Innføring i vitenskapsteori 8200129772 [PDF]

Zitiervorschau

Ragnar Fjelland

Innføring i vitenskapsteori

Universitetsforlaget

© Universitetsforlaget AS 1999 4. opplag 2003

ISBN 82-00-12977-2 Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for

rettighetshavere til åndsverk. Henvendelser om denne boka kan rettes til: Universitetsforlaget, Postboks 2959 Tøyen, 0608 Oslo Universitetsforlaget på Internett: www.universitetsforlaget.no Boka kan kjøpes på Internett: www.campus.no

Forlagsredaktør: Knut Olav Åmås

Omslag: Millimeterdesign Satt i Universitetsforlaget med Adobe Garamond 1 1/13 Trykk og innbinding: PDC Tangen a.s, Aurskog

Illustrasjonsliste

17

27 37 45 63 89 127 141 149 159 164-5 186-7 223 227 235 243

Harvard College Observatory CERN SCANPIX Norge Darwin Archive, Cambridge University Library Emilio Segré Visual Archives, American Institute of Physics British Museum, London

Privat eie Museo Zoologico «La Specola», Firenze Réunion des Musées Nationaux, Musee d’Orsay, Paris The Albert Einstein Archives, The Hebrew University of Jerusalem Emilio Segré Visual Archives, American Institute of Physics SCANPIX Norge Wiener Tourismusverband Historisches Archiv Krupp, Essen SCANPIX Norge The Metropolitan Museum of Art, Robert Lehman Collection, 1975. (1975.1.31) Photograph © 1985 The Metropolitan Museum of Art

For enkelte illustrasjoner har det vært umulig å finne fram til rettmessig copyright-innehaver. Hvis vi på denne måten har krenket opphavsretten, er dette skjedd ufrivillig og utilsiktet. Rett­ messige krav i denne forbindelse vil selvfølgelig bli honorert som om vi hadde innhentet tillatelse på forhånd.

Forord

Hvis man sammenligner den foreliggende boken med tredje utgave av Vitenskaps­ teori, ser man at det ikke dreier seg om mer enn en revidert utgave. Men dersom man sammenligner med den første utgaven, som ble utgitt i 1981, er forskjellen så stor at det er naturlig å kalle dette en ny bok. Derfor fant jeg i samråd med forlaget ut at det ville være på sin plass med en liten forandring av tittelen. Ettersom Innføring i vitenskapsteori erstatter Vitenskapsteori, kan det være nyttig med en oversikt over de viktigste forandringene. Kapittel 1, Hvorfor vitenskapsteori?, er sterkt omarbeidet. Den første delen av kapitlet er nyskrevet, og «vitenskapskrigen» har fått en sentral plass. De tre neste kapitlene, kapittel 2, Allment om språk, kapittel 3, Begreper og begrepssystemer, og kapittel 4, Deduktive systemer, er noe omorganisert. Omfanget er redusert, og det er lagt mindre vekt på det formelle. 1 kapittel 5, Testing av hypoteser, er det bare gjort mindre forandringer. I kapittel 6, Thomas Kuhn og teorien om vitenskapelige revolusjoner, er avsnittet om rommets form og konvensjonalismen tatt ut. Det siste avsnittet, med Feyerabends kritiske merknader til Kuhn, er for­ andret. I kapittel 7, De matematiske naturvitenskapene, er omtalen av Aristoteles skåret ned, og omtalen av Galileis eksperimenter er også skrevet noe om. Avsnittet om kaos er forenklet og overført til neste kapittel. Kapittel 8, om de matematiske naturvitenskapene i det 20. århundre, er helt nytt. Her behandles tre viktige teori­ er i det 20. århundres matematiske naturvitenskap: den spesielle relativitetsteori­ en, kvantemekanikk og kaosteori. Filosofers forsøk på å gi en fremstilling av mo­ derne naturvitenskapelige teorier ender ofte i populærvitenskap. Derfor har jeg selv vært skeptisk til slike forsøk, men jeg tror at jeg har lyktes i å få frem de filo­ sofiske problemstillingene. Kapittel 9, om reduksjonismeproblemet, er lite foran­ dret. Siste del av kapittel 10, Vitenskapelige forklaringer, er derimot betraktelig forandret. Dette gjelder både funksjonelle forklaringer og forklaring av menneske­ lige handlinger. Blant annet har jeg tatt med en lengre diskusjon om darwinismen og funksjonelle forklaringer. Det tidligere kapittel 10, Tekniske og vitenskapelige fremskritt, er tatt ut. Noe av stoffet er helt fjernet, mens noen deler er overført til andre kapitler. Kapittel 11, Det problematiske fremskrittet, er en del forandret. Den generelle omtalen av teknologi er utvidet, mens noen av de spesifikke omta­ lene (for eksempel av «den grønne revolusjon») er skåret noe ned.

6

FORORD

Sitatene er stort sett oversatt av meg. Når andres oversettelser er brukt, vil det fremgå av litteraturlisten. Eivind Kolflaath, Oddvar Storebø og Roger Strand, Universitetet i Bergen, og Wim van der Steen, Vrije Universiteit, Amsterdam, skal ha takk fordi de har bidratt med nyttige kommentarer og forslag. Jeg vil også takke Kjetil Jåsund, som har hatt ansvaret for billedmaterialet, og til slutt vil jeg takke Knut Olav Åmås og Universitetsforlaget for godt samarbeid.

Bergen, 29. april 1999 Ragnar Fjelland

Innhold

Kapittel 1

n Innledning: «Vitenskapskrigen».................................................................... n Vitenskapens autoritet ................................................................................... 13 Hvorfor vitenskapsteori? ................................................................................ 19 Et videre perspektiv ....................................................................................... 26

Hvorfor vitenskapsteori?....................................................................

i. 2. 3. 4.

Kapittel 2

Allment om språk...............................................................................

1. 2. 3. 4. 5. 6. 7.

Språkets betydning ......................................................................................... En illustrasjon: datamaskiner og oversettelse ............................................. Symbolske handlinger.................................................................................... Hermeneutikk ................................................................................................. Sannhet ............................................................................................................ Forskjellige typer utsagn ............................................................................... Kontradiksjonsprinsippet..............................................................................

34 34 35 39 42 46 50 53

Kapittel 3

56 Begreper ........................................................................................................... 56 Begrepssystemer.............................................................................................. 58 Definisjoner..................................................................................................... 61 Nominalisme og realisme .............................................................................. 68

Begreper og begrepssystemer..........................................................

i. 2. 3. 4.

Kapittel 4

Deduktive systemer...........................................................................

1. 2. 3. 4. 5.

Teoretisk kunnskap ......................................................................................... Euklids Elementer som forbilde .................................................................... Er absolutt sikker kunnskapmulig?............................................................... Logiske slutninger........................................................................................... Induktive slutninger ......................................................................................

72 72 73 76 82 85

8

INNHOLD

Kapittel 5

Testing av hypoteser .........................................................................

i. 2. 3. 4. 5. 6.

Vitenskap forutsetter teoretiske problemer ................................................ Tre eksempler på teoretiske problemer ....................................................... Karl Popper: vitenskap som evolusjon ........................................................ Falsifikasjon som «demarkasjonskriterium» ............................................... Er verifikasjon og falsifikasjon asymmetriske? ........................................... En allmenn vitenskapelig metode? ..............................................................

87 87 88 94 99 101 105

Kapittel 6 Thomas Kuhn og teorien om vitenskapelige revolusjoner............... 107

1. 2. 3. 4. 5. 6.

Innledning: spørsmål som ikke stilles ......................................................... Hva er et paradigme? ..................................................................................... Et tradisjonelt syn på vitenskapelige fremskritt......................................... Vitenskapelige revolusjoner.......................................................................... Inkommensurabilitet ..................................................................................... Kuhns betydning ...........................................................................................

107 in 114 118 120 124

Kapittel 7 De matematiske naturvitenskapene:historisk.................................... 130

1. 2. 3. 4. 5. 6.

Aristoteles: Fysikk som læren om forandring............................................. Stedsforandring .............................................................................................. Fra Aristoteles til Galilei................................................................................ Galileis skråplaneksperimenter ..................................................................... Matematikk som tilgang til virkeligheten ................................................... Det mekanistiske verdensbilde ....................................................................

130 133 137 140 144 147

Kapittel 8

151 1. Den spesielle relativitetsteorien .................................................................... 151 2. Kvantemekanikk ............................................................................................. 163 3. Kaos .................................................................................................................. 168 De matematiske naturvitenskapene:det 20. århundre .....................

Kapittel 9 Reduksjonismeproblemet................................................................. 175

1. 2. 3. 4.

Naturens hierarki ............................................................................................ Reduksjonismen ............................................................................................. To reduksjonistiske strategier ....................................................................... Alternativer til reduksjonismen ...................................................................

175 178 185 191

INNHOLD

9

Kapittel 10 Vitenskapelige forklaringer................................................................ 194

i. 2. 3. 4. 5.

Om årsaker ...................................................................................................... 194 Eksempel: Semmelweis og årsaken til barselfeber ..................................... 196 Metoder for å avdekke årsaksforhold ........................................................... 199 Funksjonelle forklaringer .............................................................................. 201 Forklaring av menneskelige handlinger ....................................................... 209

Kapittel 11 Det problematiske fremskrittet......................................................... 215

1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8.

Hva er teknologi? ............................................................................................ 215 Teknologi og euklidsk geometri .................................................................. 218 Er teknologien nøytral? ................................................................................... 222 «Den grønne revolusjon» .............................................................................. 231 Naturens grenser ............................................................................................. 233 En radikalt ny situasjon? ............................................................................... 239 Ansvar ............................................................................................................... 240 Jorden er endelig.............................................................................................. 242

Litteratur ................................................................................................................. 246 Noen bøker for videre lesning............................................................................ 254

Stikkord .............................................................................. 260

Kapittel 1 Hvorfor vitenskapsteori?

1. Innledning: «Vitenskapskrigen» Den amerikanske fysikeren Alan Sokal fikk sommeren 1996 publiserr en artik­ kel i et ledende tidsskrift for kulturstudier, Social Text. Artikkelen hadde tittelen «Transgressing the Boundaries: Towards a Transformative Hermeneutics of Quantum Gravity». Like etter at den var blitt publisert, avslørte imidlertid Sokal at det hele hadde vært en bløff. Han hadde med vilje skrevet en artikkel som inne­ holdt en masse tøv, men i en moteriktig terminologi og med sitater fra en rekke «postmodernistiske» tenkere. Den siste delen av Sokals artikkel har overskriften: «Å overskride grensene:

Mot en frigjørende vitenskap». Her beskrives mulighetene for en «postmoderne vitenskap». Blant annet pekes det på at Vestens naturvitenskap siden Galilei i hovedsak har vært matematisk. Så stilles spørsmålet: «Men hvis matematikk?». Det henvises til et sitat som hevder at «... verken logikk eller matematikk unnslipper ‘forurensningen’ fra det sosiale». Deretter kommer følgende salve: «Og som femi­ nistiske tenkere gjentatte ganger har påpekt, er forurensningen i den nåværende kultur alt overveiende kapitalistisk, patriarkalsk og militaristisk.» Dette under­ bygges med et sitat fra en artikkel om «feministisk algebra»: «Matematikk por­ tretteres som en kvinne hvis natur det er å ønske å bli den erobrede Andre». Sokal avslutter riktignok artikkelen med å innrømme at den ønskede frigjørende mate­ matikken ennå ikke eksisterer, men det henvises til lovende tendenser, fra «fuzzy logic», via «katastrofeteori» til kaosteori (Sokal 1996, s. 230—231). De eksemplene jeg har nevnt, er blant de mer forståelige. Som tittelen sier, er artikkelens primære tema «kvantegravitasjon». Den inneholder derfor en rek­ ke termer, påstander og resonnementer som en potensiell leser av Social Text ikke hadde de ringeste forutsetninger for å forstå og ta standpunkt til. Redak­ sjonen i Social Text innrømmet riktignok at den var blitt lurt, og beklaget for så vidt at artikkelen var blitt publisert. Men når det var gjort, gikk den raskt over til å forsvare seg, og rettet en indignert pekefinger mot Sokal og de som støttet ham:

12

KAPITTEL 1

Dette bruddet på etikk er en alvorlig sak i ethvert vitenskapssamfunn, og det har skadelige konsekvenser når det skjer i forbindelse med vitenskapelig publisering. (Robbins og Ross 1996)

Hvis vi ser bort fra det litt komiske i den moralske indignasjonen, kan det være verd å tenke over hva redaksjonen kan ha ment med utsagnet. Det er klart at Sokal førte redaksjonen bak lyset ved at han lot som om han hadde skrevet artikkelen i fullt alvor og stod inne for den. Men er dette skadelig for vitenskapen? Hvis man godtar at vitenskapsfolk svindler med data eller skri­ ver av fra andre, vil det være ikke bare skadelig, men kanskje til og med ødeleg­ gende for vitenskapen. Men vil det være ødeleggende å godta at en forfatter med vilje lager en artikkel som ikke holder faglige mål, utgir den for å være et seriøst arbeid, og sender den til et tidsskrift? Den ville naturligvis bli avvist. Vi kan ta et tilsvarende eksempel fra kunstens verden: En person setter en ape til å lage et maleri, utgir det for å være malt av et menneske, og sender det til en maleriut­ stilling. Dette er naturligvis å føre juryen bak lyset. Vil dette være ødeleggende for kunsten? Det ødeleggende vil eventuelt være hvis juryen aksepterer bildet. Men da er det vel snarere juryen som har skadet kunsten. På samme måte er det snarere redaksjonen i Social Text enn Sokal som har skadet vitenskapen. Sokals innlegg inngår i en større debatt som har fått navnet «vitenskapskrigen» («the Science Wars»). Sokal hevdet at han ikke ønsket å ramme humaniora og sam­ funnsvitenskap generelt, men spesielle miljøer som nok har vært ganske høyrø­ stede og dermed har fått en viss oppmerksomhet i mediene. Han hevdet selv at historien avslørte manglende respekt for kunnskap i disse miljøene. Redaksjo­ nen i Social Text kunne naturligvis ikke selv ta standpunkt til det spesifikt natur­ vitenskapelige i artikkelen. Men hvorfor kontaktet den ikke i det minste en annen fysiker? Sokals svar på spørsmålet er at den ikke så noen grunn til det fordi fysikkens objekt ifølge redaksjonsmedlemmenes mening ikke eksisterer. Det er utelukkende en sosial konstruksjon. Flere av deltagerne i debatten har hevdet at den viser at det fremdeles er stor avstand mellom «de to kulturer». Uttrykket «de to kulturer» ble introdusert av C. P. Snow i 1959. Han hevdet da at det var et gap mellom naturvitenskapsfolk og teknologer på den ene siden, og humanister på den andre. Snows anbefaling var at humanister måtte lære seg naturvitenskap på samme måte som man tok det som en selvfølge at naturvitenskapsfolk skulle sette seg inn i humanistiske fag. Det kan virke som om det her utelukkende var teknokraten som talte. Men da må vi huske på bakgrunnen for boken. Det engelske universitetssystemet og utdanningssystemet for øvrig har historisk vært dominert av humanistiske fag, med liten respekt for naturvitenskap og teknologi. Snow var opptatt av at denne holdningen førte til at Storbritannia ble akterutseilt i konkurransen med USA og

HVORFOR VITENSKAPSTEORI?

13

Sovjetunionen, som etter den andre verdenskrig satset enormt på naturviten­ skap og teknologi (Snow 1959). På slutten av det tyvende århundre er naturvitenskap og teknologi i indus­ trialiserte land på mange måter i samme situasjon som de var i England da Snow skrev sin bok. Det er ett av flere paradokser i det moderne samfunn at selv om vitenskap og teknologi stadig brer seg til flere områder av menneskets til­ værelse, er det lite som tyder på at kunnskapsnivået og interessen for vitenskap og teknologi øker tilsvarende i befolkningen som helhet. Av og til kommer det alarmerende meldinger om manglende kunnskaper, spesielt i naturvitenskape­ lige og tekniske fag. Anti-vitenskapelige og alternative retninger, som for eksem­ pel kreasjonisme, astrologi og healing, har selv i Norge fått så stor utbredelse at de ikke kan neglisjeres. Riktignok er noen av de mest alarmerende meldinge­ ne om hvor dårlig det står til, diskutable. Men selv ut fra en nøktern vurde­ ring er det ingen tvil om at forståelsen og interessen for vitenskap og tekno­ logi ikke øker i takt med vitenskapens og teknologiens økende utbredelse og betydning. Dette må naturligvis bekymre alle ansvarlige myndigheter, og «vitenskapelig allmenndannelse» («scientific and technological literacy») er igjen satt på dags­ orden. I USA har president Bill Clinton gjort det til hovedsak i sin andre presidentperiode. Selv om det nok kan være stor avstand mellom ord og handling, vil alle politikere i industriland hevde at vitenskapelig allmendannelse har høy prioritet. Det kan ligge forskjellige motiver bak, men de fleste kan nok enes om at vitenskapelig allmendannelse i befolkningen er nødvendig både for å opprett­ holde produktiviteten og for å sikre demokratiet. Dersom befolkningen i det store og hele mangler de kunnskaper som skal til for å ha begrunnede meninger om viktige avgjørelser som har med vitenskap og teknologi å gjøre, vil det være et problem for den demokratiske kontroll av utviklingen.

2. Vitenskapens autoritet Vitenskap og religion Men noen av de som har engasjert seg i slikt «opplysningsarbeid», går lenger. Deres syn er at motstand mot kontroversiell vitenskap og teknologi, som for ek­ sempel atomkraftverk og genmodifisert mat, har sitt grunnlag i uvitenhet. Med økende kunnskap vil derfor opinionen også forandre seg. Dette er uttrykk for en grunnleggende tro på at vitenskap og teknologi skal løse våre fundamentale problemer. I noen tilfeller har denne troen sterke likhetstrekk med en religiøs tro. Vitenskapsteoretikeren Paul Feyerabend, som riktignok er svært kontrover­

14

KAPITTEL 1

siell, gikk så langt som til å påstå at vitenskapen på mange måter har den samme funksjon i det moderne samfunn som religionen hadde i middelaldersamfunnet. La oss foreta en sammenligning. Det første likhetspunkt mellom vitenskapen og kristendommen er at begge er institusjonalisert. Kirken er den autoriserte representant for kristendommen, og kirkens «tjenere» er ordnet i et hierarkisk system. I den katolske kirke står paven, som Guds representant, på toppen av systemet. Nedover i hierarkiet kommer kardinaler, erkebiskoper, biskoper osv. I den protestantiske kirke er hierarkiet noe mer beskjedent, men prinsippet er det samme. Vitenskapen er institusjonalisert i universiteter, høyskoler, forsknings­ institutter osv. Vitenskapens «tjenere» er også ordnet i et hierarkisk system. Riktignok er hierarkiet svært beskjedent i forhold til den katolske kirkes hierarki, men det kan nok sammenlignes med den protestantiske kirkes hierarki. Kirkens hierarki, fremfor alt den katolske kirkens, er autoritært. I pakt med tradisjonell kristen teologi kommer sannhet og makt «ovenfra». Gud er alle tings årsak, og hans ord er nedfelt i Bibelen. Paven er Guds representant på jor­ den, og han er derfor den øverste autoritet i alle lærespørsmål. På dette punktet skiller vitenskapen seg fra religionen. I vitenskapen finnes det verken en bibel el­ ler en pave. Tvert imot kan man si at vitenskap er kjennetegnet ved en kritisk innstilling til alle tradisjonelle autoriteter. I artikkelen «The Place of Science in a Liberal Education» ga filosofen Bertrand Russell (1872-1970) en beskrivelse av det han kalte den vitenskapelige innstilling. Han sa at denne innstillingen innebærer

forsøket på å lære oss å se og forestille oss verden på en objektiv måte, så langt som mulig slik den er i seg selv, og ikke bare gjennom våre personlige ønskers fordreide medium. Kjernen i den vitenskapelige innstilling er å benekte at våre egne ønsker, vår smak og våre interesser kan gi oss nøkkelen til en forståelse av verden. Selv om denne innsikten nå synes enkel, har vi motet og innsikten til de første oppfinnere av den vitenskapelige metode, spesielt Galilei, å takke for den (Russell 1963, s. 35).

Det er ikke tilfeldig at Russell nevnte Galilei, for Galilei står for oss som selve symbolet på en vitenskapelig innstilling. Dette kommer godt til uttrykk i en scene fra Bertolt Brechts skuespill Galileis liv. Galilei er kanskje mest kjent for at han forfektet det heliosentriske system, dvs. det syn at solen, og ikke jorden, er sentrum i universet. Dette synet var allerede fremsatt hundre år tidligere, av Nicolaus Copernicus. Ett argument imot dette synet var at fordi universet er perfekt, kan det bare ha ett rotasjonssentrum. Hvis solen var sentrum i univer­ set, måtte det minst ha to rotasjonssentre, i og med at månen roterer rundt jor­

HVORFOR VITENSKAPSTEORI?

15

den. Galilei rettet sin kikkert mot Jupiter, og så at den hadde fire måner. Der­ med mente han å kunne vise at det faktisk var minst ett rotasjonssentrum til, nemlig Jupiter. Følgelig kunne ikke argumentet for at universet har ett rota­ sjonssentrum, være gyldig. I scenen i skuespillet tilbyr Galilei sine motstandere, som i stor grad bygde på Aristoteles’ filosofi, å se i kikkerten for med egne øyne å konstatere at han hadde rett. Men de avslår med den begrunnelse at det er et dårlig instrument som viser noe som ikke kan eksistere (Brecht 1971). Imot den tidens rådende syn, at det finnes to kilder til kunnskap, Bibelen og Aristoteles’ skrifter, hevdet Galilei at det finnes en tredje kilde, nemlig naturens bok. Skal vi få kunnskap om naturen, må vi derfor lese denne boken, dvs. vi må gjøre observasjoner. Derfor tilla Galilei sine kikkertobservasjoner så stor vekt. Henvisningen til vitenskapelige fakta har i dag ofte samme vekt som henvisning til Bibelens ord hadde i middelalderen. Vi skal se et par eksempler på hvordan dette kan fungere.

Kjønn og matematikk Det første eksemplet dreier seg om jenter og realfag. I dette århundret har vi i den industrialiserte verden sett at en økt andel kvinner har fått høyere utdan­ ning. Blant annet har andelen kvinnelige studenter på universitetene økt be­ traktelig, spesielt de siste 10—20 årene. Men denne økningen gjelder ikke alle fag, i hvert fall ikke i samme grad. Det er til dels store forskjeller mellom fagene, og disse forskjellene følger et mønster: Det er mange flere jenter som studerer «myke» fag, som språk og sosiologi, enn «harde» fag, som fysikk og matematikk. Svein Sjøberg diskuterte mulige årsaker til denne skjevheten i en artikkel i tidsskriftet Syn og Segn (1982). Hans utgangspunkt var at det er ønskelig at flere jenter studerer realfag. Han ga to viktige grunner for dette: For det første dreier det seg om et område som har stor betydning for vårt nåværende og fremtidige samfunn. Det er uheldig at den ene halvdelen av befolkningen er så sterkt under­ representert i fag som har så stor betydning. Det kan for eksempel tenkes at kvin­ ner ønsker en annen fremtid enn menn. For det andre er det mange jenter som satser på det de tror vil være en forholdsvis kort utdanning, slik som sykepleie, fysioterapi osv. Det viser seg at de ofte trenger mye lengre tid enn beregnet, for­ di de ofte må ta flere universitetsfag for å få tilleggspoeng for i det hele tatt å komme inn på denne utdanningen. Totalt sett blir denne utdanningen derfor ofte ganske lang, og arbeidet er ofte hardt og forholdsvis dårlig betalt. Det er da lettere å bli for eksempel ingeniør, og jobbene er langt bedre betalt. Sjøberg foreslo to typer tiltak for å få flere jenter til å begynne å studere real­ fag. Den første typen tiltak gikk ut på å øke jenters motivasjon. De måtte få råd­ givning, og de måtte få oppmuntring slik at de kunne styrke troen på seg selv.

16

KAPITTEL 1

Han henviste til undersøkelser som viste at jenter syntes at fysikk var vanskelig, mens gutter syntes det var lett. Men jentene svarte best på mange prøver. Den andre typen tiltak dreide seg om selve faget. Han henviste til undersøkelser som tydet på at jenter og gutter på grunn av ulik erfaringsbakgrunn hadde forskjel­ lige interesser. For eksempel var jentene mest interessert i å få vite hvordan en atomkrig virker på menneskene og naturen, mens guttene var mest interessert i hva en atombombe er laget av. Han hevdet at realfagene i skolen undervises på en slik måte at guttene klart favoriseres. Både jentene og faget ville være tjent med at videre perspektivet ble trukket inn i undervisningen av realfagene. Han konkluderte slik:

Faga må gi avkall på den sterile og abstrakte forma som dominerer i dag, og meir ta omsyn til relevans og nærleik. Faga må også gi rom for menneskelege og moralske verdiar, og dei må kunne ta opp estetiske kvalitetar (Sjøberg 1982). I et senere nummer av det samme tidsskriftet gikk en professor i psykologi, Frode Strømnes, i rette med Sjøberg. Det var åpenbart at Strømnes mente at han snak­ ket med vitenskapelig autoritet. Han benyttet da også betegnelsen «vitenskape­ lige fakta» om de forhold han påberopte seg. Han hevdet at disse fakta viste at forskjellene mellom kjønnene når det for eksempel gjelder intellektuelle interes­ ser og prestasjoner, ikke skyldes sosiale, men biologiske forhold. Menns og kvin­ ners hjerner er rett og slett forskjellige. Hos ca. 95 prosent av befolkningen er det den venstre hjernehalvdelen som spesielt angår taleevnen, mens den høyre hjernehalvdelen spesielt angår vår evne til å orientere oss i rommet. Hos kvinner er den venstre hjernehalvdelen best utviklet, mens den høyre er best utviklet hos menn. Dette medfører ifølge Strømnes at kvinner er svært dyktige til å persipere fø­ lelser og motiver hos andre, oppfatte ansiktstrekk og tonelag i stemmen. De er også dyktige til å huske og gjengi noe uten at de forstår det som gjengis. Deri­ mot er de ikke så dyktige i logikk og matematikk. Menn er derimot dyktigere i alt som har med romlige forhold å gjøre. De er for eksempel dyktigere til å håndtere abstrakte modeller. De er ikke så dyktige i å lære utenat, men søker derimot å finne en logisk struktur i tingene. De vil derfor i større grad enn kvin­ ner lære av å gjøre ting selv og finne ut av sammenhengene fremfor å lære ute­ nat. Kort og godt hevdet Strømnes at man hadde solid vitenskapelig belegg for det tradisjonelle synet at menn er logiske, mens kvinner har intuisjon. Strømnes konkluderte med at omtrent det motsatte av Sjøbergs forslag burde gjennomføres. Han hevdet at «det er velkjent mellom fagfolk at skolen slik han er no, er særskilt repressiv mot mennene». Årsaken til dette var ifølge Strømnes at

Kvinnelige stabsansatte på Harvard College Observatory måtte så sent som i 1925 finne seg i kun å klassifisere himmellegemer på fotografiske plater tatt av mannlige astronomer.

skolen la vekt på å huske detaljer og å kunne kommunisere verbalt, men la mindre vekt på prinsipplæring ved direkte erfaring og bruk av rommodeller. Å ta hensyn til «feministenes» krav ville være skadelig fordi man dermed lot mer eller mindre godt begrunnede ønskemål gå på bekostning av fakta. Han etterlyste det Russell kalte en «vitenskapelig innstilling» i kjønnsrolledebatten. Ønskemål måtte for ettertiden underordnes fakta. Han fyrte av følgende kraftsalve: I staden for å forme ut politikken vår etter krava frå feministane utan å gran­ ske noggrant korleis krava er underbygde, må samfunnet no ta skeia i ei anna hand og krevje ein debatt som er underbygd med fakta (Strømnes 1982).

Med andre ord: Strømnes påberopte seg vitenskapelige fakta omtrent på samme måte som en fundamentalist ville ha påberopt seg Bibelen, og hans bruk av an­ givelig vitenskapelige fakta hadde ikke så rent lite til felles med fundamentalisters ofte svært selektive bruk av sitater fra Bibelen.

Rase og intelligens

Det andre eksemplet mitt dreier seg om forholdet mellom rase og intelligens. Fargede i USA er med rette blitt betraktet som en undertrykt gruppe: De tilhø-

18

KAPITTEL 1

rer jevnt over den fattigste delen av befolkningen, de får jevnt over dårligere ut­ danning enn hvite, og de får de dårligste jobbene. På 1960-tallet var borgerrettighetsbevegelsen på fremmarsj, og det ble gjennomført en del reformer for å bedre de fargedes kår. Mange av tiltakene hadde som formål å få de fargede ut av de store slumområdene, som var preget av dårlige hus, dårlige skoletilbud, høy arbeidsledighet og kriminalitet. Ett av tiltakene besto i at fargede skoleele­ ver ble kjørt med busser til andre skoler. Dette var skoler i de hvite områdene, skoler som tidligere stort sett hadde hatt hvite elever, og som hadde en høyere kvalitet enn de fargedes skoler i slumområdene. I 1969 offentliggjorde den amerikanske psykologen Arthur Jensen en artik­ kel i Harvard Educational Review hvor han hevdet at dette og lignende tiltak var dømt til å mislykkes. Det at fargede elevers skoleprestasjoner jevnt over lå under hvite elevers prestasjoner, var ifølge Jensen biologisk betinget. Han fikk støtte av en annen psykolog, Richard Herrnstein ved Harvard University, som utvidet Jensens påstand til også å gjelde arbeiderklassen. En nobelprisvinner i fysikk, William Shockley, gikk inn for at svarte og arbeidere skulle få betaling for å ste­ rilisere seg. I England hevdet den kjente psykologen Hans Eysenck det samme, og hans syn ble brukt i kampanjen mot fargede innvandrere. Hovedargumentet var at intelligens i hovedsak er arvelig, og bare i liten grad påvirkes av miljøet (og dermed også av læring). Dermed ville sosiale tiltak ifølge deres syn bare få liten effekt. De hevdet at påstanden om intelligensens arvelig­ het bygde på udiskutable vitenskapelige fakta. Disse fakta var resultat av studier av eneggede tvillinger som var vokst opp atskilt. Eneggede tvillinger har identiske gener, og når de vokser opp atskilt, blir miljøet forskjellig. Like fullt viste under­ søkelsene at intelligensen i stor grad var den samme (en korrelasjon på ca. 0,8). Dermed sluttet man at 80 prosent av intelligensen er arvelig bestemt, og bare 20 prosent skyldes miljøet. Det skulle være unødvendig å si at disse påstandene ikke ble stående uimot­ sagt. Det førte til en heftig debatt, som imidlertid døde hen i løpet av 1970-årene. Men den blusset opp igjen da Richard Herrnstein og Charles Murray i 1994 utga en 850 siders bok med tittelen The Bell Curve. Intelligence and Class Structure in American Life. Boken bygger i stor grad på nye data fra det såkalte National Longitudinal Study of Youth. Dette er en stor database over ungdomskull, totalt ca. fire millioner, som ble født på 1960-tallet, og som er fulgt gjennom 1970- og 1980-årene. Databasen inneholder blant annet opplysninger om demografi, inn­ tektsforhold, utdannelse, resultat av intelligenstester og yrkesvalg. Herrnstein og Murray kommer i hovedsak frem til de samme resultater som Jensen og Eysenck: Intelligens er i stor grad genetisk bestemt og og dermed arvelig. Det er en Har statistisk sammenheng mellom høy utdanning, høy inntekt, høye stillinger og intelligens, og det er en statistisk sammenheng mellom kriminalitet, fattigdom

HVORFOR VITENSKAPSTEORI?

19

og lav intelligens. Ikke minst er det en sammenheng mellom den fargede befolk­ ningens gjennomsnittlig lavere intelligens og kriminalitet og fattigdom. Herrnstein og Murray betrakter disse funnene som fakta, og gir i slutten av boken råd om hvordan samfunnet bør forholde seg til disse. Blant annet mener de, som Jensen og Eysenck, at penger brukt til å prøve å skape større likhet, er bortkastet, fordi intelligens i all hovedsak er genetisk bestemt. Etter deres syn må samfunnet heller innrettes slik at man åpent erkjenner at det er genetisk be­ tingede forskjeller. Blant annet foreslår de at det bør brukes mer penger på feng­ selsvesenet og til å beskytte mer velstående områder mot kriminalitet.

3. Hvorfor vitenskapsteori? Vitenskapshistorie og vitenskapssosiologi Hvordan skal man så forholde seg til for eksempel The Bell Curvé' Jeg kan tenke meg to ytterliggående reaksjoner: På den ene siden kan man nekte å gå inn på argumentene, og karakterisere slik forskning som avskyelig. Mange av de som har tatt avstand fra boken og dens politiske anbefalinger, har ikke gått inn på dens argumenter. På den annen side kan man gå detaljert inn på Herrnstein og Murrays arbeid på dets egne premisser, og stille spørsmål som: Er deres konklu­ sjoner underbygd av data? Er deres bruk av statistikk korrekt? Finnes det alternative modeller som underbygges av de samme data? Dette er faktisk blitt gjort. Blant annet har forskere vist at man på grunnlag av de samme data som Herrnstein og Murray benyttet, kan underbygge helt andre konklusjoner (Devlin m.fl. 1997). Selv om en moralsk avstandstaken kan være forståelig, er det neppe tvil om at en kritikk som går inn på arbeidets egne premisser, er mer effektiv. Den kri­ tikken jeg refererer til, er da i hovedsak en vitenskapelig kritikk som krever en stor grad av spesialkompetanse. Men all uenighet kan ikke avgjøres ved å hen­ vise til fakta. Noe av kritikken er også vitenskapsteoretisk. Jeg skal i dette innledningskapitlet prøve å besvare det spørsmålet som er kapitlets overskrift: «Hvorfor vitenskapsteori?» Jeg skal starte med en første bestemmelse av vitenskapsteori, som i vid forstand omfatter alle studier av vitenskapene. Vitenskapsteorien kan studere vitenskapene på samme måte som vitenskapene studerer andre gjenstander. En vitenskapshistoriker kan studere vitenskapens historie på samme måte som en historiker studerer et samfunns, en institusjons eller et fenomens historie. En vitenskapssosiolog studerer viten­ skapen på samme måte som en sosiolog studerer trekk ved samfunnet. Vi kaller ofte denne formen for vitenskapsteori for «deskriptiv vitenskapsteori».

20

KAPITTEL 1

Den deskriptive vitenskapsteorien beskriver vitenskapene slik de faktisk fore­ ligger eller har foreligget i historien. Slike studier kan kaste lys over problem­ stillinger som er aktuelle i dagens debatt. Selv tilsynelatende perifere historiske studier kan sette den aktuelle debatt inn i en historisk ramme som kan være nyt­ tig. Jeg skal benytte et eksempel fra biologiens historie til å vise det. I 1830 var HMS Beagle, under ledelse av kaptein Robert FitzRoy, beskjefti­ get med kartlegging av kystområdene lengst sør i Sør-Amerika. Lengst sør på Ildlandet, i det som nå heter Beaglekanalen, traff de på en stamme, Yahganindianerne. Til tross for det barske klimaet hadde de ingen klær. De sov på bak­ ken og hadde svært primitive hytter. De levde av å fange fisk med spyd og de jaktet på sel. Deres viktigste våpen var stein. De hadde ingen overlevert historie, ingen myter eller fortellinger, ingen musikk eller diktning, og ingen utsmyk­ ning av noen slag. De hadde ingen seremonier, og de begravde ikke sine døde. Fire av indianerne ble brakt til England sammen med båten. De ble opplært i engelsk og ble straks en attraksjon. Året etter ble de brakt tilbake igjen om bord

på samme skip. HMS Beagle la da ut på en ny ekspedisjon med FitzRoy som kaptein. Ekspedisjonen varte fra 1831 til 1836 og omfattet Sør-Amerika og deler av Stillehavet. For ettertiden er den blitt mest kjent fordi Charles Darwin del­ tok. FitzRoy var belest og på høyde med den vitenskapelige utviklingen. Han hadde lange diskusjoner med Darwin under ekspedisjonen og holdt kontakten senere i livet, men lot seg aldri overbevise om at evolusjonsteorien var korrekt. Den stred fundamentalt imot hans ideer om orden og formål i universet. For­ skjellen i orientering hos Darwin og FitzRoy ga seg utslag i deres syn på yahganindianerne. Darwin følte seg frastøtt av disse primitive skapningene. For ham var de mennesker på et så primitivt utviklingsstadium at de kunne betraktes som et mellomstadium mellom dyr og mennesker. FitzRoy, derimot, var aldri i tvil om at de var mennesker, og dermed i besittelse av en udødelig sjel. Han følte også en beundring for disse menneskene som var i stand til å overleve med pri­ mitive redskaper i et ugjestmildt klima (Marks 1991). Yahgan-indianerne er nå utdødd. Det er ingen tvil om at de var mennesker, men de hadde få av de kjennetegn som vi forbinder med mennesker. For Fitz­ Roy var svaret greit nok: Mennesket er skapt i Guds bilde og har en udødelig sjel. I så måte er det et absolutt skille mellom mennesket og alle andre levende vesener. For Darwin var situasjonen en annen. En konsekvens av evolusjonsteo­ rien er at forskjellen mellom mennesker og dyr blir mindre absolutt. Copernicus hadde allerede fratatt mennesket dets privilegerte plass som universets sentrum, og Darwin fratok mennesket dets privilegerte plass i skaperverket. Ideer om orden og formål ble erstattet av ideer om konkurranse og fremskritt. Det er ikke så lang vei fra dette til ideen om at noen raser er andre overlegne, og at noen

HVORFOR VITENSKAPSTEORI?

21

raser vil dø ut, slik arter har dødd ut i evolusjonens historie. Gjennom kolonialisering bidro europeerne til utviklingen av denne tenkningen. Enkelte gikk så langt som til å hevde at det kunne være formålstjenlig å hjelpe naturen i å utryd­ de raser som likevel ville dø ut. I boken Utrota varenda javel forfølger Sven Lindqvist uttrykket «exterminate all the brutes» tilbake til dets opphav. Det er en lite lystelig reise gjennom rasismens og kolonialismens historie (Lindqvist 1992). De fleste av oss vil forbinde slike raseteorier med nazismen. Nazistene prøv­ de nettopp å utvikle en raselære der den såkalte nordiske rase ble sett på som overlegen andre raser. Etter at Tyskland tapte den andre verdenskrig og nazistenes forbrytelser ble allment kjent, ble raselæren diskreditert. Det var ingen respek­ table vitenskapsfolk som vågde å forfekte rasistiske teorier inntil Jensen publiser­ te den tidligere nevnte artikkelen. Men vitenskapshistorien kan fortelle oss at det slett ikke bare var nazistene som var tilhengere av raselæren. Tvert imot hadde ra­ sistiske synspunkter stor utbredelse blant vitenskapsfolk i Nord-Europa og USA i begynnelsen av dette århundret. Ikke bare var det et utbredt syn at noen raser var underlegne andre raser, men det var også alminnelig akseptert at defekter som epilepsi, sinnssykdom, alkoholisme, kriminalitet osv. var biologisk betinget. Rundt 1910 innførte 30 stater i USA lover om tvungen sterilisering av personer som hadde disse defektene. I så måte inngår The Bell Curve i en lang tradisjon. Men den deskriptive vitenskapsteorien rokker strengt tatt ikke ved de viten­ skapelige fakta. Man kunne for eksempel imøtegå Herrnsteins og Murrays argu­ menter ved å påpeke at deres prosjekt er en gjenoppliving av den «vitenskapelige rasismen». Men denne anklagen kunne imøtegås ved å påpeke at vi kan beklage noe så mye vi bare vil, men dersom det dreier seg om fakta, gjør vi klokt i å ta det til etterretning. Vi kan gjerne ønske at det skulle være annerledes, men der­ som fakta tyder på det motsatte, er det lite å gjøre med det. Som Russell påpek­ te i det tidligere gjengitte sitatet, er en teoris sannhet uavhengig av våre ønsker og motiver. Selv om Herrnstein og Murray privat kanskje er aldri så mye rasis­ ter, og følgelig har motiver for å ønske at de vitenskapelige fakta skal understøtte deres syn, og vi er aldri så mye antirasister og ønsker det motsatte, er de faktiske forhold uavhengige av dette. Når vi skal ta standpunkt til sannhetsinnholdet i det som påstås, må vi se bort fra slike forhold.

Vitenskapsstudier Slik sett har vitenskapshistorie og vitenskapssosiologi tradisjonelt ikke prøvd å rokke ved de vitenskapene de har studert. Men dette forandret seg for ca. tyve år siden. Da oppsto det en ny form for vitenskapssosiologi og vitenskapshistorie som distanserte seg fra den tradisjonelle. Retningen kalles ofte vitenskapsstudier. Det er fremfor alt denne form for studier som er blitt angrepet i «vitenskapskrigen».

22

KAPITTEL

1

En kort gjennomgang av en bok som står innenfor denne tradisjonen vil gjøre oss bedre i stand til å forstå hvorfor reaksjonene har vært så sterke. Boken er Harry Collins og Trevor Pinch: The Golem: what everyone should know about science. Ordet Golem i tittelen henspeiler på en størrelse fra jødisk mytologi. Det var en figur som ble laget av leire, men etter at den var laget, underkastet men­ neskene seg den som en gud. Forfatterne mener at det forholder seg på samme måte med vitenskapen. Den er et produkt av menneskelig virksomhet, men samtidig underkaster vi oss den som om den skulle være guddommelig. Boken gjennomgår syv historiske eksempler. To av dem er relativitetsteorien (både den spesielle og den generelle) og forsøket på å få i stand «kald fusjon». Som kjent regnes frembringelsen av relativitetsteorien som en av dette århund­ rets store vitenskapelige bragder, mens forsøket på å få i stand kald fusjon regnes som en fiasko. Jeg skal komme tilbake til Einsteins (spesielle) relativitetsteori i et senere kapittel. Jeg skal her begrense meg til å si litt om kald fusjon. Fusjon består i at hydrogenisotoper (deuterium) smelter sammen til helium, og frigir enorme meng­ der energi. Fordelen med fusjon er at den ikke produserer nevneverdig radioaktivt avfall. Men problemet er at det kreves enorme temperaturer for å få prosessen i gang. En hydrogenbombe er konstruert rundt en vanlig atombombe, fordi den krever energien fra en atomeksplosjon for å settes i gang. Til tross for at det er in­ vestert store summer, har man foreløpig ikke lyktes i å få i gang fusjonsprosesser under kontrollerte forhold som produserer mer energi enn det som trengs for å få dem i gang. Teknologens drøm ville være å få i gang en fusjonsprosess ved værelsestemperatur som kunne kontrolleres og opprettholde seg selv. Da ville energiproblemet være løst en gang for alle, og man kunne bygge små fusjonsreaktorer etter behov. Da de to kjemikerne Stanley Pons og Martin Fleischmann 23. mars 1989 holdt pressekonferanse ved University of Utah og annonserte at de hadde fått i gang en fusjonsprosess ved værelsestemperatur («i et reagensglass»), gikk historien verden over i løpet av ett døgn. Allerede to uker etter pressekonferansen bevilget staten Utah fem millioner dollar til forskning på kald fusjon. Innen tre uker var pre­ sident Bush personlig blitt informert. Fra flere laboratorier rundt om i verden kom det inn meldinger om at man hadde bekreftet Fleischmanns og Pons’ resultater. Men så begynte luften å gå ut av ballongen. Kald fusjon ble tema på en rekke seminarer og konferanser. Det ble raskt funnet alvorlige svakheter i Fleischmanns og Pons’ eksperimenter, og de fikk etter hvert store problemer med å svare på kritiske innvendinger. Det kom dessuten stadig flere meldinger om at andre labo­ ratorier hadde prøvd å reprodusere eksperimentene uten resultater. Først måtte artikkelen til Nature trekkes tilbake før den var publisert. Senere ble de drevet fra skanse til skanse etter som eksperter gikk inn på de forskjellige delene av deres arbeid. Ett år etter pressekonferansen hadde de fleste mistet troen på kald fusjon.

HVORFOR VITENSKAPSTEORI?

23

I The Golem fremstilles hendelsene rundt relativitetsteorien og kald fusjon i prinsippet likt: I begge tilfeller er det snakk om motstridende eksperimentelle resultater og uenighet mellom vitenskapsfolk. Det kan se ut som om den eneste forskjellen i de to tilfellene er at Einstein vant mens Fleischmann og Pons tapte. Konklusjonen på boken er at vitenskapelige resultater er det produktet som fremkommer etter en prosess av usikkerhet, uenighet, maktkamp, kompromis­ ser og beslutninger. Problemet med tradisjonell vitenskapshistorie er ifølge for­ fatterne at dette utelates, slik at det ser ut som om det endelige resultatet ute­ lukkende har tvunget seg frem med logisk nødvendighet. Kort sagt: Vitenskap og teknologi er en sosial konstruksjon. Denne posisjonen innen vitenskapsstu­ dier kalles derfor også sosial konstruktivisme. Men er den eneste forskjellen mellom den spesielle relativitetsteorien og kald fusjon at den ene ble akseptert og den andre ikke ble det? Jeg skal ikke gå inn på detaljer her. Veien frem til etableringen av relativitetsteorien var atskillig mer kronglet enn det mange er klar over. På dette punktet er The Golem nyttig og opplysende lesning for de fleste. Men det er likevel ingen tvil om at dette er vitenskap på sitt ypperste. Kald fusjon er derimot en av de mindre hyggelige episodene i vitenskapens historie. Selv om det sannsynligvis ikke var vitenskape­ lig svindel, er det ingen tvil om at Pons og Fleischmann brøt mange normer for god vitenskap. For eksempel holdt de pressekonferanse før deres resultater var publisert og dermed tilgjengelige for andre vitenskapsfolk. Like fullt fremstilles dette i 1he Golem som normal vitenskap (Collins og Pinch 1993, s. 78). Det er ikke så vanskelig å forestille seg at dette kan gjøre vitenskapsfolk som arbeider hardt, nøyaktig og samvittighetsfullt, rasende. Det er derfor ikke tilfeldig at vitenskapsstudier er blitt et av hovedangrepsmålene i «vitenskapskrigen».

Normativ vitenskapsteori

Det problematiske med en krig er at verden blir delt i to: venner og fiender. Hvis man kritiserer én side, blir man automatisk tatt til inntekt for den andre. Dermed har nyansene en tendens til å forsvinne. Men i de fleste kriger er det noe rett på begge sider. Det gjelder også «vitenskapskrigen». De sosiale konstruktivistene har rett i at vitenskap alltid eksisterer i en samfunnsmessig sam­ menheng, og at den derfor også dreier seg om interesser og verdier. Det er en håpløs strategi å hevde at vitenskapene aldri er styrt av andre krefter enn søken etter sannhet. Men samtidig har kritikerne rett i at vitenskap ikke er en hvilken som helst samfunnsmessig aktivitet, og at den nødvendigvis må være styrt av normer for rasjonalitet. Alle som driver med vitenskapelig eller intellektuell virksomhet, vet at virk­ somheten må følge visse normer for i det hele tatt å kunne legitimere seg. Disse

24

KAPITTEL 1

normene gjør en blant annet i stand til å skille mellom god og dårlig vitenskap. Det problematiske er at sosiale konstruktivister benekter dette når det gjelder de vitenskapene de studerer, samtidig som de nødvendigvis må forutsette slike nor­ mer for sin egen virksomhet. For ellers blir deres egen virksomhet utelukkende en sosial konstruksjon som opprettholdes ved markedsføring og makt. Derfor var det ikke så lite komisk da redaksjonen i Social Text løftet en moralsk peke­ finger mot Sokal. Men i den moralske pekefingeren ligger det jo en anerkjen­ nelse av at selv en sosial konstruktivist må følge visse normer. For eksempel vil man skille mellom gode og dårlige arbeider når man ansetter folk i stillinger i vitenskapsstudier. (Jeg vil her vise til Michael Friedmans svært opplysende artik­ kel: «On the Sociology of Scientific Knowledge and its Philosophical Agenda» (1998). Han tar spesielt opp selvreferanseproblemet i pkt. 5.) Det trengs derfor også en normativ vitenskapsteori. Diskusjonen av The Bell Curve viser dette tydelig. Den har reist spørsmål om hvordan hypoteser under­ bygges av empiriske data, om kriteriet på årsakssammenhenger, om forholdet mellom det biologiske og det sosiale, for å nevne noen eksempler. Dette er spørsmål som stilles innen den normative vitenskapsteorien. Den nøyer seg ikke med å beskrive vitenskapene slik de faktisk er, men prøver å utarbeide standar­ der for vitenskapelig aktivitet. Den regnes normalt som en filosofisk disiplin, og i stedet for betegnelsen «normativ vitenskapsteori» bruker man derfor ofte be­ tegnelsen «vitenskapsfilosofi». Skillet mellom deskriptiv og normativ vitenskapsteori tilsvarer skillet mel­ lom kognitiv psykologi og logikk, og mellom sosiologi og moralfilosofi. Kog­ nitiv psykologi undersøker hvordan mennesker tenker. For eksempel kan en kognitiv psykolog undersøke hvilke logiske feilslutninger som er mest vanlige. Logikeren, derimot, er ikke opptatt av hvordan folk tenker. Han undersøker reglene for rett tenkning og dermed hvordan folk bør tenke. Forholdet mellom sosiologen og moralfilosofen er helt tilsvarende. Sosiologen undersøker hvordan det er i samfunnet. Han kan for eksempel fortelle oss at de som har høy inntekt, dessuten jevnt over kan skaffe seg en rekke materielle goder billigere enn de med lavere inntekt. («Det er dyrt å være fattig!») Men som sosiolog tar han ikke standpunkt til om dette er rettferdig. En moralfilosof er derimot opptatt av spørsmål som hva en rettferdig fordeling er. Logikk, moralfilosofi og normativ vitenskapsteori er alle filosofiske disipli­ ner. Denne boken handler primært om normativ vitenskapsteori. Men det er et viktig poeng at normativ vitenskapsteori ikke kan ses isolert fra den deskriptive vitenskapsteorien eller fra vitenskapene. Her kan igjen en sammenligning med moralfilosofi og samfunnsvitenskap være på sin plass. En moralfilosof som arbeider med moralske problemer fullstendig uten å ta hensyn til hvordan sam­ funnet faktisk er, vil komme i fare for å diskutere problemer og utarbeide nor­

HVORFOR VITENSKAPSTEORI?

25

mer som er helt uinteressante i forhold til det samfunnet han lever i. På samme måte kan en vitenskapsfilosof, som altså er opptatt med normativ vitenskaps­ teori, komme i skade for å diskutere spørsmål som er helt uinteressante i forhold til de faktisk eksisterende vitenskapene. Vi skal i neste kapittel se at normer ikke kan begrunnes ved å henvise til fakta. Men hvordan kan vi da skille mellom gode og dårlige normer? La oss igjen sam­ menligne med etikken. Hvis vi spør en kristen hvordan de moralske normene skal begrunnes, vil svaret normalt være Gud og Bibelen. Med andre ord, de får sin begrunnelse «ovenfra». Slik kan man også begrunne vitenskapelige normer. «Ovenfra» vil i denne sammenhengen kunne være vitenskapens fundamentale mål. Et typisk eksempel på en normativ vitenskapsteori av denne typen finner vi hos Karl Popper, som jeg behandler i kapittel 5. For Popper vil dette målet være å komme så nær sannheten som mulig - for å si det enkelt. Utfra dette målet kan Popper så utlede noen grunnleggende normer for vitenskapelig virksomhet. Disse er i prinsippet gyldige for alle tider og for alle vitenskaper. Det er imidlertid flere problemer med en slik måte å begrunne normer på. For det første innebærer det at vitenskapen har ett (eller noen få) mål som er felles for alle vitenskaper og som ikke forandrer seg over tid. For det andre kre­ ver det at man kan gi en begrunnelse for dette målet. Popper tok målet ganske enkelt for gitt, og hadde gjennom sitt omfattende forfatterskap lite å si om det (jf. Laudan 1984, s. 49). For det tredje vil slike normer bli så generelle at de nor­ malt ikke vil være veiledende for vanlig vitenskapelig virksomhet. For det fjerde kan dette medføre at dersom man ikke anerkjenner dette målet, blir det eneste alternativet at man forkaster alle kriterier på sannhet og rasjonalitet. Den sosia­ le konstruktivismen kan betraktes som en slik reaksjon på et altfor snevert syn på vitenskapelig virksomhet. Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å gi en fullstendig begrunnelse for at nor­ mer kan diskuteres på en rasjonell måte, men bare nøye meg med noen antyd­ ninger. For det første er det mulig å diskutere mål på en rasjonell måte selv om disse skulle forandre seg. Et velkjent eksempel er diskusjonen mellom Albert Einstein og Niels Bohr om kvantemekanikken, som jeg skal komme tilbake til i kapittel 6. Einstein godtok aldri kvantemekanikken som en fullgod teori. Hans innvending var ikke at den ikke stemte med observasjonene, men at den ikke var deterministisk. Målet for vitenskapelig virksomhet var for Einstein å frem­ bringe deterministiske teorier. Derfor måtte kvantemekanikken være ufullsten­ dig. (Einstein til Bohr: «Gud kaster ikke terninger.») Bohr derimot hevdet at målet om å oppnå deterministiske teorier måtte gis opp, fordi det i lys av kvantemekanikken var urealiserbart. (Bohr til Einstein: «Hvorfor skal du fore­ skrive hva Gud skal gjøre?») Bohrs poeng var ganske enkelt at et mål som er urealiserbart, bør forandres.

26

KAPITTEL 1

I praksis bruker vi en rekke metoder til å diskutere, kritisere og begrunne mål og normer. Hvis man for eksempel kan vise at flere av de mål man forfølger, er innbyrdes motstridende, er dette et argument for å revidere ett eller flere av dem slik at de harmoniserer. Hvis man kan vise at normer ikke fører til det må­ let de angivelig skal realisere, eller at de er innbyrdes motstridende, så er dette også en grunn til å ta dem opp til revisjon. En annen måte å begrunne normer på er at man tar utgangspunkt i tilfeller som er kjente og uproblematiske, og så overfører man dette til tilfeller som er ukjente og problematiske ved å vise at til­ fellene er like i relevante henseender («kasuistikk»), Larry Laudan diskuterer dette på en overbevisende måte i Science and Values (Laudan 1984, kap. 3).

4. Et videre perspektiv «Vitenskapskrigen» har vist at man ikke kan legitimere vitenskapene uten å ta standpunkt til grunnleggende filosofiske spørsmål om sannhet, rasjonalitet og verdier. Den har også vist at vitenskapen må ses i et større perspektiv, der spørs­ mål om menneskehetens fremtid og menneskets plass i universet også settes på dagsorden. Vitenskapsfilosofer burde ønske dette velkommen. Det viser at vitenskape­ ne ikke har gjort filosofien overflødig, men tvert imot har gjort tradisjonelle filosofiske spørsmål aktuelle. Ofte fremstiller man fremveksten av vitenskapene på 1600-tallet som et brudd med filosofien. Jeg har tidligere henvist til Galilei, som i stedet for å hengi seg til spekulasjoner rettet sin kikkert mot stjerne­ himmelen for å gjøre observasjoner. Men dette er bare den ene side av saken. Galilei fremhevet mange ganger at vi ikke kan stole blindt på våre observasjoner, fordi våre sanser kan bedra oss. Ett av hans eksempler er en mann som går langs en gate i mørket og ser månen over hustakene. Når han går, ser det ut som om månen flytter seg bortover hustakene, på samme måte som en katt som går langs hustakene. Men hans fornuft forteller ham at det bare er tilsynelatende slik at månen flytter seg bortover hustakene. Det er han selv som beveger seg. Der­ for konkluderer Galilei med at vi må sette fornuften over sansene. Fornuften kan også fortelle oss at ikke alle observasjoner har samme verdi. Galilei er også kjent for å ha funnet loven for legemers frie fall, ofte kalt «Galileis fall-lov». Han kom frem til denne loven ved å studere bevegelse på en ny måte i forhold til det som var vanlig tidligere. Han målte nemlig lengde og tid, og fremstilte forholdet mellom dem som en matematisk funksjon. Vi tar det nærmest som en selvfølge at vi bør bygge på målbare størrelser der det er mulig. Men på Galileis tid var dette ingen selvfølge. Hvorfor skulle han måle? Galileis begrunnelse var at Gud har skrevet «naturens bok» i et bestemt

Fra partikkelakselleratoren ved CERN i Sveits.

språk, i matematikkens språk. Matematikken er derfor nøkkelen til naturens hem­ meligheter, og følgelig må alle vitenskapelige teorier bygge på målbare størrelser. Det går en linje fra Galilei til våre dagers vitenskap. Ett eksempel er en av de sentrale skikkelsene i «vitenskapskrigen», nobelprisvinner i fysikk Steven Weinberg. Han har skrevet en bok med tittelen: Dreams of a Final Theory. I boken argumenterte han sterkt for at man skulle bygge verdenshistoriens dyres­ te vitenskapelige instrument: the Superconducting Super Collider (SSC). I siste kapittel beskriver han sin reise til Ellis County i Texas, hvor akseleratoren etter planen skulle bygges. Siste avsnittet i kapitlet og dermed boken, lyder slik: Ingen kan si om noen aksellerator vil gjøre oss i stand til å ta det siste skrit­ tet til en endelig teori. Jeg vet at disse maskinene er nødvendige etterfølge­ re etter en ærerik historisk fremvekst av vitenskapelige instrumenter, som strekker seg tilbake til før Brookhaven og CERN og DESY og Fermilab og KEK og SLAC-akseleratorer av i dag, til Lawrences syklotron og Thomsons katodestrålerør, og videre tilbake til Fraunhofers spektroskop og Galileos kikkert. Om de endelige naturlovene oppdages i vår levetid eller ikke, er det likevel en stor ting for oss å føre videre tradisjonen å undersøke na­ turen, ved å spørre igjen og igjen hvorfor den er slik som den er (Weinberg 1993, s. 220).

28

KAPITTEL 1

Den amerikanske kongressen innstilte bevilgningene til SSC i 1993, så det pro­ sjektet kan vi betrakte som avsluttet. Men det interessante er at Weinberg, i en bok som inneholder et kapittel med tittelen «Against Philosophy», gir så klart ut­ trykk for de grunnleggende filosofiske antakelsene som ligger under hans egen forskning. Vi trenger ikke være enige i disse antakelsene. Det viktige er at han minner oss om at vitenskapelig forskning ofte drives fremover av grunnleggen­ de krefter som kan være er skjult. Bare ved at de kommer frem i lyset, kan de diskuteres. Jeg skal nevne et par eksempler.

Datamaskiner og psykoterapi

Joseph Weizenbaum, daværende professor i datavitenskap ved Massachusetts Institute of Technology, ga i 1976 ut boken: Computer Power and Human Reason. Boken, som tar opp spørsmålet om hva datamaskiner kan gjøre og hva de ikke kan (og hva de ikke bør) gjøre, har et klart filosofisk tilsnitt. I innledningen til boken skisserer han hvordan han kom til å bli interessert i filosofiske problemer. Han arbeidet på den tiden med et programsystem som skulle gjøre en i stand til å kommunisere med datamaskiner ved hjelp av vanlig engelsk. Til da (og dette er fremdeles det normale) gikk all informasjon til og fra datamaskinene via kunstige språk som var konstruert for formålet (som for ek­ sempel BASIC, FORTRAN og PASCAL). Det som kjennetegner slike språk, er at de er sterkt formalisert, og de er dermed mye fattigere enn dagligspråket. Den største ulempen er imidlertid at man må lære dem, mens man jo allerede beher­ sker dagligspråket. Weizenbaums språksystem ble kalt ELIZA. Navnet var tatt fra George Ber­ nard Shaws skuespill Pygmalion (best kjent i operetteversjonen med tittelen «My Fair Lady»). Hovedpersonen i skuespillet heter nettopp Eliza. Hun lærer seg å snakke et formelt korrekt engelsk, men det er ikke opplagt at hun blir så mye klokere av det. Det var for å få frem nettopp dette poenget at Weizenbaum valg­ te navnet. Ved hjelp av dette systemet kunne datamaskinen programmeres til å spille flere «roller», for eksempel bankfunksjonær. Som bankfunksjonær skulle den være i stand til å utføre de funksjoner som en bankfunksjonær utfører. I svært mange banker er jo en hel rekke funksjoner overført til datamaskiner, men det­ te programmet gjorde også maskinen i stand til å svare på spørsmål osv. Wei­ zenbaum konstruerte et enda mer krevende program. Dette programmet skulle gjøre datamaskinen i stand til å være psykoterapeut. Den skulle da kunne «samta­ le» med en pasient. Siden en datamaskin ikke kan forstå noe som helst, benyttet Weizenbaum seg av en spesiell intervjuteknikk da han utarbeidet programmet. Denne inter­

HVORFOR VITENSKAPSTEORI?

29

vjuteknikken består i stor grad i å gjenta spørsmålet eller rett og slett å si: «For­ tell mer om det.» En slik intervjuteknikk er rent mekanisk, og den egnet seg derfor for et datamaskinprogram. Programmet fikk navnet DOCTOR. Riktig­ nok kunne man ikke samtale med datamaskinen, men man kunne skrive på et tastatur, og så få svarene ut på en skjerm. Denne maskinen ble demonstrert for besøkende, og programmet fungerte bra. Det følgende er et eksempel på en slik «samtale» som ble ført med datamaskinen: Alle menn er like. PÅ HVILKEN MÅTE?

De plager oss alltid med ett eller annet. KAN DU KOMME PÅ ET SPESIELT EKSEMPEL? Vel, vennen min fikk meg til å komme hit. VENNEN DIN FIKK DEG TIL Å KOMME HIT. Han sier at jeg ofte er deprimert. JEG ER LEI FOR Å HØRE AT DU ER DEPRIMERT. Det er sant. Jeg er ulykkelig. TROR DU AT DET Å KOMME HER VIL HJELPE DEG TIL IKKE Å VÆRE ULYKKELIG? Jeg trenger hjelp, så mye er sikkert. HVA VILLE DET BETY FOR DEG HVIS DU FIKK HJELP? Kanskje kunne jeg lære å komme overens med min mor. FORTELL MEG MER OM DIN FAMILIE. Min mor forsørger meg. HVEM ANDRE I FAMILIEN FORSØRGER DEG? Min far. DIN FAR. På noen måter ligner du min far. HVILKEN LIKHET SER DU? Du er ikke mye aggressiv, men jeg tror ikke du ønsker at jeg skal legge mer­ ke til det. HVA FÅR DEG TIL Å TRO AT JEG IKKE ER SÆRLIG AGGRESSIV? Du diskuterer ikke med meg. HVORFOR TROR DU AT JEG IKKE DISKUTERER MED DEG? Du er redd meg. TILFREDSSTILLER DET DEG Å TRO AT JEG ER REDD DEG? Min far er redd alle. HVA ANNET KOMMER DU PÅ NÅR DU TENKER PÅ DIN FAR? Bølle!

30

KAPITTEL 1

Weizenbaum selv regnet ikke «samtalene» for å være annet enn parodier på sam­ taler mellom pasient og psykoterapeut, og i så måte viste de nettopp hva en ma­ skin kan yte på dette området. Men så skjedde det noe som han ikke hadde ven­ tet. DOCTOR ble berømt, og etter en tid begynte det å dukke opp artikler om programmet i psykiatriske tidsskrifter. Her er ett eksempel:

Det må gjøres mer arbeid før programmet er klart til klinisk bruk. Dersom metoden viser seg å holde, vil den gi et terapeutisk verktøy som kan benyt­ tes av mentale sykehus og psykiatriske senter som har mangel på terapeuter. På grunn av moderne datamaskiners kapasitet kunne det bli behandlet flere hundre pasienter i timen av et system som er utarbeidet for dette formålet (sitert etter Weizenbaum 1976, s. 5). En annen vitenskapsmann fremsatte den ideen at siden psykiske lidelser i vårt samfunn er økende i omfang, kunne man i fremtiden opprette en rekke tilknyt­ ningspunkter til datamaskiner — et system tilsvarende telefonbokser — der men­ nesker med personlige problemer kunne snakke med en datamaskin. Det ble også gitt en teoretisk begrunnelse for at datamaskiner ikke bare kunne erstatte mennesker som psykoterapeuter, men endog var den menneskelige psykotera­ peuten langt overlegen. Man stilte spørsmålet: Hva er det egentlig en psykotera­ peut gjør? Svaret ble: Til enhver reaksjon fra pasientens side (her inkludert språklige reaksjoner) svarer det en eller noen få reaksjoner fra psykoterapeutens side. Hvordan vet psykoterapeuten hva som er den riktige reaksjonen i en be­ stemt situasjon? Jo, han har en del «tommelfingerregler» som gjør ham i stand til å mestre de fleste situasjoner. Men mennesket har langt mindre kapasitet enn en datamaskin. En datamaskin kunne programmeres slik at man var garantert at den reagerte riktig — dvs. i overensstemmelse med de vitenskapelige teorier - i enhver situasjon. En slik datamaskin vil følgelig være den menneskelige psyko­ terapeut langt overlegen. Weizenbaum selv hadde aldri drømt om at programmet hans skulle bli opp­ fattet på denne måten. En datamaskin er i prinsippet en mekanisk innretning, og den kan derfor bare utføre mekaniske operasjoner. Selv hadde han oppfattet DOCTOR som en parodi på en psykoterapeut, og selv om han ikke hadde full­ stendig klare forestillinger om hva psykoterapi er, mente han at det i hvert fall måtte ha noe med innlevelse å gjøre, altså at psykoterapeuten måtte sette seg inn i pasientens problemer. At kjente psykiatere kunne hevde at datamaskiner var fremtidens psykoterapeuter, kom derfor som et sjokk på Weizenbaum.

HVORFOR VITENSKAPSTEORI?

31

Vitenskapelig udødelighet? Det foregående eksemplet reiser grunnleggende spørsmål om vitenskap, tekno­ logi og verdier. Mitt neste eksempel viser at disse spørsmålene er i ferd med å bli presserende. Eksemplet er tatt fra boken The Tomorrow Makers (1986), skrevet av en journalist i New York Times ved navn Grant Fjermedal. Den er en slags reportasje fra noen av de miljøene hvor man driver den mest avanserte robotforskning i verden, blant annet Stanford University i California, Carnegie-Mellon University i Pittsburg og Massachusetts Institute of Technology i Boston. Boken åpner med en samtale med en fremstående forsker ved CarnegieMellon University, Hans Moravec. Moravec beskriver hvordan man ifølge hans syn kan skape såkalt vitenskapelig udødelighet ved «nedlasting», ved at informa­ sjonen fra menneskets hjerne overføres til en datamaskin. Dette skal angivelig foregå på følgende måte: Man åpner hodeskallen. Selve hodeskallen er bedøvet, men ikke hjernen, slik at pasienten er fullstendig bevisst. En robotkirurg gjen­ nomgår så hjernen bit for bit. Hver del analyseres, så å si ned til det enkelte molekyl, og denne informasjonen overføres til en datamaskin som er plassert ved siden av. For hver del av hjernen som overføres, kontrollerer man at det er gjort riktig ved å prøvekjøre delen i datamaskinen. På denne måten overfører man så all informasjon i hjernen. Når dette er gjort, og man har kontrollert det ferdige programmet, er bevisstheten, personligheten, eller sjelen om man velger å bruke et slikt ord, overført til datamaskinen. Deretter kan man kassere den gamle hjernen, inkludert kroppen. Når dette er gjort én gang, er det lett å gjenta prosessen. Man kan ta sikker­ hetskopier av personen, som kan oppbevares. Disse kan så installeres i en robot, og dermed kan man få seg en kropp etter valg. Dersom det finnes flere kopier av den samme personen, kan vedkommende være på flere steder samtidig, og kan deretter møte seg selv og utveksle informasjon. Reiser i verden, og ikke minst i verdensrommet, blir betraktelig lettere ved at mennesket kan overføres som in­ formasjon. Dette lyder som science fiction eller som vanvittige fantasier. Det interes­ sante er at alt kommer fra Hans Moravec, som altså er en av de fremste forsker­ ne på roboter. Men ikke bare det: Fjermedal sier i sin bok at noe av det som overrasket ham mest, var hvor mange av de forskerne han snakket med på sin reportasjereise som trodde at nedlasting en gang ville bli virkelighet. Riktignok var det en del uenighet om når det blir mulig. Noen mente at det ville skje i deres levetid, men flertallet mente det ville ta en til to generasjoner (Fjermedal 1986). Hvis vi går med på tankegangen, kan evolusjonsprosessen betraktes i et nytt perspektiv. Først har vi hatt en biologisk evolusjon, som har tatt noen millioner

32

KAPITTEL 1

år, og som til slutt har frembrakt mennesket. Så har vi hatt en kulturell og ikke minst teknologisk evolusjon som har tatt noen tusen år, og som har brakt oss dit vi er i dag. Innen noen tiår er vi - hvis optimistene har rett - i stand til å lage intelligente roboter, og til å foreta nedlasting. Dermed er det mulig å betrakte roboten som det neste ledd i evolusjonsprosessen.

Modernitetens «skjulte dagsorden»

Jeg har ikke valgt de to foregående eksemplene tilfeldig. De er ytterliggående, men likevel tror jeg de er uttrykk for en tendens i dagens vitenskap: et reduksjonistisk syn der vitenskap og teknologi er knyttet tett sammen. Det er uttrykk for en tendens som går tilbake til den moderne vitenskapens tilblivelse i renes­ sansen. Jeg vil med vitenskapsfilosofen Stephen Toulmin kalle dette modernite­ tens «skjulte dagsorden». La meg starte med modernitetens «åpne dagsorden», for å holde meg til terminologien. Det er i hovedsak det synet som jeg har skissert tidligere i dette kapitlet. Toulmin sammenfatter det i to punkter: i. Den moderne tid begynte på 1600-tallet, og henger sammen med den vitenskapelige revolusjonen i renessansen som frembrakte moderne viten­ skap. 2. Overgangen fra middelalderske til moderne tenkemåter og praksis byg­ ger på tilegnelse av rasjonelle metoder på alle viktige områder for intel­ lektuell undersøkelse - av Galilei i fysikken, Descartes i erkjennelsesteorien og Hobbes i politisk teori (Toulmin 1990, s. 13).

Ifølge Toulmin er dette synet i det store og hele korrekt. Men det inneholder mangler som hindrer en virkelig forståelse av den moderne tid, og i særdeleshet vitenskap og teknologi. Moderniteten har ikke én opprinnelse, men to. Den har sin opprinnelse hundre år før den tradisjonelle angivelsen, altså på 1500-tallet, i det som kalles «renessansehumanismen». Viktige navn her er Erasmus av Rot­ terdam og Michel de Montaigne. Renessansehumanismen var kjennetegnet av åpenhet og toleranse, og fokuserte på menneskets og kunnskapens feilbarlighet. Den vitenskapelige revolusjon hundre år senere kan dermed like godt kalles en «mot-renessanse». Den var kjennetegnet ved en bevegelse bort fra mange av de grunnleggende verdier i renessansehumanismen. Toulmin beskriver den viten­ skapelige revolusjon ved fire forandringer: For det første ble det skriftlige viktige­ re enn det muntlige. Talekunsten, retorikken, ble fortrengt av logikken. For det andre ble generelle prinsipper viktigere enn konkrete tilfeller. For det tredje var det en overgang fra det lokale til det universelle. For det fjerde var det en tilsva-

HVORFOR VITENSKAPSTEORI?

33

rende forskyvning fra det midlertidige og foranderlige til det evige og uforan­ derlige. Moderne vitenskap er dermed dominert av et abstrakt ideal med stor vekt på matematikk. En følge av dette er at den stort sett har beskjeftiget seg med det stabile og regelmessige (Toulmin 1990, s. 183). Som vi senere skal se, er dette det som kan utnyttes teknisk. All teknologi har potensielt positive og negative virkningen Dette er ikke noe nytt. Likevel er situasjonen på slutten av det tyvende århundre på flere må­ ter ny, og det er minst to grunner til det: For det første er potensielle negative virkninger av en helt annen størrelse enn tidligere. I verste fall kan menneske­ heten utslette seg selv og alt annet liv i en altomfattende atomkrig, men selv med den rådende utvikling kan vi drastisk forverre leveforholdene for kommen­ de generasjoner. For det andre gir også potensielt positive virkninger grunn til bekymring. Her kan jeg bare nevne alle de moralske problemene som reises av moderne genteknologi. I begynnelsen av dette kapitlet tok jeg opp manglende «vitenskapelig all­ menndannelse» som et problem. I den forbindelse ble det fokusert på den manglende respekten for naturvitenskapelig og teknologisk kunnskap. Men på samme måte som humanister og samfunnsvitere bør ta naturvitenskap og tek­ nologi alvorlig, bør naturvitenskapsfolk og teknologer ta humaniora og sam­ funnsvitenskap alvorlig. Man kan derfor bare ha «vitenskapelig allmenndannel­ se» dersom man er i stand til å sette sitt fag inn i en større historisk, kulturell og samfunnsmessig sammenheng.

Kapittel 2 Allment om språk

1. Språkets betydning Når vi skal undersøke vitenskapenes forutsetninger, finner vi straks en forut­ setning som er felles for alle vitenskaper, nemlig at de er språklig formulert. En vitenskap som ikke er formulert i et eller annet språk, er en umulighet. Derfor kan vi trygt si at språk er en nødvendig forutsetning for vitenskap. Derimot er det ikke en absolutt nødvendig forutsetning at det er et skriftspråk. Vi kan tenke oss en vitenskap som bare eksisterer i en muntlig tradisjon (som i sin tid folke­ eventyrene), men en slik «vitenskap» ville ikke kunne bli særlig omfattende. Det er neppe å gå for langt å påstå at språket er det vesentlige skillet mellom mennesker og dyr. Allerede Aristoteles definerte mennesket som det «fornuftige dyr», som han igjen satte lik «språkdyret». I Politikken sier han: Men det er ikke bare spørsmål om samarbeid, for mennesket er åpenbart et politisk dyr på en måte som bien eller et hvilket som helst hordedyr ikke er det. Naturen gjør intet uten hensikt; og med den hensikt å gjøre mennesket til et politisk dyr har den utstyrt bare det blant dyrene med evnen til for­ nuftig tale. Tale er forskjellig fra stemme, som også andre dyr har, og som de bruker til å uttrykke smerte eller lyst [...] På den annen side tjener talen til å angi hva som er nyttig og hva som er skadelig, og også hva som er rett og hva som er galt. For den virkelige forskjellen mellom mennesket og andre dyr er at bare mennesket kan skille mellom godt og ondt, rett og galt, rett­ ferdig og urettferdig (Politics, bok I, kap. 2).

Den kjente dyreforskeren Konrad Lorenz studerte endenes språk så godt at han var i stand til å tolke det. Her er noen eksempler på andespråket: — — — -

Lang snadring på minst syv «stavelser»: «Her har vi det bra, la oss bli her.» Seks stavelser: «Dette stedet er ikke noe tess. La oss gå langsomt videre.» Fem stavelser: «Farten settes opp til jevn marsj.» Fire stavelser: «Opp med farten, frem med halsen.»

ALLMENT OM SPRÅK

35

— Tre stavelser: «Full fart. Pass på ... kanskje vi letter om et øyeblikk.» — Dersom endene skal marsjere hurtig, men ikke akter å lette, erstattes den midterste «gakk» med «gikk», slik at signalet blir: «Gakk, gikk, gakk» (Torenz 1974). Lorenz skriver at det kunne være nærmest patetisk å observere tamender med stekkede vinger, som altså ikke kunne fly, som løp mens de utstøtte: «Gakk, gikk, gakk», signalet som i vårt språk tolkes som: «Vi skal gå hurtig uten å lette.» Men allerede idet vi har «oversatt» andespråket til vårt språk kan vi lett gjøre den feilen at vi tillegger signalene det samme som vi tillegger våre ord. Vi har ingen grunn til å tro at endene forstår de signalene de bruker, på samme måte som vi forstår en meddelelse. Dette ser vi av deres rigide reaksjonsmønster. Enkelte vil hevde at dette er å undervurdere dyrene. Men jeg kan ikke se noe poeng i å til­ legge dyrene menneskelige egenskaper. Mennesket kan, i motsetning til dyrene, meddele seg. At språket kan være meddelelse, og ikke bare lyder som forandrer vår atferd, forutsetter at språkets byggesteiner, ordene, har en mening. Vi sier gjerne at de er symboler. Med språ­ ket kan vi gi en symbolsk gjengivelse av verden. Dyrene sanser, og de har hukommelse, slik at de kan lære. Men siden de ikke har noe annet enn et signalspråk, kan de ikke sammenfatte og systematisere det som sanses. De kan ikke begripe noe. Mennesket, derimot, kan både lære og meddele sin kunnskap. Dermed kan kunnskapen også akkumuleres, noe dyrs kunnskap ikke kan. Men dette er ikke den viktigste forskjellen mellom mennes­ kets og dyrs språk. Menneskets språk gjør det i stand til å diskutere. Som vi ser av det tidligere sitatet fra Aristoteles, er det nettopp dette aspektet han legger vekt på: Bare mennesket har «fornuftig tale». Dette knytter han til evnen til å skille mellom godt og ondt, rett og galt, rettferdig og urettferdig. Uten å kom­ me nærmere inn på det her, er det gode grunner for å hevde at slike distinksjo­ ner bare kan gjøres gjeldende overfor individet som har muligheter til å forsvare seg i en diskusjon, altså individer som er i stand til å benytte en «fornuftig tale». Det er dermed meningsløst å si at dyr er gode eller onde, eller handler rett eller galt. Dyrene er naturlige. Bare menneskene har moral.

2. En illustrasjon: datamaskiner og oversettelse Vi får belyst noen av språkets fundamentale egenskaper ved å se på de proble­ mer som har oppstått når man har prøvd å lage dataprogrammer for oversettel­ se fra ett språk til et annet. Dette arbeidet ble påbegynt allerede på slutten av 1950-tallet. Man oppdaget raskt at datamaskiner kunne programmeres som ord-

36

KAPITTEL

2

bøker. I stedet for å slå opp i en ordbok, kunne man skrive inn ordet i ett språk, og få ut det tilsvarende ordet eller ordene i et annet språk. Dette var ikke noe oppsiktsvekkende, men etter en stund ble man mer ambisiøs. Man tenkte at set­ ninger og tekster består av ord, og ved å oversette en tekst ord for ord, og der­ etter bearbeide resultatet, kunne man greie seg uten en menneskelig oversetter. Man tenkte seg følgende fremgangsmåte (Winograd 1984):

1. Først lages det en ordbok. Dette er enkelt, siden det bare er å lagre orde­ ne fra allerede eksisterende ordbøker. 2. Man oversetter ord for ord. For eksempel oversettes: «Did you see a white cow?» til norsk til: «Gjorde du se en hvit ku?» 3. Ordene settes i riktig grammatisk rekkefølge, og nødvendige justeringer foretas. Resultatet blir i dette tilfellet: «Så du en hvit ku?» Forsøk med maskinoversettelse ble først påbegynt i det daværende Sovjetunio­ nen, men USA fulgte raskt etter. Etter noen vellykkede forsøk med et svært be­ grenset ordforråd, oppsto det raskt problemer. En kilde til problemer var ords mangetydighet. Jeg skal gjengi en maskinoversettelse fra russisk til engelsk av deler av en artikkel om romfartsbiologi som ble gjort på begynnelsen av 1960tallet. Der maskinen hadde valget mellom flere alternativer, er det satt inn med skråstrek imellom. Oversettelsen er slik:

Biological experiments, conducted on various/different cosmic aircraft, astro-physical researches of the cosmic space and flights of Soviet and Ameri­ can astronauts with the sufficient/rather persuasiveness showed/indicated/ pointed, that momentary/transitory/short orbital flights of lower/below than radiation belts/regions/flanges of earth/land/soil in the absence of the raised/increased/heightened sun/sunny/solar activity with respect to radia­ tion are/appear/arrive report safe/not-dangerous/secure (etter Charniak og McDermott 1985, s. 173).

Vi kan vel trygt si at denne teksten ikke er særlig lesbar, til tross for at den fra et språklig synspunkt er svært enkel, med stort sett teknisk terminologi. La oss se nærmere på problemet med flertydighet. La oss ta følgende eksem­ pel: «Stay away from the bank.» Det engelske ordet «bank» kan på norsk enten oversettes som «bank» eller «elvebredd». Et menneske vil kunne forstå hvilket

En robot leser noteark og spiller melodien på et elektronisk piano. Hva kan hindre den i å bli en eminent konsertpianist?

38

KAPITTEL

2

ord det dreier seg om ut fra sammenhengen, men siden maskiner ikke forstår, får de problemer. Setningen har derfor to helt forskjellige oversettelser. Den kan oversettes som både «Hold deg borte fra banken» og «Hold deg borte fra elve­ bredden». Et annet eksempel er: «The chickens are ready to eat». Det kan oversettes til norsk både som «Kyllingene er klare til å spise» og «Kyllingene er klare til å spises». En teknikk som ble prøvd, besto i først å gi alternative oversettelser der det forelå muligheter for flertydighet. Deretter foretok man en statistisk analyse av de ordene som forekom i den teksten som ble oversatt. La oss ta eksemplet: «Stay away from the bank.» Her har maskinen valget mellom de to norske orde­ ne «bank» og «elvebredd». For å se om den skal velge den første oversettelsen, leter den etter ord som er beslektet med «bank», slik som «penger», «kunder», «innskudd» osv. For å se om den skal velge den andre oversettelsen, leter den etter ord som er beslektet med «elvebredd», slik som «elv», «vann», «båt» osv. Den velger så den oversettelsen som har flest beslektede ord i teksten ellers, fremfor alt like før og etter den setningen som skal oversettes. Det viste seg imidlertid at denne fremgangsmåten fungerte dårlig. Allerede i 1964 kritiserte en kjent lingvist prosjektet med maskinoversettelse, og hevdet at det ikke finnes noen annen løsning på problemet med mangetydighet enn at man forstår hva setningen betyr. Man har ennå ikke lyktes med å lage datamaskinprogrammer for oversettelse av naturlige språk. Dette forhindrer naturligvis ikke at man har laget programmer som kan oversette språk på sterkt avgrensede områder, for eksempel i forbindelse med tekniske aktiviteter. Jeg skal komme tilbake til spørsmål om datamaskiner, oversettelse og forståelse i et senere kapittel. Noen av eksemplene ovenfor har jeg hentet fra en artikkel skrevet av Terry Winograd. I 1970-årene konstruerte han et dataprogram ved Massachusetts Institute of Technology. Det besto av en virtuell robot som befant seg i en verden av klosser. Den kunne håndtere klossene, holde rede på hvor de var, løse proble­ mer osv. Programmet hadde det science fiction-lignende navnet SHRDLU, og ble regnet som et viktig skritt i retning av å lage datamaskiner som kan oppvise intelligens. Men etter å ha laget dette dataprogrammet, kom Winograd frem til at oppgaven var atskillig mer komplisert enn antatt. De eksemplene jeg har be­ nyttet tidligere, er fra en artikkel fra 1984. Et par år etter ga Winograd (sammen med Fernando Flores) ut boken Understanding Computers and Cogndion. Det er interessant å se hva som sies i forordet:

I arbeidet med å klargjøre datamaskiners natur og rolle ble vi tvunget til å forkaste mange antagelser som vi lenge hadde akseptert implisitt og som inngår i de fleste diskusjoner om datamaskiner uten at det stilles spørsmål

ALLMENT OM SPRÅK

39

... Lesere med en bakgrunn i naturvitenskap og teknologi finner det kan­ skje lite plausibelt at filosofiske overlegninger har praktisk relevans for deres arbeid. Filosofi kan være en morsom adspredelse, men det synes som om de teoriene som er relevant for teknologisk utvikling er de harde naturviten­ skapene og ingeniørfag. Vi er kommet frem til nøyaktig det motsatte. Teori­ er om den biologiske eksistens’ natur, om språk og om menneskelige handlingers natur har fundamental innflytelse på utformingen av det vi bygger og hvordan vi bruker det (Winograd og Flores 1986, xii.).

3. Symbolske handlinger Symbolske handlinger og konvensjoner

Å uttrykke seg språklig er en type handling. En handling er kjennetegnet ved at den har et mål. Følgelig er ikke enhver bevegelse en handling, for enhver beve­ gelse har ikke et mål. Dersom jeg snubler og faller ufrivillig, har jeg ikke hand­ let. Hvis jeg derimot kaster meg ned, for eksempel for å unngå å bli truffet av en kule, har jeg handlet. Målet for handlingen er å unngå å bli truffet. I det daglige liv utfører vi en rekke handlinger mer eller mindre automatisk: Vi pusser tenne­ ne for at de skal bli rene. Vi grer håret for at det skal være ordentlig, vi går på jobb for å tjene til livets opphold osv. La oss se på en bestemt type handling. Jeg går på gaten og treffer en som jeg kjenner. Hvis jeg bruker hatt, kan jeg løfte på hatten. Normalt vil jeg nikke med hodet, vinke med hånden eller noe lignende. Jeg løfter ikke på hatten for å lufte håret, og jeg nikker ikke for å mosjonere nakken. Jeg utfører disse bevegelsene for å hilse. Disse handlingene har fått en mening i kraft av sosiale konvensjoner («etter vedtekt»). Denne typen handlinger kaller vi symbolske handlinger. Nå er det klart at alle symbolske handlinger ikke trenger å ha sin mening utelukkende i henhold til konvensjoner. Mange symbolske handlinger har et naturlig grunnlag. Hvis vedkommende jeg møtte, var en person jeg hadde lyst til å true, kunne jeg be­ kjentgjøre dette ved å vise en knyttneve. Dette er også en symbolsk handling, for­ di jeg i stedet for å slå til ham, truer. Men det er klart at denne symbolske hand­ lingen har en naturlig mening nettopp fordi knyttneven symboliserer det å slå. Et annet eksempel på en symbolsk handling er det å bruke blinklys i trafik­ ken. I bilens barndom var det påbudt å rekke ut armen når man skulle svinge. Senere ble dette erstattet med en pil som viste svingeretningen, og i våre dager er pilen igjen erstattet med blinklys (Heidegger 1972, s. 78). Her har vi et ek­ sempel på at en symbolsk handling fjerner seg fra sitt «naturlige grunnlag» (det å rekke ut armen) og blir konvensjonell. Dette er en vanlig utvikling. Jo lenger

40

KAPITTEL

2

en symbolsk handling fjerner seg fra sitt naturlige grunnlag og blir konvensjo­ nell, jo mer krever det av låring. Men ikke bare handlinger kan være symboler. La oss igjen ta et eksempel fra trafikken. Langs veiene står det en rekke trafikkskilter, men disse er ikke plassert der til pynt, slik man planter trær langs veien. De står der utelukkende fordi de er symboler som skal meddele noe. En type symbolske handlinger og en type symboler står i en særstilling, og det er den språklige handlingen (ytringen). Denne kan igjen deles i to typer, den muntlige og den skriftlige. I det første tilfellet er det lyd som danner det materi­ elle grunnlaget for symbolene, i det siste tilfellet er det skriftlige tegn. Men i beg­ ge tilfeller er det ordene som er symboler. Nå vil kanskje noen innvende at det ikke er ordene, men bokstavene som er grunnlag for i hvert fall skriftspråket. Men selv om bokstavene gir oss en hendig måte å kode ordene på skriftlig, kjen­ ner vi til skriftspråk uten bokstaver (for eksempel kinesisk). Bokstavene kunne vi ha greid oss uten, men vi har ingen idé om hvordan et språk uten ord skulle se ut.

Formulering og utsagn

For handlinger gjelder det vanligvis at vi kan gjøre det samme på flere måter. Det­ te gjelder også for symbolske handlinger, og det er derfor naturlig å skille mellom det handlingen uttrykker, altså handlingens mening, og måten det uttrykkes på. Jeg kan for eksempel hilse på mange forskjellige måter: Hvis jeg bruker hatt, kan jeg lette på hatten. Men jeg kan også hilse ved å nikke. Skal vi være helt nøyaktige, kan vi selvfølgelig si at det ikke er nøyaktig det samme å håndhilse på en person som å nikke til vedkommende. Selve måten vi uttrykker noe på, kan innebære at vi legger en spesiell mening i det. Slike nyanser kan naturligvis ha stor betydning. Men selve skillet mellom disse to aspektene skulle være greit nok. Det som gjelder for symbolske handlinger generelt, gjelder også for språkli­ ge handlinger: Det samme kan sies eller skrives på forskjellige måter. For setningers vedkommende har vi spesielle betegnelser for disse to aspektene: Det som setningen uttrykker, dens mening, betydning, tankeinnhold eller informa­ sjon, kaller vi utsagnet. Måten det uttrykkes på, kaller vi formuleringen. Som ek­ sempel kan vi ta de to setningene: «Det er galt å stjele.» «Man bør ikke stjele.» I begge tilfeller sies det samme, dvs. det dreier seg om det samme utsagnet, men det er uttrykt gjennom to forskjellige formuleringer. Når vi bruker språket på normal måte, er det utsagnene vi er interessert i, og

ALLMENT OM SPRÅK

41

ikke formuleringene. Vi gjengir ofte det som er blitt sagt, med «våre egne ord», dvs. vi gjengir innholdet uten å bry oss om formuleringene. Normalt gjør det ikke noen forskjell om vi bruker direkte eller indirekte tale. Men det kan av og til være formålstjenlig å gjøre uttrykkelig oppmerksom på om vi snakker om formuleringen eller om utsagnet. Dette kunne vi gjort ved for eksempel å sette hele uttrykket i parentes. Vi kunne sagt: formuleringen (Du bør ikke stjele) eller utsagnet (Du bør ikke stjele) osv. Men ofte brukes følgende konvensjon: Når vi setter en eller flere setninger i vanlige anførselstegn, henviser vi til selve formu­ leringen. Når vi bruker enkle anførselstegn, henviser vi til utsagnet. I henhold til denne regelen kan vi da si følgende: «Man bør ikke stjele» består av fire ord. ‘Man bør ikke stjele’ er en god norm.

Jeg skal holde meg til denne konvensjonen. Men dersom det går klart frem av sammenhengen at det dreier seg om formuleringen eller utsagnet, bruker jeg ikke anførselstegnene. Jeg skal bruke den samme konvensjonen på ord. En setning kan bare ut­ trykke en mening fordi dens bestanddeler, ordene, har mening. Tilsvarende kan vi skille mellom ordet som «materiell gjenstand» (tilsvarende formuleringen) og ordets mening (tilsvarende utsagnet). Vi bruker også her vanlige og enkle anfør­ selstegn for å skille mellom de to aspektene. Vi kan da skrive: «Rettferdighet» har 13 bokstaver. ‘Rettferdighet’ er det ikke enkelt å si noe fornuftig om.

Spørsmålet om ords mening skal jeg komme tilbake til.

Kontekst Handlinger foregår alltid i en bestemt sammenheng (kontekst). Det går visse handlinger forut for en bestemt handling, det kommer visse handlinger etter, det foregår visse handlinger samtidig, og det hele foregår innenfor en ramme. Kort og godt: En handling foregår alltid i en situasjon. For symbolske handling­ er gjelder det at de normalt får en bestemt mening i en situasjon, og meningen kan normalt bare forstås i selve situasjonen. La oss igjen ta eksemplet med blinklyset. Det ble tidligere sagt at det å blinke med lyset er tegn på at man skal svinge. Men dette er strengt tatt ikke riktig. Det å blinke kan ha forskjellige me­ ninger, og det får først en bestemt mening i en bestemt situasjon. Dersom man kjører på en vei uren veikryss i nærheten med en bil bak, og man blinker med

42

KAPITTEL

2

høyre blinklys, beryr det enten at man skal stanse eller at bilen bak kan kjøre forbi. Dersom man kjører bak en bil og blinker med venstre blinklys, betyr det, dersom det ikke er noen veikryss i nærheten, at man vil kjøre forbi. Det er bare i veikryss at blinking betyr at man skal svinge. Det som gjelder for symbolske handlinger generelt, gjelder også for språket. Som vi snart skal se, er dette et av de viktigste trekk ved språket. I denne sam­ menheng vil jeg bare gjøre oppmerksom på at svært mange ord er flertydige, og at de får en bestemt mening i en sammenheng, akkurat slik som med Minking­ en. Vi har allerede sett at dette skapte store problemer for maskinoversettelse av naturlige språk. Som eksempel kan vi ta ordet «slå». Det kan minst ha fire for­ skjellige betydninger, slik som i følgende eksempel:

«Ole slo Per.» «Østerrike slo Norge 4—0.» «Han slo ut vannet.» «Han slo av lyset.»

4. Hermeneutikk Felles forutsetninger Kommunikasjon forutsetter to parter, som vi kan betegne som avsender og mottaker. I en vanlig samtale skifter personene mellom å være avsender og mot­ taker. Det forhold som jeg nettopp har pekt på, at symbolske handlinger, frem­ for alt ord og formuleringer, normalt først får en bestemt mening i en sammen­ heng, innebærer at avsender og mottaker må ha en felles «plattform» for at de i det hele tatt skal forstå hverandre. Denne «plattformen» blir ikke uttrykt i språ­ ket, men er en forutsetning for at kommunikasjonen skal være mulig. Den primære kommunikasjon foregår «ansikt til ansikt», i en bestemt situa­ sjon. Situasjonen er bakgrunn for samtalen (eller rammen om den), og den er vanligvis underforstått. Å si at den er «underforstått» betyr at forståelsen av situa­

sjonen (i hvert fall en delvis forståelse) er en forutsetning for å forstå det som med­ deles. Under normale forhold, dvs. mellom mennesker som i stor grad har felles forutsetninger, fungerer dette uproblematisk. Når for eksempel en person sier til en annen: «Her er det kaldt», vil den andre personen, dersom han befinner seg på samme sted, ikke ha problemer med å forstå hva som menes. Men dersom man leser setningen løsrevet fra enhver sammenheng, kan den bety nærmest hva som helst. Meningen vil være helt forskjellig avhengig av om man for eksempel befinner seg på Finnmarksvidda vinterstid eller i tropene.

ALLMENT OM SPRÅK

43

Men det er ikke alltid partene i en kommunikasjon har felles forutsetninger. Det kan for eksempel dreie seg om to personer som tilhører forskjellige sosiale grupper, med helt forskjellig livsstil og erfaringer. Forskjellen i forutsetninger kan bli så stor at mennesker som snakker samme språk (med «samme språk» menes her for eksempel norsk, engelsk osv.), faktisk ikke forstår hverandre. Vi kan snakke om forskjellige «nivåer» av forutsetninger. En sosial gruppe deler forutsetninger på ett nivå, et folk med et felles språk deler forutsetninger på et dypereliggende nivå, og mennesker innen en kulturkrets og en tidsepoke på et enda dypere nivå. På det aller dypeste nivået deler vi de forutsetninger som er felles for alle språklige vesener generelt, altså det vi har til felles i og med at vi er mennesker. De problemer som oppstår fordi avsender og mottaker har forskjellige for­ utsetninger, blir spesielt påtrengende i forbindelse med det skrevne ord. Når noe blir skrevet, materialiserer det seg, og det blir dermed løsrevet fra situasjo­ nen og fra forfatteren. Det skrevne får så å si sitt eget liv. Problemet med å finne den meningen som forfatteren opprinnelig har lagt i teksten, blir derfor større, fordi det kan være en stor avstand i tid, og fordi forfatteren vanligvis ikke er til­ gjengelig for spørsmål. Det oppstår derfor ofte i forbindelse med tekster et tolkningsproblem. Det er viktig å være oppmerksom på dette forholdet, spesielt når vi leser tekster som er skrevet i en annen tid eller i en annen kultur. Jo større av­ standen mellom forfatter og leser er, i tid, sosial bakgrunn eller kultur, jo større problemer er det med å tolke teksten. Mye av uenigheten om tolkningen av Bibelen har sitt opphav i at det dreier seg om tekster som ble forfattet for bortimot to tusen år siden, under forhold som var svært forskjellige fra dem vi lever under. Vitenskapen om tolkninger kalles hermeneutikk. Betegnelsen kom i bruk på l6oo-tallet, men allerede grekerne var oppratt av å tolke tekster, ikke minst Homer. 1 renessansen fikk hermeneutikken spesiell betydning i forbindelse med problemer knyttet til tolkning av bibeltekster. I forrige århundre utviklet den tys­ ke filosofen Wilhelm Dilthey (1833—1911) en teori om hermeneutikken som en metode innen de humanistiske vitenskapene. Han hevdet at disse vitenskapene måtte være «forstående», i motsetning til naturvitenskapene, som årsaksforklarer fenomener. Teorien om hermeneutikk er i dette århundret blitt videreført av blant andre Martin Heidegger (1889—1976) og Hans-Georg Gadamer (1900—).

Den hermeneutiske sirkel Det ligger i sakens natur at hermeneutikk ikke kan være en eksakt vitenskap på samme måte som fysikk. Den handler ikke om målbare størrelser, og det er ikke engang mulig å gi en generell fremstilling av metoden, slik man kan gjøre det i fysikken. Det som kan sies generelt om hermeneutikkens metode, er svært lite, og resten må man få belyst gjennom konkrete eksempler.

44

KAPITTEL

2

Men litt kan likevel sies om hermeneutikk generelt. La oss som eksempel ta det å lese en tekst. Den er satt sammen av setninger, og setningene er igjen satt sammen av ord. Setningene får sin mening fra ordenes mening (men setningens mening er naturligvis ikke en sum av ordenes mening), og teksten får sin me­ ning (altså tekstens innhold) fra setningenes mening. Forfatteren, som har skre­ vet teksten, har prøvd å uttrykke sin mening ved hjelp av de ordene og setning­ ene teksten består av. Han har lagt en bestemt mening i de enkelte ordene. Ordenes mening avhenger for det første av forfatterens generelle språkbruk (som kan være forskjellig fra vår), og for det andre av den bestemte mening han har lagt i ordene i den bestemte teksten. Vi legger også en mening i de ordene vi bruker, og det er ikke sikkert at vår språkbruk er lik forfatterens språkbruk. Teksten er på sett og vis et møte mellom oss og forfatteren, mellom den mening forfatteren legger i ordene og den me­ ning vi legger i dem. I begynnelsen er det derfor like mye vi som «projiserer» vår mening på teksten som det er teksten som formidler sin mening til oss. Men etter hvert som vi leser, forstår vi mer. Vi ser de enkelte ord og setninger i lys av en større helhet, og tekstens innhold blir klarere for oss. Det dreier seg her om en slags sirkel bevegelse, og derfor snakker man gjerne om den hermeneutiske sir­ kel. Hvis vi etter å ha lest igjennom teksten starter fra begynnelsen igjen, vil kanskje setningene få en mening forskjellig fra den meningen vi la i dem første gangen. Det pedagogiske rådet som går ut på at man først skal foreta en rask gjennomlesning av en tekst før man går løs på detaljene, er derfor et godt råd. Det er først i lys av helheten at detaljene og de finere nyanser i en tekst trer frem (jf. Gadamer 1972, s. 250-269).

Eksempel: Bjørnsons Salme For å se hvordan den hermeneutiske sirkel fungerer kan vi ta det å lese et dikt som eksempel. Eksemplet er første vers av Bjørnstjerne Bjørnsons dikt Salme: Ære det evige forår i livet, som allting har skapt! Oppstandelsens morgen det minste er givet, kun former går tapt. Slekt føder slekt, stigende evne den når; art føder art i millioner av år. Verd’ner forgår og oppstår.

Når vi starter med begynnelsen, altså med de to første linjene, er det ikke lett å forstå hva som me­ nes. Den første linjen sier at man skal ære den evige vår i livet, og den andre linjen sier at denne vå­ ren har skapt alt. I sannhet dun­ kel tale! La oss se på de to neste linjene: «Oppstandelsens mor­ gen det minste er givet, /kun for­ mer går tapt.» Hva kan «opp­ standelsens morgen» bety? Kan det være snakk om Jesu oppstan­ delse fra graven? Det er det ikke så lett å si, men resten er for så vidt greit nok. Jeg vil tolke det på følgende måte: «Oppstandelsens morgen» betyr ikke særlig mye, og selv om vi oppgir den, er det bare former som går tapt. Ved å lese resten av verset blir det hele forholdsvis klart. For det er jo utviklingslæren diktet handler om! Hvis vi nå går tilbake til be­ gynnelsen, får også de første lin­ jene en mening. Den evige vår det er snakk om, er jo rett og slett den biologiske utviklingen. Charles Darwin. Bildet er tatt i 1881, året Det er denne utviklingen, «den evige vår», som er opphavet til før han døde. alt. «Oppstandelsens morgen» er etter all sannsynlighet skapelsen, og Bjørnson forkaster denne samtidig som han sier at det bare er former som går tapt. Diktet er langt, og jeg nøyer meg med dette første verset. Resten av diktet er også en hyllest til Darwins evolusjonsteori. En tolkning av diktet trenger ikke å nøye seg med diktet som helhet. Fra diktet kan man gå videre til Bjørnsons for­ fatterskap, og til den tiden diktet ble skrevet. Da vil man finne ut at Bjørnson hadde beholdt sin temmelig naive barnetro inntil 1877. Men da begynte han å tvile, og dette resulterte i en religiøs krise som varte fra 1877 til 1879. Han ble in­ teressert i Darwins teori, og satte den i stedet for den tapte barnetro. Av diktet

46

KAPITTEL

2

fremgår det tydelig at utviklingslæren for Bjørnson var blitt en religion, og han kaller da også dikter «Salme». (Han skrev to andre dikt med tittelen «Salme» i den samme perioden.) Finnes det kriterier på at vi har funnet frem til den riktige tolkningen av en tekst? Vitenskapsteoretikeren Thomas Kuhn skriver i innledningen til artikkel­ samlingen The Essential Tension at han opprinnelig hadde store problemer med å forstå Aristoteles’ teori om bevegelse. På den tiden (rundt 1960) ble det tatt for gitt at Aristoteles’ teori kunne tolkes inn i rammen av Newtons mekanikk. Men da ble det Aristoteles sa om bevegelse ikke bare feil, men til dels meningsløst. Det sto i skrikende kontrast til det Aristoteles hadde skrevet om andre emner, for eksempel biologi. Hvordan kunne denne kontrasten forklares? Kuhn oppdaget at Aristoteles’ tekst kunne leses på en alternativ måte, som gjorde de tilsynelatende meningsløse delene meningsfulle. På bakgrunn av det­ te gir han følgende råd for lesningen av historiske verker: Man skal ta den uttal­ elsen som virker mest meningsløs. Når man har greid å få mening i den, kan man fortsette med resten av verket (Kuhn 1977, s. xii). Kuhn benytter seg her av et viktig prinsipp i hermeneutikken, som Gadamer kalte «foregripelse av full­ kommenhet». Det består i at man skal forutsette at forfatteren er rasjonell. Kri­ teriet på at man har tolket riktig, er dermed at teksten gir god mening.

5. Sannhet Korrespondanseteorien

Ett av stridsspørsmålene i «vitenskapskrigen» er om vitenskapelige teorier er sanne eller tilnærmet sanne, eller om de bare er sosiale konstruksjoner. Spørs­ målet om sannhet er et viktig filosofisk spørsmål, og det er også viktig i vitenskapsteoretisk sammenheng. Hvis vi spør hva folk mener med at et utsagn er sant, vil nok de fleste spon­ tant svare at det er i overensstemmelse med de faktiske forhold. En slik teori for sannhet kalles gjerne korrespondanseteorien for sannhet, og Aristoteles regnes som teoriens opphavsmann (Heidegger 1976, s. 128). Aristoteles’ definisjon av sannhet lyder slik: Å si om det som er at det ikke er, eller om det som ikke er, at det er, er usant,

mens å si om det som er at det er og om det som ikke er, at det ikke er, er sant (Mefaphysics, loiibzb).

Dette er en mildest talt kronglet måte å si det på. Vi kan enklere si det slik: Et

ALLMENT OM SPRÅK

47

utsagn er sant når det stemmer overens med faktum, og usant når det ikke gjør det. En av de fdosofer som i dette århundre har forfektet korrespondanseteorien, er Bertrand Russell. I boken Filosofiens problemer (1912) bruker han utsagnet ‘Desdemona elsker Cassio’ som eksempel. Hans teori for sannhet kan gjengis slik: Utsagnet uttrykkes ved en formulering, som består av ord i en bestemt orden. Ordene refererer til gjenstander i verden (slik som de to personene Desdemona og Cassio), og mellom disse gjenstandene eksisterer det også en viss orden. Ifølge Russell består da sannhet i at ordenes orden i set­ ningen korresponderer med gjenstandenes orden i verden. Med hans egne ord:

Altså: en tro er sann når den er i samsvar med ett bestemt sammensatt hele som er forbundet med den; den er usann når der ikke er et slikt samsvar (Russell 1912/1964, s. 97). Men akkurat hva dette samsvaret eller korrespondansen består i, går ikke Russell nærmere inn på. En ytterliggående, men kanskje også den mest konsekvente fremstilling av korrespondanseteorien har Russells elev, Eudwig Wittgenstein (1889—1951), gitt. I Tractatus logico-philosophicus (1921—22) fremsetter han en «billedteori». Han sier for eksempel om en setning: «Setningen er et bilde av virkeligheten» (4.01). Dette kan bare innebære at overensstemmelsen mellom utsagn og faktum må bestå i at utsagnet gir et bilde av faktum. Wittgenstein er imidlertid sparsom med eksempler. De følgende to eksemplene er hentet fra en annen filosof, Stephen Toulmin, som i boken Reason in Ethics (1970) gjennomgår denne sannhetsteorien. Det første eksemplet er det utsagnet som uttrykkes ved formuleringen: «Katten er på matten.» Dette kan reformuleres til: «Katten 1 matten», der den vertikale pilen betyr «er på». Dette kan vi nok en gang reformulere til: «K X M»

der «Katten» er erstattet med «K» og «matten» med «M». Vi kan nå ta det siste skrittet og skrive utsagnet som K M Setningens form er nesten en romlig avbildning av faktum. Det vi har gjort, er følgende: Vi har hele tiden det samme utsagnet. Men vi har reformulert utsagnet inntil vi har fått det på en «ideell form». 1 tråd med dette skulle det i prinsippet være mulig å konstruere et ideelt språksystem som nettopp gjør at språket kan bli en ren avbildning av virkeligheten.

48

KAPITTEL

2

Toulmins andre eksempel er litt mer komplisert fordi tiden kommer inn. Det er setningen: «Jensen forlot huset etter Nilsen.»

Til tross for at dette er en svært enkel setning, er det ikke lenger så lett å si at det er et bilde av faktum. Det blir enda mer problematisk når vi går til mer kompli­ serte setninger.

En pragmatisk sannhetsteori La oss ta setningen: «Per er 183 cm høy.» Dette ser ut til å være like enkelt som utsagnet ‘Katten er på matten’. Enten har Per den egenskapen at han er 183 cm høy eller han har ikke den egenskapen. (Vi ser bort fra problemer med unøyak­ tigheter i målingen.) Men det er en viktig forskjell mellom de to utsagnene. Jeg kan avgjøre om utsagnet ‘Katten er på matten’ korresponderer med fakta ved å se om katten er på matten. Men vi kan ikke avgjøre om utsagnet ‘Per er 183 cm høy’ er sant ved bare å se. Vi må måle, og se om vi får resultatet 183 cm. Men dette kan vi si på en litt annen måte: Vi starter med utsagnet ‘Per er 183 cm høy’. Vi ønsker å avgjøre om det er sant eller usant. Vi utfører da en måling. Hvis vi får resultatet 183 cm (pluss/minus en feilmargin), sier vi at utsagnet er sant, men hvis vi ikke får resultatet, sier vi at utsagnet er usant. Legg merke til at ordene «overensstemmelse» eller «korrespondanse» ikke finnes i denne fremstil­ lingen. Vi kan ganske enkelt betrakte resultatet sant/usant som et resultat av en prosedyre som ble utført. Vi ser dette enda klarere hvis vi forlater dagligdagse eksempler og tar et ek­ sempel fra vitenskapens historie, og vi kan nøye oss med noe så enkelt som Galileis fall-lov. Den sier at alle materielle gjenstander ideelt sett faller med kon­ stant akselerasjon. Forholdet mellom tilbakelagt veistrekning s og tiden t kan da uttrykkes slik: s = 1/2 g t2

der g er en konstant (tyngdens akselerasjon). Er dette utsagnet sant? For å avgjø­ re det må vi utføre eksperimenter med fallende legemer og se om vi får det resul­ tatet som utsagnet uttrykker. Som i tilfellet med Pers høyde, kan vi da si at utsagn­ et er sant hvis vi får et bestemt resultat, og usant hvis vi ikke får dette resultatet. I dette tilfellet er det også overflødig å snakke overensstemmelse. Vi kan nøye oss med å snakke om utfallet av eksperimenter. Dette er grunnlaget for den filosofiske retningen som kalles pragmatismen. Retningens grunnlegger,

ALLMENT OM SPRÅK

49

Charles Sanders Peirce (1839-1914), henviste nettopp til eksempler fra de ekspe­ rimentelle vitenskapene. Pragmatismens sannhetsbegrep dreier seg derfor ikke om korrespondanse, men om å lykkes i praksis. Dette høres tilforlatelig ut. Det ser ut som om vi på denne måten kan kvitte oss med en problematisk idé om overensstemmelse. Men hvis vi tar eksemplet med Galileis fall-lov, ser vi at det oppstår et problem. Det er mye vanskeligere å utføre eksperimenter for å teste Galileis fall-lov enn å måle om Per er 183 cm høy. Det er derfor svært sannsynlig at forskjellige personer kommer frem til forskjellige resultater. Vil fall-loven da være sann for noen personer og usann for andre? Peirce gikk imot en slik mulig­ het. Vi må forutsette at eksperimentene utføres riktig, etter visse prosedyrer. Vi skal senere se at Galileis fall-lov bare er gyldig under ideelle betingelser. I så måte kan vi si at utsagnet om Galileis fall-lov er sant fordi vi kommer frem til dette resultatet når eksperimentet utføres korrekt under ideelle forhold. En annen pragmatist, psykologen og filosofen William James, gikk imidler­ tid mye lenger enn Peirce. Han knyttet generelt sannhet sammen med nytte: Et utsagn er sant hvis det å tro på det (og følgelig handle etter det) er nyttig, dvs. fører til positive resultater. Det er lett å finne eksempler fra dagliglivet der dette virker rimelig. La oss som eksempel ta utsagnet at heroin er skadelig. De som tror at det er sant, og handler på grunnlag av det, vil komme bedre ut enn de som tror at det er usant. Men James gikk langt utover slike dagligdagse eksemp­ ler. Blant annet uttalte han følgende: «Hvis hypotesen om Gud, ut fra pragma­ tiske prinsipper, fungerer tilfredsstillende i ordets videste betydning, er den ‘sann’» (James 1907/1987, s. 618). Et annet sted sa James at sannheter «... har bare en egenskap felles, at de lønner seg» (samme sted, s. 581). Det er lett å finne svakheter i en slik sannhetsteori dersom man tar den bok­ stavelig. Russell innvendte blant annet at en slik teori ville være vanskelig å an­ vende i praksis. Han tar som eksempel utsagnet: «Columbus krysset Atlanter­ havet i 1492.» En som ikke er tilhenger av pragmatismens sannhetsbegrep, vil ganske enkelt slå det opp i en bok. Men pragmatisten må først sammenligne med konkurrerende utsagn. Det kan for eksempel være at Columbus krysset Atlanterhavet i 1491 eller 1493. Han kommer kanskje frem til at 1492 er det års­ tallet som det lønner seg best å benytte til eksamen. Det er følgelig sant. Russell kommenterer at han ikke kan komme på noen andre eksempler enn en eksa­ menssituasjon hvor det gjør noen forskjell, hvis man ikke er historiker. Hvis han ikke skal opp til eksamen, eller ikke er historiker, er det ikke mulig å avgjøre om utsagnet er sant eller usant. Det lønner seg like mye og like lite å hevde at Colum­ bus krysset Atlanterhavet i 1492 som 1491 eller 1493 (Russell 1967, s. 771). Både for korrespondanseteoriens og den pragmatiske sannhetsteoriens ved­ kommende er det mulig å gi eksempler som gjør dem plausible, og andre eksem­ pler som gjør dem helt urimelige. Jeg vil avslutningsvis ta med et sitat fra James:

50

KAPITTEL

2

Å ‘stemme overens’ («agree») med en virkelighet i videste forstand kan bare innebære å bli ledet enten direkte til den eller til dens omgivelser, eller å bli satt i en slik kontakt med den at man behandler den, eller noe forbundet med den, bedre enn om vi ikke stemte overens med den (James 1907/1987, s. 579).

Selv om sitatet neppe er lysende klart, er det en interessant formulering. Jeg vil her minne om at korrespondanseteorien opprinnelig ble formulert som: «Veritas est adaequatio intellectus et rei». («Sannhet er at tanken er tilpasset saken.») Senere ble imidlertid «adaequatio» erstattet med «correspondentia», slik at man fikk: «Veritas est correspondentia intellectus et rei». («Sannhet er at tanken korre­ sponderer med saken.») Hvis vi imidlertid holder fast ved «adaequatio», kan vi erstatte billedmetaforen i korrespondanseteorien med en annen metafor: nøkkelmetaforen. En nøkkel er tilpasset låsen når den kan låse den opp. Dermed blir avstanden mellom korrespondanseteorien og den pragmatiske teorien mindre (Weizåcker 1971, s. 336-341). La meg konkludere med at det ikke er noe galt i å snakke om sannhet som korrespondanse eller hva som fungerer i praksis så lenge man er klar over begrensningene.

6. Forskjellige typer utsagn Normative og deskriptive utsagn

La oss som eksempel ta de to utsagnene:

Kain slo i hjel Abel. Det var galt av Kain å slå i hjel Abel. Det første utsagnet vil være sant eller usant alt etter som Kain faktisk slo i hjel Abel eller ikke. Men hva med det andre? Hvilket faktum kan det eventuelt stemme overens med? Utsagnet nøyer seg jo ikke med å påstå noe om et faktum, det gir også en vurdering av dette faktum, nemlig at Abel gjorde noe galt. Det finnes ikke noe faktum (eller noe i et faktum) som korresponderer med en vur­ dering. Derfor kan ikke det siste utsagnet være sant/usant i henhold til korre­ spondanseteorien. Utsagn som kan være sanne eller usanne i henhold til korrespondanseteori­ en, kaller vi deskriptive utsagn eller påstander. De beskriver eller påstår noe om faktiske forhold. Utsagn som inneholder en vurdering eller norm, kalles for nor­ mative utsagn. De to typene utsagn har forskjellig logisk form. For å se det kan vi

ALLMENT OM SPRÅK

51

tenke oss en person som sier: «Kain slo i hjel Abel.» Vi spør ham om hvordan han kan begrunne en slik påstand. Han vil da henvise til de faktiske forhold og prøve å vise hvordan han kan ha kjennskap til disse. Men hvis han i stedet sier: «Det var galt av Kain å slå i hjel Abel» og igjen blir bedt om å begrunne utsag­ net, må han gå frem på en annen måte. Han kan for eksempel henvise til utsag­ net: ‘Det er galt å drepe et menneske . Men heller ikke dette utsagnet korres­ ponderer med noe faktum. Det er tvert imot en generell moralsk vurdering. Denne moralske vurderingen kan igjen for eksempel begrunnes med utsagnet: ‘Ett av de ti bud sier at det er galt å slå i hjel . Forskjellen mellom et deskriptivt og et normativt utsagn skulle være klar. Dersom vi blir bedt om å begrunne et deskriptivt utsagn, går vi så å si «ned­ over», altså til fakta. Dersom vi blir bedt om å begrunne et normativt utsagn, går vi derimot «oppover», altså til en høyere norm eller vurdering. Dette kan vi fremstille skjematisk på følgende måte:

Deskriptivt utsagn: (påstand)

Normativt utsagn:

Kain slo i hjel Abel.

Det er galt å slå i hjel.

11 faktum

Det var galt av Kain å slå i hjel Abel.

Skillet mellom det deskriptive og det normative går på utsagn og ikke på formu­ leringer. For eksempel har de to formuleringene: «Vold er moralsk forkastelig.» «Vold er i ferd med å bli underholdning.»

samme grammatiske form. Forskjellen blir først synlig når vi spør hvordan man kan begrunne utsagnene. For å begrunne det første utsagnet må man henvise til en moralsk norm. For å begrunne den andre setningen må man henvise til empi­ riske undersøkelser, for eksempel av fjernsynsprogrammer, kinoprogrammer osv. For at et normativt utsagns logiske form skal komme klart frem, kan vi reformulere det slik at det inneholder ordet «bør»: «Man bør ikke drepe.» Alle normative utsagn kan i prinsippet reformuleres til denne formen. De kalles der­ for ofte «bør-utsagn». På samme måte reformulerer man av og til deskriptive ut­ sagn slik at de inneholder ordet «er». For eksempel kan vi reformulere «Kain myrdet Abel» til «Kain er Abels morder». Deskriptive utsagn kalles derfor ofte «er-utsagn».

52

KAPITTEL

2

Deskriptive og normative utsagn er ikke de eneste typene utsagn. Det finnes en hei rekke typer utsagn, men jeg skal her nøye meg med å nevne noen få. En type som er nært beslektet med det normative utsagn, er det imperative utsagn. Det inneholder ordet «skal» i stedet for «bør». Det er en ordre, slik som: «Du skal ikke slå i hjel!» Et imperativt utsagn er et sterkere utsagn enn et normativt. Svært ofte forutsetter et imperativt utsagn at man har maktmidler til å straffe de som ikke følger ordren. Men ellers er imperative og normative utsagn logisk sett like, og man nøyer seg derfor ofte med å drøfte normative utsagn. En annen type er det performative utsagn. Eier er utsagnet selv en handling. Eksempel her er et løfte, hvor man sier: «Jeg lover å ...» Det at jeg sier det, er selve løftet. Hvis jeg ikke gjør det jeg sier jeg skal gjøre, bryter jeg løftet. Hvis løftet er avgitt i retten, kan jeg til og med bli straffet.

Kan normative utsagn være sanne? Ett viktig spørsmål er om det er mulig å utlede normative utsagn fra deskriptive utsagn. Kan en beskrivelse av hvordan verden er si oss noe om hvordan den bør være og hvordan vi bør leve? I mesteparten av menneskets historie har det vært et akseptert syn at det er mulig. Men den engelske filosofen David Hume kritiser­ te dette synet, og hans kritikk har for ettertiden hatt enorm innflytelse. Hume hevdet at kunnskaper om faktiske forhold ikke kan gi oss kunnskaper om nor­ mer eller verdier. Med andre ord: Vi kan ikke slutte fra «er» til «bør». Et annet viktig spørsmål er om vitenskapelige utsagn utelukkende er des­ kriptive, eller om de også forutsetter eller på en eller annen måte bygger på nor­ mer. Jeg hevdet i forrige kapittel at vitenskapelig virksomhet nødvendigvis må forutsette normer, og derfor også en normativ vitenskapsteori. Et tredje spørsmål angår normative utsagns status. Jeg har tidligere sagt at normative utsagn ikke kan være sanne eller usanne i henhold til korrespondan­ seteorien for sannhet. Dette er i dag stort sett allment akseptert. Derimot er det ikke enighet om hvorvidt normative utsagn kan begrunnes. Jeg har tidligere an­ tydet et forsøk på å begrunne normative utsagn, nemlig ved å avlede dem fra høyere normer. Men dette forutsetter at den høyere normen i sin tur kan be­ grunnes. Dersom også denne må begrunnes ved å avlede den fra en enda høye­ re norm, kan vi få en uendelig «oppstigning». Denne typen begrunnelse er der­ for problematisk. Imidlertid finnes det andre strategier for begrunnelse av nor­ mative utsagn. Jeg var kort inne på dette i forrige kapittel, og det vil gå utover denne bokens ramme å komme inn på disse strategiene. Nå kan man selvfølgelig hevde at ordene «sann» og «usann» blir brukt i en alt­ for snever betydning dersom de utelukkende dekker utsagn som kan være sanne eller usanne i henhold til korrespondanseteorien. Normative utsagn som kan be-

ALLMENT OM SPRÅK

53

grunnes, burde også kunne kalles sanne. Men egentlig har ikke det noen hensikt, ettersom det strider imot vanlig språkbruk. Vi vil for eksempel ikke si at normen ‘Du bør ikke lyve’ er en sann norm, selv om vi kan gi en aldri så god begrunnelse for den. Det er da bedre å si at normer kan være riktige eller gyldige.

7. Kontradiksjonsprinsippet Negasjon

Negasjonen av et utsagn får vi i dagligspråket ved å benytte ordet «ikke». Nega­ sjonen av utsagnet p: ‘Det regner’, blir ikke p: ‘Det regner ikke’. I formallogikken benytter man et spesielt tegn for ordet «ikke». Det kan skrives som blant annet ~p, ->p eller -p. Jeg kommer i det følgende til å benytte tegnet ~. Vi får da:

~p = ‘Det regner ikke.’

Man sier ofte i formallogikken at en påstand har to mulige sannhetsverdier, sann og usann. Når p er sann, så er negasjonen av p usann, og når p er usann, så er negasjonen av p sann.

Kontradiksjonsprinsippet Dette prinsippet forutsetter at en påstand enten er sann eller usann, men ikke begge deler samtidig. I så måte forutsetter det allerede kontradiksjonsprinsippet. Det ble først formulert eksplisitt av Aristoteles. Han ga flere formuleringer. En formulering er:

«Den samme egenskapen kan ikke samtidig både tilkomme og ikke tilkom­ me den samme tingen på samme måte.» (Metaphysics, 1005b 20) Som vi ser, snakkes det her om ting og egenskaper. Når kontradiksjonsprinsip­ pet formuleres på denne måten, sier det noe fundamentalt om hvordan ting kan være. Vi kan derfor kalle dette en ontologisk formulering av kontradiksjons­ prinsippet. To andre formuleringer er: «En påstand kan ikke være både sann og usann samtidig» og «En påstand og påstandens negasjon kan ikke være sanne samti­ dig». Disse to siste formuleringene er språkfilosofiske, fordi de sier noe om språ­ kets egenskaper.

54

KAPITTEL

2

Kan kontradiksjonsprinsippet bevises?

Hvordan kan kontradiksjonsprinsippet begrunnes? Kan vi for eksempel bevise det ved å utlede det fra ett eller flere høyere prinsipper, slik som vi i geometrien beviser teoremer ved å ta utgangspunkt i geometriens aksiomer? (Denne typen bevis kommer jeg til snart, men jeg forutsetter at leseren vet noenlunde hva det dreier seg om.) Aristoteles selv benekter denne muligheten, fordi kontradik­ sjonsprinsippet allerede er forutsetningen for alle bevis. Derimot er det mulig å gi det han kaller et «negativt bevis»: Det går ut på å vise at alle som benekter kon­ tradiksjonsprinsippet, allerede har forutsatt det. Den enkleste versjonen av dette negative beviset er som følger: Vi tar kon­ tradiksjonsprinsippet i følgende formulering: «En påstand og påstandens nega­ sjon kan ikke være sanne samtidig.» La oss kalle påstanden om at dette prinsip­ pet er gyldig for p, slik at vi får: p: ‘Kontradiksjonsprinsippet er gyldig.’

La oss tenke oss en person som hevder at kontradiksjonsprinsippet ikke er gyl­ dig. Han hevder altså:

~p: ‘Kontradiksjonsprinsippet er ikke gyldig.’ Men når han har hevdet ~p, må han allerede ha utelukket at også p kan være sann. For hvis han åpner muligheten for at begge påstandene er sanne, har han egentlig hevdet: p og ~p: ‘Kontradiksjonsprinsippet er gyldig og ikke gyldig.’

For i det hele tatt å ha påstått p, må vedkommende allerede ha forutsatt at ~p ikke kan være sann, men da har han også allerede benyttet seg av kontradik­ sjonsprinsippet. Aristoteles selv gir et annet og sterkere bevis enn dette. Han viser at kontra­ diksjonsprinsippet er forutsetningen for språk overhodet (Metaphysics, bok 3). Hans argumentasjon er ganske innfløkt, så jeg skal ikke prøve å gjenta den her. Han viser at dersom man ikke forutsetter kontradiksjonsprinsippet, så blir det umu­ lig å gi de enkelte ord en bestemt mening. Dermed blir alle setninger menings­ løse. Det finnes ifølge Aristoteles bare én måte å benekte kontradiksjonsprinsip­ pet på, og det er ved fullstendig å avstå fra bruken av språk. Men da har man i så fall motbevist kontradiksjonsprinsippets gyldighet ved å stenge seg ute fra det menneskelige språkfellesskap.

ALLMENT OM SPRÅK

55

Det er verd å merke seg at Aristoteles’ «negative bevis» bare kan anvendes på den språkfilosofiske versjonen av kontradiksjonsprinsippet. Den ontologiske versjonen kan ikke bevises på denne måten. I det hele tatt er det mye vanske­ ligere å gi et bevis for den ontologiske versjonen, og kanskje er det til og med umulig. Men for oss er det heller ikke nødvendig å forutsette at den ontologiske versjonen av kontradiksjonsprinsippet er gyldig. Så lenge vi holder oss til språ­ ket, er det tilstrekkelig å forutsette den språkfilosofiske versjonen. Imot det som er sagt ovenfor, kan det innvendes at det har liten hensikt å bevise kontradiksjonsprinsippets gyldighet når alle vet at det er mulig å bryte det. De fleste mennesker motsier seg selv ofte. Men at kontradiksjonsprinsippet brytes, viser selvfølgelig ikke at det er ugyldig. Kontradiksjonsprinsippet sier ikke at det ikke er mulig å fremsette en påstand og påstandens negasjon sam­ tidig. Det sier at de begge ikke kan være sanne samtidig. Kontradiksjonsprinsip­ pet er således en norm for riktig språkbruk. Som med de fleste andre normer (i motsetning til lover) gjelder det her at de som bryter normen, ikke blir straffet. Den «straffen» man normalt blir utsatt for når man motsier seg selv, er at man blir kritisert for uriktig språkbruk.

Kapittel 3 Begreper og begrepssystemer

1. Begreper Ifølge Aristoteles består verden av enkeltgjenstander. Disse kan betegnes med egennavn, selv om bare et fåtall har det. Disse enkeltgjenstandene har en rekke egenskaper. La oss ta et eksempel. Egennavnet «Sokrates» betegner en enkeltgjenstand, nemlig personen Sokrates som levde i det gamle Hellas. Han hadde en rekke egenskaper, blant annet at han var dødelig. Vi kan da si: ‘Sokrates er dødelig.’

Her kalles «Sokrates» det logiske subjekt og «dødelig» det logiske predikat. Det logiske predikatet er et adjektiv. Det kan også sies en hel rekke andre ting om Sokrates, for eksempel at han er fornuftig eller tobeint. Det samme kunne vi ha sagt om for eksempel Platon og Aristoteles, for å holde oss til navn fra filosofi­ historien. Alle slike utsagn kan settes på formen: «x er A», der x står for et egen­ navn, og A står for et adjektiv. Fordi egennavn refererer til enkeltgjenstander, kalles et utsagn av denne formen et singulært utsagn. Vi kan nå samle enkeltgjenstander som har en del felles egenskaper. For ek­ sempel kan vi samle alle enkeltgjenstander som har egenskapene levende, tobeint og fornuftig. Gjenstander som har disse egenskapene, kaller vi så for «mennesker». Siden Sokrates har disse egenskapene, kan vi si om Sokrates: ‘Sokrates er et menneske.’

Dette utsagnet er tilsynelatende helt likt de tidligere utsagnene. Men det er like­ vel en vesentlig forskjell: I de tidligere utsagnene er det logiske predikatet et ad­ jektiv. I dette utsagnet er det derimot et substantiv. Vi tilskriver ikke en enkeltgjenstand en egenskap. Det er ikke en egenskap ved Sokrates at han er et men­ neske. Derimot kan vi si at Sokrates må ha visse egenskaper for å kalles et men­ neske. I logikken skiller man vanligvis ikke mellom disse to typene utsagn.

BEGREPER OG BEGREPSSYSTEMER

57

Fra dette utsagnet kan vi gå et skritt videre. Vi kan gjøre predikatet til sub­ jekt i et nytt utsagn, for eksempel:

‘Mennesket er dødelig.’ Her blir altså ordet «menneske» behandler på samme måte som ordet «Sokra­ tes». Som vi husker, betegner «Sokrates» en enkeltgjenstand. Det er altså et egennavn. Et ord som «menneske» er også et substantiv, men det er ikke et egen­ navn. Det er et fellesnavn. Vi kunne være fristet til å si at også «menneske» er navn på en gjenstand. Men det må da være en abstrakt gjenstand. Vi trenger ikke foreløpig å gå nærmere inn på spørsmålet om hvilken form for eksistens en slik abstrakt gjenstand har. I logikken sier vi at ordet «menneske» uttrykker et

begrep. I stedet for «Mennesket er dødelig» kan vi si: «Alle mennesker er dødelige.» En formulering som inneholder ordet «alle», uttrykker et universelt utsagn. Utsagn­ et ‘Mennesket er dødelig’ er dermed også et universelt utsagn. Spørsmålet om «Mennesket er dødelig» og «Alle mennesker er dødelige» egentlig bare er to for­ muleringer av det samme utsagnet, fører over til spørsmålet om begrepet ‘men­ neske’ er noe mer enn det som er felles for alle enkelte mennesker. Dette spørs­ målet, som er et meget viktig filosofisk spørsmål, kommer jeg tilbake til siden. I tillegg til singulære og universelle utsagn har vi partikulære utsagn. De inneholder ordet «noen», som i formuleringen «Noen mennesker er hvite.» De egenskapene en enkeltgjenstand må ha for å falle inn under et begrep, kalles begrepets begrepskjennetegn. Jeg har tidligere sagt at gjenstander som har de egenskapene at de er levende, tobeinte og fornuftige, faller inn under begre­ pet ‘menneske’. Men her er «tobeint» unødvendig, slik at begrepet ‘menneske’ har begrepskjennetegnene levende og fornuftig. Vi benytter her det samme systemet med anførselstegn som vi tidligere har benyttet for å skille mellom formulering og utsagn. På samme måte som formuleringens mening er utsagnet, så er ordets mening begrepet. Og videre: På sam­ me måte som det samme utsagnet vanligvis kan formuleres på flere forskjellige måter, kan det samme begrepet ofte uttykkes ved flere forskjellige ord. La oss for eksempel ta ordet «hest». På engelsk bruker vi ordet «horse», på tysk «Pferd» og på fransk «cheval». Men til tross for at det her er fire forskjellige ord, så menes det samme med ordene, nemlig begrepet ‘hest’. Vi kan også si det slik: Ordene «hest», «horse», «Pferd» og «cheval» er forskjellige, men ‘hest’, ‘horse’, ‘Pferd’ og cheval’ er det samme begrepet. Når to eller flere ord i det samme språket har samme mening, sier vi at disse ordene er synonymer. Et eksempel på synonymer er ordene «trekant» og «triangel».

58

KAPITTEL

3

Den mengden av gjenstander som faller inn under et begrep, kalles begre­ pets omfang eller ekstensjon. Dette ordet bør brukes med forsiktighet. Grunnen til det vil vi se hvis vi spør etter ekstensjonen til for eksempel begrepet ‘hest’. Er det alle nålevende hester, er det alle hester som har levd i tillegg til de som lever nå, eller er det alle hester i fortid, nåtid og fremtid? Det finnes ikke ett svar på det spørsmålet, men det er heller ikke nødvendig. Vi har egentlig bare bruk for å snakke om begrepers ekstensjon i sammenhenger som «... har større eksten­ sjon enn ...». Vi kan for eksempel si at begrepet ‘hest’ har større ekstensjon enn begrepet ‘hingst’, fordi alle gjenstander som faller inn under begrepet ‘hingst’, også faller inn under begrepet ‘hest’, men i tillegg til dette er det også andre gjenstander som faller inn under begrepet ‘hest’, nemlig alle hoppene. Når et begrep har større ekstensjon enn et annet begrep, sier vi også ofte at det er et «vi­ dere» begrep. Når det har mindre ekstensjon, sier vi at det er et «trangere» be­ grep.

2. Begrepssystemer Klassifikasjon

Begreper inngår normalt i større systemer. En viktig form for system er et klassi­ fikasjonssystem. Det skulle være unødvendig å minne om at det å lage gode klas­ sifikasjonssystemer er viktig i dagliglivet. Alle vet hvor vanskelig det er å lage gode klassifikasjonssystemer. I vitenskapelig sammenheng er det spesielt viktig i biologien. Læren om klassifikasjon i biologien kalles gjerne systematikk eller taksonomi. I dette avsnittet skal vi se litt nærmere på noen problemer i forbindelse med klassifikasjon. Hvis det er få ting som skal klassifiseres, er det tilstrekkelig å dele tingene inn i en del sideordnede klasser. Hvis vi for eksempel skal sortere myn­ ter, vil vi nøye oss med å legge forskjellige mynter i hver sin boks. Men ofte er det nødvendig å klassifisere klassene igjen, slik at vi får et hierarkisk system. Dyr kan for eksempel klassifiseres etter art, artene klassifiseres så igjen i familier, fa­ miliene i ordener osv. La oss se litt nærmere på slike hierarkier. Vi kan ta utgangspunkt i et vilkår­ lig begrep, for eksempel begrepet ‘dyr’. For å falle inn under begrepet ‘dyr’, må gjenstandene ha de kjennetegnene som spesifiseres av begrepets begrepskjennetegn. Hvis vi til disse begrepskjennetegnene føyer ytterligere ett eller flere kjen­ netegn, får vi en delklasse av klassen av alle dyr. Vi kan da danne et nytt begrep, for eksempel:

En romantisk gjengivelse fra 1791 av Aristoteles som naturforsker.

menneske = dyr + egenskapen fornuftig = det fornuftige dyr

En slik tilleggsbestemmelse kalte Aristoteles «den spesifikke differens», og ved å angi denne spesifikke differens kommer vi fra en art til en underart. Jo flere begrepskjennetegn vi angir, jo mindre ekstensjon får begrepet. Vi får altså en ver­ tikal rekke av begreper. Oppover i denne rekken har begrepene færre begrepskjennetegn og større ekstensjon. Nedover i rekken har de flere begrepskjennetegn og mindre ekstensjon. For eksempel inngår begrepet ‘dyr’ i følgende rekke av begreper (regnet ovenfra og nedover):

ting — levende vesen — dyr — menneske — (Sokrates) Denne rekken er naturligvis ikke fullstendig. Det kan skytes inn ledd mellom de begrepene som er angitt her. Et mer omfattende klassifikasjonssystem i biologi­ en er det såkalte linnéske hierarki. Det omfatter (regnet ovenfra og nedover):

rike — rekke — klasse — orden - familie - slekt — art

Et illustrerende eksempel på et klassifikasjonssystem får vi ved å klassifisere in­ strumentene i et symfoniorkester. Det er illustrert i figur i på neste side.

60

KAPITTEL 3

redskap

musikkinstrumenter

blåseinstrumenter

strengeinstrumenter

messingblåseinstr.

slaginstrumenter

treblåseinstr.

obo

klarinett

fagott

Fig. 1 Klassifikasjon av instrumentene i et symfoniorkester.

Klassifikasjoner kan ha forskjellige formål

Hvorfor klassifiserer vi egentlig som vi gjør? Er det slik at klassifikasjonen tilsva­ rer en orden blant gjenstandene selv, eller er den mer eller mindre tilfeldig? Jeg har ovenfor klassifisert etter blant annet begrepene obo’, ‘klarinett’ og ‘fagott’. Men jeg kunne jo ha klassifisert instrumentene på andre måter. Jeg kunne for eksempel ha klassifisert instrumentene etter følgende system: «vekt under 5 kg», «vekt mellom 5 og 10 kg» og «vekt over 10 kg». Akkurat denne klassifikasjonen vir­ ker kanskje litt tilfeldig, men vi skal ikke se bort fra at et transportbyrå som fikk i oppgave å transportere alle instrumentene, kunne finne det nyttig å klassifisere dem på denne måten. Det kunne også tenkes at de ville finne det nyttig å bruke klassifikasjonssystemet: «meget ømfintlig», «middels ømfintlig» og «tåler støt». Disse siste eksemplene viser at man svært ofte klassifiserer i forhold til visse formål. Et klassifikasjonssystem som utelukkende er laget for et bestemt formål og ikke gjør krav på å «gjenspeile» en eksisterende orden blant tingene, kalles gjerne et kunstig system. Det kanskje beste eksempel på et slikt kunstig system er det systemet som ble utarbeidet av den svenske botanikeren Carl von Linné (1707-1778) i verket Species Plantarum fra 1753. Her blir alle planter klassifisert etter reproduksjonsorganenes oppbygning. Begrunnelsen for dette valget var kort og godt at dette gir kjennetegn (for eksempel antall støvbærere) som er lette å identifisere. Men i prinsippet kunne man like godt ha klassifisert plantene etter farge. (Se for eksempel Nordal 1984.)

BEGREPER OG BEGREPSSYSTEMER

61

Men Linné selv skilte mellom kunstige og naturlige systemer. Han hevdet nemlig at det finnes et system som er «naturens eget system», og som vi må be­ strebe oss på å komme så nær som mulig. Denne ideen er da også grunnlaget for hans zoologiske system i Systemae naturae, som kom i en rekke opplag i hans levetid. Hjertets oppbygning, blodets egenskaper, forplantningen og respira­ sjonen danner grunnlaget for dette systemet. (Se for eksempel Bergersen 1966, s. 86ff.) De fleste vil vel være enige i at disse egenskapene er et bedre grunnlag for klassifikasjon av et dyr enn for eksempel pelsens farge. Følgelig vil vi si at «pattedyr» er en naturlig klasse av dyr, mens «dyr med brun pels» ikke er det. Men er det helt opplagt at det er slik? Her er det delte meninger også i dag. For det første er det ikke fullstendig enighet blant biologer om hva som er grunnlaget for et naturlig klassifikasjonssystem. Det finnes i dag tre forskjellige skoler i synet på klassifikasjon: en fenetisk, en evolusjonistisk og en fylogenetisk. Det har liten hensikt å gå nærmere inn på detaljene her. For det andre er det ue­ nighet om hvorvidt det i det hele tatt er mulig å snakke om et naturlig system. Dette er et generelt filosofisk problem, og jeg skal gå nærmere inn på det i slut­ ten av dette kapitlet.

3. Definisjoner I arbeidet med å redusere språklige uklarheter og tvetydigheter er definisjoner et viktig redskap. Generelt kan vi si at en definisjon består i at man angir et ords eller et uttrykks mening ved hjelp av andre ord eller uttrykk. Det som blir defi­ nert kalles defmiendum, og det som definerer blir kalt definiens. Man kan sette et likhetstegn mellom defmiendum og definiens for å angi at de to har samme mening. Vi kan for eksempel definere 'demokrati' på følgende måte: demokrati = samfunnssystem med frie, hemmelige valg og tale-, trykke- og trosfrihet

‘Primtall’ kan defineres slik: primtal] = naturlig tall som bare kan deles på seg selv og 1

Her står defmiendum på venstre og definiens på høyre side av likhetstegnet. Det kan være forskjellige grunner for å definere. En grunn kan være at man i en bestemt situasjon, for eksempel i en artikkel, en bok eller i et foredrag, øns­ ker å unngå misforståelser i forbindelse med viktige ord og uttrykk. Dette kan være spesielt påkrevd når det dreier seg om ord og uttrykk som er flertydige.

62

KAPITTEL 3

Man kan da starte med en formulering av typen: «I denne sammenhengen skal vi med X forstå det samme som ........ » En slik definisjon kalles gjerne en regelgivende definisjon. Den angir en regel for hvordan et ord eller uttrykk skal forstås i en bestemt sammenheng. Men det har bare en hensikt å gi en definisjon dersom de ordene som blir benyttet i definisjonen (definiens), er bedre kjent eller har en klarere mening enn det ordet som blir definert. Dette er oppfylt i de to definisjonene ovenfor, definisjonene av "demokrati og ‘primtall’. På områder der det ikke allerede finnes en vel innarbeidet terminologi, og spesielt der det er viktig med en presis språkbruk, er det i vitenskapelige verker vanlig å starte med definisjoner av de viktigste ordene (termene). For eksempel starter ett av de mest innflytelsesrike verker i vitenskapens historie, Euklids Ele­ menter, med 23 definisjoner. Euklid definerer for eksempel «parallelle linjer» på følgende måte: Parallelle linjer er rette linjer som ligger i samme plan og som ikke møter hver­ andre i noen retning selv om de blir forlenget uendelig. (Euklid 1956, s. 154)

Vi kan ikke definere alt Siden definisjoner rydder uklarheter og tvetydigheter av veien, er det tilsynela­ tende en fordel om man kan definere så mange ord som mulig. Men vi trenger ikke å tenke oss om lenge før vi kommer frem til at det ikke er så enkelt. For det første møter vi en praktisk grense: Det tar tid og plass å definere, og man skal ikke definere mange ord før man begynner å miste oversikten. Juridiske tekster kan derfor bli svært kronglete og vanskelige å lese. Det er derfor viktig at man begrenser seg til å definere de ord og uttrykk som er viktige i sammenhengen. Å definere i tide og utide er en uting. For det andre er det teoretisk umulig å defi­ nere alle ord og uttrykk. Vi står nemlig overfor følgende muligheter: 1. Vi går i sirkel. 2. Vi får en uendelig rekke. 3. Vi må starte med noe udefinert.

La oss kort gjennomgå disse mulighetene etter tur. Den første muligheten er at vi går i sirkel. Det innebærer at definiendum gjentas i definiens. Et enkelt ek­ sempel er følgende: far = den mannlige del av et foreldrepar foreldrepar = far og mor

Werner Heisenberg og Niels Bohr under en konferanse i København i 1934.

Dette er et banalt eksempel. Men sirkeldefinisjoner er ikke helt sjeldne i viten­ skapens historie. Et berømt eksempel er Newtons definisjon av «masse» i Principia. Den lyder slik:

Mengden av masse er målet for den samme, og den kommer fra produktet av tetthet og volum (Newton 1713/1971, bd. 1, s. 3). Problemet er her at Newton ikke definerer tetthet, men det må defineres som masse delt på volum. Det sier seg selv at sirkeldefinisjoner må unngås, fordi de ikke sier noe. Den andre muligheten er en uendelig rekke. Men en uendelig rekke er en umu­ lighet, om ikke annet så fordi språket har et endelig antall ord. Dermed gjenstår bare den tredje muligheten, nemlig at vi alltid må starte med noe som er udefinert. Normalt er utgangspunktet nettopp det språket vi snakker til daglig: dagligspråket.

64

KAPITTEL 3

At dagligspråket er utgangspunktet for vitenskapelig språk, er i en viss for­ stand en trivialitet. Uansett hvor spesialisert og teknisk en vitenskapelig termi­ nologi er, må dagligspråket være grunnlaget for kommunikasjonen mellom vitenskapsfolk. Men dette fører til et — i hvert fall tilsynelatende — paradoks. Dagligspråket er upresist. Hvordan kan det da være utgangspunktet for viten­ skapelig terminologi, som jo bør være så presis som mulig? Er ikke dette det samme som å løfte seg selv etter håret? Fysikeren Werner Heisenberg (1901—76) refererer en diskusjon om dette i sin selvbiografi Helhet og del. I 1933 var han på hyttetur med en del andre fysike­ re, blant annet Niels Bohr (1885—1962). De diskuterte akkurat dette problemet, og ifølge Heisenberg skal Bohr ha sagt følgende:

Vi vet aldri nøyaktig hva et ord betyr, og meningen med det vi sier, er av­ hengig av ordenes forbindelse i setningen, av den sammenheng setningen står i og av utallige andre omstendigheter, som vi ikke kan regne opp [...] Men det var selvsagt også en stor oppdagelse av Aristoteles og de gamle grekerne, dette at sproget kunne idealiseres og presiseres så vidt at logiske slutningskjeder ble mulige. Et slikt presist sprog er meget mer begrenset enn dagligtalen, men for naturvitenskapen er det av uvurderlig verdi (Heisen­ berg 1971, s. 139). Denne samtalen fant sted i en primitiv hytte. Oppvasken ble skylt i skittent vann og tørket med skitne håndklær. Dette foranlediget Bohr til å gjøre seg føl­ gende refleksjoner:

Det er jo med oppvasken nøyaktig som med sproget. Vi har skittent skylle­ vann og skitne håndklær, og likevel lykkes det tilslutt å få tallerkener og glass rene med dem. På samme måte har vi i sproget uklare begreper og en logikk som innenfor sitt anvendelsesområde er begrenset på ukjent måte. Likevel lykkes det dermed å bringe klarhet inn i vår forståelse av naturen (ibid., s. 141).

Operasjonelle definisjoner Når det gjelder å bygge opp en presis terminologi, spesielt innen naturvitenska­ pene, spiller operasjonelle definisjoner en fundamental rolle. En operasjonell defi­ nisjon kjennetegnes ved at definiens består av et sett operasjoner. Et enkelt ek­ sempel på en operasjonell definisjon er bestemmelsen av syre. En væske er en syre dersom den farger blått lakmuspapir rødt. Et annet eksempel på en opera­ sjonell definisjon er den definisjon av begrepet ‘hardhet’ som blir brukt i mine-

BEGREPER OG BEGREPSSYSTEMER

65

ralogien. Her defineres relasjonen «X er hardere enn Y» på følgende måte: Der­ som X kan ripe i Y, men ikke omvendt, så er X hardere enn Y. Den mest vanlige form for operasjonelle definisjoner er målinger. Fysikeren Percy Bridgman utarbeidet en vitenskapsteori der operasjonelle definisjoner var selve fundamentet. En slik vitenskapsteori kalles gjerne «operasjonalisme» (eller «operasjonisme»). En av hans mest kjente bøker er The Logic ofModern Physics (1932). Bridgman har hatt stor innflytelse, men hans innflytel­ se har nok vært større innen andre fagområder enn fysikken. Bridgman hevdet at Einstein var den som forandret vårt syn på fysikkens be­ greper. Utgangspunktet for Einsteins spesielle relativitetsteori var tidsbegrepet. I Principia hadde Newton latt være å definere blant annet begrepene ‘rom’ og ‘tid’, med den begrunnelse at de er vel kjent. Newton sier følgende om tid, og han holder dette tydeligvis for å være uproblematisk:

Absolutt, sann og matematisk tid, av seg selv og ifølge sin egen natur, flyter jevnt uten hensyn til noe ytre, og med et annet navn er den kalt varighet (Newton 1713/1971, bd. 1, s. 6). Newton forestilte seg altså en «absolutt tid», som er den samme overalt i univer­ set og som er helt uavhengig av våre målinger. Nettopp dette begrepet stilte Einstein spørsmålstegn ved i den klassiske ar­ tikkelen «Zur Elektrodynamik bewegter Korper» (1905). Hans utgangspunkt er at det er umulig å snakke om tid uten å gjøre det i forhold til en måte å måle tiden på. Man kan faktisk gå så langt som til å hevde at det er denne innsikten som er hele grunnlaget for (den spesielle) relativitetsteorien. Bridgman mente bare å trekke de videre konsekvenser av Einsteins innsikt. I den tidligere nevnte boken gjennomgår han alle fysikkens grunnbegreper. Han sier for eksempel om lengdebegrepet:

Hva mener vi med et objekts lengde? [...] For å finne et objekts lengde må vi utføre visse fysiske operasjoner. Begrepet lengde er derfor fastlagt når de operasjonene som måler lengde, er fastlagt, dvs. at begrepet lengde inne­ bærer så mye som og intet mer enn det settet av operasjoner som bestemmer lengde (Bridgman 1932, s. 5).

Vi ser at dette synet er nært beslektet med pragmatismens teori om sannhet, som jeg har vært inne på tidligere. Der benyttet jeg utsagnet ‘Per er 183 cm høy’ som eksempel, og sa at det sett fra et pragmatisk synspunkt er sant når vi gjen­ nomfører måleoperasjonen og kommer frem til resultatet 183 cm. Bridgman utviklet dette til en mer generell filosofisk teori, som han kalte

66

KAPITTEL 3

operasjonalisme. Ifølge denne teorien er et begrep som 'lengde’ ikke noe annet enn de operasjonene som skal til for å måle lengde. Men da oppstår det et pro­ blem: Lengde kan måles på forskjellige måter. Vi kan bruke en målestav som vi legger direkte på gjenstanden, men vi kan også bruke mer indirekte metoder, for eksempel basert på optiske metoder eller lyd (ekkolodd). Ifølge Bridgmans teo­ ri vil dette tilsvare forskjellige begreper om lengde. Men vi trenger ikke å gå så langt. Hvis to forskjellige prosedyrer gir samme resultat, kan vi si at de måler den samme størrelsen. Dette kan til og med gjøres til et kriterium på «fysisk virkelighet»: Ingen størrelse er virkelig dersom den ikke kan måles ved to logisk uavhengige prosedyrer. Dette kalles av og til «Maxwell-Bridgman-kriteriet». Det er noe sunt i operasjonalismen. Som eksemplet med absolutt tid viser, kan den minne oss om at det er farlig å snakke om absolutte størrelser uavhengig av våre observasjoner. Men hvis vi reduserer alt til operasjoner, kan vi lett glemme teorier. I spørsmålet om hva som eksisterer, spiller også våre teorier en viktig rolle. Det er derfor normalt en vekselvirkning mellom operasjonelle definisjoner og teorier: De operasjonelle definisjonene er forut­ setningen for de empiriske resultatene som teoriene bygger på. I neste om­ gang kan teoriene gi opphav til nye og forbedrede operasjonelle definisjoner osv. Her kan man innvende at dette er en sirkelbevegelse, som jeg har advart mot tidligere. Det ligger utenfor denne bokens ramme å gå inn på dette problemet. La meg derfor si det slik: Det er en spiralbevegelse i stedet for en

sirkelbevegelse.

Kan alt måles? Bruken av operasjonelle definisjoner, spesielt i form av målbarhet, har utvilsomt vært en suksess innen noen vitenskaper. Når man bygger på fakta i form av mål­ bare størrelser, kan man uttrykke resultatene som matematiske sammenhenger. Dermed får man eksakte vitenskaper. Fysikk, kjemi og deler av biologien er i dag eksakte vitenskaper. Enkelte vil også hevde at økonomi er en eksakt vitenskap, og visse skoleretninger i psykologi og sosiologi har også prøvd å gjøre disse vitenskapene til eksakte vitenskaper. Jeg har tidligere nevnt det jeg kaller «Galileis maksime»: «Mål det som er målbart, og prøv å gjøre målbart det som ennå ikke er målbart.» Galilei begrun­ net denne maksimen med at Gud har skrevet «universets bok» i matematikkens språk. Få vil nok slutte seg til en slik begrunnelse i dag, men mange kan nok slutte seg til følgende påstand fra Lord Kelvin:

BEGREPER OG BEGREPSSYSTEMER

67

Jeg sier ofte at når du kan måle det du snakker om, vet du noe om det; når du ikke kan måle det [...] er din kunnskap mager og utilfredsstillende (Hacking 1983, s. 242). Men det er lett å falle for fristelsen til å tro at målbarhet og bruk av matematikk i seg selv representerer en økt grad av klarhet og vitenskapelighet. For å se at det nok ikke er så enkelt, kan vi gå nærmere inn på et begrep jeg har vært inne på tidligere: intelligensbegrepet. IQ regnes som et mål på intelligens, og den måles ved bruk av intelligenstester. IQ er dermed en operasjonell definisjon av begrepet ‘intelligens’. Den første som publiserte en intelligenstest, var franskmannen Alfred Binet (1857—1911) i 1905. Formålet med disse testene var rent praktisk: Han ville oppdage barn som intelligensmessig ikke hadde utviklet seg normalt. Ved hjelp av spesialundervisning ville han så hjelpe disse barna, slik at de kunne ta igjen de som hadde utviklet seg normalt. Han protesterte heftig imot den påstand at in­ telligens skulle være noe medfødt og uforanderlig. Men Binets tester fikk snart utbredelse i England og USA, og her ble de satt inn i en ideologisk ramme som omfattet den ideen at intelligens er en (målbar) størrelse som er medfødt (til­ nærmet konstant for et individ) og i stor grad arvelig. Målet på intelligens er IQ, slik det fremkommer i intelligenstester. Hva er det så IQ-tester måler? I dette århundret er det blitt utviklet et utall av slike tester, men de som har et generelt siktemål, følger alle de samme prin­ sippene som Stanford-Binet-testene er konstruert etter. De skal oppfylle følgen­ de krav: 1. IQ skal i en befolkning være fordelt på samme måte som høyde, dvs. det skal være en normalfordeling. Middelverdien for hvite blir satt til 100. 2. Den skal være kjønnsnøytral. Menn og kvinner skal i gjennomsnitt kom­ me ut med samme IQ. Spørsmål som førte til forskjeller mellom kjønne­ ne, ble fjernet i 1930-årene. 3. IQ skal være tilnærmet uavhengig av alder. Den skal nå toppen ved ca. 20 år, og den skal så avta svakt med økende alder. Den skal således være uav­ hengig av kunnskapsmengde. 4. Det skal være tydelige forskjeller i gjennomsnittlig IQ mellom forskjel­ lige sosiale og etniske grupper. Lavere sosiale lag skal i gjennomsnitt ha lavere IQ enn høyere sosiale lag. Fargede skal i gjennomsnitt ha lavere IQ enn hvite. 5. IQ skal vise en klar korrelasjon med skole- og universitetskarakterer. I gjennomsnitt skal de som gjør det godt i skole- og universitetssystemet, skåre høyt på IQ-tester (Liungman 1973, s. )6ff, Rose, Kamin og Lewontin 1984, s. 8pff og Gould 1996, s. lybfif).

68

KAPITTEL 3

Det er verd å merke seg at de som hevder at menn og kvinner har ulike intellek­ tuelle evner, ikke henviser til at de har forskjellig IQ. Forklaringen på dette er enkel: IQ-testene er nettopp konstruert slik at de ikke skal skille mellom kjøn­ nene. Rasister har derimot en enklere oppgave, for de kan henvise til IQ-tester. Jeg har tidligere nevnt at afro-amerikanere i gjennomsnitt skårer 15 poeng lavere på IQ-tester enn hvite. Denne forskjellen er også lett å forklare: Testene er nem­ lig konstruert for å lage et slikt skille. Det kan se ut som om det hele er ganske tilfeldig, og dette er et inntrykk som styrkes når man går testene nærmere etter i sømmene. Jeg skal nøye meg med å nevne et eksempel fra Stanford-Binet-testen for åtteåringer. Der finnes følgende spørsmål: «En ettermiddag ved tretiden kom flere gutter og jenter i sine beste klær og ringte på døren hos Elsa. Elsa kom og åpnet. Hva ville de?» De som svarer ett av følgende, får godkjent svar: «Noen gutter og jenter kom og hilste på henne», «De skulle spille teater» og «De kom og overrasket henne». Følgende svar er derimot ikke godkjent: «De ville leke med henne» og «De ville at hun skulle gå ett eller annet sted» (Liungman 1973, s. 67).

4. Nominalisme og realisme Da jeg behandlet klassifikasjonssystemer, nevnte jeg at blant andre Linné skilte mellom kunstige og naturlige systemer. Andre igjen hevder at alle systemer er kunstige, og at det ikke finnes naturlige systemer. Et slikt syn går under beteg­ nelsen begrepsnominalisme. Det går ut på at det eneste som virkelig eksisterer, er enkeltgjenstander. Begrepene er utelukkende språklige konstruksjoner (latin: nomen = ord). De tilsvarer ikke noe som eksisterer i virkeligheten, og de kan derfor konstrueres mer eller mindre tilfeldig. Alternativet til nominalismen er en eller annen form for begrepsrealisme. Det finnes flere former for begrepsrealisme, men felles for alle begrepsrealistiske retninger er at de hevder at det finnes noe i virkeligheten som motsvarer begrepene. Striden mellom nominalisme og realisme ble i middelalderen kalt universaliestriden (latin: universalia = begrep). For å belyse forskjellen mellom nomi­ nalisme og realisme kan vi ta det tidligere eksemplet med instrumentene i et symfoniorkester. Ifølge nominalismen er det bare de individuelle instrumen­ ter som kan sies å eksistere. Det finnes ikke noe slikt som en obo rett og slett. Riktignok har vi funnet det hensiktsmessig å klassifisere en hel rekke enkeltinstrumenter sammen under betegnelsen «obo». Likeledes er det med beteg­ nelsene «klarinett» og «fagott». Men vi kunne like godt ha klassihsert dem et­ ter vekt, farge eller en hvilken som helst annen egenskap. Her er det uteluk­ kende snakk om hensiktsmessighet. Ifølge nominalismen kan ingen klassifika-

BEGREPER OG BEGREPSSYSTEMER

69

sjon sies å tilsvare en dypere orden i tingene, fordi det ikke finnes noen slik or­ den.

Platons begrepsrealisme En ytterliggående begrepsrealisme som ofte kalles «platonisme», hevder at be­ grepene har en selvstendig eksistens uavhengig av tingene, slik som Platons ideer. Platons idélære er lett å forstå hvis vi tar utgangspunkt i geometrien. Vi kan for eksempel tegne en trekant på papiret. Vi kan da vise at summen av vinklene i denne trekanten er lik to rette vinkler (altså i8o°). Men nå kan vi spørre: Er summen av vinklene i trekanten virkelig \ik to rette vinkler? Svaret er greit: Selvfølgelig ikke. Forklaringen på dette er at sidene i trekanten ikke er helt rette linjer, og at de har en viss tykkelse. Når vi sier at summen av vinklene i tre­ kanten er lik to rette vinkler, så tenker vi på en ideell trekant, som har samme form og størrelse, men som er avgrenset av absolutt rette linjer uten noen tyk­ kelse. Når vi i geometrien tegner figurer for eksempel på papiret, så er det for å anskueliggjøre de geometriske formene og dermed lette tenkningen. Men geome­ trien handler ikke om slike figurer. Geometriens gjenstander er ideelle gjenstander. Vi har her det viktigste punktet i Platons idélære, nemlig overgangen fra materiel­ le til ideelle gjenstander, som ifølge Platon igjen representerer overgangen fra den materielle verden til idéverdenen. Dette kan skjematisk tegnes opp slik:

ideer

episteme (kunnskap, viten) ideelle gjenstander

materielle gjenstander

doxa (mening, tro)

Så lenge vi utelukkende befatter oss med gjenstander i den materielle verden, får vi ikke virkelig kunnskap. Vi kan for eksempel tegne opp en rekke trekanter, måle vinklene i disse trekantene og så regne ut vinkelsummen. Hvis vi måler noenlunde nøyaktig, vil vi finne at vinkelsummen er omtrent lik i8o°, av og til litt over og av og til litt under. Hvis vi tegner pene trekanter og måler svært nøy­ aktig, kan vi finne vinkelsummen med en nøyaktighet av for eksempel ±1°. Vi kan da oppgi vinkelsummen i en trekant til 180+10. Men dette er ifølge Platon ikke kunnskap, bare tro.

70

KAPITTEL 3

Virkelig kunnskap knytter seg til ideelle gjenstander og ideene. Vi kommer fra ideelle gjenstander til ideene på følgende måte, eksemplifisert ved trekante­ ne: For enhver materiell trekant kan vi tenke oss en ideell trekant. Den vil ha nøyaktig samme størrelse og form, men ikke være belemret med de svakheter som kjennetegner materielle gjenstander. Summen av vinklene i enhver slik tre­ kant er nøyaktig lik i8o°. Men vi kan gå et skritt videre og vise at summen av vinklene i enhver ideell trekant, uansett form og størrelse, nødvendigvis må være lik i8o°. Denne kunnskapen kan ikke være knyttet til en spesiell trekant. Den er utelukkende knyttet til det forhold at en trekant har tre sider som består av rette linjer. Denne kunnskapen må følgelig være knyttet til begrepet ‘trekanf. Det var begrepene Platon kalte «ideene» eller «formene». Dette er i korte trekk Platons begrepsrealisme. Men verden er mer enn det som kan beskrives matematisk. Platon ble alle­ rede av Aristoteles, i hvert fall delvis med rette, beskyldt for å overvurdere be­ tydningen av matematikken. Det forhindrer ikke at Platons tenkemåte på dette området har hatt en enorm historisk betydning. Ikke minst fikk den betydning for fremveksten av den moderne naturvitenskapen på 1600-tallet.

Aristoteles’ begrepsrealisme

Aristoteles utviklet en annen form for begrepsrealisme, som i stor grad er tilpas­ set biologien. Den tar utgangspunkt i det forhold at diskusjonen om nominalis­ me og realisme kan sammenfattes i spørsmålet: Finnes det vesentlige egenskaper7 Nominalister svarer «nei» på dette spørsmålet, mens realister svarer «ja». For å se hvordan universaliestriden også kan arte seg som en strid om spørs­ målet om det finnes vesentlige egenskaper eller ikke, kan det være nyttig å ta et raskt tilbakeblikk. Jeg sa tidligere at gjenstander faller inn under eller ikke faller inn under et begrep alt ettersom de har de egenskaper som begrepets begrepskjennetegn angir eller ikke. Som eksempel benyttet jeg begrepet ‘menneske’, og sa at dette begrepet kunne konstrueres ved i tillegg til begrepet ‘dyr’ å legge egenskapen ‘fornuftig’. Dette medfører at begrepet ‘menneske’ i tillegg til alle de begrepskjennetegnene som begrepet ‘dyr’ har, også har begrepskjennetegnet ‘fornuftig’. Men hvorfor kan vi ikke si at ‘menneske’ karakteriseres ved kjenne­ tegnet ‘evnen til å le’? Dette ville da bety at mennesket er det dyr som har evnen til å le. Begrepene ‘det fornuftige dyr’ og ‘dyret som har evnen til å le’ har samme ekstensjon, dvs. de samme gjenstander faller inn under de to begrepene. En nominalist vil da også si at hvilket sett av begrepskjennetegn vi benytter, egent­ lig er likegyldig. En begrepsrealist vil derimot hevde at det første settet av be­ grepskjennetegn, som bestemmer mennesket som det fornuftige dyr, er det rik­ tige, fordi det angir en vesentlig egenskap ved mennesket. Følgelig, vil begreps-

BEGREPER OG BEGREPSSYSTEMER

71

realisten hevde, kan vi ikke konstruere begreper mer eller mindre tilfeldig. Begrepskjennetegnene må være vesentlige egenskaper ved gjenstandene. Finnes det så vesentlige egenskaper? For å belyse det spørsmålet kan vi igjen ta eksemplet med musikkinstrumenter. Vi sier at noen gjenstander faller inn under begrepet ‘klarinett’ fordi de har de egenskapene som karakteriserer en klarinett: klaffer, munnstykke, størrelse osv. Riktignok er de fleste klarinetter svarte, men vi vil likevel ikke regne svart som et begrepskjennetegn til klarinett, fordi svartfargen ikke er en vesentlig egenskap ved en klarinett. Hvis en person hevder at et instrument ikke er en klarinett fordi den tilfeldigvis skulle være for eksempel brun, vil vi med rette si om vedkommende at han ikke har noe begrep om hva en klarinett er. Det synes derfor naturlig å akseptere eksistensen av vesentlige egenskaper, i det minste i noen tilfeller. Men universaliestriden kan ennå ikke regnes som avsluttet.

Kapittel 4 Deduktive systemer

1. Teoretisk kunnskap Første setning i Aristoteles’ Metafysikken er: «Av natur søker alle mennesker kunnskap.» Kunnskap er ikke nødvendigvis teoretisk kunnskap. Han skiller mellom forskjellige typer kunnskap. Kunnskap om hvordan man produserer ting, kaller Aristoteles produktiv kunnskap (poiesis). Håndverkeren og bonden har således produktiv kunnskap. Men Aristoteles’ begrep ‘produktiv kunnskap’ er videre enn dette. Inn under dette begrepet faller all kunnskap om hvordan man fremstiller noe. Kunnskap om hvordan man fremstiller noe skriftlig (poetikken), og hvordan man fremstiller noe muntlig (retorikken), faller også inn under dette begrepet. Men jeg skal her konsentrere meg om den kunnskap som er direkte knyttet til tilfredsstillelse av menneskenes materielle behov, fremfor alt den kunnskap som finnes i håndverk og jordbruk. På den andre siden er mennesket også et åndelig vesen. Det søker å forstå naturen, seg selv og sin egen plass i naturen. Opprinnelig var dette området for mytologi. Fra filosofihistorien vet vi at det nettopp var grekerne som gjorde ak­ tiviteten på dette området til en rasjonell aktivitet. De grunnla filosofi og teore­ tisk vitenskap. Aristoteles gir også en fremstilling av hvordan han mener teoretisk vitenskap har oppstått:

Det er derfor rimelig at den som først fant opp en eller annen kunnen ut­ over de felles sanseiakttakelsene, ble beundret av menneskene, ikke bare på grunn av den nytte en kunne ha av oppfinnelsene, men fordi de mente han var visere og de andre overlegen. Men etter som flere og flere kunster ble oppfunnet og noen tjente de nødvendige ting, mens andre tjente livets vel­ behag, ble de som sto for den siste gruppen, alltid ansett for visere enn de første, fordi deres viten ikke tjente noe nyttig formål. Derfor var det også først da alle slike ting var frembrakt at de vitenskaper som ikke tjener det be­ hagelige og heller ikke det nødvendige, ble oppfunnet, og først på de steder hvor en fikk tid til overs. Dette er grunnen til at matematisk kunnen først

DEDUKTIVE SYSTEMER

73

oppsto i Egypt, for der hadde presteskapet anledning til fritid (Metaphysics, 981815-25).

Det er her to ting som er verdt å merke seg. For det første fremstiller Aristoteles vitenskap som et slags overskuddsforetak, noe man først har råd til å sysle med når tilfredsstillelsen av de materielle behovene er sikret. For det andre ordnes aktivitetene i et hierarki: De aktivitetene som tjener nyttige formål, rangeres lavest. Håndverk og teknologi faller inn tinder denne typen aktivitet. Deretter kommer de aktivitetene som ikke er nyttige, men som utelukkende bedrives for fornøyelsens skyld. Noen av kunstartene faller inn under denne typen aktivitet. All produktiv kunnskap er knyttet til disse to typene aktivitet. De er enten for nyttens eller for fornøyelsens skyld, og vil følgelig være å finne på disse to plas­ sene i hierarkiet. På den øverste plassen i hierarkiet finner vi den typen aktivitet som har som formål å gi teoretisk kunnskap, altså de teoretiske vitenskapene. Mens produktiv kunnskap sier hvordan man fremstiller noe, handler teore­ tisk kunnskap om det som er. Det finnes ifølge Aristoteles tre teoretiske viten­ skaper: ontologi (metafysikk), matematikk og fysikk. Ontologi, som Aristoteles også kaller «den første filosofi», er læren om det værende som varende. Ontolo­ giske spørsmål er spørsmål som: «Hva betyr det at noe er?», «Finnes det flere måter å være på?», «Hvilken eksistensform har for eksempel et tall?» osv. Mate­ matikken studerer tall og rene former. De er evige og uforanderlige, men til gjengjeld er de abstrahert fra alt stoff. Fysikken studerer den konkrete natur, fysis, og siden naturens viktigste kjennetegn er forandring, er fysikken fremfor alt studiet av forandring.

2. Euklids Elementer som forbilde Matematikken er blant Aristoteles’ teoretiske vitenskaper. Vi så også i foregåen­ de kapittel at Platon tilla matematikken, i særdeleshet geometrien, vesentlig be­ tydning. I så måte var ikke Platon enestående. Geometrien spilte en viktig rolle i gresk filosofi. Denne ble fullendt av Euklid i hans Elementer. Dette verket har spilt en enormt viktig rolle i vitenskapens historie, og jeg skal derfor gjennomgå dens oppbygning. Den er prototypen på et rent deduktivt system. Euklids system er bygd opp på følgende måte: Han starter med definisjoner av de grunnleggende termene, slik som rett linje, sirkel, parallelle linjer osv. Det er 23 definisjoner til sammen. Deretter kommer fem postulater. Ett av postulat­ ene lyder slik: «Man kan trekke en rett linje mellom to vilkårlige punkter.» Der­ etter kommer det fem aksiomer. To av aksiomene lyder: «Når man adderer like store deler til like store deler, får man like store deler» og «Helheten er større enn hver av delene». Selv om skillet mellom postulater og aksiomer ikke er helt

74

KAPITTEL 4

klart, ser det ut som om Euklid tenkte seg at postulater angår geometriske stør­ relser, mens aksiomer angår størrelser generelt. For ettertiden har man stort sett brukt betegnelsen «aksiomer» på begge deler. Det senere så berømte parallellaksiomet formuleres ofte slik: «Gjennom et punkt utenfor en rett linje kan man trekke én og bare én rett linje parallell med den første linjen.» Det finnes ikke blant Euklids aksiomer eller postulater, men opptrer som et teorem. Han har riktignok et tilsvarende postulat, men dette er i senere versjoner av den euklidske geometrien blitt erstattet med parallellaksiomet. Ved hjelp av definisjonene og aksiomene kan man utlede teoremer. De føl­ ger med logisk nødvendighet fra aksiomene. La oss kalle definisjonene D , D ,... D , aksiomene A , A , ... A og teoremene T , T , ... T .Vi kan da skissere strukturen i et deduktivt system på følgende måte:

Aksiomene i et deduktivt system må tilfredsstille en del krav. Det mest grunn­ leggende kravet er at systemet skal være motsigelsesfritt. Det betyr at det ikke skal være mulig å utlede ett teorem fra noen aksiomer i systemet og negasjonen av teoremet fra andre aksiomer. Et eksempel vil vise noen av egenskapene ved et deduktivt system. Eksem­ plet er det velkjente beviset for at summen av vinklene i en trekant er i8o°. Det­ te er teorem nr. 32 i Euklids Elementer. Til å utlede dette teoremet benytter han tre andre teoremer, som først er utledet fra aksiomene. Jeg nøyer meg her med å nevne dem: 1. Det første teoremet han benytter, er det allerede nevnte parallellaksio­ met, som hos Euklid opptrer som teorem nr. 31. 2. Det andre teoremet sier at når to parallelle linjer blir skåret av en tredje linje, så er de vinklene som er angitt i figur 2, like store.

DEDUKTIVE SYSTEMER

75

Figur 2 ?>. Det tredje teoremet sier at når to rette linjer skjærer hverandre, er toppvinklene like store (figur 3).

Figur 3 I beviset tar Euklid utgangspunkt i figur 4, og går frem på følgende måte: Man trekker linjen GE gjennom punktet C parallelt med AB. Dette kan man gjøre etter teorem 1. Etter teorem 2 er da vinklene ABC og DCE like store. Summen av vinklene i trekanten (BAC, ABC og ACB) er lik summen av vinklene ACB, ACE og DCE. Men denne summen er åpenbart lik 1800 (en rett linje), og føl­ gelig er summen av vinklene i trekanten også lik 1800.

Figur 4

76

KAPITTEL 4

3. Er absolutt sikker kunnskap mulig? Hvordan kan man så forutsette at aksiomene er sanne? Vår kunnskap om dem kan ikke stamme fra (sanse-)erfaringen, for dersom den gjorde det, ville den ikke være helt sikker. For det første er vårt erfaringsgrunnlag begrenset, slik at vi ikke har noen garanti for at det ville gjelde i alle tilfeller. For det andre er vår sanseerfaring unøyaktig, noe vi tidligere har vært inne på i forbindelse med Pla­ tons idélære. En mulighet er å hevde at kunnskapen om geometriens aksiomer ikke stam­ mer fra erfaringen. Det var da også denne veien grekerne valgte. De hevdet at geometriens aksiomer er selvinnlysende sanne, dvs. det er umulig å tvile på deres sannhet. Slik kunnskap kalles i nyere filosofi a priori kunnskap. «A priori» betyr «forut for», og med det menes at denne kunnskapen går forut for sanseerfaringen. Med dette menes ikke at den nødvendigvis går forut for erfaringen i tid. Det kan godt tenkes at vi for eksempel har erfart at det bare er mulig å trekke én rett linje parallelt med en gitt rett linje gjennom et punkt utenfor denne linjen, og at vi så etterpå innser at det nødvendigvis må være slik. Når vi først har innsett at det må være slik, trenger vi imidlertid ikke lenger å konsultere erfaringen. Men hvordan er slik kunnskap mulig? Det forunderlige er følgende: På den ene side kan vi få helt sikker kunnskap uavhengig av erfaringen, og med en sik­ kerhet som erfaringen ikke kan oppvise. På den annen side er dette kunnskap om verden, som vi tilsynelatende bare kan ha tilgang til gjennom erfaringen. Dette undret allerede grekerne seg over, og det er ikke så få filosofer og viten­ skapsfolk som senere har undret seg over det samme. Einstein uttrykte denne forundringen på følgende måte:

Hvordan kan det ha seg at matematikken, som jo er et produkt av mennes­ kelig tenkning uavhengig av erfaringen, er så beundringsverdig tilpasset vir­ kelighetens gjenstander? (Etter Bell 1965, s. XVIL)

Platon om matematisk kunnskap

Allerede Platon hadde en teori om hvordan dette er mulig, og teorien er knyttet til idélæren, som jeg har skissert tidligere. På Einsteins spørsmål ville Platon ha svart: Virkelighetens gjenstander er ikke den materielle verdens gjenstander. Vir­ kelighetens gjenstander er ideelle gjenstander, og det er disse gjenstandene mate­ matikken behandler. Matematikken er bare tilnærmet gyldig for materielle gjen­ stander, fordi disse materielle gjenstandene er realiseringer av ideene, og de må nødvendigvis være ufullkomne i forhold til ideene. Således kan vi tegne en rett linje som er mer eller mindre rett, men vi kan aldri tegne den ideelle rette linje.

DEDUKTIVE SYSTEMER

77

Figur 5- Å konstruere et kvadrat som er dobbelt så stort som et gitt kvadrat.

I Platons dialog Menon finnes det en berømt passasje der Platon, gjennom sitt ta­ lerør Sokrates, vil vise at kunnskap om geometri ikke kan stamme fra erfaringen. Sokrates tar for seg slaven til Menon, og denne slaven har ifølge Menon aldri lært noe matematikk. Han tegner først opp et kvadrat på to ganger to fot. Deretter ber han slaven konstruere et kvadrat som er dobbelt så stort. Slaven tegner da et kvadrat med sider som er dobbelt så lange, altså fire fot (figur 5a). Sokrates får ham til å innse at dette kvadratet får fire ganger så stort flateinnhold som det opprinnelige, altså seksten kvadratfot, mens han skulle ha åtte. Slaven prøver da med et kvadrat på tre ganger tre fot, men innser at dette blir ni kvadratfot. Sokrates starter da på nytt. Han tegner opp det opprinnelige kvadratet. Så legger han til tre andre kvadrater av samme størrelse, slik at han til sammen får et kvadrat som er fire ganger så stort. Han deler så det første kvadratet med en diagonal, og deler de andre inntil han har fått et nytt kvadrat som består av en halvdel av hvert av de opprinnelige kvadratene (figur 5b). Han spør så slaven hvor stort dette kvadratet er, og han kan bekrefte at det er dobbelt så stort som det opprinnelige kvadratet. Sokrates hevder at Menons slave ikke har fått kunnskapen av ham selv un­ der samtalen. Sokrates har utelukkende hjulpet ham med å erindre det han allerede visste fra før, men hadde glemt. Slaven har ifølge Sokrates nemlig levd før han ble født, dvs. han har hatt en preeksistens, og det er bare denne pre­ eksistensen som kan gjøre rede for slavens geometriske kunnskaper. Platon bru­ ker dette eksemplet som et bevis på sjelens udødelighet.

Rasjonalistene: Gud som garantist Rasjonalistene på 1600- og 1700-tallet la også avgjørende vekt på matematik­ kens a priori karakter. Det er da heller ikke tilfeldig at flere av de mest betyde-

78

KAPITTEL 4

lige rasjonalistene, slik som René Descartes (1596—1650) og Gottfried Wilhelm Leibniz (1646—1716), også var store matematikere. Det spørsmålet som Einstein stilte, besvarte de på en litt annen måte enn Platon: De hevdet at Gud har skapt verden og gitt den en matematisk struktur. I den matematiske tenkningen får vi del i Guds intellekt. Denne kunnskapen, som vi får helt uavhengig av sansene, har derfor også gyldighet i den materielle verden som vi erfarer. Rasjonalistene gikk så langt som til å hevde at all kunnskap kan bygges opp etter mønster av matematikken. I deres filosofiske systemer kom derfor ideen om Gud til å spille en avgjørende rolle. Dette går klart frem av følgende sitat fra Descartes’ Om metoden-. Fremdeles ga jeg en fremstilling av naturens lover, og jeg søkte å bevise alle de som det hadde kunnet herske tvil om, i det jeg utelukkende la Guds uen­ delige fullkommenhet til grunn, og jeg prøvde ytterligere å vise at de er av en slik beskaffenhet, at selv om Gud skulle ha skapt flere verdener, så ville det ikke være noen hvor de ikke blir overholdt (Descartes 1637/1967, s. 52).

Leibniz sa det slik: Det følger av Guds Høyeste Fullkommenhet at Han, da Han frembrakte Universet, valgte den best mulige Plan, der den største variasjon er forent med den størst mulige orden, der landområdet, stedet og tiden er anvendt på beste måte, der mest mulig virkning frembringes på de enkleste måter, der så meget makt, kunnskap, lykke og godhet finnes i skapningene som universet kan tillate. For da alle Mulige Ting i Guds forstand strever etter eksistens i forhold til sine fullkommenheter, må resultatet av all denne streben være den Aktuelle verden som er så fullkommen som mulig. Og ellers ville det ikke være mulig å begrunne hvorfor tingene er blitt slik snarere enn annerledes (Leibniz 1718/1966, s. 45).

Kant: Hvordan er syntetisk a priori kunnskap mulig? Diskusjonen om matematikkens status er i dag ofte knyttet til en terminologi som ble innført i diskusjonen mellom Immanuel Kant (1724-1804) og David Hume (1711—1776) om disse spørsmålene. La oss først ta noen av termene: Kunnskap som ikke er a priori kunnskap, er a posteriori kunnskap. Ofte snak­ ker man om empirisk kunnskap i stedet for a posteriori kunnskap. De to ordene er synonyme. Skillet mellom a priori og a posteriori kunnskap er et erkjennelsesteoretisk (epistemologisk) skille, fordi det sier noe om hvordan kunnskapen oppo nas.

Gottfried Wilhelm Leibniz' anerkjennelse lot vente på seg. Ikke før i det tyvende år­ hundre fikk hans arbeider en bredere aksept. Kant og Hume knyttet det til et logisk skille, nemlig skillet mellom analytis­ ke og syntetiske utsagn. La meg belyse dette skillet gjennom et eksempel. La oss ta de to utsagnene:

80

KAPITTEL 4

Alle ravner er svarte.’ ‘Alle skimler er hvite.’ Hvordan skal vi undersøke om disse utsagnene er sanne? I begge tilfeller er det snakk om universelle utsagn. Siden vi bare kan observere det singulære eller par­ tikulære (én ravn eller noen ravner, men ikke alle ravner), må utsagnene bygge på singulære eller partikulære utsagn. Før vi kan si noe om alle ravner, må vi ha undersøkt enkeltravner. Men hvordan er det i det andre tilfellet? Er det egentlig nødvendig å undersøke hver enkelt skimmel for å finne ut om alle skimler er hvite? Nei. Definisjonen på «skimmel» er ganske enkelt: skimmel = hvit hest Utsagnet kan dermed omdannes til:

Alle hvite hester er hvite.’ Vi trenger ikke å undersøke alle hvite hester for å finne ut at dette utsagnet er sant. Det utsagnet sier er en ren selvfølgelighet, fordi predikatet tilskriver sub­ jektet noe som allerede er et begrepskjennetegn ved subjektet. Et utsagn som på denne måten uttrykker en selvfølgelighet, kalles en tautologi. Å «løse opp» et be­

grep i dets begrepskjennetegn, kalles ofte begrepsanalyse. Et utsagn som ved begrepsanalyse av subjektet kan omdannes til en tautologi, kalles derfor et ana­ lytisk utsagn. Et annet eksempel på et analytisk utsagn er: Alle ungkarer er ugifte.’ Ved å sette inn «ugift mann» for «ungkar», får vi tautologien:

Alle ugifte menn er ugifte.’

Alle utsagn som ikke er analytiske, kalles syntetiske utsagn. Analytiske utsagn sier ikke noe om verden. Det gjør derimot syntetiske utsagn. Derfor er også de aller fleste utsagn syntetiske. Skillet mellom analytiske og syntetiske utsagn er et log­ isk skille, siden læren om utsagn er en del av logikken. Problemet omkring matematikkens status kan nå illustreres ved figuren på neste side:

DEDUKTIVE SYSTEMER

Logisk skille:

analytisk

syntetisk

81

Epistemologisk skille:

a priori

---------->► a posteriori

Figur 6

Hume og Kant var enige om at alle analytiske utsagn er a priori. De var også enige i at de aller fleste syntetiske utsagn er a posteriori. Derimot var de ikke enige om svaret på følgende spørsmål: Finnes det i det hele tatt syntetisk kunn­ skap a priori? Kant svarte, i likhet med Platon og rasjonalistene før ham «ja», men Hume svarte «nei». I Kritikk av den rene fornuft tar Kant utgangspunkt i det han mener er et uomtvistelig faktum, nemlig at det finnes syntetisk a priori kunnskap. Eksem­ pler på slik kunnskap tar han fremfor alt fra geometrien og aritmetikken. Fra ge­ ometrien tar han følgende utsagn:

‘I en trekant er vinkelsummen lik to rette vinkler.’ Her vil ‘trekant’ være det logiske subjekt og ‘vinkelsum lik to rette vinkler’ det logiske predikat. Dette utsagnet er ifølge Kant a priori, fordi det er umulig å tvi­ le på det. Men det er også syntetisk. Ved begrepsanalyse av begrepet ‘trekant’ vil vi aldri komme frem til ‘vinkelsum lik to rette vinkler’, fordi dette ikke er noe begrepskjennetegn til begrepet ‘trekant’. Følgelig må utsagnet ifølge Kant være syntetisk a priori. Fra aritmetikken benytter han utsagnet:

‘5 + 7 = 12’ Her er ‘5 + 7’ det logiske subjekt, og ‘12 det logiske predikat. Kant hevdet at også dette er et a priori utsagn. Men det er også syntetisk. Ved begrepsanalyse av det logiske subjekt vil vi bare komme frem til ‘1 + 1 + 1 + ...’, og dette blir ikke 12. Nå kunne man selvfølgelig hevde at det samme utsagnet også kan skrives som:

‘12 = 5 + 7’

82

KAPITTEL

4

Her vil da ‘12' være det logiske subjekt og ‘5 + 7’ det logiske predikat. Ved be­ grepsanalyse kunne man så løse det logiske subjektet opp i ‘5 + 7’, slik at man fikk:

‘5 + 7 = 5 + 7’ Dette skulle da være en tautologi (for å være helt korrekt: en identitet), og ut­ sagnet skulle følgelig være et analytisk utsagn. Kant ville imidlertid ikke gått med på dette. Tallene 5 og 7 går forut for tallet 12, og må følgelig være subjekt i utsagnet (Kant 1787, B 15-17). Det er heller ikke i dag fullstendig enighet om disse spørsmålene. Noen er enig med Hume i at matematikken er syntetisk a posteriori, dvs. matematikkens utsagn er empiriske utsagn på samme måte som utsagn i fysikk, biologi osv. Andre hevder at matematikken er analytisk, mens andre igjen er enige med Kant i at matematikken er syntetisk a priori. I et deduktivt system er det forutsatt at premissene er sanne. Slike systemer ble tidligere kalt «aksiomatiske systemer», men i våre dager blir ordet fremfor alt i matematikken brukt i en videre betydning: Det betegner systemer der man tar noen grunnsetninger, aksiomer, som utgangspunkt uten å ta standpunkt til om de er sanne eller usanne. I tradisjonelle aksiomatiske systemer forutsetter man derimot at aksiomene er sanne. For å unngå misforståelser vil jeg derfor bruke betegnelsen «deduktivt system» på et system der man tar utgangspunkt i antatt sanne grunnsetninger.

4. Logiske slutninger Men man har ikke bare satt spørsmålstegn ved premissene i Euklids system. Selve slutningene fra aksiomer til teoremer er også blitt betvilt. Det beviset jeg gjenga tidligere for at summen av vinklene i en trekant er lik 1800, var avhengig av kon­ struksjoner, og dermed av anskuelsen. Når vi skal følge beviset, må vi se på kon­ struksjonen på papiret for å bh overbevist om at slutningene er korrekte? Men er det en absolutt nødvendig sammenheng her? Det er en utbredt oppfatning at Euklids beviser ikke er logisk fullstendige, fremfor alt fordi han gjennom konstruksjoner tar anskuelsen til hjelp. Den tyske matematikeren David Hilbert (1862—1943) ga en fullstendig aksiomatisering av Euklids geometri. Euklids 10 aksiomer ble da erstattet av 27 aksiomer. Hva er det så som gjør slutninger logisk gyldige? I det daglige liv trekker vi en rekke slutninger, ofte uten å være klar over det selv. Dyktighet i å trekke log­ iske slutninger medfører ofte at man kan spare seg mye arbeid. Vi kan her bare

DEDUKTIVE SYSTEMER

83

tenke på Sherlock Holmes, som hadde en utrolig evne til å finne løsningen på vanskelige problemer ut fra et minimum av opplysninger. Selv om Sherlock Holmes’ logiske slutninger og resonnementer virker svært så overbevisende når han først er villig til å avsløre dem, er det også klart at han i stor grad bygde på intuisjon. Dersom han skulle sette seg ned med papir og blyant for å undersøke om slutningene logisk sett var vanntette og formelt riktige, ville nok forbryteren være forsvunnet lenge før han var ferdig. Sherlock Holmes’ logiske slutninger har det til felles med de logiske slut­ ningene vi benytter oss av i dagliglivet at de i stor grad er basert på intuisjon. Vi trekker slutninger uten å være i stand til å vise formelt hvorfor de må være gyl­ dige. Hvis jeg for eksempel kommer inn i et tomt rom og ser at det ligger en ry­ kende sigarett i et askebeger, slutter jeg at det nettopp har vært en sigarettrøyker i rommet. Jeg foretar altså følgende slutning: Det ligger en rykende sigarett i askebegeret.

(premiss)

Det har nettopp vært en sigarettrøyker i rommet,

(konklusjon)

Hvis jeg blir bedt om å forklare nøyaktig hvordan jeg er kommet fra premissen til konklusjonen, vil jeg få problemer. Naturligvis kan jeg hevde at det er unød­ vendig å gå igjennom slutningen i detalj, fordi alle normale mennesker vil innse at det er en sammenheng mellom premiss og konklusjon. Men ved nærmere ettertanke vil jeg måtte innrømme at det ikke er noen vanntett sammenheng mellom premiss og konklusjon. Konklusjonen følger ikke med nødvendighet av premissen. Men hva er det som gjør en slutning logisk gyldig? Det er ikke uten videre at premissen er sann og at konklusjonen er sann. Det er sammenhengen mellom premiss og konklusjon som avgjør om slutningen er gyldig eller ikke. Vi sier at hvis premissen er sann, så må konklusjonen nødvendigvis være sann. En gyldig logisk slutning er sannhetsbevarende. Dette innebærer at det må være umulig å tenke seg at premissen er sann og konklusjonen er usann. Vi ser da straks at slut­ ningen ovenfor ikke er logisk gyldig: Vi kan lett tenke oss at premissen er sann uten at konklusjonen er sann. Det kan for eksempel tenkes at noen har lagt en tent sigarett i askebegeret for å forvirre etterforskerne i forbindelse med en for­ brytelse. Allerede før-sokratikerne var opptatt av hva som gjør en slutning logisk gyl­ dig. Men det var Aristoteles som etablerte formallogikken som en egen disiplin. Hans bidrag til utviklingen av logikken var så enorm at Kant på slutten av 1700tailet hevdet at formallogikken hadde gjort små fremskritt siden Aristoteles. Aristoteles utviklet den slutningsformen som kalles syllogisme. Her er et ek­ sempel på en syllogisme:

84

KAPITTEL

4

Alle strykeinstrumenter er musikkinstrumenter. Alle fioliner er strykeinstrumenter. Alle fioliner er musikkinstrumenter.

Den består av to premisser og en konklusjon. I dette tilfellet er premissene san­ ne og slutningen gyldig. Slutningens gyldighet avhenger bare av dens logiske form. Generelt kan den settes på formen:

Alle R er S. Alle P er R. Alle P er S.

Figur 7 At denne slutningen er gyldig, kan vi se av figuren over. At alle R er S, innebærer at ekstensjonen av R faller innenfor ekstensjonen av S. På samme måte faller ekstensjonen av P innenfor ekstensjonen av R. Men da faller den også innenfor ekstensjonen av S. Dette henger sammen med prinsippene for konstruksjonen av begrepssystemer som jeg gjennomgikk i forrige kapittel. Forenklet kan vi skrive en logisk slutning på formen:

Hvis Pp P2, P3 ... Pn så Q Her står Pj5 P2, P, ... Pn for premissene, Qfor konklusjonen. Hvis vi sammen­ fatter alle premissene i P, kan vi skrive dette slik:

Hvis P så Q

Vi kan da føye til at P er sann som en ekstra premiss. Vi får da følgende slut­ ning: Hvis P så Q P

Q

DEDUKTIVE SYSTEMER

85

Dette er også en gyldig slutning, og den er altså grunnlaget for deduktive syste­ mer. Men det finnes også en annen gyldig slutningsform: Hvis P så Q

-Q Det er lett å innse at den er gyldig. Den første premissen sier at hvis P er sann, så må også Q være sann. Den andre premissen sier at Q er usann. Føl­ gelig kan heller ikke P ha vært sann. Denne slutningsformen kalles «modus tollens», og er grunnlaget for falsifikasjon, som jeg skal komme tilbake til i neste kapittel.

5. Induktive slutninger Kjennetegnet på en deduktiv slutning er at dersom premissene er sanne, må konklusjonen med nødvendighet være sann. Vi har imidlertid også andre typer slutninger, der konklusjonen ikke nødvendigvis er sann, men følger med en viss sannsynlighet. Slike slutninger kalles induksjonsslutninger eller induktive slut­ ninger. Den enkleste form for induksjonsslutning er en induktiv generalisering. Den består i at man slutter fra et singulært eller et partikulært utsagn til et uni­ verselt utsagn. Det vil være en induktiv slutning hvis vi fra utsagnet:

‘Sokrates, Platon og Aristoteles er dødelige.’

slutter til ‘Alle mennesker er dødelige.’ En induktiv generalisering har formen: noen —> alle

I dette tilfellet går den fra enkeltindividet til klassen av alle individer av samme type. Men vi kan også ha en induksjonsslutning fra klasser av individer til mer omfattende klasser, slik som i følgende slutning:

86

KAPITTEL

Alle Alle Alle Alle

4

kyr er pattedyr og har lunger. hester er pattedyr og har lunger. mennesker er pattedyr og har lunger. pattedyr har sannsynligvis lunger.

Generelt kan vi si at en induktiv slutning går «oppover», fra det mindre gene­ relle til det mer generelle. En deduktiv slutning er absolutt sikker, men til gjen­ gjeld bringer den ikke ny kunnskap. En induktiv slutning bringer derimot ny kunnskap, men til gjengjeld er den ikke sikker. Induktive slutninger reiser akkurat den type problemer vi står overfor i em­ pirisk vitenskap. Jeg skal komme tilbake til dem i neste kapittel i forbindelse med testing av hypoteser.

Kapittel 5 Testing av hypoteser

1. Vitenskap forutsetter teoretiske problemer Som vi så i forrige kapittel, er det besnærende ved deduktive systemer at vi kan utlede et utall teoremer fra noen få premisser. Det var stort sett slike systemer Aristoteles behandlet i sin logikk. Men deduktive systemer forutsetter at man kan være helt sikker på de grunnleggende premissene. I matematikk er det lett å konstruere slike systemer, men grekerne var fullt klar over at mange områder var mye mer kompliserte enn matematikken. Her måtte de ty til observasjoner og eksperimenter for å få kunnskap (Crombie 1994, bd. 1, s. 129). I dag tar vi det som en selvfølge at vitenskap bygger på observasjoner. Hvordan skal vi gå frem for å oppnå vitenskapelig kunnskap fra observasjo­ ner? Følgende forslag kommer fra en nobelprisvinner i fysikk, Richard P. Feynman. Han bruker Keplers oppdagelse av at planetene beveger seg i ellipsebaner som eksempel, og fremstiller hendelsen på følgende måte: Copernicus hadde først oppdaget at jorden ikke er universets sentrum, men tvert imot at jorden og de andre planetene beveger seg rundt solen. (Dette synet var for øvrig fremsatt nesten to tusen år tidligere av den greske filosofen Aristarkus, men han ble ikke tatt alvorlig.) Med dette som utgangspunkt kan man så stille mer detaljerte spørsmål, slik som: Nøyaktig hvordan beveger planetene seg rundt solen? Er solen i sentrum av en sirkel, eller beskriver planetene en annen kurve? Hvor hurtig beveger de seg? Den danske astronomen Tycho Brahe (1546-1601) fant en måte å besvare disse spørsmålene på. Han mente at det ville være en god idé å observere planetenes posisjoner så nøyaktig som mulig til forskjellige tidspunkter og på grunnlag av det avgjøre hvilke av de alternative teoriene som var riktige. Ifølge Feynman er dette nøkkelen til moderne vitenskap og begynnelsen på en virkelig forståelse av naturen. Poenget er at man skal registrere fenomenene og notere detaljer så nøyaktig som mulig, i håp om at dette gir grunnlag for en teoretisk tolkning. Tycho Brahe, som var en rik mann, bygde et observatorium som han utstyrte med de beste instrumenter for å observere planetenes posisjo­ ner. Disse nøyaktige dataene kom senere i hendene på Johannes Kepler (1571—1630), som en tid hadde vært assistent for Brahe. På grunn av deres store

88

KAPITTEL 5

nøyaktighet kunne han ved hjelp av en prøve-og-feile-metode komme frem til at banene ikke er sirkler, men ellipser. Dette er den første av Keplers tre lover, som igjen dannet grunnlag for Newtons gravitasjonslov. Det er imidlertid ett svakt punkt i Feynmans fremstilling. Det er riktig som han sier at Brahes observasjoner hadde en nøyaktighet som oversteg tidligere observasjoner. Men nøyaktighet i seg selv fører ikke til vitenskap. Babylonerne hadde også observert uhyre nøyaktig uten at det ble vitenskap ut av det. Vi vet at babylonerne gjorde regelmessige astronomiske observasjoner over en periode på minst 500 år, fra i hvert fall år 747 f.Kr. til så sent som 150 f.Kr. Ved utgrav­ ninger i Ur i det tidligere Babylon har man funnet en rekke leirtavler hvor disse observasjonene er bevart. Leirtavlene inneholder nøyaktige observasjoner av planetbevegelsene, og metoder for å forutsi astronomiske fenomener, slik som for eksempel måneformørkelser. Til dette benyttet babylonerne matematiske teknikker som var svært avanserte også etter våre dagers målestokk. Hoved­ poenget med disse observasjonene og betegningene var å konstruere gode kalendre, og de var så nøyaktige at i perioden 626 f.Kr. til 45 e.Kr. kan vi datere alle begivenheter med en feilmargin på én dag. Dette er en nøyaktighet som langt overstiger det gresk astronomi kunne oppvise. Men til tross for lavere nøyaktighet hadde den greske astronomien noe som manglet i babylonsk astronomi. Det er påfallende at babylonerne, i astronomi som i geometri, så langt vi vet, overhodet ikke var interessert i teorier. Det eneste de in­ teresserte seg for, var å beskrive og forutsi fenomenene så nøyaktig som mulig. De prøvde ikke ^forklare hvorfor himmellegemene oppfører seg som de gjør. Greker­ ne var derimot ikke primært interessert i å beskrive fenomenene så nøyaktig som mulig. Derimot var de interessert i det bakenforliggende som kunne forklare det vi observerer. I dialogen Timaios konstruerer Platon en sinnrik astronomisk modell, bygd på matematiske prinsipper, for å forklare himmellegemenes bevegelser. Vi kan vanskelig overvurdere den greske tenkningens betydning for moder­ ne vitenskap. Det er gode grunner for å hevde at vi ikke hadde fått fremveksten av den moderne naturvitenskap i Europa dersom ikke grekerne hadde funnet opp teoretisk vitenskap to tusen år tidligere (Toulmin og Goodfield 1965, s. 34). Tycho Brahes nøyaktige observasjoner var uten tvil en viktig forutsetning, men dersom Kepler ikke hadde tatt utgangspunkt i teoretiske problemer, ville han ikke kommet frem til sine lover.

2. Tre eksempler på teoretiske problemer Jeg skal nå gjennomgå tre eksempler på løsning av teoretiske problemer. I alle de tre eksemplene spiller logiske slutninger en viktig rolle. Men logikken brukes på

En babylonsk steintavle med opplysninger i kileskrift om Halleys komet, som passerte i år 164 f. Kr. Teksten lyder: «Kometen som tidligere hadde vist seg i øst i banen til Anu i området til Pleiadene og Taurus, til vest... og passerte langsetter i banen til Ea».

en litt annen måte enn i de deduktive systemene som ble gjennomgått i forrige kapittel. Eksempelvis tok Euklid utgangspunkt i sikre premisser, aksiomer og postulater, og deduserte fra det konklusjoner, geometriske teoremer. I de føl­ gende eksemplene tar man utgangspunkt i et teoretisk problem og fremsetter

90

KAPITTEL 5

hypoteser. Disse er ikke sikre påstander, men forsøksvise løsninger av det teore­ tiske problemet. Fra disse premissene utleder man konsekvenser (forutsigelser) som følger av hypotesene. Disse sammenlignes med observasjoner, og så slutter man tilbake til hypotesene.

Aristoteles' bruk av hypoteser

I On the Heavens stiller Aristoteles spørsmålet om jorden er i ro eller beveger seg. Selv om de fleste på hans tid var enige i at den er i ro og er universets sentrum, betraktet Aristoteles dette ikke som så sikkert at han bare kunne ta det for gitt som en selvinnlysende sannhet. Han gir derfor flere grunner for at jorden ikke kan bevege seg. En av grunnene er at hvis vi antar at jorden beveger seg, så vil en stein som kastes rett opp i luften, falle ned på et annet sted fordi jorden har be­ veget seg i mellomtiden {On the Heavens 296b2O-2$). Slutningen kan settes opp slik:

Hypotese H: Jorden beveger seg. Konsekvens I: En stein som kastes rett opp i luften, vil falle ned et annet sted.

Dette kan vi tegne opp slik:

H: hypotese

X

slutning

I: konsekvens

For å komme fra hypotesen til konsekvensen ville det naturligvis vært nødven­ dig med flere premisser for at slutningen skulle være formallogisk gyldig. I prak­ sis vil man nøye seg med å ta med de viktigste premissene. Vitenskapsfolk be­ nytter seg av matematikk, diagrammer, modeller og uformell logikk for å gjøre slutningene plausible. Nå vet vi riktignok i dag at Aristoteles’ slutning ikke var korrekt. Som vi skal se i et senere kapittel (se s. 136) hadde han ikke noe begrep om treghet. Han kunne ikke forestille seg at jorden og steinen hadde en felles bevegelse som steinen ville beholde etter at den var kastet opp i luften. Galilei brukte store deler av Dialog om to verdenssystemer til å vise at slutningen ovenfor ikke er gyldig. Men la oss se bort fra dette og forutsette at det er en gyldig slutning. Ved observasjon kan vi fastslå at I ikke er tilfellet, dvs. steinen faller ned på samme

TESTING AV HYPOTESER

91

sted. H må derfor være usann. Når jorden ikke beveger seg, må den være i ro. Vi sier at hypotesen ble falsifisert. Vi kan fremstille denne fremgangsmåten slik: H: hypotese

X slutning

I: konsekvens

-H: hypotesen falsifisert

T slutning

M: observasjon

Fremgangsmåten her kan settes på det formallogisk gyldige slutningsskjemaet modus tollens fra slutten av forrige kapittel (se s. 85). Vi kan skrive det som

Hvis H så I M________ ~H Dette er derfor en formallogisk gyldig slutning.

Torricelli og barometret Det neste eksemplet dreier seg om et problem som man var opptatt av på Gali­ leis tid: Kvikksølv vil i et barometer stige til ca. 760 mm. Hva er forklaringen pl det? Den forklaringen som var akseptert på Galileis tid, går helt tilbake til Aris­ toteles. Den forklarte fenomenet med at naturen motsetter seg vakuum («horror vacui»-tesen). Galilei selv godtok denne forklaringen. Hans elev Evangelista Torricelli (1608-47) derimot, fremsatte den hypotese at det er lufttrykket som er årsak til at kvikksølvet stiger opp i røret. Vekten av en luftsøyle med samme tverrsnitt vil være nøyaktig lik vekten av kvikksølvsøylen. Dette var en uhyre dristig hypotese. For det første stred den imot den aksepterte «horror vacui»tesen. For det andre mente man på den tiden at luften ikke har noen tyngde. Torricelli og hans samtidige hadde ingen muligheter til å teste denne hypote­ sen direkte. Men man kan utlede en logisk konsekvens av hypotesen: Hvis et ba­ rometer bringes opp på en fjelltopp, vil lengden av kvikksølvsøylen avta, ettersom lengden av luftsøylen blir kortere. Denne konsekvensen kan testes. Eksperimentet ble utført av franskmannen Florin Périer, og resultatet ble som forutsagt. Dermed sluttet man at hypotesen var sann (Kragh/Pedersen 1991, kap. 1). Fremgangsmåten er slik:

H: Kvikksølvsøylen i et barometer er forårsaket av lufttrykket, slik at dens vekt er nøyaktig lik vekten av en luftsøyle med samme tverrsnitt.

92

KAPITTEL

5

I: På en fjelltopp vil luftsøylen være kortere. Følgelig vil også kvikksølvsøylen bli kortere. Vi får nå følgende skjema: H: hypotese

sl slutning

I: konsekvens

H: hypotesen verifisert

T slutning

I: observasjon

I dette tilfellet sier vi at hypotesen blir verifisert. Problemet her er imidlertid at slutningen på høyre side i figuren over, fra I til H, er induktiv. Den er derfor ikke formallogisk gyldig. Jeg skal komme tilbake til dette etter å ha gjennomgått neste eksempel.

Driesch: Hvordan kan en celle bli til en organisme?

Et av de grunnleggende problemene i biologien er spørsmålet om hvordan en fullstendig organisme kan utvikle seg fra et befruktet egg. Naturligvis må slutt­ produktet på ett eller annet vis allerede være til stede i egget: En eikenøtt blir til et eiketre og ikke et hasseltre, et hønseegg resulterer i en kylling og ikke i en svaneunge, og et befruktet menneskeegg resulterer i et menneskebarn og ikke en apeunge.

Men hvordan styres prosessen fra det befruktede egget og frem til det fer­ dige produkt? Dette problemet har opptatt filosofer og vitenskapsfolk fra Platon og Aristoteles til i dag. Ifølge Aristoteles har organismen selv de grunnleggende evnene som skal til for å styre utviklingen. Mens et menneske må frembringe et bord, vil et eiketre frembringe seg selv fra eikenøtten. Det greske ordet for hånd­ verk er potesis, og evnen til å frembringe seg selv er auto-poiesis. Organismer er nettopp kjennetegnet ved evnen til auto-poiesis. Den ferdig utviklede organismen, med mange forskjellige organer og et utall spesialiserte celler, er et resultat av én celle, det befruktede egget. Etter at egget er blitt befruktet, starter det å dele seg i like celler. Etter en stund går det over i et nytt utviklingsstadium, som kalles det gastrulære stadium. Her skjer det en differensiering i tre forskjellige typer celler: ektoderme, endoderme og mesoderme. Disse utvikler seg i neste stadium til enda mer spesialiserte celler som utgjør alle de forskjellige organene i organismen. De to grunnleggende pro­ sessene er i) differensiering ved celledeling og 2) danning av nye organer, morfogenese. For at disse cellene skal kunne utvikle seg til den endelige organismen,

TESTING AV HYPOTESER

93

gastruia

kreves en nøye koordinering mellom helhet og del: Enhver celle må til enhver tid ha instruksjoner om hvordan den skal dele seg, spesialisere seg og orientere seg i organismen. Spesialiseringen må skje til rett tid og på rett sted for at orga­ nismen skal kunne utvikle seg harmonisk. Det kreves en komplisert vekselvirk­ ning mellom helhet og del. I slutten av forrige århundre utviklet den ryske biologen August Weismann (1834-1914) en hypotese om hvordan denne utviklingen foregår. Ifølge denne hypotesen vil informasjonen overføres til hver enkelt del, slik at cellene deler seg uavhengig av hverandre, ut fra lokale forhold, som en mosaikk. Dette skjer har­ monisk, men uten at det finnes noen overordnet koordinering i organismen. Like etter at denne hypotesen ble fremsatt, utførte en annen tysk biolog, Hans Driesch (1867—1941), eksperimenter med embryoer av kråkeboller. Ekspe­ rimentene besto i at han delte embryoene i to på det gastrulære stadiet. Det viste seg at begge delene var i stand til å utvikle seg. Ut fra Weismanns hypotese for­ ventet han da å få to halve kråkeboller. Men det viste seg at det ikke gikk slik. I stedet fikk han to hele kråkeboller. Den eneste forskjellen fra vanlige kråkebol­ ler var at de var mindre. La oss for enkelhets skyld skrive Weismanns hypotese slik: H: De enkelte delene i en organisme utvikler seg etter et fastlagt mønster, uavhengig av organismen som helhet.

I:

Når en kråkebolle deles i to på det gastrulære stadiet, vil de to delene ut­ vikle seg til to halve kråkeboller.

94

KAPITTEL 5

Driesch’ eksperimenter førte til -I. Falsifikasjonen av H følger da det samme skjemaet som i Aristoteles’ tilfelle. Resultatet kan bare forklares ved at hver enkelt celle i embryoet får informa­ sjon om at den ene halvdelen er borte. Driesch selv utviklet en teori som inne­ bar at organismer har visse «vitale krefter», også kalt enteleki, som koordinerer utviklingen. Hovedpoenget med disse kreftene er at de er holistiske, og dermed er noe mer enn det som kan forklares ut fra fysikk og kjemi (Casti 1990, s. I38ff). Et slikt syn kalles også vitalisme.

3. Karl Popper: vitenskap som evolusjon Den østerriksk-engelske vitenskapsteoretikeren Karl R. Popper (1902-1994) har bygd opp hele sin teori omkring asymmetrien mellom verifikasjon og falsifikasjon. I tillegg til de rent formallogiske argumentene som er antydet i det fore­ gående, gir han en del argumenter som er mer interessante i denne sammenheng.

Vitenskapelig kunnskap er ikke sikker

I sin første bok The Logic ofScientific Discovery (som opprinnelig kom ut på tysk i 1934) begynner Popper første kapittel med induksjonsproblemet. Han starter med å karakterisere en slutning som induktiv dersom den går fra singulære til universelle utsagn. Han sier så: Nå er det langt fra opplagt, sett fra et logisk synspunkt, at vi er berettiget til å slutte til universelle utsagn fra singulære, uansett hvor mange. For enhver konklusjon som trekkes på denne måten, kan alltid vise seg å være usann: Uansett hvor mange tilfeller av hvite svaner vi kan ha observert, kan det ikke begrunne den konklusjonen at alle svaner er hvite (Popper 1972a, s. 27). Han går til og med så langt som til å hevde at induktive slutninger ikke en gang blir sikrere ved at vi gjør flere observasjoner. For å forstå argumentasjonen kan vi tenke oss følgende eksempel: Vi har en urne med 100 kuler. Vi vet at hver kule er enten hvit eller svart, men vi vet ikke hvor mange kuler av hver farge urnen inneholder. For det vi vet, kan alle 100 være hvite. Vi trekker først fem kuler, og observerer at alle er hvite. Spørsmålet er da: Hvor stor er sannsynligheten for at alle er hvite? Vi trekker fem kuler til, og også disse er hvite. Hvor stor er da sannsynligheten for at alle er hvite? Det er utarbeidet matematiske teknikker for å gi eksakte svar på disse spørsmålene, men vi skal ikke gå inn på tekniske detal­ jer. Vår sunne fornuft vil si at sannsynligheten for at alle er hvite, er større når vi

TESTING AV HYPOTESER

95

har trukket ti enn når vi bare har trukket fem, og den vil bli enda større hvis vi har trukket 20 hvite. Men ifølge Popper er det en vesentlig forskjell mellom å slutte fra at for ek­ sempel 20 kuler er hvite til at alle kulene i urnen er hvite, og å slutte fra at noen svaner er hvite til at alle svaner er hvite. I det første tilfellet har vi et endelig an­ tall, men i det siste tilfellet har vi potensielt sett et uendelig antall. Utsagnet ‘Alle svaner er hvite er universelt, og uttaler seg om alle svaner i fortid, nåtid og fremtid. Uansett hvor mange hvite svaner vi har observert, har vi ifølge Popper ingen grunn til å si at alle svaner er hvite. Den neste svanen kan være svart, og da er påstanden ‘Alle svaner er hvite’ usann. Hvis vi ser på skjemaene for falsifikasjon og verifikasjon som jeg har presen­ tert tidligere (se figur s. 91-92), ser vi at Popper hevder at de to er forskjellige. Det er en asymmetri mellom dem, i følgende forstand: I prinsippet kan én enkelt observasjon endegyldig falsifisere en hypotese, mens observasjoner ikke kan verifisere en hypotese, uansett hvor mange de er. Jeg skal senere komme til­ bake til dette punktet. Man kunne dermed være fristet til å tro at vitenskapelig kunnskap ikke er mulig ifølge Popper. Men slik er det ikke. Popper hevder riktignok at sikker kunnskap ikke er mulig, men vitenskapelig kunnskap er heller ikke kjenneteg­ net ved at den er sikker. Tvert imot fremholder Popper at selv den tilsynelaten­ de sikreste kunnskapen er usikker.

All evolusjon er problemløsning

I sine senere verker har Popper utvidet perspektivet på vitenskapelig utvikling til en teori om utvikling generelt. Denne teorien omfatter utvikling på tre forskjel­ lige nivåer: Det første nivået er den rent biologiske utvikling, det andre nivået er organismens tilpasning ved læring, og det tredje er vitenskapelig utvikling. På alle tre nivåer skjer utviklingen ved hjelp av prøve-og-feile-metoden. Popper sier det slik: Vi snakker følgelig om tilpasning gjennom «prøve-og-feile-metoden», eller bedre gjennom «metoden med prøving og eliminering av feil» (Popper 1975,

s. 74).

La oss se nærmere på likheten mellom biologisk evolusjon og vitenskapelig utvik­ ling. La oss først se på biologisk evolusjon. Grunnlaget for biologisk evolusjon er at alle organismer alltid står overfor problemer. En fisk må for eksempel skaffe seg næring, den må sørge for å forbli i vann med passende temperatur og oksygen­ innhold, den må unngå å bli spist av større fisk, osv. Disse problemene må løses

96

KAPITTEL

5

for at fisken skal overleve. «Alle organismer er konstant, dag og natt, engasjert i problemløsning», sier Popper (Popper 1972c, s. 242). Men dette betyr selvfølgelig ikke at organismene har noen som helst bevissthet om problemene eller gjør be­ visste forsøk på å løse dem. De er objektive problemer som organismene må løse for å overleve, og de løses av organismens utforming (spesialiserte organer) og inne­ bygde reguleringsmekanismer. Men dersom organismen ikke greier å løse disse problemene, for eksempel ved at noe fungerer feil eller det er oppstått en situasjon som organismen ikke er «programmert» for, vil den kunne gå til grunne. La oss for illustrasjonens skyld ta et tenkt tilfelle: En gang i løpet av den biolo­ giske evolusjonshistorien eksisterte det et dyr som lignet på den nåværende sjiraf­ fen, men det hadde kortere hals. Denne sjiraffen med kort hals fant sin naturlige føde i tretoppene. Men halsen var litt i korteste laget, slik at sjiraffen ville ha greid seg bedre dersom den hadde hatt lengre hals. I denne situasjonen lever mange sji­ raffer på sultegrensen, og en god del bukker under på grunn av underernæring. Men blant disse sjiraffene med kort hals er det likevel en del variasjon. Noen har kortere og noen har lengre hals enn gjennomsnittet. Disse variasjonene er til dels genetisk betinget. I tillegg skjer det mutasjoner, som resulterer i «genetiske avvikere». De aller fleste genetiske avvikerne er dårligere tilpasset miljøet enn de normale individene, og de vil derfor vanligvis gå til grunne. Men hvis det genet­ iske avviket gjør at individet blir bedre tilpasset miljøet, vil dette individet få en fordel i forhold til de normale individene. Siden avviket er genetisk betinget, vil også etterkommerne (i større eller mindre grad) få den samme fordelen, og det­ te kan medføre at de konkurrerer ut de som opprinnelig var de normale indi­ videne. Dette kan medføre at det etter en stund er etterkommerne etter den opprinnelige avvikeren som utgjør arten. Arten har dermed gjennomgått en for­ andring som har gjort den bedre tilpasset. Vår tenkte korthalsede sjiraff vil der­ med i løpet av evolusjonen bli etterfulgt av en sjiraff med lengre hals. Hvis vi tar utgangspunkt i arten, kan vi si at de genetiske awikene represen­ terer prøving. De aller fleste forsøkene er mislykket, og feilene blir eliminert ved at individene går til grunne. Denne måten å eliminere feil på kalles i darwinis­ men det naturlige utvalg. Naturen har en svært brutal måte å eliminere feil på. Men det er også evnen til å eliminere feil som er grunnlaget for evolusjon, for dersom ikke feilene ble eliminert, ville ikke de (relativt sett få) forsøkene som fører til at organismen blir bedre tilpasset, få gjennomslag. Når arten på denne måten har gjennomgått en forandring, står den overfor nye problemer, som igjen må løses. Når det gjelder vår tenkte sjiraff, kan det tenkes at den nye sjiraffen har litt for svake bein i forhold til den lengre halsen. Dette vil så danne grunnlaget for ny prøving og eliminering av feil. Popper set­ ter opp følgende skjema for denne prosessen:

TESTING AV HYPOTESER

97

Figur 9. Tegnene i figuren har følgende betydning: P = problem, F - prøving og E = eliminering av feil (Popper 1972c, s. 243).

Vitenskap løser teoretiske problemer

Vitenskapelige teorier utvikler seg etter det samme skjema. Det starter alltid med ett eller annet problem. Popper tar avstand fra det syn at vitenskap rett og slett består i å observere og registrere observasjoner så nøyaktig som mulig. Et slikt syn kalles gjerne «naiv empirisme» eller «naiv induktivisme», og Feynmans syn, som ble gjengitt i begynnelsen av dette kapitlet, tenderer mot en slik naiv empirisme. Popper retter følgende kritikk imot den naive empirist: Han tror at vi starter med å samle og ordne våre erfaringer, og deretter kla­ trer vi opp vitenskapens stige [...] Men hvis jeg fikk ordren: «Skriv ned det du nå erfarer», ville jeg ikke vite hvordan jeg skulle følge denne tvetydige ordren. Skal jeg skrive ned at jeg skriver, at jeg hører klokken ringe, en avisgutt som roper, en høyttaler som bråker, eller skal jeg kanskje skrive at den­ ne støyen irriterer meg? Og selv om ordren kunne følges: Uansett hvilken mengde utsagn som ble samlet på denne måten, ville det aldri utgjøre noen vitenskap. En vitenskap trenger et perspektiv og teoretiske problemer (Pop­ per 1972a, s. 106).

Ifølge Popper starter vi aldri med rene fakta, men alltid med et teoretisk pro­ blem. Man formulerer så hypoteser som forsøksvis kan løse problemet. Hvor­ dan fremkommer hypotesene? Dette spørsmålet gir ikke Popper noe svar på, og han vil heller ikke prøve å gi noe svar på det. Hans poeng er at det ikke finnes noen metode til å frembringe hypoteser. Hypoteser blir ikke oppdaget, de blir oppfunnet. Å fremsette hypoteser er en skapende aktivitet, og er følgelig ikke noe foretakende for en datamaskin. Det finnes altså ingen metode for å finne opp hypoteser, og vitenskapsteorien kan følgelig ikke gi noen hjelp her. Derimot

98

KAPITTEL 5

finnes det en metode til å teste hypoteser når de først er fremsatt, og det er å ut­ lede konsekvenser som kan sammenlignes med observasjoner, slik jeg har beskrevet tidligere. En slik fremgangsmåte kalles ofte den hypotetisk-deduktive metode. Hvilke hypoteser bør vi etterstrebe? Poppers råd er det motsatte av det vi i utgangspunktet skulle tro. Vitenskapelighet består ikke i at man fremsetter for­ siktige hypoteser. Forsiktige, og dermed trivielle, hypoteser blir det ikke god vitenskap av. Vi skal snarere ta fantasien til hjelp og fremsette dristige hypoteser. Men når det først er gjort, skal vi la hypotesen gjennomgå strenge tester. Vi skal ikke lete etter data som kan verifisere den, men data som kan falsifisere den. I så måte er dette en anvendelse av Darwins teori om «the survival of the fittest». Ved å eliminere feilaktige hypoteser kan vi dermed spare oss for en mengde praktisk arbeid. Popper sier det slik:

Således kan vi kvitte oss med en dårlig teori før antakelsen av teorien gjør oss uskikket til å overleve: Ved å kritisere våre teorier kan vi la våre teorier dø i stedet for oss (Popper 1975, s. 78).

Vår evne til fornuft viser seg ved at vi er i stand til å forkaste våre hypoteser og teorier i stedet for å gå til grunne med dem. Evnen til å være kritisk til egne meninger og teorier er for Popper rett og slett identisk med fornuft. En person som går til grunne på sin feilaktige teori, er derfor en svært ufornuftig person.

Teorier som organer

Popper går langt i sin sammenligning mellom biologisk evolusjon og vitenska­ pelig utvikling. En organisme er et system av organer. Mennesket har armer og bein, hjerte, lever, hjerne osv. Organer kan betraktes som redskaper som organis­ men benytter seg av (gresk: organon = redskap). Popper sammenligner vitenska­ pelige teorier med organer. En ny teori kan betraktes som et nytt sanseorgan, som definerer en ny verden, det biologene ville kalle en «økologisk nisje». Han legger også vekt på et annet biologisk skille, mellom to typer evolusjon: endosomatisk og eksosomatisk evolusjon. Endosomatisk evolusjon består i at organis­ men, dvs. dens organer og atferd, utvikler seg, mens eksosomatisk evolusjon er utvikling utenfor organismen selv. Eksempler på dette er edderkoppnett, maur­ tuer og vepsebol, beverens demning osv. Disse er eksempler på ikke-levende strukturer produsert av dyr (Popper 1972c, s. 112). De kan oppfattes som analogier til menneskelige artefakter, dvs. gjenstander produsert av mennesker. Popper nevner verktøy, våpen, maskiner, hus og kunst-

TESTING AV HYPOTESER

99

verk som eksempler på artefakter. Det som kjennetegner menneskelig utvikling, er at den i all hovedsak er eksosomatisk. Popper sier det slik: I stedet for å utvikle bedre øyne og ører har mennesket utviklet briller, mikroskop, teleskop, telefon og hjelpemidler for hørselen. Og i stedet for å utvikle stadig hurtigere bein utvikler det stadig hurtigere biler (Popper 1972c, s. 238).

Man kunne være fristet til å tro at Popper ser på vitenskapelige teorier som red­ skaper eller instrumenter som mennesket bruker til å kontrollere naturen. Men det er ikke tilfellet. Det er nemlig ett trekk ved menneskets utvikling som ifølge Popper er av avgjørende betydning: Menneskets utvikling av språk. I og med at mennesket har utviklet det Aristoteles kalte «fornuftig tale», kan det fremsette påstander, som kan være sanne eller usanne, og dette gjør vitenskapelige teorier til noe mer enn redskaper: Vitenskapelige teorier kan være sanne eller usanne. De er kort og godt autonome.

4. Falsifikasjon som «demarkasjonskriterium» Vitenskap og pseudovitenskap

For Popper gir asymmetrien mellom verifikasjon og falsifikasjon også nøkkelen til løsningen av et annet filosofisk problem: problemet med å finne et kriterium som gjør oss i stand til å skille mellom vitenskap og det som bare tilsynelatende er vitenskap, men i virkeligheten er overtro, ideologi osv., altsåpseudovitenskap. Selv sier han i en sterkt selvbiografisk artikkel at han tidlig ble klar over at skil­ let mellom vitenskap og pseudovitenskap ikke kunne være skillet mellom sant og usant. En vitenskap kan inneholde noe som er usant, og en pseudovitenskap kan tilfeldigvis inneholde noe som er sant. Nå var det imidlertid ifølge Popper en vanlig akseptert oppfatning at vitenskap skiller seg fra pseudovitenskap ved at vitenskap er empirisk i den forstand at den benytter seg av en induktiv metode. Vi har allerede sett at Popper forkastet dette synet på vitenskapelig aktivitet. Føl­ gelig kunne det ikke være den induktive metode som skiller mellom vitenskap og pseudovitenskap. Popper vokste opp i Wien. I begynnelsen av dette århundret hadde byen et svært rikt kulturelt og intellektuelt miljø. Ikke minst ble de nye vitenskapelige teoriene diskutert heftig. Det var fire teorier som særlig ble diskutert: Einsteins relativitetsteori, Marx’ historieteori, Freuds psykoanalyse og Adlers «individuel­ le psykologi». Popper mente å legge merke til noe som kjennetegnet tilhengerne

100

KAPITTEL 5

av de tre siste teoriene, altså tilhengerne av marxismen, psykoanalysen og den individuelle psykologi. Han sier det slik: Jeg la merke til at de av mine venner som beundret Marx, Freud og Adler, var imponert av en del trekk som var felles for deres teorier, og spesielt teorienes tilsynelatende evne til å forklare. Disse teoriene var tilsynelatende i stand til å forklare alt som hendte innenfor deres referanseområde. Studiet av dem syntes å ha den samme virkning som en intellektuell omvendelse eller åpenbaring, på den måten at det åpnet ens øyne for en ny sannhet som var skjult for de som ennå ikke var innviet. Straks ens øyne var åpnet, så man bekreftende tilfeller overalt: Verden var full av verifikasjoner av teorien (Popper 1972b, s. 34). På dette tidspunkt, dvs. tidlig i 1920-årene, var ikke Popper sikker på om den generelle relativitetsteorien var sann, men det var noe som skilte denne teorien fra de andre teoriene, og det var i særdeleshet noe som skilte Einstein fra de an­ dre. Mens de andre var ivrige etter å forsvare sine teorier for enhver pris, så sa Einstein: Hvis ikke det og det er tilfellet, så er min teori falsk. (Her bør det nok legges til at Popper i beste fall gir en ensidig fremstilling av Einstein. Jeg kom­ mer tilbake til dette på s. 162) Popper formulerte da følgende demarkasjonskriterium, som skal gjøre oss i stand til å skille mellom vitenskap og pseudovitenskap: En påstand eller en teori er bare vitenskapelig dersom den kan bli falsifisert. Dette er et meget strengt kriterium, og det er ikke mye som passerer gjen­ nom det vitenskapelige nåløyet dersom man legger dette kriteriet til grunn. Av de fire angivelige vitenskapene som er nevnt i sitatet, er det bare relativitetsteo­ rien som blir godkjent som vitenskapelig teori. De tre andre blir ifølge Popper å betrakte som pseudovitenskaper.

Er falsifikasjonskriteriet vitenskapelig ?

Men hva da med Poppers eget falsifikasjonskriterium? Er det vitenskapelig i henhold til falsifikasjonskriteriet selv? Selvfølgelig ikke. Men hvis det ikke er vitenskapelig, er det ikke da pseudovitenskapelig? I så fall kan man rette nøyak­ tig de samme anklager mot Poppers teori som han retter mot marxismen og psykoanalysen. Men Popper har aldri hevdet at noe er enten vitenskap eller pseudovitenskap. Pseudovitenskapelig ville falsifikasjonskriteriet bare ha vært dersom det hadde utgitt seg for å være vitenskapelig, og Popper har aldri hevdet at falsifikasjonskriteriet er vitenskapelig. Det kan utelukkende begrunnes ved hjelp av argumentasjon. Dermed faller det inn under området for filosofi (eller «metafysikk» for den saks skyld).

TESTING AV HYPOTESER

101

Filosofisk sett kaller Popper seg «rasjonalist». Men han er ikke rasjonalist på samme måte som Descartes og Leibniz. For dem innebar rasjonalisme at vi kan få sikker kunnskap med fornuftens hjelp. Popper legger en noe annen betyd­ ning i ordet. En rasjonalist er ifølge Poppers språkbruk en person som tror på at man kan komme frem til enighet gjennom argumentasjon. En rasjonalists grunnholdning kan sammenfattes i utsagnet: Jeg kan ta feil, og du kan ha rett, og ved en felles anstrengelse kan vi komme nærmere sannheten (Popper 1966, s. 225).

Den fremste representant for Poppers «sanne rasjonalisme» er ifølge Popper selv Sokrates. Sokrates var en person som hadde den intellektuelle beskjedenhet som skal til for å innrømme at han selv ofte tok feil og at han var avhengig av andre for selv å komme frem til denne innsikten. Denne sanne rasjonalismen kaller Popper kritisk rasjonalisme, og dette uttrykket brukes også ofte som betegnelse på Poppers filosofi. Kan man så begrunne falsifikasjonskriteriet ved argumentasjon? Popper sva­ rer nei, men avviser samtidig den «ukritiske rasjonalist», som hevder at alt må begrunnes. Dette er nemlig et krav som er umulig å oppfylle. I enhver begrun­ nelse må vi alltid starte med noe som et ubegrunnet utgangspunkt. Hans argu­ mentasjon her tilsvarer for øvrig Aristoteles' argumenter for at kontradiksjons­ prinsippet ikke kan begrunnes på tradisjonelt vis. Falsifikasjonskriteriet er nett­ opp et slikt ubegrunnet utgangspunkt. Det er godt mulig å nekte å akseptere falsifikasjonskriteriet, men da nekter man samtidig å akseptere fornuften. Men den som ikke aksepterer fornuften, kan heller ikke overbevises med fornuftige argumenter. Ifølge Popper dreier det seg i siste instans om tro: den ufornuftige troen på fornuften (Popper 1966, s. 231).

5. Er verifikasjon og falsifikasjon asymmetriske? Kritiske kommentarer til Popper Er asymmetrien mellom verifikasjon og falsifikasjon så klar som det i utgangs­ punktet kan se ut til? La oss se nærmere på dette i forbindelse med et par av ek­ semplene jeg har gjennomgått tidligere, Torricellis og Weismanns hypoteser. Jeg skal merke deres hypoteser med henholdsvis bokstavene T og W for å skille dem fra hverandre. Torricellis hypotese var:

102

KAPITTEL

5

H-p Kvikksølvsøylen i et barometer er forårsaket av lufttrykket, slik at dens vekt er nøyaktig lik vekten av en luftsøyle med samme tverrsnitt.

Den hypotesen som Weismann testet, var:

Hw: De enkelte delene i en organisme utvikler seg etter et fastlagt mønster, uavhengig av organismen som helhet.

Som vi husker, ble Torricellis hypotese verifisert, mens Weismanns ble falsifisert. Ifølge Poppers teori skulle falsifikasjonen av Weismanns hypotese være sikrere enn verifikasjonen av Torricellis hypotese. Falsifikasjonen av Weismanns hypo­ tese er sikker nok. Den fulgte det enkle modus tollens-skjemaet, og er dermed formallogisk gyldig. I tillegg tilsvarer det våre intuisjoner: Dersom de enkelte deler av organismen utvikler seg uavhengig av organismen som helhet, kan ikke delene være i stand til å reorganisere seg når den ene halvdelen er fjernet. Men hva da med Torricellis hypotese? Hvorfor skulle verifikasjonen av den være mindre sikker enn falsifikasjonen av Weismanns hypotese? Som vi har sett, knyttet Popper dette til umuligheten av induksjonsslutninger: Tusen hvite sva­ ner kan ikke verifisere det universelle utsagnet at alle svaner er hvite, men én eneste ikke-hvit svane er i stand til å falsifisere den. Men hvis vi overfører dette til Torricelli, ser vi at sammenligningen halter. Som vi husker, utførte Périer det eksperiment at han først målte lufttrykket med barometret, så gikk han opp på en fjelltopp og målte det der, og fant at lufttrykket var lavere. La oss nå tenke oss at Périer utførte dette eksperimentet mange ganger. Hver gang fikk han det resultatet at lufttrykket sank når han gikk opp på en fjelltopp. Men la oss tenke oss at han én gang ikke fikk det samme resultatet. Tvert imot var lufttrykket høyere på fjelltoppen. Ville det da være riktig å betrakte Torricellis hypotese om årsaken til lufttrykket som falsifisert? Selvfølgelig ikke. Det ville være mer nær­ liggende å prøve å finne årsakene til at Périer ikke fikk det forventede resultatet i dette tilfellet. Én mulig årsak kunne være at det kom et høytrykk innover om­ rådet mens Périer var på vei opp til fjelltoppen. Slike variasjoner kunne i neste omgang kontrolleres ved å måle lufttrykket samtidig i lavlandet og på fjelltoppen. Hovedpoenget er at Torricellis hypotese ikke utelukkende fikk sin styrke av at det samme eksperimentet ble gjentatt. Hypotesen sier ikke bare at det samme vil gjenta seg hvis man utfører et bestemt eksperiment, men hvorfor utfallet blir slik. Hypotesen er underbygd av en lett forståelig modell: Jorden er omgitt av et luft­ hav, og vi befinner oss på bunnen av dette. Selv om luft er mye lettere enn vann, har også luften vekt. Vekten av kvikksølvsøylen i barometret balanseres derfor nøyaktig av en tilsvarende luftsøyle. Når barometret transporteres opp på toppen av et fjell, blir luftsøylen kortere, og følgelig vil kvikksølvsøylen bli kortere.

TESTING AV HYPOTESER

103

I dette tilfellet er det derfor grunn til å hevde at Torricellis verifikasjon av hypotesen var like sikker som falsifikasjonen av Weismanns hypotese. Torricelli kunne gi i hvert fall tre gode grunner for å akseptere hypotesen: i) Konsekven­ sen som ble utledet av hypotesen, stemte med observasjoner. 2) Hypotesen ga en forklaring på observasjonene, ved at den bygget på en enkel og overskuelig modell. 3) Hypotesen stemte overens med andre dominerende teorier. Men dette må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Jeg har tidligere nevnt at etter at Driesch hadde falsifisert Weismanns hypotese, formulerte han selv en teori hvor enteleki var det sentrale element. Driesch fremsatte dette som en alternativ hypotese:

Hd: Organismer har en enteleki som gjør dem i stand til å organisere seg som helhet og opprettholde en likevekt.

Av dette kan vi så for eksempel utlede følgende: I:

Når en kråkebolle deles i to på det gastrulære stadiet, vil vi få to hele kråkeboller i stedet for to halve.

Observasjonene stemte med konsekvensen. Men i dette tilfellet vil nok mange ha en følelse av at verifikasjonen ikke er så sikker. Vi vil se dette klarere hvis vi sammenligner Driesch' hypotese med Torricellis. Det er en klar og oversiktlig sammenheng mellom Torricellis hypotese og den konsekvensen som ble utledet fra den. Men det er ikke en slik klar sammenheng mellom Driesch' hypotese og konsekvensen. Et annet argument imot å akseptere Driesch' hypotese uten vide­ re, var at den stred imot en del av tidens grunnleggende antakelser.

Tycho Brahe og paratlakse-argumentet

Men falsifikasjon er heller ikke så enkelt og entydig som det kan se ut til. En grunn til dette er at vi normalt ikke tester én enkelt hypotese, men flere. Noen hypoteser er kanskje ikke engang artikulert, fordi forskeren ikke tenker over at de er hypoteser. Et historisk eksempel vil vise hva som da kan skje (Hempel 1966, s. 23). Som tidligere nevnt frembrakte Tycho Brahe mange av de nøyaktige astro­ nomiske observasjonene som Kepler bygde på når han kom frem til sine lover for planetenes bevegelse. Kepler selv var tilhenger av det heliosentriske system, men Brahe kunne aldri godta det heliosentriske system. Han hadde, som Aris­ toteles, én avgjørende innvending imot det heliosentriske system, og mente at hypotesen om at jorden beveger seg rundt solen dermed var falsifisert. Argu-

104

KAPITTEL 5

Figur 10. Eksempel på parallakse: to stjerner sett fra to forskjellige punkter av jor­ dens bane.

mentet var slik: Hvis jorden beveger seg rundt solen, betyr det at jorden beveger seg relativt til fiksstjernene. Men da vil vi også observere dem fra forskjellige perspektivet, slik at de vil ha forskjellige innbyrdes posisjoner når vi er i A og i B. Dette fenomenet kallesparallakse, og er illustrert i figur to. Tycho Brahe foretok altså følgende slutning:

H: Jorden er ikke universets sentrum, men beveger seg rundt solen.

I: Vi observerer parallakse. Han forkastet da hypotesen ved en enkel modus tollens-sluming: Hvis H så I M________ -H

Men han var ikke oppmerksom på at han hadde benyttet seg av en hjelpehypotese:

h: Effekten er så stor at den kan observeres med eksisterende måleappara­ tur. Den korrekte slutningen skulle ha vært:

Hvis (H og h) så I -I AH og h)

TESTING AV HYPOTESER

105

"(H og h) betyr at ikke både H og h kan være sanne. Minst én av dem må være usann. Brahe skulle ikke ha forkastet H. Det var nemlig h som var usann. Fordi avstanden fra jorden til fiksstjernene er stor, vil parallaksen være så liten at Brahe ikke hadde noen muligheter til å påvise den med de instrumentene han hadde til rådighet. Dette eksemplet viser at asymmetrien mellom verifikasjon og falsifikasjon i praksis ikke er så klar som det kan se ut til i teorien. Påstanden ‘Alle ravner er svarte’ kan ikke verifiseres av et endelig antall observasjoner, uansett hvor stort antallet er, men den kan falsifiseres av bare en eneste observasjon. Men hvilke vitenskapelige teorier består av slike enkle påstander? Teorier består normalt av et utall hypoteser og forutsetninger. Dersom det viser seg at teorien ikke stem­ mer overens med observasjoner, kan vi derfor ikke vite hvilke hypoteser som er falsifisert. Vitenskapshistorien kan da også oppvise utallige eksempler på at teo­ rier ikke har stemt overens med observasjoner - uten at de er blitt forkastet av den grunn. Kritikere har med rette påpekt at dersom Poppers falsifikasjonisme skal tolkes i streng forstand, må alle teorier som i dag betraktes som vitenskapelige, forkastes. Strengt tatt finnes det ikke en eneste vitenskapelig teori som ikke er falsifisert. Popper har da også på bakgrunn av denne typen argumenter vært tvunget til å modifisere sin teori. Men siden hans hovedpoeng er forblitt de samme, ser jeg ikke noen grunn til å gå nærmere inn på disse modifikasjonene her.

6. En allmenn vitenskapelig metode? Som nevnt tidligere, betraktet Popper den hypotetisk-deduktive metode som en generell vitenskapelig metode som kan anvendes like godt innen fysikk som psykologi. En slik teori, som sier at det finnes én vitenskapelig metode som kan benyttes innen alle vitenskaper, kalles gjerne teorien om enhetsvitenskapen. De best kjente talsmenn for teorien om enhetsvitenskapen i dette århundret var de såkalte «logiske positivistene» (også kalt de «logiske empiristene» og «Wienerkretsen») som var en krets av filosofer og vitenskapsmenn som var aktive i Wien i 1920- og 30-årene. De var i stor grad orientert i retning av matematikk og natur­ vitenskap, først og fremst fysikk. I sine vitenskapsteoretiske drøftinger tok de fremfor alt utgangspunkt i disse vitenskapene. Selv om Popper er født og oppvokst i Wien, tilhørte han aldri Wiener-kretsen. Men i mangt og mye kan han nok sies å ha videreført de logiske positivistenes program. Blant annet har han det til felles med de logiske positivistene at han også utformet sin vitenskapsteori med utgangspunkt i naturvitenskapene for deretter å utvikle den til en generell vitenskapelig metode.

106

KAPITTEL

5

Teorien om enhetsvitenskapen har stått sentralt i det som blant annet her i Norge har gått under betegnelsen «positivismedebatten». Enkelte kritikere av teorien om enhetsvitenskapen har hevdet at den hypotetisk-deduktive metode nok gir en dekkende fremstilling av fremgangsmåten innen naturvitenskapene, men at den ikke kan — og i hvert fall ikke bør - brukes som eneste metode in­ nen humaniora og samfunnsvitenskap. Å benytte den hypotetisk-deduktive metode innen disse vitenskapene vil være det samme som å «tingliggjøre» men­ neskene, dvs. det vil være det samme som å oppfatte dem som om de var fysiske gjenstander. Svaret på denne kritikken har vært at den hypotetisk-deduktive metode anvendt på humaniora og samfunnsvitenskap på ingen måte forutsetter noe om menneskene. Den hypotetisk-deduktive metode forutsetter ikke noe som helst om den gjenstanden som skal undersøkes. Derfor kan den like godt anvendes innen atomfysikk som psykologi uten å forutsette at atomer og men­ nesker skulle være kvalitativt like. Dette er for så vidt et korrekt svar. Den hypotetisk-deduktive metode, slik den er blitt fremstilt her, har ingen spesielle forutsetninger, i hvert fall ingen for­ utsetninger som skulle gjøre at den utelukkende er begrenset til naturviten­ skapene. Egentlig er det jo, som vi har sett tidligere, bare en formalisering av prøveog-feile-metoden, og det er jo helt innlysende at denne fremgangsmåten ikke kan være begrenset til bare naturvitenskapene. Vi prøver og feiler på alle livets om­ råder. Problemet er imidlertid at når den hypotetisk-deduktive metode fremstilles så allment som Popper gjør det, er det misvisende å kalle den en metode. Hvis vi for eksempel spør om hva som kjennetegner moderne naturvitenskap, er det et full­ stendig intetsigende svar å si at den er hypotetisk-deduktiv. I de neste kapitlene skal jeg gå litt nærmere inn på en del vesentlige trekk ved naturvitenskapene.

Kapittel 6 Thomas Kuhn og teorien om vitenskapelige revolusjoner

1. Innledning: spørsmål som ikke stilles Hva er sykdom?

I innledningen til en bok om medisinsk vitenskapsteori hevder forfatterne at en lege som ønsker å gjøre seg upopulær blant kolleger, bare skal stille spørsmål av følgende type: - Du mener at det er sunt å sykle til jobben om morgenen. Hva nøyaktig mener du med sunnhet? - Du sier at denne terapien er uvitenskapelig. Hva er dine kriterier for å ak­ septere en behandling som vitenskapelig? - Du mener at alkoholisme ikke er en sykdom. Hva mener du med syk­ dom? (Wulff, Pedersen og Rosenberg 1986, s. 1). I medisinsk praksis stilles derfor slike spørsmål sjelden. Leger er utdannet til å behandle konkrete tilfeller, og de kan bruke ord som for eksempel «sunnhet» og «sykdom» uten å gi noen eksplisitt definisjon. Den rette bruk av slike ord læres gradvis ved at studenter sosialiseres inn i en profesjon:

Studenter og unge leger lærer gradvis å tenke som deres lærere, og til slutt, når de tar del i profesjonens uartikulerte kunnskap, føler de seg hjemme i det akademiske miljø og blir akseptert som kolleger (ibid., s. 3). Hvis dette er riktig, betyr det at studenter utdanner seg til en profesjon ved at de stilltiende lærer å godta en del grunnleggende forhold, som de senere normalt ikke setter spørsmålstegn ved. I så fall læres de ikke opp til å ha den kritiske inn­ stilling som ifølge Popper skulle prege vitenskapene. Hvis dette er en noenlun­ de korrekt beskrivelse av rekruttering også til vitenskapene, kjennetegnes viten­ skapelig virksomhet ikke bare ved at man stiller kritiske spørsmål, men like mye av at det er en del spørsmål man larer seg ikke å stille.

108

KAPITTEL 6

Hvor lang er en kystlinje? Spørsmål blir dermed ikke stilt fordi de ikke passer inn i den etablerte tenkemå­ te. Et eksempel på det har vi fra den franske matematikeren Benoit Mandelbrot.

Figur 11. Britannias kyst og Utahs grense.

Mandelbrot tok opp et problem som tidligere var reist av Lewis Richardson: Hvor lang er en kystlinje? Han hadde merket seg at når han stilte spørsmålet om lengden på Britannias kyst, fikk han ett av to svar. Enten «Jeg vet ikke, det er ikke mitt område», eller «Jeg vet ikke, men jeg skal se etter i leksikon». I begge tilfeller forutsatte man at spørsmålet har et klart svar. Men så enkelt er det ikke, noe følgende resonnement viser: La oss starte med en målestav på 500 km. Vi kommer da frem til en lengde L = 2600 km. Vi gjentar så målingene med en kortere målestav, for eksempel 100 km. Det tallet vi kommer frem til er L?= 3800 km. L, er større enn Lj ettersom den kortere målestaven gjør at vi får med en del buktninger som vi ikke får med når vi bruker målestaven på 500 km. La oss gjenta målingene med en enda kortere målestav, for eksempel på 54 km. Re­ sultatet blir L?= 5770 km. Slik kan vi fortsette med stadig kortere målestaven Etter hvert som målestaven gjøres kortere, får vi et høyere tall for kystens leng­ de: L . L . L . L .... der hvert tall i rekken er større enn det foregående tallet. (De tallene jeg bruker — for Britannias kyst, innskrevet polygon, Koch øy og

THOMAS KUHN OG TEORIEN OM VITENSKAPELIGE REVOLUSJONER

109

Utahs grense — er tatt fra Peitken, Jtirgens og Satipe 1992, bd. 1, kap. 3. For de som ønsker Norges kyst som eksempel kan jeg anbefale Jens Feder 1988.) Dette ligner på et velkjent geometrisk problem: Å beregne omkretsen av en sirkel ved å innskrive et polygon i sirkelen og øke antall sider. Også i dette tilfel­ let vil omkretsen av polygonen øke etter hvert som sidene gjøres mindre (som tilsvarer å minske lengden på målestaven). Lengden vil konvergere mot sirkelens omkrets som en grense. Men det er ikke like enkelt å finne lengden av Britannias kyst som å finne omretsen av en sirkel. Før vi går nærmere inn på det kan vi sammenligne Bri­ tannias kyst med Utahs grense. I figur 16 ser vi en påfallende forskjell: Mens Britannias kyst er tagget og uregelmessig, består Utahs grense av rette linjer. Ta­ bellen nedenfor viser Britannias kyst og Utahs grense målt med målestaver av forskjellig lengde. Utahs grense

Britannias kyst målestav 500 km 100 km 54 km 17 km

lengde 2600 km 3800 km 5770 km 8640 km

målestav 500 km 100 km 50 km 20 km

lengde 1450 km 1780 km 1 860 km 1890 km

Vi ser en klar forskjell i den måten de to lengdene oppfører seg på. Forskjellen mellom de suksessive verdiene av Utahs grense blir mindre etter som målestaven minker, men for Britannias kyst blir den snarere større. I motsetning til en sir­ kel, ellipse eller lignende figur er ikke en kystlinje glatt. Den er ujevn, og den forblir i praksis ujevn i minste detalj, dvs. i praksis uendelig. Derfor vil lengden øke ubegrenset for hver gang vi velger en kortere målestav, og resultatet blir at kystlinjen går mot uendelig. I følge Mandelbrot er en kystlinje en fraktal kurve. Et velkjent eksempel på en slik kurve er en såkalt Koch-øy. Den ble opprinnelig konstruert av den sven­ ske matematikeren Helge von Koch i 1904. Den skulle være eksempel på en type kurve som Karl Weierstrass hadde konstruert i 1872, som hadde den egenskap at den er kontinuerlig, men ikke deriverbar i noe punkt. En Koch-kurve konstru­ eres slik: Vi starter med en likesider trekant. På hver av sidene i trekanten kon­ struerer vi en ny likesider trekant med side som er en tredjedel av den opprin­ nelige trekanten. På hver av sidene i den nye figuren konstruerer vi så en ny tre­ kant, med side en tredjedel av de forrige trekantene. Operasjonene gjentas så (se figur 12, neste side). Koch-kurven er den grensen som man oppnår ved at denne operasjonen utføres uendelig mange ganger. Det interessante med en Koch-øy

110

KAPITTEL 6

er at lengden går mot uendelig, men arealet konvergerer mot en konstant verdi. Den kan dermed innskrives i en sirkel. En Koch-øy er sammenlignet med en sirkel i følgende tabell:

Koch-øy:

målestav 487,5 km 162,5 km 54,2 km 18,0 km

Sirkel:

lengde 2600 km 3467 km 4622 km 6163 km

målestav 500,0 km 130,5 km 65,4 km 16,4 km

lengde 2600 km 31 33 km 3139 km 3141 km

Vi ser at lengden av en Koch-øy øker omtrent som lengden av Britannias kyst, mens lengden av sirkelen konvergerer. Dette er en av de viktigste forskjellene mellom fraktalgeometri og euklidsk geometri. I så måte er fraktalgeometri en ikke-euklidsk geometri. Men den må ikke forveksles med tradisjonelle ikkeeuklidske geometrier som elliptisk og hyperbolsk geometri. Disse geometriene skiller seg fra den euklidske geometris «makrostruktur». Fraktalgeometri skiller seg imidlertid fra den euklidske geometris «mikrostruktur». Lengdebegrepet har ingen mening i fraktalgeometrien, men det har derimot den «fraktale dimen­ sjon», som er en generalisering av det euklidske dimensjonsbegrepet. Mens eu­ klidske gjenstander enten har o, i, 2 eller 3 dimensjoner, er fraktale former så «tag­ gete» at en linje kan ha en dimensjon større enn 1 og en flate større enn 2. Således har Britannias kyst og en Koch-øy omtrent samme fraktale dimensjon, ca. 1,3. Likevel er fraktale kurver egentlig like enkle som euklidske former. Det er for

THOMAS KUHN OG TEORIEN OM VITENSKAPELIGE REVOLUSJONER

111

eksempel like lett å angi en algoritme for fremstillingen av en Koch-øy som for en sirkel. Men de to «språksystemene» har forskjellig «alfabet». I de eksemplene jeg har benyttet, har vi et skille mellom de euklidske for­ mene, Utahs grense og en sirkel på den ene siden, og fraktalene, Britannias kyst og en Koch-øy på den andre siden. Mandelbrots poeng er at fraktalgeometrien gir en mer adekvat beskrivelse av naturen enn det euklidsk geometri gjør. Han sier det selv slik: Hvorfor blir geometri ofte beskrevet som «kald» og «tørr»? En grunn ligger i dens manglende evne til å beskrive formen til en sky, et fjell, en kystlinje eller et tre. Skyer er ikke kuleformede, fjell er ikke koniske, bark er ikke glatt og lynet følger ikke rette linjer (Mandelbrot 1983, s. 1). Grunnen til at spørsmålet om en kystlinjes lengde ikke var blitt stilt, var selv­ følgelig at euklidsk geometri ikke meningsfullt kan anvendes, og at spørsmålet rett og slett ikke passer inn i den tenkemåten som er behersket av euklidsk geo­ metri. Mange av de som har vært med på å utvikle fraktalgeometrien, har da også pekt på at den representerer en annen måte å se virkeligheten på. En av de mest kjente bøkene på området, Michael Barnsleys bok Tractals Everywhere, starter slik:

Fraktalgeometri vil få deg til å se alt annerledes. Det ligger en fare i å lese videre. Du risikerer å miste din barndoms syn på skyer, skoger, galakser, bla­ der, fjær, blomster, klipper, fjell, vannstrømmer, tepper, murstein og mye annet. Din tolkning av disse tingene vil aldri igjen bli helt den samme (Barnsley 1988, s. 1). Mange hevder at kaosteori og fraktalgeometri representerer en vitenskapelig re­ volusjon. Dette er hovedtesen i James Gleicks bok Chaos: The Making ofa New Science, og Gleick påberoper seg Thomas Kuhns teori.

2. Hva er et paradigme? Det er få bøker som er blitt så mye referert i akademisk litteratur som Thomas Kuhns (1922—1996) bok The Structure of Scientific Revolutions. Boken ble først utgitt i 1962, men er like aktuell i dag. Selv om Kuhn ikke var den første som fremsatte slike tanker, hadde han evnen til å gi fremstillingen en dramatisk form. Dette har medført at han blir lest langt utover vitenskapsteoretikernes

112

KAPITTEL

6

rekker. Siden Kuhns teori fremdeles har stor betydning, er den et nyttig ut­ gangspunkt for diskusjon av de problemene jeg har antydet. I likhet med Popper hevdet Kuhn at det ikke er en «naiv induktivisme» som er grunnlaget for vitenskapelig arbeid og fremskritt. Vitenskapelig arbeid består derfor ikke i at vi samler fakta, ordner og klassifiserer dem og finner sammen­ henger for så til slutt å komme frem til en teori. En slik fremgangsmåte vil være som å famle seg frem i blinde, fullstendig uten plan og system, og den kan selv­ følgelig heller ikke være vitenskapelig. Tvert imot vil en slik fremgangsmåte innen et bestemt område være et tegn på at man ennå ikke har etablert en vitenskap på dette området. Fremgangsmåten kjennetegner ifølge Kuhn den førvitenskapelige fasen i en vitenskaps utvikling. I en slik førvitenskapelig fase finnes det for det første ingen kriterier på hva som er relevante fakta, dvs. man vet ikke hvilke faktiske forhold man skal bry seg med. For det andre vet man ikke hvordan man skal beskrive og tolke disse fak­ taene. Kuhn sier det slik: Det er ingen grunn til å undre seg over at i de tidlige fasene i utviklingen av vitenskapene beskrev og tolket forskjellige mennesker de samme fenomene­ ne [...] forskjellig (Kuhn 1970, s. 17).

For det tredje har man ingen metode til å avgjøre om en teori er god eller dårlig. Litt forenklet kan vi si at det ikke finnes felles regler for hvordan man skal gå frem når man skal studere noe. Slike regler, som er felles for vitenskapsfolk innen et avgrenset fagområde, kaller Kuhn «paradigmer». Nå er Kuhn, for å si det mildt, uklar i bruken av ordet «paradigme». Ifølge en forfatter bruker han i The Structure of Scientific Revolutions ordet i minst 21 forskjellige betydninger (Masterman 1970). Det vil ta alt for mye plass, og det vil neppe heller ha noen hensikt, å prøve å redegjøre for alle de forskjellige betydningene Kuhn legger i ordet «paradigme». Følgende utlegning skulle gi en viss idé om hvordan Kuhn tenkte. Et vitenskapelig paradigme bestemmer hva som skal gjelde som fakta, hvor­ dan disse faktaene skal tolkes, hvilke konklusjoner man kan trekke av forskjel­ lige fakta osv. Paradigmet omfatter reglene for vitenskapelig arbeid, og reglene for diskusjon av vitenskapelige spørsmål, og det deles av alle vitenskapsfolk som arbeider innenfor et vitenskapelig område, eller i det minste innenfor en viten­ skapelig skole. Vi kan gå enda et skritt lenger og si at paradigmet representerer en måte å se verden på. Dette skal jeg komme tilbake til. Vi kan også si at paradigmet danner den rammen som en vitenskapelig virk­ somhet foregår innenfor. Normalt blir det ikke stilt spørsmål ved rammene for denne typen vitenskapelig virksomhet. Paradigmet for en vitenskap er noe viten-

THOMAS KUHN OG TEORIEN OM VITENSKAPELIGE REVOLUSJONER

113

skapsfolkene sosialiseres inn i, på samme måte som barn lærer normer og regler i et samfunn uten at det blir satt spørsmålstegn ved disse normene og reglene. De danner rammen om det sosiale liv i samfunnet, og det sosiale liv foregår normalt innenfor rammen av normer og regler. Å sette spørsmålstegn ved et vitenskape­ lig paradigme vil da også normalt bli oppfattet på samme måte som når et samfunnsmedlem setter spørsmålstegn ved normer og regler i samfunnet. En person som for eksempel i et demokratisk samfunn uttrykker tvil om demokratiets be­ rettigelse, vil normalt ikke bli møtt med motargumenter. Vedkommende vil snarere bli støtt ut av fellesskapet. I andre samfunnssystemer er vanligvis sank­

sjonene hardere. Vitenskapsfolk som setter spørsmålstegn ved et rådende paradigme, vil van­ ligvis lide samme skjebne som den som setter spørsmålstegn ved demokratiets berettigelse. Han får gjerne refusert sine artikler til vitenskapelige tidsskrifter, han får ikke de stillinger han søker, osv. Vitenskapshistorien kan oppvise mange eksempler på vitenskapsfolk som er blitt utelukket fra det vitenskapelige felles­ skap på denne måten. Som tidligere nevnt, ble Kuhns paradigmebegrep med rette kritisert for å være mangetydig. I et etterord til andre utgave av The Structure of Scientific Revolutions, «Postscript - 1969», prøver han derfor å presisere hva han mener. Han sier at han bruker ordet «paradigme» i to hovedbetydninger. I den ene av disse betydningene betyr paradigme det samme som «felles eksempler». Han sier så: Paradigmet som felles eksempel er det sentrale element i det jeg nå regner som den nyeste og minst forståtte side ved denne boken (Kuhn 1970, s. 187).

Han hevder at dette problemet i stor grad har vært oversett i tradisjonell viten­ skapsteori. Vitenskapelig kunnskap blir betraktet som ensbetydende med teori­ er og regler for anvendelse av disse teoriene. Ifølge dette synet gjennomgår en student eksempler for å lære om anvendelsen av teoriene. Kuhn mener dette tra­ disjonelle synet er feil. Teorier kan nemlig ikke anvendes på naturen ved uteluk­ kende å følge artikulerte regler. Det kreves en stor grad av uartikulert kunnskap. Å anvende teorier på eksempler gir dermed ny kunnskap om naturen. Uten an­ vendelse på eksempler har derfor teoriene lite empirisk innhold. Til og med i Newtons mekanikk spiller uartikulert kunnskap en viktig rol­ le. Kuhn benytter Newtons 2. bevegelseslov, F = ma, som eksempel. Denne loven kan anvendes på fritt fall, en enkel pendel, to koblede harmoniske oscilla­ torer og et gyroskop - for å ta noen enkle eksempler. Det som er likheten mel­ lom disse eksemplene, er at F = ma kan anvendes på dem alle. Hva er det så stu­ denten lærer ved å anvende F = ma på disse eksemplene? Det er ifølge Kuhn

114

KAPITTEL 6

nettopp å se disse eksemplene som like i dette henseende. Men denne kunnska­ pen - som manifesterer seg i evnen til å se likheten - er uartikulert. Kuhn bru­ ker betegnelsen «tacit knowledge» (stilltiende kunnskap, uartikulert kunnskap). Han presiserer at denne kunnskapen ikke kan formuleres som eksplisitte regler, som man så kan anvende. Han utelukker ikke at det kan artikuleres eksplisitte regler, men disse kommer alltid etter anvendelsen: Når man har lært seg å se noe som likt i et visst henseende, kan man etterpå prøve å finne ut hvilke kriterier og regler man bruker for å etablere denne likheten. Forskning innenfor et vitenskapelig paradigme kaller Kuhn normal viten­ skap. Normal vitenskap står ifølge Kuhn i skrikende kontrast til Poppers teori om vitenskapelig aktivitet. Som vi husker, kan Poppers oppskrift på god viten­ skap kort sammenfattes slik: Man skal sette frem dristige hypoteser. Når hypo­ tesene er fremsatt, skal man med alle midler prøve å falsifisere dem. Ifølge Kuhn blir ikke denne oppskriften brukt mye innen normal vitenskap. Den er atskillig mindre heroisk enn Popper vil ha det til. Han sammenligner normal vitenskap med det å løse puslespill. Det som kjennetegner det å løse en puslespilloppgave, er at a) oppgaven har en løsning, b) det finnes bestemte regler for fremgangs­ måten og c) det er bestemte regler for hva som er en løsning. Jeg sa innledningsvis at Kuhn i likhet med Popper forkaster den naive induktivismen. Dersom vi i det hele tatt skal snakke om vitenskapelig aktivitet, må det finnes noe som går forut for innsamling av data, altså noe som styrer den viten­ skapelige aktiviteten og gjør den til en systematisk aktivitet. Hos Popper er det hypotesene som styrer den vitenskapelige aktiviteten. Hos Kuhn er det altså det vitenskapelige paradigmet. Hva består så forskjellen i? Både hypotesen og para­ digmet er noe som styrer forskningen. Men hypotesen kan falsifiseres. Paradig­ met hos Kuhn er derimot ingen hypotese, og kan følgelig heller ikke falsifiseres.

3. Et tradisjonelt syn på vitenskapelige fremskritt Før jeg går igjennom Kuhns teori om vitenskapelige revolusjoner, skal jeg kort gjennomgå et tradisjonelt syn på vitenskapelige fremskritt. Vi kan skille mellom tre forskjellige måter vitenskapene kan gjøre fremskritt på:

Kunnskap erstatter uvitenhet Jeg har tidligere benyttet analogien med et bilde for å belyse det tradisjonelle synet på forholdet mellom teori og virkelighet. Det er også nærliggende å be­ nytte analogien med et kart. I henhold til denne analogien kan vi si at vitenska­ pelig aktivitet består i å kartlegge virkeligheten.

THOMAS KUHN OG TEORIEN OM VITENSKAPELIGE REVOLUSJONER

115

Vitenskapene kan da gjøre fremskritt ved at de utforsker områder av virke­ ligheten som ikke har vært utforsket før. Dette kan sammenlignes med det å fyl­ le ut hvite flekker på kartet. Hvis vi tenker oss den totale vitenskapelige kunn­ skap skrevet ned i et enormt stort leksikon, så innebærer denne typen fremskritt at man føyer nye bind til de som allerede eksisterer. Den vitenskapelige kunn­ skap utvides i bredden.

Kunnskap erstatter feiltakelse Dette innebærer at en sann teori erstatter en falsk teori. Nå er det normalt for enkelt å si at en teori er sann, mens en annen er falsk. Det må modifiseres til at en teori som inneholder flere sanne påstander, erstatter en teori som inneholder færre sanne påstander. For eksempel går det ikke an å si at Galileis bevegelseslover er ubetinget sanne, mens Aristoteles’ lover er ubetinget falske. Men det kan hevdes at Galileis bevegelseslover ligger mye nærmere sannheten enn Aris­ toteles’ lover. Denne form for fremskritt kan sammenlignes med det å korrigere tidligere utgitte bind i et leksikon.

Kunnskap utvides i dybden Vitenskapelige fremskritt består ikke bare i å føye nye bind til rekken av allerede eksisterende bind i et leksikon eller å korrigere eksisterende bind. Kanskje den viktigste form for vitenskapelig aktivitet er å finne mer generelle teorier som kan knytte sammen flere andre vitenskapelige teorier. Å sammenfatte store områder av vitenskapelig erkjennelse under noen få ak­ siomer etter mønster av Euklids Elementer, har alltid vært idealet for denne typen vitenskapelig virksomhet. Dette innebærer selvfølgelig ikke uten videre at man etterstreber å finne aksiomer som er a priori sanne, slik at man får et abso­ lutt deduktivt system som hos Euklid. En hypotetisk-deduktiv metode er også akseptabel. Det kan være fristende å si at denne form for vitenskapelig fremskritt består i at kunnskapen utvides i «høyden». Men man kan nok like godt si at den ut­ vides i «dybden». Det er her bare et spørsmål om valg av metaforer. Metaforen «dybde» dekker nok best det som de fleste legger i denne typen vitenskapelige fremskritt. For eksempel vil de fleste hevde at Newtons bevegelseslover er dype­ re enn Galileis fall-lov, fordi de beskriver de prinsippene som styrer bevegelsen generelt, mens Galileis lov bare beskriver spesielle tilfeller av bevegelse. Allment vil de fleste være tilbøyelige til å hevde at en teori går i dybden når den ikke bare nøyer seg med å beskrive prosessene på overflaten, men avdekker de dypereliggende prinsippene som styrer de samme prosessene.

116

KAPITTEL 6

Hvorvidt det i det hele tatt finnes teorier som er dypere enn andre teorier, og hva det betyr at en teori er dyp, er et omstridt spørsmål. For vårt formål er det tilstrekkelig å si at en teori er mer universell enn en annen teori, og i så måte representerer den et fremskritt. Hvorvidt denne teorien også avdekker et dypere lag av virkeligheten, trenger vi ikke å bry oss med i denne sammenhengen, selv om det er et viktig spørsmål. Jeg har tidligere skissert Poppers teori om den hypotetisk-deduktive meto­ de. Ifølge denne teorien skjer vitenskapelige fremskritt ved at en allerede eksis­ terende teori blir falsifisert. Den blir så erstattet av en ny teori, som både kan gjøre rede for de enkelttilfellene som den gamle teorien kunne gjøre rede for, samtidig som den også kan gjøre rede for det nye tilfellet. Dette kan illustreres på følgende måte:

Figur 13

Dette skjemaet tar vare på alle de tre typene fremskritt som er nevnt i det fore­ gående: i) teorien utvides i bredden i og med at vi får ny kunnskap, 2) en aller­ ede eksisterende teori blir erstattet av en bedre teori og 3) vår kunnskap utvides i dybden. Selv om Poppers teori tar vare på alle de tre typene fremskritt, er det nærlig­ gende å legge spesiell vekt på 2) og 3). Stephen Jay Gould, som jeg har sitert tid­ ligere, kunne således godt ha påberopt seg Popper når han hevder at vitenskape­ ne hovedsakelig gjør fremskritt ved at gamle teorier blir erstattet av nye og ikke ved at nye teorier blir føyd til de gamle. Han bruker et bilde for å forklare hva han mener: Vår vitenskapelige kunnskap kan sammenlignes med en tønne med epler som alltid er full. Råtne epler må kastes ut før bedre epler kan fylles oppi (Gould 1996, s. 352). Ifølge Popper vil den nye teorien normalt inneholde den gamle teorien som et spesialtilfelle. Det som var sant i den gamle teorien, finnes også i den nye, som i tillegg inneholder en hel rekke andre sanne påstander. Derte er ifølge Popper

THOMAS KUHN OG TEORIEN OM VITENSKAPELIGE REVOLUSJONER

117

nettopp gangen i den vitenskapelige utvikling: Den går prinsipielt alltid frem­ over, og aldri tilbake. Den nye teorien er ikke bare bedre enn den gamle teorien på visse områder, men den tar vare på alt som var sant i den gamle teorien. I så måte kan vi si at den vitenskapelige aktivitet er akkumulerende. Hvis vi ser på utviklingen i fysikken, som opplagt er det Popper bruker som mønster, så passer denne modellen godt: Galileis fall-lov stemmer under svært spesielle betingelser: Ingen friksjon og små fallhøyder sammenlignet med jor­ dens radius. Newtons bevegelseslover og gravitasjonsteori viste at Galileis fall-lov bare var gyldig for nettopp disse betingelsene, samtidig som denne teorien var i stand til å forklare alle forskjellige former for mekanisk bevegelse. Galileis fall-lov kan utledes som et spesialtilfelle av Newtons teori. Newtons teori ble i sin tur er­ stattet av Einsteins relativitetsteori. Einsteins (spesielle) relativitetsteori viste at Newtons teori bare er gyldig for moderate hastigheter (i forhold til lyshastigheten). For eksempel vil massen, som opptrer som en konstant størrelse som er uavhengig av hastigheten i Newtons 2. lov: F = ma, i relativitetsteorien variere med hastigheten på følgende måte:

m-

/ a/ 1 — v 2/c2

der v er massens hastighet og c er lyshastigheten. Når v er liten i forhold til lyshastigheten (som er tre hundre tusen kilometer pr. sekund), kan vi sette v/c = o. Da blir m = mQ. Dermed er Newtons 2. lov gyl­ dig. Det samme kan gjøres med alle ligninger i Einsteins teori. Hvis vi skriver Einsteins teori som et sett av påstander Ep E2, E , ... Em og Newtons teori som et sett av påstander N]5 fy, N , ... Nn, får vi følgende:

F

F

F

v/c = 0

•U-

Nj

N,

E

N3 ...

N

Vi kan derfor tegne opp utviklingen fra Galilei til Einstein som en akkumula­ sjon av kunnskap på følgende måte (se figur 14 neste side):

118

KAPITTEL 6

Einstein

Newton

Galilei

Figur 14

Følgende sitat av Popper kan være representativt for dette synet på vitenskapeli­ ge fremskritt:

Alt vitenskapelig arbeid er arbeid for å øke den objektive kunnskap. Vi er ar­ beidere som fremmer den objektive kunnskapens vekst som murere som ar­ beider på en katedral (Popper 1972c, s. 121).

4. Vitenskapelige revolusjoner Kuhns teori om vitenskapelige fremskritt er radikalt forskjellig fra den skisserte teorien. Det vitenskapelige fremskritt kan riktignok lenge foregå ved normal vitenskapelig virksomhet. Her er det snakk om akkumulasjon av vitenskapelig kunnskap, og vi kan si at normal vitenskapelig virksomhet består i å legge stein på stein i et vitenskapelig byggverk. Men før eller senere vil det oppstå proble­ mer. H il å begynne med kan man overse disse problemene. Innen alle teorier vil det riktignok til enhver tid være problemer som ennå ikke er løst, men den viten­ skapelige fremgangen gir løfter om at dette bare er midlertidige problemer, som før eller siden vil la seg løse. Men til slutt kan disse uløste problemene bli så mange og alvorlige at det oppstår en krise i vitenskapen. Da er tiden inne til at et nytt paradigme kan slå igjennom. At et nytt para­ digme slår igjennom, innebærer at reglene for vitenskapelig virksomhet endres, slik at vitenskapsfolk begynner å drive vitenskap på en annen måte. Men denne overgangen består ikke i at det gamle paradigmet nærmest automatisk blir avløst av det nye paradigmet. Hvis det var slik, kunne vi si at Kuhns teori egentlig bare var en spesiell variant av Poppers teori. Vi kunne da si at det gamle paradigmet ble «falsifisert» (riktignok i en litt svakere forstand enn i Poppers opprinnelige

THOMAS KUHN OG TEORIEN OM VITENSKAPELIGE REVOLUSJONER

119

teori), og deretter avløst av et bedre paradigme. Dette ville innebære at viten­ skapsfolk som arbeidet innenfor det gamle paradigmet, ble overbevist om at det nye paradigmet er bedre og dermed sluttet seg til dette. Men slik er det ikke. Det skjer så langt fra en mer eller mindre automatisk overgang til det nye paradigmet. Overgangen er ikke engang fredelig. Ifølge Kuhn skjer overgangen fra ett paradigme til et annet ved en vitenskapelig revolu­ sjon. Det nye paradigmet setter seg ikke igjennom ved at alle blir overbevist om at det er best. Tvert imot lar tilhengerne av det gamle paradigmet seg sjelden overbevise om at det nye paradigmet er bedre. De holder seg til det gamle para­ digmet, og det nye paradigmet kan bare vinne frem gjennom kamp, dvs. ved at tilhengerne av det nye paradigmet etter hvert erobrer maktposisjoner i det vitenskapelige hierarki. Den endelige seier oppnår et paradigme først når til­ hengerne av det gamle paradigmet er dødd ut. Dette synet ble allerede forfektet av fysikeren Max Planck. Han uttrykte det på følgende måte:

En ny vitenskapelig sannhet pleier ikke å sette seg igjennom ved at motstan­ derne blir overbevist og erkjenner at de tok feil, men snarere ved at mot­ standerne dør ut og den oppvoksende generasjon er fortrolig med teorien fra begynnelsen av (etter Stegmtillet 1979, s. 119).

Når man ikke kan overbevise sine motstandere, må man ty til overtalelse. Det som ifølge Popper skulle være en rasjonell diskusjon, er ifølge Kuhn en kamp en kamp som svært ofte har forbindelseslinjer til den politiske kamp. En vitenskapsteoretiker som har utviklet en teori som ligner svært mye på Kuhns teori, Paul Feyerabend, legger avgjørende vekt på at Galilei i mye større grad benyttet overtalelse og propaganda enn han benyttet rasjonelle argumenter (Feyerabend 1978, s. 81). Han hevder også at Galilei allierte seg med en oppadstigende øko­ nomisk klasse, nemlig handelsborgerskapet, i sin kamp mot skolastikken og den katolske kirke. Sett fra fornuftens synspunkt gir Kuhn og Feyerabend en langt mer dyster fremstilling av vitenskapene enn Popper. Som vi tidligere har sett, har Popper en intens tro på vitenskapene, især naturvitenskapene. Det er ved å utvide den ra­ sjonalitet som finnes i naturvitenskapene, til de andre vitenskapene, og i siste instans til alle områder av menneskelig virksomhet, at disse områdene også kan bli dominert av fornuften. Ifølge Kuhns teori vil det derimot ha liten hensikt å gjøre vitenskapelig aktivitet til et forbilde for alle andre typer aktivitet, for ek­ sempel politisk aktivitet. De er nemlig allerede ganske like! Vi skal snart se at denne sammenligningen ikke er tilfeldig hos Kuhn.

120

KAPITTEL 6

5. Inkommensurabilitet Er Kuhns teori bare deskriptiv? Det kan innvendes mot Kuhn at han slett ikke har vist at den vitenskapelige ut­ vikling nødvendigvis er irrasjonell. Kuhn støtter seg nemlig i stor grad på histo­ riske studier. Men én ting er å vise at det svært ofte er helt andre forhold som har styrt den vitenskapelige utvikling enn utelukkende fornuften og vitenskaps­ folks søken etter sannhet. Vitenskapsfolk er ikke mer enn mennesker de heller. At de i sitt vitenskapelige arbeid ofte lar seg påvirke av ikke-vitenskapelige for­ hold, burde derfor ikke forundre noen. Det kan være interessant nok å lese om hvordan personlige motsetninger eller økonomiske og politiske interesser har påvirket og fremdeles påvirker den vitenskapelige utvikling, men dette trenger ikke nødvendigvis å si noe om vitenskapelige standarder. Derimot kan det si mye om vitenskapsfolks skrøpelighet. fremdeles blir drevet, trenger den ikke å være uforenlig med Poppers teori. Vi kan da tolke teoriene på følgende måte: Poppers vitenskapsteori er en teori om hvordan vitenskap drives og hvordan vitenskapelige teorier utvikler seg dersom vitenskap drives på en riktig måte, dvs. hvis den drives i overensstemmelse med reglene for god vitenskapelig forskning. I så måte er Poppers teori primært en normativ teori. Den angir et ideal som enhver vitenskapelig forskning bør prøve å følge. Kuhns teori er derimot en teori om hvordan vitenskap til nå faktisk er blitt drevet. Han viser overbevisende at den faktisk er blitt drevet ganske for­ skjellig fra det idealet Popper angir. I så måte er Kuhns teori en deskriptiv teori. Følgelig er det heller ingen motsetning mellom de to teoriene.

Det finnes ingen absolutt standard Er det slik Kuhn selv oppfatter sin teori? Det er det ikke så helt enkelt å svare på. Også på dette punktet er Kuhn uklar. Men det er mye som tyder på at han mener noe mer enn dette. Det ser ut som om han mener at hans teori befinner seg på samme nivå som Poppers teori, slik at den er en konkurrent til denne teorien. Dette innebærer i så fall at Kuhn ikke bare påstår at den vitenskapelige utvikling faktisk ikke er en rasjonell prosess i Poppers forstand, men at den heller ikke kan vare det. Dette er en drastisk påstand, og jeg skal derfor i det følgende se nærmere på hva den innebærer, fremfor å fortsette diskusjonen om hva Kuhn egentlig har ment.

Kuhns egen sammenligning mellom en vitenskapelig og en politisk revolu­ sjon er et godt utgangspunkt for en nærmere undersøkelse av påstanden. Livet i

THOMAS KUHN OG TEORIEN OM VITENSKAPELIGE REVOLUSJONER

121

et samfunn er regulert av seder og skikker, lover og institusjoner. Disse fastleg­ ger retter og plikter, de angir regler for hvordan beslutninger skal tas, osv. Noen lover og institusjoner er helt grunnleggende for samfunnet. De er så grunnleg­ gende at de kan sies å bestemme samfunnets form. Disse er i våre dager vanligvis slått fast i et lands grunnlov. Grunnloven er normalt ikke gjenstand for politisk debatt. Tvert imot kan vi si at grunnloven angir rammene for den politiske de­ batt, i og med at den angir de reglene som alle partene i den politiske debatt anerkjenner. Så lenge alle parter anerkjenner grunnloven, har i prinsippet også alle problemer en løsning innenfor de rammene grunnloven representerer. Men før eller siden kan samfunnet utvikle seg slik at lovene og institusjone­ ne ikke fungerer så godt lenger. Det oppstår da en politisk krise. Det som kjen­ netegner en politisk krise, er at diskusjonen ikke lenger foregår innenfor den konstitusjonelle rammen, men at selve denne rammen også blir diskutert. Det oppstår gjerne politiske grupperinger som ikke lenger anerkjenner de politiske spillereglene. En dyptgående politisk krise vil derfor ofte føre til en revolusjonær situasjon. En vellykket revolusjon vil så igjen føre til nye lover og institusjoner, som angir nye spilleregler for det politiske liv. Hvordan er så forholdet mellom det nye og det gamle systemet? Sett fra det gamle systemets synspunkt er det nye systemet ulovlig, og representantene for dette systemet er forbrytere. For eksempel betraktet den tidligere sjahen av Iran det nye regimet som ulovlig og Ayatollah Khomeini som en forbryter. Men sett fra det nye systemets synspunkt, var det gamle systemet ulovlig, og representan­ tene for dette systemet var følgelig forbrytere. Derfor betraktet da også repre­ sentantene for det nye regimet i Iran den tidligere sjahen som en forbryter som de ønsket å stille for retten. Ifølge Kuhn er forholdet akkurat det samme innen vitenskapene. Et viten­ skapelig paradigme kan sammenlignes med et lands grunnlov. Paradigmet fast­ setter reglene for vitenskapelig forskning, og danner følgelig også målestokken for vitenskapelighet. Med dette paradigmet som målestokk, vil et avvikende paradigme naturligvis komme ut som uvitenskapelig, eller i det minste som mindre vitenskapelig enn det paradigmet som er målestokk. Sett fra det andre paradigmet vil forholdet være omvendt. Ethvert paradigme er derfor, ifølge denne tolkningen av Kuhn, sin egen målestokk. Det finnes ingen felles, over­ ordnet målestokk som forskjellige paradigmer kan vurderes i forhold til. Kuhn selv sier det slik:

I den grad [...] to vitenskapelige skoleretninger er uenige om hva som er problemet og hva som er løsningen, vil de uunngåelig snakke forbi hveran­ dre og debattere de relative fortjenestene til sitt eget paradigme. I de delvis sirkulære argumentene som vanligvis følger, viser man at hvert paradigme

122

KAPITTEL 6

mer eller mindre tilfredsstiller de kriteriene som det foreskriver for seg selv, og ikke tilfredsstiller noen av de kriteriene som foreskrives av motstanderen (Kuhn 1970, s. 109-10). Et slikt syn vil være en fullstendig relativisme, i den forstand at det er umulig å etablere en standard som er uavhengig av de enkelte paradigmer. Det er til og med mulig å gå et skritt videre og si at det egentlig ikke er noe skille mellom vi­ tenskap og politikk, eller mellom vitenskap og rent subjektive oppfatninger. Jeg vil imidlertid gjøre oppmerksom på at selv om det er belegg for å tolke Kuhn på denne måten, ville han selv ikke slutte seg til en slik tolkning. Han har gjentatte ganger presisert at han har en fast tro på det vitenskapelige fremskritt.

Paradigmer er en måte å se verden på Inkommensurabilitetstesen er den mest kontroversielle del av Kuhns teori, og så avgjort den delen som er blitt sterkest angrepet. Men til tross for at Kuhn har sagt så forskjellige ting i forskjellige sammenhenger at det er berettiget tvil om hva han mener, ser det ut som om han står fast ved denne tesen. I en artikkel fra 1991 hevder han at han er mer overbevist enn noen gang om at inkommensura­ bilitetstesen er korrekt. Han går så langt som til å hevde at

[...] det fundamentalt sett dreier seg om korrespondanseteorien for sann­ het, den ideen at målet for en evaluering av vitenskapelige lover eller teorier er å fastslå hvorvidt de korresponderer med en ytre, bevissthetsuavhengig verden (Kuhn 1991, s. 6). Han bruker utsagnet «The cat sat on the mat» (jf. eksemplet på s. 47) til å illus­ trere hva han har i tankene. Selv dette svært enkle utsagnet kan ikke på en enkel måte oversettes til fransk. Grunnen er at franskmennene har en annen inndeling av «gulvdekker» enn engelskmennene. Blant annet ordene «tapis», «paillasson» og «carpette» kan alle brukes i forskjellige sammenhenger. For å se hva dette inne­ bærer kan vi tenke oss en franskmann som ønsker å lære en engelskmann litt fransk. Han peker på en katt og sier «chat». «Chat» betyr «cat», tenker engelsk­ mannen. Deretter peker franskmannen på en matte og sier «tapis». «Tapis» be­ tyr «mat», tenker engelskmannen. Engelskmannen tror at han forstår «tapis» ved ganske enkelt å oversette det til «mat». Men nå viser det seg at franskman­ nen også bruker ord som «paillasson» og «carpette» der engelskmannen bruker «mat». Kan det tenkes at franskmannen bare bruker flere ord der engelskman­ nen bruker ett ord? Det ville i så fall innebære at det franske språket har en mer detaljert inndeling av verden enn det engelske, i hvert fall på dette området.

THOMAS KUHN OG TEORIEN OM VITENSKAPELIGE REVOLUSJONER

123

(Det kunne tenkes at engelskmennene hadde en mer detaljert inndeling på and­ re områder.) Men problemet er at den franske inndelingen av gulvdekke til dels går på tvers av den engelske. Franskmenn har ikke en mer detaljert inndeling, men en annen inndeling. Jeg har tidligere (s. 60) vært inne på forskjellige klassifikasjonssystemer. Lin­ nes system er et såkalt kunstig system, og er konstruert med det mål for øyet at det skal være lett å bruke. Men, som vi husker, hevdet Linné selv at det finnes et naturlig system, som gjenspeiler den objektive orden i naturen. Kuhns inkommensurabilitetstese innebærer derimot at man forkaster ideen om at det finnes en naturlig orden. Det er mennesket som bringer orden inn i beskrivelsen av na­ turen. Paradigmer er ifølge Kuhn i siste instans måter å se verden på. Han bruker resultater fra persepsjonspsykologien til å belyse dette forholdet. En skoleret­ ning i psykologien, den såkalte gestaltpsykologien, viste at vi alltid strukturerer det vi ser. I figur 15 vil de aller fleste se en hvit trekant. Mange vil til og med se den som litt hvitere enn omgivelsene. Strengt tatt eksisterer det ikke noen hvit trekant, men bare hakk i tre svarte sirkler. Gestaltpsykologene viste også gjen­ nom eksperimenter at det samme objektet kan ses på flere forskjellige måter. Mange av de figurene som ble benyttet som eksempler, er velkjente, og finnes i de fleste innføringsbøker i psykologi. Et viktig trekk ved disse eksemplene er at det perseptuelle feltet blir struktu­ rert som helhet, som en «gestalt». I eksemplet med kaninen og anden ser man bildet enten som en kanin eller som en and. En av dem som var først ute med å påvise dette fenomenet, var Norwood Russell Hanson (1924—1967), i boken Patterns of Discovery. Hanson brukte disse eksemplene som utgangspunkt i sin

Figur 15. Kan du se en hvit trekant? (Etter Crick 1994, s. 28).

And eller kanin?

argumentasjon for at det ikke ganske enkelt finnes en verden «der ute» som bare skal gjengis så nøyaktig som mulig, men at den kan ses på forskjellige måter. Ifølge Hanson gjelder dette ikke bare våre hverdagslige observasjoner, men også de vitenskapelige.

6. Kuhns betydning All vitenskap bygger på forutsetninger

Jeg skal komme inn på noen problematiske sider av Kuhns teori senere. Det vik­ tige hos Kuhn er at han har påpekt at vitenskap ikke er forutsetningsløs. Den har både praktiske, teoretiske og også etiske forutsetninger. Dette er en innsikt som etter hvert er blitt bortimot allment akseptert. En objektivitet som skulle bestå i at vitenskap er fullstendig forutsetningsløs, er dermed en illusjon. Den oppmerksomme leser vil undre seg over at dette skal være en kritikk av Poppers syn på vitenskapelig utvikling. Vi har jo tidligere sett at Popper selv ser den vitenskapelige utviklingen som analog til den biologiske. Kritikken av Pop­ per går imidlertid ut på at han selv ikke trekker de fulle konsekvenser av denne modellen. Den er, ifølge en del kritikere, fullstendig uforenlig med en teori om at vitenskapelige teorier skal gi er stadig bedre bilde av virkeligheten.

THOMAS KUHN OG TEORIEN OM VITENSKAPELIGE REVOLUSJONER

125

Billedteorien innebærer at vitenskapene nærmer seg asymptotisk til den per­ fekte teori, som gir et korrekt bilde av virkeligheten. Den evolusjonistiske teori­ en derimot, innebærer at det i den vitenskapelige utviklingen er blitt foretatt be­ visste eller ubevisste valg. Når vi ser bakover i historien, ser det ut som om den vitenskapelige utviklingen har fulgt en tilnærmet rett linje. Men dette er en far­ lig illusjon. Ikke for fortiden, for den kan vi ikke gjøre noe med. Men det må også foretas valg i fremtiden, og disse valgene bør foretas på et mest mulig rasjo­ nelt grunnlag. Hvis vi ligger under for den illusjonen at det bare finnes én mu­ lig vei å gå, fratar vi oss selv muligheten til å gjøre rasjonelle valg. Hva nå årsakene til denne feiltakelsen enn måtte være, så danner den grunnlaget for det som den tyske vitenskapsteoretikeren Wolfgang Stegmuller har kalt tesen om den vitenskapelige fornufis kosmiske universalitet. Ifølge Stegmiiller er denne tesen fullstendig urimelig, og for å vise dette benytter han seg av en sammenligning: De fleste vitenskapsfolk som har interessert seg for spørs­ målet om liv i universet, antar at det hyppig forekommer liv andre steder i uni­ verset, men at den spesielle utviklingen som livet på vår planet har gjennomgått, ikke gjentar seg noen andre steder. Fremfor alt er det uhyre lite sannsynlig at det finnes skapninger utenfor vår jordklode som er helt like menneskene. Men når det gjelder vitenskapene, tenker man annerledes. Stegmuller sier:

Mange av dem antar likevel samtidig at høyere bevisst liv mer eller mindre automatisk fører til vitenskap med resultater som ligner på eller er like de re­ sultatene vi mennesker har frembrakt. Man kunne kalle dette tesen om den vitenskapelige fornufis kosmiske universalitet. Jeg er overbevist om at denne tesen er falsk, og at den delvis springer ut av en antropomorfistisk ønske­ tenkning og delvis har den falske forestillingen som kilde at naturvitenska­ pen er noe som må følge et ganske bestemt, entydig foreskrevet forløp. Imot dette vil jeg hevde: Vår vitenskap bærer i alle enkeltheter så typisk mennes­ kelige trekk at man kan si at kunnskapens evolusjon overhodet bare lar seg forstå som en bestanddel av menneskets evolusjon (Stegmuller 1979, s. 128).

Bruk og misbruk av Kuhn Som jeg nevnte i begynnelsen av dette kapitlet, er det få som har fått slikt gjen­ nomslag i den akademiske verden som Kuhn. I en nekrolog etter hans død i 1996 ble det hevdet at The Structure of Scientific Revolutions er ett av dette århundres mest betydelige bøker innen samfunnsvitenskap, humaniora og filosofi, og at Kuhn oppnådde å gjøre ordet «paradigme» til en del av dagligspråket. (Se typ/ Britannica Book ofthe Year, s. 107.) Jeg skal nevne et par områder der Kuhn har hatt stor innflytelse. I første

126

KAPITTEL 6

kapittel diskuterte jeg vitenskapsstudier, som har vært et hovedangrepsmål i «vitenskapskrigen». Denne disiplinen er i stor grad påvirket av Kuhn, og tolker ham i stor grad i relativistisk retning. Det er lett å forstå denne tolkningen. Hvis et paradigme så å si er sin egen målestokk, kan man gi historiske og sosiologiske forklaringer på at ett paradigme blir akseptert i stedet for et annet. Jeg ga et eksempel på en slik tilnærming: Collins’ og Pinchs forklaring på at relativitets­ teorien ble akseptert, mens kald fusjon ikke ble akseptert. Som vi husker, hevdet de at dette ikke kan forklares ved at relativitetsteorien var sann eller godt empi­ risk underbygd, mens kald fusjon ikke var det. Forklaringen må finnes uteluk­ kende i historiske og sosiale faktorer. Kuhn selv tok avstand fra en slik relativis­ me: «Det er nødvendig å forsvare ideer som sannhet og kunnskap mot, for ek­ sempel, de postmodernistiske bevegelsenes overdrivelser...» (Kuhn 1991, s. 4). Jeg nevnte ovenfor at Kuhn har gjort ordet «paradigme» alminnelig utbredt. Det er da også blitt anvendt i andre sammenhenger enn de Kuhn selv behandlet. Han var utdannet fysiker, og beskjeftiget seg utelukkende med naturvitenskapene, fremfor alt fysikkens og kjemiens historie. I alle hans eksempler er paradigmer noe som følger etter hverandre i tid: Ett paradigme erstatter et annet paradigme gjen­ nom en vitenskapelig revolusjon. Han utelukker muligheten av at paradigmer kan eksistere på samme tid innenfor et fag. Riktignok var Kuhn fullstendig klar over at ikke alle fag passer inn i dette skjemaet normal vitenskap-vitenskapelig revolusjon-normal vitenskap. Det var tvert imot oppholdet i et miljø som ikke passet inn i dette skjemaet som ga tilskyndelsen til å skrive The Structure of Scientific Revolutions. I forordet til boken fremhevet han kontakten med samfunnsvitere i T958“59 som spesielt tankevekkende. Han ble slått av hvor stor uenighet det kun­ ne være omkring spørsmål om hva som var legitime vitenskapelige problemer og metoder. En tilsvarende uenighet eksisterte ikke i naturvitenskapelige miljøer. Kuhn tvilte på at dette skyldtes at disse miljøene hadde mer solide og varige svar på de samme spørsmålene, og forsøket på å forklare forskjellen mellom de to typene miljøer ga opphavet til det han senere kalte «paradigme» (Kuhn 1970, viii). Imidlertid blir betegnelsen «paradigme» hyppig brukt i en annen sammen­ heng, som delvis berører den uenigheten som kan eksistere innenefor sam­ funnsvitenskap og humaniora. Man snakker for eksempel om et «naturviten­ skapelig paradigme», i motsetning til et «samfunnsvitenskapelig» eller «huma­ nistisk paradigme». Dette var et sentralt tema i den såkalte posi.ti.vismedeba.tten, som jeg var så vidt inne på i forrige kapittel. I en artikkel fremhever Kuhn dette som en interessant anvendelse. Han påpeker at han i The Structure ofScientific Revolutions ikke hadde lagt tilstrekkelig vekt på et viktig trekk ved vitenskape­ lige revolusjoner: Ett paradigme avløses ikke ganske enkelt av et annet paradig­ me, men ofte av flere paradigmer. Etter en revolusjon er det ofte flere disipliner enn før. Nye disipliner kan enten oppstå ved at det vokser frem en ny «kunn-

Thomas Kuhn (stående foran til venstre) og Paul Feyerabend (med krykke)

128

KAPITTEL 6

skapsgren» fra «hovedstammen», slik mange fag har vokst ut av filosofien, eller det kan vokse frem i grenseområdet mellom to fag. Dermed skjer det en spesia­ lisering i stadig flere fagdisipliner.

Det positive i Kuhns påpekning av dette forholdet er at han dermed aner­ kjente forskjellige disipliners egenart. Det blir for eksempel meningsløst å snak­ ke om én vitenskapelig metode. Men samtidig kan dette argumentet brukes som et forsvar for å lage og opprettholde vanntette skott mellom de enkelte disiplinene. Det kan også benyttes til å unndra seg faglig kritikk ved at man henviser til at andre er innenfor et annet paradigme, og dermed ikke snakker om den samme saken. Kuhn selv trakk den slutning at begrensningen i kom­ munikasjon mellom forskjellige disipliner er den prisen vi må betale for kunn­ skapsutviklingen (Kuhn 1991, s. 8).

Noen kritiske kommentarer

Men dette viser også en av de sentrale svakhetene i Kuhns teori: Han skiller ikke klart nok mellom deskriptiv og normativ vitenskapsteori. Dette ble først påpekt av hans venn og daværende kollega ved University of California i Berkeley, Paul Feyerabend. Feyerabend, som i det store og hele var enig med Kuhn, ga detal­ jerte kommentarer til et manuskriptutkast til The Structure ofScientific Revolut­ ions i 1961. Kopier av brevene ble funnet etter Feyerabends død, og er nå utgitt (Hoyningen-Huene 1995). Jeg skal ta opp to kritiske kommentarer fra disse bre­ vene.

Feyerabend anklager Kuhn for å forfekte ideologi fordekt som historie: Kuhn slutter uten videre fra at noe faktisk er slik, til at det også bør være slik. Ifølge Feyerabend følger Kuhn regelen: «Alles wirkliche ist verniinftig» («Alt vir­ kelig er fornuftig»), og minner ham om at «er» ikke impliserer «bør» (Heyningen-Huene 1995, s. 355). Dette fører til en rekke tvetydigheter i teorien, og det blir uklart hvilke fagpolitiske konsekvenser man skal trekke. Et par eksempler vil vise problemet. Ett sted sier Kuhn at paradigmer kan isolere et fagmiljø fra å se problemer som samfunnsmessig sett er helt påtrengende (Kuhn 1970, s. 37). Et annet sted kommenterer han den naturvitenskapelige undervisningen som gis på universi­ teter og høyskoler i dag. Man kan gjennomføre et hovedfag ved omtrent ute­ lukkende å lese litteratur som er skrevet for studenter, altså lærebøker. Kuhn hevder at denne utdanningen er sa snever og dogmatisk at den i så måte sann­ synligvis bare overgås av utdanningen innen ortodoks teologi. Men til å utføre normal vitenskap er den ifølge Kuhn utmerket (ibid., s. 166). Hvis Kuhn har rett i dette, er det nærliggende å stille spørsmålet: Er dette bra? Hvis vi kommer frem til at det ikke er det, må vi stille spørsmålet: Hvordan bør det være?

THOMAS KUHN OG TEORIEN OM VITENSKAPELIGE REVOLUSJONER

129

I kritikken av tradisjonell vitenskapsteori ligner Feyerabends syn mye på Kuhns. Men han trekker andre fagpolitiske konsekvenser. Kuhn viser hvordan paradigmer har en tendens til å utgjøre et lukket system. De setter selv kriterie­ ne for sin suksess, de avgjør hva som skal telle som vitenskapelige fakta, og de avgjør hva overensstemmelsen mellom påstander og fakta skal bestå i. Ifølge Feyerabend representerer dermed normal vitenskap en stor grad av ensretting. En slik ensretting er ifølge hans syn skadelig, fordi den hindrer interessante alternative teorier. Han foreslår to måter å bekjempe ensrettingen på: For det første bør man innse at det utelukkende finnes én metoderegel for vitenskapelig arbeid: «Anything goes!» Hans best kjente bok har da også tittelen Against Method. Han mener ikke med dette slagordet å si at det ikke finnes noen regler for vitenskapelig arbeid. Han insisterer derimot på at det ikke finnes ett sett med regler som kan benyttes innen alle fag og i alle situasjoner. Vitenskapelige regler forandrer seg, og noen ganger er det også nødvendig å bryte de gjeldende regle­ ne for at vitenskapen skal gjøre fremskritt. Det er derfor uheldig at ett sett med regler får en monopolstilling innen et fag. Feyerabend fremhever derfor - mot Kuhn — betydningen av metodepluralisme (eller paradigmepluralisme) innen ethvert fagområde. For det andre bør vitenskapene ikke stå i noen særstilling i forhold til andre aktiviteter. Som jeg var inne på i kapittel 1, påstår Feyerabend at vitenskapen i dag har en like sterk monopolstilling som den katolske kirke hadde i middelal­ deren. Men det er minst like mye svindel og humbug i vitenskapene som det finnes i enhver annen aktivitet, innbefattet heksekunst, magi, naturmedisin osv. Vitenskapene burde derfor ikke stå i noen særstilling i samfunnet. Det er for ek­ sempel ikke vitenskapsfolk som skal dømme mellom skolemedisin, akupunktur, naturmedisin, homøopati osv., men pasienten. Det er pasienten som skal døm­ me, fordi det er hennes eller hans helse det dreier seg om.

Kapittel 7 De matematiske naturvitenskapene historisk

Jeg skal ikke prøve å gi noen uttømmende behandling av moderne naturviten­ skap. Jeg skal konsentrere meg om de vitenskapene som i stor grad har vært ret­ ningsgivende for de andre, nemlig de eksakte naturvitenskapene. Til de eksakte naturvitenskapene hører alle disiplinene innen fysikken, men også kjemi, geo­ logi og i hvert fall deler av biologien kan regnes med. I denne sammenheng skal jeg ta for meg et tilsynelatende trivielt eksempel. Eksemplet handler om hvordan Galileo Galilei (1564—1642) gjorde studiet av be­ vegelse til en eksakt vitenskap. Som vi skal se etter hvert, er ikke eksemplet så trivielt likevel. Det er flere grunner for å benytte nettopp dette eksemplet. For det første er det en fordel at det er enkelt. For det andre er Galilei allment aner­ kjent som de eksakte naturvitenskapenes grunnlegger. Nettopp fordi han var grunnleggeren, ser vi i forbindelse med hans arbeid klart de forutsetningene de eksakte vitenskapene bygger på. Dette er forutset­ ninger vi i dag stort sett tar for gitt. Derfor er vi kanskje heller ikke klar over at de er forutsetninger, og vi er i hvert fall ikke klar over hvor spesielle disse forut­ setningene egentlig er. Det vil bli enda klarere når vi ser dem på bakgrunn av den vitenskap som var Galileis utgangspunkt, og som han måtte drive en utret­ telig kamp mot for å sette sin egen vitenskap igjennom, nemlig den aristoteliske naturfilosofien. Jeg skal derfor starte med å gjennomgå hovedpunktene i Aristo­ teles’ naturfilosofi, eller fysikk som den også kalles.

1. Aristoteles: Fysikk som læren om forandring Aristoteles* naturbegrep For Aristoteles var fysikk vitenskapen om fysis, dvs. naturen. I den grad våre dagers fysikk kan sies å være en vitenskap om naturen, så er det en svært spesiell side av na­ turen den behandler, nemlig materien. Aristoteles’ fysikk er derimot en vitenskap om naturen i den opprinnelige (og fremdeles dagligdagse) betydningen av ordet.

DE MATEMATISKE NATURVITENSKAPENE: HISTORISK

131

Naturens fremste kjennetegn er bevegelse. I begynnelsen av Fysikken sier Aristoteles:

Naturen er blitt definert som ‘bevegelsens og forandringens prinsipp’, og det er den gjenstanden vi undersøker (200b). Her er det verd å merke seg at Aristoteles’ begrep ‘bevegelse’ er langt videre enn vårt begrep. Derfor er det enklest å benytte ordet «forandring» i stedet for «be­ vegelse». Aristoteles skilte mellom fire typer forandring: Substansiellforandringbestår i at noe blir til eller går til grunne. Kvalitativ forandring består i at den samme gjenstanden til forskjellige tider har forskjellige egenskaper. Når et eple foran­ drer farge fra grønt til rødt, er dette en kvalitativ forandring. Kvantitativ foran­ dring består i at gjenstanden får mer eller mindre av den samme egenskapen. Derfor er kvantitativ forandring bare mulig der egenskaper kan kvantifiseres. Hvis for eksempel eplet får en kraftigere rødfarge, men uten at fargens kvalitet forandrer seg, er dette kvantitativ forandring. Stedsforandring er det vi i dag vil oversette med «bevegelse», dvs. forflytning i rommet.

Er forandring mulig? Grekerne var opptatt av hvordan forandring i det hele tatt er mulig. For å se problemet kan vi ta som eksempel at et eple forandrer farge fra grønt til rødt. Forandringen består i at grønnfargen går til grunne, mens rødfargen oppstår. Hvis vi konsentrerer oss om rødfargen, så kan vi si at forandringen består i at eplet ved ett tidspunkt, la oss kalle det t, ikke er rødt, og ved et senere tids­ punkt, t , er rødt. Generelt kan vi skrive skjemaet for forandring slik: ri x er ~A

=>

G x er A

x står for en enkeltgjenstand, og A står for en eller annen egenskap. Det ble imidlertid betraktet som en selvinnlysende sannhet at intet kommer fra intet, og dette er vel en påstand som de fleste av oss også i dag lett kan ak­ septere. Men hvis dette aksiomet er forutsatt, får vi problemer med å gjøre rede for hvordan eplet kan skifte farge fra grønt til rødt. Forandringen består jo i at grønnfargen forsvinner, mens rødfargen blir til. I en filosofisk terminologi kan vi si at grønnfargen går fra væren til intet, mens rødfargen går fra intet til væren. Men kan grønnfargen rett og slett bare forsvinne, mens rødfargen oppstår fra intet? Dette strider åpenbart mot aksiomet som sier at intet kommer fra intet.

132

KAPITTEL 7

Forskjellige greske filosofer ga forskjellige forslag til løsning av problemet. En gruppe filosofer hevdet at forandring rett og slett var logisk umulig, og at den forandringen som vi kan observere med våre sanser, følgelig bare er innbil­ ning. I virkeligheten finnes det ingen forandring. Blant de som mente at for­ andring var mulig, var det to typer løsninger av problemet. Den ene måten å løse problemet på anga atomistene. Den andre måten anga Aristoteles. La oss kort se på atomistenes løsningsforsøk. De hevdet at alle ting består av et enormt stort antall små partikler som er udelelige, atomer. Atomene kan ver­ ken bli til eller gå til grunne. Men de kan inngå i forskjellige typer forbindelser, analogt til våre molekyler. Vi kan si at de kan inngå i forskjellige typer ordner. Mens selve atomene ikke kan bli til eller gå til grunne, kan en orden bli til eller gå til grunne. Når eplet forandrer farge fra grønt til rødt, innebærer det følgelig ikke at grønnfargen blir til intet, mens rødfargen blir til fra intet. Atomene går over fra en orden som representerer grønnfarge, til en ny orden som represente­ rer rødfarge. Dermed er forandringens problem løst. Atomistenes forklaring virker forbausende abstrakt og moderne. Den slo da heller ikke an hos grekerne. Derimot slo Aristoteles’ teori an. Den angriper pro­ blemet fra en mer biologisk synsvinkel. For å belyse hans teori om forandring kan vi som eksempel ta en eikenøtt som blir til et eiketre. Vi kan da stille spørs­ målet om hvor eiketreet kommer fra. Det kan ikke bli ril fra intet. Aristoteles’ svar på spørsmålet om hvor eiketreet kommer fra, er at det kommer fra eikenøtten, i den forstand at eiketreet allerede er i eikenøtten. Men det kan åpenbart ikke være i eikenøtten på samme måte som det vil være i virkeligheten senere. Aristoteles hevder at det eksisterer potensielt i eikenøtten. Senere, når eikenøtten er blitt til eiketreet, eksisterer det aktuelt. Dette er den biologiske løsningen av problemet.

Aristoteles’ fire årsaker

Hvordan skal vi så beskrive forandringer? Et nærliggende svar ville være at vi må finne årsakene til forandringene. Når vi kjenner årsakene, vet vi også hvorfor forandringene finner sted. Dette var i hovedsak Aristoteles’ svar. Men vi snakker i våre dager om årsak (og virkning) rett og slett, mens Aristoteles snakket om fire forskjellige årsaker: final, formal, material og virkende årsak. Når Aristoteles skal forklare de fire årsakene, tar han utgangspunkt i sub­ stansiell forandring, og eksemplene hentes fra håndverket. Med andre ord: Når han skal forklare bruken av de fire årsakene, viser han hvordan vi kan beskrive hvordan en ting laget av oss (en artefakt), for eksempel et bord eller en øks, er blitt til. La oss gjennomgå et par eksempler for å vise hvordan det fungerer. Det første eksemplet er et bord. Et bord er bare blitt laget fordi det er til

DE MATEMATISKE NATURVITENSKAPENE: HISTORISK

133

noe, dvs. det har et formål, et mål, en funksjon eller hva man nå vil kalle det. Dette er den finale årsaken. Skal bordet fylle sin funksjon, må det ha en bestemt utforming («design»). Det må ha en bordplate som er horisontal og i passende høyde. Derfor må bordet også ha bordbein. Denne utformingen er bordets for­ male årsak. Den formale årsaken kan godt sammenlignes med en arbeidstegning for bordet. Her er det viktig å være oppmerksom på at en arbeidstegning ikke bare omfatter det endelige resultatet, men også hvert enkelt skritt frem til dette resultatet. Vi kan derfor si at arbeidstegningen inneholder den informasjon som skal til for å fremstille bordet. (I middelalderen ble begrepet ‘informasjon’ knyt­ tet til det aristoteliske begrepet ‘formal årsak’.) Videre må bordet være laget av et materiale, og dette må være av en beskaffenhet som gjør det egnet til å tjene som bord. Dette er den materiale årsaken (den stofflige årsaken). Men et bord lager ikke seg selv. Til å lage et bord trengs det en person som har de nødvendige fer­ digheter og verktøy. Dette er den virkende årsaken. Et annet eksempel er en øks. Øksen har en funksjon, nemlig at den er til å hugge med. I så måte skiller den seg fra hammeren, selv om den har en del fel­ les med en hammer. Skal øksen kunne fylle sin funksjon, må den ha en bestemt utforming. Den må ha en skarp egg, den må ha et skaft osv. Dette er den for­ male årsaken. Dessuten må den være laget av et passende materiale. Hodet kan være av stein (steinøks), men da er det ingen god øks. Metall er bedre. Skaftet bør derimot være av et lettere materiale, slik at øksen ikke blir for tung og uhåndterlig. Dette er den materiale årsaken. Den virkende årsaken er den per­ sonen som har fremstilt øksen. Når man kjenner de fire årsakene, er man i prinsippet i stand til både å fremstille og bruke den gjenstanden det er snakk om. Det er verd å merke seg at den finale årsaken er overordnet de andre årsakene. Når den er gitt, er de andre årsakene også i hovedsak fastlagt. Men hva har så dette med forandring å gjøre? Vi skulle jo undersøke forandringen, og så har vi i stedet snakket om ting. Det er for så vidt sant, men vi har sett at fullstendig kjennskap til en ting innbefatter kjennskap til tingens tilblivelse (dvs. substansiell forandring). Vi har derfor også snakket om forandring, om enn en svært spesiell form for forandring. I det føl­ gende skal vi se litt nærmere på andre typer forandring.

2. Stedsforandring Vi skal først se på Aristoteles’ lære om stedsforandring, som først og fremst er aktuell i forbindelse med den uorganiske natur. Denne delen av Aristoteles na­ turfilosofi kommer nærmest opp til det vi i dag mener med ordet «fysikk», nær­ mere bestemt den delen av fysikken som vi kaller «mekanikk». Som tidligere

134

KAPITTEL 7

nevnt, er stedsforandring det vi vanligvis kaller bevegelse, så jeg kommer i det følgende til å bruke denne betegnelsen.

Elementene

Grunnleggende for læren om uorganiske tings bevegelse er læren om elementene. Ifølge Aristoteles består alle ting, både organiske og uorganiske, av ett eller flere av de fire elementene: jord, vann, luft og ild. Jord er det tyngste av elementene. Vann er litt lettere enn jord, men det er også et tungt element. Luft er derimot et lett element. Det betyr ikke bare at det er lettere enn for eksempel vann. Det er lett i absolutt forstand, dvs. det har en tendens til å stige opp. Det samme gjelder ilden, som er lettere enn luft, og som følgelig er det letteste av alle ele­ mentene. I tillegg til disse fire elementene har Aristoteles et femte element, eter. Det er det stoffet som himmellegemene består av. Eter har ingen vekt. Det er et fullkomment stoff. Himmellegemenes bevegelse er derfor også fullkommen. De beveger seg i sirkler omkring jorden som sentrum. Sirkelen og kulen var ifølge gresk tenkning de mest fullkomne formene. Himmellegemenes bevegelser kan dermed beskrives matematisk.

himmellegemene Figur 16. Universets hovedstruktur ifølge Aristoteles.

I omtalen av de fire årsakene sa jeg at alle gjenstander har en final årsak. Jeg sa at denne finale årsaken kan oversettes med blant annet ordet «funksjon». I omtalen av bord og økser viste dette seg som en rimelig språkbruk. Men hvis vi generelt oversetter «final årsak» med «funksjon», bærer det galt av sted. Bruks­ ting har riktignok en funksjon. Men uorganiske ting som ikke er bruksting, slik som for eksempel stein, har ingen funksjon. De er ikke til noe. Men de har like fullt en final årsak. Men «final årsak» må da oversettes med «naturlig plass» (eller

Det aristoteliske univers gjengitt i et verk fra 1500-tallet. Jorden, i sentrum av univer­ set, består av jord, luft, ild og vann, og barer sfarene med solen, månen, planetene og fiksstjernene.

«naturlig sted»). Hva dette betyr, skulle det ikke være vanskelig å få tak i. Det skulle være tilstrekkelig å minne om ordtaket: «En plass til hver ting, og hver ting på sin plass.» Slik har også Aristoteles tenkt. Universet er, både i stort og smått, velordnet. Dette forutsetter ikke nødvendigvis at det er laget etter en plan. Hos Aristoteles finnes det ikke noe høyeste vesen som har skapt universet (slik som Platons demiurg og kristendommens Gud). Aristoteles nøyer seg med å slå fast at det er en orden, uten å spekulere over hvordan den har oppstått. Hovedstrukturen i denne ordenen er den følgende: Alle elementene har sin na­ turlige plass. Innerst har vi jorden. Utenpå den kommer vannet. Deretter kom-

136

KAPITTEL 7

mer luften, og utenpå luften igjen kommer ilden. Utenfor dette kommer alle himmellegemene, som består av eter. Alle legemer består altså av ett eller flere av de fire elementene. Den relative andel av hvert element bestemmer et legemes vekt. Legemer som inneholder mye jord og vann, er tunge, og legemer som inneholder mye luft og ild, er lette. Dette bestemmer også deres naturlige plass, som følgelig er deres finale årsak. Tunge legemer har sin naturlige plass inn mot sentrum av universet, og de søker da også naturlig nedover. Lette legemer har sin naturlige plass i retning av peri­ ferien, og de søker da oppover.

Naturlig og tvungen bevegelse Ut fra læren om tings naturlige plass får Aristoteles to hovedtyper av bevegelse: tvungen og naturlig bevegelse. Tvungen bevegelse fremkommer ved at et legeme fjernes fra sin naturlige plass. Når det er fjernet fra sin naturlige plass, vil det ha en tendens til å vende tilbake til denne plassen. Den bevegelsen som fremkommer ved at den vender tilbake, er naturlig bevegelse. Det skulle være unødvendig å på­ peke at dette skillet ikke finnes i nyere tids fysikk (altså fysikken fra Galilei av). Bevegelsen skal beskrives i henhold til de fire årsakene. La oss først se på tvungen bevegelse, eksemplifisert ved et kast. Et kast er siktet inn mot et mål. Dette er endepunktet for kastet, og dermed den finale årsaken. Ved tvungen be­ vegelse «tilhører» ikke den finale årsaken gjenstanden selv, men den som frem­ bringer bevegelsen. Veien frem til målet er den formale årsaken. Den gjenstan­ den som blir kastet, for eksempel en stein, er den materiale årsaken. Den som kaster, er den virkende årsaken. I forbindelse med den virkende årsaken kommer vi til et eiendommelig trekk ved Aristoteles’ lære om bevegelse. Ifølge Aristoteles må det alltid være en virkende årsak for å frembringe bevegelse. Når den virkende årsaken opphører, opphører bevegelsen også. Men når vi kaster en stein, så fortsetter jo steinen sin bevegelse lenge etter at den har forlatt hånden vår. Hvordan kan dette være mu­ lig? Vi vil i dag forklare dette med steinens treghet. Men for Aristoteles eksister­ te det ikke noe som het treghet. Treghetsbegrepet er av ny dato. Det ble først gitt en presis formulering av Newton i hans Principia. Det lyder slik:

Ethvert legeme forblir i sin tilstand av ro eller jevn, rettlinjet bevegelse der­ som ikke ytre krefter tvinger det til å forandre denne tilstanden (Newton 1713/1971, bd. 1, s. 13). Hvordan løste så Aristoteles dette problemet? Han hevdet at kraft fra hånden blir overført til det omkringliggende medium, altså luften, som så trekker seg

DE MATEMATISKE NATURVITENSKAPENE: HISTORISK

137

sammen bak legemet og «skyver» det fremover. Når denne virkende årsaken er «oppbrukt», opphører den tvungne bevegelsen. Dersom legemet fremdeles be­ finner seg i luften, vil den naturlige bevegelsen overta. Legemet vil falle. Tvungen og naturlig bevegelse er to vesensforskjellige ting, og de kan ikke opptre samtidig. Den naturlige bevegelsen kan derfor bare inntre etter at den tvungne bevegelsen har opphørt. Lette gjenstanders naturlige bevegelse er opp­ over, mens tunge gjenstander søker nedover, dvs. de faller. Fritt fall er den vik­ tigste form for naturlig bevegelse. Naturlig bevegelse skiller seg fra tvungen ved at den virkende årsaken kommer innenfra, og det er legemets vekt som er den virkende årsaken. Vekten er legemets tendens til å søke sin naturlige plass. Vek­ ten er ikke en kraft som kommer utenfra, slik som i Newtons gravitasjonsteori.

Aristoteles9 «bevegelseslov» Aristoteles formulerte også en slags bevegelseslov. Han sier at den hastigheten som et legeme beveges med, er proporsjonal med den kraften som forårsaker be­ vegelsen (Phys., 250a). Men han gjør uttrykkelig oppmerksom på at denne proporsjonaliteten ikke gjelder absolutt. Han sier at dersom en bestemt kraft beve­ ger et legeme en bestemt strekning i et bestemt tidsrom, betyr ikke det nødven­ digvis at halve kraften beveger det samme legemet halve strekningen i det sam­ me tidsrommet, selv om bevegelsesloven sier det. Det kan tenkes at det ikke blir noen bevegelse i det hele tatt. Dette er jo et velkjent fenomen fra det praktiske liv. Selv om hundre mann greier å trekke en jernbanevogn av gårde med en viss hastighet, innebærer ikke det at én mann greier å trekke den av gårde med en hundredel av hastigheten. Det er som kjent en viss friksjonskraft som må over­ vinnes for at jernbanevognen i det hele tatt skal bevege seg. Når det gjelder naturlig bevegelse, er den virkende årsaken legemets vekt. Aristoteles’ bevegelseslov får da følgende konsekvenser for fritt fall: En bestemt vekt beveger seg en bestemt strekning i en bestemt tid; en vekt som er større, beveger seg den samme strekningen i kortere tid, og tidene er omvendt proporsjonale med vektene. Hvis for eksempel en vekt er den dob­ belte av en annen, vil den bare bruke halve tiden på en bestemt strekning (On the Heavens, 274a).

3. Fra Aristoteles til Galilei Historisk sett ble Aristoteles’ teori avløst av Galileis og senere Newtons teori, og i henhold til Poppers syn skulle dette innebære at Aristoteles’ teori først ble

138

KAPITTEL

7

falsifisert, og deretter erstattet av en teori som kunne gjøre rede for de tilfellene som den selv ikke kunne gjøre rede for. Den nye teorien representerer dermed et fremskritt i forhold til den gamle teorien. Som vi nettopp har sett, hevdet Aristoteles at tunge legemers fallhastighet er proporsjonal med vekten. Et legeme som er dobbelt så tungt som et annet, vil falle dobbelt så hurtig, dvs. på halve tiden. Nettopp denne påstanden ble lett å tilbakevise for Galilei i hans kamp mot aristotelikerne omtrent to tusen år sene­ re. Galilei hevdet imot Aristoteles at alle legemer faller like hurtig, uansett vekt. Vi kan fremsette de to utsagnene som hypoteser:

Ha: Alle legemer har en fallhastighet som er proporsjonal med vekten. H(-: Alle legemer faller like hurtig, uansett vekt. Det ser dermed ut som om de to teoriene direkte motsier hverandre på et sent­ ralt område. Det var da også slik Galilei og hans samtidige oppfattet det. Selv om omstendighetene er noe uklare, er det ting som tyder på at Galilei faktisk testet denne hypotesen ved å kaste legemer med forskjellige vekt fra det skjeve tårn i Pisa. Han viste da at de falt like hurtig, og dermed falsifiserte han angive­ lig den aristoteliske hypotesen. Hvis vi sammenligner Aristoteles’ «fall-lov» med Newtons lover, er det lett å oppdage «feilen»; Et legeme som er dobbelt så tungt som et annet, blir tiltrukket av den dobbelte kraften. Men det har også dobbelt så stor masse, og dermed dobbelt så stor masse å akselerere. Resultatet er at begge legemene akselererer like hurtig. Så langt ser det hele greit ut. Men spørsmålet er om vi yter Aristoteles full rettferdighet ved å ta hans «fall-lov» ut av sin sammenheng og teste den på den­ ne måten. Thomas Kuhn bruker selv Aristoteles’ og Galileis teorier som eksem­ pler på forskjellige paradigmer. Dermed kan Aristoteles’ og Galileis fall-lover ikke uten videre sammenlignes. De må forstås på sine egne premisser. Men hva vil det innebære å forstå for eksempel Aristoteles’ «fall-lov» innenfor et aristote­ lisk paradigme? Da jeg behandlet læren om tolkning, hermeneutikken, nevnte jeg at det sentrale i forbindelse med tolkning av formuleringer er at de må settes inn i sin sammenheng. Aristoteles’ «fall-lov» må derfor ses i sammenheng med hans fysikk og filosofi for øvrig. Det er nettopp med tanke på dette at jeg tid­ ligere har gitt en så pass utførlig fremstilling av Aristoteles’ filosofi. På bakgrunn av Aristoteles’ filosofi skulle det være klart at hans «fall-lov» ikke kan tolkes som en lov om en matematisk sammenheng mellom målbare størrel­ ser. I det hele tatt spiller ikke denne «loven» noen sentral rolle i Aristoteles’ fy­ sikk. Den er mer en slags tommelfingerregel som gjengir en innsikt fra daglig­ livet. I så måte kan den sammenlignes med denne «loven»; To mann gjør en

DE MATEMATISKE NATURVITENSKAPENE: HISTORISK

139

jobb dobbelt så hurtig som én mann. I svært mange tilfeller holder denne «loven». Den kan være nyttig for en arbeidsformann som skal fordele arbeidere mellom forskjellige oppgaver. Men det er heller ikke vanskelig å finne tilfeller der «loven» ikke holder. På samme måte vet vi fra praktisk erfaring at for ek­ sempel en blykule faller hurtigere enn en svamp, og at legemer har en tendens til å falle hurtigere jo tyngre de er. Å tolke dette som en påstand om en matematisk sammenheng, er helt misforstått i forhold til Aristoteles’ filosofi. Galileis hypotese om at alle legemer faller like hurtig, uansett vekt, stemmer heller ikke uten videre overens med erfaringen. Tvert imot forteller erfaringen oss at legemer vanligvis ikke faller like hurtig. Vi forklarer dette med at forskjel­ len i fallhastighet skyldes luftfriksjonen, og at alle legemer faller like hurtig i va­ kuum. Det kan så være. Men den typen fall vi har erfaring med, finner ikke sted i vakuum. Galilei hadde i hvert fall ikke erfaringer med denne typen fall. På hans tid var man ikke i stand til å fremstille vakuum. Galileis anklage mot Aristoteles var da heller ikke primært at Aristoteles hadde fremsatt ukorrekte påstander. Han kritiserte fremfor alt den måten Aris­ toteles beskrev naturen på. Det greske ordet for «final årsak» er «telos». Aristote­ les' naturfilosofi kalles av den grunn ofte teleologisk. Vi har tidligere sett at «final årsak» i den uorganiske verden best kan oversettes med «naturlig plass». Dermed unngår vi den primitive tolkningen av Aristoteles’ naturfilosofi som hevder at han tilskrev naturen bevissthet, hensikter og ønsker. Det dreier seg ikke her om å unndra Aristoteles fra kritikk eller å gjøre ham mer «moderne» enn han egent­ lig var, men snarere om å forstå en annen måte å tenke om naturen på. Fordi en tings naturlige plass alltid er en plass i en helhet, spiller helheten en fundamental rolle i Aristoteles’ naturfilosofi. Dessuten er den konkret, i motset­ ning til moderne naturvitenskap. Aristoteles kan snarere kritiseres for å være for konkret enn for å være for spekulativ, som vi snart skal se. Vi skal nå se at de ledende ideer i utviklingen av moderne naturvitenskap står i sterk kontrast til Aristoteles’ naturfilosofi. Som tidligere nevnt, er det van­ lig å betegne Galilei som grunnleggeren av moderne naturvitenskap. Dette bør ikke forlede en til å tro at Galilei så å si på egen hånd grunnla den moderne na­ turvitenskapen. Tvert imot er det lett å vise at han har en plass innen en utvik­ ling som hadde pågått i flere hundre år. Men han førte utviklingen over i en ny og avgjørende fase. Det er i og med Galilei vi får grunnlagt et nytt vitenskapelig ideal som ble en konkurrent til den tidens etablerte vitenskap. Den etablerte vitenskap var Aristoteles’ naturfilosofi, riktignok i den ril dels sterkt degenererte form som går under betegnelsen skolastikken. Man skal naturligvis alltid være forsiktig med å tillegge enkeltpersoner for stor betydning i en historisk utvik­ ling. Men på samme måte som filosofiens fødsel knyttes til navnet Thales, kan også den moderne naturvitenskaps fødsel knyttes til navnet Galilei.

140

KAPITTEL

7

Galilei tok avstand fra det syn at naturen skal beskrives i henhold til de fire årsakene. I særdeleshet var han imot bruken av finale årsaker. Han avviste det som ren spekulasjon. Derimot krevde han at naturen skal beskrives matematisk. Dette får vidtgående konsekvenser. Vi skal i det følgende se hvilke konsekvenser det får for studiet av bevegelse.

4. Galileis skråplaneksperimenter Målinger Å beskrive bevegelse matematisk er det samme som å gi matematiske sammen­ henger mellom målbare størrelser. De størrelsene Galilei målte, var tilbakelagt veistrekning og den tid det hadde tatt å tilbakelegge denne veistrekningen. Det skulle ikke være så vanskelig å forstå at Galilei ikke hadde noen muligheter til å studere fritt fall direkte. En stein faller for eksempel alt for hurtig i forhold til den måleapparaturen han rådde over. Derfor måtte han nøye seg med å studere fritt fall indirekte. Han studerte pendelbevegelser og — fremfor alt — kuler som ruller nedover skråplan. Så i stedet for å studere naturlig forekommende beve­ gelse, studerte han bevegelse i laboratoriet under betingelser som sjelden eller aldri vil forekomme i naturen. Å måle den tilbakelagte veistrekningen bød ikke på noen problemer. Allerede de gamle babylonerne og egypterne målte lengder. Derimot bød det på problemer å måle tiden. Riktignok eksisterte det mekaniske klokker på Galileis tid, men de var altfor unøyaktige for hans formål. I Dialog om to nye vitenskaper (1638) har han beskrevet hvor nøyaktig han var i utførelsen av eksperimentene. Han benyttet et skråplan som var ca. seks meter langt. Langs dette skråplanet laget han en renne, og han sørget for at denne var så rettlinjet, jevn og glatt som mulig. Langs denne rennen trillet han så bronsekuler. Han sørget også for at disse var så runde og glat­ te som mulig. For en bestemt lengde målte han så tiden, og han målte alltid flere ganger. Han sier selv at han ikke ga seg før avviket mellom to forskjellige måling­ er var redusert til «ett tiendedels pulsslag». Hvis dette stemmer, så betyr det at han målte tiden med en nøyaktighet av ca. 1/10 sekund! Han beskriver den metoden han benyttet for å måle tiden. Han lot vann renne ut av en kjele, og dermed var den mengden vann som rant ut, et direkte mål på den tiden som hadde forløpt (under forutsetning av at vannstanden i kjelen var tilnærmet konstant). Vitenskapshistorikere er kommet frem til at det er helt usannsynlig at han kan ha målt med en nøyaktighet av 1/10 sekund med denne metoden. Det har derfor vært antydet at han kanskje ikke har utført skråplaneksperimentene i det hele tatt. Men det er feil. Vi har faktisk hans egne notater fra eksperimentene, så

Øverst: Galilei demonstrerer sin apparatur (fresko-maleri av Giuseppe Bezzuoli). Nederst: Kopi av Galileis skråplan, fra vitenskapsmuseet i Firenze.

det er åpenbart at de er blitt utført. Vitenskaphistorikeren Stillman Drake har derimot kommet med en plausibel forklaring på Galileis nøyaktighet. Ifølge Drake har Galilei benyttet musikk til å måle tiden. Dette høres rart ut, men forklaringen er ganske enkel: Man kan vise at en musiker som spiller en melodi, er i stand til å holde takten over lange perioder. Galilei festet tråder over rennen, slik at han kunne høre et lite klikk idet bronsekulen passerte. Deretter justerte han disse slik at han hørte klikk i takt med musikken. Han visste da at kulen passerte trådene med jevne tidsintervaller. Den første tråden ville være avstanden etter ett tidsintervall, den andre tråden etter to tidsintervaller, den tredje tråden etter tre tidsintervaller osv. Han fant at den tilbakelagte vei var proporsjonal med kvadratet av tiden, altså s = k t2.

142

KAPITTEL 7

Variasjon av forsøksbetingelsene

Galilei utførte eksperimentene med forskjellig helning på skråplanet, og fant at den samme loven gjalt for forskjellige helninger. Fra det sluttet han at når loven gjaldt for forskjellige helninger, ville den også gjelde for grensetilfellet når helningsvinkelen var 90°, dvs. fritt fall. Men denne slutningen bygde på en premiss som Galilei ikke gjorde tilfredsstillende rede for. Når en kule triller på et skrå­ plan, forflytter den seg ikke bare i rommet, den roterer også. Når den faller, roterer den ikke (dvs. det er ikke nødvendig at den roterer). Riktignok kan vi vise at en kule som triller, følger den samme loven som en kule som faller fritt, men Galilei var ikke i stand til å vise dette. Hans slutning fra trillende kule til fritt fall må vel derfor regnes som en «heldig gjetning». Galilei utførte også eksperimentet med kuler av forskjellig vekt. Men her fikk han et problem. Jeg har tidligere vært inne på hypotesen om at alle legemer faller like hurtig, uansett vekt. Dette tilsvarer at alle kuler triller like hurtig på skråplanet, uansett vekt. Men det viste seg ikke å stemme: Kulene trillet ikke like hurtig. De tunge kulene trillet hurtigere enn de lette, dvs. de oppførte seg mer i overensstemmelse med Aristoteles’ teori. Hvis Galilei hadde handlet slik en vitenskapsmann ifølge Popper burde handle, skulle han ha forkastet hypote­ sen. Den var jo faktisk falsifisert. Men Galilei forkastet ikke hypotesen. Satt på spissen kan man snarere si at han gikk inn for å forandre virkeligheten slik at virkeligheten kom til å stemme overens med teorien. Han gjorde nemlig alt han kunne for å få kulene til å trille like hurtig. Dette prøvde han å oppnå ved å gjø­ re skråplanet så jevnt og glatt, og kulene så runde og glatte, som mulig. Han be­ nyttet også lave hastigheter, slik at luftmotstanden ble redusert. Han prøvde med andre ord med alle midler å redusere friksjonen. Da oppdaget han at jo mer han greide å redusere friksjonen, jo nærmere kom han til å få kulene til å trille like hurtig (Drake 1978, s. 86). Når det gjelder fritt fall, er det bare luftmotstanden som begrenser bevegel­ sen. Galilei utførte derfor følgende resonnement:

Vi finner som et faktum at hastighetsvariasjonene mellom legemer av for­ skjellig vekt blir mindre og mindre etter som det omkringliggende mediets motstand avtar. Hvis vi i et medium som er svært tynt ... finner at hastig­ hetsforskjellene nesten er umerkelige til tross for store forskjeller i vekt, da har vi rett til å tro at det er høyst sannsynlig at alle legemer vil falle med samme hastighet i vakuum (Galilei 1638/1954, s. 72). Når Galilei derfor hevdet at alle legemer faller like hurtig, så mente han altså ikke at det faktisk er slik i den virkeligheten som vi umiddelbart har tilgang til

DE MATEMATISKE NATURVITENSKAPENE: HISTORISK

143

gjennom våre sanser. Han snakket om det ideelle frie fall. På hans tid kunne man ikke fremstille vakuum, så det ideelle frie fall kunne ikke realiseres materi­ elt. Vi ser at Galilei på dette punktet ikke er så forskjellig fra Platon. Vi kjenner i dag fall-loven som v = g t, der v er hastigheten, g er tyngdens aksele­ rasjon, og t er tiden. Vi oppnår denne loven fra s = H g t2 ved derivasjon. Men her er det lett å la seg forlede. Galilei brukte tretti år på å komme fra s = x/i g t2 til v = g-t. Grunnen var at den krever begrepet om hastighet i ett punkt, som han måtte utvik­ le. 1 ettertid kan ting virke innlysende, men vi har lett for å glemme hvor lang tid det kan ta å utvikle de nye begrepene som skal til for å beskrive fenomenet.

Analytisk-syntetisk metode

Jeg bør også nevne en annen viktig side ved Galileis eksperimenter. På Galileis tid ble det arbeidet intenst med å beregne prosjektilbaner, spesielt kanonkulers baner. Ifølge Galilei kan en kanonkules bevegelse betraktes på følgende måte: Kanonkulen har ikke bare én bevegelse, men to. Bevegelsen kan nemlig betrak­ tes som sammensatt av to komponenter, en horisontal og en vertikal (se figur 17). Disse to er uavhengige av hverandre. Kanonkulen beveger seg vertikalt helt uav­ hengig av den horisontale bevegelsen, og den beveger seg horisontalt helt uav­ hengig av den vertikale bevegelsen. Den horisontale og den vertikale bevegelsen hadde Galilei allerede undersøkt eksperimentelt. Han visste at den horisontale bevegelsen er jevn og rettlinjet, og han visste at den vertikale bevegelsen er jevnt akselerert og rettlinjet. Han kunne så sette sammen disse to komponentene og vise at kanonkulens bane ideelt sett (uten friksjon) er en parabel. En slik fremgangsmåte kan vi kalle en analytisk-syntetisk metode, eller bare en analytisk metode. Den består i at et fenomen, for eksempel en kanonkules bevegelse, betraktes som sammensatt av forskjellige komponenter. Fenomenet

Figur 17. Prosjektils hastighet dekomponert i en horisontal og en vertikal kompo­ nent.

144

KAPITTEL 7

deles opp i sine enkelte komponenter, som så kan studeres hver for seg. Deretter kan komponentene settes sammen igjen til det opprinnelige fenomenet. Dette siste skrittet er syntesen. I Om metoden beskriver Descartes denne fremgangs­ måten i fire regler. De tre siste reglene lyder slik:

Den andre regelen var å dele hver av de vanskelige problemene, som jeg skulle undersøke, i så mange deler som det var mulig og som det var nød­ vendig for å få den beste løsning. Den tredje regelen var å lede mine tanker i en bestemt orden, slik at jeg begynte med de gjenstander som var de enkleste og de letteste å forstå, for så litt etter litt å stige gradvis opp til forståelsen av de mest sammensatte, og slik at jeg forutsatte en viss orden også mellom de gjenstander som ikke av naturen fremtrer i rekkefølge. Og endelig var den siste regel: overalt å foreta så fullstendige opptelling­ er og med et så altomfattende overblikk at jeg var sikker på ikke å ha glemt noe (Descartes 1637/1967, s. 26).

Descartes påpeker selv at dette er en metode som blir benyttet i geometrien. I dag tar vi vel en slik fremgangsmåte som en selvfølge, slik at vi slett ikke tenker over at den egentlig ikke på noen måte er selvfølgelig.

5. Matematikk som tilgang til virkeligheten Idealisering Galilei utviklet sin vitenskap i opposisjon til den tids aristotelisme. Det tradisjo­ nelle synet har vært at mens Aristoteles hadde utviklet spekulative teorier om naturen, så var det Galilei som utviklet en vitenskap som bygger på erfaringen. Men det som er sagt foran, skulle være tilstrekkelig til å vise at dette synet ikke er korrekt. Aristoteles bygde minst like mye på erfaringen som Galilei. Sett fra et aristotelisk synspunkt, er det god grunn til å hevde at Galilei slett ikke tar ut­ gangspunkt i erfaringen. Han snakker om abstrakte størrelser der hvor aristotelikeren snakker om konkret forekommende ting og fenomener. Vitenskapshistorikeren Alexandre Koyré beskriver dette slik:

Det er ikke å undre seg over at aristotelikeren følte seg forbauset og forvirret ved dette forunderlige forsøk på å forklare det virkelige med det umulige — eller, hvilket er det samme, å forklare virkelig væren med matematisk væren, for som jeg allerede har nevnt, er disse legemene som beveger seg langs rette

DE MATEMATISKE NATURVITENSKAPENE: HISTORISK

145

linjer i et uendelig tomt rom, ikke virkelige legemer, men matematiske lege­ mer som beveger seg i et matematisk rom (Koyré 1968, s. 36). Det riktigste er nok å si at både Aristoteles og Galilei bygde på erfaringen, men at det var en forskjellig type erfaring de bygde på. Aristoteles bygde på den erfa­ ring han fikk gjennom sansene, og beskrev det han så i henhold til de fire år­ sakene. Galilei bygde derimot på den erfaring han fikk ved å gjøre eksperimen­ ter og å ta utgangspunkt i målbare størrelser. Men hva er så et eksperiment? Jeg har tidligere sagt at Galilei gjorde ekspe­ rimenter fordi han selv forandret randbetingelsene systematisk. Hvis det bare er dette som kjennetegner et eksperiment, representerer ikke innføringen av ek­ sperimentet noe vesentlig nytt: I stedet for å vente på at bestemte randbetingel­ ser skal inntre, realiserer man selv randbetingelsene og observerer hva som skjer. Et slikt syn hevder en av de fremste logiske positivistene, Rudolf Carnap. I bo­ ken Philosophical Foundations of Physics sier han:

Når vi går frem på en ikke-eksperimentell måte, spiller vi en passiv rolle. Vi nøyer oss med å se på stjernene eller noen blomster, slår fast likheter og for­ skjeller, og prøver å oppdage regelmessigheter som kan uttrykkes som lover. Når vi går frem på en eksperimentell måte, spiller vi en aktiv rolle. I stedet for å være tilskuere, gjør vi noe som vil frembringe bedre observasjoner og resulta­ ter enn de vi får ved bare å se på naturen. I stedet for å vente til naturen frem­ bringer situasjoner som vi kan observere, prøver vi å frembringe slike situasjo­ ner. Kort sagt, vi gjør eksperimenter (Carnap 1966, s. 40).

Hvis man aksepterer et slikt syn, kan selvfølgelig ikke eksperimentet ha noen forrang når det gjelder tilgang til virkeligheten. Dette innebærer da også at alle observasjoner i prinsippet teller like mye, enten de stammer fra eksperimenter eller ikke. Hvis en teori ikke stemmer overens med observasjonene, er den falsi­ fisert, forutsatt at det er pålitelige observasjoner. Galilei må åpenbart ha ment noe annet. Han gjorde, som vi har sett, ekspe­ rimenter som ga resultater som ikke uten videre stemte overens med teorien. Men i stedet for å forkaste teorien, forbedret han eksperimentene. Til slutt grei­ de han å gjøre eksperimenter som stemte nesten fullstendig overens med teori­ en. Denne forbedringen i utføringen av eksperimentene besto i at han lyktes i å skape stadig mer idealiserte betingelser: Han gjorde planet så jevnt og glatt og kulene så runde og glatte at friksjonen på grunn av berøring ble redusert til et minimum. Han benyttet kuler med høy egenvekt og lave hastigheter for at luftmotstanden skulle reduseres. Det bemerkelsesverdige med dette er at jo mer Galilei lyktes i å forbedre ek-

146

KAPITTEL 7

sperimentene, jo merjjernet han segfra den konkrete virkelighet. Hvor fant han slik bevegelse i naturen som han fremstilte i sine eksperimenter? Ingen steder.

Naturens bok er skrevet i matematikkens språk

Så langt kan vi vel følge Galilei. Han trillet kuler på plane flater tilsynelatende fordi han var interessert i å studere matematisk bevegelse i et matematisk rom. Men det var jo ikke utelukkende dette han var interessert i. Han var tross alt in­ teressert i å studere virkeligheten. Men trodde han da at han kunne finne ut noe om virkeligheten på denne måten? Ja, han gjorde faktisk det. Dette kan bare bety at han hadde en helt annen oppfatning av hva virkeligheten var enn den Aristoteles hadde. Galilei sammenlignet universet med en stor bok, og man får tilgang til denne boken gjennom eksperimenter. Han sier det selv slik:

Filosofien er skrevet i denne store boken, universet, som ligger åpen for våre øyne. Men boken kan ikke forstås dersom man ikke først lærer å forstå språ­ ket og lese de bokstavene det består av. Den er skrevet i matematikkens språk, og bokstavene er trekanter, sirkler og andre geometriske figurer, og uten disse er det menneskelig umulig å forstå et eneste ord av den; uten dis­ se vandrer man rundt i en mørk labyrint (Galilei 1623/1957, s. 237).

Dette er naturligvis en metaforisk uttrykksmåte. Det har vært diskutert om sitatet utelukkende skal leses som det, eller om det er mulig å gi en mer presis utlegning. Det følgende tolkningsforslag er neppe urimelig: Galilei hevder at universet er et euklidsk rom, og at alle naturens egenskaper kan beskrives i dette rommet. Et euklidsk rom er et rom som kan beskrives ved tre akser som står vinkelrett på hverandre, altså et kartesiansk koordinatsystem. Vi tar for gitt at universet er et euklidsk rom. (Eller vi gjorde det i det minste før Einstein frem­ satte sin generelle relativitetsteori.) På Galileis tid var derimot et slikt syn noe fullstendig nytt. Ifølge den tidens oppfatning var universet sfærisk (som hos Aristoteles). Alt som foregår i det euklidske rommet, kan i prinsippet beskrives matema­ tisk. Men dermed er kunnskap om matematikk en forutsetning for å få kunn­ skap om virkeligheten. Galilei sier om matematisk kunnskap: Ekstensivt, dvs. med hensyn til mengden av de ting vi kan forstå, er den men­ neskelige forståelse for intet å regne selv om den forstår tusen utsagn, for tusen i forhold til uendelig er null. Men dersom man tar menneskets forståelse in­ tensivt, for så vidt som dette ordet betegner det å forstå et utsagn fullstendig, vil jeg hevde at det menneskelige intellekt virkelig forstår noen av dem full-

DE MATEMATISKE NATURVITENSKAPENE: HISTORISK

147

stendig, og følgelig har den samme grad av sikkerhet som Naturen selv har. Dette gjelder utelukkende de matematiske vitenskapene, dvs. geometri og aritmetikk, hvor det Guddommelige intellekt kjenner uendelig mange flere utsagn, siden det kjenner alle. Men med hensyn til de få som det menneske­ lige intellekt forstår, tror jeg at dets kunnskap er lik den Guddommelige i ob­ jektiv sikkerhet, for her lykkes den i å forstå nødvendigheten, og bak den kan det ikke finnes noen større sikkerhet (Galilei 1632/1970, s. 103).

Vi ser her at Galilei, som Descartes og Leibniz, henviser til Gud som garantist for matematikkens sikkerhet.

6. Det mekanistiske verdensbilde Jeg har i det foregående trukket frem en del viktige kjennetegn ved moderne naturvitenskap. Disse kjennetegnene henger delvis sammen, og det er naturlig­ vis farlig å trekke frem ett kjennetegn og si at det er det viktigste kjennetegnet. Men det er likevel grunn til å påpeke målinger og bruk av matematikk som et fundamentalt trekk ved moderne vitenskap. Det er da også på grunn av dette vi kan snakke om eksakte vitenskaper.

Primære og sekundære sansekvaliteter Jeg har tidligere sitert «Galileis maksime»: Mål det som er målbart, og prøv å gjøre målbart det som ennå ikke er målbart. Men Galilei gikk lenger enn dette. Han la nemlig til: Bare det som kan beskrives matematisk, eksisterer virkelig. Det­ te er det vi kan kalle det mekanistiske verdensbilde i et nøtteskall. Ifølge Galilei er nemlig den virkelig eksisterende verden slik: Nå vil jeg hevde at hver gang jeg forestiller meg en hvilken som helst mate­ riell eller legemlig substans, føler jeg øyeblikkelig behovet for å tenke på at den er avgrenset, og at den har en eller annen form; at den er stor eller liten i forhold til andre ting, og at den er på et bestemt sted til en bestemt tid; at den er i bevegelse eller i ro; at den berører eller ikke berører et annet legeme; og at den er i et antall av en, flere eller mange. Disse egenskapene greier jeg ikke å tenke bort fra substansen selv med fantasiens sterkeste anstrengelser. Men at substansen må være hvit eller rød, bitter eller søt, at den må være hørbar eller ikke hørbar, og at den må lukte godt eller vondt, det tvinger ikke tenkningen meg til å akseptere som en nødvendighet. Dersom vi ikke hadde våre sanser til å hjelpe oss, ville fornuften eller fantasien uten denne

148

KAPITTEL 7

hjelpen sannsynligvis aldri komme frem til slike egenskaper. Følgelig tror jeg at smak, lukt, farger osv. bare er betegnelser på gjenstander som uteluk­ kende eksisterer i vår bevissthet. Så dersom alle levende vesener forsvant, vil­ le alle disse egenskapene bli feid vekk og forsvinne. Men siden vi har gitt dem bestemte betegnelser, forskjellig fra betegnelsene på de virkelige egen­ skapene som er nevnt tidligere, ønsker vi å tro at de virkelig eksisterer like­ verdig med og ved siden av disse (Galilei 1623/1957, s. 274).

Galilei innfører her for første gang i nyere tid skillet mellom primære og sekun­ dære sansekvaliteter. Primære sansekvaliteter er de egenskapene han ikke kan tenke bort, og som dermed er objektivt eksisterende egenskaper. Vi vil i dag si at dette er egenskaper ved materien. Dermed har bare materien ifølge Galilei objektiv eksistens. Alle materiens egenskaper kan beskrives matematisk, og enhver vitenskap som skal gi en beskrivelse av den objektivt eksisterende ver­ den, må derfor være matematisk. Mekanikken blir dermed den grunnleggende vitenskap.

Naturlover

Jeg har tidligere beskrevet hvordan Aristoteles benyttet den virkende årsaken til å forklare et kast: Den virkende årsaken er en krafi som frembringer bevegelsen. Dersom ikke kraften er til stede, vil bevegelsen øyeblikkelig opphøre. Den mo­ derne arvtaker til Aristoteles’ «bevegelseslov» er Newtons 2. bevegelseslov, F = ma. I et par hundre år var det da også alminnelig akseptert at all bevegelse skjer i over­ ensstemmelse med denne loven. Loven ble også regnet som prototypen på en naturlov. Det er påfallende at begrepet er nøye knyttet til moderne naturvitenskap. Betegnelsen «naturlov» ble omtrent aldri benyttet før på begynnelsen av 1600-tallet (Krohn 1967, s. 89). Det var fremfor alt etter at Newton i Principia kalte sine grunnsetninger for «lover» at uttrykket ble alminnelig utbredt. Innenfor rammene av Newtons mekanikk fungerer naturlovbegrepet på føl­ gende måte: Vi har et system som består av masser som påvirker hverandre inn­ byrdes gjennom krefter. Til ethvert tidspunkt har systemet en bestemt tilstand. Etter som tiden går, går systemet fra en tilstand til en annen, og naturlovene «styrer» denne overgangen. Vårt solsystem er et eksempel på et slikt system. Det består av solen og plane­ tene (vi ser for enkelthets skyld bort fra at noen planeter har måner). Systemets til­ stand kan spesifiseres ved planetenes posisjoner og hastigheter. Ved tidspunkt t er solsystemet i tilstand SQ. Systemets utvikling i tid er bestemt av denne tilstanden og av de kreftene som virker på hver planet (og som igjen følger av gravitasjons-

loven). Av dette følger enhver senere tilstand S. Vi kan illus­ trere dette slik:

naturlover

S„

s

Naturlovene sier strengt tatt ikke noe om systemets struk­ tur. En beskrivelse av vårt sol­ systems struktur vil innbefatte solens og planetenes masser, planetenes gjennomsnittlige avstand fra solen, osv. Natur­ lovene sier hvordan dette sys­ temet utvikler seg, men de kan ikke si hvorfor solsystemet har ni planeter, og ikke åtte eller ti. Vitenskaper som er spesi­ elt opptatt av å finne allmenne lover, kalles gjerne nomotetiske vitenskaper (gresk: nomos = lov). Fysikk og kjemi vil være eksempler på typisk nomote­ tiske vitenskaper. Dette inne­ bærer ikke at de ikke også er

Det greske ordet for sannhet (aletheia) peker mot noe som er avdekket, eller ikke lenger skjult. I kunsten har det vart en lang tradisjon for å avbilde sannhet som nakenhet, slik som i denne statuen av L.E. Barrias fra 1899, kalt «Naturen av­ slører seg for vitenskapen».

150

KAPITTEL 7

opptatt av å beskrive strukturer, men at det å finne allmenne lover er primært. An­ dre vitenskaper er mer opptatt av å beskrive strukturer. Anatomi vil være et typisk eksempel på en slik vitenskap.

Determinisme Solsystemet er det beste eksempel på et mekanisk system. Planetenes bevegelser kan beskrives eksakt, og de følger Newtons bevegelseslover. Med kjennskap til systemets tilstand på ett tidspunkt kan man nøyaktig beregne dets tilstand på ethvert tidligere og senere tidspunkt. Det er fullstendig determinert. Systemet går, bokstavelig talt, «som en klokke», ja, egentlig er solsystemet nettopp proto­ typen på en klokke.

Nå må vi ikke glemme at solsystemet er svært spesielt, og at planetenes be­ vegelser skiller seg svært fra systemer på jorden. I tidligere tider skilte man der­ for skarpt mellom fenomener på jorden og fenomener på himmelen. For ek­ sempel hevdet Aristoteles at himmellegemene besto av et annet element enn materielle gjenstander på jorden. Men det er en følge av den moderne natur­ vitenskap at skillet mellom fenomener på jorden og i himmelrommet faller bort, og det er en følge av det mekanistiske verdensbildet at himmellegemenes bevegelse blir tatt som mønster for alle fenomener. Det er typisk at Newton etter at han har beskrevet hvordan han har utledet planetenes bevegelser, an­ tyder at samme metode kan brukes til å forklare oppførselen til de partiklene som materielle legemer består av. Den franske matematikeren Pierre Simon de Laplace (1749-1827) tok skrit­ tet fullt ut og hevdet at det prinsipielt ikke er noen forskjell mellom et molekyls og en planets bevegelse. Begges bevegelse er fullstendig determinert, men for­ skjellen består i at vi ikke kan ha kjennskap til det enkelte molekyls bevegelse. I innledningen til Filosofisk essay om sannsynligheter sier han det slik: Den banen som beskrives av ett enkelt luftmolekyl, styres på en måte som er akkurat like sikker som planetbanene; den eneste forskjellen mellom dem er den som kommer fra vår uvitenhet (Laplace 1814/1951, s. 6).

Det syn som går ut på at man med kjennskap til universets tilstand på ett tids­ punkt i prinsippet kan beregne dets tilstand på ethvert tidligere og senere tids­ punkt, kalles determinisme. Det skulle være klart at et deterministisk syn får vidtrekkende konsekvenser for vårt syn på frihet og moralsk ansvar. Jeg skal komme tilbake til dette problemet i et senere kapittel. Men først skal jeg vise at nyere utvikling i vitenskapene har vist at determinisme ikke er så enkelt som det en gang kunne synes. Det blir ett av emnene i neste kapittel.

Kapittel 8 De matematiske naturvitenskapene: det 20. århundre

På slutten av forrige kapittel beskrev jeg det mekanistiske verdensbildet som ble etablert av Galilei og Descartes på begynnelsen av 1600-tallet. I dette århundret har det skjedd flere revolusjoner i de eksakte naturvitenskapene som rokker ved dette verdensbildet. Jeg skal gjennomgå tre viktige teorier: den spesielle relativi­ tetsteorien, kvantemekanikken og kaosteori.

1. Den spesielle relativitetsteorien Historisk Den spesielle - som den generelle - relativitetsteorien er uløselig knyttet til Al­ bert Einsteins (1879—1955) navn. I løpet av en åtteukers-periode i 1905 sendte Einstein tre artikler til Annalen der Physik. Den første var om lysets kvantenatur (den fotoelektriske effekt), den andre om termodynamikk, og den tredje var presentasjonen av den spesielle relativitetsteorien. Hver enkelt av disse artiklene ville ha gitt ham en plass som en av dette århundrets betydeligste fysikere. Den spesielle relativitetsteorien fikk sin første, og stort sett endelige, utfor­ ming i «Zur Elektrodynamik bewegter Korper» (1905), supplert med en artikkel på et par sider i det samme tidsskrift samme året. Det er lett å sammenfatte teo­ rien i noen få setninger, men det er vanskeligere å redegjøre for implikasjonene av teorien. Teorien er grunnlagt på to prinsipper, som fremsettes i begynnelsen av den nevnte artikkelen:

De følgende overlegninger bygger på relativitetsprinsippet og på prinsippet om lyshastighetens konstans. De to prinsippene blir definert på følgende måte: 1. Lovene som de fysikalske systemers tilstander forandrer seg etter, er uavhengig av hvilket av de to koordinatsystemer disse tilstandsforandringene betraktes i forhold til, når disse har jevn translasjonsbevegelse (dvs. for­ flytning i rommet uten rotasjon) i forhold til hverandre.

152

KAPITTEL 8

2. Enhver lysstråle beveger seg i det «hvilende» koordinatsystem med den bestemte hastigheten v, uavhengig av om denne lysstrålen sendes ut fra et legeme som er i ro eller et legeme som beveger seg (Einstein 1905, s. 891).

De to grunnleggende prinsippene er altså: 1) Relativitetsprinsippet og 2) Prin­ sippet om lyshastighetens konstans.

Relativitetsprinsippet Det er misvisende at teorien bærer navnet (den spesielle) «relativitetsteorien», for derav følger den utbredte oppfatning at relativitetsprinsippet er Einsteins fortjeneste. Men dette er feil. Alt det nye i teorien følger fra det andre av de to prinsippene, lyshastighetens konstans. Det eksemplet som ofte brukes for å for­ klare relativitetsprinsippet, observasjon av bevegelse i en togkupé, er nesten identisk med et eksempel som ble benyttet av Galileo Galilei i Dialog om to ver­ denssystemer. Formålet med dialogen var å forsvare det heliosentriske system. Ett av de argumentene motstanderne av det heliosentriske system benyttet, var at dersom det er riktig at jorden beveger seg rundt sin egen akse og rundt solen, vil vi bevege oss med en enorm hastighet gjennom rommet. Flvordan kan det da ha seg at vi ikke observerer denne hastigheten? Galilei hevdet at vi ikke observerer absolutt, men relativ bevegelse, og han brukte blant annet følgende eksempel for å underbygge dette: Vi stenger oss inne i kahytten i et stort skip som beveger seg i stille sjø. Vi tar med fluer, sommerfugler og andre flyvende dyr. Vi tar med en bolle med vann med en fisk i, og vi henger opp en flaske som det drypper vann fra. En person i kahytten kan kaste noe til en annen, vi kan hoppe i forskjellige retninger, osv. Men alle disse bevegelsene vil være de samme om skipet er i ro eller i jevn, rettlinjet bevegelse. Ifølge Galilei kan vi ikke utføre noen eksperi­ menter som gjør oss i stand til å avgjøre om skipet er i ro eller beveger seg jevnt og rettlinjet (Galilei 1632/1970, s. 186-187). Relativitetsprinsippet er grunnlaget for det som gjerne kalles en «Galileitransformasjon». Den kan kort forklares slik: All bevegelse foregår i rommet, og kan følgelig beskrives i et tredimensjonalt koordinatsystem S, med aksene x, y og z, som en funksjon av tiden. La oss nå tenke oss at vi har et annet koordinat­ system S’, x’, y’, z’, som beveger seg jevnt og rettlinjet med hastigheten u langs x-aksen på det første koordinatsystemet (se figur 18). For enkelhets skyld har jeg bare tatt med x- og y-aksene.)

DE MATEMATISKE NATURVITENSKAPENE: DET 20. ÅRHUNDRE

153

X

Figur 18. Koordinatsystemet S’ beveger seg med hastigheten u i forhold til s.

All bevegelse som beskrives i det første koordinatsystemet, kan beskrives i det andre dersom vi innfører: x’ = x — ut

y’ = y z =z f= t

t står her for tiden. Hvis vi nå setter inn for x, y, z og t i en ligning, feks. New­ tons andre lov F = ma, foretar vi en Galilei-transformasjon. Newtons bevegel­ seslov vil da ha nøyaktig samme form. Den er altså invariant overfor en Galileitransformasjon. Det tradisjonelle relativitetsprinsippet sier da at alle naturlover er invariante overfor en Galilei-transformasjon. Men det finnes et unntak. I forrige århundre greide den engelske fysikeren James Clerk Maxwell (1831-1879) å sammenfatte beskrivelsen av alle elektro­ magnetiske fenomener i fire ligninger, kalt «Maxwells ligninger». Det så ut som om elektromagnetiske fenomener ikke er underlagt relativitetsprinsippet. Det er to grunner til det: For det første: Maxwells ligninger er ikke invariante overfor en Galileitransformasjon. Følgelig ser det ut som om disse ligningene definerer et absolutt koordinatsystem. For det andre: Lys er et elektromagnetisk fenomen. Lys forplanter seg ved bølgebevegelse, og kan dermed sammenlignes med lyd, som også er en bølgebevegelse. Men lyd må ha et medium å forplante seg i, for eksempel luft. Den kan ikke forplante seg i vakuum. På samme måte mente man at lyset måtte ha et medium å forplante seg i. Dette mediet kalte man eter. Det ville da være natur­ lig å definere absolutt bevegelse i forhold til eteren. Hvis det finnes eter, ville jorden i løpet av sin bevegelse rundt solen bevege seg i forskjellige retninger i forhold til den. Dermed skulle det også være mulig

154

KAPITTEL 8

å vise at lyshastigheten ville variere etter som vi beveget oss med eller imot eter­ en. I slutten av forrige århundre gjorde den amerikanske fysikeren Albert A. Michelson (1852-1931), delvis sammen med Edward Morley, en rekke eksperi­ menter for å påvise eteren. Et av de viktigste ble gjort i 1887, og det kalles ofte «Michelson-Morley-eksperimentet». Dette er utvilsomt det mest berømte eks­ periment med negativt utfall i vitenskapens historie. Michelson og Morley grei­ de ikke å påvise noen eter. Lysets hastighet var alltid den samme.

Lyshastighetens konstans

Einsteins store fortjeneste er at han tok opp til revisjon det tidsbegrepet fysiker­ ne til da stilltiende hadde forutsatt. Dette begrepet kan tilbakeføres til Newtons definisjon i Principia. Jeg har tidligere vært inne på Newtons definisjon av tid, og jeg gjenga da hans definisjon av absolutt tid (se s. 65). Han fortsetter imid­ lertid med å innføre et skille mellom absolutt og relativ tid: Absolutt, sann og matematisk tid, flyter jevnt av seg selv og av sin egen na­ tur, uten relasjon til noe ytre, og kalles også varighet. Relativ og felles tid, som observeres, er et sansbart og ytre (enten nøyaktig eller unøyaktig) mål på varighet ved hjelp av bevegelse, som [vanligvis] brukes i stedet for sann tid; slik som en time, en dag, en måned, et år (Newton 1713/1971, bd. 1, s. 6).

Den relative tiden er den vi måler, og den kan være mer eller mindre nøyaktig, men det finnes en absolutt tid som er den samme over alt. Sagt med andre ord innebærer dette at universet er utstyrt med et absolutt «ur», som gjør det mulig, i prinsippet, å snakke om den samme tid overalt. Det var nettopp denne forutsetningen om en absolutt tid Einstein stilte spørsmålstegn ved. Jeg skal gjengi de viktigste trekkene i hans resonnement, slik det gjennomføres i «Zur Elektrodynamik bewegter Korper». Det er verd å mer­ ke seg at dette er et vitenskapelig resonnement, og ikke et resonnement som gjennomføres av pedagogiske grunner. Eksemplene med ur og tog (som jeg kommer til nedenfor) er Einsteins egne. Einstein resonnerte på følgende måte: Det er fysikkens oppgave å beskrive hendelser som en funksjon av tid og rom. For eksempel vil vi beskrive en partikkels bevegelse i rommet ved å angi de tre koordinatene x, y og z som funksjo­ ner av tiden t, altså x = x(t), y = y(t) og z = z(t). Men dersom dette skal være mu­ lig, må vi vite hva tid er. Å måle tid er i siste instans å fastslå om to hendelser er

samtidige. Når jeg sier: «Toget ankommer kl. 7», så mener jeg at de hendelsene at toget ankommer, og at urviseren står ved tallet 7, er samtidige hendelser. Å fastslå at to hendelser er samtidige, er det samme som å fastslå at to ur er

DE MATEMATISKE NATURVITENSKAPENE: DET 20. ÅRHUNDRE

155

synkrone (dvs. går likt). Det er uproblematisk å fastslå at to ur er synkrone når de er på samme sted. Man kan ganske enkelt holde de to urene ved siden av hverandre, og se om de går likt. Problemet oppstår når urene er på forskjellige steder. Jeg skal i det følgende benytte et eksempel fra Max Born (1882-1970) (Born 1920, s. 194-200) som viser de problemer som oppstår når man skal syn­ kronisere to ur som befinner seg på forskjellige steder: La oss tenke oss at vi har et system S, som består av en båt A som sleper en annen båt B. Det er 170 meter mellom de to båtene, og tåke, slik at man ikke uten videre kan se fra den ene til den andre båten. Det er to forskjellige måter å synkronisere urene på. Den førs­ te er at man bringer de to båtene sammen, og så sammenligner man urene. Den andre er at man benytter seg av et signal. For eksempel kan mannskapene på de to båtene avtale at A gir et lydsignal klokken 12 hver dag, og så stiller B klokken etter dette. Nå vet vi at lyden bruker en viss tid på å gå fra A til B (ca. 1/2 sek.), slik at signalet blir forsinket. Men når vi kjenner avstanden, kan vi korrigere for dette. Mannskapet i båt B trekker dermed fra et halvt sekund, fordi signalet fra A bruker så lang tid på å nå B. Men dette vil bare fungere så lenge båtene ikke beveger seg i forhold til luf­ ten. Det vil oppstå problemer hvis båtene beveger seg, eller hvis det er vind. Lyden beveger seg nemlig med en konstant hastighet i forhold til luften. La oss nå forutsette at vi har to sett med båter: S: A og B, og S’: A og B\ De beveger seg med en hastighet u i forhold til hverandre. Klokkene i henholdsvis A og B, og i A og B’ er blitt synkronisert etter metoden ovenfor, slik at klokke A og B er syn­ krone, og klokke A’ og B’ også er synkrone. La oss nå tenke oss at S’ passerer S. Idet båt A passerer A, sammenligner de sine klokker. Det viser seg at A og A er synkrone. Men da vil ikke B og B’ være synkrone. Vi har altså følgende situasjon: I S mener de at A og B er synkrone, og følgelig går riktig. I S’ mener de at A’ og B' er synkrone, og følgelig går riktig. Men alle urene kan ikke gå riktig. Enten må B eller B’ vise feil tid. Hvilket ur er feil? S:

A At’. Hvis enheten i S’ f.eks. er 1 sek., så kan den f.eks. være 2 sek. observert i S. Dette innebærer at uret i S’ ser ut til å gå langsommere når det observeres i S. Dette fenomenet kal­ les tidsdilatasjonen. (Direkte oversatt betyr dette «tidsutvidelse».) Det er verd å merke seg at tidsdilatasjonen, som alle andre relasjoner i den spesi­ elle relativitetsteorien, er symmetrisk: Når et ur i S’ ser ut til å gå langsommere ob­ servert fra S, så vil et ur i S se ut til å gå langsommere observert fra S’. Dette er grunn-

(c)

Figur 19 (a) «Lysur» i ro i S’. (b) Det samme urets bevegelse observertfra S. (c) For­ holdet mellom de avstandene lyset må tilbakelegge i de to tilfellene, (etter Feynman

1963, 15-16)

158

KAPITTEL 8

laget for det kjente «tvillingparadokset»: Vi tenker oss to eneggede tvillinger. Den ene forlater jorden med et romskip som beveger seg med relativistisk hastighet (dvs. en hastighet i nærheten av lysets hastighet, se senere), mens den andre tvillingen blir igjen på jorden. Sett fra jorden vil tiden i romskipet gå langsommere, slik at tvilling­ en i romskipet vil være yngre enn sin bror når han returnerer. Men sett fra romskipet vil situasjonen være helt tilsvarende. Jorden vil bevege seg og tiden der gå langsom­ mere, slik at det er den tvillingen som ble igjen på jorden, som vil være yngst. Men dette er ikke et virkelig paradoks. De to referansesystemene er ikke helt likeverdige, fordi de ikke beveger seg jevnt og rettlinjet i forhold til hverandre hele tiden. Rom­ skipet må akselerere og retardere, og dermed er vi utenfor den spesielle relativitets­ teoriens gyldighetsområde. Da må vi anvende den generelle relativitetsteorien.

Lorentz-kontraksjonen Vi har de samme to systemene, S og S’, som tidligere. La oss nå tenke oss at vi har en målestav med lengde L som befinner seg i ro i S, og en observatør som befinner seg i ro i S’. Han beveger seg da med hastigheten u i forhold til måle­ staven. Han kan måle lengden av målestaven på følgende måte: S’ beveger seg med en hastighet u i forhold til S. Han kan da ganske enkelt måle tiden fra y’aksen passerer det første punktet på målestaven til den passerer det siste punk­ tet, og så beregne lengden fra den tiden han har målt (se figur 20). Vi får da føl­ gende: S’: L’ = u At’

L’ og At’ er lengde og tid i S’. Men denne operasjonen kan også betraktes fra S. Da får vi: S: L = u At

Figur 20

Albert Einstein (1879—1955) på sitt kontor ved Institute for Advanced Study i Princeton, 1946.

160

KAPITTEL

8

L og At er lengde og tid i S. Men forholdet mellom At og At’ er nøyaktig det sam­ me som forholdet mellom At og At’ i eksemplet på s. 157, og vi ender opp med:

£’ = H1

-u2!c2

Som tidligere er kvadratroten mindre enn 1, og dermed må vi ha L ’< L. Betrak­ tet i det systemet der målestaven er i ro, vil den ha vanlig lengde. Men sett fra et system som beveger seg i forhold til den, vil den se kortere ut. Dette kalles «Lo­ rentz-kontraksjonen». Vi ser at uttrykket 'Vl - u2lc2 både kommer inn i forbindelse med transfor­

masjon av lengde og tid. Galilei-transformasjonen må i den spesielle relativitets­ teorien derfor erstattes av «Lorentz-transformasjonen». Hvis vi tar de samme koordinatsystemene som tidligere, får vi følgende transformasjon:

, x =

y’=y z =z L-Ux/c2

, /■

x — ut --------------"Vi - u2/c2

=

——

a/1

-

—

■

- u2!c2

Som vi ser, er faktoren u/c viktig. Fordi c er enormt stor (ca. 300 000 km/sek) har dette bare noen betydning for store hastigheter. Ellers blir u/c ~ o, og Lorentz-transformasjonen blir til en Galilei-transformasjon.

Popper og relativitetsteorien En tradisjonell fremstilling av den spesielle relativitetsteoriens oppdagelse er omtrent slik: Michelson-Morley-eksperimentet fra 1887 ga et negativt resultat, og dermed ble Newtons mekanikk falsifisert. Einsteins teori kunne redegjøre for dette negative resultatet, samtidig som den medførte flere andre testbare konse­ kvenser. Denne episoden spiller en viktig rolle i Karl Poppers vitenskapsteori. I The Logic ofScientific Discovery sier han: Det som tvinger teoretikeren til å søke etter en bedre teori er i disse tilfelle­ ne nesten alltid den eksperimentelle falsifikasjonen av en teori som så langt er akseptert og underbygd: det er, igjen, resultatet av tester ledet av teori. Berømte eksempler er Michelson-Morley eksperimentet som førte til relati­ vitetsteorien...» (Popper 1972, s. 108).

DE MATEMATISKE NATURVITENSKAPENE: DET 20. ÅRHUNDRE

161

Popper har i tillegg utallige henvisninger til Einstein og relativitetsteorien i an­ dre skrifter. Men fremstillingen er historisk feilaktig. I Einsteins «intellektuelle selvbiografi» (i Schilpp 1969) redegjør han selv for bakgrunnen for relativitetste­ orien. Teorien følger av et paradoks han oppdaget som sekstenåring angående lysets bevegelse. I Einsteins opprinnelige artikkel, som jeg har referert til tidlige­ re, nevnes ikke eksperimentet i det hele tatt. Jeg vil her også henvise til Michael Polanyis fremstilling av dette forholdet. Han refererer blant annet til korrespon­ danse med Einstein, hvor det sies: «The Michelson-Morley experiment had no role in the foundation of the theory» (Polanyi 1958, s. 11). Einstein uttalte seg riktignok litt forskjellig ved forskjellige anledninger. Det er grunn til å tro at Michelson-Morley-eksperimentet spilte liten rolle, selv om han sannsynligvis kjente til det i 1905 (jf. Pais 1982, s. 116-117). De tre artiklene Einstein skrev i 1905, har alle samme form. I stedet for å starte med et empirisk funn som ikke stemmer overens med den eksisterende teori (som han skulle ha gjort hvis han handlet i overensstemmelse med Poppers teori), starter han med en asymmetri eller lignende av primært estetisk art. Så fremsettes ett eller flere prinsipper som fjerner asymmetrien, og så avslutter ar­ tikkelen med noen testbare konsekvenser (Holton 1988, s. 193). Det gikk da også mange år før Einstein fikk Nobelprisen i fysikk. I 1914 ble teorien av de svenske fysikerne i Nobelkomiteen betegnet som «spekulativ», og dermed ikke funnet verdig til en Nobelpris (Kragh og Pedersen 1991, s. 305). Da Einstein i 1921 fikk Nobelprisen, var det ikke for relativitetsteorien, men for opp­ dagelsen av den fotoelektriske effekt. (For en fremstilling av diskusjonen om Nobelprisen, se kap. 30, «How Einstein got the Nobel Prize» i Pais 1982, s. 502—519.) Men relativitetsteorien har testbare konsekvenser. En konsekvens er at et legemes masse, som i Newtons teori er konstant, uavhengig av legemets hastighet, vil forandre seg med hastigheten etter ligningen:

yj 1

- u2lc2

der mo er legemets hvilemasse, dvs. massen når det er i ro (i forhold til referan­ sesystemet). Vi ser at massen øker med økende hastighet. Massen inngår i New­ tons 2. lov: F = ma. Dersom vi her setter inn den korrigerte massen, får New­ tons 2. lov følgende form: F=

mQa

1 - v2!c2

162

KAPITTEL

8

Vi ser altså at det eneste vi trenger å gjøre, er å sette inn den variable massen i stedet for hvilemassen. Dette er stort sett den eneste konsekvens av den spesielle relativitetsteorien som har praktisk betydning for fysikere. En slik korreksjon er bare nødvendig for relativistiske hastigheter. Samtidig er det den konsekvensen av relativitetsteorien som er lettest å tes­ te. Det er forholdsvis lett å observere partikler som har relativistiske hastigheter. Det ble foretatt observasjoner av elektroner allerede i 1906. På denne tiden var det tre teorier som sa hvordan elektronets masse ville forandre seg med hastig­ heten. Det var Lorentz’ elektronteori, Einsteins relativitetsteori, som begge gir samme verdi for massens variasjon med hastigheten, og Abrahams elektronteo­ ri. Eksperimenter utført av Walter Kaufmann var i overensstemmelse med Abra­ hams teori, og følgelig ikke i overensstemmelse med Lorentz’ og Einsteins teorier. Som tidligere nevnt spiller Einstein og relativitetsteorien en viktig rolle i Poppers vitenskapsteori, og Popper fremholder Einstein som et eksempel på en vitenskapsmann som var villig til å gi opp sin teori dersom den ikke stemte overens med observasjoner. Poppers syn på Einstein er mildest talt diskutabelt (se for eksempel Feyerabend 1975, s. 57, fotnote.) Men det var Lorentz som opp­ førte seg som en god popperianer. Allerede i 1906 skrev han: «Beklageligvis er min hypotese [...] i uoverensstemmelse med Kaufmanns nye resultater, og jeg må [derfor] forlate den ...» (sitert etter Kragh og Pedersen 1991, s. 177). Einstein derimot, hevdet at hans teori var riktig, og at Kaufmanns eksperimenter måtte være feil. Det viste seg da også at Einstein hadde rett. Senere eksperimenter har stemt overens med teoriens forutsigelser. En annen konsekvens som har vært testet empirisk, er tidsdilatasjonen. Muoner er partikler som disintegrerer etter en levetid på 2,2'icT6 sek., dvs. de har en levetid på litt over to milliontedels sekund. Selv med lysets hastighet vil de bare kunne tilbakelegge ca. 600 meter på denne tiden. Muoner dannes i atmosfæren i en høyde av ca. 10 kilometer, og må derfor tilbakelegge 10 000 meter før de når jordens overflate. Dermed skulle sannsynligheten for at en muon når jordens overflate være omtrent lik null, men likevel viser det seg at vi kan observere mu­ oner. Forklaringen er at muonene har en levetid på 2,2 io-6 sek. i et system der de er i ro, tilsvarende systemet S’ som er beskrevet tidligere. Men når muonene beveger seg med en hastighet som er i nærheten av lyshastigheten, må dette sys­ temet bevege seg med samme hastighet i forhold til vårt system S. Betraktet fra S vil tiden i S’ gå langsommere, og dermed vil muonenes levetid «strekke seg ut». Observasjoner av muoner med forskjellige hastigheter stemmer meget godt overens med relativitetsteoriens forutsigelser. I dag vil det være generell enighet om at den spesielle relativitetsteorien er godt empirisk underbygd. Problemet er hva teorien, og dette gjelder også den generelle relativitetsteorien, ikke kan gjøre rede for. Dette henger sammen med

DE MATEMATISKE NATURVITENSKAPENE: DET 20. ÅRHUNDRE

163

det vi kan kalle den «geometriske» tidsoppfatningen, som i hvert fall går tilbake til Galilei. I diagrammer avbildet Galilei tiden som en rett linje. Dermed «geometriserte» han tiden, slik at den kunne betraktes som en fjerde dimensjon. Føl­ gelig var Galilei den som innførte det firedimensjonale rom, selv om han satte et skille mellom rom og tid. Einstein viste riktignok at det ikke er mulig å opp­ rettholde et slikt skille, men ellers deler han Galileis fundamentale forutsetning. En slik tidsoppfatning medfører at man ikke kan redegjøre for det fundamen­ tale forhold at tiden har en retning («the arrow of time»). Dermed får man et bil­ de av virkeligheten som en film som like godt kunne kjøres baklengs. Men fra dagliglivet vet vi at mange hendelser ikke kan gå den motsatte veien. I klassisk fy­ sikk er det bare én lov som skiller mellom fortid og fremtid: termodynamikkens 2. hovedsetning. Termodynamikken er derfor et av de områdene der det har skjedd radikalt nye ting, og enkelte har gått så langt som til å hevde at tidsbegrepet må tas opp til revisjon. (Se f.eks. Prigogine 1980 og Coveney og Highfield 1990.)

2. Kvantemekanikk I henhold til Galilei og Descartes gir vitenskapen innsikt i verden slik den er, uavhengig av oss. Nå hadde man alltid visst at man i praksis påvirker de objek­ tene man observerer, men det ble forutsatt at denne påvirkningen kan gjøres vil­ kårlig liten, slik at det er meningsfullt å snakke om objektene i seg selv. Men er det så opplagt at dette også gjelder i mikrofysikken? Ifølge den såkalte «usikkerhetsrelasjonen», som Werner Heisenberg formulerte i 1927, er svaret «nei». Den­ ne forutsetningen gjelder ikke i mikrofysikken. Veien frem til usikkerhetsrelasjonen kan beskrives i to skritt. Det første skrittet er at det er umulig å snakke om størrelser, for eksempel et objekts posi­ sjon, uten å angi en måte å observere det på: Når man ønsker å få klarhet i hva som skal forstås med ordene «et objekts posisjon», for eksempel et elektron (relativ til en gitt referanseramme), må man spesifisere bestemte eksperimenter som man planlegger å måle «elektronets posisjon» med: ellers har ordene ingen mening (Heisenberg 1927/ 1983, s. 64).

Det andre skrittet er at enhver observasjon nødvendigvis medfører en påvirk­ ning av objektet:

I virkeligheten bygger våre vanlige naturbeskrivelser, og spesielt tanken om at hendelser i naturen følger en streng lovmessighet, på antakelsen at det er

Konsekvensene av kvanteteoriens anvendelse i atomfysikken dannet grunnlaget for en serie av Solvay-kongresser i Belgia. Fra kongressen i 1927 ser vi i første rad Planck (nr. to), Curie (nr. tre), Einstein (nr. fem). I andre radDirac (nr. fem), Bohr (nr. ni). I tredje rad Schrodinger (nr. seks), Heisenberg (nr. ni).

mulig å observere fenomener uten å påvirke dem i nevneverdig grad....Men i atomfysikken er generelt enhver observasjon forbundet med en endelig, og til en viss grad ukontrollerbar, forstyrrelse... (Heisenberg 1930/1958, s. 48).

Ett av de eksemplene Heisenberg bruker for å vise at denne antakelsen ikke holder, er det tilfellet at man ønsker å observere et elektron i et mikroskop. Skal man være i stand til å se elektronet i mikroskopet, må man sende en eller annen type stråling mot det. Elektronet må være «belyst» på samme måte som en makroskopisk gjenstand må være belyst for at vi skal kunne se den. Dette var også erkjent innen den klassiske fysikken, men man hadde antatt at for­ styrrelsen kan gjøres vilkårlig liten. Men, Einstein hadde vist i 1905 at lyset all­ tid kommer i minste enheter, fotoner. På det grunnlaget viste Heisenberg at

166

KAPITTEL 8

forstyrrelsen alltid vil være så stor at produktet blir lik eller større enn en be­ stemt verdi:

Aq • Ap > h/qJT

Her er Aq usikkerhet i posisjonsbestemmelsen, Ap usikkerhet i impulsbestemmelsen og h er Plancks konstant. Denne relasjonen innebærer at dersom vi for eksempel kjenner en partikkels posisjon nøyaktig, vil vi overhodet ikke vite noe om impulsen, og hvis vi kjenner impulsen helt nøyaktig, vil vi overhodet ikke vite noe om hvor partikkelen er lokalisert. Derfor er kvantemekanikken indeterministisk-. Vi kan normalt bare forutsi fremtidige tilstander med en viss sannsyn­ lighet.

Einstein: Kvantemekanikken er ufullstendig

Heisenbergs usikkerhetsrelasjon ble raskt allment akseptert. Derimot har det vært strid om tolkningen av den. En tolkning går ut på at den bare angir en grense for vår erkjennelse av den objektive virkelighet, slik at de fysikalske stør­ relsene i et system objektivt sett eksisterer, selv om vi ikke har fullstendig infor­ masjon om dem. Dette kalles gjerne teorien om «skjulte variabler». Den fremste talsmann for teorien om skjulte variabler var David Bohm. Einstein mente rik­ tignok at Bohms versjon var for enkel (jfr. Einstein, Born 1972, s. 195), men det er ingen tvil om at Einstein forfektet beslektede standpunkter. Einstein kunne aldri godta at kvantemekanikken var en fullstendig teori, siden den var indeterministisk. I 1935 skrev han, sammen med Boris Podolsky og Nathan Rosen (derav betegnelsene «EPR-paradoks», «EPR-korrelasjoner» osv.), en artikkel som har vært sentral i den senere diskusjonen av kvantemeka­ nikken. Her gjennomførte de et tanke-eksperiment som etter deres mening bare gir to muligheter: Den ene muligheten er at virkninger kan bre seg med større hastighet enn lyset. Dette er et brudd på det som kalles «Einstein-lokalitet». Det andre er at kvantemekanikken er en ufullstendig teori. De utelukker selv den første muligheten, og konkluderer med at kvantemekanikken må være ufull­ stendig. Den andre tolkningen er mer radikal, og hevder at flere av forutsetningene i tradisjonell vitenskap må revideres, blant annet forholdet mellom observatøren og det som blir observert. Dette er den såkalte «Københavner-tolkningen», som fremfor alt ble utarbeidet av Bohr og Heisenberg. Dette har siden vært den do­ minerende tolkningen, og brukes i dag synonymt med «kvantemekanikk». Forskjellen mellom de to tolkningene er av filosofisk og vitenskapsteoretisk art, ved at det i siste instans dreier seg om to forskjellige syn på hva virkeligheten

DE MATEMATISKE NATURVITENSKAPENE: DET 20. ÅRHUNDRE

167

er, og hvilke krav som må stilles til en teori. Det så imidlertid ut til at de to tolk­ ningene alltid førte til de samme forutsigelser i praksis, slik at det ville være umulig på eksperimentelt grunnlag å avgjøre hvilken av tolkningene som var riktig. I 1964 formulerte imidlertid John Bell en del relasjoner som har fått navnet «Bells ulikheter». Teorien om skjulte variabler vil alltid være i overensstemmelse med disse ulikhetene, men i noen tilfeller vil kvantemekanikken (i Københavner-tolkningen) bryte med dem. Bell hadde dermed vist at det prinsipielt fantes situasjoner der de to tolkningene gir forskjellige forutsigelser. Det var dermed et teknisk spørsmål om disse kunne realiseres eksperimentelt. Dette lot seg gjøre på begynnelsen av 1970-tallet. De første eksperimentene ble utført i 1972, og senere er det gjort en rekke lignende eksperimenter. Med ett eller to unntak har alle eksperimentene vist at Bells ulikheter blir brutt. Dette støtter «Københavner-tolkningen» av kvantemekanikken, og bryter med kravet til «Einstein-lokalitet». Man sier derfor av og til at kvantemekanikken er «holistisk». Dette bryter også med det virkelighetsbildet som Galilei, Descartes og Einstein forfektet.

Bohr: Vi kan aldri se naturen fra Guds ståsted Det har vært skrevet mye rart om kvantemekanikken, og den har vært brukt til å legitimere til dels svært luftige spekulasjoner. Derfor er det grunn til å oppfor­ dre til nøkternhet i tolkningen av kvantemekanikken. Jeg skal her nøye meg med å trekke noen konklusjoner som riktignok ikke er ukontroversielle, men som like fullt er godt begrunnet. Observatøren får en viktig rolle i kvantemekanikken, og både Bohr og Hei­ senberg fremhevet at det i kvantemekanikken er umulig å opprettholde et abso­ lutt skille mellom det erkjennende subjekt og objektet for erkjennelsen. Bruken av ordet «subjekt» kan nok lett lede tankene i retning av subjektive oppfatning­ er og bevissthet. Derfor er det nok bedre å holde seg til betegnelsen «observa­ tør». I tillegg må det presiseres at det siktes til hele observasjonssituasjonen, hvor fremfor alt måleinstrumenter er viktig. Bohr sa det slik:

Med henblikk på objektiv beskrivelse er det mer hensiktsmessig å bruke ordet fenomen bare for å referere til iakttagelser som er oppnådd under om­ stendigheter hvis beskrivelse innbefatter en redegjørelse for hele forsøksanordningen (Bohr 1955, s. 103).

Observatørens fundamentale rolle er også grunnlaget for Bohrs komplementaritetsprinsipp. Dette prinsippet innebærer at vi kan ha forskjellige perspektivet på virkeligheten, og noen av disse perspektivene utelukker hverandre. Det er derfor

168

KAPITTEL 8

umulig å redusere all beskrivelse av virkeligheten til ett grunnleggende perspek­ tiv (for eksempel fysikkens perspektiv). Det ville i så fall representere det Bohr kalte «Gods Eye View». Det ville være verden sett fra Guds ståsted (Favrholdt I995> s. 97)Bohr påpekte gang på gang at objektivitet i fysikken ikke kan innebære slik Galilei og Descartes hadde tenkt seg det — at vi skal avbilde virkeligheten slik den er uavhengig av menneskene. Ifølge Bohr er det umulig å opprettholde et slikt objektivitetsideal. Objektivitet i vitenskapene må derfor snarere forstås som intersubjektivitet-.

I fysikken, hvor vi dog har med så langt simplere forhold at gøre enn i psy­ kologien, belæres vi jo atter og atter om, at vor opgave ikke er at trænge ind i tingenes væsen, hvad vi heller slet ikke ved, hvad ville sige, men blot at udvikle de begreber, der tillader os på frugtbar måde at tale med hverandre om foreteelserne i naturen (Bohr til forfatteren H.P. E. Hansen, 20.7.1935, sitert etter Favrholdt 1995, s. 97).

3. Kaos Sensitiv avhengighet av initialbetingelsene Kvantemekanikken er indeterministisk. Kaosteori viser imidlertid at selv deter­ ministiske systemer kan oppføre seg på en måte som er like forunderlig som det vi finner i kvantemekanikken. Jeg skal bruke et etter hvert velkjent eksempel for å vise dette fenomenet. I 1950- og 60-årene brukte man store summer på å utvikle datamaskinmodeller i meteorologien. Hensikten var å forutsi og kontrollere været nøyaktig. Man begynte å få større og raskere datamaskiner, og laget matematiske modeller som simulerte været. En av de som arbeidet innen dette området, var Edward Lorenz ved Massachusetts Institute of Technology i Boston. En dag i 1961 hadde han startet opp datamaskinen og latt den kjøre en modell. Begynnelsestilstanden var litt forskjellig fra det han hadde benyttet tidligere. Da han kom tilbake for å kontrollere resultatet en time senere, oppdaget han at forløpet var helt forskjel­ lig fra det han tidligere var vant til. Det Lorenz her hadde oppdaget, var sensitiv avhengighet av initialbetingel­ sene. Dette fenomenet blir også kalt «sommerfugl-effekten» etter tittelen på et foredrag av Lorenz: «Predictability: Does the Flap of a Butterfly Wing in Brazil Set Off a Tornado in Texas?» (1995). Med dette sikter man til det fenomen at små feil eller avvik under bestemte forhold kan forstørres opp dramatisk. Det

DE MATEMATISKE NATURVITENSKAPENE: DET 20. ÅRHUNDRE

169

bemerkelsesverdige er at de systemene man fokuserte på i første omgang, er enkle og deterministiske. 1 disse tilfellene er det derfor bare vår kunnskap om systemene som er mangelfull. Men i de tilfellene hvor vi har sensitiv avhengig­ het av initialbetingelsene, hjelper det oss ikke å vite at systemene i seg selv er deterministiske. Vi kan ikke kjenne tilstanden hundre prosent nøyaktig, og selv det minste avvik forstørres opp dramatisk. Det samme vil også gjelde for ikkedeterministiske systemer. I tilfeller med sensitiv avhengighet av initialbetingel­ sene vil selv det minste avvik forstørres opp. I praksis gjør det derfor som oftest ikke noen forskjell om avviket er i systemet selv eller skyldes vår manglende kjennskap til systemets tilstand.

Eksempel: den logistiske ligning

Jeg skal gå litt nærmere inn på et eksempel for å vise hva som ligger i sensitiv av­ hengighet av initialbetingelsene. Det er den såkalte logistiske ligning som ofte brukes til å beskrive utviklingen av en populasjon. La oss tenke oss at vi har en populasjon, og at størrelsen betegnes med P. Størrelsen av populasjonen er Pr ved tidspunkt t , Pf ved tidspunkt osv. Vi har da et system som gjennomgår suksessive tilstander:

D

L

pn0

p. 12 P7

D

b

••• rn

p,3 ...

p

H+l n

p n+1,

Den enkleste måten et slikt system kan utvikle seg på, er at vi har en konstant tilvekst pr. tidsenhet. I denne perioden dør noen individet, og noen blir født. Nettoresultatet kan vi regne som andel av populasjonen, og den kalles vekstra­ ten r. (Hvis det dør flere individer enn det blir født, er vekstraten negativ.) For hver ny periode legger vi til økningen. Populasjonen i tilstand n+i beregnes da ut fra populasjonen i tilstand n på følgende måte:

P n+1, = P n + r P n = P n (1 + r)7 x

Et beløp som står i banken til en konstant rente, øker på denne måten, og for­ melen er derfor akkurat den samme som den som brukes for beregning av rente og rentes rente. På denne måten vil populasjonen øke som en geometrisk rekke (som går mot eksponensiell vekst som grense). Dette er den enkleste måten en populasjon kan utvikle seg på. Men etter en viss tid vil miljøet sette grenser. Den enkleste forutsetning er å anta at miljøet har kapasitet til å opprettholde en bestemt populasjon, K. Dette kalles miljøets bærekapasitet. Det innebærer at populasjonen kan vokse inntil den har nådd

170

KAPITTEL 8

denne grensen. Vi kan da innføre en ny vekstrate r’ som er definert på følgende måte:

r’ = r(l-Pn/K) Når Pn nærmer seg bærekapasiteten K, går brøken Pn/K mot i, og følgelig parantesen mot o. Dermed går også r’ mot o. Hvis vi går tilbake til den tidligere formelen og setter inn r i stedet for r, får vi den logistiske funksjonen: P n+1,=P n + P n r(l-P/K) v n 7

Vi kan forenkle litt ved å sette K = i, og skrive ligningen som: P„tl=Pn + P„r(l-p„) Hvis vi innfører den nye variabelen xn = r / (i + r) Pn og den nye konstanten a = i + r, kan den logistiske funksjonen forenkles ytterligere til: x n+1, = a x n (1 — x n7) v

Dette er standardformen, men jeg skal likevel holde meg til formen ovenfor. Vi oppnår de suksessive verdiene av p ved iterasjon: Vi starter med en verdi p , regner ut p , setter denne verdien inn i ligningen og får p^. Denne settes så inn i ligningen igjen osv. For lave verdier av r vil pn øke raskt til en bestemt ver­ di og forbli konstant. Systemet er i en likevekt som er bestemt av miljøets bærekapasitet. I figur 21 er r = 1,5.

Figur 21. Logistisk funksjon med r

= 7,5.

DE MATEMATISKE NATURVITENSKAPENE: DET 20. ÅRHUNDRE

171

Men dette uttrykket kan også skrives på en annen form: pn+I= (i+r)pn-rpn2. Som vi ser, er den eneste forskjellen mellom de to uttrykkene at parentesen er satt forskjellig, slik at betegningene blir gjort i forskjellig rekkefølge i de to til­ fellene. Vi tenker vanligvis ikke over en slik bagatellmessig forskjell, og normalt spiller det da heller ingen rolle. I tabellen nedenfor har jeg beregnet verdien av de to uttrykkene for r = 2,5 med 11 siffers nøyaktighet. Som vi ser, er det ingen forskjell etter 45 iterasjoner.

n

Pn+1 = Pn + rPn0- Pn)

Pp+1= (1+r)Pn~rPn2

20 30 35 40 45

0,53619433563 0,70123754264 1,2249961690 0,53594755622 1,1577169892

0,53619433563 0,70123754264 1,2249961690 0,53594755622 1,1577169892

Men når r = 3,0, er det annerledes. Nedenfor er en tabell over de beregnede ver­ diene:

20 30 35 40 45

0,59652916152 0,37428618954 0,92079024067 0,00089665312733 0,72596415603

0,59652901353 0,37442315120 0,91627512935 0,027069546620 1,3083639713

Etter 20 iterasjoner stemmer de fem første sifrene over ens. Etter 30 iterasjoner stemmer de tre første sifrene, etter 35 iterasjoner stemmer det første siffer, og deretter stemmer ikke en gang første siffer. Den lille forskjellen som oppstår i og med at det rundes av etter 11 sifre i beregningen, fører etter ca. 45 iterasjoner til en så stor usikkerhet at vi nesten like godt kunne tippet et tall (mellom o og ca. 1,3). Men hvem tenker egentlig over at tilsynelatende nøyaktige beregninger kan være så upålitelige? Øverst på side 173 er det angitt en tabell med betegningene gjort etter lig­ ningen p = pn + rpn (1—pn). Denne gangen er ikke parentesene satt forskjellig, men betegningene er utført med to lommekalkulatorer, en CASIO fx-yoooG og en HP 28S. Den første har en nøyaktighet på 10 siffer og den andre en nøy­ aktighet på 12 (etter Peiten, Jiirgens og Saupe 1992, s. 59).

172

KAPITTEL

8

0.8

##AVvWvVAWvW

0.6

0.4 0.2

10

20

30

40

50

Figur 22. Logistisk funksjon med r = 2.

10

20

30

40

300

400

50

Figur 23. Logistisk funksjon med r = 2,5.

100

200

Fig 24. Logistisk funksjon med r = 3.

500

DE MATEMATISKE NATURVITENSKAPENE: DET 20. ÅRHUNDRE

n

5 10 20 30 35 40 45

CASIO 0,1715191421 0,7229143012 0,5965292447 0,3742092321 0,9233215064 0,0021143643 1,219763115

173

HP 0,171519142100 0,722914301711 0,596528770927 0,374647695060 0,908845072341 0,143971503996 1,23060086551

Den oppmerksomme leser vil ha lagt merke til at Pn ikke går mot noen konstant verdi i eksemplene ovenfor. Når vekstraten øker, vil den oscillere mellom flere verdier. I figur 22 er r = 2, og i dette tilfellet har vi to verdier. I figur 23 er r = 2,5, og her oscillerer det mellom fire verdier. I figur 24 er r = 3. Her har jeg valgt 500 iterasjoner i stedet for 50, og vi ser at systemet svinger mellom et utall av verdier. Det oppfører seg kaotisk. Vi er nå i ferd med å erkjenne at vi i de matematiske naturvitenskapene i hovedsak har studert lineære systemer. En grunn til at vitenskapen hovedsakelig har konsentrert seg om slike systemer, er at de er enkle. En annen er at de egner seg for teknisk kontroll. Dette er sagt på følgende måte av en av de sentrale per­ sonene i kaosforskningen, Michell Feigenbaum:

Det finnes i naturen prosesser som kan beskrives som komplekse og kaotis­ ke og prosesser som er enkle og oppviser orden. Teknologien prøver å skape innretninger av den enkle typen: En idé skal implementeres, og forskjellige deler som skal utføre ordnede bevegelser, settes sammen. For eksempel biler, fly, radioer og klokker er alle konstruert av et mangfold av elementære deler som ideelt sett implementerer ett ordnet aspekt av innretningen. Teknologi­ en prøver også å kontrollere eller minimalisere påvirkningen av tilsynelaten­ de uordnede prosesser, slik som komplekse værmønster i atmosfæren, myri­ adene av virvler i en turbulent strøm, støyen i et elektronisk signal og andre slike fenomener (Feigenbaum 1980, s. 4).

Men de fleste systemer er komplekse og ikke-lineære, og mye tyder i dag på at begreper og teorier som dekker det enkle og idealiserte, ikke fungerer på det komplekse. Det er godt mulig at dette er den tredje revolusjonen i dette århun­ drets fysikk, etter relativitetsteorien og kvantemekanikken. Mens moderne naturvitenskap siden Galilei har vært dominert av det kvan­ titative, tyder mye på at vi vil få en rehabilitering av det kvalitative. Jeg skal nøye meg med å nevne to områder. For det første er ikke alle ikke-lineære systemer kaotiske. Den logistiske funksjonen i eksemplet foran oppfører seg helt normalt

174

KAPITTEL

8

når r = 2,5, og vi kan stole på våre beregninger til siste siffer. Men når r = 3, opp­ fører den seg kaotisk, slik at vi ikke lenger kan stole på tallene. Det er en viktig informasjon at funksjonen oppfører seg kvalitativt forskjellig for r = 2,5 og r = 3. Hvis vi bruker dette som en analogi for værmeldingene, ville det være en nyttig informasjon om morgendagens værmeldinger er innenfor området av r = 2,5 eller r = 3. I det første tilfellet ville vi stole på værmeldingen, mens vi i det siste tilfellet ikke ville tillegge den stor vekt. For det andre er det også orden i kaos. Selv om det ikke er en type orden som gjør oss i stand til å gi detaljerte forutsigelser, kan vi likevel ofte si hvordan systemet oppfører seg kvalitativt. Dette har gjort at kvalitative betraktninger er blitt viktige, slik som i Aristoteles’ fysikk.

Kapittel 9 Reduksjonismeproblemet

Vi har tidligere sett hvordan vi utvikler teorier ved å teste hypoteser. Frem­ gangsmåten består i at vi utleder forutsigelser (konsekvenser) fra hypotesene, og ser om disse stemmer overens med observasjoner. Men vi har også sett at hypotesers evne til å forklare fenomener er et viktig kriterium for å ha tiltro til dem (se s. 102). Eksemplet med babylonsk og gresk astronomi viste (s. 88) at det ikke er noen automatisk sammenheng mellom teoriers evne til å forutsi og til å for­ klare. Babylonsk astronomi ga ingen forklaringer, men gode forutsigelser, mens gresk astronomi ga forklaringer, men dårlige forutsigelser. I dette og neste kapittel skal jeg gå nærmere inn på vitenskapelige forkla­ ringer. I dette kapitlet skal jeg behandle forklaringstyper som går ut på at noe forklares ved at det tilbakeføres til et antatt mer fundamentalt nivå. Et eksempel på slik forklaring vil være at et biologisk fenomen forklares ved at det tilbakefø­ res til fysikk og kjemi. Slike forklaringer kalles generelt for reduksjonistiske. I neste kapittel skal jeg gå inn på tre andre forklaringstyper: årsaksforklaringer, funksjonalistiske forklaringer og rasjonelle forklaringer.

1. Naturens hierarki Aristoteles’ lære om de fire årsakene er spesielt godt anvendelig på den organis­ ke natur. Dette burde da heller ikke forundre noen, siden Aristoteles fremfor alt var biolog. La oss se hvordan han anvender de fire årsakene på den organiske na­ tur. Organismene har en final årsak. Den «vulgære» tolkningen ville gå ut på at de har et formål utenom seg selv, altså at de er til noe, på samme måte som for eksempel et bord er til noe. Men for å unngå en slik tolkning er det også her bedre å oversette final årsak med «naturlig plass». En organismes naturlige plass er det som vi med en moderne terminologi kaller dens økologiske nisje. Følgelig er det ikke nødvendig å si at for eksempel apen er skapt til å klatre i trærne og leve av frukt osv. Vi kan ganske enkelt nøye oss med å slå fast at dette er apens naturlige plass i det økologiske systemet.

176

KAPITTEL

9

Som tidligere nevnt, er øksens finale årsak at man kan bruke den til å hugge med. Dette kan vi kalle øksens «økologiske nisje». For å kunne fylle denne øko­ logiske nisjen må den ha en bestemt utforming, altså en bestemt formal årsak. Men det samme gjelder også for en ape eller en fisk. For at apen skal kunne kla­ tre i trærne, trenger den en bestemt utforming, dvs. en bestemt anatomi. Både apens hender og føtter er gode griperedskaper. For eksempel er utformingen av føttene viktig. I motsetning til menneskets fot er apens fot et griperedskap. Det­ te gjør apen til en god klatrer. Mennesket er mye dårligere til å klatre i trær enn apen, men til gjengjeld er menneskets fot bedre egnet til å gå med. Jeg har i sammenheng med Poppers evolusjonære teori vært inne på sam­ menligningen mellom organer og redskaper. En slik sammenligning er naturlig nok ikke Poppers påfunn. Den går tilbake til grekerne. Ordet «organ» kommer fra det greske ordet «organon», som betyr «redskap». Organene ble rett og slett betraktet som redskaper som organismen benytter seg av. Det er her verd å mer­ ke seg at i henhold til Aristoteles og gresk tenkning er ikke organismen selv et redskap, som noe utenforstående (for eksempel sjelen) benytter seg av. Organis­ men er kort og godt det systemet som består av organene. Å beskrive sammenhengen mellom final og formal årsak var for Aristoteles

den sentrale oppgaven i biologien. Dette gjelder på alle nivåer: Det gjelder orga­ nismens plass i det økologiske system, og det gjelder innenfor organismen som en helhet, dvs. i forholdet mellom de enkelte organers struktur og funksjon. Aristoteles hevdet: En tings formale årsak må studeres i lys av den finale årsaken {Parts ofAnimals 642a). Dermed blir helhet og sammenheng sentrale begreper også i Aristoteles’ biologi. Å beskrive sammenhengen mellom final og formal årsak er også viktig i mo­

derne biologi, selv om det er lett å glemme det. Biologien er i dag i stor grad en eksperimentell vitenskap som prøver å beskrive årsaksforhold. Men det er viktig å være klar over at en eksperimentell biologi er meningsløs uten en beskrivende biologi. En biolog eller medisiner må fremdeles lære for eksempel anatomi. Ana­ tomi er ingen eksperimentell disiplin. Den er beskrivende, og den er beskriven­ de på samme måte som Aristoteles’ biologi var det. Riktignok benytter man ikke i våre dager betegnelsene «final» og «formal årsak». De er blitt byttet ut med betegnelsene «funksjon» og «struktur». Men dette er også den eneste for­ skjellen. For eksempel sies det i et av standardverkene i økologi, Eugene Odums Ecology, at økologi er «studiet av naturens struktur og funksjon», og i en artikkel defineres cytologi som «læren om cellen, dens struktur og funksjon» (Laane 1984, s. 174). Aristoteles ordnet alle gjenstandene i naturen i et hierarkisk system. De vik­ tigste nivåene er:

REDUKSJON ISME-PROBLEM ET

fornuftig sjel

mennesket

177

nivå 3

sensorisk og motorisk sjel

nivå 2 vegetativ sjel

bruksting nivå 1

uorganiske ting

naturlige ting Figur 25. Aristoteles' hierarki.

I denne oversikten har jeg skilt mellom tre hovednivåer. Det er tilstrekkelig i denne sammenhengen. I andre sammenhenger kan det naturligvis være ønskelig å dele opp i flere nivåer. Enkelte vil her kanskje undre seg over at jeg bruker ordet «sjel» om planter og dyr. Men for Aristoteles er en tings sjel rett og slett dens formale årsak. For å se bedre hvordan han tenkte, kan vi igjen bruke en øks som eksempel. For at øk­ sen skal fylle sin «økologiske nisje» må den ha en bestemt utforming. Dette er øksens formale årsak, og vi kan også si at dette er øksens «sjel», selv om Aristo­ teles reserverer denne betegnelsen for den organiske natur. For at en plante skal fylle sin økologiske nisje, må også den ha en bestemt utforming. Denne utfor­ mingen må være slik at den er i stand til å ta opp næring, den må være i stand til å utnytte solenergien, og den må kunne formere seg. Dette er således den vegetative sjel. Et dyr må i tillegg være i stand til å sanse og bevege seg. Det som mu­ liggjør dette, er dyrets nervesystem og muskler, som altså utgjør den sensoriske og motoriske sjel. Mennesket må i tillegg være fornuftig. Evnen til å være for­ nuftig er den fornuftige sjel. Fivor sitter så disse forskjellige evnene, dvs. hvor er de forskjellige typer sjel lokalisert? Hvor er for eksempel menneskets fornuftige sjel lokalisert? Ifølge Aristoteles er dette et like meningsløst spørsmål som å spørre om hvor øksens formale årsak er lokalisert. Den er selvfølgelig ikke lokalisert noen steder, fordi den er den utforming øksen må ha for å kunne fylle sin funksjon som øks. Aris­ toteles bruker også øyet som eksempel for å belyse dette poenget. Øyets «sjel» er

178

KAPITTEL

9

dets evne til å se. Men denne evnen sitter ikke noe bestemt sted. Den henger sammen med øyets utforming. Derfor kommer vi heller ikke fra et lavere ril et høyere nivå i hierarkiet bare ved å legge til noe nytt. Dyret er ikke bare en plante som er utstyrt med senso­ risk og motorisk sjel. Dyret er riktignok også en plante, i den forstand at alle plantens vesentlige egenskaper også finnes hos dyret. Men disse egenskapene er blitt omformet og integrert på et høyere nivå. Aristoteles bruker begrepsparet form/stoff for å redegjøre for dette forhol­ det. En tings form er dens formale årsak. Tingens stoff er den materiale (stofflige) årsaken. Begrepsparet form/stoff kan da brukes til å beskrive et hierarki: Det som er form på ett nivå, blir stoff for det høyereliggende nivå. La oss ta en plan­ te som eksempel. Som tidligere sagt har planten en form. Denne formen danner imidlertid bare stoffet for det høyere nivået, som er dyret. På samme måte er dy­ ret igjen stoff for mennesket.

2. Reduksjonismen Ifølge Aristoteles har hvert nivå i hierarkiet sine vesentlige egenskaper som er karakteristiske for dette nivået. Plantene har vegetativ sjel, dyrene har sensorisk og motorisk sjel, og mennesket har fornuftig sjel. Disse vesentlige egenskapene kan ikke tilbakeføres (reduseres) til et lavere nivå. For eksempel er mennesket kvalitativt forskjellig fra dyret. Den fornuftige sjel er ikke bare den sensoriske og motoriske sjel som er blitt utviklet til en høyere grad av kompleksitet.

Descartes: organismer er maskiner

Det syn at alle egenskaper på ett nivå fullstendig kan tilbakeføres til egenskape­ ne på et lavere nivå, kalles reduksjonisme. Man skiller gjerne mellom metodisk og ontologisk reduksjonisme. Den metodiske reduksjonismen prøver å redusere et fenomen til et lavere nivå ut fra den antakelse at det kan være vitenskapelig fruktbart. Den forutsetter ikke at fenomenet fullt og helt kan beskrives på dette nivået. For eksempel kan en metodisk reduksjonisme finne det fruktbart å be­ trakte menneskets hjerne som en datamaskin uten at den påstår at hjernen ute­ lukkende er en datamaskin. Metodisk reduksjonisme er en viktig vitenskapelig strategi, og er i så måte ukontroversiell. Den ontologiske reduksjonismen er der­ imot kontroversiell. Den påstår at det fenomenet som er redusert, fullt og helt kan beskrives på det nivået det er redusert til. Jeg skal i hovedsak diskutere ontologisk reduksjonisme i dette kapitlet, og når jeg bruker ordet «reduksjonis­ me» vil det derfor normalt bety «ontologisk reduksjonisme».

REDUKSJONISME-PROBLEMET

179

Reduksjonismen er i stor grad knyttet til moderne naturvitenskap og det mekanistiske verdensbilde. En av de første eksponentene for et reduksjonistisk syn var Descartes. Han hevdet at den organiske natur (nivå 2) i prinsippet ikke er forskjellig fra den uorganiske natur (nivå 1). Organismene er naturligvis svært kompliserte, men de er likevel ikke noe mer enn maskiner (automater). I Om

metoden sier han det slik: Dette vil slett ikke vekke forbauselse når man vet hva mennesker kan lage i retning av automater, maskiner, som kan bevege seg selv uten å behøve sær­ lig stort antall deler i sammenligning med den mengde knokler, muskler, nerver, pulsårer, blodårer og alt det andre som finnes i ethvert organisk lege­ me. Man kan jo nemlig betrakte menneskelegemet som uendelig mye bedre innrettet og med langt vidunderligere bevegelser enn dem som mennesker kan oppfinne (Descartes 1637/1967, s. 65).

Grunnlaget for dette sitatet er følgende resonnement: Fordi menneskets kropp er en materiell gjenstand (res extensa), er den underlagt lovene for den materiel­ le verden, som er mekanikkens lover. Descartes’ modell for organismen var en grov mekanisk modell, representativ for den tids teknologi. Med tiden er denne modellen blitt mer raffinert, men selve grunntanken er forblitt den samme. Et lengre sitat fra en av vår tids fremste biologer, Francis Crick, viser dette klart. Han sier i sin bok Om molekyler og mennesker. Ved hjelp av en analogi kan vi kort uttrykke det slik: det ville være vanskelig å slutte seg til detaljene i et urverks virkemåte bare ved å studere enten et in­ takt, uåpnet ur eller de enkelte delene i et smadret urverk. Men en kombi­ nasjon av begge disse måtene å nærme seg problemet på ville fortelle oss det meste av det vi behøver å vite om mekanismen. Dette prinsippet - at det gjelder å studere både helheten og delene den består av (hva en vil legge hovedvekten på i hvert tilfelle er et spørsmål om taktikk) - har gyldighet på alle plan innen biologien. Det er en gammel fo­ restilling at et biologisk system kan betraktes som et hierarki av organisa­ sjonsnivåer, der «helhetene» på det ene nivået er «deler» på det neste. Celle­ ne er da «helhetene» i den cellulære biologien (cytologien), men delene i vevsbiologien (histologien), og så videre. Etter mitt syn vil et samtidig an­ grep på mer enn ett plan i det lange løp gi bedre utbytte enn et angrep på ett enkelt nivå. Men på kort sikt kan man selvfølgelig med fordel konsentrere seg om ett plan om gangen. På denne måten kan vi litt etter litt gjøre oss forhåpning om å få hele biologien «forklart» på grunnlag av det nærmeste underliggende plan og så

180

KAPITTEL

9

videre helt ned til atomnivået. Og det er erkjennelsen av at vår viten på atomnivået er trygt forankret som har ført til den veldige innmarsj av fysi­ kere og kjemikere på det biologiske felt (Crick 1967, s. 18).

Selv om Descartes hevdet at menneskets kropp ikke er noe annet enn en ma­ skin, og følgelig underlagt mekanikkens lover, satte han en grense ved sjelen, som han identifiserte med bevisstheten. Dyrene har ifølge Descartes ingen be­ vissthet, og følgelig heller ingen sjel. De er ikke noe mer enn automater. Men­ neskets bevissthet er derimot ikke en materiell ting. Descartes kalte den en res cogitans, dvs. en «tenkende ting». Den står i motsetning til kroppen, som er en res extensa, dvs. en «utstrakt ting». Utstrekning er ifølge Descartes det viktigste kjennetegn på materielle gjenstander. I motsetning til kroppen kan ikke sjelen være en del av den materielle ver­ den. Descartes forfekter dermed en radikal dualisme, som består i et absolutt skille mellom sjel og legeme, mellom ånd og materie og mellom bevissthet og materiell verden. Han sier det slik i sine Meditasjonen Jeg bemerker her at det er en stor forskjell mellom bevissthet og kropp, ved at kroppen av natur alltid er delelig og at bevisstheten er fullstendig udelelig (Descartes 1641/1971, s. 163).

Vi kan si det slik at Descartes prøver å redde den menneskelige frihet ved å trek­ ke bevisstheten ut av den materielle verden. Følgelig er bevisstheten heller ikke underlagt lovene for den materielle verden. Men han har likevel et problem: Hvordan kan bevisstheten vekselvirke med kroppen? Han prøver å vise hvordan bevisstheten kan innvirke på og styre kroppen. Vekselvirkningen mellom bevissthet og kropp foregår på ett bestemt sted i krop­ pen, nemlig i epifysen (konglekjertelen). Det er en kjertel som ligger på undersi­ den av hjernen. Hvis vi ser bort fra at han overhodet ikke kan redegjøre for hvordan noe materielt og noe immaterielt kan vekselvirke, så er hans løsningsforsøk ganske smart: Grunnlaget er at den materielle verden ikke er fullstendig deterministisk. La oss som eksempel ta et elastisk støt mellom to partikler. De to partiklene har henholdsvis massene ny og ny. Før støtet har de hastighetene v og v2, og etter støtet v(’ og vj. Ved et fullkomment elastisk støt bevares både den kinetiske energien (beve­ gelsesenergien) og impulsen. Dette medfører at partiklenes tilstand (dvs. hastig­ het og bevegelsesretning) etter støtet er fullstendig determinert av tilstanden før støtet. Når vi kjenner tilstanden på ett tidspunkt, kan vi beregne tilstanden på et hvilket som helst annet tidspunkt. På Descartes’ tid kjente man imidlertid ikke den korrekte loven for impulsbevarelse. Den korrekte loven omfatter både

Illustrasjon fra Descartes verk Treatise of Man som viser hvordan sanseimpulser ifølge Descartes blir overført via nervefibre til konglekjertelen z hjernen. Denne kjer­ telen dannet overgangen mellom det materielle legeme og den ikke-materielle sjel.

hastighetenes størrelse og bevegelsesretning. (Matematisk uttrykt: Loven om impulsbevarelse er en vektorligning.) Descartes’ lov manglet den siste delen, nemlig bevegelsesretningene. Følgelig trodde han at selv om hastighetenes stør­ relse var determinert, så var ikke deres retning determinert. Bevisstheten kunne dermed gripe inn og styre partiklenes retninger uten bruk av energi. Leibniz, som levde etter Descartes, og kjente den fullstendige loven for im­ pulsbevarelse, trakk den uunngåelige konsekvens: Den materielle verden er full­ stendig determinert, og følgelig har bevisstheten ingen muligheter til å innvirke på forløp i verden. Leibniz var naturligvis fullstendig klar over at det tilsynela­ tende er en vekselvirkning mellom sjel og legeme: Jeg bestemmer meg for å løf­ te armen, og armen går så i været. Men, sier Leibniz, vi kan ikke av den grunn si at det ene er årsak til det andre. Dersom en kirkeklokke alltid ringer litt før en annen kirkeklokke, så er det ikke fordi ringingen av den første kirkeklokken er årsak til ringingen av den andre. Grunnen er at de to kirkeklokkene er «synkro­ nisert». På samme måte er sjel og legeme synkronisert, slik at det er to forløp som går nøyaktig parallelt. Dette er Leibniz’ teori om pre-etablert harmoni.

182

KAPITTEL

9

Det kan se ut som om Descartes kunne reservere et område for frihet og for­ nuft fordi naturvitenskapene på hans tid var lite utviklet. Men fordi den viten­ skapelige kunnskap har vokst, virker det som om området for fornuft og frihet har skrumpet inn. Det kan se ut som om den bare eksisterer i «hullene» i den naturvitenskapelige erkjennelse, dvs. det kan se ut som om vi bare kan hevde at mennesket er fritt og fornuftig så lenge vi ennå ikke kjenner alle de faktorene som bestemmer den menneskelige atferd. Dette ville medføre en fullstendig reduksjonisme, der alt kan reduseres til nivå i i figur 25. Francis Crick, som jeg tidligere har sitert, er av den mening at vi nå kan ta fatt på den siste etappen i dette prosjektet. I 1994 utga han en bok med tittelen The Astonishing Hypothesis. The Scientific Search for the Soul. Det han altså kaller «den forbløffende hypotesen» er at

[...] dine gleder og dine sorger, dine minner og ambisjoner, din følelse av personlig identitet og fri vilje er alle faktisk ikke noe mer enn atferden til en enorm samling av nerveceller og de molekylene som er forbundet med dem (Crick 1994, s. 3). Mens Crick selv åpenbart ikke ser noen problemer i dette, er det nok av dem som ville være foruroliget av slike perspektivet. Karl Popper hevder at en slik fullstendig reduksjonisme vil være et «deterministisk mareritt». I essayet «Of Clouds and Clocks» sier han det slik:

Jeg har kalt fysikalsk determinisme et mareritt. Den er et mareritt fordi den påstår at hele verden med alt den inneholder, er en enorm automat, og at vi ikke er noe annet enn små tannhjul, eller i beste fall under-automater. Den ødelegger i særdeleshet ideen om kreativitet. Den reduserer til en fullstendig illusjon den ideen at idet jeg forberedte denne forelesningen, har jeg brukt min hjerne til å skape noe nytt. Ifølge fysikalsk determinisme har det ikke vært noe annet enn at visse deler av kroppen min satte svarte mer­ ker på hvitt papir: Enhver fysiker med tilstrekkelig detaljert informasjon kunne ha skrevet min forelesning ved hjelp av den enkle metoden å forutsi de nøyaktige stedene hvor det fysikalske systemet som består av min kropp (selvfølgelig inkludert min hjerne), og min penn ville sette av de svarte mer­ kene (Popper 1972c, s. 222).

Den humane sosiobiologien Jeg skal nevne en annen form for reduksjonisme, som søker å redusere nivå 3 til nivå 2 i figur 25. Det er den humane sosiobiologien, som springer ut av sosiobiologien.

REDUKSJONISME-PROBLEMET

183

Sosiobiologien er en forholdsvis ny del av biologien. Den består i at den bio­ logiske evolusjonsteorien anvendes til å forklare atferd hos dyr. Bestemte atferds­ mønstre forklares ved at de er blitt til ved det naturlige utvalg. Når den samme forklaringsmåten anvendes på mennesker, kalles det human sosiobiologi. Mennes­ kelig atferd og sosiale fenomener forklares ved at de er blitt til gjennom det natur­ lige utvalg, og dermed har et genetisk grunnlag. Mens sosiobiologien som biolo­ giske teori er ukontroversiell, er den humane sosiobiologien svært kontroversiell. At mennesket har en rekke egenskaper som er genetisk betinget og bestemt av det naturlige utvalg, er det få som vil være uenige i. Det kontroversielle består i at de fleste egenskaper vi betrakter som spesifikt menneskelige og dermed he­ vet over det biologiske, ifølge sosiobiologene er genetisk betinget. Den moderne sosiobiologiens «far», Edward Wilson, kaller et slikt syn «vitenskapelig materia­ lisme». Det kalles av og til også «biologisme» eller «naturalisme». Riktignok på­ står ikke for eksempel Wilson at absolutt alle menneskelige fenomener kan for­ klares biologisk. Men han hevder at en biologisk forklaring er den eneste viten­ skapelige forklaring. Dersom vi ønsker å undersøke et fenomen vitenskapelig, må vi derfor prøve å forklare det ut fra den evolusjonære biologi. Dersom dette så viser seg å være umulig, får vi bare godta at det finnes fenomener som ikke lar seg forklare vitenskapelig. Men det er også klart at Wilson selv ikke tror at det finnes menneskelige fe­ nomener som ikke kan forklares vitenskapelig i denne forstand. Han går så langt som til å påstå at til og med moral og religion kan forklares ut fra «den evolusjonære biologis mekaniske modeller». Moralens og religionens eneste funksjon er å sørge for artens overlevelse. Derfor trengs det vitenskapsfolk, fremfor alt biologer, til å arbeide med moralske spørsmål. Om ikke annet, så «i det minste for vårt fysiske velbefinnendes skyld må ikke moralteorien overlates til de som bare er vise» (Wilson 1982). Jeg skal ikke gå inn på en detaljert kritikk av sosiobiologien, men nøye meg med å antyde to typer innvendinger som er blitt reist. Den første innvendingen er at sosiobiologer gir en helt overfladisk og ofte feilaktig beskrivelse av de sosi­ ale eller menneskelige fenomener som de skal forklare. Sosiale ulikheter eller forskjeller mellom kjønnene er uhyre kompliserte sosiale fenomener, som kan ha mange forskjellige uttrykksformer i forskjellige samfunn. Overfladiske og stereotype beskrivelser av disse fenomenene er et dårlig utgangspunkt for viten­ skapelige forklaringer. Den andre innvendingen er at sosiobiologene utelukkende påstår at slike fe­ nomener har et genetisk grunnlag. De snakker til og med om gener for bestem­ te typer atferd. Men de har aldri vært i nærheten av å påvise disse genene eller å vise den nøyaktige sammenhengen mellom gener og de sosiale fenomenene som

skal forklares.

184

KAPITTEL

9

Mer generelt har kritikere hevdet at det vitenskapelig sett er meningsløst å sette et slikt skille mellom arv og miljø. Allerede på det biologiske nivået er der umulig å sette en klar grense mellom organismen og organismens naturlige om­ givelser. Det er flere grunner til dette, men jeg skal nøye meg med å nevne de to viktigste. For det første strukturerer organismene sine omgivelser etter behov. Selv om en ugle og et ekorn lever i den samme skogen, vil deres «verdener» være helt for­ skjellige. En ugle er et rovdyr, den er stort sett aktiv om natten, og den flyr. Ekornet derimot, klatrer, og det lever hovedsakelig av nøtter. Dersom uglen og ekornet kunne beskrive sine omgivelser, ville vi neppe ha kommet på at de lever i den samme skogen. For det andre forandrer organismene sine omgivelser. Dette skjer i større el­ ler mindre grad. Beveren kan bygge demninger som nærmest kan omdanne el­ ven til en innsjø. Beverens tenner er redskaper som den bruker til å felle trær med. Demningen kan også betraktes som et redskap som brukes til å demme opp elven med. Men, som jeg har nevnt tidligere, kan redskaper betraktes som analogt til organer, og som en utvidelse av kroppen. I så måte kan vi si at beverdemningen er en del av beverens kropp.

Mennesket, som er et sosialt vesen, er enda vanskeligere å skille fra sitt mil­ jø. De som hevder at det vitenskapelig sett er meningsløst å skille mellom arv og miljø, hevder imidlertid ikke at det biologiske ikke spiller noen rolle i utvikling­ en av mennesket. At mennesket er et biologisk vesen, og at mange egenskaper er arvelige, vet vi. Kritikken går på at det biologiske og det sosiale er så tett sam­ menvevd at det ikke er mulig å isolere to komponenter og måle de relative bi­ dragene (for eksempel 80 prosent arv og 20 prosent miljø). Som et alternativ til oppdelingen av arv og miljø i to komponenter har bio­ logen Stephen Jay Gould i stedet innført begrepsparet potensialitet og aktualitet (Gould 1980, kap. 8). Biologisk sett har mennesket en rekke potensialiteter. Noen er artsbestemt, og således felles for alle mennesker. Noen er derimot indi­ viduelle, og varierer fra individ til individ. Noen er for eksempel født med fysis­ ke handikap, og kan aldri utvikle seg slik som biologisk normale individer. Men selv et fysisk handikap trenger ikke å bestemme er individs livsløp fullstendig. Psykologen Alfred Adler arbeidet mye med handikappede barn. Han la merke til at de ofte utviklet seg på to diametralt forskjellige måter: Noen ga seg over og resignerte overfor «skjebnen». Andre derimot, trente ekstra hardt for å kompen­ sere for det fysiske handikappet. Dermed kunne de bli dyktigere enn de normalt ville blitt. Adler kalte dette «overkompensering». Miljøet (og individet selv) avgjør hvilke potensialiteter som blir aktualisert. Mennesket er potensielt aggressivt, egoistisk og destruktivt, og disse potensialitetene må opplagt være biologisk betinget. Men mennesket er også potensielt ikke-

REDUKSJONISME-PROBLEMET

185

aggressivt, uselvisk og konstruktivt. Hvilke av disse potensialitetene som skal få utfolde seg, avhenger av miljøet. Vi trenger derfor ikke å resignere for krig og mord som noe som følger med nødvendighet fra den menneskelige natur.

3. To reduksjonistiske strategier I det følgende skal jeg gå nærmere inn på forholdet mellom det organiske og det uorganiske nivået i Aristoteles’ hierarki. Som jeg tidligere har vært inne på (se s. 94), hevder vitalistiske teorier at det finnes noe på det organiske nivået som kommer i tillegg til det uorganiske, for eksempel en «livskraft», et «livsprinsipp» eller lignende. Dette som kommer i tillegg, har gjerne vært beskrevet negativt: Det er egenskaper ved det organiske som ikke kan beskrives fysisk-kjemisk. Dermed har man satt grenser for reduksjonismen. Men slike teorier får lett en defensiv rolle i forhold til reduksjonismen. La oss se nærmere på hva man har gjort når man sier at det organiske er re­ dusert til det uorganiske. Det er snakk om to forskjellige fremgangsmåter. Den ene fremgangsmåten kan vi kalle den analytiske. Vi har tidligere sett at en analy­ tisk fremgangsmåte innebærer at man deler noe opp for å finne dets «elemen­ ter», «komponenter» eller «faktorer». Vi kan også si at en analytisk fremgangs­ måte går fra helheten til de delene denne helheten er sammensatt av. Den andre fremgangsmåten kan vi kalle syntetisk, og den består i at man bygger opp helhe­ ten ved å sette sammen deler. Som vi tidligere har sett, er det normalt en veksel­ virkning mellom en analytisk og en syntetisk fremgangsmåte: Man deler opp og

setter sammen igjen.

Eksempel på syntetisk metode: sjakk La oss se på den syntetiske fremgangsmåten først. I forbindelse med reduksjo­ nismen er det én form for «oppbygning» som er viktig: Nemlig det å konstrue­ re det organiske fra det uorganiske. Spørsmålet om det organiske kan reduseres til det uorganiske kan da overføres til spørsmålet om det organiske kan fremstil­ les fra det uorganiske. Nærmere bestemt kan spørsmålet om hvorvidt mennes­ ket eller organismen bare er en maskin, reduseres til spørsmålet om det er mulig å fremstille maskiner som kan gjøre det samme som mennesket kan. Denne måten å tenke på finner vi allerede hos Descartes. I sitatet fra Om metoden (gjengitt på s. 179) bruker han jo nettopp den tids automater som belegg for at mennesket som res extensa egentlig bare er en automat. Men Descartes gjorde en feil som gjøres like ofte i dag: Det er ikke tilstrekkelig å vise at en au­ tomat kan gjøre det samme som et menneske som bevis for at denne funksjonen

186

KAPITTEL

9

er «redusert». Man må også kunne vise at ma­ skinen gjør det på samme måte som mennesket. Jeg skal bruke sjakkprogrammer for datamas­ kiner som eksempel for å belyse dette forhol­ det.

Helt siden datamaskinenes barndom har man utarbeidet programmer som gjør dem i stand til å spille sjakk. I dag har vi sjakkpro­ grammer som gjør datamaskiner i stand til å spille i mesterklassen. På midten av 1950-tallet forutsa to fremstående informatikere, Allen Newell og Herbert Simon, at en datamaskin ville være verdensmester i sjakk innen ti år. Men det viste seg at oppgaven var langt van­ skeligere enn først antatt. Problemene førte til at man begynte å undersøke nærmere hvordan gode sjakkspillere virkelig går frem når de spil­ ler sjakk. En menneskelig sjakkspiller i mester­ klassen spiller etter en strategi, og undersøker relativt få muligheter for hvert trekk. Svært ofte undersøkes bare ett eller et par mulige trekk og et par mulige mottrekk. Det er sjelden en menneskelig sjakkspiller undersøker mer enn 100 muligheter for hvert trekk. En maskin derimot spiller rent mekanisk. De mest avan­ serte programmene kunne undersøke alle mu­ ligheter tre trekk fremover. Det dreier seg her om et antall muligheter av størrel­ sesorden 10 millioner. Men de fulgte ikke noen strategi, og dersom motspilleren utnyttet dette, kunne han vinne relativt lett. Dette viste blant annet engelskmannen David Levy ettertrykkelig. Han var rangert som omtrent nummer tusen blant sjakkspillere i verden. I 1968 veddet han 4000 dollar på at ingen datamaskin skulle slå ham i 1978. Han greide da også å slå det beste datamaskinprogrammer med 3,5 mot 1,5. Men han var im­ ponert over programmet, og forhøyet innsatsen og forlenget den til 1984. Han spilte da mot programmet «Cray-Blitz», som nettopp var blitt verdensmester for datamaskiner. Denne gangen vant han 4-0 ved nettopp å utnytte at datamaski­ nen ikke følger noen strategi (Dreyfus og Dreyfus 1986, kap. 1). Det samme forholdet ble bekreftet da den russiske sjakkspilleren Garri Kasparov spilte mot datamaskiner i Hamburg i 1985. I oppgaver med få trekk var datamaskinene helt overlegne. De løste «matt i tre trekk»-oppgaver på et par

U** v Garri Kasparov, regjerende verdensmester i sjakk, tapte i 1997 det andre møtet med IBMs sjakk-computer «Deep Blue». I det avgjørende partiet gav han opp etter 19

trekk.

sekunder, mens Kasparov brukte ett til to minutter. I slike oppgaver dreier det seg om under 10 millioner muligheter. I en «matt i ti trekk»-oppgave var deri­ mot forholdet annerledes. Kasparov brukte her 29 minutter. Eksperter regnet ut at datamaskinen ville brukt 25 år. Men her dreier det seg om en helt annen van­ skelighetsgrad. For å bare gi en liten idé om antall muligheter kan jeg nevne at dersom man starter fra en utgangsposisjon og regner ti trekk fremover, så finnes det ca. 1,7 x 1029 (dvs. 29 nuller) muligheter. Kasparov konkluderte da også med at ingen datamaskin vil bli verdensmester i sjakk: «Den mangler intuisjon.» Imidlertid har man utviklet stadig raskere maskiner og bedre programmer.

188

KAPITTEL

9

På slutten av 1980-tallet spilte programmet «Deep Thought» på stormester-nivå. I 1991 sa Kasparov om programmet: «Jeg kan spore verdighet og storhet. Jeg har sett Gud.» I februar 1996 slo han imidlertid den beste sjakkspillende datamaski­ nen, IBMs «Deep Blue», 4-2 i en match som besto av seks partier. Året etter vant imidlertid en oppgradert utgave av den samme maskinen med 3,5-2,5. Selv om det er enighet om at Kasparov spilte dårlig, og nok ikke burde ha tapt, er dette en klar indikasjon på at datamaskiner er i ferd med å bli bedre sjakkspillere enn mennesker.

Men vi kan også snu argumentet og hevde at det er bemerkelsesverdig at det har tatt hele førti år å utvikle sjakkprogrammer som spiller på nivå som en stormester. Nettopp på grunn av den store graden av formalisering er sjakk som skapt for datamaskiner. Deres styrke er at de kan manipulere symboler etter for­ melle regler uten at disse symbolene har noen mening. Med andre ord, data­ maskiner kan mestre syntaks, men har ingen semantikk. Dette er deres styrke, og det gjør dem på enkelte områder overlegne i forhold til mennesket. En data­ maskin kan derfor med fordel overta operasjoner som er «mekaniske», dvs. som er formaliserbare. Derfor er selv en enkel lommeregnemaskin de fleste mennes­ ker overlegen når det gjelder regning med tall.

Det kinesiske rommet Den amerikanske filosofen John Searle har påpekt at vi ofte blander sammen to grunnleggende forskjellige begreper: simulering og duplisering. Når en datama­ skin spiller sjakk, simulerer den en menneskelig sjakkspiller. Selv om maskinen skulle slå den menneskelige spilleren, kan vi ikke slutte at den dupliserer men­ neskets måte å spille sjakk på. Som kjent, en som simulerer sykdom, er ikke vir­ kelig syk.

Searle har laget et eksempel som kalles «det kinesiske rommet» for å vise be­ tydningen av å opprettholde dette skillet. Problemstillingen er følgende: La oss tenke oss at vi programmerer en datamaskin slik at den til spørsmål på kinesisk alltid kan gi rimelige svar på kinesisk. Kan vi da si at datamaskinen forstår kine­ sisk? (Jf. ELIZA fra kap. 1!) Searle ber oss nå om å forestille oss at vi er inne­ stengt i et rom. I rommet er det kasser med brikker som det er skrevet kinesiske tegn på. Det forutsettes at vi ikke forstår kinesiske tegn. Vi har derimot en ma­ nual på engelsk som sier hvordan de enkelte tegn kan gjenkjennes (uten å angi deres mening) og hvordan vi kan kombinere forskjellige tegn. Ettersom vi ikke forstår tegnenes mening, er dette utelukkende syntaktiske regler. La oss nå vide­ re tenke oss ar det er to luker i rommet. Gjennom den ene luken kommer det inn brikker med kinesiske tegn. Manualen inneholder regler som sier oss hvilke brikker vi skal plukke frem fra kassene våre og sende ut gjennom den andre

REDUKSJON ISME-PROBLEM ET

189

luken. Vi følger reglene slavisk, uten å forstå et ord kinesisk. La oss nå tenke oss at de menneskene som står utenfor rommet, tolker det som er skrevet på brik­ kene som går inn som spørsmål, og det som kommer ut som svar på spørsmåle­ ne. Hvis vi har en god manual, vil det dermed se ut som om vi forstår kinesisk. Searles poeng er at dette ikke har noe med å forstå kinesisk å gjøre. Vi simulerer å forstå kinesisk, men vi dupliserer ikke. Det samme gjelder for en datamaskin. Den har syntaks, men ikke semantikk (Searle 1984, s. 32—34). Et enkelt sjakkeksempel illustrerer Searles poeng. Figur 26 viser en situasjon fra et sjakkparti. Svart har en stor materiell overvekt, bestående av to tårn og en løper. Tilsynelatende har ikke hvit en sjanse. Men hvis vi ser nøyere etter, ser vi at rekken av hvite bønder fullstendig blokkerer alle svarts fremstøt. Så lenge denne rekken er intakt, vil ikke svart kunne utnytte sin materielle overvekt. Hvit kan dermed oppnå remis ved ganske enkelt å flytte kongen rundt på de ledige feltene. En middelmådig menneskelig sjakkspiller innser dette lett, uten å prøve ut særlig mange trekk. Men «Deep Thought», som altså spilte på stormesternivå, greide ikke oppgaven. Den slo det svarte tårnet med bonden, og der­ med var slaget tapt. Forklaringen er at datamaskiner har stor regnekapasitet, men mangler innsikt (Penrose 1994, s. 46). Det første poenget er altså at datamaskiner simulerer menneskelige aktivite­ ter i stedet for å duplisere dem. Men det er et viktig poeng til. Ofte er det slik at når datamaskiner eller roboter erstatter mennesker, er det fordi de operasjonene som roboten overtar, allerede er blitt så mekaniserte at en maskin kan gjøre det bedre. Men man har ennå ikke greid å lage roboter som kan lese håndskrift, og

Figur 26. Hvit kan oppnå remis. «Deep Thought» greide ikke oppgaven.

190

KAPITTEL

9

man er ikke i nærheten av å lage roboter som kan gå eller spille fotball. Begge disse tingene kan tiåringer normalt gjøre ganske bra. Påstanden: «Mennesket er en maskin» har også en sosial side. Den går his­ torisk hånd i hånd med forsøket på nettopp å redusere mennesket til en maskin. Derfor er det heller ikke tilfeldig at den mekanistiske biologien vokser frem pa­ rallelt med industrialiseringen. En av de som har vært særlig opptatt av dette, er den franske filosofen Michel Foucault. I boken Det moderne fengsels historie sier han: Den store bok om Menneske-maskinen ble skrevet på to plan samtidig: På det anatomisk-metafysiske plan - der Descartes skrev de første sidene, etter­ fulgt av leger og filosofer — og på det teknisk-politiske plan, i form av en rekke reglementer for militærvesenet, skolene og sykehusene, samt empirisk utprøvde og gjennomtenkte metoder for å kontrollere eller korrigere krop­ pens bevegelser [...] De berømmelige menneske-automatene på sin side tjente ikke bare til å belyse hvordan organismen er bygget opp. De var også politiske menneskedukker, forminskede maktmodeller - Fredrik den 2. av Preussen hadde dem på hjernen, denne kongen med mani for små maski­ ner, veldresserte regimenter og lange eksersiser (Foucault 1977, s. 126).

Analytisk metode

Så til den analytiske fremgangsmåten. Den består i at en helhet reduseres til et lavere nivå ved å dele den opp i deler. Det er en slik fremgangsmåte som Francis Crick beskriver i sitatet på s. 179-180. En slik fremgangsmåte kunne også Aristoteles ha godtatt. I Politikken sier han nettopp at hans fremgangsmåte er analytisk. Men han ville ikke være enig med Crick i at man ved en slik fremgangsmåte får «forklart» det høyere nivået ut fra det lavere. Tvert imot hevder Aristoteles at det lavere nivået bare kan for­ stås ut fra det høyere, dvs. delene kan bare beskrives ut fra helheten. Dette er det samme som å si at den formale årsaken bare kan forstås i forhold til den finale, dvs. et organs struktur kan bare forstås ut fra organets funksjon i organismen. Aristoteles sier det slik: For helheten må være overordnet delene. Skill hånden eller foten fra krop­ pen, og den vil ikke lenger være en hånd eller fot [...] Den vil være ødelagt av en slik behandling, fordi den ikke lenger har den evne eller den funksjon som gjør den til det den er (Politics, bok I.2). I dette sitatet uttrykker Aristoteles noe som senere har vært felles for alle antire-

REDUKSJONISME-PROBLEMET

191

duksjonistiske teorier, nemlig at de tillegger helheten en bestemt betydning. Litt forenklet kan vi si at slagordet: «Helheten er mer enn summen av delene» er grunnlaget for disse teoriene. Et syn som tillegger helheten en slik avgjørende betydning, kalles gjerne holisme, og man sier derfor også gjerne at antireduksjonistiske teorier er holistiske. Allerede Platon behandler i dialogen Theatetos problemer som oppstår når man deler en helhet opp i enkelte deler. Han benytter språket som eksempel. Hvordan kan vi si at vi reduserer en setning til de ordene denne setningen er sammensatt av? Det er klart at noe blir borte, og det er nettopp setningens me­ ning. Hvis vi i neste omgang deler ordene opp i bokstaver, forsvinner også orde­ nes mening. I forbindelse med språket kan vi altså si at vi ikke har «forklart» fe­ nomener på ett nivå ved å «redusere» dem til et lavere nivå. Tvert imot har vi «bortforklart» fenomenene, i den forstand at de ble borte idet vi gikk fra et høy­ ere til et lavere nivå. Flere antireduksjonister har påpekt at vi har med noe lignende å gjøre når vi prøver å redusere det organiske til det uorganiske. En av disse er fysikeren og filosofen Michael Polanyi. 1 boken Personal Knowledge sier han det slik: Det er [...] like meningsløst å uttrykke livet i fysikkens og kjemiens termi­ nologi som det ville være å beskrive [...] en sonette av Shakespeare i fysik­ kens eller kjemiens terminologi; og det er like meningsløst å uttrykke våre tanker i en maskins terminologi eller i en nevrologisk modell (Polanyi 1973,

s. 222).

4. Alternativer til reduksjonismen Organismer er fleksible

I et nøtteskall hevder antireduksjonistiske teorier at det organiske - i motset­ ning til det uorganiske - er kjennetegnet ved at helheten er mer enn summen av delene. Men hva betyr dette egentlig? Popper hevder at påstanden for det første er ytterst vag og for det andre at den også gjelder for til og med svært enkle uor­ ganiske systemer. Han nevner blant annet en haug med stein som eksempel på et system der helheten er mer enn summen av delene (Popper 1957, s. 83). I det har Popper utvilsomt rett. Hvis vi fjerner en stein som ligger strategisk plassert i en steinhaug, kan det tenkes at hele haugen forandrer form. At helheten er mer enn summen av delene, gjelder i enda større grad en ma­ skin. For eksempel er ikke et urverk bare en ansamling av tannhjul, fjærer og lig­ nende. Hver enkelt del i urverket må være nøye formet i forhold til den plass

192

KAPITTEL

9

den skal ha i urverket som helhet. Det er også verd å merke seg at Aristoteles’ fire årsaker like godt kan anvendes på en maskin som på en organisme. Maski­ nen har en funksjon, som altså er dens finale årsak. Den har en utforming som gjør den i stand til å fylle denne funksjonen. Dette er maskinens formale årsak, dens struktur. Den samme beskrivelsen kan så gjentas for hver av maskinens deler. De vil da tilsvare organene i en organisme. Tilsynelatende er altså dette ikke noe argument imot reduksjonismen. Men før vi trekker den konklusjonen, bør vi se litt nærmere på forskjellen mellom en haug med stein og et ur. Begge to er kjennetegnet ved at helheten er mer enn summen av delene. Hver del har en bestemt plass i helheten, og forandrer man en del vil man normalt også forandre helheten. Men en steinhaug og et urverk forandrer seg forskjellig. Dersom vi fjerner en stein fra en steinhaug, så foran­ dres steinhaugen som helhet. Den forandrer form, men den er fremdeles en steinhaug. Hvis vi derimot fjerner et tannhjul fra et urverk, vil urverket forandre seg på den måten at det opphører å fungere. Men det får ikke en ny form. Det er et ødelagt urverk. Et urverk er derfor mer sårbart enn en steinhaug. Dette er en trivialitet, og forklaringen er den at en steinhaug er mer «formløs» enn et ur­ verk. I Aristoteles’ hierarki vil en steinhaug tilhøre et lavere nivå enn et urverk. Det interessante er at organismer har mange av de samme egenskaper som en steinhaug, dvs. de har en helt annen fleksibilitet enn en maskin, til tross for at de ligger på et langt høyere nivå i hierarkiet. La oss som eksempel ta sammentrekningen av en muskel i en frosks fot. (Se Rose, Kamin og Lewontin 1984, s. 277.) En fysiologisk forklaring på dette fenomenet vil i hovedsak være slik: Det går en nerveimpuls til muskelen som gir signal om at den skal trekke seg sammen. Denne nerveimpulsen er en virkning av andre hendelser i froskens hjerne eller nervesystem. Hendelsesforløpet kan beskrives som en årsaksrekke: A forårsaker B, som forårsaker C osv. Dermed trekker altså muskelen seg sammen. Men det hele kan beskrives på et høyere nivå, hvor frosken betraktes som en helhet: Frosken har nemlig oppdaget et rovdyr og hopper for å slippe unna. Hvordan er så forholdet mellom de to beskrivelsene? Anti-reduksjonisten vil hevde at den beskrivelsen som tar utgangspunkt i frosken som helhet, ikke kan reduseres til den fysiologiske beskrivelsen av følgende grunn: Selv om den bestemte muskelen det her er snakk om, skulle være skadet, ville frosken nor­ malt fremdeles være i stand til å flykte. Den ville i stedet bruke andre muskler. La oss sammenligne froskens fot med en urfjær. Froskens fot har den funk­ sjon at den gjør frosken i stand til å hoppe, og dens struktur er da også deretter. En urfjær har som funksjon at den skal drive urverket, og har også en struktur deretter. Men normalt gjelder det at når fjærens struktur er gitt, så er også dens funksjon gitt. Sammenhengen mellom fjærens struktur og funksjon er gitt i og med at uret ble konstruert. Det er annerledes med froskens fot. Her er funksjo-

REDUKSJONISME-PROBLEMET

193

nen overordnet strukturen i den forstand at strukturene til en viss grad kan være i stand til å forandre seg for å fylle visse funksjoner. Ikke alle strukturer er na­ turligvis like lett å forandre. Beinstrukturen i en organisme er blant de struktu­ rene som er minst foranderlige. Dersom et bein brekkes, må det gro. Men der­ som for eksempel en muskel lammes, vil en frosk fremdeles være i stand til å be­ vege seg. Den franske filosofen Maurice Merleau-Ponty var tidlig ute med å påpeke dette forholdet. Allerede i 1940-årene gjennomgikk han en rekke studier av pa­ sienter med hjerneskade, og han viste at selv et så følsomt organ som hjernen har en utrolig fleksibilitet. Ved å henvise til slike forhold kan antireduksjonister hevde at delene i en organisme ikke vekselvirker som delene i en maskin. Orga­ nismene har en evne til selvorganisering som maskiner ikke har. Her kan det inn­ vendes at det finnes maskiner som har evnen til selvorganisering ved bruk av feedback-prinsippet. Jeg har ingen muligheter til å gå mer detaljert inn i proble­ mene her. Derfor vil jeg bare nøye meg med å påpeke at slike maskiner ikke til­ nærmelsesvis kan oppvise en slik grad av selvorganisering som organismer. Jeg skal komme tilbake til dette i neste kapittel.

Kapittel 10 Vitenskapelige forklaringer

Reduksjonismeproblemet dreier seg om hvorvidt vi kan forklare et fenomen på ett nivå ved å redusere det til et lavere nivå. I dette kapitlet skal jeg gå mer syste­ matisk inn på noen andre forklaringstyper som jeg har vært inne på tidligere. Jeg skal diskutere årsaksforklaringer, funksjonelle forklaringer og spørsmålet om hvordan vi forklarer menneskelige handlinger. Noen av de emnene som blir tatt opp, er en fortsettelse av emner som ble diskutert i forrige kapittel.

1. Om årsaker Jeg har tidligere nevnt, nærmest i forbifarten, at Galilei forkastet all bruk av finale årsaker. Det er da også et typisk trekk ved fysikken etter Galilei at finale årsaker ikke har noen plass. I det hele tatt kan man i utgangspunktet hevde at Aristoteles’ fire årsaker er passe etter Galileis tid, og følgelig ikke har noen plass i moderne vitenskap i det hele tatt. Jeg skal senere prøve å vise at dette synet nok er for enkelt. Men jeg skal her ta som utgangspunkt at når vi i våre dager snak­ ker om årsaker, inkluderer ikke dette finale årsaker. Det moderne årsaksbegrepet kan betraktes som en videreføring av Aristoteles’ virkende årsak. Når jeg i det følgende snakker om «årsaker», vil jeg med det mene det moderne årsaksbegre­ pet. Når jeg refererer til Aristoteles’ årsaker, skal jeg derimot snakke om «final årsak», «formal årsak» osv. Den tidligere nevnte «horror vacui»-tesen gjorde bruk av finale årsaker. Den gikk nemlig ut på at vakuum er en umulighet fordi naturen vil motsette seg at tomrom eksisterer. Torricellis hypotese er derimot et eksempel på bruk av uteluk­ kende en virkende årsak. Hans hypotese gikk ut på at luftsøylen har en vekt som utgjør en kraft som er tilstrekkelig til å holde oppe kvikksølvsøylen i barometret. Det moderne årsaksbegrepet er i stor grad blitt preget av David Humes dis­ kusjon av begrepet. Jeg skal ikke gå inn på alle detaljer i hans diskusjon, men nevne de viktigste punktene. Han hevdet at årsaksbegrepet blant annet har føl­ gende kjennetegn:

VITENSKAPELIGE FORKLARINGER

195

i. Lokalitet. Årsak og virkning må være nær i tid og rom. 2. Suksesjon. Årsaken må gå foran virkningen i tid. 3. Regelmessighet: Den samme årsaken frembringer alltid samme virkning (Hume 1740/1969, s. 223). La oss se nærmere på disse kjennetegnene. Kravet til lokalitet gjelder både tid og rom. For tidens vedkommende innebærer det at noe som skjedde for lenge si­ den, ikke kan være direkte årsak til noe som skjer nå. Enhver virkning må frem­ komme gjennom formidlende ledd, dvs. ved en årsaksrekke. Man kan selvfølge­ lig si at de harde betingelsene som England og Frankrike påla Tyskland ved kapitulasjonen etter den første verdenskrig, var årsak til den annen verdenskrig. Men virkningen ble formidlet gjennom en årsaksrekke: Betingelsene skapte en økonomisk situasjon og en generell bitterhet som gjorde at nazismen kunne få grobunn. Dermed kom Hitler til makten osv. osv. Vi kan vanskelig tenke oss at utviklingen i Tyskland i tidsrommet 1918—1939 forløp helt uavhengig av fredsbetingelsene, slik at virkningen først kom i 1939. Virkningene av fredsbetingelsene kan naturligvis ha vært tilnærmet umerkelige i begynnelsen, men at det over­ hodet ikke skulle ha vært noen umiddelbare virkninger, er ikke forenlig med det moderne årsaksbegrepet. Når det gjelder romlige forhold, har lokalitetskravet ført til en skepsis til avstandsvirkning. Descartes utviklet en fullstendig mekanisk teori for forholdet mellom årsak og virkning, slik at alle årsak-virknings-forhold ble redusert til trykk og støt, altså direkte kontakt. Denne teorien fikk stor utbredelse på slut­ ten av 1600- og begynnelsen av 1700-tallet. Dens popularitet førte blant annet til at Newtons gravitasjonsteori ble avvist av mange. Newtons gravitasjonsteori opererer med en kraft som virker mellom legemer på avstand uten at teorien an­ gir hvilke mekanismer som formidler denne kraften. Newton selv så dette som et problem ved teorien. Det faktum at gravitasjonsteorien til slutt ble allment akseptert, viser at forbudet mot avstandsvirkninger ikke kan betraktes som ab­ solutt. For øvrig kan den generelle relativitetsteorien betraktes som en tilbake­ vending til Descartes i den forstand at avstandsvirkninger der er eliminert. Skepsisen til avstandsvirkninger er stor også i dag. De fleste vitenskapsfolk avviser i dag astrologi på prinsipielt grunnlag, uten å bry seg med å gå igjennom de resultater astrologer påberoper seg. Det er ingen tvil om at en viss skepsis overfor avstandsvirkninger er sunn. Men det er ikke noen tvingende grunn til å avvise enhver avstandsvirkning. Vitenskapsfolk er ofte raske med å avvise anta­ kelser om avstandsvirkninger uten å undersøke det empiriske grunnlaget (jf. Feyerabend 1978, Casti 1990, s. Det andre kjennetegnet skal jeg ikke problematisere i denne sammenhen­ gen. De fleste er vel villige til å godta som selvinnlysende at årsaken må gå forut

196

KAPITTEL 10

for virkningen i tid. Det tredje kjennetegnet innebærer at samme årsak alltid har samme virkning. Dette siste kjennetegnet er spesielt viktig når vi skal identifise­ re årsaksforhold. La oss ta utgangspunkt i det faktum at det moderne årsaksbe­ grepet har sin opprinnelse i Aristoteles’ virkende årsak. For Aristoteles var den virkende årsaken noe som aktivt frembringer virkningen. Det fundamentale kri­ terium på at vi har med et årsak-virknings-forhold å gjøre, er at når årsaken er til stede, inntrer også virkningen, og når årsaken ikke er til stede, så inntrer heller ikke virkningen. Hvis vi skriver C for årsaken og E for virkningen, er en årsaks­ sammenheng kjennetegnet ved følgende:

C-^ E ~ C —» ~ E Her er det verd å merke seg at virkningen kan inntre selv om ikke årsaken er til stede. Arsenikk fører til forgiftning, ofte med døden til følge. Men en person kan bli forgiftet uten å ha spist arsenikk. Vedkommende kan ha fått cyanid eller en annen gift i stedet. I skjemaet ovenfor forutsetter vi derfor at ingen andre faktorer forandres, dvs. vi forutsetter at «alt annet er likt». Den sikreste måten å undersøke om noe er årsak til noe annet, er derfor å prøve å variere den antatte årsaken og se om virkningen også varierer. Det var for eksempel dette Torricelli gjorde da han tok barometret opp på en fjelltopp.

2. Eksempel: Semmelweis og årsaken til barselfeber Vi har i et tidligere kapittel sett på testing av hypoteser. Mange hypoteser dreier seg om årsaksforhold. Det følgende er et eksempel på dette, og viser hvordan Semmelweis oppdaget årsaken til barselfeber. Ignaz Semmelweis (1819—1867) var ungarer. Han fant årsaken til barselfeber, og han fant også en metode til å utrydde den fullstendig. Det gjorde han ved å desinfisere hender, instrumenter og annet utstyr med klorkalkoppløsning, og han er dermed også regnet som antiseptikkens far. Som ung lege arbeidet han ved fødeavdeling I ved hovedsykehuset i Wien. En foruroligende stor del av de fødende kvinnene fikk barselfeber, som svært ofte endte med døden. Dette var selvfølgelig ille nok i seg selv. Men det påfallende var at dødsprosenten var mye lavere ved avdeling II enn ved avdeling I. Tallene for de to avdelingene var:

Avd. I Avd. II

1844 8,2 % 2,3 %

1845 6,8 % 2,0 %

1846 11,4 % 2,7 %

VITENSKAPELIGE FORKLARINGER

197

Dette ble betraktet som faretruende høye tall, og for å prøve å finne årsakene ble det nedsatt en kommisjon som skulle undersøke forholdene ved sykehuset. Det er viktig å være klar over at barselfeber på Semmelweis’ tid ble betraktet som utelukkende en kvinnesykdom som ikke var smittsom. Kommisjonens før­ ste forklaring var at den høye dødeligheten var forårsaket av i) lokale kosmisktellurgiske krefter, 2) de hygrometriske forholdene, 3) de polare strømningene og 4) utstrålinger fra stjernekonstellasjonene. I alle disse tilfellene (med mulig unntak av 2) dreier det seg om avstandsvirkninger. Semmelweis viste en generell skepsis overfor avstandsvirkninger da han avviste kommisjonens forklaringer. Men hans hovedinnvending var at de ikke kunne gjøre rede for forskjellen mel­ lom avd. I og II. Han stilte spørsmålet: Hvordan kan disse årsakene slå så for­ skjellig ut på de to avdelingene når det bare er et par hundre meter i avstand mellom dem? Dette skal jeg straks komme tilbake til. Etter Semmelweis’ innvendinger kom kommisjonen frem til en annen for­ klaring: «Dødsleiets kvaler og angst er Guds pris for moderskapets lykke.» Men Semmelweis visste at barselfeber var langt sjeldnere blant kvinner av de høyere sosiale Masser som fødte hjemme. Han stilte derfor spørsmålet om hvorfor kvin­ ner av de lavere sosiale klasser skulle betale så mye høyere pris for moderskapets lykke enn kvinner av de høyere sosiale klasser. Dette var et problem for kommi­ sjonen, men den løste også dette problemet: Kvinner av de lavere sosiale klasser hadde lav moral, og det kunne medføre at de følte vellyst under befruktningen, så det var ikke rart at Gud straffet dem på denne måten. Semmelweis var ikke fornøyd med noen av kommisjonens forklaringer. Han startet derfor sine egne undersøkelser. Han fremsatte mange hypoteser, men jeg skal i det følgende bare ta med noen få av dem. En av hypotesene kom han på da han la merke til at kvinnene på avd. I fødte på ryggen, mens kvinne­ ne på avd. II fødte liggende på siden. Han fremsatte følgende hypotese: Hp Å føde liggende på ryggen er årsak til barselfeber.

Fra denne hypotesen kunne han utlede følgende konsekvens:

lp

Det er flere kvinner på avd. I enn på avd. II som får barselfeber.

At If var sann, kunne Semmelweis uten videre konstatere. Men vi har tidligere sett at en induksjonsslutning ikke er formallogisk gyldig. Vi kan følgelig ikke være sikre på at en hypotese er sann fordi en av dens konsekvenser stemmer overens med observasjonene. Vi vil imidlertid oppnå en større grad av sikkerhet ved å prøve ut forskjellige konsekvenser av hypotesen. Det var da også slik Sem­ melweis tenkte. Følgelig fikk han ordnet det slik at kvinnene på avd. I også fød­

198

KAPITTEL

10

te liggende på siden, som på avd. II. Dermed fjernet han den antatte årsaken til barselfeber, og dermed skulle også virkningen forsvinne. Men det viste seg at dette ikke holdt stikk. At kvinnene på avd. I fødte liggende på siden, hadde ing­ en innvirkning på hyppigheten av barselfeber. Dermed ble hypotesen falsifisert. Semmelweis forkastet derfor den hypotesen at å føde liggende på ryggen er årsak til barselfeber. Men han la merke til en ny forskjell mellom de to avde­ lingene: På avd. I ble de fødende kvinnene undersøkt av medisinerstudenter, mens kvinnene på avd. II ble undersøkt av jordmødre. Studentene dissekerte hver morgen før de gikk visitter, og de vasket seg bare overfladisk på hendene. Jordmødrene, derimot, deltok ikke i noen disseksjon. Semmelweis fremsatte på denne bakgrunn den hypotesen at ett eller annet stoff som stammet fra likene han kalte det kort og godt «likgift» - var årsak til barselfeber. Altså: H : «Likgift» er årsak til barselfeber. Fra denne hypotesen kunne han så utlede følgende konsekvens: f:

Medisinerstudentene bringer «likgift» til avd. I og forårsaker at mange av de fødende kvinnene der får barselfeber.

Så langt var hypotesen verifisert. Men også her var det viktig å teste andre kon­ sekvenser av hypotesen. Den enkleste muligheten ville være å få studentene til å slutte å dissekere eller å vaske seg med et middel som nøytraliserte «likgiften». Semmelweis fikk den idé at såpe kunne hjelpe til å fjerne «likgiften». Den ideen hadde han for øvrig fått av en prostituert. Hun gjorde ham oppmerksom på at få — og langt færre enn forventet - av hennes kolleger hadde syfilis. De vasket seg alle grundig med såpevann. Semmelweis innførte vaskeplikt for studentene, men det fikk følger som han ikke hadde forutsett. Studentene så vaskeplikten som et angrep på deres akademiske frihet. De henviste dessuten til det faktum at det sto i alle lærebøker at barselfeber ikke var smittsomt og de gjorde dermed opprør. Professoren støt­ tet studentene, og Semmelweis fikk sparken. Riktignok fikk han snart tilbake stillingen fordi en av hans kolleger døde etter at han hadde fått et stikk i fingeren av disseksjonskniven. Det påfallende var at han døde av en sykdom som hadde nøyaktig de samme symptomene som barselfeber. Semmelweis tok dette som en støtte for hypotesen at «likgift» var år­ sak til barselfeber og som et tegn på at den sykdommen som gikk under beteg­ nelsen «barselfeber», ikke bare var en ren kvinnesykdom. Det skjedde også andre ting som støttet hypotesen. Da hans kollega døde, opphørte disseksjonen, og fra den dagen avtok også hyppigheten av barselfeber

VITENSKAPELIGE FORKLARINGER

199

betraktelig. Da Semmelweis fikk tilbake stillingen og gjenopptok disseksjonen, økte dødeligheten igjen. Han innså at dersom han skulle få utryddet barselfebe­ ren, måtte han finne et middel som nøytraliserte «likgiften». Dette ville også be­ krefte hans teori, men dette var for Semmelweis helt sekundært. Han var lege, og han var primært opptatt av å hindre folk i å bli syke. Løsningen fikk han av en dotømmer. Dotømmerne i Wien hadde i hundre år benyttet klorkalkoppløsning til å fjerne lukten når de tømte doene. Han inn­ førte igjen vaskeplikt for studentene, og dødeligheten sank raskt. I 1848 var den nede i 1,27 % på avd. I og 1,33 % ved avd. II. Senere, da også lakener og instru­ menter ble desinfisert med klorkalkoppløsning, sank dødeligheten til omtrent null.

3. Metoder for å avdekke årsaksforhold Mills «forskjellsmetode»

Semmelweis benyttet en fremgangsmåte som John Stuart Mill (1806—1873) kal­ te forskjellsmeto den («the method of difference»): Når tilfeller der et fenomen fo­ rekommer og tilfeller der det ikke forekommer har alt felles unntatt én ting, som forekommer i de tilfellene fenomenet forekommer og ikke i de andre tilfel­ lene, er dette enten en årsak til fenomenet eller en virkning av det. Barselfeber forekom på avd. I i mye større grad enn på avd. II. Semmelweis så derfor etter andre forskjeller mellom de to avdelingene. Dersom det hadde vært barselfeber bare på avd. I og ikke på avd. II, og alt annet var likt bortsett fra én ting som var på avd. I og ikke på avd. II, kunne Semmelweis ha vært sikker på at dette var årsak til (eller en virkning av) barsel­ feber. I praksis er det naturligvis sjelden at to tilfeller er helt like i alle henseen­ der. Det var flere forskjeller mellom avd. I og II, og derfor måtte da også Sem­ melweis teste mange hypoteser (selv om jeg bare har nevnt noen få). Den første hypotesen sa, som vi husker, at det å føde liggende på ryggen, er årsak til barsel­ feber. Dersom dette hadde vært den eneste forskjellen mellom de to avdelinge­ ne, kunne han vært sikker på at det var årsaken til barselfeber (det kunne ikke godt være virkning av det). Men slik situasjonen var, kunne han ikke være sik­ ker. Derfor benyttet han seg av det fundamentale kjennetegnet på et årsak-virkning-forhold: Når årsaken ikke er til stede, inntrer heller ikke virkningen. Han forandret den antatte årsaken, og det skjedde ingen forandring. Følgelig kunne ikke det å føde liggende på ryggen være årsak til barselfeber. Dette er en fremgangsmåte som brukes hyppig i vitenskapelige undersøkelser. I medisinen er denne metoden grunnlag for det som kalles klinisk kontrollerte for­

200

KAPITTEL

10

søk. Et slikt forsøk består i at man har to grupper. De to gruppene skal være så like som mulig i alle de henseender som kan tenkes å ha betydning for forsøket, for eksempel fordeling etter kjønn, alder, yrke, kosthold osv. Den ene gruppen gis en bestemt behandling (for eksempel med et medikament), mens den andre gruppen ikke får noen behandling. Den gruppen som ikke får behandling, kal­ les gjerne kontrollgruppen. Man søker å komme dithen at behandlingen med medikamentet er den eneste forskjellen mellom de to gruppene. For å eliminere andre forskjeller, som kan føre til feil, tar man ofte forholdsregler: Også kon­ trollgruppen får en «behandling» som ytre sett er helt lik den medikamentelle behandlingen, og ingen av medlemmene av de to gruppene får vite hvilken gruppe som virkelig får behandling. Slike forsøk kalles gjerne blindforsøk, og de gjøres for å unngå at psykologiske faktorer skal influere på resultatene (den såkalte placeboeffekten). Ofte er også de legene som undersøker pasientene, uvitende om hvilke pasienter som får behandling og hvilke som ikke får det. Dette er for å gjøre legens observasjon så nøytral som mulig. Problemet er naturligvis at man ikke alltid kan oppnå at betingelsene er slik de ideelt sett skulle ha vært. Man finner for eksempel aldri to grupper mennes­ ker som er helt like. De forholdene Semmelweis arbeidet under, var for eksem­ pel langt fra ideelle. Det ideelle ville ha vært at forholdene på avd. I og II var nøyaktig like med det unntak at alle kvinnene på avd. I døde av barselfeber, mens ingen kvinner på avd. II fikk barselfeber. Men slik var det ikke. Det var tross alt bare en liten del av kvinnene på avd. I som fikk barselfeber, og det var også en del kvinner på avd. II som fikk barselfeber. Vi kan lett tenke oss hvorfor det var slik. Selv om det var «likgift» til stede på avd. I, skulle det en del til for at kvinnene ble smittet. «Likgift» måtte komme i kontakt med åpne sår for at den skulle forårsake barselfeber. Noe «likgift» hadde også «forvillet» seg over til avd. II, slik at også noen kvinner der ble smittet. I slike tilfeller er man nødt til å bruke statistikk. Dette kompliserer naturlig­ vis forskningsprosessen, og bringer inn nye usikkerhetsfaktorer. Men i mange tilfeller er det ikke til å komme utenom, fordi det finnes praktiske eller moral­ ske grenser for hvilke forsøksbetingelser som kan realiseres. Semmelweis sto overfor begge typer begrensningen Som vi husker, prøvde han å få medisinerstudentene til å vaske seg på hendene etter at de hadde dissekert. Dette fikk han ikke gjennomført fordi studentene gjorde opprør. De moralske begrensningene var så opplagte at vi ofte ikke tenker over dem: Fra et rent vitenskapelig syns­ punkt ville det ha vært ønskelig å påføre kvinnene smitte, for eksempel ved å bringe «likgift» i kontakt med åpne sår. Men Semmelweis vurderte naturligvis aldri en slik mulighet, siden han var lege og så det som sin oppgave å hjelpe pa­ sientene. Vi har like fullt mange eksempler på at vitenskapsfolk, inkludert leger, har latt de rent vitenskapelige hensyn gå foran moralske og menneskelige hen­

VITENSKAPELIGE FORKLARINGER

201

syn. De eksperimentene som ble gjort av leger i de tyske konsentrasjonsleirene, er de mest groteske eksempler på dette.

Mills «samsvarsmetode» En annen fremgangsmåte for å avdekke årsaksforhold er det Mill kalte samsvarsmetoden («the method of agreement»). Denne fremgangsmåten bygger på føl­ gende: Dersom to eller flere tilfeller av det samme fenomenet bare har én ting felles, er dette enten en årsak til eller en virkning av fenomenet. Denne fremgangsmåten ble benyttet i de undersøkelsene av eneggede tvil­ linger som skal belegge at intelligens i stor grad er arvelig. Resonnementet var slik: Normalt vil nære slektninger (slik som foreldre, barn og søsken) ha både arv (gener) og miljø felles. Dersom det er stor korrelasjon mellom intelligens hos foreldre og barn og mellom søsken, sier ikke det noe om hva som har størst betydning: arv eller miljø. Men en sammenligning av eneggede tvillinger som er blitt skilt som barn og har vokst opp atskilt, vil kunne si noe om forholdet mel­ lom arv og miljø. De har samme gener, og dermed samme arv, men likevel for­ skjellig miljø. Dersom det viser seg at det intelligensmessig er stor likhet mellom dem, vil det bekrefte den hypotesen at intelligens er arvelig. I noen av de tidlige undersøkelsene kom man frem til at korrelasjonen mellom eneggede tvillinger var så høy som o,8, og konkluderte fra det at intelligens er 80 prosent arvelig. Men disse undersøkelsene bygde på små utvalg, og det var i mange tilfeller uklart om de eneggede tvillingene virkelig hadde vokst opp i svært ulike miljøer.

4. Funksjonelle forklaringer I omtalen av Aristoteles har jeg fremhevet at han så det som biologiens hovedopp­ gave å beskrive sammenhengen mellom final og formal årsak, det vi i dag vil kalle funksjon og struktur. Aristoteles nøyde seg med å beskrive naturen og universet som et harmonisk hele, men søkte ikke etter et intelligent vesen som har utarbei­ det det hele etter en ferdig plan. Det finner vi derimot hos Platon. Hans demiurg i dialogen Timaios er en guddommelig håndverker som har konstruert universet etter en fullkommen plan. Det er diskutabelt om Platon betraktet demiurgen som et virkelig eksisterende vesen, eller om han bare betraktet den som et forklarings­ prinsipp: Vi må forklare universet som om det er blitt konstruert av et intelligent vesen. Men i middelalderen ble demiurgen identifisert med Bibelens Gud. Den tilsynelatende harmoniske orden i naturen er da også stadig blitt brukt som bevis på at Gud må eksistere. Thomas Aquinas konstruerte hele fem gudsbevis. Ett av disse er det teleologiske gudsbevis. Det kan kort beskrives slik:

202

KAPITTEL

10

Universet oppviser en teleologisk orden. Universet er laget av et intelligent vesen.

«Teleologisk orden» er et uklart uttrykk. Det har for eksempel vært hevdet at vårt solsystem har en teleologisk orden. Blant annet ligger planetenes baner om­ trent i samme plan, og det er da nærliggende å forbinde dette med en høyere plan. Men for at en struktur skal telle som en teleologisk orden, må man i det minste kunne påpeke at den har en funksjon. Ettersom det er vanskelig å si hvilken funksjon solsystemets struktur skulle ha, er det også vanskelig å hevde at dets struktur er en teleologisk orden. Teleologisk orden må derfor avgrenses til gjenstander som er fremstilt av oss og til det organiske, som jeg har vært inne på tidligere. En teleologisk orden kan da beskrives ved å påvise sammenhengen mellom struktur og funksjon. Det teleologiske gudsbeviset tar altså utgangspunkt i det forhold at naturen, i hvert fall den organiske, tilsynelatende fungerer etter en plan. Vi kan ta noe så nærliggende som den menneskelige hånden. Den er uovertruffen som gripered­ skap, og den overgår alt det mennesker også i dag kan fremstille av redskaper. Når vi tenker på at selv en steinøks ikke oppstår av seg selv, men må fremstilles av et intelligent vesen, trengs det da ikke et uendelig mer intelligent vesen for å fremstille en hånd, for ikke å si et helt menneske? Problemet med alle gudsbevis er imidlertid at de skal forklare fenomener ut fra noe annet, dvs. Gud, som blir stående uforklart. Innvendingen er at man ikke har forklart noe som helst på den måten.

Evolusjonsteorien og funksjonelle forklaringer

Darwins evolusjonsteori kan sammenfattes i følgende fem grunnprinsipper: i. Variasjon: I enhver art vil det være naturlig variasjon. 2. Kampen for tilværelsen: Det blir født flere individer enn de som kan overleve og reprodusere seg. 3. Tilpasning: Noen individer har egenskaper som gjør dem bedre i stand til å overleve og reprodusere seg enn andre. 4. Arvelighet: De fleste egenskaper er arvelige. 5. Det naturlige utvalg: De egenskapene som gjør individene i en art best tilpasset, vil ha større sannsynlighet for å overføres til senere generasjo­ ner.

Darwinismen er en utfordring til funksjonelle forklaringer. For å se det kan vi ta vårt tidligere eksempel med sjiraffens hals (s. 96). Den funksjonelle forklaringen

VITENSKAPELIGE FORKLARINGER

203

vil bestå i at den lange halsens funksjon gjør sjiraffen i stand til å nå blader som er så høyt oppe at den ellers ikke ville nådd dem. I henhold til darwinismen har det­ te forholdet oppstått ved små tilfeldige variasjoner og det naturlige utvalg. Den lange halsen er blitt selektert fordi den har gjort sjiraffen bedre tilpasset. Men er dette en skikkelig årsaksforklaring? Det er den lange halsen som skal årsaksforklares. Den må følgelig være virkningen av en årsak som går forut i tid. Denne årsaken må da være bedre tilpasning. Tilsynelatende er da tilpasning år­ sak til sjiraffens lange hals. Men vi husker at en årsak må gå forut for virkning­ en i tid, og det blir umulig i dette tilfellet. Tvert imot må det være den lange halsen som har som virkning at sjiraffen blir bedre tilpasset. Dette tilsynelaten­ de paradokset løser seg når vi tar tidsrekkefølgen med. En lengre hals er årsak til at sjiraffen blir bedre tilpasset, som dermed er virkningen. Men når sjiraffen er bedre tilpasset, vil dette være årsak til en større sannsynlighet for at den vil over­ leve og forplante seg. Følgelig er tilpasningen årsak til at det blir flere sjiraffer med lang hals, osv. Slik fortsetter evolusjonen i små skritt. Vi ser at tilpasning er en viktig term i forklaringsskjemaet. Darwins term er «fitness», og kjernen i darwinismen uttrykkes ofte i Herbert Spencers formule­ ring: «The survival of the fittest». Men spørsmålet er da hvem som er best tilpas­ set. Et teknisk kriterium på tilpasning er «differensiell reproduktiv suksess», som er et individs evne til å overleve og få mer avkom som overlever enn konkurre­ rende individer i samme populasjon. Sagt litt enklere er kriteriet på at individer er tilpasset at de overlever. Dermed vil de også ha større sannsynlighet for å re­ produsere seg. Vi ser her at vi lett kan gå i sirkel: Ifølge darwinismen overlever de som er best tilpasset. Men kriteriet på tilpasning er at man overlever. Med andre ord: De som overlever, er de som overlever. Ut fra slike resonnementer har det vært innvendt at Darwins teori grunnleggende sett ikke er mer enn en tautologi. Det er mye som tyder på at Darwin selv tenkte seg at det var mulig å defi­ nere «tilpasning» uavhengig av reproduktiv suksess. Stephen Jay Gould påpeker i den anledning at Om artenes opprinnelse starter med et kapittel om kunstig ut­ valg: hvordan dyreoppdrettere velger ut individer som skal gå videre i avl på grunnlag av ønskede egenskaper. I dette tilfellet er det oppdretteren som be­ stemmer hva som er tilpasning: De individene er best tilpasset som har de egen­ skapene som oppdretteren ønsker. Ved naturlig utvalg er det naturen som spiller oppdretterens rolle. Ifølge Gould er Darwins prinsipp om det naturlige utvalg helt avhengig av at analogien med kunstig utvalg holder (Gould 1980, s. 41). Det­ te er et interessant punkt, ikke minst fordi det viser et viktig likhetstrekk mellom Darwin og Aristoteles. Som vi skal se i neste kapittel, opererer håndverket og na­ turen ifølge Aristoteles etter grunnleggende like prinsipper: Slik det er i naturen, er det i håndverket, og slik det er i håndverket, er det i naturen (se s. 218). La oss vende tilbake til håndverket. Hvis jeg skal begrunne hvorfor en øks er

204

KAPITTEL 10

god, er det ikke tilstrekkelig å svare at den er god til å hugge med. Det vil være det samme som å forklare tilpasning ved hjelp av reproduktiv suksess. En for­ klaring på hvorfor øksen er god må vise at det er en sammenheng mellom øk­ sens utforming og dens funksjon, som jeg har vært inne på tidligere. En slik for­ klaring forutsetter at vi vet hvordan en øks skal brukes. Øksen har en god utfor­ ming sett fra brukerens synspunkt. Hvis menneskene hadde hatt en annen ana­ tomi, er det godt mulig at vi ville ha utformet økser annerledes. Dette ser vi enda klarere når vi benytter border og stoler som eksempler. Deres utforming henger åpenbart sammen med menneskets anatomi. Goulds poeng er at vi kan anvende det samme kriteriet på organismers tilpasning: Tilpasning tilfredsstiller «ingeniørmessige» kriterier på god utforming. Da er det mulig å gi en sirkelfri definisjon av tilpasning. Jeg skal nevne et forslag som er fremsatt av Robert Brandon: a er bedre tilpasset enn b i omgivelser E hvis og bare hvis a er bedre i stand til å overleve og reprodusere seg i E enn b (Brandon 1984, s. 77).

Slik definisjonen står her, kan det gis en del tekniske innvendinger mot den. Derfor må den modifiseres noe. Den er imidlertid god nok til å få frem mine poenger. Det er verd å merke seg at omgivelsene er med i definisjonen. Det kan for eksempel være en fordel for sjiraffen å ha lang hals på savannene i Afrika, men det er tvilsomt om det ville være en fordel i jungelen. Klimaforandringer kan dermed forandre forholdene slik at konkurranseforholdet mellom arter for­ skyves. Den viktige termen i definisjonen er «er bedre i stand til». Poenget er at for å unngå en sirkel må man kunne definere hva organismene er i stand til uav­ hengig av hva de rent faktisk gjør. Brandon bruker et teknisk eksempel for å il­ lustrere skillet mellom å være i stand til å gjøre noe og å faktisk gjøre det: Vi kan trygt påstå at en bestemt bil av typen Mercedes 450 SEL er i stand til å oppnå en hastighet på 200 km/t, selv om vi har gode grunner for å tro at den aldri har kjørt og aldri kommer til å kjøre så fort. Det er det forhold at den tilfredsstiller visse ingeniørmessige kriterier som gir den disse egenskapene, og en dyktig ingeniør vil kunne påpeke hvilke egenskaper ved utformingen som gjør den i stand til å nå en så høy hastighet. Brandon mener at det samme kan gjøres i for­ bindelse med organismer, selv om det er en uhyre mer komplisert oppgave. Men da er det tvilsomt om vi kan si at evolusjonsteorien har redusert funksjonelle forklaringer til årsaksforklaringer. Når vi skal vise hvorfor en lang hals gjør sjiraffen godt tilpasset til sitt miljø, må vi nettopp vise at det er en sammenheng mellom halsens utforming og dens funksjon, slik at den gjør sji­ raffen i stand til å finne mat. Denne sammenhengen vil være av samme type

VITENSKAPELIGE FORKLARINGER

205

som sammenhengen mellom øksens utforming og dens funksjon. Det ser der­ med ut til at den funksjonelle forklaringen ikke kan reduseres til en årsaksfor­ klaring. Det er gjort mange andre forsøk på å redusere funksjonelle forklaringer til årsaksforklaringer. Det vil imidlertid sprenge denne bokens ramme å gå inn på disse forsøkene, som til dels er svært tekniske.

Problemer med darwinismen

Jeg skal komme inn på et annet problem ved den darwinistiske teorien. For or­ dens skyld vil jeg gjøre oppmerksom på at ingen seriøse vitenskapsfolk i dag be­ tviler at det har vært en biologisk evolusjon. Det er også enighet om at Darwin påviste en viktig mekanisme i evolusjonen, altså variasjon og det naturlige ut­ valg. Diskusjonen dreier seg derfor om hvorvidt dette er den eneste eller den viktigste mekanismen i evolusjonen. Kritikere har hevdet at dersom dette er den eneste mekanismen, skulle vi forvente en kontinuerlig utvikling gjennom meget små forandringer. Dermed er store og plutselige sprang i evolusjonen, enten ved at arter oppstår raskt eller forsvinner raskt, en utfordring for teorien. Darwin selv nevnte dette som et mulig problem. En del fossile funn tyder på at evolusjonen ikke har vært kontinuerlig, men har gått i sprang. Vi regner med at livet på jorden oppsto for ca. 3,5 milliarder år siden. I de første tre milliarder årene eksisterte det bare encellede organismer. Men etter at de første flercellede organismene oppsto for ca. 530 millioner år siden, i den perioden som kalles kambrium, skjedde det en nesten eksplosjons­ artet utvikling. I løpet av noen få millioner år utviklet det seg et mangfold av or­ ganismer som kan sammenlignes med det vi har i dag. Man snakker derfor om den «kambriske eksplosjon». Den mellomliggende tiden frem til i dag kjenne­ tegnes ved fem katastrofer, hvor et flertall av de eksisterende artene døde ut, og med en tilsvarende rask utvikling av nye arter. Vi regner med at 99,9 prosent av alle arter som har levd, er utdødd. Et annet argument er at utviklingen har gått altfor hurtig til at den er foren­ lig med en teori om tilfeldige variasjoner og naturlig utvalg. Ett argument, som delvis stammer fra Robert Shapiro og delvis fra Fred Hoyle og N.C. Wickramasinghe, er slik: La oss beregne sannsynligheten for at en enkel organisme, en bakterie, er oppstått på denne måten. Kilden til variasjon er mutasjoner, som maksimalt kan skje hver gang en organisme reproduserer seg. (Men den norma­ le mutasjonsraten er bare en brøkdel av dette.) Den kjente bakterien E. coli re­ produserer seg i gjennomsnitt hvert 20. minutt. Men la oss tenke oss at vi har en enda enklere organisme, som reproduserer seg hvert minutt. Hvis vi tar en peri­ ode på 2 milliarder år, utgjør det 5 x 1014 minutter. Ved å gjøre visse antakelser

206

KAPITTEL 10

om tettheten av bakterier, kan man beregne at det kan skje 1036 reproduksjoner parallelt. Dette innebærer at i løpet av to milliarder år kan det maksimalt gjøres 2,5 x 1051 forsøk. Hva er så sannsynligheten for at en bakterie som E. coli har oppstått på den­ ne måten? Shapiro tar utgangspunkt i enzymer som består av 200 aminosyrer, og regner ut at sannsynligheten for å finne en kombinasjon av aminosyrer som gir et enzym som fungerer, er 1 mot 10200. Men for å få en bakterie som E. coli trengs det 2000 enzymer som fungerer. Sannsynligheten for dette er 1 mot 1040000. Selv om det altså har vært gjort et enormt antall forsøk, 2,5 x 1051, er dette forsvin­ nende i forhold til en sannsynlighet på 1/1040 000 pr. forsøk. Shapiros sammen­ ligner denne sannsynligheten med at en tornado som farer gjennom en skraphaug, skal frembringe en Boeing 747. Fra dette konkluderer han at livet enten har oppstått på en annen måte enn ved en fysisk-kjemisk prosess, eller at det har kommet fra et annet sted i universet. (Etter Kauffman 1993, s. 21—22.) Det kan innvendes at beregninger av denne typen er beheftet med stor usik­ kerhet. Det er en viktig påminnelse, og man bør derfor knytte mange forbehold til slike beregninger. En annen innvending mot betegningene er at de overser muligheten for selvorganisering.

Selvorganisering

I forrige kapittel var jeg blant annet inne på spørsmålet om vi kan redusere bio­ logi til fysikk. Anti-reduksjonister hevder at vi ikke kan det. Det kan til og med se ut som om det organiske er uforenlig med fysikkens lover. Argumentet er føl­ gende: En av de mest fundamentale lovene i fysikken er termodynamikkens an­ dre hovedsetning. Den sier at i et lukket system vil entropien enten være kon­ stant eller øke. Ludwig Bolzmann viste at entropi kan tolkes som uorden på det atomære og molekylære plan. Dermed sier den andre hovedsetning at et lukket system enten vil ha samme orden eller gå mot større uorden. Det kan aldri gå mot større orden. Problemet er imidlertid at organismer representerer orden i termodynamisk forstand. I en organisme vil entropien minke, og ikke øke. Nå er ikke dette fullt så dramatisk som det kan virke. Organismer er nemlig åpne, og ikke lukkede systemer. Dermed vil de alltid være en del av et større system. Når entropien minker i organismen, vil den øke i resten av systemet, slik at syste­ met som helhet får økt entropi. Dermed overholdes termodynamikkens andre hovedsetning. Men det er fremdeles et problem hvordan organismene kan gå mot økt orden, mens all materie ifølge termodynamikkens andre hovedsetning skal gå mot større uorden. Jeg skal vise hva dette innebærer ved et enkelt eksempel. La oss tenke oss at vi har en beholder som er delt på midten med en skille­ vegg. I A har vi én gass (for eksempel av oksygen) og i B har vi en annen gass

VITENSKAPELIGE FORKLARINGER

207

(for eksempel av hydrogen). Vi fjerner så skilleveggen mellom de to gassene. Vi vet alle hva som vil skje: Gassen i A difftmderer inn i B, slik at den fyller hele be­ holderen, og gassen i B difftmderer inn i A slik at den også fyller hele beholde­ ren. Dermed får vi en blanding av de to gassene. Når de to gassene har fylt hele beholderen, kan de ikke gå tilbake til hver sin opprinnelige del av beholderen. Prosessen vil bare gå den ene veien, og aldri den motsatte veien. Dette er termodynamikkens andre hovedsetning. Dette kan illustreres på en enkel måte. La oss tenke oss at vi har et rutenett, som et sjakkbrett. Vi har kun én type brikker. Vi starter med et visst antall brik­ ker, og det gjelder bare én regel: Det kan bare være én brikke på hver rute. Hvis en naborute er opptatt, kan en brikke derfor ikke flytte dit. Hvis derimot naboruten er ledig, er det en viss sannsynlighet for at brikken flytter over på dette fel­ tet i løpet av et tidsintervall. For hvert tidsintervall vil noen av brikkene ha flyt­ tet seg til nabofelter, og systemet gjennomløper dermed suksessive tilstander. La oss starte med alle brikkene til venstre på brettet. Dette vil tilsvare at alle atomene i en gass er i den ene beholderen. I første tidsintervall kan brikkene bare flytte mot høyre, ettersom det er eneste sted hvor det er ledige ruter. Men etter en stund blir det ledige ruter også på venstre side. Noen brikker vil da gå tilbake igjen. Men i det store og hele vil brikkene flytte seg inntil de er tilfeldig fordelt over brettet. De vil aldri gå den motsatte veien. Hvis vi starter med brik­ kene fordelt tilfeldig utover brettet, vil vi aldri (dvs. sannsynligheten er forsvin­ nende liten) få alle brikkene over på den ene siden av brettet. Forklaringen er igjen at tilstanden med alle brikkene på en side har lavere entropi (dvs. større grad av orden) enn tilstanden hvor alle brikkene er tilfeldig fordelt utover bret­ tet. Systemet kan bare gå fra lavere til høyere entropi.

a)

b)

Figur 27. Termodynamikkens 2. hovedsetning: Et lukket system kan bare gå mot større uorden. Systemer kan av seg selv bare gå fra a til b i figuren, men aldri fa b til a.

208

KAPITTEL 10

La oss nå sammenligne dette med et annet spill. Det er laget av John Convay, og heter «Life», og skal vise hvordan selvorganisering (auto-poiesis) kan oppstå. Spillet er slik: Vi har igjen et rutenett, som ovenfor. Det er bare én type brikker («celler»), og på en rute kan det enten være eller ikke være en brikke. Vi kan igjen tenke oss spillet som et system, som utvikler seg i tid gjennom suksessive tilstander. For å få en biologisk analogi, kan vi kalle hvert tidsintervall en «gene­ rasjon». Spillet utvikler seg etter følgende tre regler: Overlevelse: En brikke overlever til neste generasjon dersom to eller tre av naborutene har en brikke. Brikken forblir da på ruten. 2. Død: En brikke overlever ikke til neste generasjon dersom det er en brik­ ke på mer enn tre eller mindre enn to av naborutene. Brikken fjernes da fra ruten. 3. Fødsel: Det kan plasseres en brikke på en ledig rute dersom det er brikker på nøyaktig tre av naborutene (jf. Eigen og Winkler 1993, s. 190.).

i.

Disse reglene er ikke tilfeldige. Den underliggende idé er at en celle kan overle­ ve dersom den er i et passende miljø (dvs. har et passe antall naboceller), men kan dø av overbefolkning eller isolasjon. Reglene er noe mer kompliserte enn regelen i det foregående eksemplet, men de er likevel svært enkle. Det interessante med disse enkle reglene er at vi får et helt annet resultat enn i mitt første eksempel. I dette tilfellet går ikke systemet uten videre mot økende entropi, dvs. mot større uorden. Tvert imot kan systemet oppvise en orden som har en del trekk som kjennetegner liv. Det kan generere ordnede og stabile strukturer, strukturer som er fleksible og som kan reprodusere seg (jf. datavirus!). I figur 28 ser vi at den opprinnelige konfigurasjonen blir reprodusert etter fem generasjoner, men at den er flyttet en plass ned. Etter fem generasjoner til har den flyttet seg ytterligere en plass, og slik kan den «vandre» over brettet. Man snakker innen forskningen om selvorganisering som «kunstig liv». Når man tenker på alle de problemene som er oppstått omkring forskning på kun­ stig intelligens, er det nok på sin plass med visse forbehold. «Life» er et determi­ nistisk system, og består av regler som er laget av mennesker. Det interessante er imidlertid at enkle regler kan generere stabile og fleksible strukturer. Man kan spørre seg hvor dette kan gjenfinnes i naturen, og det overraskende svaret er: på grensen til kaos. Derfra kommer uttrykkene «liv på grensen av kaos» og «orden fra kaos». Dette er et område hvor det er en rivende utvikling, og det er vanske­ lig å si i dag hva sluttresultatet vil bli.

VITENSKAPELIGE FORKLARINGER

209

■■■

mntj Figur 28. Et eksempelfra «Life».

5. Forklaring av menneskelige handlinger Jeg har i det foregående diskutert forklaringer av det uorganiske og det organis­ ke, og har i forbindelse med den humane sosiobiologien så vidt vært inne på spørsmålet om hvorvidt mennesket er hevet over kausale og funksjonelle forkla­ ringer. Jeg skal i det følgende ikke gå nærmere inn på forklaringer i samfunns­ vitenskapene. Det ville sprenge rammene for denne boken. Men jeg skal ta opp noen viktige forhold i forklaring av menneskelige handlinger.

Mennesket handler i utgangspunktet rasjonelt

Å forstå mennesker og menneskelige handlinger har mye til felles med å forstå språk. Dette er ikke så merkelig, ettersom språket, det Aristoteles kalte den for­ nuftige tale, er det viktigste kjennetegnet ved mennesket. Da jeg behandlet her­ meneutikken, pekte jeg på noen grunnleggende prinsipper som anvendes i tolk­ ning av tekster. Disse er også utgangspunkt for å forstå menneskelige handling­ er generelt. I utgangspunktet skal vi forutsette at menneskene er rasjonelle. Populært sagt skal vi behandle mennesker som subjekter, og ikke som objekter. Dette innebæ­ rer at bare når det er umulig å opprettholde antakelsen om at en handling er ra­ sjonell, skal vi ty til andre forklaringer. Ofte benyttes et eksempel med sjakk for å få frem dette poenget: To personer spiller sjakk. Vi følger spillet trekk for trekk, og vi forstår hver enkelt handling på bakgrunn av sjakkspillets regler og det at hver av de to deltakerne spiller for å vinne. Men plutselig gjør den ene av spillerne et uforståelig trekk. I utgangspunktet forutsetter vi da at trekket er ra­ sjonelt, vi har bare ikke gjennomskuet strategien. Hvis det nå viser seg at trekket ikke var lurt, men tvert imot fullstendig irrasjonelt, vil vi lete etter en årsaksfor­ klaring. En mulig forklaring kan være at spilleren er blitt forgiftet. En annen kan være at han har fått mentalt sammenbrudd. (Se for eksempel Hellesnes 1968, s. 9off, Skirbekk 1985, s. tyyfif.) Vi har et problem i denne forbindelsen. La oss igjen ta sjakkspilleren. Etter å ha analysert sjakktrekket nøye, finner vi ut at det som sjakktrekk er fullstendig

210

KAPITTEL 10

irrasjonelt. Vi begynner så å lete etter en årsaksforklaring. Men det kan også ten­ kes at vi gjør dette for tidlig. Det kan tenkes at trekket er nøye gjennomtenkt fra spillerens side, for eksempel for å sjokkere eller for å demonstrere noe. La oss tenke oss at det dreier seg om en konkurranse, og at vedkommende er blitt ut­ satt for urettferdig behandling. For å avgjøre om dette er en rimelig tolkning, må handlingen også i denne omgang settes inn i en større sammenheng. Det vil også være relevant å se denne handlingen i sammenheng med andre ting ved­ kommende har gjort. Er det for eksempel rimelig å anta at vedkommende per­ son vil finne på å gjøre slikt som en protest?

Vi har et velkjent eksempel på en tilsynelatende irrasjonell atferd. Da Nikita Khrustsjov tok av seg skoen og slo den i bordet på et møte i FN i 1960, var dette langt fra tradisjonell atferd. (Det er en kjent sak at det berømte bildet av Khrust­ sjov som slår skoen i talerstolen i FNs generalforsamling, er manipulert. Etter det jeg har kunnet bringe på det rene, slo faktisk Khrustsjov skoen i bordet i FN, men det skjedde ikke på hovedforsamlingens talerstol.) Hvis dette var det eneste vi visste om Khrustsjovs atferd på dette møtet, ville vi vel nettopp ha trukket den slutningen at han var overarbeidet og hadde fått sammenbrudd. Men vi vet noe om bakgrunnen for denne atferden. Sovjetunionen hadde like før skutt ned et amerikansk U-2 spionfly, og hadde dermed håndfaste bevis for at amerikanerne foretok ulovlige overflygninger av Sovjetunionens territorium. Det var som protest mot dette at Khrustsjov slo skoen i bordet. Nå vil enkelte hevde at dette ikke er tilstrekkelig ril å gjøre hans atferd rasjonell. Hvis for ek­ sempel John F. Kennedy hadde gjort det samme, ville det blitt tolket som et tegn på mentalt sammenbrudd. Hvis vi da vil hevde at Khrustsjovs handling var rasjonell, er det derfor ikke tilstrekkelig bare å henvise til den ekstreme sam­ menhengen, nedskytingen av U-2-flyet. Vi må også knytte dette til Khrustsjovs generelle atferdsmønster og personlighet. Det er derfor ingen enkle regler som kan anvendes til å bestemme om en handling er rasjonell eller irrasjonell.

Hvem er rasjonell?

Når vi i dette tilfellet sier at Khrustsjovs handling var rasjonell, mener vi at hans handling var nøye gjennomtenkt og i overensstemmelse med hans andre verdier og preferanser. I vurderingen av om dette er rasjonelt, vil vi nettopp trekke inn helhet og sammenheng. Men finnes det en absolutt standard for rasjonalitet som handlinger kan måles mot? Dette er en fortsettelse av den problemstilling­ en jeg diskuterte i forbindelse med Kuhn og inkommensurabilitet. Den amerikanske forfatteren Theodore Roszak har laget et tenkt eksempel for å illustrere problemet: La oss tenke oss at vi iakttar en psykiater i arbeid. Han er en hardt arbeidende og dyktig psykiater, og har åpenbart en praksis som

VITENSKAPELIGE FORKLARINGER

211

går svært godt. Venteværelset er fullt av pasienter med et mangfold av emosjo­ nelle og mentale forstyrrelser. Noen er nærmest hysteriske, noen har sterke selvmordstanker, noen hallusinasjoner, noen har de grusomste mareritt og noen er drevet til vanvidd av tanker om at de blir iakttatt av folk som vil skade dem. Psy­ kiateren lytter pliktoppfyllende til hver pasient og gjør så godt han kan for å hjelpe dem, men uten særlig suksess. Tvert imot ser det ut til at de alle blir dår­ ligere, til tross for psykiaterens heroiske innsats. Nå ber Roszak oss om å sette dette inn i en større sammenheng. Psykiate­ rens kontor er i en bygning, og bygningen er på et sted. Dette stedet er Buchenwald, og pasientene er konsentrasjonsleirfanger. Hva skulle man si til et slikt prosjekt - en psykiater som ville helbrede disse fangene? Hva ville det i det hele tatt innebære å helbrede på et slikt sted? Ville det ikke innebære å få fangene til å godta sin situasjon, å dempe deres frykt og å få dem til å overvinne sine mare­ ritt? Men ville dette være et rasjonelt foretakende? (Roszak 1992, s. 221). Selv om dette eksemplet er satt på spissen, belyser det et problem for ek­ sempel helsearbeidere ofte møter: Hvordan kan vi skille mellom en irrasjonell reaksjon på en rasjonell situasjon og en rasjonell reaksjon på en irrasjonell situa­ sjon? Hvem er syke, og hvem er friske? Kan det ikke tenkes situasjoner der sam­ funnet er sykt, og faktisk (noen av) avvikerne, som betraktes som syke, er de friske? Vi vet at en del totalitære regimer, for eksempel det tidligere Sovjetunio­ nen, betraktet opposisjonelle som mentalt forstyrret og stengte dem inne på psykiatriske sykehus. Ideen bak var i og for seg forståelig nok: Her hadde man utviklet det perfekte - i det minste det tilnærmet perfekte - system. De som var fundamentalt uenige i dette, måtte være mentalt forstyrret. Men problemet er ikke så enkelt at det bare er avgrenset til totalitære regi­ mer. Roszak henviser til det faktum at Sigmund Freud (1856-1939) i økende grad var opptatt av dette problemet. Det er ikke så rart, siden Freud gjennom­ levde den første verdenskrig og som jøde måtte flykte fra nazistene. Han stilte spørsmålet: Kan det ikke tenkes at det ikke bare er enkeltpersoner, men hele sivilisasjoner som blir gale? Men selv om han stilte spørsmålet, svarte han be­ nektende. Det bestående systemet er det rasjonelle. Det han kalte realitetsprinsippet, er barnets evne til å tilpasse seg de voksnes verden. Men realitetsprinsippets verden er nettopp en verden av krig, heksejakt, korstog, bokbål og konsentra­ sjonsleirer, og i siste instans blir det psykiaterens oppgave å tilpasse pasientene til denne realiteten (Roszak 1992, s. 53). En del andre psykiatere har trukket andre konsekvenser. Dette gjelder spesi­ elt den såkalte antipsykiatriske bevegelsen, med navn som Ronald Laing, David Cooper og Thomas Szazs. Selv om denne bevegelsen neppe var så enhetlig at det er mulig å karakterisere den med noen få ord, hadde den likevel en del felles­ trekk. Den så ikke psykiske lidelser uten videre som sykdom. Tvert imot frem­

212

KAPITTEL 10

hevet den at det som gjerne ble betraktet som sykdom, ofte var sunne reaksjoner på syke situasjoner. Den la også vekt på det positive i dette, ved at en psykisk lidelse også kunne danne grunnlaget for en erkjennelsesprosess. Til dels var også antipsykiatrien sterkt samfunnskritisk.

Å forstå andre mennesker

Som vi har sett, legger de tradisjonene jeg har nevnt i det foregående, vekt på at mennesket er et åndsvesen. Men selv om det er både riktig og viktig å påpeke at mennesket er et åndsvesen, blir problemet at den materielle og den åndelige dimensjonen forblir to atskilte sfærer. Vi kommer ikke utover Descartes’ dualis­ me, der kropp og sjel tilhører to forskjellige verdener. Denne todelingen ser vi godt i eksemplet med sjakkspilleren: Enten handler han rasjonelt, eller så må hans handlinger årsaksforklares. Men i virkeligheten henger kropp og sjel sam­ men på en helt annen måte, og dermed får vi også en kontinuerlig overgang mellom det rasjonelle og det som må årsaksforklares. Ikke minst når det dreier seg om såkalte psykosomatiske sykdommer er denne «gråsonen» mellom de to ytterpunktene viktig. Ifølge Descartes er organismer bare automater. Dette gjelder også mennes­ ker. Når jeg ser et menneske gå på gaten, ser jeg egentlig en automat. Det som gjør mennesket til noe annet enn en automat, er at det har en bevissthet «der inne», bak den materielle fasaden. I så måte ser jeg strengt tatt ikke et smil i en annen persons ansikt. Jeg ser muskelsammentrekninger (som ifølge Descartes egentlig er mekaniske bevegelser), men jeg tolker dem som uttrykk for en ba­ kenforliggende hensikt. På samme måte er det når en person snakker. Det kom­ mer lyder ut av munnen. Her dreier det seg også primært om en fysikalsk fore­ teelse. Men jeg forbinder mening med disse lydene, og slutter at det derfor en en som har lagt meningen inn i lydene. Igjen slutter jeg fra det ytre, som strengt tatt kan beskrives mekanisk, til at det må være noe bak. Dette kan virke som en karikert beskrivelse av hvordan vi forholder oss til andre mennesker. Men beskrivelsen passer på noen tilfeller. Det hender at vi ser andre mennesker dypt inn i øynene og prøver å finne ut hva som rører seg «i deres innerste». Det hender også at vi prøver å skjule våre tanker og følelser for andre ved å omgi oss med et skall. Men det er viktig å være oppmerksom på at vi normalt går frem på en annen måte når vi prøver å forstå andre mennesker: Vi prøver å sette deres uttrykk og handlinger inn i en større sammenheng, slik jeg allerede har vært inne på. En viktig filosofi denne sammenhengen er Martin Heidegger (1889-1976). Han la et teoretisk grunnlag for hermeneutikken i en lære om den menneskeli­ ge tilværelse. Det som gjør denne interessant er at den unngår den kartesianske

VITENSKAPELIGE FORKLARINGER

213

todelingen av mennesket i res cogitans og res extensa. Heideggers hovedpoeng er at vi må forstå mennesket som en del av verden. Hans grunnbestemmelse av den menneskelige tilværelse er «væren-i-verden» («In-der-Welt-sein»). Dette kan ses i forlengelsen av det jeg tidligere har sagt om organismer: Det er meningsløst å sette et absolutt skille mellom en organisme og dens omgivelser. Dette gjelder i enda større grad mennesket: Mennesket må forstås som en del av den verden det selv har skapt. Denne verden kan ikke beskrives i fysikkens terminologi. Det er ikke en teoretisk, men en praktisk verden. Heideggers lærer, Edmund Husserl (1859—1938), kalte denne «livsverden» for å skille den fra fysikkens verden. Analysen av mennesket må starte med en analyse av verden. Det er her snakk om livsverden, og ikke fysikkens verden. Det kanskje viktigste skillet mel­ lom livsverdenen og fysikkens verden er at den første har mening, mens den sis­ te ikke har det. Dette fundamentale trekket ved livsverdenen kommer klarest frem i Heideggers analyse av tingbegrepet. Er det ikke et nærliggende utgangs­ punkt å hevde at verden består av ting', spør Heidegger. 1 Descartes’ Meditasjo­ ner finnes det et berømt avsnitt der han tar for seg et voksstykke. Voksstykkets form kan forandres, og dersom det varmes opp slik at det smelter, forsvinner både lukt og farge. Ifølge Descartes er dette belegg for at slike egenskaper bare er subjektive, avhengige av den som observerer. Dersom det ikke eksisterte noen til å observere voksstykket, ville heller ikke disse egenskapene eksistere (Descartes 1641/1971, s. 108). Det var for øvrig disse egenskapene Galilei kalte sekundære sansekvaliteter. Det eneste som blir igjen som objektivt eksisterende, er ifølge Descartes tingenes utstrekning. Alle materielle ting er res extensa, dvs. ting som har utstrekning. Som vi har vært inne på tidligere, ble Descartes imidlertid tvunget til å innføre en annen type ting, res cogitans, for å redegjøre for men­

nesket. Ifølge Heidegger er Descartes’ måte å betrakte voksstykket på et eksempel på en teoretisk innstilling. Men en slik måte å betrakte tingene på er ikke primær, men sekundær. Primært vil vi betrakte voksstykket, og andre ting, som bruks­ gjenstander. En øks er primært en bruksgjenstand som kan brukes til å hugge med, og bare sekundært en fysikalsk gjenstand. I så måte har øksen en mening (den finale årsaken), i det den «viser hen» til de oppgavene den kan brukes til. Å «forstå» øksens «mening», om man kan si det slik, er nettopp å vite hva den skal brukes til, og hvordan den skal brukes. Heidegger presiserer at tingenes mening ikke er noe som kommer i tillegg til at de er fysikalske gjenstander. Tvert imot er det slik at det å betrakte noe som en fysikalsk gjenstand, allerede forutsetter at noe betraktes som bruksgjenstander. Fysikeren bruker normalt mer kompliserte redskaper enn en øks, men hans måleinstrumenter er like fullt redskaper. For å gjøre eksperimenter må han kunne håndtere disse instrumentene på en kompe­ tent måte, og han må ha gode instrumenter. Dersom han er inkompetent eller

214

KAPITTEL 10

har dårlige instrumenter, blir også målingene dårlige. Men hvordan kan vi si at et instrument, for eksempel en klokke, er god eller dårlig? Som en fysikalsk gjenstand er den verken god eller dårlig. Men som en bruksgjenstand kan vi be­ dømme dens kvalitet, og den bestemmer vi i forhold til den oppgaven gjenstan­ den er konstruert for.

En reduksjonist som Francis Crick hevder at mennsket kan reduseres til fysikk og kjemi. Men vi kan også snu dette om, og si at vi kan lære mye om mennesket ved å ta utgangspunkt i det faktum at mennesket har frembrakt fysikk og kjemi, og språk og teknologi også, for den saks skyld. Et slikt syn ble forfektet av en filosof som levde på samme tid som Newton. Hans navn var Giambattista Vico (1668—1744), og hans hovedverk hadde tittelen: Prinsippene for den nye vitenskap som omhandler alle nasjonenes felles natur. «Den nye viten­ skap» som Vico her snakket om, var en vitenskap om mennesket i videste for­ stand. Han laget et skille mellom alt det som menneskene har skapt, og naturen, som menneskene ikke har skapt. Bare det som vi selv har skapt, kan vi forstå. Språket, institusjoner, diktverk, kort sagt alt som tilhører vår historie, har vi selv frembrakt, og dermed kan vi i prinsippet forstå det. Jeg skal i neste kapittel ta opp en av de aller viktigste menneskelige frembringelser: teknologi.

Kapittel 11 Det problematiske fremskrittet

Teknologiens positive sider er det ikke vanskelig å få øye på: Den har i stor grad befridd oss fra naturens tvang. I den industrialiserte del av verden har den skapt en materiell overflod som ingen samfunn tidligere i historien har kunnet drøm­ me om. I kjølvannet av den tekniske utviklingen endres forutsetningene for tid­ ligere debatter. Det gjelder for eksempel spørsmålet om eutanasi og selvbestemt abort. I tillegg settes nye spørsmål på dagsordenen. Det dreier seg eksempelvis om spørsmål i tilknytning til livsforlengende behandling, genteknologi og transplantasjonskirurgi. Dette kapitlet tar opp teknologien i et filosofisk, histo­ risk og samfunnsmessig perspektiv.

1. Hva er teknologi? «Proteseteorien» for teknologi

Produktiv kunnskap er kunnskap om hvordan man fremstiller ting. Ting fremstilt av mennesker er kunstige ting, artefakter. Redskaper, hus, broer, veier osv. er ek­ sempler på artefakter. Vi vet at grekerne også drev med dyreavl. Som vi senere skal se, er det ikke helt urimelig å kalle dyr som er «fremstilt» av menneskene gjennom avl, for «kunstige ting». Å anlegge en kornåker er også å fremstille noe kunstig. Jeg skal starte med å skissere den såkalte «proteseteorien for teknologi», slik den er blitt utviklet av blant andre den tyske antropologen Arnold Gehlen. Han tar utgangspunkt i bestemmelsen av mennesket som et biologisk «mangelvesen». Det mangler spesialiserte organer og instinkter. Følgelig kan mennesket betraktes som «embryotisk», og det har utviklet teknologi på samme måten som andre dyrearter har utviklet spesialiserte organer. En slik teori, som grunnlegger teknologien på menneskets organmangel, kalles vanligvis «proteseteorien» for teknologi. Som vi tidligere har sett, forfektet Popper en lignende teori. Gehlen skiller mellom tre typer teknologi, ut fra hvilken funksjon den har i forhold til den menneskelige organisme. Kompensasjonsteknologi har som funk­

216

KAPITTEL 11

sjon å kompensere for de organer mennesket mangler. Dette gjelder ifølge Gehlen fremfor alt våpen. Fra et biologisk synspunkt er mennesket særdeles mangel­ fullt utstyrt til å være rovdyr. Det har verken horn, skarpe tenner eller klør som andre rovdyr. Forsterkningsteknologi har som funksjon å forsterke allerede eksiste­ rende organer. Vi kan her bare tenke på hvordan en øks eller en hammer forster­ ker håndens slagkraft. Mikroskopet og teleskopet forsterker øyet, høyttalere og radio kan sies å forsterke vår stemme, osv. Den tredje typen er avlastningsteknologi. Den sørger for organavlastning, organutkobling og arbeidsbesparelse i det hele tatt. En vogn er avlastningsteknologi. Den avlaster armer, bein og rygg ved at man ikke trenger å bære ting. Den kan avlaste organene helt eller delvis. Når også mennesket blir transportert, er for eksempel beina fullstendig utkoblet. Selv om Gehlen snakker om tre typer teknologi, er det klart at det dreier seg om tre forskjellige funksjoner teknologi kan ha. Han bruker selv flyet som ek­ sempel på en type teknologi som kan ha alle de tre funksjonene: i) Flyet gir oss de vingene som naturen ikke har gitt oss, 2) det overgår alle organiske ytelser, og 3) det sparer oss for å tilbakelegge strekningen til fots. Vi ser at Gehlens teori om redskaper er helt i overensstemmelse med det jeg sa om forholdet mellom organer og redskaper i kap. 9. Jeg skal derfor komme inn på Aristoteles’ teori om produktiv kunnskap (poiesis) i denne sammenhen­ gen.

Godt håndverk arbeider med naturen Det er påfallende at grekerne gjorde mindre fremskritt på det tekniske området enn på det teoretiske området i forhold til de tidligere høykulturene, slik som Babylon og Egypt. Noen vil kanskje innvende at grekerne hadde utviklet en svært avansert teknologi. Det er korrekt at de faktisk utviklet en del forbløffen­ de avanserte tekniske innretninger. Men de ble i stor grad betraktet som en slags leketøy. Det var overhodet ikke snakk om at de kunne anvendes i produksjonen. Dette synet på teknologi forklares ofte med at slaveriet var alminnelig utbredt i Grekenland. Det er klart at grekernes lave vurdering av produktivt arbeid heng­ er sammen med dette. Men det kan ikke være den hele og fulle forklaring. Både Babylon og Egypt var slavesamfunn, uten at man der finner en tilsvarende lav vurdering av det praktiske.

Det finnes en annen - og for oss mer interessant - forklaring på grekernes forsiktighet i omgangen med teknologi. Vi har i gjennomgangen av Aristoteles’ naturfilosofi sett at begrepsparet naturlig/tvungen forandring er viktig. Vi skal nå se hvorfor. Teknologi er riktignok noe kunstig. Men der gode håndverk be­ står i å arbeide med naturen:

Røntgenfotografiet av fru Rontgens hånd ble lagt ved Alfred Rontgens første offisielle beskrivelse av røntgenstrålene.

Nå like sikkert som i intelligent handling, så også i naturen; og som i natu­ ren, slik er det også i hver handling, dersom ikke noe forstyrrer. Nå har in­ telligent handling et mål; derfor er også tingenes natur slik. Følgelig, der­ som et hus for eksempel hadde vært en ting laget av naturen, ville det ha blitt laget på samme måte som det nå blir laget ved håndverk; og dersom ting laget av naturen også ble laget ved håndverk, ville de bli til på samme måte som av naturen. Hvert skritt i rekken er for det neste skrittets skyld; og generelt fullender håndverket til dels det som naturen ikke kan avslutte, og til dels etterligner den naturen. Følgelig, dersom kunstige gjenstander har et formål, så har også naturlige gjenstander det (Phys., 199a). Aristoteles’ argumentasjon i dette sitatet er ikke særlig oversiktlig og velordnet. Men jeg tror det følgende er en rimelig tolkning: Håndverket har to vesentlige kjennetegn: 1) Det fullfører det som naturen ikke har gjort og 2) det prøver i

218

KAPITTEL

11

størst mulig grad å etterligne naturen. Aristoteles nevner to eksempler på foran­ dring frembrakt ved håndverk, altså tvungen forandring: legekunsten og bygge­ kunsten. En syk person trenger legehjelp når naturen selv ikke er i stand til å frembringe det ønskede resultat, nemlig god helse. Legen må dermed prøve å frembringe god helse ved tvungen forandring. Men han vil bare lykkes når han går frem på samme måte som naturen, slik at han dermed må arbeide «med na­ turen». Det samme gjelder ved bygging av for eksempel et hus. Når byggmeste­ ren feller trær og lager hus av dem, påfører han trærne en form som de av seg selv ikke ville fått. Han påfører dermed naturen en tvungen forandring. Men samtidig må han ta hensyn til naturen. De som har sett et hus bygd av hel tøm­ mer, vet det. Her er kunsten å finne en plass til hver tømmerstokk slik at dens naturlige form forandres så lite som mulig.

2. Teknologi og euklidsk geometri Den rette linjen

Selv om proteseteorien for teknologi nærmest er innlysende når det gjelder red­ skaper, er det viktige sider ved mer kompleks teknologi som den ikke kan gjøre rede for. Det er mange tekniske innretninger som ikke kan oppfattes som red­ skaper annet enn i overført betydning. En vei, en bro, et hus og et atomkraft­ verk er eksempler på det. Jeg skal her fokusere på ett viktig aspekt som går ut­ over proteseteorien: betydningen av enkle, regelmessige former i utviklingen av teknologien.

De gamle høykulturene i Egypt, Babylon og Mesopotamia hadde prosjekter som krevde en stor grad av organisering og standardisering. Som eksempel kan vi ta de egyptiske pyramidene. Jeg vil her minne om at de ikke var hugget ut av én steinblokk, men var laget ved at steinblokker ble hugget ut fra fjellet, ble transportert over store strekninger, og så satt sammen. Det er lettere å få blok­ kene til å passe sammen hvis de har regelmessige former. Som vi alle vet, er det mye vanskeligere å lage en mur av naturstein enn av murstein. Grunnen til at murstein passer sammen, er at mursteinen har plane flater som står vinkelrett på hverandre. Mursteinen realiserer mange av de viktigste formene i euklidsk geo­ metri: plane flater, rette linjer, parallelle linjer og rette vinkler. Dermed får også mursteinen visse grunnleggende symmetriegenskaper. Vi tar disse formene for gitt, men at de ikke er medfødt kan vi se av det fak­ tum at det tok flere tusen år å utvikle mursteinen i Mesopotamia. Utviklings­ historien strekker seg mellom 8ooo og 3000 f.Kr. De eldste bygningene som er funnet der, består av hytter som er laget direkte av leire, uten noen videre plan-

Den greske byen Milet.

legging. Veggene ble bygd ved å legge ny leire på toppen av den leiren som al­ lerede var tørket. Vi kan lett forestille oss at det ikke var lett å bygge mer kom­ pliserte bygninger på denne måten. Den eldste mursteinen ble fremstilt ved at en leirklump ble formet uten redskaper og tørket i solen. Det neste stadiet besto i at man la en leirklump på en plan flate og så formet den for hånd. Den fikk dermed én plan flate. Det neste stadiet besto i at man benyttet en rektangulær form. Den ble plassert på en plan flate, og så fylte man leire oppi. Toppen ble så formet for hånd. Det siste stadiet besto i at også toppen ble formet som en plan flate. Dermed fikk man den mursteinen vi kjenner i dag. Rett linje, rett vinkel og parallelle linjer danner også grunnlaget for rutenet­ tet. I Egypt dannet Nilens bredd en rett linje, og det var naturlig å legge grenser mellom eiendommer enten vinkelrett på eller parallelt med elvebredden. Hero-

220

KAPITTEL 11

dot hevder at dette var geometriens opprinnelse, og det er også belegg for dette i ordets etymologi (gr.: ge = jord, metron = måle). Ifølge dette synet har geome­ trien dermed sin opprinnelse i landmålingen. Dette kan riktignok diskuteres. Man kan hevde at landmåling ikke er mulig hvis man ikke allerede har de grunnleggende begrepene ‘rett linje’,’ rett vinkel’, ‘parallelle linjer’ osv., og at disse fundamentalt sett henger sammen med behovet for symmetriske former. Jeg skal ikke gå inn på den diskusjonen. Det er ingen tvil om at rutenettet har spilt en viktig rolle også i landmåling og ikke minst i byplanlegging. I Babylon har man funnet at organiseringen av bebyggelse og veier var basert på rutenett så langt tilbake som til ca. år 2000 f.Kr. I Hellas finner vi det fra ca. år 700 f.Kr. En viktig person her var Hippodamus fra Milet, som organiserte gjenoppbyg­ gingen av Milet etter persernes ødeleggelser i 479 f.Kr. Aristoteles lovpriste denne organisasjonsformen i Politikken-. «Organiseringen av private hus er mer behagelig og praktisk for generelle formål dersom den er rett, etter den moder­ ne hippodamiske mote.» Romerne overtok rutenettet i sin byplanlegging, og tradisjonen ble videre­ ført i renessansen i Europa. Den første større by i Amerika som er anlagt etter rutenettprinsippet var Pennsylvania, grunnlagt i 1683. Senere ble de fleste ame­ rikanske byer anlagt etter dette prinsippet. Et velkjent eksempel er New York, hvor gatene på Manhattan også er nummerert som i et koordinatsystem.

Sirkelen

Jeg har nevnt rette linjer og plane flater av de viktige euklidske grunnformene. Den andre viktige grunnformen, sirkelen, er realisert i hjulet. Jeg har allerede nevnt vognen som avlastningsteknologi. Hovedkomponenten i en vogn er hju­ let. Vi har bilder av sleder med hjul på fra så langt tilbake som 3500 år f.Kr. De første hjulene var av massivt tre, men vi vet at hjul med eiker ble benyttet i Lilleasia ca. 2000 år f.Kr. Hjulets betydning for den tekniske utvikling er basert på sirkelens grunnleggende geometriske egenskap: rotasjonssymmetri. Hjulets betydning for den tekniske utviklingen er åpenbar for de fleste, men jeg vil bare nevne at grekerne gjorde en annen viktig oppfinnelse som kanskje ikke er så påaktet: dreiebenken. Dreiebenken benyttes til å lage sirkel- og sylin­ derformer. Grekerne fant også opp skruen. Den er basert på en geometrisk form som er beslektet med sirkelen: spiralen. Grekerne gjorde også den oppfinnelsen som i kanskje to tusen år var den viktigste: vannmøllen. Vannmøllen, og senere vindmøllen, omdanner lineær bevegelse (vannet og vindens bevegelse) til sirku­ lær. Hvordan man best kan omdanne lineær til sirkulær bevegelse, og sirkulær til lineær bevegelse, var ett av de grunnleggende problemene i ingeniørkunsten i middelalderen og renessansen.

DET PROBLEMATISKE FREMSKRITTET

221

Jeg har tidligere vært inne på fraktalgeometrien, og i den anledning pekte jeg på sammenhengen mellom euklidsk geometri og teknologi. Denne sam­ menhengen kan utdypes ved å se nærmere på hva som skiller maskinproduksjon fra håndverksproduksjon. Godt håndverk krever at man arbeider med naturen. Maskinproduksjon krever derimot formalisering, standardisering og gjentakbarhet. Man kan nesten si at den krever det motsatte av håndverksproduk­ sjon. Litt forenklet kan vi si at forskjellen mellom maskinproduksjon og hånd­ verksproduksjon er som forskjellen mellom en maskin og en organisme. Derfor spiller da også geometrien en fundamental rolle for maskinproduksjon, mens den omtrent ikke har noen betydning for håndverket. Det er interessant å se at Galilei var oppmerksom på dette. Et sted gir han følgende begrunnelse for at geometriske former står i en særstilling i forhold til andre former. Han sier at dersom et legeme kan gis en hvilken som helst form, er kuleformen den lett­ este av alle, fordi det er den enkleste [...] Fremstillingen av en kuleflate er så enkel at dersom man borer et sirkulært hull i en metallplate og roterer et hvil­ ket som helst grovt avrundet legeme uregelmessig i dette hullet, vil det uten noen annen form for bearbeidelse etter hvert anta en så fullkommen kuleform som mulig [...] Men når det dreier seg om å fremstille en hests form, eller som du sa, en gresshoppes form, da overlater jeg til deg å bedømme, for du vet at få billedhuggere i verden er i stand til å gjøre det (Galilei 1632/1970, s. 209).

Matematikk og mekanikk fikk en stadig større betydning i både håndverk og kunst. Det går en mer eller mindre direkte linje fra Babylon, Hellas, via renes­ sansen og til vår moderne tid. Vi kan kalle det «geometriseringen av verden». Et viktig skritt i denne utviklingen var da Filippo Brunelleschi (1377—1446) opp­ fant det lineære perspektivet rundt 1413. Dermed ble malerkunsten fullstendig forandret. Før perspektivet ble oppfunnet, var en figurs størrelse i et maleri et tegn på sosial betydning. En biskop eller en prest ble normalt malt større enn en bonde. Etter innføringen av perspektivet ble størrelse et mål på avstanden fra observatøren. Dermed ga bildene inntrykk av dybde, av tredimensjonalitet. Teorien bak det lineære perspektivet er basert på geometrisk optikk, og analyse­ rer dermed det å se som en prosess som kan reduseres til geometri. Den tyske maleren Albrecht Dtirer (1471-1528) utga flere bøker om geome­ tri på begynnelsen av 1500-tallet. I boken Undervisning i måling sier han: Og ettersom geometrien er det rette grunnlag for all malerkunst, har jeg be­ stemt meg for å undervise i dens grunnlag og prinsipper for alle ynglinger som ivrer for kunsten [...] Jeg håper at intet fornuftig menneske kommer til å kritisere mitt foretakende, for [...] det kan ikke bare gagne maleren, men

222

KAPITTEL 11

også gullsmeder, skulptører, snekkere og alle dem som må støtte seg til må­ linger (sitert etter Panofsky 1988, s. 603). I Wien ligger det to hus som illustrerer forholdet mellom den euklidske geome­ triens former og organiske former. Det ene huset er «Wittgenstein Haus», som ble tegnet av den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein for hans søster. Det består nesten utelukkende av enkle euklidske former: rette linjer, plane flater og rette vinkler. Det andre huset er «Hundertwasser Haus», som er tegnet av den østerrikske arkitekten Friedrich Hundertwasser. Hundertwassers grunnidé er at euklidsk geometri er uorganisk. I et intervju sa han følgende:

Dersom en løve sniker seg innpå deg, eller en hai er ute etter å drepe deg, er du selvfølgelig i dødsfare. Vi har levd med disse farene i millioner av år. Den rette linjen er en menneskelaget fare. Det er så mange linjer, millioner av linjer, men bare en av dem er dødelig, og det er den rette linjen trukket med en linjal. Den rette linjens fare kan ikke sammenlignes med trusselen fra organiske linjer, for eksempel den som beskrives av en slange. Den rette linjen er fullstendig fremmed for menneskeheten, for livet, for alt skaperverk (gjengitt i Rand 1991, s. 45). Ifølge Hundertwasser kom den rette linjen inn i menneskets verden med mur­ steinen. Den er en fiksjon som «eksisterer overalt hvor du lever. Hele vår sivili­ sasjon er grunnlagt på den rette linjen.»

3. Er teknologien nøytral? Teknologi kan benyttes til både gode og dårlige formål. En øks kan for eksempel brukes til å hugge ved med, men den kan også brukes til å slå i hjel mennesker med. Hvis en person slår i hjel en annen person med en øks, er det vanskelig å legge skylden på øksen. Slike eksempler brukes ofte til å underbygge den ut­ bredte oppfatning at teknologien er verdinøytral. Den er utelukkende et red­ skap eller middel som vi benytter oss av for å nå våre mål. Jeg har allerede påpekt at det er viktige aspekter ved teknologi som «prote­ seteorien» ikke tar vare på, og at all teknologi derfor ikke kan oppfattes som red­ skaper. Vi skal nå se at dette har som følge at det er vanskelig å opprettholde det synet at teknologien er nøytral. Øverst: Wittgenstein-huset i Wien. «Logikk som er blitt hus», sa en av hans søsken om det. Nederst: Hundertwassers hus i Wien, bare noen fa kvartaler fra Wittgenstein-huset.

>1

ly — ' — "'»

■■I'

224

KAPITTEL 11

Teknologisk determinisme

Hvis teknologien hadde vært nøytral, måtte det være mulig å bestemme målene før man valgte midlene. I noen tilfeller er dette oppfylt. Ønsket om å fly er flere tusen år gammelt. Flyet ga derfor bare mennesket midlet til å realisere dette målet. Men det typiske er at mennesket er i stand til å skape nye mål når tekno­ logien er tilgjengelig eller innen rekkevidde, eller at tilgjengeligheten av tekno­ logien favoriserer noen mål fremfor andre. Moderne prevensjonsteknologi er et eksempel på dette. Det er ingen tvil om at tilgangen på rimelige og sikre pre­ vensjonsmidler som kvinnene hadde kontroll over, var en viktig faktor i «den seksuelle revolusjon» på slutten av 1960-tallet. Den har forandret synet på sek­ sualitet, og ikke minst bidratt til den kvinnefrigjøring vi har hatt i de fleste in­ dustrialiserte land. Fjernsynet er et annet eksempel. Det har hatt vidtgående konsekvenser blant annet for familielivet, hvor for eksempel tiden til felles mål­ tider er sterkt redusert. Man kan naturligvis hevde at selv om for eksempel prevensjon gjør seksuell aktivitet med mange partnere mindre risikabelt, så er ikke allmenn seksuell løs­ sluppenhet en nødvendig følge av lett tilgang på prevensjonsmidler. Tvert imot blir det da viktigere at man innskjerper de moralske normene som styrer seksu­ ell atferd. Det er vårt ansvar å bruke teknologien til å fremme samfunnets verdi­ en Vi skal ikke bli styrt av teknologien. Like fullt er det lett å finne eksempler på at vi lar våre verdier styres av den tekniske utviklingen. Typiske eksempler er bruk av prognoser som norm for handling. For eksempel brukes prognoser om økende biltrafikk som grunnlag for vedtak om å bygge flere veier uten noen diskusjon om hvorvidt dette er en ønskelig utvikling. Det som ligger under, er at utviklingen er uunngåelig. I noen tilfeller gjøres dette selv når prognosene, dersom de slår til, kan få vidtgående konsekvenser for våre verdier. Et eksempel på dette er en prognose som ble ut­ arbeidet av det amerikanske forskningsinstituttet Rand Corporation på 1960tallet. Den bestod i at 20 eksperter ble intervjuet om når de regnet med at for­ skjellige tekniske muligheter ville bli realisert. Selv om det var en del spredning i svarene, var tendensen klar. Ifølge ekspertene ville automatisert oversettelse av språk være mulig mellom 1968 og 1976. Primitivt kunstig liv ville bli fremstilt mellom 1980 og 2000. Biokjemisk generell immunisering mot bakterielle syk­ dommer og virussykdommer ville vært mulig i den samme perioden, direkte elektromekanisk vekselvirkning mellom hjerne og datamaskin og kjemiske stof­ fer som kan forandre personligheten mellom 1990 og 2030. Det antydes også at det kan bli mulig å fremstille intelligente dyr som kan utføre enkelt manuelt ar­ beid en gang etter år 2000.

Nå kan man naturligvis diskutere hvor god prognosen var. Men det er ing­

DET PROBLEMATISKE FREMSKRITTET

225

en tvil om at en del av forutsigelsene, for eksempel direkte vekselvirkning mel­ lom datamaskin og hjerne, ville få vidtgående konsekvenser. Det interessante er imidlertid at prognosen ble brukt i instillingen fra en regjeringsoppnevnt komi­ té om teknisk utdanningsstruktur i Norge i 1970- og 1980-årene. Komiteens kommentar til prognosen fra Rand Corporation er slik:

En utvikling som antydet her kan synes drastisk. Som oftest har imidlertid prognoser vist seg å være for forsiktige, og i alle fall må man regne med at det er en klar utviklingstendens i de retninger som er nevnt (Andersen m.fL 1969, s. 10).

De etiske og verdimessige problemer som vil oppstå som følge av en slik utvik­ ling nevnes ikke i det hele tatt. Det nærmeste man kommer en begrunnelse for å legge prognosen til grunn er følgende påstand: «De materielle, kulturelle og helsemessige fordeler som den tekniske utvikling har ført med seg er åpenbare, og de fleste mennesker vil ønske en videre materiell forbedring» (ibid., s. 10). Det er neppe urimelig å anta at komiteen nøyer seg med en så lemfeldig be­ grunnelse fordi den tar for gitt som en udiskutabel premiss at denne utvikling­ en kommer uansett om vi ønsker det eller ikke. Et slikt syn innebærer at den tekniske utviklingen er uunngåelig og ikke kan kontrolleres av mennesket. Hvordan kunne vi ha stoppet utviklingen av elektrisk kraft, bilen, fjernsynet el­ ler den personlige datamaskinen? Ofte betraktes denne utviklingen som en line­ ær prosess. De som er for utviklingen, er optimistiske, og de som er imot, er pessimistiske. Både optimisten og pessimisten ser det som eneste alternativ å rette seg etter utviklingen. Et slikt syn kalles teknologisk determinisme, og henger ofte sammen med det synet at utviklingen er styrt av et teknologisk imperativ. Dette imperativet kan kort formuleres slik: Det som kan realiseres teknisk, skal realiseres. Det synet som jeg har kalt teknologisk determinisme, omfatter to forskjelli­ ge elementer: 1) Den tekniske utviklingen er uavvendelig. 2) Denne utviklingen har visse konsekvenser som vi ikke kan gjøre noe med. Disse to påstandene er strengt tatt uavhengige av hverandre. For eksempel er det godt mulig å være ue­ nig i 1) og enig i 2): Vi kan tenke oss at den tekniske utviklingen kunne ha tatt flere (fundamentalt sett) forskjellige veier. Men når en vei er valgt, får det visse konsekvenser som vi ikke kan gjøre noe med. Normalt vil imidlertid en tekno­ logisk determinisme omfatte både 1) og 2). Et slikt syn forbindes fremfor alt med den marxistiske tradisjonen. I den marxistiske historieteorien er utvikling­ en av produktivkreftene drivkraften, og disse får igjen konsekvenser for sam­ funnsforhold. Karl Marx satte nettopp sin lit til at utviklingen av teknologien skulle skape de forholdene som la grunnlaget for det klasseløse samfunn.

226

KAPITTEL 11

På dette punktet ligger det en dyp tvetydighet i marxismen. På den ene siden hevdet Marx at teknologien har en disiplinerende effekt på arbeiderne. Det var dette som ga arbeiderklassen en spesiell stilling i historien som den klas­ se som skulle gjennomføre den sosialistiske revolusjonen og virkeliggjøre det klasseløse samfunn. Samtidig skulle den samme teknologien være grunnlaget for det klasseløse kommunistiske samfunnet som var preget av frihet. Marx had­ de nok et bedre begrep om teknologiens disiplinerende effekt enn dens fri­ gjørende effekt. Det er mulig han satte sin lit til utviklingen av en ny, utopisk tek­ nologi, men han sa ikke noe konkret om hvordan denne eventuelt skulle se ut. La oss se nærmere på teknologiens disiplinerende effekt. Dette omfatter punkt 2) i det foregående. Historikeren Lewis Mumford beskriver i Technics and Civilization utviklingen av manufakturen, som er forløperen for den maskinelle produksjon. Manufaktur besto i at mange håndverkere ble samlet under ett tak. Selve produksjonen ble delt opp i en rekke deloperasjoner, som ble utført av spesialiserte arbeidere. Effektiviteten ble dermed økt ved å begrense det antall operasjoner som hver arbeider måtte utføre. Mumford kaller denne oppdeling­ en «en empirisk analyse av arbeidsprosessen». Den besto i at arbeidsprosessen ble delt opp i enkle organiske bevegelser, som deretter kunne oversettes til mekaniske operasjoner. Dermed kunne maskinen overta de operasjonene som arbeideren før hadde utført (Mumford 1963, s. 145). Enhver arbeidsdeling krever koordinering, og en «mekanisk» arbeidsdeling krever en «mekanisk» koordinering. De forskjellige operasjonene må samordnes eksakt. For det første må de enkelte delene som inngår i det ferdige produkt, pas­ se sammen. For det andre må operasjonene samordnes i tid, og de må samordnes i en mekanisk rytme. Dette krever en «mekanisering» av tiden, en utvikling som for alvor startet på midten av 1400-tallet, da man begynte å produsere mekaniske ur. Ifølge Mumford er uret, og ikke dampmaskinen, prototypen på en maskin. Men da er ikke en maskin bare et redskap. Det ligger i redskapets natur at det er et middel som er underordnet den som bruker redskapet. Dette gjelder imidlertid ikke uten videre for en maskin. Som Marx påpekte i første bind av Kapitalen, er det like mye arbeideren som må underordne seg maskinen, og i så måte kan man i enkelte tilfeller gå så langt som til å si at det er arbeideren som er et redskap som maskinen benytter seg av. Friedrich Engels trakk vidtgående konsekvenser fra dette. I Om autoritet sier han følgende:

Autoritet betyr, i den forstand av ordet det dreier seg om her, så meget som: Overordning av en fremmed vilje over vår egen ... Alle disse arbeidere, menn, kvinner og barn, er tvunget til å begynne sitt arbeid på ett tidspunkt, som er fastsatt av dampens autoritet, og den be­ kymrer seg ikke der døyt om den enkeltes autonomi ...

Krupps mekaniske verksted, 1892.

Den mekaniske automat på en stor fabrikk er langt mer tyrannisk enn den vesle kapitalist som beskjeftiger arbeiderne noen gang kan være (Engels 1873/1970, s. 26). Engels hadde nok her et viktig poeng. Industrialiseringen førte til en økende grad av kontroll og disiplinering. Arbeiderne ble tannhjul i en stor maskin. Som Michel Foucault har påvist i sine bøker Galskapens historie og Fengselets historie ble et resultat av denne disiplineringen at mange av de som ikke lot seg passe inn i samfunnsmaskinen, ble plassert i sinnsykehus og fengsler. Engels selv trek­ ker den slutning at alle ideer om frihet er uforenlige med teknologiens krav, og følgelig er en farlig illusjon.

228

KAPITTEL

11

Men selv om Engels nok har sett et viktig poeng, følger ikke hans konklu­ sjon med nødvendighet. Industrialisering innebærer nødvendigvis en stor grad av disiplinering. Men det er intet som tilsier at konsentrasjonen av maskiner og mekaniseringen må drives så langt at hele samfunnet kan sammenlignes med en maskin. Selv på den tiden da Engels skrev Om autoritet, dvs. 1872, hvor indus­ trien var dominert av store maskiner, var det, sett fra et teknisk synspunkt, be­ tydelig rom for frihet. Maskinene krevde bare at arbeiderne møtte opp til rett tid og underordnet seg deres autoritet i arbeidstiden. Det var ingen teknisk nød­ vendighet som bestemte arbeidstidens lengde, og maskinene hadde strengt tatt ingen innflytelse over hva arbeiderne gjorde i fritiden. Men da kan man hevde at dersom det ikke forelå noen teknisk tvang på Engels' tid, foreligger det enda mindre noen teknisk tvang i dag. Moderne tek­ nologi, fremfor alt informasjonsteknologi, er noe helt annet enn gammeldagse maskiner. Dette er korrekt. Utviklingen har gått i retning av stadig større fleksi­ bilitet. Men det har også vært en utvikling i motsatt retning. Selv om stadig fær­ re er underlagt store maskiner, som på Engels’ tid, er vår hverdag blitt stadig mer teknifisert. «Mekaniseringen» av produksjonssfæren er kanskje ikke blitt større, men til gjengjeld er teknifiseringen av hele vår livsverden blitt ganske omfattende.

Teknologiens sosiale utforming Men kritikerne har hevdet at situasjonen ofte er den motsatte av det den tekno­ logiske determinismen hevder. Svært ofte er tekniske problemer «teknisk underbestemt». Med det mener de at det finnes flere mulige løsninger på et teknisk problem. Dermed kan det være ikke-tekniske faktorer som bestemmer hvilken løsning som blir valgt. Disse kan være bevisste, men de kan også være uttrykk for rådende verdier og holdninger som man ikke tenker over. Følgende eksempel på at mål og verdier kan bygges inn i teknologien er tatt fra Langdon Winners Autonomous Technology: På Long Island utenfor New York kan man legge merke til at mange underkjørsler inn til parkeringsplasser er svært lave, og bare gir en klaring på ca. tre meter. Det er omtrent to hundre un­ derkjørsler av denne typen. Dette kan se ut som en pussighet, men det er faktisk noe mer enn det. Robert Moses, som var den fremste konstruktør av veier og broer i New York fra 1920 til 1970, konstruerte underkjørslene i 1930-årene, og den lave høyden hadde en klar hensikt. Den skulle nemlig gjøre det vanskelig for fargede å komme til strendene på Long Island. Den hvite over- og middel­ klassen kjørte privatbiler, mens de fargede stort sett var henvist til offentlig transport. Underkjørslene var konstruert slik at privatbiler kan passere, men ikke busser.

DET PROBLEMATISKE FREMSKRITTET

229

Den lave høyden var altså verken tilfeldig eller nødvendig ut fra et teknisk synspunkt, men sosialt betinget. Moses opptrådte ikke bare som vei- og brokonstruktør, men som en slags sosialingeniør, som bygde sine rasistiske ideer om samfunnet inn i veier og broer. Ifølge hans ideer burde strendene på kong Island i størst mulig grad forbeholdes hvite (Winner 1986). Tilsynelatende er dette eksemplet ikke noe problem. Man kan jo ganske en­ kelt innvende at Moses misbrukte sin stilling, ved at han blandet politikk inn i ingeniørkunsten. Hans oppgave som ingeniør og planlegger var å bygge så gode veier og broer som mulig, ut fra de mål som politikerne hadde satt. I dette til­ fellet er det for så vidt enkelt. Men i mange tilfeller ligger det verdipremisser til grunn uten at det er bevisst. For eksempel vet vi at husholdningsteknologi ho­ vedsakelig konstrueres av menn, men brukes av kvinner. Det er godt mulig at teknologi konstruert av kvinner ville hatt en annen utforming. Et syn som går ut på at det i hovedsak er sosiale og organisasjonsmessige for­ hold som har bestemt den tekniske utviklingen, kalles sosial konstruktivisme og er det mosatte av teknologideterminisme (Pacey 1989, s. 24).

«Tunnelsyn»

Sannheten ligger vel et sted imellom disse to ytterpunktene. Den teknologiske determinismen har utvilsomt rett i at teknologi ofte kan ha konsekvenser som vi ikke kommer utenom. Jeg har tidligere vært inne på maskinproduksjon, og skal nå nevne et mer moderne eksempel. På 1980-tallet opplevde man i det daværen­ de Vest-Tyskland flere avlyttingsskandaler i forbindelse med atomkraftverk. Det ble avslørt at høytstående personer var blitt ulovlig telefonavlyttet på grunnlag av vage mistanker om at de hadde kontakt med terrorister. Dette resulterte i at den kjente forfatteren Robert Jungk utga boken Atomstaten. I boken argumen­ terte han på følgende måte: Uansett hvor sikre atomkraftverk blir i rent teknisk forstand, vil konsekvensene av for eksempel sabotasje kunne bli katastrofale. Følgelig må tiltakene for å hindre sabotasje være tilsvarende omfattende. Blant annet må alle ansatte i atomkraftverk betraktes som potensielle terrorister. Jungk påpekte at organisasjonsformen i tilknytning til atomkraftverk var mili­ tær eller paramilitær, og mente at dette var en nødvendig konsekvens. Han kon­ kluderte med at et samfunn som baserer seg på atomkraft som en viktig energi­ kilde, med nødvendighet vil bli militarisert. «Atomstaten» vil dermed føre til «politistaten». Selv om Jungk kanskje tok kraftig i, er dette et viktig poeng. Vi kan jo bare tenke igjennom følgende to muligheter: La oss tenke oss at vi en gang greier å realisere fusjonsreaktoren. Dermed vil vi ha tilgang til ubegrensede energimeng­ der. Men en fusjonsreaktor vil sannsynligvis få slike dimensjoner at det vil bli

230

KAPITTEL 11

bygd én reaktor for hvert kontinent. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg at en slik sentralisering av energiproduksjonen vil få samfunnsmessige kon­ sekvenser, og vil føre til samfunn som er ganske forskjellige fra samfunn som ba­ serer seg på desentralisert energiforsyning.

Det er også verd å merke seg at når visse valg er gjort, kan det ofte være van­ skelig å gjøre dem om, fordi så mange andre ting kan være avhengige av det opprinnelige valget. Den franske teknologi-filosofen Jacques Ellul (1912-1994) har innført betegnelsen «det teknologiske system» for å fremheve dette forhol­ det. Vi kan her ta det såkalte «år 2000-problemet» i forbindelse med informa­ sjonsteknologi som eksempel. Når noen av de verst mulige scenariene beskrives, er det mange som kunne ønske seg at de var uavhengige av informasjonstekno­ logien. Problemet er at informasjonsteknologien etter hvert gjennomsyrer hele samfunnet i en slik grad at vi ikke kan tenke oss hvordan det skulle være uten, til tross for at vi vet at samfunnet fungerte utmerket før informasjonsteknologi­ en fikk alminnelig utbredelse (for eksempel Norge anno 1965). Et slagord sier: «You can always pull the plug», dvs. vi kan alltid trekke ut stikk-kontakten. Pro­ blemet er at det nettopp er det vi ikke kan gjøre. Men samtidig har de sosiale konstruktivistene rett i at det er mennesket som skaper teknologien, og at det nesten alltid finnes flere valgmuligheter. Det er vi som bestemmer om vi vil ha et samfunn basert på sentralisert eller desentralisert energiforsyning. Ifølge dette synet er teknologisk determinisme en illusjon, men det er en farlig illusjon. Hvis vi tror at den tekniske utviklingen er uavvendelig, vil vi ikke være i stand til å styre utviklingen, og følgelig heller ikke være i stand til å utforme teknologien etter menneskelige behov. Derfor er det viktig at vi er oppmerksomme på at vi har valgmuligheter, og gjør valg på så bredt grunnlag som mulig. Det er en «mekanisme» som ofte hindrer fagfolk i å gjøre valg på et bredt grunnlag, og som styrker en teknologisk determinisme. Det er det som ofte kal­ les tunnelsyn. Hva som legges i det kan forklares på følgende måte: Jeg har tid­ ligere nevnt at teleskop og mikroskop kan betraktes som forsterkningsteknologi ved at de styrker vårt syn. Kikkerten gjør oss i stand til å se fjerntliggende ob­ jekter, som planeter, og mikroskopet gjør oss i stand til å se svært små objekter, som celler. Men selv om kikkerten og mikroskopet forlenger rekkevidden av vårt syn, innsnevrer de samtidig synsfeltet. Vi fokuserer på spesifikke objekter, som dermed isoleres fra sine omgivelser (Ihde 1990). Eksempler på tunnelsyn er leger som er innstilt på å helbrede sykdommer, og har strukturert all sin kunnskap i forhold til dette målet. Når det ikke er håp om helbredelse, ser de ofte bort fra tilgjengelig kunnskap. Eksperter er så opp­ øvd til å se spesielle sider av problemer at de ofte er helt blinde for andre rele­ vante sider. Et eksempel på dette er «den grønne revolusjon». For noen tiår si­

DET PROBLEMATISKE FREMSKRITTET

231

den gjorde man en storstilt innsats for å løse matmangelen i de fattige land ved å fremstille nye og bedre kornsorter, uten at man hadde noen klare forestilling­ er om årsaken til matmangelen i disse landene (Pacey 1989, s. 36).

4. «Den grønne revolusjon» «Den grønne revolusjon» startet ved at Rockefeller Foundation i 1943 sendte en liten gruppe med jordbrukseksperter til Mexico. I 1950-årene begynte Ford Foundation og Rockefeller Foundation å engasjere seg i jordbruksforskning i India. Senere har vi fått slike prosjekter i en hel rekke land i den tredje verden. Den følgende fremstillingen er i stor grad basert på en artikkel av Rune Skarstein (1977). Det dreide seg om utvikling og utplassering av nye plantearter som ga langt større avkastning pr. arealenhet enn de tradisjonelle artene. Det skjedde først med hvete i Mexico, og senere med hvete og ris i Asia. Disse nye variantene ble kalt «høyt-ytende varianter», og var kjennetegnet ved at de hadde korte, tykke stengler som kunne bære større avlinger. Dessuten ga de positiv reaksjon på kunstgjødsel ved langt høyere gjødselmengder enn de tradisjonelle variantene, og de hadde betraktelig kortere modningstid. En avgjørende forutsetning for at disse fordelene skulle gjøre seg gjeldende, var at plantene fikk riktig vanning til riktig tid. Men de nye variantene hadde også en del ulemper. De var mindre motstandsdyktige mot en rekke sykdommer og parasitter. I det hele tatt: Hvis de nye variantene med sikkerhet skulle gi økte avkastninger, trengtes det en «teknologisk pakke» i form av riktige mengder av kunstgjødsel, vann, ugrasdrepere og plantevernmidler til riktige tidspunkter i vekstsyklusen. Dersom disse ikke var til stede, kunne det gå svært galt (Skarstein 1977, s. 148). Den ønskede virkningen kunne med andre ord bare oppnås ved at man også hadde kontroll over omgivelsene. Satt på spissen kan vi si at det som trengtes for å gjennomføre den «grønne revolusjon», var å realisere laboratoriets kontrollerte

betingelser i jordbruket. Resultatene som ble oppnådd med de nye variantene i 1960-årene, fikk mange «u-landseksperter» og agronomer til å lovprise «den grønne revolusjon» som den endelige løsningen på u-landenes ernæringskrise. Det bredte seg en grenseløs utviklingsoptimisme, og det ble snakket om «mirakelris» og «mirakelhvete». Gjennom introduksjon av disse mirakelplantene skulle «den grønne re­ volusjon» gjøre en rød revolusjon i u-landene både overflødig og umulig. En av mennene bak utviklingen av disse nye plantesortene, Norman E. Borlaug, fikk

da også Nobels fredspris i 1970. La oss se på virkningene av «den grønne revolusjon» der den først ble satt i

232

KAPITTEL 11

verk, nemlig i Mexico. Der dreide det seg altså om hvete. Resultatene virker da også imponerende. Hveteproduksjonen ble firedoblet fra 1952 til 1967:

1952 512 000 tonn

1967 2,1 mill, tonn

Dette tilsvarer en vekstrate på 9,8 prosent pr. år. Imidlertid var økningen i den samlede jordbruksproduksjonen i samme tidsrom lavere, ca. 4,5 prosent. Det er mye som tyder på at den store økningen i hveteproduksjonen ikke bare skyldes høyere avkastning pr. arealenhet, men også at hvetedyrkingen er blitt utvidet på bekostning av andre planteslag. Men til tross for disse motforestillingene var landets samlede nettoimport av hvete og mais i tidsrommet 1950—1960 på 300 mill, dollar blitt snudd til en nettoeksport av de samme to kornslagene på 400 mill, dollar i tidsrommet 1963-1969. Disse tallene skulle tyde på at «den grønne revolusjon» i Mexico var en suksess, og at ernæringskrisen var løst i 1969. Men slik så det bare ut på overflaten. Virke­ ligheten var en annen. Den allerede svært skjeve inntekstfordelingen i Mexico var i løpet av «den grønne revolusjon» blitt enda skjevere. De fattigste 20 prosent av be­ folkningen fikk i tidsrommet 1950 til 1963 redusert sin andel av nasjonalinntekten fra 6,1 prosent til 3,6 prosent. Dette behøver ikke nødvendigvis å bety at de hadde fått det verre. Det kunne jo også innebære at selv om deres andel av nasjonalinn­ tekten var blitt mindre, så var nasjonalinntekten totalt sett blitt så mye høyere at de likevel kom bedre ut. Men slik var det dessverre ikke. Alt tyder på at de hadde fått det dårligere. Skarstein siterer André G. Frank, som hevder at gjennomsnittsinn­ tekten til disse menneskene var «betraktelig lavere» i 1963 enn i 1950. I 1962 døde i>37 prosent av den mexicanske befolkningen av under- og feilernæring. 11970 var barnedødeligheten 6,1 prosent. Skarstein kan derfor med god grunn oppsummere resultatene av «den grønne revolusjon» i Mexico slik: «Mens Mexico ble netto­ eksportør av hvete og makthaverne feiret «den grønne revolusjon», var det flere sul­ tende mexicanere enn noen gang før» (Skarstein 1977, s. 169). Hvordan kan vi forklare dette tilsynelatende paradoksale resultatet? Jeg nevnte tidligere at de nye hvetesortene bare kunne utnyttes effektivt dersom det fulgte med en «teknologisk pakke»: kunstgjødsel, vann, ugrasdrepere og plante­ vernmidler. Det var stort sett gods- og plantasjeeierne som hadde råderett over vannkildene, og i og med at de nye hvetesortene trengte mer vann enn vanlige sorter, hadde de allerede i utgangspunktet bukten og begge endene. Videre for­ utsatte den «teknologiske pakken» en viss størrelse for at man skulle kunne nyt­ tiggjøre seg den, fordi det trengtes ganske store kapitalinvesteringer. Det ble derfor lagt opp et regjeringsprogram som gikk ut på å satse på de store brukene. Svært mange av de små selveiende bøndene kom i gjeld, hvilket til slutt medfør­

DET PROBLEMATISKE FREMSKRITTET

233

te at de gikk konkurs og måtte selge utstyret til godseierne for lavere priser. I til­ legg kom at mange landarbeidere ble arbeidsledige på grunn av den mekanise­ ring av jordbruket som «den grønne revolusjon» resulterte i. Grovt sett kan vi si: Omleggingen til et «teknisk» jordbruk gjorde småbøn­ dene og landarbeiderne i stor grad overflødige. Når de slik hadde mistet sitt ek­ sistensgrunnlag på landsbygda, var storbyen det eneste alternativet. I dag frister de fleste en kummerlig tilværelse i slumområdene. Dette er en utvikling som vi finner i svært mange u-land. Vi kan dermed konkludere med at hvis hensikten med «den grønne revolusjon» var å løse ernæringsproblemene i u-landene, har den vært en fiasko.

5. Naturens grenser I det foregående eksemplet er det klart at det var de politiske forholdene som gjorde at det som teknologisk sett var et fremskritt, sosialt sett ble et tilbake­ skritt. Følgelig kan man hevde at under andre sosiale og økonomiske forhold ville det også totalt sett være et fremskritt. I så måte er det ikke teknologien, men de sosiale og økonomiske forholdene det er noe i veien med. Dette er selv­ følgelig riktig. Men eksemplet minner oss likevel om noe det er svært lett å over­ se, nemlig at spørsmålet om et vitenskapelig eller teknologisk fremskritt virkelig er et fremskritt, bare kan besvares ved å sette det inn i en større ramme. Kan det så tenkes at samfunnet eller naturen setter en absolutt grense for teknisk-vitenskapelige fremskritt? Kan det være slik at vi kan komme til å sende mennesker til månen, men ikke til for eksempel Mars? At datamaskiner kan spil­ le i mesterklassen, men ikke bli verdensmestre? At man kan lage fisjonsreaktoren, men ikke fusjonsreaktoren? Vi er her inne på problemstillinger som er beslektet med reduksjonismeproblemet. 1 den sammenheng så vi at det er svært vanskelig å argumentere for at det finnes en absolutt grense. Fra vitenskapshistorien kjen­ ner vi forsøk på å sette slike absolutte grenser og si: «Så langt kan man komme, men ikke lenger!» Slike forsøk har stort sett vært mislykkede, og de ligner på den typen dommedagsprofetier som setter en dato for når verden skal gå under. Men det bør nok også legges til at det ikke bare er dommedagsprofeter og utviklingspessimister som har tatt feil i så måte. Teknologiske utviklingsoptimister har tatt like feil. Jeg skal nøye meg med ett eksempel. I 1980 brakte det tyske magasinet Der Spiegel en serie om moderne medisin med tittelen «Begrav­ de illusjoner». I den anledning gikk magasinet gjennom intervjuer med tyske medisinerprofessorer fra 1960-årene for å finne ut hva de hadde forutsagt om medisinske landevinninger innen den nærmeste fremtid. Ifølge disse intervjue­ ne skulle følgende være realisert innen 1980: Alle infeksjonssykdommer vil være

234

KAPITTEL

11

utryddet (også vanlig forkjølelse), transplantasjoner for enhver, ingen misdan­ nelser hos nyfødte og ingen alderdomsproblemer, medikamenter som er effek­ tive mot kreft, kunstig blod, blinde kan få synet og døve kan få hørselen tilbake. Gjennomsnittlig levealder skulle være too år. Men selv om det er problematisk å snakke om en absolutt grense for det teknisk-vitenskapelige fremskritt, kan det likevel finnes begrensningen Jeg skal nevne eksempler fra to områder: landbruk og helse.

Landbruk «Den grønne revolusjon» kan igjen være et eksempel. Mexico er ikke noe ene­ stående tilfelle. Grovt sagt kan vi si at «den grønne revolusjon» er et globalt fe­ nomen, i og med at jordbruket i verden som helhet har gjennomgått en utvik­ ling som ligner den i Mexico. De følgende tall gjelder verden som helhet i peri­ oden 1951-1966 (Meadows m.fl. 1974, s. 53): Økning i matvareproduksjon Økning i utgifter til traktorer kunstgjødsel plantevernmidler

34% 63 % 146 % 300 %

Vi ser at mens matvareproduksjonen i perioden økte med 34 %, så økte meng­ den av kunstgjødsel med 146 % og plantevernmidler med hele 300 %. Dette er et eksempel på det som gjerne kalles loven om økende omkostninger («the law of increasing costs»). Loven sier at forholdet mellom innsats og utbytte vil forløpe etter kurven i figur 29.

Figur 29. Loven om økende omkostninger.

Skip på grunn i den uttørkede Aralsjøen i det tidligere Sovjetunionen. Omfattende vanning av omkringliggende jordbruksområder var en viktig årsak til denne miljø­ katastrofen.

Fra landbrukssektoren har vi en rekke eksempler på at forholdet mellom innsats og utbytte følger denne loven. I USA ble maisproduksjonen pr. arealenhet om­ trent tredoblet i tidsrommet 1950-1985. Etter det har den økt lite. I hveteproduksjonen i Storbritannia, som har svært høy avkastning, ble avkastningen pr. arealenhet mer enn tredoblet mellom 1940 og 1984. Etter det har det vært liten økning. På verdensbasis økte også kornproduksjonen pr. arealenhet sterkt i perioden 1950-1984 som følge av den økte bruken av kunstgjødsel, men også her har det senere vært liten økning (Brown, Kane og Roodman 1994, s. 40). Har så denne loven universell gyldighet? Det vil være dristig å påstå det, og dessuten helt unødvendig. Vi kan nøye oss med å hevde at alle fremskritt har en pris. Økologen Barry Commoner hevder at denne mer beskjedne loven gjelder for naturen generelt. I boken Mens det ennå er tid sier han at

236

KAPITTEL

11

fordi vi er avhengige av så mange detaljerte og subtile aspekter ved omgivel­ sene, har hvilken som helst forandring som blir påtvunget dem av praktiske hensyn sin pris [...] Før eller siden, med eller uten vitende, må vi betale for hvert eneste inngrep i de naturlige omgivelser (Commoner 1969, s. 28).

Helse I de siste årene er det blitt stadig flere som hevder at den prisen vi betaler for vi­ tenskapelige og tekniske fremskritt på en del områder er blitt for høy. Jeg skal her trekke frem en av disse — og han er også en av de mest omdiskuterte — Ivan Illich. På 1970- og 80-tallet skrev han en rekke bøker som satte spørsmålstegn ved den teknisk-vitenskapelige utviklingen. Jeg skal i det følgende ta for meg den av hans bøker som har vakt mest debatt: Medisinsk nemesis (1975). Selv om det er over tyve år siden boken kom ut, er den like aktuell i dag. Illich stiller seg svært kritisk til den moderne tekniske medisinen. Med «tek­ nisk medisin» menes da en medisin som betrakter seg selv som en naturviten­ skap, på linje med fysikk og kjemi, som har et høyt teknologisk nivå og en høy grad av spesialisering. Satt på spissen er Illichs tese den følgende: Den moderne tekniske medisinen fremkaller flere sykdommer enn den helbreder, og den har derfor i liten grad bidratt til å bedre folkehelsen. Tvert imot har den avledet oppmerksomheten fra de faktorene som virkelig har betydning. Det er naturligvis ikke mulig å benekte at moderne medisin har gjort store fremskritt. Både fagfolk og legmenn gir medisinen æren for den raske økningen i levealder. Den gjennomsnittlige levealder har da også økt enormt de siste par hundre år:

år: levealder:

0 20

1750 29

1900 45

1970 70

Illich spør om vi ikke vanligvis gir innføringen av alminnelig vaksinering, be­ handling med antibiotika osv. æren for at infeksjonssykdommene er gått tilba­ ke. Tar vi det ikke for gitt at folks helsetilstand er avhengig av antall leger og sy­ kehusplasser, av antall sykepleiere og av mengden av medikamenter et folk kon­ sumerer? Hvis vi mener det, så tar vi ifølge Illich feil. Han ser det derfor som sin første oppgave å «avmystifisere» medisinens betydning. En del av de fremskrit­ tene som medisinen får æren av, skyldes i virkeligheten sosiale forbedringer. I 1882, da Koch fant tuberkelbasillen, var tuberkulosen allerede sunket til 50 pro­ sent av det den var tidligere. Dødeligheten av skarlagensfeber, meslinger, difteri og kikhoste var redusert med 90 prosent da allmenn vaksinering og behandling med antibiotika ble innført. Illich sier:

DET PROBLEMATISKE FREMSKRITTET

237

Ved å analysere sykdomstrendene, konstaterer man at miljøet er den faktor som har størst innflytelse på befolkningens alminnelige helsetilstand. Mat, bolig- og arbeidsforhold, relasjonene til menneskene i nabolaget samt de kulturelle mekanismer som holder en befolknings størrelse noenlunde sta­ bil, er av avgjørende betydning for hvordan friske voksne mennesker trives og for levealderen som helhet (Illich 1975, s. 15). En som har videreført Illichs argumentasjon, André Gorz, gjengir følgende ta­ bell over gjennomsnittlig levealder, spedbarnsdødelighet og legetetthet. (Gorz 1976. Han henviser til Stewart 1971.): Middellevealder

Barbados Jamaica Costa Rica Canada USA Argentina

69 69 67 71 70 68

Spedbarns­ dødelighet 47,7 34,5 65 23,1 23,3 59,3

Leger pr. 10 000 innb 4,2 4,9 5,4 12,2 15,6 16,4

Av denne tabellen ser vi at det ikke er noen sammenheng mellom middellevealder og legetetthet. Vi ser for eksempel at Argentina har en legetetthet som er fire ganger så stor som legetettheten i Barbados, men middellevealderen er faktisk lavere. Gorz påstår:

Sykdommene oppstår og forsvinner på grunn av faktorer som har å gjøre med miljø, ernæring, boforhold, livsform og hygiene. Tilbakegangen for kolera, tyfus, tuberkulose, malaria og barselfeber beror ikke på nye behand­ lingsmetoder, men på vannrensing, kommunale avløp, forbedrede arbeids-, bolig- og ernæringsforhold, dreneringsarbeider og jordmødrenes bruk av såpe og sterile instrumenter. Legene har bidratt til utviklingen av disse fore­ byggende metodene, men de har ikke nådd full virkning før både hygiene og aseptikk opphørte å være medisinsk teknikk og ble opptatt i det allmen­ ne livsmønsteret (Gorz 1976). Vi ser at Gorz nevner barselfeber. Jeg har tidligere vært inne på Semmelweis’ oppdagelse av årsaken til barselfeber. Dette eksemplet belyser godt Illichs og Gorz’ poenger. For det første var barselfeber først og fremst en «sykehussykdom», dvs. det var på sykehusene barselfeberen florerte. De som fødte hjemme, hadde mye mindre sjanse for å få barselfeber. For det andre var Semmelweis’

238

KAPITTEL 11

«løsning» av problemer såre enkel. Ideen med å bruke klorkalkoppløsning ril desinfeksjon fikk han av kaggerømmerne i Wien, og denne enkle teknikken ble benytter til å bedre den allmenne hygiene. Men hvis det nå er slik at en allment bedre hygiene forlenger middellevealderen, hvordan kan det da ha seg at verdens rikeste og mest industrialiserte land, USA, har en middellevealder som bare er ett år lenger enn middellevealderen i fattige u-land som Barbados og Jamaica? Vi kan uten videre gå ut fra at hygie­ nen i USA jevnt over er bedre enn i Barbados og Jamaica. Men hygiene er bare en av de faktorene som bedrer folkehelsen. Som vi ser av det foregående sitatet av Gorz, nevner han miljø, ernæring, boforhold og livsform i tillegg til hygiene. Det er ikke så sikkert at miljø, ernæring og livsform i de industrialiserte land er egnet til å bedre folkehelsen. Illich sier om det han kaller det cwrindustrialiserte samfunn: Det overindustrialiserte samfunnet er sykdomsfremkallende i den betyd­ ning at menneskene blir ute av stand til å tilpasse seg. De ville også ha gjort opprør mot samfunnet hvis ikke legene hadde stilt dem en diagnose som erklærte at deres manglende evne til å «greie kravene» er et sykdomstegn (Illich 1975, s. 97).

I dag er det økt forståelse for at livsmønster og miljø i de høyt industrialiserte samfunn kan være sykdomsfremkallende. Man snakker om «overflodssykdommer» (sykdommer forårsaket av for mye mat, tobakk, stress, mangel på mosjon og naturlige næringsstoffer), og sykdommer forårsaket av luft- og miljøforu­ rensning. (Se for eksempel Sagan 1987.) Problemet er at disse sykdommene igjen bekjempes av en stadig mer teknisk avansert vitenskapelig medisin. Det er verd å sammenligne følgende sitat, som altså er tyve år gammelt, med nærmest daglige meldinger om krise i vårt helsevesen: De akutte problemer sykehus over hele verden sliter med i dag — personal­ mangel, for lite penger, prioritering av visse sykdoms- og pasientgrupper og så videre - kan fortolkes som symptomer på en ny krise med hensyn til sel­ ve begrepet sykdom (Illich 1975, s. 96).

Det kan derfor se ut som om det finnes en grense for det teknisk-vitenskapelige fremskritt. Men denne grensen er ikke en linje som det er umulig å overskride. Forsøket på å påvise slike grenser er nesten alltid mislykket. Det er mer nærlig­ gende å betrakte grensen som det punkt der prisen vi betaler for fremskritt to­ talt sett er større enn det vi tjener. Dette kan ikke være et entydig bestemt punkt, fordi «utgifter» og «inntekter» i dette regnskapet ikke kan være eksakte størrelser.

DET PROBLEMATISKE FREMSKRITTET

239

Men det er likevel ikke meningsløst å snakke om slike størrelser. Svært mye ty­ der på at den prisen vi etter hvert betaler for teknisk-vitenskapelige fremskritt, begynner å bli faretruende høy. Det viktigste er å være oppmerksom på at et­ hvert fremskritt har en pris, og at det alltid gjelder å veie denne prisen imot det man tjener på fremskrittet. I så måte er det mer snakk om en måte å tenke på enn å angi en bestemt grense.

6. En radikalt ny situasjon? Selv om vitenskap og teknologi har gjort jevne fremskritt i flere hundre år, har utviklingen foregått innenfor visse grunnleggende rammer. Før jeg går nærmere inn på disse rammene, vil jeg kort referere en fortelling av den polske science fiction-forfatteren Stanislaw Lem. Fortellingen heter: «Eksisterer De, Mr. Johns?» Den handler om en tvistemålsak mellom Cybernetics Company og Harry Johns. Harry Johns er tidligere profesjonell racerbilfører, og han har vært utsatt for en rekke ulykker. Hans første kontakt med Cybernetics Company var da han et­ ter en bilulykke bestilte en protese for venstre bein. Han tok den på avbetaling og betalte første avdrag. Etter fire måneder bestilte han to armer, en brystkasse og en nakke. Fem måneder etter det igjen var det hans bror som foretok bestillingen. Den besto i en rekke proteser, hvorav den viktigste var en Genimax elektronhjerne som erstatning for den ene hjernehalvdelen, som var ødelagt. Den var i luksusutførelse, med drømmeapparat, ubehagsfilter og sorgdemper. Det siste skrittet besto så i at Johns fikk erstattet også den andre hjernehalv­ delen av en Genimax elektronhjerne. Ettersom bare det første avdraget på den første protesen var betalt, hevdet Cybernetics Company at det måtte få «tilkjent full eiendomsrett over den ansamling av proteser som firmaet har produsert [...] og som urettmessig utgir seg for å være Harry Johns». Firmaet hevdet altså at Harry Johns ikke eksisterte. Imot dette hevdet Harry Johns at han hadde fått en rekke dårlige produkter, som hadde påført ham skade, slik at det egentlig var Cybernetics Company som burde betale erstatning til ham. Han imøtegikk også påstanden at han ikke ek­ sisterte med følgende argumenter: Vi vet at kroppens celler etter en viss tid skif­ tes ut. Dersom en person har handlet hos en kolonialhandler i en årrekke, og ikke har betalt regningen, kan da kolonialhandleren påstå at personen ikke eksisterer og få ham overdratt som sin personlige eiendom? Harry Johns påsto altså at han eksisterte, mens Cybernetics Company hadde reist tvistemålssak mot ham med krav om å få ham erklært som ikke-eksisterende.

240

KAPITTEL 11

Men det oppsto da et problem: Stevningen var adressert til Harry Johns, 44. Ave­ nue, New York. Kan man i det hele tatt stevne en ikke-eksisterende person? Rettsforhandlingene ble avbrutt før spørsmålet ble besvart, og der ender også fortellingen. Denne historien er science fiction. Men selv om den i så måte er fri fantasi, reiser den en type problemer som allerede nå er aktuelle. Ett eksempel er en ar­ tikkel i Newsweek 18. mars 1986, hvor det ble hevdet at det allerede den gang sannsynligvis fantes barn med hele fem foreldre: de biologiske foreldrene, som har avgitt henholdsvis egg- og sædceller, den kvinnen som har båret fosteret frem (surrogatmoren), og til slutt de juridiske foreldrene, som har «bestilt» bar­ net. I artikkelen sies det: Etter hvert som rekken av muligheter utvides, har hele området for «kun­ stig» eller «alternativ» fødsel plutselig blitt konfrontert med presserende medisinske, juridiske og etiske spørsmål som ganske enkelt ville ha vært hypotetiske for et tiår siden. Hva er så de grunnleggende rammene som utviklingen til nå har holdt seg in­ nenfor? Jeg skal nevne tre forhold: For det første, forholdet mellom nytte og skade. Nytte er grunnlaget for en hel tradisjon i moralfilosofien, utilitarismen. Selv om utilitarismen som den eneste moralteori er vanskelig å forsvare, er det liten tvil om at selve skillet mel­ lom nytte og skade er grunnleggende. For det andre, livssyklusen: fødsel-vekst-formering-aldring-død. Dette er kanskje den mest grunnleggende syklusen i biologien, og den er en nødvendig forutsetning for biologisk evolusjon. Selv om sykdom aldri har vært akseptert som et onde man ikke kan gjøre noe med - vi har jo nettopp medisin fordi vi ikke aksepterer sykdom - så har denne syklusen vært akseptert som selvfølgelig. For det tredje, personlig ansvar. Vi har tradisjonelt kunnet forutsette at virk­ ningene av våre handlinger kan identifiseres i «tid og rom», slik at den som for eksempel har forårsaket en skade, kan gjøres ansvarlig. Dette kan naturligvis ofte være vanskelig. Mange forbrytere blir aldri tatt. Men i prinsippet har vi kunnet hevde at når det er et mord, må det også ha vært en morder.

7. Ansvar Den tysk-amerikanske filosofen Hans Jonas var en av de første som pekte på den nye situasjonen. Spesielt etter den annen verdenskrig har utviklingen skutt voldsom fart, og det er gode grunner for å hevde at situasjonen i dag er i ferd

DET PROBLEMATISKE FREMSKRITTET

241

med å forandre seg kvalitativt. For eksempel har leger betraktet det som sin fun­ damentale oppgave å redde liv. Utstyrt med moderne medisinsk teknologi kan de ofte forlenge pasientens liv langt hinsides ethvert håp om å gjenopprette en meningsfull menneskelig tilværelse. Er en slik behandling til nytte for pasien­ ten, eller påfører den ham skade? Moderne medisin har gjort dette skillet mer problematisk. Det samme gjelder selve livssyklusen. In vitro befruktning (prøverørsbarn) og mulighetene for genetisk manipulasjon har allerede ført til fundamentalt nye problemer når det gjelder fødsel. Det drives i dag også forskning for å hindre aldringsprosessen. Det finnes forskere som betrakter aldring som en sykdom, og døden som noe som bør avskaffes. I dag forbruker vi jordens ressurser og forurenser og ødelegger naturen med en slik hastighet at jorden innen overskuelig fremtid kan være ubeboelig. Dette reiser også et moralsk spørsmål: Har vi lov til å bruke så mye av jordens ressur­ ser at det ikke blir noe igjen til våre etterkommere? Eller har vi et moralsk ansvar for at også de ikke bare skal få leve, men skal få leve et menneskeverdig liv? Ifølge Jonas er et ansvarsforhold, det grunnleggende moralske forhold. Dette forholdet er ikke gjensidig: Når A har ansvar for B, så har ikke B ansvar for A. Riktignok finnes det eksempler på at ansvarsforholdet er gjensidig, i den for­ stand at man bytter på å ha ansvar. Et fjellklatrerlag vil være et eksempel på det­ te. Her vil den som klatrer først, ofte være i den situasjonen at han har ansvaret for de andres liv, men dette er en oppgave man normalt bytter på. Derfor er det­ te heller ikke et typisk eksempel på et ansvarsforhold. Ifølge Jonas er det para­ digmatiske tilfellet foreldrenes ansvar for barna. Dette ansvaret er ikke gjensidig, for barna kan ikke ha det samme ansvaret for sine foreldre. Det ansvaret de har for sine foreldre når de selv blir voksne og foreldrene gamle, er av en annen type. Den typen ansvar foreldrene har overfor dem, får de selv overfor sine egne barn. Ifølge Jonas kan bare mennesker ha ansvar, og primært gjelder dette an­ svarsforholdet andre mennesker. Riktignok kan et hvilket som helst levende vesen være gjenstand for ansvar, men for det ikke-levende kan vi ikke ha noe an­ svar. Skal ansvarsforhold eksistere, må følgelig menneskeheten eksistere. Dermed blir det fundamentale ansvar for alle mennesker nettopp ansvaret for at ansvar skal være mulig, dvs. at menneskeheten skal bestå. Dette følger av det generelle prinsippet som Jonas kaller «ansvaret for å opprettholde egne for­ utsetninger». Argumentasjonen kan nok virke litt skolastisk, og jeg vil ikke gå inn på enkeltheter. Det viktige er at våre forpliktelser overfor kommende gene­ rasjoner er av formell art. Ansvaret for å opprettholde egne forutsetninger er, etter det jeg kan se, et pragmatisk krav om å være selvrefererende konsistent. I så måte har det samme logiske status som Kants kategoriske imperativ. På dette grunnlaget mener Jonas å kunne utlede et kategorisk imperativ, og

242

KAPITTEL 11

han mener at det har samme status i den nye situasjonen som Kants kategoriske imperativ hadde i den gamle. I likhet med Kant gir også Jonas flere formule­ ringer av sitt kategoriske imperativ. Jeg skal nevne én av dem: Du skal handle slik at virkningen av din handling er forenlig med varig, ekte menneskelig liv på jorden (Jonas 1984, s. 36).

8. Jorden er endelig Francis Bacons slagord: «Kunnskap er makt» kan stå som motto for mye av den teknisk-vitenskapelige utviklingen, som har ført til en økende kontroll over na­ turen. Det kan se ut som om målet for denne utviklingen er total kontroll. Den­ ne kontrollen oppnås ved at vi analyserer naturen ned til minste detalj. Sagt en­ kelt: Vi kontrollerer helheten ved å kontrollere delene. Men på det tidspunkt da denne muligheten tilsynelatende er innen rekkevidde, kan det se ut som om den samme utviklingen har ført til at usikkerheten totalt sett er større enn noensin­ ne. Moderne vitenskap og teknologi gjør oss i stand til å gjøre raskt de feilene som naturen gjør langsomt, med tilsvarende drastiske konsekvenser. Selv om prognosene om global oppvarming, svekkelse av ozonlaget, økende arbeids­ ledighet og lignende skulle vise seg å være bare delvis riktige, vil vi i fremtiden stå overfor problemer av en helt annen type. Hvis mennesket ikke fullstendig kan gjøre seg til herre over naturen, må det arbeide med naturen. Vi er da tilbake til problemstillinger som opptok Aristote­ les. Det er ikke å undre seg over at disse tankene dukket opp igjen innen en vi­ tenskap som er vokst frem etter at det begynte å bli tydelig at den prisen vi be­ taler for fremskritt, begynner å bli svært høy. Denne vitenskapen er økologien. Grunnlaget for økologien som vitenskap er den innsikt at dersom vi ikke full­ stendig kan beherske naturen, må vi finne vår plass i naturen. Barry Commoner har også skrevet en bok med tittelen The Closing Circle. I den norske oversettelsen har Eilif Dahl et forord. Her sier han at det har

foregått en enestående vekst i verdens folketall og produksjon siden den in­ dustrielle revolusjon da mennesket tok maskinen i sin tjeneste. Veksten ble mulig fordi vi ved hjelp av ny teknikk kunne ta naturressurser i bruk som tidligere generasjoner ikke kunne bruke. Men spørsmålet melder seg om veksten kan fortsette ubegrenset, eller om den før eller senere må stoppe opp fordi den nedarvete naturkapital er begrenset. Må vi lære oss å leve i li­ kevekt med våre ressurser og ikke på bekostning av en nedarvet kapital? Hvor lenge kan vi ekspandere ved å robbe banken?

Himmellegemene bestående av eter omgir den jordiske sfære bestående av jord, vann luft og ild i Giovanni Di Paolos «Utdrivelsen fra Edens hage». En kristen versjon fra midten av 1400-tallet av Aristoteles kosmos.

Commoner starter med å forklare utgangspunktet for økologien. Han sier at vi må «begynne med selve livets kilde: klodens tynne skorpe av luft, vann og jord, og solens stråleild som bader den» (Commoner 1972, s. 13). Hvis vi går tilbake til s. 134, vil vi der se en skisse som viser Aristoteles’ oppfatning av universets grunnstruktur, nemlig elementene og deres naturlige plass. Ifølge Aristoteles var elementene jord, vann, luft og ild. Hvis vi bytter ut «ild» med «solens stråleild», har vi Commoners utgangspunkt. Selv om Commoner fremhever at økologien er en ny og derfor ikke så avan­ sert vitenskap, så mener han likevel at vi kan formulere en del «økologiske lo­ ver». Selv formulerer han fire slike lover. Hans første lov lyder slik: «Alt er for­ bundet med alt annet» (ibid., s. 20). Vi ser umiddelbart at dette minner om Aristoteles’ naturfilosofi. Hvis vi går til den tredje økologiske loven, blir likhe-

244

KAPITTEL 11

ten enda mer åpenbar: «Naturen vet best» (ibid., s. 23). Commoner nevner noen konsekvenser av denne loven: Økologiens tredje lov tilsier at kunstig innføring av en organisk forbindelse som ikke forekommer i naturen, men er laget av mennesker og likevel er aktiv i et levende system, med stor sannsynlighet vil være skadelig [...] I praksis be­ tyr denne oppfatning at alle kunstig fremstilte, organiske forbindelser som på noen måte er biologisk aktive, burde behandles på samme måte som vi be­ handler eller burde behandle narkotika - tilbakeholdent, forsiktig (ibid., s. 24). Commoner henviser ikke til Aristoteles. For alt det jeg vet, har han aldri lest Aristoteles. Det ser ut til at Aristoteles’ tenkemåte så å si tvinger seg frem igjen når man blir opptatt av rammene for livets utfoldelse. De problemene som opp­ tok Aristoteles for bortimot 2500 år siden, er fundamentalt sett de samme som de problemene dagens økologer er opptatt av. Selv om Commoner ikke henvi­ ser til Aristoteles, gir han uttrykk for at han er fullstendig klar over at han så å si griper tilbake til tidligere tiders måte å tenke på:

Å forstå økosfæren er vanskelig fordi den er så merkverdig fremmed for mo­ derne tenkning. Vi er blitt vant til å tenke på enkeltstående hendelser som har hver sin årsak (s. 13).

Som vi har sett, rangerte Aristoteles teoretisk kunnskap høyest. Men dersom man tolker Aristoteles dithen at mennesket utelukkende søker teoretisk kunn­ skap for fornøyelsens skyld, har man misforstått hans måte å tenke på. Mennes­ ket trenger teoretisk kunnskap for å orientere seg i tilværelsen. I likhet med planter og dyr har også mennesket en plass i naturen. Men planter og dyr vokser så å si automatisk «inn i» sin naturlige plass. Eikenøtten trenger ikke å lære biologi for å bli til et eiketre. Med mennesket er det imidler­ tid annerledes. Det må selv finne sin naturlige plass. Det er derfor nødvendig med en teoretisk vitenskap, en vitenskap som beskriver naturens orden, slik at mennesket også kan finne sin plass i naturen. Det er verd å merke seg at den naturen som Aristoteles beskriver, ikke er uberørt natur. Mennesket har en plass i denne naturen. Aristoteles går til og med så langt som til å hevde at det kunstige, dersom det holder seg innenfor na­ turens ramme, selv er en del av naturen. For eksempel sier han i Politikken at samfunnet tilhører en klasse av gjenstander som eksisterer i naturen, og at mennesket av natur er et politisk dyr; det er dets natur å leve i et samfunn (Politics, bok I.2).

DET PROBLEMATISKE FREMSKRITTET

245

Men selv om mennesket ifølge Aristoteles har en plass i naturens orden, så er dette en orden som er fastlagt uavhengig av menneskene, og som menneskene ikke bør gjøre noe med. Å prøve å forandre denne orden er det samme som hov­ mod (gresk: hybris), og hovmodet vil med nødvendighet medføre hevnen (ne­ mesis). I dag er det opplagt at det ikke er meningsfullt å snakke om en slik statisk orden som mennesket uten videre skal innordne seg i. Det ser vi lett dersom vi går tilbake til Aristoteles’ bruk av de fire årsakene. Vi har tidligere sett at de fire årsakene meningsfullt kan anvendes på både den organiske og den uorganiske natur når «final årsak» tolkes som «funksjon» og «naturlig plass». Jeg benyttet apen som eksempel på hvordan de fire årsakene kan brukes i biologien. Forhol­ det mellom final og formal årsak var her det samme som sammenhengen mel­ lom apens økologiske nisje og dens «utforming», fremfor alt dens anatomi. Denne sammenhengen består uavhengig av menneskene. Men når vi går et skritt videre, til økologiske systemer, er det ikke så enkelt lenger. Hvor mange aper bør det være? Hvor mange skoger? Hvor mye dyrket mark, og hvor mange og hvor store byer? Vi kan vanskelig tenke oss at det gis ett svar på disse spørs­ målene, et svar som er gyldig til alle tider. Vi kan ikke bestemme hvordan kom­ mende generasjoner skal innrette seg. Derfor kan Jonas’ kategoriske imperativ i følgende formulering være en god rettesnot: Du skal ikke true betingelsene for den ubegrensede fortsettelse av mennes­ keheten på jorden (Jonas 1984, s. 36).

Litteratur

d’Abro, A.: The Rise of the New Physics, bd. i, New York: Dover Publications 1951. Adler, Alfred: Wvzf Life should mean toyou, London: Unwin Books 1962. Andersen, S.P. m.fl.: Innstilling om teknisk utdanningsstruktur i Norge i 1970—1980-årene, Kirke- og undervisningsdepartementet 1969. Aristoteles: The complete Works ofAristotle. The revised Oxford Translation, 2 bd., utgitt av Jonathan Barnes, Princeton, New Jersey: Princeton University Press 1985. Categories: bd. 1. On the Heavens og Physics: bd. 1. Parts ofAnimals, bd. 1. Metaphysics: bd. 2. Politics: bd. 2. Barnsley, Michael: Practals Everywhere, Boston: Academic Press 1988. Bell, E.T.: Men ofMathematics, New York: Simon and Schuster 1965. Bergersen, Birger: Liv og utvikling. Trekk fra biologiens historie, Oslo: Universi­ tetsforlaget 1966. Bohr, Niels: «Kunnskapens enhet» (1955), i Bohr: Atomfysikk og menneskelig er­ kjennelse, Oslo: Cappelens forlag 1967. Born, Max: Die Relativitåtstheorie Einsteins (1920) , Berlin og New York: Spring­ er Verlag 1969. Brandon, Robert: «Adaptation and Evolutionary Theory», i Elliot Sober (red.): Conceptual Issues in Evolutionary Biology, Cambridge, Mass.: The MIT Press 1984, s. 58-81. Brecht, Bertolt: «Galileis liv» («Leben des Galilei»), norsk utg. i Bertholt Brecht: To skuespill, Oslo: Gyldendal 1971. Bridgman, Percy W.: The Logic of Modern Physics, New York: The Macmillan Company 1932. Brown, Lester, Hal Kane, og David Malin Roodman: Vital Signs. The Trends that are shaping our Future, London: Earthscan Publications 1994. Carnap, Rudolf: Philosophical Foundations of Physics, New York: Basic Books 1966.

LITTERATUR

247

Casti, John L.: Paradigms Lost. Images ofMan in the Mirror ofScience, New York: William Morrow and Company 1989. Casti, John L.: Searchingfor Certainty. What Scientists can know about the Futnre, New York: William Morrow and Company 1990. Charniak, Eugene og Drew McDermott: Introduction to artificial intelligence, Reading MA: Addison-Wesley 1985. Collins, Harry og Trevor Pinch: The Golem: What Everyone should know about Science, Cambridge: Cambridge University Press 1993. Commoner, Barry: Mens det ennå er tid, norsk utg. Oslo: Gyldendal 1969. Commoner, Barry: Ringen sluttes, norsk utg. Oslo: Grøndahl & Søn Forlag 1972. Commoner, Barry: Making Peace with the Planet, New York: Pantheon Books 1990. Copi, Irving M.: Introduction to Logic, New York: Macmillan Publ. og London: Collier Macmillan Publ. 1982. Coveney, Peter og Roger Highfield: The Arrow of Time. A Voyage Through Scien­ ce to Solve Times Greatest Mystery, New York: Fawcett Columbine 1990. Crick, Francis: Om molekyler og mennesker, norsk utg. Oslo: Cappelens Forlag 1967. Crick, Francis: The Astonishing Hypothesis. The Scientific Search for the Soid, New York: Charles Scribners Sons 1994. Crombie, A. C. Styles of Scientific Thinking in the European Tradition, 3 bd., London: Duckworth 1994. Descartes, Rene: Om metoden (1637), dansk utg. København: Gyldendals Uglebøker 1967. Descartes, Rene: Meditasjoner (1641), eng. overs, i Rene Descartes: Discourse on Method and the Meditations, Harmondsworth: Penguin Classics 1971. Devlin, Bernie, Stephen E. Fienberg, Daniels P. Resnick og Kathryn Roeder (red.): Intelligence, Genes, & Success. Scientists Respond to The Bell Curve, New York: Springer-Verlag 1997. Drake, Stillman: Galileo at work, Chicago og London: University of Chicago Press 1978. Dreyfus, Hubert L.: What Computers Gant Do, New York: Harper & Row 1972. Dreyfus, Hubert L. og Stuart E. Dreyfus: Mind over Machine, Oxford: Black­ well 1986. Eigen, Manfred og Ruthild Winkler: Laws ofthe Game. How the Principles ofNature Govern Chance, Princeton, New Jersey: Princeton University Press 1993. Einstein, Albert: «Zur Elektrodynamik bewegter Korper», i Annalen der Physik, bd. 17/1905, s. 891—921. Eng. overs, i Lorenz, Einstein, Minkowski og Weyl: The Principles of Relativity, New York: Dover 1952.

248

LITTERATUR

Einstein, Albert og Max Born: Briefivechsel 1916—1955, Reinbek: Rowohlt 1972. Engels, Friedrich: «Om autoritet» (1873), norsk oversettelse i Vardøger, nr. 3/1970, s. 25-28. Euklid: The thirteen Books ofEuclid’s Elements, 3 bd., utg. av Thomas L. Heath, New York: Dover Publications 1956. Eysenck, Hans J. vs. Kamin, Leon J.: Intelligence: The Battle for the Mind, Lon­ don og Sidney: Pan Books 1981. Favrholdt, David: Fysik, bevidsthed, liv. Studier i Niels Bohrs filosofi, Odense: Odense Universitetsforlag 1995. Feder, Jens: Fractals, New York og London: Plenum Press 1988. Feigenbaum, Michell: «Universal Behavior in Nonlinear Systems», Los Alamos Science, nr. 1/1980, s. 4-27. Feyerabend, Paul: Against Method, London: Verso 1978. Feynman, Richard R, Robert B. Leighton og Matthew Sands: The Feynman Lectures on Physics, bd. 1, Palo Alto: Addison-Wesley 1963. Feynman, Richard R: The CharacterofPhysicalLaw, Cambridge, Mass. og Lon­ don: The MIT Press 1977. Fjermedal, Grant: The Tomorrow Makers. A Brave New World of Living — Brain Machines, New York: Macmillan 1986. Foucault, Michel: Det moderne fengsels historie, norsk utg. Oslo: Gyldendal 1977. Friedman, Michael: «On the Sociology of Scientific Knowledge and its Philosophical Agenda», Stud. Hist. Phil. Sci., Vol. 29/1998 No. 2, ss. 239—271. Gadamer, Hans-Georg: Wahrheit und Methode, Tubingen: J.C. B Mohr (Paul Siebeck) 1972. Galilei, Galileo: «The Assayer» (1623), i Still man Drake (red.): Discoveries and Opinions of Galileo, New York: Doubleday & Company 1957. Galilei, Galileo: Dialogue Concerning Two ChiefWorld Systems — Ptolemaic & Copernican (1632), Berkeley og Los Angeles: University of Chicago Press 1970. Galilei, Galileo: Dialogues Concerning Two New Sciences (1638), New York: Do­ ver Publications 1954. George, Susan: How the Other Half Dies, Harmondsworth: Penguin Books 1977. Gleick, James: Chaos: Makinga New Science, New York: Viking 1987. Gorz, André: «Sykepleie, helse og samfunn», norsk utg. i Kontrast 65, nr. 7 1976. Gould, Stephenjay: Ever Since Darwin, Harmondsworth: Pelican Books 1980. Gould, Stephen Jay: The Mismeasure of Man, revidert og utvidet utgave, New York: Norton & Co 1996. Hacking, lan: Representing and Intervening, Cambridge: Cambridge University Press 1983.

LITTERATUR

249

Hacking, lan: The Social Construction of What?, Cambridge, Mass.: Harvard University Press 1999. Hanson, Norwood Russell: Patterns of Discovery, Cambridge: Cambridge Uni­ versity Press 1972. Heidegger, Martin: Sein undZeit, Tiibingen: Max Niemeyer Verlag 1972. Heidegger, Martin: Logik. Die Frage nach der Wahrheit, i Gesamtausgabe bd. 21, Frankfurt aM: Vittorio Klostermann 1976. Heidegger, Martin: «Vom Wesen und Begriff der Fysis», i Martin Heidegger: Wegmarken, Frankfurt aM: Vittorio Klostermann 1978. Heisenberg, Werner: «The Physical Content of Quantum Kinematics and Dyna­ mics» (1927), gjenopptrykt i J.A. Wheeler og WH. Zurek (red.): Quantum Theory andMeasurement, Princeton: Princeton University Press 1983. Heisenberg, Werner: Physikalische Prinzipien der Quantentheorie (1930), Mannheim: Bibliographisches Institut 1958. Heisenberg, Werner: Helhet og del. Samtaler i lys av atomfysikken, norsk utg. Oslo: Gyldendal 1971. Hellesnes, Jon: Sjølvkunnskap en og detframande medvitet, Oslo: Tanum Forlag 1968. Helmholtz, Hermann: «On the Origin and Significance of Geometrical Axioms» (1870), gjenopptrykt i James Newman (utg.): The World ofMathematics, Redmond: Tempus Books of Microsoft Press 1988, bd. 1. Hempel, Carl G.: Philosophy of Natural Science, Englewood Cliffs, N.J.: Prentice-Hall 1966. Herrnstein, Richard og Charles Murray: The Bell Curve: Intelligence and Class Structure in American Life, New York: The Free Press 1994. Holton, Gerald: Thematic Origins ofScientific Thought. Kepler to Einstein, Cam­ bridge, Mass. og London: Harvard University Press 1988. Hoyningen-Huene, Paul: «Two Letters of Paul Feyerabend to Thomas S. Kuhn on a Draft of The Structure of Scientific Revolutions», Stud. Hist. Phil. Sci. Vol. 26, No. 3/1995, s. 353-387. Hume, David: A Treatise of Human Nature (1740), Harmondsworth: Penguin Books 1969. Husserl, Edmund: Die Krisis der europdischen Wissenschaften und die transzendentale Phdnomenologie, Haag: Martinus Nijhoff 1962. Eng. overs. The Crisis of the European Sciences and Transcendental Phenomenology, Evanston, IL: Northwestern University Press 1970. Ihde, Don: Technology and the Lifeworld. From Garden to Earth, Bloomington og Indianapolis: Indiana University Press 1990. Illich, Ivan: Medisinsk nemesis, norsk utg. Oslo: Gyldendal 1975. James, William: «Pragmatism» (1907), i James, W.: Writings 1902—1910, New York: The Library of America 1987.

250

LITTERATUR

Jensen, Arthur: «How Much Can We Boost IQ and Scholastic Achievements?», i Harvard Educational Review, nr. 39 1969, s. 1-123. Jonas, Hans: The Imperative of Responsibility. In Search ofan Ethics for the Technological Age, Chicago & London: The University of Chicago Press 1984. Kant, Immanuel: Kritik der reinen Vernunfi (1787), Wiesbaden: Insel Verlag 1956. Kauffman, Stuart A.: The Origins of Order. Self Organization and Selection in Evolution, New York og Oxford: Oxford University Press 1993. Koyré, Alexandre: «Galileo and Plato», i A. Koyré: Metaphysics and Measurement, Baltimore og London: Johns Hopkins Press 1968. Kragh, Helge og Stig Andur Pedersen: Naturvidenskabsteori, København: Nyt Nordisk Forlag Arnold Busck 1991. Kringlen, Einar: «Samfunn, biologi og atferd», i Nils Chr. Stenseth og Thore Lie (red.): Evolusjonsteorien, Oslo: Gyldendal 1984. Krohn, Wolfgang: «Die Neue Wissenschaft der Renaissance», i Gernot Bohme, Wolfgang van den Daele, Wolfgang Krohn: Experimentelle Philosophie, Frankfurt aM: Suhrkamp Verlag 1967. Kuhn, Thomas: The Structure of Scientific Revolutions, Chicago: University of Chicago Press 1970. Kuhn, Thomas: The Essential Tension, Chicago: University of Chicago Press 1977. Kuhn, Thomas: «The Road Since Structure», i PSA 1990, bd. 2, East Lansing: Philosophy of Science Association 1991, s. 3-13. Lakatos, Imre: «Falsification and the Methodology of Scientific Research Programmes», i Imre Lakatos & Alan Musgrave (utg.): Criticism and the Growth ofKnowledge, Cambridge: Cambridge University Press 1970. Laplace, Pierre Simon: Philosophical Essay on Probabilities (1814), New York: Dover Publications 1951. Laudan, Larry: Science and Values. The Aims ofScience and their Ro le in Scientific Debate, Berkeley: University of California Press 1984. Leibniz, Gottfried: «Naturens og nådens prinsipper, grunnet på fornuft», i Gottfried Leibniz: Skrifter i utvalg, innledning, oversettelse og utvalg ved Finngeir Hiorth, Oslo: Pax forlag 1966. Lem, Stanislaw: «Eksisterer De, Mr. Johns?», norsk utg. i Stanislaw Lem: Mugg og mørke, Oslo: Gyldendal 1980. Levy, Jerry: «Cerebral Asymmetry and the Psychology of Man», i M.C. Wittrock: The Brain and Psychology, New York: Academic Press 1980. Lie, Svein og Svein Sjøberg: Myke jenter i harde fag?, Oslo: Universitetsforlaget 1984. Lindqvist, Sven: Utrota varenda javel, Stockholm: Albert Bonniers Forlag 1992. Liungman, Carl G.: Myten om intelligensen, Oslo: Gyldendal 1973. Lorenz, Edward: «Predictability: Does the Flap of a Butterflys Wings in Brazil

LITTERATUR

251

Set off a Tornado in Texas?» (1972), trykt i Edward Lorenz: The Essence of Chaos, London: UCL Press 1995. Lorenz, Konrad: Sivilisasjonens åtte dødssynder, norsk utg. Oslo: Aschehoug 1974. Laane, Morten M.: «Cytologiske bidrag til forståelsen av mikroevolusjon», i Nils Chr. Stenseth og Thore Lie (red.): Evolusjonsteorien, Oslo 1984. Mandelbrot, Benoit: «How Long is the Coast of Britain?» (1967) i kap. 5 i Benoit Mandelbrot: The Fractal Geometry of Nature, 3. reviderte utgave, New York: Ereeman and Company 1983. Marks, Richard Lee: Three Men ofthe Beagle, New York: Alfred A. Knopf 1991. Masterman, Margaret: «The Nature of a Paradigm», i Imre Lakatos & Alan Musgrave (utg.): Criticism and the Growth ofKnowledge, London: Cambrid­ ge University Press 1970. Meadows, Donella H., Dennis L. Meadows, Jørgen Randers og William W. Behrens III: The Limits to Growth, London og Sidney: Pan Books Ltd. 1974. Mumford, Lewis: Technics and Civilization (1934), New York: Harcourt, Brace & World 1963. Newton, Isaac: Principia (2. utg. 1713), 2 bd., Berkeley, Los Angeles, London: University of California Press 1971. Nordal, Inger: «Artsbegrepet og moderne systematikk i forhold til evolusjonste­ orien», i Nils Chr. Stenseth og I hore Lie (red.): Evolusjonsteorien, Oslo 1984. Pacey, Arnold: The Culture of Technology, Cambridge, Mass.: The MEL Press 1989. Pais, Abraham: ‘Subtle is the Lord... ’ The Science and the Life of Albert Einstein, Oxford: Oxford University Press 1982. Panofsky, Erwin: «Diirer as a Mathematician», i James Newman (utg.): The World of Mathematics, Redmond: Tempus Books of Microsoft Press 1988, bd. 1. Peitgen, Heinz-Otto, Hartmung Jtirgens og Dietmar Saupe: Fractals for the Classroom, New York: National Council of Teachers of Mathematics og Springer-Verlag 1992, bd. 1 og 2. Penrose, Roger: Shadows of the Mind. A Search for the Missing Science ofConsciousness, Oxford: Oxford University Press 1994. Platon: Gorgias, oversatt av An finn Stigen, Oslo: Det Norske Samlaget 1971. Platon: Menon, Harmondsworth: Penguin Classics 1970. Platon: The Republic (Staten), Harmondsworth: Penguin Classics 1973. Platon: Theatetos, i E.M. Cornford: Plato’s Theory ofKnowledge, London: Routledge & Kegan Paul 1970. Platon: Timaios, oversatt med kommentarer i E.M. Cornford: Plato’s Cosmology. The Timaeus ofPlato, London: Routledge & Kegan Paul 1977. Plugge, Herbert: Der Mensch undsein Leib, Tiibingen: Max Niemeyer Verlag 1967.

252

LITTERATUR

Polanyi, Michael: PersonalKnowledge (1958), London: Routledge & Kegan Paul 1973. Polanyi, Michael: «The Logic of Tacit Inference» (1964), i Michael Polanyi: Knowing and Being, Chicago: The University of Chicago Press 1969. Popper, Karl R.: The Poverty ofHistoricism, London: Routledge & Kegan Paul 1957. Popper, Karl R.: The Open Society and Its Enimies, London: Routledge & Kegan Paul 1966, bd. 2, 5. utg. Popper, Karl R.: The Logic ofScientific Discovery, London: Hutchinson & Co 1972a. Popper, Karl R.: «Science: Conjectures and Refutations», i Popper: Conjectures and Refutations, London: Routledge and Kegan Paul 1972b. Popper, Karl R.: Objective Knowledge, Oxford: Oxford University Press 1972c. Popper, Karl R.: «The Rationality of Scientific Revolutions», i Rom Harré (utg.): Problems ofScientific Revolutions, Oxford: Oxford University Press 1975. Prigogine, Ilya: From Being to Becoming. Time and Complexity in the Physical Sciences, New York: Freeman and Company 1980. Rand, Harry: Hundertwasser, Koln: Benedikt Taschen Verlag 1991. Randall, John H. jr.: Aristotle, London og New York: Colombia University Press 1971. Robbins, Bruce og Andrew Ross: «Response by Social Text editors Bruce Robbins and Andrew Ross», Lingua Franca juli/august 1996. Rose, Stephen, Leon J. Kamin og Richard C. Lewontin: Not in our Genes, Harmondsworth: Penguin Books 1984. Roszak, Theodore: The Voice of the Earth, New York: Simon & Schuster 1992. Russell, Bertrand: Filosofiens problemer, norsk utg. Oslo: Gyldendal 1912/1964. Russell, Bertrand: History of Western Philosophy, London: George Allen & Unwin 1967. Russell, Bertrand: «The Place of Science in a Liberal Education», i Bertrand Russell: Mysticism and Logic, London: Unwin Books 1963. Sagan, Leonard A.: The Health of Nations. True Causes of Sickness and WellBeing, New York: Basic Books 1987. Schilpp, Paul A. (red.): Albert Einstein: Philosopher-Scientist, The Library of Li­ ving Philosophers, Vol. VII, La Salle: Open Court og London: Cambridge University Press 1969. Searle, John: Minds, Brains and Science, Cambride, Mass.: Harvard University Press 1984. Sjøberg, Svein: «Mjuke jenter og harde realfag», i Syn og segn, hefte 2, 1982. Skarstein, Rune: «Den grønne revolusjon. - En kapitalistisk løsning på ernæringskrisa?», i Vardøger, nr. 9, 1977. Skirbekk, Gunnar: «Samfunnsvitenskapenes vitenskapsfilosofi», i Kjell S. Jo­ hannessen (red.): Glimtfra vitenskapsfilosofiens hovedområder, Bergen: Sigma Forlag 1985.

LITTERATUR

253

Snow, C.P.: «The Two Cultures» (1959), trykt i The Two Cultures and A Second Look, Cambridge: Cambridge University Press 1969. Sokal, Alan: «Transgressing the boundaries: Towards a Transformative Hermeneutics of Quantum Gravity» i Social Text 46/47 1996, s. 217-245. Stegmiiller, Wolfgang: «Normale Wissenschaft und wissenschaftliche Revolutionen», i W. Stegmtiller: Rationale Rekonstruktionen von Wissenschaft und ihrem Wandel, Stuttgart: Reclam 1979. Stewart, Charles: «Allocation of Resources to Health», i The Journal of Human Resources VI, 1/1971. Strømnes, Frode: «Kjønnsskilnader, fysikk og likestilling», i Syn og Segn, hefte 6/1982. Toulmin, Stephen og June Goodfield: The Fabric of the Heavens, New York: Harper and Row 1965. Toulmin, Stephen: Reason in Ethics, Cambridge: University Press 1970. Toulmin, Stephen: Cosmopolis. The Hidden Agenda of Modernity, New York: The Free Press 1990. Utaker, Arild: Logikkforelesninger til examen philosophicum, kompendium, Filosofisk institutt, Universitetet i Bergen 1984. Weinberg, Steven: Dreams ofa final theory, New York: Pantheon Books 1993. Weizenbaum, Joseph: Computer Power and Human Reason. From Judgment to Calculation, San Francisco: W. H. Freeman and Company 1976. Weizsåcker, Carl Friedrich von: Zum Weltbild der Physik, Stuttgart: S. Hirzel Verlag 1970. Weizsåcker, Carl Friedrich von: Die Einheit der Natur, Mtinchen: Carl Hanser Verlag 1971. Weizsåcker, Carl Friedrich von: Der Garten des Menschlichen, Mtinchen: Carl Hanser Verlag 1977. Wieland, Wolfgang: Die aristotelische Physik, Gottingen: Vandenhoeck & Ruprecht 1970. Wilson, Edward: On Human Nature, Toronto: Bantam Books 1982. Winner, Langdon: «Do Artifacts Have Politics?», i Langdon Winner: The Whale and the Reactor. A Search for Limits in an Age of High Technology, Chicago og London: University of Chicago Press 1986. Winograd, Terry: «Computer Software for Working with Language», i Scientific American nr. 3/1984. Winograd, Terry og Fernando Flores: Understanding Computers and Cognition, Norwood, New Jersey: Ablex Publishing Corp. 1986. Wittgenstein, Ludwig: Tractatus logico-philosophicus (1921), Frankfurt aM: Suhrkamp Verlag 1973. Wulff, Henrik R., Stig Andur Pedersen og Raben Rosenberg: Philosophy ofMedicine, Oxford: Blackwell Scientific Publications 1986.

Noen bøker for videre lesning

Generelt

Richard Boyd, Philip Gasper og J.D. Trout (utg.): The Philosophy of Science, Cambridge, Mass. og London: The MIT Press 1991. Ragnar Fjelland: Vitenskap mellom sikkerhet og usikkerhet, Oslo: Ad Notam Gyl­ dendal 1999. E.D. Klemke, Robert Hollinger og A. David Kline (utg.): Introductory Readings in the Philosophy ofScience, Buffalo, New York: Prometheus Books 1988. Helge Kragh og Stig Andur Pedersen: Naturvidenskabsteori, København: Nyt Nordisk Forlag Arnold Busck 1991.

Litteratur til noen sentrale kapitler

Kap. 1. Hvorfor vitenskapsteori? John Horgan: The End ofScience. Facing the Limits ofKnowledge in the Twilight of the Scientific Age, New York: Broadway Books 1996. Noretta Koertge (red.): A House Built on Sand. Exposing Postmodernist Myths About Science, New York og Oxford: Oxford University Press 1998. Alan Sokal og Jean Bricmont: Fashionable Nonsense. Postmodern Intellectuals Abuse ofScience, New York: Picador 1998.

Kap. 5. Testing av hypoteser

Alan Chalmers: What is this thing called Science?, Milton Keynes: The Open University Press 1982. Ronald Giere: Understanding Scientific Reasoning, Fort Worth: Harcourt Brace Jovanovich College Publishers 1991. Peter Lipton: Inference to the best Explanation, London og New York: Routledge 1991. Bryan Magee: Popper, London: Fontana/Collins 1973. Karl R. Popper: Fornuft og feilbarlighet som tenkemåte. Utvalgte essays. Utvalg, oversettelse og kommentarer ved Jan M. Døderlein, Oslo: Dreyer 1981.

NOEN BØKER FOR VIDERE LESNING

255

Karl R. Popper: Kritisk rasjonalisme, København: Nyt Nordisk Forlag 1973.

Kap. 6. Thomas Kuhn og teorien om vitenskapelige revolusjoner Paul Feyerabend: Against Method. Outline ofan anarchistic Theory ofKnowledge, London: Verso 1978. Paul Feyerabend: Three Dialogues on Knowlegde, Oxford: Basil Blackwell 1991. lan Hacking (utg.): Scientific Revolutions, Oxford: Oxford University Press 1985. Paul Hoyningen-Huene: Reconstructing Scientific Revolutions. Thomas S. Kuhns Philosophy of Science, Chicago og London: The University of Chicago Press 1993. Thomas Kuhn: The Structure of Scientific Revolutions, Chicago: University of Chicago Press 1970. Larry Laudan: Science and Values. The Aims ofScience and their Role in Scientific Debate, Berkeley: University of California Press 1984. Stephen Toulmin: Philosophy ofScience, London: Hutchinson University Library 1969.

Kap. 7. De matematiske naturvitenskapene: historisk

Jed Z. Buchwald (red.): Scientific Practice. Theories and Stories of Doing Physics, Chicago: University of Chicago Press 1995. Alan Chalmers: Science and Its Fabrication, Minneapolis: University of Minne­ sota Press 1990. Peter Galison: How Experiments End, Chicago: University of Chicago Press 1987. lan Hacking: Representing and Intervening, Cambridge: Cambridge University Press 1983. Rom Harré: Great Scientific Experiments. Twenty Experiments that Changed our View of the World, Oxford: Phaidon 1981. J.R. Lucas: Space, Time, and Causality. An Essay in Natural Philosophy, Oxford: Oxford University Press 1984. Lawrence Sklar: Philosophy ofPhysics, Oxford: Oxford University Press 1995. Aristoteles

John Herman Randall jr.: Aristotle, New York og London: Columbia University Press 1962. Galilei

Stillman Drake: Galileo at work, Chicago og London: University of Chicago Press 1978.

256

NOEN BØKER FOR VIDERE LESNING

Kap. 8. De matematiske naturvitenskapene: det 20. århundre Den spesielle relativitetsteorien

Einstein, Lorentz, Weyl og Minkowski: The Principle of Relativity. A Collection of Original Papers on the Special and General Theory of Relativity, New York: Dover Publications 1952. (Inneholder en engelsk oversettelse av Einsteins opprinnelige artikkel.) Gerald Holton: Thematic Origins ofScientific Thought. Kepler to Einstein, Cam­ bridge, Mass. og London: Harvard University Press 1988. Abraham Pais: ‘Subtle is the Lord... ’ The Science and the Life ofAlbert Einstein, Oxford: Oxford University Press 1982. Paul A. Schilpp, (red.): Albert Einstein: Philosopher-Scientist, The Library of Li­ ving Philosophers, Vol. VII, La Salle: Open Court og London: Cambridge University Press 1969. Kvantemekanikk

John D. Barrow: The World within the World, Oxford University Press, Oxford 1988 John L. Casti: Paradigms Lost. Images ofMan in the Mirror ofScience, New York: William Morrow and Company 1989. David Favrholdt: Fysik, bevidsthed, liv. Studier i Niels Bohrs filosofi, Odense: Odense Universitetsforlag 1995. Peter Gibbins: Particles and Paradoxes. The Limits of Quantum Logic, Cambrid­ ge: Cambridge University Press 1987. Dugald Murdoch: Niels Bohr’s Philosophy of Physics, Cambridge: Cambridge University Press 1987. Abraham Pais: Inward Bound. Of Matter and Forces in the Physical World, Ox­ ford: Oxford University Press 1986. Abraham Pais: Niels Bohr’s Times, Oxford: Clarendon Press 1991. Kaos o.I.

John L. Casti: Searchingfor Certainty. What Scientists can know about the Future, New York: William Morrow and Company 1990. James Gleick: Chaos: Making a new Science, Harmondsworth: Penguin Books 1987. Stephen H. Keliert: In the Wake of Chaos. Unpredictable Order in Dynamical Sys­ tems, Chicago og London: The University of Chicago Press 1993. Edward Lorenz: The Essence of Chaos, London: UCL Press 1995. Ivars Peterson: Newtons Clock. Chaos in the Solar System, New York: Freeman and Company 1993.

NOEN BØKER FOR VIDERE LESNING

257

Kap 9. Reduksjonismeproblemet Steven Rose: Lifelines: Biology Beyond Determinism, Oxford: Oxford University Press 1998. Elliot Sober (utg.): Conceptual Issues in Evolutionary Biology. An Anthology, Cambridge, Mass.: 1 he MIT Press 1984. Elliot Sober: Philosophy of Biology, Boulder og San Francisco: Westview Press

1993. Datamaskiner

Hubert L. Dreyfus: What Computers Carit Do, New York: Harper & Row 1972. Hubert L. Dreyfus og Stuart E. Dreyfus: Mind over Machine, Oxford: Basil Blackwell 1986. Stephen R. Graubard (utg.): The Artificial Intelligence Debate. False Starts, real Foundations, Cambridge, Mass.: The MH Press 1988. John Searle: Minds, Brains and Science, Cambridge, Mass.: Harvard University Press 1984. Joseph Weizenbaum: Computer Power and Human Reason, San Francisco: Freeman and Company 1976. Terry Winograd and Fernando Flores: Understanding Computers and Cognition. A New Foundation for Design, New Jersey: Ablex Publishing Corporation 1986. Bevissthet o.l.

Daniel C. Dennet: Consciousness explained, Boston: Little, Brown and Compa­

ny 1991. Owen Flanagan: Consciousness Reconsidered, Cambridge, Mass.: The MIT Press 1992. Roger Penrose: The EmperoFs New Mind: Concerning Computers, Minds, and the Laws ofPhysics, Oxford: Oxford University Press 1990.

Kap. 10. Vitenskapelige forklaringer Biologi, intelligens, arvelighet, kjønn

Bernie Devlin, Stephen E. Fienberg, Daniels P. Resnick og Kathryn Roeder (red.): Intelligence, Genes, & Success. Scientists Respond to The Bell Curve, New York: Springer-Verlag 1997. H.J. Eysenck vs. Kamin, L.J.: Intelligence: The Battle for the Mind, London og Sidney: Pan Books 1981. Stephen Jay Gould: The Mismeasure ofMan, rev. utg. New York: Norton 1996. Lars Grue, Torbjørn Moum og Nils Roll-Hansen: Arv eller miljø? En innføring i

258

NOEN BØKER FOR VIDERE LESNING

det biologiske grunnlaget for kjønnsroller, psykopatologi og intelligens, Oslo: Gyldendal 1986. Stehpen Rose, Leon L. Kamin og Richard C. Lewontin: Not in our Genes, Har­ mondsworth: Penguin Books 1984. Nils Chr. Stenseth og Thore Lie (red.): Evolusjonsteorien. Status i norsk forskning og samfunnsdebatt, Oslo: Gyldendal 1984. Edward Wilson: On Human Nature, New York: Bantam Books 1982. Kompleksitet

Friedrich Cramer: Chaos and Order. The Complex Structure of Living Systems, Weinheim: VCH Verlagsgesellschaft 1993. John A. Holland. Emergence: From Chaos to Order, Reading, Mass.: AddisonWesley 1997.

Stuart A. Kauffman: 7he Origins of Order. Self Organization and Selection in Evolution, New York og Oxford: Oxford University Press 1993. Roger Lewin: Complexity. Life at the Edge of Chaos, New York: Macmillan Pu­ blishing Company 1992. Ilya Prigogine: From Being to Becoming. Time and Complexity in the Physical Sci­ ences, New York: Freeman and Company 1980.

Kap. 11. Det problematiske fremskrittet Håkon With Andersen og Knut Holtan Sørensen: Frankensteins dilemma. En bok om teknologi, miljø og verdier, Oslo: Ad Notam Gyldendal 1992. Per Ariansen: Miljøfilosofi. En innføring, Oslo: Universitetsforlaget 1992. Barry Commoner: Making Peace with the Planet, New York: Pantheon Books 1990. Hjalmar Hegge: Mennesket og naturen. Naturforståelsen gjennom tidene — med særlig henblikk på vår tids miljøkrise, Oslo: Universitetsforlaget 1978. Don Ihde: Technology and the Lifeworld. From Garden to Earth, Bloomington and Indianapolis: Indiana University Press 1990. Don Ihde: Instrumental Realism. The Interface between Philosophy of Science and Philosophy of Technology, Bloomington og Indianapolis: Indianapolis Uni­ versity Press 1991. Arnold Pacey: The Culture of Technology, Cambridge, Mass.: The MIT Press 1989. Neil Postman: Technopoly. The Surrender of Culture to Technology, New York: Al­ fred A. Knopf 1992.

David Rothenberg: Hand's End. Technology and the Limits of Nature, Berkeley: University of California Press 1993. Gunnar Skirbekk (red.): The Notion ofSustainability and its Normative Implications, Oslo: Scandinavian University Press 1994.

NOEN BØKER FOR VIDERE LESNING

259

Langdon Winner: The Whale and. the Reactor. A Search for Limits in an Age of High Technology, Chicago og London: The University of Chicago Press 1986. Georg Henrik von Wright: Vetenskapen och fornuftet: Stockholm: Bonniers 1986. Georg Henrik von Wright: Myten om framsteget-. Stockholm: Bonniers 1993.

Stikkord

a posteriori 78, 81, 82

begrepsrealisme 68-71

a priori 76-78, 81, 82, 115

Binet, Alfred 67

Adler, Alfred 99-100, 184-185, 246

biologi 130, 132, 176

aksiom 73

Bjørnson, Bjørnstjerne 44-45

analytisk utsagn 79-80

blindforsøk 200

analytisk-syntetisk metode 143-144

Bohm, David 166

antipsykiatri 211—212

Bohr, Niels 25, 64, 167-168, 246

Aquinas, Thomas 201-202

Borlaug, Norman E. 231

Aristoteles 59, 87, 99, 138-139, 144-146, 150,

Brahe, Tycho 87-88, 103-105

246, 255

Bridgman, Percy W. 65-66, 246

begrepsrealisme 70—71

Brunelleschi, Filippo 221

bevegelse 46, 131, 134, 136-137

bevegelseslov 137

Carnap, Rudolf 145, 246

biologi 132, 176

Casti, John L. 94, 195, 247, 256

de fire årsakene 132—133, 194, 196, 245

Collins, Harry 22, 23, 247

elementene 134-136, 150

Commoner, Barry 235-236, 242-244, 247,

helhet og del 190-191

258

hypoteser 90—91

Cooper, David 211

kontradiksjonsprinsippet 53—55

Copernicus, Nicolaus 14, 20, 87

naturens hierarki 175—177

Crick, Francis 123, 179-180, 182, 190, 214

og moderne økologi 243-245

Crombie, A.C. 87

produktiv kunnskap 72-73

sannhet 46—47

Dahl, Eilif 242

sanseerfaring 144-146

Darwin, Charles 20, 45, 202—203

språk 34-35

deduktivt system 73, 74, 82, 115

teoretisk kunnskap 72-73

Deep Blue (sjakkmaskin) 188

teoretisk vitenskap 72—73

demarkasjonskriterium 100

aritmetikk 147

demiurg 135, 201

astronomi 88, 175

Descartes 101, 147, 151, 163, 167, 168, 185, 190,

avstandsvirkning 195

213

analytisk metode 144 Bacon, Francis 242

avstandsvirkning 195

Barnsley, Michael ut, 246

matematisk kunnskap 78

barselfeber 196-200, 237

reduksjonisme 178—182

begrepskjennetegn 57, 58-59, 70, 80, 81

sjel og legeme 180—181

STIKKORD

261

deskriptivt utsagn 50—51

fritt fall 113, 137, 140-143

determinisme 150, 182, 224-228

fysikk 16, 43, 66, 73, 105, 130-131, 136, 138,

Dilthey, Wilhelm 43

149, 173-174, 206, 236

Drake, Stillman 141 Dreyfus, Hubert L. 186, 247, 257

Gadamer, Hans-Georg 43, 44, 46, 248

Driesch, Hans 93-94, 103,

Galilei, Galileo n, 14—15, 26-27, 32> 66, 91,

Diirer, Albrecht 221-222

117-119, 136, 137-149, 152-153, 160, 163,

173-174,194, 213, 221, 248, 250 Eigen, Manfred 208, 247

analytisk-syntetisk metode 143

Einstein, Albert 22, 23, 25, 65, 76, 77, 99,

barometer 91

100, 117-118, 146, 151, 154, 156, 161-167,

fall-lov 138, 26, 49, 115

247, 248, 256

geometriske former 221

eksakt vitenskap 66, 130, 148,

idealisering 144-146

eksosomatisk evolusjon 98—99

matematisk kunnskap 146—147

Elementer 62, 73-74, 150

målbarhet 140

Ellul, Jacques 230

primære og sekundære sansekvaliteter 148

endosomatisk evolusjon 98—99

prosjektilbane 143

Engels, Friedrich 226-227, 248

tidsmåling 140—141

enteleki 94, 103

«Galileis maksime» 66, 148

entropi 206

«naturens bok» 15, 26-27, I4 248,

Hellesnes, Jon 209, 249

2-55 Feynman, Richard 87, 157, 248

Helmholtz, Hermann 249

final årsak 134, 175-176

Herrnstein, Richard 18-19, 21, 249

FitzRoy, Robert 20

Hilbert, David 82

Fjermedal, Grant 31, 248

holisme 94

formallogikk 83

«horror vacui»-tesen 91

formal årsak 176-177, 245

Hoyle, Fred 205

formulering 40—41, 47, 51, 53

humaniora 12, 33, 106, 126

Foucault, Michel 190, 227

Hume, David 52, 78-79, 81-82, 249

fraktalgeometri 109-m

Heidegger, Martin 39, 43, 46, 212-213, 249

hermeneutikk 42—44, 212—213

årsaksbegrepet 194-195

Freud, Sigmund 99—100, 211

Husserl, Edmund 213

friksjon 117, 142, 143

hybris 245

262

STIKKORD

hypotese 90-92, 95, 101-103, 114, 139, 162,

Lem, Stanislaw 239, 250

194,I97-I99 hypotetisk-deduktiv metode 115-116

«Life» (John Convay) 208-209 Lindqvist, Sven 21, 250

Linné, Carl von 60—61, 68, 123 idealisering 144—146

livsverden 213

Ihde, Don 230, 249

logikk 16, 24, 64, 79-82, 82-86, 87, 88-91

ikke-euklidsk geometri no

«Lorentz-kontraksjon»

Illich, Ivan 236-238, 249

Lorenz, Edward 168, 250, 256

imperativt utsagn 52

Lorenz, Konrad 34-35, 251

induksjonsslutning 85—86, 94, 197 inkommensurabilitet 120—124, 210

Mandelbrot 109-111

intuisjon 16, 83, 187

Marx, Kar! 99-100, 225-226

masse 63, 161-162, 138 James, William 49, 249

matematikk 11, 16, 33, 67, 73, 77, 82, 87, 105

Jonas, Hans 240-242, 245, 250

Maxwell, James Clerk 153 Merleau-Ponty, Maurice 193

Kamin, Leon J. 67, 192, 248, 252, 258

Mill, John Stuart 199, 201

Kant, Immanuel 78-79, 81-82, 241-242, 250

moral 35, 183, 197

kaos 168,173-174, 208

moralfilosofi 24

Kasparov, Juri 187

Moravec, Hans 31

kategorisk imperativ 241—242

Mumford, Lewis 226, 251

Kaufmann, Walter 162

Murray, Charles 18-19, 21, 249

Kepler 87-88, 103

målbarhet 66-67

Khrustsjov, Nikita 210 kinesiske rommet 188-189

naturens bok 15, 26—27, 146

klinisk kontrollerte forsøk 199-200

naturlig utvalg

korrespondanseteorien for sannhet 46—48,

naturlov 149

49-50, 52, 122

nemesis 236, 245, 249

Koyré, Alexandre 144-145, 250

Newton 63, 65, 136-137, 149-150, 154, 195, 251

Kuhn, Thomas 124-129, 250, 255

norm 51, 52, 55, 41, 224

hermeneutikk 46

normativt utsagn 50-52

inkommensurabilitet 120—124, 210 normal vitenskap 114

objektivitet 124, 168

paradigme 111-114, 118-119, 121-124,

Odum, Eugene 176

126-128, 138

ontologi 73

vitenskapelige revolusjoner 118-119

operasjonell definisjon 64-65, 66

«tacit knowledge» (uartikulert kunnskap)

organisme 92-93, 98, 102, 191-193, 206, 212,

113, 114

215, 221

kvantemekanikk 163-168

Pacey, Arnold 229, 231, 251, 258 Laing, Ronald 211

Laplace, Pierre Simon 150, 250

paradigme 111-114, 118-119, 121-124,126-128, 138

Laudan, Larry 25, 26, 250, 255

parallakse 104-105

Leibniz, Gottfried 78, 101, 147, 181, 250

parallellaksiomet 74-75

STIKKORD

partikulært utsagn 85

res extensa 179, 180, 185, 212-213,

Peirce, Charles Sanders 48-49

Roszak, Theodore 210-211, 252

Penrose, Roger 189, 251

Russel, Bertrand 14, 17, 21, 47, 49, 252

263

performativt utsagn 52

Pinch, Trevor 22, 23, 247

Planck, Max 119

Platon 56, 81, 88, 92, 143, 201, 251

sannhet 14, 21, 23, 25, 26, 46-50, 65, 76, 90, 99, 119, 120, 122, 126, 131 Searle, John 188-189

begrepsrealisme 69-70

sekundære sansekvaliteter 148—149, 213

helhet og del 191

selvorganisering 193, 206-208, 208-209

idélære 69-70

semantikk 188, 189

matematisk kunnskap 76-77

Semmelweis, Ignaz 196—200, 237—238

Plugge, Herbert 251

Shapiro, Robert 205

Polanyi, Michael 191, 252

Shockley, William 18

Popper, Karl R. 25, 94-102, 105-107, 112, 114,

sjakk 185-188, 209-210

116-119, 124, 142, 160-161, 182, 191, 215

Sjøberg, Svein 15-16, 250, 252

antireduksjonisme 182

Skarstein, Rune 231-232, 252

demarkasjonskriterium 100

Skirbekk, Gunnar 209, 252, 259

helhet og del 191

skolastikken 119, 139

induksjon 94

Snow, C.P. 12-13

kririsk rasjonalisme 101

Sokal, Alan 11-12, 24, 253

problemløsning 101

Sokrates 56, 77, 101

pseudovitenskap 99-100

solsystemet 149-150

teoretiske problemer 97

sosial konstruktivisme 23, 229

postulat 74

sosiobiologi 182—183

potensialitet 184

Stegmuller, Wolfgang 124-125

pragmatisk sannhetsteori 48—50

struktur 149-150, 176, 190, 192, 201, 202

pragmatisme 48-49

Strømnes, Frode 16-17, 253

premiss 82—85, !42

substansiell forandring 132—133

primære sansekvaliteter 148-149

syllogisme 83-84

Principia 63, 65, 136, 149, 154, 251

symbolsk handling 39—40

problemløsning 95-96

syntetisk metode 143-144, 185

prosedyre 48

systematikk 58

proteseteorien for teknologi 215, 218

Szazs, Thomas 211

prøve-og-feile-metoden 95, 106

pseudovitenskap 99, 100

talekunsten 32

teknologi 31-33, 215-216, 218, 220, 222-231 Rand Corporation 224

teleologisk orden 202

rasjonalisme 77-78, 101

teorem 74-75

rasjonalitet 23, 25, 26, 119-120, 210-211

Thales 139

reduksjonisme 175, 178-179, 182-183, 257

Timaios 88, 201

relativitetsprinsippet 152-154

tolkning 45-46, 138, 212

relativitetsteorien 22, 23, 65, 99, 100, 117, 123,

Torriceli, Evangelista 91, 102—102

151, 152, 155-163, 173, 195 res cogitans 180, 212—213

Toulmin, Stephen 32-33, 47-48, 88, 253, 255 treghet 90, 136-137

264

STIKKORD

uartikulert kunnskap 113, 114

Weismann, August 93, 101-102

universaliestriden 68-71

Weizenbaum, Joseph 28-30, 253, 257

Weizsåcker, Carl Friedrich von 253 verifikasjon 92, 94, 95, 99, 101-103, 105

Wickramsasinghe, N.C. 205

Vico, Giambattista 214

Wilson, Edward 183, 253, 258

virkende årsak 133

Winkler, Ruthild 208, 247

vitalisme 94

Winograd, Terry 36, 38-39, 253, 257

vitenskapelig metode 105, 128

Wittgenstein, Ludwig 47, 222, 253

vitenskapelig revolusjon 111-112, 118-119, 126 vitenskapelig utvikling 95, 98-99, 124

økologi 176, 242-243

«vitenskapskrigen» 12, 21, 23, 26, 126 vitenskapsstudier 21, 23, 24, 125-126

årsak 132-136, 175-178, 181, 192, 194-201, 203,

245 Weinberg, Stephen 27-28