Det sterke Europa : 1815-1870 [11] 8203105955, 8203106013 [PDF]

Zitiervorschau

ELVERUM>tÆRERHØGSKOLB

_________________________________________________________________ _______________ BIBLI&F£KET__

ASCHEHOUGS VERDENSHISTORIE Bind 11

Det sterke Europa 1815-1870 Av Lars-Arne Norborg Redaktører Knut Helle, Jarle Simensen, SvenTågil, KåreTønnesson

fl Nasjonalbiblioteket Depotbiblioteket

FORLAGT AV H. ASCHEHOUG &CO (W NYGAARD) OSLO 1986

Oversettelse: Nils Petter Thuesen

Tekstredaksjon: Øivind Blom Bjarte Kaldhol Aud Røssum Billedredaksjon: Bodil Toepfer Layout: Finn Nyebølle Kinta Nyebølle

ELVtKUM BIBLIOTEKET

© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) 1986 Sats: Teknograf, Helsingborg Reproduksjon: Malmo Repro-Kopia AB, Malmo Trykk: Brepols, Belgia Papir: Mediaprint 135 g ISBN 82-03-10595-5 (bd. 11, ib.) ISBN 82-03-10601-3 (kpl., ib.)

tLVEKUM LÆRERHØGSKO biblioteket

Innhold

Det sterke Europa

Den hvite befolkningseksplosjonen En tid med stadig befolkningsvekst ... 12 Variasjoner i folkeøkningen i Europa . 12 ...og i de fremmede verdensdeler .... 13 Den demografiske revolusjonen .......... 15 De gode, gamle dager?......................... 15 Dødstallene faller ................................... 17 „Freden, vaksinen og potetene” .......... 18 Fødselstallene begynner å falle ............ 19 Befolkningsvekst — industrialisering — folkevandring ............................ 20

Folkevandringstid Forskning om flytting ........................... 23 Den store Amerika-vandringen............ 24 Fra Norden til Amerika ....................... 25 The Westward Movement ................... 28 Landnåm i vest ....................................... 30 Britenes nye verdener ........................... 33 Utvandringen til Latin-Amerika .......... 36 Europas „Eastward Movement” .......... 37 Byene vokser ........................................... 38 Hvem flyttet og hvorfor? ..................... 41 Utvandringen — en styrke, ingen svakhet ................................ 43

Industrialismens nye verden En ny jordbruksteknikk .......................

46

Det europeiske jordbruket blir kapitalistisk .................................... 47 Den amerikanske jordbruksmodellen . 49 Fra håndverk og manufaktur til maskinindustri ................................ 50 England — verdens verksted ............... 53 Stor fortjeneste ....................................... 54 Striden om korntollen ........................... 54 Industrialismen erobrer Belgia og Frankrike .................................. 55 Tyskland og USA — industrielle fremtidsland.................................... 57 Transportrevolusjonen ........................... 58 Gjennom fjellpass og tunneler ............ 60 Krigen industrialiseres ........................... 61 På terskelen til stålalderen................... 62 Hvor kom pengene fra? ....................... 64 På vei mot en verdensøkonomi .......... 65 Verdensøkonomien liberaliseres .......... 66

Afrikas store ufredstid Modernisering i Egypt ......................... 68 Voldtekt i Algerie ................................. 70 „Den muhammedanske vekkelsen” ... 71 Handelsrevolusjonen ............................. 72 Guineakysten i Europas skygge .......... 74 Misjonen .................................................. 75 Sentral- og Øst-Afrika: elfenben, slaver og geværer.......................... 76 „Geværriker” .......................................... 77 „Den store urotiden” i det sørlige Afrika .............................................. 78 Boere og briter ....................................... 79 „Den store vandringen” ....................... 81

Orienten og den europeiske utfordring Osmanriket åpnes mot Vesten ........... 83 Arabia mellom Paris, London og Riyadh ............................................... 84 India omkring 1800 .............................. 85 Mot et britisk India-imperium ........... 87 Indias økonomi i smeltedigelen ......... 88 Britisk reformpolitikk i India ............. 89 Sepoy-opprøret ...................................... 90 En ny britisk India-politikk ................. 92 Sørøst-Asia, der verdenshandelens veier krysses ................................. 93 Filippinene — et asiatisk Spania......... 94 Java — en stor nederlandsk plantasje . 94 Franskmenn og briter i kamp om Bakindia ......................................... 96

Oppfatningen av demokratiet i Amerika blir revidert .................. 125 Norden — kapitalistenes region ......... 125 Vesten — farmernes region ................. 126 Sørstatene — den „førmoderne” regionen? ....................................... 126 Norden mot Syden................................ 127 „Den særegne institusjonen” ............... 128 Var slaveriet ulønnsomt? ..................... 129 Hvordan hadde slavene det?............... 129 Slaveriet blir politisk brennstoff ......... 131 Borgerkrig............................................... 131 David og Goliat .................................... 133 Amerikas blodigste krig ....................... 134 Krigens fasit ........................................... 135 Forsoning i sør? .................................... 136 Republikansk gjenoppbygging ............. 137

Et klassesamfunn vokser fram Kina og Japan åpnes for Vesten Befolkningsvekst og bondenød ........... Kina og Europa .................................... Opiumskrigen......................................... Taiping-bevegelsen ................................ Opprøret knuses .................................... Arrowkrigen........................................... Mandsju-restaurasjonen........................ Et skjebnesvangert flåtebesøk ............. Japan blir åpnet .................................... Et lukket samfunn ................................ Forandringens krefter .......................... „Akt keiseren, jag barbarene vekk!” ..

99 100 101 103 104 105 106 107 108 108 109 111

Indianere og kreoler Den røde mann blir flyttet vestover .. 113 Indianerkrigene ...................................... 115 Forandringens vind over LatinAmerika ......................................... 116 Brasil blir et keiserdømme................... 117 Spansk-Amerikas frihetskamp ............. 117 Stormaktene og Latin-Amerikas frigjøring......................................... 118 Mange statskupp..................................... 119 ... men ingen samfunnsforandring .... 120 Latin-Amerika blir åpnet for den britiske kapitalen .......................... 121

Tidens orm skifter ham

En verdensmakt blir til Demokratiet i Amerika — det tradisjonelle synet .........

Å være aristokrat .................................. 138 Aristokratiet i samfunnet ..................... 140 Bøndene ................................................ 141 Bondesamfunn i krise .......................... 142 Jordproletarene ...................................... 143 Hva gjør vi med de fattige? ............... 144 Middelklassen ....................................... 145 Borgerlige livsholdninger ..................... 147 Håndverkerne ....................................... 148 Håndverket i industrialiserings­ prosessen ....................................... 149 Håndverkerne og politikken ............... 149 Arbeiderne ............................................. 150 Et vedheng til maskinen....................... 151 „Optimister” og „pessimister” ............. 152 Industrialiseringens følger — velstand eller nød? ....................................... 154 En klassebevissthet vokser fram ........ 155 Fra maskinstorming til fagforeninger og kooperasjon ............................. 156 De britiske arbeiderne krever stemmerett ..................................... 157 Revolusjonær arbeiderbevegelse i Frankrike og Tyskland ..................... 157 Lasalle og den tyske reformismen .... 158 Den første internasjonale ..................... 159 Paris-kommunen og Den første internasjonales fall ........................ 160

124

Historiens århundre .............................. 164 Religionens fornyelse ............................ 166 Vekkelsesbevegelsene............................ 167

ÉLVhKUM LÆKbKHØGSKOLI ____ __ BIBLIOTEKET______

Katolsk renessanse ................................ Sekularisering......................................... Konservatismen — motrevolusjonens ideologi ............................................... Konservatismen og samfunnet............. Tradisjon og autoritet .......................... Hvem var konservativ? ........................ Borgerskapets kultur ............................ Romanlesingens og familiebladenes tid . Vitenskapens fremskritt........................ Liberalismen — borgerskapets politiske filosofi ................................ Utilitarismen........................................... Manchesterliberalismen ......................... John Stuart Mill og friheten ............... Sosialliberalismen .................................. Sosialdarwinismen.................................. Drømmen om et nytt samfunn........... De utopiske sosialistene ....................... Marx og Engels .................................... «Vitenskapelig sosialisme” ................... Den materialistiske historie­ oppfatningen ...................................... Kapitalen, utsugingen og akkumulasjonen ............................ Klassekamp og revolusjon ...................

168 168 169 170 171 172 173 175 175 177 178 179 181 181 182 182 183 185 185

186 188 189

Borgernes stat Demningen ............................................. 190 Flodbølgen ............................................. 191 Dekabristene .................................... 192 Het sommer i Paris—juli 1830 ......... 193 En borgerlig revolusjon?....................... 195 Julimonarkiet — „et plankegulv lagt på en vulkan” ............................... 195 Revolusjonær gjæring ........................... 196 Storbritannia i 1830 .............................. 197 Den samfunnsbevarende representasjonsreformen ................................ 198 Revolusjonstrussel og reformpolitikk .. 199 Revolusjonen som ikke kom ............... 200 Spania og Portugal: reaksjon og revolusjon...................................... 202 Klassekampen på Pyreneerhalvøya ... 203 1848 — revolusjonenes år ................... 204 En fransk revolusjon med menneskelig ansikt............................................... 206 Nasjonalverkstedene .............................. 208 Junikampene .......................................... 209 Tilbake til den bestående orden......... 210 Frankrike blir på ny et keiserdømme . 211 Revolusjonen i Tyskland, Østerrike og Italia ............................................. 212 Knuste demokratiske drømmer........... 214

Revolusjonens etterdønninger ....... .... Danskenes junigrunnlov ..................... Revolusjonen som ble vekk, eller historiens planteskole? ........... Napoleon III — «Saint-Simon på hesteryggen” ............................ Det annet keiserdømme ................. Opposisjon og liberalisering........... Viktorianismens gullalder ............... Reformer innen administrasjon og utdannelse ............................... Russland: veksling mellom frost og tøvær......................................... En borgernes stat? ..........................

214 214

216 217 219 220 221 223 223 224

En gjenopprettet verden? Stormaktsforbund og hellig allianse ... «Den europeiske konsert” ................... Nasjonalismen ....................................... Intervensjon mot revolusjon? ............. Hellas og Spania................................... Det orientalske spørsmålet................... Revolusjon i Belgia .............................. ...og opprør i Polen ............................ Øst mot vest i stormaktspolitikken ...

227 228 229 231 231 233 235 236 237

Nasjonene fødes «Folkenes vår” — Italia........................ «Folkenes vår” — Tyskland ................. «Folkenes vår” — Det habsburgske rike «I din leir er Østerrike...”..................... Ungams nederlag — og Tysklands ........ De begrensede krigene .......................... Krimkrigen............................................... Freden i Paris......................................... En uhellig allianse — Cavour og Napoleon III....................................... Garibaldi og Italias samling ................... Tysklands samling .................................. Det prøyssiske under.............................. Striden om hærreformen ....................... Krig om Slesvig-Holstein ....................... Nord-Tyskland samles med blod og jern «Hevn for Sådova” ................................ Det spanske tronkandidaturet ............... Den fransk-tyske krig ............................ Det tyske keiserriket .............................. En ny maktbalanse ................................

238 239 241 242 243 243 245 249

Utvalgt litteratur ........................... Register ........................................ Billedliste ......................................

265

249 251 252 254 255 256 257 258 259 261 262 263

268 272

CL V

_________________________________________________________________________________ BiBUOTfiKiT

Det sterke Europa

I årene 1815—70 stod Europa sterkere overfor men også nye forbruksvaner og tenkemåter. resten av verden enn noen gang tidligere. I Nye samfunnsklasser vokste seg sterkere og dets sivilisasjon lå det en dynamikk som førte krevde innflytelse. Først kom de borgerne til ekspansjon på nesten alle områder: befolk­ som kontrollerte maskinene og kapitalen. ning, teknikk, økonomi, religion, kultur, krig­ Mot dem stod lederne for det gamle samfun­ føring. net, konger, godseiere, offiserer, embets­ Den europeiske kraftutfoldelsen hadde menn. Konfliktene ble mange og voldsomme. røtter som kan følges ned til korstogstiden. Men snart ble en ny skillelinje trukket opp: Men i løpet av årene 1780—1815 hadde den mellom borgerne og de arbeiderne som på vunnet i styrke gjennom „den dobbelte revo­ samme tid var forutsetningen for deres frem­ lusjon”, den politiske omveltningen i Frank­ gang og representerte trusselen mot deres stil­ rike og den eksplosive industriveksten i Eng­ ling som herskerklasse. land. Fra disse to episentrene utgikk det et Europas stater holdt i det store og hele fred, jordskjelv som med større eller mindre forsin­ mer enn både før og senere. Først mot slutten kelse rystet og forandret hele verden. av perioden ble det utkjempet større kriger, og Følgen ble at kløften mellom Europa— heller ikke da var kampene særlig omfattende USA og verden for øvrig stadig utvidet seg. eller ødeleggende. Fred og fremskritt syntes å Tidligere hadde de europeiske, indiske, japan­ prege „utviklingen”. Den rådende livsstemningen var opti­ ske og kinesiske kulturkretsene riktignok vært meget forskjellige, men likevel stort sett misme og samvittighetsfred. Den europeiske jevnbyrdige. Men på 1800-tallet fikk de ikke- gjennomsnittsborgeren merket knapt de europeiske kulturene stadig vanskeligere for å sprekker som fantes i samfunnsbygningen. stå imot presset fra den hvite sivilisasjonen. Uten skrupler gikk han til offensiv mot den Samtidig ble det gamle bygde- og småby- øvrige verden for å gi resten av menneske­ Europa selv forvandlet. Industrialismen skap­ heten del i sin sivilisasjons velsignelser. Impe­ te ikke bare nye måter å fremstille varer på, rialismens tidsalder stod for døren.

Den hvite befolknings­ eksplosjonen „Et av de første målfor den forsker som vil danne seg en oppfatning om et samfunns tilstand ved et gitt tidspunkt, må være å undersøke hvor mange mennesker dette samfunnet bestod av. ” Bak disse ordene av den britiske histo­ rikeren Thomas Macaulay (1800—59) ligger en viten om at befolkningen er Vest-Europas storbyer ble på 1800-tallet skueplass for en befolkningskon­ sentrasjon uten tidligere sidestykke. Den franske kunstneren Gustave Doré gav dette nye fenomenet et virkningsfullt uttrykk i dette bildet av et tettpak­ ket slumområde, tegnet fra en jernbaneviadukt.

historiens fundament, viktig ikke minst om man vil forstå de store sam­ funnsforandringene på 1800-tallet. Dette er nemlig den epoken som frem for alle andre fortjener å bli kalt be­ folkningseksplosjonens tidsalder. Og det var i de hvites verden at „ det store smellet” kom først.

tLVtKUM LÆRERHØGSKOLt BIBLIOTEKET

En historiker vil gjerne vite hvor stor befolkningen har vært i et bestemt område til forskjellige tidspunk­ ter. Han vil også sette seg inn i „befolkningsbevegelsen”, dvs. hvor mange mennesker som ble født og hvor mange som døde, hvor mange som flyttet og hvor de flyttet. Men hvilke faktiske muligheter har vi til å skaffe oss slik kunnskap? Hvorfra kommer de opplysningene man støter på i befolkningshistoriske håndbøker om for eksempel folkemengden i det ind­ re Afrika eller Sør-Amerika på 1600-tallet, og i hvil­ ken grad kan man stole på dem? Svaret må bli at grunnlagsmaterialet for de vanlige befolkningshistoriske tabellene er ytterst varierende og for en stor del mangelfullt. For at man med en viss presisjon skal kunne bereg­ ne befolkningsstørrelsen i et bestemt område på et gitt tidspunkt, må man egentlig ha materiale fra folke­ tellinger utført med pålitelige metoder. Men slikt fo­ rekommer sjelden. I eldre tid ble det foretatt spora­ diske folketellinger i for eksempel Israel, Romerriket, Kina og Japan. Disse er imidlertid vanskelige å dra nytte av, for vi vet for lite om innsamlingsmetodene eller om hva man egentlig hadde til hensikt å registre­ re. Var det alle mennesker eller bare grupper av sær­ lig interesse for staten, som husfedre, skattebetalere eller våpenføre menn? Regnet man med slaver og kvinner? Det første land som innførte regelmessige og noen­ lunde pålitelige folketellinger, var Sverige-Finland. Det skjedde fra 1749 da Tabellverket — Statistiska Centralbyråns forløper — ble opprettet. Eksemplet ble snart fulgt av enkelte vitenskapelig og teknisk avanserte land. USA innførte sitt censussystem i 1790. Frankrike, Østerrike, Ungarn, Norge, Preus­ sen og noen andre tyske stater hadde allerede om­ kring 1800 begynt å registrere sine borgere. Den førs­ te britiske folketellingen fant sted i 1801. Men i Russland ventet man til 1897, og i India drøyde det til 1921 før pålitelige beregninger av hele befolkningen ble utført. Heller ikke i Afrika ble det foretatt virkelige folketellinger før 1900. Omkring 1900 var altså mesteparten av verdens befolkning fremdeles uregistrert. Fra annen halvpart av 1700-tallet kan vi danne oss en rimelig oppfatning av befolkningsstørrelser og forandringer i den utvik­ lede del av verden. Før den tid er våre kunnskaper også om disse områdene ufullstendige og usikre. Men dermed er ikke våre muligheter for å beskrive de grove trekk i befolkningsutviklingen uttømt. Fra ulike deler av den kristne verden foreligger det regist­ re over kirkelige embetshandlinger. Registrene, som er mer eller mindre fullstendig bevart, inneholder opplysninger om fødsler, dåp, dødsfall og flyttmger. Dette er tilfelle for Frankrike, England og ikke minst Skandinavia. Ved hjelp av disse „ministerialbøkene” er det i mange tilfeller mulig å skaffe seg ganske inn­ gående kunnskap både om folkemengde og befolkningsbevegelser i begrensede lokale områder i hvert fall så langt tilbake som til 1500- og 1600-tallet. Ettersom det rimeligvis er en viss forbindelse mel-

lom folkemengde og bebyggelsestetthet, kan man danne seg et bilde iallfall av folkemengdens relative størrelse og forandringer ved å bruke bebyggelseshistorisk kildemateriale. Man kan med andre ord benyt­ te seg av jordebøker, skattelister, spor av bebyggelse i

11

Den hvite befolknings­ eksplosjonen

Jordens befolkning 1750—1960.

Beregnede befolkningstall for hele verden (i millioner) År Europa Nord-Amerika Sum E + N-A

1750 140 1 141

1800 187 6 193

1850 266 26 292

1900 401 81 482

1960 641 199 840

Latin-Amerika Australia—Oceania Asia Afrika Totalt

11 2 479 95 728

19 2 602 90 906

33 2 749 95 1171

63 6 937 120 1608

206 16 1679 254 2995

I prosent: Europa Nord-Amerika Sum E + N-A

19,2 0,1 19,3

20,6 0,7 21,3

22,7 2,3 25,0

1,5 0,3 65,8 13,1 100

2,1 0,2 66,4 10,0 100

2,8 0,2 63,9 8,1 100

Latin-Amerika Australia—Oceania Asia Afrika Totalt

21,4 24,9 5,1 ___ 6,6 30,0 28,0 3,9 0,4 58,3 7,4 100

6,9 0,5 56,1 8,5 100

Kilde: „Raum und Bevolkerung in der Weltgeschichte”, Bevolkerungs-Ploetz, 4, s. 1. Tallene for 1750—1900 er fra A. Carr-Saunders: „Vårldens befolkning”, Stockholm 1938, s. 51. Her finner man også en redegjørelse for beregningsmetodene og en diskusjon om tallangivelsens høyere eller lavere grad av sikkerhet.

12 Den hvite befolknings­ eksplosjonen

terrenget, kunnskaper om den statlige og kirkelige administrative inndeling m.m. I tillegg kommer en lang rekke sinnrike metoder som kohortanalyse og familierekonstruksjon, som er utviklet og perfeksjonert i løpet av de siste tiårene in­ nen den historiske demografien som etter den annen verdenskrig utviklet seg til en særskilt samfunnsvi­ tenskap med egne forskningssentre og spesialtidsskrifter. Man har oppnådd betydelige resultater, men mye står igjen å gjøre. Så lenge vi er klar over at vår nåværende kunnskap er begrenset, bør vi imidlertid kunne studere en befolkningshistorisk tabell for de to

Til Øst-Europa regnes Russland, Polen, Fin­ land, Østerrike-Ungarn samt Balkanlandene, til Nordvest-Europa Stor­ britannia, Sverige, Dan­ mark, Norge, Tyskland, Sveits, Nederland og Belgia, til Sørvest-Europa Frankrike, Spania, Portugal og Italia.

Europas folkemengde 1800—1870 (i millioner) År______________ England med Wales Skottland Irland Danmark, Norge, Sverige Nederland, Belgia, Luxembourg Preussen Øvrige Tyskland Østerrike Frankrike Spania, Portugal Italia Russland innenfor grensene av 1724 Russland innenfor grensene av 1858 Russland innenfor grensene av 1897

1800 9,3 1,7 5,2(1801)

4,2

1850 18,0 2,9 6,6(1851)

1870 22,8 3,4 5,4 (1871)

7,8

6,4

5,3 10,4 (1816) 13,1 (1816) 23,3 27,4 (1801) 14,4 18,1

7,7 17,2 17,4 31,3 35,8 17,1 23,0

29,0 (1796)

39,0 (1858)

(1855) (1855) (1851) (1840)

8,8 20,3 (1871) 20,8 (1871) 37,5 36,1 (1871) 20,3 26,7

65,0 (1897)

67,0 (1858)

129,0 (1897)

Kilde: Ploetz 2, s. 144—68, 202—33. Jfr. ruten på s. 11.

siste århundrene i tillit til at den ikke bedrar oss når det gjelder de grunnleggende tendensene i utvik­ lingen.

En tid med stadig befolkningsvekst Allerede et raskt blikk på tabellen og diagrammet på s. 11 gir et sterkt inntrykk av den enorme befolk­ ningsveksten i verden som helhet. I år 1900 fantes det mer enn dobbelt så mange mennesker som i 1750, og går vi fram til 1960, finner vi at befolkningen var mer enn firedoblet siden 1750. Så vidt man vet, har det ikke vært noen tilsvarende befolkningseksplosjon i historisk tid. Alt det vi vet om demografiske forhold før 1700tallet, tyder på at befolkningskurvene må ha vært særdeles „hakkete”. Riktignok forekommer det de­ mografisk gode tider med sterk folkeøkning. Men når folkemengden ble for stor i forhold til næringstil­ gangen, slo naturen tilbake. Krig, uår og farsotter gjenopprettet balansen. Omkring år 1800 skjedde det som inntil da hadde vært uhørt: Man fikk en befolkningsøkning som med unntak for lokale avvik holdt seg i tiår etter tiår, ja, i århundrer. Dette var det nye, nemlig den ubrutte be­ folkningsveksten. Av tabellen og diagrammet fremgår det tydelig at det var europeerne som økte mest. Med „europeere” menes i denne forbindelse ikke bare de som bodde i Europa, men også europeiske emigranter og deres etterkommere i andre verdensdeler. Som europeere regner man da også personer som tross annen rasebakgrunn hadde del i europeisk kultur. Det byr på visse vanskeligheter å avgjøre med hjelp av tilgjengelig befolkningsstatistikk hvor stor del av jordens befolkning som på et visst tidspunkt tilhørte denne „europeiske” verden. Man får et minimumstall hvis man legger sammen Europas og Nord-Amerikas befolkninger. Men i tillegg kommer nesten hele Au­ stralias og Oceanias og trolig mesteparten av LatinAmerikas befolkning. Videre finnes det også enkelte mindre europeiske „øyer” i Afrika (Sør-Afrika, og Algerie siden 1830-årene). Det man på denne måten kommer fram til, er at antallet „europeere” i verden etter en forsiktig bedømmelse ble tre- til firedoblet mellom 1750 og 1900. Samtidig ble Asias befolkning nesten fordoblet, mens Afrikas (bortsett fra „europeerne”) praktisk talt stod stille. Europas dominans i verdenspolitikken og dets ekspansjon i de fremmede verdensdelene har altså en håndfast demografisk ba­ sis. Europeernes fremgang skyldtes til en viss grad at de var så mange og at deres andel av verdensbefolk­ ningen lenge økte.

Variasjoner i folkeøkningen i Europa... Statistikk på globalt og nasjonalt nivå kan lett føre vill fordi de store, sammensatte tallene ofte skjuler de

ELVERUM LÆRERHØGSKOLi ___________________________________ BIBLIOTEKET

mange nyansene og variasjonene. Dette gjelder i høy å ha utviklet seg på lignende måte som folkene i Russ­ grad nettopp befolkningsstatistikken. Hvis man sier land og på Balkan. at „europeerne” økte mest på 1800-tallet, må man Statistikken skjuler også i stor utstrekning de de­ ikke narre seg selv eller andre til å tro at befolknings­ mografiske forskjellene mellom ulike sosiale grupper økningen var den samme i alle deler av de hvites ver­ og lag. Undersøkelser av blant annet europeiske hersden. Grovt sett kan Europa inndeles i tre områder kerslekter, engelske hertugfamilier og borgerskapet i med vesentlig forskjellig demografisk karakter: Genéve synes å vise at den gjennomsnittlige levealde­ Nordvest-Europa, Sørvest-Europa og Øst-Europa ren allerede på 1700-tallet økte merkbart i de høyere (se diagrammet). Denne inndelingen faller delvis, klassene. Her begynte man også allerede på 1700-talmen ikke helt, sammen med den vanlige delingen av let å praktisere barnebegrensning. Visse vel avgren­ Europa i en „indre sone”, en teknisk, økonomisk og sede grupper med sterkt samhold, som kvekere og jø­ kulturelt avansert del, og en „ytre sone”, kjenneteg­ der, synes også gjennomsnittlig å ha hatt større livs­ net av jordbruk med lav produksjon, svak industriali­ sering og tilbakestående kultur. Nordvest-Europa er det området der befolknings­ utviklingen ligger nærmest opp til den generelle „europeiske” utviklingen som er beskrevet ovenfor. Det er her den demografiske ekspansjonen har sitt ut­ gangspunkt, og det er også her at den senere oppbremsingen av befolkningsøkningen tar til. Det beste eksemplet er England med Wales (se tabell s. 12), men også de nordiske land passer godt inn i dette mønstret. Området faller for en stor del sammen med den „indre sone”. Sørvest-Europa karakteriseres stort sett av en ve­ sentlig mindre folkeøkning. Men de enkelte landene har sterkt ulike befolkningsprofiler. I likhet med England tilhører Frankrike den „indre sone”, men representerer en særutvikling ved at befolkningsoverskuddet begynner å avta tidligere enn i noe annet europeisk land. Fra midten av 1800-tallet og fremover stagnerte praktisk talt Frankrikes be­ folkning, og ikke mye senere ble landet befolkningsmessig akterutseilt av Tyskland. Italia og Pyreneerhalvøya tilhører derimot på 1800-tallet stort sett den „ytre sone”. Her er fødsels­ lengde enn andre. På den annen side har man kunnet overskuddet også forholdsvis lite, men av en annen konstatere usedvanlig høy dødelighet (50 promille og grunn enn i Frankrike. Dødstallene ligger fremdeles mer) i den britiske industriarbeiderbefolkningen på så høyt at befolkningsekspansjonen ennå ikke har 1800-tallet, for eksempel i Liverpools mest utsatte rukket å komme i gang. arbeiderkvarter. Øst-Europa med Russland som det viktigste typeEtt europeisk land har en befolkningsutvikling land representerer enda en variant av demografisk som ikke ligner de andres, nemlig Irland. Det kan se utvikling. Ettersom området tilhører den ytre sonen, ut som om den irske befolkningen praktisk talt stod varer det lenger her enn i Nordvest-Europa før be­ stille mellom 1800 og 1871 (se tabell s. 12). Men i folkningsekspansjonen begynner. Men når dette så virkeligheten var tiden før 1845 en periode med sterk har skjedd, går utviklingen meget raskt. Takten i be­ folkeøkning. I 1845 var innbyggertallet oppe i 8,3 folkningsøkningen avtok ikke i Øst-Europa, slik man millioner, og man regner med at folkemengden ble kan se det i den indre sonen fra og med siste tredjedel tredoblet i årene 1750—1845. Senere fulgte en ned­ av 1800-tallet. Russland kunne på den måten mer gang som er enestående i Europas befolkningshistoenn fordoble sitt innbyggertall innenfor sine gamle rie, til 5,4 millioner i 1871. Bakgrunnen er massesult og masseutvandring i siste halvpart av 1840-årene. grenser mellom 1796 og 1897 (se tabell s. 12). Også i Øst-Europa var det betydelige forskjeller som delvis er skjult av statistikken. I særlig stor grad synes dette å ha vært tilfelle i Østerrike-Ungarn, der ... og i de fremmede verdensdeler de mange nasjonalitetene som bodde i samme områ­ de hadde forskjellige kulturtradisjoner og ulik demo­ Blant ikke-europeiske områder med hvit befolk­ grafisk atferd. Den tyske befolkningen i det nåværen­ ning utmerker USA seg med en særlig sterk folkeøk­ de Østerrike og Tsjekkoslovakia avvek neppe vesent­ ning. En del av forklaringen er naturligvis å finne i lig fra befolkningsmønstret i Tyskland, mens de sla- innvandringen, men den naturlige folkeøkningen var viske nasjonalitetene i demografisk henseende synes også lenge påfallende stor. De fleste innvandrerne var

_________ 13 Den hvite befolknings­ eksplosjonen

Befolkningsutviklingen i noen europeiske land 1800-70.

14 Den hvite befolknings­ eksplosjonen

Oppdyrkingen av den nordamerikanske præ­ rien krevde enorme mengder arbeidskraft. Barn og innvandrere var like velkomne. Familie­ planlegging var ikke ak­ tuelt. Såtid og skuronn i Bishop Hill, Illinois, skildret av den svenskamerikanske kunstne­ ren Olof Krans (1838-1916).

relativt unge mennesker i fruktbar alder. En betydelig del av den amerikanske nasjonen bestod av bønder, mange av dem nydyrkere ved bosetningsgrensen i vest. For dem var mange barn et velkomment tilskudd til gårdens arbeidskraft. Noen egentlig grunn til å be­ grense barnetallet fantes ikke. En lignende situasjon forelå også i de fleste andre områder utenfor Europa hvor de hvite hadde slått seg ned, og vi finner også der en betydelig folkeøkning som ikke helt ut kan forklares med innvandring. Et talende eksempel er de katolske fransk-kanadierne som ifølge beregninger økte fra 65 000 i 1763 til 1 111 000 i 1861.

Den europeiske ekspansjonen i disse områdene ble imidlertid ikke sjelden etterfulgt av demografiske kri­ ser for de innfødte urbefolkningene. I Stillehavets øyverden ble den polynesiske befolkningen katastrofalt desimert ved forsvarskampene mot de hvite inntreng­ erne, ved deportasjoner, tvangsarbeid, alkoholisme og nye, tidligere ukjente sykdommer som tuberkulo­ se og syfilis. Også i den ikke-hvite delen av verden kan man i befolkningsmessig henseende konstatere betydelige regionale forskjeller. I Kina ser det ut til at befolkningen økte kraftig på 1600- og 1700-tallet. Resultatet ble overbefolkning, massesult, farsotter og en dyptgående sosial krise, som kulminerte i Taiping-opprøret i 1850- og 1860årene (s. 99f). Senere holdt befolkningen seg på et stort sett stabilt nivå, delvis ved hjelp av den usenti­ mentale metoden å ta livet av overtallige piker like etter fødselen. I Japan ble det under Tokugawa-shogunatet (1603 —1868) ført en bevisst og stort sett vellykket politikk for å forhindre at befolkningen vokste ut over det til­ gjengelige mattilfanget. Aborter ble utført i stort om­ fang, dessuten utsetting og avliving av uønskede barn. Også i India ser det ut til at befolkningsutviklingen har vært preget av stagnasjon eller en ytterst langsom utvikling, men her var det naturen selv som grep inn. Mellom 1760 og 1870 ble det indiske subkontinent rammet av fjorten hungerkatastrofer, og i deres spor fulgte farsotter av forskjellige slag. På den annen side var det deler av Asia, for eksempel Sri Lanka og Indo­ nesia, der befolkningen begynte å vokse allerede på

LLVtKUM LÆKtKniØGoMJLIt

BIBLIOTEKET

15 Den hvite befolknings­ eksplosjonen

Den demografiske revo­ lusjonen i de nordiske land.

1800-tallet, trolig som følge av den indre fred som de koloniale makthaverne skapte. Om forholdene i Afrika kan vi bare uttale oss på grunnlag av grove og usikre anslag. Det virker imid­ lertid som om den innfødte befolkningen her på 1700- og 1800-tallet stagnerte eller rett og slett av­ tok, blant annet på grunn av slavehandelen.

Den demografiske revolusjonen Hvordan ble en befolkningsøkning av dette omfang mulig? Leter man i historisk og demografisk litteratur etter et svar på dette spørsmålet, støter man før eller senere på betegnelsen den demografiske revolusjon (enda vanligere er uttrykket den demografiske transisjorif Med dette menes en radikal overgang fra et eld­ re befolkningsmønster, slik vi fremdeles kan se det i enkelte utviklingsland, til et nytt, nemlig det som ka­ rakteriserer det moderne industrisamfunnet. Statisti­ kere og demografer synes å merke at dette forløpet kommer til uttrykk på stort sett samme måte i de fleste av de nåværende industrilandene. Av dette har man av og til forsøkt å lage en almengyldig teori. Man har tenkt seg at alle folk før eller si­

den må igjennom samme slags befolkningsutvikling som europeerne. Det ville blant annet innebære at man i dagens utviklingsland har grunnlag for å vente en nedbremsing av den eksplosive befolkningsøk­ ningen, hvis og når de gjennomgår en modernise­ ringsprosess av vestlig type. I den senere tid er denne oppfatningen blitt gjen­ stand for kritikk. Men likevel beskriver uttrykket „den demografiske revolusjon” ganske godt det som faktisk inntraff i den vestlige verden mellom de ame­ rikanske kolonienes frigjøringskamp og den første verdenskrig. Vil man danne seg en konkret oppfatning om dette forløp, kan de skandinaviske land være et passende utgangspunkt. La oss derfor ved hjelp av diagrammer studere den demografiske revolusjon i Norden. Den røde linjen viser det gjennomsnittlige antall fødte pr. 1000 innbyggere, den blå linjen det gjennomsnittlige antall døde pr. 1000 innbyggere. Det hvite feltet mel­ lom linjene utgjør fødselsoverskuddet.

De gode, gamle dager? I den eldste perioden ligger fødselstallet høyt; vanlig­ vis svinger det mellom 35 og 50 promille. Barnekulle-

16 tidligere befolkningen. Eksempler kan finnes ikke bare fra middelalderen (Svartedauden), men også fra relativt sen europeisk historie. Vi kan tenke på koleraepidemien i begynnelsen av 1830-årene eller det store nødsåret 1868. Befolkningsstrukturen skilte seg vesentlig fra den nåværende. Selv om man ser bort fra spedbarnsdøde­ ligheten, var middellevetiden etter nåtidens begreper lav. I Sverige var den for eksempel i siste halvpart av 1700-tallet 44 år mot 74 i dag. Forholdene varierte også mye mellom ulike miljø­ er og samfunnslag. Storbyene med sine oftest elendi-

Den gode mor som baker havrekaker til sine barn (fra George Walker: „ The Costume of Yorkshire”, 1814) legemliggjør seigli vede, idylliske middelklasseforestillinger om livet i det førindu­ strielle samfunnet. Vir­ keligheten var som oftest en helt annen.

ne er store: En gift kvinne som opplever slutten av sin fruktbare periode, har gjennomsnittlig rukket å føde 5—6 barn. Fødselstallet kan variere med forskjellige faktorer, som befolkningens alder og kjønnsforde­ ling, sult eller velstand, krig, farsotter, familiestruktu­ rer, sosiale konvensjoner om ekteskapsalder m.m. Som vi ser ligger det for eksempel i Finland på 1700tallet vesentlig over de nordiske nabolandenes. Også dødeligheten er høy. I Norden dør vanligvis 20—30 mennesker av tusen hvert år, i mange andre land atskillig flere. Av tusen barn opplever 200—500 aldri sin ettårsdag. Dødeligheten er tross alt vanligvis lavere enn fødselstallene, og under normale forhold oppstår det derfor et lite fødselsoverskudd. På lengre sikt skulle dette egentlig ha ført til en be­ tydelig folkeøkning allerede i den tidlige fasen. Når det ikke skjedde, skyldes det at dødeligheten med jev­ ne mellomrom kom opp i dramatiske topper. I enkelte tilfeller falt disse sammen med krig, ikke så mye på grunn av store mannskapstap i felten som av de farsotter som regelmessig fulgte i krigens spor. I Finland kan man konstatere høy dødelighet under de russiske krigene 1788—90 og 1808—09. Men vanligvis ble toppene forårsaket av epidemier og feilslåtte avlinger. Disse kunne utslette ikke bare hele fødselsoverskuddet, men også en stor del av den 11850 ser pyramiden ut som en spissvinklet tre­ kant med bred grunnlin­ je — de unge dominerer. 11965 ligner den mer på en høybrystet middelal­ drende matrone med bre­ de hofter. Det er ikke fle­ re barn enn det er mid­ delaldrende og eldre. I begge århundrer ser det ut til å være kvinnene som lever lengst.

Den store tilgangen på ungdommelig arbeids­ kraft gav ikke arbeidsgi­ verne noen særlig til­ skyndelse til å rasjonali­ sere. Storbyenes mange avisgutter ropte ut nyhe­ ter fra alle verdenshjør­ ner i en tid da det ikke fantes radio og TV.

ge sanitære forhold hadde vanligvis høyere døds- enn fødselstall, og kunne opprettholde og øke sin befolk­ ning bare ved stadig tilførsel fra den sunnere lands­ bygda. Sumpområder i Frankrike hadde mer enn dobbelt så høy barnedødelighet som tørrere trakter. Den uten sammenligning største dødsrisikoen løp de barn som ble utplassert hos fremmede familier eller satt i barnehjem. De fattigere befolkningslagene ble vanligvis rammet av for tidlig død i vesentlig større ut­ strekning enn de mer velstående.

ELVERUM LÆRERHØGSKOLE --------------- BIBLIOTEKET________

I det „førrevolusjonære” samfunnet var det stor omsetning av mennesker. Andelen barn og ungdom var høy, oldingene få. Det fantes liten eller ingen sykeomsorg, og også banale sykdommer kunne lett få dødelig utgang. Menneskene, særlig de fattigste, lev­ de et utsatt og truet liv så fjernt som mulig fra den trygghet og stabilitet som vi gjerne forbinder med be­ grepet de gode, gamle dager.

Dødstallene faller Omkring midten av 1700-tallet begynner befolkningsmønstret å forandre seg langsomt. Det første land dette skjer i, er Storbritannia. Dødeligheten be­ gynner å synke, først nesten umerkelig, senere i stadig raskere takt. De store demografiske krisene, som kommer til ut­ trykk i stadig nye topper i dødelighetskurven, blir sjeldnere og sjeldnere for til slutt å forsvinne. Men også dødstallene under vanlige forhold, det som er blitt kalt den normale død, begynner å avta. Særlig viktig er det at spedbarnsdødeligheten går ned. Ved midten av 1700-tallet lå denne i Sverige på over 200 promille, men var omkring 1900 blitt halvert. Samtidig med at spedbarnsdødeligheten ble redu­ sert, fortsatte fødselstallene å ligge på et uforandret høyt nivå. I enkelte deler av Europa har man i denne andre fasen av den demografiske revolusjon til og med kunnet konstatere stigende fødselstall. Resulta­ tet ble et stort fødselsoverskudd.

I de fleste land var det først og fremst den jordløse landbefolkningen som økte i antall. Følgen ble et press på matressursene og en utbredt massefattigdom som gav myndigheter og samfunnsdebattanter store bekymringer. Man søkte ivrig etter en løsning på „fattigdomsproblemet”. I England la presten og nasjonaløkonomen Tho­ mas Robert Malthus i 1798 fram en dypt pessimistisk

De siste store uårene i Nordens historie ligger ikke lenger tilbake enn 1867—68. Verst var nø­ den i Finland. Bildet vi­ ser bespisning av sulten­ de på en gårdsplass nær bygrensen i Tammerfors (Tampere). Ved midten av 1700-tallet døde hvert femte svenske barn før ettårsdagen, nå er det bare ett av hundre. Utviklingen har vært stort sett den samme i alle industriali­ serte land.

18 seksuelle avholdenhetsproblemet. Resultatet ble en forholdsvis høy ekteskapsalder, noe som forkortet kvinnenes fruktbare periode og på den måten holdt barnetallet nede.

„Freden, vaksinen og potetene” Allerede i samtiden ble årsakene til befolkningseks­ plosjonen diskutert. Berømte og ofte sitert er Esaias Tegnérs ord om „freden, vaksinen og potetene” som skurkene i dramaet. Tiden mellom slutten på napoleonskrigene i 1815 og utbruddet av den første verdenskrigen i 1914 var i det minste i Europa langt fredeligere enn de nærmest foregående og etterfølgende perioder. Dette innebar at i det minste toppene i dødelighetskurven ble høvlet bort. 1800-tallets samfunn ble preget av de store barne­ kullene som mange voksne opplevde som et problem, kanskje en trussel. Maleriet „ The Nigger Sam Band” av Charles Hunt (1803—77) viser lekende barn i London.

befolkningsteori. Han mente å ha oppdaget en almen lov som innebar at befolkningen alltid hadde en ten­ dens til å vokse raskere enn matforsyningene. Hvis de fattige fikk sin standard hevet, skaffet de seg bare fle­ re barn, med det resultat at de snart etter befant seg på samme nivå som tidligere, ved eksistensminimum. Ettersom Malthus betraktet fødselskontroll som umoralsk, hadde han ingen andre mottiltak å foreslå enn sene ekteskap og seksuell avholdenhet både in­ nenfor og utenfor ekteskapet. Da han samtidig var realist, hadde han ingen store forhåpninger om en snarlig løsning på fattigdomsproblemet. Delvis inspirert av den malthusiske betraktnings­ måten laget man i enkelte områder, som i Sør- og Midt-Tyskland, lover som gjorde det vanskelig å inngå ekteskap, for på den måten å forhindre overbe­ folkning og fattigdom. Man krevde av giftelystne at de skulle være i stand til å forsørge seg på en tilfreds­ stillende måte. På enkelte områder ble det en del av den vanlige moraloppfatningen at man skulle ha fast arbeid før man tenkte på å gifte seg. Den kirkelige og samfunnsmessige moral ble sterkt innrettet mot det

Når biskopen og dikte­ ren Esaias Tegnér skuet fra sitt Ostrabo ut over den smålandske jammer­ dalen, der fattigfolk for­ merte seg som „mus på låven”, falt han iblant i melankolske grublerier over „fattigdomsproblemet”. Årsaken fant han i „freden, vaksinen og po­ tetene”. Oljemaleri av Johan Gustaf Sandberg fra slutten av 1820årene.

„Vaksinen” kan i denne sammenhengen stå for medisinske og hygieniske fremskritt i sin alminne­ lighet. Om den betydningen disse fremskrittene had­ de for nedgangen i dødelighet, har meningene vært delte. I midten av 1950-årene angrep de britiske demo­ grafene McKeown og Brown den tidligere rådende

En preken av pastor Malthus

Thomas Robert Malthus (1766-1834) skal ha vært en vennlig, ja, sjar­ merende mann til tross for sin dystre og strenge befolkningslære. Ifølge en samtidig iakttager var han så tiltrekkende at man glemte at han hadde hareskår.

„Man kan trygt påstå at dersom en befolkning ikke begrenses, vil den blifordoblet i løpet av 25 år eller øke med geometrisk progresjon... På grunn av befolkningspresset vil i løpet av 25 år tusen millioner fordobles like lett som tusen. Men den mat som kreves for å underholde tusen millioner, kan man sannelig ikke skaffe like lett... Den endelige grensen for befolkningen synes derfor å settes ved mangelen på mat... Men den­ ne endelige grensen er aldri den umiddelbare grensen unntatt i tilfeller av akutt hungersnød. Den umiddelbare grensen består av alle de

sykdommer som knappheten på matvarer for­ årsaker. .. Disse overveielsene har til hensikt å avholde, og avholder sikkert også virkelig, et stort antall personer i alle siviliserte nasjonerfra å følge na­ turens bud og tidlig binde seg til en kvinne... Disse overveielsene viser at kyskhetens dyd ik­ ke, som mange har antatt, er et produkt av et kunstlet samfunn, men har et høyst reelt og fast grunnlag i naturen og fornuften. ” Fra T.R. Malthus: „Essay on the Principle of Population”, 1798.

tLV£*ur1 BIBLIOTEKET

19 Den hvite befolknings­ eksplosjonen

Den verste hungerkatastrofen i Europa inntraff i Irland i 1845—46. Nesten to millioner men­ nesker døde av sult. Når en bonde ikke lenger kunne betale sin jordleie, ble han kastet på dør. Bildet viser hvordan na­ boene plyndrer gården til en oppsagt bonde i grev­ skapet Kerry.

oppfatningen at medisinske landevinninger skulle ha spilt en vesentlig rolle. Senere forskning kan likevel knapt sies å ha under­ bygd dette skeptiske synet. Interessen for hygiene, sa­ nitære tiltak og forebyggende helsevirksomhet av alle slag økte sterkt under hele opplysningstiden, og dette virket positivt på den gjennomsnittlige livslengden og befolkningsutviklingen. Populære medisinske lære­ bøker fikk stor utbredelse. Blant sanitære tiltak i stør­ re målestokk synes vaksinasjon mot smitfekopper å ha vært særlig viktig, først og fremst i den form som Edward Jenner innførte omkring 1800. Hvilken betydning hadde så „potetene”, det vil si en bedre og sikrere matforsyning? Den var en følge av de nye kulturvekstene, av vekselbruket, dreneringsmetodene og sist, men ikke minst de forbedrede transportsystemene (veier, kanaler, jernbaner) som gjorde det mulig å overføre mat fra overskudds- til mangelområder. Heller ikke her er forskerne enige. Tydeligvis har forholdene vekslet med tid og sted. Iblant er dårlige avlinger blitt fulgt av høy dødelighet, andre ganger har man ikke kunnet peke på noen slik forbindelse. Men usikkerheten synes først og fremst å dreie seg om hvordan man skal forklare kortsiktige forand­ ringer i dødeligheten. Spør man seg derimot om hvor­ dan en vedvarende folkeøkning over lengre tid ble mulig, kan man neppe komme utenom produktivi­ tetsøkningen i jordbruket. Uten den ville en voksende befolkning knapt ha kunnet forsørge seg, i hvert fall ikke i lengre perioder. I Irland, der ingen eller bare ubetydelig rasjonalisering av jordbruket fant sted, ble resultatet en stagnerende befolkning.

Fødselstallene begynner å falle Når dødeligheten har sunket en tid, trer den demo­ grafiske revolusjonen inn i en ny fase. Også fødsels­ tallene begynner å avta, først langsomt og så i stadig raskere takt. Samtidig fortsetter dødeligheten å gå ned. Fødsels­ overskuddet er derfor fremdeles ganske stort (se dia­ grammet). Etter hvert, som regel først et stykke ut på 1900-tallet, får vi en ny balanse på et lavere nivå. Fødsels- og dødstallene varierer da mellom 25 og 15 promille samtidig som fødselsoverskuddet blir redu­ sert. Revolusjonen er fullbyrdet. Det nye befolkningsmønstret trenger ikke samti11798 publiserte den engelske legen Edward Jenner en metode til å forebygge kopper gjen­ nom vaksinasjon med smittestofffra kukopper. Til tross for at den i be­ gynnelsen møtte sterk mistro i legekretser, spredte den jennerske metoden seg raskt og førte til en dramatisk nedgang i koppedødsfallene. Maleri av James Northcote.

20

„Upassende kunster” Planlagt barnebegrensning var ikke noe ukjent fenomen før 1800-tallet; så mye synes å være ganske klart. Derimot vet vi lite om hvilke me­ toder som ble brukt: om man benyttet seg av såkalte sikre perioder, avbrutt samleie eller tekniske hjelpemidler av et eller annet slag. At preventivmidler ble brukt, ihvertfall innen de høyere samfunnsklasser og i større byer, fremgår bl. a. av følgende notis om et forretningsprosjekt som i likhet med mange andre så dagens lys i London i „Sydhavsboblens” år like etter 1710: „ There is another Subscription openedat Mother, Milburn, Davis & Rudhamfor Two Millions, for ye better making of condams a very usefulMachine to both Sexes.”(Det pågår nå en ny (aksje)emisjon hos Mother, Milburn, Davis & Rudham for to millioner, for å lage bedre kondomer, en meget nyttig innretning for begge kjønn.) Kanskje var det slike „maskiner” presten og moralisten Malthus hadde i tankene, da han en gang talte om „upassende kunster for å skjule løse forbindelser”. dig igjennom i alle land, og heller ikke i alle sosiale lag. Frankrike er det første landet hvor fødselstallene begynner å gå ned, noe som forklarer den langsomme folkeøkningen der på 1800-tallet. I de andre industri­ landene begynner den samme tendensen å vise seg på ulike tidspunkter i annen halvpart av 1800-tallet. Vanligvis er det de best stilte, utdannede og urba­ niserte befolkningselementene som fører an. Befolkningens størrelse blir ikke lenger regulert av naturen, men av menneskene gjennom bevisst og sys­ tematisk fødselskontroll. Allerede i det „førrevolusjonære” samfunn fantes det et antall mekanismer som bidrog til å tilpasse be­ Barnet er døende. Legen vet det, moren aner det og gråter bittert i bak­ grunnen, mens mannen prøver å trøste henne. En vanlig scene på 1800tallet — i 1851 regner man med at bare 45 pro­ sent av alle barn som var født i Liverpool nådde 20 års alder. „Legen”, malt av Luke Fildes (1844—1927).

folkningen til matforsyningene, for eksempel sene ekteskap og lange ammingstider. Mange av vår tids historiske demografer mener tydeligvis at også fød­ selskontroll ble praktisert ved hjelp av en del mer eller mindre sikre metoder. Men det var neppe vanlig og ble ikke systematisk gjennomført. De fleste mennes­ ker syntes ikke de hadde grunn nok til det. Den store barnedødeligheten førte til at man måtte ha mange barn for å være sikker på å få beholde noen av dem. Barn var en nødvendig arbeidskraft i jord­ bruk og industri. For foreldrene representerte de også ofte den eneste sikkerhet for en trygg alderdom. Den systematiske anvendelsen av fødselskontroll innebar en stor forandring i folks atferd. På dette er det blitt gitt en rekke mer eller mindre gode forkla­ ringer: spredning av kunnskaper om prevensjons­ midler, opphør av barnearbeid i industrien, lengre og høyere utdannelse, økt sosial og geografisk bevege­ lighet, urbanisering, verdsliggjøring, forventninger om en høyere levestandard, kvinnefrigjøring, samt nedgang i barnedødeligheten, noe som krevde fød­ selskontroll bare for å holde barnetallet nede på sam­ me nivå som tidligere. Men enda viktigere enn alt dette er det å forstå at overgangen til et nytt befolkningsmønster bare er en del av en mye større forandringsprosess.

Befolkningsvekst — industrialisering — folkevandring I sitt opphavsland Storbritannia er befolknings­ eksplosjonen stort sett jevngammel med den indu­ strielle revolusjon. Det er også en gammel og nærlig­ gende tanke at industrialiseringen skulle være forut-

ELVERUM LÆRERHØGSKOLi _________ 21 Den hvite befolknings­ eksplosjonen

Fallet i fødselstallene går parallelt med en begyn­ nende kvinnefrigjøring, selv om det ikke alltid er mulig å vise til en år­ sakssammenheng. I det nye industri- og service­ samfunnet trengtes kvin­ ner blant annet som ar­ beidere, telefonister, postfunksjonærer og lærerinner på lavere nivå. Thomas Webster (1800—86) har her malt en lærerinne og klassen hennes.

setningen og den egentlige årsak til folkeøkningen. Den kan føres tilbake til ingen ringere enn den øko­ nomiske liberalismens klassiker Adam Smith, som bygde den inn i sin generelle forklaringsmodell for til­ bud og etterspørsel: „Etterspørselen etter mennesker regulerer med nødvendighet produksjonen av men­ nesker liksom av enhver annen nyttig gjenstand.” Så enkel er sammenhengen likevel neppe. Det er lett å peke på områder hvor en sterk folkeøkning set­ ter inn uten forutgående industrialisering. De nordis­ ke land kan tjene som gode eksempler på dette. Det er heller ikke alltid sikkert at fødselstallene først begynner å falle i utpregede industriområder. Som vi har sett, ble denne tendensen først merkbar i Frankrike, og dette landet er på hele 1800-tallet fremdeles hovedsakelig et bondeland. Nedgangen i fødselstallet begynner der på landsbygda og sprer seg senere til byene. Man har ment at årsaken var et ønske fra bøndenes side om å forhindre oppdeling av jord­ eiendom ved arveskifte. På den annen side er det mulig å se både industria­ liseringen og den demografiske revolusjonen som de­ ler av samme moderniseringsprosess: En gammel agrar og føydal verden blir forvandlet til en teknisk si­ vilisasjon med en kapitalistisk markedsøkonomi som sitt økonomiske og samfunnsmessige grunnlag. And­ re viktige deler av denne helheten blir da rasjonalise­ ringen av jordbruket og fremveksten av en ny, fornuftsmessig beregnende livsinnstilling. I hele denne prosessen står alle deler i stadig vek­ selvirkning med hverandre uten at det alltid er mulig å peke ut noen årsak som den egentlige. Jordbruksom­ rådene i Sør-Russland og det amerikanske Midt-Vesten fungerer som kornkamre, Egypt, India og det sør­ lige USA som råvarekilder for Vest-Europas indu­ striområder. På den måten kan matvareprisene hol­ des nede og rom skapes for etterspørselen etter indu­ striens produkter. De nye og mer effektive arbeids­

redskapene i jordbruket frigjør arbeidskraft for indu­ strien, som på sin side sørger for sysselsetting og inn­ tektsmuligheter for en stadig økende befolkning. Det blir av grunnleggende betydning at store deler av verden vokser mer og mer sammen til ett eneste marked for varer, kapital og ikke minst arbeidskraft. Land i en malthusisk situasjon kan gjennom utvand­ ring løse en del av sitt befolkningsproblem. Ekspan­ derende økonomier kan gjennom innvandring tilgo­ dese sitt arbeidskraftbehov. Derfor handler 1800-tallets historie for en stor del om folkevandringer.

„Småfamilien” — med høyst 2—3 barn — opp­ stod merkelig nok først i jordbrukslandet Frankri­ ke. De lave fødselstallene bekymret i høy grad de franske militærstrategene som så seg befolkningsmessig akterutseilt av de fruktbare tyskerne. Pehr Wickenberg: „Fransk familiescene”.

Folkevandringstid

Overbefolkning og sult drev millioner av kinese­ re langt av sted på jakt etter mat. Dette maleriet av George Chinnery (1774—1852) viseren gruppe kinesere som hol­ der måltid utenfor en kirke i Santo Domingo i Vestindia.

I vanlige historiske fremstillinger bru­ kes ordet folkevandringstiden ” som betegnelse for århundrene mellom oldtiden og middelalderen, da omstrei­ fende, stort sett germanske, stammer gjorde tilværelsen usikker for folkene i middelhavslandene. Men det kunne

være enda mer grunn til å knytte be­ tegnelsen folkevandringstid” til 1800tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Så langt vi har kunnskap om det, har aldri tidligere så store menneskemasser flyttet eller blitt forflyttet over så store avstander.

En stor del av dem som flyttet, forlot hjemlandet i den hensikt å slå seg ned i et annet, kanskje fjerntliggende land for lengre eller kortere tid. Den mest kjente, be­ skrevne og besungne av disse folkeflyttingene er den

store utvandringen fra Europa til USA. I løpet av de ca. 75 årene mellom 1840 og utbruddet av den første verdenskrig utvandret ikke mindre enn 50 millioner europeere til Amerika. Andre folkestrømmer, som har vakt mindre opp­ sikt, gikk fra De britiske øyer til Canada, Australia, New Zealand og Sør-Afrika, fra Sør-Europa til La­ tin-Amerika og fra det europeiske til det asiatiske Russland. Også innen den ikke-europeiske verden var beve­ geligheten stor. Fra det overbefolkede Kina søkte mennesker til Mandsjuria, Sørøst-Asia og ut over Stillehavet til Australia, New Zealand og Nord- og Sør-Amerika. I det sørlige Afrika ble boernes „great trek” nordover fra Kapplandet møtt av bantustam­ menes sørgående bevegelse, og i Nordvest-Afrika trengte den hamittiske fulbestammen sørover og blandet seg med det svarte hausafolket. Alle disse iøynefallende vandringene må ikke føre til at man glemmer den indre omflyttingen, som i den­ ne perioden hovedsakelig gikk fra landsbygda til byer og industriområder, urbaniseringen i ordets videste betydning. Den følgende fremstillingen begynner med en be­ skrivelse av de viktigste emigrasjonsstrømmene med en viss vekt på den som gikk fra Europa til USA. Men likevel skal vi ikke forsømme emigrasjonen til Cana­ da, Australia, New Zealand, Latin-Amerika og det

CLVtixuii LÆRERHØGSKOLt BIBLIOTEKET

JAPAN

Smaska CALIFORNIA

_____________ 23 Folkevandringstid

V

USA 2'3 millio^jer 33,6 millioner 1821 -1920,rtlr&fT RUSSLAND 550 000 1860-1900

9^

BURMA

INDIA ■ i 1 YSKLAND *TRA[JJKFflKE ”

AMERIKA millioner

Odessa z b 2 mjlliorøf til USA M.89O-1910

JT

* SRI LANKA

ARABIA ALGERIE 764 000

slave BRASIL

te...________________ ■ Emigrasjon fra Europa ■ Emigrasjon fra Japan -i Emigrasjon fra Kina ■ Emigrasjon fra India ■ Emigrasjon fra Russland

asiatiske Russland, og heller ikke den indre omflyt­ tingen fra landsbygd til byer og tettsteder. Vi vil senere diskutere årsakssammenhengene bak flyttingsbevegelsene. Men aller først noen ord om den forskningen som i de siste tiårene har gitt oss et nytt bilde av de store folkevandringene.

Forskning om flytting 1 1950 skrev Vilhelm Moberg en liten bok med titte­ len „Den okånda slåkten. En bok om svenskarna och Amerika igår och idag”. Der ble historikerne kland­ ret for grovt å ha forsømt den store svenske folke­ vandringen over Atlanterhavet. Moberg fant at den eneste forfatteren som i det hele tatt hadde skrevet noe om denne viktige begivenheten, var den kjente populærhistorikeren Carl Grimberg. I sitt tibindsverk „Svenska folkets underbara oden” hadde Grim­ berg viet emigrasjonen én og en halv side.

Arabiq

Maui ‘tus

KAPRKOLONIEN Jp

_

160 000 fram til 1888RF

At det likevel fantes enkelte historikere som med energi og hell hadde drevet emigrasjonsforskning, ville Moberg sikkert ha visst dersom han hadde levd i Norge. Der hadde Ingrid Semmingsen allerede i 1941 utgitt første del av sitt store verk om den norske Amerikautvandringen, „Veien mot vest”. Det store løftet for den historiske migrasjonsforskningen kom likevel først ved den internasjonale historikerkongressen i Stockholm i 1960. Da la den britis­ ke historikeren Frank Thistlethwaite fram en opp­ siktsvekkende rapport om den europeiske utvand­ ringen over verdenshavene på 1800- og 1900-tallet. Også han påtalte historikernes tidligere forsømmel­ ser, samtidig som han skisserte et program for fremti­ dig forskning. Han betonte at utvandringen til USA ikke må sees isolert hverken fra de andre migrasjonsstrømmene eller fra den indre omflyttingen i form av arbeidsvandringer og urbanisering. Man burde heller ikke som i den tidligere amerikanske forskningen en­ sidig konsentrere seg om bosetningen og tilpasningen

/ løpet av 1800-tallet og begynnelsen av 1900tallet flyttet millioner av mennesker fra Europa til Amerika, Afrika, Au­ stralia og New Zealand. A ndre folkestrømmer gikk i ulike retninger fra Kina, Afrika og India, samt tvers over de store kontinentene.

Vilhelm Moberg var ik­ ke bare en glimrende forteller, han gjorde også grundige studier, ikke minst for sin store ro­ manserie om utvandrer­ ne fra Ljuder i Småland. Han betydde mye som inspirasjonskilde for den senere svenske emigra­ sjonsforskningen.

24_____________ Folkevandringstid

Den store Amerika-vandringen

De europeerne som ut­ vandret til Amerika omkring midten av år­ hundret, vendte som re­ gel aldri tilbake. Ford Madox Brown (1821— 93) har i maleriet „ The Last of England” (1855) forsøkt å tolke følelsene hos et ungt emigrantpar når de fra skipsdekket ser England forsvinne i det fjerne.

i innvandrerlandet, men vie situasjonen i utvandrerlandet større oppmerksomhet. Ved den internasjonale historikerkongressen i San Francisco i 1975 kunne man konstatere at mange hadde hørt Thistlethwaites formaninger. Fra en rek­ ke land kom rapporter om nye undersøkelser. Tyng­ depunktet var nå forskjøvet fra de mottagende til de avgivende landene, og folkeflyttingene ble satt inn i en komplisert sosialhistorisk sammenheng. Ikke minst for den nordiske emigrasjonsforskningen har tiden etter 1960 betydd et virkelig gjennombrudd. Masseutvandringen spredte seg i løpet av 1800-tallet i konsentris­ ke sirkler fra Nordsjø­ området i retning av Sørog Øst-Europa.

I året 1790 — kort etter at unionen ble til — ble den første folketellingen holdt i USA. Innbyggertallet nådde da opp i 3,2 millioner, hvorav 750 000 var far­ gede. Av den hvite befolkningen stammet drøyt 90 prosent fra de britiske øyer. Resten var hovedsakelig tyskere og nederlendere. Den nye staten fikk et angel­ saksisk og protestantisk preg, med de hvite som den herskende klasse. Allerede tidlig hendte det at enkelte europeere søk­ te sin lykke på den andre siden av Atlanterhavet. Dengang gjaldt dette mest velutdannede personer som teknikere, forretningsmenn og militære. Men det var først etter slutten på napoleonskrigene at innvandring­ en til USA vokste til en massebevegelse. 1 1825 over­ skred tallet på innvandrere for første gang 10 000 i året; i 1842 var det oppe i 100 000. Det store gjennom­ bruddet kom i slutten av 1840-årene i forbindelse med de økonomiske krisene og revolusjonene i Europa. Høydepunktet i denne første innvandringsbølgen ble nådd i 1854 med 428 000 innvandrere. Til sammen innvandret mer enn fem millioner mennesker til USA mellom 1820 og 1860. Før 1860 kom størsteparten av innvandrerne fra Nordvest-Europa. Nærmere 40 prosent var irer og ka­ tolikker. Bakgrunnen for deres utvandring var hungerkrisen i Irland i 1847. De fleste irer ble jernbane- og gruvearbeidere i Pennsylvania, der de kom til å danne en godt sammensveiset etnisk gruppe med egne nasjo­ nale organisasjoner. Av de øvrige innvandrerne kom 30 prosent fra Tyskland, hovedsakelig fra de sørvestre delene av lan­ det. Blant dem var det en gruppe politiske flyktninger etter de mislykte revolusjonene i 1848. Fra Storbritan­ nia kom 15 prosent. Nordens andel var på mindre enn én prosent. Både tyskerne og de ennå fåtallige skandi­ navene dyrket vanligvis opp jord og ble farmere; i annen rekke viet de seg til håndverksyrker. Hvor de bosatte

25 seg, ble som regel bestemt av hvor dyrkingsgrensen i vest befant seg da de kom. Britene ble også i stor ut­ strekning farmere, men en del av dem kunne utnytte si­ ne tidligere erfaringer i „verdens verksted” og skape seg en fremtid som spesialarbeidere i industrien eller ved jernbaneanleggene. Tyskere, briter og skandinaver hadde en kulturell og religiøs bakgrunn som ikke skilte seg altfor mye fra den amerikanske. De la ofte for dagen sterk etnisk samhø­ righet og hegnet på mange vis om sitt spesielle særpreg. Likevel hadde de forholdsvis lett for å tilpasse seg det nye miljøet og ble etter noen generasjoner gode og ikke sjelden fremgangsrike amerikanere. Til sammen ble de på et senere tidspunkt betegnet som den „gamle inn­ vandringen”. Økonomisk krise mot slutten av 1850-årene førte sammen med borgerkrigen i 1861—65 til at innvand­ ringen avtok. Etter krigen økte den igjen og nådde et omfang som aldri før. Mellom 1861 og 1920 inn­ vandret ikke mindre enn 28 millioner. Samtidig endret innvandringen karakter; den ble etterhånden dominert av italienere, polakker, ungarere, russere og ikke minst jøder fra Øst- og Sentral-Europa. Disse nye innvan­ drerne ble for det meste ukvalifiserte arbeidere i de voksende storby- og industriområdene. Mellom den „nye” og den „gamle” innvandringens mennesker oppstod en vid kløft som var like mye etnisk som sosial. Sverige ligger med 21 prosent av befolkningen i 1900 omtrent midt mellom Norge og Finland. Inter­ nasjonalt sett er dette et høyt nivå. I forhold til folke­ mengden hadde Sverige en utvandring som bare ble overtruffet av Irland, Norge og Storbritannia. Det nordiske landet som ble minst preget av ut­ vandringen, er Danmark. Fram til 1870 lå den danske utvandringen under det europeiske gjennomsnittet. „Amerikafeberen” spredte seg i Norden liksom i hele Europa fra nordvest mot sør og øst. Det var der­ for logisk at „Restauration” skulle gå ut nettopp fra

Av de ca. 50 millioner europeiske amerikafarerne kom 2,5 millioner eller fem prosent fra de nordiske land. Det var faktisk ganske mange hvis man tenker på at folketallet i hele Norden i 1800 ikke var stort mer enn 5,2 millioner eller 2,8 prosent av Europas. Innen Norden var Norge utvandringslandet frem­ for de andre. Derfra utgikk de første emigrantene, en liten gruppe på 52 personer som i 1825 drog ut fra Stavanger om bord på sluppen „Restauration”, Nor­ ges „Mayflower”. I forhold til folkemengden hadde Norge dessuten den største utvandringen. Den til­ svarte drøyt en tredjedel av landets befolkning i 1900. Finland hadde en forholdsvis liten utvandring — bare 11 prosent av folkemengden i 1900. Den finske masseutvandringen kom sent i gang, først mot slutten av 1880-årene. Som emigrasjonsland tilhører Fin­ land den østeuropeiske gruppen, den „nye” innvan­ dringens nasjoner.

11840-årene kunne en reise over Atlanteren ta opptil 100 døgn. Revo­ lusjonen innen sjøfarten omkring 1850 og kon­ kurransen mellom passasjerlinjene kortet etter hvert ned reisetiden slik at den omkring 1870 var 16—24 døgn. Maleriet viser irske utvandrere om bord på et emigrantskip.

Over til venstre: Innvandringen til USA 1820—1970. Forklaring­ en på at diagrammet ser ut som en feberkurve fin­ ner vi kanskje hos Brinley Thomas, se side 43.

Med en befolkning på rundt fem millioner had­ de Irland uten sammen­ ligning den største ande­ len USA-farere av alle europeiske land — to millioner eller 40 prosent av det totale antallet emi­ granter 1820—60. „Irske emigranter” av Erskine Nicol, 1864.

26 Stavanger. Her hadde sjøforbindelsene til de engelsk­ språklige landene i vest vært gode siden gammel tid. Lederne og flere av medlemmene i den første utvandrergruppen var kvekere eller haugianere. De hadde til dels gode forbindelser med trosfeller i England. Gjennom brev og personlige kontakter spredte emigrasjonsbevegelsen seg også til andre deler av Norge. Da den første svenske kolonien ble grunnlagt ved Pine Lake i Wisconsin i 1841, fantes det nærmere ti norske settlements på det nordamerikanske fastlan­ det. Noe av det samme mønstret kan øynes i den tidlige svenske utvandringen. Brev fra de første pionerene inspirerte til nye gruppeutvandringer. Som i Norge fantes det til å begynne med et sterkt religiøst innslag. Emigrantene var ikke sjelden „lesere” som flyktet fra trostvangen i hjemlandet. En slik gruppe var „erikjanserne” fra Hålsingland. Andre lignende grupper Erik Jansson forlater Sverige, omgitt av sin fa­ milie og noen trofaste følgesvenner, og ser fram mot sitt nye Jerusalem. Maleri av Olof Krans til kolonikirken i Bishop Hill, Illinois. Til høyre: Tiden like etter Erik Janssons død ble en øko­ nomisk blomstringspe­ riode for Bishop Hill. Kolonistene lærte seg å dyrke „ broomcorn ” (kvastdurra), satte i gang kullbryting i stor måle­ stokk og drev en egen bank som til og med ut­ stedte sedler.

Bildet under er malt av Olof Krans i 1911, men forestiller Bishop Hill slik det så ut i 1855. Til venstre for hovedgaten sees den såkalte Tårnbygningen, som først var hotell og siden skole, verksted, forretning, kirke og mølle.

Erik-janserne Erik Jansson var en av mange „ vakte” som leste Bibelen annerledes enn de lutherske prestene, hvis forkynnelse ifølge ham var „en diefla lårdom”. Da han ble utsatt for rettssaker og forføl­ gelse, besluttet han å utvandre til Amerika sam­ men med noen hundre trofaste. I 1846 kjøpte „erik-janserne” et område i Illinois og kalte det Bishop Hill etter Erik Janssons menighet hjem­ me i Biskopskulla i Uppland. I Bishop Hill byg­ de han opp et samfunn med kirke, skole, hotell, smie, vognmakeri, møller, teglovner m.m. All eiendom var felles. Den ubestridte leder var Erik Jansson, som av sine tilhengere ble betrak­ tet som en slags Messias. Da han etter noen år ble myrdet, fortsatte virksomheten under ledel­ se av et sjumannsråd. I 1860 opphørte eiendomsfellesskapet, og etter hvert gikk kolonien i oppløsning. Men selve samfunnet er for en stor del bevart, og bortimot 150 ætlinger av „erikjanserne” bor fremdeles i Bishop Hill.

var baptister og mormoner. Av de 4000 danske ut­ vandrerne i 1851—60 var om lag halvparten mormo­ ner. Allerede under den heroiske pionertiden ble like­ vel mange utvandrere drevet også av mer jordbundne motiver, og da utvandringen i 1850—60-årene vokste til en massebevegelse, var det i de fleste tilfeller sik­ kert disse som dominerte. Bakgrunnen var mangelen på dyrkbar jord som truet med å proletarisere store deler av landbefolkningen. Uår i Norge 1859—60 og i Sverige 1867—68 førte til økt utvandring. I Sverige steg tallet på utvandrere fra 12 544 i 1861—65 til 80 576 i 1866—70. For Norge var de tilsvarende tal­ lene 23 550 og 74 403. En del av forklaringen ligger nok i at den amerikanske borgerkrigen sluttet i 1865. På den tiden var utvandrerne som regel småbruke­ re. Det var først og fremst hele familier som utvand­ ret, og de gjorde det i den hensikt å slå seg ned for all fremtid i USA. Det egentlige proletariat var svakt representert i denne første utvandringen. De virkelig fattige var altfor undertrykt til å kunne løsrive seg fra sitt miljø. Målet for utvandringen var oftest nydyrkingsområdene i Midt-Vesten. Utvandrerne tok for seg av den gode jorda og ble etter en krevende og stundom farlig pionertid som regel velstående farmere. De forskjellige nasjonalitetene levde som regel sammen i godt sammenholdte bosetningsområder. Det gjaldt i særlig grad nordmennene. Den staten

27

som fremfor alle ble preget av den nordiske innvand­ ringen, var Minnesota. Den svenske forfatterinnen Fredrika Bremer, som besøkte staten under sin ame­ rikanske reise 1849—51, kalte den „det nye Skandi­ navia”. I Vestens nydyrkingsområder var menneskene henvist til seg selv og hverandre. Det gjaldt i særlig høy grad de fremmede fra den andre siden av havet. For skandinavene fungerte nabolaget som en naturvokst enhet for gjensidig hjelp. Men snart vokste det fram organer for samvirke mellom innvandrerne. Her spilte kirkesamfunnene en ledende rolle; de­ res prester anslo ofte tonen i nybyggersamfunnet. I kirkenes regi ble det organisert først lavere, senere også høyere utdannelse. Til tross for det harde livet ved dyrkingsgrensen synes innvandrerne, ikke minst de norske, å ha funnet tid til teologisk og kirkelig strid. Resultatet ble en sterk splittelse. Det ble påstått at hvis man noe sted fikk se en hvitmalt kirke på begge sider av veien, så kunne man være sikker på at man

| |

| • ▲ ♦ ■

Immigranter født i Danmark Immigranter født i Norge Immigranter født i Sverige Immigranter født i Finland Prosentfordeling Mer enn 15% 10-15% 5-10% 1-5% 0,5-1%

var kommet til et norsk samfunn. I religiøse og mo­ ralske spørsmål var alle samfunn sterkt konservative, noe Bjørnstjerne Bjørnson bittert fikk erfare under en forelesningsturné i det norske Amerika. Intensiteten i utvandringen varierte sterkt mellom forskjellige deler av Norden. Det fantes utpregede emigrasjonsområder: i Norge Sørvestlandet og fjell­ bygdene i det indre av landet, samt Sørlandet etter krisen innen seilskutefarten. I Sverige dreide det seg om Småland, Oland, Vårmland og Ålvsborgs lån, i Finland først og fremst om Osterbotten. Det fantes også områder med lave emigrasjonstall. Dit hørte med visse unntak hele det nordlige Skandinavia, landskapene omkring Målaren og områdene omkring større byer. Hva betydde utvandringen for de nordiske land? I samtiden varierte oppfatningene. De brede folkelagene hadde en overveiende positiv innstilling til den. Den kunne sees som en port til en materielt rikere og sosialt friere tilværelse eller som en nødutvei ut av en

Årlig utvandring til Nord-Amerika fra Dan­ mark, Finland, Island, Norge og Sverige. Antall utvandrere pr. tusen inn­ byggere 1851—1930.

Immigranter fra de nor­ diske land bosatt i USA i 1910. Prosentvis forde­ ling på delstater.

28_____________ Folkevandringstid

Variasjoner i utvandringsintensiteten mellom ulike deler av Norden i noen av emigrasjonens toppår. Kartet viser ut­ vandring over havet fra de nordiske land, fordelt fylkesvis, for årene 1880—89 (for Finland 1900—09). (Kilde: Nor­ disk emigrationsatlas.)

vanskelig situasjon. For de fleste var USA tross den geografiske avstanden uten enhver sammenligning det fremmede land man kjente seg nærmest knyttet til. På dragkisten stod amerikaportretter, fra USA kom det regelmessig brev, kanskje med dollarsedler innlagt. Av og til kom utvandrere hjem på besøk eller for å bli, og stuen ble fylt av beretninger der forholde­ ne i Amerika gjerne ble fremstilt ikke bare som større, men også som friere og bedre enn i hjemlandet. For mange fortonte USA seg som frihetens og likhetens lovede land, „det store landet i vest der ingen konge finnes og ingen smålig prest”. Innen etablerte kretser ble utvandringen derimot betraktet med stigende uro. Man mente at den nor­ diske folkestammen var truet, og det ble satt i verk til­ tak for å motvirke den. Til det negative synet på ut­ vandringen svarte en kritisk innstilling til USA, som begynte å bli oppfattet som en høyborg for materia­ lisme og ukultur. Når det gjelder utvandringens tilbakevirkninger på Norden, kan det knapt være tvil om at den forskjøv balansen på arbeidsmarkedet i en retning som ble ugunstig for arbeidsgiverne. Det er også sannsynlig at de intensiverte forbindelsene med USA gav impulser som påskyndet forvitringsprosessen i det gamle øv-

/ amerikakofferten pak­ ket man ned alt man kunne tenke seg å få bruk for i det nye landet: „I bunnen på amerikakisten i Korpamoen mannens og snekkerens verktøy. . . Likedan je­ gerens hjelpemidler: bør­ se, krutthorn og haglpung. . . Kristina la ned kardene sine, strømpepinnene, ullsaksen og skaketreet. . . ” (Vilhelm Moberg: „ Utvandrerne”.)

righetssamfunnet. Derimot oppstod det ikke noen arbeidskraftmangel som alvorlig hemmet fremveksten av moderne industrisamfunn i Norden. På den annen side gav kontaktene med USA nye impulser på for­ skjellige områder, fra teknikk og industriell organisa­ sjon til frikirkelighet og populærmusikk.

The Westward Movement Utvandringen fra Europa til Amerika var nær for­ bundet med det amerikanerne selv kaller The West­ ward Movement, befolkningsbevegelsen fra østkys­ ten vestover til de nye koloniseringsområdene på den andre siden av Appalachene. Denne bevegelsen førte til en vedvarende utnytting av de tilsynelatende uen­ delige ressursene som naturen gjennom millioner av år hadde lagret mellom Ohio og Stillehavet. Utnyttingen foregikk på bekostning av en av de få gjenvæ­ rende jegerkulturene på jorden, indianerkulturen i Nord-Amerika (se s. 112ff). Om få tidsavsnitt i historien vet så mange så mye, i hvert fall når det gjelder hendelsesforløpets ytre trekk. En flom av bøker, filmer og fjernsynsserier har for en hel verden levendegjort den amerikanske pio­ nertiden. Vi kan alle lett for vårt indre blikk mane fram bilder av nybyggersamfunnet med blokkhus, prærievogner, salooner, lumske omstreifende india­ nere, svartsmuskete skurker og den alvorlige, handle­ kraftige helten, de godes og de svakes beskytter. Også historikerne har naturligvis interessert seg for The Westward Movement. En stor del av den ameri­ kanske forskningen innen emnet har tatt utgangs­ punkt i den tese som ble fremlagt i 1893 av Frederick Jackson Turner, og som vanligvis kalles „The Frontier Hypothesis”. Kortfattet uttrykt innebærer Turners tese at den amerikanske nasjon mer enn av noe annet er blitt pre­ get av det faktum at hver del av landet en eller annen gang har tilhørt „the frontier”, et ord som snarere bør

_____________ 29 Folkevandringstid

Nybyggernes våningshus var i pionertiden temme­ lig primitive, særlig ute på prærien, der det var dårlig med byggemate­ rialer. Bildet viser en ho­ vedbygning av torv, bygd over et reisverk av stei­ ner og stokker, med ut­ hus og jordkjeller.

oversettes med „grenseområdet”, „landet ved dyrkingsgrensen” enn med „grensen”. Grenseområdet ble den digel der innvandrere fra forskjellige land smeltet sammen til en ny nasjon. Det harde nybyggerlivet skal ha fostret handlekraft, til­ taksånd, individualisme, hjelpsomhet, likhet og de­ mokrati, men har også kunnet føre til hardhet, volds­ mentalitet og manglende solidaritet med svake grup­ per. På både godt og vondt skal grenseområdet ha formet den amerikanske nasjonalkarakter. Turner mente også at grenseområdet fungerte som en sikkerhetsventil mot sosiale spenninger i øststate­ ne. Arbeiderne og småbrukerne der behøvde ikke ta til takke med hvilke som helst vilkår — de kunne alltid „go west” og skape seg en ny fremtid som frie farmere. Senere historikere har på mange punkter trukket Turners tese i tvil eller iallfall modifisert den. Som mange andre elegante historietolkninger synes den i altfor høy grad å ha forenklet innviklede sammen­ henger. Blant annet synes Turner å ha overvurdert den evne arbeidere og annet småfolk i øst hadde til å skaffe seg de midler som trengtes for å flytte vestover og etablere seg der. Men uansett hvilken verdi man tillegger Turnertesen som forklaring på det som skjedde, hadde den en nesten enestående gjennomslagskraft, og den har kanskje mer enn noen annen vitenskapelig teori bi­ dratt til å forme det amerikanske folks bilde av seg selv. The Westward Movement hadde tatt til allerede i første halvpart av 1700-tallet, lenge før den store inn­ vandringen for alvor hadde rukket å komme i gang. Man støtte fram i tre retninger: Det var for det første en nordvestlig retning fra New England og New York mot Maine og de nåvæ­ rende Midtvesten-statene Ohio, Indiana, Michigan, Illinois og Wisconsin, et område som i 1787 ble provi­ sorisk organisert som „nordvestterritoriet”. Den andre retningen gikk fra Pennsylvania og Vir­

ginia mot Ohiodalen. I begge disse nordlige område­ ne var de fleste kolonistene bønder fra New England, New York, Pennsylvania og Virginia. De la grunnla­ get for et samfunn basert på familiejordbruk. Det var denne vandringsstrømmen de tyske og skandinaviske innvandrerne hovedsakelig sluttet seg til. Den siste hovedretningen beveget seg sørvestover mot slettene ved Mexicogolfen. Denne kolonisa-

Tumers tese „At et område med„fritt land” alltid har ligget ved vestgrensenfor bebyggelse i De forente sta­ ter, har vært mer betydningsfullt enn noe an­ net... Disse „frie” landområdene begunstiget individualisme, økonomisk likestilling, frihet til å klatre opp samfunnsstigen og demokrati. Så lenge dette frihetens og likestillingens lovede land fantes innen rekkevidde, nektet folk å ak­ septere dårlig lønn og en stadig underordnet so­ sial stilling... Men selve oppgaven, den å hanskes med de store ressursene som fantes over vidstrakte om­ råder under de frie konkurranseforhold som Vesten hadde utformet, har gitt opphav til de in­ dustriledere som i den grad har klart å befeste sin økonomiske makt at det nå er grunn til å spørre om demokratiet kan leve videre under slike forhold... Er det kanskje i virkeligheten slik at det til tross for de demokratiske formene holder på å utvikle seg en så sterk konsentrasjon av økonomisk og sosial makt i hendene på rela­ tivt få at det politiske demokratiet bare er et skinn og ikke virkelighet?” (Frederick Jackson Turner: „The Frontier in American History”.)

Frederick Jackson Tur­ ner (1861-1932) hev­ det at den amerikanske nasjonalkarakteren ble formet av forholdene ved dyrkingsgrensen. Ifølge ham fremmet de egen­ skaper som „grovhet og styrke. . . skarpsinn og nyfikenhet, praktisk og oppfinnsom legning. . . rastløs, nervøs energi. . . den sinnets letthet og livfullhet som følger med friheten ”.

30_____________ Folkevandringstid Brevkontakten med amerikaslektningene åp­ net døren til en større og friere verden for folk i de små stuene. „Amerikabrevet”, oljemaleri av Jakob Kulle (1838-98 ).

sjonsbølgen kom i gang litt senere enn de andre og stod i forbindelse med ekspansjonen i bomullsdyrkingen (s. 50). Den innebar at den plantasje- og fedriftsøkonomien som var basert på slaveri, ble utvidet mot vest. Det som deretter skjedde, var først kolonisasjonen av præriestatene og det ennå meksikanske Texas, som i 1848 etter en krig ble innlemmet i unionen

Karl Oskar „ gikk her i lære hele tiden, han trengte mer av håndens kunnskap. Alt det som håndverkerne der hjem­ me hadde gjort for ham måtte han her gjøre selv så godt han kunne. Nø­ den var navnet på den beste læremesteren. . . den som ikke kunne greie seg med sine egne hender ville gå ynkelig under i det ubebygde landet” (Vilhelm Moberg). Bildet viser en nybyggerfamilie som raster på Oregon Trail.

(s. 123). Tidlig hadde amerikanerne imidlertid begynt å kaste sine blikk også på den delen av Vesten som lå bortenfor prærien, landområdet mellom Rocky Mountains og Stillehavet. Allerede i begynnelsen av 1800-tallet var det blitt organisert ekspedisjoner for å utforske disse områdene. De resulterte i de to legen­ dariske fremkomstveiene Oregon trail mot nordvest og den sørvestlige veien til Santa Fé i New Mexico. Avgjørende ble det at det i 1849—65 ble funnet verdifulle malmforekomster, blant annet gull, i Cali­ fornia, Colorado, Nevada, Washington, Idaho og Montana. Dette førte til en invasjon av malmletere og gruvearbeidere både fra USA og andre deler av ver­ den. San Francisco, som i 1846 bare hadde hatt 600 innbyggere, hadde allerede i 1854 nådd et innbygger­

Det nye landet og det gamle Europeernes Amerika-bilde på 1800-tallet ble for en stor del farget av de brev emigrantene sendte hjem. Disse vitnet ofte om en nyvunnet følelse av frihet og egenverd: „ Jeg priser min lykkefor atjeg har sluppet unna (gamlelandet), for derfantes det ikke noe annet å gjøre enn å bli hjemme og ikke ha noe å bestille, hvis jeg hadde blitt der. Her i A merika trenger du ikke å gå uten arbeid hvis du vil gjøre noe. Jeg behøvde aldri å lete etter noe arbeid. ” _ „Her [i Amerika] har vi rike menn, vi har lærde menn, vi har „ dugelige” menn, vi harfor­ menn som driver oss hardt iblant — men herrer har vi ikke. ” „Når dere gir barna deres alminnelig stem­ merett, når dere skiller stat og kirke, når dere forandrer noen av deres gammeldagse lover og tar skolen fra presteskapet, da skal jeg selge alt jeg har og reise hjem for å hvile i deres jord. ” tall på 35 000, og i 1880 hadde det økt til 234 000. På denne måten ble ikke The Westward Movement en jevn og likeartet bevegelse fra øst til vest. Stillehavsområdene fikk en hurtigere befolkningsutvikling enn de områdene som befant seg lenger inne i landet. California ble tatt opp i unionen allerede i 1850, Ore­ gon i 1859. Tilsvarende årstall for Minnesota, Kansas og Nebraska var 1858, 1861 og 1867. Lenger sør fantes det en annen rikdomskilde, som særlig etter borgerkrigens slutt i 1865 kom til å spille en stor rolle for Vestens utvikling, nemlig kveget („the longhorns”) på slettene i Texas. Det økende be­ hovet for kjøtt i Midtvestens store befolkningssentre ble i stadig større utstrekning dekket ved at foretak­ somme rancheiere lot sine cowboyer drive slaktedyr i store mengder nordover til „kvegbyen” Abilene i Kansas for videre befordring med jernbane til slakte­ riene i Chicago. Også lenger nord på prærien ble kvegavl en viktig næringsvei, og det vokste fram veri­ table „cattle kingdoms” i Kansas, Nebraska, Colora­ do, Wyoming, Montana og Dakota.

Landnåm i vest Når innvandrerne tok et nytt område i besittelse, fo­ regikk det vanligvis i etapper. Først kom jegere, trappere, stifinnere og pelshandlere og la grunnlaget. I deres spor fulgte kvegavlere og malmletere. Etter hvert kom også jordsøkerne, dels slike som kom for å bli og dels en slags pionerer/spekulanter. Spekulan­ tene ryddet jord som de senere solgte med gevinst for å dra videre og gjøre det samme på et nytt sted. En viktig rolle spilte firmaer som stort sett var eid av folk fra øststatene, og enkelte pengemenn som helt

31 Folkevandringstid

„Indianerleir ved Huronsjøen ”, malt av Paul Ka­ ne (1810—71). Den hvi­ te sivilisasjonens seierstog over det amerikanske kontinentet betydde un­ dergang for indianernes gamle, men økologisk vel tilpassede livsform.

siden 1700-tallet hadde drevet med jordspekulasjon i Vesten. Disse ble begunstiget ved at staten pleide å selge almenningsjord i lotter som var så store at vanli­ ge lønnsmottagere ikke hadde råd til å by på dem. Auksjonene ble ofte holdt i øststatene.

The Westward Movement. Tidspunktet for når en stat ble opptatt i unionen gir et omtrentlig mål på hvor langt bebyg­ gelsen hadde nådd i et visst område. Legg mer­ ke til hvordan befolkningsstrømmen „ hopper over” Rocky Mountainsregionen for å fortsette ved Stillehavskysten (gullfunnenel).

På denne måten ble nybyggerne gjenstand for et opptrekkeri, som de imidlertid kunne unngå ved å slå seg ned i områder landmålerne ennå ikke hadde nådd fram til. Ifølge en lov fra 1841 fikk de til og med rett til å skille ut høyst 640 dekar med forkjøpsrett ved den

CANADA Washington

1889

iont

Montana

North Dakota 1889

1889

hanjpshire

daho

Wisconsin South Dakota

Wyoming

féjsiachusetts

X 1848

New York

1889

Island

1890

lonnecticut Iowa Nebraska 1867

Nevada 1864

Pennsylvania; \ 'J\/New Jersey

1846 Illinois

Utah 1896

1818

Kansas

Missouri

1861

1821

Kentucky 1792-a

1850 Arizona

New Mexico

1912

1912

Arkansas 1836

South Carolina

L /

Alabama

Georgia

A TLANTERHA VET

1819

Texas 1845

I Stater upptatt i unionen etter at I borgerkrigen brøt ut 1861

1845 Året da staten ble opptatt i unionen

1907

) 1817

I Stater opptatt i unionen fra 1815 | til borgerkrigen brøt ut 1861

।

Oklahoma

North Carolina

Tennessee 1796_

I Missis ---------- 1 sippi

I Stater som tilhørte I unionen 1815

Delaware Nyland

803. J West Virgin! Virginia

California

I Grense for de opprinnelige J 13 statenes område 1776

Indiana

, 1816

Colorado

1876

STILLEHAVET

Maine

\ ... i\ Minnesota 1858 /

tbuislåria 1812

Florida 1845

MEXICOGOLFEN MEXICO

'Westward Movements’ Gullfunn omkring 1850

32 koloniseringsperioden ble de betraktet som et „territorium” og stod under regjeringens og kongressens oppsyn og kontroll. Når befolkningen hadde nådd en viss størrelse, kunne territoriet bli tatt opp i unionen som en fullverdig stat, og fikk da sin egen forfatning. Hva slags mennesker var det så som drog vestover? Noen av dem var religiøse eller verdslige utopister som ville opprette gudsriket eller idealsamfunnet i den ufordervede villmarka. Av de mange religiøse prosjektene har intet hatt større varig betydning enn den store mormonvandringen (se rute s. 33). Blant de verdslige er det grunn til å nevne den franske kommu­ nisten Etienne Cabets „Ikaria” i Nauwoo, Illinois, og den engelske sosialisten Robert Owens „New Harmony” i Indiana. De fleste kolonisters sinn var nok mer rettet mot det verdslige. Noen var som nevnt grepet av gullfeber. Men størsteparten var jordnære bønder som dyrket „Pelshandlerepå vei ned­ over Missouri”, malt av George Caleb Bingham, 1845. De første hvite i Vesten var jegere og pelshandlere som trålet ødemarken på kryss og tvers på jakt etter kostba­ re skinn.

Under til høyre: Cowboyer med bredbremmete hatter, lærbel­ ter og støvler med høye hæler slapper av etter en hard arbeidsdag på en „saloon” i Tuscosa i Texas.

Vasking av gull i Cali­ fornia. Gullholdig sand blir vasket ut i vann. De tunge gullkornene syn­ ker raskere til bunnen av vaskekaret enn den lette­ re sanden, og på den må­ ten kan de skilles ut.

kommende oppdelingen. På den måten fikk de anled­ ning til å spekulere selv, noe de også gjorde. For at det skulle bli mulig for ubemidlede å bli sine egne herrer i Vesten, utstedte president Lincoln i 1862 den såkalte Homestead Act. Den gav enhver — uavhengig av amerikansk borgerskap — rett til å dyr­ ke opp 640 dekar som skulle bli vedkommendes eien­ dom etter fem år. Men dette målet ble ikke nådd, for­ di arbeidere og småbrukere som regel ikke maktet å betale de avgiftene som hørte til landervervelsen. Man har beregnet at ca. 75 prosent av den jorda som ble solgt i samsvar med Homestead-loven havnet hos jordspekulanter. Jernbaneselskapene spilte en viktig rolle i denne forbindelse. I 1850-årene ble det bygd jernbane fra østkysten til de store sjøene. 11869 ble Union Central Pacific-banen mellom Chicago og San Francisco åp­ net. Jernbaneselskapene fikk eller kjøpte store jord­ områder som de senere solgte videre til kolonister. De var også aktive markedsførere som forsøkte å lokke så mange nybyggere som mulig til „sine” områder. Administreringen av de nye områdene ble regulert av den såkalte Nordvestordonnansen av 1787. Under

Svenskt Settlement.

De som cinska godt LAND tflr bllligt pris och på lindriga vilkor, bora taga tillfållet i akt och resa till det svenska settlementet i

Renville eller Big Stone counties

i sildra Minnesota och utvålja ett stycke nåra Lake Lillian, Buffalo Lake eller Big Stoue Lake.

Landet år lått vågformigt. Jorden år af ri­ kaste beskaffenhet. Godt vatten på 15 till 30 fots djup. Landet behofv.er ej vattnas genom konstgjorda dammar, ty regn faller ymnigt i låmplig tid. Landet genomskåres af 5 jernvågar. 65 mil till St. Paul och Minneapolis, de basta marketplatser i Amerika, och har en direkt jernvågsforbindelse med Duluth. For vidare upplysningar tillskrif

PRINS & KOCH, 51 South Clark St., Chicago. C. F. Julin, G. Lundberg och N. Sundin firo flrmans svenske agenter. [t.v. Branch Office: 387 Slbley St., St. Paul, Minn.

Det var fremfor alt den frie eller billige åkerjor­ da som lokket innvand­ rere til Amerika. Men når de vel var kommet dit, måtte de ofte kjøpe jorda av mellommenn som tilvendte seg store spekulasjonsge vinster.

opp prærier og skoger, men ikke sa nei takk til en god jordhandel. I deres spor kom representanter for alle slags yrker som trengtes i de nye samfunnene: mølle­ re, slaktere, smeder, handelsfolk, lærere, prester, le­ ger, advokater og avisfolk. I 1890 konstaterte sjefen for det amerikanske folketellingskontoret at det ikke lenger fantes noen frontier. Dette innebar vel først og fremst at det ikke lenger eksisterte noen „fri” jord å fordele. I den be-

_____________ 33 Folkevandringstid

11869 — samme år som Suezkanalen ble innviet — ble de to sagnomsuste jernbanene Central og Union Pacific Railroad knyttet sammen med en sølvspiker i Ogden, nær Salt Lake City. Dermed hadde USA fått sin første transkontinentale jern­ bane, og koloniseringen av Vesten skjøt enda mer fart.

tydningen var The Westward Movement virkelig av­ sluttet. Men dermed var selvfølgelig rommet for en ytterligere befolkningsfortetning og økonomisk ut­ vikling i Vesten langt fra fullstendig utnyttet.

fram til 1867, da deportasjon ble avskaffet som straffeform. I den første tiden bestod innvandringen til Austra-

Mormonerne Britenes nye verdener Blant utvandringslandene inntok Storbritannia en le­ dende stilling. Det store befolkningsoverskuddet kunne ikke suges helt opp av den voksende indu­ strien. For å løse de sosiale problemene som dette gav opphav til, støttet både statsmaktene og private velgjørenhetsorganisasjoner på forskjellige måter ut­ vandringen av fattige og arbeidsløse. Det var også i den britiske kolonimaktens interesse å forsterke fedrelandets grep om de forskjellige dele­ ne av imperiet. Man mente at en bra måte å gjøre det på, var å øke det britiske befolkningselementet i kolo­ niene. Utvandringen ble derfor først og fremst diri­ gert til Canada, Australia og New Zealand. Her ble det på 1800-tallet gjennom målbevisst emigrasjonspolitikk grunnlagt og utviklet engelsktalende sam­ funn med britiske institusjoner. Endelig var utvandringen også en måte samfunnet kunne kvitte seg med uønskede personer på. Særlig ble Australia og Tasmania brukt som straffekolonier

I Manchester, New York, i et miljø gjennomsyret av puritanisme, be­ gav den fjorten år gamle Joseph Smith seg en vårmorgen i 1820 ut i skogen for ved bønn å søke klarhet om „hvilken av alle disse sektene som hadde rett”. Der åpenbarte en engel seg for ham og fortalte om noen gulltavler med „gammelegyptisk skrift” som skulle finnes gjemt på en høyde nær hjemmet hans. Smith påstod han fant tavlene, over­ satte skriften, og slik ble Mormons bok til. 1 1830 stiftet så Smith i Illinois et nytt samfunn som han kalte Jesu Kristi Kirke av de Siste Dagers Hellige, og som han betraktet som en fortsettelse av den kirke som Jesus ifølge Mormons bok hadde grunn­ lagt i Amerika etter sin oppstandelse, men som senere hadde bukket under på grunn av de vantros forfølgelser. Mormonerkirken ekspanderte raskt, men ble også gjenstand for harde forfølgelser; blant annet ble Joseph Smith selv myrdet. Etter at mormonerne var blitt utvist fra Illinois, utvandret de i 1847—48 under en ny leder, Brigham Young, til traktene ved Great Salt Lake, der de la grunnlaget for den senere staten Utah og også koloniserte deler av Idaho, Nevada, Colorado, Arizona, New Mexico og California.

34 prosent av verdensdelens hvite befolkning på ca. 36 000 personer frie. Kvinneunderskuddet var meget stort. Fra og med 1840-årene begynte befolkningen å vokse raskt. Dette skyldtes at de britiske myndighete­ ne hadde begynt systematisk å støtte utvandring av frie mennesker. I de nye områdene i det sørlige Au­ stralia som nå begynte å bli bebygd (omkring Adelaide), fantes det overhodet ingen fanger. Innvan­ drerne kom mest fra Storbritannia. Den nest største gruppen bestod av tyske gammellutheranere som ut­ vandret for å slippe å underkaste seg den sammenslå­ ing av de lutherske og reformerte kirkene som de prøyssiske myndighetene hadde påbudt. Nå var det hovedsakelig familier som utvandret, og forholdet kvinner/menn ble etter hvert utjevnet. Store gullfunn i det sørøstlige Australia i begynnel­ sen av 1850-årene utløste nye innvandringsbølger. Under trettiårsperioden 1851—81 økte befolkningen fra 438 000 til mer enn 2 300 000. 11770 hadde James Cook oppdaget Australia og tatt østkysten nord for Sydney for Storbritan­ nias regning. Men først i 1788 begynte kolonise­ ringen, da den første skipslasten med fanger ble landsatt i Botany Bay av kaptein Arthur Phillip. Maleri av Algernon Talmage (1871—1939). Lengst til høyre: En britisk kolonisator „kjøper” 600 000 acres jord av en australsk stamme. Spørsmålet er om urinnvånerne i det hele tatt forstod hva de kjøpsavtalene innebar som de ble lokket eller presset til å inngå. Privat eiendomsrett til jord var en grunnstein i den euro­ peiske sivilisasjonen, men et ukjent begrep for australierne.

Ifølge en britisk prokla­ masjon av 1816, som på bildet blir overrakt av guvernør Davey til en re­ presentant for urbefolk­ ningen, skulle hvite og fargede være like for lo­ ven. Noen faktisk jevnbyrdighet var det likevel ikke tale om. Australier­ ne hadde dårlig utdan­ nelse og måtte nøye seg med de dårligst betalte jobbene. Levevilkårene deres var ofte skremmen­ de og avspeilte seg i synkende folketall.

lia for størstedelen av deporterte fanger. 11788 la det første deportasjonsskipet til i nærheten av det nåvæ­ rende Sydney. Det hadde 788 fanger om bord, av dem var en tredjedel kvinner. Den første kolonien, New South Wales, ble grunnlagt. Fangene ble satt i tvangsarbeid, men etter at soningstiden var slutt, ble de tildelt jord og ble frie nybyggere. I tillegg til fang­ ene fantes det et mindre antall såkalte gentlemansettlers, hovedsakelig pensjonerte offiserer og solda­ ter som fikk store jordlotter og tillatelse til å utnytte fangenes arbeidskraft. Så sent som i 1821 var bare 13 Blant innvandrerne var det også kinesere som kom for å arbeide på gullfeltene, særlig i Queensland. Den kinesiske innvandringen fikk snart et omfang som gjorde myndighetene urolige for at Australia skulle miste sitt „europeiske” preg. Følgen ble sterke re­ striksjoner mot innvandring først og fremst av kinese­ re, men også av annen farget arbeidskraft. Derimot ble innvandringen fra Europa stimulert. For den australske urbefolkningen innebar den eu­ ropeiske innvandringen en katastrofe. Urbefolkning­ en gikk tilbake fra anslagsvis 250 000 i 1800 til 60 000 i 1891.1 Victoria (omkring Melbourne) og på Tasmania ble den fullstendig utryddet. Nesten det samme skjedde noe senere på New Zealand. Hvit bosetning i større omfang kom i gang først i 1840-årene. Innvandringen fikk et puff frem­ over på grunn av gullfunnene i begynnelsen av 1860årene. Også her ble det ført en politikk som søkte å oppmuntre britisk innvandring og utestenge kinesisk. Den innfødte befolkningen, maoriene, ble sterkt de­ simert på grunn av sykdommer og krigshandlinger, særlig under det store maoriopprøret i 1860-årene. En tredje britisk verden var Canada, som ble i im­ periet da de andre amerikanske koloniene rev seg løs. Her fantes fra før ikke bare en urbefolkning — india­ nere og eskimoer — men også en europeisk befolk­ ning av fransk opprinnelse og med katolsk religion. I

35 Canada ble det ikke mulig å skape et like enhetlig an­ gelsaksisk samfunn som i Australia og på New Zea­ land. I løpet av de første tiårene etter Parisfreden inn­ vandret bare mindre grupper av britiske embets­ menn, kjøpmenn og forhenværende soldater som ble forsynt med kronjord. Samme fordel fikk de under­ såttene fra de opprørske koloniene som under fri­ hetskrigen hadde vært lojale overfor Storbritannia og senere flyttet til Canada. Etter 1815 ble det innledet en systematisk inn­ vandringspolitikk for å styrke det britiske befolkningselementet. Innvandrere fra Storbritannia ble begunstiget med fri overfart, jord og landbruksred­ skaper, såkorn og mat fram til den første innhøsting­ en. Resultatet ble en stor innvandringsbølge fra de britiske øyer, som kulminerte i 1830- og 40-årene. Dermed ble grunnlaget lagt for en stor britisk farmerbefolkning i Canada. 11881 var de engelskspråklige kanadierne allerede blitt dobbelt så mange som de fransktalende. Blant innvandrerne fantes også enkel­ te skandinaver og tyskere. Betydelige vandringer fo­ regikk både til og fra USA. Til de vestlige delene kom innvandrere fra ØstAsia. De ble møtt av de samme bortstøtningsmekanismene som i andre angelsaksiske kolonisasjonsområder. Canada hadde også sitt eget „Westward Movement”, som var en nesten fullstendig parallell til USAs. De eldste kolonisasjonsområdene befant seg lengst i øst, omkring Saint Lawrence-elvas nedre løp. I samarbeid mellom statsmaktene og noen større pri­

vate jordselskaper ble så etter hvert de store viddene i vest åpnet, i de nåværende provinsene Ontario og Manitoba. Ved midten av 1800-tallet hadde bebyg­ gelsen nådd fram til områdene omkring Winnipegsjøen. Liksom i USA ble det neste fremstøt gjort i kyst­ området mot Stillehavet. Vancouver og British Co­ lumbia ble kronkolonier i 1866. De mellomliggende områdene i det fjerne Vesten var lenge tynt befolket, inntil byggingen av Canadian Pacific- og Canadian Northern-jernbanene i de siste tiårene av 1800-tallet skapte forutsetninger for oppdyrking og bebyggelse.

De britiske koloniene i Canada var opprinnelig selvstendige, men ble i 1867 samlet i et statsfor­ bund, Dominion of Ca­ nada, med eget parla­ ment. Parlamentsbygningen i Ottawa, tegnet av Thomas Fuller og innviet i 1868, markerte også arkitektonisk sam­ hørigheten med moderlandet. De nordvestre delene av det nåværende Canada ble fram til ca. 1870for­ valtet av det privateide Hudson Bay-kompaniet, som drev pelshandel og fiske i disse områdene, som for en stor del var arktiske. Bildet viser et handelsfartøy som sitter fast i ismassene.

36_____________ Folkevandringstid På sin amerikareise 1849—51 kom den sven­ ske forfatterinnen Fredrika Bremer til Cuba. Hun ble fascinert av den romanske arkitekturen og bestemte seg til å teg­ ne dette lille huset. Hen­ nes arbeid med penn og tegneblokk ble imidlertid gjenstand for en så nærgående oppmerk­ somhet at hun måtte full­ føre tegningen hjemme etter hukommelsen.

Utvandringen til Latin-Amerika Utvandringen fra Europa til Latin-Amerika kommer av og til ufortjent i skyggen av utvandringen til USA. Særlig for de søreuropeiske folkeslagene var SørAmerika et minst like naturlig og attraktivt alternativ som USA. Ved tidspunktet for den politiske frigjøringen i 1820-årene hadde Latin-Amerika anslagsvis ca. 20 millioner innbyggere. Store områder, som pampaen i Argentina og høyslettene og skogene i det sørlige Brasil, var praktisk talt folketomme. I løpet av den nærmeste hundreårsperioden skulle verdensdelens totale befolkning bli mer enn femdoblet til 116 millio­ ner i 1930. Veldige arealer skulle bli dyrket opp.

Raseblandingens verdensdel Ikke i noen annen del av verden har de hvite, røde og svarte rasene i den grad blandet seg med hverandre som i Latin-Amerika. Siden spanierne og portugiserne opprinnelig ikke før­ te med seg mange kvinner til Amerika, men isteden inngikk forbindelser med indianerkvinner, ble en stor del av befolkningen mestiser. Det gjaldt særlig Mexico, Mellom-Amerika og Andes-landene. I de områdene som var domi­ nert av plantasjedyrking og negerslaveri, særlig Vestindia og Brasil, finnes det også en tallrik mulattbefolkning, og dessuten samboer, etter­ kommere av indianere og negre. Hele denne utviklingen kan ikke skrives på innvandringens konto. Men at den spilte en betydelig rolle, fremgår av det faktum at folkeøkningen i de sta­ tene som hadde den sterkeste innvandringen, lå høyt over gjennomsnittet. Oppdyrkingen av slettene i Ar­ gentina ville like lite som den raske økningen av kaffeproduksjonen i det sørlige Brasil ha vært mulig uten innvandrernes innsats. De verdener som de europeiske innvandrerne i La­ tin-Amerika hjalp til med å skape, ble ikke spanske og portugisiske på samme måte som for eksempel Australia og New Zealand ble angelsaksiske. LatinAmerika fortjener i nesten enda høyere grad enn USA betegnelsen folkenes smeltedigel. De innfødte befolkningene ble aldri helt utryddet; i Mexico, Mel­ lom-Amerika og det nordvestlige Sør-Amerika kom det indianske folkeelementet faktisk til å dominere. I plantasjeområdene, for eksempel i det nordøstlige Brasil og i den karibiske øyverden, var det fra gam­ melt av et sterkt innslag av negerslaver og etterkom­ mere av dem. Det ble ikke opprettholdt noe sterkt raseskille, og flere forskjellige blandingsbefolkninger oppstod (mulatter, mestiser, samboer). Det eksister­ te heller ikke like sterke fordommer mot innvandring av østasiater som i de angelsaksiske landene.

Derimot er det på det rene at den latinske sivilisa­ sjonen dominerte. Språk og litteratur, religion, skikker og klesdrakt røpet det spanske eller portugisiske opphavet. Erobrerfolkenes ætlinger beholdt stilling­ en som den herskende klasse. Til de europeiske klas­ sesamfunnene svarte i Latin-Amerika det såkalte pigmentokratiske system, der spaniere og kreoler var en slags adel, mestiser og mulatter en middelklasse og de fargede proletariatet. Innvandringen forandret ikke disse forholdene. Mellom 70 og 80 prosent av innvandrerne var italie­ nere, spaniere og portugisere. Disse romanske inn­ vandrergruppene ble raskt assimilert. Men de bidrog også til den latinamerikanske kulturutviklingen. Så­ ledes kom italienerne til å dominere byggevirksomhet og arkitektur, og på den måten gi de latinamerikanske byene et delvis italiensk preg. Tyskerne var en liten, men relativt viktig innvan­ drergruppe. De bosatte seg ofte sammen i isolerte jord­ bruksområder. Der kunne de i lang tid bevare sitt tys­ ke språk og sin germanske egenart. Også de japanske innvandrerne i Brasil viste en sterk samhørighetsfølelse, som kunne føre til at de nesten helt isolerte seg fra omgivelsene. I det hele tatt var det mange nasjonale, religiøse og andre grupper som forsøkte å ta vare på de mulighe­ ter for å bygge opp nye samfunn som et jomfruelig kontinent syntes å by på. Således grunnla en gruppe kolonister fra Wales en koloni i Argentina der gælisk var hovedspråket i flere tiår. 10 000 jøder flyktet fra den religiøse undertrykkelsen i Tsar-Russland til Ar­ gentina, og ble omskolert til gauchoer på pampaen. Så sent som under den annen verdenskrig fikk 12 000 medlemmer av den opprinnelig tyske sekten mennonittene et fristed i Paraguay der de kunne følge sin samvittighets bud og nekte å avlegge ed og utføre krigstjeneste. Til denne typen av innvandrersamfunn hører også den svenske bosetningen i provinsen Misiones i det nordlige Argentina. Den består av ætling­ er av Kiruna-arbeidere som i skuffelse over resultatet av storstreiken utvandret til Sør-Amerika i 1910. Innvandringen berørte i svært forskjellig grad de ulike delene av Latin-Amerika. Innvandring i større målestokk forekom bare i det sørlige Brasils kaffedis-

37 trikt, i Argentina og Uruguay. I tillegg kom import av kinesisk, japansk og indisk arbeidskraft til guanoområdene på vestkysten, til Guyana, Mellom-Ameri­ ka og den karibiske øyverden, særlig Cuba. En årsak til den ujevne fordelingen var at regje­ ringene i Brasil og Argentina bevisst styrte innvand­ rerne til sine land. Den tyske innvandringen til det sørlige Brasil tok til på initiativ av keiser Pedro I (1822—31). En ledende argentinsk politiker erklær­ te: „En America, gobernar es poblar” („Å regjere er i Amerika å befolke”). Til tross for dette varte det ganske lenge — helt til 1880- og 1890-årene — før innvandringen fikk noe større omfang. Dette kom delvis av den rådende eiendomsstrukturen. I Latin-Amerika var jorda for det meste fordelt på store gods, såkalte latifundier, og de områdene som ble til overs til kolonisering for selveiende bønder, var nokså begrenset. Ett unntak var de nesten folketomme områdene i det sørligste Brasil, noe som forklarer at innvandrerne for en stor del søk­ te dit. I Argentina derimot ble innvandrerne for det meste leilendinger eller landarbeidere på latifundiene. Mange som hadde håpet på et friere og rikere liv, ble skuffet og vendte tilbake til hjemlandet. Sammen­ lignet med USA hadde Latin-Amerika en meget stor reemigrasjon.

Europas „Eastward Movement” Europeerne vandret ikke bare vest- og sørover, men også mot øst. Det var på denne tiden Sibir og SentralAsia — Russlands motstykke til det amerikanske Ves­ ten — for alvor begynte å bli bebygd. Det dreide seg

om en folkebevegelse som fram til 1914 skal ha om­ fattet 7 millioner mennesker. Den var enestående på den måten at den riktignok foregikk fra en verdensdel til en annen, men ikke krevde noen reise over de store havene, og at man ikke engang overskred en eneste riksgrense. Russland var et land med gamle koloniseringstradisjoner. Ennå ved midten av 1700-tallet var de vid­ strakte steppeområdene nord for Svartehavet og omkring nedre Volga ikke oppdyrket. Staten tok her initiativet til en systematisk koloniseringsvirksomhet. Bønder ble tilkalt fra nær og fjern for å dyrke opp steppen. 25 000 tyske nybyggere fikkjord i nærheten av Saratov. Disse såkalte volgatyskerne klarte å beva-

I Argentina havnet mange unge mannlige innvandrere som gau­ choer (cowboyer) på de mange storgodsene. Til arbeidsoppgavene deres hørte det å kjøre oksekjerrer og fange ville hester på pampaen med lasso.

Keiser Pedro I (1822— 31) var selv innvandrer — han hadde måttet flykte for Napoleon til Brasil. Han forstod også hvilken betydning inn­ vandringen hadde og ar­ beidet målbevisst for å fremme den. Maleriet vi­ ser Pedro Is kroning den 1. desember 1822.

38

skyte fart og nådde høydepunktet i tiårene omkring 1900. Utvandringen gikk nå ikke bare til Sibir, men også til steppeområdene i Sentral-Asia. Statsmakte­ ne forsøkte å stimulere utvandringen ved å gi fri jord, kreditter og matvarer fram til den første innhøsting­ en. Som på den vestlige halvkule ble jernbanen også her av stor betydning. Den transsibirske banen ble påbegynt i 1892 og gav opphav til en lang rekke nye bosetningssentre. 11911 hadde det asiatiske Russland nådd opp i en folkemengde på ca. 20 millioner, omtrent likt fordelt på Sibir og Sentral-Asia.

Byene vokser „ Vinterscene i Brook­ lyn ”, malt av Frands Guy. Omkring 1820 kunne man fremdeles treffe på småbyidyller som denne i New York. Den store befolknings­ økningen kom ikke i gangfør i de siste tiårene av århundret. Til høyre: At de moderne kommunikasjonsmidlenes og kvinnemotens krav un­ dertiden kunne være vanskelige å forene, går klart fram av denne „Punch”-tegningen: „Be­ klager, frue, men krino­ linen må nok bli igjen utenfor!”

Det økende behovet for persontransport i de ek­ spanderende storbyene skapte et marked for omnibusser, selvsagt trukket av hester. Betegnelsen (av lat. „omnibus”, for alle) angav at det nye befordringsmidlet, i mot­ setning til den privateide eller leide hestedrosjen, var tilgjengelig for alle. (W.M. Egley: „ Omnibus Life in London”, 1859.)

re sin samhørighet og egenart helt fram til det tyske angrepet på Sovjetunionen i 1941, da de ble forflyttet til Sentral-Asia. I svartehavsområdet bosatte ikke ba­ re tyske kolonister seg, men også serbere, polske mennonitter, soldater og livegne bønder fra det indre av Russland. I begynnelsen av 1800-tallet ble de første planene lagt for kolonisering av Sibir i større omfang. Områ­ det var i og for seg kjent — allerede i 1647 hadde rus­ serne nådd fram til Stillehavet, der de hadde grunn­ lagt Okhotsk — men det ble hovedsakelig utnyttet til jakt på pelsdyr og til deportasjoner av opposisjonelle. Så sent som ved århundreskiftet 1800 var det ikke stort mer enn en halv million mennesker i Sibir. Etter forslag fra tsar Aleksander Is rådgiver Mikhail Speranskij begynte staten å oppmuntre til innvandring i Sibir. Befolkningen økte langsomt, slik at den i 1860 nådde opp i tre millioner. En ikke ubetydelig del av innvandringen må imidlertid skrives på de fortsatte forvisningenes konto. En ny fase inntrådte i 1880-årene. Den frivillige innvandringen til det asiatiske Russland begynte da å

Den svenske forfatteren Per Anders Fogelstrom har i romanen „Mina drommars stad” fortalt om den unge Henning som en gang i 1860-årene bryter opp fra sin midtsvenske hjembygd for å søke eventyret og lykken i Stockholm. Her møter han isteden slitet og tretthe­ ten, men klarer likevel til slutt å finne fotfeste for seg

og den familien han stifter. Det boken handler om, er egentlig ikke en enkelt menneskeskjebne, men en fol­ kevandring som i forskjellige former møter oss over­ alt i den industrialiserte verden. Overalt brøt mennesker i store skarer opp fra en landsbygd der befolkningen vokste raskere enn mat­ forsyningene. De drog til byer og industriområder hvor deres arbeidskraft var etterspurt. Mangel på sta­ tistisk underlag gjør det i de fleste land vanskelig å måle nøyaktig hvor omfattende disse folkeflyttingene var. Men visse tall som angår storbyveksten kan gi oss en anelse om rekkevidden av den samfunnsforand­ ring det her dreier seg om. Det land som gikk i brodden når det gjaldt urbaniseringen, var den industrielle revolusjons vugge, Storbritannia. London var med sine 960 000 innbyg­ gere verdens største by allerede i 1800. Femti år sene­ re var befolkningen mer enn fordoblet. I løpet av de neste femti årene fram til århundreskiftet steg tallet til 4,5 millioner — nok en fordobling.

39

Enda raskere foregikk befolkningsutviklingen i de nye industribyene i Nord-England. Birmingham, Manchester og Liverpool fire- eller femdoblet sitt innbyggertall mellom 1800 og 1850. I England og Wales boddei 1801 mindre enn 10 prosent av befolk­ ningen i byer med 100 000 eller flere innbyggere. I 1901 var tallet 35 prosent. 58 prosent bodde da i byer med 20 000 eller flere innbyggere. Særlig omkring London og i det høyt industriali­ serte triangelet Birmingham-Liverpool-Hull vokste det samtidig fram sammenhengende byområder uten eller med meget liten mellomliggende landsbygd. I 1845 syntes Friedrich Engels at London var en by „der man kunne vandre i timer uten å nå til begynnel­ sen på slutten, uten å møte den ringeste antydning som kunne føre til den konklusjon at det fantes åpent land innen rekkevidde”. Også på kontinentet vokste storbyene både i antall og folkemengde. I Europa var det i 1800 23 byer med mer enn 100 000 innbyggere og en befolkning på i alt 5,5 millioner. Hundre år senere var tallet på slike byer 135, med til sammen 46 millioner innbyggere. Særlig hovedstedene ekspanderte meget raskt. I USA kom urbaniseringsbølgen noe senere. Så sent som i 1870 var New Yorks befolkning bare 700 000 — mindre enn en tredjedel av Londons. Men i 1900 hadde den økt til 3,4 og i 1910 til 4,8 millioner. Dermed var New York og London nesten like store. I de nyåpnede områdene i vest foregikk storbyveksten i et rasende tempo. Mellom 1850 og 1900 vokste Chicago fra 30 000 til 1,7 millioner, og Cleveland fra 170 000 til 382 000 innbyggere. Urbanisering i denne målestokken var noe nytt i verdenshistorien. Byene i oldtiden og middelalderen (med et mulig unntak for Roma) var små sammenlig­ net med 1800-tallets London. Den nye tids byer var ikke bare større enn tidligere tiders bydannelser — det fantes også en annen forskjell. Mellom by og land gikk det tidligere en tydelig grense. Den var admini­ strativ, økonomisk og juridisk, men også fysisk til å ta og føle på. Ikke sjelden ble den markert av en bymur eller voll. London ble den første by i historien som omgav seg med en ring av forsteder som sakte og nes­ ten umerkelig gled over i ren landsbygd, og dette ble senere det vanlige mønstret. Fremveksten av de nye byene var en del av indu­ strisamfunnets vekst. Urbaniseringen ble størst der økonomien var mest industrialisert og rasjonalisert, det vil si i Vest-Europa og de deler av verden utenfor Europa der vesteuropeere hadde slått seg ned: USA, Canada, Australia og New Zealand. Så lenge de fleste mennesker levde av et jordbruk som ikke kastet mye av seg, strakk ressursene ikke til for å forsørge store bybefolkninger. Først utviklingen av jordbruksteknikken og den industrielle revolusjon gjorde dette mulig. Dessuten var den førindustrielle byen et privilegiesamfunn der det gjaldt forskjellige regler for verden utenfor og innenfor bygrensen, som nettopp derfor måtte bli klar og skarp. Sammenheng­ ende tettbygde regioner som London- og Ruhr-om-

innbyggere pr. kvadratkilometer | | 0-50

50-100 |

|100-150

■I 150-200 H 200-250 | mer enn 250

Den indre folkeflyttingen i Europa. Samtidig med emigrasjonen over havet konsentreres Europas befolkning i nye vekstområder: i Storbritannia i London-regionen, Midlands, Yorkshire, Lancashire, Sør-Wales, Tyneside og Clydeside; praktisk talt hele Nederland; i Frankrike i Paris- og Lyon-områdene; i Tyskland i Ruhr, Rhinland og Oberschlesien.

40 Folkevandringstid

rådene kunne vokse fram først når det gamle reguleringssamfunnet var brutt ned og byenes borgere had­ de mistet sine tidligere privilegier. Det var likevel ikke bare industrien som gav opp­ hav til storbyene. Som regel virket flere faktorer sam­ men for å skape en storby. Én av dem var fra gammelt av hoffet og sentraladministrasjonen, andre var han­

11858 var Themsen så forurenset av kloakk­ vann og industriutslipp at helsefarene for londonboerne ble bedømt som svært store. „Punch"prøvde å skape en opinion for skjerpede miljøkrav gjennom dette bildet av Døden som ror på Themsen. På tegning­ en kunne man lese: „Pengene eller livet!”

Under til høyre: Når folk strømmet til storbyene, ble det van­ skelig med boliger og husleiene steg til uante høyder. De fattige måtte bygge seg skur av enkleste slag. I Berlin, som i 1871 hadde 10 600 hjemløse, vokste det opp en brakkeby, „Freistadt Barackia”, vedKottbusser Damm. En storbys utvikling: Berlin 1738-1914. Legg merke til hvordan 1700tallets bebyggelse er kon­ sentrert til bykjernen, som er omgitt av en voll.

delen og jernbanene. Det avgjørende for en bys frem­ tidige utvikling var ikke sjelden om den oppnådde å bli en stasjon eller enda bedre et knutepunkt på en på­ tenkt jernbanestrekning. Utbyggingen av lokale for­ stadsbaner med billige takster for pendlende arbeide­ re og tjenestemenn var en viktig forutsetning for fremveksten av de store tettstedsområdene. Det nesten ufattelige tempoet som byene mange steder vokste med, stilte befolkning og myndigheter overfor store problemer. Hverken teknisk, admini­ strativt eller politisk var man forberedt på hva som skulle komme. Det er derfor neppe forbausende at de sanitære forholdene i de nye storbyene, og særlig i ar-

Miljødebatt på 1800-tallet „ Vårt nåværende samfunnsmaskineri må gjø­ res mye større, forandres fra grunnen og utrus­ tes med nye maktmidler, først og fremst makten til å kvitte seg med den slags frihet som enkelte samfunn klamrer seg til, den hellige makten til dødelig å forgifte ikke bare seg'selv, men også sine naboer.” (Dr. John Snow ved den samfunnsvitenska­ pelige kongressen i Bristol i 1869.) „Når det gjelder helsepleieøkonomi, kan man rolig slå fast et ålment prinsipp — at det koster mer å skape sykdom enn å forhindre den; og det finnes ikke en eneste sykdomsfremkal­ lende samfunnsfaktor som ikke i seg selv inne­ bærer et sløseri. ” („British and Foreign Medico-Chirurgical Review” i 1840-årene.) beiderkvarterene, ofte var høyst kritikkverdige. Re­ aksjonen uteble ikke; miljøforkjemperne var frem­ synte og veltalende, og helsevernlover ble vedtatt. Men det var vanskelig å omsette lovgivningen i prak­ sis. Under disse forholdene ble byene ikke sjelden arnesteder for forskjellige slags protestbevegelser. Man kan bare tenke på revolusjonene i Paris og Brussel i 1830, i Paris, Roma, Wien, Praha, Budapest og Ber­ lin i 1848. Innflyttingen til byene fikk også viktige ideologis­ ke virkninger. De nyinnflyttede frigjorde seg ofte fra gamle bindinger, ikke minst religiøse. Ved en folke­

telling i England i 1851 fant man ut at i Birmingham, Liverpool, Manchester, Sheffield og Newcastle var det bare én av ti personer som besøkte en kirke eller et kapell den dagen folketellingen ble foretatt. Heller ikke i hovedstaden var den religiøse interessen stor. En samtidig betrakter spurte sin grønnsakshandler i London hva St. PauFs var. „Det påstås at det er en kir­ ke, sir,” var svaret. „Jeg har aldri vært i kirken.”

41

På den annen side fantes det i storbyen en ny åpen­ het for andre tanker enn de tradisjonelle. Den ble der­ for et sentrum for vekkelser og edruskapsarbeid, sosi­ alt reformarbeid og politiske, mer eller mindre samfunnsomveltende ideer. I London, som var verdens­ byen fremfor noen annen, holdt Dwight L. Moody si­ ne store vekkelsesmøter til akkompagnement av Ira D. Sankeys sanger. Men derfra spredte også to land­ flyktige tyskere, Karl Marx og Friedrich Engels, ideer som skulle bli til dynamitt under troner, altere og pengesekker.

Hvem flyttet og hvorfor? Migrasjonsforskerne har naturligvis ikke bare hatt til hensikt å kartlegge flyttingsstrømmene. Fremfor alt har de villet nå fram til en økt forståelse av flyttings- kere synes å mene at de økonomiske forutsetningene i bevegelsenes mekanismer og betingelser. De har henholdsvis utvandrer- og innvandrerlandene har blant annet spurt seg: hatt størst betydning. — Hva var det som drev titalls millioner av menne­ Det avgjørende i siste instans synes å ha vært den sker til å bryte opp fra sin vante tilværelse for å dype fattigdommen, den som i Europa fulgte i folkeskape seg en fremtid i land som de i de fleste tilfel­ økningens spor. Den førte til stor bevegelighet hos ler aldri hadde sett? jordproletariatet, „potetfolket” som det ble kalt. — Hvordan skal man forklare de iøynefallende va­ Arbeidsvandringer var vanlige. De kunne strekke riasjonene i emigrasjonsintensitet mellom ulike seg over korte og lange avstander, og ikke sjelden land og mellom forskjellige deler av samme land? krysset de statsgrenser. Fra overbefolkede områder i — Hva kom det av at utvandrere fra samme land eller Sørvest-Tyskland vandret folk ned mot Donaubeklandsdel i så høy grad bosatte seg innenfor samme kenet og Balkan. På tilsvarende vis ble Christiania (Oslo) en magnet for befolkningen i de nærmest til­ områder på den andre siden av havet? grensende svenske bygdene. Innen store deler av den — Hvilke sosiale miljøer kom utvandrerne fra? — Hvordan skal man tenke seg forbindelsen mellom europeiske befolkningen var det en oppbruddsberedindre omflytting og utvandring? Har stor bevege­ skap som ventet på sin utløsning. På den annen side fantes det i verdensdelene på lighet innen et land gitt opphav til sterk utvand­ ring, eller er det tvert imot slik at innenlands om­ den andre siden av havene matressurser som manglet flytting og flytting til utlandet har tilbudt alternati­ i Europa. Der lå store, ubrukte grasstepper. Der venve muligheter? Når det gjelder det første spørsmålet, har diskusjo­ nen blant annet dreid seg om hvordan man skal veie økonomiske emigrasjonsmotiver mot religiøse og po­ litiske, mot frihetslengsel og eventyrlyst. Her bør man nok stanse opp og spørre seg hva det egentlig er man vil forklare. Er det enkeltpersoners eller gruppers subjektivt opplevde beveggrunner, eller er det ut­ vandringen som massefenomen? I „Utvandrerne” har Vilhelm Moberg ved hjelp av både kunnskap og sikker intuisjon gitt eksempler på individuelle emigrasjonsmotiver. Der finnes småbon­ den, som er blitt lei av det utakknemlige slitet på de stedbundne åkerlappene, den eventyrlystne ung­ dommen med lettvunnet kalifornisk gull i blikket, den utstøtte og fornedrede sognehoren, „leseren” som er blitt trakassert av prest og lensmann, og mange andre. Disse skikkelsene har sikkert hatt sine mot­ stykker i virkeligheten. Det ligger naturligvis utenfor forskningens mulig­ heter å fastslå emigrasjonsmotivene for mer enn et få­ tall av dem som flyttet. Når det derimot gjelder ut­ vandringen som massefenomen, er det kanskje mulig å komme på fastere grunn. De fleste emigrasjonsfors-

Dwight L. Moody var amerikaner, men det var i Storbritannia han brøt igjennom som evangelist i stor skala i 1873—75, sammen med sin medar­ beider, komponisten og sangeren Ira D. Sankey. Gjennom sine veldige massemøter nådde han ut til mennesker som hadde mistet kontakten med kirken i det verdsliggjorte storbymiljøet. Fra alle kanter av Euro­ pa drog amerikafarere mot atlanterhavshavnene. Her er en gruppe tyske emigranter i Le Havre, slik kunstneren Johan Christian Berger så dem i 1843. (Akvarell.)

42 oppfylte vilkårene spesielt godt, ble også mer tilbøye­ lige til å flytte enn andre. Områder hvor fattigdommen og befolkningspres­ set var store, fikk som regel en sterk utvandring. Ir­ land er kanskje det mest typiske eksemplet. Normalt ble utvandringen også større i avsidesliggende fattigbygder som manglet alternativer i form av industri­ sysselsetting, enn i områder omkring store byer. Men også den subjektive opplevelsen av å befinne seg i en presset situasjon har betydd mye. Den følel­ sen kan ha blitt utløst av en forverring av den økono­ miske situasjonen også når vedkommende har befun­ net seg ganske langt fra noen „absolutt” fattigdoms­ grense. Det virker som om en slik situasjon oppstod i det forholdsvis velstående finske Osterbotten da tjærehandelen gikk tilbake og byggingen av seilskip ble avviklet etter midten av 1800-tallet. Presset behøver likevel ikke å ha vært av økono­ misk art. Det kan ha bestått i en religiøs eller politisk undertrykking som kan ha vært følt som uutholdelig. Etter midten av århund­ ret ble seilskipene — som bare hadde tatt passasje­ rer som supplement til den egentlige inntektskil­ den, fraktfarten — grad­ vis erstattet av raskere dampskip som først og fremst konsentrerte seg om passasjertrafikk. Ma­ leriet viser et emigrantskip fra omkring 1860, tilhørende Allan Royal Mail Line. Dampskipet har fremdeles seilrigg!

tet også store forekomster av industriråvarer som kull og jern på å bli utnyttet, men slike fantes også på det eurasiske kontinentet, ikke minst i Vest-Europa. Alt dette førte ikke automatisk til utvandring. Det finnes ikke noe objektivt mål på overbefolkning, ingenting som sier at en så eller så lav levestandard kan ingen akseptere. Det var rikelig med fattige byg­ der som man ikke flyttet bort fra, men hvor man led og holdt ut, eller spyttet i nevene og tok til å nydyrke. Og hvis man bestemte seg for å flytte, var ikke målet gitt på forhånd. Det kunne bli Midlands, Ruhr, Wien eller Helsingfors like gjerne som Wisconsin eller Misiones. Det trengtes altså andre forutsetninger for at ut­ vandringen over verdenshavene skulle kunne begyn­ ne: Menneskene måtte ha rett til å utvandre, og de måtte ha faktiske muligheter til å gjøre det. Disse for­ utsetningene ble etter hvert virkelighet. De mange restriksjonene mot utvandring som fan­ tes i enkelte land, ble stort sett fjernet omkring midten av 1800-tallet. Den transporttekniske utviklingen gjorde det mulig å overføre millioner av mennesker til nye kontinenter og så frakte dem videre tvers over dem. Menneskene i Europa fikk på grunn av den økte le­ seevnen gjennom aviser, bøker og reklamebrosjyrer vite at det gikk an å utvandre. Enda mer betydde de personlige kontaktene med slektninger og venner som hadde utvandret. Dampskips- og jernbanesel­ skaper markedsførte aktivt sine tjenester med hjelp av emigrantagenter som drev en målbevisst vervingsvirksomhet. Da billettprisene etter hvert sank, fikk flere råd til å foreta overreisen. En viktig rolle spilte de såkalte prepaid tickets, billetter som tidligere innvandrere kjøp­ te og sendte til slektninger og venner i hjemlandet. I de områdene hvor de ovennevnte forutsetning­ ene ble oppfylt i særlig høy grad, begynte utvandring­ en tidlig og fikk stort omfang. Og de gruppene som

Dampskips- og jernba­ neselskaper som hadde satset på transport av emigranter var dyktige til å markedsføre sine tje­ nester. Blant annet trykte man reklamebrosjyrer med råd og veiledning for dem som gikk med utvandringstanker.

Typiske emigrasjonsområder karakteriseres ofte ved at man vet mye om innvandrerlandet og har nære og tette kontakter med dette. Ofte finnes det også en gammel utvandringstradisjon. Den kan ha blitt skapt av en tidlig og vidt omtalt religiøs gruppeutvandring som har etterlatt seg en bevissthet om muligheten til å utvandre også etter at den første vekkelsesgløden har kjølnet. Den kan også ha ført til varige personlige kontakter med innvandrerlandet, kanskje med be­ stemte områder og steder der. På den måten ble tradisjonsfaktoren ikke sjelden avgjørende også for hvor man slo seg ned i det nye landet. Det oppstod en slags akse mellom lokalt begrensede områder i utvandrerlandet og andre områder i innvandrerlandet. Utvand­ rere fra Sogn og Numedal dannet for eksempel egne bygdelag i Wisconsin. Når det så gjelder de individuelle variasjonene, ble vanligvis de personer som opplevde at deres økono­ miske eller sosiale situasjon var presset, mer tilbøyeli­ ge til å utvandre enn andre. Andelen meget velsituer­ te personer blant utvandrerne har trolig vært ganske

_____________ 43 Folkevandringstid

Det var europeiske bøn­ der og arbeidere som med strev og svette la den amerikanske Vesten under plogen. Emigran­ ter kommer med jernba­ ne til Chicago i 1870årene.

lav. De som solgte sine hjem for å reise til Amerika, var nok ganske fåtallige, selv om de fantes, særlig i den første pionertiden. Et innslag i utvandrerstrømmen som alltid må ha forekommet, men som er vanskelig å måle, var perso­ ner som møtte vanskeligheter i hjemlandet på grunn av sin religiøse tro eller politiske overbevisning, eller som i videste forstand hadde problemer med sin so­ siale tilpasning. I borgerlige miljøer var det til tider vanlig at man sendte familiens svarte får til Australia eller Sør-Amerika.

Utvandringen — en styrke, ingen svakhet Forskningen har gjort det stadig tydeligere at den sto­ re folkevandringen ikke var noe bifenomen i utkan­ ten av historien. Den fremstår i stadig større grad som en viktig del av en gigantisk økonomisk og sosial forvandlingsprosess, den som fører til at det vokser fram en verdensomfattende kapitalistisk økonomi. Råvarer, arbeidskraft og kapital begynte å bevege seg mellom Amerika og Europa i den grad at deres økonomier stadig mer smeltet sammen. Også andre deler av kloden ble trukket inn i dette økonomiske systemet. Præriene i Nord-Amerika, pampaen i Ar­ gentina og beitemarkene i Australia ble utnyttet ved hjelp av europeisk kapital og arbeidskraft. Europa fikk på denne måten billigere hvete, bomull, kjøtt og ull, og samtidig nye markeder for sine industripro­ dukter. Forbindelsen mellom den vesteuropeiske og den amerikanske økonomien er av en britisk forsker, Brinley Thomas, blitt forklart på den måten at høyog lavkonjunkturer inntraff på forskjellige tidspunk­ ter i USA og i Europa. Investeringslysten og suget et­ ter arbeidskraft var høy i USA når den var lav i Euro­ pa, og omvendt. Når de europeiske konjunkturene var gode, gikk folkevandringen til storby- og indu­

striområdene i Europa. Når de ble svekket, oppstod det et „push” som støtte bort arbeidskraften, men da var det amerikanske arbeidsmarkedet der med sitt kraftige „pull”. Hvis denne teorien holder stikk, noe som ennå ikke er helt sikkert, ville vi ha en forklaring på den eiendommelige rytmikk i de oversjøiske flytt­ ingene som får et migrasjonsdiagram til å se ut som en feberkurve med skiftende topper og daler. Det som under alle omstendigheter ser ut til å stå fast, er at utvandringen ikke var et uttrykk for Europas svakhet, men for dets styrke. Frank Thistlethwaite har sagt dette på denne måten: „Istedenfor å flykte til Amerika, Australia og Asia, koloniserte europeerne verden. Ved å bruke sin arbeidskraft, sin kapital og sin tekniske dyktighet til å utnytte de jomfruelige lan­ denes næringsmidler og råvarer, kunne europeerne ikke bare fø sin stadig økende befolkning, men også industrialisere sitt kontinent.” lionøl. Ittarto jlaBiøa Uiingorrlac, em uphåfwanlf aC forrskriftrn, rorantr «kvll>igl)rt fer tein, som, utan (krig!.

nåOija tillsUnD, firrtaga rreor lill Ulrikrs ortrr, alt stilla borgrn for irra* åtrrkomst, dirr wiss pcnmngrsumma nedsilla; Oifwrn etcdbcliiui «teit ten 4 IVai 1M.

SBi CARL JOHAN,

9?Drri$cSz GtøtH

9?dte, enmyS,

æcntø Jtonung

i itbrc roctcrltgt: tet QBi i SQåtxr funult gott att bdrmetcl|l tiU all fraft ob reerfati npbafiva broaD uti 5.t< punften 2 mom. af Jtongl. ^crerCntnccn ten 18 Jebtuarti ITi -e, 4 af Jtongl. Jtungbrelftn ten 30 ®aj 1781 c4> jtongl. '-Srefiret ten 2>i 3um 1804 ftnnctf. fortffrifrott, angdtntt ffolttgbtt fot tem, forn utan QS.irt

JlJtiga tiDfUnt féretaga refor tin utrifti erter, att antingen (lalla borgen fer tera# dterfomfl inom beflamO tit, cOcr trip penningefumma iietfatte». 5\t alt, fommeterbor, bufivt (tg bbrfantligen att efterritta- JiU pttemiera reipa bafrot QBi Detta nteD Cgtn bant unterifrifwit oef» met 2Batt Jtongl. urs Basel

Commercy imoges □ °

lever:

Wiei

leustadt

udapest

ienni

nJS^SlPadf

:evi

Oviedo

'“Q^antandei lilbao □ nr*

Sebastian)

DCarmaux

(Avignoi Livorno

I Madrid

iezia

/lancalie

ilona

iren;

Itaro

,ranjui

Roma

Napoli

Industrialiseringen av Europa.

hvis hun var flittig, og de milelange vandringene til og fra forleggeren fikk hun ingen betaling for. Men hun bestemte selv når hun ville veve eller ta opp poteter, eller kanskje rett og slett sette over kaffekjelen. Til og med i manufakturindustrien var arbeideren herre over sitt redskap. Det var han og ikke redskapet som bestemte arbeidstakten. I maskinindustrien gjaldt det å følge maskinens rytme. Jo mer kapital som ble lagt ned i maskinene, desto viktigere ble det at maskinens kapasitet ble ut­ nyttet fullt ut. Det gjaldt å passe tider og ikke ta noen unødvendige pauser. Dette var bakgrunnen for den senere utvikling av skiftarbeidet og løpebåndet. Ma­

•ortici

skinindustrien, som frigjorde de bundne produktivkreftene, bandt altså samtidig menneskene til maski­ nene. Forholdet menneske/maskin ble omkalfatret. Maskinene kunne også ta arbeid og brød fra men­ neskene. Dette skjedde ikke sjelden i England i 1820—30-årene, da håndveverne etter hvert ble slått ut av de mekaniske vevstolene. Det hendte også andre steder, som i Ruhr og i Schlesien. Det er blitt hevdet at den sosiale nøden i industrialismens slum tross alt ikke kunne sammenlignes med det hånd­ veverne og deres familier måtte tåle når de i stuene sine forsøkte å ta opp kampen mot konkurransen fra fabrikkene.

53 Industrialismens nye verden

England — verdens verksted I hele perioden 1815—70 var Storbritannia uten sam­ menligning det ledende industrilandet. En måte å vise dette på er å måle produksjon og forbruk av de strate­ gisk viktigste råvarene i datidens industrisamfunn: bomull, kull og jern. I første halvdel av 1800-tallet var bomullsindustrien industrialiseringens spydodd. Forbruket av råbomull er trolig det beste mål på utviklingen av denne næringsveien. Men vi må være oppmerksom på at særlig den britiske bomullsindustrien gikk over til stadig finere garntyper, som krevde mindre og min­ dre råvare. Derfor er industriens virkelige ekspansjon litt større enn råbomullsindeksen antyder. Det viser seg nå at det samlede forbruket av råbomull i verden mellom fireårsperiodene 1826—30 og 1866—70 steg fra 167 000 til 911 300 tonn, det vil si at det ble nesten fem og en halv gang så høyt. Av denne bomullsmengden tok Storbritannia i 1826—30 57,3 prosent, i 1866—70 48,3 prosent. Den relative reduksjonen innebærer ikke at den britiske bomulls­ industrien gikk tilbake. Den må først og fremst be­ traktes som et tallmessig uttrykk for at man hadde be­ gynt å produsere bomullstøyer i industriell målestokk også i andre land. Kullet var den viktigste drivkraften for damp­ maskinene, som før forbrenningsmotorens og elek­ trisitetens gjennombrudd var industriens viktigste kraftkilde. Kullproduksjonen kan derfor sies å være et mål for hvor langt mekaniseringen av produksjo­ nen var kommet. I 1820 utgjorde verdens samlede kullproduksjon 17,5 millioner tonn; i 1870 var tallet oppe i nesten 218 millioner tonn. I 1820 stod Stor­ britannia for ikke mindre enn 72,5 prosent, i 1870 for 51,3 prosent av verdensproduksjonen.

Europas tidlige industrisentre lå — som det frem­ går av kartene — hoved­ sakelig i områder der det fantes kull eller jern­ malm, slik som Lanca­ shire, Yorkshire, Ruhr og Nord-Frankrike. Re­ lativt isolerte kull- og jernmalmforekomster, som i Oberschlesien og Donetsbekkenet, kunne først utnyttes etter at jernbanene var bygd. Bortsett fra noen hoved­ steder og havner lå alle de store byene i indu­ striområder.

Produksjonen av råjern steg fra drøyt 1,5 million tonn i 1820 til mer enn 12 millioner tonn i 1870. Her økte faktisk Storbritannia sin andel av verdenspro­ duksjonen fra 25,4 til 49,4 prosent. Dette kom av at de nye britiske metodene til å fremstille smijern med koks istedenfor trekull gav landet en konkurranse­ messig fordel fremfor de tradisjonelle jernprodusentene Russland og Sverige. Den britiske tekstilindustrien som lenge dominer­ te, var sterkt konsentrert til et lite område omkring Manchester i Lancashire. Det lå nær den store havne­ byen Liverpool, noe som gjorde det lett å importere råbomull og eksportere de ferdige tøyene. Kullfore­ komstene i nærheten gav dampkraft og det stadige regnet en luftfuktighet som var gunstig særlig for den finere spinningen. Dette gjorde det teknisk mulig for bomullsindustrien å ekspandere på en måte som til og med fikk den raske veksten på 1700-tallet til å blekne. Verdens forbruk av rå­ bomull 1826-1900. Forbruket av råbomull var i industrialismens barndom en av de beste målestokkene for et lands økonomiske styrke. Stor­ britannias lederstilling går fram av at landet for­ brukte mer råbomull enn resten av Europa og mye mer enn USA. Verdens kullproduksjon 1800—1913. Først med gjennombruddet for tyngre industri omkring midten av århundret be­ gynte kurven for verdens kullproduksjon for alvor å skyte i været. Storbri­ tannias industrielle le­ derstilling blir markert av at det der helt fram til 1890-årene ble brutt mer kull enn i det langt større USA, som også hadde langt rikere forekomster.

54____________ Industrialismens nye verden

Stor fortjeneste Men hvordan ble dette økonomisk mulig? En årsak var at spinnemaskiner og mekaniske vevstoler var re­ lativt billige i anskaffelse, en annen at fortjenestene særlig under oppbyggingsfasen var nesten ufattelig store. Det er blitt sagt at det ikke var fem eller ti, men hundrer og tusener prosent som skapte Lancashires formuer. Robert Owen (s. 156) begynte sin fremgangsrike forretningsvirksomhet med at han som 18-åring i 1789 åpnet et mekanisk verksted i Manchester med en startkapital på 100 pund som han hadde fått låne av sin bror. Ti år senere kunne han sammen med to kompanjonger kjøpe spinneriet i New Lanark ved å betale 1000 pund i kontanter. Da ble bedriften verd-

Asia og Latin-Amerika. Tjue år senere var de tilsva­ rende tallene 180 mot 472 millioner meter. To områder betydde mer enn andre som markeder for britiske bomullsvarer. Det ene var Latin-Ameri­ ka, der det etter frigjøringen fra de spanske og portu­ gisiske koloniveldene nå var fritt fram for britisk eks­ port. Det andre var India, hvis gamle og kvalitetsmes­ sig høytstående tekstilhåndverk ble utkonkurrert av de billige bomullstøyene fra Lancashire. Mellom 1820 og 1840 økte den britiske eksporten av bom­ ullstøyer til India fra 10 til 130 millioner meter. Til tross for den sterke ekspansjonen som disse tallene vitner om, var tekstilfabrikantenes tilværelse langt fra problemfri. Den stadig hardere konkurran­ sen mellom bedriftene presset prisene slik at fortje­ nesten minket. Riktignok var fortjenesten totalt sett

Innvielsen av Saint Katherine-dokkene den 25. oktober 1828, rade­ ring i akvatint av E. Duncan etter et maleri av W. J. Huggins. 11830årene ble det utskipet mer enn seks ganger så store kvanta bomulls­ tøyer fra britiske havner til fremmede verdensde­ ler som tjue år tidligere.

satt til 83 000 pund og hadde utover en fast kapitalforrentning på 5 prosent gitt 60 000 pund i over­ skudd. Dette skjedde i en tid da mindre enn 15 prosent av de britiske familiene hadde en inntekt på mer enn 50 pund i året. Med så store inntekter kunne fabrikante­ ne for en stor del bekoste sine investeringer med egne midler. En annen og ikke mindre viktig grunn var at brite­ ne etter seieren over Napoleon mer enn noensinne dominerte verdensmarkedet. I perioden 1814—50 økte eksportens betydning for tekstilindustrien sterkt. 11814 produserte Storbritannia ca. fire meter bomullstøy for eksport mot tre for hjemmemarkedet; i 1850 var forholdet eksport/hjemmemarked 13 til 8. Av eksportmarkedene ble de ikke-europeiske de­ lene av verden stadig viktigere. 11820 ble det ekspor­ tert 115 millioner meter britisk bomullstøy til for­ skjellige europeiske land, mot 72 millioner til Afrika,

fremdeles tilstrekkelig til å muliggjøre en fortsatt absolutt kapitalvekst. Men den relative nedgangen gjorde bedriftslederne bekymret og fikk dem til å stil­ le seg tvilende overfor nye investeringer.

Striden om korntollen Problemet var hvordan man skulle kunne senke pro­ duksjonskostnadene. Man kunne gjøre det ved hjelp av rasjonalisering, dvs. ved å skaffe seg maskiner som reduserte behovet for menneskelig arbeidskraft og dermed bedriftens lønnskostnader. Overgangen fra håndveving til mekanisk veving i 1820—30-årene var en slik rasjonalisering som ble iverksatt for å hindre at fortjenesten falt. En annen mulighet var lønnsreduksjoner. Her fan­ tes det imidlertid en grense for hvor langt man kunne gå; for hvor lav arbeidernes levestandard målt med

Da Robert Peel i 1846 avskaffet korntollen, så mange hans beslutning som et sprang ut i det ukjente. Det gjorde også karikaturtegneren i „Punch”, som skildrer hvordan „den døve pos­ tiljongen ” slår inn på fri­ handelens vei uten å lytte til de advarende røstene fra proteksjonistene.

vår målestokk enn var, så måtte de kunne leve og for­ sørge familiene sine. I denne situasjonen fikk bedriftsledere og arbeide­ re felles interesse av å senke matvareprisene, særlig prisene på mel og brød. Det som gjorde det daglige brød dyrere i Storbritannia etter napoleonskrigene, var tollavgiftene på importert korn. Disse var pålagt av parlamentet, der jordeierne satt med makten. Hele den britiske industrisektoren protesterte nå mot denne tollbeskyttelsen. Striden om korntollene er blitt kalt en 30 år lang klassekamp. Men de klasse­ ne som stod mot hverandre, var ikke borgere og ar­ beidere; de var på den ene siden jordeierne og jord­ brukerne og på den andre industrilederne og deres arbeidere. Kampen ble ført i ulike former, i parla­ mentet, ved petisjoner, demonstrasjoner og til og med gateslagsmål, men også i form av en vitenskape­ lig diskusjon på høyt teoretisk nivå. Nasjonaløkonomen David Ricardos klassiske ar­ beid «Prinsippene for politisk økonomi og beskat­ ning” (1817) var et av debattinnleggene mot korntol­ lene. Med sin kjente lov om den avtagende avkast­ ning forsøkte Ricardo å bevise at den oppdyrking av

jord med stadig lavere avkastningsevne som blir en følge av folkeøkningen og de høye kornprisene, fører til at arbeidskraft og kapital innen hele samfunnsøko­ nomien får en mindre avkastning enn den som hadde vært mulig med en annen tollpolitikk. Slik stod korn­ tollen ifølge Ricardo i veien ikke bare for industriens utvikling, men for hele den økonomiske fremgang: «Jordeierens interesser står alltid i motsetning til alle andre samfunnsklassers.” Et ledd i kampen mot korntollen var arbeidet for den parlamentsreformen som ble gjennomført i 1832. Den innebar at maktens tyngdepunkt ble forskjøvet fra Sør-England, som ble dominert av jordeierne, til de industrialiserte områdene i de midt­ re og nordlige delene av landet (s. 198f). Neste skritt ble agitasjonen mot korntrollen som førte til en parlamentsbeslutning om å avskaffe den (s. 200f). Dermed hadde industriens interesser seiret over jordbrukets. Storbritannia hadde valgt sin rolle innen den globale arbeidsfordelingen — den å være «ver­ dens verksted”. Landet ble mer avhengig av matvareimport enn før, og dette krevde en flåte som behers­ ket havene og var alle tenkbare motstandere overle­ gen. I kullets tidsalder måtte en slik flåte ha adgang til et nett av bunkringsstasjoner i alle deler av verden. For et land med en økonomi som i så høy grad var basert på eksport av industrivarer, ble det også av vi­ tal betydning at verdensmarkedet i størst mulig ut­ strekning stod åpent for britiske produkter og at råvareimporten ikke ble fordyret av tollavgifter. Storbri­ tannia ble derfor den store forkjemperen for frihan­ del, og landets ledende nasjonaløkonomer mente å kunne bevise at denne på lang sikt ikke bare var i bri­ tenes, men også i alle andre nasjoners interesse.

____________ 55 Industrialismens nye verden

Nasjonaløkonomen Da­ vid Ricardo (1772— 1823) gav gjennom sin lov om den synkende av­ kastningen av åkerjord en teoretisk motivering for frihandels vennenes kamp mot korntollen. Portrett malt av Thomas Phillips, 1821.

Industrialismen erobrer Belgia og Frankrike Belgia var det første landet på det europeiske fastland som ble industrialisert. I 1830 var det 354 dampmaEuropa på vei mot indu­ strialiseringen: røyksky­ en over fabrikker, lagre og boliger vitner om økonomiske fremskritt, men ennå ligger seilskip fortøyd side om side med tidlige dampskip.

56____________ Industrialismens nye verden

skiner med til sammen 11 000 hestekrefter i landet; i 1850 hadde antallet steget til 2300 maskiner og 66 000 hestekrefter. I løpet av det samme tidsrommet var kullproduksjonen blitt nesten tredoblet. Frankrikes industrialisering ble, særlig sammen­ lignet med Storbritannias, en så langtrukken prosess at det har vært reist tvil om hvorvidt begrepet „industriell revolusjon” overhodet er en dekkende beteg­ nelse for det som skjedde. Håndverk og manufaktur hadde blomstret iallfall siden Colberts dager, og da den store revolusjonen brøt ut, var Frankrike takket

utviklet bomulls-, ull-, jern- og stålindustri. Kanaler og jernbaner ble utbygd, og innen høyere teknisk ut­ danning var Frankrike internasjonalt ledende gjen­ nom hele 1800-tallet. Særlig under Napoleon III for­ søkte staten målbevisst å øke den industrielle veksten. Likevel maktet Frankrike aldri for alvor å ta kam­ pen opp med Storbritannia om stillingen som ledende industriland. I annen halvdel av århundret måtte lan­ det dessuten se seg akterutseilt av Tyskland og USA. Dette hang intimt sammen med grunnleggende hold­ ninger hos den franske befolkningen.

være sine store kapitalressurser og sin omfattende utenrikshandel på god vei mot et industrielt gjennom­ brudd. Denne utviklingen ble imidlertid bremset av revo­ lusjonen og krigene, som førte til inflasjon, tap av ko­ lonier og markeder, og en konsentrasjon om militære og maktpolitiske mål istedenfor økonomiske. Under den lange fredsperioden etter 1815 kom in­ dustriveksten i gang igjen, selv om takten ble vesent­ lig langsommere enn i Storbritannia og senere i USA og Tyskland. Ved siden av produksjonen av silke og „personlig pregede og elegante produkter” som fra gammelt av hadde gitt Frankrike dets industrielle profil, ble det særlig i landets nordlige og østlige deler

De fleste franskmenn drev helst ikke med industri­ arbeid. I Napoleons-tiden ble militære prestasjoner verdsatt høyere enn industrielle. 1800-tallshistorikeren Jules Michelet sier at i Frankrike strømmet mas­ sene til kasernene, i England til fabrikkene. Etter fredsslutningen vendte de fleste soldatene tilbake til de landsbyene og plogfurene de hadde forlatt. I Frankrike skjedde aldri noen rask forskyvning i for­ holdet mellom landsby- og bybefolkning. Ikke før et­ ter den første verdenskrig var befolkningen likt for­ delt mellom by og land. I den utstrekning franskmennene forlot jordbru­ ket, søkte de til yrker der de bedre enn i industrien kunne bevare sin nedarvede individualistiske livs­ form. Den selveide lille håndverksbedriften, butik­ ken eller bistroen lokket mer enn fabrikken. Den vik­ tigste årsaken til Frankrikes langsomme industrialise­ ring var trolig den økonomiske struktur som den store revolusjonen hadde skapt. Under Robespierres korte maktperiode ble bøndene befridd fra sine føydale byrder uten at det ble gitt noen kompensasjon til godseierne. Ut fra tanken på økonomisk vekst var ulempen med denne radikale jordreformen at Frankrike ble et land av selveiende småbrukere som ikke følte noe sterkere press på seg til å utvikle kapitalistiske pro­ duksjonsformer eller — om dette mislyktes — forlate jordbruket til fordel for industrien. I samme retning virket lik arverett; den førte til små bruksenheter og motvirket den sosiale differensieringen innen bondeklassen, noe som i andre land var en viktig forutset­ ning for industrialismens fremvekst.

Troen på teknikken og fremskrittet fikk et nes­ ten rituelt uttrykk i de store verdensutstillingene, der de nyeste pro­ duktene ble beskuet og beundret av enorme tilskuermasser. Den første ble holdt i London i 1851 i Krystallpalasset, som ble reist for dette formålet og som opprin­ nelig lå i Hyde Park.

Krystallpalasset ble i 1854 tatt ned og flyttet til bydelen Sydenham i SørLondon, der bygningen ble utvidet og senere brukt blant annet til stør­ re utstillinger. På tribu­ nen ved nyinnvielsen i 1855 satt (fra venstre) Napoleon III, dronning Victoria, keiserinne Eugénie og prins Albert.

Når man forsøker å vurdere den franske industria­ liseringsprosessen, må man ikke ensidig gå ut fra en sammenligning mellom veksttakten i for eksempel Storbritannia og Frankrike. Tross alt var Frankrike omkring 1900 det fjerde største industriland i verden etter USA, Tyskland og Storbritannia.

Mot slutten av perioden ble det stadig tydeligere at Tyskland var det store fremtidslandet i Europa. Tysklands økonomi var begunstiget ikke bare av den sentrale beliggenheten, men også av en rekke andre faktorer. Tyskerne behøvde ikke selv å utvikle all tek­ nologi, men kunne låne mye, først og fremst fra Eng­ land. Ved at de tyske bedriftene begynte fra et null­ punkt, kunne de allerede fra starten av skaffe seg de mest moderne anleggene, mens de britiske konkur­ Tyskland og USA — rentenes utstyr ikke sjelden var foreldet. Men fremfor industrielle fremtidsland alt ble den tyske industrien kjennetegnet av at den I Tyskland ble visse begrensede områder som Rhin- mer målbevisst enn i noe annet land tok vitenskapelig land og Schlesien tidlig industrialisert. I tilknytning til forskning og høyere og lavere utdannelse i sin tjenes­ gamle håndverkstradisjoner satset man på tekstil-, te. Ved å satse på utdanning av teknikere lyktes det jern- og stålproduksjon. Den splittede politiske tyskerne raskt å innhente det forsprang den britiske strukturen med mange tollgrenser og små markeder industrien hadde. hindret imidlertid lenge utviklingen av en livskraftig Også for USAs utvikling til industrinasjon ble ut­ tysk industri. Dette problemet ble stort sett løst gjen­ byggingen av kommunikasjonene avgjørende. Særlig nom den såkalte tollforeningen av 1834 som gjorde viktige ble Eriekanalen og den transappalachiske alle tyske stater bortsett fra Østerrike til et felles mar­ jernbanen som forbandt Atlanterhavskysten med jordbruksområdene i vest. I og med at det veldige om­ ked. Av største betydning for Tysklands fortsatte indu­ rådet mellom Atlanterhavskysten og Stillehavet ble strialisering ble utbyggingen av jernbanenettet. Dette et felles marked med regional arbeidsfordeling, var førte til at Tyskland fikk den plass i den europeiske det et tidsspørsmål når USAs økonomiske styrke økonomiens sentrum som landet hadde mistet på skulle gjøre seg gjeldende med full kraft. Dette inn­ grunn av oppdagelsen av sjøveiene til Amerika og traff imidlertid først i perioden like etter borgerkrigen 1861-65. India.

____________ 57 Industrialismens nye verden

„Kvinner sikter korn”, malt av Gustave Courbet, 1854. Små enheter og bruk av håndredskaper kjennetegner det jranske jordbruket gjen­ nom hele 1800-tallet.

58

Eriekanalen, som ble åp­ net i 1825, forkortet rei­ setiden mellom Albany og Buffalo med en tre­ djedel og skapte dermed en etter den tids forhold rask forbindelse mellom østkysten og Midtvesten. Båtene ble trukket av hester.

Til tross for den sterke innvandringen utgjorde mangelen på arbeidskraft den amerikanske industris største problem. Derfor ble det brukt mer arbeidssparende metoder enn i Europa. Kjøttpakkerne i Chica­ go brukte samlebånd allerede før borgerkrigen. I pro­ duksjonen av skytevåpen — winchestergeværer og coltrevolvere — begynte man å lage utskiftbare deler, noe som blant annet hadde den fordel at man kunne gå langt i arbeidsdeling. Et av USAs viktigste bidrag til industrialismen ble den rasjonalisering som senere skulle føre til slike foreteelser som taylorismen og in­ dustrirobotene.

Transportrevolusj onen Nye, hurtigere og mer effektive kommunikasjoner var på samme tid både en del av og en forutsetning for industrialiseringen. James Pollard: De kon­ gelige postdiligencene forlater Angel Inn i Islington i 1827. Den hestetrukne vognen var gjennom første halvdel av 1800-tallet fremdeles det normale transport­ midlet til lands både for personer og varer.

Inntil da var tyngre varer hovedsakelig blitt trans­ portert over hav, elver og langs kyster. Ved begynnel­ sen av 1800-tallet la man i de fleste land ned et stort arbeid for å forbedre vanntransporten, først og fremst ved å bygge kanaler. 11858 nådde det britiske kanalsystemet sin største utstrekning med 6800 km. I USA ble Eriekanalen mellom Albany ved Hudsonelva og Buffalo ved Eriesjøen bygd i 1817—25. Den var 584 km lang og reduserte transportkostnadene mellom New York og Midt-Vesten med 90 prosent. I tid ble vannforbindelsene imidlertid ikke særlig forkortet i denne perioden. Riktignok begynte damp­ fartøyer å dukke opp, men de ble ennå hovedsakelig brukt i ferje- og elvetrafikk. På lengre avstander do­ minerte fremdeles seilfartøyene, først og fremst de berømte „tea clippers” av tre og seilduk. Først etter at Suezkanalen ble åpnet i 1869, kunne oseandampere by dem alvorlig konkurranse. Til lands gikk både person- og varetransporter ved begynnelsen av 1800-tallet fremdeles med hest og vogn. Veiene ble imidlertid raskt forbedret. Landeveistransportenes hastighet kunne økes med 6 km/t takket være John McAdams revolusjonerende veibyggingskonstruksjon. De første tiårene i århundret var diligencenes gylne tid. I 1830-årene fantes det i London et transportfirma som hadde 3000 vogner, 150 000 hester og 30 000 kusker og stallgutter. Tidsrommet 1790—1830 går i USA under beteg­ nelsen „The Turnpike Era”. Turnpike-veiene ble bygd av private selskaper og finansiert gjennom vei­ avgifter („turnpike” kaltes den bommen som ble

59

brukt). Men også offentligheten tok ansvar for veive­ senet i de store avstanders land. Fra 1811 og fremover ble det med føderale og statlige midler bygd en „na-

„The Rocket”. Ved å konstruere det første praktisk anvendbare lo­ komotivet innledet George Stephenson en ny epoke, ikke bare i transporthistorien. Den tyske industrimannen Friedrich Harkort (1793-1880) kalte med rette lokomotivet „den likvogn som absolutis­ men og føydalismen fø­ res til kirkegården på

sjonal vei” over Appalachene. Da den ble ferdig, for­ bandt den Cumberland i Pennsylvania med Jefferson City i Missouri. Tidens største nyhet på landkommunikasjonenes område var likevel jernbanen. De første jernbanene ble anlagt i de nordengelske kullgruveområdene som en slags industrispor. Til å begynne med ble vognene trukket av mennesker eller hester, men allerede tidlig begynte man å bruke damp som drivkraft.

Den mest kjente av de tidlige jernbanepionerene var George Stephenson, som i 1814 klarte å kon­ struere et brukbart damplokomotiv for Killingworths gruvebane ved Newcastle. Et tiår senere ble den første jernbanen for offentlig trafikk bygd under hans ledelse: linjen Stockton-Darlington, som ble åpnet i 1825. Suksessen med dette tiltaket førte til at Stephenson også fikk i oppdrag å bygge en jernbane mellom Li­ verpool og Manchester. Oppdragsgiverne hadde tenkt seg at vognene ved hjelp av kjeder skulle trekkes av stillestående dampmaskiner, men mot hard mot­ stand, blant annet i parlamentet, klarte Stephenson å drive igjennom at man fikk bruke „bevegelige damp­ maskiner” , lokomotiver. Det ble utlyst en konkurran­ se om den beste konstruksjonen. Den ble vunnet av Stephensons „Rocket” i konkurranse med blant and­ re svensken John Ericssons „Novelty”. „Rocket”

Utbyggingen av jernba­ nenettet i USA. Jernba­ nene bidrog mer enn noe annet til å åpne det veldi­ ge amerikanske konti­ nentet for bosetting og oppdyrking. Kartet viser hvordan jordbruket brer seg vestover i takt med jernbanene. Godstog mellom Liver­ pool og Manchester omkring 1830. Akvatint av S. G. Hughes etter tegning av I. Shaw. Den største verdien ved de tidlige britiske jernbane­ ne lå i at de lettet gods­ transporten mellom in­ dustriområdene i innlan­ det og havnene.

60

Gjennom fjellpass og tunneler Hvor fremragende de første britiske jernbanebyggernes tekniske prestasjoner enn hadde vært, så var det likevel langt større problemer som oppstod når jern­ baner skulle trekkes gjennom Alpene, Rocky Mountains eller Andesfjellene — eller mellom Christiania og Bergen. Måten man mestret dette på — enten man trakk linjen gjennom høye fjellpass eller sprengte tun­ neler som av og til kunne være flere mil lange — er blitt betegnet som de største tekniske triumfene i menne­ skehetens historie så langt. Heltene bak disse bedrif­ tene var ikke bare fremsynte forretningsmenn og in­ vestorer som skaffet risikokapitalen og de oftest bri­ tiske jernbaneingeniørene som ledet arbeidet på an­ legget. Det var også alle de arbeiderne fra fjern og nær som med enkle hakker og spader bante seg vei gjen­ nom jord- og steinmassene, ikke sjelden med livet som innsats. Den betydningen som ble tillagt jernbanene, viste seg i den rollen som statene spilte for jernbanebyggingen. Graden av statlig innflytelse varierte fra land til land. I Storbritannia ble jernbanene drevet av private Den første tyske jernba­ nen gikk mellom Niirnberg og nabobyen Fiirth. Den ble innviet i 1835.

Dampens fremskritt. Stikk av H. Alken (1828).

hadde den for sin tid fantastiske kapasitet at den kun­ ne trekke fem ganger sin egen vekt med en gjennom­ snittshastighet på 14—20 kilometer i timen. Jernbanene brøt igjennom i et tempo som mangler ethvert sidestykke. Andre land skyndte seg å følge britenes eksempel og bygge ut egne jernbanenett. I 1830 fantes det i Europa bare omkring 30 kilome­ ter jernbane. 1 1840 var tallet 2900, i 1850 23 500, i 1860 51 800 og i 1870 104 900 kilometer. De første dampdrevne jernbanene ble åpnet i Frankrike i 1832, i Belgia og Tyskland 1835, i Østerrike 1838, i Dan­ mark 1847 (København-Roskilde), i Norge 1854 (Christiania-Eidsvold), i Sverige 1856 (Nora-Ervalla, Gdteborg-Jonsered, Malmd-Lund) og i Finland 1862 (Helsingfors-Tavastehus).

Farten lokker og skremmer 16. mars 1825 kunne en ung engelskmann i et brev til sin venninne fortelle om sin første jernbanereise: „I gårfikk vi beskjed om at vi følgende dag kl. 12 kunne få prøve en tur med den nye lokomoti vmaskinen ...Så i dag harjeg hatt den opple­ velsen —forjeg vil ikke kalle detfornøyelsen —å ta en tur på omkring åtte kilometer medjernbane. Det tok nøyaktig ett kvarter — altså med en fart på drøyt tretti kilometer i timen... Denne høye hastigheten vir­ ker skremmende på meg. Det er egentlig mer et spørsmål om å fly. Og det er umulig å ri ve seg løsfra tanken på den øyeblikkelige død som vil­ le ramme oss h vis den minste ulykke skulle inntreffe. Jegfikk en hode­ pine som jeg ikke er blitt helt kvitt ennå. Min venn Sefton er overbevist om at noeforferdelig må bli resultatet av denne oppfinnelsen. Stort sett er jeg imidlertid meget glad for å ha fått oppleve dette mirakel og ha reist med det. Men samtidig tviler jeg ikke på at denne min første tur med jernbane også kommer til å bli den siste. ”

selskaper med relativt liten statlig kontroll. Dette kunne av og til føre til ganske kaotiske forhold, som gjorde at landet til tider ble benyttet som avskrekken­ de eksempel i jernbanedebattene på kontinentet. I USA ble jernbanene også bygd av private interessen­ ter, men med generøs støtte fra den føderale regje­ ringen, blant annet ved tildeling av jord. Belgia satset derimot allerede fra begynnelsen av på statsdrevne jernbaner. I Frankrike bygde man ut et hovedbanesystem i samarbeid mellom staten og de private selskapene. Med Paris som sentrum strålte jernbanelinjer ut i provinsene lik eikene i et hjul. I Tyskland var det opprinnelig mest privatbaner, men etter hvert ble disse nasjonalisert av delstatene med Preussen i spissen. Variasjonene var altså store, men helhetsinntryk­ ket blir at statsmaktene engasjerte seg i jernbanebyggingen på en helt annen måte enn i noen annen forretningsvirksomhet, og i strid med den rådende oppfatning om statens passive rolle i det økonomiske

liv. Man kunne i det minste delvis se dette som et ut­ trykk for en forståelse av den avgjørende betydning jernbanene hadde for den økonomiske utvikling. Det kunne også tyde på at man innså de muligheter man hadde til ved hjelp av jernbanene å mobilisere en slag­ kraftig krigsmakt — selv om man ikke må se bort fra den rollen jernbaneinteressene ofte spilte som politis­ ke pressgrupper. Det er i det hele tatt neppe mulig å overvurdere jernbanens betydning. Den forkortet dramatisk alle avstander, og både personer og varer kunne transpor­ teres langt raskere enn tidligere. I 1872 kunne Jules Verne la Phileas Fogg reise jorden rundt på 80 dager. 1 1830 ville en slik reise trolig ha krevd elleve måne­ der. Den tiden man vant, må så godt som utelukkende skrives på jernbanenes konto. Sjøreisene hadde ennå ikke blitt nevneverdig kortere. Jernbanene spilte en avgjørende rolle for industri­ samfunnets utvikling. De dekket de enorme trans­ portbehovene som oppstod når varer som jern, kull, ull, tøyer og kjemikalier skulle fraktes i store mengder over lange avstander — fra råvarekildene til fabrikke­ ne og derfra ut til markedene. Takket være jernbane­ ne ble det større muligheter til å spre industrien til nye steder; fabrikkene behøvde ikke nødvendigvis legges til de områdene der råvarene eller kraftkildene fan­ tes. Jernbanen gav også opphav til en sterk etterspørsel etter jern og stål, og gjorde det dermed mulig for jernog verkstedindustrien å utvikle seg. Nye investeringsmuligheter og former for pengeplassering ble åpnet for den kapitalen som samlet seg blant annet innen tekstilindustrien.

tikk. De tekniske fremskrittene innen jern-, stål- og verkstedindustrien gjorde det mulig å produsere mer effektive våpen i mye større antall enn tidligere. Napoleonskrigenes glattborede munnladningsgeværer ble erstattet av riflede, bakladede repetergeværer med større rekkevidde, treffsikkerhet og ladningshastighet. Tidlige maskingeværer med flere løp ble utviklet; disse kunne nå opp i ca. 120 skudd pr. minutt. En slik var J.R. Gatlings „revolverkanon” med 6—10 piper, som ble lansert i 1860-årene. Pipe­ ne var vridbare omkring en akse i likhet med magasi­ net i en revolver. Også kanonene ble forbedret: De ble bakladet, man begynte å rifle kanonløpene for å gi kulen et ret­ tere løp gjennom luften, og de massive, runde kulene ble erstattet av eksplosive, spisse granater. Sjøkrigføringen ble revolusjonert ved at seilfartøyer av tre ble erstattet med damp- og propelldrevne panserskip. De gamle munningsladede kanonene som skjøt gjennom porter i skipssiden og måtte trek­ kes inn etter hvert skudd for å lades på nytt, ble erstat­ tet av bakladede kanoner som ble stilt opp i pansertårn, der de var bedre beskyttet og raskere kunne la-

____________ 61 Industrialismens nye verden

Krigen industrialiseres En lite tiltalende, men vesentlig side av industrialise­ ringen er dens innvirkning på krigføring og maktpoli­ des og siktes inn. For sjømakten Storbritannia førte dette til at landets flåte, som bestod av gammeldagse linjeskip, nesten bokstavelig talt ble akterutseilt. Den våpentekniske utviklingen drev også fram for­ andringer i strategi og taktikk. Man kjempet ikke lenger i sluttede formasjoner som de høyeste offisere­ ne personlig kunne overvåke og lede. Enhetene ble gjort mindre, initiativet i større utstrekning overlatt til lavere befal, og stabenes oppgave ble først og fremst å planlegge i store trekk. De høyere offiserene kom på denne måten på av­ stand fra den stridende troppen og dermed fra drepingens virkelighet. Man kan muligens spekulere over hva dette kan ha betydd for taktikkens utvikling eller snarere mangel på utvikling og tilpasning til de endre­ de forhold. Det vi kan slå fast, er at de mer effektive våpnene som regel gav størst fordeler til forsvareren og gjorde angrep mer kostnadskrevende regnet i menneskeliv. Videre at generalene likevel lenge fort­ satte å gi ordre til gammeldagse, massive infanteri-

Gatlingkanon kaliber 11,4, montert på en hjullavett. Når sveiva på høyre side dras rundt, roterer de ti pipene og låsmekanismene. Patro­ nene faller da fra maga­ sinet ned i matesylinderen, føres inn i kamrene og avfyres.

Orlogsfartøyenes panser var ikke bare beregnet på å beskytte skipet mot artilleriprosjektiler. Det skulle også gi tyngde og styrke i en kamp der det gjaldt å tilintetgjøre mot­ standeren ved å renne ham ned. Samme formål hadde brodden som stakk ut i vannlinjen for­ ut. Sørstatenes panser­ skip „StonewaU”.

62____________ Industrialismens nye verden

Den nordamerikanske borgerkrigen var den første større krigen der jernbanen spilte en rolle. Bildet viser et troppetransporttog som har sporet av i skogene i sta­ ten Mississippi.

angrep i åpent terreng. Resultatet ble tapstall som til da hadde vært ukjente. Også i forbindelse med industrialiseringen av krig­ føringen er det grunn til å understreke jernbanenes avgjørende betydning. De gjorde det mulig raskt å fø­ re fram tropper dit man ønsket dem, noe som natur­ ligvis hadde størst betydning på kontinenter med sto­ re avstander. At det fantes godt utbygde jernbanenett og at de militære lederne hadde evne til å utnytte dem, forklarer en god del av Preussens militære tri­ umfer i 1864—71, og også nordstatenes seier i den Verdens råjernsproduksjon 1800—1913. Om­ kring 1850 begynner produksjonskurven for verden som helhet å stige bratt. Menneskeheten er på vei inn i jern- og stål­ alderen.

amerikanske borgerkrigen. Med jernbanenes hjelp kunne regjeringene også samle tropper for å slå ned opprør, for eksempel da østerrikske, prøyssiske og hessiske styrker ble ilsendt til Frankfurt am Main i september 1848 for å slå ned et revolusjonært kupp­ forsøk mot den alltyske nasjonalforsamlingen (jfr. s. 240). En stats militære styrke skulle heretter ikke lenger bli bestemt først og fremst av folkemengden, men i vel så høy grad av den industrielle kapasiteten og jernba­ nenettet. Industrialiseringen av krigføringen fikk re­ volusjonerende følger for styrkeforholdene mellom „europeerne” og jordens øvrige befolkning. Den overlegenhet som Vesten tidligere hadde hatt over resten av verden, ble nå fullstendig, og var en forut­ setning for den „nye imperialismen” som skulle prege de siste tiårene av 1800-tallet.

På terskelen til stålalderen Tungindustrien som begynte å vokse fram i Vest-Europa og USA omkring midten av 1800-tallet, var for sin utvikling avhengig av rikelig tilgang på billig jern. Metallet trengtes til jernkonstruksjoner av forskjelli­ ge slag, til broer, sluseporter, lokomotiver, skinner og ikke minst til den nye industriens egne maskiner og redskaper. Man hadde behov for jern både i form av støpejern og i form av stål. Når jernmalm varmes opp i en masovn ved hjelp av koks eller kull, vil jernet man får, råjernet, inneholde atskillig av grunnstoffet karbon. Råjernet utvider seg noe når det størkner og kan derfor brukes til støping. Størknet råjern er imidlertid sprøtt og kan ikke smis til verktøy eller våpen. I eldre tider skaffet man seg

63

smibart jern ved hjelp av forskjellige håndverksmes­ sige metoder — tysksmiing, vallonsmiing, lancashiresmiing. Disse hadde alle det til felles at råjernet skifte­ vis ble varmet opp og hamret, slik at karboninnholdet etter hvert sank til ønsket nivå. I siste halvdel av 1700-tallet hadde man i England utviklet en metode for industriell produksjon av smi­ bart jern av råjern. Prosessen, som er blitt kalt puddlingsprosessen, bestod i det vesentlige i at råjern med tilsetninger ble smeltet i en flammeovn som var ut­ styrt med røremekanisme i smeltemassen (eng. puddle, røre). Det størknede produktet ble bearbeidet med damphammer og forarbeidet videre til stangjern. Men tilbake stod problemet med hvordan man skulle finne en metode for virkelig masseproduksjon av stål. Siden karboninnholdet i stål er mindre enn i støpejern, men større enn i stangjern, måtte man fin­ ne en praktisk måte å behandle råjernet på slik at det nye produktet hadde et passende prosentinnhold av karbon. Løsningen ble funnet like etter midten av 1800-tallet. Luft med stort trykk ble blåst inn i glø­ dende råjern inntil en passende mengde karbon i rå­ jernet var blitt forbrent og drevet bort. Den eldste av disse stålfremstillingsprosessene er

massen, og lufttilførselen ble stanset når karboninn­ holdet var blitt som det skulle være. Effektiviteten ved bessemerprosessen var så stor at stålprisen kunne senkes til en sjuendedel av det den hadde vært. Ved løsningen av de tekniske problemene samarbeidet Bessemer med svensken G.F. Goransson, og det var også på svensk jord — ved Edskens masovn nær

Stålproduksjon etter bes­ semermetoden skjer i en konverter. Flytende rå­ jern fylles i en bessemerkonverter, en tippbar, stålmantlet ovn, foret med et ildfast materiale som, for å motstå det su­ re slagget som dannes, vanligvis består av silikattegl eller kvarts (1). Gjennom innblåsning av bare luft eller luft blan­ det med oksygen frigjø­ res råjernet — som må være kisel- og manganrikt, men fosforfattig — delvis fra kull og andre legeringsstoffer og om­ dannes til stål. Først ok­ syderes ogforslagges i hovedsaken mangan og kisel under gnistdannelse og sterk varmeutvikling, deretter oksyderes kullet og forsvinner i gassform (2). Når kullinnholdet er sunket til ønsket nivå, tippes konverteren frem­ over, slagget blir fjernet (3) og stålet blir helt i former (4).

Bessemerblåsning, olje­ maleri av Josef Wilhelm Wallander (1821-88). „Prosessens ganske ene­ stående ytre forløp, som et strålende og buldrende naturfenomen, kom i uvanlig grad til å tale til fantasien. ” (Eli F. Heckscher.)

bessemerprosessen. 11855 fikk engelskmannen Hen­ ry Bessemer patent på en metode for stålfremstilling i stor skala. Man pumpet inn luft gjennom hull i bun­ nen av en konverter, en ofte pæreformet og dreibar beholder, som inneholdt smeltet råjern. Temperatu­ ren holdt seg høy nok ved forbrenningsprosessen i

Sandviken i Gåstrikland — at det første gang lyktes å fremstille brukbart stål i en bessemerovn. Bessemermetoden hadde mange fordeler, men og­ så visse svakheter. Selve prosessen foregikk nemlig meget fort — i løpet av 15—20 minutter — og var van­ skelig å kontrollere, noe som gjorde stålets kvalitet

64____________ Industrialismens nye verden

Forretningsbankene spil­ te en nøkkelrolle i indu­ strialiseringsprosessen. Forhandling om lån i bankierens private kon­ tor, maleri av John Callcott Horsley (1817— 1903).

ujevn. Råjernet måtte dessuten være av god kvalitet. Disse begrensningene ble overvunnet ved hjelp av siemens-martinprosessen, som i 1860-årene ble ut­ viklet av en naturalisert tysker i Storbritannia, Wil­ helm Siemens, og to franske metallurger, brødrene Martin. Istedenfor bessemerkonverteren ble det an­ vendt en forholdsvis grunn beholder, og man lot en brennende blanding av gass og luft stryke langs over­ flaten av det smeltede råjernet slik at karbon og andre forurensninger forbrant. Det var viktig at man på denne måten oppnådde en nøyaktig kontroll av pro­ sessen slik at kvaliteten på stålet ble god. En særlig betydning fikk det at man i siemens-martinprosessen for første gang kunne bruke skrapjern som råvare ved siden av råjernet. På ett vesentlig felt var både bessemer- og siemensmartinprosessene utilfredsstillende. Ingen av dem kunne utnytte jernmalm som inneholdt mye fosfor. Dette problemet ble løst i 1879 ved thomasprosessen, oppkalt etter opphavsmannen S.G. Thomas. Det for­ delaktige ved denne prosessen var at konverterne ble foret med kalk, et basisk stoff som inngikk kjemisk forbindelse med fosforet og dermed frigjorde dette fra stålet. De tre nevnte prosessene for stålframstilling dan­ net en ny epoke i industrialismens historie. Uten den

masseproduksjonen av billig stål disse prosessene gav opphav til, ville hverken utbyggingen av jernbanenet­ tet i verden eller Tysklands og USAs hurtige indu­ strialisering vært mulig.

Hvor kom pengene fra? Transportrevolusjonen og overgangen fra lett til tung industri var uhyre kapitalkrevende. Hvordan ble den egentlig finansiert? Så lenge tekstilindustrien med sine høye profitter og sitt lille kapitalbehov dominerte, ble investering­ ene for det meste skaffet til veie ved selvfinansiering og kortsiktige lån fra handelshus eller formuende pri­ vatpersoner. Men da tyngdepunktet ble forskjøvet mot jern, kull og stål, krevdes realkapital av et ganske annet omfang, og industrifinansieringen måtte søke nye veier. I lang tid hadde det eksistert private bankfirmaer som blant annet syslet med å formidle statslån. Brød­ rene Rothschild hadde således gitt finansiell støtte til Storbritannia i kampen mot Napoleon. Firmaene hadde også kunnet gi kortsiktige kreditter til industri­ herrer, og på et senere stadium hjalp de jernbanesel­ skaper med å formidle aksjer og obligasjoner til al-

menheten. De fungerte altså som forretningsbanker, og fordi de ikke sjelden fikk avgjørende innflytelse på bedriftene, kom de til å spille en sentral rolle i indu­ strialiseringsprosessen. På kontinentet, der kredittvesenet var relativt uutviklet i forhold til de krav som den raske industrialise­ ringen stilte, vokste det omkring midten av århundret fram en ny type kredittinstitusjoner. Det var investeringsbanker som så det som sin hovedoppgave å yte framfor alt industrien og samferdselen langsiktige kreditter. Grunnlaget for virksomheten var ikke som hos de eldre bankene innlåning, men en stor aksjeka­ pital. Virkelig fart skjøt virksomheten først i 1850- og 1860-årene. Etter påtrykk fra Napoleon III grunnla brødrene Pereire i Frankrike Crédit Mobilier i 1852. Etter fransk forbilde ble det i Tyskland grunnlagt en rekke investeringsbanker som ble store suksesser. Denne nye typen finansinstitutter viste her, i et øko­ nomisk ennå relativt tilbakeliggende land med rike fremtidsmuligheter, sin evne til å få fart på investe­ rings virksomheten. Den ble dermed en av de faktore­ ne som hjalp Tyskland til å innhente Storbritannias økonomiske forsprang. Når det gjaldt å skaffe kapital, var aksjetegning en av de viktigste metodene. En forutsetning for frem­ veksten av et noenlunde stort aksjemarked var at lov­ givningen godtok prinsippet om begrenset ansvar. Tidligere hadde aksjeeierne i en bedrift i de fleste land vært ansvarlige for dens gjeld „til siste skilling og siste tønne land”. Nå ble det vedtatt nye lover som innebar at ingen kunne tape mer penger enn han hadde skutt inn i bedriften. En viktig milepæl i denne utviklingen

____________ 65 Industrialismens nye verden

Wells, Fargo & Co. het det bankierfirmaet som finansierte gullrushet i California 1848—49.. Bankfolkene ser hånd­ faste ut, og det kunne trenges. Risikoen for ran var stor, og gulltransportene fra California måtte beskyttes av væpnet eskorte.

utenfra. Følgen ble en betydelig kapitaleksport fra industriverdenens sentrum til dens periferi. Særlig vik­ tig ble den britiske kapitalstrømmen til USA og La­ tin-Amerika. Også bankierene i det tradisjonelle småsparerlandet Frankrike var store långivere til land som holdt på å bli industrialisert. For eksempel ble de svenske statsbanene bygd ved hjelp av franske statslån.

På vei mot en verdensøkonomi

Bankieren, som den franske karikaturtegneren Honoré Daumier (1808—79) så ham.

ble nådd da det i Storbritannia i 1856 ble mulig å grunnlegge selskaper med begrenset ansvar ved en enkel registreringsmetode. Også de internasjonale kapitalbevegelsene fikk grunnleggende betydning for industrifinansieringen. I de tidlig industrialiserte landene oppstod det etter hvert et overskudd på kapital som av mangel på til­ strekkelig lønnsomme investeringsobjekter i hjem­ landet søkte ut over grensene. På den annen side var de land der industrien var i ferd med å bli oppbygd, som regel kapitalfattige og hadde behov for tilskudd

Kapitalbevegelsene var bare ett tegn på den økono­ miske internasjonaliseringsprosess som fant sted. Andre tegn var masseutvandringen og den suksessive avviklingen av livegenskap og slaveri. Begge innebar jo at produksjonsfaktoren arbeid ble bevegelig og kunne settes inn i de næringer og bedrifter der avkast­ ningen var størst, uavhengig av geografisk beliggen­ het. Varehandelen økte sterkt i denne perioden. Mel­ lom 1830 og 1870 ble verdien av utenrikshandelen pr. person fire- eller femdoblet i Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Østerrike og de nordiske land. Alle industristater ville selge sine produkter og skaf­ fet seg derfor markeder i andre land og verdensdeler. Etter hvert som nye områder ble kolonisert, ble nye råvarekilder tilgjengelige og nye kapitalbehov opp­ stod. På denne måten ble det knyttet økonomiske bånd mellom de mest atskilte deler av verden, og alle land kom i et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre. Det ble skapt et verdensomspennende økonomisk system, et slags blodomløp med hjertet i London.

66____________ Industrialismens nye verden

Den ekspanderende ver­ denshandelen skapte et voksende marked for forsikring. Bildet viser interiøret i Lloyd’s ho­ vedkontor i London. Lloyd’s var (og er) en sammenslutning av for­ sikringsgivere, som opp­ rinnelig drev med sjøforsikring.

Gjennom et vidt forgrenet årenett var det en uopp­ hørlig strøm av varer, tjenester og kapital. Det som skjedde i den ene delen av verden, fikk straks virkninger i den andre. En viktig forutsetning for dette var at regjeringene omkring 1850 begynte å føre en stadig mer konse­ kvent liberal økonomisk politikk. Tidligere hadde man i de fleste land hatt en mengde reguleringer som siktet mot å dirigere strømmene av varer, kapital og arbeidskraft i de spor som regjeringene anså ønskeli­ ge. Ved toll og importrestriksjoner forsøkte man for eksempel å beskytte hjemlandets næringsliv mot utenlandsk konkurranse. Resultatet ble en rekke iso­ lerte nasjonale økonomier. En enhetlig verdensøko­ nomi kunne ikke vokse fram.

Verdensøkonomien liberaliseres Nå ble dette systemet avviklet i land etter land. Vik­ tigst vår det at de fleste stater gikk over til frihandel. Stor betydning fikk en fransk-britisk handelsavtale som ble undertegnet i 1860 under medvirkning av den kjente nasjonaløkonomen Richard Cobden, den såkalte Cobdentraktaten. Fordi andre land lett kunne slutte seg til den, ble den hjørnesteinen i et internasjo­ nalt frihandelssystem. Til og med USA, som hadde bygd opp sine industrier bak beskyttende tollmurer, lempet nå på sin proteksjonistiske politikk. For de land som i likhet med USA og Tyskland be­

gynte å bli sterkt industrialisert først omkring midten av århundret, var den økonomiske liberaliseringen ikke på noen måte problemfri. Fremveksten av en egen livskraftig industri ble ofte bremset av overmek­ tig britisk konkurranse, og den sentrale rollen som pengemarkedet i London spilte under The Free Trade Era, kunne bli opplevd som en utålelig av­ hengighet. Sterke industriinteresser i USA og Tysk­ land kom derfor til å gå i bresjen for den proteksjonis­ tiske politikken som skulle få stadig mer gjennomslag i 1870—80-årene. Den liberale verdensøkonomien skapte kanskje velstand „i det lange løp”, men som Lord Keynes har påpekt: „I det lange løp er vi alle døde.” Det som var mest iøynefallende på kort sikt, var ofte de vanskelig­ hetene som systemet medførte både for bedriftslede­ re og arbeidere. Strukturforandringer påvirket næringslivet raske­ re jo lenger integrasjonen fortsatte. Et teknisk frem­ skritt som gjorde en bestemt fremstillingsmåte forel­ det, kunne i løpet av kort tid gjøre mengder av men­ nesker arbeidsløse og ruinere et stort antall bedrifter. Et børskrakk i Amerika fikk virkninger i Europa og omvendt. Systemets akilleshæl var konjunkturnedgangene, kapitalismens „kriser”. Lavkonjunkturer, dårlige ti­ der, var ikke noe nytt, men de skyldtes som regel dår­ lige avlinger eller tilfeldige spekulasjonsbobler. Men nå ble det stadig tydeligere at regelmessig tilbakeven­ dende konjunktursvingninger på en eller annen måte

67

var innebygd i det kapitalistiske system og derfor uunngåelige. Etter industrialismens gjennombrudd fikk også krisene større omfang og mer gjennomgripende virkninger enn tidligere. Fra bedriftens synspunkt gjorde den kapitalen som var nedlagt i den og som måtte for­ rentes, en avsetningskrise til en særdeles alvorlig his­ torie. Arbeideren som ikke lenger hadde et eget jord­ stykke å falle tilbake på, var for sin egen og familiens eksistens avhengig av de jobbene som industrien til enhver tid kunne tilby. For ham kunne en krise inne­ bære en personlig katastrofe i et samfunn som ikke kjente til ord som arbeidsmarkedspolitikk og arbeids­ ledighetstrygd. Integrasjonen fikk også maktpolitiske konsekven­ ser. Den kapitalistiske verdensøkonomien forutsatte at den private eiendomsretten ble respektert, alltid og overalt. Internasjonale avtaler, for eksempel om fri­ handel og rentebetalinger, måtte holdes. Systemet forutsatte en rimelig grad av politisk stabilitet og gjensidig tillit, i hvert fall de ledende stormaktene imellom. Til tross for den nevnte proteksjonistiske bølgen mot slutten av 1800-tallet, fungerte den integrerte verdensøkonomien nokså bra til et stykke inn på 1900-tallet. Da bukket den under for de påkjen­ ninger som den første verdenskrig, den russiske re­ volusjon og verdensdepresjonen hver på sin måte ut­ gjorde.

Én verden „Bursjoasiet har gjennom sin utnyttelse av verdensmarkedet gitt alle lands produksjon ogforbruk kosmopolitisk form. Den har til reaksjo­ nens store sorg rykket bort det nasjonale grunnlagetfor industrien. De eldgamle nasjonale industriene er blitt tilintetgjort og ødelegges hver dag. Defortrenges a v nye industrier, som det blir et li vsspørsmålfor al­ le siviliserte nasjoner å få innført, industrier som ikke lenger bearbei­ der innenlandske råvarer, men råvarer fra de fjerneste områder, og h vis produkterforbrukes ikke bare i hjemlandet, men i alle verdensde­ ler. Istedenfor de gamle behovene, som kunne tilfredsstilles ved hjelp av landets egne ressurser, trer det inn nye som trenger produkterfra de fjerneste land og klimasonerfor å bli tilfredsstilt. Istedenfor den gamle lokale og nasjonale selvtilstrekkeligheten og isolasjonen trer en allsi­ dig samferdsel, en allsidig nasjonenes avhengighet av hverandre. ” (Karl Marx og Friedrich Engels i „Det kommunistiske manifest”.) Den kapitalistiske verdensøkonomiens storhetstid er også imperialismens. Europas og USAs økonomis­ ke vekst omdannet maktforholdene mellom „europeernes” verden og de verdener som senere etterkom­ mere skulle kalle den tredje og den fjerde. Vi skal nå gå over til å studere hvordan disse sistnevnte verdener ble påvirket av møtet med den teknisk og vitenskape­ lig overlegne vestlige sivilisasjon, og vi begynner med Afrika. Industrikapitalismens økonomi skapte rikdom­ mer for noen, men — i hvert fall på kort sikt — utrygghet for flere. En­ gelske fagforeningsmed­ lemmer klager sin nød for kong Vilhelm IV i 1834.

Afrikas store ufredstid

Kediven Muhammed Ali (1769—1849), en skrup­ pelløs maktpolitiker, ble skaperen av det moderne Egypt og la grunnen til et dynasti som regjerte til 1952. Lavert tegning ut­ ført av Sir David Wilkie (1785-1841).

Europeere som var på besøk i Afrika på 1800-tallet, ble ofte sjokkert over all den volden de ble vitne til eller hørte om. Det de trodde at de så, var hedenskapens og barbariets heslige ansikt.

Denne europeiske fortolkningen var like feilaktig som volden var virkelig. Volden var hovedsakelig et symptom på en krise som av flere grunner ram­ met store deler av Afrika nettopp på 1800-tallet.

Virkningene av den store samfunnsomveltningen i Europa gjorde seg naturlig nok først gjeldende i Nord-Afrika. En moderniseringsprosess med euro­ peiske fortegn tok sin begynnelse, og Egypt var det iandet som først ble trukket inn i den. Napoleons egyptiske ekspedisjon i 1798 innebar et vendepunkt. Franskmennene representerte et nytt Europa som teknisk og militært var den tradisjonelle

islamske sivilisasjon langt overlegent. Deres invasjon var en utfordring til hele det egyptiske samfunn. Napoleon viste stor respekt for islam, men ble aldri trett av å understreke for egypterne at tyrkerne var degenererte tyranner og at Al-Azhar-moskeen i Kai­ ro var et naturlig sentrum for den sanne islamske tro. Dermed bidrog han til å vekke den egyptiske nasjona­ lismen til live. Da franskmennene hadde reist, vendte tyrkerne tilbake. I den ekspedisjonsstyrken som sultanen sendte til Egypt, var det en offiser av albansk avstam­ ning ved navn Muhammed Ali. Ved å fremstille seg som talsmann for Egypts interesser overfor både tyr­ kere og mamelukker, lyktes det ham å gjøre seg til hersker i landet og hevde dets selvstendighet overfor Tyrkia.

Modernisering i Egypt Det virker ikke som om Muhammed Ali har hatt noe større mål enn å befeste og utvide sin egen og sine venners makt. Men til tross for dette ble han en bane­ bryter og reformator. Hans maktpolitikk krevde en moderne hær og flåte, og dette forutsatte i sin tur en modernisering av landets økonomi og undervisnings­ vesen. Muhammed Ali opprettet moderne skoler som gav undervisning i vestlig naturvitenskap og teknikk. Egyptiske studenter ble sendt til europeiske universi­ teter. Vanningsanleggene ble forbedret slik at man kunne dyrke også i Nilens lavsesong. En statseid in­ dustri ble bygd opp, og statsforvaltningen — særlig

69 CLA§«

Spansk angrep 1830 Ceuta (Spania),

Fransk in v 'sfokl798?d Ali otfmansk stattd5-49 । Suezkanalen blir I åpnet 1869 Egyptisk hjelp ti! den osmahs sultanen i den greske frihets'krigen 1824-27

.ALGERIE

Fransk invasjon 1830. Fram ti! den franske erobringen blg Al­ gerie styrt av beyer underbsmansk overhøyhet

SYRIA

^Egyptisk okkupasjon 1831-^40 tn otwkkupa-

'4 . Mekka

Den.religiøse Sanusi-orden bygge befestede sentre i Sahara

Fransk ekspansjon langs Sene(jalelva 1860—80

.-•Tombouctou

Tuculorer

""[Egyptisk \ X . If okkupasjon \ T , lav Sudan eS^akin (lffl| Egypt 1846)

Fulani-djihad proklamert 1804, oppslukte Hausaland og føcfø tikét-etdtanatet Sokoto me dannet

iwa\(til Egypt 1846)

'■•Khartc 1 (gr.laq


Freetown

Tånsk

Det kristneuteist (ømmet Etiopia byiges a ?/iV^OPP' underJEhrpdoro. 1855"Johanr^f1870-89^

HAUSALAND

^"NIGERIA •Lagos (britisk 1860) •Calabar

/ Liberiagr.lagt 1821 forfrigiv/ ne amerikanske negerslaver

Guldkysten britisk protektorat ca. 1870

Sierra Leone gr.lagt 1791, britisk koloni 1808

,ha' f Kismayu Dd (til Egypt 1875-76)

Libreville «V. (fransk koloni for rømte slaver, gr.lagt 1849)

Victoriasjøen

jr PEMBA ■ ♦ZANZIBAR

SwahiH-arabernes vei til inn­ landet .CHOKWE

lya^a

Portugisiske besittelser på Angola-kysten oyiMBuybu

IBAROT3ELAND

pjABELE/^

Felttog

TRAN:

---------- Afrikanske stater —— Britiske besittelser 1880

Omkring 1880 ntK^Merinariket lagt under seg storparten av øya

Khoikhoi

Franske besittelser 1880 — Sentre for muslimsk vekkelse og djihad’er i Vest-Afrika

— Omtrentlig område for Sanusi-ordenens befestede støttepunkter

KAPPLA

——— Al-Haddj Umars erobringer Chokwe-rikets største utbredelse

skattesystemet — ble gjort mer effektiv. Økonomien ble stadig mer innrettet på bomullseksport. Dette gav Muhammed Ali verdifull utenlandsk valuta, men gjorde på lengre sikt landet avhengig av et eneste pro­ dukt og et eneste land, Storbritannia.

Kappstaden •

Muhammed Alis utenrikspolitikk gikk ut på å skaffe seg fordeler på bekostning av det stadig svake­ re tyrkiske riket. For en tid klarte han å ta Palestina og Syria i besittelse, men ekspansjonspolitikken, som ble støttet av Frankrike, møtte bestemt britisk motstand,

Afrika 1800-1880.

70 Afrikas store ufredstid

Vanningskanal i Nildeltaet. Gjennom forbedre­ de anlegg for kunstig vanning kunne Egypts arealer med dyrkbar jord økes meget betydelig. Samtidig kunne den samme jorda utnyttes til mer enn én avling i året.

og han måtte oppgi sine erobringer. Med større suk­ sess bekjempet han wahabittene i Arabia (s. 85) og bygde opp et egyptisk imperium i Sudan. Noen samfunnsreformator var Muhammed Ali ik­ ke. Flertallet av befolkningen, de fattige bøndene, var hardt tynget av skatter og utskrivninger. De reagerte med opprør, som alle ble slått brutalt ned. Under en av Muhammed Alis nærmeste etterføl­ gere ble jordpolitikken liberalisert. Landsbysamfunnet skulle ikke lenger kollektivt svare for skattebeta­ lingen, og den enkelte bonde fikk større frihet til å dis­ ponere sin jord. De nye mulighetene ble varetatt først og fremst av en gruppe rike og foretaksomme bønder, som ofte av regjeringen ble valgt til landsbyeldster. Offiserene i den nasjonale egyptiske hæren ble i stor

Gateliv i 1800-tallets Kairo.

1848. Kairo ble ombygd etter mønster av Napoleons Paris og utstyrt med storslåtte, men kostbare monumentalbygninger. Et fransk ingeniørfirma fikk i opp­ drag å bygge en kanal over Suezeidet, og i 1869 kunne denne innvies. Erobringspolitikken i Sudan fortsatte. Alt dette kostet mange penger, og Egypt havnet i en stadig sterkere finansiell avhengighet av først og fremst Storbritannia og Frankrike.

Voldtekt i Algerie

Under til høyre: Innvielsen av Suezkana­ len den 17. november 1869. Ved et sammen­ treff ble kanalen ferdig samme år som Central og Union Pacific Railroad ble knyttet sammen i det nordamerikanske Vesten — to milepæler i utviklingen av kommu­ nikasjonene med verdenshistoriske konse­ kvenser.

utstrekning rekruttert blant sønnene til slike bønder. Moderniseringen og den utenrikspolitiske ekspan­ sjonen fortsatte også etter Muhammed Alis død i

Suezkanalen Den gamle tanken om å forbinde Rødehavet og Middelhavet med en kanal hadde både Napoleon og Metternich vært opptatt av, men den ble til virkelighet først gjennom franskmannen Ferdinand de Lesseps (1805—94), en teknokrat av Saint-Simons skole (jfr. s. 183). Lesseps la i 1854 fram for Egypts visekonge Said pasja en detaljert plan for det kanalanlegg som til tross for problemer og motstand ikke minst fra britisk side, ble bygd i årene 1859—69. Lesseps klarte å få pasjaen til å gi konsesjon til et kanalselskap der Frankrike hadde aksjemajoriteten. Av epokens mange kanalforetak er nok Suezkanalen i særklasse det viktigste. Den førte til en radikal forkortelse av transportveiene mellom Europa og det sørlige og østlige Asia — med virkelig verdenshistoriske følger.

Også i Maghreb — den delen av Nord-Afrika som i dag består av Marokko, Algerie og Tunisia — ble det i denne perioden skapt et europeisk brohode. Områ­ det, som i Europa vanligvis ble kalt Barbareskstatene, hadde i lang tid vært utgangspunkt for en piratvirksomhet som irriterte de europeiske sjøfartsnasjonene og tvang dem til å betale årlige løsesummer for å unngå angrep mot sine handelsfartøyer. Sjørøveriets omfang og betydning synes imidlertid å ha blitt over­ drevet i europeiske kilder. Karl Xs franske regjering hadde behov for å høyne sin politiske prestisje overfor den truende julirevolusjonen. Derfor foretok han i 1830 en militær ekspedi­ sjon til Algerie. Til forbauselse for alle — også de

71 franskmennene som deltok — lyktes denne ekspedi­ sjonen så godt at deien i Algerie avstod landets suve­ renitet til den franske kongen. Fortsettelsen skulle bli betydelig vanskeligere. Den franske okkupasjonen vekket til live en religiøst farget motstandsbevegelse. Mot slutten av 1830-årene fikk denne en energisk og fremgangsrik leder i Abd al-Qadir. For å beseire ham måtte franskmenne­ ne sette inn mer enn 100 000 mann, en tredjedel av den franske hær. I 1847 ble han forrådt og overgitt som fange til franskmennene, men motstanden fort­ satte i andre former. Ikke før mot slutten av 1870årene var den franske nyordningen i Algerie helt gjennomført. Under den lange og grusomme krigen ble det fatti­ ge landet herjet på en forferdelig måte. Begge parter gjennomførte angrep mot landsbyene for å skaffe mat til troppene og presse innbyggerne til å ta parti for dem. I krigens spor fulgte hunger og pest. Bare i 1868 skal 300 000 algirere ha mistet livet.

For å styrke stillingene på lang sikt delte de franske myndighetene ut jord som de hadde konfiskert fra den innfødte befolkningen, til innvandrede europee­ re, hovedsakelig franskmenn. Disse såkalte colons hadde som regel den beste jorda, og takket være sine økonomiske ressurser og tilgangen på billig algirsk arbeidskraft kunne de drive et lønnsomt jordbruk. Den katolske religion og den franske kultur spilte for dem en lignende rolle som kalvinismen og den hvite hudfargen for Sør-Afrikas boere; de var et samlende bånd og en kilde til overlegenhet over den innfødte muslimske befolkningen.

„Den muhammedanske vekkelsen” Engelskmannen W.G. Palgrave gav i 1872 ut en bok med tittelen „Essays on Eastern Questions”. I boken innfører han uttrykket „den muhammedanske vek­ kelse”, som ofte brukes i våre dager, og gir den en al­ der på omkring hundre år.

Fra midten av 1700-tallet og fremover møter vi på forskjellig hold blant muslimske folk en bevegelse som forsøker å gjenopprette islam i dens opprinnelige renhet og kraft, og virkeliggjøre den gamle tanken om en muslimsk verden. På 1800-tallet ble „vekkelsen” en åndelig og politisk kraft av første rang i store deler av Nord- og Vest-Afrika. Man pleier ofte å karakterisere den muslimske vekkelse som fundamentalistisk, og tenker da på at den ville søke tilbake til fundamentene, til islams opp­ rinnelige lære slik den er gitt i Koranen. Et sterkt reli­ giøst trekk preget altså denne bevegelsen, og flere av dens ledende menn var mystikere og visjonære. Man levde med en følelse av at verdens undergang var nær og ventet på at Messias (mahdien) skulle komme. Med jevne mellomrom opptrådte personer som en­ ten selv mente at de var eller som deres tilhengere trodde var den ventede verdensfrelseren. Men bevegelsen var ikke bare religiøs. Den vendte seg også mot politisk undertrykkelse, maktmisbruk og sosiale kløfter. Man ville vende tilbake til likheten,

Den franske ekspedisjo­ nen til Algerie i 1830 ble ikke det paradefelttoget som Karl X hadde tenkt seg. Den ble innledning­ en til en langvarig og skitten krig som varte til uti 1870-årene. Her inntar franske tropper byen Mascara i 1835. Til venstre: Sjørøveriet med utgangs­ punkt i Barbareskstatene var et stadig problem for den europeiske sjøfarten og utløste av og tilpolitiaksjoner fra stormakte­ nes side. Her ser man britiske soldater borde et algirsk sjørøverskip.

Franske myndigheter deler ut jord til „ colons ” i Algerie i 1856.

72_________ Afrikas store ufredstid

Synet på islam

Europeiske oppdagelses­ reiser i Afrika. De tidlige europeiske oppdagelses­ reisende reiste som regel som medlemmer av af­ rikanske handelsselska­ per og var bemerkelses­ verdig mottagelige for kulturimpulser fra de samfunnene de besøkte. Andre ble i likhet med Livingstone drevet av re­ ligiøs misjonsiver. Sene­ re oppdagelsesreisende, fremfor alt Stanley, var ute i utbyttingsøyemed, og deres ekspedisjoner fikk karakter av felttog.

Europeernes fiendtlige innstilling overfor islam, som var nedarvet fra middelalderens religionskriger, hadde i opplysningstiden måttet vike for en mer tolerant innstilling. Men på 1800-tallet våknet det gamle religionshatet på nytt. Islam konkurrerte med den kristne misjon i Afrika, og dens livsmønster stod i sterk kon­ trast til den individualistiske europeiske livssti­ len. Muhammeds lære ble nok en gang fordømt som en religion som godtok slaveriet, oppmun­ tret sanselighet hos mennene og stengte kvin­ nene inne i harem. Enkelte kjennere av Vest-Afrika konstaterte imidlertid at islam der utøvde en god innflytel­ se. Winwood Reed, som i 1860-årene så „hedninger” og muslimer leve sammen i Senegambia, skrev: „De førstnevnte er drankere, spillere, svin... de sistnevnte erpraktisk talt kristne... edruelige, sannferdige, nøyaktige i sine andaktsøvelser, strengt hederlige. De behandler sine underord­ nede vennlig, de gjør sin plikt overfor sine na­ boer. ”

brorskapet og enkelheten som man mente fantes på Profetens tid. Enkelte forskere har i denne bevegel­ sen også sett en reaksjon mot den intensiverte slavej akten som ble drevet av formelt islamske sudanske fyrster. I Sudan og områdene omkring Nigerelva førte vek­ kelsen til at befolkningen ble islamisert på en langt mer gjennomgripende måte enn noensinne tidligere. Før hadde islam først og fremst vært byenes og han­ delsmennenes religion, mens landbefolkningen hadde holdt fast ved forfedrenes religiøse tradisjoner. Nå ble Sudans bønder og gjetere innlemmet i det muslimske fellesskap. Samtidig ble deres kulturelle nivå høynet ved at det ble innført et islamsk undervis­ ningssystem. For å virkeliggjøre sine mål grep ofte vekkelsens le­ dende menn til djihad, hellig krig. Gamle riker gikk under, og nye ble bygd opp på deres ruiner. Hausariket ble styrtet av gjeterfolket fulani, som grunnla et nytt imperium med sentrum i Sokoto ca. 100 mil nord for Nigers utløp i Guineabukta. Omkring Tombouctou, ca. 100 mil lenger vest, grunnla tuculorene nok en „ren” islamsk stat. Det er vanskelig å avgjøre hvorvidt den muslimske vekkelsen kan betraktes som en reaksjon mot det eu­ ropeiske nærværet i Afrika. Når det gjelder Abd alQadirs motstandsbevegelse i Algerie, synes i hvert fall en slik sammenheng å være uomtvistelig. Den sto­ re kollisjonen mellom et livskraftig og ekspanderende islam og den vestlige imperialismen kom likevel først i en senere periode.

Handelsrevolusj onen 'e°effa/

Tombouctouj

Sokfeti Tchadsjøen

i>*Adua J Axum

, KampåL

fyfictoriafalh. Vietoriasjøen

Livingstone møter

inley 187 '‘Zanzibar

Tanganyikasj\

------- Bruce 1769-72 ——— Mungo Park 1795—97 / ........ Mungo Park 1805-06 ( .........Clapperton 1822-27 Livingstone 1841 — 56 Livingstone 1858-64 ] Livingstone 1866—73 \ ------- Barth 1850-56 — Burton og Speke 1857-59 ------- Stanley 1871-72 ........ Stanley 1874-77

tNyasa

På savannen og i de tropiske regnskogene sør for Sa­ hara hadde det siden begynnelsen av 1800-tallet fo­ regått en utvikling som i et senere perspektiv fortoner seg som forspillet til de europeiske maktenes deling av Afrika. Før 1870 var den europeiske ekspansjonen likevel hovedsakelig begrenset til kystområdene. Var euro­ peerne en slags fisk som ikke våget seg bort fra van­ net? spurte folk seg i det nordlige Nigeria. Før kininet ble oppdaget, var risikoen for dødelige tropiske febersykdommer altfor stor til at de hvite i noen større utstrekning ville våge å reise i innlandet. I denne pe­ rioden ble den europeiske innflytelsen utøvd først og fremst gjennom handelen, og den ble formidlet av af­ rikanske kjøpmenn og myndigheter. Siden 1600-tallet hadde Afrikas viktigste eksport­ artikkel vært slaver. Ved begynnelsen av 1800-tallet fikk imidlertid de afrikanske herskere og handels­ menn, som i generasjoner hadde bygd opp sin stilling ved å selge slaver til europeerne, merke at de europe­ iske avtagernasjonene hadde forandret sin holdning til slavehandelen. Selv om mange europeiske kjøp­ menn hver for seg stadig viste interesse for slavehan­ delen, begynte den ene staten etter den andre med Storbritannia i spissen å bekjempe den bevisst.

73

Livingstone David Livingstone ble født i Blantyre i Skottland i 1813 og vokste opp i fattige forhold. Fra han var 10 til 24 år gammel arbeidet han i en bomullsfabrikk, men skaffet seg utdannelse ved nattlige selvstudier. Sterkt preget av sitt fromme foreldrehjem drog han i 1840 ut som mi­ sjonær til Bechuanaland (Botswana). Han skjønte snart at misjonsvirksomhet krevde inngående kjenn­ skap til land og folk, og begynte med vidstrakte forskningsferder som til slutt kom til å omfatte nesten hele det sørlige og midtre Afrika. Han var den første hvite mann som krysset Afrika fra kyst til kyst, og han oppdaget bl.a. Nyasasjøen og Victoriafallene i Zambezielva. Living­ stone viet en betydelig del av sin store energi til kampen mot slavehan­ delen. Til tross for at strabaser og tropesykdommer undergravde hel­ sen, fortsatte han sine ferder. Han var på leting etter Nilens kilder da han døde i Chitambo ved Tanganyikasjøen 1. mai 1873. Med sitt medmenneskelige engasjement og sin handlekraft, som overvant alle hindringer, legemliggjorde Livingstone det beste i den europeiske virksomheten i Afrika. I afrikanske handelskretser vakte den nye europe­ iske innstillingen uro. Det var ikke uten grunn man fikk mistanke om at kampen mot slavehandelen kun­ ne føre til forskjellige slags inngrep i afrikanske for­ hold. Det afrikanerne neppe kunne forstå, var de

dyptgående omveltningene i europeernes egen ten­ ke- og produksjonsmåte som lå bak deres mentali­ tetsendring. Opplysningstidens ideer om frihet og menneske­ rett måtte naturligvis føre til at det ble strid om slave­ handelen. Andre impulser utgikk fra den kristne vek­ kelsen. Den mest kjente talsmann for forbud mot sla­ vehandelen, William Wilberforce (1759—1833), til­ hørte således den evangeliske Clapham-sekten. Disse menneskevennene hadde likevel neppe fått en slik tilslutning om ikke deres idealer hadde falt sammen med sterke økonomiske interesser. Industriog handelsfolk i Vest-Europa hadde behov for å er­ statte den gamle trekanthandelen (bind 10 s. 84) med en gjensidig direktehandel med Afrika. De håpet at de der kunne finne et marked for tøyer og metallva-

rer, og ville til gjengjeld ha afrikanske råvarer som palmeolje, elfenben, tre og jordnøtter. Under slike forhold gikk det relativt lett å få gjen­ nomført stadig mer fullstendige og omfattende for­ bud mot slavehandel. Danmark var først ute med et slikt forbud i 1803. Det avgjørende vendepunktet kom i 1807, da parlamentet i London forbød slave­ handel i hele det britiske imperiet. For å påse at for­ budet ble gjennomført, patruljerte britiske orlogsfartøyer langs kystene og konfiskerte slavelaster som de kom over. I de nærmeste tiårene fulgte andre europe­ iske nasjoner i britenes spor. Virkningene av disse tiltakene ble likevel begren­ set, iallfall på kort sikt. Fremdeles var det betydelige slavemarkeder i verden, blant annet i Brasil og USA. Det lønte seg derfor å forsøke å omgå forbudet ved smugling, og det skjedde også i stor utstrekning. Han­ delen søkte også nye veier. Siden briter og portugise­ re i 1817 hadde inngått en avtale om å forby slaveeksport fra områdene nord for ekvator, dvs. i praksis

Over til venstre: „Mr. Livingstone, I presume?” Det historiske møtet mellom den ame­ rikanske stjernereporteren H.M. Stanley og Da­ vid Livingstone i Ujiji ved Tanganyikasjøen i 1871. To afrikanere staker fram en båt i strykene ovenfor Victoriafallene. I båten sitter to medlem­ mer av Livingstones ekspedisjon, legen og botanikeren John Kirk og kunstneren Baines, som også har laget teg­ ningen.

Det har lykkes en britisk ekspedisjon å oppbringe et slaveskip, og slavene får friheten tilbake.

74 Afrikas store ufredstid

..Slavemarkedet” av Thomas Allom og Laura Lushington. De europe­ iske statenes antislaverilovgivning gjorde ikke slutt på slavehandelen. Den fortsatte, til og med i økt tempo, i det indre av verdensdelen og i ØstAfrika, som ble kontrol­ lert av arabiske handels­ menn.

De økte transportbeho­ vene som fulgte med den voksende handelen i Af­ rikas indre ble selv langt fram i tiden ivaretatt ved bruk av bærerslaver, som på dette bildet fra Sudan omkring 1880.

fra Guineakysten, ble Mosambik den viktigste leve­ randøren til Brasil. Større fremgang hadde arbeidet med å få i gang en alternativ, „lovlig” handel. Allerede under den mest intense slavehandelsperioden etter 1650 hadde det foregått en omfattende eksport av afrikanske jord- og skogbruksprodukter. Industrialiseringen av Europa førte nå til økt etterspørsel og sterk prisstigning på sli­ ke varer. Prisene på europeiske industriprodukter holdt seg derimot uforandret, eller sank etter hvert som produksjonen ble rasjonalisert. Til tross for at

slavehandelen gikk tilbake, økte derfor eksporten av tropiske produkter så kraftig at man har kunnet tale om en „handelsrevolusjon”. Én virkning av overgangen fra transatlantisk slave­ handel til „legal handel” var paradoksalt nok at slave­ ri og slavehandel innen visse områder i Afrika økte istedenfor å avta. Slaver trengtes i stadig større ut­ strekning som plantasjearbeidere, som bærere eller for å se til åkrer og husdyr mens eierne var borte på handelsferder. Handelsrevolusjonen fikk også andre store sosiale og politiske virkninger, men disse ble nokså forskjel­ lige i de ulike delene av det afrikanske kontinent.

Guineakysten i Europas skygge Sammenlignet med andre deler av kontinentet forble de politiske og sosiale forhold langs Guineabukta sta­ bile. De lokale kongedømmene var stort sett sterke og velbevæpnede nok til å holde plyndrings- og erobrergrupper stangen. Bystatene i Nigerdeltaet hadde van­ ligvis tilstrekkelige økonomiske ressurser til å klare omstillingen fra transatlantisk slavehandel til „lovlig” handel. Men også her førte handelsrevolusjonen til økonomiske og sosiale påkjenninger som åpnet veien for europeisk innblanding, til tross for at iallfall britis­ ke politikere ikke ønsket det. En britisk parlamentskomité foreslo i 1865 rett og slett at alle britiske besit­ telser skulle avvikles. Produksjonen av palmeolje var mer langsiktig og

kapitalkrevende enn slavehandelen. Plantasjeeiere og kjøpmenn i bystater som Bonny og Calabar gjorde seg gjennom lån og kreditter avhengige av sine euro­ peiske avtagere. Dette førte til konflikter, særlig fordi prisen på palmeolje hadde begynt å synke etter 1860 og britene ved hjelp av dampbåter hadde tatt direkte kontakt med produsenter lenger oppe i Nigerdalen. I den økonomiske krisens kjølvann fulgte sosial uro, og vanskelige slaveopprør kunne bare mestres ved at makthaverne tilkalte hjelp fra britiske flåtestyrker. Samtidig foregikk det en moderniseringsprosess på de stedene nærmest kysten der de europeiske han­ delsstasjonene lå. Til og med i disse samfunnene ut­ gjorde europeerne bare en liten minoritet, mens den store massen av befolkningen var afrikanere eller halvblods. På den franske stasjonen Saint-Louis i Se­ negal var det for eksempel i 1810 bare ti europeere mot 500 euroafrikanere, 500 afrikanske mellom­ menn og ca. 2200 slaver. Til tross for dette overtok også de ledende afrikanske kjøpmenn i kystbyene og deres medhjelpere i stor utstrekning europeisk livs­ stil. På Gullkysten fantes det europeiserte „kjøpmannsfyrster” som bodde i palasslignende steinbyg­ ningen

Misjonen Som et ledd i kampen mot slavehandelen ble det opp­ rettet kolonier for slaver som var blitt frigitt fra euro­ peiske patruljebåter. Britene grunnla Sierra Leone i 1787, amerikanerne Liberia i 1822 og franskmenne­ ne Libreville i 1849. Disse koloniene ble gjort til sent­ re som kristendom og sivilisasjon skulle spres fra inn over det afrikanske kontinent. Særlig betydning fikk Sierra Leone, som ble utgangspunktet for de britiske misjonsselskapenes virksomhet. Protestantisk misjon var i det store og hele en ny foreteelse. Da den unge baptistpredikanten William Carey talte varmt for misjonen på et predikantmøte i 1792, skal en av hans eldre kolleger ha uttalt: „Ta det rolig, unge mann. Hadde Gud villet omvende hed­ ningene, hadde han gjort det for lenge siden uten De­ res og min hjelp.” Å utbre troen i fremmede verdens­ deler ble tydeligvis på den tiden ikke engang av alle fromme protestanter oppfattet som en bydende plikt. En mannsalder senere var situasjonen helt forand­ ret. Den evangeliske vekkelsen i Europa og Amerika førte med seg en misjonsiver uten tidligere motstyk­ ke. Misjonsselskaper ble grunnlagt og misjonsstasjo­ ner opprettet i forskjellige deler av den ikke-kristne verden, blant annet i Vest-Afrika. Misjonen ble et brekkjern som åpnet Afrika for eu­ ropeisk innflytelse. Naturligvis hadde ikke misjonæ­ rene først og fremst til hensikt å utbre den vestlige si­ vilisasjonen. De fleste av dem representerte en fromhetstype som så redningen av de enkelte sjeler som det eneste nødvendige. Dernest ville de fjerne slave­ handelens kreftsvulst fra Afrikas legeme. Allerede på denne tiden ville misjonærene gjøre seg selv overflø-

Hva misjonærene ville

_________ 75 Afrikas store ufredstid

Slik gav John Mackenzie, en skotsk misjonær i Bechuanaland (Botswana) ved midten av 1800-tallet uttrykk for sitt syn på målet for den kristne misjon: „ Misjonens mål er å preke evangeliet og å læ­ re bort de kunster som hører med til et sivilisert liv. Hedningene må lære seg å pløye sin egen jord og bygge sine egne hus. Men misjonæren i Afrika er ikke fornøyd selv når alt dette er full­ byrdet. Han lengter etter å få se afrikanerne i fredelig samkvem med menneskeslektens store brorskap. Han stunder etter å få se det afrikan­ ske skip, lastet medprodukterfra afrikanskjord og resultater av afrikansk håndarbeid, blande seg på verdenshavene med skip fra alle land og vende hjem rikt lastet med handelens forskjelli­ ge skatter. ” dige ved å grunnlegge afrikanske kirker med innfødte prester. Men misjonærene var også barn av en tid som be­ traktet kristendommen og den vestlige sivilisasjonen som nærmest uatskillelige. De mente at for å redde Afrika trengtes tre ting som alle begynte med C: „Commerce, Christianity, Civilization”. De villes umoralske nakenhet måtte skjules med skjorter og bukser som et velvillig forsyn hadde latt fremstille i Bolton og Robaix (E.J. Hobsbawm). Trengtes også et fjerde C: „Colonization”? Ikke nødvendigvis. Misjonærene var ikke i første rekke in­ teressert i å utbre europeernes kontroll til misjonsområdene, og det mangler ikke eksempler på at misjo­ nærer fungerte som lojale rådgivere for afrikanske herskere. Men ikke sjelden oppstod det krisesituasjoner da

Svarte og hvite gjester blander seg med hver­ andre i dette krokketpartyet på Gullkysten i 1870-årene. Før oppde­ lingen av Afrika om­ kring et tiår senere levde europeere og afrikanere ved Guineabukta sam­ men som jevnbyrdige.

16

Forholdet mellom brite­ ne ved kysten og Ashan­ tiriket, som kontrollerte handelsveiene mellom det indre av det nåvæ­ rende Ghana og Guineabukta, var lenge harmo­ nisk. Her ser vi britiske soldater ved en seremoni i nærvær av henen (lede­ ren) av Ashantiriket.

et europeisk inngrep fortonte seg som den eneste ut­ veien for å sikre misjonens arbeidsmuligheter, be­ skytte de svarte mot slavehandlere eller forebygge anarki og kaos. I slike tilfeller nølte ikke misjonærene med å støtte en intervensjon. Forsøkene på å nå fram til en „indre modernise­ ring” via de kristne menighetene fikk heldig utgang enkelte steder. Ved misjonsstasjonen Abeokuta i Ni­ geria, grunnlagt i 1842, ble det bygd skoler, oppret­ tet et bibliotek og oppført en mølle og en bomullsfabrikk. Freetown, hovedstaden i Sierra Leone, had­ de prosentvis flere barn i skole enn England på sam­ me tid. De forhenværende slavene som ble omplantet ved Guineakysten, ble helt europeisert. Disse „kreolene” antok europeiske navn og skikker, og ble til en mid­ delklasse av kjøpmenn, håndverkere, lærere og mi­ sjonærer som langs hele kysten virket som formidlere mellom europeere og afrikanere. Forhåpningene om at man skulle kunne utbre kris­ tendom og sivilisasjon videre innover i landet, slo li­ kevel for det meste feil. Problemet var i siste instans at de europeiserte kristne hadde en tendens til å trosse høvdingenes myndighet og ved konflikter søke støtte hos europeerne. Dette førte til en spenning mellom dem og befolkningen i landet som har vart helt fram til våre dager. Men av og til kunne forholdet være omvendt. Da de små og splittede fantistatene på Gullkysten ble truet av angrep fra Ashantiriket i nord, tok en gruppe skoleutdannede afrikanere i 1868 initiativ til et stats­

forbund med felles forfatning og en ledelse der både høvdingene og den utdannede eliten skulle være re­ presentert. Den britiske guvernøren oppfattet imid­ lertid prosjektet som en utfordring, lot forbundet oppløse og arresterte lederne. Isteden startet han en militær ekspedisjon mot Ashantiriket, noe som førte til at Gullkysten i virkeligheten ble et britisk protek­ torat.

Sentral- og Øst-Afrika: elfenben, slaver og geværer I Kongobekkenet, Angola og området omkring de store sjøene og videre ned mot Det indiske hav ble ut­ viklingen først og fremst bestemt av to faktorer: på den ene side den økende etterspørselen etter elfen­ ben og slaver, og på den annen tilgangen på moderne europeiske geværer. På 1800-tallet ble elfenben en ettertraktet vare i Europa og Amerika. Elefantenes støttenner ble for­ vandlet til pianotangenter, biljardkuler, knivskaft, kammer og alle slags prydgjenstander. Den økte et­ terspørselen avspeilte seg i prisen, som ble firedoblet i tiden 1820—70. Det lønte seg altså å jakte på elefanter, og da man begynte å få tilgang på de nye europeiske bakladningsgeværene, ble jakten mer effektiv. Tidligere var elefantjakt blitt drevet i landsbyenes nærmeste omgi­ velser av lokale jaktlag som brukte spyd, forgiftede piler, økser og magiske hjelpemidler. Formålet hadde

først og fremst vært å skaffe mat eller å beskytte åkre­ ne mot angrep fra elefantflokkerie. Nå ble elfenbenet i stadig høyere grad den mest at­ traktive del av byttet. Jakten økte i omfang, slik at dy­ rene enkelte steder ble truet av utryddelse. Samtidig ble det gamle jaktfellesskapet i landsbyene oppløst, og virksomheten ble overtatt av jegere som opererte på egen hånd, heltidsjegere som sammen med noen få ledsagere streifet gjennom og utnyttet store områder. Når det gjelder slavene, er bildet av etterspørselen mer uoversiktlig. Siden portugiserne hadde stanset sin slaveeksport i 1834 og hadde forbudt slaveri i sel­ ve Angola i 1858, avtok tilgangen på slaver i det vest­ lige Sentral-Afrika, all smughandel til tross. Hande­ len måtte legges om og rettes mot andre produkter, først og fremst elfenben og bivoks, et produkt som i Europa ble brukt til smøring. I Øst-Afrika var etterspørselen etter slaver der­ imot enda større enn før. Det var blant annet behovet for bærere i elfenbenskaravanene og den voksende plantasjedriften i Det indiske havs øyverden som bi­ drog til dette. Således trengte man slaver på de sukkerplantasjene som franskmenn og briter opprettet på Mauritius (inntil 1848 ile Bourbon) og Seychellene, og ikke minst på Zanzibar, som ved midten av århundret var verdens største produsent av kryddernellik. Denne planten bærer frukt først seks år etter plantingen og krever hele tiden omhyggelig stell — et slavearbeid i dobbelt betydning. Som følge av den økte etterspørselen endret slave­ riet form og karakter. Slaveri i en eller annen form fantes fra gammelt av i alle afrikanske samfunn. Krigsfanger, forbrytere og personer som ikke kunne betale skatt, ble som regel slaver. Men ofte ble slavene innlemmet i sin nye stamme på lignende vilkår som de øvrige medlemmene, og kunne i enkelte tilfeller opp­ nå stillinger som gav makt og innflytelse. Men nå begynte man å skaffe slaver på nye måter — ved kidnapping, plyndringsferder mot nabofolk eller ved vilkårlig å ilegge store bøter som bare kunne beta-

Swahili — Øst-Afrikas lingua franca Swahili er det afrikanske språk som har størst utbredelse, og det er et av jordens viktigste hjel­ pe- og handelsspråk. I Øst-Afrika og på øyene utenfor har swahili spilt en lignende rolle som det lingua franca, (italiensk oppblandet med forskjellige språkelementer), som er blitt talt ved Middelhavets kyster siden middelalderen. Swahili er et bantuspråk som framfor alt har tatt opp mange arabiske, men også portugisis­ ke, engelske og franske lånord. På swahili fin­ nes det en ganske omfattende litteratur skrevet både med arabiske og — i moderne tid — også med latinske tegn.

les ved at landsbyboere eller slektninger ble solgt som slaver. Slavene ble eksportert i større utstrekning enn det som tidligere hadde vært vanlig, i hvert fall i ØstAfrika. De ble tvunget inn i høvdingenes stående hæ­ rer eller benyttet til tungt kroppsarbeid på plantasje­ ne. Slaveriet ble fryktet og avskydd på en annen måte enn før. Faren for kidnapping økte og skapte almin­ nelig usikkerhet. Oftere enn før flyttet mennesker sammen i byer som ble omgitt av palisader og vollgra­ ver.

„Geværriker” Jakten på slaver og elfenben åpnet imidlertid også nye muligheter for de herskere og folkegrupper som kunne utnytte dem. Med kapital, soldater og geværer i ryggen skaffet de seg kontroll over områder som de senere skattla og utplyndret. Slike maktområder er i moderne forskning blitt betegnet som „ sekundære imperier” eller med et enklere og mer talende ut­ trykk, „geværriker”. Fremgangsrike grupper av dette slaget var chokwe- og ovimbundufolkene i det sørlige Angola og nyamweziene i det nåværende Tanzania. De sist­ nevnte spilte en stor rolle som organisatorer av elfenbenshandelen. Viktigst var likevel swahiliaraberne. De var swahilitalende kjøpmenn som opererte fra baser ved Tanzaniakysten og fra øyene Zanzibar og Pemba. Swahilikysten hørte formelt under sultanen i den sørarabiske hovedstaden Mascat ved Persiabukta. Ved begynnelsen av 1800-tallet kom en begavet og energisk sultan, Seyyid Said, på tronen. Han bygde opp en liten, men effektiv flåte og begynte ved hjelp av den å oppkreve toll og skatt av handelsmennene ved Afrikakysten. Som base valgte han Zanzibar, dit han til slutt også flyttet hovedstaden. Takket være Said ble Zanzibar en stapelplass for en omfattende in­ ternasjonal handel, og ved hjelp av indiske finans­ menn begynte de arabiske kjøpmennene å utnytte Øst-Afrikas indre.

77 Afrikas store ufredstid

Slaver bærer varer om bord på småbåter uten­ for tollhuset på Zanzi­ bar, der sultanen Seyyid Said hadde anlagt en sta­ pelplass for internasjonal handel, blant annet med kryddernellik.

78_________ Afrikas store ufredstid

Hamid ibn Muhammad, alias Tippu Tip (ca. 1838—1905), her iført en arabisk turban, var den mest kjente av de swahili-talende kjøp­ mennene som opererte i Øst-Afrikas indre fra ba­ ser på kysten eller øyene utenfor.

Shakas sønnesønn Cetewayo kom i 1879 i krig med britene i Natal. Til å begynne med hadde han hell med seg og tilføyde motstanderne et alvorlig nederlag ved Isandula, der britene mistet om­ kring 1500 mann. Til slutt måtte han imidlertid overgi seg til general Chelmsford, og deretter ble Zululand et britisk protektorat.

Tippu Tip „Han varen røslig, svartskjeggetmann mednegeraktig hudfarge, i sine beste år, rank i ryggen og rask i bevegelsene, full av energi og styrke. Han hadde kraftige, intelligente ansiktstrekk med noen nervøse muskelrykninger ved øynene og skinnende hvite, perfekte tenner... Klærne var skinnende hvite... dolken hadde sølvinnlegg og hele hans fremtreden vitnet om en ara­ bisk herremann som satt godt i det. "Slik skild­ res Tippu Tip av den amerikanske oppdagel­ sesreisende Henry Stanley, som møtte ham i Kongo. Takket være de memoarer som Tippu Tip skrev på swahili, kan vi følge ham på hans karavaneferder i Øst-Afrika og Kongo-området. Han kombinerte slave- og elfenbenshandel med utpressing og plyndring, og førte med seg skytevåpen, soldater og smeder som la tilfange­ tatte slaver i lenker. Hans brutalitet var like stor som hans intelligens og organisasjonsevne.

Like lite som europeerne i Vest-Afrika strebet swahiliaraberne etter politisk kontroll over de områ­ dene som ble gjennomkrysset av deres handelskaravaner. De skaffet seg et antall befestede støttepunk­ ter, men nøyde seg for øvrig med å inngå handelsavta­ ler med lokale makthavere. Heller ikke forsøkte de å heve afrikanerne til sitt eget nivå som wang wana („ si­ viliserte mennesker”) ved i større utstrekning å om­ vende dem til islam. Når de ikke på andre måter kunne få tak i de etter­ traktede slavene og elfenbenet, kunne swahiliaraber­ ne benytte seg av sin militære overmakt, og deres eks­ pedisjoner fikk preg av heijingstokter. En person som ble beryktet for slike metoder var Hamid ibn Muham­ mad, mer kjent som Tippu Tip. Geværrikene ble kortvarige foreteelser. De falt snart som offer for den europeiske koloniseringen. Delvis bante de vei for den ved at de hos europeiske misjonærer og kjøpmenn skapte et inntrykk av anarki og kaos som for enhver pris måtte overvinnes. Tippu Tip hadde selv en følelse av at han spilte med i siste akt av swahiliarabernes drama, hvis man skal dømme etter en uttalelse han lot falle til en britisk misjonær ved Tanganyikasjøen: „Den hvite mann er sterkere enn jeg og kommer til å sluke mine eiendommer som jeg slukte hedningenes. Jeg ser stormskyer på himme­ len. Et tordenvær nærmer seg.” Det vanlige bildet av plyndring, død og ødeleggelse i de områder hvor swahiliaijaberne var virksomme, er sikkert ikke uriktig, men er til en viss grad blitt modi­ fisert ved senere forskning (blant annet av nordman­ nen Helge Kjekshus). Ofte klarte kystkjøpmennene å opprette vennskapelige forbindelser med høvding­

ene i innlandet, og det hendte til og med at de giftet seg inn i familiene deres. Fjernhandelen stimulerte også til lokal produksjon og handel. Enkelte av de faktoriene som Tippu Tip anla til støtte for sin handel, har senere vokst fram til handelssentre. Swahiliara­ berne brøt bygdenes isolering. Deres språk, swahili, er fremdeles Øst-Afrikas felles handelsspråk.

„Den store urotiden” i det sørlige Afrika Omkring 1800 var mesteparten av Sør-Afrika befol­ ket av negerfolk som hadde vandret inn fra nord og fortrengt urinnb/ggerne, san- og khoikhoifolkene (buskmenn og hottentotter, som europeerne kalte dem) til ørkener og utilgjengelige skogområder. Da folkemengden økte og buskapen vokste, hadde ban­ tuene — blant dem zulufolket i det nåværende Natal — tidligere kunnet ekspandere i sørvestlig retning, i det fruktbare kystområdet mellom Drakeijellene og Det indiske hav. Men fra begynnelsen av 1800-tallet var den veien stengt, blant annet fordi boerne fra Kapplandet rykket fram i nordøstlig retning. Den eneste muligheten som stod igjen for de stam­ mene som trengte å utvide sitt område, var derfor å gjøre det på bekostning av naboene. Følgen ble øde­

leggende stammekriger og folkeflyttinger, de såkalte mfekane, „den store urotiden”. Nettopp zuluene stod i sentrum for hendelsesfor­ løpet. Under ledelse av en genial krigerkonge, Shaka, bygde de opp et imperium, drev bort omkringboende stammer og utløste en kjedereaksjon av vandringer og vold. Shaka er blitt kalt en svart Napoleon — man kunne vel også tenke på Karl XII. Men disse sammenlig­ ningene halter, fordi det samfunnet Shaka bygde opp, har mer slektskap med oldtidens Sparta enn med Frankrike og Sverige på 1700-tallet. Shaka fant opp en ny militær teknikk som innebar at soldatene kjempet i tette, veldisiplinerte formasjo­ ner og brukte assegaier — korte stikkspyd — for å støte

ned motstanderne. Den vanligste angrepsformasjoBoere og briter nen var det såkalte oksehodet, med et dypt sentrum og to fløyer som ble kastet fram som horn for å angri­ De forskjellige gruppene av nederlendere, tyskere og pe fienden i flanken og omringe ham til slutt. Med franskmenn som hadde slått seg ned i Kappstaden på denne teknikken kunne Shaka gjennomføre formeli­ 1600-tallet smeltet snart sammen til ett folk, økte ge tilintetgjørelsesslag mot sine motstandere. sterkt i antall og bredte seg ut over hele Kapplandet, Den nye måten å kjempe på krevde lang militær der de fleste drev med jordbruk og husdyravl. Neder­ trening. Shaka førte hele den mannlige befolkningen lenderne kalte dem boere, bønder. Språket deres ble sammen i regimenter etter årsklasser. Soldatene måt­ et slags forenklet nederlandsk, som det moderne afri­ te bo i kaserner og var underkastet den mest skrekk- kaans etter hvert utviklet seg fra. inngytende disiplin. Det fantes knapt noen grense for Ekspansjonen innover i landet førte til stadige hva man ventet at en zulusoldat skulle utholde, og konflikter med urbefolkningen, khoikhoiene som summariske dødsstraffer ble idømt selv for ubetydeli­ levde av februk. Takket være sine skytevåpen fikk ge småforseelser. Først etter at han hadde tilbrakt boerne snart overtaket på de innfødte, som også ble bortimot en tredjedel av sitt voksne liv i hæren fikk en desimert av smittekopper, en ny sykdom som europe­ zulusoldat lov til å gifte seg og ble da overført til reser­ erne hadde ført med seg. De overlevende måtte un­ vestyrkene. derkaste seg de hvite som tjenere eller avgiftspliktige Ved at Shaka på denne måten fikk en stående og festebønder. stadig krigsklar hær til disposisjon, forandret også Boerne importerte også mange slaver fra Øst-Afri­ hele den øvrige samfunnsorganisasjonen karakter. Stor makt ble konsentrert hos herskeren og de em­ betsmennene som var utnevnt av ham. Menneskene ble satt inn i et system av over- og underordning. Barn og ungdom ble pålagt å hedre de eldre, og alle måtte adlyde embetsmenn og offiserer blindt. Systematisk terror ble anvendt for å kvele all opposisjon. Med det­ te ble det skapt noe helt nytt i det sørlige Afrikas his­ torie: en sentralisert oppbygd stat med sikte på den størst mulige militære slagkraft. I likhet med Karl XII var Shaka viet til soldatene — han marsjerte, spiste og sov med dem. Under feltslag hadde han en evne til å være overalt på en gang; han oppmuntret soldatene og kontrollerte at hans strate­ gier ble fulgt. Da han ble snikmyrdet av to halvbrødre i 1828, var hans armeer ubeseiret, og hans rike var like stort som Norden og hadde trolig mer enn en kvart million innbyggere. De beseirede folkene måtte velge mellom enten å underkaste seg eller å utvandre. I det første tilfellet ble de unge mennene innlemmet i Shakas hær, som slik kom til å vokse med en slags snøballeffekt. Blant dem som drog av gårde, vandret en del inn i det nåvæ­ rende Mosambik, mens andre grunnla den staten som i dag heter Ngwana (det tidligere Swaziland). Også Botswana og Lesotho er statsdannelser som kan føre sin opprinnelse tilbake til denne folkevandringstiden. ka, Madagaskar, India og Sørøst-Asia. Forbindelser Zuluriket gav altså viktige impulser til nasjonsdan- mellom khoikhoiene og de to innvandrergruppene — nelser i det sørlige Afrika. På kort sikt spredte det og mellom disse innbyrdes — førte til at det oppstod imidlertid skrekk og forvirring, og svekket evnen til en blandingsbefolkning med europeisk språk og livs­ motstand mot de fremtrengende europeerne. Deres stil; denne befolkningen kalles i dag „fargede” maktovertagelse kunne rett og slett føles som en be­ (coloureds) til forskjell fra de svarte bantuene. Allerede tidlig bygde boerne opp et samfunns­ frielse. Rashid ben Hassani, som tolv år gammel fikk se sin søster bli drept med spyd og stammehøvdingen system bygd på raseskille og ekstensivt jordbruk. spiddet levende på en påle mens han selv ble bortført Husdyrflokkene deres krevde meget store beiteom­ som slave, skriver i sine memoarer: „Dere spør om råder. Idealet var at hver boer skulle bo så langt fra det var bedre før europeerne kom? ... Jeg hører en­ den andre at han ikke kunne se skorsteinsrøyken fra kelte unge mennesker klage over at de må betale skatt naboen. Dette krevde at den hvite bebyggelsen eks­ hvert år, men jeg kan fortelle at det er bedre å betale panderte hele tiden, noe som førte til stadige konflik­ skatt enn å risikere å ende sine dager på en spydspiss ter med bantufolkene. En annen forutsetning var rikelig tilgang på billig eller å bli solgt som slave og bli plaget til døde.”

________ 79 Afrikas store ufredstid

Zulukriger. Maleri fra omkring 1840 av G. F. Angas (1822—86). De veltrente zulukrigerne kunne virke imponeren­ de i en hvit kunstners øyne, men for den svarte befolkningen i det sørli­ ge Afrika var de en svø­ pe.

80_________ Afrikas store ufredstid

Ikke bare boerne, men også britene var ofte innviklet i harde kamper med urbefolkningen. Dette maleriet av H. Martin fremstiller en sce­ ne fra slaget ved Gwanga i 1846 mellom briter og „ kaffere”.

Kappstaden ble grunn­ lagt i 1652 av det neder­ landske ostindiske kom­ paniet og var neder­ landsk til 1806, da den ble en britisk besittelse. Byen ble utgangspunktet for den senere europeiske ekspansjonen i nordøst­ lig retning.

svart arbeidskraft, noe som i sin tur krevde faste raseroller. Det harde kroppsarbeidet ble utført så godt som utelukkende av svarte. De hvites oppgave var å lede og befale. Omgitt som de var av fiendtlige nabo­ folk og upålitelige svarte arbeidere, utviklet boerne en sterk fellesskapsfølelse og en bevissthet om rase­ messig overlegenhet. De var like fortrolige med Bibe­ len som med sitt gode gevær, og hentet styrke fra sin kalvinistiske tro. Ifølge en spesiell variant av predesti-

nasjonslæren var boerne som Guds utvalgte folk be­ stemt til å herske over de mørkhudete urinnbyggerne. Boernes lovgivning ble fra begynnelsen av utfor­ met etter de prinsipper som etter 1945 kom til å bli anvendt i hele Sør-Afrika i form av apartheidsystemet. Mennesker av ikke-europeisk opprinnelse fikk ikke bære våpen, ikke samles til møter uten europeisk overvåking og heller ikke reise omkring i landet uten pass.

81

Avstanden fra Europa førte til at store grupper av boere mistet kontakten med den europeiske kulturog idéutviklingen. Opplysningstidens tanker om fri­ het og likhet påvirket dem derfor ikke nevneverdig. Kontakten med disse tankestrømningene kom derfor som et sjokk etter at Storbritannia erobret Kappstaden i 1795 og etter at Kapplandet hadde gått over i britisk eie i forbindelse med oppgjøret etter Napo­ leons fall.

„Den store vandringen” På denne tiden var liberale og filantropiske ideer på sterk fremmarsj i Storbritannia. I Sør-Afrika ble disse tankene først og fremst representert av misjonærene, som i heftige ordelag vendte seg mot den herskende raseundertrykkelsen. I fedrelandet klarte de å skape en opinion for reformer, og i 1828 ble „hottentotter og andre frie fargede personer” rettslig sett likestilt med de hvite. Da det britiske parlamentet i 1833 hadde besluttet å oppheve slaveriet i alle britiske be­ sittelser, fikk hele den „fargede” befolkningen etter en kort overgangsperiode del i denne likestillingen. De „fargede” var riktignok økonomisk altfor avheng­ ige til at dette kunne føre til en sosial revolusjon, men tiltakene var tilstrekkelig radikale til at boerne opp­ fattet dem som uutholdelige angrep mot deres livs­ form. Boernes svar på den britiske reformpolitikken ble „den store vandringen” {grote trek} i 1836. Ca. 6000 mennesker, eller 1/8 av boerbefolkningen, vendte ryggen til Kapplandet og begav seg nord- og østover for å søke seg nye hjem, dels på høysletta mellom el­ vene Vaal og Limpopo og dels i Natal, det fruktbare kystlandet mellom Drakefjellene og Det indiske hav. I Natal kom boerne i konflikt med zuluene, som de imidlertid klarte å beseire i et stort slag i 1840, og der 3000 zulusoldater mistet livet. Elva som slaget fore­ gikk ved, fikk navnet Bloody River, og årsdagen ble senere feiret som en nasjonal helligdag. En vanskeligere motstander ble britene, som hadde begynt å etablere seg i Natal både som kjøp­ menn og jordbrukere. Den britiske krone ville ikke la en uavhengig boerregjering kontrollere havner ved Det indiske hav, og gjorde derfor Natal til en britisk koloni i 1843. Boerne ble tvunget til å trekke seg til­ bake og konsentrere seg om å erobre høysletta, der britene ennå ikke hadde noen vitale interesser. Der oppe hadde vandringskrigene avfolket store områder, og motstanden boerne møtte var svak og splittet. I kampene mot de innfødte hadde boerne et overtak takket være sine hester og skytevåpen, og ikke minst vognene. Disse ble under fiendtlige angrep stilt i ring og dannet en festning som mennene skjøt fra mens kvinnene ladde våpnene. Vognleiren, „laager”, er senere blitt et symbol på boernes evne til å hevde seg mot en fiendtlig omverden. På høysletta i nord organiserte boerne to republik­ ker, Oransjefristaten og Transvaal, som ble anerkjent

av britene i henholdsvis 1852 og 1854. Her ble sam­ funnene bygd opp på raseskille som grunnleggende prinsipp, og afrikanerne ble gjort til tjenere eller hus­ menn. Enkelte områder i utkantene av boerrepublikkene ble „reservater” der de innfødte fikk beholde en viss selvstendighet under tradisjonelle høvdinger. Systemet med reservater ble også anvendt av brite­ ne i Natal. 5/6 av jorda ble forbeholdt europeerne, mens 1 / 6 ble avsatt til reservater for de vel 90 prosent av befolkningen som var afrikanere. Hensikten med reservatene var, foruten å holde de innfødte under kontroll, å kunne disponere en reserve av afrikansk arbeidskraft. Omkring 1870 ble det gjort funn av gull og dia­ manter i Sør-Afrika, som snart ble et vitalt område for hele den vestlige verdensøkonomien. Dermed be­ gynte nok et konfliktfylt kapittel i det sørlige Afrikas historie.

Allerede tidlig drog mindre grupper av boere nordover i sine karakte­ ristiske vogner for å søke nytt land. Bildet, som vi­ ser en slik gruppe under en hvilepause, er hentet fra S. Daniells bok „African Scenery and Animals”, utgitt i Lon­ don i 1805.11830-årene antok utvandringen massekarakter i protest mot den britiske reformpoli­ tikken.

„ Voortrekker Monu­ ment” i Pretoria, oppført til minne om „den store vandringen”.

Orienten og den europeiske utfordring

Osmanrikets veldige ut­ strekning medførte ikke tilsvarende indre styrke og samhold. Områdene utenfor det tyrkiske kjer­ nelandet hadde i mange tilfeller nesten fullt selv­ styre under lokale her­ skerdynastier. Det beste eksemplet på dette er kanskje Egypt under Muhammed Ali og hans etterfølgere (s. 68f).

„Å, øst er øst, og vest er vest, og aldri skal de to møtes”, lyder en berømt strofe av Kipling. Stemmer den med den historiske virkelighet? Fra ett synspunkt er svaret nei. Orienten og Europa møttes faktisk på 1800-tallet mer påtagelig enn noensin­ ne før. Mens europeernes mål tidligere hadde vært handel og ikke erobringer, strakte de nå ut sin politiske kontroll

mot stadig større områder. Østens samfunn ble i økende grad stilt overfor utfordringen fra den europeiske sivili­ sasjon. Men selve kulturmøtet viste at det fantes en uoverstigelig kløft mellom øst og vest, og konfrontasjon kom i minst like høy grad som gjensidig påvirk­ ning til å prege forholdet mellom de to verdenene.

Som en bro mellom den gamle verdens tre kontinen­ ter lå det veldige riket som på 1400- og 1500-tallet ble skapt av de store erobrersultanene av Osmans ætt. Da det befant seg på høyden av sin makt, strakte det

seg fra Algerie til Persiabukta og fra Ungarn til Nildalen. Osmanriket var ingen nasjonalstat, og knapt nok en stat i den betydning ordet hadde i Europa. Det var snarere et konglomerat av forskjellige religiøse og et­ niske grupper: Der fantes serbere, rumenere, bulga­ rere, albanere, grekere, armenere, arabere, egyptere og berbere, og der fantes muslimer, jøder og kristne. Bare i Lilleasia dominerte det tyrkiske folkeelementet. Det ble ventet at tyrkerne ville slutte seg til den gjeldende statsreligionen, islam, i en strengt orto­ doks, sunnittisk form. Men også en mystisk fromhetsretning, sufismen — som i sine mer ytterliggående for­ mer helte mot panteismen — hadde mange tilhengere. Representanter for andre religioner var fra gammel tid blitt tolerert og ble behandlet atskillig bedre enn fremmede trostilhengere pleide å bli i de kristne lan­ dene. De hadde sine egne lover og ble administrert av sine egne religiøse ledere. Patriarken i Konstantino­ pel hadde en sterk stilling som overhode for de orto­ dokse kristne. Vestlige kjøpmenn hadde store privilegier i kraft av de såkalte kapitulasjonene, avtaler som sultanene allerede fra 1500-tallet hadde inngått med europeis­ ke makter. Kjøpmennene var fritatt fra de fleste skat­

ter, og i straffesaker og tvistemål mellom europeere ble de dømt etter europeisk lov. Kapitulasjonene, som opprinnelig hadde vært en nådesbevisning fra en sterk monark, kom etter hvert til å gi stormaktene en mengde grunner til å blande seg opp i rikets saker. Over de mange gruppene av bønder, håndverkere og kjøpmenn som var selvstyrende i indre anliggen-

Mystikken i Tyrkia Det panteistiske trekket i sufismen kan anskue­ liggjøres med et dikt som er tilskrevet en halvt mytisk sufisk leder, Bektash, som man mente kom fra Iran: „Før verden ble skapt, i ikke-værendets skjulte hemmelighet, var jeg alene med Virke­ ligheten i hans enhet. Han skapte verden; siden jeg formet bildet av ham var jeg plantegneren. Jeg svøptes i elementene som i klesplagg, jeg trådte fram av ild, luft, jord og vann. Jeg kom til verden med den beste av menn; jeg var jevngammel med Adam. Den velsignede staven gav jeg til Moses. Jeg ble Den hellige ånd og kom til Maria. Jeg viste veien for alle helgener, Gabriel den Trofaste var min beste venn. Til denne verden som stadig tilintetgjøres i Gud har jeg ofte kommet og gått. Jeg har regnet med regnet og vokst som gresset. Jeg har styrt romernes land1, jeg var Bektash som kom fra Khorasan2. ”

'Romernes land = Det østromerske rike 2Provins i Iran der, hvelvet det seg en overbygning av embetsmenn, militære og islamske teologer. Riket var opprinnelig et militærmonarki med utenrikspolitisk ekspansjon som viktigste mål. Men religionen spilte fremdeles en meget viktig rolle, i den grad at selve forestillingen om en verdslig, ikke-religiøs rettsordning manglet. I teorien var sultanen en suveren hersker, men i realiteten var han oftest sterkt avhengig av de militæ­ re og teologene. De militære lederne ble som regel tatt fra janitsjarkorpsene. Janitsjarene var opprinne­ lig sønner fra kristne familier. De var i unge år blitt skilt fra sine foreldre og gitt en tyrkisk og islamsk opp­ dragelse, slik at de uten bindinger til samfunnet helt kunne identifisere seg med staten og dens interesser. Teologene var på en meget uislamsk måte innordnet i et hierarki etter bysantinsk mønster. I spissen for hierarkiet stod shaykh al-islam, som omtrent tilsvar­ te den greske patriark. Provinsene var som regel meget selvstendige under sine lokale ledere, pasjaene. Embetene deres kunne gå i arv til etterkommerne, og dette førte på lengre

sikt til oppløsning av riket. Pasjaene forpaktet som re­ gel skatteoppebørsel for en bestemt sum og fikk der­ for interesse av å presse størst mulige skatter ut av innbyggerne i provinsene. Disse ble kalt raya, hjord, en saueflokk å vokte over, men fremfor alt å klippe. Det ble gjort lite eller ingenting for undersåttenes velferd og provinsenes økonomiske utvikling. I de østlige riksdelene, som var bebodd av arabere, forfalt de gamle vanningsanleggene fra oldtiden. Den osmanske kulturen var rik og sofistikert, men det politiske systemet svarte ikke til de hardere krave­ ne en ny tid stilte. Dynastiske strider og haremsintriger samt generell udugelighet blant sultanene og de­ res medarbeidere, skapte et overdrevet, men ikke helt falskt bilde av riket som „Europas syke mann”. Tyr­ kia, som en gang hadde vært det kristne Europas skrekk, fremstod stadig mer som et kadaver som de europeiske maktene i likhet med hyener forsøkte å slite til seg så store biter som mulig av.

83 Orienten og den europeiske utfordring

Osmanriket åpnes mot Vesten Allerede på slutten av 1700-tallet begynte innsikts­ fulle osmanere, blant dem flere sultaner, å innse at den økte kløften mellom riket og Europa bare kunne bli mindre ved at man lånte vestlig teknikk og organi­ sasjon. En reformpolitikk ble innledet, først og fremst på det militære området. Janitsjarene, som motsatte seg alle forandringer, ble knust og utryddet nesten til siste mann. Det ble skapt en vernepliktsarmé etter fransk mønster, og det ble grunnlagt høyere militære skoler med engelske og franske lærere. Studiet av fransk ble oppmuntret, først og fremst for å muliggjø­ re høyere militære studier. Men dermed ble døren også åpnet på vidt gap for Vestens vitenskapelige, fi­ losofiske og sosiale ideer. I 1856, etter Krimkrigen, utstedte sultanen et re-

Den indre oppløsningen i Osmanriket åpnet dø­ ren for utenlandsk inn­ blanding. Her kjemper soldater fra den franske fremmedlegionen mot opprørere i det ennå formelt osmanske Marokko.

84 Orienten og den europeiske utfordring

Kaba som verdens midtpunkt på en arabisk miniatyr fra 1574. Kaba betyr terning og betegner den bygningen i Mekka som er islams hjerte, ifølge Koranen bygd av Adam og gjenoppbygd av Abraham. Det var en stor triumffor wahhabittene da de kunne erobre Mekka med Kaba.

formedikt som hadde til hensikt å gjøre Osmanriket til en moderne vestlig stat. Statsborgerskapet skulle være enhetlig, og de religiøse ledernes myndighet over sine trosfeller skulle opphøre. De samme rettig­ heter og plikter skulle gjelde for alle, uavhengig av tro. Ediktet lovte sikkerhet for liv og eiendom, av­ skaffelse av tortur og en skattereform som gjorde slutt på systemet med bortforpaktning av skattene. Bestik­ kelse og korrupsjon skulle bekjempes. I løpet av de neste tjue årene ble det gjort alvorlige anstrengelser for å reformere det tilbakeliggende lan­ det. Forvaltningen ble sentralisert, samtidig som provinsråd ble opprettet. Vestlige rettsregler, ofte hentet fra Code Napoléon, ble innført og sammensmeltet så godt det lot seg gjøre med den islamske sjaria. Blan­ dede domstoler ble opprettet for rettstvister der par­ tene hadde forskjellig tro. En presse av vestlig type vokste fram. Jernbaner ble bygd, og vanningskanaler renset opp, blant annet i Irak. Grunnlaget ble lagt for et moderne utdannelsessystem. Det første universitetet i Istanbul ble åpnet i 1869. Men motstanden mot reformpolitikken var hard, ikke minst fra de religiøse lederne, som ikke ville gi fra seg sin tradisjonelle myndighet. 1 1870-årene ble lan­ det rammet av en økonomisk og politisk krise, og un­ der denne kom en ny sultan, Abd ul-Hamid, på tro­ nen. Hans regjering, som varte til 1909, var et reak­ sjonært skrekkvelde. Dette førte til at det reformar­

beidet landet så sårt trengte, ble forsinket med en menneskealder.

Arabia mellom Paris, London og Riyadh Arabia hørte — iallfall i navnet — til Osmanriket. I Arabia kan man skille ut tre områder med forskjellig økonomisk og politisk struktur. Det første er den arabiske halvmåne: landene

omkring middelhavskysten. Av blant annet historis­ ke grunner kan også det nåværende Irak, oldtidens toelvsland, godt regnes hit. Dette var forholdsvis fruktbare områder med ærverdige kulturtradisjoner og århundregamle forbindelser med Europa, særlig Frankrike. Innen dette området ble Libanon tidlig et brohode for vestlig innflytelse. En stor og innflytelsesrik del av befolkningen var kristne som klarte å overleve i sunnittisk-islamske omgivelser. Også forfulgte religiøse minoriteter som drusere og sjiitter hadde funnet til­ flukt i Libanon. Den tyrkiske kontrollen var svak eller ikke-eksisterende i et land som ble styrt av vekslende lokale herskerdynastier. Det religiøse mangfoldet gav opphav til motset­ ninger og konflikter som omkring midten av 1800tallet fikk sin utløsning i åpen borgerkrig mellom kristne og muslimer. En massakre på kristne i 1860 førte til europeisk intervensjon. En fransk hær ble landsatt, og deretter ble det inngått en overenskomst med de ledende europeiske maktene som meglere. Området skulle være autonomt og styres av en ka­ tolsk generalguvernør. Denne skulle utnevnes av re­ gjeringen i Istanbul, men godkjennes av de europeis­ ke signatarmaktene. På denne måten ble Libanon i enda høyere grad enn tidligere et vindu mot Europa. Og gjennom dette vinduet ble moderne teknikk og vestlige ideer spredt i hele Midt-Østen. Det andre området er den arabiske halvøys „hæl” og „såle”: Yemen, Aden og Oman. Dette var områ­ der som på grunn av beliggenheten nær sjøveien fra

Europa til India tidlig trakk til seg Storbritannias in­ teresse. Allerede i 1798, samme år som Napoleon invader­ te Egypt, ble den første britisk-omanske traktaten sluttet, og to år senere kom den første britiske residenten til Omans hovedstad Mascat. Enda mer attraktiv fra britisk synspunkt ble Aden, som hadde en usedvanlig strategisk beliggenhet ved Bab al-Mandab, sundet som forbinder Rødehavet med Adenbukta. Der lå den eneste gode havnen mel-

bortsett fra Kaba fjernet. Ved begynnelsen av 1800tallet hadde de klart å opprette et rike som var uav­ hengig av tyrkerne og omfattet mesteparten av den arabiske halvøy.

lom Egypt og India. 11839 ble Aden inntatt av en bri­ tisk styrke som var utsendt fra Bombay av Det ostindiske kompani. Aden ble gjort til en viktig stapelplass og kullstasjon på veien mellom Europa og India. Den tredje og siste av de arabiske regionene er det stort sett ørkenaktige innlandet, utgangspunktet for så mange folkevandringer i oldtiden og middelalde­ ren. Der lå de hellige stedene Mekka og Medina, som var mål for alle troendes pilegrimsferder. Men etter en kortvarig storhetstid under de første kalifene synes dette området å ha havnet i historiens bakevje. Fra dette området kom imidlertid en av de første av de mange muslimske vekkelsesbevegelsene. Den blir gjerne kalt wahhabismen etter sin grunnlegger Muhammad ibn Abd al-Wahhab (1703—87) fra AlUyaynah i Nordvest-Arabia. Han krevde at man skulle vende tilbake til det han mente var den rette islam. Allahs enerett til å bli dyrket som gud ble un­ derstreket; helgenkult og valfarter til Profetens og andre hellige menns graver ble fordømt. Koranens lo­ ver skulle følges til punkt og prikke: en kvinne som hadde begått ekteskapsbrudd, skulle steines, en tyv skulle få hånden avhogd, og bruk av tobakk, kaffe, silkeklær og alkoholholdige drikker var forbudt. Abd al-Wahhab vant støtte hos høvdingen Muhammad ibn Saud. Ved å erklære djihad, hellig krig, klarte de to å reise de omkringboende beduinstammene mot tyrkerne. I 1773 erobret de Riyadh, som ble gjort til deres hovedstad. Ekspansjonen fortsatte også etter Abd al-Wahhabs død. 11802—03 ble Mek­ ka og Medina erobret, og der ble alle helligdommer

ten like stort som Europa uten Russland, og politisk minst like splittet. Stormogulens rike hadde allerede siden 1700-tallet befunnet seg i full oppløsning, og keiseren i Delhi kunne bare utøve en suverenitet i navnet. Herskerne i de mange fyrstestatene som oppstod på mogulveldets ruiner, var ofte muslimer uten nærmere kontakt med den undergivne bonde­ befolkningen, som hovedsakelig var hinduisk. Stadi­ ge kriger mellom forskjellige makthavere skapte anarki på den indiske landsbygda, som ble herjet av omstreifende soldater og røvere. Omkring 1765 reg­ ner man med at mer enn halvparten av byene i Bengal lå øde. Til tross for alle viderverdigheter slet de indiske bøndene seigt og utholdende videre. Landsbyen stod for kontinuiteten i det kaos som var India. I flere år­ hundrer hadde bøndene vært vant med fremmede herskere. Den eneste kontakten de hadde med sine herrer, var gjennom soldater og skatteoppkrevere, en slags menneskelige gresshopper som i likhet med pes­ ten og tørken ble sendt til dem av ondsinnede gudemakter. Kanskje kunne de plagede småbøndene fin­ ne en viss trøst hos de omvandrende visdomslærerne. Disse talte ord som var vanskelige å forstå, om at alt det synlige bare var maya — et bedragersk skinn — og om karmas lov som åpnet en mulighet til en bedre skjebne i neste liv for den som ydmykt fant seg i sin lodd. Men som regel mente nok bøndene at de hadde mer umiddelbar nytte av de ofre og seremonier som brahmanene utførte i templene for å blidgjøre de mange guddommene.

85 Orienten og den europeiske utfordring

India omkring 1800 India, den delen av Asia hvor den europeiske innfly­ telsen tidligst og sterkest gjorde seg merkbar, var nes-

Stormogulens formelle overhøyhet illustreres av denne høytidelige prose­ sjonen av indiske fyrster og representanter for den britiske kronen (midt på bildet i høye hatter) til ære for mogulkeiseren Akbar II (1806-37).

86____________ Orienten og den europeiske utfordring

grep. Jorda kunne derfor ikke selges eller pantsettes. Derimot fantes det et innviklet system av rettigheter til andel av den samlede avlingen. I den enkelte lands­ byen hadde først og fremst dyrkerne selv, men også gjeterne, smeden, pottemakeren, byskriveren og landsbyeldsten slike rettigheter. Av alle disse rettighetshaverne var herskeren sær­ lig viktig. Fyrstens rett til en del av avlingen var fra gammel tid av akseptert og utgjorde grunnlaget for statsfinansene. Jordskattens størrelse varierte mye med tid og sted, men kunne iblant nå opp i halvparten av den samlede avlingen. Administrasjonen var imid­ lertid så lite effektiv at skattene sjelden kunne bli full­ stendig inndrevet. I deler av Nord-India fantes det en slags „arvelige” skatteoppkrevere som av og til også fungerte som dommere i byene. De ble kalt zamindarer (persisk: jordeiere), et ord som ble brukt i største­ delen av India, men med vidt forskjellig innhold. Engelskmennene oppfattet dem feilaktig som Jord­ eiere” og trodde at de bøndene hvis jordlapper zamindarene fikk en del av avkastningen fra, tilsvarte europeiske forpaktere. Som i dag var India først og fremst et bondeland, men i de mange landsbyene og småbyene ble det også drevet et ganske omfattende håndverk. Det ble vevd mye, både finere bomullstøyer som kaliko — tøy fra Calicut i Kerala — og silketøy. Spinnehjulet var ved si­ den av treplogen et symbol på Indias gamle nærings­ liv. En stor del av de indiske tøyene ble eksportert til

Minareten som rager høyt over den indiske sletten ved Delhi symbo­ liserte i Mogulrikets tid den muslimske domi­ nans i et overveiende hindilisk land.

Den harde kampen for tilværelsen ble regulert i minste detalj av urgamle tabuforestillinger og sedva­ ner, som gjorde et fremmed og ikke sjelden skrem­ mende inntrykk på de europeiske handelsmennene og administratorene. Barneoffer, ritualmord, enkebrenning, barneekteskap, forbud mot å gifte seg for de ofte unge enkene — slike skikker som fra europeernes synspunkt var grovt anstøtelige, hadde mange steder dype røtter i den religiøse tradisjonen og tjente i det minste delvis til å fastholde et patriarkalsk sam­ funn, der kvinner og barn var underordnet husfedrene. I India var privat eiendomsrett til jord et ukjent beBomullsspinning i en landsby i Punjab.

Landsbyen — samfunnets grunnenhet „Landsbyene er små republikker. De har nesten alt de trenger og er nesten ua vhengige a vforbin deiser utad. De består når intet annet gjør det. Dynasti etter dynasti blir styrtet. Revolusjon følgerpå revolusjon. Hinduer, pathaner, moguler, marather, sikher og engelskmenn hersker i tur og orden, men landsbyeneforblir de samme. I urolige tider bevæpner og befester de seg; en fiendtlig hær marsjerer gjennom landet; lands­ byen samler sitt bufe innenfor sine murer og lar hæren passere; hvis landsbyfolket blir utsattfor plyndring og ødeleggelse, og ikke kan slå fien­ den tilbake, flykter de til vennligsinnede lands­ byer lenger bort, men når stormen har spaknet, vender de tilbake og gjenopptar arbeidet. Hvis et land i flere år på rad blir skueplassen for rov og massakrer, slik at landsbyene blir ubeboelige, så vender landsbyfolket tilbake, i hvert fall så snart det blir mulig. En generasjon kan dra bort, men den neste vender tilbake. ” (Sir Charles Metcalfe, britisk kolonitjenestemann og generalguvernør 1835.)

87 Orienten og den europeiske utfordring

Europa. Det britiske ostindiske kompani hadde mo­ nopol på India-handelen fram til 1813. Foruten vevd tøy omfattet denne også visse råvarer som indigo (et vegetabilsk fargestoff anvendt ved tekstilfabrikasjon), sukker og salpeter. Siden det fantes meget få europeiske varer som inderne syntes de trengte, måtte den britiske importen fra India hovedsakelig betales med edle metaller.

Britisk ekspansjon i In­ dia. I løpet av første halvdel av 1800-tallet fordoblet britene nesten sitt territorium ved å an­ nektere tidligere uav­ hengige fyrstestater. Blant annet som en reak­ sjon mot denne hensyns­ løse erobringspolitikken brøt sepoy-opprøret ut i Meerut ved øvre Ganges 10. mai 1857.

Mot et britisk India-imperium Oppbyggingen av imperiet var ikke en bevisst og planmessig prosess med et bestemt siktemål: herre­ dømmet over India. Engelskmennene kom til India som handelsmenn, ikke som erobrere. De var helt til­ freds med støttepunkter for handelen og så store øko­ nomiske privilegier som mulig. Like til slutten av 1700-tallet var det jo ikke den britiske stat, men ett enkelt selskap — Det ostindiske kompani — som re-

James A. B. Ramsay, Lord Dalhousie (1812— 60) var den mest konse­ kvente talsmannen både for ekspansjonspolitik­ ken og den liberale re­ formpolitikken. Han hadde en visjon av et moderne India, formet etter britiske idealer, og han gjorde mer enn noen annen for å gjøre det til virkelighet.

presenterte Storbritannia i India. Og selv da kompa­ niet ble stilt under parlamentets kontroll i 1784, kom Underhuset med en viktig prinsipperklæring: „Å planlegge erobringer og utvidelse av riket i India, er mål og skritt som strider mot nasjonens ønske, æres­ følelse og politikk.” Tross dette ekspanderte det britiske styret i India hele tiden på en måte som virket skjebnebestemt. Det ene området etter det andre ble lagt under den britis­ ke kronen, samtidig som gjenværende, selvstendige fyrstestater en etter en ble avhengig av Storbritannia. Ofte skjedde dette på initiativ av de lokale britiske ge­ neralguvernørene, ikke sjelden i direkte strid med kompaniledelsens og parlamentets instruksjoner. Annekteringene hadde de mest forskjellige årsa-

ker. Angrep fra innfødte fyrster, militære sikkerhets­ grunner, frykt for rivaliserende stormakter, alt bidrog til dette. I den oppløsningstilstanden som det indiske politiske system befant seg i, fant de britiske beslutningstagerne det ofte mindre risikabelt å ekspandere enn å forbli passive. Britene var dypt overbevist om sin egen administ­ rasjons overlegenhet over den indiske. Derfor mente de at de hadde både rett og plikt til å legge områder de betraktet som vanstyrte, under den britiske krone. Om Lord Dalhousie, generalguvernør 1848—56, er det blitt sagt at mens hans forgjengere hadde unngått annekteringer når det overhodet var mulig, var hans prinsipp å annektere så snart han kunne finne et eller annet lovlig påskudd. Virkelige eller antatte sikkerhetsinteresser førte også Storbritannia inn i en ekspansjonspolitikk rettet mot Indias naboland. I 1830-årene fryktet den en­ gelske regjeringen at Russland skulle utnytte en tronstrid i Afghanistan til å få fotfeste i dette landet og derfra true India. For heller å være føre var enn etter snar, besluttet man å intervenere i Afghanistan og klarte for en tid også å okkupere landet. Men resultaAfghanske krigere for 150 år siden. 11839for­ søkte britene å gjøre Afghanistan til vasallstat ved å besette Kabul og innsette sin protesje Schudja som sjah. Men afghanerne slo tilbake og greide så å si å utslette det 4500 mann sterke britiske ekspedisjonskorpset. Afghanistan kunne dermed fortsatt holde stillingen som bufferstat mellom Britisk India og Russland.

88 Orienten og den europeiske utfordring

tet ble en reisning blant de krigerske stammene, og den britiske styrken ble nesten utslettet.

Indias økonomi i smeltedigelen Sett fra indisk synspunkt førte det utvidede britiske nærværet til å begynne med knapt til noen store for­ andringer. Allerede i mogultiden ble landet hovedsa­ kelig administrert av fremmede, og et ikke-indisk

På 1800-tallet fantes det fremdeles noen rester av de „ gamle” kolonirikene i India, det franske og det portugisiske. Bildet viser den franske gene­ ralguvernørens palass i Pondichéry ved Coromandelkysten.

Jernbanestasjonen Vic­ toria i Bombay. Et stumt, men likevel talen­ de vitnesbyrd om det bri­ tiske imperiets storhet og den europeiske sivilisa­ sjonens overlegenhet. Akvarell av A. Haig (1863).

språk — persisk — hadde vært forvaltningsspråk. De britiske kjøpmenn, embetsmenn og soldater som kom til India på 1700-tallet, var oftest innstilt på å bli der hele livet. De ble sterkt påvirket av det indiske miljøet og så med respekt og av og til også beundring på de kulturene de møtte. Men fra 1820-årene ble det tydelig at en ny tid var kommet til India med britene. Av de forandringene som de nærmeste tiårene brakte, må noen betegnes som klart positive.

Den britiske maktovertagelsen gjorde slutt på det anarkiet som fulgte da mogulveldet ble oppløst. 1820- og 1830-årene var den lengste fredsperioden India hadde kjent siden 1600-tallet. Nedbrente byer ble bygd opp igjen, gjengrodde åkrer ble lagt under plogen. Piratene utenfor Coromandelkysten ble ut­ ryddet. Med de nye makthaverne kom også bedrede kom­ munikasjoner. Et landeveisnett ble bygd ut, kanaler ble gravd, og i 1850-årene ble de første jernbanelinjene lagt gjennom landet. Dermed ble det for første gang mulig å sende korn over store avstander. På den­ ne måten kunne man gi effektiv hjelp under de perio­ disk tilbakevendende hungerkatastrofene. Et annet fremskritt var oppbyggingen av et moder­ ne utdanningsvesen med engelsk som undervisnings­ språk. Det ble opprettet colleger og universiteter av britisk type, og en ny indisk middelklasse av euro­ peisk utdannede leger, lærere, advokater og journa­ lister begynte å vokse fram. Det skjedde også andre forandringer som i tidens fylde skulle vise seg å bli for det meste negative, selv om de som gjennomførte dem mange ganger handlet i god tro og med de beste hensikter. Jordforholdene ble nyordnet etter prinsippet om privat eiendomsrett til jord. Dette var naturlig for engelskmennene, men fremmed for inderne. I Bengal og en del andre områder i det nordøstlige India ble det bestemt at zamindarene skulle betraktes som godseiere i britisk betydning. Hver zamindar ble tak­ sert for en viss skattesum som han var ansvarlig for overfor de britiske myndighetene. Selv hadde han full frihet til å drive inn så mye han kunne og ville av bøn­ dene. Takseringen var imidlertid blitt gjort så høy at mange zamindarer særlig i den første tiden ikke klarte å betale skatten. I slike tilfeller ble jorda solgt på tvangsauksjon, ofte til kornhandlere, pengeutlånere

89 og kjøpmenn i byene. Istedenfor de lokale zamindarene, hvis familier kanskje hadde bodd i landsbyen i generasjoner, fikk bøndene nye, krevende herrer — kapitalsterke byfolk — som betraktet sine gods først og fremst som en utbyttegivende pengeplassering. I andre deler av India oppstod det aldri en slik godseierklasse som zamindarene utgjorde i Bengal. Britene inngikk der skatteavtaler direkte med de enkelte bønder eller med landsbysamfunnene. Bøn­ dene fikk personlig eiendomsrett til den jorda de brukte så lenge de betalte sine skatter. Men skattene var forholdsvis høye, og kunne de ikke betales, måtte gården selges. Dette førte til at det oppstod en fattig masse av jordløse, som ble stadig større etter hvert som folkeøkning og oppdeling av eiendommene gjor­ de bruksenhetene mindre og mer ulønnsomme. Proletariseringen ble også påskyndet av forholde­ ne innen håndverket. I første halvpart av 1800-tallet begynte de engelske tekstilindustriene å oversvømme India med sine produkter. Storbritannias interesser og den rådende frihandelsdoktrinen førte sammen til at importtollene ble lave eller forsvant helt. Den in­ diske, håndverksmessige spinneri- og veverinæringen led hardt under konkurransen, og store menneskeskarer ble tvunget ut i et jordbruk som allerede på for­ hånd hadde vanskelig for å forsørge sine utøvere. På den annen side ble det åpnet andre, om enn ikke tilstrekkelig mange, næringsmuligheter gjennom den nye kurs Indias utenrikshandel fikk da landet ble innlemmet i den vestlige verdensøkonomien. Liksom i andre koloniområder var det særlig råvarer europe­ erne ville ha: bomull, jute, indigo, te m.m. En økono­ misk viktig del av den indiske eksporten var opium, som hovedsakelig gikk til Kina. Råvareeksporten ble i økende utstrekning betalt med britiske ferdigvarer, først og fremst tøyer, men så sent som ved slutten av 1800-tallet hadde den gamle importen av edelmetaller fra Europa ennå ikke opphørt å spille en rolle.

målbevisst reformpolitikk som tok sikte på å omfor­ me India så mye som mulig etter britisk mønster. Til grunn lå en overbevisning om den europeiske kulturs overlegenhet over det man oppfattet som indisk mør­ ke og tilbakeståenhet. Lenge hadde man også over­ drevne forestillinger om indernes villighet til å godta de nye livsmønstrene. „Det britiske språket er nøkkelen til alle forbed­ ringer,” uttalte en representant for den nye reform­ politikken. Følgelig ble engelsk gjort til domstols- og embetsspråk samt til undervisningsspråk ved de høy­ ere lærestedene som vokste fram. I det etnisk og språklig sterkt splittede India ble de fremmede erob­ rernes språk på denne måten et kommunikasjons­ middel for alle, og dermed en forutsetning for frigjø­ ring og oppbygging av en nasjonalbevissthet. På rettspleiens område overtok britene først det gamle systemet fra mogulveldets tid. Ifølge dette ble ethvert religiøst samfunn styrt i henhold til egne lo-

I Storbritannia ble det i første halvdel av 1800tallet stiftet en rekke mi­ sjonsselskaper som med kolonimyndighetenes godkjennelse sendte om­ reisende predikanter til India for å forkynne evangeliet og samtidig utbre vestlig sivilisasjon. Bildet viser to predikan­ ter fra „ United Society for Propagation of the Gospel”.

Et britisk India Britisk reformpolitikk i India Like lite som interessentene i Det ostindiske kompani strebet etter indisk territorium, like fremmede var de for tanken om at de hadde noe spesielt ansvar for In­ dias materielle og åndelige utvikling. Også etter at omstendighetene hadde tvunget dem til å overta den politiske kontrollen av Bengal i 1760-årene, betrak­ tet de dette bare som en ny mulighet til å tilgodese sine handelsinteresser. De første misjonærenes virksom­ het så de på nærmest med irritasjon. Etter at kompaniet var kommet under parlamen­ tets kontroll, undergikk britenes holdninger til India en grundig forandring. Til dette bidrog, liksom i Afri­ ka, de nye tidsstrømningene i moderlandet, opplys­ ningen og den kristne vekkelsen. I 1828 formulerte den kommende britiske generalguvernøren i India, Lord Ellenborough, den nye innstillingen slik: „Vi har en stor moralsk forpliktelse overfor Indias folk.” Den praktiske konsekvensen ble en stadig mer

Målet for den britiske politikken i India i tiårene før sepoy-opprøret er på en klassisk måte blitt formulert av historikeren Thomas Macaulay, som en tid satt i generalguvernørens råd: „ Vi må gjøre vårt beste for å utdanne en klas­ se av personer som er indiske av blod og farge, men engelske i smak, meninger, moral og intel­ lekt. .. Det kan hende at vi gjennom et godt styre kan oppdra våre undersåtter slik at de selv kan få i stand et bedre styre. ..at de en gang i fremti­ den kommer til å kreve europeiske institusjo­ ner. .. Når det enn måtte skje, blir det den stoltes­ te dag i engelsk historie. Å ha funnet et stortfolk som var sunket til de største dyp av slaveri og overtro, å ha regjert det slik at det ønsker å til­ egne seg alle borgerskapets privilegier, det ville sannelig være en stor ære for oss.”

Den kjente britiske his­ torikeren og whigpolitikeren Thomas Babington Macaulay (1800— 59) virket 1834—38 som medlem av generalgu­ vernørens råd og arbei­ det blant annet for kodi­ fiseringen av den nye in­ diske straffeloven. Male­ ri av Francis Grant.

90

Ram Mohan Roy var selv brahman av høy kaste, men hadde forlatt hjemmet i avsky for en enkebrenning i familien. Han gjorde seg fortrolig med Vestens tenkesett og forsøkte å smelte sam­ men det beste i den bri­ tiske og den indiske kul­ turen. I sin kritikk av hinduismen støttet han seg på denne religionens egne tekster, vedaene og upanishadene.

Til høyre: Britene i India ble utover på 1800-tallet stadig mer overbevist om at de var en herrerase, bestemt til å herske over og betjenes av de mørkhudede urinnbyggerne.

Sepoy-opprøret begynte som et soldatmytteri i det ostindiske kompaniets BengaTarmé. Mytterister som skal henrettes med kanon i juni 1857.

ver. Den islamske straffeloven ble likevel renset for sine hardere innslag, noe som forresten førte til at den ble mer human enn den tilsvarende britiske. I 1833 ble det imidlertid nedsatt en lovkommisjon i den hen­ sikt å reformere den indiske lovgivningen etter vestli­ ge prinsipper. Dette innebar blant annet at alle, uan­ sett kaste, religion eller rase, hadde samme stilling overfor loven. Parallelt med dette førte de britiske administratorene en uforsonlig kamp mot skikker og sedvaner som fra britisk synspunkt forekom særlig støtende. Enkebrenning og barneoffer ble forbudt, og det ble innledet en kampanje mot de såkalte thags, en religiøs sekt som drev med overfall på veifarende og som kvalte sine ofre i rituelle former. Slaveriet ble avskaffet, og piskestraff ble opphevet i den indiske hæren. Samtidig fikk de kristne misjonærene, som nå be­ gynte å komme i stadig større antall, full bevegelses­ frihet. Pioneren for den evangeliske misjon, William Carey, virket i Bengal og gjorde en viktig religiøs og kulturell innsats ved å oversette Bibelen til bengali. Den britiske forvaltning ble reformert og effektivi­ sert. Korrupsjonen ble bekjempet, blant annet ved at Det ostindiske kompanis tjenestemenn fikk lønn som det gikk an å leve av. Fra indisk synspunkt var det et irritasjonsmoment at høyere embeter innen sivilfor­ valtningen og offisersposter i hæren var forbeholdt briter. Også dette forsøkte man nå å forandre på. 11833 erklærte parlamentet at „ingen innfødt skal, på grunn av sin religion, fødested, avstamning eller hudfarge, være utelukket fra noe sted, embete eller ansettelse under Kompaniet”. I virkeligheten innebar denne holdningen likevel ikke mye. Opptaksprøvene til Indian Civil Service fant sted i Storbritannia, dit in­ diske aspiranter hadde vanskelig for å reise, ikke bare på grunn av avstanden og kostnadene, men også fordi man mente at de høykastepersoner som var mest ak­ tuelle, mistet sin kastetilhørighet ved reise over hav.

Under slike forhold ble tjenestemennene rekrut­ tert fra en meget trang samfunnsklasse med felles bakgrunn i public schools, Oxford og Cambridge. I India dannet de en lukket krets som var helt atskilt fra de innfødte. I motsetning til sine forgjengere på 1700tallet kom de mer og mer til å betrakte inderne som en mindreverdig og barbarisk „rase”. Den indiske reaksjonen mot den britiske reform­ politikken var splittet. Innen de høyere kastene fantes det ofte positiv interesse for Vestens teknikk og ideer. En forkjemper for denne modernistiske retningen var den bengalske brahmanen Ram Mohan Roy (1772—1833), som i 1828 stiftet Brahmo Sabha, se­

nere kalt Brahmo Samaj, Det guddommelige sel­ skap. Han ville reformere hinduismen ved å avskaffe umenneskelige innslag og ta opp det verdifulle i kris­ tendommen og den vestlige tenkning. Brahmo Sam­ aj stod for sosiale reformer og religiøs toleranse. Ram Mohan Roy, som hadde lært seg sanskrit, arabisk, persisk, hebraisk og gresk for å kunne studere alle de store religionenes dokumenter på grunnspråkene, drømte om en universell menneskelighetsreligion som skulle forene det beste i dem alle. Brahmo Samaj representerte imidlertid bare en li­ ten, utdannet minoritet. Det fantes andre, større grupper som snarere betraktet det britiske nærvær som en trussel. Slik ble det langsomt samlet brenn­ stoff til en eksplosjon som skulle gjøre det Napoleon aldri hadde greid, nemlig å true det britiske veldet i India for alvor.

Sepoy-opprøret I mai 1857 brøt det ut mytteri blant de innfødte solda­ tene i Det ostindiske kompanis Bengal-armé. Det har gått inn i historien under navnet sepoy-opprøret — av det persiske ordet sipahi, soldat — og blir vanligvis be­ traktet som et vannskille i det moderne Indias histo­ rie. Mytteristene myrdet sine offiserer og alle andre europeere de traff på. De marsjerte til Delhi, der de utropte den 82 år gamle mogulkeiseren Bahadur Shah til Indias hersker og i hans navn løftet opprørs­ fanen for å drive britene ut av India. De fikk stor til­ slutning, ikke minst blant fyrster og godseiere som

91 hadde mistet makt og rikdommer under det britiske styret. Men også alminnelige bønder og håndverkere sluttet seg til opprørshæren, som snart behersket hele Gangesdalen — bortsett fra Bengal — og en stor del av det sentrale India. Bengal, Punjab og Sør-India forble lojale mot britene. Bitre kamper raste i ett og et halvt år, og både britene og opprørerne begikk de mest opprørende terrorhandlinger. Mangel på samord­ ning og felles mål gjorde opprørernes kamp håpløs i lengden. I oktober 1857 kunne britene gjenerobre Delhi, og sommeren 1858 behersket de situasjonen helt. Soldatmytteriets umiddelbare bakgrunn er ganske lett å forklare. Kompaniet var på etterskudd med ut­ betaling av lønn. Av de soldatene som utgjorde den nesten 150 000 mann store Bengal-armeen, var fær­ re enn en femtedel europeere. En del britiske offise­ rer og underoffiserer hadde opptrådt hovmodig mot de innfødte soldatene, og fremfor alt vist mangel på forståelse når det gjaldt deres religiøse følelser. Dette var desto alvorligere som de fleste soldatene kom fra brahmanfamilier eller i hvert fall fra høyere kaster, og mange var dessuten muslimer. Til dette kom så affæren med de innsmurte patronhylsene: Bengal-armeen var nylig blitt utrustet med det nye Enfield-geværet. Til dette geværet ble det

brukt en slags patroner som måtte bites av før geværet ble ladd. Patronene var innsmurt med fett, og et rykte ville ha det til at det var blandet ku- og svinefett. Blant annet skulle en britisk offiser ha sagt til en indisk un­ deroffiser som hadde uttrykt uro for å miste sin kastetilhørighet dersom han ble beordret til å reise over havet til den burmesiske fronten, at det ikke var noe å bekymre seg over. Han hadde allerede mistet sin kas­ te ved å ha bitt over patronene! Kua var nemlig hellig for hinduene, og svinet urent for muslimene — patro­ nene var med andre ord like urørbare for begge grup­ per. Da forholdet ble påtalt, ble patronene skiftet ut, men skaden var allerede skjedd, og de innsmurte pa­ tronene ble gnisten som tente sepoy-opprøret. Men hvordan skal man forklare at det som til å be­ gynne med var et soldatmytteri, vokste til et opprør som omfattet store deler av den indiske halvøya og trakk med seg etablerte grupper og makthavere? Tidlig britisk historieskrivning betraktet sepoyopprøret som resultatet av en sammensvergelse. Bak denne øynet man den gamle muslimske herskerklas-

sen, de avsatte marath-fyrstene eller til og med russis­ ke agenter. Opprøret skulle altså ikke ha vært uttrykk for noen mer generell misnøye med det britiske styret i India. Mot denne konspirasjonsteorien vendte allerede Karl Marx seg. Som et historiens ubevisste verktøy hadde England etter hans mening ved sin frihandels­ politikk undergravd det indiske håndverket og gjen­ nomført „den største, ja den eneste sosiale revolusjon som hadde foregått i Asia”. Men gjennom denne egentlig fremskrittsvennlige innsatsen hadde britene fremkalt motkrefter som hadde forvandlet et soldatmytteri til en nasjonal revolt. Senere forskning har stort sett bekreftet riktigheten av denne analysen, selv om indiske og vestlige forskere har lagt vekt på for­ skjellige momenter. Nasjonalistiske indiske historikere har sett opprø­ ret som en kamp for frigjøring fra det britiske åket. Opprørslederne er blitt omgitt av et skjær av indisk

Mytteristene vant en stor seier da det lyktes dem å ta Delhi og vinne den aldrende mogulkeiseren for sin sak. Bildet viser hvordan opprørerne sprenger Kashmirporten i Delhi. Til venstre: Den britiske løven tok en grusom hevn over den bengalske tigeren. Opp­ røret ble slått ned med ubarmhjertig hardhet, og India ble en britisk kronkoloni. Tegning i „Punch” 28. august 1857.

Den bitre slutten: keiser Bahadur Shah II blir tatt til fange av den britiske kaptein Henry Hudson.

92 ke kan betraktes som nasjonalister i en senere tids be­ tydning av ordet, mangler det ikke tegn på en overgripende nasjonal solidaritet mellom muslimer og hin­ duer. Da noen foreslo overfor den gamle mogulkeiseren Bahadur Shah å erklære djihad — hellig krig — mot hinduene, svarte han: „Den hellige krigen er mot engelskmennene; j eg har forbudt den mot hinduene. ”

En ny britisk India-politikk

Etter sepoy-opprøret iso­ lerte britene seg mer enn før fra de innfødte og forsøkte å skape et eget England på indisk jord — men med indiske tje­ nere. Britisk teselskap i India. Kulturelle impulser gikk ikke bare fra Storbritan­ nia til India, men av og til også i motsatt retning. Polo var en gammel orientalsk sport som i 1869 ble introdusert i England av offiserer som hadde tjenestegjort i In­ dia. Her ser vi et indisk pololag som spiller for prinsen av Wales i 1876.

patriotisme som knapt svarer til den faktiske virkelig­ het. Innen senere både britisk og indisk forskning har man lagt vekt på at opprøret hovedsakelig ble båret oppe av reaksjonære krefter. Muslimene drømte om å gjenopprette det gamle mogulveldet, brahmaner om å kunne befeste sin truede autoritet, småfyrster om å få tilbake sine erobrede riker. Småbøndene fulg­ te som vanlig sine føydalherrer, mens den nye indiske middelklassen av kjøpmenn, tjenestemenn, embets­ menn, lærere og leger nesten unntaksløst tok avstand fra opprøret. Nasjonal oppstand og konservativ reaksjon behø­ ver likevel ikke være alternativer som utelukker hver­ andre. Det kan ha vært slik at den eneste muligheten for å organisere en nasjonal motstand mot det frem­ mede herredømmet på den tiden, var å gjøre det i tra­ disjonelt religiøse former. Selv om opprørsledeme ik­

Sepoy-opprøret innledet en ny fase i den britiske India-politikken. De britiske administratorene hadde levd i den tro at deres reformpolitikk ble generelt bi­ falt av den store massen av indere, og at sepoyene var imperiets trofaste og veldisiplinerte tjenere. Da ingen av disse antagelsene stemte, ble resultatet en sterk skuffelse, og britene forandret nok en gang holdning overfor inderne. Den tidligere optimistiske troen på indernes mottagelighet for vestlig kultur måtte vike for en voksende mistenksomhet mot alt indisk. På det personlige plan økte avstanden mellom in­ derne og britene, som ennå mer enn før begynte å be­ trakte seg som en overlegen rase. Til dette bidrog de bedre kommunikasjonene mellom Storbritannia og India, ikke minst åpningen av Suezkanalen i 1869. De britiske offiserene og tjenestemennene kunne nå be­ dre enn før holde kontakt med hjemlandet, og de kunne også ta med seg familiene sine til India, der et britisk samfunn som var avgrenset fra det indiske, vokste fram. Opprøret fikk også konsekvenser på det admini­ strative og politiske området. Både mogulveldet og Det ostindiske kompani ble avskaffet også formelt. India ble en kronkoloni direkte under den britiske regjering, som i India ble representert av en vise­ konge. Ved hans side fantes et lovgivende råd som hovedsakelig bestod av briter, men der tre indiske medlemmer inngikk fra 1862 av. Det direktestyrte området omfattet imidlertid bare to tredjedeler av halvøyas areal. De ca. 560 fyrstestatene som var igjen etter opprøret, fikk bestå som protektorater. For å markere den britiske krones overhøyhet over de inn­ fødte fyrstene, ble dronning Victoria i 1877 utropt til keiserinne av India. Opprøret syntes å ha bevist hvor nødvendig det var for britene å styre i samarbeid med de gamle hersken­ de klassene. Britene voktet seg derfor i tiden som fulgte for å utfordre fyrster, godseiere og brahmaner unødig. Reformpolitikken ble dempet ned, og det ble vist større toleranse overfor indisk „overtro”. Den kristne misjonen ble ikke begunstiget på samme måte som før. Fyrstestatene fikk lov til å ta seg av sine egne indre anliggender uten altfor mye britisk innblan­ ding. De store godseierne fikk tilbake konfiskert jord og kunne skjerpe kravene til bøndene. Men under alt dette fortsatte de materielle fremskrittene, og den in­ diske middelklassen vokste i antall og betydning. Dermed ble grunnlaget lagt for en ny nasjonalisme av annet slag enn den fra 1857.

93 Orienten og den europeiske utfordring

Europeisk ekspansjon i Sørøst-Asia på 1800-tallet. Ved begynnelsen av århundret behersket eu­ ropeerne bare et fåtall støttepunkter og handelsplasser ved kysten. Ved slutten av århundret var alt land bortsett fra Siam (Thailand) delt mellom europeiske makter.

Sørøst-Asia, der verdenshandelens veier krysses Ordet Sørøst-Asia brukes vanligvis som samlebeteg­ nelse for Burma, Thailand, Indokina, Malakkahalvøya, Indonesia og Filippinene. Begrepet synes å ha oppstått ved slutten av annen verdenskrig i og med at de allierte opprettet en sørøstasiatisk kommando. Politisk og kulturelt utgjør området ingen naturlig en­ het, og de forskjellige landene har ingen felles histo­ riske tradisjoner. Tross alt finnes det visse grunner for å behandle Sørøst-Asia i en sammenheng. Felles for alle de nevnte landene er på den ene side åpenheten mot om­ verdenen og dermed mangfoldet, og på den annen si­ de den seighet som urgamle kultur- og samfunns­ mønstre har overlevd alle ytre forandringer med. Sør­ øst-Asia er blitt gjennomkrysset av viktige handels­ veier, og forskjellige kulturelle og religiøse impulser

har fulgt med handelen. Både hinduismen, buddhis­ men, islam og kristendommen er i tur og orden blitt preket i området, og har fremdeles tilhengere der. Men grunnlaget har hele tiden vært risdyrkingen, bondefamilien og landsbysamfunnet. Fruktbarhetsriter, åndetro og forfedredyrkelse har hele tiden be­ tydd mer enn kultene som er kommet utenfra. Felles for hele området er også den rolle som euro­ peerne lenge spilte — og ikke spilte. Helt siden spaniernes og portugisernes ankomst ved begynnelsen av 1500-tallet har forskjellige europeiske nasjoner kjempet om makt og innflytelse i Sørøst-Asia. Men først mot slutten av 1800-tallet begynte de i noen større utstrekning å trenge inn i området, og dermed også administrere det. Europeerne søkte opprinnelig ikke etter territo­ rier. De ville kontrollere de handelsveiene til Det fjer­ ne Østen som gikk gjennom Malakka- og Sundastredene, og de ville ha tak i de viktige råvarene som ble

94____________ Orienten og den europeiske utfordring

Britisk krigsskip i kamp med sjørøvere utenfor kysten av Borneo i 1843. For de europeiske handelsnasjonene var det livsviktig å trygge sikker­ heten i passasjene gjen­ nom Sørøst-Asia til Det fjerne Østen.

produsert i Sørøst-Asia: tinn, elfenben, ibenholt, kamfer, kaffe, indigo og krydder. For å nå sine mål trengte de bare befestede handelsstasjoner og slike forbindelser med de innfødte fyrstene at tilgangen på de ønskede varene ble sikret.

I de delene av Malakkahalvøya hvor det bare fantes få engelskmenn, fikk de innfødte fyrstene styre som før, men under britisk overhøyhet. Penang, Malakka og Singapore, som hadde en stor hvit befolkning, ble derimot slått sammen til kronkolonien Straits Settlements. Bildet fra 1869 viser den lovgiven­ de forsamlingen med gu­ vernøren Sir Harry Orel og domstolspresidenten Sir William Hackel i midten.

Med Filippinene som det eneste unntak av noen betydning, ble ikke de sørøstasiatiske samfunnene i nevneverdig grad påvirket av europeernes nærvær. Rettspleien, religionen og de daglige sedvanene ble ikke forstyrret. Bortsett fra enkelte steder på Malakkahalvøya og på Molukkene omgikkes europeere og asiater bare med hverandre som forretningsmenn på markedet og som herskap og tjenestefolk. Liksom i Afrika og India var det imidlertid umulig for europeerne konsekvent å unngå å blande seg inn i indre forhold i de sørøstasiatiske landene. Oftest mot sin vilj e ble nederlendere og briter trukket inn i fyrste­ nes og statenes konflikter, og resultatet kunne da bli at hele områder ble stilt under mer eller mindre direk­ te europeisk kontroll. I løpet av de første 75 årene av 1800-tallet førte dessuten en økt rivalisering mellom de europeiske kolonimaktene til at nye områder ble

annektert også i tilfeller der ingen sterke økonomiske grunner talte for det.

Filippinene — et asiatisk Spania Filippinene inntok en særstilling blant landene i Sør­ øst-Asia. De nordlige og midtre delene av øygruppen var blitt besatt av spanierne allerede på 1500-tallet, og praktisk talt hele befolkningen var deretter blitt omvendt til kristendommen i dens romersk-katolske form. I sør, der islam var fast etablert, hadde misjons­ arbeidet derimot liten fremgang. Fra spansk synspunkt lå Filippinenes største be­ tydning i at øyene var et stoppested på handelsveien mellom spansk Amerika og Kina. I Manila ble ameri­ kansk sølv byttet mot kinesisk te, silke og porselen, og byen fikk med tiden en betydelig kinesisk minoritet. På den filippinske landsbygda hersket et føydalt storgodssystem. Jorda var eid av innfødte høvdinger og ble forpaktet bort til avhengige bønder som med pri­ mitive metoder dyrket matvarer, og dessuten tobakk og hamp for eksport. I den utstrekning administrasjo­ nen ikke foregikk indirekte gjennom høvdingene, lå den i hendene på den spanske overklassen, som også forsynte seg med de viktigste kirkelige embetene. Mot disse forholdene, som befolkningen i århundrer stilltiende synes å ha akseptert, vokste det på 1800tallet fram en opposisjon. Spanskeveldets siste tid ble preget av gjentatte bondeopprør, samtidig som sen­ tralmakten i stigende grad forsøkte å utvide sin inn­ flytelse til de sørlige øyene.

Java — en stor nederlandsk plantasje I området Indonesia/Malakkahalvøya hadde Nederlandene vært den dominerende handelsmakten siden

1600-tallet. Men mot slutten av 1700-tallet begynte britene å opptre i de sørøstasiatiske farvannene som stadig argere konkurrenter til nederlenderne. Kam­ pen gjaldt kontrollen over den viktige handelsveien til Kina og Japan. Ved Parisfreden i 1783 sikret Nederland seg retten til å drive handel i Sørøst-Asias øyverden. Tre år se­ nere tok britene øya Penang utenfor Malakkahalvøya i besittelse. Under napoleonskrigene, da Nederland ble en del av den franske maktsfæren, benyttet Stor­ britannia anledningen til å okkupere blant annet Ja­ va, som landet beholdt til 1816. Da de okkuperte om­ rådene ble gitt tilbake til Nederland, skaffet britene seg snart et nytt støttepunkt, Singapore, som de be­ satte i 1819 og forvandlet til en frihavn. Derfra kunne britiske industriprodukter spres over Sørøst-Asia. Den nederlandsk-britiske konflikten ble imidlertid løst ved forhandlinger. Ved en overenskomst i 1824 ble det trukket grenser mellom de britiske og neder­ landske interessesfærene, slik at Nederland hovedsa­ kelig beholdt sine gamle områder i øyverdenen, mens britene tok hånd om Malakkahalvøya. Dette betydde likevel ikke at det ble innført et kolonisystem i en senere tids betydning av ordet. Brite­ ne viste ingen interesse for å utnytte Malakkahalvøyas naturforekomster. Tinngruvene der ble ikke drevet av briter, men av innvandrede kinesere. Brite­ ne unnlot også å blande seg unødvendig inn i malaystatenes indre anliggender. Det var nok for dem å kontrollere de viktigste havnene og handelsplassene. Det er blitt sagt at de vendte ansiktet mot havet og ryggen til Malakkahalvøya. Noe annerledes artet forholdene seg på øyene, og i særdeleshet på Java. Der hadde det nederlandske ostindiske kompani i prinsippet ført en ikke-intervensjonspolitikk, men konflikter mellom den malay­ iske urbefolkningen og kinesiske innvandrere, og mellom forskjellige uavhengige fyrstestater, førte på 1700-tallet og ved begynnelsen av 1800-tallet til at store deler av Java ble trukket inn under kompaniets kontroll. Da det konkursrammede kompaniet ble oppløst i 1798, overtok den nederlandske stat for­

valtningen av områdene. Også Molukkene og visse kystdistrikter på Sumatra ble stilt under nederlandsk administrasjon. Men i resten av Indonesia styrte ne­ derlenderne befolkningen indirekte gjennom de lo­ kale fyrstene, og utøvde oftest bare en formell over­ høyhet.

95 Orienten og den europeiske utfordring

Landsby på Java. Neder­ landsk 1700-tallsstikk.

Det viktigste fra nederlandsk synspunkt var å sik­ re en uavbrutt tilførsel av de tropiske råvarene som de nederlandske kjøpmannshusene etterspurte. På 1700-tallet skjedde dette gjennom tvangsleveranser. De innfødte fyrstene ble pålagt å levere bestemte mengder, dels som tributter og dels til fastsatte priser som var fordelaktige for nederlenderne. Ansvaret for at bøndene dyrket tilstrekkelige mengder av de øns­ kede produktene, hvilte på fyrstene, som også selv tjente på systemet. Den tapende part var bøndene, fordi en stor del av deres arbeidstid og åkerareal ble tatt bort fra produksjonen av ris og andre livsnødvendigheter. Omkring år 1800 fungerte Java på denne måte som en stor nederlandsk plantasje. Elvelandskap på Java. Nederlandsk stikk fra 1700-tallet.

96

By i Indokina. 1700tallstrykk.

Under den britiske okkupasjonen 1811—16 ble tvangsleveransene avskaffet, og bøndene fikk dyrke det de ville. De måtte imidlertid betale skatter som stod i forhold til jordstykkenes verdi. Skattene ble innkassert av statlige embetsmenn; fyrstene ble skjø­ vet til side. Etter at krigen var over, opprettholdt den nederlandske stat denne nye ordningen for en tid.

Etter at opprøret var slått ned, gikk nederlenderne tillbake til det gamle systemet („kultursystemet”), som i perioden 1830—70 opplevde sin største blomst­ ring. Den beste jorda ble forbeholdt dyrking av indi­ go, kaffe, tobakk og sukker. Den raskt voksende be­ folkningen måtte forsørges med avkastningen fra utilstrekkelige arealer. Men den nederlandske stats­ kassens profitt ble meget stor. For tidsrommet 1831—77 er nettooverskuddet for Java blitt beregnet til 832 millioner gylden. Det er neppe overraskende at kultursystemet er blitt gjenstand for hard kritikk både fra indonesiske nasjonalister og radikale nederlendere. Men det har også hatt sine forsvarere, som mente at det hadde gitt store pengesummer i hendene på deler av den javanske befolkningen, som på den måten hadde økt sin le­ vestandard mer enn det ellers ville ha vært mulig. Man har pekt på at importen av bomullsvarer ble mer enn tredoblet mellom 1830 og 1840. Da kritikken mot misforholdene på Java begynte å våkne til liv fra 1860-årene av, førte dette til en grad­ vis avvikling av kultursystemet, men denne var ikke slutt før omkring den første verdenskrig.

Gate i Batavia (nå Dja­ karta) etter et neder­ landsk stikk fra første halvdel av 1800-tallet. Både arkitekturen og ka­ nalene viser nederlandsk påvirkning.

Systemet fungerte likevel ikke så godt som bereg­ net. Bøndenes kår ble ikke bedre, siden de ble av­ hengig av lån fra kinesiske ågerkarer for å kunne be­ tale skatten. Fyrstene var misfornøyd med å ha mistet sin lukrative mellomstilling. 11825 brøt det på Java ut et opprør som hadde store likheter med sepoy-opp­ røret i India i 1857. Det var en slags blind, instinktiv protest mot den oppløsningen av det tradisjonelle samfunnet som innblandingen fra fremmede embets­ menn syntes å føre til.

Franskmenn og briter i kamp om Bakindia De store områdene fra Burma til Vietnam som vanlig­ vis kalles Bakindia, befant seg utenfor de europeiske kjøpmennenes egentlige interessesone. Først på 1800-tallet kom de til i større grad å bli berørt av vest­ lig aktivitet. Og da var det først og fremst av strategis­ ke og maktpolitiske grunner. Burma grenset til Britisk India, nærmere bestemt Bengal. Opprørere mot den burmesiske regjering

97 Orienten og den europeiske utfordring

Britiske tropper stormer burmesisk trefort i 1824. Stikk av G. Hunt etter tegning av J. Moore.

hadde flere ganger søkt tilflukt på britisk territorium, og Burma beskyldte britene for å beskytte dem. I 1824 brøt det ut en krig som førte til at britene tilegnet seg to burmesiske kystprovinser med strategisk vikti­ ge havner. Herfra kunne den britiske flåte beherske Bengalbukta. Erobringen ble utgangspunktet for en fortsatt ekspansjon som til slutt førte til at de siste gjenværende delene av det gamle burmesiske riket ble innlemmet i det britiske imperium i 1886. Den viktigste årsaken var britenes frykt for at franskmennene, som nylig hadde etablert sitt velde i Indokina, ville komme før dem. Men da erobringen var et faktum, ble den fulgt av en økonomisk koloni­ sering. Indisk og senere også britisk kapital ble inves­ tert i risdyrking for eksportmarkedene, og det fore­ gikk en betydelig indisk innvandring. Mot slutten av 1700-tallet var mesteparten av In­ dokina blitt forent til et vietnamesisk keiserrike med hovedstad i Hue. De nordlige provinsene Annam og Tonkin, som var sterkt preget av kinesisk kultur, had­ de vært gjenstand for en sporadisk katolsk misjons­ virksomhet. Franske krigsfartøyer ble av og til satt inn til støtte for misjonærene. I forbindelse med krigen mot Kina (1856—60) okkuperte franskmennene Saigon med omkringliggende områder, som ble gjort til en fransk koloni, Cochinkina. Noen år senere ble Kampuchea fransk protektorat, en skjebne som sene­ re rammet også Annam og Tonkin (1885) samt Laos (1893). Noen økonomiske interesser var det heller ikke her tale om; motivene synes først og fremst å ha vært strategiske og prestisjepregede. Mellom Burma og Indokina lå Siam (det nåværen­ de Thailand). Det hadde i middelalderen vært et mektig rike som fra tid til annen også omfattet Laos, Kampuchea og den nordlige delen av Malakkahalv­ øya. På en dyktig måte klarte landet å utnytte motset­

ningene mellom de rivaliserende europeiske stor­ maktene, og som eneste land i Sørøst-Asia bevarte det sin selvstendighet — riktignok på bekostning av ettergivenhet og innrømmelser. Etter at de lenge hadde forsøkt å isolere seg fra eu­ ropeerne, slo de siamesiske herskerne (Monkut 1851—68, Chulalongkorn 1873—1910) fra midten av 1800-tallet inn på en moderniseringslinje. Landet ble åpnet for europeisk handel og kapital, og en rekke re­ Gatebilde fra Mandalay i Burma 1887.

former ble gjennomført under ledelse av tilkalte eks­ perter som ble hentet fra forskjellige land, slik at man skulle unngå å bli avhengig av en enkelt makt. Vil man sammenfatte situasjonen i Sørøst-Asia omkring 1870, kan man si at de europeiske koloni­ maktene stort sett hadde delt alle økonomisk og poli­ tisk viktige maktposisjoner mellom seg. Men bortsett fra på Filippinene og Java hadde den europeiske inn­ flytelsen ikke noe sted trengt dypt ned og egentlig for­ andret de kulturelle og sosiale livsmønstrene.

Kina og Japan åpnes for Vesten

/ jordhungerens Kina prøvde mange å finne ut­ komme ved å vandre fra by til by og tilby forskjel­ lige tjenester. Dette fotoet, tatt i Jiujiang i provinsen Jiangxi omkring 1868, viser en mann som selger suppe, en spåmann som forutsier en kvinnes fremtid, en barber og en pottemaker.

De gamle kinesiske og japanske keiser- fremmede djevlenes” ankomst både i dømmene hadde avbrutt de sporadiske Kina og Japan falt sammen med indre kontaktene de hadde hatt med Europa kriser som kanskje ville ha ført til re­ volusjonære forandringer selv uten i begynnelsen av nyere tid. De hadde innblanding fra utenforstående. en følelse av at den vestlige innflytel­ sen truet freden i rikene og kanskje også deres eksistens. Kina og Japan 11644 var Kina blitt erobret av mandsjuene, som kom trengte ikke Vesten. fra nord. Deres keiserdynasti, Qing, styrte senere det veldige riket fram til revolusjonen i 1911. De innvanMen Vesten trengte Kina og Japan drede fremmede hadde etablert seg som en herskersom markeder. Takket være sin over­ klasse, men kulturelt sett ble det i lengden Kina som legne krigsteknikk hadde Vesten mid­ gikk av med seieren. Mandsjuene oppgav sitt eget språk og gikk over til kinesisk. Qing-keiserne hersket ler til å tvinge dem til regelmessige som kinesiske monarker og brukte kinesiske embets­ handelsforbindelser også mot deres menn og institusjoner. Den tradisjonelle kinesiske vilje. Dette gikk desto lettere fordi „de kulturen levde videre og blomstret i ly av den fred og

Stater som tidligere hadde betalt tributt til Kina

Qingrikets grense 1850

[MM Britisk koloni MM Russisk besittelse MM Japansk besittelse

Russland 1858

Britisk innflytelsessfære Russisk innflytelsessfære

« Japansk innflytelsessfære

Haerbin» Okkupert av Russland 1897—1905, japansk innflytelse etter 1905

TANNU TUVA

Wl Fransk koloni I

Russisk protektorat 1912

I Fransk innflytelsessfære

EEffl Tysk innflytelsessfære

99 Kina og Japan åpnes for Vesten

Til Russland 1871—81

MONGOLIA Selvstendig 1912

‘Wladivostok

Mukden a 1910

1864

*Port^|tIISus

BTeiiin.9*0 J

KINA

XINJIANG

Weihaiwei*(britisk

J

^J*Qingdao (tysk 1891

NanjingZTGF ^Shanghai KY/JKYU-

Traktathavner og traktatbyer

Hankoujp

TIBET ■ Nanjing-freden 1842

o Tianjin-avtalen 1858

Selvstendig ette A 1912 under britisl innflytelse

k « Ningpo HYinxian)

'øVene

Ir/lÆapan 1872

Chongqing a ASSAM Britisk 1826

■ Fuzhou

Beijing-avtalen 1860

JWAN Til Japan 1895 Kiamen)

NEPAL Chefoo-avtalen 1876

v Den kinesisk-franske handelstraktaten 1897 a Flere havner åpnet 1911

Kanton FRANSK^. X. JND0KINA( FSIAM >Fransk

orden som de mandsjuiske våpnene skapte. Imperiets grenser ble utvidet slik at det kinesiske veldet på 1700-tallet var det mektigste og rikeste i verden. Pro­ duksjon og levestandard økte, og det samme gjorde folkemengden. Det medium som dette riket betraktet seg selv og verden gjennom, var den konfutsianske ideologi. Ifølge denne var Kina verdens sentrum, Midtens rike. Andre folk ble betraktet som mer eller mindre uviten­ de og ukultiverte barbarer. Keiserens oppgave var ved sitt moralske eksempel og kloke styre å sørge for at den harmoniske verdensorden ble opprettholdt. Denne bygde på hierarkisk over- og underordning, på det man kalte de tre bånd: barnas lydighet mot sine foreldre, hustruenes mot sine menn og undersåttenes mot keiseren. Storfamilien var samfunnets grunn­ enhet. De klassisk utdannede embetsmennene, som ofte også var godseiere, representerte regjeringsmak­ ten i provinsene. Plikt, dyd og uegennytte skulle pre­ ge deres handlinger. Til gjengjeld hadde de rett til å kreve ubetinget lydighet av sine underordnede. Til disse ble ikke bare bøndene, men også militære og kjøpmenn regnet. Dette samfunnet, som så avgjørende skilte seg fra den samtidige individualistiske og aggressive europe­ iske sivilisasjon, viste lenge en enestående stabilitet og styrke. Det evige Kina hvilte trygt i seg selv. Men stormskyer samlet seg i horisonten og varslet kom­ mende ulykker. Problemene og svakhetssymptomene som meldte seg, hadde dels opphav i den indre ki­ nesiske utviklingen, dels i „barbarenes” verden.

Macao (portugisiskr1567) uangzhou Wan (fransk 1898)

Befolkningsvekst og bondenød At den hurtige befolkningsøkningen ikke ble fulgt av en like sterk økning av jordbruksproduksjonen, bi­ drog sterkt til å undergrave den gamle ordningen. Be­ folkningsstatistikken, som riktignok er usikker i de­ taljene, viser en økning fra 180 millioner i 1750 til ik­ ke mindre enn 430 millioner hundre år senere. På den annen side økte den skattlagte, dyrkede jorda relativt lite. Man har beregnet at det i 1735 fantes 4,5 dekar slik jord pr. person, mot bare ett dekar i 1867. Dette førte til en vidtgående deling i stadig mindre bruks­ enheter som knapt nok strakk til for å forsørge de fami­ liene som eide dem. Mange ble helt uten jord og måtte dyrke nytt land i rikets ytre områder eller på fjellskrå­ ningene, der skogene på 1800-tallet i stor utstrekning ble hogd ned for å rydde plass for åkrer. Andre van­ dret ut og sluttet seg til den strømmen av emigranter som særlig gikk fra det sørlige Kina til Indokina, Malakka, Indonesia, Latin-Amerika og USA. Nydyrkingen kunne ikke dekke behovet, men før­ te likevel til en sterk jorderosjon ved at den løse jorda på fjellskråningene ble skylt vekk av regn. Resultatet ble store oversvømmelser som forvandlet nydyrkede, tett befolkede områder til myrområder. Den største inntraff da Huanghe i 1853 fullstendig endret løp over en strekning på femti mil. Bøndenes situasjon ble ytterligere forverret gjen­ nom den valutakrisen som rammet Kina ved begyn­ nelsen av 1800-tallet, og som kom til uttrykk ved at sølvet stadig økte i verdi på bekostning av de vanlige,

Det kinesiske keiserri­ kets nedgang og fall. Den oppløsningsprosessen som var begynt i åre­ ne 1839—60, fortsatte uavvendelig fram til keiserdømmets endelige sammenbrudd i 1911. De europeiske maktene tiltvang seg stadig flere steder hvor de nøt ekster­ ritorialrett. Samtidig mistet Kina kontrollen over perifere, tidligere mer eller mindre avheng­ ige områder som Mon­ golia, Tibet, Burma og deler av Indokina.

100

De humanitære strømningene som fra 1700talletav gav Vestens mennesker et nytt syn på forbrytelse og straff, hadde ennå ikke nådd Kina. Bildet viser en offentlig henrettelse om­ kring 1860. Halshugging ble betraktet som en mild form for dødsstraff, ettersom offerets lidel­ ser ble så kortvarige. Det kinesiske hoffet levde i den faste tro at det styrte over „Midtens rike”, den eneste del av verden som virkelig be­ tydde noe. Den kinesiske keiserinnen, en keiserlig konkubine og en hoffdame omkring 1850.

gjengse kobbermyntene. Den økende handelen med opium hadde ført til at strømmen av sølv, som i tidli­ gere århundrer alltid hadde gått fra Europa til Kina, nå gikk i den andre retningen. Ettersom skatter og forpaktninger ble beregnet i sølv, men betalt i kobber, innebar det forandrede forholdet mellom sølv og kobber et økt trykk på den allerede fattige bondebe­ folkningen uten at statskassen dermed ble nevnever­ dig styrket — inntektene havnet stort sett hos skatte­ oppkrevere og spekulanter. Det kan neppe forbause at store deler av Kina ble rystet av bondereisninger ved slutten av 1700-tallet og i begynnelsen av 1800-tallet. Disse hadde ofte sin opprinnelse i hemmelige revolusjonære selskaper. Blant dem er Den hvite lotus trolig det mest kjente. Et annet problem som Kina begynte å få føling med i denne perioden, var en overproduksjon av mennes­ ker med utdannelse. For de mange unge kineserne som ikke klarte å avlegge de klassiske embetseksame­

ner og skaffe seg stillinger innen administrasjonen, lå det nær å vie seg til revolusjonær virksomhet isteden. Mange av Qing-Kinas problemer på 1800-tallet virker på en måte velkjente for den som har kjenn­ skap til Europas historie på samme tid: overbefolk­ ningen, delingen av gårdene, utvandringen og bondeurolighetene. Men det er en viktig forskjell: I Euro­ pa kunne den økende befolkningen etter hvert fanges opp av industrien, men i Kina foregikk det i denne ti­ den ingen industrialisering. Dette hadde i det minste delvis sin bakgrunn i de konfutsianske embetsmenne­ nes forakt for økonomi og teknikk, for det de mente var grov vestlig materialisme. Å heve standarden gjennom økt produksjon og forbruk var for dem ikke noe å strebe etter. Særlig sterk var motstanden mot jernbaner, siden de nesten uunngåelig måtte strekkes over forfedrenes graver og dessuten tok levebrødet fra bærere, kjørere, kameldrivere og skippere. Hvor lite holdbar denne innstillingen var, viste seg tydelig da Kina mot midten av århundret ble rammet av nok en prøvelse. Denne gang var det en som kom utenfra, nemlig konfrontasjonen med „de fremmede djevlene” fra Europa.

Kina og Europa Europeiske kjøpmenn hadde besøkt Kina i hele den tiden da Qing-dynastiet regjerte. Myndighetene had­ de betraktet dem med den største mistenksomhet for­ di de ofte opptrådte som kapere og plyndrere og opp­ rettholdt forbindelser med sørkinesiske opprørere. Deres bevegelsesfrihet var derfor strengt begrenset til Kanton, der de fikk opprette fabrikker og drive han­ del med visse kinesiske monopolfirmaer, de såkalte Co-Hong-kjøpmennene. De fikk ikke komme i kon­ takt med befolkningen eller forhandle direkte med de kinesiske myndighetene. At keiserhuset kunne innta denne skarpe hold­ ningen, hang sammen med at det var europeerne og ikke kineserne som hadde interesse av at handelen

101 fortsatte. De fremmede kjøpmennene ville ha ad­ gang til visse kinesiske produkter som var ettertraktet i Europa, som te, silke, porselen og lakkvarer. Kine­ serne mente derimot at de ikke hadde behov for im­ porterte varer, og europeerne måtte derfor betale med edelmetall, først og fremst sølv. Så lenge europeerne utelukkende søkte varer i Kina, fungerte de kinesisk-europeiske forbindelsene stort sett bra. Europeerne betraktet kineserne med vennlighet blandet med beundring. I rokokkosalongene blomstret „kineseriet”, og Voltaire lovpriste de konfutsianske tenkerne. Men etter hvert som Europa begynte å bli indu­ strialisert og den økonomiske liberalismen vant ter­ reng, endret situasjonen seg. Målet for europeerne ble nå ikke lenger utelukkende å skaffe seg kinesiske varer, men å vinne adgang til det kinesiske markedet. Den europeiske makt som gikk i bresjen for en ny Kina-politikk, var Storbritannia, som i 1830—41 ble ledet av liberale regjeringer med nær forbindelse med de kommersielle interessene. De liberale tvilte ikke på berettigelsen av å „åpne” et tilbakeliggende, stag­ nerende rike for fri handel, fremskritt og kristendom. Det gjaldt å få kineserne til å følge internasjonalt godtatte regler for handel mellom suverene stater.

krig mellom Storbritannia og Kina. Den utløsende faktoren var spørsmålet om eksporten av opium fra Britisk India til Kina.

Opiumskrigen

Tross det mandsjuiske fremmedveldet lyktes det den kinesiske over­ klassen å bevare sine forfinede omgangsfor­ mer og kunstneriske tra­ disjoner, som dette kine­ siske tresnittet fra 1873 antyder.

Fra kinesisk synspunkt var det britiske stand­ punktet ubegripelig. Diplomatisk forbindelse på li­ ke fot med fremmede makter stod for de konfutsi­ anske embetsmennene i strid med selve verdens­ ordningen. Ifølge denne var keiseren Himmelens sønn og alle andre fyrster hans vasaller. Kontrakter og avtaler om for eksempel handel mellom Midtens rike og fjerne, fremmede makter kunne ifølge dette synet ikke komme på tale. Med så forskjellige utgangspunkter var en åpen konflikt uunngåelig før eller senere. 11839 brøt det ut

Britene hadde lenge søkt etter en vare som kunne sel­ ges i Kina og betale de stadige underskuddene i han­ delsbalansen med dette landet. Problemet fikk en skjebnesvanger løsning i begynnelsen av 1800-tallet ved at man begynte å smugle opium i stadig større mengder fra India. Britene synes selv ikke å ha vært plaget av samvittighetskvaler over denne trafikken, i hvert fall ikke om man skal dømme etter denne dagbokopptegnelsen av en britisk opiumsskipper: „2. des. Fullt opptatt med hurtige leveranser. Ingen tid til å lese min Bibel.” Derimot fylte opiumshandelen den kinesiske stats­ ledelsen med stor uro. I de konfutsianske kretsene ble opiumsrøykingen, som bredte seg stadig mer innen embetsmannsklassen og de formuende lagene, vur­ dert slik at den ikke bare innebar en helserisiko, men også virket oppløsende på samfunnsmoralen. Men for regjeringen var det også en annen faktor som veide tungt. Gjennom opiumshandelen forsvant stadig mer sølv ut av landet, samtidig som staten gikk glipp av toller og skatter fordi all opium i prinsippet var smuglergods. „Om smuglingen ikke blir stanset og opiumbruken ikke bekjempet snarest, vil vi om no­ en få år ikke ha midler til å underholde hæren, og vi kommer heller ikke til å ha folk som duger til solda­ ter,” skrev mandarinen Lin Zexu i et innlegg til keise­ ren. Han fikk da også keiserlig fullmakt til å gjøre slutt

Etter 1800 ble europeernes, og først og fremst britenes, interesse for det kinesiske markedet sta­ dig større. Europeiske tehandlere på en kinesisk teauksjon.

102

andre Kanton og Shanghai — ble åpnet for britisk handel uten monopol og restriksjoner av det slag som tidligere gjaldt i Kanton. Europeere i Kina fikk eks­ territorialrett: De skulle dømmes av sitt eget lands konsul og etter dettes lover. Man ble enige om be­ stemte, ganske lave tollsatser. Den kinesiske stat måt­ te betale en ganske stor krigsskadeerstatning. Ved en avtale med Frankrike to år senere ble kristen misjon tillatt i Kina. Opiumsimporten ble ikke legalisert for­ melt, men forsøkene på å bekjempe den måtte nesten oppgis. Kinas forsøk på å opprettholde sin tradisjonelle isolasjonspolitikk hadde mislykkes. Portene var blitt åpnet for strømmene av kapital og ideer fra det tek­ nisk og økonomisk overlegne Europa. Samtidig had­ de Qing-dynastiets anseelse fått en alvorlig knekk. Opiumsbule med enkle brikserfor røkerne. Im­ porten av opium fra Bri­ tisk India ble et stort mo­ ralsk og økonomisk pro­ blem for den kinesiske regjeringen og førte til slutt til den britisk-kinesiske opiumskrigen 1839-42.

Freden i Nanjing 1842, som blir undertegnet på bildet, var den første i en serie ulike overens­ komster som de militærteknisk overlegne euro­ peiske stormaktene til­ tvang seg og som gradvis undergravde Kinas suve­ renitet.

på opiumshandelen og begav seg på nyåret 1839 til Kanton for å ta fatt på arbeidet. Til å begynne med lyktes alt ganske godt. Faktoriene ble omringet av militære, og de fremmede kjøp­ mennene ble tvunget til å utlevere opiumsforrådene — over 20 000 kister, som ble ødelagt med salt, kalk, ild og vann. De engelske kjøpmennene lot seg imidlertid ikke nøye med denne behandlingen, og de hadde regje­ ringen bak seg. Storbritannia innledet en krig som ki­ neserne, som var vant til langvarig fred, ikke var rus­ tet for. Europeernes våpentekniske overlegenhet var knusende, og mot denne maktet den nesten desperate tapperheten som kineserne av og til la for dagen, ikke mye. Britene inntok alle havnebyene i Kina fra Kan­ ton til Shanghai, og etter at de hadde tatt munningen av Yangzijiang i besittelse, fortsatte de oppover elva med en jerndampbåt, „Nemesis”. Da de truet Nan­ jing, måtte den kinesiske regjeringen gi opp og slutte fred med barbarene. Ved freden i Nanjing i 1842 ble Hong Kong britisk kronkoloni, og fem såkalte traktathavner — blant

Opiumssmuglere blir gre­ pet av politiet. Dersom opiumsrøykingen fort­ satte å bre seg, ville iføl­ ge sensoren Yun Yulin „menn ikke lenger kunne formane sine hustruer, herrer ikke lenger styre sine tjenere, lærere ikke lenger undervise sine ele­ ver”. Til slutt ville man ikke kunne skille men­ nesker fra dyr, eller kine­ sere fra barbarer.

De antimandsjuiske stemningene som alltid hadde eksistert under overflaten helt siden Ming-dynastiets fall på 1600-tallet, våknet til nytt liv. De fløt sammen med fremmedhat og bondeuro til en landsomfattende opprørsbevegelse.

103 Kina og Japan åpnes for Vesten

FENGO.IAN

Huanghe

^Beijing ZHILI

Huanghes munnini etter

SHANDONG

SHANXI

Huanghes munning fram ti! 1853 "BanSittenX ipprørClB^,

Jintiari. / Kanton .GUANGXI

tllom Kanton og ilket 1855—57

Hanoi

Taiping-bevegelsen Provinsen Guangxi i Sør-Kina — et område med stor overbefolkning, arbeidsløshet, organiserte forbrytel­ ser og etniske motsetninger — ble mot slutten av 1840-årene skueplassen for en religiøs vekkelse av i det minste delvis kristen karakter. Grunnleggeren og lederskikkelsen var en ung lærer, Hong Xiuquan. Han hadde gjentatte ganger mislykkes med å ta en embetseksamen. Deretter var han kommet inn i en re­ ligiøs krise der han hadde hatt visjoner som han sene­ re tolket ved hjelp av bibeltekster han hadde kommet over. På denne måten ble han overbevist om at det var Gud og Jesus som hadde åpenbart seg for ham, og at de hadde kalt ham til å snu folkets sinnelag fra avgudsdyrking til troen på den eneste sanne Gud. Da myndighetene forsøkte å undertrykke denne bevegelsen, gjorde de vakte motstand og drev provinsguvernørenes tropper på flukt. Hong organiserte sine trofaste til en regulær armé og proklamerte en ny stat, Taiping Tianguo, „Den store fredens himmelske rike”. Selv tok han tittelen „Jesu yngre bror og him­ melsk konge”, og også hans fem nærmeste menn fikk tittelen konge. På en måte som kan føre tankene til Mao Zedong førte han hæren sin på en lang marsj nordover til Nan-

Opprør og utenlandske angrep. Fra og med 1850 ble Kina utsatt for gjen­ tatte angrep fra militært overlegne europeiske makter. Samtidig ble ri­ ket rystet av flere store opprør; Taiping-opprøret var det mest langvari­ ge og ødeleggende.

jing, som ble erobret og utropt til „Den himmelske hovedstad”. Samtidig ble det utformet en politisk læ­ re og praksis som, bortsett fra sin religiøse begrunnel­ se, synes å ha mange likheter med Mao Zedongs tan­ ker. Fellesnevneren var fattigbøndenes og de jordløses utsatte stilling, deres klassehat og deres drømmer om noe annet og bedre. Slik Mao i sin tid skulle kom­ me til å bruke marxismen, slik utnyttet Hong kristen­ dommen, for å gi stemme til jordproletariatets krav, samtidig som han omformet den fritt for sine egne formål. James Legge, her sam­ men med tre nyomvendte kinesere, var en av de britiske misjonærene som først på 1800-tallet begynte å spre kunnskap om kristendommen blant kineserne. En del av dis­ se, blant andre Hong Xiuquan, den sentrale skikkelsen i Taiping-be­ vegelsen, trakk imidler­ tid mer radikale konse­ kvenser av evangeliet enn misjonærene hadde regnet med.

104 Kina og Japan åpnes for Vesten

Mandariner og soldater under Taiping-opprøret.

Det sentrale i Hongs lære var alles likhet overfor Gud og troen på at denne likheten skulle gjenspeiles også i de jordiske forhold. Ettersom Gud eide alt, burde det ikke finnes noen privat eiendomsrett, for arbeidets frukter burde deles likt av alle. Siden alle troende var Guds barn, burde de behandle hverandre som brødre, og kvinner burde ha samme rettigheter som menn. Fra den protestantiske vekkelseskristendom som Hong hadde lært å kjenne gjennom misjonærene, hentet han også læren om den uforsonlige motset­ ningen mellom de utvalgte og de forkastede, mellom lysets og mørkets barn. For ham falt denne sammen med forskjellen mellom tilhengerne av Taiping og re­ presentantene for det gamle mandsjusamfunnet. Lik-

En sann konfutsianer Zeng Guofan, generalen som hadde mesteparten av æren for nedkjempelsen av Taiping-opprøret, er beskrevet som en kinesisk Cato med en gammeldags streng moral. Et brev fra feltleiren til familien hjemme gir et innblikk i hans tankeverden. ,,For allefamiliens medlemmer, brødre, sønner og brorsønner, gjel­ der det å minnes vår stamfars åtte ord: Ransak, verdsett, tidlig, fei, bø­ ker, grønnsaker, fiske, flesk (— ransak ditt egetjeg, verdsettfamiliens eiendom, tidlig opp om morgenen, fei selv ditt gulv, bøker skal du lese, grønnsaker skal du dyrke, fiske drives ifritiden, flesk girfamilien dens eksistens). Husk også med all respekt vår stamfars tre Tro ikke: Tro ikkepå spåmenn, tro ikkepå leger, tro ikke på prester a v noen religion. Til dette viljeg legge åttefundamentale budfra min egen dagbok: Stu­ derer du, så tenk på språket. Skriver du vers ellerprosa, så tenk på ryt­ men. Når det gjelder dine foreldre, skal du tenke på deres lykke. Vil du ha helse, så søk sinnsro. Tenker du på forfremmelse, så vær tilbake­ holden med ord. Er du hjemme, skal du stå tidlig opp. Er du i det alme­ nes tjeneste, så vær hederlig. Er du i felten, ha omsorg for folket. ”

Den legendariske gene­ ralen Charles Gordon vant sin første berøm­ melse da han kuet Tai­ ping-opprøret 1863—64. Etter å ha bekjempet sla­ vehandelen i det sørlige Egypt ble han generalgu­ vernør i Sudan og falt i kamp med mahdiens tropper i 1885. Han gikk over i historien som den britiske imperialismens martyr og symbol.

som de billedstormende kalvinistene i Europa på 1500-tallet ødela Taiping-troppene ikke bare de buddhistiske og taoistiske helligdommene med deres gudebilder, men også de konfutsianske fedretemplene med deres minneplater. I de områdene som var ok­ kupert av Taiping, ble studiet av de konfutsianske klassikerne og det gamle eksamenssystemet lagt ned. Opiumsrøyking og drukkenskap ble kriminalisert. Mandsjusoldater som ble tatt til fange, ble ikke benå­ det, men alminnelige mennesker ble forskånet for massakrer og plyndringer. Taiping-bevegelsen fikk en hierarkisk og autoritær oppbygging. All makt kom fra Gud og strømmet så ned til de „eldre brødrene”, Hong og hans „konger”, de åndelige forvaltere av gudsriket på jorden. Ganske snart åpnet det seg en kløft mellom liv og lære. Leder­ sjiktet begynte å bevilge seg privilegier av forskjellig slag. Dette gjaldt imidlertid neppe Hong selv, som synes å ha utviklet seg til en verdensfjern mystiker. Men forestillingen om at han skulle ha gjort krav på guddommelighet, beror trolig på en misforståelse.

Opprøret knuses Taiping-bevegelsen hadde lenge stor fremgang. I en femtenårsperiode behersket den ni provinser, erob­ ret den kinesiske delen av Shanghai og truet en stund til og med den gamle keiserhovedstaden Beijing. Mandsjuregjeringen var stort sett maktesløs. Da den ved midten av 1860-årene endelig klarte å kvele opp­ røret, var det ikke på grunn av egen dyktighet, men ved hjelp av utenforstående krefter. Først og fremst ble Taiping Tianguo undergravd av interne maktkamper mellom de ledende opprørsgeneralene. Videre fant de fra Vesten som til å begynne med hadde sympatisert vagt med opprørsbevegelsen, ved nærmere ettertanke at det var til deres fordel å la keiserdømmet bestå en tid for å kunne utnytte dets svakhet til å presse fram nye innrømmelser. Det ble organisert en fremmedlegion på ca. 3000 mann for å hjelpe regjeringen i Beijing: „Den alltid seierrike ar­ mé”. Den ble etter en tid ledet av den kjente og dypt religiøse britiske offiseren Charles Gordon — „KinaGordon” — som til slutt møtte sin skjebne i kampen

mot en annen religiøst farget motstandsbevegelse, mahdistene i Sudan. Viktigere enn den vestlige hjelpen var imidlertid den støtten Beijing-regjeringen fikk av den jordeiende adelen ute i provinsene. I disse kretsene hadde ri­ kets krise ført til en slags renessanse for konfutsianismen i modernisert form. Man vendte seg bort fra det tidligere dominerende skolastiske studiet av klassi­ kerne og innrettet seg isteden på nærliggende politis­ ke og sosiale problemer. Nøkkelordet for disse unge adelige intellektuelle ble samfunnsansvar, som også omfattet villighet til å påta seg militære oppgaver. En av disse nykonfutsianerne var en lærd og tapper godseier ved navn Zeng Guofan. Ved sin side hadde han en ung akademiker som senere skulle komme til å spille en ledende rolle i kinesisk politikk, Li Hongzhang. Han organiserte en hær av frivillige, og med deres hjelp kunne han gå til motangrep mot Taiping og pasifisere den ene provinsen etter den andre, inntil „Den himmelske hovedstad” Nanjing til slutt falt sommeren 1864. Personlig var Zeng Guofan en mann av konfutsiansk dyd, men som opprørsbekjemper var han skån­ selløs. Hong Xiuquan hadde tatt sitt liv før regjeringstroppenes innmarsj i Nanjing; hans lik ble gravd opp og hakket i biter. Alle medlemmene av hans familie ble drept, hans kvinnelige oppvartere — to hundre personer — ble tvunget til å henge seg i palassets hage, og hans tilhengere ble druknet i vollgraven eller hogd ned på gatene. Slik endte „Den store fredens himmelske rike”. Mandsju-regimet var reddet for ytterligere et halvt hundre år, men det var blitt henvist til å leve på føydaladelens og de vestlige utlendingenes nåde.

Arrowkrigen Parallelt med Taiping-opprøret fortsatte folk fra Vesten sin infiltrasjon av Kina. Deres handel ekspan­ derte i mer eller mindre lovlige og moralsk tiltalende former. Sterk irritasjon på kinesisk side voldte den så­ kalte kulihandelen, som innebar at fattige kinesiske kontraktarbeidere ble transportert til plantasjer og gruver i Sørøst-Asia eller Peru, på Cuba eller den nordamerikanske vestkysten. For å få tak i den etter­ traktede arbeidskraften ble alle slags metoder benyt­ tet, blant annet utpressing og kidnapping. Trafikken ble i stor utstrekning besørget av britiske forretnings­ menn som arbeidet i ly av eksterritorialretten. 11855 utstedte den kinesiske regjeringen forbud mot denne slaveeksporten, men uten synlig virkning. Kulihandelen var ikke det eneste spørsmål som gav opphav til konflikter mellom folk fra Vesten og de ki­ nesiske myndighetene. Fra de britiske kjøpmennene i Kanton kom det stadige klager over trakasseringer fra de kinesiske embetsmennenes side. Befolkning­ ens stadig sterkere fremmedfiendtlighet kom blant annet til uttrykk i mord på en fransk misjonær og hans proselytter.

105 Kina og Japan åpnes for Vesten

Britene og franskmenne­ ne utnyttet i 1856 Beijingregjeringens nødssitua­ sjon under Taiping-opp­ røret til å tiltvinge seg yt­ terligere privilegier gjen­ nom en ny krig, Arrow­ krigen eller den annen opiumskrig. Krigen be­ gynte med at britiske orlogsfartøyer bombarder­ te Kanton.

De europeerne som drev sin virksomhet i Kina, be­ gynte å se seg om etter en mulighet til å få i stand en forandring ved hjelp av vold. 11856 fant den britiske konsulen i Kanton og guvernøren i Hong Kong en passende krigsgrunn. De kinesiske myndighetene hadde oppbrakt et lite smuglerfartøy, „Arrow”, som seilte med kinesisk besetning, men under britisk flagg. Denne hendelsen benyttet de som påskudd til å la den britiske flåten bombardere Kanton. Den britiske regjeringen, som nå ble ledet av Lord Palmerston, stilte seg bak sine „menn på stedet”, men ble nedstemt av Underhuset og tvunget til å utlyse ny­ valg. Takket være velgernes svulmende patriotiske følelser vant Lord Palmerston en overbevisende valg­ seier og kunne fullføre sin Kina-politikk. Keiser Na-

Zhanjiangs fall Ved byen Zhanjiang på bredden av Yangzijiang møtte den britiske invasjonsstyrken helte­ modig motstand. En britisk soldat har gitt føl­ gende øyenvitneskildring: „I et hus støtte vi på en tatar (det er fortellerens betegnelse for kineserne) som var i ferd med å skjære halsen over på sin hustru med et rustent sverd mens han holdt henne over åpningen av en brønn som han hadde kastet sine barn ned i. Kvinnen ble reddet ved at han ble skuttfør han rakk å fullføre udåden, og hun ble tatt hånd om og fikk såret forbundet. Den første bruk hun gjorde av sin tunge var imidlertid å ytre de for­ ferdeligste forbannelser over seierherrene... I andre hus ble detfunnet mengder av lik av stak­ kars djevler som dels hadde døddfor egen hånd, dels var blitt drept av andre... I noen tilfeller be­ gynte mennene å skjære halsen over på seg selv så snart de fikk øye på våre soldater, mens de i andre kom styrtende som gale utfra et eller an­ net gjemmested og med sverd i hånd gikk løs på enhver som kom i deres vei. ”

106

gere skulle ha eksterritorialrett. I tillegg måtte kine­ serne betale krigsskadeerstatning og dessuten legali­ sere opiums- og kulihandelen.

Mandsj u-restaurasj onen

Britiske tropper parade­ rer i Kanton. Gjennom en rekke traktater ble Kina tvunget til å åpne mer enn et titalls havner for europeerne som så­ kalte traktathavner, blant dem Shanghai og Kanton. I disse byene fikk europeerne holde tropper og danne egne bydeler, som ikke var underlagt kinesisk lov.

Fredstraktaten i Tianjin undertegnes den 26. juni 1858. Det ble harde vil­ kår for Kina: Europeer­ ne fikk økt bevegelsesog handelsfrihet, kristen misjon, opiums- og kulihandel ble tillatt. Døren til det kinesiske markedet ble åpnet enda videre.

poleon III, som ville vokte Frankrikes interesser i Kina, sluttet forbund med Storbritannia. Deretter gikk britisk-franske tropper i land og erobret Kanton. Den krigen som begynte på denne måten, har gått over i historien som Arrowkrigen, men den pleier og­ så noe uegentlig å kalles den annen opiumskrig. I 1858 trengte de europeiske maktene fram til Tianjin i hjertet av mandsju-keiserdømmet og truet Beijing. Kina måtte nå gi etter og undertegne Tianjin-avtalene med Storbritannia, Frankrike, Russland og USA. Overenskomsten innebar at vestlige diplomater skulle få bosette seg i Beijing og forhandle på like fot med den kinesiske regjeringen, ytterligere et antall havner skulle åpnes for utenlandsk handel, uten­ landsk sjøfart skulle tillates på Yangzijiang, kristen misjon få drives overalt samt at avtalemaktenes bor­

De harde betingelsene utløste en storm av forbitrelse i Kina, keiseren nektet å ratifisere avtalen, og krigen blusset opp på nytt. Denne gang ble Beijing erobret og keiseren tvunget til å flykte. Som hevn for at en al­ liert forhandlingsdelegasjon var blitt utsatt for mis­ handling, lot britene det keiserlige sommerpalasset med dets uerstattelige kunstskatter brenne. Den fungerende regenten — prins Kong — gikk nå med på å ratifisere Tianjin-avtalen. Kineserne måtte dessuten avstå halvøya Jiulong (Kowloon) midt mot Hong Kong til Storbritannia, samt betale en skade­ erstatning på 10 millioner tael (1 tael = ca. 37 g) sølv til hver av de allierte maktene. Mens Arrowkrigen pågikk, hadde også Russland utnyttet Kinas vanskelige situasjon for å oppnå egne fordeler. Under trussel om krig hadde Kina måttet avstå området nord for Amur til Russland. Landet mellom Stillehavet og Amurs bielv Ussuri skulle for­ valtes i fellesskap av kinesere og russere for å beskytte det mot Storbritannia. I realiteten ble det russerne som tok hånd om disse tynt befolkede traktene, der de anla byen Vladivostok. Vestmaktene hadde nå nådd sitt mål. Den kinesis­ ke keiseren var blitt tvunget til å oppgi den århundre­ lange isolasjonspolitikken overfor omverdenen. Det kinesiske markedet var åpnet for vestlig handel og in­ vesteringer, og hindrene for den kristne misjon var Ijernet. Det var nå i vestmaktenes interesse at denne poli­ tikken fikk fortsette. De ville gjerne holde Qing-dynastiet under armene, siden det var den eneste makt som kunne garantere opprettholdelsen av inngåtte avtaler. Men samtidig ville de forhindre at den ble så sterk at den kunne sette en stopper for ytterligere

107 Kinesere betaler tributt til briter etter et opprør som ble slått ned i 1860årene. Den keiserlige regjeringens ettergivende politikk møtte sterk mot­ stand hos de stolte kine­ serne, og traktatbrudd, overgrep mot europeere og rene opprør forekom fra tid til annen.

Etter Arrowkrigen trådte det i Kina fram en grup­ pe reformvenner som forsøkte å modernisere landet etter vestlige for­ bilder. Man ville „lære seg barbarenes teknikk for å kunne kontrollere barbarene”. En hovedskikkelse i denne kret­ sen, som fikk navnet „bevegelsen for styrking av Kina”, var prins Kong.

krav. Slik var de rammene som kinesiske politikere måtte arbeide innenfor da de nå tok fatt på oppgaven med å reorganisere riket. Innen regjeringskretsen omkring prins Kong sam­ let det seg en gruppe reformvenner med Li Hongzhang som den mest fremtredende. De forsøkte å få gjennomført en restaurasjon av det gamle mandsjukeiserdømmet og gi det ny styrke. De mente at dette ikke kunne skje uten at man i det minste på visse om­ råder tok etter de fremgangsrike menneskene fra Vesten. Embetsmannsutdannelsen ble modernisert ved at man innførte undervisning i moderne språk og matematikk. Et marineverft ble opprettet i nærheten av Shanghai, der Kinas første kanonbåt ble sjøsatt i 1868. Kull- og jerngruver, stålverk og våpenfabrik­ ker ble opprettet, og en krigsskole med en tysker som lærer ble grunnlagt i Sør-Kina. Programmet for moderniseringen av landet kostet mange penger og måtte delvis finansieres gjennom store utenlandslån. Av denne og andre grunner møtte det sterk motstand fra konservative kretser, blant an­ net fra forkjempere for den klassiske konfutsianske dannelsen, som mislikte utdanningsreformene. Ut­ gangen på denne maktkampen vil bli skildret i neste bind.

Et skjebnesvangert flåtebesøk 8. juli 1853 ankret fire amerikanske marineskip, blant annet to dampfartøyer, opp i bukta utenfor den ja­ panske hovedstaden Edo (det nåværende Tokyo). Eskadrens kommandant, Matthew Perry, krevde å få gå i land, og da dette ble innvilget, overleverte han et brev fra den amerikanske president. I brevet foreslo denne overfor den japanske regjering at det skulle opptas forhandlinger om gjensidige handelsforbin­ delser til nytte for begge parter. Han ønsket også at amerikanske sjømenn som led skipbrudd i Japan

skulle få god behandling, og at amerikanske fartøyer skulle få legge til i Japan for å ta inn kull, proviant og vann. Selv gjorde Perry det klart at vennskapet mellom hans land og Japan ikke kunne bli langvarig „hvis ikke Japan slutter med å oppføre seg mot amerikanerne som om de var deres fiender”, og han la til at japaner­ ne burde tenke over hans forslag til året etter, da han aktet å komme tilbake „med en betydelig større styr­ ke” for å innhente svar fra den japanske regjering. Bakgrunnen for Perrys aksjon var den isolasjonspolitikken overfor resten av verden som Japans virke­ lige herskere, shogunene av huset Tokugawa, hadde ført helt siden 1600-tallet. Rundt dette gamle, høyt utviklede og kultiverte riket var det blitt bygd et veri­ tabelt jernteppe. Japanere hadde forbud mot å reise til utlandet. Ingen havgående fartøyer måtte bygges, bare mindre båter for fiske og kystfart. Kristendom­ men, som ved jesuittenes misjonsvirksomhet hadde vunnet mange tilhengere i Japan på 1500-tallet, ble utryddet. Utlendinger fikk i prinsippet ikke lov til å oppholde seg på japansk territorium. Bare en liten koloni av nederlandske og kinesiske kjøpmenn fikk oppholde seg i Nagasaki og skjøtte Japans handel med omverdenen. På denne måten ble Japan et nesten helt ukjent land for folk i Vesten. Derimot kunne japanerne

Japan på 1800-tallet. Den japanske revolusjo­ nen 1867—68 oppstod i de vestre delene av riket. Keiseren, som til da had­ de vært uten noen makt, hadde residert i Kyoto på vestre Honshu, men flyt­ tet nå til Edo, de mektige shogunenes hovedstad, som skiftet navn til To­ kyo, „den østre hoved­ staden ”. Dermed begynte den reformperioden som går under navnet „Meiji”, opplyst styre, under led­ else av keiser Mutsuhito — i hvert fall i navnet.

108

Under Tokugawa-dynastiet (ca. 1600—1868) var det forbudt for japa­ nere å forlate landet, og man fikk derfor ikke bygge havgående skip. Derimot fantes mindre båter for fiske og kyst­ fart. Her ser vi en ja­ pansk ferje fra 1834.

Det japanske føydalsam­ funnet hadde en over­ bygning av forfinet kul­ tur, der de kompliserte teseremoniene inntok en fremtredende plass. Dette japanske fargetresnittet viser et berømt tehus, Momokawa, i Edo, det nåværende Tokyo.

skaffe seg en hel del kunnskaper om den vestlige ver­ den etter at shogunen Yoshimune ved midten av 1700-tallet hadde tillatt import av vestlige, særlig ne­ derlandske bøker, og en gruppe japanske vitenskaps­ menn, de såkalte nederlandsklærde, hadde tatt opp studiet av nederlandsk språk og kultur.

stadig mer for Det fjerne Østen. Men fremfor alt fremstod Stillehavet nå for første gang i verdenshisto­ rien som USAs spesielle interesseområde. Gullfunnene i California i 1849 hadde ført til en hurtig kolo­ nisering av den amerikanske vestkysten, handelen med Kina hadde økt, amerikanerne hadde i stadig større utstrekning begynt å drive hvalfangst i Stilleha­ vet, og dampfartøyenes hurtige utvikling gjorde be­ hovet for havner til bunkring av kull og vann stort. Selv om andre makter tidligere hadde vært fremme og snust på Japan, var det altså ingen tilfeldighet at USA ble den makt som for alvor tok affære. Da Perry kom tilbake i 1854, hadde den japanske regjeringen etter store beslutningskvaler bestemt seg for å gi etter, om enn bare litt. Shogunen undertegnet en avtale som gav amerikanerne rett til å anløpe de to små havnene Shimoda og Hakodata for proviantering og bunkring. Skipbrudne sjøfolk skulle få hjelp og beskyttelse, og en amerikansk konsul skulle få slå seg ned i Shimoda. Nå var døren til Japan blitt åpnet på gløtt, og det var et tidsspørsmål når den ville stå vidt åpen. I de nærmeste årene ble det undertegnet nye avtaler om økt handel, lave tollsatser, eksterritoriale rettigheter for utenlandske borgere og tillatelse for kristne misjo­ nærer til å virke i landet.

Japan blir åpnet

Et lukket samfunn

I en tid med ekspanderende verdensøkonomi og sta­ dig livligere forbindelser mellom kontinentene, var det i lengden naturligvis utenkelig at vestmaktene her, like lite som i Kina, skulle finne seg i en slik ting­ enes tilstand. Flere makter hadde interesse av at Ja­ pan ble „åpnet” så snart som mulig. Russland trengte proviant fra Japan for det østlige Sibir og for sin da­ værende koloni i Alaska. Britene, som var på stadig jakt etter nye markeder, hadde etter seieren over Kina i opiumskrigen i 1842 begynt å interessere seg

Perrys flåtebesøk og begivenhetene som fulgte utløs­ te en sosial og politisk krise som i løpet av et par tiår brøt ned den gamle japanske samfunnsbygningen og beredte veien for modernisering av landet. Drivkraf­ ten i denne samfunnsomveltningen var deler av lavadelen — samuraiene — med hjelp av et par av de gam­ le føydale lensherrene, daimyoene, og av grupper in­ nen hoffadelen rundt den til da nesten helt makteslø­ se keiseren i Kyoto. Revolusjonen dannet opptakten til den store fornyelsesperioden som i Japans historie

109

kalles Meiji („opplyst styre”), og som gjorde Japan til en moderne, industrielt og teknisk velutrustet stat. Ifølge en eldre oppfatning var det Perry selv som gjennom sin opptreden på den japanske scene var år­ sak til dette forvandlingsunderet. Tokugawas politis­ ke system ville ha kunnet bestå stort sett uforandret hvis ikke amerikanerne hadde brutt opp Japans stengte dør. Nyere forskning har imidlertid kunnet vi­ se at det japanske samfunn allerede før amerikaner­ nes ankomst var preget av sterke sosiale spenninger som i hvert fall delvis forklarer den utviklingen som fulgte. Etter århundrers strider mellom forskjellige lens­ herrer hadde shogunene i Edo på 1500- og 1600-tallet klart å samle Japan til et forent rike og sikre freden både innad og utad. Midlene var ofte harde; isolasjonspolitikken og kristendomsforfølgelsene hadde blant annet hatt til formål å hindre utenlandske inter­ esser i å støtte opprørske vasaller. I den følgende ti­ den ble det under Tokugawa-dynastiets ledelse bygd opp et samfunnssystem som beholdt de føydale for­ mene, men som i virkeligheten var et byråkratisk enevelde med en overgripende konfutsiansk ideo­ logi. Det japanske standssamfunnet var strengt hierar­ kisk med fire samfunnsklasser. Toppsjiktet bestod av adelen. Den var inndelt i den fåtallige høyadelen, som alltid var mistenkt for forræderiske konspirasjoner og derfor ble holdt under streng kontroll, og den atskillig tallrikere lavadelen, samuraiene, som utgjorde ca. fem prosent av befolkningen. Samuraiene var fra be­ gynnelsen av en krigerklasse. De hadde derfor ene­ rett til å bære våpen, men i den lange fredsperioden som fulgte etter Tokugawa-slektens maktovertagel­ se, utførte de hovedsakelig byråkratiske arbeidsopp­ gaver. Etter adelen kom ifølge den offisielle rangordenen bøndene, som var hardt presset av skatter og bygslingsavgifter til adelen, templene og klostrene. Innen bondestanden fantes det dype kløfter mellom velstå­

ende bønder og nesten jordløse småbrukere. Under bøndene stod håndverkerne, og lengst nede på rang­ stigen kom kjøpmennene. Ideelt sett var alle forbundet med hverandre gjen­ nom et system av gjensidige forpliktelser. Av den overordnede ble det forventet faderlig omsorg, av den underordnede sønnlig pietet og ubetinget loja­ litet. Den gifte kvinnen måtte underordne seg ikke bare sin ektemake, men også sine svigerforeldre. Det herskende samurai-idealet ble kalt bushido („krigerens vei”), men i virkeligheten var samfunnet utpre­ get fredelig og sivilt, selv om soldatene nøt høy anse­ else og ble tiltalt med sama („herre”). Innen denne rammen utviklet det seg en forfinet kultur, der både romanen, lyrikken, teatret, arkitekturen og

Den amerikanske am­ bassadøren Matthew Perry går i land i Yokohama ved sitt annet be­ søk i Japan i 1854. Man­ nen som „åpnet” Japan blir beskrevet som en storvokst og skrekkinn­ jagende tuktemester, som vanligvis ble kalt „ Gamle bjørn ” eller „ Gamle hest”. Det språ­ ket han brukte mot japa­ nerne motsier ikke nett­ opp dette bildet.

Som fra en annen planet! Etter århundrers isola­ sjon må det ha vært en overveldende opplevelse for japanerne å møte europeere som denne elegante damen i krinoline og parasoll.

kunsthåndverket blomstret. En svært utbredt folke­ kunst i form av tresnitt nådde sin kulminasjon i be­ gynnelsen av 1800-tallet.

Forandringens krefter I dette tilsynelatende så stabile samfunnet virket imidlertid krefter som på lengre sikt måtte føre til at det ble sprengt i stykker.

110 Kina og Japan åpnes for Vesten

Gjester fra Vesten blir underholdt av en danser på en restaurant i Yokohama. På bordet en flas­ ke sake-brennevin og en fisk som kalles „tai”.

Under til høyre: Gatebilde fra Tokyo kort etter „ åpningen ”. En og annen sykkel, en vestlig teknisk nyhet, blander seg med rickshawer og hestetrukne vogner. Det nye Japans økono­ miske liv ble dominert av en rekke konserner, blant andre huset Mitsui, som grunnla landets første forretningsbank.

Japan var opprinnelig basert på naturalhushold­ ning. Bøndene betalte sine skatter i ris, og samuraiene fikk lønn fra shogunen eller daimyoen i risballer. Ris var også det viktigste betalingsmidlet, men på 1700tallet slo pengeøkonomien igjennom. Kjøpmenn i de store byene kjøpte opp storgodsenes overskudd av ris og andre jordbruksprodukter. Noen fikk så stor for­ tjeneste at de kunne opptre som pengeutlånere og bankierer overfor de store lensherrene og overfor la­ vere adelsmenn som trengte tilskudd i kassen for å kunne føre det standsmessige livet som skikken krev­

de. Noen investerte sine penger i en blomstrende forlagsindustri basert på forskjellige slags håndverks­ produkter som silke- og bomullstøyer og smiarbeider av jern og stål. Atskillig kapital gikk også til jordbruksinvesteringer; praktisk talt all brukbar åkermark ble dyrket opp, og nye vekster som bomull og sukker ble innført. Den økonomiske utviklingen drev fram en sterk bydannelse. Allerede i den senere delen av Tokugawa-perioden fikk Japan storbyer som var større enn Europas. Kjøpmennene og pengeutlånerne had­ de riktignok lav rang, men i virkeligheten var deres innflytelse stor, og av og til inngikk de slektskapsfor­ bindelser med samuraifamiliene, som ofte var økono­ misk avhengige av dem. Det vokste altså fram en øko­ nomisk og sosialt sterk kapitalistklasse, men uten for­ melle rettigheter og politisk makt. Dette forholdet kom i høy grad til å prege kulturli­ vet, som hadde sine sentre i storbyene. Litteraturen og kunsten kom i stor utstrekning til å speile sam­ funnskritiske vurderinger. På en ofte respektløs måte ble den slektsstolte adelen, de uproduktive og bigotte prestene og de ny rike borgerne hudflettet. Med den økonomiske velstanden fulgte en økt in­ teresse for utdanning. En intellektuell fornyelse først og fremst blant samuraiene førte til at man begynte å sette spørsmålstegn ved hele den føydale ideologien som Tokugawa-samfunnet hvilte på. Shintoismen, den gamle japanske religionen som hadde eksistert før buddhismen trengte inn, opplevde en renessanse. En blomstrende historieskrivning ble stadig mer ret­ tet mot Japans eldste historie, som var uberørt av ki­ nesisk kultur. Alt dette førte til en nasjonal vekkelse som minner om den samtidige europeiske nasjonalis-

at Tokugawa-dynastiet skulle sitte med makten. De­ res motto ble: „Akt keiseren, jag barbarene vekk!” I de nærmeste årene støtte det til økonomiske pro­ blemer. Japanske håndverksprodukter ble utkonkur­ rert av billige vestlige industrivarer, og gull strømmet ut av landet. Fremmedhatet økte og kom blant annet til uttrykk i mord på utenlandske borgere og på japan­ ske statsmenn som man mente var for ettergivende overfor „barbarene”. Vestmaktene svarte med flåtebombardement; slik ble mesteparten av byen Kagoshima på det sørlige Kyushu lagt i aske av en britisk eskadre. Krisen åpnet muligheter for at en liten gruppe av unge, reformivrige samuraier med hjelp fra de vestli­ ge lensherrene, keiserhoffet og visse finanskretser, som familien Mitsui, kunne gjennomføre en revolu­ sjon. 11867 ble den siste shogunen tvunget til å abdi­ sere. Det ble sagt at all makt skulle tilhøre keiseren, som nå flyttet fra Kyoto til Tokyo, „den østlige ho­ vedstaden”, som shogunens gamle residensby, Edo, heretter ble kalt. Men den virkelige ledelsen lå i hen­ dene på de unge samuraiene, som dannet et slags revolusjonsråd. Revolusjonens mål fremgår av nøkkelsetningen i det memorandum som oppfordret den siste shogunen til å gå av: „Deres høyhet bør bringe regjeringsmak­ ten tilbake i hendene på den suverene hersker, og der­ med legge et grunnlag som Japan kan bygge seg en posisjon på slik at det blir jevnbyrdig med alle andre nasjoner.”

men. Stadig flere begynte å mene at det ikke var sho­ gunen i Edo, men keiseren i Kyoto man skyldte aktel­ se og lojalitet. Fremskrittene og velstanden ble ikke fordelt likt mellom alle. De som måtte bære de tunge byrdene, var først og fremst småbøndene og de jordløse landarbeiderne. Resultatet ble stadige bondeopprør, men på grunn av den sterke sosiale splittelsen innen bondeklassen, voldte det ikke myndighetene noe videre besvær å slå dem ned.

„Akt keiseren, jag barbarene vekk!” At det japanske samfunnet således var modent for store forandringer, innebærer ikke at Perrys aksjon har vært uten betydning, men at den først og fremst ble en utløsende faktor. Da Perry la fram sine krav om åpne havner, vedtok shogunatets ledende menn et til­ tak uten tidligere motstykke. De lot spørsmålet gå ut til høring hos keiseren, daimyoene og fremstående lærde. De fleste høringsinstansene, deriblant keise­ ren, insisterte på at man burde avslå amerikanernes krav og forsvare uavhengigheten. Da shogunatet, som innså at landet var militært underlegent, likevel gav etter, ble resultatet en fremmedfiendtlig reak­ sjon, fremfor alt innen samuraiklassen. Opposisjonen fikk støtte av keiserhoffet i Kyoto og av noen daimyoer i de vestlige lenene; disse hadde aldri helt godtatt

111 Kina og Japan åpnes for Vesten

Samuraienes revolusjon i 1867 ble for Japan innledningen til en ny epoke, som fikk navnet Meiji („opplyst styre”). Landet gjennomgikk en moderniseringsprosess som trolig mangler side­ stykke når det gjelder hurtighet. Allerede etter noen år kunne man i japanske byer se jern­ banestasjoner som Shimbashi-stasjonen fra 1871.

Keiserpalasset i Kyoto omkring 1800. Endring­ en i regimet i 1867 ble gjennomført i keiserens navn. Men i virkelighe­ ten utøvde hverken kei­ seren eller de høye hofffunksjonærene noen per­ sonlig makt. Landet ble i praksis styrt av et revolusjonsråd som bestod av unge samuraier.

Indianere og kreoler

I året 1800 hadde de nordamerikanske indianerne fremdeles stort sett full kontroll over sine jaktmarker og fiske­ vann. 11870-årene utkjempet de sine siste kamper for en dødsdømt livs­ form. I Latin-Amerika var de gamle indianerkulturene blitt ødelagt alle­ rede på 1500-tallet. De ca. sju millio­ ner indianere som fremdeles var igjen, ble utsatt for et stadig hardere press da deres bosetningsområder ble trukket inn i den kapitalistiske verdensøkono­ mien som en følge av det som vanlig­ vis kalles Latin-Amerikas frigjøring. I praksis innebar dette at den kreolske overklassen byttet ut den koloniale av­ hengigheten av Spania og Portugal mot økonomisk avhengighet av Stor­ britannia. Da Napoleon førte sine kriger i Europa, rommet de veldige områdene mellom Appalachene og Stilleha­ vet en indianerbefolkning på om lag en kvart million mennesker fordelt på mange stammer, klaner og „forbund”. Å gi en kortfattet og likevel almengyldig beskrivel­ se av de nordamerikanske indianernes kultur og sam­ funnsliv på denne tiden er vanskelig, for ikke å si umulig. Dertil skilte de forskjellige folkegruppene seg altfor mye fra hverandre. Språkene deres var så ulike at man ikke engang er riktig sikker på om de er be­ slektet med hverandre. Blant indianerne fantes det både samlere, jegere og jordbrukere.

De fleste folkegruppene holdt seigt fast ved sine nedarvede tradisjoner og livsvaner, men noen var blitt påvirket av de hvites livsstil. Cherokee-stammen i Georgia var således for en stor del kristen, drev plantasjejordbruk ved hjelp av negerslaver og hadde til og med en avis, „The Cherokee Phoenix”. De fleste in­ dianere fant likevel den hvite manns verden både un­ derlig og fremmed. De mange kristne misjonærene blant indianerne kunne notere høyst begrenset frem­ gang. Det indianerne fremfor alt synes å ha hatt van­ skelig for å forstå, var de kristnes krav på å represen­ tere den eneste rette form for gudsdyrkelse. Like uforståelig var det for indianerne at noe men­ neske kunne eie jord. Svartfotindianeren Buffalo Child Long Lance forteller i sin selvbiografi hvordan hans høvding besvarte et tilbud om å bytte jord mot „den hvite manns bøffelknapper” (penger): „Så lenge sola skinner og vannene flyter, skal dette landet skjenke liv til mennesker og dyr. Vi kan ikke selge dy­ renes og menneskenes liv, og derfor kan vi ikke selge vårt land. Det ble skapt her av Den store ånd, og vi kan ikke selge det siden det ikke tilhører oss.” Fra indianerbøker og villvestfilmer bærer vi alle på en forestilling om indianerne som tapre, men nådelø­ se krigere som stadig var på jakt etter nye skalper. Stort sett er dette et sjablongbilde med svakt virkelighetsgrunnlag. Innstillingen til krig og fred varierte

Sequoya var en cherokee-indianer som om­ kring 1820 oppfant en skrift for cherokee-språket, bygd på 85—86 tegn som tilsvarte stavelser i talespråket. Chero­ kee’ene ble på den måten lesekyndige og tilegnet seg store deler av de hvi­ tes kultur, blant annet kristendommen.

113

mye blant forskjellige indianerfolk. Blant irokeserne i nordøst og siouxene på prærien ble krigerske dyder holdt i ære. Men på den annen side fantes det stam­ mer som bare brukte vold i rent selvforsvar, og der et medlem som hadde drept en fiende, måtte underkas­ te seg strenge religiøse renselsesseremonier før han på nytt kunne opptas i stammefellesskapet. På den tiden da de hvite kom, synes forholdene mellom de forskjellige indianerfolkene å ha artet seg langt fredeligere enn mellom de europeiske nasjone­ ne. De konfliktene som oppstod om for eksempel jaktmarker, ble som regel løst uten mye blodsutgytel­ se. Først da europeerne på 1700-tallet begynte å mo­ bilisere indianerstammer i sine interne oppgjør, brøt det ut ødeleggende indianerkriger. De massakrene på hvite nybyggere som er så velkjente fra indianerboklitteraturen, var hovedsakelig desperate aksjoner fra en befolkningsgruppe som var trengt til det ytter­ ste. De hadde sitt motstykke i ikke mindre oppskakende drap på forsvarsløse indianere fra de hvites side.

Den røde mann blir flyttet vestover Under den amerikanske republikkens første tid ble indianerfolkene betraktet som „fremmede og suvere­ ne nasjoner” som man måtte inngå avtaler med hvis

man ville utnytte deres marker. Allerede på dette tidspunktet ble atskillige stammer fordrevet fra sine opprinnelige områder. Men myndighetene lot det så

Indianeren og misjonæren Sommeren 1805 samlet en rekke indianerhøvdinger seg til et møte som var utlyst av en misjonær fra Massachusetts, pastor Cram. En tolk og en representant fra Det amerikanske indianerbyrået var også til stede. Cram sa at „ det finnes bare én religion og bare én måte å tjene Gud på, og hvis dere ikke bekjenner dere til denne religionen, så kan dere ikke bli lykkelige i fremtiden”. Da svarte høvdingen Sagu-yunn what-hah („Han som holder seg våken”): „Bror, Den store åndhar skapt oss alle, men han har gjort storforskjell mellom sine røde og hvite barn... Hvis han nå har gjort så stor forskjell i somme ting, hvorfor kan vi ikke slutte oss til at han har gitt oss forskjellig religion i overens­ stemmelse med vårforstand? Den store ånd gjør det riktige... Bror, vi vil ikke ødelegge din reli­ gion eller ta den fra deg. Vi vil bare ha vår i fred.”

Thomas Cole (1801—48) har med dette maleriet skildret en indianerstam­ me under en religiøs se­ remoni i et vilt fjellområ­ de, urørt av sivilisasjo­ nen. Samtidig har han manet fram et talende bilde av en urgammel, men dødsdømt jeger- og fiskerkultur i balanse med naturen omkring.

114________ Indianere og kreoler

Utryddelsen av bøflene hadde pågått helt siden europeerne kom, men økte sterkt etter at den transkontinentale jern­ banen i 1869 delte dyre­ nes utbredelsesområde i to deler. Dermed var grunnlaget for prærieindianernes eksistens til­ intetgjort.

langt som mulig skje i legale former. På den andre si­ den av Appalachene interesserte de hvite seg opprin­ nelig bare for de handelsvarene de kunne ta med seg hjem, hovedsakelig pelsverk. Grunnene til konflikt mellom hvite og indianere var få, og forbindelsene som regel vennskapelige. Denne situasjonen ble forandret i og med at „The Westward Movement” for alvor begynte å komme i gang. De hvites jordhunger kolliderte med indianer­ nes behov for store landområder for å kunne fortsette Prærieindianerne hadde lært av blekansiktene å bruke hester. Når de flyt­ tet, transporterte de eien­ delene sine på hestetrukne sleder som de laget av teltstenger.

sitt tradisjonelle liv — og det oppstod en uløselig kon­ flikt. Thomas McKenney, som i 1818 var ansvarlig for USAs indianerpolitikk, mente at regjeringen bare hadde to alternativer å velge mellom: enten å „moralisere” indianerne, dvs. få dem til å akseptere den amerikanske livsform, eller å utrydde dem. Under hele perioden fram til 1800-tallet forsøkte man imid­ lertid å gå en tredje vei, den som ble betegnet med or­ det „removal”, forflytting. 11830 vedtok Kongressen Removal Act, som innebar at man skulle få alle india­ nere til å flytte frivillig til spesielle indianerterritorier vest for Mississippi. At det i virkeligheten ble smått stell med frivilligheten, viser cherokee-indianernes skjebne. Denne „siviliserte” stammen hadde i 1827 erklært seg som en egen nasjon og hadde vedtatt en forfatning i likhet med den amerikanske. Staten Georgia, der cherokee’ene bodde, hevdet imidlertid sin rett til å drive ut alle som ikke erkjente dens suverenitet. Saken kom for Høyesterett, som erklærte at „cherokee-nasjonen er et samfunn for seg, med egne terri­ torier innenfor klart beskrevne grenser, og innen dis­ se har ikke Georgias lover noen kraft...” Men hver­ ken Høyesterett eller en sterk, opplyst opinion kunne hindre Georgia i å iverksette sine hensikter. Statens besluttsomhet ble ikke mindre da det ble gjort bety­ delige gullfunn innen cherokee’enes område. Så ble tragedien fullbyrdet: Forflyttingen ble gjennomført under ytterst brutale former. 20—30 prosent av de fordrevne nådde aldri målet i Oklahoma, men døde på det som cherokee’ene kalte „tårenes vei”. De indianerfolk som med støtte av Removal Act ble flyttet vestover, fikk de mest høytidelige forsik-

115 Indianere og kreoler

„ Angrepet mot emigranttoget”, malt av Charles Wimar(1829—63). Da karavaner av hvite ny­ byggere og gullsøkere tross høytidelige løfter begynte å rykke fram langs Oregon trail og Santa Fé trail, slo prceriestammene tilbake i desperate forsøk på å redde sin truede livs­ form.

ringer om at deres nye bosetningsområder skulle væ­ re deres for all fremtid, „så lenge gresset vokser eller vannet renner”. Hva disse løftene var verd, viste seg da koloniseringsbølgen omkring midten av århundret nådde det store prærieområdet mellom Mississippi og Rocky Mountains. I overenskomstene med indianerne var det slått fast at hvite nybyggere ikke skulle få bosette seg i indianerterritoriene i vest. Da innvandrerne økte i an­ tall og gjorde krav på områder som indianerne be­ traktet som særlig verdifulle, samlet prærieindianerne seg til motstand og gikk til angrep mot nybyggerområdene og militærpostene. Det indianerne var spesielt opprørt over, var de hvites systematiske ut­ rydding av bøflene, som utgjorde grunnlaget for de­ res eksistens.

Indianerkrigene Resultatet ble de såkalte indianerkrigene som fylte ca. tre tiårs villvesthistorie fram til slutten av 1870årene, da indianerne så seg nødt til å legge ned våpne­ ne. Det bildet av disse kampene som er blitt formidlet gjennom utallige bøker og filmer, er på mange måter forenklet og overdramatisert. Det var aldri tale om noen sammenhengende krigs­ tilstand eller om samordnede aksjoner i større måle­ stokk. Mellom trefningene var det perioder med fre­ delig sameksistens mellom røde og hvite. Indianer­ krigene kan heller ikke påstås å ha vært spesielt blodi­ ge. Det var alltid viktig for indianerhøvdingene å skå­ ne sitt folk så mye som mulig, og de tok ingen unødig risiko. Bortsett fra enkelte episoder som slaget ved Little Big Horn i 1876, da en amerikansk styrke på 265 mann under general George Custer ble omringet

og „døde med støvlene på”, var tapene på begge sider som regel små. Det er også feilaktig å tro at indianerne generelt var blodtørstige og aggressive. Det finnes tvert imot mange eksempler på at ledende høvdinger grep til vå­ pen bare i ekstreme nødssituasjoner og når alle utvei­ er til et fredelig oppgjør syntes å være stengt. Et slikt tilfelle er den såkalte Minnesota-massakren i 1862, da også en rekke norske og svenske nybyggere ble ofre for indianske angrep. Bakgrunnen for disse oppskakende begivenhetene var sult: Indianerne på reservatene i nærheten hadde ikke fått de kontantut­ betalingene de var blitt lovet, og de hadde ikke penger til å kjøpe mat for. Høvdingen, Lille Kråke, som i det lengste på ærlig vis hadde forsøkt å „vandre den hvite

General Custer og hans menn „dør med støvlene på” i det sagnomsuste slaget ved Little Big Horn i 1876. Fantasitegning fra 1889.

116 kristne og „sivilisere” dem. Reservatene ble stilt un­ der forskjellige kirkesamfunns kontroll. Barna ble tatt fra foreldrene for å bli oppfostret i spesielle inter­ natskoler. For å lære indianerne den frie forretnings­ virksomhets velsignelser, delte man ut stammejorda i små jordlapper til enkeltfamilier. Det ble påstått at hensikten med dette var å beskytte indianernes eien­ domsrett, men den største fortjenesten gikk til de hvi­ te spekulantene som kjøpte opp eller på andre måter tilvendte seg indianeijorda. Tross all motgang holdt indianerne stort sett fast ved den kulturelle arven og fortsatte motstanden i ik­ ke-voldelige former, inntil 1900-talletsnyeopinionsvinder begynte å blåse gjennom De forente stater og skape muligheter for en indiansk renessanse. På prærien utgjorde bøffelen og bøffeljakten grunnlaget for indianerkulturens eksistens. Da jernbanen mellom At­ lanterhavet og Stilleha­ vet stod klar i 1869 og hele Vesten kunne legges under plogen, var dette grunnlaget underminert. Tjue år senere fant man bøfler og indianere bare i reservater.

manns vei”, klarte ikke å stå imot kravene fra sine sult­ ende stammemedlemmer og måtte gå i spissen for opprørsbevegelsen. Under kampen mot de revolterende stammene i vest ble USAs indianerpolitikk lagt om. Den oppfat­ ning at indianerstammene var separate nasjoner som man måtte inngå traktater med, ble oppgitt. 11871 er­ klærte Kongressen at indianerne fra da av skulle be­ traktes som undersåtter og stå under de samme lover som andre amerikanere. Borgere med stemmerett ble de imidlertid ikke før i 1924. Etter at indianernes militære motstand var brutt, ble de henvist til en dyster tilværelse på utilstrekkelig tilmålte reservater, vanligvis innenfor områder som de hvite ikke hadde vurdert som verdifulle nok til å utnyttes. Der ble de utsatt for stadige forsøk på å

Lille kråke Taoyateduta („Lille kråke”) som var santeesiouxenes høvding, frarådde i det lengste sine landsmenn å angripe de hvite nybyggerne i Minnesota. Men da han innså at hans anstreng­ elser var håpløse, ville han ikke svike sitt folk: „ Vi er bare små, spredte bøffelhjorder. Se, de h vite menn ene er som gresshopper når deflyr så tett at hele verdensrommet er en snøstorm. Drep én, to, ti — og ti ganger ti kommerfor å drepe de­ re. Dere kommer til å dø som kaninene når de sultne ulvene jager dem i den harde måneden. Men Taoyateduta er ikke feig. Han vil dø sam­ men med dere!” Dø fikk også Lille kråke gjøre, men først et­ ter han hadde voldt de hvite større tap enn noen annen indianerhøvding i en eneste krig. Etter at krigerne hans var jaget på flukt, ble han under et hemmelig besøk i sin hjembygd skutt ned av en nybygger nær Hutchinson i Minnesota. Skal­ pen hans og høyrearmen, som ble skutt i styk­ ker to ganger, oppbevares i Minnesota Historical Societys samlinger.

Forandringens vind over Latin-Amerika I Latin-Amerika skjedde det i tidsrommet 1808—26 begivenheter som til en viss grad lignet, men som også på vesentlige måter skilte seg fra dem som hadde lagt grunnlaget for US A tretti år tidligere. Spanias og Portugals kolonier frigjorde seg fra sine moderland, men klarte ikke å samle seg til noen føderasjon; de ble splittet opp i et stort antall selvstendige og ikke sjel­ den innbyrdes fiendtlig innstilte stater. Frihetsbevegelsens ledersjikt var en snever elite av intellektuelle spansk- og portugisisktalende „kreoler” som mobiliserte de store, uvitende massene for sine egne formål. En særlig aktiv rolle spilte borger­ skapet i noen store havnebyer som Buenos Aires og Caracas. Til tross for at Storbritannia først i stridens sluttstadium engasjerte seg diplomatisk på frihetskjempernes side, fikk disse hele tiden god hjelp av fri­ villige britiske land- og sjømilitære. Like viktig var det at britiske banker og handelsselskaper gav de opprørske regjeringene kreditter og annet de hadde behov for. Frihetskjempernes mål var politiske, ikke sosiale forandringer. De ville overføre den politiske makt fra spanierne og portugiserne til kreolene, bryte ned Spanias handelsmonopol og åpne kontinentet for verdenshandelen. Med ett unntak — Mexico — ble det ikke gjort noe forsøk på å skape en sosial revolusjon. Den tradisjonelle oppfatningen av frigjøringen som de undertrykte massers opprør mot et kolonialt vanstyre er altså ikke holdbar. Da frigjøringen fant sted, var Latin-Amerika på langt nær så tilbakeliggende som man av og til har forestilt seg. Opplysningsideene hadde i stor utstrekning gjennomsyret både moderlandene og deres amerikanske besittelser og ført til reformer i tidens ånd. Det gamle monopolet på handel med spansk Ame­ rika, som først Sevilla og deretter Cådiz hadde nytt godt av, ble for eksempel oppgitt, og varestrømmene fløt fritt mellom alle større havner i Spania og de ame­ rikanske koloniene. I motsetning til hva man tidligere har trodd, ble det i stadig større utstrekning åpnet ad­ gang for kreolene til høyere stillinger i statsforvalt-

117

ningen og kirken. Man kan da spørre seg hvorfor det i det hele tatt brøt ut en revolusjon. En viktig og kanskje avgjørende grunn synes å ha vært av handelspolitisk natur. Samtidig som hande­ len mellom fedrelandet og koloniene ble liberalisert, ble det nasjonale handelsmonopolet forsvart mer ef­ fektivt enn tidligere mot utenlandske, først og fremst britiske smuglere. På samme tid utvidet den indu­ strielle revolusjon i England markedene for transat­ lantiske plantasjeprodukter. Dette førte til at enkelte latinamerikanske havneby er så store fortjenestemu­ ligheter hvis handelen med England ble fri. Det er derfor ingen tilfeldighet at frigjøringsbevegelsen ut­ gikk nettopp fra slike havnebyer eller at britene støt­ tet den. I tillegg kom at kreolene ikke lenger var villige til å dele sin makt og innflytelse med spansk- eller portugisiskfødte „peninsulares”. Sine krav på hjemmestyre kunne de begrunne med de amerikanske og franske revolusjonenes prinsipper om folkesuverenitet og na­ sjonal selvbestemmelsesrett.

Da Napoleon okkuperte Portugal i 1807, seilte prinsregenten, den senere kong Johan VI, med britisk flåteeskorte fra Lisboa for å føre kampen videre fra Brasil. Kort etter ble det utstedt en kongelig forord­ ning om frihandel mellom Brasil og andre land, først og fremst Storbritannia. I 1815 ble Brasil opphøyet fra koloni til kongedømme i personalunion med Por­ tugal. Da den nye Lisboa-regjeringen etter krigen vil­ le gjenopprette de gamle forbindelsene mellom mo­ derland og koloni, stilte den daværende konge, Pe­ dro, seg i spissen for en brasiliansk selvstendighetsbevegelse. Takket være kongehusets medvirkning kunne fri­ gjøringen gjennomføres på en nesten helt ublodig måte. I 1822 ble Brasil et keiserdømme, det eneste monarkiet av noen særlig varighet på den vestlige halvkule. Det viste seg at keiserdømmet kunne gi Brasil en politisk stabilitet som stod i sterk kontrast til den stadige uroen i de tidligere spanske områdene. Det bestod helt til 1889, da republikk ble innført i fre­ delige former ved at den siste keiseren, Pedro II, fri­ villig trakk seg tilbake.

Brasil blir et keiserdømme Den faktor som utløste frigjøringen, ble den franske okkupasjonen av Spania og Portugal under Napo­ leon som brøt båndene mellom moderland og koloni.

Spansk-Amerikas frihetskamp I de spanske koloniene begynte frigjøringsbevegelsen i 1810, da bystyrene i Caracas, Buenos Aires, Bogotå

Brasil ble gjennom en stor del av 1800-tallet styrt i en patriarkalsk, men opplyst ånd av kei­ ser Pedro II, som på bil­ det blir hyllet av folket i Rio de Janeiro. Da han gikk for raskt fram med å avskaffe negerslaveriet, vendte storgodseierne seg mot ham.

118________ Indianere og kreoler

Latin-Amerikas frihets­ kamp 1810—26. Opprø­ rerne støtte hovedsakelig fram i to retninger, dels fra Venezuela (Bolivar, Sucre), dels fra Argenti­ na (San Martin). De møttes i Peru, hovedbastionen i det spanske koloniveldet.

General José de San Martin er den mest sen­ trale skikkelsen i Argen­ tinas historie. Ved sitt berømte felttog over An­ desfjellene forhindret han Spanias forsøk på å gjenopprette sitt kolonivelde, og i 1816 ble Ar­ gentina under hans ledel­ se proklamert som selv­ stendig stat.

Etter seieren i slaget ved Carabodo i 1821 overle­ verer Simdn Bolivar det spanske flagget til de beseirede og markerer der­ med at det spanske her­ redømmet i Sør-Amerika har opphørt å eksiste­ re. Bolivar er kalt „El Libertador”, befrieren, men var i virkeligheten en hensynsløs despot som opprettet et person­ lig diktatur over store de­ ler av det nordvestlige Sør-Amerika. Maleri av Arturo Michelena.

og Santiago sa opp sin troskap og lydighet mot koloniembetsmennene, samtidig som de bedyret sin loja­ litet overfor Ferdinand VII, kongen som var avsatt av Napoleon. De forhåpninger som kreolene hadde hatt om forståelse fra den spanske motstandsbevegelsens side for deres krav om lik representasjon i cortes og rett til å handle fritt med hele verden, ble imidlertid gjort til skamme. Under disse forholdene erklærte Venezuela seg som selvstendig republikk il811,ogil816 gikk visekongedømmet Rio de la Plata (= Argentina, Urugu­ ay, Paraguay og Bolivia) til samme skritt. Selvstendighetsbevegelsen gikk over i en langvarig, blodig og ødeleggende borgerkrig, der kreoler og spaniere stod mot hverandre, men der kreoler også kjempet seg imellom om maktposisjoner og landområder. Under de første krigsårene hadde frigjøringsbeve­ gelsen alvorlig motgang, og en tid så det ut til at Spa­ nia skulle klare å gjenopprette den gamle koloniordningen. Venezuela ble beseiret av regjeringstropper etter at et jordskjelv skjærtorsdag i 1812 hadde ødelagt Caracas, som var kontrollert av opprørerne,

men hadde skånet lojale områder. Dette ble naturlig­ vis tolket som et guddommelig inngrep. Vendepunktet kom imidlertid i 1817, da José de San Martin organiserte en hær i det vestlige Argenti­ na. Med denne gjennomførte han en strabasiøs, men svært dyktig gjennomført marsj over Andesfjellene og befridde Chile. Med hjelp av en britisk sjøoffiser, Thomas Cochrane, utrustet han så en flåte og inva­ derte Peru fra havet. 11821 ble Lima inntatt og Peru ble utropt som selvstendig republikk. Samtidig hadde Simon Bolivar foretatt en like he­ roisk marsj over Andesfjellene fra Venezuela til Co­ lombia. Etter en seier over regjeringstroppene ved Boyacå i 1819, befridde han et område som tilsvarte Ecuador, Colombia og Venezuela. Et forsøk fra den spanske regjeringens side på å vende krigslykken ved å sende nye tropper, ble forpurret av et soldatmytteri i Cådiz, som vokste til en liberal revolusjon. Bolivar kunne dra videre og hjelpe San Martin med å gjen­ nomføre frigjøringen av Peru. I Mexico, og bare der, fikk frihetsbevegelsen et fol­ kelig og sosialt innslag. Den begynte i 1810, ikke i ho­ vedstaden, men ute på landsbygda der indianere og mestiser reiste seg under ledelse av to byprester for å

ta tilbake den jorda som deres forfedre hadde mistet. Trusselen nedenfra forente imidlertid spaniere og kreoler, opprøret ble knust og en meksikansk stat kontrollert av de høyere klassene ble opprettet i 1822, først som keiserdømme og så etter en kort overgangstid som republikk.

Stormaktene og Latin-Amerikas frigjøring Frigjøringen av Latin-Amerika kom av naturlige grunner til å engasjere stormaktene. Ved de reaksjo­ nære hoffene i Europa ble det lagt planer om en felles stormaktaksjon for å hjelpe Spania til å gjenerobre de tapte koloniene. Tanken støtte imidlertid på bestemt motstand fra Storbritannia, som ville utvide sin han­ del med Latin-Amerika og allerede hadde investert

119 mer enn 20 millioner pund i området. USA, som fryktet europeisk innblanding på den vestlige halvku­ le, inntok samme holdning og anerkjente de nye sta­ tene i 1822. Den britiske utenriksministeren George Canning foreslo en felles britisk-amerikansk uttalelse mot intervensjon, men USAs president James Monroe foretrakk å handle på egen hånd. Ifølge et budskap som han i 1823 rettet til kongressen („Monroedoktrinen”) aktet ikke USA å tolerere at noen euro­ peisk stat grunnla nye kolonier i Amerika eller hjalp Spania med å gjenerobre tidligere kolonier. Storbritannia skyndte seg nå med å anerkjenne re­ publikkene og inngå handelsavtaler med dem. Frank­ rike sluttet opp om britenes linje, mens Russland, Østerrike og Preussen nøyde seg med formelle pro­ tester. Man kan reise tvil om hvorvidt det virkelig forelå noen alvorlig trussel mot frigjøringsbevegel ­ sen, men om så var, ble den definitivt ryddet av veien da de angelsaksiske maktene grep inn.

Avstått ti) US

> UTAH

NEW §MEXICi

=P bi-A-r-n 1 exa*

Med sitt budskap til kongressen i 1823 om at USA ikke ville tåle en europeisk interven­ sjon på Spanias side i konflikten med de tid­ ligere spanske kolo­ niene, slo James Mon­ roe fast et prinsipp som siden har vært en rettesnor for den ame­ rikanske utenrikspoli­ tikken: den vestre halvkule som uteluk­ kende amerikansk in­ teressesfære, Ameri­ ka for amerikanerne”.

(spansk til 1898, deretter formelt selvstendig protektorat under USA)

USA

PUERTO R ICO

(spansk til 1898, deretter til USA)

ItAAb

Sol

ME Byen Me BRITISK HON

GUATEMALA EL SALVADOR HONDURAS NICARAGUA COSTA RICA PANAMA

'TexaYuavhehgig stat 1836-45 / BAHAMAS (britisk 1783) 21 HAITI 1804 DEN DOMINIKANSKE ________ REPUBLIKK 1844 MOSKITOKYSTEN (til T MAICA (britisk) Nicaragua 1860) , Caracas CURACAO (nederlandsk) 18382 NY-GRANADA* ’ TRINIDAD (britisk) 1838 Z Georgetown 1,831 veNLEZUE Cayenne 1838 .Bogot^aao^ 1838 COLOMBIA 1838 1886 1903 ECUADOR ui 1830 Til Ecuador 18801 , Til Bolivia 1867 BRASIL 1815

Chiles erobringer i ''Salpeterkrigen" 1879-83 fra Peru og Bolivia -

Mange statskupp... Kort før sin død i 1830 uttalte Simon Bolivar, „Befrieren”: „Amerika er umulig å styre. Den som tjener revolusjonen, pløyer havet.” Frihetskjemperne had­ de brutt ned spaniernes ordning, men selv hadde de ikke maktet å skape en ny og bedre. Revolusjonsledernes streben etter å legge de gamle spanske visekongedømmene til grunn for de nye statene, ble en skuffelse. Visekongedømmet Ny-Granada, som Bolivar hadde villet gjøre til et Stor-Colombia, ble for­ delt på Venezuela, Colombia og Ecuador. Det ennå ganske tynt befolkede visekongedømmet Rio de la Plata kom for det meste til å danne staten Argentina. Men Uruguay og Paraguay ble bufferstater mot Bra­ sil, blant annet fordi britene satte seg imot at mun­ ningen av elva Rio de la Plata kom i hendene på bare én stat. Chile rev seg løs fra det gamle spanskeveldets kjerne, visekongedømmet Peru. Bolivia, som ble oppkalt etter „Befrieren”, ble dannet av deler av vise-

CUBA

Texas til USA 1850

---------

PERU 1821 Lima» Til Peru 1909 Til Peru 1902

.OLM-A i

•

i. |

1825?jOmstridt område i y Chacokrigen mellom Bolivia og Paraguay 1932-35

Rio de Janeiro

Mexicos nordgrense 1824

PARAGUAYWU

| Mexico etter 1853

1821

kongerike 1815 keiserdømme 1822, republikk 1889

Selvstendighetsår

”Stor-Colombias” grense 1819-1830 | Mellom-Amerikas forente provinser 1823—1838

WB Brasil 1815

URW3UAY 1828 Delav Brasil 1818-28 • Buenos Aires ARGENTINA 1810

Santiago»

CHILE 1818

--------- Brasils nåværende grense | Fransk besittelse

| Britisk besittelse EZZZI Nederlandsk besittelse

|

| Spansk besittelse

(

FALKLANDSØYENE w (MALVINENE)

kongedømmene Peru og Rio de la Plata. MellomAmerika brøt seg løs fra visekongedømmet Ny-Spania-Mexico, og ble i 1838 oppløst i smårepublikkene Guatemala, Nicaragua, Honduras, El Salvador og Costa Rica. Bare Cuba og Puerto Rico forble spanske besittelser til 1898. Ved utformingen av de nye statenes forfatninger hadde selvstendighetsmennene latt seg veilede av opplysningstidens doktriner om folkesuverenitet og maktdeling. For de fleste fremstod USA som det ly­ sende eksemplet. De nye forfatningene var oftest utformet med den amerikanske Philadelphiaforfatningen som modell. Bortsett fra Brasil ble alle de nye statene straks eller innen kort tid republikker. Tidligere hadde de samme tjenestemenn ofte hatt bå­ de den utøvende, lovgivende og dømmende makt. Nå ble disse kompetansene fordelt mellom forskjellige maktorganer. Systemet ville likevel ikke fungere etter de opptrukne planene. Utrenskningen av rojalistiske embetsmenn av forvaltningen senket kvaliteten av denne og skapte et politisk tomrom. Det brøt ut makt­ kamper mellom presidenter og kongresser. Genera­ ler fra frihetskrigen, blant dem Bolivar selv og senere

Latin-Amerikas nye po­ litiske kart. De latiname­ rikanske nasjonalistene bekjempet ikke bare sine gamle koloniherrer, men også hverandre. Resulta­ tet ble en oppsplitting i et tjuetall større og mindre stater. Grensetvister førte til flere større kriger, for eksempel krigen mellom Mexico og USA 1846—48 og Paraguaykrigen 1864—70, hvor Argentina, Uruguay og Brasil herjet og beseiret Paraguay. Bare denne krigen kostet 330 000 mennesker livet.

120 Indianere og kreoler

Den meksikanske hacienda-eieren på bildet representerer i sin kreol­ ske eleganse den innfød­ te, men europeiserte overklassen som tross al­ le revolusjoner beholdt et fast grep om LatinAmerika.

såkalte sterke menn — caudillos — opphevet forfat­ ninger og avsatte folkevalgte myndigheter. En spe­ siell latinamerikansk tradisjon tok form. Innen ram­ mene av denne foregikk maktskiftene som regel ikke ved valg, men ved militærkupp, pronunciamientos.

.. .men ingen samfunnsforandring Slike lederskifter ble ikke sjelden kalt revolusjoner, og Latin-Amerika fikk rykte på seg for å være revo­ lusjonenes verdensdel fremfor andre. Maktskiftene hadde imidlertid hele tiden mer karakter av statskupp enn av dyptgående forandringer i sosial struktur og politisk system. Latin-Amerikas samfunn forble like hierarkiske etter den politiske frigjøringen som de

tidligere hadde vært. Motsetningen var stor mellom havnebyer av Buenos Aires’ og Rio de Janeiros type med deres blomstrende handel og europeiserte overog middelklasse på den ene side, og landsbygda med haciendaene, de helt dominerende storgodsene, og de fattige småbøndene og landarbeiderne, peonene, for det meste analfabeter, på den annen. Den viktigste samfunnsforandringen som avkolo­ niseringen førte til, var at de spanskfødte i toppsjiktet ble erstattet av kreoler. Videre ble prinsippet om lik­ het for loven uavhengig av rase innført. Det var til for­ del for det raseblandede mellomsjiktet, mestiser og mulatter, og i en viss utstrekning også for negrene. Derimot ble indianernes situasjon heller dårligere, særlig i landsbysamfunnene, los ejidos. I spansk-portugisisk tid hadde kronen og ikke minst kirken iallfall

Falklandsøyene Ca. 500 km øst for Magellanstredet ligger Falk­ landsøyene eller Malvinene, en opprinnelig fransk betegnelse (Iles Malouines etter byen Saint-Malo i Bretagne). 11764 tok franskmen­ nene denne ubefolkede øygruppen i besittelse og grunnla en koloni på Øst-Falkland. Tre år senere overlot de kolonien til Spania. I 1765 grunnla britene en egen koloni på Vest-Falkland, og det oppstod en sterk britisk-spansk spenning. Men man klarte å nå fram til en fre­ delig løsning, og etter en tid evakuerte både bri­

ter og spaniere sine kolonier, og øyene var igjen ubebodd. I 1820 ble det imidlertid utrustet en ekspe­ disjon fra Buenos Aires til Falklandsøyene, som ble erklært å tilhøre det nå selvstendige Argentina. Britene holdt likevel fast ved sine gamle krav. 11833 okkuperte de øygruppen og tvang de argentinske styrkene til å forlate den. Men den argentinske regjeringen godkjente ik­ ke denne løsningen og har alltid hevdet at Falk­ landsøyene tilhører Argentina.

121

forsøkt å beskytte dem mot å bli utnyttet og sikre at deres landsbyer fikk beholde jorda. De nye regimene lot seg derimot lett påvirke av de storgodseierne som eide domenene der indianernes landsbyer lå. Myn­ dighetene var som regel påvirket av den økonomiske liberalismes ideer og manglet forståelse for kollektive eieformer. Noen steder ble det ført formelige indianerkriger, for eksempel i Argentina, der pampasindianerne ble nesten helt utryddet.

Latin-Amerika blir åpnet for den britiske kapitalen De viktigste følgene av frigjøringen lå på det økono­ miske området. De nye lederne gjennomførte full­ stendig frihandel. Storbritannia utnyttet denne om­ leggingen til å styrke sitt herredømme over handelen i Latin-Amerika. Vinnerne ble borgerskapet i de store eksport- og importorienterte havnebyene. Samtidig ble de fleste manufakturer fra kolonitiden og også det innenlandske håndverket utkonkurrert av de billige, oftest britiske importvarene. Mange småbyer i innlandet ble rammet av ruin da de tapte sine gamle markeder til importørene. Dette sammen med krigs­ årenes materielle ødeleggelser og nedgangskonjunk­ turer førte til en økonomisk stagnasjon som varte om­ trent fram til midten av århundret. Da svingte verdenskonjunkturene og gjorde LatinAmerika attraktivt for den internasjonale, først og fremst britiske, kapitalen. Jernbaner, dampbåter og

rask urbanisering ble den nye tids kjennetegn. Men den økonomiske ekspansjonen som unektelig fant sted, skjedde på den fremmede kapitalens betingel­ ser. Næringslivet i de forskjellige latinamerikanske statene ble bygd opp for å tilfredsstille europeernes behov for mat og industriråvarer som sukker, kaffe, kjøtt, guano og salpeter. De nye landene hadde alle­ rede under den første, kaotiske selvstendighetstiden satt seg i et sterkt økonomisk avhengighetsforhold til de europeiske långiverlandene, og byttevilkårene i handelen med Europa ble ufordelaktige fra begyn­ nelsen av. Det utkrystalliserte seg et mønster som i alt vesentlig fremdeles består, selv om Storbritannias rolle senere er blitt overtatt av USA.

Havnen i Buenos Aires år 1858. Det var de store havnebyene som Rio, Buenos Aires og Caracas som tok ledelsen i mo­ derniseringsprosessen. Det var også borgerska­ pet her som drog av går­ de med de største fortje­ nestene på bekostning av innlandets småbyer og manufakturer.

Jernbanen mellom Valparaiso og Santiago i Chile, bygd 1853-64 som den første betydelige jernbanen i Sør-Ameri­ ka, var en stor ingeniørvitenskapelig prestasjon, ettersom den måtte leg­ ges gjennom Andesfjelle­ ne. Den ble i stor utstrek­ ning finansiert med bri­ tisk kapital.

En verdensmakt blir til

At fremtidens herrefolk på den vestlige halvkule hverken skulle bli indianere, briter eller kreoler, men de ca. fem millioner hvite kolonistene på kyststri­ pen mellom Atlanterhavet ogAppalachene, var det på begynnelsen av 1800-tallet ikke så lett å forutse. Ingen kunne engang sikkert vite om og i hvilken grad de forhenværende britis­ „Friheten som opplyser verden” heter egentlig den såkalte frihetsgudin­ nen i New Yorks havn. Den er laget av den fran­ ske billedhoggeren F. A. Bartholdi og ble i 1886 gitt som gave til USA av det franske folk. Den legemliggjør drømmen om Amerika som landet der friheten er blitt virkelig­ het. Var det også virke­ lighet — eller bare drøm ?

ke koloniene ville kunne holde sam­ men. Det spørsmålet førte til mange og alvorlige konflikter som til slutt endte med en blodig borgerkrig. Men ut av „ unionens skjærsild” trådte det til slutt fram en stormakt med større potensielle maktressurser enn noen annen nasjon — det neste år­ hundres ledende supermakt. 1800-tallets amerikanske samfunn hadde en enorm, grensegjennombrytende ekspansjonskraft. Den kom til uttrykk i den sterke befolkningsøkningen (fra 5,3 til 40 millioner mellom 1800 og 1870), som bare til en viss grad kan forklares av innvandringen. Den viste seg også i „The Westward Movement” (s. 28). En an­ nen og vanligvis mindre påaktet side av den ameri­ kanske ekspansjon er den paralleltgående utvidelsen av USAs territorium på andre staters bekostning. 11803 hadde president Jefferson ved dyktig utnyt­ telse av en midlertidig fransk knipe fått Napoleon til å selge det store, men fremdeles stort sett uutforskede Louisiana-territoriet til USA for 15 millioner dollar. Dette territoriet hadde Frankrike like før ervervet fra Spania. Det omfattet stort sett hele landområdet mel­ lom Mississippi og Rocky Mountains, men grensene var ikke nærmere definert. Området lenger vest og også størstedelen av Florida forble inntil videre spansk. Florida ble snart et problem for de slaveeiende sør­ statene i USA. Området ble et tilfluktssted for rømte negerslaver og en base for indianeroverfall mot plan­ tasjer og farmer. Amerikanerne anklaget de spanske myndighetene for ikke å ville eller kunne ordne opp i disse forholdene. Under trusselen om militær inva­ sjon fikk man i 1819 Spania til å selge Florida til USA.

123

Samtidig ble man enig om en grensedragning i nord­ vest som gav USA hele området nord for California fram til Stillehavet. USA lovte på sin side å respektere Spanias besittelse av Texas. Ikke desto mindre ble Texas, som fra 1821 var en del av det selvstendige Mexico, det neste mål for USAs ekspansjonsplaner. 1 1820- og 1830-årene fo­ regikk det en betydelig innvandring fra de amerikan­ ske sørstatene til Texas, der det i 1835 bodde ca. 35 000 amerikanere. En del av disse var bomullsdyrkende plantasjeeiere som førte med seg slaver, til tross for at slaveri hadde vært forbudt i Mexico siden 1829. De effektive og kommersielt innrettede inn­ vandrerne kolliderte snart med de meksikanske inn­ byggerne og deres latinske, førkapitalistiske vurde­ ringer. Da de meksikanske myndighetene forsøkte å kontrollere og begrense deres virksomhet, gjorde de opprør i 1836 og proklamerte Texas som en selvsten­ dig republikk. Neste skritt ble at Texas i samsvar med innvandrer­ nes ønsker noen år senere (1845) ble annektert av USA og tatt opp som delstat i unionen. På dette tids­ punktet hadde også New Mexico, takket være hande­ len på Santa Fé, og California — der ca. 700 ameri­ kanske innvandrere drev en lønnsom forretnings­ virksomhet — blitt interessante fra amerikansk syns­ punkt. Begge områdene tilhørte Mexico. Den sittende presidenten, demokraten James K. Polk, utnyttet en grensetvist til å provosere fram en amerikansk-meksikansk krig som varte i tre år og endte med at en amerikansk landgangsstyrke erobret byen Mexico i 1848 og tvang Mexico til å undertegne en fredsavtale som berøvet landet alle dets nordpro-

Den hvite bebyggelsens utstrekning ■ 1750 01790 3111850 O1890 ■ stort sett ubebygd 1890

Grenseregulering mot Canada _ 1846

Erobret fra Mexico 1848

Grenseregulering mot Canada 1818

Louisiana kjøp vFrankrike 18i

\7~~L

^Texas anneki 1845 Kjøpt av Mexico y—, \\1853

vinser, medregnet New Mexico og California, der det store gullrushet satte inn allerede samme år. Mens krigen fremdeles varte, hadde president Polk kunnet registrere en utenrikspolitisk seier på en helt annen front. Ved en på samme tid fast og smidig opptreden overfor Storbritannia lyktes det ham i 1846 å få i stand en grenseregulering i det lenge om­ stridte Oregon-territoriet. Dette tilførte USA et om­ råde som tilsvarer de nåværende statene Oregon, Washington og Idaho samt deler av Montana og Wyoming. Legger man så til at USA i 1867 gjennom kjøp ervervet Alaska fra Russland, får vi et fullstendig bilde av en ekspansjon hvis omfatning og hurtighet man må lete etter for å finne noe tilsvarende i moder­ ne tid.

Florio! av Spa

'Stått É819

USAs territorielle eks­ pansjon fant sted i to bølger. I den første ble Louisiana-området og Florida ervervet gjennom avtaler med Frankrike og Spania (1803, 1819). I den andre kom nye, store områder i sørvest og hele området mellom Rocky Mountains og Stillehavet til, dels ved avtale med Storbritan­ nia, dels gjennom krig med Mexico.

Krigen mellom USA og Mexico 1846—48 ble av­ gjort ved en vellykket amerikansk landstigningsoperasjon under le­ delse av general Winfield Scott i ryggen på den meksikanske hovedstyrken. Bildet viser Scotts tropper i ferd med å gå i land i Veracruz.

124

„ Grevskapsvalget”, ma­ leri av George Caleb Bingham 1851—52. Alminnelig stemmerett for hvite menn ble inn­ ført i de fleste amerikan­ ske stater et par genera­ sjoner før det ble vanlig i Europa. Kanskje var dette grunnen til USAs ry for å være „ verdens mest løfterike demo­ krati”.

En ideologisk begrunnelse for denne politikken fant man i 1840-årene i begrepet „Manifest Destiny”, tanken om at det var USAs historiske bestemmelse å utvide sitt territorium til hele kontinentet og enda lenger. I dette lå også forpliktelsen til å spre frihet og demokrati til slavebundne folk.

I hvor høy grad tilsvarte den vanlige oppfatningen av det amerikanske demokrati virkeligheten? Lenge var historikerne tilbøyelige til å akseptere i hvert fall vesentlige sider av den. De visste naturligvis at demo­ kratiet hadde sine grenser, at svarte, indianere og kvinner var utelukket fra det, likeså at nordøststatenes storfinans alt fra begynnelsen av hadde hatt en sterk stilling i unionen. Men tross alt mente man å kunne konstatere en ut­ vikling mot et stadig mer utvidet og gjennomgripende demokrati, noe som ble ansett for å være særlig påta­ gelig i 1830-årene med president Andrew Jackson (1829—36) som heroisk forgrunnsskikkelse. Det her­ sker heller ingen tvil om at Jackson til en viss grad legemliggjorde farmerens likhetsideal. Han vokste opp under enkle forhold. Som president hadde han frem­ deles problemer med staving på grunn av dårlig sko­ legang. Han sjokkerte Washington-sosieteten med si­ ne grove manerer. Han hadde høstet militære trium­ fer under krigen mot Storbritannia i 1812, og hadde som ivrig indianerbekjemper gjort seg populær blant nybyggerne i Vesten. I politikken profilerte han seg som demokrat, for ikke å si populist. Da han ved sin tiltreden tok i bruk det såkalte spoils-systemet — byttet (the spoil) til sei­ erherren! — og erstattet 900 statstjenestemenn med sine egne partivenner, gjorde han det med den moti­ vasjon at arbeidet i de føderale departementene var så enkelt at enhver borger med sunn fornuft kunne lære seg det. 11832 nektet Jackson å fornye konsesjo­ nen for De forente staters bank, idet han fordømte den som et instrument for en liten, uansvarlig gruppe rikmenn både innen- og utenlands. I vide kretser, ikke bare innen storfinansen, ble Jackson oppfattet som irriterende selvrådig. Hans fiender, som kalte ham „kong Andrew”, organiserte seg i et parti som de kalte whigs etter huset Stuarts

Demokratiet i Amerika — det tradisjonelle synet Frihetsgudinnen ved innløpet til New York gir et skulpturelt uttrykk for et syn på Amerika som i 1835—40 hadde fått sin litterære utforming av franskmannen Alexis de Tocqueville i hans firebindsverk „Demokratiet i Amerika”. Der ble det tegnet et bilde av USA som et demokratisk foregangsland med utstrakt stemmerett, likhet i hverdagslivet og høy so­ sial bevegelighet. Slik synes også de fleste amerikane­ re å ha oppfattet sitt land — som et frihetens og likhe­ tens fyrtårn, en ny begynnelse for menneskeheten. En slik visjon kunne både lokke og skremme. For den enkle mann var USA landet der man kunne si du til presidenten og der enhver med en smule iherdighet og talent kunne gjøre raske penger. Radikale euro­ peere snakket ofte rosende om amerikanernes demo­ kratiske eksperiment. På den annen side var mange aristokrater og borgere i Europa urolige ved tanken på at det amerikanske demokratiet kunne smitte over på den andre siden av Atlanterhavet.

Andrew Jacksons innset­ telse i 1829, da en entu­ siastisk folkemengde i gleden over å se „ Old Hickory” som president nær hadde trampet ihjel sin yndling, gav fint folk i Washington de verste anelser om at massenes tidsalder stod for døren. Men ryktet om Jacksons demokratiske sinnelag viste seg å være over­ drevet.

motstandere i England på 1600-tallet. Kampen mel­ lom whiggene og demokratene, som Jacksons til­ hengere begynte å kalle seg, ble av demokratene fremstilt som en strid mellom finansfyrstene og fol­ ket, og denne tolkningen ble lenge godtatt av historieforskningen.

Oppfatningen av demokratiet i Amerika blir revidert I de siste mannsaldrene har imidlertid et mer nyansert bilde vokst fram. I lys av dette synes både den berøm­ melse det amerikanske demokratiet i sin alminnelig­ het fikk og ryktet om Jackson-partiets demokratiske innstilling atskillig overdrevet. Jackson-tidens amerikanske samfunn later i virke­ ligheten til å ha vært karakterisert av store økonomis­ ke og sosiale forskjeller også blant hvite menn. Kløf­ tene ble snarere utvidet enn bygd bro over ved urbanisering, industrialisering og mekanisering av jordbruket. Den sosiale strukturen var stivere enn man tidligere har antatt. Antallet „selfmade men” var relativt lite. Ledersjiktet rekrutterte med visse iøyne­

fallende unntak som Jackson og Lincoln stort sett seg selv. Går vi til det politiske liv, var det ved Jacksons til­ tredelse i 1829 allerede alminnelig stemmerett for menn i de fleste stater. I hans tid ble den mannlige stemmeretten utvidet til noen få stater som inntil da hadde manglet den. Partikonventer ble innført og gjorde nominasjonsprosessen mer åpen enn tidligere. De karnevalsaktige presidentvalgkampanjene som kom på moten omkring 1840, skapte et falsk inntrykk av bred folkelig deltagelse. Den politiske prosess ble nemlig i økende grad kontrollert av små eliter i begge de to dominerende partiene. Disse hadde ingen eller bare en utydelig ideologisk profil, og fungerte hovedsakelig som stemmevervingsmaskiner med den hensikt å skaffe sine tilhengere attraktive politiske oppdrag. Politikere i begge leire var enige om at den private eiendomsret­ ten var hellig og arveretten nødvendig. De aller fleste aksepterte slaveriet. I konkrete sakér fantes det likevel synlige forskjel­ ler mellom partiene. Whiggene, som var sterkest i in­ dustrielt velutviklede områder, ville i næringslivets interesse utvikle kredittvesenet og infrastrukturer som kanaler og jernbaner, og så gjerne at unionen engasjerte seg i slike prosjekter. Demokratene var derimot motstandere av fødera­ le inngrep i det økonomiske liv. Fri konkurranse, vekk med privilegier og pengeunderstøttelser var de­ res slagord. De hevdet at dette ville gi alle lik mulighet

for økonomisk fremgang. Med sin forankring i jord­ brukssamfunnet hadde de ingen større forståelse for at en slik la-det-skure-politikk ville vanskeliggjøre løsningen av de sosiale problemene som tårnet seg stadig mer opp i by- og industrimiljøene.

125 En verdensmakt blir til

Norden — kapitalistenes region Meningsforskjellene i amerikansk politikk ble i min­ dre grad enn i Europa bestemt av klasseinteresser el­ ler klart utformede politiske ideologier. Større betyd­ ning hadde de regionale særinteressene. Menneske­ nes sosiale eller politiske holdninger ble for en stor del påvirket av den regionen de bodde i. De regioner man her har tenkt på, har vært nord-, sør- og veststatene. Med nord, eller nordøst, har man ment New Eng­ land og området sønnenfor med staten og byen New York. Landsbygda var der dominert av små familie­ gårder som fremstilte korn og dyreprodukter, hoved­ sakelig til husbehov. Men det som gav regionen dens særpreg, var dens sterkt ekspansive handels- og indu­ strisektor. Omkring midten av århundret var over­ gangen fra forlags- til fabrikkindustri i full gang, ka­ nal- og jernbanenett ble bygd ut i rask takt, og et mo­ derne kredittvesen var i ferd med å ta form. Størstedelen av befolkningen var små eller middelsstore bønder, håndverkere eller arbeidere. Sosi­ alt og økonomisk dominerte kjøpmenn, fabrikanter og bankierer. Puritanismen var fremdeles en levende kraft og fikk økt styrke gjennom de evangeliske vekkelsene som særlig bredte seg på landsbygda i staten New York. Den kalvinistiske samfunnsmoralen med dens betoning av arbeid og sparsomhet som nøkkel til gud­ dommelig velsignelse og jordisk fremgang, lot seg vel forene med kapitalistiske verdier som konkurranse,

Presidentvalgkampanjer der kandidatene reiste rundt i landet, trykket folk i hånden og forklar­ te sin politikk, ble et nytt — og varig — innslag i det amerikanske demokra­ tiet i tiårene omkring midten av århundret. Til forutsetningene hørte ik­ ke bare den demokratis­ ke bølgen i Jackson-tiden, men også utbygg­ ingen av jernbanenettet.

Bondegilde i Pennsylvania i 1840. Landsbyg­ da i nord og i vest ble lenge dominert av små og middelsstore familie­ bruk. Den frie farmeren, som var sin egen herre, stodfor folk flest som en amerikansk idealtype, også lenge etter at hans uavhengighet var blitt en fiksjon.

126 En verdensmakt blir til

hvis mål var å avskaffe negerslaveriet i unionen. Forbindelsen mellom puritansk religiøsitet, høystemt moralsk idealisme og engasjement i slavespørsmålet kommer tydelig fram i Harriet Beecher Stowes be­ rømte roman „Onkel Toms hytte” (1852), som ut­ kom i store opplag og i nordstatene bidrog til å drive fram følelsesstormer mot slaveriet.

Vesten — farmernes region

Harriet Beecher Stowe (1811—96), „ korsfarer i krinoline” som hun ble kalt, bidrog gjennom sin bok „ Onkel Toms hytte”, som er oversatt til mange språk, i høy grad til å vekke og forsterke de følelsesstormene som satte i gang den nordameri­ kanske borgerkrigen.

Ved midten av 1800-tallet levde de fleste men­ nesker nord og vest i Amerika på små bonde­ gårder, der familiemed­ lemmene hjalp hverand­ re med dyrking av de to hovedvekstene mais og hvete. Etter hvert ble produksjonen stadig mer rettet mot salg og eksport.

effektivitet og punktlighet. Innen de puritanske kir­ kesamfunnene fant det i virkeligheten sted en utvik­ ling som gjorde dem enda mer skikket til å fylle sin ideologiske funksjon i et kapitalistisk samfunn. Den gamle, dystre predestinasjonslæren ble skjø­ vet stadig mer i bakgrunnen til fordel for troen på menneskets frie vilje og nesten ubegrensede mulighe­ ter for moralsk og sosial fullkommengjørelse. Denne optimistiske nyprotestantismen inspirerte reformbe­ vegelser til de mest forskjellige målsetninger som nøkternhet, fred og kvinnefrigjøring. Den politisk viktigste av disse bevegelsene var abolisjonismen,

På den andre siden av Appalachene og bort til Mississippi-Missouri lå Vesten, farmernes land og „grenselandet”. Her, om noe sted, foregikk det en utvikling i retning av relativ økonomisk og sosial likhet i den frie eller nesten frie jords tegn. I Midt-Vesten, og siden i præriestatene, ble det ho­ vedsakelig drevet et jordbruk av nordstatstype. Pro­ duksjonen var lagt opp med sikte på hvete- og maisdyrking for salg, samtidig som den ble stadig mer mekanisert og kapitalavhengig. I sørveststatene, blant annet i Texas, var det isteden bomullsdyrking og plantasjedrift som ekspanderte. Midt-Vestens handelsforbindelser både til nordøststatene og til Europa hadde ennå ved begynnelsen av 1800-tallet gått via sørstatene, siden det var øko­ nomisk mer fordelaktig å frakte tyngre varer fra og til området på prammer langs de store elvene enn lande­ veien over Appalachene. Etter at Eriekanalen ble åp­ net i 1825 og enda mer etter at jernbanenettet begyn­ te å bli utbygd, ble Midt-Vesten knyttet nærmere til nordstatene. I samme retning virket innvandringen, som i rela­ tivt mindre grad kom sørstatene enn nordstatene og Vesten til gode. I sørstatene fantes det ingen magnet med samme tiltrekningskraft på innvandrere som den billige åkerjorda i Vesten eller de forholdsvis gode lønnene i nordstatenes industrier. Ved hjelp av de nye kanalene og jernbanelinjene ble de store innvandrerstrømmene ført fra utskipningshavnene i øst og direk­ te til Vesten. På grunn av disse utviklingstendensene truet den regionale balansen i unionen med å bli forskjøvet til ulempe for sørstatene.

Sørstatene — den „førmoderne” regionen? Sørstatene er ofte blitt fremstilt som nordstatenes motpol på nesten alle områder — det var de store plantasjenes, den forfinede aristokratiske kulturens, bomullens og negerslavenes rike, et „førmoderne” samfunn med et annet økonomisk og sosialt system og andre livsmønstre enn i nord og vest. Dette roman­ tiske bildet har imidlertid vist seg å være en forenk­ ling. Store plantasjer med mange negerslaver fantes, men dominerte ikke. Omkring 1850 var antallet stør­ re plantasjer med mer enn 40—50 slaver bare 8000, mens de små eller middelstore plantasjene med

___________ 127 En verdensmakt blir til

Store plantasjer, der mengder av slaver iher­ dig plukker bomull un­ der oppsyn av formenn til hest, slik forestiller man seg som regel sørstatene. Slike plantasjer fantes også, men de var ikke ty­ piske for Syden, som i stor utstrekning var de små og middelstore fa­ miliebrukenes land.

10—40 slaver var ti ganger så mange. Den typiske sørstatsinnbyggeren var en vanlig familiej ordbruker med få eller ingen slaver. Av de hvite familiene var bare 20—25 prosent slaveeiere. Både i nord og sør levde de fleste menneskene av jordbruk. Sørstatene hadde imidlertid i sterkere grad et preg av landbruk med en mindre handels- og indu­ strisektor enn i nord. Grunnen til dette må likevel neppe søkes i noen antikapitalistisk innstilling hos sørstatsinnbyggerne, men i at investeringer i jord og slaver faktisk gav større avkastning enn alternative satsinger. Fra rent økonomisk synspunkt fantes det

knapt noen motsetning mellom nord og sør. De kom­ pletterte hverandre og var i virkeligheten deler av ett og samme økonomiske system. Enkelte forskere har hevdet at kulturklimaet og den generelle innstillingen i sør på en avgjørende må­ te har skilt seg fra nordstatenes. Den skal ha vært pre­ get av de store plantasjeeiernes vurderinger og ha ført til et „førborgerlig” verdensbilde som var særegent for sørstatene, med den sentrale trossetning at men­ neskene i bunn og grunn var ulike. Denne oppfatningen er ikke blitt stående uimot­ sagt. Det er blitt påvist at plantasjeeierne var like mar­ kedsorientert og innrettet på størst mulig fortjeneste som industrieierne i nord, og at sørstatene godtok de liberale grunnholdningene som var vanlige i USA når det gjaldt forbindelsene mellom hvite menn.

Den virkelige herskeren i sørstatene var — ifølge den klarsynte tegneren som har laget denne ka­ rikaturen — „King Cotton”, Kong Bomull, det vil si konjunkturene på det internasjonale bomullsmarkedet.

Norden mot Syden De voksende motsetningene mellom nord- og sørsta­ tene ville likevel vanskelig kunne forklares om det ikke også hadde eksistert noen avgjørende forskjeller mellom de to regionene. Grunnleggende var det varme og fuktige klimaet i sør, som muliggjorde spesialisering på avlinger som tobakk, ris, sukkerrør og fremfor alt bomull. Man tal­ te med all rett om „Kong Bomull”: De amerikanske sørstatene dekket ikke mindre enn tre fjerdedeler av verdensbehovet for bomull. Dermed fulgte en sterk eksportavhengighet og intime handelsforbindelser først og fremst med Storbritannia. Sørstatene hadde derfor alt å vinne på en lavtolls- eller frihandelspoli­ tikk, og kom slik i motsetning til industriherrene i nord som mente at de trengte vernetoller mot den overmektige britiske konkurransen.

Bomullsmarkedet i New Orleans i 1873. Maleri av Edgar Degas.

128___________ En verdensmakt blir til

Med sin lange kyst og Mississippis elvesystem had­ de sørstatene naturlige kommunikasjonsårer som fungerte godt, og var derfor ikke innstilt på å satse midler på de øst-vest-gående kanal- og jernbanepro­ sjektene som fra tid til annen ble foreslått på nordstatshold. Disse ville dessuten bidra mye til å knytte Vesten nærmere nordstatene, og stred også av den grunn mot sørstatenes interesser. Det samme gjaldt utdelingen av billig jord til nybyggerne i Vesten. Regionene var imidlertid ikke økonomisk enhetli­ ge områder, og det politiske mønstret ble derfor ikke sjelden mer komplisert enn det ofte fremgår av skje­ matiske oversikter. Kentucky og Louisiana, hvis vik­ tigste eksportprodukter — hamp og sukker — trengte beskyttelse mot utenlandsk konkurranse, var direkte proteksjonistisk innstilt. Det fantes egentlig bare ett spørsmål der skillelin­ jen mellom regionene trådte skarpt og klart fram, og det gjaldt slaveriet.

„Den særegne institusjonen” Ved midten av 1800-tallet bodde det ca. fire millio­ ner svarte i sørstatene. Dette tilsvarte en tredjedel av hele befolkningen, sammenlignet med én prosent i nordstatene. Av disse var bortimot 95 prosent slaver. Av gode grunner ble negerslaveriet kalt „the peculiar institution” — institusjonen som var særegen for sør­ statene. Negerslaver i arbeid på en potetplantasje i South Carolina. Bildet gir et nesten idyllisk inntrykk og fører tanken hen på innhøstingsarbeidpå en nordisk gård på samme tid. Det finnes også fors­ kere som har hevdet at slavenes kår ikke var fullt så tunge som man vanligvis har forestilt seg (se neste side).

Tidligere hadde det vært slaver også i nordstatene, men de hadde aldri vært mange, og i 1850 var slave­ riet forbudt i samtlige nordstater. Innen utdannede og opplyste kretser også i sørsta­ tene var slaveriet femti år tidligere generelt betraktet som et umenneskelig og i lengden dødsdømt system. President Thomas Jefferson trodde for eksempel at det ville bli avviklet i den kommende generasjon. Men slik skulle det ikke gå. Verdensmarkedets et­ terspørsel etter råbomull og Eli Whitneys bomullsrensemaskin gav sammen bomullsdyrkingen vind i seilene, og dermed vokste også behovet for slavearbeidskraft. Mellom 1830 og 1860 økte slavebefolkningen i sørstatene med ca. 23 prosent i året. I politisk toneangivende kretser i sørstatene så man ikke lenger på slaveriet som et nødvendig onde, men som noe po­ sitivt godt, og forsvarte det på forskjellige måter. Man hevdet at det var et uovertruffent middel til å disiplinere og sivilisere en primitiv rase av glade, men ansvarsløse og potensielt farlige barn. Man påstod at slavene stort sett ble godt behandlet, og at de i alle til­ feller hadde det bedre enn industriarbeiderne i nord. En fremstående sørstatspolitiker og samfunnstenker, John C. Calhoun — „herreklassenes Marx” som han er blitt kalt — utviklet på grunnlag av en klarsynt klasseanalyse en bevisst reaksjonær ideologi og talte for samarbeid mellom plantasjeeiere i sør og industri­ ledere i nord for å møte den felles trussel fra slaver og lønnsarbeidere. Noen større tilslutning fikk ikke slike tanker i

129 En verdensmakt blir til

Eastman Johnsons ma­ leri „ Old Kentucky Ho­ me” (1859) med den hvite eierfamilien på går­ den som lytter interessert til negerslqvens banjospill, maner fram et bilde av forholdet mellom ra­ sene som stemmer godt med Fogels og Engermans forskningsresulta­ ter.

nordstatene, der kritikken mot slavesystemet isteden tiltok. Sørstatene ble drevet inn i en forsvarsposisjon, og tydde til alle slags argumenter. Blant annet forsøk­ te man å gi en religiøs begrunnelse for slaveriet. Mange fromme mennesker mente i likhet med den li­ ke bibelsprengte som tapre sørstatsgeneralen Stonewall Jackson å kunne slå fast at patriarkene hadde hatt slaver og at Paulus ikke hadde hatt noen inn­ vendinger mot slaveriet. Den strengt bokstavtro bibelkristendommen, fun­ damentalismen som den senere skulle bli kalt, begyn­ te nettopp på denne tiden å vokse seg sterk i sørstate­ ne. Man har ment at én grunn til dette skal ha vært at et konservativt bibelsyn gav bedre argumenter for slaveri enn den religiøse liberalismen som blomstret i New England. Diskusjonen om slaveriets berettigelse, som ble ført i en stadig mer opphisset tone mellom 1830 og 1860, stilnet av etter at spørsmålet ble avgjort ved nordstatenes seier i borgerkrigen. Den ble etterfulgt av en annen debatt, den som foregikk mellom histori­ kerne om det gamle slavesystemets fordeler og ulem­ per. Den debatten pågår fremdeles.

let om slaveriets lønnsomhet. Det tidligere synet, som også var vanlig blant sørstatshistorikere, at slavehusholdningen var uøkonomisk, har ikke mange for­ svarere lenger. Slavedrevet jordbruk i sør hadde i virkeligheten en produktivitet som oversteg nordstatenes familiej ord­ bruk med gjennomsnittlig 35 prosent. Selv i indu­ strien forekom det mange slaver, og de hevdet seg godt sammenlignet med frie arbeidere. Etterspørse­ len etter slaver økte også til det siste og kom til uttrykk i stigende priser. Kapital som var plassert i slavejord­ bruk, forrentet seg like godt som investeringer i ikkeagrar virksomhet, for eksempel jernbaner. Det har vært hevdet at slaveriet på lengre sikt bandt sørstatene til en landbruksøkonomi med befolkningsmessig og industriell tilbakeliggenhet som følge. Den stilltiende forutsetning for denne oppfat­ ning synes å være at hurtigst og fullstendigst mulig in­ dustrialisering er den naturlige og ønskelige veien for ethvert samfunn. Hvordan det enn forholder seg med dette, så synes det å være lite grunnlag for påstanden om at en akutt økonomisk krise skal ha drevet sørsta­ tenes plantasjeeiere til å bryte ut fra unionen.

Var slaveriet ulønnsomt?

Hvordan hadde slavene det?

På ett punkt synes forskerne å ha nådd en forholdsvis høy grad av enighet, nemlig når det gjelder spørsmå-

Vanskeligere og mer omstridt er problemet om slave­ nes leveforhold. Roger Fogel og Stanley Engerman

130 For å opprettholde arbeidsdisiplinen kunne eierne i siste instans alltid benytte voldelige midler. Men de synes ikke å ha grepet til slike i den utstrekning man vanligvis kunne forestille seg. Som regel foretrakk eierne å stimulere slavene ved akkord og arbeidspremier, fordeling av bosteder og jordlapper for eget bruk etter arbeidsinnsats, gaver til jul eller familiehøytider osv. Målet, som var fornøyde og velmotiverte slaver, forsøkte man også å oppnå gjennom en patriarkalsk omsorg, som innebar at man oppmuntret dem til å danne stabile kjernefamilier. Det vanlige skrekkbildet av familier som ble splittet ved slaveauksjoner, svarte sjelden til virkeligheten. Det var også uvanlig at slaveeiere og hvite arbeidsledere utnyttet kvinnelige slaver seksuelt. Det kan neppe herske noen tvil om at Fogel og Richard Ansdells maleri „ Sla ver på flukt ” (1862) skildrer en av slavesystemets mørkeste sider: jak­ ten på rømte slaver. Med fortvilelsens mot prøver slaven med en øks å for­ svare seg og sin kvinne mot blodhundene som er sendt ut mot ham.

Til høyre: Slaveauksjon i Rich­ mond, Virginia, i 1861. En interessert kjøper un­ dersøker med kjennermine en slave som er til salgs. Slavemarkedene, der mennesker ble solgt og utleid som hester, var et takknemlig målfor kri­ tikk fra dem som ville avskaffe slaveriet, og et sterkt argument for at systemet var uholdbart.

skapte i 1974 sensasjon med sin oppsiktsvekkende bok „Time on the Cross”. På grunnlag av et omfatten­ de materiale av blant annet folketellinger og gårdsarkiver underkjente de tidligere vanlige oppfatninger ikke bare om slaveriets økonomiske, men også dets sosiale side. De hevdet at slaveeiernes utsuging av slavene var betydelig mildere enn den som frie industriarbeidere ble utsatt for på samme tid. En jordbruksslave fikk i gjennomsnitt beholde 90 prosent av det han produ­ serte så lenge han levde. Slavene hadde en gjennom­ snittlig levetid som var fire år lengre enn den industri­ arbeidere i nordstatene eller Europa hadde. Slavene fikk ikke bare ukvalifiserte arbeidsoppga­ ver som bomullsplukking på markene. De kunne bli arbeidsledere og i praksis selvstendige håndverkere, eller bli sysselsatt med sykepleie og lavere undervis­ ning. Slavesamfunnet rommet et sosialt hierarki med betydelige avansementsmuligheter for den enkelte.

TO BESOL.D& IÆT BY PLJBLIC AVCTIOX.

On MONDAYthe ISthofMAY. IS29, VXDER THE THEKS.

FOR SALE,

THE THREE FOLLOWISG SDAVEfS,

HANXIBAL, aboutdO Years old, aa exrellcnt House Servant. of Good Character WILLIAM, about 35 Year* old, a Labourrr. NAXCY, aa excellcnt House Servant and Nursr.

TO BE LET, On the usual conditioas of the Hirer Ånding tbcm In Food, Cio» in*. and MedicaJ rar rviLOwixn

M ALE and EEM ALE

Also fbr Sale, at Eleven o’A'lock,

Fine Rice, (irani, Paddv. Books, Muslins, Needles, Pins, Ribbons. &e. &e. at ose oct.ock. Til W celebrated ESC.I lSll HORSE

BLUCIIEJR,

Engerman har lagt et nytt grunnlag for vår kunnskap om slavesamfunnet som er sikrere enn det man tidli­ gere hadde. På den annen side er deres konklusjoner blitt gjenstand for alvorlig kritikk, som først og fremst har rettet seg mot deres skjulte forutsetninger, utvalg og tolkninger. Bildet av herre—slave-forholdet som overveiende harmonisk og fundert på felles interesser er ifølge en­ kelte kritikere i altfor høy grad blitt preget av klassesamarbeidsideologien i nåtidens amerikanske sam­ funn. Man mener at slaven som har gjort det bra og er veltilpasset innenfor rammen av sitt samfunn, har fått trekk av dagens middelklasseamerikaner. En annen viktig innvending har vært at statistiske gjennomsnitt aldri helt kan fange opp en komplisert virkelighet. Selv om mange eller de fleste slaveeiere som klarsynte bedriftsledere tok seg ganske godt av sine slaver, var slaven i prinsippet rettsløs og kunne uten rettslig forfølgelse bli utsatt for pryl og annen nedbrytende behandling. Vissheten om dette var sik­ kert i de fleste tilfeller tilstrekkelig til å gjøre slavene spake og føyelige.

___________ 131

Slaveriet blir politisk brennstoff I tidsrommet 1820—60 stod spørsmålet om slaveriet stadig mer som det store vannskillet i amerikansk po­ litikk. Det spilte imidlertid hovedsakelig rollen som symbol og katalysator for regionale motsetninger som også av andre grunner truet unionens enhet. Fram til krigsutbruddet våren 1861 dreide kampen seg faktisk ikke om slavesystemet som sådant. De eneste som ville avskaffe det i hele unionen var abolisjonistene, som fremdeles var en liten om enn høyrøs­ tet minoritet. Spørsmålet var om det skulle forekom­ me slaver i nye territorier og stater. Det hele dreide seg egentlig om maktbalansen innenfor unionen, som stod i fare for å bli rokket hvis forholdet mellom antal­ let slavestater og frie stater ble forandret. Første gang slavespørsmålet ble politisk brenn­ bart, var i 1820, da Missouri skulle tas opp som stat i unionen. Det ble reist forslag om forbud mot slaveri i den nye staten. Sørstatene pekte på at forfatningen ikke inneholdt noe om rett for unionsmakten til å ute­ stenge slaveri i noe område. Til slutt kunne man bli enig om det såkalte Missouri-kompromisset, som gikk ut på at slaveri skulle være tillatt i Missouri, men forbudt nord for 36° 30’ nordlig bredde i resten av det området som inngikk i Louisiana-kjøpet. I 1830-årene begynte den abolisjonistiske agita­ sjonen å gripe om seg i nordstatene. Propagandaen mot slaveriet ble ført med et engasjement som lett slo over i fanatisme. Det ble skapt et politisk klima som vanskeliggjorde rasjonelle kompromisser, da slave­ spørsmålet på nytt ble aktuelt omkring 1850 i forbin­ delse med at nye territorier måtte organiseres innen de områdene som var erobret fra Mexico. Spørsmålet oppstod om slaveri skulle være tillatt der eller ikke. Et annet problem var hvordan man skulle forholde seg overfor slaver som flyktet til fristatene i nord. Fra radikalt abolisjonistisk hold ble det krevd absolutt forbud mot slaveri i de nye områdene. Sør­ statene hevdet bestemt at slike forbud manglet kon­ stitusjonelt grunnlag. Da forfatninger som utelukket slaveri ble utarbeidet for California, Utah og New Mexico i 1849, begynte sørstatene å drøfte et eventu­ elt utbrudd fra unionen. I Vesten ønsket man først og fremst å unngå åpen konflikt. Man fryktet at sørstatenes løsrivelse med den nesten clairvoyante gamle whigpolitikeren Hen­ ry Clays ord ville føre til „en voldsom, blodig og ubønnhørlig tilintetgjørelseskrig”. 11850 vedtok kongressen et nytt kompromiss som innebar at California ble en slavefri stat, at New Mexico og Utah ble organisert som territorier og at beslutningen om eventuelt slaveri der ble utsatt til de trådte inn som stater i unionen. Mot abolisjonistenes protester ble det samtidig vedtatt en lov som påla myndighetene i nordstatene å lete opp og sende tilba­ ke rømte slaver. I 1854 ble Kansas og Nebraska territorier. Ifølge en lov som ble vedtatt samtidig, skulle en beslutning

om slaveri tas ved folkeavstemning når de ble opptatt som stater. Gjennom dette tiltaket ble områder nord for 36° 30’ i strid med Missouri-kompromisset iallfall teoretisk åpnet for slaveri. I Kansas begynte et formelig kappløp mellom slaveriets motstandere og talsmenn om dominansen i området.

En verdensmakt blir til

Borgerkrig Konfliktene om slaveriet utsatte partisystemet for al­ vorlige påkjenninger. Whigpartiet, som var dypt splittet i slavespørsmålet, gikk raskt tilbake og for­ svant fra politikken i midten av 1850-årene. Demo­ kratene ble splittet i nord- og sørstatsdemokrater. Isteden ble det republikanske parti stiftet i 1854, opprinnelig med den ene hensikten å bekjempe Kan­

sas-Nebraska-loven og dermed spredningen av slaveriet. Republikanerne er det eneste av de mange tredjepartiene i USAs historie som har greid å etablere seg som ett av de to dominerende partiene i topartisystemet. Dette kunne skje fordi det hurtig utviklet seg fra et parti med ett spørsmål på programmet til et samlingsparti for nord- og veststatenes landbruks- og industriinteresser. Programmet ble utvidet til også å omfatte fri jord i Vesten, beskyttelsestoller samt føderal støtte til de transkontinentale jernbanene. Under valgkampen til kongressen i 1858 erklærte en republikansk politiker på vei oppover, Abraham Lincoln fra Illinois, at det i lengden ikke var mulig å opprettholde et system med slaveri i enkelte stater, men ikke i andre. Slaveri eller frihet — det ene måtte seire. 11860 ble Lincoln nominert som republikaner­ nes presidentkandidat. På grunn av demokratenes splittelse ble han også valgt, til tross for at han bare fikk 39 prosent av stemmene. For sørstatene ble utfallet av valget det endelige bevis for at deres interesser ikke lenger kunne ivare-

Møte i Anti-Slavery So­ ciety i 1840. Maleri av Benjamin Robert Haydon. Anti-Slavery Socie­ ty ble dannet i 1833 som en organisasjon for de radikale abolisjonistene. Den krevde at slavene umiddelbart skulle frigis uten kompensasjon til eierne.

132

Lincoln — myten og virkeligheten

Abraham Lincoln på vei til Gettysburg (se rute).

tas innen unionens ramme. Vinteren 1860—61 trådte sju stater fra det såkalte „dype sør” ut av unionen og dannet en egen konføderasjon. Lincoln, som riktignok var moderat i slavespørs­ målet, var fast bestemt på ikke for noen pris å tolerere at unionen ble sprengt. Han erklærte at sørstatenes utbrudd var ulovlig og at ethvert forsøk på å støtte det med voldelige midler ville bli sett på som en opprørshandling. Åpen konflikt brøt ut i april 1861, da konfødera-

Unionen og konfødera­ sjonen. Den nordameri­ kanske borgerkrigen be­ gynte med at konfødererte tropper åpnet ild mot Fort Sumter i South Ca­ rolina, som var under unionens kontroll, 18. april 1861, og sluttet med den konfødererte armeens kapitulasjon i april 1865. Bare de sta­ tene i sør som hadde spe­ sialisert seg på bomull, sukker, tobakk og ris sluttet opp på konfødera­ sjonens side. Fire sørsta­ ter samt West Virginia, som hadde en mer blan­ det økonomisk struktur, ble tro mot unionen.

Hederlighet, folkelighet, enkle vaner, beslutt­ som fasthet og ikke minst en voldsom død har forklarlig nok gjort Abraham Lincoln til sin na­ sjons helt og helgen fremfor andre. Virkelighetens Lincoln hadde sikkert disse og en del andre gode egenskaper, men først og fremst var han realpolitikeren som ikke skydde noe middel for å nå sine mål: å avskaffe slave­ riet og trygge unionen. Han klarte begge deler, men prisen for det var borgerkrigens umåtelige blodoffer. Som ingen annen symboliserer Lincoln det amerikanske demokrati. Utallige ganger er hans tale på slagmarken ved Gettysburg blitt si­ tert: „... at disse døde ikke skal ha dødd forgje­ ves; at denne nasjon, under Gud, skal oppleve en frihetens nye fødsel, og at dette styret av fol­ ket, ved folket og for folket ikke skal forsvinne fra jorden. ” „Dette styret” forsvant ikke fra jorden, men hvordan ble det med frihetens nye fødsel? Om det brytes fremdeles meningene både i og uten­ for USA. sjonens tropper forsøkte å innta det føderale fortet Fort Sumter på kysten av South Carolina. Lincoln mobiliserte militsen, og borgerkrigen var et faktum. Med stor dyktighet hadde presidenten manøvrert slik at sørsiden måtte avfyre det første skuddet. Saklig sett var det likevel nordstatene som var den angripen-

NEW HAMPSHIRE VERMONT J

MINNE-J ~ SOTA \WISCON

MASS.

yOR^

IOWA ILLI­ NOIS

INDI-

OH'°

penn.

6nn.

Gettysbun

■ EW JERSEY

iana rW.V

/rAppom; KENTUCKV

KANSAS

“delaware

'.^M AR YL AND • Richmond ^-Hampton

missouri

Tf^d'V’EX/C0-

INDIANERTERRI­ TORIET

TENNESSEE

AR KAN­ SAS

iOUTH \ xCAROLINA

Åtlanta\ icksburc

ala­ bama

[georgia

TEXAS

'fy^New Orleans Unionen

] Slavestater som ble værende i unionen

-T RHODE ^ISLAND

Fort Sumter

___________ 133 En verdensmakt blir til

Unionens og konfødera­ sjonens ressurser i 1861. Diagrammet viser tydelig unionens knusende befolkningsmessige og økonomiske overlegen­ het. At konføderasjonen tross dette kunne holde ut så lenge, må tilskrives den nærmest totale mo­ biliseringen av den stridsdyktige befolkning­ en, dens forsvarsvilje og tro på rettferdigheten i sin sak.

de part. Unionens fortsatte eksistens kunne bare sik­ res ved at konføderasjonen ble knust, mente de. Det sørstatene forlangte, var å få være i fred for å utforme sitt samfunn i samsvar med sine lokale tradisjoner.

David og Goliat Straks etter at fiendtlighetene hadde brutt ut, sluttet ytterligere fire sørstater seg til konføderasjonen. Fire

V01IINTEERS ffANTEH!

AN" ATTACK

UPON

WASHINGTON

ANTICIPATED I I

THE COUNTRY TO THE RESCUE! A

REGIMENT

F* O X

SKXVXCE

DM THE FLAG $|UTBED1IITED STATES U BEINGJORMED

IN JEFFERSON COUNTY

BOW IS THE TIME TO BE ENROLLED !

Patnotiam and Iowa of Country ahke demand a ruady rraponae from •very man eapable of bearwr arme m thi. tryin* hour, u> euatain nol m.rely theexMWnoe of the (fcvenunent. but lo rtndioata the honor ol that Flagao ruthleaaly torn by traitor handa from the walla of Sumtrr

Rekrutteringsplakat for nordstatene under den amerikanske borgerkri­ gen. 1 denne epoken med „arbeidsintensiv” krig var mengden av soldater ofte avgjørende. Gjen­ nom iherdige verve­ kampanjer lyktes det i løpet av krigen nordstatsregjeringen å endre styrkeforholdet fra tre nordstatssoldater mot to sørstatssoldater til minst to mot én.

andre var trofaste mot unionen. Det var også befolk­ ningen i de fjellfylte vestlige delene av Virginia, som var uegnet for plantasjedrift. Den brøt ut og dannet den nåværende staten West Virginia. Konføderasjo­ nen maktet således ikke å samle alle sørstatene. Til sammen kom 11 konfødererte stater med en befolk­ ning på 9 millioner til å stå mot unionens 23 stater og 22 millioner. Siden unionen var overlegen også når det galdt in-

dustrikapasitet og jernbanenett, hadde den alle trumfkort på hånden dersom krigen skulle bli langva­ rig. Men hvis den skulle nå sitt krigsmål — å knuse konføderasjonen — krevdes det på den annen side in­ tet mindre enn en total seier. Unionens strategi, den såkalte Anakondaplanen, tok sikte på å kvele fienden til døde ved å blokkere sørstatskysten med flåten og skaffe seg kontroll over Mississippi-elva, for til slutt med en sterk hær å innta sørstatene. Konføderasjonens sjanse lå i en rask avgjørelse

Hatets luer Under den nordamerikanske borgerkrigen, som i de fleste lignende oppgjør, flammet hatets luer høyt. Dette gjaldt særlig i sørstatene, der man overalt betraktet seg som den uforskyldt angrepne part. En ung pike fra Georgia skrev i sin dagbok: „ Om alle ordfor hat på alle språk kunne buntes sammen til ett eneste uttrykk for avsky, ville de likevel ikke kunne fortelle hvor mye jeg avskyr yankee’ene... Nå da de har rykket inn i landet vårt og drept så mange av mennene våre og plyndret så mange hjem, kan jeg ikke tro at Kristus mente yankee’ene da han sa: „Elsk de­ resfiender”. Naturligvis ønskerjeg ikke at deres sjeler skal gå fortapt, for det ville være syndig, men siden de ikke blir straffet i denne verden, kan jeg ikkeforstå h vordan de ellers skullefå det de fortjener. ”

Robert E. Lee var like stor som strateg og som menneske. „Den ridderligste blant feltherrer, ” sier de amerikanske his­ torikerne Nevins og Commager. Han slo til­ bake to overlegne nordstatsarmeer som angrep Richmond, og førte to offensiver inn på motstanderens territorium. Etter krigen viet han seg til å forsone de stridende partene og bygge opp sørstatene.

134___________ En verdensmakt blir til

Abraham Lincoln og general George B. McClellan under drøftelser i nordstatenes hovedkvar­ ter. Fotografiet ble tatt 2.10.1862, nettopp som McClellans tropper had­ de lykkes i å avverge en offensiv fra sørstatsgeneralen Robert E. Lee.

„Monitor” etter slaget på Hampton Roads. John Ericsson står på dekket (nr. to fra venstre). Ne­ derst til venstre på kanontårnet kan man se merker fra „Merrimac”s treffere.

gjennom et fremstøt mot hovedstaden Washington, som lå farlig nær fronten. Dette syntes ikke å være en helt umulig militær oppgave siden konføderasjonens hær var bedre trent og ledet i krigens første fase. Fra barnsben av var sørstatenes hvite menn vant med å ri, drive jakt og bruke gevær, og det sies at de var besjelet av en krigerånd uten noe sidestykke i nord. Nesten hele nasjonens offiserskorps hørte hjemme i sørstatene og tok deres parti. Det omfattet så fargerike navn som den lysende strategen Robert E. Lee og den Karl XH-aktige generalen Thomas „Stonewall” Jackson.

Amerikas blodigste krig Krigen ble ikke uventet innledet med en sørstatsoffensiv i Virginia, der konføderasjonens generaler fei­ ret en rekke taktiske triumfer, blant annet i de to sla­ gene ved Bull Run sommeren 1861. Sett fra Washingtons synspunkt var situasjonen av og til kritisk. I løpet av det andre og tredje krigsåret begynte imidlertid nordsidens materielle overlegenhet å gjøre seg gjeldende, mens konføderasjonens økonomi sviktet. I mars 1862 fant den svært omtalte kampen på Hampton Roads sted. Den stod mellom konfødera­ sjonens fregatt „Merrimac-Virginia”, som var pans­ ret med jernbaneskinner, og nordstatenes „Moni­ tor”, som var konstruert av svensken John Ericsson. Den sistnevntes seier innebar at sørstatene måtte oppgi sine forsøk på å bryte fiendens kystblokade. Kort tid etter inntok en nordstatsflåte New Or­ leans ved munningen av Mississippi, og nordstatene kontrollerte snart elva Mississippi. Til slutt sviktet krigslykken for sørstatene i Virgi­ nia også. Det avgjørende vendepunktet var slaget ved Gettysburg i juli 1863, der en sørstatsarmé, som ryk­ ket fram mot Washington anført av Robert E. Lee, ble beseiret. Sørstatene hadde nå stadig større vanskeligheter med å forsørge befolkningen og opprettholde troppe­ nes kampmoral. På sensommeren og høsten 1864 gjennomførte nordstatsgeneralen William Sherman en hensynsløs offensiv i østlig retning fra Mississippidalen. Den førte under store lidelser for sivilbefolk­ ningen til erobringen av de to viktige byene Atlanta og Savannah. Etter at Shermans styrker hadde sluttet seg til den

135 whiskyduftende, men effektive general Ulysses S. Grants hær, ble konføderasjonens hovedstad Richmond inntatt. Deretter kapitulerte Lee for Grant ved Appomattox 9. april 1865. Krigen hadde vært usedvanlig blodig. Nye våpen som det riflete repetergeværet og den såkalte gatlingkanonen, et maskingevær som kunne skyte 250 skudd i minuttet, gav store fordeler til forsvarerne, men gjorde angrep svært kostbare. Til tross for dette gav generalene ordre om frontal­ angrep av klassisk type. Dette skjedde delvis under trykk fra sivile politikere som ville se hurtige resulta­ ter, og med enorme tap av menneskeliv. Grants felt­ tog mot Lee i Virginia sommeren 1864 beregnes i lø­ pet av én måned å ha kostet hans hær drøyt 50 000 døde. Vi mangler helt sikre oppgaver over det samlede antall av dem som falt, men sannsynligvis mistet ca. 600 000 mennesker livet ved kamphandlinger eller ved sykdommer som fulgte i krigens spor. Flere amerikanere måtte sette livet til i borgerkrigen enn i alle kriger på 1900-tallet, verdenskrigene medregnet. Den nordamerikanske borgerkrigen gav verden en forsmak på hva den totale krig skulle komme til å in­ nebære. For første gang kom massehærer, jernbaner, telegraf, panser skip, maskingevær, skyttergraver og piggtrådgjerder til militær anvendelse. Massene ble engasjert på en annen måte enn før gjennom ideolo­ gisk propaganda. Ytringsfrihet og personlig rettssik­ kerhet ble opphevet, ikke minst av Lincoln. Mot denne bakgrunn blir det et vesentlig spørsmål om det verdifulle som kan ha blitt oppnådd ved kri­ gen oppveide de ofrene den krevde.

Krigens fasit Nordstatene hadde hatt to krigsmål: å bevare unio­ nen og å begrense slaveriet for til slutt å avskaffe det. Det første av disse målene var på alle måter opp­ nådd. Ved kapitulasjonen ved Appomattox var sør­ statenes utbruddsforsøk blitt knust og den amerikan­ ske nasjons enhet trygget. Makten innen unionen til­ hørte for overskuelig tid fremover nordstatene og re­ publikanerne. En periode av økonomisk dynamikk og ekspansjon i privatkapitalismens tegn, en gullalder for røverbaronene og big business, kunne begynne. Dermed ble også grunnlaget lagt for den imperialis­ tiske ekspansjon i Latin-Amerika og Stillehavsområ­ det som tok til omkring århundreskiftet, og til den maktekspansjonen i verdensmålestokk som senere fulgte. Historikerne av den såkalte nasjonalistiske skole, som blomstret omkring århundreskiftet, har i det sto­ re og hele sett positivt på denne utviklingen. For dem har borgerkrigen fremstått som en nødvendig skjærs­ ild for unionen. Dens døde har med Lincolns ord ved Gettysburg ikke dødd forgjeves. De historikere i vår egen tid som i likhet med Arthur M. Schlesinger jr. har identifisert seg med USAs maktpolitikk etter den

annen verdenskrig, har også i vurderingen av borger­ krigen kommet den nasjonalistiske skole nær; man har talt om „the new nationalism”. Annerledes er borgerkrigen blitt vurdert av forske­ re som av forskjellige grunner har sett kritisk på den kapitalistiske samfunnsformen som ble et resultat av krigen. Til dem hørte en av USAs mest innflytelsesri­ ke historikere gjennom tidene, Charles A. Beard, som representerte århundreskiftets «progressive” strømninger (se bind 12). For ham artet borgerkrigen seg som et oppgjør mellom to helt forskjellige sam­ funnstyper, en uforsonlig kamp der industrialismens

Batteri i aksjon under den nordamerikanske borgerkrigen.

Lees kapitulasjon til Grant ved Appomattox er et vendepunkt i ver­ denshistorien. Den sikret unionens enhet og de ka­ pitalistiske nordstatenes dominans innenfor den­ ne. Det økonomiske og maktpolitiske grunnlaget var lagt for imperialisme og ekspansjon i verdens­ målestokk.

136

Maryland og Delaware, de fire slavestatene som had­ de valgt unionens side, men kunne tenkes å falle fra i tilfelle av en hard politikk i slavespørsmålet. Høsten 1862 begynte han imidlertid å se det som stadig mer vesentlig å stimulere negrene til å la seg innrullere i unionshæren og få opprettet en mot­ standsbevegelse blant de svarte i sør. Han bestemte seg derfor til å proklamere den såkalte emansipasjonsakten av 1. januar 1863. I begynnelsen av 1865 ble denne etterfulgt av det trettende forfatningstillegget som ble vedtatt av kongressen. Ifølge dette ble alle slaver i unionen frigitt med øyeblikke­ lig virkning uten noen kompensasjon til de tidligere eierne. Men førte dette lovgivningstiltaket til virkelig be­ frielse for de svarte og til en varig forbedring av deres vilkår? Det spørsmålet kan bare besvares på bak­ grunn av den utviklingen som fant sted i sør i den nær­ mest følgende perioden.

En verdensmakt blir til

Lincoln legger fram for sine ministre emansipasjonsakten som befrir negerslavene uten noen kompensasjon til de tid­ ligere eierne.

Langfredag 1865 ble Abraham Lincoln myr­ det i sin losje i Ford’s Theatre i Washington. Dermed forsvant den eneste som hadde autori­ tet nok til å foreta gjen­ reisningen i en forsonlig og konstruktiv ånd. Skis­ se av M. W. Scott.

Juggernaut representert av nordstatene skånselløst knuste sørstatenes jordbruksorienterte livsform. Beard var ikke selv marxist, men de marxistiske historikerne har i vesentlige deler gjort hans analyse til sin. Nordstatenes seier er av dem blitt betraktet som det som kom nærmest opp til de borgerlige revo­ lusjonene i Europa. Men til forskjell fra Beard, som hadde blikk for det tragiske i sørstatenes skjebne, så de hendelsesforløpet som en riktignok grusom, men nødvendig og på lengre sikt helsebringende historisk prosess. Men hvordan gikk det så med det andre målet — avskaffelsen av slaveriet? Fram til krigsutbruddet hadde Lincoln ennå ikke tatt klar stilling mot slaveriet i de områdene hvor det fantes flest slaver, i sør. Så sent som i krigens første fa­ se førte han en ytterst forsiktig linje i slavespørsmålet. Å holde unionen sammen fortonte seg for ham som den altoverskyggende oppgaven, og han måtte dess­ uten ta hensyn til randstatene Kentucky, Missouri,

Forsoning i sør? Knekt stolthet, et lamslått næringsliv, en istykkerslitt samfunnsorganisasjon — det var sørstatene etter Appomattox. Fire millioner slaver var blitt befridd, men hadde ikke fått noen jord å leve av. Den vanskelige oppgaven som nordstatenes stats­ menn måtte ta fatt på, var å bygge opp et nytt Syden ut av dette kaoset og gjeninnpasse det i unionen. Lin­ coln, som fremdeles hadde nasjonens enhet som sitt fremste mål, ville behandle den beseirede fienden så mildt som mulig og gjennomføre gjenoppbyggingen med respekt for sørstatenes rettigheter og interesser. De eneste betingelser han stilte for at en beseiret stat skulle kunne gjenopptas i unionen, var at en betryg­ gende del av befolkningen erklærte seg lojal mot unionen og godtok emansipasjonsakten. Derimot krevde han ikke å få overvåke hvordan enkeltstatene senere utformet forholdene mellom svarte og hvite. For de radikale abolisjonistene innen Lincolns re­ publikanske parti var dette en altfor myk politikk, og de opponerte kraftig mot den. Midt under denne stri­ den ble Lincoln langfredag 1865 skutt i sin losje på Ford’s Theatre i Washington av en sørstatsfanatiker, skuespilleren John Booth, som trodde at han med sin dåd hadde gjort sørstatene en tjeneste. Den nye presidenten, demokraten Andrew Johnson, forsøkte til å begynne med å fullføre sin forgjengers intensjoner. Høsten 1865 hadde han nådd ganske langt på vei mot en fredelig gjenoppbyg­ ging av sørstatene. De fleste hvite borgere hadde fått amnesti, og man arbeidet så godt man kunne med å reorganisere statene for å kunne utlyse alminnelige valg. Innen radikale kongresskretser ble denne politik­ ken betraktet med den største uvilje. Johnson hadde jo ikke krevd at de nye forfatningene skulle sikre de svarte stemmerett. Heller ikke hadde han motsatt seg de „black codes” som enkelte sørstater hadde innført;

137

ifølge disse kunne arbeidsløse svarte bøtelegges for løsgjengeri og leies bort til private arbeidsgivere inntil bøtene var betalt. Det var slaveri i en ny form, kunne man mene.

Republikansk gjenoppbygging Kongressvalget i 1866 ble et sviende nederlag for pre­ sidenten, og republikanerne kunne nå ved hjelp av et absolutt flertall drive igjennom en fullstendig omleg­ ging av gjenoppbyggingspolitikken. De sittende sørstatsregjeringene ble avsatt og sørstatene underkastet militærdiktatur. Til slutt tapte Johnson også presi­ dentvalget i 1868. Ny president ble en republikaner, den sagnomsuste general Grant. Det innebar grønt lys for de radikale republikanernes gjenoppbyggingsprogram. Allerede før Grant tiltrådte, hadde kongressen vedtatt et nytt forfatningstillegg, det fjortende, som

Krigshelten general Ulysses S. Grant hadde hatt liten interesse for politikk og hadde bare én gang brydd seg om å stemme ved et president­ valg. Likevel kjempet begge de store partiene om å få nominere ham. Han valgte republika­ nerne, og satt senere i Det hvite hus i to perio­ der (1869-77).

hadde til hensikt å beskytte de svarte mot black codes. Kongressen gikk nå videre med det femtende tilleg­ get: stemmerett skulle ikke „nektes noen eller inn­ skrenkes med hensyn til rase, farge eller tidligere stil­ ling som slave”. I sørstatene ble det innført nye forfatninger med garantert stemmerett for de fargede. Dette førte til re­ publikansk flertall i de lovgivende forsamlingene. De virkelige makthaverne ble hvite ledere. De var dels „carpetbaggers” — menn fra nordstatene som kom med bare en vadsekk, men som takket være gode po­ litiske forbindelser raskt kunne etablere seg som for­ retningsmenn, yrkespolitikere eller embetsmenn — og dels „scalawags” (egentlig: døgenikter), plantasjeeiere og kjøpmenn fra sørstatene som med vekslende hell appellerte til de svarte om støtte. De nye makthavernes politikk var en selsom blan­ ding av velment reformisme og åpenbar korrupsjon. Man gav tidligere slaver jord og bygde opp et skoleve­ sen for de fargede, men beriket samtidig seg selv. Slik ble statenes finanser undergravd, og hva som enn kan sies til fordel for republikanernes velferdsprogram, så opplevde flertallet av hvite deres regime som et van­

styre, som gav støtet til en heftig motreaksjon med skjebnesvangre konsekvenser helt inn i nåtiden. De hvite sluttet opp om det demokratiske partiet, som gjenvant makten i den ene staten etter den andre. Hemmelige selskaper som Ku Klux Klan og Den hvite kamelias riddere ble dannet for å „ trekke opp raselinjen” og gjennom trusler hindre de svarte i å bruke sin stemmerett. Mer betydde imidlertid det økonomiske presset som de fargede ble utsatt for. Butikkeiere nektet dem kreditt og arbeidsgivere ansettelse; plantasjeeiere nektet å la dem forpakte jord hvis de ikke avstod fra sine politiske rettigheter. Uten egne økonomiske res­ surser kunne de svarte ikke utnytte sin juridiske og politiske frihet. Hvit makt ble gjenopprettet i sørsta­ tene. De svarte måtte innta plassen lengst nede i samfunnshierarkiet som umyndige og på mange måter diskriminerte forpaktere og arbeidere. I tillegg kom at gjenoppbyggingens konflikter etterlot seg et gjen­ sidig rasehat som ikke synes å ha eksistert tidligere.

En fattig svart familie i skogsområdene i Kentucky utenfor huset sitt. Foto fra 1892. De tidli­ gere slavene hadde ofte vanskelig for å tilpasse seg et liv i frihet, ikke minst fordi de ble motar­ beidet og trakassert av hvite rasister.

Ku Klux Klan er den mest kjente av de hem­ melige organisasjonene som ble dannet i sørsta­ tene etter borgerkrigen for å hevde de innfødte hvites interesser mot neg­ re og „ carpetbaggers ”. Hemmelighetsfulle riter, brennende kors, under­ lige kapper og til tider voldshandlinger kjenne­ tegnet bevegelsen. Det lyktes regjeringen å un­ dertrykke den, men den våknet til liv igjen på 1900-tallet.

Et klassesamfunn vokser fram

Vi skal nok en gang vende blikket mot „det sterke Europa”, der vi først skal studere de gjennomgripende sosiale endringene som fulgte i industrialiseringens kjølvann. Av naturlige grunner kommer et tyngdepunkt i den følgende fremstil­ ling til å ligge på fremveksten av indu­ „Den kapitalistiske pyra­ miden” fra arbeiderklas­ sens synsvinkel: øverst pengesekken, grunnlaget for all makt, dernest konger og presidenter som styrte, prester av alle trosbekjennelser som mante til bønn og forsa­ kelse, under dem militæ­ re som med våpenmakt opprettholdt den sosiale orden, så borgerne som spiste for alle, og til slutt arbeiderne som med sitt arbeid bar det hele.

strisamfunnets nye klasser: bedriftsgrunnleggerne, „entreprenørene”, og fabrikkarbeiderne. Men vi skal ikke glemme at folk flest fremdeles levde av jordbruk, håndverk og småhandel, og at aristokratiet ennå de fleste steder i Europa satt fast i sine gamle maktpo­ sisjoner. „Man kan ha problemer med å definere begrepet gentleman, men alle vet likevel hva man mener.” Slik lyder en berømt og treffsikker formulering av den en­ gelske 1800-tallsforfatteren Anthony Trollope. Fremdeles er det faktisk vanskelig å angi eksakt hva som på 1800-tallet skilte gentleman’en, aristokraten, fra den gemene hop. En aristokrat var oftest, men ik­ ke alltid, det samme som en adelsmann; i Storbritan­ nia var de fleste „gentlemen” uten titler, enten fordi adelstittelen alltid fulgte slektens hovedlinje på mannssiden, eller fordi de overhodet ikke tilhørte adelsfamilier. På den annen side levde mange adels­ menn under slike forhold at de neppe i noen rimelig betydning kan betegnes som aristokrater. Adelsmenn kunne være lavere tjenestemenn, småbønder og til og med arbeidere, skogvoktere og tiggere. Det fantes tross alt visse egenskaper som gjorde en aristokrat gjenkjennelig og som gav klassen en identi­ tet på tvers av alle grenser.

Å være aristokrat En aristokrat var, riktignok ikke alltid i det enkelte tilfellet, men så å si prinsipielt, en jordeier. Det var

____________ 139 Et klassesamfunn vokser fram

Aristokraten og borgeren menget seg ikke gjerne med almuen. Derfor fan­ tes det — som nå — for­ skjellige klasser på toget, men også atskilte vente­ rom for høy og lav. „Annen klasses vente­ rom ”, malt av Carl d’Unker.

kontrollen av jorda som var det europeiske aristokra­ tiets økonomiske grunnlag. Hvor mye jord en aristo­ krat eide, kunne variere fra de ungarske magnatenes latifundier som i omfang kunne konkurrere med tys­ ke fyrstedømmer, til de mer „normale” herregårder som vi kjenner fra Skandinavia. En virkelig aristokrat arbeidet imidlertid aldri selv med jorda. Det forekom riktignok ikke sjelden at godseieren planla og ledet arbeidet, som da enten ble utført som pliktarbeid av bønder eller av lønnsarbeidere. De store aristokrate­ ne nedlot seg imidlertid ikke til slikt; de overlot disse oppgavene til lønnede tjenestemenn og kunne derfor oppholde seg lange tider i byene og vie seg til politiske eller administrative verv. Aristokratiets ene maktgrunnlag var altså jord­ eiendom. Den andre var offentlig tjeneste i forskjelli­ ge former. Helt siden middelalderen hadde det vært både en plikt og et privilegium for aristokratene å stå til fyrstens og rikets disposisjon som offiserer, dom­ mere eller embetsmenn. I tillegg kom at man i mange land adlet dyktige embetsmenn av uadelig herkomst. På den måten oppstod det en tjenesteadel ved siden av den gamle slektsadelen. Ved hjelp av spesielle be­ stemmelser ble ofte tjenester over et visst nivå reser­ vert for medlemmene av aristokratiet. Der hvor det manglet slike bestemmelser, var tradisjonens makt ennå så stor at ledende stillinger i hæren, i dommerkollegiet og sentralforvaltningen ble besatt av aristo­ krater. Også innen lokalforvaltningen var aristokra­ tiets stilling sterk. I England var det for eksempel vanlig at fredsdommerne ble valgt blant områdets lavadel.

Aristokratiet ble holdt sammen av et sett felles vur­ deringer og livsholdninger. Til disse hørte en sterk fø­ lelse for slektens betydning. Enhver slekt ville gjerne konstruere et stamtre med røtter som trengte så dypt ned i fortidens jord som mulig. Etter evne forsøkte man å unngå at noen giftet seg utenfor adelsstanden, eller — når det gjaldt høyaristokratiet — med medlem­ mer av lavadelen. På forskjellige måter ble grensen mot de ikke-adelige markert. I Preussen trakk adelen ved dansetilstelninger lenge et rep over gulvet for å skille seg ut fra resten av de dansende. I Paris ble det så sent som i begynnelsen på 1800-tallet bygd en rent aristokratisk forstad, kvarteret Saint-Germain. Av en aristokrat ble det forventet at han skulle gi

Egne arbeidertog med lave billettpriser trans­ porterte arbeiderne til og fra arbeidsplassene. Gustave Doré har tegnet et slikt tog ved et skiftbytte langt ute i de små timer.

140

dag virker fremmed, men det manglet ikke moralske kvaliteter.

Aristokratiet i samfunnet

1800-tallet var en stor tid for den aristokratiske kulturen rundt om i Eu­ ropa. Stormennene ut­ viklet nye omgangsfor­ mer, som den berømte, men grusomme britiske revejakten.

Public schools blir kalt slik „ because the public does notgo to them”, sies det. De var hovedsakelig internatskoler, reservert for gutter fra overklassen og den høyere middel­ klassen. Imperiets bli­ vende ledere ble fostret gjennom sport, klassiske studier og andaktsøvelser. Men utstyr og leve­ vaner var spartanske, som man ser av dette bildet fra Eton.

Man forestiller seg gjerne aristokratiet på 1800-tallet som en døende klasse som var hardt presset av det fremstormende bursjoasiet. Dette bildet er ikke full­ stendig falskt. Som jordeiere hadde aristokratene i store deler av Europa i århundrer vært økonomisk avhengig av bøndenes føydale avgifter og tjenester. Da dette systemet etter hvert ble avviklet, ble de stilt overfor kravet om å drive et lønnsomt kommersielt jordbruk. Ikke alle klarte denne omstillingen, og måt­ te da selge sin jord til pengesterke borgere. Siden aris­ tokratiet i de fleste land samtidig tapte sine fortrinnsbevis på mot og plikttroskap, særlig i kamp. Han skul­ rettigheter til høyere sivile og militære embeter, ble le ha en velutviklet følelse for ærens krav. Duellering, den naturlige følgen at dens andel av embetsmannssom fremdeles fant sted i aristokratiske kretser på he­ og offiserskorpsene stadig avtok. Til tross for dette er det påfallende i hvor høy grad le 1800-tallet, gav uttrykk for den oppfatning at en fornærmelse mot en adelig bare kunne vaskes av med aristokratiet greide å slå vakt om sine posisjoner i blod. Aristokratiet burde være hevet over materielle samfunnet. Mange aristokrater kunne ikke bare be­ bekymringer og småborgerlig profittlyst. En arvet vare godsene i slektens eie, men drev dem også med formue som var så stor at man alltid hadde penger, hell i den nye tidens ånd. Enkelte engasjerte seg i den men aldri behøvde å snakke om dem, var idealet. Å voksende industrien, fremfor alt innen slike grener ikke behøve å arbeide for det daglige brød — å kunne som hadde naturlig tilknytning til jordbruket, som disponere sin tid — var en hovedforutsetning for å gruvedriften. På herregårdene rundt om i Europa kunne dyrke den aristokratiske livsstilen med dens opplevde den aristokratiske kulturen på 1800-tallet spill, jakt og kostbare selskapelighet. En viss interesse en siste ettersommer og kom til uttrykk i nye, mer el­ for „dannelse” snarere enn dyptpløyende boklig lær­ ler mindre eksklusive institusjoner og omgangsskikdom, miskledde heller ikke en aristokrat. ker, for eksempel revejakten, som fikk sin utforming i 1840-årene, og public schools, som ble organisert i det samme tiåret. Også innen det militære og forvaltningen inntok aristokratiet perioden igjennom en sterk stilling. In­ nen enkelte grener som kavaleriet og det diplomatis­ ke korps dominerte det fullstendig. Navn som Talleyrand, Metternich, Bismarck og Churchill kan illustre­ re hvordan nasjonenes ledende statsmenn gjennom hele 1800-tallet og enda lenger i stor utstrekning ble rekruttert fra aristokratiet, som fremdeles i høy grad gjorde rett og skjell for betegnelsen „the governing class”. Kaster man et blikk på de lovgivende forsamling­ ene rundt om i Europa, blir man slått av den høye gra­ den av aristokratisk representasjon. I Frankrike fan­ tes et aristokratisk såkalt pairskammer til 1848; i Storbritannia beholdt Overhuset sin fulle politiske makt til 1911.1 Sverige var adelen representert med en egen stand til 1866, i Finland til 1906. Også i folke­ valgte forsamlinger kunne aristokratiet øve innflytel­ se, for eksempel i det britiske Underhuset, der det Men bildet ville bli ufullstendig hvis man ikke føy­ gjennom hele perioden var vanlig at en lokal aristo­ de til at aristokratiet som regel også var seg adelska- kratisk godseier fikk representere valgkretsen. Hele tiden følte likevel aristokratiet trusselen fra pets forpliktelse dypt bevisst. En aristokrat burde vise omsorg for de svake og fattige, kjenne ansvar for sine en borgerklasse på fremmarsj. For å møte den benyt­ underordnede og villig påta seg de oppgaver i almen- tet det seg av forskjellige strategier. En av disse gikk hetens tjeneste som kunne falle på ham. Det aristo­ ut på å ytterligere markere avstanden til middelklas­ kratiske gentlemansidealet omfattet atskillig som i sen samtidig som man tok arbeidernes parti mot deres

141

borgerlige arbeidsgivere. Slik oppstod det som i Eng­ land ble kalt torydemokratiet, og som på kontinentet svarer til Bismarcks reformer innen sosialtrygden. Men man kunne også gå den andre veien og alliere seg med bursjoasiets høyere sjikt. Dette kunne komme til uttrykk på forskjellige måter, fra gjensidig fordelakti­ ge forretningskontakter til ekteskapsforbindelser, to gode ting som det ikke sjelden gikk an å kombinere. På lengre sikt gikk utviklingen mot en sammensmel­ ting av aristokrati og høyborgerskap.

Bøndene Ved midten av 1800-tallet var de fleste europeere fremdeles bønder. Deres levekår og sosiale organisa­ sjonsformer var mangfoldige og varierte. Fremfor alt fantes det en viktig forskjell mellom Vest- og NordEuropas selvstendige jordbrukere og de mer eller mindre livegne bøndene i Russland, Balkanlandene og Sørvest-Europa. De fleste bondesamfunnene had­ de likevel også visse fellestrekk. Bondens liv ble først og fremst bestemt av sedvane og gammel hevd. Man handlet, tenkte og trodde som man alltid hadde gjort. Kunnskaper og ferdigheter ble formidlet muntlig fra én generasjon til en annen. Den som var gammel, ble betraktet som vis og verd å lytte til. Den som ville innføre noe nytt, viste bare sin ungdommelige dårskap. Tilværelsen kretset omkring noen få faste punkter: familien, landsbyen, kirken. Å føre livet videre gjen­ nom ekteskap og barn — det var målet som arbeid, ri­

ter og moralregler var rettet mot. Med livet utenfor byen hadde man som regel ikke mye kontakt. Språk, sedvaner og klesdrakt hadde et sterkt lokalt preg. Som regel manglet man interesse for politiske spørsmål i vanlig betydning. Stendersamfunnets hier­ arkiske oppbygging ble det ikke satt spørsmålstegn ved; den ble betraktet som en del av den gudegitte, naturlige orden. „Hva er det dere prater om — hoved­ saken er vel fremdeles at tsaren er god,” skal en gam­ mel russisk bonde ha sagt på et politisk møte så sent som i 1920-årene. Han var ikke klar over at den siste tsaren allerede var styrtet og død. Ordene må vel sees som uttrykk for en på samme tid upolitisk og tradi­ sjonsbunde! innstilling blant europeiske bønder gjen­ nom generasjoner.

Ved inngangen til 1800tallet bodde de fleste europeiske bønder frem­ deles i lave, mørke og primitivt utstyrte hus, der familien, tjenestefolkene, veifarende gjester som sekkepipeblåseren på dette maleriet av F. Goodall, og ikke sjelden også husdyr, måtte dele på plassen.

Kontrasten mellom den kummerlige hverdagen og overdådigheten i de sjeldne festene kjenne­ tegnet det gamle bonde­ samfunnet. Detalj fra „Bondegilde i Westfalen” av August Jernberg (1859).

142____________ Et klassesamfunn vokser fram

Den nye tidens bonde sluttet seg gjerne til et av de „ landhusholdningsselskapene” som vokste opp overalt rundt om i Europa og som spredte kunnskap om de nye jordbruksmetodene. „Royal Agricultural So­ ciety^ møte i Bristol 1842”, malt av Richard Ansdell.

Mot dette kan man kanskje innvende at det brøt ut ganske mange bondeopprør i Europa, ikke minst i tiårene omkring 1800: i Frankrike i 1789, i konge­ riket Napoli i 1799, i Tyrol i 1809 og i Storbritannia mellom 1810 og 1820. Men årsaken var som regel at jordeiere eller myndigheter hadde rokket ved den nedarvede ordningen ved nye, uhørte skatter. For å forsvare denne gikk bøndene ut med ljåer, stridsøkser og musketter. Man støter sjelden på forestillinger om en alternativ og mer rettferdig samfunnsordning enn den rådende. Det var også påfallende at bøndene ofte støttet fyrste og kirke mot liberale borgerlige regimer når de hadde fått oppfylt sine viktigste økonomiske krav. Slik var det i Bretagne og Vendée under den franske revolusjon, og slik var det også i Spania under carlistopprøret i 1830-årene.

Bondesamfunn i krise Hele dette strengt tradisjonsbundne bondesamfun­ net havnet i første halvdel av 1800-tallet i en dyptgå­ ende krise. Den rammet forskjellige land og områder med ulik styrke og til forskjellige tidspunkter. De tid­ ligste virkningene viste seg i Storbritannia. Da befolk­ ningen vokste i raskere takt enn jordbruksproduksjo­ nen og nydyrkingen, ble resultatet trange tider,

mangel på jord og i enkelte tilfeller sult. Mennesker ble støtt brutalt bort fra landsbygda. Som vi allerede har sett (s. 20f), var det ikke jordskiftingen og mekaniseringen, men folkeøkningen som var drivkraften bak denne utviklingen, og det var som regel ikke bøndene selv, men deres barn som ble stilt overfor valget mellom å forsøke å klare seg i de voksende industriområdene eller å utvandre. Sluttre­ sultatet ble imidlertid at den gamle, selveiende bon­ destanden i Storbritannia forsvant og ble erstattet på den ene siden av kapitalistiske farmere, på den annen side av betalte landarbeidere. På kontinentet førte avviklingen av føydalsystemet til andre vanskeligheter for bøndene. Vi har sett at liv­ egenskapet (når vi ser bort fra Frankrike) ble avskaff­ et på en måte som snarere begunstiget godseiere og borgere enn bøndene. Deres muligheter til å skaffe seg dyrkbar jord på rimelige betingelser ble snarere dårligere enn bedre (s. 48). Storgodsene ble i ganske stor utstrekning kjøpt opp av kapitalsterke borgere som ofte ble hardere herrer enn de gamle aristokrate­ ne. De manglet deres patriarkalske ansvarsfølelse, men hadde desto mer sans for den nye tids lønnsom­ hetskrav. Til sammen skapte alle disse faktorene en sosial uro som blant annet kom til uttrykk i økt kriminalitet under en bølge av bondeopprør som nådde høyde-

143

punktet i revolusjonsårene 1848—50. Bare i Russ­ land ble 144 godseiere og 29 forvaltere myrdet mel­ lom 1835 og 1854. Samtidig inntraff en viktig sosial differensiering in­ nen jordbruksbefolkningen — mellom dem som klar­ te å skaffe seg jord og dem som ikke klarte det. De førstnevnte ble i løpet av omtrent én generasjon for­ vandlet fra fattigbønder til kommersielt orienterte jordbrukere som anvendte moderne jordbruksmetoder, organiserte seg i såkalte produsentforeninger og kunne glede seg over en stigende velstand. Den dan­ ske „gårdmand” på slutten av 1800-tallet, han som stiftet andelsmeierier, sendte barna til den grundtvigianske folkehøyskole og stemte på Venstre og J.C. Christensen, kan på en viss måte påstås å være karak­ teristisk for den typen bonde. De andre — de som ikke fikk arve eller hadde penger — sank ned i jordbruksproletariatet, ble rekrutter i industrialismens hær el­ ler reiste til Amerika. Men etter hvert som masseutvandringen kom i gang og industrien vokste og krev­ de mer arbeidskraft, avtok det sosiale trykket på landsbygda. Det foregikk en generell stabilisering, og bondeuroligheter ble stadig mer sjeldne i Vest- og Mellom-Europa. I Øst-Europa var jordbruksproblemene fortsatt uløste; bondenøden og bondeurolighetene fortsatte og skulle komme til å spille en viktig rol­ le i den store russiske revolusjon.

Jordproletarene Den øyeblikkelige sosiale virkningen av befolknings­ økningen ble at den eiendomsløse landbefolkningen fikk en eksplosjonsartet vekst. I Sverige, der man har et forholdsvis godt statistisk grunnlag, økte antallet bofaste bønder mellom 1751 og 1850 fra 186 569 til 206 939 personer, altså med 10 prosent. Samtidig økte antallet eiendomsløse fra 47 924 til 203 051, det vil si at det ble mer enn firedoblet. Forskjellen skyldtes ikke, som en populær forkla­ ring vil ha det til, at de eiendomsløse fødte flere barn enn bøndene, men at bondeklassens sosiale bevegelse gikk nedover, bøndene ble proletarisert. Befolk­ ningsøkningen holdt på å sprenge jordbrukssamfun­ nets økonomiske rammer. Det fantes rett og slett ikke tilstrekkelig jord til å forsørge bondegårdenes vok­ sende barnekull. Til en viss grad kunne problemet løses ved at man delte opp gårdene, men temmelig snart passerte man den grensen da bruksenhetene ble for små til å kunne forsørge en familie. Enkelte bondebarn kunne kan­ skje bli igjen som medhjelpere på familiegården eller hos nære venner og slektninger. Men det store flertal­ let havnet før eller senere i det voksende landproletariatet. Dette utgjorde en stor og uensartet gruppe hvis sysselsettingsmuligheter og levekår varierte sterkt fra land til land og fra distrikt til distrikt. Grensen mellom småbøndene og jordproletarene var alltid flytende. Mange familier hadde adgang til et lite jordstykke der de kunne dyrke poteter og holde en gris eller kanskje en ku. Dette fungerte senere som en slags operasjonsbase for barn og voksne som ville begi seg ut på jakt etter arbeid. Særlig mannen kunne ofte være borte fra hjemmet i lange tider som soldat, rallar, anleggsarbeider eller tømmerhogger. Men av og til gikk det an å få arbeid nærmere hjemmet. I Eng­ land, der jordbruksinvesteringer blant annet i forbin­ delse med enclosure-bevegelsen krevde mye arbeids-

„Potetopptaing”, malt av Ludvig Munthe, 1873. Poteten ble innført til Europa på 1500-tallet fra sine opprinnelige hjemtrakter i Andesfjel­ lene, men først på 1700tallet fikk den noen stør­ re utbredelse. For 1800tallets jordarbeidere ble den redningen i hungerperioder, ettersom de fleste tross alt hadde adgang til en liten jord­ lapp der de kunne dyrke poteter.

144

Adolph Tidemand har med sitt maleri „Nød” (1874), som står i skarp kontrast til det gjengse romantiske bondemaleriet, gitt en realistisk skildring av den fortvi­ lelse som må ha grepet mang en jordproletar når det ikke lenger fantes mat i huset.

I folkeskolen skulle fat­ tigbarna ikke bare lære seg de elementære fer­ dighetene lesing, skri­ ving og regning. Minst like stor vekt ble det lagt på undervisning i kris­ tendom, god oppførsel og — som på bildet her — renslighet.

kraft, ble de ca. én million jordbruksarbeidere (folke­ tellingen av 1851) rekruttert fra jordproletariatet. I enkelte engelske bygder kunne hjemmeindustri i form av for eksempel spinning, veving, strikking og forskjellige former for husflid gi et bidrag til hushold­ ningen inntil maskinene tok over slike arbeidsproses­ ser. Landsbruksarbeidernes og de andre jordproletarenes materielle vilkår var overalt dårlige, selv om de lokale variasjonene var store. I husmannsstuene måt­ te den store familien ikke sjelden dele det eneste rom­ met med grisene og hønsene. Brød, poteter og kan­ skje en sildebit var hverdagskosten. Jordproletarene levde ofte nær sultegrensen. Den irske hungerkatastrofen i 1840-årene rammet først og fremst dem. Men også i et land som Sverige kunne sulten slå til. Så sent som i 1868 kunne det hende at en ung enke på landsbygda i Våstergotland ikke kunne finne noen annen utvei enn å forgifte sine tre små barn ved å blande svovel i de siste grøtporsjonene hun kunne skaffe dem.

Hva gjør vi med de fattige? I mange europeiske land drøftet embetsmenn, bisko­ per og lærde noe de kalte „pauperismens” problem. Det de da siktet til, var først og fremst nøden blant de fattige på landsbygda. De bekymret seg ikke over de trange og helsefarlige boligene, de lange og harde ar­ beidsdagene eller den elendige maten. Alt dette hørte ifølge Guds uutgrunnelige bestemmelse en gang for alle til de fattiges lodd. Det bekymringen gjaldt, var at

store deler av landbefolkningen begynte å komme under det absolutte minimum som ifølge Ricardo trengtes for at arbeidskraften skulle kunne reprodu­ sere seg selv. Jordproletarene kom dermed til å utgjø­ re et sosialt uromoment som de nevnte herrer i egen interesse ikke kunne neglisjere. Krypskyting, mord­ branner, tyverier og spontane opptøyer gav uttrykk for de nødstiltes desperasjon. De botemidler mot det onde som myndighetene kom fram til, varierte. I England hadde man allerede i 1790-årene konstruert noe man kalte Spleenhamsystemet. Det innebar at familier som man mente hadde en inntekt på under eksistensminimum, fikk et bidrag av kommunen avpasset etter antallet familiemedlem­ mer. Systemet viste seg å ha en hel del ulemper. I den grad bidrag gikk ut til landarbeidere, subsidierte man egentlig deres arbeidsgivere, som slapp å betale dem lønninger som de kunne leve av. Arbeiderne følte at de gikk på fattigkassen og mistet selvrespekten. En­ delig gjorde systemet arbeidskraften ubevegelig. Landarbeiderne ble ikke motivert til å søke dit hvor lønnene var høyere, det vil si til industrien. I det sørøstlige England brøt det i 1830 ut et landarbeideropprør som så truende ut og ble slått ned med stor grusomhet. 19 personer ble hengt, 481 deportert og 644 fikk fengselsstraffer. Myndighetene innså at noe radikalt måtte gjøres. Løsningen ble den såkalte nye fattigloven av 1834. Hensikten med denne loven var at man i overens­ stemmelse med Jeremy Benthams og andre økono­ miske rasjonalisters ideer skulle løse fattigproblemet ved å tvinge folk til å søke arbeid der det var å få. Iføl­ ge den nye loven skulle sosialhjelp i form av en kontantunderstøttelse for fremtiden bare gis til syke, barn og ikke-arbeidsføre oldinger. Personer som var ar­ beidsføre, skulle bare kunne bli forsørget i spesielle arbeidshus, store teglsteinsbygninger som nå ble opp­ ført rundt om i landet og snart ble døpt til pastille­ ne”. Der skulle vilkårene være så dårlige at de som søkte hjelp, ville foretrekke et hvilket som helst arbeid fremfor arbeidshuset. Det innebar at familiene ble splittet, kost og losji ble gjort så nødtørftig som over-

145

Et klassesamfunn vokser fram

„ Snøvær: barn på vei fra skolen”, malt av B. Vautier (1829-98). Ansvar for de fattige, men også uro for hva en uvitende og desperat underklasse kunne foreta seg, lå bak den innsatsen som ble gjort for folkeopplysning rundt om i Europa. I Storbritannia ble det for eksempel innført obligato­ risk folkeskole gjennom Education Act i 1870.

hodet mulig, og de inntatte ble underkastet en hard arbeidsdisiplin. Den nye fattigloven ble forståelig nok spesielt upo­ pulær blant de brede lag og ble også hardt kritisert i den offentlige debatt. Carlyle bemerket sarkastisk: „Om de fattige får det elendig, avtar de i antall. Det er en hemmelighet som alle rottefangere kjenner godt til.” Og han undret seg på om det ikke kunne være li­ ke effektivt å forgifte fattige, som rotter, med arse­ nikk. Motstanden førte til at det ikke ble mulig å gjen­ nomføre systemet med arbeidshus over hele England. Etter hvert begynte imidlertid landarbeiderne tross alt å bevege seg i retning mot fabrikkene og gruvene. Og slik det gikk i England, slik gikk det og­ så i de fleste andre land etter hvert som de ble indu­ strialisert. Landarbeiderne og de andre jordproleta­ rene ble det store reservoaret som industrien hentet sine rekrutter fra.

Middelklassen Om jordproletarene var folket med skoene som tryk­ ket, kan man med en lett omskrivning av Søren Kierkegaards berømte sammenligning mellom ham selv og H.C. Andersen, si at den borgerlige middelklassen marsjerte en lysende fremtid i møte iført lykkens ka­ losjer. Takket være sine økonomiske ressurser, sin dyktighet og sin sterke tro på seg selv, kunne middel­ klassen ta føringen i de fleste europeiske samfunn og prege dem med sine vurderinger. Det synes å ha vært mot slutten av 1700-tallet at ordet middelklasse begynte å bli brukt for å betegne

en gruppe mennesker hvis materielle vilkår, livsstil og synsmåter skilte seg både fra aristokratiets, bøndenes og proletarenes. Dette uttrykket ble et slagord i 1800-tallets politis­ ke debatt og fikk aldri noen riktig klar definisjon. Grensene er derfor flytende både oppover og ned­ over, og det lar seg altså ikke gjøre å angi nøyaktig hvor stor middelklassen var eller hvor stor del den ut­ gjorde av hele befolkningen. Rent generelt kan man si at den var både tallmessig større og mer innflytelses­ rik i de industrielt utviklede delene av Vest-Europa og mindre og svakere i Øst- og Sør-Europa, men at den overalt vokste både i størrelse og innflytelse. Tross alt fantes det visse kriterier som markerte en persons middelklassetilhørighet. For å kunne regnes

Da nøden i slumkvarte­ rene ble ålment kjent, ble det utløst en omfattende velgjørenhet. Blant annet ble det opprettet suppekjøkken der de fattige i det minste kunne stille den verste sulten. Reak­ sjonen minner — både i sin menneskelighet og sin hjelpeløshet — om vår egen måte å møte nøden i den tredje verden på.

146____________ Et klassesamfunn vokser fram

En København-familie i „ lykkens kalosjer”. Wil­ helm Marstrand: „Det Waagepetersenske familiebillede” (1836).

til middelklassen måtte man ha en viss minimumsinn­ tekt. Man måtte ikke ha manuelt arbeid. Håndverke­ re ble ikke regnet til middelklassen, selv om grensen i det enkelte tilfelle kunne være vanskelig å trekke. Man måtte bo, spise og stort sett leve på en måte som førte til at man ble godtatt av sine klassebrødre. Alle­ rede i 1820- og 1830-årene ble det innen middelklas­

Borgerskapets lov Den borgerlige middelklassens prestasjoner imponerte også dens po­ litiske motstandere. Følgende lovsang til borgerskapet er hentet fra Marx/Engels’ „Det kommunistiske manifest” (1848): „ Bursjoasiet har spilt en høyst revolusjonær rolle i historien... Først det har vist hva menneskelig virksomhet kan prestere. Det har utført helt andre underverk enn egyptiske pyramider, romerske vannledninger og gotiske katedraler; det har gjennomført helt andre tog enn folkevandringer og korstog... Bursjoasiet har under sitt knapt hund­ reårige klasseherredømme skapt mer gigantiske og kolossaleproduktivkrefter enn alle de foregående generasjonene til sammen. Temmingen av naturkreftene, maskinene, bruken av kjemien i industri og åkerbruk, dampskipstrafikken, jernbanene, den elektriske telegrafen, oppdyrkingen av hele verdensdeler, opprensking av elvenefor trafikk, hele befolkninger som er stampet opp av jorda — hvilket tidligere år­ hundre ante at slike produktivkrefter slumret i det menneskelige arbei­ dets skjød?”

sen utviklet en ganske sterk klassebevissthet. Det ble forventet at man holdt hest og vogn, et symbol på middelklassestatus som tilsvarte bilen i mellomkrigs­ tiden. Fremfor alt måtte man ha råd til å ansette tje­ nere. Innen den store gruppen av mennesker som opp­ fylte disse betingelsene, fantes det høyst betydelige forskjeller. Det høyere borgerskap stod i kraft av sin rikdom og stilling aristokratiet nær og smeltet litt et­ ter litt mer eller mindre sammen med det. Dit hørte fra gammel tid av bankierene og kjøpmennene i Lon­ don City, og dessuten de mange storborgerne som etablerte seg som godseiere i julimonarkiets Frankri­ ke. Men den uten sammenligning største delen av middelklassen bestod av mellomstore og mindre næ­ ringsdrivende og av tjenestemenn på lavere nivåer, folk med middels og ofte ganske enkel levestandard. Innen den høyere middelklassen kan man skille ut både gamle og nye lag. Til de gamle hørte storkjøpmenn og bankierer, som tradisjonelt var klassens le­ dende element. Den mest dynamiske delen av den høyere middelklassen var de nye industrilederne, „entreprenørene”. Ifølge den populære forestilling­ en var entreprenøren en „self-made man” som hadde begynt med to tomme hender og siden arbeidet seg opp. Undersøkelser synes imidlertid å tyde på at det nokså sjelden forholdt seg slik. De aller fleste av de nye næringsdrivende kom fra velsituerte familier som kunne forsyne dem med startkapital.

____________ 147 Et klassesamfunn vokser fram

En sosialt og politisk viktig gruppe bestod av advo­ kater, leger, professorer og utøvere av frie yrker, den såkalte intelligentsiaen. Mange medlemmer av den høyere middelklassen var embetsmenn. Dette byrå­ kratiske middelklasseelementet dominerte i Russ­ land og det øvrige Øst-Europa, der handel og industri var svakt utviklet. Innen den lavere middelklassen dominerte opprin­ nelig på den ene side småborgerlige grupper som bu­ tikkeiere, vertshusverter, forleggere i hjemmeindu­ strien og på den annen side bokholdere, oppsyns­ menn, forvaltere og lavere statstjenestemenn. Etter hvert som industrisamfunnet vokste og nye, personalkrevende virksomheter av typen jernbane, tele­ graf og skolevesen kom til, ekspanderte fremfor alt gruppen funksjonærer i offentlig og privat tjeneste.

Borgerlige livsholdninger Middelklassen ble holdt sammen av et sett av felles grunnholdninger som på mange punkter stod i mot­ setning til aristokratiets, og som av klassen selv ble oppfattet som de eneste tidsmessige og moralsk re­ spektable. En slik grunnholdning var individualismen. Mens aristokraten hadde sin byrd og sine privilegier å takke for sin stilling, kunne borgeren med stolthet peke på den individuelle personlige dyktighet som grunnlaget for sin. Å være selvstendig — å stå på egne ben — hørte til kardinaldydene. Man skulle ikke briske seg av fe­ drenes ære, men selv spenne sin bue. Penger var både en belønning for og et ytre tegn på dyktighet. I England kom påfallende mange av industrimennene fra forskjellige reformerte sekter, og ifølge Calvins lære kunne jo verdslig rikdom være et tegn på guddommelig utvelgelse. Også der det opp­ rinnelige religiøse innholdet hadde bleknet bort, var det igjen en følelse av at penger var en slags målestokk for menneskeverdet. I prinsippet hyllet middelklassen likheten, men det var en likhet på startstreken, ikke på mållinjen. Alle skulle gis samme sjanse, men alle var ikke like dykti­ ge, og derfor var det i samsvar med tingenes naturlige orden at menneskenes ytre vilkår artet seg forskjellig. Den nye ulikheten var fra visse synspunkter hardere enn i det gamle føydale klassesamfunnet, der man mente at til og med de fattige hadde visse ukrenkelige rettigheter, og der dyd og lykke ikke var det samme — i hvert fall i lutherske og katolske miljøer. Med dyrkingen av suksess fulgte ofte en viss antiintellektualisme: „De erfaringer man kan få fra bøker er riktignok ofte verdifulle, men de kan likevel ikke bli noe annet enn lærdom-, mens de erfaringer som skjen­ kes oss av livet og virkeligheten betyr visdom; og bare et lite forråd av det sistnevnte er verdt langt mer enn et helt lager av det førstnevnte.” (Samuel Smiles: „Self-help”, 1859). Troen på fremskritt gjennom konkurranse hørte til middelklassens dypeste overbevisninger. Hvis bare

I industrialismens og kommersialismens eks­ panderende verden ble de juridiske tvistene sta­ dig flere, og advokaten en stadig viktigere per­ son. „Advokaten og hans klient”, litografi av Honoré Daumier (1808—79).

alle privilegier og hindringer for den frie konkurranse ble fjernet, ville de beste resultatene oppnås. På den­ ne måten ble tilværelsen riktignok en kamp for livet av samme slag som den Charles Darwin fant i natu­ ren, men kampen var den styrkeprøve som stålsatte det dyktige individet, og de svakes nederlag var den pris som naturen, den strenge, men vise mor, krevde. Men bildet av middelklassen ville ha blitt skjevt hvis man ikke også talte om at den harde konkurransementaliteten ofte på en måte som i dag er vanskelig å forstå, kunne forenes med kristent livssyn, varm familiekjærlighet, høy moral, ja, til og med en sterk „Entreprenøren” var legemliggjørelsen av 1800-tallets ånd liksom generalen av 1600-tallets og den lærde opplysningsmannen av 1700tallets.

148

Et klassesamfunn vokser fram

Penger gav status, og overdådig representasjon viste at man hadde mye penger. Det var nok mer dette enn vanlig matgle­ de som lå bak de flotte bankettene i 1800-tallets overklassemiljøer. Lon­ dons overborgermester er vert for den unge dron­ ning Victoria i Guildhall den 9. november 1837.

humanitær medfølelse med ulykkelige mennesker og en oppriktig streben etter å lindre deres kår. Dron­ ning Victoria og hennes tyske prinsgemal Albert legemliggjorde i en viss utstrekning den britiske mid­ delklassens dydsideal, og Charles Dickens gav ut­ trykk for det sine romaner. Denne blandingen av konvensjonalisme, kristelighet, følsomhet og ubevissthet pleier jo kalles „viktorianismen”. Men viktorianisme i denne betydningen av ordet fantes ikke bare i England. Og selv om hykle­ riet alltid fulgte dyden som dens skygge, var langtfra alle viktorianere hyklere. Mange av dem anstrengte seg ærlig for å leve opp til tidens ideal og ble plaget i samvittigheten når de ikke klarte det.

Håndverkerne „Under” middelklassen fantes det store flertallet som var henvist til å skaffe utkomme til seg og sine ved å

arbeide med sine hender. Men man må ikke forestille seg disse „arbeidende fattige” som en udifferensiert grå masse. Blant de kroppsarbeidende fantes det tvert imot en tydelig klassedeling. Håndverkerne var aristokratiet. I det førindustrielle samfunn spilte håndverket en sentral og økonomisk viktig rolle. Det stod — i kon­ kurranse med husflid og manufakturindustri — for en betydelig del av vareproduksjonen utenom jord­ brukssektoren. I byene utgjorde håndverkerne den tallmessig største befolkningsgruppen. Deres yrkesdyktighet i et bestemt fag og deres faste laugsorganisasjon gav dem både selvsikkerhet, sosial status og innflytelse i bystyrene. I hvert fall på kort sikt forandret maskinindustriens gjennombrudd ikke vesentlig på disse forholdene. Tvert imot førte industrialiseringen og den etterføl­ gende urbaniseringen til økt etterspørsel etter håndverkstjenester — vi må huske på at de fleste av de yr­ keskategorier som vi i dag kaller bygningsarbeidere, ble regnet til håndverkerne. Så sent som på Paris-kommunens tid i 1870 bestod arbeiderbefolkningen i Pa­ ris for størstedelen av håndverkere. Til og med i den industrielle revolusjons land, Storbritannia, fantes det i 1851 omtrent like mange håndverkere som fabrikkarbeidere. Håndverkerne økte riktignok ikke like raskt i antall som fabrikkarbeiderne, men de overgikk likevel disse tallmessig på de fleste steder og overalt sosialt. Håndverkernes materielle vilkår varierte sterkt, men etter datidens begrep var deres inntekter for­ holdsvis høye. De bodde som regel bra, og deres hus­ truer arbeidet vanligvis i hjemmet, som de satte sin ære i å holde velstelt. Håndverkerne hadde mer stabi­ le familieforhold enn fabrikkarbeiderne, de inngikk senere ekteskap og hadde færre barn, de drakk min­ dre og sparte mer. Deres livsstil nærmet seg den lave­ re middelklassens. Men bildet var ikke bare lyst. Økonomiske kriser hadde en tendens til å ramme håndverkerne hardt, særlig på kontinentet. Når avlingene slo feil, steg matvareprisene, og håndverkernes levekostnader økte. Samtidig ble folk tvunget til å skjære ned på sine innkjøp av klær og utstyr til hjemmet, og bygningsinvesteringene ble redusert. Resultatet ble ofte arbeids­ løshet blant håndverkerne. Ettersom kriser inntraff med jevne mellomrom, fantes det i de kriserammede områdene få håndverkerfamilier som ikke en eller annen gang hadde sett nødens grinende ansikt. I det førindustrielle samfunnet hadde håndverker­ ne søkt og i en viss utstrekning funnet trygghet i de gamle håndverksorganisasjonene — laugene. Deres mål var å begrense tilbudet, garantere kundene en fullgod kvalitet og yrkesutøverne et standsmessig ut­ komme. I liberalismens nye konkurransesamfunn passet de ikke inn, og i størstedelen av Vest-Europa var de forsvunnet allerede ved slutten av 1700-tallet og i begynnelsen av 1800-tallet. I Tyskland øst for Rhinen og i Skandinavia fantes de i enda et halvt hundre år.

____________ 149 Et klassesamfunn vokser fram

Livet er en kamp, men hjemmet er min borg. Gjennom et idyllisk fa­ milieliv skulle borgeren få kompensasjon for for­ retningslivets ubarmhjer­ tige kampfor tilværel­ sen. Hustruens plikter var å forsøte hans tilvæ­ relse, stelle hjemmet og oppfostre barna. Maleri av T. Webster (1843).

Håndverket i industrialiseringsprosessen På 1800-tallet undergikk de sosiale forholdene innen håndverket visse viktige forandringer. Ved begynnel­ sen av århundret arbeidet håndverkerne vanligvis he­ le livet i verkstedet med sine hender. Etter noen få år som gesell hadde vel de fleste mulighet til å ende som selvstendige mestere. Forholdet mellom mestere og geseller var preget av patriarkalsk over- og underord­ ning, men det eksisterte ikke noen sosial skillelinje mellom de to gruppene. Det som nå skjedde, var at antallet mestere ikke økte i samme takt som antallet håndverkere; derfor måtte mange forbli geseller hele livet. På den annen side trakk mange mestere seg tilbake fra det praktiske arbeidet og begynte å organisere bedrifter med gesel­ ler som arbeidskraft. Dette var særlig vanlig i byggesektoren, der det opptrådte stadig flere byggmeste­ re” i dagens betydning av dette ordet. Håndverkerne delte seg altså i arbeidsgivere og ar­ beidere. Men det gikk en skarp grense mellom håndverksarbeiderne og de nærstående faglærte industri­ arbeiderne på den ene side og den store massen av ikke-faglærte fabrikkarbeidere på den annen. Henry Mayhew, som foretok en undersøkelse over arbeids­ folk i London i 1849—51, ble slått av forskjellen mel­ lom håndverkerne i West End og de ikke-faglærte ar­ beiderne i East End: „Det ser ut som om vi hadde vært i et nytt land og blant en annen rase.” Håndver­ kere og fabrikkarbeidere bodde ofte i forskjellige by­ deler og betraktet hverandre med mistenksomhet. For eksempel i Bradford i Nord-England besøkte de

faglærte ullkjemmerne ikke de samme pubene som de vanlige tekstilarbeiderne. For å vareta sine interesser sluttet håndverksarbeiderne seg sammen i forskjellige slags foreninger. Først kom de såkalte vennskapsforeningene som bare hadde til hensikt å gi hjelp ved sykdom og dødsfall. Men allerede i første halvdel av 1800-tallet begynte man i Storbritannia også å danne virkelige fagfor­ eninger som forhandlet med arbeidsgiverne om lønn og andre arbeidsvilkår. I dem kunne bare håndverke­ re — ikke fabrikkarbeidere - bli medlemmer. Streike­ våpenet grep man til hovedsakelig i rene nødsitua­ sjoner. Det ble lagt stor vekt på såkalt selvhjelp; man forsøkte å oppdra medlemmene til edruelighet, flid og sparsomhet.

Håndverkerne og politikken Håndverkernes holdninger til samfunnet og poli­ tikken vekslet sterkt mellom radikalisme og konser­ vatisme. En felles innstilling hos alle håndverkere var en sterk yrkesstolthet, en følelse for arbeidets ære, for respektabilitet. Men forsvaret av disse verdiene kun­ ne i ulike situasjoner kreve forskjellige slags tiltak og atferd. I Storbritannia var en radikal innstilling det vanlig­ ste. Man kjempet ofte i samarbeid med den liberale middelklassen mot godseiere og finanskapitalister som man mente snyltet på de arbeidende. De britiske håndverkerne var ikke sjelden dissentere og ble i sta­ dig større utstrekning fritenkere i løpet av 1800-tal-

150

I alle land fantes det en minoritet blant håndver­ kerne som interesserte seg for sosialistiske ideer. I den marxistisk pregede arbeiderbevegelsen som be­ gynte å vokse fram i Europa etter midten av århund­ ret, finner vi påfallende ofte håndverkere som initiativtagere og ledere.

Et klassesamfunn vokser fram

Arbeiderne

Det er ikke den marxis­ tiske klassekampideologien, men et småborger­ lig, protestantisk flid- og nøysomhetsideal som preger dette sertifikatet fra „Amalgamated So­ ciety of Engineers, Machinists, Millwrights, Smiths and Pattern Makers”, hvis medlemmer blir oppfordret til å være „ enige og flittige”.

Gustave Courbet skildret tungarbeiderens kår med en kraft og realisme som sjokkerte det borgerlige kunstpublikum. Hans „Steinhoggere”, som hang i museet i Dresden, ble ødelagt under den al­ lierte terrorbombingen i februar 1945.

let. De ønsket utvidet stemmerett, skille mellom kirke og stat, frihandel og fred. I Frankrike ble håndverkerne etter 1789 den radi­ kale klassen fremfor noen annen. Under revolusjone­ ne i 1830 og 1848 spilte de en ledende rolle, og også under Paris-kommunen i 1871. I Tyskland og til en viss grad også i Skandinavia var håndverkerne stort sett mer konservative enn i VestEuropa. De følte trusselen fra den frembrytende konkurransekapitalismen og så løsningen i å alliere seg med andre grupper som også hadde interesse av at det gamle privilegie- og monopolsamfunnet ble opprett­ holdt.

Arbeidere var ikke noe nytt i historien, og heller ikke proletarer i betydningen eiendomsløse og fattige. I det førindustrielle samfunn eksisterte det imidlertid ennå ingen arbeiderklasse, bare en stor og sammen­ satt skare som manglet felles bevissthet om å utgjøre en klasse for seg i motsetning til de andre medlemme­ ne av samfunnet. Til dem hørte de mange leilighetsarbeideme — alle de som gravde, løftet, vinsjet, sprengte, hogg, saget, bar, slepte eller på andre måter transporterte. I de store europeiske byene er antallet slike beregnet til en femtedel av befolkningen. Til dem hørte også rallarene, som var berømt og beryktet for kroppsstyrke, hardhet og vill fremferd, som stinket av svette og brennevin og stadig var på jakt etter arbeid der det ble lagt kanaler, veier eller jernbaner. Nær dem stod soldatene og matrosene, Jordens avskum vervet for en dram”, som Welling­ ton kalte dem, folk som ble drevet av nød eller even­ tyrlyst, eller rett og slett ble shanghaiet på en eller an­ nen sjømannskro, og som kjempet og døde for å hjel­ pe politikerne med å løse deres problemer. Videre var det hjemmearbeiderne i stuene rundt om i Europa, de som tjente til sitt brød ved å spinne, veve og strikke for kjøpmennene/forleggerne. Fra gammelt av hadde gruver og bergverksindustri krevd en mengde arbeidsfolk. Som femti år gammel Uppsala-professor mintes Erik Gustaf Geijer disse „Vulkans sønner” fra sin barndom i Vårmland, og han beskrev dem i kanskje altfor idylliske ord. Mot de svenske jernarbeidernes relativt sunne arbeidsmiljø kan man stille opp forholdene i de britiske kullgruve­ ne, der det usunne og livsfarlige arbeidet i de trange gangene under jordoverflaten delvis ble utført av mindreårige barn. En annen viktig gruppe var tjenestefolket. Nesten alle over- og middelklassefamilier hadde en eller flere tjenere. Derfor fantes det særlig i de større byene en utrolig mengde betjenter, kusker, stallknekter, hus­ holdersker, kokker, tjenestepiker og stuepiker. Til sammen kan de ha utgjort ca. 20 prosent av den førin­ dustrielle bybefolkningen. Tjeneren var det gamle samfunns onkel Tom. Han slapp det tyngste og skitneste kroppsarbeidet, og som månen får sitt lys fra so­ len, gjenspeilte tjenerne i fornemme familier noe av husbondsfolkets status og verdighet. Men prisen var enkle levekår, manglende fritid og fullstendig av­ hengighet. Under alle disse gruppene fantes „filleproletariatet”: de arbeidsløse, lofferne, gateselgerne, de krimi-

____________ 151

Et klassesamfunn vokser fram

„ Vulkans sønner” blir på dette maleriet, „Jern og kull” av W. Bell Scott (1811—90), fremstilt i et like forklaret skjeer som i E. G. Geijers „ Minnen ”, eller for den saks skyld i Stalin-tidens sovjetiske maleri. De ble flere og flere i og med den over­ gangen fra tekstilindustri til tungindustri som satte inn i 1830-årene.

nelle, de prostituerte, de syke, de yrkesskadde og de gamle. Det er ikke mulig å beregne omfanget av den­ ne kategorien for hele land, men særlig under lavkon­ junkturer var den meget stor. Alle disse gruppene forsvant ikke mellom 1815 og 1870, men levde videre som en tilsynelatende uuttømmelig reservehær som maskinindustriens opera­ tører kunne rekrutteres fra. Det var de sistnevnte som dannet kjernen i den kommende arbeiderklasse. Dis­ se „ekte” arbeidere utgjorde ennå ikke noe flertall av den arbeidende befolkning. 1 1850 var det i England ikke flere av dem enn av håndverkerne, og i Frankrike var de relativt sett enda færre — der fantes det i 1848 bare 400 000 fabrikkarbeidere av i alt fire millioner sysselsatte i direkte vareproduksjon. De var i stor ut­ strekning konsentrert i bestemte områder, som regel i nye fabrikkbyer eller industridistrikter som Man­ chester i England, Mulhouse i Frankrike og Ruhr i

Tyskland. I mindre grad fantes de i hovedstedene, der utviklingen gikk i retning av segregasjon med egne arbeiderbydeler atskilt fra resten av bebyggelsen. Det er et viktig sosialt og politisk faktum at det i store deler av Europa ennå ikke fantes noen fabrikk­ arbeidere, og at de fleste mennesker der ikke hadde, og knapt kunne ha, noe nærmere kjennskap til dem og forholdene de levde under.

Et vedheng til maskinen Til å begynne med hadde fabrikkarbeidet dårlig anse­ else, og småmestrene innen håndverk og hjemmein­ dustri vegret seg derfor i det lengste mot å søke anset­ telse i fabrikkene annet enn som tilsynsmenn eller un­ der arbeidsgivere. Under slike forhold kom de første fabrikkarbeiderne innen tekstilindustrien først og

152

Et klassesamfunn vokser fram

Den tidlige britiske fabrikkindustrien har fått dårlig rykte for sultelønner, elendig arbeidsmiljø og urimelig lange arbeids­ tider. Men bildet var ikke bare mørkt. British Needle Mills, som startet i 1830-årene i Redditch og produserte fiskekroker og nåler, ble betraktet som en mønsterbedrift.

fremst fra mindre stabile samfunnslag. Mange var pendlere, som betraktet fabrikkarbeidet som en mid­ lertidig ansettelse i påvente av at noe nytt og bedre skulle dukke opp. Av arbeiderne ble et betydelig antall drevet til fab­ rikkene av en eller annen form for tvang. Særlig i industrialiseringens første tid hendte det at fabrikkeiere fikk overta „foreldreansvaret” for barn fra fattigve­ senet, noe som i praksis innebar at de ble satt i tvangs­ arbeid. For de voksne arbeiderne var alternativet til fabrikkarbeid ikke sjelden sult. Men bildet er ikke entydig. Undersøkelser av lønnsnivåer og flyttingsbevegelser i England under industrialiseringen har vist at lønnene både i jordbruk og fabrikkindustri steg mer i de industrialiserte enn i de ikke-industrialiserte landsdelene, og at det skjed­

de en etappevis overflytting fra de sistnevnte til de førstnevnte. Den rimelige forklaringen på dette synes å ligge i tiltrekningskraften fra de høyere lønningene som industrien kunne tilby. Fabrikkarbeiderne var en ny sosial gruppe uten røtter og tradisjoner, utdannelse og tidligere yrkeser­ faringer. Særlig innen tekstilindustrien dominerte til å begynne med kvinnene og barna. I den britiske bomullsindustrien utgjorde de voksne mennene i 1835 bare en fjerdedel av arbeidsstyrken. I den ut­ strekning håndverkere ble ansatt i industrien, var det som regel som arbeidsledere og godt betalte spesial­ arbeidere, av og til også som underarbeidsgivere. Det nye i fabrikkarbeidernes situasjon var først og fremst deres forhold til sine arbeidsgivere og til sitt ar­ beidsverktøy. I motsetning til håndverksgesellene stod fabrikk­ arbeiderne oftest bare i et rent økonomisk forhold til sine arbeidsgivere, som de i mange tilfeller ikke en­ gang kjente personlig. Den følelsen dette skapte, er

blitt beskrevet med ord som „tingliggjøring” og „fremmedgjøring” (alienation) eller med Thomas Carlyle som „cash nexus”. Den ble ytterligere forster­ ket gjennom det nye forholdet til verktøyet eller ma­ skinen. Både i håndverket og i manufakturene ble arbeidet utført med relativt enkle redskaper. Det var mennes­ ket som bestemte arbeidstakten, hans eller hennes

Fabrikkdisiplinen og kvinnene Det store problemet for fabrikkledelser verden over, men særlig i nyindustrialiserte land, var hvordan man skulle få arbeiderne til å under­ kaste seg den disiplinen maskinene krevde. Amerikaneren C.L. Brace, som besøkte Sveri­ ge og Norge ved midten av 1800-tallet, fikk av den engelske formannen ved et tekstilspinneri i Våstergotland vite at svenske arbeidere var tål­ modige, og derfor gode spinnere. „Men, ” la engelskmannen til, „med kvinnene har vi pro­ blemer. Der satt de og pratet hele tiden mens de arbeidet. Derfor er det s vært vanskeligfor meg å få dem til å være oppmerksomme. Og de er så vanskelige. Hvorfor kan ikke to kvinner møtes uten at de må holde på og danse omkring? Det går ikke her — men de kommer til å lære. Det er en ung nasjon, forstår De, og det vil ta tidfør de gjør som engelskmenn og amerikanere. ” beregningsevne og håndlag avgjorde produktets kvalitet. Den industrielle revolusjon innebar at maskinen erstattet „arbeideren som bruker ett eneste verktøy, med én mekanisme” (Marx). Dermed ble mennesket et „vedheng til maskinen”, som ble den overordnede, den som bestemte arbeidstakten. Det som nå krev­ des, var en helt ny type arbeider, som oftest hverken trengte å være råsterk eller faglært, men som til gjengjeld måtte være beredt til å underkaste seg en streng arbeidsdisiplin. Denne avvek sterkt fra den som hersket innen landbruk og håndverk, der man kunne ta hvilepauser og „frimandager”, og der gren­ sen mellom arbeid og hvile var flytende og uklar. En slik utvikling var i arbeidsgivernes interesse. Men utviklingen fikk også en annen, uønsket ef­ fekt. Etter hvert avtok forskjellen mellom faglærte og ikke faglærte arbeidere, og dermed ble det skapt en viktig forutsetning for at det kunne dannes en ensar­ tet arbeiderklasse og at arbeiderne kunne slutte seg sammen i motsetning til og i kamp mot bedriftseierne.

„Optimister” og „pessimister” Hvilke sosiale virkninger fikk den industrielle revo­ lusjon? At aristokratiet og middelklassen generelt

153

sett kunne heve sin standard takket være den stadige produksjonsveksten, hersker det nok almen enighet om. Men hvordan gikk det for de lavere klassene, „de arbeidende fattige”? Hvordan ble deres levestandard og arbeidsvilkår påvirket? Om disse spørsmålene er det blitt ført en livlig forskningsdebatt, som først og fremst har dreid seg om forholdene i Storbritannia. Både samtidige observatører og senere forskere har grovt sett delt seg i to leirer, „optimister” og „pessimister”. De lave lønnene, de urimelig lange arbeidstidene, de slumpregede bostedene, den høye dødeligheten og den langtgående utnyttelsen av mindreårig arbeidskraft i de britiske industriområdene i gjennombruddstiden, vakte allerede i samtiden stor og berettiget oppsikt og gav opphav til en omfattende indignasjonslitteratur. Samfunnskritikken kom både fra høyre og venstre. Arbeiderklassens tilstand ble beskrevet omtrent samtidig og i nesten like mørke farger av Friedrich Engels i „Die Lage der arbeitenden Klassen in England” (1844) og av Benjamin Disraeli i „Sybil” (1845). Denne linjen er blitt fullført av de „pessimistiske” forskerne, slike som John L. og Barbara Hammonds og E.J. Hobsbawm og E.P. Thompson. Det har vært et gjennomgående trekk hos dem at de har lagt stor vekt på rapporter fra samtidige iakttagere og vært i tilsva­ rende grad skeptiske overfor mulighetene til å avlese den sosiale virkeligheten av statistiske tallserier. De er også vanligvis blitt drevet av sterk medfølelse med de undertrykte og utsatte gruppene, og har vært in­ spirert av radikale ideer og reformstrev.

Pessimisten „ Historikere strides fremdeles om hvorvidt realinntekten sank, men som vi har sett, behøver man ikke betvile at defattiges situasjon i byene stort sett ble farligere... siden hverken byene eller samfunnsapparatet... kunne holde tritt med den hektiske og planløse ekspansjonen, og... siden produksjonen og distribusjonen av matvarer trolig også hang etter i mange større byer fram til jernbanens tidsalder... Men bortsettfra dette etterslepet er det trolig at selve overgangen fra detfør­ industrielle menneskes tradisjonelle matvaner til det urbaniserte og in­ dustrialiserte menneskets ufornuftige innkjøpspraksis førte til et dårli­ gere kosthold, akkurat som vilkårene for liv og arbeid i byene trolig førte til dårligere helse. ” (E.J. Hobsbawm.) Allerede i samtiden fantes det imidlertid personer som mente at industrialismens virkninger også på kort sikt hovedsakelig var velgjørende for de arbei­ dende klassene. Den engelske økonomen Andrew Ure hevdet således at den raske utviklingen av fabrikksystemet var den sikreste garanti for at de britiske arbeiderne skulle få økte reallønner og trygg syssel­ setting. Han forsvarte også barnearbeidet og beskrev de arbeidende barna i Manchester som „livlige al­ ver” ; for dem var det nærmest en morsom lek å knytte sammen trådender i spinneriet dagen lang, for så etter arbeidstidens slutt å løpe ut til „sine små fornøyelser like fort som gutter som forlater skolen”. Også mange senere forskere har hatt et optimistisk syn på den industrielle revolusjons følger for arbeiBlant de hardest ramme­ de arbeiderne var håndveverne rundt om i Eu­ ropa. Maskinvevstolene tok jobben fra dem. C. W. Hiibners maleri „De schlesiske veverne” (1848) viser hvordan noen vevere tilbyr sine produkter til en fabri­ kant som med en arro­ gant mine avslår å ta imot dem.

154

Optimisten „I perioden 1790—1830 økte fabrikkproduksjonen raskt. En stadig større del a vfolketfikkfordel a v dette både som produsenter og konsu­ menter. .. Støvler fikk innpass istedenfor tresko, og hatter og luer er­ stattet sjal, i hvert fall til søndagsbruk. Alle slags varer, fra klokker til lommetørklær, kom med i husholdningsbudsjettene, og etter 1820 sank prisene på slikt som te, kaffe og sukker betydelig. Alt tyder på at detfantes en stor gruppe som hadde hevet seg et godt stykke over eksi­ stensminimum. Detfantes imidlertid mange arbeidere, både faglærte og ufaglærte, h vis inntekter nesten helt og holdent gikk med til å betale livets nødtørftigheter... Jeg skulle tro at antallet av dem som fikk del i resultatene av det økonomiske fremskrittet, var større enn antallet av dem som ikke fikk det, og at den førstnevnte gruppen hele tiden vokste. ” (T.S. Ashton.) derne, selv om de ikke uttrykte seg så naivt som Ure. Dette gjelder kanskje de fleste av dem som har viet spørsmålet oppmerksomhet i etterkrigstiden, blant dem den kjente økonomihistorikeren T.S. Ashton. „ Optimistene” har først og fremst tatt utgangspunkt i målbare forhold som lønninger, priser og forbruket av visse varer. De har kommet fram til at arbeidernes gjennomsnittlige forbruksstandard var økende. Det var neppe noen tilfeldighet at de fleste og mest innfly­ telsesrike av „optimistene” arbeidet og skrev i de første tiårene av etterkrigstiden, da spørsmålet om økonomisk vekst i stor grad preget den økonomiske og sosiale debatt. Det er også symptomatisk at de stort sett hørte til på høyresiden på den partipolitiske skala. Ikke alle arbeidere ble strebere eller sosialister. Altfor mange oppdaget at alkoholen var „den rakeste veien bort fra Man­ chester”. Ved begynnel­ sen av 1800-tallet var gin motedrikken fremfor noen. Ginbar i 1820årene.

Industrialiseringens følger — velstand eller nød? Det er ikke helt lett å danne seg en oppfatning når det gjelder spørsmålet om de kortsiktige følger den indu­ strielle revolusjon fikk for de arbeidende klassene. At den på lengre sikt førte til høyere levestandard, synes ganske åpenbart. Uklarheten kommer for en stor del av at man i debattens løp har vekslet mellom forskjel­ lige tidspunkter, områder og typer av arbeidere, og derfor i høy grad har snakket forbi hverandre. Først og fremst bør det nok en gang understrekes at de forskningsresultatene man har oppnådd, for det meste gjelder forholdene i England og ikke uten vide­ re lar seg generalisere. Da industrialismen bredte seg til kontinentet, kunne man der lære av britenes nega­ tive erfaringer, og misforholdene antok vanligvis ikke like store proporsjoner. Dette gjelder ikke minst de nordiske land, som ble industrialisert forholdsvis sent og langsomt. Når det så gjelder England, har ikke engang de mest overbeviste optimister hevdet at arbeiderklas­ sens levestandard der ble merkbart forbedret under napoleonskrigene og den nærmeste etterkrigstiden. På den annen side innrømmer også pessimistene at det inntraff merkbare forbedringer på slutten av 1840-årene, og at tendensen pekte kiart oppover fra og med midten av århundret. Det striden først og fremst har dreid seg om, har derfor vært forholdene i 1820- og 1830-årene. Men dette gjelder egentlig bare om man holder seg til det strengt målbare, og hvis man ser bort fra at in­ dustrialismens virkninger kunne ramme forskjellige steder og befolkningsgrupper på svært ulike måter.

155 E.P Thompson har således pekt på at reallønnsutviklingen bare er én side av problemet, og kanskje ik­ ke den viktigste. I tillegg kommer det man kunne kal­ le livskvaliteten: spørsmål om helse, familieliv, ar­ beidsdisiplin og fritid. Tar man disse forholdene med i betraktningen, blir bildet straks mørkere. I indu­ strialismens gjennombruddsfase begynte for eksem­ pel dødeligheten, som hadde vært synkende siden 1730-årene, å stige igjen, trolig som en følge av de elendige sanitære forholdene i de nye industribyene. Det finnes også mange vitnesbyrd om hvor vanskelig det var for arbeiderne å omstille seg fra bonde- og håndverkersamfunnets relativt frie arbeidsforhold til den strenge fabrikkdisiplinen. Like viktig er det å innse at den økonomiske eks­ pansjonen var en forandringsprosess som gjorde en­ kelte typer av arbeidere fattigere og mer nødlidende enn de hadde vært tidligere, samtidig som den bedret levestandarden for andre og la grunnlaget til velstand og overflod for senere generasjoner. Til og med når lønnene steg for dem som var lykkelige nok til å ha et arbeid, kunne sult og savn blir de arbeidsløses lodd. De hadde ikke som de undersysselsatte i det førindu­ strielle samfunn lenger et jordstykke å falle tilbake på. Det er derfor ikke nødvendigvis slik at man må ta de­ finitiv stilling i tvisten mellom optimister og pessimister, for begge kan tenkes å ha rett på hver sin måte.

En klassebevissthet vokser fram Det kan herske forskjellige meninger om hvorvidt ar­ beidernes forhold objektivt sett ble dårligere på grunn av den industrielle revolusjon. Sikkert er det at arbeiderne ofte opplevde det borgerlige samfunn som en jungel der den sterkestes lov hersket og seg selv som bestjålet og utplyndret. Av slike erfaringer vokste det fram en klassebe­ vissthet. Det gjaldt riktignok ikke alle: Noen strebet ved flid, sparsomhet og nøkternhet etter å komme inn i middelklassen og dermed slippe å være arbeider, mens andre oppdaget at alkoholen var „den rakeste veien bort fra Manchester”. Men stadig flere fikk en følelse av at alle kroppsarbeidere hørte sammen og hadde felles interesser overfor kapitalistene. Til dette bidrog den industrielle produksjonsteknikken som i hundrevis drev arbeiderne sammen til store, felles ar­ beidsplasser. Innen arbeiderklassen utviklet det seg en ny måte å tenke på, nye rettsbegreper og moraloppfatninger. En anonym forfatter fra Magdeburg konstaterte i 1844 at proletarene ikke lenger godtok privateien­ dommens rettsmessighet, men stemplet den som rov. Den oppfatning at arbeideren var skaperen av alle verdier, et syn som hos Marx skulle få sin teoretiske utforming, vokste spontant fram av arbeiderklassens erfaringer. Avisen „Lancashire Co-operator” skrev: „ Arbeideren er kilden til all rikdom. Hvem har dyrket all maten? Den sulteforede og utfattige arbeideren. Hvem har bygd alle hus og magasiner og palasser som

eies av de rike, som aldri arbeider eller produserer noe? Arbeideren. Hvem spinner alt garnet og lager alt tøyet? Spinneren og veveren.” Men „arbeideren forblir fattig og nødlidende, mens de som ikke arbei­ der, er rike og lever i luksus og overflod”. Arbeiderne begynte å trekke i tvil mange av den borgerlig liberale epokes grunnsetninger. Ut av den­ ne tvilen vokste det fram en visjon av en ny samfunns­ organisasjon basert på eiendomsfellesskap og samar­ beid, og denne visjonen skapte i sin tur nye handlings­ mønstre.

Arbeiderklubb i London på 1800-tallet, skisse av E. Marin. Ved at storin­ dustrien førte sammen mengder av arbeidere til arbeidsplasser av en stør­ relsesorden som hadde vært ukjent inntil da, bi­ drog de til å skape en fø­ lelse av samhørighet og felles interesser, en klassebe vissthet.

Portrett av Percy B. Shelley (1792-1822), malt av Amelia Curran 1819. Ideen om utsugingen og klassekampen ble tolket litterært av Shelley i „Song to the men of England”: „Den sæd dere sår, høster en annen;/ De rikdommer dere finner, beholder en annen;/ De plagg dere vever, bæres av en an­ nen;/ De våpen dere smir, bruker en annen./ Så sæd — men la ikke tyrannen høste;/ Finn rikdommer — la ingen inntrenger samle dem;/ Vev plagg — la ikke de uvirksomme bære dem;/ Smi våpen — og bær dem til eget forsvar. ”

156

Arbeidere mot maskiner „ Om morgenen den 3. juli samlet en storflokk arbeidere seg i Katharineberg, en times veifraReichenberg, og oppfordret spinneriarb eiderne der til å slutte seg til dem og ødelegge de nye spinnemaskinene som hadde gjort så mange mennesker brødløse. Flokken drog nå nedover langs Neissefra den enefabrikken til den neste. I Sigmund Neuhåusers storslåtte fabrikk ble fem nye, fine maskiner totalt ødelagt og kastet i vannet. Fabrikkarbeiderne ble ikke påført noen skade. Nå drog arbei­ derne til Rosenthal, til Ginzelsfabrikk, brøt opp de låste dørene, ødela 30—40 maskiner, slo ut vinduene og rykket vevrammene løsfra vegge­ ne. I løpet aven time ble tre store salerfullstendig ramponert, og a vfab­ rikken fantes det ikke noe mer igjen enn de tomme, nakne murene. ” (Melding i en tysk avis 1844.)

Fra maskinstorming til fagforeninger og kooperasjon Arbeidernes første reaksjon tok sikte på å ødelegge maskinene, som man mente hadde tatt brødet ut av munnen først og fremst på hjemmearbeiderne. Ma­ skinstorming forekom i de fleste land hvor man inn­ førte maskiner: i England, Tyskland, Frankrike, Bel­ gia og Nord-Italia — men sjeldnere i USA, der det var god tilgang på arbeid. I Storbritannia fikk bevegelsen navnet luddisme etter en virkelig eller oppdiktet „King Ludd”, som man mente var lederen for arbei­ dernes motstand. Robert Owen (1771-1858)-den sto­ re bedriftseieren som ble sosialist.

Myndighetene grep inn med harde mottiltak; blant annet ble 18 arbeiderledere henrettet i York i 1813. Luddittene stod imidlertid ikke ensomme i sin kamp. De ble støttet av mange som selv ikke var direkte truet av maskinene — både av brede grupper av arbeidsfolk og småborgere, og av for eksempel storgodseierne, industribursjoasiets politiske rivaler, og den ikketekniske intelligentsiaen, særlig dikterne. Lord Byron talte således i Overhuset i 1812 mot regjeringens forslag om å innføre dødsstraff for maskinødeleggelse. I enkelte deler av Tyskland fikk de som protesterte ofte støtte av myndighetene. Fra 1820- til 1840-årene begynte imidlertid arbei­ derne i det industrielle foregangslandet Storbritannia å utvikle mer konstruktive kampmetoder: fagfore­ ninger, kooperasjon og kamp for alminnelig stemme­ rett. 11824 ble forbudet mot arbeidersammenslutninger, som var blitt innført i 1799, opphevet, og en rekke fagforeninger som tidligere hadde ført en underjor­ disk tilværelse, kunne tre åpent fram. Det ble også dannet mange nye, særlig i gruve- og metallsektoren. 11834 ble verdens første landsomfattende fagorgani­ sasjon grunnlagt — Grand National Consolidated Trades Union med Robert Owen som ledende kraft. Owen, som selv ikke tilhørte arbeiderklassen, men som var en filantropisk innstilt forlegger, tenkte ikke i klassekamptermer, men drømte om et samfunn der bedriftsleder og arbeider gjennom samvirke i produksjonskooperativer kunne skape en „New Moral World”. Dette viste seg å være en illusjon. Fagfore-

Robert Owen — arbeidsgiver og sosialreformator Robert Owen (1771—1858) begynte som næ­ ringsdrivende med 100 lånte pund, men klarte å utnytte høykonjunkturen i bomullsindustrien på en dyktig måte og bli medeier og leder av tekstilfabrikkene i New Lanark i Skottland. Sterkt sosialt interessert som han var, forsøk­ te Owen å forbedre forholdene for sine ansatte ved å forkorte arbeidstiden til 10,5 timer og for­ syne dem med billige varer. For å beskytte bar­ na mot farene ved det tidlige industriarbeidet opprettet han en skole der lekselesing var for­ budt og sang, dans og kroppsøving stod på ti­ meplanen. Som sosialreformatorisk forfatter trakk han opp omrisset av en „ny, moralsk verden” der egoismen skulle være bannlyst. Arbeidsløshe­ ten ville han bekjempe ved å samle de arbeids­ løse i selvforsørgende kolonier. Selv grunnla han slike både i Storbritannia og USA. Forsø­ kene mislyktes imidlertid, delvis på grunn av manglende virkelighetssans, og kostet Owen mesteparten av hans formue.

157

stengte arbeiderne ute fra stemmerett. Dette var bak­ grunnen for den såkalte chartismen, en bevegelse som har fått navn etter „The People’s Charter”, et do­ kument som ble lagt fram i 1838 og som inneholdt ar­ beidernes politiske krav. Disse gikk ut på alminnelig og lik stemmerett, hemmelige valg, lønn til parla­ mentsmedlemmene og opprettelsen av like store valgkretser. Chartistene arbeidet i første rekke gjennom poli­ tisk agitasjon og navneinnsamlinger. En petisjon til parlamentet i 1838 om å godta charterkravene samlet 1,2 millioner navneunderskrifter, en senere petisjon i 1842 3,3 millioner. Da det ikke ble tatt hensyn til dis­ se kravene, ville enkelte chartister gripe til kraftigere midler, særlig storstreik. Dette førte til at bevegelsen ble splittet og, etter en siste oppflamming i revolusjonsåret 1848, til at den ble endelig oppløst. Enkelte konkrete resultater var likevel oppnådd. Et eksempel på det var opphevelsen av korntollene i 1846 (s. 201). Dette var riktignok først og fremst en seier for industribursjoasiet i kampen mot jordeierne, men seieren ble hjulpet fram av overklassens frykt for at chartismen skulle blusse opp igjen. Et annet ek­ sempel var den loven om begrensning av arbeidsda­ gen til ti timer som parlamentet vedtok i 1847.

Revolusjonær arbeiderbevegelse i Frankrike og Tyskland

ningsbevegelsens oppsving førte til stadige kamper med arbeidsgiverne, blant annet i form av ville strei­ ker. Grand National Union var ikke situasjonen vok­ sen, men ble splittet. De store massene av lavutdannede arbeidere forlot organisasjonen, og igjen ble ba­ re små fagforeninger av håndverkere og yrkesutdannede arbeidere. Owens andre store idé, forbrukerkooperasjonen, førte til dannelsen av Rochdale Pioneers’ Society i 1844, som danner opptakten til den moderne kooperativ-bevegelsen. Til tross for atskillig fremgang gav denne bevegelsen ikke noen løsning på de vanskelig­ ste sosiale problemene. De som sluttet seg til forbrukerforeningene var nemlig først og fremst „arbeideraristokrater” med en ordnet økonomi. På den måten mistet kooperasjonen til en viss grad kontakten med sosialismen, men møtte til gjengjeld større forståelse og velvilje fra det borgerlige samfunnets side.

De britiske arbeiderne krever stemmerett Da de britiske arbeiderne forsøkte å drive igjennom sine faglige krav, støtte de på motstand ikke bare fra sine motparter på arbeidsmarkedet, men også fra myndighetene og fra parlamentet, som vanligvis stilte seg på arbeidsgivernes side. Årsaken var det politiske systemet, som også etter parlamentsreformen i 1832

På det industrielt mindre utviklede kontinentet forelå det ennå ingen forutsetninger for en arbeiderbevegel­ se av massekarakter. Derimot fantes det, særlig i Frankrike, en revolusjonær-demokratisk tradisjon. Filippe Buonarrotis bok fra 1828 om „De jevnbyrdiges sammensvergelse” under Babeuf i 1797, ble i 1830- og 1840-årene en inspirasjonskilde for en rek­ ke hemmelige revolusjonære selskaper som bevisst satte folkets interesser opp mot borgerklassens. De-

Et klassesamfunn vokser fram

Innenfor chartismen var det en radikalfløy som trodde på revolusjonær vold som middel til å gjennomføre demokrati. I november 1839fant det sted et væpnet opprør i Newport i Wales, der noen chartister gjorde forsøk på å befri sin le­ der, Henry Vincent, fra fengslet. Opprøret ble slått ned, og 14 demon­ stranter ble drept og 50 såret.

Klasse mot klasse Våren 1840 besøkte den tyske dikteren Heinrich Heine noen fabrik­ ker i Paris, og fant blant arbeidernes lektyre „flere nye utgaver av den gamle Robespierres taler, dessuten av Marats pamfletter i hefterfor to sous pr. eksemplar, Cabets revolusjonshistorie, Cormenins giftige smedeskrifter, Buonarrotis „Histoire de la conspiration de Babeuf”, skrifter som likesom roper etter blod — og jeg hørte sanger bli sunget som syntes å være diktet i helvete, og deres refrenger vitnet om den vil­ leste opphisselse. Nei, i vår ømtålige sfære kan man ikke gjøre seg den ringeste forestilling om de demoniske lyder som hersker i hver sang; man må ha hørt dem med egne ører, for eksempel i noen a v defælefab­ rikkene hvor man bearbeidet metall, og de halvnakne, trassige skik­ kelsene under sangen slår takten mot det smellende stålet med den sto­ rejernhammeren. Et slikt akkompagnement har den største effekt; det gjelder også belysningen når de rasende gnistene spraker ut av essen. Alt er lidenskap og flammer!”

158____________ Et klassesamfunn vokser fram

I Frankrike og Italia hadde ikke arbeiderbe­ vegelsen det samme sterke massegrunnlaget som i Storbritannia, men var kanskje enda mer stridbar. Kvinnedemonstrasjon ved Creusotverkene i april 1871.

res mål var gjennom en strengt organisert gruppe av sammensvorne å erobre makten med vold og befri ar­ beiderklassen. Deretter skulle det opprettes et revolusjonært diktatur. Under dettes ledelse skulle folket oppfostres til å bli solidariske borgere i et sam­ funn som var basert på eiendomsfellesskap. En frem­ tredende representant for denne retningen var Louis Auguste Blanqui (1805—81), og etter ham blir den gjerne kalt blanquisme. Blant de franske arbeiderne utviklet det seg også en proletær klassebevissthet som kom til uttrykk i en lang rekke streiker og opprørsforsøk. Blant annet reiste silkeveverne i Lyon seg i 1831 og erobret mak­ ten i byen; deres opprør kunne bare slås ned gjennom et oppbud av 20 000 soldater og 50 kanoner. Under Det kommunistiske mani­ fest, utarbeidet av Karl Marx og Friedrich En­ gels og utgitt i London i februar 1848, hører til de forholdsvis få skrifter som uansett vurdering må sies å ha innledet en ny epoke i verdens­ historien.

Lengst til høyre: Den hastigheten Marx’ og Engels ’ ideer spredte seg med, illustreres kanskje best av at mani­ festet utkom i Stockholm på svensk allerede sam­ me år som det ble publi­ sert i London. Forlegge­ ren heter Per Gotrek.

de revolusjonære begivenhetene i 1830, 1848 og 1871 spilte Paris-proletariatet en avgjørende rolle (s. 195, 206ff, 161). I Tyskland manglet både den brede arbeiderklas­ sen og den revolusjonære tradisjonen. Til tross for dette stiftet noen håndverkere og intellektuelle etter fransk forbilde et hemmelig revolusjonært selskap i 1834. Dets ideologi kan studeres i skreddergesellen Wilhelm Weitlings skrift „ Menneskeheten slik den er og slik den bør være” (1838). Der ble det tegnet et bil­ de av et utopisk kommunistisk samfunn som skulle bli til ved hjelp av et revolusjonært oppfostringsdiktatur. I midten av 1840-årene tok noen av gruppens lede­ re kontakt med Karl Marx og Friedrich Engels, og un­ der deres innflytelse ble gruppen utviklet i retning av en mer virkelighetsforankret sosialisme. I den forbin­ delse tok den navnet Kommunistenes forbund. Marx fikk i oppdrag å skrive forbundets program på grunn­ lag av et utkast som Engels hadde formulert. Slik ble „Det kommunistiske manifest” til, og det ble trykt i London i februar 1848. Tankene til Marx og Engels vil bli utførlig behandlet i neste kapittel.

Lasalle og den tyske reformismen Politisk reaksjon og gode konjunkturer var en kombi­ nasjon som gjorde sosialismens jordsmonn magert over hele Europa i 1850-årene. På denne tiden ble ar­ beiderbevegelsens tradisjoner først og fremst ført vi­ dere innen små grupper av bevisste arbeidere og radi­ kale intellektuelle. Blant de siste var Marx og Engels, som hadde vært nødt til å flykte fra den kontinentale

____________ 159

kamparenaen og nå levde som emigranter i London. Blant lederne for den tyske arbeiderbevegelsen trådte nå Ferdinand Lasalle fram, en tidligere medar­ beider av Marx. På flere punkter hadde Lasalle en oppfatning som avvek fra den Marx hadde. I motset­ ning til ham, som bare så staten som et organ for den herskende borgerklassen, mente Lasalle at den kunne og burde utvikles til et instrument for folkeviljen. Han tilla derfor kampen for alminnelig stemmerett avgjø­ rende betydning. Lasalle håpet også på statsmaktens støtte til arbeidernes forbrukerforeninger, men var mindre optimistisk enn Marx med hensyn til fagfore­ ningenes muligheter for å hevde arbeidernes interes­ ser overfor arbeidsgiverne. Mens Marx var interna­ sjonalist, var Lasalle nasjonalist og forsvarsvenn. Alt dette skapte forutsetninger for et visst politisk samarbeid mellom Lasalles tilhengere og den prøyssiske junkerstaten, som på denne tiden stod under le­ delse av Bismarck. Også her skilte han seg fra Marx, som mente at arbeiderbevegelsen i den rådende si­ tuasjon hadde sine naturlige forbundsfeller i den libe­ rale borgerklassen, som stod i opposisjon til Bis­ marck. Etter at Bismarck i 1866 hadde gjennomført al­ minnelig stemmerett for menn til den nordtyske for­ bundsdagen, fikk Lasalles parti representasjon i denINTERNVWORKIMCMÉNSASSOWV '

O 3 I

. ASSOCIATION INTERN-.SuOUVRIERS

S' INTERN» ARBEITER ASSOCl^R^SSOCIV INTERN» D OPERAtr/

'

MEMRERS AKJIUAL SBBS€RIL»T1OK C.ARi>.

HW tuiniMfri •■rMrHtbrruH* Ihr

/Jay o/\7am.ur/fv. .IM>.

ffmf paåf ax his

SttAj/r/v/sfam.

ne. Selv var Lasalle blitt drept i en duell i 1863. Lasal­ les tilhengere støttet Bismarck så langt i forbundsda­ gen at de ved utbruddet av den fransk-tyske krigen stemte for krigsbevilgningene. En annen sosialistgruppe under ledelse av August Bebel og Wilhelm Liebknecht ville derimot samar­ beide med de progressive kreftene innen middelklas­ sen mot junkerveldet og militarismen. Med støtte fra Marx grunnla de i 1869 et nytt tysk arbeiderparti som etter byen Eisenach, der det ble stiftet, ble kalt eisenacherne.

Den første internasjonale På slutten av 1850-årene våknet den internasjonale arbeiderbevegelsen til nytt liv. En felleseuropeisk

Et klassesamfunn vokser fram

Karl Marx spilte en sen­ tral rolle i Den første in­ ternasjonale (1864—76). Der kjempet han hardt for en prinsippfast, men realistisk sosialisme mot Lasalles reformister til høyre og anarkosyndikalistiske revolusjonsromantikere til venstre.

økonomisk krise i 1857 og en bygningsarbeiderstreik i London i 1859 — der arbeidsgiverne innførte strei­ kebrytere fra kontinentet — gav de britiske arbeider­ lederne den idé at de burde forsøke å opprette en in­ ternasjonal arbeidersammenslutning. I 1864 beslut­ tet man på et møte i London å danne en International Working Men’s Association (IWMA), bedre kjent under navnet Den første internasjonale. Marx deltok som representant for den tyske arbei­ derbevegelsen og skrev Internasjonalens statutter. Disse ble innledet med de berømte ordene: „Arbei­ derklassens frigjøring må være dens eget verk”. I løpet av sin kortvarige tilværelse ble Den første internasjonale svært fryktet av sine borgerlige mot­ standere, og man gjorde seg de mest overdrevne fo-

Medlemskort i Den første internasjonale. Skulle arbeiderbevegel­ sen ha en sjanse til seier mot den stadig mer inter­ nasjonaliserte kapitalen, måtte proletarene i alle land forene seg. Ledelsen for Den første internasjonale samlet til møte i 1868. Meningsmotsetningene innenfor Internasjonalen når det gjaldt arbeiderbevegel­ sens mål og taktikk førte til at organisasjonen ble oppløst i 1876.

160____________ Et klassesamfunn vokser fram

restillinger om dens makt og innflytelse. Dens virkeli­ ge betydning var imidlertid mer symbolsk enn reell. Internasjonalen ble riktignok støttet av de fleste arbeidersammenslutninger i Europa og kunne i flere til­ feller organisere støtte til streiker og forhindre trans­ porter av streikebrytere over grensene. Men dens or­ ganisasjon var svak, og mangelen på økonomiske res­ surser begrenset dens aktivitetsradius. Dens viktigste innsats synes å ha vært at den ved sin blotte eksistens stimulerte til den kraftige utviklingen av faglige orga­ nisasjoner som fant sted under den økonomiske eks­ pansjonen i Europa i 1860-årene. Innenfor Internasjonalen oppstod det i løpet av kort tid stor strid. Stridens viktigste årsak var også her arbeiderbevegelsens forhold til den borgerlige staten.

Mens Marx ville forankre sine reformkrav hos det progressive borgerskap, avviste Bakunin alt samvirke over klassegrensene og ville — også i motsetning til Marx — at Internasjonalen skulle uttale seg for en øyeblikkelig avskaffelse av arveretten. Innen arbei­ derbevegelsen ville Marx ha en fast ledelse og en sterk sentral organisasjon, mens Bakunin betonte det bre­ de grunnlaget og la hovedvekten på initiativ fra en­ keltarbeidere og spontant dannede smågrupper. Motsetningen kan delvis føres tilbake til en for­ skjell i menneskesyn. Ifølge Marx trakk de økonomis­ ke og sosiale omstendighetene opp visse bestemte grenser for menneskenes beslutninger og handlinger, mens Bakunin tilla enkeltindividet større mulighet til å bestemme sin skjebne ved hjelp av egen vilje.

Marx og hans tilhengere, som i Tyskland måtte marke­ re grensen mot de statsvennlige Lasalle-tilhengerne, måtte innen Internasjonalen føre en kamp mot en anarkosyndikalistisk og prinsipielt statsfiendtlig retning. Denne var representert blant annet av Mikhail Ba­ kunin, en russisk forhenværende tsaroffiser som had­ de deltatt i nedkjempelsen av det polske opprøret i 1830, men som senere var blitt sosialist og hadde måt­ tet sone lange fengsels- og forvisningsstraffer for å ha deltatt i revolusjonene i Paris, Praha og Dresden i 1848-49. I motsetning til Marx, som tok avstand fra alle kupplignende tiltak og mente at arbeiderbevegelsen „i det kortsiktige perspektiv” burde arbeide gjennom fagforeningene og forsøke å påvirke statsmaktene til å gjennomføre arbeidstidsbegrensninger og sosialpo­ litiske reformer, foreslo Bakunin „direkte aksjon”, streiker og under visse forhold voldsaksjoner rettet mot det bestående samfunn og dets representanter.

Kanskje noe forenklet pleier man å beskrive denne forskjellen med to latinske ord med motsatt betyd­ ning, determinisme (av determinare, bestemme) og voluntarisme (av voluntas, vilje). Enda mer betydde trolig Bakunins russiske bak­ grunn og den omstendighet at de fleste av hans til­ hengere kom fra svakt industrialiserte land som Italia, Spania og til en viss grad Frankrike. I Russland og Sør-Europa, der arbeiderne var få, fantes det ennå ikke større forutsetninger for faglig arbeid og statlig sosialpolitikk. Direkte aksjon kunne under slike for­ hold fremstå som arbeidernes eneste sjanse.

Foran det truende neder­ laget grep kommunardene til det desperate trekk å henrette gisler, mellom dem erkebiskop Darboy av Paris og noen andre geistlige. Med dette opp­ nådde de bare å vende hele Europas vrede mot seg og mane fram en voldsom reaksjon.

Pariskommunen og Den første internasjonales fall Avgjørende for Internasjonalens fremtid ble utvik­ lingen i Frankrike. Der ble arbeiderbevegelsen aktivi-

161 sert i 1860-årene, og mot slutten av dette tiåret brøt det ut omfattende streiker blant annet i Paris, Lyon og Marseille. Internasjonalens franske avdeling fikk et medlemstall på ikke mindre enn 250 000 personer. Mange franske arbeidere var påvirket av syndikalis­ men og drømte om et desentralisert sosialistisk sam­ funn basert på selvstyrende kommuner. Den uheldige krigen mot Tyskland i 1870—71 før­ te den franske arbeiderbevegelsen inn i en vanskelig krise. Etter de militære nederlagene og keiserdømmets fall (s. 26 Iff) ville majoriteten av de franske bor­ gerne og bøndene snarest mulig slutte fred, men ho­ vedstadens radikal-demokratiske småborgere ville sine jakobinske tradisjoner tro fortsette krigen og redde republikken. Regjeringen, som satt i Versailles, forsøkte forgjeves å avvæpne den parisiske nasjo­ nalgarden. Pariserne valgte da sine egne representan­ ter til et bystyre som etter mønster fra den store revo­ lusjonen ble kalt kommunen. Kommunen ble støttet av arbeiderne i Paris, og so­ sialister av forskjellige sjatteringer deltok i ledelsen sammen med borgerlige radikalere. Men noe sosialis­ tisk eksperiment var det ikke tale om. De demokratis­ ke og sosiale reformene man rakk å gjennomføre i de to månedene kommunen fungerte — skille mellom stat og kirke, maksimumsleier, forbud mot nattarbeid — lå alle innenfor rammene av det borgerlige sam­ funn. Til slutt ble Paris erobret av regjeringstroppene et­ ter en ukes bitre kamper. Minst 14 000 kommunarder falt eller ble henrettet, over 5000 ble deportert og ytterligere 5000 ble dømt til frihetsstraff. Ettersom de franske arbeiderne hadde spilt en viktig rolle i Inter­ nasjonalen, innebar det som hendte også en betydelig svekkelse av denne organisasjonen. I tillegg kom et alvorlig opinionsmessig og psyko­ logisk tilbakeslag på grunn av den kraftige internasjo­ nale reaksjonen mot kommunen. Under inntrykk av den revolusjonære høyspenningen og forutfølelsen av en kommende katastrofe hadde kommunardene

gått hardt fram mot motstanderne, som ble fengslet og i noen tilfeller henrettet; blant ofrene var erkebis­ kopen av Paris. Hele Europa raste mot kommunen. En av de få som forsvarte den var Marx, men dette ble tatt ille opp av de moderate britiske fagforeningsre­ presentantene i Internasjonalen, og svekket hans stil­ ling innen organisasjonen. Ved Internasjonalens kongress i Haag i 1872 kom splittelsen for en dag. Marx og sentralrådet seiret rik­ tignok i den avgjørende voteringen, men prisen var en ubehjelpelig splittelse som førte til den formelle oppløsningen av organisasjonen i 1876. Dermed hadde den europeiske arbeiderbevegelses annen utviklingsfase kommet til sin slutt — den som stod i Den første internasjonales tegn. Neste fase skulle komme til å innebære oppkomsten av nasjona­ le arbeiderpartier i de forskjellige europeiske landene og foreningen av dem i Den annen internasjonale, samtidig med at fagforeningsbevegelsen slo rot også på kontinentet (bind 12).

Paris etter kommunen. Ødeleggelsene langs Champs Elysées var store selv etter vår tids mål.

Kommunarder etter kommunen. Tusenvis av kommunarder ble hen­ rettet eller deportert, først og fremst til NyCaledonia.

Tidens orm skifter ham

Slik beskrev Esaias Tegnér i 1816 de omveltningene som han syntes han hadde opplevd i årene etter Napoleons fall. I de franske og industrielle revo­ lusjonenes kjølvann ble Europas ån­ delige landskap forandret i rask takt: skikk og bruk, livssyn og moralopp­ fatning, estetiske vurderinger og poli­ tiske meninger. Dette gjaldt imidlertid først og fremst elitene. Innenfor bondesamfunnet later det derimot til at tradisjonelle førrasjonalistiske og førkapitalistiske måter å forholde seg på fortsatte å dominere. Første halvpart av 1800-tallet har gått inn i den euro­ peiske kulturhistorie som romantikkens tidsalder, og av gode grunner. Riktignok gikk det allerede sterke strømmer av irrasjonalisme og følelsesdyrking gjen­ nom det overfladisk sett så fornuftstørre og nyttepregede 1700-tallet, men det store romantiske gjennom­ bruddet kom likevel i England og Tyskland først omkring århundreskiftet 1800, og i Frankrike lot det stort sett vente på seg helt til tiden omkring Napole­ ons fall. Fra 1820-årene fikk kulturen i de fleste euro-

Romantikkens naturvitenskap Opprøret mot opplysningen kunne av og til slå over i fiendskap mot vitenskap og teknikk. „Matematikken representerte den menneskeli­ ge tankes lenker,” sa den franske romantikeren Lamartine, „jeg ånder, og de er knust.” På visse hold, fremfor alt i Tyskland, forsøk­ te man å forvandle naturvitenskapen til en romantisk „naturfilosofi” som bedre enn den mekanistiske fysikken kunne gi uttrykk for verdensaltets hemmelighetsfulle, organiske sam­ menheng. Naturfilosofien stod i nær forbindel­ se med den spekulative, panteistiske filosofi, som i Tyskland blant annet ble representert av Friedrich Wilhelm von Schelling. Naturfilosofiens tenkemåte kan virke frem­ med for oss, og viste seg også stort sett å være en blindgate. Tross alt kunne den likevel gi opphav til fruktbare forskningsresultater. For eksempel var den danske fysikeren Hans Christian Ørsted, som oppdaget elektromagnetismen i 1820, elev nettopp av Schelling. peiske land for noen tiår fremover en romantisk fargelegning. Romantikken var i første omgang en estetisk beve­ gelse, et opprør av den nye forfatter- og kunstner-

163

generasjonen mot de vedtatte klassiske regelsystemene. Den møter oss først og fremst i tidens kunstverker, for eksempel i Wordsworths, Shelleys, Byrons og Holderlins dikt, i Walter Scotts og Victor Hugos roma­ ner, i Caspar David Friedrichs og Eugene Delacroix’ malerier, og i Beethovens og Schuberts musikk. Men romantikken var noe mer enn en kunstret­ ning. Den innebar et åndelig klimaskifte med nye må­ ter å forholde seg til jeget, samfunnet og hele tilværel­ sen på. Den fikk ringvirkninger langt utenfor det este­ tiske området — innen filosofi, religion, vitenskap og politikk. Til tross for mange forsøk har det ikke lyk­ kes å komme fram til noen helt klar og entydig defini­ sjon av begrepet romantikk; derimot kan man angi en rekke kjennetegn som man vanligvis gjenfinner hos de såkalte romantikerne. Et slikt trekk var opprørsånden, revolten. Roman­ tikerne var nesten alle unge, sinte menn som gikk til storm mot voksengenerasjonen og dens grunnhold­ ninger. Deres opprør rettet seg i høy grad mot opplysningsånden med dens vekt på det fornuftige og nytti­ ge og dens krav til balanse og beherskelse. Istedenfor det altfor forstandige ville romantiker­ ne sette følelsen, stemningene, det vage og udefiner­ bare. De ville slippe fram det som en senere tid skulle kalle det ubevisste. Den opprinnelige naturen som var upåvirket av mennesket, lokket dem. Det er nå at øde fjell- og skogområder begynner å bli betraktet som vakre — menneskene på 1600- og 1700-tallet hadde først og fremst satt pris på det velstelte jord­ bruks- og hyrdelandskapet.

Romantikken satte også det eksotiske høyt, det som både i tid og rom var fjernt og fremmed. Middelalderen, som i opplysningstiden ble foraktet

Romantikernes opprør Esaias Tegnér, som selv slett ikke var en ukri­ tisk tilhenger av romantikkens ideer, har i sin tale ved reformasjonsjubileet i 1817 på en geni­ al måte fanget inn romantikernes opprør mot rasjonalismen. Hele „det sist forløpne århund­ re” stevnes der inn for historiens domstol: „lstedenfor troen med sine fromme anelser, istedenfor fornuften med sine evige urbilder, istedenfor fantasien med sin verden av undre og skjønnhet, ble det innført en... forstandens despotisme, som så langt som mulig mekaniser­ te den menneskelige natur og foraktet alt som ikkefikk plass i begrepets trange former... man kan vanskelig si for mye vondt om en tidsånd som, om den haddefått virke uten motvekt, ville ha bundet mennesket fast til jorden og plyndret de evige skatter i dets bryst. Min sjel vemmes over denne menneskelighetens prosa, over den­ ne stekkingen av åndens vinger, over denne nøk­ terne og likevelfalske kalkyle, der man liksom i differensialregningen kaster bort uendeligheten for å få regningen riktig. ”

Klosterkirkegård. Maleri av Caspar David Friedrich (1774—1840). 1 romantikkens symbolverden ble ruiner og kir­ kegårder uttrykk for en sterk, men estetisk dem­ pet følelse av forgjenge­ lighet.

164

aristokratiet, som helt siden renessansen hadde hatt klassisismen som rettesnor. Til middelaldersvermeriet svarte en fornyet interes­ se for Orienten og den dypere visdom som man mente å kunne finne der. Betegnende nok var det ikke som på 1700-tallet det rasjonelle og sekulariserte Kina, men brahmanenes mystikkomsuste India som var det fremste målet for romantikernes åndelige pilegrims­ ferder.

Tidens orm skifter ham

Lystslottet Oscarshall på Bygdøy ved Oslo, bygd på oppdrag av den bor­ gerlig liberale Oscar I, vitner om nygotikkens paradoksale popularitet i de tekniske nyvinningenes tidsalder.

Nyklassisismen var en historisk byggestil som vokste fram parallelt med nygotikken. Den ble inspirert av utgravning­ ene i Pompeii og Herculaneum og ville gjenoppvekke den antikke byg­ gekunsten i dens antatte enkelhet og harmoni. Nyklassisismen ble be­ nyttet til de mest ulike formål, som The New Hungerford Market i London. Stikk av Charles Fowler og J. Jarris (fargeakvatint 1833).

Historiens århundre som overtroisk og barbarisk, ble nå gjenstand for en dyrking som grenset til idealisering. Denne kom til sy­ ne ikke minst innen arkitekturen, der de såkalte histo­ riske bygningsstilene — først og fremst nygotikken — kom til å dominere. Rundt om i Europa oppførte adelsmenn, borgere og kirkemenigheter etterligninger av middelalderske ridderborger og gotiske katedraler. Nygotikken satte også sitt preg på jernbanestasjoner og torghaller, ja til og med på møbler, ildrakere og sopelimer. Den var lenge den førende stil innen den amerikanske skyskraperarkitekturen. Blant bestillerne av nygotiske bygninger fantes ikke minst representanter for den nye tids kapitalsterke bursjoasi, som i nygotikken kunne uttrykke sin selvhevdelse overfor det gamle

Opplysningstiden hadde forholdt seg ganske likegyl­ dig overfor historien i den faste overbevisning at tidli­ gere epoker representerte fordommer, barnslig uvi­ tenhet eller i beste fall lovende tilløp til den rasjonelle kultur som var tidens egen. Romantikerne mente tvert imot at den historiske erfaring var en uuttømmelig visdomsbrønn, nesten en nøkkel til verdensgåten. Mye takket være romantikken kom 1800-tallet til å bli historiens århundre. Historie ble motevitenskapen fremfor alle andre. Det ble utgitt flere kildepublikasjoner og bredt anlagte historiske verker enn noensin­ ne tidligere, og innen nesten alle humanistiske viten­ skaper mente man at man kunne forklare all slags fe­ nomener ved å oppsøke deres historiske røtter. Interessen for historie gikk hånd i hånd med den voksende nasjonalismen. Historien ble ikke lenger

165 Tidens orm skifter ham

Påvirket av romantik­ kens ideer om folkedikt­ ning gjennomførte legen Elias Lonnrot (1802—84) på vandring­ er i Karelen en innsam­ ling av ordspråk, trollkvad, dikt og sanger. Materialet brukte han da han bygde opp det store diktverket „ Kalevala ”, som igjen ble en inspira­ sjonskilde for den nasjo­ nalromantiske maleren Axel Gallen-Kallela. „Lemminkåinens mor” (1897).

først og fremst betraktet som menneskehetens gene­ relle historie, men nasjonenes — spesielt ens egen na­ sjons — historie. Denne ble i sin tur betraktet som skapt av en kollektiv urkraft, „folkesjelen”, noe som blant annet kom til uttrykk i myter, eventyr og tradi­ sjoner. Til tross for at det innen den historiske viten­ skap på 1800-tallet trådte fram en rekke representan­ ter for en kildekritisk innstilling — den mest kjente av dem er Leopold von Ranke — så hegnet de fleste his­ torikere i alle land ømt om de nasjonale historietradisjonene. Disse ble tillagt en troverdighet som i nå­ tidens øyne oftest virker uberettiget. Den positive siden ved dette var at man begynte å skrive ned og utgi folkeepos, folkeviser og -eventyr,

Romantikeren som revo­ lusjonær og den revolu­ sjonære som romantiker: den engelske dikteren Lord Byron (1788— 1824), kledt som gresk frihetskjemper, på et ma­ leri av Thomas Phillips.

som brødrene Grimms eventyr i Tyskland (1812—14), Asbjørnsen og Moes „Norske Folke­ eventyr” (1842—44), Elias Lonnrots utgave av „Kalevala” (1820—49) og Geijer-Afzelius’ „Svenska folksagor” (1814—16). For de mange mer eller min­ dre „nye” nasjonene i Europa — tyskere, nordmenn, finner, tsjekkere og rumenere — ble denne letingen etter en egen historie en viktig del av kampen for na­ sjonal identitet og politisk selvstendighet. Romantikkens revolt gjaldt ikke bare det gamle som holdt på å dø ut: franskklassisismen og opplys­ ningstiden. Den rettet seg også mot trekk i samtiden, først og fremst mot den beregnende, småskårne for­ nuftigheten og den ringeakt for høyere åndelige verdier som man kunne spore i det stadig mer borgerliggjorte samfunnet. Mot spissborgeren, „filisteren” som var fanget i konvensjonalisme og snever nytte­ moral, satte romantikken det ensomme geni, som lik mytens Prometheus trosset gudene og skrev sine egne lover. I denne betydningen var romantikeren nesten all­ tid revolusjonær. På den annen side finnes det ingen entydig forbindelse mellom romantikk og politikk. En lang rekke romantikere vendte seg i skuffelse bort fra den franske revolusjon og gav sin støtte til den konservative reaksjonen. Men da denne i 1820-årene hadde avslørt sitt sanne ansikt, drev stadig flere av romantikkens forgrunnsskikkelser mot venstre. By­ ron døde som frivillig for grekernes sak i Mesolongi i 1824, og Victor Hugo hilste julirevolusjonen i 1830

Leopold von Ranke (1795—1886), professor i Berlin og prøyssisk rikshistoriograf, er en portalfigur i moderne kritisk historievitenskap. Historikerne skulle iføl­ ge ham ikke vurdere for­ tiden, men skildre hva som virkelig hadde hendt — „ wie es eigentlich gewesen”. Til denne opp­ gaven krevdes arkivforskning og kildekritikk.

166

Schleiermacher I sitt religionsfilosofiske arbeid „Tale om religionen til de dannede blant dens foraktere” (1799) hevdet Friedrich Schleiermacher reli­ gionens egenart som et selvstendig erfaringsområde ved siden av vi­ tenskapen og moralen. Dens kjerne var menneskets umiddelbare og ufrakommelige bevissthet om sin absolutte avhengighet. Men dette innebærer ikke at Schleiermacher hadde flyttet religionen over til fø­ lelsenes område i psykologisk betydning. Man skulle ikke som de ra­ sjonalistiske teologene fra 1700-tallet spørre seg om trossetningene var teoretisk sanne, men om de som symboler på en adekvat måte ut­ trykte det fromme menneskes bevissthet. Teologien burde avstå fra kravet om å formulere læren om Gud og bli en empirisk vitenskap med det siktemål å beskrive de trosforestillingene som faktisk eksiste­ rer i Kirken. Med denne programerklæringen ble Schleiermacher ut­ gangspunktet for den moderne protestantiske teologi.

som en seier for romantikken, som han identifiserte med liberalismen.

Religionens fornyelse

Friedrich Schleiermach­ er (1768—1834) er i en viss forstand grunnlegge­ ren av den moderne, vi­ tenskapelige teologien. Samtidig gav han impul­ ser til den fornyelse av religionen som fant sted under romantikken.

Opplysningstidens kulturklima innen de dannede klassene var preget av fritenkeri og religiøs likegyl­ dighet. „Man tolererte alle religiøse meninger på samme måte som man tolererer en dåres påfunn eller den sykes feberdrømmer” (Esaias Tegnér). Under overflaten gikk det imidlertid sterke religiø­ se understrømmer. Bøndene holdt stort sett fast ved sine kirkelige tradisjoner, og pietistiske, metodistiske og herrnhutiske bevegelser hadde mange tilhengere både på kontinentet og i de angelsaksiske land. Det fantes også en utbredt interesse for okkultisme til og med i de høyeste kretser. Romantikken gav disse religiøse og irrasjonale tendenser en ny legitimitet. For romantikerne var vir­ kelighetens innerste kjerne åndelig, og tilværelsen fortonte seg mer som en hemmelighetsfull organisme enn som en maskin. Med visse unntak nærmet nesten alle tidens le­ dende personligheter seg religionen med ærbødighet og sympati, og mange av dem var eller ble personlig troende. Den religionsformen som best tilfredsstilte romantikernes lengsel etter fantasi og skjønnhet, var katolisismen. I sin meget utbredte bok „Kristendommens ånd” fra 1802 hyllet den franske statsmannen og dikteren Chateaubriand kristendommen i dens katolske form som den mest sublime av alle verdens­ anskuelser: den eier den inderligste mystikk, den skjønneste kult — den er selv poesi og musikk. Romantikerne la gjerne religionens tyngdepunkt til følelsen, til forskjell fra ortodoksien og opplysningskristendommen som la mest vekt på forstand og vilje. Dette skiftet var godt forberedt gjennom metodismen og herrnhutismen, og man mente — om enn med tvilsom rett — å kunne støtte seg til romantikkens

teolog fremfor andre, den herrnhutisk oppfostrede Berlin-professoren Friedrich D. E. Schleiermacher (1768-1834). Romantikkens betoning av følelsen som det sen­ trale i religionen hadde av og til en tendens til å tynne ut det kristne trosinnholdet, og mange romantikeres religiøsitet var mer panteistisk enn kristent farget. Men for andre ble det romantiske svermeriet for reli-

167

gionen en bro over til hengiven katolsk tro eller til protestantisk kirkekristendom.

Vekkelsesbevegelsene Den nyvakte religiøse interesse hos kultureliten fikk i de brede folkelag sitt motstykke i de såkalte „vekkel-

sesbevegelsene”, en samlebetegnelse som skjulte mange forskjellige foreteelser. Felles for dem alle var at de på grunnlag av Bibe­ lens budskap slik de „vakte” oppfattet det, ville trek­ ke mennesker opp ikke bare fra synd og last, men og­ så fra konvensjonell vanekristendom. Dette kunne, som i USA, Storbritannia og Sverige føre til brudd og frikirkedannelser. Men i andre land, for eksempel

Tidens orm skifter ham

„Haugianerne”, oljema­ leri av Adolph Tide­ mand, 1852. Kunstneren har her fanget det enkle, dype alvoret i den legmannspregede vekkelsesbevegelsen som i be­ gynnelsen ble motarbei­ det av geistlige myndig­ heter, men senere kom til å sette sitt preg på store deler av den norske kirke.

168_______ Tidens orm skifter ham

Tyskland, Danmark, Norge og Finland, kom vekkel­ sen hovedsakelig til å holde seg innenfor de etablerte kirkene og mer eller mindre prege disse. Vekkelsen kunne gi seg stillferdige uttrykk som bibeltolkning og felles bønn i små sammenkomster, så­ kalte konventikler, og i arbeid for medmenneskers åndelige og timelige velferd i hjemlandet (indre mi­ sjon), eller i fremmede verdensdeler (ytre misjon). Men den kunne også anta ekstatiske former som „The Great Revival” i USA, der titusener av men­ nesker fra omkring 1800 samlet seg i kjempemessige

sesjoner og pilegrimsferder ble vanligere, og troen på relikvier og mirakler våknet til nytt liv. Maria-kulten fikk et voldsomt oppsving etter at den 14 år gamle gjeterjenta Bernadette Soubirous i Lourdes i VestFrankrike under en åpenbaring i 1858 hadde hørt madonnaen bekrefte sin ubesmittede unnfangelse på provengalsk. Dette hadde paven fire år tidligere på­ lagt enhver katolikk å tro på. Samtidig ble kirken reorganisert og pavemakten styrket. Etter Napoleons fall kunne paven i 1814 ven­ de tilbake til Kirkestaten og gjenopprette den tidlige­ re orden, noe som blant annet innebar at alle de ny­ motens påfunn som var innført av franskmennene, til og med gatebelysning og vaksinasjon, ble avskaffet. Derimot ble jesuittordenen og inkvisisjonen gjen­ opprettet, og allerede etter et par år pågikk det 737 kjetterprosesser i Kirkestaten. Innen kirken ble stadig mer makt samlet i pavens hender. En rekke katolske og konservative tenkere gav teoretiske grunner for at det måtte bli slik. Kirkeautoriteten, som var nødvendig for ro i samfunnet, ville aldri med hell kunne hevde seg uten gjennom en pave som var eneveldig i trosspørsmål. Denne tan­ kegangen fikk navnet ultramontanismen, fordi den hevdet at makten over kirken måtte ligge ultramontes, på den andre siden av fjellene (Alpene, sett fra tysk og fransk synspunkt), dvs. i Roma. De fulle konsekvensene av ultramontanismen ble trukket allerede ved det første Vatikankonsilet i 1870. Det erklærte at når paven taler ex cathedra, dvs. når han i utøvelsen av sitt embete tar stilling til en lære som angår tro eller moral, og som gjelder for hele kirken, da er han og har alltid vært ufeilbarlig.

Sekularisering Pavens åndelige makt ble større enn noensinne da Vatikankonsilet den 18. juli 1870 erklærte ham ufeilbarlig når han uttaler seg om religiøse og moralske spørsmål i embets medfør. Det var ironisk nok dagen før ut­ bruddet av den fransktyske krig, som blant an­ net skulle medføre Kir­ kestatens undergang og slutten på pavens verdsli­ ge makt.

teltmøter hvor alle massesuggestionens krefter kom i bevegelse: Deltagerne fikk spasmer, danset til de falt over ende, falt i trance, talte i tunger eller bjeffet som hunder. Hensikten var å drive mennesker fram til en viljeavgjørelse som ville forandre deres liv fundamen­ talt, og indirekte også samfunnets. Særlig på angel­ saksisk jord fantes det som et innslag i vekkelseskristendommen et håp om at Guds rike allerede på jor­ den skulle virkeliggjøres av mennesker som var blitt forvandlet. Parallelt med denne mer jordiske gudsriketanken gikk forutsigelsene om „Kristi annen gjenkomst” og denne tidsalders nær forestående slutt. „Irvingianerne” i Storbritannia spådde at disse begivenhetene vil­ le finne sted i 1835 og 1838, mens grunnleggeren av „Sjuendedagsadventistene”, William Miller i USA, mente at det ville skje i 1843 og 1844.

Katolsk renessanse På katolsk jord hadde vekkelsene sin parallell i en nyvåknet folkefromhet i tradisjonelle former. Pro­

Omkring midten av 1800-tallet så det altså ut til at kirken og religionen hadde en meget sterk stilling, især hvis man sammenligner med hvordan det var hundre år tidligere. Men under den kirkefromme overflaten gjorde avkristningen hele tiden fremskritt. Det romantikken, vekkelsesbevegelsene og den ka­ tolske renessanse til sammen oppnådde, var knapt mer enn å demme opp for sekulariseringens flodbølge for en tid. En del av forklaringen på dette ligger i industriali­ seringen og urbaniseringen (s. 41). Ved utbyggingen av nye boligområder greide den kirkelige organi­ sasjonen ikke alltid å følge med, og industriarbeider­ ne mistet mange steder kontakten med kirken. En annen årsak var den generelle kulturutvikling­ en. Romantikken gikk omkring midten av århundret over i den borgerlige realismen, som knyttet mer an til rasjonalistisk tenkning. Nye vitenskapelige resultater innen biologi, geologi og bibeltolkning gjorde det vanskeligere å holde fast ved den enkle bibelske tro. Især rammet Charles Darwins utviklingslære både kirker og enkeltmennesker som et alvorlig sjokk. Noe av forklaringen på avkristningen synes imid-

lertid å ligge innen kirkene selv. Den evangeliske vek­ kelsen bygde som regel på en pietistisk teologi, noe som blant annet innebar en sterk konsentrasjon om frelsen av den enkelte, mens samfunnsspørsmålene

Darwin Som ung var Charles Darwin (1809—82) en bibeltroende kristen og antok i likhet med de fles­ te av samtidens naturforskere at artene var kon­ stante med hensyn til både antall og egenska­ per. Under en jordomseiling med fartøyet „Beagle” i 1831—36 gjorde han imidlertid iakt­ tagelser som overbeviste ham om at artene er foranderlige og må ha oppstått fra andre enn de nålevende ved et naturlig utvalg som bare har tillatt de mest levedyktige individene å overleve og føre sine arveegenskaper videre. Da Darwin etter lang tvil publiserte sine forskningsresultater i „On the Origin of Species by Means of Natural Selection” (1859) og „The Descent of Man” (1871), vakte hans teser vold­ som, men slett ikke uforståelig motstand, blant annet fra kirkens og religionens representanter. De syntes nemlig å være uforenlige med en rek­ ke sentrale kristne dogmer, som at mennesket var skapt i Guds bilde, syndefallet, gjenopp­ standelsen og udødeligheten, samtidig som de syntes å rette et grunnskudd mot det såkalte fysikoteleologiske gudsbevis: tanken om at de skapte veseners hensiktsmessige oppbygning beviste eksistensen av en allgod og allvis skaper.

På tilsvarende måte førte ultramontanismens seier til at den katolske kirke ble isolert fra samfunnsutvik­ lingen generelt. Pave Pius IX „Pio Nono” (1846— 78), hadde ved sin tiltredelse vært kjent for sine libe­ rale sympatier, men ble så skremt av sine opplevelser i revolusjonsåret 1848 at han utviklet seg til å bli en av de mest antiliberale pavene i historien. I bullen „Syllabus” 1864 erklærte han på kirkens vegne krig mot liberalismen, den profane vitenskapen, fremskrittet og den moderne kultur i sin alminnelighet. „Modernistiske” retninger innen kirken ble stemplet som kjetterske og undertrykt. Slik stilte også katolisismen seg på siden av den moderne sivilisasjonen og bidrog til sekulariseringen.

Konservatismen — motrevolusjonens ideologi Den franske revolusjonen og Napoleons fremferd gav opphav til en voldsom reaksjon overalt i Europa, sær­ lig blant de dannede og formuende. Mange kultur­ personligheter som til å begynne med hadde hilst re­ volusjonen med glade forhåpninger, vendte seg nå bort fra dens ideer i bitterhet og skuffelse. Friedrich Holderlin uttrykte det mange tenkte med ordene: „Det som har gjort staten til et helvete, er at mennes­ ket har forsøkt å forvandle den til sin himmel.” Ut av denne revolusjonære bakrusen vokste kon­ servatismen fram. Konservatisme har naturligvis all­ tid eksistert i en mer almen betydning, som at folk har vært mistenksomme overfor nye ting og holdt fast ved tradisjonen. Men det var først utfordringen fra opplysningsideene og revolusjonen som tvang det gamle samfunns forsvarere til å tenke igjennom og formule­ re sitt eget syn på en mer systematisk måte.

_______ 169 Tidens orm skifter ham

Pius IX, pave 1846-78, på et tidlig fotografi fra 1855. Han blir beskrevet som vennlig, varmhjertet og dypt from, men uten større intellektuell og po­ litisk begavelse. Under hans ledelse kom kirken på kollisjonskurs både med den italienske staten og med moderne kultur.

Villfarelsenes katalog Charles Darwin som trettienåring. Han var da kommet hjem fra sin reise rundt jorden med „Beagle” og hadde i et par år vært opptatt med å samle materiale til sin teori om artenes forun­ derlighet. Men hans ster­ ke selvkritikk fikk ham til å vente ytterligere to tiår med å publisere sitt epokegjørende arbeid „ On the Origin of Species” (1859).

fikk komme i annen rekke. Dens forhold til samtidens verdslige kultur svingte mellom mangel på interesse og avstandtagen. Fordi vekkelsen på denne måten overlot kultur og samfunn til sin skjebne, bidrog den til sekulariseringen av Europa.

I bullen „Syllabus errorum” fra 1864 nedtegnet Pius IX noen av tidens vanligste villfarelser, blant andre disse: „Atden menneskelige fornuft — i ringeakt overfor Gud — anser seg tilstrekkelig til selv å avgjøre hva som er rett og urett, godt og dårlig, å være seg selv en lov og ved egen kraft sørgefor menneskenes og folke­ nes vel. ” „At det står eth vert menneske fritt å slutte seg til og bekjenne seg til den religion som en eller annen som støtter seg tilfornuften, holderfor sann. ” „ Sosialisme, kommunisme, hemmelige selskaper, bibelselskaper, kristelig-liberale selskaper. ” „At kirken ikke har myndighet til å bruke maktmidler og ingen di­ rekte eller indirekte verdslig myndighet. ” „At kirken bør skilles fra staten og staten fra kirken. ” „A t ekteskaps- og giftermålssaker ifølge sin natur faller under bor­ gerlig domstols myndighet. ” „A t den romerske pave kan og må forlike og forsone seg med sivili­ sasjonens fremskritt, liberalismen og det nye samfunnssynet. ”

170

Tidens orm skifter ham

Johan Vilhelm Snellman (1806—81), finsk filo­ sof, forfatter og politiker. Maleri av Bernhard Reinhold, 1874. Snell­ man er mest kjent som talsmann for den fennomanske nasjonalbevegelsen. Han var sterkt in­ spirert av Hegel, hvis ideer ligger til grunnfor hans hovedverk, „Læren om staten”.

Det er derfor ingen tilfeldighet at „konservatismens bibel” er en debattbok foranlediget av den fran­ ske revolusjon, nemlig Edmund Burkes „Reflections on the Revolution in France” (1790). Til tross for — eller kanskje på grunn av — at boken er holdt i en fol­ kelig resonnerende stil der retorikken ikke sjelden dominerer over analysen, har den hatt sterk innflytel­ se både på samtiden og ettertiden. Generasjoner av konservative ideologer har påberopt seg boken og lovprist den. Også på kontinentet stod det fram konservative teoretikere. To høyadelige franske emigranter, Jo­ seph de Maistre (1754—1821) og Louis Gabriel de Bonald (1754—1840), utviklet en ekstrem konserva­ tisme. Dens følelsesmessige bakgrunn i deres egne opplevelser i revolusjonsårene er ikke til å ta feil av. De kan sies å være reaksjonære i ordets opprinnelige betydning. Mens Burke forsvarer den aristokratiske parlamentarismen i sitt hjemland Storbritannia, vil de Maistre og de Bonald skru klokken tilbake og gjenopp­ rette det franske eneveldet fra tiden før 1789. I Tyskland var reaksjonen mot opplysningsideene minst like sterk som i Vest-Europa, men landets øko­ nomiske og politiske svakhet og splittelse førte til at ikke engang de mest konservative tyskere kunne væ­ re helt fornøyd med den rådende tilstand. Problemet der ble hvordan man kunne forene tradisjon og for­ andring. Dette kunststykket klarte Georg Wilhelm Friedrich Hegel å gjøre gjennom sin berømte dialek­ tikk, læren om at menneskeheten utvikles i retning av stadig høyere fullkommenhet gjennom en serie av overvunne motsetninger, der hvert utviklingsstadium („tesen”) slår over i sin motsetning („antitesen”) og derfor blir opphevet, samtidig som det verdifulle i det blir bevart og går opp i en høyere enhet („syntesen”). Hegel ble opphavsmannen til en form for konser­ vatisme som i motsetning til Burkes aristokratiske er blitt kalt byråkratisk. For ham fortonte staten seg som den høyeste manifestasjon av den „Verdensånd” som var virksom i historien. Dens embetsmenn, „den offentlige stand”, fikk dermed samme nøkkelrolle i samfunnsutviklingen som Burke ville tildele sitt eget lands arvelige aristokrati. Hegels lære ble av naturlige grunner høyt vurdert i hans hjemland Preussen. Den kunne brukes til å legi-

Edmund Burke (1729— 97) fremtrådte som en heftig motstander av den franske revolusjon og dens ideer. Derved ble han en inspirasjonskilde for konservativ ideologi. Men hans konservatisme ble preget av britisk „common sense ” og gikk aldri til ytterligheter. Portrettet er malt av Bur­ kes venn Sir Joshua Reynolds.

timere både det bestående byråkratiske monarki og arbeidet for forandringer, for eksempel Tysklands samling under ledelse av Preussen. Men hans innfly­ telse strakte seg mye lenger og gjorde seg også gjel­ dende i Norden. Den finske nasjonale vekkelses hovedfigur, J.V. Snellman (1806—81), var sterkt inspi­ rert av Hegel, og i Uppsala utviklet Christoffer Jacob Bostrom en „statsidealistisk” politisk filosofi som i viktige trekk minner om Hegels og som kom til å pre­ ge flere generasjoner av svenske embetsmenn. Sin største verdenshistoriske betydning fikk imidlertid Hegel ved at hans dialektiske filosofi kom til å inngå

Den tyske filosofen Georg Wilhelm Fried­ rich Hegel (1770-1831) mente at det fornuftige var virkelig og det virke­ lige fornuftig. Det var en innviklet måte å uttrykke den konservative grunn­ tanken på, at bestående innretninger og forhold som regel er bedre enn noe den menneskelige hjerne selv kan finne på.

som en hovedbestanddel i Karl Marx’ og Friedrich Engels’ politiske og vitenskapelige tenkning.

Christoffer Jacob Bostrom (1797—1866), professor i filosofi i Upp­ sala, også kalt „ Sveriges Platon ”. Hans idealistis­ ke og konservative filo­ sofi preget undervisning­ en i svenske universiteter og skoler og fungerte som en slags overideo­ logi for den oscarske embetsmannsstaten.

Konservatismen og samfunnet Om konservatismen altså var et tema med variasjo­ ner, så finnes det iallfall ett sett av ideer som med gan­ ske stor regelmessighet vender tilbake hos alle eller de aller fleste konservative ideologer. Opplysningsmennene tok i sin tenkning utgangs­ punkt i enkeltindividet. Man mente at samfunnet i prinsippet var blitt til ved en overenskomst mellom frie individer. Det var til for deres skyld, for å garante-

171

re dem deres naturlige rettigheter og for å gjøre deres lykke så stor som mulig. Menneskene kunne stille krav til samfunnet og hadde en moralsk rett til å gjøre opprør om disse ikke ble oppfylt. Konservatismen vender seg mot denne individua­ lismen og peker på at menneskene faktisk inngår og alltid har inngått i visse bestemte kollektiver: familie, landsbysamfunn, gilder, laug osv., med staten som den høyeste altomfattende enhet. Disse kollektivene betraktes som en slags overindividuelle personlighe­ ter, som mål i seg selv. Bare gjennom dem kan indivi­ dene realisere sin personlighet. Lengst går Hegel, som mener at „virkelig” frihet bare kan realiseres i form av uselvisk tjeneste for staten. Overfor samfun­ net har den enkelte først og fremst plikter, ikke rettig­ heter. Det er derfor feil å gjøre opprør. Det var likevel viktig for Hegel å legge vekt på at statens vilje alltid skal uttrykkes i juridisk gyldige for­ mer som er bestemt på forhånd. Hegels stat var en rettsstat, ikke noe despoti. De radikale opplysningsmennene hadde videre hatt en tendens til å betrakte samfunnet som et prøvefelt der menneskene med fornuften som ledestjerne kunne innrette seg etter behag, reformere og nyska­ pe. For Burke fortonte det seg derimot som en orga­ nisme som i århundrenes løp hadde utviklet seg lang­ somt under liten påvirkning av bevisste forsøk på å le­ de og planlegge, som et tuntre som strekker sine røtter dypt ned i det forgangnes jord og sine grener opp mot rommet — fremtiden. Et folk var for ham en en­

het av de døde generasjonene, den levende og de kom­ mende. Radikale inngrep i en ømfintlig organisme ville bare kunne skade den, kanskje til døde. Istedenfor pietetsløst å utrydde det som er historisk gitt i form av lover og institusjoner, burde man derfor ifølge den konser­ vative oppfatningen se det som uttrykk for århundre­ nes samlede visdom, bevare det (derav ordet konser­ vativ, av latin conservare, bevare) og forandre det gradvis og forsiktig når det oppstår behov for det. Moderate konservative som Burke motsetter seg ikke alle reformer. Organismetanken står i motsetning ikke bare til rykkevis og brå reformvirksomhet, men også til stillstand. Det kan være nødvendig å reforme­ re for å kunne bevare.

Tradisjon og autoritet Mens de fleste opplysningsmenn hadde hatt en lys tro på menneskets fornuft og sosiale instinkter, tok konservatismens ideologer som regel sitt utgangspunkt i et mer eller mindre pessimistisk menneskesyn. De be­ traktet menneskene som selviske, aggressive, nytelsessyke og lette å lede. Fremfor alt så de med mistro på enkeltindividenes fornuft. Istedenfor den utilstrekkelige fornuften ville de konservative sette tradisjonen, den velprøvde erfa­ ringen. I konservatismen finnes det en tiltro til det hevdvunne og tilvante som er nesten like stor som

„Et rekrutteringsmøte”. Maleri av E. V. Rippingille (1798—1859). Den britiske konservatismens myke karakter kom blant annet til uttrykk i at den aldri ble militaris­ tisk. Alminnelig verne­ plikt, skapt av revolusjo­ nens Frankrike og brakt til fullkommenhet i Preussen, vant ikke inn­ pass i Storbritannia. Hæren ble rekruttert ved verving.

172_______ Tidens orm skifter ham

Samfunnets makt og myndighet hvilte, særlig i flernasjonale stater som Østerrike, i siste instans på militær styrke. Øster­ rikske tropper paraderer i Italia, maleri av Angelo Inganni (1807—80).

mistroen mot abstrakte teorier. Det er et argument til fordel for ethvert bestående styringssett overfor ethvert uprøvd forslag at en nasjon har eksistert lenge og blomstret under det, mener Burke. Det pessimistiske menneskesynet førte også til en sterk betoning av autoriteten. Slik menneskene nå engang var, trengte de å bli ledet og kontrollert av en intellektuelt og moralsk høytstående elite. Man trengte autoritet på alle nivåer, husfarens i familien, mesterens i verkstedet, lærerens i skolen, arbeidsgi­ verens i fabrikken og monarkens i staten. Ikke minst var den religiøse autoriteten viktig. Konservatismen gikk godt sammen med den religiøse renessansen som lå i tiden, og mange konservative var oppriktig fromme mennesker. Det fantes også mer pragmatisk innstilte konservative tenkere som så reli­ gionens største betydning i at den gjennom sitt normsystem holdt menneskenes lavere lidenskaper under kontroll. På denne tiden ble konservatisme ikke forbundet med nasjonalisme. Hovedlinjen i den tidlige konser­ vatismen på 1800-tallet var kosmopolitisk og frede­ lig. De Maistre anfører som argument for monarkiet at det er en fredens statsform i motsetning til det revo­ lusjonære regimet med dets stadige kriger. Hos Hegel finnes det likevel en idealisering av staten som senere i forgrovet form skulle munne ut i forgudelse av den tyske nasjon og en forherligelse av krigen som et mid­ del til å styrke følelsen av samhørighet. På 1900-tallet har konservative partier som regel vært kapitalistisk og næringslivsvennlig orientert. Slik var det i hvert fall ikke entydig tidlig på 1800-tallet. Konservatismen, som hadde sine sterkeste røtter i den førindustrielle, patriarkalske godseiertradisjo-

nen, hadde oftest en mer eller mindre regulert økono­ mi i tradisjonelle former (føydalt jordbruk, laugsvesen) under statens overoppsyn som sitt ideal. Frihan­ delen hadde man som regel en kjølig holdning over­ for, selv om ikke mange gikk så langt som Berlin-filosofen Johann Gottlieb Fichte, som i boken „Den luk­ kede handelsstaten” (1800) i den sosiale harmonis in­ teresse ville gjøre slutt på all utenrikshandel. Mange konservative forfattere betraktet indu­ strialiseringen med uro og bekymring. Sveitseren Jean Charles Sismondi (1773—1842) stilte spørsmå­ let om hvorvidt produksjonsøkning egentlig økte individenes gjennomsnittlige velstand og lykke. Han foregrep Marx ved å påstå at industrialismen førte til kapitalkonsentrasjon og massefattigdom. Det er en like vanlig som feilaktig oppfatning at de konservative på 1800-tallet stort sett var sosialt uføl­ somme. Ut fra sitt patriarkalske grunnsyn mente de at samfunnet hadde plikt til å ta vare på sine dårligst stil­ te medlemmer. De tok derfor ikke sjelden initiativet til ulike sosialpolitiske tiltak, som arbeidstidsbegrensning, lovgivning mot barnearbeid og sosialforsikringer. Men oftest var det en såkalt sosialpasifistisk innstilling som lå bak. Man ville rydde vekk de sosiale spenninger som hadde sitt opphav i nøden og som truet den bestående orden. Denne kombinasjonen av sosialt engasjement og taktisk klassepolitikk går un­ der navnet sosialkonservatisme.

Hvem var konservativ? Man pleier å si at konservatismens tilhengere hoved­ sakelig ble rekruttert fra statsbærende og førindu-

173

Tidens orm skifter ham

Palmehuset i Kew Gar­ dens, den berømte bo­ taniske hagen sørvest for London, er et eksempel på arkitektur som bygde på tidens eget materiale, jern og glass, og som samtidig var så funksjo­ nell som mulig.

strielle grupper som hoffet, adelen, presteskapet, embetsmennene, de militære, visse håndverkere og jordbrukere. Stort sett er nok dette riktig, selv om man ikke bør undervurdere styrken i den folkelige konservatisme som var utbredt i store deler av Euro­ pa, særlig i de katolske områdene. Man må i det hele tatt vokte seg for å tro at konser­ vatismen i siste halvpart av 1800-tallet var en døende ideologi av liten politisk betydning. Bortsett fra den ofte sterke folkelige forankringen var konservatismens naturlige interessegrupper fremdeles innflytel­ sesrike i de fleste land, til og med i det industrialiserte og parlamentarisk styrte Storbritannia. Gjennom ka­ tolske, ortodokse og protestantiske landsbyprester, gjennom universitetsprofessorer og gymnaslærere, og senere også gjennom de militære instruktørene i de nye hærene av vernepliktige sivet forskjellige ver­ sjoner av konservatismen ned i stadig dypere lag av folket og bestemte nye generasjoners livsinnstilling fram til den første verdenskrig og enda lenger.

Borgerskapets kultur Den kultur og den tenkning som ble skapt av og for periodens dominerende klasse, borgerskapet, ble stort sett ikke preget av den fornuftsmessighet, den fremskrittstro og praktiske sans som man kanskje kunne ha ventet seg. I tidens arkitektur kan vi riktignok finne eksempler på monumentalbygninger med synlige jernkonstruksjoner, som Crystal Palace i London og Eiffeltårnet i Paris. Disse ble karakteristisk nok oppført til de store verdensutstillingene i 1851 og 1889, da teknikkens fremskritt skulle demonstreres og forherliges.

Men stort sett dominerte de historiske stilartene. Når den vellykkede forretningsmannen skulle opp­ føre en standsmessig familiebolig, fikk den gjerne form av en romantisk ridderborg, og de fleste bykjer­ ner ble fylt med bygninger i mer eller mindre smakfull nygotikk, nyrenessanse og nybarokk. Når det gjaldt innredning i hjemmene, dominerte den enkle' og småborgerlige Biedermeierstilen (ca. 1820—40), men senere ble idealet en slags småkoselighet som fikk et gjennomsnittlig borgerhjem til å lig­ ne en suvenirbutikk. Tapeter ble vanlige, man fikk ut­ skårne møbler i forskjellige historiske stilarter, gardi-

„Klunkestil” (av „klunke”, dusk, frynse) er den dans­ ke betegnelsen for den overlessede innredningen som vant innpass i borger­ lige hjem på 1800-tallet. Etter at hushjelpene for­ svant ut, måtte det meste av nipsen og plysjen fjer­ nes. Men ennå bygges møbleringen av stuene i de fleste hjem opp omkring en koselig sofagruppe.

174

Tidens orm skifter ham

Interiør fra Theater an der Wien. Akvarell, 1825. For romantikken var kunsten en slags gudsåpenbaring, og kunstneren en ypperste­ prest. Følgelig fikk de operahus, teatre og kon­ serthus som ble bygd i alle større byer, et nesten sakralt preg.

ner og draperier med frynser, dusker og snorer som man mente skapte en slags dunkel hjemmekos, og på hver ledig kvadratdesimeter ble det plassert potte­ planter eller prydgjenstander. I den høyborgerlige epoken hadde musikken og teatret trolig en sterkere stilling enn både før og etter. I alle større byer ble det bygd monumentale operaer, konserthus og teatre som en slags templer hvor man dyrket Kulturen. Men det borgerne lyttet til der, var nesten utelukkende preget av romantikkens smak. De ledende navn i musikken var slike som Schumann (1810—56), Schubert (1797—1828), Mendelsohn (1809—47) og sist, men ikke minst, det voldsomme A vislesende borgere, li­ tografi av Honoré Daumier. De fleste av de sto­ re avisene som vokste seg sterke rundt om i Euro­ pa, ble lest av borgere og redigert for å passe dem. De var også vanligvis liberale.

Romantikkens musikk med dens stormende eller sødmefylte brus av følel­ ser ble merkelig nok høyt verdsatt av „ den nye saklighetens” borgere. Schubert og hans venner under en serenade, teg­ ning av Moritz von Schwind.

geniet Richard Wagner (1813—83), hvis univers var så forskjellig fra den fornuftspregede borgerlighetens som vel mulig. Innen billedkunsten slo den borgerlige ånd sterke­ re igjennom. Kunstnerne, som tidligere stort sett had­ de malt på bestilling, begynte nå i større utstrekning å produsere for salg på et åpent kunstmarked og derfor også å velge motivene selv. Kunstverket fikk en ny rolle som markedsvare og pengeplasseringsobjekt. Som verdibørser fungerte utstillingene, „salongene”, fremfor alle den i Paris. Motivvalget ble mer realistisk. Mens den tidligere akademiske prisoppgavekunsten behandlet opphøy­ de motiver i stiliserte former, søkte nå malere som Jean-Fran^ois Millet (1814—75) og Gustave Courbet (1819—77) til det jordnære livet, de vanlige mennes­ kenes liv og arbeid. Courbet, som var aktiv under Paris-kommunen, sjokkerte Paris-salongens borgerlige

_______ 175

Tidens orm skifter ham

besøkende ved å fremstille arbeiderklassens virkelig­ het uten noen form for skjønnmaling. Fremdeles mente man at det var en hovedoppgave for billedkunsten å gjengi motivet så nøyaktig som mulig. Da fotografiet fikk sitt gjennombrudd i 1850årene, spurte man seg typisk nok om kunstnerne nå ville bli overflødige. Tiden var ennå ikke moden for Zolas innsikt: at kunstverket er et stykke natur sett gjennom et temperament.

Romanlesingens og familiebladenes tid Også for litteraturen skapte markedskreftene nye av­ setningsmuligheter og distribusjonsformer. Undersysselsatte kvinner fra de høyere klassene ble et takk­ nemlig publikum for romaner og lange fortellende dikt. Det vokste fram en dagspresse som appellerte til et massepublikum og satset på leservennlig materiale. I aviser som „The Times”, „Le Temps”, og „Berlingske Tidende” kunne husets herre finne børsoversikter, politiske nyheter og kommentarer. Men en ikke min­ dre verdsatt del av avisen var føljetongen, der mange av tidens mer eller mindre store fortellere, som Char­ les Dickens og Viktor Rydberg, for første gang publi­ serte sine arbeider, hvis de da ikke foretrakk å plasse­ re dem i noen av de illustrerte familiebladene som

Charles Dickens (1812—70), som vi på maleriet ser sovende i sitt arbeidsrom, omgitt i drømme av sine diktede skikkelser, var tross sin sterke samfunnskritiske tendens et av de største litterære idolene for den lesende britiske middel­ klassen.

man nå begynte å gi ut, og som forsynte de borgerlige familiene med stoff for høytlesing i lyset fra oljelampen eller parafinlampen. Innen den voksende bok­ produksjonen ble romanene stadig mer utbredt ved siden av andaktsbøker, skillingstrykk og almanakker, som fremdeles dominerte i antall. Mye av den skjønnlitteraturen som ble skrevet og lest, var preget av romantiske idealer, men allerede i 1830—40-årene slo en realistisk tendens igjennom. Forfattere som Balzac, Dickens, Thackeray, Reuter og Gogol skildret med skarp iakttagelsesevne og sans for konkrete detaljer mennesker og miljøer på en må­ te som gjør deres verker til uovertrufne kulturhisto­ riske kilder den dag i dag. Til å begynne med holdt de realistiske forfatterne seg mest til de lysere sidene av tilværelsen; det gjelder også Dickens til tross for hans umiskjennelige sosiale patos. Men etter revolusjone­ ne i 1848 gikk realismen over i naturalisme, som hos Flaubert og Zola. Forfatteren følte seg stilt overfor et absolutt sannhetskrav: uten flakkende blikk måtte han våge å se og beskrive også mørket og ondskapen.

Vitenskapens fremskritt Det som gav den borgerlige kulturen på 1800-tallet dens særpreg var likevel ikke de skjønne kunster, men vitenskapen. Gjennomsnittsborgeren var et praktisk menneske som pliktskyldigst interesserte seg for kunst og litteratur, men som avgjort hadde lettere for å verdsette en vitenskap rettet mot resultater som man kunne nyttiggjøre seg.

I „ klunkehjemmets ” sofagruppe samlet familien seg om kvelden rundt det illustrerte familiebladet, akkurat som den gjør hundre år senere foran TV-apparatet. Da som nå synes en del av for­ nøyelsen å ha bestått i å oppleve verdens grusom­ heter trygt forskanset i hjemmets borg. Dette nummeret av „ The IIlustrated London News” skildrer brannen i Paris under kommunen.

176_______ Tidens orm skifter ham

„ Ingeniørkonferanse ”. Maleri av John Lucas. Ingeniøren var tidens helt, og tekniske høysko­ ler vokste opp overalt i Europa — enten i statens eller i næringslivets regi.

Under: Nordmannen Niels Hen­ rik Abel ble en banebry­ ter innen matematikken blant annet ved de såkal­ te abelske integraler og sine resultater om ellip­ tiske funksjoner samt be­ viset for at vanlige alge­ braiske ligninger av 5. grad og høyere ikke kan løses med rotutdragning.

Den første delen av 1800-tallet var en periode pre­ get av sterk ekspansjon for den tekniske utdannelsen. Det beundrede mønstret for høyere tekniske utdan­ nelsesinstitusjoner var École Polytechnique i Paris. Den ble grunnlagt i 1794 og var altså et barn av sam­ me tid som den franske revolusjon. I mesteparten av perioden var Frankrike det anerkjente foregangslan­ det innen naturvitenskap og teknikk. I napoleonstiden ble den tekniske utviklingen i høy grad stimulert av militære behov. Etter fransk mønster ble det grunnlagt tekniske høyskoler i Praha i 1806, i Wien 1815, i Karlsruhe 1825, i Munchen og Stockholm 1827, i Dresden 1828 og Hannover 1831. Mens de Gjennom hele 1800-tallet arbeidet man med å konstruere forskjellige slags tohjulte fotdrevne kjøretøyer, for eksempel den „pedestrian hobbyhorse” fra 1819 som vi ser på bildet. Først på verdensutstillingen i Pa­ ris i 1867 kunne det pre­ senteres en sykkel slik vi kjenner den, og kort etter startet brødrene Michaux verdens første sykkelfab­ rikk. Sammen med jern­ banen gav sykkelen menneskene en tidligere ukjent bevegelsesfrihet.

sentraliserte, statlige institusjonene spilte hovedrol­ len i Frankrike, foregikk forskningen i Storbritannia hovedsakelig innenfor rammen av foreninger støttet av industrilederne, slike som Manchester Literary and Philosophical Society, der blant andre atomteoriens grunnlegger John Dalton (1766—1844) virket. I Tyskland ble universitetet i Berlin, grunnlagt under ledelse av brødrene Alexander og Wilhelm von Humboldt, en inspirasjonskilde for de mange, dels anerike og dels nystiftede eller reorganiserte universitetene rundt om i landet. Her fikk forskningen en mer hu­ manistisk og mindre nyttebetont retning enn i VestEuropa. Det er neppe noen tilfeldighet at det tyske ordet for vitenskap, „Wissenschaft”, i motsetning til det engelske „science” omfatter både humaniora og naturvitenskap. For brødrene Humboldt og deres medarbeidere var hovedhensikten med vitenskapelig virksomhet ikke å skaffe fram praktisk anvendelige kunnskaper, men å fremme en så rik individuell per­ sonlighetsutvikling som mulig. Man betraktet studiet av klassiske språk og antikkens kultur som et uovertruffent middel til å nå dette målet. Forskjellen mellom Tyskland og Vest-Europa vis­ te seg også i innstillingen til grunnleggende vitenskapsteoretiske og filosofiske problemer. Belysende er det Georg Brandes kunne fortelle om en samtale med den engelske liberale samfunnstenkeren John Stuart Mill: „Meget overrasket ble jeg da Mill opplyste at han

177 aldri hadde lest en linje av Hegel hverken i originalut­ gave eller i oversettelse, og at han betraktet hele den hegelianske filosofien som hult og tomt sofisteri. Jeg sammenlignet dette forhold med det faktum at den mann ved universitetet i København som kjente best til filosofiens historie, praktisk talt ikke kjente til den samtidige engelske og franske filosofien og heller ikke mente at den fortjente et studium.” Sitatet viser klart forskjellen mellom den tyske universitetstenkningen og det åndelige klimaet i Eng­ land og Frankrike. Tysk vitenskap var på 1800-tallet i høy grad preget av idealistisk spekulasjon. Filosofene kjempet intenst for å overvinne opplysningstidens mekanistiske opp­ fatning av verden og finne veien til en ny åndelighet. Immanuel Kant (1724—1804) oppdaget sjelelige fe­ nomener som ikke kunne avledes av umiddelbare sanseinntrykk, nemlig tids- og romkategoriene og samvittigheten. Johann Gottlieb Fichte (1762— 1814) fant intuitive fenomener som kunne tolkes som guddommelig inspirerte, mens Friedrich von Schel­ ling (1775—1854) fant hele naturen besjelet. Denne såkalte tyske idealisme satte sitt preg også på de empi­ riske vitenskapene som for eksempel biologien. I England og Frankrike hadde man derimot nok å gjøre med å utforske den ut fra erfaringen gitte, konstater- og målbare virkeligheten, „det positive”. Teo­ retisk ble denne holdningen utformet av Auguste Comte i den filosofiske retningen som fikk navnet po­ sitivismen.

Liberalismen — borgerskapets politiske filosofi Omkring 1820 ble det politiske språk beriket med et nytt ord: liberal. Det er avledet av det latinske ordet liber, fri, og tilsvarer temmelig nøyaktig det norske synonymet frisinnet. Å være liberal er altså med and­ re ord i videste betydning å være venn av friheten.

De tekniske nyvinning­ ene var mange og impo­ nerende og stimulerte et­ terspørselen etter teknisk utdannelse. Bildet over viser h vordan den første undervannskabelen blir lagt ut i 1865 og dermed muliggjør telegrafering mellom Europa og USA; bildet under viser en ma­ skin for fremstilling av konvolutter på verdensutstillingen i London i 1851.

178

Comte og positivismen August Comte (1798—1857) vokste opp i et strengt katolsk hjem i Montpellier. 11814 kom han til École Polytechnique i Paris. Inspirert av dette sterkt teknokratiske miljøet utviklet han et nytt vitenskapsog livssyn, „positivismen”. Han tok avstand ikke bare fra religionen, men også fra all filosofisk spekulasjon, og ville holde seg til den erfa­ ringsmessig gitte, „positive”, virkeligheten. Vitenskapens mål var ikke å forklare virkelighetens innerste vesen, men å studere og fastslå lovene for natur og samfunnsfenomener for å kunne forutsi dem („vite for å forutse”). Dens metode skulle bestå av empiriske iakttagelser uten forutfattede meninger eller styrende teo­ rier. På vitenskapelig grunnlag skulle en ny, teknisk kultur bygges. Men­ neskeheten skulle legge de teologiske og metafysiske stadiene bak seg og tre inn i det tredje og endelige positivistiske stadiet. I den menneskehetsreligion som Comte forutså, skal dyrkelse av menneskeheten erstatte gudstroen og store personer tre i helgenenes sted.

Auguste Comte (1798—1857), fransk filosof, positivismens grunnlegger.

Opprinnelig var liberalismen en samlebetegnelse for holdningene til dem som ut fra den franske og den amerikanske revolusjons ideer om frihet og mennes­ kerett opponerte mot den europeiske reaksjonen, det metternichske system (s. 191). Liberalismen var feltropet for franskmennene da de fordrev bourbonerne i 1830, for polakkene i deres tragiske selvstendighetskamp samme år, og for de britene som i 1832 demon­ strerte for en parlamentsreform. Men liberalismen var ikke bare og ikke først og fremst en revolusjonær ideologi. I moderert form kom den i mange land, især i Storbritannia, til å danne grunnlaget for en fredelig og forsiktig reformpolitikk i den borgerlige middelklassens interesse. Libera­ lismen ble det politiske uttrykk for en fremadstreben­ de bedriftslederklasses forsøk på å oppnå en politisk innflytelse som stod i forhold til dens økte betydning i en stadig mer industrialisert økonomi. Liberalismens hovedfiende var opprinnelig det konservative øvrighetssamfunnet med dets mange frihetsinnskrenkninger, ikke minst på det økonomis­ ke området. Men etter hvert som tiden gikk, opplevde de liberale borgerne stadig sterkere en ny trussel — fra arbeiderne. De ble tvunget til å kjempe på to fronter, mot konservatismen og sosialismen. I begge tilfeller ble den frihet som liberalerne ville slå vakt om, i første rekke en frihet fra staten, i annen rekke fra andre kol­ lektiver, for eksempel monopoler og fagforeninger som ville begrense den enkeltes valgfrihet. Etter hvert ble liberalismen så etablert at den kom til å stå som innbegrepet av alle de holdninger og me­ ninger som en veltilpasset middelklasseborger ble forventet å ha: fremskrittstro, toleranse, fordomsfrihet og menneskevennlighet. Det førte til at mennes­ ker fra forskjellige leire gjerne ville gå for å være libe­ rale. Begrepet liberalisme kom under slike forhold til å bli ganske uttynnet. Innenfor liberalismens ramme er det altså rom for

en mangfoldighet av synsmåter og avskygninger. For den tiden vi her beskjeftiger oss med, kan man med en viss forenkling trekke en grense mellom den klassiske liberalisme og dens fortsettelse i gammelliberalisme og sosialdarwinisme på den ene side, og nyliberalis­ men og sosialliberalismen på den annen.

Utilitarismen Den klassiske liberalismen hadde tre røtter: den bri­ tiske utilitarismen, den likeledes britiske nasjonal­ økonomien og den tyske idealismen. Utilitarismen er en betraktningsmåte som først og fremst pleier å forbindes med navnet Jeremy Bentham (1748—1832). Utilitaristisk betyr nyttebetont, og det var et utgangspunkt for utilitaristene at hensik­ ten med alt styre er at det skal være til nytte for men­ neskene. Denne tilsynelatende selvfølgelige grunn­ setningen må sees mot den bakgrunn at man tidligere generelt hadde ment at den politiske makt var til for å virkeliggjøre visse moralske prinsipper, enten man så dem som bygd på Guds vilje eller innebygd i mennes-

179

kets fornuftsnatur. I nytteprinsippet skjulte det seg egentlig en revolusjonær sprengkraft: enhver skikk, lov, idé eller institusjon som ikke kunne påvises å væ­ re til gagn for mennesker, manglet eksistensberetti­ gelse og burde ryddes av veien. Andre hovedtanker hos Bentham var individua­ lismen og den mekanistiske menneske- og samfunns­ oppfatning. Slik han så samfunnet, bestod dette pri­ mært av individer med en eneste drivkraft: å oppleve lyst og unngå smerte. De hadde sluttet seg sammen til et samfunn i den hensikt å gjøre sin lykke så stor og sin smerte så liten som mulig. Samfunnets eneste mål var å sørge for „den størst mulige lykke for det størst mu­ lige antall mennesker”. I denne formelen mente Bentham å ha funnet det avgjørende prinsipp for bå­ de privatmoralen og politikken. Bentham utarbeidet til og med en „lystkalkyle”; ved hjelp av denne skulle det være mulig å beregne matematisk hvor stor meng­ de av lyst eller smerte en bestemt handling førte til. Benthams lykkekalkyle og den underliggende, ganske enkle psykologien må vel i dag sies å høre til idéhistoriens raritetskabinett. Desto mer seiglivet er den nærliggende tanken at det finnes en uforanderlig

menneskenatur som gjør det mulig å sette opp almengyldige lover for menneskers sosiale atferd uav­ hengig av historiske og kulturelle forutsetninger. Den skulle komme til å bli en bærende idé i den økonomis­ ke liberalismen. Benthams politiske ideer fikk også stor fremtidsbetydning. Opprinnelig var han ikke særlig interes­ sert i spørsmålet om utformingen av statsforfatning­ en, og han tenkte helst at de reformene han arbeidet for — for eksempel på fengselsvesenets område — best kunne settes ut i livet av en opplyst despot. Senere kom han fram til at lykkesummen ville bli størst om ethvert menneske ble latt i fred for å sørge for seg selv og sine, og at det i de tilfellene der det trengtes kollek­ tiv innsats, fikk være med å bestemme hvordan denne skulle gjennomføres. Dermed hadde han i virkelighe­ ten stilt kravet om demokrati.

Manchesterliberalismen

Da Jeremy Bentham en dag i en bok fant forme­ len „ størst mulig lykke for et størst mulig antall mennesker”, sies det at han ropte„heureka” i troen på at han hadde oppdaget det avgjørende prinsippet for offentlig og privat moral.

Den klassiske liberalismens andre rot er den britiske nasjonaløkonomien slik den ble praktisert blant anMed Adam Smiths ideer i ryggen og en god sam­ vittighet innvendig kun­ ne 1800-tallets industrieiere beskue sitt skaper­ verk og finne det såre godt. Christophe-Philippe Oberkampfmed to sønner og en datter foran sin fabrikk i Jouy i 1803. Maleri av Louis Léopold Boilly (1761—1845).

180 Tidens orm skifter ham

John Stuart Mill fikk av sin far, James Mill, en oppdragelse som i våre øyne virker noe ambi­ siøs; blant annet måtte han lære gresk i tre-årsalderen og nasjonaløko­ nomi da han var tolv. Som tjueåring ble han le­ der for den utilitaristiske bevegelsen etter sin far. Her utviklet han sitt syn i retning av det som se­ nere ble kalt sosialliberalisme.

net i Manchester i 1830—40-årene; derav den gjengse betegnelsen Manchesterliberalismen. I virkeligheten går imidlertid den økonomiske libe­ ralismen enda lenger tilbake, i hvert fall til skotten Adam Smith. I sin bok „An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations” („En undersø­ kelse over folkenes velstand, dens natur og årsaker”), som utkom i 1766, hevdet han stikk i strid med merkantilistene at forbruksvarer, ikke edle metaller, er en nasjons sanne rikdom. Det gjelder altså å sørge for at

det blir produsert så mye varer som mulig. Ifølge Smith skjer dette hvis regjeringen fører en såkalt laskure-politikk, det vil si så langt det er mulig lar være å blande seg inn i industri og handel. Enhver kan da vie seg til det yrke og den økonomiske virksomhet som passer ham eller henne best. Alle produktive res­ surser — kapital, arbeid og naturforekomster — vil da gå til de områder hvor de får størst avkastning. Øko­ nomiske reguleringer bør følgelig avskaffes og næringsfrihet innføres. På det internasjonale området bør tollmurene mel­ lom landene rives ned, og hvert land spesialisere seg på produksjon av slike varer som det relativt sett har størst forutsetninger for. Fordelen med dette skal ik­ ke bare være maksimal produksjonsøkning, men og­ så en internasjonal integrering som på lengre sikt fø­ rer til fred og mellomfolkelig forståelse.

Den økonomiske liberalismen var opprinnelig en usedvanlig optimistisk teori. Dens tilhengere betrak­ tet den som en kongevei til velstand og fred, uten at man derfor trengte å stille noen strenge moralske krav til individet. Mennesket var riktignok et egoistisk ve­ sen som først og fremst søkte sin egen lykke. Men til­ værelsen var så viselig innrettet at når alle de mange individene fremmet sine egne interesser, ble resulta­ tet lykke og velstand for alle. Adam Smiths berømte „usynlige hånd” sørget for at det ble slik. Men forutsetningen for at dette skulle gjelde, var at individenes interesser befant seg i en grunnleggende harmoni. Slik trodde Smith også at det forholdt seg, men hans etterfølgere i neste generasjon begynte å tvile. Thomas Malthus’ pessimistiske befolkningsteori (s. 17f) dømte de fleste mennesker til for alltid å leve i sult og elendighet. David Ricardo (1772—1823) for­ mulerte „den jernharde lønnsloven”, som i korthet går ut på at prisen på arbeid — lønnen, ifølge loven om tilbud og etterspørsel på lengre sikt aldri ville komme til å ligge høyere enn det som trengtes for at arbeide­ ren bare så vidt ville kunne livnære seg selv og repro­ dusere arbeidskraften ved å stifte familie. Optimismen bleknet, og man begynte å tale om na­ sjonaløkonomien som „den dystre vitenskap”. De li­ berale økonomene gav imidlertid ikke opp troen på frihetens velsignelser når det gjaldt samfunnsøkono­ miens produksjonsside. Fordelingen bygde derimot på en økonomisk naturlov som menneskene kunne forbanne, men ikke frigjøre seg fra. Den borgerlige Ricardos største bekymring gjaldt for øvrig ikke først og fremst at arbeiderne var dømt til å tape kampen om den økende velstanden, men at store og ufortjente gevinster gikk industriledernes nese forbi og havnet hos jordeierne. Vi har allerede sett hvordan Ricardo fra dette utgangspunktet en­ gasjerte seg i kampen mot korn tollene og for en parlamentsreform som ville gi de nye industriområdene en rimelig representasjon (s. 55). Noen av den klassiske liberalismens talsmenn, blant andre Benthams gode venn James Mill (1773— 1836), ville gå enda lenger og gjennomføre alminne­ lig stemmerett. Noen risiko for at dette ville true bor­ gernes posisjoner regnet Mill ikke med. Middelklas­ sen var ifølge hans syn „samfunnets klokeste del” som de lavere klassene skulle la seg lede av. At den skulle komme til å bruke makten til sin egen fordel, trodde han ikke. Det er lett å oppfatte den klassiske liberalismen ba­ re som en tankemessig overbygning på en ganske ky­ nisk borgerlig klassepolitikk, som i like høy grad var rettet mot jordeiere og arbeidere. Men da ville man ikke yte den full rettferdighet. For det første bør man ikke undervurdere det imponerende vitenskapelige arbeid som ble drevet av de liberale økonomene, og som blant andre Marx kunne dra nytte av. Videre må man ikke overse den humanistiske idétradisjon som var inspirert av tysk idealisme, og som ved siden av utilitarismen ganske tidlig gjorde seg gjeldende innen

den liberale bevegelsen. Den er blitt kalt den klassiske liberalismes tredje rot.

John Stuart Mill og friheten En representant for denne «liberalismen med men­ neskelig ansikt” var James Mills sønn og åndelige arvtager John Stuart Mill (1806—73). Som bråmoden ung mann var han sterkt avhengig av sin far og dennes gode venn Bentham, og som tjueåring ble han allere­ de betraktet som den utilitaristiske bevegelses leder. Senere skulle han imidlertid revidere utilitarismen på vesentlige punkter. J.S. Mill godtok prinsippet om mest mulig lykke for det størst mulige antall mennesker, men ville i mot­ setning til Bentham skille mellom høyere og lavere former for lykke. Han var ikke enig med Bentham i at ludospill var like bra som god poesi, og mente stikk i strid med dennes lykkekalkyle at det var bedre å være en utilfredsstilt Sokrates enn en tilfredsstilt dåre. Den yngre Mill tok også avstand fra de eldre utilitaristenes mekanistiske menneskesyn. Mennesket var for ham ikke bare kaldt beregnende fornuft. Det hadde også sosiale instinkter og kunne ikke oppnå harmoni om det ikke fikk tilfredsstille dem. Mill men­ te at menneskene for å være lykkelige måtte „ha sine sjeler rettet mot noe annet enn sin egen lykke”. Ut fra et slikt menneskesyn utformet John Stuart Mill sitt samfunnssyn. I skriftet „On Liberty” (Om fri­ heten) fra 1859 argumenterer han veltalende for at den enkelte skal kunne nyte størst mulig frihet på alle livsområder så lenge han ikke trår andres rett for nær. Men hovedgrunnen til dette er ikke at det fører til maksimal produksjonsvekst, men at det er en forut­ setning for den individuelle personlighets frie vekst. Ifølge Mill er fordelen med demokratiet at delaktig­ het i det politiske liv utvikler følelsen for sosialt an­ svar. Et interessant trekk i den yngre Mills tenkning er den sterke vekten han legger på ytrings- og trykkefri­ heten. Absolutt alle synspunkter skal få mulighet til å

Nordmannen Johan Sverdrup var en verdig representant for den fol­ kelige sosiale liberalis­ men. Han brant for par­ lamentarismen som sty­ reform, og det lyktes ham også å gjennomføre denne i Norge i 1884. „I det øyeblikk at all makt og kraft samles her i denne sal til avgjørelse av samfundets høyeste og viktigste anliggender, går det en stor vekkelse over landet, ” sa han i Stortinget.

gjøre seg gjeldende. Ikke minst viktig er det at uvanli­ ge meninger får komme til uttrykk. De kan nemlig en­ ten være feilaktige eller geniale, og hva som er tilfel­ let, kan bare avgjøres ved at forskjellige oppfatninger får konkurrere i åpen og fri konkurranse. Her gir Mill uttrykk for det som kan sies å være den klassiske libe­ ralismens grunntanke: På alle livets områder — innen økonomi, politikk, religion og kultur — er det mar­ kedskreftenes spill som siler ut det livsdyktige.

Sosialliberalismen Den klassiske liberalismens frihetsbegrep var motset­ ningsfylt. Den «negative” frihet fra statlig tvang gav store fordeler til den sterke, men begrenset samtidig den svakes og avhengiges handlingsfrihet. En yngre generasjon av liberale hadde vanskelig for å lukke øynene for denne spenningen. De kunne ikke unngå å ta inntrykk av det som i 1840-årene ble kjent om den sosiale nøden i de britiske industriområ­ dene, og dessuten av den kritikken som ble rettet mot den uregulerte industrialismen fra både konservativt og sosialistisk hold. Mange mistet nå troen på markedskreftenes evne til alene å løse de sosiale problemer, og begynte å ten­ ke om igjen både når det gjaldt frihetens grenser og statens rolle. De gav opp den rene la-skure-politikken og aksepterte med større eller mindre begeistring visse former for statsinngrep i næringslivet for å be­ skytte svake grupper. På den annen side gjorde den økte innsikten i klassemotsetningenes realitet enkelte liberale mer restriktive i deres holdning til demokra­ tiet. De var bekymret for den velsituerte og dannede minoritets skjebne i et samfunn der slusene var blitt åpnet for det rene folkeveldet. John Stuart Mill, som står på overgangen mellom de to epokene i liberalismen, kan sees som et eksem­ pel på begge tendenser. I humanitetens navn gikk han inn for sosiale reformer og var rede til å la staten gripe inn i økonomiske forhold for å forebygge urettferdig­ het. Men samtidig anbefalte han dobbelt stemmerett for akademikere og jurister, og et tokammersystem der det ene kammeret var sammensatt av represen­ tanter for adelen, høye statstjenestemenn og universitetsprofessorer. Dette skulle hindre at det politiske og kulturelle ledersjiktet ble utsatt for flertallsundertrykkelse fra den rå og udannede massens side. En av fordelene med det representative demokrati mente han var at de vulgære folkeopinionene ble filtrert gjennom en opplyst politisk elite. Full stemmerett forutsatte etter hans mening at folkets utdannelsesni­ vå ble vesentlig hevet. Arbeiderne måtte først skole­ res før de kunne bli fullverdige borgere. I siste del av 1800-tallet overvant likevel de fleste liberale sin frykt for demokratiet. Erfaringene fra stemmerettsreformer i land som Danmark (1849), Storbritannia (1867), Tyskland (1866—71) og Frankrike (1875) syntes å vise at det borgerlige sam­ funn kunne fortsette å eksistere også etter at arbei-

_______ 181 Tidens orm skifter ham

182 Tidens orm skifter ham

Det var Herbert Spencer, ikke Darwin, som laget uttrykket „survival of the fittest”. Bare gjennom hensynsløs konkurranse kunne de mest livsdugelige individene skilles ut, ifølge ham. Dersom sta­ ten av misforstått hu­ manitet blandet seg inn i den sosiale og økono­ miske orden, ville den bare oppnå en senkning av hele samfunnets nivå.

11800-tallets industri­ samfunn kom klasse­ motsetningene fram i da­ gen på en klarere og mer brutal måte enn nå. På dette maleriet av Charles Hermans ser man etfestkledt selskap fra over­ klassen som bryter opp fra et muntert lag ved daggry og treffer på en flokk arbeidere på vei til fabrikken.

derne hadde fått stemmerett. I mange land, blant andre de skandinaviske, kom de liberale til å høre til de ivrigste talsmenn for demokrati og parlamenta­ risme. Den liberalismen som nå vokste fram, skilte seg på vesentlige måter fra den klassiske. Den ble da også kalt „nyliberalisme” eller „sosialliberalisme”. Mel­ lom den og den reformistiske sosialismen som slo rot i Storbritannia i de siste tiårene av 1800-tallet, var forskjellen mer praktisk enn prinsipiell.

Sosialdarwinismen Det fantes likevel liberale som reagerte på en helt an­ nen måte enn nyliberalerne. De holdt ikke bare fast ved den klassiske liberalismen, men skjerpet dens la-

skure-politikk til det ytterste. Når de mente at de stod overfor et valg mellom frihet og likestilling, satset de på det førstnevnte alternativet. En representant for denne tankeretningen var filo­ sofen Herbert Spencer (1820—1903). Han hadde fått dype inntrykk av Charles Darwins utviklingslære. På en måte som dens opphavsmann aldri hadde ment, tilpasset han gjennom en djerv analogislutning teo­ rien på menneskesamfunnet. Ifølge Spencer er dette underkastet den samme harde lov som naturen for øvrig, nemlig kampen for tilværelsen — der de livsdyktige overlever og de svake går under. Den gru­ somheten som kan synes å ligge i dette, er bare et skinn. Det er på denne måten den allvise naturen sik­ rer seg at bare de beste individene overlever og der­ med legger grunnlaget for fremtidige generasjoner av sosialt og biologisk verdifulle mennesker. I denne naturens renselsesprosess bør mennesket ikke gripe inn. Derfor avviser Spencer alle statlige inngrep i sosiale forhold, for eksempel arbeidstidsbegrensning, fabrikklovgivning, sosialhjelp og offentlig støttet undervisning. Så mange virksomheter som mulig bør være privateide og dermed utsettes for hard og sunn konkurranse. Spencer vil til og med pri­ vatisere mynt- og postvesenet. På en måte som skulle komme til å forbløffe senere tider, regner Spencer det som en av fordelene ved den frie konkurranse at den skaper moralsk overlegne mennesker. Han mener at den sosiale konkurransen sorterer ut de individer som på grunn av en eller an­ nen moralsk brist ikke klarer å tilpasse seg samfunnet. Siden statens vesentlige oppgave ifølge Spencer er å holde menneskers verste lidenskaper i sjakk, vil be­ hovet for den avta etter hvert som det naturlige utvalg forbedrer rasen. I likhet med Marx, men av helt andre grunner, tror Spencer at staten til slutt vil visne helt bort. Den tankeretningen som utgikk fra Spencer, blir gjerne kalt sosialdarwinismen. Den fikk særlig stor utbredelse i USA, der den ble en ideologi for den eks­ pansive kapitalismen i tiden mellom borgerkrigen og den første verdenskrig.

Drømmen om et nytt samfunn Den tredje av de store samfunnsteorier som vokste fram i første halvdel av 1800-tallet var sosialismen. Man kaller den gjerne arbeiderklassens ideologi, og ikke helt uten grunn Som vi allerede har sett, vokste nemlig de grunnleggende sosialistiske tankene for en stor del ut av arbeidernes konkrete behov og erfa­ ringer. Men samtidig sluttet store deler av arbeiderklas­ sen, særlig i Storbritannia, seg lenge til et liberalt syn. Og nesten alle sosialistiske politikere og debattanter hadde sin sosiale bakgrunn i den dannede middel­ klassen. Forskjellen mellom sosialismen og de andre samfunnsteoriene ble derfor først og fremst filoso­ fisk.

183 Tidens orm skifter ham

Det spørsmålet man vanligvis forsøkte å finne svar på, var om samfunnet — slik det var — stemte overens med den almengyldige, „riktige” ordningen. Konser­ vative og liberale fant at det stort sett var slik, og at de utvilsomme manglene og begrensningene hang sam­ men med ting man ikke kunne forandre på, som men­ neskets uforbederlighet eller de økonomiske lovene. Sosialistene derimot fordømte den bestående orden, og mente at den måtte og/eller ville komme til å bli skiftet ut med en ny og bedre. Sosialister av forskjellige retninger hadde allerede fra begynnelsen av de mest ulike meninger om hvor­ dan det nye samfunnet skulle se ut og hvilken vei som førte til det. Det er blant annet derfor det alltid har vært så vanskelig å gi en enkel og almengyldig defini­ sjon av ordet sosialisme. Mange, men langt fra alle so­ sialister mente at produksjonsmidlene — i første rek­ ke de større fabrikkene — burde overføres til samfun­ nets eie og administreres i alles felles interesse. Det som samlet alle sosialister, var at de sa nei til den bor­ gerlige individualismen og så fram mot et samfunn bygd på fellesskap og samarbeid istedenfor konkur­ ranse.

De utopiske sosialistene Allerede på 1500-tallet hadde den engelske stats­ mannen Thomas More i sin bok „Utopia” tegnet bil­ det av et fremtidig idealsamfunn der eiendom og pro­ duksjon er sosialisert og velstanden jevnt fordelt. Et­ ter ham har man festet betegnelsen „utopister” til en gruppe mer eller mindre sosialistiske tenkere som i begynnelsen av 1800-tallet laget plantegninger til en ny og lykkeligere verden hinsides kapitalismen. Blant dem var den høyadelige offiseren Claude Henri de Saint-Simon (1760—1825), en mann som i dag snarere ville blitt betegnet som teknokrat enn som sosialist. Hans drøm var et høyindustrielt sam­ funn under vitenskapelig ledelse og med en sterk stat­ lig styring. Han tok også personlig initiativ til slike til­ tak som Suezkanalen og det første franske jernbane-

Blant Saint-Simons mange elever var også komponisten Hector Berlioz, her malt av Gustave Courbet (1850).

Saint-Simon pleier på noe tvilsomt grunnlag å bli regnet til de „ utopiske sosialistene”. Han var snarere en teknokratisk mystiker. I alle fall var han en mann med sterk utstråling som påvirket teknikere, revolusjonæ­ re, diktere, komponister — og Napoleon III.

systemet. Til forskjell fra Marx mente han at både bursjoasiet, vitenskapsmennene og proletariatet til­ hørte den produktive arbeiderklasse og hadde felles interesser mot føydalherrene. Saint-Simon klarte å forene sin vitenskapstro med en konfesjonsløs religiøsitet og stiftet til og med en ny religion som han kalte „den nye kristendommen”. Blant hans mange disipler var bankierer, mystikere, krigsveteraner, italienske carbonari, positivisten Auguste Comte, dikteren Heinrich Heine og komponis­ ten Hector Berlioz. Hans etterfølger som leder for saint-simonistene, B.P. Enfantin, forkynte fri kjær­ lighet og kvinnens emansipasjon. Han begynte sin lø­ pebane med å søke etter en kvinnelig Messias og end­ te den som jernbanedirektør. Saint-simonismen er blitt beskrevet som ingeniø­ renes religion”. Den fikk mange tilhengere blant stu­ dentene ved École Polytechnique, som fremdeles er en utklekningsanstalt for franske industriledere og et arnested for teknokratisk samfunnssyn. Etter det urolige året 1848 mistet bevegelsen mye av sin opp­ rinnelige revolusjonære farge og ble snarere en ideo­ logi for deler av industribursjoasiet og den tekniske intelligentsiaen. Saint-Simons motpol var Charles Fourier (1772— 1837), som forkastet ikke bare kapitalismen, men he­ le den moderne sivilisasjon. Dens største forbrytelse var at den hadde berøvet arbeidet dets ære og glede, gjort det sjelløst og mekanisert. Fouriers botemiddel var at man skulle opprette en slags nye produksjonsfellesskap, såkalte phalanstéres, med 1500—2000 medlemmer i hvert. Der skulle jordbruket danne det økonomiske grunnlaget, mens industrien bare skulle fungere som et tillegg. Phalanstéres (= felleshus) i forskjellige deler av verden skul-

184_______ Tidens orm skifter ham

Saint-Simons eksempel kan kanskje anføres til støttefor Hjalmar Brantings kjente uttalelse om at dagens utopier er mor­ gendagens virkelighet. Det var nemlig han som tok initiativet til det førs­ te franske jernbanenettet. Bildet viser jernbanen fra Versailles til Paris.

Charles Fourier (1772— 1837) kan med større rett enn Saint-Simon kalles sosialist. Hans idé om „phalanstérene” be­ tydde mye som inspira­ sjonskilde for den ko­ operative bevegelsen.

En „phalanstére” slik Fourier hadde tenkt seg den. I midten ligger sen­ trale innretninger som spisesaler, kontorer og kjøpesentre. Fløyene in­ neholder beboelses- og arbeidsrom.

le kunne bytte varer med hverandre for å muliggjøre en viss spesialisering av produksjonen. Innen phalanstéren skulle arbeidet gjøres attrak­ tivt ved at det ble utført i smågrupper samtidig som arbeidstiden ble forkortet. Individene skulle sirkulere mellom forskjellige arbeidsoppgaver, slik at ingen over lengre tid behøvde å bli bundet til monotone og trettende sysler. Utopismen i Fouriers tenkning fremgår tydelig av de forventningene han stilte til den „sosietære stat”. Der ville livet bli så sunt og gledesrikt at menneskene ikke ville behøve eller ønske å kaste bort mer enn no­ en få timer av døgnet på søvn. Livslengden ville øke til bortimot 150 år, og til og med dyrene ville bli godlyn­ te. Av den ville løven ville det bli en anti-løve med ba­ re fredelige egenskaper! Den eneste av utopistene som fikk mulighet til i en viss utstrekning å omsette sine ideer i praktisk poli­

tikk, var Louis Blanc (1811—82). Han hadde utgitt en bok om „arbeidets organisasjon”. I den hadde han fo­ reslått at produksjonen skulle foregå i kooperative fagforeningseide verksteder der alle skulle være sik­ ret arbeid. Etter revolusjonen i 1848 ble han medlem av den republikanske regjeringen. Denne gjorde et forsøk på å virkeliggjøre hans idé om „ nasjonalverk­ steder”, riktignok i temmelig utvannet form, som mislyktes fullstendig (s. 208). Alle ulikheter til tross hadde utopistene visse felles trekk. De tenkte seg at de sosiale problemene ville kunne løses innenfor rammen av små sosiale enheter som jordbruks- og industrikollektiver. De mente også at klassemotsetningene ikke var uforsonlige, og at ideer kan ha en selvstendig og avgjørende betydning for samfunnsutviklingen. Man ville praktisk talt når som helst på fredelig grunnlag kunne skape et godt og harmonisk samfunn hvis man bare klarte å overbevise

185

Proudhon — en radikal reaksjonær Til de utopiske sosialistene regnes iblant også Pierre-J.oseph Proudhon (1809—65). Det var han som formulerte det ofte gjentatte slag­ ordet: „Eiendom er tyveri.” Det han vendte seg mot, var imidlertid bare den kapitalistiske eien­ dom i stor målestokk. Derimot hevdet han den mest uinnskrenkede frihet for de små nærings­ drivende, som han også fikk sine fleste tilheng­ ere blant. Han talte for desentralisering, både økonomisk og politisk, og var en svoren fiende både av staten og kirken („Gud, det er det on­ de!”). Men for øvrig stod han for tradisjonelle franske bygdesynspunkter. Kvinnens plass var i hjemmet, og familien var samfunnets grunnen­ het. Han var motstander av store byer, liberale­ re, jøder og utlendinger. Størst betydning fikk Proudhon som inspirasjonskilde for den syndi­ kalistiske bevegelsen.

arbeideren fremmed for seg selv, et fenomen som han beskrev med det hegelianske uttrykket Entfremdung („fremmedgjøring”). Engels’ miljø var enda mer solid borgerlig. Han var den eldste sønnen til en formuende bomullsfabrikant i Wuppertal. En tid oppholdt han seg i familiebedrif­ tens tjeneste i Manchester, der han med egne øyne kunne se den sosiale elendighet som den tidlige industrialismen skapte. Om dette skrev han også en oppsiktsvekkende bok, „Arbeiderklassens stilling i England” (1844). Da de to vennene i 1847 sluttet seg til det nystiftede kommunistiske forbund og påtok seg å skrive „Det kommunistiske manifest”, kan drivkraften neppe ha vært noe annet enn en ekte sosial indignasjon, kan­ skje blandet med skyldfølelse. I Marx’ tilfelle gjelder dette desto mer som hans radikale innstilling var en avgjørende hindring for en karriere i den prøyssiske universitetsverden. I tiden som kom, skulle Marx også føre en fattig til­ værelse som landflyktig sosialistagitator og fri­ lansjournalist, mens han forsøkte å stjele tid til det han betraktet som sitt vitenskapelige og politiske livs­

Bevæpnet med hakke ri­ ver Proudhon med raske hugg ned den private eiendomsretten. Politisk karikatur av Honoré Daumier.

menneskene om at sosialismens ideer var gode og riktige. Den utopiske sosialismen kom ikke i større grad til å påvirke det samtidige politiske hendelsesforløpet. Dens betydning for fremtiden var derimot stor. Utopistene foregrep mange av vårt eget århundres sosiale og moralske spørsmål, som kvinnens frigjøring, krig og fred, arbeidsbytte kontra arbeidsdeling, og rase­ diskriminering. Vår egen tids alternative bevegelser kan i høyere grad enn den moderne arbeiderbevegel­ sen betraktes som deres arvtagere.

Marx og Engels At arbeiderbevegelsen til slutt fikk en teoretisk klare­ re og mer virkelighetsforankret ideologi enn utopistenes sympatiske drømmebilder, skyldtes først og fremst to menn, Karl Marx (1818—83) og Friedrich Engels (1820—95). Den langsiktige innflytelsen som deres tanker har fått, kan paradoksalt nok bli en hind­ ring for forståelsen av dem. Den som vil trenge inn i dem, gjør klokt i å se bort fra det som hendte etterpå og betrakte dem i deres egen sosiale og kulturelle tidssammenheng. Ingen av marxismens to forgrunnsskikkelser had­ de det man pleier å kalle en proletær bakgrunn. Marx var advokatsønn fra Trier i det prøyssiske Rhinland. Han studerte jus, historie og filosofi i Ber­ lin og tok doktorgraden på en avhandling om Hegel. Senere redigerte han en opprinnelig liberal avis i Koln. Hans omvendelse til sosialismen foregikk på intellektuelt vis ved lesning av blant andre Saint-Si­ mons, Fouriers og Proudhons skrifter. I likhet med Fourier mente han å kunne se at industriarbeidet un­ der kapitalismen utarmet personligheten og gjorde

verk. Til tider var han avhengig av økonomisk støtte fra den trofaste og velsituerte Engels. Etter i tur og or­ den å ha blitt utvist fra Paris, Brussel og Koln, fikk han til slutt et fristed i London. Der kunne han i 1867 full­ føre første bind av sitt på mange måter mest tungt­ veiende verk, „Kapitalen” (de to gjenstående binde­ ne ble redigert og utgitt etter hans død av Engels).

„ Vitenskapelig sosialisme” Så langt kan Marx’ og Engels’ liv fortone seg lite mer­ kelig. På denne tiden vrimlet jo Europa av landflykti­ ge revolusjonære og samfunnsforbedrere. Men det som skilte Marx og Engels fra de fleste andre, var at de mente at det ikke var tilstrekkelig med gode ideer om hvordan fremtidssamfunnet skulle se ut. Det

Etter februarrevolusjonen i Paris i 1848 opp­ rettet man såkalte nasjonalverksteder som et middel til å virkeliggjøre Louis Blancs idé om alle borgeres rett til arbeid. Bildet viser et interiør fra skredderverkstedene i Clichy i Paris. Tresnitt i „Illustrated London News” 17.6.1848.

186_______ Tidens orm skifter ham

gjaldt først og fremst å danne seg et realistisk bilde av den sosiale virkelighet som skulle forandres. Og et slikt kunne man bare nå fram til gjennom tenkning og forskning. Marx og Engels drev derfor usedvanlig omfattende studier. Marx øste først og fremst av tre kilder: Hegels filosofi, den klassiske britiske nasjonaløkonomi og de franske sosialistenes skrifter. Men hele tiden forholdt han seg kritisk og selvstendig, utnyttet det brukbare og forkastet det unyttige og feilaktige. Om hans for­ hold til den hegelske dialektikken er det sagt at han vendte opp-ned på den. Hegel hadde stilt den på ho­ det, dvs. basert den på ideene — Marx stilte den på føttene: de reelle, „sansbare” forholdene. Det var denne forsker ambisjonen Marx og Engels siktet til da de talte om sin egen „vitenskapelige sosia-

Marxismen innebærer altså ikke i første rekke anbe­ falinger om hensiktsmessige samfunnsforhold, men påstander om de historiske lover som styrer samfun­ nets forandring. De klassiske økonomene gikk ut fra forestillingen om en uforanderlig menneskenatur. De økonomiske lovene gjaldt fordi menneskene var innrettet på en bestemt måte, for eksempel slik at de alltid forsøkte å vinne så store økonomiske fordeler som mulig. Marx benekter ikke at de økonomiske lover eksisterer, men mener at de bare gjelder for en bestemt samfunnsty­ pe, den kapitalistiske. Ifølge ham finnes det ikke noen generell menneskenatur, bare konkrete mennesker med vurderinger og handlingsmønstre som blir be-

lisme” i motsetning til forgjengernes sosiale utopier. De var tilstrekkelig vitenskapelig skolert til ikke å gjø­ re krav på å ha funnet endelige sannheter. At den po­ litiske teori stadig måtte forandres i takt med nye er­ faringer, var deres ofte uttalte overbevisning. Men forskningen var for dem ikke noe mål i seg selv. Den skulle tjene arbeiderklassen og den sosiale revolusjon. Denne streben kunne ta seg meget kon­ krete uttrykk som da Engels tilegnet seg omfattende militære kunnskaper som forberedelse til oppgaven som militær leder ved en fremtidig revolusjon.

stemt av de samfunn de inngår i. Like lite finnes det et „naturlig” samfunnssystem. Alle eksisterende sam­ funn er historiske foreteelser. De har oppstått av his­ toriske grunner og er dømt til i sin tid å gå under på grunn av sine indre motsetninger. Det gjelder også det kapitalistiske samfunnet. Forestillingen om historien som en fremadsøkende forandringsprosess med konfliktene som drivkraft hentet Marx fra Hegel. Men mens Hegel hadde sett ideer og idealer som drivkrefter, tok Marx utgangs­ punktet i det praktiske arbeid, i produksjonen.

Den materialistiske historieoppfatningen

Marx og Engels studerer et nytt nummer av „Neue Rheinische Zeitung”, den liberale avisen i Koln som Marx redigerte en kort tid i begynnelsen av 1840-årene. Maleri av E. Sapiro.

187

I mange år fristet Marx i likhet med mange av da­ tidens samfunnskritikere en intellektuell vagabondtilværelse forskjelli­ ge steder i Europa, til han endelig fant et per­ manent tilfluktssted i London. På denne teg­ ningen av den sovjetiske kunstneren N. Zjukov ser vi ham sammen med Engels på en gate i en by i Sveits.

I ethvert historisk tidsavsnitt disponerer mennes­ ket over en viss teknikk, visse „produktivkrefter”, og ved hjelp av dem fremstiller det de produkter det be­ høver. Ifølge Marx er det produktivkreftene som stort sett bestemmer hvordan „produksjonsforholdene ” — det nettverk av sosiale relasjoner som til sammen ut­ gjør samfunnet — skal se ut. En vannmølle gir et føy­ dalsamfunn, en dampmølle et kapitalistisk samfunn. Når produktivkreftene har nådd et visst utviklingsstadium, oppstår det et overskudd. Produksjonen blir større enn det som behøves for å opprettholde livet. Dermed begynner en kamp om hvem som skal få dis­ ponere over dette overskuddet. Striden blir ført mel­ lom grupper av mennesker, klasser. Den som seirer, etablerer seg som herskende klasse. Det betyr ikke bare at denne har den politiske makten, men også at hele samfunnet, kultur, lov og rett, moral og religion — blir gjennomsyret av dets idealer og vurderinger. Når produksjonsforholdene og produktivkreftene er vel tilpasset til hverandre, befinner et samfunn seg i likevekt. Men plutselig hender det at teknikken gjør fremskritt, slik at samfunnsorganisasjonen ikke leng­ er svarer til de nye produktivkreftene. Vi kan tenke på 1700-tallets Frankrike, der handelskapitalisme og manufakturindustri skapte en selvbevisst borgerklas­ se, mens det politiske system var skåret til for et eldre føydalsamfunn. I en slik situasjon inntreffer en sosial revolusjon. Den kan, som det franske eksemplet viser, bli temme­ lig voldsom, men den behøver ikke bli det. For Marx er en revolusjon ikke nødvendigvis en blodig omstyrtning, men en gjennomgripende forandring som ska­ per et kvalitativt annerledes samfunn. Revolusjonen innebærer at de nye produktivkreftenes bærere gri­ per makten og blir den herskende klasse. Produktivkrefter og produksjonsforhold kommer igjen i har­ moni. Når Marx så tilbake på Vest-Europas historie, mente han å kunne se hvordan en rekke samfunnsty­ per hadde avløst hverandre i lovmessig rekkefølge. Oldtidens slavesamfunn var blitt etterfulgt av mid­ delalderens føydalsamfunn, og dette i sin tur av det kapitalistiske samfunn. Forestillingen om at ethvert

folk på jorden måtte gjennomgå nettopp disse stadie­ ne, avviste han imidlertid uttrykkelig. Marx så som kjent fram mot nok en sosial revolu­ sjon som skulle styrte det kapitalistiske system. Men denne revolusjonen ville ikke komme til å ligne noen annen i historien. Alle tidligere revolusjoner hadde ført nye herskerklasser til makten. Men proletariatet, den nye klassen som ville trenge bort det herskende bursjoasiet, hadde ingen klasse under seg å beherske. Dets maktovertagelse ville derfor bli innledningen til en ny tid da all klasseundertrykkelse hadde opphørt fordi det ikke lenger fantes klasser. Proletariatets his­ toriske rolle var gjennom sin klassekamp å sparke opp døren til Utopia. Slik er i korthet den historieforklaringen som er blitt kalt den materialistiske. Begrepet har naturligvis

Das Kapital. Kritik der politisclien Orkouuiuie.

„Det er trolig den tyngste stein som er blitt slynget mot kapitalismen, ” skrev Marx i 1867 da første del av „ Kapitalen ” var kom­ met ut. Det lyder nesten som en vits, for „ Kapita­ len” er med sine 2521 si­ der Marx ’ mest tungt­ veiende verk i mer enn en forstand. Der analyse­ rer han den kapitalistiske økonomien og skisserer grunntrekkene i en etterkapitalistisk, sosialistisk økonomi.

Den 16. august 1867 klokken to om ettermid­ dagen kunne Marx i brev til vennen Engels fortelle at første bind i „ Kapita­ len ” var ferdig: „Det er deg og bare deg jeg kan takke for at dette ble mu­ lig. .. jeg omfavner deg, full av takknemlighet!” Brevet er et eksempel på det tysk-engelske blan­ dingsspråket Marx la seg til i London-årene.

ikke noe med såkalt praktisk materialisme og heller ikke så mye med den filosofiske materialisme å gjøre. Det Marx vil si, er at den materielle produksjon — ikke ideer og idealer — gir rammen for de historiske begivenheter. Dette innebærer likevel ikke at Marx betraktet ide­ er, idealer og politisk handling som betydningsløse, eller at han ville oppfordre mennesker til å sitte med hendene i kors og passivt vente på revolusjonens store komet. Ideene og politikken er ingen rene speilbilder av de økonomiske forhold. Innenfor den ytre ramme som disse gir, finner det sted en stadig vekselvirkning mellom den materielle «basis” og den «ideelle” over­ bygningen.

188

Fratatt produksjonsmid­ lene og som regel også de mulighetene til selvber­ ging som de fattige had­ de hatt i tidligere genera­ sjoner, stod arbeideren i det kapitalistiske indu­ strisamfunnet vergeløs overfor økonomiske kri­ ser. „Den svarte fredag­ en” på London-børsen i 1866, „Illustrated Lon­ don News”.

Arbeidet som kilde til all velstand var grunntan­ ken i Marx’ tilsynelaten­ de så kompliserte verdilære. Men han var ikke alene om den. Den voks­ te spontant fram av ar­ beiderklassens bevissthet og fikk også kunstneris­ ke uttrykk, som her på Ford Madox Browns maleri „Arbeid” (1850).

Selv om Marx overfor utopistene hevdet at det fan­ tes bestemte grenser for hva man kunne oppnå i en viss situasjon, understreket han alltid i ord og hand­ ling aktivitetens betydning. Det aktive menneske er en avgjørende del av det som hender i historien.

Kapitalen, utsugingen og akkumulasjonen Like viktig som historien var for Marx, like vesentlig var det for ham å forstå hvordan det samtidige kapita­ listiske samfunn fungerte og hvilken vei det tok. Hans tanker om disse spørsmålene finner man først og fremst i «Kapitalen”.

Det karakteristiske for kapitalismen er ifølge Marx at enkelte næringsdrivende i konkurranse med hver­ andre og gjennom arbeid av frie lønnsarbeidere, fremstiller varer som de håper å kunne selge med pro­ fitt; mesteparten av denne blir så investert i nye virk­ somheter som gir enda større fortjeneste. Men hvor­ dan oppstår profitten? Svaret på dette spørsmålet hentet Marx fra Ricardos verditeori, som gikk ut på at en vares bytteverdi på markedet bestemmes av den arbeidstiden som un­ der bestemte tekniske og organisatoriske betingelser går med for å fremstille varen. I verdien inngår også det «akkumulerte arbeid” som er lagt ned for å frem­ stille de råvarer og maskiner som varen fremstilles ved hjelp av. Av dette trekker Marx den slutning at arbeid er kilden til all velstand, og at arbeideren er skaperen av alle verdier. Men av disse verdiene får arbeideren bare beholde en del, vanligvis så mye som er nødvendig for at han skal kunne holde seg selv og sine i live og dermed sør­ ge for «reproduksjonen”, arbeidskraftens gjenvekst. Resten, «merverdien”, blir bedriftseierens profitt. Når kapitalisten tar en profitt, berøver han altså samtidig arbeideren for en del av hans arbeidsresultat — han utsuger ham. Dette skjer i hvert fall ikke i første omgang av ondskap og gjerrighet, men av tvang: Gjør han det ikke, blir han utkonkurrert. Blant annet derfor tror ikke Marx at kapitalismen kan avskaffes gjen­ nom et statskupp (som Blanqui) eller gjennom vel­ mente reformer (som utopistene før og reformistene etter ham). Ifølge Marx har utsuging i forskjellige former fore-

189 kommet i alle historiske samfunn, men under kapita­ lismen øker den uavbrutt, til forskjell fra for eksempel i føydalsamfunnet. Årsaken til dette er at den kapita­ listiske økonomien krever stadig vekst og hele tiden økende fortjeneste. Av dette følger det ikke nødven­ digvis at arbeiderne får det dårligere i absolutt betyd­ ning, men de får under alle omstendigheter en relativt sett stadig mindre del av den stadig større produksjo­ nen som den moderne industri gjør mulig. Sett fra en annen synsvinkel innebærer utsugingen at kapital i store mengder samles — akkumuleres — i hendene på vellykkede næringsdrivende. Ved kon­ kurransen blir imidlertid de svakere industriherrene slått ut, og kapitalen blir konsentrert på stadig færre personer. Dette innebærer at flere og flere små indu­ striherrer, kjøpmenn, håndverkere og bønder tapper sine produksjonsmidler og blir henvist til å søke sitt utkomme som lønnsarbeidere eller tjenestemenn. Samtidig med at kapitalkonsentrasjonen muliggjør en sterkt økt produksjon, synker massenes kjøpekraft på grunn av utsugingen og proletariseringen, etter­ spørselen minker og fortjenesten får en tendens til å avta. Resultatet blir bedriftsnedleggelser, kriser og en arbeidsledighet som presser inntekter og kjøpekraft ytterligere ned.

Klassekamp og revolusjon Kapitalismen, som opprinnelig hadde vært dynamisk og skapende, blir på denne måten en hindring for ut­ vikling og fremskritt. Produktivkrefter og produk­ sjonsforhold kommer i motsetning til hverandre, noe som konkret innebærer at klassekampen blir skjer­ pet. I samme takt som utsuging og konsentrasjon øker, blir arbeiderne stadig mer klassebevisste. Sam­ tidig slutter deler av middelklassen og intelligentsiaen seg til proletariatet. I denne situasjonen bryter revolusjonen ut. Arbei­ derklassen griper makten i staten, som inntil da har vært et organ for borgerskapet til å beherske arbei­ derne med. Produksjonsmidlene blir overtatt av sam­ funnet. Hvordan maktovertagelsen skal skje, finnes det ulike uttalelser om av Marx. Omkring 1848 synes han å ha trodd at de borgerlige opprørene som han var vitne til, ville utvikle seg til proletære revolusjo­ ner. Senere håpet han at det ville bli mulig for arbei­ derne i land som Storbritannia og USA å oppnå sine mål på fredelig måte. Med hensyn til demokratiet var Marx imidlertid al­ dri i tvil om målet. Han betraktet det som selvfølgelig at det skulle være stemmerett og demokrati i det so­ sialistiske samfunnet. Allerede i manifestet skriver han at „det første skritt i arbeiderrevolusjonen er å... erobre demokratiet”. Når han betegner overgangsfa­ sen nærmest etter revolusjonen som „proletariatets diktatur”, må det sees på bakgrunn av den vanlige so­ sialistiske oppfatningen om at proletariatet utgjorde, eller ville komme til å utgjøre, et overveldende flertall av befolkningen.

Schumpeter om Marx Den kjente nasjonaløkonomen Joseph Schumpeter (1883—1950) har foretatt følgende vurdering av Marx’ innsats som samfunnsforsker: „Den marxistiske analysen var den eneste økonomiske teorien fra denne perioden som representerte noe virkelig fremskritt. Hverken dens antagelser eller dens teknikk gårfrifor alvorlige inn vendinger... Men den storslagne visjonen av en iboende naturlig utvikling av det økonomiske forløp — som på en eller annen måte fungerer ved akku­ mulasjon, på en eller annen måte ødelegger både konkurranse-kapitalismens økonomi og dets samfunn, på en eller annen måte gir opphav til en uholdbar samfunnssituasjon som en ny samfunnsorganisasjon på en eller annen måte blirfødt av—den blir stående når den verste kri­ tikken har gjort det den kan. Og det er dette faktum, og bare dette fak­ tum, som gjør at vi må anerkjenne Marx som en av de store økonomis­ ke analytikerne. ” („History of Economic Analysis”, 1954.)

Det er også viktig å merke seg at proletariatets dik­ tatur ikke var det endelige mål. Definisjonsmessig var staten for Marx et instrument for klasseundertrykkelse og ville „visne bort” sammen med klassesamfun­ net. Den ville med Engels’ ord bli en museumsgjenstand i likhet med bronseøksa og rokken. Dermed vil­ le forutsetningen for alt diktatur, også proletariatets, bli opphevet. For menneskeheten innebar revolusjo­ nen spranget fra nødvendighetens rike og inn i frihe­ tens. Men Marx og Engels synes ikke å ha trodd at alt or­

Marx om revolusjonen „ Samtidig med det synkende antall kapitalmagnater, som har mulig­ heter til å monopolisere og tilvende seg alle fordelene av denne sam­ funnsutviklingen, øker på den annen side utbyttingen av massene, de­ res elendighet, slaveri og fornedrelse. Men også forbitrelsen øker hos den stadig voksende arbeiderklassen, som samtidig blir skolert, sammensveiset og organisert som en følge av den kapitalistiske produksjonsmåtens egen mekanikk. Kapitalmonopolet blir en lenke for den produksjonsmåten som har vokst fram under dets eget herredømme. Produksjonsmidlene blir sentralisert, og arbeidets sosiale karakter ut­ vikles, inntil produksjonsprosessen ikke lenger får plass innenfor det kapitalistiske skallet. Det blir sprengt. Den kapitalistiske eiendoms­ rettens time slår. Ekspropriatørene blir selv ekspropriert. ” (Karl Marx: „Kapitalen”, bind 1, 1867.)

ganisert samfunnsliv i større skala ville komme til å opphøre. Deres utopi er ikke anarkistenes små, frie enheter. Tvert imot skal en av det nye samfunnets for­ deler være at det muliggjør „en samfunnsmessig pro­ duksjon etter en forutbestemt plan” (Engels). Mer konkret har hverken Marx eller Engels uttalt seg om sitt tusenårsrike. De unngikk å „lage en oppskrift for fremtidens suppekjøkken”.

Borgernes stat?

„Europas allierte herske­ re i 1814”. Maleri av T. Phillips. Fyrster, embets­ menn og militære behers­ ket i 1815 fremdeles det politiske systemet i de fleste land. I hvilken grad dette ble forandret i den følgende mannsalde­ ren, blir diskutert i dette kapitlet.

I de aller fleste europeiske stater skjed­ de det meget store forandringer i det politiske system i perioden 1815—70. Stort sett var retningen klar — mot mer parlamentarisme og større deltagelse i beslutningsprosessene av stadig brede­ re samfunnslag. De fleste historikere har tolket dette forløpet slik at det var den vellykkede borgerklassen som gjennom mer eller

mindre hard kamp mot den gamle føy­ dale orden overtok statsmakten. Men denne tolkningen har ikke fått stå uimotsagt. Vi skal nå studere den poli­ tiske utviklingen i de forskjellige euro­ peiske land for om mulig å finne et svar på spørsmålet om og i såfall i hvilken betydning uttrykket "borger­ nes stat” korrekt beskriver det politiske system i 1800-tallets Europa. I tiden 1815—30 befant de borgerlige liberale krefte­ ne seg så godt som overalt i Europa i en svak stilling. De som satt ved makten, var personer og grupper som på en eller annen måte representerte det gamle førrevolusjonære systemet. I Frankrike var det den ær­ verdige bourbonske kongefamilien, i England toryene, i Tyskland, Italia og på Pyreneerhalvøya i de beste — men langt fra alle — tilfeller opplyste despoter, i Sverige-Norge den nå meget konservative, tidligere jakobinergeneralen Karl Johan, og i Danmark Frederik VI, en autoritær, men riktignok folkelig og frede­ lig eksersisfantast over standhaftige tinnsoldater. Og sist, men ikke minst, ble Østerrike styrt av den man­ nen som fremfor alle andre preget tiden og systemet, nemlig Clemens von Metternich.

Demningen Det alle disse var ivrig opptatt av, var å bygge opp en demning mot det de oppfattet som en stigende flod­ bølge av jakobinisme og gudløshet, revolusjon og konspirasjon. Hensikten var i alle gode og hederlige, men fremfor alt i alle makthavende og formuende menneskers interesse å hindre en gjentagelse av de

191

Den utidsmessige Metternich Fyrst Clemens Wenzel Nepomuk Lothar Mettemich (1773—1859), østerriksk „hus-, hoffog statskansler”, var i mangt en fremmed for sin egen tid, og det hører til historiens mange merkverdigheter at han kom til å dominere Europa i det lange tidsrommet 1815—48. Egentlig hørte han hjemme i 1700-tallets aristokratiske, rasjo­ nalistiske verden. Han forstod seg like lite på romantikk som på industri og liberalisme. Avskydd som han var av samtidens liberale og nasjonalister, ble han også for historikerne lenge en inkarnasjon av sensur og polititerror. Og hans drøm om et uforanderlig Europa var i sannhet en tragisk illusjon. Selv betraktet han seg som skaper av en or­ den som var en forutsetning for sann frihet, en frihet som ikke utartet til tyranni. På det punk­ tet har han vunnet en viss forståelse hos den ge­ nerasjon av historikere som har opplevd nasjonalismens og revolusjonenes ytterste konse­ kvenser. Metternich gav tross alt Europa en av de lengste fredsperiodene i dets historie. forferdelige begivenhetene som den eldre generasjon var blitt tvunget til å gjennomleve: den indre terroren og de ytre krigene. Det politiske system som ble skapt på denne må­ ten, går i historiebøkene under navnet reaksjonen. Rent språklig innebærer dette ordet at man ville dreie viserne på tidens hjul tilbake og gjenopprette de for­ hold som hadde hersket før den store revolusjonsepoken mot slutten av 1700-tallet. Så langt gikk man imidlertid sjelden eller aldri. Det politiske mønstret varierte i virkeligheten betydelig. I revolusjonens kjerneland Frankrike fantes det altfor mange innflytelsesrike personer som hadde dratt nytte av nyordningen til at man kunne vende til­ bake til det gamle. Til dem hørte innehaverne av kon­ fiskert kirkejord og medlemmene av den nye adelen som Napoleon hadde skapt. Men det var også forhen­ værende emigranter, hoffolk, adelsmenn og prester som tørstet etter hevn og krevde oppreisning for den urett de hadde lidd. Den nye kongen Ludvig XVIII og hans nærmeste menn så det som sin oppgave å megle og forsone. Den nye forfatningen som Ludvig gav sitt folk i nåde, inne­ bar ikke noe nytt enevelde. „Kartet” fra 1814 gav Frankrike et parlamentarisk system som minnet om Englands — med en begrenset kongemakt, et arvelig overhus og et underhus som det ville være misvisende å kalle folkevalgt. Stemmeretten var begrenset til den absolutte økonomiske overklassen, og innen denne igjen til storgodseierne. Antallet stemmeberettigede i hele Frankrike var i tidsrommet 1815—30 aldri mer enn 100 000.

Det politiske liv som kunne leves innenfor denne rammen tok form av en dragkamp mellom et reaksjo­ nært aristokrati — „mer kongelig enn kongen selv” — og et storborgerskap som ville slå ring om den næringsfrihet som revolusjonen hadde skapt. Fram til Ludvig XVIIIs død i 1824 dominerte de moderate kreftene. Tronskiftet førte de uforsonlige kontrarevolusjonæres leder Karl X til makten, og politikken fikk en høyredreining som skjerpet motsetningene til det ytterste. Like lite som i Frankrike var et kongelig enevelde aktuelt i Storbritannia. Derimot dominerte godseier­ ne i parlamentet slik som i Frankrike, og utnyttet sin makt til å drive igjennom en lov som hevet importtollen på korn slik at import ble umulig hvis ikke prisene steg til et visst nivå. Denne klassepolitikken rammet først og'fremst næringsdrivende og arbeidere hardt. I Tyskland, med dets lite utviklede industri og sva­ ke borgerklasse, var reaksjonen enda sterkere. Øster­ rike — „ Europas Kina” — stod som et symbol på or­ den og uforanderlighet, og kontrollerte de andre tys­ ke statene. I Europas økonomiske periferi, Øst- og Sør-Euro­ pa, rådde et nesten uinnskrenket konge-, adels- og prestevelde, bortsett fra ett eneste viktig unntak. Det var Polen, der herskeren — den russiske tsar Aleksan­ der I — hadde bestemt seg for å gjøre et liberalt ekspe­

riment. I noen år hadde landet en valgt riksdag med etter tidens oppfatning meget demokratiske stemmerettsregler, trykke- og religionsfrihet og en vestlig in­ spirert lovgivning.

Flodbølgen Mens de styrende bygde demninger, steg revolusjo­ nens flodbølge. Under overflaten gikk det under-

Fyrst Clemens von Met­ ternich, utenriksminister i det habsburgske keiser­ riket 1809—48. Han har gått inn i historien som personifikasjonen av eneveldet, reaksjonen og politistaten, men var kanskje noe bedre enn sitt rykte.

„ Markedet i 'Warszawa”, fargelagt trykk fra 1820. I Øst-Europa foregikk vareproduksjon og han­ del fremdeles i tradisjo­ nelle former, og det var ikke plass til et tallrikt og selvbevisst borgerskap som kunne stille krav om politiske forandringer.

192__________ Borgernes stat?

strømninger av protest, frihetsideer og sammensver­ gelser. De romantiske revolusjonære og de hemmeli­ ge, samfunnsomstyrtende brorskapene — slike som de italienske carbonari — var et blodrødt islett i den svarte tidsveven. Bare i Storbritannia, som var det ledende industri­ landet, hadde opposisjonen en bred folkelig forank­ ring. Kornlovene økte matprisene, og samtidig kom en industriell lavkonjunktur med lønnsreduksjoner og arbeidsledighet. Industriherrer og arbeidere reiste seg i protest mot den herskende godseierklassen. 11819 satte regjeringen inn kavaleri for å knuse en kjempedemonstrasjon på St. Peter’s Fields i Man­ chester. 80 000 deltagere demonstrerte for alminne-

Den 23. mars 1819 myr­ det en ung patriotisk teo­ logistudent, Karl Sand, den konservative og russiskvennlige dramatike­ ren og journalisten Au­ gust Kotzebue i Weimar. Mordet utløste en bølge av mottiltak som inn­ skrenket ytringsfriheten over hele Tyskland.

Under til høyre: Student­ opprør i Milano i 1821. 1820-årenes revolusjonsbølge oppstod på Pyreneerhalvøya og spredte seg til Italia. 1 kongeriket Napoli tok liberale militære makten og gav landet en fri for­ fatning. Men følgen ble et opprør i Palermo (bil­ det), der sicilianerne ville benytte anledningen til å frigjøre seg fra Napoli. Uenighet mellom de re­ volusjonære gjorde det lett for Østerrike å gjen­ opprette den gamle ord­ ningen.

lig stemmerett, årlige valg til Underhuset og opphe­ velse av kornlovene. Elleve personer ble drept og ca. 400 skadd. Opposisjonen gav begivenheten navnet Peterloo, med en ondskapsfull hentydning til Waterloo. Året etter klarte politiet å pågripe en gruppe re­ volusjonære i Cato Street i London. De hadde plan­ lagt å drepe hele regjeringen under en middag. Toryregjeringen reagerte mot den sosiale uroen

Den almene revolusjonsredselen omkring 1820 fikk de styrende selv i det tradisjonelt liberale Stor­ britannia til å innskren­ ke ytrings- og trykkefri­ heten, noe opphavs­ mannen til denne kari­ katuren protesterer mot på det kraftigste.

med strenge straffer og harde tvangslover, som førte til en kraftig innskrenkning av ytrings- og trykkefri­ heten. Men den innledet også en forsiktig reformpoli­ tikk, som vi skal komme tilbake til senere (s. 198 ff). På kontinentet ble de revolusjonære bevegelsene fortsatt hovedsakelig holdt oppe av små over- og middelklassegrupper som var grepet av tidens fri­ hetsideer. I Tyskland dannet studenter ved de mange univer­ sitetene politiske foreninger som alle kaltes Burschenschaften, samt såkalte Tumvereine, en slags pa­ triotiske gymnastikklubber. De ville skape et sterkt forent og fritt Tyskland med sosial likhet, bygd på en selveiende bondestand etter skandinavisk mønster. I 1817 feiret Burschenschaftbevegelsen 300-årsjubileet for Luthers teser med en kongress i Wartburg, der man holdt patriotiske taler og brente reak­ sjonære bøker. Godt og vel ett år senere ble den kon­ servative og russiskvennlige forfatteren August Kot­ zebue myrdet av en patriotisk student. Metternich svarte med å samle representanter for de tyske statene til et møte i Karlsbad. Man besluttet å oppløse Burschenschaft- og turnforeningene, og uni­ versitetene ble stilt under streng statskontroll. Studie­ reiser til utlandet ble nøye kontrollert, og pass ble ut­ stedt bare til garantert vennligsinnede. Mest aktiv, men også svakest, var den revolusjo­ nære bevegelsen i Europas mest tilbakeliggende og perifere deler. I Portugal, Spania og de forskjellige italienske statene brøt det omkring 1820 ut en bølge revolter mot det kongelige eneveldet. De var som re­ gel anført av adelige offiserer som gav sine soldater ordre om å følge seg og ofte ble adlydt. I mangel av folkelig støtte ble disse opprørene vanligvis slått ned, av og til ved hjelp av utenlandsk intervensjon.

Dekabristene En revolt av samme type var det såkalte dekabristopprøret i den russiske hovedstaden St. Petersburg i desember 1825. Noen sammensvorne radikale offi­ serer forsøkte å utnytte den forvirringen som oppstod ved budskapet om tsar Aleksander Is plutselige død til å sette i verk et statskupp.

__________ 193 Borgernes stat?

Russland var et dypt konservativt godseier- og bondeland, men i St. Petersburgs salonger disku­ terte den unge overklas­ sen tidens mest radikale ideer og kunne iblant gå fra ord til handling, som dekabristopprøret viser.

Dekabristenes politiske hensikter var uklare og delvis motstridende. Formelt gav de uttrykk for at de kjempet for tronfølgeren Konstantins rettigheter overfor dennes yngre bror Nikolai. Det påstås at de lot sine soldater rope „Konstantin og konstitusjon!” i troen på at konstitusjon var Konstantins gemalinne. Opprøret ble slått ned etter en kortere ildgivning. Fem ledere ble hengt og mange hundre deportert til Sibir. De deltagende soldatene måtte løpe spissrot, til dels med dødelig utgang. På kort sikt ble det viktigste resultatet av opprøret at reaksjonen ble skjerpet. Det ble mulig å arrestere og deportere mistenkte uten rettsbeslutning. Særlig nøye overvåket ble utlendinger og universitetsutdannede. De intellektuelle ble i stadig større grad en gruppe som ble stående utenfor samfunnet og var til­ bøyelig til revolusjonære holdninger og komplotter. Det var blitt skapt noe viktig og skjebnesvangert for fremtiden i Russland — én tradisjon i undertrykkelse og en annen i annerledes tenkning.

Het sommer i Paris — juli 1830 26. juli 1830 kunne man i „Bulletin de Paris” lese en uttalelse av byens politisjef: „Den fullstendigste ro hersker stadig i alle deler av hovedstaden.” Men alle­ rede samme kveld og enda mer neste dag ble gater og

torg i sentrum fylt av demonstrerende menneskemas­ ser. Steinkasting mot utkommanderte tropper ble be­ svart med skyting, og om morgenen den 28. juli rap­ porterte den militære øverstkommanderende Auguste Marmont til Karl X: „Dette er ikke lenger et opprør; det er en revolusjon.” Arbeidere strømmet inn fra forstedene, og barri­ kader ble bygd; i tre dager kjempet man på gatene og et tusentall mennesker mistet livet. Så begynte trop-

Frankrike: statsformer og statssjefer 1815—48: Kongedømme Konger: Ludvig XVIII 1814-15,1815-24 Karl X 1824-30 Ludvig Filip 1830—48 1848—52: Republikk („Den annen repub­ likk”) President: Ludvig Napoleon Bonaparte 1852—70: Keiserdømme („Det annet keiser­ dømme”) Napoleon III

194

De revolusjonære går til angrep mot Hotel de Vil­ le i Paris den 28. juli 1830.

På Delacroix’ klassiske maleri „Friheten på bar­ rikaden "finner man re­ presentanter for de tre gruppene som er blitt be­ traktet som hovedaktører i julirevolusjonen i 1830: arbeidere, borgere og studenter. 1 lys av nyere forskning burde arbeide­ ren ha fått en mer sentral plassering enn Delacroix har gitt ham.

pene å desertere, Louvre og Tuileriene ble stormet. Karl X abdiserte og flyktet til England, og en slekt­ ning av ham — prins Ludvig Filip av Orléans — ble til­ budt kronen. Den gamle regjeringen ble arrestert, og en ny, provisorisk, ble innsatt. Frankrike fikk et nygammelt flagg, trikoloren, istedenfor bourbonernes hvite fane. Julirevolusjonen i 1830 var siste fase i en politisk

krise som ble utløst av noe de liberale oppfattet som et forsøk fra de reaksjonære kretsene omkring kongen på å gjenopprette de forhold som hadde hersket før revolusjonen. Nasjonalgarden med tradisjoner fra 1789 var blitt oppløst, de adelige emigrantene var blitt tilkjent en skadeerstatning i form av livrenter på til sammen 30 millioner francs årlig for de eiendom­ mene som var blitt beslaglagt under revolusjonen, helligbrøde var blitt belagt med dødsstraff, og prester hadde begynt å overta undervisningen i skolene. Alt dette utfordret den liberale opposisjonen sam­ tidig med at de høyborgerlige gruppene økte i omfang og betydning i takt med industrialismens landevin­ ninger. En konfrontasjon syntes før eller senere uunngåelig. Den kom etter at venstreopposisjonen anført av bankierene Jacques Laffitte og Casimir Perier hadde tilføyd den konservative regjeringen et sviende nederlag i et valg til det nedre, valgte kamme­ ret. Kongen svarte med å utstede de såkalte juliordonnansene: Det nyvalgte kammeret ble oppløst før det hadde rukket å tre sammen, valgloven ble for­ andret slik at stemmeretten ble innskrenket for by­ borgere, særlig advokater og forretningsmenn, og aviser ble forbudt å komme ut uten spesiell tillatelse. Den sistnevnte bestemmelsen truet ikke bare den

En borgerkonge? Ludvig Filip av Orléans, franskmennenes kon­ ge 1830—48, er gått over i historien som „borgerkongen”. Den kjente liberale skribenten Alexis de Tocqueville så i ham den parisiske borger legemliggjort med dyder og feil: regel­ messige vaner, enkelhet, ordenssans, høflighet og omtenksomhet, men også praktisk materia­ lisme, manglende interesse for kunst, litteratur og overhodet for tilværelsens åndelige sider, overdreven økonomisk sans og en skeptisisme på grensen til kynisme. Som konge la han vekt på en folkelig fremtreden, kledte seg som en borger i surtout (en forgjenger til den mørke dressen) og bar paraply. Men sosialt hørte han hjemme i aristokratiet og var en av Frankrikes største jordeiere. Hans hoffhold i Palais-Royal før tronbestigelsen sies å ha overtruffet Karl Xs i Tuileriene. Som konge holdt han seg innenfor rammen av for­ fatningen, men våket like nøye som noen bour­ boner over kongemaktens rett.

iverksette offentlige arbeider. Arbeiderne skulle få rett til å organisere seg og forhandle med arbeids­ giverne. Revolusjonen hadde også et nasjonalistisk innslag. Man ville gjenopprette Frankrikes „ære”. Man mente at bourbonerne, som hadde hatt forbindelser med den engelske arvefienden, hadde sviktet denne æren, og man ønsket å få revansj for nederlaget i 1815. I likhet med så mange andre revolusjonære i histo­ rien var både borgere og arbeidere egentlig ganske konservative. De kjempet for det som var gammelt og velprøvd, til forsvar for rettigheter som var eller ble ansett for å være truet. Revolusjonens politiske resultat ble også nærmest en konsolidering av Frankrike i samsvar med „kartet” fra 1814. Det konstitusjonelle monarki fikk bestå; Ludvig Filip, den nye kongen, lovte å respektere grunnloven. Republikanernes leder La Fayette, den nå aldrende helten fra den amerikanske og den fran­ ske revolusjon, bidrog til denne løsningen ved at han overfor en stor folkemengde omfavnet Ludvig Filip på rådhusbalkongen. Pressen ble atter fri og stemme­ retten noe utvidet, slik at 167 000 franskmenn nå fikk stemmerett sammenlignet med 94 600 tidligere. De utgjorde omkring vel tre prosent av landets voksne mannlige befolkning.

liberale pressens frihet, men tok også levebrødet fra journalister og typografer. De første sammenstøtene kom da politiet begynte å beslaglegge opposisjonelle avisers lokaler og trykkpresser.

„Kong Pære” ble Ludvig Filip kalt på grunn av en karikatur av Charles Philipon i vittighetsbla­ det „Le Charivari”, der borgerkongen skrittfor skritt blir forvandlet til en pære.

En borgerlig revolusjon? Julirevolusjonen er tradisjonelt blitt betraktet som et klassisk eksempel på en „borgerlig” revolusjon. Men i lys av senere forskning fremstår den ikke i første rek­ ke som et verk av liberale opposisjonspolitikere og avismenn. Blant dens falne helter finner vi et forbau­ sende lite antall som hadde borgerlige yrker. På den annen side ble barrikadene heller ikke i noen stor ut­ strekning bemannet av unge studenter eller av utsultede, desperate filleproletarer. De fleste som deltok i kampen var voksne, veletablerte, lesekyndige hånd­ verkere eller yrkesarbeidere. At slike grupper grep til våpen, må sees på bakgrunn av at Frankrike i slutten av 1820-årene ble herjet av en økonomisk krise med stor arbeidsløshet og drastisk økte matvarepriser, og av de vanskelighetene som den voksende industria­ lismen skapte for mange håndverks- og yrkesutdannede. Den friheten arbeiderne kjempet for, var en annen enn den de borgerlige politikerne søkte. For dem in­ nebar friheten retten til å utøve det yrke de var utdan­ net til for en lønn som det gikk an å leve på. Den kun­ ne også bety at regjeringen forbød importen av arbeidssparende maskiner og utviste utenlandske ar­ beidere som konkurrerte med de franske. Om nød­ vendig burde staten sørge for sysselsettingen ved å

__________ 195 Borgernes stat?

Julimonarkiet — „et plankegulv lagt på en vulkan” Slik har den kjente amerikanske historikeren R.R. Palmer beskrevet det politiske system som julirevo­ lusjonen skapte. Plankegulvet var regjeringen, parla­ mentet med de to kamrene, de 167 000 stemmebe­ rettigede, alt det som gikk under navnet „le pays le­ gal” — lovens land. Vulkanen var resten av nasjonen, en urolig, gjærende masse som stadig truet med å for­ vandles til en ny revolusjonær lavastrøm.

196__________ Borgernes stat?

Under julimonarkiet ut­ kjempet den væpnede franske arbeidergarden gjentatte ganger regelret­ te kamper mot regjeringstroppene. Republi­ kanske arbeidere frem­ stiller chassepot-gevæ­ rer i Lyon.

Julimonarkiet har som regel vært betraktet som den franske borgerklassens gullalder. Karl Marx gav høsten 1849 Ludvig Filips nylig falne regime følgen­ de ettermæle: „En fraksjon, de store jordeierne, had­ de regjert under restaurasjonen og var således legitimister (= tilhengere av de fordrevne bourbonerne). Den andre — finansaristokratene og de store industri­ herrene — hadde regjert under julimonarkiet og var følgelig orléanister.” Altså: jordeiere/legitimister mot storborgere/or­ léanister. Helt feilaktig er dette bildet ikke. Men vir­ keligheten er som vanlig mer komplisert enn den pe­ dagogiske forenklingen. Blant regjerings- og parla­ mentsmedlemmene og de høyere embetsmennene fantes det faktisk flere godseiere og byråkrater enn bankierer og industrimenn. I virkeligheten gikk det ikke noen klar grense mellom disse gruppene, siden det å eie jord fremdeles gav prestisje og forretnings­ menn som gjorde det godt, gjerne la seg til med gods på landet. Blant rene toppolitikere møter man riktig­ nok finansmenn som de allerede nevnte Laffitte og Perier, men også embetsmenn og lærde som histori­ kerne Thiers og Guizot. Det som forente alle disse, var langt mer enn det som skilte dem. De utgjorde en opphøyet borgerklas­ se over den brede massen. De var fritatt for materiell nød og hardt kroppsarbeid, de kunne kjøpe seg fri fra

militærtjeneste, og de hadde takket være den begren­ sede stemmeretten monopol på politisk innflytelse og i praksis også på høyere utdannelse for sine barn. Dette hindrer ikke at visse høyborgerlige grupper hadde de politiske hovedrollene: bankierer med mange statsobligasjoner, gruveeiere, interessenter i det ekspanderende jernbanenettet og i en viss ut­ strekning også mer vanlige industridrivende og storkjøpmenn. Politikkens innhold ble hovedsakelig bestemt av

disse gruppene og deres interesser, som slett ikke be­ høvde stå i strid med jordeiernes. De store arbeidsgi­ verne innen industri og jordbruk var således lenge li­ ke interessert i høye vernetoller mot utenlandsk kon­ kurranse. Det fantes noe dobbelttydig i arbeidsgiver­ nes bekjennelser til den økonomiske liberalismes grunnsetninger om fri konkurranse og statlig ikkeinnblanding i økonomien. Man påberopte seg flittig disse grunnsetningene overfor arbeiderne, men dette hindret ikke borgerne i å utnytte statens ressurser til egne formål. Dette foregikk ikke sjelden på en måte som gikk over i ren korrupsjon. Den sterkt kritiske liberaleren Tocqueville skrev at „etterverdenen vil kanskje aldri forstå i hvilken ut­ strekning denne regjeringen hadde tatt form av en be­ drift der alle tiltak ble vedtatt med tanke på eiernes fortjeneste”. Det kan knapt forbause at et slikt regime snart fikk bekymringer med en voksende opposisjon.

Revolusjonær gjæring Minst problemer voldte tilhengerne av den styrtede bourbonske kongeslekten. Siden det nye regimet varetok godseiernes materielle interesser nesten like godt som det gamle, var disse „legitimistenes” eneste større ressurs den monarkiske idealismen og den ka­ tolske trosgløden som fremdeles fantes. Det strakk ikke til for å bygge opp et effektivt opposisjonsparti. Farligere var misnøyen blant julirevolusjonens skuffede venner: republikanerne fra den lavere mid­ delklassen som i tillegg til republikk også krevde utvidet stemmerett, bonapartistene som foraktet Ludvig Filips forsiktige fredspolitikk og drømte om Frankrikes ære, og håndverkerne og yrkesarbeiderne som ble hardt presset av arbeidsledighet og lønnsre­ duksjoner. I mangel av alminnelig stemmerett ble opposisjo­ nen tvunget til å anvende revolusjonære metoder. Kongen ble utsatt for flere attentater, arbeideropprør brøt ut i Lyon i 1831 og 1834, og i 1832 gjorde hoved­ stadens republikanere et mislykket opprørsforsøk som førte til ca. 700 døde og sårede. Regjeringens mottiltak var av ulike slag. Ludvig Fi­ lip innstilte sine bypromenader. Det ble innført unn­ takslover som i høy grad innskrenket pressefriheten og de borgerrettighetene som julirevolusj onen hadde villet sikre. I 1833 innførte man obligatorisk grunn­ skole i den hensikt å temme de „farlige” barna gjen­ nom moralsk og religiøs påvirkning. Noen år senere forsøkte man å stagge arbeiderne med en dårlig over­ våket og ikke særlig vidtgående fabrikklovgivning. Noen vesentlige innrømmelser ville man likevel ik­ ke gjøre, særlig ikke i spørsmålet om stemmeretten. „Styrk institusjonene, utdann dere, berik dere (enrichissez-vous), forbedre Frankrikes moralske og ma­ terielle situasjon,” var det eneste svar Frangois Gui­ zot, utenriksminister og regjeringens egentlige leder, hadde å gi da han i 1843 ble stilt overfor kravet om de­ mokrati. Han fortsatte med å si dette inntil en økono-

__________ 197

Borgernes stat?

Parlamentsvalg i West­ minster valgkrets, 1820. Akvatint etter etsning av G. Scharf.

misk krise i 1846—48 fremkalte et vulkanutbrudd som gjorde at „plankegulvet” gikk opp i flammer (s. 206).

Storbritannia i 1830 For mange franske demokrater hadde Storbritannia lenge stått som det parlamentariske mønsterlandet. Men omkring 1830 syntes landet snarere å være litt av et politisk paradoks. På den ene siden inntok det på handelens og industriens område en ubestridt leder­ stilling; på den annen tilsvarte dets politiske styrefor­ mer heller behovene i et middelaldersk føydalsam­ funn. Parlamentet, der maktens tyngdepunkt lå, var stort sett et organ for de store jordeierne, Englands «gent­ lemen”. Partiene, whiggene og tory ene, var ikke mas­ separtier i nåtidens betydning av ordet, men gruppe­ ringer av parlamentsmedlemmer fra det samme aris­ tokratiske eller høyborgerlige ledersjiktet. Overhuset bestod dels av selvskrevne biskoper og dels av de høyadelige slektenes overhoder. I Underhuset satt valgte representanter for grevskaper og byer, men også der dominerte jordeierne. Valgmåten — med åpen stem­ megivning ved offentlige valgmøter — inviterte til korrupsjon, og i mange valgkretser ble parlaments­ medlemmene utpekt av en eller annen adelig stor­ godseier. Valgkretsinndelingen var tilpasset et førindustrielt befolkningsmønster. Mens mange helt eller delvis avfolkede byer, de såkalte rotten boroughs, kunne sen-

de både én og to representanter til Westminster, manglet nye industribyer som Manchester, Leeds, Birmingham og Sheffield enhver representasjon. Jordbruksområdene i Sør-England var sterkt overre­ presentert på bekostning av industridistriktene i nord.

Britiske statsministre 1815— 1874 Robert Bank Jenkinson, Earl of Liverpool George Canning Frederick John Robinson, fra 1827 Viscount Goderich Arthur Charles, hertug av Wellington Earl Grey (whig) William Lamb, Viscount Melbourne (whig) Robert Peel (tory) William Lamb, Viscount Melbourne (whig) Robert Peel (tory) Earl Russell, John (whig) Edward Stanley, Earl of Derby (tory) George Gordon, Earl of Aberdeen (peelitt) Henry John Temple, Viscount Palmerston (lib.) Edward Stanley, Earl of Derby (kons.) Henry John Temple, Viscount Palmerston (lib.) Earl Russell, John (lib.) Edward Stanley, Earl of Derby (kons.) Benjamin Disraeli (kons.) William Gladstone (lib.)

1812-1827 1827 1827-1828 1828-1830 1830-1834 1834 1834-1835 1835-1841 1841-1846 1846-1852 1852 1852-1855 1855-1858 1858-1859 1859-1865 1865-1866 1866-1868 1868 1868-1874 f

198

Reformere for å bevare Det samfunnsbevarende motiv for representasjonsreformen kom til klart uttrykk i historikeren Macaulays innlegg i Underhuset 2. mars 1831: „ Jeg er o verbevist om at h vis ikke dette tiltaket eller et lignende tiltak snart blir gjennomført, så kommer store og fryktelige ulykker til å ramme oss. Siden jeg er av denne oppfatning, menerjeg det er min plikt å gi uttrykkfor den, ikke som en trussel, men som et argument. Jeg støt­ ter dette tiltaket som en måte å reformerepå, men enda mer som en må­ te å bevare på. For at vi skal kunne utelukke dem som det er nødvendig å utelukke, må vi slippe inn dem som uten risiko kan slippes inn. Slik det er nå, bekjemper vi de revolusjonæres planer med bare en fjerdedel av vår virkelige styrke... Vi utelukker fra all deltagelse i statsstyret store mengder av eiendom og begavelse—store mengder av dem som er mest interessert i å bevare roen, og som bestforstår hvor­ dan man skal gjøre det. Ja, dem som vi stenger utefra makten, driver vi over til revolusjonens side. Er dette en tid da lovens og ordenens sak kan unnvære én eneste av sine naturlige allierte?”

Helt siden slutten av 1700-tallet hadde radikale reformforkjempere krevd en ny valgordning, og krave­ ne ble stadig mer høyrøstede etter hvert som industri­ herrer og arbeidere ble flere og mer bevisste. Men av­ gjørelsen lå hos parlamentet, og spørsmålet var om det ville vise seg å ha evnen og viljen til å reformere seg selv. I en drøy mannsalder var Storbritannia blitt styrt av Den britiske parlamentsreformen fra 1832 kunne bare gjennomføres tak­ ket være et sterkt press nedenfra. Bildet viser ra­ dikale fagforeningsfolk samlet til møte i Bir­ mingham i 1832.

toryregjeringer med sterk forankring i godseieradelen og den anglikanske kirke, de to gruppene som hadde størst fordeler av den bestående orden. Den økonomiske og sosiale krisen etter napoleonskrigenes slutt hadde imidlertid tvunget toryene til å imøte­ komme opposisjonen på en rekke punkter og gjen­ nomføre reformer. En ny innenriksminister, Robert Peel, fjernet dødsstraff for en rekke mindre forseelser, reformerte fengslene og innførte et yrkesutdannet politikorps — etter ham ble London-politiet kalt „bobbies”. 11824 ble forbudet mot fagforeninger opphevet, i 1828 også testakten fra 1673, som hadde gjort altergang i den anglikanske kirke til en betingelse for å få statsembeter og universitetsutdannelse og dermed utestengt katolikker og frikirkelige. Året etter åpnet regjering­ en tross rasende motstand fra konservative godseiere og kirkemenn, parlamentet for katolikker, deriblant et stort antall irer. Men i parlamentsspørsmålet nektet toryene å gi et­ ter. De gjeldende valgbestemmelsene var ifølge den konservative statsministeren Wellington — seierher­ ren fra Waterloo — mer fullkomne enn noe den men­ neskelige intelligens kunne frembringe.

Den samfunnsbevarende representasjons­ reformen I årene 1830—32 gikk imidlertid den sosiale og øko­ nomiske krisen mot et høydepunkt. Sammen med ar-

199

beidsløshet og kolera skapte uroligheter blant landar­ beiderne i Sør-England og blant industriarbeiderne i nord noe som i hvert fall kunne se ut som en revolu­ sjonær situasjon. Hvor virkelig revolusjonstrusselen var, er fremdeles gjenstand for diskusjon. Valget i 1830, som foregikk under inntrykk av den franske julirevolusjonen, hadde gitt Storbritannia den første whigregjeringen på meget lenge. Den nye statsministeren, Lord Grey, var like lite som sine kon­ servative forgjengere noen venn av demokratiet, men til forskjell fra dem mente han at bare en parlamentsreform kunne redde hans land og samfunnsklasse fra en truende katastrofe. Han la fram et reformforslag og greide det vanskelige kunststykket å få det vedtatt ikke bare i Underhuset, men også i Overhuset. Det siste lyktes riktignok bare etter at kongen på Greys initiativ hadde truet med i nødsfall å utnevne så mange nye lorder som trengtes for å sikre reformen. Parlamentsreformen av 1832 er av eldre whigpreget historieskrivning blitt lovpriset som „det første skritt i en uavvendelig utvikling mot demokrati”. I nyere forskning har man stort sett understreket dens begrensede betydning. Det viktigste nye var en omfordeling av mandatene mellom land og by. En mengde rotten boroughs mis­ tet sin representasjonsrett, og de ledige plassene til­ falt industriområdene. Det innebar at representanter for den nye industrielle middelklassen fikk sete og

stemme på lik linje med representanter for jordeier­ ne. Disse ble likevel ikke på noen måte utestengt fra det politiske liv. Englands gentlemen behersket frem­ deles mange valgkretser med samme metoder som tidligere. Man beholdt de åpne avstemningene ved valgene, og dermed også mulighetene for korrupsjon og press. Antall stemmeberettigede hadde økt høyst beskje­ dent fra ca. 500 000 til ca. 800 000, og utgjorde nå omtrent 12,5 prosent av den voksne mannlige befolk­ ningen. Bare personer med god økonomi fikk stem­ me. Grey hadde lykkes i sitt forsett: å gjennomføre en reform som var tilstrekkelig vidtgående til å holde re­ volusjonen unna, men ikke så radikal at maktbalan­ sen i samfunnet ble vesentlig endret. Denne realistis­ ke tolkningen må likevel ikke skjule at reformen fra et demokratisk synspunkt hadde sine positive sider. Prinsippet om at regjeringen måtte ha Underhusets tillit, var stadfestet, og parlamentet hadde vist seg å være et maskineri som man kunne bruke til å gjen­ nomføre samfunnsforandringer på lovlig måte.

Revolusjonstrussel og reformpolitikk I de to nærmeste tiårene etter representasjonsrefor­ men ble Storbritannias sosiale og økonomiske krise

Fra 1829 ble parlamen­ tet åpnet for andre enn protestanter, først for ka­ tolikker, senere også for jøder. Bildet viser den første jøde som blir in­ trodusert i Underhuset, baron Lionel N. de Rothschild, den 28. juni 1858. Maleri av Lord John Russell og Abel Smith.

200__________ Borgernes stat?

Barnearbeidet under jor­ da i de britiske kullgru­ vene var et av de uheldi­ ge forholdene som hadde vakt sterkest indigna­ sjon. Det ble derfor hilst som et stort sosialt frem­ skritt da barne- og kvin­ nearbeid i gruvene ble forbudt ved lov i 1842.

alvorligere. Sektorer som tidligere hadde vært rela­ tivt uberørt av industrialiseringen ble trukket inn i den teknologiske fornyelsesprosessen og ble dermed utsatt for verdensøkonomiens ubarmhjertige kon­ junktursvingninger. Samtidig avtok den økonomiske vekstraten. Resultatet ble en utbredt massefattigdom - allere­ de samtiden brukte det bitre uttrykket „the hungry forties”. Det var på denne tiden den sosiale nøden i de voksende industribyene var på sitt verste. 1840-årenes sultkatastrofe i Irland og invasjonen av brød- og arbeidssøkende irer formørket den sosiale horisonten ytterligere. Dette var også tiden da en offensiv og klassebevisst arbeiderbevegelse vokste fram. I tiåret 1838—48 ble chartistbevegelsens krav om en virkelig demokratisk stemmerettsreform ledsaget av demonstrasjoner, oppløp og streiker (s. 157). I 1844 trodde Friedrich Engels at han kunne spå en forestående britisk re­ volusjon, og han var ikke alene om å mene dette. Romanforfatteren Charles Kingsley mintes hvordan „unge menn trodde (ikke uten rett) at massene var deres naturlige fiender, og at de når som helst kunne bli tvunget til å slåss for å sikre sin eiendom og sine søstres ære”. De muligheter overklassen, organisert i det nye parlamentet, hadde til å beherske denne sosiale pro­ blematikken, var neppe større enn industri verdenens evne til å hjelpe utviklingslandene hundre år senere. Med de ressursene det britiske samfunnet hadde til sin disposisjon, ville sannsynligvis ikke engang de mest radikale omfordelinger av formue ha kunnet av­ hjelpe den sosiale nøden. Under slike omstendigheter var makthavernes strategi så godt som gitt allerede fra begynnelsen av. En reformpolitikk med sikte på en så rask økonomisk vekst og så stor sosial velferd som mulig måtte kombi­ neres med besluttsom motstand mot det som etter da­ tidens syn var ytterliggående demokratiske krav, først og fremst alminnelig stemmerett. En forutset­ ning for dette var at man klarte å tilpasse jordeieraristokratiets interesser til industrikapitalens.

I parlamentsreformens spor fulgte en rask omorga­ nisering av Storbritannias politiske liv. Moderne par­ tiorganisasjoner vokste fram med forgreninger over hele landet. Det gamle aristokratiske whigpartiet ble forvandlet til et liberalt parti som i stadig større ut­ strekning ble talerør for den industrielle middelklas­ sen og de frikirkelige gruppene. Toryene represen­ terte som før godseiernes og statskirkens interesser, men engasjerte seg også i sosiale reformer til fordel for arbeiderne. Det som drev dem til dette var i mange tilfeller sikkert ekte indignasjon over den sosiale nø­ den, men også egne interesser. De ville at industrile­ derne i større utstrekning skulle bære arbeidskraftens sosiale kostnader og ikke skyve dem over på jord­ eierne. På dette grunnlaget ble 1830- og 1840-årene en av de store reformperiodene i Storbritannias historie. Slaveriet ble avskaffet i det britiske imperiet i 1833. Samme år ble det forbudt å bruke barn under ni år som arbeidere i tekstilfabrikkene, og det ble ansatt statlige inspektører for å kontrollere at loven ble et­ terlevd. I 1834 ble det vedtatt en ny fattiglov hvis so­ siale konsekvenser ble sterkt omdiskutert både av samtid og ettertid (s. 144). Året etter ble kommunal­ lovgivningen modernisert, og med den ble det skapt forutsetninger for å gå løs på storbyenes økende hy­ gieniske og sosiale problemer. I 1842 ble kvinne- og barnearbeid i kullgruvene forbudt. Sluttsteinen i re­ formarbeidet ble lagt i 1847, da titimersdagen ble innført i industrien, formelt bare for kvinner og ung­ dom under 18 år, men i praksis også for voksne mann­ lige arbeidere.

Revolusjonen som ikke kom Bare én reform som var sterkt ettertraktet av arbeide­ re og radikale borgere lot vente lenge på seg, nemlig avskaffelsen av korntollen. Anti-Corn Law League, en av de mange aktive utenomparlamentariske press­ gruppene dengang, agiterte i mange år forgjeves for frihandel — gjennom avisartikler, flygeblad og brosjy-

201

Borgernes stat?

Avskaffelsen av korntol­ len var et så stort inngrep i det jordeiende aristo­ kratiets interesser at det nesten var nødvendig med en ekstraordinær si­ tuasjon og en selvstendig torypolitikerfor at det skulle kunne gjennomfø­ res. Situasjonen var hungersnøden i Irland og torypolitikeren Ro­ bert Peel, som her legger fram et regjeringsanliggende for dronningen. Akvarell av Sir David Wilkie (1785-1841).

rer, forelesninger, politiske teselskaper, fakkeltog og friluftsmøter. Til slutt ble kornreformen gjennomført i 1846, betegnende nok av en toryregjering ledet av Robert Peel og i en situasjon da sulten i Irland førte til at det neppeTantes noe annet valg. Vi har i en annen forbindelse (s. 55) sett på de økonomiske og sosiale konsekvensene av denne re­ formen. Her skal vi ta for oss dens politiske virkning­ en Tollspørsmålet, som var det største stridsemnet mellom godseiere og borgere, var nå ute av verden. Sammen, rygg mot rygg, kunne de nå yte motstand mot arbeidernes krav. Da chartistene i 1848 nok en gang krevde alminnelig stemmerett, ble de avvist, og den liberale statsministeren John Russell lot de mili­ tære oppløse et stort chartistmøte. Da spredte revo­ lusjonens flammer seg nesten overalt på kontinentet, men i Storbritannia forble alt rolig.

Man har diskutert hvorfor Storbritannia med sine sterke sosiale spenninger i motsetning til Frankrike unngikk revolusjonen. Det har vært pekt på innflytel­ sen fra de religiøse vekkelsesbevegelsene, især metodismen, og på det viktorianske respektabilitetsidealet — til sammen skal de ha kanalisert arbeidernes sosiale og politiske aktiviteter inn i fredelige baner. Slike fak­ torer er vanskelige å måle, selv om de ikke kan uteluk­ kes. En vesentlig forklaring synes å ha vært at Stor­ britannia i motsetning til Frankrike manglet en revo­ lusjonær borgerklasse. Gjennom parlamentsreformen og avskaffelsen av korntollen hadde de britiske industriherrene på lovlig måte fått sine viktigste inter­ esser tilgodesett. Samtidig syntes de lavere klassene i det industrialiserte Storbritannia å være langt mer truende og farlige for hele overklassen enn i det land-

202 Borgernes stat?

brukspregede Frankrike, der folkeflertallet fremde­ les bestod av hovedsakelig konservative småborgere og bønder. De britiske aristokratene og borgerne måtte velge mellom å henge sammen eller å bli hengt hver for seg. De valgte det første alternativet og klarte på den måten å holde revolusjonen stangen.

Spania og Portugal: reaksjon og revolusjon

Den frie pressens engel blir vingestekket i Spa­ nia. Politisk tegning av Tomas Padrd i bladet „La Flaca”.

En blodig og grusom historie — slik kan man kortfat­ tet beskrive utviklingen i Spania og Portugal på 1800tallet. Revolusjoner og motrevolusjoner avløste hver­ andre. Militærkupp, pronunciamientos, ble den nor­ male form for maktskifte. Lange og bitre borgerkri­ ger ble utkjempet. „Hva kan det komme av at ikke alle torg i de store byene er fullt besatt av galger? Hvordan kan det for­ svares at ikke hundrevis av disse gudløse allerede er

blitt levende brent?” Slik skrev en reaksjonær spansk avis i 1814 etter at de franske okkupasjonstroppene var fordrevet og den spanske kong Ferdinand VII — „E1 Deseado”, den etterlengtede — hadde vendt til­ bake til sin trone. Snart skulle også galger og eksekusjonspelotonger tre i virksomhet. Hevnen rammet ikke bare afrancesados, de spaniere som hadde samarbeidet med franskmennene, men i det hele tatt alle liberale. På al­ le måter forsøkte man å gjenopprette den førrevolusjonære orden. Kirken fikk tilbake store jordeien­ dommer, og inkvisisjonen ble gjeninnført. Presse, teatre og universiteter ble underkastet streng sensur. Den reaksjonære politikken fremkalte en opposi­ sjon ikke minst innen hæren, der yngre offiserer av borgerlig herkomst reagerte mot regjeringens forsøk på å stenge ute uadelige fra en militær karriere. Et mi­ litærkupp i 1820 tvang Ferdinand VII til å innføre li­ beralt styre. Nå ble terroren vendt mot rojalister og prester. Et­ ter at en folkemengde hadde stormet et fengsel i Mad­ rid og myrdet en dårlig likt prest med hammer, be­ gynte hammeren også å bli brukt som revolusjonært symbol. Enkelte reformer ble gjennomført, blant an­ net ble det gjort et første forsøk på å innføre almen folkeskole. Det tiltagende anarkiet førte imidlertid til en fransk militærintervensjon i 1823 og en ny reaksjonsperiode. Ferdinand VIIs død i 1833 utløste en ny tronfølgekrig. Den kalles Karlistkrigen etter pretendenten Karl, som ble støttet av de konservative og kirken. Mot ham stod de liberale med den døde kongens min­ dreårige datter Isabella som kandidat. Etter ti års ødeleggende kamper stod de sist nevnte som seier­ herrer. Allerede under krigen hadde Spania fått en liberal forfatning og forble senere med et kort avbrudd et konstitusjonelt monarki fram til 1931. Men de libera­ le som i Isabellas navn overtok makten i 1843, var av det slag som på landets og i tidens språk ble kalt „moderados”, måteholdne. De så det som sin oppgave å gjenopprette lov og orden etter de mange ufredsåre­ ne. En ny forfatning styrket sentralmakten, og kirken fikk ved et konkordat med paven en rekke fordeler, blant annet retten til å sensurere bøker og overvåke universiteter og skoler. Opposisjonen ble kontrollert og bekjempet. „Spania trenger ikke mennesker som vet, men okser som arbeider,” skal den ansvarlige mi­ nisteren ha svart en gruppe demokratiske idealister som ville opprette en skole for unge arbeidere i Mad­ rid. Resultatet ble ny revolusjonær uro, men merkelig nok ikke i revolusjonsåret 1848. Først tjue år senere ble Isabella styrtet ved et militærkupp som hadde som mål å fremkalle «fedrelandets fornyelse” i en sant li­ beral og konstitusjonell ånd. Det viste seg imidlertid vanskelig å finne en egnet tronkandidat. Man gjorde et forsøk på å lansere en tysk prins, men det eneste konkrete resultatet ble at det bidrog til utbruddet av den fransk-tyske krig

__________ 203 Borgernes stat?

Revolusjon i Barcelona i 1835. Napoleonskrigene ble opptakten til en lang periode av revolusjoner og motrevolusjoner i Spanias historie, der høyre og venstre boksta­ velig talt skar halsen over på hverandre.

(s. 259). Til slutt ble det valgt en italiensk prins, Amadeus av Savoia, som imidlertid ikke klarte å stabilise­ re forholdene i landet og derfor snart etter abdiserte. Spania ble for en kort tid republikk, men sank stadig dypere ned i anarki, inntil et nytt monarkistisk stats­ kupp i 1874 gjenopprettet ro og orden. Portugals historie i dette tidsrommet er en tydelig parallell til Spanias. Etter en reaksjonær periode like etter napoleonskrigene skjedde det i 1820 et liberalt militærkupp, som ble støttet av borgerlige elementer i de større byene. Landet ble et konstitusjonelt monar­ ki, stamgodsene (fideikommissene) ble avskaffet og kirkejord inndratt. Etter en konservativ motrevolusjon i 1823 brøt det ut borgerkrig mellom liberale og reaksjonære. Poli­ tiske motsetninger og tronstrider ble tvunnet sam­ men. De konservative, miguelistene, støttet en mann­ lig pretendent, Miguel, mens de liberale samlet seg omkring en kvinne, Maria II Gloria, som gjennom sin gemal var i slekt med dronning Victoria aV England og fikk støtte derfra.

Klassekampen på Pyreneerhalvøya På overflaten synes alle disse stridene å ha handlet om kongelige personer og abstrakte ideer, men betraktet på nærmere hold var det utvilsomt tale om en forbit­ ret klassekamp, om en ny borgerlig samfunnsordens fødselsveer.

Siden kirken var en del av den gamle orden, kom striden mellom klerikale og antiklerikale til å tre i for­ grunnen. Da kirkejord og tiender ble inndratt, ble det stilt arealer og ressurser til disposisjon for mer effekti­ ve, kapitalistiske godseiere. Isabella II (1830-1904) til hest ved en militærparade sammen med sin prinsgemal Francisco de Asis de Borbon, en dege­ nerert italiensk fyrste som hun bedrog med en rekke elskere. Isabella kom til makten i 1843 som liberalernes tronkandidat, men hun skuffet sine tilhengere dypt og ble til slutt avsatt ved et militærkupp i 1868.

204__________ Borgernes stat?

Derimot kan man ikke peke på noen enkel motset­ ning mellom adel og borgere, eller mellom jordbruk og industri. Takket være en nyadling som foregikk hele tiden, kunne den velstående middelklassen lyse med høye adelstitler. Mange rike borgere kunne eta­ blere seg som storgodseiere. I hæren dominerte det borgerlige element. På den annen side benyttet mange adelige godseiere med hell kapitalistiske pro­ duksjonsmetoder. Blant de første aksjeeierne i sel­ skapet Crédito Mobiliario Espanol, som ble grunn­ lagt i 1856, fantes det medlemmer både av finansbursjoasiet og høyadelige med blått blod. Skillelinjen gikk mellom dem som vant og dem som tapte på fri­ gjøringen av kapitalismens krefter. Det spanske næringslivet var fortsatt dominert av jordbruket. Men gruvedrift sammen med jern-, stålog tekstilproduksjon hadde allerede begynt å skape industrielle miljøer i Baskerland og Cataluna, der det vokste fram en arbeiderklasse som gav fotfeste for so­ sialistiske ideer, først og fremst i anarkistisk utfor­ ming. Den store massen av spaniere var likevel småbøn­ der, landarbeidere og håndverkere som levde nær el­ ler under eksistensminimum, og som oftest hverken kunne lese eller skrive. De hadde liten nytte av de li­ berale reformene — snarere tvert imot. Jordproleta­ rene mistet sine beiterettigheter, og håndverkere ble slått ut av maskinindustrien. Borgerne betraktet dem med nedlatenhet og forakt. „Fattigdommen, mine herrer, er et tegn på dumhet,” kunne et medlem av cortes uttale i 1844 uten å bli motsagt. Det var ikke bare prestenes agitatoriske dyktighet som gjorde at fattigfolket så villig lot seg rekruttere til de konserva­ tives armeer.

1848 — revolusjonenes år „Et spøkelse går omkring i Europa” — slik begynner som kjent Det kommunistiske manifest, som ble skre­ vet vinteren 1848, like før februarrevolusjonen. Det Marx og Engels siktet til, var kommunismens spøkel­ se. Hvor farlig dét var på den tiden, kan virkelig dis­ kuteres. Men hvis man istedenfor kommunismens spøkelse setter inn revolusjonens, så kan neppe noe mer treff­ ende sies om året 1848. Da brøt det nemlig rundt om i Europa ut flere revolusjoner enn noensinne før eller senere. Det dreide seg om en gigantisk gjentagelse av den franske samfunnsomveltningen i 1789 på en sce­ ne som omfattet hele Europa fra København til Palermo og fra Paris til Budapest. Overalt ble det bygd bar­ rikader, man sloss på gatene, konger flyktet, regjeringer falt, og revolusjonære — vanligvis intellektuel­ le romantikere — forsøkte å virkeliggjøre sine drøm­ mer om likhet og brorskap, men måtte som regel se de sterke og de rike ta siste stikk. Blant de europeiske land var det egentlig bare Storbritannia og TsarRussland som helt unngikk den revolusjonære smit­ ten.

Revolusjonene var ikke sosialistiske, selv om mange revolusjonære var påvirket av ideer som i en viss forstand kan kalles sosialistiske og klassemotset­ ningen borgere-arbeidere i enkelte situasjoner kom tydelig til uttrykk. Den revolusjonære massen var de fleste steder fremdeles mer småborgerlig enn proletær, og levde i en tanke- og følelsesverden som var mer bestemt av de jakobinske ideene om frihet, likhet og brorskap enn av marxismens klasse-mot-klassetanke.

205

I tillegg kom en ny faktor: nasjonalismen. Den var fremdeles nesten uatskillelig forbundet med den de­ mokratiske radikalismen. Å være nasjonal innebar normalt å være radikal, og omvendt. Men tyngde­ punktet kunne legges forskjellig. I Frankrike, som fra gammel tid hadde vært en nasjonal enhetsstat der i hvert fall enkelte områder befant seg midt oppe i en hardhendt industrialiseringsprosess, kom de demo­ kratiske og sosiale kravene til å tre i forgrunnen. I land som Tyskland, Italia og Det habsburgske rike, som

fremdeles var lite industrialisert, men der splittede og/eller undertrykte nasjoner drømte om enhet og frihet, kom nasjonalismen som regel først. Men hvorfor inntraff de revolusjonære bevegelse­ ne nesten alle samtidig og nettopp i 1848? Samtiden forsøkte å løse denne gåten gjennom teorier om kom­ plotter av internasjonale revolusjonære ligaer. Men til tross for at det fantes en mengde hemmelige poli­ tiske foreninger — fra frimurerlosjer og italienske carbonari til „Kommunistenes forbund” — later det ikke

Revolusjonsmaleri av L. L. Lecomte. Februarbegivenhetene i Paris i 1848 vakte store forvent­ ninger rundt om i Euro­ pa: Endelig grydde en vår for frihet og mennes­ kerett! Følgen ble en revolusjonsbølge uten tid­ ligere sidestykke.

206__________ Borgernes stat?

23. februar 1848 åpnet en infanteribataljon, utkommandert for å be­ skytte regjeringssjefen Guizots bolig i Utenriks­ departementet, ild mot en flokk demonstranter. Et femtitalls personer ble drept eller såret. Neste morgen var Paris i fullt opprør.

til at slike grupper kan ha påvirket utviklingen nevne­ verdig. Det synes å ha vært av langt større betydning at Europa mot slutten av 1840-årene befant seg midt oppe i en dyptgående økonomisk, politisk og moralsk krise. Det voksende befolkningsoverskuddet hadde en­ nå ikke kunnet suges opp av industrien, og denne fra­ tok på den annen side masser av hjemmearbeidende deres levebrød. Som i vår tids fattige land forlot ar­ beidsløse mennesker i tusenvis landsbygda og søkte inn til storbyene. Mangelen på demokratisk innflytelse irriterte mange, særlig mennesker med god utdannelse som så seg tilsidesatt av rike, men trangsynte „spissborgere”. Vi kan ta et nordisk eksempel: I Danmark kunne den radikale opposisjonen påtale at i hovedstaden var 73 brennevinsbrennere, men bare én professor, valgbare til stenderforsamlingen for øyene som var forløperen for Folketinget. Regjeringer og andre styrende orga­ ner fortonte seg for mange unge intellektuelle som brutale undertrykkelsesmaskiner. I Frankrike talte til og med den konservative regjeringssjefen Guizot om landets „moralske krise”. Den avlingskatastrofen som rammet Europa i 1846—47 ble avgjørende. Prisene på brødkorn og mel ble nesten fordoblet. Poteten, fattigfolkets siste til­ flukt, slo feil. Da leveomkostningene steg, avtok et­ terspørselen etter industri- og håndverksprodukter, og massearbeidsløshet ble følgen. Resultatet av kri­ sen kunne avleses i stigende dødelighet. Dødsraten i Paris, som i 1842 hadde vært 24 promille, steg i 1847 til 29,3 promille.

I slutten av 1847 og begynnelsen av 1848 kunne man spore en viss bedring. Revolusjonen fulgte et gammelt mønster: Den inntraff under en økonomisk oppgang etter en alvorlig krise.

En fransk revolusjon med menneskelig ansikt En borgerkrig mellom liberale protestanter og kon­ servative katolikker i Sveits i 1847 og et opprør i Palermo i januar 1848 var de første tegn til sprekker i den europeiske statsbygningen. Men det som gav sig­ nalet til den store folkereisningen, var det som hendte i Paris i februar 1848. Der hadde radikale liberalere i deputertkammeret året før krevd utvidelse av stemmeretten. Et stort flertall av konservative, delvis korrupte kammermedlemmer tilbakeviste forslaget. Opposisjonen gikk da en annen vei: Den forsøkte å reise en opinion ved å ar­ rangere såkalte reformbanketter, politiske middager, der man talte og skålte for stemmeretten. Om lag sytti slike måltider ble inntatt rundt om i Frankrike den vinteren, og det var meningen at kampanjen skulle kulminere i en stor bankett i Paris 22. februar 1848. Men i siste øyeblikk forbød regjeringen både ban­ ketten og den demonstrasjonen som skulle ha ledsa­ get den. Dermed fremkalte myndighetene de urolig­ hetene de hadde villet unngå. I arbeiderkvarterene begynte man som i 1830 å sperre av de trange gatene med barrikader av gatestein, møbler, vogner og det man hadde for hånden. Etter at troppene i en spent si-

__________ 207 Borgernes stat?

Monarkiets fall blir kunngjort i det franske deputertkammeret 24. februar 1848. Forbindel­ sen til den store revolu­ sjonen blir understreket av at så mange deltagere bærer frygiske luer, et frihetssymbol fra 1792.

tuasjon hadde åpnet ild mot en skare demonstranter utenfor den upopulære regjeringssjefen Guizots hus og drept mer enn tjue personer, gikk uroen over i åpen revolt. Den borgerlige nasjonalgarden som ble innkalt, nektet å gripe inn mot opprørerne. Forgjeves forsøkte den 75-årige kongen, Ludvig Filip, å stille stormen ved å la regjeringen Guizot falle. 24. februar abdiserte han, slik Karl X tidligere hadde gjort, og flyktet til England. Den revolusjonære mas­ sen stormet kongeslottet, Tuileriene, og den kongeli­ ge tronen ble kastet ned på gårdsplassen. De revolu­ sjonære okkuperte også deputertkammeret, der man under tumultpregede former utnevnte en provisorisk regjering. Denne bestod for størstedelen av borgerli­ ge republikanere, men hadde også et innslag av sosia­ lister, blant dem Louis Blanc. Revolusjonen hadde ikke møtt noen videre sterk motstand. Det var forholdvis få ofre; det samlede an­ tall drepte ble beregnet til 340. Med få unntak forgrep de revolusjonære seg ikke på personer eller eiendom. Begivenhetene utløste en bølge av idealisme og for­ brødring tvers over klassegrensene. Beslutningene i Paris ble villig akseptert ute på landsbygda. Prestene, som aldri hadde elsket huset Orléans, sang til og med Te Deum i kirkene. Den nye regjeringen gjorde også sitt beste for å be­ rolige dem i og utenfor Frankrike som fryktet at man ville vende tilbake til Robespierres terror eller Napo­ leons ekspansjonspolitikk. Dødsstraff for politiske forbrytelser ble avskaffet, og presse- og forsamlings­

frihet sikret. Det ble innført alminnelig stemmerett for menn. Nasjonalgarden ble åpnet for alle våpen­ føre menn uansett inntekt og formue. Statens plikt til å sikre alle borgere arbeid ble slått fast. Arbeidsdagen ble begrenset til ti timer i Paris og tolv på landsbygda. Men den nye utenriksministeren, dikteren Lamartine, som fryktet Europas reaksjon, klarte med sin veltalenhet å unngå at trikoloren ble skiftet ut med den røde fanen som nasjonalsymbol. Det var et ledd i denne forsoningspolitikken at

Den provisoriske regje­ ringen som ble dannet i Paris 24. februar 1848 bestod av mer eller mindre radikale borger­ lige republikanere på den ene siden og sosialister som Louis Blanc (se side 184) på den andre.

208__________ Borgernes stat?

spørsmålet om hvorvidt Frankrikes fremtidige stats­ form skulle være monarki eller republikk, ble overlatt til en grunnlovgivende nasjonalforsamling som skulle velges gjennom alminnelige valg. Det innebar at be­ folkningen på landsbygda, ikke bare pariserne, ville få et ord med i laget. På alle måter anstrengte den nye regjeringen seg altså for å skape inntrykket av en „revolusjon med menneskelig ansikt”. Men hvor lenge „ånden fra 1848” ville holde seg, var avhengig av hvordan regje­ ringen bestod den ildprøve som arbeidsløshetsspørsmålet stilte den på.

Nasjonalverkstedene

Den annen republikk blir utropt fra Hotel de Ville i mai 1848. Maleri avJ.-J. Champin.

Den 25. februar 1848 — dagen etter Ludvig Filips abdikasjon — kom en ung arbeider styrtende inn i det værelset hvor den provisoriske regjeringen hadde møte, og skrek: „Borgere, revolusjonen ble gjennom­ ført for to timer siden, og folket venter fremdeles på resultatet!” Det han og tusener av andre arbeidere så utålmo­ dig ventet på, var at regjeringen skulle vedta effektive tiltak mot den store arbeidsløsheten. To veier stod åpne. Man kunne som under tidligere økonomiske kriser sette i verk nødhjelpsarbeid i „barmhjertighetsverksteder”, eller man kunne merke seg Louis Blancs idé om arbeiderstyrte sosialverksteder. Men dette vil­ le i det minste på lengre sikt ha innebåret et angrep på privat eiendom og det økonomiske systemet. Den provisoriske regjeringen valgte den første fremgangsmåten. De nasjonalverkstedene den opp­ rettet, hadde ikke stort mer enn en viss navnelikhet felles med Louis Blancs prosjekt. Stort sett var det ta­ le om tradisjonelle nødhjelpsarbeider der de arbeids­ løse for to francs om dagen ble satt til å utføre enkle

grave- og reparasjonsarbeider på landeveiene eller bymurene. Hvis det var mangel på arbeidsoppgaver, ble det isteden sendt ut en arbeidsledighetstrygd i kontanter. Arbeiderne, som mente at de var blitt avspist med vakre ord, protesterte. Særlig var de mange ledige håndverkerne misfornøyd med de enkle arbeidsopp­ gavene. På den annen side vokste også den borgerlige kri­ tikken mot nasjonalverkstedene, særlig da antallet hjelpsøkende arbeidsløse utover mot våren økte langt mer enn verkstedenes evne til å skaffe meningsfull sysselsetting for alle. Man bekymret seg over kostna­ dene, men enda mer over at denne konsentrasjonen av udisiplinerte arbeidere kunne føre til nye urolighe­ ter. I konservative aviser kunne man lese at av 120 000 arbeidere var en tredjedel frigitte galeislaver, en tredjedel dovenpelser og resten bare halvveis hederlige. Blant annet for å finansiere verkstedene økte regjeringen skatten på jord med 45 prosent. Det­ te rammet først og fremst bøndene, som derfor ble lite begeistret for virksomheten. I slutten av april ble det holdt valg til nasjonalfor­ samlingen. De konservative gikk sterkt fram. Flertal­ let i den nyvalgte forsamlingen kom til å bestå av mo­ derate republikanere, et sterkt mindretall var monar­ kister, og bare en ganske liten minoritet — 100 av 876 — var radikale republikanere. Drøyt halvparten av de valgte hadde vært deputerte allerede før revolusjo­ nen. Resultatet kan synes overraskende på bakgrunn av at den alminnelige stemmeretten nå ble anvendt for første gang. Forklaringen ligger i at den franske landsbygda, som alltid hadde vært mer konservativ enn hovedstaden, gjorde utslaget. Nasjonalforsamlingen, som trådte sammen i be­ gynnelsen av mai, utropte riktignok republikken, men da den i den provisoriske regjeringens sted skulle

209

utnevne en administrasjonskomité på fem medlem­ mer, valgte den stort sett personer med borgerlig syn.

Junikampene Arbeiderne i nasjonalverkstedene, som skjønte hva klokken var slagen, gjorde et fortvilt forsøk på å ok­ kupere nasjonalforsamlingen og med vold innsette en sosialistisk regjering. Revolten ble uten vanskelighet slått ned av nasjonalgarden. Den 22. juni ble det gitt nye retningslinjer for na­ sjonalverkstedene. Arbeidere under 25 år skulle inn­ kalles til militærtjeneste, andre skulle sendes til landsbygda på (for øvrig fiktive) gravearbeider. I praksis innebar dette at verkstedene ble stengt. Arbeiderne svarte med store demonstrasjoner som snart gikk over i regelrett opprør. I løpet av de tre da­ gene 24.-26. juni ble Paris rystet av voldsomme gate­ kamper der hæren og nasjonalgarden under ledelse av general Louis Cavaignac først med oppbud av all kraft og dyktighet og med store tap klarte å beseire ar­ beiderne som kjempet desperat bak de nyoppførte barrikadene. Seierherrene tok en fryktelig hevn:

Over 3000 fanger ble henrettet og tusener av opprø­ rere deportert, de fleste til Algerie. Junidagene ble et skjebnesvangert skille i Frankri­ kes historie. Den enighet på tvers av klassegrensene som man trodde fantes i februar, ble nå definitivt sprengt. For øvrig er begivenhetene blitt tolket på uli­ ke måter. Marx ville i junikampene se „den første sto­ re striden mellom de to klassene som sprenger i styk­ ker det moderne samfunnet” — borgere og proletarer. I lys av senere sosialhistorisk forskning fremstår dette bildet som noe forenklet. Blant opprørerne fantes det ikke bare „rene” arbeidere og håndverkere, men også formenn og små bedriftseiere, ja, til og med enkelte fabrikkeiere sloss på sine arbeideres side. I nasjonal­ garden dominerte riktignok butikkeiere, kontorfolk og intellektuelle, men det fantes også et mindre antall kroppsarbeidere. Ifølge enkelte forskere var spen­ ningen mellom arbeidere og butikkeiere, losjerende og husverter, sivile og soldater viktigere enn den klas­ siske motsetningen mellom kapitalister og industriar­ beidere. Det kanskje viktigste resultatet av junikampene ble at den sosiale republikk ble avskrevet. Revolusjonen ble begrenset til det politiske området. Dermed var

I mai 1848 trengte en flokk arbeidere inn i na­ sjonalforsamlingen og forsøkte å danne en ny provisorisk regjering. Det var et siste fortvilt forsøk på å stanse en ut­ vikling som ville føre til at nasjonalverkstedene ble stengt. Forsøket ble imidlertid slått ned av nasjonalgarden, som de velsituerte borgerne had­ de kontroll over.

210

„Han ble ansett for å væ­ re folkets venn og samti­ dig en venn av orden, og hans navn var Napoleon Bonaparte” (R. R. Pal­ mer). Ved å love alle alt uten skrupler og ved å utnytte napoleonlegenden på en dyktig måte lyktes det Ludvig Napo­ leon Bonaparte å bane seg vei til makten, først som president i 1848 og senere som keiser i 1852.

det skapt et mønster som skulle prege det offisielle Frankrike til helt ut på 1900-tallet, nemlig en særpre­ get kombinasjon av politisk radikalisme og sosial konservatisme.

Tilbake til den bestående orden Den politiske utviklingen i Frankrike i de nærmeste årene ble preget av den skrekk som junidagene hadde inngitt dem som hadde eiendom eller stilling å forsva­ re og miste. Regjeringen, som den første tiden ble ledet av seierherren fra junikampene, general Cavaignac, så det som sitt fremste mål å gjenopprette lov, orden og fremtidstro innen forretningslivet. Nasjonalverkste­ dene ble oppløst også offisielt. Presse- og møtefriheten ble innskrenket og arbeidstiden forlenget. Plane­ ne om å nasjonalisere jernbanene og innføre progres­ siv inntektsbeskatning ble lagt på hyllen.

Den samme streben etter stabilitet preget også ar­ beidet med den nye forfatningen, som ble ferdig i no­ vember. Den alminnelige stemmerett ble stadfestet — her fantes det ingen vei tilbake. Ifølge teorien utgikk all makt fra folket, som valgte både en lovgivende for­ samling og en president som skulle sitte i fire år og se­ nere ikke straks kunne gjenvelges. Men man utstyrte bevisst presidenten med stor makt: Han kontrollerte de militære styrker og forvaltningen, og han hadde rett til å utnevne og avskjedige ministre. I forfatningen var det to innebygde svakheter. Den anviste ikke noen lovlig vei til løsning av eventuelle fremtidige konflikter mellom president og parla­ ment. Og, for å bruke Marx’ ord, den gav „gjennom den alminnelige stemmerett den politiske makt til de klasser hvis samfunnsmessige slaveri den skal gjøre evig, til proletariatet, bøndene og småborgerne”. Presidentvalget i desember fikk et sensasjonelt ut­ fall. Det ble en like overveldende som overraskende seier for en til da temmelig ukjent kandidat, Ludvig

__________ 211

Napoleon Bonaparte, brorsønn til den store keiseren. Han fikk 5,5 millioner av 7,5 millioner stemmer. Den nærmeste konkurrenten var general Cavaignac, som måtte nøye seg med 1,4 millioner. Med dyktighet og hell hadde Bonaparte appellert til de mest forskjellige grupper. For den store massen av borgere og bønder syntes han å være den som kun­ ne gi Frankrike ro etter revolusjonens storm. Gjen­ nom et skrift om det sosiale spørsmålet, „Utryddelsen av fattigdommen”, hadde han klart å skape et bilde av seg selv som arbeidernes venn. Og han hadde til det ytterste utnyttet det fond av tillit som lå i familienav­ net. „Hvorfor skulle ikke jeg stemme på den mannen, jeg som nesten forfrøs nesen i Moskva?” sa en gam­ mel bonde. Men valget var også et protestvalg. Store grupper ville for enhver pris ha bort den sittende regjeringen som hadde sitt sosiale grunnlag i det republikanske borgerskapet. Bøndene var misfornøyd med at jordskatten var blitt hevet. Arbeiderne ville hevne juninederlaget. Monarkistene og katolikkene ville gene­ relt vise sin motvilje overfor revolusjonen og repub­ likken. De borgerlige republikanerne led nok et tungt ne­ derlag i det valget til den lovgivende forsamling som ble holdt i mai 1849. To tredjedeler av mandatene til­ falt monarkister av forskjellige sjatteringer, og av de republikanerne som ble valgt, var det overveiende flertallet sosialister.

Frankrike blir på ny et keiserdømme Venstresidens relative fremgang, sammen med arbeideruroligheter i Lyon like etter valget, satte ytterlige­ re skrekk i de velstående. Kursene på Paris-børsen falt, og statsledelsens strev for å demme opp mot den radikale flodbølgen ble stadig mer målbevisst. Sosia­ listiske deputerte ble utelukket fra den lovgivende forsamlingen. En ny presselov gjorde det vanskelige­ re å utgi opposisjonsaviser. Valgloven ble endret slik at bare den som hadde bodd tre år på samme sted fikk stemme. Dette rammet særlig arbeiderne, som ofte førte en omflakkende tilværelse. Man forsøkte også å øke kirkens innflytelse over den oppvoksende slekt. Den såkalte Falloux-loven gav prester og ordensfolk rett til å gå inn som lærere i folkeskolene, og biskopene fikk sete og stemmerett i universitetsstyrene. Forslagsstilleren Falloux under­ streket i sin begrunnelse at „lekmannslærerne har gjort den sosiale revolusjons prinsipper populære i de mest fjerntliggende landsbyer”, og at det var nødven­ dig å „ slutte opp om religionen for å styrke samfunnet mot dem som ville dele opp eiendommene”. Imens utnyttet presidenten på en dyktig måte mot­ setningene til å befeste sin egen maktstilling. Skulle han kunne fortsette i embetet etter 1852, trengtes det en forfatningsendring. Han beredte omhyggelig grunnen ved på vanlig måte å fri til alle grupper — til katolikker, arbeidere og til og med til demokrater.

Den svarte hesten

Borgernes stat?

Ludvig Napoleon Bonaparte (1808—73) var sønn av kongen av Nederland, Napoleons bror Ludvig. Han ble, etter at keiserens egen sønn („Napoleon II”) var død, familien Bonapartes overhode og så det nå som sin historiske misjon å gjenopprette keiserdømmet. Dette betraktet han som et sosialt og demokratisk monarki i motsetning til bourbonernes reaksjonære. Sin bonapartistiske ideologi forente han med visse moderne sosiale ideer og en etter alt å dømme oppriktig interesse for arbeidernes forhold. Bak seg hadde han to mislykte kuppforsøk. Til å begynne med stod han for de fleste som en sjarmerende, men virkelighetsfjern eventy­ rer. Ved sine handlinger viste han imidlertid at han hadde alle de egenskaper som karakterise­ rer en dyktig realpolitiker. Han klarte å finne en metode til å manipulere folket, som gjennom den alminnelige stemmeretten var formelt be­ fridd. I den forstand var han Europas første moderne politiker. Han foreslo således at de innskrenkninger i den al­ minnelige stemmerett som han året før hadde godtatt uten innvendinger, nå skulle fjernes. Samtidig plas­ serte han trofaste tilhengere i ledelsen for hæren, po­ litiet og forvaltningen. Den 2. desember 1851 — årsdagen for slaget ved Austerlitz — lot han så med vold nasjonalforsamlingen oppløse og utstedte en proklamasjon som erklærte at den alminnelige stemmerett var gjeninnført. Stats­ kuppet ble godkjent etterpå av en folkeavstemning med 7,5 millioner stemmer mot 650 000. Bonaparte ble valgt til president for ti år og fikk i oppdrag å utar-

De fiendene som den nye Napoleons tropper besei­ ret på årsdagen for slaget ved Austerlitz 2. desember 1851, var ikke russe­ re og østerrikere i uni­ form, men sivilkledte representanter for den folkevalgte franske nasjonalforsamlingen.

212 Borgernes stat?

beide en ny forfatning. Etter nok en folkeavstemning i november 1852 ble keiserdømmet innført, og presi­ dent Bonaparte ble keiser Napoleon III. Det hadde vært en viss motstand mot statskuppet, først og fremst i de „røde” departementene i det midt­ re og sørlige Frankrike. Den ble slått ned med brutale metoder. De økonomisk og politisk ledende kretsene godtok overgrepet mot demokratiet med en ro som kan virke forbausende. Forklaringen må sannsynlig­ vis søkes i den alminnelig utbredte frykten for den økende radikalismen. Med uro hadde man på konser­ vativt hold sett fram mot de to valgene, til president­ posten og til den lovgivende forsamling, som skulle holdes i 1852. Tross alle innbyrdes motsetninger var monarkister, liberale og konservative bonapartister enige om behovet for en sterk leder som kunne be­ sverge „det røde spøkelset”.

Revolusjon i Tyskland, Østerrike og Italia Nyheten om den franske februarrevolusjonen, som i stor utstrekning var blitt spredt gjennom høytlesning av aviser på kafeer og i ølkneiper, vakte uhørt opp­ standelse, også utenfor Frankrike. Overalt begynte li­ berale og radikale grupper å røre på seg. Fra det sør­ vestlige Tyskland, der den franske innflytelsen var sterk og den sosiale nøden stor, spredte en bølge av revolusjoner seg fra land til land innen den løst sammenføyde mosaikken av småstater som ble kalt Det Marsrevolusjonen i Wien i 1848 ble båret oppe av en avantgarde av studen­ ter og arbeidere i hoved­ staden, med støtte fra visse liberale elementer innenfor borgerskapet. Bøndene, som utgjorde flertallet i folket og var hærens viktigste rekrut­ teringsgrunnlag, var der­ imot uberørt av den re­ volusjonære gjæringen. På dette kobberstikket blir våpenhvilen prokla­ mert.

Napoleon III, „franskmennenes keiser”, malt av Franz Winterhalter (1805—73). Gjennom sitt „ annet keiserdømme” håpet Napoleon å kunne forene det som syntes uforenlig: autoritet og demokrati.

tyske forbund. Avgjørende ble begivenhetene i de to store maktsentrene Wien og Berlin. Den 13. mars brøt det ut åpent opprør i den habsburgske keiserbyen. Studenter og arbeidere kjempet sammen mot regjeringstroppene bak barri­ kader som var reist i all hast, mens Wiens liberale bor­ gerskap holdt seg velvillig avventende. Regjeringen måtte kapitulere, Metternich ble tvunget til å gå av og flyktet forkledd til England — et tegn på himmelen for hele Europa. Pressefrihet og en liberal forfatning ble lovet. Et par dager senere erklærte Ungarn seg i virkelig­ heten selvstendig, samtidig som den ungarske land-

213

Borgernes stat?

En lesesal i Tyskland omkring 1850, fylt av verdige representanter for det dannede borger­ skap („das Bildungsburgertum”) —fremskrittsvennlige, kultiver­ te, ordenselskende herrer med høye moralske prin­ sipper. Med slike men­ nesker er det ikke lett å gjøre revolusjon!

dagen besluttet å oppheve adelens skattefrihet og bøndenes arbeidsplikt. Den revolusjonære bevegelsen spredte seg også til Italia, der den gikk i forbund med en stridbar nasjona­ lisme med mottoet: „Østerrike ut av Italia”. I Berlin førte nyheten om Metternichs fall til opp­ tøyer og gatekamper som snudde opp-ned på alle tra­ disjonelle forestillinger om prøyssisk lovlydighet. Man mente riktignok at hæren hadde gode mulighe­ ter til å bombardere folkemengden til underkastelse ved hjelp av artilleri, men kongen — Fredrik Vilhelm IV, som riktignok var dypt konservativ, men innerst inne en vek romantiker — kunne ikke få seg til å bruke vold mot „sine kjære berlinere”. Han trakk de militæ­ re styrkene tilbake, antok den tyske trikolorens farger (svart, rød, gyllen), lovet å innkalle en grunnlovgivende forsamling og hyllet til og med revolusjonens falne kjemper med hatten i hånd. Den prøyssiske revolusjonen gjorde det også mulig å ta et skritt i retning mot opprettelsen av et enhetlig, liberalt Tyskland. I den hensikt samlet representanter fra alle de tyske statene seg til et alltysk parlament i Frankfurt am Main. De revolusjonære utgjorde hverken sosialt eller nasjonalt noen enhetlig gruppe, og de krav de stilte, ble derfor både mange og innbyrdes motstridende. Den store massen av bønder ville egentlig bare befris fra pliktarbeid og andre gjenværende former for føy­ dal avhengighet. Håndverkere og hjemmearbeidere

rettet sin vrede mot maskinene som truet deres leve­ brød, og krevde at staten skulle garantere retten til ar­ beid. Studentene forlangte tenkefrihet og slutt på sensur og overvåking. Den borgerlige middelklassen så gjerne liberale reformer som kunne øke dens egen innflytelse, men ville helst at de skulle gjennomføres uten vold, ved innrømmelser fra makthaverne. Ita­ lienske, ungarske og slaviske nasjonalister ville alle

Under marsrevolusjonen i 1848 ble de falne barrikadekjemperne ført i prosesjon gjennom sent­ rum av Berlin og fra slottsbalkongen hyllet av kong Fredrik Vilhelm IV med blottet hode. Fra bygningene i byen vaiet den svart-rød-gylne revolusjonsfanen, „ Tysk­ lands trikolor” (disse far­ gene er nå med i begge de tyske statenes flagg). Fargelitografi.

214__________ Borgernes stat?

mer eller mindre kaste av seg det østerrikske åket, men hadde ofte direkte motstridende interesser og kom derfor på kollisjonskurs med hverandre.

Knuste demokratiske drømmer

Nasjonalforsamlingen samlet til møte i Paulskirche i Frankfurt. På ta­ lerstolen til venstre står republikaneren Robert Blum. Han ble senere sendt som nasjonalfor­ samlingens utsending til Wien, deltok i opprøret der i oktober og ble hen­ rettet som strafffor det. Med ham døde også drømmen om et fritt og forent Tyskland.

Den indre splittelsen gjorde den revolusjonære beve­ gelsen til et ganske lett bytte for de krefter som repre­ senterte den gamle orden da disse etter det første sjokket sommeren og høsten 1848 klarte å samle seg til motstand. To faktorer var spesielt viktige. Den ene var at bøndenes arbeidsplikt ble avskaffet i det habsburgske monarkiet (s. 48). Ved dette dyktige trekket fra makthavernes side fikk bøndene sine ve­ sentlige krav oppfylt — i hvert fall oppfattet de det slik — og mistet all videre interesse for revolusjonen. Den andre faktoren var at det liberale borgerska­ pet i økende grad begynte å reagere mot det de mente var en utarting av revolusjonen og ble stadig mer til­ bøyelig til å støtte makthaverne i bytte med aldri så små innrømmelser. Typisk for stemningen innen „det dannede borgerskap” er en uttalelse av David Frie­ drich Strauss, grunnleggeren av den moderne bibel­ kritikk, som i begynnelsen med glede hadde hilst marsrevolusjonen velkommen: „For en natur som min var det under den gamle politistaten mye bedre enn nå. Da hadde man i hvert fall ro på gatene og slapp å møte opphissede mennesker, bredbremmede hatter og skjegg.”

Avgjørende ble det at makthaverne i Wien og Ber­ lin kunne beholde kontrollen over det viktigste maktinstrumentet, nemlig hæren. Med dens hjelp klarte den habsburgske regjeringen i midten av juli å slå ned en radikal reisning i Praha. Og i oktober ble samme manøver gjentatt i Wien. Deretter abdiserte keiseren, Ferdinand, til fordel for en 18-årig brorsønn som tok

navnet Franz Joseph, og som fram til sin død under den første verdenskrig kom til å stå som et symbol for Østerrike. Men maktskiftet var bare symbolsk. Tidli­ gere løfter om reformer ble for det meste glemt, og det metternichske systemet ble stort sett gjenopprettet, riktignok uten Metternich. Også i Preussen samlet de konservative kreftene seg til besluttsom og effektiv motstand. I november ble den grunnlovgivende forsamling oppløst med hæ­ rens hjelp. En ny, stridbar konservatisme begynte å gjøre seg gjeldende i Preussens politiske liv og fikk en energisk talsmann i en ung Junker”, Otto von Bis­ marck. Samtidig gav kongen som en gave fra oven sitt land en etter tidens oppfatning forholdsvis liberal for­ fatning. Det ble opprettet en landdag med to kamre. Til det lavere av disse hadde alle voksne menn stem­ merett, men på en slik måte at stemmene til folk med store inntekter og formuer veide uforholdsmessig mye tyngre enn småfolkets stemmer. Slik ble Preus­ sen styrt fram til monarkiets fall i 1918. Like brutalt som de demokratiske drømmene ble de nasjonale knust. Forsøkene på å skape et samlet Tyskland og Italia ble skammelig mislykket. Vi skal komme tilbake til dette senere (s. 243).

Revolusjonens etterdønninger Europas mindre stater unngikk å bli trukket direkte med i den revolusjonære strømvirvelen i 1848. Men med mulig unntak for Belgia, „kontinentets roligste hjørne” — som allerede i forbindelse med frigjøringen i 1830 hadde fått en parlamentarisk forfatning av gammelliberal type — kunne man tydelig merke etter­ dønningene. Borgerkrigen i Sveits (s. 206) endte med seier for protestanter og liberalere, og førte til at det løse for­ bundet mellom kantonene ble omdannet til et virkelig statsforbund. Landet fikk en forfatning som fordelte makten mellom et tokammerparlament og et utøven­ de sjumannsråd. Alle borgere ble sikret likhet for lo­ ven, religions-, ytrings- og møtefrihet. Nederlandene ble forvandlet under trykket fra de franske og tyske samfunnsomveltningene fra et gammeldags monarki med sterk personlig konge­ makt til en konstitusjonell stat med parlamentarisk styreform og utstrakt lokalt selvstyre. Forandringene ble gjennomført på oppdrag fra kongen, Vilhelm II, som på den måten for fremtiden sikret seg selv og hus­ et Oranien en sentral stilling i det nederlandske folks bevissthet. Det er neppe noen tilfeldighet at mens revolusjonsvisen „Braban9onne” er Belgias nasjonal­ sang, valgte nederlenderne sangen om Vilhelm I av Oranien til sin.

Danskenes junigrunnlov Men den utviklingen som fikk størst betydning for Europa, fant sted i Danmark. Dette gamle kongeriket

__________ 215 Borgernes stat?

Den grunnlovgivende forsamlingens første mø­ te i København 23. okto­ ber 1848. Maleri av Constantin Hansen. I forgrunnen til høyre for statsministeren A. W. Moltke (med ordensbånd) sees grunnlovsfedrene D. G. Monrad og Orla Lehmann, til høyre for dem dikteren Carl Ploug. Sittende mellom Lehmann og Ploug skimtes N. F. S. Grundtvig.

hadde siden 1660 i prinsippet hatt et kongelig enevel­ de, men maktens virkelige tyngdepunkt lå hovedsa­ kelig i statsrådet og det sentrale embetsverket. Julirevolusjonen i Frankrike gav støtet til en be­ gynnende politisk liberalisering. Det ble opprettet fi­ re stenderforsamlinger i 1834: én for øyene, én for Jylland, én for Slesvig og én for Holstein. Ved nye kommunelover i 1837—41 ble det innført sogneråd, landsbyråd og amtsråd. De embetsmennene som var blitt utnevnt av regjeringen, og som til da eneveldig hadde styrt kommunene, måtte nå dele makten med disse folkevalgte forsamlingene. Samtidig vokste en liberal presse fram. Forgjeves søkte regjeringen å stagge „skrivefrekkheten” i blant annet „Fædrelandet” ved hjelp av skjerpet sensurlovgivning. Et nasjonalliberalt parti ble stiftet og fikk til­ hengere først og fremst blant akademikere og borge­ re. Det krevde avskaffelse av eneveldet og en fri for­ fatning. Frederik Vis etterfølger Christian VIII — samme mann som under navnet Christian Frederik hadde sanksjonert den norske Eidsvoldforfatningen i 1814 — nektet imidlertid å gå med på disse kravene. Det var et viktig motiv for ham at de danske liberalerne også var nasjonalister og ville innlemme Slesvig i Dan­ mark. Å imøtekomme dem ville ifølge kongens og regjeringens realistiske tankegang være å splitte det danske monarkiet, og det ville få alvorlige internasjo­ nale konsekvenser.

Det avgjørende gjennombruddet i forfatningsspørsmålet kom i 1848. Som et ledd i den tyske revo­ lusjonen gjorde nasjonalister i Slesvig og Holstein opprør i troen på at tiden nå var inne for hertugdømmene til å gå opp i et forent, liberalt Tyskland. I København, der den nylig avdøde Christian VIII var blitt etterfulgt av sønnen Frederik VII, utløste slesvigholsteinernes reisning en fredelig revolusjon, som gav makten til de nasjonalliberale. En grunnlovgivende forsamling utarbeidet en ny forfatning som kalles junigrunnloven, fordi den ble undertegnet av Frederik VII 5. juni 1849. Junigrunnloven var i samtidens øyne en nesten sjokkerende demokratisk forfatning. Den gav landet en riksdag som bestod av to kamre, Landstinget og Folketinget. Til begge skulle alle myndige menn ha stemmerett. For å oppnå valgbarhet til Landstinget var kravet imidlertid en ganske stor inntekt eller for­ mue — dette for å hindre et uinnskrenket „bondevelde”. Man bør også legge merke til at riksdagens makt var begrenset. Enhver ny lov krevde såvel riksdagens godkjennelse som kongens og en ansvarlig ministers underskrift, og riksdagen hadde ikke rett til å styrte en regjering. Noen parlamentarisme var det altså ikke tale om. Derimot ble det gitt garantier for borgerlige rettigheter, blant dem trykkefrihet. Fra europeisk synspunkt innebar det danske makt­ skiftet at Danmark i konfrontasjon med Tyskland var beredt til å innlemme Slesvig (s. 256).

216

Drøyt to tiår etter 1848 ble den nasjonale og li­ berale drømmen om Tysklands samling vir­ keliggjort — ikke av de revolusjonære massene, men ovenfra, gjennom den prøyssiske konge­ makten. Folket hyller kong Vilhelm 1 av Preussen ved hans avrei­ se til fronten i 1870.

Revolusjonen som ble vekk, eller historiens planteskole? ,,1848 var det vendepunktet der den moderne histo­ rie ikke vendte.” Med dette paradokset uttrykte den kjente engelske historikeren G.M. Trevelyan sitt eget og manges syn på den alleuropeiske folkereisningen i 1848: Den var dødfødt, en revolusjon som ble vekk. Andre har merket seg det fremtidsbærende i revolusjonsåret 1848 og sett det som en historiens plan­ teskole, der slike nye vekster som nasjonal enhet og frihet, demokrati og sosialisme kunne begynne å ut­ vikle sine rotsystemer. Det finnes gode argumenter for begge oppfatninger. Det er på det rene at den politiske reaksjonen gikk styrket ut av krisen så godt som overalt, særlig i storstatene Frankrike, Preussen og Østerrike. Til dels kom dette av at regjeringene forbedret sine metoder når det gjaldt å bekjempe opprør. Takket være jern­ banene kunne velutstyrte politistyrker transporteres

raskt til steder der det ble behov for dem, og nye, bre­ de bulevarder i storbyene økte deres aksjonsmuligheter. Barrikadekamper av årgang 1830 og 1848 ble vanskelige eller umulige å føre. Derfor ble allerede av militære grunner begivenhetene i 1848 på samme tid høydepunktet og avslutningen på det som er blitt kalt „revolusjonens tidsalder”. Men kanskje enda viktigere var et omslag i stem­ ningen. Viktige samfunnsgrupper fant at de hadde mer å håpe på av autoritære regjeringer enn av revo­ lusjonære bevegelser. En slik gruppe var de selveiende bøndene, som ble mer samfunnsbevarende etter hvert som de så at deres økonomi ble styrket og deres uavhengighet større. I Preussen gjaldt det samme for håndverkerne, som ble begunstiget av det nye kon­ servative regimet. Det velsituerte borgerskapet som med forferdelse hadde sett sin trygge verden truet av ukontrollerbare sosiale erupsjoner, unngikk helst nye eksperimenter med friheten. Nasjonalister i alle land mente som Bismarck at de lettere kunne nå sine mål

med blod og jern enn med taler og parlamentsbeslutninger. Endelig ble arbeidernes sosiale protester min­ dre høylytte da lønnene og sysselsettingen under 1850-årenes høykonjunktur viste en oppadgående kurve, og stadig flere sosialistledere oppgav i hvert fall i det korte perspektiv tanken på en revolusjonær samfunnsforandring til fordel for et møysommelig or­ ganisasjons- og reformarbeid. Alt gikk likevel ikke tilbake til det gamle; visse re­ volusjonære forandringer kom til å bestå. Av disse var bondefrigjøringen i Sentral-Europa uten tvil viktigst. Det er blitt sagt at ,,1848 gjorde for Europa det 1789 gjorde for Frankrike”. Bøndene vant sin personlige frihet og slapp den tyngende dagverksplikten. De fattigere solgte i mange tilfeller sin jord, ble frie lønnsarbeidere på godsene eller i den ekspanderende industrien og skapte på den måten et sosialt grunnlag for den senere arbeiderbevegelsen. Det politiske demokratiet gjorde også noen lan­ devinninger, selv om de var begrenset. Mest påtagelig var dette i mindre land som Sveits, Nederlandene og Danmark. Men man bør nok ikke undervurdere be­ tydningen av at den gamle øvrighetsstaten Preussen fra nå av hadde et parlament som var valgt med al­ minnelig — om enn ikke lik — stemmerett for menn. Og det viktigste var kanskje at Frankrike beholdt den alminnelige stemmeretten, den landet som første stormakt i verden hadde innført i 1848. Hvor styrt og korrupt demokratiet enn var i Napoleon IIIs Frank­ rike, så utgikk likevel all makt der i prinsippet fra folket.

Napoleon III — „Saint-Simon på hesteryggen” 11850- og 1860-årene var Frankrikes politiske utvik­ ling i uvanlig høy grad preget av én mann, Ludvig Na­ poleon Bonaparte, som fra desember 1852 var keiser Napoleon III. Få statsmenn er blitt gjenstand for så skiftende vurderinger både av sin samtid og av etter­ tiden. Victor Hugo kalte ham hånlig „Napoleon den lil­ le”, mens Franz Liszt, da keiseren klaget over at han følte seg like gammel som et århundre, trolig helt oppriktig trøstet ham med ordene: „De er århund­ ret!” Historikerne har dels betraktet ham som en samvittighetsløs maktstreber, dels som et godt, men altfor svakt menneske. Napoleon III er blitt fremstilt som en upraktisk drømmer og som en prinsippløs resultatpolitiker, som en oppriktig, om enn „cæsarisk” demo­ krat, som en opplyst despot, en bursjoasi-keiser, ja, til og med som en forløper for Mussolini og Hitler. Han som kalte ham „Saint-Simon på hesteryggen” (jfr. s. 183), fanget opp noe vesentlig. Blant Napoleons rådgivere fantes det en del saintsimonister, og keiseren hadde i likhet med dem en vi­ sjon av et vitenskapelig og teknisk utviklet Frankrike med sterk økonomisk vekst, under en patriarkalsk og

sterk statsledelse. Økonomien skulle danne grunnla­ get for sosial velferd og for en aktiv utenrikspolitikk, som utad skulle hevde Frankrikes ære samtidig som den støttet frihetens og fremskrittets krefter i hele Europa. Napoleon III fikk tilnavnet „sosialistkeiseren”, men han ville ikke gjøre staten til industriherre. Den skulle bare fastsette de generelle rammene for økono­ mien og gjøre det private næringslivets betingelser så gunstige som mulig. Dette kunne blant annet skje ved å skaffe til veie gode transportmidler og gi fordelakti­ ge kreditter. Jernbanenettet ble derfor utbygd i rask takt: 11851 omfattet det 3248 banekilometer, i 1871 17 400. Jernbaneutbyggingen stimulerte næringslivet, skapte et enhetlig hjemmemarked, gjorde arbeidskraften mer bevegelig, økte etterspørselen etter kapitalvarer og førte til en modernisering av hele produksjonsap­ paratet. Også storhavnene ble bygd ut, i likhet med skipsverftene. Da Suezkanalen ble bygd, spilte fransk kapital og fransk ingeniørkunst en hovedrolle. Initia­ tivtakeren, Ferdinand de Lesseps, var franskmann, og aksjemajoriteten i kanalselskapet var i franske hender fram til 1875. På kredittvesenets område ble det annet keiser­ dømme epokedannende. Man fant nye måter å mobi­ lisere kapital på for produktive investeringer. En slags forretningsbank, Crédit mobilier, solgte industriobligasjoner til de mange småsparerne innen mid­ delklassen. En annen metode, som ble kraftig kriti­ sert av konservative bankmenn, var å gi næringslivet statslån med dekning i statlige budsjettunderskudd. Også Napoleons handelspolitikk tok sikte på å set­ te fart i industriveksten. Med egenmektige metoder drev han igjennom den frihandelsavtalen med Stor­ britannia som ble høydepunktet i den europeiske frihandelsepoken (s. 66). Han innså at konkurransen med den britiske industrien ville bli jernhard, men regnet på lengre sikt med å oppnå gunstige innvirk­ ninger på den franske industristrukturen.

__________ 217 Borgernes stat?

Vitenskap og teknikk skulle utgjøre grunnlaget for det nye Frankrike som Napoleon III ville skape. Bildet viser en un­ dervisningstime i fysikk for unge piker ved Sorbonne.

218__________ Borgernes stat?

Boulevard, des Italiens i Paris på hestedrosjenes og krinolinenes tid. Det var Napoleon IIIs pre­ fekt Georges Haussmann (1809—91) som anla de avenyene og bulevardene som frem­ deles preger bybildet i Paris og er blitt et for­ bilde for andre storbyer.

Keiseren mente at en slik kraftig vekstpolitikk ikke kunne gjøres avhengig av folkeopinion og parlamentsflertall. Fra det utgangspunktet ble forfatning­ en utformet. Et statsråd av eksperter, der medlemme­ ne ble utpekt av statssjefen, utarbeidet lovforslag som skulle vedtas eller forkastes av en lovgivende forsam­ ling valgt med alminnelig mannlig stemmerett. Den myndighet dette parlamentet hadde, var ikke stor: Det kunne ikke kontrollere budsjettene, statens lånevirksomhet, krigsmakten eller utenrikspolitikken. Regjeringen kunne dessuten i stor utstrekning påvir­

ke forsamlingens sammensetning ved å utpeke offi­ sielle kandidater og gjøre det vanskelig for motkandi­ dater å drive effektiv valgkamp. I dag ville et slikt system kanskje ha blitt kalt „styrt demokrati”. Men keiseren kunne forsvare seg med at hans makt i siste instans hvilte på folkeviljen, som han av og til rådførte seg med ved folkeavstemninger. Han opplevde seg selv som en som stod over partiene og styrte landet i borgernes felles interesse. Han men­ te å ha funnet løsningen på et vanskelig problem: Hvordan skal man kunne forene kravet om demokra-

219

ti med et sterkt og fremskrittsvennlig styre? Men i vir­ keligheten hvilte hans regime på en maktblokk som bestod av storbursjoasiet, hæren, kirken og bøndene.

Det annet keiserdømme Napoleons politikk var stort sett vellykket, særlig i 1850-årene. Målt med tidens målestokk var veksten rask, nesten 4 prosent i året. Nasjonalinntekten, som i 1815 hadde vært 11,4 milliarder francs, gikk i 1860

opp i 15,2 og steg i 1870 til 18,8 milliarder. Først og fremst ekspanderte jern- og stålindustrien sterkt, samtidig som bedriftsenhetene ble stadig større ved sammenslåing. Det var også nå at Frankrike ble et kapitaleksporterende land. Paris, som tidligere hadde vært kulturens, motens og kunstens sentrum, ble mer enn tidligere også et in­ ternasjonalt politisk og finansielt sentrum. Dette viste seg ved de verdensutstillingene som ble holdt der i 1855 og 1867, og ved at fredskongressen etter Krimkrigen ble lagt dit i 1856. Hovedstaden ble ombygd

220

Borgernes stat?

Napoleon III utnyttet med stor dyktighet sin sosiale innsats i propagandaøyemed. Ved en prisutdeling på Verdensutstillingen i 1867 mot­ tar han av den unge keiserprinsens hånd en he­ derspris for sine arbei­ derboliger og mønster­ bruk. Begivenheten ble selvsagt dekket av billed­ bladet „L’Illustration

John Russell (1792—1878), statsmi­ nister 1846—52 og 1865—66, var de britiske 1800-tallsliberalernes mest betydelige leder ved siden av Palmerston og Gladstone. En sønne­ sønn av ham var filoso­ fen og fredsforkjemperen Bertrand Russell.

under ledelse av prefekten Georges Haussmann. De store jernbanestasjonene ble bygd, og vann, kloakk og gatebelysning ble innført. Byen fikk sitt nåværen­ de gatenett med brede bulevarder som strålte sam­ men i Place d’Étoile. Et ikke utilsiktet biprodukt var at det ble lettere å slå ned opprør, fordi det var vanskelig å sperre av bre­ de bulevarder med barrikader, og fordi tropper lett kunne nå alle deler av byen. Allerede i de gode 1850-årene kom det imidlertid til syne sprekker i den napoleonske samfunnsfasaden. Som en følge av veksten ble kløftene både mel­ lom og innenfor klassene utvidet. Mellom 1855 og 1873 økte bedriftenes fortjeneste med 218 prosent, mens den gjennomsnittlige nominelle lønnsøkningen stanset på 37 prosent. De private formuene ble for­ doblet i omtrent samme tidsrom, og antallet personer som hevet avkastning av verdipapirer, økte fra 700 000 i 1850 til 1,3 millioner i 1870. Selv om arbeidernes gjennomsnittlige levestan­ dard var bedre enn i 1840-årene, hang de relativt sett etter, og deres følelsesmessige opplevelse av utsug­ ing ble sterkere. I tillegg kom at standardøkningen først og fremst tilfalt et begrenset sjikt av elitearbeidere, mens den store massen av ukvalifiserte arbeide­

re samt de mange kvinnene og barna i industrien had­ de urimelig lav lønn og lang arbeidstid. Også innen bursjoasiet fant det sted en lagdeling mellom en høyborgerlig elite som — av og til ved hjelp av monopoler og forbindelser — la beslag på brorpar­ ten av produksjonsøkningen, og de mange små næ­ ringsdrivende innen handel, industri og tjenestenæ­ ringer som ble akterutseilt eller rett og slett slått ut av den skjerpede konkurransen.

Opposisjon og liberalisering Det fantes altså et godt jordsmonn for den opposisjo­ nen som begynte å stå fram da Napoleons politikk mot slutten av 1850-årene støtte på økende vanske­ ligheter. De økonomiske konjunkturene ble dårligere, først midlertidig gjennom verdenskrisen i 1857 og senere mer varig ved at veksten begynte å avta for mot slut­ ten av 1860-årene å gå over i stagnasjon. Den franske bomullsindustrien ble hardt rammet av råvaremangel under den amerikanske borgerkrigen. En sykdom på silkeormen gav et stort avbrekk i silkeindustrien sam­ tidig med at landet ble herjet av uår og vingårdene

ødelagt av insekter. Keiserens mange utenrikspolitis­ ke initiativer i 1860-årene endte med skuffelser og til­ bakeslag. Selv led Napoleon av en plagsom sykdom som lammet hans handlekraft og førte til splittelse in­ nen landets høyeste ledelse. Opposisjonen kom først og fremst fra den lavere middelklasse og fra arbeiderne, men også fra høyborgerskapet hørtes kritiske røster. Til tross for de hind­ ringer regjeringen la i deres vei, kunne de opposisjo­ nelle kandidatene notere så store valgseire at Napole­ on fant det best å slå inn på en innrømmelsespolitikk som skulle legge grunnlaget for et „liberalt keiser­ dømme”. Presse- og møtefriheten ble utvidet. Den lovgiven­ de forsamling fikk økt myndighet, blant annet bedre innblikk i budsjettarbeidet og rett til å ta initiativ til lovgivning. Arbeiderne fikk rett til å organisere seg og til å streike, men med den viktige begrensning at det ikke skulle gjøres noe som kunne gå ut over „arbeidets frihet”. Sluttsteinen i det liberale keiserdømmes bygning syntes lagt da keiseren i januar 1870 aksep­ terte parlamentarismens prinsipp og lot den modera­ te opposisjonslederen Émile Ollivier danne regje­ ring. Men da var keiserdømmets dager allerede talte. Det falt i september samme år som en direkte følge av Napoleons nederlag ved Sedan og hans etterfølgende krigsfangenskap (s. 261). De virkelige årsakene til sammenbruddet lå neppe i selve krigen, men i de dyptgående motsetningene som den hadde avslørt.

Viktorianismens gullalder Mens Frankrike, Italia, Preussen og Østerrike ble herjet av revolusjon og reaksjon, gikk Storbritannia under dronning Victoria (1837—1901) inn i en perio­ de med stille fremgang. Velstanden økte, „the hungry forties” var forbi, selv om den sosiale nøden fremdeles var stor. Klassekampstemningen tonet bort, fremskrittsoptimismen bredte seg og fikk i den store verdensutstillingen i Crystal Palace i London i 1851 et håndgripelig sym­ bol som kunne forstås av alle. Britannia „hersket over bølgene” og nøt som verdens verksted en enorm in­ ternasjonal prestisje. Mot denne bakgrunn økte troen på at det var mulig å løse de sosiale problemene innen parlamenta­ rismens ramme. Protestbevegelser, demonstrasjoner og pressgrupper ble riktignok heller flere og mer virkningsfulle, men de tok nå på en nesten selvfølgelig måte sikte på å få regjering og parlament til å innse nødvendigheten av konkrete, begrensede reformtil­ tak. Fagforeningene ble dominert av relativt velstå­ ende håndverkere og yrkesarbeidere og arbeidet for høyere lønninger og bedre arbeidsbetingelser uten å stille spørsmålstegn ved systemet som sådant. Tiårene etter midten av århundret ble den klassis­ ke tid for britisk parlamentarisme. Parlamentets be­ tydning ble snarere større ved at partisystemet var

ustabilt og partidisiplinen svak. Ved siden av de to store partiene — de konservative og de liberale — fan­ tes en gruppe konservative frihandelstilhengere, de såkalte peelittene. I det liberale partiet var det en hard kamp mellom tilhengerne av Palmerstons gammel­ dags aristokratiske whigpolitikk og John Russells mer moderne, reformvennlige liberalisme. Politikerne vandret ofte ganske ubekymret fra den ene leiren over i den andre. William Gladstone be­ gynte for eksempel som konservativ og ble senere peelitt for å ende som liberal partileder. Det at de po­ litiske lederne som regel kom fra samme aristokratis-

__________ 221 Borgernes stat?

Victoria og Albert I Storbritannia regjerte dronning Victoria fra 1837 til 1901. Hun kom i den grad til å symbolisere landets fremskritt og storhet at hele epoken har fått navnet viktoriatiden etter henne. Som person var hun mer in­ teressant, men også mer komplisert enn sjablongforestillingen om henne som en konvensjonell moralist kan gi inntrykk av. Uten å være intellektuelt betydelig tok hun meget aktivt del i regjeringsarbeidet. Fra hennes flittige penn fløt det en stadig strøm av brev, memoranda og telegrammer til ministrene. Med dem kom hun av og til i konflikt, særlig med den liberale lederen Gladstone, som hun av­ skydde. Noen klar oppfatning om hvor grensen gikk for monarkens rettigheter i en parlamentarisk stat, hadde hun neppe. Fram til sin død i 1861 stod dronningens varmt avholdte, tyskfødte prinsgemal Albert ved hennes side. Deres lykkelige privatliv ble et ideal for den viktorianske middelklassefamilien. Men også politisk spilte Albert en betydelig rolle — han er blitt kalt Storbritannias virke­ lige regent.

Victoria og Albert — symboler for imperiet, for fremskrittet og sivili­ sasjonen, men også for borgerlig moral og fa­ milielykke.

222

Gladstone „Som renhjertet menneske og politisk moralist står han ved siden av Lincoln i en særstilling blant 1800-tallets dyktige statsmenn. ” Slik har Herbert Tingsten bedømt William Gladstone (1809—98). Andre har vært mindre vennlige og blant annet kritisert den evne til selvbedrageri hos ham som av og til fikk ham til å forveksle sitt eget partistandpunkt med Guds og moralens krav. Hvordan Gladstone enn skal vurderes, så var han utvilsomt en av Storbritannias mest betydelige politikere fra 1832, da han ble innvalgt i Underhuset, til 1894, da han i 85-årsalderen forlot sin post som stats­ minister i den siste av de fire regjeringene han hadde ledet. Han var opprinnelig konservativ, men gikk over til liberalismen og ble fra 1868 det liberale partis ubestridte leder. Hans patos gjaldt friheten, både in­ dividets frihet og nasjonenes selvbestemmelsesrett. Hans mest origi­ nale og kontroversielle trekk var at han for alvor ville la den kristne morals prinsipper prege en stormakts utenrikspolitikk.

Gladstone elsket frilufts­ liv og mosjon og koblet iblant av med vedhog­ ging på godset sitt. Ved å la seg fotografere som enkel vedhogger kunne han også fremstå som den folkets mann han neppe var, men gjerne ville vise seg som. Disraeli som dandy (teg­ ning av Daniel Maclise): „ Trekkene hans var ut­ preget jødiske. Over en høy og bred panne lå glinsende, kullsvarte hårlokker... Et halvveis hånlig lite smil lekte på hans velformede lepper. Han var svært prangende kledt i en mørk flaskegrønn bonjour med vest i et iøynefallende mønster. Forsiden av den var nes­ ten dekket med glitrende kjeder. ” (Øyenvitne om Disraeli.)

ke og høyborgerlige sosiale gruppe, gjorde det lettere å skifte parti. Men etter hvert skjedde det en maktfor­ skyvning fra det gamle godseieraristokratiet til den nye adelen som hadde sine røtter i bursjoasiet og ble representert blant annet av Peel, Gladstone og Dis­

raeli. Det vokste fram en ny type politikere som ikke nøyde seg med å forsøke å påvirke sine parlamenta­ riske kolleger, men som anstrengte seg for å vinne tilhengere ute i landet. De landsomfattende parti­ organisasjonene fikk på den måten økt betydning,

Disraeli Benjamin Disraeli (1804—81), fra 1876 Earl of Beaconsfield, var i de fleste henseender Gladstones motpol. A.J.P. Taylor har elegant formulert det slik: „ Gladstone var den viktori­ anske samvittighet, Disraeli var befrielsen fra den. ” Som nødtørftig kristnet jøde, parfymeduftende klessnobb, skjønnånd og paradoksmaker ble han av samtid og ettertid mistenkt for mangel på moralsk og politisk alvor. Ikke desto mindre ble han leder for det tra­ disjonsrike torypartiet og nådde de høyeste em­ beter: Han var finansminister i 1852, 1858— 59 og 1866—68, og statsminister i 1868 og 1874—80. Han ble banebryter for en moderne, reformvennlig konservatisme, „torydemokratiet”. Målet var gjennom sosiale og politiske reformer å forene de „to nasjonene”, som Dis­ raeli hadde beskrevet i sin ungdomsroman „Sibyl” (1845), til én nasjon som var sterk både innad og utad. Disraeli var drivkraften bak stemmerettsreformen av 1867 og en arbeidsmarkedslovgivning som var reformert til fordel for fagfor­ eningene. I utenrikspolitikken representerte han en haukaktig imperialisme („jingoisme”) i steil motsetning til Gladstones moralske uten­ rikspolitikk.

samtidig med at partiene ble mer følsomme overfor avisopinion og pressgrupper.

Reformer innen administrasjon og utdannelse I realiteten var det små forskjeller mellom partiene. Den reformpolitikken som tok til allerede i 1830- og 1840-årene kunne derfor fullføres uten å bli nevne­ verdig hindret av de hyppige regjeringsskiftene. Tyngdepunktet lå på reformer innen administrasjon og utdannelse, mens den rådende la-skure-ideologien hemmet den sosialpolitiske utvikling. Politi, domstoler og postvesen ble modernisert. Egen fortjeneste og dyktighet — ikke beskyttelse og forbindelser — skulle danne grunnlag for avansement innen forsvar og sivilforvaltning. Kjøp og salg av offisersfullmakter ble forbudt. Alminnelige folkeskoler med kommunal støtte ble innført. Kravene om angli­ kansk trosbekjennelse for å få adgang til universitete­ ne i Oxford og Cambridge ble sløyfet. Fagforening­ ene ble endelig legalisert. Det ble mulig å stifte aksje­ selskaper med begrenset ansvar, et tiltak av største betydning for kapitaltilførselen til næringslivet. Den politisk sett viktigste reformen var den som i 1867 utvidet stemmeretten til å omfatte en drøy tre­ djedel av landets voksne mannlige befolkning, samti­ dig med at valgkretsinndelingen ble justert nok en gang av hensyn til de befolkningsforskyvningene som industrialismen hadde medført. Alle fast bosatte husfedre i byene og de gårdbrukere på landet som betalte minst fem pund i skatt, ble stemmeberettigede. Der­ med ble den lavere middelklasse og de fleste Respek­ table” arbeidere i byene representert i parlamentet, men derimot ikke landarbeidere og tjenere, og natur­ ligvis heller ikke kvinner. Den såkalte andre reformakten ble til etter et kom­ plisert politisk taktisk spill. I sin endelige form ble den drevet igjennom av Disraeli og torypartiet, som gjen­ nom et generøst overbud tok luven fra sine liberale konkurrenter fordi de klart forstod at de hadde mer å vinne enn tape på en utvidelse av stemmeretten. Mange konservative var likevel skeptiske: Én kriti­ ker kalte reformen „et sprang ut i mørket”. Fra sitt ut­ gangspunkt hadde han trolig rett. Gjennom reform­ akten ble maktbalansen på lengre sikt forskjøvet til fordel for den lavere middelklasse og deler av arbei­ derklassen. Det gamle britiske systemet, der en her­ skende klasse var blitt betraktet som nasjonens natur­ lige leder og partiene hadde oppført seg som striden­ de sjikt innenfor samme sosialgruppe, hørte snart for­ tiden til. En ny tid med skjerpede klasse- og partimotsetninger var på vei.

Russland: veksling mellom frost og tøvær Mens resten av Europa ble rystet av økonomiske og politiske omveltninger, hvilte ennå så sent som om­

kring midten av århundret „det hellige Russland” til­ synelatende trygt på det en ledende minister kalte de tre grunnpilarene: „ortodoksi, autokrati og nasjonal selvbevissthet”. Selvherskeren Nikolai I (1825—55) har stort sett med rette gått inn i historien som „Europas gen­ darm”, symbolet for vilkårlig maktutøvelse, kosakkstyre og meningsundertrykkelse. Midt i liberalismens århundre gjorde han et desperat forsøk på å styre sitt veldige rike som en eneveldig politistat. Minnene fra dekabristopprøret og senere begiven­ heter som det polske opprøret i 1830 og den europe­ iske revolusjonsbølgen i 1848 fylte ham med en kon­ stant revolusjonsfrykt og fikk ham til å bygge opp et sensur- og overvåkingssystem uten tidligere sidestyk­ ke. Universiteter, skoler og intellektuelle ble kontrol­ lert særlig nøye. Det ble opprettet et organ for dette formålet i det keiserlige kansellis tredje avdeling, „keiserens øye og øre”. Samtidig ble kontakten mel­ lom russiske borgere og utlendinger vanskeliggjort for å hindre ideologisk smitte. Tsarens person bør likevel ikke tillegges altfor stor betydning når det gjelder utformingen av den reak­ sjonære politikken. Denne var i grunnen en logisk følge av det russiske samfunnssystemet, som på den ene side bygde på selvherskerdømmet og på den an-

__________ 223 Borgernes stat?

Tsar Nikolai I og hans gemalinne Aleksandra Fjodorovna. Nikolai be­ traktet seg selv som Guds utvalgte redskap til å bekjempe revolusjo­ nens demoner. Til den svenske ministeren Palmstierna uttalte han: „Jeg ville, om nødven­ dig, la halve nasjonen arrestere for å holde den andre halvdelen ubesmittet. ”

224

Reaksjon og liberalisering i Finland Mellom 1809 og 1917 tilhørte Finland det russiske riket. Det utgjorde et autonomt storfyrstedømme med tsaren som arvelig storfyrste. De skiftende politiske konjunkturene i tsarriket kom derfor til å prege og­ så Finlands politiske liv. Reaksjonen under Nikolai I kom til uttrykk blant annet ved at det ble innført sensur, og ved at universitetet i Helsingfors ble overvåket. Et høydepunkt i undertrykkelsespolitikken utgjorde den beryktede finske språkforordningen av 1850, som forbød utgivelsen av andre bøker på finsk, det brede folkeflertallets språk, enn slike som tok sikte på religiøs oppbyggelse eller økonomisk nytte. Aleksander lis første tid ble også for Finlands vedkommende en periode med liberale reformer. Firestender-landdagen, som ikke had­ de vært samlet siden 1809, ble innkalt på ny, og det ble vedtatt at den for fremtiden skulle samles minst hvert femte år. Aleksander II nøt stor personlig popularitet i Finland. Et uttrykk for det er den sterkt idealiserte Aleksanderstatuen på Senatstorget i Helsingfors. Statuen av Aleksander II i Helsingfors er laget av 'Walter Runeberg, sønn av Johan Ludvig. Den sterkt idealiserte skikkel­ sen fremstiller storfyrsten og befrieren, som gav Finland landdagen tilba­ ke og gjorde det finske språket likestilt med det svenske.

Aleksander II reiser gjennom en russisk landsby og blir hyllet av takknemlige bønder. Hans emansipasjonsakt gav likevel godseierne større fordeler enn de forhenværende livegne (se side 48f).

nen på livegenskapet. Tsaren og hans embetsmenn var avhengige av godseieradelen, som fungerte med en slags utøvende og dømmende myndighet overfor de livegne. Selv om Nikolai I etter eget utsagn betrak­ tet livegenskapet som et stort onde, mente han at han på grunn av adelens motstand ikke var i stand til å av­ skaffe det. Selv innen regjeringskretser innså stadig flere ulempene med det rådende sosiale og politiske system, som hemmet landets økonomiske utvikling og på den måten på lengre sikt reduserte dets mulig­ heter til å hevde sin stormaktsstilling. Men den eneste mulighet for forandring syntes å ligge i en nedbygging av selvherskerdømmet, og til et slikt offer var Nikolai I ikke beredt. Med Krimkrigen og Nikolai Is død ble situasjonen forandret. Det militære nederlaget hadde vist Russlands svakhet, og opinionen krevde nå modernisering og reformer. Derfor ble de første årene av den nye tsaren Aleksander lis regjering (1855—81) en perio­ de med liberale reformer som var mer avhengig av

tidsomstendighetene enn av herskerens person, for Aleksander var i grunnen i likhet med sin far tilhenger av selvherskerdømmets prinsipper. Den mest kjente av Aleksander lis reformer var den såkalte emansipasjonsakten av 1861, som av­ skaffet livegenskapet (nærmere s. 48f). Tre år senere kom en ny rettsordning, som innebar at det russiske rettssystemet nærmet seg det vesteuro­ peiske. Rettssakene ble offentlige, likhet for loven ble fastslått, domstolene ble gjort uavhengige av stats­ makten, et jurysystem ble innført etter britisk møn­ ster, og privatpersoner skulle i retten få bli represen­ tert av advokater. Istedenfor godseierne, som nå ikke lenger tok seg av lokaladministrasjonen, ble det opprettet en slags distriktsråd, semstvoene, som hadde til oppgave å be­ handle spørsmål om undervisning, sykepleie, veive­ sen og fattigvesen. Grunnlaget ble lagt for lokalt selv­ styre. Disse reformene førte imidlertid ikke til noen gjen­ nomgripende systemforandring. Selvherskerdøm­ mets grunnvoller ble ikke rystet. Den halvhjertede re­ formpolitikken, som for øvrig snart ble oppgitt, kun­ ne følgelig ikke blidgjøre den mer radikale opposisjo­ nen. 1870-årene skulle bli nihilistenes og de politiske attentaters tiår. Den manglende løsning på Russlands sosiale og politiske problemer førte til keiserens blo­ dige død i 1881 og på lengre sikt til revolusjonene i 1905 og 1917.

En borgernes stat? Omsider kan vi vende tilbake til vårt utgangsspørsmål: Var de europeiske statene omkring midten av

1800-tallet i noen rimelig betydning av ordet borger­ stater? Er med andre ord de ofte siterte ordene av Marx i „Det kommunistiske manifest” om den mo­ derne statsmakt som „en komité som forvalter bor­ gerklassens felles interesser”, gyldige? Spørsmålet krever en presisering. Om man med borgerstat mener en stat der toppstillingene innen regjering og sentralforvaltning er besatt av kapitaleie­ re, bankierer og store industriherrer, er det tvilsomt om et eneste europeisk land fortjener denne beteg­ nelsen. Til og med i de mest „borgerlige” land som Ludvig Filips Frankrike og dronning Victorias Eng­ land, beholdt storgodseiere, høye militære og embetsmenn gjennom hele perioden sine tradisjonel­ le maktposisjoner. En enda sterkere stilling hadde de tradisjonelle overklassene i de store sentraleuropeis­ ke monarkiene Østerrike og Preussen, og også i Russ­ land, der man kan spørre om det i det hele tatt fantes et bursjoasi i vesteuropeisk forstand. Saken stiller seg noe annerledes hvis man ser på den politiske makts lavere nivåer, som borgermesterembeter, bystyrer, kommunestyrer og andre kommu­ nale forsamlinger. I hvert fall i Vest- og Mellom-Europa ser det ut til at det borgerlige middelklasseelementet omkring midten av århundret i stor ut­ strekning hadde klart å innta slike maktposisjoner, og da semstvoinstitusjonen ble innført i Russland i 1860-årene (s. 224), skulle også den bli preget av middelklasseliberalerne.

Med en borgerstat behøver man imidlertid ikke nødvendigvis mene en stat der personer med borger­ lig bakgrunn utøver politiske funksjoner. Man kan også tenke på en stat som — uansett hvem det er som fatter og utfører beslutningene — lar sine handlinger styres av borgerlige idealer og vurderinger og ser det som sitt hovedmål å skape gunstigst mulige vilkår for privat eiendom og initiativ. Ser man det slik, kan man riktignok neppe under­ skrive Marx’ ord om at bursjoasiet tilkjempet seg det politiske eneherredømmet i den moderne representasjonsstaten. Men man må konstatere at i praktisk talt samtlige europeiske stater ble det politiske spille­ rommet for borgerskapets interesser stadig utvidet gjennom hele perioden. Styrken i denne generelle tendensen viste seg ikke minst i det faktum at til og med regjeringer som hadde lite til overs for den poli­ tiske liberalismen — for eksempel Napoleon IIIs — i sin økonomiske politikk på alle måter begunstiget de dynamiske og ekspansive delene av bursjoasiet. Den borgerlige bevegelse var så sterk at til og med tsarismens Russland ble innfanget av den. Selv om emansipasjonsakten ikke løste Russlands sosiale pro­ blemer, åpnet den nemlig veien for en kapitalistisk ut­ vikling i landet. De triumfer som borgerlig ideologi og politikk fei­ ret i 1800-tallets Europa, finner i siste instans sin forklaring i deres politiske nødvendighet: De var et uunngåelig ledd i det sterke Europas ekspansjon.

__________ 225 Borgernes stat?

Vinterpalasset i St. Petersburg, tsarveldets høy­ borg. Bolsjevikenes erobring av palasset i ok­ tober 1917 var den logis­ ke følgen av det politiske systemets manglende evne til å reformere seg selv.

En gjenopprettet verden?

Den samme lengsel tilbake til rolige og stabile forhold som vi har sett preget innenrikspolitikken i tiden nærmest etter Wienkongressen i 1814—15, gjor­ de seg også gjeldende i internasjonale forhold. Etter den lange krigsperioden 1792—1815 var lengselen etter fred den fremherskende følelsen i Europa. Målet for politikernes virksomhet ble nesten for enhver pris å gjenskape den fungerende maktbalansen, som etter Med sluttakten til Wienkongressen i 1815 ble det beseglet en ny avtale mellom statene som man håpet skulle garantere fred i Europa i overskue­ lig fremtid. Men det var en fred på fyrstenes, ikke på folkenes vilkår. Hvor skjør den egentlig var, fremgikk av de følgende tiårenes mange revolu­ sjoner og revolusjons­ forsøk.

tidens syn gav den sikreste garanti for fred. Man søkte med Henry Kissingers ord,,en gjenopprettet verden”Ville man finne den? Under kongressen i Wien (bd. 10 s. 255f) var Europas politiske kart for en stor del blitt tegnet om. Til tross for en god del smålig kjøpslåing og vanlig stormaktsegoisme hadde de ledende statsmenn hatt ambisjoner i retning av å legge grunnlaget for et stabilt og fredelig Europa. Fredsoppgjøret var blitt utformet slik at ingen betydelig makt skulle bli fristet til, eller klare, å rive det opp. På bakgrunn av napoleonstidens begi-

227 En gjenopprettet verden?

Shetlandsøyene (britisk)

SVER

RUSSLAND

DANMARK

NIA

rOR6

Slesvh Holstt fNEDER

ANDENE

KongresspQlen1

PRE LUXEMBO

FRANKRIKE

RRA SPANIA

PORT GAL

DET FORBI

DET RRIKE

XWARpj SARD NIAX vi PARM MODE LUCCL TOSCANA STATE Korsika (fransk)

UNGARN

OSMANRIKET DE TO

SICILIER

venheter ble Frankrike jevnt over betraktet som den største trusselen mot likevekten og freden i Europa. Man forsøkte å møte denne trusselen på to delyis motsatte måter. Først og fremst viste man den tidligere fiende så stor tillit som mulig, noe som syntes lettere nå da Frankrike ble styrt av en pålitelig konservativ konge­ familie, Bourbon. Den franske utenriksministeren, Talleyrand, hadde ikke bare fått være med på Wienkongressen, men hadde også kunnet spille en frem­ tredende rolle der. Etter de hundre dagene (bd. 10 s. 253) var Frankrike riktignok blitt tvunget til å ta imot en alliert okkupasjonsstyrke og pålagt å betale krigsskadeerstatning, men allerede etter tre år kom man fram til en avtale om tilbaketrekking av de fremmede troppene, samtidig med at erstatningsspørsmålet ble regulert på en måte som fra fransk synspunkt var for­ delaktig. Men seierherrene — Storbritannia, Østerrike, Preussen og Russland — var også på vakt. Wienfredens territoriale vedtak var bevisst utformet slik at en fornyet fransk ekspansjon østover ville bli møtt av en barriere med sterke hindringer: de forente Nederlandene i nord, Rhinland i Preussens hånd, nøytralise­

ringen av Sveits under internasjonal garanti, forsterk­ ingen av det norditalienske kongeriket Sardinia ved inkorporeringen av republikken Genova og sist, men ikke minst, Østerrikes sterke stilling i Nord-Italia.

Stormaktsforbund og hellig allianse For det tilfelle at denne beskyttelsesmuren ikke skulle virke avskrekkende nok, sluttet de fire seirende mak­ tene en allianseavtale med 20 års varighet. Her for­ pliktet de seg til i nødstilfelle med militære midler å forhindre at grensene fra 1815 ble forandret og at Na­ poleons dynasti skulle gjenerobre den franske trone. Frankrike var imidlertid ikke den eneste trussel mot maktbalansen. På Wienkongressen hadde Øster­ rikes Metternich og Storbritannias Castlereagh næret stort frykt for Russlands hensikter. Den russiske krigsmakten hadde gjort en avgjørende innsats i kam­ pen mot Napoleon og nøt stor prestisje i hele Europa. Tsaren, Aleksander I, som tidlig hadde gjort seg kjent for liberale sympatier og nå også var blitt varmt reli­ giøs, drømte om å legge grunnlaget for en ny og kris­ ten utenrikspolitikk. I 1815 foreslo han overfor Eu-

Å bygge barrierer mot Frankrike (Nederlandene, Rhinland til Preus­ sen, et nøytralt Sveits, Sardinia) og plassere stormaktenes interesse­ sfærer så langtfra hver­ andre som det var mulig, var bærende ideer i Wienkongressens sikker­ hetssystem.

228

En gjenopprettet verden?

Ølstue i Wien, malt av Michael Neder (1807— 82). I skyggen av stormaktskongressen 1814—15 blomstret et livlig selskapsliv —på ulike nivåer.

ropas fyrster at de skulle samle seg i en „hellig allian­ se” som skulle forplikte dem til å styre sine folk i sam­ svar med kristendommens bud om rettferdighet og barmhjertighet, og at de som gode brødre skulle løse tvister på en fredelig måte. Forslaget ble møtt med mistro fra britisk side. Castlereagh kalte det „ sublime mysticism and nonsense”, og den britiske prinsregenten ville ikke un­ dertegne det. Men alle andre kristne statsoverhoder, bortsett fra paven, undertegnet. Til og med keiser Hånd i hånd, som gode kristne brødre, forplikter Europas tre mektigste eneherskere seg til i sitt styre å følge kristendom­ mens bud og støtte hver­ andre i en „hellig allian­ se”. Fra venstre Fredrik Vilhelm III av Preussen, Frans I av Østerrike og Aleksander I av Russ­ land. „Ein laut klingendes Nichts” (et høylytt ingenting), lød Metternichs skeptiske kom­ mentar.

Frans av Østerrike, til tross for at Metternich delte Castlereaghs skeptiske innstilling og senere sørget for at alliansen ikke fikk noen praktisk betydning. Det briter og østerrikere fryktet for, var at tsarens ver­ densfrelsenver skjulte russiske ekspansjonsbestrebelser som kunne true den europeiske likevekten. Det Europa som Metternich og Castlereagh hadde bygd opp i Wien utgjorde et sinnrikt system av vekter og motvekter, der stormaktenes interessesfærer ble fordelt slik at risikoen for friksjoner skulle bli så liten som mulig. Mot Østerrikes dominerende innflytelse i Italia stod en motsvarende for Russland i Øst-Euro­ pa. Preussen dannet med Castlereaghs ord en slags bro over Sentral-Europa, et bolverk både mot Frank­ rike og Russland. Storbritannia interesserte seg først og fremst for fri handel og uforstyrrede forbindelser over verdenshavene. Det landet ville i Europa, kan uttrykkes kortfattet: en opprettholdt maktbalanse og ingen ny Napoleon. For øvrig trakk øyriket seg tilba­ ke i „splendid isolation”.

„Den europeiske konsert” En egen paragraf i den nettopp nevnte alliansetraktaten mellom de fire seiersmaktene slo fast at de kontraktbundne partene i tiden som kom skulle møtes til regelmessige rådslagninger om tiltak til fremme av „folkenes fred og velferd, og for opprettholdelse av freden i Europa”. Hensikten var å skape en organisa­ sjon for å bevare Wienfredens internasjonale orden og dermed den internasjonale orden i det hele tatt —

en slags forgjenger til Nasjonenes forbund og FN. Man ville bort både fra hegemonismen — det at en sterk makt, som regel Frankrike, dominerte over alle de andre — og fra den slags maktbalanse som hadde hersket i kabinettpolitikkens tid, da enkeltstatens eneste sikkerhet lå i militær opprustning og usikre al­ lianser. I de nærmeste årene ble det også holdt en rekke in­ ternasjonale kongresser, der ikke bare seiersmaktene, men også det beseirede Frankrike, var represen­ tert av sine monarker og utenriksministre: i Aachen i 1818, i Troppau (i det nåværende Tsjekkoslovakia) i 1820,iLaibach (Ljubljana)i 1821 ogi Veronai 1822. Deretter fortsatte samarbeidet hovedsakelig i den mer beskjedne form av ambassadørkonferanser. I historiebøkene er denne måten å løse problemene på gjerne blitt kalt kongress-systemet eller — etter sin fremste opphavsmann — det metternichske system. Samtiden talte om „den europeiske konsert”. Det man ønsket var jo å løse de alvorlige spørsmålene i størst mulig gjensidig forståelse („concert”) mellom stormaktene. At småstatene og mellommaktene måt­ te underordne seg de store, hørte til systemets forut­ setninger. Det såkalte metternichske system er ofte blitt fremstilt utelukkende som et uttrykk for undertryk­ kelse eller i hvert fall for en stivbent konservatisme som stod i veien for de nødvendigste forandringer. Som så ofte har seierherrene — i dette tilfelle liberale og nasjonalister — skrevet historien. Anklagene er neppe helt rettferdige: „Konsertens” hovedhensikt var å overvåke internasjonale avtaler og sørge for at maktbalansen ikke ble forstyrret på en måte som kun­ ne utløse stormaktskonflikter. Det skal imidlertid innrømmes at de utenrikspoli­ tiske beslutningstagerne som regel kom fra samme aristokratiske miljø. Derfor betraktet de i mange til­ feller opprettholdelsen av den bestående samfunns­

orden som en nødvendig forutsetning for internasjo­ nal fred og stabilitet. Opposisjon ble da lett til konspi­ rasjon ikke bare mot den hjemlige regjering, men også mot den europeiske freden. Ikke minst Metternich hadde denne innstillingen. Hans vidtgående konser­ vatisme blir likevel for en stor del forklart ved at han hadde ansvaret for det flernasjonale habsburgske kei­ serdømmet der den minste forstyrrelse syntes å kun­ ne føre til anarki og oppløsning. Russland hadde lignende, om enn ikke så store na­ sjonale problemer som Østerrike, og Metternich klarte da også på kongressen i Troppau å overtale tsar Aleksander til å oppgi sine tidligere liberale villfarel­ ser og slutte seg til hans egen konservative linje. Også Preussen fulgte Østerrikes lederskap, og de tre østlige godseierstatene kom deretter til å utgjøre en konser­ vativ maktblokk i den internasjonale politikken. Det innebar blant annet at de var villige til å gå inn for stormaktsintervensjon for å hamle opp med liberale og nasjonale reisninger. Storbritannia så annerledes på disse spørsmålene. Landets borgerlige samfunnsstruktur gjorde at det ikke gjerne ville være med på å slå ned liberale re­ volusjoner, og dets utenrikspolitiske isolasjonisme gjorde det uvillig til å engasjere seg i kontinentets saker hvis ikke maktbalansen ble utsatt for spesielt alvorlige trusler.

229 En gjenopprettet verden?

Nasjonalismen Spørsmålet om legitimiteten var et sentralt problem for tidens statsmenn: Hva gjør en regjering legitim, lovlig, verd lojalitet og lydighet? Det fantes et gam­ melt svar: kongedømmet av Guds nåde. Verdens re­ genter styrte med himmelsk fullmakt, på oppdrag fra Kongenes Konge. De ledende politikere — både tro­ ende og ikke-troende — fant som regel at dette var et Den habsburgske keise­ ren blir kronet til konge av Ungarn i Budapest. Hvorfor nettopp han? Fordi Gud ville det, lød det gamle svaret. Men hvor lenge ville mennes­ kene nøye seg med det? Dette ubehagelige spørs­ målet stilte monarker og ministre seg over hele Europa, mens de lyttet til de tassende skrittene av den demokratiske og na­ sjonalistiske revolusjo­ nens spøkelse. Etter en skisse av M. Pétrovics.

230

En gjenopprettet verden?

Norges „ dobbelte frigjø­ ring” —fra dansk, kultu­ rell og svensk politisk innflytelse — kunne gjen­ nomføres takket være den ny vakte nasjonale bevissthet som ble følgen av blant annet folkelivsgranskernes iherdige ar­ beid. En norsk jente med bjelleku og melkebutt, tegnet av Hans Gude som illustrasjon til As­ bjørnsen og Moes „Norske huldre-eventyr og folkesagn”.

Minnerotunde over kong Ludvig I av Bayern (1825—48), oppført etter tegning av Leo von Klenze. Det tyske for­ bundet innbefattet for­ uten Østerrike og Preus­ sen også kongedømmene Hannover, Sachsen, Wurttemberg og Bayern.

godt svar. I praksis innebar det en fredlysning av de regjeringer, styreformer og territorielle grenser som tilfeldigvis fantes. Forsøk på å omstyrte eller forandre dem med vold ble en grov krenkelse ikke bare av menneskelige, men også av guddommelige lover — ganske viktig i en religiøs tid. Dessverre for de styrende begynte imidlertid sta­ dig flere mennesker å tenke i andre baner: Legitimitetens kilde var, iallfall umiddelbart, ikke Guds uut­

grunnelige vilje, men nasjonens. Med nasjon mente man da ikke de mennesker som ved skjebnens tilskik­ kelse tilfeldigvis bodde innenfor et bestemt landom­ råde. Nei, det som bandt en nasjon sammen, var et felles språk, et virkelig eller formodet slektskap, en kulturell arv, felles historiske erfaringer, kanskje i form av en ærerik fortid, kanskje av undertrykkelse og fornedrelse. Nasjonalismen, troen på nasjonen som en høyeste livsverdi og den dermed forbundne oppfatningen at hver nasjon hadde rett til en egen stat, antok for mange europeere på 1800- og 1900tallet karakteren av en religion og ble hyllet med en suveren forakt for fornuftens innvendinger. Nasjonalismen hadde dype røtter i opplysningsti­ den og den franske revolusjon. Den kan sees som et spesialtilfelle av læren om folkesuvereniteten: Lik­ som folkeviljen skulle skrive lovene for maktutøvel­ sen i en stat, like selvfølgelig skulle en nasjons felles vilje avgjøre spørsmål om statstilhørighet og grenser mellom stater. For de liberale, revolusjonens åndeli­ ge arvtagere, stod kravene om indre politisk frihet og nasjonenes selvbestemmelsesrett som uatskillelig forbundet og like ufravikelige. Men nasjonalismen ble også i høy grad inspirert av revolten mot opplysningen, av romantikken. Mot opplysningsideen om en universell fornuft felles for alle mennesker, stilte man tanken om en „folkesjel” som gav hver nasjon en særegen karakter og preget dens skikker, livsoppfatning, moralforestillinger, kulturelle frembringelser og politiske system. Slike tanker ble utviklet i Tyskland av Herder, Fichte og Hegel, i Italia av Mazzini og i Finland av Snellman. Nasjonalismen rommet rike ressurser av idealitet og frihetspatos, men var også revolusjonær dynamitt. Av de eksisterende statene var det bare et fåtall, der­ iblant Frankrike, Norge og Sverige, som var så noen­ lunde enhetlige nasjonalt sett. Noen var det man kunne kalle dynastistater: ulike nasjonaliteter hørte inn under samme fyrstehus. Det tydeligste eksemplet er Det habsburgske rike, som inneholdt tyskere, ungarere, tsjekkere, slovaker, po­ lakker, kroater, slovenere og italienere. Samme struktur hadde Osmanriket, der nasjonalitetsmotsetningene ble forsterket av den religiøse konflikten mellom islam og gresk-ortodoks kristendom. Et lig­ nende preg hadde det romanovske tsardømmet, men der dominerte den storrussiske nasjonaliteten over de andre i betydelig større grad enn den tyske i Østerri­ ke. I nord lå det oldenburgske monarkiet, der kongen i København fram til 1814 regjerte over dansker, nordmenn, samer, tyskere, islendinger, grønlendere og færøyinger. Hvis nasjonalismens program om „én nasjon — én stat” ble virkeliggjort, ville stater av den­ ne type komme til å bli alvorlig lemlestet eller full­ stendig sprengt. I andre tilfeller var språklig og kulturelt enhetlige befolkninger delt opp på flere stater. Slik var det i Tyskland, der 39 kongeriker, fyrstedømmer og frie byer nøt en nesten fullstendig suverenitet innenfor rammen av det løse tyske forbund, og i Italia, som var

231 Den tyske presten og filosofen Johann Gottfried von Herder (1744—1803) er en av romantikkens og nasjonalismens portalskikkelser. All sann kultur måt­ te ha nasjonale røtter, mente han. Den måtte også ha sitt utspring i den jevne manns liv, i „folket”. Med folk mente han en gruppe som had­ de samme språk, samme forestillingsverden og en egen ånd, „ Volksgeist”.

delt i to kongeriker (Sardinia og Napoli), flere mindre fyrstestater, Kirkestaten og de østerrikske besittelse­ ne i nord. I begge disse landene trådte det fram nasjo­ nale bevegelser som tok sikte på å opprette forente tyske og italienske nasjonalstater. Også i Nord-Europa fantes det en ungdommelig nasjonalitetsbevegelse — skandinavismen — som betraktet de nordiske fol­ kene som grener på samme folkestamme og så fram mot et forent Norden. Det var tydelig at om slike na­ sjonale enhetskrav skulle tilgodesees, ville det føre til store sprekker i den europeiske statsbygningen. Både som splittende og forenende faktor stod na­ sjonalismen i den skarpeste motsetning til bestrebel­ sene på å bevare grunnstrukturen i Wienkongressens Europa. En kollisjon var uunngåelig.

Intervensjon mot revolusjon? Et stående tema under stormaktskongressene om­ kring 1820 var spørsmålet om hvilken holdning man skulle innta til revolusjoner og frigjøringsbevegelser forskjellige steder i verden. Skulle man i den monarkiske solidaritets og den europeiske likevekts in­ teresse gripe inn for å støtte truede regimer? Og i så fall hvordan? I Aachen i 1818 var Aleksander I av Russland den fremste talsmann for internasjonalt samarbeid mot voldsomme forandringer. Han foreslo en permanent stormaktsallianse med felles militærstyrker som var klare til å gripe inn etter behov. Tsaren, som ennå ikke hadde tatt avstand fra liberalismen, trodde at den øk­ te tryggheten som et slikt system ville gi regjeringene, ville gjøre dem mer villige til å akseptere fredelige konstitusjonelle reformer. Forslaget strandet imid­ lertid på den britiske utenriksminister Castlereaghs uvillighet til å forplikte sitt land til å gripe inn i fremti­ dige, ukjente situasjoner. I 1820 brøt det ut liberale revolusjoner i Spania, Portugal og kongeriket Napoli. Året etter spredte revolusjonssmitten seg også til Sardinia, samtidig med at de kristne i Hellas og det nåværende Romania reis­ te seg mot sine tyrkiske herrer. Intervensjonsspørsmålet var ikke lenger et akademisk problem, men krevde at man øyeblikkelig tok standpunkt.

Metternich kalte derfor stormaktene sammen til en ny kongress, denne gang i Troppau. Storbritannia markerte allerede fra begynnelsen av sin skepsis overfor Metternichs intervensjonsplaner ved bare å la seg representere av en observatør, og Frankrike — som var blitt tatt opp i stormaktenes fellesskap i 1818 — valgte samme linje. På Østerrikes forslag besluttet kongressen å uttale at de allierte stormaktene hadde rett til å „føre de stater der revolusjoner hadde inn­ truffet, tilbake til alliansen, i første omgang med vennskapelige henstillinger, i neste omgang med tvang, dersom bruken av en slik tvang viser seg uunngåelig”. Storbritannia og Frankrike nektet imidlertid å un­ dertegne. Castlereagh erklærte at Storbritannia, som hadde fått sin forfatning og sitt dynasti gjennom en revolusjon, ikke kunne nekte andre folk retten til å endre sin styreform. Metternich måtte nøye seg med en ensidig erklæring fra de konservative østmaktenes side. Men erklæringen gav grønt lys for Østerrike til å gripe inn mot de liberale revolusjonene i landets ita­ lienske interesseområde. Reisningene i Napoli og Sardinia ble slått ned av østerrikske tropper.

En gjenopprettet verden?

Hellas og Spania Under de følgende to års kongresser, i Laibach og Verona, ble opprøret i Hellas og Spania behandlet, samt de spanske kolonienes frigjøringskamp i den nye ver­ den. Grekernes reisning ble støttet av en bred europeisk Tysk flygeblad til støtte for de kristne grekerne i deres frihetskamp mot de muslimske tyrkerne. Sverd dras utav skjeden, lenker blir brutt som halvmånen på Sofiamoskeen, en kvinne, sterk i troen, reiser korset med tornekronen, og på him­ melen stråler et lysende kors som det gjorde en gang for keiser Konstan­ tin som gav Konstanti­ nopel navn: „ Ved dette tegnet skal du seire!”

232___________ En gjenopprettet verden?

Eugene Delacroix’ fremstilling av blodbadet på øya Khios, der meste­ parten av innbyggerne ble myrdet eller solgt som slaver av tyrkerne, gjorde et uhyggelig inn­ trykk som sent ble glemt: „Den som vet hvordan Khios ble lagt øde, / den som har sett galisiske po­ gromer, / han har gjort en fransk visitt i Hades;/ borte er hans tro på gode gnomer. ” (Johannes Edfeldt.)

og amerikansk opinion. Deres kamp mot tyrkerne innbød i en klassisk utdannet tid til sammenligninger med de kamper oldtidens grekere hadde ført mot det man anså som orientalske barbarer: perserne. Filhellenismen — grekervennligheten — ble en massebeve­ gelse. Det ble samlet inn penger, og frivillige strømmet til for å hjelpe grekerne. Greske stedsnavn i state­ ne New York og Ohio vitner fremdeles om entu­ siasmen for Hellas’ sak. Blant stormaktene ønsket særlig Russland å gi en så sterk støtte som mulig til frihetsbevegelsene på Balkan. For en slik politikk talte både trosfellesskapet med de gresk-ortodokse balkanfolkene og de mu­ lighetene som man mente åpnet seg for å virkeliggjøre den gamle russiske drømmen om kontroll over Svartehavets innløp. Men Aleksander motstod alle fristelser til å gripe inn militært. Å støtte opprørere åpent mot en lovlig —

om enn utro og grusom — øvrighet stred altfor åpen­ bart mot de konservative grunnsetninger som tsaren nå bekjente seg til. Man kunne neppe heller vente at stormaktene ville godta den forstyrrelse av maktba­ lansen som et russiskdominert Balkan ville føre til. Derfor holdt Russland seg i likhet med det øvrige Europa passivt, mens sultanen slokket opprørsflammene med den største brutalitet. I Spania kom det derimot til en intervensjon. Den sittende reaksjonære regjeringen i Frankrike fryktet for at et liberalt Spania ville bli forvandlet til en base for samfunnsveltende virksomhet i nabolandene, og hilste også velkommen denne anledningen til å repa­ rere landets skamferte militære prestisje etter Waterloo med Europas godkjenning. På oppdrag av kon­ gressen i Verona marsjerte derfor en fransk hær på 200 000 mann inn i Spania. Det ble en lett seier, siden adelen, kirken og størstedelen av den analfabetiske,

233

men katolsksinnede befolkningen hilste franskmen­ nene som befriere fra radikalere og kjettere (jfr. s. 202). Storbritannia protesterte forgjeves. Derimot klarte George Canning, som hadde overtatt ledelsen av den britiske utenrikspolitikken etter Castlereaghs selv­ mord, å forhindre en stormaktsintervensjon rettet mot de tidligere spanske koloniene i Latin-Amerika (s. 119).

Det orientalske spørsmålet Det greske opprøret i 1821 var det første i rekken av mange nasjonale frigjøringsbevegelser som i den føl­ gende tiden skulle komme til å bekymre de europeis­ ke regjeringene. Det var også opptakten til de kristne balkanfolkenes hundreårige kamp mot sine tyrkiske herrer og en del av Osmanrikets fortsatte oppløsning. Å holde denne historiske prosessen under kontroll og forhindre at „balkaniseringen” gav opphav til en dramatisk vekst av den russiske makt eller på annen måte truet likevekten eller freden i Europa, ble for de vest- og sentraleuropeiske regjeringene en like makt­ påliggende som vanskelig oppgave. Et nytt, stort in­ ternasjonalt problem hadde oppstått, nemlig „det orientalske spørsmålet”. Det gjorde det slett ikke enklere å løse dette pro­ blemet at balkanfolkenes kamp møtte sterk sympati, først og fremst i Russland, men også i det øvrige Europa, og at den ble forsterket av den enestående grusomhet som tyrkerne forsøkte å knuse opprørerne med. I midten av 1820-årene tvang en reisning på den utilgjengelige halvøya Peloponnes sultanen til å ta imot flåtestøtte av sin egyptiske vasall Muhammed Ali (jfr. s. 68f). Dermed kom han i konflikt med rus­ siske og britiske maritime interesser i Egeerhavet. Russisk enevoldshersker var nå Nikolai I. Han var mindre avhengig av Metternich enn sin forgjenger Aleksander I og mer innstilt på en kraftig ekspansjons­

politikk med sikte på kontroll over Svartehavets ut­ løp. Dette var viktigere enn noensinne med tanke på den økende sørrussiske hveteeksporten. Storbritannia og Frankrike, som begge siden gam­ mel tid hadde sterke strategiske og kommersielle in­ teresser i det østlige middelhavsområdet, betraktet med uro den økende russiske interessen for det gres­ ke spørsmålet. De våget ikke å la Russland handle på egen hånd, og resultatet ble et felles væpnet russiskfransk-britisk inngrep i striden. En alliert eskadre un­ der britisk befal ble sendt til de egeiske farvannene. I oktober 1827 kom det til kamp i Navarinobukta på Peloponnes, og utfallet ble en fullstendig tilintetgjø­ relse av den tyrkisk-egyptiske flåten.

Balkanfolkenes frigjø­ ring, som fra et annet synspunkt innebærer opp­ løsningen av Osmanriket i Europa, skjedde i flere etapper, to av disse i vår periode. Den første var Hellas 'frihetskamp 1820—30, den andre Krimkrigen 1853—56 og følgene av den.

Sjøslaget i Navarinobuk­ ta i 1827, der en britiskfransk-russisk eskadre under kommando av den britiske admiralen Ed­ ward Codrington knuste den tyrkisk-egyptiske flåten, avgjorde utfallet av grekernes frihetskrig.

234___________ En gjenopprettet verden?

Den første greske kon­ gen, Otto I, en unggutt på atten, sønn av Ludvig I av Bayern, gjør sitt inntog i den provisoriske residensbyen Nauplia. Det manglet ikke på begeistring i folket: „Mange ryttere har vadet i møte med meg, til van­ net nådde halvveis opp på hesten, mange fotgjengere til det stod under armene på dem, ” skrev den unge kongen til sin far i Munchen. Maleri av Peter von Hess, 1835.

Året etter ble Balkan invadert av russiske tropper. Sultanen ble tvunget til et fredsoppgjør i Adrianopel i 1829, der Serbia, Moldavia og Valakia ble selvstyrende fyrstedømmer under osmansk overhøyhet, men med russisk beskyttelse. Dermed var grunnlaget lagt for to nasjonalstater, Serbia og Romania. Etter langvarige diplomatiske forviklinger aner­ kjente de tre allierte maktene Hellas som et uavheng­ ig kongerike under den bayerske prins Otto I av Wittelsbach i 1830—32. Men landets omfang svarte ikke

til de forhåpninger de greske nasjonalistene hadde gjort seg. Det ble begrenset til det området hvor storparten av oldtidens grekere holdt til i klassisk tid, nemlig de sørligste delene av den nåværende greske staten. Metternich hadde med sur misbilligelse betraktet begivenhetene i Hellas uten å kunne forhindre dem. Grekernes seier var egentlig det første alvorlige brud­ det på grunnprinsippet i det metternichske system — at revolusjon ikke skulle lønne seg.

235

Revolusjon i Belgia I 1830 ble kongressystemet utsatt for enda hardere påkjenninger. Revolusjonen i Paris satte i gang en kjedereaksjon av uroligheter, de alvorligste i Nederlandene og Polen. En augustkveld dette året oppførte operaen i Brus­ sel „Den stumme fra Portici”. Temaet her er en revolt i Napoli på 1600-tallet. Etter forestillingen brøt det ut opptøyer. Opprørerne forlangte lokalt selvstyre

for de sørlige delene av kongeriket Nederlandene, dvs. det nåværende Belgia. Kongen, Vilhelm I, en opplyst despot av Metternichs skole, satte inn trop­ per. Dermed oppnådde han bare at opprørsbevegelsen ble radikalisert og bredte seg til landsbygda. I ok­ tober ble Belgia erklært selvstendig av en provisorisk regjering. Bak begivenhetene lå i siste instans det faktum at de nordlige og sørlige delene av riket etter skilsmissen ved begynnelsen av 1600-tallet hadde utviklet seg

En gjenopprettet verden?

236

En blomstersmykket tri­ umfbue og forventnings­ fulle, festkledte mennes­ ker hilste Aleksander I velkommen til 'Warszawa som konge i et redusert, men liberalt og konstitu­ sjonelt Polen. Men den polske våren ble kort. I 1830 kom vinteren tilbake.

forskjellig, slik at de nå hadde helt ulike tradisjoner og interesser. De handels- og sjøfartsdrivende „nordboene” i Nederland var frihandelsvennlige, mens den raskt voksende industrien i sør trengte en tollmur til vern mot britisk konkurranse. Den religiøse motset­ ningen mellom katolikker og kalvinister gjorde også sitt. Kongens autoritære og sentralistiske politikk syntes å true de sørlige delenes friheter og rettigheter som tidligere var blitt tatt vare på og forsvart. Selv om de representerte flertallet av befolkningen, følte bel­ gierne seg tilsidesatt i det politiske liv. Regjeringen forsøkte å ta vinden ut av seilene på den voksende op­ posisjonen ved å føre en politikk som begunstiget de belgiske industri-interessene, men uten resultat. Det ble avgjørende at katolikker og liberale, som hadde pleid å bekjempe hverandre, nå kunne forenes i felles kamp mot den nederlandske dominansen. Den belgiske revolusjon aktualiserte spørsmålet om stormaktene skulle gripe inn for å forsvare den in­ ternasjonale orden. De tre østmaktene med Russland i spissen ville intervenere, men støtte på motstand fra Frankrike og Storbritannia. Ludvig Filips nye revolusjonsregime sympatiserte med de belgiske liberale og drømte om å få en „naturlig” fransk nordgrense ved at det for en stor del fransktalende Belgia ble en fransk interessesfære. Dette perspektivet tiltalte na­ turligvis ikke britene, like lite som et russisk militært nærvær ved Den engelske kanal. En kompromissløs­ ning ble mulig takket være utviklingen i Polen.

.. .og opprør i Polen Aleksander I hadde gjort Polen til et slags liberalt eksperimentområde. Landets forfatning var fri, ikke bare målt med russiske mål: Over tre prosent av be­ folkningen hadde faktisk stemmerett sammenlignet med 0,5 prosent i julimonarkiets Frankrike. Det ble

gjort betydelige økonomiske og kulturelle fremskritt i årene 1815—30, og tross visse polsk-russiske spen­ ninger kan man neppe tale om noen revolusjonær si­ tuasjon. Så, i november 1830, spredte det seg plutselig et rykte om at tsaren aktet å slå ned revolusjonene i Frankrike og Belgia med en polsk-russisk styrke. Det brøt ut et spontant opprør blant kadetter, studen­ ter og arbeidere i Warszawa. Regjeringen, sejmen, hæren og store deler av borgerskapet ble trukket med, tsaren ble erklært avsatt og en provisorisk regje­ ring ble utnevnt. Resultatet kunne bare bli en regulær polsk-russisk krig. Opprørerne hadde håpet på fransk og britisk støt­ te, men i den spente internasjonale situasjonen kunne dette ikke komme til uttrykk på annen måte enn uforpliktende sympatiytringer. Nok en skuffelse var det at den store massen av det polske folk, bøndene, var likegyldige overfor revolusjonen. Motsetninger mellom moderate og radikale elementer svekket opprørsbevegelsen. Det gjorde også koleraen; blant dens ofre var både den russiske og den polske øverst­ kommanderende. Til tross for seig og av og til også vellykket motstand var det endelige nederlaget uunngåelig. I september 1831 kunne russiske tropper marsjere inn i Warszawa. For Polens vedkommende ble følgene at landet praktisk talt mistet sin selvstendighet og ble stilt un­ der russisk militærforvaltning. De fleste revolusjo­ nære unngikk seierherrens hevn ved å flykte til VestEuropa. De polske emigrantene, blant dem kompo­ nisten Chopin, ble senere et viktig uromoment i euro­ peisk politikk fordi de gjorde den liberale opinionen russiskfiendtlig. Det var først og fremst Belgia som trakk fordeler av det polske opprøret. Mens Russlands militære resFrédéric Chopin (1810— 49), her malt av Eugéne Delacroix, var født på et gods utenfor Warszawa. Under den polske revo­ lusjonen var han i utlan­ det på konsertturné. Han vendte ikke tilbake til Polen, men bosatte seg i Paris, der han var høyt ansett, ikke minst blant de mange landflyktige polakkene.

surser var bundet i Polen, kunne Storbritannia for­ handle fram en løsning på det belgiske spørsmål som svarte til dets maktpolitiske interesser. Belgia ble et selvstendig monarki under den tyske fyrsten Leopold av Sachsen-Coburg, en morbror av den senere dron­ ning Victoria. Den nye staten ble alliansefri og nøy­ tral under stormaktsgaranti. Dermed hadde Wienkongressens tanke om å bygge en beskyttelsesvoll mot fransk ekspansjon i retning mot Den engelske ka­ nal blitt virkeliggjort på en ny måte som var aksepta­ bel fra britisk synspunkt.

237

Henry John Temple, Viscount Palmerston (1784—1865), ledet med noen avbrudd Storbri­ tannias utenrikspolitikk fra 1830 til sin død i 1865. Målbevisst, ja hensynsløst hevdet han sitt lands interesser. „Hvor som helst i verden en britisk undersått opp­ holder seg, skal han vite at Englands sterke arm beskytter ham mot ethvert overgrep, ” uttalte han en gang i Underhus­ et. Maleri av John Partridge (1790-1872).

Resultatet ble således en ny stormaktsgruppering på delvis ideologisk grunnlag. Vestmaktene Storbri­ tannia og Frankrike stod mot de østlige enevoldsmonarkiene Russland, Østerrike og Preussen. Mange europeiske liberale så fram mot en stor verdenshistorisk kraftprøve mellom frihetens og undertrykkelsens krefter. Denne uteble imidlertid, noe som hang sam­ men med at de to leirene langtfra var solide blokker. Mellom Frankrike og Storbritannia fantes det ster­ ke interessemotsetninger. Britene fryktet franske ekspansjonsplaner først og fremst i middelhavsområ­ det. Algerie var under fransk okkupasjon siden 1830 (s. 70f), og i Spania opptrådte Frankrike som en spe­ siell beskyttelsesmakt for den liberale regjeringen. Enda alvorligere ble det imidlertid da kediven i Egypt, Muhammed Ali, i 1839 for annen gang på kort tid truet med å rette nådestøtet mot Osmanriket, hvis vasall han formelt var (s. 68). Han fikk støtte fra Frankrike, som så en mulighet til å hevde sine tradi­ sjonelle interesser i Levanten. Storbritannia, som i likhet med Russland ville bevare et svakt og avhengig

En gjenopprettet verden?

Tyrkia, forsøkte seg på et væpnet inngrep i striden mellom sultanen og hans vasall. Etter at britene had­ de bombardert Beirut, som var behersket av Muham­ med Ali, truet Frankrike med en invasjon i Tyskland. Tross alt kom man fram til en fredelig løsning, og Mu­ hammed Ali måtte nøye seg med å være kediv av Egypt. De britisk-franske spenningene styrket østmaktenes stilling. Østerrike utnyttet situasjonen til i 1846 å innlemme Krakow, som siden Wienkongressen had­ de vært en fri polsk by. Men fremfor alt forhindret de at øst-vest-motsetningen ble total og førte til en euro­ peisk krig.

Irans ambassadør gjør sitt inntog i St. Petersburg. I begynnelsen av 1800-tallet ble Iran truk­ ket inn i de europeiske maktenes interessesfære. Etter krig med Russland måtte landet i 1813 og 1828 avstå områder i Kaukasia og Transkaukasia. Sørfra presset bri­ tene på. Iran var truet av deling mellom Russland og Storbritannia. Mezzotint-litografi etter prins Soltykov.

Øst mot vest i stormaktspolitikken Blant Wienkongressens seirende makter var Storbri­ tannia og Russland utvilsomt de sterkeste, særlig hvis man tar deres fremtidige utviklingsmuligheter i be­ traktning. Som ofte i vellykkede allianser varte ikke forståelsen mellom dem særlig lenger enn til seieren var vunnet, ja, snaut nok det. Snart stod de fram som de to fremste rivalene i stormaktspolitikken. Deres strategiske interesser kolliderte i det østlige Middelhavet og i Midt-Østen, og senere også i Sen­ tral- og Øst-Asia. De representerte ulike samfunnsty­ per: Storbritannia, som stod midt oppe i en rask indu­ strialiseringsprosess med et sterkt borgerskap og frie politiske institusjoner, stod mot et Russland som var militært sterkt, men økonomisk tilbakeliggende og hadde en foreldet, autoritær samfunnsstruktur. Særlig etter at Storbritannia hadde fått en whigregjering i 1830 ble motsetningen akutt. Den nye britis­ ke utenriksministeren, Lord Palmerston, betraktet Russland som en enda større trussel mot freden i Eu­ ropa enn Frankrike. Russerfrykten med dens kombi­ nasjon av hat mot eneveldet og en dypt rotfestet over­ bevisning om Russlands aggressive hensikter ble i 1830-årene ikke bare et viktig element i den britiske Europa-politikken, men kom også til å prege liberal opinionsdannelse over hele Europa. Med julirevolusjonen i 1830 gikk Frankrike over til den liberale leir. Russland, Østerrike og Preussen fryktet nå at landet liksom i 1792 skulle gå til en of­ fensiv under påskudd av å ville befri folkene i øst. De sluttet seg derfor i 1833 sammen i et tremaktsforbund og lovet hverandre gjensidig bistand mot revolusjo­ ner og angrepskrig. Storbritannia og Frankrike svarte med å inngå den såkalte kvadruppelalliansen med hverandre og med Spania og Portugal, der liberale regjeringer følte behov for støtte mot kontrarevolusjonære komplotter.

Ble verden gjenopprettet? Naturligvis ikke i ordets absolutte mening. Men tross alt hadde Metternich og hans mot- og medspillere i Wien klart å gi en krigsherjet verdensdel en lengre fredsperiode enn noen kunne minnes. De uunngåelige forandringene var blitt gjen­ nomført på fredelig måte og innenfor rammen av ek­ sisterende avtaler. En grunn til dette var sikkert den frykt for revolusjonære omveltninger i forbindelse med en krig som samtlige makter følte.

Nasjonene fødes

Et opprør i Palermo 12. januar 1848 satte i gang en revolusjonsbølge over hele Italia. Sicilianerne ville frigjøre seg fra kon­ geriket Napoli, men da Messina ble bombardert, måtte de gi opp. Kongen av Napoli, Ferdinand II, ble senere i nasjonale og liberale kretser kalt „kong Bomba”.

Da den sterke demningen som Metternichs internasjonale system hadde ut­ gjort, plutselig brast i mars 1848, ven­ tet de fleste en flodbølge — en vårflom eller en syndflod alt etter hvilken inn­ stilling hver og en hadde — av nasjo­ nale frihets- og enhetsbevegelser. Men 1848 ble et skuffelsens år for nasjona­ listene akkurat som for de liberale. De nasjonale aspirasjonene ble hemmet og den gamle orden gjenopprettet. Et tiår senere ble isen likevel brutt.

Drømmene om Italias og Tysklands enhet ble virkeliggjort, og på Balkan trådte det fram nye, frie nasjoner. Som det store skillet mellom disse to begi­ venhetskjedene står Krimkrigen, det første væpnede oppgjør mellom euro­ peiske stormakter siden Napoleons fall. I den felleseuropeiske revolusjonsbevegelsen i 1848 — „folkenes vår” som den er blitt kalt — var liberale og nasjonale krav knyttet uløselig sammen. Men tyngde­ punktet kunne ligge forskjellig, og i Italia, Donaubekkenet og Tyskland var det helt klart de nasjonale spørsmålene som trådte i forgrunnen.

„ Folkenes vår” — Italia Italia var, med Metternichs ironiske formulering, fremdeles bare „et geografisk uttrykk”, delt som det var i to mellomstore og flere små stater. I nordvest lå kongeriket Sardinia, som foruten øya med samme navn omfattet et ganske stort landområde omkring Torino og Genova. Lengst i sør lå det store, men tilbakeliggende kongeriket Napoli med øya Sicilia. Et bredt belte tvers over Midt-Italia bestod av pavens verdslige besittelser, Kirkestaten, med Roma som sentrum. Nord for dette området lå de mindre fyrstedømmene Toscana, Parma, Modena og Lucca. De velutviklede norditalienske områdene Lombardia og Venezia var til alle italienske patrioters sorg og forbit­ relse østerrikske besittelser. Også over de formelt selvstendige italienske statene øvde Østerrike en do­ minerende innflytelse. 11830-årene oppstod en italiensk nasjonalitetsbevegelse, il Risorgimento — gjenoppstandelsen. Det

___________ 239 Nasjonene fødes

Østerriksk manøver i Italia, maleri i Hærmuseet i Wien. Ifølge Wienkongressens stats­ menn var Italias politis­ ke deling — liksom Tysk­ lands — en nødvendig bestanddel i den europe­ iske maktbalansen. Den ble garantert av Øster­ rikes militære nærvær, som mellom 1815 og 1859 var den avgjørende maktfaktor i Italia.

felles mål var et forent Italia fritt fra fyrsteabsolutisme og østerriksk fremmedvelde. Ulike grener av beve­ gelsen ville gå forskjellige veier for å nå dette målet. De liberale monarkistene ville samle seg bak kongen av Sardinia, den eneste „ekte” italienske monarken med ressurser store nok til å by Østerrike alvorlig motstand. En annen gruppe arbeidet for en forbunds­ stat under ledelse av paven. Den fikk flere tilhengere etter at den nyvalgte pave Pius IX i 1846 hadde innle­ det en forsiktig liberal reformpolitikk i Kirkestaten. Endelig fantes det også en radikal falanks omkring Guiseppe Mazzini og de hemmelige selskapene — blant andre carbonari, „kullbrennerne” — som gjen­ nom en folkelig masseoppstand ville skape en allitaliensk republikk. Allerede i januar 1848, altså før den franske februarrevolusjonen, brøt det ut en reisning i Palermo. Den spredte seg hurtig til fastlandet og tvang den dypt re­ aksjonære monarken Ferdinand II til å innføre en li­ beral forfatning. Nyheten om Metternichs fall i mars utløste et masseopprør i Milano, og etter fem dagers gatekamper ble østerrikerne drevet ut av byen. Vene­ zia proklamerte seg som selvstendig republikk. Fyr­ stene i Toscana, Modena og Parma flyktet. For å unngå revolusjon reformerte paven og kongen av Sardinia i all hast sine lands forfatninger. Neste skritt ble en all-italiensk krig mot Østerrike under ledelse av Sardinia. De andre italienske state­ ne, i innledningsfasen til og med Kirkestaten og Na­

poli, sendte i den alminnelige nasjonalistiske rusen hjelpetropper til fronten, og frivillige strømmet til fra hele Italia. Felttoget begynte med italienske seire, og det så ut til at det østerrikske veldet i Italia stod over­ for sitt sammenbrudd.

„Folkenes vår” — Tyskland Kongressen i Wien hadde avstått fra å gjenopprette det gamle tysk-romerske riket, som var blitt likvidert av Napoleon. Antallet tyske stater ble redusert til 39. Blant dem fantes de to stormaktene Østerrike og Preussen, kongerikene Hannover, Sachsen, Bayern og Wiirttemberg, og ytterligere ca. 30 fyrstestater og fire frie byer. Alle var suverene stater, samlet i det løst sammenføyde tyske forbundet under Østerrikes le­ delse. Forbundsdagen med sete i Frankfurt am Main bestod av representanter for regjeringene. Den fun­ gerte først og fremst som et instrument for Østerrike når det gjaldt å holde nede de stadig sterkere bevegel­ ser i Tyskland som krevde økt politisk frihet innenfor rammen av et forent tysk rike. Så lenge Metternich satt ved roret, var denne poli­ tikken stort sett vellykket. Liksom i Italia og Donaubekkenet hersket Østerrike i Tyskland ved å så split­ telse. På det økonomiske området ble det imidlertid tatt et avgjørende skritt i retning av et fremtidig forent Tyskland. Det ble skapt et enhetlig frihandelsområde

240___________ Nasjonene fødes

Men de var uenige om hva et forent Tyskland egentlig burde omfatte. At dets grenser ikke uten vi­ dere kunne falle sammen med Det tyske forbunds, var åpenbart. Dette utelukket nemlig betydelige om­ råder med tysk befolkning, for eksempel Øst-Preus-

ved at de fleste tyske stater — men ikke Østerrike — i 1834 sluttet seg sammen i en tollunion under Preussens lederskap. 1848-revolusjonene i Wien og Berlin gav de tyske nasjonalistene nytt håp om at tiden endelig var inne til

DAN • Konigsberg lanzig

LSTEI

POMMERN

amburg

OLD

ECK,

< •Diisseldorf i RHINLAND , • •Koln X Aachen .

• Stett in X

u S s , • Berlin

POSEN

Ocfer BRANDENBURG

WESTFALEN BELGIA

' VESTPREUSSEN

remen

NOVER . Hannox

•DERLANDEN

ØST-PREUSSEN

>cke

RUSSLAND

POLEN Kassi

Erfu

eipzr

Breslau»

SCHLESIEN

Koblenz.NAS:

Sedant LU£EM• Praha

rtadt