139 70 22MB
Norwegian Pages 148 Year 1990
RC. Hemmer STATISTISK MEKANIKK 2. utgave
Nasjonalbiblioteket Depotbiblioteket
TAPIR FORLAG 1990
© TAPIR FORLAG, 1990 ISBN 82-519-0936-8 Det må ikke kopieres fra denne bok ut over det som er tillatt etter bestemmelser i "Lov om opphavsrett til åndsverk", "Lov om rett til fotografi" og "Avtale mellom staten og rettig hetshavernes organisasjoner om kopiering av opphavsrettslig beskyttet verk i undervisnings virksomhet". Trykk: Tapir Bind: Sandnes Bokbinderi A/S Papir: G-print 90 gr. Omslag: Leif Gaustad
INNHOLD 1 2 3 4
Hva er statistisk mekanikk?.................................... Sannsynlighetsfordeling av mikrotilstandene......... Stasjonære fordelinger av mikrotilstandene ......... Isolerte systemer ...................................................
9 10 13 15
a Den mikrokanoniske fordeling b En nesten ideell gass
5 Systemer i termisk kontakt med omgivelsene
......
19
6 Ekvipartisjonsprinsippet ....................................... 7 Maxwells hastighetsfordeling ................................ 8 Den indre energi.......................................................
24 25 26
a Fordelingens form b Identifikasjon av parameteren f c Den kanoniske fordeling
a Indre energi er midlere energi b Energifluktuasjonene
9 Kvantemekaniske systemer .................................... 10 Den fri energi og andre termodynamiske størrelser
31 32
a Fri energi og trykk b Oppsummering
11 Åpne systemer ....................................................... a b c d e f
35
Den store kanoniske fordeling Den store kanoniske partisjonsfunksjonen Identifikasjon av parameterene Det midlere partikkeltall Den ideelle klassiske gass Klassisk sannsynlighetstetthet
12 Fluktuasjoner i partikkeltallet ................................
42
a Standardavviket b Antallsfordelingen for en ideell gass
13 Beregning av tilstandslikninger ............................ a Konfigurasjonsintegralet b Tilstandslikning via stor kanonisk fordeling c Parvekselvirkning
45
14 Virialutvikling for reelle gasser ............................ a b c d
Målsetting. Virialkoeffisienter Fugasitetsutvikling Annen virialkoeffisient Høyere virialkoeffisienter
15 Enkle spinnsystemer ............................................... a b c d e
49
57
Modeller med binære variable Partisjonsfunksjon og tilstandslikning Ideell paramagnet Endimensjonal Isingmodell Isingmodell i høyere dimensjoner
16 Spinnkorrelasjoner...................................................
66
a Korrelasjonsfunksjonen b Fluktuasjonsteoremet c Eksempler
17 Oscillatorsystemer................................................... a b c d
71
En harmonisk oscillator Utfrysning av frihetsgrader Vibrasjon av toatomige molekyler Systemer med mange harmoniske oscillatorer
18 Rotasjon av toatomige molekyler.............................
78
a Partisjonsfunksjonen for stiv rotator b Homonukleære molekyler
19 Identiske partikler uten vekselvirkning ................. a b c d
85
Enpartikkel- og mangepartikkeltilstander Energinivåene i et volum V Identiske partikler Det ikke-degenererte grensetilfellet
20 Ideelle kvantegasser ...............................................
92
a Den kanoniske fordeling b Den store kanoniske fordeling
21 Kvantegasser ved høye temperaturer ..................... a Høytemperaturutviklingen b Laveste ordens kvantekorreksjon c Grensen for høytemperaturutviklingen
96
22 Fermiongassen ved lave temperaturer..................... 100 a b c d
T= 0 T> 0 Varmekapasiteten Halvledere
23 Bosoner ved lave temperaturer................................ 112 a Bose-Einstein kondensasjon b Tilstandslikningen c Varmekapasiteten
24 Parkorrelasjonsfunksjonen .................................... 118 a Parfordelingsfunksjon og parkorrelasjoner b G(r) i lavtetthetsgrensen c Parkorrelasjonsfunksjon i et åpent system
25 Fra parkorrelasjonsfunksjon til tilstandslikning.....
122
a Fluktuasjonsteoremet b Kommentar til utledningen c Virialteoremet
26 Korrelasjoner i spredningseksperimenter ............. 126 27 Fast versus termalisert uorden ................................ 128 a To hovedtyper av uorden b Et magnetisk system med uorden
APPENDIKSER 1 2 3 4 5 6
Diracs 8-funksjon...................................................... Bestemte integraler ............................................... Generell formulering av kvantestatistikk ............. Fugasitet- og virial-utvikling ................................ J±(T) for ideelle kvantegasser ................................ Naturkonstanter og omregningsfaktorer .................
133 134 137 139 146 148
FORORD Statistisk mekanikk er en fundamental og viktig del av fysikken fordi
den forbinder molekylstruktur med makroskopiske egenskaper. Den har derfor utstrakte anvendelser, bl.a. i kjemi, kondenserte mediers fysikk, plasmafysikk, polymerfysikk og biofysikk.
Denne boka er skrevet for et ettsemesters innføringskurs i statistisk mekanikk, og forutsetter bare et rudimentært kjennskap til termodynamikk og kvantefysikk.
Men: Bare bok gjør ingen klok. Gjennomgåing av flere anvendelseseksempler og trening i problemløsning er nødvendig for en effektiv
tilegnelse av stoffet.
Jeg har hatt stor nytte av diskusjoner om faglige spørsmål, framstilling og stoffvalg med kolleger, spesielt Eivind Hiis Hauge, og av studentenes
kommentarer. Ingrid Sletbak har hatt arbeidet med å produsere boka, og jeg vil takke henne for et godt samarbeide.
April 1990
P. C. Hemmer
1 Hva er statistisk mekanikk? Statistisk mekanikk er den fysiske teori som forbinder den observerbare pppførsel til store makroskopiske systemer med egenskapene til de atomære
enheter som systemene er bygget opp av. Statistisk mekanikk er, med andre ord, bindeleddet mellom mikrofvsikken og makrofysikken .
Det er to hovedstrømmer i fysikk: analyse og syntese. Analysen består i
søken etter å finne materiens byggesteiner og deres vekselvirkninger — syntesen går på å fastlegge egenskapene til aggregater med kjente mikro
skopiske elementer. Statistisk mekanikk er syntetisk i denne forstand, men syntesen er høyst ikke-triviell. Det er langt fra snakk om bare å sette sammen
fragmenter. Den kollektive oppførsel av et mangepartikkelsystem kan inneholde
prinsipielt nye og uventede trekk. F.eks. kan en samling heliumatomer være gass, fast stoff, væske eller superfluid, avhengig av hva trykket og temperaturen er. Og under de riktige betingelser kan en kolleksjon oksygen-,
kopper-, yttrium-og barium-atomer være en supraleder. I prinsipp kan vi beskrive et mangepartikkelsystem fullstendig, som et
problem i mekanikk. I klassisk mekanikk er kjennskapet til alle partiklenes
posisjoner
r.
og impulser
p.
til et bestemt tidspunkt tilstrekkelig til å
bestemme den videre utvikling i tida. For et kvantemekanisk system er den
tilsvarende mest fullstendige beskrivelse å angi hvilken kvantetilstand som
systemet befinner seg i, f.eks. ved å spesifisere bølgefunksjonen
—> —► ^(r1,r2,..)
i posisjonsrommet . Men en slik fullstendig beskrivelse av et makroskopisk system er i
praksis umulig. Ikke kjenner vi den fullstendige mikroskopiske tilstand, og vi er absolutt ikke interessert i en så overveldende detaljert beskrivelse.(Nedskrevet på papir måtte det atskillige billass med begynnelsesbetingelser til
for partiklene i en ørliten dråpe vann, f.eks.). Det store antall variable
9
innbyr til statistiske metoder, og vi vet at erfaringsmessig er en sterkt
kontrahert beskrivelse brukbar, dvs. en beskrivelse med et meget mindre antall
variable. Makroskopiske systemer i likevekt beskrives f.eks. med
termodynamiske størrelser som trykk energi
F
p , temperatur
T, indre energi
U, fri
osv. En av statistisk mekanikks hovedoppgaver er å gi forbindelsen
mellom slike makroskopiske størrelser og den mikroskopiske oppbygging. Et
eksempel på en slik forbindelse er „ T —E /kT e“F/kT . £ . ”
n der
k = R/N^
er Boltzmanns konstant. Summen går over alle mikroskopiske
tilstander (kvantetilstander) med energi
E^ . Dette er en nøkkelforbindelse
mellom mikro- og makrofysikk, og opptrer i klassisk statistisk mekanikk i en litt annen form.
2 Sannsynlighetsfordeling av mikrotilstandene Vi ser nå på et system som er i makroskopisk likevekt. Da den termo dynamiske tilstand er fastlagt ved et lite antall parametre (temperatur,
trykk, etc.) kan ikke den mekaniske beskrivelse være bestemt av disse. I en
gitt makroskopisk tilstand vil systemet kunne ha en mengde ulike mekaniske
(klassisk mekaniske eller kvantemekaniske) tilstander, det er bare en viss sannsynlighet
w
for at en spesifisert mekanisk tilstand skal være realisert.
Slik kan et statistisk element komme inn i beskrivelsen. Sannsynlighetsfordelingen av mikrotilstandene er den sentrale størrelsen i statistisk mekanikk; kjenner vi den kan vi i prinsipp besvare alle meningsfylte spørsmål.
Den mekaniske tilstand for et klassisk system beskrives ved settet av alle partikkelposisjoner
r^
og partikkelimpulser
p^
(eventuelt hastigheter
Disse antar kontinuerlige verdier og en må derfor i klassisk
10
statistisk mekanikk benytte sannsynlighetstettheter for å beskrive fordelingen
av mikrotilstandene. For
N
partikler (i tre dimensjoner) vil
w(rx,...?N,P!,..-PN)d3ri..,d3rNd3P1..,d3pN
(1)
være sannsynligheten for å finne en mekanisk tilstand slik at partikkel nr.1 har sin posisjon innen volumelementet elementet
d3p x
omkring verdien
d3rx
ved stedet
rx
og en impuls i
px, osv. Normeringen av sannsynlighets-
tettheten er +æ J. . . J w(?x , . . .^.p, , . . .PN)d3rx . . -d3rNd3P1 . . ,d3pN = 1
(2)
I tillegg til de angitte mikrovariable avhenger naturligvis sannsynlighetstettheten av tida
w
av de termodynamiske parametre. Derimot kan ikke
w
avhenge
t , for fordelingen forutsetningsvis beskriver et system i
makroskopisk likevekt.
Ovenstående formulering er adekvat for et system av
N
punktpartikler i
tre dimensjoner. Men andre typer systemer finnes, og en generell klassisk
beskrivelse bruker generaliserte koordinater
qx, q2... q^
til å beskrive et
systems konfigurasjoner. Som generaliserte koordinater kan vi benytte et hvilketsomhelst sett av et minimalt antall koordinater. Til hver generalisert koordinat
q^
hører en generalisert impuls^ p^ . Systemets bevegelses-
likninger er Hamiltons likninger on qi = å?. i=l,2...f. Her er
ved
og ri
• on pi “ " R i
H(qx,...qf,px,...pf)
(3)
systemets Hamiltonfunksjon, definert
f H(qx,...pf) =■ S 1 i-1
Definisjon: Med Lagrangefunksjonen
-
L >
L(q.,q.) = kinetisk energi
minus potensiell energi er
Pi“ SL/3^ .
11
der alle tidsderiverte forutsettes eliminert på høyre side til fordel for de
generaliserte impulser
p^ .
For et ikke-relativistisk system av
energi
U
er
f - 3N , koordinatsettet
(xi>Yi>zi>x2>Y2>z2•■-ztø)
punktpartikler med potensiell
N
(qx,q2,•••qf) kan tas lik
°g Hamiltonfunksjonen reduserer seg til
energifunksj onen N
p? ± + u(?,,
1=1
;N)
...
(5)
.
1
Hamiltons likninger er identisk med Newtons likninger
m/q. = — dU/3q.
.
Vi kommer i hovedsak til å studere systemer av denne typen slik at den mer alminnelige beskrivelsen ikke er påkrevd. Men en gang iblant, f.eks. for ladninger i magnetfelt, er Hamiltonformuleringen påkrevd. Vi vil her bruke
betegnelsen "energifunksjonen" som synonym for "Hamiltonfunksjonen". * stedet ror (1) skriver vi altsa nå sannsynligheten for mikrotilstandene
mer generelt som w(qx,... qf,P1,...qf)dqx. •-dqfdpx...dpf .
(6)
Vi skriver ofte dette kort som
w(q,p)dqdp
(7)
og normeringen er
Jw(p,q)dpdq = 1
I et 2f-dimensjonalt rom, med
(8)
.
q1,... lf>Px---Pf
som koordinatakser, vil
ett eneste punkt beskrive
mangepartikkelsysternets
kompliserte tilstand ved ett bestemt tidspunkt.
Vi kaller
dette faserommet og punktet fasepunktet .
2 En analogi: En ikke helt fullstendig beskrivelse av en fotballkamp kan fås v.h.a. bevegelsen av ett punkt i et 138-dimensjonalt rom, 6 dimensjoner p . spiller (posisjon og hastighet av spillerens tyngdepunkt) og 6 for ballen.
12
Fordelingen
w
er sannsynlighetstettheten for at en bestemt mekanisk
tilstand skal være realisert. En alternativ måte å beskrive dette på er å tenke seg et meget stort antall identiske systemer. De er identiske i den forstand at vi ikke ser forskjell på dem makroskopisk sett, de er likt
konstruert og i samme makroskopiske tilstand. En slik kolleksjon av identiske
systemer kalles et ensemble. Medlemmene av ensemblet er derimot ikke i samme mikrotilstand, og den alternative interpretasjonen av
w(qi..,pf) dqx...dpf
er
det relative antall systemer som
har en mekanisk tilstand (fasepunktet om en vil) tilsvarende intervallene
(qi.Qj+dqi),
(q2,q2+dq2), etc.
Disse to interpretasjonene, sannsynlighet for et enkelt system eller
relativ hyppighet i et ensemble, er helt analog den vanlige situasjon i sannsynlighetsregning: Sannsynligheter i ett terningkast; relative hyppigheter
ved en rekke terningkast.
Hovedspørsmålet gjenstår: Hvilken funksjon er
w ?
3 Stasjonære fordelinger av mikrotilstandene For et ensemble vil sannsynlighetsfordelingen ved et bestemt tidspunkt
t
kunne visualiseres som en sky av fasepunkter. Hvert fasepunkt beskriver den mekaniske tilstand til ett enkelt system ved tida
t . Dynamikken
vil så bevege fasepunktet, og ved
et senere tidspunkt
t' vil det
være på et annet sted i fase-
rommet. Generelt vil da fordelingen
av fasepunkter være en annen ved tida
13
t' enn ved tida
t. Dersom vi skal beskrive et system i likevekt kan vi ikke
tillate dette: Vi kan bare bruke de spesielle fordelingene
som er
w
stasjonære, dvs. uendret under den dynamiske utvikling.
Hvilke fordelinger har denne egenskapen? La oss først vise at sannsynlighetstettheter som avhenger av koordinater og impulser gjennom Hamilton funksj onen, w(qx,..,pf) = w[H(qx,..,pf)]
(9)
,
er stasjonære. La oss forutsette at mikrotilstandene er fordelt etter en
fordeling av formen (9) ved et bestemt tidspunkt, og la oss beregne hvor meget
w
endrer seg (på et bestemt sted i faserommet) fordi partiklenes posisjoner
og impulser endrer seg f w - s - i=1|aH aqt qi
. f , 3w 2
^n
Jn
2
3N-5 2
2mx eN
3pt-?1 — exp r— -— L åmr e
Når vi bestemmer
C
slik at
P
er normert,
[ P(Pi) d3P1 = 1 , får vi
(22)
Fordelingen av en enkelt partikkels hastighet
v1=p1/m1
er derfor identisk
med en Maxwells hastighetsfordeling tilsvarende en temperatur
T = 2e/3k
i
denne grensen (og bare i denne grensen). At en for et isolert system får samme
fordeling for et lite delsystem (en eneste partikkel i dette tilfellet) som om
delsystemet hadde vært i termisk kontakt med et varmereservoar med en bestemt temperatur, er kankje ikke så urimelig. Vi skal se liknende ting senere.
18
5 Systemer i termisk kontakt med omgivelsene Fullstendig isolerte systemer forekommer ikke så ofte. Viktigere er systemer som er i termisk kontakt med omgivelsene, som vi skjematiserer som et stort varmereservoar med konstant temperatur
Vi vil bestemme sannsynlighetfetettheten
T . w
for denne fysiske situasjonen
i to trinn. Først vil vi vise at
w(p,q) - kopstant e ^(P.l) der
fl - flCV)
,
(23)
, en foreløpig ukjent funksjon av temperaturen alene. Andre
trinn består i å identifisere denne funksjonen
/3(T) .
a Fordelingens form Vi vil gi to helt forskjellige argumenter for den eksponensielle
avhengigheten (23).
Argument 1:
La systemet vårt bestå av to
uavhengige delsystemer
A
og
Da er energifunksj onen
B . for rrz-z.
totalsystemet lik summen
rr>niA’> '
wrr/sfr,’* >
i
\ varmereservoar, temperatur T
H + H$
3
av energifunksjonene for delsystemene.
Fordelingen av mikrotilstandene for totalsystemet oppfyller derfor
"a+b(ha+b> - “a+b(ha+ hb> ■
dvs△E
2 3N •
Te For
N
(58)
av størrelsesorden
Avogadros tall blir P(E) △E/(E) - 10
, så for et
makroskopisk system er energifluktuasjonene langt mindre enn enhver målenøy-
aktighet. Figuren i begynnelsen av dette avsnittet burde derfor
heller tegnes som tilhøyre.
At △E
1
Te
(59)
N
er ikke uventet for en ideell gass ut fra det en kjenner fra matematisk
statistikk om standardavvik for en sum av
N uavhengige størrelser. Men
resultatet (57) er meget mer generelt, det gjelder for alle systemer, og (59) er her bare et uttrykk for at de termodynamiske størrelser
ekstensive, dvs. proporsjonale med partikkeltallet
og
U
er
N .
Ved enkelte såkalte kritiske punkter ved faseoverganger kan divergere. I slike helt spesielle kritiske tilstander gir (57)
AE = ® . Det
vil føre for langt å diskutere kritiske fenomener her. Vi bare konstaterer at det signalet som uttrykket (57) gir er korrekt, forholdene ved kritiske punkter er forbundet med enorme fluktuasjoner.
30
9 Kvantemekaniske systemer For kvantemekaniske systemer så kan vi ikke bruke den klassiske faseromsbeskrivelsen , en kan ifølge Heisenbergs uskarphetsrelasjon ikke
fastlegge en koordinat og den tilhørende impuls samtidig. Den naturlige kvantemekaniske beskrivelse er ved energiegentilstandene
|n)
for systemet.
Sannsynligheten for ulike mikrotilstander angis da ved sannsynligheten
w n
for at tilstand
In)
skal være realisert,
Det var ingenting i argument 1 for den kanoniske fordeling som var spesifikt for klassiske systemer, så også kvantemekanisk vil
avhenge
eksponensielt av energien: , w = konst-e n
der
E
er energien til tilstand
-j8E
n
|n) . Normeringen bestemmer konstanten:
(60)
Vi definerer her helt naturlig partisjonsfunksjonen som nevneren -ØE Z - I e
n
(61)
n en dimensjonsløs størrelse. Den indre energi, middelenergien, er i dette tilfellet også gitt ved
U = £ E w = n n n
dB
in Z ,
(62)
presis som i det klassiske tilfellet.
Identifikasjonen av alle de andre termodynamiske størrelsene ut fra partisjonsfunksjonen, som vi kommer til i neste avsnitt, vil også være den
samme som i det klassiske tilfellet. Det er bare beregningen av
Z
som er
forskj ellig.
31
10 Den fri energi og andre termodynamiske størrelser a Fri energi og trykk Vi har i det foregående kapittel vist hvorledes den termodynamiske
størrelse indre energi partisjonsfunksjonen
kan beregnes utfra mikrofysikken. Ut fra
U Z
som er en funksjon av volum
V
og temperatur
T
fant vi
De andre termodynamiske funksjonene har ikke en så direkte mikroskopisk interpretasjon. Vi skal nå vise at den fri energi er gitt ved
F = -kT fnZ
(64)
Strategien er følgende: Den kanoniske partisjonsfunksjonen er en funksjon av
V
T, og vi kan beregne hva små endringer i disse parametrene gir i
og
størrelsen
endringer i
—kT ^nZ . Deretter minner vi om hva termodynamikken sier om F
når
V
og
T
endrer seg, og viser tilslutt at disse to
uttrykkene korresponderer.
Altså:
d[-kT ^nZ] = -k fnZ dT-kTp^^l dT-kT^^] dV l ST jv i av jT
R[
- ^[-kT ^nZ-U] + dv i
(65)
av
da den indre energi er gitt ved den temperaturderiverte av I termodynamikken er den fri energi definert ved
termodynamiske identitet
(TdS=dU+pdV)
faFl
gir
J!nZ, likn. (63) .
F=U—TS som vha den
dF=—SdT—pdV. Endringer i
F,
(aF|
dF - [arjvdT + [avJTdv kan vha
uttrykkes som
(aF/3T)^= —S = (F-U)/T
dF = ^(F-U) + dvf^l i
32
IoV I
(66)
Vi ser at med
F = —kT ^nZ
stemmer (65) og (66) overens! p = —(dF/dV)^, . Altså
Trykket er gitt ved
(67)
Vi ser igjen at det er partisjonsfunksjonen som kommer inn. Er
den fri energi og trykket, dvs. tilstandslikningen
Z
kjent, er
p = p(V,T), kjent.
Øvrige termodynamiske størrelser følger av de ovenstående ved termo dynamiske relasjoner. Eksempelvis er
G = F+pV
og
S = (U—F)/T .
* La oss foreta en rask kontroll på identifikasjonen som vi nettopp har foretatt. For en gass av
funksjonen
Z = C V
N
partikler uten vekselvirkning er partisjons-
N
, der
partikler, f.eks.). V.h.a.
C
er volumuavhengig (se likn.
(51) for punkt-
(67) får vi tilstandslikningen
p = kT ^(^nC+N^nV) = NkT/V ,
(68)
ideell gasslov, som rett og rimelig er for partikler uten innbyrdes
vekselvirkning. *
b Oppsummering Alle termodynamiske størrelser kan altså finnes fra den kanoniske partisjonsfunksjonen
Z(V,T):
u - - h inZ
(69)
F = -kT ^nZ
(70)
P “ kT — UnZ
(71)
Den kanoniske partisjonsfunksjonen finnes i det kvantemekaniske tilfellet
33
fra energiene
n
for egentilstandene Z = I e
-E /kT n ,
(72)
n i det klassiske tilfellet fra energifunksjonen
H(p,q)
Z = A J dp dq e-H(p,q)/kT .
(73)
Dette er øyensynlig en meget generell og kraftfull teori. Det reelle Z , et høyst ikke - trivielt problem!
problem ligger i å beregne
To kommentarer: (1)
Summen over
n
i (72) går over alle ulike kvantemekaniske tilstander,
ikke over alle ulike energiverdier. Dersom der er degenerasjon, slik at det er g^
tilstander med samme energiverdi
E , så kan (72) alternativt skrives som
en sum over alle energinivåer: Z = I
gre
-E /kT r
(74)
energi nivåene Vår formulering av kvantestatistikken er helt og holdent knyttet til at
vi kjenner egenverdiene
til Hamiltonoperatoren. Dette er tilstrekkelig
E^
for våre formål, men for fullstendighetens skyld er en mer generell formu
lering av kvantestatistikken gitt i Appendix 3. (2)
A
Verdien av konstanten
er, som vi ser av (71) irrelevant for
beregningen av en direkte målbar størrelse som trykk, men den påvirker verdien av den fri energi S = -(3F/3T)V
F , slik at verdien av
A
vil påvirke entropien
med en konstant. Da det i termodynamiske prosesser er entropi-
differanser som teller, vil verdien av en eventuell slik konstant ikke ha noen
måIbar effekt. Klassisk mekanikk er et grensetilfelle av kvantemekanikken. Da den
kvantemekaniske
Z , likn.
(72), ikke har noen slik konstant, må det være
mulig å fastlegge verdien av
A
ved å benytte den kvantemekaniske
partisjonsfunksjon (72) og så gå til slike forhold at den klassiske
beskrivelse er god. Vi skal senere se at det leder til verdien
34
. 1 A = for et system av
N
z7cx (75)
u-3N h
identiske partikler, der
h
er Plancks konstant. Denne
verdien har to gode egenskaper: For det første blir den klassiske
Z
dimensjonsløs , slik som den
-3
kvantemekaniske, fordi faktoren
h
d3p^d3q^
for hver partikkel er dimen
sj onsløs. For det andre blir den fri energi
F
systemer, dvs. den fri energi pr. partikkel
ekstensiv for makroskopiske
(F/N)
blir uavhengig av
systemets størrelse, bare avhengig av intensive variable som tetthet og temperatur. For punktpartikler, f.eks., har vi funnet
med ovennevnte verdi av
A
Z, likning (51), som
gir
—F/kT = ^nZ - ^n (27rmkT/h2)3N/Z2 VN/N!
Ved hjelp av Stirlings formel, N! - N
N
e
-N
,--y2?rN ,
(76)
får vi (i grensen
3 —F/NkT - j ^n(27rmkT/h2)+^n v + 1 , der
v=V/N
N -* «) (77)
er volum pr. partikkel. Vi ser at høyre side er intensiv, og at
det ville den ikke vært uten faktoren
Dersom systemet består av
Nx
N!
partikler av type 1,
N2
partikler av
type 2, osv., vil vi i stedet for (75) få 1 .-3N.-3N,.. ---------- n A x Nj! N2!.. o
11 Åpne systemer Så langt har vi bare sett på systemer med et konstant partikkeltall (lukkede systemer). I mange tilfeller er det nødvendig, eller i det minste
hensiktsmessig, å studere systemer der antall partikler kan variere (åpne
systemer). Det kan en få til ved å tillate systemet å utveksle partikler med et annet, omliggende system, et partikkelreservoar.
Det er to grunner til at statistisk mekanikk for åpne systemer er nyttig: For det første har naturligvis mange systemer et variabelt partikkeltall. Ett eksempel er væskefasen i en gass-væske likevekt, et annet et system der en
kjemisk reaksjon kan foregå. For det andre er det ofte matematisk sett mye
35
enklere å regne med åpne systemer, og fordi fluktuasjonene i partikkeltall er uhyre små (se senere!) vil oftest resultatet være fullt ut anvendbart på det tilsvarende system med konstant partikkeltall.
a Den store kanoniske fordeling Spesifikasjonen av mikrotilstanden innebærer først en angivelse av hvor stort partikkeltallet
N
er, og dernest en angivelse av hva mikrotilstanden
for N-partikkelsystemet er, klassisk eller kvantemekanisk. Vi holder oss
foreløpig til en type partikler. La systemet med partikkeltall
N
og at
w^(N)
være sannsynligheten for å finne
N-partikkelsystemet er i tilstand
n
(bruker den kvantemekaniske versjon da den er den mest fundamentale).
Normeringen er CO I I W (N) = 1 N=0 n
(78)
°g
P(N) - £ wn(N) n
er sannsynligheten for at systemet har presis
(79)
N
partikler.
For å fastlegge sannsynlighetsfordelingens N-avhengighet kan vi bruke
samme argumentasjon som for den kanoniske fordeling (§5a, argument 1). Når
y
t vårt består av to uavhengige delsystemer
A
og B
må sannsynligheten
ikrotilstand av totalsystemet være produktet av sannsynlighetene for
36
enkeltsystemenes mikrotilstand. Og da både partikkeltallene og energiene adderer seg, må
w^(N)
avhenge eksponensielt av både energi og partikkeltall: 0[Q+pN-E (N) ] w (N) = e
Å skrive konstanten foran senere vise at
på denne måten
N
er konvensjonelt. Vi skal
er termodynamikkens kjemiske potensial. □
p
(80)
n__________ _________
er bare en
normeringsfaktor som sørger for at normeringen (78) er oppfylt.
Parameteren
karakteriserer varmereservoaret og er lik
/3
tidligere. Parameteren
1/kT
som
karakteriserer partikkelreservoaret , og vil bli
p
identifisert nedenfor.
Fordelingen (80) kalles den store kanoniske fordeling (det store
kanoniske ensemblet).
b Den store kanoniske partisjonsfunksjonen Normeringen (78) av
oo = £
w^(N), likn.
—Z3 E fN) e^N I e n
N=0
for
N
Q :
e^N Z(N)
(81)
N=0
n
da summen over alle tilstander Z(N,V,T)
°o £
=
(80), bestemmer
er den kanoniske partisjonsfunksjon
n
partikler. Summen på høyre side kalles den store kanoniske
partisjonsfunksjonen
E(/x,V,T) :
I
e^N Z(N)
(82)
N=0 Denne formen er gyldig både kvantemekanisk og klassisk. Det er naturlig å
sette
Z(0)=l .
(Sett
N=0
i
Z(N)
for en ideell gass!)
c Identifikasjon av parameterene Det gjenstår å finne den termodynamiske betydning av parameterene
Q
og
p. . Den enkleste fremgangsmåten er å bruke sammenhengen (64) mellom kanonisk
partisjonsfunksjon og fri energi
F :
37
Z(N,V,T) - e-
.
Dette gjelder både klassisk og kvantemekanisk, så den identifikasjonen vi nå skal gjøre gjelder for begge beskrivelser. Sannsynligheten (79) for å finne presis
partikler i systemet er da
N
P(N) - e^n+'‘N-F(N'V’T)1 Vi antar at for et makroskopisk system er
sannsynlighetsfordeling slik at uhyre lite intervall.
P(N)
(83)
en meget konsentrert
P(N)
bare er vesentlig for et relativt sett
(Se figuren).
P(N)
n
Denne antagelsen verifiserer vi nedenfor. Hvilken N-verdi
N
gir
maksimum? Det finner vi ved å derivere
med hensyn på
P(N)
N. N
N
Det gir likninga
*■ - (iv.T Dette er en kjent termodynamisk definisjon på det kjemiske potensial, konven sjonelt kalt
n . Så vår parameter, som med fremsynthet ble betegnet med
/j.
er det kjemiske potensial . Dermed har vi identifisert den ene parameteren.
Når fordelingen partikkeltall
(n)
P(N)
er meget skarp, må naturligvis det midlere
essensielt være lik
N .
Den andre ukjente parameteren var størrelsen
0
som er definert ved
normeringen (78): e
-ØQ =
y £[pN~F(N,V,T)] 2, e N=0
Summen vil få sitt vesentlige bidrag fra N-verdier omkring antall N-verdier som gir vesentlige bidrag er
AN . Summen er større enn det
største ledd, og et estimat for en øvre grense er
AN
ganger det største
leddet:
eØ[MN-F(N,V,T)] < e-y3n