Den spanske arvefølgekrig, Russland og Polen, England på 1700-tallet [15] 8252511910, 8252511759 [PDF]

Zitiervorschau

Carl Grimberg

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG RUSSLAND OG POLEN ENGLAND PÅ 1700-TALLET

Nasjonalbiblioteket Depotbiblioteket

DEN NORSKE BOKKLUBBEN

© J. W. Cappelens Forlag a-s 1987 Norsk utgave redigert av Haakon Holmboe Billedredaktør Anders Røhr

Satt hos Aktietrykkeriet i Trondhjem og trykt i Ota va, Finland 1987 Omslag og bind ved Bjørn Roggenbihl ISBN 82-525-1191-0 (bd. 15) ISBN 82-525-1175-9 (komplett)

Forord

For dette bindet gjelder den samme delingen av forfat­ terskapet som for bind 14. Carl Grimberg har således selv redigert og skrevet det meste, men han deler ansvaret for den politiske historie med sin venn og nære medarbeider fil. dr. Ragnar Svanstrdm. Fra og med avsnittet «England tar ledelsen» overtar Ragnar Svanstrdm hele arbeidet og fører på grunnlag av Grimbergs notater og planer verket fram til utbruddet av den første verdenskrig. Oversettelsen til norsk er besørget av cand. mag. Lotte Holmboe. Den norske Bokklubben

Innhold

LUDVIG 14.s TIDSALDER. DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG .......................................... 9 Karl 2.s testamente.................................................... 9 Blenheim...................................................................... 25 Fra Ramillies til Oudenaarde.................................... 65 Det forente kongedømme Storbritannia .................. 84 Vinden snur ................................................................ 90 Fredsslutningene ........................................................ 107

RUSSLANDS ELDSTE HISTORIE...................... Fra Rurik til Djengis-khan........................................ Russland under tatarenes åk .................................... Redningen kommer fra Moskva................................

120 122 136 141

Forberedelsene og vendepunktet, 141. Ivan 3., 144.

Ivan den grusomme og hans tid................................ «Den store forvirring» ................................................ Mikael Fjodorovitsj.................................................... Aleksej Michajlovitsj ..................................................

153 172 180 184

Sosiale skyggesider, 186. Et pust fra Vesten, 192. Nikon, en sentral skikkelse i Aleksejs historie, 195. En russisk delega­ sjon til Italia på Aleksejs tid, 201.

PETER 1. OG DEN STORE NORDISKE KRIG . 206 Sofia og strelitsene ...................................................... 206 Sofia og fyrst Golitsyn ......... 209 Ørnungen...................................................................... 211 Peter drar i felten ........................................................ 222 Vesten lokker................................................................ 224 Peters første utenlandsreise ................................. 230 Peter i reformhumør..................... 240 Et ulykkesår for Peter.................................................. 247 Den store nordiske krig................................................ 251

Peters reformarbeid...................................................... 264 Krigsstyrkene omdannes, 264. Næringsliv og samferdsel, 267. Lys- og skyggesider i Peters reformarbeid, 273. Peter og kirken, 282. Statsforvaltningen, 285.

Katarina og tsarevitsj Aleksejs tragiske skjebne ... 285 Tsaritsa Katarina, 285. Tsarevitsj Aleksej, 288.

Siste akt........................................................................ 294 POLENS ELDSTE HISTORIE................................ 298 Pjasterne, skaperne av det polske rike.........................300 J agiello-slekten.............................................. ............... 308 Polen blir valgrike...................................................... 313 Vasaætten på Polens trone........................................ 316 Johan Sobieski............................................................ 328 August den sterke ...................................................... 331 ENGLAND TAR LEDELSEN .............................. 344 Sir Robert Walpoles England ....................... 344 Herren til Houghton, 346. Det nye dynastiet, 359. Fred — med eller uten ære, 365. Da krigen kom, 375.

William Pitts England................................................ 381 «The great commoner», 384. England i fare, 393. Pitt tar ledelsen. 400. Pitts triumf, 407.

KART Marlboroughs felttog i 1704 ...................................... 43 Slagordningen ved Blenheim...................................... 56 Oversiktskart over Russland ...................................... 121 Nordøst-Europa i 1569 ................................................ 249 Europa ved slutten av 1400-tallet................................ 309

En soldat fra 1600-tallet fyrer løs med en muskett lagt an mot gaffelstokken. Samtidig kobberstikk etter en tegning av Jacob de Gheyn. Musketten er forsynt med luntelås — vi ser den brennende lunten som er festet til låsen og holdes i venstre hånd. Luntelåsen var oppfunnet allerede i begynnelsen av 1400-tallet, men var ennå i bruk på Den spanske arvefølgekrigs tid ved siden av hjullåsen, snapphanelåsen og flintlåsen. På soldatens høyre side sees seks av de tolv beholdere med krutt som populært ble kalt «De tolv apostler». Det krutthornet som inneholder fengkrutt, sees nedenfor beholderne.

Ludvig 14.s tidsalder den spanske arvefølgekrig

KARL 2.s TESTAMENTE Den spanske kongen hadde alltid vært sykelig — så sykelig at hans omgivelser stadig ventet at hans svake livsflamme skulle slukne. Bare 30 år gammel så han ut som en olding, rapporterte en av de fremmede ambassa­ dørene ved hans hoff. Blek, kraftløs og apatisk vandret han gjennom salene i sitt palass. Ofte oppsøkte han mausoleet hvor hans forfedre hvilte og hvor han hadde latt sin egen grav gjøre i stand. Der satt han og grublet over sin død, skrekkslagen ved tanken på den skjebne som han trodde ventet ham. Hans åndelige rådgiver hadde nemlig sagt til ham at sykdommen hans skyldtes at han var besatt av djevelen, og «kloke» munker hadde forsøkt å drive ut de onde makter, som hans egen mor skulle ha utlevert ham til, etter hva det ble sagt. Han kunne ikke glemme disse uhyggelige forestillingene, som bare økte hans angstfølelse. Kaldsvetten brøt fram når han tenkte på dem. Dypere og dypere ble det sjelelige mørket som omga Karl 2., den siste, ulykkelige spanske monarken av huset Habsburg, Karl 5.s og Filip 2.s ætling og arvtager. Han var ute av stand til å ta seg sammen og enda mindre til å vareta sitt rikes interesser. Uten styring drev det spanske statsskipet omkring, som sentrum for et uvær som snart skulle utlades med voldsom kraft. Da freden i Rijswijk ble avsluttet i 1697, dro hele Europa et lettelsens sukk. Man var grundig trett av krigen. I de fleste land var folk utmattet og innstilte seg nå på en langvarig fred. Den varte i knapt fire år. Og deretter brøt det på ny ut en krig, den mest omfattende og forferdelige Europa noen gang hadde vært vitne til — Den spanske arvefølgekrig.

10

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

I England var reaksjonen etter krigen meget sterk. Det engelske folk ville nå slå seg til ro og stelle med sine egne affærer. Krigen var slutt, og noen ny krig ville det ikke bli på lenge, det følte man seg plutselig overbevist om. Og derfor fant man ut at man burde avruste. I parla­ mentet ble det fremsatt krav om at hæren skulle reduseres til en liten styrke på 7000 mann, og dette ble også drevet igjennom i årene 1698—99. «Nå har underhuset virkelig utrettet noe,» sa Vilhelm 3. «Det har greid å ødelegge den arméen som Frankrike i åtte år forgjeves forsøkte å gjøre kål på.» Kongen var opprørt og krenket over parlamentets hold­ ning. Han følte en varm sympati for de soldater som hadde kjempet sammen med ham på kontinentet og som ved sin tapperhet hadde reddet Englands frihet og trygget revolusjonsordningen av 1688. Det skar ham i hjertet at han nå var nødt til å berøve dem deres levebrød på grunn av parlamentets kortsynthet. Like til det siste kjempet han for sin armé uten at det lyktes ham å redde den. Så forbitret var han, at han alvorlig overveide å vende England ryggen og dra tilbake til sitt kjære Nederland igjen. Sympatien for arméen var en av årsakene til Vilhelms motstand mot parlamentet. En annen var at han slett ikke var overbevist om at freden var så grunnfestet som de fleste av hans undersåtter håpet. Konflikter kunne bryte ut på ny når som helst, fremholdt han overfor dem som kjempet for nedrustning. England kunne igjen bli gjen­ stand for invasjonsforsøk. Og hvordan skulle det engelske folk kunne møte en invasjon hvis det ikke hadde tropper? Linder gunstige vindforhold ville en fiendtlig troppestyrke med letthet kunne gjøre landgang på de britiske øyene. Og var den først kommet i land, ville den kunne trenge videre fram uten hindringer av noen art. For festninger fantes det ikke i landet. Det var imidlertid også en tredje årsak til kongens seige motstand mot parlamentet, nemlig den at nedrustningen uten tvil ville minske hans internasjonale prestisje. Og nettopp på denne tiden var det svært meget om å gjøre for

KARL 2.s TESTAMENTE

11

Den engelske kongefamilie omkr. 1700. Kobberstikk av J. Mariette. I midten sitter Vilhelm 3. Hans gemalinne, dronning Maria, som døde i 1694, er avbildet i medaljongen øverst. Til høyre sitter Marias søster, den senere dronning Anna. Hennes mann, prins Georg av DanmarkNorge, står til venstre og deres sønn William, hertug av Gloucester, til høyre. Hertugen av Gloucester døde allerede i august 1700.

Vilhelm å kunne opptre utad med uforminsket tyngde. Han hadde nemlig innledet viktige forhandlinger med Frankrike. Vilhelm 3. trodde ikke på noen evig fred. Men han var besjelet av et oppriktig ønske om at krigerske konflikter

12

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

skulle kunne la seg forebygge. Og Ludvig 14. ville også unngå en ny krig akkurat nå. Det var til og med meget om å gjøre for ham. Det er forklaringen på det forunderlige skuespillet som i disse siste årene av 1600-tallet ble oppført på storpolitikkens scene — de gamle dødsfiendene Vilhelm 3. og Ludvig 14. nærmet seg hverandre. De forsikret hverandre om sin umåtelige høyaktelse og ga uttrykk for sin gjensidige respekt og beundring. Og nå kom de overens om at de i fellesskap skulle løse det problemet som mer enn noe annet betydde en trusel mot verdensfreden, nemlig spørsmålet om hvem den spanske arven skulle tilfalle etter Karl 2.s død. Kombinasjonen Ludvig 14.s Frankrike og Vilhelm 3.s England var like overraskende som den var sterk. Når disse to landene gikk sammen, måtte den øvrige verden bøye seg for deres vilje; og fullt oppmerksomme på dette, besluttet de to kongene seg nå til å løse det spanske arvespørsmål uten å bekymre seg om hva den øvrige verden, inklusive Spania selv, tenkte og mente om det. I oktober 1698 var de ferdige med den såkalte første delingstraktat. Ifølge den skulle størsteparten av det spanske velde, dvs. Spania selv, De spanske Nederland og de koloniale besittelser tilfalle kurprinsen av Bayern, Josef Ferdinand, en sønn av kurfyrst Maximilian Emanuel i hans ekteskap med Maria Antonia, en datter av keiser Leopold og den spanske prinsesse Margareta Theresia. Ludvig 14.s sønn, Frankrikes tronfølger, skulle få bl. a. Napoli og Sicilia, mens erkehertug Karl, keiser Leopolds sønn, skulle få hertugdømmet Milano. Det var en ganske listig avtale. Vilhelm 3. kunne føle seg tilfreds over at Ludvig 14. hadde gitt den sitt bifall. For England, som for Nederland, var det nemlig av avgjørende betydning at Frankrike ikke kom i besittelse av det spanske veldet, og da spesielt Flandern og de oversjøiske koloniene. Ble De spanske Nederland fransk, ville det bety en alvorlig trusel for de to sjømaktene. Og med herredømmet over Mexico og Syd-Amerika, ville Frankrike kunne få et overtak i kommersiell henseende, som lett kunne kvele den blomstrende transatlantiske

KARL 2.s TESTAMENTE

13

handelen som engelskmenn og nederlendere hadde opp­ arbeidet med så stort hell. Delingstraktaten av 1698 skulle forebygge en slik utvik­ ling. På Spanias trone skulle kurprinsen av Bayern plaseres, og fra ham, som var den minst mektige av pretendentene, ville ikke sjømaktene behøve å frykte noen konkur­ ranse. Det kan virke eiendommelig at Ludvig 14. gikk med på en slik ordning. Men forklaringen ligger vel i at han for sin sønns regning sikret seg to om ikke så store, så i hvert fall meget verdifulle besittelser: Napoli og Sicilia - verdifulle på grunn av den innflytelse de ville gi ham i Italia og Middelhavet. Og videre ble hans gamle fiende keiser Leopold skjøvet sterkt i bakgrunnen ved avtalen. Keiseren protesterte for øvrig energisk mot overenskoms­ ten og nektet å godkjenne den, og også i Spania reagerte man kraftig mot den. Keiseren fastholdt at han kunne gjøre krav på hele den spanske arven på sin sønn Karis vegne. Og spanjerne ville for sin del ikke høre tale om noen deling, diktert av fremmede makter. De ville — og det kan man neppe fortenke dem i — se sitt rike bestå i hele dets utstrekning. Karl 2. skrev derfor et testamente, hvor han innsatte kurprinsen av Bayern som sin universalarving. Den lille kurprinsen, som var født i 1692 og på dette tidspunkt altså ikke var mer enn 6 år gammel, hadde etter alt å dømme gode utsikter til å gå av med den største gevinsten i det store lotteriet om den spanske arven. Han skulle bli konge av Spania med alle dets besittelser, eller i hvert fall de fleste av dem, og spre en glans over sin familie og sitt land som hans forfedre ikke hadde kunnet drømme om; og hans far, kurfyrst Maximilian Emanuel, var fylt av de dristigste forhåpninger når det gjaldt den rollen han ville komme til å spille som sin sønns formyn­ der. Men disse forhåpningene skulle snart bli gjort til skamme. I 1699 ble prinsen syk. Legene trodde først ikke at det var noen fare på ferde. Men prinsens krefter avtok raskt. Faren fikk tårer i øynene når han så hvor tappert den lille gutten hans strevde for å virke interessert i de lekene kurfyrsten tok med til ham, og hans fortvilelse

14

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

vokste da han etter hvert forsto at alt håp var ute. Noen dager senere var prinsen død. Dermed var delingstraktaten av 1698 satt ut av spillet. Man måtte begynne helt fra nytt av igjen. Vilhelm og Ludvig innledet nye forhandlinger, og i mars 1700 hadde de annen delingstraktat ferdig. Denne gang var det erkehertug Karl av Østerrike som fikk størstedelen av den spanske arven, mens den franske tronfølgeren fikk sin andel utvidet med Lothringen, hvis hertug i stedet skulle få Milano. Slik var situasjonen da Karl 2. av Spania utpå høsten samme år igjen ble alvorlig syk. I begynnelsen av oktober bega en av landets mest innflytelsesrike menn, erkebisko­ pen av Toledo, seg til ham med et nytt testamente som bestemte at hele det spanske velde skulle tilfalle Ludvig 14.s og Maria Theresias yngre sønnesønn, hertug Filip av Anjou. Maria Theresia, Karis søster, hadde riktignok frasagt seg sin arverett til den spanske tronen da hun giftet seg med Ludvig. Men — fremholdt erkebiskopen for den døende kongen — dette hadde hun utelukkende gjort for å forhindre at den franske og den spanske kronen noensinne skulle bli forenet på ett hode. Og det ville det jo ikke bli spørsmål om fordi om en yngre sønnesønn av Ludvig 14. besteg den spanske trone. Det var jo hans bror og ikke han, som en gang skulle bli Frankrikes konge. Hvis hertugen av Anjou skulle være forhindret fra å motta tilbudet, bestemte testamentet, som Toledos erke­ biskop hadde utarbeidet og som han nå leste opp for sin halvt bevisstløse konge, at det skulle gå videre til hans yngre bror, hertug Karl av Berry. Skulle ikke han heller reflektere på tilbudet, trådte erkehertug Karl av Østerrike inn som arving. Da erkebiskopen hadde avsluttet opplesningen, rakte han kongen en penn, og med skjelvende hånd satte Karl sitt navn på dokumentet. Noen uker senere var han død. Karl 2. av Spania. Samtidig maleri. Hans død ble årsaken til Den spanske arvefølgekrigen der de to hovedmotstanderne var England og Frankrike.

16

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

Uten tvil var det den spanske prelatens oppfatning at det nye testamentet ville by Spania de beste garantier for en rolig og fredelig fremtid. Men det var en alvorlig feilberegning. Nettopp dette testamentet ble den viktigste årsaken til den nye store og for Vest-Europa i høy grad ødeleggende styrkeprøven. Karl 2. døde 1. november 1700. Den 10. i samme måned besluttet Ludvig 14. å godkjenne testamentet uten å bekymre seg mer om den såkalte annen delingstraktat som han hadde underskrevet et halvt år tidligere. Den 12. november sendte han en skrivelse til Madrid, hvor han uttrykte sin store tilfredshet med ordningen og fremholdt at nå ville det for alltid være forbi med feidene mellom Spania og Frankrike. Dette var — passet han på å tilføye — meget behageligere for ham, som han jo alltid hadde ivret for fredens sak. Ludvig befalte at man inntil videre skulle holde saken fullstendig hemmelig. Om aftenen den 11. november hadde en av hans fortrolige begitt seg til den 17 år gamle hertugen av Anjou og hvisket i øret på ham: «Deres Høyhet skal bli Spanias konge — men si ikke et ord om det.» Prinsen reiste seg brått opp da han fikk denne beskjeden, som innebar at hans liv ville bli fullstendig forandret. Men så satte han seg langsomt ned igjen og fortsatte kortspillet som før. Den 16. november ble prinsens opphøyelse kunngjort i Versailles. Ludvig 14. tilkalte ham og sa: «De er nå konge av Spania.» Deretter ble dørene til kongens gemakk slått opp, og den spanske ambassadør, ledsaget av en stor skare av sine landsmenn, trådte inn. En etter en gikk de fram til Filip, bøyde kne og kysset ham på hånden. Deretter førte Ludvig sin sønnesønn inn i salen ved siden av, hvor hoffets herrer og damer ventet, og sa høytidelig: «Dette er kongen av Spania.» Et sterkt bifall bruste de to kongelige herrer i møte. Kanskje var dette det største øyeblikk i Ludvig 14.s liv. Han var fast bestemt på at hans sønnesønn skulle bli hans lydige redskap og at det altså i virkeligheten var han selv som skulle bli Spanias hersker. Og han utarbeidet meget

KARL 2.s TESTAMENTE

Ludvig 14. erklærer sin sønnesønn Filip 16. november 1700. Foran Ludvig ligger av Solkongen står hans sønn, Le Grand av Anjou. Den nybakte kongen, som på midt imot Ludvig 14.

17

av Anjou for konge av Spania Karl 2.s testamente. Ved siden Dauphin, som var far til Filip dette tidspunkt var 17 år, står

omhyggelig en spesialinstruksjon til sin ambassadør i Madrid. Den unge prinsen var, het det i denne skrivelsen, besjelet av de beste forsetter. Men han var for umoden og uerfaren til helt ut å kunne forstå hvordan han best skulle sette dem ut i livet. Det ville bli lett å lede ham, under forutsetning av at ambassadøren fra første stund nøye overvåket hans omgivelser. Uten tvil ville den unge kongen følge ambassadørens råd. Også til sin sønnesønn overleverte Ludvig et promemo­ ria, som skulle ligge til grunn for Filips virke som regent. Dette er unektelig et besynderlig aktstykke. Nå da Ludvig 14. hadde nådd et av de store mål i sitt liv, da hele det spanske velde var falt i hans hender uten at han hadde behøvd å sende et eneste av sine mange regimenter i ilden, fant han det passende å posere som den store fredsfyrste, en mann som hele sitt liv ikke hadde hatt noe annet mål enn å bevare og befeste freden. «Kongen må aldri føre en urettferdig krig,» heter det i hans promemoria. «Men

18

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

heller ikke noen rettferdig krig må han føre, så sant det finnes en mulighet for ham til å unngå det. For i motsatt fall blir han sine soldaters morder og delaktig i alt det ansvar en krig fører med seg.» Slik skrev den kongen, som først hadde kastet seg over De spanske Nederland og deretter over Lothringen, Den nederlandske republikk, Strasbourg og Pfalz og som hadde gjort sin tid til de store krigers epoke. Men det kan ikke være tvil om at de råd han ga sin sønnesønn var alvorlig ment. Filip 5. av Spania skulle og måtte bli en fredsfyrste, som Ludvig selv ville bli det, nå da han hadde fått så meget som han med rimelighet kunne håpe på — i hvert fall mer enn noen annen européisk monark siden Karl 5.s dager. Nye kriger ville bare føre til at han risikerte å tape hva han nå hadde vunnet. Han måtte sørge for at freden i Europa ble bevart — i hvert fall foreløpig. Det var en meget tilfreds bestefar, en mann som så fram til en alderdom i ro og fred ved Madame de Maintenons side, som i desember 1700 tok avskjed med sin sønnesønn med majestetisk velvilje. Den unge kongen av Spania følte seg mindre vel til mote. For ham var det ikke noe tillokkende ved hans nye verdighet, for han var blottet for ærgjerrighet. Han hadde vanskelig for å dele sin bestefars tilfredshet, og han hadde ikke oppholdt seg lenge i Spania før han var overbevist om at han aldri ville komme til å trives der. Han lengtet tilbake til sine brødre og til Fontainebleau, hvor han hadde lekt som gutt. Tårene silte nedover kinnene på ham da han en gang tilsto for en av sine venner at han syntes det hadde vært meget morsommere å være hertug av Anjou enn konge av Spania . . . I England satt Vilhelm 3. og ga uttrykk for sin vrede over Ludvig 14.s svik i et brev til sin venn, den neder­ landske rådspensjonæren Anthonij Heinsius. Lurt var han blitt, skammelig lurt, skrev Vilhelm, men er det noen kunst å føre andre bak lyset, når man slik som den franske monarken uten videre mente å kunne bryte sine løfter?

KARL 2.s TESTAMENTE

19

Ludvig 14. og hans sønnesønn Filip 5. av Spania. Bildet av Ludvig er utført av Antoine Benoist i 1706. Det regnes for et av de mest uttrykksfulle portretter av Solkongen. Portrettet av Filip 5. er en detalj av et samtidig maleri.

«Antagelig kommer man til å klandre meg fordi jeg har bygget min politikk på en traktat med Frankrike — jeg som av egen erfaring vet at Frankrike ennå aldri har latt seg binde av noen traktat.» Angsten for fremtiden brøt også fram hos ham: «Jeg er helt overbevist om at hvis Karl 2.s testamente blir fullbyrdet, vil så vel Nederland som England stå i den største fare for å gå fullstendig under.» Han var dessuten full av bitterhet mot engelsk­ mennene, som stort sett lot til å bifalle testamentet: «Her er folk fullstendig bekymringsløse. De bryr seg lite om de store forandringer i verdenspolitikken. Det hviler liksom en himmelens forbannelse over menneskene her fordi de har så liten følelse for det som hender utenfor deres egen øy, skjønt vi vel alle i dette landet burde ha de samme interesser og de samme bekymringer som folkene på fast­ landet. For meg,» la han til med et dypt sukk, «er det i denne kritiske situasjon dypt forstemmende å føle at jeg ikke kan opptre med den tyngde som kunne trenges.» Det var Vilhelm 3.s mørkeste stund.

1 februar 1701 lot Ludvig 14. innregistrere hos paria-

20

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

mentet i Paris at hans sønnesønn, Filip 5., skulle ha full arverett også til den franske krone, til tross for at han hadde besteget Spanias trone. Derved ble det åpenbart for alle at hva Ludvig i siste instans håpet på, var at den franske og den spanske krone skulle forenes. Det er ikke for meget sagt at dette dekretet rystet Europa. Det blottla fullstendig den universalistiske tendens i den franske monarks planer. Både i England og Nederland var det mange som hadde vært fullt villige til å akseptere Karl 2.s testamente og som gjerne så det spanske spørsmål løst på den måten testamentet fore­ skrev. Derved ble tvistepunktene brakt ut av verden, mente de, og freden ble trygget, den freden man trengte så sårt for å kunne vie seg til sin handel og andre fredelige gjøremål. Men Ludvigs dekret, som var stikk i strid med testamentets ånd, var et stormvarsel. Sinnene begynte å fylles av uro. Omtrent samtidig tok Ludvig 14. et enda mer oppsikts­ vekkende skritt. Ifølge en overenskomst av 1697 med Spania hadde nederlenderne rett til å holde garnisoner i visse byer i De spanske Nederland. Denne overenskomsten var av stor betydning for dem, fordi disse garnisonene dannet en fremskutt nederlandsk forsvarslinje og var en garanti for at en overrumpling av den art som hadde funnet sted i 1672 ikke skulle kunne gjenta seg. På nyåret 1701 begynte imidlertid Ludvig å interessere seg for de nederlandske garnisonene. Han fant deres nærvær i De spanske Nederland meget lite ønskelig. Kongen stolte ikke på nederlenderne. Hans agenter for­ talte ham at stemningen i Nederland var sterkt antifransk og at den alminnelige mening var at freden ikke ville kunne bevares. Den franske enevoldsherskeren besluttet derfor å gjøre et kupp, og 6. februar 1701 lot han tropper besette alle de områder i De spanske Nederland hvor det sto nederlandske tropper, og disse ble oppfordret til å trekke seg tilbake, noe de også gikk med på. Da Ludvig satte i scene dette kunpet, som var så typisk for hans metoder, var det på ingen måte hans mening å fremkalle nye væpnede konflikter. Han ville ikke ha noen

KARL 2.s TESTAMENTE

21

krig — kuppet skulle tvert imot bidra til å sikre freden. Aksjonen ville, mente han, skremme nederlenderne så de mistet all lyst til å sette seg opp mot ham. Ludvig følte seg temmelig sikker på sin sak da han tok et overblikk over situasjonen i disse dagene. Nederlenderne ville aldri kunne foreta seg noe uten å være sikre på engelskmennenes støtte, resonnerte han. Englands holdning berodde imidlertid helt og holdent på hva parlamentet ville gjøre. Vilhelm 3. hadde i bunn og grunn temmelig lite han skulle ha sagt. Og parlamentet — det var Ludvig overbevist om — ville for enhver pris unngå en ny krig. Altså ville freden i Europa bestå. For hvis ikke vestmaktene grep til våpen, ville ikke keiseren heller gjøre det. Men Ludvig forregnet seg. Freden var ikke sikret. For parlamentet hadde begynt å få betenkeligheter. «Det er intet som tyder på at engelskmennene vil gjøre front mot Frankrike,» skrev keiserens ambassadør i London i desem­ ber 1700 til sin regjering. «Noe slikt kommer ganske sikkert ikke til å skje, hvis da ikke Frankrike setter seg i besittelse av De spanske Nederland.» Det var, som vi har sett, akkurat hva Frankrike gjorde. Og da meldingen om franskmennenes besettelse av de spansk-nederlandske byene nådde London, tok det før så fredsvennlige parlamentet sitt parti og henstilte til Vilhelm 3. å tre i forbindelse med Nederland og andre stater for å diskutere forholdsregler som kunne trygge landets sikkerhet. Dermed hadde Vilhelm fått frie hender. Fram til no­ vember 1700 hadde han håpet at freden skulle kunne bevares. Men nå, etter at Ludvig 14. hadde sviktet sine traktatmessige forpliktelser, mente han det var nødvendig å gripe til våpen mot Frankrike på ny, så sant Europa ikke skulle gå under. Han spilte sine kort med beundringsver­ dig dyktighet. Til å begynne med måtte han like overfor folket late som om ingen var mindre ivrig for å begynne en ny krig enn han — for, sa han til en østerriksk diplomat, som hadde hans fortrolighet, hvis folket skjønte at han aktet å slå inn på en krigersk politikk, ville det straks sette seg på bakbena. Folket måtte selv overbevise

KARL 2.s TESTAMENTE

23

seg om at en krig var uunngåelig. Etterhånden fikk han også umerkelig svinget opinionen over i denne retning. Det var ikke krigslyst og lettsindighet som drev Vilhelm — tvert imot kunne ingen være seg mer bevisst det for­ ferdelige alvoret i beslutningen om igjen å føre England og Europa ut i en stor krig, og som menneske vek han tilbake for de perspektiver denne beslutningen åpnet. «Det finnes kanskje ingen, for hvem tanken om en ny krig er smertefullere enn for meg,» skrev han til Heinsius. Men de politiske hensyn måtte dominere. «En eksistens uten trygghet, en eksistens helt på Frankrikes nåde — det er det verste av alt.» Sommeren 1701 dro Vilhelm over til Nederland. Der ble nå de forhandlingene innledet, som den 7. september resulterte i dannelsen av den nye alliansen mellom England, Nederland og Leopold 1. Bare noen dager senere ble det kjent at Ludvig 14. ved Jakob 2.s dødsleie hadde anerkjent hans sønn, Jakob Edvard, som Englands konge. Det engelske folk kunne nå ikke lenger være i tvil om hvilken vei det måtte slå inn på. Krigen var uunngåelig. Det ble imidlertid ikke Vilhelm som skulle komme til å lede den denne gangen. Nettopp som han sto i begrep med å oppta den siste og avgjørende kampen mot sin erke­ fiende, ble han revet bort. Da han en dag i februar 1702 var ute og red i parken ved Hampton Court, snublet hesten hans, og kongen ble kastet av. Ulykken var vel i og for seg ikke så alvorlig. Men Vilhelm var et utrettelig arbeids­ menneske hele sitt liv, og det hadde i mange år tæret sterkt på helse og krefter, og da det støtte komplikasjoner til, hadde han ikke meget å stå imot med. Etter noen uker var han død. Han fikk altså ikke fullført sitt store verk. Men da han tok et overblikk over situasjonen fra sitt sykeleie, følte han seg likevel fortrøstningsfull. Han hadde trygget den protestantiske tronfølge i England — ved den Europa på Den spanske arvefølgekrigs tid. Kartet, som er utført i England omkr. 1700, er dedisert til dronning Annas eldste sønn William, hertug av Gloucester. På den tid var både Sverige og Polen stormakter, og Tyrkia omfattet et stort område i Europa. 1 Norge er bl. a. «Dofrine Hills» kommet med.

24

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

Vilhelm 3. faller av hesten under et ritt i parken ved Hampton Court en februardag i 1702. Samtidig nederlandsk kobberstikk. Vilhelm døde allerede 8. mars av de skader han pådro seg ved ulykken, som skyldtes at hesten snublet i et muldvarphull.

Act of Settlement som var blitt vedtatt i 1701 og som bestemte at tronfølgen etter prinsesse Annas død skulle gå over til Sofia av Hannover, en datter av Karl I.s søster Elisabeth i hennes ekteskap med «Vinterkongen» Fredrik av Pfalz. Han hadde videre samlet Europa til den avgjø­ rende kamp for frihet og uavhengighet. Og endelig hadde han funnet den mannen som ville kunne fylle hans plass. Det var John Churchill, hertug av Marlborough. Vilhelm hadde forsonet seg med ham og innviet ham i sine planer.

BLENHEIM

25

Og det ble også Marlborough som nå tok ledelsen av den store kampen mot Ludvig 14.

BLENHEIM

Oppover Rhindalen dro den engelsk-nederlandske hæren fram i raske dagsmarsjer gjennom et smilende landskap, kledd i vårlig grønne farver, forbi Bonn og Koblenz og den maleriske klippeborgen Ehrenbreitstein, over elven Mosel og senere over Rhinen for deretter å fortsette i retning av Mainz. Overalt hvor troppene i sine røde våpenkjoler dro fram, ble de hilst med jubel av Rhindalens befolkning, som høylytt beundret deres praktfulle utrust­ ning. Og de fremmede soldatene på sin side frydet seg over alle de tyske unge pikene som vinket til dem — «mange av dem meget vakrere enn vi hadde ventet å få se i dette landet», skrev en engelsk offiser som var med på marsjen — og tømte med velbehag krusene-med rhinskvin som ble satt fram til dem når de rastet. De kom til steder med navn som var berømt, ikke minst fra de siste decenniers krigshistoriske begivenheter. «Jeg befinner meg nå,» skrev deres øverstbefalende, hertugen av Marlborough, i et av sine utallige brev til sin hustru Sarah, «i et hus som tilhører kurfyrsten av Pfalz og hvor jeg har utsikt over det vakreste landskap man kan tenke seg. Fra vinduet mitt ser jeg Rhinen og Neckar og de viktigste byene her i trakten, Mannheim og Heidelberg . . .» Slik dro de engelske regimentene og deres forbundsfeller videre og videre disse forsommerdagene i 1704, på vei mot Donau og en av de største og mest strålende seire i engelsk krigshistorie. Og ved den lille landsbyen Blindheim eller Blenheim,1 som engelskmennene kaller den, forlater vi dem inntil videre, der de står oppstilt i slagorden, klar til angrep mot den franske hæren, for å kaste et blikk på de 1 Utenfor England er dette store slaget best kjent som slaget ved Hbchstadt etter en nærliggende by med dette navnet, som imidlertid ikke ble berørt av kampen.

26

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

begivenheter som hadde ført fram til denne oppsiktsvek­ kende marsjen fra Nordsjøen til Donau. «Jeg vet at mitt hjerte er helt og holdent engelsk» — disse ordene rettet dronning Anna straks etter sin tronbestigelse til parlamentets medlemmer. Og de ble mottatt med ovasjoner. Hun sto der i en drakt av rød fløyel, foret med hermelin og kantet med gullborder, på hodet bar hun den engelske kronen og på venstre arm Hosebåndsordenen. Det sies at hun før denne sin første opptreden i parlamen­ tet nøye hadde studert et portrett av dronning Elisabeth og at hun hadde villet kle seg nøyaktig slik som hennes store forgjengerske på tronen en gang hadde gjort. Anna var imidlertid ingen dronning Elisabeth — hun som i sin tid så ettertrykkelig hadde hevdet at det bare fantes en herskerinne og ingen hersker i England og som iblant behandlet sine ministre som om de hadde vært en flokk skolegutter. Anna var ingen stor og overlegen per­ sonlighet, som selv stakk ut den politikken hun kom til å føre. Hun fikk aldri noe riktig fast grep på de store politiske spørsmål, og det diplomatiske spillet forekom henne så innviklet at hun helst overlot til andre å ta seg av det. I den utstrekning hun overhodet hadde noen bestemt mening, ga den seg vesentlig uttrykk i stahet. Og hvis hun trodde å merke at hennes rettigheter som suveren fyrste på noen måte var truet, satte hun seg ubønnhørlig på bakbena — i så henseende var hun en ekte Stuart. Ja, dette trekket hos henne førte til slutt til at hun brøt med de rådgiverne som lenge hadde vært hennes kjæreste venner. Ingen kan imidlertid ta feil av at det alltid var Englands vel hun i første rekke hadde for øye. Hennes horisont var begrenset. Men instinktivt forsto hun godt hva tidens store kamp innerst inne gjaldt, og denne innsik­ ten fylte henne med en levende begeistring, som trass i sykdom og smerter ga henne kraft til dag etter dag å arbeide seg gjennom de store dokumenthaugene som ble lagt foran henne. Hun var meget stolt over å stå i spissen for et England som hadde en stor misjon å fylle — den å trygge ikke bare sin egen, men hele Europas frihet, og

BLENHEIM

27

hennes ærgjerrighet var å stå over de heftige indrepoli­ tiske feidene. Hun ville ikke at hennes gjerning skulle være uttrykk for et partisyn. Hun ville representere landet og nasjonen. Tross alt kan derfor dronning Anna sies å ha gitt sitt fullverdige bidrag til den utvikling som gjorde hennes regjering til en av de store epokene i Englands historie. I de årene hun satt på den engelske trone, tok England den politiske ledelse i Europa. På en måte som aldri før viste det sin kraft og sin begavelse. Det fikk overtaket ikke bare over sin fiende Frankrike, men også over sin forbundsfelle Nederland, som lenge hadde vært dets alvorligste konkur­ rent på det handelspolitiske område. Det var til England og ikke lenger til Frankrike man nå måtte vende seg for

Dronning Anna i fulle pontifikalier. Utsnitt av et samtidig maleri av Michael Dahl.

28

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

å finne de nye talentene, de betydelige personlighetene, de menn som på en avgjørende måte grep inn i Europas og verdens utvikling. Horisonten ble videre og blikket ble rettet mot nye trakter. Ved Maas, ved Rhinen, ved Mosel og ved Donau kjempet Marlboroughs bataljoner. Utenfor Spania, i Middelhavet, i nordamerikanske og vestindiske farvann krysset engelske orlogsskip og trygget det engelske herredømme til sjøs og de store handelsveiene som har bestått like til våre dager. Denne strålende utviklingen foregikk ikke uten hårde prøvelser og mange engstelige stunder da det så ut som om spillet skulle være tapt. «Gud gi at England, vårt stakkars England, alltid må kunne hevde seg,» sukket kvekeren William Penn i en slik engste­ lig stund. Og han følte seg bønnhørt da meldingene om Marlboroughs seire begynte å løpe inn og da diplomatene satte sine navn under de fredstraktatene som definitivt knuste Ludvig 14.s drømmer om et Europa som var Frankrike underdanig.

En aprildag i 1702 dro en kongelig herold fra St. James’ Palace forbi Charing Cross og gjennom Strand ned til City for å forkynne at nå var det erklært krig mot Frankrike. De skingrende fanfarene ble fulgt av borgernes jubel. Alle var enige om at nå måtte man samle seg til den siste store anstrengelsen for å knuse den overmodige monarken i Versailles, som truet Englands frihet og religion. Dronningen skyndte seg å utnevne Marlborough, hennes kjære Mrs. Freemans høyt beundrede ektemann, til øverstkommanderende over alle engelske tropper. Til skattkammerlord og dermed også til regjeringssjef, ut­ pekte hun Sidney Godolphin, som hun satte meget høyt på grunn av den lojale støtte han hadde gitt henne den gang hun lå i strid med sin svoger, Vilhelm 3. Og til overhoffmesterinne ved hoffet utnevnte hun sin intime venninne, Mrs. Freeman — Sarah Marlborough. «Vi fire,» skrev Anna ved en senere anledning, med henblikk på seg selv, ekteparet Marlborough og Godolphin, «må aldri skilles, før døden høster oss inn med sin ubønnhør­ lige hånd.»

BLENHEIM

29

Marlborough hadde måttet vente lenge på sin sjanse. 52 år gammel var han da han trådte i spissen for Englands krigsmakt. Men nå steg han raskt mot høydene. Det skulle ikke vare lenge før han gjorde seg kjent som en av Europas, ja, som en av krigshistoriens ypperste hærførere. Og i England ble det etterhånden slik at det i realiteten var han som styrte landet, selv om det formelt sett var hans gode venn Godolphin som trakk i de politiske tråder. Det var Marlborough som tok hånd om det diplomatiske spill. Det var han som holdt seiersviljen ved like i England og holdt den store alliansen sammen. Hadde han slappet tøylene et eneste øyeblikk, ville antagelig selve grunnvollen for forbundet ha styrtet sammen. Det er da også han som riktignok med god hjelp i alt det Vilhelm 3. hadde utrettet — har æren for å ha beseiret Ludvig 14. og derved ha løst det store spørsmålet som Europa hadde hatt å kjempe med i et halvt sekel. Den kampen som fylte

Englands krigføring krevde solide finansieringsmuligheter. For at kongen og regjeringen skulle slippe til stadighet å låne penger på det private markedet, ble den engelske nasjonalbanken etablert.

30

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

de årene da han var den drivende kraft i England, var forferdelig hard. Han måtte ikke bare kjempe mot den franske fienden, det var kanskje på sett og vis den letteste oppgaven. Han måtte også slåss med sine forbundsfeller, særlig nederlenderne, som med innbitt stahet nektet å gi ham de frie tøyler han trengte for å kunne redde deres og mange andre folks land. Og til syvende og sist måtte han dessuten kjempe mot sine politiske motstandere hjemme i England, høytoriene, som hatet ham kanskje enda mer enn de hatet den store monarken i Versailles, og som hadde uttalt at de bare lengtet etter å få kaste seg over ham «som et hundekobbel kaster seg over haren». Det var øyeblikk da pessimismen brøt fram hos ham, da han helst ville ha kastet av seg det trykkende ansvaret og slengt fra seg alt han hadde mellom hendene. I slike stunder talte han gjerne og lengselsfullt i brevene til sin hustru om «den deilige tiden» da han ville kunne trekke seg tilbake til sine gods og leve lykkelig alle sine dager med sin elskede Sarah ved sin side. Men det var ikke ofte han så åpent ga uttrykk for det som rørte seg i hans innerste, og det skjedde aldri overfor andre enn hans hustru. Overfor verden for øvrig inntok han en meget reservert holdning, alltid like utsøkt høflig og forekommende, suveren i sin beherskede ro, men ugjennomtrengelig og utilnærmelig. Hans store håp var, skrev Marlborough i 1703 til Sarah, «at dronningen må få leve lenge og at Frankrike aldri må bli så sterkt at det vil kunne påtvinge England sin vilje». Det var de rent generelle fremtidsperspektiver som i hans øyne var de viktigste. For sin egen del håpet han å kunne etterlate seg «et godt navn i fremmede land, som neppe har meget å glede seg over bortsett fra det faktum at de avskyelige navnene tories og whigs ikke har noen betydning der». Og store og strålende triumfer fikk også Marlborough oppleve, bare ikke den å etterlate seg et uplettet rykte. Partifanatismen sørget for at hans gode navn ble nedrakket som få andre engelskmenns. Hans fiender påsto at han var en skurk, en underslager og en simpel lykkejeger. Og disse påstandene er blitt gjentatt og fastholdt lenge etter hans død, ja like fram til våre dager.

BLENHEIM

31

Kampen om buksene. Fransk karikatur fra omkr. 1700. Tegneren gjør seg lystig over kvinnens trang til å hevde seg i ekteskapet mens hjemmet vanskjøttes. Hennes våpen er en håndten, og han truer med en kjepp, mens datteren ser forskrekket på foreldrene.

Det er sant at det er mange dunkle punkter som kanskje ikke tåler nærmere gransking i Marlboroughs liv, og at han gjorde seg skyldig i handlinger, som etter vår tids oppfatning ikke er så helt bra. Det er sant at han, som hans fiender skadefro konstaterte, var smålig for ikke å si gjerrig i pengespørsmål og at han var meget flink til å

32

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

mele sin egen kake. Han ville bli mektig og rik og legge grunnen til en stor familie som kunne kaste glans over hans minne. Men når alt kommer til alt er svakhetene i hans karakter temmelig ubetydelige i sammenligning med den innsats han gjorde for sitt folks og for hele Europas velferd. Han elsket sitt land og de institusjoner det hadde skapt og ønsket å opprettholde; det kan det ikke herske noen tvil om. Og det kan heller ikke herske noen som helst tvil om at den første hertug av Marlborough må regnes som en av de virkelig store skikkelser i verdenshistorien. Uten menn som han ville hele vår utvikling ikke bare ha vært mindre strålende, men også mindre rik. Ved sin uforferdede kamp for de nye frihetsidéene som var i ferd med å vokse fram var han en mann som innla seg store fortjenester av menneskeheten. Skattkammerlorden, Marlboroughs gode og trofaste venn Sidney Godolphin var, når han ikke slet med tallene i sitt arbeidsrom, i alminnelighet å finne ved et spillebord eller på veddeløpsbanene ved Newmarket. Det som har gjort ham mest berømt, er kanskje at han, som Trevelyan sier, ved sin import av avlshingster gjorde England til «historiens ledende hesteland». Ellers er han også kjent som den mannen som skaffet penger til alle Marlboroughs omfattende krigsoperasjoner. Med stort hell videreførte han den økonomiske politikken som var blitt innledet med grunnleggelsen av Bank of England. Liten og spinkel som han var, gjorde han ikke akkurat noe imponerende inn­ trykk — i samtidige skildringer oppfanger vi enkelte glimt av ham, der han sitter bøyd over et spillebord eller et sjakkbrett og grubler over sitt neste trekk med et fraværende uttrykk i ansiktet. Bak hans tilsynelatende tafatthet skjulte det seg imidlertid ikke liten klokskap og fremfor alt et utstrakt kjennskap til engelske og européiske forhold. Men det var ikke lett å komme inn på livet av ham. Var det noen som forsøkte å diskutere politikk med ham i selskapslivet, gikk han straks over til å snakke om været. Marlborough satte ham meget høyt. Og han hadde så meget lettere for å komme overens med ham, fordi Godolphin i likhet med ham selv på ingen måte var

BLENHEIM

33

Kunsthåndverket var godt utviklet i England på 1600-tallet. Her ser vi et broderi av Martha Hollis fra 1660. (Harding)

noen partifanatiker. Skattkammerlorden var en kompro­ missenes mann — «aldri i veien og aldri av veien», som Karl 2. en gang sa om ham. Det var en meget treffende uttalelse, ikke minst når det gjaldt Godolphins forhold til Marlborough. Alle landets innbyggere hadde jublet da krigserklæringen mot Frankrike ble kunngjort. Og begge partiene, både tories og whigs hadde i prinsippet vært enige om at krigen var uunngåelig. Men dermed var også enigheten slutt. Når det gjaldt måten krigen skulle føres på, var meningsfor­ skjellen meget stor. I sin store Marlborough-biografi på­ peker Winston Churchill at det fra gammelt av «har vært to forskjellige oppfatninger av hva slags krig England bør føre: ifølge den første bør England spille en stor og direkte rolle på kontinentet, ifølge den andre bør vi benytte oss av vår insulære stilling og vår flåtestyrke til å skaffe oss handelsforbindelser og besittelser på den andre siden av havet». På Marlboroughs og dronning Annas tid var det slik at whiggene, det egentlige krigspartiet, representerte 2. Grimberg 15

34

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

Vannmugge og vaskevannsfat fra Versailles. (Harding)

det første synspunkt, mens toriene, hvis interesse for krigerske eventyr var betydelig mer lunken, representerte den andre oppfatningen. Whiggene mente at England burde stille opp en så stor hær som mulig, føre den over til kontinentet og deretter rette et støt mot Frankrikes hjerte. Toriene ville derimot helst ikke sende tropper til det européiske fastland i det hele tatt. De ville i stedet la flåten tre i aksjon — ikke i Middelhavet eller utenfor spanskekysten som det snart ble spørsmål om, men i vest­ indiske og nordamerikanske farvann. Der ville England kunne utvide sine kolonier og stoppe fiendens handel. Og på den måten ville Frankrike litt etter litt bli tvunget i kne uten at den engelske regjering behøvde å innvikle seg i militære operasjoner på kontinentet, noe som sannsynligvis ville kreve langt større ofre både når det gjaldt penger og menneskeliv enn en kolonikrig. Marlborough var tory. Men det var whigpartiets uten­ rikspolitiske program han gikk inn for og gjennomførte. En romantisk forestilling om hvordan livet artet seg i Versaillesparken. Maleri av J. Coteppie. (Ziolo)

36

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

Hele den tid han sto i spissen for de engelske styrker, måtte han kjempe mot torypartiets idéer. Han tok av­ stand fra dem. For han innså at det bare var på Europas slagmarker Ludvig 14.s overmakt ville kunne knuses. Da Marlborough våren 1702 tok et overblikk over den politiske situasjon, kunne han konstatere at flere andre stater hadde sluttet seg til forbundet mellom England, Nederland og keiser Leopold 1. Kurfyrst Fredrik av Brandenburg hadde i år 1700 sluttet en avtale med keiseren om at han i tilfelle av krig skulle komme Leopold til hjelp mot at han fikk rett til å anta titelen konge av Preussen Og året etter hadde han gått inn i den store alliansen. Dessuten hadde flere sydtyske fyrster sluttet seg til den. En stor fordel for de allierte var det også at krigen med tyrkerne nå var avblåst — det gjorde situasjonen betydelig lettere å mestre enn under forrige krig. Alt dette var vel og bra. Men — når Marlboroughs blikk vandret videre over kartet og stanset ved strøkene rundt øvre Donau og de sydeuropéiske landene, ble han mørk i hu. Frankrike hadde nemlig også inngått allianser. Først og fremst hadde Ludvig 14. trukket kurfyrst Maximilian Emanuel av Bayern over på sin side. Kurfyrsten, som hadde sett sine drømmer om å bli Spanias virkelige hersker falle i grus, håpet nå å kunne vinne keiserkronen ved å slutte seg til Frankrike. I og med alliansen med Bayern hadde Ludvig skutt sine posisjoner fram helt inn i de sentrale delene av Det tyske rike og i urovekkende nærhet av keiser Leopolds besittelser. Den franske kongen hadde også fått overtalt Savoyen til å slutte seg til ham og dessuten Portugal, hvis konge hadde lovet å stenge sine havner for de alliertes skip. Dette var noe Ludvig 14. kunne føle seg meget tilfreds med. Fra et diplomatisk synspunkt så det ut til at spillet startet meget fordelaktig for ham. Ja, utad var nok Frankrikes stilling meget god. Og selv om Ludvig slett ikke hadde ønsket denne nye krigen, var han tross alt overbevist om at han sikkert ville ta spillet hjem denne gangen også. Han håpet å kunne gjøre krigen kort, ja, han innså at det var absolutt nødvendig at han

BLENHEIM

37

De rike familiene hadde tjenere. Her ser vi en tjenestepike i Paris tappe vann fra en kobbersisterne. Samtidig maleri av Jean-Baptiste Siméon Chardin.

anstrengte seg for å gjøre den så kort som mulig. Visse omstendigheter tydet nemlig på at Frankrike likevel ikke var så sterkt som det hadde vært før. Ludvig var fullt oppmerksom på at finansene var i en elendig forfatning og at han ganske enkelt ikke hadde råd til å føre en langvarig krig mot en stor del av Europa. Han var også pinlig klar over at han med sine 64 år ikke lenger var en ung mann og at han neppe hadde sin fulle kraft i behold. Men likevel insisterte han på å ville gjøre allting selv. Fra Versailles

38

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

skulle de militære operasjonene ledes, det hadde han bestemt; hans generaler skulle bare utføre det han befalte. Hans generaler, ja! Borte var de store mennene fra hans glanstid, Turenne, Condé og Luxembourg. Han hadde nok mengder av andre generaler og marskalker omkring seg, men han hadde nå bare en virkelig feltherrebegavelse til sin disposisjon, nemlig Villars, en mann som imidler­ tid hadde vist seg å være en smule for selvstendig til å falle i Ludvigs smak. Borte var også de fleste andre av de fremstående personene sorn en gang hadde gjort sitt til å gjøre Ludvig 14.s tid til «le grand siécle» i Frankrikes historie. Colbert og Croissy og Louvois var ikke mer. Av den gamle garden var det i grunnen bare monarken selv igjen. Men Ludvig mistet ikke motet. Han kunne ikke tenke seg den muligheten at han skulle bli beseiret, og han la an på å gjøre det klart for hele verden. De store tradisjonene måtte opprettholdes, den majestetiske prakten ved hoffet i Versailles skulle fortsatt blende folkene. Ennå kort før Marlboroughs marsj mot Donau og slaget ved Blenheim som ble så skjebnesvangert for Frankrikes våpenære, ble det holdt en strålende fest i Versailles, som avspeilet hele den franske stats makt og herlighet. I det praktfulle skuespillet inngikk også en allegorisk fremstilling av den aktuelle situasjon i Europa. De opptredende personifiserte hver sin elv, Rhinen, Themsen, Donau osv. Og alle bedy­ ret de sin underdanighet under Seine . . .

Krigen var kommet i gang for alvor. Det ble kjempet i Italia, ved Rhinen og i Flandern. Året 1702 gikk riktignok til ende og 1703 likeså uten at det kom til noen viktigere avgjørelse. Men fra engelsk synspunkt var i hvert fall resultatet av felttoget i 1702 ganske tilfredsstillende. Marlborough fordrev nemlig franskmennene fra Maas og inntok da bl. a. den viktige festningen Liége. Dronningen var strålende henrykt. Hun ilte med å tilby Marlborough hertugtitelen. Den kloke og nøkterne Sarah ville imidler­ tid helst at han ikke skulle akseptere denne høye utmer­ kelsen. Hun mente at de ikke hadde råd til det. På den

BLENHEIM

39

John Churchill, 1. hertug av Marlborough, sammen med sin sekretær. Ukjent maler.

tiden måtte nemlig en hertug leve i pomp og prakt, og det ville koste mange flere penger enn de hadde til sin rådig­ het. Men Marlborough selv var meget fornøyd med dette nye uttrykket for dronningens velvilje og ville gjerne motta utmerkelsen; spørsmålet ble til slutt løst ved at Anna tilsto sine kjære venner Mrs. Freeman og hennes mann et årlig underhold, så de skulle kunne leve stands­ messig. En meget verdifull støtte hadde Marlborough i neder-

40

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

lenderen Anthonij Heinsius, som i egenskap av rådspensjonær hadde ledet republikkens utenrikspolitikk helt siden 1689. Heinsius hadde i sin ungdom vært en ivrig tilhenger av alliansen med Frankrike. Men etter at han hadde fått øynene opp for franskmennenes hensynsløshet, hadde han sluttet seg til oranierne og gikk nå helt opp i kampen mot Ludvig 14. Heinsius var en steil mann, som ikke la skjul på hva han tenkte og mente. Da han en gang — i 1681 — oppholdt seg i Versailles som nederlandsk sendemann, viste han sin forakt for Solkongens metoder så åpenlyst at Louvois truet med å kaste ham i Bastillen. Det kunne Heinsius aldri glemme. Hans hat til Frankrike vokste, og det var dette hatet som fylte ham, når han satt ved sitt arbeidsbord og overveide hvordan den franske ekspansjonen kunne stanses. Hans personlige behov var meget små. Han var ungkar og hadde ikke store krav til livet. Hans store lidenskap var kampen mot Frankrike, hans store ambisjon å skape sikkerhet for sitt land og trygge det mot angrep fra fremmede makter for fremtiden. Mellom Marlborough og Heinsius var det full harmoni. Men trass i sin høye stilling maktet ikke rådspensjonæren å gjøre så meget for sin engelske venn som han gjerne hadde villet. Det var nemlig sterke krefter i Nederland som motarbeidet ham. Marlborough var blitt utpekt til øverstkommanderende for den nederlandske hæren da krigen brøt ut. Det var en utnevnelse som var av meget stor betydning for ham. Men den innebar ikke at han fikk frie hender. Generalstatene forbeholdt seg retten til å øve en viss kontroll. Og i enkelte viktige spørsmål hadde de en helt annen oppfatning enn Marlborough. Hertugen ville gå til offensiv, generalstatene ville føre en defensiv krig. Ikke mindre enn fire ganger i løpet av året 1702 fikk de forhindret at Marlborough gikk løs på fienden. Han var fortvilet. Han mente — og uten tvil med rette — at man ville kunne tvinge fram viktige avgjørelser ved å ta en viss sjanse. Men generalstatene ønsket ikke noe sjansespill. De konstaterte med forferdelse at krigsomkostningene etter hvert nådde slike høyder at landet var truet av økonomisk ruin. Derfor gjorde de sitt beste for å innskrenke operasjo-

BLENHEIM

41

Heidelberg hvor Marlboroughs hær dro forbi i 1704. Gravering av Christian Haldenwang.

nene så meget som mulig. Kunne nederlenderne bare holde franskmennene borte fra sitt territorium, var de fornøyd. Da ville de kunne sitte bak sine diker, drive sin handel og tjene inn igjen en del av det som krigen hadde kostet dem. Slik var de nederlandske generalstaters syn på krigen. Marlborough visste mer enn godt hvor svakheten i dette resonnementet lå. «Hvis det er sant» — skrev han til Godolphin høsten 1703 — «at det ikke må føres noen offensiv krig her i landet, har jeg bare altfor god grunn til å frykte at følgen blir at nederlenderne ikke vil kunne føle seg trygge. Etter min mening kan man med rette klandre

42

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

dem fordi de ikke har latt meg få foreta meg noe i sommer. Men jeg må ikke av den grunn glemme at om de går under, er det slutt med oss også.» Så nedtrykt og fortvilet var Marlborough på denne tiden at han alvorlig overveide å ta avskjed. «Jeg håper at dette er mitt siste år i tjenesten,» skrev han til Godolphin. Hans plan — hans «store plan», som han selv kalte den — hadde vært å rette et angrep mot Antwerpen. Men neder­ lenderne hadde ikke villet gå med på det. I stedet hadde Marlborough måttet være vitne til hvordan franskmen­ nene plutselig marsjerte opp i stor stil på en annen krigsskueplass i den tydelige hensikt å gjøre slutt på krigen i en fart. De trengte fram til Bayern, og det var Villars som ledet operasjonen. Han dro over Rhinen, passerte Schwarzwald og sto våren 1703 ved Donau, hvor han forente sine tropper med Maximilian Emanuels hær. Den franske spydodden ble rettet mot Wien. Falt den østerrikske hovedstaden, måtte keiseren kapitulere. Og kapitulerte keiser Leopold, ville den store alliansen falle fra hverandre og Europas motstand mot Ludvig 14. være brutt en gang for alle. Villars var seierssikker. Han mente det ville være en lett sak å innta Wien. På åtte dager ville det hele være over, rapporterte han til Ludvig. Men det ble ingen lynkrig mot keiseren og Wien, fordi det inntraff visse komplikasjoner. Villars var en meget respektløs herre. Det fortelles at da han i 1702 ble utnevnt til marskalk sammen med flere andre høyere offiserer, skrev han et brev til den franske krigsministeren, hvor det blant annet het: «Jeg hører at Hans Majestet nettopp har utnevnt ti nye marskalker. Etter min mening hadde det vært bedre om han i stedet hadde forsøkt å skaffe seg ti generaler som duer til å føre en kommando.» Hadde Villars ingen respekt for sin egen konge, så hadde han det enda mindre for kurfyrsten av Bayern. Han oppdaget snart at han ikke tålte den fyren. De to herrene røk i tottene på hverandre, og det hadde til følge at kurfyrsten en vakker dag dro av gårde med sin armé til Tyrol for å erobre denne provinsen. Kurfyrstens ekspedisjon til Tyrol ble temmelig mislyk-

43

BLENHEIM

DE FORENTE NEDER-

9 Bremen

LAND

Verden

Zaandam •/Amsterdam

Utrecht

Osnabruck Hannover

Munster

DE SPANSKE NEDERLAND

Pyrmont

DET TYSKE RIKE Dusseldorf

^Ramillies/

Maastricht VV

Kassel

TFALEN Kdln

Aachen

Bonn

Spaa

HESSEN Ehrenbreitstein

Fu da

Koblenz Frankfurt Dettingen

Mainz

Luxembourg

PFALZ

Wur^burg

Worms Mannheim Heidelberg Metz

| X Heilbronn

BADEN

"Rastatt

ELSASS

* MARLBOROUGHS FELTTOG 51704

Blindheim Hdchstadt

WQRTTEM^ —

Yberg

Mindelheim

Bodensjøen

ket, og Villars ba om å få bli overflyttet til en annen krigsskueplass. Hans ønske ble innvilget, og slik sluttet dette mellomspillet i den store krigen. For de allierte hadde imidlertid begivenhetene i 1703 vært en alvorlig lærepenge. De var fullt klar over at franskmennene neste år ville gjenta sitt forsøk på å trenge fram til Wien. De forsto også at keiserens stilling var meget alvorlig, ja, nesten fortvilet. Og fremfor alt at Ludvig 14. enda en gang hadde fått en sjanse til å ta spillet hjem og avgjøre kampen om den spanske arven og herredømmet i Europa til sin fordel. Det er mot denne bakgrunn man må se Marlboroughs dramatiske aksjon i 1704. Han trakk seg ikke tilbake fra sin høye stilling, som han hadde truet med å gjøre. Han ville ikke unndra seg Versaillesmonarkens utfordring. Det

44

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

Fra beleiringen av Bonn under Den spanske arvefølgekrig. Samtidig kobberstikk.

foretagende han nå kastet seg ut i, tok han alene hele ansvaret for. Han satte alt på ett kort. Det gjaldt, som han selv sa, å «seire eller dø».

De franske forberedelsene til felttoget i 1704 var like grundige som truende. Ikke mindre enn åtte arméer ble oppstilt, hver enkelt under kommando av en marskalk. I Flandern sto Villeroi, i Italia Vendome, ved Rhinen Tallard, for å nevne noen av de viktigste. Og alle skulle de medvirke i en offensiv, hvis mål var å erobre Wien og beseire keiser Leopold. I London satt imidlertid hertugen av Marlborough og spekulerte på hvordan han best skulle kunne møte denne truende faren. Han skjønte at han måtte handle raskt, at det var mer nødvendig enn noensinne at han gikk angrepsvis til verks. Denne gang skulle ikke nederlenderne få stanse ham. Han hadde en plan som han ventet seg meget av: han ville marsjere med sine tropper opp langs Rhinen,

BLENHEIM

45

bøye av mot vest ved Mosel og rette et støt mot Frankrikes hjerte langs denne elven. Han ville med andre ord føre krigen over på franskmennenes egen jord. Mens han utarbeidet detaljene i denne dristige planen, ble han en dag oppsøkt av keiserens sendemann i London, Wratislaw, en mann som Marlborough satte stor pris på. Den østerrikske diplomaten la fram et forslag som på sett og vis var enda dristigere: hertugen skulle ikke bøye av ved Mosel, men i stedet fortsette oppover langs Rhinen og bøye av mot øst på et passende sted, for deretter å forene seg med de keiserlige styrkene og tvinge kurfyrst Maximilian Emanuel til å kapitulere eller kjempe en avgjørende kamp. En marsj fra Nordsjøen til Donau — fra London til hjertet av Sentral-Europa! Noe lignende hadde ennå aldri forekommet i engelsk krigshistorie. Og Marlborough skjønte bare så altfor godt hvor vanskelig det ville bli å få gjennomført en slik plan. Torypartiet ville aldri gi sitt samtykke til den. Nederlenderne kom heller ikke til å gjøre det. Og fikk franskmennene rede på planen, ville de nok sørge for å komme før ham til Bayern. Han måtte ganske enkelt — for å sitere Trevelyan — «stjele hele den engelske hær og rømme med den til Donau». Da Marlborough omsider etter lange forhandlinger med Wratislaw tross alt bestemte seg for å sette i gang, var han klar over at han måtte holde fullstendig tett med sine planer. Det var bare fire personer som hadde kjenn­ skap til dem — keiseren, hans øverste feltherre prins Eugen, som vi snart skal stifte nærmere bekjentskap med, Wratislaw og Marlborough selv. Dronningen var ganske sikkert ikke innvidd i saken. Sarah ante heller ingen ting. Ikke engang da planene begynte å ta form for alvor, sa Marlborough noe mer til sin hustru enn at han aktet seg «innover i Tyskland». Innen hertugen kastet seg ut i dette sitt livs største eventyr, marsjen til Donau, som av Winston Churchill er blitt betegnet som en av de største heltebedrifter i den engelske armés annaler, hadde det lykkes ham å befeste sin stilling ved en omdannelse av det toryministeriet som

BLENHEIM

47

hadde konstituert seg ved dronning Annas tronbestigelse. Parlamentssesjonen 1703—04 var en av de mest storm­ fulle i hele dronningens regjeringstid. Det var særlig de kirkelige spørsmål som satte sinnene i brann. Toriene hadde satt fram et lovforslag som skulle forhindre at dissentere omgikk Testakten ved å gå til alters etter statskirkens ritual en gang i mellom, og deretter ganske rolig fortsette å dyrke sin Gud på nonkonformistisk vis. Dette var i mange engelske politikeres øyne langt viktigere og mer interessant enn de store verdenspolitiske avgjørel­ sene som foresto på kontinentet. Striden ble ført med en hissighet som vakte både avsky og forferdelse. Den store Swift ironiserte over det politiske skuespillet i en pamflett, hvor det blant annet het: «Jeg la merke til at selv hundene på gatene var mer mannvonde enn før. Og natten før loven kom opp til behandling, hadde en gruppe whig- og torykatter en meget hissig debatt på taket av huset vårt. Og det er jo heller ikke noe å undre seg over, når til og med våre damer har splittet seg i en høy- og en lavkirkelig gruppe og knapt har tid til å be sine bønner for bare religiøs nidkjærhet.» Loven ble forkastet til Marlboroughs store glede, og etter at to torier var blitt nødt til å gå ut av regjeringen, ble det i stedet utnevnt to herrer som var betydelig mer etter hertugens smak, nemlig Robert Harley og Henry St. John, to begavelser som skulle komme til å spille en stor rolle i sin tids engelske historie. Harley var en betydningsfull mann fordi han som «speaker» hadde stor innflytelse i underhuset — det var derfor Marlborough var så ivrig for å få ham med i den regjeringen, som — uten ennå selv å vite det — ville få til oppgave å støtte hans kontinentale eventyr. Harley sto seg godt med de fleste, både tories og whigs, men det var få som virkelig stolte på ham og knapt noen som virkelig visste hvor de egentlig hadde ham. Han ble betraktet som en streber, som satte makt, rikdom og innflytelse over alt annet. Og Feltherren Marlborough i all sin stas. Samtidig maleri av sir Godfrey Kneller.

48

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

sikkert er det at han var en stor intrigant og en mester til å snu opinionen. Han hadde en meget interessert og dyktig medhjelper i Daniel Defoe, «Robinson Crusoes» verdensberømte forfatter, som reiste landet rundt for å utforske stemningen i de forskjellige distriktene og ran­ sake hjerter og nyrer. Defoes store ambisjon var å arbeide for nasjonal enighet — det var etter hans mening en nødvendig forutsetning for at England skulle kunne vinne krigen. Han ga ut en avis, hvor han ikke bare publiserte siste nytt, men også kommenterte det ut fra en bestemt synsvinkel — noe som på den tiden ennå var en sjelden­ het. Og i den avisen kunne man lese hva Robert Harley egentlig tenkte og mente. Det var det imidlertid ikke mange som visste om, for Harley holdt sin forbindelse med Daniel Defoe så hemmelig som mulig. Den andre av de to mennene som nå trådte inn i kabinettet, Henry St. John, var en ganske ung mann, bare 26 år gammel. Han hadde gjort seg kjent som levemann, begersvinger og slåsskjempe og hadde tiltrukket seg opp­ merksomhet ved å holde en viss miss Gumley — «landets mest ekstravagante demimonde» — som sin elskerinne. Men unge St. John hadde også forstått å vekke folks interesse for sin person på annet vis. I underhuset, hvor

Et ingeniørkompani legger en pongtongbro. Utsnitt av et kobberstikk fra begynnelsen av 1700-årene.

BLENHEIM

49

han hadde sete, hadde han vist en veltalenhet utenfor det vanlige og utviklet seg etterhånden til å bli en av de mest blendende talere i det engelske parlaments annaler. Han var ganske belest, han var full av idéer, han var dristig og blottet for skrupler, han var freidig og foretagsom, meget ærgjerrig, og han ville fram. Da han i 1704 overtok stillingen som krigsminister, var han fast bestemt på å gjøre suksess — og gjorde det også. I hvert fall var Marlborough meget fornøyd med ham. Og selv følte unge St. John en nesten grenseløs beundring for hertugen. Hvor skammelig han enn senere skulle komme til å behandle Marlborough, var og ble denne likevel i hans øyne «den største feltherre og den største minister vårt land noensinne har frembrakt».

Da Marlboroughs skip styrte ut av den havnen hvor troppene var blitt innskipet, sto hans hustru på kaien og så flåten forsvinne i horisonten. Hertugen hadde ennå en gang fått erfare hva det ville si å være gift med en dame, som i visse henseender var sin tids kanskje betydeligste engelske kvinne, men som mange ganger gjorde livet surt for sine nærmeste omgivelser med sitt heftige tempera­ ment. For en gangs skyld skiltes de to som uvenner. Sarah hadde fått den idé at hertugen hadde vært henne utro, og hadde overøst ham med de heftigste bebreidelser. Hun ville aldri se ham mer, erklærte hun; og akkurat i avskjedsøyeblikket hadde hun stukket til ham et brev, hvor hun sammenfattet alle sine anklager mot ham. Denne krisen i ekteskapet var en voldsom påkjenning for Marl­ borough, og det var en dypt ulykkelig mann som denne gang gikk om bord på sitt kommandoskip. Fremtiden sto trøstesløs for ham. I denne sinnsstemningen var det han dro ut for å gå til den avgjørende kampen mot Ludvig 14.s berømte arméer. Det hersket febrilsk virksomhet i det franske etterret­ ningsvesen. Hos marskalk Villeroi i De spanske Neder­ land, hos marskalk Tallard i Elsass og hos monarken i Versailles innfant det seg kurerer med beskjed om at den engelske hæren i Flandern hadde satt seg i bevegelse opp 3. Grimberg 15

50

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

langs Rhinen. Det ble oppgitt at Marlborough aktet å forsøke på å trenge fram til Mosel for så å bøye av mot vest og rette et støt mot Frankrike. Nå innløp det nye meldinger: engelskmennene hadde kommet fram til Mosel. Men de hadde ikke bøyd av vestover som ventet. I stedet hadde de gått over til den andre siden av Rhinen og fortsatte i retning mot Mainz. Hva var det egentlig de pønsket på? Det kunne vel bare være en forklaring på det, mente man på fransk hold: Marlborough aktet å dra til Elsass for å gå til kamp mot Tallard. Med stigende spenning fortsatte de franske generalene å holde øye med den engelske hærens bevegelser. Inntil de hadde fått full visshet om hva Marlborough egentlig hadde i sinne, var det umulig for dem å treffe motforan­ staltninger. Nå hadde Marlborough gått over Main, ble det meldt. Og noe senere het det: den engelske hær har passert Neckar og har plutselig gjort en skarp sving mot øst. Endelig forsto franskmennene hvor hertugen aktet seg hen: til Bayern! I all usikkerheten og forvirringen hadde ikke de franske marskalkene villet legge fram for kongen noe definitivt forslag om hvordan man skulle forsøke å få stanset den engelske feltherren. De ville ikke ta ansvaret selv. «Deres Majestet,» skrev Villeroi på fullendt hoffspråk, «forstår krigskunsten langt bedre enn de som har den ære å tjene Dem.» Nå da man var blitt klar over Marlboroughs hensikter, kom øyeblikkelig kongens ordre: hans generaler skulle straks sette seg på marsj for å unnsette kurfyrsten av Bayern. Det militære dramaet nærmet seg sin klimaks. Den lille byen Mundelsheim var 10. juni skueplassen for et berømt møte. Her møttes for første gang de to mennene som skulle komme til å bestemme utviklingen i tiden fremover, nemlig hertugen av Marlborough og prins Eugen av Savoyen, som var kjent og aktet som sin tids største feltherre. I sin egenskap av president i det keiserlige krigsråd i Wien, var han en av Europas mest innflytelses­ rike menn. Han var nå blitt sendt i felten av Leopold 1.

BLENHEIM

51

Prins Eugen av Savoyen som var Marlboroughs allierte under slaget ved Blenheim. Samtidig maleri av Johann Kupetsky.

52

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

for å støtte de engelske operasjoner. Fra første stund følte de to dyp sympati for hverandre. Og her i Mundelsheim ble grunnen lagt til et usedvanlig harmonisk samarbeid, som skulle komme til å vare i mange år og gi meget betydelige resultater. Sitt første inntrykk av Eugen sam­ menfattet Marlborough i følgende ord: «Når prins Eugen snakker, minner han ikke så lite om lord Shrewsbury, men med den forskjell at han virker mer åpen.» Om Ludvig 14. noen gang hadde gjort en dumhet, var det nok den gang han avslo å ta prins Eugen i sin tjeneste. Eugen var født i 1663 i den kokette Olympe Mancinis ekteskap med prins Eugen Moritz av Savoyen, og han og hans søsken vokste opp ved det franske hoff, hvor moren var dronningens hoffdame. Det var synd på lille Eugen, for han var svært stygg, ja, avskrekkende stygg, med den klumpete nesen og gnagertennene, som overleppen var altfor kort til å dekke. Det ble tidlig bestemt at han skulle gå den geistlige vei, og Ludvig 14. kalte ham nedlatende «den lille presten». Men «den lille presten» selv hadde ganske andre fremtidsplaner. Han drømte om krigerske bedrifter under den store Solkongens faner. Og i felten kom han også til slutt, men ikke i Ludvigs tjeneste. «Den lille presten» hadde mistet all sympati for kongen da han drev Olympe i landflyktighet fordi han var blitt lei av alle intrigene hennes. Og Eugens tidligere beundring for Ludvig gikk over til hat da den kongelige unåde også rammet Olympes barn. «Den lille presten» søkte om å få tre i krigstjeneste hos Hans Majestet, men ble ikke ver­ diget så meget som et blikk. Den allmektige forandret ikke en mine — den spinkle unge mannen som sto skjel­ vende av spenning foran ham, var luft for ham. Da svor Eugen en dyr ed på at den dag nok skulle komme da Solkongen skulle få merke at han var til. Prinsen kom nå i stedet i keiserens tjeneste og fikk sin ilddåp da han var med på å avverge tyrkernes forsøk på å storme Wien i september 1683. Det var den stolte innled­ ning til et halvt sekels trofast og uvurderlig hjelp og støtte til det keiserlige hus. Senere kjempet Eugen med stort hell mot osmannerne

BLENHEIM

53

i Ungarn og på Balkan og mot franskmennene i Italia. Ti år etter sin forsmedelige avskjed med Frankrike sto han i spissen for en armé som østerriksk feltmarskalk. I 1697, da tyrkerne rykket inn i Ungarn i veldige masser, vant han en strålende seier over dem ved Zenta, syd for byen Szeged. Dermed hadde han for alltid avverget islams trusel mot kristenheten. Det ble sluttet fred i landsbyen Karlovci (Karlowitz) i 1699; og keiser Leopold belønnet sin felt­ marskalk med svære besittelser i Ungarn, hvis avkastning satte Eugen i stand til bl. a. å bygge seg både et praktfullt barokkpalass i Wien med en utsøkt samling av kunstverker og andre kostbarheter, og lystslottet Belvedere utenfor byen, hvor han lot innrette et verdifullt bibliotek — prinsen var nemlig en stor bokelsker. Nå fant også Ludvig 14. for godt å legge merke til den store feltherren og tilbød ham i all hemmelighet en fransk marskalkstav. Men Eugen var og ble urokkelig trofast mot keiseren og forberedte seg i stedet på å krysse klinge med de franske marskalkene. I 1701 foretok han en overgang over Alpene som i krigshistorien blir sidestilt med Hannibals og Napoleons. Den franske marskalk Catinat hadde sperret alle de alpepass som førte fra Syd-Tyrol til Italia, og bevoktet dem med overlegne troppestyrker. Men da gjorde Eugen det umulige. Han avsto fra å forsøke på å forsere noen av de vanlige militærveiene og bestemte seg for en alpeovergang. Langs bratte gang- og kløvstier lot han sine folk bane vei for tropper, kanoner og forråd gjennom skog og mark og over ville fjellet, og etter fire dagers forløp sto hæren hans uten større tap på venetiansk jord, hvor de overrasket Catinat, og slo troppene hans på flukt. Og da Ludvig 14. i sin vrede fratok sin marskalk kommandoen og overlot den til Villeroi, maktet heller ikke han å utrette noe mot den alltid kampklare prins, men ble selv tatt til fange. Da sendte Ludvig en mann til den italienske krigsskue­ plassen, som i noen år fremover ga prinsen fullt opp å gjøre, nemlig hertugen av Vendome, som var sønn av Olympe Mancinis søster Laura og altså fetter av prins Eugen.

54

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

Prins Eugens viktigste egenskap som hærfører var en sjelden evne til å bedømme situasjonen på slagmarken i en fart og deretter gripe inn på det rette punkt med dristig besluttsomhet. Han var også en organisatorisk begavelse av rang. Som menneske var han rettlinjet og edelmodig og gjorde mer enn noen annen hærfører for å humanisere krigføringen etter den utglidningen Tredveårskrigen hadde medført. Han ble snart klar over at når han opptrådte i farveprektig uniform eller praktfull hoffdrakt, virket hans uheldige utseende enda mer frastøtende. I stedet måtte han kle seg enkelt og lære seg til å opptre med rolig verdighet. I sin enkle brune drakt hadde han funnet det antrekk som kledde den store feltherren best. Prins Eugen av Savoyen utviklet seg imidlertid også til en politiker av stort format. Han ville gjøre det habsburgske velde til et sterkt bolverk for kristenheten mot tyrkerne og en motvekt mot Ludvig 14. Det var av den grunn han hadde gjenerobret Ungarn fra de vantro og trygget de italienske besittelsene. En italiener med fransk oppdra­ gelse var altså den egentlige skaper av den østerrikskungarske stormakt. Nå ville han spille den samme rollen i det riket han hadde gjenopprettet som hans slektning Mazarin og dennes forgjenger Richelieu hadde spilt i Frankrike. Han ble også i realiteten Leopolds førsteminister. Fredrik den store, som hyllet prins Eugen som sin lærer i krigskunsten, har til og med i sin samtidshistorie kalt ham «den virkelige keiseren». Men det var et kjempeforetagende å forsøke å få fart på det rustne østerrikske regjeringsmaskineriet; og Eugen arbeidet natt og dag i flere måneder før han greidde å få det hele så noenlunde slik som han ville ha det. Og nå har vi endelig nådd fram til Blindheim eller Blenheim, den lille bayerske landsbyen ved Donau, hvor Europas skjebne skulle bli avgjort den 13. august 1704. Franskmennene under kommando av marskalk Tallard og bayrerne under kurfyrst Maximilian Emanuel hadde slått leir langs en 6 km bred front mellom Blindheim og Lutzingen lenger inne i landet. T vers overfor dem hadde hertugen av Marlborough og prins Eugen marsjert opp

BLENHEIM

55

Før slaget ved Blenheim. Bakenfor Marlborough og hans offiserer ser man de allierte styrkene innta kampformasjon.

med sine tropper. Mellom de fiendtlige arméene slynget den lille elven Nebelbach seg. Franskmennene var meget godt underrettet om motstandernes bevegelser. De trodde imidlertid at de allierte bare aktet å marsjere forbi for å bringe seg i sikkerhet. At fienden skulle våge å innlate seg på et avgjørende slag, kunne de ikke tenke seg. Ved middagstider den 13. august ga imidlertid Marl­ borough ordre til angrep, etter at han først hadde ridd langs rekkene i sin skarlagensrøde uniform for å under­ kaste dem en siste inspeksjon. De første linjene begynte langsomt å rykke fram mot Nebelbach . . . Seks timer senere kunne Marlborough rable ned på baksiden av en vertshusregning de berømte linjene til Sarah — som han nå var forsonet med — hvor han ga den første meldingen om hva som hadde skjedd i mellom­ tiden: «Jeg har ikke tid til å skrive meget. Men jeg ber deg overbringe dronningen min ærbødige hilsen og si henne at hennes tropper har vunnet en strålende seier. Monsieur

56

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

Slagordningen ved Blenheim (Blindheim) 13. august 1704.

Tallard og to andre generaler befinner seg i min feltvogn, og jeg forfølger de øvrige. Om noen dager skal jeg sende en mer utførlig rapport.» Ja, marsjen til Donau hadde lykkes. Marlborough og Eugen hadde vunnet en storslagen seier, som i løpet av de siste kveldstimene ble ytterligere befestet ved et par av­ sluttende angrep mot fienden. De engelske troppene hadde kjempet med enestående tapperhet. «Jeg tror,» skrev en av deres offiserer, «at jeg uten overdrivelse kan si at vi har gjort vår plikt.» Og han la til: «Dette er nok den største og mest fullstendige seier som er vunnet på lange tider.» Marskalk Tallard var blitt tatt til fange. Over halvparten av den franske og den bayerske armé var gått tapt — ifølge en oppgave ikke mindre enn 40 000 mann. Også de alliertes tap var imidlertid store — over 12 000 sårede og døde. Da Marlborough neste dag oppsøkte den fangne mar­ skalk Tallard, utspiltes følgende scene, som utmerker seg Slaget ved Blenheim (Hbchstådt) i Bayern 13. august 1704. Samtidig gobelin i Blenheim Castle, slottet Marlborough fikk som en æresbevis­ ning for seieren ved Blenheim.

BLENHEIM

57

58

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

ved all den grandezza som bare barokkens mennesker kunne utfolde: Marlborough: «Jeg beklager dypt at en så stor ulykke har rammet en hærfører, som jeg alltid har følt den største aktelse for.» Tallard: «Og jeg lykkønsker Dem med å ha beseiret verdens beste soldater.» Marlborough: «Deres Nåde unntar vel dem, som hadde den ære å beseire dem.» Den arme Tallard, som selv i ulykkens stund kunne gi en så utsøkt prøve på ekte fransk stolthet, befant seg i en lite misunnelsesverdig situasjon. Han var den første franske general som hadde tapt et stort og betydningsfullt slag i Ludvig 14.s regjeringstid — et slag, som for Ludvigs vedkommende skulle få de mest skjebnesvangre følger. Det faktum at marskalk Tallard ikke hadde greidd å holde stand mot Marlboroughs og Eugens angrep, be­ tydde et alvorlig prestisjetap for den franske hær. Nå var

Marskalkene Villeroi og Tallard. Francois de Neufville, hertug av Villeroi, var i sin ungdom kjent som en stor kvinnebedårer. Han bie i sin tid forvist fra hoffet for sine elskovshistorier, men etter et par år fikk han komme tilbake og ble i 1694 utnevnt til marskalk av Frankrike etter hertugen av Luxembourg. I 1703 ble han etterfulgt som marskalk av Camille Tallard, hertug av Hostun, som også var en slektning av ham. Portrettene er utsnitt av samtidige kobberstikk.

BLENHEIM

59

Seiersmanifestet for Marlborough og Eugen. Det inneholder blant annet navnet på franske offiserer som ble tatt til fange.

det forbi med den tiden da hele Europa betraktet Ludvig 14.s arméer som uovervinnelige. En engelskmann som i disse dagene kommenterte de oppsiktsvekkende hendelsene i Bayern, forsøkte å tegne et

60

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

Panorama over Gibraltar som engelskmennene inntok i 1704. Maleri av Alexandre Jean Noel.

bilde av hvordan han tenkte seg at Ludvig 14. reagerte i det øyeblikk han fikk meldingen om nederlaget ved Donau. Antagelig, sa denne engelskmannen, løper han omkring i sine gemakker i dyp fortvilelse og roper, etter mønster av keiser Augustus etter Varus’ nederlag: «Tallard, Tallard, gi meg mine bataljoner tilbake!» Faktum er at enevoldsherskerens omgivelser helst unn­ gikk å komme i berøring med ham de første dagene. Ja, Tallard var en dypt ulykkelig mann. Men etter hvert ble han lettere til mote. Han ble ført til England, som han kjente godt fra før — han hadde nemlig vært ambassadør i London en tid. Der bodde han i flere år og trivdes etter alt å dømme ypperlig. Han hadde det for-

BLENHEIM

61

holdsvis fritt og hygget seg med sine naboer, som han omgikkes flittig. «Blenheim er udødelig,» sier Winston Churchill, «ikke bare på grunn av slagets voldsomhet og seierens overvel­ dende karakter, men også fordi det forskjøv verdens poli­ tiske sentrum.» Hele det politiske byggverk som den franske kongen hadde vært i ferd med å reise, «styrtet nå sammen. Fra det øyeblikk Ludvig 14. fikk øynene opp for de nye verdier og forhold som ble fastlagt den 13. august, besluttet han å gjøre slutt på krigen. Hans ærgjerrighet gikk ikke lenger ut på å skaffe seg et enestående verdens­ herredømme, men bare på å forsøke å bevare de besatte områdene som han betraktet som sin rettmessige eien­ dom, og til slutt skrumpet den inn til bare å bli et desperat forsett om å bevare det egentlige Frankrike.» I England var jubelen stor. Til og med toriene innstilte sine forbitrede angrep på Marlborough — men bare for en kort stund. Tilfangetagelsen av en hel armé og en marskalk av Frankrike forekom godseierne utover landet å være mer enn de egentlig hadde kunnet håpe på for de fire shilling pr. pund de betalte i skatt, het det i et brev som Harley fikk i disse dagene. Fylt av den dypeste takk­ nemlighet, besluttet dronningen med parlamentets bifall og økonomiske støtte å forære seierherren fra Blenheim godset Woodstock, som til minne om hans store triumf heretter skulle kalles Blenheim Castle. Keiser Leopold 1. brakte også Marlborough sin hyllest. Han opphøyde ham til riksfyrste og overlot ham det lille fyrstedømmet Mindelheim syd for Donau. Omtrent en måned etter slaget ved Blenheim innløp den sensasjonelle melding til hertugen av Marlborough at Gibraltar var falt i hendene på engelskmennene en ukes tid før han selv vant sin store seier i Bayern. 1704 var i sannhet et rikt velsignet år for de engelske våpen. Den engelske flåten var på tokt i Middelhavet den sommeren. Og en dag da kommanderende admiral, sir George Rooke, holdt krigsråd med sine offiserer, fikk de med ett øye på Gibraltars mektige klippeformasjon

62

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

gjennom vinduet i admiralens lugar. En eller annen fore­ slo at man skulle forsøke å innta den. Meningene var delte. Noen fremholdt at det ville være for risikabelt, men Rooke, som var blitt begeistret for idéen, ga ordre til at det skulle gjøres et forsøk. Tidlig om morgenen den 3. august åpnet de engelske kanoner ild mot Gibraltar. Etter et kraftig bombardement gikk engelskmennene i båtene for å forsøke et storm­ angrep, og til sin forbauselse møtte de omtrent ikke mot­ stand, og det engelske flagg ble heist på en av bastionene. Ingenting hendte. De engelske marinesoldatene trengte videre fram. Stadig ingen motstand. Det inntraff riktig­ nok en heftig eksplosjon, som førte til at en avdeling engelskmenn strøk med. Men senere oppdaget man at den skyldtes deres egen uforsiktighet. De hadde mistet en brennende lunte ned i et kruttmagasin. Endelig dukket festningens spanske kommandant opp og erklærte at han var villig til å kapitulere. Så lettvint kom England i besittelse av Gibraltar, festningen som behersket innløpet til Middelhavet og som skulle bli et av de viktigste strategiske punkter i det britiske verdensrike som var i ferd med å vokse fram. Denne nye erobringen må sees på bakgrunn av visse begivenheter som hadde funnet sted i 1703. Den hang til en viss grad sammen med at engelskmennene hadde fått rett til å disponere Lisboas havn. Derved hadde de nemlig fått en flåtebase som gjorde det mulig for dem å overvåke sine interesser i Middelhavet på en langt mer effektiv måte enn før. Det var gjennom en avtale med den portu­ gisiske regjeringen de hadde fått denne disposisjonsretten, som på en avgjørende måte grep inn i utviklingen på den pyreneiske halvøy og for øvrig også i utviklingen av hele den store krigen. Saken var den at i 1702 hadde det lykkes en engelsk flåte å trenge inn i den spanske byen Vigos havn, hvor nettopp en av de berømte spanske sølvflåtene fra SydAmerika lå, og hadde fått et stort bytte. Dette dristige kuppet hadde imponert Pedro 2. av Portugal umåtelig. Han hadde fått et tydelig bevis på hva den engelske

BLENHEIM

63

Massakren ved Sendling var en følge av Den spanske arvefølgekrigen. To år etter at de engelske og østerrikske troppene hadde slått fransk­ mennene og besatt Bayern, gjorde bøndene, i troskap mot sin kurfyrste, opprør mot de østerrikske soldatene. På dette bildet ser vi hvordan bøndene blir tatt til fange og slaktet utenfor Munchen.

krigsmakten virkelig kunne utrette. Og så kom han på den tanken at det kanskje ville være mer lønnsomt for ham selv og hans land å stille seg på de alliertes side enn, som han hittil hadde gjort, å satse på Frankrike og dets nye lydland Spania. Resultatet ble at det ble innledet forhandlinger mellom ham og England. Og i 1703 underskrev han to avtaler med den engelske representanten, en diplomat ved navn John Methuen, som var meget fortrolig med portugi­ siske forhold og dessuten var ekspert på visse handels­

64

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

politiske spørsmål som var av betydning for avtalene. Den ene av disse avtalene var av politisk art. I den ble det bestemt at engelskmennene skulle sende tropper til den pyreneiske halvøy for å fordrive Filip 5. og i stedet sette erkehertug Karl av Østerrike på den spanske tronen. For kongen av Portugal betydde dette at han ville kunne føle seg betraktelig sikrere på sin egen trone. For hvis Ludvig 14. og dermed også Filip 5. seiret, ville Portugal ganske sikkert snart bli gjenstand for de franske Madridpolitikernes ubehagelig nærgående interesse, mens derimot Karl, når han var blitt hjulpet opp på den spanske tronen med bistand fra Portugal, ville bli nødt til å vise dem alle mulige hensyn. For Englands vedkommende medførte avtalen at det fikk adgang til Lisboas havn, men også at det fikk en ny krigsskueplass å holde øye med. Nå ble krigen ført over til Spania, hvor det i de følgende år ble kjempet med vekslende krigslykke. Det var et meget kostbart foretagende for England, og store troppestyrker som ellers ville ha kunnet settes inn på andre fronter, ble nå bundet på Pyreneerhalvøya. Den andre avtalen mellom England og Portugal dreide seg om handelsspørsmål og kom på sett og vis til å få større betydning enn den politiske overenskomsten. Den kom i virkeligheten til å sette dype spor etter seg ikke bare i Englands økonomiske utvikling, men også i dets kultur­ historiske forhold. Engelskmennenes store forkjærlighet for portvin er vel kjent. Og denne svakheten har sin opprinnelse i Methuentraktaten av 1703. I den ble det nemlig bestemt at Portugal skulle åpne sitt marked for engelske tekstilvarer mot at England forpliktet seg til å sette ned innførselstollen på portugisiske viner til to tredje­ deler av den toll som gjaldt for franske viner. Det varte ikke lenge før det ble betraktet som en selvfølge i London at enhver sann engelsk patriot skulle drikke portvin. Bare jakobitter og fedrelandsforrædere utbrakte sine skåler i fransk rødvin, het det. Og siden den tid har også portvinskaraffelen bestandig gått rundt ved engelske middagsbord. Men mange er de eldre portvinsdrikkende gentlemen som har hatt grunn til å forbanne

FRA RAMILLIES TIL OUDENAARDE

65

sine forfedres patriotiske iver og særlig den mannen, som i en kritisk stund for England undertegnet handelsavtalen med Portugal og dermed også utleverte sitt land til den gikten som trives så ypperlig bak rekkene av tømte portvinsflasker. Så fatal kan undertiden sammenhengen være i de historiske begivenhetene.

FRA RAMILLIES TIL OUDENAARDE Klokkene ringte i alle Wiens kirker. Det var Leopold l.s støv som ble bisatt i keisergraven i kapusinernes gamle kirke. Da han i mai 1705 tok avskjed med livet, hadde han regjert i nesten et halvt århundre. Han var en freds­ elskende mann, sa de som hadde stått ham nær. Men det ble hans lodd å føre mange og lange kriger for å trygge sitt rike mot arvefiendene, tyrkerne og franskmennene. Og store resultater hadde han oppnådd med disse krigene etter at det endelig hadde lykkes ham å overvinne den ubesluttsomheten som så lenge hadde vært karakteristisk for ham. Tyrkerne hadde han greidd å slå tilbake for godt. Men mot franskmennene pågikk kampen heftigere enn noensinne da han døde. Det ble hans sønn og etter­ følger Josef L, som nå måtte fortsette kampen. Rundt om ved hoffene i Europa falt det mange fordel­ aktige uttalelser om den unge mannen som nå inntok sin plass som den — i hvert fall i navnet — mektigste fyrste i den kristne verden. Han var meget klok og forstandig, het det; han var ganske belest og skulle ha gode kunnskaper, påsto man også. Og hans nærmeste omgivelser, menn som prins Eugen og grev Wratislaw, visste at han brente av iver etter å hevde sitt rikes makt og anseelse. Han hadde en spenstig skikkelse, var en dristig rytter, en pasjonert jeger og en fullendt danser. En av de utenlandske diplomatene ved det østerrikske hoff mente imidlertid at han var litt for interessert i sine fornøyelser. En gang iblant hendte det nok, sa diplomaten, at den unge fyrsten ga seg ut på galante eventyr, så sant det bare lyktes ham å smyge seg bort fra sin gemalinne, som voktet på alt hva han foretok seg. 4. Grimberg 15

66

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

Keiser Josef 1. Utsnitt av et sam­ tidig kobberstikk. Josef var eldste sønn av keiser Leopold 1. Hans yngre bror, Karl, som hadde for­ søkt å bli konge av Spania (se foregående illustr.) fulgte ham som keiser da Josef døde i 1711.

At Josef 1. ville fortsette sin fars utenrikspolitikk og være trofast mot den store alliansen av 1701, var ingen i tvil om. Det var alminnelig kjent at han var fylt av den dypeste beundring for hertugen av Marlborough. Og her­ tugen på sin side var ikke misfornøyd med vaktskiftet på den keiserlige tronen. «Jeg tror jeg kan si at den nye keiseren er ytterst oppsatt på å fullføre krigen mot Frank­ rike,» skrev han til Godolphin. «Men hans ministre og hoffet er splittet i grupper som jeg er redd vil komme til å gjøre det vanskelig for ham å sette sine gode forsetter ut i livet.» Marlborough skulle snart få erfare hvor riktig han hadde bedømt situasjonen. Det ble sannelig ikke lett for den unge keiseren å drive sin vilje igjennom. For krigssesongen 1705 forelå det en stor kampplan, som var utarbeidet av den engelske feltherren. Den gikk ut på at de allierte med felles krefter skulle gjøre et angrep på Frankrike via Mosel — Marlborough falt altså tilbake på den planen han egentlig hadde villet sette i verk allerede året i forveien. Han var full av forhåpninger. Han drømte om å gjøre slutt på krigen allerede nå ved et dristig fremstøt mot hjertet av Frankrike. Og deretter skulle han slutte en strålende fred, diktert av ham selv og hans gode venn og krigsfelle, prins Eugen. Men ennå en gang ble hans stolte planer gjort til

FRA RAMILLIES TIL OUDENAARDE

67

skamme. Politikerne i Wien satte en stopper for dem. De mente de hadde viktigere saker å vie sin oppmerksomhet. I Ungarn hadde det brutt ut et kjedelig opprør, og det måtte først kues, erklærte de. Slik hadde det seg at Marlborough måtte dra alene til Mosel, for snart etter å trekke seg tilbake derfra igjen. Han fikk marskalk Villars mot seg, og med ham våget han ikke å gi seg i kamp uten støtte fra sine allierte. Med tungt hjerte så hertugen seg derfor nødt til å henlegge sine operasjoner til De spanske Nederland. Og heller ikke der vant han noen større fordeler denne sommeren og høsten. I Versailles var stemningen ved årsskiftet 1705-06 langt fra dårlig. Det nye året skulle bli et seierens og fredens år, hadde man foresatt seg. Krigsministeren og marskalk Villeroi utvekslet tanker om situasjonen og ble enige om at det sikkert var gode utsikter til å vinne spillet. Denne Marlborough, sa de, hva var han annet enn en middelmådighet, en eventyrer og en bluffmaker? Blenheim —

Prins Eugens slott Øvre Belvedere utenfor Wien sett fra syd. Her på Øvre Belvedere residerte den østerrikske tronfølgeren Franz Ferdinand som ble skutt i Sarajevo i juni 1914.

68

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

tja, det nederlaget for de franske styrkene var jo det rene slumpetreff. De skulle nok sørge for at det ikke gjentok seg. Og etter å ha satt mot i hverandre på denne måten, gikk de i gang med å ruste ut den hæren som skulle sikre Frankrike en seierrik fred. Hva Ludvig 14. tenkte om Marlborough akkurat da, vet vi ikke så nøye. Men sikkert er det i hvert fall at han ville ha fred så fort som mulig. Og han ga Villeroi ordre om å angripe de alliertes armé hvor som helst han støtte på den. Hertugen av Marlboroughs plan for året 1706 omfattet en marsj som var enda lenger og mer eventyrlig enn den til Donau. Han ville gjøre et fremstøt mot Italia, forene seg med prins Eugen og deretter levere et slag som skulle føre til en enda mer strålende seier enn den ved Blenheim. Helt siden seieren ved Donau i 1704 var Marlborough i alt hva han planla og gjorde innstilt på å forsøke å fremtvinge en avgjørelse ved å forfølge den storartede seieren ved Blenheim og tvinge motstanderen i kne. Men heller ikke denne gang gikk hans planer i opp­ fyllelse. Franskmennene sørget for å rette hans oppmerk­ somhet mot andre områder enn Italia, mot Flandern. Og der finner vi ham våren 1706, full av forhåpninger om at han snart igjen skulle få måle seg med Ludvig 14.s arméer i et stort slag og fullstendig sikker på at seieren ville bli hans. Sine tropper stolte han på som på seg selv. Og han visste at deres tillit til ham var urokkelig. Det var derfor med spent forventning han møtte marskalk Villeroi ved Ramillies den 23. mai. Det slaget som nå ble utkjempet, er blitt berømt på grunn av en meget dristig manøvre som Marlborough gjennomførte. Før slaget hadde han fordelt kavaleriet omtrent likt på begge fløyene. Til alles forbauselse og bestyrtelse ga han imidlertid midt i kampens hete ordre til, at angrepene på høyre fløy skulle avbrytes og at alt kavaleri skulle flyttes over til den venstre, hvor sjansene til å oppnå en avgjørelse etter hans mening var større. Og da denne manøvren vel var gjennomført, kastet han seg i

FRA RAMILLIES TIL OUDENAARDE

69

r —v

Hjemme i England gikk forlystelseslivet som normalt. Her fra «Queen Anne Coffee House» i 1705.

sin iver og spenning selv inn i kamptummelen i spissen for sine tropper. Nå fulgte et av de største kavalcrislag krigshistorien kan berette om. 25 000 ryttere kjempet mot hverandre med dragne sabler. Marlboroughs fremrykkende drago­ ner ble møtt av den franske armés elitetropper, deriblant kongens egen livgarde, som var rekruttert blant blomsten av Frankrikes adelige ungdom. Det avgjørende øyeblikk var kommet. De allierte visste at hvis dette angrepet ble avvist, var slaget tapt for dem. Gang på gang stormet de fram. Plutselig fant hertugen seg omringet av fiender. I den nærkampen som nå fulgte, ble han kastet av salen. Hans adjutanter som hadde holdt seg i nærheten av ham, styrtet til for å hjelpe ham og greidde å få ham ut av den verste stridstummelen. En ny hest ble ført fram til ham. Men akkurat idet en engelsk oberst hjalp ham i salen, rev

70

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

en kanonkule hodet av offiseren. Den scenen ble engelsk­ mennene siden ikke trette av å høre om på lange tider. Den kom til å bli stående som den mest karakteristiske begivenhet under det veldige slaget, på samme måte som scenen da marskalk Tallard steg opp i Marlboroughs ventende vogn, kom til å symbolisere seieren ved Blenheim. I fire timer raste slaget, fra klokken 3 til klokken 7 om ettermiddagen. Men da disse fire timene var forbi, kunne Marlborough på ny i all hast rapportere til Sarah at han hadde vunnet en stor seier. «I mitt siste brev» — skrev han — «nevnte jeg ikke noe for min aller kjæreste om at jeg aktet å forsøke på å tvinge fienden til kamp. Jeg unnlot å gjøre det fordi jeg var redd for at hun av omsorg for meg skulle bli grepet av uro. Men nå kan jeg la henne vite at vi har utkjempet et slag og at Gud den allmektige har latt oss vinne seier.» Sluttordene i brevet lyder: «Jeg kan ikke få sagt hvor høyt jeg elsker deg.» Storparten av den franske arméen som Ludvig 14. hadde stilt så store forhåpninger til, var blitt revet opp. 12 000 mann var falt, 6 000 var tatt til fange, og enda flere var spredt for alle vinder. Det var i sannhet et forferdelig nederlag. Og til tross for at Villeroi sto høyt i gunst både hos den franske monarken selv og hos Madame de Maintenon, måtte han trekke seg tilbake fra sin høye stilling. Ludvig 14. meddelte ham dette selv i skånsomme vendinger. «I vår alder,» sa kongen, «kan vi ikke lenger håpe på at lykken skal være oss huld.» Det lå megen tung resignasjon i de ordene. I mellomtiden skjedde det oppsiktsvekkende ting i Flan­ dern. De alliertes tropper rykket videre fram. Og plutselig begynte den ene byen etter den andre å åpne sine porter for de fremmede troppene, byer, som det under tidligere kriger mange ganger var blitt utkjempet blodige kamper om — byer som Gent og Briigge og Antwerpen. I løpet av noen uker falt hele De spanske Nederland i de alliertes hender. «Det er som en drøm,» skrev Marlborough til Sarah. Og han ba henne påskynde slottsbygget ved Woodstock av alle krefter, «så jeg snart kan få bo der». Nå trodde nemlig hertugen at det ville bli fred.

FRA RAMILLIES TIL OUDENAARDE

71

En skotsk oberst som deltok i kampen, gjorde med tanke på opphevelsen av det nantiske edikt en megetsigende kommentar til disse enestående begivenheter: «Den gamle tyrannen (Ludvig 14.), som har ødelagt Guds kirke, star nå foran sitt eget fall.» Og den meningen var det mange som delte. Marlborough opplevde i disse dagene en stor triumf som følge av sine bedrifter. Josef 1. tilbød ham å bli stattholder i De spanske Nederland. Det var et tilbud som åpnet strålende fremtidsperspektiver for hertugen. Den nederlandske stattholderposten var kanskje den høyeste stilling en ikke kongelig person kunne oppnå, og den ga fyrstelige inntekter — 60 000 pund om året, regner man. Den ville også gi ham langt større muligheter enn før til å fullføre kampen mot Frankrike. Men likevel sa Marl­ borough nei. Han ble nemlig snart klar over at republikken Nederland ikke ville finne seg i denne utnevnelsen. Den satte seg imot at de spanske provinsene skulle komme under engelsk innflytelse. Og heller enn å risikere et brudd

Takkegudstjeneste i St. Pauls Katedral i London for å feire seieren ved Ramillies.

72

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

Fra kampen om Torino 7. september 1706. Utsnitt av et samtidig kobberstikk. Byen, som sees i bakgrunnen, ble erobret av prins Eugen av Savoyen etter en heftig kamp.

med sine forbundsfeller i Haag, avsto Marlborough, om enn med tungt hjerte, fra denne utmerkelsen. Men nå var det ikke lenger noen som kalte ham en middelmådighet og en eventyrer. Ved Ramillies, hvor prins Eugen ikke hadde vært med og hertugen hadde hatt kommandoen alene, hadde han klart vist sin overlegne feltherrebegavelse. «Her er alle rede til å ta av seg hatten så snart navnet Marlborough kommer på tale,» rappor­ terte marskalk Vendome til den franske utenriksminister. Vendome var blitt kalt hjem fra Italia av Ludvig 14. for å overta kommandoen på nordfronten i denne fortvilte situasjonen. Han var den eneste som ville kunne redde Frankrike fra undergang, mente kongen. Vendome var en

FRA RAMILLIES TIL OUDENAARDE

73

erfaren kriger, og en mann som var i stand til store kraftanstrengelser, når han bare kunne rive seg løs fra de utsvevelsene han var så henfallen til — utsvevelser av en så grov art at selv de tolerante hoffmennene i Versailles følte seg beføyet til å rynke på nesen av dem. Det var særlig en som med stor interesse hadde lagt merke til Vendomes forflytning fra Italia, nemlig prins Eugen. Han så nå store muligheter åpne seg. Sommeren 1706 begynte han sin berømte marsj opp langs Po for å unnsette Torino, som franskmennene beleiret. Den 7. september ordnet han sine tropper til kamp utenfor byen. Han var meget seierssikker. Da hans adjutant før slaget begynte spurte ham hvor han hadde tenkt å ta kvarter neste natt, svarte han muntert: «I Torino!», og kastet seg ut i kampen. Den sluttet også med en stor seier for ham. «Denne strålende fremgangen må føre til en fred som vil sikre oss ro i vår levetid,» sa Marlborough da han fikk melding om dette slaget. Så vidtrekkende følger fikk imidlertid ikke Eugens seier. Men franskmennene ble fordrevet fra Italia, hvor østerrikerne fra nå av skulle herske i deres sted helt fram til Napoleons dager. Felttoget i 1706 førte altså til at Frankrike mistet både Italia og de nederlandske områdene. Dermed hadde de allierte i grunnen nådd de mål de hadde satt seg da den store alliansen ble dannet i 1701. Man skulle tro at dette måtte kunne være nok for dem. Men Spania gjensto. Og i Spania hadde det ikke lykkes dem å få overtaket. Altså fortsatte krigen.

Våren 1707 dro Marlborough ut på en lang reise. Hans mål var Altranstådt i Sachsen, og hans hensikt var å få en konferanse med den svenske kongen, Karl 12., som nylig hadde beseiret ikke bare russerne, men også August av Sachsen, som i 1697 var blitt valgt til konge av Polen. Ved freden i Altranstådt i 1706 hadde imidlertid Karl 12. nå tvunget August til å frasi seg den polske tronen. Marlborough var i virkeligheten temmelig bekymret. Med en viss uro spurte han seg selv hva mon den svenske krigerkongen nå aktet å foreta seg. Han visste at det var

74

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

oppstått en tvist mellom Karl 12. og Josef 1. om visse politiske og religiøse spørsmål og at den svenske kongen øvet sterkt press på keiseren. Og han visste også at franskmennene var ytterst interessert i svenskekongens planer. Ville Karl 12. nå vende sin våpenmakt mot keise­ ren, Englands og Nederlands forbundsfelle? Og ville han kanskje gjøre det i forståelse med Frankrike og dermed bli trukket inn i den store krigen i vest? En slik inngripen måtte få skjebnesvangre følger for de allierte. Den makt­ balanse som var blitt skapt i og med seirene ved Ramillies og Torino ville kunne bli ødelagt på ny ved hjelp av de fryktede svenske våpnene. Marlborough tilla altså sitt besøk i Altranstadt stor betydning. Da han første gang fikk foretrede for den svenske kongen, utfoldet han også all sin berømte for­ bindtlighet. Han overbrakte først hilsener fra dronning Anna og forsikret at om hun ikke hadde vært en svak og skrøpelig kvinne, ville hun med glede selv ha underkastet seg alle besværlighetene ved den lange reisen for å få den fornøyelse å stifte bekjentskap med en monark som hele verden beundret. «Men i så henseende er jeg heldigere stilt,» fortsatte Marlborough. «Jeg bare ønsker at jeg kunne delta i noen felttog under Deres Majestets kom­ mando så jeg kunne få lære det jeg ennå ikke kan om krigskunsten.» Etter denne høviske opptakten begynte Marlborough å diskutere den alminnelige situasjon i Europa og talte de alliertes sak med begeistring og overbevisning. Kanskje betydde ikke hans utlegninger så meget for utformingen av den unge kongens planer. Men han hadde i hvert fall den tilfredsstillelsen å kunne konstatere at Karl 12. åpenbart ikke hadde noen franske sympatier. Og han la spesielt merke til — etter hva Sarah i sin alderdom skal ha fortalt — at kongens øyne skjøt lyn hver gang hans blikk falt på et kart over Russland, som lå på bordet foran ham, og når tsarens navn ble nevnt. «De to som der sto ansikt til ansikt med hverandre» sier Frans G. Bengtsson i sin skildring av dette berømte møtet — «var tidens to største krigere, den ene 57 år

FRA RAMILLIES TIL OUDENAARDE

75

gammel, den andre ennå ikke 25; den ene forutbestemt til å bli stående for etterverdenen som byggeren av et ver­ densrike, den andre til å gå over i historien omgitt av ruinene av sitt storrike; den ene med store seire som var vunnet mot de ypperste franske ressurser, den andre med en håndfull bedrifter mot pakk fra Europas utkanter. Likevel er det mulig at Marlboroughs grove smiger i grunnen ikke var så ubeføyet som taleren selv ma ha trodd: den hengslete, blåkledde unge mannen i langstøvler ville kanskje virkelig, når det kom til stykket, ha kunnet gi selveste Marlborough et og annet viktig vink når det gjaldt militære saker; og om skjebnen hadde latt dem møtes på en slagmark, er det ikke utrolig at den høyvelbårne hertugen ville ha fått oppleve overraskelser av en art som Villars og Vendome aldri oppnådde å skaffe ham.» Hvordan det nå enn forholdt seg med det, var det i hvert fall i en adskillig roligere sinnsstemning Marlborough igjen tok plass i reisevognen sin for å ta fatt på den lange hjemturen. Han hadde utvilsomt fått et fordelaktig inn­ trykk av den svenske kongen. Da han på hjemveien avla besøk hos den preussiske kongen, Fredrik 1., skrev han til Sarah at hvis han ble stilt overfor valget mellom å ha Fredrik eller Karl til venn, så valgte han «den yngre», dvs. Karl. Men det var tross alt med et sukk av lettelse han en stund senere mottok budskapet om at den svenske kongen hadde ordnet sitt mellomværende med keiseren i vennska­ pelighet og deretter hadde gitt seg ut på sin lange marsj innover de russiske steppene.

Året 1707 førte bare med seg motgang for de allierte — nederlag i Spania, tilbakeslag i Syd-Frankrike, skuffede forhåpninger ved Rhinen. Det var ikke videre morsomt for Marlborough å lese rapportene om hvor seierrikt franskmennene nå igjen gikk fram etter katastrofen i 1706. Også for året 1707 hadde hertugen hatt en stor plan ferdig. Det gjaldt på ny et angrep på Frankrike — denne gang både fra nord, hvor han selv skulle lede operasjonene fra Flandern, og fra syd, hvor prins Eugen skulle opptre

76

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

på valplassen. Meningen var at prinsen, understøttet av den engelske flåten, skulle angripe Toulon, den viktige franske flåtestasjonen ved Middelhavet. Eugen rykket også ut. Og Marlborough fulgte meldingene som innløp fra Syd-Frankrike med voldsom spenning. Han la stor vekt på denne operasjonen. Den ville kunne få avgjørende betydning, mente han. Falt Toulon i de alliertes hender, regnet hertugen med at franskmennene ikke lenger ville kunne bli stående i Spania, hvor de engelske troppene nettopp dette året hadde lidd et alvorlig nederlag. Men så kom det tunge budskapet: prins Eugen hadde riktignok nådd fram til Toulon og hadde også begynt en beleiring av byen, men hadde trukket seg tilbake igjen. For en gangs skyld hadde motet sviktet ham. Det lyktes ham ikke å få i stand et effektivt samarbeid med den engelske flåten. Derfor mente han det var klokest å slå retrett, gi opp spillet og avvente en gunstigere anledning til å få has på fienden. 1707 var et bortkastet år for de allierte — det var den bitre sannhet. Ekkoet av kritikken fra opposisjonen hjemme i England ringte ennå for ørene på Marlborough da han våren 1708 igjen dro i felten i Flandern, denne gang sammen med prins Eugen. Hertugen var nedtrykt og pessimistisk. Han var plaget av voldsom hodepine og feberanfall, som tok sterkt på kreftene hans. Men langt verre var den mur­ rende indre uro han følte, når tankene hans kretset om den aktuelle situasjon. Han visste at England trengte en ny seier, om ikke alle hans tidligere anstrengelser skulle vise seg å ha vært forgjeves. Og han visste også at han selv trengte en ny seier om ikke hans stilling hjemme skulle bli fullstendig underminert og hans mange og stadig mer pågående fiender skulle få overtaket. Men så kom befrielsen fra all denne uroen og engstel­ sen — slaget ved Oudenaarde den 11. juli 1708, hvor Marlborough beseiret sin tredje franske marskalk, Ven­ dome. Troppene hans var ekstra fulle av kamphumør før slaget. Nå ville de ha revansje for nederlagene de hadde lidd og enda en gang vise franskmennene hva de alliertes

FRA RAMILLIES TIL OUDENAARDE

77

Festmiddag hos den spanske ambassadør i Paris i 1707. Samtidig kobberstikk. Rundt bordet sitter bare damer, bortsett fra de åtte herrene i forgrunnen. De øvrige herrene står i grupper bak damene.

hær dugde til. «Bannende og syngende på et dusin for­ skjellige språk dro de fram i skyggen av poplene langs den støvete landeveien.» Og da de ble klar over at det gjaldt å nå fram til en bestemt stilling før den fiendtlige hæren,

78

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

strakte de ordentlig ut. «Det var ikke lenger en vanlig marsj, det var en springmarsj,» sa en av dem som var med. Rasende kastet det ene regimentet etter det andre seg inn i kampen etter som de nådde fram til slagmarken. Denne gangen var det særlig infanteriet som spilte en viktig rolle. Uimotståelig trengte det på. «Vi drev fienden fra grøftekant til grøftekant, fra busk til busk, fra hekk til hekk,» skrev et øyenvitne. Kampen pågikk ennå for fullt da det begynte å bli mørkt. Men nå ble de franske soldatene grepet av panikk. De som ikke greidde å flykte fra slagmarken, kastet våpnene og overga seg, og rundt omkring i mørket hørtes hjerteskjærende klageskrik fra de sårede. Til navnene Blenheim og Ramillies var det altså nå føyd enda et navn — Oudenaarde. «Ingen misunnelse, intet parti vil kunne skade en mann som har gått seierrik ut av tre slike slag,» skrev en av hertugens samtidige. Men Marlborough skulle snart få erfare at hvilke seire han enn vant, hadde likevel misunnelsen muligheter til å legge hindringer i veien for ham.

En ny plan ble lagt fram — de alliertes arméer skulle straks rykke inn i Frankrike, marsjere til Paris og diktere Ludvig 14. fredsvilkårene i selve Versailles. Alt i løpet av den første uken etter slaget ved Oudenaarde hadde denne planen dukket opp i Marlboroughs aldri hvilende hjerne. Og han fikk regjeringen i London til å gå med på den. Men den strandet på prins Eugens motstand. Prinsen mente at den var altfor dristig. I stedet ble det bestemt at man skulle gå til en beleiring av Lille. Og med erobringen av denne viktige stillingen — midtpunktet i fransk Flan­ dern og nest etter Paris Frankrikes største by — ble felttoget i 1708 avsluttet.

«I vår alder kan vi ikke lenger håpe på at lykken skal være oss huld,» hadde Ludvig 14. sagt til marskalk Villeroi. Solen i Versailles maktet ikke lenger å trenge gjennom skydekket. I tre slag, de største og viktigste i hele hans regjeringstid, var hans arméer blitt beseiret. Det var forbi

FRA RAMILLIES TIL OUDENAARDE

79

Slaget ved Oudenaarde 11. juli 1708. Gobelin i Blenheim Castle. 1 forgrunnen John Churchill, hertug av Marlborough, og hans stab.

med Solkongens tidligere stolthet og glede over å inspisere sine tropper, og forbi med den tiden da hele Europa betraktet disse troppene som uovervinnelige. Ludvig 14. var blitt gammel og trett. Det eneste han nå så fram til, var å få fred. Han innså at det øyeblikk da han måtte erkjenne sitt endelige nederlag var meget nær. Ludvig 14. var rede til å kapitulere. Nederlaget ved Oudenaarde og tapet av Lille hadde vært harde slag. Men enda forferdeligere følger fikk kanskje den naturkatastrofen som hjemsøkte Frankrike og store deler av det øvrige Vest-Europa vinteren 1708—09. En kulde så sterk at ingen kunne huske noe lignende slo

80

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

sine klør i landet og brakte menneskene til fortvilelse. I mange år etterpå snakket folk om hvordan Rhone, en av Europas strideste elver, ja, selv kanalene i Venezia frøs til. Virkningene av denne kuldebølgen var forferdelige. Vintersæden ble ødelagt, folk og fe bukket under, og landeveiene var fulle av sultende mennesker som dro landet rundt og stjal og plyndret for å holde seg i live. Dette ble for meget for Ludvig. Nå hadde han ikke krefter til å fortsette lenger. Han sendte sin utenriks­ minister, Jean Baptiste Colbert, marquis de Torcy, til Haag for å forhandle — eller kanskje rettere sagt be — om fred. De forhandlingene som nå ble innledet, strakte seg over adskillige måneder. De allierte stilte uhørt harde krav — så harde at Ludvig 14. brast i gråt i nærvær av alle sine ministre første gang han fikk høre dem. Men han avbrøt ikke forhandlingene — så vanskelig var hans stilling og så fortvilet var han at han likevel påla sine representanter å fortsette konferansene i Haag. I mai 1709 presenterte de allierte de «preliminærartikler», hvor de hadde sammenfattet sine krav: hele det spanske rike — bortsett fra visse områder som England og Neder­ land skulle få — skulle overdras til den østerrikske tronpretendenten, erkehertug Karl. Filip 5. skulle med andre ord sjaltes fullstendig ut. Til Nederland skulle Ludvig avstå Lille og flere andre områder i De spanske Neder­ land. Videre måtte han gi fra seg Strasbourg og avstå Newfoundland til England. Dessuten bestemte artiklene at dersom det spanske rike ikke var overgitt til Karl innen to måneder, skulle Frankrike sammen med de allierte ta skritt til å få satt bestemmelsene i verk. Det var med disse artiklene i lommen Torcy tok fatt på hjemreisen. På veien oppsøkte han marskalk Villars, som ennå ikke var blitt beseiret av de allierte i noe slag. Villars for opp da han fikk høre fredsbetingelsene, og han bønn­ falt Torcy om ikke å anta dem. «Hils Hans Majestet og si at han kan stole på arméen,» lød det budskapet utenriks­ ministeren fikk med seg. Og så trådte da Torcy fram for kongen og den franske

FRA RAMILLIES TIL OUDENAARDE

81

Dette kobberstikket fra 1709 forsøker å drive propaganda for kopp­ skatten, som ble innført i 1695. Denne skatten — hvis navn kommer av det tyske Kopf (hode) — var særlig urettferdig, idet den ble pålagt alle personer med samme beløp. Bildet skal gi inntrykk av hvordan folk trenger på for å få betalt denne «populære» skatten.

regjering. Diskusjonen begynte. Det var et dypt alvorlig øyeblikk. Betingelsene for den freden man tilbød dem, var i sannhet forferdelige. Å skrive under på dem ville inne­ bære en ydmykelse av verste sort. Men alle de tilstedevæ­ rende visste at folket trengte fred. Og det var noe de ikke lenger våget å sette seg ut over. Forskjellige argumenter ble fremført — både for og imot en kapitulasjon. Men så grep dauphinen plutselig ordet. Han var i alminnelighet en meget stillfarende mann. Men denne gangen kunne han ikke lenger legge bånd på sin vrede. Han erklærte at han var absolutt imot en antagelse av fredsvilkårene og

82

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

fremholdt det skammelige i at Frankrikes konge faktisk skulle hjelpe til med å jage hans, dauphinens, sønn bort fra den spanske trone. Han kom med harde ord mot sin far, ord hvis make ingen noen gang før hadde ført i Ludvig 14.s ministerråd. Og de øvrige herrene minnet han om at en dag var det han som skulle bli Frankrikes konge. Da, om ikke før, skulle de få stå til ansvar for hva de nå gjorde. Deretter forlot han møtet. Diskusjonen fortsatte. Men det varte ikke lenge før Torcy kunne oppsøke dauphinen og meddele ham at man hadde besluttet å avslå fredsvilkårene. Enda en gang skulle Frankrike sette sin lit til våpnene. For de alliertes statsmenn kom meddelelsen om det franske avslaget som en fullstendig og ikke udelt behagelig overraskelse. De hadde vært overbevist om at Ludvig var nødt til å bøye seg. Ja, så sikker i sin sak hadde f. eks Marlborough vært, at han allerede hadde gjort forbere­ delser til å få troppene transportert hjem. Men nå fikk han annet å tenke på. På denne måten strandet forsøkene på å skape fred, den freden som ville ha gjort den store krigen fire år kortere og likevel ha gitt de allierte en meget betydelig gevinst. Ludvig hadde nemlig opprinnelig vært villig til å gå med på de aller fleste av kravene. Men å hjelpe til med å fordrive sin sønnesønn fra Spania, kunne han ikke. Det var England eller rettere sagt et av de to store partiene i England — nemlig whiggene som da satt med makten — som hadde ansvaret for at forhandlingene mislyktes. Den engelske regjering hadde fått sine allierte til å gi sitt samtykke til «preliminærartiklene». Whigpartiet hadde alt på et tidlig stadium gitt parolen: «Ingen fred uten Spania», og den parolen hadde det siden holdt fast ved. Helt siden pakten med Portugal hadde engelske tropper kjempet i Spania — med svært lite hell. Krigslyk­ ken hadde riktignok vekslet. Men vanskelighetene hadde vært så store at den engelske regjering nå i 1709 burde ha forstått at spillet var tapt på Pyreneerhalvøya. Det eneste de allierte hadde oppnådd i Spania var å vekke den spanske nasjonalismen til live og få spanjerne til å slutte

FRA RAMILLIES TIL OUDENAARDE

83

Fire generasjoner på ett brett. Maleri av Nicolas de Largilliére fra omkr. 1710. Til venstre står Madame de Maintenon; Ludvig 14. selv sitter i midten. Mellom dem «Le grand Dauphin», Ludvig 14.s sønn, som også het Ludvig. Lengst til høyre Ludvig, hertug av Burgund, Ludvig 14.s sønnensønn. Og endelig Ludvig 14.s sønnesønns sønn, som oldefaren strekker hånden ut mot. Han ble født i 1710 og mistet i løpet av sine første leveår først bestefaren, «Le grand Dauphin», som døde i 1711, så faren, hertugen av Burgund, som døde i 1712, og endelig oldefaren, Ludvig 14., i 1715. Deretter ble han selv konge, fem år gammel, som Ludvig 15.

opp om Filip 5. Slik begivenhetene hadde utviklet seg, ville de aldri gå med på å utlevere Filip, som de betraktet som sin rettmessige konge. Og Filip, som for lengst hadde forsonet seg med sin tilværelse i Madrid, ville heller aldri finne seg i å bli tvunget til å svikte spanjerne, ikke engang om hans bestefar befalte ham å forlate landet. Dette visste Ludvig 14. Og i fredens interesse hadde han derfor forsøkt å få de allierte til å slå av på sine spanske krav. Men ingen hadde hørt på ham. Den engelske regjering gjorde seg uten tvil skyldig i et alvorlig misgrep da den krevde at hele den spanske arven skulle tilfalle Østerrike. Det var et program som gikk langt ut over de opprinnelige krigsmålene slik som Vilhelm 3. hadde fastlagt dem. Det var dessuten et program som var

84

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

blitt ugjennomførlig på grunn av omstendighetene. Og takket være det kravet gikk Europa glipp av den freden som trengtes så inderlig vel og som alle lengtet så sårt etter. Hertugen av Marlborough hadde ikke gjort noe for å få sin regjering til å slå av på kravene. Marlborough var en stor kriger. Han tapte aldri et slag, og han måtte aldri avbryte en beleiring som han vel hadde satt i gang. Han var også en stor diplomat. At han maktet å holde den store koalisjonen sammen et helt ti-år til ende, må betegnes som en lysende prestasjon. Det hersker heller ingen tvil om at det var han som vant krigen for sitt land. Men freden forsto han ikke å vinne.

DET FORENTE KONGEDØMME STORBRITANNIA Vi må nå vende blikket bort fra slagmarkene og forhandlingssalene på kontinentet og i stedet rette vår opp­ merksomhet mot «landet med de brune hedene og de myrlendte skogene», Skottland, som i en periode av dron­ ning Annas regjeringstid sto i forgrunnen for de engelske politikernes interesse. Våre dagers engelskmenn har som bekjent en stor forkjærlighet for Skottland. De elsker de gamle sagnene og eventyrene derfra, og de beundrer skottenes seige energi og pågangsmot. De skotske høylandene, som før var et tilholdssted for stivnakkete og opprørske klanhøvdinger, er nå et yndet tilfluktssted for ferierende engelskmenn, som har lært å bli glad i den romantiske og ville naturen i disse traktene. Skottene på sin side inntar en meget fremtredende stilling i britisk liv og har lenge spilt en ledende rolle så vel på det politiske som på det økono­ miske og kulturelle område. Mange av de store imperiebyggerne stammer fra Skottland, og det er utallige skotter som takket være sin driftighet, sin utholdenhet og sin beryktede sparsommelighet har gjort strålende karriere i ministeriene i London, i parlamentet, på en aller annen

DET FORENTE KONGEDØMME STORBRITANNIA

r

85

i^ww-sr «a». *Mr&.

LOM» 5VWtrt.Uv«.K*«H 4

Fremskrittene innen vitenskap på 1700-tallet gjenspeilte seg også i forretningslivet. Samtidig reklametrykk for en optisk butikk i Liverpool.

utpost i imperiet eller — og kanskje først og fremst — i forretningsverdenen i London City. Det var annerledes på dronning Annas tid. Da fantes det ennå ingen forståelse og enda mindre noen kjærlighet mellom de to folkene. Det gamle hatet som var betinget av den historiske utvikling, satte sitt preg på forholdet. Det var uhyre liten kontakt, og et rent særsyn at en engelskmann bega seg over grensen til Skottland. For de fleste mennesker i England var skottene et folk som hyllet jakobittiske idéer og presbyterianske læresetninger — dvs. nettopp de tingene som den tids England fryktet og avskydde mer enn noe annet. Skottene på sin side hadde i lange tider hatt et stille håp om en gang å få tatt en blodig hevn for all den innbilte og virkelige urett engelsk­ mennene hadde gjort mot dem. Det var i denne bitre og hatske atmosfæren Godolphin og hans kolleger i dronning Annas regjeringstid tok fatt på å skape et sunnere forhold mellom de to folkene. Helt siden Jakob l.s dager hadde England og Skottland hatt

86

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

felles regent. Men ellers hadde de sine egne statsinstitu­ sjoner. Hvert av landene hadde f. eks. sitt eget parlament. Å få disse parlamentene slått sammen til ett — altså skape en felles folkerepresentasjon — og på den måten skape en virkelig union, var det målet de engelske politi­ kerne nå først og fremst konsentrerte seg om. Dronning Annas tid var full av store og viktige begiven­ heter og resultatene var strålende. England knekket Ludvig 14.s overmakt, gjenopprettet maktbalansen i Europa og trygget nasjonenes frihet. Det viste at når det gjaldt kraftutfoldelse, kunne et land med en fri statsforfatning fullt ut måle seg med, ja, overtreffe en stat som var styrt av en enevoldshersker. England ble den ledende stat i verden. Det fikk herredømmet på havet. Det ga sitt kolonirike de muligheter som trengtes for at det skulle utvikle seg til et verdensomspennende imperium. Men det viktigste av alt det som hendte i «den gode dronning Annas» regjeringstid, var likevel på sett og vis unionen mellom England og Skottland. Gjennom den skaptes den faste kjernen i det verdensriket engelskmennene var i ferd med å bygge opp. Gjennom den ble de to folkenes krefter slått sammen til gjensidig fordel. Skottland, som tidligere ikke hadde hatt adgang til de engelske koloniene og ikke hadde hatt noen del i den engelske handelen, fikk nå, takket være unionen, anledning til å nyte godt av de strålende muligheter som engelskmennenes foretagsomhet hadde åpnet. Og engelskmennene på sin side fikk en uvurderlig støtte i det skotske folket. Først da «det forente kongedømmet Storbritannia» var et faktum, var det skapt en virkelig solid grunnvoll for et britisk verdensrike. Denne foreningen mellom de to folkene, som det lyktes Godolphin og hans medhjelpere å gjennomføre, kom imidlertid ikke i stand uten alvorlige rivninger. Skottland måtte først overvinne sin hårdnakkede stolthet og engelsk­ mennene sin sneversynte forakt innen den kunne full­ byrdes. Det var bare den ubønnhørlige nødvendighet som førte de to folkene sammen. Skottland var fattig. Det hadde sterkt behov for å få adgang til engelsk kapital og engelske markeder. Og England trengte skottenes hjelp til

DET FORENTE KONGEDØMME STORBRITANNIA

87

å fullføre krigen mot Frankrike. Forbindelsen mellom de to landene var et rent fornuftekteskap. Men det utviklet seg til å bli et meget lykkelig og varig forhold, som er blitt til stor velsignelse for begge kontrahentene. Da forhandlingene om en forening mellom de to folkene vel var kommet i gang, ble de gamle sårene snart revet opp igjen. De engelskfiendtlige følelsene blusset opp pa ny i Skottland; og i England begynte man igjen å ergre seg over den skotske presbyterianismen. Den skotske opposi­ sjonen, som forsto at den hadde gode kort på hånden som følge av de vanskelighetene den store krigen på kontinentet skaffet England på halsen, satte seg på sin høye hest. Og i 1703 fikk den drevet igjennom en lov som kaltes «Act of Security» — «Sikkerhetsloven». Ifølge den skulle det skotske parlament etter dronning Annas død utpeke en tronfølger, som skulle være protestant og tilhøre det kongelige hus, men ikke være identisk med en person som ble utpekt i England — så fremt ikke den engelske regjering innen den tid hadde gått med på visse krav, blant annet rett for skotske kjøpmenn til fritt å drive sin handel i hele det engelske rike. Denne loven forferdet de engelske ministrene. Deres høyeste ønske var å få skottene til å anerkjenne den hannoveranske suksesjon i overensstemmelse med «Act of Settlement» av 1701 (side 24). Det håpet måtte de oppgi hvis Sikkerhetsloven ble satt ut i livet, og da ville faktisk også den personalunion som hadde bestått mellom England og Skottland siden 1603 bli opphevet. Situasjonen var imidlertid slik at dronning Anna mente hun var nødt til å bøye seg for skottenes krav. Med tungt hjerte undertegnet hun Sikkerhetsloven i 1704. Da hun gjorde det, visste hun riktignok ennå ikke at hennes tropper alt hadde vunnet seieren ved Blenheim, noe som i høy grad styrket hennes stilling, ikke minst like overfor Skottland. Hvis meldingen om Marlboroughs triumf hadde nådd henne bare et par dager tidligere enn den gjorde, ville hun sikkert aldri ha godkjent den skotske sikkerhetsloven. Der satt hun imidlertid nå med denne loven, som ikke

88

DEN SPANSKE ARVEFØLGEKRIG

bare ville ødelegge alle planer om en mer intim forbin­ delse mellom de to landene, men også skjære over de båndene som alt fantes. England måtte, som Trevelyan har fremholdt, velge mellom å leve i stadig fiendskap med et nyopprettet selvstendig kongerike i nord eller å slippe skottene inn på sine handelsmarkeder. I denne penible situasjon gjorde den engelske regjering et listig mottrekk. I mars 1705 fikk den drevet igjennom en lov i parlamentet som ga Skottland valget mellom enten å forhandle om en unionstraktat eller å anerkjenne den hannoveranske suksesjon uten at forholdet mellom de to folkene skulle forandres på noe vis. Hvis det fortsatte å ture fram med sine planer om å sprenge personalunionen mellom de to landene, ville England etter en viss tid gå til represalier. Blant annet ville alle skotter i England da bli behandlet som om de var utenlandske undersåtter. Og både i England og Irland ville det bli utstedt innførsels­ forbud mot de viktigste skotske produktene, som tekstilvarer, kull og kveg. Denne loven vakte en storm av forbitrelse i Skottland. Men ikke desto mindre fikk nå en mer moderat retning overtaket igjen; og skottene bestemte seg for å oppta forhandlinger. «Nå skal vi ikke lenger være skotter og engelskmenn, men briter,» het det på visse hold. I april 1706 trådte den kommisjon sammen, som hadde fått i oppdrag å utarbeide et unionsforslag. I Skottland var motstandsviljen stadig meget sterk. Hatet mot engelsk­ mennene levde videre i folket med uforminsket styrke. Daniel Defoe, som på denne tid oppholdt seg i Glasgow og Edinburgh som hemmelig agent for den engelske regje­ ring, fortalte bl. a. at når han gikk på gaten i disse skotske byene, hendte det ofte at folk ropte ting som: «Ingen union!» eller «Du din engelske hund!» etter ham. Unionskomitéens arbeid skred imidlertid raskt fram. Alt etter en ukes forløp kunne den legge fram det berømte forslaget hvor det heter: «De to kongerikene England og Skottland skal for alltid forenes til ett kongerike under navnet Storbritannia. Det forente kongedømme Storbritannia skal representeres av ett og samme parlament, og tronføl-

DET FORENTE KONGEDØMME STORBRITANNIA

DAWKSi

89

New-Letter.

CYT cp @7 ^OTICLOTL faft ni fit we rertivc,' an ffollan: fficil, with fome of tkefe particulars fdlonnny. femberq, tfuL. il. jFhe 3daJJa Gapiqi, freafurer (Jeneral to tfie Qrant åeiynior,

arnve: at QammicJt j'1 the 6ifi. tnjtant, am