Tingenes orden : en arkeologisk undersøkelse av vitenskapene om mennesket [PDF]

Zitiervorschau

Michel Foucault

TINGENES ORDEN EN ARKEOLOGISK UNDERSØKELSE AV VITENSKAPENE OM MENNESKET

Oversatt av Knut Ove Eliassen

N"' '

,^278 - 6601 M°

AVENTURA

ORIGINALENS TITTEL

Les mots et les choses ©EDITIONS GALLIMARD 1966

©NORSK UTGAVE 1996AVENTURA FORLAG,OSLO

FORMGIVNING OG SATS VED TERJE LANGEGGEN/KR AS IS

TRYKT OG BUNDET HOS NORBOK A.S, OS LO/GJ0VIK

PRODUSERT AV TYPOGRAFISK A.S,OSLO

VERKET ER UTGITT MED STØTTE AV

MINISTÉRE FRANCJAIS DE LA CULTURE

ISBN 82-588-IO79-O

7

FORORD

I 23 kapittel 1: Las Meninas 41 kapittel 2: Verdens prosa 1. De fire likhetene, s. 41.11. Signaturene, s. 5 2. in. Verdens grenser,

s. 5 8. iv.Tingenes skrift, s. 63. v. Språkets væren, s. 73.

77 kapittel 3: Representere 1. Don Quijote, s. 77.11. Orden, s. 82. in. Representasjonen av tegn­ et, s.93. iv.Den fordoblede representasjonen, s. 100. v. Likhetens

forestillingskraft, s. 105. vi. «Mathesis» og «Taxinomia», s. 111.

119

KAPITTEL 4: Tale i. Kritikk og kommentar, s. 119.11. Den generelle grammatikken,

s. 124. ni.Teorien om verbet, s.138. iv.Artikulasjonen, s. 143. v. Betegnelsen, s. 15 3. vi. Avledningen, s. 161. vn. Språkets firkant, s. 168.

175

kapittel

5: Klassifisere

i.Hva historikerne sier, s. 175.11.Naturhistorien, s. 179. in. Struk­ turen, s. 184. iv. Kjennemerket, s. 192. v. Kontinuitet og katastrofe,

s. 202. vi. Monstre og fossiler, s. 209. vn.Naturens diskurs, s. 218.

5

216

6: Bytte

kapittel

i. Analysen av rikdommene, s.226. 11. Penger og pris, s.229.

ni. Merkantilismen, s. 23 6. iv. Pant og pris, s. 244. v. Verdidannelsen, s. 257. vi.Nytten, s.265. vn.Det generelle tablået, s. 271. vin. Begjæret og representasjonen, s. 280.

II

289

7: Representasjonens grenser

kapittel

1. Historiens tidsalder, s.289. 11. Arbeidets målestokk, s.295. m. Organiseringen av livsvesenene, s.301. iv. Ordenes bøyning, s.310. v. Ideologi og kritikk, s.315. vi.De objektive syntesene, s.324.

332 kapittel 8: Arbeid, liv, språk 1. De nye formene for empiri, s. 3 3 2.11. Ricardo, s. 3 3 6. ni. Cuvier, s.350. iv. Bopp, s.372. v. Språket blir objekt, s.391.

401

kapittel

9: Mennesket og dets dobbeltgjengere

1. Språkets tilbakevenden, s. 401.11. Kongens plass, s. 407. in. Endelighetens analytikk, s.413. iv. Det empiriske og det transcendenta­

le, s.422. v. Cogito og det utenkte, s.428. vi. Tilbaketoget og opprinnelsens gjenkomst, s.436. vn. Diskursen og menneskets vesen, s.446. vin. Den antropologiske søvn, s.453.

457 kapittel 10: Humanvitenskapene 1.Vitenstriaden, s.457. ii.Humanvitenskapenes form, s.463. in.De tre modellene, s.473. iv.Historien, s.489. v.Psykoanalyse, etnologi, s. 498. vi. s.516. APPENDIKS

Forord til den engelske utgaven, s. 521.

Oversetterens etterord, s. 529.

Oversetterens anmerkninger, s. 5 3 8.

FORORD

Denne boken har sitt utspring i en tekst av Borges, i den latter som ved lesningen av den ryster alt det tanken er fortrolig med - det vår tanke er fortrolig med, den tanke som bærer vår tids og vår geografis merke; en latter som rokker ved alle de velordnede overflater og inndelinger som for oss bringer orden og fornuft i vrimmelen av skapninger, en latter som får den tusenårige håndhevelsen av skillet mellom det Samme og det Andre til å vakle, og som for lang tid fremover foruroliger. Teksten siterer «et visst kinesisk leksikon» hvor det heter at dyr inndeles i følgende grupper, «a) dyr som tilhører Keiseren, b) balsamerte dyr, c) tamme dyr, djpattegriser, e) sirener, f) fabeldyr, g)løshunder, h)de dyr som inneholdes i her­ værende klassifikasjon, i) som løper rundt som gale, j)som er utallige, kjsom tegnes med en svært fin pensel av kamelhår, Ijetcetera, m)som nett­ opp har knust vannkrukken, n) som på lang avstand ser ut som fluer.»* I forbløffelsen over denne taksonomien er det én ting vi fatter umiddel­ bart: Det som ved denne belærende fabelens hjelp holdes frem for oss som det fortryllende eksotiske ved en fremmed tanke, er vår egen tankes grense - den rene umuligheten av å tenke dette. 7

* Se oversetterens anmerkninger, S.538.

TINGENES

ORDEN

Hva er det egentlig umulig å tenke, og hva slags umulighet handler det i så fall om ? Det lar seg gjøre å tildele hver enkelt av dette leksikonets eiendommelige rubrikker både en presis mening og et bestemt innhold. Noen av dem refererer riktignok til fantasivesener som fabeldyr eller sire­ ner, men nettopp ved å innrømme disse en egen plass, begrenser det kine­ siske leksikonet deres smittekraft; det skiller med omhu de dyrene som faktisk finnes (om de nå løper rundt som gale, eller om de nettopp har knust vannkrukken), fra dem som kun har tilhold i innbilningens verden. Farlige sammenblandinger manes bort, våpenskjoldenes og fablenes uvesener henvises til sitt eget opphøyde sted: ingen utenkelige amfibiedyr, ingen vinger med klør, ingen heslig, skjellete hud, ingen polymorfe, demo­ niske ansikter og ingen pust av ild. Oppramsingens monstrøsitet består på ingen måte i omformingen av en virkelig kropp, endrer intet på forestillingsevnens bestiarium, den skjuler seg ikke i dypet av en eller annen selsom makt. Den ville ikke engang ha vært til stede i denne klassifika­ sjonen om den ikke hadde sneket seg inn via det som er dens tomrom, de blanke og ubeskrevne intervallene som skiller de forskjellige skapningene fra hverandre. Det er ikke «fabeldyrene» som er umulige - for de betegnes nettopp som det-men den knappe avstanden som stiller dem på lik linje med løshunder eller dyr som på lang avstand ser ut som fluer. Det som overskrider enhver forestdlingsevne, enhver mulig tanke, er ganske enkelt den alfabetiske rekken (a, b, c, d) som forbinder hver av disse kategoriene med alle de andre. Men det dreier seg ikke om de merkverdigheter som oppstår ved møter av usedvanlig art. Man kjenner det foruroligende ved at ekstreme mot­ setninger føres sammen, eller rett og slett ved det plutselige naboskapet mellom ting som ikke har noe til felles; den oppramsingen som bringer dem sammen, har i seg selv trolldomskraft. «Jeg er ikke sulten lenger, sa Eusthenes. Hele resten av dagen vil de følgende være i sikkerhet for min siklende appetitt: Aspiser, Amfisbener, Anerutter, Abedessimoner, Alar8

FORORD

thraz, Ammobater, Apinaoer, Alhatrabaner, Arakter, Asterioner, Alka rater, Argter, Araknider, Askalaber, Attelaber, Askalaboter, Aemorroider, ...»* Alle disse ormene, alle disse forratnelsens og slimets skapninger, myldrer, lik de stavelsene som uttaler dem, i Eusthenes’ spytt. Her finner de sin fellesnevner, sitt locus communis, slik paraplyen og symaskinen fant et felles tilholdssted på operasjonsbordet. * Om selsomheten ved deres møte vekker oppsikt, er det mot en bakgrunn av dette og, dette i og dette på, hvis soliditet og evidens garanterer muligheten for sammenstilling. Det var nok høyst usannsynlig at hemorroider, edderkopper og ammobater en vakker dag ville finne sammen mellom Eusthenes’ tenner, men tross alt hadde de i hans gjestmilde og forslukne gap allikevel en god sjanse for å kunne slå seg til ro og finne et felles tilholdssted. Den monstrøsitet Borges setter i omløp med sin oppregning, består i det stikk motsatte, den ødelegger selve muligheten for et felles møtested. Det som er umulig, er ikke tingenes naboskap, men selve det sted hvor de skulle kunne finne sammen. Dyr som «i) løper rundt som gale, j) som er utallige, k) som tegnes med en svært fin pensel av kamelhår» - hvor skulle disse noensinne kunne møtes, bortsett fra i den ulegemlige stemmen som oppregner dem, eller pa siden hvor de nedskrives: Hvor ellers skulle de kunne stilles side om side enn i språkets ikke-sted? Men selv når språ­ ket sprer dem ut foran oss, åpner det aldri annet enn et rom som ikke lar seg tenke. Ved sin eksplisitte henvisning til velkjente paradokser viser den sentrale kategorien «de dyr som inneholdes i herværende klassifikasjon» tydelig nok at man aldri vil lykkes med å bestemme forholdet mellom de enkelte gruppene og den som forener dem alle, på et vis som er analogt med den stabile relasjonen mellom innhold og beholder. For hvis alle dyrene som inndelingen grupperer, uten unntak lar seg innplassere i én av dens klasser, vil ikke da alle de andre klassene også inneholdes i denne? 1 hvilket rom holder denne i sin tur til? Det absurde ødelegger oppreg ningens og ved å umuliggjøre det i hvor de oppregnede tingene skulle for­

9

TINGENES

ORDEN

dele seg. Borges gir ingen gestalt til dette umulighetens atlas; han lar intet sted det poetiske møtets lynglimt blaffe opp; han unnviker behendig den mest diskrete, men samtidig mest påtrengende av alle nødvendigheter; han unndrar oss den plassen, den stumme grunnen hvor vesenene kan sammenstilles — et forsvinningsnummer som maskeres, eller som snarere på humoristisk vis antydes, ved at vår alfabetiske orden - a, b, c, d, etc. forutsettes som (det eneste synlige) ordningsprinsipp for oppregningene i et kinesisk leksikon... Det som er trukket tilbake, er med ett ord det berømte «operasjonsbordet». For å gi Raymond Roussel* i det minste noe av æren for det som skyldes ham, anvender jeg ordet «table» på to måter som overlapper hverandre: et forniklet, gummiaktig bord innsvøpt i hvithet, skinnende under en sol av glass som fortærer alle skygger — der hvor paraplyen et øyeblikk, kanskje for alltid, møter symaskinen; og et tabla som tillater tanken a iverksette og påføre skapningene en orden, en oppdeling i klasser, en nominell gruppering hvorved deres likheter og deres forskjeller betegnes — der hvor spraket og rommet har krysset hverandre siden tidenes morgen.

Denne teksten av Borges fikk meg til å le lenge, dog ikke uten et visst ubehag som var vanskelig å bh kvitt. Kanskje fordi det i dens kjølvann fødtes en mistanke om at det finnes verre uorden enn inkongruensens og

sammenføringen av det som ikke passer; det ville eventuelt være en form for uorden som fikk fragmentene av et stort antall mulige ordener til å funkle i en uregelrett dimensjon uten lov og geometri - det heteroklites dimensjon. Ordet må her forstås i sin mest opprinnelige forstand, at ting­ ene er «lagt», «innplassert», «innordnet» på steder som er så forskjellige at det ikke er mulig å finne et felles rom de kan samles i, eller å bestemme deres fellesnevner. Utopiene trøster: For selv om de ikke er virkeliggjort noe sted, folder de seg like fullt ut i et vidunderlig og blankt rom; de åpner opp for byer med enorme avenyer, overdådig beplantede parker, land hvor livet er lett — selv om adgangen til dem er kimærisk. Heterotopiene foruroliger, io

FORORD

sikkert fordi de i hemmelighet underminerer språket, fordi de umuliggjør benevnelsen av dette og hint, fordi de slur i stykker fellesnavnene eller roter dem sammen, fordi de på forhånd ødelegger «syntaksen », og da ikke kun den som bygger opp setningene, men også den som er mindre tydelig, som «holder sammen» — side om side og vis-å-vis — ordene og tingene. Derfor foranlediger utopiene fabler og diskurser: De holder til langs språ­ kets hovedvei, i fabulaens fundamentale dimensjon. Heterotopiene (slik man så ofte finner dem hos Borges) uttørker talen, holder ordene tilbake i dem selv og bestrider fra grunnen av selve grammatikkens mulighet; de oppløser mytene og slår setningenes lyriske potensiale med goldhet. Enkelte afatikere er tilsynelatende ute av stand til på koherent vis å sortere mangefarvede ulltråder som presenteres for dem på en bordplate, nærmest som om dette enhetlige rektangelet ikke kan fungere som et homogent og nøytralt rom hvor tingene på samme tid åpenbarer både deres identiteters - eventuelt forskjellers - sammenhengende orden og det semantiske feltet for deres navngivelse. I dette avgrensede og enhetlige rommet hvor tingene vanligvis fordeles og navngis, vil trådene for afati­ keren fremtre som et mangfold av sma, oppsmuldrede og fragmenterte områder hvor navnløse likheter klumper tingene sammen i små øyer uten innbyrdes forbindelse: i ett hjørne plasseres de lyseste trådene, i et annet de røde, ytterligere et sted de som har en utpreget ullkarakter, og nok et annet sted de lengste eller de hvis farve heller mot det fiolette, eller de som er rullet sammen til en ball. Men knapt er disse gruppene utskilt, før de oppløser seg, ettersom det felt av identiteter som holder dem oppe, hvor snevert det enn måtte være, allikevel er for omfattende til å være stabilt. Afatikeren samler og skiller trådene på ny og på ny i det uendelige, hoper sammen ulike likheter, vraker de mest innlysende, splitter identitetene, anvender på en gang de mest forskjelligartede kriterier, blir opphisset, begynner på ny, plages og bringes til slutt til randen av fortvilelse. Den følelse av forlegenhet som kaller på latteren når man leser Borges, 11

TINGENES

ORDEN

er uten tvil i slekt med det dyptgripende besværet til dem hvis språk er ødelagt: De har nettopp mistet navnets og stedets fellesnevner - afasi, atopi. Borges tekst gar imidlertid i en annen retning; den forvrengning av klassifiseringen som gjør at vi ikke makter å tenke den, dette tablået som er uten et koherent rom, utstyres av Borges med et mytisk hjemland, et eksakt område hvis navn alene for Vesten huser et stort reservoar av utopier. For er ikke Kina i våre drømmer nettopp rommets privilegerte sted? I vår forestillingsverden fremstår den kinesiske kulturen som den mest omhyggelige, mest hierarkiske, og minst påvirkelige for tidens til­ dragelser, som den kultur som er sterkest bundet til utstrekningens rene forløp; vi tenker pa den som en sivilisasjon med diker og demninger under himmelens evige ansikt; vi ser den fastfrosset og utstrakt over et helt kon­ tinent omgitt av murer. Selv dens skrift gjenskaper ikke stemmens hastige flukt i horisontale linjer: Den innretter det urørlige og ennå gjenkjennelige bildet av tingene selv i kolonner. Dette skjer i den utstrekning det leksiko­ net Borges siterer, og den taksonomien det foreslår, fører til en tanke uten rom, til ord og kategorier uten hjemstavnsrett, men som i grunnen baserer seS på et høytidspreget rom, overlesset med komplekse figurer, sammen­ filtrede veier, underlige steder, hemmelige passasjer og uforutsette med­ delelser. Pa den andre siden av jordkloden skulle det således eksistere en kultur fullstendig viet organiseringen av det utstrakte, men uten at den fordeler mylderet av skapninger i rom hvor det er mulig for oss å navngi, tale eller tenke. Når vi innfører en gjennomtenkt klassifisering, når vi sier at en katt og en hund ligner mindre på hverandre enn to mynder, selv om de to første skulle være tamme eller balsamerte, selv om de begge to skulle løpe som gale, ja selv om de nettopp hadde knust vannkrukken, på hva slags grunn­ lag kan vi etablere dette som en visshet? Pa hvilket «bord», innenfor hva slags «tabla», i samsvar med hva slags rom av identiteter, likheter, analo­ gier, har vi gjort det til en vane å distribuere alle disse forskjellige og like12

FORORD

danne tingene? Hva er denne sammenhengen? Man innser umiddelbart at den verken er bestemt av et prinsipp som er nødvendig og a priori, eller følger av et umiddelbart sansbart innhold. For her handler det ikke om å forbinde konsekvenser med hverandre, men om å føre sammen og avson­ dre, å analysere, tilpasse og sammenføye konkrete innhold; for det finnes intet mer famlende, intet mer empirisk (i det minste tilsynelatende) enn installeringen av en orden blant tingene; intet fordrer et mer våkent øye, et mer trofast og velmodulert språk; intet som så innstendig krever at man lar seg lede av kvalitetenes og formenes levende mangfold. Og dog: Et uskarpt blikk ville allikevel kunne føre sammen figurer som lignet på hverandre, samt skille andre fra hverandre, på grunn av en eller annen bestemt forskjell. Faktisk finnes det ikke, selv for den mest naive erfa­ ring, noen som helst likhet eller sondring som ikke skyldes en nøyaktig operasjon og anvendelsen av forutbestemte kriterier. Et «periodisk sys­ tem» - en definisjon av segmenter som skulle kunne synliggjøre likheter og forskjeller, de former for variasjon som skulle kunne påvirke disse segmentene, og endelig de terskler hvor det som var på den ene siden, ville være forskjellig, og det som var på den andre, likeartet - er uunn­ værlig for etableringen av selv den enkleste orden. For orden er både det som gir seg i tingene som deres indre lov, det hemmelige nettet som bestemmer den måten de på et vis betrakter hverandre på, og det som ikke eksisterer som annet enn systematikken i et blikk, i en form for oppmerksomhet, i et språk; det er kun i dette rasterets hvite felt at orden manifesterer seg i dybden som noe som allerede er der, og i stillhet av­ venter øyeblikket for sin utsigelse. En kulturs grunnleggende koder - som styrer dens språk, dens persep­ tuelle skjema, dens utvekslinger, dens teknikker, dens verdter, dens hierar­ kiske ordning av sedvaner og skikker - fastlegger fra begynnelsen av de empiriske ordener hvert enkelt individ vil måtte forholde seg til, og som det vil gjenfinne seg selv i. I tankens andre ytterpunkt forklarer vitenska13

tingenes

orden

pehge teorier og filosofiske fortolkninger hvorfor det i alminnelighet fin­ nes en orden, hvilken allmenn lov den adlyder, hvilket prinsipp som kan forklare den, og hva grunnen er til at det akkurat er denne orden som er etablert og ikke en annen. Men mellom disse to innbyrdes fjerntliggende regionene finnes det et domene som riktignok i første rekke er et mellomnke, men som ikke er mindre grunnleggende av den grunn: Det er mer konfust, mer uklart, og uten tvil mindre enkelt å analysere. Når en kultur slik umerkelig fjerner seg fra de empiriske ordenene den foreskrives av sine grunnleggende koder, oppretter den en første avstand i forhold til dem, får dem til å tape sin opprinnelige transparens, og lar seg ikke lenger

passivt gjennom krysse av dem; slik river den seg løs fra deres umiddelbare og usynlige krefter og frigjør seg i tilstrekkelig grad til at det kan fastslås at disse ordenene kanskje ikke er de eneste mulige, enn si de beste. Slik finner kulturen seg stilt overfor den nakne kjensgjerning at det hinsides dens egne spontane ordensbestrebelser finnes ting som kan ordnes i seg selv, som hører hjemme i en viss stum orden, kort sagt, at det finnes orden. Det er som om kulturen, idet den på den ene siden frigjorde seg fra sine egne systematiske inndelinger - de være seg lingvistiske, perseptuelle eller praktiske - i neste omgang gjorde en annen systematisk inndeling gjeldende for disse, en inndeling som nøytraliserte dem. Det er som om kulturen, idet den slik fordoblet dem, gjorde dem synlige ved hjelp av den samme manøvren som den opphevet dem med, og dermed fant seg stilt overfor ordenens nakne væren. Det er i denne ordens navn at språkets,

persepsjonens og den menneskelige praksisens koder kritiseres og delvis ugyldiggjøres. På grunnlag av denne orden som holdes for en positivt eksisterende grunn, konstrueres det allmenne teorier om tingenes orden og hvilke fortolkninger de påkaller. Slik finnes det mellom et allerede kodet blikk og en reflekterende erkjennelse et slags mellomliggende om­ råde som forløser ordenen i selve dens væren. Avhengig av kulturen og epoken fremtrer ordenen i dette området på forskjellige vis: sammen-

14

FORORD

hengen de og graduert eller stykkevis og usammenhengende, knyttet til rommet eller konstituert på ny i hvert øyeblikk ved tidens fremvellen, beslektet med et tablå av variabler eller definert av adskilte, men kohe­ rente systemer, sammensatt av likheter som følger tett på hverandre, eller av likheter som svarer til hverandre som speil, organisert omkring stadig voksende forskjeller, etc. Slik at dette «midtens» rike, i den utstrekning det lar ordenens forskjellige værensmodi komme til uttrykk, fremstår som kulturens mest fundamentale nivå: forut for ordene, persepsjonene og gestene, som altså oppfattes som dets mer eller mindre nøyaktige eller heldige oversettelse (derfor spiller denne erfaringen av orden, i dens mest massive og opprinnelige væren, alltid en kritisk rolle), og mer solid, mer arkaisk, mindre tvilsomt, alltid mye «sannere» enn de teoriene som for­ søker å gi det en eksplisitt form, en uttømmende anvendelse, eller en filo­ sofisk begrunnelse. Slik finnes det i enhver kultur, i det rom som ligger mellom bruken av det man kunne kalle for «ordnmgskodene» og reflek­ sjonene over orden, den nakne erfaringen av orden og dens værensmodi. I den foreliggende studien er det denne erfaringen som skal forsøkes analysert. Det dreier seg om å vise hva denne erfaringen har kunnet bh til siden det sekstende århundre, i en kultur som vår. Ved å gå tilbake, nær­ mest mot strømmen, har det dreid seg om å vise hvordan vår kultur har manifestert at det finnes orden - gjennom måten språket ble talt på, måten livsvesenene ble oppfattet og gruppert på, måten utveksling og bytte foregikk på; det var denne ordenens modaliteter handelen skyldte sin lovmessighet, livsvesenene sin regelmessighet, ordene sin innbyrdes sam­ menheng og sin tegnverdi. Videre gjelder det å vise hvilke av ordenens modaliteter - slik disse har utfoldet seg i grammatikken og i filologien, i naturhistorien og i biologien, i nkdomsanalysen og i den politiske øko­ nomien - som har blitt anerkjent, etablert, og føyd sammen med rom­ met og tiden for å danne det som er erkjennelsenes positive sokkel. Øyen­ synlig hører en slik analyse ikke hjemme i vitenskaps- eller idéhistorien: 15

TINGENES

ORDEN

Den er snarere en undersøkelse som forsøker å gjenfinne hva som har gjort erkjennelser og teorier mulige, hva slags ordningsrom vår viten har blitttilj^hvilket historisk a priori som har vært grunnlaget for at ideer har kunnet fremtre, vitenskaper konstituere seg, erfaringer latt seg reflektere i filosofiene, former for rasjonalitet skapes - samt hvilken positivitet som har utgjort det element disse ideene, vitenskapene, erfaringene og rasjonalitetene kunne eksistere i - for kanskje så å oppløses for straks å for­ svinne. Det vil altså ikke dreie seg om erkjennelser som beskrives på sin vei frem mot en objektivitet - en objektivitet som vår vitenskap av idag endelig skulle kunne gjenkjenne seg i-, ønsket har vært å bringe for dagen det epistemologiske feltet, epistemet, hvor erkjennelsene, betraktet uten hensyn til noe som helst kriterium angående deres rasjonelle verdi eller objektive former, begrunner sin positivitet og manifesterer en historie som ikke handler om deres økende perfeksjon, men heller om deres mulighetsbetingelser; for i denne fortellingen er det som skal fremtre i vitens1 rommet, konfigurasjonene som har gitt rom til den empiriske kunnskaproblZnesom pens dlverse formeK 1 stedet for en historie i ordets tradisjonelle forstand stilles av en slik

bilundersøkt

handler det her om en «arkeologi».' Na har denne teologiske undersøkelsen blottlagt to store diskonti-

nuiteter i den vestlige kulturens episteme; den som mot midten av det ar e'; syttende århundre innvarsler den klassiske tidsalder, og den som i begyn­ nelsen av det nittende århundre markerer terskelen til vår modernitet. Den orden som vår tenkning baserer seg på, har en annen værensmodus enn den klassiske tidsalderens orden. Man må gjerne sitte med et inntrykk

i et senere

av et nærmest uavbrutt fremskritt for den europeiske ratio siden renes­ sansen og helt frem til våre dager, og man må gjerne tenke seg at Linnés klassifikasjonssystem, mer eller mindre oppdatert, i det store og hele fort­ satt har en slags gyldighet, at verditeonen hos Condillac delvis gjenfinnes i det nittende århundres grensenytteteorier, at Keynes har hatt en for­ nemmelse av slektskapet mellom sine egne analyser og Cantillons, eller at 16

FORORD

de synspunkter man finner i den generelle grammatikken (slik den fore­ finnes hos representantene for Port-Royal eller hos Bauzée) ikke ligger så fjernt fra den aktuelle lingvistikken - men hele denne kvasi-kontinuiteten på ideenes og temaenes nivå er opplagt ikke annet enn en overflateeffekt. På et arkeologisk nivå ser man at positivitetenes system skiftet på en om­ fattende måte i overgangen mellom det attende og det nittende århundret. Ikke fordi fornuften hadde gjort fremskritt, men fordi tingenes måte å være på og den orden som fordeler dem før de bys frem for forståelsen, endret seg grunnleggende. Hvis Tourneforts, Linnés og Buffons natur­ historier står i forhold til noe annet enn seg selv, er det ikke til biologien, til Cuviers komparative anatomi eller til Darwins evolusjonisme, men til Bauzées generelle grammatikk, til penge- og rikdomsanalysen slik man finner den hos Law, Véron de Fortbonnais eller hos Turgot. Kanskje lyk­ kes erkjennelsen med å avle ny erkjennelse, ideene med å forandre seg og å påvirke hverandre gjensidig. (Men hvordan? Frem til nå har historikerne ikke fortalt oss det.) Ett er i alle fall sikkert: Ved at arkeologien retter seg inn mot vitenens allmenne rom, dets konfigurasjoner og værensmodiene til det som trer frem i dette rommet, definerer den de systemer av simultanitet og de serier av mutasjoner som er nødvendige og tilstrekkelige for å bestemme terskelen til en ny positivitet. Slik har analysen kunnet vise den koherens som i hele den klassiske tids­ alder eksisterer mellom representasjonens* teori og teoriene om spraket, de naturlige ordener, rikdommen og verdien. Fra og med det nittende år­ hundre endres denne konfigurasjonen fullstendig. Teorien om representa­ sjonen slutter å være fundamentet for alle de ordener som er mulige; i neste omgang opphører også språkets funksjon som tingenes primære ordningsprinsipp, som prinsippet for deres spontane organisering i tablåer og som den uunnværlige forbindelsen mellom representasjonen og livs­ vesenene. En dyptgripende historisitet trenger inn i tingenes kjerne, avsondrer dem fra hverandre og bestemmer dem i forhold til deres egen V

TINGENES

ORDEN

koherens, og påfører dem endelig ordensformer som stammer fra tidens kontinuitet; analysen av byttet og av pengene må vike for undersøkelsen av produksjonen, studiet av organismen vinner frem overfor jakten på de taksonomiske kjennemerkene; og fremfor alt mister språket sin privi­ legerte posisjon og fremstår i stedet med en koherent historie og sin egen historiske fylde. I den utstrekning tingene dreier om seg selv, oppgir repre­

sentasjonens rom og ikke forlanger annet av sin historiske vorden enn at de i den skal finne prinsippet for sin intelligibilitet, trer mennesket for første gang inn i den vesterlandske vitens felt. Dette er i seg selv selsomt nok, siden mennesket trolig ikke er annet enn en slags rift i tingenes orden og i alle tilfelle kun en konfigurasjon som får sin kontur av den nye plassen vitensfeltet har tildelt det - for det er bare for et naivt blikk at erkjennelsen av mennesket gjelder som en vitenskap med røtter tilbake til Sokrates. Fra dette stammer alle de nye humanismenes kimceriske tankespinn, alle de lettvinthetene som skyldes en såkalt «antropologi», forstått som den allmenne refleksjonen, halvt positivistisk, halvt filoso­ fisk, over mennesket. Det er imidlertid både oppmuntrende og dypt beroligende å vite at mennesket ikke er annet enn en relativt ny oppfin­ nelse, en figur som ennå ikke er to hundre år, en enkel fold i vår viten, og at det vil forsvinne straks denne finner en ny form. Man ser at denne undersøkelsen til en viss grad, som ett ekko, svarer til prosjektet om å skrive en galskapens historie i den klassiske tidsalder. Den har tidsmessig sett de samme inndelingene, den tar sitt utgangspunkt i avslutningen av renessansen og finner ved overgangen til det nittende århundre også i dette tilfellet terskelen til en modernitet vi ennå ikke har kommet ut av. Mens vi i galskapens historie undersøkte hvordan en kul­ tur kunne installere, på et vis som var både massivt og allment, den for­ skjellen som utgjorde dens grense, handler det her om å observere måten den ettersporer tingenes sammenheng på, måten hvorpå den systemati­ serer et tablå som lar deres slektskap tre frem, og hvordan den oppretter 18

FORORD

den orden som fremstår som tingenes rekkefølge. Alt i alt handler det om en likhetens historie: På hvilke betingelser har den klassiske tanken vært i stand til å gjenspeile og gjenfinne, i rommet mellom tingene, likhets- og ekvivalensrelasjoner som begrunner og berettiger ordene, klassifikasjo­ nene, byttene? Ut fra hva slags historisk a priori har det vært mulig å definere med distinkte identiteter det store rutemønsteret som mot en uklar og sammenfloket bakgrunn, uendelig, ansiktsløst og nærmest indif­ ferent, etablerer forskjellene? Galskapens historie skulle være det Annets historie - historien om det som i en kultur på samme tid både er indre og fremmed, og som derfor må sperres ute (for å besverge den indre faren), men ved å sperres inne (for slik å redusere dets annerledeshet); historien til tingenes orden skulle slik være det Sammes historie - det som i en kul­ tur samtidig både er adskilt og beslektet, som derfor skal kunne skjelnes ved hjelp av merker og samles i identitetskategorier. Om man nå tenker seg at sykdom både er uorden, en farlig annerledes­ het i menneskekroppen som via denne når helt inn til livskjernen, og et naturlig fenomen utstyrt med sine egne regelmessigheter, likheter og typer - forstår man hva en arkeologisk undersøkelse av det medisinske blikket skulle kunne tjene til. Fra grense-erfaringen av det Annet til formene som konstituerer den medisinske viten, og fra disse igjen til tingenes orden og tanken om det Samme, er det hele den klassiske viten som frembyr seg for den arkeologiske analysen, eller rettere, den terskelen som skiller oss fra den klassiske tanken, og som konstituerer vår modernitet. Det var på denne terskelen at denne selsomme vitensfiguren kalt «mennesket» for første gang kom til syne, og som derved åpnet et eget rom for « viten­ skapene om mennesket» *. I vårt forsøk på å avdekke denne dyptgripende nivåforskyvningen i aftenlandenes kultur gir vi tilbake til vår egen tause og naivt ubevegelige grunn dens brudd, dens mangel på stabilitet, dens brister og forkastninger. Det er den samme grunn som nå på ny rører på seg under våre skritt. 19

I

Diego de Silva y Velåsquez: Las Meninas (Hoffdamene), 1656. Olje på lerret. 318 x 276 cm. Pradomuseet, Madrid.

KAPITTEL I

Las Meninas

I

Maleren har tatt et skritt tilbake fra maleriet.* Han kaster et blikk på modellen, kanskje er det for å tilføye et siste penselstrøk, men det kan også være at det første strøket ennå ikke har blitt lagt. Armen som holder penselen, er bøyd mot venstre i retning av paletten; et kort øye­ blikk henger den ubevegelig mellom lerretet og farvene. Vårt blikk fanger den øvede hånden i svevet; til gjengjeld hviler blikket på den stansede bevegelsen. Mellom penselens fine spiss og blikkets klinge vil skuet utfolde sitt rom. Dog ikke uten et subtilt system av unnvikelsesmanøvrer. Ved å stille seg litt på avstand har maleren plassert seg selv ved siden av det verket han arbeider på. Følgelig vil han for den tilskueren som han i dette øyeblikket betraktes av, stå til høyre for sitt maleri, som for sin del opptar hele flatens ytterste venstre side. Maleriet vender ryggen til til­ skueren: Man kan kun se det bakfra, utspent på den kolossale blind­ rammen som holder det oppe. Maleren er til gjengjeld fullt synlig i helfigur; i alle fall skjules han ikke av det høye lerretet som kanskje om et øyeblikk, idet han tar et steg frem og gjenopptar arbeidet, kommer 23

TINGENES

ORDEN

til å oppsluke ham. Utvilsomt har han akkurat i dette sekund kommet til syne for tilskueren ved å dukke frem fra det store virtuelle innelukke som projiseres bakover av den overflaten han er i ferd med å male på. Nå kan man se ham, i et øyeblikks stillstand, i det som er denne fluktu­ erende bevegelsens nøytrale sentrum. Hans mørke skikkelse og lyse ansikt danner grensen mellom det synlige og det usynlige. Idet han trer frem fra en plass bak lerretet som for oss er usynlig, dukker han opp for våre øyne - men straks han tar et skritt mot høyre, vil han befinne seg rett foran det lerretet han er i ferd med å male og samtidig unndra seg vårt blikk; da vil han på ny ha trådt inn i det område hvor maleriet han et kort øyeblikk har neglisjert, igjen vil være synlig for ham uten skygge eller forbehold. Det er som om maleren ikke både kan la seg se i det maleriet hvor han er representert, og samtidig selv se det han er i ferd med å representere noe på. Han hersker på terskelen mellom disse to uforenlige synlighetene. Maleren står og ser med ansiktet lett vendt og med hodet bøyd mot skulderen. Det punkt hans blikk fokuserer er ikke synlig, men lar seg for oss tilskuere lett bestemme siden punktet er oss selv: vår kropp, vårt ansikt, våre øyne. Det tablå han iakttar, er således dobbelt usyn­ lig: dels fordi det ikke er avbildet i maleriets rom, dels fordi det befin­ ner seg nøyaktig i det blindfelt, i det vesentlige gjemme, som unndrar seg vårt blikk i det øyeblikk vi betrakter. Hvordan kan vi unngå å se denne usynligheten rett foran øynene på oss, ettersom den nettopp i maleriet har sitt håndgripelige motstykke i forseglet form? Hadde det vært mulig å kaste et blikk på det lerretet han arbeider på, ville man kunne ha gjettet seg frem til hva maleren betrakter; men av dette ser man kun seilduksstoffet, blindrammens vannrette avstivere og staffeliets skrått stilte ben. Det høye, ensformige rektangelet som opptar hele det virkelige maleriets venstre side, og som forestiller det avbilde­ de lerretets bakside, gjenskaper i form av en flate, det skjulte i dypet

2-4

LAS

MENINAS

av det kunstneren betrakter, det rommet vi er i, det rommet vi er. Fra malerens øyne til det han betrakter, går det en tvingende nødvendig linje som vi som tilskuere ikke vet hvordan vi kan unnslippe: Den trenger gjennom det virkelige maleriet og forener seg med det sted foran dets overflate hvorfra vi kan se maleren iaktta oss. Vi kan ikke unngå å bli rammet av denne stiplede linjen som knytter oss til det maleriet representerer, såvel som til maleriets representasjon. Tilsynelatende er dette stedet et enkelt sted av ren gjensidighet. Vi betrakter et maleri hvor en maler ser tilbake på oss: Intet mer enn to personer som står ansikt til ansikt, øyne som overrasker hverandre, åpne, rette blikk som faller sammen, idet de krysses. Og dog, denne synlighetens tynne linje omslutter et meget komplekst nettverk av usikkerheter, utvekslinger og unnvikelsesmanøvrer. Maleren retter kun sine øyne mot oss for så vidt som vi befinner oss på den plassen som hører hans motiv til. Vi andre, tilskuerne, er til overs. Om vi hilses velkommen av hans blikk, så jager det oss samtidig bort og erstatter oss med det som hele tiden har vært der før oss: modellen selv. Men omvendt godtar malerens blikk, vendt ut av maleriet mot det tomrom han står overfor, like så mange modeller som han får tilskuere; på dette bestemte, men tilfeldig valgte stedet bytter betrakter og betraktet ustanselig plass. Intet blikk er stabilt - eller snarere: I blikkets nøytrale spor som vinkelrett gjennombryter lerretet, bytter subjekt og objekt, tilskuer og modell ustanselig plass. Det store lerretet som ytterst til venstre står med ryggen til, utøver hermed sin annen funksjon: Med sin stedige usynlighet forhindrer det at man noensinne kan finne eller endelig fastlegge blikkenes forbindelse. Denne opake uforanderhgheten som lerretet gjør gjeldende på bildets ene side, gjør at det spillet av metamorfoser som etableres mellom tilskuer og modell i bildets midte, for alltid vil være ustabilt. Siden vi ikke ser annet enn denne baksiden, vet vi verken hvem vi er, eller hva vi gjør. Ses vi, eller ser vi? 2-5

tingenes

orden

Maleren fastholder momentant et sted som fra ett øyeblikk til det neste endrer innhold, form, ansikt, identitet. Men hans øynes oppmerk­ somme ubevegelighet anviser oss en annen retning, en retning de før ofte har beveget seg i, og som de snart utvilsomt atter vil følge: i ret­ ning av det ubevegelige lerretet hvor det avtegnes - kanskje allerede er avtegnet, og det for lenge siden og for alltid - et portrett som aldri mer lar seg utviske. Malerens suverene blikk behersker slik en virtuell trekant hvis forløp bestemmer dette maleriet av et maleri: I trekantens toppunkt — det eneste synlige punkt — befinner kunstnerens øyne seg, i grunnlinjens ene ende det usynlige stedet som er modellens, i dens andre den figuren som formodentlig er skissert på lerretet som vender vekk fra oss. Idet de plasserer tilskueren i sitt synsfelt, gripes tilskueren av male­ rens øyne; de tvinger ham til å tre inn i maleriet, tildeler ham en på én gang privilegert og obligatorisk plass, avleser hans lysende og synlige skikkelse, og projiserer den inn på det bortvendte lerretets utilgjeng­ elige overflate, 1 ilskueren ser sin usynlighet bli gjort synlig for maleren og overført til et bilde som definitivt er usynlig for ham selv. Denne overraskelsen forsterkes og gjøres enda mer uunngåelig av en felle i maleriets ytterkant. Lengst til høyre mottar maleriet lyset fra et vindu fremstilt i et sterkt forkortet perspektiv, slik at en ikke ser særlig mer enn karmen. Det vell av lys som flommer fra vinduet, bader på samme tid og med samme generøsitet to rom som ligger opp til og overlapper hverandre - uten at de dermed kan reduseres til hverandre: lerretets overflate med det romfanget det representerer (det vil si malerens ate­ lier eller den salen hvor han har stilt staffeliet), og foran denne over­ flaten det virkelige romfanget som er det tilskueren inntar (eller nok

en gang, modellens uvirkelige ståsted). Idet det gjennomstreifer værel­ set fra høyre mot venstre fører det veldige gyldne lyset på samme tid både tilskueren henimot maleren og modellen henimot lerretet; ved 26

LAS

MENINAS

at det kaster lys på maleren, gjør det ham synlig for tilskueren, og får for betrakterens såvel som for modellens øyne rammen om det gåte­ fulle lerretet til å stråle med linjer av gull - den rammen som modellens bilde, overført, vil være omsluttet av. Dette vinduet, plassert i ytter­ kant, ufullstendig og knapt antydet, slipper løs et dagslys som både er fullt og blandet, og som tjener som representasjonens felles grunn, eller fellesnevner. Lyset utligner det usynlige lerretet på maleriets mot­ satte side; likesom dette ved å vende sin bakside mot tilskuerne folder seg inn mot det maleriet som representerer og former det for oss util­ gjengelige sted hvor Bildet par excellence tindrer, ved at dets synlige bakside legges ovenpå det bærende maleriets overflate, oppretter vindu­ et, qua ren åpning, et rom som er like så åpent som det annet er skjult. Dette rommet er i samme grad felles for maleren, personene, model­ lene og tilskuerne, som det annet er ensomt (for ingen betrakter det, ikke en gang maleren). Fra et usynlig vindu til høyre strømmer det ut en ren lysmasse som gjør hele representasjonen synlig; til venstre utstrekker det seg en overflate som vegrer å vise den representasjonen den bærer på den andre siden av sin alt for synlige seilduk. Lyset velter inn over scenen (med «scene» sikter jeg både til værelse og lerret, det værelset som er avbildet på lerretet, savel som det værelset lerretet star i), det omslutter både bildets skikkelser og dets tilskuere, og fører dem alle, under malerens blikk, henimot det sted hvor hans pensel kommer til å representere dem. Men dette stedet er skjult for oss. Vi ser at vi ses av maleren, og at vi gjøres synlige for hans øyne av det samme lyset som får oss til å se ham. Akkurat idet vi vil gripe oss selv overført ved hans hånd som i et speil, er vi ute av stand til å fange annet av speilet enn dets triste bakside. Den andre siden av et stort speil.' Rett overfor tilskuerne — det vil si oss — på det som utgjør værelsets bakvegg, har kunstneren gjengitt en rekke malerier. Blant alle disse lerretene er det ett som stråler med en helt egen glans. Dets ramme er 2-7

TINGENES

ORDEN

større og mørkere enn de andres; dog fordobles den innvendig av en tynn hvit linje som sprer et ubestemmelig skjær ut over hele dets overflate; det er som om dette lyset ikke kommer noen steder fra, det skulle i så fall være fra et eget rom inne i selve lerretet. I dette underlige lysskjæret trer to silhuetter frem, og over dem, litt i bakgrunnen, et tungt purpurfarget forheng. De øvrige maleriene stiller ikke særlig annet til skue enn noen blekaktige pletter pa grensen til et nattemørke uten dybde. Derimot åpner det omtalte bilde mot et tilbaketrukket rom hvor gjenkjennelige former stegvis fremhever seg med en fullsten­ dig egen klarhet. Formålet med alle disse elementene er å fremvise representasjoner, men i kraft av sin plassering eller fjernhet skjuler, anfekter og utydeliggjør de sitt innhold. Kun dette ene maleriet funge­ rer helt ærlig og lar oss, til tross for dets fjernhet og til tross for den skyggen som omgir det, se det som det skal vise. Det er ikke et maleri, det er et speil. Det tilbyr endelig denne dobbeltgjengerens forhekselse som både maleriene i bakgrunnen og forgrunnens lys, med dens iro­ niske lerret, nektet oss. Av alle de representasjonene maleriet representerer, er speilet den eneste synlige, men ingen betrakter det. Stående ved siden av lerretet, med hele sin oppmerksomhet rettet mot modellen, er maleren ute av stand til å se det speilet som stråler så mykt bak ham. Maleriets øvrige deltagere er for det meste vendt mot det som formodentlig foregår foran det — mot den lyse usynligheten som utgjør lerretets grense, mot det galleri av lys hvor deres blikk vil se de som iakttar dem, og ikke mot et mørkt hulrom som lukker værelset de er representert i. Noen av hodene vises riktignok i profil, men ingen av dem er tilstrekkelig vendt til at de er i stand til å betrakte det noe trøstesløse speilet bakerst i værelset - dette lille lysende rektangelet, som ikke er annet enn synlighet, men som intet blikk kan bemektige seg, gjøre nærværende og slik nyte de plutselig modnede frukter det fremviser. z8

LAS

MENINAS

Det må erkjennes at denne likegyldigheten vis-å-vis speilet kun fin­ ner sin make i speilet selv. Speilet reflekterer faktisk intet av det som befinner seg i samme rom som det selv: verken maleren som vender det ryggen, eller personene i værelsets midte. Det er ikke det synlige det speiler i sin klare dybde. I det hollandske maleriet var det tradisjon for å bruke speil til å skape fordoblinger: Speilene gjentok det som allerede var vist i maleriet, men i rom som var uvirkelige, modifiserte, som var krympet og krummet. Speilene viste det samme som man først hadde kunnet se i maleriet, men oppløst og satt sammen igjen etter en annen lov. Her sier speilet intet som allerede er sagt. Dets plassering er imid­ lertid på det nærmeste i maleriets sentrum: Dets øvre kant ligger nøy­ aktig på en linje som halverer maleriets høyde, samtidig som det fyller midten av bakveggen (det henger i hvert fall midt på den delen som kan ses). Derfor burde det gjennomskjæres av de samme perspektivlinjene som maleriet selv, ettersom man kunne forvente at samme ate­ lier, samme maler og samme lerret, ordnet seg i speilet i et rom som var identisk; det ville i så fall være den fullkomne fordobling. Speilet synhggjør dermed intet av det maleriet selv representerer. Dets ubevegelige blikk griper ut av maleriet for å innfange de personer som er anbrakt foran det i det nødvendigvis usynlige området som ut­ gjør maleriets ytre flate. Fremfor å kretse omkring synlige gjenstander gjennomkrysser speilet hele representasjonens felt, overser alt det som her kunne innfanges, og gjenoppretter synligheten til det som holder til utenfor ethvert blikk. Men den usynligheten det overvinner, er ikke det skjultes usynlighet: Det omgår ikke en forhindring, avleder ikke et perspektiv - det retter seg mot det som er usynlig både i kraft av male­ riets struktur og i kraft av dets eksistens som maleri. Det som reflekte­ res av speilet, er det som alle lerretets personer er i ferd med å fiksere med blikket rettet fremover; det er det man ville se om lerretet ble forlenget utover og nedover helt til det omsluttet de personene som tjener 29

TINGENES

ORDEN

som modeller for maleren. Men speilet reflekterer også, ettersom lerre­ tet stopper der hvor det viser maleren og hans atelier, det som er lerre­ tets utside i den grad det er et maleri (altsa et rektangulært fragment av linjer og farver som har som oppgave å representere et eller annet for øynene til enhver mulig tilskuer). I dypet av værelset, helt ubemer­ ket, får det uventede speilet de skikkelsene maleren (maleren i sin representerte objektive virkelighet som maler i ferd med å arbeide) betrakter til å stråle - skikkelser som i sin tur betrakter maleren (i den materielle virkeligheten som linjer og farver har avsatt på lerretet). Begge er de like utilgjengelige, men på forskjellig vis: de første på grunn av en kompositorisk effekt som er særegen for dette maleriet, de andre i kraft av den lov som gjelder for ethvert maleri i alminnelighet. Her består representasjonens spill i å sette den ene av disse usynlighetens to former i den andres sted i et ustabilt sammenfall for fluksens å gjengi dem i den andre enden av tablået i den polen som er den mest åpenlyse representasjonen: en avspeihngens dybde i det hulrommet som hører til maleriets dybde. Speilet sikrer en synlighetens metatese som på samme tid både påvirker rommet som er representert i male­ riet, og dets egenart som representasjon; i midten av lerretet lar speilet oss øyne det som i maleriet nødvendigvis er dobbelt usynlig. En selsomt bokstavelig og omvendt måte å følge det råd det sies gamle Pacheco ga sin elev mens denne arbeidet i hans atelier i Sevilla: «Bildet skal tre ut av rammen.»

II

Kanskje er det nå endelig på tide å sette navn på bildet som kommer til syne inne i speilet, og som maleren foran maleriet så oppmerksomt betrakter. Kanskje er det best en gang for alle å få fastslått de tilstede­ 30

LAS

MENINAS

værende eller antydede personenes identitet, for at vi ikke igjen og igjen skal forvirres av disse vage og abstrakte betegnelsene som alltid kan være gjenstand for fordobling eller flertydighet: «maleren», «personene», «modellene», «tilskuerne» og «bildene». I stedet for å strebe etter et språk som alltid vil være fatalt utilstrekkelig i forhold til det som er synlig, burde det være nok å si at Velasquez har kompo­ nert et tablå, og at han i dette maleriet har avbildet seg selv i sitt atelier, eller i en sal i El Escorial, i ferd med å male to personer, som infantinaen Margarita, ledsaget av anstandsdamer, hoffolk, kurtisaner og dverger, har kommet for å se på. Når det gjelder personene i denne gruppen, kan de ganske nøyaktig navnfestes: Tradisjonen gjenkjenner stående til høyre for infantinaen Donna Maria Agustina Sarmiento, i døråp­ ningen bak henne hoffmarskalk José Nieto Velasquez og helt i for­ grunnen ytterst til høyre Nicolaso Pertusato, den italienske narren. Til dette skal det kun tilføyes at de to personene som tjener som malerens modeller, ikke er synlige - i det minste ikke direkte, men at man kan se dem i speilet; uten tvil dreier det seg om kong Filip IV og hans hustru Maria Anna av Østerrike. Disse egennavnene er nyttige holdepunkter og forhindrer tvetydige angivelser; de forteller oss i alle fall hva det er maleren betrakter, og med ham flertallet av maleriets personer. Men språkets forhold til maleriet er et uendelig forhold. Ikke slik å forstå at språket skulle være mangelfullt, og at det stilt overfor det synlige skulle stå i et slags underskuddsforhold det forgjeves forsøker å utligne. De to er gjensidig irreduktible: Man må gjerne si hva man ser, men hva man ser rommes aldri av hva man sier, og man må gjerne forsøke å anskueliggjøre ved hjelp av bilder, metaforer og similer, hva man er i ferd med å si, like fullt vil det stedet hvor disse tropene og figurene vil utfolde seg, ikke være et sted blikket kan saumfare, men et sted bestemt av syntaksens for­ løp. I dette spillet er egennavnet kun et kunstgrep: Det gjør det mulig å 31

TINGENES

ORDEN

Utpeke noe, det vil si å gå ubemerket fra det rommet hvor man taler, til det rommet hvor man betrakter, hvilket igjen vil si at man bekvemt kan lukke det ene over det andre som var de sammenfallende. Men vil man holde forholdet mellom språket og det synlige åpent, om man vil tale, ikke på tross av, men ut fra deres uforenlighet, for på denne måten å holde seg så tett på dem begge som mulig, da må man utviske egen­ navnene og holde seg til oppgavens uendelighet. Kanskje er det fordi det er formidlet gjennom dette grå, anonyme språket - som alltid, fordi det er for omfattende, er pertentlig og gjentagende - at maleriets lys litt etter litt vil kunne tennes. Derfor ma man late som om man ikke vet hvem som avspeiles i speilets dyp, og i stedet undersøke gjenspeilingen på dens egne vilkår. Først og fremst viser speilet baksiden av det store lerretet som er representert til venstre; baksiden, eller snarere rettsiden, siden speilet viser forfra det lerretet skjuler ved å vende seg vekk. I tillegg er det vinduets forsterkende motstykke. Likesom dette utgjør det et rom som er felles for maleriet og dets utside. Men mens vinduet virker ved en spredning av lys hvis ubrutte bevegelse fra høyre mot venstre forener de oppmerksomme personene, maleren og maleriet med det tablået de iakttar, vil speilet med en bevegelse som er voldsom, plutselig og overraskende, søke ut etter det ikke-synlige som beskues foran male­ riet, for i den fjerne enden av sin fiktive dybde å synliggjøre det blik­ kene likegyldig overser. Den prikkete linjen som på imperativt vis er trukket fra speilbildet til det det speiler, skjærer i rett vinkel gjennom det lyset som strømmer inn fra siden. Endelig — og det er speilets tredje funksjon - grenser det opp til en dør som lik det selv åpner seg i bak­

veggen. Døråpningen markerer et lyst rektangel hvis matte lys dog ikke stråler ut i værelset. Den ville kun være en forgyldt flate om den ikke hadde fått dybde ut i rommet i kraft av en fløydør med relieff, kurven til et forheng og skyggene fra flere trinn. I bakveggen begynner 32

LAS

MENINAS

en korridor som i stedet for å forsvinne i mørket oppløses i en eksplo­ sjon av gult, hvor lyset, idet det uten å trenge inn virvler rundt seg selv, blir i ro. Ut av denne bakgrunnen, på samme tid både nær og uendelig fjern, løsriver en mann sin høye silhuett; han er sett i profil, med den ene hånden holder han forhengets tyngde tilbake, fottene hans hviler på to forskjellige trinn, og han har bøyd det ene kneet. Kanskje vil han tre inn i værelset, kanskje nøyer han seg med å smugtitte på det som skjer der inne, tilfreds med å overvære uten å bli sett. Likesom speilet fikserer han scenens bakside; man vier ham like lite oppmerksomhet som speilet. Ikke vet man hvor han kommer fra; men man kan forestille seg at ubestemmelige korridorer har ført ham utenom det værelset hvor personene er samlet og maleren arbeider; kanskje var han for et lite øyeblikk siden i scenens forgrunn, i det usynlige område som alle på maleriet iakttar. På linje med de to skikkelsene man ser i speilet, er kanskje også han en utsending fra dette tydelige, men skjulte rommet. Én forskjell er det imidlertid: Han er til stede i kjøtt og blod; han dukker opp utenfra, på terskelen til det representerte tablået; han lar seg ikke betvile - han er ingen sannsynlig avspeiling, men et innbrudd. Ved å synliggjøre det som foregår foran maleriet til og med ut over det som er atelierets vegger, får speilet i sitt sagittalplan forholdet mellom det indre og det ytre til å bh flytende. Med én fot på trinnet og med kroppen i full profil befinner den tvetydige besøkende seg i en ubevegelig balanse hvor han samtidig både er på vei inn og på vei ut. Han gjentar på stedet, men i sin kropps mørke virkelighet, den umiddelbare bevegelsen til bildet av de to skikkelsene som idet det krysser værelset, trenger inn i speilet, speiler seg i det og strømmer tilbake som synlige, nye og iden­ tiske vesener. Bleke, ørsmå, avvises silhuettene i speilet av den høye og solide skikkelse til mannen som dukker frem i døråpningen. Men vi må bevege oss fra maleriets bakgrunn tilbake til scenens fremre del; vi må forlate dets omkrets hvis volutt vi nettopp har gjen33

TINGENES

ORDEN

nomløpt. Starter man fra malerens blikk, som til venstre utgjør et slags forskjøvet sentrum, kommer man først til lerretets bakside, deretter til de utstilte maleriene med speilet i midten, så til den åpne døren og til flere malerier, men i et perspektiv som er så forkortet at man ikke ser annet enn rammenes tetthet, og endelig når man ytterst til høyre frem til vinduet, eller snarere utskjæringen, hvorfra lyset flommer. Denne snegleformede bevegelsen viser hele representasjonens forløp: blikket, paletten og penselen, lerretet, uberørt av tegn (alt dette utgjør representasjonens materielle instrumenter), maleriene, avspeilingene, den virkelige mannspersonen (en fullbyrdet representasjon, men nærmest frigjort fra de illusoriske eller egentlige innholdsstørrelsene den er stilt sammen med); deretter oppløses representasjonen, man ser ikke annet enn rammene samt det utenfrakommende lyset som skyller over maleriene, men som disse i sin tur må gjenskape på sitt eget vis fullstendig som om dette lyset kom et annet sted fra og krysset deres mørke trerammer. Og dette lyset ser man faktisk på det maleriet som synes å sive frem i rammens mellomrom; derfra når det malerens panne, kinnben, øyne, og blikk, mens han holder paletten i en hånd og den fine penselen i en annen... Slik lukker volutten seg, eller rettere: i kraft av dette lyset åpner den seg. Denne åpningen er ikke, likesom i maleriets bakgrunn, en dør man har åpnet; den er selve maleriets bredde, og blikkene som stryker over den, er ikke en fjern besøkendes blikk. Den frisen som opptar maleriets første og annet plan, representerer - hvis man medregner maleren åtte personer. Fem av dem, med hodet mer eller mindre på skakke, vendt eller på skrå, ser vinkelrett på maleriet. Gruppens sentrum fylles av den lille infantinaen med sin vide, grå og lyserøde kjole. Prinsessen vender hodet mot maleriets høyre side, mens hennes overkropp og kjolens store volanger dreier lett mot venstre; dog er blikket holdt støtt i retning av tilskueren som befinner seg foran maleriet. En midtlinje, 34

LAS

MENINAS

som deler lerretet i to like store halvdeler, går mellom barnets øyne. Ansiktet hennes befinner seg en tredjedel oppe i maleriets høyde. Slik finner man her det som uten tvil er komposisjonens hovedtema og der­ med også maleriets egentlige gjenstand. Det virker som om det gjaldt å få dette ytterligere befestet og understreket, ettersom kunstneren har tydd til en tradisjonell figur: Ved siden av den sentrale personen har han plassert en person som kneler og betrakter henne. Lik den bedende donatoren, lik Engelen som hilser Jomfruen, rekker en kne­ lende guvernante hendene frem mot prinsessen. Hennes ansikt trer frem i perfekt profil. Det er på høyde med barnets ansikt. Duennaen ser på prinsessen og utelukkende på henne. Litt lenger mot høyre står en annen ledsager, også hun vendt mot infantinaen, lett bøyd over henne står hun med blikket tydelig vendt fremover mot det som maleren og prinsessen allerede betrakter. Endelig to grupper, hver med to personer: Den ene er trukket tilbake, den andre, som består av dverger, står helt i forgrunnen. I hvert par ser den ene personen rett ut i luften, den annen henholdsvis til høyre og venstre. I kraft av deres plassering og størrelse svarer disse to gruppene til hverandre og dublerer hverandre: bak hoffdamene (kvinnen som står til venstre, ser til høyre) og foran dvergene (den unge gutten som står lengst til høyre, ser mot maleriets indre). Denne helheten av personer plassert på denne måten kan, alt etter hvordan man bestemmer seg for å se maleriet, eller hva slags referanse­ punkt man velger, danne to figurer. Den ene vil komme til å være en stor X; i det øverste hjørnet til venstre er malerens blikk, øverst til høyre hoffmannens; nederst til venstre finner en hjørnet av det lerretet som representeres bakfra (mer presist staffeliets fot), og nederst på høyre side dvergen (hans sko hviler på hundens rygg) - der hvor disse to linjene krysser hverandre, i X’ens sentrum, infantinaens blikk. Den andre figuren vil i stedet danne en stor kurve; dens to grenser utgjøres til venstre av maleren og til høyre av hoffmannen - to høye og tilbake35

TINGENES

ORDEN

trukne ytterpunkt; kurvens midterste del, som er mye nærmere, faller sammen med prinsessens ansikt og det blikket duennaen retter mot henne. Denne myke linjen avtegner en skål som på en gang omslutter og fristiller speilets plass i maleriets midte. Slik er det to sentra som kan organisere maleriet, avhengig av hva tilskuerens flakkende oppmerksomhet samler seg om. Prinsessen står oppreist i midten av et andreaskors som svinger rundt henne med en virvel av kurtisaner, hoffolk, dyr og hoffnarrer. Men dette kretsløpet er fastfrosset. Det er fastfrosset av et tablå som ville ha vært fullstendig usynlig om ikke de samme personene, plutselig ubevegelige, hadde stilt til skue, som i bunnen av et beger, muligheten for i dypet av et speil å betrakte deres tablås uventede dobbeltgjenger. I dybderetnmgen leg­ ger prinsessen seg ovenpå speilet, i høyden er det speilingen som leg­ ger seg ovenpå ansiktet. Men perspektivet bringer dem svært tett på hverandre. Fra hver av dem går det ut en uunngåelig linje: Den som kommer fra speilet, passerer gjennom og underlegger seg hele den representerte dybden (og mere til, siden speilet uthuler bakveggen og skaper et annet rom bak den); den andre er kortere: Den utgår fra bar­ nets øyne og krysser kun maleriets første plan. Disse to sagittale lin­ jene løper sammen i en svært spiss vinkel; de springer ut av lerretet, slik at det punkt hvor de møtes blir liggende foran maleriet, omtrent der vi betrakter det fra. Dette stedet er usikkert ettersom vi ikke kan se det; imidlertid er det også uunngåelig og fullkomment definert ved at det foreskrives av de to hovedfigurene, og i tillegg bekreftes av andre tilstøtende stiplede linjer som springer ut av maleriet, og som også går ut av det. Hva er det som finnes på dette fullstendig utilgjengelige stedet uten­ for maleriet, men som indikeres av alle linjene i komposisjonen? Hva er det som stilles til skue, hva slags ansikter er det som først speiler seg i infantinaens pupiller, deretter i hoffolkenes og i malerens, og til slutt 36

LAS

MENINAS

i speilets fjerne klarhet? Spørsmålet fordobles straks: Ansiktene speilet reflekterer, er de samme som beskuer det; de som maleriets personer betrakter, er de samme personer som de selv stiller seg til skue for. Maleriet som helhet betrakter en scene det i sin tur selv er scene for. Dette speilet som betrakter og betraktes, manifesterer en ren gjensi­ dighet hvis to momenter oppløses i maleriets to hjørner: til venstre det vendte lerretet som bevirker at det utvendige punktet blir til et rent skue; til høyre den utstrakte hunden, det eneste elementet i maleriet som verken betrakter eller beveger seg, fordi den med sitt grove relieff og lyset som spiller i dens silkebløte pels, kun er til for å bli betraktet. Det første blikket på maleriet viste oss hva dette betraktende skuet består av. Det er herskerne. Man fornemmer dem allerede i ledsager­ nes respektfulle blikk, i barnets og dvergenes forundring. Man gjen­ kjenner dem i dypet av maleriet i speilets to små glitrende silhuetter. I sentrum av alle disse oppmerksomme ansiktene og rikt pyntede skikkelsene er deres bilde det blekeste, det mest uvirkelige, det mest usikre av dem alle: En bevegelse, en smule lys, ville være tilstrekkelig til å få dem til å forsvinne. Blant alle de personene bildet representerer, er de også de mest oversette, for ingen er oppmerksomme på den av­ speilingen som glir inn bak dem alle, som i all stillhet innføres ved et upåaktet rom; de har i den utstrekning de er synlige, den skrøpeligste av alle former og den som står lengst fra enhver virkelighet. Men omvendt, så vidt som de oppholder seg tilbaketrukket i en vesentlig usynlighet på maleriets utside, organiserer de hele den representasjo­ nen de er omgitt av: Det er dem man står overfor, dem man vender seg mot, det er for deres øyne man presenterer prinsessen i hennes selskapskjole. Fra det vendte lerretet til infantinaen og videre fra henne til dvergen som leker ytterst til høyre, avtegner det seg en kurve - eller rettere sagt åpner den nederste delen av X’en seg - som ordner hele maleriets oppbygning for herskernes blikk og derved fremkaller 37

TINGENES

ORDEN

komposisjonens egentlige sentrum, det sentrum som infantinaens blikk og bildet i speilet til syvende og sist er underlagt. Dette sentrum er symbolsk eneherskende i bildets fabel ettersom det fylles av kong Filip IV og hans hustru. Men det er fremfor alt ene­ herskende i kraft av den tredobbelte funksjonen det inntar i forhold til maleriets tablå. I den er det et nøyaktig sammenfall mellom model­ lens blikk i det øyeblikk hvor han males, tilskuerens blikk mens han iakttar scenariet, og malerens blikk idet han komponerer sitt maleri (ikke det som er representert, men det som er foran oss, og som er det vi snakker om). Disse tre « betraktende » funksjonene blander seg i et punkt som befinner seg på maleriets utside; det vil si et idealt punkt i forhold til det som representeres, men som er fullstendig reelt siden det muliggjør representasjonen. Innenfor denne virkeligheten kan det ikke være annet enn usynlig. Og dog er denne virkeligheten projisert inn i maleriets indre - projisert og brutt opp i tre skikkelser som svarer til det ideale og virkelige punktets tre funksjoner. Disse er til venstre maleren med paletten i hånden (selvportrett av maleriets opphavs­ mann), til høyre den besøkende med en fot på trinnet klar til å tre inn i værelset - han tar hele scenen inn bakfra, men ser kongeparet, som er det egentlige tablået, forfra - og endelig i midten, gjenspeilingen av kongen og dronningen, rikt pyntet, ubevegelige med holdningen til tålmodige modeller.

Det er en avspeiling som naivt og i skyggen viser det som alle be­ trakter i forgrunnen. Nærmest trolldomsaktig gjenskaper speilbildet det som mangler i alles blikk: for maleren gjenskapes modellen som hans representerte dobbeltgjenger etterligner inne i maleriets dyp; for kongen hans portrett som er i ferd med å fullendes på den siden av lerretet han ikke kan se fra der hvor han står; for tilskueren scenens virkelige sentrum, en plass han har bemektiget seg nærmest ved usurpa­ sjon. Men kanskje er denne speilets gavmildhet kun foregitt; kanskje 38

LAS

M EN I N AS

skjuler det like mye som eller mer enn det det viser. Den plassen hvor kongen troner med sin hustru, er like mye kunstnerens og tilskuerens: I speilets dyp kunne - og burde - såvel den forbipasserendes anonyme ansikt som Velasquez’ komme til syne. For gjenspeilingens funksjon er å trekke noe til maleriet som er det inderlig fremmed: det blikk som har organisert det, og det blikk som det utfolder seg for. Men fordi de er tilstede i maleriet, til høyre og venstre, kan verken kunstneren eller den besøkende finne plass i speilet: på samme måte som kongen viser seg inne i speilet kun i den grad han ikke tilhører maleriet. I den store volutten som gjennomløper atelierets omkrets, fra male­ rens blikk, hans palett og hans stivnede hånd, til de ferdige maleriene, ble representasjonen født og fullbyrdet for på ny å oppheve seg selv i lyset; kretsløpet er fullkomment. De linjene som strekker seg gjennom maleriet i dybden, er derimot ufullstendige; alle mangler de et stykke av sin bane. Denne lakunen skyldes kongens fravær — et fravær som er et kunstgrep fra malerens side. Men det dette kunstgrepet både slører og gjør oppmerksom på, er et umiddelbart og manifest fravær: male­ rens og tilskuerens, idet de betrakter og komponerer maleriet. Kan­ skje skyldes det at i dette maleriet, som i enhver annen representasjon (hvis vesen det så å si manifesterer), er den dyptgripende usynligheten til det man ser, solidarisk med usynligheten til den som ser - til tross for speilene, avspeilingene, etterligningene og portrettene. Represen­ tasjonens tegn og skiftende former er anbrakt hele veien rundt scenen, men det dobbelte forhold representasjonen har til sin modell og til sin hersker, til sin opphavsmann såvel som til den den bys frem til, er nødvendigvis brutt. Det kan aldri være til stede fullt ut, selv ikke i en representasjon som stiller seg til skue for seg selv. I den dybden som krysser lerretet, tilsynelatende uthuler det, og projiserer det ut foran seg selv, er det utenkelig at bildet noensinne i fullt lys kan vise både mesteren som avbilder, og herskeren som avbildes. 39

TINGENES

ORDEN

Kanskje finnes det i dette maleriet av Velasquez en slags representa­ sjon av den klassiske representasjonen og dens bestemmelse av det rom den åpner. Her gir den seg faktisk i kast med å representere seg selv i alle sine elementer, de blikkene den frembyr seg for, de ansiktene som den gjør synlige, de gestene som får den til å fødes - og dette gjør den ved hjelp av sine egne bilder. Men der, nettopp i den spredningen den på samme tid både samler og utbrer, antydes det fra alle hold og med tvingende nødvendighet et vesentlig tomrom: at han som ligger til grunn for representasjonen - han som den ligner, han i hvis øyne den ikke er annet enn noe som ligner - nødvendigvis har forsvunnet. Selve dette subjektet - som er det samme - er blitt utelatt. Slik, endelig fri fra det forholdet som lenket den, kan representasjonen fremtre som ren representasjon.

KAPITTEL 2

Verdens prosa

I. DE FIRE LIKHETENE

Frem til slutten av det sekstende århundre spilte likheten en grunn­ leggende rolle i den vestlige kulturens viten.* Den var tekstutleggingens og tekstfortolkningens viktigste rettesnor; den organiserte samspillet mellom symbolene, muliggjorde erkjennelsen av de synlige og de usyn­ lige ting, og styrte måten de ble representert på. Universet snodde seg sammen om seg selv: Jorden var en gjentagelse av himmelen, ansik­ tene en avspeiling av stjernene, og vekstene skjulte blant sine rotter hemmeligheter som sto til menneskets tjeneste. Maleriet etterlignet rommet. Representasjonen — om det na gjaldt fest eller erkjennelse — fremsto som repetisjon; språkets berettigelse besto i at det erklærte sin rett til å tale som «livets teater» eller som «naturens speil». Vi må dvele litt ved dette øyeblikket hvor samhørigheten mellom likhet og viten var i ferd med å oppløses for i hvert fall delvis å for­ svinne fra erkjennelsens horisont. Hvordan tenkte man hkeartethet mot slutten av det sekstende århundre og ennå tidlig i det syttende? Hvordan var likeartetheten i stand til å organisere og gi form til det man visste? Og om det stemmer at mengden av ting som lignet på 4i

TINGENES

i Pierre Grégoire, Syntaxeon artis mirabilis, Koln 1610, s.28.

2

Giambattista della Porta, De humana physiognomia, Hannover i593,s.i.

ORDEN

hverandre var uendelig, lar da i det minste formene som gjorde denne likheten mulig, seg fastslå? Likhetens semantiske vev er på femtenhundretallet usedvanlig rik: Amicitia, Aequalitas (contractus, consensus, matrimonum, societas, pax et similia), Consonantia, Concertus, Continuum, Paritas, Proportio, Similitudo, Conjunctio, Copula.11 tillegg kommer en stor mengde andre termer som på tankens overflate krysset, overlappet, forsterket begrenset hverandre. Inntil videre vil vi nøye oss med å nevne de viktigste av de figurene hvis organisering overensstemmer med lik­ hetens viten. Fire av disse er avgjort vesentlige. I første rekke convenientia. Når sant skal sies, betegner dette ordet snarere stedenes naboskap enn deres likeartethet. «Konvemente» er de ting som sammenstilles i kraft av at de nærmer seg hverandre; de berører hverandre, deres utkanter blandes, den enes ytterpunkt mar­ kerer den annens begynnelse. Derved overføres ikke bare bevegelsene, innflytelsene og lidenskapene, men også egenskapene, og det på en slik måte at det i dette tingenes omdreiningspunkt manifesterer seg en lik­ het. Denne likheten fordobles straks man forsøker å isolere den; av den stedets likhet som skyldes naturens plassering av det som sammen­ lignes, følger egenskapenes likeartethet - for verden er en naturlig beholder, og i denne er ikke naboskap en ytre forbindelse mellom tingene, men et tegn på deres dulgte slektskap. Ut av kontakten vokser nye likheter frem, og et felles regime trenger seg på: Ovenpå den like­ artethet som stumt begrunner naboskapet, legger det seg en likhet som er nærhetens synlige virkning. Eksempelvis er sjel og kropp dobbelt «konveniente»: Det er nødvendig at synden har gjort sjelen tett, tung og jordisk, for at Gud skulle plassere den i materiens sentrum. I kraft av naboskapet er sjelen mottakelig for kroppens bevegelser, mens «kroppen endres og korrumperes ved sjelens lidenskaper».21 verdens omfattende syntaks tilpasser de forskjellige vesenene seg hverandre; 42

VERDENS

PROSA

plantene kommuniserer med dyrene, landjorden med havet, mennes­ ket med alt det som omgir det. Likhet skaper naboskap som i sin tur borger for nye likheter. Stedet og likheten vikler seg sammen: Man ser mose vokse på utsiden av skjell, planter i hjortenes horn, ymse vekster i menneskets ansikt, og hos den underlige zoofytten møtes og blandes de egenskaper som gjør den lik både plante og dyr.1 Så tallrike er de overensstemmende, konveniente tegnene. Convenientia er en form for likhet knyttet til rommet i kraft av umiddelbart naboskap. Den tilhører konjunksjonens og tilpasningens orden. Det er grunnen til at den i mindre grad hører til tingenes vesen enn til den verden som disse forefinnes i. Verden er tingenes universelle overensstemmelse: Det er like mange fisker i vannet som dyr på land­ jorden, og like mange produkter frembrakt av naturen som av men­ nesket. (Finnes det ikke fisker som kalles Episcopus, andre som kalles Catena, atter andre Priapus?) I vannet og på jorden finnes det like mange livsvesener som det finnes i luften, og alle står de innbyrdes i forhold til hverandre. Endelig finnes det i hele skapelsen et like stort antall vesener som det som kan inneholdes i Gud, «eksistensens, maktens, erkjennelsens og kjærlighetens såmann.»2 Ved denne sam­ menknytningen av likheten og rommet, og i kraft av den overens­ stemmelsen som fører det likeartede sammen, og som gjør at de ting som grenser til hverandre blir like, danner verden en kjede med seg selv. I alle kontaktpunktene begynner og slutter en ring som ligner på den foregående såvel som på den neste; fra sirkel til sirkel følger lik­ hetene på hverandre og holder ytterpunktene, Gud og materien, på innbyrdes avstand, samtidig som den fører dem sammen på en slik måte at viljen til den Allmektige trenger inn til de mest hensovnede områder. Det er denne enorme kjeden, utspent og vibrerende - « overensstemmelsens bånd» — Giambattista della Porta påkaller i en tekst i Magia Naturalis: «Med henblikk på dens vegetative liv overensstem43

I Ulisse Aldrovandi, Monstrorum historia, Bologna 1647, s.663.

2 Tommaso Campanella, Realis philosophia, Frankfurt 1623, s.98.

TINGENES

I Giambattista della Porta, Magia naturalis, Napoli 1558, s. 22.

2

Ulisse Aldrovandi, op. cit., s. 3.

ORDEN

mer planten med villdyret, på samme vis som dyret er i overensstem­ melse med mennesket hva følelser angår; mennesket er i sin tur i kraft av sin intelligens konformt med stjernene. Denne forbindelsen frem­ står med en slik soliditet at det synes som om det er trukket et bånd, en både sammenhengende og gjensidig forbindelse, fra de første årsaker helt ned til de mest unnselige og lave ting. Ved at den øverste kraften

sprer sine stråler, når den frem til et punkt hvor alene berøringen av ett av kjedens ytterpunkter er nok til å få det til å skjelve og dermed bringe hele kjeden i bevegelse.»1 Den andre formen for likeartethet er aemulatio. Den er en form for «konveniens» som ikke er underlagt stedets lov, men som urørlig vir­ ker på avstand. Det er nærmest som om kjedens romlige samstemthet hadde blitt brutt, men at dens ringer, til tross for at de er spredt ut i rommet, fortsatte å reprodusere sine sirkler selv over de største av­ stander ut fra et prinsipp om en likhet uten kontakt. Aemulatio har noe av speilets og refleksens egenskaper, i den gir tingene, som er spredt ut over verden, svar til hverandre. Sett på avstand etterligner ansiktet himmelen, og på samme vis som menneskets intellekt på ufullkomment vis etterligner Guds visdom, gjenspeiler øynene, med deres begrensede lyskraft, den store lyskilden som solen og månen sprer ut over himmel­ hvelvingen; munnen er Venus, gjennom den passerer kyss og kjærlige ord, mens nesen er et miniatyrbilde på Jupiters septer og Merkurs stav.2 Ved hjelp av «emulasjonen» kan tingene gjensidig imitere hver­ andre fra en ende av universet til en annen uten å være kjedet sammen eller 1 direkte kontakt. Når verden kan fordobles i speilet, opphever den sin egen utstrekning og overvinner det sted som hver ting er tildelt. Men hvilke av disse refleksene som krysser rommet, er opprinnelige? Hvor er originalen, og hvor er avspeilingen? Dette lar seg ofte ikke avgjøre siden aemulatio er et slags naturlig tvilhngskap som eksisterer mellom tingene; den springer ut av en slags foldning av væren i to sider

44

VERDENS

PROSA

som umiddelbart stilles vis-å-vis hverandre. Paracelsus jevnfører denne fundamentale fordoblingen av verden med bildet av to tvillinger « som i den grad er like at det ikke er mulig for noen å si hvem av dem

som ligner den andre».1 Imidlertid etterlater ikke «emulasjonen» de to figurene den stiller opp mot hverandre, i en tilstand av urørlighet. Tidvis er den ene svake­ re og lar seg dermed i høy grad påvirke av den andre som speiler seg i den som var den kun et passivt speil. For er det ikke slik stjernene, som er plantenes uforanderlige forbilde og upåvirkelige form, også er dem fullstendig overlegne? Består ikke deres oppgave i å overøse dem med hele det hierarkiske herredømmet de har fått i forlening? Jordens mørke speiler den stjernebestrødde himmelen, men i denne duellen har de to rivalene verken samme verdi eller verdighet. Vekstenes klare farver gjentar rolig himmelens rene form. «Stjernene, skriver Crollius, utgjør en matrise for alt som vokser, ti enhver stjerne på hvelvingen er ikke annet enn den åndelige prefigurasjonen av en vekst og er slik dennes representant; på samme vis som enhver vekst eller plante er en jordisk stjerne som betrakter himmelen, er også enhver stjerne en him­ melsk plante i en åndelig form, og den skiller seg kun fra sitt jordiske motstykke ved sin materie.., de himmelske planter og vekster vender seg mot jorden og ser direkte ned pa de vekster de har frembrakt, og inngyder dem med deres egenskaper».2 Men det kan også skje at utfallet av duellen forblir åpent, slik at det rolige speilet ikke speiler annet enn bildet av «to irriterte soldater». Likheten blir dermed en strid mellom to former — eller snarere én og samme form skilt fra seg selv ved materiens tyngde og stedenes av­ stand. Paracelsus’ menneske er, som firmamentet, «en stjernekonstellasjon», men uten å være bundet til stjernene slik «tyven er til galeiens årer, morderen til hjulet, fisken til fiskeren, viltet til jegeren». For det hører med til menneskets firmament at det er «fritt og mektig», at det 45

I Paracelsus (P. T. von Hohenheim), Das Buch Paramirisches, Mulhouse, 1562. Her sitert fra Liber paramirum, in: (Euvres complétes, bd. 1, Paris 1913, s.3.

2 Oswald Crollius, Tractatus novus de signaturus rerum internis, Frankfurt 1609. Her sitert fra Traité des signatures, in: La Royale Cbymie de Crollius, Lyon, 1624, s. 18.

TINGENES

I

Paracelsus, loc. cit.

ORDEN

«ikke er underkastet noe påbud», at «det ikke er styrt av noen av de andre skapningene». Men om dets indre himmel er selvberoende og kun hviler i seg selv, er det på følgende vilkår: Når mennesket i kraft av sin visdom og sin viten er å ligne med den orden som finnes i verden for øvrig, er det fordi det tar den opp i seg og gjenskaper i sitt indre fir­ mament det rom hvor de synlige stjernene funkler. Dermed vil speilets visdom kastes tilbake på seg selv for til sist å omslutte den verden det er plassert i. Dets store ring vil dreie om seg selv helt ut i himmelhvelv­ ingens ytterste dybder, ja, enda lengre, og mennesket vil oppdage at det rommer «stjerner i dypet av seg selv.., og at det dermed bærer firmamentet med alle dets innflytelser».1 «Emulasjonen» fremstår først og fremst som et enkelt speilbilde, flyktig og fjernt; i stillhet krysser det verdens rom. Men avstanden det opphever, annulleres ikke ved dets subtile metafor, den forblir synlig og tilgjengelig for blikket. Duellens to stridende figurer bemektiger seg hverandre. Det lignende omslutter det lignende, som i sin tur favner det andre, som kanskje i neste omgang på ny omsluttes ved en form for fordobling som kan fortsette i det uendelige. «Emulasjonens» ringer danner ikke som «konveniensens» elementer en lang kjede, men derimot konsentriske sirkler som speiler og utfordrer hverandre. Den tredje formen for likhet er analogien. For så vidt er den et gammelt begrep, kjent allerede fra antikkens vitenskap og middelal­ derens filosofi, men dens anvendelse synes etter alt å dømme å ha endret seg. I analogien faller convenientia og aemulatio sammen. Lik den siste sikrer analogien den uforlignelige konfrontasjonen av lik­ heter over avstand, men den taler som den første om tilpasninger, bånd og sammenføyninger. Dens makt er umåtelig ettersom de likhe­ tene den bevirker, ikke er av samme synlige eller substansielle slag som de som er nedlagt i tingene selv; den består av de mer subtile likhetene som finnes i deres innbyrdes forhold. Slik kan analogien med utgangs46

VERDENS

PROSA

punkt i et gitt punkt knytte sammen et uendelig antall forhold. For eksempel lar forholdet mellom stjernene og den himmelhvelvingen de stråler fra, seg gjenfinne i vekstenes forhold til jorden, i de levendes forhold til den kloden de bebor, i mineralenes og edelstenenes forhold til det fjellet som skjuler dem, i sanseorganenes forhold til det ansiktet de gir liv til, i føflekkenes forhold til den kroppen de i hemmelighet merker. Analogien kan også vendes mot seg selv uten at den av den grunn trekkes i tvil. Cesalpino verken kritiserer eller oppgir den gamle analogien mellom planten og dyret (planten er et dyr som lever med hodet vendt nedover, med munnen - det vil si rottene - begravd i jor­ den). Snarere forsterker han den, mangedobler den ved å multiplisere den med seg selv, idet han oppdager at planten er et oppreist dyr, hvis ernæringsprinsipper stiger fra det lave mot det høye langsetter en stengel som folder seg ut som en kropp, og som fullendes med et hode på toppen i form av en krone, av blomster og løvverk. Dette forholdet vender om på, men uten å motsi, den første analogien, da den plasserer «roten i plantens lavere deler, stengelen i dens øvre, siden åresystemet hos dyrene begynner i den nedre delen av maven og den sentrale åren stiger opp mot hjertet og hodet».1 Denne reversibiliteten og flertydigheten gir analogien et universelt anvendelsesfelt - for ved den lar alle verdens figurer seg sammenføre. Dog finnes det i dette rommet, hvis spor løper i alle retninger, ett pri­ vilegert punkt. Det er et punkt som er mettet med analogier (og hver enkelt av dem kan finne støtte i det). Idet analogiene streifer dette punktet, inverseres de, riktignok uten å endres. Dette punktet er men­ nesket. Mennesket står ikke kun i forhold til himmelen, dyrene og plantene, men også til jorden, metallene, stalakittene og stormene. Plassert mellom verdens overflater står det i relasjon til firmamentet. Dets ansikt er for dets kropp hva det himmelske åsyn er for eteren; dets puls banker i dets årer slik stjernene følger sine baner; ansiktets 47

I Andrea Cesalpino, De plantis librii, bok xvi, Firenze 1583.

TINGENES

I

Oswaid Crollius, op. cit., s. 88.

2 Pierre Belon, Histoire de la nature des oyseaux, Paris 1555, s.37.

3 Ulisse Aldrovandi, op. cit., s.4

ORDEN

syv åpninger danner samme figur som himmelens syv planeter. Men samtidig vender mennesket om på alle disse relasjonene fordi de lar seg gjenfinne i analogien mellom menneskedyret og den jord det be­ bor: Dets kjød er en klump jord, dets ben er klipper, årene store floder, blæren et hav, og dets syv viktigste lemmer, de syv metallene som skju­ ler seg i minenes dyp.1 Menneskekroppen er alltid den mulige halv­

parten av et universalatlas. Det er kjent hvordan Pierre Belon ned til minste detalj tegnet den første komparative plansjen av menneskenes og fuglenes skjelett. På den ser man den delen av «vmgespissen som kalles appendiks, og som i forhold til vingen er det samme som tom­ melen er i forhold til hånden; vingenes ytterste ledd er som våre fing­ re..; det ben som hos fuglene tjener som føtter, svarer til vår hæl, og på samme vis som føttene har fire tær, har fuglene fire fingre, hvor den bakerste av disse svarer til vår stortå».2 All denne presisjonen er imidlertid komparativ anatomi kun for et blikk utstyrt med det nit­ tende århundres erkjennelse. For på dette punktet (og praktisk talt kun her) faller det mønsteret vi anvender til å finsikte likhetens figurer før vi gir dem adgang til vår viten, sammen med det mønsteret som det sekstende århundres viten ordnet tingene etter. Egentlig hører Belons beskrivelse kun hjemme 1 den positiviteten som i sin tid gjorde den mulig. Den er verken mer rasjonell eller mer vitenskapelig enn Aldrovandis observasjon når han sammenligner menneskets nedre regioner med klodens betente steder, med Helvetet og dets skygger, ja med de fordømte sjelene som er å ligne med uni­ versets ekskrementer.•’ Den hører inn under den samme analogiske kosmografien som den sammenligningen mellom apopleksien og stor­

men som på Crollius tid var klassisk: Stormen begynner når været blir tungt og urolig, krisen i det øyeblikk tankene blir tunge og urolige; så samler skyene seg, maven blåses opp, tordenen drønner og blæren renner; lynene flammer opp mens øynene stråler med en forferdelig 48

VERDENS

PROSA

glans, regnet faller, munnen skummer, lynet gnistrer, mens livsåndene får huden til å slå sprekker; da skjer det, himmelen blir på ny klar, og forstanden vender tilbake til den syke.1 Analogienes rom er til syvende og sist utstrålingenes rom. Fra alle kanter berører det mennesket, men i sin tur sender det samme mennesket ut de likhetene det mottar fra verden. Mennesket er et brennpunkt for alle former for samsvar - et sentrum hvor analogiene finner sitt fundament og hvorfra de på ny

reflekteres. Til sist sikres den fjerde formen for likhet ved sympatienes spill. Her er ingen vei bestemt på forhånd, ingen avstand forutsatt, ingen sammenkjedning foreskrevet. Sympatien spiller fullstendig fritt i verdens dyp. Den tilbakelegger på et øyeblikk de mest utstrakte rom: Fra pla­ neten til det mennesket som styrer den, rammer sympatien lik lynet på lang avstand; men motsatt kan den også springe ut av en tilfeldig kontakt, slik som disse «sorgens roser som ved at de har blitt benyttet ved begravelser», alene i kraft av deres naboskap med døden får en­ hver som puster inn deres duft, til å bli «trist og føle seg som en døen­ de ».2 Så stor er sympatiens makt at den ikke nøyer seg med å springe ut av en enkeltstående kontakt og derpå gjennomløpe rommet; alt som finnes i verden, setter den i bevegelse og etablerer kontakt mellom de ting som ligger lengst fra hverandre. Den er selve bevegelighetens prin­ sipp: Det tunge trekker den ned mot jordens tyngde og det lette opp mot den vektløse eteren; den driver røttene mot vannet og får solsik­ kens store gule blomsterkrone til å dreie med solens gang. Men ved å la tingene tiltrekke hverandre med en bevegelse som er ytre og synlig, gir den i hemmelighet støtet til en indre bevegelse - en forskyvning av kvaliteter som går som en stafettpinne fra den ene til den neste. Siden ilden er varm og lett, stiger den opp i luften som flammene ustanselig streber mot, dermed mister den også den tørrhet som hører den til (som gjør at den er i slekt med jorden), og tilegner seg i stedet en fuktighet 49

I Oswald Crollius, op. cit., s.87.

2 Giambattista della Porta, op. cit., s.72.

TINGENES

I

Loc. cit.

2 Girolamo Cardano, De subtilitate, Basel 1560. Her sitert fra De la subtilité, Paris 1656, s. 154.

3 Loc. cit.

ORDEN

(som er det som forbinder vannet og luften). Følgen er at den forsvin­ ner i lett damp, i blå røyk, i skyer - den har blitt til luft. Sympatien tjener det Samme med en slik kraft at den ikke nøyer seg med å være en av likhetens former, den besitter en farlig evne til å assimilere, til å gjøre tingene identiske med hverandre, blande dem sammen og få deres individualitet til å forsvinne, og slik gjøre dem fremmede for det de var. Sympatien transformerer, den endrer, men i retning av det iden­ tiske, og pa en slik mate at hvis dens makt ikke ble utlignet, kom verden til å bli redusert til ett punkt, én homogen masse, til det Sammes dystre figur. Alle dens enkelte deler ville svare til hverandre og kommunisere innbyrdes hk de metallenkene som fastholdes 1 kraft av magnetstenens tiltrekningskraft.1 Derfor blir sympatien kompensert for ved sin tvillingfigur, antipa­ tien, som holder tingene fra hverandre og forhindrer assimilasjon. Den lukker hver art inne i en hårdnakket forskjellighet og en tilbøye­ lighet til å fastholde det den er. «Det er velkjent at plantene hater hverandre... man sier at oliventreet og vinranken hater kålen; agur­ ken flykter fra olivenen... Siden de gror i kraft av solens varme og jordsmonnets fuktighet, er det nødvendig at alle de trær som er tette og ugjennomsiktige, er skadelige for andre trær, og også det treet som har flere røtter.»2 Slik er det at jordens skapninger i det uendelige og gjennom all tid hater hverandre og mot all sympati opprettholder deres glupske appetitt. «Den indiske rotten utgjør en fare for krokodillen fordi naturen har gjort dem til fiender. Når dette brutale reptilet varmer seg i solen, legger rotten med dødbringende sluhet seg i bakhold. Den >eg§er merke til at krokodillen sover med gapet åpent; det er til rottens fordel idet den gjør gapet til sin inngang, glir ned gjennom svelget og ned i krokodillens mave hvor den gnager i stykker dens innvoller for til slutt a komme ut gjennom det døde dyrets buk.»31 neste omgang er det rottens fiender som ligger på lur etter den, for den ligger nemlig

50

VERDENS

PROSA

i sin tur i strid med edderkoppen, og « den dør ofte som følge av kamp med brilleslanger». Ved dette spillet av antipatier, som dels sprer, dels forener i kamp, gjør noen til drapsmenn og andre til ofre, forblir ting og dyr og alle verdens former det de er. Tingenes identitet, det faktum at de kan ligne på og tiltrekke hver­ andre, men samtidig opprettholde sin egenart uten å bli oppslukt, sikres ved den vedvarende utligningen av sympati og antipati. Den forklarer at tingene vokser, utvikles, blandes, forsvinner, dør, men uopphørlig gjenfinnes; kort sagt at det finnes et rom (dog ikke uten gjentagelser av eller holdepunkter eller tilfluktstedet for hkeartetheten) og en tid (som imidlertid lar de samme figurene, de samme artene, de samme elementene tre frem på ny og på ny). «I hvilket monn de fire elementene (vann, luft, ild, jord) i seg selv enn måtte være fullstendige og utstyrte med egne særskilte kvaliteter, gjelder det fremfor alt at Ska­ peren har bestemt at de elementære legemene skal bestå av blandede elementer. Det er derfor deres konvenienser og uoverensstemmelser er så iøynefallende, og i den grad fremgår av deres egenskaper. Ildens element er varmt og tørt, den har dermed antipati for vannets elemen­ ter som er kalde og fuktige. Den varme luften er fuktig, den kalde jor den tørr, derav følger antipati. For å kunne føre dem sammen har luften blitt plassert mellom ilden og vannet, vannet mellom jorden og luften. I den grad luften er varm, passer den godt sammen med ilden, samtidig som luftens fuktighet lett tilpasser seg vannets. I neste om­ gang, i den grad dens fuktighet er oppvarmet, modererer den ildens varme, og hjelpes også av denne, siden den pa sin side med sin mildere varme bidrar til å temperere vannets fuktige kulde. Vannets fuktighet er varmet av luftens varme og letter jorden for dens kalde tørrhet.»1 Det er det fullstendige herredømmet til paret sympati-antipati, og den bevegelse og spredning de foreskriver, som foranlediger alle likhetens former. Med dette oppsummeres og forklares de tre første likhetene. 51

I S. Goulart. Annotations et observations sur le texte pour 1’explication de plusieurs difficultés, in: J. Du Chesne, Le Grand miroir du monde, 1587. Her sitert etter annen, ut­ videde utgave, Lyon 1593, s.498

TINGENES

ORDEN

Verdens samlede volum, alle konveniensens naboskap, alle emulasjonens ekko, alle analogienes sammensetninger, støttes, opprettholdes og fordobles av sympatiens og antipatiens rom som uopphørlig både fører tingene sammen og holder dem fra hverandre. Ved dette spillet forblir verden identisk med seg selv; likhetene fortsetter å være det de er, og å ligne på hverandre. Det samme forblir det samme, stengt inne i seg selv.

II. SIGNATURENE

Systemet er imidlertid ikke lukket. En åpning forblir. Det ville ha vært fare for at hele samspillet av likheter ville ha unnsluppet seg selv eller forblitt i mørke, hadde ikke en ny likhetsfigur meldt seg for å fullføre sirkelen og gjøre den både perfekt og manifest. Convenientia, aemulatio, analogi og sympati forteller oss hvordan verden bør folde seg om seg selv, sammenføye, fordoble eller speile seg selv, slik at tingene ligner hverandre. Den viser oss ikke hvor likheten er, ikke hvordan man ser den, ikke ved hvilke kjennetegn den gjen­ kjennes, men dens veier og hvorhen de fører. Nå kan det kanskje fore­ komme at vi tilbakelegger hele denne fantastiske vrimmelen av lik­ heter uten en gang å ane at den allerede en gang for lenge siden er blitt lagt til rette for oss av universets orden, og til vår største velsignelse. For å kunne vite at tyrihjelm helbreder øyelidelser, eller at malte val­ nøtter oppblandet med destillert vin kurerer hodepine, er det nød­ vendig å finne et merke som varsler oss om det: Uten dette ville hem­ meligheten forbli skjult for alltid. Ville man noensinne få vite at det mellom en mann og hans planet eksisterte et forhold som mellom tvillinger eller duellanter, om han ikke pa kroppen eller blant ansik­ tets rynker bar et tegn på at han var Mars’ rival eller Saturns ætling? 52-

VERDENS

PROSA

Det er påkrevd at de tildekkede likhetene antydes på tingenes over­ flate; de usynlige analogiene må ha et synlig merke. For gjelder det ikke for enhver likhet at den både er det mest åpenbare og det best skjulte? Den er nemlig ikke sammensatt av sidestilte elementer, noen like, andre forskjellige; den er i ett stykke en hkearthetet man både ser og ikke ser. Den hadde vært kriterieløs om den ikke inneholdt et avgjørende element som over eller ved siden av den omformet dens tvilsomme glitring til lysende visshet. Det finnes ingen likhet uten signatur. Det hkeartedes verden kan ikke være annet enn en merket verden. Paracelsus uttrykte det slik: « Det er ikke Guds vilje at det Han har skapt til gavn for mennesket og skjenket det, forblir skjult... Og selv om Han har skjult visse ting, så har Han ikke etterlatt seg noe uten ytre og synlige tegn med spesielle merker — nøyaktig slik en mann som har gravd ned en skatt, merker stedet for å kunne gjenfinne den.»1 Den viten som finnes om likhetene, grunner seg på signaturenes kjennemerker og dechiffrering. Vil man erkjenne plantens natur, er det formålsløst å stoppe ved dens bark, man må gå direkte etter dens kjennetegn, «til den Guds skygge eller merke som den bærer, eller til dens indre kraft, som er blitt tildelt den av himmelen som naturgitt medgift,... en kraft, sier jeg, som i første rekke gjenkjennes ved sin signatur».1 Signaturenes system vender om på forholdet mellom det synlige og det usynlige. Likhet var den usyn­ lige formen til det som fra verdens dyp gjorde tingene synlige; men for at denne formen i sin tur skulle tre frem i lyset, var det nødvendig med en synlig figur som dro den ut av dens dype usynlighet. Derfor er verdens ansikt dekket med bumerker, bokstavtegn, tall og dulgte ord — «hieroglyfer» som Turner sa. De umiddelbare likhetenes rom var som en stor åpen bok, spekket med skrifttegn; langs etter sidene ser man merkelige figurer filtre seg sammen og av og til gjenta seg. Det gjenstår kun å avkode dem. «For er det ikke så at alle urter, planter, 53

I Paracelsus, Die 9 Biicher der Natura Rerum, in: Sdmtliche Werke, bd. ix, Oldenburg 192.5, s.393.

2 Oswald Crollius, op. cit., s.4.

TINGENES

Oswald Crollius, op. cit., s.6.

2

Loc. cit.

3 Oswald Crollius, op. cit., s. 33.

4 Oswald Crollius, op. cit., ss.33-34

ORDEN

trær og alt det andre som stammer fra jordens innvoller, er som like så mange magiske bøker og tegn.»1 Det store rolige speilet i hvis dyp tingene speilte seg og betraktet hverandre, er i virkeligheten fylt med mumlende ord. Deres stumme speilbilder fordobles av ordene som beskriver dem. Og takket være en siste form for likhet som omslutter alle de andre og lukker dem inne i en magisk sirkel, lar verden seg sam­ menligne med et talende menneske: «Likesom hans intellekts hemme­ lige bevegelser kommer til uttrykk gjennom stemmen, slik synes det også som om vekstene taler til den nysgjerrige medisineren gjennom sine signaturer, ved å avdekke... sine indre krefter skjult under natu­ rens stumme slør.»2

Det er nødvendig å stanse litt ved selve dette språket, ved de tegn det utgjøres av, samt ved måten disse tegnene viser til det de refererer til. Det finnes sympati mellom tyrihjelmen og øynene. Denne uforut­ sette affiniteten ville ha forblitt 1 mørke om ikke planten hadde vært utstyrt med en signatur, et merke, som lik et ord fortalte at den var god for øyesykdommer. Dette tegnet er fullkomment leselig i dens frø: små runde og mørke kuler omfattet av en hvit hinne omtrent på samme måte som øyelokkene slutter om øyet. ’ Det samme gjelder for affini­ teten mellom nøtten og hodet; det som helbreder hodeplager, er den tykke grønne barken som omslutter beinet — skallet — til nøtten, mens hodets indre lidelser kan motvirkes ved bruk av selve kjernen «som i seg selv er et bilde på hjernen».4 Affimtetens tegn, det som gjør den synlig, er helt enkelt analogien; sympatiens chiffer består i det inn­ byrdes samsvar. Men hva er selve samsvarets signatur, den som gjør at selve relasjo­ nen er gjenkjennelig? Hvordan kunne man ha visst at håndens folder og ansiktets rynker på menneskenes kropp avtegner tilbøyelighetene, tilfeldighetene eller gjenvordighetene i livets store vev, om ikke nett­ opp fordi sympatien fikk kroppen til å kommunisere med himmelen 54

VERDENS

PROSA

og overføre planetenes bevegelse til menneskets opplevelser. Og om ikke fordi en linjes korthet gjenspeiler det enkle bildet av et kort liv, mens to kryssende folder derimot viser møtet med en hindring, og den fallende profilen på en rynke, en manns vei mot suksess. Størrelse er et tegn på rikdom og viktighet; kontinuitet står for hell, brudd for uhell.1 Kroppens og skjebnens analogi kontrasigneres av et helt system av speilinger og tiltrekninger. Det er sympatiene og emulasjonene som angir analogiene. Hva emulasjonen angår, er denne gjenkjennelig ved analogien: Øynene er stjerner fordi de sprer lys utover ansiktet, slik stjernene gjør det i mørket, ti de blinde er i verden lik de synske i den mørkeste natt. Emulasjonen kan også gjenkjennes ved konveniensen: Man har helt siden grekerne visst at de sterke og modige dyrenes lemmer har store og velutviklede ekstremiteter som om deres vitalitet var blitt overført til kroppens ytterpunkt. På samme vis bærer menneskets ansikt og hånd en likhet med den sjel de er forbundet med. Gjenkjennelsen av de mest synlige likhetene gjøres dermed på grunnlag av oppdagelsen av konveniensen mellom tingene. Husker man sa at konveniensen ikke alltid defineres ved tingens faktiske beliggenhet, men at mangt konvenierer selv om det er adskilt (slik forholdet er mellom sykdom­ men og dens legemiddel, mellom mennesket og dets stjerner, mellom planten og den jorden den har behov for), er det på ny påkrevd med et konveniensens tegn. For hva annet tegn gis det på to tings gjensidige forbundethet, om ikke det at de tiltrekker hverandre, slik solen solsik­ ken eller vannet den voksende agurken/ ja, om det ikke mellom dem finnes en affinitet som hadde de en gjensidig sympati? Slik lukkes sirkelen. Man ser imidlertid ved hvilket system av for­ doblinger. Likhetene fordrer en signatur fordi ingen av dem ville ha blitt lagt merke til om de ikke var merket slik at de lot seg lese. Men hva er disse tegnene? Hvordan oppfatter man blant verdens mangfol­ 55

I Girolamo Cardano, Métoposcopie, Paris 1658, SS.III-VIII.

2 Francis Bacon, A Natural History, #462, in: The Works of Francis Bacon, bd.4, London 1825-1834, s. 221.

TINGENES

ORDEN

dige aspekter, blant alle disse figurene som krysses og blandes sammen, at det finnes kjennemerker det er riktig å stoppe opp ved, siden de an­ tyder hemmelige og vesentlige likheter? Ved hvilken form konstitueres tegnet i dets enestående verdi som tegn? Ved Likheten. Tegnet har betydning så vidt som det ligner det det angir (det vil si er likeartet). Det er imidlertid ikke en homologisk relasjon; da ville likhetens dis­ tinkte eksistens som signatur blitt utvisket i det ansikt den er tegn på. Den er en annen likhet, en tilgrensende likeartethet av en annen type som tjener til å gjenkjenne og erkjenne den første. Denne andre typen likhet åpenbares i sin tur av en tredje form for likhet. Enhver likhet mottar en signatur, men denne signaturen er ikke annet enn den samme likhetens foreløpige form. Følgen er at helheten av merker overleirer likhetens kretsløp med et annet kretsløp som bit for bit nøyaktig ville ha fordoblet det første, hadde det ikke vært for den lille forskyvningen som gjorde at sympatiens tegn ligger i analogien, analogiens i emulasjonen, emulasjonens i konveniensen, som i sin tur krever sympatiens merke for å bli gjenkjent... Signaturen og det den henviser til, er av nøyaktig samme natur; de adlyder bare to forskjellige distributive lover; oppdelingen er ellers den samme. Betegnende form og betegnet form er likheter, men de overlapper ikke. Det er utvilsomt dette som gjør at «likhet» er det mest universelle i det sekstende århundres viten. Den er både det mest synlige, men også det som man samtidig forsøker å oppdage, siden den er det mest skjulte. Den bestemmer erkjennelsens former (fordi den kun erkjennes ved at man følger likeartethetens veier) og garanterer for at deres inn­ hold er rikholdig (fordi man, idet man løfter tegnene til side for å be­ trakte det de henviser til, lar selve Likheten komme for dagen og stråle med sitt eget lys). Den helhet av erkjennelser og teknikker som gjør tegnene i stand til å tale, og som avdekker deres mening, kan vi kalle for « hermeneutikk ». 56

VERDENS

PROSA

Den helheten av erkjennelser som gjør det mulig for oss å lokalisere tegnene, definere det som gjør dem til tegn, erkjenne deres innbyrdes forbindelser og lovene for deres sammensetning, kan vi kalle for «semiologi». For det sekstende århundre falt semiologien og herme­ neutikken sammen i likhetens form. Å søke en mening var å avdekke det som lignet. Å søke tegnenes lov var å oppdage de tingene som lig net på hverandre. Livsvesenenes grammatikk var deres eksegese. Det språk de talte, fortalte ikke om annet enn om syntaksen som bandt dem sammen. Tingenes natur, deres sameksistens, den forbindelsen som holdt dem sammen, og som de kommuniserte ved, skilte seg ikke fra deres likhet. Og denne kom kun til syne i det nettverk av tegn som gjennomkrysset verden fra den ene ende til den annen. «Naturen» er fanget i den spinkle tettheten som holdt semiologien og hermeneutik­ ken sammen, den ene over den annen. Naturen er kun til, mystisk eller tildekket, og er gjenstand for erkjennelse (som den av og til leder på villstrå) bare i den grad foreningen av semiotikk og hermeneutikk skjer med en mindre forskyvning av likhetene. Med ett slutter rasteret å være klart, og gjennomskueligheten forekommer plutselig uklar fra første øyeblikk. Et mørkt område kommer til syne som det blir makt­ påliggende å opplyse gradvis. I dette befinner «naturen» seg, det er den det gjelder å erkjenne. Alt ville være umiddelbart og selvinnly­ sende om likhetens hermeneutikk og signaturenes semiologi overlap­ pet hverandre uten den minste vakling. Men ettersom det finnes en «brist»* i sammenfallet mellom tegnspråkets likeartetheter og diskursens, finner erkjennelsen og dens uendelige arbeid nettopp i denne bristen det rom som er dens eget: Deres oppgave er å gjennomkrysse dette rommet i form av en uendelig sikk-sakk-bevegelse mellom det

som ligner, og det som ligner på det som ligner.

57

III. VERDENS GRENSER

Slik er det sekstende århundres episteme i hovedtrekk. Det er en vitenskonfigurasjon som får visse følger. Det sekstende århundres viten er for det første både uuttømmelig og helt tom. Den er uuttømmelig fordi den er ubegrenset. Likheten forblir aldri stabil i seg selv; den er aldri stabil før den henviser til en annen likeartethet, som i sin tur ytterligere henviser til andre; følgelig gjelder ingen likhet uten i kraft av akkumulasjonen av alle de andre, og shk blir det nødvendig å saumfare hele verden for at den minste analogi skal være rettferdiggjort og endelig fremstå som sikker. Det er følgelig en viten som kunne, eller burde, gå frem som en opphopning av bekref­ telser som påkaller hverandre gjensidig. Nettopp derfor vil det bli en viten som står på sandgrunn. Den eneste mulige formen for forbind­ else mellom dens elementer er addisjonen - derav disse umåtelige an­ samlingene, derav deres monotoni. Når likheten blir forbindelsesleddet mellom tegnet og dets referent - ved at den både er den tredje kraften som makter å binde de to andre sammen, dg tegnets eneste makt, og da den på samme måte bebor både merket og dets innhold - blir det sekstende århundres viten fordømt til for alltid kun å erkjenne det samme, i form av en endeløs ferds aldri innfridde mål. Og det er her den altfor berømte kategorien «mikrokosmos» har sin funksjon. Denne gamle forestillingen ble av en viss nyplatonsk tra­ disjon uten tvil gjenopplivet i løpet av middelalderen og i tidligrenes-

sansen. Den kom til å spille en grunnleggende rolle i det sekstende århundres viten. Hvorvidt den er eller ikke er, slik man tidligere ut­ trykte det, en verdensanskuelse, en Weltanschauung, er mindre viktig. Faktisk er det shk at den har én, eller snarere to, helt presise oppgaver i epokens epistemologiske konfigurasjon. Som tankekategon hånd­ hever den på alle naturens områder de fordoblede likhetenes spill. 58

VERDENS

PROSA

Overfor den som vil undersøke, garanterer den at enhver ting vil finne sitt speilbilde og sin makrokosmiske bekreftelse pa en større skala. Tilsvarende bekrefter den at de øverste sfærers synlige orden vil vise seg avspeilet i )ordens mørkeste dyp. Men forstås den som naturens allmenne konfigurasjon, setter den faktiske, for ikke å si merkbare, begrensninger for den utrettelige bevegelsen til likhetene som avløser hverandre. Den antyder at det finnes en stor verden, og at dennes om­ krets er grensen for alt eksisterende, samt at det i dens andre ytterpunkt lever en privilegert skapning som innenfor sine innskrenkede dimen­ sjoner gjenskaper himmelens, stjernenes, fjellenes, elvenes og storme­ nes umåtelige orden. Det er følgelig mellom de faktiske grensene til denne analogien at likhetens spill utfolder seg. Dette faktum gjør at selv om avstanden mellom mikrokosmos og makrokosmos er enorm, er den ikke uendelig; det kan godt være at antallet skapninger det er plass til i dette rommet er stort, men i prinsippet skulle de la seg telle. Følgen av dette er at likhetene - som på grunn av det spillet av tegn deres eksistens fordrer, alltid støtter seg på hverandre - ikke lenger risikerer å forflyktiges i det uendelige. De har i stedet, som støtte og forsterkning, et fullkomment avgrenset område. Naturen qua tegne­ nes og likhetenes spill lukker seg om seg selv i samsvar med kosmos’

fordoblede figur. Vi må derfor være forsiktige med å snu det hele på hodet. Det er hevet over enhver tvil at mikrokosmosideen, slik det blir sagt, er «vik­ tig» for det sekstende århundre. I en eventuell undersøkelse av hvilke formuleringer perioden anvendte, skulle den sannsynligvis være blant de hyppigst forekommende. Men i vår sammenheng dreier det seg ikke om meningsmåling. Kun en statistisk analyse av materialet ville gjøre det mulig å etablere slike synspunkter. Undersøker man derimot det sekstende århundres viten på det arkeologiske nivået som gjorde den mulig, vil mikrokosmos og makrokosmos te seg som rene over59

TINGENES

ORDEN

flateeffekter. Det var ikke troen på disse kategoriene som utløste jakten på alle verdens analogier. I hjertet av tidens viten fantes det en nød­ vendighet: Den uendelige rikdommen i et likhetsprinsipp innført som formidlende instans mellom tegnene og deres mening måtte tilpasses den monotoni som påførte såvel tegnet som det det henviste til, de samme likhetsprinsippene. I et episteme hvor tegn og likeartetheter snodde seg om hverandre i en endeløs spiral, var forholdet mellom mikrokosmos og makrokosmos en nødvendig garanti for vitenen og dens grenser.

Dette var en viten som i kraft av samme nødvendighet måtte gi rom for både magi og lærdom på ett og samme plan. Idag forekommer dette århundrets innsikter oss å være en ustabil blanding av rasjonell kunnskap, forestillinger som stammet fra magi, samt en omfattende kulturell arv hvis autoritet hadde blitt forsterket av gjenoppdagelsen av antikkens tekster. Slik fortoner epokens vitenskap seg som svak rent strukturelt sett: Den synes knapt være annet enn et fritt møtested for en trofasthet mot antikkens arv, en forkjærlighet for det fantastiske, og en våknende oppmerksomhet for den type autonom vitenskapelig rasjonalitet vi kjenner fra oss selv. Og denne trefoldige epoken skulle slik ha speilet seg i speilet fra ethvert verk og enhver ånd som utgjorde en del av den... Det er imidlertid ikke strukturell utilstrekkelighet dens viten lider av. Tvert imot har vi konstatert den omfattende omhyggeligheten til de konfigurasjonene som definerte dens rom. Det er denne stringensen som krever en relasjon mellom magi og lærdom ikke på grunn av deres innhold, men på grunn av deres former. Verden er dekket av tegn det er nødvendig å dechiffrere, tegn som avslører lik­ heter og affiniteter, og som selv bare er former for likeartethet. Er­ kjenne vil dermed si fortolke: a ga fra det synlige merket til det som sies gjennom det, og som uten fortolkning ville forbli stumt, slumrende i tingene. «Vi mennesker oppdager alt det som er skjult i fjellene, ved 60

VERDENS

PROSA

hjelp av tegn og ytre likheter, og det er også slik vi finner ut av egenska­ pene til vekster og til alt det som befinner seg inne i stenene. Det er intet i havenes dyp, intet i firmamentets høyde, som ikke mennesket skulle være i stand til å oppdage. Det finnes intet fjell stort nok til å skjule for menneskets blikk det som finnes i det, da det avsløres for ham ved dets signatum signum.»1 Spådomskunsten er ikke en konkur­ rerende form til erkjennelsen, den er en del av den. Følgelig henviser de tegnene som fortolkes, kun til det som er skjult, i den utstrekning de ligner det, og de lar seg heller ikke manipulere uten at man på samme tid påvirker det de i hemmelighet viser til. Derfor er det at plantene som representerer hodet, eller øynene, eller hjertet, eller leveren, er virkningsfulle i forhold til organet. Og derfor er det at selv dyrene påvirkes av de merkene som angir dem. Slik spør Paracelsus: «Si meg da hvor­ for slangene i Sveits, Algeu og Schwaben forstår de greske ordene Osy, Osya, Osy... I hvilke universiteter har de lært at de, straks ordet har blitt oppfattet, skal stappe halen i ørene slik at de skal slippe å høre det på nytt? Knapt har de hørt ordet før de, uaktet deres natur og vesen, blir liggende urørlige, uten å forgifte noe menneske med sine giftige bitt.»1 Og man kan ikke si at dette kun skyldes lyden av ordene som ble uttalt: «Hvis du på et passende tidspunkt skriver kun disse ordene på et stykke velin, pergament eller papir, og legger det på slangen, vil den bli like immobil som hadde du uttalt dem med en klar stemme.»’ Tanken bak de «naturlige magiene» som står sentralt mot slutten av det sekstende århundre (og som overlever så langt frem som til midten av det syttende), er ikke bare en slags bieffekt eller fortidslevning som lever videre i den europeiske bevisstheten. Det handler snarere, slik Campanella uttrykker det/ om en gjenopplivelse som sprang ut av samtidens behov, nettopp fordi den grunnleggende vitenskonfigurasjonens merker og likartetheter innbyrdes henviste til hverandre. Den magiske formen var en integrert del av måten erkjennelsen fungerte på. 61

I Paracelsus, Astronomia magna oder die ganze Philosophie sagax der grofien und kleinen Welt, in: Sdmtliche Werke, Berlin 1923-1933, bd. 12, s. 174.

2 Paracelsus, Archidoxos magicae li bri vil, in: Sdmtliche Werke, bd. 14, s.438.

3 Loc. cit.

4 Tommasso Campanella, De sensu rerum et magia, Frankfurt 1620.

TINGENES

ORDEN

Det samme gjaldt for lærdheten; i den skatten man hadde mottatt fra antikken gjaldt språket som tingenes tegn. Det eksisterte ingen for­ skjell mellom de synlige tegnene som Gud hadde etterlatt på jordens overflate for at vi skulle kunne erkjenne dens indre hemmeligheter, og de leselige ordene som Skriften eller antikkens vismenn - som hadde vært inngitt et guddommelig klarsyn - hadde nedfelt i de bøkene tra­ disjonen hadde reddet. Forholdet til tekstene var av samme natur som forholdet til tingene: begge steder var det tegnene man merket seg. For å oppøve vår visdom har ikke Gud utsådd annet i naturen enn tegn som må dechiffreres (det er i denne forstand erkjennelsen må være en divinatio}, mens antikkens vismenn har gitt oss fortolkninger som det kun gjenstår for oss å høste. Om det ikke først hadde vært nødvendig å lære språkene deres, ville det kun ha vært for oss å samle inn, lese tekstene deres og forstå hva det var de hadde sagt. Arven fra antikken er som naturen, et stort rom åpent for fortolkning: Man merker seg her og der tegn og får dem etter hvert til å tale. Sagt annerledes, utgjør Divinatio og Eruditio to sider av samme hermeneutikk. Men de ut­ vikler seg, i samsvar med to tilsvarende figurer, på to forskjellige nivåer: Den ene går fra det stumme merket til selve tingen (og får slik naturen til å tale); den andre går fra det ubevegelige skrifttegnet til den klare talen (og gir dermed liv til språk som sover). Men nøyaktig slik de naturlige tegnene er forbundet med det de angir ved likhetens grunn­ leggende forhold, er ordene til antikkens vismenn knyttet til bildet av det de sier. Har de for oss verdi som dyrebare tegn, er det fordi de fra dypet av sin væren, og ved det lys som har gjennomstrømmer dem helt siden de ble til, er tilpasset tingene selv. De utgjør deres speil og aemulatio; de er for den evige sannhet det samme som tegnene er for naturens hemmeligheter (de er de tegn hvorved denne tale skal dechiffreres). I forhold til de ting de avslører, besitter de en tidløs affinitet. Derfor er det nytteløst å spørre etter deres berettigelse; de er en skatt av tegn 62

VERDENS

PROSA

forbundet med det de betegner gjennom sin likeartethet. Den eneste forskjellen er at det er en skatt på et annet nivå, en som henviser til naturens egne nedtegnelser, som i neste omgang dulgt angir det rene gull i tingene selv. Alle disse merkenes sannhet-om de gjennomkrysser naturen, eller tar oppstilling på pergamenter eller i biblioteker - er overalt den samme: like arkaisk som institusjonen Gud. Mellom tegnene og ordene er det ingen forskjell som svarer til for­ skjellen mellom observasjon og hevdvunnen autoritet, mellom det som lar seg verifisere, og det som tradisjonen har bestemt. Det fantes overalt kun et spill, spillet mellom tegnet og det likeartede, og derfor kunne naturen og ordet krysse hverandre i det uendelige, slik at de fremsto for den som visste å lese som en stor, enestående tekst.

IV. TINGENES SKRIFT

I det sekstende århundre er ikke det virkelige språket en entydig og sammenhengende samling av uavhengige tegn, hvor tingene skulle kunne la seg reflektere som i et speil, slik at de i språket i tur og orden ville gi uttrykk for sin egen sannhet. Det er snarere ugjennomsiktig, mystisk og lukket om seg selv, en fragmentert masse, gåtefull i hvert enkelt punkt, og som her og der blander seg med verdens figurer og filtrer seg sammen med disse, så mye og i den grad at alle disse elemen­ tene til sammen utgjør et nettverk av merker hvor hvert enkelt kan spille, og faktisk spiller rollen som innhold eller som tegn, som hem­ melighet eller som henvisning, i forhold til alle de andre. I sin rå og historiske tilstand i det sekstende århundre er ikke spraket et arbitrært system; det er nedlagt i verden og utgjør en del av den både fordi ting­ ene selv skjuler og tilkjennegir sin gåtefullhet som et språk, og fordi ordene frembyr seg selv til menneskene som ting som skal dechiffreres. 63

TINGENES

ORDEN

Den store metaforen om boken som man åpner, som man bokstaverer, som man leser for å lære naturen å kjenne, er ikke annet enn den synlige vrangen av en annen overføring, vesentlig mer dyptgripende, som pålegger språket å holde til huse i verden, blant plantene, vekstene, stenene og dyrene.

Språket er en del av den omfattende distribusjonen av likeartetheter °g signaturer. Følgelig bør språket selv undersøkes som en naturting. Dets elementer har på linje med dyrene, plantene og stjernene, sine lover for tiltrekning og konveniens, sine forpliktende analogier. Peter Ramus delte sin grammatikk inn i to. Den første delen viet han etymo­ logi, hvilket ikke var å søke ordenes opprinnelige mening, men bok­ stavenes, stavelsenes og endelig ordenes, iboende indre «egenskaper». Den andre delen behandlet syntaksen; dens formål var å undervise i «å sammenstille ord ved hjelp av deres egenskaper» og besto «nesten utelukkende av konveniens og gjensidig utveksling av egenskaper, som navneordet med andre navneord eller med gjerningsord, som 1 biordet med alle de ordene det står til, og som bindeordet med alle de ordene det er bundet til.»1 Språket er ikke det det er fordi det er Pans 1572,5.3 & meningsbærende; dets innhold, det vil si det det representerer (som fikk en slik viktig status for det syttende og det attende århundres grammatikere at det tjente som ledetråd for deres analyser), spiller her ingen rolle. Ordene grupperer stavelsene og stavelsene bokstavene fordi det finnes kvaliteter nedlagt i disse som enten fører dem sammen eller som holder dem adskilt, nøyaktig slik merkene motsetter seg og tiltrekker hverandre. Det sekstende århundres grammatikkstudier bunner i samme epistemologiske arrangement som naturvitenskapene eller de esoteriske vitenskapene. De eneste forskjellene er at det finnes én natur, men flere språk, samt at ordenes, stavelsenes og bokstavenes egenskaper innenfor esoterismen er overleiret av en annen, hemmelig diskurs, mens hverdagens ord og setninger i grammatikken selv uttaler 64

VERDENS

PROSA

sine egenskaper. Språket befinner seg på halvdistanse mellom naturens synlige figurer og den esoteriske diskursens hemmelige konvenienser. Dets vesen er revet itu, det er i splid med seg selv og forfalsket. Det har mistet sin opprinnelige gjennomsiktighet og er en hemmelighet som bærer med seg på overflaten, de dechiffrerbare tegnene på det det for­ søker å si. Det er både en skjult åpenbaring, og en åpenbaring som litt etter litt trer frem med stigende klarhet. Språket besto i sin opprinnelige form, da det ble gitt til menneskene av Gud selv, av absolutt sikre og gjennomsiktige tegn på tingene, siden de lignet dem. Navnene var nedlagt i det de anga, slik styrken er skrevet inn i løvens kropp, kongeverdigheten i ørnens blikk, planetenes innfly­ telse i menneskets panne: gjennom likhetens form. Denne transparen­ sen ble ødelagt ved Babel til straff for mennesket. Språkene skilte lag og ble usammenlignelige først da deres likhet med tingene ble utvisket, for det var den som var den opprinnelige årsaken til deres eksistens. Alle de språkene vi kjenner, taler vi kun mot bakgrunn av denne tapte likeartetheten - det rom den har etterlatt er tomt. Kun ett språk har bevart minnet om den, det skyldes at det er avledet direkte fra dette første, nå glemte ordforrådet, det skyldes at Gud ikke ønsket at den babelske straffen skulle forsvinne fra menneskenes erindring, det skyl­ des at dette språkets oppgave har vært å berette om den gamle pakten mellom Gud og hans folk, og endelig skyldes det at dette språket er det Gud brukte for å henvende seg til de som lyttet. Hebraisk bærer derfor, i form av levninger, den første benevnelses merker. De ordene Adam utsa idet han ga dyrene navn, har i alle fall delvis blitt bevart, og de inneholder fortsatt i sin fylde, nærmest som et bruddstykke av en taus viten, de levende veseners uforanderlige egenskaper. «Slik er det at storken på grunn av den kjærlighet den viser overfor sin far og mor, på hebraisk kalles Chasida, det vil si overbærende, barmhjertig, til­ givende... Hesten benevnes Sus, hvilket formodes å stamme fra ver65

TINGENES

I

Claude Duret, Thrésor de 1’histoire des langues, Cologny 1613, s.40.

ORDEN

bet Hasas - hvis da verbet ikke snarere er avledet av substantivet som betyr å reise seg opp, for blant alle firfotinger, er denne stolt og modig, slik Job beskriver den i kapittel 39.»1 Men dette er ikke annet enn brokker av monumenter, for de andre språkene har mistet disse sjeldne likhetene; kun hebraisk har bevart dem, slik vises det at det en gang 1 jordens første tid var Guds, Adams og dyrenes felles språk. Men om språket ikke lenger umiddelbart ligner de ting det benev­ ner, er det likevel ikke skilt fra verden. Det fortsetter, men under en annen form, å være stedet for åpenbaringer og å ta del i det rom hvor sannheten til tider manifesteres og artikuleres. Sant nok er ikke språ­ ket lenger naturen i dens opprinnelige synlighet, men det er heller ikke lenger et mystisk instrument hvis makt kun kjennes av noen få privile­

gerte. Snarere er det et uttrykk for en verden 1 ferd med å gjenforløses, og som endelig åpner øret for den sanne tale. Dette er grunnen til at Gud har villet det slik at latin, hans kirkes sprak, skulle utbres over hele jordkloden. Dette er grunnen til at all verdens språk, slik man takket være latinens erobring av verden har kunnet lære dem å kjenne, til

sammen utgjør sannhetens bilde. Deres sammenfletning, og det rom de utfoldes i, forløser tegnet på en frelset verden, fullstendig slik det var ordnet at de opprinnelige navn lignet på de tingene som Gud hadde stilt til rådighet for Adam. Claude Duret bemerker at hebreerne, kananittene, samaritanerne, kaldeerne, syrerne, egypterne, fønikerne, kartagenserne, araberne, sarrasinerne, tyrkerne, maurerne, perserne og tartarene, skriver fra høyre mot venstre. Slik følger de «banen og bevegelsen til den første himmel, som ifølge Aristoteles’ oppfatning er svært perfekt, da den nærmer seg enheten.» Grekerne, gruserne, maronittene, jakobittene, kopterne, tsjerverne og poznanierne, og naturligvis latinerne og alle europeerne, skriver fra venstre mot høyre og følger slik « banen og bevegelsen til den annen himmel samt de syv planetenes». Inderne, kathayerne, kineserne, japanerne, skriver oven-

66

VERDENS

PROSA

fra og ned i overensstemmelse «med naturens orden som har gjort at mennesket har hodet opp og benene ned». Motsatt de sistnevnte skriver meksikanerne enten nedenfra og opp eller i « spiralhnjer, som svarer til solens årlige bevegelse gjennom dyrekretsen». «Ved disse fem forskjellige måtene å skrive korsets form såvel som jordkretsens hemmeligheter og mysterier på, betegnes og uttrykkes samtidig jor­ dens og himmelens rundhet.»1 Språkenes forhold til verden var i større grad analogiens enn betydningens, eller snarere var det slik at deres tegnverdi og deres fordoblingsfunksjon falt sammen. De utsa den himmel og jord de var et bilde på; de gjentok i den mest materielle del av sin arkitektur det kors hvis komme de varslet - et komme i sin tur fastlagt av Skriften og Ordet. I språket finnes en symbolsk funksjon, men siden katastrofen med Babel skal denne - med noen få unntak* — ikke lenger søkes i ordene selv, men i selve språkets eksistens, i dets totale forhold til verdens totalitet, i skjæringspunktet mellom dets rom og de kosmiske steder og figurer. Derav formen på det encyklopediske prosjekt slik det opptrer mot slutten av femtenhundretallet og i de første tiårene av det følgende århundret: ikke som en avspeiling i språkets nøytrale element av det som man vet — bruken av alfabetet som et vilkårlig, men fungerende prinsipp for den encyklopediske orden vil ikke vise seg før i annen halvdel av det syttende århundre’ - men som et forsøk på å gjenskape, ved sammenføyningen av ordene og deres arrangement i rommet, selve den jordiske orden. Det er dette prosjektet man finner hos Grégoire i hans Syntaxeon artis mirabilis fra 1610, hos Alstedius med hans Encyclopedeia fra 1630, eller enda hos Christophe de Savigny (Tableau de tous les arts libéraux) som på samme tid formår å romliggjøre erkjen­ nelsen både etter sirkelens kosmiske, uforanderlige og perfekte form, og i treets sublunare, forgjengelige og mangfoldige form. Man gjen­ finner den også hos La Croix du Maine; han forestiller seg at Encyklo67

Loc. cit.

2 Conrad Gesner tar i sin bok Mithridates de differentiis linguarum (Zurich 1610, s. 3) opp onomato­ poetika, men som unntak.

3 Med unntak for språkene, siden alfabetet er språ­ kets materiale. Jf. kapittel n av Gesners Mithriades. Den første alfabetiske ency­ klopedien er Moreris Grand Dictionnaire historique fra 1674.

TINGENES

I Fran^ois La Croix du Maine, Les Cents Buffets pour dresser une bibliothéque parfaite, Paris 1583.

2 Blaise de Vignére, Traité des chiffres, Paris 1587,8. iff. og Claude Duret, Tbrésor de Vhistoire des langues, s. 19ff.

ORDEN

pedien og Biblioteket skulle finne et felles rom som ville gjøre det mulig å ordne tekstene i samsvar med de former for naboskap, slektskap, analogi eller underordning som gjelder i den øvrige verden.1 En slik sammenfletning av språket og tingene i et rom som skulle være felles, forutsetter skriftens absolutte forrang. Skriftens privilegium dominerte hele renessansen, og uten tvil har dette vært en av de store begivenhetene i den vestlige kulturens histo­ rie. Trykkpressen, tilsiget av orientalske manuskripter, fremkomsten av en litteratur som verken var til for eller underlagt stemmen eller representasjonen, samt den fortrinnsrett fortolkningen av de religiøse tekstene nøt fremfor tradisjonen eller den kirkelige autoritet — alt dette vitner om, uten at man kan avgjøre hva som var årsak og hva som var effekt, den fundamentale posisjonen som Skriften hadde i Vesten. Det lå heretter i språkets opprinnelige natur at det var skrevet. Stemmens lyder utgjorde ikke annet enn dens forbigående og utsatte oversettelse. Det som Gud hadde etterlatt i verden, var skrevne ord. Adam, idet han tildelte dyrene de første navn, hadde ikke gjort annet enn å lese deres synlige og tause merker. Loven hadde blitt nedfelt på stentavler, ikke i folkets erindring, og det sanne Ord må søkes i en bok. Vigenére og Duret2 uttrykte begge - i praktisk talt identiske vendinger - at det skrevne alltid hadde gått forut for talen, med sikkerhet naturen, og kanskje til og med menneskets viten. For det kunne vel være at det forut for Babel, forut for Syndfloden, fantes en skrift som besto av

naturens egne merker, skrifttegn som skulle ha hatt kraft til å påvirke tingene direkte, til å trekke dem til seg eller støte dem fra seg, til å gi form til deres egenskaper, deres krefter, verdier og hemmeligheter. Kan­ skje har visse former for esoterisk viten, kabbalaen i første rekke, bevart spredte erindringer om denne primitive naturlige skriften, og kanskje har de også på ny forsøkt å gripe fatt i dens forlengst innsovnede kref­ ter. For det sekstende århundre var esoterisme et skriftens fenomen, 68

VERDENS

PROSA

ikke talens. For talen, slik Vignére og Duret ser det, er idag ribbet for all sin kraft. Den er, skriver de, intet annet enn språkets kvinnelige del, dets passive intellekt. Skriften derimot er det handlende intellekt, språ­ kets «mannlige prinsipp». Kun den sitter inne med sannheten. Skriftens forrang forklarer det tvillingaktige nærværet av to former som, til tross for deres tilsynelatende motsetning, er uadskillelige for århundrets viten. Det dreier seg i første omgang om fraværet av for­ skjell mellom hva man ser, og hva man leser, det observerte og det rapporterte, altså konstitusjonen av en glatt og enestående flate hvor blikket og språket evinnelig krysser hverandre; men omvendt dreier det seg også om den umiddelbare oppsphttelsen av alt språk idet det fordobles av en kommentar som vedvarer og gjentas, uten at det synes som om den har en bestemt slutt. En dag kom Buffon til å forbløffes over at man hos en naturalist som Aldrovandi finner en sammenfloket blanding av nøyaktige be­ skrivelser, muntlige overleveringer, ukritisk gjengitte fabelhistorier, bemerkninger som uten å skjelne omhandler anatomi, våpenskjold, leveforhold, dyrs mytologiske betydninger, eller hva slags nytte man kan ha av dem i medisin eller i magi. Faktisk er det slik at man ved å slå opp i Historia serpentum et draconum vil finne at kapittelet «Om slanger generelt» er organisert i følgende rubrikker: ekvivokker (det vil si de forskjellige betydningene av ordet slange), synonymer og ety­ mologier, forskjeller, form og beskrivelse, anatomi, vesen og vaner, temperament, forplantning og formering, stemme, bevegelser, steder, ernæring, fysiognomi, antipati, sympati, fangstmetoder, død og skadei frembrakt av slanger, typer av og tegn på forgiftning, botemidler, epiteter, betegnelser, underverk og forvarsler, uhyrer, mytologi, guder som slangen er viet til, apologer, allegorier og mysterier, hieroglyfer, emblemer og symboler, ordtak, medaljonger, mirakler, gåter, deviser, heraldiske tegn, historiske opplysninger, drømmer, gjøglebilder og 69

TINGENES

ORDEN

statuer, anvendelse i matlagingen, anvendelse i legekunsten, samt diverse andre former for anvendelse. Buffon kommenterer: «Ut fra dette kan man se hvor mye naturhistorie det er å hente i denne forvir­ rede blandingen. Intet av dette er beskrivelse, det er kun legender.» Faktisk er det slik at for Aldrovandi og hans samtidige er alt dette legenda - ting å lese. Grunnen er ikke at menneskets autoritet fore­ trekkes fremfor nøyaktigheten til et ikke forutinntatt øye, men at naturen i seg selv er en slik uavbrutt vev av ord og merker, fortellinger og egenskaper, diskurser og former. Når man skal skrive et dyrs his­ torie, er det fåfengt og umulig å velge mellom naturalistens og samle­ rens metier: Det er nødvendig å samle i én og samme vitensform alt det som har blitt sett og hørt, alt det som har blitt fortalt av naturen og av menneskene, av verdens språk, av overleveringene og av dikterne. Å kjenne et dyr, en plante eller hvilken som helst annen ting på jorden,

er det samme som å notere seg hele den tette ansamlingen av tegn som skulle kunne forbindes med dem; og også gjenfinne alle de konstella­ sjonene av former hvor de får betydning som heraldikk. Som obser­ vatør var Aldrovandi verken verre eller bedre enn Buffon; ikke var han mer lettroende enn ham, eller mindre trofast mot hva han så, eller overfor tingenes iboende fornuft. Det er helt enkelt slik at hans blikk var knyttet til tingene ved hjelp av et annet system, en annen epistemisk orden. For Aldrovandi var en nøyeregnende betrakter av en natur som fullt og helt var en skrevet natur. Å vite besto dermed i å overføre fra et språk til et annet, å gjendanne

den store, ensformige flaten av ord og ting - få alt til å tale. Det vil i praksis si, på nivået over merkenes, å frembringe kommentarens se­ kundære diskurs. Denne vitenformens egenart består verken i å se eller i å demonstrere, men i at det fortolkes. Kommentarer til Skriften, kommentarer til antikkens mestere, kommentarer til det de reisende har hatt a berette, kommentarer til legender og fabler: Det man krever 70

VERDENS

PROSA

av hver enkelt av disse diskursene, er ikke at de deklarerer sin rett til å utsi sannheten; man krever ikke annet av dem enn en anledning til å tale om dem. Språket har i seg sitt eget indre prinsipp for knoppskyting. «Det krever mer å fortolke fortolkningene enn å fortolke tingene; og det finnes flere bøker om bøker enn om andre emner. Vi gjør ikke annet enn å utveksle ord med hverandre.»1 Dette er overhodet ikke en konstatering som hører hjemme i en kultur som har gått fallitt og blitt gravlagt under sine egne monumenter, det er definisjonen av det uunngåelige forholdet det sekstende århundres språk opprettholdt i sin samtale med seg selv. På den ene side tillater dette forholdet en uen­ delig oppsamling av et språk som ikke holder opp med å utvikle seg, å innhente seg selv og legge sine suksessive former oppå hverandre. Kanskje avdekkes for første gang i vestens kultur den absolutt åpne dimensjonen til et språk som fordi det aldri er lukket inne i et endelig utsagn, ikke lenger makter å stoppe seg selv, og som derfor bare vil kunne utsi sin sannhet i en fremtidig diskurs som fullt og helt vil bli viet det den skulle ha sagt tidligere. Men selv denne fremtidige dis­ kursen er uten evne til å stanse sin egen tale, og det den sier, lukker den inne som et løfte, gitt videre i arv til enda en annen diskurs... Kommentarens oppgave kan per definisjon aldri fullføres. Og dog, kommentaren er i sin helhet rettet mot den gåtefulle delen som mum­ lende skjuler seg i det språket som kommenteres; den avføder under den foreliggende diskursen en annen og mer grunnleggende diskurs — «mer opprinnelig» - som det er kommentarens oppgave å gjenskape. Kommentaren vil kun finnes hvis myndigheten til en opprinnelig og primær Tekst strømmer under det språk man leser og dechiffrerer. Det er denne teksten som ved å utgjøre kommentarens grunn, forespeiler den en endegyldig avdekking som belønning. Derfor er nødvendigvis eksegesens proliferasjon innskrenket, ideelt sett begrenset, og dog alli­ kevel uavlatelig ansporet av dette lydløse herredømme. Det sekstende 71

I Michel de Montaigne, Essais, bok m, kap.xiii.

TINGENES

ORDEN

århundres språk - her ikke å forstå som en episode i språkets historie, men som en allmenn kulturell erfaring - finner seg fanget i dette spillet, i dette mellomrommet mellom den første teksten og Fortolknmgens uendelighet. Man taler pa bakgrunn av en skrift som ikke lar seg adskille fra verden; i det uendelige taler man om den. Hvert enkelt av dens tegn blir til skrift for nye diskurser; hver enkelt av disse diskursene henvender seg til denne første skriften hvis gjenkomst den på én og samme tid lover og utsetter. Vi ser at språkets erfaring tilhører samme arkeologiske nivå som erkjennelsen av tingene og av naturen. Å erkjenne tingene var å av­ sløre det system av likheter som skapte deres gjensidige nærhet og avhengighet; men deres ensartethet fremsto kun i den utstrekning en helhetlig samling tegn på overflaten sto som teksten til en utvetydig meddelelse. Imidlertid var disse tegnene i seg selv ikke annet enn et spill av likheter som viste tilbake til den uendelige og nødvendigvis ufullbyrdede oppgaven det er å erkjenne det som ligner. På samme måte, men i omvendt orden, setter språket seg som oppgave å gjen­ skape en diskurs som er absolutt opprinnelig, som det kun kan utsi ved forsøksvis å nærme seg den og ved å prøve å si noe om den ved hjelp av ting som ligner den. Derved frembringer språket i et ubegrenset antall pålitelige kjennetegn som ligger ved siden av, og som ligner, for­ tolkningen. Kommentaren er grenseløst lik det den kommenterer, og som den aldri kan utsi; å ha viten om naturen er alltid å finne nye tegn for likheten, siden likheten ikke kan erkjenne seg selv - til tross for at tegn ikke kan være annet enn likheter. Likesom naturens uendelige spill finner sin forbindelse, form og begrensning i mikrokosmos’ for­ hold til makrokosmos, får også kommentarens uendelige oppgave styrke fra løftet om en reelt skrevet tekst som fortolkningen en dag vil avdekke i sin helhet.

72

V. SPRÅKETS VÆREN

Siden stoikerne hadde tegnets logikk i den vestlige verden vært ternær som en følge av at man erkjente eksistensen av et signifikat, en signi­ fikant og et «forbindelsesledd» (tygkhanon). Fra og med det sytten­ de århundre blir tegnet derimot oppfattet som binært ettersom PortRoyal kom til å definere det som forbindelsen mellom et signifikat og en signifikant. Renessansens organisering av tegnet er annerledes og betraktelig mer kompleks; den er ternær i kraft av at den påkaller merkenes formelle domene og det innhold de kommuniserer, samt de likhetene som forbinder merkene med de ting de refererer til. Men da likhet like så mye er tegnenes form som deres innhold, oppløses fordelingens tre distinkte elementer i én enkeltstående figur. Denne ordningen lar seg, sammen med det spill den muliggjør, gjenfinne i invertert form i erfaringen av språket. Faktisk er det språkerfaringen som i sin rå og opprinnelige væren foreligger først av de to, i den enkle, materielle formen til en skrift, en tingenes stigmata, et merke som er utbredt ved og av verden, og som utgjør en del av dens mest uutviskelige figurer. I én forstand er dette språklige sjiktet ene­ stående og absolutt. Men det avføder umiddelbart to andre former for diskurs som fungerer som innramming: over det, kommentaren som gjentar de tegn som allerede er gitt, men i en ny meningssammenheng, og under det, den teksten hvis forrang og opprinnelighet kommentaren forutsetter er skjult under de tegn som er tydelige for alle. Slik følger språkets tre nivåer av skriftens unike eksistens. Dette komplekse spillet forsvinner med renessansens avslutning. Det skjer på to måter: fordi figurene som ustanselig fluktuerer mellom én og tre termer, vil bli fast­ låst i en binær form som kommer til å stabilisere dem; og fordi språket i stedet for å eksistere som tingenes materielle skrift, ikke lenger vil finne et rom annet enn i de representerende tegnenes allmenne regime. 73

TINGENES

ORDEN

Av denne nye ordningen følger tilsynekomsten av et nytt, inntil da ukjent, problem. Før hadde man spurt seg hvordan man kunne vite at et tegn faktisk sto for det det betydde. Fra og med det syttende år­ hundre kom man til å stille spørsmålet om hvordan et tegn kunne være forbundet med det det betyr. Den klassiske tidsalderen besvarer dette spørsmålet med å analysere representasjonen, mens den moderne tanken fant sitt svar i analysen av meningen og betydningen. På grunn av dette ble språket for klassikerne bare et særtilfelle av representasjo­ nen og for oss ikke mer enn et særtilfelle av betydningen. Språkets og verdens sterke samhørighet går dermed i oppløsning. Skriftens primat suspenderes. Av den grunn forsvinner det enhetlige sjiktet hvor det sette og det leste, det synlige og det utsigelige flettet seg sammen i det uendelige. Ordene og tingene skiller lag. Øyet blir skjebnebestemt til å se, og kun til å se; øret utelukkende til å lytte. Diskursen kom fortsatt til å ha som sin oppgave å utsi det som er, men den kom ikke lenger til å være annet enn det den utsier. Den klassiske kulturen utgjør den første og kanskje den viktigste etappen av denne voldsomme reorganiseringen av kulturen, da det er den som er ansvarlig for den orden som skulle følge — en orden vi fort­ satt er fanget i - og siden det er den som skiller oss fra en kultur hvor tegnenes betydningsside ikke eksisterte, all den tid denne var absor­ bert av det Lignendes suverenitet; men hvor tegnenes gåtefulle, mono­ tone, stedige og opprinnelige væren funklet i en uendelig spredning. Intet eksisterer lenger av denne væren — verken i vår viten eller i vår tanke - som skulle kunne få oss til å gjenerindre den; intet som helst, muligens unntatt litteraturen - men det på en måte som er mer anty­ dende og indirekte enn likefrem. I en viss forstand kan man si at «litte­ raturen», slik den ble konstituert og innholdsbestemt på terskelen til den moderne tid - på det tidspunkt det var minst å forvente - mani­ festerer gjenkomsten av språkets levende væren. I det syttende og det 74

VERDENS

PROSA

attende århundre var språkets egeneksistens, dets gamle soliditet qua ting innskrevet i verden, oppløst i representasjonens måte å fungere på: Alt språk gjaldt som diskurs. Det språket kunne, var en måte «å gjøre tegn» på - både bety noen «ting» og ordne tegnene rundt denne «tingen». Det blir med andre ord en form for navngivning som i kraft av en fordobling som samtidig både er demonstrativ og dekorativ, også fastholder navnet, lukker det inne og tildekker det, og i neste omgang innholdsbestemmer det ved hjelp av andre navn som utgjør dets utsatte nærvær - det annet tegn, figuren, det retoriske apparatet. Slik er det at litteraturen gjennom hele det attende århundre og helt frem til oss - fra Holderlin til Mallarmé, og til Antonin Artaud - har eksistert i sin autonomi. Kun ved å utgjøre en slags «mot-diskurs» har litteratu­ ren ved et dyptgående brudd kunnet løse seg fra ethvert annet språk; ved å følge veien tilbake fra språkets representerende eller betydende funksjon til dets rå væren - glemt siden det sekstende århundre. Man tror å ha nådd litteraturens sanne vesen ved at man ikke lenger utspør den på dens utsagnsnivå, men derimot på betydningsformenes nivå; nøyer man seg med det, forblir man innenfor den klassiske opp­ fattelse av språket. I den moderne tidsalder er litteraturen erstatningen for (og ikke bekreftelsen av) språkets betydningsoppgaver. Gjennom litteraturen skinner språkets væren på nytt langs den vestlige kulturens grenser - og i dens hjerte - ettersom litteraturen fra det sekstende år­ hundre av er det som er kulturen mest fremmed, men derfor også siden det samme århundret - det som har befunnet seg i sentrum av det den har tildekket. Derfor fremstår litteraturen mer og mer som det som må tenkes; men like så mye - og av samme grunn - som det som overhodet ikke skulle kunne tenkes ved hjelp av en teori om betyd­ ning. Det spiller liten rolle om litteraturen analyseres ut fra signifikatet (det som den vil utsi, dens «ideer», det den stiller i utsikt, eller det den forplikter til) eller ut fra signifikanten (ved hjelp av skjema innlånt fra 75

TINGENES

ORDEN

lingvistikk eller psykoanalyse) - dette er kun av sekundær betydning. I det ene som i det andre tilfellet prøver man å lokalisere den utenfor det området hvor den i vår kultur nå i halvannet hundre år uavbrutt har vokst frem og etterlatt sine spor. Slike typer dechiffrering ned­ stammer fra en språksituasjon av klassisk type - en situasjon som var fremherskende i det syttende århundre da tegnregimet ble binært og da betydningen ble avspeilet i representasjonens form; den gang besto litteraturen faktisk av et signifikat og en signifikant, og den fortjente derfor å bli analysert med utgangspunkt i disse. Fra og med forrige år­ hundre bringer litteraturen for dagen språket i dets rene væren - men ikke på den måten som det ennå fremsto mot slutten av renessansen. For nå finnes ikke lenger det første, opprinnelige og absolutte Ordet, det ved hvilket diskursens uendelige bevegelse fant seg grunnlagt og begrenset; heretter vokser språket frem uten begynnelse, uten avslut­ ning, utsiktløst. Det er dette formålsløse og fundamentale rommets forløp litteraturens tekst dag etter dag streker opp.

KAPITTEL 3

Representere

I. DON QUIJOTE

Med alle sine veier og villveier avtegner Don Quijotes eventyrlige opp­ levelser grensen: i dem avsluttes likhetenes og tegnenes gamle spill, i dem utvikles nye forhold. Don Quijote er ikke ekstravagansens mann, han er snarere den samvittighetsfulle pilegrimen som gjør holdt foran alle likhetens merker. Han er det Sammes helt. Like lite som han lyk­ kes med å legge sin gamle egn bak seg, lykkes han i å fjerne seg fra den velkjente flaten som brer seg ut rundt Analogien. I det uendelige gjennomstreifer han den, uten at han noensinne krysser de klart opp­ trukne grensene til forskjellens rike eller når frem til sentrum av identitetens. For han er i seg selv å ligne med et tegn - et langtrukkent skrifttegn; mager som en bokstav, er det som om han steg rett ut av de oppslåtte sidene til en bok. Hans vesen er ikke annet enn språk, tekst, trykte sider, en allerede nedtegnet historie. Han er gjort av sammenflettede ord, han er selve skriften der den virrer rundt i verden blant tingenes likhet. Dog ikke helt: Grunnet sin faktiske tilværelse som fattig hidalgo, kan han bare bli ridder ved å lytte etter den fjerne klangen til det verdslige epos som uttrykker Loven. Boken er i mindre 77

TINGENES

ORDEN

grad hans eksistens enn hans plikt. Ustanselig må han rådføre seg med den for å få vite hva han skal gjøre og si, hvilke tegn han skal utstyre seg selv eller de andre med for å vise at han selv egentlig er av samme slag som den tekst han fødes av. Ridderromanene har en gang for alle nedfelt forskriftene for hans eventyr. Hver episode, hver av­ gjørelse, hver bragd vil være tegn på at Don Quijote faktisk er å ligne med de tegnene han etterligner. Men hvis han vil være deres like, er det fordi han er nødt til å få dem bekreftet, fordi tegnene (leselige) ikke lenger ligner på de ting som er (synlige). Alle disse skrevne tekstene, alle disse ekstravagante roma­ nene er nettopp makeløse: Intet har noensinne lignet på dem, deres endeløse språk forblir svevende, tilbakeholdt, uten at en likhet noen­ sinne kommer til å uttømme det; de kan brenne dem alle sammen fullt og helt, og verdens gestalt vil likefullt forbli uendret. For å kunne ligne på de tekster hvis vitne, representant, og virkelige motstykke han er, må Don Quijote skaffe til veie bevis for, et entydig tegn på, at de taler sann­ ferdig, at de virkelig er verdens språk. Det tilligger ham å innfri det løf­ tet bøkene stiller i utsikt. Det er han som må gjenskrive eposet, men i en omvendt forstand: Eposet berettet (eller lot som det berettet) om vir­ kelige bedrifter, bedrifter bestemt for å erindres; Don Quijote for sin del må fylle med virkelighet tegn som er uten fortellingens innhold. Hans eventyr blir til en dechiffrering av verden: et omhyggelig arbeid for å avdekke på jordens overflate figurer som viser at bøkenes tale er sann. Bedriften er i seg selv bevis nok; den består ikke i en virkelig tri­ umf- det er grunnen til at seieren til syvende og sist ikke teller - men i å omforme virkeligheten til tegn - til tegn på at språkets tegn faktisk samsvarer med tingene selv. Don Quijote leser verden for å bevise bøkene, og for ham finnes det ikke andre bevis enn speilingen av likheter. Hele hans vei er en søken etter det likeartede: De minste analogier påkalles som innsovnede tegn som må gjenoppvekkes for at de igjen 78

REPRESENTERE

skal begynne å tale. Hjorder, tjenere og herberger blir på ny bøkenes språk i den beskjedne utstrekning de ligner på festninger, adelsdamer og armeer. Men da denne likheten alltid skuffer, omdanner den det ettersøkte beviset til noe latterlig og etterlater bøkenes tale uendelig tom. Men det ikke-likeartede har selv et forbilde det underdanig etter­ ligner: Det finner det i trollmennenes forvandlinger. Slik er det at alle ikke-likhetens indisier, alle de tegn som viser at de skrevne tekstene ikke taler sant, ligner på det fortrollede spill som forskjellen listig introduserer i det likeartedes vederheftighet. Men ettersom denne magien har blitt forutsett og beskrevet av bøkene, vil den illusoriske forskjellen den innfører, aldri være annet enn en fortrollet likeartethet. Derfor er den enda et tegn på at tegnene ligner på sannheten. Don Quijote tegner renessanseverdenens negativ; skriften har sluttet å være verdens prosa, likhetene og tegnene har avviklet sin gamle sam­ forstand; det likeartede bedrar og slår over i visjoner og delirier, mens tingene stedig forblir i sin ironiske identitet: De er ikke lenger annet enn det de er; ordene vandrer avsted på egen hånd, uten innhold, uten den likhet som skulle fylle dem. De er ikke lenger tingenes merker, de sover i stedet under lag av støv mellom bøkenes blad. Magien som tillot en avkodning av verden gjennom å avdekke de hemmelige likhetene som var skjult av tegnene, tjener heretter kun som delirisk forklaring på hvorfor analogiene alltid bedrar. Lærdheten som leste naturen og bøkene som en enkelt sammenhengende tekst, forvises til sine kimærer: Nedfelt på bokverkenes gulnede sider har språkets tegn ikke lenger annen verdi enn den spinkle fiksjonen til det de representerer. Skriften og tingene ligner ikke lenger på hverandre. Mellom disse to flakker Don Quijote omkring på sine eventyr. Imidlertid har språket ikke blitt fullstendig maktesløst. Heretter tildeles det nye evner, som blir helt og fullt dets egne. I annen del av romanen møter Don Quijote skikkelser som har lest tekstens første 79

TINGENES

ORDEN

del, og som gjenkjenner ham, den faktiske personen, som bokens helt. Cervantes’ tekst folder seg om seg selv, fordyper seg i sin egen dybde, og blir til emnet for sin egen fortelling. Beretningens første del spiller i den annen den samme rollen som ridderromanene spilte i den første. Don Quijote må være trofast mot den boken han i virkeligheten har blitt til; han må beskytte den mot feil, mot forfalskninger, mot apo­ kryfe fortsettelser; han er nødt til å tilføye utelatte detaljer; han må vedlikeholde dens sannhet. Men selv har han ikke lest boken, Don Quijote trenger ikke å lese den, all den stund han er dens kjøtt og blod. Han som i kraft av å lese bøker ble til et tegn som flakket omkring i en verden som ikke vedkjente seg det, har dermed, uten å vite eller ville det, blitt til en bok som sitter inne med sannheten om ham selv, som fremhever nøyaktig hva han har gjort og sagt og sett og tenkt, og som til slutt gjør det mulig å erkjenne ham i den utstrekning han ligner på alle de tegn han har etterlatt seg som uutviskelige spor. Mellom roma­ nens første og annen del, i mellomrommet mellom de to bindene, og kun i kraft av dette, blir Don Quijote virkelig. Det er en virkelighet han kun skylder språket, og som fullt og helt forblir innenfor ordene. Don Quijotes sannhet ligger ikke i ordenes forhold til verden, men i den spinkle og vedvarende relasjonen som de verbale merkene vever mellom hverandre. Eposets desillusjonerte fiksjon har blitt til språkets representerende makt. Ordene har lukket seg om sin tegn-natur. Don Quijote er det første moderne verk siden man her kan se identitetenes og forskjellenes grusomme fornuft spille et uendelig spill med tegn og likheter; ettersom språket her bryter sitt gamle slektskap med tingene for i stedet å tre inn i denne ensomme suvereniteten hvorfra det kun kommer til syne i sin plutselige væren idet det har blitt litteratur; ettersom likheten går inn i en epoke som for den er vanviddets og fan­ tasiens. Straks det likeartede og tegnene har skilt lag, konstitueres to nye erfaringer, og to skikkelser trer frem ansikt til ansikt. Innenfor den 80

REPRESENTERE

vestlige erfaringen fremstår den gale som de «ville» likheters menneske («galskap» her ikke forstått som sykdom, men som en kulturelt kon­ stituert avvikelse som vedlikeholdes som en uomgjengelig kulturell funksjon). Slik denne skikkelsen tegnes av barokkens romaner og teater, og slik han gradvis institusjonaliseres frem til det nittende århundrets psykiatri, er han den som har forvillet seg i analogien, den som uten hensyntagen til regler spiller med det Samme og det Andre. Han tar tingene for det de ikke er, og forveksler den ene personen med den andre; han legger ikke merke til sine venner og gjenkjenner fremmede; han tror han demaskerer, men påtvinger en maske. Han vender alle verdier og proporsjoner på hodet nettopp fordi han alltid tror at han er i ferd med å tyde tegn: for ham skaper kronen kongen. I vår kulturs oppfatning av den gale helt frem til slutten av det attende århundre er han kun den Forskjellige i den grad han ikke kjenner Forskjellen; over­ alt ser han kun likheter og tegn på likheter. For ham er alle tegn like, og alle likheter gjelder som tegn. I den andre enden av kulturens rom, men tett på i kraft av symmetrien, er dikteren den som, hevet over de navngitte og hverdagslige forskjellene, gjenfinner tingenes fordekte slektskap, deres spredte likeartethet. Under de etablerte tegnene, og på tross av dem, hører dikteren lyden av en annen og mer dyptgående diskurs som gjenkaller de tider hvor ordene funklet i tingenes univer­ selle likhet: Det Sammes Eneherredømme, så vanskelig å utsi, utvisker i sitt språk tegnenes forskjellighet. Det er utvilsomt derfor den moderne vestlige kulturen stiller gal­ skap og diktning ansikt til ansikt. Men det handler ikke lenger om det gamle platonske temaet om det inspirerte deliriet. Det er et merke på en ny erfaring av språket og tingene. I ytterkanten av en viten som skiller livsvesenene, tegnene og likhetene fra hverandre - som var det for å begrense dens makt - fyller den gale homosemantismens funk­ sjon: Han samler tegnene og fyller dem med en likhet som uopphørlig 81

TINGENES

ORDEN

mangfoldiggjøres. Dikteren garanterer den motsatte funksjonen, hans rolle er den allegoriske, under tegnenes språk og deres distinktive forskjellers spill lytter han etter «det andre språket», et språk uten ord eller diskurs - likhetens språk. Dikteren bringer likeartethet til de tegnene som uttaler den, den gale lader alle tegnene med en likhet som ender med å viske dem ut. Slik innehar de begge, på vår kulturs ytterste rand, så tett som mulig på dens vesentligste oppdelinger, en «grensetilstand» - en marginal posisjon og en dypt arkaisk silhuett - hvor deres ord uopphørlig henter kraft til sin fremmedhet og finner kilden til sin gjenstridighet. Mellom disse to åpnet det seg et vitensrom hvor det, ved en vesentlig omveltning i den vestlige kultur, ikke lenger vil være tale om det likeartede, men om identiteter og forskjeller.

II. ORDEN

Diskontinuitetenes betydning for historien i alminnelighet er ikke lett å etablere, og uten tvil enda vanskeligere for tankens historie. Vil man trekke en delingslinje? Enhver grense er kanskje bare et vilkårlig brudd i en helhet som er uendelig dynamisk. Vil man utskille en epo­ ke? Men har man rett til på to punkter i tiden å etablere symmetriske brudd for å fremkalle et sammenhengende og enhetlig system i rom­ met mellom dem? Hvorfra kom det som dannet dette systemet, og hvorfra kommer til slutt det som får det til å oppløses og avvikles? Hvilket regime skulle såvel dets eksistens som dets forsvinningsnum­ mer adlyde? Hvis det finner prinsippet for sin koherens i dette regimet, hvor skulle da det fremmede element stamme fra som kan gjendrive det? Hvordan kan en tanke vike for annet enn seg selv? Hva vil det si, i formuleringens mest generelle betydning, ikke å kunne tenke en tanke? Eller å innlede en ny? 82

REPRESENTERE

Diskontinuiteten — det faktum at en kultur i løpet av noen få år slutter å tenke som den har gjort inntil da, og begynner å tenke anner­ ledes, og andre ting - begynner utvilsomt med en erosjon utenfra, fra det rommet som for tanken alltid er på den andre siden, men hvor den allikevel aldri har hørt opp med å tenke siden sin begynnelse. Til syvende og sist stiller problemet seg som et spørsmål om forholdet mellom tanke og kultur: Hvordan kan det ha seg at tanken har et sted i verdens rom, at den har sin opprinnelse der, og at den ustanselig, på de forskjelligste steder, tar til igjen på nytt? Kanskje er tiden ennå ikke moden for å stille dette spørsmålet: Muligens er det nødvendig å vente til tankens arkeologi har blitt enda mer befestet, slik at den i større monn har grepet hva den kan gi en direkte og positiv beskrivelse, og har fått bestemt hvilke enkeltstående systemer og indre sammen­ henger som utgjør dens arbeidsfelt, før man gir seg i kast med tanken i sin helhet og med å spørre den ut om det hvor den unnslipper seg selv. For øyeblikket burde det derfor være tilstrekkelig å samle disse dis­ kontinuitetene i den empiriske orden - på en gang åpenbar og skjult - som de fremtrer i. I begynnelsen av det syttende århundret, i denne perioden som med rette eller urette kalles « barokken », sluttet tanken å bevege seg i likhetens element. Det likeartede var ikke lenger en form for viten, men snarere en anledning til å feile, en fare man utsatte seg for når man ikke undersøkte forvirringenes dårlig opplyste sted. Descartes skriver i de første linjene av Regulae: «Når man oppdager en eller annen slags likhet mellom to ting, er det en utbredt vane å tilskrive begge samme egenskap, selv om man kun har erfart dens riktighet i den enes tilfelle; det gjøres til og med på de områder hvor de to i virke­ ligheten er forskjellige.»1 Det lignendes tidsalder er i ferd med å lukke seg om seg selv uten å etterlate annet enn spillet - et spill hvis fortryllelseskraft forsterkes av likhetens og illusjonens fornyede slektskap. 83

I René Descartes, Regulae, in: (Euvres philosopbiques, Garnier Fréres, Paris 1963, bd. 1, s.77.

TINGENES

i Francis Bacon, Novuni organum, London 1620, bok 1, #xlv.

ORDEN

Overalt avtegner det likeartedes kimærer seg, men man vet også at de kun er kimærer. Dette er tiden for trampe-Vættet, for den dramatiske illusjonskunsten, for teateret som fordobler seg og representerer seg selv, forvekslingens, drømmerienes og visjonenes tid; det er de bedrageriske sansenes tid; det er tiden hvor metaforene, sammenligningene og allegoriene definerer språkets poetiske rom. Og ved dette faktum etterlater det sekstende århundrets viten seg det deformerte minnet av en blandet og regelløs erkjennelse som tillot alle verdens ting å møtes i erfaringenes, tradisjonenes eller troverdighetenes slumpetreff. Fra nå av kommer det likeartedes vakre, men rigorøse og tvingende figurer til å gå i glemmeboken, og man vil holde de tegn som var deres merke, for drømmeriene og sjarmen til en viten som ennå ikke var blitt fornuftig. Allerede hos Bacon finner man en kritikk av likheten. Det er en empirisk kritikk som ikke vedkommer de ordens- og likhetsrelasjonene som eksisterer mellom tingene, men forskjellige varianter av den menneskelige ånd og de former for bedrag disse kan utsettes for. Det er en lære om forvekslinger, quiproquo. Bacon oppløser ikke det likeartede ved hjelp av evidensen og dennes regler. Han viser dem som det som flimrer foran øynene, som forsvinner idet man nærmer seg, men som gjendannes på et øyeblikk straks de på ny kommer litt på avstand. Dette kaller han for idoler, vrangforestillinger. Hulens og skueplassens idoler får oss til å tro at tingene ligner på det vi har lært såvel som på de teorier vi har formet oss selv fra. Andre idoler får oss til å tro at tingene ligner på hverandre. «Den menneskelige ånd er fra naturens side tilbøyelig til å forutsette mer orden og likhet i tingene enn det finnes i dem, for mens naturen er full av unntak og forskjeller, så ser menneskeånden overalt harmoni, samsvar og likhet. Derav fiksjonen om at alle himmellegemene beveger seg i fullkomne sirkler.»1 Dette er stammens idoler, åndens umiddelbare fiksjoner. Til disse føyer, delvis som virkning og delvis som årsak, språkets forvir84

REPRESENTERE

ringer seg: Ett og samme navn anvendes på ting som ikke er av samme natur uten at det gjør noe forskjell. Dette er markedsplassens idoler.1 Kun en aktsom ånd kan fordrive dem hvis den lykkes med å oppgi sitt hastverk og sin naturlige letthet for i stedet å bli «gjennomtrengende» og til slutt fatte naturens egne forskjeller. Den cartesianske kritikken av likheten er av en annen type. Den blir ikke lenger, slik som det sekstende århundrets tanke, foruroliget av seg selv slik at den begynner å løsne båndene til sine mest egne og kjente figurer; cartesianismen er en klassisk tanke som utelukker lik­ heten som en grunnleggende erfaring og en opprinnelig form for viten; den ser i stedet i likheten en uklar blanding det er nødvendig å analysere ved hjelp av identitetens og forskjellens begrep, måltall og orden. Men når Descartes avviser likheten, så skjer det ikke ved å fordrive sammen­ ligningens operasjon fra den rasjonelle tanken, ei heller ved å forsøke å begrense den, men snarere ved å allmenngjøre den og derved gi den dens reneste form. Egentlig er det ved sammenligningens hjelp at vi gjenfinner «figuren, utstrekningen, bevegelsen og annet som er like­ artet» - det vil si de enkle naturer - i alle de objekter hvor de kan bli fremstilt. På den annen side gjelder det for en deduksjon av typen «alle A er B, alle B er C, derfor er alle A C » at det er klart at ånden « sammen­ ligner den søkte såvel som den gitte termen, respektive A og C, med henblikk på at de begge er den tredje termen, B». Av dette følger at hvis man ser bort fra den intuitive eller anskuende erkjennelsen av et enkelttilfelle, kan man si at erkjennelse «oppnås ved å sammenligne to eller flere ting innbyrdes med hverandre».2 Nå gis det ingen sann er­ kjennelse unntatt ved den rene anskuelse, det vil si ved en operasjon begått av et rent og oppmerksomt intellekt, og ved den deduksjon som forbinder evidensene med hverandre. Hvordan kan sa den sammenlig­ ning som er påkrevd for praktisk talt all erkjennelse, og som per defini­ sjon verken er en enkeltstående og isolert evidens eller en deduksjon, 85

Francis Bacon, op. cit., bok i, #LIX.

2 René Descartes, op. cit., #xiv, s. 168.

TINGENES

I Loc. cit.

2 Op. cit., # xiv, s. 182.

ORDEN

begrunne en sann tanke? «Uten tvil består alt det arbeidet som utføres av den menneskelige fornuften i å gjøre denne operasjonen mulig.»1 Det finnes to, og kun to, former for sammenligning: målestokkenes sammenligning og ordenenes. Man kan måle enhetlige eller sammen­ satte størrelser, det vil si størrelser som er sammenhengende eller usammenhengende, men i det ene som i det andre tilfellet forutsetter målingen at man i motsetning til når man regner (hvor man går fra de enkelte delene til helheten), først tar helheten i betraktning, og deretter stykker den opp i deler. Denne oppdelingen munner ut i enheter: av disse er noen av konvensjonell karakter eller «innlånte» (i tilfelle av sammenhengende størrelser), andre (når det gjelder sammensatte eller ikke sammenhengende størrelser) av aritmetisk art. Sammenligningen av to enhetlige eller to sammensatte størrelser krever uansett at man i analysen av de to sammenlignede størrelsene anvender en felles måle­ enhet. Det er slik sammenligningen som målingen utfører, i ethvert tilfelle lar seg tilbakeføre til aritmetikkens likhets- og ulikhetsrelasjoner. Målestokken tillater å analysere det som ligner, ut fra identitetens og forskjellens kalkulerbare form.2 Når det gjelder orden, etableres denne uten at det refereres til en ytre målestokk. «Jeg erkjenner nemlig hva slags orden det finnes mel­ lom A og B uten å ta i betraktning annet enn disse to ytterpunktene»; man kan ikke erkjenne tingenes orden «i deres natur isolert sett», men ved å finne frem til den tingen som er den enkleste, deretter til den som er den nest enkleste, og så videre, vil man med et slikt utgangspunkt til slutt kunne nå frem til de mest sammensatte ting. For mens sammen­ ligningen ved hjelp av en ekstern målestokk forutsatte oppdeling og deretter anvendelsen av en felles måleenhet, gjelder det her at det å sammenligne og det å ordne er ett og det samme: Sammenligning ved orden er en enkel handling som gjør det mulig å gå fra ett begrep til et annet, så til et tredje, etc., ved en bevegelse som er «absolutt uav­ 86

REPRESENTERE

brutt».1 Slik etableres serier hvis første begrep er av en slik natur at man kan anskue det uavhengig av alle andre; serier hvis termer eta­ bleres via akkumulasjonen av forskjeller. Slik er de to typene sammenligning: Den ene analyserer i enheter for å etablere likhets- eller ulikhetsrelasjoner; den andre etablerer ele­ menter - de enkleste man kan finne - og ordner forskjellene ut fra en finest mulig gradering. Man kan føre måling og mangfold tilbake til etableringen av en orden. Aritmetikkens verdier lar seg alltid ordne i samsvar med en serie: Et mangfold av enheter kan derfor «organiseres i samsvar med en orden, og på en slik måte at de vanskelighetene som er knyttet til selve erkjennelsen av målestokken, i siste instans kun blir avhengig av at det tas hensyn til ordenen »? Og det er nettopp i dette at metoden og dens «fremskritt» består: Å føre alle målestok­ ker (enhver bestemmelse ved hjelp av likhet og ulikhet) tilbake til en serialisering som ved at den tar utgangspunkt i det enkle, får forskjel­ lene til å fortone seg som grader av kompleksitet. Etter at det har blitt analysert med hensyn til enhet og til likhets- og ulikhetsforhold, kan det likeartede analyseres med utgangspunkt i selvinnlysende identi­ teter og forskjeller: forskjeller som lar seg tenke innenfor slutningenes orden. Imidlertid etableres ikke denne ordenen eller allmenne sam­ menligningen før etter at den knyttes til erkjennelsen; den absolutte karakteren man tilskriver det enkle vedrører ikke tingenes vesen, men derimot måten de lar seg erkjenne på. Slik kan en ting være absolutt i forhold til noe og relativ i forhold til noe annet;’ en orden kan på samme tid være både nødvendig og naturlig (i forhold til tanken) dg vilkårlig (i forhold til tingene), siden én og samme ting, avhengig av måten man betrakter den på, kan plasseres på forskjellige punkter innenfor ordenen. Alt dette har vært av største betydning for vestlig tenkning. Det lignende som lenge var en fundamental vitenskategori, på samme tid 87

I Op. cit.,# VI, S. 102 s. 109.

2 Op. cit.,#xiv, s. 182.

3 Op. cit., #vi, s. 103.

TINGENES

ORDEN

både erkjennelsens form og dens innhold, oppløses i en analyse som utføres ved hjelp av identitetens og forskjellens begrep; i tillegg gjøres nå sammenligningen til en funksjon av orden - enten indirekte ved hjelp av måleenhetene, eller direkte som befant de seg på samme nivå; endelig er det ikke lenger sammenligningens oppgave å avsløre måten verden er ordnet på, den blir i stedet til ved tankens egen orden, ved på naturlig vis å skride frem fra det enkle til det komplekse. I kraft av dette modifiseres hele den vestlige kulturens episteme på dets mest fundamentale nivå. Det gjelder i særdeleshet for empiriens område hvor det sekstende århundrets menneske ennå så tilblivelsen av slekt­ skapsforhold, likheter og affiniteter, og hvor språket og tingene flettet

seg sammen i en endeløs vev - hele dette svært omfattende området kom til å bli konfigurert på en ny måte. Man må gjerne gi det navnet «rasjonalisme»; man må gjerne, om man nå ikke har annet i hodet enn ferdiglagede begrep, hevde at det syttende århundret markerer bortfallet av gammel overtro og trolldom, og den endelige innføringen av naturen i vitenskapene. Men det det gjelder å begripe og forsøke å rekonstruere, er de modifikasjonene som endret selve vitenen nett­ opp på det arkaiske nivået som muliggjør erkjennelse, ja, som mulig­ gjør selve eksistensmåten til det som lar seg vite. Disse modifikasjonene lar seg sammenfatte på følgende måte. For det første erstattes analogienes hierarki med analysen: I det sekstende århundret besto den fundamentale antagelsen i eksistensen av et glo­ balt system av korrespondanser (jorden og himmelen, planetene og ansiktet, mikrokosmos og makrokosmos), der enhver enkeltstående likhet fant sin plass i det indre av det overgripende forholdet; fra nå av kom enhver likhet til å være underkastet sammenligningens prøve, det vil si at den ikke vil bli godtatt før dens målestokk, dens felles en­ het, har blitt etablert ved hjelp av måling, eller enda mer radikalt, ved hjelp av orden (identiteten og dens serie av forskjeller). I tillegg kom88

REPRESENTERE

mer at det likeartedes spill tidligere var uendelig, det var alltid mulig å oppdage nye likheter, den eneste begrensningen kom fra tingenes orden, endeligheten til en verden spent ut mellom makrokosmos og mikrokosmos. Fra nå vil i stedet en komplett nummerering bli mulig: enten i form av en uttømmende opptelling av alle de elementene som utgjør den betraktede helheten; eller i form av en kategorisering som i sin helhet artikulerer det området som studeres; eller endelig i form av en analyse av et visst, men tilstrekkelig antall punkter hentet fra hele seriens lengde. Sammenligningen kan dermed oppnå en absolutt sikkerhet: Aldri fullbyrdet og alltid åpent for nye eventualiteter kunne det gamle systemet av likeartetheter via fortløpende bekreftelser bli mer og mer sannsynlig - men det kunne aldri bli helt sikkert. Den full­ stendige nummereringen, samt muligheten for i hvert enkelt punkt å anvise den nødvendige passasjen til neste punkt, muliggjør en absolutt sikker erkjennelse av identiteter og forskjeller: «Kun oppregningen tillater oss, uansett hvilket spørsmål det enn måtte være vi har gitt oss i kast med, å felle en sann eller sikker bedømmelse i sakens anled­ ning.»1 Åndens virksomhet - og det er det fjerde punktet - består derfor ikke lenger i å trekke tingene mot hverandre, å dra ut på søken etter alt det som kan blottlegge et slektskap, en gjensidig tiltrekning eller en hemmelig felles egenskap tingene imellom, men tvert om i å skjelne: det vil si å kunne påvise identiteter og deretter nødvendigheten av å gjennomløpe alle de gradsforskjeller som fjerner seg fra dem. I den forstand pålegger differensieringen sammenligningen en første og grunnleggende søken etter forskjellen: å gi seg selv en klar og distinkt representasjon av tingene ved hjelp av anskuelsen, og tydelig å gripe den nødvendige passasjen fra ett av seriens elementer til det som umiddelbart følger etter. Endelig, ettersom det å erkjenne er å skjelne, kommer som en siste konsekvens historien og vitenskapen til å skille lag. Man vil på den ene siden ha lærdheten, lesningen av forfattere, 89

I Op.cit.,#vn, s. i io.

TINGENES

i Op. cit., #iii, s. 86.

ORDEN

deres meningers samspill; dette samspillet kan riktignok i visse tilfelle besitte en viss henvisningsverdi — ikke så mye på grunn av den enig­ heten den frembringer som på grunn av uenigheten: «Når det dreier seg om et vanskelig spørsmål, er det mer tenkelig at det er få enn at det er mange som har funnet frem til sannheten om det.» Overfor denne historien, og uten å ha noen felles målestokk med den, står de sikre dommene som vi når frem til ved hjelp av anskuelsen og de slutninger den gir grunn til. Disse dommene, og disse alene, grunnlegger viten­ skapen, for selv om vi hadde «lest samtlige av Platons og Aristoteles’ argumenter, ... så ville det overhodet ikke ha vært vitenskap vi ville ha lært, synes det som, men historie».1 Fra da av slutter teksten med å være en del av tegnene og sannhetens former; språket er ikke lenger en av verdens gestalter, ei heller den signaturen som har vært påført tingene siden tidenes morgen. Sannheten manifesteres og finner sitt tegn i den selvinnlysende og klare persepsjonen. I den grad ordene strekker til, er deres gebet oversettelse, men de har mistet retten til å være merker. Språket trekker seg tilbake fra livsvesenenes midte for å gå inn i en tidsalder hvor det er transparent og nøytralt. Dette er et allment fenomen i det syttende århundrets kultur - mer allment enn cartesianismens særskilte skjebne. Det er faktisk nødvendig å skille mellom tre ting. Det eksisterte på den ene siden en mekanisme som, for det som egentlig er en ganske kort periode (knapt nok annen halvdel av det syttende århundre), kunne tilby en teoretisk modell for visse vitensområder så som medisin og fysiologi. Det forekom også en bestrebelse - i sine former nokså forskjelligartet - på å matematisere det empiriske; den holdt stand og fortsatte innenfor astronomien og en del av fysikken, men forble spo­ radisk innenfor andre områder - noen ganger ble den virkelig utprøvd (som hos Condorcet), andre ganger foreslått som universelt ideal og forskningshorisont (som hos Condillac og Destutt), til tider også av90

REPRESENTERE

vist, selv som mulighet betraktet (hos Buffon for eksempel). Men ver­ ken denne bestrebelsen eller de forskjellige forsøkene på mekanisme må forveksles med det forholdet som hele den klassiske viten i sin mest allmenne form opprettholdt med mathesis, forstått som målestokke­ nes og ordenens universelle vitenskap. I innholdstomme og underlig magiske betegnelser som «cartesiansk innflytelse» eller «newtonske modeller» har idéhistorikere for vane å blande sammen disse tre ting­ ene og dermed definere den klassiske rasjonalismen som et forsøk på å gjøre naturen mekanisk og kalkulerbar. Andre idéhistorikere, halvkompetente, anstrenger seg for å oppdage under «rasjonalismens» dekke et spill av «motsattrettede krefter»: Kreftene til en natur og til et liv som verken lot seg redusere til algebra eller til bevegelsens fysikk, og som slik opprettholdt kildene til det ikke-rasjonaliserbare i selve klassisismens grunn. Disse to formene for analyse er begge to like utilstrekkelige. For det fundamentale i det klassiske epistemet er verken mekanismens fremgang eller feilslag, eller retten til eller umuligheten av å matematisere naturen, men faktisk et bestemt forhold til mathesis som helt frem til slutten av det attende århundret forblir fast og uendret. Dette forholdet oppviser to vesentlige karakteristika. Det første er at relasjonene mellom livsvesenene riktignok kommer til å bli tenkt i forhold til orden og målestokk, men med en grunnleg­ gende dissymmetri som gjør at man alltid kan tilbakeføre målestok­ kens problemer til ordenens. Slik er det at enhver erkjennelses for­ hold til mathesis fremstår som muligheten av å etablere en ordnet rekkefølge tingene imellom - selv for de ikke-målbare ting. I denne sammenhengen kommer analysen raskt til å anta status av universell metode, og Leibniz’ prosjekt, etableringen av en matematikk for de kvalitative ordener, befinner seg i selve sentrum av den klassiske tan­ ken; det er rundt denne ideen den kretser. På den annen side betyr ikke dette forholdet til mathesis som den allmenne ordensvitenskapen 9i

TINGENES

ORDEN

at all viten assimileres i matematikken, ei heller at matematikken gjøres til grunnlaget for all mulig erkjennelse. Snarere tvert imot, i samsvar med søkingen etter en mathesis ser man tilsynekomsten av et visst antall empiriske domener som frem til nå verken har hatt form eller bestemmelse. Ingen av disse områdene, eller i alle fall svært få, har spor av mekanistisk eller matematiserende tenkning, og dog er de allikevel konstituert mot en bakgrunn av en mulig ordensvitenskap. Om de i alminnelighet stammet fra Analysen, så var deres spesielle metodologiske redskap ikke algebraen, men tegnenes system. Det er slik den generelle grammatikken, naturhistorien, rikdomsanalysen, alle ordensvitenskaper innenfor respektive ordenes, livsvesenenes og behovenes domener, trer frem. Alle disse empiriske feltene, nyskap­ ninger i den klassiske tidsalder og sammenfallende med dens varighet (de har som sine kronologiske ytterpunkter Lancelot og Bopp, Ray og Cuvier, Petty og Ricardo - de første skrev rundt 1660, de siste i perioden 1800-1810) ville ikke kunne ha utviklet seg uten det for­ holdet som hele den vestlige kulturens episteme den gang opprettholdt med en universell ordensvitenskap. Dette forholdet til Orden er like vesentlig for den klassiske tidsalde­ ren som forholdet til Fortolkningen var for renessansen. Vi har sett at fortolkningen i det sekstende århundre fremfor alt var en erkjennelse av det likeartede (idet den overleiret hermeneutikken med en semiol°gi); fullstendig slik førte også den ordningen som skjedde ved tegn­ enes hjelp, til at all empirisk viten ble en viten basert på identitet og forskjell. Likhetens verden, på samme tid både endeløs og lukket, fullendt og tautologisk, finner seg oppløst og nærmest splittet i sitt sentrum; på den ene siden finner man at tegnene har blitt analysens redskaper, merker på identitet og forskjell, prinsipper for en ordning av verden, nøkler til en taksonomi; og på den andre de empiriske og mumlende likhetene tingene imellom, denne stumme likeartetheten 92.

REPRESENTERE

som i tankens undergrunn fremskaffer et uendelig materiale for oppsplittinger og fordelinger. På den ene siden finner man en allmenn teori om tegn, inn- og oppdeling og klassifikasjon; på den annen pro­ blemet med de umiddelbare likheter, forestillingskraftens spontane gester, naturens gjentagelser. Mellom disse to ytterpunktene: ny viten som finner sitt rom i denne åpnede distansen.

III. REPRESENTASJONEN AV TEGNET

Hva er et tegn i den klassiske tidsalderen? Det som endrer seg i den første halvdelen av det syttende århundret, og det for lang tid - kan­ skje helt frem til våre dager - er det komplette regimet av tegn, de vil­ kårene hvorved tegnene oppfylte sine merkelige funksjoner; det er dette som, blant så mange andre ting man vet og ser, plutselig får dem til å fremstå som tegn: Det er selve deres væren. På terskelen til den klassiske tid slutter tegnet å være en av verdens gestalter, det slutter å være bundet til det det merker ved hjelp av likhetens og affinitetens solide og hemmelige bånd. Klassisismen definerer tegnet ved tre variabler.1 Forbindelsens opp­ rinnelse: Et tegn kan være naturlig (slik refleksen i speilet refererer til det det reflekterer) eller konvensjonelt (slik ett bestemt ord for en gitt gruppe mennesker kan betegne én bestemt idé). Forbindelsens type: Et tegn kan være en del av den helheten det refererer til (slik en god holdning er en del av den gode helsen som manifesterer seg ved den) eller være adskilt fra den (slik skikkelsene i det Gamle Testamentet er fjerne tegn på inkarnasjonen og frelsen). Forbindelsens visshet: Et tegn kan være av en så permanent karakter at man er sikker på dets troverdighet (som når åndedrettet er et tegn på liv), men det kan også kun være av sannsynlig karakter (som når blekhet signaliserer fedme). 93

I Antoine Arnauld og Pierre Nicole Logique de PortRoyal, del i, kap. i. *

TINGENES

i George Berkeley, An Essay Towards a New Theory of Vision, 1709, S.CXLVII.

ORDEN

Ingen av disse formene for forbindelse innebærer nødvendigvis likeartethet. Det naturlige tegnet krever det ikke: Skriket er, slik Berkeley uttrykker det, et spontant og ikke et analogt tegn på frykt; synsinn­ trykkene er berøringstegn, som ennskjønt de er satt inn i verden av Gud, ikke ligner Ham på noe som helst vis.1 Disse tre variablene erstat­ ter likheten og definerer tegnets effektivitet i den empiriske erkjennelses domene. 1. Tegnet, ettersom det alltid enten er sikkert eller mulig, må finne sitt rom i erkjennelsens indre. I det sekstende århundret så man det rik­ tignok slik at tegnene hadde blitt nedlagt i tingene for at menneskene skulle kunne blottlegge deres hemmeligheter, vesensart og moralske egenskaper; men denne oppdagelsen var intet mer enn tegnenes ytter­ ste endemål, deres eksistensberettigelse. Tegnene pekte på tingenes mulige anvendelse, uten tvil den beste, men de hadde intet behov for å bli erkjent for å kunne eksistere: Selv om de forble tause og ingen noensinne oppdaget dem, tapte de intet av sin tetthet. Det var ikke erkjennelsen, men selve tingenes språk som innsatte dem i deres be­ tegnende funksjoner. Fra og med det syttende århundret fordeler hele tegnets område seg mellom det sikre og det sannsynlige: det vil si at det ikke lenger skulle kunne finnes et ukjent tegn, ingen stumme merker. Ikke så å forstå at menneskene skulle være i besittelse av alle mulig tegn, men heller slik at det ikke finnes tegn annet enn fra det øyeblikk hvor man erkjenner muligheten av et erstatningsforhold mellom to elementer som allerede er erkjent. Tegnet venter ikke taust på an­ komsten av den som vil gjenkjenne det: Det konstitueres utelukkende ved en erkjennelsesoperasjon. Her brytes det gamle slektskapsbåndet mellom viten og divinatio. Devinasjonen forutsatte alltid tegn som gikk forut for den og det på en slik måte at erkjennelsen fullt og helt hadde tilhold i gapet mellom et oppdaget, bekreftet eller i hemmelighet overlevert tegn. Divinatios 94

REPRESENTERE

oppgave var å vise tilbake til et språk som Gud på forhånd hadde distribuert i verden; det er i denne betydning at devinasjonen faktisk « devinerte », og at det den « devinerte » var det guddommelige. Fra nå av er det i erkjennelsens indre tegnet begynner å betegne: Det er fra denne tegnet låner sin visshet eller sannsynlighet. For om Gud fortsatt bruker tegn for å tale til oss gjennom naturen, så er det ved å gjøre bruk av vår erkjennelse og de båndene som denne etablerer mellom våre inntrykk, for slik å innstifte betydningsforhold i våre sinn. Slik er følelsens rolle hos Malebranche eller sansningens hos Berkeley: I den naturlige domfellelsen, i sansningen, i synsinntrykkene, i persepsjonen av den tredje dimensjonen, er det forhastede, forvirrede, men presse­ rende, uunngåelige og tvingende erkjennelser som skaffer til veie tegn­ ene til de diskursive erkjennelsene som vi mennesker, fordi vår beskaf­ fenhet ikke er rent åndelig, verken har tid eller anledning til å nå frem til alene eller utelukkende ved hjelp av vår ånd. For Malebranche og Berkeley er det som Gud har lagt til rette for oss, tegn, en slu og fore­ byggende overlapping av to typer erkjennelse. Her finner vi ikke lenger noen divinatio - ingen innføring av erkjennelsen i tingenes gåtefulle, åpne og hellige rom; men en fortettet erkjennelse samlet om seg selv: sammenfoldingen av en lang serie av domfellelser i tegnets hurtige figur. Vi ser hvordan erkjennelsen, som har lukket tegnene inne i sitt eget rom, ved en tilbakevendende bevegelse nå kan åpne seg mot sann­ synligheten. Forholdet mellom ett inntrykk og et annet vil være som forholdet mellom tegnet og dets innhold, det vil si et forhold som på samme vis som i seriens suksessive prinsipp utfolder seg fra det minst trolige til den størst tenkelige visshet. «Forbindelsen av ideer impli­ serer ikke en relasjon som går fra årsak til virkning, men kun relasjonen mellom et merke eller et tegn og den ting det betegner. Ilden som jeg ser, er ikke årsaken til den smerten jeg erfarer idet jeg nærmer meg den, men derimot det merket som advarer meg.»1 Den erkjennelse som 95

I George Berkeley, A Treatise Concerning the Principles of Human Knowledge, 1710, S. LXV.

TINGENES

i Etienne Bonnot de Condillac, Essai sur 1’origine des connaissances humaines, in: (Euvres, Paris 1798, bd. 1, ss. 188-208.

ORDEN

devinerte, og på tilfeldig vis, absolutte tegn eldre enn den selv, erstattes av et nett av tegn som oppbygges trinnvis av erkjennelsen av det sann­ synlige. Hume har blitt en mulighet. 2. Tegnets andre variable: formen for forbindelse med det det be­ tegner. Ved konveniensen, emulasjonens og fremfor alt sympatiens spill triumferte i det sekstende århundre det likeartede over tiden og rommet, ettersom det hørte til tegnets natur å samle og forene. Med klassisismen derimot karakteriseres tegnet ved dets vesentlige spred­ ning. De konvergerende tegnenes sirkulære verden erstattes av tegn som ubegrenset folder seg ut i rommet. I dette rommet kan tegnet inne­ ha to posisjoner: enten utgjør det en del av det det refererer til, ellers så er tegnet og dets innhold reelt såvel som aktuelt sett adskilt. Dette skillet er egentlig ikke særlig radikalt fordi tegnet for å kunne fungere som tegn, på samme tid både må være en del av det det betegner, og det som er forskjellig fra det. Som Condillac bemerker, blir en lyd for et spebarn aldri til tingens verbale tegn om ikke barnet i det minste en gang har hørt lyden i forbindelse med at det persiperte tingen.1 Men for at ett av elementene i en persepsjon skal kunne bli dens tegn, er det ikke tilstrekkelig at det utgjør en del av den; det er også nødvendig at det utmerker seg som et eget element, adskilt fra det helhetlige inntrykk som det på et utydelig vis var forbundet med. Derfor er det nødvendig at persepsjonen lar seg oppsplitte, og at oppmerksomheten retter seg mot én av dens tett sammenvokste elementer, som den har maktet å utskille. Konstitusjonen av tegnet lar seg dermed ikke adskille fra ana­ lysen. Den er dens resultat ettersom tegnet ikke skulle komme til syne uten denne. Men tegnet er også analysens redskap, da det straks det bestemmes og isoleres, kan anvendes på nye inntrykk og i forhold til disse fungere som raster. Tegnet blir til som en følge av åndens analyse. Fordi ånden råder over tegn, stopper analysen aldri opp. Man for­ står dermed hvorfor den allment utbredte læren om tegnene og defini96

REPRESENTERE

sjonen av tankens analytiske kraft fra Condillac til Destutt de Tracy og til Gerando kunne falle sammen i en og samme erkjennelsesteori. Når det i Logique de Port-Royal ble hevdet at et tegn enten kunne være iboende eller skilt fra sin referent, skulle dette vise at tegnet i den klassiske tidsalderen ikke lenger har som oppgave å bringe verden nær seg selv og få den til å være en del av dens egne former, men omvendt å utbre den, å spre den ut over en uendelig åpen overflate, og å forfølge med utgangspunkt i tegnet den evinnelige utfoldingen av de erstatningskategorier man tenker den i. Det er fordi tegnet på en og samme tid kan analyseres og kombineres, at det fullt og helt gjøres til noe som kan innlemmes i en orden. Tegnet i den klassiske tidsalderen ut­ visker ikke avstandene og avskaffer ikke tiden, det er det motsatte som skjer: Det gjør det mulig å folde avstandene ut og gjennomkrysse dem steg for steg. Ved tegnets hjelp blir ting distinkte, det lar dem opprett­ holde deres identitet, og gjør det mulig for dem å skilles ad og forenes. Den vestlige fornuft går med dette inn i dømmekraftens tidsalder. 3. Det gjenstår en tredje variabel: den som kan anta både det naturgittes og det konvensjonelles verdi. Man hadde lenge visst - og det lenge før Kratylos - at tegnene enten kunne være naturgitte eller menneskeskapte. Heller ikke det sekstende århundre var ukjent med dette, og det gjenkjente i menneskespråkene de institusjonaliserte tegnene. Men de artifisielle tegnene fikk utelukkende makt ved å være tro mot de naturgitte tegn. Disse var det fjerne fundament for alle andre tegn. Fra og med det syttende århundret vender man om på oppfat­ ningen av naturens og konvensjonens tegn: Naturgitt, er tegnet intet mer enn et element skilt ut fra tingene og konstituert som tegn av erkjennelsen. Det er dermed foreskrevet, rigid, uhåndterlig, og ånden makter ikke å mestre det. Med et konvensjonelt tegn forholder det seg omvendt. Da kan man alltid (og det er faktisk påkrevd) velge det på en slik måte at det er enkelt, lett å huske, anvendelig på et uendelig antall 97

TINGENES

ORDEN

elementer og lar seg dekomponere og rekomponere; det institusjona­ liserte tegn virkeliggjør til fulle det fungerende tegnet. Det er det som trekker opp skillet mellom menneske og dyr; det er det som omformer 1 forestillingsevnen til villet erindring, den umiddelbare oppmerk°PsC7t5’ somheten til refleksjon, og instinktet til fornuftig erkjennelse.1 Det er også dette Itard oppdaget manglet hos «villmannen fra Aveyron». I forhold til disse konvensjonelle tegnene er de naturgitte ikke annet enn en rudimentær skisse, et fjerntliggende utkast som ikke vil fullbyrdes uten ved det arbitræres mellomkomst. Men denne vilkårligheten måles ved dens funksjon som også på nøyaktig vis bestemmer dens regler. Et arbitrært tegnsystem må kunne gjøre det mulig å analysere tingene i deres enkleste bestanddeler; det må kunne dekomponere dem ned til deres begynnelse, men må også kunne vise hvordan deres elementer har kunnet forene seg og slik muliggjort den ideelle tilblivelsen av tingenes sammensatthet. «Arbi­ trært» står bare i motsetning til «naturlig» hvis man ønsker å peke på måten tegnene har blitt til på. Men det arbitrære leverer også analy­ sens raster av kategorier og det kombinatoriske rommet gjennom hvilket naturen vil kunne fremstå som det den er — på de opprinnelige sanseinntrykkenes nivå og i alle de mulige formene de kan kombineres. I sin mest perfekte tilstand er tegnenes system dette enkle, absolutt transparente språket som er i stand til å navngi det elementære; det er også denne helheten av operasjoner som definerer alle mulige for­ bindelser. Slik vi ser det, synes denne søken etter opprinnelsen uforen­ lig med en slik kombinasjonskalkyle, og vi ser den gjerne som en tve­ tydighet i det syttende og det attende århundrets tanke. Det samme gjelder for samspillet mellom system og natur. For denne tanken selv er det faktisk ingen motsigelse i dette. Mer presist foreligger det en nødvendig og enestående disposisjon som gjennomløper og ordner hele det klassiske episteme-. Det er tilhørigheten til et altomfattende 98

REPRESENTERE

beregningssystem og søkingen etter det elementære i et system som er artifisielt og vilkårlig, og som i kraft av dette kan la naturen komme til syne fra dens opprinnelige elementer frem til samtidigheten av alle deres mulige kombinasjoner. Under den klassiske tidsalderen var det å betjene seg av tegnene ikke som i de forutgående århundrene et for­ søk på å gjenfinne på et underliggende nivå den opprinnelige teksten til en diskurs holdt og tilbakeholdt for alltid, i stedet er det et forsøk på å oppdage det arbitrære språket som vil tillate utfoldelsen av naturen i dets rom, de siste termene i dets analyse og lovene for dets komposi­ sjon. Det er ikke lenger en vitensoppgave å grave frem Ordet fra de ukjente stedene hvor dette måtte skjule seg; det dreier seg om å skape et språk, et velegnet språk — hvilket vil si at det som redskap for ana­ lyse og kombinasjon faktisk må være kalkylenes språk. Man kan nå bestemme de redskaper som tegnenes system fore­ skriver den klassiske tanken. Det er det som i erkjennelsen innførte sannsynligheten, analysen, kombinatorikken, og systemets berettigede vilkårlighet. Det er det som samtidig gir rom for en søken etter opp­ rinnelsen og kalkylen, konstitusjonen av tabeller som fastlegger de mulige sammensetningene og med utgangspunkt i de mest enkle ele­ menter, gjenfremstillingen av en genese; det er det som jevnfører viten med språk, og som søker å erstatte alle språk med et system bestående av artifisielle symboler og operasjoner av logisk natur. På det nivå hvor meningenes historie hører hjemme, fortoner uten tvil alt dette seg som en sammenfletning av innflytelser hvor det åpenbart ville være nødvendig å gjøre oppmerksom på de individuelle bidrag som kan tilskrives Hobbes, Berkeley, Leibniz, Condillac eller Ideologene. Men undersøker man den klassiske tanken på det nivået som gjorde den arkeologisk mulig, oppdager man at adskillelsen av tegnet og likheten ved begynnelsen av det syttende århundret fikk nye figurer som sann­ synlighet, analyse, kombinatorikk, system og universalspråk til å opp99

TINGENES

ORDEN

stå - ikke som tema som suksessivt avfødte eller avløste hverandre, men som et unikt nett av nødvendigheter. Det er dette nettet som muliggjorde de individualitetene vi kaller Hobbes eller Berkeley eller Hume eller Condillac.

IV. DEN FORDOBLEDE REPRESENTASJONEN

Imidlertid har vi ennå ikke fått sagt noe om den mest grunnleggende egenskapen ved det klassiske epistemets tegn. At tegnet kan være mer eller mindre sannsynlig, mer eller mindre fjernt fra det som det be­ tegner, at det kan være naturgitt eller konvensjonelt, uten at det skulle ha betydning for dets vesen eller dets tegnverdi - alt dette viser tydelig at forbindelsen mellom tegnet og dets innhold ikke garanteres av ting­ enes orden som sådan. Forholdet mellom signifikanten og signifikatet har nå tilhold i et rom hvor deres møte ikke lenger sikres ved mellom­ komsten av en tredje figur; dette forholdet er, i det indre av erkjennel­ sen, det bånd den etablerer mellom den idé man har om en ting og den idé man har om en annen ting. I Logique de Port-Royal sies det: «Tegnet inneholder to ideer, den ene av tingen som representerer, den i andre av tingen som er representert, og dets vesen består i å fremkalle dePort-Royal, den andre ved hjelp av den første.»1 Det er en dualistisk tegnteori som del i, kap.4. utvetydig står i motsetning til renessansens mer komplekse organise­ ring av tegnet; da inngikk tre fullstendig distinkte elementer i teorien om tegnet; det som var merket, det som merket, og det som var for­ utsetningen for at man i dette kunne se merket til hint - dette siste elementet var likheten - tegnet var et merke i den grad det utgjorde « nesten den samme tingen som » det som det henviste til. Det er dette enhetlige og trefoldige systemet som forsvinner sammen med «likhetens tenkning», og som erstattes av en strikt binær organisering av tegnet. 100

REPRESENTERE

Men det er én betingelse for at tegnet virkelig skal være en slik ren dualitet. I sin enkle eksistens som idé, bilde eller persepsjon - adskilt fra eller erstattet med en annen - er det betegnende elementet i seg selv ikke et tegn. Det blir det kun under forutsetning av at det i tillegg tilkjen­ negir det forholdet som forbinder tegnet med det som det betegner. Tegnet er nødt til å representere, men denne representasjonen finner seg selv i sin tur representert i det. Dette er den uomgjengelige beting­ elsen for tegnets binære organisering, som Logique de Port-Royal formulerer allerede før den sier hva et tegn er: «Når man betrakter et visst objekt kun som representant for et annet, så er den ideen man har av dette en tegnidé, og dette første objektet kalles da for tegn.»1 Den betegnende ideen fordobler seg ettersom ideen om en idé som erstatter en annen idé, overleires av ideen om dens evne til å representere. Skulle man så egentlig ikke ha tre termer: den betegnede idé, den betegnende idé og, i det indre av denne igjen, ideen av dens representerende funksjon? Det dreier seg imidlertid her ikke om en fordekt tilbakeven­ ding til et ternært system, men heller om en uunngåelig forskyvning av det binære tegnets figur som trekker seg tilbake i forhold til seg selv, og som kommer til å finne sin plass fullt og helt innenfor det betegnende elementet. Faktisk er dettes innhold, oppgave og bestemmelse intet annet enn det det representerer: Det er fullstendig ordnet og transpa­ rent i forhold til dette, ennskjønt dette innholdet kun antydes i en re­ presentasjon som fremstår som nettopp det, og restløst, uten noen som helst form for opasitet, holder tegnets innholdsside til i det indre av tegnets representasjon. Det er karakteristisk at det første eksempelet på et tegn som gis i Logique de Port-Royal verken er ordet, skriket eller symbolet, men den romlige og grafiske representasjonen - tegningen: kartet eller tablået. Det er faktisk fordi tablået ikke har annet innhold enn det det representerer, og allikevel fremstår dets innhold kun ved at det representeres av en representasjon. Den binære disposisjonen ioi

1 1

TINGENES

ORDEN

av tegnet slik denne dukker opp i det syttende århundret, erstatter en organisering av tegnet som, om enn på forskjellige måter, hadde vært ternær siden stoikerne, ja til og med siden de første greske grammatikerne. Denne binære ordningen av tegnet forutsetter at tegnet er en representasjonen som er fordoblet med seg selv. En idé kan være tegn for en annen idé ikke kun fordi det mellom dem kan etableres et representasjonsbånd, men fordi denne representasjonen alltid kan la seg representere i det indre av den ideen som representerer. Eller også fordi representasjonen av vesen alltid står vinkelrett på seg selv: Den er på samme tid henvisning og tilsynekomst: forholdet til et objekt og selvmanifestasjon. Fra og med den klassiske tidsalderen er tegnet represen­ tasjonens representativitet i den utstrekning denne er representerbar. Dette får vidtrekkende konsekvenser. For det første for tegnenes betydning i den klassiske tanken. Tidligere hadde de vært erkjennelsens redskaper og adgangsnøkler til viten; nå faller de sammen med repre­ sentasjonen, det vil si med tanken i hele dens omfang; de har tilhold i den, men gjennomløper den også i hele dens utstrekning. Så snart en representasjon er forbundet med en annen og i seg selv representerer denne forbindelsen, foreligger det et tegn: Den abstrakte ideen beteg­ ner det konkrete sanseinntrykket som er det grunnlaget den har blitt til på (Condillac); den allmenne ideen er ikke annet enn en partikulær idé som tjener som tegn for andre partikulære ideer (Berkeley); forestil­ lingene er tegn på de persepsjonene de stammer fra (Hume, Condillac); sanseinntrykkene er tegn på hverandre (Berkeley, Condillac); det er i siste omgang mulig at sanseinntrykkene i seg selv (som hos Berkeley) skulle være tegn på det som Gud vil si oss, hvilket skulle gjøre dem til tegn på ansamlinger av tegn. Analysen av representasjonen og teorien om tegnene gjennomsyrer hverandre fullstendig; og da den dagen opp­ rant da Ideologien mot slutten av det attende århundret stilte spørs­ målet om hva slags forrang ideen eller tegnet skulle tildeles, den dagen 102

REPRESENTERE

da Destutt bebreidet Gerando for å ha utarbeidet en teori om tegn uten på forhånd å ha innholdsbestemt ideen,1 var det fordi deres umiddel­ bare og gjensidige tilhørighet allerede hadde begynt å gå i oppløsning og fordi ideen og tegnet ikke lenger var fullstendig gjennomsiktige for hverandre. Konsekvens nummer to. Den universelle utbredelsen av tegnet i representasjonens felt utelukker selve muligheten for en teori om be­ tydning. For overhodet å kunne undersøke hva betydning er, forutset­ ter det at den er en bestemt figur i bevisstheten. Men hvis fenomenene aldri er gitt annet enn i en representasjon som i seg selv og i sin egen representerbarhet fullt og helt er tegn, kan ikke betydningen være et problem, desto mer som den slett ikke kommer til syne. Alle represen­ tasjonene er innbyrdes forbundet qua tegn; samlet utgjør de nærmest et veldig nettverk; hver enkelt representasjon fremstår som tegnet på det den representerer; og allikevel - eller snarere ved dette faktum - er ingen av bevissthetens spesifikke aktiviteter i stand til å konstituere en betydning. Det er uten tvil fordi den klassiske tanken om representa­ sjonen utelukker analysen av betydningen at vi andre - som ikke tenker tegnene på annet vis enn med utgangspunkt i dem - har så vanskelig for, og det på tross av alle bevisene, å godta at den klassiske filosofien fra Malebranche frem til Ideologene, fullt ut var en tegnets filosofi. Det gis ingen mening utenfor eller forut for tegnet - intet implisitt nærvær av en forutgående diskurs, som det er nødvendig å gjenskape for å bringe for dagen tingenes opprinnelige mening. Men heller ikke en betydningskonstituerende handling eller en bevissthetens indre genese. Det er fordi det mellom tegnet og dets innhold ikke finnes for­ midlende mellomledd og ingen ugjennomsiktighet. Tegnene har der­ for ingen andre lover enn de som kan styre deres innhold: Enhver ana­ lyse av tegnene er på samme tid og med full rett en avkodning av hva de vil si. Omvendt er ikke blottleggelsen av signifikatet mer enn av-

103

I Antoine Louis Destutt de Tracy, Éléments dldéologie, séconde partie, «Grammaire», Paris år xi, s. 1.

TINGENES

ORDEN

speilingen av de tegnene som viser tilbake til det. Semiologien og her­ meneutikken overleirer hverandre slik som i det sekstende århundret - men på en annen måte. I den klassiske tidsalderen møtes de ikke lenger i likhetens tredje element; de forbindes i kraft av den egenska­ pen hvorved representasjonen lar seg representere. Derfor eksisterte det heller ikke en tegnenes teori som skilte seg fra analysen av mening­ en. Imidlertid kom systemet til å gi den første av disse en viss forrang; ettersom det ikke tildeler det betegnede et vesen forskjellig fra det det tildeler tegnet, kan meningen ikke være mer enn totaliteten av tegn slik disse folder seg ut i deres fortløpende sammenkjedning; meningen gis i det komplette tablået av tegn. På den annen siden gjelder det for det komplette nettverket av tegn at dets forbindelser og artikulasjoner følger de oppdelinger som er meningens egne. Slik vil tegnenes tablå fremstå som tingenes bilde. Om meningens essens fullstendig er på tegnets side, ligger dens virksomme side på signifikatets. Derfor tar analysen av språket fra Lancelot til Destutt de Tracy utgangspunkt i en abstrakt teori om de muntlige tegnene i form av en generell gramma­ tikk: men dens ledetråd er alltid ordenes mening. Det er grunnen til at naturhistorien fremstiller seg som en analyse av livsvesenenes egenart, mens taksonomiene, selv de konstruerte, alltid streber mot å slutte seg til den naturlige orden, eller i alle fall å skille seg minst mulig fra den; det er grunnen til at rikdomsanalysen gjøres med utgangspunkt i penger og bytte, mens verdien alltid er basert på behovet. I den klassiske tidsalderen gjelder tegnenes rene vitenskap for signifikatets umiddelbare diskurs. Til slutt en siste konsekvens som uten tvil har hatt følger helt frem til våre dager: Den binære tegnteorien som siden det syttende århun­ dret har vært grunnlaget for hele den allmenne teorien om tegnet, er, i samsvar med et basalt forhold, forbundet med en allmenn teori om representasjonen. Om tegnet er en ren og enkel forbindelse mellom 104

REPRESENTERE

en signifikant og et signifikat (enten forbindelsen er vilkårlig eller ikke, frivillig eller pålagt, individuell eller kollektiv), kan den uansett ikke etableres annet sted enn i representasjonens generelle element: Signifikanten og signifikatet er forbundne kun så vidt som den ene eller den andre er (eller har vært eller kan bli) representert, eller den ene faktisk representerer den andre. Det var derfor nødvendig at den klassiske teorien om tegnet utstyrte seg selv med en «ideologi» som filosofisk begrunnelse og berettigelse, det vil si med en allmenn analyse av alle representasjonens former, helt ifra det mest elementære sanseinntryk­ ket og til den mest abstrakte og komplekse idé. Det var derfor i samme grad nødvendig at Saussure, idet han gjenopplivet prosjektet om en allmenn semiologi, ga tegnet en definisjon som kunne synes «psykologistisk» (forbindelsen mellom et begrep og et bilde): Han gjenopp­ daget faktisk den klassiske forutsetningen for å tenke tegnets binære karakter.

V. LIKHETENS FORESTILLINGSKRAFT

Slik ble altså alle tegnene satt fri fra den myldrende verden hvor renes­ sansen tidligere hadde fordelt dem. De holder fra nå av til inne i selve representasjonen, i ideens mellomrom, i dette spinkle rommet hvor den spiller med seg selv, oppløser seg og fordeler seg på ny. Hva det likeartede angår, vil det heretter falle utenfor erkjennelsens domene. Den er den mest primitive form for empiri; likheten kan ikke lenger «betraktes som en del av filosofien»1 med mindre dens unøyaktighet som likhet utviskes, og den omformes av vitenen til en relasjon av lik­ het eller orden. Men allikevel markerer det likeartede en for erkjennel­ sen uunværlig grense, siden minimumsforutsetningen for etableringen av en likhet eller en ordensrelasjon mellom to ting er at deres likhet har 105

I Thomas Hobbes’ Logic, sitert etter Destutt deTracys franske overset­ telse i Éléments d’Idéologie, Paris 1805, bd.m, s.599.

TINGENES

I David Hume, A Treatise of Human Nature, London 1739, bok 1, del iv.

2 Hans Bernhardt Merian, Réflexions philosophiques sur la ressemblance, in: Choix de mémoires et abrégé de rhistoire de PAcadémie de Berlin. Berlin og Paris, 1767, s. 3 ff.

ORDEN

foranlediget sammenligningen av dem: Hume plasserte identitetsrelasjonen mellom de «filosofiske» som forutsatte refleksjonen, mens lik­ heten på sin side for ham hørte inn under de naturlige relasjonene, blant de som la bånd på vår ånd med en rolig, men uunngåelig kraft.1 « La filosofen sette sin ære i nøyaktighet i det monn han vil... jeg våger imidlertid å utfordre ham til å forsøke å ta et skritt i sin karriere uten å ta likheten til hjelp. Kast et blikk på vitenskapenes metafysikk, selv de minst abstrakte blant dem, og fortell meg så om de generelle induk­ sjonene som man utleder fra de mest partikulære fakta, eller snarere om familiene, artene og alle de andre abstraksjonene i seg selv lar seg danne på annet vis enn ved hjelp av likheten.»2 På vitenens ytterste fold befinner likheten seg, som en knapt antydet form, en rudimentær relasjon som erkjennelsen må tildekke i hele dens utstrekning, men som forblir i det uendelige under den, på samme vis som en nødven­ dighet som er stum og uutslettelig. Som i det sekstende århundret påkaller tegnet og likheten hveran­ dre på fatalt vis. Men det på en ny måte. I stedet for at likheten skulle ha behov for et merke for at dens hemmelighet skal avdekkes, er den nå den udifferensierte og bevegelige bakgrunnen mot hvilken erkjen­ nelsen kan etablere sine relasjoner, sine målestokker og sine identite­ ter. Det er følgelig en dobbel reversering: ettersom det er tegnet, og med det hele den diskursive erkjennelsen, som krever en basis av lik­ het, og ettersom det ikke lenger dreier seg om manifestasjonen av et innhold som går forut for erkjennelsen, men i stedet om å gi et innhold som kan tilby et rom som erkjennelsen kan anvende sine former i. Om den mest fundamentale form for værens forhold til seg selv i det sekstende århundret var likheten, verdens innfoldethet, er likheten i den klassiske tidsalderen den enkleste formen det erkjennbare kan komme til syne i, og dermed samtidig den formen som ligger lengst fra erkjennelsen selv. Det er ved denne at representasjonen kan erkjennes, 106

REPRESENTERE

det vil si jevnføres med representasjoner som kan være likeartede, analyseres i dens enkelte elementer (elementer den deler med andre representasjoner), kombineres med dem som kan oppvise delvise iden­ titeter og endelig fordeles og ordnes i tablået til en tabell. Den klas­ siske filosofiens likeartethet (i en analysens filosofi) spiller en rolle som er symmetrisk i forhold til den det forskjellige spiller i den kritiske tenkningen og i domsfilosofiene. Denne posisjonen som grense og betingelse (uten og hinsides hvil­ ken det ikke er mulig å erkjenne) plasserer likheten på forestillingsevnens side, eller mer nøyaktig, den trer kun frem i kraft av forestillingsevnen, men til gjengjeld utøves kun forestillingsevnen i den grad den støtter seg på likheten. Egentlig er det slik at hvis man i representa­ sjonenes ubrutte kjede antar eksistensen av sanseinntrykk, de enkleste man kan tenke seg, og som overhodet ikke ligner på hverandre, skulle det ikke finnes den minste mulighet for at den andre skulle minne om den første, få den til å komme til syne på nytt, og slik berettige dens re-presentasjon i forestillingsverden; sanseinntrykkene følger på hver­ andre i den mest totale forskjellighet - en forskjellighet som er så total at den ikke en gang skulle kunne la seg sanse, ettersom en represen­ tasjon aldri ville ha mulighet for å feste seg til et sted, gjenopplive en eldre og motstille seg denne for å gi anledning til en sammenligning; ikke en gang den minimumsidentiteten som er nødvendig for at det overhode skal være mulig å skjelne ville foreligge. En evig forandring ville uopphørlig utfolde seg i evinnelig ensformighet. Om ikke repre­ sentasjonen på uklart vis maktet å gjøre nærværende på nytt et inn­ trykk fra fortiden, ville aldri det ene sanseinntrykket noensinne forto­ ne seg som forskjellig fra eller likt med det foregående. Denne evnen til å gjenfremkalle medfører i det minste muligheten av å få to inn­ trykk til å fremtre som kvasi-likeartede (som tilliggende og samtidige, som noe som eksisterte nesten på samme måte), hvor imidlertid det 107

TINGENES

ORDEN

ene er nærværende mens det andre, kanskje allerede for lenge siden, har sluttet å eksistere. Uten forestillingsevnen ville det ikke finnes likhet mellom tingene. Man ser den dobbelte forutsetningen. I de tingene som er represen­ tert, må det nødvendigvis finnes en likhetens insisterende mumling, alltid et høve for forestillingsevnen til å folde seg tilbake på det for­ gangne. Ingen av disse to forutsetningene kan unnvære den andre som kompletterer og gjør front mot den. Ut fra dette springer to former for analyse som ble opprettholdt gjennom hele den klassiske tidsalderen, som ikke holdt opp med å nærme seg hverandre og som endelig i den siste halvdelen av det attende århundret utsa sin felles sannhet i Ide­ ologien. På den ene siden finner man en analyse som redegjør for omformingen av representasjonenes serie i en ikke-aktualisert, men samtidig sammenlignende tabell: analysen av sanseinntrykkene, av erindringen, av forestillingsevnen, av hukommelsen, av hele det ufri­ villige grunnlaget som fremstår som bildets mekanikk i tiden. På den andre siden har man en analyse som redegjør for tingenes likhet - den likhet de oppviser før de innplasseres i den orden de tilhører, deres oppdeling i identiske og forskjellige elementer, fordelingen av dem i tablåer og tabeller ut fra deres uordnede likeartetheter: Hvorfor over­ lapper tingene hverandre? Hvorfor blandes de i en sammenfletning hvor deres orden er forvirret og uklar, men allikevel synlig nok til at den for et våkent sinn skinner igjennom som likhet, som vag likeartethet, som henspillinger og antydninger? Den første serien av problemer sva­ rer grovt sett til forestillingsevnens analytikk, som den positive evnen til å omforme representasjonens lineære tid til det samtidige rommet av virtuelle elementer; mens den andre i det store og hele svarer til analy­ sen av naturen, med alle dens lakuner og former for uorden som skaper uklarhet i livsvesenenes store tablå og brer dem utover i en rekke av representasjoner som på en vag og fjern måte ligner på hverandre. 108

REPRESENTERE

Disse to motstiite momentene (det ene negativt, naturens uorden i sanseinntrykkene, det andre positivt, evnen til å rekonstituere orden med utgangspunkt i disse sanseinntrykkene) finner sin enhet i ideen om en «genese». Og dette på to mulige vis: Enten tilskrives det negative momentet (uordenens, den vage likhetens) selve forestillingsevnen, som slik helt alene utøver en dobbel funksjon: Hvis den kun ved repre­ sentasjonens fordobling kan gjeninnføre orden, er det nettopp i den utstrekning den hindrer en direkte sansning av tingenes identiteter og forskjeller i deres analytiske sannhet. Det forestillingsevnen makter er ikke annet enn vrangen av, eller det andre ansiktet til, dens mangelfullhet. Den er i mennesket, i den overgangen som utgjør sømmen mellom sjel og kropp. Det er der at Descartes, Malebranche og Spinoza faktisk analyserte forestillingsevnen som på samme tid både feilens sted og sannhetens mulighet, selv matematikkens; de erkjente i denne endelighetens stigma, enten som et tegn på et fall utenfor den intelligible utstrekningen eller som et merke på en begrenset natur. Motsatt kan forestillingsevnens positive moment kanskje føres på de flimrende likhetenes konto, det likeartedes vage mumling; det er naturens mangel på orden slik den springer ut av naturens egen historie, dens katastro­ fer, eller kanskje helt enkelt dens sammenfiltrede mangfold, som ikke lenger er i stand til å tilby representasjonen annet enn ting som ligner hverandre. Slik er det at representasjonen, alltid forbundet med inn­ hold som ligger tett på hverandre, gjentar seg, gjenerindrer seg selv, folder seg naturlig om seg selv, gjenskaper nesten identiske sanseinn­ trykk, og befrukter forestillingsevnen. Det er i denne mangfoldige naturen av bølgende bevegelser - som på et obskurt og ubegrunnet vis alltid begynner på nytt — i det gåtefulle faktum av en natur som forut for enhver orden ligner på seg selv, at Condillac og Hume søkte båndet mellom likheten og forestillingsevnen. Deres løsninger er full­ stendig motsatte, men de svarer på det samme spørsmålet. Man forstår 109

TINGENES

ORDEN

I alle fall at den andre typen analyse med letthet lar seg utfolde i form av det mytiske «det første mennesket» (Rousseau) eller «den oppvakte bevisstheten» (Condillac) eller «den fremmede tilskueren kastet ut i verden» (Hume): Denne formen for genese fungerte nøyaktig på det samme stedet og den samme plassen som Genesis selv hadde gjort. Enda en bemerkning. Om forestillingene «natur» og «menneske­ natur» hadde en viss betydning, skyldes ikke det at man plutselig skulle ha funnet et felt for empiriske undersøkelser i denne stumme og uuttømmelig rike kraften man kaller «naturen»; det skyldtes heller ikke at det i det indre av denne veldige naturen skulle finnes et lite, enestående og komplekst område som skulle være den menneskelige naturen. Faktisk tjener disse to begrepene til å sikre tilhørigheten, den gjensidige forbindelsen mellom forestillingsevnen og likheten. Fore­ stillingsevnen synes utvilsomt ikke å være annet enn én av egenska­ pene ved menneskenaturen, og likheten en effekt som skyldes naturen. Men følger man de arkeologiske forbindelsene som gir den klassiske tanken dens lover, ser man godt at menneskenaturen holder til i repre­ sentasjonens spinkle selv-overlapping som tillater den å re-presentere seg selv (hele menneskenaturen befinner seg i dette feltet: akkurat til­ strekkelig utenfor representasjonen til at den kan presentere seg på nytt i det blanke rommet som skiller representasjonens presens fra gjentagelsens «gjen-»); og at naturen ikke er annet enn den ufattelige utviskningen av representasjonen som gjør at likheten lar seg regi­ strere selv før identitetenes orden skulle være synlig. Naturen og men­ neskenaturen tillater i epistemets allmenne konfigurasjon, den gjen­ sidige tilpasningen av likheten og forestillingsevnen, det som legger grunnen for og muliggjør alle ordenens empiriske vitenskaper. I det sekstende århundre var likheten forbundet med et system av tegn; og det var fortolkning av tegnene som åpnet de konkrete erkjennelsenes felt. Fra og med det syttende århundret fordrives likheten til i io

REPRESENTERE

vitenens grenseland, dit hvor dens laveste og mest ydmyke grenser befinner seg. Der forbindes den med forestillingsevnen, med uvisse gjentagelser og med tåkete analogier. I stedet for å åpne for en fortolkningsvitenskap impliserer den en tilblivelsesprosess som fører fra de groveste formene for det Samme til de store vitenstablåene som utvikles i overensstemmelse med identitetens, forskjellens og ordenes former. Prosjektet med en ordensvitenskap, slik denne ble begrunnet i det syttende århundre, medførte at dette prosjektet ble fordoblet med en erkjennelsens tilblivelseshistorie, noe den da også uavbrutt ble fra

Locke og frem til Ideologien.

VI. «MATHESIS» OG «TAXINOMIA»

Et prosjekt for en allmenn ordensvitenskap, en tegnteori som analy­ serte representasjonen, en anordning i tablaer av identitetene og for­ skjellene - slik konstituerte det seg i den klassiske tidsalderen et empi­ risk rom som først forelå mot slutten av renessansen, og som var bestemt til å forsvinne fra og med begynnelsen av det nittende århun­ dret. Dette rommet er for oss idag så vanskelig å gjenskape, og i så om­ fattende grad tildekket av det system av positiviteter vår viten hører til i, at det i lang tid forble ubemerket. Man har deformert det, man har maskert det ved kategorier og oppdelinger som er våre egne. Det er som om man har ønsket å gjenskape det som i det syttende og i det attende århundret var livets eller naturens eller menneskets «vitenskaper» og glemt at verken «mennesket», «livet» eller «naturen» er kategorier som spontant og passivt byr seg selv frem for nysgjerrigheten. Det som muliggjør det klassiske epistemets helhet, er først og fremst dets forhold til en erkjennelse av orden. Når saken dreier seg om å ordne de enkle naturer, tar man tilflukt i en mathesis som har Algeiii

TINGENES

ORDEN

braen som sin universelle metode. Når det dreier seg om å ordne komplekse naturer (representasjoner i all alminnelighet, slik de gir seg for erfaringen), gjelder det å konstituere en taxinomia^ og for å få til dette, etablere et tegnsystem. Tegnene er i forhold til de sammensatte naturer det samme som algebraen er for de enkle naturers orden. Men i det omfang de empiriske representasjonene må kunne la seg oppdele i enkle naturer, ser man at taxinomia i sin helhet forholder seg til mathesisen-, til gjengjeld, ettersom persepsjonen av evidensene ikke er annet enn et særtilfelle av representasjonen i alminnelighet, kan man like gjerne si at mathesis er et særtilfelle av taxinomia. På samme måte gjelder det at de tegnene tanken selv danner, nærmest utgjør en algebra av komplekse representasjoner; og at algebraen omvendt er en metode for å tildele de enkle naturene tegn og deretter kunne handle på grunn­ lag av disse tegnene. Man har dermed den følgende ordningen:

En allmenn ordensvitenskap

Enkle naturer

i

Mathesis

Algebra

--------

Sammensatte representasjoner

i Taxinomia ♦ -------------- ► Tegn

Men dette er ikke alt. Taxinomia innebærer i tillegg et slags tingenes kontinuum (en ikke-diskontinuitet, en slags værensfylde) og en slags forestillingskraft som får det som ikke er, til å komme til syne, men som nettopp ved dette gjør det mulig å bringe denne kontinuiteten for dagen. Muligheten for en empirisk ordensvitenskap krever altså en 112

REPRESENTERE

erkjennelsesanalyse - en analyse som skulle kunne vise hvordan det værendes skjulte (og nærmest sammenrotede) kontinuitet kan konsti­ tueres gjennom de diskontinuerte representasjonenes temporale for­ bindelse. Derav nødvendigheten, som er manifest gjennom hele den klassiske tidsalderen, av å undersøke hvor erkjennelsene har sin opp­ rinnelse. Faktisk står ikke disse empiriske analysene i motsetning til prosjektet om den universelle mathesis, slik skeptisismen står i mot­ setning til rasjonalismen; de ble regnet som nødvendig rekvisita for en viten som ikke lenger gjorde det Samme til sin erfaring, men eta­ bleringen av Orden. Som det klassiske epistemets to ytterpunkter har man dermed en mathesis som den kalkulerbare ordens vitenskap og en genese som analysen av ordenenes dannelse med utgangspunkt i de empiriske rekkefølgene. På den ene siden bruker man symboler for de mulige operasjonene knyttet til identiteter og forskjeller; på den annen side analyserer man de merkene som gradvis har avleiret seg gjennom tingenes innbyrdes likhet og forestillingsevnens tilbakegrep. Mellom mathesis og genese utbrer tegnenes område seg - tegn som krysser hele den empiriske representasjonens domene, men som aldri går ut over det. Begrenset av kalkylen og genesen er dette tablåets rom. Dette er en viten hvor det derfor handler om å utstyre alt det som vår representasjon kan fremby for oss med tegn: persepsjoner, tanker, begjær. Disse tegnene bør gjelde som kjennemerker, det vil si at de ordner representasjonen i sin helhet i gjensidig avgrensede soner, som holdes fra hverandre ved definerbare kriterier. Slik tillater de etableringen av et simultant system som blir bestemmende for hvor­ dan representasjonene utsier sin nærhet og sin avstand, sitt naboskap og sine mellomrom, - altså et nettverk som, utenfor enhver kronolo­ gisk tid, fremviser representasjonenes slektskap og gjendanner deres ordensrelasjoner i et permanent rom. På dette viset kan forskjellenes og identitetenes tablå avtegne seg. 113

TINGENES

ORDEN

Det er i denne regionen man påtreffer naturhistorien - en kjennemerkenes vitenskap som organiserer naturens kontinuitet og sammenfloking. Det er også i denne regionen at man påtreffer penge- og verditeoriene, - en tegnenes vitenskap som tillater handelen, og gjør det mulig å etablere et likhetsforhold mellom menneskenes behov og deres begjær. Endelig er det også her at den generelle grammatikken befinner seg, den tegnenes vitenskap hvorved menneskene organiserer sine persepsjoners singularitet og stykker opp og inndeler deres tankers fortløpende bevegelse. På tross av deres forskjeller eksisterte disse tre domenene i den klassiske tidsalderen bare i den utstrekning tablåets grunnleggende rom skjøt seg inn mellom kalkylen av likheter og repre­ sentasjonenes genese. Man ser at disse tre forestillingene - mathesis, taxinomia, genese - ikke i så stor grad viser til adskilte områder, som til et solid nett av tilhørigheter som definerer den allmenne vitenskonfigurasjon i den klassiske epoken. Taxinomia står ikke i motsetning til mathesis-. Den holder til i og skiller seg fra den, ettersom også den er en ordensviten­ skap - en kvalitativ mathesis. Men forstått i sin strikteste mening er mathesisen likhetenes vitenskap, derfor også tilskrivelsenes og dom­ menes vitenskap. Den er sannhetens vitenskap. Taxinomia tar for seg identiteter og forskjeller; det er artikulasjonenes og klassenes viten­ skap; den er det værendes viten. Genesen holder på tilsvarende vis til i taxinomias indre, eller finner i alle fall i denne sin første mulighet. Taxinomia etablerer et tablå av synlige forskjeller; genesen forutsetter en suksessiv serie; den ene behandler tegnene i deres romlige samti­ dighet som en syntaks; den andre fordeler dem i en slags analogi til tiden som en slags kronologi. I forhold til mathesis fungerer taxinomia som en ontologi overfor en apofantisk logikk; i forhold til genesen fungerer den som en semiologi overfor historien. Den definerer derfor livsvesenenes allmenne lov, og på samme tid betingelsene som mulig114

REPRESENTERE

gjør erkjennelsen av dem. Derav kommer det faktum at tegnteoriene i den klassiske tidsalderen både har kunnet bære frem en vitenskap med dogmatisk tilsnitt, som gjorde selve naturen til sin erkjennelsesgjenstand, og en representasjonens filosofi som i tidens løp ble mer og mer nominalistisk og skeptisk. Derav også det faktum at denne ord­ ningen av tanken har kunnet forsvinne i den grad at den senere tid praktisk talt har mistet erindringen om dens eksistens: Det er fordi det etter den kantianske kritikken, og alt det som foregikk i den vestlige kulturen mot slutten av det attende århundre, har etablert seg en inn­ deling av et nytt slag: på den ene siden har mathesisen omgruppert seg for i stedet å danne en apofantikk og en ontologi; det er denne som helt frem til våre dager har hersket i de formelle disipliner; på den annen side har historien og semiologien (den siste for øvrig oppslukt av den første) blitt forent i de fortolkningsdisiplinene som utfoldet sin makt fra Schleiermacher til Nietzsche og Freud. I alle tilfeller gjelder det at det klassiske epistemet kan bestemmes i sin mest allmenne form ved det system som fremstår ved mathesisen, taxinomiaen og den genetiske analysen. Vitenskapene bærer alltid med seg, om enn aldri så diskret, ønsket om en uttømmende ordning; de peker alltid mot oppdagelsen av de enkleste elementer og deres gradvise sammenstykning, og i deres midte danner de tablå, utbredelse av er­ kjennelsene i et system som er samtidig med seg selv. I det syttende og det attende århundret er tablået sentrum for all viten. Hva angår de store debattene som opptok den offentlige opinionen, finner de på det mest naturlige vis sin plass innenfor foldningen av denne organiseringen. Man må gjerne skrive en tankens historie for den klassiske epoke ved å ta periodens store diskusjoner som utgangspunkt eller tema. Men da vil man riktignok ikke gjøre annet enn å skrive synspunktenes historie, det vil si historien om de enkelte individenes, miljøenes og sosiale grupperingenes valg; hvilket i seg selv reiser alle de problemer 115

TINGENES

ORDEN

av metodisk art som er typiske for meningsmålinger. Vil man derimot gi seg i kast med en arkeologisk vitensanalyse, kan ikke de berømte diskusjonene tjene som ledetråd eller fokus for et slikt prosjekt. Det gjelder å rekonstruere tankens allmenne system hvis nettverk i sin positivitet muliggjør et simultant spill av tilsynelatende motstridende synspunkter. Det er dette nettet som bestemmer mulighetsbetingelsene for en debatt eller et problem, det er bæreren av vitenens histori­ sitet. Hvis den vestlige verden har kjempet for å få vite om livet bare er bevegelse eller om naturen var tilstrekkelig ordnet til å bevise Guds eksistens, er det ikke fordi man har erkjent et problem; det er fordi den vestlige kulturens episteme, etter å ha oppløst og spredt tegnenes og likhetenes uendelige sirkel, og før det organiserte kausalitetens og historiens serier, åpnet et rom organisert som tablå, som uopphørlig ble krysset fra ordenens beregnbare former til analysen av de mest sammensatte representasjoner. Dette forløpets kjølvann vises på temaenes, debattenes, problemenes og meningspreferansenes histo­ riske overflate. Fra en ende til en annen i et «vitensrom» som med ett slag ble oppstilt i det syttende århundre - og som ikke skulle bli lukket før hundre og femti år senere - krysses erkjennelsene. Det er nå nødvendig å ta fatt på analysen av dette rommet i tablås form, nettopp der hvor det kommer til syne i sin reneste form, det vil si i språkets, klassifikasjonens og pengenes teorier. Man vil kanskje innvende at det blotte faktum at man ønsker å gi en samlet og helhetlig analyse av den generelle grammatikken, natur­ historien og økonomien ved å forholde dem til en allmenn teori om tegnene og representasjonen, forutsetter et spørsmål som ikke kunne komme før i vårt århundre. Uten tvil var den klassiske tidsalderen, i like stor grad som enhver annen kultur, ute av stand til å trekke opp grensene for eller navngi det system som lå til grunn for dens viten. Men dette systemet var tilstrekkelig tvingende til at erkjennelsens syn116

REPRESENTERE

lige former innenfor dets rammer var i stand til selv å skissere sine inn­ byrdes slektsskapsforhold, nærmest som om dets metoder, begrep, analysetyper, tilegnede erfaringer, ånder og endelig, dets mennesker, i seg selv forflyttet seg under innflytelse av et fundamentalt nettverk som definerte vitenens implisitte, men uomgjengelige enhet. Historien har kunnet oppvise tusenvis av eksempler på disse forskyvningene. Erkjennelsesteorien, tegnteorien og den grammatiske teorien har fulgt i dette sporet mange ganger: Port-Royal utga sin Grammaire for å komplettere og etterfølge sin Logique - forbindelsen mellom de to var en felles analyse av tegnene. Condillac, Destutt de Tracy og Gerando ga i tur og orden uttrykk for oppløsningen av erkjennelsen i dens be­ tingelser eller «elementer», samt refleksjonen over disse tegnene som språket kun tillemper i de mest synlige former for anvendelse og bruk. Dette sporet finnes også mellom analysen av representasjonen og tegn­ ene og analysen av rikdommen; fysiokraten Quesnay skrev artikkelen «Évidence» for Encyklopedien; Condillac og Destutt plasserte i for­ lengelsen av sine erkjennelses- og språkteorier handelens og økonomi­ ens teorier, som for dem hadde såvel politisk som moralsk verdi; man vet atTurgot skrev artikkelen «Étymologie» i Encyklopedien og trakk den første parallellen mellom pengene og ordene; man vet også at Adam Smith i tillegg til sitt store økonomiske verk skrev et essay om språkenes opprinnelse. Sporet finnes også mellom de naturlige klassi­ fikasjonenes teori og språkets; Adanson ville ikke utelukkende skape et nomenklatur for botanikken som både var artifisielt og koherent; han siktet mot (og gjennomførte til en viss grad) en fullstendig om­ organisering av skriften på grunnlag av språkets fonetiske data; blant Rousseaus posthume verk finner man ansatser til en botanikk og en drøfting av språkenes opprinnelse. Slik avtegnes nærmest den stiplede konturen av den empiriske vitens store nett: de ikke-kvantifiserbare ordener. Og kanskje viser 117

TINGENES

i Carl von Linné, Philosophie botanique, fransk over­ settelse, Paris 1788, #155 CW256.

ORDEN

den tilbaketrukne, men dog insisterende enheten til en Taxinomia universalis seg i all sin klarhet hos Linné idet han forestiller seg å kunne gjenfinne i alle naturens eller samfunnets konkrete områder de samme distribusjonene og den samme orden.1 Grensen for viten ville være representasjonenes perfekte transparens overfor de tegn som bestemte deres orden.

KAPITTEL 4

Tale

I. KRITIKK OG KOMMENTAR

I den klassiske tidsalderen eksisterer språket på et vis som både er suverent og diskret. Suverent ettersom ordene hadde fått oppgaven samt evnen til å «representere tanken». Men representere betyr ikke i denne sammen­ hengen å oversette eller gi en synlig versjon, en materiell fordobling, som på kroppens utside eksakt skulle være i stand til å gjenskape tan­ ken. Representere skal forstås i ordets rette forstand: Språket repre­ senterer tanken, slik tanken representerer seg selv. Det foreligger ingen vesentlig og opprinnelig betydningshandling som skulle ha konstitu­ ert språket eller gitt det liv fra innsiden av, men kun, i sentrum av re­ presentasjonen, dets evne til å representere seg selv, det vil si til å analysere seg selv ved å stille sine enkelte bestanddeler opp mot hver­ andre, underkaste dem refleksjonens blikk, og å overdra seg selv i form av en erstatning som forlenger det. I den klassiske tidsalderen gis det intet som ikke lar seg representere; men i kraft av denne kjensgjer­ ningen fremkommer det heller intet tegn, ingen tale som utsies, intet ord eller utsagn som refererer til et bestemt innhold, uten at det skjer 119

TINGENES

ORDEN

gjennom dette spillet der en representasjon distanserer seg i forhold til seg selv, fordobles og reflekteres i en annen representasjon som er ekvivalent med den. Det er ikke slik at representasjonene har sine rot­ ter i en verden som de låner sin mening fra; de åpner selv opp sitt eget rom, et rom hvis indre forgreninger gir plass for meningen. Det er der språket befinner seg, i den avstanden som representasjonen etablerer til seg selv. Ordene utgjør derfor ikke den tynne hinnen som fordobler tanken på dens utside; de påkaller den, de henviser til den, men først og fremst til dens indre, til alle de representasjonene som representerer andre representasjoner. Det klassiske språket ligger betraktelig tettere på den tanken det har i oppgave å representere, enn hva man tror; men det er ikke parallelt med den - det er fanget i sitt nett og flettet inn i den veven som det selv har slått opp. Språket er ikke en ytre effekt av tanken, men tanken selv. Slik gjør det seg usynlig, eller nesten usynlig. Det har i alle tilfelle blitt så gjennomsiktig for representasjonen at dets væren ikke lenger utgjør et problem. Renessansen måtte dvele ved det blotte faktum at språket var til: eksistensen i verdens fylde av en skrift som blandet seg med tingene, og som strømmet under dem; tegn nedfelt i manuskripter eller på bøkenes sider. Alle disse insisterende merkene kalte på et annet språk, kommentarens, eksegesens og lærdommens språk, som på ny skulle få det språket som lå slumrende i tingene til å tale og bevege seg; nærmest stumt påståelig gikk språkets væren forut for det språk som lot seg lese, og den tale det fikk lyd av. Fra og med det syttende århundre ble denne språkets massive og forunderlige eksistens opp­ hevet. Den finnes ikke lenger fortiet i merkets gåte, og den har ennå ikke trådt frem utfoldet i en teori om betydning. Man kunne gå så langt som å hevde at det klassiske språket ikke var til. Men det fun­ gerte: Hele dets eksistens fant sin plass i dets representerende rolle, begrenser seg nøyaktig til denne, og slutter med å tømme seg i denne. 120

TALE

Språket har intet annet sted enn representasjonens, ingen annen verdi enn denne - i dette hulrom som det har makt til å rydde. På denne måten avdekker det klassiske språket et visst forhold til seg selv som inntil da verken hadde vært mulig eller tenkelig. Det sek­ stende århundrets språk forholder seg til seg selv ved en slags vedva­ rende selvkommentar; denne lar seg kun utøve for så vidt som det finnes språk - et språk som i stillhet eksisterer forut for den diskursen det ytrer seg i. Kommentaren krever tekstens absolutte foruteksistens; og omvendt, hvis verden består av sammenslyngede ord og tegn, hvordan få den i tale om ikke i form av en kommentar? Fra den klas­ siske tidsalderen av folder språket seg ut i representasjonens indre og i den selv-splittelse som uthuler den. Fra nå av er den første Teksten utvisket, og med den forsvinner hele denne uuttømmelige fond av ord hvis stumme vesen var skrevet inn i tingene; kun representasjonen blir igjen, idet den med de verbale tegnene brer seg ut i rommet, manife­ sterer seg og blir til diskurs. Det gåtefulle ved en tale som måtte fortol­ kes av et annet språk, erstattes av representasjonens vesentlige diskursivitet: en åpen, ennå nøytral og indifferent, mulighet, som det igjen blir diskursens oppgave å fullbyrde og fastlegge. Når denne diskursen i sin tur gjøres til gjenstand for språk, utforskes den ikke som om den hadde sagt noe uten å si det, som om den var en lukket tale, et språk holdt tilbake i seg selv; man forsøker heller ikke å få lagt fri den store gåtefulle meningen som skulle være skjult under dens tegn; man spør den i stedet hvordan den fungerer, hvilke representasjoner den beteg­ ner, hvilke elementer den oppdeler og fremhever, hvordan den ana­ lyserer og setter sammen igjen, og hvilket spill av erstatninger som gjør det mulig for den å påta seg rollen som representasjon. Kommentaren har veket plassen for kritikken. Denne nye forbindelsen som språket innfører i forhold til seg selv, er verken enkel eller ensidig. Tilsynelatende står kritikken i motsetning 121

TINGENES

ORDEN

til kommentaren, slik analysen av en synlig form står til oppdagelsen av et skjult innhold. Men ettersom denne formen er en representasjonsform, kan kritikken kun analysere språket ved hjelp av begreper som «sannhet», «nøyaktighet», «egenskap» eller «uttrykkskraft». Dette er årsaken til kritikkens blandede status og den tvetydigheten den aldri har maktet å fri seg fra. Den saumfarer språket som om det var ren funksjonalitet, en samling av mekanismer, et stort og autonomt spill av tegn, men den kan samtidig ikke unngå å stille spørsmålet om dets sannhet eller usannhet, dets gjennomsiktighet eller opasitet, det vil si om værensmodusen til hva det sier ved de ordene det anvender i representasjonen. Med utgangspunkt i denne grunnleggende og dob­ belte nødvendigheten ser motsetningen mellom bakgrunn og form etterhånden dagens lys for til slutt å innta den plassen den har idag. Men denne motsetningen ble utvilsomt konstituert først på et sent tidspunkt, idet kritikken i det nittende århundret begynte å gå i opp­ løsning. I den klassiske epoken utøves det en forskjellsløs kritikk nærmest en bloc av språkets representative rolle. Den antar fire dis­ tinkte former, som dog fremstår som solidariske og samartikulerte. Først utfoldes den i den refleksive orden som en kritikk av ordene, uttrykt som umuligheten av å konstruere en vitenskap eller en filosofi ved hjelp av det overleverte vokabularet; avvisningen av allmennbegreper som utvisker det som er distinkt i representasjonen, og av ab­ strakte begreper som skiller det som bør holdes sammen; nødven­ digheten av å konstituere et fullkomment analytisk språk som står til disposisjon. I grammatikken blir kritikken manifest som analyse av syntaktiske verdier, ordstilling, proposisjonens konstruksjoner: Er et språk mest fullendt utstyrt med deklinasjoner eller med et system av preposisjoner? Er fri eller fast ordstilling å foretrekke? Hvilket tempussystem uttrykker suksesjonsforholdene best? Kritikken finner også sitt rom i granskingen av retorikkens former: i analysen av figurene, 122

TALE

det vil si av forskjellige typer diskursivitet og av de enkelte typenes uttrykkskraft; i analysen av tropene, det vil si av de forskjellige for­ holdene som ordene kan opprettholde med ett og samme representa­ tive innhold (betegnelse ved delen eller ved det hele, ved det essensielle eller det aksidensielle, ved selve begivenheten eller omstendighetene rundt den, ved tingen selv eller dens analogier). Endelig konfronteres kritikken med det eksisterende og allerede skrevne språket idet den setter seg som oppgave å definere hva slags forhold den har til det den representerer. Det er på denne måten eksegesen av de religiøse tek­ stene fra og med det syttende århundret underkastes kritiske metoder: Det handler ikke lenger om nok en gang å utsi det som allerede en gang hadde blitt sagt i dem, men om å bestemme gjennom hvilke figurer og bilder, ifølge hvilken orden, i samsvar med hvilke planlagte uttrykk, og, for å si det slik, ifølge hvilken sannhet en slik diskurs hadde blitt for­ årsaket av Gud eller av profetene i den form den har kommet til oss. Slik er den kritiske dimensjonen i alt sitt mangfold, slik den med nødvendighet installeres når språket eksaminerer seg selv med hen­ blikk på hva som er dets funksjon. Siden den klassiske tidsalderen har det eksistert et dypt motsetningsforhold mellom kommentar og kri­ tikk. Ved at kritikken omtaler språket i termer som representasjon og sannhet, bedømmer og profanerer den det. Idet den fastholder språket i dens værens fremvellen og utspør det med henblikk på dets hemme­ lighet, må kommentaren stanse foran de fremskutte forsvarsverkene til den forutgående teksten, for i stedet å gi seg i kast med den umulige og alltid fornyede oppgaven det er å gjenta i seg selv tekstens fødsel: Den helliggjør den. Disse to måtene språket grunnlegger et forhold til seg selv på, kommer fra dette tidspunktet av til å inngå i et rivaliseringsforhold vi ennå ikke har lagt bak oss, og som kanskje fortsatt forsterkes for hver dag som går. Det er derfor litteraturen, kritikkens foretrukne objekt, etter Mallarmé uopphørlig har nærmet seg det som er språket 123

TINGENES

ORDEN

i selve dets væren, og derved gitt støtet til et sekundært språk - et språk som ikke lenger har kritikkens form, men kommentarens. Faktisk har alle de kritiske språkene siden det nittende århundret påtatt seg eksegesens oppgave, litt på samme vis som eksegesene i den klassiske epo­ ken påtok seg den metodiske kritikken som oppgave. Men så lenge språkets tilhørighet til representasjonen i vår kultur ennå ikke er opp­ løst (eller man har funnet en vei utenom den), kommer alle disse sekun­ dære språkene til å være fanget i alternativene kritikk eller kommen­ tar. I sin ubesluttsomhet vil de yngle i det uendelige.

II. DEN GENERELLE GRAMMATIKKEN

I

Thomas Hobbes’ Logic, sitert etter Destutt de Tracys franske overset­ telse i Eléments d’Idéologie, Paris 1805, bd. in» s. 607-608.

Straks språkets eksistens slettes, vil kun dets representerende funksjon bestå: dets natur og dets egenskaper som diskurs. Denne er intet mer enn representasjonen selv, representert ved muntlige tegn. Men hvori består disse tegnenes særskilte karakter, og denne merkelige og frem­ mede kraften som tillater dem, bedre enn andre tegn, å denotere repre­ sentasjonen, analysere den og rekomponere den? Blant alle tegnsyste­ mene, hvilket er språkets eget? Ved en første undersøkelse er det mulig å bestemme tegnene ved deres vilkårlighet eller ved deres kollektive karakter. Den opprinnelige roten til språket er, som Hobbes sier det, dannet av et anmerkningssystem som individene i første omgang har valgt for sin egen del: Ved hjelp av disse merkene er de i stand til å gjenkalle representasjonene, sammenbinde dem, skille dem fra hverandre og handle med dem. Det er disse individuelle anmerkningene en konvensjon eller en volds­ handling har påført fellesskapet.1 Uansett får ordene kun mening i den enkeltes representasjoner, et ords mening må gjerne være god­ tatt av alle, den har like fullt ingen annen eksistens enn det den har i 124

TALE

den enkeltes tanker. Locke sier at «det som ordene er merker for, er ideene til den som taler, ingen kan umiddelbart anvende dem som merker til annet enn de ideer han selv har».1 Det som skiller språket fra alle andre tegn, og som muliggjør språkets avgjørende rolle i represen­ tasjonen, er følgelig ikke i hvilken grad det er individuelt eller kollek­ tivt, naturlig eller vilkårlig, men at det analyserer representasjonen i samsvar med en orden som med nødvendighet er suksessiv: Faktisk kan lydene kun artikuleres én om gangen, språket kan ikke represen­ tere tanken i sin totalitet i et grep, det er nødvendig at det fremstiller den del for del i samsvar med en lineær orden - en orden som i seg selv er fremmed for representasjonen. Riktignok er det slik at tegnene føl­ ger etter hverandre i tid, men hvert enkelt utgjør en enhet, enten man nå med Condillac2 innrømmer at alle de bestanddelene en represen­ tasjon består av, er gitt umiddelbart og simultant, og at kun refleksjo­ nen kan behandle dem én for én, eller om man med Destutt de Tracy medgir at de følger hverandre med så stor hastighet at det i praksis ikke lar seg gjøre å observere dem eller å finne ut av deres orden.3 Det er disse representasjonene, som på denne måten trykker seg sammen, det gjelder å få skilt ut i utsagnene: For mitt blikk er «glansen en indre egenskap ved rosen»; når jeg omtaler den, kan jeg dog ikke unngå at den går forut for den eller kommer etter den.4 Hvis ånden maktet å uttale ideene «slik den oppfattet dem», er det ingen tvil om at «den ville ha uttalt dem alle på en gang».5 Men det er nettopp dette som ikke lar seg gjøre, for om «tanken er en enkel handling», så «er dens utsigelse en suksessiv handling».61 dette består språkets egenart, det som på samme tid skiller det fra både representasjonen (som det i sin tur imidlertid ikke er annet enn representasjonen av) og tegnene (blant hvilke det hører hjemme uten noen som helst særlig forrang). Det står ikke i motsetning til tanken som det indre til det ytre eller som ut­ trykket til refleksjonen; det står ikke i motsetning til de andre tegnene 125

I John Locke, An Essay Concerning Human Understanding, 1690, bok ni, kap. 11, del 2.

2 Condillac, Grammaire, in: CEuvres, bd. 5, s. 39ff.

3 Destutt de Tracy, Éléments dldéologie, bd. 1, Paris år ix. 4 Urbain Domergue, Grammaire générale analytique, Paris år vii, bd.I, s. ioff.

5 Condillac, op. cit., s. 336. 6 Abbé (RochAmbroise) Sicard, Éléments de gram­ maire générale, 3.utg., Paris 1808, bd. 11, s. 113.

TINGENES

ORDEN

i D" o"ciTtø?

(gestikk, pantomime, oversettelser, malerier, emblemer)1 slik det arbitrære e^er det kollektive til det naturlige eller det særegne, men deri-

ss. 261-266.

mot til alt dette slik det suksessive står i motsetning til det samtidige. Språk forholder seg til tanke og tegn likesom algebra til geometri: Det erstatter den simultane sammenligningen av delene (eller størrel­ sene) med en rekkefølge man skal følge trinnvis. I denne strikte be­ tydning er språk analyse av tanken: ikke enkel oppdeling, men grunn­ leggende etablering av orden i rommet. Det er i dette rommet at det nye epistemologiske domenet den klas­ siske tidsalderen kalte for «generell grammatikk», plasserer seg. Det ville være å misforstå om man kun så dette som en ren anvendelse av logikk i teorien om språket. Tilsvarende vil det være et mistak å se dette som en slags foregripelse av en lingvistikk. Den generelle gram­ matikken er studiet av en språklig orden i sitt forhold til den samtidigheten den har som oppgave å representere. Som sitt eget objekt har den derfor verken tanken eller språket, men diskursen forstått som en rekkefølge av muntlige tegn. I den grad språket står i motsetning til tanken som det reflekterte til det umiddelbare, er denne rekkefølgen vilkårlig i forhold til representasjonenes simultanitet. Denne er da hel­ ler ikke den samme i alle språk: I visse språk plasseres handlingen i setningens midte, i andre i enden av den; visse navngir først repre­ sentasjonens hovedgjenstand, andre de tilliggende omstendighetene. Encyklopedien bemerker at det som gjør språkene så ugjennomsiktige for hverandre og så vanskelige å oversette, i langt større grad enn orde­ nes forskjellighet, er deres suksessive ordeners uforenlighet.21 forhold til den innlysende, nødvendige, universelle orden som vitenskapen og algebraen især - innfører i representasjonen, er språket spontant og ureflektert, som var det naturgitt. Det er også, avhengig av hva slags perspektiv man anlegger, like mye en representasjon som en re­ fleksjon i ubearbeidet tilstand. Språket er egentlig et konkret bånd fra

2

Encyklopedien, oppslagsordet «Langue».

126

TALE

representasjon til refleksjon, ikke så mye et instrument for innbyrdes menneskelig kommunikasjon, som den måten representasjonen kom­ muniserer med refleksjonen på. Det er grunnen til at Grammaire générale fikk slik en betydning for det attende århundrets filosofi: Den var i et nøtteskall vitenskapenes spontane form, nærmest en slags åndens ukontrollerbare logikk1 og den første reflekterte dekomponeringen av tanken: ett av de mest opprinnelige bruddene med det umiddelbare. Den utgjorde nærmest en filosofi som var ånden iboende, eller med Adam Smiths ord: « Oppfinnelsen av sågar det minste adjektiv må ha fordret mer metafysikk enn vi overhodet er i stand til å begripe »2 - og det som all filosofi på nytt burde ta opp, for etter så mange ulike valg, igjen å finne representasjonens nødvendige og evidente orden. Språket er enhver refleksjons opprinnelige form, all kritikks første tema. Det er denne tvetydigheten, like omfattende som erkjennelsen, men alltid innvendig i forhold til representasjonen, som Grammaire générale gjør til sin gjenstand. La oss straks trekke noen konsekvenser av dette. Den første er at man nå ser hvordan vitenskapene om språket fordelte seg i den klas­ siske tidsalder: på den ene siden retorikken som omhandler figurer og troper, altså måtene språket romliggjør seg på i de muntlige tegnene; på den andre siden grammatikken som omhandler artikulasjon og orden, det vil si måtene hvorpå analysen av representasjonen ordnes i samsvar med en lineær orden. Retorikken bestemmer representasjo­ nens romlighet slik denne vokser frem sammen med språket; Gram­ matikken bestemmer for hvert enkelt språk den orden som fordeler denne romligheten i tiden. Som vi snart vil få se, er det derfor gramma­ tikken forutsetter språkenes retoriske natur, selv de mest primitive og spontane. z. På den annen side manifesterer Grammatikken, qua refleksjon over språkene i all alminnelighet, det forholdet denne har til det uni­ 127

I Condillac, op. cit., s.4ff. dr ss. 67-73.

2 Adam Smith, Considerations Concerning the First Formation of Language and the Different Genius of Original and Compounded Languages, in: The Works, vol. 5, London 1811, s. 10.

TINGENES

ORDEN

verselle. Dette forholdet kan anta to former, avhengig av om man be­ trakter det med hensyn til et mulig Universalspråk eller en Universaldiskurs. I den klassiske epoken er det man betegner universalspråk, ikke en opprinnelig tale som ubeskåret og ren skulle være i stand til å gjenskape, om man nå maktet å gjenfinne den hinsides glemselens tukt, en samforstand som hersket før Babel. Det handler om et språk som skulle være i stand til å utstyre hver representasjon og hvert ele­ ment i hver representasjon med et tegn ved hvilket de skulle kunne bli entydig merket. Et slikt språk ville også være i stand til å angi hvordan elementene inngår i en representasjon, og hvordan de forbinder seg med hverandre; ved å forvalte de instrumenter som skulle gjøre det mulig å peke på alle de eventuelle relasjonene mellom representasjo­ nens segmenter, skulle det ved denne kjensgjerningen alene besitte evnen til å realisere alle mulige ordener. Som både Karakteristikk og Kombinatorikk gjeninnfører ikke Universalspråket fortidens orden: Det oppfinner de tegn, den syntaks og den grammatikk hvor enhver tenkelig orden skulle kunne finne sin plass. Selv ikke Universaldiskursen er den unike Teksten som med sin hemmelige kode skulle være nøkkelen til all viten; den er snarere muligheten av å definere tankens naturlige og nødvendige gange fra de enkleste representasjoner til de fineste analyser eller mest komplekse kombinasjoner: Denne diskursen setter menneskets viten inn i den unike orden den foreskrives av sitt opphav. Diskursen gjennomstrømmer hele erkjennelsesfeltet som en understrøm, viser at erkjennelse basert på representasjon er mulig, viser erkjennelsens tilblivelse, og levendegjør dens naturlige, lineære og universale bånd. Den fellesnevner som er grunnlaget for all erkjen­ nelse, den opprinnelse som blir synlig i en kontinuerlig diskurs, er Ideologien - et språk som i hele sin lengde fordobler erkjennelsens spontane tråd. «Av natur er mennesket opptatt av de nærmeste og mest presserende følgene. Det tenker først på sine behov, deretter på 128

TALE

sine gleder. Det beskjeftiger seg med landbruk, medisin, krig, politikk, og deretter med diktning og kunst, før det tenker på filosofien; og når det vender tilbake til seg selv og begynner å reflektere, så foreskriver det seg selv regler: for sin dømmekraft, logikken; for sin tale, gram­ matikken; og for sine begjær, moralen. Det tror seg å være på teoriens tinde,» men oppdager at disse handlingene har «en felles kilde» og at «dette unike sentrum for alle sannhetene er erkjennelsen av mennes­ kets egne intellektuelle evner».1 Den universelle Karakteristikken står i motsetning til Ideologien slik universaliteten til språket i alminnelighet (det utfolder alle de mulige ordener samtidig i et eneste grunnleggende tablå) står i motsetning til universaliteten til en uttømmende diskurs (den gjenskaper den unike genesen som gjelder for alle mulige erkjennelser i deres sammenkjedning). Men deres prosjekt og deres felles mulighet beror på den mak­ ten den klassiske tidsalderen har over språket: makten til å utstyre alle representasjoner, hva de nå enn måtte være, med adekvate tegn, samt å etablere mellom dem alle de bånd som er mulige. I den utstrekning språket kan representere alle representasjonene, er det med full rett det universelles element. Det må derfor i det minste eksistere en mulig­ het for et språk som ved hjelp av sine ord skulle være i stand til å favne verden i sin helhet; og omvendt må verden som totaliteten av det representerbare i sin helhet være i stand til å kunne bli til en Encyklopedi. Charles Bonnets store drøm forener her det som utgjør språket i det som er dets bånd og dets tilhørighet til representasjonen. «Jeg liker å forestille meg det utallige mangfoldet av Verdener som like mange bøker som samlet skulle utgjøre Universets store bibliotek eller den samme Universalencyklopedien. Jeg tenker meg at de blendende vidun­ derlige gradvise overgangene som eksisterer mellom de forskjellige verdener, gjør det lettere for overlegne intelligenser - hvis oppgave det er å saumfare disse verdener eller snarere å lese dem - å tilegne seg 129

I Destutt de Tracy, op. cit., s. z.

TINGENES

i Charles Bonnet, Contemplations de la nature, in: CEuvres d’histoire naturelle et de philosopbie, bd.x, Neuchåtel 1779-1783, s. 136, note. 2

Destutt de Tracy, Mémoires de 1’Académie des Sciences morales et politiques, bd.m, s. 535. 3 Jean Le Rond d’Alembert, Discours préliminaire de l’Encyclopédie.

ORDEN

de sannheter av alle mulige slag som den inneholder, og slik frem­ bringer i deres bevissthet erkjennelsen av den orden og sammenkjedning som utgjør dens viktigste skjønnhet. Men disse himmelske ency­ klopediene inneholder ikke alle i like stor grad Universets Encyklopedi; noen inneholder kun noen få grener av den, andre et større antall, atter andre favner enda flere, men alle har like fullt evigheten foran seg for å fremdyrke og perfeksjonere sine erkjennelser og utvikle alle sine evner.»1 Mot denne bakgrunn av en absolutt Encyklopedi fremstår menneskene som midlertidige former med en begrenset og sammen­ satt grad av universalitet: alfabetiske Encyklopedier som i bokstave­ nes arbitrære rekkefølge inneholder det størst tenkelige omfanget av erkjennelser; pasigrafier som i samsvar med ett og samme system av figurer tillater oversettelsen av alle jordens språk,2 polyvalente ord­ bøker som etablerer synonymer mellom et mer eller mindre stort antall språk; endelig systematiserte encyklopedier som foregir «så vidt det er mulig, å fremstille den menneskelige erkjennelsens orden og indre sammenheng», ved å undersøke «dens genealogi og slektskap, de år­ saker som har frembrakt den, og de kjennetegn som særmerker den».3 Hva som enn har karakterisert alle disse prosjektene enkeltvis, og hva som enn har vært de empiriske omstendighetene de har utfoldet seg under, eller på hva slags grunnlag de har vært mulige innen det klas­ siske episteme, gjelder det, at om språkets væren helt og holdent ble redusert til måten det fungerte på i representasjonen, forholdt den seg i sin tur til det universelle kun via språket. 3. Erkjennelse og språk lar seg strengt tatt ikke skille. Deres opp­ rinnelse i representasjonen er den samme, og de fungerer etter de samme prinsippene; de støtter, kompletterer og kritiserer hverandre uopphørlig. I sin mest allmenne form består talen og erkjennelsen først og fremst i å analysere representasjonens samtidighet, å skjelne mellom dens elementer, å etablere de relasjonene disse består av, og 13°

TALE

hvilke mulige serier de lar seg utfolde i: Ånden taler og erkjenner i én og samme bevegelse for «fremgangsmåten er den samme enten man lærer seg å tale, eller man avdekker lovmessighetene i verden eller måten den menneskelige ånd fungerer på - det vil si alt det som er opphøyd i vår erkjennelse».1 Men språket er kun erkjennelse i ikkereflektert forstand; det pålegges individene utenfra, og med eller mot deres gode vilje fører det dem mot konkrete eller abstrakte - nøyaktige eller dårlig funderte - forestillinger. Til gjengjeld er erkjennelsen å ligne med et språk hvor hvert ord skulle ha vært undersøkt og hver relasjon bekreftet. Å vite er å tale slik det er påkrevd, og slik åndens sikre frem­ gangsmåter foreskriver; å tale er å vite i det monn man formår, og i samsvar med de modeller en pålegges av dem som er av samme byrd. Vitenskapene er velformede språk, slik språkene er vitenskaper som ligger brakk. Ethvert språk må derfor fornyes, det vil si at de må for­ klares og vurderes ut fra en analytisk orden som ingen av dem følger i streng forstand, og eventuelt tilpasses for at kjeden av erkjennelse skal kunne fremtre i full klarhet, uten verken skygger eller mangler. Slik hører det til grammatikkens vesen å være foreskrivende, absolutt ikke fordi dens mål er å påtvinge normene for et vakkert språk, lojalt mot smakens regler, men fordi den tilbakefører selve talens radikale mulighet til representasjonens ordningsprosedyrer. Destutt de Tracy bemerket en gang at de beste avhandlingene om logikk fra det attende århundret var blitt skrevet av grammatikere: fordi det grammatikken foreskrev var av analytisk og ikke av estetisk karakter. Språkets tilhørighet til vitenen frisetter et helt historisk felt som ikke hadde eksistert i de foregående epokene. Med dette blir noe i ret­ ning av en erkjennelsens historie mulig. Det er som om språket skulle være en spontan vitenskap, skjult for seg selv og klosset - til gjengjeld lar det seg perfeksjonere av erkjennelser som ikke kan nedfelles i ordene uten å etterlate spor, nærmest som det tomme avtrykket etter I3I

I Destutt de Tracy, Éléments dldéologie, Premiere partie, S24.

TINGENES

i

Denis Diderot, «Encyclopédie», in: Encyklopedien, bd. 5, s.637. 2

Jean-Jacques Rousseau, Essai sur 1’origine des langues, in: EEuvre, Paris 1820, bd. 13, s. 22off.

3 Jf. Johan David Michaelis, Beantivortung der Frage von dem Einflufi der Meinungen in die Sprache und der Sprache in die Meinungen; tvelche den von der koniglichen Akademie der Wissenschaften fur das Jahr 1759 gesetzen Preis erhalten hat, Berlin 1760 (den franske oversettelsen, Bremen 1762, er noe utvidet). Det er kjent at grekerne ved ordet doxa ut­ trykte «ære» såvel som «mening» (S14), og at germanerne trodde at vendingen das liebe Gewitter «gjorde åkeren fruktbar» (s.23).

ORDEN

deres innhold. Språkene, i seg selv ufullkommen viten, utgjør de pålite­ lige minnene om vitenens perfeksjonering. De leder ut i feilen, men registrerer samtidig hva som er lært. I sin uordnede orden frembringer de falske ideer; de sanne ideene derimot, nedfeller i språkene det uutviskelige merket etter en orden som tilfeldigheten i seg selv aldri skulle kunne ha fremkalt. Det tidligere kulturer og folkeslag har overlatt oss som monumenter over deres tanker og tenkesett, er ikke så mye tekster som ordforråd og syntaktiske regler, i større grad de lydene språkene deres besto av, enn de ordene de uttalte, i mindre grad deres diskurser, enn det som gjorde dem mulige, nemlig deres språks diskursivitet. «Et folks språk gir oss dets vokabular, og dets vokabular er en bibel som i høy grad er trofast mot dette folkets erkjennelser; alene ut fra en sammenligning av en nasjons ordforråd til forskjellige tider ville man kunne danne seg en idé om dens fremgang. Hver vitenskap har sitt navn, hver forestilling innenfor vitenskapen har sitt, alt det som er kjent innenfor naturen, har sin egen betegnelse, det samme gjelder for det man har oppfunnet innenfor kunstene, for håndverk og for in­ strumenter, ja, for fenomenene generelt.»1 Slik blir det mulig å skrive frihetens og slaveriets historie med basis i språkene,2 eller til og med skrive historiene til synspunktene, fordommene, overtroene og andre former for tro av alle mulige slag, fenomener hvis skrifter er et mindre godt vitnesbyrd enn ordene i seg selv3. Derav også prosjektet om å lage en encyklopedi om «vitenskapene og kunstene» som ikke følger erkjennelsens sammenhenger, men som finner sin orden i språkets egen, inne i det rommet som åpnes i ordene; for det er der de kommen­ de tider nødvendigvis vil komme til å søke det vi har visst eller tenkt, ettersom ordene i deres grovinndeling er fordelt langsetter den midt­ linje hvor vitenskapen grenser til persepsjonen og refleksjonen til bil­ dene. Det er gjennom ordene at det vi forestiller oss, blir til det vi vet, og omvendt at det vi vet, blir til det vi daglig representerer for oss selv. 132

TALE

Teksten, dette gamle forholdet hvorved renessansen bestemte lær­ dommen, har nå blitt omdannet: Den klassiske tidsalderen forholder seg til språkets rene element. Slik ser vi hvordan det lysende elementet hvor språk og erkjennelse, velformet diskurs og viten, universalspråk og tankens analyse, men­ neskenes historie og språkets vitenskaper, fritt kommuniserer, gradvis blir klarere og tydeligere. Selv når den var bestemt for offentligjøring, foldet renessansens viten seg ut i et lukket rom. «Akademiet» var en lukket krets som projiserte vitenens essensielt sett hemmelige form på de sosiale konfigurasjonenes overflate. Det som denne viten hadde som sin viktigste oppgave, var å få de stumme tegnene til å tale: Det var dens plikt å gjenkjenne deres former, fortolke dem og innskrive dem på nytt i andre spor som så i neste omgang skulle dechiffreres; dette på et slikt vis at selv ikke oppdagelsen av hemmeligheten unnslapp dette arrangementet av forhindringer som nettopp hadde gjort den til noe både vanskelig og dyrebart. I den klassiske tidsalderen flettes erkjennel­ sen og talen sammen i en vev: Hva angår vår viten og vårt språk, gjelder det å gi en representasjon av tegnene som gjør det mulig å oppstille dem i samsvar med en nødvendig og synlig orden. Idet den ble uttalt, var det sekstende århundrets viten en delt hemmelighet. Idet den var skjult, var det syttende og det attende århundrets viten en tilslørt dis­ kurs. Det hører til vitenskapens mest opprinnelige vesen å inngå i et system av muntlig utveksling,1 slik det hører til språkets å være erkjen­ nelse fra det første ord av. Tale, opplysning og viten er derfor, i uttryk­ kets bokstavelige forstand, av samme orden. Den interessen den klas­ siske tidsalder tillegger vitenskapen, den publisiteten som vies dens debatter, dens svært utadrettede karakter, dens åpning mot det verds­ lige, Fontenelles astronomi, Voltaires lesning av Newton - utvilsomt er alt dette bare et sosiologisk fenomen som ikke førte til den minste endring i tankens historie, ikke modifiserte vitenformenes forandrings133

I Man var av den mening (jf. f.eks. William Warburton i Essai sur les hiéroglyphes des Égyptiens) at de gamles viten, især egypternes, ikke i første omgang had­ de vært hemmelig, men offentlig, men at den etter å ha blitt nådd i felles­ skap, deretter had­ de blitt konfiskert, tilslørt og travestert av preste­ skapet. I stedet for å være vitenens første og opprinne­ lige form skulle esoterismen derfor bare være dens perversjon.

TINGENES

i Etienne Guichard, L’harmonie étymologique des langues hébraique, chaldaique, syriaque, grecque, Paris 1606. Se ellers klassifikasjoner av samme type hos Scaliger (Diatribe de Europareum linguis) eller hos John Wilkins, An Essay towards a Real Character and a Philosophical Language, London 1668, s. yff.

2

Claude-Saintin Le Blan, Théorie nouvelle de la parole et des langues, Paris 1750. Italiensk, spansk og fransk skulle ikke ha mot­ tatt annet fra latin «enn en arv på noen få ord».

ORDEN

prosesser det minste grann. Det forklarer intet, unntatt kanskje på et rent doksografisk plan (det er her det faktisk må plasseres); mulighetsbetingelsene for dette ligger i de gjensidige tilhørighetsforholdene mellom språk og viten. Senere kom det nittende århundret til å oppløse dette fellesskapet for i stedet å stille opp mot hverandre en viten lukket om seg selv, og et rent språk som i sitt vesen og i sin funksjon var gåte­ fullt - noe man siden denne epoken har kalt for Litteratur. I mellom­ rommet mellom disse to utfolder de mellomliggende språkene seg i det uendelige, avledet, eller om man vil, utstøtt, fra såvel viten som kunst. 4. Fordi språket har blitt til analyse og orden, oppretter det nye rela­ sjoner til tiden. Det sekstende århundret gjorde det mulig for språkene å følge etter hverandre i historien slik at de kunne frembringe hver­ andre. De eldste av dem var « urspråk». Av alle språkene var det mest arkaiske, det den Evige anvendte når han henvendte seg til mennes­ kene; hebraisk ble ansett for å ha frembrakt syrisk og arabisk, deretter kom gresk, som koptisk og egyptisk nedstammer fra, latinen hvis arv­ takere var italiensk, spansk og fransk, og endelig «teutonsk » som tysk, engelsk og flamsk var avledet av.1 Fra og med det syttende århundret vendes forholdet mellom språket og tiden om: Det er ikke lenger tiden som tildeler talerne deres forskjellige roller i verdenshistorien, det er i stedet språkene som utfolder representasjonene og ifølge en orden hvis lov de selv definerer. Det er ved denne indre orden og den plasse­ ring den reserverer til ordene, at hvert språk definerer sin spesifisitet, og ikke ved sin plassering i en historisk serie. Tiden er for språket dets indre analysemåte, ikke dets fødested. Derav den klassiske tidsalderens mangel på interesse for kronologiens problem; det er grunnen til at den faktisk benekter, stikk i strid med det mest « selvsagte » (det er det som er selvinnlysende for oss, det her dreier seg om), fransk og italiensk slektskap med latin.2 Det sekstende århundrets serier - som senere skulle dukke opp igjen i det nittende århundret - ble erstattet med typo134

TALE

logier: ordenens typologier. Det finnes språkgrupper som stiller det subjektet man taler om først, deretter den handling som dette utfører eller opplever, og endelig objektet som handlingen utøves på eller med; fransk, engelsk og spansk er bevis på dette. Overfor disse har man de språk som «snart setter handlingen først, så objektet, så modifikasjo­ nen eller omstendighetene»; latin eller slavisk for eksempel, hvor ordets funksjon ikke er antydet ved sin plassering, men ved sin bøyning. Den tredje og siste gruppen utgjøres av de blandede språkene (som gresk eller teutonsk) «som favner begge de andre ved at de både har artikler og kasus».1 Det dreier seg om å forstå at det ikke er tilstedeværelsen eller fraværet av bøyninger som for hvert enkelt språk definerer den mulige eller nødvendige syntaktiske orden som dets ord inngår i. Det er denne orden, qua analyse og suksessiv ordning av representasjoner, som går forut for og foreskriver bruken av deklinasjoner og artikler. De språk som følger «forestillingsevnens eller egeninteressens» orden, bestemmer ingen fast plass for ordene og markerer i stedet deres funk­ sjoner ved bøyninger (de såkalte «transpositive» språkene). Om de til gjengjeld følger refleksjonens koherente orden, holder det at de mar­ kerer substantivenes kjønn og tall ved hjelp av en artikkel; deres plas­ sering i forhold til den analytiske orden har i seg selv funksjonell verdi: Dette er de « analoge » språkene.21 den oversikt som kan oppstilles over mulige typer av suksesjon, slekter språkene på og skiller seg fra hver­ andre. Det er et tablå som er simultant, men som antyder hvilke språk som er de eldste; det synes som om den mest spontane orden (bildenes og følelsenes) har gått forut for den mest reflekterte (logikkens): Den ytre dateringen styres av former som finnes internt i analysen og orde­ nen. Tiden er blitt innvendig i språket. Hva angår språkenes egen historie, er ikke den lenger annet enn erosjon eller tilfeldighet, introduksjon og møte, og sammenblanding av forskjellige elementer: Språket besitter ikke lenger noen lov, noen 135

I Abbé (Gabriel) Girard, Les vrais principes de la langue fran^aise, bd. i, Paris 1747, ss. 22-25.

2 Om dette proble­ met og de diskusjo­ nene det reiste, jf. Nicolas Bauzée, Grammaire générale ou Exposition raisonnée des éléments nécessaires du langage, Paris 1767; Abbé (Charles) Batteux, Nouvel examen du préjugé sur 1’inversion pour servir de réponse d M. Bauzée, Paris 1767; Abbé (Pierre Joseph Thorelier) d’Olivet, Rémarques sur la langue fran^aise, Paris 1767.

TINGENES

ORDEN

i bevegelse, noen nødvendighet som er dets egen. Hvordan ble eksempiuche^LultéXw- Pe^v’s gresk til? « Det var fønikiske kjøpmenn, eventyrere fra Frygia, que des langues et 1 Jrt nlr^ny1 mg

Lyon 1811,

2

c p. «.it., s.

fra Makedonia og Illyria, galatere, skytere, bander av fordrevne og flyktninger som fylte det første og opprinnelige grunnlaget for gresk

opp med et slikt utall av partikler og forskjellige dialekter.»1 Hva an­ går fransk, er det laget av latinske og gotiske fellesnavn, av gæliske konstruksjonsformer, av artikler og tall hentet fra arabisk, samt av ord innlånt fra engelsk og italiensk i anledning reiser, kriger eller handelssamkvem.2 Det er fordi språkene utvikler seg som en følge av

migrasjoner, av seire eller nederlag, påvirkninger og ymse utveksling­ er; men ikke som en følge av en historisk kraft som de inneholder i seg selv. De adlyder intet indre utviklingsprinsipp, i stedet er det de som utfolder den lange rekken av representasjoner og de elementene disse består i. Om det for språkene finnes en positivt gitt tid, skal ikke denne søkes utenfor dem, i historiens rom, men i ordenes ordning, i det hul­ rom som diskursen har etterlatt. Det er nå mulig å trekke opp omrisset av Grammaire générales epistemologiske felt slik dette dukket opp i annen halvdel av det syt­ tende århundre og gradvis forsvant i løpet av det påfølgende sekelets siste år. Generell grammatikk er slett ikke det samme som sammenlig­ nende grammatikk; den jevnfører ikke språkene innbyrdes, den gjør ikke jevnføringen til sin gjenstand og bruker den ikke som metode. Det er fordi dens generelle perspektiv ikke består i å finne de egentlige grammatiske lovene som skulle være felles for alle lingvistikkens dome­ ner, og få frem det som i en bindende og ideell enhet skulle være struk­ turen til alle tenkelige språk; hvis den generelle grammatikken er gene­ rell, er det i den utstrekning den forsøker å få frem, på et nivå under grammatikkens regler (der hvor disse reglene har sitt fundament), det som er diskursens representative funksjon; - om det så er den ver­ tikale funksjonen som betegner en representasjon, eller den horison­

TALE

tale funksjonen som binder representasjonen til et modus som er det samme som tankens. Ettersom den får språket til å fremtre som en representasjon som artikulerer en annen representasjon, kan den med full rett kalles « generell»: Det den omhandler, er den indre tvedelingen av representasjonen. Men siden denne artikulasjonen lar seg realisere på mange forskjellige måter, kommer det paradoksalt nok til å finnes flere generelle grammatikker: den franske, den engelske, den latinske, den tyske, etc.1 Den generelle grammatikken tar ikke sikte på å repre­ sentere alle språkenes lover, men å ta for seg hvert enkelt språk som en særskilt modus tanken kan artikulere seg i. I det enkelte språket iso­ lert betraktet, utstyrer representasjonen seg med «kjennetegn». Den generelle grammatikken definerer det system av identiteter og for­ skjeller som disse spontane kjennetegnene forutsetter og anvender. Den vil etablere det enkeltes språkets taksonomi - det vil si det som i hvert enkelt språket muliggjør en diskurs. Av dette følger de to retningene den generelle grammatikken med nødvendighet slår inn på. Fordi diskursen sammenføyer sine enkelte bestanddeler slik som representasjonen sammenføyer sine elementer, må den generelle grammatikken studere ordenes representative funk­ sjon i forhold til hverandre: Dette forutsetter i første rekke en analyse av det bånd som knytter ordene sammen (en teori om proposisjonen og især om verbet), deretter en analyse av de forskjellige typene ord, av måten de former representasjonen på og måten de skiller seg fra hver­ andre på (en teori om artikulasjon). Men siden diskursen ikke bare er en representerende helhet, men en fordoblet representasjon som beteg­ ner en annen - den som den representerer - må den generelle gramma­ tikken også studere måten ordene betegner det de sier på, i første rekke deres opprinnelige betydning (en teori om deres opphav og røtter), men så også deres vedvarende evne til å forskyve, utvide eller omorgani­ sere betydninger (en teori om det retoriske rommet og om avledninger). 137

I Se f.eks. Claude Buffier, Grammaire franmen «humanvitenskapene». Til tross for at derte valget ord for ord dekker den franske termens innhokfc har termen visse uheldige konnotasjoner på norsk, ettersom den gir assosiasjoner i retning av det som i Skandinavia betegnes som «de humanistiske fag» eller «humaniora», og som rent historisk trolig kan spores tilbake til de tyske Geisteswissenschaften. Dette er imidlertid en måte å organi­ sere de vitenskapelige disipliner på som er fremmed for den franske universitetstradisjonen. Foucaults term «humanvitenskaper» skal derfor ikke forstås som et synonym for «humanistiske vitenskaper», men som et begrep som viser til alle de nve formene for vitenskapelige diskurser som oppstår ved inngangen til det nittende århundret og som gjør mennesket til sin gjenstand, og in casu: økonomien som en vitenskap om det arbeidende mennesket, filologien som en vitenskap om det talende mennesket og biologien som en vitenskap om det levende mennesket. Strengt tatt ville nok derfor den mest dekkende oversettelsen ha vært «vitenskapene om mennesket», men da en konsekvent gjennomføring av dette ville ha gjort teksten unødvendig tung, har dette vært et argument i favør av å velge «humanvitenskap». Vi har imidlertid, som leseren nok har registrert, benyttet «vitenskapene om mennesket» i bokens undertittel, og også enkelte andre steder.

humanvitenskapene.

side 412: Forfatteren gjør her et ordspill med vendingen decouper en caractéres-dvs. å innde­ le i karakterer. «Caractéres» betyr her både «kjennemerker» i naturhistoriens klassifikatoriske forstand

kjennemerker og ord.

541

TINGENES

ORDEN

(jf. kap. 5), det vil si det som gjør det mulig å systematisere tingene i grupper, og utstyre dem med en egen identitet ved hjelp av forskjeller og likheter, og «bokstaver» eller «skrifttegn». Kjennemerket er som sådan umiddelbart oversettelig til diskurs, eller hva kanskje er mer presist: det har andel i begge verdener både tingens og diskursens - samtidig.

side 426:

Foucaults term er her ranalyse du vécu. Dette er så vidt vi kan se den franske overset­ telsen av det tyske filosofemet Erlebnis («opplevelse»). På norsk vil imidlertid ikke «opplevelse» fungere i denne sammenhengen, «erfaring» ville muligvis ha vært et bedre ord, men det er allerede opptatt i vår kon­ tekst som oversettelse av «experience». Den engelske oversettelsen, actual experience, fanger mye av kjer­ nen i hva det her siktes til med termen. Vi har i forlengelse av denne bestemt oss for å anvende den kanskje noe pleonastiske formuleringen «levd erfaring».

den levde erfaring.

side 456: Foucault gjør her et uoversettelig ordspill. Teksten lyder: «... ces formes de réflexions gauches et gauchies». Gauche betyr på fransk «venstre» og anvendes, som på norsk, som betegnelse på politisk tilhørighet. Imidlertid kan det også, især når det dannes som adjektiv av verbet gauchir, bety «keitet», «vindskjev» og i overført betydning «tendensiøs». Det polemiske poenget til Foucault ligger naturligvis i at «venstrevridde» fremstillinger også er «tendensiøse» fremstillingen

venstreorientert og vridd.

Kapittel 10, side 457: humanvitenskapene. Om «humanvitenskapene», se min anmerkning til kapittel 9, s.411 på s. 541.

Forord til den engelske utgaven, side 521: Denne teksten ble første gang publisert på engelsk i 1970. Den ble skrevet spesielt av Foucault til den engelske oversettelsen av Les mots et les choses - en oversettelse som for øvrig, etter Foucaults eget initiativ bar den noe endrede tittelen The Order of Things. Foucaults franske originaltekst ble først offentliggjort i 1994, i annet bind av Dits etécrits (en omfattende samling av artikler og intervju­ er med Foucault). Det er denne utgaven av den franske originalteksten som ligger til grunn for denne oversettelsen. Det skal tilføyes at den samme teksten også finnes i den tyske utgaven, Die Ordnung der Dinge fra 1971, men med tittelen «Vorwort zur deutschen Ausgabe». Det må imidlertid dreie seg om to oversettelser gjort på grunnlag av den samme teksten da det «tyske» forordet, så vidt jeg har vært i stand til å konstatere, synes å være praktisk talt identisk med det engelske (i Dits et écrits heter det da også «Préface å Pédition anglaise», og det gis ingen antydninger om at det skulle eksistere en egen versjon skrevet for den tyske oversettelsen).

dette forordet.

Etterord, side 529: Enkelte lesere vil kanskje stusse over valget av norsk tittel. Den omtales gjerne som «Ordene og tingene», og det burde ikke være noe i tittelens ordlyd som skulle være til hinder for en direk­ te oversettelse til norsk ord for ord. Men en del av leserne vil også være klar over at boken på engelsk bærer navnet The Order of Things, mens den på tysk heter Die Ordnung der Dinge. Mens den tyske ut­ gaven ikke gir noen begrunnelse for valget av tittel, forteller den engelske oversetteren i sitt forord at valget skyldes at den engelske tittelen «Words and Things» allerede var opptatt av to andre filosofiske verk, og at man derfor valgte The Order of Things, en tittel som Foucault selv hadde foreslått, og, føyes det til, som «for øvrig er den tittel Foucault selv hadde ønsket». Noen har i dette villet se et forsøk fra Foucaults side på å ville revidere sitt tidligere forfatterskap, en mistanke som ikke er så urimelig ettersom dette er en type operasjon Foucault flere ganger foretar seg i løpet av sitt forfatterskap. I dette tilfelle er imidlertid mistanken uberettiget, hvilket fremgår av det omfattende biografiske materialet som har fremkommet de siste årene. Jeg tenker da i hovedsak på Didier Eribons to biografiske arbeider, Michel Foucault, Flammarion, Paris 1989 (svensk utgave 1991) og Michel Foucault et ses contemporains, Fayard 1994, samt på den både omfattende og detaljerte vita-beskrivelsen Foucaults samlivspartner gjennom mange år, Daniel Defert har utarbeidet for samlingen Dits et écrits («Sagt og skrevet»), og som er presentert i første bind

tingenes orden.

542

OVERSETTERENS

ANMERKNINGER

under tittelen «Chronologie». Av disse fremgår det uttrykkelig at Foucaults foretrukne tittel var * Tinge­ nes orden», men at man til slutt måne avstå fra å benytte denne fordi den allerede var brukt på en bok av vitenskapsteoretikeren Jacques Brosse, og fordi det ikke ble gitt tillatelse til å anvende den på ny (Jf. Dits et écrits, bd. i,s. 28; Foucault et ses contemporains,s. 241; Michel Foucault, s. 182). Valget av «Tingenes orden» er således ikke bare i overensstemmelse med det som var Foucaults syn på boken ca. 1970-71, det vil si på det tidspunktet hvor den engelske og tyske oversettelsen ble publisert, men faktisk også det som var Foucaults opprinnelige ønske. Et siste poeng er for øvrig at en slik tittel setter boken i en mer eksplisitt rela­ sjon til en annen av Foucaults tekster, nemlig Diskursens orden, den utvidede utgaven av hans tiltredelses­ forelesning ved College de France i 1970.

side 530:

Dette kapittelet ble først innlemmet i boken etter at den øvrige teksten var ferdig­ skrevet (se for øvrig min anmerkning til kapittel 1, s. 23 på s. 5 39). Foucault vurderte i første omgang å inn­ arbeide det i bokens nest siste kapittel, hvor man fortsatt finner «rester» av det i andre avsnitt, «Kongens plass».

bokens første kapittel.

side 531:

Didier Eribon oppgir i Michel Foucault (s.183) at det samlede opplaget per 1989 oversteg 110.000 i Frankrike alene. I tillegg kommer de oversatte utgavene: engelske, amerikanske, tyske, osv. Eksempelvis trykte Suhrkamp i 1993 opp tolvte opplag av sin paperback-utgave!

en filosofisk bestseller.

side 533: Replikken falt i et radiointervju som etterpå, uten at Foucault hadde gitt samtykke, ble trykt i La quinzaine littéraire, 1. mars 1968. Intervjuet er gjenopptrykt i Dits et écrits, bind 1, s. 662ff. Sartre var for øvrig ikke den eneste av samtidens filosofer som ble utsatt for kritikk. Fenomenologen Maurice Merleau-Ponty, som var død få år før, både nevnes og kritiseres eksplisitt flere ste­ der, men det var så vidt jeg vet ingen som tok til gjenmæle på vegne av ham.

sartre har ikke lest min bok.

side 535:

En annen berømt vitenskapsteoretiker som også skylder den tradisjonen mye, er amerikaneren Thomas S. Kuhn, som med boken The Structure of Scientific Revolutions ble berømt for sin teori om de vitenskapelige paradigmeskifter.

epistemologiske brudd.

side 536:

ble utgitt på forlaget Pion etter at prestisjeforlaget Gallimard hadde avvist det. Det ble gjenutgitt som paperback i 1964 i en sterkt forkortet utgave i serien 10/18, blant annet var avhandlingens forord utelatt. I tillegg var hovedtittelen strøket og erstattet med under­ tittelen som eneste tittel. Per dags dato er det denne utgaven som ligger til grunn for samtlige oversettelser av «Galskapens historie» (følgelig også den norske oversettelsen fra 1973 • Gyldendals kjempefakkelserie), så nær som én, den italienske. I 1972 ble avhandlingen nyutgitt i sin helhet på Gallimard (Foucault brøt med Pion i 1964), to lange nyskrevne etterord var føyd til, men det opprinnelige forordet var fortsatt ute­ latt (det ble først tilgjengelig med utgivelsen av Dits et écrits).

galskap og ufornuft... Dette er verkets originaltittel, slik det