Afrika: I det 20. århundre [2] 8252512062 [PDF]

Zitiervorschau

Jarle Simensen

AFRIKA 2 i det 20. århundre

DEN NORSKE BOKKLUBBEN

IMB Rana Depotbiblioteket

© J. W. Cappelens Forlag a-s 1987 Billedredaktør Anders Røhr

Satt hos Aktietrykkeriet i Trondhjem og trykt i Centraltrykkeriet Østerås A.s 1987 Omslag og bind ved Bjørn Roggenbihl

ISBN 82-525-1206-2 (bd. 28) ISBN 82-525-1 175-9 (komplett)

Forord

Arbeidet med denne Afrika-historien begynte som en revisjon av tilleggsbindet om Afrika i Grimberg-serien. utgitt i 1970. Men det ble fort klart at en revisjon ikke var nok, det trengtes en helt ny fremstilling. Det eneste som er tatt med fra den gamle, er noen avsnitt i de to kapitlene om Nord-Afrika og Sudan-området i første del, samt enkelte sitat og tallopplysninger i andre kapitler. Én grunn til at det trengs en ny fremstilling, er økende kunnskaper. Utviklingen i Afrika-studiene siden slutten av 1960-tallet har vært eksplosiv. Bare på årskongressen til den amerikanske afrikanistforeningen i 1981 ble det lagt fram ca. 500 rapporter om arbeider som var i gang. Forskningsutviklingen avspeiler dessuten at det til dels er nye temaer som nå fanger interessen. Min Afrika-historie fra 1970 la særlig vekt på politisk historie: riksdannelser i tidligere tider, motstand mot kolonierobringen, nasjonal­ isme og statsbygging etter uavhengigheten. De politiske ledersjikt kom dermed i forgrunnen. Afrikansk økonomisk historie var i 1970 ennå bare i sin spede begynnelse; det første spesialtidsskrift på dette feltet startet i 1976. I dag har vi ganske andre kunnskaper om den økono­ miske og sosiale historie, særlig for de siste 100-150 år. Det er derfor mulig å forskyve oppmerksomheten noe mer over til brede befolkningslag. Samspillet mellom mennes­ ker og miljø (økologi), sykdomshistorie, befolkningsutvik­ ling (demografi), familieforhold og kvinnehistorie er også temaer som er kommet sterkere fram i nyere historisk og antropologisk forskning. Vi vet dessuten langt mer om hvordan menneskene gjennom religion og ideologi under skiftende samfunnsformer har forsøkt å finne mening i sin tilværelse. Alt dette avspeiler seg i den foreliggende fremstilling. Men i historien om det førkoloniale Afrika

må vi fortsatt for det meste konsentrere oss om bosettingshistorie, riksdannelser, handel og hovedlinjer i kultur­ utviklingen, ettersom det er slike temaer de sparsomme kildene særlig belyser. Det uavhengige Afrika må naturligvis få en langt bre­ dere behandling i dag enn i 1968-69, da den første fase i avkoloniseringen bare såvidt var avsluttet. Fremstillingen fra 1970 var preget av den optimisme som fulgte i avkoloniseringens kjølvann. Til en viss grad var det tale om en nasjonalistisk historieskriving. I dag er historikerens hold­ ning preget av den krise de uavhengige statene befinner seg i, både med hensyn til stabilitet, vekst og fordeling. Spørsmålet om årsakene til denne krisen blir viktig i en historisk fremstilling. Sammenlignet med 1970-utgaven er de foreliggende bindene trolig preget av en kjøligere ana­ lytisk tone i behandlingen av både det uavhengige Afrika og kolonitiden. Økende kunnskaper og endrede samtidsholdninger har etter slutten av 1960-tallet ført nye helhetsoppfatninger inn i afrikansk historieskrivning. Vi har fått klarere blikk for Afrikas plassering som periferi i et verdenssystem med sentrum i de vestlige industriland. Afrikas økende tilknyt­ ning til verdensmarkedet er en hovedlinje i den nye frem­ stillingen. Indre klasseutvikling som en virkning av penge­ økonomi og eksporthandel blir en annen hovedlinje. En tredje er statsmaktens rolle som et instrument for de ledende samfunnssjikt. Som forklaring på afrikansk teknologisk tilbakeliggenhet, både før kolonistyret og i vår samtid, legger denne oversiktshistorien mer vekt på indre afrikanske forhold enn på ytre innflytelse. Om slike helhetsoppfatninger står det strid, og det har det siste tiåret blitt ført en heftig teore­ tisk debatt om tolkningen av moderne afrikansk historie. Teoretisk debatt av denne type er ikke utførlig referert og drøftet her. I stedet vises det til lett tilgjengelige forskningsoversikter, egne og andres, i bibliografien bak i boka. Større teoretisk klarhet har gjort det lettere å gi en mer systematisk fremstilling av de siste hundre års historie enn det var mulig å gjøre i 1970-utgaven. Men siktemålet

har fortsatt vært å gi fremstillingen en slik form at den kan være lett tilgjengelig for enhver interessert leser, A skrive en oversikt over et kontinents historie kan synes som en umulig oppgave. Forfatteren føler seg til tider som skotten som skulle male brua over Forth of Firth. Hver gang han var ferdig, begynte det å flasse av i den enden han hadde begynt. Et problem for seg er tidsgapet — på et års tid eller mer — fra manuskriptet avsluttes til boka foreligger i trykk. Litteraturmengden er i dag overvel­ dende. Bibliografier fra 1970-tallet viser 4473 bøker og artikler om Afrikas minste land, Gambia, og 2781 om Ashanti, det største kongedømmet i Ghana. Andres oversiktsfremstillinger kan være til hjelp, de viktigste i denne forbindelse er nevnt i bibliografien bak i boka. Men til sjuende og sist er det bare ut fra visse personlige helhets­ oppfatninger om historie og samtidsforhold at det blir mulig å gjøre et utvalg og lage en ordnet fremstilling. En oversiktshistorie av denne typen kan aldri være fullsten­ dig, den må skrives ut fra et bestemt utsiktspunkt og per­ spektiv. Andre, med ulike oppfatninger og interesser, vil alltid savne visse temaer og være uenig i visse synspunk­ ter. En oversiktsfremstilling må av natur invitere til ut­ fylling og kritikk ut fra forskjellige perspektiv. Bare gjennom en slik prosess blir det mulig å bygge opp almene oppfatninger om fortiden på en bevisst, balansert og kri­ tisk måte. En særlig begrensning i det følgende er at Nord-Afrikas historie bare er summarisk behandlet. Første del av denne fremstillingen, den førkoloniale periode, ble skrevet våren 1980 i Trondheim. Resten ble skrevet våren 1982 under et forskningsopphold ved Uni­ versity of Wisconsin, Madison. Jeg skylder et gjestfritt his­ torisk institutt og et fremragende bibliotek i Madison takk for gode arbeidsbetingelser. To kolleger, Sean O’Fahey og Finn Fuglestad, har vært så vennlige å lese gjennom kapit­ lene om den før-koloniale perioden, og Tore Linné Eriksen har lest kapitlene om avkolonisering og uavhengighet. Sven Rubenson, Lund, har korrigert avsnittene om Etio­ pia. De har rettet faktiske feil og kommet med forslag til forbedringer, og jeg er dem alle stor takk skyldig. Men o

først og fremst skylder jeg min kone, Aud Marit, takk for at hun for en stor del fritok meg for familieforpliktelser under oppholdet i Madison, slik at det ble mulig å forsere arbeidet. NORAD skal ha takk for trykmngsstøtte til den første utgaven av boka i 1983. I den foreliggende utgaven, utgitt av Den norske Bok­ klubben, er fremstillingen delt i to bind, og forsynt med et rikholdig billedmateriale. Det første bindet tar stort sett for seg det førkoloniale Afrika. Neste bind, Afrika 2, som hermed foreligger, tar opp den europeiske erobringen, koloniperioden og uavhengigheten. Historien føres her fram til 1980-årene. Bortsett fra faktiske korrigeringer og en del tillegg om sultproblemet og den seneste utviklingen i det sørlige Afrika, er fremstillingen i bokklubbutgaven for øvrig ikke endret i forhold til utgaven fra 1983.

Jarle Simensen

Innhold

TILBAKELIGGENHET I DET FØRKOLONIALE AFRIKA .................................... 15 Europeisk erobring: forutsetninger ............................. 25 Europeisk erobring: motiv .......................................... 31 Afrikansk samarbeid ................................................... 36 Afrikansk motstand..................................................... 41 Opprør................................................................. 48 Boerkrigen i Sør-Afrika............................................... 52 Kolonistyrets form: sentraladministrasjonen ............ 57 Lokaladministrasjonen: «føydalismens fall» ............. 60

ØKONOMISK UTVIKLING..................................... Innledning ................................................................... Naturkatastrofer og sykdommer ................................. Fred, transport og handel............................................ Afrikansk bondeproduksjon........................................ Tvangsmakt og plantasjeproduksjon ......................... Settlerjordbruk og afrikanske bønder ........................ Gruvedrift i det sørlige Afrika .................................... Industri ........................................................................ «Utviklingspolitikk» etter 1945 .................................

67 67 68 72 79 86 90 97 106 111

SOSIAL, KULTURELL OG RELIGIØS ENDRING ............................................................ 114 Folkeflyttinger.............................................................. 114 Landsbysamfunn i endring .......................................... 115 Byutvikling................................................................... 122 Sosiale grupper og foreningsliv .................................... 126

10 Nye forhold mellom kjønn og generasjoner...... ......... Afrikansk religionsendring.......................................... Kristen misjon ............................................................ Uavhengige kristne afrikanske sekter og kirker......... Islam ........................................................................... Skoleutbygging ............................................................ Ideologier .....................................................................

131 133 136 143 152 154 158

NASJONALISME OG AVKOLONISERING .......... Sosiale forutsetninger.......................................... Politiske forutsetninger............................................... Kolonimaktenes politikk ............................................ Britisk avkolonisering ................................................. Fransk, belgisk og portugisisk avkolonisering ........... Konklusjon................................................................. -•

164 164 173 183 185 189 194

UAVHENGIGHET: POLITIKK ............................... Politisk ensretting .......... Etnisk splittelse ........................................................... Administrasjon og korrupsjon .................................... Militærregimer ............................................................ Etiopia..........................................................................

197 197 201 206 210 216

UAVHENGIGHET: ØKONOMISK OG SOSIAL UTVIKLING ....................................................... 219 Fremgang og tilbakeslag.............................................. 219 Industriutbygging og klasseinteresser ........................ 225 Handel og klasseinteresser .......................................... 228 Jordbruk og klasseinteresser ....................................... 230 Internasjonal bakgrunn ............................................... 238 Arbeidere og bybefolkningen ................................. 240 Bønder og landsbygdopprør........................................ 243 Kvinner i det uavhengige Afrika................................. 248 Ideologi og litteratur ................................................... 252 Religion og «mentalitet»............................................. 256

DET SØRLIGE AFRIKA OG AFRIKAS INTERNASJONALE POLITIKK ...................... 263 Avkolonisering i portugisisk Afrika og Zimbabwe .... 263

11

Sør-Afrika ................................................................... 268 Afrika i internasjonal politikk .................................... 293

Avslutning................................................................... 302

318

Litteratur..........................................................

KART Afrika i 1891 ............................................................ Afrika i 1914 ............................................................ Jernbaner i Afrika, 1960 .......................................... Kristen misjon i Afrika ............................................ Afrika 1939-1969 .....................................................

26 27 76 1 37 165

Bordeaux

ROMANIA

M -^BULGARIA PORTUGAL^

MADRID

LISBOA

5',/A

Corsicå/ v RO rdinia

> S P A N I A

TY

D ALGER

Gibraltar fBr.V» Tang

RABAT Casablanca

Madeira, e (Port.)

(Jp^taÆinel TL^JIS

Fez

4p

Marrakech ladirZ4165-

échar

Touggourt

• El Goléa

o Las Papis o* & .. Kanariøyene /T □ AWTMTindouf

Ghadames

A L G E R I E

(sP.) JZ*

/

A

V

KYPR-

T

E

Aleksandrr

enghazi Sider • Zelten

KAIRt Fayurr EGYPT

Assii

FEZZAN ® Murzuk

> Ghat

Ahaggar

Villa Ci^neros | f Fort Gouraud \

/

Kreta

LIBYA

/

Am Salah

VESTSAHARA

o

____

IA* H Gabes TRIPOLI Syrtebukta

ITU

El Giof

3000

A

H

Si

Nouadhibou

Tibesti 3415

MAURETANIA NOUAKCHOTT

1800

Saint Loui

SUDA NIGER

KAR SEtjEGAL

MAKO7

GUINEA; BISSAU

Omd

KHAF

NIAMEY_

ØVRE \ VOLTA

GAMBI.

TCHAD ^Tchadsjøen ^Nyala

aj dug u r

S o koto K «ts Kano

El Obeic

NDJAMENA \

CONAKRY _

SIERRA.

FREET0WN^pne7 MONROVIA

\ELFEN­ BENS­

Ko (Fa

GERIA

KYSTEN /^Kum \Akokoas

& P o'

LIBERl

DEN RALAFRIKANSKE \ REPUBLIKK

IAFRA Enugu

Wa

NGUI

'Port H Macias Nguemao (Ekv. Guinea) Principe /pnrf'O EKVATORIAL G II I N F Å R 1/KT A 1 ' GUINEA- — GU/NtAdUKIA SAOoTOMÉ ^LIBREVILLE

Ekvator

(Ekv.-Guine

Ue e Albertsi

Kisang Stanleyvi Mbandaka

0

Pagalu 0 Lamba)*5ne^ ast Port Efizabe

11,1 3,4 0,4 0,2 0,4 0,2 11,3 0,1 3,6 2,9 1,0 0,1 5,3 0,7 0,2 2,4 3,1 0,7 0,2 0,7 11,5 1,7 0,8 0,6 8,4 0,4 3,6 0,9 0,6 28,8 0,4 2,0 0,5 0,6 0,3 2,8 0,2 29,2 3,1 0,5 0,6 4,4 3,4 5,5 2,7 3,2 0,6

790 690 145 300 105 1750 325 250 605 105 2400 210 480 135 420 395 255 570 215 450 5400 195 175 115 605 345 480 1135 130 425 100 370 235 210 105 150 560 1920 185 130 290 1000 250 245 330 565 100

Skole­ prosent1)

Uavhengighetsår

Befolkning 1975 (mill.)

16,8 5,9 3,1 0,7 3,8 0,2 37,3 0,3 6,2 28,0 0,5 0,5 9,9 5,5 0,5 6,4 13,4 1,4 1,2 1,7 2,4 8,7 5,0 5,7 17,3 1,3 8,7 0,8 4,6 80,0 4,2 4,2 1,8 2,8 3,2 17,8 0,5 24,5 15,2 4,0 2,2 5,7 11,6 24,9 4,9 6,3 5,9

Nasj.prod. pr. pers. ($), 1980

ALGERIE** ANGOLA** BENIN BOTSWANA BURUNDI*** DJIBOUTI** EGYPT EKVAT.-GUINEA ELFENBNSKYSTEN** ETIOPIA*** GABON** GAMBIA GHANA GUINEA GUINEA-BISSAU KAMERUN KENYA KONGO LESOTHO LIBERIA LIBYA** MADAGASKAR MALAWI MALI*** MAROKKO** MAURETANIA MOCAMBIQE NAMIBIA** NIGER*** NIGERIA RWANDA*** SENEGAL SENTRALAFR. REP. SIERRA LEONE SOMALIA*** SUDAN*** SWAZILAND** SØR-AFRIKAREP.** TANZANIA TCHAD*** TOGO TUNISIA** UGANDA ZAIRE ZAMBIA ZIMBABWE ØVRE VOLTA

Br. nasj.produkt. S. 1975

JZANiA

STATER

G

V H 60- 8- 1 85-12- 0,5 50- 5- 1 80-15- 1 30- 2- 0,1 2) 70-40- 12 a-20- 0,0 a-20- 2 25- 8- 0,5 a-30- 3 40-15- 0,5 60-12- 1 35-10- 1 75- 9- 0,5 a-15- 1,5 85-15- 2 a-60- 5 a-15- 1 70-20- 2 a-50- 10 a-12- 1,5 60- 5- 1,5 30- 4- 0,3 65-20- 3 20- 5- 0,5 75-10- 0,5 2) 20- 2- 0,3 60- 8- 1 70- 260-1585- 940-1030-1050-10a-35a-4055- 530- 2a-12a-3055- 4— a-15a-15a- 920- 1-

0,5 1 1 1 0,5 2 1 6 0,5 0,1 1 4 0,7 1 2 2 0,3

1960 1975 1960 1966 1962 1977 1922 1968 1960 — 1960 1965 1957 1958 1973 1960 1963 1960 1966 — 1951 1960 1964 1960 1956 1960 1975

1960 1960 1962 1960 1960 1961 1960 1956 1968 1910 1961 1960 1960 1956 1962 1960 1964 1965* 1960

Kilde: C. Legum (red.): Africa in the 1980s, New York 1979.

1) Skoleprosent = antall elever i grunnskoler (G), videregående skoler (V) og høyskoler (H) i prosent av det totale antall barn og ungdom i de samme årsklasser, a = allmenn skoleplikt. Opplysninger ikke tilgjengelige. ** Rikeste land. Fattigste land.

Tilbakeliggenhet i det førkoloniale Afrika

Til tross for den utviklingen som er beskrevet i forrige bind, var det et faktum at europeiske oppdagere, misjo­ nærer og erobrere på slutten av 1800-tallet oppfattet Afrika som et spesielt «primitivt» og «barbarisk» konti­ nent. Unntaket var Nord-Afrika (og kanskje de islamske sudanrikene sør for Sahara), som hørte til den kulturelle sambandssone som strakte seg gjennom Midtøsten og inn i det sørøstlige Asia. Det var også en realitet at Afrika sør for Sahara sto på et spesielt lavt teknologisk nivå. I jord­ bruket var hakken det viktigste redskap og plogen ukjent sør for Etiopia. Hjul og dermed vogntransport var ikke i bruk. Uten hjulet kunne ikke bøndene nyttiggjøre seg vind eller vannkraft, for eksempel til drift av kornmøller. Kornet ble malt for hånd i mortere. Uten hjulet var det heller ikke mulig å lage vanningsanlegg der vannet løftes opp fra ett nivå til et annet i et kanalsystem. Enklere tek­ nikker for vannoppsamling - dammer, sisterner og grøfter - var kjent, men ikke gode nok til å utnytte de vannkilder som tross alt finnes, selv i de tørre savannestrøkene. Med unntak av intensiv åker- og hagedrift i de tettere befolkede områdene i Sudan-området har jordbruket på savannen vært preget av ekstensiv drift, med svibrenning og skiftejordbruk. Gjødsling og veksling av planteslag har vært lite brukt, dels fordi kombinasjonen av fedrift og åkerbruk bare var utbredt i det østlige og sørlige Afrika. Afrikansk kunsthåndverk i tre, skinn, veving og messing kunne ligge på et høyt nivå. Men jerntekmkken var rela­ tivt lite utviklet. En pekepinn om dette er at de afrikanske I landsbyene kan man fremdeles se kvinnene knuse kornet på tradi­ sjonell måte.

16

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

smedene sjelden var i stand til å etterligne og knapt nok reparere de europeiske geværer som kom i bruk, slik det skjedde i andre verdensdeler. Uten gode jernredskaper og uten hjul måtte gruveteknikken bli enkel, selv om det var eksempel på at det ble drevet sjakter opptil 20-30 meter ned i berget. Tilsvarende var byggeteknikken meget enkel, både snekring og muring. Det typiske bosted for bonde­ befolkningen var den runde hytten av tre, flettverk og jord, klyngevis konsentrert i storfamiliens hushold. Men heller ikke i byene var byggestilen vesentlig annerledes, selv om pæle- og bambuskonstruksjonene i kongepalassene i Buganda, i Kongo og i byene i de vestafrikanske skogstatene hadde store dimensjoner. Leirarkitekturen under arabisk påvirkning i Sudan-området skilte seg ut. I kongsbyen Zimbabwe i sør og i byene på Øst-Afrikakysten fantes de eneste eksempler på stembygninger i Afrika sør for Sahara. Afrikansk preget mynt fantes ikke sør for Etiopia. Som byttemiddel og måleenheter i handelen brukte man gullstøv, kauriskjell og jernvarer. Også den administrative teknikken i de afrikanske kongedømmer og riker var relativt enkel. Ideologi, hoffseremoniell og titulatur for sentrale tjenestemenn kunne være ytterst raffinert. Men det manglet som regel et «by­ råkratisk» styringsapparat med representanter i lokalsam­ funnene, hierarkisk ordnet, saklig spesialisert og med omflyttbart personell. Bare noen få afrikanske kongedømmer (Ashanti, Buganda) hadde begynt å utvikle et slikt styrings­ verk mot slutten av 1800-tallet. Og endelig, den mest påfallende tekniske mangel: de afrikanske samfunn sør for Sahara og Etiopia manglet skriftkunnskap, med unntak av det islamske Sudanområdet og kystbyene i Øst-Afrika, der arabisk skrift var kjent. Hva dette egentlig forteller, kan diskuteres. Er årsaken manglende ytre kontakt eller manglende indre behov? Satte mangelen på skrift en grense for administra­ tiv effektivitet, samfunnsmessig lovregulering, kunnskaps­ oppbygging og handelsutviklmg? Eller var ikke utviklingen kommet så langt at det var behov for å ta i bruk skrift, verken gjennom egen utvikling eller utlån utenfra?

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

17

Hva kan så forklare en slik afrikansk tilbakeliggenhet, sett i forhold til andre verdensdeler? Europeerne trodde lenge på teorier om medfødte mindreverdige arveanlegg: dorskhet, manglende oppfinnsomhet osv. I dag er det neppe noen fagfolk som mener at eventuelle forskjeller i medfødte arveanlegg fra en folkegruppe til en annen kan være store nok til å ha betydning for kulturutviklingen. I stedet fester vi nå i første rekke oppmerksomheten ved geografiske og befolkningsmessige forhold. Jordbruket møtte spesielle vanskeligheter i Afrika. Jordbruksrevolu­ sjonen sør for Sahara fant sted ca. 2000 år senere enn i Nord-Afrika, trolig fordi det var nødvendig å utvikle nye kornslag tilpasset tropisk klima. Matplantene til tropeskogområdet måtte innføres fra Asia og Sør-Amerika. Dette alene kan forklare mye av den senere afrikanske tilbakeliggenheten. Jordbruket har dessuten møtt mange spesielle problem i Afrika. Ørknene er store. I savanneområdene er tørke en stadig trussel. Overalt i tropisk Afrika er jords­ monnet tynt, fattig på humus (på grunn av rask forråtnelse) og lett utvasket ved regnskyll. Mange steder tåler kanskje ikke jorda intensiv dyrking med plog. Hakkejordbruket kan da være den fornuftigste dyrkingsform, i alle fall så lenge vanningsteknikk og gjødsling mangler. En annen viktig årsak til manglende jordbruks- og befolkningsutvikling er tropiske sykdommer som sovesyke, bilharzia og malaria. Vi har sett hvordan sovesyken, som finnes i et belte tvers over kontinentet fra Sudan i nord til Natal i Sør-Afrika i sør, angriper både dyr og mennesker og gjør okser og hester ubrukbare som trekk­ dyr. Spredt nydyrking blir sårbar pga. den mellomlig­ gende krattskogen som smittebæreren (tsetsefluen) trives i. Snyltesykdommen bilharzia kan ha rammet opptil halv­ parten av Afrikas befolkning, og har vært en grusom energitapper. Malaria har vært et større problem i Afrika enn på noe annet kontinent. Jordbruksdyrking i skog­ områdene har gitt smittebæreren (moskitomyggen) nye klekkingsmuligheter. Alt i alt har dette gjort bosettingen av Afrika til en spesielt vanskelig oppgave, og det bidrar til å forklare den lave folketettheten.

18

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

Den danske forskeren Esther Boserup er en av dem som sterkest har understreket at befolkningstetthet og dermed ressursknapphet er en viktig spore til teknisk utvikling med sikte på å få mer ut av naturgrunnlaget. I afrikansk politisk historie var det også av fundamental betydning at det var mangel på mennesker og overflod av jord over store deler av kontinentet. Under slike forhold kunne noe godseieraristokrati med statsorganisasjon av føydal type vanskelig vokse fram. Ættelinjer eller større folkegrupper som følte seg presset og kom i konflikt med overordnet myndighet, kunne stadig bryte ut og dra videre til nye bosetninger. Geografisk isolasjon kan også være en forklaring på teknisk tilbakeliggenhet i Afrika sør for Sahara før koloni­ tiden. Ørkenen var et hinder for samferdsel, selv om handelsveiene var tallrike. Her er det særlig viktig at uttørringen av Sahara, og dermed isoleringen av «det svarte Afrika», skjedde nettopp i de tusenår da høykulturene i Midtøsten vokste fram (Babylon, Egypt, Hellas). Sump­ områdene (Sudd) i Sør-Sudan vanskeliggjorde videre elveferdsel mot sør på Nilen. Langs Atlanterhavskysten gjorde vindforholdene seiling vanskelig før den moderne skips­ teknikk ble utviklet på 1400-tallet. Indre ferdsel og langdistansehandel i det svarte Afrika ble naturligvis sterkt begrenset ved at hester og andre pakkdyr ikke kunne brukes der sovesyken herjet. Varene måtte bæres av men­ nesker, og langdistansehandelen ble da avgrenset til vare­ slag som hadde høy verdi i forhold til vekten, så som gull og elfenben eller slaver som kunne frakte seg selv. Likevel har vi sett at handelsveiene krysset kontinentet, og man kan spørre om ikke både den indre og ytre kontakt var god nok til at teknikk, så som skrift, kunne spres dersom de indre forutsetninger hadde ligget til rette. Øst-Afrikakysten sto i nær forbindelse med Arabia og India, men det skjedde ingen raskere teknisk utvikling av den grunn, bortsett fra i kystbyene. Noen historikere har hevdet at afrikansk tilbakeliggen­ het på slutten av 1800-tallet i stor grad skyldtes handels­ kontakten med Europa etter 1 500. I en 200-årsperiode fra

19

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

Negrøes for Salev H Cargo of very fine ftovt Men and V/omen, 'in good order and Jitfor iminediatc fervics, juft imported frofti the IPindward Coaft of Africa, in the Ship Two Brothers.-— Conditions are one half Cafh or Prodace, the ofrher ' half payable the Jirft of jpitfaary *ncxt, giving Bond and Secilrity if required. The Sale to be opened at rw o'Clock.'eaYh Day, in ‘'Mr, Bourdeaux’s Yard, a/ No. 48, ou the'Bay. May 19, 1784. JOHN MITCHELU

Thirty Seafoned Negroes . To be Sold for Crcdif at Private Sale. A MONGST which is a Carpchter, riene of T\ ' wlicm-are ktiown to te difhonell. . Alfo-, to bc fold for Cafh, a regular tred yotmg Negroc Man-Cook, born in this Country, who ferved feveral Ycars under an cxcecding good French Cook abroad, and hi-s Wife a middle aged Wathcr-Woman, (both ver/ lionelt) and their two ‘Childrcn. ~.Ladco-ifc. a yeung Man a Gai*pcnter» ' For Terms apply to the Printer. .

' __________

i

i—

Annonse i amerikansk avis fra 1784.

1650 til 1850 dominerte slavehandelen eksporten fra Afrika. Minst elleve millioner slaver ble skipet over Atlanteren, og det er mulig at bortimot det samme antall ble eksportert til de islamske områdene gjennom Sahara og fra Øst-Afrika. Befolkningsmessig var dette totalt sett en ulykke. Vi har sett at eksporten i en lang periode trolig tok bort fødselsoverskuddet for Vest-Afrika som helhet. Og i Øst- og Sentral-Afrika, der folketettheten var mindre, kunne slaveherjinger få katastrofale følger for bosetting og

20

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

økologisk balanse hos de som ble rammet. Men de sterke kongedømmene økte sin befolkning gjennom slaveri, og de vant ny militær styrke gjennom geværimport. Det var de ikke-sentraliserte samfunn som i første rekke ble skade­ lidende. Økonomisk var slavehandelen skadelig ved den usikkerhet den skapte pga. kidnapping, herjmgstokter og kriger. Vi kan neppe si at afrikansk håndverk ble skadet av ferdigvareimporten fra Europa, dertil var omfanget for lite i den førkolomale periode. Isolerte folkegrupper som unngikk slavehandelen, f.eks. i Øst-Afrika, nådde ikke noe høyere utviklingsnivå enn andre. Det som står igjen, er at handelskontakten med Europa før 1900 ikke var av en slik art at den stimulerte afrikansk teknologisk utvikling. Når slavehandelen så lenge var dominerende, hang det også sammen med indre afrikanske forhold. Transportforholdene hindret volumhandel med andre vareslag. Håndverksnivået var for lavt, sammenlignet med f.eks. de asia­ tiske land, til at håndverksprodukter var interessante eks­ portvarer. Dessuten var afrikansk slaveri og indre slavehandel et dommerende trekk i afrikansk historie, uavhengig av den europeiske etterspørselen. Dette hadde igjen sammenheng med overfloden på jord, som gjorde det vanskelig å få kontroll over arbeidskraft. For samti­ dens europeere stod slaveriet som en avgjørende hindring for økonomisk omdannelse og tekniske nylaginger: samti­ dens europeiske ideal var fri arbeidskraft, næringsfrihet og fri handel, altså en markedsorientert økonomi. I Afrika var derimot regelen at ætten og de politiske myndigheter dominerte også det økonomiske liv, gjensidige ytelser innen ætten og tributt til herskeren var viktigere enn indi­ viduell markedsproduksjon. Dermed manglet en drivkraft til forbedringer. En fransk misjonær fortalte fra et besøk i Lozikongedømmet i det nåværende Zambia omkring 1900: «Ingen mann dristet seg til å selge oss en bunt av de kvister han hadde hugget, ingen kvinne . . . turde gjøre en dags arbeid for meg, uten uttrykkelig tillatelse fra kon­ gen . . . ingen turde besøke oss så lenge Hans Majestet ikke hadde avlagt et offentlig besøk. Dette hindret folk fra

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

21

Svarte fører svarte slaver til omlastingssentralene ved kysten.

å utnytte mitt tilbud om vaksinering, det er dette som kveler alle nydannelser.» Den religiøse, ikke-vitenskapelige verdensoppfatning begrenset trolig også mulighetene for teknologiske endringer. Sett fra Europa på slutten av 1800-tallet var Afrika også preget av hva som kunne kalles en «humanitær tilbakeliggenhet». Frihetsideene fra opplysningstiden med tan­ kene om menneskeverd og menneskerettigheter var på fremmarsj i Europa på 1800-tallet, og preget reaksjonene på de afrikanske samfunn. Når europeiske observatører talte om «despoti» og «barbari» i de afrikanske statene, var det særlig brutalitet og mangelen på respekt for det individuelle menneskeliv de hadde i tankene. Dette var et dominerende trekk i tidens oppdagelses- og misjonslitteratur. Til dels var det tale om misforståelser og overdri­ velser, men i hovedsak var det korrekte rapporter. Slaveri innebar vold, i ulike versjoner. De erobringsriker som vokste fram på 1800-tallet var i stor grad preget av skrekk-

22

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

velde, med utstrakt bruk av massedrap, offentlige hen­ rettelser og tortur. Men også i mange av de gamle vestafrikanske kongedømmene var behandlingen av fanger, poli­ tiske motstandere og forbrytere ubegripelig grusom sett med europeernes øyne. Her er en øyenvitnerapport fra henrettelsen av en person som hadde hatt et seksuelt for­ hold til en av kongens hustruer i et av småkongedømmene på Gullkysten i 1859: «...kniver ble stukket gjennom mannens kinn og venstre side av bryst og rygg. Torner ble presset opp gjennom hans nese. Skinnet og kjøttet ble skrapt av begge føtter ... og han ble tvunget til å danse. Hans penis ble deretter skåret av ... En jernstang ble dre­ vet fra nakken og gjennom mannens kropp ned i jorden. Stangen ble deretter fjernet og hodet kappet av mens det ble spilt på de store trommer.» I dette tilfellet dreide det seg om en krenkelse av kongens hellighet og dermed av samfunnets dypeste verdier. Men også ellers var tortur og lemlestelse utbredte straffemetoder. Et kapittel for seg var skikken med menneskeofringer, som inngikk som en del av det religiøse ritual i de afrikanske kongedømmer. Der slavetilgangen var stor og avtaket gjennom eksport minkende på 1800-tallet, så som i Dahomey eller i Deltastatene i Nigeria, kunne det utarte til rituelle massemyrderier ved høvdingers og kongers død. Der var vitnemål om at hustruer og tjenere uttrykte ønske om å følge sin herre over i åndeverdenen, men når slaver ble ofret i tusenvis, må dette betraktes som en ekstrem form for sosial undertrykkelse. Dette er sider ved det afrikanske samfunn moderne historikere har hatt en tendens til å skyve i bakgrunnen. Den nigerianske histori­ ker Elizabeth Isichei går så langt som til å tale om en «taushetens sammensvergelse». Samtidig påviser hun også at det på 1 800-tallet var flere vestafrikanske herskere (i Calabar, Benin, Dahomey) som stilte seg kritisk til utartingen av denne skikken. Og det fantes folkegrupper i de­ sentraliserte samfunn som på tradisjonelt religiøst grunn­ lag motarbeidet alle former for voldsbruk. Samtidig euro­ peisk opinion var sterkt opptatt av slike sider ved de afri­ kanske samfunn på 1800-tallet, og var ikke i tvil om at

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

23

Menneskeofring i forbindelse med en høvdings død var nokså utbredt i enkelte deler av Afrika langt inn i det 19. århundre. Her skildret av den britisk-amerikanske journalisten Henry Morton Stanley i 1874.

kolonisering var et middel i fremskrittets og «sivilisasjo­ nens» tjeneste. Når vi nærmer oss kolonistyret, blir muligheten for en alternativ utvikling et påtrengende spørsmål, selv om det er av spekulativ art. Kunne en teknologisk utvikling, økonomisk vekst og moderne statsdannelser kommet i gang under uavhengig afrikansk lederskap? I Nord-Afrika forsøkte de lokale regimer å få i gang uavhengige reformprogram etter europeisk mønster på 1800-tallet, men de mislyktes. Hjemlige samfunnsgrupper som tapte privilegier gjennom en slik utvikling, gjorde motstand. En rask modernisering forutsatte stor import av utenlandsk kapital og bofaste eksperter og forretnings­ folk, og begge deler fordret europeisk politisk beskyttelse når den hjemlige samfunnsorden sviktet. Europeiske for­ retningsfolk ønsket dessuten å hindre en mer uavhengig utvikling bak nasjonale tollmurer som bremset importen fra Europa. I Egypt har vi sett at diplomatisk press ble brukt for dette formål. Nord-Afrikas eksempel gir en viss målestokk til å vurdere situasjonen sør for Sahara. Her var det politiske

24

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

WWW

problemet i første rekke den store splittelsen. Nesten halv­ parten av befolkningen levde i samfunn uten sentralisert politisk organisasjon. Det er vanskelig å tenke seg at disse ikke-sentraliserte samfunn kunne fått i gang reformpro­ gram med sikte på tekniske forbedringer og økonomisk vekst. Det er et klassisk argument at jernbanen fra ØstAfrikakysten til Victoriasjøen bare kunne bli bygd etter at hele området var samlet under et felles styre (kolonien Kenya); banen krysset en lang rekke uavhengige afri­ kanske politiske enheter som vanskelig kunne fått ideen til eller greid å samarbeide om et slikt tiltak. I så måte utgjorde den politiske splittelsen en blokkering for tekno­ logisk utvikling. Noen av de sentraliserte stater sør for Sahara - Mada­ gaskar, Buganda, Ashanti, Fanti-konføderasjonen - for­ søkte å starte moderniseringsprogram av samme type som i Nord-Afrika, men mislyktes. Europeisk press og mang­ lende velvilje overfor forsøk på en mer uavhengig utvik­ ling spilte også her en rolle, men en tilstrekkelig forklaring

Kaffeplantasjc ved Nairobi. Kenya, 1902.

EUROPEISK EROBRING

25

lå i den «politiske tilbakeliggenhet»; de tradisjonelle konge­ dømmer var for svake til å håndtere de indre og ytre på­ kjenninger handelsutviklingen skapte, og de fleste var for små til å bære en uavhengig utvikling. Denne konklusjon ble da også trukket av de skolelærte afrikanere på denne tid og helt fram til tiden etter 1945. De islamske erobringsriker i Sudan-området kunne bære kimen i seg til permanente stater: Fulaniriket i Nord-Nigeria overlevde da også kolonistyret og utgjør det politiske tyngdepunkt i dagens Nigeria. Men geværrikene i Øst-Afrika, Kongo og det sørlige Sudan og ngunirikene i det sørlige Afrika sto på svakere grunn, selv om de også fremmet kulturell enhet over store områder. Geværrikene var i stor utstrekning bygd opp på eksport av elfenben og slaver, og når elefantene etter et par tiår var utryddet fra et område, kunne selve riksgrunnlaget svikte. Uro, volds­ bruk og til dels anarki preget da også disse rikene. Sett fra europeisk side var de lite tillitvekkende partnere.

EUROPEISK EROBRING: FORUTSETNINGER Bortsett fra Algerie, Sør-Afrika og de gamle portugisiske koloniene i Angola og Mocambique, var det på 1870-tallet bare noen små kystområder rundt viktige handelsbyer i Vest-Afrika som var under direkte europeisk styre. Men før første verdenskrig hadde hele kontinentet, med unn­ tak av Etiopia og Liberia, kommet under europeisk herre­ dømme. Franskmennene hadde rykket østover fra Senegal sør for Sahara og fram til Nilen på 1880- og 1890-tallet. I tillegg hadde de erobret kolonier nordover mot Sudanbeltet og støttepunkter langs Vest-Afrikakysten: Guinea, Elfenbenskysten, Dahomey og Gabon. Britene marsjerte tilsvarende fram mot nord i Sierra Leone, Gullkysten og Nigeria i kappløp med franskmennene. De rykket dess­ uten sørover Nildalen i Sudan og la i tillegg under seg Uganda og Kenya. Fra sør støtte de fram gjennom Rhode­ sia, det nåværende Zimbabwe og Zambia, og man talte om muligheten for et britisk belte «fra Kapp til Kairo».

26

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

Men Tyskland forhindret dette ved å slå under seg Tanga­ nyika og dessuten Sørvest-Afrika, Kamerun og Togoland i 1883. Kong Leopold av Belgia sikret seg det store Kongo-området, først under et internasjonalt kompanistyre og deretter som ordinær belgisk koloni fra 1908. Italia fikk fotfeste på Afrikas Horn, i Eritrea og Somaliland. Da så Italia tok kystområdene i Tripolis og Spania og Frank­ rike delte Marokko i to kolonisoner i 1912, var erobrin­ gen komplett. Bare Etiopia og Liberia bevarte sin uav­ hengighet.

EUROPEISK EROBRING

27

Hva var de europeiske forutsetningene og motivene for denne erobringsbølgen, en av de mest omfattende verdens­ historien kan oppvise? Første del av svaret er enkelt: euro­ peisk teknologisk overlegenhet. Europa gjennomlevde på den tid sin «andre industrielle revolusjon», og utviklet de samferdselsmidler som skulle til for å kontrollere og utvikle oversjøiske kolonier. Av avgjørende betydning var den nye våpenteknikken: de europeiske land tok på 1870-tallet i bruk riflegevær med sideladning, senere magasin. Dette gjorde det mulig å skyte ti ganger så hurtig over seks ganger

28

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

så lang avstand som med de gamle munnladerne som tid­ ligere var eksportert til Afrika. På 1880-tallet kom maskin­ geværet i bruk. Erobringen av Afrika var derfor relativt bil­ lig, den ble for det meste utført av mindre styrker bestående av afrikanske soldater opptrent til disiplinert ildgivning under europeisk kommando. Bare i noen få tilfelle måtte større styrker på flere tusen europeiske soldater settes inn: mot Ashanti i 1873 og 1898, mot zuluene i 1879-80, og i Nord-Afrika mot Abd-al-Kader i Algerie og mahdiens rike i Sudan. Menelik av Etiopia rakk å skaffe seg et større antall moderne rifler før det italienske angrepet i 1896, og dette er med og forklarer hans seier ved Adowa. En annen nødvendig forutsetning for erobring og koloni­ styre var medisinsk fremgang som overvant den afri­ kanske sykdomstrussel. Det viktigste var kinin, som om­ kring 1850 ble tatt i bruk som forebyggende middel mot malaria. På begynnelsen av 1800-tallet var dødsraten for europeiske nykommere til Vest-Afrika det første året mel­ lom 25 og 75 prosent, et avskrekkende høyt tall. Dette var «den hvite manns grav». Gjennom bruk av kinin ble nå dødsraten redusert til en femtedel. Omkring århundreskif­ tet oppdaget man så at moskitomyggen var bærer av malariasmitten, og begynte å ta forholdsregler mot denne. Sammen med annen fremgang i tropemedisin gjorde dette at dødsraten for europeere i Afrika etter 1920 var ubety­ delig høyere enn i Europa. Utviklingen av moderne administrativ «teknologi» må også nevnes. Tidligere verdensriker — og tradisjonelle stater som de afrikanske — hadde en tendens til å falle fra hverandre ved at vanskelig kontrollerbare tjenestemenn i provinsene gjorde seg uavhengige. På 1800-tallet utviklet europeerne spesialiserte byråkratiske styringsapparater, også i koloniene. Kolonitjeneste ble egne karrieresystemer, med sentrum i de europeiske hovedstedene, spesiali­ sert opplæring for rekruttene, forflytninger og forfremmel­ ser, nøyaktige instrukser og kontroll fra sentrum gjennom rapporter og revisjon. Raskere og regelmessig postgang pga. dampskipsrutene samt telegraf gjorde konsekvent og enhetlig styring mulig.

EUROPEISK EROBRING

29

De ideologiske forutsetninger spilte kanskje en viktigere rolle for den europeiske ekspansjon i Afrika enn på noe annet kontinent. Vi har behandlet kampen mot slavehan­ delen og de sterke europeiske reaksjoner på rapporter om afrikansk «barbari». Dette var datidens engasjement for menneskerettigheter. Vi kan tale om en «humanitær im­ perialisme». Kolonistyret kunne fremstå som et middel til å bøte på tidligere urett europeerne hadde begått med å delta i slavehandelen. Nært forbundet med den humanitære bevegelsen stod den kristne misjon, Europas «religiøse imperialisme». Fram til 1870 virket misjonærene i stor utstrekning i uav­ hengige afrikanske kongedømmer, og i Vest-Afrika har vi sett at de i denne perioden mente de afrikanske samfunn kunne forandres innenfra gjennom religiøs omvendelse og faglig opplæring. Men misjonærene som rykket innover kontinentet i Sentral-Afrika og Øst-Afrika, med Livingstone som den mest kjente, var mindre optimistiske. De kom da også opp i langt mer usikre forhold, i geværrikenes skygge. Livingstone ble overbevist om at avskaffelse av slavehandelen og opprettelse av normale handelsforhold var en forutsetning for kristning. Til det trengtes transportutbyggmg, noe som igjen forutsatte kolonistyre. «Krist­ ning», «sivilisering» og kolonistyre måtte gå sammen. Men først og fremst var det misjonærenes egne arbeids­ vilkår som ble bestemmende for deres holdning. Misjonæ­ rene erfarte de fleste steder at afrikanske herskere avviste kristendommen fordi den sto i motstrid til forfedretroen og dermed til religionsgrunnlaget for de gamle regimer. Retten til å forkynne ble ofte innskrenket av samme grunn. Misjonærene trakk da den konklusjon at i evange­ liets interesse måtte den afrikanske uavhengighet knekkes. Som vi har sett, ble dette den norske misjonens holdning i Zululand på slutten av 1870-tallet. Etter hvert som misjonærene bygde ut sin virksomhet, investerte i stasjo­ nene og brakte sine familier med seg, ble de også sterkt opptatt av sikkerhet for liv og eiendom. Dette var en inte­ resse av samme type som man fant hos europeiske handels­ folk.

30

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

Den hvite rases overlegenhet var en inngrodd holdning blant de fleste kolonitjenestemennene. Her tvinges kong Premph av Kumasi til sere­ moniell underkastelse i 1896.

Endelig må den rasetenkningen som hadde blitt domi­ nerende i Europa omkring 1880 nevnes. Tidlig på 1800tallet hadde biologer begynt å ordne de ulike arter i utviklingsrekker med menneskene på toppen. Ut fra denne modellen var det nærliggende å anta en biologisk rangord­ ning også av de ulike rasene innen menneskeheten med de hvite øverst. Var ikke den teknologiske overlegenheten bevis for et slikt raseforsprang? Darwins ideer om «kam­ pen for tilværelsen» og «de sterkes overlevelse» styrket den imperialistiske tenkningen. Kolonistyret kunne be­ grunnes ut fra ideene om den sterkes rett til å herske og plikt til å være formynder for de svake raser. I en periode fra ca. 1880 til 1920 var det allment godtatt også i lærde sirkler at rase var en viktig historisk årsaksfaktor. Den dominerende rasetenkningen talt i tid sammen med den våpentekniske overlegenhet, og man skal ikke under-

EUROPEISK EROBRING

vurdere den betydning slike ideer hadde for europeisk selvtillit, handlekraft og herskervilje.

EUROPEISK EROBRING: MOTIV Spør vi etter de materielle motiv for erobringen av Afrika, må vi ta utgangspunkt i de eksisterende europeiske interesser på kontinentet. I hovedsak var kolomerobring og kolonistyre et middel til å påskynde tilknytning av Afrika til verdensmarkedet ved å gi europeisk virksomhet sikkerhet og fritt spillerom og effektivisere afrikansk eksportproduksjon. Klarest var denne sammenhengen i nord og sør. I Algerie og Sør-Afrika, der den europeiske erobringen av innlandsområdene hadde begynt allerede tidlig på 1800-tallet, var det i første omgang tale om å vinne jord og gi beskyttelse til europeiske settlere. I Egypt var sikring av europeisk kapital, særlig tilbakebetaling av statslån, et viktig motiv for den britiske erobring i 1882. I Sør-Afrika var det hensynet til effektiv utnyttelse av de store gruveinvesteringene etter 1870 som førte til de nye britiske erobringsplanene. — Disse eksemplene bekreftet Lenins teori om imperialismen som en følge av kapitaleksport. Lenin hadde da også tatt mye av sitt materiale fra den britiske økonomen J. A. Hobson, som i 1902 ga ut sin bok om den økonomiske bakgrunn for imperialis­ men under sterkt inntrykk av boerkrigen i Sør-Afrika. Men utenom disse eksemplene var de europeiske kapital­ investeringene i Afrika i 1880 meget små, sammenlignet med andre verdensdeler. Det var i hovedsak handel som hadde interessert europeerne, og det fordret ikke store mvesteringer i faste anlegg. Handelen i Afrika var dessuten liten, sammenlignet med andre kontinent. Fem prosent av den britiske eksporten gikk i 1880 til Afrika. Kjøpmen­ nene var interessert i å sikre fritt innpass for sine varer og sikkerhet for sin person, sine beholdninger og utestå­ ende fordringer. I første omgang skjedde dette gjennom diplomatisk press, flåtemakt og konsuler, såkalt «uformell

32

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

Medlemmer av King's Royal Rifle Corpse, de første britene som steg i land i Alexandria i juli 1882.

imperialisme». Dette har vi sett eksemplifisert både i Østog Vest-Afrika. Men omkring 1870 merker vi et visst omslag i hold­ ningen hos handelsmennene i Vest-Afrika. Handelsvolumet var da økt sterkt, og mange var blitt dypere knyttet til afrikanske mellommenn og produsenter i innlandet gjennom kreditt. Den europeiske etterspørselen etter tropeprodukter som planteolje og gummi ble på denne tiden større enn de afrikanske leverandørene kunne tilfreds­ stille. I europeiske handelskamre begynte man på grunn­ lag av rapporter fra oppdagelsesreisende å tale om Afrikas «uutnyttede ressurser». Tanken om et engasjement av europeisk kapital og ekspertise i innlandet, for å effekti­ visere afrikansk produksjon og transport og dermed øke eksporten og fortjenestemulighetene, begynte å gripe om seg. Det mest slående uttrykk fikk den nye holdningen i kong Leopolds planer i Kongo. Han stilte seg på slutten av 1870-tallet i spissen for et internasjonalt handelssel-

EUROPEISK EROBRING

33

skap, «The International Congo Association», som på grunnlag av avtaler med lokale høvdinger også fikk god­ kjennelse fra de europeiske stormaktene for å utøve retts­ lig og administrativ myndighet i handelsområdene langs Kongofloden. Dette var et mellomstadium mellom han­ delskompani og kolonistyre som senere også ble anvendt av britene i Øst-Afrika, Nigeria og Rhodesia. Leopold hadde store vyer. «Sjøen ruller mot våre kyster, verden lig­ ger foran oss, damp og elektrisitet har redusert avstandene. Alle ubenyttede områder i verden, for det meste i Afrika, kan bli skueplass for vår handlings- og skaperevne.» Den avgjørende hindring for et sterkere europeisk enga­ sjement og en utvidet handel var de politiske forholdene. Den sterke politiske oppsplittmgen av kontinentet, for en stor del i ikke-sentraliserte samfunn, gjorde effektiv sam­ ordning, f. eks. av samferdselsutbygging umulig. Innbyrdes strid skapte usikkerhet for europeiske varer og personer. De større rikene sør for Sahara bygde i stor utstrekning på slaveri og slavehandel som vanskelig kunne forlikes med moderne økonomisk utvikling. Og de kongedømmene som forsøkte «modernisering», både i Nord-Afrika og sør for Sahara, opplevde nye klassemotsetninger og politisk uro. Slike kriser økte under europeisk diplomatisk og militært press som svekket de gamle regimer og dessuten vakte til live de første nasjonalistiske motkrefter, så som i Egypt. Slik skapte europeisk innblanding behov for mer europeisk innblanding, etter klassisk imperialistisk møns­ ter. Alle disse forhold pekte i retning av kolonistyre. Men på 1870-tallet var det likevel ingen tegn til plutselige for­ andringer. Frankrike og England nøyde seg f. eks. med en viss gjensidig anerkjennelse av «interesseområder» i inn­ landet i Vest-Afrika. For å forstå hvordan «kappløpet» om afrikanske kolonier kom i gang etter 1880, må vi der­ for se lenger enn til de økonomiske interesser på stedet og i tillegg betrakte de diplomatiske, strategiske og nasjo­ nale interesser i Europa. Spenningen mellom de europeiske maktene hadde økt etter at Tyskland ble samlet gjennom seieren over Frank2. Grimberg 28

34

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

rike i 1871. Tyskland ønsket å gjøre seg gjeldende i ver­ denspolitikken, og Bismarck okkuperte Tanganyika og de tre andre territoriene i 1883 hovedsakelig for å ha sine politiske brikker på brettet også i Afrika. Senere brukte han konsekvent afrikanske spørsmål til å sette Frankrike og England opp mot hverandre, for å hindre at de skulle forenes i en front mot det nyskapte Tyskland. Frankrike hadde behov for å gjenreise sin ære etter nederlaget i 1871, og var villig til å gi sine militære betydelig spillerom i Afrika, særlig etter at Egypt som hadde vært et viktig fransk interesseområde, gikk tapt til Storbritannia i 1882. Storbritannia var, som den ledende verdensmakt, særlig opptatt av strategiske tiltak for å sikre sitt eksisterende imperium, i første rekke sjøveiene til India. Dette er med og forklarer den kontante aksjonen i Egypt, den aggressive politikken i Sør-Afrika og erobringen av Uganda og Kenya for å sikre Nilens kilder og Indiahavskysten. Det mest dramatiske stormaktssammenstøtet kom typisk nok da en fransk ekspedisjon under major Marchand nådde fram til Nilen ved Fashoda, men ble tvunget til å fire flagget og trekke seg tilbake av overlegne britiske styrker i 1898. Sammen med den økende internasjonale spenningen vokste tendensen til proteksjonisme. I koloniene kunne man stenge ute utenlandske konkurrenter både gjennom tollavgifter og favorisering av landsmenn. Dette ble særlig tydelig under økonomiske nedgangstendenser etter 1875. I Vest-Afrika fryktet britiske kjøpmenn at de ville bli ute­ stengt fra varekildene i innlandsområdene gjennom den franske erobringen. De presset derfor på sin egen regjering for å oppnå koloniutvidelser. Regjeringen var først av­ visende og lot franskmennene okkupere opplandet fra vest, men ble senere mer aktiv i retning av å organisere motstøt mot den franske fremgangen. På kartet kan dette avleses i størrelsen på de britiske koloniene i Vest-Afrika: de øker fra et minimum i Gambia via Sierra Leone og Gullkysten (Ghana) til et maksimum i Nigeria. Britisk landgang ved Fashoda 19. september 1898.

36

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

Når først «nasjonale interesser» ble påberopt og kolomspørsmålene ble en partisak i europeiske parlament og valgkamper, rullet ofte utviklingen videre av egen tyngde. Opinionen ble pisket opp av den populære presse som slo gjennom på denne tid. Europeiske offiserer i Afrika kunne av egne karriere- og publisitetsinteresser presse konflikter med afrikanske herskere mot krise. Kappløpet om Afrika ble i sluttfasen av 1890-tallet preget av tendenser til inter­ nasjonalt hysteri. Væpnede sammenstøt mellom stormak­ tene ble unngått, men i et tilbakeblikk kan vi se at kolonierobringen inngikk som en del av bakgrunnen til Første verdenskrig.

AFRIKANSK SAMARBEID

Betegnelsen «delingen av Afrika» er ufullstendig. Sett fra afrikansk side innebar den europeiske erobringen snarere en samling av ulike folkegrupper i nye politiske enheter, koloniterritoriene, som senere ble de uavhengige statene. Det er også en feilforestilling at de nye grensene ble truk­ ket opp mer eller mindre vilkårlig på europeiske skrive­ bord, helt på tvers av tidligere økonomiske og kulturelle mønstre. Erobringen startet som regel fra tidligere handelsstøttepunkter, og hadde en tendens til å følge etablerte handelsveier; et av motivene var nettopp å sikre det øko­ nomiske opplandet. Men handelsveier på tvers av erobringsretningen kunne på denne måten bli skåret over, slik det skjedde med de nye grensene i Vest-Afrika. Der frem­ støtene rettet seg mot afrikanske kongedømmer, ble disse som regel samlet lagt inn under kolonistyret. Det var riktignok også mange eksempler på at folkegrupper ble delt av de nye grensene, men i noen tilfelle forsøkte de europeiske maktene bevisst å unngå dette gjennom juste­ ringer, for å avverge fremtidige grenseproblemer. I en viss forstand var koloniterritoriene og senere de uavhengige statene «kunstige», i likhet med de tidligere geværriker: de omsluttet som regel en rekke tidligere adskilte folke­ grupper. I så måte var erobringen et skritt videre — riktig-

AFRIKANSK SAMARBEID

37

Det Britiske Sør-Afrika Kompani ankommer Mashonaland i 1890.

nok et langt skritt — i en tidligere afrikansk utvikling hen­ imot større politiske og kulturelle enheter. Endelig er det fullstendig galt å tro at europeerne, etter å ha trukket opp de nye grensene, kunne valse ned de tid­ ligere politiske myndigheter og bygge opp en ny admini­ strasjon etter sitt eget hode. Med unntak av franskmen­ nene i Senegambia var de lokale europeiske styrkene i den første fasen etter 1880 ytterst fåtallige, selv om den euro-

38

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

peiske statsmakt i siste instans sto bak. Men ekstrabevilg­ ninger til militære forsterkninger var som regel upopulære i europeiske parlament. Det var derfor fornuftig å forsøke å vinne frivillig anerkjennelse av europeisk overhøyhet gjennom forhandlinger og avtaler med afrikanske myndig­ heter. De gamle europeiske støttepunktene på Vest-Afrikakysten bygde på avtaler. På Gullkysten har vi sett at britene inngikk en forsvarsallianse, «Bond», med småkongedømmene i sør mot Ashanti. Dette ble utgangspunktet for kolonistyret etter 1874, og både høvdinger og nasjonalistpolitikere insisterte gjennom hele koloniperioden på at britisk myndighet bygde på frivillig avtale. På dette grunnlaget ble det reist en vellykket aksjon for uavkortet bevaring av tradisjonelle jordrettigheter (1897), og argu­ mentert for sikring av den tradisjonelle høvdingemakt og økende afrikansk medinnflytelse i de sentrale stillingsorgan. I Øst-Afrika var det lignende eksempler på samarbeid som ga betydelige fordeler. Europeisk svakhet ga en sterk afrikansk forhandlingsposisjon. I Buganda inngikk britene i 1900 en avtale som ga ganda-aristokratiet lokalt selv­ styre og private jordegodsrettigheter de ikke tidligere hadde. Gandatropper bidro deretter til erobringen av andre deler av kolonien Uganda, og gandafolk med skoleutdannelse ble med på å administrere andre deler av lan­ det. Den britiske guvernør, Harry Johnston, forsvarte denne politikken med at han sto overfor «noe bortimot en million ganske intelligente, delvis siviliserte negre med en krigersk innstilling og med 10 000 til 12 000 geværer til sin rådighet». Lignende eksempel på afrikansk allianse med kolonierobrerne finner vi i Barotseland i NordRhodesia og en rekke andre steder. Noen afrikanske folke­ grupper kunne på denne måten styrke sin stilling i forhold til gamle fiender og rivaler. Det var i og for seg naturlig at kongedømmer som Bu­ ganda og Barotseland, som tidligere hadde satset på å vinne europeisk kunnskap og teknikk ved hjelp av kristne misjonærer, skulle søke samarbeid med kolonierobrerne.

AFRIKANSK SAMARBEID

39

Cecil Rhodes, britisk finansmann og politiker. Fra 1877 bosatt i SørAfrika der han i 1889 stiftet Det Britiske Sør-Afrika Kompani. Hans store mål var å danne et storbritisk rike fra Kairo til Kapp. Her ser vi ham karikert som Kolossen på Rhodos.

Hos andre som søkte forhandlinger var det realpolitiske vurderinger som lå til grunn: europeisk erobring syntes i lengden uunngåelig, og dersom forhandlingssituasjonen var brukbar, kunne en avtale om underkastelse være det beste av flere onder. Nesten alle afrikanske grupper

40

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

prøvde på forhandlinger, blant annet for å spille på euro­ peiske motsetninger og utsette militært angrep. Det var tilfelle med zuluene i Sør-Afrika, med ndebelene i Rhodesia og endog med en islamsk krigsherre som Samori i VestAfrika, som i nesten 20 år holdt unna for den franske på­ gangen. I ikke-sentraliserte afrikanske samfunn var de lokale myndigheter i første omgang nærmest tvunget til å gå inn på avtaler når først en europeer med en tropp soldater dukket opp. Slike avtaler inneholdt gjerne forsikringer om vennskap, garantier for fritt handelssamkvem og som regel en klausul om at afrikanerne ga fra seg råderetten over de lokale naturrikdommer mot å få såkalt europeisk beskyttelse. De afrikanske tolkene sto ofte i en vanskelig mellomstilling. «Jeg hadde ingen anelse om at ’å avstå" territorium betydde å gi fra seg land,» fortalte en av dem senere: «Om jeg hadde visst det, ville jeg aldri våget å oversette det slik.» Resultatet kunne bli senere konflikt og militære straffeaksjoner. Og paradoksalt nok kunne det ta lengre tid å erobre folkegrupper uten sentralisert politisk myndighet, så som iboene og tivfolket i Nigeria, nettopp fordi det ikke var noe overhode som kunne slutte fred på vegne av alle. «Pasifiseringen» av slike folkegrupper fort­ satte langt inn i koloniperioden. For enkeltpersoner åpnet tjeneste for europeerne natur­ ligvis lokkende muligheter. Det var sjelden problemer med å rekruttere soldater til erobrmgsstyrkene: lønn, pres­ tisje og maktutøvelse var rike belønninger. Det beste eksemplet på samarbeidsfolk er afrikanerne med skoleut­ danning, for det meste fra misjonsskoler. På Vest-Afrikakysten har vi sett at utdanningseliten tidlig gikk inn for europeisk overherredømme som et middel til å bygge opp moderne stater. Men de hadde tenkt seg en større rolle både økonomisk og politisk enn kolonimaktene var villige til å gi dem, og dette skapte etter hvert motsetninger som pekte fram mot nasjonalismen.

AFRIKANSK MOTSTAND

41

AFRIKANSK MOTSTAND

Når det fantes så mange grunner for samarbeid, hvorfor valgte da så mange afrikanske folk motstand? Svaret ligger i en viss utstrekning på europeisk side: en militær erobring var lokkende, den ville gi større handlefrihet etterpå og som regel ære og forfremmelse for offiserer på stedet («men on the spot»). Den mest langdryge erobringen var den franske fremmarsjen i Sudan-området, som tok mer enn 30 år. Europeerne sto her overfor islamske riksfyrster som kunne mobilisere betydelige militærstyrker til forsvar for en aristokratisk samfunnsordning bygd på slaveri. Fra vest mot øst var de: Ahmadu Sefu (al-Hadj Umars sønn og etterfølger i Tukolor-riket ved den øvre Niger), Samori (krigsherre og religionskjemper av mandefolket, med et skiftende erobringsrike mellom Nigers kilder i vest og elva Volta i øst) og Rabeh (krigsherren og slavehandleren fra Nildalen, som i 1891 hadde erobret Kanem-Borno). Britene sto overfor tilsvarende motstand i fulaniriket i Nord-Nigeria og mahdiriket ved Nilen under profetens sønn, Abdullah. Stilt overfor en europeisk trussel om ut­ slettelse av den gamle samfunnsordningen var væpnet motstand det eneste tenkelige alternativ, til dels inspirert av religiøs trosglød. Ved Omdurman like nord for Khar­ toum sto et av de største slag under erobringen av Afrika den 2. september 1898 mot mahdinkets tropper. 50 00060 000 personer deltok i angrepet på de britiske stillinger. Utfallet ble bestemt av den våpentekniske forskjellen. Bri­ tiske automatvåpen og tungt artilleri meiet ned ca. 25 000 motstandere, hvorav ca. 11 000 ble drept. Britene mistet 386 mann. Winston Churchill, som deltok i slaget, fortel­ ler om hvordan erobringshæren markerte sin triumf: «På armésjefens befaling ble profetens gravsted vanhelliget og slettet med jorden. Liket ble gravd opp og hodet skilt fra kroppen.» Også sør for Sudan-området var det særlig de sterke kongedømmer som valgte væpnet motstand. Eksempler var Ashanti og Dahomey i Vest-Afrika. Igjen må hovedsa­ ken ha vært å kjempe for en sentralisert samfunnsordning 3. Grimberg 28

42

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

Slaget ved Omdurman 1898.

AFRIKANSK MOTSTAND

43

44

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

bygd på slaveri som ga ledersjiktet store privilegier. Inn­ holdet i den frihet de kjempet for var, som det ble sagt om Ashanti under krigen i 1899-1900, frihet «til å kjøpe og selge slaver som i gamle dager», frihet «fra krav om bærere . . .», «fra plikt til å bygge hus og skaffe til veie byggemateriale», og fra innblanding av «omstreifende handelsmem og fremmede». I det sørlige Afrika finner vi også eksempler som kaster lys over spørsmålet om motivering for og resultat av mot­ stand. Matabeleriket i Rhodesia syntes forutbestemt til motstand. Det var en krigerstat, grunnlagt som en avleg­ ger av zuluriket og oppbygd på samme type regimentordning og avhengig av regelmessig bytte fra herjingstokter mot nabofolk. Men var ikke også selve erobringsmåten en tilstrekkelig grunn til motstand, uansett samfunnsform? Kjernen i den britiske erobringsstyrken i 1893 besto av settlere fra Sør-Afrika som var ute etter å sikre seg ndebelenes jord. Ville ikke også barotsefolket i Nord-Rhodesia, som vi har sett valgte samarbeid, gjort motstand hvis en tilsvarende settlerkolonne hadde marsjert mot deres hovedstad med sikte på å konfiskere landets jord? Alle afrikanske samfunn hadde visse verdier og interesser, fremst blant dem jord, som man om nødvendig var villig til å forsvare gjennom en håpløs motstandskamp. Forsvar for truede handelsinteresser kunne også moti­ vere til motstandskamp. Det gjaldt geværrikene som var tilknyttet det arabiske handelsnettet i Øst- og SentralAfrika, nemlig kong Msiri i Katanga og Tippu Tib i ØstKongo. På Tanganyikakysten samlet en rekke etniske grupper seg til kamp mot det tyske handelsselskapet i 1888, under ledelse av Bushiri bin Salim (abushiri-opprøret). Men noen østafrikanske grupper med andre interes­ ser, så som nyamweziene, som hadde sitt eget handelsnett, allierte seg med de tyske erobrerne. Etiopias motstandskamp er behandlet i forrige bind i kapitlet om Nord-Afrika på 1800-tallet. Men landet må også regnes som en del av «det svarte Afrika», og særtrek­ kene ved Etiopias kamp står tydelig fram i en slik sam­ menheng. Den spente situasjonen i Nildalen gjorde at

Religiøse figurer skåret inn i en trerot i Nigeria. (Sheridan)

stormaktene holdt hverandre i sjakk i denne delen av Afrika. Kongedømmet i høylandet hadde en begrenset strategisk verdi, og den mest pågående europeiske makt, Italia, var ingen stormakt. Men indre forhold ga den etio­ piske motstanden særlig styrke. Menelik hadde skrive- og språkkyndige tjenestemenn og europeiske rådgivere som kjente stormaktenes renkespill. Gjennom slavehandelen hadde han skaffet seg geværer til hæren. Kongedømmet hadde dessuten en to tusen år gammel tradisjon som særlig

46

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

Kveld i Marrakech. (NPS)

AFRIKANSK MOTSTAND

47

48

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

gjennom kirken hadde knyttet landet sammen med kultu­ relle og religiøse bånd. Når den ytre fienden truet, som Italia i 1895-96, kunne kongen derfor mønstre en nasjonal hær som var mer effektiv enn noe annet sted i det svarte Afrika. Resultatet ble også at Italia ble slått tilbake ved Adowe i 1896. Og da Italia kom tilbake for annen gang, i 1935, førte dette til den lengste og blodigste kolonikrig i afrikansk historie, når vi regner med geriljamotstanden og den britiske hjelpeekspedisjonen som ga Etiopia uavhen­ gigheten tilbake i 1945.

OPPRØR

Kort tid etter kolonierobringen kan vi i flere områder, særlig i det østlige og sørlige Afrika, observere et interes­ sant fenomen, nemlig en bølge av opprør mot kolonistyret: på Madagaskar i 1896 (menalamba), i Rhodesia samme år (matabele og mashona), Sørvest-Afrika 1903-1907 (herero), Tanganyika 1905-1907 (maji-maji) og Niger (1905-06). Sammenhengen med den første militære mot­ stand er åpenbar. De følgene man hadde fryktet, begynte nå å gjøre seg gjeldende: registrering og konfiskering av jord, skatter, arbeidstjeneste, tvangsleveranser av eksportprodukter. Noen foretrekker derfor å betrakte opprørene som en siste fase av motstandskampen. Noen steder (f. eks. Niger) avspeilte også opprørene gamle klassemotsetninger: undertrykte grupper, i noen tilfelle også slaver, reiste seg mot ledersjikt som hadde gått i samarbeid med europe­ erne og dermed fått nye muligheter til skjerpet undertryk­ kelse. Men opprørene har også viktige særdrag som mer peker fremover enn tilbake. For det første var opprørene preget av større geografisk bredde, sosial dybde og dermed slagkraft enn den første motstandskampen. Den ble ført med den tradisjonelle militærordning, yrkeskrigerne i Øst-Afrika, de tradisjonelle regimenter i Matabeleland, den europeiserte hæren på Madagaskar. Nederlaget og etableringen av kolonistyret hadde som regel satt til side det gamle ledersjiktet. Hvem

OPPRØR

49

kunne så organisere en folkelig mobilisering av den type et effektivt opprør forutsatte? Her er det interessant at religiøse ledere i alle opprør spilte en hovedrolle. Det kunne være folk fra det ordinære presteskapet ved gamle kultsteder, som i Matabeleland og på Madagaskar, eller det kunne være nye religiøse ledere med profetiske visjo­ ner inspirert av orakel og media, så som i Mashonaland og i Maji-Maji-opprøret. Disse kunne gi et lederskap av karismatisk, begeistrende art, som appellerte til dype reli­ giøse instinkter hos den vanlige befolkning. Et fellestrekk var troen på at ledernes magi kunne gi beskyttelse mot motstanderens kuler. Denne religiøse appell ga et mot, en oppslutning og en enhet som den tidligere motstand hadde manglet. Profetenes visjoner gikk ut over de gamle stammegrensene, på samme måte som de islamske bror­ skapene i nord. Ngunihøvdingen Songa skrev til en tid­ ligere fiende hos yaofolket i Sør-Tanzania under MajiMaji-opprøret: «Vi har fått en ordre fra Gud om at alle hvite må ut av landet. Vi er klar til å kjempe mot dem . . . Send hundre mann med geværer... La oss glemme vårt gamle fiendskap.» På Madagaskar rettet opprøret seg ikke bare mot de franske militære, men også mot misjonærene, de kristne gassere og den kristne religion som den tidli­ gere dronningen hadde gjort til statsreligion gjennom et påbud ovenfra i 1869. Det var en dyp reaksjon på hele moderniseringspolitikken som lå bak. Var da opprørene en blind reaksjon på all ny påvirk­ ning? Nei, de innebar samtidig forhåpninger — om enn uklare — om et nytt samfunn der europeisk teknikk kunne tas i bruk, men der rettferdighet hersket og alle verdslige plager var forsvunnet. Dette var utopiske drømmer av en type som senere gikk igjen i afrikanske kristne sekter og protestbevegelser under kolonistyret. Blant de nye lederne var et betydelig innslag av folk med erfaring fra den moderne verden. En studie av Makombe-opprøret i 1917 taler om et «lederskap av høvdinger, religiøse ledere med magiske evner og kelnere og politimenn med erfaring fra tjeneste hos hvite». Opprørerne led nederlag, men virkningene var betyde-

50

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

Marked i Ghardaia, Algerie. (Sheridan)

lige. De grunnla nye tradisjoner og bidro til å styrke et kulturelt fellesskap over større områder. Både etablerin­ gen av kolonistyret og kampen mot det virket i så måte i samme retning. Afrikanske frikirker og profetbevegelser æret ofte minnet om lokale motstandsledere. Og i sin tur

OPPRØR

51

kom disse religiøse bevegelsene til å spille en viktig rolle for nasjonalismen, særlig de væpnede frigjøringsbevegel­ sene. Endelig er det en rekke likhetstrekk med opprør mot uavhengige regimer i Afrika etter 1960. Også på kort sikt fikk opprørene ofte fordelaktige virkninger for afrikanerne. De slo i stykker selvtilfredse euro­ peiske forestillinger om en takknemlig afrikansk under­ kastelse under et formynderstyre av raseoverlegne euro­ peere, og skapte angst for gjentakelse hos myndighetene. Resultatet kunne bli en forsiktigere europeisk pågang. Motstand og opprør kunne også føre til øyeblikkelige poli­ tiske innrømmelser. Et eksempel er basutoene, som i den såkalte «geværkrigen» i 1879-1881 nektet å bøye seg under myndighetene i Kapp-provinsen i Sør-Afrika. Resul­ tatet ble at den britiske regjering overtok Basutoland som separat koloni i 1883, noe som pekte mot fremtidig uavhengighet i stedet for innlemmelse i Sør-Afrika-republikken. Matabelene oppnådde at deres høvdinger igjen ble anerkjent som talsmenn for sitt folk overfor kolonimyndighetene, og de fikk et løfte om jordrevisjoner. I Øst-Afrika lempet tyskerne på en del av sine tvangstiltak for å drive fram arbeidskraft og jordbruksleveranser. Men kostnadene var også store. I Tanganyika regnet man at ca. 75 000 afrikanere mistet livet før opprøret ble slått ned. For hereroene i Sørvest-Afrika førte grufulle tyske straffeaksjoner til enorme tap, både av jord og menneske­ liv. Også i Nord-Afrika skapte opprørsbevegelser vansker for etableringen av kolonistyre langt ut på 1900-tallet. I Sahara-områdene strevde franskmennene med å vinne kontroll over enkelte nomadefolk til lenge etter Første verdenskrig. Sanussiene i innlandsområdene i Tripolis ble ikke brakt under italiensk kontroll før i 1932. I Rif-fjellene mellom den spanske og franske sone i Marokko opp­ sto i 1920 en opprørsbevegelse under Abd-al-Krim. Den grunnet seg på et islamsk brorskap, salafiyene, men disse hadde et klart program for en modernisering av islam. Abd-al-Krim kalte sin stat «Rif-republikken», og han søkte internasjonal anerkjennelse fra de europeiske mak-

52

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

Marokkanske soldater på utkikk etter spanjoler under opprøret i 1924-26.

tene. Dette mislyktes, men motstanden mot den spanske okkupasjonen varte fra 1921 til 1927.

BOERKRIGEN I SØR-AFRIKA

Av alle motstandskamper var boerkrigen i Sør-Afrika den mest vellykkede med tanke på langsiktige virkningen Forholdene i Transvaal tilspisset seg da gruvedriften førte til at utenlandske innvandrere, forretningsfolk, teknikere og faglærte arbeidere på slutten av 1890-tallet trolig ut­ gjorde et flertall av befolkningen. Boerne nektet å gi disse «utlendingene» stemmerett av frykt for å bli druknet poli­ tisk. De vant en foreløpig seier i 1895, da Cecil Rhodes forsøkte å arrangere et opprør blant utlendingene, kom­ binert med et kommandoraid inn i Transvaal fra Botswana

BOERKRIGEN I SØR-AFRIKA

53

(Jamesonraidet). Provokasjonen mislyktes, Rhodes måtte gå av som statsminister i Kapprovinsen, og forholdet mel­ lom boere og briter ble ytterligere forgiftet. Britene var nå innstilt på storkrig om nødvendig. Boernes motstandsvilje var tilsvarende styrket gjennom store våpenkjøp fra Europa og utbredt sympati i internasjonal opinion, ikke minst i Norden. De tok initiativet gjennom kommandoangrep inn i Kappkolonien i 1899. Men etter noen tidlige, sensasjonelle seire kjørte de hodet mot en britisk militærmaskin som etter hvert nådde opp i 450 000 mann, mot boernes ca. 88 000 på det meste. En historisk nydannelse var de såkalte «konsentrasjonsleire», der en stor del av boerbefolkningen etter hvert ble samlet. I 1902 la boergeriljaen ned våpnene og bøyde seg under britisk overherre­ dømme. Men den internasjonale opinion hadde vendt seg mot britene, og i Storbritannia kom en liberal anti-imperialistisk regjering til makten i 1906. Den innledet forhand­ linger med sikte på å gi boerne tilbake indre selvstyre in­ nenfor rammen av en sørafrikansk føderasjon. Håpet var

Tre generasjoner side om side i boerkrigen.

54

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

at dette ville lege krigssårene og etter hvert utslette mot­ setningen til den britisktalende befolkning. Og boernes viktigste krav ble imøtekommet: stemmeretten i den nye Sør-Afrika-føderasjonen av 1910 ble avgrenset til de hvite. Den afrikanske befolkningens fremtid ble dermed ofret for å oppnå boernes lojalitet mot det britiske impe­ riet. Europeerne utgjorde på det tidspunkt ca. 20 prosent av den totale befolkning. Blant europeerne var de engelsktalende i mindretall. Blant boerne vokste de nasjonalistiske strømninger i ste­ det for å minke. Myndighetenes forsøk på å presse fram britisk språk skapte voldsomme reaksjoner, og det oppsto en rekke organisasjoner med sikte på å holde boernes egne tradisjoner rene og sterke («tostrøms-politikk»). Nasjona­ listiske boerpartier arbeidet hele tiden for å avvikle bån­ dene til Storbritannia. Tilknytningen til imperiet måtte forankres i sentrumspartier med tilslutning både fra de engelsktalende og fra moderate boere som sto for en forsoningslinje. De tidligere boergeneralene Botha og Smuts var villige til å stille seg i spissen for slike partier. Med

Boersk leir utenfor Ladysmith.

BOERKRIGEN I SØR-AFRIKA

55

Egyptiske beduinbarn som selger kvartskrystaller til turistene. (Sheridan)

unntak av en periode fra 1924 til 1933, da det nasjonalis­ tiske parti hadde regjeringen, bevarte også sentrumsparti­ ene kontrollen. Men Sør-Afrikas oppslutning om de alli­ erte under Annen verdenskrig lot seg bare sikre gjennom et knapt parlamentsflertall.

56

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

Ghanesiske fiskere. (Sheridan)

Da den slagne boerpresidenten Paul Kriiger i en tale i Transvaal-parlamentet i 1900 reflekterte over det som var skjedd uttalte han. «Skulle det også komme så langt at jeg må til St. Helena, så gjør det intet. For Herren skal bringe sitt folk tilbake og gjøre det fritt, og den samme dom som falt over Babylon, skal falle over dem som er skyld i dette

KOLONISTYRETS FORM

57

utgytte blod.» To generasjoner senere hadde hans spådom langt på vei gått i oppfyllelse da Nasjonalistpartiet som kom til makten i 1948, tok Sør-Afrika ut av Det britiske samveldet i 1961 og brukte statsmakten til å fremme boernes interesser på alle områder.

KOLONISTYRETS FORM: SENTRALADMINISTRASJONEN. Vi har sett at erobringen av Afrika ikke bare var en militær, men også en politisk prosess, der afrikanerne på­ virket resultatet i et vekselspill med europeerne, både i samarbeid og motstand. Erobringen innebar ikke et totalt politisk brudd. Også i utformingen av kolonistyret kan vi se hvordan europeerne på mange områder bygde videre på afrikansk tradisjon. Klarest kom dette til syne i Nord-Afrika, der regimene i Egypt, Tunis og Marokko på 1800-tallet hadde forsøkt å bygge opp mer effektive statsapparat gjennom reformer etter europeisk forbilde. Her nøyde europeerne seg med å etablere et overherredømme gjennom ulike protektoratordninger. Dette er et eksempel på at når relativt stabile og effektive stater selv kunne ordne med tilknytning til verdensmarkedet med fritt spillerom for utenlandske for­ retningsfolk, så var ikke europeerne interessert i koloni­ styre for dets egen skyld. Allerede i 1923 ble Egypt igjen erklært uavhengig etter en nasjonalistisk motstandsbeve­ gelse under Første verdenskrig. Landet fikk en forfatning som delte makten mellom khediven og et parlament, med partier etter europeisk mønster og det nasjonalistiske Wafd-partiet som det ledende. Men britene beholdt kon­ trollen over Suezkanalen og Sudan, og de bevarte også det meste av sin innflytelse i egyptisk indre politikk. Egypt var uavhengig i navnet, mer enn i gavnet. Søi' for Sahara var situasjonen annerledes. Her måtte sentrale statsapparat etter europeisk forbilde bygges opp fra grunnen av. Til å begynne med var det bare tale om små sekretariat under guvernøren, men dette var spiren 4. Grimberg 28

58

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

Kvinner i en landsby i Benin. (Sheridan)

til en ordinær statsadministrasjon med ulike fagdeparte­ ment for finansstell, rettsvesen, jordbruk, helse, utdan­ ning og offentlige bygg og anlegg. De politiske saksbe­ handlerne og de tekniske ekspertene i departementene var europeiske, mens de ytre kontortjenester for det meste ble tatt hånd om av afrikanere med skoleutdanning. En ren byråkratisk styreordning var for første gang introdusert i Afrika, og fagdepartementene ble viktige instrumenter i den videre økonomiske utbygging.

KOLONISTYRETS FORM

59

Styreordningen i koloniene var i utgangspunktet autori­ tært. Lovene ble gitt av guvernøren, med godkjenning fra kolonidepartementene i Europa. Men i de britiske koloni­ ene innførte man også straks lovgivningsråd etter mønster av parlamentene i de hvite settlerkoloniene Australia, New Zealand, Canada. Her kunne guvernøren utpeke re­ presentanter for lokale interesser, så som europeiske for­ retningsfolk og afrikanere med skoleutdanning. Motivet var nærkontakt med lokal opinion og ønske om å vinne frivillig tilslutning til kolonistyret. I dette lå kimen til forfatningsreformer etter Annen verdenskrig som pekte fram mot uavhengighet. Det franske systemet var mer sentralisert. Lokale lov­ givningsråd var ukjente, men noen afrikanere med høyere utdanning og inntekt kunne få status som franske borgere, og dermed valgrett til nasjonalforsamlingen i Paris. — Gjennom guvernørens lover og forordninger ble europeisk virksomhet og store deler av pengeøkonomien i de afri­ kanske samfunn regulert etter europeisk lov. Men utenom dette var lokal «innfødt» lov fortsatt gjeldende. Særlig i de britiske koloniene kunne prinsippet om lovbundet administrasjon («rule of law») være en ubehage­ lig begrensning av kolonitjenestemennenes handlefrihet. Afrikanerne var sikret personlige rettigheter, likhet for loven, tale- og trykkefrihet (med få begrensninger), og de kunne ta sin sak til domstolen når de mente seg vilkårlig og urettmessig behandlet. Afrikanske advokater var tillatt ved domstolene og ble en innflytelsesrik — og velstående — gruppe i de vestafrikanske kolonier. — I de franske områdene var afrikanerne definert som «undersåtter», og rettsbeskyttelsen var svakere. En spesiell lovgivning, indigenat, gav politiet (inkludert distriktskommissæren) rett til straffepålegg på stedet uten appell til domstolene. Det portugisiske systemet var tilsvarende autokratisk, om enn mer uformelt.

60

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

LOKALADMINISTRASJONEN: «FØYDALISMENS FALL» Sentraladministrasjonen i koloniene var en nydannelse i afrikansk historie. Lokalstyret måtte derimot tilpasses det afrikanske politiske landskap av den enkle grunn at europeerne var for få til å ta over den daglige styring. I et tilbakeblikk virker mannskapene ubegripelig små. En britisk offiser skrev i sin dagbok fra Kikuyuland i 1902: «Eier er vi, tre hvite menn i hjertet av Afrika, med 20 negersoldater og 50 negerpoliti, ca. 100 kilometer fra nær­ meste lege og forsterkninger. Vi skal styre et distrikt med ca. ’/2 million vel væpnede villmenn som ganske nylig har kommet i kontakt med den hvite mann . . . Situasjonen er riktig morsom.» Da koloniadministrasjonen var utbygd på 1930-tallet, hadde hele det franske Ekvatorial-Afrika (de senere lan­ dene Tsjad, Den sentralafrikanske republikk, Gabon og Kongo-Brazzaville) 206 administrative tjenestemenn og 400 franske fagfolk av ulike slag. Britisk tropisk Afrika (sør for Sudan og nord for Sør-Afrika) ble styrt av ca. 1000 administrative tjenestemenn pluss 4000-5000 fag­ lige spesialister. Ruanda og Burundi ble styrt av mindre enn 50 europeere, dvs. ca. 70 000 afrikanere pr. tjeneste­ mann. Dette var et forholdstall som heller ikke var uvan­ lig andre steder. Alle de europeiske maktene praktiserte i hovedsak en ordning med to trinn av europeiske tjenestemenn under guvernøren og sentraladministrasjonen: først et mindre antall «provinskomrnissærer» og så et større antall «distriktskommissærer». Av disse spilte distriktskommissærene (fransk: commandant de cercle) nøkkelrollen: de hadde ansvaret for alle sider av distriktsadministrasjonen — viktigere rettssaker, skatteinnkreving, arbeidsutskriving, veibygging, skoler. I noen tilfelle hadde de en assi­ stent eller to, og mot slutten av koloniperioden eventuelt en tekniker, en skoleinspektør eller helsetjenestemann. Men i mange distrikter satt distriktskommissæren gjennom det meste av koloniperioden alene som europeer, bare

«FØYDALISMENS FALL»

61

med noen få afrikanske polititjenestemenn som fast støtte. Det var i kontaktflaten til distriktskommissæren, på distriktsnivå og landsbynivå, at en så måtte finne en ordning med afrikanske mellommenn. I de britiske områdene ble det etablert som en regel at lokalstyret skulle bygges på samarbeid med det gamle ledersjiktet, dvs. de tradisjonelle konger og høvdinger. Klarest kom dette til syne der kolonistyret var grunnet på avtaler så som i Buganda, på Gullkysten, i Barotseland og Botswana. I Ashanti ble kongen fjernet etter militærerobringen i 1896, men han ble gjeninnsatt på 1930-tallet. Også i Nord-Nigeria ble overhodet for fulaniriket, sulta­ nen av Sokoto, avsatt og den britiske guvernøren gikk inn i hans sted. Her formet lord Lugard ut en mønsterordning for såkalte «indirekte styre» gjennom de gamle provinshøvdingene, emirene. Men kontinuiteten ble kombinert med gjennomgripende forandringer. Siktemålet var en reform av den gamle styreordmngen etter europeisk byråkratisk modell. Bare et visst antall høvdinger ble anerkjent som «offisielle», i et hierarki fra landsby til distrikt og overhøvding. Omfanget av deres myndighet ble definert gjennom lover og regule­ ringer. Høvdingene mistet det meste av sin tvangsmakt: britene tok herredømme over militærstell, politi og retts­ saker som kunne innebære dødsstraff, lange fengslinger eller store økonomiske verdier. Alle «barbariske» skikker så som tortur og menneskeofringer ble forbudt. Gevær kunne i prinsippet bare beholdes på lisens, og tildelingen av krutt ble rasjonert. Selve kjennemerket på suverenitet, den fysiske avskrekkingsmakten, ble dermed fjernet. Derimot fikk høvdingene beholde sin domsmakt i mindre straffesaker og i tvistemål under tradisjonell rett, så som familie og jordspørsmål, men under kontroll og med appellrett til distriktskommissæren. Tilsvarende fikk høvdingen i første omgang beholde en del av sine gamle tributtinntekter, men etter hvert med økende britisk kontroll gjennom nyopprettede «kommune­ kasser» (Native Treasuries) i høvdingesetet. Men forhol­ dene var ytterst varierende, fra høvdinger som satt som

62

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

småkonger i rike distrikter, f. eks. på Gullkysten, til nøye kontrollerte høvdinger i fattige distrikter uten andre inn­ tekter enn en liten bevilgning fra de britiske sentralmyn­ digheter. Vanskeligst ble det å praktisere indirekte styre i de ikke-sentraliserte samfunn, som f. eks. blant iboene i Øst-Nigeria og de mange små folkegrupper i Kenya og Tanzania. Her måtte britene utnevne høvdinger på tvers av lokal tradisjon. Slike høvdinger lignet mer på lokale funksjonærer, de ble ofte omstridte og upopulære, og trengte stadig støtte fra distriktskommissæren for å sette gjennom sin myndighet. Franskmennene hadde en annen ideologi. Fra den store revolusjonen og napoleonskrigene levde en forestilling om at Frankrike skulle bidra til å befri andre folkeslag fra føy­ dale samfunnsordninger og utbre det borgerlige frihets- og likhetsideal. Den afrikanske høvdmgemakt falt i katego­ rien «føydalisme», og ble vanligvis satt til side, med visse unntak for de islamske områder. Som vi har sett, var også den franske erobring i Vest-Afrika i militær forstand langt mer knusende. Med få unntak ble de gamle riksdannelser og kongedømmer slettet fra kartet. Nå hadde også fransk­ mennene behov for mellommenn både på distriktsnivå og i landsbyene. Men disse «høvdingene» («chef de canton» og «chef de sub-division») var administrative funksjonæ­ rer, utpekt, dirigert og avlønnet av den franske distriktskommissær. Dersom man fant kandidater fra lokale le­ dende familier, gjerne en høvdingeætt, kunne det betraktes som en fordel. Ofte var slike «høvdinger» folk med tid­ ligere erfaring i fransk tjeneste, f. eks. politifolk. Men i krisesituasjoner var også franskmennene tvunget til å søke støtte fra de tradisjonelle høvdinger. Og selv kunne de franske distriktskommissærer under de vide fullmaktslover (indigenat) agere som tradisjonelle overhøvdinger, lokale despoter uten nevneverdig kontroll fra sentrum. Kongo fikk en spesiell start gjennom Leopolds militære styre fra 1880 til 1900, men beveget seg under det belgiske koloni­ styret i retning av den britiske modell. Portugiserne prak­ tiserte et system som lignet på det franske, men med mindre vekt på et formelt ensartet opplegg.

«FØYDALISMENS FALL»

63

For å forstå de ulike utforminger av lokalstyret, må vi se på dets oppgaver i den økonomiske politikk. Det bri­ tiske indirekte styret var mest utpreget i områder der det meste av eksporten kom fra frivillig afrikansk bondeproduksjon (Nigeria, Gullkysten, Uganda) og det følgelig var mindre behov for direkte administrative inngrep. Når kravet til mer effektiv lokaladministrasjon økte etter Annen verdenskrig, stod det indirekte styret for fall også i disse koloniene. I settlerområdene i det østlige og sørlige Afrika kom høvdingene fra første stund under ganske diiekte britisk kommando. Kravet om skatter og arbeids­ ytelser var her mer pågående, høvdingene måtte lystre ordre og europeerne var sterke nok til å følge opp dersom folket protesterte. En årsak til at franskmennene fra første stund satset på nyutnevnte, effektive agenter i lokalstyret, var at de i de fleste områder hadde behov for å legge press på lokalbefolkningen med sikte på innkreving av skatt, forsyninger til militærstyrkene og eksportproduksjon. Uansett hvilket opplegg som ble valgt, ble de europe­ iske tjenestemennene alltid avhengige av sine afrikanske mellommenn. En ung europeer, fersk fra et universitet, eventuelt med ett års tilleggskurs i «koloniadministrasjon», kunne bli temmelig desorientert i sitt første møte med den afrikanske lokale virkelighet. Språklige og kultu­ relle misforståelser var utbredt, felles oppfatninger av hva som var «fornuftig» og hva som utgjorde «fremgang» kunne mangle. I mange tilfelle kunne afrikanerne — like­ som andre folk under press fra en fremmed okkupasjons­ makt — spille uforstående og dumme for derved å unn­ vike oidre og påbud. Til tider hadde kolonisituasjonen snarere karakter av absurd teater enn av et effektivt driv for å brøyte vei for kapitalismen. — Etter en tid i jobben kunne en distriktskommissær utvikle ekte sympati for «sine» innfødte, og endog ta dem i forsvar mot europeiske forretningsi nteresser. Høvdingene utnyttet naturlig nok europeernes svak­ heter, uvitenhet og sympati — maksimalt. Distrikskommissæiene ble trukket inn som brikker i lokal rivalisering og maktkamp mellom ætter, partier og distrikter. Afri-

64

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

kansk politikk fortsatte med andre ord innenfor den nye rammen. I visse henseender styrket kolonistyret høvdin­ genes stilling. 1 de førkoloniale samfunn var det alltid visse begrensninger på høvdingenes makt: råd av ætteledere og underhøvdinger, religiøse embeter og institusjo­ ner, folkelige demokratiske rettigheter ved valg og avset­ telse. Kolonistyret la den lokale myndighet til høvdingens person alene, og svekket dermed de demokratiske innslag i afrikansk styreordning, tvert imot europeisk frihetsideologi. De gamle ordninger kunne nok fortsette å virke med varierende styrke under den offisielle overflate i kraft av tradisjon, religion og lokal forankring, men under konflikt hadde høvdingen europeerne bak seg og kunne tvinge sitt gjennom. Tendensen gikk derfor i retning av mer sentrali­ sering, autokrati og vilkårlighet. Europeernes muligheter for å føre effektiv kontroll var små, og korrupsjon og utbytting, f. eks. ved skatteinnkreving og rettsutøvelse, kunne florere uten at høvdingene ble tatt. Av avgjørende betydning for det gamle ledersjiktet var hva som ville skje med slavene. Som vi har sett, kunne de utgjøre over halvparten av befolkningen i enkelte di­ strikter og byer i Sudan-området. Ettersom kampen mot slaveriet hadde vært et viktig argument for kolonistyret, fulgte erklæringer om opphevelse av slaveriet direkte etter erobringen. Men tjenestemennene på stedet fryktet sosial uro og store omveltninger, særlig der det nye lokalstyret skulle bygges på samarbeid med det gamle ledersjiktet. Loven om forbud ble derfor gjerne gitt en slik form at den fikk små øyeblikkelige følger: de slaver som ønsket det, kunne komme for en europeisk domstol og kreve status som frie menn. I Senegambia og Nigerområdet var det eksempel på masseflukt fra tidligere plantasjer og slavelandsbyer, med katastrofale følger for det lokale ledersjikt. Alle steder ble ledersjiktet svekket ved forbudslovene, men i de fleste tilfelle gikk slavene over til andre former for avhengighet, særlig som leilendinger. Alternative livbergingsmuligheter var ikke alltid for hånden, og tilknyt­ ningen til den gamle herre kunne være sterk og ekte. Sla­ veri fortsatte derfor i det skjulte, selv om flertallet etter

«FØYDALISMENS FALL»

65

Slavehandel tidlig på 1800-tallet.

hvert kom over i mildere avhengighetsforhold, som hus­ menn eller leilendinger for sine tidligere herrer. Dette skjedde f. eks. med de gamle arabiske plantasjene på ØstAfrikakysten. Der det gamle ledersjikt ble militært ned­ kjempet, så som i Fransk Vest-Afrika, kunne frisettingen få større dimensjoner. Men noen propaganda for friset­ ting startet heller ikke franskmennene. De var selv av­ hengige av utkommandert, lavt avlønnet arbeidskraft for mange offentlige formål, f. eks. jernbane- og veibygging. Både i Kongo og Fransk Vest-Afrika rekrutterte man sol­ dater ved å tilby den lokale høvdingen en bonus som til­ svarte den gamle prisen for en slave! Franskmennene oppiettet i Sudan-området en rekke såkalte «frihets-landsbyer» for frisatte slaver, men disse ble brukt til tvungent offentlig arbeid, med fengselsstraff for rømming. På 1920og 1930-tallet begynte imidlertid tilgangen av slavearbeid å svikte også i Sudan-området, og lønnsarbeid slo stadig mer gjennom.

66

DET FØRKOLONIALE AFRIKA

Spørsmålet om hva som skjedde med det gamle leder­ sjiktet er viktig i afrikansk historie. Det belyser problemet med kontinuitet eller brudd. Det er blitt sagt at koloni­ styret i Afrika hadde samme virkning som den franske revolusjon i 1789: føydalismen ble avskaffet. Og det er riktig at mot slutten av kolonistyret var det den moderne utdanningselite som hadde tatt over det afrikanske poli­ tiske lederskap. Men arven fra de gamle kongedømmene ble ikke slettet ut fra afrikansk historie. De ledende lokale ætter bevarte som regel mye av sin sosiale posisjon. Der høvdingeættene beholdt politisk innflytelse under indi­ rekte styre, kunne denne brukes som en plattform for fremgang i den moderne verden: det ga fortrinn med hen­ syn til høyere utdanning, næringsvirksomhet (innflytelse over offentlig kreditt og lisenser) og ansettelser. Da uav­ hengigheten kom, var derfor mange medlemmer av høvdingefamilier å finne i ledende stillinger i sentraladmini­ strasjon, frie yrker, kirke, næringsliv og nasjonalistpartier. På landsbygda var ofte folk fra høvdingeætter blant de mest velstående bøndene. Enkelte har på denne bakgrunn talt om en «ny-tradisjonell elite». Linder nasjonalismen og i de uavhengige statene har lokalpatriotisme knyttet til de gamle kongedømmer ofte vist seg å være en sterk poli­ tisk kraft, og dette har ofte gitt fortrinn til medlemmer av de gamle høvdingeætter.

Økonomisk utvikling

INNLEDNING I fremstillingen av den førkoloniale perioden har vi fulgt Afrikas historie region for region. I og med den euro­ peiske erobringen og etableringen av kolonistyret ble det lagt en viss felles ramme for den videre utviklingen, slik at det nå blir lettere å se hele kontinentet under ett og følge visse hovedtemaer i en samlet fremstilling. Det tema vi skal sette i sentrum, er den fortsatte inn­ lemmelsen av Afrika i verdensmarkedet gjennom salgs­ produksjon og pengeøkonomi og de indre samfunnsend­ ringer dette skapte. Kolonistyrets rolle i denne utviklingen blir av særlig interesse. Men vi må være klar over at virk­ ningene av kontakten med verdensmarkedet spredte seg bare gradvis i de afrikanske samfunn. Selv på Gullkysten, der pengeøkonomien var mer utbredt enn i noe annet land i tropisk Afrika, er det anslått at omlag halvparten av all produksjon på 1950-tallet fortsatt skjedde innen naturalhusholdet. Det er derfor et avgrenset, men stadig viktigere tema i de afrikanske samfunn vi samler opp­ merksomheten om. Det kan være noe misvisende å betrakte kolonitiden som en periode. Egentlig var det tale om flere «kolonipe­ rioder», klart adskilt fra hverandre både med hensyn til politisk og økonomisk utvikling. Den første var erobringsog etableringsfasen fram til Første verdenskrig, da konti­ nentet for alvor ble trukket inn i verdensmarkedet. Den andie vai perioden mellom verdenskrigene, på overflaten preget av politisk stabilitet, men med en viss økonomisk stillstand. Den tredje var perioden etter Annen verdenskng, med sterk økonomisk fremdrift, bl. a. gjennom en aktiv europeisk utviklingspolitikk og med nasjonalisme og avkolonisering.

68

ØKONOMISK UTVIKLING

Det er meget vanskelig å gi en balansert samlet fremstil­ ling av kolonitiden. De regionale variasjoner var store, og kolonistyret forandret seg mye fra etableringsfasen før Første verdenskrig til sluttfasen etter 1945. Holdningene til det som skjedde varierer også sterkt, avhengig av poli­ tisk standpunkt. De forandringer som noen kaller «utvik­ ling», kaller andre «underutvikling». Fremstillingen som følger, bygger på den oppfatning at koloniperioden inne­ bar både europeisk utbytting og afrikanske utviklings­ muligheter. Overgangen til pengeøkonomi og eksport­ produksjon skjedde både av tvang og frivillighet. Innenfor kolonistyrets ramme ble utviklingen bestemt av et veks­ lende samspill, en «interaksjon» mellom afrikanere og europeere. Likesom på det politiske området var det også i økonomien tale om både samarbeid og motstand.

NATURKATASTROFER OG SYKDOMMER

Kolonierobringen var mest ødeleggende for afrikanerne der europeerne var ute etter jord. For algirerne i nord, zulufolket i Sør-Afrika og shona- og matabelefolket i SørRhodesia kunne kolonistyret vanskelig oppfattes som annet enn en katastrofe. I det sørlige og østlige Afrika konfiskerte europeerne dessuten mengder av kveg som straff for motstand og senere opprør. Åkerbruk og boset­ ting kunne også bli forstyrret av militæraksjoner under erobringen. Nyere forskning har dessuten avdekket at tiden fra år­ hundreskiftet til etter Første verdenskrig var en økologisk og sykdomsmessig katastrofetid i Afrika. Både indirekte og direkte hadde dette sammenheng med kolonierobrin­ gen. En grusom kvegpest dukket opp i Etiopia og ØstAfnka på 1870-tallet, trolig forårsaket av kontakten med europeerne. Den spredte seg raskt, og herjet på 1890-tallet så langt sør som i Zululand. Sammen med kvegkonfiskasjonene under erobringen utgjorde kvegpesten et knusende slag mot de folkegrupper den berørte, ikke bare materielt, men også psykologisk på grunn av den sentrale kulturelle

NATURKATASTROFER OG SYKDOMMER

69

verdi kveget hadde. Samtidig blusset nye epidemier av sovesyke opp i tropisk Afrika. I Buganda ble det anslått at 1/3 av befolkningen døde i 1902, og i områdene ved det nedre løpet av Kongoelva kan dødeligheten ha vært enda høyere. Sovesyken kan ha sammenheng med kvegpesten, som forstyrret den følsomme balansen mellom ville dyr, kveg og mennesker. Tapet av kveg førte til økende buskvegetasjon, og dermed til spredning av tsetse­ fluen som bærer sovesyken. Men også andre sykdommer var på fremmarsj. Koppeepidemier herjet befolkningen tvers over kontinentet i spredte områder fra Kenya til Nigeria. På jernbanean­ legget i fransk Kongo på 1920-tallet var dødsraten 100 pr. tusen mann pr. år, mot en normal rate på 20-40 pr. tusen voksne menn på hjemstedene. Arbeidere fra høylandet i Kenya som kom til kysten, hadde en dødsrate på 145 pr. tusen, med malaria som viktigste dødsårsak. Under de britiske kampanjene i Første verdenskrig mot tyskerne i Tanzania døde ca. 40 000 afrikanere i britisk tjeneste, de fleste var bærere og de fleste døde av sykdom. Ved gruve­ anleggene i Rhodesia og Sør-Afrika var dødsraten ved år­ hundreskiftet også så høy at den virket skremmende og gjorde det vanskelig å skaffe arbeidskraft nok. I disse tilfellene er det åpenbart at sykdomsherjingene har sammenheng med de folkeflytningene som den nye virksomheten under kolonistyret førte med seg. En stabil befolkning tilpasser seg det lokale sykdomsmiljøet, dels gjennom biologiske endringer (f. eks. sigdcellen i malariastrøk), og dels ved smitte i barndommen. Ved flytting ut­ settes man for nye sykdommer og bringer dessuten med seg smitte lokalbefolkningen ikke er motstandsdyktig mot. Folketapet på grunn av kvegpest og sykdom kunne få viktige politiske følger. I Kenya var f. eks. masaiene svekket og hadde liten evne til militær motstand. Kikuyuene var til­ svarende relativt fåtallige. Koloniregjeringen slo da under seg de ubrukte områdene, noe som resulterte i jordmangel da befolkningen igjen vokste. I Vest-Afrika ble Samoris motstandsevne svekket da kvegpesten rev bort buskapen hans på et kritisk tidspunkt i kampene mot franskmennene.

70

ØKONOMISK UTVIKLING

Sammen med den politiske ydmykelsen fremsto sykdomsherjingene som uforståelige katastrofer. Etter første verdenskrig kom mfluensa-epidemien, som også herjet i Europa. Det er eksempler på at afrikanere mente europe­ erne hadde brakt inn sykdommene av vond vilje — som en slags biologisk krigføring — eventuelt ved bruk av euro­ peisk magi. Da en kvinne i det sørøstlige Nigeria i 1930 ble spurt hvorfor kvinnene i Aba hadde gjort opprør mot britene, svarte hun: «Landet er forandret — vi dør alle sammen.» Fra 1920-tallet av begynte imidlertid folketallet over hele Afrika å stige raskt, og etter Annen verdenskrig var befolkningsøkningen eksplosjonsaktig. Et land som Ghana hadde i 1960 fire ganger så mange mennesker som i 1900. Årsaken var til dels at de store pestsykdommene, i første rekke kopper og gulfeber, ble knekket gjennom vaksine. Kolonitjenestemennene lærte dessuten å begrense syk­ dommer som malaria og sovesyke gjennom miljøtiltak. Ved gruver og offentlige anlegg førte helsetiltak og for­ bedrede levekår til at dødsraten ble redusert blant arbeids­ stokken; blant gruvearbeiderne i Sør-Rhodesia falt den fra 76 pr. tusen i 1906 til 22 i 1917 og 15 i 1925. Misjonen bygde ut sin helsetjeneste, og kolonimyndighetene grunnla sentrale sykehus og ansatte helsepersonell, særlig etter Annen verdenskrig. En viss næringskontroll ble innført på slaktesteder og matvaremarkeder. De nye byene ble anlagt med tilnærmet europeiske krav til hygiene, og i de gamle byene forsøkte man å renske bort den verste skitten gjennom brolegging og kloakkanlegg. Helsetiltakene representerer en rendyrket form for euro­ peisk teknologisk overføring. Ved europeiske universitet ble ny kunnskap skaffet til veie gjennom forskning i tropisk medisin, og straks anvendt i Afrika. Befolkningsøkningen er kanskje det mest entydige uttrykk for udiskutabel frem­ gang under kolonistyret. «Underbefolkmngen» som en år­ sak til afrikansk tilbakeliggenhet ble redusert, og i enkelte strøk begynte man ved uavhengigheten å tale om et overbefolkningsproblem.

NATURKATASTROFER OG SYKDOMMER

Øks fra Nigeria.

71

72

ØKONOMISK UTVIKLING

Befolkningsvekst i det koloniale Afrika 1. Britisk Afrika

Sør-Afrika Swaziland Basutoland Bechuanaland Rhodesia Nyasaland Uganda Kenya og Zanzibar Nigeria Gullkysten Sierra Leone Gambia

1901

1961

4 992 188 85 491 348 848 120 776 1 250 000 706 000 4 500 000 2 960 000 13 606 093 1 486 433 1 027 000 90 354

16 122 000 266 000 697 000 288 000 1 956 000 8 510 000 6 845 000 7 602 000 35 752 000 6 943 000 2 450 000 267 000

2. Fransk Afrika

1959

Algerie Tunisia Marokko Madagaskar Fransk Vest-Afrika Fransk Ekvatorial-Afrika Kamerun Togo _______

5 563 800(1911) 1 939 087(1911) 3 533 786(1921) 2 966 000(1909) 11 343 000(1911) 2 851 000(1921) 2 110 000(1924) 731 000(1922)

10 930 000 3 935 000 10 550 000 5 287 000 20 884 000 5 000 000 3 225 000 1 442 000

Kilde: David K. Fieldhouse: ’The economic exploitation of Africa: some British and French comparisons’, i: France and Britain in Africa: impe­ rial rivalry and colonial rule, red, Prosser Gifford and William Roger Louis (New Haven, Yale University Press, 1971), side 661.

FRED, TRANSPORT OG HANDEL

Kolonimaktene roste seg av å ha skapt fred i Afrika. Afrikanske folkegrupper kunne ha opplevd den samme prosess som militært angrep, jordrøveri og undertrykkelse. Likevel var det en grunnleggende forandring med store økonomiske virkninger at kolonistyret, etter at erobringskngene var fullført, skapte orden og sikkerhet over store territorier der indre strid, uro og herjinger tidligere rådde.

FRED, TRANSPORT OG HANDEL

Ser du noe til gutta? Ugifte Zulu-jenter på vift

73

74

ØKONOMISK UTVIKLING

Det ga helt nye muligheter for ferdsel, handel og investeringer, i trygghet for liv og eiendom. Kolonistyret kunne i så måte oppleves som en befrielse også av afrikanere. Rashid bin Hassani fra bisastammen ved Nyasasjøen, født i 1860-årene, ble tatt til slave av ngoniene som barn mens en av hans søstre ble drept med spyd under angre­ pet. Som tolvåring så han stammens høvding bli spiddet levende på en påle av ngonikrigere. I slutten av sin livs­ skildring skriver han: «Dere spør om det var bedre før europeerne kom? Jeg vil svare med å vise til hvordan jeg nå kom fra Moshi til Dar-es-Salaam. Jeg kom med en kjepp i hånden og var ellers uten våpen. Jeg forlot mitt hus uten engstelse, og vil finne det uskadd når jeg vender tilbake. Jeg hører enkelte mennesker klage over at de må betale skatt hvert år, men jeg kan fortelle at det er bedre å betale skatt enn å risikere å ende sine dager på en spyd­ spiss eller bli solgt som slave og plaget til døde.» Bosettin­ gen kunne nå i mange områder spre seg ut fra tidligere vernede landsbyer, med nydyrking og jordbruksfremgang til følge. Utallige indre tollgrenser mellom lokale konge­ dømmer ble fjernet. Men nye statsgrenser kunne også skjære på tvers av gamle handels- og vandringsveier, slik det bl. a. skjedde med de franske og britiske koloniene i Vest-Afrika. Utbyggingen av moderne transportmidler er kalt den største revolusjon i afrikansk historie etter innføringen av jordbruket. For kolonimyndighetene var bedre fremkomstmuligheter i første omgang et nødvendig middel til å sikre militær og politisk kontroll, ved siden av å legge forhol­ dene til rette for økt vareutførsel. I regnskogområdene i Vest-Afrika var den første oppgaven å holde oppe visse hovedstier for rimelig rask fremkomst til alle årstider, en oppgave som ble pålagt lokale høvdinger mot en viss godtgjørelse etter inspeksjon. På Gullkysten var det i 1870- og 1880-årene eksempel på at slike stier ble planert så jevnt at palmeolje og nøtter kunne rulles fram i tønner milevis fra innlandet! I elvetrafikken var det dampbåtene som representerte den store revolusjonen. I det enorme Kongobassenget med utallige bielver i forgreninger fra

FRED, TRANSPORT OG HANDEL

75

hovedfloden skapte dampbåtene en billigere volumtransport enn noe annet sted i Afrika. Andre steder i Afrika var det bare jernbaner som kunne legge til rette for transport av større varemengder. Men jernbanebygging var en kostbar affære, og problemet var at befolkningstetthet og lokal vareproduksjon sjelden var stor nok til at en kunne regne med at fraktinntektene ville dekke utgiftene. Mange jernbaner ble derfor finansiert med europeiske bevilgninger eller billige offentlige lån fra Europa, og de privat finansierte ble uten unntak subsidiert. Både jernbanene i Senegambia, i britisk Sudan og i Kenya ble påbegynt som en del av selve erobringsprosessen, men de fikk straks store økonomiske virkninger. Man regnet at et eneste godstog kunne frakte like mye som 15 00020 000 bærere. Transportkostnadene fra Victoriasjøen til kysten sank fra £ 200 til £ 2.40 pr. tonn. Lenger sør ble banen fra Dar-es-Salaam til Tanganyikasjøen bygd av tyskerne med lignende militær motivering og samme øko­ nomiske virkninger. Det meste av jernbanebyggingen tok slutt omkring Første verdenskrig. Et blikk på kartet viser at de fleste baner var korte anlegg fra de viktigste kystbyer til inn­ landsstrøk som kunne utvikle eksportjordbruk eller gruve­ drift. Kolonimyndighetene manglet en tilsvarende moti­ vering for bevilgninger til de langt større subsidier som trengtes for tverrgående linjer som kunne fremme indre afrikansk handel. På Gullkysten ble en slik linje nøye vurdert på 1920-tallet, men utsatt av lønnsomhetsgrunner. Nigeria derimot fikk en slik sammenknytning, og det er hevdet at den indre ferdsel dette skapte, er med og forkla­ rer at den nasjonale enheten holdt under påkjenningene med blant annet Biafra-krigen etter uavhengigheten. Bare i det sørlige Afrika og i settlerområdene i Algerie og Tunis skapte en viss velstand og et sterkt indre marked grunnlag for et nettverk av jernbanelinjer som stort sett gikk med overskudd. Den offentlige transportutbyggingen forteller mye om kolonistyrets vesen. Økt eksporthandel var ikke bare koloni­ styrets mål, men også dets eksistensgrunnlag: tollavgiftene

76

ØKONOMISK UTVIKLING

var nemlig dets viktigste inntektskilde. Men i de fleste kolonier var eksporthandelen for liten til at budsjettene kunne balansere før Første verdenskrig, offentlige tilskudd fra Europa var derfor nødvendige. Bare kong Leopold i Kongo før 1908 var i stand til å overføre et budsjettover­ skudd på til sammen ca. 20 millioner franc til Belgia. Kolonimyndighetenes egeninteresse falt derfor sammen med forretningsfolkets behov. Men den offentlige politikk var ikke bare styrt av øko­ nomisk fornuft. Et eksempel på et økonomisk meningsløst prosjekt var den franske banen fra Brazzaville og ut til kysten forbi fossefallene ved den nedre del av Kongoelva, den såkalte «Congo-Ocean»-banen, bygd i 1921-1934.

FRED, TRANSPORT OG HANDEL

77

Banen gikk gjennom smittefarlige, tynt befolkede om­ råder, og anleggsarbeiderne måtte hentes helt fra UbangiShari (den nåværende Sentralafrikanske republikk). Døds­ raten var uhyggelig, med ca. 30 døde pr. kilometer bane. Parallelt på den andre siden av elven gikk den belgiske banen, som kunne tatt hånd om utførselen til langt rime­ ligere pris. Merkostnadene måtte hovedsakelig bæres av de afrikanske bomullsprodusentene i Ubangi-Shari — de samme som hadde rekruttert anleggsarbeiderne — i form av lavere oppkjøpspriser. Franske fabrikker kunne skaffet seg billigere bomull andre steder. Men her var politiske og strategiske interesser avgjørende. Omkring Første verdenskrig kom bilen til Afrika og vei­ utbyggingen tok til for alvor. Dette var et mindre kostbart og langt smidigere transportmiddel. Og selv om mange hovedveier fulgte de samme retninger som jernbanene, vokste det etter hvert også fram et betydelig indre nett­ verk. På Gullkysten finner vi eksempel på utstrakt vei­ bygging på lokalt initiativ uten offentlig støtte, og rutebiltrafikken ble i sin helhet tatt hånd om av afrikanske eiere. Særlig etter Annen verdenskrig skjøt veiutbyggingen over hele Afrika fart under offentlige utbyggingsprogram. Transportutbyggingen samt kolonimyndighetenes garanti for sikkerhet og fri handel åpnet det afrikanske innland for europeiske forretningsfolk. I hovedsak holdt de seg imidlertid fortsatt til kysten og til de viktigste sentra som ble anlagt i innlandet. Kolonimyndighetene ble bygrunnleggere av første klasse i Afrika. Administrative sentra som Nairobi i Kenya, Kaduna i Nord-Nigeria, Salisbury i Rhodesia og Leopoldville i Kongo sprang opp, og gruve­ byer som Elizabethville og Johannesburg ble anlagt over mineralbeltet i det sentrale og sørlige Afrika. De europe­ iske handelsmennene tok seg i første rekke av eksporten, og var dessuten grossister i import av europeiske ferdig­ varer. Handelen økte enormt etter kolonierobringen og antallet indre afrikanske markedsplasser ble mangedoblet. Europeisk mynt ble den vanlige pengeenhet, spredt blant afrikanerne gjennom erobringsutleggene, transportinves­ teringene, lønn til afrikanske soldater, kontorister og

78

ØKONOMISK UTVIKLING

arbeidere og gjennom private oppkjøp av afrikanske eksportprodukter. I byene ble filialer av europeiske banker opprettet som knutepunkt i den nye pengestrømmen. I Vest-Afrika var det afrikanske oppkjøpere som for­ midlet handelskontakten med de afrikanske bondeprodusentene og som drev tuskhandel og åpnet butikker for salg av varer fra europeiske firma. På 1950-tallet regnet man med ca. 40 000 slike mellommenn på Gullkysten, mange av dem virksomme også i transport og jordbruk. I de vestafrikanske kystbyene begynte etter hvert en gruppe såkalte «levantmere» (libyere, palestinere, syrere og grekere) å gjøre seg gjeldende som storkjøpmenn ved siden av euro­ peerne. I Nigeria alene talte de ca. 15 000 på 1950-tallet. I Øst-Afrika var det den indiske folkegruppe som særlig spilte rollen som mellommenn. De hadde gamle kontakter på Zanzibar, og ble brakt over til Kenya i stort antall un­ der jernbanebyggingen på 1890-tallet. De spredte seg etter hvert i distriktene og bygde ut et fmmasket handelsnett der tillitsforhold bygd på slektskap ga stor smidighet, og nøysomhet og små profitter gjorde en skrittvis ekspansjon mulig. Men indernes handelssuksess kostet dem dyrt i form av afrikansk motvilje, som slo dramatisk ut etter uavhengigheten da titusener av indere med britiske pass ble kastet ut av Kenya og Uganda. I Kongo, der elvene skapte særlig gunstige transport­ muligheter og i det sørlige Afrika der europeerne var sær­ lig tallrike, dominerte de også detaljhandelen, selv om også mange afrikanere gikk inn i slik virksomhet, særlig på landsbygda. Overalt innebar det økte utbudet av euro­ peiske forbruksvarer et lokkemiddel for afrikanerne til å skaffe seg pengeinntekter. Bøndene med sitt kroniske låne­ behov ble gjerne bundet gjennom forskudd med pant i neste års avling, noe som ga mellommennene store mulig­ heter for manipulasjon og utbytting. Med rette eller urette var det i første rekke disse mellommannsgruppene som av afrikanske produsenter og arbeidere ble oppfattet som de store utsugere. Den afrikanske gruppen som i første omgang ble skade­ lidende av koloniutviklingen, var de afrikanske storkjøp-

AFRIKANSK BONDEPRODUKSJON

79

menn som tidligere hadde formidlet utførselen til verdens­ markedet. «Kjøpmannsprinsenes» glansdager i Vest-Afrika var nå omme. De tidligere storkjøpmennene og kanofirmaene på Kongofloden, tiofolket ved Stanley Pool og bobangui- og ngalafolket lenger oppe ved elvene ble satt i skyggen av de belgiske kompaniene. De europeiske firma­ ene hadde en bedre organisasjon og større kredittmuligheter. Bankene var ytterst skeptisk til utlån til afrikanske kunder, bl. a. på grunn av manglende pantesikkerhet, men også på grunn av uvitenhet og rasediskriminering. De sat­ set på det sikre — europeisk eksport — og hadde liten motivering til å ta sjanser i utbygging av afrikansk virk­ somhet konsentrert om det lokale marked. Resultatet var at europeerne og de andre utlendingene stengte for frem­ veksten av et afrikansk kapitalistisk borgerskap. Sin egen fortjeneste kunne europeerne fritt overføre til sine hjem­ land gjennom et felles pengesystem uten veksling og valuta­ reguleringer. Særlig der europeerne investerte i gruvedrift og plantasjer, og senere industriell virksomhet, kunne det bli tale om store profittoverføringer. Fra Kongo ble i 1955 3,2 milliarder franc overført i form av selskapsfortjeneste, 0,7 milliarder som private overføringer, 1 milliard som privat forbruk i utlandet og 5,3 milliarder som betaling for transport og forsikring. Dette var et overskudd som i hovedsak kom borgerskapet i Europa til gode.

AFRIKANSK BONDEPRODUKSJON Det overveldende flertall av afrikanere fortsatte gjennom koloniperioden å arbeide med jordbruk. Det meste av denne produksjonen gikk til selvforsyning innenfor ram­ men av ættefellesskap dominert av en gjensidighetsøkonomi. Her sto bøndene overfor en formidabel utfordring på grunn av den sterke befolkningsøkningen. Men stort sett klarte de å øke matproduksjonen tilsvarende. Det var da av avgjørende betydning at de fleste områder hadde rikelig tilgang på ny dyrkingsjord. Blant viktige forbed­ ringer må nevnes den fortsatte utbredelsen av foldrike

80

ØKONOMISK UTVIKLING

planteslag som mais og maniok og innføringen av nye plantearter og husdyrslag som var utviklet av europeiske jordbrukere i settlerområdene eller på misjonsstasjonene. Ny teknikk ble også i noen grad tatt i bruk: plog der det fantes trekkraft, vogner til transport, gjødsling, vaksine­ ring av kveg, bedre jordrøkt og vanningsanlegg, og i noen spredte tilfelle også kunstgjødsel og ugrasmiddel. Kolonimyndighetene etablerte stasjoner for jordbruksforskning, og misjonærene og settlerne ga anskuelsesundervisning. Regnmangel, erosjon og ødeleggelser av avlingen fortsatte å skape uår og hungersnød, men slike katastrofer ble nå mildnet ved at kolonimyndighetene var i stand til å føre fram matoverskudd fra andre områder ved hjelp av moderne transportmidler. I tillegg til veksten i selvforsyningsjordbruket økte de afrikanske bønder produksjonen av matvarer for salg. Det mest umiddelbare behovet var å skaffe mat til de europe­ erne og de stadig større gruppene av afrikanere som var sysselsatt utenom jordbruket, i lønnsarbeid, handel, ad­ ministrasjon og annen virksomhet i byene. For store grup­ per av afrikanske bønder ble dette den viktigste kilde til pengeinntekter. Men kolonimyndighetenes fremste interesse var å fremme eksport av tropiske jordbruksvarer, enten gjennom afrikansk bondeproduksjon, gjennom europeisk plantasjedrift eller gjennom europeiske settlerbønder. De fleste regioner hadde innslag av alle disse, produksjons­ formene, men mønstret var sterkt varierende. Koloni­ myndighetenes rolle var i alle tilfelle av stor betydning. I en del områder kastet de afrikanske bøndene seg ut i økt eksportproduksjon uten særlig tilskyndelse fra myn­ dighetene. Det gjaldt i første rekke kystområdene i VestAfrika, som fra før var tettest tilknyttet verdensmarkedet. Et godt eksempel er produksjonen av jordnøtter i Senegambia-området. Jordnøtten kom til dbtte området allerede på 1600-tallet som en matplante fra Amerika, og ble allerede på 1 800-tallet den viktigste eksportavlingen. Størst var produksjonen i Gambia, der elven ga lett trans­ port. I Senegal skjøt jordnøttdyrkingen fart parallelt med

AFRIKANSK BONDEPRODUKSJON

81

den franske jernbanebyggingen etter 1870. Ved århundre­ skiftet begynte grupper av salgsbønder å slå seg ned som nydyrkere på ubrukt land i de tidligere kongedømmene Kajor og Jollof. De mest fremgangsrike i denne koloni­ seringen var religiøse grupper fra den muhammedanske mowrzfZe-ordenen, som dro nytte av religiøst samhold og lederskap i den nye næringsvirksomheten. Ved slutten av kolonitiden utgjorde mouridene 20 prosent av befolk­ ningen i Senegal og sto for en fjerdedel av jordnøttproduksjonen. Over hele Sudanområdet til Nord-Nigeria ble jordnøtter en viktig eksportavling. Utførselen fra Kano alene økte fra vel 1000 til nesten 20 000 tonn da jern­ banen nådde fram til byen i 1908. Over de franske havne­ byene i vest ble det i 1908 eksportert 140 000 tonn jord­ nøtter. Den største suksessen for afrikansk bondeinitiativ fikk kakaodyrkingen på Gullkysten. Kakaofrukten kom fra Sør-Amerika via de portugisiske plantasjene på Fernando Poo og til Gullkysten omkring 1890. Bønder fra den sør­ østlige delen av landet som hadde vært aktive i handelen med palmeprodukter og gummi, så i kakaoen en ny mulig eksportavling. Etter å ha uttømt hjemlige dyrkingsmulig­ heter dro de ved århundreskiftet i stort antall videre mot nordvest, inn i det vidstrakte Akimdistriktet, der de kjøpte opp ubrukte jordområder fra lokale høvdinger. Koloniseringen ble i stor utstrekning organisert i slektskapsgrupper som kunne sikre gjensidig støtte, omtrent som mouride-ordenen i Senegal. Men driften var basert på privat eie med klart kapitalistisk preg. Jordkjøpet krevde kapital, trærne tok fra fem til ti år før de bar frukt, men fortjenesten var god og ble i stor utstrekning bruk til oppkjøp av nye eiendommer. Omkring Første verdenskrig spredte kakaoen seg videre mot nordvest inn i Ashanti sammen med jernbanebyggingen. Allerede i 1912 var Gullkysten verdens største kakaoprodusent. Sammen med Nigeria og Elfenbenskysten hadde de ca. 2/3 av verdensproduksjonen. På Gullkysten kan vi i perioder observere det ganske uventede fenomen at landbruksdepartementet forsøkte å

82

ØKONOMISK UTVIKLING

bremse den eksplosive økningen i kakaoproduksjonen. De fryktet at markedet kunne bli sprengt, at kvaliteten kunne synke og matproduksjonen bli skadelidende. Påbud om skogvern og plantehygiene ble også vedtatt, men lokal­ styret bygde på de tradisjonelle høvdinger, og disse turde ikke legge press på bøndene av frykt for å bli avsatt under protestaksjoner. Dette er ett eksempel på hvor svak kolonistaten kunne være. Hva var det så som lokket gullkystbøndene til denne energiske tilknytningen til verdensmarkedet? Vi kan få en pekepinn ved å se på hvordan inntektene ble brukt. En vesentlig del gikk til å bygge moderne hus og betale barns skolegang. En god del gikk til importerte, luksusbetonte forbruksvarer av den type som alltid hadde vært populære på Vest-Afrikakysten. Statistikken for 1905 viser at vel 60 prosent av importen til kolonien var forbruksvarer, med mat, drikke og tobakk som de største poster, og klær, lær og stoffer på annenplass. Mange bønder på Gullkysten fikk etter hvert skoleut­ danning, og på 1920-tallet ble det dannet et forbund av afrikanske bondeforeninger som ønsket å ta hånd om også salg og eksport, utenom afrikanske og europeiske mellom­ menn. Men forsøket mislyktes av mangel på kapital, mar­ kedsoversikt og ærlighet i ledelsen for samvirkeorganisa­ sjonene. Myndighetene ga ingen hjelp, de forsøkte i stedet selv å bygge opp statskontrollerte kooperativer. Da de europeiske firmaene under verdenskrisen på 1930-tallet avtalte en felles, fastlåst oppkjøpspris, gikk bøndene i 1936 til leveransestreik under ledelse av de lokale høvdin­ ger. Resultatet ble en tvilsom seier: myndighetene etablerte et offentlig eksportmonopol som på lengre sikt skulle gjøre det av med både britiske firmaer og afrikanske mel­ lommenn. Bøndene ble nå avhengige av offentlig prisfast­ settelse, og etter Annen verdenskrig ble dette brukt til å føre en stor del av overskuddet over på statens hender. Også i andre kolonier utenom Vest-Afrika bygde eks­ porten hovedsakelig på afrikansk bondeproduksjon, men med mer aktivt engasjement fra kolonimyndighetenes side. I Uganda kom bomull til å spille noe av den samme

AFRIKANSK BONDEPRODUKSJON

Masai-jente pyntet til fest.

83

84

ØKONOMISK UTVIKLING

rollen som kakao på Gullkysten. Etter noen mislykkede forsøk med europeisk plantasjedrift bestemte kolonimyndighetene seg for å satse på afrikansk bondeproduksjon. Den sterke høvdingegruppen i Buganda spilte en nøkkel­ rolle i åpningsfasen. De ble overtalt til å fordele såkorn blant sine forpaktere og leilendinger og påby dyrking. Bomullsdyrkingen spredte seg deretter raskt i kraft av sin egen suksess. «Den britiske forening for bomullsdyrking» og de europeiske misjonærene ga faglig hjelp, og det private britiske Buganda Company bygde opp renserier og tok hånd om eksport. I 1910-1911 utgjorde bomull mer enn halvparten av Ugandas eksport. Og vestover Sudanbeltet mot Atlanterhavet ble bomull et viktig eksportprodukt ved siden av jordnøtter. Hvordan ble så lokale levekår og kosthold påvirket av denne salgsproduksjonen? Her må vi skille savanneområdene ut fra de mer fruktbare jordbruksstrøkene. I land som Ghana og Buganda fantes et visst «skjult overskudd» på arbeidskraft, i og med at kvinnene hadde hovedansva­ ret for matproduksjonen, basert på foldrike rotfrukter og bananer. Mennene kunne da gå inn i salgsproduksjon uten store omstillingsproblem. Men i savanneområdene, som har stordelen av Afrikas bondebefolkning, var situa­ sjonen annerledes. Korndyrkingen måtte konsentreres til en kort veksttid med intensiv arbeidsinnsats. Ny salgspro­ duksjon, særlig bomullsdyrkingen som krevde ekstra mye arbeid, kom i konflikt med matproduksjonen i den korte vekstsesongen. Administrativt press fra distriktskommissæren var derfor ofte nødvendig for å få bomullsdyrking i gang. Når mennene trakk seg ut av matdyrking, ble det hardere arbeid for kvinnene. En løsning var å gå over til matplanter som krevde mindre arbeid, i første rekke kassava, men den var mindre proteinrik enn kornet og skapte dermed dårligere ernæring. I nedbørfattige strøk førte salgsavlmgene ofte til overbelastning på jordsmonnet, når matproduksjonen samtidig måtte økes for å holde tritt med folketallet. Jorda fikk mindre tid til å ta seg igjen gjennom skiftebruk, og fruktbarheten sank. I de nedbørfattigste strøk med stor salgsproduksjon, så som jordnøtt-

afrikansk bondeproduksjon

Døpefont fra Nigeria.

85

86

ØKONOMISK UTVIKLING

distriktene i Senegal (100-300 dagers veksttid), gjorde man seg helt avhengig av matvareimport. Der kolonistyret bygde på samarbeid med det lokale ledersjiktet, ønsket myndighetene av politiske grunner gjerne å satse på afrikansk bondeproduksjon og holde europeiske settlere ute. Slik tok britiske kolonimyndigheter flere ganger standpunkt mot europeiske forretningsinte­ resser. Settlere ble avvist i Uganda etter noen første, mindre vellykkede forsøk, og i Vest-Afrika fikk det britiskhollandske Lever-konsernet avslag på sin søknad om plan­ tasjedrift i 1907. Da britiske forretningsfolk under Første verdenskrig dannet en komite for mer systematisk utnyt­ telse av imperiets jordbruksressurser, ble det slått alarm fra Vest-Afrika, både av britiske tjenestemenn og afri­ kanske ledere. I en parlamentsrapport fra 1924 klaget den britiske forretningsverden over manglende velvilje fra myndighetenes side i tropisk Afrika.

TVANGSMAKT OG PLANTASJEPRODUKSJON I de fleste områder grep myndighetene rner aktivt inn for å fremme omlegging til salgsproduksjon og eksport. Den mest utbredte form for direkte administrativt press var personlig skattlegging. Ved siden av å bringe staten inntekter var dette et virkningsfullt middel til å tvinge afrikanerne til lønnsarbeid og salgsproduksjon. I fransk Vest-Afrika utgikk i 1903 et sirkulære til distriktstjenestemennene som i rene ord sa at skatteinndriving var deres hovedoppgave, hvilket innebar at resultatet var avgjø­ rende for tjenestemennenes karriere. I disse områdene forekom det at piskestraff, gisselbruk og henrettelser fant sted under straffeaksjoner for manglende innbetaling. En annen form for administrativt press var pålegg om tvangsleveranser av eksportavlinger, f. eks. bomull, til priser som kunne ligge langt under markedspris. Grunnen til denne franske pågangen var dels store mili­ tære utgifter, dels en aggressiv siviliseringsideologi, men kanskje viktigst bøndenes motstand mot en bomullspro-

TVANGSMAKT OG PLANTASJEPRODUKSJON

87

duksjon som skapte konflikt med korndyrkingen i vekst­ sesongen. I det minst fruktbare Sahelbeltet kunne mot­ standen i noen tilfelle ta form av masseflukt og opprør. I og med at den gamle høvdingeordningen var ødelagt gjennom erobringen, fantes heller ingen kanal for klage­ mål. Men etter Første verdenskrig ble politikken lagt om, pengeskatt og frivillig bondeproduksjon ble det normale over hele fransk Vest-Afrika, slik det alltid hadde vært i Senegal og i kystområdene i Elfenbenskysten og Dahomey. Direkte inngrep i selve produksjonen skjedde der euro­ peiske kompanier gjennom såkalte konsesjoner fikk anled­ ning til å utnytte naturressursene enten gjennom sanking av skogbruksprodukter eller ved plantasjedyrkmg. I fransk Kongo (Brazzaville) ble således ca. 70 prosent av landom­ rådet fordelt mellom et førtitall franske selskaper som også fikk rett til skatteinnkreving og politioppsyn. Men ressursene var små, transportproblemene store og befolk­ ningen spredt. Kompaniene nådde sjelden så langt som til organisert produksjon, men avgrenset seg til å presse fram leveranser fra lokalbefolkningen gjennom tvangskvoter. Systemet ble fordømt av en offentlig kommisjon allerede i 1910, og ble opphevet i 1930. I skogkoloniene i Vest-Afrika fordelte franskmennene en rekke konsesjoner i Guinea, Dahomey og i Elfenbens­ kysten på 1930-tallet, men de aller fleste av disse ble lig­ gende ubrukt fordi myndighetene nølte med å konfiskere jord og presse fram arbeidskraft. Tyske konsesjoner og plantasjeanlegg i Tanganyika førte til utålelig administra­ tivt press og var en hovedårsak til Maji-Maji-opprøret i 1905-07. Plantasjene ble til dels videreført under britiske og indiske eiere i mellomkrigstiden, med te og sisal som viktigste produkter. Også i Kenya fantes slike plantasjer som sto tor en stor del av eksportinntektene. Men det store flertallet av europeiske jordbrukssettlere i Kenya var storbonder som drev kombinert åkerbruk og kvegdrift. Mest langvarig var plantasje- og konsesjonssystemet i de portugisiske koloniene, der det fortsatte til uavhengig­ heten på 1960-tallet. Men også her var ordinære portugi-

88

ØKONOMISK UTVIKLING

siske settlerbønder mest tallrike, etter en sterkt øket inn­ vandring etter Annen verdenskrig. Den mest systematiske og hemningsløse bruk av tvangs­ makt skjedde i den såkalte Kongo-fristaten mellom 1885 og 1908 under kong Leopolds personlige styre med en administrasjon av tjenestemenn fra mange land, inkludert Skandinavia. I en periode mellom 1891 og 1908 tok staten monopol på all europeisk økonomisk virksomhet i den østlige halvdelen av kolonien, med sikte på maksimal gevinst på eksport av elfenben, kopal og særlig naturgummi, som hadde en høykonjunktur ved århundreskiftet. Innsamlingen skjedde til dels gjennom en personskatt i naturalier og til dels gjennom tvungne kvoteleveranser til priser langt under markedsverdi. En fåtallig og vilkårlig administrasjon innførte et plyndringssystem som for afri­ kanerne neppe var vesensforskjellig fra swahiliarabernes tidligere praksis i disse områdene. Lokale tjenestemenn og afrikanske sersjanter som sto for innsamlingen hadde egeninteresse i form av bonus, og brukte til dels terror for å nå sine mål. Den svenske misjonær E. V. Sjøblom, som i 1893 under et besøk i Kongo blant annet var vitne til at en eldre mann ble skutt og fikk hugget av høyre hånd for ikke å ha levert sin gummikvote, kommenterte: «Hva er forskjellen på hedendommens grusomheter og denne handling som utspiltes for mine øyne og i sivilisasjonens navn: en gammel mann, vant med å nyte sin frihet og kanskje for svak til i likhet med andre å vandre i skog og mark, skutt uten annen forbrytelse enn å ha forsømt det påtvungne tvangsarbeide.» Men virksomheten i Kongostaten skapte en europeisk opmionsstorm. Private handelskompanier var dessuten misnøyde med statsmonopolet, og det var åpenbart for alle at Leopolds administrasjon ikke egnet seg til å fremme noen regulær produksjon ut over innsamlingen av skogprodukter. Resultatet var at den belgiske stat tok over Kongo i 1908. Her var altså et eksempel på at kolonistyre ble innført for å redusere grov og kortsiktig utbytting. Men grunntrekkene i systemet besto, selv om de afri­ kanske jordområdene ble utvidet slik at de ved slutten av

TVANGSMAKT OG PLANTASJEPRODUKSJON

89

koloniperioden dekket over 540 millioner mål av totalt 770 millioner. Statens jord ble etter 1908 utdelt til et mindre antall private kompanier som fikk konsesjoner til ulike former for næringsdrift: jernbaneselskap, gruvesel­ skap med administrativ og handelsmessig kontroll over enorme områder, skogbruksselskap, selskap som spesiali­ serte seg på palmeoljeproduksjon (Huilleries du Congo Belge). Europeisk plantasjeproduksjon var utvilsomt mer effektiv enn afrikansk bondeproduksjon: palmeoljeeksporten fra Kongo ble tidoblet mellom 1909 og 1930, mens eksporten fra Nigeria (som da riktignok hadde vokst gjennom hele 1800-tallet) ble fordoblet. Bruken av tvangsmakt for økonomiske formål fortsatte. En forsvarer for systemet uttalte i 1934: «Den eneste må­ ten å forbedre levekårene for hele befolkningen på kort tid er å tvinge den innfødte til å gjøre seg kjent med og dyrke en eller annen eksportavling. . . Men denne tvangsmeto­ den anvendes naturligvis for opplæringsformål. Målet er ikke å holde befolkningen under en evig tvang.» Statens rett til å kommandere ut billig arbeidskraft til offentlige anlegg besto fram til Annen verdenskrig. Myndighetene kunne også oppfordre høvdingene til å få unge menn ut i lønnsarbeid for de private kompaniene, og slike oppford­ ringer ble i realiteten oppfattet som påbud. Kongen over kubafolket oppfattet distriktskommissæren som en ny overfyrste som gjorde krav på tributt av tradisjonell type. Kongen innkrevde skatten og skaffet til veie den arbeids­ kraft som var ønsket, og tok selv en klekkelig andel. I til­ legg mottok han fra belgierne en lønn på 60 000 francs pr. år, på et tidspunkt da den vanlige arbeidslønn var én franc pr. dag. Men i Kongo liksom i andre kolonier ble markedssyste­ met mer dominerende etter hvert. Etter 1945 satset ad­ ministrasjonen på å fremme en effektiv bondeproduksjon av jordbruksvarer der konsesjonskompaniene ikke hadde behov for arbeidskraft. Krav fra europeiske settlerjordbrukere om fortrinn ble avvist. Mot slutten av mellom­ krigstiden fikk også belgierne den arbeidskraft de trengte til plantasjer og gruvedrift frivillig gjennom lønnstilbud. 5. Grimberg 28

90

ØKONOMISK UTVIKLING

Men gjennom den tidligere tvangsbruk var belgierne nå etablert i de posisjoner de ønsket i økonomien. Utlendin­ gene utgjorde i 1958 én prosent av befolkningen, men rådde over 95 prosent av investeringene og 82 prosent av alle firmaer. Alle kolommyndigheter benyttet seg av utkommandert arbeidskraft for offentlige formål i den første perioden. I fransk Vest-Afrika ble det lovfestet til fem dager pr. år for alle voksne menn. Begrunnelsene varierte: ordningen kunne kalles en form for skattlegging, et bidrag til lokal utvikling, og et nødvendig middel for oppdragelse til ar­ beidsdisiplin. Men offentlig arbeid og militærtjeneste — som franskmennene krevde fra Første verdenskrig — var én ting. Rekruttering av tvungen arbeidskraft til private europeiske kompanier var noe annet. I 1930 kom det da også i stand en internasjonal overenskomst som forbød det siste og satte strenge begrensninger for det første. I de britiske kolonier var da problemet allerede avskaffet, først i det sørlige og så i tropisk Afrika. I Belgisk Kongo og de franske områdene fortsatte tvungen offentlig arbeidsrekruttermg til 1945. Og portugiserne rekrutterte i det skjulte også tvungen arbeidskraft for private kompanier like til 1960-tallet.

SETTLERJORDBRUK OG AFRIKANSKE BØNDER Det dypeste inngrepet i afrikanske samfunn med sikte på å forandre produksjonsforholdene skjedde i kolonier med en stor innvandring av europeiske bønder som satset på salgsproduksjon med leid arbeidskraft. Samtidig var dette de kolonier hvor gruvedrift og industri ble sterkest utviklet, med tilsvarende økende arbeidskraftbehov. I stor målestokk kan vi derfor i disse koloniene følge et univer­ selt tema i den moderne verdens historie: forvandlingen av bønder til lønnsarbeidere («proletarisering»). En tabell over det prosentvise innslaget av bofaste euro­ peere i Afrika ved slutten av kolonitiden (1956) viser føl­ gende tall:

SETTLERE OG AFRIKANSKE BØNDER

91

Europeiske innbyggere i Afrika ved slutten av koloniperioden (1956) Land

Sør-Afrika-unionen Algerie Rhodesia (Zimbabwe) Tunisia Tidl. Fransk Marokko Zambia Malawi Angola Mocambique Kenya Zaire

Prosent

20,8 10,9 7,2 6,7 5,4 3,0 2,7 2,5 LO 0,9 0,8

Kilde: United Nations, Economic Survey of Africa since 1950 New York, 1959.

Langt de fleste av disse europeerne var imidlertid på det tidspunkt sysselsatt i bynæringer. I mellomkrigstiden var det f. eks. bare ca. 3000 bønder i henholdsvis Kenya og Nord-Rhodesia, men disse hadde en uforholdsmessig stor politisk innflytelse. I Sør-Rhodesia og Sør-Afrika var settlerbøndene langt den sterkeste politiske gruppe. Tabellen viser at Sør-Afrika kommer i en særstilling. Settlerne i Sør-Afrika hadde selvstyre og kunne f. eks. bruke statsmakten til å hindre konkurranse fra afrikanske bønder. Store grupper av afrikanske jordbrukere var nem­ lig på slutten av 1800-tallet blitt stadig mer opptatt av å produsere matvarer for salg til europeere i byer og gruvesentra. Dette skjedde til tross for at de afrikanske jordbru­ kerne ved erobringen hadde mistet eiendomsretten til stordelen av jorden. I den østlige Kapprovinsen og Natal var det kristne afrikanere fra misjonsstasjonene som ofte ble ledende i salgsproduksjonen. Men også leilendingene på boernes eiendommer på høysletten, de såkalte «kaffirbønder» gjorde gode penger på markedsproduksjon, særlig da diamantgruvene startet opp i Oranje-fristaten i 1867. Plog, vogn og nye dyrkingsmåter ble tatt i bruk, mange gikk endog over til sau og ullproduksjon, noe som tidli­ gere var ukjent i afrikansk jordbruk. Omstillingen gikk

92

ØKONOMISK UTVIKLING

Mor og datter forbereder et festmåltid i Fez. Marokko. (NPS)

SETTLERE OG AFRIKANSKE BØNDER

93

94

ØKONOMISK UTVIKLING

raskt når det var penger å tjene. Denne afrikanske jordbruksfremgangen bekymret europeiske bønder som fryktet konkurranse og gruveeierne som trengte afrikanerne som arbeidskraft. Dette var bakgrunnen for at statsmakten i Sør-Afrika og Rhodesia fra omkring århundreskiftet systematisk ble brukt for å begrense det afrikanske salgsjordbruket. Pro­ duksjonskostnadene for de afrikanske bønder ble tvunget opp gjennom sterke økninger i jordleie, beiteavgifter, vannavgifter osv. Skatten ble satt kraftig opp, særlig for jordbrukere. På de europeiske eiendommene begynte man å si opp afrikanske leilendinger, og de gjenværende ble gradvis gjort til husmenn med store arbeidsforpliktelser, opptil 180 dager i året. En strengere arbeidslovgivning bandt afrikanerne til lengre kontraktperioder, og forhind­ ret dermed europeerne i å konkurrere med hverandre om arbeidskraften. I 1913 kom så den avgjørende jordloven, «Native Land Act», som trakk opp de endelige grensene for de afrikanske reservatene og satte forbud mot at afri­ kanerne eide jord utenfor disse. Afrikanerne i de hvite områdene, både på gårder, i byer og gruver, fikk nå status som lønnsarbeidere med foreløpig oppholdstillatelse. Passordninger ble gjennomført for å kontrollere arbeider­ nes forflytninger. Men det var ikke før etter Annen ver­ denskrig at disse lovene ble fullt ut virkeliggjort. Denne nye lovgivningen gjorde i praksis slutt på afrika­ nernes fortjenestemuligheter som jordbrukere i de hvite områdene. I reservatene (13 prosent av landet) forfalt også jordbruket etter hvert. Familiene presset jorden maksimalt med sikte på mat til selvforsyning. De manglet både kapital, fagkunnskap og tiltakslyst til å prøve nye typer salgsproduksjon, f. eks. tobakk, som var mindre jordkrevende. Fra 1920-tallet av forteller offentlige kom­ misjoner med regelmessige mellomrom om overbefolk­ ning, feilernæring, barnedødelighet, uttørring, jordødeleggelse, sosiale problemer, gjeldsbyrde og håpløs fattigdom i reservatene. Lønnsarbeid i de hvite områdene ble nå en nødvendighet for å livberge seg. Denne utviklingen må ha vært en hovedårsak bak det afrikanske opprør i Zululand

SETTLERE OG AFRIKANSKE BØNDER

95

og Natal i 1906 (Bambatha). Det var et tragisk sammen­ treff at den nye europeiske pågangen kom samtidig med de store naturkatastrofene ved århundreskiftet (kvegpest og tørke), som svekket den afrikanske motstandsevnen. Myndighetene i Rhodesia førte en lignende politikk. Men her beholdt afrikanerne mellom en tredjedel og en halvdel av landets jord. Nød alene kan derfor ikke for­ klare den økende utbredelse av lønnsarbeid. Derimot kan vi se hvordan forbruksvaner utøvde en egen form for tvang. I den gode perioden for afrikansk salgsjordbruk like etter århundreskiftet beskriver distriktsrapportene afrikanernes økende etterspørsel etter europeiske varer: jordbruksredskaper, støvler, sko, ferdiglagde klær, hatter, skjorter, kaffe, te, sukker, salt, mjøl, stearinlys, parafin og luksus som sirup, sigaretter, konfekt og parfyme. Med va­ nen begynte man å betrakte disse varene som nødvendighetsartikler, og da fortjenestemulighetene i jordbruket minket, gikk afrikanerne ut i lønnsarbeid for å holde forbruket oppe i stedet for å avstå fra slike kjøp. Den europeiske misjon, som ble sterkt utbygd i denne perioden, bidro til å innarbeide slike europeiske forbruksmønstre gjennom en «sivilisert» livsstil. Dessuten ble investering i utdanning i Rhodesia, som over hele det øvrige Afrika, en «nødvendighet» for de familier som ønsket fremgang for sine barn, og dette forutsatte igjen betydelige kontante pengeinntekter. Lignende behov virket naturligvis også i Sør-Afrika. I Kenya var det de europeiske settlerne som ble av­ grenset til et «reservat», nemlig «Det hvite høylandet» nordvest for Nairobi, et område på vel 40 000 km2, dvs. ca. 20 prosent av den beste dyrkingsjorda i landet. Meste­ parten av dyrkingsjorda i Kenya var altså fortsatt på afri­ kanske hender, og afrikanske salgsbønder var alltid bry­ somme konkurrenter for settlerne. I 1913 hadde afrika­ nerne 70 prosent av all eksport fra Kenya. En følge var bl. a. en offentlig lov mot kaffedyrking, delvis opphevet på 1930-tallet, men bevart i Sentralprovinsen til ca. 1950. I perioden omkring Første verdenskrig la myndighetene press på de afrikanske høvdingene for å få fram arbeids­

96

ØKONOMISK UTVIKLING

kraft til settlerne, men dette ble stoppet etter motstand fra London. Men settlerne tok etter hvert over eksportpro­ duksjonen, i 1950 var deres andel 95 prosent. Samtidig med angrepet på det afrikanske jordbruk ble statsmakten både i Sør-Afrika, Rhodesia og Kenya etter århundreskiftet systematisk brukt for å favorisere de euro­ peiske jordbrukerne. Det skjedde først og fremst ved at jernbaner og veier særlig ble lagt gjennom europeiske om­ råder. I Kenya, der de hvite settlerne var særlig utsatt for afrikansk konkurranse, ble markedet sterkt forvridd gjennom systematiske subsidier av settlerne i varetrans­ port, tollpolitikk, markedsføring, veiutbygging og kreditt­ ordninger. Statens agronomtjeneste konsentrerte seg om de europeiske bøndene. Nå ville det være galt å fremstille de europeiske jord­ brukerne i Afrika som snyltere på samfunnsøkonomien. Selv om deres inntektskrav og dermed subsidiebehov var langt større enn afrikanernes, satte de også inn et langt større fond av kunnskap, kapital og organisasjonsevne. Listen over deres tekniske forbedringer er lang: brønngraving, oppdrett av nye kvegtyper, tilpasning av veterinærkunnskap, skogplanting, utvikling av nye, lokalt tilpassede maistyper, store kjølelager for frukt og grønnsaker, mo­ derne gjerding, kunstgjødsel, vanning, transportforbedring. Som vi har sett, ble ny jordbruksteknikk også mer effektivt overført til de afrikanske jordbrukere i settlerområdene enn andre steder. På begynnelsen av 1980-tallet var Sør-Afrika og Rhodesia blant de ytterst få land i Afrika som ikke behøvde å importere matvarer. Både i Rhodesia og Kenya var det dessuten rom for fremgang både for europeiske og afrikanske bønder. Sær­ lig etter Annen verdenskrig åpnet det seg igjen nye jord­ bruksmuligheter for afrikanerne, denne gang sterkt stimu­ lert av myndighetene og deres agronomer. I 1960 dyrket afrikanske bønder i Rhodesia over tre ganger så mye mais og hadde halvannen gang så mye kveg som europeerne. En betydelig klasse afrikanske storbonder hadde utviklet seg med i alt 56 000 arbeidere i sin tjeneste. I Kenya var afrikanske bønder på offensiven fra første stund, og indre

GRUVEDRIFT

97

sosiale forskjeller ble snart merkbare. Under naturkata­ strofene på 1890-tallet var det i første rekke de mest vel­ stående afrikanske jordbrukerne som klarte å overleve, og disse ble i sin tur kolonimyndighetenes medarbeidere, ofte som utnevnte høvdinger. De grep villig fatt i de nye muligheter for salgsproduksjon under kolonistyret. Under Mau-Mau-reisningen på 1950-tallet var de et angrepsmål for opprørerne ved siden av de europeiske settlerne. Når man studerer bruken av tvangsmakt i jordbruksut­ viklingen, kan man forledes til å mene at dette var eneste årsak til overgangen til lønnsarbeid. Men allerede under den intensive afrikanske salgsproduksjonen på slutten av 1800-tallet i den østlige Kapprovinsen i Sør-Afrika — lenge før tvangsmakt var tatt i bruk — merket man en begynnende deling mellom vellykkede bønder på den ene siden og jordløse arbeidere på den andre. Og «proletarisering» skjedde også blant boerne. Det var ikke nok jord til at alle kunne få sin egen eiendom. Mange hvite måtte der­ for etter boerkrigen slå seg ned som leilendinger og bisittere («bijwoners») på gårder til slektninger og kjenninger. Da driften ble effektivisert, ble disse ofte nødt til å flytte fra gårdene og inn til byene, liksom afrikanerne. På slutten av 1920-tallet fantes det 200 000-300 000 slike «fattige hvite» i byområdene. Befolkningsøkning og etterspørsel etter pengeinntekter skapte dessuten overgang til lønnsarbeid i alle afrikanske samfunn, også utenom settlerområdene. I Rhodesia var det mulig for en folkegruppe som ilaene å velge en relativ isolasjon med vekt på tradisjonell rikdomsoppsamling gjennom kveg i stedet for pengeinntekter fra lønnsarbeid. På den andre siden strømmet det arbeidere til gruvene i Sør-Afrika også fra kolonier uten noe settlerproblem, så som Malawi og det sørlige Tanzania. Særlig for de yngre menn var dette et lokkende alternativ til jordbruk.

GRUVEDRIFT. DET SØRLIGE AFRIKA

For det store flertall av afrikanere var det kolonistyrets virkninger for jordbruksutviklingen som hadde størst be-

98

ØKONOMISK UTVIKLING

Fra en landsby 100 km sør for Khartoum, hovedstaden i Sudan. (NTB)

GRUVEDRIFT

99

100

ØKONOMISK UTVIKLING

tydning. Men verdien av jordbrukseksperten var tross alt beskjeden. Sett fra europeisk side var det Afrikas ressurser av edle metaller som var av størst interesse. Viktigst var forekomstene av diamanter og gull i Sør-Afrika. Landet ble snart verdens viktigste leverandør av disse edelmetallene, og i 1937 utgjorde den sørafrikanske gullproduksjonen alene nesten halvparten av den samlede verdi av all eks­ port fra Afrika! Jern og kull ble også funnet i store meng­ der. På 1890-tallet startet gruvedriften etter gull, kull, asbest og krom i Rhodesia. Og i perioden omkring Første verdenskrig gikk man løs på de enorme forekomstene i det såkalte «kopperbeltet», i Katanga i det sørlige Kongo og i Nord-Rhodesia. Tallene for utenlandske investeringer i de ulike koloniene viser hvilken betydning gruvedriften hadde: 56 pund pr. innbygger i Sør-Afrika-unionen, 38 i de to Rhodesia-områdene, 13 i Belgisk Kongo og ikke mer enn 10 pund noe annet sted i tropisk Afrika. I begynnelsen var det mangel på arbeidskraft i de fleste gruveområdene, dels fordi noen av gruvene, så som i Kongo, lå langt fra de tettest befolkede strøkene. Afrika­ nerne burde da stå i en god forhandlingsposisjon, med muligheter for å presse lønningene opp. Men her var det at statsmaktens inngrep mot de afrikanske jordbrukerne lettet problemet for gruveeierne. Lønnsarbeid ble en nød­ vendighet. Familien i hjemmedistriktet fortsatte likevel å dyrke mye av sin egen mat. Gruvene kunne dermed nøye seg med å betale en personlønn i motsetning til en familielønn. De slapp dessuten ansvaret for syke- og eldrestøtte, ettersom arbeiderne falt tilbake på familien i reservatene når de ikke var produktive. Slik oppsto den typiske «vandrearbeiderordningen», der gruvene baserte seg på arbeidskraft som kom på kortvarige kontrakter, fra 6-18 måneder. Det samme vandrearbeidersystemet fant man også ved gruvene i Rhodesia og Kongo, selv om jordpolitikken der var en annen og jordmangelen mindre. Direkte tvangsutskriving til gruvearbeid forekom sjelden. I Nord-Rhodesia ble 29 000 afrikanere utskrevet i 1901, men dette ble stoppet av kolonidepartementet i London, og var det eneste eksempel på direkte tvungen arbeids-

GRUVEDRIFT

101

Kvinne med barn på armen driver hakkebruk i Lusaka, Zambia 1986. (NTB)

102

ØKONOMISK UTVIKLING

Folkeliv i Addis Abeba, Etiopia, 1970. (NTB)

GRUVEDRIFT

103

104

ØKONOMISK UTVIKLING

kraft i gruvedriften i det sørlige Afrika. Til gjengjeld ble en rekke indirekte tvangsmidler tatt i bruk av det rhode­ siske «Byrå for innfødt arbeidskraft» som ble opprettet i 1921, særlig for å skaffe arbeidere til de minst populære gruvene. I mange tilfelle ble folk som ikke hadde betalt skatten sin stilt til disposisjon for dette byrået. Mellom 1906 og 1912 var gjennomsnittlig 34 prosent av gruve­ arbeiderne i Rhodesia rekruttert på denne måten, deretter var prosenttallet raskt fallende. I Vest-Afrika fantes større gruveanlegg i Jos i Nigeria (tinn) og på Gullkysten (gull og diamanter). Her må arbeidssøkningen i alt vesentlig ha vært frivillig. Disse koloniene var uten reservater, adminis­ trativt press må ha vært ubetydelig og skattebyrden var lav. Til tross for de billige brakkebyene og den skjulte subsi­ dieringen av lønnen gjennom matproduksjonen i hjemmedistnktene var det et åpent spørsmål for gruveselskapene om migrantarbeid var lønnsomt. Slik arbeidskraft var mindre pålitelig og produktiv, fagopplæring var f. eks. problematisk på grunn av den store gjennomtrekken. Det belgiske gruveselskapet Union Miniére i Katanga var det første som satset på å stabilisere arbeidskraften umiddel­ bart etter Første verdenskrig. Prisen var oppbygging av boliger som kunne romme arbeidernes familier, lønnsøk­ ning som kunne brødfø en familie og velferds- og pen­ sjonsordninger som erstattet stammedistriktets sikkerhet. Selskapet gikk i noen tilfelle så langt som til å betale unge menns brudepris for å beholde dem på feltet! Men erfarin­ gene var gode og brakkene ble på 1920-tallet erstattet med gruvebyer med bofast befolkning. I kopperbeltet i NordRhodesia ble dette mønstret gjennomført helt fra begyn­ nelsen i 1923. Også gruveselskapene i Sør-Afrika vurderte tilsvarende ordninger, men her kom de i konflikt med politiske hen­ syn. Afrikanerne kunne f. eks. etter loven bare ha hjemstavnsrett i sine reservater, dette var bl. a. en viktig be­ grunnelse for å nekte dem stemmerett. De hvite gruve­ arbeiderne var dessuten imot å gi rettigheter til de afri­ kanske av redsel for konkurranse. I krisen etter Første verdenskrig ønsket gruveselskapene å øke antallet airi-

GRUVEDRIFT

105

Gammel masai betrakter livet fra skyggen under et tre.

kanske arbeidere for å bringe ned kostnadene, men dette møtte voldsom motstand fra de hvite. En rekke streike­ aksjoner kulminerte i det såkalte Rand-opprøret i 1922, der 230 streikende hvite arbeidere mistet livet og fire av lederne ble hengt. Men arbeiderne førte nå kampen over på det politiske plan. Ved valget i 1924 fikk Arbeiderpar­ tiet 18 parlamentsmedlemmer og ble støtteparti for det boerdominerte Nasjonalistpartiet i regjeringsposisjon. En ny gruve- og arbeidslov («Mines and Works Act») i 1926 fastslo de hvite arbeidernes enerett til faglærte og høyt betalte jobber i gruvene og på andre store arbeidsplasser, så som jernbanene. Dermed var et «arbeideraristokrati» etablert etter raseskillelinjer. Noen enhetlig arbeiderklasse kom aldri til å eksistere i Sør-Afrika. I 1935 var den gjennomsnittlige kontantlønn for en europeisk gruvear­ beider elleve ganger høyere enn for en afrikansk arbeider, i bygningsfag fem ganger høyere.

106

ØKONOMISK UTVIKLING

De afrikanske gruveproduktene ble etter hvert av stor betydning for den vestlige økonomi. Ved slutten av koloni­ perioden, i 1961, produserte Afrika ca. 95 prosent av alle diamanter i verden, 52 prosent av gull, 30 prosent av pla­ tina, 22 prosent av kopper, og mellom 1/3 og 2/3 av verdensproduksjonen for ulike jernlegeringer. Gruvedriften ble en viktig motor for videre økonomisk virksomhet. I første rekke gjaldt det transportutbygging, produksjon og service av ulike slag på stedet: reparasjonsverksteder, smelteverk, produksjon av sement og andre bygningsvarer, elektrisitetsverk osv. For bøndene ble gruvene og bydannelsene markeder for jordbruksvarer. Skatteinntektene fra gruvene styrket de offentlige budsjetter. Nord-Rhodesia hentet under gode år på 1950-tallet opptil 60 prosent av sine offentlige inntekter derfra. Men en stor del av over­ skuddet ble ført tilbake til Europa i form av renter, aksjeutbetalinger, fortjeneste, innkjøp av utstyr og leie av eks­ pertise i Europa. I 1951-53 gikk 17 prosent av gruveinntektene i Nord-Rhodesia til disse postene.

INDUSTRI Industri ble lite utbygd i Afrika under koloniperioden. Unntaket var Sør-Afrika-unionen. Her vokste det tidlig på århundret fram industri til såkalt «importerstatning», dvs. produksjon av forskjellige forbruksvarer, delvis på grunnlag av importerte råmaterialer. Fra slutten av 1920tallet gikk så staten aktivt inn for å bygge ut industri som kunne gjøre landet mindre avhengig av gruvedriften. En egen tungindustri bygd på stål og jern vokste fram under statlig ledelse, elektrisitet, vann- og gassforsyningen ble utbygd, og foredling av lokale jordbruksvarer ble en le­ dende industrigren. I femårsperioden mellom 1933 og 1938 vokste bruttonasjonalproduktet med 70 prosent. Ca. 400 000 nye arbeidsplasser ble skapt i industrien, tre fjerdedeler for ikke-europeiske arbeidere. Veksten bygde i stor grad på hjemlig sparing. Dette er til nå det eneste eksempel i Afrika på hva enkelte økonomer kaller en

INDUSTRI

107

Farging av klær i Fez, Marokko. Slike fargekummer har vært i bruk helt siden romertiden.

108

ØKONOMISK UTVIKLING

«take-off», en økonomi som tar av fra bakken og begynner å stige for egen motor. Den økonomiske veksten førte stadig flere afrikanere inn i pengeøkonomien som lønns­ arbeidere i byene, og sto i en meningsløs motsetning til den politiske ordningen som forutsatte at afrikanerne hørte hjemme i reservatene. Tallene for yrkesfordelingen i 1960 viser hvor mangfoldig og sammenknyttet den sør­ afrikanske økonomien var blitt: jordbruk 1,7 millioner (derav 1,575 millioner ikke-europeere), tjenesteytende næringer 1,2 millioner (derav 950 000 ikke-europeere), industri 1 million (derav 675 000 ikke-europeere), gruve­ drift 600 000 (derav 525 000 ikke-europeere), transport 110 000 (derav 100 000 ikke-europeere). La oss nå se på en tabell (neste side) for industrialise­ ring i en del land under kolonistyret i Afrika sør for Sahara, Sør-Afrika unntatt. Hva kan disse tallene fortelle oss om de viktigste forut­ setninger for industrialisering? Tre land skiller seg ut i total produksjon, nemlig Nigeria, Belgisk Kongo og SørRhodesia. For Nigerias vedkommende er det åpenbart at størrelsen på befolkningen, og dermed markedet for indus­ trivarer, er en hovedsak. Tar vi industriproduksjon pr. person, faller Nigeria ut, mens Sør-Rhodesia og Belgisk Kongo inntar lederstillingen med henholdsvis 16 og 14 prosent av nasjonalproduktet innen industri. Forklarin­ gen på Rhodesias og Belgisk Kongos lederstilling er natur­ ligvis den samme som for Sør-Afrika, nemlig en sterk gruvesektor og en relativt stor europeisk befolknings­ gruppe. Det siste er også med og forklarer Kenyas leder­ stilling blant de østafrikanske land. Med tanke på moderne industrireisning sto med andre ord de settlerdominerte koloniene i en fordelaktig stilling. Og dette var ikke et resultat av gruveinntektene alene. Gjennom favoriseringen av de hvite, blant annet i jordbrukspolitikken, ble det økonomiske overskuddet konsentrert, og sparing og inves­ tering økte. Settlerne hadde dessuten politisk innflytelse og kunne tidlig påvirke kolonimyndighetene til å støtte industrireisning, etter mønster fra Sør-Afrika. Dette gjaldt særlig Sør-Rhodesia, der staten på 1940-tallet begynte å

109

INDUSTRI

Befolkning, inntekt og industriproduksjon i en del afrikanske land, 1960 Brutto­ Be­ nasjonal­ folkning produkt (millioner) (i mill. $)

Nigeria Etiopia Belgisk Kongo Sudan Tanganyika Kenya Gullkysten Uganda Angola Kamerun Sør-Rhodesia Nord-Rhodesia Elfenbenskysten Senegal Dahomey (1965) Sierra Leone (1965) Togo (1965) Gabon

40,0 20,7 14,1 11,8 9,6 8,1 6,8 6,7 4,8 4,7 3,6 3,2 3,2 3,1 2,4 2,3 1,6 0,4

3 500 1 021 910 909 671 641 1 503 583 726 511 751 511 584 678 175 316 150 131

Inntekt pr. innb, (i $)

88 49 58 77 67 79 222 87 151 109 206 155 181 218 74 133 92 294

Indu­ Indu­ stripro­ striens duksjon andel av (i mill. $) BNP (i %)

157,5 61,3 127,4 43,6 20,1 60,9 94,7 37,9 31,2 30,6 120,2 28,1 31,0 64,4 4,6 19,9 6,2 8,0

4,5 6,0 14,0 4,8 3,0 9,5 6,3 6,5 4,3 6,0 16,0 5,5 5,3 9,5 2,6 6,3 4,1 6,1

Kiide: P. Duignan og L. H. Gann: Colonialism in Africa, 1870-1960, 6d.4 (Cambridge 1975).

spille en viktig rolle og blant annet fikk i gang jern- og stålproduksjon og bomullsspinnerier. Avgjørende var det også at europeerne satt inne med evnen til ledelse av in­ dustrielle bedrifter og kunne gripe de markedsmuligheter som bød seg. Hvordan skal vi forklare at vestafrikanske kolonier, som på grunn av den store afrikanske jordbrukseksperten hadde en høyere gjennomsnittsinntekt enn de fleste andre afrikanske områder, hadde så lite industrireisning? En år­ sak lå i at de europeiske handelsselskapene ikke hadde noe å tjene på å sette i gang lokal industriproduksjon til såkalt importerstatning. Dette forandret seg etter Annen verdenskrig, da konkurransen ble åpnere og kolonimyndighetene dessuten satte i gang støttetiltak for industri­

110

ØKONOMISK UTVIKLING

reisning. Også de gamle handelsselskapene, så som United Africa Company og John Holt startet nå med lokale fa­ brikker. I Vest-Afrika spilte også de såkalte «levantinere» (libanesere, palestinere, kyprioter, syrere og grekere) en betydelig rolle i den nye industrireisningen. I Øst-Afrika hadde den tallrike indiske befolkningen tilsvarende evner og kapital til å starte små industribedrifter. Hva så med afrikansk initiativ? Ved slutten av koloni­ perioden fantes det ennå ikke en eneste afrikansk eiet og styrt industribedrift i Kenya, Uganda eller Nord-Rhodesia, mens Nyasaland og Tanganyika hadde omkring fem styk­ ker. I Vest-Afrika fantes det derimot en rekke afrikanske småbedrifter, i Nigeria sysselsatte de opptil 100 000 arbeidere. Men det meste av disse var håndverks- og ser­ vicebedrifter: skredderier, snekkerverksteder, gullsmedbedrifter, bilverksteder. Men det var også et betydelig antall afrikanere som hadde startet opp bakeri, trykkeri, gummiproduksjon, mineralvannfabrikker, sagbruk, enklere fabrik­ ker for spiker, madrasser, elektriske motorer, plastikk­ poser, såpe og kosmetikk. Kolonimyndighetene tilbød på 1950-tallet støtteordninger for afrikanske industriledere (lån og teknisk opplæring) både i Vest- og Øst-Afrika. Men industriel] produksjon i større enheter innebar ikke bare et økonomisk, men også et kulturelt sprang som få afrikanere kunne gjøre på én generasjon. Industriell be­ driftsledelse fordret helt andre ferdigheter enn vanlig han­ delsvirksomhet: langsiktig produksjons- og markedsplanlegging, samordning av adskilt delproduksjon for kompli­ serte produkt, nøyaktig arbeidstilsyn, vitenskapelig be­ driftsledelse. Industriproduksjon ga heller ikke den raske avkastning og sosiale prestisje som vellykket handel og politisk virksomhet kunne gi. Kapitaloppsamling for lang­ siktige investeringer, f. eks. gjennom aksjeselskap, ble vanskeliggjort av det afrikanske slektskapssystemet med krav om indre fordeling av rikdom og manglende tillit overfor utenforstående. Pengeinntekter kunne best omset­ tes i prestisje gjennom skoleutdanning og «syn-forbruk» (conspicious consumption). Tradisjonelt håndverk, så som palmetapping, veving, smedarbeid, keramikk, sko-

ETTER 1945

111

makeri, ble i stor utstrekning holdt ved live, til dels av bøndene og til dels av spesialister. I Akokoaso på Gull­ kysten med ca. 1200 innbyggere var det på 1930-tallet 66 personer som helt ut livnærte seg fra håndverksvirksom­ het av gammel og ny type.

«UTVIKLING» ETTER 1945 I dette kapitlet har vi særlig vært opptatt av den første fase av koloniperioden da Afrika, gjennom en bratt økning av eksportproduksjonen, ble koplet til verdensmarkedet for alvor. Noen har talt om en «økonomisk revolusjon». Uttrykket kan diskuteres, men eksporten økte med 164 prosent fra 1897 til 1913 (fra 1883 til 1913 var stigningen 360 prosent). I forhold til dette var mellomkrigstiden pre­ get av en relativ stillstand, noe som hadde sammenheng med krisene på verdensmarkedet. Men fra Annen verdens­ krig av gjorde eksportproduksjonen et nytt sprang, med en økning på 526 prosent (i pengeverdi) mellom 1945 og 1960. Utviklingen begynte allerede under verdenskrigen, da afrikanske råvarer ble mer etterspurt, særlig etter at forsyningene fra Sørøst-Asia tok slutt på grunn av de japanske erobringene. I Kongo steg f. eks. produksjonen av tinn til det seksdobbelte og av gummi til det tidobbelte under krigen. Uran til den første atombomben ble levert fra Afrika. I Nord-Afrika, som ble direkte trukket inn i krigen, førte krigsanlegg og fremmede tropper til store pengefortjenester for lokalbefolkningen. De gode konjunk­ turene fortsatte det første tiåret etter Annen verdenskrig, da Europa trenge råvarer til gjenreisningen og fra 1948-49 gikk inn i en ny opprustningsperiode. Eksportøkningen etter 1945 førte til at kolonimyndighetene fikk langt mer penger å rutte med. En gullgruve var de statlige eksportmonopol som ble opprettet i de fleste kolonier under krigen. Begrunnelsen var regulerings­ behov ut fra krigshensyn, men monopolene ble stående, og innebar at staten i perioden som fulgte kunne kassere inn det meste av den internasjonale prisoppgangen ved å

1 12

ØKONOMISK UTVIKLING

holde faste priser til bøndene. For Nigeria og Gullkysten er det beregnet at dette i praksis tilsvarte en beskatning av produsentene på mellom en tredjedel og en halvpart av avlingsverdien. I tillegg kom nå betydelige beløp i direkte bevilgninger fra Europa til såkalt «utviklings­ hjelp». Utviklingsbegrepet hadde vokst fram på 1920-tallet. Rasetenkning og primitiv siviliseringsideologi var på vei ut, i hvert fall fra offentlig språkbruk. Kolonistyret ble nå mer begrunnet som en formynderoppgave, med plikt til å fremme økonomisk utvikling og velferd, inntil de enkelte land var modne «til å ta hånd om sin egen skjebne i den moderne verden». Denne formuleringen stammer fra mandatordningen under Folkeforbundet, som tok over de tapte tyske koloniene og deretter overlot dem som såkalte mandatområder til Frankrike og Storbritannia. Ordningen hadde liten praktisk betydning for styret på stedet, men den bidro til at utviklingsbegrepet kom i raskere omløp. Britene vedtok allerede i 1929 sin første lov om utvik­ ling og velferd i koloniene (Colonial Development and Welfare) sammen med de første beskjedne bevilgninger for formålet. Et motiv var også å avhjelpe hjemlige avset­ ningsvansker og arbeidsledighet: mye av bevilgningen til Øst-Afrika gikk for eksempel til innkjøp av jernbaneutstyr i England. Men fremveksten av en ny ansvarsfølelse i Europa var også ekte nok. Det var tanken om statens an­ svar for borgernes velferd som nå slo over på koloniene. Franske og belgiske bevilgninger var spesielt store etter 1945, det franske utviklingsfondet (FIDES) bevilget 8,2 millioner dollar mellom 1946 og 1964. Guvernørene fikk nå råd til å bygge ut sin administrasjon, særlig fagdeparte­ mentene for undervisning, helsestell, transport, veterinærvesen og skogrøkt. Hver koloni med respekt for seg selv fikk sin langsiktige utviklingsplan. Ved siden av de nye utviklingsprogrammene ble effekti­ visering av det afrikanske jordbruket et viktig siktemål for koloniadministrasjonen etter Annen verdenskrig. I settlerkolonier som Belgisk Kongo, Kenya og Elfenbenskysten ble jordbrukspolitikken lagt om med større vekt på afri-

ETTER 1945

113

kansk bondeproduksjon. Fagfolkene fra landbruksdepar­ tementene fikk nå nye fullmakter til å gripe mer direkte inn i produksjonen gjennom kontroll av såkorn, plantehygiene, nye dyrkingsmåter, organisering i samvirketiltak for markedsføring og i noen tilfelle gjennom jordskifte med sikte på å samle jordstykker i privat eie, så som i Kenya (Swynnertonplanen i 1955). Distriktsagronomene avløste i slike tilfelle distriktskommissærene som de mest pågående representanter for myndighetene. I Øst-Afrika har historikerne talt om «en ny fase i kolonierobringen»!

Sosial, kulturell og religiøs endring

FOLKEFLYTTINGER Den mest iøynefallende sosiale virkningen av befolk­ ningstilveksten og de økonomiske forandringer under kolonistyret var folkeflyttingene, «migrasjonene». Vi har betraktet vandrearbeiderne i forbindelse med gruvedriften i det sørlige Afrika. Her var det tale om en pendlertrafikk av enorme dimensjoner. I Sør-Afrika-unionen fantes det etter Annen verdenskrig hvert år ca. en million arbeidere som kom fra områdene lenger nord, helt til Nyasaland og det sørlige Tanzania. Også en stor del av arbeidsstokken innenfor Sør-Afrika-unionen — anslagsvis 72 million pr. år på 1950-tallet — var pendlere mellom de afrikanske reservatene og de hvite områdene, vesentlig på grunn av en raselovgivning som hindret permanent flytting med fulle rettigheter. Også i andre deler av Afrika førte jord­ bruksproduksjon for eksport og nye bydannelser til store folkeflyttinger. I Vest-Afrika var det et sig fra savanneområdene til skogområdene og kystbyene i sør, og dessuten til jordnøttområdene i Senegal og havnebyer som Dakar i vest. I Vest-Afrika vest for Nigeria flyttet i alt ca. tre mil­ lioner arbeidere med sine familier til skog- og kystom­ rådene i sør i tiden mellom 1920 og 1970. I Øst-Afrika trakk salgsjordbruket i Buganda til seg vandrearbeidere i stort antall fra de omliggende områdene. I 1946 ble det regnet at ca. 140 000 personer krysset grensen bare fra Ruanda og Burundi, som begge merket en begynnende overbefolkning. Mange av disse innvandrerne ble bofaste, tok ved lokal skikk og språk, og fikk barn som følte seg som gandafolk. I Kenya gikk det en strøm av arbeidere inn til Nairobi og ut til kystbyene. I Tanzania var det en tilsvarende flytting til sisalplantasjene nær kysten, til byene og til nellikplantasjene på Zanzibar.

LANDSBYSAMFUNN

115

I Sudan-området hadde trafikken av pilegrimer på vei til Mekka et omfang som kan forbause. En pilegrimsferd kunne ta flere år og mange tok seg arbeid og slo seg ned på veien. I koloniterritoriet Sudan ble det i 1955 anslått at ca. en femtedel av hele befolkningen kom fra savanneområdene i vest, en stor del av disse endog fra områdene vest for Tsjadsjøen! Fra Algerie økte strømmen av vandrearbeidere til Frankrike sterkt etter Annen verdenskrig, og var i 1970 nådd opp i nesten en million, omtrent det samme som fremmedarbeiderne i Sør-Afrika. Så tidlig som i 1954 ble det regnet at de pengene vandrearbeiderne sendte hjem, underholdt omtrent en fjerdedel av befolk­ ningen i Algerie. Dette «fremmedarbeiderproblemet» ble etter hvert en erfaring for de fleste europeiske land, inklu­ dert de skandinaviske. Flytting er dramatikk. Bak de tørre tallene skjuler det seg millioner av enkeltavgjørelser om oppbrudd, adskillelse, nyetablering med suksess eller nederlag til følge, all­ tid med usikkerhet i første generasjon. Migrantene brakte med seg sine hjemlige skikker og språk, de søkte sammen med folk fra hjemmeområdene til gjensidig støtte, og de delte en felles erfaring av å være annerledes og ofte bli satt til side i forhold til den lokale befolkning. Men i hovedsak innebar vandringene frivillige valg med forvent­ ning om bedre levekår innen den nye økonomi som kolo­ niperioden skapte.

LANDSBYSAMFUNN I ENDRING

Vi kan følge de store linjer i den økonomiske og befolkningsmessige utvikling i Afrika under koloniperioden. Men når vi kommer til de indre, sosiale endringer i det enkelte lokalsamfunn blir en allmenn beskrivelse nesten umulig: hvert område, hver landsby har egentlig en historie for seg. Det særegne for Afrika var at den kapitalistiske ver­ densøkonomien her i stor utstrekning kom i kontakt med ganske små, isolerte, lite klassedelte og statsløse samfunn.

116

ENDRINGER

Selv der langdistansehandel og riksdannelser hadde vært utbredt, levde de enkelte landsbysamfunn i stor utstrek­ ning sitt eget liv i selvforsyning. Under koloniperioden fikk europeerne, gjennom administrative rapporter, mi­ sjonsvirksomhet og sosialantropologisk forskning, for første gang dypere innsikt i hvordan de afrikanske lokal­ samfunn var sammensatt og virket. Det mest slående trekk for en europeer var den sterke ættefølelsen, og like til det siste har det vært vanlig å tale om «ættesamfunn», ja til og med om en «ætte-produksjonsmåte» basert på prinsippet om gjensidighet. Det økonomiske grunnlaget for den sterke ætteorganisasjonen var selvforsyningsjordbruk, som forutsatte sam­ ordning av produksjonen innen den utvidede familien og solidaritet i krisetilfelle, for eksempel hunger eller pågang fra andre grupper. Sikkerhet og fruktbarhet — forutset­ ningene for å føre ætten videre — var hovedsiktemålet. Ættesamholdet og ledernes autoritet ble styrket gjennom den religiøse troen, som forutsatte at også de avdøde hørte med i ættefellesskapet, talte til de levende gjennom deres ledere, og belønnet og straffet etter fortjeneste. Men solidaritet og samhold forteller ikke alt om de afri­ kanske lokalsamfunnene i selvforsyningshusholdet. Der var også avstand, undertrykkelse og konflikt. Der var kon­ kurranse mellom ulike ættelinjer og politiske grupper om ressurser og makt i landsbyen. I polygame familier kunne det være bitter strid mellom halvsøsken født av ulike mødre. Utbytting kan vi tale om i forholdet mellom eldre og yngre menn og mellom menn og kvinner. Slik fantes det nok av indre spenninger som kunne virke som driv­ fjær til å gripe de nye muligheter som møtet med penge­ økonomien skapte. Hovedtendensen i den sosiale utviklingen på lands­ bygda under koloniperioden gikk i retning av større «dif­ ferensiering», dvs. muligheter for individuell utfoldelse, mangfold og ulikhet. Sterkest var denne tendensen i de områdene i Vest- og Øst-Afrika der bøndene ble trukket inn i salgsproduksjon for eksport. Der den førkoloniale handelen hadde vært omfattende, stilte de rike og mektige

LANDSBYSAMFUNN

Nigeriansk gjeter med tradisjonelt hodeplagg og solbriller.

117

118

ENDRINGER

med fordeler også i koloniøkonomien. En av de første store kakaobøndene i Nigeria, James Davies, hørte til gruppen av frisatte slaver fra Sierra Leone med erfaring og penger fra handelsvirksomhet langs kysten. I 1892 eide han omkring 10 000 kakaotrær og produserte flere tonn pr. år for eksport. Folk av høvdmgefamilier stilte gjerne med fordeler: tidligere slaver kunne brukes som avhengige bønder til eksportproduksjon, og barn av høvdinger hadde ofte visse fortrinn til skolegang og jobber i byene som kunne bringe pengeinntekter til familien. Men drif­ tige og nøysomme vanlige bønder fikk også en mulighet gjennom salgsproduksjonen til å legge seg opp kapital og heve seg over de andre. En undersøkelse fra Akokoaso på Gullkysten i midten av 1930-årene viser at enkelte flittige bønder arbeidet mer enn 200 dager i året, andre bare 50. Sparsommelige husholdninger brukte bare halvparten så mye i kontanter som de største sløserne. Overgangen til pengehusholdning skapte behov for kreditt. De penge­ sterke lånte ut, til tider med en ågerrente på opptil 40-50 prosent pr. år på kortsiktig gjeld. Når pantegjeld forfalt, kunne eiendommer skifte hender og ulikheten øke. I Ako­ koaso hadde 87 av de 354 bøndene måttet forlate sine gårder. På den andre siden fantes det rike bønder — også handelsmenn og advokater i byene som levde som fravær­ ende godseiere — som til dels drev sine gårder med for­ paktere og leid arbeidshjelp. Noen av storbondene drev også som mellommenn i handel og transport. Sammen med de rene kakaohandelsmennene utgjorde storbondene kimen til en afrikansk kapitalistisk mellomklasse, en klasse som både var avhengig av og sto i motsetningsforhold til europeiske handelsinteresser. I den andre enden av skalaen hadde man forpakterne og landarbeiderne, hovedsakelig fra den nordlige Gullkysten og det franske Niger. I 1950årene utgjorde de ca. 20 prosent av de sysselsatte i kakaoproduksjonen. På det tidspunkt var det neppe mer enn ca. halvparten av kakaobøndene som drev som småbrukere på tradisjonelt vis, bare med familiens hjelp. Når en husholdning investerte i nyrydding og planting, oppnådde den alltid privat bruksrett. Der det ble mangel

LANDSBYSAMFUNN

1 19

på god dyrkingsjord, gikk utviklingen også i retning av privat eiendomsrett til jorda. Ætt og landsbyråd motar­ beidet dette, og i de britiske områdene som bygde på indi­ rekte styre, fikk de lenge støtte av kolonimyndighetene. Men etter Annen verdenskrig støttet også de britiske myn­ dighetene, særlig i Øst-Afrika, overgang til privat eie som et middel til mer intensiv produksjon. Dette ga i sin tur nye muligheter for rikdomsoppsamling for de ressurs­ sterke. Alt dette belastet solidariteten i ættefellesskapet. I Akokoaso var den utvidede familien på tre generasjoner med felles husholdning i ferd med å forsvinne på 1930tallet. Over halvparten av husholdningene besto nå bare av foreldre og barn. Men kravet om fordeling gjennom gaver, gjestfrihet, utlån og krisestøtte til slektninger var fortsatt sterkt, og virket til en viss grad i samme retning som den tidligere omfordeling av jord. Fremgangsrike enkeltpersoner som avviste ættens krav, gjorde dette med dårlig samvittighet, og kunne risikere å bli utsatt for magi og ondskap fra misnøyde og misunnelige slektninger. Hovedtendensen i utviklingen var den samme i om­ rådene med en blanding av settlerjordbruk, bondeproduksjon og migrantarbeid. Her var det nær sammenheng mel­ lom arbeidsfortjeneste i bynæringer og utvikling på lands­ bygda. En vandrearbeider med dårlig betaling sendte kanskje hjem for lite til at kona kunne klare seg på et lite bruk, og hun måtte søke arbeid på en storgård i nærheten. På den andre siden kunne en godt betalt arbeider eller tjenestemann investere i mer jord hjemme, der kona dyr­ ket salgsavlinger med leid arbeidskraft, f. eks. en kvinne i pengenød som beskrevet ovenfor. Også på reservatene i Sør-Afrika skjedde en differensiering etter dette mønster. Resultatet var begynnende, bevegelige klassedannelser. Men igjen må det understrekes at dette bare var en ten­ dens. Selvforsyningsjordbruk dominerte fortsatt alle steder utenom Sør-Afrika. Slektskapsbånd vedvarte som den sterkeste sammenbindende kraft. Salgsjordbruk og arbeidsfortjeneste forandret også for­ holdet mellom generasjoner og kjønn. Yngre menn fikk sjanser til frigjøring. De kunne livnære seg uavhengig av

120

ENDRINGER

faren, og kom tilbake til landsbyen med erfaring fra den store verden og penger i lomma. Ungguttene i Dahomey som dro til Gullkysten på jordbruksarbeid, hadde en sang som lød slik: «Fattern klager og kaller meg lat. Men hvilke penger betalte han skatten med? Det var min lønn. Hvis han fornærmer meg én gang til, drar jeg til Ketao, tar jern­ banen i Kumasi og tjener mine egne penger.» Avgjørende var det at guttene nå kunne betale brudeprisen selv, helt eller delvis. Dermed mistet de eldre et av sine viktigste maktmiddel. For kvinnene var virkningen av den nye økonomien mer tvilsom. Når mennene dro på lønnsarbeid eller satset sin arbeidskraft på dyrking av salgsavlmger, så som kaffe, te, ris eller korn, falt mer jordbruksarbeid på kvinnen for å holde matproduksjonen oppe. De nye mulighetene for lønnsarbeid utenom hjemmedistriktene var forbeholdt menn. Anstendige kvinner kunne vanskelig forlate fami­ lien, og menn nølte i den første perioden med å ta sine koner til byene. Dette forandret seg da den faste bosettin­ gen i byene skjøt fart fra 1930-tallet av. Skolegang og kontoryrker var også i hovedsak reservert for menn. På de fattigste reservatene i det sørlige Afrika, der en familieforsørger måtte være borte i de hvite om­ rådene det meste av sitt liv, fikk kvinnene er særlig belast­ ning, med eneansvar for jordbruk og barneflokk. Men noen steder kunne bondekvinner også utnytte de nye mar­ kedsmulighetene, f. eks. ved salg av hageprodukter, høns osv. til nærmeste by eller gruvesamfunn. Ekteskapsformene på landsbygda ble forandret under de nye forhol­ dene. En undersøkelse fra Nyakusa-området i det sørligste Tanzania viser at antallet polygamister i perioden fra 1934 til 1967 i et utvalgt distrikt sank fra 44 til 26 pro­ sent. Skilsmisseraten hadde steget sterkt fra ca. ti prosent til 29 prosent i den samme periode. De eldre menn hevdet dette kom av at straffen for utroskap, som tidligere var døden, ikke lenger var avskrekkende. Viktigere var trolig de mange yngre menn som nå stilte med penger og forsørgelsesmuligheter i konkurranse med de eldre om tiltrek­ kende kvinner. Antallet kvinner som rømte fra ekteskap

LANDSBYSAMFUNN

Tørking av fisk ved bredden av Victoriasjøen. 6. Grimberg 28

121

122

ENDRINGER

der de ble mishandlet eller grovt utbyttet, var økende. Domstolene ga støtte til unge kvinner som nektet å gifte seg med eldre menn de var bortlovet til. Alt i alt var det klart at kvinnene forkastet mange av de gamle former for undergivenhet, selv om nye økonomiske og utdanningsmessige muligheter i hovedsak hadde kommet mennene til gode.

BYUTVIKLING Det var i byene at forandringene under koloniperioden sprang klarest i øynene. Byene var knutepunkt for ad­ ministrasjon, handel og produksjon og spredningssentra for nye ideer og teknologi. I byene vokste nye former for samkvem og samfunnsdannelse fram, til dels løsrevet fra tradisjonell skikk og organisasjon. Det var her afrikanerne kom mest direkte i kontakt med den europeiske utford­ ring, og vant den politiske bevissthet og selvtillit som pekte fram mot uavhengighetsbevegelsene. Hovedtemaene i urbaniseringen kjenner vi igjen fra alle kontinent. Sam­ tidig fikk de afrikanske byene et særpreg gjennom en til dels kaotisk blanding av gammelt og nytt som fortsatt kan forvirre enhver besøkende. Bydannelser var ikke noe nytt i afrikansk historie. I Nildalen og Maghreb utgjorde byene en del av oldtidens middelhavssivilisasjon. På Øst-Afrikakysten og over hele Vest-Afrika hadde byer vokst fram som produkt av langdistansehandel og riksdannelser. Men i det østafrikanske innlandet, i Sentral- og Sør-Afrika var det lite av perma­ nente bydannelser før koloniperioden, selv om det var tette befolkningskonsentrasjoner ved rikskongenes hoved­ seter, f. eks. i Buganda, Kongo, Zimbabwe og Zululand. Byutviklingen under kolonistyret var preget både av brudd og kontinuitet i forhold til de førkoloniale byer. Det framgår blant annet av byenes ulike fysiske utformin­ ger. Vi kan skille mellom fire hovedtyper. De gamle byene som falt utenfor de nye hovedlinjer for handel, transport og administrasjon, stagnerte (Timbuktu, Benin, Sofala).

BYUTVIKLING

123

Kikuyu-høvding pyntet med gammelt og nytt for å feire Kenyas uavhengighetsdag.

124

ENDRUNGER

Men noen av de gamle byene vokste som sentra under koloniperioden (Kano, Ibadan og de nordafrikanske by­ ene). Her ble «gamlebyen» bevart, mens fremmede inn­ flyttere bygde opp nye bydeler og det fåtallige europeiske personellet levde i adskilte boligkvarter med høyere stan­ dard på hus, vann, kloakk og gatedekke. Lengst ute lå de store slumkvarterene, kalt bidonvilles i de franske om­ rådene. En tredje kategori var de helt nye byene de euro­ peiske myndighetene anla som handelsmessige og ad­ ministrative sentra i tropisk Afrika (Abidjan på Elfen­ benskysten, Leopoldville i Kongo). De var preget av euro­ peisk planlegging, brede gater, moderne arkitektur, og en funksjonell inndeling mellom administrative sentra, indus­ triområder og bostrøk, men med voksende slum i utkan­ tene. Fjerde kategori var de «europeiske» byene i settlerkoloniene, så som Nairobi, Lusaka og Johannesburg. De var naturligvis avhengige av afrikansk arbeidskraft og — der­ med tilflytting — i gruver, transport, industri og husar­ beid. Men her ble de afrikanske bydelene strengt adskilt. Slik vokste Soweto fram som en forstad til Johannesburg på slettelandet langs jernbanen utenfor byen, med lang og besværlig pendling til følge. For afrikanere i husarbeid for hvite familier var dette en umulig ordning, og myndig­ hetene så gjennom fingrene med at de fikk en hytte i bakhagen eller en egen etasje i skyskraperne i sentrumsbyen, men da med forbud mot å trekke med seg familie. Folkeøkningen i byene var enorm. Dakar vokste fra ca. 30 000 innbyggere i 1910 til 300 000 i 1955, Lagos fra 74 000 til 270 000 i samme periode. Likevel bodde bare ni prosent av den totale befolkning i Afrika i byer i 1950 (dersom vi regner 20 000 innbyggere som nedre grense for en by), mot 13 prosent i Asia, 24 prosent i Latin-Amerika og 42 prosent i Nord-Amerika. Det var i perioden etter 1950 at den virkelig eksplosive tilveksten kom. I en rekke av de større afrikanske byene økte befolkningen i dette tiåret til mer enn det dobbelte! Litt av dette skyldtes indre tilvekst, men det meste skyldtes innvandring fra lands­ bygda.

BYUTVIKLING

125

Det som fremfor noe særpreget den afrikanske byutvik­ ling, sett i forhold til andre kontinent, var at en meget stor del av innvandrerne betraktet byen bare som et foreløpig oppholdssted under deler av sitt voksne arbeidsliv, mens de på lengre sikt regnet med å vende tilbake til sine hjemmedistrikt. En telling i Kampala i Uganda omkring 1962 fant at mindre enn 20 prosent av befolkningen hadde bodd i byen sammenhengende i mer enn fem år. Denne uvanlig store bevegeligheten i bybefolkningen forklarer den skjeve fordelingen mellom kjønn og aldersgrupper: i Salisbury i Rhodesia var det syv menn for hver kvinne i 1950, i Nairobi var forholdet fem til en. I de «åpnere» byene lenger nord på kontinentet gikk tendensen i retning av en jevnere kjønnsfordeling, men Leopoldville, som kan være typisk, hadde fortsatt omtrent to menn pr. kvinne i 1955. Og innflytterne var ikke bare geografisk, men også sosialt mobile og yrkesmessig på vandring som våkne opportunister. En gutt fra Accra på Gullkysten (Ghana) med skoleutdanning kunne starte som vakt på bade­ stranda, flytte til en landsby som matvarehandler, retur­ nere til Accra, arbeide i seks år som kontorist i tollvese­ net, deretter fem år som bonde, tre år som vervet soldat, tilbake til jordbruk i 17 år, så igjen som tollbetjent og endelig som oppsynsmann i en libanesisk handelsbedrift til han ble pensjonert som 68-åring! Årsakene til den store bevegeligheten mellom by og land i Afrika selv etter 1950 er omdiskutert. Er det tale om et typisk trekk ved en første fase i bydannelse i sin alminnelighet? Skyldtes motviljen mot å bryte alle bånd med landsbygda styrken i den tradisjonelle kultur, med blant annet sterk ættefølelse og respekt for eldre og høv­ dinger? Fordelene ved å stå med én fot i byen og én på landsbygda var mange. Uten tilfredsstillende trygdeordninger i byene var det naturlig å søke sikkerhet for sykdom og alderdom i hjem­ bygda, der man kunne støtte seg på familien og få en jord­ lapp til egen rådighet. Men dette forutsatte også at man holdt ved like forbindelsen under fravær, med hyppige besøk, pengebidrag og gjestfrihet for slektninger på bytur.

126

ENDRINGER

Slektens gjensidighetsordninger ga stor sikkerhet, men også tunge byrder. Det som lokket til byen var i første rekke muligheten for personlig fremgang: arbeid i nye yrker, opplæring, kanskje utdannelse og i beste fall rikdom og anseelse. En innflytter kunne med egne øyne se den belønning som ventet de vellykkede: fine klær, store biler, elegante hus, luksuriøse restauranter og skinnende kontorer. Den kon­ golesiske forfatteren I. Lutumba skildrer i en bok hvordan hovedpersonen, en ung gutt, er fascinert av den nye veien som går gjennom landsbyen og forsvinner over åskammen: «Det var ingen vanlig vei. Det var veien til Leopold­ ville. Leopoldville ... i Fwalas ører hadde ordet en magisk klang som mante fram lokkende, gylne bilder. A, dette pinefulle mysterium! Når skulle han få trenge inn i det? Fwala hadde sett så mange menn, noen til fots, andre på toppen av fullastede kjøretøyer, på vei til Leopoldville, med latter og sang. Når skulle det bli hans tur? . . . Den neste dag, i demringen, ropte mamma Anna forgjeves på sin sønn. I nattemørket hadde han dratt av sted med et lite knytte under armen, av sted langs den uimotståelige veien til Leopoldville.» o

SOSIALE GRUPPER OG FORENINGSLIV På hvilken måte avspeilet så den sosiale sammenset­ ningen i de afrikanske byene at de lå i utkanten av et ver­ densmarked og et kolonirike med sentrum i Europa? Den mest påfallende forskjell fra byene i de europeiske sentrumslandene var mangelen på et næringsdrivende «storborgerskap». Kolonisystemets storborgerskap satt i Europa; der lå hovedkvarterene for de store handelshusene, fabrik­ kene, ledelsen for banksystemet, der foregikk kapitaloppsamlingen gjennom overføringer fra koloniene. Kolonisystemet tjente dette europeiske storborgerskapet ved å legge til rette for slike overføringer og til dels legge vansker i veien for fremveksten av et tilsvarende borgerskap i Afrika.

SOSIALE GRUPPER

127

Kolonisystemet innebar videre at det ledende lokale samfunnssjiktet, både i administrasjon og økonomi, var europeisk og sterkt adskilt fra den øvrige befolkning både i lønnsnivå og livsstil. Langs denne rasegrensen gikk det viktigste sosiale skillet i de afrikanske byene. Bare et fåtall afrikanere med høyere utdannelse slapp gjennom denne grensen som administrative tjenestemenn etter Annen verdenskrig, og bare en liten gruppe afrikanske kjøpmenn var velstående nok til å holde en materiell stan­ dard og stil på europeisk nivå. Afrikansk sosial fremgang kom hovedsakelig til uttrykk i hva vi kan kalle et «småborgerskap», mindre selvsten­ dige næringsdrivende i handel og transport og kontorister i offentlig og privat administrasjon. Behovet for kontoris­ ter økte særlig sterkt med den raske utbyggingen av offent­ lige tjenester etter Annen verdenskrig. Departementer, tollvesen, havnestell, byggeetat, post og telefon, bank og butikker trengte skrivekyndig personell, og dette ga leve­ brød for de skoleutdannede afrikanere som etter hvert skulle bli Afrikas ledersjikt. I skolevesen, misjon og kirke var det tilsvarende åpninger for lærere, evangelister og prester. I europeiske firmaer kunne utdannede afrikanere nå opp til stillinger som bokholdere, avdelingsledere ute i distriktene og inspektører i industrien. Heldigst stilt blant de uskolerte innvandrerne til byene var de som fikk ansettelse og opplæring som faglærte arbeidere ved jernbaner, otfentlige bygg og anleggsdrift, havnevesen og i moderne industri etter Annen verdenskrig. Med slike ansettelser fulgte gjerne fortrinn til nye offent­ lige boligkvarter og visse spede trygdeordninger. Dette var det nærmeste man kom til en «respektabel» arbeider­ klasse etter europeisk mønster. I slike grupper ble også fagforeningsarbeid mulig, med styrket forhandlingsevne overfor arbeidsgiverne som resultat. Med den store innvandringen til byene etter Annen ver­ denskrig havnet en stor del, kanskje et flertall av bybe­ folkningen i usikkerhet og nød som tilfeldige dagarbei­ dere, arbeidsløse, og i mer eller mindre kriminell virk­ somhet som høkere, prostituerte, smuglere, halliker og

128

ENDRINGER

tiggere. Det var dette «filleproletariatet» som befolket de store slumkvarterene i utkanten av byene, som streifet i gatene på jakt etter fortjenestemuligheter og oppsøkte kjente og slektninger for å få en skilling, et måltid eller tak over hodet. Filler, skitt og lukt, sykdom og innslag av gal­ skap, grov oppførsel og språkbruk gjorde denne massen til et avskrekkende og truende bilde på ubalansen i en befolkningsmessig utvikling som myndighetene manglet både evne og vilje til å rå bot med. Tallforholdene mellom disse sosiale gruppene varierte i de ulike kolonier, alt etter næringsstruktur, utenlandsk innvandring og kolonimyndighetenes politikk. Det afri­ kanske borgerskapet var størst i de vestafrikanske koloni­ ene med afrikanske bondeprodusenter og mellommenn. Det var minst i settlerkoloniene i Øst-Afrika med en stor klasse av indiske mellommenn. Den afrikanske arbeider­ klassen var størst i gruveområdene i Sentral- og SørAfrika. Vi har beskrevet utviklingen på landsbygda med stikk­ ord som «individualisering» og «differensiering», mer fri­ het, større ulikhet og mindre sikkerhet. I byene tok denne tendensen langt mer ytterliggående former. Hver mann og kvinne var sin egen lykkes smed. En kjernefamilie bestå­ ende av foreldre og barn ble den vanlige husholdningsenhet. Ættefellesskapet fikk som regel mindre betydning, selv om de fleste holdt ved like kontakten med hjemmedistriktet. Det var også eksempler på at fjernere slektninger kom nærmere hverandre i byene, og kalte hverandre «bror» og «søster», betegnelser som også ble utstrakt til fremmede man fikk et personlig forhold til. Fra ættesamfunnet hadde man med seg dragningen mot intime person­ lige forhold der man utleverte seg selv som menneske og ventet åpenhet og generøsitet i gjengjeld. Virkningen av bylivet for etnisk samhold («stammefølelse») var ikke entydig. I visse henseende virket byen som en smeltedigel. Samtidig var møtet med folk fra andre distrikter, med andre språk og skikker en forvir­ rende opplevelse som kunne styrke behovet for samvær med folk fra eget hjemmedistrikt. I noen tilfelle søkte man

SOSIALE GRUPPER

129

sammen i egne boligkvarter, i andre tilfelle dominerte enkelte etniske grupper bestemte yrker, så som jernbanearbeiderne av luofolket i Kenya. Men dette var ikke vanlig. Derimot finner vi over hele kontinentet at folk med felles etnisk bakgrunn sluttet seg sammen i egne foreninger («stammeforeninger») omtrent som bygdelagene i de norske byene. De holdt ved like skikker fra hjemmedistriktet, hjalp nykomlinger med å finne seg til rette i byen, ga hjelp ved ulykke og død og samlet inn til stipend for de lyseste hoder som skulle på gymnas eller til universite­ ter i utlandet. I noen tilfelle meklet de eldste i foreningen også i tvistemål mellom medlemmer etter hjemlig skikk. Forbindelsen med hjemstedet ble holdt ved like, i mange tilfelle gjennom innsamling til utviklingsprosjekt i ved­ kommende distrikt. Ibofolket fra Øst-Nigeria brukte stammeforeningene til å hjelpe hverandre fram hvor i Nigeria de enn måtte være. Men i byene ble det også dannet sammenslutninger på tvers av stammegrensene. Religiøse organisasjoner spilte f. eks. en viktig rolle. Det gjaldt både europeiske misjonskirker og deres afrikanske avleggere, sekter, profetbevegelser, orakler og magiske spesialister av ulike slag. Sikte­ målet var å gi åndelig trygghet i en ny og usikker verden og hjelpe til beskyttelse mot ulykke og nød. Folk av samme yrke kunne slutte seg sammen til vern om felles interesser. I yrkesforeninger kunne medlemmene gjennom forholdsvis høye kontingenter bygge opp gjensidige forsikringsord­ ninger. Av og til var det tale om rene spareselskap som ga innskyterne rentefrie lån som ble tilbakebetalt med ukent­ lige innskudd. Slike foreninger var særlig populære blant handelsfolk med behov for kapital. Både på arbeidsplass og bosted vokste det dessuten fram en mengde foreninger til underholdning og avkopling: danseklubber, teaterlag, sportsforeninger, trommegrupper osv. Folk med utdan­ nelse startet foreninger etter europeisk forbilde: litteraturselskap, debattforeninger, veldedighetsklubber så som Røde Kors osv. Noen av disse fremhevet den verdighet utdannelse ga: man krevde eksamensbevis, respektabelt yrke og oppførsel etter europeisk standard. Men samtidig

130

ENDRINGER

tok folk med skoleutdanning også del i hjemstedsforeninger og sportsklubber som sekretærer og formenn. Rene politiske foreninger oppsto der myndighetene til­ lot afrikanerne å velge egne representanter til lovgivningsråd og lokale byråd, slik som i britisk Vest-Afrika. Men også foreninger for afrikanske administrative tjenestemenn kunne fremme krav med klart politisk tilsnitt, f. eks. om sterkere afrikanisering, og dermed komme i konflikt med myndighetene. Fagforeningsarbeid blant arbeiderne økte den politiske bevissthet. Dette ble tidlig merkbart ved gruvene i det sørlige Afrika, der levekårene i den første tiden var elendige, med sykdom, kriminalitet, prostitusjon og ofte svindel og lureri i selskapets butikker. Religiøs for­ kynnelse ble tillatt, og det ble etter hvert arrangert fritids­ sysler som film og sport. Men politisk organisering for å bedre vilkårene var vanskelig å få til. Dels kom det av manglende overskudd, både på tid og penger, dels av manglende samfølelse på grunn av ulik etnisk bakgrunn og kortvarige opphold, og dels av motstand fra gruveledelsens side. En fagforening i Rhodesia, Industrial and Commercial Workers’ Union, ble dannet i 1927, men opp­ nådde lite på gruvefeltene, og etter en mislykket streike­ aksjon samme år gikk det nesten 20 år før neste forsøk på organisert protest. Den samme fagforening hadde større suksess i Sør-Afrika-unionen, på det meste hadde den over 100 000 medlemmer. Men finansproblemer, splittelse og politibruk i en streik i East London i 1930 førte til oppløsning. Ideologien i denne fagbevegelsen var uklar, men bud­ skapet var greit: «Først brakte den hvite mann Bibelen, deretter gevær, så lenker, så bygde han et fengsel, og der­ etter krevde han skatt. Står det i Bibelen at de skal gjøre alt dette? Hvorfor ønsker den hvite mann alt dette? Det er fordi han vil ha mer penger. Han kan lage penger med maskiner, han får penger ut av jorda, han lager papir og gjør det til penger. Men den hvite mann vil ikke gi de inn­ fødte penger. Slå dere sammen og fortsett å banke på — dere vil vinne til slutt.» Det var også mange eksempler på spontane, grovere former for protest ved gruvene: skul-

KJØNN OG GENERASJONER

131

king, rømming, stjeling, falskneri med timelister og pass, vanskjøtsel av utstyr, ildspåsettelse og lemlesting av sel­ skapets kveg.

NYE FORHOLD MELLOM KJØNN OG GENERASJONER Bylivet førte til radikale forandringer av forholdet mel­ lom generasjoner og kjønn. Som vi har sett, var det en overvekt av yngre menn blant innflytterne. Skoleutdan­ ning og dermed adgang til kontoristyrker kom også i første rekke dem til gode. I byene var de mer frigjorte fra den direkte ættekontroll, med tilsvarende større handle­ frihet. Alle foreninger hadde behov for skrivekyndige folk i ledelsen, blant annet når de skulle fremme sine saker overfor myndigheter og arbeidsgivere. Fagforeninger valgte gjerne folk med utdanning til sekretær. I stammeforeninger kunne en eldre ærverdig person være president, mens den drivende kraft, som sekretær eller formann, var en skrivekyndig ung mann. Ungdom med utdanning fikk også en nøkkelrolle i å formidle til de andre hva de leste i aviser, offentlige publikasjoner, lover og forordninger. Særeget for kolonisituasjonen var at bare de som hadde utdanning kunne tale myndighetenes språk, fransk, engelsk, portugisisk. Eldre uten utdanning var derfor avhengig av yngre menn som tolker og talsmenn. Og rollen som mellommenn ga i sin tur prestisje og nyttige erfaringer i ledelse. Kolonisituasjonen ble dermed en brekkstang til å høyne de yngre menns status i forhold til de eldre. Enda mer dramatisk var endringene i kvinnenes stilling. Parforholdet mellom mann og hustru i det gamle landsbygdsamfunnet var ikke tett og nært etter europeiske mål: ekteskap var primært en avtale mellom to ætter, kvinnen fortsatte å nyte beskyttelse fra sin ætt, og i den nye hus­ holdningen hadde hun normalt flere medhustruer. Enslige kvinner var et nesten ukjent fenomen. De kvinner som flyttet til byen alene, brøt alle regler for anstendig atferd, og dermed i mange tilfelle forbindelsen med sin ætt. Men

132

ENDRINGER

med det store mannsoverskuddet i byene ble de høyt verdsatt, bl. a. for seksuelle tjenester. Dette ga basis for et liv i uavhengighet. Prostitusjon ble utbredt, og det var eksempler på at kvinnene dannet egne foreninger som kunne gi en viss gjensidig sikkerhet og regulering i dette yrket. De mest ettertraktede kvinnene, særlig de som hadde skolegang, kunne etablere fastere forhold som elskerinner til menn som i lengre perioder kunne gi dem sikkert underhold. Selv blant relativt vel etablerte kvinner med barn, som var blitt enslige etter skilsmisse eller ekte­ mannens død, var det eksempel på at man foretrakk å klare seg alene gjennom en blanding av yrke og seksuelle tjenester fremfor å gå inn i nytt ekteskap. I de fattigste lag var det utbredt at en kone innlot seg på utenomekteskapelige forhold for å skaffe ekstra fortjeneste. Men de fleste menn holdt fast ved den tradisjonelle forventning om at en god og lydig hustru helst burde holde seg hjemme, og i alle fall borte fra visse yrker som innebar stadig kontakt med menn. De familieformer som fulgte av dette, kunne være ganske kaotiske, blant annet fordi mannen bar med seg holdninger fra et landsbygdsamfunn med flerkoneri. For folk med skoleutdanning som giftet seg i kirke under europeisk lov, var naturligvis enegifte lovfestet. Men det store flertall av ekteskap ble inngått under «tradisjonell» lov, med bryllup etter gammel skikk. Menn med god inn­ tekt kunne da lovlig ta seg en ny kone. Mer vanlig var faste utenomekteskapelige forbindelser, ofte med barn. Resultatet av alle disse variantene var et stort antall hus­ holdninger med en enslig kvinne og hennes barn, til dels støttet av en mann/far, til dels av morens ætt og til dels forsørget av kvinnens egne inntekter. De europeiske myndigheter følte uro og ubehag over den raske veksten i de afrikanske byene. Særlig gjaldt dette britene, som talte nedlatende om de «detribaliserte» afrikanere, dvs. de som var løsrevet fra stammefellesskapet på landsbygda. Bak dette lå dels en ekte respekt for afrikanske tradisjoner, dels en dyp skepsis overfor visse sider av den vestlige bysivilisasjon. Det fantes britiske

RELIGIONSENDRING

133

antropologer som argumenterte mot industrialisering i Afrika av denne grunn. Guvernør Mitchell i Kenya skrev i 1951 om de «ekte» afrikanere på landsbygda: «Og hvilke sympatiske mennesker er ikke disse enkle folk, som en pust av frisk luft, i motsetning til den kvalme ondskap i en vestlig sivilisasjon som har gått sur i hendene på onde mennesker.» Afrikanerne selv hadde delte meninger om byutviklin­ gen. Høvdingenes holdning var negativ. Men også folk som hadde flyttet, kunne føle et moralsk dilemma. I en undersøkelse fra Elisabethville i Katanga lød et stadig til­ bakevendende svar: «Hjemme på landsbygda var jeg et bedre menneske.» I marxistisk litteratur fantes derimot oppskrift for en annen holdning. Lenin skrev allment om byutviklingen: «Liksom flytting fra jordbruk til byene er også annen flytting et progressivt fenomen. Det river be­ folkningen løs fra de forsømte, tilbakeliggende, historieforglemte fjerne steder og trekker dem inn i det moderne livs malstrøm. Det øker lesekyndighet, høyner forstanden og gir siviliserte vaner og behov.»

AFRIKANSK RELIGIONSENDRING Utforskningen av afrikansk religion ble påbegynt av misjonærer og sosialantropologer under kolonistyret, og særlig på 1970-tallet er det også blitt et sentralt tema for historikerne. Vi definerer da religon noe videre enn vanlig i europeisk sammenheng, ikke bare som et forhold til overnaturlige makter, men som hele det system av ritualer, symboler og grunnleggende oppfatninger som forklarer verden og gir mening og moralsk veiledning både for det enkelte menneske og for samfunnet. Et hovedtema i den nyere forskning har vært å vise sammenheng mellom sam­ funnsutvikling og religionsendring. Omtrent halvparten av befolkningen i Afrika sør for de islamske områdene holdt ved utgangen av koloniperioden fortsatt fast ved ulike former for tradisjonell religion. Alle varianter av afrikansk religion sør for Sahara ser

134

ENDRINGER

ut til å ha hatt en rekke trekk felles, selv om kombinasjo­ nene kan ha vært forskjellige. Et grunntrekk har vært troen på at de avdøde forfedre lever videre i åndeverdenen, vokter over moral og lov og velsigner og straffer etter fortjeneste. Et annet trekk har vært dyrkingen av naturånder, særlig de lokale jordånder, med sikte på fruktbarhet. Alle afrikanske folkegrupper ser dessuten ut til å ha hatt forestillingen om en opprinnelig, fjern, men velvillig høygud. Dette forklarer Livingstones utbrudd: «Overalt i Afrika fant jeg allerede Gud. Han hadde ikke ventet på at jeg skulle komme for å bli kjent.» Et siste grunntrekk har vært utbredelsen av magi, troen på hekseri og troll­ dom: uforklarlige lidelser, sykdom og ulykke skyldtes at noen ønsket vondt over andre og mobiliserte onde ånds­ makter, eventuelt gjennom spesielle magiske kunster (trolldom), til å gjøre skade. Ætteledere og lokale høvdin­ ger trengte tilsvarende magisk kunnskap for å forsvare sine undersåtter. Et lokalsamfunn hadde gjerne en eller flere religiøse spesialister, «medisinmenn», «prester», «sannsigere» (diviners), som kunne finne og fjerne årsaken til sykdom og ulykke ved å lete seg fram til de onde perso­ ner som sto bak. Utgangspunktet var en antagelse om sammenheng mellom sykdom og samfunnsforhold, og «utlukningen» av hekser og trollmenn kunne ta form av både psykologisk, sosiologisk og politisk analyse. Vi vet lite om indre afrikansk religionsutvikling i førkolonial tid, men vi må gå ut fra at det stadig har skjedd forandringer og nydannelser. Fra 1800-tallet kjenner vi til at nye rikskonger kunne grunnlegge ny kultur, f. eks. i til­ knytning til kongegravene. Storkjøpmenn kunne knytte til seg religiøse spesialister og utvikle nye amuletter og ritua­ ler til vern f. eks. på ferd i fremmede områder. Høyguden ser ut til å ha kommet mer i forgrunnen etter hvert som de politiske og økonomiske horisonter utvidet seg, noe som bl. a. kan ha gjort det lettere for kristendommen å vinne innpass. Hos de brede lag av folket kan vi se mange eksempler på hvordan nye spenninger både i samfunnet og i det enkelte sinn førte til en leting etter nye religiøse løsninger

RELIGIONSENDRING

135

innenfor rammen av den gamle tro. Hele lokalsamfunn kunne rammes av en følelse av fortvilelse over fremmed erobring og sykdomsherjing ved begynnelsen av koloni­ tiden. Vi har sett hvordan pengeøkonomien kunne skape nye konflikter mellom individ og ætt, mellom yngre og eldre, mellom kvinner og menn. Press fra myndighetene i form av skatt og tvangsarbeid skapte frustrasjoner. Under slike forhold kunne personer med særlige religiøse evner, av europeerne kalt «profeter», fremstå med nytt rituale, nye magiske gjenstander, årsaksforklaringer og løsninger som kunne hjelpe mennesker i nød. Noen av profetbevegelsene tok sikte på å avhjelpe enkeltindividers kroppslige eller mentale plager gjennom utdrivelse av onde ånder. De kunne også tilby trøst gjennom medlemskap i profe­ tens følge («lidelseskult»). Andre bevegelser rettet seg sterkere mot nye samfunnsproblem. Under de mange opp­ rørene som fulgte umiddelbart etter erobringen, har vi sett at religiøse ledere spilte en fremtredende rolle, f. eks. under opprøret i Rhodesia i 1896 og Maji-Maji-opprøret i Tanganyika i 1906. I disse tilfellene var bruken av magi mot europeerne en hovedsak. Et fellestrekk ved alle slike bevegelser var hekseutryddelse som middel til å gjenskape sosial harmoni og fruktbarhet. Det er typisk at religiøs uro og søking var mest påtake­ lig i Sentral- og Sør-Afrika, der den politiske og økono­ miske pågangen var sterkest. Tom Nyirenda organiserte på 1920-tallet en bevegelse for hekseriutryddelse som strakte seg over store deler av Nord-Rhodesia og det sør­ lige Kongo og som kostet dusinvis av ofre livet. Den kvin­ nelige profeten Lenshina fra bembafolket i det nordøstlige Zambia bygde på 1950-tallet opp en lignende bevegelse, men med et klarere positivt program. Stort sett var disse bevegelsene lokalt avgrenset og tilpasset de ulike folke­ gruppers tidligere religiøse former. De var dårlig organi­ sert og døde hen når lederen forsvant. De hadde som regel basis i en bondebefolkning som bare fjernt var trukket inn i pengeøkonomien, men som likevel merket de sosiale og psykologiske spenninger pengefortjeneste og nye sosiale forskjeller skapte. Trykket fra de europeiske erobrere kan

136

ENDRINGER

ha ligget i bakgrunnen, men tilhengerne sto sjelden i noen direkte permanent kontakt med europeerne. Annerledes stilte det seg med de såkalte uavhengige afrikanske kristne kirker. Men for å forstå disse må vi se nærmere på den europeiske misjon som de var sprunget ut av.

KRISTEN MISJON Kristen misjon var en del av den allmenne europeiske ekspansjonen til andre verdensdeler. Samtidig med at de afrikanske samfunn ble trukket inn i et økonomisk ver­ densmarked, kom de også i kontakt med en verdensreli­ gion med sentrum i Europa. Den afrikanske reaksjon på det nye religiøse tilbudet ble preget både av de samfunns­ messige forhold og av afrikansk religiøs tradisjon. Ut fra ulike behov gjorde afrikanerne ulike utvalg fra europeemes religiøse tilbud med et sterkt varierende resultat. Forestil­ lingen om omvendelse som en ensartet overgang til euro­ peisk kristendom er sterkt misvisende. Da kolonistyret ble etablert, fikk misjonen helt nye arbeidsbetingelser, med sikkerhet for liv og eiendom og garanti mot forfølgelse av de kristne i afrikanske lokal­ samfunn («religionsfrihet»). Medisinske nyvinmnger og handels- og kommunikasjonsutbygging ga nye muligheter. Misjonen selv bidro til denne verdslige utviklingen. De var foregangsmenn i kampen mot sykdommer, bygging av sykehjem, hjelp til flyktninger. De gikk ofte i spissen for kamp mot alkoholisme og lindring av sosial nød, mest utpreget i tettsteder og byer. Samtidig har vi sett at mi­ sjonsstasjonene ble sentra for håndverksopplæring og jordbruksforbedringer og dermed brohoder for utbredelsen av pengeøkonomien. Mest effektivt skjedde dette gjennom skoleopplæringen, der misjonen i alle koloniområder, med unntak av de franske, fikk en nøkkelrolle. Misjonæ­ rene begynte straks med skrive- og leseundervisning som en nødvendig del av dåpsforberedelsen. Når kolonimyndighetene skulle ivareta behovet for skrivekyndig arbeids­ hjelp i administrasjon og næringsliv, valgte de gjerne å

KRISTEN MISJON

137

bygge videre på misjonsskolene med pengestøtte samt med visse krav til undervisningen i verdslige fag. Men misjonæren hadde også ofte et tvetydig forhold til den europeiske materielle sivilisasjon. I Afrika vendte de seg ofte mot ytterliggående uttrykk for europeisk grådighet. Slik er det mange eksempler på at de motarbeidet settlernes interesser, særlig fra mellomkrigstiden av. I synet på afrikansk kultur stilte imidlertid misjonærene seg vanligvis mer avvisende enn både europeiske forret­ ningsfolk og kolonitjenestemenn. Misjonærene angrep, i

138

ENDRINGER

samsvar med det første bud, all afrikansk religion som hedenskap og overtro. I den afrikanske verden innebar dette et angrep på selve kjernen i den lokale kultur. Av­ visningen av forfedretroen innebar en undergraving av høvdingenes autoritet og ættesamholdet. Misjonærene kunne ikke godta ættesamfunnets ekteskapsordninger med mangegifte og «brudepris», selv om det er mange eksempler på kompromiss på det siste punktet. Det var nemlig vanskelig å skaffe de kristne anstendig gifte uten at man gikk med på en viss betaling til brudens familie. Kvinnelig omskjæring, f. eks. i form av klitodekteromi (fjerning av klitoris), ble fordømt, også av medisinske og humanitære grunner. Men dette rørte ved et nøkkelpunkt i innvielsen av de unge jenter i de voksnes verden, og førte blant kikuyufolket i Kenya i 1929-31 til en masse­ flukt fra den skotske presbyterianske misjon. Misjonærene anvendte naturlig nok en europeisk målestokk for hygiene, velferd og sømmelighet, noe som lett førte med seg en for­ kasting også av afrikansk kultur, så som hus, klær, bord­ skikk osv. Protestantisk misjon med basis i europeiske menigheter av lavere middelklasse med streng pietistisk livsførsel vendte seg bort fra de mer spontane, fargerike ytringer av afrikansk kultur, så som dans, trommer, sang og festlig seremoniell. Anglikanske og katolske misjonærer hadde gjennomgående høyere utdanning og praktiserte noe større kulturell forståelse. Det katolske sølibatet ga også deres misjonærer større muligheter for sosial omgang, mens den protestantiske misjonærfamilien med dens per­ tentlige husholdning satte visse grenser for kontakt. Konflikten med lokal kultur førte i den tidligste perioden nesten alltid til at de kristne menighetene skilte seg ut fra lokalsamfunnet, og bosatte seg i en egen landsby rundt misjonsstasjonen. Ofte besto da også de første menig­ hetene i stor utstrekning av slaver, flyktninger og andre som ikke hørte hjemme på stedet. Slike personer ønsket å unndra seg tradisjonell lov og rettsordning, og dette var et stadig stridsspørsmål i forhold til de lokale høvdinger. I mellomkrigstiden begynte imidlertid alle misjoner, til dels stimulert av egen og antropologisk kulturforskning, å

KRISTEN MISJON

139

tone ned de verdslige sider av sine omvendelseskrav og dermed konflikten til lokalsamfunnet. Etter hvert som kristendommen spredte seg i de omliggende samfunn ble også kløften til stasjonsmenighetene redusert, og de fleste kristne fortsatte å bo hjemme. Endelig må vi være klar over at det fra første stund skjedde en utstrakt «afrikanisering» av europeisk kristendom av den enkle grunn at evangeliet måtte oversettes til afrikanske språk. Bibelske ord og begreper fikk dermed assosiasjoner tilknyttet lokal kultur. I forkynnelsen spilte afrikanske medhjelpere og prester etter hvert en større rolle, og de brukte naturligvis historier og lignelser fra det lokale samfunn for å vinne gehør. Slik foregikk det, med eller mot misjonærenes vilje, en omplanting av det kristne budskap til afrikansk miljø, slik det hadde skjedd da den opprinnelige kristendom ble omplantet fra Midtøsten til Vest-Europa. Hvordan skal vi så forklare at stadig flere afrikanere søkte til misjonsstasjonene og etter hvert ble registrert som døpte menighetsmedlemmer? Ved slutten av koloni­ tiden regnet man med i alt ca. 40 millioner kristne i Afrika sør for Sahara, det vil si halvparten av befolknin­ gen utenom de islamske områdene. Dette var en fremgang uten sidestykke i kristendommens historie. La oss først se på de materielle fordeler ved omvendelse, som er enklest å registrere og som misjonærene selv tilla stor betydning. Beskyttet av kolonimyndighetene kunne misjonsstasjo­ nene bli tilfluktssted for slaver og flyktninger, hjemløse i de lokale samfunn. I mange områder var store grupper revet opp fra sine hjemsteder gjennom slavehandel, riks­ dannelse, afrikanske erobringskriger og herjinger, så som nguni-krigstoktene i det sørlige Afrika, på 1800-tallet. Misjonsstasjonene ga slike grupper et nytt hjem og en for­ delaktig start i pengeøkonomien. Personer som hadde kommet på kant med sitt lokale samfunn kunne tilsva­ rende finne tilflukt på misjonsstasjonen. Det kunne gjelde forsømte og plagede personer så som kvinner i «tvangs­ ekteskap», unge gutter i konflikt med sine fedre, avvikere, lovbrytere og folk som var anklaget for hekseri, ofte en broket ansamling av tvilsomme eksistenser som voldte

140

ENDRINGER

Nigerianske trommeslagere under mottakelsen av en viktig gjest

nan)

KRISTEN MISJON

141

142

ENDRINGER

misjonærene store bekymringer. Et positivt lokkemiddel var utsiktene til lønnsarbeid, jordbruksopplæring (f. eks. bruken av plog) og tilbudet om skolegang, som etter hvert kanskje ble den viktigste brekkstang for evangeliet. Afri­ kanerne kunne således søke til misjonsstasjonene av samme grunner som man søkte til andre muligheter for fremgang i den moderne verden. I slike tilfelle kunne man avgi erklæringer om religiøs interesse som ikke nødven­ digvis sto til troende. Misjonærene var selv pinlig klar over dette. Hvilke religiøse elementer i kristendommen kan vi så regne med hadde størst lokkekraft? Læren om den ene Gud var gjenkjennelig. Kristendommens dogmeordning kan ha fylt et intellektuelt-religiøst behov for fasthet i trossystemet. De hellige gjenstander og ritualer i gudstje­ nesten — alteret, lysene, bildene, brødet og vinen, salme­ sangen og prestedrakten — må ha fremstått som kraftfulle symboler og seremonier for folk med en religion hvor symboler og ritualer var sentrale midler til kontakt med åndeverdenen. Den kristne eskatologi — læren om de ende­ lige løsninger, seieren over døden, paradis og det evige liv — kan ha tilfredsstilt dype religiøse behov. Læren om det syndige mennesket med behov for bekjennelse og frelse gjennom Kristi soning hadde derimot vanskeligere for å slå rot, utvilsomt fordi forestillingen om personlig skyld var svak i afrikansk religion. I den grad misjonærene praktiserte hva de prekte, ga lege- og nødhjelp og formet menigheter preget av barmhjertighet og troskap, styrket dette utvilsomt tiltrekningskraften i det religøse budska­ pet. For det afrikanske borgerskap var kristendommen åpen­ bart en mer tilfredsstillende religiøs løsning enn afrikansk religion. Den var sammenfallende med det økonomiske verdenssystemet de var blitt en del av, den velsignet indivi­ duell fremgang og rikdom, i motsetning til afrikansk reli­ gion med dens kollektive krav og tilsvarende samvittig­ hetskvaler. Samtidig ser det ut til at selv de høyest ut­ dannede afrikanske kirkemedlemmer bevarte deler av den gamle forfedretro. Hos afrikanske kristne i lavere og mer

KRISTNE SEKTER

143

ulykkelige sosiale grupper fortsatte troen på magi i de kristne menighetene i det skjulte. Dette var mennesker som ikke var innforstått med vitenskapelige forklaringer på naturlige fenomener som sykdom og naturkatastrofer. Og kristendommen i sin europeiske form, som en religion avgrenset til det hinsidige, kunne ikke gi forklaring på hvorfor enkelte personer og grupper mer enn andre skulle rammes av nød, og kunne heller ikke gi oppskrift for hel­ bredelse slik afrikansk religion gjorde. Sammen med misjonskirkenes avvisning av afrikansk sed og skikk og deres nøling med å slippe afrikanske medlemmer til i ledende stillinger, er dette med og forklarer det kanskje mest inte­ ressante fenomen i den afrikanske kirkehistorien på 1900tallet, nemlig utskillelsen av uavhengige kristne afrikanske kirker, sekter og profetbevegelser.

UAVHENGIGE KRISTNE AFRIKANSKE SEKTER OG KIRKER

I 1967 regnet man med at det fantes ca. 6000 uavhen­ gige kristne afrikanske kirker med til sammen ca. 6,8 mil­ lioner medlemmer. Dette utgjorde ca. 1/6 av de erklærte kristne. Antallet var stigende og representerte et mylder av religiøs nydannelse og omtolkning av kristendommen i samsvar med afrikanske tradisjoner og behov. Misjonæ­ rene talte om «religionsblanderi». Å gruppere disse beve­ gelsene i noe bestemt mønster er ytterst vanskelig, men vi kan ta utgangspunkt i en todeling mellom «etiopiske» og «zionistiske» kirker, opprinnelig innført av den svenske religionsforsker Bengt Sundkler. De «etiopiske» kirker var afrikanske søsterkirker til de europeiske misjonskirkene. Et av de tidligste eksempel var «Den forente innfødte afrikanske kirke» (United Native African Church) som ble dannet i Nigeria i 1891 i protest mot at den europeiske ledelsen i den lokale angli­ kanske kirke hadde satt til side den første afrikanske biskop, Samuel Crowther. Men løsrivelsen skyldtes også et krav om selvstyre i kirkesaker. Utbryterkirker av denne

144

ENDRINGER

-

Ashanti-høvdingcn Nana Owusu Sampa 3 under feiringen av Yam

KRISTNE SEKTER

/alen i Ghana 1964. (Forman)

145

146

ENDRINGER

typen ble som regel grunnlagt av folk fra den afrikanske middelklassen og skilte seg ikke vesentlig fra de euro­ peiske søsterkirkene i lære og ritual, selv om de gjennom­ gående viste større toleranse overfor afrikansk tro og skikk. De inspirerte sjelden til alvorlig politisk opposisjon, men spilte under avkoloniseringene en viss rolle i tilslut­ ning til nasjonalistpartiene. Samlebetegnelsen «etiopiske» viste til Etiopia som et symbol på afrikansk uavhengighet. Kirker av denne typen var særlig utbredt i de områder hvor en afrikansk middelklasse vokste fram, i første rekke Vest-Afrika. Bildet blir langt mer broket når vi vender oss til den andre hovedgruppen, den «zionistiske». Betegnelsen kom­ mer av at et stort antall av bevegelsene av denne typen i det sørlige Afrika hadde sin opprinnelse fra den såkalte Hellige katolske apostoliske kirke i Zion, Illinois, USA. Fremveksten av de uavhengige kristne bevegelsene fulgte gjerne et felles mønster. En person med særlige anlegg for religiøs intensitet og lederskap trakk seg tilbake fra misjons­ menigheten, nesten alltid i forbindelse med en personlig krise, en mental forstyrrelse eller kroppslig lidelse. I en­ somhet og gjennom drømmesyn fant han en løsning på sitt problem og fikk et kall til å gå ut og forkynne et nytt budskap. Gjennom nyskapte ritualer som kombinerte kristne og afrikanske religiøse elementer og som appel­ lerte til følelser, forløsning og ekstase (preken, sang, dans, trommer, magisk ritual) vant han en tilhengerskare. Av disse ble han mottatt som en leder med spesielle nådegaver (karisma) av en type som var kjent både fra afrikansk religiøs tradisjon, fra Det gamle testamentes profetbøker og fra forestillingen om en ny Messias. Med visse for­ behold kan vi tale om en profetbevegelse eller en «messianisme». Bevegelsen bredte seg deretter kort eller langt, ikke som en bølge, men som utslett på det religiøse kart, gjennom profetens egne vandringer eller gjennom tilhen­ gere som i sin tur fant nye tilpasninger av budskapet til lokalt miljø og kanskje grunnla egne bevegelser. Profetene holdt normalt fast ved visse grunnelementer i kristen lære, så som den allkjærlige Gud og forsoningen

KRISTNE SEKTER

147

gjennom Kristus. De la særlig vekt på Den hellige ånd, som kunne påkalles gjennom bønn til hjelp i lidelse og nød. Dette samsvarte da også med afrikansk åndetro. Ut­ gangspunktet var gjerne grunnleggerens egen lidelse, som han hadde mestret gjennom ny religiøs innsikt. Dette ga ham samtidig en oppskrift for helbredelse av andre. Og her koplet han til tradisjonell afrikansk tro med onde ånder og hekseri. Løsningen lå til dels i magiske ritualer, håndspåleggelse, utdrivelse av onde ånder, og til dels i kristen bønn som kunne utrydde hekseri, rense og hel­ brede. Syndsbekjennelse var en nødvendig forutsetning for helbredelsen. Det nye fellesskapet, befestet gjennom dåp av kristen art, gjerne med full nedsenkning i vann, bidro til å overvinne ensomhet, og skapte gjennom ritua­ ler og symboler åndelig sikkerhet og trøst. Den ensomme lidelse ble inngangen til felles forløsning. Selv om dette er en variant av universelle religiøse be­ hov og løsninger, er det åpenbart at den nye afrikanske samfunnssituasjonen var en del av bakgrunnen. Profetene trakk da også gjerne linjer fra den individuelle lidelse til samfunnslidelse. Verden var syk, den var kommet av lage. Det gamle fellesskapet var forsvunnet. De fattige og hjel­ peløse var fremmedgjort, og sto alene i utkanten av en til­ værelse de ikke forsto. Profetkirken overvant disse proble­ mene, tolket verden i symboler som enkle mennesker kunne forstå og gjenskapte et enhetlig miljø som ga den enkelte følelsen av å være sentral, være hjemme og ha kontroll. I noen profetkirker var samfunnskritikk og politisk pro­ test et element fra begynnelsen. Det gjaldt særlig i Sentralog Sør-Atrika, der den økonomiske omforming under koloniperioden var mest radikal og det fantes minst mulig­ het for politisk deltakelse og organisering. Kolonimyndighetene grep inn der den politiske brodd ble for åpenbar. Men mange profetbevegelser vokste tross dette — og tross innebygde tendenser til stadig nye sektdannelser — fram til betydelige kirkesamfunn. Det gjaldt Vakttårnet grunn­ lagt av Elliot Kamwana i Nyasaland omkring 1908, Bapostolokirken grunnlagt av Maranke i Rhodesia omkring

148

ENDRINGER

1932, Harris-bevegelsen i Liberia og Elfenbenskysten fra 1910 og den største av dem alle, Simon Kimbangus kirke i det nedre Kongo fra 1920-tallet. Simon Kimbangu var til å begynne med ingen opprørsprofet. Han preket en streng puritansk moral, helbredet ved bønn, men fordømte afrikansk overtro og oppfordret til lojalitet overfor de europeiske misjonærene. Men mi­ sjonærene stilte seg skeptisk til hans forkynnelse og av­ viste hans helbredelse ved bønn som kvakksalveri. Kolonimyndighetene betraktet på sin side bevegelsen som en po­ litisk trussel. I 1921 ble Kimbangu arrestert for oppvigleri og dømt til livsvarig fengsel. Den religiøse bevegelsen han hadde startet, gikk da under jorden, og visse grener fikk en klar brodd mot kolonimyndighetene. Lederne oppford­ ret til skattenekting, streik og leveransestopp, og ventet på den dag da profeten skulle komme tilbake: «Da vil Gud la kanoner og geværer regne ned fra himmelen, da vil de hvite bli jaget på dør og tvunget til underkastelse, da vil gudsriket komme og Simon Kimbangu ta sete på Kongos trone.» Kimbangu døde i fengselet i 1951, etter 30 års fangenskap. Men da Kongo ble uavhengig i 1960, ble profetens jordiske levninger ført til hovedstaden under store æresbevisninger. På 1970-tallet talte kirken ca. tre millioner medlemmer, og den ble etter nøye gransking godkjent som sann kristen og opptatt i Kirkenes Verdens­ råd. Granskingen av Kimbangu-kirken illustrerer problemene ved å tolke og forstå de uavhengige afrikanske kirker. Afrikansk verdensoppfatning og tankeform kunne være fundamentalt forskjellig fra den europeiske med dens strenge skille mellom ånd og materie og med logisk ord­ ning av abstrakte begreper. Afrikansk religiøs tenkning var i større grad preget av bilder, lignelser, ordspråk med konkret innhold som til dels kunne være logisk motset­ ningsfylte, og av en gudstjeneste der hellige handlinger med hellige symboler sto i sentrum. Som det het om Kim­ bangu-kirken: «Deres teologi blir levd, sunget, billedliggjort, ikke formulert i ord.» Studiet av den religiøse utvikling gir oss fascinerende

KRISTNE SEKTER

149

glimt av hvordan den økonomiske og sosiale utvikling under koloniperioden ble opplevd av brede befolknings­ lag. De nye religiøse bevegelsene, både de rent afrikanske og de kristne profetkirkene, utformet ny tro med elementer både fra afrikansk og europeisk religion med sikte på å finne forklaring på og vei ut av de individuelle og sosiale problemene koloniutviklingen skapte. Disse ideologiene vendte seg mot sterk individualisering, ulikhet, fremmed­ gjøring og utbytting, og forsøkte å gjenskape en «sosial orden» i forlengelsen av afrikansk tradisjon. I profetens følge var man brødre og søstre, med mindre skarpe skiller mellom eldre og yngre, mellom kvinner og menn. I noen «modellandsbyer» som ble skapt (New Tadzewu i Ghana, Eupakemi i Sør-Afrika), tilpasset medlemmene seg penge­ økonomien med flid og dyktighet, men avviste bl. a. euro­ peisk skolegang som en formidler av fremmed innflytelse. Men en slik sosial tolkning av religonsutviklingen må ikke drives for langt. Grunnleggende intellektuelle og psy­ kologiske behov er alltid til stede som tilstrekkelig årsak til religiøs leting og nydannelse. Slik kan det også påvises visse indre mønstre og religiøse rytmer i afrikansk religionsutvikling uavhengig av de samfunnsmessige endringer. Et særlig problem med en sosial tolkning av religiøs endiing i Afrika er at vi sjelden har nøyaktig kunnskap om hvilke sosiale grupper medlemmene i de ulike reli­ giøse retninger kom fra. Men det synes å være en tendens til at profetkirkene særlig hadde sin basis i byer og tett­ steder, i gruvestrøk, på plantasjer og misjonsstasjoner der man fikk en direkte opplevelse av pengeøkonomi og euro­ peisk herredømme. Men de kristne misjonskirkene, senere omdannet til stedegne afrikanske kirker, appellerte til alle samfunnslag og favnet om ca. fem sjettedeler av alle er­ klærte kristne. Profetbevegelsene representerte således tallmessig sett et avvik. De er gitt såvidt bred plass i vår sammenheng fordi de synes å være så nært sammenknyt­ tet med kolonitidens sosiale og politiske spenninger.

150

ENDRINGER

Sukkerplantasjcne er en viktig del av Egypts nasjonaløkonomi.

an)

KRISTNE SEKTER

151

152

ENDRINGER

ISLAM

Islams historie under koloniperioden har mange felles­ trekk med den religiøse utviklingen på den sørlige halv­ delen av det afrikanske kontinentet. Allerede før den bri­ tiske erobringen i 1881 hadde Jamal al-Afghani i Egypt hevdet at alle moderne nydannelser egentlig lå innebygd i de muhammedanske åpenbaringer og derfor kunne forli­ kes med islam. Denne islamske «modernismen» var en viktig inspirasjon for Pashas nasjonalistiske opprør i 1880-82, og ble videreutviklet under senere egyptiske le­ dere. Men i mellomkrigstiden oppsto en intens motreak­ sjon fra konservative teologer som forherliget de middel­ alderlige islamske samfunnsideal og avviste all europeisk innflytelse. Dette ble kjernen til det såkalte «muslimske brorskap». Sør for Sahara var den islamske modernismen av mindre betydning. I Vest-Afrika har vi sett at islam på 1700- og 1800-tallet særlig ble utbredt gjennom den så­ kalte sw/iretningen av Islam med røtter tilbake til 1100og 1200-tallet. Denne sto friere i forhold til den opprinne­ lige lære og det skriftlærde islamske lederskapet i byene. De la mer vekt på den personlige, mystiske religiøse opp­ levelsen, og åpnet for innslag av lokale afrikanske symbol og ritualer. Samtidig var de bundet sammen i en organisa­ sjon med formelt medlemskap, faste leveregler og egne, klosteraktige sentra, de såkalte ribat. Medlemmene av disse ordenene kunne drive planmessig misjonsarbeid også under kolonistyret. Virkningene fra de store religiøse fornyelsene, dsjihadene, i Sudanbeltet på 1800-tallet fort­ satte å gjøre seg gjeldende under koloniperioden. Både franskmenn og briter ønsket å unngå religiøs uro med faie for politisk oppstand, og oppmuntret derfor ikke kristen misjon i de vestafnkanske savanneomradene. Resultatet var at islam fortsatte sin framgang mot sør over hele Sudanområdet, både i det vestlige og sentrale Afrika. I ØstAfrika og det nilotiske Sudan hadde derimot kristendom­ men større fremgang enn islam, noe som kan ha sammen­ heng med de bitre erfaringer fra slavehandelsperioden, da

ISLAM

7. Grimberg 28

153

154

ENDRINGER

arabisk-islamske oppkjøpere og ekspedisjonsledere herjet disse deler av Afrika. Sammenlignet med den store forskningsinnsatsen på forholdet mellom kristendom og afrikansk religion har vi magre kunnskaper om hvordan religionsendringen egentlig artet seg i de områdene der islam vant fram. Konflikten mellom islam i de former den tok sør for Sahara og tradi­ sjonell afrikansk religion var åpenbart mindre enn i for­ holdet til kristendommen. Tilbakevirkningen på islam i form av en «afrikanisering» har trolig vært større enn for kristendommen, og lokal afrikansk religionstilpasning har vært lettere, med gradvise overganger som en mulighet både for enkeltindivid og lokalsamfunn. Vi vet nok til at enkle forestillinger om en rent religiøs spredning («diffu­ sjon») og frittstående individuell omvendelse må forkastes. Også i de islamiserte områdene må religionsutviklingen under koloniperioden ses i sammenheng med de allmenne samfunnsendringer.

SKOLEUTBYGGING

Skoleutbyggingen i Afrika under koloniperioden betydde en tilkobling til det «kulturelle verdensmarkedet». For de afrikanere som ble direkte berørt, som elever og studen­ ter, var dette en mer momentan og revolusjonerende opp­ levelse enn de gradvise økonomiske og sosiale endringer. Vinduer og porter ble slått opp mot den øvrige verden, hele menneskehetens kunnskaps- og idéressurser, slik de var skriftfestet i de europeiske språk, var i prinsippet til­ gjengelig. Innskriften over døren til et afrikansk trykkeri i Kumasi på Gullkysten vitner med patos om ærbødighet overfor trykkekunsten: «Dette er en korsvei for sivilisa­ sjonen, et tilfluktssted for kunsten mot tidens angrep, et våpenarsenal for den fryktesløse sannhet mot det snikende rykte . . . Fra dette hus flyr ordet ut, ikke som en lydbølge som taper seg ut i intet, men støpt i bly og sikret mot tidens fordervelse. Venn, ved inngangen til dette hus står du på hellig grunn: dette er et trykkeri.»

SKOLEUTBYGGING

155

Lederen av en kamelkaravane varsler sin ankomst til et marked i Nigeria. Saltsøylen i forgrunnen er satt opp for at de passerende kamelene skal kunne stoppe og slikke på den. (Forman)

Ved slutten av koloniperioden var det fortsatt bare et lite mindretall av afrikanske barn som fikk gå på skole. Skoleprosenten (dvs. den prosentdel av barn i skolealder som fikk skolegang) var i 1950 ca. ti prosent i fransk Vest-Afrika, noe høyere i Øst-Afrika og Rhodesia, nær­ mere 50 prosent på Gullkysten, i Sør-Nigeria og Belgisk Kongo, og høyest i Sør-Afrika. I flere av disse områdene hadde det da skjedd en dobling etter Annen verdenskrig. Graden av skrive- og lesekunnskap varierte også sterkt. Tidligere hadde gjennomsnittlig skoletid sjelden vært mer enn 3-4 år, etter 1945 ble så 6-7 års regulær folkeskole mer vanlig. Mest systematisk var skoleutbyggingen i Bel­ gisk Kongo, der hele folkeskolen ble overlatt til misjonen,

156

ENDRINGER

med katolikkene som dominerende. Dette ga en raskere ut­ bygging enn i noen annen koloni. Men det skjedde innen­ for rammen av et strengt formyndersystem, av samme art som i næringsliv og administrasjon, med afrikanerne i et adskilt, underordnet forhold. Det ble lagt stor vekt på moralsk oppdragelse, og undervisningen foregikk vanligvis på morsmålet. Høyere utdanningsmuligheter fantes ikke før på 1950-tallet. Franskmennene hadde en ambisjon om en planmessig skoleutbygging hovedsakelig i form av statlige skoler. Etter­ som all undervisning og alle lærebøker var på fransk, ble avstanden til lokal kultur stor. Elevene kunne få en histo­ riebok som åpnet slik: «Våre forfedre, gallerne, var høye og blonde . . .!» I gymnasene som ble utbygd etter Annen verdenskrig, var tilegnelse av fransk kultur og tenkesett («assimilasjon») et uttrykt siktemål. Da det gikk mot av­ kolonisering, betraktet man bevisst den kulturelle assimi­ lasjonen av det afrikanske ledersjiktet som en garanti for fortsatt allianse. Britiske myndigheter var hele tiden betenkt over en skoleutdanning som produserte «svarte europeere». Det sto i konflikt med prinsippet om «indirekte styre». På Gullkysten kom det allerede i 1867 en rapport som under­ streket behovet for praktisk opplæring samt respekt for tradisjonell kultur og autoritet. På 1920-tallet ble de samme prinsipper gjentatt av en skolekommisjon for hele det britiske Afrika (Phelps-Stoke-kommisjonen). Men pro­ blemet var at myndighetene i alt vesentlig hadde overlatt skoleutbyggingen til misjonen, som de støttet med store subsidier. Ettersom behovet for kontorister stadig økte og dette var de sikreste og best betalte jobbene, ønsket verken afrikanske foreldre eller barn praktisk yrkesopp­ læring. For misjonærenes religiøse siktemål var også en teoretisk skole tilfredsstillende. Misjonærene gjorde, både av ekte kulturinteresse og for forkynningens skyld, en im­ ponerende innsats med å skriftfeste lokale språk og skaffe de første lærebøker utenom bibel og katekisme på mors­ målet. Morsmålet var også undervisningsspråk i første skoleår. Men også i de britiske områdene ble gymnasene

SKOLEUTBYGGING

157

Gravstøtter med europeisk stil i Nigeria. (Forman)

bygd etter engelsk kostskolemønster, der det kommende afrikanske ledersjiktet ble oppdratt gjennom prefektordning, klubber og sport til sanne gentlemen, «engelsk i smak, i oppfatning, i moral, i intellekt», ifølge en tidlig rapport. Alle kolonimyndigheter var betenkt over de politiske følger av skoleutbyggingen. En grunn til at man nølte med

158

ENDRINGER

høyere utdannelse var at man fryktet pågang på toppstil­ lingene i administrasjonen. Da de første universiteter ble grunnlagt etter Annen verdenskrig, slo det i realiteten en bresje i selve kolonisystemet. Kandidater derfra kunne i prinsippet ikke avvises som topptjenestemenn. På lavere nivå fryktet man «overproduksjon» av folkeskolekandidater som kunne utgjøre et farlig politisk uroelement i byene. Bekymringene viste seg å være berettiget. Den viktigste sosiale virkning av skoleutdanningen var fremveksten av et fåtallig afrikansk borgerskap, de fleste med stillinger i offentlig administrasjon etter Annen verdenskrig. I det hele styrket skolene tendensene til nye sosiale ulikheter. Enkelte etniske grupper slo seg fram på andres bekostning ved å satse på utdanning. Det gjaldt iboene fra det østlige Nigeria, som spredte seg over hele koloniterritoriet i administrative stillinger. Også innenfor det enkelte samfunn skapte skolegang nye forskjeller. Så lenge skoleprosenten var lav, var utdanningen nesten ute­ lukkende forbeholdt menn. Yngre menn styrket sin stil­ ling på bekostning av de eldre. Gjennom politiske organi­ sasjoner utgjorde utdanningseliten etter hvert en direkte motpol til det gamle høvdingesjikt. Høyere utdanning ble det viktigste instrument til klassedannelse i betydningen nedarvede privilegier: barn av slike foreldre hadde 10-20 ganger så gode muligheter til opptak og suksess i høyere skoler som gjennomsnittet. Barn av byarbeidere, både fag­ lærte og ufaglærte, søkte sjeldnere skolegang enn andre samfunnsgrupper. På landsbygda var skolerekrutteringen jevnere fordelt, selv om barn av høvdingeslekter var over­ representert. Men til misjonsskolene var det tidlig et tilsig fra de laveste grupper, også fra slavefamilier, og for slike elever innebar skolegang og eventuelt høyere stillinger et enormt sosialt sprang.

IDEOLOGIER

Utdanningseliten var produsert av kolonistyret som en nødvendig gruppe for å bygge ut europeisk adminstrativ

IDEOLOGIER

159

og økonomisk kontroll. Samtidig havnet de av nødvendig­ het også i opposisjon til europeerne. Denne tvetydige samfunnsmessige stillingen avspeilet seg også i utdanningselitens ideologi. Utdanningseliten var i stor utstrekning utdannet gjennom misjonsskoler, og hadde dermed fått en religiøs impuls i retning av individualisme og løsrivelse fra tradi­ sjonell tro og kultur. På gymnas og universitet minsket den religiøse påvirkningen, og noen havnet i fritenkeri og gudløshet («agnostisisme»). Men europeiseringen fortsatte med samme kraft, med innøving av fornuftsmessig tenke­ måte, innsikt i vitenskapelig begrunnede forklaringer på alle naturfenomen, og tilvenning til en lineær, langsiktig tidsoppfatning med vekt på plan som et middel til fram­ gang. Men selv høyere studier førte sjelden til full ideologisk overgang. Den kulturelle kløften var for stor for en virke­ lig inderlig tilegnelse av europeiske holdninger, selv om den var ønsket. Afrikanske elever og studenter fikk lett et utvendig forhold til den europeiske utdanningen, som et formelt instrument for å oppnå sosial framgang. Lærere klaget over en tendens til en gjenfortellende holdning, i stedet for en kritisk, eksperimentell og nyskapende. Det var særlig merkbart i tekniske og naturvitenskapelige fag. Kontakten til ætt og lokalsamfunn var dessuten fortsatt sterk, og vi har sett at innslag fra tradisjonell religion også var merkbare hos kristne med høyere utdanning. Viktigere var det at utdanningseliten både på grunn av personlige og sosiale/politiske konflikter fikk behov for å bygge opp ideologier som kunne tjene som motvekt mot den europeiske dominans. Likesom hos de afrikanske protetbevegelsene kan vi se en leting etter «helbredelse» i utvidet forstand. I samme takt som europeiske verdier og kolonisystemet ble forkastet, oppsto et behov for å finne nytt fotfeste i afrikansk tradisjon. Dette kunne lege en splittet personlighet, gi tilbake kollektiv selvtillit og gi en rettesnor for et politisk program som alternativ til koloni­ styret. I Nord-Afrika ga islam en felles plattform. Sør for Sahara fantes ikke noen tilsvarende enhetlig tradisjon, og

160

ENDRINGER

her tok den ideologiske letingen mer mangfoldige former. La oss først gjøre en inndeling i noen hovedperioder og grupper av tenkere, og deretter se på felles ideer. Innflytelsen fra amerikanske og vestindiske negre var viktig allerede fra 1800-tallet. De var de første som på avstand evnet å se hele det afrikanske kontinentet under ett og utforme ideer om et afrikansk fellesskap, «panafrikanismen». Pioneren var vestinderen og skolemannen Edward Blyden, som virket i Liberia og Sierra Leone fra 1860-tallet. Den amerikanske kirkelederen Marcus Garvey, født på Jamaica, hentet inspirasjon fra de afrikanske reli­ giøse «etiopiske» og «zionistiske» bevegelsene (150 sør­ afrikanere hadde studert i Amerika allerede før 1906), planla masseemigrasjon tilbake til Afrika og tok selv tittelen «foreløpig president av Afrika». En mer jordnær ameri­ kansk negerleder, W. E. B. DuBois, bidro gjennom sitt forfatterskap og organiseringen av panafrikanske konfe­ ranser, den første i Paris i 1900, til å fremme et fellesskap mellom intellektuelle av negerrase både fra Afrika, Ame­ rika og i Europa. I Afrika var det leger og advokater — ofte mulatter — fra de vestafrikanske kystbyene, som først målbar en kulturnasjonalisme i tiden omkring århundreskiftet (Africanus Horton, Caseley Hayford, J. Mensah Sarbah). Men i mellomkrigstiden ble intellektuelle fra fransk Vest-Afrika og Vestindia mest toneangivende gjennom den såkalte «Negritude-bevegelsen» med sentrum i Paris. Den første lederen var vestinderen Aime Cezaire, med diktsyklusen «Reise tilbake til mitt hjemland» fra 1939 som et pro­ gramskrift. Leopold Senghor, senere president i Senegal, var også en ledende dikter. Kretsen fikk et innflytelsesrikt tidsskrift, Presence Africaine, i nært samarbeid med franske intellektuelle som Jean-Paul Sartre. Etter Annen verdenskrig gikk panafrikanismen i oppløsning i takt med at de afrikanske nasjonalistbevegelsene organiserte seg i de enkelte koloniterritorier. «Nasjonsbygging» og «utvik­ ling» ble nå det viktigste ideologiske budskapet fra uavhengighetslederne. Men kulturnasjonalismen ble også ført videre med særlig inspirasjon fra de franskspråklige intel-

IDEOLOGIER

161

lektuelle. Kwame Nkrumah i Ghana var opptatt av ideen om en spesiell «afrikansk personlighet». Alle disse ledere og bevegelser hadde ikke én felles ideo­ logi, men vi kan skille ut noen hovedideer som går igjen hos de fleste i ulike kombinasjoner. Påstanden om euro­ peisk overlegenhet på alle felter ble avvist. I Negritudebevegelsen talte man om «det europeiske barbari», blott­ stilt gjennom kolonierobring, voldsbruk under kolonistyre og verdenskriger. Det andre elementet, felles for alle, var en fremheving av tradisjonelle afrikanske verdier. Edward Blyden var preget av tidens ideer om medfødte rasefor­ skjeller, men snudde verdiskalaen om og forherliget de påståtte typiske afrikanske raseegenskaper: religiøsitet, ættesamhold, naturfølelse, spontanitet. Han mente skole­ systemet måtte ta vare på slike egenskaper, og håpet islam kunne bli en religiøs fellesnevner for alle afrikanere. Blydens liste over afrikanske verdier gikk senere igjen på reper­ toaret både for panafrikanismen og Negritude-bevegelsen. Det var de tette småsamfunns verdier som slik ble for­ herliget på en måte som minnet om Rousseaus skrifter. Sartre på sin side skrev om negerrasen som et universelt proletariat som hadde båret verdens lidelser, men som også kunne forløse menneskeheten gjennom frigjøring fra rasisme og teknikkens tyranni: «Om teknikk kan de hvite alt. Men dette skraper bare tilværelsens overflate, uten å berøre substansen, det indre liv. Negritude er derimot innsikt gjennom medopplevelse.» Gjenoppdagelsen av afrikansk historie var et viktig ele­ ment i denne kulturnasjonalismen. Men her var det de store riker og høykulturer i Sudan-området og Nildalen som ble forherliget. Negritude-bevegelsen representerte til dels mystikk, den kunne endog kritiseres for «småborger­ lig romantikk». Blant de engelsktalende intellektuelle var de mer praktiske ideer om demokratiske rettigheter vikti­ gere. Hovedinspirasjonen var den kristne likhetstanke og det liberalistiske frihetsideal. Hvordan kunne man på en slik bakgrunn avslå å gi afrikanerne medbestemmelses­ rett? Den politiske uavhengighetsbevegelsen etter Annen verdenskrig hentet også inspirasjon fra tyske og italienske

162

ENDRINGER

Skolebøker som den angolanske frigjøringsbevegelsen, MPLA, brukte i kampen mot analfabetismen.

nasjonalister på 1800-tallet, så som Herder og Mazzini. Men nasjonalismen var en problematisk sak i afrikansk sammenheng. Den direkte parallell til de europeiske na­ sjonaliteter var de afrikanske stammer, men stammesplittelsen ble betraktet som et onde som måtte overvinnes. Delvis i motstrid til de kulturnasjonalistiske ideer ble

IDEOLOGIER

163

nasjonalistpartienes evangelium i første rekke «moderni­ sering». Dette var ikke nytt — al-Afghani hadde alt i 1882 satt teknologisk utvikling i sentrum for sin ideologi: «Det er vitenskapen som alle steder viser sin storhet og makt. Uvitenheten har ikke noe alternativ til å falle ydmykt til fote foran vitenskapen og godta dens seiersevne.» De vestafrikanske intellektuelle godtok lenge det europeiske formynderstyret som et middel for å fremme dette for­ mål, men etter Annen verdenskrig ble kolonistyret frem­ stilt som et hinder for økonomisk utvikling. Sosialistiske ideer gjorde seg gjeldende i alle de afri­ kanske ideologiene, formidlet gjennom kontakt med det britiske arbeiderparti, det franske kommunistparti og mer tilfeldig med Den kommunistiske internasjonale. Det syn­ tes å være samsvar mellom afrikansk historisk erfaring og marxistisk teori om økonomisk imperialisme. Men de afrikanske ideologier la større vekt på den kulturelle og psykologiske undertrykkelsen. De tvilte dessuten på den marxistiske klasselæren, som de ikke fant bekreftet i sine egne samfunn. De trodde heller ikke på at den europeiske arbeiderklasse ville gjøre felles sak med de undertrykte i Den tredje verden. Men utdanningseliten var tiltrukket av de sosialistiske ideer om statens ledende rolle i samfunns­ økonomien. I de uavhengige statene ble «afrikansk sosia­ lisme» det dominerende ideologiske begrepet. De moderne afrikanske ideologier representerte en liten utdanningselites forsøk på å skape nye helhetlige oppfat­ ninger av den afrikanske virkelighet, som på samme tid forklarte Afrikas plass i det nye verdensmarked og ga opp­ skrift på reform. Spørsmålet ble så hvordan dette kunne formidles til og kobles sammen med verdensoppfatnin­ gene i de brede befolkningslag.

Nasjonalisme og avkolonisering

Avkoloniseringen i Afrika skjedde ubegripelig fort, i lø­ pet av et par tiår fra 1955 til 1975. Utviklingen var ganske uforutsett. En ledende britisk kolonitjenestemann uttalte på en konferanse i 1939 at «i Afrika kan vi i alle fall være sikre på å ha ubegrenset tid til rådighet». Da den belgiske professor van Bilsen i 1955 foreslo en tredveårsplan for avkolonisering i Kongo, ble han møtt med forakt og indig­ nasjon i Belgia. Fem år senere var Kongo uavhengig. Men i tilbakeblikk kan vi se at røttene til nasjonalismen går til­ bake til mellomkrigstiden, spesielt til begynnelsen av 1930-tallet. Afrikanerne med skoleutdanning hadde da i de fleste områder vokst til en selvbevisst gruppe. Krisen i den vestlige verdensøkonomien på denne tiden rammet også deres interesser, og svekket for alvor tiltroen til kolonisystemet. Europeernes samarbeid med den gamle høvdingeeliten begynte samtidig å gå i stå, blant annet fordi høvdingene som regel var ubehjelpelige som instrumenter for en mer aktiv økonomisk utviklingspolitikk. Viktigst var det kanskje at krisen skapte misnøye i brede befolk­ ningslag som var trukket inn i pengeøkonomien. Hele denne utviklingen forsterket seg etter Annen verdenskrig. La oss nå se nærmere på hvordan ulike afrikanske sam­ funnsgrupper kunne komme i konflikt med kolonimyndighetene.

SOSIALE FORUTSETNINGER I settlerkoloniene der europeerne hadde tatt jord fra afrikanerne, ulmet naturligvis bitterheten blant bøndene under overflaten like fra motstandskampens tid. Misnøyen vokste når folkeøkningen skapte jordmangel, slik tilfellet

NIGER 1960

1960 2.

TCHAD 1960

NIGERIA

5 ^0,4

GABON 1960 KONGOREPUBL

KONGO-

STATEN 1960

SENEGAL 1960

2. ØVRE VOLTA 1960

MADAGASKAR

3. TOGO 1960 4. DAHOMEY 1960

5. DEN SENTRALAFRIKANSKE REPUBLIKK 1960

1960

SPANSK SAHARA

EKVATORIAL-GUINEA 1968

ANGOLA

2. J^MOQAM/ SØRVEST BIQUE Z / afRika.swanå (Port.) 1. GAMBIA 1965 (SørWr.-Rep.pkJ^* SWAZILAND 1969 OLESOTHO 1966 2. RHODESIA Erklært seg uavhengig 1965 1969 men ikke anerkjent

AFRIKA 1939-1969

ISSSSSI

Koloniområder Årstall ved statens navn angir tidspunktet for uavhengigheten.

0 1000 2000 I—■-!— I—I km

166

NASJONALISME. AVKOLONISERING

var blant kikuyuene i Kenya. Der bruk av tvangsmakt overfor bøndene i form av harde skattepålegg, arbeids­ plikt og tvangsleveranser hadde vært mest utpreget, som i de franske og belgiske plantasjeområdene, levde også en bitter arv. Under krisen på 1930-tallet grep kolonimyndighetene inn i markedsføring og handel på en måte de afrikanske produsenter oppfattet som favorisering av europeiske interesser. Under verdenskrigen 1940-45 ble koloniene presset for størst mulig ytelser til krigsinnsatsen. Og med «utviklingspolitikken» etter Annen verdenskrig kom kolonimyndighetene bøndene direkte inn på livet gjennom forsøk på å effektivisere produksjonen. På Gull­ kysten var gamle kakaodistrikter i etterkrigstiden herjet av plantesykdom, og da myndighetene ga ordre om at syke trær måtte hugges ned for å hindre smittespredning, skapte dette mistro og bitterhet. Når lokale høvdingedomstoler skulle brukes til å sette gjennom de nye jordbruksforordningene, kom høvdingene igjen mellom barken og veden. Av bøndene ble de lett oppfattet som agenter for fremmedstyret når de bøtela folk som brøt reguleringene. Slik ble indre afrikanske motsetninger skjerpet, samtidig som den allmenne uviljen mot kolonimyndighetene vokste. Arbeiderne og bybefolkningen fikk nye muligheter gjennom eksportfremgangen og de offentlige utviklingstil­ takene etter Annen verdenskrig. Men samtidig økte også konfliktene omkring lønninger og arbeidsbetingelser. Krigen og etterkrigsperioden var preget av inflasjon og dermed en stadig kamp for lønnspålegg som kunne holde kjøpekraften oppe. Organiserte streiker forekom langt mer hyppig på 1940-tallet enn tidligere. Fagforeninger spilte en ny og viktig rolle, både i forhandlinger og under konflikt. Dette skapte bevissthet om større sammenhen­ ger og dypere konfliktforhold i det systemet arbeiderne var blitt en del av. O. Sembene uttrykker dette slik i sin bok God’s Bits of Wood fra 1962: «Og så kom streiken til Thies. En ubegrenset streik, som for mange, langs hele den lange jernbanen, var en tid for lidelse, men også for ettertanke. Da røyken fra toget ikke lenger drev over savannen, ble de klar over sin egen styrke, men også sin

SOSIALE FORUTSETNINGER

167

avhengighet. De begynte å forstå at maskinen hadde gjort dem til en ny type mennesker. Den tilhørte ikke dem, det var de som tilhørte den. Da den stoppet, fikk de lære den leksen.» Afrikanske handelsmenn følte seg også i økende grad frustrert under kolonisystemet. Som vi har sett, var de i hovedsak henvist til småhandel, enten som selvstendige eller som agenter og oppkjøpere for europeiske firmaer. Kontroll over handelen var det viktigste midlet til å sikre seg andel av overskuddet fra den afrikanske jordbrukspro­ duksjonen. De største gevinstene lå i eksport- og importhandelen, dvs. formidlingen til verdensmarkedet. I britisk Vest-Afrika oppsto et spesielt problem fordi myndighete­ nes kvotefordeling av eksporthandelen etter Annen ver­ denskrig skjedde på grunnlag av størrelsesforholdet mel­ lom firmaene før krigen. Afrikanske forretningsmenn med nyvunnen kapital, utdannelse og ambisjon ble dermed stengt ute. Fra Øst-Afrika beskriver John Iliffe hvordan en kenyansk kaffedyrker som ønsket å starte en foredlingsfabrikk ga opp i 1946 etter 15 års anstrengelser: «Denne historien . . . viser hvilke problemer en energisk afrikansk forretningsmann møtte i denne perioden: man­ gel på kapital, konkurranse fra asiater, internasjonal øko­ nomisk usikkerhet, mistenksomme myndigheter, problem med å organisere bøndene, regjeringens paternalisme som la bånd på tiltaksomhet. Selv folk som Kiiza, som nådde lengst, fant at de ikke kunne oppnå alt de ønsket. De var stengt inne av kolonistyrets ordninger.» Uavhengighet kunne fjerne slike stengsler og i beste fall brukes til støtte for afrikanske forretningsfolk i kampen mot europeiske og asiatiske konkurrenter. Slik skapte en tettere tilknytning til verdensmarked og pengeøkonomi nytt konfliktstoff i brede afrikanske be­ folkningslag. Og ettersom staten var sterkt innblandet i økonomien, både gjennom reguleringer og som direkte arbeidsgiver, kom mye av misnøyen til å rette seg mot den. Og fordi staten var styrt av europeere, var det alltid en mulighet for at økonomisk misnøye kunne organiseres til en anti-europeisme, en uavhengighetsbevegelse.

Etterspørselen etter elfenben har vært så stor at rovdriften på elefan­ tene har truet med å utrydde hele dyrearten.

SOSIALE FORUTSETNINGER

169

Ved siden av de økonomiske klagemål er det ikke tvil om at en følelse av psykologisk og kulturelt press gjorde seg gjeldende i brede samfunnslag mot slutten av koloni­ perioden. Til dels skyldtes dette samfunnsendringer som fulgte med pengeøkonomien, i Afrika som andre verdens­ deler. Til dels skyldtes det direkte europeisk kulturell på­ gang gjennom misjon, skolesystem og personlige hold­ ninger i daglig omgang med afrikanere. Selv om gamle raseteorier ble forlatt, innebar kolonistyret fortsatt en ten­ dens til å betrakte afrikanerne som umyndige barn. Dette var en belastning for afrikansk selvfølelse, og etter Annen verdenskrig kan vi se at stadig flere fikk en følelse av at man hadde fått nok. Kvinnene kom til å spille en betydelig rolle i uavhengighetsbevegelsene. Et tidlig eksempel på en kvinneprotest sprunget ut av kombinert økonomisk, politisk og kulturelt press, var «Aba-kvinnenes krig» i det sørøstlige Nigeria i 1929-30. Den umiddelbare bakgrunn var en folketelling med sikte på skattlegging. Kolonimyndigheten ble med andre ord ubehagelig nærgående. Gammel samfunnsord­ ning var dessuten forstyrret ved at britene på 1920-tallet utpekte høvdinger i lokalsamfunn som aldri hadde hatt sentralisert myndighet. Influensaepidemien etter Første verdenskrig ble opplevd som en spesiell trussel mot fami­ lien, barna og fruktbarheten i samfunnet. Tradisjonelle kvinneforeninger ble nå brukt til en samordnet protest. De oppfordret folket til å holde fast ved gamle skikker, forkaste vestlig klesdrakt og avvise pengeøkonomien. I 1929 gjennomførte så kvinnene et organisert opprør, ødela de høvdingedomstoler britene hadde satt opp og plyndret britiske forretninger. I ett tilfelle marsjerte mer enn 10 000 kvinner mot et administrativt senter, i trygg forvissning om at soldatene ikke ville skyte. Men det ble skutt, over 50 ble drept. Bevegelsen døde bort, men bitter­ heten vedvarte som en kilde til senere anti-europeisk organisering. I byene, særlig i Vest-Afrika, har vi sett at kvinnene var aktive i handelslivet, ofte som eneforsør­ gere. Dermed var de sterkt sårbare overfor svingninger i pris- og lønnsforhold, og de reagerte sterkt på kombina-

170

NASJONALISME, AVKOLONISERING

sjonen av inflasjon og vareknapphet i de første etterkrigs­ årene etter 1945. Deres deltakelse var en forutsetning for de viktige boikottaksjonene mot europeiske varer på Gull­ kysten i 1947-48. Nasjonalistlederne kurtiserte markedskvinnene som en nøkkelgruppe i agitasjonsarbeidet. Den afrikanske utdanningseliten var den gruppen som var tettest sammenvevd med europeerne og som følgelig hadde de sterkeste følelser både av nærhet og konflikt, beundring og forbitrelse. For utdanningseliten innebar idealene om likhet, frihet og rett til selvstyre direkte per­ sonlige karrierefordeler: flere stillinger, høyere stillinger, makt og rikdom. Deres gruppeinteresser ble uttrykt i en nasjonalistisk ideologi, og med en anti-europeisk brodd. Det gjaldt Den Afrikanske Nasjonalkongress (ANC) i SørAfrika, grunnlagt i 1912, og Den vestafrikanske Nasjonal­ kongress i 1921, den siste med forbilde i den indiske Nasjonalkongress, som på denne tiden arbeidet for full selvstendighet. I de fleste koloniområder vokste det i mellomkrigstiden fram foreninger for skoleutdannede afrikanere i europeisk tjeneste både med og uten ordet nasjonalist i navnet. I britisk Vest-Afrika, der de skolelærte afrikanere i noen kystbyer valgte egne representan­ ter til Lovgivningsrådet og til lokale byråd, dannet det seg automatisk konkurrerende partier. Felles var kravene om flere skoler, flere stillinger til afrikanere i administrasjonen og rett til medstyring gjennom valgte representanter i de lovgivende råd for koloniene. Men ingen hadde uavhengig­ het på programmet før på slutten av 1940-tallet, en realis­ tisk vurdering tilsa europeisk overherredømme inntil ut­ danningseliten var blitt mer tallrik og erfaren. Likevel kunne aksjoner fra disse foreningene føre til sammenstøt med politi og påfølgende undertrykkelse, slik det skjedde i Kenya på 1920-tallet. Men fortsatt var nærheten til euro­ peerne et dominerende trekk. En senere radikal nasjona­ list som Patrice Lumumba i Kongo ga i sin selvbiografi, fullført i 1957 og publisert i 1961, uttrykk for en dyp be­ undring for europeisk kultur og et brennende ønske om å bli anerkjent som likeverdig venn og medarbeider med europeerne i en felles anstrengelse for å «sivilisere» sitt

SOSIALE FORUTSETNINGER

171

Uten kvinnene stopper Afrika . . .

land. Avslaget på dette ønsket og sårende personlige opp­ levelser («se deg for, din skitne apekatt») vendte hans beundring til bitter politisk opposisjon. Vi har sett hvordan samfunnsutviklingen under koloni­ styret ga de yngre menn nye muligheter for fortjeneste og utdanning og dermed en mer selvstendig stilling i forhold til familiefedre og lokale høvdinger. Et ytterliggående ek­ sempel kan hentes fra småkongedømmene på Gullkysten,

172

NASJONALISME, AVKOLONISERING

med en tidlig utviklet pengeøkonomi og én demokratisk politisk tradisjon, der almuen deltok både i valg og avset­ telse av høvdinger. Her var de unge menn tradisjonelt organisert i egne krigskompanier («asafo»), og under kolo­ nistyret gikk disse ofte til politisk aksjon mot høvdinger som de mente misbrukte sin makt. Slike protester, f. eks. mot skattepålegg og urimelige bøter i de tradisjonelle domstoler, fikk lett en brodd også mot de kolonimyndigheter som sto bak høvdingene. Etter 1945 søkte de radi­ kale nasjonalistlederne bevisst å utnytte slike motsetnin­ ger på landsbygda. I byene utgjorde de store årskull av ungdommer som strømmet til etter Annen verdenskrig en gruppe med stor politisk slagkraft. For første gang skjedde nå en «overpro­ duksjon» av elever med folkeskoleutdanning i forhold til behovet for kontorpersonale, og disse fløt da utover i andre byyrker som håndverkere, småhandlere, sjåfører, løpegutter, og videre som bønder. Denne utdanningsmessige «under-eliten» hadde en tendens til å rette sin mis­ nøye mot kolonimyndighetene. Disse ungdommene var lett tilgjengelige for politisk agitasjon og demonstrasjoner, de var både sosialt og geografisk bevegelige, og kom til å utgjøre en nøkkelgruppe som mellommenn mellom ut­ danningseliten og de brede befolkningslag når nasjonalistpartiene skulle organiseres. En særlig aktiv gruppe var hjemvendte soldater som hadde deltatt i europeiske styrker, i første rekke i Asia. De hadde kjempet på like fot med europeiske soldater og nytt godt av velferd og teknisk opplæring. De hadde sett europeiske hærstyrker lide nederlag for japanerne, de hadde til slutt seiret og vendt hjem med forventninger om et nytt liv. De ville ikke innpasses i det gamle systemet, men stilte krav, arrangerte demonstrasjoner og var et poli­ tisk uroelement.

POLITISKE FORUTSETNINGER

173

POLITISKE FORUTSETNINGER Nasjonalistbevegelsene kan betraktes som summen av den afrikanske sosiale misnøye vi har beskrevet ovenfor. Misnøyen økte etter Annen verdenskrig, men ikke i slikt omfang at det kan forklare den voldsomme oppblussing av nasjonalistagitasjon som fant sted. For å forstå dette må vi også se på den mekanikk som trådte i kraft når kolonimyndighetene først åpnet for valg, enten det gjaldt til lokale rådsorgan, lovgivende forsamlinger i sentrum av koloniene eller til parlament i Europa. I valgkampanjer førte nemlig indre afrikanske motsetninger nesten alle ste­ der til at det fremstod flere partier, og disse ble lett fristet til å overby hverandre med uavhengighetskrav for å vinne velgernes gunst. La oss ta Ghana som eksempel. Det moderate nasjonalistpartiet på Gullkysten, United Gold Coast Convention (UGCC), basert på det høyere borgerskap og ledende høvdinger, samarbeidet med bri­ tene under en ny forfatning av 1946 som ga afrikansk flertall i Lovgivningsrådet, men britisk kontroll gjennom valgordning og guvernørveto. Men den sosiale uroen økte, dels på grunn av inflasjon og vareknapphet. I 1948 ble det organisert en måneds lang boikott mot britiske handelsfirmaer, og det brøt ut alvorlige opptøyer både i hovedsta­ den, Accra, og andre byer. Britiske tropper skjøt mot et demonstrasjonstog av krigsveteraner. 29 ble drept og 200 såret, og dette ble signal til uroligheter og plyndring over hele byen. Sekretæren for UGCC, Kwame Nkrumah, brøt nå ut og dannet et nytt, radikalt nasjonalistparti, Conven­ tion Peoples Party (CPP), med basis i partiets ungdoms­ grupper. De lanserte det radikale slagordet «uavhengighet nå», og grep til såkalt «positiv aksjon», dvs. ulydighetskampanjer, for å legge press på kolonimyndighetene. Un­ der en generalstreik i 1950 måtte britene erklære unntaks­ tilstand, og Nkrumah ble fengslet sammen med en rekke andre nasjonalistledere. På det gamle borgerskapet og høvdingene virket opp­ tøyene i 1948 skremmende. De forsto at dette var en sosial utfordring og reagerte med å støtte seg på kolonimakten:

174

NASJONALISME, AVKOLONISERING

Kwame Nkrumah lakker velgerne for tilliten etter valget i 1956.

«Vi har sett nok av uro. Mange liv er gått tapt og mye verdifull eiendom ødelagt. Det er på tide at regjeringen strammer tøylene. Blant disse bøllene finnes ikke en eneste ansvarlig person. Ingen høvding har bedt om uav­ hengighet. ingen ansvarlig person i dette land har bedt om uavhengighet, og uavhengighet er ikke noe man kan få på en dag.» Men britene var følsomme for det nye presset og ønsket å unngå omfattende by-uro for enhver pris. En

POLITISKE FORUTSETNINGER

175

undersøkelseskommisjon fra England i 1948 (Watsonkommisjonen) så den nye sosiale virkelighet i øynene og godtok at den gamle ordningen med høvdingene som ko­ lonimaktens allierte måtte falle. En grunnlovskommisjon foreslo en forfatning basert på allmenne og direkte valg, og dette førte i 1951 Nkrumah til makten som den første afrikanske statsminister i det koloniale Afrika. Full uav­ hengighet fikk Ghana i 1957. Etniske motsetninger kunne også danne grunnlag for partidannelser og politisk konkurranse som påskyndet uavhengighetskravene. Det var tilfelle i Nigeria, der de tre største partier hadde basis i hver sin region, med de domi­ nerende folkegruppene yorubaene, hausaene og iboene. Selv i Kongo, den av koloniene som politisk var minst for­ beredt, begynte konkurransen om radikale avkoloniseringskrav. En gruppe rundt tidsskriftet Conscience Africaine, organisert av en katolsk abbed, utga i 1956 et manifest om økte politiske rettigheter, og sluttet seg til professor van Bilsens trettiårsplan for avkolonisering. Dette førte straks til et motmanifest fra en etnisk organisasjon under ledelse av den senere president Joseph Kasavubu, som reiste kravet om «uavhengighet på dagen». Partiene i Kongo ble i årene som fulgte basert på ulike etniske grup­ per som kjempet for stemmetilslutning i lokalvalgene med å overgå hverandre i angrep på belgierne og beskrivelser av uavhengighetens velsignelser. Opptrappingen av de nasjonalistiske krav og løfter hadde også sammenheng med at man vendte seg til de brede befolkningslag for å vinne masseoppslutning ved valg. Her sparte man ikke på det politiske skyts. Det brennstoff som lå i bøndenes og arbeidernes økonomiske misnøye, ble antent med agitasjon som fremstilte koloni­ styret som forklaring på alle onder. Å fjerne kolonistyret ble dermed veien til en god verden. Prisene til bøndene ville øke, lønningene til arbeiderne gå opp, velferd bli alle til del. I Ghana formulerte Nkrumah kjernen i sitt pro­ gram med en omskrivning fra Bibelen: «Søk først det poli­ tiske kongedømme og all dets herlighet, så skal dere få alt annet i tilgift.» Kristne religiøse følelser ble vekket til live

176

NASJONALISME, AVKOLONISERING

ved salmesang og politiske trosbekjennelser: «Jeg tror på Folkekonventpartiet, vårt dynamiske parti, massenes fri­ het, nasjonens uavhengighet, Ghanas gjenoppstandelse og den evige frihet.» Nkrumah ble fremstilt som Kristus med den britiske guvernør i rollen som Pontius Pilatus. «Lead Kindly Light» (Leid, milde ljos) ble partiets oppsang. I byene forsøkte man bevisst å knytte forbindelsen til det store nettverket av uavhengige foreninger, både fagfore­ ninger, moderne sports- og yrkesforeninger og mer tradi­ sjonelle «stammeforeninger». Når partiene søkte kontakt med de brede folkemasser, tok de samtidig også skrittet over til den forestillingsverden vi har sett illustrert i de afrikanske uavhengige kirker og profetbevegelser. Partienes program ble tolket inn i de tradisjonelle forestillinger om personlig og sosial «hel­ bredelse»» og tusenårsriket på jord. I Kwiluprovinsen i det sørvestlige Kongo hadde det lokale massepartiet føl­ gende punkter på sitt program: Slutt på all arbeidsløshet. Fri folkeskole og høyere skole for alle. Lønnsøkninger for alle. Bedre bosteder også på landsbygda. Fri medisin for alle. I agitasjonen ute på bygdene var løftene enda mer storslåtte: Skyskrapere skulle komme i stedet for jordhytter, skattebetalingen skulle ta slutt, europeiske eien­ dommer skulle tilfalle kongoleserne. I det nedre Kongo, der Simon Kimbangus afrikanske uavhengige kirke var særlig sterk, var appellen til et nært forestående Paradis spesielt virkningsfull. Det hendte at tilhengere av denne kirken under nasjonalistagitasjonen pyntet gravplassene fordi de mente oppstandelsen var nær. Det ble også appellert til minnet om motstandskam­ pene og de store opprørene under koloniperiodens første fase. Julius Nyerere viste f. eks. til Maji-Maji-opprøret i Tanganyika i 1905-1907: «De reiste seg til motstand fordi det hos menneskene alltid vil finnes en naturlig trang, en åndelig trang — hos såvel lærd som ulærd — til å gjøre opprør mot fremmed undertrykkelse. Den som fat­ ter dette, forstår en nasjonalistbevegelse som min . . . Av asken fra Maji-Maji skal det reise seg en ny nasjon.» Da Joshua Nkomo kom tilbake til Sør-Rhodesia fra England

POLITISKE FORUTSETNINGER

177

i 1962 som leder for det afrikanske nasjonalistpartiet, ble han møtt på flyplassen av en 90-årig veteran fra opprøret i 1896, og overlevert en øks som symbol på at han tok arven opp for å kjempe «til den bitre slutt». I noen tilfelle var det direkte slektskap mellom nasjonalistlederne og de tidligere opprørslederne. Det gjaldt Sekou Touré i Guinea, som nedstammet fra den store motstandshøvdingen Samori. Lederen for en gren av nasjonalistbevegelsen i Sudan var en direkte etterkommer av profeten Muham­ med Ahmed, riksgrunnleggeren på 1880-tallet. Ved siden av alvoret var nasjonalistagitasjonen også underholdning. Propagandabiler, musikkorps og opptog skapte liv og røre. Det ble solgt belter, tørklær og kjolestoff med partiets farger og bilder av lederen. Det ble arrangert sang, dans og skuespill. Ytterst få partier hadde gjennom­ tenkte handlingsprogrammer. Heller ikke var det tale om politisk opplæring eller spredning av en klar ideologi. Det ble appellert til følelser, først og fremst motsetningen til kolonistyret, til fellesskap på tvers av stammegrenser og til tro på en felles uavhengig fremtid. Nasjonalistledernes triumf var at de klarte å overvinne mye av den psykolo­ giske underlegenhetsfølelsen som kolonistyret hadde skapt. Tom Mboya i Kenya forteller om hvordan faren advarte ham mot å engasjere seg i partiarbeidet: «Vi kan aldri måle oss med europeerne. De har fly og farer gjennom lufta, mens vi går på føttene. De har biler og geværer.» Når nasjonalistpartiene maktet å samle titusener av mennesker til møter og demonstrasjoner, måtte dette virke med stor tyngde, som et fysisk press, mot koloni­ myndighetene. I all enkelhet sto de overfor et ordenspro­ blem, og nasjonalistlederne kunne hevde at de alene var i stand til å løse det. For kolonimyndighetene sto økt bruk av tvangsmakt som det eneste alternativ, og i den situa­ sjonen valgte de i de fleste tilfeller fredelig maktoverføring. Et problem som gjenstår å forklare, er hvordan det kunne ha seg at nasjonalistbevegelsene slo gjennom på samme tid, til tross for store ulikheter i den indre sosiale

178

NASJONALISME, AVKOLONISERING

og politiske utvikling i koloniene. Gullkysten hadde f. eks. en skoleprosent på 47,3 i 1946 mot Elfenbenskystens 3,7. Her blir vi nødt til å se etter felles ytre årsaker. Den mest nærliggende er da smitteeffekten mellom de ulike afri­ kanske områder. Uavhengighetspartier i ett land ga for­ bilde til et annet. Når selvstendighet var gitt til en stat, var det vanskelig å nekte en annen. Smittevirkningen gikk hovedsakelig fra nord til sør. Egypts selvstendighet, for­ melt fra 1922 og reelt fra 1952, fikk stor betydning for avkoloniseringen, først i Maghreb-landene og senere i det svarte Afrika. Egypt støttet frigjøringskrigen i Algerie i 1956-61 både med penger og propaganda, og Kairo ble et viktig støttepunkt også for svarte nasjonalistledere, bl. a. gjennom en egen kringkaster for det svarte Afrika. Algeries frigjøring fikk avgjørende betydning for opptrap­ pingen av uavhengighetskravene i resten av de franske koloniene. Sør for Sahara var det særlig Ghanas eksempel som hadde smitteeffekt. På Ghanas uavhengighetsdag erklærte Kwame Nkrumah: «Vårt lands selvstendighet er menings­ løs uten at det knyttes sammen med hele Afrikas frigjø­ ring.» Nkrumah var sterkt inspirert av de panafrikanske ideene og hadde et portrett av Marcus Garvey, «Afrikas foreløpige keiser», hengende på sitt kontor. Utvilsomt ønsket han også å bygge opp seg selv som en lederfigur for hele det svarte Afrika. Accra ble et fristed og et sentrum for ledere av nasjonalistpartier og frigjøringsbevegelser fra en rekke koloniområder. En egen organisasjon, All African Peoples’ Organisation (AAPO), ble dannet for å fremme uavhengighetskampen i andre kolonier. Nasjonalistledere som Tom Mboya i Kenya og Patrice Lumumba i Kongo startet begge opp nye bevegelser etter at de kom hjem fra en AAPO-kongress i Accra i 1958. Lederne for de statene som hadde fått sin uavhengighet, begynte også å møtes regelmessig, og i 1963 ble Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU startet med sentrum i Addis Abeba. Første post på programmet var å fremme en frigjøring av hele kontinentet fra kolonistyret. Men skal vi forstå den allmenne oppblussingen av afri-

POLITISKE FORUTSETNINGER

Forørkning.

179

180

NASJONALISME, AVKOLONISERING

kansk nasjonalisme etter Annen verdenskrig må vi også se på internasjonale smittevirkninger. Amerikansk negerreisning ga oppgaver til den panafrikanske ideologi i mel­ lomkrigsperioden. Nkrumah hadde selv vært i Amerika og mottatt sterke impulser. Agitasjonen for uavhengighet for nasjonalitetene under Første verdenskrig og frihetsideene som ble formulert i Atlanterhavserklæringen under Annen verdenskrig, hadde direkte virkninger i Afrika. President Roosevelt var motstander av det europeiske kolonistyret, og forskrekket i 1943 franskmennene ved å fortelle den marokkanske sultan at ideene fra Atlanter­ havserklæringen også gjaldt for koloniene. Folkeforbun­ dets kontroll med de tidligere tyske koloniene i mellom­ krigsperioden og FNs Tilsynsråd etter 1945 innebar at hele kolonispørsmålet stadig mer ble betraktet som et internasjonalt anliggende. FN ble et propagandaorgan i kampen mot kolonialismen, effektivt utnyttet både av uavhengige stater fra Den tredje verden som etter hvert ble medlemmer, og av østblokklandene. Stormaktsmotsetningene under den kalde krigen var en meget viktig forutsetning for den raske avkoloniseringen. Kolonispørsmålet var en politisk belastning for vestmak­ tene, og amerikanerne presset sine allierte for å påskynde avkoloniseringen og dermed hindre spredning av kommu­ nistisk innflytelse. Vi skal heller ikke se bort fra at det var i amerikansk egeninteresse å fjerne de fortrinn koloni­ styret ga europeiske forretningsfolk, og åpne kolonimarkedene for amerikansk virksomhet. Et viktig middel i propagandakonkurransen i de afrikanske landene på 1950- og 1960-tallet var oppvartningen av afrikanske fagforenings­ folk og studentledere. Organisasjoner både i øst og vest konkurrerte om å gi dem flybilletter, studieopphold og teknisk og finansiell hjelp til å bygge opp lokale afrikanske organisasjoner. Hvis det oppsto krise i forhold til den tid­ ligere kolonimakten, så som da Frankrike brøt forbindelsen med Guinea i 1958, var østblokken en rask og velkommen støttekilde. For de uavhengighetsbevegelsene som måtte gripe til våpen, var østblokklandene den eneste kilde til utstyr og instruksjon.

POLITISKE FORUTSETNINGER

Storesøster strikker lue til lillesøster.

181

182

NASJONALISME. AVKOLONISERING

Alt i alt var den internasjonale situasjonen, som hadde begunstiget kolonierobringen på slutten av 1800-tallet, nå totalt omsnudd. Maktforholdene var endret: Europa var svekket og de to nye stormaktene var begge anti-kolonialistiske. Det ideologiske klimaet var totalt forskjellig: rase­ tenkningen var bannlyst i internasjonale fora, «imperia­ lisme» var blitt et skjellsord og kolonimaktene måtte stå til rette for en kritisk «verdensopinion» i FN. Den våpen­ tekniske overlegenhet, som hadde gjort kolonierobringen lettvint, var nå opphevet gjennom øststatenes forsyninger til afrikanske frigjøringsbevegelser. Forsøk på å beholde kolonistyret mot væpnede motstandsbevegelser kunne bli uhyre kostbare affærer, slik britenes aksjon mot MauMau-opprøret i Kenya og det franske nederlaget i Algerie hadde vist. I Asia hadde lignende forhold satt avkoloniseringen i gang umiddelbart etter Annen verdenskrig, og den så ut til å rulle videre av egen tyngde. Det asiatiske eksemplet fikk stor smittevirkning i Afrika. Gjennom Bandungkonferansen i 1955 ble det dannet et forum for de såkalte «alliansefrie stater», hovedsakelig tidligere koloniområ­ der. De virket som en internasjonal pressgruppe for videre avkolonisering, og ga plass for de afrikanske stater etter hvert som de vant sin uavhengighet. For de vestlige kolo­ nimakter, som var sårbare overfor internasjonal opinion, syntes avkoloniseringsbølgen nå uavvendelig. En belgisk talsmann som forgjeves hadde forklart og forsvart koloni­ styret i Kongo i FN, ga et slående uttrykk for hvordan den europeiske herskerviljen var undergravd: «Antikolonial nasjonalisme har blitt en av de viktigste revolusjonære krefter i vår tid. Dens giftighet har i de siste år vokst så sterkt at kolonimaktene, både innenfor og utenfor sine territorier, er blitt underlagt et press som synes uimotståe­ lig, dersom man ikke griper til totalitære metoder.»

KOLONIMAKTENES POLITIKK

183

KOLONIMAKTENES POLITIKK Avkoloniseringens forløp ble avgjørende bestemt av kolonimaktenes politikk. Lettest gikk avviklingen i de bri­ tiske koloniene som var preget av afrikansk bondeproduk­ sjon. Her fantes den sterkeste afrikanske middelklassen og dermed de mest troverdige arvtakere etter europeerne. Vanskeligst var avkoloniseringen i settlerkoloniene der europeerne hadde mest å tape, og der kolonisystemet hadde hindret fremveksten av en sterk afrikansk middel­ klasse. Også på europeisk side var det motstridende inte­ resser i avkoloniseringsspørsmålet. Verdensmarkedet var i ferd med å endre karakter. Råvareeksporten hadde på mange felter nådd et metningspunkt, og vestlige finansog industrifolk kunne se seg tjent med en mer allsidig øko­ nomisk utbygging i de afrikanske land, innbefattet en be­ gynnende industrialisering. Det var vanskelig å se hvor­ dan det økonomiske samkvemmet ellers kunne fortsette å vokse. Dette innebar f. eks. at settlernes interesser fikk mindre vekt og at motstanden mot avkolonisering dermed ble redusert. Ut fra disse økonomiske målsettingene ble fredelig avvikling til troverdige afrikanske arvtakere et mer tillokkende alternativ enn fortsatt kontroll med volde­ lige midler. Men som ved erobringen må også den idémessige og rent politiske bakgrunn for avkoloniseringen tillegges vekt. De franske, britiske og belgiske kolonistyrene var ikke hardbarkede regimer som måtte presses tilbake fot for fot. De var politiske demokratier, og i lengden kunne de vanskelig forsvare autoritært styre og avslå demokra­ tiske krav i koloniene. Begrunnelsen hadde vært formynderstyre, men når en afrikansk utdannet middelklasse sto fram og organiserte massepartier til sin støtte, var det vanskelig å begrunne at formyndergjerningen måtte fort­ sette på ubestemt tid. Av avgjørende betydning var det naturligvis at afrikanske undersåtter i koloniene nøt godt av utstrakte personlige rettigheter, tale- og trykkefrihet, forsamlingsfrihet, rett til organisering og demonstrasjon. Dette var en forutsetning for at massepartiene kunne dan­

184

NASJONALISME, AVKOLONISERING

nes. Friheten hadde riktignok sine begrensninger. Politisk organisering ble lenge vanskeliggjort i Kongo, franske tje­ nestemenn kunne gripe vilkårlig inn mot nasjonalistpropaganda, og selv i britiske kolonier var det eksempler på sensur og utvisning av personer med kommunistiske sym­ patier. Men radikale partier i Europa hadde god kontakt med nasjonalistlederne og gjorde anskrik overfor vilkårlig maktmisbruk. Offentlige kommisjoner ble utsendt for å granske spesielle uroligheter, så som opptøyene på Gull­ kysten i 1948 og Mau-Mau-opprøret i Kenya på 1950tallet. Både franskmenn og briter gjennomførte allerede i mel­ lomkrigstiden forfatningsendringer som sikret flere afri­ kanske folk politiske rettigheter, men uten å gi reell med­ bestemmelse. Verdenskrigen med den sosiale og politiske utvikling den satte i gang i Afrika, gjorde det klart at mer grunnleggende endringer var nødvendige. Man forutså politiske krav etter krigen som det gjaldt å komme i møte på en slik måte at man avverget en radikal nasjonalisme. En følelse av takknemlighetsgjeld etter kolonienes bidrag til krigsinnsatsen gjorde seg også gjeldende. Britene utvi­ det etter 1945 den afrikanske representasjonen i lovgivningsrådene i de enkelte kolonier, i Vest-Afrika til et fler­ tall. Men sammensetningen var slik at det sikret modera­ sjon: et flertall ble enten utpekt av guvernøren eller valgt av moderate valgkollegier (på Gullkysten av høvdingenes fellesforsamling). På denne måten ønsket man å koble seg til det øvre sjiktet av det afrikanske borgerskap og sam­ tidig beholde høvdingene som støttespillere. I Øst- og Sentral-Afrika var representasjonen i lovgivningsrådene foreløpig symbolsk. 1 et tilbakeblikk kan vi se at dette var reformer som tilfredsstilte mellomkrigstidens afrikanske krav. De kunne ikke demme opp for den nasjonalistbølgen som kom, og som knapt nok var forutsett av de afrikanske nasjonalistlederne selv.

BRITISK AVKOLONISERING

BRITISK AVKOLONISERING Den britiske avkoloniseringen startet i Nord-Afrika. Egypt hadde vært formelt uavhengig siden 1922, men med britisk kontroll over forsvar, utenrikspolitikk og Suezkanalen. Virkelig uavhengighet oppnådde landet først etter 1952, da et militærkupp fjernet kong Faruk og brakte oberst Nasser til makten. Han avviklet den britiske kontrollen gjennom forhandlinger og dyktig diplomatisk press. Da Storbritannia i hemmelig avtale med Frankrike og Israel invaderte Suezkanalsonen i 1956, ble de tvunget av stormaktene til en ydmykende tilbaketrekning. For­ handlingene med engelskmennene gjorde også slutt på det britiske styret i Sudan. Landet fikk valget mellom union med Egypt og uavhengighet og valgte det siste i 1956. På Afrikas Horn hadde britiske styrker fra Kenya og Sudan frigjort Etiopia fra italiensk okkupasjon under Annen ver­ denskrig. De forente nasjoner tok over ansvaret for de tid­ ligere italienske koloniene. Eritrea ble forent med Etiopia i en union i 1952, mens italiensk Somaliland ble sammensluttet med det britiske Nord-Somaliland til en uavhengig stat i 1960. Britene hadde et forbilde for avkolonisering i de hvite dominions. De var derfor ideologisk forberedt og hadde minst problem med å komme nasjonalistene i møte. Den største vansken var bindingen til den gamle høvdingeeliten under det indirekte styret. Selv Watson-kommisjonen på Gullkysten i 1948, som var sympatisk innstilt overfor nasjonalistlederne, mente det var en fare for at de kom til å utnytte sin stilling under uavhengigheten til å utbytte folkeflertallet. Men som vi har sett, var det både av øko­ nomiske og politiske grunner gitt at det gamle høvdingesjiktet måtte vike plassen for den skoleutdannede eliten, og britene skiftet hest med forbausende letthet i VestAfrika på 1950-tallet. Modellen var overalt den samme, tatt fra de tidligere dominions: lovgivningsrådene fikk valgte afrikanske flertall, guvernørens råd ble deretter gjort parlamentarisk ansvarlig overfor lovgivningsrådet («responsible government») og guvernøren selv ble til 8. Grimberg 28

186

NASJONALISME, AVKOLONISERING

slutt erstattet av et afrikansk statsoverhode etter en over­ gangsperiode med vetomakt. En snubletråd var erstat­ ningene til de britiske tjenestemenn som måtte vike plas­ sen for afrikanske kandidater i koloniadministrasjonen og dermed fikk sin karriere forstyrret. Men på dette punkt viste nasjonalistlederne seg som generøse forhandlere. I Ghana ble det sagt at man måtte vente at europeerne ville kreve «løsepenger», på samme måte som vikingene hadde krevd brannskatt før de trakk seg tilbake når de invaderte England i middelalderen! Samtidig med forfatningsreformene i sentrum skjedde det et maktskifte i lokalstyret, der valgte råd etter mønster av europeiske kommunestyrer tok over de administrative oppgavene fra høvdingene. Dette var et eksempel på at avkoloniseringen innebar en indre sosial revolusjon. De unge menn, som hadde slått seg opp gjennom pengeøkonomi og utdanning, rykket nå fram og tok den politiske makt både sentralt og lokalt. Avkoloniseringen i Vest-Afrika smittet straks over på Øst- og Sentral-Afrika. På landsbygda var de sosiale spen­ ningene større enn i Vest-Afrika på grunn av europeernes jorderobringer og press på den afrikanske arbeidskraften. Dette kom dramatisk til syne gjennom Mau-Mau-opprøret i Kenya fra 1952 til 1956, da jordløse kikuyuer grep til våpen for å sette igjennom krav om jord til alle, i første rekke gjennom fri omfordeling av de europeiske eiendom­ mene. Arbeidsløse og radikaliserte kikuyuer fra Nairobi sluttet seg til. Angrepene rettet seg ikke bare mot europe­ erne, men også mot lokale høvdinger og vellykkede afri­ kanske bønder som tjente på regjeringens landsbygdpolitikk. Høvdingenes «hjemmestyrker» (Home Guards) spilte en nøkkelrolle i kampen mot opprørerne. De brede be­ folkningslag var passive. Under trykk fra sikkerhetsstyr­ kene dannet opprørerne geriljastyrker i utilgjengelige skog­ trakter i Kikuyuland. Edsavleggelse med magiske sere­ monier bandt styrkene sammen. Indre terror knyttet til tradisjonell åndetro ble tatt i bruk for å sikre samholdet. Dette ble tolket som tilbakefall til barbari, og vakte avsky og forskrekkelse blant europeerne. Tretti hvite og anslags­ vis 1700 kikuyuer som samarbeidet med britene, ble

BRITISK AVKOLONISERING

187

Mau Mau-opprørere tatt til fange av en av høvdingenes «hjemme­ styrker».

drept. Det tok fire år før opprørene var knust, med et tap på ca. 10 000 falne, 90 000 internert i konsentrasjonsleirer og en kostnad på 60 millioner pund for de britiske skatte­ betalere. Selv om Mau-Mau-opprøret ble slått ned, var det poli­ tisk virkningsfullt. Britene ble overbevist om at avkoloni­ sering var nødvendig, blant annet for å hindre en radikali­ sering av nasjonalismen som ville vanskeliggjøre frem­ tidig økonomisk samarbeid. Her spilte det en viktig rolle at britiske forretningsfolk i bynæringene i Kenya nå var blitt en sterkere gruppe enn settlerbøndene. Siktemålet ble nå å overføre makten til et afrikansk lederskap som var moderat og samarbeidsvillig. Et slikt fantes i kretsen rundt Kenyatta, som selv hadde sittet fengslet under opp­ røret. Et nøkkelpunkt for britene var å skape en middel­ klasse av velstående, moderne bønder på landsbygda. De

188

NASJONALISME, AVKOLONISERING

europeiske settlerne ble nå kjøpt ut med britisk finansie­ ring, men jorden ble solgt til bemidlede afrikanske kjø­ pere, og ikke gitt til jordløse slik opprørerne hadde krevd. Dette åpnet også mulighet til eiendom for afrikanere med stillinger i byene, og var et viktig skritt for å styrke det afrikanske borgerskapet. Slik innebar avkoloniseringen både en sosial og politisk styring, med uavhengighet under Kenyatta som resultat i 1963. Tanzania og Uganda, som ikke hadde tilsvarende settlerinnflytelse, ble uavhengige i henholdsvis 1961 og 1962. Et etnisk problem, nemlig bugandafolkets lederstilling, førte til en særordning med indre selvstyre for det gamle kongedømmet innenfor rammen av den moderne staten Uganda. I dette lå en spire til fremtidig konflikt. Zanzibar ble uavhengig i 1963, og opplevde straks en blodig revolu­ sjon mot den afro-arabiske godseieroverklassen. Deretter gikk landet i union med Tanganyika under fellesnavnet Tanzania i 1964. I britisk Sentral-Afrika bevarte settlerne et håp om en sørafrikansk løsning som alternativ til afrikansk flertalls­ styre. Sør- og Nord-Rhodesia og Nyasaland dannet i 1953 en føderasjon bl. a. med sikte på å demme opp for afri­ kanske krav om flertallsstyre. Men presset fra nasjonalistbevegelsene overbeviste den britiske regjeringen om at det var nødvendig å skifte kurs. Nyasaland og Nord-Rhodesia ble uavhengige i 1964 under de nye navnene Malawi og Zambia. Deretter gikk føderasjonen i oppløsning. Men dermed stoppet også den første fasen av uavhengighetsbølgen i Afrika. I Sør-Rhodesia følte settlerne seg tallrike og sterke nok, blant annet på grunn av ryggstøtten fra Sør-Afrika, til å sette seg opp mot London og erklære seg selv for uavhengig i 1965. Siktemålet var å bevare settlerkontroll, gjennom et økonomisk og politisk system som lignet på det sørafrikanske. Også flankene syntes sikret gjennom fortsatt portugisisk styre i Angola og Mocam­ bique.

FRANKRIKE, BELGIA, PORTUGAL

189

FRANSK, BELGISK OG PORTUGISISK AVKOLONISERING Også franskmennenes avkolonisering begynte i NordAfrika. På midten av 1950-tallet ble «protektoratene» over Tunis og Marokko avviklet etter en begynnende væpnet uavhengighetskamp. Frankrike konsentrerte seg nå om å nedkjempe den algirske frigjøringsfronten FLN (Front Liberation National) og beholde Algerie, som ble betraktet som en del av Frankrike. Ca. en million settleres interesser og Frankrikes nasjonale prestisje sto på spill etter de katastrofale nederlagene i Indokina. Men med nabolandene Marokko og Tunis som støtteområder for frigjøringsfronten, med Kairo i Egypt som et viktig propa­ ganda- og finansieringssenter og med en voksende inter­ nasjonal opinion i ryggen gikk Algerie mot uavhengighet. Frankrike hadde på det meste ca. en halv million soldater i landet, og krigen ble ført med den største grusomhet fra begge sider. Som i alle geriljakriger førte frigjøringsfronten en nådeløs terror mot algirske grupper som ikke sluttet opp om kampen. Tusenvis av algirere i fransk tjeneste ble likvidert. Den franske hæren fikk etter hvert kontroll over den militære situasjonen, men i Frankrike møtte krigen voksende politisk motstand. Hæren i Algerie gjorde da opprør i 1958, med det resultat at Den fjerde republikk falt og general de Gaulle kom til makten på ny. Men de Gaulle var realist og sviktet de militæres forhåpninger. Gjennom gradvise tiltak avviklet han krigen og oppnådde forhandlingsfred i 1962. Ekstreme grupper blant settlerne og de militære forsøkte deretter et siste kupp, men mislyk­ tes. Nesten alle settlerne flyktet til Frankrike. Sør for Sahara hadde franskmennene færre motforestil­ linger enn britene mot å gi medbestemmelse til den ut­ dannede eliten. Derimot var det vanskelig å forlike seg med tanken om en desentralisert avvikling med uavhen­ gighet for de enkelte territorier. Franskmennenes vei var å gi de afrikanske koloniene økt representasjon i nasjonal­ forsamlingen i Paris. Enheten med moderlandet ble slått fast allerede på en konferanse i Brazzaville i 1944:

190

NASJONALISME, AVKOLONISERING

FRANKRIKE, BELGIA, PORTUGAL

191

«Frankrikes sivilisasjonsoppgave i koloniene utelukker alle muligheter for en utvikling utenfor det franske imperiesystem. Tanken om selvstyre, endog i en fjern fremtid, må utelukkes.» Forfatningen av 1946 innlemmet de afrikanske områdene i den franske republikk, ga innbyggerne franske borgerrettigheter og opphevde dermed kolonitjenestemennenes fullmakter til summarisk rettergang («indigenat»). En rammelov («loi-cadre») i 1956 skisserte en ordning med indre selvstyre i koloniterritoriene, men fellesskap i et fransk forbund for utenrikspolitikk, militærstell og øko­ nomisk utvikling. De Gaulle ga i 1958 de franske koloni­ ene valget mellom full uavhengighet eller forbund («communauté») med Frankrike med betydelige økonomiske fordeler. Bare Guinea brøt ut fra fellesskapet. Men smitte­ effekten fra de britiske områdene var virkningsfull, nasjonalistlederne ønsket av egen interesse separate uavhengige stater med tilsvarende mange statsapparat, toppstillinger og statsoverhoder. Avkoloniseringen ble derfor fullendt i 1960-61, samtidig med at Algerie-krigen ble avviklet. Det uventede, nesten uvirkelige ved nasjonalistenes triumf kom klarest til syne i Belgisk Kongo. I Belgias til­ felle kan vi tale om et gap mellom hjemlig demokratisk teori og autoritær praksis i kolonistyret. Verken de euro­ peiske settlerne eller den etter hvert tallrike, lavere afri­ kanske middelklassen («evolué») som talte ca. 40 000 i 1947, hadde rett til noen politisk representasjon. Impulsen til endring kom fra Belgia, der venstrekreftene ble styrket i 1954. Alliansen mellom kirke, stat og forretningsliv gikk i oppløsning da en statskommisjon angrep den katolske misjonens skolesystem. Katolske biskoper reagerte i 1954 med en erklæring til fordel for afrikansk «politisk utvik­ ling». Valg til lokale råd ble tillatt i 1957, og som vi har sett startet dette afrikansk partivirksomhet. Men den store gruppen av belgiske settlere, ca. 15 000 i alt, satte seg imot politisk reform. «Ingen ting i kongolesernes his­ torie gir dem rett til å kreve noen makt over hele landet. De har aldri skapt noen ting: ikke en motor, ikke en trilleSelvstendigheten feires i Algerie i 1962. (NPS)

192

NASJONALISME. AVKOLONISERING

bår, overhodet ingen ting. Vi har løftet dem opp fra kan­ nibalisme og slaveri. Det er vi som har samlet landet og opprettet ro og orden.» Situasjonen ble totalt forandret gjennom opprør etter nasjonalistagitasjon i Leopoldville og det nedre Kongo i 1959, der 49 afrikanere ble drept. Dette kom som et sjokk på belgisk opinion. Det ble klart at sikkerhetsstyrkene i Kongo ikke kunne kontrollere protestaksjoner av denne typen. Samtidig var det en politisk umulighet å sende militære fra Belgia. Den afrikanske smitteeffekten og det internasjonale presset økte. Regjeringen avga derfor en erklæring om fremtidig uavhengighet i januar 1959. Med maktbruk utelukket, hjemlig opinion splittet og de kongo­ lesiske partiene samlet for en kort stund i en felles front under forhandlingene, kapitulerte den belgiske regjerin­ gen og godtok «umiddelbar, total og ubegrenset uavhen­ gighet» i juni 1960. Da hadde Kongo ennå ingen nasjonal­ forsamling, det fantes ikke ett virkelig nasjonalt politisk parti (muligens med unntak av lumumbistene). Ingen afri­ kaner hadde erfaring fra høyere administrativt arbeid, det første kullet på ca. et dusin studenter var nettopp uteksa­ minert fra Lovaniumuniversitetet. Dette var et grelt eksempel på avkolonisering uten indre modning, en ut­ vikling som løp løpsk og pekte mot kaos. Uavhengighetsforhandlingene foregikk over hodet på det tidligere så mektige administrative apparatet i Kongo, og tjeneste­ mennene gikk inn i den dramatiske overgangsfasen usikre og frustrerte, til dels demoraliserte og maktesløse. Det svakeste av alle europeiske koloniland, Portugal, var det eneste som avviste alle krav om uavhengighet. En forklaring var at landet var et diktatur som ikke tillot hjemlig opposisjon og var mindre sårbart for internasjo­ nalt press. Koloniriket hadde også en spesiell betydning for Portugals egenfølelse: landet hadde en historisk misjon i å bringe sivilisasjonen til barbariske folk. I likhet med Frankrike praktiserte Portugal en assimilasjonspolitikk som ga borgerrettigheter til afrikanere som tilfredsstilte portugisiske krav til utdanning, inntekt og livsform. I 1950 var det ca. 50 000 slike «assimilados» i de tre portugisiske

FRANKRIKE, BELGIA, PORTUGAL

193

besittelsene, Guinea, Angola og Mocambique. Styreordningen var autoritær, i koloniene som i hjemlandet. I 1960, da nasjonalistbølgen toppet seg andre steder på kontinentet, erklærte president Salazar i den portugisiske nasjonalforsamling: «Det portugisiske folk har visselig ikke til hensikt å overlate skjebnen til millioner av men­ nesker, orden og fred i deres liv, fruktene av deres arbeid, prinsippene i den sivilisasjon de er bærere av, til en tom­ het av taler, møter og anarki under såkalte uavhengighetsbevegelser.» Hensynet til en tallrik portugisisk settlerbefolkning veide også tungt. Dermed var det duket for væpnet kamp.

I Nova Lisboa (i dag Huambo) i Angola fikk de portugisiske minnes­ merkene hard medfart i 1975.

194

NASJONALISME, AVKOLONISERING

KONKLUSJON Avkoloniseringen i Afrika er et fascinerende problem, på samme måte som den raske erobringen vel to genera­ sjoner tidligere. Betydningen av ytre årsaker i forhold til indre årsaker er vanskelig å bestemme, men vi kan trygt si at det var ytterst få tilfelle hvor det indre presset var en tilstrekkelig årsak til at avkoloniseringen kom på det tids­ punkt den gjorde. For mange europeiske politikere og observatører syntes den afrikanske nasjonalismen som en uavvendelig bølge, en ustoppehg «forandringens vind», i den britiske stats­ ministeren Harold Macmillans ord. En årsak til denne oppfatningen var sikkert erfaringen av nasjonalismen som kollektiv kraft i europeisk historie. Historikerne, både afrikanske og utenlandske, ble selv nasjonalister og frem­ stilte uavhengigheten som den meningsfylte fullending av utviklingen under kolonistyret. De trakk linjer fra den tid­ lige motstandskampen, via opprør, uavhengige afrikanske kirker, streiker og utdanningselitens ideologier. I dag må en del av denne historieskrivningen revideres. Ved siden av spontanitet må vi legge vekt på manipulasjon i uavhengighetsbevegelsene. Nasjonalistlederne appellerte til ulike interesser, utnyttet ulike historiske følelser og mani­ pulerte folkemassenes følelser gjennom dyktig teknikk og grovkornet propaganda. All masseorganisering har natur­ ligvis innslag av dette, men i Afrika var det spesielt stort spillerom fordi folkemassene var ukyndige, uten den over­ sikt og realisme som utdanning og lesekunnskap kan gi. Påstanden om at kolonistyret var årsak til alt vondt og uavhengighet var veien til alle goder, skapte forventninger som ble en tung politisk byrde under uavhengigheten. Forestillingen om nasjonalismen som en samlet front må også modifiseres. I visse tilfeller skjerpet uavhengig­ hetskampen motsetningene mellom sosiale grupper, mel­ lom utdanningseliten og det tradisjonelle ledersjiktet, mellom høyere og lavere sjikt innen middelklassen, mel­ lom politiske allianser og fraksjoner, til dels uttrykt i par­ tier. Belønningen som ventet var stor. Det var tale om en

KONKLUSJON

195

tronfølgestrid, og midlene i valgkampen mellom partiene var til dels brutale. Der det ikke fantes nasjonale partier, kunne uavhengighetsstriden skjerpe motsetningene mellom ulike etniske grupper. I mange land oppsto rene stammepartier, og nesten overalt var det fristende å appellere til stammefølelser for lokale politikere som søkte popularitet. Etter uavhengigheten fikk dette tragiske politiske følger. Nasjonalistledernes forhold til fagforeninger og uavhen­ gige afrikanske kirker kunne være problematisk. Den kvinnelige profeten Lenshinas bevegelse blant bembafolket i Nord-Zambia kom i konflikt med nasjonalistpartiet. Det ble, med rette, mistenkt for å ville videreføre den moderne stat og økonomi. Det kom til voldelige konflikter. I 1964, tre måneder før uavhengigheten, ga statsminister Kaunda ordre til at bevegelsen skulle utryddes med våpen­ makt, til tross for at hans eldre bror var medlem og moren nært tilknyttet. Ca. 700 kirkemedlemmer ble drept under politiaksjonene. Omfanget og dybden av tilslutningen til nasjonalistpartiene må altså ikke overdrives. Nkrumahs triumf i Ghana under de frie valgene i 1954 og 1957 bygde på til­ slutning fra ca. 60 prosent av velgerne. Velgerne utgjorde ca. 60 prosent av befolkningen over 21 år. Partiet hadde med andre ord aktiv støtte bare fra ca. 20 prosent av den voksne befolkningen. Det var i første rekke i byene at det var tale om en bred mobilisering, gjennom massemøter og demonstrasjoner. I enkelte av de minst utviklede om­ rådene, så som de franske koloniene i savanneområdet sør for Sahara, var det knapt tale om noen folkelig nasjonal­ isme overhodet. Avkoloniseringen var i hovedsak et for­ handlingsspørsmål mellom skoleeliten og franskmennene. I disse fattige områdene hadde den ærgjerrige utviklings­ politikken etter 1945 påført franskmennene store utgifter. Avkolonisering betydde mindre direkte ansvar, samtidig som disse landene fortsatt var totalt avhengige av fransk bistand for å dekke selv de løpende driftsutgifter på stats­ budsjettet. Alt i alt oppnådde nasjonalistlederne hva de ønsket. Verken europeisk eller internasjonal opinion tillot væpnet

196

NASJONALISME, AVKOLONISERING

undertrykkelse. Og verdensmarkedet, representert ved le­ dende forretningsfolk, mente stort sett at avkolonisering var til fordel for utvidede forbindelser i Afrika, sammen­ lignet med fortsatt kolonistyre basert på voldelig under­ trykkelse. Om dette var manipulasjon eller utslag av ekte overbevisning om gjensidige fordeler, er et spørsmål som kan diskuteres.

Uavhengighet: politikk

Det uavhengige Afrikas historie er kaotisk; et mylder av stater, skiftende regimer, militære kupp, krise på krise i politikk og økonomi. Vi kan ikke følge disse omskiftel­ sene inngående, men skal i stedet søke etter visse mønstre i utviklingen. Vi holder fast ved noen hovedtemaer fra kolonitiden: innlemmelsen i verdensmarked og penge­ økonomi, utviklingen av statsmakten og forholdet mellom ulike afrikanske samfunnsgrupper. Men vi må ta sterke forbehold om vanskeligheten i å skille mellom kortsiktige svingninger og langsiktige tendenser i en utvikling som ligger så nær oss i tid.

POLITISK ENSRETTING Under avkoloniseringen utformet kolonimyndighetene forfatninger bygd på allmenne valg med konkurrerende partier og parlamentarisk styre. Dette var en nødvendig mekanisme for å velge ut afrikanske arvtakere og sikre en fredelig overføring av makten. Samtidig ble prinsippet om maktdeling mellom utøvende, lovgivende og dømmende statsorganer fastslått etter europeisk liberalt mønster. En­ delig ble de personlige friheter, som til dels var praktisert under kolonistyret, garantert. Etter uavhengigheten gikk utviklingen i alle afrikanske stater bort fra de demokratiske forfatningene og henimot varierende former for politisk ensretting. Viktige midler i ensrettingen, anvendt i ulike kombinasjoner, var følgende: Bruk av statens penger og politimakt til å vanskeliggjøre opposisjonsarbeid og favorisere regjeringspartiet. Forbud mot opposisjonspartier og innføring av såkalt «ettpartisystem», noen steder med mulighet for å stille konkurre-

198

UAVHENGIGHET: POLITIKK

rende kandidater tilhørende statspartiet (Tanzania). Svek­ kelse av parlamentene og tilsvarende styrking av regjerin­ gen og særlig statssjefen, som noen steder ble utnevnt til president på livstid med fullmakt til lovgivning gjennom personlige forordninger. Økende press på de uavhengige domstolene, til dels gjennom avsetting av dommere og opphevelse av uønskede domsslutninger. Utbygging av stats- eller partikontroll over fagforeninger, ungdomsorga­ nisasjoner. bøndenes samvirkesammenslutninger, kvinne­ foreninger og sportsklubber. Innskrenkning av personlige friheter, tale- og trykkefrihet og forsamlingsfrihet. Utbyg­ ging av hemmelig politi og angivervirksomhet. Redusert rettssikkerhet gjennom lover om såkalt «forebyggende arrest» (Preventive Detention) og deportasjon. Tendensen var den samme, men resultatene varierte over en forholdsvis bred skala, fra ganske åpne, forfatningsbundne regimer til personlig tyranni basert på vilkår­ lig rå maktutøvelse som i Den sentralafrikanske republikk under Bokassa. I de tidligere britiske kolonier bevarte domstolene som regel en ganske uavhengig stilling. Sosia­ listiske ettpartiregimer varierte fra det relativt åpne i Tanzania til et lukket despoti under Sekou Touré i Guinea. I Ghana og Nigeria ble det gjort flere forsøk på å vende tilbake til et parlamentarisk styresett. Den politiske ensrettingen i det uavhengige Afrika vakte bekymring og skuffelse i de vestlige land, og det vokste fram en stor statsvitenskapelig litteratur omkring årsakene til at det demokratiske styresett brøt sammen. Kanskje var hele spørsmålet galt stilt. Det merkverdige ville vært om parlamentarisk styre hadde virket og blitt bevart. Demokratiet i sin vestlige form er en skjør plante som har vokst fram gjennom de siste par hundre år i visse industrialiserte nasjonalstater i den vestlige verden. I det førkoloniale Afrika hadde ingen stater en styreform av denne type. Kolonistaten var en erobringsstat med et embetsmannsstyre som ga ytterst lite av erfaring med valg og medbestemmelse for afrikanerne før under avkolonise­ ringen. Bare i de britiske vestafrikanske koloniene kan vi tale om en viss «parlamentarisk» tradisjon. Neppe mange

POLITISK ENSRETTING

199

av de uavhengige ledere hadde derfor samvittighetskvaler ved å la demokratiet fare. Vi forstår kanskje den politiske utvikling best om vi betrakter de seirende nasjonalistledere og deres partier som erobrere. De var ikke representanter for en hjemlig samfunnsklasse som gradvis hadde bygd ut et sterkere statsapparat, slik vi kjenner den politiske utvikling fra europeisk historie. De representerte ferske organisasjoner og allianser som på grunn av gunstige internasjonale om­ stendigheter og en dyktig hjemlig massemobilisering hadde erobret det statsapparat kolonimaktene bygde opp. I konkurranse med andre partier og allianser hadde de vunnet en enorm gevinst: staten dominerte arbeidsmarked og fordeling av goder. Uavhengigheten innebar et nesten uvirkelig sosialt opprykk: Fra beskjedne stillinger som kontorister, lærere, småkjøpmenn osv. gjorde nasjonalist­ lederne spranget til distriktskommissærer, statsråder og statssjefer med internasjonal publisitet og anerkjennelse, representasjon i FN og den diplomatiske verden, på euro­ peisk lønnsnivå og med makt til å gripe og fordele et rikt utvalg av tilleggsgoder. For tilhengere på lavere trinn var den mest umiddelbare belønning ansettelse i det voksende statsapparatet. I alle land skjedde det etter uavhengigheten en eksplosiv vekst i antallet nye offentlige stillinger, i Ghana fra 77 000 i 1950 til 190 000 i 1960. Statsbudsjettet i Zaire beslagla på midten av 1970-tallet ca. halvparten av bruttonasjonalproduktet. I de minste og fattigste landene, f. eks. de tidligere franske koloniene i Sudan-området, var andelen større. Og tendensen var at en økende del av bud­ sjettet gikk til lønninger av ansatte. Naturligvis represen­ terte alle de nye stillingene i helsestell, transportvesen, skoler og lokaladministrasjon også økende tjenester til befolkningen, en utvikling som begynte i koloniperiodens siste fase. Men utbyggingen og ansettelsene skjedde også bevisst for å belønne politiske tilhengere. For ledere som gjennom nasjonalistagitasjonen hadde fremstått som nasjonens frelsere og for de tilhengere som hadde utgjort stormtroppene i uavhengighetskampen, syntes maktens goder som en rettmessig belønning. «Vin­

200

UAVHENGIGHET: POLITIKK

neren tok potten», og hva var mer naturlig enn at man konsentrerte alle krefter om å beholde kontrollen gjennom en politisk ensretting, eventuelt med forbud mot andre partier, fengsling av brysomme opposisjonsledere og om nødvendig terror. Det var et klassestyre som var i emning. De seirende regimer begrunnet ofte sin ensretting med at opposisjonspartiene oppførte seg på en uansvarlig og statsfiendtlig måte. Og det var riktig nok at opposisjonen sjelden var kresen i valg av metoder. Når så mye sto på spill — alt eller intet — og de følte at statsapparatet ble brukt mot dem. kunne de gripe til desperate metoder. Språkbruken var voldsom og valgkampen førte stadig til sosial uro. Valgkampen i Nigeria i 1965 brakte landet til grensen av kaos. Man kunne ikke en gang enes om å godta de folketellinger som skulle bestemme fordelingen av mandater. Når det ikke var enighet om de grunnleggende spilleregler, kunne det parlamentariske demokrati umulig virke. En annen utbredt begrunnelse for ensrettingen var at de store utviklingsoppgavene i de nye statene krevde fast ledelse og nasjonal disiplin. Frie fagforeninger, bondelag og andre interessegrupper kunne ikke tillates å drive kort­ synt interessepolitikk for å sikre særfordeler til sine grup­ per. Det ble også hevdet at det var en ødsling med talent at folk med høyere utdanning skulle bruke sin tid til kri­ tikk i opposisjon, i stedet for å bli med å trekke lasset. Endelig hevdet mange av de nye lederne at ettpartistyret var i samsvar med både afrikansk tradisjonell styreskikk og med samfunnsforholdene i de uavhengige statene. Det gamle samfunn var «klasseløst», basert på prinsippet om gjensidig hjelp, og det avgjorde sine fellessaker i råd der man diskuterte seg fram til enstemmighet uten opposisjon. Radikale ledere som Sekou Touré, Kwame Nkrumah, Milton Obote og Julius Nyerere hevdet at dette var en oppskrift for en moderne «afrikansk sosialisme». Også de uavhengige land var preget av et klasseløst fellesskap! Nyerere hentet stikkordet for sitt sosialistiske program fra navnet på storfamilien i det tanzanianske landsbyfelles­ skap, «ujamaa».

ETNISK SPLITTELSE

201

Men denne argumentasjonen tilslørte både den histo­ riske og samtidige virkelighet. Vi har sett at de sentrali­ serte kongedømmer og erobrmgsriker i afrikansk historie hadde vært klassedelte og til dels preget av terror. Og et blikk på statens lønnsregulativ i de moderne statene var nok til å avdekke skarpe sosiale skillelinjer. En annen sak var at tradisjonell afrikansk politisk kultur, som vi har sett, var preget av forestillingen om at makten var hellig og at alvorlig opposisjon følgelig var helligbrøde. Det gjaldt både de ikke-sentraliserte samfunn med rådsstyre basert på forfedretro og de sentraliserte samfunn med ideen om det guddommelige kongedømme. På denne bak­ grunn er det mulig at det gikk imot de afrikanske ledernes holdninger å godta åpen kritikk og permanent opposisjon.

ETNISK SPLITTELSE

Koloniterritoriene var kunstige enheter i den forstand at de alltid omsluttet mange tidligere politiske og etniske grupper. Da kolonistyret forsvant, var det som om en vannstand sank og rester av det førkoloniale landskap igjen dukket opp. Den økonomiske og sosiale utviklingen under kolonistyret hadde ikke vært dyptgående nok til å smelte befolkningsgruppene sammen. Pengeøkonomi og byliv kunne endog i visse tilfelle skjerpe konkurransen mellom ulike etniske grupper. De seirende partier hadde ofte spesiell støtte i enkelte folkegrupper, som de deretter favoriserte ved ansettelser og fordeling av offentlige goder. Stammebånd ble ofte det viktigste middel til poli­ tisk innflytelse. Dette førte til bitterhet hos de tapende mot de nye «erobrerne». Førkoloniale kongedømmer som Ashanti i Ghana følte seg satt til side under den politiske ensrettingen og ble kjerneområder for opposisjon. Bugandakongedømmet ved Victoriasjøen fikk først en særstil­ ling i den nye staten Uganda med sin tradisjonelle konge som statspresident, men i 1966 satte statsminister Obote militærstyrker inn for å fjerne denne hindringen for en sentralisert enevoldsmakt. I Tsjad-republikken vant

202

UAVHENGIGHET: POLITIKK

negroide, til dels kristne folkegrupper i sør makten ved valgene og nøt uavhengighetens fordeler. Islamske og ara­ bisktalende folkegrupper i nord, til dels direkte etterkom­ mere av de førkoloniale slaveherrer og handelsmenn, ble satt utenfor og gjorde på 1970-tallet opprør som truet staten med full oppløsning. I Sudan-republikken ved Nilen fortsatte de arabiske gruppene i nord etter uavhengigheten sin undertrykkelse av de negroide, til dels kristne folke­ gruppene i sør. Resultatet ble opprør og en langvarig krig. Men i dette tilfelle ble statens enhet senere sikret gjennom en mer forsonlig politikk fra Khartoum og en forhand­ lingsløsning. Det mest omfattende, men minst omtalte folkedrap skjedde i Burundi i 1972, der makthaverne av tutsifolket etter et opprør i 1972 foretok en systematisk nedslakting av så godt som alle personer av hutufolket med skoleutdanning. Det er anslått at bortimot 100 000 personer ble drept, hvilket utgjorde ca. 3 prosent av lan­ dets samlede befolkning (3,5 millioner). Den internasjo­ nale opinionen var taus, og et toppmøte i OAU gjorde et vedtak som i realiteten støttet den sittende president. De mest kjente forsøk på å bryte ut og etablere nye sta­ ter kom i Kongo og Nigeria. Kongo ble et skrekkeksempel på den oppløsning som truet når den europeiske koloni­ makt trakk seg tilbake. Vi har sett hvordan avkoloniserin­ gen skjedde over hals og hode før noen nasjonale politiske partier hadde rukket å vokse fram. Det eneste som holdt det nye Kongo sammen, var hæren og statsadministrasjo­ nen, som fortsatt i hovedsak var ledet av belgiske tjeneste­ menn. I juli 1960 gjorde hæren opprør for å fjerne frem­ mede offiserer og oppnå forfremmelse. Det skapte en masseflukt av belgiske tjenestemenn som lamslo admini­ strasjonen. Dermed sto staten uten maktmiddel, og Kongo var truet av kaos. Da belgierne satte inn fallskjermstyrker for å beskytte belgiske borgere, grep Katangaprovinsen i sørøst sjansen til å erklære seg uavhengig. Til dels var det belgiske settlere og gruveselskapet Union Miniere som sto bak. Men statsministeren i den nye staten, Moise Tshombe, var svigersønn av Mwata Yamvo, den siste storkongen i det gamle lundariket. Hans innenriksminister.

ETNISK SPLITTELSE

203

Godfroid Munongo, var en direkte etterkommer av nyamwezihøvdingen Msiri, som i 1860-70-årene hadde bygd opp sitt erobringsrike i det østlige Katanga. Dette var ledere som ønsket å gjenskape fortidens storhet og hindre at Katangas rikdommer kom sentralregjeringen i Leopold­ ville til gode. Først i 1963 ble Katanga og Kasai på ny lagt inn under sentralregjeringen ved hjelp av FN-styrker, etter blodige regionale stridigheter og et statskupp i hovedsta­ den som blant annet førte til at statsminister Lumumba ble arrestert og myrdet i mars 1961. Men lumumbistbevegelsen i Kwilu-provinsen i nordøst ble ikke knekket før i 1965. Hærsjefen Mobutu, som hadde vært den sterke mann i hovedstaden i disse kaotiske årene, tok i 1965 makten ved et militærkupp. I Nigeria var det ibofolket i østprovinsen som sto bak et utbrytingsforsøk på slutten av 1960-tallet. De utgjorde ingen politisk enhet i førkolonial tid, og oppfattet knapt seg selv som «stamme» før britisk administrasjon, skoleutvik­ ling og kristning på 1900-tallet skapte en økende felles­ skapsfølelse. De rykket etter hvert inn i ledende stillinger både i økonomi og handelsliv også i de andre provinsene, og etter et militærkupp i januar 1966 under ledelse av ibooffiserer oppsto en allmenn frykt for iboherredømme i den nye staten. Resultatet ble et motkupp i juli 1966 og forføl­ gelser av iboer i nordregionen som kostet mellom 5000 og 30 000 mennesker livet. Deretter erklærte militærguvernøren i øst, oberst Ojukwu, provinsen for selvstendig våren 1967 under navnet Biafra. Men mot formodning sveiset Biafrakrigen resten av Nigeria sammen. De folkegrupper i Biafra som ikke var iboer (ca. 40 prosent), falt etter hvert fra, og en effektiv militær blokade truet iboene med utsulting. Internasjonale hjelpeorganisasjoner fløy inn mat til Biafra og skaffet med sine pengebidrag fremmed valuta til våpenkjøp og en effektiv internasjonal propa­ ganda gjennom et sveitsisk reklamebyrå. Men internasjonal anerkjennelse uteble, med unntak av Haiti, Elfenbenskys­ ten, Zambia, Gabon og Tanzania. I januar 1970 var slaget tapt, uten at dette førte til hevnaksjoner av den typen som iboene og deler av verdensopinionen hadde fryktet.

204

UAVHENGIGHET: POLITIKK

Den mest langvarige og omfattende løsrivelseskampen ble startet i Etiopia da den eritreiske frigjøringsfronten (ELF) ble dannet i 1961. Også oromoene i sør reiste senere motstand mot regimet i Addis Abeba. Det moderne Etio­ pia var i realiteten selv en kolonistat, etablert gjennom amharenes erobringer av nabofolk under kappløpet om Afrika på slutten av 1800-tallet. Eritrea ble tilsluttet gjennom en føderasjonsordmng i 1952. Men også Eritrea besto av ulike folkegrupper — tignna i høylandet, tigrai i lavlandet og vestlige grupper beslektet med folk i Sudan — og dette skapte problem for frigjøringsbevegelsen. Det vi­ dere forløpet av konflikten blir behandlet under kapitlet om Etiopia. Også de land i det sørlige Afrika som senere fikk sin uavhengighet gjennom væpnet frigjøringskamp (Angola, Mocambique og Zimbabwe), var plaget av split­ telse på etnisk grunnlag både under kampen og særlig etter uavhengigheten. Utbrytingsforsøkene kastet interessant lys over nasjonsproblemet i Afrika. De nye statene var ikke nasjoner i betydningen av et historisk og kulturelt gitt folkefelles­ skap. De virkelige «fedreland» var egentlig stammedistriktene. Men på ny ser vi at stammebegrepet er ytterst problematisk: iboene ble en «stamme» først under koloni­ styret, og var med sine åtte millioner mennesker på 1970tallet større enn mange europeiske «folk». Gruvedistriktene i Katanga var egentlig en smeltedigel, med innvand­ rere av luba- og lundafolk fra vest som de politisk ledende grupper. Stammefølelse kunne nok inspirere ledergrupper, så som iboene i Biafra som særlig ville ha høstet uavhengighetens goder om de hadde lyktes. Men ingen utbrytingsforsøk ble begrunnet utad ved å henvise til nasjonalitetsprinsippet. Det ville gitt altfor smal basis for uav­ hengighetskravet og støtt vekk tilhengere fra andre grup­ per. Det var provinsen, den territoriale enhet, som ble løs­ revet. Men dermed oppsto koloniterritoriets problem på det provinsielle plan: de mindre stammer i provinsen fryktet å bli dominert av den ledende folkegruppe. Noe brukbart alternativ til de eksisterende statsgrenser syntes ikke å foreligge. Kolonimaktenes statsbygg måtte bevares.

ETNISK SPLITTELSE

Ingen ting i veien med balanseevnen til denne Fulani-kvinnen.

205

206

UAVHENGIGHET: POLITIKK

Dette var da også den konklusjon som ble trukket av Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) og av det over­ veldende flertall av de øvrige stater i verdenssamfunnet som ikke anerkjente de afrikanske utbrytingsforsøkene. Det som bevarte enheten i de fleste afrikanske land var det minimum av samfølelse, kanskje kan vi kalle det klasse­ følelse, som fantes innen borgerskapet. Ettpartiregimene og de militære utgjorde begge en del av dette borgerskap. Gjennom klientsystem og allianser søkte de støtte i bre­ dest mulige deler av borgerskapet, og deres politikk kom i første rekke dette borgerskapet til gode. Fellesinteressene innen borgerskapet ble da en garanti for oppslutning om staten. Separatistbevegelsene kom i de land der dette minimum av samling om felles klasseinteresser gikk i oppløsning.

ADMINISTRASJON OG KORRUPSJON I formen fortsatte afrikansk administrasjon etter uav­ hengigheten å virke etter byråkratisk oppskrift, som pyra­ mider av upersonlige stillinger og embeter med definert myndighet, spesialiserte oppgaver, ansettelse etter kvalifi­ kasjon og kontroll ovenfra. De afrikanske toppembetsmenn ble dessuten medlemmer av en internasjonal byrå­ kratisk elite på tilsynelatende likeverdige vilkår, med samme språk, antrekk og stresskoffert. Statistikk og utred­ ninger ble produsert med hjelp av utenlandske eksperter, og imponerende økonomiske langtidsplaner så dagens lys. Men all administrasjon har anstrøk av uvirkelighet, en papirverden adskilt fra det ytre samfunn, og i de afri­ kanske statene var dette et påfallende trekk. Mye statistikk var rene gjetninger, og mange økonomiske langtidsplaner hadde større symbolverdi enn bruksnytte. De tjente som formålserklæringer, ytre kjennemerker på en moderne stat, propaganda og psykologisk støtte for et ledersjikt som famlet for å få grep om en uryddig og uhåndterlig virkelighet. Kan vi tale om en moderne form for magi? Bak den ytre fasade formet det seg et styringsmønster

207

f

,

ADMINISTRASJON, KORRUPSJON

Har det skjedd noe nytt i dag? Fra «ryktebørsen» på stranda i St. Louis, Senegal.

208

UAVHENGIGHET: POLITIKK

mer etter tradisjonell afrikansk modell. De administrative stillinger ble betraktet mer som plattformer for allmenn politisk innflytelse enn som spesialisert saksmyndighet. Embetsmenn ble, både av andre og seg selv, i en viss for­ stand betraktet som moderne høvdinger som det gjaldt å knytte personlig forbindelse med. Slektskap, vennskap, bekjentskap og politiske forbindelser ble veien til myndig­ hetene, ikke skriftlige henvendelser til offentlige kontor. Hva enten man skulle oppnå bevilling, lisens, lån, jobb, stipend eller pass, gjaldt det å finne en velgjører, en be­ skytter, en «big man» som kunne ta hånd om saken. Den ene tjenesten var den andre verdt, og de mektige forut­ satte i sin tur gaver, gjenytelser og politisk tilslutning fra de som ble hjulpet. Slik ble det skapt nettverk av person­ lige forbindelser fra landsbygdnivå og opp til presidenten, på kryss og tvers av den formelle administrasjon, i kon­ flikt og konkurranse, i stadig skiftende mønstre. Antropo­ logene ville kalle slike nettverk av personlige forbindelser bygd på gjensidighet for «klientforhold». Ikke noe byrå­ krati er helt fritt for dette. I Afrika ble det så domine­ rende at det blokkerte både for administrativ effektivitet og offentlig moral. Korrupsjon ble utbredt i de uavhengige regimene, fra bunn til topp i administrasjonen. Korrupsjonen er et av de vanskeligste problem både å beskrive og forklare, men samtidig er den utvilsomt en grunnleggende årsak til mange av de nye statenes vanskeligheter. For enkelte land, f. eks. Ghana, foreligger utførlig dokumentasjon fra undersøkelseskommisjoner ved regimeskifte. I Nigeria ble antallet rettssaker bygd på anklager om korrupsjon tre­ doblet fra 1967 til 1977. Lokale aviser er fulle av mer eller mindre troverdige historier. Kan mangelen på oppmerk­ somhet overfor dette problemet blant vestlige forskere og observatører skyldes en misforstått finfølelse overfor det afrikanske ledersjikt? Korrupsjon kan brukes i vid forstand om embetsmisbruk, både i form av bestikkelser, usaklige ansettelser (nepotisme) og svindel. I afrikansk tradisjon, uten byrå­ kratiske styreordninger, inngikk gjensidige gaver og tje-

ADMINISTRASJON, KORRUPSJON

209

nester som en åpen, iboende del av alle politiske forhold. Noen mener dette forklarer moderne korrupsjon. Men den tradisjonelle landsby kan vanskelig sammenlignes med den moderne stat. Staten har lover og regler for adminis­ trasjonen, og korrupsjon er brudd på disse. Det moderne klientsystemet kan skape et press i retning av korrupsjon, men fenomenet går langt utover dette, fra presidenten som underslår statsmidler, via ministre som krever ti prosent i egen lomme ved anbud, politimannen som over­ ser lovbrudd mot betaling, læreren som tilbys og tar imot seksuelle tjenester ved eksamenstider og til sykepleiersken som tar penger for å hente nattpotten til pasienten. Presi­ dent Mobutu talte på partikongressen i 1977 om «Zaires sykdom»: «For å oppsummere: alt er til salgs, alt kjøpes i vårt land. Hver liten bit av offentlig makt utgjør rett og slett byttemiddel som kan veksles inn i penger eller andre varer og skaffe fritak for ulike plikter. Og enda verre, for å oppnå sine selvskrevne rettigheter må en person betale denne usynlige skatt som åpenlyst går i lomma til tjeneste­ menn . . . for å oppnå audiens hos en tjenestemann, skrive barnet inn i skolen, få et vitnesbyrd, adgang til medisinsk behandling, plass på et fly, en importlisens, et diplom. Slik risikerer vårt samfunn å miste sin statsorganisasjon og bli en enorm markedsplass, styrt av de mest primitive lover for kjøpslåing og utbytting.» Mobutus egne eien­ dommer i Europa ble i 1978 verdisatt til ca. 25 millioner dollar og hans kontantbeholdning i sveitsiske banker til ca. 70 millioner dollar. Statsminister Busia i Ghana ut­ talte i 1971, etter to år som regjeringssjef: «Jeg ser meg omkring og leter etter en ærlig mann, men finner ikke én.» I all enkelhet skyldtes korrupsjonen manglende offentlig moral, men hva lå bak dette? Vi har stadig gjentatt at de nye statene manglet nasjonalfølelse med lojalitet til staten som den øverste forpliktelse. I de brede befolkningslag manglet politisk skolering, ideologier eller religion med dypt nok rotfeste til å skape borgermoral. Det manglet en embetsmannstradisjon med yrkessammenslutninger som kunne innarbeide tjenestemannsstolthet og -moral. Mye

210

UAVHENGIGHET: POLITIKK

av dette hang sammen med en hodestups avkolonisering uten indre modning. Den eneste absolutte moralske bin­ ding gjaldt familie og slekt. Samtidig var begjæret etter materielle goder en brennede drivkraft, et mål i seg selv og et middel til anseelse, verdighet og innflytelse. Revisjo­ nen var svak, politiet hadde liten kapasitet til etterforsk­ ning av slike saker og kunne dessuten ofte kjøpes. Folke­ meningen satte sjelden sperre — ble man oppdaget og dømt, innebar det ikke nødvendigvis skam. Omfanget av korrupsjon varierte, men om årsakene til dette kunne lite sies med sikkerhet. Var rask rikdom en årsak i Nigeria? Var økende knapphet en årsak i Tanzania? Settlerområdene i Øst- og Sentral-Afrika syntes lenge å være mindre plaget av korrupsjon. Skyldtes dette det fort­ satt sterke europeiske innslaget? Zaire var gjennomkorrupt — var dette en følge av statens svakhet eller dens styrke? Alle steder var det vanskelig å snu utviklingen fordi man betvilte ærligheten i reformforslagene og gikk ut fra at kritikere kunne kjøpes. En alvorlig virkning var utbredt skuffelse og mistro til systemet hos de unge rek­ rutter som kom fra universiteter og høyskoler. Men også i dette spørsmålet må beskrivelsen nyanseres. Det admini­ strative idealet var en realitet, og mange kjempet utvil­ somt med konflikten mellom ærlighet og egeninteresse. Om ingen var bare ærlig, var heller ingen bare korrupt. Alle var på en glideskala og i bevegelse fra en situasjon til en annen.

MILITÆRREGIMER Ved midten av 1960-tallet startet en bølge av militær­ kupp i de afrikanske statene. Boumedienne tok makten i Algerie og Mobutu i Zaire i 1965, og året etter ble nasjonalisthelten framfor noen, Kwame Nkrumah, fratatt mak­ ten i Ghana mens han var på offisielt besøk i Peking. På slutten av 1970-tallet satt de militære med makten i om­ kring 20, dvs. halvparten av Afrikas uavhengige stater. Også i Tanzania, som ble betraktet som ett av de mest

MILITÆRREGIMER

211

stabile politiske regimene i Afrika, ble det i januar 1983 avslørt planer om et militærkupp mot president Nyerere. Fremgangsmåten ved militærkuppene fulgte et felles mønster: motoriserte avdelinger okkuperte nøkkelpunkter i hovedstaden, fengslet de tidligere ledere, formet en ny regjering bestående av militære kommissærer og innsatte en del militære i andre toppstillinger i administrasjonen, men lot for øvrig embetsverket fungere som tidligere. I en erklæring til folket fulgte begrunnelsen for kuppet med visse punkter som gikk igjen: Folket var misfornøyd og undertrykt, de militære tok makten på deres vegne, de ville gjøre slutt på politikernes vanstyre og korrupsjon, samle nasjonen, fremme utvikling gjennom effektivt styre og deretter på ny overlate makten til et sivilt regime. Militærkuppene kom overraskende på både afrikanske politikere og utenlandske forskere og observatører. De avslørte mange av feiloppfatningene om afrikansk poli­ tikk. Det var lite igjen av den begeistrede oppslutning om den nasjonale leder fra uavhengighetskampen. Kuppene førte sjelden til noen folkelig protest. Den såkalte «ett­ partistaten», som var sammenlignet med østeuropeiske regimer, falt sammen som et korthus uten effektivt for­ svar, med unntak av noen tilfeller av motverge fra presi­ dentens livgarde. Også militærregimene ble i begynnelsen mottatt forbausende velvillig i utlandet. Soldatene kom fra ulike grupper i folket, og de var kanskje representative for allmenn misnøye? Og når opposisjonen var kneblet, fantes det da noen annen vei til å skifte et regime? Det ble også påpekt at militærmakten var et gjennomført moderne apparat, med tekniske ferdigheter, disiplin og effektiv ordregang, og dermed egnet til å få ny skikk på styre og stell. Der staten var truet av utbryting, så som i Kongo og Nigeria, var de militære de eneste som kunne gjenopprette enhet og holde en jernring rundt landet inn­ til sterkere samfølelse var skapt. De grunner de militære selv ga, var utvilsomt medvir­ kende til kuppene. Men igjen er vi trolig på sikrest grunn når vi søker etter forklaring i materielle og yrkesmessige egeninteresser. Offiserene utgjorde med sitt lønnsnivå, sin

212

UAVHENGIGHET: POLITIKK

livsstil og utdanning en del av det nasjonale borgerskap. Våpnene ga dem middel til å ta makten fra en annen frak­ sjon av det samme borgerskap, nemlig det seirende nasjonalistpartiet. At hærledere tok makten var et kjent feno­ men i all historie i alle verdensdeler, også Afrika på 1800-tallet ga mange eksempler på dette. Blant militærregimenes første handlinger fant man som regel lønnsfor­ høyelse for de militære og bevilgninger til modernisering av militært utstyr. I så måte kan vi tale om en effektiv fagforeningspolitikk! Men det er også andre sider ved de militæres holdning vi må være oppmerksom på for å forstå det som skjedde, bl. a. den militære stolthet. Denne var blitt krenket under flere av de sivile regimer, bl. a. ved at de lot utstyr foreldes, blandet seg inn i indre militære saker, f. eks. for­ fremmelser, og ved at flere presidenter opprettet egne livgarder og halvmilitære sikkerhetsorganisasjoner utenfor hærledelsens kontroll. Det militære instinkt for orden kan også ha spilt en rolle, særlig der avdelinger var blitt utkalt for å settes inn mot demonstrerende sivile eller holde styr på kriminalitet i byene. Dette avslørte samtidig hvor den egentlige makten lå. Likesom med fremveksten av nasjonalistpartiene kan også en viss smitteeffekt fra det ene land til det andre ha spilt en rolle for militær­ kuppene. Enkelte tolket militærkuppene som en «motrevolusjon» mot nasjonalistregimene, inspirert av de tidligere koloni­ makter og USA. I noen tilfeller, så som i Ghana i 1966 og Uganda i 1971, ga de militære også som en grunn at de ville gjøre slutt på en øst-orientering. I Ghana vet vi at det amerikanske etterretningsorganet, CIA, ga en viss støtte til kuppmakerne i 1966. I Uganda var Storbritannia og Israel påfallende raskt ute med anerkjennelse av Amin i 1971. I fransktalende land som Øvre Volta og (Benin) Dahomey må vi regne med at Frankrike var tilfreds med at radikale sivile ledere ble fjernet. Men vestlig innblan­ ding er ingen nødvendig betingelse for å forklare militær­ kuppene. Militærregimene i Egypt og Algerie var snarere øst-onenterte. Oberst Gadaffi i Libya ble vestmaktenes

MILITÆRREGIMER

213

Idi Amin, en av etterkrigstidens mest brutale diktatorer.

verste fiende i Afrika. På Madagaskar i 1972, i Etiopia 1974 og Ghana 1978 og 1981 var militærkuppene åpen­ bart uttrykk for sosial protest, og støttet seg på radikale studentgrupper og lavere sosiale lag. Militærregimet i Uganda under general Amin fra 1971 til 1979 ble et skrekkinngytende eksempel på det uav­ hengige Afrikas politiske problem. Hva forklarer de ytter­ liggående utslag i dette tilfellet? Amins person må tillegges vekt. Han var av lav sosial herkomst fra en utkantstamme

214

UAVHENGIGHET: POLITIKK

i nordvest (kakwa) og hadde ubetydelig utdannelse. Han næret en innbitt motvilje mot utdanningseliten, i Ugandas tilfelle dominert av folk av gandaætt. Kjernen i hæren besto dessuten av etterkommere av en gruppe nubiske leiesoldater som havnet i Uganda under erobringsfasen på 1890-tallet. Amin var nær knyttet til disse, også av her­ komst, og delte deres islamske tro, sammenblandet med tradisjonell afrikansk religion og magi. Også resten av hæren var dominert av soldater fra nordlige stammer som delte bitterheten mot gandaene og utdanningseliten. Kuppet innebar derfor både en etnisk og sosial erobring, og soldatene med Amin i spissen forsynte seg grådig av rikdommene i landets sentrum, ikke minst eiendommene til de 40 000-50 000 asiater som ble forjaget. Amins despoti lignet mer på 1800-tallets afrikanske erobringsriker, så som Shaka i Zululand, enn på en mo­ derne byråkratisk statsdannelse. Utenom hæren ble hans mord- og torturgj enger rekruttert blant arbeidsløse ung­ dommer som raste rundt i store biler på jakt etter virke­ lige eller oppdiktede «statsfiender» og fraktet parterte lik av henrettede i bagasjerommene til skjulte dumpingplasser. Amins motstandere hevdet at 50 000-90 000 mennesker mistet livet. Selv om dette nok er overdrevne tall, må omfanget av myrderiene ha vært fryktinngytende. Amin tok selv del i tortur og henrettelser, og feberen spredde seg til menige soldater som drepte for materielt bytte, for kvinner og for fornøyelsens skyld. Symbolsk var det som skjedde da justitiarius i Høyesterett, Kiwanuka, som holdt fast ved at loven gjaldt, ble hentet fra sitt kontor til torturkammeret, der han døde lemlestet og med magen sprettet opp. Amin var et monster, men det var bare gradsforskjeller til andre tyranner som Bokassa i Den sentralafrikanske republikk og Macias Nguema i Ekvatorial-Guinea. Amin nøt lenge popularitet i vide kretser i Afrika, hovedsakelig på grunn av sin utfordrende tone overfor europeerne. OAU lot sitt møte i 1974 gå av stabelen i Kampala med Amin som president for den påfølgende periode. Men samtidig vokste kritikken. Nyerere talte om den skam

MILITÆRREGIMER

215

som hvilte over et Afrika som bare kritiserte undertryk­ kere med hvit hud. Og det var den tanzanianske hæren som i 1979 gjorde slutt på Amins regime. Uganda ved begynnelsen av 1980-tallet anskueliggjorde de reddsomme følger av oppløsning av en samfunns­ orden. To hærer, Amins på flukt og Tanzanias i offensiv, hadde rast gjennom store deler av landet, forstyrret avlin­ gene og gjort opptil 100 000 mennesker hjemløse. Hun­ gersnød truet. Røvere og voldsforbrytere herjet uten hind­ ring fra ordensmakten. Lokale grupper organiserte seg til selvforsvar og selvtekt med til dels grusomme metoder. Medlemmer av utdanningseliten som hadde vært i land­ flyktighet under Amin, vendte tilbake og kastet seg inn i konkurransen om offentlige midler med alle tilgjengelige metoder. Det kunne diskuteres om Uganda lenger kunne kalles en stat. Men utviklingen henimot politisk ensretting, militærstyre og tyranni var ikke uavvendelig. Samme år som Amin ble også Bokassa og Nguema styrtet. Samtidig be­ gynte OAU å arbeide med et utkast til et afrikansk menneskerettighetsprogram, riktignok med mye nøling og for­ siktighet pga. prinsippet om ikke-innblanding i indre saker. I Nigeria skjedde det en bemerkelsesverdig utvikling mot forfatningsmessig styre. De militære holdt sitt løfte og trakk seg tilbake da en ny grunnlov etter amerikansk for­ bilde var utformet og president Shagari var innsatt etter frie valg i 1979. Det sto ikke skrevet i stjernene at denne forfatningen ville vare, men den ble satt i verk, og det skjedde i en stat som rommet en fjerdedel av Afrikas totale folketall. Hva kan forklare at de militære her ga fra seg makten? Kan det være en følelse av at borgerskapet var tallrikt og sammenvokst nok til å sikre den nasjonale enhet og sosiale orden som trengtes om dets interesser skulle bevares? Kan det være at de militære foretrakk sik­ kerhet med pensjon i brakkene fremfor maktens goder med risiko for undergang og henrettelse ved mulige frem­ tidige kupp? Kan det være at borgerskapet som helhet, bevisst eller ubevisst, så sine interesser best tjent med en pailamentarisk ordning som gjorde det mulig med frede­

216

UAVHENGIGHET: POLITIKK

lige maktskifter uten sosiale rystelser som satte liv og eiendom i fare? Etter president Senghors avgang i 1981 sto et flerpartistyre på programmet i Senegal, og i andre fransktalende land merket man press i samme retning. Men i land som Tsjad, Den sentralafrikanske republikk, Uganda og Zaire, preget av kontinuerlig indre splid, despoti og vanstyre, kunne man spørre om fornyelse var tenkelig, eller om den ulykkelige politiske arv ville prege også fremtidige regimer i all overskuelig fremtid. Universitetsstudenter spilte en viktig rolle i nasjonalistbevegelsene på 1950- og 1960-tallet. Omkring 1980 var universitetskullene så store at man kunne snakke om en ny generasjon av den afrikanske utdanningseliten. De kunne ikke som den forrige generasjon automatisk for­ vente fete embeter. De hadde fått hele sin utdannelse i eget land, i nær kontakt med sine hjemmedistrikter. Ville denne nye generasjonen av afrikanske intellektuelle også kunne suges opp av korrupte regimer, eller ville de utgjøre en opposisjonsgruppe som kunne presse fram mer demo­ krati? Afrikanske studenter og intellektuelle viste i mange tilfelle en imponerende vilje til å tale ut og tåle forfølgelse for sine meningers skyld. Et blikk på listen over politiske fanger i Afrika viste at studenter og yngre offiserer ut­ gjorde den dominerende gruppen.

ETIOPIA Militærkuppet i Etiopia i 1974 fortjener spesiell omtale. Etiopia hadde stått som et symbol for afrikansk selvsten­ dighet under keiser Haile Selassie, som tok makten ved et statskupp i 1916. Det nye Stor-Etiopia var selv et kolonirike, etablert gjennom amharenes erobring av nabofolk under delingsfasen på slutten av 1800-tallet. Men styreordningen var i begynnelsen føydal, i de erobrede oromoområdene i sør fikk militære befalingsmenn jordegods på opptil 20 millioner mål til sitt rådevelde. Haile Selassie sentraliserte dette styret etter europeisk byråkratisk for-

ETIOPIA

217

bilde med rangordnede embeter, pengeavlønning og skatte­ innkreving direkte til staten. Men fortsatt skjedde styrin­ gen gjennom folk fra det gamle aristokrati. Føydale avgiftsrettigheter ble etter Annen verdenskrig i stor utstrek­ ning omdannet til private jordegods. Mens kolonistyret i resten av Afrika svekket det tradisjonelle høvdingesjiktet og førte makten over til den nye utdanningseliten ved av­ koloniseringen, skjedde ingen tilsvarende sosial revolusjon i Etiopia. Skoleprosenten var lavere enn i noen koloni, politiske rettigheter var begrenset og parlamentet ga ingen virkelig makt til den fåtallige utdanningseliten som vokste fram. Den økonomiske utvikling skjedde etter samme mønster som i koloniområdene: transportbygging med utenlandsk kapital, jordbruksekspert og en begynnende industri etter Annen verdenskrig. Men også i det nye næringslivet hadde det gamle aristokratiet en dominerende rolle. Keiserens egen stilling var typisk: Han hørte til en føydal adelsfamilie, eide store private jordegods, hadde betydelige pengeinvesteringer i handel og industritiltak og var toppleder for det administrative apparat. USA var keiserens viktigste støttespiller, med militære baser som gjenytelse. Den nærmere forbindelse med andre afrikanske land etter uavhengigheten åpnet alles øyne for Etiopias tilbakeliggenhet. Et mislykket militærkupp med famlende støtte fra studenter i 1960 ble en tankevekker for regimet. På 1970-tallet kom så en dyptgående krise. Bøndenes utarming gjennom tyngende skatter og godseieravgifter ble avslørt gjennom sultkatastrofen i 1973, som keiseren lenge forsøkte å holde skjult. De største erobrede etniske gruppene, oromoene i sør, somaliene i øst og eritreerne i nord, gjorde opprør. I Eritrea, som var blitt tilsluttet Etio­ pia så sent som 1952, hadde de første opprør begynt alle­ rede på 1960-tallet. Den eritreiske frigjøringsfront (ELF) var dannet i 1970. I Addis Abeba ble lønnsarbeidere og det lavere borgerskap i hær, administrasjon og skolevesen rammet av inflasjon. Streiker og studentdemonstrasjoner skapte uro, og kravet om politisk reform økte. Hæren gikk så til aksjon og avsatte keiseren i september 1974. Den 9. Grimberg 28

218

UAVHENGIGHET: POLITIKK

militærkomite, «derge», som tok over makten, var domi­ nert av offiserer i mellomsjiktet. Men revolusjonen begynte snart å spise sine egne barn. Utrenskninger og væpnede oppgjør fulgte. Høsten 1974 trådte Mengistu fram som den sterke mann, og i februar 1977 var diktaturet etablert. Det særegne for Etiopia var at militærstyret utviklet et sosialistisk program med sikte på revolusjonære forand­ ringer av det etiopiske samfunn. Marxistiske studenter bidro i den første fasen med den ideologiske utformingen. Vel så viktig var trolig de maktpolitiske forhold: et føydalt godseierregime var styrtet, og de militære lederne måtte sikre seg bøndenes tilslutning gjennom løfte om radikale reformer. En revolusjon ble gjennomført på landsbygda: all jord ble nasjonalisert, godseierrettighetene avskaffet og jordbrukssamvirke satt i verk. Men bøndene trakk i ulike retninger, og uavhengige bondekomiteer ble ofte oppløst fordi de var for radikale. Sentral kontroll ble etter hvert viktigere enn fortsatt revolusjon. I Addis Abeba slo mili­ tærregimet ned på all kritikk og protest, bl. a. fra streikende arbeidere og studenter. I løpet av tre måneder vinteren 1977-78 ble trolig ca. 5000 ungdommer drept under den såkalte «røde terror». Opposisjonelle gikk deretter under jorden eller flyktet til utlandet. — Hvor mye av dette var nødvendige tiltak for å holde en rimelig grad av orden og styring på utviklingen? Hvor mye var et resultat av offise­ renes maktvilje, av den type som var åpenbar i alle mili­ tærkupp over hele Afrika? Hvor mye var tvunget fram av krigen i Eritrea og mot Somalia? Kampen for å bevare riksenheten ble en hovedsak for militærdiktaturet som det hadde vært for keiserstyret. Her ble støtten fra kommunistlandene avgjørende. Sovjetisk utstyr og militærrådgivere kom inn samtidig med at regi­ met dreide i sosialistisk retning. Men mest avgjørende ble den massive kubanske innsatsen: Det ble anslått at i alt ca. 17 000 kubanske soldater og 8000 sivile tjenestemenn deltok i krigen mot Somalia i sør og støttet opp om offen­ siven mot Eritrea i 1978-79.

Uavhengighet: økonomisk og sosial utvikling

FREMGANG OG TILBAKESLAG

Like lite som afrikansk tilbakeliggenhet var skapt av kolonistyret, like lite ble den fjernet av uavhengigheten. I hovedtrekk fortsatte den økonomiske utvikling i det samme mønster, med økende tilknytning til verdensmar­ kedet som det fremste siktemål. Afrika lå fortsatt tilbake for de andre verdensdeler i produksjonsevne og materiell velferd og trengte fortsatt tilførsel av teknikk og fagkunn­ skap utenfra. Blant de 26 såkalte «minst utviklede land» på 1970-tallet var 19 afrikanske. Importen av kapital og ekspertise måtte i hovedsak betales med eksport. Et nytt trekk etter uavhengigheten var at alle industrialiserte land nå bidro til utviklingen i Afrika, både gjennom tosidige hjelpeprogram og internasjonale organ så som Det inter­ nasjonale pengefondet og Verdensbanken. Pengene gikk både til velferdsprogram, skole og transport, eksperthjelp og oppbygging av moderne bedrifter. Også utviklingshjel­ pen tjente til å fremme pengeøkonomi og økt samhandel på verdensmarkedet. En viktig virkning var økende leve­ ranser for europeisk industri og lønnsomme, interessante ekspertoppdrag for folk fra giverlandene. Den franske pre­ sident Pompidou uttrykte dette i klartekst: «Samarbeidet har sine økonomiske fordeler . . . Industrilandene ønsker å øke salget til utviklingslandene, og erfaringen viser at vi selv må skaffe dem kjøpekraft, enten ved å kjøpe deres råvarer, gi dem lån eller til og med direkte pengegaver.» Et annet nytt trekk i bildet etter uavhengigheten var de flernasjonale selskapenes dominerende rolle. Under kolo­ niperioden var det hovedsakelig firmaer fra de enkelte europeiske koloniland som bygde ut den moderne nærings­

220

UAVHENGIGHET: ØKONOMISK

driften i Afrika. Men i tiårene etter Annen verdenskrig ble også den private forretningskapitalen i den vestlige verden mer internasjonalisert, og selskaper med eierinte­ resser og produksjon i flere land sto etter hvert for en stadig større del av investeringene også i Afrika. Fremgangen under det første optimistiske «utviklings­ tiår» etter 1960 var på mange måter oppsiktsvekkende. Den gjennomsnittlige årlige veksten i nasjonalproduktet på 1960-tallet lå på vel fem prosent. Dette var høyt sammen­ lignet med den tidlige industrialiseringsperioden i europeisk historie, og det var høyere enn i mange industrialiserte land på 1960-tallet. For besøkende var et førsteinntrykk at hovedstaden fikk en ansiktsløfting, med utbygging av fly­ plass, havneanlegg, elegante offentlige kontorer, nye forret­ ninger og villaområder. Tallmessig var skoleutbyggingen den mest imponerende. Kampanjer mot analfabetismen brakte lese- og skrivekyndigheten et sprang framover, fra fem prosent til 25 prosent av den voksne befolkning i perioden 1960-1979, Afrika sett under ett. I Tanzania, som la særlig stor vekt på slike kampanjer, økte den lesekyndige del av befolkningen fra 33 prosent til 79 prosent mellom 1967 og 1981. Det skjedde en utstrakt veibygging, ikke minst med u-hjelpsmidler, og antallet motorkjøretøyer økte enormt. Men hovedmønsteret i transportsystemet fra koloniperioden lå fast: forbindelseslinjene pekte inn mot sentrum i det enkelte land og ut mot verdensmarkedet. Kolonistyre eller ikke — statsdannelse og eksporthandel fordret et slikt mønster i Afrika som i resten av verden. På 1970-tallet saktnet den økonomiske veksten i Afrika. Sammen med den politiske ensretting førte dette til en allmenn skuffelse, ikke minst blant utenlandske forskere og observatører. Men bildet må nyanseres. La oss av­ grense oss til Afrika sør for Sahara og nord for Sør-Afrikarepublikken. Sett under ett skjedde det fortsatt en økono­ misk vekst i dette området også på 1970-tallet. Land som fant olje (Nigeria, Gabon), opplevde en sterkere vekst enn tidligere. Men Afrika hadde en raskere befolkningsvekst enn noen annen verdensdel, 2,7 prosent pr. år på 1970tallet mot 2,2 prosent for de fattige land under ett. Der-

221

FREMGANG OG TILBAKESLAG

Bytteforholdene (Terms-of-Trade) i utenrikshandelen for noen utvalgte afrikanske land (1970 = 100) Land

Oljeeksportører Angola Nigeria Mest alvorlige rammet Etiopia Lesotho Mali Rwanda Somalia Uganda Øvre Volta Zaire Zambia OECD sammenligning Canada Vest-Tyskland USA

1956

1961

1966

1971

1975

147 154

102 118

100 106

96 110

121 298

114 112 105 120 103 125 98 63 53

82 110 93 85 88 96 88 64 59

92 115 102 95 96 94 93 113 117

91 88 91 86 96 97 101 77 74

81 85 56 65 79 79 70 47 45

101 80 89

98 93 98

98 95 100

98 104 98

108 102 82

Kilde: A.R.M. Ritter: «Conflict and Coincidence of Canadian and Less Developed Country Interests in International Trade in Primary Commodities», Report prepared by the Economic Council of Canada, 1977, side 44-51.

som vi holder Nigeria utenfor, ble derfor den økonomiske veksten på 1970-tallet oppspist av folkeøkningen, slik at man fikk en gjennomsnittlig nedgang i inntekt pr. person på én prosent. Særlig den reduserte veksten i eksporten, fra fire prosent pr. år på 1960-tallet til tre prosent pr. år på 1970-tallet, var bekymringsfull. Og eksportnedgangen skyldtes ikke i første rekke mindre etterspørsel på verdens­ markedet, det var Afrikas andel av u-landenes eksport som sank (fra 17 til elleve prosent). Om Afrika hadde holdt oppe sin andel, ville eksporten ha økt med nær åtte pro­ sent pr. år. Afrika var riktignok i en spesielt uheldig stil­ ling ved at en rekke land eksporterte varer som ble mindre etterspurt i denne perioden. Det gjaldt et gruveprodukt som kopper og jordbruksprodukter som kakao, kaffe og bomull, som fikk sin bytteverdi halvert. Men andre pro­

222

UAVHENGIGHET: ØKONOMISK

dukter bedret sin bytteverdi. Alt i alt forverret Afrikas bytteforhold seg med ca. 15 prosent på 1970-tallet. Men dette kan likevel ikke forklare mer enn ca. halvparten av Afrikas reduserte andel av u-landenes totale eksport. Slike tall summerer naturligvis ikke opp en omfattende proble­ matikk på noen nøyaktig måte, men de gjør det klart at mye av forklaringen på den reduserte økonomiske veksten må søkes i indre afrikanske forhold. Hvilke var disse? Det var uunngåelig at de indre politiske konfliktene måtte få uheldige følger for den økonomiske utvikling. Den politiske orden kolonierobringen hadde skapt, var en forutsetning for den senere økning i produksjon og han­ del. Der denne orden gikk i stykker, ble kostnadene store, både i form av militærutgifter og lammelse av økonomisk virksomhet. Tanzamas militæraksjon i Uganda kostet flere hundre millioner dollar og forsterket den økono­ miske krise i landet. I Uganda ble pengeøkonomien totalt revet i stykker under og etter Amin. I Zaire sank produk­ sjonen av de fleste jordbruksavlinger på 1970-tallet til langt under nivået før uavhengigheten. Oppløsningen av statsapparatet i Zaire førte til at soldater, partiungdommer og lokale tjenestemenn mange steder satte opp vei­ sperringer som gjorde det vanskelig for bøndene å føre varene sine fram til markedene uten store «tollavgifter». Den økte kriminaliteten fikk også økonomiske følger. I alle land ble de militære styrkene utvidet, og utgiftene i fremmed valuta til innkjøp av moderne våpen og utstyr skjøt i været. Kontrasten mellom de siste vidunder av våpentyper fra verdensmarkedet og den lokale materielle elendighet kunne være grotesk. Den raske afrikaniseringen av administrasjonen etter uavhengigheten førte til en lavere standard som bare del­ vis kunne oppveies av et økende antall utenlandske «eks­ perter». Den enorme økningen i offentlige stillinger hvilte tungt på økonomien. Korrupsjon innebar en direkte blodtapping, og svekket administrasjonens evne til å fremme økonomisk utvikling. Eneveldige statsledere kunne gi ordre til lite gjennomanalyserte utbyggingsprosjekter som viste seg å være gigantiske økonomiske feildisposisjoner,

FREMGANG OG TILBAKESLAG

223

Fra en skolestue i dagens Nigeria.

så som Nkrumahs statssiloer for lagring av kakao i Ghana. Luksuriøse kongressanlegg ble bygd i land etter land etter hvert som møtene i Organisasjonen for afrikansk enhet sirkulerte. Manglende politisk stabilitet og stadig fare for kupp økte ledernes behov for å sylte vekk statsmidler på private konti i utlandet. Overføringene til utlandet, som hadde vært et hovedankemål mot kolonistyret, fortsatte dei for i stort omfang også etter uavhengigheten. Indre vanstyre som årsak til den økonomiske krise kunne bare overses dersom man lukket øynene. Når vi vurderer den økonomiske utviklingen i Afrika, blir likevel den viktigste oppgaven å finne sammenhenger mellom den indre utvikling og det internasjonale system kontinentet var blitt en del av. De multinasjonale selska­

224

UAVHENGIGHET: ØKONOMISK

pene kommer da i brennpunktet for interessen. Deres rolle ble heftig diskutert. Forsvarerne hevdet at de uten­ landske selskapene var de mest effektive instrument for teknologioverføring og moderne næringsdrift i Afrika som i resten av verden. De uavhengige regimene måtte i så måte vite sitt eget beste når de ønsket at slike selskaper skulle øke sine investeringer. Problemene på 1970-tallet skyldtes en generell svikt i hele det vestlige verdensmarke­ det som de multinasjonale selskapene ikke spesielt kunne lastes for. Blant kritikerne må vi skille mellom to grupper. Den ene tok sitt utgangspunkt i teoriene om «underutvikling» og «uavhengighet», som på 1960-tallet ble utformet i til­ knytning til Latin-Amerika og senere overført til hele den tredje verden (André Gunder Frank, Walter Rodney). Etter deres syn «blokkerte» de internasjonale selskapene for en allsidig utvikling i Afrika. Med et svakt, tjenestevil­ lig lokalt borgerskap som agenter låste de utviklingen fast i det gamle koloniale mønster med unntak av visse øyer («enklaver») av moderne næringsdrift, og tappet de afri­ kanske land for ressurser gjennom omfattende overførin­ ger av fortjeneste. Den andre gruppen av kritikere tok sitt utgangspunkt mer i klassisk marxistisk teori: de flernasjonale selskapene spilte både en progressiv og en reaksjonær rolle. De utvik­ let vitterlig produktivkreftene, og hadde alt å tjene på at det ble skapt et allsidig kapitalistisk næringsliv i Afrika som i de vestlige land. I mange land i den tredje verden fremmet de endog eksportproduksjonen av industrivarer. For dette formålet ønsket de et sterkt og effektivt nasjo­ nalt borgerskap. Men samtidig var selskapene interessert i beskyttelse og helst monopol på det lokale marked i de afrikanske land når de først var etablert. Det lokale borger­ skap på sin side trengte den internasjonale kapitalens støtte til å sikre det politiske monopol de hadde vunnet gjennom uavhengigheten. Når de to partene kom til for­ ståelse, innebar dette at de utenlandske selskapene — og kanskje også de internasjonale låneinstitusjonene og u-hjelpen — styrket det afrikanske borgerskapets stilling overfor

INDUSTRI

225

andre samfunnsgrupper. Dermed hindret de en klasse­ kamp som kunne tvunget fram en bredere og mer effektiv økonomisk utvikling. I fremstillingen som følger, skal vi ta utgangspunkt i denne oppfatningen og legge særlig vekt på å vise hvordan det afrikanske borgerskapet brukte den økonomiske utviklingen til å bygge ut sin egen klassebasis, og hvordan dette skapte motstand og protest i andre sam­ funnsgrupper.

INDUSTRIUTBYGGING OG KLASSEINTERESSER De fleste uavhengige regimer satset på industrialisering for å bryte mønstret fra koloniperioden og finne en snar­ vei til økonomisk vekst Industri var også et symbol for «modernisering»: Afrika skulle bli som den vestlige ver­ den. Endelig var det klare politiske motiver: ledersjiktet kunne regne med å skumme fløten av industrireising, og det ville gi fordelaktige arbeidsplasser til en bybefolkning som utgjorde en sterk politisk pressgruppe. Industriproduksjonen vokste da også gjennom hele pe­ rioden etter uavhengigheten, men kostnadene begynte mot slutten av 1970-tallet å bli åpenbare. Industrireising kunne bare skje bak tollskranker som beskyttet mot billi­ gere og bedre varer fra verdensmarkedet. Produksjonen måtte i hovedsak avgrenses til enklere forbruksvarer. Hjemmemarkedet var for lite for tungindustri, og på ver­ densmarkedet hadde afrikanske industriprodukter ingen mulighet til å konkurrere. Industrien ga altså ikke eksport­ inntekter, men både oppbygging, vedlikehold og eksper­ tise kostet dyrt i fremmed valuta. Dette var en medvir­ kende årsak til at de fleste land opplevde en finans- og valutakrise som i visse tilfelle nærmet seg fallitt. Opptil halvparten av eksportinntektene kunne gå til gjeldsutgifter. Men det var også andre alvorlige ulemper. Den vanligste fremgangsmåten var å invitere utenlandsk industri, såkalte «flernasjonale selskaper», til å bygge opp datterselskaper i Afrika. De sto i en sterk forhandlingsposisjon og sikret seg som regel retten til å velge teknologi, levere utstyr og

226

UAVHENGIGHET: ØKONOMISK

ekspertise og få anledning til betydelige hjemføringer av fortjeneste. Den afrikanske handlefriheten ble dermed liten, selv om det kunne stilles konsesjonsvilkår, f. eks. om afrikansk eierandel og «afrikanisenng» av personell. Produksjonen i de flernasjonale datterbednftene var ikke alltid den mest effektive, vernet bak tollmurer manglet bedriftene et konkurransepress. Og mest skuffende: det så ut til at slik industrireising fort nådde en grense der den sluttet å vokse. De utenlandske selskapene produserte helst forbruksvarer av en type de kjente hjemmefra, og i det afrikanske samfunn var kjøpekraften særlig konsent­ rert til et borgerskap som nettopp etterspurte slike varer. Dette ble en lukket sirkel av tilbud og etterspørsel. I en rapport fra Kenya i 1972 antydet Den internasjo­ nale arbeiderorganisasjon (ILO) en vei til å bryte ut av sirkelen: kjøpekraften måtte spres til den brede befolkning gjennom en sosial utjevningspolitikk, dette ville føre til en ny etterspørsel av enklere forbruksvarer og redskaper som kunne lages av afrikanske produsenter i mindre verkste­ der og fabrikker med enklere teknologi. Men viljen til ut­ jevning manglet, folkemassene hadde ikke politisk styrke til å presse den fram, og de tradisjonelle utenlandske eks­ perter var lite opptatt av såkalt «tilpasset teknologi». In­ dustriarbeiderne var dessuten en politisk sterk gruppe og bidro til at lønnsnivået ble satt forholdsvis høyt, noe som også virket til å skape problemer for hjemlige småbedrifter. Andre tiltak som favoriserte borgerskapet og folk i byyrker var en høy valutakurs, som holdt den lokale prisen på importvarer kunstig lav. Et lavt rentenivå ga særlig fordeler til ressurssterke og kredittverdige grupper. Mat­ vareprisene ble holdt relativt lavt av hensyn til bybefolk­ ningen. Et alternativ til flernasjonale selskaper var statlig indus­ trireising. Det fantes i alle land, i form av frittstående statsselskap, såkalte «parastatals». I land med sosialistiske planer, som Ghana under Kwame Nkrumah, Guinea og Tanzania, var statsselskapene enerådende. Men de fleste ulempene som er skissert ovenfor, fulgte med — import­ behov, gjeldskrise og markedsbegrensmnger. I tillegg kom

INDUSTRI

227

en katastrofal mangel på afrikansk personale med den nødvendige tekniske evne og offentlig moral. Nkrumahs industrireising ble en fiasko som kostet landet dyrt, og ved hans fall i 1966 hadde en rekke av fabrikkene gått i stampe. Men mange av dem fikk fornyet liv under et overordnet statlig industriselskap (GIHOC) som gjorde utstrakt bruk av utenlandsk ekspertise. I Tanzania viste de statlige industribedriftene mangler som er velkjente i alle sosialistiske land. Produksjonen skjedde etter plan, men ikke alltid i samsvar med behov. Ledelsen voktet sin administrative karriere og vegret seg for beslutninger. Et nettverk av reguleringer hemmet handlefriheten. Det manglet nøyaktighet i budsjett, plan­ legging, markedsanalyse og regnskap. Nyerere klaget i 1974 også over manglende arbeidsmoral: folk kom for sent på arbeidet, sløste bort tiden, satt i private telefon­ samtaler, snek seg ut i egne ærend, og forsvant fra jobben. En rekke av statsselskapene gikk med underskudd. I be­ gynnelsen av 1982 ble det rapportert at industribedriftene bare utnyttet 40-50 prosent av sin kapasitet. Også problemet med arbeiderdisiplin i statlig industri ble illustrert i Tanzania. Nyerere ønsket å gjennomføre reformer i samsvar med grunnleggende sosialistiske ideer om å bevare «menneskelighet» og unngå «fremmedgjøring» på arbeidsplassen. Nye retningslinjer for partiet i 1971. «Mwongozo», slo fast at den kapitalistiske arbeidsordning skulle opphøre. Arbeiderne skulle få full medbestemmelse og møte bedriftslederne i de statlige selskapene som like­ verdige. Men dette opplegget fikk skjebnesvangre følger for produktiviteten: bedriftsledere som insisterte på kvali­ tet og produktivitet fikk arbeiderne mot seg, ofte gjennom streikeaksjoner. Arbeiderne var, liksom borgerskapet, pri­ mært opptatt av å utnytte de nye ordningene til egen for­ del, og produksjonen ble skadelidende. I 1974 ble kursen slått om med en 1. mai-tale av Nyerere der kampen mot latskap på jobben var et viktig punkt. Bedriftslederne fikk tilbake mye av sin tidligere myndighet, de lokale partiavdelmger agiterte for flid og arbeid, og udugelige arbeidere kunne på ny avsettes. Man innså at lønnsom industriell

228

UAVHENGIGHET: ØKONOMISK

produksjon fordret arbeidsdisiplin og en viss underord­ ning under bedriftsledelsen. Kapitalisme eller sosialisme gjorde i så måte ingen forskjell — bedrifter som ikke viste lønnsomhet, var snyltere på samfunnet. Nyerere viste til at en bonde som ikke arbeidet, ble straffet med lavere inntekt. En arbeider som var garantert mot oppsigelse, hadde ikke dette presset, men burde frivillig godta en arbeidsdisiplin. Likte han ikke disiplin, kunne han dra til­ bake som bonde, var presidentens ord. Den svenske statsviteren Gdran Hyden har hevdet at den dypeste årsak til mangelen på disiplin og offentlig moral både blant administrative tjenestemenn og arbei­ dere i Tanzania var deres opphav i og tilknytning til den tradisjonelle bondeøkonomi med sterkt innslag av selv­ berging og gjensidige familieforpliktelser. Nærmere 10 000 arbeidere som mistet jobben under en effektiviseringskampanje i Tanzania i 1974-75, kunne gå tilbake til jordbruket, og aksjonen hadde neppe noen disiplinerende virkning. Slekten i hjemmedistriktet var viktigere enn staten som sikkerhet under arbeidsløshet, ulykke og alder­ dom. Derfor var det viktigere å pleie slektskapsforhold enn å yte maksimal produksjon for et statsapparat og en pengeøkonomi under andres kontroll.

HANDEL OG KLASSEINTERESSER Også innenfor handelen, både eksport og indre vareomsetmng, kom statsmakten til å spille en viktig rolle i de uavhengige land. I stor utstrekning ble den brukt til å fremme den administrative elitens interesser. Eksportmonopolene for jordbruksvarer dannet her et viktig utgangs­ punkt. Kontrollen over disse midlene var kanskje den største gevinst i den politiske kamp, og innebar eventyr­ lige muligheter for politisk belønning, korrupsjon og slø­ sing. I Ghana bygde Nkrumah i tillegg opp et statlig indre oppkjøpsapparat som tok over det meste av mellomhandelen fra bøndene til eksportmonopolene. Senere fulgte sosia­ listisk orienterte regimer som Guinea, Mali og Tanzania

HANDEL

229

det samme mønster. Dette innebar et nytt byråkrati med nye muligheter for politisk misbruk. Også der tidligere bondesamvirkelag på landsbygda kom under statskontroll, ble markedsføringen gjerne skadelidende. I Mwanza i Tanzania ble 315 av 851 ansatte i det lokale offentlige bomullskooperativet avsatt som overflødige ved en opprenskningsaksjon. I Lushoto doblet kooperativet prisen fra bonden fram til det nasjonale kornmonopolet, lokalskatt og transportutgifter inkludert. Statsmakten ble også brukt til å åpne nye muligheter for utdanningseliten som private forretningsfolk, gjerne kom­ binert med inntekter fra administrative stillinger. I Kenya ble afrikanisering av forretningsstanden et viktig program for det uavhengige regimet. Det mest drastiske tiltaket var utvisningen av titusener av asiater med britisk pass. Dette åpnet nye muligheter for afrikanere i handel og transport. De som hadde adgang til statlige lån, lisenser og ekspert­ hjelp hadde en særlig fordel. I Ghana ble hundretusener av handelsfolk fra nabolandene, særlig Nigeria, utvist omkring 1970. I Nigeria fremla regjeringen en liste på ca. hundre typer ulike europeiske virksomheter som ble på­ lagt å selge eller la afrikanere kjøpe seg inn som medeiere. I Zaire ble i 1973-74 en bred skala av handelshus, planta­ sjer og industribedrifter konfiskert fra utenlandske eiere og fordelt blant det nye afrikanske borgerskap. Der afrikanisermgen ble gjennomført i samarbeid med europeisk ekspertise, slik som i Kenya og Nigeria, kunne økonomisk effektivitet bevares. Men utskiftingene av de utenlandske handelsfolkene kunne også få opprivende, ødeleggende virkninger. Markedsføringen kunne bli skade­ lidende når de forsvant, til ulempe både for produsent og forbruker. Dette ble fort merkbart i Ghana, og i Zaire ble de tidligere eierne invitert tilbake i 1976. Den verdens­ kjente franske jordbruksforsker og sosialist René Dumont hadde tidlig på 1970-tallet anbefalt at Tanzania måtte til­ late private mellommenn ved siden av de statlige selska­ pene. Ved begynnelsen av 1980-årene var da også noe av handelen ført tilbake på private hender, mens en betydelig del foregikk på svartebørs.

230

UAVHENGIGHET: ØKONOMISK

Statsselskapenes problemer reiste spørsmålet om sosial­ ismens muligheter i Afrika. Behovet for en aktiv statlig rolle i næringslivet syntes åpenbart, ettersom et afrikansk næringsdrivende borgerskap manglet. Ønsket man å fremme nasjonale interesser overfor utenlandske forret­ ningsfolk og internasjonale långivere, fantes ikke noe al­ ternativ til statsorgan. Også med sikte på jevnere forde­ ling av samfunnsgodene mellom grupper og regioner syn­ tes i prinsippet statsdrift og statskontroll å være det natur­ lige middel. Ingen steder ble dette mer overbevisende for­ mulert enn i Nyereres sosialistiske utviklingsprogram, Arusha-erklæringen av 1967. Men i Tanzania, liksom i andre afrikanske land som forsøkte den samme vei, ble mangelen på kvalifisert personell et nøkkelpunkt. Et sosia­ listisk program var avhengig av tjenestemenn med nasjo­ nalfølelse, ideologisk skolering, teknisk kompetanse og høy offentlig moral. Der dette manglet ble reguleringer, kvoteordninger, import- og valutakontroll vanskelig å gjennomføre og effektiv bedriftsledelse umulig. Tanzanias ca. 300 halvstatlige selskaper, som skulle ta seg av mar­ kedsføring, transport, handel, eksport og industrireising, ble plaget av de velkjente symptomer: byråkratisering, ineffektivitet og korrupsjon.

JORDBRUK OG KLASSEINTERESSER

Det alvorligste ankemål mot utviklingspolitikken i de nye statene var at jordbruket ble skadelidende. Dermed økte ulikheten i samfunnet — det skarpeste sosiale skillet gikk mellom by og land — og grunnleggende behov ble forsømt. Det var de styrendes klasseinteresser og hovedstadsbefolkningen som ble tilgodesett. Rikelig tilgang på jord var Afrikas viktigste fortrinn, og det var særlig gjennom jordbruksprodukter at kontinentet utenom gruveområdene i det sørlige Afrika var blitt knyt­ tet til verdensmarkedet. Men på 1970-tallet var veksten i jordbruksproduksjonen bare gjennomsnittlig 1,8 prosent pr. år, langt mindre enn befolkningsøkningen og mindre

JORDBRUK

231

enn jordbruksveksten i resten av den tredje verden. Her ligger en hovedforklaring på de synkende gjennomsnitt­ lige eksportinntekter. Men også mattilførselen til hjemlig forbruk sviktet, og i enkelte byområder ble hunger en reell trussel på begynnelsen av 1980-tallet. Selvforsyningsgraden for kontinentet sank fra 98 prosent i 1969 til 90 prosent i 1981, dette til tross for at Afrika under ett knapt dyrket mer enn en fjerdedel av sin tilgjengelige jordbruksjord. Matvareimport tappet den dyrebare valutabeholdningen i de fleste land. I Tanzania begynte mange tjeneste­ menn, selv i høye embeter, med hagebruk i byen for å holde familien med føde. I 1980 regnet FN med alvorlig matmangel i 21 afrikanske land, dvs. nesten halve kon­ tinentet. Hvis utviklingen fortsatte i samme spor, ville selvforsyningsgraden i 1985 være 80 prosent, med massehunger som en reell mulighet. Det var mange årsaker til denne grunnleggende svikt, og de virket med ulik tyngde i de forskjellige land. I diskusjonen omkring dette proble­ met sto det også strid om hvilke årsaker som skulle tilleg­ ges størst vekt i det enkelte land. I første halvdel av 1970-tallet ble savanneområdene sør for Sahara, fra Senegal i vest til Sudan, Etiopia og det nordlige Tanzania i øst, rammet av alvorlig tørke. I 19811984 var også det sørlige Afrika tørkerammet, og måtte for første gang regne med en større matvareimport. Enkelte steder ble problemet forverret av jordutpining på grunn av intensiv dyrking av eksportavlinger og økende befolk­ ningspress. I Niger var f. eks. jordnøttarealet i de sørlige og østlige deler av landet fordoblet på 1950-tallet. Det innebar bl. a. utstrakt nydyrking i sårbare områder mot ørkenen i nord. Fedriftsfolket ble tilsvarende fortrengt nordover. Moderne brønnboring skaffet vann, men førte samtidig til kvegkonsentrasjon som overbelastet beitet. Når tørken slo til, var slike områder forsvarsløse mot katastrofer. Manglende vilje til å innrømme hungerproblemet (Etiopia under Haile Selassie) og manglende evne til å administrere transport og fordeling av hjelp, spilte også med. Det ble anslått at Saharaørkenen spiste opp jordbruksområder tilsvarende 1/3 av Norge pr. år på

232

UAVHENGIGHET: ØKONOMISK

1970-tallet, en utvikling det lå langt over de fattige state­ nes evne å stoppe. Manglende politisk stabilitet, væpnede opprør og borgerkrig kunne forstyrre jordbruket katastro­ falt, så som i Uganda og Zaire. Men jordbruksproduksjonen sviktet også i land med fred og uten økologiske problemer. Sammenhengen med de uavhengige regimenes utviklingspolitikk blir i slike til­ felle åpenbar. Der de tradisjonelle mellommenn ble fjer­ net og de statlige organ for markedsføring sviktet, måtte det få uheldige følger. Dersom en bonde opplevde at en avlmgshøst ble lite verdt på grunn av upålitelige opp­ kjøpere, sendrektig transport og mangelfullt oppgjør, ble han betenkt på fremtidige satsinger. Dersom varetilbudet i de lokale butikkene sviktet, forsvant også et lokkemiddel til anstrengelse. Der skole- og helsetilbud på landsbygda ble forsømt, minket bøndenes tro på en fremtid i penge­ økonomien for sine familier. En allmenn følelse av ut­ bytting og favorisering av bybefolkningen kunne få følger for produksjonslysten. «Uavhengigheten er ikke for oss, den er bare for dem som bor i byene,» sa en bonde i tid­ ligere fransk Kongo til en besøkende i 1961. Særlig hoved­ staden virket som en sugepumpe som trakk overskudd fra resten av landet. I Nigeria ble det antydet at omkring 75 prosent av eksportinntektene i 1970 ble forbrukt i hoved­ stadsområdet. I Zaire gikk halvparten av helsebudsjettet i 1974 til to sykehusanlegg i hovedstaden, der også 40 pro­ sent av alle legene arbeidet. Men viktigst var prisene. Som vi har sett ble de hjem­ lige matvarepriser forsøkt holdt nede av hensyn til bybe­ folkningen. Eksportmonopolene for jordbruksvarer ble brukt som en melkeku av det nye ledersjiktet ved at pri­ sene til produsenten ble holdt langt under det som ble betalt på verdensmarkedet. Praksis varierte. Bøndene i Kenya fikk en betydelig større andel av prisen på verdens­ markedet enn bøndene i Tanzania. Jordnøttprodusentene i Senegal fikk på 1960-tallet knapt mer enn en tredjedel av markedsverdien, mens elegante villaer for styringseliten i Dakar skjøt i været som paddehatter. I tillegg til statens prispolitikk virket de kunstig høye valutakursene

JORDBRUK

233

til at eksportprodusentene fikk lavere pris utbetalt i hjem­ lig valuta. Resultatet av denne politikken ble, ganske forutsigbart, at jordbruksproduksjonen minket mest der prisene ble satt lavest. Ghana mistet sin lederstilling som kakaoprodusent. Senegals andel av oljeproduksjonen fra jordnøtter i Afrika sank fra 80 prosent til 50 prosent mellom 1976 og 1981. Det mest nedslående eksemplet kan igjen hentes fra Zaire, der jordbruksvarer, som hadde utgjort 33 pro­ sent av nasjonalproduktet ved uavhengigheten, falt til 18 prosent i 1975. De gjennomsnittlige, statsfastsatte prisene for åtte viktige avlingsslag ble satt ned til ca. en tredjedel i samme periode. Resultatet var at matvareimporten, som var ubetydelig i 1959, økte til 300 millioner dollar i 1978, dvs. en tredjedel av landets totale import. Tidligere eksportavlinger som palmeolje og bomull var ikke lenger til­ strekkelig til å møte hjemlige behov. De uavhengige regimene førte videre mange av kolonimyndighetenes forsøk på å stimulere jordbruksproduksjo­ nen gjennom administrative tiltak så som agronomtjeneste, jordskifte og sammenflyttinger til landsbyer. Noen steder gikk man lenger på denne veien enn kolonimak­ tene, til tross for bøndenes motstand. Kanskje det mest drastiske eksempel var Nyereres landsbygdprogram i Tan­ zania fra slutten av 1960-tallet under slagordet «ujamaa» («familiefellesskap»). Det var flere adskilte deler i dette programmet. Den ene var å lette utbyggingen av materiell velferd på landsbygda ved å flytte den spredte bosettingen i de enkelte bygdelag sammen i konsentrerte landsbyer. Kostnadene ved tilførsel av vei, vann og skoler ville da bli mindre, og administrasjonen lettere. Et annet viktig siktemål for Nyerere var ideen om likhet: «Oppgir man ideen om likhet og tillater de mest begavede og dyktige å utnytte andre, vil alle snart jage etter materiell fremgang og bare tenke på seg selv.» Målet var en gradvis overgang til kollektiv produksjon på fellesjord, først ved å etablere fellesdrift på ubrukt jord, deretter ved å innlemme private gårder i fellesdrift. Et tredje siktemål var mer effektiv drift. Sammenflytting og fellesdrift burde i teorien gjøre

234

UAVHENGIGHET: ØKONOMISK

mekanisering lettere. Fellesskapsfølelse og politisk skole­ ring burde øke innsatsviljen. Da sammenflyttingen gikk tregt, ble tvangsmakt tatt i bruk i 1973, noen steder med voldsomme sammenstøt til følge. De ansvarlige tjenestemenn viste ikke alltid diplo­ matisk kløkt og tålmodighet. Bøndene var interessert i å utnytte velferds- og skoletilbud og forskjellige støtteord­ ninger i z//'a/H