guds velsignelse og takket være mine troppers tapperhet nylig har vunnet en fullstendig og makeløs seier uten altfor store blodsutgydelser». Etter en kort redegjørelse for slagets gang lovte tsaren å komme tilbake til saken med flere informasjoner. Tsaren sammenlignet det som var hendt Karl og hans hær med det som skjedde med Faethon ifølge den greske mytologien. For å få bekreftet sin guddommelige opprinnelse forsøkte Faethon å kjøre solvognen, men satte himmel og jord i brann, fordi han ikke greide å tøyle spannet. Med et lyn fra Zeus ble han kastet ned i elva Eridanos hvor han druknet. «Kort sagt har fiendens hær lidd Faethons skjebne. Om kongen kan jeg ikke gi noen opplysninger, for jeg vet ikke om han befinner seg blant de levende eller er gått til sine fedre.» I brevet til grev Apraxin la han til en liten fotnote som tydet på lettelse og som viste at Peter allerede hadde forstått at det var skjedd denne dagen, var et vendepunkt i krigen: «Nå er med Guds bistand den endelige grunnstenen til St. Petersburg lagt.» Omtrent ved det samme tidspunktet spiste minister grev Carl Piper en hyggelig liten aftensupé med feltmarskalk grev Boris Petrovitj Sjeremetjev. Også ved dette måltidet skapte den berusede Hallart et pinlig intermezzo ved å sverge og skjelle mot den svenske fangen og høyt ærede gjesten. Men verten grep inn og unnskyldte sin påseilte kollega. Etter måltidets slutt åpnet Sjeremetjev høflig sitt sovetelt for Piper og tilbød ham sin seng. Dessuten tilbød han ham et lite lån på 1000 dukater. Tykke Piper la seg deretter til å sove i feltmarskalkens seng. Det hadde vært en anstrengende dag. Ute på feltet begynte den første av flere smertefulle netter under junihimmelens stjerner for den syv ganger sårede Niklas Norin og for tusen andre. Mens mange andre, både svensker og russere, i bevisstløshetens velsignelse sakte gled ut av denne tilværelsen. Det skarpe sommerlyset ble mattere, og dagen ble langsomt mør­ kere. Nede ved den svenske samlingsplassen ved Pusjkarjovka nærmet ventetiden seg slutten. Forberedelsene til avmarsjen var ferdige, og strømmen av overlevende fra slagmarken var stilnet av. Omkring klokken syv om kvelden brøt man opp. Avdeling etter avdeling, kolonne etter kolonne, ble satt i gang - trette, klaskende føtter, klaprende hover, skrikende hjul og skramlende kjerrer. Til den stolte musikken fra pauker og trompeter defilerte hæren bort i solnedgangen. Troppene sluttet seg til marsjen fra den ene siden, og lastetoget fra den andre.

243

I spissen for hæren gikk artilleriet og pengevognene, eskortert av en avdeling på 300 infanterister. Deretter fulgte hele det store klumpete lastetoget. Infanterivognene gikk, ifølge den strenge rangordning som gjaldt mellom de forskjellige avdelinger, med livgardens kjerrer først. Kavallerivognene som kom etter dem, fulgte imidlertid ikke rangord­ ningen, men marsjerte i den rekkefølge som de hadde slått leir i. Rytteriet og de fillete restene av infanteriet gikk sist. Aller lengst bak marsjerte en ettertropp som sannsynligvis besto av Upplands tremånningsregiment til hest pluss det Karelske kavalleriregiment og muligens noen enheter til - de ble sammen ledet av Karl Gustaf Kruse som var sjef for upplendingene. Kongen kjørte fremdeles i vogn og ventet ved baktroppen til det store lastetoget var kommet i gang. Allerede i avmarsjen oppsto en del mindre problemer og omstokninger. Ved en hulvei ble kavalleriets avmarsj hindret av infanterivognene som sneglet seg frem. Man var tvunget til å stanse en god stund til den store massen av vogner var rullet bort. Men til slutt forsvant også rytteriets lange rekke i kveldsmørket hvor juninatten tente sine første stjerner. Ved soloppgang var de gått til angrep, og nå når solen igjen lukket sitt øye, red de bort, alle de som fremdeles levde. Deres lette skygger ble snart ett med natten.

TILBAKETOGET Tank, har ar inte bestånd i vårlden, och alle ar i loppet; Såsom en eld, en strom, ett glas, ett gras och en blomma brinner och rinner och skin och gronskas och blomstras om afton, men finns slåekt, stilld, bråekt och torkat och vissnat om morgon: alltså månniskoliv som rok forsvinner i vådret.

Georg Stiernhielm, fra «Herkules» (1658)

25. «En belønning på 100.000 rubler» Den svenske hæren befant seg på marsj bort fra slagmarken. Avmar­ sjen fikk skje uforstyrret uten noen som helst forfølgelse fra russisk side. Det var en stor lettelse for svenskene at fienden deres ikke ut­ nyttet anledningen. Situasjonen var betydelig forbedret i og med den helt uforstyrrede avmarsjen. Bare de aldri ble oppholdt for lenge i retretten, skulle russisk fotfolk aldri rekke å ta dem igjen, og en forfølger uten fotfolk skulle få betydelige vanskeligheter i en eventuell kamp. (Bare motvillig red rytteriet alene til angrep mot fiendtlig fotfolk. I prinsippet trengte man infanteri for å slå infanteri.) Den flyktende hæren hadde fått en liten hvilepause, men den skulle ikke komme til å vare lenge. Svenskene var innstilt på å nå så langt som mulig før det ble mørkt. Målet for den første etappen var Novie Senzjary som lå 3,5 mil sørover hvor man tenkte å hvile for natten. Det gjaldt å marsjere så raskt som mulig. Det ble gitt ordre om å skynde på. Man fikk forbud mot å stanse for å vente på folk som kom etter, eller reparere vogner som gikk i stykker. Man sendte også avdelinger frem for å forbedre veien foran hæren. Til og begynne med gikk det temmelig bra unna. Men det var sent på dagen, og med nattemørket kom vanskelighetene. Marsjdisiplinen begynte å gå i oppløsning i mørket. Dette skjedde særlig i bestemte avdelinger av lastetoget. Den unge, skadde fenriken Gustaf Abraham Piper som reiste med lastevognene, sier at «ingen adlød en annen, og hver enkelt marsjerte som det passet ham. Alle tenkte bare på seg selv». Ved landsbyen Federki oppsto det en vanskelig kork ved en ufremkom­ melig myr som man måtte passere over en dårlig bro. I denne forbin­ delse fikk troppene passere virvaret av vogner slik at de marsjerte foran dem. Sist gikk Kruses baktropp. Etter nok en halv mil i rykk og napp, stoppet det endelig opp. Lastevognene måtte avbryte marsjen. Man var ikke kommet lenger enn til Starie Senzjary to mil sør for Poltava.

247

For den svenske ledelsen var dette en skuffelse. For ikke å bli helt og holdent stående, besluttet man å la lastevognene gjøre holdt så lenge for å vente på det første morgenlyset under beskyttelse av Upplands tremånningsregiment til hest og Karelska kavalleriregimentet. Artille­ riet, pengevognene og troppene fortsatte sørover mot Novie Senzjary. Da artilleriet og dets tross gikk forbi Starie Senzjary, passet man på å gi dem en forsterket eskorte. En avdeling av Meijerfelts dragoner sluttet seg til de 300 infanteristene som til da hadde utgjort hele beskyttelsesstyrken. I denne kritiske situasjonen var det troppene, artilleriet og pengevognene som var det viktigste å få i sikkerhet. Resten av natten gikk marsjen stort sett som planlagt. Infanteriet ogkavalleriet marsjerte svært hardt. Artilleriet og troppene nådde hver for seg Novie Senzjary hvor man stanset opp. Artilleriet kom frem en gang etter midnatt. Troppene var der nærmere soloppgang. Kongen nådde frem til Novie Senzjary rett før troppene, omkring halv to om natten. Kongen var helt utmattet og ble båret inn i et hus hvor han snart sovnet omgitt av høyere offiserer som lå og sov på bare gulvet. Hvilen ble ikke lang. Ved morgengry kom rapporter om at russerne nærmet seg. Kvelden før hadde tsaren sendt av gårde Semjonovskijinfanteriregimentet under fyrst Golitsyn og de ti dragonregimentene under Bauer for å forfølge svenskene. De russiske styrkene marsjerte raskt. Tsaren hadde oppfordret sine krigere til «med all kraft forsøke å finne den svenske kongen». Den som fanget Karl XII, ble utlovt «generals grad og dessuten en belønning på 100.000 rubler». Det svenske artilleriet marsjerte fra Novie Senzjary tidlig på morgenen den 29. juni, flere timer før troppene. Som tidligere dro artilleriet sammen med pengevognene, men nå også med de vognene som tilhørte kanselleriet, hoffet og drabantene. Krigerne som var samlet ved Novie Senzjary, fikk ikke sove mange timene. Man mønstret lastevognene, spente hestene løs fra de mest overflødige kjerrene og satte de frigjorte hestene foran vogner som var lastet med syke og sårede. Alt infanteri ble også satt på hest, og den overflødige bagasjen gikk opp i røyk. Mellom klokken 6 og 7 tok man opp igjen marsjen som gikk mot Bjeliki. Meijerfelts dragonregiment som hadde ligget ved dette stedet, rykket ut og sluttet seg til toget. I sammenheng med oppbruddet utførte den svenske ledelsen to trekk. Først sendte man Meijerfelt nordover for å søke kontakt med tsaren. Så sendte man Gyllenkrok sørover for å finne et sted hvor de kunne komme over Djnepr. Hensikten med Meijerfelts reise var å forsinke forfølgerne. Med seg hadde han viktige instruksjoner. Den fangne Piper skulle få myndighet 248

til å innlede forhandlinger med tsar Peter om fred og utveksling av fanger. Men dette var bare en finte som skulle få russerne til - i det minste midlertidig - å avbryte sin forfølgelse. Dessuten regnet kongen med at Meijerfelt allerede neste natt ville kunne vende tilbake til hæren med verdifulle informasjoner om russernes styrker og planer. Etter å ha tilbakelagt bare vel en halv mil på veien nordover, møtte Meijerfelt russere. Først støtte han på en styrke på ca. 8000 mann anført av Bauer, og rett etter dem kom Golitsyns tropper. Etter at Meijerfelt hadde informert dem om sine direktivet, gjorde de russiske troppene holdt for å vente på nye direktivet fra tsaren. Men tsaren lot seg ikke lure. Meijerfelt ble holdt tilbake i det russiske hovedkvarteret, og den tsaristiske ledelsen nektet blankt å innstille forfølgelsen. Ut fra dette synspunktet ble Meijerfelts oppdrag mislykket. Men stort sett opp­ nådde man hensikten. I et par viktige timer ble de forfølgende russiske troppene stående. Bauers og Golitsyns styrker tok opp igjen forfølgel­ sen først frem mot ettermiddagen. Svenskene vant litt, men kostbar tid. Ved det samme tidspunkt red Gyllenkrok med et oppbud av kvartermestere mot sør. Hans oppgave var å finne en overgang over Djnepr. Denne rideturen var en improvisasjon som ble fremtvunget av russer­ nes raske forfølgelse. Egentlig skulle det ha vært sjefen for utposten i Bjeliki, oberstløytnant Funck, som skulle stå for den livsviktige infor­ masjonen om hvor man kunne finne en overgang. Allerede om kvelden den 28. juni hadde man kalt Funck til kongen i Novie Senzjary. Men budet nådde Funck altfor sent, og han hadde aldri fått tid til å innfinne seg. Gyllenkrok visste selv om et mulig overgangssted. Tidligere ved Poltava hadde han av en av Mazepas karer hørt tale om at det i nærheten av Koleberda - et sted vel tre mil vest opp langs elva fra den ødelagte lille byen Perovolotjno - fantes et vadested hvor man ved lav vannstand kunne kjøre over Djnepr med vogn. Men uheldigvis hadde man mistet mannen som kjente til vadestedet, og ikke greidd å finne ham igjen. Da Gyllenkrok nådde frem til Bjeliki, som lå halvannen mil fra Novie Senzjary, møtte Funck ham rett utenfor byporten. General­ kvartermesteren ville at man skulle forsøke å finne en overgang ved hjelp av byens innbyggere. Om man fant noen som kjente vadestedet ved Koleberda «eller noen annen overgang, så tilby dem penger, masse penger, så mye De vil,» oppfordret Gyllenkrok fortvilet, «jeg skal stå ansvarlig for betalingen». Funck trodde imidlertid ikke at man kunne få slike informasjoner ut av de sure og fiendtlige Bjeliki-borgerne. Det hadde man allerede forsøkt. En skuffet Gyllenkrok bestemte seg for å ri

249

videre mot Kobeljaki som lå to mil borte. Der sto Silfverhielm med sin gruppe. Kanskje han visste noe om en overgang. Det var særlig lastevognenes og artilleriets langsomme bevegelser som ble lettere av den fristen man hadde vunnet gjennom Meijerfelts lille manøver. Den 29- juni utgjorde infanteri- og rytterivognene en selvstendig marsjgruppe og gikk størstedelen av dagen foran både artilleriet og troppene. Hæren fulgte fremdeles Vorsklas løp. Man var ikke sikker på om det fantes mulighet for å krysse Djnepr og ville sannsynligvis derfor være i nærheten av det andre alternativet ( det vil si en overgang over Vorskla for videre marsj mot Krim). Om morge­ nen hadde de russiske forfølgerne bare vært en halv mil borte. Svens­ kene var jaget vilt. Og under overflaten lå panikken på lur. Kanonene rullet i størst mulig hast gjennom sommervarmen sørover. Vogner gikk i stykker. Hester ble trette, og hele tiden kunne man se hvordan vogner ble forlatt, slått i stykker og satt i brann. Foran de halvsultne soldatenes øyne forsvant proviantlagre som ble ødelagt til ingen nytte. Og hele tiden ble man pisket frem av baktroppen. Gjentatte opp­ fordringer om å skynde seg løp gjennom de fremrullende kolonnene, «fordi fienden trengte hardt på». Baktroppen hadde riktignok ikke direkte kampkontakt med forfølgerne, men russerne var likevel for nære til at situasjonen var helt behagelig. Dette var ingen retrett. Det var en flukt. En kvart mil utenfor Kobeljaki møtte Gyllenkrok sjefen for utpos­ ten, Silfverhielm. Han sa det forløsende ord som Gyllenkrok må ha lengtet etter å høre hele dagen. På spørsmål om han kjente til noen overgang over Djnepr, svarte han at han «daglig hadde vært der nede og kjenner hver busk, og forsikret at han skulle greie å få hæren over». Stedet het Tasjtajka og lå rett vest opp langs elva fra byen Perovolotjno nede ved Djnepr. Der var elvas vannstand riktignok temmelig høy og en overgang krevde en pontongbro og/eller båter. Men oberstløytnan­ ten lovte at han kunne «skaffe så mange båter» som Gyllenkrok ville ha. Alt dette ble bekreftet av en underoffiser i Silfverhielms følge. Det var jo helt perfekt! Man forsatte videre frem til Kobeljaki hvor Silfverhielms drøyt 500 karer sluttet seg til dem. Alt pekte nå mot en overgang over Dnjepr, men Gyllenkrok måtte ha kongens godkjen­ nelse. Om hele hæren skulle krysse Dnjepr, måtte man bygge en bro, og Gyllenkrok skrev derfor et brev til Lewenhaupt hvor han krevde to ting. For det første ville han ha kongens endelige beslutning i spørsmålet: Skulle man gå over Dnjepr? Ettersom tiden var knapp, ville generalkvartermesteren straks begynne å forberede en overfart. 250

Tilbaketoget

bibliotek

1. Den svenske hæren marsjerer fra gjenforeningsplassen ved Pusjkarjovka om kvelden den 28. juni. 2. Hærens fortropp når sent om natten til Novie Senzjary. Meijerfelt blir sendt av gårde på sitt forhandlingsoppdrag om morgenen den 29- juni. Hæren fortsetter sørover. 3. Samme dag får Gyllenkrok i Kobeljaki informasjon om et overgangs-

sted ved Dnjepr. Om morgenen den 30. juni får svenske baktropper ved det samme stedet kampkontakt med forfølgende russiske styrker. Retret­ ten fortsetter. 4. Frem mot ettermiddagen den 30. juni begynner den svenske hæren å nå frem til overgangsstedet ved Tasjtajka. Der er ingen bro ferdig, og bare noen få båter er tilgjengelige.

251

For det andre ville han umiddelbart få seg tilsendt tømmermenn og artillerifolk - det var dette våpenslaget som var ansvarlig for ingeniør­ arbeider - pluss materiale til broen: tauverk, spiker og ankere. Mann­ skapet skulle marsjere til Perovolotjno hvor det fantes et stort tømmerlager. Der skulle man bygge prammer og flåter for videre transport til Tasjtajka. Gyllenkrok begav seg deretter selv til Kisjenka ved Vorskla hvor man fant åtte store prammer som ble ført videre til Perovolotjno. Hærens marsjkolonner nådde sent på ettermiddagen den 29. juni Kobeljaki. Noe lengre opphold virker det ikke som de har hatt der. Kongen selv gjorde et kort opphold, spiste et lite måltid og fortsatte videre mot Sokolki som lå omkring to mil lenger frem. Alt i alt var det vel fire mil igjen til Dnjepr. Lastetoget fortsatte stadig sin marsj, og i løpet av ettermiddagen og kvelden krøp de lange kolonnene forbi landsbyen. Men troppene ble stående igjen. De var oppstilt på en stor eng et stykke utenfor Kobeljaki. De hadde ordre om å bli stående der til den første morgensolen. Man ville gi hestene anledning til ordentlig beite samtidig som det må ha vært en ytterligere gardering mot de russerne som forfulgte dem. Gyllenkrok fikk ikke noe svar fra sine overordnede. Frem mot kvelden ankom imidlertid 14 tømmermenn. Det var et tegn på at hans bønn var kommet frem. Men de var bare utrustet med økser og manglet både ankere og spiker. I denne situasjonen hadde Gyllenkrok begynt å få kalde føtter. Nå hadde han selv fått se stedet hvor over­ farten skulle skje, og han hadde forstått at det ble betydelig mer komplisert å gjennomføre den enn han hadde trodd fra begynnelsen. Elva var meget bred. Gyllenkrok hadde planlagt å bygge en bro, og til den trengte han mange farkoster som skulle tjene som pontonger. Han hadde stolt på Silfverhielms skråsikre løfte om at han kunne skaffe så mange båter som trengtes. Men det virket som om han hadde vært altfor optimistisk. Foreløpig hadde han bare fått tak i et lite antall. Det var vanskelig å bygge nye båter i en håndvending når man manglet materialer. Det fantes nemlig svært lite skog mellom Perovolotjno og Tasjtajka. Terrenget var flatt og steppeaktig med bare noen mindre busker og treklynger som vokste ved de små myrene som lå spredd her og der. Når nå den ettersendte arbeidsstyrken viste seg å være svært liten, og den dessuten ikke hadde med seg de materialene som krevdes for å bygge en pontongbro, begynte Gyllenkrok å tvile på om man virkelig skulle kunne ta seg over Dnjepr. Gyllenkrok sendte en offiser og 30 mann til Kisjenka rett nord for Perovolotjno hvor det fantes et vadested over Vorskla. De fikk til oppgave å stoppe hæren og kongen 252

når de nådde frem og ikke la dem gå ned til Dnjepr før generalkvarter­ mesteren selv hadde rukket å konferere med kongen. Hensikten var åpenbart at Gyllenkrok skulle informere kongen om vanskelighetene ved Tasjtajka og la ham ta den endelige avgjørelsen om hvorvidt man skulle fortsette forsøkene på å krysse Dnjepr eller i stedet gå over Vorskla i retning Krim. Hvis troppene skulle komme til Kisjenka før kongen, skulle de straks settes til å rive ned alle de trebygningene som fantes der og begynne å bygge flåter. Gyllenkrok ville ikke miste noen tid om kongen fortsatt ville satse på en overgang over Dnjepr. Til tross for sin tvil fortsatte altså Gyllenkrok målbevisst å forberede en trans­ port over elva. Tømmermennene ble satt i arbeid for å bygge flåter av tømmerlageret ved Perovolotjno. Til å hjelpe seg fikk de 150 mann fra Silfverhielms gruppe. Resten av styrken marsjerte i vei til Tasjtajka. Da svenskene nådde frem, så de at elva hadde steget. Svømmedyktige karer ble sendt ut i vannet for å markere det laveste dypet med stenger. Svenskene forsøkte også å finne ut hvor elva var smalest. Det hese­ blesende arbeidet fortsatte langt inn i nattemørket. Om morgenen den $0. juni var forfølgerne kommet stadig nærmere. Grytidlig lot Creutz troppene ved Kobeljaki forberede avmarsjen. Man begynte å gjøre visse omdisponeringer i marsjordningen. Det svake Livdragonregimentet som egentlig skulle gå lengst bak, ble erstattet av deler av Livregimentet til hest. Troppene ble også forberedt på slagoppstilling hvis det skulle bli kamp. Creutz må ha forstått at russerne var i nærheten. De lange kolonnene av menn og hester ble satt i bevegelse. De avparaderte fra den store engen hvor de hadde hatt sin natteleir og arbeidet seg opp over en høyde. Etter en stund kom det bud fra køen: russere! Fiendtlige avdelinger var dukket opp og sto allerede på de leirplassene man nettopp hadde oppgitt. Dette var en vanskelig situasjon for svenskene, fordi det mellom det punktet hvor de befant seg og Perovolotjno skulle finnes minst tre flaskehalser på veien, og akkurat nå sto de foran den første. Skulle et russisk angrep ramme dem akkurat nå når de holdt på å krangle seg igjennom en av de trange gjennomgangene, ville de få problemer med å stille opp troppene. Troppenes kolonner trakk seg bakover under beskyttelse av infanteri som steg ned av hestene. De inntok skytestillinger bak en hekk rett utenfor byen og samarbeidet med Smålands kavalleriregiment som sperret innfartsveiene til selve Kobeljaki. Et lite angrepsforsøk som ble utført av en del kosakker, ble avvist av fotfolkets skuddsalver. På samme måte passerte man også den andre flaskehalsen som var en dyp

253

dump ved en myr. Det oppsto en del skuddveksling mellom svenskene og forfølgerne, men den anrettet ingen skade. Russerne holdt seg for det meste på avstand og viste ingen overdreven angrepsvilje. Creutz ble sannsynligvis oppmuntret av dette, og i et forsøk på å gi lastevognene ytterligere tidsfrist lot han troppene gjøre holdt, stige av og lot hestene beite. Bak seg kunne de svenske rytterne se svære støvskyer i luften. Det var et tegn på at store russiske styrker var på vei. Et eller annet sted foran dem fortsatte lastevognene og artilleriet sin marsj i retning av Dnjepr. Lastetoget hadde store problemer i de forskjellige flaskehalsene på veien til Perovolotjno, og man sløste bort mye tid mens de lange og forvirrede rekkene av vogner sneglet seg forbi. Hastigheten i toget var fra tid til annen svært lav. Akkurat som døgnet før ble en hel del vogner og forråd igjen langs veien fordi hjulene var gått i stykker eller trekkdyrene var utslitte. Også denne dagen slo man som regel vognene i småbiter eller tente fyr på dem. Langs veien kunne man se de rykende og sotsvarte vrakene av ødelagte vogner, etterlatte forsyninger og ubrukelig materiell, forlatte trekkokser og utslitte hester, døde mennesker - sårede som var dukket under i varmen og som bare var kastet ut av kjerrene - og alskens ting som folk ganske enkelt kastet bort for å gjøre lasten lettere for hestene, slik at de selv skulle få større sjanse til å slippe unna. En mann beskriver det hele som «en svært pinefull marsj». Tilgangen på mat var dårlig, og mange hadde allerede sultet i flere dager. Marsjen gikk over de tørre og ødelagte markene gjennom «en grusom varme og tørste, slik at man bare ville gi opp,» forteller en annen deltager, den unge Piper. Tidlig på morgenen den 30. juni hadde Gyllenkrok sendt av gårde folk både til Perovolotjno og til utposten ved Kisjenka for å høre om man hadde sett noe glimt av hæren. Fra begge steder kom det benek­ tende svar. Arbeidet med å forberede overfarten gikk videre. En gam­ mel kirke ble revet ned av svenskene for å få materialer til brobyggingen. Mannskapet forsøkte å transportere en del av tømmeret opp strømmen mot overgangsstedet, men strømmen slet i stykker tauene og førte stokkene bort. Da man ikke hørte noe fra hæren, ble Gyllenkrok betenkt. Men ved nitiden om morgenen kom en gutt over engene og fortalte at «hæren var på marsj». For å sikre overfarten sendte man da et tredvetalls soldater over Dnjepr til den andre stranden hvor de ble spredt ut av Gyllenkrok. Han holdt på å sette ut et par poster på en høyde ved stranden da han i det fjerne på elvas østside kunne se noen ryttere som kom ridende. Hæren var i anmarsj. Men det tok fremdeles lang tid før folkene ved Dnjepr fikk kontakt 254

med hæren. Troppenes opphold bortenfor Kobeljaki varte i drøyt to timer. Siden fortsatte også de marsjen. Det irregulære russiske rytteriet gjorde enda noen forsøk på å overfalle baktroppen, men også disse forsøkene ble avvist. Deretter nøyde de seg med å følge forsiktig etter på et par kilometers avstand side om side med svenskene. Den svenske marsjen var stort sett fri for tap, men noen svenske etterslengere falt i forfølgernes hender. En del ble tatt til fange når de dristet seg til å vende tilbake langs marsj ruten for å hente ting som var etterlatt i oppgitte lastevogner. Marsjen rullet videre. Nå fikk den ny fart av ryktene om at overgangen over Dnjepr allerede var klar. Mot ettermid­ dagen begynte den svenske hæren å nå frem til Perovolotjno og Dnjepr. Lastevognene fulgte ikke Vorskla helt ned til de nedbrente ruinene etter byen Perovolotjno, men tok en omvei ved å snu mot venstre et stykke lenger nord og rulle mot Tasjtajka. Da Creutz’ tropper nådde frem til området omkring Perovolotjno, kom det rapporter om at overfarten var sikret. Det gav dem nye krefter, og han og hans folk feide raskt videre mot Tasjtajka. Det var ved middagstid at Gyllenkrok fikk øye på de første svermene med ryttere som kom ridende fra Perovolotjno. De ble straks etterfulgt av en syndflod av vogner og kjerrer. En generaladjutant Gyllenclou red frem til generalkvartermesteren og beordret ham til å komme til kongen som straks skulle være fremme. Forvirret spurte Gyllenkrok «om hæren ikke ble stående ved Kisjenka?» Det visste ikke generaladjutanten, og da Gyllenkrok spurte videre om offiseren ved Kisjenka ikke hadde snakket med kongen, svarte Gyllenclou at jo det hadde han gjort, men Hans Majestet hadde da svart at han selv ville tale med Gyllenkrok. I samme stund kom kongen selv frem til Gyllenkrok. Hæren hadde overhodet ikke stanset ved Kisjenka, men var fortsatt hodestups, uten å tenke, ned mot Tasjtajka, mot det som de trodde var en ferdig overgang. Det var tvilsomt om den noen gang skulle bli ferdig.

26. «De skal slåss når jeg befaler det!» Gyllenkrok beskrev de problemene han hadde hatt med materiell og arbeidskraft som forklaring på hvorfor han mente at hæren skulle ha stanset ved Kisjenka. Den eneste reaksjonen han fikk fra kongen var et furtent: «Nå, nå, jeg skal vende om.» Karl reiste ganske riktig bakover igjen, men bare en kort bit og ble tilbake på sletten nede ved elva hvor allerede en større del av lastetoget, artilleriet og troppene nå flokket seg i den varme vinden. En som også hadde tatt seg ned til Dnjepr for å speide, var Lewen­ haupt. Han syntes ikke noe om det overfartsstedet som Gyllenkrok hadde valgt. I hans øyne lignet det en blindgate, en felle. Han var bekymret, red tilbake til det stedet hvor han hadde sine håndhester og fant Schlippenbachs dragonregiment som var steget av hestene på samme sted. Lewenhaupt var trett, plaget av diaré og av den sterke varmen og lette etter et skyggefullt sted å hvile seg. Major Rosenkamp arrangerte en solskjerm ved en marketentervogn, og generalen la seg ned. Det var ikke gått lang tid før Lewenhaupt oppdaget at en røyskatt hadde lurt seg inn i hans hatt, og han fanget den. Rosenkamp og noen andre offiserer kom løpende og betraktet det fangede dyret. Det falt Lewenhaupt inn at hæren på samme måte som røyskatten var «på et sted hvor vi har tatt oss selv til fange». Han lot dyret løpe fritt igjen «og ønsket ved Gud at også vi skulle kunne komme uskadde fra dette stedet». Troppene trakk seg ned fra høydeplatået i nærheten og ned på den lave sletten ved elva. Lastevogner og regimenter kom til å blandes med hverandre. Det oppsto en forvirret grøt av tross og tropper. Hele hæren var i ferd med å samles i en eneste ustrukturert masse som strakte seg fra et sted utenfor Perovolotjno helt frem til Tasjtajka. Stillingen var uten tvil problematisk. Foran seg hadde hæren den brede og strie Dnjepr. Slettene nede ved elva kunne kontrolleres fra det høyereliggende terrenget på nordsiden - egentlig var disse områdene, 256

som mange kalte sandberget, et steppeplatå som endte i elva. I skråningen mellom platået og de lavereliggende slettene kunne man se en rekke små myrer og sumpflater. Nede ved elva, halvveis mellom Perovolotjno og Tasjtajka, fantes det enda en myr som var langstrakt og forsvarte adgangen til stranden. Stedet var åpent. Det meste av vegetasjonen fantes ved myrpyttene, omkring bebyggelsen og delvis langs elva. Vegetasjonen besto for det meste av buskas og spinkle, grønne trær. Jorden var sandete og tørr, og den gav dårlig beite for hestene. En fiende som kom etter dem ville ha mulighet for å blokkere den eneste veien ut (og selvsagt dessuten veien over elva), nemlig den veien man var kommet og som løp forbi vadestedet over Vorskla ved Kisjenka - alternativet til en overgang over Dnjepr. Om fienden dessuten tok i besittelse det lange høydedraget som gav utsikt over slettene ved elva, skulle svenskene der nede stå helt ubeskyttet mot fiendtlig artilleri som ville kontrollere store deler av elvebredden. En trøst var at de mange små myrene ved foten av høyden begrenset mulighetene for et direkte russisk angrep mot sletten nedenfor. Sam­ tidig la selvsagt myrene også en begrensning på de svenske bevegelses­ mulighetene. Dette peker på posisjonens kanskje største svakhet: Den begrenset de svenske manøvreringsmulighetene svært radikalt. Om man ikke lyktes i å ta seg over elva, innebar det at den svenske hæren var fanget i en blindgate. Om man i stedet ville forsøke å gå over Vorskla, måtte man vende om og gå tilbake nøyaktig den samme veien som man var kommet tilbake til vadestedet ved Kisjenka. Men å snu hele hæren om kvelden den 30. juni var en svært komplisert operasjon. Riktignok virker det som om ledelsen i denne situasjonen hadde begynt å tvile på mulighetene for å opprette en pontongbro, men man hadde allerede innledet en overfart ved hjelp av de tilgjengelige båtene. Silfverhielm og en gruppe på 300 ryttere var begynt å gå over, og sammen med dem fulgte Mazepa med vaktmannskap, stesønn, kvinner, bagasje, en hel del zaporoger og kosakker pluss det svenske enspånnarkompaniet. Oppe ved den utpekte overfarten, som lå i nærheten av et par mindre øyer ute i elveleiet, hvor Dnjepr var drøyt «et kanonskudd i bredde», lastet man båter fulle med sadler og red hestene ut i vannet slik at de skulle svømme over. Problemene med en eventuell overfart viste seg snart: Elva var bred og stri, og i den harde vinden ble mange avdelinger av svømmende hester tvunget til å snu. Mazepas gruppe hadde også tilgang til en del båter, men over­ farten var likevel risikabel, og mye verdifullt gods - penger, gull og sølvkar - gikk tapt i den strie strømmen. De menige kosakkene som 17. Poltava

257

fulgte hetmanen, var henvist til å ta seg over helt på egen hånd. Som regel forsøkte de å svømme over. Hestene ble bundet sammen og ble ført ned til vannet. En kosakk førte den fremste hesten, og de andre dyrene la sine hoder på baken til den som svømte foran. Når mannen i spissen var trett, hvilte han seg ved å henge i manen eller halen på hesten. Men også de rutinerte kosakkene hadde problemer med å ta seg over den brede elva, og en del av dem druknet. Det virker som om den svenske ledelsen langsomt forsto at proble­ mene med overfarten kanskje begynte å vokse dem over hodet. Det skulle bli meget vanskelig, for ikke å si umulig, å få hele hæren over Dnjepr ved Tasjtaika. Men den umiddelbare reaksjonen var ikke å oppgi Dnjepr-alternativet helt og holdent og marsjere tilbake til vadestedet over Vorskla ved Kisjenka. Ennå en stund holdt man fast ved mulighe­ ten for å komme over den store elva. Hele generalstaben var samlet i et av kongens telt. Karl gav Creutz ordre om å forsøke å finne et bedre sted for overfarten, men da mørket var i ferd med å falle på, besluttet han (litt lettsindig, men likevel forståelig) å utsette denne rekognoseringen til det grydde av dag. Mens den svenske ledelsen drøftet, konfererte og rynket sine panner over kart og planer, ble kveldsmørket stadig tettere. Det var lettere sagt enn gjort å la hele det trege og forvirrede toget med masser av bagasje, artilleri og tropper vende helt om og marsjere tilbake. Det var en manøver som var vanskelig å gjennomføre, og det fantes også sikkert sterke psykologiske hemninger mot å gjøre det, i alle fall før de andre alternativene var undersøkt. Marsjen hadde rullet lett sørover - bort fra fienden og mot en forlokkende redning. Om man nå igjen skulle gå mot nord for å nå vadestedet ved Kisjenka, ville det føles merkelig, for mot nord sto jo russerne. Hæren befant seg også i en dårlig forfatning. Stemningen, særlig i de avdelinger som nettopp hadde opplevd kampene oppe ved Poltava, var preget av mismot og skrekk. Infanterikorporalen Erik Larsson Smepust har beskrevet hvor­ dan man gikk mot Dnjepr «med sorg i hjertet». En lammende depresjon hadde sneket seg inn i den svenske hæren. I de dagene som var gått etter avmarsjen fra Pusjkarjovka, hadde det dessuten vært så som så med forpleiningen. Lastevognene og troppene gikk hver for seg, og for avdelingene var det nok svært vanskelig å finne sine forsyningsvogner. Det fantes soldater som ikke hadde fått en eneste brødbit på tre dager. Den trusselen om sult som hadde hvilt over visse enheter før slaget, var nå blitt til virkelighet. Men det var ikke alt. Den harde og pressede marsjen hadde gitt få anledninger til virkelig hvile, og det lå en dyp og bedøvende utmattelse over avdelingene, men også 258

over generalstaben. Både offiserer og soldater var helt utkjørte. Trolig tenkte ledelsen på at det ikke var så mye tapt om hæren skulle få lov til å bli liggende natten over. Da kunne man få en kjærkommen anledning til hvile og forpleining. Sjansen for at russerne skulle nå igjen den svenske hæren i løpet av de neste tolv timene, ble åpenbart ansett for små. Meningene var delte, men noen i generalstaben var av den opp­ fatning at det skulle ta flere dager før fiendtlige tropper kunne ta igjen svenskene, og da skulle også de være utmattet og følgelig mer eller mindre ufarlige. Kongen selv mente ut fra en så optimistisk innstilling at «om fienden virkelig ville forfølge dem, hadde han vært her for lenge siden». Riktignok hadde Creutz’ tropper tidligere på dagen hatt en viss kampkontakt med russiske avdelinger, men det hadde bare vært lett, irregulært rytteri som hadde liten verdi i kamp. De var ikke noe å være redde for. Mens den høyeste ledelsen grublet over hva som ville være det beste å gjøre, hadde store deler av hæren allerede tatt sin beslutning og arbeidet nå manisk for å gjennomføre den. Man skulle over elva for enhver pris. Her må vi tenke på de overoptimistiske eller direkte feilaktige rapportene som hadde løpt gjennom marsjkolonnene og som alle pekte i én retning: Ledelsen hadde funnet et overfartssted over Dnjepr, og det var sikret. Som hypnotiserte, som forhekset av denne muligheten til redning ble marsjkolonnene trukket uimotståelig mot Tasjtaika, ned mot sletten ved elva, ned til stranden. Om kvelden den 30. juni må alle tropper og lastefolk ha vært helt overbevist om at hæren virkelig skulle krysse elva, et inntrykk som vel ble betydelig forsterket da de kom frem og kunne se transporten av Silfverhielms mannskap, enspånnarne samt Mazepa og alt hans folk. Det er tvilsomt om det var mange som i det hele tatt tenkte på at en redning var mulig ved å krysse Vorskla og gå mot Krim. Å gå over Dnjepr og bevege seg i vestlig eller sørvestlig retning må ha blitt oppfattet som det eneste mulige alternativet. Skrekken og forvirringen var sterk og gjorde at folkene ble enda mer bestemt på å ta seg over den brede elva. Men det fantes bare altfor få båter og flåter. Det var ikke nok til alle. De fattige fartøyene som fantes til disposisjon, ble plutselig umåtelig verdifulle. I en demoralisert og vettskremt atmosfære av oppbrudd og med innstillingen «redde seg den som kan», strømmet folk ned til elvebredden og overtok med vold de flåter som var bygd av Gyllenkroks folk. De som ikke skaffet seg en farkost på denne håndgripelige måten, begynte straks å bygge en selv. Til og med oberster og andre høyere offiserer forlot sine avdelinger for

259

å bygge seg farkoster. Andre igjen ble opphisset av panikken og begynte fortvilet å lete etter materialer. Snøballen var begynt å rulle, og snart vokste den til en lavine. Bygninger ble revet ned, og vogner ble slått i biter. Folk gikk igjennom sin oppakning og plukket ut det mest verdifulle som de ville redde med seg. De mest patetiske farkoster ble skjøvet ut i den stride strømmen. Folk forsøkte å krysse strømmen på vognlokk av kassebord eller voksduk, på sammenknyttede uskodde vognhjul, sammenlenkede vogner eller løse flåter som var laget av små, grønne trær. Hester ble bundet sammen og ført ned til strømmen. Mennesker som ikke hadde tilgang til noen farkost, forsøkte å svømme over, noen med flytehjelp, andre uten. Men elva var som nevnt bred og stri. En sterk vind gjorde overfarten enda vanskeligere. Grupper på 10-20 mennesker gikk i vannet, men som oftest kom bare noen få av dem frem til den andre stranden. Resten druknet. Det virker som om størstedelen av dem som forsøkte å svømme over, døde ved drukning. De som ble igjen på stranden, ble skrekkslagne vitner til hvordan strømmen svelget den ene etter den andre av både mennesker og hester. Det førte til at man ble litt mer forsiktig med å forsøke å ta seg over. For tilskuerne så det ut som rene selvmordet å forsøke å svømme over Dnjepr. Skvadronspastoren ved Smålands kavalleriregimente skriver: «Når man så med hvilken jammer man dro over elva, da besluttet jeg og andre med meg heller å bli ved flokken. Uansett hvordan det ville gå med oss, ville det være bedre enn å begå selvmord i vannet.» Kampen om de sjeldne farkostene gikk videre. Mennesker slåss og dyttet hverandre i vannet. De som hadde greidd å legge beslag på et eller annet fartøy, ble tilbudt store summer for å frakte andre over. Fortvilede mennesker sto og bød over hverandre om en plass over elva til redningen, og prisene steg raskt i panikken. En plass for en person kunne koste 10, 20, 30, ja opp til 100 dukater. Nøkkelen til frelse denne natten het penger. Foretaksomme individet lot sine små farkoster gå i skytteltrafikk over den brede elva. Kvelden ble natt, og den svenske hæren som var angrepet av nederlagets angst langt inn i sjelen, holdt på å bli oppløst i sine koblinger og falle fra hverandre. I denne situasjonen var den svenske ledelsen opptatt av to ting. For det første holdt man på å bestemme seg for hvor hæren skulle ta veien. For det andre var man oppslukt av iherdige og omstendelige forsøk på å få Karl til å forlate hæren og dra over elva straks. I Gyllenkroks øyne fantes det tre alternativer nå når overgangen 260

over Dnjepr virket stadig mer ugjørlig: enten gå tilbake inn i Ukraina eller fortsette til tartarene på Krim eller vente på russerne og utkjempe en siste desperat kamp. Det første alternativet var absolutt det dårligste i dagens situasjon, da man ikke lenger kunne vente seg noen støtte fra kosakkene. Kongen lekte en stund med tanken på å slåss, men ble straks møtt av engstelige innvendinger fra generalstaben. Gyllenkrok mente at «forferdelsen nå er så stor blant mannskapet at om de får se fienden, vil mesteparten gå over til dem, og de andre drukne seg i elva». «De skal slåss når jeg befaler det!» svarte kongen hardt. De høye offiserene ble skremt og ville at kongen skulle forsøke å redde sin egen person. Lewenhaupt sto på kne ved kongens seng og begynte gråtende å legge ut om hærens utsatte stilling, men kongen skjøv utålmodig generalen fra seg og freste: «Generalen vet aldri hva han snakker om.» Til tross for avvisningen insisterte Lewenhaupt og mente, pessimistisk og nedslått, at slik man nå sto, var det «ikke annet på tenke på enn å bli krigsfanger eller massakrert». Tanken på en apokalyptisk sluttstrid svevde ennå rundt i kongens hode før han svarte med et heroisk og hensynsløst: «Ja, først skal det smelle.» Kongen ble nå gjenstand for en ren overtalelsesoffensiv. En flokk av gråtende og klagende høye offiserer, hoffolk og rådgivere gråt, bad og bønnfalt ham: Majesteten måtte redde seg og ikke utsette seg for fare for å bli tatt til fange. (Det er mulig at det bak disse ensidige forslagene, bortsett fra en sikkert oppriktig uro for kongen, hos noen også fantes en skrekk for at Karl om han ble igjen - skulle realisere de løse tankene han hadde om å la hæren gå til grunne i et siste brakende Ragnarokk.) Til slutt lot kongen seg overtale. Han skulle redde seg over Dnjepr, men hans beslutning var knyttet til en annen avgjørelse: Hæren skulle dra mot Krim. Creutz ble utpekt til ny kommandant. Da Lewenhaupt fikk høre dette, og at han selv var utpekt til å følge kongen over elva, oppfattet han dette - sin vane tro - som et skjult anslag mot ham og tilbød seg straks å overta kommandoen over hæren selv. Dette gikk kongen med på. Planen var at kongen, sammen med et selskap av høyere offiserer og en mindre eskorte, straks skulle dra over elva. Hærens fortsatte marsj ville bli både strevsom og vanskelig, og den sårede Carolus ville på denne måten slippe bort fra alle farer som ventet. Det kongelige selskapet skulle gå videre over steppen mot tyrkisk territorium, nærmere bestemt til byen Otjakov ved Svartehavet. Hæren skulle ødelegge hele lastetoget for å bli så lettbevegelig som mulig og deretter krysse Vorskla og følge Dnjeprs østre strand ned til Krim. Fra Krim skulle hæren marsjere videre til Otjakov hvor kongen skulle vente på dem.

261

Nå gikk direktivene ut til hæren. All bagasje måtte brennes. De hestene som ble frigjort på denne måten, skulle brukes til å sette hele mannskapet på hesteryggen. De samlede matvarer skulle porsjoneres ut til hver enkelt. Hvert regiment skulle ta så mye ammunisjon med seg som hver enkelt kunne bære. Feltkassene skulle tømmes, og pengene deles ut. Ingen regimenter skulle forsøke å ta seg over Dnjepr, men alle måtte i stedet være klare til å marsjere av gårde ved soloppgang. Man ville også forsøke å løse problemene med offisersmangelen i infanteriet samt å brenne opp de felttegnene som ble båret av de kompaniene som var altfor svake. Alle majorene ble sammenkalt og fikk disse ordrene. I samme øyeblikk som disse nye instruksjonene gikk ut til hærens offiserer, oppsøkte Livdragonregimentets sjef Ornestedt kongen og sa at han kunne love å få sin avdeling over Dnjepr før klokken 7 neste morgen. Kunne han få tillatelse til en overfart? Karl sendte Ornestedt videre til Creutz. Etter en tids betenkning gikk han med på ønsket og gav livdragonene tillatelse til å krysse Dnjepr. Det var enda et feilgrep. Det virker ikke som om de nye direktivene greide å dempe for­ virringen. Ordren om å brenne all bagasje skapte en hel del «krangel og opprør» fordi mange, og da særlig de høyere offiserene, hadde stor og verdifull bagasje som var stappfull av krigsbytte og personlige eien­ deler. Mens noen regimenter fulgte ordren til punkt og prikke og brente opp alt, gikk ødeleggelsesarbeidet svært tregt andre steder. Man etterlevde heller ikke det strenge forbudet mot å ta seg over elva. I den spente atmosfæren var det nok å se Livdragonregimentets overfartsforsøk som var sanksjonert fra høyeste hold, for at mange regimenter på ny skulle lokkes til å følge deres eksempel. Den vanvittige flåtebyggingen gikk videre i det tykke nattemørket. Det var nesten umulig å holde mannskapene tilbake. En del av de syke og sårede ble transportert over elva. Som man kunne vente, forsvant mange av dem i Dnjeprs strømhvirvler. Kongen satt i sin kalesjevogn og gikk igjennom marsjplanene. Et lite selskap var samlet rundt vognen som sto klar og var forspent med hester. Klokken var omkring 10 om kvelden og det begynte å bli på tide å dra over. En av dem som fikk ordre om å følge med, Gyllenkrok, plukket frem fra vognen et kart som var oppklistret på et brett og gav det til Lewenhaupt. På det viste han generalen hvilke steder hæren hadde passert under marsjen og hvor man sto nå. Til ytterligere hjelp for Lewenhaupt under hærens marsj mot Krim hadde kongen også etterlatt tartariske veivisere. Så fulgte avskjeden. Lewenhaupt ønsket 262

lykke til og sa at hanhadde et ønske. «Hva er det?» spurte Karl. Generalen bad kongen å passe på «at min fattige hustru og barn for mine trofaste tjenesters skyld ikke må gå med tiggerstaven etter min død». «Det skal skje som De ønsker,» svarte kongen og strakte frem sin hånd til Lewenhaupt som kysset den. Vognen rykket i bevegelse og rullet i vei inn i det tette mørket. Under den vel fem kilometer lange veien til overfartsstedet ved holmene dro vognen feil i nattemørket, men fant frem til slutt. Drabantene som etter slagets årelating nå bare omfattet 80 mann, ble satt over først. En av dem som deltok i denne transporten, var drabantskriveren Norsbergh. Han bar med seg drabantkorpsets regnskaper og kasse i noen sekker. Forkledd i sin herre korporal Johan Ehrenskolds blå frakk og behengt med karabinrem og patronveske ble han rodd over Dnjepr. Etter at han gikk i land, ble han sittende ved stranden, mens båten vendte om for å hente en ny last med mennesker. Kongens ekvipasje ble løftet ned i to lange sammenbundne båter og ble rodd over av 12 drabanter. Som ytterligere eskorte ble det fraktet over mer rytteri pluss 200 infanterister fra Sodermanlands regiment anført av major Silfversparre. For å gjøre de sistnevnte ridende, fraktet man også over noen hundre trekkdyr. Hestene ble enten drevet over i flokkevis eller også tatt på slep etter de fartøyer man selv rodde i. De få båtene man hadde, kjørte frem og tilbake gang på gang. Men transporten gikk langsomt og var risikofylt. En del vogner som man mente at man ikke kunne unnvære, ble plukket fra hverandre og fraktet over elva i demontert stand for å settes sammen igjen på den andre siden. Man fraktet også over en del sårede, men de var nesten utelukkende offiserer for - som en av deltakerne bittert skriver - det fantes ikke flere båter «enn de store og fornemme herrene trengte til å komme over». Denne natten rodde man generalmajorer, oberster og oberstløytnanter, generaladjutanter, to kansellipresidenter, en hoffintendant, et krigsråd, en biskop, flere kansellister og atten prester. Dessuten fraktet man en hel flokk fra hoffstaben over, blant annet stalldrenger, mesterkokker, hjelpere, tjenestegutter, en visemunnsjenk og en taffeldekker. Nå forlot rottene det synkende skipet. En av dem som krysset Dnjepr var en 27 år gammel tysk treblåser som gjorde tjeneste ved livgarden. Hans navn var Johann Jacob Bach, og han hadde marsjert under de svenske fanene siden 1704. (Da han lot seg verve for 5 år siden, hadde hans bror, den lovende organisten Johann Sebastian Bach, vært svært lei seg. Den tre år yngre broren hadde åpenbart forsøkt å overtale Johann Jacob til å bli hjemme og 263

blant annet forespeilet ham alt det skremmende som truet i fremmede land. Men Johann Jacob lot seg ikke overtale, og da han gjorde seg i stand for å slutte seg til den svenske hæren, komponerte hans 19 år gamle lillebror Johann Sebastian i Arnstadt en liten trist klaversuite som avskjedspresent: «Capriccio ved en elsket brors oppbrudd».) En hel del offiserer og mannskap gjorde som Johann Jacob Bach, trosset ordrene, tok seg over elva på egen hånd og sluttet seg til kongens avdeling. Alt i alt var det omkring 3000 mennesker som krysset Dnjepr - svensker, zaporoger og kosakker. Etter at kongens og hans selskap var forsvunnet mot overfarten over elva, virker det som om både Lewenhaupt og Creutz har trukket et lettelsens sukk. Blant dem som nå hadde ansvaret for hæren, kan man ane en stor matthet, en slags mental lammelse som kom som en reaksjon på det fryktelige nederlaget og den lange, harde marsjen. Vakter og forposter ble satt ut. Tre forpostavdelinger ble plassert oppe ved platåkanten, en fjerde ble plassert lenger bort på en høyde inntil veien som løp forbi Perovolotjno. Sent frempå natten fikk man rappor­ ter om at fiendtlige kosakker og kalmukker var observert ved platåkan­ ten. Men verken Creutz eller Lewenhaupt syntes å ha blitt spesielt urolige. Tross alt hadde man jo hatt kampkontakt med dette rytteriet tidligere på dagen, og de ble, som sagt, ikke betraktet som noen større trussel. Lewenhaupt sprang i stedet omkring og lette etter veiviseren, men utmattelsen og mangelen på søvn overveldet ham til slutt. Han gikk alene inn i et av de teltene kongen hadde etterlatt seg. Der krøp han sammen på marken, pakket seg inn i frakken sin og sovnet. Etter en stund kom også Creutz inn i teltet, la seg ned og slumret inn. Som om det ikke fantes noen fare i hele verden.

27. «Om de heller vil forsvare seg enn å bli tatt til fange» Da Lewenhaupt og Creutz gikk til sengs, må de ha trodd at de under seg hadde hele den gamle karolinske hæren, den enestående effektive krigsmaskinen. Men i de siste dagene hadde denne maskinen fått enormt mye juling. Viktige deler av den var slått i stykker eller borte. Tannhjulene grep ikke lenger inn i hverandre slik de pleide. Krigs­ maskinen var ødelagt, knust, sprukket. Det var ikke gått lang tid før Creutz avbrøt sin hvilestund. Han reiste seg opp og tok Lewenhaupt, som lå rett ved siden av ham, i armen. Han våknet av sin dypeste søvn og fikk spørsmål av Creutz om han «ikke skulle stille opp regimentene»? Generalen spratt opp og svarte lys våken: «Gjør det. Jeg skal være på plass om et øyeblikk.» Utenfor teltet begynte mørket å forsvinne, og på den svarte himmelen varslet en stripe av lys den nye dagen. Da han kom ut, kalte Creutz sammen ordonnansene og gav dem ordre om å ri ut til avdelingene og be dem stige til hest. Selv steg han opp på hesten og red i vei langs regimentenes lange rekker og gav befaling om å stige til hest. I hans fotspor fulgte Lewenhaupt som nettopp hadde stått opp og ropt på sine tjenestefolk i et forsøk på å skaffe seg en hest. Det var ikke mulig å finne verken tjenestegutter eller hester, så han fortsatte til fots mot det nærmeste regiment, Meijerfelts dragoner, og ropte til dem på tysk: «Til hest, til hest, opp, det er på tide å stå opp!» Klokken var omkring to om morgenen. Det nye morgenlyset falt på en hær som var i ferd med å falle fra hverandre. De forskjellige direktivene som var blitt utsendt kvelden før, var bare i begrenset grad blitt fulgt. Store mengder av soldater arbeidet fremdeles på elvestranden med å forsøke å ta seg over. Det utspilte seg patetiske scener. Man kunne se farkoster av sammenknyttede småstenger eller vogner som sto strandet i vannkanten uten at folkene fikk rikket dem. Ved noen regimenter var halve mannskapet fremdeles borte, fullt opptatt av vanvittige forsøk på å komme seg 265

over. Regimenter og lastevogner var blandet sammen i mørket, og det hersket uorden og forvirring. Vogner sto fastkjørt i myrer og vannpyt­ ter. Ordren de hadde fått om å brenne lastevognene, var ufullstendig utført. I noen avdelinger var ødeleggelsesarbeidet blitt avbrutt, og en stor mengde vogner og kjerrer var fremdeles intakte. Pengekassene var heller ikke blitt delt ut, og reserveammunisjon og mat var ikke fordelt blant mannskapet. Stemningen om natten synes å ha vært en bisarr blanding av trett oppgitthet, håpløshet og forvirret skrekk. Noen hadde helt apatisk latt alt ligge. De var helt utslitte og hadde sovnet fra sitt arbeide. Andre var drevet av frykt og forskrekkelse og hadde kjempet med fortvilede flåtebygg og dumdristige forsøk på å krysse elva. Disiplinen, det jernbåndet som holdt hæren sammen og fikk den til å fungere, var sprukket. Høyere offiserer hadde selv tatt del i de forbudte overfartsforetakene eller medvirket til dem med sin taushet. Oppstillingen gikk tregt. Et par oberster ble kalt frem til Creutz som gav dem en skarp overhaling og oppfordret dem til å «stige til hest og skynde seg». Også Lewenhaupt hadde problemer. Den eneste reaksjo­ nen fra Meijerfelts dragoner på hans energiske rop om å stige til hest, var dump stillhet. Han forteller selv at «ikke noe menneske svarte meg med et ord, men så på meg som om jeg var gal». Hans påfølgende skrik etter befalet ble møtt av samme øredøvende taushet. Rytterne ble stående og se ham rett inn i ansiktet, levende steinbilder, kalde, stumme og med brennede blikk. Fremdeles til fots styrtet Lewenhaupt videre. Tiden gikk, men omsider greide generalen å få tak i en ansvarlig offiser som fikk i oppdrag å bringe Meijerfelts dragoner til hest. Man kunne se hvordan mannskapet lå i gresset bak sine sammen­ koblede hester og leste i små bønnebøker. Deretter holdt man morgen­ andakt og satte seg til hest. Bare langsomt tetnet flokkene under standartene til marsjkolonner. Før man i det hele tatt kunne marsjere i vei, var det flere problemer som måtte løses enn bare det å samle sammen mannskapet. Blant annet måtte kassene deles ut. Creutz begynte å samle de forskjellige kassene til Livregimentet. Det var et vanskelig arbeide, fordi pengevog­ nene sto spredt og en del av dem satt dessuten fast i myrene. Hensikten var å samle alle kassene ved Livregimentet til hest og siden tilkalle regimentskvartermestrene og kommisærene til utdeling. Den som ble ansvarlig for at regimentene skulle få seg tildelt en proporsjonsmessig del av den samlede summen, var Abraham Cederholm - den unge sekretæren som hadde vært sammen med Roos’ styrke og da hadde mistet sin håndhest med alle kostbarhetene sine. Men mens Cederholm 266

sto og talte med Creutz om kassene, ble deres samtale avbrutt av skudd. En rittmester kom frem til Creutz og meddelte at det var kommet rapporter fra utpostene om at fienden var i anmarsj. Det viste seg at russisk kavalleri red til angrep mot de svenske forpostene oppe på platåkanten! De svenske soldatene ytet en kort motstand og flyktet så bort mot hæren nede ved elva. Russerne fulgte etter. Creutz sendte raskt bud til Lewenhaupt og red deretter opp skrenten til platået. Der møtte han en flokk svenske ryttere som flyktet i full galopp. De ble forfulgt av en stor avdeling kosakker. Synet av den høye offiseren fremtvang en del muntlig heroisme hos noen av soldatene. Mens de selv flyktet, begynte de å skrike til sin kornett: «Stans din stakkar. Du er ikke verdig til å være offiser. Vi støter sverdet i deg. Stans om du er modig!» Likevel fikk Creutz dem til å stanse, og sammen med en annen forpost fikk de drevet alle kosakkene tilbake. Nye grupper av kosakker strømmet til, men de tette svermene trakk seg for det meste omkring de svenske avdelingenes venstre flanke i retning mot bagasjen nede ved Dnjepr. De svenske rytterne gjorde holdt. Da Creutz så seg tilbake mot elva, kunne han se Meijerfelts dragoner på marsj og tilkalte forsterkninger fra dem. To kompanier sluttet seg til Creutz’ gruppe som straks fortsatte sitt fremstøt. Russerne ble drevet tilbake enda et stykke, og de svenske rytterne klarte å komme opp på et par bakketopper. Der åpnet sletten seg for Creutz. Det han da fikk se, må ha gitt ham et fryktelig sjokk. Marsjkolonnene nede på sletten ved elva hadde allerede fått ordre om å dra av gårde da knitringen fra skuddsalver begynte å høres oppe fra platåkanten. De regimentene som sto lengst fremme, ble likevel satt i bevegelse og begynte å arbeide seg opp langs skrenten. Svenska adelsfanan, en liten avdeling på ca. 300 mann under kommando av oberst Anders Ramsvård, hadde fått i oppdrag å beskytte artilleriet på deres marsj. (Adelsfanan var en vervet enhet som ble betalt av den svenske adelen. Avdelingen hadde sine aner helt tilbake til Erik av Pommern tidlig på 1400-tallet.) Nærmest dem sto Upplands dragoner som også sluttet seg til. Gang på gang ble de utsatt for angrep fra kosakker. Rytterne fikk helt klart for seg hva skuddvekslingen innebar da de nådde opp på høydeplatået. Foran seg kunne de se en helt regulær russisk hærstyrke oppstilt i en halvmåneformet ordre de bataille, klar til kamp. Russerne hadde nådd igjen den svenske hæren. Det samme kunne Creutz se oppe fra sin bakketopp. En lang, bølgende slaglinje strakte seg ut på sletten foran ham. Det var en sam267

mensatt styrke som mest besto av kavalleri, men som også omfattet infanteri, artilleri og irregulært rytteri. At den styrken som fulgte etter dem var så mangfoldig sammensatt, må også ha vært en stor over­ raskelse for svenskene. Mensjikov førte kommandoen. Nå red han fremme ved fortroppene for å ta en titt på svenskenes disposisjoner. Infanteriet hadde marsjert på hesteryggen, noen ganger to mann per hest, og hadde derfor greidd å holde tritt med rytteriet. Det var en lysende enkel improvisasjon av russerne som på denne måten hadde fått med seg det uunnværlige Semjonovskijregimentet, en eliteavdeling fra den russiske hærens gardebrigade. Dette infanteriet sto oppstilt på midten av slaglinjen. Håndhestene deres sto oppstilt i lang rekke et stykke bak denne linjen. De to flankene besto av ti dragonregimenter. Den russiske hæren manglet, som sagt, heller ikke artilleri. Med seg hadde man et mindre antall kanoner, trolig Semjonovskijregimentets seks 3 punds kanoner, pluss noen 2 punds kanoner som tilhørte dragonavdelingene. Disse kanonene ble ført frem mot kanten av platået bak en skrinn skjerm av irregulært rytteri og fortroppsavdelinger - det var de som hadde støtt sammen med de svenske utpostene. De russiske troppene omfattet til sammen omkring 9000 mann. Creutz sendte i vei en rapportør som skulle fortelle hva han så. Russerne var på vei rett imot dem, rett mot den skadeskutte hæren nede i elveleiet. Den sjokkerende nyheten om at russerne hadde nådd dem igjen, ble øyeblikkelig spredd og skapte nye flodbølger av skrekk og panikk i den svenske hæren. Nye svermer av mennesker slengte seg ut i Dnjepr både med og uten hester. En av mannskapene nede ved stranden var bataljonspredikanten Sven Agrell. Han var født i 1685 i Torup sogn i Halland. Sine studier til prest hadde han begynt som 17-åring i 1702 (det var et nærliggende kall, fordi hans far også var prest), men ordinasjonen hadde han først fått for vel fire måneder siden - det var nok en liten trøst at det var skjedd i nærvær av kongen. Sven hadde allerede pakket sine kjæreste eiendeler i et par vesker og en vadsekk i håp om å kunne ta dem med seg over elva. Men det var gått tregt. Han hadde med egne øyne sett rabalderet nede ved elvebredden, slagsmå­ lene og de vanvittige overbudene for å få plass. Selv hadde han forhandlet med to ryttere på en flåte som lovte å ta ham med senere. Men kvelden var gått uten at han hadde hørt noe til dem, og natten hadde Agrell tilbrakt ved elvebredden mens han sov på sin bagasje. Den unge bataljonspredikanten red nå urolig omkring, lette etter de to rytterne og deres flåte, men fant dem ingen steder. Etter en stund gav han opp og bestemte seg for å finne sitt regiment for å høre om man 268

Perovolotjno

A = Den svenske slagoppstillingen B = Den russiske slagoppstillingen C = Den russiske hærens håndhester

1. Spontane og improviserte overfartsforsøk blir innledet av de svenske trop­ pene. 2. Kongen overtales til å krysse elva og gjør det ved Tasjtajka. Mazepas mann­ skap, hoffstaben, kongens eskorte og del andre bruker det samme overfartsstedet. Dette skjer natten til den 1. juli 1709. 3. Tidlig på morgenen den 1. juli går rus­ sisk kavalleri til angrep mot de svenske forpostene ved platåkanten. 4. Et svensk motangrep presser dem midlertidig tilbake. Man oppdager den russiske slagoppstillingen. 5. Svenske tropper stiller seg opp til kamp nedenfor sandberget. 6. Russiske tropper erobrer platåkanten og installerer artilleri der. Irregulært russisk rytteri går rundt de svenske for­ postene og angriper mennesker og las­ tevogner nede på stranden.

269

visste råd der. På veien fra elvebredden fikk han se et kjent ansikt, majoren ved det samme regimentet, Sven Lagerberg - mannen som var blitt liggende igjen nedskutt etter den endelige kampen, overkjørt og nedtrampet av den russiske slaglinjen og til slutt reddet av en dragon. Den ille medtatte Lagerberg var på vei mot elva. Han lå i en feltseng som var oppspent mellom to hester. Majoren kunne fortelle at «det overhodet ikke skjedde noe ved regimentet», og bad Agrell å bli hos ham og «skysse ham til den prammen som kongen var dratt over med». Dette var et forslag som tiltalte Agrell, og de dro i vei bort mot overfartsstedet ved holmene. Fremme ved vadestedet rådet en vill og panikkartet trengsel. Sengen med majoren ble båret ut i vannet i møte med en av båtene. Da han ble løftet ombord, ville besetningen straks kaste ham ut igjen, for de mente å ha ordre om å bare frakte over kongens egne saker. Overfor denne trusselen trakk majoren opp sine pistoler og sa at han skulle «skyte hodet av den som krevde at han skulle kastes ut». Majoren og hans prestelige følgesvenn fikk være ombord som følge av denne håndgripelige trussel, men de måtte etterlate det meste av sin bagasje på stranden. Det eneste Agrell fikk med seg, var en vadsekk, og Lagerberg et par kaniner. Men faren var ikke på noen måte over med dette. Skrekkslagne mennesker fortsatte å trenge seg på. Fartøyet viste tegn til å synke. Agrell trakk av seg klærne for å gjøre seg klar til å svømme. Men fra båten kastet man forskjellige ting og et par foraktede tjenestegutter overbord, og straks fløt man bedre. Mens hugg og slag haglet over de ulykkelige som forsøkte å klynge seg fast, kom farkosten av gårde og styrte av sted over Dnjepr. Det var rimeligvis fortsatt like vanskelig å ta seg over, om ikke vanskeligere. For nå fantes det knapt en trestokk å oppdrive på stranden. En stor del av dem som forsøkte å svømme, druknet. Når de nå visste at den russiske hæren sto rett i nærheten, begynte noen som til da hadde spart sin bagasje, å ødelegge den. Vogner ble satt i brann. Andre senket eiendeler - som for eksempel møbler - i elva. De russiske kosakkenes gresshoppesvermer dro forbi til venstre for de svenske forpostene og feide ned mot stranden som var full av mennesker og lastevogner. De angrep de spredte flokkene nede ved elva og innledet snart en orgie av plyndring blant alle vognene som sto forlatt omkring der. Flere pengevogner falt i deres hender. Sven Agrell hadde knapt nok rukket over elva, før han hoppet over i en liten båt som var på vei tilbake for om mulig å heqte en hest og resten av sine egne og majorens eiendeler. Reisen så ut til å bli et stort

270

vågestykke på grunn av kosakkene som svermet omkring. Under stor fare kjempet han seg i land, fikk tak i Lagerbergs kofferter, men våget ikke mer. De russiske rytterne nådde frem til vannkanten og drev svenskene på stranden ut i strømmen. De forskrekkede menneskene flyktet den eneste veien de hadde tilbake - ut mot den mangfoldige skaren av elendige fartøyer som duppet i vannet ved strandkanten. Den lille båten som Agrell hadde kjørt med tilbake, ble stormet av mengder av flyktende. Med rasende slag befridde de få heldige ombord seg fra de mange uheldige i vannet, de som i sin fortvilelse klamret seg til far­ kosten, og overlot dem til sin skjebne. Agrell drev båten foran seg og vadet ut i elva til vannet nådde ham til halsen, ut på dypet slik at «ingen kunne nå oss». Vel oppe i båten speidet han tilbake mot stranden hvor han nå kunne se kosakkene og kalmukkene herje fritt. De røvet med seg det de kunne finne, også Agrells bagasje som sto igjen. Den inne­ holdt blant annet hans nøyaktig førte dagbok. (I den hadde han notert de antall mil han hadde reist helt fra han forlot sine foreldre frem til dags dato den 1. juli 1709 - 729 3/4 mil.) På den andre siden av Dnjepr kunne de svenskene som var blitt fraktet over, notere at solen hadde vært oppe en god stund, men at hæren fremdeles sto nede på sletten ved elva. Man hørte kanonskudd og kunne se hvordan russisk irregulært rytteri beveget seg på den andre stranden. Det var forbløffende og svært urovekkende. Kongen, som mente at han hadde fullgod eskorte, besluttet at Livdragonregimentet som var blitt overført i løpet av natten, straks skulle vende tilbake - en beslutning som må ha vært en stor skuffelse for deres sjef Ornestedt og for avdelingens krigere som hadde krysset Dnjepr med store anstren­ gelser. Da svenskene oppdaget den russiske slagoppstillingen, var den ennå ikke i stand til helt å sperre veien mot Vorskla og vadestedet ved Kisjenka. Spørsmålet var om svenskene kunne løpe fra de kampoppstilte russerne. Det var usikkert om det var mulig å unngå forfølgerne uten kamp - svenskenes uheldige posisjon gjorde dem på sett og vis automatisk til fanger. I den alminnelige forvirring og uorden forspilte de også den lille sjansen de hadde til å slippe vekk. Den russiske slagoppstillingen beveget seg fremover, nærmet seg langsomt, langsomt den eneste tilgjengelige veien ut av sletten ved elva. Russernes venstre fløy inntok til sist en posisjon i nærheten av veien forbi Perovolotjno mot Kisjenka. Dermed var den svenske hæren i praksis innestengt. Skulle hæren videre, måtte den slå seg ut. Nå var en trefning uunngåelig. De skrinne marsjkolonnenes lange rekker 271

gjorde venstre om og dannet front mot platåkanten og den russiske hæren. En svensk slagoppstilling tok form. Det artilleriet som fantes tilgjengelig ble oppstilt. Munningene ble rettet opp mot russerne som nærmet seg kanten av platået. Lewenhaupt var lamslått. Hva skulle han gjøre? Han var svært pessimistisk innstilt til en kamp med russerne nå når hans egen hær var i en spredt og forvirret tilstand. Sannsynligvis i et panikkartet og forvirret forsøk på å vinne tid - for å kunne samle hæren bedre og forberede et regulært slag eller et utbrudd - besluttet han å ta kontakt med russerne. (Man kan sammenligne denne forholdsregelen med kongens beslutning om å sende Meijerfelt til russerne.) Hvem som skulle utføre dette oppdraget, var gitt på forhånd. Kvelden før og en gang tidlig på morgenen var Lewenhaupt blitt kontaktet av den prøyssiske militærattachéen von Siltmann som krevde å få gå over til russerne. Nå gav Lewenhaupt ordre til oberstløytnant Trautwetter om å utstyre von Siltmann med en trommeslager og sende ham over til russerne med det mandat å innlede forhandlinger med dem om en våpenstillstand. Prøysseren tok trommeslageren og hele sin bagasje med seg og begav seg foran hele den oppstilte svenske hærens front over mot de russiske linjene. De svenske forpostene var åpenbart ikke informert om dette trekket, for de åpnet ild mot den lille gruppen da den dro forbi. Gruppen red spissrotgang gjennom pipende kulesvermer, men kom til slutt uskadde frem til de russiske linjene. Der ble prøysseren tatt imot av en generaladjutant som spurte hvem han var og som når han hadde fått svar på det, raskt førte ham til Mensjikov. Etter den uunngåelige utvekslingen av komplimenter sa von Siltmann at han var sendt av den svenske kommandanten for å forhandle om våpenhvile. Mensjikov mente at han hadde helt klare direktivet fra tsaren. Den svenske hæren skulle enten slås eller tas til fange. Alt den russiske feltherren hadde å tilby var kapitulasjon, kapitulasjon på gode betingelser. Utrustet med dette ultimatum ble den svenske tromme­ slageren sendt alene tilbake til sine. Beskjeden om russernes ultimatum nådde Lewenhaupt via Creutz. Da var generalen fullt opptatt med å forsøke å samle regimentene og gjøre dem klare til kamp, et arbeide som imidlertid gikk svært tregt. Creutz red frem til Lewenhaupt og gav ham en rapport om kapitulasjonstilbudet. Begge var pessimistiske og bedømte situasjonen som håpløs. Lewenhaupt fattet en beslutning om to forholdsregler. For det første gjaldt det å få de tilgjengelige troppene i en bedre posisjon. Nå sto hele hæren sammentrengt i skyggen av platåkanten, og russisk

272

artilleri oppe på kanten kunne utsette svenskene der nede for en ødeleggende ildgivning. Hæren sto rett under munningene til de russiske kanonene. For øyeblikket var hæren bare som en sammenjaget saueflokk uten beskyttelse. Man sendte i vei ordre om at hele slagopp­ stillingen skulle trekkes mot høyre mot en liten slette. Men den svenske ledelsen trengte enda mer tid. Styrkene deres var ennå ikke riktig samlet og klare. Dessuten måtte kongen og hans gruppe legge en så stor avstand til Dnjepr bak seg som bare mulig. Lewenhaupts andre beslutning hadde til hensikt å vinne en forlenget frist: Creutz fikk ordre om å ri avgårde for personlig å parlamentere med russerne og for å «forsøke å trekke ut tiden så mye han kunne». Uroen steg blant de svenskene som var fraktet over til Dnjeprs sørlige strand. Klokken var blitt ni, og ennå hadde ikke hæren kommet av flekken. At russerne virkelig hadde rukket igjen Lewenhaupts tropper, ble stadig tydeligere. Snart kunne man også se de regulære russiske troppene bevege seg på andre siden av elva. Omtrent kvart på ti begynte kongens gruppe sin ferd fra elvebred­ den sørover på steppen. Kongen selv reiste i vogn. Alle de andre tok seg frem etter evne og anledning. Mange sårede ble tvunget til å ri med alt det innebar av besvær og smerte. Det fantes også noen som i likhet med presten Agrell savnet ridedyr og i stedet måtte slenge støvlene på nakken og gå til fots. De hadde drøyt 35 mil med ødemark, buskløs steppe og solvarme foran seg før de skulle nå frem til Otjakov. En etter en forsvant de inn i det høye gresset. Situasjonen for den svenske hæren var prekær. Riktignok var den svenske styrken noe sterkere enn den russiske - omkring 12.000 mann mot 9000 - men det var bare tallforholdet. De svenske avdelingene var ennå for en stor del spredte. Lewenhaupt selv mente at vel halvparten av styrken fremdeles befant seg nede ved Dnjepr og var opptatt av håpløse overfartsforsøk. De russiske troppene var riktignok trette etter den raske marsjen i svenskenes fotspor, men deres kampmoral må ha vært svært høy etter seieren ved Poltava. Blant de svensker som tross alt stilte opp ved felttegnene, hersket det stor forvirring, sur resigna­ sjon og motvilje. De sto overfor muligheten til nok en trefning, og en trefning med høyst usikkert resultat. Derfor begynte nå svenske krigere å løpe over til russerne. Offiserer, underbefal, mannskap, tjenere og tjenestegutter, folk av alle kategorier, søkte seg i flokker på fem, ti, tyve mann over til de russiske linjene. Creutz tok med seg en oberst Diicker og en kaptein Douglas og red over mot den russiske slaglinjen. De ble ført til Mensjikov som hadde 18. Poltava

273

innrettet seg oppe på en høy bakketopp hvor han kunne se de svenske styrkene. I den følgende samtalen med de svenske offiserene talte den russiske kommandanten om seg selv som en kristen som ville spare blod og som derfor tilbød «en rimelig avtale». Creutz uttalte noen trassige fraser om at russerne sannelig «ikke sto overfor en barne­ flokk», men russeren gikk forsiktig frem og gav dem det tilbudet at om svenskene gav opp, skulle både offiserer og mannskap få beholde alt de hadde, inklusiv bagasje. Svensken bad om å få en times betenkningstid. Så ble Dikker og Douglas sendt sammen med en russisk offiser tilbake til de svenske linjene med Mensjikovs forslag. Creutz ble tilbake. Nå sto Lewenhaupt overfor en endelig avgjørelse. Skulle han ta en kamp eller gi opp? Den svenske hæren var åpenbart i ussel stand, men man var likevel ikke helt og holdent uten sjanser til å kjempe seg fri. De russiske troppene var, som nevnt, utmattet, og det svenske rytteriet var tross alt i relativt god stand. Dette gjaldt særlig de enheter som under slaget hadde befunnet seg i sikkerhet ved lastetoget eller vært utpostert ved forskjellige steder langs Vorsklas løp. En flankebevegelse etterfulgt av et besluttsomt angrep på russernes venstre fløy skulle muligens kunne åpne veien til vadestedet ved Kisjenka. Flere i hæren mente at et utbrudd burde kunne lykkes. Forberedelser til kamp og gjennombrytning var også i full gang i enkelte avdelinger. Folk provianterte og gjorde seg og sin oppakning så lette som mulig. Men det fantes også en rekke negative faktorer, som nettopp nevnt, som talte mot en kamp. Den svenske hæren var ikke samlet, og det hersket en forferdelig uorden. Kampmoralen var dårlig. Den svenske ledelsen hadde forsøkt å bruke den pustepausen man hadde fått, til å ordne avdelingene, men det virker ikke som om de greide å gjennom­ føre det i full målestokk. Tilgangen på ammunisjon var dessuten svært dårlig i enkelte avdelinger. Enda en alvorlig omstendighet som kom til - og som virkelig viste at den svenske kampviljen sviktet høyst beten­ kelig - var overløperne. Lewenhaupt var en svært forsiktig militær og dessuten tydelig pessimistisk anlagt. Det var helt naturlig at denne dystre situasjonen for den svenske hæren i hans hode ble oppfattet som et håpløst, nattsvart mørke hvor få eller ingen lyspunkter fantes. I disse pressede øyeblikk må hans tanker i høy grad ha vært farget av de plagsomt ferske erfaringer han bar med seg fra Poltava. Der hadde han opplevd det totale og ukontrollerbare kaos som en knust kampvilje kunne føre til. Der hadde han ledet størstedelen av det svenske infanteriet rett inn i tilintetgjørelsen. Selv talte han om denne hendel­ sen, som åpenbart hadde rystet ham dypt, som en ofring av uskyldige 274

liv. Lewenhaupts forhold til sine menn var klart patriarkalsk. Det inne­ bar at deres underkastelse og underordnede posisjon var gitt, samtidig som de var gjenstand for hans omsorg og visse følelsesmessige bånd. Lewenhaupt kjente ansvar for hæren og for mennene i den. For Lewenhaupt og hans kolleger i generalstaben var krigerne ikke bare kanonføde. Generalene i den svenske hæren hadde altfor liten avstand til mannskapet, og fremfor alt til kampen, til å kunne tilegne seg det upersonlige og tingliggjorte synet på soldatene. De red med i slaget og så hvordan derfes ordre resulterte i døde mennesker - og de ble såret og døde også selv fra tid til annen. Dessuten var hærene temmelig små, og soldatene (som ofte var vervet og kostet dyre penger) var for verdifulle, bokstavelig talt, til bare å sløses bort. Kanon­ føde må nok betraktes som en langt senere oppfinnelse. Dette begrepet er et barn av industrialiseringen og de industrielle kriger hvor mennes­ kene i de kjempestore vernepliktshærene er blitt en råvare blant andre, i en tid da generalene lever i selvvalgt isolasjon langt borte fra slag­ markens realiteter og uten noen som helst kontakt med de uhyggelige konsekvensene av sine ordre. Dermed er det ikke sagt at de føydale krigenes lederskap var så mye høyerestående rent etisk - slakt er slakt uansett om man ser på eller ikke - men den føydale krigen var anner­ ledes i sin karakter enn de moderne krigene, og det fikk visse konse­ kvenser. En kamp kunne ende svært dårlig, og i Lewenhaupts melankolske og lett bevegelige sinn var dette «kunne» blitt forvandlet til «ville nok» som truet med å slå over i et «måtte». Senere sa han at et slag ville ha blitt mer massaker og slakt enn regulær kamp. Det ville ha vært det samme som a føre «det fattige folket til slaktebenken». Formuleringene er selvsagt tendensiøse og tilspissede, men avspeiler uten tvil hans ærlige, om enn ensidige, mening. I hans øyne var det truende blodbadet meningsløst. Et slikt «forfengelig tapperhetsbevis» kunne han ikke ta ansvar for. Det som muligens ble det avgjørende, var hans religiøsitet. For Lewenhaupt fantes det en Gud, en levende Gud som avkrevde ham regnskap og ansvar. Riktignok skulle han kunne gi ordre til et angrep bare for å redde ansiktet overfor kongen og samtiden. Å bare gi opp var unektelig en skam. «Men jeg hadde større frykt for en allvitende Gud, som straffer strengt unødig utgydt blod, enn jeg fryktet skammen.» Det sier han selv. Kanskje var det slik at minnene fra katastrofen den 28. juni hadde bitt seg fast i hans hode og forvirret hans dømmekraft. Det bildet som fremtrer for oss, er en kriger som har sett for mye blod og som overfor sjansen til å få se enda mer, ikke orker lenger, men

mister motet. Det er ikke umulig at Lewenhaupt feilbedømte situasjo­ nen og gjorde en kamp mye vanskeligere å vinne enn den egentlig var. Ut fra det vi vet om hans motiver, er det likevel vanskelig å klandre ham for sterkt. Det går an å stille et militært spørsmålstegn ved hans beslutning, men ikke et menneskelig. Lewenhaupt ville nok selv helt avgjort ha godtatt Mensjikovs tilbud °g £>tr °PP straks han fikk høre om tilbudet. Men det var et enormt ansvar å kapitulere med hele hæren. Det var en skam han ville fa vanskeligheter med å fri seg fra. I et rimeligvis frekt og temmelig feigt forsøk på å skyve en del av dette ansvaret over på andre, sammenkalte han omkring kl. 10 på formiddagen alle avdelingssjefene og de høyere offiserene. Det ble en svært merkverdig seanse. Lewenhaupt informerte beteg­ nende nok verken om de ordre som kongen hadde gitt ham, eller om de forskjellige alternativer som forelå. Han spurte ganske enkelt de forsamlede sjefene «hva de var innstilt på, og om de kunne forsikre meg at deres folk ville slåss?» Det svaret han fikk, var tvetydig. Mange av det høyere befalet var motvillig innstilt til å bryte ut, fordi det ville innebære at de måtte etterlate seg sin store og verdifulle bagasje. Men dette sa de ikke høyt. De fleste av dem måtte i stedet ha luktet lunten og forstått hva generalen var ute etter - å gjøre dem medansvarlige for en eventuell kapitulasjon. Offiserene forsikret glatt at de selv «både for sin egen del og som offiserer i Kongens tjeneste gjerne ville slåss». Sjefen for Svenska adelsfanan, Anders Ramsvård, sa at både han og hans regiment hadde sverget kongen troskapsed, og at han håpet at ingen ville la være å utføre «den plikt og skyldighet» som han hadde godtatt og ble kommandert til. En oberst ytret skeptisk at det fantes noen offiserer som kjekt lovte å «slå hele den russiske hæren», men dem skulle man ikke bry seg om. Ellers projiserte de høye offiserene den tvil som de selv nærte til en kamp, over på mannskapet. De sa at de ikke kunne love at deres folk ville slåss, «for forskrekkelsen og frykten var altfor stor blant dem, slik at de var uregjerlige i denne situasjonen». Noen av de høye offiserene pekte på mangelen på ammunisjon, og andre, med dragonobersten og den frittalende Diicker i spissen, sverget på at mannskapet ville «legge ned sine geværer så snart de fikk se en fiende komme mot oss». Dette var jo ikke akkurat de svar Lewenhaupt ville høre. Foruten at det gav ytterligere næring til hans allerede svært pessimistiske syn på situasjonen, innebar det ikke noe reservasjonsløst fribrev fra de høyeste

276

offiserenes side om nå generalen besluttet å gi opp. Lewenhaupt vegret seg åpenbart overfor denne beslutningen. Valget mellom gjennom­ brudd og kapitulasjon var for ham et valg mellom pest og kolera. Om han nå skulle godta det fristende russiske tilbudet, ville han for enhver pris ikke bære ansvaret alene, men de høyeste offiserene hadde bare sett ned i bakken ved hans forslag og svart med diverse ubegripelig mumling. Generalen grep nå fatt i deres henvisninger til mannskapets manglende kampvilje og gav ordre om en enestående og svært underlig handling. Han beordret de høyere offiserene til å gå ut og spørre sitt mannskap «hva de tenkte å gjøre, og om de heller ville forsvare seg enn å bli tatt til fange». Deretter skulle de høye offiserene stemme over saken, og generalen skulle siden fatte sin beslutning. Offiserene stilte seg nølende til denne spørrerunden blant mannskapet. De trodde at folkene skulle erklære seg villige til kamp, men likevel nekte å slåss når det kom til skyting. Oberst Diicker spurte hvilke ordre kongen hadde gitt. Det svaret obersten fikk av Lewenhaupt var betegnende nok klart misvisende, for ikke å si direkte feilaktig. Han sa at «Hans Majestet ikke kan ha gitt andre ordre enn å forsvare seg så lenge man kan». Ikke ett ord om de andre alternativene, ikke ett ord om marsjen til Krim. Offiserene red av gårde til sine respektive avdelinger. Kamp eller kapitulasjon. Det var spørsmålet.

28. «Ikke uten tårer» Avdelingene sto og ventet, klare til kamp. Mannskapet avventet videre ordre på hesteryggen. Offiserer kom, red fra avdeling til avdeling og spurte «om de trodde at de kunne kaste fiendens styrker over ende når han hadde omringet dem med en sterk hær av infanteri og artilleri». De krigere som tross alt hadde samlet seg omkring felttegnene og som hørte spørsmålet, ble forbløffet. «Hvorfor spør man om det nå?» sa noen dragoner fra Albedyhls livkompani, gamle veteraner som hadde slåss i Ungarn og andre steder. «Før har man aldri spurt oss, men bare sagt: Gå på!» Meningene blant mannskapet under standarten og fanene var delte. Det var vanskelig å få noen grei beskjed. Det fantes noen som mente at det var umulig å yte skikkelig motstand på grunn av utmatttelsen og alle de sårede og ubevæpnede. «Dermed kunne det oppstå en alminne­ lig desperasjon som etter hvert endte opp i et uforsvarlig, ja, ukristelig mord.» Noen hevdet at man ganske sikkert kunne slå fienden, men mente at det ikke var så mye å vinne på det. For hvor skulle man ta veien etter et slag? Andre avdelinger sa at de ville følge de andres beslutninger. En del var klart og tydelig for å slåss og gjorde seg klare til en gjennombrytning til tross for at de heller ikke visste hvor marsjen skulle gå senere. Rytterne i Albedyhls livkompani sa at «vi kan ikke si at vi skal slå dem, men vi vil gjøre alt som står i menneskelig makt». Også andre enheter stilte seg helt avvisende til tanken om kapitulasjon. Livdragonene skal ha sagt at de «heller vil slåss til siste blodsdråpe enn å overgi seg». En avdeling som også sa at de var klare til kamp, var Åbo låns kavalleriregiment med den livlandske majoren Erik von Holden i spissen. For alle disse fremsto de farene som var knyttet til et slag, som et bedre alternativ enn krigsfangenskap. Det var ikke så rart at noen soldater heller ville gå til kamp enn bare å gi opp. Behandlingen av krigsfanger på denne tiden var som regel svært inhuman. De fikk for eksempel som regel ikke mat av seierher­ 278

ren. Det finnes noen som mente at det tross alt var menneskeligere å hugge ned fanger på stedet enn å utsette dem for fangenskapets lange martyrium av hardt arbeide, hungersnød og sykdommer. Det fantes ingen anerkjente regler som gav fangene noen beskyttelse eller rettig­ heter, og dødeligheten blant dem var som regel svært høy. Verst var det dessuten for mannskapet, mens offiserene for det meste fikk en betydelig bedre behandling. Offiserene vendte tilbake til Lewenhaupt som straks fant at de kom «med et svar som ikke kunne brukes verken til det ene eller andre». Selv tenkte han at de dunkle svarene som ikke entydig talte for kapi­ tulasjon, stammet fra avdelingssjefenes uvilje mot å la deres egen enhet fremstå i et dårlig lys sammenlignet med de andre. Lewenhaupt var tydelig misfornøyd med de beskjedene han fikk og besluttet å gjennom­ føre enda en spørrerunde blant mannskapet. Hva ville soldatene gjøre nå? Han sendte sjefene tilbake til sine regimenter med oppfordring om at de i sammenheng med spørsmålet skulle understreke det ytterst alvorlige i situasjonen. De høye offiserene red enda en gang ut til rekkene av menn og hester som ventet i sommermorgenen. Nye diskusjoner fant sted: Stemmer både for og imot kapitulasjon hørtes fra rekkene. Det var helt klart at Lewenhaupt forsøkte å påvirke mannskapet i retning av overgivelse ved å få offiserene til å stille et ledende spørsmål og understreke den svært vanskelige situasjonen. Det usikre mannskapet viste na større motstand mot tanken på å slåss - det var forståelig når deres høyeste befal gikk i spissen for defaitismen. Noen avdelinger sa at de ikke hadde planer om å la seg massakrere. Andre tidde og nektet å svare på spørsmålet. Sjefene spurte rytteriet om de kunne gå med på å angripe fiendens fotfolk (deres eget infanteri som egentlig skulle ha den oppgaven, var jo så få). Heller ikke her var alle villige. De avdelingene som viste den største kampviljen, var naturligvis de som ikke hadde tatt del i slaget tre dager tidligere. De hadde ikke lidd noen spesielle tap og hadde heller ikke det fryktelige blodbadet i sviende friskt minne som de andre. Fotfolket som hadde vært mest utsatt under slaget, og som hadde lidd de største tapene, viste også minst vilje til å gå på enda en gang. De var samtlige for en kapitulasjon. Oppe på platåkanten og bak den ventet de russiske styrkene. Deres artilleri kom på plass, kanonenes åpninger ble rettet mot de svenske troppene. Tiden gikk, og den russiske utålmodigheten vokste. Sjefen for kanonene sendte en offiser til Mensjikov med anmodning om å få åpne ild. Han fikk beskjed om å vente enda en liten stund. En ordon279

nans ble sendt av gårde ned mot elvebredden for å be Lewenhaupt skynde seg med sin beslutning. Selv om det verste kaoset var undertrykt i den svenske hæren, var tilstanden fremdeles alt annet enn god. Disiplinen var dårlig, og det var vanskelig å få mannskapet til å adlyde ordre og få avdelingene til å stå samlet. For å signalisere sin uvilje til å slåss, skjøt flere avdelinger med sine geværer opp i luften og tordnende salver gjallet mot himmelen. Flokker av overløpere fortsatte å søke seg bort mot de stillestående russiske linjene. De vanvittige overfartsforsøkene nede ved elvebred­ den fortsatte også. Strømmen av desperate mennesker i usle farkoster ble blandet med diverse kosakker som hadde fulgt den svenske hæren og som, heller enn å falle levende i russiske hender, våget seg ut i strømmen på den brede elva. De fryktet med rette den russiske hevnen for deres opprør mot tsaren. Å ta seg over Dnjepr var nå om mulig enda farligere på grunn av alle de fiendtlige kosakker og kalmukker som svermet omkring på stranden. En som nesten ble offer for kalmukkene, var Johann Christian Schmidt, en 16 år gammel vognkar fra Tyskland. Bare 14 år gammel hadde han mer eller mindre frivillig sluttet seg til den svenske hæren da den sto i Sachsen. Årsaken var ikke så mye eventyrlyst som en mindre ulykke. Hans foreldre hadde sendt ham til å arbeide på en vinstue i Leipzig. Verten var en meget brysk og streng herre, så da Johann Christian en dag tilfeldigvis ødela en tønne med vin, fant han det best å flykte fra åstedet. Han gjemte seg hos den svenske kapteinen Wilhelm Bennet fra Åbo, en mann han var blitt kjent med da han var gjest på vinstuen. Men det ble dessverre straks klart at den sinte verten ikke var villig til å tilgi Johann Christians fadese i første omgang, men lette etter gutten med lys og lykte. Den 14 år gamle gutten måtte ta på seg svenske klær, og da den svenske hæren i 1707 forlot Sachsen, fulgte han med som tjenestegutt for den kapteinen som hadde gjemt ham unna. Det han hadde fått se i disse årene av sykdommer, sult, tortur, plager og massedød hadde gjort ham alt annet enn positivt innstilt til krigerlivet. Da han for en stund siden hadde sett hvordan masser av bagasje og forråd ble oppslukt av ilden, ønsket han at de saksiske bøndene, som ble tvunget til å gi svenskene så store bidrag, hadde fått se det ynkelige skuespillet. Hans avdeling, Meijerfelts dragoner, var tilhengere av å slåss, og alle hadde begynt å gjøre seg klar til en utbrytning, også Johann Christian. Han red tilbake til det stedet hvor avdelingen hadde hatt sin leir om 280

natten, og hvor den etterlatte og delvis oppbrente bagasjen sto rykende. Blant vognene fant gutten et par kofferter som han gikk igjennom. Den provianten og de klærne han fant, slengte han opp på hesten. I det øyeblikket oppdaget han en kalmukk som allerede var rett i nærheten. Mannen red rett mot ham med lansen i stilling. Rytteren var ute etter å drepe ham. Johann Christian kastet seg opp på hesten og red av gårde gjennom virvaret av vogner i et vilt fluktforsøk. Men kalmukken var raskere, og avstanden mellom de to ble mindre. Til slutt var det bare en eneste vogn mellom den tyske gutten og hans forfølger. Johann Christian forsto at han når som helst ville bli gjennomboret av den lange lansen. Det lød et skudd. I den tro at det var kalmukken som hadde skutt etter ham og at hans forfølger derfor nå hadde et uladet våpen, snudde gutten hesten. Men da han snudde seg, så han sin for­ følger ligge livløs på marken og en hest med tom sadel som løp bort mot en gruppe kalmukker i nærheten. En svensk dragon som Johann Christian ikke kjente fra før, hadde truffet kalmukken med et skudd fra sin karabin fra en posisjon bak en vogn. I noen øyeblikk så den tyske lastedrengen på den ihjelskutte og siden på den mannen som drepte ham. Dragonen styrtet frem til kroppen og plyndret den. Etter noen ord til takk drev Johann Christian Schmidt hesten sin tilbake til regimentet og den utbrytningen som han trodde skulle skje. Men i den svenske generalstaben var det ikke lenger mange som talte om å bryte seg ut. De høye offiserene samlet seg på nytt hos Lewenhaupt. Resultatet av rundspørringen blant mannskapet var fremdeles tvetydig. Sjefen for Upplands dragonregiment, Wennerstedt, sa at hans menn ville slåss, men at de dessverre manglet kuler og krutt. Kommandantene for Livregimentet til hest, Åbo låns rytteri og Livdragonene meddelte at «deres menn ville slåss». Også Meijerfelts dragoner og Smålands kavalleriregiment synes å ha vært innstilt på å slå seg ut av omringningen. Alle infanterioberstene med Posse i spissen fortalte at deres menn var for en kapitulasjon, fordi de var så få. (En oberst sa at det bare fantes ca. 700 fotsoldater som var oppstilt til kamp. Selv om dette tallet sikkert er for lite, er det nok ingen tvil om at de medtatte og rundjulte infanteriregimentene var vanskelige å samle.) Også mange rytterikommandanter, blant andre den koleriske Carl Gustaf Diicker, var klart pessimistiske. Det kom bud fra russerne om at de snart ville ha et svar. Presset øket. Lewenhaupt bad om enda mer tid for å rekke å konferere med alle kommandanter og fikk det. Nå måtte det fattes en beslutning. Generalen beordret alle kommandanter til seg uten følge, og de red

281

av gårde for å stille seg opp i en ring. På sett og vis var alt allerede avgjort. Nå var de forvandlet til ansiktsløse funksjoner av sin egen makt. Så begynte voteringen. Hver enkelt fikk si sin mening. Den yngste først. De argumenter som ble anført pro et contra, var allerede kjent av alle. Det som synes å ha veid tyngst, var at den sviktende svenske kampmoralen kunne føre til at et slag endte i den rene katastrofen. Det virker også som om de ble lokket av kapitulasjonsbetingelsene hvor det blant annet het at offiserene skulle få beholde sin bagasje, pluss at det skulle bli mulig for dem å reise hjem til Sverige på æresord (disse gode betingelsene gjaldt selvsagt bare offiserene). Stemmene ble veid opp mot hverandre. Mange var for å slåss, men de var færre enn de som ville gi opp. Motstanderne av en kapitulasjon ble nedstemt. Med dette i ryggen tok Lewenhaupt til sist den avgjørende beslut­ ning som han åpenbart hadde tenkt seg i flere timer, men som han likevel hadde vært engstelig for. Kampene skulle stanses. Hele den svenske hæren skulle legge ned våpnene og overgi seg som fanger til den russiske hæren - altså kapitulasjon. Klokken var omkring 11 på formiddagen. Det ble sendt bud til Mensjikov med beskjed om at man gav opp. Etter en stund fikk den svenske ledelsen kapitulasjonsbetingelsene bekreftet skriftlig, under­ tegnet Mensjikov. Avtalen var forfattet på tysk og besto av seks punkter hvor det siste ble innført som et tillegg lengst nede i dokumentet - noe som vitner om at forhandlingene ble ført i all hast. Det første punktet erklærte at alle tropper under Lewenhaupts kommando, og alt mannskap som var med dem, var Hans Store Tsaristiske Majestets fanger. Under det andre punktet ble det fastslått at mannskapet skulle gi fra seg alle våpen og bli krigsfanger - med mulighet for å utveksles eller løses ut. Men sine eiendeler - foruten våpen, ammunisjon og hester - skulle de få beholde. Offiserene ville få beholde sine hester. Det tredje punktet bestemte at alle svenske offiserer ville få beholde sin bagasje, og når det ble sluttet fred, skulle de bli fri uten løsesummer eller utveksling. Offiserene ble dessuten garantert en «ærefull» behandling og muligheten for å reise hjem på æresord. Punkt fire fastslo at alt artilleri, ammunisjon, felttegn, instru­ menter og feltkasser skulle overlates til tsaren. Under punkt fem for­ pliktet svenskene seg til å utlevere alle zaporoger til russerne. I det sjette og siste punktet, som altså ble tilføyd som en note, fikk alt befal løfte om at de skulle få beholde sine tjenestefolk pluss at alle høyere sivilmilitære, som kommisærer, auditører, sekretærer og feltprester -

282

på samme måte som offiserene - skulle få beholde bagasje og tjenere. (Hastverket ved forhandlingene fremgår også av at Creutz, etter at avtalen ble sluttet, kom på at man hadde glemt å gi soldatene måneds­ lønn av kassene, og han forsøkte å få til denne innrømmelsen.) Samtidig gikk beskjeden om kapitulasjon ut til den svenske hæren. Informasjonen var temmelig knapp. Ingen skulle heretter uten straff kunne avfyre noe gevær. De var alle krigsfanger, og man lovte at de alle skulle bli fri når det ble fred. Offiserene skulle få beholde all sin bagasje. Nyheten om at hæren hadde gitt opp, synes a ha blitt møtt med lettelse blant deler av mannskapet. Folk trakk seg opp fra elvebredden og fra forskjellige gjemmesteder og sluttet seg til sine regulære avdelinger. De flokkene som nylig hadde vært temmelig tynne under standartene, tetnet til. På noen hold betød budskapet om kapitulasjon dødsstøtet for de siste restene av disiplin. I en rasende følelse av sviende fortvilelse, trøstesløshet og endelig nederlag begynte de svenske solda­ tene å plyndre og herje sine egne lastevogner. Hver og en plukket med seg det han ville. Det utspilte seg bisarre scener. En gruppe dragoner fra Taubes regimente overfalt Livregimentets pengevogn og begynte å rive til seg av de 400 riksdalene som fantes der. En major grep imidlertid inn og greide å redde pengene. Russiske tropper rykket ned fra platåkanten mot de ventende svenske avdelingene. Nå kunne de svenske soldatene se at også deres mot­ standere viste klare tegn til utmattelse. Den harde forfølgelsesmarsjen hadde slitt ut både mennesker og dyr i de russiske regimentene. Da Bauers dragonregimente red nedover sandskrentene, så den unge fen­ riken Gustaf Abraham Piper hvordan opptil 20 hester i hver skvadron snublet og falt av anstrengelsen. Den raske avtalen skapte en hel del problemer for den svenske ledelsen. Man ville ikke gjerne at hærens og de forskjellige avdelinge­ nes arkiver med alt deres hemmelige materiale skulle falle i russernes hender, så man innledet et ødeleggelsesarbeid i all hast. Alle de ordre, planer, forslag, skrifter og tegninger som fantes i pengevognene, lå i en fryktelig forvirring, og mye var allerede ødelagt. Men man samlet sammen det som var igjen, og lagde flammende bal. Ogsa feltkanselliet ble ødelagt. Hele vogner med kanselliakter ble tent på. Et annet problem var kassene. De skulle ifølge kapitulasjonsbetingelsene overlates til russerne. Men folk i den svenske ledelsen ville få så mye som mulig av disse pengene ut til hæren. Man ville trenge dem i fangenskapet. (Det var, som nevnt, uvanlig at den makten som tok fanger, brukte nevneverdige summer til å holde liv i dem.) Utdelingen 283

av penger fra kassene - et arbeid som lett kunne ha vært utført tidlig på morgenen - ble nå et lite vågespill i og med at det innebar et klart brudd pa den avtalen man hadde inngått. I stor hast begynte forskjel­ lige avdelingssjefer og standspersoner å ta ut store pengesummer og dele dem ut til offiserer og soldater. Blant dem som høyst diskret pøste ut penger til utsendte offiserer, var sekretær Abraham Cederholm. Han fortsatte med dette til langt ut på dagen og rakk å dele ut over 30.000 riksdaler - en svimlende sum på denne tiden - før en svensk offiser tipset russerne om hva som foregikk. En av tsarens generaladjutanter, Paul Wendelbom - en noen og tyve år gammel danske som var gått i russisk tjeneste - oppsøkte ham og krevde at Cederholm skulle gi fra seg pengene. Dansken startet likevel straks en konfidensiell samtale med sekretæren og tilbød seg mot «en viss diskresjon» å sette svensken på frifot. Cederholm slo til og tilbød 100 dukater, men forretningen rant ut i sanden. En annen person som også var innblandet i den hastige utdelingen av penger til høyre og venstre, var regimentskommisæren ved Skaraborgs infanteriregiment, Nicolaus Ingewald Hoffman, en fyr i 40-årsalderen som var født i Filipstad. I morgentimene hadde Creutz hindret ham i å dele ut fra kassene, fordi han ikke synes at man kunne gjøre det «rett for øynene på fienden». Dette gjaldt fremdeles i aller høyeste grad, men na hadde man ikke noe valg. Pengene måtte deles ut. Generalmajor Carl Gustaf Kruse - sjef for Upplands tremånninger til hest og en av dem som aller mest innstendig hadde vært talsmann for en kapitulasjon - kom frem til Hoffman der han sto ved sin pengevogn, og meddelte sin tillatelse for visse avdelinger til å hente ut penger. Hoffman passet da på å be om å få ut 2000 riksdaler for skaraborgernes regning. Dette ble godkjent. Men pengekisten var låst med to låser, Hoffmans egen pluss regimentssjefen Carl Gustaf Ulfsparres. Problemet var at i dette øyeblikk lå liket etter Carl Gustaf Ulfsparre og råtnet tolv mil lenger nord, og hans nøkler var forsvunnet med ham. Hoffman sendte da i største hast regimentshautboisten Gustaf Blidstrom for å finne kaptein Wibbling. Denne kom straks og brøt opp kisten sammen med regimentskommissæren og tok siden hånd om de 2000 riksdalene. Det var i siste sekund, for senere ble vognene rullet bort. På dette tidspunktet ble en fryktelig tragedie utspilt for svenskenes øyne. Den delen av avtalen som uten tvil kan oppfattes som en skam­ flekk, var det femte punktet hvor svenskene lovet at «de zaporogiske kosakker og andre opprørere som befant seg blant de svenske troppene

ZoSuftf

6^ 284

/(

her, straks skulle utleveres til Hans Tsaristiske Majestet». De hadde vært svenskenes allierte og våpenbrødre. Man hadde bidratt til å hisse dem til opprør mot tsaren, og kongen hadde lovet å beskytte dem. Nå overlot man dem uten videre til russerne. Og den russiske hevnen ble fryktelig. De opprørske kosakkene som var blitt tatt til fange under slaget den 28. juni, var på dette tidspunktet henrettet på den mest brutale måte. Omkring Poltava og rundt omkring på slettene lå deres lik spredd, fastnaglet i diverse uhyggelige konstruksjoner. Noen dinglet i galger; andre var levende stukket ned på spisse påler. En del var radbrukket med både armer og ben hugget av, men fortsatt i live. Andre lå i steile «og ble henrettet på flere slike måter - som opprørere». Seierherrene gjorde ved samme anledning kort prosess med innfangede russiske desertører. Blant annet ble svenske fanger tvunget til å se på da den overløpne brigaderen Miihlenfels ble stukket på påle. (Dette ble betraktet som den absolutt grusomste henrettelsesmetoden. Den dømte ble trukket levende ned på en stor spiss påle som ble kjørt opp i ende­ tarmen på ham. Dødskampen kunne vare i over et døgn.) Nede ved Dnjepr innledet russerne en klappjakt på de opprørske kosakkene. De drev sammen menn, men også kvinner og barn som hadde vandret med lastetoget «som fe». Nå var de utlevert av sine forbundsfeller, forlatt av sine ledere, og det var ikke noe annet igjen enn å dø. Russerne slaktet dem, hugg dem ned på stedet. En del gjorde en siste motstand, like fortvilet som utsiktsløs. Andre druknet seg i Dnjepr. Og den mannen som hadde prisgitt dem, generalen ved infanteriet, greve Adam Ludwig Lewenhaupt, befant seg på dette tidspunktet i middag hos den mannen som lot dem slakte ned, generalen ved kaval­ leriet, fyrst Alexander Danilovitj Mensjikov. De spiste middag i russe­ rens mattelt, som var slått opp på en høy bakkekam hvor man kunne se de russiske troppene stå oppstilt. En hel hær forsvant. Det var nesten nøyaktig 20.000 mennesker som denne varme julidagen gikk i fangenskap. Der var 983 offiserer: en general, to generalmajorer, 11 oberster, 16 oberstløytnanter, 23 majo­ rer, en felttøymester, 256 rittmestere og kapteiner, en kapteinløytnant, 304 løytnanter, 323 kornetter og fenriker, 18 regimentskvartermestere, to generaladjutanter og 25 adjutanter. Underoffiserene og de menige var til sammen 12.575 personer. Av dem var 9152 kavallerister, 3286 infanterister og 137 artillerister. Sammenlagt var 1407 personer ikkestridende sivilmilitære, blant dem en overstallmester, 19 artillerifure285

rer, 40 prester, 10 kommissærer, 80 feltskjærere og feltskjærersvenner, fem auditører, to notarer, 55 skrivere, 13 paukeslagere, 73 trompetister og hautboister, 145 trommeslagere og fløytespillere, 13 profosser pluss 945 håndverkere, kusker og lastedrenger. Store deler av hoffstaben var fulgt kongen over elva, men en del ble igjen, og 34 av dem falt på denne dagen i russernes hender. Blant dem var en feltmedicus, en kjøkemester, fire trompetister, en feltapoteker, en kammerskriver pluss 25 lakeier og kusker. Der var også sivile håndlangere, drenger og arbeidere, alt i alt 3402 personer. Endelig var krigernes familier og kvinnelige tjenestefolk med hæren - 1657 kvinner og barn i alle aldre. Om man til disse vel 20.000 personer legger de vel 2800 som ble tatt til fange under slaget ved Poltava, innebærer det at ca. 23.000 svensker ble fanger i løpet av disse støvete, brennende sommerdagene. En hel hær, 49 regimenter og korps, var forsvunnet på fire døgn. Av den hæren som sommeren før hadde vært på vel 49.500 soldater, var det denne første dagen i juli bare 1300 tilbake - de som greide å krysse elva sammen med kongen - og av dem var en stor del sårede og syke. Resten var enten døde eller tatt til fange. Det var - og er fremdeles den største militære katastrofen i Sveriges lange historie. Russernes materielle utbytte av seieren ble rikt. Hele det gjenstående svenske artilleriet, 31 enheter, ble tsar Peters eiendom: 21 kanoner, 2 haubitsere og 8 mortere. Til dette kom tonnevis med ammunisjon, mange hundre kasser med patroner, ti tusentalls sverd, karabiner, musketter, bajonetter, patrontasker, vesker, skulderremmer, salvesker, fullt utrustede hester med sadler, bissel pluss pistoler og masser av trompeter, pauker og oboer. Dessuten tok man 142 faner og standarter. Sist, men ikke minst, kom de forskjellige kassene som for størstepartens vedkommende falt i seierherrens hender: Hærens store kasse med ca. 2.000.000 mynter i forskjellige valører og myntslag, regimentskassene med vel 400.000 mynter og Mazepas pengekister inneholdt litt over 300.000 mynter. Dette var det offisielle krigsbyttet. Siden kom alt det som de russiske soldatene rev til seg gjennom plyndring av svenske lastevogner og svenske soldater. Ganske snart ble det nemlig klart at de forskjellige avtalepunktene ikke ble fulgt med overdrevet pedanteri. De svenske offiserenes bagasjevogner var, til tross for kapitulasjonsvilkårene, på ingen måte fredet. Slike ting som verdifulle dekorasjonsgjenstander, dyrebare tepper, serviser i gull og sølv, gull- og sølvbroderte tøyer pluss pelser og skinn i sobel, ble straks røvet fra dem. Utallige vogner og kjerrer byttet eiere, og deres innhold ble delt ut mellom de russiske

286

soldatene. Alt det byttet som svenske krigere hadde røvet til seg med «sin egen svette og sitt eget blod» under diverse felttog, gikk tapt. Nå ble tyvene bestjålet. Behandlingen av de svenske soldatene var svært skiftende. Mens noen enheter fikk beholde det meste (det fantes til og med avdelinger som ikke ble avvæpnet før etter et par dager), ble andre grundig utplyndret av sine motstandere. En del svensker ble bokstave­ lig talt fratatt alt de eide og mistet til og med de klærne de gikk og sto i. Noen ble kledd helt nakne og ble bundet sammen i store knipper og «jaget av gårde som fe». Mot ettermiddagen begynte man å avvæpne den svenske hæren. Svenskene marsjerte regimentsvis opp mot den russiske leiren. Infan­ teriavdelingene skulle avlevere sine våpen til det russiske garderegimentet - og først av alle kom Livgarden. Infanteristene gjorde honnør med muskettene og la dem ned på den sandete marken. Deretter spente de av seg sverdene og patrontaskene. Gardekorporalen Erik Smepust som tilhørte Oxenstiernas kompani, skrev siden nedtrykt i sin dagbok: «Med hvilket hjerte det skjedde, kan vel hver og en tenke seg». De svenske rytteriskvadronene rykket frem mot de plasser de hadde fått anvist for avleveringen av sine våpen. Overfor rekkene av stille­ stående russiske dragoner fra Bauers regimente red den ene blåkledde skvadronen etter den andre forbi. Da de passerte, kastet de fra seg sine pauker, sine standarter, sine sverd og sine karabiner. Den unge fenrik Piper kalte det «et ynkelig skuespill som man ikke kunne betrakte uten tårer». Mens marsjen forbi stedet fortsatte, vokste den skramlende haugen av våpen, felttegn og instrumenter til et lite fjell. Ubevæpnede red de bort i ettermiddagssolen. En del av dem gråt. Nede ved Dnjepr sto folk og brente aktstykker fra feltarkivet. De to kansellipostene Thun og Granberg satte selv fyr på de store papirhau­ gene som flammene slukte til sot og aske. Baltzar Thun noterte tilfeldigvis at flere av bunkene han slengte på bålet var kladder som var skrevet av kongens propagandaminister, Olof Hermelin - samlinger av pamfletter og depesjer som talte om Sveriges storhet og makt.

EPILOG Vad hava vi utav den tid som fram ar runnen? En mork ihågkomst, drom, en skugga snart forsvunnen, Ett forbåd att den tid som nu kommer ock nu år Med lika skyndsam flykt ifrån oss fara lår. Var åro de som forr på jordens kampplats levat, Och de, for vilka har måst forna vårlden båvat?

Georg Henrik von Borneman, svensk kavallerist som ble tatt til fange ved Perovolotjno

19. Poltava

29. En håndfull jord Blant de mange overlevende varte bitterheten og mistroen lenge. En av de utallige som måtte se år etter år rinne bort i krigsfangenskap, var løytnant Georg Henrik von Borneman. Han hadde tilhørt Norra skånska kavalleriregimente, deltatt i slaget og senere falt i russernes hender da regimentet kapitulerte nede ved Perovolotjno. Nyttår 1711 skrev han et dikt hvor han gav uttrykk for sin lengsel hjem til Sverige, sitt ønske om fred og sin tvil på krigen. I dette diktet kan man lese en sterk anklage mot makthaverne: Vad år, O kungar, I så stora krig om foren, Forhårjen riken, folk, och många land forstoren, Utgjuten månniskors blod, begån så grymma mord? En hand full utav stoft, en nåve full av jord.

Georg Henrik kom aldri hjem igjen. Det samme året som han skrev dette diktet ble han drept under et fluktforsøk, 25 år gammel. Det var ikke mange av dem som til slutt vendte tilbake. Av de vel 23.000 som ble krigsfanger ved Poltava og Perovolotjno, var det kanskje bare vel 4000 som så hjemlandet igjen. Av visse regimenter som var gått ut i felttoget med mer enn tusen mann, kom bare et titalls tilbake. Fremdeles så sent som i 1729, åtte år etter krigens slutt og tyve år etter slaget, kom svenske krigsfanger hjem. En av de absolutt siste var gardesoldaten Hans Appelman som vendte tilbake år 1745 etter 36 år i fangenskap. De få som til kom hjem, vendte tilbake til et Sverige som var forandret. Det landet de en gang forlot, hadde vært en stormakt og et av de mektigste land i Europa. Det landet de vendte tilbake til, var lem­ lestet og beseiret. Det var vendt tilbake til den annenrangs posisjonen som det en gang hadde hatt. Slaget ved Poltava og den påfølgende kapitulasjonen innebar et

291

avgjørende vendepunkt i krigen. Da fredsslutningen omsider kom i stand, betød det slutten på det svenske stormaktsriket, samtidig som det også - fremfor alt - innebar den endelige bekreftelsen på at det var født en ny, europeisk stormakt, nemlig Russland. Dette rike skulle bli stadig større og mektigere. Det skulle bli et rike med en mørk slagskygge som svenskene måtte lære seg å leve i. Et folk forlot den verdenshistoriske scenen og satte seg på tilskuerbenken. Alt dette ville vel ha virket som en ond drøm om det ikke var for at man fremdeles under gravearbeider i Poltavatraktene plutselig kan støte på glemte massegraver fulle av knuste menneskeben. Og gressets tynne fingre slipper sitt grep om et kranium med merker av sverdhugg og kardeskskrot, en kileskrift risset i ben, et uleselig budskap fra en annen verden.

Kilder og litteratur Dette er et historisk verk med et minimalt vitenskapelig apparat. Det har jeg funnet forsvarlig fordi det ikke har vært min hensikt å skrive en tradisjonell akademisk historie. En sentral bestanddel av akademisk historie er det som, med en henvisning til Nils Ahnlund, noen ganger kalles «byggestillasene», dvs. forskjellige innsnitt i teksten av metodologisk, historiografisk eller teknisk natur, begrunnende resonnementer, forklaringer av hvilke grunner man har hatt for visse innsikter eller påstander, osv. Jeg har renset bort alle disse «byggestillasene» for å presentere mine slutninger og innsikter for seg. Jeg viser frem et byggverk, men velger å la være å fortelle hvordan jeg gikk frem da jeg bygde det.

Kilder UTRYKTE KILDER Uppsala Universitetsbibliotek Volym F 141 Uppsala Landsarkiv Uppsala stadsarkiv: Volym AI:25 Krigsarkivet Stora Nordiska kriget: Avd 18; bversattningar Volym n:r. 6

TRYKTE KILDER Adlerfelt, G: Journal ("Karl XILs krigsforetag 1700-1716”). Utg S Bring. Stockholm 1919. Agrell, S: Dagbok 1707-13. KKD V. Ahlefelt,J: Tjansteforteckning. HH 18:3. Ausfiihrliche relation von der Qen 27. Jun... . ohnweit Pultowa vorgefallenen glorieusen Bataille ... Dresden 1709.

Bardilli, J W: Des Weyland Durchl. Printzens Maximilian Emanuels ... Reisen und Campagnen. Stuttgart 1730. Bielke, T G: Memoarer (”Ture Gabriel Bielkes hågkomster af Karl XII”). Utg. C Hallendorff. Uppsala 1901. Bjorck, E: Relation. KKD III. Bonde, N: Relation (i Ennes, B A: "Biografiska minnen af Konung Carl XILs Krigare ...” Bd II). Stockholm 1819von Borneman, G H: Dikter (i "Svenska vitterhetsarbeten af svenska fdrfattare från Stjernhjelm till Dalin”. Bd XI. Utg P Hanselli). Uppsala 1868. Cederhielm,}: Brev. KKD VI. Cederholm von Schmalensee, A: Minnesanteckningar. KFÅ 1957. Creutz, C G: Relation. HH 34:2.

293

Dahlberg, A M: Memoarer (”En karolins lefnadslopp som i lifstiden af honom sjålf blifvit i pennan forfattadt”). Utg R Antoni. Stockholm 1911. Dahlberg, E: Dagbok. Utg A Åberg. Stockholm 1962. von Dalheim, C B: Tjånsteforteckning. PHT 1905. De la Chapelle, J R: Een Militarisch Exercitiae Book/Eller Regementz Spegell aff ett Infanterie . .. Stockholm 1669. De Laval, C M: Tjansteforteckning. KKD XII. Dumky, H: Relation (i Ennes, B A: ”Biografiska minnen af Konung Carl XII:s Krigare ...” Bd I). Stockholm 1819. Endliche Confirmation Der Konigl. Schwedischen erlittenen grossen Niederlage ... U.o. 1709. von Fabrice, F E: Memoarer (”Die Memoiren des Kammerherren Friederich Ernst von Fabrice”). Utg R Grieser. Hildesheim 1956. Floderus, G: Handlingar horande till Ko­ nung Carl XILs historia. Stockholm 1819-1826. Frisk, N: Tjansteforteckning. HT 1891. Forordning och Reglemente for Infante­ riet ... Reval 1701. Gyllenkrok, A: Relationer ("Axel Gyllenkrooks relationer från Karl XILs krig”). Utg N Sjdberg. Stockholm 1913. Gyllenkrok, A: Relation. HH 34:2. Gyllenstierna, N: Relation. KKD VIII. Hager, F: Tjansteforteckning. HH 18:3. Hiertta,J: Tjansteforteckning. HT 1898. Hoffman, N I: Relation. KFA 1922. Hultman, J D: Memoarer (i Floderus, G: "Handlingar horande till Konung Carl XILs Historia”. Bd I). Stockholm 1819. Hård, B: Tjansteforteckning. HH 18:3. Jeffereys,J: Brev. HH 35:1. Journal de Pierre depuis Lanné 1698, jusqu’å la conclusion de la paix de Neustadt. Berlin 1773. Kagg, L: Dagbok 1698-1722. HH 24. Karl XII: Brev ("Konung Karl XILs egenhåndiga brev”). Utg E Carlson. Stockholm 1893. Karl XII: Brev (”Karl XILs skrifvelse till Defensionskomissionen angående sla­ get vid Pultava”). HT 1888.

von Kochen, J H: Dagbok. KKD IV. Krigs-Articlar som ... år 1683 fbrnyade och stadgade åre. Stockholm 1744. Lambert, J: Relation. (i "Sveriges Apotekarhistoria från Konung Gustaf Ls till nårvarande tid.” Bd I. Utg A Levertin, m fl). Stockholm 1910-18. Lewenhaupt, A L: Relation. HH 34:2. Lillienwald, L G: Relation. PHT 1902. Lyth, J M: Dagbok 1703-1722. KKD III. Meijerfelt, J A: Relation. (i Villius, H: ”Karl XILs ryska fålttåg. Kållstudier”). Utg H Villius. Lund 1951. Norsbergh, J M: Dagbok 1707-1710. KKD III. Oxe, H: Dikter (i "Svenska vitterhetsarbeten af svenska fbrfattare från Stjernhjelm till Dalin”. Bd XI. Utg P Hanselli). Uppsala 1868. Petré, R: Dagbok 1702-1709. KKD I. Pihlstrom, A: Dagbok 1708-1723. HH 18:4. Piper, C: Dagbok 1709-14. HH 21:1. Piper, G A: Memoarer ("Landshofdingen Gustaf Abraham Pipers minnen från Karl XILs ryska fålttåg och sin ryska fångenskap”). Utg K G Westman. Stockholm 1902. Poniatovski, S C: Memoarer ("Stanislaus Poniatowskis beråttelse om sina oden tillsammans med Karl XII”). HT 1890. Posse, C M: Dagbok 1707-1709. KKD I. Posse, C M: Brev (”Ur frih. Carl Magnus Posses korrespondens”). HT 1882. Ramsvård, A: Relation. HH 34:2. von Roland, C: Tjånstefbrteckning. HH 18:3. von Roland, C: Memoarer ("Minnen från fångenskapen i Ryssland och av Karl XILs krig”). Utg S Bring. Stockholm 1914. Roos, C G: Relation. HH 34:2. Schmidt, J C: Der Reussische Robinson eine wahre Geschichte. Erster Theil. Greiz 1781. Schultz, J: Dagbok. KFÅ 1948. Schonstrom, P: Relation (”Karl XII i Ukraina. En karolins beråttelse”). Utg C Hallendorff. Stockholm 1915. von Siltmann, D N: Brev (”Några aktstycken av David Natanael von Siltmanns hand rorande verksamheten vid svenska armén 1708-1709”). KFÅ 1937.

294

von Siltmann, D N: Dagbok 1708-1709. KKD III. Sibman, J O: Dagbok (i "Festskrift tillagnad Theodor Hjelmqvist”). Lund 1926. Smepust, E L: Dagbok. KKD III. Sparre, C: Memoarer (i "Nya Svenska Biblioteket.” Bd I. Utg Gjorwell, CC). Stockholm 1762. Sperling, C H P: Dagbok 1700-1710. KKD III. Spåre, H: Dagbok. KKD VII. Stenbock, M (& Stenbock, E): En brefvåxling. Bd I—II. Utg C M Stenbock. Stock­ holm 1913-1914. Stiernhielm, G: Dikter. Stockholm 1981. Taube, W L: Tjansteforteckning. KKD XII.

Tiesensten, L M: Relation. HH 34:2. Toll, C F: Tjansteforteckning. HH 18:3. Trudy Imperatorskago Russkago VoennoIstoritjeskago obsjtjestva. Bd III. S:t Petersburg 1909. Umbstandlicher, glaubwiirdiger und ausfiihrlicher Bericht, Der ungliicklichen Schwedishen Niederlage bey Pultawa .,. Breslau (?) 1710. Wallberg, J: Relation. KKD 7. von Weihe, F C: Dagbok. HH 19:1. Westerman, A: Memoarer. KKD VII. Vollstandige Nachricht von dem Siegreichen Treffen ... zwischen Poltawa und Potruka ... Dresden 1709. Oller, G: Relation. HH 34:2.

Kildesituasjonen når det gjelder det russiske felttoget er svært spesiell. Fordi det svenske feltkanselliet forsvant i forbindelse med kapitulasjo­ nen, mangler vi nesten helt og holdent offisielt svensk materiale og forskjellige typer etterlatenskaper. Det vi har igjen, er stort sett en rekke fortellende kilder som er skrevet av de forskjellige krigsdeltakerne. Forfatterne er alt fra lastedrenger og korporaler til generaler. De har svært skiftende verdi og karakter. I følge Hans Villius {Karl XILs ryska fdlttåg. Kallstudier. Lund 1951) kan de deles inn i forskjellige grupper. Først har vi forskjellige samtidige kilder: brev, dagbøker og bulleti­ ner. Denne kategorien reiser flere forskjellige problemer. De forskjel­ lige bulletinene er som regel sterkt propagandistiske og derfor ikke til å stole på. Dagbøkene er i noen utstrekning avhengige av hverandre og ofte preget av en pro-svensk tendens. Faren for at de skulle plukkes opp, førte til en viss sensur i brevene. En annen gruppe er alle de dagbøker som ble renskrevet og gjennomarbeidet på etterskudd. Også blant dem går det an å finne erf hel del slektskap - som selvsagt gjør det svært vanskelig uten videre å la en opplysning i dagbok bekrefte det som sies i en annen. Villius mente at denne avhengigheten fremfor alt skyldtes at forfatterne kom i kontakt med offisielt materiale og innarbeidet det i dagbøkene. Gunnar T. Westin {Dagbocker som kdllor for Karl XILs ryska fdlttåg. KFÅ 1953) hevder at dette slektskapet i siste hånd skyldes de dagsordrer som han antar ble satt opp av feltkanselliet under felttoget. Eric Tengberg {Karl XII i Ukraina. Studier rorande ryska fdlttågets slutskede. Stock295

holm 1958) har satt et stort spørsmålstegn ved om det virkelig går an å se et så utbredt slektskap mellom dagbøkene som det gjerne hevdes, og har vanskelig for å tro at det har eksistert noen dagsordrer i det hele tatt (de finnes verken bevart eller omtalt i kildene). Personlig er jeg av den oppfatning at slektskapsproblemet (som jeg i dette tilfelle ofte finner en anelse overdrevet - avhengighetskriteriet er jo ellers en av den strengt kildekritiske weibullskolens mest trofaste kjepphester) ikke er fullt så påtrengende når det gjelder slaget, som når det gjelder felttoget som helhet. Bare en mindre del av slektskapet er oppstått under den senere bearbeidelsen, og det er først og fremst et produkt av påvirkning fra offisielt materiale - kanskje dagsordrer - under felt­ togets gang. Men det er svært usannsynlig, for ikke å si umulig, å tenke seg at man rakk å skape noe som helst «offisielt materiale», som så kunne brukes ved senere gjennomarbeidelser, i løpet av de få kaotiske dagene etter slaget. I dette tilfelle var man nok henvist til egne erindringer. En tredje viktig gruppe er alle de forskjellige referatene, memoarene og tjenesteopptegnelsene. Deres utførlighet, omfang og verdi varierer svært. De er ofte tendensiøse. De skrives i selvforsvar eller selvforherli­ gelse - forskjellige høyere offiserer forsøker å fraskrive seg alt ansvar for katastrofen. (Men et tendensiøst materiale behøver ikke å være helt verdiløst. I noen tilfeller hvor tendensen er tydelig og lett å gjennom­ skue, kan man i stedet utnytte den. Man kan for eksempel snu på den for å forsøke å finne ut hva forfatteren forsøker å skjule.) Det bør legges til at om man ut fra denne usedvanlige uryddige avfallsdyngen av kilder (mer eller mindre samtidige, mer eller mindre tendensiøse, mer eller mindre avhengige av hverandre) skal kunne finne ut «wie es eigentlich gewesen» - for å låne gamle Leopold von Rankes kjente uttrykk - kreves det også noe utover ren kildekritikk. Det kreves også at man anvender en våken «sakkritikk» - uttrykket ble utmyntet av den tyske historikeren Hans Delbriick. Kildene må utsettes for forskjellige typer logisk og saklig kritikk for å finne ut om det som påstås er mulig eller sannsynlig, og for å få ytterligere hjelp til å veie de forskjellige utsagnene mot hverandre.

296

Litteratur FORSKJELLIGE OVERSIKTSARBEIDER Carlson, E: Sveriges historia under konungarne af Pfalziska huset. Bd VIII. Sveriges historia under Karl den tolftes regering. Tredje delen. Stockholm 1910. Den svenska historien. Bd VIII. Karl XII, stormaktens fall. Arvid Horn, fredens general. Stockholm 1980.

Generalstaben: Karl XII på slagfåltet. Karolinsk slagledning sedd mot bakgrunden av taktikens utveckling från åldsta tider. Bd II—IV Stockholm 1918-19. Hatton, R M: Karl XII av Sverige. Koping 1985. Rosen, J: Svensk historia. Bd I. Lund 1978.

Rosen 1978 og Den svenska historien kan betraktes som det grunnleg­ gende oversiktsverk. Carlson 1910 er temmelig foreldet, men holder seg fremdeles forbausende godt. Karl XII på slagfåltet er et monumentalt verk som det er vanskelig å la være å bli imponert av, men det er grundig kritisert for sin tendens og for sine kunstige konstruksjoner (for den som er interessert i samtidens taktikk, felttoget eller slaget er det likevel et verk som det er umulig å overse eller klare seg uten). Hattons bok kan med en viss rett karakteriseres som en biografi, men den har nok sin største verdi som en detaljert og grundig syntese av den moderne forskningen om denne epoken. (Det kan nevnes at sorterin­ gen av et verk under en spesiell overskrift først og fremst gjenspeiler min egen bruk av det og ikke må oppfattes som en alminnelig klassifi­ sering - mange verk skulle dessuten kunne sorteres under flere for­ skjellige overskrifter. Denne litteraturfortegnelsen er heller ingen bibliografi i ordets egentlige forstand, men omfatter bare verk som er brukt av forfatteren.)

STORMAKTSRIKET OG DEN STORE, NORDISKE KRIGEN Anderson, P: Den absoluta statens ut­ veckling. Malmo 1978. Attman, A: Den ryska marknaden i 1500talets baltiska politik 1558-1595. Lund 1944. Bring, S (red): Karl XII, Till 200-årsdagen av hans ddd. Stockholm 1918. Cavallie, J: Från fred till krig. De finansiella problemen kring krigsutbrottet år 1700. Uppsala 1975. Delbriick, H: Der Eintritt Russlands in den westeuropåischen Kulturkreis und der Nordische Krieg. KFÅ 1927.

Elmroth, I: For kung och fosterland. Stu­ dier i den svenska adelns demografi och offentliga funktioner 1600-1900. Lund 1981. Englund, P: Den karolinska mentaliteten. Ideologi, attityd och myt i den svenska officerskåren 1700-1721. Opublicerad trebetygs-uppsats. Historiska institutionen. Uppsala 1982. Heckscher, E F: Svenskt arbete och liv. Från medel tiden till nut iden. Stockholm 1971. Hildebrand, K-G: Ekonomiska syften i svensk expansionspolitik 1700-1709 (i “Historia kring Karl XII”. Red G Jonasson). Stockholm 1964.

297

Jonasson, G: Karl XII och hans rådgivare. Den utrikespolitiska maktkampen i Sverige 1697-1702. Uppsala 1960. Jonasson, G: Karl XILs polska politik 1702-1703. Stockholm 1968. Kan, A: Skandinaviens historia. Moskva 1981. Konopczynski, W: Karl XII och Polen. KFÅ 1924. Lindegren, J: Den svenska militarstaten 1560-1720 (i "Magtstaten i Norden i 1600-tallet og de sociale konsekvenser. Rapporter til den XIX nordiske historikerkongres Odense 1984.” Bd I.). Odense 1984. Lindroth, S: Svensk lårdomshistoria. Stor­ makts tiden. Stockholm 1975. Lovgren, B: Ståndsstridens uppkomst. Ett bidrag til Sveriges inre politiska histo­ ria under drottning Kristina. Uppsala 1915. Munthe, S A: Karl XII och den ryska sjomakten. Bd I—II. Stockholm 1924-25. Porfiriev, I E: Peter I. Grundlaggare av den ryska reguljara arméns och flottans krigskonst. Stockholm 1958. Roberts, M: Sverige som stormakt 15601718. Stockholm 1980.

Roberts, M: Sverige och Europa. Studier i svensk historia. Stockholm 1969Rosen, J: Den svenska utrikespolitikens historia. Bd 2:1. 1697-1721. Lund 1952. Schiick, H (& Warburg, K): Illustrerad svensk litteraturhistoria. Andra delen. Reformationstiden och stormaktstiden. Stockholm 1927. Sjogren, O: Forsvarskriget i Lifland 1701 och 1702. Stockholm 1883. Strindberg, A: Bondendd och stormaktsdrom. Helsingfors 1971. Sweden’s Age of Greatness 1632-1718. (Red M Roberts). London 1973. Valentin, H: Frihetstidens riddarhus. Några bidrag till dess karakteristik. Stockholm 1915. Wikander, J G: Oversikt over Sveriges krig under 1700-talet. Stockholm 1922. Wittrock, G: Riksskattmåstaren Gustaf Bondes politiska program 1661. HT 1913. Åberg, A: The Swedish Army, from Liitzen to Narva (i ”Sweden’s Age of Greatness 1832-1718”. Red M Ro­ berts). London 1973. Åberg, A: Karolinerna och Osterlandet. Stockholm 1967.

En bred innføring i de forskjellige skoledannelsene og i litteraturen omkring det svenske stormaktsriket finnes i Roberts 1980. Antologien Sweden’s Age of Greatness 1632-1718 omfatter mange inspirerende artikler av moderne forskere omkring sentrale problemer i denne epokens historie. Attman var i sin tid et banebrytende verk som understreker de økonomiske og handelpolitiske motivene bak den politikken som ble ført. Anderson og Strindberg er to svært vesensfor­ skjellige verk, men begge er fine representanter for et materialistisk historiesyn - det illustrerer vel også bredden i denne skolen. (Et mer moderne svensk, historisk-materialistisk bilde av stormaktstiden får man i Lindegrens skrift som er beskjedent av omfang, men intelligent.) Den som vil lese et verk som gir et svært god sammenfatning av mange av Karl XH-renessansens posisjoner, bør gripe til Brings store antologi. I Munthes spennende og for sin tid ikonoklastiske flerbindsverk, finner man mange interessante og avvikende analyser - blant annet hans raske skisse av Karl XIIs personlighet som jeg oppfatter som uovertruffen i dette omfanget. Konopczynski og Porfiriev gir en 298

mulighet for å se utviklingen med ikke-svenske øyne. Den sistnevntes verk er dessverre skrevet i Sovjet i Stalin-tiden og inneholder derfor mye sprøyt. DET RUSSISKE FELTTOGET Artéus, G: Krigsteori och historisk forkla­ ring. I. Kring Karl XILs ryska falttåg. Uppsala 1970. Hallendorff, C: Karl XII och Lewenhaupt 1708. Uppsala 1902. Hildebrand, K G: Till Karl Xll-uppfattningens historia. HT 1954-1955. Jackson, W G F: Seven Roads to Moscow. London 1957. Kostomarov, N: Mazepa och Karl XII. HT 1883. Kuylenstierna, O: Kring Karl XII. Karolinska studier. Stockholm 1918. Nilsson, S A: De svensk-turkiska fbrbin-

delserna fore Poltava. Scandia Bd XXII 1953-1954. Stille, A: Carl XILs falttågsplaner 1707-1709. Lund 1908. Tarle, E: Karl XII och Poltava. Stockholm 1951. Tarle, E: La guerre du Nord et 1’invasion suédoise en Russie. Bd II. Moskva 1966. Wernstedt, F: Bidrag till kannedomen om den svenska hovudarméns styrka under falttåget mot Ryssland 1707-1709. KFÅ 1931. Villius, H: Karl XILs ryska falttåg. Kållstudier. Lund 1951.

Fremfor alt på grunn av de tidligere nevnte problemene med kildema­ terialet, men også ut fra vekslende vurderinger når det gjelder Karl XII og hans politikk, er denne avgjørende delen av krigen blitt oppfattet svært ulikt av forskjellige forskere. Mange forskjellige teorier og skoler er kommet og gått i årenes løp (til en oversikt over felttogets historiografi se Hildebrand 1954-1955 og Artéus 1970). Hallendorf 1902 og særlig Stille 1908 var i sin tid banebrytende verk som brøt kraftig med den tidligere «gamle skolens» kritiske innstilling til Karl XII og i stedet fremhevet det geniale ved ham som feltherre (denne «nye skolens» linje ble senere fullført med Generalstab s verket). Gode beskrivelser av felttoget kan man finne i mange tidligere nevnte oversiktsverk. Blant dem bør kanskje Hattons fremheves, for det inneholder et par viktige nyheter pluss mye av en sammenfatning av de moderne standpunktene i dette spørsmålet.

SLAGET, TILBAKETOGET OG KAPITULASJONEN Carlsson, E: Karl XII och kapitulationen vid Perevolotjna. KFÅ 1940. Carlsson, E: Det svenska hogkvarterets planlåggning av slaget vid Poltava. En jåmfdrelse mellan litteratur og kallor. KFÅ 1947.

Carlsson, F F: Slaget vid Poltava och dess krigshistoriska forutsåttningar enligt samtida kallor (i "Historiska studier”. Festskrift tillagnad Carl Gustaf Malmstrom). Stockholm 1897. Creasy, E S: The Fifteen Decisive Battles of the World. London 1962. Fuller, J F C: The Decisive Battles of the

299

Western World. Bd II. London 1955. Gejvall, N G: Skelettfynd från Poltava (Meddelande XVIII från Kungl. Armémuseum) Stockholm 1957. Granberg, W: Redutterna i slaget vid Poltava enligt ryska kållor och rysk krigsvetenskaplig litteratur. KFÅ 1961. Hedberg, J (& Medvedjev, G): Artilleriet - en avgbrande faktor i Poltavaslaget. KFÅ 1961. Jensen, A: Slaget vid Poltava skildrat i en samtida rimkronika. HT 1907. Johansson, U: En "håststold” vid Poltava - och det råttsliga efterspelet. KFÅ 1979-80. Kleen, W: Poltavaslagets strategiska inramning. Några anteckningar. KFÅ 1949.

Pavlovskij, I: Bitva pod Poltavoj. Poltava 1909. Petrelli, T J: Några blad ur en rysk dag­ bok från 1709. KFÅ 1910. Petri, G: Reviderade domslut. KFÅ 1951. Petri, G: Slaget vid Poltava. KFÅ 1958. Tengberg, E: Karl XII i Ukraina. Studier rorande ryska fålttågets slutskede. (Historiskt arkiv 7) Stockholm 1958. Tengberg, E: Några anteckningar kring slaget vid Poltava. KFÅ 1946. Tengberg, E: Karl XII i Ukraina våren 1709. KFÅ 1948. Villius, H: Fore Poltava. VSLÅ 1951. Villius, H: Peter den stores bes lut att overgå Vorskla. KFÅ 1948.

Også slaget og tilbaketoget er blitt bedømt svært forskjellig av for­ skjellige forskere. De to klassiske skildringene av slaget ved Poltava er Carlson 1897 og det tidligere nevnte Generalstabsverket, bind III. Et par moderne skildringer er Tengberg 1958 og Petri samme år. Av disse to verk er Petris det mest betydningsfulle, selv om han også, som mange andre, har en tendens til å overvurdere kongens betydning. Tengberg er en anelse overfladisk når det gjelder selve slaget og blir riktig interessant først når han behandler kapitulasjonen - selv om han ikke greier å gjøre aktørenes handlinger troverdige. Carlsson 1940 er en beundringsverdig skildring av tilbaketoget. Boken slo i hjel mange myter i sin tid, men den berører dessverre ikke selve kapitulasjonen. Villius 1948 og 1951 - som går i rette med Carlsson 1947 og Tengberg 1946 - og Kleen klarlegger mye av det som gjelder den strategiske situasjonen på en fin måte. Hedberg og Granberg er to berømmelige detaljstudier som på mange punkter støtter seg til nyere russisk forskning. (For en svært god oversikt over historiografien omkring dette omdiskuterte slaget, se den tidligere nevnte Artéus 1970.) To lett tilgjengelige russiske skildringer er den tidligere nevnte Porfiriev og Tarle 1966 (begge støtter seg riktignok sterkt til den upålitelige russiske såkalte Poltava-dagboken som refereres av Petrelli 1910). TAKTIKK, VÅPEN OG FORHOLDENE PÅ SLAGMARKEN Alm, J: Eldhandvapen. Bd I. Stockholm 1933.

Artéus, G: Karolinsk och europeisk stridstaktik 1700-1712. (Krigsteori och historisk forklaring II.) Lidkbping 1972.

300

Canetti, E: Crowds and Power. Harmondsworth 1981. (Sv overs: Massa och makt. Helsingborg 1985.) Catton, B: Mr Lincoln’s Army. New York 1951. Cederldf, O: Vapnens historia i sammandrag från antiken till 1800-talets slut. Stockholm 1965. von Clausewitz, C: On War. Harmondsworth 1974. Danska generalstaben: Bidrag til den store Nordiske krigs historie. Bd I. Kopenhamn 1900. Delbriick, H: Geschichte der Kriegskunst im Rahmen der politischen Geschichte. Vierter Teil. Neuzeit, Berlin 1920. Ericson, L (& Sandstedt, F): Fanornas folk. Den svenska arméns soldater under 1600-talets forstå hålft. Stockholm 1982. Griffith, P: Forward into Battle. Fighting Tactics from Waterloo to Vietnam. Strettington 1981. Hemingway, E: De dddas biologi (i ”Satir. II. Från Byron till Dagerman”. Utg B Holmqvist). Stockholm 1966. Holmes, R: Firing Line. London 1987. Hornborg, E: Kriget. Framstållt i skild­ ringar från nyare tid. Helsingfors 1921. Hornborg, E: Karolinen Armfelt och kampen om Finland under Stora nordiska kriget. Helsingfors 1952. Howard, M: War in European History. Oxford 1979.

Keegan, J: The Face of Battle. Harmondsworth 1983. Lewis, L: Shiloh, Bloody Shiloh (i ”Men at War”, Red E Hemingway). New York 1958. Lårobok i sjukvård for krigsmakten. Sodertålje 1976. Marshall, SLA: Soldater i strid. Stock­ holm 1952. Meinander, K K: Svenska fanor erdvrade vid Ljesna och Poltava. FHT 1921. Montgomery, B L: Krigskonstens histo­ ria. Lund 1969. Nordensvan, C O: Svenska armén åren 1700-1709. KFÅ 1916. Nordensvan, C O: På vågen till Sveriges stormaktsvålde. En tidsskildring från Karl XI :s tid. Stockholm 1924. Tingsten, L: Huvuddragen av medeltidens samt nya och nyare tidens krigskonst. Stockholm 1928. Tornquist, L: Från banér till kommandotecken. En oversikt over de svenska och finska fanorna och standarden genom tiderna, i Meddelande XXXVIII Armémuseum 1977-78. Wernstedt, F: Lineartaktik och karolinsk taktik. Några reflexioner med anled­ ning av framstållningen i ”Karl XII på slagfåltet”. KFÅ 1957. Åberg, A (& Goransson, G): Karoliner. Hoganås 1976.

Når det gjelder formell taktikk, må Artéus 1972 fremheves som spesielt verdifull med sin nøyaktige sammenligning av de forskjellige hærer i samtiden. Den er også - sammen med Wernstedt 1957 - et viktig korrektiv til mange av det svenske Generalstabsverkets påstander i slike spørsmål. (Generalstabens verk inneholder likevel mye matnyttig informasjon om taktikk, organisasjon og våpen.) I de to arbeidene av Hornborg som anføres, finnes det intelligente og skarpsindige analyser av samtidens kampformer og av kampens merkverdige psykologi. I Keegan finnes blant annet en spennende diskusjon av problemene omkring skrivingen av krigshistorie. Han legger også frem en ny analysemodell som har noen poenger, men som det nok ikke går an å anvende så allment som forfatteren ønsker. Griffith er en disippel av Keegan, og denne boken inneholder, i likhet med læremesterens,

301

mange nyttige observasjoner. Men dessverre har han ofte en tendens til å overfortolke sine belegg. (Både Keegan og Griffith betoner på en svært fortjenstfull måte moralens rolle i kampen.) I Canettis fascine­ rende verk kan man finne mange observasjoner som hjelper en til å forstå bedre visse hendelser i slaget og under tilbaketoget. ARBEIDER AV BIOGRAFISK KARAKTER Bengtsson, F G: Karl XILs levnad. Bd I-II. Malmo 1980. Ennes, B A: Biografiska minnen af Ko­ nung Carl XILs Krigare... Bd I-II. Stockholm 1819. Jarring, G: Brigitta Scherzenfeldt och hennes fångenskap hos kalmuckerna. KFÅ 1983. Kentrschynskyj, B: Mazepa, Stockholm 1962. Lewenhaupt, A: Karolinen Edvard Gyldenstolpe. Stockholm 1941. Lewenhaupt, A: Karl XILs officerare. Biografiska anteckningar. Bd I-II. Stockholm 1920-1921. Massie, R K: Peter den store. Hans liv och varld. Stockholm 1986. Modin, E (& Soderberg, E N): Matrikel ofver i Upsala studerande norrlånningar 1595-1889. Stockholm 1890. Nordberg, J: Konung Carl XILtes histo­ ria. Stockholm 1740.

P-G, W: Karolinen Georg PlantingGyllenboga. PHT 1904. Sandklef, A (m fl): Carl XILs ddd. Stock­ holm 1940. Svenska mån och kvinnor. Biografisk uppslagsbok. Stockholm 1942-1945. Svenskt biografiskt lexikon. Stockholm 1918—. Troyat, H: Peter den store, Stockholm 1981. Uddgren, H E: Karolinen Adam Ludvig Lewenhaupt. Bd I-II. Stockholm & Uddevalla 1919-1950. Uddgren, H E: Karolinen Hugo Johan Hamilton. En lefnads teckning. (Skrif­ ter utgifna af Hamiltonska slakt for­ eningen II.) Stockholm 1916. Waller, S M: Blev Olof Hermelin fången vid Poltava? De ryska uppgifterna i kritisk belysning. KFÅ 1955. VD, N: Två karoliner. PHT 1900. de Voltaire, F M A: Karl XII. Stockholm 1961.

Lewenhaupts tobindsverk fra 1920-1921 er enda et av disse merkelige katalogaktige produkter som man forundres over at noen har orket å samle, men som man likevel ofte får bruk for og dermed fylles av stille takknemlighet overfor all verdens håndboksfantomer og knappologer. Ennes kan oppfattes som hans eldre forgjenger. Det er et svært merkelig verk som inneholder mange opplysninger og dokumenter, men som er upålitelig. Svenskt biografiskt lexikon og Svenska man och kvinnor inneholder mange fine biografiske skisser. Uddgrens beskri­ velse av Lewenhaupt har sine fortjenester, men den utarter ofte til en banal apologi - biografens vanligste feil - (forfatteren mister også mye av den interessante kompleksiteten i Lewenhaupts sammensatte per­ sonlighet). Kentrschynskyjs bok har sin største verdi, ikke i det biografiske momentet, men i den medfølende beskrivelsen av kosakkenes rolle i dramaet. Bengtssons med rette velkjente verk er kanskje den

302

mest briljante biografi som noensinne har vært skrevet på det svenske språket, men skyggen fra Generalstabsverket hviler noen ganger tungt over en fremstilling som har visse mangler betraktet som ren historie (men beskrivelsen av slaget hører med blant de mer feilfrie partiene). Massies murstein er et ambisiøst prosjekt som ikke helt og holdent er gjennomført. Han kan være både slurvete og merkelig kritikkløs. Hans bok kan, likesom Bengtssons, leses som et habilt oversiktsverk. Gamle Nordbergs historie inneholder visse interessante detaljopplysninger. AVDELINGSHISTORIE Bensow, E: Kungl. Skaraborgs regementes historia. Bd II. Goteborg 1944. Braunerhjelm, C A G: Kungl. Lifregementets till hast historia, Bd III, Upp­ sala 1914. Sparre, S A: Kungl. Vastmanlands Regementes Historia, Bd IV, Stockholm 1930.

Tidander, L G T: Anteckningar rbrande Kongl. Kronobergs regementes histo­ ria. Karlshamn 1897. Tidander, L G T: Anteckningar rbrande Kongl. Jbnkbpings regementes histo­ ria. 2 uppl. Vasterås 1916. Zeeh, E: Kungl Vårmlands regementes historia, senare upplagen 1617-1950. Karlstad 1951.

Det finnes en voldsom mengde regimentshistorikere og lignende, og dette er bare et lite utvalg. De varierer som regel fra det høyst middelmådige, som Tidanders to verk, til det gedigne, som f. eks. Bensow - som likevel er slitsomt sentimental noen ganger. Brauner­ hjelm er detaljert og innholder en hel del teknisk informasjon. Både Sparre og Zeeh har kanskje sin største verdi når det gjelder biografiske opplysninger.

Forkortelser FHT HH HT KFÅ KKD PHT VSLÅ

Historisk tidskrift for Finland Historiska Handlingar rørande Skandinaviens historia Historisk tidskrift (svensk) Karolinska Forbundets Årsbok Karolinska Krigares Dagbocker Personhistorisk tidskrift Vetenskapssocieteten i Lund. Årsbok.

303