Australia, Oceania, Antarktis 8252512097 [PDF]

Zitiervorschau

Erland Kolding Nielsen, Arild Hvidtfeldt, Axel Andersen, Tim Greve

AUSTRALIA, OCEANIA ANTARKTIS

bøndtfLu BBEN ks 278, N-8601 Mol 5 12 13 00 I

© J. W. Cappelens Forlag a s 1989 Oversatt av Eldor Martin Breckan Billedredaktør Anders Røhr Satt hos Aklietrykkeriet i Trondhjem og trykt i Centraltrykkeriet Østerås A.s 1989 Omslag og bind ved Bjørn Roggenbihl ISBN 82-525-1209-7 (bd. 31) ISBN 82-525-1 1 75-9 (komplett)

Forord

Baksiden av jordkloden var den siste del av verden som ble trukket inn i den moderne sivilisasjon. Det skjedde på et meget sent tidspunkt, og prosessen er knapt avsluttet ennå. Dertil kommer at forskerne først for relativt kort tid siden har begynt å studere historien om disse områdene, som for størstedelens vedkommende er svært ugjestmilde. Så vidt vi vet, er denne fremstillingen faktisk den første samlede historie om vannhalvkulen som noen gang er skrevet, og for å løse oppgaven var det nødvendig å sette sammen en gruppe av fagfolk som representerte religions­ vitenskap og etnologi, historie, geografi og arktisk (i denne forbindelse mer korrekt: antarktisk) forskning. Både Danmark og Norge har bidradd med medarbei­ dere: Professor, dr. phil. Arild Hvidtfeldthar utarbei­ det avsnittet om Møtet med stillehavsverdenen. Lektor, cand. phil. Erland Kolding Nielsen har skrevet om oppdagelsesreisene og om Australias historie fram til 1850. Han står også bak beretningen om New Zealand og Oceania. Lektor, cand. mag. Axel Andersen har skrevet det korte innledningskapitlet om Baksiden av kloden, og dessuten Australias historie fra ca. 1850, da det store gullfunnet var skjellsettende, og fram til moderne tid. Endelig er kapitlet om Antarktis utarbeidet av sjefsredaktør Tim Greve, Den norske Bokklubben

Innhold

BAKSIDEN AV KLODEN .........................................

11

Oceania, 12. Australia, 13. Land ulen vann, 14. Australia og New Zealand — lo fjerne naboer, 16. Den historiske dimensjon. 17,

MØTET MED STILLEHAVSVERDENEN..............

19

Lumholtz blant menneske-etcre. 19. De lire opprinnelige folkegruppene. 22. Utforskningen av den australske ur­ befolkning, 25. Australiernes skikker og lorestillingsverdcn. 31. Forskningsdebatlen. 33. Nyere undersøkelser. 36. Folkegrupper og språk i Australia. 39. Befolkningen pa stillehavsøyene. 41. Den polynesiske trekanten. 47.

OPPDAGELSENES TIDSALDER............................

51

Krydder og kristendom, 51. Skip, sjøfarere og skjørbuk. 54. Navigasjon: Aslrolabicr og portolancr. 58.

Oppdagelser og erobringer. Tiden før 1 700 ...............

62

Den portugisiske ekspansjon. 62. India Portugueza. 67. Spaniernes fremstøt fra vest. 71. Zaragoz.a-traktaten. 75. Del spanske århundre i Stillehavet. 76. Mendana og Quciros. 78. Drakcs jordomseiling. 84. Nederlenderne griper inn, 85. Oslindia i sentrum, 89. Tasmans reiser. 91. Le Maire. Schouten og Roggcveen, 93.

Utforskningen av Stillehavet. 1700-tallet ..................

96

W illiam Dampier og hans dagbok. 96. Robinson og Gulli­ ver. 100. Stillehavet i storpolitikken. 101. Jordomscileren Bougain\ille. 107. Fra myte til virkelighet: James Cooks reiser. 110. Tahiti, Vcnnskapsøycnc og Botany Bay, 113. Terra australis incognita, I 16. Nordvestpassasjen. 122.

AUSTRALIA .............................................................. 125 Grunnleggelsen ........................................................... 125 En koloni av kriminelle. 127. Fangcflålcne, 131.

Koloniens første år...................................................... 133 Benådning eller «ticket-of-leave», 135. Offiserer og kjøp­ menn. 138. Guvernør Kings økonomiske reformer. 143. Romopprøret 1808. 145. Kysten blir utforsket, 146.

Et samfunn i støpeskjeen. 1810-50 ............................ 148 Macquaries guvernørtid, 148. Emansipister og cksklusivister. 150. Pengevesen og borgerrettigheter. 152. Biggekommisjonen, 153. Macquaries etterfølgere, 155. Ekspan­ sjonens strategi, 158. Avstandens økonomi: Hvalfangst, 163. Bak Blue Mountains, 166. Sauen erobrer Australia, 169. Bortføringens kunst, 173. Elvenes mysterium — ut­ forskningen av innlandet, 176. Kampen for selvstyre 1830-50, 178. Parlamentene blir opprettet, 185.

Gullfeber...................................................................... 188 En gullgraver i kjole og hvitt, 188. Det australske gull-rush, 191. Gullgraver eller innvandrer, 197. Lisensopprøret, 203. Eureka-oppstanden, 206.

Befolkningseksplosjonen............................................. 213 Straffangene og de andre, 216. De erke-britiske australierne, 219. Kinesere og kanaker, 223. De «desperate svarte», 231.

Koloniene blir konsolidert. 1860-90 .......................... 233 Sauer, 235. Hveteavl, 236. Bosetningen brer seg. 237. Aust­ ralske aristokrater, 240. Nye driftsformer — nye befolk­ ningsgrupper, 242. Den australske legende, 243. Utforsk­ ningen av kontinentets indre, 246. Queensland blir koloni­ sert, 251. Gruvene åpnes, 253. Industriens fremvekst, 254. Det utilgjengelige fastlandet, 255. Jernbanene blir bygd. 256. Fra seilskip til kjøleskip, 258. Telegrafens seiersgang, 259. Byer og arbeidere, 260. Utenlandske investeringer, 262. Kolonienes politiske liv, 263. Kirke og skole, 263. Kolonimaktenes fremstøt i Stillehavsområdet, 266.

Kriseår og forbundsplaner. 1890-1900 ..................... 268 Lønnskampen skjerpes. 269. Krakk og krise, 270. De interkoloniale konferansene, 270. Forbundets forløpere, 272. Skred i forbundsforhandlingene, 274. Folkeavstemningene i 1898 og 1899, 274.

Forbundsstat og førkrigstid......................................... 277 Forbundet etablerer seg. 277. De tre politiske partiene, 282. Tvungen voldgift. 290. Australia for australierne, 292. Forbindelser utad, 295. Økonomisk fremgang, 297.

Den første verdenskrig................................................ 303 ANZAC blir sendt, 304. Gallipoli-aksjonen, 305. Avstem­ ningen om verneplikten, 309. General og menige, 313. Fredsslutningen. 314.

Fra krig til krig............................................................ 318 Industrialiseringen tiltar, 318. Kommunikasjonsnettet ut­ bygges, 321. Økonomisk opp- og nedgang, 323. Innvand­ ringen i mellomkrigsårene, 325. Statsforbundet konsolide­ rer seg. 326. Uværet trekker opp, 333. Innenrikspolitiske intriger, 336.

Den annen verdenskrig............................................... 337 Den japanske trussel, 337. De franske koloniene, 339. Det japanske angrepet, 340. Australia i nærkamp, 343. Krigs­ lykken snur, 346.

Det moderne Australia ............................................... 348 Krigens virkninger, 348. Statsforbundet styrkes, 351. Jord­ bruket etter krigen. 352. Mineraler og gruver, 354. Hvem eier Australia?, 358. De nye australierne, 360. Urbefolk­ ningen, 365. Press fra venstre, 368. Chifleys fall, 369. Menzies kommer til makten, 371. Pctrov-saken og sprengnin­ gen av Labour, 372. Utenrikspolitikken etter 1945, 375.

NEW ZEALAND........................................................ 381 En forpost i Sydhavet, 381. Kulturmøtet, 384. Seler, lin og tommer, 385. Misjonærene. 386. Maorienes stammekriger 1821-1838, 387. Britisk koloni. 389. Pakehanerne på New Zealand. 393. Maori-kongcn, 398. «Den hvite manns vrede». 402. Gullfeber, 408. Vogclismen, 409. Kong Dicks rike. 1890-1912. 411. Bonde og arbeider. 414. Den første verdenskrig, 416. Krise og usikkerhet. 1919-1935. 418. Arbeiderpartiet overtar makten 1935. 420. Den annen verdenskrig. 421. Etterkrigstiden. 424.

OCEANIA................................................................... 429 Polynesierne................................................................ 429 Opprinnelse. 430. Kullurregioncr. 433. Folkevandringene. 435. Arkeologiens betydning. 436.

Oceania for angelsakserne........................................... 436 Mytteriet pa «Bounty», 438. Misjonen, 444. Kanonbåtdiplomali. 447. Oceanias deling. Ny-Caledonia og Fijioyenc. 450. Firemaktskonserten. 454. Tyskland og Japan, 460. Økonomisk utvikling og frigjøring, 464.

ANTARKTIS.............................................................. 471 Hvem var de første?. 471. Terra australis, 472. Polarsirke­ len passeres. 474. Land i sikle. 478. Rivaliserende stor­ makter. 480. Antarktisk hvalfangst. 486. Nærmere Syd­ polen. 491. Kappløpet til Sydpolen. 496. Hvalfangstnæringens storhetstid. 506. Forskning fra luften. 508. Den annen verdenskrig. 511. Motstridende krav. 512. En isdekket verdensdel. 516. Forskningen etter 1945. 519. Antarktistraktaten. 522. Rikdommer i vente?. 525.

KART Mikronesia, Melanesia og Polynesia....................... 24 Oppdagelsesreiser i Stillehavet ........................... 64-65 Australia.................................................................... 128 Utforskningen av det indre Australia ..................... 247 New Zealand............................................................ 385 Oceania ..................................................................... 434 Mot Sydpolen........................................................... 475 Antarktis ................................................................... 51 5

‘W ■

Baksiden av kloden

Det er ikke for ingenting geografene snakker om Jor­ dens landhalvkule og dens vannhalvkule. Hav og konti­ nenter er svært ulikt fordelt på klodens overflate. Og med de vidt forskjellige naturforhold følger nødvendigvis svært forskjellige levevilkår for mennesker, og utviklingsmulig­ heter for en kultur. Selv om Jordens bakside vitterlig har to anselige konti­ nenter, Australia og Antarktis, er begge så menneskefiendtlige at kontrasten mellom klodens to halvkuler er langt større enn vi får inntrykk av når vi kaster et blikk på vår hjemlige globus. For sjøfarende folk som dansker og nordmenn, er det mindre vanskelig å forstå at havet ikke uten videre dan­ ner skille mellom land og kontinenter, men at det også kan være en bro for handel, erobringer og kulturpåvirk­ ning. Antikkens hellenere og fønikere, og den nyere tids nederlandske og britiske imperiebyggere kan bevitne at havet gang på gang har vært et kostelig bindeledd, snarere enn en uoverstigelig hindring. Til tross for sin veldige ut­ strekning kan også stillehavsverdenen og Det indiske hav bekrefte at det er slik. Arabiske handelsfolk og slavehand­ lere, og også polynesiske sjøfarere i sine små, tilsynela­ tende primitive båter, har drevet handel og bosatt seg mange tusen kilometer fra sine hjemland på den andre siden av havet. Samtidig med at havet altså i mange tilfeller har vist seg å være menneskets forbundsfelle — skjønt ofte en nokså barsk kamerat — har fastlandene på den andre siden av Faunaen på den andre siden av kloden omfatter en rekke ukjente dyr for oss europeere. Av de såkalte pungdyrene er de mange kenguruartene nærmest blitt et kjennetegn for verdensdelen. Den største av dem blir ca. to meter høy og kan hoppe over ti meler.

12

BAKSIDEN AV KLODEN

kloden vist seg å være de mest ugjestmilde og utilgjenge­ lige på Jorden. Bare Grønland og Svalbard, de store ørken­ områdene og Sibirs og Canadas nordlige ødemarker kan tåle sammenligning med de ekstreme og uutholdelige for­ hold som dumdristige oppdagelsesreisende der blir utsatt for: halvår med 40-50 graders varme og ikke en dråpe vann, hverken ovenfra eller nedenfra — eller halvår med 50-60 graders kulde og uopphørlige, brølende stormer — det kan være vanskelig å si hva som er verst. Både for Australia og Antarktis gjelder det at de, hver på sin måle, mest av alt ligner kjempemessige biter av helt andre planeter, med naturforhold som radikalt av­ viker fra det vi møter andre steder på kloden. Vannhalvkulen består i grove trekk av tre elementer — Oceania, Australia og Antarktis. De er absolutt forskjel­ lige, og man kan ganske enkelt ikke sammenligne de vil­ kår de tilbyr mennesket.

Oceania er naturligvis først og fremst verdens største hav — del dekker noenlunde halvparten av kloden. Men området kan også betegnes som en øyverden — et utall små og større øyer, svært ujevnt fordelt og av vidt forskjellig opprinnelse. Noen er vulkanske, andre er korallrev, atter andre er oppbygd av havfuglenes fosfatholdige gjødsel, som har hopet seg opp gjennom millioner av år. Derfor er oseanøyene også preget av ytterst forskjellige naturfor­ hold, noen har paradisisk frodighet og et herlig klima, andre er ugjestmilde — ja, av og til helt utilgjengelige. I denne enormt vidstrakte øyverden har mennesker holdt til og bosatt seg gjennom tusener av år. Til tross for avstandene har de beboelige øyene fått sin bosetning, og både befolkningens rase og dens kulturtrekk vitner om den spredning av mennesker og kulturpåvirkning som har funnet sted i området. Selv om enkelthetene ligger skjult i forhistorisk mørke, kan del ikke være tvil om denne grunnleggende kjensgjerning. Før den europeiske ekspan­ sjonen førte oss ut av den muntlige tradisjons epoke og

OCEANIA - AUSTRALIA

13

En av Oceanias best kjente øyer er Påskeøya i Polynesia, oppdaget av nederlenderen Jacob Roggeveen i 1722. Især har de åtte meter høye lavastøttene opptatt forskere og kunstnere. Dette bildet av støttene er malt av William Hodges som var med på James Cooks reise i 1774 (se også side 94 f).

over i den dokumenterte historie, hvor enkeltpersoner og bestemte hendelser beskrives, har Oceania gjennomgått en lang utvikling som vi bare kan gjette oss til.

Australia er Oceanias motsetning, for det kan karakteriseres som et umåtelig, tomt kontinent. Utover dette kontinentet er det strødd et stort antall bebodde steder, og noen av dem er tett befolket og har vidt forskjellige naturforhold. Når vi lar globusen dreie seg om sin akse, ser ikke Australia særlig stort ut, og det er selvsagt riktig at denne verdensdelen er en av de minste. Men landet er likevel på størrelse med USA, og til tross for sin meget kompakte form har det en kystlinje på mer enn 18 000 km. Fra øst til vest er det 3800 km, det vil si som fra Gibraltar til Moskva eller fra Oslo og et godt stykke ned i Rødehavet. Og i den andre retningen, fra nord til sør, er det ikke stort mindre — 3200 km.

14

BAKSIDEN AV KLODEN

Imidlertid kan naturforholdene i Australia slett ikke sammenlignes med dem man har i Europa — eller i noen annen verdensdel, for den saks skyld. Vegetasjonen, med sine mange hundre eukalyptus- og akasiearter, er noe helt for seg selv, og dyreverdenen er om mulig enda mer merk­ verdig med sine eiendommelige skapninger: Kloakkdyrene — nebbdyr og maurpinnsvin — og de mer enn hundre for­ skjellige pungdyrformene — kenguruer, koalaer, pungulver. pungdjevler og hva de nå heter alle sammen — dyr som utfyller enhver tenkelig økologisk nisje. Med sitt besyn­ derlige utseende vitner de om de mer enn 60 millioner år som er gått siden Australia sist i krittiden rev seg løs fra de andre kontinentene, slik at den biologiske utviklingen i dette området kom til å ta sine egne veier. Når Australia har en så relativt liten plass i folks be­ vissthet, sammenlignet med de andre verdensdelene, skyl­ des det bare delvis at koloniseringen først for alvor satte inn på 1800-tallet, og at landet derfor bare har en ganske kort historie. At Australia, med mindre enn to innbyggere pr. kvadratkilometer, er den tynnest befolkede av alle verdensdeler, skyldes ganske enkelt at det er det mest ube­ boelige av alle kontinentene — bortsett fra Antarktis, som ligger begravet under et kilometertykt lag av is. Land uten vann Vannet er Australias hovedproblem. Svært lite nedbør og helt enestående avløpsforhold gir forklaringen på at store deler av landet den dag i dag ligger øde. Men med sin veldige utstrekning spenner verdensdelen likevel over enorme variasjoner i landskap og flora. Der er tropiske regnskoger, friske beitemarker og grønne høydedrag, men likevel er størstedelen av konti­ nentets 7 millioner kvadratkilometer et mistrøstig syn. Over en tredjedel er ren ørken, endeløse, steinete vidder. Her og der i det indre av landet finnes umåtelige, nesten helt flate strekninger som i den tørre årstid blir til totalt ufruktbare saltstepper. Men sommerregnet i januar og februar forvandler dem til lumske, uendelige saltsumper

LAND UTEN VANN

15

og -sjøer som fylles av vann fra alle kanter av kontinentet. Det største av disse kjempemessige bassenger uten avløp, er med sine 2 millioner kvadratkilometer større enn Stor­ britannia, Tyskland, Frankrike, Spania og Italia til sam­ men, det strekker seg over store deler av Queensland og South Australia. Det finnes imidlertid flere av samme enorme størrelse — bl. a. Lake Eyre-bassenget i det indre av kontinentet. Det er på 1,2 millioner kvadratkilometer. Dertil kommer enda større områder hvor det ikke engang finnes periodisk vanning. Den ubetydelige nedbøren for­ damper straks, eller den forsvinner sporløst ned i jorden. I Australia er det dessuten områder hvor ugjennomtren­ gelige, underjordiske lag ligger som lokk over vannmasser dypt nede. Disse vannmassene står under høyt trykk, og når man borer gjennom lagene spruter vannet opp. Hvor Over en tredjedel av Australia består av ørken, og ikke alltid ser den like malerisk ut som her. Bildet er fra Namburg nasjonalpark i nær­ heten av byen Perth i den sørvestlige delen av kontinentet.

16

BAKSIDEN AV KLODEN

dette såkalte artesiske vannet kommer fra, vet man ikke sikkert. Noen mener at det strømmet under de isole­ rende avleiringene fra mer vannrike områder langt borte. Andre gjetter på at det er en geologisk eldgammel reserve, som snart kommer til å ta slutt. Australia og New Zealand — to fjerne naboer Storparten av Australia består altså av nesten ubeboe­ lige ødemarker, som bare gir eksistensgrunnlag for en for­ svinnende liten befolkning. Bare noen få kyststriper og det sørøstlige hjørnet av kontinentet har større, fruktbare områder som kan gi næring til millioner av mennesker. De bebodde deler av Australia er ikke stort større enn New Zealand, der den frodige og fruktbare naturen virker langt mer innbydende og helt er uten den nesten skrem­ mende stillheten som ruger over de endeløse australske ødemarkene. De fleste europeere er tilbøyelige til å betrakte Australia og New Zealand nesten som naboer. Det er en oppfatning som ikke har stort med virkeligheten å gjøre. I hvert fall er avstanden mellom de to naboene ca. 2000 km. Skipsrutene har på ingen måte vært med på å føre de to lan­ dene nærmere hverandre. Fra Sydney til London går kor­ teste vei gjennom Suez-kanalen, mens det fra Auckland på New Zealand er kortere å seile gjennom Panamakanalen. Denne tilsynelatende forskjellen har hatt avgjø­ rende betydning for hvilke handelsveier de to landene har foretrukket. Australias og New Zealands forhold til Sørøst-Asia virker kanskje også overraskende på europeerne. Det er kortere vei fra Sydney til Sydpolen enn til det asiatiske fastland. På den annen side er det australske fastlandet av en slik utstrekning at de tettere befolkede områdene i det isolerte Vest-Australia må oppfattes som meget langt borte, både fra Sri Lanka — som ligger 5800 km unna — og fra det tett befolkede Sørøst-Australia på den andre siden av ørkenene. Sydney ligger f. eks. 3400 km fra Fremantle i vest (se kart side 128).

DEN HISTORISKE DIMENSJON

17

Den historiske dimensjon Historiske begivenheter kan ikke løsrives fra de geogra­ fiske rammene de foregår i, og vi kan hverken skildre det historiske forløp eller forstå begivenhetenes sammen­ heng, uten å ta hensyn til de grunnleggende ytre betingel­ ser. Det gjelder særlig når vi beskjeftiger oss med en del av verden som vi ikke er fortrolig med. Kontrasten mellom Europas og Australias historie er akkurat like stor som de geografiske forskjellene vi har nevnt foran. Mens f. eks. Danmark er et lite og tett be­ folket land, med en tusenårig historie, utgjør Australia et kontinent med et areal som er 170 ganger Danmarks, men med en befolkning som bare er på størrelse med den neder­ landske. Og den europeiske bosetningen av dette veldige landområdet begynte først for 200 år siden. Riktignok var det enkelte tidlige oppdagelsesreisende som av og til skimtet konturene av et land på sine månedlange seilaser, et land som man senere skjønte var et helt nytt kontinent. Men et lands historie blir ikke til ved at noen få sjøfarere nå og da får landkjenning. Det er først med bosetning at historien begynner — med nybyggere som slår seg ned, skaper seg et hjem, skaffer seg utkomme av den jorden de tar i besittelse og setter barn til verden. Australias historie ble innledet da deporterte britiske straffanger første gang ble satt i land i 1788. Det au­ stralske samfunns utvikling siden dengang kan grovt deles inn i fire perioder. Det første halve hundreåret gikk med til bare å få fotfeste i det nye landet. De neste 50 år, da koloniene hadde fått sine egne forfatninger, var preget av en kraftig ekspansjon. I 1901, da konsolideringen var en kjensgjerning og de geografiske rammene stort sett var utfylt, dannet de seks koloniene Det australske stats­ forbund — Australsambandet. Endelig har det siste halve hundreåret vært preget av Australias frigjøring fra det avhengighetsforhold landet hadde stått i til Storbri­ tannia. Også New Zealand var opprinnelig en britisk koloni, men også der førte utviklingen til selvstendighet og nasjo-

18

BAKSIDEN AV KLODEN

Den europeiske boset­ ningen i Australia tok først til for 200 år siden. Da kom en mindre flåte med ca. 750 straffanger, fire kompanier med ma­ rinesoldater, guvernør Arthur Phillip og hans stab til Port Jackson — som fikk navnet Sydney. Dette utsnittet av Algernon Talmadgcs maleri viser heisingen av det britiske flagg i Sydney 26. januar 1788 i nær­ vær av guvernør Phillip (se også side 126 f).

nal identitet, med etablering av et høyt utviklet næringsliv og et moderne velferdssamfunn. Derimot klarte aldri Oceania, med sine mange spredte og tynt befolkede øyer, å utvikle seg til én nasjon — av­ standene i seg selv hindret det — og dette områdets histo­ rie er langt mindre markant enn Australias og New Zealands. Antarktis utgjør 14 millioner kvadratkilometer og er dobbelt så stort som Australia. Dermed er det halvkulens største kontinent. Men del er det eneste som er øde og ubebodd, når man ser bort fra en håndfull vitenskaps­ menn som er utrustet til å overleve i det ubarmhjertige klimaet. Paradoksalt nok har også dette nesten mennesketomme fastlandet sin historie, og den er ikke den minst fengslende.

Møtet med stillehavsverdenen

Lumholtz blant menneske-etere En enkelt av de første reisebeskrivelser fra Australia fortjener å bli fremhevet, delvis fordi den er skrevet av en nordmann og fremdeles er verd å lese, delvis fordi den er full av friske inntrykk av landet, naturen og de mennes­ kene han møtte i ødemarkene. Det skjedde i Queensland, der koloniseringen så vidt var begynt. Mannen het Carl Lumholtz, og boken kan også stå som et eksempel på hvordan selv vennligsinnede europeere så på de innfødte i Australia, før de mer grundige vitenskapelige undersø­ kelsene tok til. Allerede bokens tittel er i en helt annen stil enn de knappe og saklige boktitlene vi senere skal bli kjent med. Den utkom i 1888 og heter: «Blandt menneskeædere. Fire aars reise i Australien.» Lumholtz’ egentlige interesse gjaldt det særegne dyreog plantelivet — det han forteller om menneskene blir bare tatt med som tilfeldige opplevelser under ekspedisjo­ nene. Noen malte figurer han har sett inne i en hule, får ham til å komme med følgende betraktninger: «Tegningen bestod blot af streger malede med kul og rød jordfarve, og figurerne var forsynede med store udspredte fingre og tær, i det hele taget yderst ufuldkomne, men el slags sym­ metri fandtes der dog. Venstre side var saaledes ganske som den højre, ellers var der naturligvis ikke meget for­ hold i figurerne. De indfødte forstaar ikke en tegning uden i dens raaeste form. Jeg viste dem engang mit foto­ grafi, men de havde ingen idé om. hvad det skulde fore­ stille, eller hvorledes de skulde holde det; de satte det op og ned, eller som det kunde falde sig. — De civiliserede sorte har imidlertid bedre begreb om afbildninger og gjenkjender let en person efter fotografi.»

20

MØTET MED STILLEHAVSVERDENEN

En annen erfaring omtaler han flere ganger: «Allerede for længe siden havde jeg lært, at man ikke skal give dem noget for intet, men altid fordre arbejde til gjengjeld. Men hvad jeg endnu manglede erfaring for, var, at man kun maa give dem den til arbejdet svarende betaling; thi jo mere de faar, desto mere vil de have. At være gavmild mod dem er ligefrem livsfarlig!, idet de tror, at gaven ydes af frygt, og man anses for en person, som er let at slaa ihjel.» Da de innfødte ledsagerne hans engang hadde fått i stand et komplott og sikret seg ekspedisjonens proviant og annet utstyr, lærte han noe nytt om dem. Kvinnene var blitt sendt avsted i én retning, mens mannfolkene sammen med Lumholtz fulgte en annen retning. Deretter stakk de av fra ham i den tette krattskogen oppe i fjellene. Etter en stund hørte han at mennene signaliserte til kvinnene, og ut på kvelden klarte han å ta seg fram til leirplassen. Men, som han sier: «Man ser af denne begivenhed, at det ikke Denne illustrasjonen fra Carl Lumholtz.' bok «Blandt menneskeædere», utgitt i 1888, viser innfødte under nytelsen av et slangemåltid. Forfatteren selv — hvis syn på urbefolkningen var typisk for tiden — sees i bakgrunnen.

Fire nakne og malte medlemmer av urbefolkningen utfører en rituell dans i våre dager. Også Lumholtz opplevde de innfødtes dans, men hadde liten forståelse for den.

forholder sig saaledes, som mange paastaar, at austral­ negeren handler blot efter instinkt. Det maa vistnok erkjendes, at hans evne til at ræsonnere er meget svagt udviklet, fordi han ikke kan koncentrere sine tanker lang tid paa samme gjenstand, men han kan dog gjøre en logisk slutning, hvilket har været benegtet.» Ved flere anledninger overvar han sang og dans, som han gir overfladiske beskrivelser av, eller han sammen­ fatter det på denne måten: «Den hele dans var yderst barnagtig, men jeg lagde med interesse merke til, at de havde et noget forskjelligt program for hver aften, der blev dan­ set. Flere gange opførte de, hvad man nærmest maatte kalde en pantomime, som imidlertid er vanskelig at be-

22

MØTET MED STILLEHAVSVERDENEN

skrive, da jeg ikke fuldt forstod meningen. Det var umuligt at faa dem til at forklare mig betydningen af optoget, men saa meget forstod jeg dog, at det havde noget med djævelen at &jøre.» Det emnet som har gitt boken tittel, får derimot en ytterst saklig behandling, både med spredte eksempler og i et kapittel som blant annet handler om «— Jagt efter menneskekjød. — Kannibalisme. — Menneskekjød er australnegerens største delikatesse. — Overtroiske forestillinger knyttede til nydelsen deraf. — Menneskeædernes smag». Om det siste opplyser han at de ikke brydde seg om kjøtt av hvite menn — de ble kvalme av det, men kinesere likte de svært godt. Boken gir inntrykksfulle bilder både av forholdene i ødemarken, av de innfødtes triste skjebne i sivilisasjonens grenseområder og av de første kolonialisteneS brutalitet. Da han reiser derfra, er det likevel bare den storslåtte na­ turen som gjør ham vemodig. «Mangt et indtryk af herlig natur kan jeg aldrig glemme.» ... «Folket derimot kunde det ikke være mig ukjært at forlade. Jeg var kommet op til Herbert River fuld af sympathi for denne folkerace, som kolonisten driver foran sig med riflen, men efter de lange maaneder, jeg havde tilbragt med dem, var sympathien forsvunden og kun interessen bleven tilbage. Erfarin­ gen havde lært mig, at det ikke blot er under civiliserede forhold, menneskene ikke er saa gode, som de burde være.» Andre steder i verdensdelen var imidlertid enkelte fors­ kere begynt å interessere seg for menneskene i dette ukjente landet, mennesker som levde på steinalderstadiet, uten jordbruk eller fedrift. De fristet en høyst nøysom til­ værelse, samfunnsforholdene var helt fremmedartet og de religiøse ritualene og trosforestillingene var upåvirket og kanskje umåtelig gamle. De fire opprinnelige folkegruppene Det meste av denne boken kommer til å handle om de europeiske oppdagelsesreisene og den nyere tids utvikling i Australia og Stillehavsområdet. De opprinnelige inn-

DE FIRE OPPRINNELIGE FOLKEGRUPPENE

23

byggerne blir ikke i samme grad trukket inn i fremstillin­ gen, men det skyldes selvsagt ikke uvilje mot de innfødte. Det skyldes ganske enkelt at det bare i meget liten grad er mulig å komme med noe som engang ligner virkelig historieskrivning på dette området, unntatt akkurat der hvor det dreier seg om berøring med folk som trengte seg inn utenfra. Innledningsvis skal vi bare gi et riss av forholdene, slik de var før koloniseringen tok til for alvor og førte til store forandringer. Det må gjøres i meget grove trekk, for det er ikke bare et veldig geografisk område som skal dekkes, men også et område med minst fire vidt forskjellige store folkeslag, og hvert av dem er igjen inndelt i mangfoldige mindre folkegrupper, med hver sin variant av de fire større kulturenhetene. De fire store kulturområdene er Australia (med Tasma­ nia), Melanesia, Polynesia og Mikronesia. Det førstnevnte området er så stort at det kalles en verdensdel, de tre siste Mange av urbefolkningens stammer bodde i huler, og i noen av dem er det funnet malerier som dette. Man mener at de var anbragt der for å holde onde makter borte.

UTFORSKNINGEN AV DEN AUSTRALSKE URBEFOLKNING

25

består av spredte øyer, noen ganske store, men de fleste er små og med en slik beliggenhet at hvert av folkeslagene — så vel som deres øyer — er temmelig klart atskilt fra de to andre grupperinger av øyfolk. Allerede de første euro­ peiske oppdagelsesreisende la merke til de tydelige for­ skjellene og beskrev dem ofte. Europas kjennskap til folkegrupper i fjerne verdens­ deler har nødvendigvis utviklet seg i takt med oppdagel­ sene, men en dypere kunnskap om de fremmede folkenes kultur var dessuten avhengig av hvem som var med på reisene, hvor langvarige og faste forbindelsene ble, om det ble satt i gang kolonisering og om det i så fall fantes noen blant innvandrerne som overhodet interesserte seg for de innfødtes kultur. Dertil kommer at i de fleste tilfelle har kjennskapets grundighet vært avhengig av den tidsperiode interessen for vedkommende kultur viste seg, ettersom grundigere undersøkelser som regel var avhengig av på hvilket stadium den europeiske forskning befant seg i det aktuelle tidsrom. Hva det angår, inntar et av de fire områdene en bemerkelsesverdig særstilling.

Utforskningen av den australske urbefolkning Australias urbefolkning kom sent i vitenskapens søkelys — faktisk ikke før henimot begynnelsen av vårt eget år­ hundre. Til gjengjeld fikk man da noen meget utførlige skildringer, som fortsatt kan sies å være blant de mest betydningsfulle etnografiske og religionshistoriske arbei­ der som noen sinne er utført. Det er de i seg selv fordi materialet fremdeles har en fremragende, original kildeverdi. Men de er det også fordi de langt raskere enn vanlig kom til å få vidtgående og sterk innflytelse på både etnologiens, religionsvitenskapens og sosiologiens alminnelige forskningshistorie. Skildringene fikk betydning langt ut over den innflytelse som skyldtes interesse for de aust­ ralske innfødte i og for seg. Det at Australias innfødte så sent ble trukket inn i ut­ forskningen av fremmede, primitive kulturer, må sees på bakgrunn av at de aller første europeere som i det hele

26

MØTET MED STILLEHAVSVERDENEN

tatt krysset fastlandet fra sør til nord, ikke gjorde det før etter 1860, og at kortere oppdagelsesreiser inn i landet ikke ble gjennomført stort tidligere. Man skal også være oppmerksom på at den svake europeiske koloniseringen begynte ved kystene, først i New South Wales (med Syd­ ney), så i Victoria (med Melbourne), deretter, og betydelig svakere, i South Australia (med Adelaide), og endelig, nes­ ten ikke merkbar, i Western Australia. Fra sørøst-kysten bredte koloniseringen seg langsomt opp i Queensland, mens europeernes spredte inntrengning i resten av landet stort sett hører vårt eget århundre til. Nærmere 90 prosent av verdensdelen har ennå i dag en minimal folketetthet på ca. 1 person pr. kvadratkilometer, og store deler av de sen­ trale og vestlige ødemarkene er bokstavelig talt ubebodd. Mønsteret for utbredelsen av koloniseringen ble be­ stemmende for hvilke innfødte folkegrupper som først kom inn i synsfeltet for de europeiske iakttagerne. Følgen var at de tidligste etnografiske skildringene gjelder stam­ mer i den sørøstligste delen av kontinentet. Bortsett fra noen ganske få reisebeskrivelser, ble det meste av dette tidlig innsamlede stoffet publisert som tidsskriftartikler, men det viktigste ble senere samlet og utgitt i bokform, og først deretter ser det ut til å ha fått en mer utbredt inn­ flytelse. Ettersom vedkommende stammers opprinnelige kultur raskt ble ødelagt, og flere av stammene rent fysisk døde ut, er vi henvist til disse få bøkene fra den vitenska­ pelige elnografiens barndom for å skaffe oss kjennskap til den sørøstlige delen av Australia. Delvis på grunnlag av meddelelser fra en rekke korrespondenter oppstod et sam­ leverk, redigert og utgitt av den australske embedsmannen Robert Brough Smyth i 1878 («The Aborigines of Victoria», 1-2). Vesentlig større betydning fikk likevel misjonæren A. W. Howitt. Han samarbeidet lenge med den Lorimer Fison som ellers er best kjent for sitt arbeid på Fiji. Fison og Howitt stod begge som forfattere av et lite skrift («Kamilaroi and Kurai»), som nå betraktes som klassisk av både etnologer og sosiologer. De to fortsatte å samarbeide om flere senere avhandlinger og artikler, selv om Howitt

UTFORSKNINGEN AV DEN AUSTRALSKE URBEFOLKNING

27

Denne primitive tegningen utfort av en europeisk forsker pa 1800lallcl viser innfødte under en for ham uforståelig seremoni. Sittende på skuldrene til en knelende mann blir hovedpersonens hode gjen­ stand for konsentrert oppmerksomhet.

oftest står alene som forfatter. Han tilbragte mer enn 40 år blant de innfødte, og gjennom kortere eller lengre tid kom han i berøring med nesten alle stammene i sørøst. På samme måte som Brough Smyth skaffet han seg dess­ uten mange europeiske korrespondenter blant dem som av en eller annen grunn oppholdt seg sammen med de innfødte, nærmere bestemt nesten 60 personer, og av dem er flere også blitt kjent for sine egne etnografiske verker. Hans endelige arbeid ble en bok på over 800 sider («The Native Tribes of South-East Australia», 1904). 1 de disku­ sjonene som hans materiale gav støtet til, tok man utvil­ somt altfor lite hensyn til de spesielle kildeforholdene, med de mange hjemmelsmennene. Foruten stammene i New

28

MØTET MED ST1LLEHAVSVERDENEN

South Wales, behandler Howitts bok stammer i Victoria og i den sørlige delen av Queensland. I forordet opplyser han at størstedelen av materialet er innsamlet før 1889, og at de innfødte stammene i disse traktene senere er helt eller nesten utdødd. Som en medvirkende årsak til det, nevner han innførselen av opium gjennom kineserne i Queensland. Fra de samme traktene og fra omtrent samme periode foreligger noen få andre bøker, men mulighetene for å få nye opplysninger i denne delen av Australia holdt på å ebbe ut. Den store utbredelsen som A. W. Howitts bok opp­ nådde, ble imidlertid overgått av en rekke monumentale verker av Baldwin Spencer og F. J. Gillen, fremfor alt deres første bok, eller de to første («The- Native Tribes of Central Australia», 1899 og «The Northern Tribes of Central Australia», 1904). De står begge som forfattere av enda en beretning («Across Australia», 1912), men etter Gillens død står Spencers navn alene på tittelbladet til de følgende bøkene («The Native Tribes of the Northern Territory of Australia», 1914 og «Wandermgs in Wild Australia», 1-2, 1928). På grunn av diskusjonen angående visse deler av materialet (se side 34 f), foretok Spencer nye undersøkelser og gav ut boken av 1899 i en ny og noe utvidet utgave, med ny tittel, men fortsatt med Gillen som medforfatter («The Arunta. A Study of Stone Age People», 1-2, 1927). Av utdannelse var Baldwin Spencer biolog. Han under­ viste i dette faget i England, men særlig i en periode som professor ved univetsitetet i Sydney. Han var tidlig kom­ met i forbindelse med Storbritannias to store antropologer, Edward B. Tylor og James G. Frazer. Av den første hadde han fått undervisning lenge før han visste at han noen gang skulle få bruk for det til arbeid i felten, av den andre fikk han hele livet verdifull støtte til ekspedisjonene og til publisering av sine resultater. Betydningen av det skulle vise seg å bli enorm. Sine første vandringer i Australia foretok Spencer i 1887 og de nærmeste årene etterpå. I 1894 ble han med på en naturvitenskapelig ekspedisjon, ledet av W. A. Horn, og

UTFORSKNINGEN AV DEN AUSTRALSKE URBEFOLKNING

29

Innfødte australiere fanger fisk med en slags lanser og plukker skall­ dyr med hendene ved en leirplass i New South Wales. Mens maten tilberedes på stranden holder en gruppe vakt oppe på klippen. Akvarell av Joseph Lycett fra slutten av 1700-tallet.

det var slik han ble kjent med Gillen. De møttes ved Alice Springs, midt i den sentral-australske ørken. I dette om­ rådet bodde en stor stamme, hvis navn de to snart skulle gjøre verdenskjent under den engelske stavemåten Arunta. Som funksjonær i post- og telegrafvesenet hadde Gillen bodd der i flere år sammen med sin hustru. Han hadde i høyeste grad vunnet de innfødtes tillit, og på et tidspunkt ble han representant for kontoret til beskyttelse av de innfødtes rettigheter. Senere hadde Spencer en lig­ nende stilling for det nordlige territoriet. Møtet mellom de to mennene ved Alice Springs ble innledningen til de mange og langvarige ekspedisjonene for å oppsøke uut-

30

MØTET MED STILLEHAVSVERDENEN

forskede stammer, og det førte også til publiseringen av det sensasjonelt rikholdige materialet for leserne i Europa. Straks det ble offentliggjort, kom Spencer og Gillens aust­ ralske stoff inn i mye bredere og mer allmenne forskningshistoriske strømninger, først og fremst fordi det i så høy grad økte den rent konkrete viten om mange sider ved kulturen i samfunn som stod på et primitivt tekniskøkonomisk stadium. Et annet monumentalt verk fra samme trakter og om­ trent fra samme tid som Spencer og Gillens første bok (1899). fikk på langt nær samme omfattende innflytelse, internasjonalt og faglig. Det skyldtes blant annet at forfat­ teren, Carl Strehlow, ble trukket inn i lærde og ulærde europeiske diskusjoner som han selv slett' ikke deltok i, men som likevel skapte mistro til kvaliteten ved hans ar­ beid. Visse deltagere i diskusjonene førte ensidig Strehlow som kronvitne for sin sak, og det forledet dessverre mot­ parten til stort sett å neglisjere hele Strehlows materiale, også de deler av det som aldeles ikke angikk de lidenska­ pelig forte diskusjonene. Den beskjedne innflytelsen skyldtes også at selv om publiseringen av Strehlows arbeid i bokform tok til i 1907, var det etter at Spencer og Gillen var kjent og benyttet vidt og bredt. Dertil kom at offentliggjoringen ikke ble avsluttet før i 1920, slik at Den første verdenskrig også bidrog til at Strehlow ikke ble verdsatt etter fortjeneste. Han var tysker, og verket hans ble offent­ liggjort på tysk. Endelig har del antagelig hatt betydning at hans verk avgjort er vanskeligere tilgjengelig for ikke­ spesialister. og det skyldes ikke minst nettopp det som er verkets hovedfortjeneste, nemlig al Strehlow gjengir et stort antall tekster på originalspråkene. Carl Strehlow ble utdannet på Neuendettelsauer misjonsanstalt og kom til Australia i 1892. Der arbeidet han først i stammen Dieri. sørøst for Lake Eyre. Etterpå, i 1895. flyttet han til misjonsstasjonen Hermannsburg ved Finke River for å arbeide blant Aranda og nabostammen i sørøst. Loritja. Aranda er samme navn som Spencer og Gillen gjengir med den engelske skrivemåten Arunta, og på samme måte er Strehlows tjurunga det samme som

AUSTRALIERNES SKIKKER OG FORESTILLINGSVERDEN

31

det engelske churinga, et ord som betegner kraftfulle, hellige gjenstander. Da Strehlows skrivemåte i det hele tatt ligger nærmere opp til internasjonal vitenskapelig bruk, er det som regel den som blir brukt i nåtidens fag­ litteratur. Det materialet han sendte hjem, ble gjennom en årrekke offentliggjort av museet i Frankfurt («Die Aranda- und Loritja-Ståmme in Zentral-Australien», 1-5, 1907-1920), men uheldigvis kom det etter andres verker og ble til en viss grad skjøvet til side. Australiernes skikker og forestillingsverden Den nye kunnskapen virket overveldende. I eldre reise­ beskrivelser kunne det f. eks. bare stå: «I sin dans gjengir de på en slående måte kenguruens hopping og emuens gravitetiske bevegelser, og det får alltid tilskuerne til å le.» Spencer og Gillen derimot gir inngående beskrivelser av Denne innfødte australske gutten har malt seg slik Spencer og Gillen beskrev at urbefolkningen gjorde under den såkalte «Ulpmcrka»seremonien. Det var en religiøs seremoni for uomskårne gutter.

32

MØTET MED STILLEHAVSVERDENEN

kenguru-ritualene, som omfattet mye annet enn dansen. Det samme gjelder emu-ritualene og mange andre religiøse seremonier. De forteller detaljert om hvor ritualene fore­ gikk, de bringer fotografier av kultstedene, de gir opplys­ ninger om hvem som deltok og om hvem som gjorde hva. De forteller at det ble malt skiftevis røde og hvite, lodd­ rette striper på fjellveggen ved kultstedet, og at de røde stripene forestilte kenguruens røde pels, mens de hvite var skjelettet. De gir også opplysninger om hvordan de inn­ fødte malte kroppene sine, og hva det «betyr» i de for­ skjellige ritualene. Svært grundig og med mange eksempler blir man ført inn i en forestillingsverden hvor det er en realitet at en viss dyreart og en bestemt gruppe mennesker er av samme slekt. Slike forestillinger har gjennomgripende konsekven­ ser for hele samfunnslivet, for jakten og innsamlingen av mat og for samarbeidet mellom de enkelte gruppene. Kenguru-mennene, emu-mennene, kålorm-mennene osv., har hver sin oppgave. Hver av dem skal sørge for at deres egen slekt i dyre- eller planteriket holdes i live, at den for­ merer seg og villig lar seg fange. Alt dette skjer ved hjelp av religiøse ritualer som også omfatter dans. Andre serier Dette hulemaleriet av et par i mote med en stor fisk er lunnet i Nourlangie Rock. Spencer og Gillen understreker i sine bøker at de innfødte mente visse dyrearter og en bestemt gruppe mennesker til­ hørte samme slekt.

FORSKNINGSDEBATTEN

33

av ritualer har til formål å innvie barn og unge i de opp­ gaver de får som voksne. Det skjer gjennom overgangsseremonier som fører dem fra trinn til trinn, men alltid innen­ for samme forestillingsverden. Noen blir f. eks. ført gjennom alle trinn til de er fullvoksne kenguru-menn, mens andre blir «emu», «kålorm», «frosk» eller «vill­ katt». Under seremonienes rituelle danser beveger aktø­ rene seg som det dyret de er i slekt med. At de innfødte lo av en kengurudans, fikk de første oppdagelsesreisende til å tro at dansen umulig kunne ha en alvorlig hensikt — ja en livsviktig hensikt. De var nemlig oppdratt i troen på at religion skal være kjedelig og dyster. Australierne levde i små flokker som streifet omkring for å finne føde — hver flokk på sitt område. Å komme utenfor sitt eget territorium var farlig. Når man tradisjo­ nelt snakker om stammer i Australia, omfatter de et mindre eller større antall slike småflokker med felles språk og noenlunde felles skikker. Fellespreget ble ved­ likeholdt ved at flere eller færre småflokker med mellom­ rom samlet seg til større religiøse fester. De gav også anledning til byttehandel og man kunne utveksle interes­ sante historier, både nyheter og gamle fortellinger. Det kulturelle fellespreget til en språklig avgrenset stamme, gjaldt likevel bare i hovedtrekkene — det var alltid mulig å finne variasjoner i enkelthetene, og enda større ulikheter var det fra stamme til stamme. Meget stor forskjell var det f. eks. på reglene for hvem man kunne gifte seg med. Selv om hvert sett regler er innlysende og lett forståelig for de innfødte som er vokst opp med det, er det overor­ dentlig innviklet for lesere med europeiske forutsetninger, og slike forskjellige systemer utgjør et helt studium for seg. Her må vi nøye oss med å si at også de inngikk i den nye kunnskapen om australierne.

Forskn i ngsdebatten Vanligvis tar det nokså mange år før nyvinninger innen­ for et humanistisk fagområde får innflytelse i videre kret­ ser og på tilgrensende fagområder. Publiseringen av nytt 2. Grimberg 31

34

MØTET MED STILLEHAVSVERDENEN

materiale kan ta sin tid, og etterpå går det gjerne enda et visst antall år før det nye glir inn i håndbøker og stan­ dardverker som kolleger i tilgrensende fag våger å stole på. På denne bakgrunn fikk Howitts artikler og enda mer Spencer og Gillens bok fra 1899 en forbausende rask og helt usedvanlig påvirkningskraft. En av grunnene var selv­ sagt at materialet var så fyldig og hadde så høy kvalitet, men det er neppe hele forklaringen. En medvirkende årsak var uten tvil den britiske antropologen James G. Frazers store autoritet og hans sentrale posisjon i datidens inter­ nasjonale faglige miljø. På den tiden samlet interessen seg om det kompliserte sett av fenomener som går under betegnelsen «totemisme». Dens sammensatte religiøst-sosiale karakter hadde Frazer meget tidlig en særlig forståelse for. Både før og senere har i perioder hele skoler av forskere beskjeftiget seg med «sosial struktur», «slektskaps-systemer» og lig­ nende, uten at man hadde den minste forståelse for de til­ knyttede foreteelser på religionens område. Samtidig var andre forskere opptatt av religiøse fenomener, uten å se dem i sammenheng med det fremmede samfunnets kultur som helhet. Noen av Frazers alminnelige synspunkter er senere forlatt av fagfolkene, men i vår sammenheng er det uten betydning. Det vesentlige for oss er at Frazer bidrog til å gi de etnografiske pionerene i Australia en helt uvan­ lig publisitet. Allerede i 1899 skrev han i to numre av det fornemme tidsskriftet «Fortnightly Review» en lang og svært rosende artikkel om Spencer og Gillens bok, og hans syn ble dermed kjent i vide kretser. I sitt eget pompøse verk om totemisme fra 1910 («Totemism and Exogamy», 1-4) gjorde naturligvis James G. Frazer selv bruk av det australske materialet, og slik nådde påvirkningen enda lenger. Ved siden av dette var en annen strøm satt i bevegelse, en strøm som omfatter diskusjoner om «høyguder» og som gjerne har forbindelse med diskusjoner om «urmonoteisme», dvs. om «troen på en eneste allmektig gud» som den eldste og opprinnelige form for religion i men­ neskehetens tidligste historie. Diskusjonene fikk snart et

FORSKNINGSDEBATTEN

35

så dogmatisk preg at mange i dag betrakter dem som nokså sterile, og det er ingen grunn til å gå nærmere inn på den sorgmuntre måten de ble ført på. Når de likevel er interessante i denne sammenheng, er det fordi den ene part fant støtte i Strehlows materiale, mens den andre mente at opplysninger fra en misjonsstasjon ikke var gode nok. Dønningene fra Europa gjorde at Spencer og Strehlow flere ganger foretok nye undersøkelser, men ellers deltok de ikke i debatten. Som svar på direkte spørsmål, kunne begge av og til fremheve at saken foreløbig ikke var av­ klart. En tredje strøm som fikk kraftig og langtrekkende virk­ ning, skyldtes sosiologiens store skikkelse, Émile Durkheim og hans bok («Les formes élémentaires de la vie religieuse. Le systéme totémique en Australie», 1912; engelsk oversettelse 1915). Kjølig og nøkternt tar Durkheim avstand fra James G. Frazers gjengse metode, som gikk ut på å hope opp uensartet materiale fra hele verden, og han gir en nøyaktig begrunnelse for at han har gjort det australske stoffet til gjenstand for sine undersøkelser. Australia er, skriver han, det mest velegnede område for et studium av totemismen, og han fremhever at årsaken til det er de utførlige skildringer som Spencer og Gillen — og senest Strehlow — nylig hadde stilt til rådighet for vitenskapen. Begge parters arbeid blir omtalt med stor respekt. Slik er det, gjennom Émile Durkheim, gått en strøm inn i den nyere sosiologien i sin alminnelighet, og mer spesielt inn i den britiske «sosial-antropologiske» skole, som har konsentrert sin interesse om slektskaps­ systemer, kombinert med det mangetydig anvendte ordet «funksjonalisme». Mer direkte har det tidlige australske materialet vært grunnleggende for en religionshistorisk forståelse, blant annet i den skandinaviske, faglige tradisjon. Så vel Streh­ low som Spencer og Gillen har i mange år så å si vært obligatorisk lesning for vordende religionshistorikere, helt siden Vilhelm Grønbech i Danmark og Nathan So­ de rb lom i Sverige studerte dem før Den første verdens­ krig.

36

MØTET MED STILLEHAVSVERDENEN

Nyere undersøkelser Det gikk nå ganske lang tid før nytt feltmateriale, offent­ liggjort i bokform, igjen begynte å sette spor i videre kret­ ser. Heretter var det stammer i de nordligste og vestligste områder av Australia som ble gjort til gjenstand for inn­ gående studier. Mye av dette materialet er like verdifullt som det man finner i de eldre, store verkene. Men det er en forståelig tilbøyelighet til å betrakte det nyere materia­ let som noe som bare utfyller det man visste fra før. De nyere arbeidene er stort sett utført av fagutdannede et­ nografer, i noen tilfeller av folk som er særlig interessert i psykologiske studier, i andre av folk med rent psykologisk interesse, og i mange tilfeller av folk som har en utpreget skolebestemt innstilling. Ved siden av dette er det kom­ met en lang rekke profesjonelle arbeider som behandler språkene til de australske innfødte. Stor betydning i så henseende har tidsskriftet «Oceania» (1930 ff.), som brin­ ger mye australsk stoff, både på det språklige og andre områder. Tidsskriftet ble startet av A. R. RadcliffeBrown, den britiske «funksjonalistiske» skoles fremste mann, og i den følgende perioden var noen av forfatterne preget av hans synspunkter. Det kommer blant annet til uttrykk gjennom en viss tendens til «teoretisering» alle­ rede ved fremleggelsen av materialet, mens tidligere feltforskere som Spencer og Strehlow bestrebet seg på å legge fram sitt materiale så fordomsfritt som mulig. De mer spekulative diskusjonene overlot de til andre. Her, som på andre områder, har den litterære produk­ sjon steget sterkt i denne perioden, og vi skal bare nevne det første vesentlige arbeid fra Arnhem Land, lengst i nord. Det er skrevet av W. Lloyd Warner («A Black Civilization», 1937). Dessuten tar vi med et utmerket oversiktsverk av A. P. Eik in («The Australian Aborigines. How to Understand Them», 1938 og senere). En helt ekstraordinær stilling inntar T. G. H. Strehlow («Aranda Traditions», 1947). Som sønn av Carl Strehlow og oppvokst på misjonsstasjonen, har han hatt anledning til å snakke Aranda-språket helt fra barndommen, og

NYERE UNDERSØKELSER

37

denne fortrolighet med språket gjennomlyser alle hans ar­ beider, fra det første til det siste. Etter Den annen verdenskrig har interessen samlet seg om de siste noenlunde uberørte områdene, særlig Arnhem Land. Resultatene av en felles australsk-amerikansk eks­ pedisjon 1947-48 og dens ettervirkninger har vært av stor betydning. Materialet har i betydelig grad glidd inn i etnografiens og sosiologiens internasjonale strømninger, delvis til fortrengsel for det eldre og mindre skolepregede stoffet. En av kretsens mest fremtredende forskere, Char­ les P. Mountford, har også arbeidet på Melville Island («The Tiwi, Their Art, Myth and Ceremony», 1958), hvor kulturen har vært under malayisk og melanesisk påvirk­ ning. Denne store gruppen av fremstillinger er vektig nok, isolert sett, men man kan si at den hovedsakelig bygger ut og underbygger det man hadde mer eller mindre godt kjennskap til fra før, eller at den gir supplerende varianter til annet australsk stoff. Siden de store pionerenes tid er Fisk malt på bark av innfødte på Groote Eylandt i Carpentaria-bukta lengst nord i Australia. Den australske antropologen Charles P. Mountford har samlet en rekke av disse maleriene, som nå finnes i South Australian Museum, Adelaide. Bildene har vært dekorasjoner i de barkhyttene som de innfødte bygger i regntiden og er malt direkte på innsiden av veggen.

38

MØTET MED STILLEHAVSVERDENEN

virkelig nye kulturhistoriske landevinninger først begynt å bli merkbare i de senere år. Innfallsvinkelen er hulemale­ rier og helleristninger. I Australia har de vist seg å åpne muligheter av vidtrekkende betydning, for man har sam­ let inn utførlige, autentiske opplysninger til forståelse av slike bilder, sett i deres virkelige kultisk-mytiske sammen­ heng. Dermed er vi endelig nådd fram til den nordvestlige del av kontinentet. Og igjen var det en nordmann blant de aller første oppdagelsesreisende. Han het Knut Dahl («Reiser i Nord-Vest-Australien», 1898), og hans oppgave var å skaffe eksemplarer av de nyoppdagede dyreartene til zoologiske samlinger. Som sin landsmann Lumholtz i Queensland, gir Knut Dahl de etnografiske opplysningene som et slags biprodukt av andre opplevelser på reisen, men med litt større personlig innlevelsesevne. I vår sam­ menheng skal han særlig fremheves for at han med store vanskeligheter av og til forlot de zoologiske stiene, med andre og helt bestemte undersøkelser for øye. Han gjengir noen hulemalerier fra et svært vanskelig tilgjengelig fjellterreng ved Victoria River, og han omtaler dem uten den nedlatenheten som dengang var vanlig overfor australier­ nes angivelig slette «kunstsans». Det skulle gå lang tid før den australske hulekunsten for alvor ble utforsket. Etter noen små tilløp i 1930-årene, kom gjennombruddet først etter 1950-årene. Krigsårene gjorde sitt til å forsinke tingene. I et enkelt tilfelle ble et helt års feltarbeid fra så langt tilbake som 1938-39, først offentliggjort i 1972. Fra distrikt til distrikt kan malerie­ nes stil være ulik, det gjelder også annen billedkunst og ornamentikk. Dessuten er det forskjell på den grad av hellighet som tillegges kultstedene. Hos noen stammer er hulene — som andre hellige steder — totalt tabu for kvin­ nene, mens en nabostamme kan være litt mindre striks. Der kan kvinnene få vite hva slags bilder som finnes i hulene, men de får ikke komme i nærheten av dem. Noen steder er det stein eller kraftfylte gjenstander av tre (tjurunga’er) som står i sentrum for de ritualene som skal holde liv og humør i en bestemt dyre- eller planteart. Men

FOLKEGRUPPER OG SPRÅK I AUSTRALIA

39

de malte bildene i huler eller på fjellvegger har vanligvis forbindelse med forestillinger som i grunntrekkene er like. Når man frisker opp et bilde rituelt, fremkaller man en forøkelse av den dyreslekten eller den plantearten som bildet henspiller på. Begrunnelsen finnes i den myten som hører til, og som regelmessig forteller om slektens stamfar og hans handlinger i den mytiske urtid. Stamfaren er som oftest et dyre-menneske eller et plante-menneske, av og til et dyr med menneskelige egenskaper og menneskelig opp­ treden, av og til et menneske som kan bli til dyret eller planten, av og til vesener som er begge deler på én gang. Like regelmessig slutter fortellingen med at den mytiske ur-skikkelsen til slutt la seg ned her i hulen og ble for­ vandlet til det malte bildet. Lett gjenkjennelige dyr og planter finnes derfor i svært mange fremstillinger, og inni­ mellom ser man yamsknoller med menneskehede, kroko­ diller med menneskearmer og -ben, og lignende blandingsvesener. Bildene av dyre-mennesker o. 1. var ikke så vanskelige å forstå, for oppfatningen av dem er i nøye samsvar med ritualenes velkjente, maskerte dyre-dansere. Den kulturhistoriske landevinningen ligger i at vi nå har bevis for at oppfriskningen av bildene ofte er den sentrale handlingen i et rituale som skal forøke mengden av ved­ kommende dyr eller planter, og at det er selve oppmalin­ gen som har virkning. Rimeligvis har man straks tenkt på analogier til forhistoriske hulemalerier andre steder i verden. Folkegrupper og språk i Australia Atskillige tilreisende og kolonister som kom tidlig til Australia, har sagt at man kunne treffe australiere som var av helt forskjellig fysiologisk type — av forskjellig «rase», var det uttrykket man vanligvis brukte når man fant bare ganske små ulikheter i utseendet. Da man noe senere reduserte antall «raser» til fem eller seks, ble en av dem avgrenset som «australoid», og man henviste til australi­ erne som rasens mest utpregede og kjente representanter. Dette førte til at man omvendt ble vant til å betrakte aust-

40

MØTET MED STILLEHAVSVERDENEN

ralierne som et forholdsvis ensartet folkeslag, med noen­ lunde samme kroppsbygning, hudfarve, hårtype, kranieform og hva man ellers brukte som kjennetegn. I vår tid har man dessuten blodtype, m. m. Slike ting er av interesse for å få kastet lys over folkeslagenes innbyrdes slektskap, og dermed over deres vandringer i en meget fjern fortid. Etter hvert som man har fått bedre oversikt over det samlede etnologiske materialet, er det blitt klart at det de tidlig tilreisende hadde sett, var riktig. Australias innfødte er delt i to store folkegrupper, hist og her med innslag av en tredje. Dernest har det vist seg at grensene mellom de to gruppene nokså nøye stemmer med lignende grenser mellom to store grupper innbyrdes beslektede språk, igjen med innslag av en tredje språkgruppe. Da europeerne kom, omfattet den ene store, etnologiske og språkbeslektede gruppen stammene i hele det sørlige Australia, de fleste stammene langs østkysten, samt stammene i de vestlige og nordvestlige strøk, fra kysten og et godt stykke inn i landet. Den andre store gruppen omfattet stammene i de sentrale og nordlige delene av fastlandet. Den tredje gruppen utgjorde noen stammer som bodde i forholdsvis små, vidt atskilte enklaver i nordøst, midt på østkysten, lengst i sørøst og lengst i sørvest. Man mener også at de innfødte på Tasmania tilhørte denne tredje, lille gruppen av beslektede stammer og språk. Men alle stammenes språk er gjennomgående så vidt forskjellige at man først i den senere tid har kunnet påvise den større sammenheng. Disse resultatene har man deretter kombinert med de slutninger som kan trekkes av et stadig større arkeologisk materiale. Det ser ut til at den tidligste befolkning kom til Australia for 20 000-30 000 år siden, og at en ny stor inn­ vandring fant sted 5 000-10 000 år senere. De to bølgene av innvandrere bragte med seg hver sine typer redskaper og våpen, som har gjort det mulig å tidfeste dem såpass nøyaktig som det er gjort her. De to typer redskapskultur kunne meget vel svare til henholdsvis den sørlige og den nordlige store språkgruppen. Dermed er det grunn til å mene at den gruppen som kom sist, har spredt seg fra nord, og at den etter hvert har trengt den første gruppen

BEFOLKNINGEN PA STILLEHAVSØYENE

41

Dette bildet fra 1866 viser fire av de siste medlemmene av Tasmanias urbefolkning. Da kvinnen lengst til høyre — Truganini — døde 8. mai 1876. var det ingen tilbake. Knapt hundre år tidligere var det 6000-7000 innfødte på øya.

sørover. Man må ikke glemme at klimaet og plante- og dyrelivet på den tiden ikke var så fattig og goldt som det ble senere. Den tredje gruppen, som bare har spredte inn­ slag, er man usikker på. Noen mener at det er en gammel restbefolkning, andre at den kan være kommet inn senere, f. eks. fra Ny-Guinea. Fysiologisk dreier det seg om den typen som kalles «negritoer» eller «dvergfolk», og som man også kjenner fra blant annet jungelen i Malaysia. Om de innfødte på Tasmania vet man ikke stort mer enn at de ble utryddet i løpet av tre kvart århundre etter at den europeiske koloniseringen tok til, og at den siste av dem døde 8. mai 1876.

Befolkningen på stillehavsøyene Vårt kjennskap til de innfødte på de mange større og mindre øyene i Stillehavet nådde Europa mer kontinuerlig og over lengre tid enn tilfelle var med de innfødte i Aust-

42

MØTET MED STILLEHAVSVERDENEN

ralia. Opplysningene har sivet inn i takt med oppdagelses­ reisene, og i stigende omfang gjennom et par hundre år. Forståelig nok er grundigere etnografiske undersøkelser først blitt foretatt i takt med etnografiens alminnelige utvikling. De er derfor ofte blitt gjennomført på steder som allerede for lenge siden var kommet i berøring med den europeiske sivilisasjon, selv om den ikke var like merkbar overalt. Noen få men viktige unntak skal omtales senere. En annen årsak til at de to kulturområdene ble så helt annerledes oppfattet av europeiske vitenskapsfolk og der­ etter i videre kretser, var det fundamentalt forskjellige teknisk-økonomiske kulturnivå i de to områdene. I Aust­ ralia levde de innfødte som jegere og samlere, men i Melanesia, Mikronesia og Polynesia drev man både jordbruk og fedrift, med alt hva det førte med seg av andre kultur­ innslag. Likevel var disse kulturene mer «primitive» enn dem man kjente til på forhånd, fra f. eks. Amerikas indi­ anske høykulturer, og de ble lenge oppfattet som levende bilder av menneskehetens nesten paradisiske ur-tilstand. De «uskyldige og lykkelige naturfolkene» på de tropiske øyene ble flittig brukt i samfunnsfilosofiske konstruksjo­ ner og utopiske fremtidsdrømmer. Samtidig kom «den edle villmann» inn i skjønnlitteraturen, best kjent i skik­ kelse av Robinson Crusoes gode hjelper Fredag, men også i atskillig flere og nå glemte varianter. Videre hadde det temmelig stor betydning at ett av folkeslagene, polyne­ sierne, hadde et utseende som falt i europeernes smak — det samme kan ikke med like stor overbevisning sies om australiere og melanesiere. Dette gav straks grobunn for den særegne sydhavsromantikken som vi kjenner så godt både fra skjønnlitteratur og i reisebeskrivelser, senere fra filmer med forloren Hawaii-musikk. I våre dager kjenner vi fenomenet fra overfladiske reiseskildringer med vakre farvefotografier av nydelige kvinner. Melanesierne har ikke vært utsatt for den samme skjebne. De har vært mye mindre tilgjengelige. Av grundi­ gere undersøkelser som i tidens løp har kastet bedre lys over deres opprinnelige kultur, skal bare nevnes noen få

BEFOLKNINGEN PÅ STILLEHAVSØYENE

43

av dem som har særlig betydning. De fyldigste av eldre skildringer har vi fra misjonærer. I denne perioden viste de seg av og til som de minst fordomsfulle iakttagere. Det gjaldt Thomas Williams og James Calvert («Fiji and the Fijians», 1-2, 1858, bind 1), og også Lorimer Fison, som i 1870-årene skrev artikler i fagtidsskrifter, bl. a. om ekteskapsklasser og om språkene på Fiji. Lettest tilgjenge­ lig og samtidig rik på stoff er hans senere bok («Tales from Old Fiji», 1904), der han gir en skildring av den kuturelle bakgrunnen, men ellers lar de innfødte selv komme til orde med egne fortellinger. Den første store, sammenlignende undersøkelse av de melanesiske språkene ble foretatt av misjonæren R. H. Codrington («The Melanesian Languages», 1885). Fordi hans misjonsstasjon utdannet innfødte lærere fra mange av øyene fikk han samlet inn et rikt materiale. OpplysninEn fremstilling av møtet mellom hvite oppdagelsesreisende og de innfødte som dette, var svært utbredt rundt århundreskiftet og holdt i live forestillingen om de «uskyldige og lykkelige naturfolkene».

44

MØTET MED STILLEHAVSVERDENEN

gene om den melanesiske kultur publiserte han i en bok som ble skjellsettende, særlig for religionshistoriens ved­ kommende («The Melanesians», 1891). Den bygger på materiale, innsamlet gjennom ca. 25 år — helt tilbake til 1863. Codrington beskriver nesten alle sider av samfunns­ livet og kulturen. Han forteller om familielivet og systemer for oppfatning av slektsskap, om aldersklassene fra fødsel til død, om høvdingdømmet, eiendomsretten og ervervs­ livet, og om religion og folklore. Det var fremfor alt gjennom denne boken man i Europa ble kjent med melanesiernes forestillinger om en slags makt eller kraft, mana. På en helt annen måte enn før fikk man dermed forståelse for viktige trekk i såkalt «primitiv religion», ikke minst fordi samme type forestillinger raskt ble gjen­ kjent hos mange andre folkeslag. I årene som fulgte ble det utført atskillig mer, solid arbeid rundt om i Melanesia, og det skaffet fagfolk et grundigere kjennskap til kulturen. Men ikke noe av dette satte spor utenfor spesialistenes krets. Ikke før i 1920årene kom det igjen noen bøker som fikk mer vidtrek­ kende innflytelse. Det gjaldt særlig arbeider av den polskfødte britiske etnografen Bronislaw Malinowski. I London kom han under sterk påvirkning av den store finske etnologen og sosiologen Edvard Westermarck. Malinowski formulerte etter hvert sine egne etnologiske prinsipper, og han var med på å inspirere en av retnin­ gene innen nyere etnologi. Men heldigvis nøyde han seg ikke med å teoretisere. Det er hans svært grundig innsam­ lede feltmateriale som utvilsomt vil bli stående som hans største fortjeneste. En av hans viktigste bøker gir en ut­ førlig beskrivelse av en form for seremonielt preget bytte­ handel, som satte melanesierne i forbindelse med hver­ andre over store avstander, tvers over havet fra øy til øy, og som ingen hadde vært oppmerksom på før («Argonauts of the Western Pacific», 1922). Hans like utførlige — og enda mer omtalte — skildring av seksuallivet i kulturell sammenheng på Trobriand Islands utenfor Ny-Guinea («The Sexual life of Savages in North-Western Melanesia») fra 1929, er oversatt både til fransk (1930) og til tysk

BEFOLKNINGEN PÅ STILLEHAVSØYENE

45

Den polsk-fødte britiske etnografen Bronislaw Malinowski (1884— 1942). Utsnitt av en teg­ ning fra 1930. Malinow­ ski var en utrettelig for­ kjemper for den oppfat­ ning at en urbefolkning som skulle bevege seg mot et mer sivilisert nivå, måtte ha konti­ nuerlig assistanse av kyndige etnografer.

(1931). Endelig var han en av de aller første etnografer som ofret de innfødtes økonomiske liv spesiell oppmerk­ somhet («Coral Gardens and Their Magic», 1-2, 1935). På Ny-Guinea har natur og folkeliv vært så lite inn­ bydende at større deler av øya først er i ferd med å bli ut­ forsket i våre dager. Helt fram til nå har hodejegerskikken gjort livet akkurat like usikkert for etnografene som for de innfødte selv. Når man før av og til kunne finne spredte smågrupper som ikke drev hodejakt, var de som regel lite villige til å fortelle noe. En av pionerene var den finske sosiologen Gunnar Landtmann. I årene 1910-12 ut­ forsket han befolkningen omkring elven Flys munning ved Papua-bukta på sørkysten av øya. En oversikt i form av en populær reisebeskrivelse kom nesten omgående («Nya Guinea fården», 1912), men den vitenskapelige publikasjo­ nen («The Kiwai Papuans of British New Guinea») kom først i 1927. På den tiden var en offentlig ansatt regjerings-etnograf, F. E. Williams, allerede begynt å samle inn materiale til en like gedigen beskrivelse av traktene lenger vest på det sørlige Ny-Guinea («Papuans of the Trans-Fly», 1936). Det ugjestmilde sentrale fjellandet er først blitt åpnet for utforskning i vår tid, etter at flyet ble

DEN POLYNESISKE TREKANTEN

47

tatt i bruk. Her har en lang rekke etnografer i våre dager funnet en ny, uberørt arbeidsmark. Et snes av dem har i fellesskap utgitt en oversikt over deler av den nye kunn­ skapen (James B. Watson, Ed.: «New Guinea, The Central Highlands», 1964), og meget aktuell er f. eks. Marilyn Stratherns omfattende undersøkelse av spe­ sielt kvinnenes stilling («Women in Between. Female Roles in a Male World: Mount Hagen, New Guinea», 1972). I dag har altså Ny-Guinea omtrent samme stilling i etno­ grafien som det nordlige Australia hadde inntil for kort tid siden. Om Mikronesia kan det kort sies at det er et godt under­ søkt område, ikke minst takket være en meget grundig tysk Sydhavs-ekspedisjon i årene 1908-10. Resultatene ble offentliggjort i nesten 30 bind (1913-36), men igjen uten at det har satt spor etter seg hos andre enn spesialis­ ter. Vanligvis blir Mikronesia bare trukket inn i større sammenhenger, når man skal drøfte melanesiernes og sær­ lig polynesiernes utbredelse og de rutene de sannsynligvis gjorde bruk av. Den polynesiske trekanten De enkelte øyer og øygrupper i Polynesia er i stor ut­ strekning blitt utforsket, etnologisk og arkeologisk; av medarbeidere fra Bernice P. Bishop Museum i Honolulu. Deres serie «Bulletins» er siden århundreskiftet kommet i flere hundre bind. Den polynesiske mennesketype er helt forskjellig fra såvel den australske og melanesiske som den mongolske — for så vidt ligner den mer på den euro­ peiske. Allerede av den grunn har den helt fra begynnelsen tiltrukket seg særlig oppmerksomhet, men naturligvis skyl­ des oppmerksomheten også en rent vitenskapelig interesse. Spesielt har man vært opptatt av polynesiernes utbredelse over veldige, åpne havstykker, der det kan være hundrevis og atter hundrevis av sjømil mellom to naboøyer. Man En gruppe unge hodejegere på Ny-Guinea iakttar en stammekrig på avstand. De blir selv ikke satt inn i kampen før de har lært av de eldre.

48

MØTET MED STILLEHAVSVERDENEN

var — og er — imponert over deres store havgående kanoer og av deres sjømannskap. Den «polynesiske trekanten» strekker seg fra New Zea­ land i sørvest til Hawaii-øyene i nord, og til Påskeøya i øst. Alle øyenes språk er innbyrdes i nær familie, neppe mer forskjellige enn de germanske eller de romanske språ­ kene er det. Samlet kan språkfamilien henføres til en større språkslekt, og til den hører også indonesisk (malayisk), melanesisk og mikronesisk, som hver for seg igjen omfatter atskillige språk. Etter de geografiske ytterpunktene kalles språkslekten «malayo-polynesisk», men mange foretrekker å bruke betegnelsen «austronesisk». Uheldigvis kan denne betegnelsen forlede noen til å tro at de australske språkene hører hjemme der, noe de nettopp ikke gjør. For å unngå misforståelser, skal vi holde oss til den gamle betegnelsen. Uttrykket malayo-polynesisk gir straks et fmgerpek om at polynesierne antagelig må ha kommet fra Sørøst-Asia, og det er neppe heller noen tilfeldighet at både malayer og polynesiere er kjent som dristige sjøfarere. Det neste problemet har da vært å komme fram til en velbegrunnet oppfatning av hvilke veier polynesierne seilte for å komme ut til sine spredte øyer. Tidligere mente man at ruten gikk gjennom Melanesia, der man noen steder har funnet polynesiske kulturtrekk. De ble oppfattet som spor og rester etter polynesiske tokt, på ruten fra vest mot øst. Nå er man mest tilbøyelig til å mene at ruten må ha gått nord for Melanesia, og altså gjennom Mikronesia. I detal­ jene blir resten av forløpet hypotetisk, men de polynesiske innslag på visse øyer i Melanesia blir da betraktet som påvirkninger fra trekanten, tilbake mot vest og inn i det melanesiske området. Man vet med sikkerhet at de mela­ nesiske Fiji-øyene, som ligger like utenfor trekanten, har hatt nær kontakt med de polynesiske Tongaøyene, mens Salomonøyene — som ligger betydelig lenger vest for tre­ kanten — antagelig har hatt bare noen få, tilfeldige kon­ takter. Hawaii kan man ha nådd direkte fra Marshalløyene i Mikronesia, men hovedruten gikk sannsynligvis via Gilbertøyene inn i trekanten, og fra Selskapsøyene — midt i

DEN POLYNESISKE TREKANTEN

49

trekanten — kan den polynesiske koloniseringen ha gått videre ut til alle sider. Faste tradisjoner sier at maoriene kom til New Zealand fra Selskapsøyene — kanskje for omkring 1000 år siden. Heldigvis har skandinaviske lesere lett adgang til å skaffe seg et inntrykk av polynesisk kultur. En av de første og beste bøkene er av F. E. Mann ing («Old New Zealand. A Tale of the Good Old Times», 1863). Den er utkommet i dansk oversettelse under tittelen «Rejse til en gammel verden» (1953). En nyere, vakker og instruktiv innføring i maorienes verdslige og åndelige verden blir gitt av den danske religionsforskeren J. Prytz Johansen («Maori og Zuni. To naturfolk og deres religion», 1962, side 9-188). Han skriver på grunnlag av inngående kjennskap til kilder på originalspråket. Og sist, men ikke minst: den siste menneskealder har de polynesiske øyene Rennell og Bel­ lona, utenfor de melanesiske Salomonøyene vært gjen­ stand for inngående dansk utforskning. Den ble innledet av Kaj Birket-Smith («An Ethnological Sketch of Ren­ nell Island. A Polynesian Outlier in Melanesia», 1956), og er senere fortsatt av Torben Monberg, etter hvert sam­ men med flere andre. Monberg har i nesten 20 år utført intensive arbeider på Bellona, og han har sammenfattet noen av sine inntrykk i en skildring på dansk («Mungiki. Kulturen og dens religion på øen Bellona i Stillehavet», 1978). Mungiki, som er innbyggernes eget navn på Bellona, er bare 11 kilometer lang og to kilometer bred. Men histo­ rien om dens møte med europeisk sivilisasjon kan stå som et bilde på hundrevis av øyers skjebne. Thor Heyerdahls verdenskjente bøker «Kon-Tikiekspedisjonen» (1948) og «Aku-Aku. Påskeøyas hemmelig­ het» (1957), der han utvikler sin teori om at Polynesia ble befolket fra Amerika og ikke fra Sørøst-Asia, er også inspirerende lesning. Polynesia. Melanesia. Mikronesia. Australia. Tasmania. Eksemplene fra møtet med disse kulturene strekker seg fra den groveste brutalitet til den vennligste omsorg. Varia­ sjonene er mange, temaet er det samme.

Oppdagelsenes tidsalder

Krydder og kristendom Da Vasco da Gama i 1498 kom til Calicut på Malabarkysten i Sør-India, spurte den indiske herskeren hvor­ for han kom. «Kristendom og krydder,» skal han ha svart ifølge en samtidig beretning. Motivene for dette svaret — vinning og korsfarerånd — var fra første stund karakteris­ tisk for de store oppdagelsene. Disse drivkreftene — den økonomiske og den religiøse — gikk hånd i hånd i den europeiske ekspansjon fra 1400til 1800-tallet. De må sees på bakgrunn av islams ekspan­ sjon i senmiddelalderen og de følger den fikk for europeernes handel med en rekke varer som var livsnødvendige i dagliglivet. Et av hovedproblemene for de europeiske jordbrukssamfunnene langt inn på 1600-tallet, var en kro­ nisk mangel på vinterfor til husdyrene. Hver høst måtte man slakte betydelige mengder kveg og konservere kjøttet til vinterforsyning for befolkningen. Dermed oppstod det et stadig behov for krydder, datidens eneste tilsetningsog konserveringsmiddel. Det var livsnødvendig for å hindre matmangel og hungersnød. Salt var vanligst og bil­ ligst, og det ble produsert av europeerne selv, først og fremst i Tyskland, Frankrike og Portugal. Alle andre kjente konserveringsmidler kom fra tropiske områder som europeerne bare kjente av navn. Pepper, det mest alminnelige krydder, fikk man fra India og De ostindiske øyer — en dårligere sort kom fra Vest-Afrika. Kanel fikk man fra Ceylon og muskat fra Celebes og andre ostindiske øyer; ingefær var et kinesisk produkt — en dårligere sort En portugisisk handelsmann møter en fornem kvinne i Goa i India i 1628. Hans primære mål er å få i stand en handel med krydder, der­ etter ønsker han å omvende henne til kristendommen for eventuelt i siste omgang å gifte seg med henne.

52

OPPDAGELSENES TIDSALDER

kom fra Malabarkysten. Kryddernelliken, det dyreste og beste konserveringskrydder, kom også fra det minste pro­ duksjonsområdet: Tidore, Ternate, Amboina og Bandaøyene i øygruppen Molukkene, mellom Celebes og NyGuinea. I middelalderen var disse fjerne områdene delvis ukjente, og først omkring 1490 visste man at de fine kryddersortene kom fra trakter som var lenger borte enn India. Den asiatiske krydderproduksjonen kom imidlertid ikke bare fra geografisk begrensede områder, den var også av lite omfang. Den portugisiske historikeren V. M. Godinho har beregnet at den omsatte årsproduksjon av pepper var ca. 6000 tonn omkring 1512, av ingefær omtrent det samme, og dertil kom 25-40 tonn kanel, 10 tonn muskatblomme, 120-140 tonn muskatnøtt og 120-130 tonn kryddernellik. Etter at portugiserne monopoliserte produksjonen av kryddernellik, falt den til en tredjedel, mens produksjo­ nen av de andre kryddersortene steg svakt på 1500-tallet. I tillegg til disse dyre, men nødvendige forbruksvarene kom en rekke mer utpregede luksusvarer, som kinesisk silke, indisk bomullstøy, rabarbra, som vokste i Kina og ble ansett som en viktig medisinplante, edelstener av for­ skjellig slag — rubiner fra Tibet, smaragder fra India og safirer fra Ceylon. Varene ble lastet på arabiske og egyptiske kameler og ført på de gamle karavaneveiene i Midtøsten fram til havnebyene i Syria og Egypt. Transitthandelen over land mangedoblet kjøpmannens omkostninger underveis, i form av beskyttelsestoll, skatt og bestikkelser til røvere og tollere. Handelen i det østlige Middelhavet ble dominert av den italienske bystaten Venezia. I 1479 fikk den faktisk monopol på krydderhandelen av osmanene som trengte seg fram, et monopol som de forsvarte med overlegne flåtestyrker mot spanierne og portugiserne. Det har vært hevdet at osmanenes fremmarsj avbrøt handelsveiene. Det er neppe riktig. Men leilighetsvise avbrudd under krigsforhold, ujevne tilførsler og stigende priser på grunn av de store transittomkostningene, gjorde forsyningssitua­ sjonen usikker og bidrog til å skape gjentatte kriser for de

KRYDDER OG KRISTENDOM

53

europeiske samfunn. Dermed ble man sterkt økonomisk motivert for å. finne en alternativ handelsrute til Østen. Også på andre områder var 1400-tallet en krisetid for Europa. Gjennom hele høymiddelalderen hadde militær og religiøs rivalisering med islam vært et konstant trekk i europeisk politikk. Etter midlertidige tilbakeslag under mongolenes fremstøt i begynnelsen av 1200- og slutten av 1300-tallet, var islam fra begynnelsen av 1400-tallet igjen på fremmarsj, både i Europa, i Midtøsten og i Asia. I India ble de siviliserte og sterke hindustatene truet, i Bakindia og på De ostindiske øyer kom de organiserte statene også under islamsk innflytelse. Det bysantinske keiserriket og Sørøst-Europa ble fra 1353 til ca. 1450 erobret av de islamiserte osmanene, som rykket fram fra Sentral-Asia. Konstantinopels fall i 1453 betydde bare en foreløbig av­ slutning. I begynnelsen av 1500-tallet falt i rask rekkefølge Syria og Palestina (1510), i 1517 den viktigste rivalen, Mamelukkstaten i Egypt, og i 1534 Mesopotamia. Dermed var hele «den fruktbare halvmånen» under osmansk herre­ dømme, el herredømme som senere ble utvidet langs hele kysten av Nord-Afrika. På 1400-tallet og i begynnelsen av 1500-tallet var altså islam den ekspansive faktor, ikke de europeiske kristne. Men i Europa levde korstogstanken stadig videre, ikke minst i de iberiske kongerikene Spania og Portugal. Der resulterte kampen mot maurerne i at portugiserne erobret festningen Ceuta i Nord-Afrika, og den ble avsluttet i Spania med at maurerriket Granada falt i 1492. Fortsatt kamp mot de vantro krevde forbundsfeller, og et motiv for den spanske og portugisiske ekspansjon på 1400- og 1500-tallet var håpet om at det bortenfor den islamske maktsfære fantes sterke, men glemte kristne stater — kanskje i Øst-Afrika, kanskje i Asia. Middelalderens le­ gende om Johannes Presbyteren — prestekongen Johannes (se bd. 11, side 110 f) — fikk ny næring hver gang et asia­ tisk folk dukket opp i ryggen på islamittene. Den var en del av det felles europeiske tankegods som også drev spanierne og portugiserne ut på havene. Hvis man kunne få forbindelse med Østen via en rute som lå utenfor osma-

54

OPPDAGELSENES TIDSALDER

nenes kontroll, kunne handelen komme på kristne hender. Religion og handel var uatskillelige drivkrefter i oppdagel­ senes første faser. Skip, sjøfarere og skjørbuk Den tekniske siden var en annen forutsetning for opp­ dagelsene. Ikke før på 1400-tallet gjorde det teknologiske nivå det mulig å foreta havseilaser med europeiske skips­ typer. Da gjennomgikk skipsbyggingsteknikk, sjømann­ skap og navigasjon en revolusjonerende utvikling i løpet av forholdsvis få årtier. Dertil kom en viktig nyvinning innenfor våpenteknologien — skipsartilleriet. Det skulle vise seg å få avgjørende betydning i den militære kon­ frontasjon med statene i Østen. De europeiske skipene var de asiatiske underlegne på alle måter i begynnelsen av 1400-tallet, men situasjonen endret seg totalt på 1500-tallet. Det tekniske gjennom­ bruddet ble skapt av portugiserne og spanierne. De kom­ binerte europeiske og arabiske skipsbyggingstradisjoner, og særlig løste de problemene ved å bruke de kvadratiske råseilene av europeisk opprinnelse sammen med trekantede latinerseil på samme fartøy. Denne skipstypen, ca ra­ vela redonda, dukket opp omkring 1450, og ble opp­ dagelsenes viktigste redskap. Kanskje med unntak av den kinesiske djunke, var den alle andre skipstyper i Østen overlegen når det gjaldt manøvrerbarhet, og dermed også som krigsskip. Til å begynne med ble karavellen bygd på kysten av Portugal og Andalucia. Den var et to- eller tre-, av og til firemastet skip, med et deplasement på 60-200 tonn og tilsvarende lasteevne. Den hadde bare ett dekk — noen var sågar helt åpne. Dekksoverbygningen var akterut, og skipet førte råseil på fokkemasten — først underseil, senere toppseil og bramseil. På stormasten og mesanmastene førtes latinerseil. Etter hvert fikk skipene full dekksoverbygning, og fordelingen av de to typer seil kunne variere. Stormasten så vel som fokkemasten kunne ha råseil, og de største skipene hadde fire master — derav to med rå-

SKIP, SJØFARERE OG SKJØRBUK

55

Dette tresnittet fra begynnelsen av 1490-årene viser en gruppe hånd­ verkere travelt opptatt med byggingen av en karavell. Verftssjefen ser selv til at arbeidet blir skikkelig utført.

seil. Riggen ble likevel avpasset etter om det skulle være kyst- eller havseilas. Denne skipstypen kombinerte latinerseilføringens fordeler med råseilføringen, og fartøyets lette linjer og større samlede seilareal gjorde det mye raskere enn andre skipstyper i samtiden. Det kunne seile i all slags vær, og dermed ble det en av de viktigste teknolo­ giske forutsetningene for de oversjøiske oppdagelsene. Etter hvert ble også andre skipstyper tatt i bruk, særlig til handels- og transportformål. Viktigst var karaken, som var alminnelig utbredt i Vest-Europa. Med opptil 600 tonns lasteevne var den blant tidens største skip. Karaken var et bredt, tungt skip, svært likt de eldre nordeuropeiske kogger. Den var bygd av tilhugne planker og hadde store dekkstårn for og akter. Normalt hadde skipet tre master og førte råseil på fokke- og stormasten og latinerseil på mesanmasten. Disse skipene ble ikke brukt

56

OPPDAGELSENES TIDSALDER

så mye til oppdagelsesreiser, men etter hvert som den euro­ peiske handel med fjerne land vokste, inngikk de som handels- og transportskip i de flåtene som ble sendt til Østen. De fleste skipsførerne på den tiden foretrakk skip på 100-300 tonn, med kombinert seilføring og relativt begrenset overbygning for og akter. Når det var mulig, seilte man som f. eks. Vasco da Gama med små, avpas­ sede flåteenheter som delvis bestod av større transport­ skip, delvis av en eller to karaveller. Karavellene ble brukt som eskorteskip og for å opprettholde kommunikasjons­ linjene, men også til kystrekognosering og til andre opp­ gaver, som senere tiders admiraler overlot til fregattene. Tendensen på 1500-tallet gikk likevel i retning av å bruke større skip på opptil 550 tonn, i stedet for de mindre far­ tøyene av karavelltypen. Forholdene om bord var redselsfulle. Karavellene var i seg selv små skip. I forhold til størrelsen var de voldsomt overbemannet. Gjennomsnittlig hadde de én mann pr. to tonn lasteevne, dvs. 25-50 mann i alt. Det fantes ikke bekvemmeligheter i vår betydning av ordet. Mannskapet sov på dekk, i dårlig vær under dekk — oppå lasten eller ballasten, som for det meste bestod av tønner. Plassfor­ holdene var mildest talt trange. Alle datidens treskip trakk vann, og i uvær fantes det knapt en tørr flekk om bord. Det vrimlet av rotter, kakerlakker og annet utøy. Matlagingen foregikk over åpne ildsteder, fylt med sand. Mat og vannforsyninger utgjorde et nesten uløselig prob­ lem. Maten bestod av saltet kjøtt og flesk, bønner, erter og tørre beskøyter. På lengre reiser gikk det fort mark i forrådene, kjøttet råtnet og beskøytene ble til pulver. Vann i tretønner ble raskt bedervet, og i stedet førte man med seg store mengder vin. Tønner til vann og vin var hovedballast om bord. Hygienen var dårlig — dengang var det bare få som hadde anelse om sammenhengen mellom hygiene og sykdom — og sykdommene florerte. En dødelig­ het på 25-50 prosent på enkelte skip var ikke uvanlig. På langfart ble mange skip simpelthen til flytende likkister. Særlig var man redd skjørbuken. Årsaken kjente man ikke, men likevel visste man at frisk proviant kunne hel­

SKIP, SJØFARERE OG SKJØRBUK

57

brede de syke og også hindre at sykdommen oppstod. Men ikke før på 1700-tallet fant man fram til konserveringsmetoder som kunne holde maten noenlunde frisk gjennom lengre tid. Skjørbuk opptrådte på nesten alle reiser til Østen og Stillehavet, og den utgjorde en større fare for mannskapet enn alle andre faktorer, både menneskelige og tekniske. I tropiske havner opptrådte dertil sykdommer som ble overført av insekter, f. eks. gulfeber og malaria. I tillegg til proviantproblemer og sykdommer kom også selve strabasene. Arbeidsdagen var lang, disiplinen hard og etter vår tids målestokk var straffene grusomme. Det er derfor ikke overraskende at den europeiske kultur og religion ble bragt til de nye verdensdeler av en bande ille­ luktende, torturerte og rovgriske skurker. Som den new zealandske historiker J. C. Beaglehole sier: «De var i en til­ stand av tiltagende fysisk og psykisk forfall.» I Magellans flåte på fem skip som kom til stillehavsøyene i 1520-21 med opprinnelig 240 mann, hadde mannskapet på tre skip allerede gjort mytteri (se bd. 11, side 185). Av beset­ ningen var hoveddelen døde av sykdom, andre var drept under mytteri, atter andre hadde desertert, var henrettet eller etterlatt på øde øyer. «Concepcion» var forlist, «San­ tiago» var sunket og «San Antonia» hadde desertert. Bare «Viktoria», med et par snes igjen av besetningen (tallangivelsene er forskjellige), fullførte jordomseilingen. Slike til­ stander var ikke uvanlige på de første langfartene. I flere århundrer var skipsmannskapene stort sett av dårlig kvalitet. Dyktige sjøfolk var en unntagelse. Selv etter datidens målestokk var forholdene om bord forfer­ delige. Sammen med den høye dødeligheten, som først ble vesentlig lavere på 1700-tallet, gjorde de det umulig å holde på mannskapet. Derfor ble da også oppdagelsenes skip bemannet med samfunnets berme, hvis de da ikke rett og slett var tvangsutskrevet fra fengsler eller innrullert fra erobrede piratskuter. Trusselen om mytteri fulgte altså stadig med som blindpassasjer. Også skipsoffiserene var av blandet herkomst. De mange reisebeskrivelsene — både offisielle og private — gjør det klart at av de tre hovedegenskaper som kreves av

58

OPPDAGELSENES TIDSALDER

skipsførere til alle tider, nemlig sjømannskap, lederevne og kunnskap, var bare den første vanlig. Lederevnene begrenset seg ofte til en rigorøs bruk av kadaverdisiplin. Selv om det vanligvis var en dyp kløft mellom besetnin­ gens og offiserenes viten om sjømannskap, geografi, vindog strømforhold og kartografi, var det ikke nok at man behersket den etablerte teknikk og kunnskap. Det krevdes i like stor grad en form for intuisjon og improvisasjonsevne, en fornemmelse av mulighetene. På den ene side måtte den være forankret i en vitenskapelig innstilling, på den annen måtte den være åpen for nye inntrykk, nye kjensgjerninger, som ikke harmonerte med det man alle­ rede visste. Med Beagleholes ord, krevdes det en mottage­ lig ånd som nok hadde teorier, men ikke dogmer.

Navigasjon: Astrolabier og portolaner Tidens geografiske viten og navigasjonsteknikk var pri­ mitiv, men i rask utvikling. På 1400-tallet var det almin­ nelig kjent i opplyste kretser at jorden var rund. Gjennom araberne overlevde oldtidens kunnskap om geografi og astronomi — i 1410 ble således Ptolemaios’ geografi gjen­ oppdaget, men det var praktisk sjømannskap og karto­ grafi som langsomt bygde ut Ptolemaios’ geografiske ver­ densbilde, og som beviste at han tok feil angående nesten alle forhold utenfor middelhavsområdet. I løpet av 1200tallet oppstod det en karttegnings-tradisjon i de italienske og katalanske havnene. Profesjonelle karttegnere, hydrografer, tegnet port ol a ni, kart til praktisk bruk. Grunn­ laget for dem var sjøfarernes praktiske erfaringer, og hadde ikke noen direkte forbindelse med datidens geografiske vitenskap. Kartene var frihåndstegninger, med kystlinjer, kapp, elver og havner relativt nøyaktig avmerket. Senere tegnet man inn kompasslinjer til utstikking av kurs fra sted til sted. De fleste avbildet Middelhavet og Svarte­ havet, enkelte også Nordvest-Europa og et avkortet Afrika. Etter hvert fikk de en fast skala som angav avstandene, men ingen fast projeksjon. Først på 1500-tallet løste

På dette Mercator-kartet fra 1587 er Australia — Terra Australis — landfast med Antarktis — Circulus Antarcticus. Også Ny-Guinea — Nova Guinea — er kommet med, skilt fra Australia ved et strede, som senere fikk navn etter Luis Vaez de Torres (se side 81).

Gerhardus Mercator det tekniske problemet å tegne både lengde- og breddegrader som like linjer. Portolanene var nøyaktige nok til navigasjon over kortere avstander, men ikke når man skulle bestemme skipsposisjoner uten landkjenning.

60

OPPDAGELSENES TIDSALDER

Portugiserne brukte kart av portolan-typen på sine rei­ ser langs vestkysten av Afrika. Det ble etter hvert nødven­ dig å skape en målestokk for observasjoner, og i slutten av 1400-tallet begynte man å tegne inn en enkelt meridian — vanligvis den som går gjennom Kapp St. Vincent i Por­ tugal — og dele den inn i breddegrader. Bredden kan bare bestemmes gjennom astronomiske observasjoner, og også på dette området lå europeerne etter araberne, som kunne navigere etter himmellegemer. På den nordlige halvkule er det lettest å navigere etter Polarstjernen. Man fant ut at den vertikale vinkel mellom stjernen og horisonten angir observasjonsstedets bredde, og i praksis ble denne viten brukt første gang på et europeisk skip i 1462. Men Polarstjernen sank etter hvert som man drog sør­ over, og ved ekvator ble den helt borte. Dette var et alvor­ lig problem for fortsatte oppdagelser. I 1484 foreslo en gruppe astronomer for kong Johan 2. av Portugal at bred­ den skulle bestemmes ut fra observasjoner av solhøyden midt på dagen. Til det hadde man bruk for tabeller over solens deklinasjon — solhøydene nord og sør for ekvator ved middagstid hver eneste dag året rundt. Her kom ara­ biske studier til nytte. En portugisisk jøde, Abraham Zacuto, som var professor i astronomi ved Salamancauniversitetet, kom til Portugal som kongelig astronom etter at jødene ble fordrevet fra Spania. På grunnlag av arabisk viten hadde han allerede i 1478 utarbeidet en al­ manakk med deklinasjonstabeller. Tabellene ble oversatt fra hebraisk til latin og like etter til portugisisk, som en del av en lærebok med tittelen «O Regimento do Astrolabio». Det ble den første praktiske håndbok i navigasjon for sjøfolk, og den betegner et revolusjonerende sprang fremover i navigasjonsvitenskapen. De navigasjonsinstrumentene som stod til rådighet, var fremdeles få. Kompasset — i begynnelsen kalt «den genuesiske nål» — hadde vært i bruk siden 1200-tallet, og fra midten av 1400-tallet stort sett i den form vi kjenner det i dag: en nål som svinger over en kompassrose med de fire hoved-«vinder» og 32 punkter. Slingrebøyler kom i bruk ca. 1500. Misvisning kjente man til, men den var ikke

NAVIGASJON: ASTROLABIER OG PORTOLANER

61

To kartografer i arbeid. Utsnitt av et kobber­ stikk fra omkr. 1600. Kartene ble stukket i kobber, deretter trykt og så farvelagt for hånd.

nøyaktig bestemt. Kompasset gav en kurs å styre etter, men manglende kjennskap til strømforhold og avdrift gjorde likevel kursen høyst usikker. Det var umulig å fast­ slå farten nøyaktig. Den første form for logg var et tre­ stykke, festet til en lang line som hadde knuter med be­ stemte mellomrom. Trestykket ble kastet i sjøen, og den hastigheten som knutene forsvant over relingen med, ble målt med et lite timeglass eller ved at man fremsa bønner eller lignende læresetninger. Det viktigste redskap for astronomisk observasjon var et instrument til måling av himmellegemers høyde. Det første i den serien som førte fram til sekstanten — den ble først oppfunnet på 1700-tallet — var en primitiv korsstav. Senere kom astrolabiet og en forløper for kvadranten, begge dukket opp på 1400-tallet. Om bord på et rullende skip var det imidlertid svært vanskelig å foreta pålitelige observasjoner med disse instrumentene, og derfor måtte

62

OPPDAGELSENES TIDSALDER

man som regel gå i land for å bestemme posisjonen. (Se illustr. bd. 11, side 122 og 129.) Den britisk-amerikanske historikeren J. H. Parry resy­ merte den tekniske situasjon for de europeiske oppdagel­ sesreisende på denne måten: «I begynnelsen av 1400-tallet hadde sjøfareren ikke noe middel til å finne sin posisjon med når fastlandet var ute av syne, og derfor unngikk han at så skjedde. Ved slutten av århundret hadde en intelli­ gent og utdannet sjøfarer flere metoder til sin rådighet når han skulle bestemme bredden. Han hadde en akseptert vurdering av avstanden mellom to breddegrader, 18 por­ tugisiske mil (ca. 105 km), en feilmargin på bare 4 pro­ sent; han hadde kart, der han kunne markere sine obser­ vasjoner. Men han hadde ikke noe middel som kunne be­ stemme lengden — det var et vanskeligere problem, som ikke ble løst tilfredsstillende før på 1700-tallet. Ved en kombinasjon av breddemåling og landkjenning kunne han likevel følge sin posisjon ganske godt. Den redsel middel­ alderens sjøfarer hadde følt for det åpne hav, var dermed overvunnet. Disse fremskrittene skyldtes en enestående kombinasjon av sjømannskap og akademisk viten, og metoden virket i praksis.» Det ville imidlertid være feilaktig å tro at det — selv på 1500-tallet — var vanlig at sjøfolk kunne foreta astrono­ miske observasjoner. Tvert om, det var en begivenhet som ble skrevet ned med stolthet i reisebøkene og skipsjournalene. Astronomisk observasjon var ennå ikke blitt en fast del av enhver skipsoffisers profesjonelle utdan­ nelse, og selv erfarne eksperter måtte ha gunstige forhold for å oppnå pålitelige resultater.

OPPDAGELSER OG EROBRINGER. TIDEN FØR 1700 Den portugisiske ekspansjon Etter erobringen av den mauriske byen Ceuta på nord­ spissen av Tanger-halvøya i 1415, ble de portugisiske opp­ dagelsene organisert av prins Henrik. Engelskmennene

TIDEN FØR 1700

63

kalte ham «sjøfareren», enda han aldri drog til sjøs selv. Betydningen av ham og hans person er et omstridt emne. Men selv om nyere forskning har satt spørsmålstegn ved hans visjoner, er det neppe rimelig å underkjenne rekke­ vidden av hans organisatoriske innsats. Som guvernør i Portugals sørligste provins Algarve 1419-60, satte han fart i utviklingen av portugisisk skipsbyggings- og navigasjonskunst. I Sagres på Kapp St. Vincent samlet han i åre­ nes løp en stab av tidens beste sjøfolk, astronomer, skipsbyggere, kartografer og instrumentmakere, deriblant flere jøder og spesielt innbudte italienere. Fra 1420 var han stormester for Kristus-ordenen, Tempelherreordenens av­ løser i Portugal, og med finansiell bakgrunn i de betyde­ lige midler han dermed rådet over, sendte han regelmessig ut ekspedisjoner fra nabohavnen Lagos, sørover langs vestkysten av Afrika. Hensikten var å finne en vei — om ikke til Østen — så dog til den forventede forbundsfellen i Etiopia. Motivene hans kan sammenfattes med en blan­ ding av geografisk nysgjerrighet, hellig krig mot de vantro, ønsket om å vinne kristne sjeler og handelsmessig gevinst. (Se illustr. bd. 11, side 107.) Portugisernes fremmarsj sørover kan avleses av de be­ rømte padråoes, steinkors med inskripsjoner. Minst 11 av dem er funnet igjen mellom Kongo-flodens munning og Mombasa-kysten i Øst-Afrika. I 1486 satte Diego Cåo opp det syvende like nord for Afrikas sørspiss, og året etter rundet den mest berømte av Johan 2.s kapteiner, Bartolomeo Diaz, det han selv døpte «Stormenes kapp». Men da han kom hjem og meldte at kystlinjen en­ delig gikk østover, forandret kongen navnet til «Kapp det gode håp». Samtidig med Cåos og Diaz’ reiser langs Afrika, hadde Johan 2. prøvd å samle opplysninger om forholdene i Det indiske hav. Gjennom årene hadde man fått flere rappor­ ter om sterke riker i Afrikas indre, hvorav noen kanskje henspille på de tallrike emiratene i det vestlige Sudan, mens andre ble knyttet til den mektige prestekongen Johannes, herskeren over et kristent Etiopia. I 1480-årene ble flere ambassadører sendt ut på oppdagelsesreiser til

OPPDAGELSESREISER I STILLEHAVET Fernando Mageflan 1519-21

Alvaro de Mendana 1567-69 og 1595 Pedro de Queiros 1605-14

Francis Drake 1577-80

Abel Tasman 1642-45

Aamtsjatka^

William Dampier 1699-1701

James Cooks: 1. reise 1768-71

z

2. reise 1772-75

Ale

/

3. reise 1776-80

• JAPAN

KINA

Midw

aiwan^

Macao

(Sri Lanka)

,Wake

•.Marianene

Filippinene

Marshall'. øyene

alakka

Pk

Sumatr Salomon-^ øyene

Fiji