Slavestaten : mine oppgjør med SS 8205133050 [PDF]

Zitiervorschau

Albert Speer Slavestaten Mine oppgjør med SS

OVERSATT AV

TOM RØNNOW

GYLDENDAL NORSK FORLAG • OSLO

Originalens titel: Der Sklavenstaat. Meine Auseinandersetzungen mit der SS © 1981 Deutsche Verlags-Anstalt GmbH, Stuttgart

I samråd med forfatter og forlag er billedstoff og et omfattende kilderegister sløyfet

Printed in Norway Reistad & Sønn, Oslo 1982 ISBN 82-05-13305-0

UTGATT AV TØNSBERG BIBLIOTEK

Tønsberg bibliotek

Himmler kommer en gang til å bli den største bedriftsherre. A. HITLER: MONOLOG

Innhold

11

Forord...............................................................................................

FØRSTE DEL: SS OG INDUSTRIENS SELVSTYRE Bakgrunnen................................................................................... Euforiske forestillinger ........................................................ Trusler istedenfor produksjon................................................. Fantasi og virkelighet, produksjon og dødsrater.................. Mønstereksempel på en intrige................................................. Himmlers selvtekt i økonomidepartementet......................... SS’ økonomiske ideologi ........................................................

lo 26 38 49 63 72 87

ANNEN DEL: TRUSLER OG ANSTRENGELSER Utålelige tilstander i Protektoratet......................................... Folk i rustningsindustrien baktales........................................... Angiverier .................................................................................. Bakerirøk, geranier, granrøtter og atombomber.................... Infiltrasjon gjennom spesielle utsendinger ............................

99 114 125 138 155

TREDJE DEL: DET MISLYKTE ØKONOMISKE IMPERIUM Det uordnede konsernet ........................................................ 173 Halvedelstener, giftgass og løvetann......................................... 184 Himmler overtar rakettprogrammet......................................... 198 Hulefantasier og deres konsekvenser............................................. 212 Kammlers område............................................................................ 229 FJERDE DEL: JØDENES SKJEBNE

Hat og rasjonalitet ..................................................................... 241 Ufornuft og motstand i Polen..................................................... 250

Av tre millioner ble hundre tusen igjen...................................... 263 Jøder i Tyskland.............................................................................274 Den dystre «endelige seier»............................................................. 283 Personregister

.................................................................................... 295

Forord

Opprinnelig tok jeg sikte på å skrive en bok om den tyske rustnings­ industrien i annen verdenskrig. Jeg syntes det var best å begynne med det vanskeligste kapitlet — SS’ rolle i rustnings- og krigsøkonomien. Under forberedelsen av dette kapitlet kom jeg i det vesttyske statsarkivet i Koblenz over SS-sjefen Himmlers forfatterskap. Til min store overraskelse fant jeg her, oversiktlig ordnet, alle de doku­ mentene hvis eksistens jeg i sin tid bare hadde hatt en anelse om: protokollene fra Himmlers planer om på den ene side å gjennomsyre krigsøkonomien med egne folk, på den annen side å bygge opp et eget industri-imperium. Materialet var så rikholdig at den opprinne­ lige rammen — ett kapittel — ble sprengt. Jeg bestemte meg derfor til å skrive en bok spesielt om SS-aktivitetene i næringsliv og øko­ nomi. Jeg hadde alltid sett begivenhetene ut fra mitt departement, fra fører-hovedkvarteret og mitt opphold i Hitlers nærhet. Nå fikk jeg lese Himmlers korrespondanse, og jeg måtte mer enn før se meg selv som en del av og ikke som midtpunkt i begivenhetene. Motstre­ bende levde jeg meg inn i denne verden igjen. Jeg kan ikke si at det var en smertefull prosess, mitt forhold til disse dokumentene var i løpet av de siste tretti år blitt nokså upersonlig. Jeg syntes det kunne være en nyttig prosess å bearbeide dette materiale på en eller annen måte. Mange vil mistenke meg som øyenvitne for ut fra min subjektive holdning ikke alltid å benytte materialet slik en objektiv vitenskaps­ mann ville ha gjort det. Uten at jeg ville det, kunne det dukke opp erindringsbilder; personlige antipatier og sympatier kunne ha spilt inn. Ofte ble jeg klar over en prosess av velgjørende fortreng­ ning som vernet meg mot skyldfølelse. Nå prøver jeg, stilt overfor disse dokumentene, å la meg konfrontere med begivenheter jeg var involvert i. En forsker fra den generasjonen som er vokst opp siden den gan­ gen, i særdeleshet en som selv ikke kjenner til enhver maktposisjons 11

fristelser og farer, vil ha vanskeligheter med å føle seg inn i atmo­ sfæren den gangen, en atmosfære dokumentene bare ufullkomment kan gjenspeile. Under utforskningen av samme emne ville en slik forsker helt sikkert komme frem til andre vurderinger enn jeg gjør det i boken. Han lever i nåtiden, derfor er det neppe mulig for ham å åpne seg for denne fortiden. Jeg har forsøkt å dele opp temaet, selv om stoffmassen virker kaotisk, ikke bare i haugen av dokumenter, men også i virkeligheten. Boken frembyr således et kaleidoskop av forskjellige aspekter. Den faktiske mangel på orden i Himmlers imperium og materialets man­ gel på systematikk er i samsvar med tingene slik de skjedde, det er ikke jeg som ikke har ordenssans. Kort sagt: materialets tilsynela­ tende uorden i denne boken skyldes det systemegne rotet i det riket som skildres. Et sammenbindende element er bare Himmlers useriøse måte å blande seg inn i ting på som han ikke hadde greie på, og å følge opp fantastiske ideer, som for eksempel den fikse ideen å produsere bensin av granrøtter. 15. august 1980

Albert Spe er

FØRSTE DEL

SS og industriens selvstyre

Bakgrunnen

Våren 1944 gav Hitler sitt samtykke til Himmlers forslag om å bygge opp et SS-konsern for definitivt å gjøre SS uavhengig av statsbud­ sjettet. Med en lignende begrunnelse bad Hitler meg støtte Himmlers planer. Med dette hadde Himmler nådd et mål han hadde arbeidet mot i en årrekke. Hitlers godkjennelse gjorde det også klart at han heller ikke for fredstiden tok sikte på noen streng autoritet fra statens side. Helt fra 1933 hadde han uthult statsapparatet ved å fremheve partiet som det avgjørende element i politikk og administrasjon. Vi hadde alltid forstått det slik at det var om å gjøre for ham å verne om partiets dominerende stilling overfor staten, og at han ikke ville gå med på noe som kunne svekke partiet. Nå viste det seg at han ville sikre SS en spesiell stilling, uavhengig av staten og av partiet. For det tilfelle at det skulle dukke opp en etterfølger som kunne forsøke å bruke statsbudsjettet til å begrense SS-styrkenes og Gesta­ pos makt, ville han skape en pengekilde som sikret SS et eget bud­ sjett. Slike overveielser forutsatte et merkelig løst forhold til hans egen rikskonstruksjon. Også denne ideen om et selvstendig SS, endog med eget budsjett, har sitt utspring i Hitlers vane å støtte opp under motsetninger og dermed skape innenrikspolitiske motkrefter som i en gitt situasjon kunne spilles ut mot hverandre. Systemet hadde stått sin prøve, opp­ byggingen av en stat i staten var for lengst blitt en del av rikets struktur. Ernæringsministeren stod overfor en bondeorganisasjon med utstrakt handlefrihet; den Tyske Arbeidsfront utgjorde en finansielt uavhengig motvekt mot både arbeidsdepartementet og de offentlige skolepolitiske institusjonene, og fra 1942 hadde ledende industrifolk avløst statens administrative lederskap i produksjons­ livet. Det var ikke bare Himmlers vilje til makt som lå til grunn for denne «staten i staten»; også besynderlige statspolitiske overveielser spilte en rolle, en i grunnen statsfornektende teori om selvstendige styringsorganer. Jeg kan huske tiden før 1933, da jeg arbeidet i partiets lavere 15

skikt og allerede den gang var forbauset over det beskjedne åndelige nivået og mangelen på intellektuelle. Den gangen syntes jeg stundom partiet virket som en organisert menneskehop som var så lett å lede fordi de lavere kadrene ikke hadde lederkvalifikasjoner. Om dette middelmådige lederskapet etter maktovertagelsen også hadde over­ tatt styringen av næringslivet, ville resultatene ha vært like miserable som senere, da Himmler forsøkte å bygge opp konserner i konsentra­ sjonsleirene. Med bare sine partifeller ville Hitler aldri ha kunnet regjere. Hitlers resultater, som en stund fikk verden til å gispe av forbauselse, skyldtes ikke tillitsmannsskiktet som kom fra partiet og inn i rikets og delstatenes regjeringer. Disse «gamle kjempere» har i sin trangsynthet tvert imot hindret utviklingen på en rekke om­ råder. Det økonomiske oppsvinget etter 1933 skyldtes hovedsakelig de befolkningsgrupper som hadde sin bakgrunn i keisertid og repu­ blikk og som nå, frivillig eller tvunget, gjorde sin plikt. Det var en fremragende embetsstand og dyktige teknokrater som hadde stilt seg til disposisjon i 1933, og det var de som langt på vei var ansvar­ lige for Hitlers økonomiske og administrative resultater. Et godt eksempel har vi i motorveiene. De ble planlagt og bygget av jern­ banens bygningsavdelinger, etter at Hitler hadde gitt ordre om å hygge dem for å bli kvitt arbeidsløsheten. Bare denne stammen av innarbeidede ingeniører, ikke de gamle partifellene, var i stand til å fullføre et slikt kjempeforetagende på en teknisk forsvarlig måte. Den avgjørende forskjellen fra Weimar-republikken var at Hitler både økonomisk, organisatorisk og ikke minst maktpolitisk gav disse fagfolkene muligheter til å bruke sine kunnskaper fullt ut. Et tiår senere var også mine resultater betinget av at jeg kunne benytte meg av en stamme av industrieksperter som hadde vist sine evner allerede før 1933 eller som etter 1933 hadde kunnet arbeide seg opp til ledende stillinger som en relativ fri elite. SS valgte den omvendte veien. I konsentrasjonsleirenes industria­ liseringsprosess brukte man de kadre som hadde sluttet seg til SS før 1933 eller kort tid etter. Deres manglende evne til å bygge opp større industrikomplekser skyldes nettopp at de ikke maktet å trekke til seg kvalifiserte medarbeidere fra industrien til å lede bedriftene. Således var SS-obergruppenfiihrer Oswald Pohl, som hadde kommet seg opp fra massen av gamle partifeller, på ingen måte den rette mann til å bygge opp et økonomisk imperium. Også de andre som hadde fått i oppdrag å virkeliggjøre Himmlers industri-ideer, var partibundne, ukvalifiserte legfolk. KZ-byråkratiets evneløshet kan 16

anskueliggjøres ved eksemplet Buchenwald. Da man skulle gå i gang med karabinproduksjon i Buchenwald, kunne selv denne fra et industrisynspunkt enkle oppgaven ikke løses fordi de ansvarlige viste seg å være fullstendig ukvalifiserte; et eksempel er leirkommandanten i Buchenwald, som plutselig skulle være fabrikkherre. SS-økonomiens fiasko var ikke, slik Himmler prøvde å unnskylde seg, en følge av industriens negative holdning, selv om man i de kretsene med en viss fryd iakttok den politiske konkurrentens neder­ lag. En opposisjon fra rustningsindustriens side ville heller ikke ha kunnet stoppe SS i dets industrielle aktivitet. Til det var SS for farlig. Den manglende effektivitet skyldtes SS-ledelsens manglende evne til å analysere økonomiske prosesser og til å trekke de riktige organisatoriske konsekvensene. På den måten forble SS tross sin maktfylde bare en perifer foreteelse i krigs- og rustningsprocTuksjonen. Himmlers forsøk på å bygge opp et eget økonomisk imperium førte aldri frem. Hans metoder var for brutale og for dilettantiske. Nettopp dette feilslåtte forsøk på å bygge opp et storkonsern viser hvordan Hitler ville ha strandet hvis ikke de politisk lunkne intellek­ tuelle hadde stilt seg til disposisjon den gangen. Hitler ville da ha måttet bruke all den middelmådigheten han hadde rasket sammen i tiden før 1933 for et helt annet mål — kampen mot Weimar-republikken og mot andre partier, selv med vold — til å bygge opp nærings­ liv, forsvar og stat. De nasjonalsosialistiske partitillitsmenns uduge­ lighet ville ha medført katastrofale svikt i industriproduksjonen. Mot slutten av 1941 tok Himmler sikte på å bygge opp sitt industriimperium ved hjelp av jødisk arbeidskraft og andre konsentrasjonsleirfanger. Hitler satte en strek over denne regningen. For Hitler fantes det i krigens annen fase to krigsmål — han ville beseire Russ­ land og tilintetgjøre, eller for å bruke hans terminologi «utrydde», jødene. Det sistnevnte målet stod i veien for det førstnevnte. For «utryddelsen» av jødene hindret nødvendigvis både Himmlers planer og den videre krigføringen. De millioner jøder som etter Hitlers av­ gjørelse gikk tapt for rustningsindustrien og dertil hundretusener sovjetiske krigsfanger som døde i de tyske leirene, kunne ha løst det påtrengende arbeidskraftproblemet. Dertil kom at jødene på grunn av sin intelligens lettere kunne brukes ved dreiebenken enn russiske kvinner, hvor man dertil hadde språkvansker å kjempe med. Stilt overfor dette valget, bestemte Hitler seg allikevel for å myrde jødene! På et gauleiter-møte i Poznan i oktober 1943 lovet Himmler

17

den øverste partiledelsen at alle jøder til siste mann ville være tilin­ tetgjort innen årets utgang, og han polemiserte mot dem som av forskjellige grunner gikk inn for unntak. Men noen uker senere var det Himmler selv som sendte titusener jødiske arbeidere til SSfabrikkene i østområdene. Denne ambivalente holdning hos en mann som var ansvarlig for den totale utryddelse og som samtidig stadig satte seg ut over utryddelsespolitikken, får meg til å tro at ikke Himmler var den drivende kraft når det gjaldt jødemordene, men Hitler, Goebbels og Bormann, denne hatefulle maskinen. Det fremgår av hans dagbøker at Himmler i ungdomsårene må ha vært et usikkert menneske. Under Hitlers innflytelse ble hans ubesluttsomhet noen år senere forvandlet til energi og beslutningsglede. Så å si over natten ble han den iskalde fanatikeren som uav­ brutt kjempet for «føreren» og hans sak. Nettopp eksemplet Himmler har gjort det klart for meg hva Hitler kunne utrette som kataly­ sator. Den nølende og vankelmodige landbrukseleven så det plutselig som sin eneste oppgave å oppfylle Hitlers retningslinjer så perfekt som mulig. Dette tilfredsstilte også hans tendens til pedanteri. En ordre fra Hitler ble fra nå av viktigere enn enhver human betenke­ lighet, en følelse som for lengst var sluknet av livet i nasjonalsosia­ lismen og av tallrike paroler — for eksempel parolen om at alt er godt som er nyttig for folket. Hitler var i den grad legemliggjørelsen av sin egen politikk, og de andre hadde så totalt oppgitt sin egen vilje, at ikke politiske overveielser, men bare Hitlers vilje betydde noe. Således kunne Hitler uten betenkeligheter ha snudd om i sin antisemittisme uten at noen av hans følgesvenner ville ha opponert. Et godt eksempel er den alminnelige godtagelsen av pakten med Sovjet-Unionen, som jo var i strid med Hitlers hevdvunne doktriner. Denne fornektelsen av prinsipper som kjennetegner Hitlers kamp om makten ble aksep­ tert uten ettertanke; det var hans vilje som bestemte skjebner.

18. juli og 25. august 1956 tok jeg opp tilvenningens problem i min fengselsdagbok. Når en ny vokter, skrev jeg, begynte å tjenestegjøre i Spandau, gjorde vår situasjon til å begynne med et sterkt inntrykk på ham, mens vi som følge av en slags sinnets forherdning nesten ikke lenger kunne forstå eller legge merke til hans medfølelse. Men det var nettopp denne forsteningen som gjorde livet levelig for oss under årtiers fengselsopphold. Også den nye vokteren ble snart like­ 18

gyldig gjennom tilvenning. Han tilpasset seg vår tilfeldig sammen­ satte gruppe av fanger og voktere. «Nå tar voktere og fanger døgn­ rytmen og samværet som noe helt naturlig. Vi fem fanger har for lengst vennet oss til vår avmektige virksomhet og vårt ynkverdige utseende, men det har også vokterne gjort. Prosessen forsterkes gjen­ nom vekselvirkning. Tilpasningen oppleves imidlertid ikke bevisst. Ingen av oss reiser seg og påviser vår umoral; tvert imot, enhver bestyrker den andre i oppfatningen at det dårlige slett ikke er dårlig, men i beste forstand godt. For eksempel det at vokterne verner oss mot enhver skadelig kontakt med utenverden. Alt dette gjenspeiler den lave moral i vår felles ’fange-vokter-gruppe’». Disse iakttagelser fra Spandau gjelder i enda sterkere grad for Hitlers regime. Den velmenende vokteren merket ikke lenger hvor sterkt han var knyttet til sitt fengselsarbeid. Den høye partitillitsmann kunne ikke lenger komme ut av sitt eget system, han var selv blitt dets fange. Han oppfattet ikke lenger den moralske deformasjon han var blitt en del av gjennom rikets hverdag, dets tilsynelatende ordnede og lovbestemte tukthusliv. Stilt overfor rikets tilsynelatende lovlighet maktet han ikke å bli seg det totalt lovstridige hendelses­ forløpet bevisst. Den enkeltes moralske sensibilitet var gradvis blitt forkrøplet. I Spandau hadde jeg ofte følelsen av at intet hadde for­ andret seg, at jeg fremdeles var bundet til samme verden, bare at jeg før i tiden var vokter og nå fange. Den engelske forfatter Cecil Forester beskriver i sin roman The General fra 1937 hvordan man under første verdenskrig i hovedkvar­ teret for en britisk divisjon saklig diskuterte militære spørsmål og fattet beslutninger om innsatsen av troppeenheter. Staben handler saklig, ellers kan den ikke gjøre godt arbeid. Slik bestemmes i en divisjonsstab over lidelse og død for tusener — løsrevet fra virkelig­ heten, redusert til strategisk-tekniske problemer. Der hvor disse sak­ lige ordrene blir utført, vil soldater bli såret, de lider og dør. Hitlers avgjørelser i situasjonskonferansene fra 1942 til 1945 var ofte åpenlyst feilaktige. Antagelig var konferansedeltagerne etter mange års virksomhet på dette høyeste plan i det militære appa­ ratet kommet så langt bort fra krigens realitet at de ikke lenger ville eller kunne overføre følgene av feilavgjørelsene til det planet hvor massemyrderiene foregikk. Tusenvis soldater mistet livet hver dag. Men man snakket kaldt om «tap», et av disse mange ord som fortrenger virkeligheten for at man selv ikke behøver å bli konfron­ tert med den. Noe av det mest skremmende i en krig er nettopp 2. Slavestaren

19

den anonyme formen man i situasjonskonferanser bruker for eksem­ pel når man snakker om at «så og så mange divisjoner er blitt revet opp» eller «det er bedre at divisjonene forblør og vi stiller opp nye bak fronten». Det hender overalt at moralske følelser undertrykkes. I mitt rustningsområde var mennesket blitt redusert til produksjonsfaktor. Den kunne tallfestes på samme måte som produksjonstallene for tanks, stål eller ammunisjon. Det menneskelige blir alltid degradert av teknikken. I det totalitære «Tredje Rike» ble imidlertid mennesket på ekstrem måte nedvurdert til vare eller nummer. Jøder eller ikkejøder, alle var de ubetydelige skjebner, fra skrivebordet ble det be­ stemt over dem i rustningens interesse. Diktaturets og krigens situa­ sjon forsterker foreteelsene til det ekstreme. De tyske byene ble bombet sønder og sammen. Tusener kvinner og barn ble brent eller kvalt i ruinene. Umiddelbart etter angrepene måtte jeg drøfte tiltakene for snarest mulig å kunne gjenoppta pro­ duksjonen med ledelsen i de rammede bedriftene. Slike opplevelser gjorde oss bare enda mer forherdet overfor virkeligheten. På den annen side førte beretninger om forbrytelser i de tyske konsentra­ sjonsleirene til at man på alliert side skjøv betenkeligheter mot bom­ bing av sivile byer til side. Slik ble sinnene forherdet på begge sider. I dag, etter trettifem års fred, er det vanskelig å forstå hvor for­ skjellige beslutningene kunne bli. Tilvenningen til grusomheter akse­ lererte ut fra nødssituasjonen i en krig som av alle parter ble ført på en umenneskelig måte. Uttalelser og handlinger hos motparten, slik vi har hørt om dem fra Churchill eller Roosevelt og deres medarbeidere, skal ikke brukes som bevismateriale eller rettferdiggjøring. Men når jeg leser slike dokumenter i dag kan jeg ikke fri meg fra inntrykket av at tekno­ kratisk likegyldighet også der fortrengte humanitære overveielser. I Morgenthau-dagbøkene får man gjennom brev og telefonsamtaler et innblikk i med hvilken kaldblodighet man snakket om muligheten for at kanskje millioner tyskere kom til å sulte i hjel — som den mest naturlige ting i verden. Jeg vil så visst ikke vekke et inntrykk av at de to verdener kan sammenlignes. Jeg forsøker bare å forstå hvordan slik umenneskelig tenkning kunne oppstå. Dette prinsipielle problemet står vi fremdeles overfor i vårt prestasjonssamfunn. Etisk forkrøpling finnes også i våre dager, uavhen­ gig av de forskjellige styreformer, i byråkratiet og i teknokratiet.

20

Besatt som man er av prestasjonstenkning og personlig ærgjerrighet, har man også i vår tid en tendens til å se menneskelige prosesser i lys av effektivitetens teknokratiske perspektiv. Hitlers system gav den dyktige store muligheter. Dyktighet kunne utvikle seg i hvilken som helst retning, i det ondes byråkrati og i arkitekturen. Alt var mulig når det — som regel gjennom tilfeldig­ heter — ble oppdaget en medarbeider som så ut til å ha evner ut over det vanlige. Den som tidlig hadde meldt seg inn i partiet kunne så allikevel fritt velge mellom en lang rekke oppgaver. Hitler fant meg også mer eller mindre tilfeldig. Gjennom ham ble jeg, i strid med mine interesser, manager for den samlede industrien på nesten et helt kontinent, og det i en alder av trettisju år. Etter at et impulsivt innfall hos Hitler hadde kalt meg til en oppgave jeg på ingen måte var forberedt på, ble jeg øyeblikkelig besatt av oppgaven og de resultater den kunne gi, men også av en personlig ærgjerrighet som kan ha vært ekstra sterk på grunn av min ungdom. Men ikke minst levde jeg i stadig frykt for å kunne miste «førerens» velvilje og dermed oppgaven. Denne Hitler hadde gitt meg et ansvar som var en stor utfordring og som gav meg stor tilfredsstillelse, noe som også virket inn på det personlige forholdet. I en slik posisjon møtte alle Hitlers medarbeidere mange ubehageligheter og fant seg endog i ydmykelser for ikke å miste sitt oppdrag. Selv om rammen var begrenset, fantes selv i det «Tredje Rike» muligheter til å handle selvstendig og under eget ansvar. Det hørte til ordresystemets mekanikk at ordrer riktignok måtte utføres, men at det ofte fantes muligheter for variasjoner som gav den enkelte en viss frihet til å gripe inn enten i skjerpende eller formildende retning. Selv en Eichmann kunne i sin underordnede stilling ha ut­ ført ett eller annet på en noe mindre konsekvent måte, siden heller ikke ordreapparatet i SS hadde opprettet effektive kontrollfunksjo­ ner i de lavere instansene. Således kunne en rekke ting vendes til det bedre eller verre, alt etter den enkeltes personlige innstilling. Et typisk eksempel er forbedringene i arbeidsleiren Auschwitz etter at Hoss ble avløst av Liebehenschel som kommandant. Da Hoss senere overtok igjen, var de katastrofale forholdene snart gjenopp­ rettet. Det er imidlertid et åpent spørsmål om Himmler gjeninnsatte Hoss nettopp på grunn av Liebehenschels mildere leirledelse.

21

Ennå i dag, i en alder av syttifem år, årtier etter begivenhetene, er jeg rystet ved tanken på at jeg den gang i løpet av noen minutter kunne ha truffet avgjørelser som ville ha bedret de ulykkelige fange­ nes situasjon. Antagelig ville jeg med enkle midler ha gitt utallige mennesker en større sjanse til å overleve. Jeg tenker for eksempel på at jeg ved bedriftsbefaringer så leirfanger som arbeidet sammen med de tyske arbeiderne. Det var riktignok ikke like før de brøt sammen, men deres tilstand var ikke bra. Jeg kunne ha satt i gang en rekke ting om jeg bare hadde antydet overfor den ledsagende direktøren at han skulle hjelpe. Det hadde ikke vært noen risiko for meg å oppmuntre ham. Men jeg skjulte min samvittighet bak de utallige problemene jeg måtte ta meg av i slike stunder. Dessuten hadde jeg alltid liten tid. Jeg hadde ikke de fem eller ti minuttene som skulle til for å innlede en samtale. Den ene avgjørelsen etter den andre måtte treffes. Det er mulig at jeg i samråd med statssekretæren i ernæringsdepartementet, Elans Joachim Riecke, en god venn av meg, kunne ha økt matrasjonene i konsentrasjonsleirene eller at jeg burde ha brukt mine fullmakter som leder for det sterkt skadeskutte trafikk­ systemet mot slutten av krigen til å sende nok mat og medikamenter til konsentrasjonsleirene for å lindre sult og epidemier. Kanskje jeg til og med ville ha vært i stand til å påvirke enkelte arméførere til ved strategiske og taktiske tiltak å hindre evakuering av leirene når de allierte styrkene nærmet seg, noe som kunne ha stanset de lange dødsmarsjene. Hvorfor benyttet jeg ikke muligheten til å hjelpe, hvorfor falt det meg ikke inn at jeg handlet ubetenksomt når jeg ikke tenkte over et overordnet ansvar og i stedet brukte mitt statsrådarbeid som påskudd? Innfanget som jeg var i nasjonal bedrifts- og sektortenk­ ning, brøt jeg menneskelighetens lov og tok ikke det lille skritt som avskar meg fra riktig erkjennelse. Da jeg unndrog meg det moralske ansvaret for tvangsarbeiderne, var det den siste bekreftelse på en forstening jeg for lengst var blitt offer for. Visst har det hendt at jeg kunne hjelpe, for eksempel i Lodz, da gauleiter Greiser ville oppløse ghettoen. Kanskje jeg til og med kunne si at jeg gjorde en rekke ting ikke bare ut fra rasjonelle over­ veielser, men for å gjøre det mulig for ofrene å overleve. Men jeg kan ikke påstå at tanker om menneskelighet kom foran krigsøkonomiens interesser. Når jeg kunne hjelpe, hadde jeg en tilfredsstillende følelse, når jeg ikke kunne hjelpe, snudde jeg ryggen til nøden, i 22

den utstrekning jeg i det hele tatt la merke til den. Min motivering var kommet ut av balanse, rasjonaliteten var avgjørende for meg. Selv om man noen ganger kunne oppnå bedre behandling, gjenstår det faktum at disse menneskene ble hensynsløst utnyttet. I dag kan vi erkjenne at en relativ menneskelighet ikke på langt nær er nok, at det her dreier seg om et prinsippspørsmål som jeg den gangen langt på vei vurderte ut fra rasjonalitetens synsvinkel. Utbyttingens optikk stod i forgrunnen. Vi gjorde ikke det vi kunne og burde ha gjort for å holde disse menneskene i live! Involveringen var ubarm­ hjertig og uoppløselig. Humanitære overveielser?

Selv om det umenneskelige ved slavearbeidet i konsentrasjonsleirene ikke er det sentrale problemet i denne bok, kan det ikke forties som bakgrunn for begivenhetene. Heller ikke må anstrengelsene for å holde liv i arbeidsføre ved å bedre deres vilkår få oss til å glemme at millioner mennesker samtidig ble planmessig myrdet i tilintetgjø­ re! sesleirene. Denne boken tar ikke sikte på å forsvare mitt eget arbeid under mottoet: vi var ikke så ille, det var SS som var synderen. Tross alt var det hele ett system, og det tilhørte vi alle sammen. Når det gjelder ansvarsproblemet er det uten betydning at de enkelte maktsentrene ikke likte hverandre. Derfor er det galt å fremstille SS som den eneste inkarnasjonen av det onde. Jeg hørte sikkert til de av Hitlers medarbeidere man i dag kaller «teknokrater». Til disse rustningsteknokrater kan man også henregne militærspesialister, for eksempel den annen verdenskrigs kanskje største strategiske begavelse, marskalk von Manstein. Han inter­ esserte seg overhodet ikke for områder som gikk ut over det rent mili­ tære. Til dette selskapet av teknokrater hørte også ledelsen for luft­ våpenet, med marskalk Erhard Milch i spissen. Men det fantes også andre, gruppen av de moralsk ubesmittede. Især i hæren legger man merke til en lang rekke personer med mo­ ralsk integritet. Det fantes motstand i den gruppe offiserer som var knyttet til 20. juli-sammensvergelsen. Med tilleggsuttalelser, rester av spillerom for selvstendig handling, kunne de mildne dødsordrene fra overkommandoen, selv om de ikke kunne stanse dem. Til denne gruppen hører også general Curt v. Gienanth, militærkommandant i generalguvernementet i Polen. Han ble avskjediget av marskalk Keitel på grunn av aktiv motstand mot Hitlers jødepolitikk. Det samme gjelder for oberst Freter, som motsatte seg Himmlers inten-

23

sjoner og som under Warszawa-oppstanden i august 1944 ble stilt for retten av SS-gruppenftihrer Jiirgen Stroop. Eller kommandanten i Przemysl som kom i alvorlig konflikt med lokale SS-instanser fordi han gav jøder militær beskyttelse. Også Oskar Schindler bør nevnes i denne forbindelse, med hjelp fra rustnings- og militærinstanser i Generalguvernementet klarte han å evakuere noen tusen jøder til Tsjekkoslovakia. Det finnes altså nok beviser for at det var mulig ikke å la sin samvittighet bli kvalt under påskuddet av teknokratisk nødvendig­ het. 20. juli-mennene må ha hatt støtte i en sterk tro på humanite­ tens lover. Jeg kjente de fleste av dem, vi likte sikkert hverandre, men jeg nådde ikke deres moralske styrke. Jeg må tenke på hvordan tingenes tilsynelatende tvang kunne få Keitel og Jodl og alle de andre generalene, som hadde samme bor­ gerlige opprinnelse som jeg og som så sent som ved krigsutbruddet ville ha ansett det for umulig, til fullstendig å miste sin moralske likevekt og sin samvittighet. Jeg tenker da især på Keitel, som de siste årene så ut til å være hjelpeløst utlevert til Hitlers vilje og virket fullstendig psykisk utmattet. I tilbakeblikk virker Keitel kald og hensynsløs. Men jeg ser ham for meg, hvordan han godslig og vennlig ofte forsøkte å oppnå det beste for andre. Eller Kammler. Jeg kjente ham den gang han enda ledet luftfartsdepartementets byggeavdeling. En beskjeden, omgjengelig og meget flittig embetsmann som ingen ville ha trodd en dag skulle bli en av Himmlers mest brutale og hensynsløse medarbeidere. Det var simpelthen utenkelig, og allikevel ble han det. Også Himmler selv. Han gjorde et vennlig-tilbakeholdende inn­ trykk, hadde gode manerer og unngikk i personlig samvær de sterke ordene han brukte i talene sine, ikke minst når det gjaldt jødedrapene. Jo mer jeg beskjeftiger meg med Himmler, desto sterkere blir følelsen av at han ut fra sin opprinnelse og oppvekst ikke var pre­ destinert til å bli en av historiens største massemordere. Var han en født forbryter? Hans morderiske aktivitet hadde vel heller sitt utspring i en korrumpert, pervertert moral, antagelig ikke en gang i ideologisk villfarelse. Jeg tror til og med at Himmler uten å nøle ville ha fulgt en ideologi som var stikk motsatt av den Hitler repre­ senterte. At Himmler gjennomgikk denne forvandling fra veloppdra­ gen borger fra en ansett familie til morder av millioner jøder, er fortsatt en psykologisk gåte for meg, og det gjelder ikke bare Himm­ lers person, men systemets arbeidsmåte. Og på samme tid ingen gåte

24

når man tenker på den voldsomme påvirkning Hitlers vilje, kombi­ nert med hans system, hadde på de ledende. Den dag i dag kan jeg spørre meg selv om hvorvidt vi var utskiftbare, vi som stod under innflytelse ikke bare av Hitler, men også av den teknifiserte fascinasjon fra massemediene hvis paroler vi selv hadde formet. Hvor langt ville dragsuget ha brakt meg om Hitlers gunst hadde skjøvet meg enda lenger frem i frontlinjen? Ville det ha eksistert barrierer jeg ut fra indre hemninger ikke ville ha over­ skredet? Hva ville ha skjedd om Hitler hadde konfrontert meg med avgjørelser som krevet den ytterste hardhet, men som jeg ikke ville ha kunnet unnvike fordi Hitler holdt fast ved at de var nødvendige for Tyskland? Hvor langt ville jeg ha gått? Dette spørsmålet kan jeg ikke besvare, like lite som en rekke andre spørsmål fra mitt liv under Hitler. Jeg bør ikke være feig og vike unna. Spørsmålet står der: i hvilken utstrekning ville jeg i en annen stilling ha gitt ordre om grusomheter hvis Hitler hadde befalt det? Når jeg ser tilbake i dag, fremstår et bilde av en både romantisk og hensynsløs og grusom verden: romantikken i dens ubeherskethet og villskap og såvisst ikke som besnærende besteborgerhygge. Jeg blir minnet om fanatikerne i gjendøpernes Miinster. Både hos dem og hos oss finner vi en kombinasjon av romantiske frelsestanker, grusomheter, troende uegennytte og groteske særegenheter, offervilje og brutalitet, overdreven lydighet og begeistret dilettantisme, som samler seg til et bilde av et fellesskap — som i det ene tilfelle brakte en liten by i Westfalen i 16. århundre i ulykke og i det andre tilfelle stvrtet en verden ned i kaos. J

Euforiske forestillinger

26. januar 1942, altså akkurat to uker før jeg tiltrådte som rustningsminister og seks dager etter Wannsee-konferansen, hvor tiltak for utryddelse av jødene i den tyskdominerte del av Europa — den «endelige løsning av jødespørsmålet» — ble lagt frem, gav Himmler beskjed til sjefinspektøren for alle konsentrasjonsleirer, SS-brigadefiihrer Richard Gliicks, om at «siden russiske krigsfanger ikke kan forventes i nærmeste fremtid», ville han «sende et stort antall jøder som var utvandret fra Tyskland (!) til leirene». «Vær forberedt på i løpet av de nærmeste ukene å ta imot 100.000 jødiske menn og 50.000 jødiske kvinner i leirene. Konsentrasjonsleirene kommer i de nærmeste uker til å stå overfor store økonomiske oppgaver og opp­ drag. SS-gruppenfiihrer Pohl vil gi Dem nærmere informasjoner.» Fjorten dager tidligere hadde Hitler, lovlig sent, trukket konsekven­ sene av nederlaget foran Moskva og igjen gitt opprustningen av hæren prioritet foran luftvåpenet. Samtidig oppfordret han til de største anstrengelsene i rustningssektoren. Himmler var alltid kjapp til å uttale seg, og han hadde også en tendens til vidtfavnende fantasterier. Men denne gang så det ut til at virkeliggjøringen av hans planer om et utstrakt industrikonsern var i sikte. Hoss forteller i sin selvbiografi at Himmler nesten et år tidligere, i mars 1941, under en befaring i Auschwitz hadde kunn­ gjort at han ville forvandle denne leiren til et rustningssenter med hundretusen fanger. «I mine rapporter kom jeg stadig inn på dette spørsmålet (drap på fanger), men jeg kunne ikke utrette noe mot presset fra Himmler som ville ha stadig flere fanger til rustningsarbeid.» «De spesielle fangene (her sikter Hoss til jødene) som sor­ terte under Himmlers kompetanse, måtte alltid behandles hensyns­ fullt. Man kunne ikke gi avkall på den store arbeidskraftreserven, og slett ikke i rustningsindustrien.» Også ordenes verdi er relativ. Det som betyr «hensyn» for Hoss, kan i relasjon til virkeligheten bare vurderes ut fra det tekniske tilintetgjøringsapparatet i Ausch­ witz hvor Hoss var kommandant og hvor det ble myrdet 2,5 millio­ ner mennesker.

26

Denne motsetningen mellom Himmlers mål og en ikke nevnt kraft er det ikke mulig å klarlegge. Man har grunn til å anta at Reichssicherheitshauptamt forlangte at alle jøder skulle myrdes og at dette ble støttet av Bormann på vegne av Hitler. Himmlers siktemål, nemlig å dra nytte av den militære nødssitua­ sjon og bygge opp et industrikonsern for SS, kom noen uker senere til uttrykk i en prinsipiell forandring av organisasjonsstrukturen i SS. 16. mars 1942 ble forskjellige ledende organer slått sammen, så Oswald Pohl ble ansvarshavende for alle økonomiske og admini­ strative saker innen SS. Som det også fremgår av dommen mot ham, var Pohl ikke ansvar­ lig hverken for innsetting, frigivelse eller henrettelse av fanger. Hans «juridiske fullmakter begynte i det øyeblikk fangene kom frem til konsentrasjonsleirenes hovedport». Men han og under hans ledelse SS-Wirtschafts-Verwaltungshauptamt hadde hånd om «de siste de­ taljer når det gjaldt fangenes betaling, produksjon og arbeid, her­ under levering av mat og klær til fangene, og denne forpliktelse omfattet også det nederste trinn i fordelingen og det faktiske ansvar for at fangene fikk de nødvendige tildelinger». Retten gav Pohl attest for «at han var en erfaren, aktiv og domi­ nerende leder for en av de største grener av den tyske krigsmaski­ nen», en overdrivelse av hans rolle som vel var taktisk motivert. Et annet sted går domstolen så langt som å snakke om det «store geniet Pohl»: «Under planleggingen og byggingen av huset til Wirtschaftsverwaltungshauptamt var ingen ting gjort galt. Det var godt planlagt og fagmessig bygget. Det var en god bygning, men den huset forbryterske ting. Bruken av huset var dårlig. En edel katedral kan være møtested for tyver, kidnappere og falsknere.» Min dom over Pohls kvalifikasjoner var mer negativ. Jeg hadde alltid betraktet ham som en mann av ringe ånd, noe jeg fikk bekref­ tet i begynnelsen av mitt fangenskap, i juli 1945. Faktum er at SS under Pohls ledelse ikke hadde evnet å bygge opp et godt organisert økonomisk apparat.

Dr. Walter Schieber, kjemiker, var i egenskap av avdelingssjef helt fra jeg tiltrådte min nye stilling ansvarlig for punktlig levering av viktige enkeltdeler som kulelagre, støpejernsemner samt kjemiske produkter, herunder sprengstoff. Først da jeg ble frigitt etter tjue års fangenskap, fikk jeg høre 27

at Schieber kan ha vært Himmlers kontaktmann i mitt departement. Således sendte han Himmler 17. juni 1941 et gjennomslag av en rapport om en seks dagers reise til Moskva og Rostov ved Don, hvor han så på industribedrifter etter innbydelse fra den sovjetiske regjeringen. Det var i tiden med den tysk-sovjetiske pakten; rappor­ ten var stilet til Dr. Fritz Todt, minister for bevæpning og ammuni­ sjon. Noen uker etter angrepet mot Russland, 24. juli 1941, sendte Schieber igjen en rapport til Himmler, denne gangen om en reise til Italia. Himmler syntes rapporten var så viktig at han gav beskjed om å sende en avskrift til sjefen for sikkerhetspolitiet og SD, SSgruppenfiihrer Heydrich. Allerede 8. oktober 1941 bad SS-gruppenfiihrer Kammler, sjef for byggekontoret, Pohl om å gå inn for forfremmelse av Schieber. Pohl sendte forslaget med sin anbefa­ ling videre til sjefen for Himmlers personlige stab, SS-gruppenfiihrer Wolff, med kommentaren: «Selv setter jeg stor pris på Schieber. Han er vel også godt anskrevet hos reichsfiihrer-SS.»

Med de nye fullmakter han hadde fått 16. mars 1942, som bemyn­ diget ham til å representere SS i alle økonomiske og administrative saker, og samtidig som ansvarshavende for den industrielle sysselset­ tingen av fangene i konsentrasjonsleirene, kom Pohl dagen etter sin utnevnelse til Saur, den viktigste avdelingssjefen i mitt departement. Han var sjef for den egentlige rustningsproduksjonen, den gang rik­ tignok bare for hæren. Først i juli 1943 overtok han også ansvaret for marinerustningen, og i juni 1944 for luftrustningen. I denne konferansen mellom mine avdelingssjefer og andre med­ arbeidere gikk man uten videre med på Himmlers krav om rustningsproduksjon i konsentrasjonsleirene. «De berørte firmaer må flytte sin produksjon til leirområdet og periodevis stille ingeniører og mestere til disposisjon for opplæring av fangene. Disse produksjonsavdelinger, som er lagt til konsentrasjonsleirene, skal ikke bare produksjonsteknisk, men også økonomisk ledes av vedkommende firma.» De nødvendige maskiner skulle skaffes til veie av rustningsdepartementet. «Den samlede ledelse av innsatsen i konsentrasjons­ leirer for rustningsproduksjonen er blitt overdratt til staatsrat Dr. Schieber. Han kommer snarest mulig til å sette i gang to prøvepro­ sjekter, i første omgang i leirene Buchenwald ved Weimar og Neuengamme ved Hamburg.» Det ble tatt sikte på bruk av 25.000 fanger i fem konsentrasjons­ leirer:

28

Buchenwald Sachsenhausen Neuengamme Auschwitz Ravensbriick

med ca. 5000 arbeidsføre med ca. 6000 arbeidsføre med ca. 2000 arbeidsføre med ca. 6000 arbeidsføre med ca. 6000 arbeidsføre kvinner.

Dagen etter, 17. mars 1942, gav Schieber på bakgrunn av nevnte oppdrag ordre om å flytte den månedlige produksjonen av 15.000 karabiner og 2000 øvelsesgeværer (for opplæring av Hitler-Jugend) fra Gustloff-Werke, en stor rustningsbedrift som var underlagt gauleiter Fritz Sauckel i Thiiringen, til Buchenwald. Fabrikken skulle fortsatt ha ansvaret for produksjonen. «Flyttingen begynner straks og skal være fullført innen ca. tre, høyst fire måneder.» Denne departementsordren fra min avdelingssjef fant jeg i dokumentene til Himmlers personlige stab. Schieber hadde således kort og godt sendt en intern sak videre til SS-ledelsen. Etter vanlig forvaltningsskikk skulle mitt statsrådskontor ha vært koblet inn. Samme dag drøftet Himmler i sin konferanse med Hitler som punkt 10: «Arbeid med Speer. Karabiner.» Et tegn på hvor fort han var blitt informert om denne nyheten. To dager senere gav også jeg rapport til Hitler under en rustningskonferanse som omfattet 52 punkter: «Rapportert til føreren om rustningsproduksjon i konsen­ trasjonsleirene.» Hitler gav sitt samtykke til planen om å begynne med Buchenwald. Han var «enig i den planlagte produksjonen av karabiner» og bestemte at «det oppgitte tall på arbeidskrefter, i alt foreløpig 25.000 fanger, ubetinget måtte overholdes.» Schieber ble omgående belønnet for sin tjenesteiver. Pohls søk­ nad om forfremmelse av 9. oktober 1941 ble nå innvilget etter fem måneders ventetid. SS-obergruppenfiihrer Wolff gratulerte «kamerat Schieber med den velfortjente forfremmelse til SS-oberfuhrer». Bare noen uker senere, 22. april, skrev Himmlers fortrolige og lederen for SS-Hauptamt, obergruppenfiihrer Gottlob Berger, et håndskrevet brev til Himmler hvor han konstaterte at Schieber «på alle måter vil arbeide med oss» og at han i den forbindelse «ber om en samtale med reichsfiihrer-SS ved neste anledning.» Dessuten foreslo Berger å forflytte Schieber til Himmlers personlige stab. Denne gangen tok det ikke fem måneder. Allerede seks dager se­ nere erklærte Himmler seg villig til å ta imot Schieber til konferanse og innlemme ham i sin personlige stab. «Medlem av den personlige stab» innebar intet mindre enn at Schieber ble en slags Himmlers

29

undersått, selvsagt uten at jeg fikk kjennskap til det. Jeg synes epi­ soden er viktig, den viser hvordan Himmler ikke bare var flink til med enkle midler å vekke personlig ærgjerrighet, men også til å trekke til seg medarbeidere i andre organers nøkkelstillinger. 21. juni ble så Schieber, bare tre måneder etter sin siste forfrem­ melse, utnevnt til SS-brigadefuhrer. Denne gang var det Pohl som 5. juni hadde foreslått forfremmelsen, og derfor underrettet sjefen for SS-personalkontoret Pohl, så denne selv kunne fortelle nyheten til Schieber. Lignende overveielser må ha ligget til grunn da Himmler våren 1942 gjennom sjefen for sin personlige stab, obergruppenfuhrer \ Vol ff, tilbød meg æresgraden SS-oberstgruppenfuhrer. Jeg ville da ikke bare ha havnet i et uoffisielt vasallforhold til Himmler, en slik utnevnelse ville også ha skadet mitt tillitsforhold til hærens offiserer. Jeg sa derfor høflig nei. Bare fire år senere, under Niirnberg-prosessen, kom jeg til å tenke på at jeg med en slik æresgrad neppe ville ha hatt noen sjanse til å overleve. To prøveprosjekter skulle «gjennomkjøres», nemlig karabin-produksjonen i Buchenwald og i Neuengamme. Schieber hadde antydet at månedsproduksjonen av 15.000 karabiner i Buchenwald skulle være i full gang om ca. tre, høyst fire måneder. Dette var ikke noe urealis­ tisk mål, fremstillingen av karabiner krevde ikke stor teknisk eks­ pertise. Maskiner og know-how skulle allikevel overføres fra Gust­ loff-Werke. En omfattende korrespondanse gir innblikk i utviklingen av dette første forsøk på å lage våpen i konsentrasjonsleirer. Fristen på fire måneder var utløpt da Pohl 11. juli 1942 omsider kunne rapportere til Himmler at alle forberedelser for «bygging av geværfabrikken på området til konsentrasjonsleiren Weimar-Buchenwald» var avsluttet og at byggearbeidet ville ta til mandag 13. juli 1942. «Om tilveiebrin­ gelsen av fanger for produksjonen treffes en spesiell ordning mellom SS-Wirtschaftsverwaltungshauptamt og Gustloff-Werke», heter det videre i brevet. Det fremgår av denne bemerkningen at SS betraktet Gustloff-Werke som bedriftsledelse for geværfabrikken. Himmler, som hadde lett for å skryte litt, skrev noen dager senere et brev til Sauckel hvor han gav uttrykk for sin glede over «at fabrik­ ken i Weimar-Buchenwald var blitt startet opp 13. juli 1942.» Han så helt bort fra at en slik formulering vanligvis brukes om produksjonsstart og ikke byggestart. Videre forsikret han Sauckel om, i strid med 30

sine planer om et storkonsern, at «fabrikken i fredstid på ingen måte ville bli en konkurrent for Gustloff-Werke. Jeg tenker ikke på å enga­ sjere meg på dette område i fredstid, det ligger fullstendig utenfor mine oppgaver og interesser.» Etter utløpet av fristen på fire måneder kunne Buchenwald, hvor det inntil da ikke var blitt laget en eneste karabin, neppe betegnes som suksess. Men Himmler forlangte allerede å få overta ytterligere rustningsproduksjon. «I dag hadde jeg anledning til å snakke med SS-brigadefuhrer dr. Schieber. Han var meget fornøyd med utviklin­ gen i våre konsentrasjonsleirer sett under ett», het det i et brev fra Himmler til Pohl av 7. juli 1942. En direkte usannhet, for Schieber må ha vært klar over at ikke en gang byggearbeidene var kommet i gang på det tidspunktet. Tross mange utvilsomme resultater var Schieber som avdelingssjef en svak personlighet, hadde en tendens til skjønnmaling av situasjonen og unngikk helst å skuffe Himmler. Himmler avtalte kort og godt med Schieber at det, parallelt med den forestående karabinproduksjonen i Buchenwald, «skulle settes i gang fremstilling av pistol 08 i Neuengamme, storstilet produksjon av 3,7 cm-luftvernkanoner i Auschwitz og massefremstilling av sam­ bandsutstyr i Ravensbruck», mens man i Buchenwald skulle bygge og snarest mulig sette i gang «en fabrikkbygning for produksjon av 55.000 karabiner istedenfor de tidligere planlagte 12.000». Himmler gjorde Schieber «oppmerksom på at jeg er sterkt interessert i Opels lastebilfabrikk (. . .) Fabrikken skal nå bygges i nærheten av Katowice i Oberschlesien. (. ..) Det er viktig for meg at denne fabrikk byg­ ges og drives av oss.» Ingen av disse prosjektene ble noen gang reali­ sert. Overtagelse av lastebilproduksjonen hadde Himmler alt i flere måneder vært interessert i, for etter det russiske felttoget var det blitt knapphet på lastebiler for transport av motoriserte divisjoner. Allerede i mai hadde han snakket med Flitler om det. I Himmlers rapportnotater finner man under punkt 5 den lakoniske bemerk­ ningen: «Opel-fabrikk. Speer.» To dager senere kunne Himmler med­ dele meg gjennom obergruppenfiihrer Wolff at Hitler hadde godkjent planen. Samtidig underrettet han SS-gruppenfiihrer Jiittner, som var ansvarlig for bevæpningen av SS-divisjonene, om Hitlers avgjørelse. I to år skjedde imidlertid intet. I begynnelsen av juli 1944 ble det på nytt fastslått av Hitler og meg: «For å sikre den av føreren for­ langte økning av lastebilproduksjonen med 2000 stk. (pr. måned), lovet reichsfiihrer-SS de nødvendige 12.000 arbeidere. Til dette for-

31

mål må en eller flere lastebilfabrikker snarest omstilles til å bli KZbedrifter.» 3. august 1944 sa jeg omtrent det samme til gauleiterne. For vi «kunne med letthet produsere 10—11.000 lastebiler pr. måned (mot rundt regnet 7300 i juli 1944) såfremt visse forutsetninger er til stede, som i mellomtiden er skaffet til veie gjennom partifelle Himm­ lers hjelpsomhet.» I virkeligheten hadde imidlertid tilintetgjørende luftangrep mot det tyske samferdselsnettet fra oktober ført til tungtveiende produksjonssvikt. De gjorde seg først gjeldende i bilproduksjonen med dens høye teknologiske standard. Istedenfor en økning kunne man regist­ rere en nedgang i leveringene. Også dette prosjektet var blitt en fiasko. Da Himmler kom med sine forslag 9. september 1942, hadde jeg ingen ting imot å la større rustningsoppdrag gå til SS. Denne gode nyheten bekreftet Himmler straks i et brev til Pohl. Seks dager senere ledet jeg en konferanse hvor problemet med sysselsettingen av fan­ ger fra konsentrasjonsleirene så ut til å nærme seg sin definitive løs­ ning. Fra SS deltok Pohl og Kammler, fra oss Schieber, Saur og to representanter fra byggsektoren, Steffens og Dr. Briese. Om konferansen heter det i departementets protokoll: «Det ble av­ talt med SS-obergruppenfuhrer Pohl og dr. Kammler at fanger i kon­ sentrasjonsleirene skulle stilles til disposisjon som arbeidskraft for rustningsbedriftene.» En mer utførlig rapport sendte Pohl til Himmler. Triumferende bekreftet han at det for fremtiden ville bli opprettet nye store rustningsbedrifter som, utenfor byområdene, vil kunne bli drevet av 10.000—15.000 fanger i hver. Rustningsbedrifter med for få arbeidere ville i sin helhet bli bemannet med fanger, mens de ledige tyske arbeiderne kunne overføres til beslektede bedrifter. Etter denne overenskomsten skulle innen kort tid 50.000 jøder bli beskjeftiget i eksisterende bedrifter. Innlosjering var sikret. «De ar­ beidsføre jøder som er tatt ut for transport østover kommer altså til å avbryte reisen og utføre rustningsarbeid», skrev Pohl og unngikk selv i et brev til Himmler ordet tilintetgjøring eller utryddelse. Pohls interne redegjørelse ble selvsagt ikke forelagt meg. Heller ikke vi som hadde vært med i konferansen fikk klar beskjed om jødenes skjebne. Tre dager senere nevnte Saur i et brev til Pohl, slik det var av­ talt, tre fabrikker som, med bruk av jøder, skulle overtas av SS som

32

SS-rustningsbedrifter: »1. den nye 3,7 ch-luftvernkanon-fabrikk i Riga med 6000 ansatte ved full bemanning, 2. den allerede igangværende fabrikk for tungt luftvernskyts ved Katowice med 5000 ansatte ved full bemanning, 3. firma Z. F. Friedrichshafens gearfabrikk i Passau under bygging, med 3—4000 ansatte ved full bemanning.» For å sikre en intensiv produksjon hadde Saur «etter rundspørring i andre tyske produksjonsbedrifter innen samme bransje skaffet seg oversikt over fagarbeidere som var medlemmer eller førere av la­ vere grad i SS.» Følgende prosjekter var nå blitt lovet: karabinproduksjon Buchen­ wald med ca. 5000 fanger, produksjon av pistol 08 i Neuengamme med 2000 fanger, produksjon av 3,7 cm-luftvernkanoner i Auschwitz med 6000 fanger, sambandsutstyr i Ravensbriick med 6000 kvinnelige fan­ ger, lastebilproduksjon ved Katowice med 5000 fanger, en fabrikk for 3,7 cm-luftvernkanoner i Riga med 6000 fanger, en 8,8 cm-luftvernkanonfabrikk ved Katowice med 5000 mann, gearfabrikken i Passau med 3000—4000 fanger. Man trengte således 46.000 fanger, mens man i september 1942 hadde 110.000 for det meste syke eller svek­ kede fanger, hvorav 39.700 døde samme måned som følge av util­ strekkelige forsyninger. Representanter for industrien hadde i september 1942 fått høre om at hele fabrikker skulle gjøres om til konsentrasjonsleir-bedrifter og at SS skulle få stor innflytelse på ledelsen av disse bedriftene. De henvendte seg til meg, nykomlingen i rustningsdepartementet, for å hindre slike planer. Et halvt år senere sa jeg til Himmler: «De kjenner jo selv til holdningen hos industrien som ikke liker å bygge opp SS som konkurrent.» Også generaloberst Fromm, sjefen for hjemmehæren og dermed ansvarlig for hærutrustningen, oppsøkte meg sammen med sjefen for hærens våpenkontor, general Leeb, da man 18. september skulle drøfte jerntildelingene for neste kvartal, og kom med innvendinger mot konsekvensene av SS-rustningsbedrifter. Han sa at han etter ordre fra føreren alltid på en fair måte hadde forsynt SS-divisjonene med våpen. Fromm argumenterte med at Hitler så allikevel kom til å prioritere SS-divisjonene ved tildelingen av moderne stridsvogner og våpen. Fra konsentrasjonsleirene ville man imidlertid ukontrollert kunne dirigere deler av det utstyret som var bestemt for hæren, til 33

SS-avdelingene. Hvordan skulle han kunne kontrollere hva sona vir­ kelig ble produsert i SS-fabrikkene? Systemet med kontroll og over­ tagelse av våpen i fabrikkene, under tilsyn av hærens våpenkontor, gav i virkeligheten en tilfredsstillende oversikt. Også Saur var mot en egen SS-eid produksjon, selv om det var av andre årsaker. Han fryktet innblanding fra SS-ledelsen som kunne forstyrre vårt ubestridte hegemoni i industridirigeringen. Etter den viktige konferansen 16. september 1942 hadde Pohl allerede gjort Himmler oppmerksom på at Himmlers plan om å overta «rustningsoppgaver i stort format» hittil hadde strandet på en motstand «som jeg til min store overraskelse har oppdaget helt i nærheten av minister professor Speer. Dette skal jeg ved leilighet gi muntlig rap­ port om. Navnet Saur spiller her en besynderlig rolle.» Et løfte hadde i Hitlers rike bare gyldighet så lenge ikke Hitler ytret seg i motsatt retning. Således fulgte jeg et velkjent skjema da jeg, uten å underrette Himmler, to dager senere reiste til hovedkvarteret og med livlig støtte fra Saur fikk igjennom en avgjørelse fra Hitlers side som stilte alt det som tidligere var avtalt på hodet. Vår sterke delegasjon bestod av representanter for hærens våpen­ kontor, lederne for de forskjellige hovedutvalg og medlemmer av mitt departement. Også generalbefullmektigen for arbeidsinnsat­ sen, gauleiter Sauckel, var til stede. Vi hadde tatt med oss planer og tallmateriale for bygging av stormkanoner og det nye panserprogrammet; spørsmålet om stridsvognproduksjonen var i det hele tatt det viktigste i denne konferansen. I alt ble førtini konferansepunkter drøftet i dagene 20.—22. september 1942. Mot slutten av en av disse konferansene gjorde jeg Hitler opp­ merksom på at jeg hadde enda et vanskelig problem å legge frem, og da skulle bare Saur og Sauckel være til stede. Hitler dimitterte vennlig de andre møtedeltagerne og snudde seg mot Saur og meg. Jeg hadde bedt Saur om å ta ordet først, for som mangeårig ekspert under dr. Todt hadde han større tyngde hos Hitler enn jeg med mine sju måneders læretid. I slike tilfelle var det på sin plass åpent å innrømme hva det virke­ lig dreiet seg om, for man kunne være sikker på at Bormann ganske snart kom til å informere Himmler, som på sin side ville prøve å legge frem sine argumenter. Derfor fortalte vi Hitler rett ut at vi gjennom en overenskomst med Pohl var blitt presset i en retning vi anså for å være uhensiktsmessig. Vi nevnte selvfølgelig ikke indu34

striens og Fromms innvendinger. Det ville bare ha irritert Hitler, og når han først hadde bestemt seg stemningsmessig, var det vanskelig å få ham inn i de ønskede baner igjen. Vi visste også at Himmler alle­ rede hadde overbevist Hitler om fordelen ved å sette inn den store potensielle arbeidskraftreserven fra konsentrasjonsleirene i nye rustningsbedrifter som da fortrinnsvis burde bygges i umiddelbar nær­ het av leirene. Man måtte jo allikevel bygge nye fabrikker, mente Himmler, og dette argumentet hadde gjort inntrykk på Hitler. Og da var det vel hensiktsmessig å bygge dem der hvor det fantes mas­ ser av ubenyttet arbeidskraft. Saur fortalte nå om feilslagene inntil da og, med tanke på Hitlers motvilje mot byråkrati, om den jungel av byråkratiske hindringer som ikke hadde latt seg overvinne ved prøveproduksjonen i Buchen­ wald og Neuengamme. I Buchenwald hadde man ikke en gang kom­ met i gang med byggearbeidet. Fra Neuengamme hadde man hver­ ken fått rapporter eller rekvirering av verktøymaskiner. Saur frem­ hevet i denne sammenheng den hurtige og ukompliserte arbeidsmå­ ten i industrien som — bare arbeidskraften var til stede — for lengst ville ha nådd den planlagte produksjonsøkningen. Jeg tilføyet noen setninger om utilstrekkeligheten i den byråkratiske SS-ledelsen for økonomiske saker, som før krigen hadde lovet Hitler innen kort tid å stille murstein og granitt til disposisjon for hans byggverk, et løfte som bare i ubetydelig grad var blitt oppfylt. Til vår overraskelse reagerte Hitler nærmest humoristisk. Han lo og sa at fanger vel heller burde produsere filttøfler og papirposer. Arbeidskraftproblemet var forresten på beste måte blitt ordnet av Sauckel. I Sauckel fant vi her en forbundsfelle vi ikke hadde regnet med; ut fra regionale profittinteresser likte han ikke tanken på at deler av Gustloff-Werke skulle flyttes til Buchenwald. Sauckel kunne derfor forsikre Hitler om at han ville skaffe all den arbeidskraft man trengte. Himmlers tilbud kunne man trygt gi avkall på. Dette var nå ikke det vi hadde tenkt oss. Saur tok igjen ordet og forsikret troverdig at fangene fra konsentrasjonsleirene kunne være til verdifull hjelp om de ble trukket inn i produksjonsprosessen i eksisterende bedrifter. Eksisterende fabrikker behøvde man bare å utvide med tilbygg og flere maskiner. Der hadde man også en inn­ arbeidet stab av fagarbeidere og ingeniører. Hitler gikk straks med på denne privatøkonomiske argumentasjonen. Nå var det jeg som tok ordet. For å komme eventuelle senere motargumenter i for­ kjøpet, sa jeg at Himmler kunne få tildelt ekstra våpen for arbeids­ 3. Slavestaten

35

kraften. Himmler hadde sikkert håpet på å kunne få tak i våpen til sitt SS fra produksjonen i rustningsbedrifter som stod under hans kontroll. «Det kan De stole på», supplerte Hitler, i spesielt godt humør. «For Himmler er i stand til alt, endog svindel, når det dreier seg om bedre utstyr til SS-divisjonene hans.» Sauckel forsikret at Hitler kunne stole på at hans aksjoner kom til å føre frem. Han trengte riktignok en klar ordre fra Hitler til de ofte sendrektige stats- og militæradministrasjonene i de okkuperte om­ rådene. Under denne forutsetning garanterte han for at tilstrekkelig arbeidskraft ville bli skaffet til veie. Men da var det ikke nødvendig å beskjeftige 50.000 jøder innen rikets grenser, slik Himmler hadde foreslått. «Sauckel, jeg underskriver selvsagt enhver fullmakt De måtte trenge», avbrøt Hitler. «De kan alt i kveld la Lammers legge frem en skarp ordre for meg til underskrift. De vet hvor viktig det er å skaffe arbeidskraft til det utvidede rustningsprogrammet.» Også Hitler mente det var helt umulig å sysselsette 50.000 jøder innen riket, «nå, når vi nettopp er blitt kvitt jødene. Tvert imot, sørg for at de jødene som fremdeles er i arbeid i Berlin blir erstattet. Goebbels har alt flere ganger klaget til meg over denne skandalen.» Det var sant at den aktive propagandaminister og gauleiter dr. Goebbels drev en fanatisk hets mot tilstedeværelsen av jødene i Berlin. 12. mai 1942 skrev han i dagboken sin om den utålelige tilstanden at det fremdeles var titusener jøder som arbeidet i rustningsindustrien i Berlin. I sin rapport av 15. april 1943 kunne Sauckel faktisk gi beskjed til Hitler om at han i 1942 hadde fått 3.638.056 menn og kvinner til Tyskland, hvorav hele 1.568.801 var beskjeftiget i rustningsindust­ rien. Selv om mine medarbeidere mente at tallene var overdrevet, viser de dog hvilken størrelsesorden det dreiet seg om. I sammenlig­ ning fikk Himmlers tilbud om å la 50.000 jøder arbeide i rustnings­ industrien minimal vekt. Dermed hadde hans ærgjerrige planer om å bygge opp et SS-eid rustningskonsern, slått feil. Under punkt 36 i denne konferansen ble det kort og godt notert at jeg hadde gjort «føreren oppmerksom på at det — ut over en minimal arbeidsmengde — ikke ville være mulig å bygge opp en rustningsindustri i konsentrasjonsleirene, fordi det 1) manglet de nødvendige verktøymaskiner og 2) de nødvendige bygninger, mens begge deler var for hånden innen rustningsindustrien, bare man nyttiggjorde seg et ekstra skift.» Hitler var enig med meg i forslaget om at bedrifter som av luft36

vernhensyn måtte opprettes utenfor byene, skulle avgi sin ledige arbeidskraft i byene til skiftarbeid i andre fabrikker. Til gjengjeld ville de få «den nødvendige arbeidskraft fra konsentrasjonsleirene, likeledes for to skift». I denne forbindelse hadde jeg gjort Hitler oppmerksom på at Himmler kom til å kreve en bestemmende inn­ flytelse over disse bedriftene. Ifølge protokollen anså heller ikke han «noen slik innflytelse for påkrevet». For å kunne tilby Himmler en liten kompensasjon, foreslo jeg «å la ham få del i fangenes arbeidsinnsats i form av en ekstratildeling av krigsmateriell, beregnet etter en viss prosentsats. Det var tale om en deltagelse på tre til fem prosent», og Hitler erklærte seg villig til «å gi ordre om denne ekstra våpentildeling til SS». Denne samtalen, som skulle bestemme utallige ulykkelige men­ neskers skjebne for to og et halvt år fremover, ble ført i en rent tek­ nokratisk tone, fullstendig løsrevet fra alle menneskelige relasjoner. Det er vanskelig i dag å rekonstruere hvorvidt deltagerne i det minste hadde en følelse av at de ikke bare snakket om produksjons­ tall, men også om skjebner. Hadde Himmler tapt et parti? Jeg ville ha undervurdert ham hvis jeg ikke hadde gått ut fra at han fortsatt kom til å arbeide for sine mål. På den annen side var det klart at Himmler kom til å res­ pektere Hitlers avgjørelse så lenge den ikke var gått i glemmeboken. Himmler aksepterte nok Hitlers avgjørelse som stoppet planene hans. Han forsøkte ikke å få annullert den, men som vi kommer til å se siden, deltok han meget tilbakeholdent i gjennomføringen av de tiltak Hitler hadde gitt ordre om i september 1942. Himmler ut­ videt sjelden sitt ansvarsområde gjennom langvarige kompetansestridigheter. Tålmodig lå han på lur og kunne så plutselig slå til når han så en sjanse. Snart klarte han å tvinge igjennom opprettelsen av nye SS-eide rustningsbedrifter.

Trusler istedenfor produksjon

Hitlers avgjørelse om rustningsproduksjonen i den private industrien i september 1942 hadde altså ikke endret noe på Himmlers planer; han fortsatte å arbeide for sitt rustningsimperium med basis i kon­ sentrasjonsleirene. At Hitlers ordre ikke ble fulgt, fremgår av ett eneste tall jeg fikk av Schieber 7. mai 1944. «Antall arbeidstimer KZ-fangene hadde utført for rustningsindustrien hver måned var ennå ikke kommet opp i åtte millioner, slik at det sikkert ikke er mer enn 32.000 kvinner og menn fra konsentrasjonsleirene som er beskjeftiget i vår rustningsindustri. Tallet er stadig synkende.» Schieber hadde enda en gang snakket med Pohls representant, SS-obersturmbannfiihrer Maurer, og gjort ham oppmerksom på «at det ved en desentralisert oppdeling av KZ-arbeidskraften måtte være mulig å utnytte arbeidskraften på en bedre måte, med bedre for­ pleining og fornuftigere innkvartering. Med den forpleining be­ driftslederne tross alle vanskeligheter skaffer til veie for sine leirarbeidere og den stort sett skikkelige og menneskelige behandling de får, ... arbeider både jødiske kvinner og leirfanger godt og gjør hva de kan for ikke å bli sendt tilbake til konsentrasjonsleiren. Disse kjensgjerningene skulle tilsi å overføre enda flere KZ-fanger til rustningsindustrien». Maurer innvendte mot dette ifølge Schieber «at SS ikke kunne stille nok vaktmannskaper hvis man fliser opp det hele i mange små arbeidsavdelinger, at det av oss (rustningsdepartementet) ikke ble levert nok piggtråd til å inngjerde fabrikkanleg­ gene og at man ikke måtte undervurdere faren for skjult sabotasje i bedrifter utenfor leirene hvor vaktholdet og disiplinen ikke var god nok. .. . Dessuten måtte vi stille erfarne fagarbeidere og formenn til disposisjon for den rustningsproduksjonen som ble drevet av SS.» Schieber svarte «at det ikke kunne komme på tale å overføre rustningsarbeidere, man kunne bare som tidligere avtalt gå den mot­ satte veien og overlate konsentrasjonsleirfanger til rustningsindust­ rien».

38

Himmler og hans stab hadde råd til å se bort fra slike innvendinger. Det var et spørsmål om ansiennitet. En tidlig partifelle som Elimmler eller Bormann rangerte — enten han var minister eller riksleder — foran et medlem som først hadde meldt seg inn i partiet i 1931. Alle­ rede derfor stod Himmler over meg i hierarkiet. Himmler ville for eksempel aldri ha nedverdiget seg til å oppsøke meg på mitt kontor eller endog hjemme hos meg for å få en samtale. Det var alltid jeg som måtte oppsøke ham. Det utviklet seg ikke noe per­ sonlig forhold i vårt samarbeid, distansen ble holdt. Det var forresten ingen i det «Tredje Rikes» lederskikt som var innstilt på privat omgang. Også en ubetydelig mann kan selvsagt få stor innflytelse på en viktig post. Himmler var en blanding av nøktern realist, som mål­ bevisst varetok sine interesser, og fantast av dimensjoner. Den dag i dag synes jeg det er uforklarlig hvordan denne lite påfallende man­ nen kunne få en slik makt. Det kommer alltid til å være en gåte for meg. Tross alle anstrengelser for å gjøre inntrykk med alle titlene sine, tross de glitrende uniformene og tross prinsene og grevene han sørget for å omgi seg med, gjorde Himmler inntrykk av å være en spissborgerlig oppkomling — en fullstendig ubetydelig personlighet som på uforklarlig vis var kommet i en fremtredende stilling. Himmler hadde uten tvil vært dyktig til å velge medarbeidere. SS’ ærgjerrighet til også å være rekrutteringsfelt for departementene har etter min mening røtter langt tilbake i tiden. Men samstemmig­ het var det ikke. Som jeg skrev like etter min arrestasjon i juli 1945, i min Studie om «politiske sammenhenger», var SS «et speilbilde av rikets ledelse, hvor nesten hver statsråd måtte kjempe mot en annen. Kammler bekjempet Pohl og Jiittner og omvendt, og Sepp Dietrich hadde bråk med alle tre. Men Himmlers personlighet var så sterk at han tross alt ledet sitt apparat med fast hånd.» For Himmler syntes medarbeiderne bare å være deler av en mas­ kin, med hvis hjelp han med et for utenforstående ubegripelig sys­ tem av instrumenter, hevarmer og stenger drev sitt spill. Men han tok seg tid før han bestemte seg, det virket som om han tenkte seg grundig om. Himmlers anseelse bygget utelukkende på hans maktfylde. Om man hadde tatt fra ham makten over liv og død og adgangen til ut­ spionering gjennom Gestapo og SD, ville han ha mistet sin makt over natten, i likhet med i sin tid de overlevende SA-førerne, da ville det som var igjen av makten hans ikke ha vakt større oppmerksom­

39

het enn for eksempel Frick eller Rust, som begge virket like farge­ løse som Himmler. Han var like avhengig av Hitler som alle cle andre medarbeiderne. Det er riktig som Kerstens skrev i sin dagbok, at «Himmler stundom var redd når han ble kalt til føreren. Ikke det at han fryktet kri­ tikk. Det var en automatisk, grunnløs, nevrotisk angst. Han gledet seg derfor som etter en bestått eksamen når han hadde fått ros av Hitler.» Slik hadde vi det alle sammen, vi som arbeidet i Hitlers umiddelbare nærhet.

Det skulle snart vise seg at de bekymringene vi la frem for Hitler i september 1942 var berettiget. Etter en befaring i Buchenwald 5. mars 1943 skrev Himmler et opprørt brev til meg: mitt departement skulle ha bestemt at man i denne konsentrasjonsleiren skulle lage ikke enkle, men automatiske karabiner. Levering av maskiner til denne produksjonen kunne ikke påregnes før i begynnelsen av 1944. Der kunne jeg se, beklaget Himmler seg, «hvor vanskelig det er når jeg bare er et underfirma under et større firma — i dette tilfelle GustloffWerke ... Mine talsmenn er Gustloff-Werke, som åpenbart ikke har noen overdreven interesse i at disse produksjonssteder blomstrer opp. Jeg kan ikke en gang si om de opplysninger jeg har fått er rik­ tige.» Jeg skulle «overveie om det ikke allikevel var bedre at fir­ maene lar oss få fagfolkene og vi arbeider som ansvarlige folk, med det tempo vi er vant til.» Himmlers mål var altså nå som før selvstendiggjøringen av produksjonsstedene under SS-regi. Brevet fortsatte med argumenter som jeg syntes kunne være far­ lige, Hitlers uberegnelighet tatt i betraktning, og som iallfall kunne undergrave min anseelse hos Hitler. «Føreren venter produksjon av meg. Jeg er sikker på at han snart kommer til å spørre meg om hvor stor den er .. . Jeg tror De, partifelle Speer, er den første til å forstå at jeg ikke ønsker å påta meg et ansvar overfor føreren som jeg i praksis ikke kan bære og at jeg heller ikke i dette tilfelle har lyst til å skuffe føreren. Altså vennligst hjelp meg.» Himmler tilføyet at han ikke kunne fri seg fra inntrykket av «at denne bedriften (i Buchenwald) på en eller annen måte var en torn i øyet for Gustloff-Werke, at man fryktet for at dette produksjonsste­ det senere kunne bli en konkurrent for Gustloff-Werke. Jeg har enda en gang forklart herrene at jeg i fredstid har andre ærgjerrigheter enn å konkurrere på dette området. Som De vet har SS i fredstid

40

etter mitt syn sin oppgave i bosettingsarbeidet og overalt der hvor jeg kan fremme stiftelsen av barnerike familier og et sunt liv.» I mitt svar til Himmler nevnte jeg ikke hans påstander og heller ikke Hitlers beskjed om at det i konsentrasjonsleirene bare skulle utføres monteringsarbeid. Som om det var den mest selvfølgelige ting i verden, skrev jeg at «jeg synes det er riktig at SS også i freds­ tid bør opprettholde en egen karabinproduksjon . . . Jeg er gjerne behjelpelig med å stille produksjonen i leiren Buchenwald helt på egne ben. Jeg tør imidlertid be Dem foreløpig å la dette ligge til produksjonen er kommet i gjenge. Så snart leiren Buchenwald er blitt innkjørt har jeg ingen betenkeligheter mot en selvstendig bedrift i leiren. Jeg anser det imidlertid for å være mer hensikts­ messig at vi inntil da fortsetter med den nåværende ordningen for ikke å øke vanskelighetene under innkjøringsperioden; jeg er av­ hengig av Gustloff-Werke ved oppbyggingen av produksjonen i leiren Buchenwald på grunn av den geografiske nærhet (understreket i ori­ ginalen).» Himmler reagerte en måned senere ved å gi ordre til Pohl om a «ta sikte på selvstendiggjøring av vår bedrift så snart produksjonen er kommet så noenlunde i gang». Han bekreftet også overfor meg at han var glad for at jeg ville hjelpe ham med å virkeliggjøre hans planer. Noen dager etter denne brevvekslingen må man ha funnet ut i SS at den viktigste forutsetningen for å starte produksjonen mang­ let, nemlig transport av materialene til leiren. Himmler gav ordre om å bygge en jernbane til Weimar. Sauckel, lokal gauleiter, kom imid­ lertid med innvendinger. Antagelig hadde Sauckel, som var kjent både for sin stahet og sin prestisjetenkning, gitt uttrykk for sin mot­ stand mot jernbaneprosjektet også overfor konsentrasjonsleirens kommandant, Pister, for 14. april gjorde Himmler Pister oppmerk­ som på at han hadde å adlyde ordre. «Kommandanten for en kon­ sentrasjonsleir er tilknyttet Waffen-SS som bare er underlagt reichsfiihrer-SS. Himmler sendte en kopi av denne ordren til Sauckel med den betegnende bemerkning at han bare kunne bli forbauset over hans holdning. Helt uten sakkunnskap bestemte Himmler at jernbaneforbindelsen Weimar-Buchenwald skulle være ferdig 20. juni samme år. Til byg­ ging av en 13 kilometer lang jernbanestrekning med en høydeforskjell på 300 meter fikk man således en byggetid på snaue to måneder. Byggetiden ble nok overholdt, men Eugen Kogon beskriver i sin

41

bok hvordan fundamentet sviktet alt da det første lokomotivet pas­ serte. Først seks måneder senere kunne jernbanen virkelig tas i bruk. For å motvirke Himmlers krav om en dyr oppbygging av egen pro­ duksjon i Buchenwald la jeg frem visse betenkeligheter i en sam­ tale med Hitler 6. mars 1943. Jeg forklarte ham at «opprettelsen av komplette nye karabinfabrikker», slik SS ville ha dem i Buchen­ wald, «for tiden ikke kunne komme på tale fordi de nødvendige maskinene ikke kunne skaffes til veie. En eventuell økning bør der­ for skje ved å utnytte eksisterende fabrikker, hvor man kan klare seg med atskillig lavere maskininvesteringer. Den kapasitet SS kan stille til disposisjon vil innen en slik ramme fortrinnsvis bli brukt som monteringsfabrikker.» I grunnen var dette bare en gjentagelse av Hitlers avgjørelse i september året før, som gikk ut på at det på grunn av mangel på verktøymaskiner ikke var mulig å opprette rustningsproduksjon i konsentrasjonsleirene. Riktignok snakket både Himmler og jeg om fremstilling av K 98k, men mens han tok sikte på en komplett fabrikk, tenkte jeg på montering av prefabrikerte deler. Hitlers beslutning var ikke nok til å stanse SS. Vi måtte levere nye maskiner både til Buchenwald og til Neuengamme, uten at de rent produksjonsteknisk var nødvendige. Himmler tok nemlig sikte på en produksjon som var uavhengig av underleveranser. Bare montering var ikke nok for ham. Pister, kommandant i Buchenwald, klaget til Himmler over at det ennå ikke var kommet noen verk­ tøymaskiner, men bare tre dager senere kunne han tilfreds konsta­ tere: «Det ser ut til at mine gjentatte trusler om å koble inn reichsfiihrer-SS har vært grunnen til at vi nå plutselig har fått løfte om to­ tusen verktøymaskiner som er blitt beslaglagt i Frankrike.» De 2000 verktøymaskiner ble motvillig tildelt Buchenwald, i strid med våre planer. Der kunne de ikke brukes på en effektiv måte, mens de manglet andre steder. Om KZ-kommandant Pister kan man neppe påstå at han var kva­ lifisert til å lede en industribedrift. Men som bedriftsleder talte han nå da han, under omgåelse av alle formaliteter, hadde en konferanse med direktøren for Gustloff-Werke, Flornig, og fikk seg forelagt inter­ ne data fra fabrikken. Det er lett å forestille seg under hvilket press de tekniske lederne må ha stått da de regelrett ble forhørt av kom­ mandanten for konsentrasjonsleiren i naboskapet. Under slike for­

42

hold er det forståelig at de til slutt gav formannen i fabrikkens re­ presentantskap, Schieber, skylden for forsinkelsene. Etter denne rapporten fra Pister dikterte Himmler, tydelig opp­ hisset, allerede neste dag et utkast til et svar som skulle sendes meg. Teleksen ble ikke sendt. Himmler var åpenbart kommet til at det var bedre å gi Pohl ordre om å få de ufordelaktige opplysningene om Schieber bekreftet hos direktøren for Gustloff-Werke og «deretter inkalle SS-brigadefiihrer Schieber». Disse forsøk på utpresning fra Himmlers og Pisters side illustrerer hvor vanskelig det var å passe inn en SS-bedrift i vårt system. Stadig igjen måtte mine medarbeidere frykte direkte innblanding fra Himmler. Ledelsen for disse KZ-fabrikkene kunne aldri bli annet enn et fremmedlegeme i vår organisasjon, hvor teknikere ofte bare traff muntlige avtaler over telefonen og på den måten rettet på vanskelighetei' av samme slag som man møtte dem i Buchenwald. Med­ arbeiderne mine var vant til å omdisponere, alt etter det aktuelle programkravet. I lignende situasjoner ble vanskeligheter ordnet av en medarbeider i vedkommende spesialutvalg, innen rammen av industriens selvstyre. Jeg ville aldri ha blitt involvert i slike detaljer. Det var irriterende at bagateller nå ble drøftet på høyeste plan og at denne karabinproduksjonen, en ubetydelig faktor i den totale rustnings- og krigsøkonomi, skulle skaffe oss så mye bryderi. Sommeren 1943 var bare 1000 fanger beskjeftiget med monterings­ arbeid i Buchenwald, til tross for at Himmler i mars 1942 hadde varslet at han ville sette inn 5000 fanger i løpet av tre til fire måne­ der. Noe suksess i Buchenwald kunne det ikke være tale om etter ett år. Himmler forsøkte å finne årsaken til fiaskoen hos mine rustningsinstanser; det kan være noe i det, mine representanter gikk sikkert ikke med den største entusiasme inn for å bygge opp SS-produksjonen. Eugen Kogon mener at denne forsinkede og nølende starten av monteringen skyldtes sabotasje fra fangenes side. Slik sabotasje har helt sikkert funnet sted. Men det kan være tvilsomt om den kunne foregå gjennom år uten at SS fant veier og midler til å stoppe den. I mitt departement hadde man heller inntrykk av at fiaskoen skyld­ tes evneløshet hos SS. 20. august 1943 hadde Himmler klart å få Hitlers løfte om å overta produksjonen av det tyske rakettvåpen (V 2). Samme dag avtalte Himmler med min representant Saur å legge produksjonen av deler

43

for raketten til Buchenwald. Nøyaktig ett år senere, 24. august 1944, kastet 120 amerikanske flyvende festninger i løpet av ett kvarter, fra kl. 12.30 til 12.45, 400 bomber på ett tonn, 600 bomber på 900 kilo og 6000 til 7000 brannbomber på Buchenwald. 96 SS-folk og 110 fanger ble drept, 200 SS-folk og 300 fanger mer eller mindre al­ vorlig såret. Om det videre forløp av karabinproduksjonen i Buchenwald fore­ ligger et protokollutdrag fra en konferanse med Hitler 12. oktober 1944, hvor det heter at den for desember 1944 planlagte produksjon av 270.000 karabiner (medregnet automatgeværet G43) skulle gjen­ nomføres tross produksjonstapet i Buchenwald. Frem til oktober 1944 hadde man altså klart å produsere et ukjent antall infanterivåpen i leiren. Det andre eksperimentet, monteringen av pistol Pi 38 i Neuengamme, ble gjennomført på en like dilettantisk måte som det i Buchenwald. Frem til høsten finner man intet om denne produksjo­ nen i Himmlers arkiv, et tegn på at det ikke forelå nevneverdige resultater. Sommeren 1943 tok Himmler sikte på å bygge opp pro­ duksjonen av automatvåpenet G 43 istedenfor denne uvesentlige pistolproduksjonen, slik han hadde forsøkt det i Buchenwald. De væpnede styrker hadde lenge stilt krav om et våpen som var likever­ dig med de sovjetiske maskinpistolene. Tross sterkt press fra hærens generalstab nølte Hitler. I mellomtiden hadde Himmler også i Neuengamme klart å over­ tre Hitlers ordre om ikke å bygge opp noen monteringsbedrift. 7. september 1943 kunne Pohl rapportere til Himmler at man nå skulle sette i gang produksjonen av automatgeværet G 43. Hele fem måne­ der senere, 26. februar 1944, måtte Pohl i et brev til Schieber opplyse om at produksjonen i Neuengamme allikevel ikke kunne komme i gang. Riktignok var maskinhallene klare for produksjon, unntatt bygningen for en smie, men i Berlin var «maskiner som stod transportklare hos tre firmaer ikke blitt kjørt bort, og ytterligere 200 maskiner man hadde bruk for var ennå ikke blitt tildelt av hoved­ utvalget (i rustningsdepartementet).» Pohl anmodet Schieber om «hurtigst å tildele de manglende maskinene så produksjonen endelig kan komme i gang.» På den måten ble han stadig neglisjert av rustningsdepartementet, sa Pohl til Himmler da han sendte ham en kopi av brevet. Himmler reagerte irritert: «Kjære Pohl! Hvem er det som er an-

44

svarlig for at transporten fra de tre firmaene i Berlin ikke er blitt gjennomført? Jeg akter å få ham arrestert for sabotasje så snart jeg har fått Deres rapport», skrev han pr. «teleks-ekspress». Samtidig underrettet Himmler oberstløytnant Suchanek i sin stab av eksperter med ordene: «Reichsfuhrer-SS ønsker at. .. (her skulle navnet føyes inn) blir arrestert for sabotasje.» Selvfølgelig tenkte Himmler på arrestasjonen av en av mine medarbeidere, hvem kunne etter hans mening ellers være ansvarlig for svikten? Ni dager senere purret Himmler hos Pohls adjutant: «Jeg savner fremdeles svar på min teleks av 7/3-1944 hvor reichsfiihrer-SS har bedt om navnet på den mannen som er skyld i at maskinene ikke er blitt transportert til Neuengamme.» Nå måtte Pohl innrømme at hans beskyldninger hadde vært grunnløse. Det var andre forhold som lå til grunn for forsinkelsen. En del maskiner som var bestemt for Neuengamme var blitt ødelagt under flyangrep. Allikevel sendte Himmler, like etter at han hadde fått denne opp­ lysningen, en il-teleks til Schieber: «Jeg er rystet over at fremstil­ lingen av automatgeværer ennå ikke kan komme i gang i Neuen­ gamme. Våre forberedelser var avsluttet til siste detalj.» Elan var ikke smålig, og glemte å nevne at smien ikke var bygget. «Hovedut­ valget har beklageligvis ennå ikke tildelt de nødvendige maskiner. Jeg ber Dem hurtigst om å få utvalget til å gjøre dette. Tempoet hittil er beskjemmende, for ikke å bruke sterkere ord. Jeg kan samti­ dig informere Dem om at jeg hadde bestemt meg for å arrestere den ansvarlige for sabotasje. Jeg skal se saken an, men ikke lenge. Jeg har anmodet SS-obergruppenfuhrer Pohl om å holde meg under­ rettet om terminene for maskinleveringen.» Schieber svarte omgående. Han skrev at de bedriftene som ble omfattet av hovedutvalget «våpen», blant dem Neuengamme, sor­ terte under Saur. Forøvrig var alle tildelte maskinkontingenter blitt levert; noen klager hadde han ikke kjennskap til. Ti måneder etter sitt første brev, hvor han forhåpningsfullt snak­ ket om en snarlig produksjon av G 43, begrunnet Pohl fiaskoen med for lav prioritering, til tross for at industribedrifter på samme prioriteringstrinn hadde utvidet sin produksjon og oppfylt planene. Mens Pohl ennå kom med løfter om fremtiden, hadde den industrielle pro­ duksjonen av G 43 økt fra 15.013 stk. i januar til 33.010 stk. i juli 1944, altså en fordobling.

45

Himmler ville selvsagt ikke vedstå seg feilslagene. Noen ganger kunne han imponere tilhørerne med meldinger om gigantiske resul­ tater SS hadde oppnådd i rustningsproduksjonen. Han var ikke nøye med tallene da han i april 1943 rapporterte til Hitler: «Arbeid i konsentrasjonsleirene. 140.000 arbeidere.» Ifølge Pohls statistikk fan­ tes det på dette tidspunkt i alt 171.000 fanger, men av disse var 22 prosent «ikke arbeidsføre (syke, i karantene)», og dessuten var 10 prosent beskjeftiget med «driften av seksten leirer». Dermed bort­ falt mer enn 54.700, det var igjen 116.300. I en tale til riks- og gauleitere i Poznan 6. oktober 1943 skrøt Himmler av at «50.000 til 60.000 politiske og kriminelle forbrytere, sammen med ytterligere rundt regnet 150.000, blant dem et mindre antall jøder», altså i alt over 200.000, arbeidet for rustningen. I neste setning skrøt Himmler av at fangene ytet «omtrent femten millioner arbeidstimer pr. måned». Etter Schiebers rapport som gikk ut på en gjennomsnittlig arbeidstid på 250 timer pr. fange, dreiet det seg altså om ca. 60.000 fanger og ikke det 3i/9-dobbelte. Også når det gjaldt ytelsene i rustningsproduksjonen gasset Himm­ ler seg i tall som hadde lite med virkeligheten å gjøre. 21. juni 1944 sa han i sin Sonthofen-tale til generalene: «Jeg vil først la noen helt nøkterne tall tale for seg selv. I konsentrasjonsleirene ytes i dag, altså i dette krigsåret, 40 millioner rustningstimer pr. måned. I kon­ sentrasjonsleirene fremstilles av de for det meste — det vil si nitti prosent — ikke-tyske fanger og forbrytere en tredjedel av de tyske jagerflyene. En tredjedel av de tyske geværløpene produseres der, med en tysk formann på 90 fanger. Det lages utallige andre ting, fra de fineste optiske instrumenter til ammunisjon og kjempemengder av granatkastere og luftvernkanoner 3,7 cm.» Det er neppe trolig at Himmler av de i mai 1944 produserte 215.690 K 98k-geværløpene produserte løpene for en tredjedel, altså for 71.896 geværer. Han hadde ikke egnede fabrikkanlegg til det. Det hører heller ikke hjemme i virkelighetens verden at man i kon­ sentrasjonsleirene bygget 457 av de i mai totalt produserte 1.372 dagjagerflyene. Påstanden bygger antagelig på et skriv fra Pohl hvor han en uke tidligere, 14. juni 1944, meddelte Himmler: «Riksmarskalk Gbring har sendt et brev, hvorav kopi vedlegges, til ledelse, medarbeidere og tilsynsfolk i Messerschmitt-Werke i Regensburg. I den fremragende ytelsen som her får anerkjennende ord, er de meg underlagte fabrikker Flossenbiirg og Mauthausen (Deutsche Erdund Steinwerke GmbH, Granitwerke Flossenbiirg og Mauthausen) 46

delaktig med ca. 35 prosent, etter det driftslederen for Messerschmitt-Werke i Regensburg, direktør Linder, opplyser.» Himmler ble meget glad og noterte i margen: «Meget bra.» Messerschmitt-Werke i Regensburg produserte bare en del av skrogene til jagerflyene. Til et fly hører også motorer, elektrisk og mekanisk utstyr. I luftrustningen var det i juni 1944 beskjeftiget 2.330.000 arbeidere. Siden produksjonen av jagerfly utgjorde 53,7 prosent, kan man regne ut at over en million arbeidere var beskjef­ tiget med jagerflybygging. Himmlers påstand om at han med sin innsats ikke bare gav et viktig bidrag for hærens utrustning, men dertil produserte en tredjedel av jagerflyene, var derfor så absurd at jeg aldri ble riktig klar over hvordan den mistroiske Hitler kunne godta slike tall uten å få dem kontrollert. Også en annen sammenligning viser hvor uholdbar Himmlers påstand var. Som avtalt med Himmler i september 1942, skulle SS få fem prosent av sin produksjonsandel i form av ekstra våpentildelinger. Denne fem prosents andel ble ifølge punkt 10 i førerprotokoll av 1. mai 1943 for tiden september 1942 til begynnelsen av mai 1943 satt til 17.000 karabiner, noe som med 100 prosent gir 340.000 karabiner. I oktober 1943 arbeidet omtrent 60.000 fanger i rustningsbedrifter. Siden tallet enda var lavt våren 1943 og bare langsomt økte for hver måned, kan man anta at det gjennomsnittlig var omtrent 30.000 fanger som arbeidet i rustningsbedrifter i de sju månedene som danner beregningsgrunnlaget. Til disse 30.000 fanger svarer en totalproduksjon av 340.000 karabiner i de sju månedene. I en stor våpenfabrikk i Springfield i USA ble det i annen verdenskrig laget årlig 1.800.000 stk. av 14.000 kvinner og menn. Omregnet til opp­ gjørsperioden for SS (7 måneder) skulle dette svare til 1.850.000 karabiner. Men SS beskjeftiget 30.000 arbeidere. Dette høye fangetallet skulle altså ha resultert i det dobbelte, nemlig 2.250.000 kara­ biner. I den fiktive rapporten ble det regnet ut 340.000 karabiner. Arbeidsytelsen i leirene var altså bare en sjuendedel av produksjonen i Springfield. Hærens våpenkontor betalte i 1942 en godtgjørelse på 75 RM for en karabin. Motverdien av en innsats av anslagsvis 30.000 fanger utgjorde i disse sju månedene 25,5 millioner RM. I samme tidsrom ble det i Tyskland produsert rustningsgjenstander til en verdi av 13,2 milliarder RM. Når jeg setter opp denne totalproduksjon mot det SS presterte, ser man hvor minimalt SS bidro til rustningsproduk47

sjonen. I løpet av sju måneder bidrog SS med to tusendeler til den totale rustningsproduksjonen. Denne andelen kan muligens ha økt noe gjennom forsterket innsats av fanger etter mai 1943, men SS nådde med sin rustningsproduksjon aldri opp i den størrelsesorden Himmler opererte med i fantasien. KZ-bedriftene som SS drev var dessuten høyst ulønnsomme på grunn av de store kostnadene for vakthold og innkvartering i brak­ ker. Etter en statistikk for januar 1945 ble det gjennomsnittlig satt inn 74 voktere for 1000 mannlige fanger. 171.000 fanger (april 1943) krevde således et vaktmannskap på 12.664 soldater. Kostna­ dene for en vokter kan ha utgjort omkring 1.500,— RM i årsgjen­ nomsnitt, om man tar hensyn til at soldatlønnen riktignok ikke var høy, men at man var ganske raus med familiestønad og at offiserene fikk atskillig bedre betaling. Med 12.664 soldater og offiserer skulle det bli en årlig belastning på 19 millioner RM bare for vaktholdet. Med 300 fanger i hver brakke trengte man høsten 1943 566 brak­ ker til 170.000 fanger. Hver brakke kostet, medregnet grunnarbeid, 41.000 RM. Til innkvartering av alle fanger måtte man altså ut med 23,5 millioner RM. Med en levetid på anslagsvis ti år for brak­ kene økes den årlige belastningen til rundt regnet 21.350.000 RM, heri ikke medregnet kostnadene for å drive SS-byråkratiet og for å holde liv i fangene. Produksjonsresultatet for ett år var 43,7 millio­ ner, hvorav altså nesten halvparten ble spist opp av kostnadene. SS kunne ha oppnådd en bedre profitt om man hadde leid ut sine arbeidsføre fanger til en gjennomsnittspris på 4,70 RM. I hen­ hold til Pohls tall var 107.730 av i alt 171.000 fanger arbeidsføre høsten 1943. Den daglige inntekten ville ha vært på 506.000 RM, altså 184 millioner RM i året. Men Himmlers planer om oppbyggin­ gen av et økonomisk imperium stod i veien for slike rasjonelle over­ veielser.

Fantasi og virkelighet, produksjon og dødsrater

Fangene kunne gi kontantinntekter eller åpne muligheter for SSeide fabrikker. I likhet med maskiner og verktøy var de blitt investeringsobjekter. Det er helt naturlig at Himmler personlig måtte være interessert i en bedring av fangenes situasjon. Når det gjelder ernæringen, viser en rekke forordninger at det ble gjort forsøk på å øke fangenes arbeidsevne. Således hadde Himmler allerede 23. mars 1942 forlangt av Pohl at man gradvis «skulle komme opp i et kosthold i likhet med det de romerske sol­ dater eller de egyptiske slavene fikk, et kosthold som inneholder alle vitaminer og som samtidig er enkelt og billig. Selvsagt må man ta hensyn til våre klimatiske forhold». Selvsagt hadde heller ikke slike ordrer med historisk bakgrunn det ringeste med humanitære følelser å gjøre, noe som fremgår av en ordre fra Pohl på omtrent samme tid, 30. april 1942, hvor det heter: «Innsatsen må i ordets bokstave­ lige forstand være uttømmende for å oppnå et maksimum av ytelse. Arbeidstiden er ikke bundet til bestemte grenser, den er avhengig av leirens struktur... Forhold som kan forkorte arbeidstiden som måltider, appeller m.v. skal begrenses til et absolutt minimum, tid­ krevende måltider er forbudt.» Kort tid etter kom Himmler tilbake til sitt yndlingsemne — sunt kosthold gjennom vitamintilførsel. 15. desember 1942 foreslo han for Pohl «i 1943 i større omfang å bruke rå grønnsaker og løk i fange kostholdet», å tildele store mengder av gulrøtter, kålrabi og neper, og å lagre «tilstrekkelige kvanta som vinterforråd for fangene, slik at fangene hver dag kan få tilstrekkelige mengder av slike ting. Jeg tror at vi på den måten vil kunne bedre helsetilstanden betraktelig.» I slutten av oktober 1943 minnet Pohl leirkommandantene enda en gang om at deres arbeidskraft nå var av stor betydning. Fangene skulle få en skånsom behandling, «ikke av falsk sentimentalitet, men fordi vi trenger armene og bena deres så de kan bidra til at det tyske folk vinner en stor seier.»

49

Matrasjonene som ernæringsdepartementet hadde fastsatt for alle fanger i samtlige konsentrasjonsleirer var allerede et absolutt mini­ mum, men Hans Marsalek, mangeårig fange i Mauthausen, fastslår at «fangene aldri, ikke en eneste uke, fikk den maten som svarte til det kostholdet tabellene viste .. . Først tok SS-førerne, deretter de lavere SS-lederne og til slutt de menige SS-folkene i magasinene og på kjøkkenet alt det de hadde lyst på, og deretter 'organiserte’ de fangene som var beskjeftiget i magasiner, transportkommandoer og kjøkkener. Også brakkepersonalet stjal margarin, marmelade, brød og fisket endog opp kjøttbiter fra grønnsaksuppen ved matfor­ delingen. Hundrevis SS-folk og SS-kommandanturstabens pårørende, og det var flere tusen, har spedd på sine matrasjoner med fett, kjøtt, sukker, poteter og andre matvarer fra de kvoter som var tiltenkt fangene.» Hvorfor klarte ikke SS-ledelsen, den organisasjonen som skulle be­ kjempe korrupsjonen i Tyskland, å sette en stopper for den slags tilstander som jo truet Himmlers næringspolitiske mål? Administra­ tivt var alt ordnet. Innen avdeling V i rikskriminalpolitiet hadde man opprettet en gruppe «økonomisk kriminalitet», hvor kontoret Wi 4 skulle «ta seg av korrupsjon i Wehrmacht, SS, politi og rust­ ningsindustri». Virkeligheten viser imidlertid en så mangslungen infiltrasjon at den ikke lenger lot seg nøste opp. Hvert forsøk på å avsløre uregel­ messigheter og skandaler i konsentrasjonsleirene kunne bli livsfarlig. Jeg kan nevne de vanskeligheter SS-obersturmfuhrer dr. Konrad Morgen kom opp i da han i egenskap av ledende medarbeider i Reichskriminalhauptamt skulle undersøke de underslag Buchenwaldkommandanten, Karl Koch, hadde gjort seg skyldig i. I den tiltalen Morgen hadde utferdiget for SS- og politidomstolen 17. august 1944 blir det fastslått at Koch «hadde myrdet fangene Fredemann og May fordi de var blitt nevnt som vitner i en rettssak». Hvordan kunne da også en undersøkelseskommisjon fra Gestapo vente at fangene i en konsentrasjonsleir skulle avgi vitneutsagn mot sine voktere. Livet var mer verdt for dem enn vitneutsagn mot SSfolk. De skulle fortsette i leiren, herske over dem, de kunne pine og drepe dem. Kogon bekrefter dette problemet på et annet, ikke mindre viktig område: «I SS var det ikke mye som ikke var hemme­ lig ... Hvor langt systemet (med hemmeligholdelse) ble drevet ut i parodien, viser den kjensgjerning at ikke en gang Gestapo-tjenestemenn fikk adgang til noen leir uten tillatelse fra RSHA avdeling 50

IV, selv om det var de som sendte tusener til konsentrasjonsleirene . .. Derfor visste de færreste Gestapo-folk hvordan det i grunnen så ut i det helvete de sendte sine ofre til. Spørsmålene til frigitte fanger om hvordan de hadde hatt det var ikke alltid provokatoriske, de var like ofte diktert av ekte nysgjerrighet.» Det er iallfall sikkert at tyverier fra fangerasjoner bidrog vesentlig til å undergrave fangenes helse og sette deres liv i fare. Himmlers tale til SS-obergruppenfuhrere 4. oktober 1944 i Poznan avslører avmakt og oppgitthet: «Vi er blitt et meget korrupt folk. Vi må imidlertid ikke ta dette så alt for tragisk og dramatisk ... Heller ikke innen våre rekker» i SS — «kommer vi til å få bukt med denne pest som kalles korrupsjon, hvis vi ikke uinnskrenket og uten vilkår, uten om og men kjemper mot ethvert tilløp til korrupsjon innen våre rekker, forfølger den med barbariske midler, degraderer den korrupte mann, avsetter ham og kler ham naken for øynene på hans underordnede. Den egentlige korrupsjonen er ikke så utbredt i våre rekker. Men man har de små tingene man ikke tenker så mye over, det som kalles ’å organisere noe’». For et gap mellom trusel og virkelighet! Rent generelt kan man si at Himmlers trusler om harde straffer som regel hadde like liten virkning som Hitlers tilsvarende trusler. Når utførelsen uteblir blant egne mannskaper, mister selv den skarpeste trusel sin brodd. Goebbels beklaget seg for eksempel i sin dagbok for 28. mars 1945: «Det ville være ønskelig om føreren ikke bare hadde en riktig forståelse og redegjorde for den, men også trakk de riktige slutninger. Her er det etter min mening en stor forskjell mellom ham og Fredrik II, som var så hensynsløs mot høy og lav at han ofte møtte hat og avsky både fra troppenes og generalenes side.» Også Hitler holdt for eksempel på Gbring og avsatte ham ikke fra viktige poster, selv om han for lengst var klar over at Gbring var korrupt, lat og morfinavhengig. Men Hitler hadde alltid vært ettergivende når det gjaldt høye tillitsmenn og stoppet avsløringer, selv da Goebbels i de harde krigsårene av propagandistiske grunner forlangte at man skulle gripe inn. Himmler selv hadde riktignok ord på seg for å være pinlig nøyaktig i personlige og økonomiske saker. Allikevel tok han bemerkelsesverdig lett på tingene da han talte til sine SS-førere om korrupsjon i Tyskland.

4. Slavestaten

51

Himmler hadde nok gitt ordre om å bevare fangenes arbeidsevne. SS-statistikken avslører imidlertid at SS ikke maktet å etterkomme ordren, like lite som de maktet å fremstille primitive håndvåpen i Buchenwald og Neuengamme. I alt døde fra juni til november 1942 70.610 av i alt 109.861 innsatte fanger på grunn av forholdene i leiren. I virkeligheten kan det ha vært langt flere dødsfall enn disse offisielle tallene viser. I september døde 34 prosent flere enn det kom nye fanger, det betyr at leirene var i ferd med å dø ut. Bare på bakgrunn av denne nødssi­ tuasjonen kan man forstå Himmlers kategoriske ordre i desember 1942 — «dødeligheten må for enhver pris reduseres». En SS-brigadefiihrer tilføyet: «Med så høye dødsrater kan fangetallet aldri komme opp i den størrelse reichsfuhrer-SS har forlangt.» Ifølge ordren skulle «leirlegene med alle disponible midler sørge for at dødeligheten i de enkelte leirene blir kraftig redusert. Den er ikke en god lege i en konsentrasjonsleir som tror han må utmerke seg ved unødvendig hardhet, men den som gjennom tilsyn og utskifting på arbeidsplas­ sene holder arbeidsførheten vedlike. Leirlegene må mer enn hittil føre tilsyn med fangenes ernæring og legge frem forbedringsforslag i samråd med administrasjonen. Forslagene skal ikke bare bli stående på papiret, leirlegene skal også kontrollere gjennomføringen. Videre skal leirlegene holde øye med at arbeidsvilkårene på de enkelte ar­ beidsplassene bedres mest mulig. Dette forutsetter at leirlegene per­ sonlig setter seg inn i forholdene på stedet.» Denne ordren gikk altså til de samme leirlegene som samtidig skulle arbeide med fangesortering. I september 1943, tre kvart år senere, gav disse vedvarende an­ strengelsene resultater, om man skal stole på Pohls liste over dødsfall i leirene. Tross alt stemmer resultatet ganske godt overens med de tendenser Langbein som skriver for leirlegene i Auschwitz kom frem til. I en lang rapport av 30. september 1943 kunne Pohl opplyse Himmler om at dødeligheten var blitt redusert til en femtedel fra desember 1942 til august 1943. Han viste her til gjennomføringen av hygieniske tiltak som lenge hadde vært et krav. Under rustningskonferanser i Linz hadde jeg fått høre at SS aktet å bygge et stort havneanlegg ved Donau, ikke langt fra leiren Maut­ hausen, for etter krigen å kunne skipe stein fra steinbruddet i nær­ heten til Wien. Dette var en ren fredsoppgave som jeg under ingen omstendigheter kunne gå med på. Jeg ville oppnå at disse fangene, 52

som var beskjeftiget med etterkrigsprosjekter, kunne avgis til stålverkene i Linz, som den gang het «Hermann Goring-Werke». Det gjaldt å løse arbeidskraftproblemet i denne bedriften som produserte kvalitetsstål til rustningsindustrien. I slutten av mars besøkte jeg derfor konsentrasjonsleiren Mauthausen. Ved denne befaring så jeg til min forbauselse dyre støttemurer av granitt som fundament for brakkene, også de bygget av natursten. Jeg var inne i en kjøkkenbrakke, en vaskebrakke og en boligbrakke. Alt virket rent og ordentlig, nivået svarte til en gjen­ nomsnittlig luftvernbrakke. Leiren, eller rettere den lille delen av den jeg fikk se, gjorde med sin stenportal og de middelalderske borg­ gårder og tårn nesten et romantisk inntrykk. Jeg så ingen utsultede fanger. Antagelig var de akkurat da i det beryktede stenbruddet. Aktoratets vitne Blaha forklarte i Nurnberg at prominente gjester fikk forevist et falskt bilde av konsentrasjonsleirene. Også Marsalek fortalte at man «ved besøk i leiren prinsipielt bare viste frem brakke to for fanger med spesialoppdrag, hvor det hersket pinlig orden og renslighet og hvor det til og med kunne stå blomstervaser på bordene ... De besøkende fikk bare se utvalgte, rene, velkledde, fysisk friske fanger, slike som arbeidet hos SS-førerne.» Eugen Kogon, som i mange år satt i konsentrasjonsleiren Buchen­ wald, har gjort lignende erfaringer. Selv når det gjaldt de tallrike besøk av SS-førere, tilslørte leirledelsen de faktiske forhold, skriver Kogon. Det var utstillingsgjenstander man viste frem. Gjestene så først og fremst på sykestuen, kjøkkenet, biblioteket, magasiner og vaskeriet. De fikk se kinoen og landbruksbedriftene. «Om de fikk se en boligblokk, var det en av blokkene hvor de såkalte 'komman­ derte’ holdt til — frisørene som betjente SS, SS-kalfaktorer og andre privilegerte fanger.» Disse skildringene hos Kogon og Marsalek viser at leirledelsen bare fulgte den vanlige rutinen da jeg var på besøk. Like etter krigens slutt kom det ut en bok med tittelen Mordhausen, hvor øyenvitner forteller om et besøk Himmler og Kaltenbrunner avla i Mauthausen. «De som var halvveis sultet i hjel og de syke ble drevet sammen som sauer og sperret inne i en blokk hvor det ble slått opp en plakat: Torsiktig, tyfus!’» Himmler fikk se blokken for de prominente. Der bodde «fangene fra SS-kjøkkenet, førerboligene, kantinen osv. Alle hadde de muligheter til å leve litt bedre. De sterkeste var blitt plukket ut, med bar overkropp stod de oppstilt da Himmler kom inn i blokken. ’Nå, fanger, hvordan står det til? Dere ser godt ut. Rikelig forpleining, ikke sant? Lukk

53

opp skapene’, sa Himmler. I skapene lå det for hver mann et brød på halvannen kilo og en halv kilo pølse for tre fanger. ’Og hva skal dere ha til middag?’ spurte han på kjøkkenet og lot dem ta lokket av kjelene. 'Erter og flesk! Ja, det er jo tungt arbeid i stenbruddet.’ Himmler fikk en tallerken med ertesuppe. 'Det smaker ut­ merket!’ Man behøvde ikke å være noen spesielt god iakttager for å se på minespillet mellom Himmler og leirkommandanten hvor godt de forstod hverandre . .. Med det samme Himmler hadde forlatt leiren, kom køllene frem og SS-folkene skrek: ’Se å få båret ned brødet og pølsene til kjøkke­ net igjen, og det litt fort.’» Ved første blikk kan skildringen virke lite troverdig. Men Hoss forteller at han, før Himmler skulle se på Auschwitz 1. mars 1942, fikk besøk av Glucks for å kontrollere at det ble laget et glansbilde «når the big shots fra Berlin kommer». Kan det være sant at Himmler lot seg lure? Det er vanskelig å tenke seg at han ikke gjennomskuet dette maskespillet når det ble fremført så åpenlyst. I hovedkvarteret kunne han med troskyl­ dig mine fortelle Hitler og hans bordfeller om de gode forholdene i konsentrasjonsleirene. Noen ganger illustrerte han det med eksemp­ ler som fotballkamper, musikk-kvelder eller annen underholdning. Mishandlinger og henrettelser ble aldri nevnt, heller ikke de mange dødsfallene. Men i 1941 fortalte han Hitler at han helst satte for­ brytere til å passe på fangene. Hitler var enig: det var en særdeles god idé, de har ingen medlidenhet og kommer nok til å sørge for ro og orden for ikke å miste stillingen sin.

Omtrent en uke etter mitt besøk i Mauthausen, 5. april 1943, sendte jeg et brev til Himmler som min avdeling for den «generalbefullmektigede for bygg og anlegg» hadde laget utkast til. Der gav jeg uttrykk for følgende: «Mens vi mangler ikke bare jern og trelast, men også arbeidskraft for utvidelsen av rustningsfabrikker som skal dekke det direkte frontbehovet, måtte jeg ved min befaring av konsentrasjons­ leiren Mauthausen konstatere at SS gjennomfører planer som under dagens forhold må virke mer enn storslåtte ... For utbyggingen av konsentrasjonsleirene må vi utarbeide et nytt opplegg hvor det tas hensyn til størst mulig virkningsgrad med bruk av minst mulig midler, med sikte på å oppnå størst mulige resultater for det øyeblikkelige (understreket i teksten) rustningsbehovet, det vil si at vi straks må gå over til en mer primitiv byggemåte.» 54

Erich Fried tolket i et leserbrev til New York Times mitt krav dithen at jeg skulle ha forlangt at fangene skulle grave ut boligene sine i jorden, med bare fingerneglene. I virkeligheten refererte jeg til en tidligere ordre jeg hadde sendt ut, hvoretter «alle bygge­ prosjekter under krigen skulle utføres i enklest mulig form. Perma­ nente bygg skal langt på vei erstattes av provisorier. Bygninger som bare holder krigen ut er som regel fullt tilstrekkelige ... Utvendige og innvendige vegger skal mest mulig utføres som lettvegger. Utven­ dig og innvendig puss skal man stort sett gi avkall på.» Heller ikke Pohl kjente visst til denne bestemmelsen, for han skrev til Himmler at dette brevet fra riksminister Speer til riksføreren av 5. april 1943 «i grunnen var et ganske stivt stykke». Men han hadde sluttet å forundre seg, fortsatte Pohl. Han ville bare fastholde at det «er helt bort i natta straks å gå over til primitiv byggeteknikk i konsentrasjonsleirene. Riksminister Speer ser ikke ut til å vite at vi for tiden har over 160.000 fanger og stadig kjemper mot epide­ mier og stor dødelighet, fordi innkvarteringen av fangene og de sani­ tære forholdene er helt utilstrekkelige». Han «så det derfor som sin plikt allerede nå å gjøre oppmerksom på at dødeligheten i leirene antagelig ville nå nye høyder om man nå gikk tilbake til primitiv byggeteknikk». I mitt brev av 5. april hadde jeg foreslått for Himmler at en av mine tjenestemenn i samråd med en av hans medarbeidere skulle kontrollere samtlige konsentrasjonsleirer på stedet. Herrene Desch og Sandler som mine representanter og SS-brigadefiihrer Kammler som sjef for SS-bygningskontoret foretok kort tid etter en slik befa­ ring, og de må virkelig ha avdekket katastrofale sanitære forhold i Auschwitz. Som det fremgår av en håndskrevet tilføyelse til Pohls rapport til Himmler, må jeg imidlertid samtidig ha fått rapport om at «befaringen av de andre konsentrasjonsleirene gav et ubetinget positivt bilde». Konstateringen av de katastrofale sanitære forhold i Auschwitz had­ de virkelig alarmert meg. 30. mai ble tildelingen av jern til konsentra­ sjonsleirene økt til 450 tonn i måneden. For å bedre forholdene i Auschwitz, innvilget jeg «som engangsytelse bygningsjernrekvisisjo­ ner for 1000 tonn, 1000 tonn støpejernsrør, hvortil SS avgir 300 tonn jernrekvisisjoner fra sin totale kontingent, ca. 100 tonn vannledningsrør y2” fra lageret i Hamm og det nødvendige kvantum rundjern 8—20 mm diameter. Utstedelsen av rekvisisjoner for 1000 tonn støpejernsrør samt transporten av vannledningsrørene er alle­ 55

rede i gang». Det var en usedvanlig fremgangsmåte, vanligvis tok slike bestillinger flere måneder. Ved denne anledning understreket jeg uttrykkelig at «dette kvan­ tum bygningsjern bare skulle brukes til utbygging av konsentrasjons­ leirene, i særdeleshet Auschwitz». «For oppsettingen av nye divisjo­ ner innen Waffen-SS kan jeg dessverre ikke tildele ytterligere jern.» Jeg syntes det var nødvendig å nevne denne øremerkingen for bruk av spesialtildelingen, idet det var fare for at SS-ledelsen kunne gi etter for press fra de SS-generaler som hadde fått i oppdrag å sette opp nye divisjoner. Pohl lot Himmler få et utkast til brev til meg, men det ble aldri sendt: nå hadde man 2400 ekstra tonn jern til disposisjon. Det er «langt mer enn det jernkvantum hele SS mottar hvert kvartal». Det var et uventet resultat av den felles befaringen. Brevet ville ha blitt på fire sider. Himmler nøyet seg med fem linjer da han 15. juni takket kort, men hjertelig. Han var nå blitt «styrket i sin overbevisning at det fremdeles fantes rettferdighet», tilføyet han ironisk. Allerede 14 dager senere kunne Pohl rapportere til Himmler at «de lovede jernkvotene til dels allerede var blitt levert og brukt til de forutsatte formål». Sett på bakgrunn av leveringsvanskelighetene sommeren 1943 hadde man her handlet usedvanlig raskt. SS og politiet fikk tross alt tildelt 76.800 tonn stål pr. år fra det sentrale planleggingskontoret. Jernet var fortrinnsvis bestemt for politiet, som sorterte under Himmler, og der igjen til anskaffelse av brannbiler som skulle bekjempe brannene etter flyangrep. Et uttak på 70 tonn pr. måned samt en engangstildeling på rundt regnet 2500 tonn for å rette på de elendige sanitære forholdene ville således ikke ha vært for mye forlangt av SS. Men innen mitt område var denne økningen av SS-kontingenten en bagatell når jeg tenker på at jeg bare i mai 1943 fikk fordelt 2.520.000 tonn jern til den totale krigsøkonomien. Nå etterpå forbauser det meg at ikke Himmler benyttet sin makt til å rekvirere de nødvendige materialer direkte hos en av mine med­ arbeidere som var medlem av SS. Men merkelig nok ble de respek­ tive kompetanseområdene på en nesten latterlig måte respektert, helt til regimet falt, medmindre de overlappet hverandre. For eksempel bad Goring meg så sent som våren 1944, på «riksjegermesterens» brevark, om å la de tyske jegerne få ammunisjon, slik at en verdi­ full matreserve kunne opprettholdes. Sett på bakgrunn av den totale 56

infanteriammunisjonen gjaldt det et latterlig lite kvantum, noe en saksbehandler i en av mine avdelinger kunne ha ordnet når som helst.

Disse byggeprosjekter var ikke tiltenkt tilintetgjøringsleirene i Polen og Oberschlesien, som Sobidor, Treblinka og Auschwitz. Der ble de utsorterte fangene drept. Arbeidsføre ble sendt til leirer hvor de skulle arbeide, det var der de overlevende vegeterte. Av lønnsomhetsgrunner var man interessert i å holde de innsatte i live. Pohl regnet opp disse leirene i en rapport av september 1943. Allerede oppreg­ ningen gjenkaller brutale detaljer i vår erindring: Dachau 17.300, Sachsenhausen 26.500, Buchenwald 17.600, Mauthausen/Gusen 21.100, Flossenbiirg 4.800, Neuengamme 9.800, Auschwitz-menn 48.000, Auschwitz-kvinner 26.000, Gross-Rosen 5.000, Natzweiler 2.200, Bergen-Belsen 3.300, Stutthof-menn 3.800, Stutthof-kvinner 500, Lublin-menn 11.500, Lublin-kvinner 3.900, Ravensbriick-menn 3.100, Ravensbruch-kvinner 14.100, Riga 3.000, Herzogenbusch 2.500, altså i alt 224.000 fanger som skulle settes i arbeid. Snart viste den hurtige leveringen av installasjonsmaterialet posi­ tive resultater. I desember 1942 var dødeligheten i konsentrasjons­ leirene enda 10 prosent av det totale belegget. Siden gikk den stadig ned og var i juli 1943 kommet ned i 2,23 og i august 1943 2,09 prosent. Pohl bekreftet i et brev til Himmler at reduksjonen av døde­ ligheten i disse leirene hovedsaklig kom av «at de lenge forlangte hygieniske tiltakene nå i det minste for en stor del var blitt gjennom­ ført», og Himmler fremhevet i sitt svar av 8. oktober 1943 hjelpen fra mitt departement: «Jeg er overbevist om at også de siste vanske­ lighetene vil bli overvunnet i og med bedre kloakk- og sanitæran­ legg.» Man må ikke forveksle arbeidsleiren Auschwitz med tilintetgjøringsleiren Auschwitz-Birkenau. I disse arbeidsleirene skulle fangene brukes i de store industribedriftene omkring Auschwitz, for eksempel I.G. Farben. Også de skulle, som Hoss skriver, behandles hensyns­ fullt, så de kunne bidra til oppbyggingen av Himmlers økonomiske imperium. Desto brutalere virker tapstallene som skyldes de katastro­ fale sanitære forholdene i denne forhenværende hærens fangeleir. De er atskillig høyere enn gjennomsnittet av alle de andre konsentra­ sjonsleirene. I mars 1943 utgjorde dødsfallene 15,4 prosent, og i juli, august og september 1943 døde, tross vår hjelpeaksjon i april 1943, 3,6 prosent i arbeidsleiren Auschwitz mot et riksgjennomsnitt på 2,4 57

prosent. Men SS hadde tross alt klart å redusere dødeligheten i denne leiren til en fjerdedel. Skulle jeg ha nektet å tildele materialer til konsentrasjonsleirer, fordi jeg ikke ville ha noe å gjøre med dem? Hva ville ha hendt om jeg hadde nektet å støtte byggingen av leirene? Ville min sam­ vittighet ha vært roligere i dag? Når jeg hjalp til å rette på misfor­ hold, tok jeg aktivt del i dette SS-systemet. Om jeg ut fra prinsipielle overveielser hadde unngått enhver reaksjon, ville situasjonen i lei­ rene ha blitt enda verre. Pohl forsøkte å lyve overfor meg angående dødstallene da han laget det nevnte utkastet til Himmlers brev 9. juni 1943. I utkastet nevner ikke Pohl de høye dødstallene med ett ord. Det er bare tale om «ikke arbeidsføre — syke, folk i karantene m.v. — med 22 pro­ sent». Det er forståelig at mine medarbeidere og jeg etter de utpressingsforsøk vi hadde vært utsatt for med prosjektene Buchenwald og Neuengamme, ikke var innstilt på å øke antallet fanger som arbeidet i KZ-bedriftene, især siden resultatene ikke på noen måte nådde opp til våre industrielle erfaringsverdier. Men Pohl ville alt i sep­ tember 1942 bruke hele 13,7 millioner RM bare for å utvide Auschwitz-Ieiren. Det innebar en ekstra kapasitet for innkvartering av 120.000 fanger. Kravet ble ikke oppfylt. Det fremgår av en oppstil­ ling som ble laget i mitt departement over de brakker som fikk byggetillatelse i konsentrasjonsleirer for 1943. For Auschwitz ble det innvilget investeringer på bare 3.081.000 RM, altså mindre enn en fjerdedel. I samme brev meddelte jeg Himmler at det til utvidelse av samtlige konsentrasjonsleirer i Tyskland ville bli bevilget 7.151.000 RM i 1943 og 5.985.000 RM i 1944 for brakkebygging. Det svarte til 157 brakker for 1943 og 131 brakker for 1944. Siden hver brakke har plass til omtrent 400 fanger, skulle man med dette byggeprogrammet øke konsentrasjonsleirenes kapasitet med 115.200 frem til slutten av 1944. Samtidig måtte jeg imidlertid sette et spørsmålstegn ved mulighe­ tene til å gjennomføre programmet. Jeg advarte Himmler: «Slik jeg vurderer utviklingen, kommer De ikke til å kunne fullføre planene lor i år (1943), om ikke annet fordi De ikke vil få de nødvendige leveransene for utbyggingen i rett tid, bortsett fra at situasjonen innen jern- og trelastsektoren snart blir enda vanskeligere (...) Der­ med belaster De neste år og også året 1945 med byggeprosjekter 58

hvis hensiktsmessighet på lengre sikt (altså også i fredstid) ingen har oversikt over i dag.» Det var en klar understreking av våre for­ skjellige syn. Elleve dager senere sendte jeg et nytt brev med lig­ nende innhold til Himmler: «Det har vist seg at utbyggingsplanene i konsentrasjonsleirene for en stor del ikke har latt seg gjennomføre i nødvendig omfang. Årsaken er ikke bare den generelt vanskelige situasjonen når det gjelder materialanskaffelse, men også mangelen på arbeidskraft til gjennomføring av disse byggeprosjektene.» Da jeg i april 1943 advarte Himmler og sa at man ikke burde over­ vurdere mulighetene for utbygging av konsentrasjonsleirene, var det i alt 171.000 fanger. De byggearbeidene jeg innvilget den gangen innebar en økning av leirkapasiteten med 115.000 til 286.000 fanger. Statistikken viser imidlertid at det totale fangetallet pr. 15. august 1944 var kommet opp i nesten det dobbelte, nemlig 523.286 fanger. I de neste fem månedene økte tallet med ytterligere 200.000. Etter en oppstilling av 15. januar 1945 fantes det på det tidspunktet 714.211 fanger innen landets grenser, ifølge Marsalek var det 643.290. Eugen Kogon bekrefter i SS-staten forholdene og taler om firedobbelt overbelegg. Dette overbelegget i brakkeleirene forklarer i det minste delvis økningen av de månedlige dødsratene etter høsten 1943. Faren for epidemier økte, i kvinneleiren i Auschwitz bidro en flekktyfusepidemi til at langt flere døde der. I Polen ble problemet med brakkemangelen løst på en særdeles kaldblodig måte. Simon Wiesenthal skriver i Die Sonnenblume hvordan man ved ankomsten av nye transporter likviderte «de gamle fangene — brakkevis, så de nye fikk plass. Vi opplevde dette hver annen måned». Som rustningsminister kunne jeg bli mistenksom når poster i stati­ stiske rapporter ble tilslørt med uklare opplysninger. Således kan man ikke forklare reduksjonen av det totale fangetallet fra 110.000 i september til 85.200 i oktober 1942 med en offisiell dødsrate på bare 11.205 fanger, slik det fremgår av en rapport fra Pohl. Var de resterende 12.995 fanger blitt frigitt? Hullet i denne statistikken fra SS forklares i en annen statistikk, men dessverre kan sammenligninger bare trekkes for månedene juli til november 1942. Sammenligningen viser følgende avvik:

59

Juli Aug. Sept. Okt. Nov. Des.

1942 1942 1942 1942 1942 1942

Belegg*1*

Netto tilgang uten dødsfall12

Dødsfall meldt til Himmler3

98.000 115.000 110.000 85.800 83.500 86.000

26.246 24.519 15.600 5.841 13.672

8.329 12.217 11.206 8.856 8.095

Differanse sammenlignet med forventet tall neste måned pluss minus H-

917 17.302 - 28.594

+ 715 -

3.077

1 Tall fra ordre fra Wirtschaftsverwaltungshauptamt av 28. desember 1942, Niirnberg-dokument 1469 S. 2 Med fradrag av tilbakeføringer, eksekusjoner og frigivelser, slik de fremgår av rapporten av 28. desember 1942. 3 Pohls rapport til Himmler 30. september 1943 (NO-1010).

Det var således i løpet av seks måneder 49.175 underslåtte døds­ fall, mens Pohl rapporterte 48.703 døde til Himmler i disse fem månedene. Etter denne beregningen ble det for august 1942 rappor­ tert en dødsrate på 10,6 prosent av det totale belegget i konsen­ trasjonsleirene, mens den i virkeligheten var mer enn dobbelt så høy, nemlig 25,6 prosent. I september var dødeligheten med 36,2 prosent over det tredobbelte av de 10,18 prosent som ble meldt til Himmler, i november var tallene henholdsvis 9,69 og 13,35 prosent. Det er tydelig at her var det noe som skulle tåkelegges. Også SS-statistikeren Korherr påviste for Himmler at en Lebensborn-rapport om barnedødelighet var forfalsket. Lebensborn hadde rapportert at dødeligheten i et fødehjem var på 4 prosent, mot 6 prosent i landsgjennomsnittet. I virkeligheten lå dødeligheten ifølge Korherr på 8 prosent.

Hvorfor forsøkte SS å tåkelegge dødsratene, hvorfor ble det sendt usanne rapporter? I sine selvbiografiske nedtegnelser Kommandant i Auschwitz må Rudolf Hoss ha tenkt på Himmlers anstrengelser sommeren 1942 da han erindret: «Himmler sier til rustningsindustrien: bygg arbeids­ leirer og rekvirer arbeidskraft hos meg gjennom rustningsdepartementet, det finnes nok av den! Han lover allerede ti- og hundre­ tusener av fanger fra aksjoner som ikke er satt i gang ennå og hvis resultat ennå ikke kan vurderes. Hverken Pohl eller Kaltenbrunner

60

tør bevege Himmler til å holde opp med disse løftene om ennå ukjente fangekontingenter. Til tross for at Himmler gjennom de detaljerte månedsrapportene om konsentrasjonsleirene er godt in­ formert om fangebestand, fangenes tilstand og arbeidsinnsats, presser han bare på: Rustning! Fanger! Rustning! Selv Pohl blir nå smittet av Himmlers iver og bearbeider kommandantene eller inspektø­ ren for konsentrasjonsleirene og D II (Maurer) for at de skal sette alt inn på denne viktigste oppgaven å skaffe fanger til rustningsarbeid.»

Generaldirektøren for kjemikonsernet Brabag, Kranefuss (nærmere om hans person i kap. 6) skrev i januar 1944 til Himmlers stabssjef at «SS-obergruppenfuhrer Pohl gjerne vil hjelpe, men jeg har inn­ trykk av at han ikke disponerer over så mye arbeidskraft som riksføreren kanskje tror.» Denne mangelen ville Himmler rette på gjennom en storstilet aksjon. De katastrofale dødsratene, Himmlers meningsløse løfter, hans ærgjerrighet til å bygge opp et økonomisk imperium som bare eksi­ sterte i hans fantasi, må ha vært bakgrunnen for de vilkårlige ekstra arrestasjoner av 30—40.000 personer om måneden som min med­ arbeider Schieber informerte meg om 7. mai 1944: «Av den store prosentdelen utenlandske, især russiske arbeidere i våre rustningsbedrifter går etter hvert en betydelig del over til SS-bedrifter og er dermed tapt for oss. De vet at vi, ved fornuftig behandling, har vært fornøyd med russisk arbeidskraft, spesielt med kvinnene. Mange av dem, som av forståelige grunner har en tendens til fluktuasjon, blir nå ved de minste forseelser tatt av politiet og overført til SS-bedrifter, og de kommer ikke tilbake til arbeidsplassen igjen. Bakgrunnen er en ytterligere utvidelse av det store økonomiske konsernet SS bygger opp.» Dette utgjorde en alvorlig trusel mot vår rustningsproduksjon, mente Schieber i sitt sammendrag. Ved neste anledning, under en konferanse 3.-5. juni 1944, gjorde jeg Hitler oppmerksom på «at det fra næringslivet hver måned blir tatt 30—40.000 rømte arbeidere eller krigsfanger av politiet og over­ ført til SS-bedrifter. Dette kunne jeg ikke godta, idet det her for en stor del dreiet seg om opplærte folk eller fagarbeidere som snarest mulig burde få komme tilbake til sitt opprinnelige yrke. Et svinn på 500.000 arbeidere i året kunne jeg ikke leve med, og derfor burde fordelingen av denne arbeidskraften foretas av meg eller Sauckel. Dette var særdeles viktig fordi vi hadde satt en god del inn på å 61

lære opp disse arbeiderne.» Etter en samtale mellom Himmler og meg lovet Hitler å ta en beslutning som tok hensyn til mine argu­ menter. Denne samtalen, som Hitler hadde forlangt, fant sted noen dager senere i Himmlers villa ved Berchtesgaden. Han lovet å rette på tin­ gene. Jeg informerte Hitler om resultatet og bad ham snakke en gang til med Himmler om saken. Jeg kunne ikke kontrollere Himmlers løfte, men jeg hadde ingen grunn til ikke å tro på det. Først ved å studere Himmler-dokumentene, ble jeg klar over at han alt i desember 1942 hadde gitt ordre om en slik arrestasjonsaksjon.

Mønstereksempel på en intrige

Ennå mens Himmler arbeidet intimt sammen med Schieber for å bygge opp SS-rustningsbedrifter, forberedte sjefen for SD. SS-brigadefiihrer Otto Ohlendorf, Schiebers fall. 26. august 1942 lot han Himm­ ler få en negativ rapport om Schieber. På bakgrunn av de interne infiltrasjonene innen SS var det bare naturlig at Kaltenbrunner tre uker etter Ohlendorfs klage, 16. september 1942, støttet sin kollega i SD. Kaltenbrunner, senere sjef for Gestapo, var den gangen sjef for den østerrikske SS-region Donau. I denne egenskap sendte han en rapport til SS-obergruppenfiihrer Wolff, sjefen for «Hauptamt Persbnlicher Stab Reichsfiihrer SS», som gikk ut på at Schieber «var involvert i en alvorlig svindelaffære med matvarer i forbindelse med Lenzinger Zellwolle AG Oberdonau, og at han var sterkt belastet. Det hadde lyktes for Speer å beholde Schieber i stillingen som driftssjef for denne fabrikken, mot betenkeligheter fremsatt av den regio­ nale gauleiter Eigruber. Schieber var, fortsatte Kaltenbrunner, «etter hans mening på feil plass». Reichssicherheitshauptamt hadde en utførlig rapport i saken Schieber, sluttet denne drepende ankla­ gen. Allerede noen dager etter rekvirerte Wolff denne rapporten til sin informasjon. Mer enn to år senere fortalte Himmler meg at ingen av disse anklagene mot Schieber hadde vist seg å være korrekte. Om allerede disse rapportene fra Kaltenbrunner og Ohlendorf var en massiv innblanding i mitt arbeidsfelt, gikk Himmler et skritt videre. Han henvendte seg ikke til meg, men gav 5. oktober 1942 Ohlendorf ordre om «at Schieber skulle fjerne alle slektninger fra sitt forretningsområde og at han måtte avskjedige en herr Pollack, tidligere parti-forretningsfører i Thuringen, fra rustningsdepartementet, fordi denne var blitt ekskludert av SS. Av hensyn til de store plikter og oppgaver han hadde fått ansvaret for, av hensyn til riksminister Speer, gauleiter Sauckel og mange andre mennesker som hadde tillit til ham», var dette nødvendig. Himmler syntes skrivet fra Ohlendorf var så viktig at han sendte en kopi til Bormann, men ikke til meg, Schiebers foresatte. 63

Walter Schieber var uten tvil en labil type, han var arbeidssom og, som det senere viste seg, en hengiven, trofast avdelingssjef. Han var høy og noe tykkfallen. Han virket sky og som slått ned av en hard skjebne, og to av hans brødre var da også noen døgenikter. Også jeg, det vil jeg understreke, hadde i mellomtiden fått mis­ tanke til Pollack og dermed også til Schieber. Men systemet tillot intet prestisjetap. Motstandere lurte overalt for å tolke ettergivenhet som et første svakhetstegn, og i mitt spesielle tilfelle som en svikt i Hitlers gunst som jeg fikk så overdådig del i. Med alle midler måtte jeg forsøke å avverge angrep på min posisjon. Andre i høye embeter hadde det på samme måte. Følgen var at personalpolitikken stivnet til. Det var nærmest umulig å droppe en mann uten selv å miste ansikt. For å møte angrepene og styrke Pollacks og dermed Schiebers stil­ ling, oppnådde jeg noen måneder senere, i begynnelsen av februar 1943, Hitlers samtykke til «at prokurist Pollack, i strid med tid­ ligere avvisning, skulle få krigsfortjenestekorset av 1. klasse». Når det kom til stykket var jo Himmlers bebreidelser mot Schieber helt bagatellmessige, sammenlignet med alle de godtatte korrupsjonstilfellene, fra gauleiterne og opp til Goring. Selv hadde Schieber en anelse om at det ble intrigert mot ham. For å støtte ham, gjorde jeg ved en passende anledning — fremleggelsen av en regnskapsberetning — 13. mai 1943 Hitler oppmerksom på prestasjonene i underleverandørindustrien som sorterte under Schieber. Som en indirekte følge av denne opplysningen tildelte Hitler Schie­ ber i september 1943 den høyeste utmerkelsen for fortjenester i den sivile sektor, «ridderkorset til krigsfortjenestekorset». Dermed var Schiebers posisjon i partiopinionen gjenopprettet. Over fjernskriver sendte Himmler sin brigadeftihrer Schieber sin «hjertelige lykk­ ønskning med den høye utmerkelsen» og noterte for sin stab at dette uttrykk for velvilje skulle vedlegges Schiebers SS-ruIleblad. Man skulle tro at intrigen, som var satt i gang bak min rygg, dermed var brutt sammen. Da sjefen for mitt sentrale kontor, Willi Liebel, var blitt syk, hadde jeg høsten 1943 bedt gauleiter for Niederschlesien, min gamle venn Karl Hanke, om forbigående å overta stillingen. Jeg mente å ha fun­ net en pålitelig alliert i Flanke som hadde hjulpet meg under mine første skritt i retning av å bli partiets arkitekt. Hanke kom imidler­

64

tid snart med bebreidelser på grunn av mine medarbeideres parti­ politiske upålitelighet. Han mente at partiet hverken hadde tilstrek­ kelig innflytelse eller betryggende kontroll i mitt departement. En gang gav han uttrykk for den alvorlige mistanke at Schieber gjorde seg skyldig i landsforræderi, at han brukte sine forhandlinger med svenske leverandører og sveitsiske industrifolk til å knytte util­ latelige forbindelser. Dessuten opprettet han utenlandskonti og for­ beredte sin flukt til et nøytralt land. Jeg viste til Schiebers energi og hans resultater og bad om beviser, men de kom ikke. Bebreidelsene ødela ikke det gode samarbeidet mellom Hanke og meg. I et brev av 21. juni 1944 takket jeg derfor Hanke hjertelig for hans nå avsluttede medarbeid som sjef for sentralkontoret. Jeg hadde ingen anelse om at min venn for lengst hadde begynt å intrigere mot meg bak min rygg. Først da jeg for kort tid siden leste arkitekt Giesslers biografi kunne jeg konstatere at Hanke i mars 1944 hadde bedt denne Hitlers fortrolige om å arrangere en samtale med Hitler fordi han hadde viktige informasjoner. Hanke «hadde fått innblikk i hans (Speers) departement», forteller Giessler. «Hans spesielle mis­ tenksomhet gjelder to nære medarbeidere av Speer. Hanke nevnte navnene. Jeg kjente dem begge, de har høye æresgrader, den ene i SA, den andre i SS.» Schieber var høy SS-fører, Liebel hadde en høy æresgrad i SA. Det har åpenbart ikke lykkes for Giessler å ordne en konferanse hos Hitler for Hanke. Hanke gikk derfor tjenesteveien om riksleder Bormann og fortalte ham om sin mistanke. 6. mars 1944 fikk Bormann et brev fra Hanke, vedlagt en rapport fra en fru von Johnston. Allerede 24 timer senere rapporterte Bormann til Himmler: «Føreren, som fikk redegjørelsen av meg, er selv ennå ikke klar over hvordan saken bør behandles. Først og fremst tenker føreren over på hvilken måte det skal kunne føres bevis for Schiebers påståtte landsforræderi. Gjennom sitt arbeid er Schieber», fortsetter Bormann lenger nede i brevet til Himmler, «kjent med hemmelig produksjon, med flaskehalser, råstofflagre m.v. Schieber har således ganske store muligheter for forræderi.» Ifølge dette brevet sa Hitler til Bormann at Schieber «alltid hadde virket lite sympatisk på ham». Gauleiter Sauckel, min motstander, skulle «kort tid etter at Schieber ble over­ tatt av Speer ha gjort (Speer) oppmerksom på Schiebers karaktermessige mangler. Herr Speer fremhevet den gangen at Schieber var en dyktig fagmann og derfor uunnværlig.» Dette brevet fra Bormann er betegnende for den smålighet som preget politikken under Hitler.

65

Brevet viser også hvordan Bormann og Hitler konspirerte mot en medarbeider som dog var en av mine stedfortredere, og hvordan Himmler straks ble informert, mens jeg som ansvarlig minister ikke fikk høre noe om intrigene. Det er ikke en gang sikkert at Bormann gjengav Hitlers mening korrekt, det kan godt være at han overdrev for å oppmuntre Himmler til videre skritt. I slutten av april 1944 oppsøkte jeg Hitler i forbindelse med en annen sak. Hitler fortalte at Schieber var mistenkt for å forberede flukt til utlandet. Også Liebel ble fulgt med mistanke av høyere partitillitsmenn, og heller ikke general Waeger, sjefen for rustningskontoret, gikk for å være helt pålitelig. Men samtidig bagatelliserte Hitler bebreidelsene mot tre av mine avdelingssjefer, mens jeg etter alle ryktene som gikk allerede hadde regnet med at de ville bli av­ løst. Denne lettvinte beskjeden fra Hitler skulle antagelig bare tjene til å berolige meg. Det var helt i samsvar med Hitlers karakter å unngå vanskeligheter ved å la pinlige spørsmål være uklare så det ikke ble noen diskusjon. Mens han var taus overfor meg, purret han noen dager senere, 8. mai 1944, gjennom Bormann hos Himmler for å få «en rapport om situasjonen i saken Schieber». Dagen før, 7. mai 1944, hadde Schieber gjort meg oppmerksom på Himmlers skumle metoder for å skaffe arbeidskraft. Han gikk rett på sak og antydet at mange mennesker ble arrestert utelukkende for å skaffe arbeidere til konsentrasjonsleirene. Han hadde også nokså utilslørt advart meg mot Himmlers planer om et stort SS-konsern. Himmler kunne virkelig ikke stole på sin følgesvenn lenger.

Nesten samtidig med Bormanns angrep mot Schieber fikk jeg en beskjed fra Albert Hoffmann, gauleiter i Westfalen-Siid. Med brevet fulgte et memorandum fra påtalemyndighetene i Dortmund som varslet om snarlig arrestasjon av Werner Schieber, min avdelingssjefs bror. Det fremgår av svarskrivet fra mitt departement at jeg fra­ rådet arrestasjon, idet Kehrl, den gang embetsmann i økonomidepartementet, hadde undersøkt saken og var kommet til at det ikke var grunnlag for øyeblikkelig arrestasjon. Walter Schieber, som an­ klagen indirekte var rettet mot, var for lengst gått ut av styret for vedkommende bedrift og hadde personlig ikke noe å gjøre med fab­ rikken lenger. To måneder senere henvendte Schieber seg direkte til Himmler for å be om hjelp. «I flere måneder har jeg vært klar over at min industrielle virksomhet... samt mitt personlige liv blir strengt over­ 66

våket og kontrollert av Reichssicherheitshauptamt.» Hans medar­ beider Pollack var arrestert, skrev han, dennes kone, som tok seg av Schiebers finansielle saker, hadde vært i forhør, dokumenter og for­ muesgjenstander som tilhørte ham var blitt beslaglagt. I denne situasjon anmodet Schieber om at det skulle reises sak for en æresdomstol mot ham som SS-fører, idet han umulig kunne fortsette å fungere som min stedfortreder hvis han ikke «hadde Himmlers fulle tillit.» Det viser at Himmlers mening var viktigere for personalpolitikken i mitt eget departement enn den ansvarlige ministers oppfatning. Schiebers brev slutter slik: «Jeg tror De ril forstå at det er umulig for meg i denne alvorlige tid å ha ledende oppdrag i industrien og ansvar for meget vikige saker, når samtidig Reichssicherheitshauptamt får i oppdrag å overvåke meg, uten at jeg har fått anledning til å uttale meg om anklagene.» Schieber hadde åpenbart ikke kjennskap til at han var mistenkt for lands­ forræderi. Selv kunne jeg ikke la Hitlers ytringer gå videre til Schie­ ber, det ville ha ført til uro, og dessuten hadde jo Hitler selv baga­ tellisert saken. Noen dager tidligere hadde jeg i forsiktige ordelag bedt Kaltenbrunner om «å spørre reichsfiihrer-SS om det ikke allikevel var best å oppklare hele saken på regulær måte ... Jeg tror at Schieber er en for vår sak 100 % pålitelig medarbeider. Jeg antar derfor at en regu­ lær saksbehandling kommer til å frikjenne ham når det gjelder de aktuelle punktene. Hvis det imidlertid skulle henge igjen alvorlige betenkeligheter, tror jeg at jeg i den nåværende fase av krigen ikke lenger vil kunne forsvare å samarbeide lenger med ham, så alvorlig enn et slikt tap ville være for hele rustningsindustrien.» Noen dager senere fikk jeg forelagt en ny rapport som gikk ut på at Schiebers bror var sterkt kriminelt belastet og at Schieber selv hadde gitt en person med dårlig rykte, som hadde vært straffet nitten gan­ ger, i oppdrag å kjøpe tomter i Linz-området. 7. august 1944 søkte jeg om tildeling av sverd til krigsfortjenestekorsets ridderkors for Rohland, Saur og Schieber for å fremheve de spesielle fortjenester disse tre medarbeiderne hadde innlagt seg. Det var ment som en ytterligere demonstrasjon av min tillit og kunne oppfattes som et forsøk på oppreisning.

Plutselig snudde vinden. Sjefen for Gestapo, Kaltenbrunner person­ lig, hadde avsluttet en undersøkelse av anklagene mot Schieber og uttalt at det ikke kunne reises noen som helst innvendinger mot 5. Slavestaten

67

fortsatt bruk av statssekretær Schieber i mitt departement, idet det ikke forelå noe som helst bevis. Med en viss tilfredshet sendte jeg straks et teleksbrev til Himmler og bad ham informere Hitler. For «av en bemerkning riksleder Bormann kom med forstår jeg at føre­ ren hittil ikke er blitt orientert». Jeg visste fra før at den slags fortielse var typisk for Bormanns taktikk. Når jeg henvendte meg til ham, var det fordi jeg ennå ikke var klar over at avsettelsen av Schieber, Liebel og Waeger for ham bare var et skritt på veien til å fjerne meg. Til tross for at Bormann visste om Gestapo-undersøkelsens resul­ tat, fikk han noen dager senere Hitler, som åpenbart ikke var blitt informert, til å bestemme at Schieber «avsettes som gauwirtschaftsfiihrer (økonomisk parti-regionsleder) uten rett til å bære uniform». Disse regionale økonomiske rådgivere var direkte underlagt Bor­ mann, og Schieber hadde i årevis hatt dette partivervet i Thiiringen. TI ross frikjennelsen var altså Schieber blitt avskjedighet i unåde. Hitler hadde i mellomtiden også kommet med innvendinger mot å tildele Schieber sverd til ridderkorset. I dag vet jeg at det var naivt av meg å henvende meg akkurat til Bormann for å informere Hitler om Schieber-saken. Himmler hadde åpenbart ikke gjort det. Når et medlem av et departement var belastet på denne måten, hjalp det lite at vedkommende minister informerte Hitler om re­ sultatet av en SS-undersøkelse. Slik saken lå, kunne den bare av­ sluttes med en erklæring fra Himmler, for den vedrørte en intern og konfidensiell saksgang i den øverste SS-ledelsen. Derfor minnet jeg Himmler enda en gang om hans løfte om å orientere Hitler og bad ham «meddele meg om De nå har avgitt rapport til føreren om resultatet av undersøkelsen i saken dr. Sch.». Men ingen ting skjedde. Nå ble også jeg klar over at Hitler bevisst skulle holdes i uvitenhet. I slutten av oktober ringte Bormann til meg og fortalte at Hitler hadde gitt ordre om å avsette Schieber. 31. oktober måtte jeg under­ rette Schieber om at «presset fra enkelte gauleitere på riksleder Bor­ mann var blitt så sterkt» at jeg ikke lenger kunne holde på ham. Noen timer senere fikk jeg Schiebers håndskrevne svar: «Uten full tillit hos den øverste ledelse kan et vanskelig oppdrag ikke ut­ føres ... En avskjed etter års hardt arbeid og også etter gode resul­ tater» følte han som en ufortjent krenking. Han ville imidlertid ut fra et helhetssyn tre tilbake. Schieber, som alltid hadde vært tillitsfull, gikk samme kveld til sjefen for SS-hauptamt, Gottlob Berger, for ikke bare å informere 68

ham om vår samtale, men også for å meddele at «også Liebel og Hettlage kom til å trekke seg fra departementet». På bakgrunn av Bormanns triumf hadde jeg gitt uttrykk for en slik formodning overfor Schieber. Berger, som straks underrettet Himmler om Schiebers rap­ port, siterte også et utsagn fra meg: «Speer betegnet sin egen stilling som overordentlig svak.» Berger sluttet lakonisk: «Jeg rapporterer dette til reichsfuhrer-SS til orientering.» Himmler svarte allerede dagen etter: «Vi må holde oss fullstendig utenfor hele komplekset.» I virkeligheten hadde hans samspill med Bormann først gjort det mulig å styrte Schieber. Det er opplysende at Lorch, sjefen for økonomidepartementets pressekontor, en måned senere fortalte konfidensielt at «når en eller annen av de tre avdelingssjefene i rustningsdepartementet eller muligens alle tre trer tilbake, skyldes det Ohlendorf». Dette må «også forstås slik», fortsatte han, «at Ohlendorf som den kommende sterke mann betraktet avsettelsen av avdelingssjefene som en still­ tiende forutsetning for at han kunne komme inn». Enda en gang gjentar Lorch, at Ohlendorf «hadde sørget for at de tre avdelings­ sjefene måtte gå av.» Denne fortrolige rapporten fra økonomide­ partementets pressekontor kan gi en del av forklaringen på de intri­ ger som Himmler siden våren 1944 i samråd med Bormann hadde satt i scene og som også Hitler beskjeftiget seg med, intriger som sterkt reduserte min posisjon.

Saur overtok nå det meste av Schiebers arbeidsområde. Offisielt er­ klærte jeg at jeg hadde bestemt meg for å oppløse rustningsleveringskontoret med sikte på å forenkle departementets organisasjon. Jeg meddelte at Saurs «tekniske kontor» etter denne nyordningen skulle omfatte følgende sektorer fra Schiebers ansvarsområde: hele underleverandør-industrien, planlegging av produksjonsmidler, altså investeringsplanleggingen, industriens egenansvar for stålproduk­ sjon, støpe- og smiemner, materialforedling og maskinelementer, sveiseteknikk, videre industriorganisasjonens hovedutvalg for elek­ troteknikk, for finmekanikk og optikk, for stål- og jern og for rustningsutstyr. Dagen etter at Schieber var blitt avsatt, 1. november 1944, nevnte jeg enda en gang for Hitler at man hadde avsatt Schieber til tross for at det nettopp var ført bevis for at han var uskyldig. Hitler av­ viste saken med noen uvennlige bemerkninger. Mange medarbeidere, i særdeleshet Bormann, hadde for lengst overbevist ham om Schie-

69

bers karakterløshet og upålitelighet. Også Liebel og Waeger omtalte han uvennlig og endog med forakt. Etter ett års intense intriger var kampen avgjort. Det var menings­ løst å prøve å holde på avdelingssjefene mine mot Hitlers vilje. Jeg måtte droppe også Waeger og Liebel. Etter at jeg hadde informert dem om mitt besøk i hovedkvarteret, bad de om avskjed. Først nå, 6. november, etter at saken var avgjort, syntes Himmler det var på sin plass å gi Hitler «rapport i saken dr. Sch.. Jeg med­ delte føreren at ingen av de bebreidelser som hadde vært rettet mot dr. Sch. har vist seg å være riktige eller lot seg bevise. Selvsagt måtte jeg nevne at virksomheten til hans belastede brødre var blitt bevist. Føreren sa at De sist hadde snakket med ham og at dr. Sch. nå bare kom til å bli brukt i spesialoppdrag. Hans avskjed er ikke i unåde.» Mot sin vane skrev Himmler over underskriften håndskrevet «alltid Deres hengivne». Han nøt triumfen. Jeg benyttet denne demonstrative vennligheten til å be Himmler om å avgi en oppreisningserklæring for Schieber, som jo i egenskap av SS-brigadefuhrer sorterte under ham. For å gi dette ønske en viss vekt forklarte jeg at Schieber «de siste to årene hadde innlagt seg store fortjenester når det gjaldt den tyske rustningsindustrien, idet han i leveringskontoret for rustningen sørget for underleveransen til Saurs ferdigproduksjon i det omfanget dette hadde vært nødven­ dig i disse to årene». Himmler svarte forresten ikke på mitt brev av 10. november. Fjor­ ten dager senere bad jeg ham enda en gang om i det minste å sende meg et brev «som er formulert slik at jeg også kan bruke det overfor tredjemann. I dette skrivet behøver De ikke å nevne Deres rapport til føreren. Jeg vil gjerne ha et slikt skriv så jeg kan bruke kopier overfor instanser som har beklaget seg over statssekretær dr. Schie­ ber hos meg.» Heller ikke dette brevet fikk jeg noe svar på. Schie­ ber ble aldri rehabilitert av Himmler. Derimot klarte jeg nå allikevel å få Hitlers samtykke til sverdene til ridderkorset for Schieber. Jeg overrakte ham denne høyeste sisivile utmerkelsen under et høytidelig møte. Noen dager senere opp­ nådde jeg hos Hitler at Walter Schieber ble tatt med i en konkur­ ranse blant de beste tyske kjemikerne om utviklingen av nye kruttog sprengstofftyper. Førstepremien var på to millioner mark skatte­ fritt. Men det var skinnseire, slaget var tapt.

70

7. desember 1944 noterte Himmler i margen på mitt brev om reha­ bilitering av Schieber med håndskrift: «Muntlig drøftet med Speer, oppgjort.» Allerede på mitt brev av 24. november 1944 hadde han notert: «Oppgjort. 7.XII.44». I denne konferansen, hvor saken angivelig ble avsluttet, hadde Himmler vist til de alvorlige tidene; vi hadde annet å gjøre, mente han, enn å følge opp en for lengst avsluttet sak. Dessuten hadde jo Schieber i all offentlighet fått oppreisning gjennom utmerkelsen fra Hitler. Det hørtes fornuftig. Hans sanne mening kom frem i et brev han to uker senere, 22. desember, sendte gjennom sjefen for sin personlige stab, Brandt, til Kranefuss: «(Schiebers) påberopelse på reichsfuhrer-SS» angående påvist uskyld «er dels berettiget og dels uberettiget. Det vil være vanskelig her alltid å treffe den riktige av­ gjørelsen. Kanskje De lar saken gå sin gang uten — det bør i alle til­ felle ikke skje — fra Deres side å støtte SS-brigadefiihrer Schieber på noen som helst måte.» For SS var Schieber fortsatt spedalsk. Selvsagt forekommer intriger i ethvert regjeringsapparat. Men ved en sammenligning bør man huske på at nettopp Hitler-partiet i sin propaganda allerede før 1933 lovet etter maktovertagelsen å av­ skaffe korrupsjon, mistillit og manglende kameratskapsånd og i ste­ det å innføre den nasjonalsosialistiske fellesskapsånd under mottoet: fellesnytte foran egennytte. Intet slikt skjedde. Enhver var den annens fiende og forsøkte å erobre dennes posisjon, selv i den håp­ løse krigssituasjonen de siste ukene. Hitler har selvsagt selv laget grobunn for slike kontroverser gjennom sitt system med overlapping av kompetanser. Men selv uten denne siden ved Hitlers politikk ville slike oppløsningstendenser ha utviklet seg. De forskjellige maktgruppers egenrådighet og maktglede ville automatisk ha ført til slike stridigheter og friksjoner. Lederne for de store maktsektorene, som Bormann, Himmler, Ley, Sauckel og Goebbels vanskeliggjorde ved hjelp av bevisste hindringer sine kollegers arbeid.

Himmlers selvtekt i økonomidepartementet

Allerede i årene like før krigsutbruddet ble det blant fagministrene ofte snakket om SS som en stat i staten. Men også om den vidt for­ grenede og økonomisk mektige arbeidsfronten, som hadde enorme inntekter i form av medlemskontingent fra alle som var i arbeid, ble det sagt at den ville dominere. Da så SS trengte stadig dypere inn i administrasjonen, betraktet selv Hitler denne maktkonsentra­ sjonen med en viss uro. Gauleiter Lohse hadde helt rett da han i egenskap av Reichskommissar Ostland i juni 1944 konstaterte at fø­ reren slett ikke likte den økende innflytelsen SS fikk i departementet for de okkuperte østområdene. Hitlers prinsipp — splitt og hersk — var truet hvis han hadde gitt Himmler prioritet innen maktstruk­ turen. Keitel skulle stå likeverdig ved siden av Himmler, i likhet med Bormann, Goebbels eller forsåvidt jeg. Himmler visste det, og han var nødt til å respektere det. Derfor fikk han infiltrert sine SS-førere i administrasjoner og ledende posisjoner hvor en direkte maktover­ tagelse ikke var mulig eller opportun. Og mot en slik infiltrasjon var Hitler åpenbart maktesløs. Han lot ham drive sitt spill. Han kan også ha tenkt seg at disse infiltrasjonene i statsapparatet til sju­ ende og sist ville føre til friksjoner med SS og føre til en samlet opinionsdannelse mot Himmler, noe som kunne ha redusert dennes for Hitler farlige makt. De som ble rammet av slike makttendenser, fagministrene, var hen­ vist til formodninger om i hvilken grad SS hadde klart å få fot­ feste innen den utøvende makt. Det var allment kjent at det i hvert departement fantes en eller flere av Himmlers tillitsmenn i viktige posisjoner, og jeg gikk den gangen uten videre ut fra at Himmler ble holdt løpende underrettet om alt av betydning som foregikk i mitt departement også. Det var forresten ikke en gang en spesielt ubehagelig eller truende følelse, for når det kom til stykket var det jo ikke overvåkingen av andre eller SS-organenes vurdering av mine kvalifikasjoner som tellet. Viktig var bare Hitlers tillit og støtte, og på det punktet hadde jeg grunn til å formode at Himmler

gjennom sine SS-adjutanter i fører-hovedkvarteret var godt orientert om verdsettingen av mine resultater. Selv hadde jeg frem til 20. juli 1944 ingen grunn til å beklage meg over manglende støtte fra Hitler, og derfor var SS-overvåkingen forholdsvis likegyldig for meg, fordi den ikke kunne utnyttes mot meg. Himmler ble generelt betraktet som lojal, også av meg. Men det var en lojalitet på overflaten. Først da jeg studerte Himmlers arkiv, i forbindelse med forberedelsene til denne bok, altså nesten fire år­ tier etter begivenhene, kom jeg over en del bemerkninger som forbauset meg. Som minister hadde jeg ikke hatt noen anelse om med hvilken selvfølge Himmler kunne disponere over sine SS-førere i den økonomiske administrasjonen. Således skjelte han ut sjefen for for den tyske administrasjonen i Nord-Frankrike og Belgia, første­ konsulent Reeder, og forlangte at han skulle føre en SS-tilpasset politikk, siden han var æresfører i SS. Hvor han enn kunne handle til fordel for SS, utøvet han press på sine SS-æresførere som han betraktet som sine trofaste vasaller, selv om han stadig understreket at æresgrader i SS ikke medførte noen forpliktelser. Da Himmler noen uker etter min utnevnelse til minister tilbød meg graden av æres-oberstgruppenfiihrer i SS, kunne jeg høflig si nei. For jeg kunne være sikker på Hitlers samtykke, han betraktet Himmlers forsøk på å få innflytelse over direkte underordnede medarbeidere ved hjelp av slike æresgrader med den største mistro. Riktignok grep ikke Hitler direkte inn når det dreiet seg om nære medarbeidere fra kamptiden, og slett ikke når det gjaldt sprednin­ gen av æresførere på det midlere plan — typisk for hans slapphet når det gjaldt å ta avgjørelser.

Eksemplet Schieber viste hvor hensynsløst Himmler-inspirerte nære medarbeidere kunne tilintetgjøre en høyere SS-fører moralsk og fag­ lig, til tross for at han stod under min, ministerens, beskyttelse. Like opplysende er tilfellet Kranefuss, som kaster lys over Himmlers egen­ rådighet i økonomidepartementet. Med president Kehrl, ledende embetsmann i økonomidepartemen­ tet, hadde jeg et nært samarbeid helt fra jeg ble minister. Jeg satte pris på ham som et unntak i departementsbyråkratiet, men et unn­ tak var han sikkert også når det gjaldt forholdet til Himmler. Til tross for at han, i likhet med Kranefuss, var SS-oberfiihrer, viste han ikke tegn til avhengighet av Himmlers apparat. Kranefuss roste 73

«hans kvalifikasjoner og hans mot til å ta ansvar», en vurdering jeg fortsatt kan bekrefte. Etter det Kranefuss meddelte SS-obergruppenfiihrer Wolff 24. juli 1942, skulle han i økonomidepartementet overta ledelsen for en «generalavdeling for rasjonering» med fem avdelinger: «l.for produksjonsdirigering, råstoffrasjonering og fordeling. For økonomisk utbygging. 2. for industrielle produksjonsforutsetninger, koordinering av ar­ beidsinnsatsen med produksjonen, koordinering av tildeling av kull og energiproduksjon. 3. tilsyn med riksinstansene, riksforeningene og krigstjenestemennene, deltagelse når de gav sine forordninger. 4. prinsippspørsmål om sentral økonomisk dirigering, medvirkning ved organisatoriske og personelle tiltak i disse midlere instan­ sene. 5. Prinsippspørsmål angående samferdsel, trafikkplanlegging, trafikkdirigering og trafikksperring.» Den viktigste og vanskeligste oppgaven var den planlagte forenkling og nyordning av råstoffrasjoneringen, han hadde dermed av Kehrl fått overdratt «et både omfattende og spesielt vanskelig og ansvars­ fullt arbeidsområde». Det var virkelig en nøkkelavdeling. Kranefuss skrev videre til sin personlige venn Wolff at han «bare ville overta dette vanskelige arbeidsområdet hvis reichsfiihrer-SS er helt og fullt enig», han ville bare utføre dette oppdraget som Himm­ lers tillitsmann og representant. Elan bad Wolff om snarest mulig å få Himmlers avgjørelse. Denne betingelsesløse underkasting var desto mer forbausende som det her dreiet seg om økonomisk dirigering innen rammen av økonomidepartementet, et oppdrag som dessuten ble gitt til en uavhengig industrileder. Kranefuss var nemlig styre­ formann i den viktige «Braunkohlen-Benzin-AG», i korthet kalt Brabag. Enda tydeligere fremstod Kranefuss som Himmlers representant da han i samme brev bad Wolff «om å få lov til å betrakte denne virksomheten som oppdrag fra reichsfiihrer-SS, på samme måte som mitt arbeid i Brabag». En god definisjon av hva en SS-fører mente med saksarbeid i et departement. Da økonomiminister Funk gav Kranefuss dette oppdraget, var saken ikke blitt drøftet med meg, til tross for at oppdraget omfattet vik­ tige deler av mitt arbeid for å øke rustningsproduksjonen. Antagelig hadde Kranefuss vært lite lysten på å gjøre seg gjeldende overfor

74

mine impulsive, uortodokse industriledere, som var helt klar over de store, om enn stilltiende fullmakter de hadde som følge av min posisjon hos Hitler. I samme brev til Wolff fortalte Kranefuss at han av Kehrl hadde fått beskjed om å samarbeide intimt med meg og mitt departement. Antagelig ventet han vanskeligheter, for Kranefuss bad Wolff om «ved passende anledning å snakke om meg med riksminister Speer», fordi han «nå kommer til å få en del samarbeid med hans departement og med ham selv». Denne bemerkningen tyder på at en anbefaling fra Himmlers personlige representant etter hans mening også måtte gjøre inntrykk på en minister. Hvis jeg hadde sagt ja til tilbudet om å bli æres-SS-oberstgruppenfuhrer, ville samarbeidet mellom Kranefuss og meg eller rettere sagt ut­ førelsen av Himmlers ønsker, formidlet gjennom Kranefuss, ha foregått i lys av kameratskap mellom SS-førere. Kranefuss fremhever jo i samme brev at han påtar seg oppdraget av kameratskap overfor SS-oberfiihrer Kehrl. 26. august 1942 sendte sjefen for SD, Otto Ohlendorf, en rapport til Himmler om «sammenfiltringen av statens autoritet og privatøkonomiske interesser gjennom de samme personer». Det må ha dreiet seg om et skarpt angrep på det nettopp etablerte «industriens selv­ styre», noe som også fremgår av følgeskrivet. For nettopp i denne organisasjonen var det et ledende prinsipp at avgjørende spørsmål i forbindelse med produksjonsstyringen ble ordnet gjennom fagfolk fra industrien, ikke gjennom embetsmenn. I og med at man tilkalte kvalifiserte industrifolk til ansvarlig handling og samtidig koblet ut det tidligere ansvarlige militær- og sivilbyråkratiet klarte man som kjent å gjennomføre den avgjørende omstillingen som mellom 1942 og 1944 førte til en mangedobling av rustningsproduksjonen. Etter det Ohlendorf sa i Niirnberg-prosessen inneholdt nevnte rap­ port uttalelser han var kommet med «mot næringslivets såkalte selv­ styre, det vil si mot en tilstand hvor ledende folk fra næringslivet avløste staten og overtok statens autoritet. Dette gav ikke bare fritt løp for korrupsjon, det var for meg også en av hovedforutsetningene for krigens økonomiske nederlag». Ohlendorf fortalte videre i Niirnberg at han hadde latt Funk få kjennskap til rapporten. Funk hadde den gangen godkjent rapporten. Det skal riktignok innrømmes at virkningene av arbeidsformen i vår «industriens selvstyre» ennå ikke hadde gitt synlige resultater på det tidspunktet. Selv var jeg heller ikke sikker på om mitt ganske dristige skritt virkelig kom til å gi de ønskede resultater.

Himmler ventet i over fem uker før han svarte, men da erklærte han i et brev til Ohlendorf av 5. oktober at «det var absolutt nød­ vendig å motvirke skadene». Samtidig gav han Ohlendorf i oppdrag «å snakke inngående om tingene» med min avdelingssjef «statssekre­ tær og SS-brigadefiihrer dr. Schieber og likeledes med SS-oberfiihrer Kehrl. Siden jeg hos disse to forutsetter en prinsipielt anstendig holdning, anser jeg det for min plikt å klarlegge tingene utvetydig og uten tåkelegging, å påvise skadevirkningene og gi dem mulig­ heten til å rette på dem.» Slik snakker den foresatte om sine underordnedes arbeid. For Himmler må det ha vært en selvfølgelig sak å disponere over sine SS-førere Schieber og Kehrl på denne måten. I brevet heter det videre: «Vennligst meddel de to herrer at jeg anser det for abso­ lutt nødvendig å rette på skadene.» Det er et eksempel på hvordan Himmler gikk utenom den ansvarlige minister når han styrte sin stat i staten. Samtidig bemyndiget Himmler SD-sjefen Ohlendorf til å sende rapporten videre til riksleder Bormann. Ikke et ord om at jeg som ansvarlig minister skulle bli informert. At Ohlendorfs rapport skulle gå videre til Bormann, innebar at også partiapparatet skulle kobles inn. Det var et signal. Himmler var ute etter forbundsfeller i kampen mot industriens ledelse som hadde fått økt vekt på grunn av den nye organisasjonsstrukturen. I denne forbindelse må man være oppmerksom på at partiet — i motsetning til en opportunistisk Hitler — før 1933 hadde en industrifiendtlig innstilling. Hadde jeg visst om denne intrigen, ville den neppe ha stanset meg. Hitler selv var jo helt på min side. Ohlendorf så sin stilling slik: «Avgjørelser om min person kan bare tas av reichsfiihrer-SS.» «Jeg kunne godta at spørsmålet blir lagt frem for reichsfiihrer-SS under den forutsetning at det for reichsfiihrer-SS er en selvfølge at jeg beholder mitt nåværende opp­ drag.» Funk syntes ikke denne dobbeltfunksjonen gjorde noe. «Riksminister Funk .. . akter omgående å ta kontakt med RFSS. På min gjentatte henvisning til betingelsen om at det ikke måtte bli noen forandring ved min stilling i Reichssicherheitshauptamt, svarte Funk at han anså denne kombinasjonen for å være særdeles heldig.» Funks reaksjon kan ha vært et svar på den voldsomme aktiviteten i min nyopprettede organisasjon. Også jeg handlet jo i disse måne­ dene gjennom mine direkte kontakter til hans medarbeidere, ikke minst Hans Kehrl, i strid med regelen om at en minister bare skal drøfte problemer med sin ministerkollega, til nød med hans statssek76

retær. Således kunne Funk tro at Ohlendorf, den innflytelsesrike sje­ fen for SS-sikkerhetstjenesten, som hadde plassert sine tillitsmenn i alle industrigrener og også i økonomidepartementet, etter sin ut­ nevnelse i økonomidepartementet ville være mektig nok til å stanse kontakter mellom medarbeidere i hans departement og en annen minister. Selv om Funk overfor meg alltid hadde snakket begeistret om den nye organiseringen av næringslivet, kjennetegnet ved «industriens selvstyre», erklærte han seg helt enig i de skarpe angrep SS rettet nettopp mot dette prinsippet, noe jeg til min store forbauselse opp­ dager i dette dokumentet jeg fant i det vest-tyske arkivet. Funk var alltid myk når det gjaldt SS-saker. Det gikk rykter om at SS hadde samlet en ikke liten dokumentbunke som omhandlet Funks utsvevende liv. Hans livsførsel gjorde sikkert ikke dette van­ skelig. Under avholdenhets-tilværelsen i Spandau fortalte Funk med vellyst om sine erotiske strandhugg i Casablanca som han besøkte fra tid til annen for å oppleve nye varianter av sin lidenskap. Slike dokumenter har antagelig vært oppbevart i Heydrichs eller Kaltenbrunners arkiver. Det var således antagelig høyst banale moti­ ver som lå bak når Funk syntes det var en heldig løsning å la SDsjefen få en ledende stilling i departementet. Intelligent og slu som han var, kan han ikke ha vært i tvil om at den energiske Ohlendorf ville ha blitt den egentlige sjefen for økonomidepartementet. Både Funk og hans aldrende og politisk svake statssekretær Landfried ville uten motstand ha latt ham ta initiativet.

Da Bormann fikk rapporten om den angivelige svikt hos industri­ folkene, har han antagelig gjort Himmler oppmerksom på at tids­ punktet for et angrep på vårt styringssystem var ytterst uheldig. Det var jo Hitler selv som ved min utnevnelse hadde gitt meg det råd å benytte meg av industrien for å gjennomføre mitt oppdrag, det var der man kunne finne de virkelig verdifulle kreftene. Den gang, 13. februar 1942, mente han at bare overføringen av ansvar til indu­ striledere kunne få fart på den hensyknende rustningsproduksjonen. I nærvær av Bormann hadde jeg forsikret ham om at jeg i ethvert tilfelle ville la ledende industrifolk utføre arbeidet. I løpet av denne konferansen bestemte Hitler, etter mitt ønske, endog at medarbei­ derne fra industrien ikke skulle kontrolleres med hensyn til parti­ medlemskap. I oktober 1942 visste Bormann også at Hitler satte pris på de

industrielles arbeid. Ifølge «indekstall for tysk rustningsproduksjon» var ammunisjonsproduksjonen i september 1942 nesten blitt fordob­ let sammenlignet med februar, mens fremstillingen av mer kompli­ serte våpen hadde økt med 41 prosent, stridsvogner med 22 prosent. Den totale rustningsproduksjonen hadde økt med 58,8 prosent i samme tidsrom. Sannsynligvis skyldes det en slik advarsel fra Bormann at Himmler 21. oktober 1942 plutselig selv avviste Ohlendorfs forslag. Han for­ bød Ohlendorf «å ta imot stillingen i økonomidepartementet». Samme dag dikterte Himmler et notat om at han ikke kunne godta Ohlendorfs hensikter, for «i krigstid er en grunnleggende forandring av vårt fullstendig kapitalistiske næringsliv ikke mulig». Himmler skrev videre at «en avdelingssjef i Reichssicherheitshauptamt, som blir ekspedisjonssjef i økonomidepartementet», ville «stange imot» denne umulighet av et kapitalistisk næringsliv, som Himmler kalte det. Uten å gi noen videre begrunnelse for sitt avslag, fortsatte Himmler sin belæring: Det ville bli satt i gang en «klapp­ jakt mot ham» (Ohlendorf), og «enhver svikt i næringslivet ville han respektive SS få skylden for». Man kunne komme til å si at han har forstyrret krigsøkonomien. Hvis imidlertid Ohlendorf «ikke tar sikte på en grunnleggende forandring (av det kapitalistiske system) og bøyer seg, er han i likhet med alle andre brukt opp i løpet av få måneder». Den gang syntes Himmler åpenbart at tiden for en avgjørende endring av den økonomiske politikken ikke var inne ennå. Men Himmler hadde alltid vært flink til å vente til hans tid kom. Himmler gjorde en kollbøtte for å kamuflere tilbaketoget. Schie­ ber og Kehrl skulle ikke lenger straks, som han hadde sagt to uker tidligere, rette på skadene. Nå forlangte han bare «å sette en person­ lig anstendig mann, det kan være Kehrl eller Hayler, på jobben (som Funk hadde holdt åpen for Ohlendorf). Han skulle ikke legge for stor vekt på prinsipielle spørsmål, men som trofast medarbeider av Funk og dermed av riksmarskalken» og naturligvis Himmler «se sin oppgave i å hindre i det minste de verste svinerier i næringslivet». Samme dag, 21. oktober 1942, forandret Himmler også sitt stand­ punkt til den nettopp godkjente beordringen av Kranefuss. Med ett var han «på ingen måte lykkelig over meddelelsen om at SS-oberfiihrer Kranefuss skal bli meget aktiv i næringslivet». Han hadde derfor «i dag hatt en telefonsamtale med SS-obergruppenfuhrer Wolff», som skal informere Kranefuss om hans mening. Himmlers

78

notat om telefonsamtalen med Wolff er skarpere: «Forbud for Kranefuss mot å arbeide politisk i økonomidepartementet.» For Kranefuss må beskjeden ha vært et sjokk. Ni dager etter Himmlers avgjørelse henvendte han seg direkte til riksføreren: «SSobergruppenfuhrer Wolff fortalte meg at min virksomhet i økonomi­ departementet, eller dens form, ikke godkjennes av Dem.» Han til­ føyet at det var en selvfølge «at jeg ikke gjør noe ikke De er helt enig i». Således hadde ikke Kranefuss annet å si enn å gjøre Himm­ ler oppmerksom på de følger denne diskriminering, for slik måtte jo en plutselig fratreden av en SS-oberfiihrer oppfattes, kunne ha for hans SS-kamerat Kehrl: «Om min fratreden etter få måneders arbeid kaster et tvilsomt eller uheldig lys på meg personlig, ville ikke det såre meg noe videre. Jeg anser det som min absolutte plikt . . . å unngå alt som kunne ha en uheldig virkning for SS-oberfiihrer Kehrl eller som kunne gjøre hans fra før av vanskelige stilling enda vanskeligere.» For å understreke sin lojalitet gav Kranefuss i samme skriv uttrykk for sin misnøye med tilstandene innen sitt tidligere ar­ beidssted. «Det jeg forefant og daglig opplever i (økonomi)departementet overgår mine verste anelser.» En høy økonomisk embetsmann, økonomiministerens representant, fulgte altså uten å nøle en ordre fra Himmler, og det på et arbeids­ felt som i det hele tatt ikke sorterte under ham. Om han ikke øye­ blikkelig hadde fulgt ordre, var han blitt gjenstand for Himmlers raseri. Med slik lydighet fortsatte Kranefuss å være Himmlers fortrolige. Som det fremgår av Himmlers kalender for 25. mars 1943, hadde de to gått tur sammen fra klokken 16.30 til 19, et unntak i Himmlers døgnrytme. Det ser ut til at jeg hadde fått høre om denne mistilliten til mine medarbeidere fra industrihold, for ved neste konferanse med Hitler, 7. eller 8. november 1912, fikk jeg ham til uttrykkelig å bekrefte at han «med stor tilfredsstillelse hadde tatt resultatene fra selvstyreorganisasjonen i industrien og den omfattende engasjering av ingeni­ ører og teknikere fra bedriftene til etterretning». Et halvt år senere skulle all myndighet som Himmler hadde nektet den midlertidige generalreferent Kranefuss og SD-sjefen Ohlendorf i økonomidepartementet, på Himmlers initiativ bli overdratt til Ohlendorf. Ved et slags kupp hadde jeg 26. juli 1943 fått Hitlers løfte om at hele krigsproduksjonen skulle underlegges mitt departe­

79

ment. Ansvaret både for basisproduksjon som kull og stål og for fremstilling av forbruksvarer samt matvareindustrien skulle overføres fra økonomidepartementet til mitt departement. Samtidig skulle rå­ stoff- og planleggingskontoret samt produksjonskontoret overtas av mitt departement. Dette var sluttstenen på mitt arbeid for å konsen­ trere hele den tyske produksjonen på min hånd. Også nøkkelmannen hos Funk, Kehrl, skulle forlate økonomidepartementet og bli sjef for planleggingskontoret og råstoffavdelingen i mitt rustningsdepartement. Han var så allikevel blitt en av mine direkte medarbeidere de siste månedene. Etter denne nyordningen beholdt Funk i økonomidepartementet bare ansvaret for pengevesen og utenrikshandel og dessuten fordelin­ gen av den produksjon av forbruksvarer mitt departement hadde fastsatt til befolkningen. Det eneste som var viktig innen hans an­ svarsområde var ansvaret for alle prinsipielle næringspolitiske spørs­ mål. Forståelig nok ble det satt i gang intriger og motaksjoner som forsinket gjennomføringen av Hitlers beslutning til september 1943. Denne omorganiseringen innebar jo faktisk større makt for meg, noe Bormann og Himmler måtte betrakte med mistenksomhet. Det var antagelig også denne maktutvidelsen som fikk Himmler til å gjen­ opplive den gamle forbindelsen mellom Landfried og Ohlendorf. Noen uker etter at Hitler hadde fordoblet mitt arbeidsområde, 20. august 1943, hadde Himmler i sitt hovedkvarter konferanser både med Funk og med statssekretær Landfried, og dagen etter ble saken antagelig ferdigdrøftet da Himmler, Lammers og Funk spiste middag sammen.

Kort tid etter, i midten av september 1943, bad Funk meg komme til riksbankpresidentens palasslignende hovedkontor. Ved en forordning fra ernæringsdepartementet var fjærkre, vilt og ferskvannsfisk unntatt fra rasjoneringen. På luksusrestauranten Horcher i Berlin kunne man derfor gjennom hele krigen få servert førsteklasses fasaner, hummer og kaviar, alt til skyhøye priser, fra beslaglagte beholdninger i Frankrike. Maten hos Funk var av fredsstandard. Først fikk vi en suppe av presset fasankjøtt, deretter rådyrstek med fløtesaus. Vi fikk moselvin og burgunder, og champagne til desserten. Etter middagen trakk vi oss tilbake til de overdådige salongene, med utstyr og innredning fra keisertiden, tiden da den tyske riksbank 80

ennå spilte en rolle i verdens finanspolitikk. Også jeg var antagelig noe betatt av denne skinnverden og litt stolt over som sønn av storborgerlige foreldre å kunne spise i penge­ maktens sentrum og få lov til å spille en rolle. Den alltid omgjenge­ lige og blide ministeren fortalte at han plutselig og uten å ha søkt om det var blitt innkalt til førerens hovedkvarter, hvor Bormann hadde overrasket ham med at Hitler hadde utnevnt en ny statssekre­ tær i økonomidepartementet, idet dr. Landfried begynte å bli gam­ mel og trett. Som ny statssekretær hadde Hitler utpekt SS-brigadefiihrer dr. Franz Hayler og som hans stedfortreder SS-brigadefiihrer Otto Ohlendorf. Jeg var klar over at Bormann antagelig mislikte utvidelsen av mitt ansvar til å omfatte store deler av økonomidepartementet. Men jeg visste ikke at Funks fremstilling var direkte løgn og at Funk allerede et helt år tidligere hadde vært enig i slike planer. Selv under tolv ars felles fangenskap i Spandau kom Funk aldri med noen forkla­ ring. For meg stod Funk alltid som en lojal, om enn noe alkoholisert kollega, og når Milch flere ganger advarte meg mot ham, trodde jeg det skyldtes sjalusi. Gjennom nyordningen av ansvarsområdene var maktforholdene innen tysk produksjonsliv blitt forskjøvet i min favør. Dette kan ha ført til at Himmler overvant sin tidligere skepsis mot å eksponere sine egne folk. Så sent som ti måneder tidligere hadde Himmler vært redd for at Ohlendorfs posisjon som SS-fører kunne bli svekket om rustningsproduksjonen utviklet seg i mer positiv retning enn han hadde fryktet. Nå hadde Himmler åpenbart snudd helt om, nå ville han gi Funk, som var kjent for å være ettergi ven og svak, ryggdek­ ning. Samme dag, 20. august 1943, hadde Himmler fått overdratt rakettproduksjonen og således tatt en del av mitt arbeidsområde — samme dag var han blitt utnevnt til innenriksminister. Himmler syntes tiden var moden for å utvide sitt maktområde til økonomi­ departementet. Da Funk i disse første septemberdagene drog hjem med sin nye statssekretær Franz Hayler og den politisk mye viktigere Ohlendorf, innebar det i virkeligheten at min ekspansjonspolitikk definitivt var brutt sammen. Ohlendorf og Hayler hørte til kretsen omkring Himmler. Med Ohlendorf fikk riksføreren plassert en viktig kontaktmann i ledende posisjon, og det gjorde Himmler til en be­ stemmende faktor i økonomidepartementet. Men det skulle vise seg at Himmler åpenbart hadde andre bekymringer og at han stolte på sin medarbeider Ohlendorfs evne til å hevde seg.

81

Det må innrømmes at Himmler hadde truffet et godt valg ved å plassere Hayler og Ohlendorf i økonomidepartementet. Begge var in­ tellektuelle, noe som forekom oftere i høyere SS-kretser enn i partiet, mens middelmådigheten dominerte i tillitsmennenes mellomskikt. Dr. Franz Hayler (43) hadde doktorgraden i statsvitenskap. I 1934 ble han utnevnt til leder for detaljhandelens organisasjon. Han hadde vært med på kuppforsøket i november 1923 og var innehaver av den såkalte blodorden. Det var riktignok først i 1931 han ble medlem av partiet, med medlemsnummer 754.131. Betydningen av hans posisjon i næringslivet ble fremhevet av ti telen SS-brigadefiihrer, og etter utnevnelsen til Funks statssekretær ble han forfrem­ met til gruppenfiihrer i SS. Ohlendorf hadde alt i 1925, i en alder av 18 år, sluttet seg til partiet og hadde medlemsnummer 6.531. Da han ble overført til økonomidepartementet var han 35 år, to år yngre enn jeg. I likhet med Hayler hadde han gått på gymnas og senere studert jus og sosialøkonomi. Etter noen år i rettsvesen og forskningsinstitutter hadde han i 1936 begynt i Reichssicherheitshauptamt, hvor han i 1939 hadde avansert til å bli den mektige sjef for «SD-innland», den viktigste mann innen Himmlers sikkerhets- og overvåkingstje­ neste. SD — som står for den uskyldige betegnelsen «Sicherheitsdienst», sikkerhetstjeneste — var en fryktet organisasjon innen SS som hadde sine kontakter innen alle myndigheter, i hver eneste fabrikk. Fra juni 1941 til juli 1942 hadde Ohlendorf ledet en SSlikvidasjonsgruppe, «Einsatzgruppe», i øst. Ifølge hans tilståelser i Niirnberg ble det under hans kommando myrdet 90.000 mennesker, for det meste jøder. I Niirnberg ble han dømt til døden og henrettet.

Man måtte være forberedt på at situasjonen kom til å forverre seg, noe som bekreftes av en protokoll fra 19. september 1944. Denne dagen var statssekretær Hayler til konferanse hos meg sammen med min kontorsjef, overborgermester Liebel, og dr. Frank, også han fra mitt departement. I protokollen heter det: «De nye mennene i øko­ nomidepartementet, med Haylers medarbeider Ohlendorf i spissen, har gjort slutt på oppdelingen av økonomidepartementet. Resten blir forsvart med stor styrke, og især på mellomplanet forsøker økonomi­ departementet å vinne tilbake tapt terreng. Her kan man støtte seg til innenriksministeren (Himmler). Tross disse friksjonene er det fortsatt et godt forhold mellom ministeren og herrene fra økonomi­ departementet.»

82

På denne konferansen kom Hayler med optimistiske uttalelser om situasjonen som helhet. Etter at de vestlige allierte nå stod på tysk grunn og for lengst hadde erobret det totale herredømme i luften, kunne man imidlertid ikke lenger se bort fra militære kjensgjerninger. Det ser ut til at jeg har ironisert over mine samtalepartneres optimisme. Notatet fortsetter: «Statssekretær Hayler får ministerens anerkjennelse i form av et grønt slips. Denne hedersbevisningen er en ny skikk, som har sitt utspring i at ministeren en gang snakket om de mange slipsfargene og nødvendigheten av å belønne opti­ misme. Det grønne slipset, i en eske levert av produksjonskontoret, tildeler ministeren derfor som anerkjennelse av ubrutt optimisme. Denne utmerkelsen sorterer like under eller over ridderkorset, alt etter vedkommendes ordensbehengthet.»

Kort tid etter ble det sagt at det «var rykter i omløp om omorgani­ seringer i departementet for rustning og krigsproduksjon». Man måtte regne med at Ohlendorf kom til å bli overført til rustningsdepartementet, i egenskap av generalsekretær. I begynnelsen av no­ vember 1944 gikk kampen om makten ganske riktig inn i en ny fase. Ohlendorf hadde bedt om en samtale for å legge frem følgende forslag for meg: de enkelte departementers selvstendighet skulle langt på vei avskaffes, i stedet skulle det opprettes et stort, enhetlig økonomi-produksjons-rustnings-arbeids- og ernæringsdepartement, som også skulle overta Sauckel med hans ansvar for arbeidsinnsat­ sen. Ohlendorf antydet at dette mammutdepartementet skulle stå under min ledelse. Et notat jeg skrev ned noen uker etter min arres­ tasjon viser at Ohlendorf tok sikte på å overta posten som general­ sekretær og personlig sekretær hos Funk, mens Hayler skulle etter­ følge den nettopp avskjedigede Liebel og bli eneste statssekretær og dermed min permanente stedfortreder i mitt altomfattende departe­ ment. Nå hadde Funk beholdt ansvaret for alle prinsipielle spørsmål i næringslivet. Dessuten var han helt fra krigens begynnelse «generalbefullmektiget for krigsøkonomien», en lovhjemlet institusjon som imidlertid på grunn av Gorings ærgjerrighet og Funks slapphet aldri var blitt noen aktiv faktor. Således kunne jeg lett forutse at den intelligente og hemningsløse Ohlendorf som representant for Funk ville ha tilranet seg alle Funks inntil da sovende fullmakter og dermed ledelsen av hele krigsøkonomin, selv om Ohlendorf for­ 6. Slavestaten

83

sikret at Funk ikke skulle bli aktivisert i egenskap av generalbefullmektiget. Siden Hayler og Ohlendorf hadde arbeidet sammen i åre­ vis, ville de — den ene som min statssekretær, den andre som Funks sekretær og begge utstyrt med fullmakter av Funk og støttet av Himmler — tross min maktfylde som superminister ha fått avgjø­ rende innflyttelse i mitt departement. Utad lot jeg som om jeg gikk med på denne hyklerske planen, for ikke å provosere noen løsning med makt, noe som hadde latt seg gjennomføre så svekket min stil­ ling var blitt. Så sent som noen måneder før, i september 1944, hadde man på Ohlendorfs forlangende diskutert hvordan man ved å samle ernæ­ ring, arbeidsinnsats, næringsliv og rustning, ville kunne bygge opp et kontor for krigsøkonomi på mellomplanet. Det hadde vært hen­ siktsmessig, hvis det ikke også her bare hadde dreiet seg om å over­ føre all makt til Ohlendorf. Ohlendorf forsikret riktignok at jeg også på dette planet skulle ha den avgjørende myndighet, men samtidig skulle det nye kontoret benytte seg av Funks rettigheter som «generalbefullmektiget», som Ohlendorf i egenskap av Funks sekretær ville ha fått hånd om. 11. september 1944 sendte min representant Lie­ bel en «kort utredning om muligheten til å slå sammen mellominstansene» til Hayler. I det medfølgende forslaget ble Ohlendorfs og Haylers opplegg ikke nevnt. Det dreiet seg åpenbart om en byråkra­ tisk treneringstaktikk. Med en annen plan forsøkte Ohlendorf å nå sitt mål ved å gå omveien om Gorings omfattende fullmakter. Funk hadde allerede hatt en rekke konferanser med Goring og Lammers. Strategien gikk ut på at Goring skulle delegere sine diktatoriske funksjoner som leder for fireårsplanen til Funk. Offisielt skulle også etter denne planen Funk skyves i forgrunnen, men i virkeligheten ville Ohlendorf som hans stedfortreder ha fått hele økonomien i sin hånd. Også dette opplegget ble diskutert i oktober/november 1944. Til denne opp­ gaven hadde vi imidlertid for lengst planleggingskontoret i mitt de­ partement, så hele operasjonen var overflødig. Da han ble forhørt i Niirnberg, nevnte Ohlendorf sine planer, som han kalte «reformplan for økonomisk administrasjon» fra høsten 1944. Planen skulle ha tatt sikte på «i det minste på det økonomiske området å få innført en ordnet administrasjon og konstitusjonelle tilstander.» Det ser ut til at Himmler innen sin stab hadde opplært en dyktig mann for hvert viktig område. Iallfall får man inntrykk av et plan-

84

messig rekrutteringsarbeid, også på felter SS ikke hadde noe med. Et eksempel er, ved siden av Kammler, nettopp Ohlendorf. Allerede den gangen mente jeg han var mannen Himmler hadde tenkt seg som leder for økonomidepartementet.

Et notat Bormann dikterte 3. november 1944 er et godt eksempel på hemmeligholdelsen av de forskjellige planene: «Vedr, samtale med minister Speer. Etter det jeg fikk høre av partifelle Speer tror jeg ikke at Hayler og Ohlendorf har orientert minister Funk om planene med sikte på å overføre økonomidepartementet til minister Speer, eller mer nøyaktig: med sikte på å overføre økonomidepartementets siste fullmakter til minister Speer. Sine (understreket i teks­ ten) hensikter sa minister Speer selvfølgelig ingen ting om», tilføyet Bormann som alltid hadde vært mistenksom overfor meg. Dette tyder på at Bormann ikke var informert om det Ohlendorf gikk inn for. Jeg hadde pønsket ut en aksjon mot Ohlendorfs planer, en aksjon som også måtte berolige Bormann. Den regionale staben mitt depar­ tement hadde i Ruhr-området omfattet også en arbeidsgruppe som skulle ta seg av skader etter flyangrep. Til arbeidsgruppen hørte også en representant for «Deutsche Arbeitsfront», dr. Hupfauer. Han var gammelt partimedlem og vel en av dr. Leys intelligenteste medar­ beidere, om nå det sier så mye. Jeg hadde ofte drøftet politiske mangler med dr. Hupfauer og anså ham for å være et sympatisk og udogmatisk menneske. I disse novemberdagene bad jeg Hupfauer om å komme til en konferanse. Etter mørkets frembrudd kjørte vi i min bil ut i skogene utenfor Berlin, og der forklarte jeg ham helt åpent hvilke oppgaver som ventet på oss. Jeg sa at jeg mente det var min plikt først og fremst å hindre at industrianlegg ble ødelagt. Hupfauer var enig med meg og lovet å hjelpe, uten vilkår og uten hensyn til personlig risiko. Dette løftet har han også holdt. Under inntrykk av denne samtalen forsøkte jeg meg på et slags kupp. I slutten av november bad jeg Bormann gå med på at Hup­ fauer skulle bli Liebels etterfølger. Jeg var forberedt på en lengre diskusjon med Bormann, men han gav uten videre sitt samtykke, etter at jeg hadde forsikret ham om at ytterligere inngrep i økonomi­ departementet ikke var planlagt. Kanskje han ante at oppnevnelsen av Hupfauer som sjef for mitt sekretariat betød slutten på Ohlen85

dorf/Hayler-gruppens planer, for denne posten ble betraktet som en politisk stilling. I begynnelsen av desember overtok Hupfauer foruten sekretariatet også Waegers rustningskontor. I samråd med Bormann informerte jeg deretter Ohlendorf og Hayler om utnevnelsen.

SS' økonomiske ideologi

Ohlendorf og Hayler hadde brukt som argument at man ved sam­ menslåing og reformer ville kunne forenkle administrasjonen av krigsproduksjonen. Det ville nok ha vært en fordel om man hadde kunnet koordinere de mange, innbyrdes atskilte administrasjoner, som arbeidsinnsatsen, ernæringen, det private næringsliv og tildelin­ gen av energi, kull og drivstoff på et lavere plan. Men Ohlendorf hadde satt seg helt andre mål. Han ville forberede en forandring av den prinsipielle økonomiske politikken for etterkrigstiden. Dette skulle legges til rette allerede nå, på krigens dramatiske høydepunkt. Alt dette hang sammen med noen temmelig tåkete forestillinger om hvordan næringslivet skulle fungere, slik de var blitt formulert i tid­ lig nasjonalsosialistisk økonomisk ideologi før 1933. Således sa Hitler alt i 1932 til sin økonomiske rådgiver Otto Wagener at «individet var blitt fullstendig ufritt som følge av industrialiseringen», det var «underlagt kapitalen og maskinen«. Industrialiseringen var «en arbeidskvern hvor enhver selvstendighet og individualitet blir knust». Først «vår sosialisme» viser veien «tilbake til individualiteten, ved radikalt å fjerne alle falske resultater av industrialiseringen og lede utviklingen tilbake til å stå i menneskehetens og individualismens tjeneste». Fra høsten 1943 begynte Ohlendorf å bygge på slike utsagn fra Hitler, etter at Schacht, Funk og Gbring hadde sørget for at slike forestillinger for lengst hadde mistet sin gyldighet i praktisk økono­ misk politikk. Enda fjernere fra slike teorier var vi kommet etter at jeg hadde innført en ganske givende amerikanisme i rustningsin­ dustrien, et avgjørende skritt i retning av en manager-revolusjon i tysk industri. 15. juni 1944 talte Ohlendorf, sikkert en av de klokeste hoder blant nasjonalsosialistene, til de regionale økonomiske rådgiverne i NSDAP: «Vi må betrakte og prøve enhver økonomisk struktur ut fra synspunktet i hvilken grad det tyske menneskes grunnleggende egenskaper kan komme til full utfoldelse. Vi må være fullstendig 87

klar over hvorvidt vi gjennomfører elementene i vårt livssyn — ære, frihet, ansvar, ærlighet og sannhet — også i det økonomiske liv.» Han avviste prestasjonsprinsippet, som var blitt innført av min orga­ nisasjon, idet han fortsatte: «Det vesentlige er ikke hva vi produserer av varer etter krigen, det vesentlige er at vi bevarer og utvikler sub­ stansen i vår art og derved kan vinne freden.» Dette målet mente han var truet av mine produksjonsprinsipper, for «det legges planer hvor det tyske menneskes frihetsbevissthet identifiseres med forbrukerens muligheter for behovsdekning». Det var jo en ganske normal tanke at vi tok sikte på etter krigen å tilfredsstille et oppsamlet behov gjennom størst mulig produksjon. Ohlendorf derimot argumenterte historiefilosofisk: «Hvis vi gjen­ nomfører vårt livssyn fullt ut også i den økonomiske ledelsen, vil vi endelig kunne opprette en orden hvor menneskets kraft i dypeste forstand blir identisk med menneskets oppgave overfor dets gud.» Ohlendorf holdt sin tale 15. juni 1944. Allerede seks dager tidligere, 9. juni, hadde jeg gitt mitt svar da jeg talte til en forsamling av medarbeidere fra industrien og bedriftsledere for store rustningsfabrikker i Essen. Jeg hadde sagt at «den som går til angrep mot industriens selvstyre, må dokumentere sine angrep. Den som med formodninger reduserer mine medarbeidere, må også være klar over at han kan skade et av de viktigste instrumenter i det tyske folks eksistenskamp. Jeg kommer under ingen omstendigheter til å tåle», fortsatte jeg noe senere, «at de menn som frivillig har stilt seg til disposisjon for tysk krigs- og rustningsproduksjon blir utsatt for ære­ krenkelser som ikke kan dokumenteres. Arbeidet disse menn skal ut­ føre er for alvorlig til det, den belastning de må bære og frivillig har påtatt seg er for tung ... Gjennomføringen av omfattende indu­ strielle oppgaver kan bare ledes av menn som kommer fra indu­ strien.» Jeg var riktignok kommet Ohlendorfs betenkeligheter noe i møte, idet jeg i denne talen lot etterkrigstiden stå åpen: «Vi alle, som i disse for vårt folks skjebne så avgjørende år har stilt oss til disposi­ sjon for å presse mest mulig ut av tysk produksjon, betrakter dette som en krigsbetinget oppgave.» Så lenge krigen varte, «må indu­ striens selvstyre utbygges videre og gis ytterligere fullmakter.» Noe senere offentliggjorde jeg utdrag og kommenterende artikler i pres­ sen, noe som bidrog til å skjerpe motsetningene.

88

Blant de selvfølgelige mål for «industriens selvstyre» hadde man be­ grepet om optimal drift, altså en driftsmåte som oppnådde høyeste ytelse med minst mulig bruk av arbeidskraft og materialer. «Det mye brukte begrepet om optimal drift», svarte Ohlendorf, «skal man stille seg skeptisk til. Man må forestille seg konsekvensene av en strukturell omdanning med den optimale bedriftsstørrelse som måle­ stokk. Når det gjelder håndverket er 77 prosent ikke i samsvar med tanken om optimal drift.. . Nye millioner mennesker ville bli drevet inn i anonymt arbeid og gå over fra helhetsproduksjon til delproduksjon. Videre ville en slik omstrukturering av næringslivet føre til ny akkumulasjon av kapital og skjerpe motsetningene mellom fat­ tig og rik. Atskillelse fra den egne lille bedriften, fra det egne verk­ stedet, ville innebære et skille mellom arbeids- og livsrom og en gene­ rell fjernhet fra arbeidsstedet, noe som igjen ville virke tilbake pa arbeidseffekten.» Noe lignende kan man også lese i Ohlendorfs artikkel: «Nærings­ politisk status» av 28. desember 1944: «Jeg har tidligere snakket om i hvilken grad storbedriften blir betraktet som idealtype, under slagord som rasjonalisering og optimal drift, fordi man der tilsynela­ tende best får utnyttet både teknikken og organisasjonen. Mer enn noensinne ser vi i dag hvordan små og middelstore bedrifter dør og tendensen mot storbedrifter forsterkes. Vi er vitne til en konsen­ trasjon av kapital som ville ha gjort Karl Marx misunnelig. For oss kan ikke dette være likegyldig.» Et annet sted understreker Ohlendorf: «Mangfoldet av økonomisk selvstendige eksistenser ut­ gjør noe av det mest verdifulle i hele den tyske nasjonale økonomi. Vi må ikke legge skjul på at vi nå i krigstid har måttet finne oss i alvorlige tap innen dette sjiktet, for eksempel ved at man oppløste 500.000 selvstendige håndverkseksistenser til fordel for rustningen.» Selvsagt hadde tallet på småbedrifter forandret seg som følge av krigsøkonomien, men ingen statistikk gir dekning for en slik størrel­ sesorden. Den «tyske økonomiske struktur» Ohlendorf tok sikte på «går i motsetning til den kapitalistiske og den bolsjevikiske inn for å bevare flest mulig enheter med eget ansvar. Senkapitalismen har i likhet med bolsjevismen nådd et utviklingstrinn som ikke lar det enkelte menneske få beholde noe eget ansvar og som ikke gir utfoldelsesmuligheter for økonomisk virksomhet. Menneskets verdighet kan imid­ lertid bare bevares i en økonomisk ordning som lar det leve og virke som helt menneske.»

89

Ohlendorf stilte seg tvilende når han spurte: «Har ikke denne krigen og nødvendigheten av å masseprodusere våpen i det hele tatt innledet en helt ny epoke når det gjelder masseproduksjon? Befinner vi oss kanskje i begynnelsen av en helt ny industriell epoke som er blitt utløst av krigens harde krav og som vil sette sitt preg på tiden elter krigen? (Slike tanker inngikk virkelig som en del av vår planlegging lor fredsproduksjonen). Vil ikke industrien, etter at den så mesterlig har lært seg å fremstille våpen og ammunisjon i store serier, også utvikle en helt ny effektivitet når det gjelder for eksempel bekledning eller industriproduserte matvarer?» Også dette siste var til dels vårt mål, og vi visste at vi kunne gjennomføre dette og der­ med samtidig redusere førkrigsprisene. Vi aktet å inndra differansen mellom førkrigspris og selvkostpris og begynne å betale tilbake krigsgj elden. Ohlendorf så på våre produksjonsmetoder som en trusel mot sine nasjonalsosialistiske idealer, og som vi har sett var han der helt i samsvar med de tanker Hitler hadde gitt uttrykk for før 1942: «Tiden etter krigen vil bli en tid hvor man tenker i store rom, med en tendens i retning av mammut-tall. Det er rimelig å anta at masse­ fabrikasjonen, serien, som har vært av så stor betydning for krigsproduksjonen, vil forsøke å få fotfeste også i tiden etter krigen. Kan Europa ta opp konkurransen med serier etter amerikansk eller asia­ tisk mønster? Om det skulle bli et rnammutismens kappløp i produk­ sjonen, og om dette kappløpet skulle bli avgjørende for bevaringen av det tyske folks liv og posisjon, da måtte nok Tyskland i god tid sørge for at det ikke taper et slikt kappløp, og da kunne man kanskje også forsvare å skyve hensynet til det tyske mennesket, dets person­ lige liv og lykke i bakgrunnen for en begrenset tid.» Økonomi-teoretikeren Ohlendorf kunne ikke forutse at dette spørsmålet etter krigen skulle komme til å bli besvart positivt, nemlig gjennom de tyske økonomiske resultatene. Han mente den gangen: «Hvordan denne krigen enn måtte slutte, det tyske folk må, hvis det hengir seg til tanken om masseproduksjon, konkurrere enten med den japanske eller den amerikanske masseproduksjonen. Det er klart at ingen av delene er mulig uten at man ødelegger eksistens­ grunnlaget for det tyske folk. Hvis vi imidlertid ikke kan sette opp masse mot masse, har vi ikke annet å gjøre enn å sette opp kvalitet mot masse.» Dette var helt i samsvar med våre tanker. Bare med over­ legen kvalitet hadde vi i rustningsproduksjonen en sjanse til å ut­ ligne motstanderens langt større kapasitet. Men også disse kvalitets-

90

messig overlegne stridsvogner, våpen eller jetfly — som forøvrig all­ tid kom for sent — ble selvsagt produsert etter våre metoder som var preget av rasjonalisering og seriefabrikasjon. «Det tyske folks styrke og muligheter», fortsetter Ohlendorf, «lig­ ger i bevaring og utbygging av dets kvalitative evner og deres grunn­ lag.» Alt dette hørtes ganske overbevisende og kunne tilsynelatende også støtte seg til erfaringene fra krigsproduksjonen. Men Ohlendorf burde ha visst at topp-produktet av tysk kvalitet, BMW-flymotoren, ble fremstilt i serieproduksjon med automatiske verktøymaskiner som ble betjent av russiske krigsfanger med noen ukers opplæring, om enn hjulpet av teknikere og faglært tilsynspersonale. Et høyt kvalitetsgjennomsnitt oppnår man lettere i masseprosessen enn i indi­ viduell fremstilling. Ohlendorfs teorier var ren romantikk. Ohlendorf tvilte på om «Tyskland virkelig ville kunne gjennom­ føre en mammut-industrialisering til siste konsekvens», og han brukte argumenter om bondementalitetens overlegenhet over industrimentaliteten. «Hvordan skal vi for eksempel sikre ernæringsgrunnlaget for alle de menneskene man trenger til industrialiseringen og som flytter fra landsbygda, og hvor skulle til slutt menneskene selv komme fra når det tyske folks indre kraftkilde, bondestanden, er tørket ut som følge av total industrialisering?» Det var nå virkelig ikke det vi tok sikte på. Vi visste ut fra våre moderne produksjonserfaringer at de nye produksjonsmetodene krever langt færre arbeidere, så vi ventet vanskeligheter med å innlemme alle de hjemvendte soldatene i produksjonsprosessen igjen. «Generelt blir følgen en høyst uønsket kollektivisering», fastslo Ohlendorf i en annen sammenheng. Mennesket skal ikke bare kunne slappe av etter hardt arbeid i form av organisert masserekreasjon, slik den blir gjennomført av den Tyske arbeidsfront, «kollektivbading og organiserte kollektivgleder er ikke noe bra grunnlag for ut­ vikling hos de mennesker vi skal bygge opp et tusenårsrike med.» Hei' gikk Ohlendorf til direkte angrep på den organisasjonen Ley hadde bygget opp, kalt «Kraft durch Frende», som nettopp satte seg slike mål. «Avspenning kan ikke bare oppnås gjennom organi­ sert masserekreasjon, men for eksempel også i selve arbeidet, i gle­ den ved arbeidet, slik bonden opplever den når han etter et godt dagsverk tar et overblikk over utført dagsverk og planlegger neste dagsverk.» Jeg hadde vært inne på lignende tanker da jeg var assistent hos professor Tessenow. Tessenow, jordreform-f or kjemperen Damaschke 91

og andre i denne kretsen hadde utviklet lignende teorier. I dag skjønner jeg at alt dette pekte bakover, at et moderne næringsliv ikke kan styres etter slike gammeldagse prinsipper, men den dag i dag rører Ohlendorfs utlegninger ved noe hos meg som har med be­ kymringen for mennesket å gjøre. I en arbeidskonferanse om sosio­ logiske spørsmål i økonomidepartementet 1. desember 1944 fortsatte Ohlendorf sin tankegang. «Det er ikke tvil om at den rasjonelle arbeidsinnsatsen er et av de vesentlige punkter i den nåværende økonomiske politikken» — han sikter til selvstyret —. «Det vil si det utgangspunkt at næringslivet skal oppnå størst mulige resultater med minst mulig investering.» Den gangen syntes vi det var riktig; jeg synes fremdeles det er en selvfølge. «Om jeg prøver å presse igjennom dette krav uten hensyn til de øvrige nasjonale sammenhenger, om jeg forenkler dette krav og for­ binder det med teknikken og dens muligheter og så setter likhets­ tegn mellom rasjonaliserte, optimale bedrifter og teknikkens siste muligheter, om jeg lar teknikken utfolde seg uten sammenheng med bedriftspolitiske foreteelser, altså lar teknikken selv finne sin full­ komne form som i det hele tatt er mulig ut fra teknisk konstruksjon og teknisk organisasjon, om jeg så bruker teknikken som målestokk lor økonomisk utfoldelse (forresten en tidlig formulering når det gjelder faren for et teknisk diktatur), da ville lovene (det siktes vel til lovgiverne) ikke ha annet å gjøre enn å underordne seg denne tekniske konstruksjon eller tekniske organisasjon.» Næringslivet ville «da bli bestemt ikke ut fra menneskelig eksisten­ siell utfoldelse», advarte Ohlendorf, «men ut fra muligheten for or­ ganisasjon, ut fra den fastlagte, rasjonalistiske metoden, den best mulige innsats av teknikk og organisasjon!» Ohlendorf, som på denne måten hengte ut tankene bak vår resultatstrategi, kom med sine motforestillinger: «Folket er liv, det er oppståen og forgjengelighet og det er forgjengelighet og ny fødsel, forfedre, nåtid og barnebarn på samme tid. Derfor kan jeg bare se økonomien i sammenheng, ikke bare i økonomisk, men i samfunnsmessig, altså nasjonel sam­ menheng.» For en virkelighetsfjernhet de siste setningene gjen­ speiler, uttalt av den medarbeider som både i SS og i økonomide­ partementet skulle være ansvarlig for alle næringspolitiske spørs­ mål.

92

På den ene side var Ohlendorf en høyt kvalifisert intellektuell med store ambisjoner. Han viste forståelse for humanitære problemer, han gikk inn for at personlighetsverdier skulle kunne utfolde seg, og han gav på den annen side i egenskap av leder for en innsatsgruppe ordre om å myrde 90.000 mennesker. Ohlendorf kjempet for sine ideer med en fanatikers stahet. Tross sin høye intelligens og sine logiske tilløp hverken kunne eller ville han fornekte sin romantiske grunnholdning. Denne egenskap hadde han til felles med Himmler og en lang rekke andre SS-førere. Ohlen­ dorf, som sjefsideolog for økonomidepartementet, betraktet det nær­ mest som sin plikt å fornekte den tekniske utviklingen i vårt år­ hundre og å overføre prinsipper som ennå kan ha hatt sin gyldighet under den franske revolusjon, på en moderne krig. «Avslutnings­ vis bør man kanskje gjøre oppmerksom på at denne krigen ikke bare er en produksjonens krig, men også en ideenes krig og at det finnes mange eksempler i historien på at ideene har vist seg å være sterkere enn produksjonstallene.» Dette ble sagt i slutten av januar 1945 — da det endelige nederlaget bare var et spørsmål om uker. Et eksem­ pel på de utopiske, for ikke å si euforiske forestillingene som hers­ ket i sammenbruddets tid. Men denne overraskende konklusjonen var nødvendig etter at selv Ohlendorf må ha vært klar over at den tyske industrien på denne tiden bare kunne montere våpen av rest­ beholdningen av enkeltdeler, siden basisproduksjonen i Ruhr-området hadde falt ut i november 1944. Noen måneder tidligere hadde Ohlendorf allerede tatt fremtidige kriger på forskudd. Han hadde sikkert hørt Hitler snakke om at han etter en seier i Europa skulle føre en ny krig mot De forente stater, for endelig å nå frem til det verdensherredømme han helt siden 1925 hadde laget utkast til. I 1941 konkretiserte Hitler dette målet i en av sine monologer i hovedkvarteret: «Berlin kommer en gang til å bli verdens hoved­ stad ... Den som trer inn i rikskanselliet, må få følelsen av å opp­ søke verdens herrer . . . (For) når vi er herrer i Europa, har vi en dominerende stilling i verden. Med de andre statene i Europa kan vi (med 230 millioner tyskere) stille opp med 400 millioner, og da kan vi ta opp kampen mot 130 millioner amerikanere.» Og Ohlendorf: «.Fremtidens motstandere, for eksempel Amerika, må alle begynne med det sivilisatoriske, men vi vil innen den tid kunne sette inn gamle kulturverdier og grunnleggende verdier og der hente kraft og mulighet overfor dem som ikke har de samme ver-

93

dier, som må begrense seg til det sivilisastoriske.» Dette var vel å merke teorier fra sommeren 1944, teorier om hvordan fremtidige kriger kom til å bli ført tvers over kontinentene.

I min dagbok fra Spandau tok jeg opp denne tankegangen så sent som i mars 1963: «Finnes det dekning for mine uttalelser i mitt sluttord, som den gangen ble så velvillig omtalt i pressen? Er det riktig å snakke om en teknisk fare som første gang ble forårsaket av Hitler? Var ikke Hitler rett og slett anti-moderne? Det var ikke den moderne såmaskinen, men såmannen, ikke traktoren, men plogen han opphøyet til symbol for nasjonalsosialistisk ideologi. Halmtaket ble foretrukket for eternitt, og den moderne musikken, et uttrykk for vår tekniske tidsalder, ble avløst av folkeviser. Hitler kunne pole­ misere mot den «sjelløse maskinen». Ut fra et kulturpessimistisk syns­ punkt kunne det være noe ved disse tendensene. Men denne antimoderniteten hindret Hitler i å øyne seieren. Halmtak, gammel­ dagse forestillinger om håndverksproduksjon og oppdeling av lan­ det i individuelle bondegårder var ikke bare en praktisk hindring for rasjonell utnyttelse av tysk produksjon — den ideologiske bak­ grunnen var en like stor hindring. Da jeg i 1942 tok fatt på mitt arbeid som rustningsminister, støtte jeg stadig på slike hindringer, jeg kjempet mot en gummivegg når for eksempel mitt krav om med alle midler å fremme arbeidet med atomspaltningen ble møtt med en artikkel i Volkischer Beobachter under tittelen: ’Den jødiske fysikk begynner å røre på seg igjen’. Det var også betegnende for denne sammenblandingen med en romantisk ideologi at Hitler, Gbring og Sauckel satte seg imot at tyske kvinner, så lenge krigen varte, skulle arbeide like mye i rust­ ningsindustrien som de helt selvfølgelig gjorde i de angelsaksiske landene. Begrunnelsen var at de tyske kvinnene gjennom fabrikkarbeid ville tape i moral og fødeevne. Slike virkelighetsfremmede tanker passet dårlig til Hitlers mål å gjøre Tyskland til jordens mektigste nasjon. Frem til 1942 ble vårt rike bare tilsynelatende re­ gjert ut fra teknisk-rasjonelle synsmåter.» Når jeg tenker nøyere over det, var Hitler anti-moderne også når det gjaldt opprustningen. Han var ikke bare motstander av maskin­ pistolen, fordi den kunne forlede soldaten til feighet og fordi den gjorde nærkamp umulig; han avviste også jetjagerflyene fordi den ekstreme hastigheten kunne gjøre kamp vanskelig. Elan hadde like liten forståelse for jetmotoren som han frem til 1943 hadde for ra94

kettene. Han stilte seg endog tvilende til våre nølende forsøk på ved hjelp av atomspaltning å lage en atombombe, og i private samtaler kalte han disse forsøk for et produkt av jødisk pseudovitenskap. Så­ ledes gikk både Hitler og Ohlendorf og flertallet av de ledende parti­ folkene tilsynelatende inn for menneskevennlige idealer Krigen skulle vinnes ved hjelp av teknikken, men egentlig var teknikken av det onde. Også jeg gikk i mitt sluttord i Niirnberg ennå inn for tesen om at teknikkens utvikling var vår epokes mene tekel. Istedenfor å bry meg om mitt forsvar, advarte jeg mot følgene av moderne teknikk: «Hitlers diktatur var det første diktaturet i en industristat med denne moderne teknikken, et diktatur som på en fullkommen måte benyttet seg av tekniske midler for å beherske sitt eget folk.» Jeg sa videre at «mange menneskers mareritt, at folkene en gang skulle kunne bli behersket av teknikken, ble nesten til virkelighet i Hitlers autoritære system. Hver eneste stat i verden er i dag i fare for å bli teorrorisert av teknikken. I et moderne diktatur er dette etter min mening uunngåelig. Derfor: jo mer teknisk verden blir, desto mer trenger man som motvekt kravet om individuell frihet og selv­ bestemmelsesrett for det enkelte mennesket.» Var jeg den gang klar over at jeg selv hadde fått kjempet igjennom teknologiens dominans i Tyskland? Inntil da hadde det vært en motsetning mellom nasjonalsosialismens ideologiske forutsetninger og masseproduksjon. Den tidlige Hitlers innflytelse kommer jo ord for ord til uttrykk i Ohlendorfs firvirrede idéverden. Ohlendorfs tankegang var på man­ ge måter tatt fra den tidlige nasjonalsosialismens tankegods. Motsetningene mellom Ohlendorf og meg gjenspeiler faktisk kon­ flikter som har vart helt frem til studentopprøret. Mange av vår tids betenkeligheter fortaper seg i lignende emosjonelle verdener, og mye av det Ohlendorf proklamerte kan virke som en forutanelse av de problemer industrisamfunnet i mellomtiden har skapt for de moderne statene. Men i dag går jeg inn for krav som er beslektet med Ohlendorfs tanker. Det har imidlertid gitt meg grunn til å tvile når jeg nå oppdager at man av alle, hos Ohlendorf kan finne paral­ leller til slike tanker. Bør slike sammenhenger gi grunn til ettertanke?

ANNEN DEL

Trusler og anstrengelser

Utålelige tilstander i Protektoratet

SS hadde inntil 1942 betraktet industrien i de tsjekkiske områder som ble kalt «Protektoratet» som sin egen domene, slik det også hadde tatt seg av administrasjonen etter at riksprotektoren for Bohmen og Måhren, friherre Konstantin von Neurath, var blitt avsatt i septem­ ber 1941. Fra dette tidspunkt og til han ble drept 4. juni 1942 var Reinhard Heydrich den ubestridte hersker over disse områdene, langt på vei uavhengig av Berlin. Etter hans død fortsatte man tra­ disjonen med å overdra regjeringssakene til lojale SS-førere, da man utnevnte den ubetydelige Karl Hermann Frank til hans etterfølger. Det var da bare naturlig at Himmler og hans stab gikk inn for å ut­ nytte det tidligere Tsjekkoslovakias sterke våpenindustri til SSdominert rustningsarbeid. Han mente åpenbart å være i sin gode rett da han i løpet av de første månedene etter min utnevnelse gjorde våpen og ammunisjonsutviklingen i de moderne Skoda-verkene samt våpenfabrikkene i Brno, uavhengige av mitt departe­ ment. I mars 1942 hadde Himmler klart å få Hitler med på at «Skoda-verkene for fremtiden skulle drive sitt utviklingsarbeid i samar­ beid med Waffen-SS». I mange måneder kjente jeg ikke til denne ordren fra Hitler; det var et av mange eksempler på Hitlers parallellstyring, hvor han uten hensyn til en ministers eller en øverstkommanderendes anseelse gav ordrer uten en gang å orientere den ansvarlige medarbeideren. Bakgrunnen for den nevnte ordren var antagelig Hitlers mistro til hærens våpenkontor, som han mente var altfor konservativt og skeptisk overfor nyutviklinger. Selv hadde jeg 16. mars 1942, uten å ane konsekvensene, imøtegått betenkeligheter Hitler hadde hatt mot utviklingsarbeide i disse tsjekkiske fabrikkene med tsjekkiske ingeniører. Hitler bestemte den gangen at Skodaverkene for første gang skulle få tildelt våpen som var tatt som krigsbytte og utvikle dette videre, og at Heydrich skulle informeres om avgjørelsen. Det var helt i samsvar med situasjonen at sjefen for Skoda-verkene, æres-standartenfuhrer i SS Voss, i sin første rapport til Himmler 7. Slavestaten

99

forsikret at «han ville gå inn for i enhver henseende å oppfylle spesialønsker fra Waffen-SS». På utallige skrivemaskinsider fikk Himmler nøyaktige rapporter om utviklingen av fjellhaubitsere, en 8 cm-bombekaster med 48 rakettgranater etter mønster av Stalinorglene, en SS-maskinpistol, geværgranater, en mitraljøse med 1000 skudd pr. minutt og et automatgevær. Voss avsluttet sin rapport med å underskrive «Deres lydige og hengivne SS-standartenfuhrer». Himmler var imponert: «Deres rapport om utviklingsarbeidet sy­ nes jeg var av stor interesse. Jeg går ut fra at samarbeidet nå er kommet i god gjenge», svarte han noen uker senere. Pre dager etter denne anerkjennelsen, 11. mai 1942, kunne Voss bekrefte Himmlers syn: «Ved at vi har konsentrert hele ut­ viklingsarbeidet for Waffen-SS i Skoda- og Brno-verkene, og ved at et systematisk og intimt samarbeid med SS-våpenkontoret er sikret», har utviklingen av de nye våpnene gått fortere enn antatt. 4. juni 1942 sendte Voss en ny utførlig rapport til Himmler som viser at utviklingen av SS-våpnene faktisk hadde gjort fremskritt: 8 mm-bombekasteren var ferdig, når det gjaldt rakettgranatenc var en prototyp klar til prøveskyting, skyteforsøk kunne også ta til med SS-maskinpistoIen, den nye mitraljøsen var under prøving og skulle demonstreres for SS-våpenkontoret, og en prøve av det nve automatgeværet var alt sendt inn. Hvor avhengig Voss var av SS, viste seg 10. juli 1942, da han rap­ porterte om en ny bombetype med stor målpresisjon til Himmler og ikke til den ansvarlige for luftrustningen, marskalk Milch. «Ideen er viktig nok til å bli fulgt opp uten opphold. Før jeg henvender meg til marskalk Milch, ber jeg høfligst om Deres samtykke.» Voss betraktet seg som Himmlers representant for alle utviklingsprosjek­ ter, selv om de vedrørte andre våpengrener.

I løpet av en langvarig prosess lyktes det for mitt departement å begrense SS-dominansen når det gjaldt rustningsindustrien i Pro­ tektoratet. Vi fikk Hitler interessert i produksjonen i området, hvor kapasiteten ikke på langt nær var utnyttet. Det er betegnende at Skoda-verkene fikk en fremtredende plass i førerprotokollene; de ble nevnt 17 ganger, sammenlignet med 30 ganger for de langt vik­ tigere Krupp-verkene. Vi fremhevet Skoda-ingeniørenes gode kon­ struksjoner, og siden Hitler var sterkt interessert i utviklings- og produksjonsspørsmål, klarte vi å styrke vår innflytelse i Skoda-verkene. Allerede få uker etter Hitlers ordre om å overlate utviklingska100

pasi teten i Skoda- og Brno-fabrikkene til SS, aksepterte Hitler våre retningslinjer for bygging av den tsjekkiske stridsvognen 38 t, som senere under betegnelsen «Marder 38» gjorde stor nytte i hæren, og enda en uke senere ble det gitt ordre om produksjon av en 24 cm Skoda-kanon samt en 42 cm-haubits. Seks uker senere purret Hit­ ler på levering av disse kanonene til hæren. I januar 1943 bestemte Hitler fortsatt bygging av den luftkjølte Tatra-lastebilen på 6,5 tonn — på grunn av «fremragende yteevne». Ytterligere stridsvogner samt ubåtvåpen ble satt i produksjon. For noen kapasiteter som hadde ligget unyttet i det tsjekkiske område! Denne utviklingen gjorde det mulig for meg omtrent på samme tid, i april 1943, i et brev til SS-gruppenfiihrer Jiittner å betegne produksjonen av et SS-våpen i Protektoratet som urealistisk og med­ dele ham at hans ønske «om produksjon av 10.000 maskinpistoler SS 42» i Protektoratet ikke kunne oppfylles, fordi «det våpen- og produksjonsteknisk ikke ville bli oppnådd fordeler sammenlignet med hærens maskinpistol 40, som likeledes bruker pistolpatron 08. Produksjonen ved våpenfabrikkene i Brno vil redusere leveringen av annet utstyr, bl.a. karabin 98 k og 3,7 cm-luftvernkanon, som føreren nylig har gitt prioritet. Under disse omstendigheter anser jeg en produksjon av 10.000 M.P. SS 42 for uforsvarlig. Jeg ber Dem stille sakens videre oppfølging i bero.» I midten av november kunne jeg orientere Hitler «om betydelige ytelser i Protektoratets rustningsindustri» og «fortelle at de ansvar­ lige instanser og fabrikkledelser har erklært seg villige til gjennom ytterligere tiltak å øke prestasjonene til omtrent det dobbelte i løpet av ett år.» Noen SS-ledet produksjon ble det ikke snakket om lenger. \ i hadde funnet ut at det forelå en kapasitet på noen hundre tsjekkiske stridsvogner, medregnet underleveranser og motorer. Etter at Hitler hadde gitt sitt samtykke, kunne nå endelig modell 38 t bli satt i produksjon. Den stod sin prøve og var populær hos trop­ pene. Fra november 1943 kunne vi, utstyrt med Hitlers fullmakt, bruke det tsjekkiske industriområdet til denne produksjonen. Men først i midten av mai 1944 fikk vi hånd om SS-traktorproduksjonen i Bbhmisch-Måhrische Maschinenfabrik. Hitler gikk med på vårt kompromissforslag at SS som erstatning for 1000 produserte strids­ vogner av typen 38 t skulle få 25 understell-aggregater for 38 t til eget bruk. På grunn av slike forsinkelser lyktes det først etter ti måneder, i oktober 1944, å levere 385 stk. Flyangrepene fra sen-

101

sommeren 1944 førte til at panserproduksjonen i riksområdet (uten modell 38 t) falt fra 1540 i juli 1944 til 754 i januar 1945. Tross alle vanskeligheter ble produksjonen av 38 t økt fra 107 i juli 1944 til 434 i januar 1945. Store reserver av stridsvognkapasiteter må lia ligget unyttet i det tsjekkiske protektoratet. Den planlagte produk­ sjonen av 1000 stk. 38 t lot seg selvsagt ikke gjennomføre våren 1945, det fantes ikke nok stål. Men denne beskrivelsen viser hvilke tap den tyske hærledelsen måtte lide som følge av SS-hierarkiets rustningspolitikk i de tsjekkiske omådene. I tilbakeblikk er det vanskelig å anslå hvor mange flere strids­ vogner hæren kunne ha fått levert i disse årene. Man må nok regne med at det ville ha gått ett år etter innmarsjen i Tsjekkoslovakia våren 1939 på grunn av administrative vanskeligheter i begynnel­ sen og ytterligere ett år før man var kommet opp i optimal produk­ sjon. Men selv om jeg bare regner tidsrommet fra 1941 til 1943, vil to års produksjonstap svare til et tap av rundt regnet 20.000 slike lette, effektive stridsvogner. Et drastisk eksempel på dilletantismen innen SS. Hitler selv hadde aldri betenkeligheter mot å utnytte den tsjekkiske rustningskapasitet, på samme måte som han — etter en tids nøling — også oppmuntret til å nyttiggjøre seg industrien i andre okkuperte områder (Frankrike, Belgia, Holland).

I midten av mai var den siste rest av ukontrollerbar SS-innflytelse i Skoda-verkene fjernet: «Rapport til føreren om den gledelige ut­ vikling av leveringstallene fra Skoda-verkene, med sammenligning av leveringene i januar 1943, januar 1944 og mars 1944. Føreren bad om å overbringe fabrikken takk og anerkjennelse, spesielt med hen­ blikk på utviklingsarbeidet. Elan har med tilfredshet tatt til etter­ retning at det vil bli satt i gang lignende tiltak for våpenfabrikkene i Brno, med sikte på også der å nå opp i samme kapasitet.» Indirekte fremgår det av denne rapporten at den SS-dirigerte Skoda-produksjonen hadde vært minimal før vi grep inn. Hitlers ordre av 30. mars 1942 om at «Skoda- og Brno-verkene for fremtiden skulle drive sitt utviklingsarbeid i samarbeid med WaffenSS», var foreldet etter to år. Men år var gått tapt, produksjonen av tusenvis stridsvogner, kanoner og infanterivåpen forspilt. De tsjekkiske ingeniørers og teknikeres samarbeidsvilje gjorde inn­ trykk på Hitler. Derfor var han også så sent som i krigens siste dager uten videre enig da jeg natten fra 23. til 24. april 1945 under et besøk i bunkeren i Berlin foreslo at de ledende tsjekkiske industri­ 102

folk og ingeniører skulle vernes mot russernes hevn og bli fløyet til det amerikanske hovedkvarteret. For kort tid siden kunne man fast­ slå at de virkelig nådde frem til vestlig område og at noen av dem, i likhet med mange tyske konstruktør-kolleger, har slått seg ned i USA. Der har de antagelig arbeidet i flere årtier. Det er ikke uten ironi man kan anta at dette var Hitlers nest siste ordre. Den eneste ordren som kom senere var utnevnelsen av storadmiral Ddnitz til hans etterfølger. På det tekniske område var det nå skapt klare forhold, men det lyktes ikke å tilpasse den administrative sektoren til denne situasjo­ nen. Det hang sammen med at jeg nok kunne vinne Hitler for av­ gjørelser i produksjonsspørsmål, men at han var tilbakeholden når det gjaldt å begrense administrative kompetanser i de tsjekkiske om­ rådene, i Generalguvernementet eller i Holland. Når jeg hadde ønsker i den retning, måtte jeg nøye meg med sjefen for rikskanselliet, Lammers, og han forsøkte som regel å få ryggdekning hos Bor­ mann som igjen samarbeidet med Himmler. Slike forsøk førte der­ for ikke frem. Min lokale representant var lederen for rustningsinspeksjonen i Praha, general Hernekamp, som jeg samtidig oppnevnte til formann for rustningskommisjonen, det høyeste koordinerende organ for alle rustningsinteresser i Protektoratet. Han ble selvfølgelig bekjempet av den SS-dirigerte ledelsen i Protektoratet. Høsten 1943 kom det til en alvorlig konflikt mellom det SS-avhengige administrasjonssentret i Praha og mitt departement. 8. oktober 1943 lyktes det å oppnå en til­ fredsstillende avtale for Protektoratet etter en utmattende disku­ sjon mellom SS-obergruppenfuhrer Karl Hermann Frank og meg i Berlin. Franks posisjon var til å begynne med svak, idet han ikke kunne tillate seg å blande seg inn i gjennomføringen av Hitlers produksjonsordrer. I departementets journaler heter det: «Ministe­ ren oppnådde at Frank godtok Speers ordrekompentanse på rustningsområdet. Til gjengjeld fikk Frank — for å redde ansiktet til Bøhmen og Måhrens politiske autonomi — innrømmet at adresseringen av ordrene skulle gå gjennom ham.» Tross denne overenskomsten fortsatte vanskelighetene. I det dag­ lige detaljarbeidet hendte det stadig oftere at SS-instanser gikk uten­ om min organisasjon. For å klarlegge min stilling underrettet jeg 2. mars 1944 Frank, som ansvarlig sjef for den tyske administrasjonen i Praha, om at jeg «for å koordinere mine representasjoner i Protek-

103

toratet Bohmen og Måhren aktet å utnevne formannen for den tyske rustningskommisjon, generalmajor og diplomingeniør Heime­ kamp til min representant for Bohmen og Måhren». «Overfor de­ partementet for økonomi og arbeid», het det i et medfølgende ut­ kast til forordning, «har han de fullmakter som fremgår av min for­ ordning av 29/10-1943... . Representanten er ansvarlig for en en­ hetlig koordinering av mine kontorer i Protektoratet Bohmen og Måhren.» At slike forsøk på sentralisering gjorde lite inntrykk på SS, frem­ går av et fjernskriv fra Kammler av 13. juni 1944, hvor han infor­ merte Himmler om at minister Dr. Frank «hadde erklært at han var ansvarlig for spesielle tiltak lor opprettelse av underjordiske pro­ duksjonssteder for rustningsbedrifter i Protektoratet.» Jeg hadde ikke kjennskap til slike avtaler. Men motstanden var åpenbar. Derfor sendte jeg 19. juni 1944 et prinsipielt brev til Lammers hvor jeg bad ham om å verne rikets autoritet og ikke tillate at direkte ordrer fra Berlin blir sabotert av regionale regjeringssystemer. Dette krav om å bevare en direkte innflytelse var viktig for mine ansvarlige organer i industrien, idet vi i likhet med et stort konsern bare kunne oppnå optimal ytelse ved hjelp av sentral styring av de enkelte sektorene. I dette sentrale spørsmålet klaget jeg i et brev til Lammers: «Hvis jeg ikke skal sette enhetligheten i ordregangen i fare, kan jeg ikke gi avkall på denne koordinerte organisasjonsfor­ men i hele rustningssektoren.» Noe gjennombrudd oppnådde jeg heller ikke med dette skritt. 15. august 1944 beklaget jeg meg på nytt hos Lammers: «Representanten for riksministeren for rustning og krigsproduksjon i Bohmen og Måhren, general Hernekamp, har ikke noen direkte ordrerett overfor de autonome departementene, og han må alltid ha kontakt med den tyske minister for Bohmen og Måhren for å få gjennomført sine ordrer.»

Enkelte reaksjoner fra SD-representanten i Praha og hans umiddel­ bare foresatte III (Seibert) i Berlin-sentralen er naturligvis forståe­ lige på bakgrunn av min fremgangsrike kamp mot SS-dominansen i den tsjekkiske rustningsindustrien. SD-Praha støttet det derværen­ de SS-regimet i dets kamp for makt. Da jeg forsøkte å få godkjent en direkte ordregang fra min representant general Hernekamp til de stedlige regjeringsinstansene, måtte dette definitivt gjøre SD til min motstander. SD sendte hver uke rapporter om den økonomiske situasjon og 104

stemningen i befolkningen. Noen ganger ble slike rapporter lagt frem for Hitler. Ohlendorf mente at SD med disse rapportene for­ søkte å drive politikk, ved å distribuere tendensiøse utdrag til inn­ flytelsesrike personer. Ohlendorf fortalte meg i 1944 at disse rappor­ tene var å betrakte som en fremstilling av den offentlige mening; de skulle uttrykke den upåvirkede stemningen i folket, slik at høyere instanser fikk kjennskap til den. Under forhørene i Niirnberg gjen­ tok Ohlendorf: «Jeg fikk som konkret oppgave å bygge opp en øko­ nomisk etterretningstjeneste, å skape en organisasjon som var i stand til på det økonomiske området å få tak i alle opplysninger som kunne være av betydning for den nasjonalsosialistiske ledelsen.» Antagelig hadde SD under kommando av Ohlendorf til å begynne med sett det som en oppgave å informere stats- og partiorganene objektivt om misforholdene. Det kan ha vært ærlig ment. Men slik det så ofte hender i administrativ praksis, hadde apparatet gjort seg selvsten­ dig og var blitt et mål i seg selv. I årenes løp oppstod det en slags tvangssituasjon hvor man måtte legge frem stadig ny kritikk for at ikke det oppsvulmede apparat skulle kunne mistenkes for å ha blitt overflødig. Det måtte føre til overdrivelser. Dertil var fristelsen stor til å bruke et slikt instrument også til politiske formål. Ikke minst når det gjaldt rustningen. Da Ohlen­ dorf fra september 1943 forsøkte å få igjennom sine næringspolitiske synsmåter, skulle selvfølgelig også SD-rapportene tjene den av ham ønskede nye retningen og også brukes til forberedelse av Ohlendorfs mer langsiktige planer, nemlig å avansere til generalsekretær for tysk økonomi. Samtidig bekreftet SD-rapportene hans oppfatning om min rustningsorganisasjons utilstrekkelighet. Når således SD fra sommeren 1944 kom med stadig nye argumen­ ter mot industriens pålitelighet, visste Ohlendorfs underordnede at negative uttalelser om rustningsindustrien ikke var uvelkomne i SDsentralen. Her lå det en fare. Til nesten alle instanser med hard­ kokte sjefer ble det den gangen sendt fargede rapporter for ikke å stå ufordelaktig i bildet. Således fortalte den tyske ambassadøren i Spania, Stohrer, under mitt besøk i Madrid høsten 1941 at han var nødt til å forfatte sine rapporter i en tone som ikke fikk utenriks­ minister Ribbentrop til å reagere negativt. Han måtte tilpasse seg offisielt språkbruk for at rapportene i det hele tatt ble lest. Dertil kom SD-medarbeidernes utilstrekkelighet. Det ser ut til at små funksjonærer i firmaer, som samtidig skulle fungere som under­ ordnede organer for «SS-sikkerhetstjenesten», gav sin irritasjon over

105

foresatte luft gjennom stadige mistenkeliggjørelser. Antagelig var de på grunn av sin stilling i SD blitt stormannsgale og følte seg for­ pliktet til å styrke sitt tillitsverv gjennom rapporter. Vi mente den gangen at de så det som en oppgave for enhver pris å finne ube­ hagelige ting. Man kan si at dette er en fare i ethvert overvåkings­ system. Disse smålige rapportene hadde det ikke vært bryet verdt å nevne, om det ikke hadde vært typisk for selve søstemet at mangler i ar­ beidsprosessen hadde sitt utspring i utallige små intriger i SD eller andre partiorganer. Selvsagt er bare en del av disse SD-rapportene bevart i dag, men det finnes nok av dem til å vise en tendens som ble styrt fra toppen. Heldigvis fikk jeg og mine medarbeidere som regel ikke kjennskap til dem, det ville ha vært brysomt å måtte imøtegå dem alle sammen. Iallfall har jeg sjelden sett en slik samling av overfladisk nonsens som den jeg gir et sammendrag av på de følgende sidene. Ohlendorf fikk for eksempel beskjed fra sjefen for sikkerhetstjenes­ ten i Praha om at «riksminister Speer antagelig ville besøke Praha 30. juni 1944, hovedsakelig for å se på Bohmisch-Måhrische Maschinenfabriken A.G. og ha samtaler om stridsvognprogrammet. Fra BMMs side tar man sikte på at riksminister Speer enten skal delta i en kameratskapskveld med de 'tsjekkiske’ medarbeiderne eller dra på båttur med dem», sikkert et usedvanlig opplegg, som imidlertid ville ha vært helt i samsvar med mitt forhold til de tsjekkiske med­ arbeiderne. Det var forståelig at «protektoratsministeren (Frank) av sikkerhetsgrunner (hadde) alvorlige betenkeligheter, slik at disse arrangementene ikke bør gjennomføres.» I virkeligheten kunne ikke et slikt opplegg gjennomføres, men jeg besøkte fabrikken, snakket med den tsjekkiske staben uten å ha bedt om spesielle beskyttelses­ tiltak og takket for den tsjekkiske industris store prestasjoner. SD-rapporten fortsetter ondskapsfullt: «I fagkretser setter man minister Speers besøk utelukkende i forbindelse med panserprogrammet. Følgende kombinasjon av ledende industrikretser må sies å være bemerkelsesverdig: hauptdienstleiter Saur skal ha sagt at det stridsvognprogrammet han hadde anmeldt for de 'tsjekkiske områ­ der’ (stridsvognen 38 t) ikke lot seg gjennomføre i den planlagte form og at han derfor måtte skaffe seg ryggdekning. Selv om pro­ duksjonen hittil hadde gått som planlagt, på bekostning av annen produksjon, ville dette ikke bli tilfelle med juli-leveringene. Under

106

sitt besøk i Praha ville imidlertid minister Speer finne alt i sin beste orden og antagelig sende tilsvarende rapport til føreren. Dermed ville Saur være kvitt sitt ansvar, han kunne bare henvise til Speer som selv hadde overbevist seg om at alt gikk etter programmet i Praha.» Det primitive ved denne antagelse viser det åndelige nivået til disse «over-mistanke-skapere» som de gjerne ble kalt den gangen. I et brev av 16. august 1944 gav også Frank uttrykk for lignende betenkeligheter. Det hadde faktisk vært vanskeligheter. I et svar Saur sendte på min anmodning het det at «stridsvogn nr. 100 hadde for­ latt samlebåndet 1. juni 1944. Små mangler, slik de forekommer i enhver stridsvognfabrikk, også med velprøvde modeller, ble det ret­ tet på i løpet av noen dager. Siste tank av hundre-serien ble derfor «først levert fra fabrikken 7. august». Også av julikvoten ble siste kjøretøy først levert i begynnelsen av august. Heller ikke i august «ser det på grunn av uforutsette vanskeligheter ut til at tallet på 200 ikke vil bli nådd. Man vil selvsagt ta sikte på maksimal levering i august, sannsynligvis 170 stridsvogner.» Det ville neppe ha vært mulig å føre Hitler bak lyset med falske tall, slik SD insinuerer. Han tok seg personlig av fordelingen av de stridsvogner som ble rapportert ferdige. Om løftene ikke var blitt holdt, ville troppeenhetene uten tvil ha protestert. Det var derfor en selvfølge at Saur avsluttet sitt brev med «at han fortløpende kom til å holde føreren underrettet om spesielle vanskeligheter». Dette kunne ha gitt de styrende myndigheter i Praha en forklaring på den motstand vi møtte på grunn av manglende forståelse hos Prahaadministrasjonen.

Lederen for avdeling III D-Øst i Reichssicherheitshauptamt, som dette brevet fra Praha var stilet til, var enda mindre tilfreds med vår rustningspolitikk. I en rapport om en tjenestereise i Protekto­ ratet fra 24. til 31. oktober 1944 gav han uttrykk for sitt negative syn på departementet og dets arbeidsform. Han mente den måtte betegnes som katastrofal. Dette kan man lese ut av følgende uttalel­ se fra denne SD-tjenestemannen: «En av de mest akutte problemer i den industrielle sektor er flyttingen av bedrifter fra det gamle riksområdet til Bohmen-Måhren .. . Muntlige undersøkelser av en rekke krigsviktige flyttinger, især for luftvåpen- og stridsvognproduksjonen, har vist at det her ikke bare dreier seg om evneløshet og misforhold innen den enkelte bedriftsledelse, men først og fremst om manglen­ de sentral ledelse av hele flyttingsopplegget.» Dette var altså sikte­ 107

målet for SD-kritikken. Rapporten blir enda mer ondskapsfull: «I praksis gjør hvert firma eller hvert ansvarlig utvalg hva de vil. I utøylet konkurranse mellom de enkelte firmaene og uten hensyn til produksjonens viktighetsgrad forsøker man å sikre seg de beste produksjonsstedene, hvor det bare teller om bedriftsledelsen har gode forbindelser til de sentrale myndigheter i Berlin, som ikke kan ha kjennskap til de lokale forholdene.» Om dette var sant, måtte det ha hersket kaotiske ordreforhold i sentralen, noe som motbevises av de gode rustningsresultater man tross flyangrep og andre hindringer klarte å oppnå. «I denne forbindelse må man konstatere at man ofte så bort fra ikke bare trafikkforholdene, men også fra arbeidskraft-, forpleinings- og innkvarteringsproblemer.» Et eksempel på den ufor­ skammede måten disse underordnede SS-instansene dannet seg et bilde av ansette industrifolk på. Allerede fem måneder før nevnte rapport fra SD, 7. juni 19-11, skrev jeg til Frank som hadde protestert i samme ånd: «Jeg er ikke av den oppfatning at Protektoratet er blitt for sterkt belastet med bedriftsflytting. Hovedvanskeligheten i Protektoratet er etter min mening ikke så mye mangelen på produksjonslokaler og innkvarteringsmuligheter for arbeidskraften, men energiforsyningen. Jeg går derfor inn for å godkjenne færrest mulig bedriftsflyttinger til Pro­ tektoratet .. . Jeg skal også for fremtiden bare stille krav til Pro­ tektoratet i dette spørsmål som lar seg oppfylle — om enn ikke uten vanskeligheter.» I SD-rapportene ble det også antydet at den sentrale koordine­ ringen var så mye dårligere i Bohmen-Måhren enn i Polen og andre østområder, altså et angrep mot general Hernekamps virksomhet. Ikke rustningsinspeksjonen, som sorterte under meg, men «bare en regional instans (i Praha) kan gjennomføre en slik oppgave, idet man fra Berlin ikke kan ha oversikt over alle politiske og struktur­ elle forhold.» Som det vil fremgår senere, ble dette krav fra SD imøtekommet ved at man opprettet en autonom økonomisk organi­ sasjon under Praha-regjeringen som skulle ha ansvaret for rustningssektoren. Også mine avgjørelser ble angrepet, og Ohlendorfs avdeling, SD III D-Øst, kom med skarp kritikk av mine hensikter: «Riksminister Speer antydet for en tid siden at man burde skille ut de produk­ sjonsbedrifter som ble flyttet til Protektoratet fra sine tidligere konsernforbindelser og innlemme dem i Protektorat-konserner, i sær­ deleshet Waffen-Union (Skoda-Brno-Våpen) og BMM (Bohmisch-Måh108

rische Maschinenfabriken).» Med denne løsningen tok jeg sikte på å la de dyktige, godt innarbeidede administrasjonsorganer i Protektoratskonsernene også få hånd om de bedrifter som ble flyttet til de tsjekkiske områdene, noe som ville ha skapt et bedre arbeidsklima og hindret mange friksjoner. Det var et fornuftig siktemål, men det var i strid med tyske okkupasjonsprinsipper. SD mente at det «fantes vesentlige politiske, næringspolitiske og produksjonsmessige betenkeligheter mot en slik løsning, slik at planen absolutt måtte avvises». Denne rapporten oser av hat og misunnelse mot våre resul­ tater i de tsjekkiske bedriftene, og man må anta at SD-sentralen i Berlin og Ohlendorf var meget fornøyd med den. I samme rapport fra en anonym medarbeider i III D-Øst fra en reise i Protektoratet får SD i Praha beskjed om å følge virksomheten til min Praha-representasjon «med spesiell oppmerksomhet, ikke minst fordi rapporteringen ikke bare skulle tjene til å rette på mangler, men også ha som mål ut fra eksemplet med Protektoratet å legge frem forslag til en bedre oppbygging av den tyske økonomiske administrasjon i andre okkuperte østområder.» SD satte seg således det ærgjerrige mål å utarbeide nye former for økonomisk organi­ sasjon, helt i samsvar med SD-sjef Ohlendorfs tilsvarende ærgjerrig­ het for hele den tyske økonomi. Samtidig forsøkte Ohlendorfs sikkerhetstjeneste på det lavere plan å utøve de funksjoner Ohlendorf selv tok sikte på som fremtidig generalsekretær for Funk. Også andre passasjer i SD-medarbeiderens rapport av 6. november 1944 tyder på at det her forelå en videre sammenheng og tanker som var plantet av Ohlendorf selv. Tanken var å opprette et sentralt organ for Tsjekkoslovakia som svarte til det sentrale organet for hele den tyske økonomi som skulle opprettes under ledelse av Hayler og Ohlendorf. Disse retningslinjene fra det sentrale SD-organet for den økono­ miske politikken i Tsjekkoslovakia er av så stor interesse at det er verdt å se litt nærmere på dem. «Også i Protektoratet blir den tyske administrasjons enhetlighet i forholdet til det fremmede folket ofte forstyrret ved at instanser i Berlin på en ukontrollert måte blander seg inn, uten å ta hensyn til de politiske forholdene. Også her er det først og fremst avdelinger under riksminister Speer som ser bort fra de politiske og samtidig krigsøkonomiske krav den tyske ledelsen i Protektoratet står overfor. Hittil har deres handlemåte fått støtte av den kjensgjerning at rustningsinspeksjonen» — under ledelse av den i de kretser upopulære general Hernekamp — «som eneste tyske

109

økonomiske organ har vært helt uavhengig av den øvrige tyske øko­ nomiske administrasjon, og at generalmajor Hernekamp ble utnevnt til leder for rustningsinspeksjonen og formann for rustningskommisjonen». Den striden som hadde pågått helt siden 1942 om det fremmed­ legeme en Wehrmacht-general måtte være i Protektoratets SS-styrte administrasjon, kunne betraktes som avsluttet i november 1944. I reiserapporten heter det at SD-avdelingslederen Øst i Berlin-sentralen hadde fått kjennskap til at «Hernekamp etter konferanse mel­ lom Speer og SS-oberfiihrer Bertsch kom til å trekke seg, at ledelsen av rustningskommisjonen skulle overdras til Bertsch og at rustnings­ inspeksjonen med en oberst som sjef skulle få en underordnet funk­ sjon». «En slik utvikling måtte man være glad for», idet man måtte anta «at nå også utvalgene og sirklene», det vil si Praha-representasjonene, «kom til å bli satt under strengere styring». Alt i alt et ut­ trykk for min svekkede stilling, slik den nettopp i disse ukene også kom til uttrykk i forspillet til Schiebers avsettelse. Disse SS-kretsene av lavere grad håpet sikkert å kunne utnytte min politiske svakhet til på nytt å få igjennom SS-dominansen over den tsjekkiske rust­ ningsindustrien. I mellomtiden stod de sovjetiske panserkilene allerede ved gren­ sene til det tidligere Tsjekkoslovakia, samtidig som også jeg fort­ satt kjempet om posisjoner. Nå, etter at alt var avgjort med nega­ tivt resultat, forsøkte jeg å bremse den videre prosessen ved å be­ nytte meg av et velkjent middel i det nasjonalsosialistiske systemet — å få folk over på min side. Minister Bertsch, nøkkelfiguren i den økonomiske administrasjonen i Praha, stilte seg ikke avvisende til mitt forslag om å overta en viktig stilling i Berlin-sentralen. Men Hitler godtok 1. november 1944 «minister Franks betenkeligheter mot ansettelse av minister Bertsch» i mitt departement.

Disse maktkampene på bakgrunn av den forestående undergangen kunne minne om Franz Kafkas mareritt. Overalt ble det helt til de siste ukene kjempet om kompetanser mellom departementer og la­ vere instanser som om riket aldri kunne beseires. Et sammenbrudd kunne man rett og slett ikke forestille seg. Denne fortrengning av kjensgjerninger var en typisk reaksjon under Hitlers tolvårige herre­ dømme. Nå, da man nærmet seg slutten, kunne man ikke oppfatte 110

konsekvensene som realitet. Noe lignende kan man se hos uhel­ bredelig syke som på den måten flykter fra sin skjebne. De kan ikke erkjenne at slutten er nær. Denne adferd ble ytterligere forsterket ved at folk i tillitsverv gjensidig forsøkte å bakke hverandre opp da de var truet av undergang. En selvsuggerering slik man kjenner den fra kreftpasienter, ble her en massesuggesjon innen det ledende sjik­ tet. Mine medarbeidere i rustningsindustrien fortsatte kampen om makten i de tsjekkiske områdene ut fra andre overveielser. I Frank­ rike, Belgia og Holland hadde man sammen med de militære kom­ mandantene ført en politikk med sikte på å bevare industrielle verdier. Jeg mente at denne politikken var truet i det tsjekkiske om­ råde, hvis makten over rustningen helt og holdent ble overtatt av SS. I de kritiske ukene i mars 1945 viste det seg at jeg tok feil. En samtale med minister Frank førte snart til enighet om ikke å følge Hitlers ordrer om ødeleggelse. Omsider vant jeg også marskalk Schbrner for en slik politikk.

I krigens siste måneder ble den omorganiseringen SS hadde til­ strebet, gjennomført. Fra nå av var rustningskommisjonen ikke len­ ger underlagt general Hernekamp, men minister Bertsch. En selv­ stendig parallellorganisasjon til den tyske industriens selvstyre, med utvalg og sirkler, ble bygget opp i Protektoratet og koordinert i en «kommisjon» under minister Bertsch. Hernekamps stilling var blitt betydningsløs etter denne omorganiseringen. SD-rapporten hadde vurdert utviklingen riktig. Etter dette nederlaget var det avgjort at vårt Berlin-kontor kom til å bli avhengig av de avgjørelser som ble truffet av halvautonome organer i de okkuperte land. Løsningen som ble valgt for Protek­ toratet var i slekt med tanken om gauleiternes fulle ansvar i alle rustningsspørsmål innen sine distrikter, slik det var blitt foreslått av Goebbels. Om krigen hadde fortsatt, ville en slik løsning, selv uten de stadige bombeangrepene, ha klart å smadre hele den tyske rustningsindustri.

Etter denne nyordningen kan det ikke forbause at SD-avsnittet Praha, med kode III D 4, 19. februar 1945 dristet seg til å rappor­ tere til Reichssicherheitshauptamt hvor mye kull og koks som var blitt produsert fra kullgrubene i tiden 7.—16. februar. Hva hadde slik virksomhet å gjøre med sikkerhetstjeneste? Hvem kunne tjene på 111

slikt andre enn unge SS-førere som skulle bevise at de hadde noe å gjøre, mens de manglet ved fronten? Produksjonsresultatene var selvsagt allerede blitt rapportert fra mine underordnede avdelinger til mitt departement. Visst var det bemerkelsesverdig at man tross frontens nærhet i de to grubeområdene hadde kunnet levere 38.000 tonn kull, sammen­ lignet med 45.000 under normale forhold året før, altså hele 84 pro­ sent. Tross alle transportvanskeligheter utgjorde antall jernbane­ vogner som ble stilt til disposisjon gjennomsnittlig 93 prosent av produksjonen. Men visste SD også at mine representanter i de tsjek­ kiske områdene hadde lovet arbeiderne og styret i disse bedriftene om å la være å ødelegge grubene hvis de arbeidet videre helt til Sovjet overtok? Min representant for produksjonen i Oberschlesien og i Tsjekko­ slovakia, den østerrikske generaldirektør dr. Hans Malzacher, var blitt enig med meg om at vi heller ikke i østområdene skulle foreta ødeleggelser, etter at en lignende linje alt ble fulgt i de vestlige lands industri. Hva skulle det ha vært godt for? Prosessen fra produsert stål eller halvfabrikata frem til ferdig rustningsutstyr tok flere måneder. Innen den tid måtte krigen helt sikkert være avsluttet. Dessuten hadde vår transportkatastrofe ført til at det lå nok materiell i lag­ rene til at noen ny produksjon ikke kunne gi motstanderen noen ekstra rustningsfordeler. På bakgrunn av denne politikken var det bare konsekvent at russerne allerede unngikk kamphandlinger om industristeder i Oberschlesien. Man måtte riktignok først forsikre seg om at det ikke fantes soldater i disse fabrikkene som kunne danne motstandsstillinger. På grunn av våre løfter arbeidet bedriftene både i Oberschlesien og i de tsjekkiske områdene helt til det siste, selv innen rekkevidde av sovjetisk artilleri. Joseph Goebbels kritiserer dette i sitt dagboknotat av 18. mars 1945: «Sovjetfolkene har alt begynt å arbeide igjen i Oberschle­ sien. Grubene er i full virksomhet.» Generaloberst Gotthard Heinrici, øverstkommanderende for den armeen som forsvarte området, dr. Malzacher og jeg reiste en kveld i mars til Rybnik-området for å se på noen kullgruber og et til­ hørende stålverk. Sovjetstyrkene stod bare noen kilometer unna. Heinrici gjorde meg oppmerksom på glimtene fra kanonmunningene. Men ingen granat ville bli fyrt av mot Rybnik, det var man sikker på, selv om bedriftsledelsen ikke en gang hadde tatt bryet med å blende. Et bilde av fredelige produksjonsforhold, i skarp mot­ 112

setning til den strenge mørkleggingen som var vanlig i Ruhr-områ­ det. Heinrici, Malzacher og jeg stod midt blant de tsjekkiske ar­ beiderne, som slett ikke viste noen uvennlig holdning. Det ble for­ talt meg at disse fabrikkene var de sikreste stedene langs den lange fronten.

Folk i rustningsindustrien baktales

SD-rapportene rettet seg også mot rustningsinspeksjonene på tysk område og forsøkte å bringe dem i miskreditt. Det var sikkert et bestillingsarbeid da SD 20. september 1944 i anledning evakueringen av industrien fra Lodz-området rapporterte at det i mitt departe­ ment hverken fantes enhetlig planlegging eller tilløp til å lage slike planer. Kompetansestridigheter og motsetninger innen de høyeste regjeringskretsene skulle ha ført til «at ingen sentral instans har noen oversikt over ubrukte produksjonssteder» og «at alle lokale instanser ut fra en adferd som grenser til sabotasje går inn for å vanskeliggjøre en slik oversikt ved at de ikke på eget initiativ gir melding om ledig produksjonskapasitet eller stiller utilstrekkelig utnyttede bedriftskapasiteter til disposisjon for flaskehalsproduksjon.» Kritikken kan ha vært berettiget. Også vi i sentralen hadde ofte følelsen av at enkelte tiltak stoppet opp på grunn av mangler og feil. Men kunne denne uerfarne SD-rapportøren varte opp med en bedre planlegging, i en tid preget av hastverksevakueringer? Hvem siktet han til med sin sabotasjemistanke? På samme måte antydet SD-regionen Diisseldorf i et annet brev av 11. oktober 1944 til Reichssicherheitshauptamt at «myndighetenes uforsvarlige byråkratiske metoder lammer bedriftsledernes ansvarlige initiativ». Det kreves «en fortløpende rapportering om byråkratise­ ring og overorganisering innen næringslivet». «Bedriftsledere be­ klager seg stadig over at arbeidet i de mange offentlige kontorene, som stadig vil bli spurt og blander seg inn, men som aldri vil påta seg noe ansvar og derfor heller ikke av eget initiativ og ansvar hjel­ per bedriftene, har påført den tyske rustningsindustri ubotelig ska­ de.» En bebreidelse som går ut på at en mangelfull rustningsorganisasjon er skyld i redusert våpenproduksjon. Etter en så hard kritikk skulle man vente at den ble dokumentert. Men rapport­ skriveren kan bare anføre tre — kanskje til og med berettigede — ba­ gatellmessige detaljer. Det bagatellmessige ved eksemplene er et bevis på at kontorene i rustningsdepartementet arbeidet godt.

114

Ett eksempel: Et firma i Ruhr-området ville, antagelig kort tid etter vestmaktenes fremgangsrike invasjon sommeren 1944, «få trans­ portert sytten praktisk talt nye dreiebenker til sin bedrift i MonchenGladbach». Den lokale representant for mitt departement skal ba protestert mot utførsel av maskinene fordi de nødvendige dokumen­ tene ikke gjaldt i de okkuperte vestområdene. Denne byråkratismen skal ha ført til at riket tapte verdifulle maskiner. Omtrent seks uker etter denne rapporten kritiserte SD at «det viktige stålfirma Becker und van Hullen, med sete på venstre Rhinbredd, under de alliertes fremrykning (omkring september 1944) var blitt flyttet til en tom fabrikkhall i Wengern ved Ruhr og allerede produserte igjen med 50 mann». 12. november kom så noen herrer fra motorfirmaet Klockner-Humboldt-Deutz som ved en forordning fra Berlin hadde fått tildelt samme fabrikkhall. Men representan­ tene for Klockner-Humboldt-Deutz hadde konstatert «at hallen ikke egnet seg for deres produksjon». De hadde derfor trukket seg. Men kunne ikke et annet firma på nytt presse seg til en anvisning, spør SD. Det kan jo være et åpent spørsmål om en bedrift med 50 ar­ beidere virkelig kan betegnes som viktig. Iallfall var striden om denne lille produksjonen allerede bilagt da rapporten ble sendt. Det skal innrømmes at hverken SD eller Gestapo som regel brukte harde eller hatfylte midler innen rustningsindustrien. Ohlendorf var kommet til at han, så lenge krigen varte, ville betrakte industriens selvstyre som et nyttig og effektivt instrument. For øvrig oppførte SD og Gestapo seg som konkurrenter, i det minste i Tsjekkoslovakia. Det var «fare for at viktige etterretningskilder gradvis kunne forlate III D-nettet» som sikkerhetstjenesten hadde i industrisektoren. Statspolitiet, som «som kjent hadde skaf­ fet seg et omfattende personalapparat», beskjeftiget seg «ikke bare med rene stapo- og kontraspionasjespørsmål, men i den siste tiden også med saksrapporter», for eksempel rapporter om produksjons­ planleggingen i bedriftene, som var underlagt meg. SD-sentralen skulle avgjøre «om man straks skulle protestere mot denne saksrettede Stapo-virksomheten ved kontoret IV (Gestapo), eller om man foreløpig skulle avvente den videre utviklingen, noe som imidlertid før eller siden kunne føre til episoder, eventuelt også i forhold til riksminister Speer, idet Stapo angivelig arbeider tem­ melig hensynsløst med arrestasjoner eller trusel om arrestasjon, også mot representanter for myndighetene». Slike episoder måtte man 8. Slavestaten

115

faktisk regne med dersom Gestapo forsøkte å gripe inn i mitt saks­ område og arresterte medarbeidere. Disse interne friksjoner mellom Gestapo i avdeling IV og SD i avdeling II er betegnende for alle partiorganisasjoners forsøk på å berike seg på bekostning av parallellinstanser, også innen SS-administrasjonen. Himmlers oppfordring til ganske enkelt å tilegne seg kompetanser ble altså fulgt også innen SS. For dem det gjaldt kunne det jo være nokså likegyldig om de ble overvåket av SD eller av Gestapo. Begge disse SS-organisasjonene satt under samme tak og tilhørte samme Reichssicherheitshauptamt. Men bebreidelsen om sabotasje fra en SD-saksbearbeider var sikkert mindre farlig enn om Gestapo hadde tatt seg av et lignende tilfelle. I praksis var imidler­ tid skrittet kort fra en SD-mistanke til en Gestapoforfølgelse.

Under forhørene i Niirnberg fortalte Ohlendorf om de vanskelig­ heter Ley og Bormann skapte for arbeidet i SD. I den øverste ledelse var det i grunnen ingen som likte denne institusjonen som uopp­ hørlig kontrollerte og rapportere. Stadig igjen gjorde Bormann riksministrene oppmerksom på misforhold innen deres ansvarsfelt. Vi kan bare anta at det her dreide seg om SD-materiale. Mistankene som ble plantet av SD skapte stadig vanskeligheter for regjeringstoppene, for Bormann benyttet i siste instans dette negative ma­ terialet til å styrke sin egen posisjon. Mot slutten betraktet imidlertid Bormann disse rapportene som en trusel mot sin egen makt på det indrepolitiske området. 4. april 1945 rykket amerikanerne og engelskmennene frem mot Elben, sovjetarmeen nærmet seg Berlin. Bortsett fra små rester var riket tapt. I denne situasjonen syntes Bormann det var viktig å skrive et brev til Kaltenbrunner, sjefen for SS-Reichssicherheitshauptamt: «Den rapporten De gav meg i dag var en typisk (understreket i teksten) SD-rapport! Typisk fordi enkelte eller flere tilfeller eller forhold hemningsløst generaliseres.» Bormann var rasende fordi det i denne rapporten ble påstått at partiet skjelte ut Wehrmacht og Wehrmacht skjelte ut partiet. Etter å ha kommentert dette i detalj, feller han sin dom: «Deres rapporskriver må ha vært fullstendig uvitende om forholdene, ellers ville han ikke komme med slike uberettigede an­ klager. Men det er jo dette jeg har å bebreide SD: enkelte uansvar­ lige folk setter frem påstander og bebreidelser, mens de ansvarlige overhodet ikke blir spurt.» Den som hadde absolutt makt i disse årene, stod i fare for å miste

116

enhver realitetssans, lenge før sammenbruddet og også etter at Hit­ lers rikstanke var død. Således hadde Himmler, da jeg besøkte ham i hans hovedkvarter 24. april 1945, vyer om å bli en uunnværlig med­ arbeider for fremtidige allierte myndigheter: «Heller ikke for frem­ tiden kan Europa klare seg uten meg. Det trenger meg fortsatt som politiminister for å opprettholde ro og orden.» Eller Ohlendorf: I mai 1945 — nå som ekspedisjonssjef i Donitz’ 22-dager-regjering — var han fremdeles overbevist om at «statsledelsen trengte et etter­ retningsvesen for saksproblemer». Han ville foreslå «å gjøre en mulig funksjon innen rammen av den nåværende riksregjeringen til gjenstand for offisielle drøftelser med okkupasjonsmaktene». For han kunne med sine medarbeidere fra SD «lette den objektive vurdering av forholdene i Tyskland for okkupasjonsmakten». Setningene kan virke groteske, ikke minst når de kommer fra en meget intelligent mann som Ohlendorf. Var det den mangeårige ledelsen av maktsentret SD som hadde ødelagt ham karaktermessig? Det finnes mange andre eksempler på sviktende realitetssans hos høye SS-offiserer. Det dreier seg her sikkert om en konsekvens av den elitære kalls­ bevisstheten i SS-staten.

Det var ikke uten grunn at SD fryktet vanskeligheter ved at Gestapo kunne foreta vilkårlige arrestasjoner innen næringslivet. I en «for­ ordning fra føreren om beskyttelse av rustningsøkonomien av 21. mars 1942» hadde Hitler bestemt at strafferettslig forfølgelse på grunn av skadeverk mot rustningen bare kunne skje etter anmod­ ning fra meg. I midten av mai erklærte for eksempel Kammler i et møte i jagerflystaben at han hadde fått arrestert en av mine medarbeidere. Denne hadde åpenbart drevet sabotasje under flytting av en del av en BMW-bedrift til en hule i Alsace. Jeg frabad meg slik vilkårlig­ het, som det fremgår av protokollen: «Ministeren finner seg ikke i arrestasjon og domfellelse hvis han ikke er blitt spurt på forhånd.» Samme dag sendte jeg ut «retningslinjer for fremgangsmåten ved forseelser innen rustningsindustrien» med hjemmel i mine rettig­ heter ifølge Hitlers forordning. Etter disse retningslinjene skulle «et organ bestående av industrifolk ta stilling til feil og forseelser, før domstolene eller SS beskjeftiget seg med saken». Bare noen uker senere ble det igjen foretatt en arrestasjon, denne gang av generaldirektør Egger von Biissing, uten at jeg var blitt

117

spurt. Det fremgår av mitt brev til Kaltenbrunner av 28. juni 1911 at han skulle ha brukt bygningsmaterialer fra bedriften til private formål og at han derfor var blitt arrestert av Gestapo, f et brev til Kaltenbrunner skrev jeg: «Jeg hadde avtalt med reichsfiihrer-SS at alle straffesaker, som har sitt utspring i mitt arbeidsområde, skal gjennomføres sammen med Deres representanter. Tilfellet Egger bur­ de ha blitt behandlet innen denne rammen», for «behandlingen av saken berører både forseelse mot byggeforbudene og forseelse mot hans produksjonsplikter innen rammen av den muntlige overens­ komsten som ble drøftet med reichsfiihrer-SS . . . Jeg må ta avstand fra at den slags saker blir koblet sammen med intervensjoner fra politiske instanser ut fra politiske motiver.» Egger ble øyeblikkelig satt på frifot. Beskyldningene hadde vist seg å være uholdbare. Gjennomføringen av mine retningslinjer var imidlertid utelukkende et spørsmål om de gjensidige maktposisjo­ nene. Men så lenge Hitler var klok nok til å se med mistro på SSaktiviteten i rustningssektoren, og så lenge han på den annen side ikke ville miste teknikernes og industrifolkenes tillit, som var ba­ sert på en viss garantert personlig sikkerhet, hadde mitt løfte om en — om enn diffus — rettssikkerhet, som jeg overfor enhver ansvarlig medarbeider bekreftet med min underskrift, en viss realitet. Hitlers tillit var riktignok sterkt svekket mot slutten av krigen. Han beklaget seg overfor Goebbels over at jeg «i for stor grad lot meg bruke i næringslivets interesse» og ikke lenger måtte få lov til å være kasteball for de kretser fra næringslivet som jeg beveget meg i.

Når jeg i tilbakeblikk studerer dokumentene, kan jeg konstatere at omgangstonen mellom SS og mitt departement fra 1944 begynte å forandre seg — selv om det enda ikke forekom tungtveiende inn­ grep i mitt ansvarsområde. Allikevel var det en klar forskjell mel­ lom de impertinente bebreidelser i dette året og den sammenlignings­ vis uskyldige adferd SS hadde lagt for dagen i 1942 og 1943.

Formannen foi' Brabag, SS-oberfiihrer Fritz Kranefuss, hadde 5. de­ sember 1942 bedt Himmlers stabssjef om å forfremme forskjellige representanter for næringslivet i SS-gradene. Foreslått ble Otto Steinbrinck, Ewald Hecker, formann for representantskapet for et stort stålverk, Kurt Freiherr von Schrbder, bankmannen som hadde 118

hjulpet Hitler til å bli rikskansler, professor dr. Meyer og dr. Karl Rasche, bege styremedlemmer i Dresdner Bank, og sist på listen dr. Heinrich Biitefisch, en viktig medarbeider i I. G.-Farben-konsernet. 11. januar 1943 sendte Reichssicherheitshauptamt de forlangte opplysningene om forfremmelseskandidatene. Det er bare omtalen av Biitefisch som er av interesse, fordi den gir innblikk i SS’ tenke­ måte når det gjelder en industrileders positive eller negative egen­ skaper. «Dr. ing. Biitefisch, kjemiker og dr. ing., har siden 1928 vært en av direktørene for Leuna-Werke og har også hatt en ledende stilling innen planlegging og styring av produksjonsspørsmål for hele IGkonsernet,» heter det innledningsvis. «Han har således etter maktover­ tagelsen også deltatt i planlegging og opprettelse av nye nitrogenog drivstoff-fabrikker innen rammen av den første fireårsplanen. Dessuten arbeider han med kontraktspørsmål mellom IG og innenog utenlandske konserner.» Det som følger nå viser den prinsipielle industrifiendtligheten in­ nen SS, en holdning som også var typisk for Himmler selv: «Han er således sterkt bundet til IG og må betraktes som utpreget konsernlojal.. . Tross alle fordelaktige momenter som kan gjøres gjeldende for personen Biitefisch må man ikke se bort fra at en slik mann gjen­ nom hele nettet av internasjonale kontrakter, som han selv har vært med på å få i stand, prinsipielt har en mentalitet som er preget av internasjonalt samarbeid og internasjonal erfaringsutveksling; han anser det som en selvfølge at et konsern er en stat i staten, med egne livslover og rettigheter som han er ansatt og betalt for å ivareta.» Rapporten fortsetter: «Som et karakteristisk eksempel kan nevnes en opplysning fra IG-kretser om at dr. B. får sine utenlandskontrakter delvis oversatt av en engelskmann, mister Bridge, som arbei­ der som språklærer i Leuna, med den begrunnelse at han vil få frem alle språklige nyanser i kontraktteksten.» Det er vanskelig å forstå hvorfor ikke en engelskmann skal kunne oversette kontrakter som allikevel er tiltenkt engelske eller amerikanske partnere. Det gjen­ speiler en utrolig trangsynthet. Da kan det ikke forbause at rap­ porten inneholder kritiske bemerkninger om at Biitefisch «er med­ lem av feudale lokale foreninger, for eksempel golfklubben i Leuna. I karaktermessig henseende er intet ufordelaktig kjent om ham», heter det nærmest med beklagelse, og like etterpå: «Som fremtre­ dende egenskap legger man merke til personlig dyktighet og utpre­ get ærgjerrighet. Han blir betraktet som den mest mobile av alle 119

Leuna-direktører, som alltid går inn for å holde alle tråder av per­ sonlige forbindelser i sin hånd.» Det eneste virkelig positive som blir sagt er at hans to døtre er aktive i BDM (Bund Deutscher Mådchen, det nazistiske jenteforbundet). Et virkelig stemningsomslag kom etter attentatet 20. juli 1914. Da man oppdaget at det hadde vært industrifolk blant de opposisjo­ nelle, ble mistenksomheten i Reichssicherheitsamt sterkere. Partile­ dere som Ley og også Himmler snakket om et næringslivets 20. juli og mente at folkedomstolen også burde renske opp i industrien og næringslivet for øvrig. Her dukket de gamle sosialistiske revolusjonsinstinktene frem igjen, som man hadde måttet undertrykke etter Hitlers maktovertagel­ se. Ennå kunne industrifolkene føle seg trygge en tid fordi de var uerstattelige. Da Kaltenbrunner fortalte meg at en lang rekke av mine viktigste samtalepartnere, min venn Albert Vbgler, sjefen for Vereinigte Stahlwerke, generaldirektørene for AEG, Hoesch AG, Bosch-Werke og M.A.N., Demag, Stinnes og Haniel var kommet sam­ men for å drøfte spørsmål i forbindelse med gjenoppbyggingen etter en tapt krig, var det slett ikke så vanskelig for meg å overbevise Kaltenbrunner om at disse mennene var uerstattelige for mitt ar­ beid og at rustningsarbeidet ville bli skadelidende om de ble arres­ tert. Industrifolkene var for lengst defaitister og ganske åpenhjer­ tige når de vurderte den katastrofale krigssituasjonen. Deres nøk­ terne og beregnende tenkemåte gav ikke plass for slike visjoner som blomstret i parti- og SS-kretser. Selv var jeg sterkt belastet etter 20. juli, idet kuppmakerne hadde tiltenkt meg stillingen som sjef for rustningsproduksjonen. Denne kjensgjerningen har antagelig vært alminnelig kjent. Iallfall blir det i de rapporter Kaltenbrunner sendte til Hitler og Bormann etter attentatet nevnt at jeg var arrestert fordi jeg hadde deltatt i 20. juli. Andre meldinger fra riket gikk et skritt lenger og påstod at jeg var blitt henrettet. Alt dette ville ha vært min politiske ruin, og en intervensjon hos Kaltenbrunner til fordel for industrifolkene ville ha vært nytteløs. Men Hitler droppet meg ikke. Han hadde åpenbart en høy mening om mine kvalifikasjoner. I en tale til riksledere og gauleitere gjorde han det klart for partifellene at hans forhold til meg ikke hadde endret seg etter 20. juli. Med disse ordene hadde jeg plutselig fått igjen min politiske posisjon, og jeg kunne bruke den til å rehabili­ tere de belastede industrifolkene.

120

Det er ikke sannsynlig at de høyere partikretsene og i særdeleshet Himmler var overbevist om at Hitler handlet riktig med sin erklæ­ ring. Iallfall ble Gestapo- og SD-nettet fra tidlig på høsten 1944 truk­ ket tettere sammen. På bakgrunn av de åpenlyse oppløsningsten­ densene ved fronten og også som følge av 20. juli bak fronten følte spesielt SS seg trengt opp i et hjørne, og man søkte fortvilet etter de skyldige for nederlaget. Den stadig mer åpenlyse utspioneringen skånet nå heller ikke ledende medlemmer av regjeringshierarkiet. Når SD eller Gestapo gav meg uttalelser om angivelig belastede ledende folk fra næringslivet, gikk man vel ut fra at jeg selv ville trekke personalmessige konsekvenser og avsette de mistenkte. I september 1944 fikk jeg beskjed om at generaldirektøren for Demag, Reuter, var blitt arrestert etter ordre fra Gestapo. Han skulle ha unnlatt i rett tid å evakuere arbeiderne fra en bedrift på venstre Rhin-bredd, dessuten skulle han ha latt en språkkyndig direktør bli igjen der for å kunne forhandle med de britiske okkupasjonsofliserene. Under henvisning til den fullmakten Hitler hadde gitt meg, at industriforseelser bare kunne bli tatt opp gjennom mitt kontor, ble Reuter satt på frifot igjen. For å demonstrere min fortsatte sympati for denne fremragende industrilederen, inviterte jeg ham dagen etter frigivelsen til middag sammen med Ruhr-staben, hvor jeg var på besøk akkurat da. Det virket mer korrekt når Gestapo la frem rapporter om sine undersøkelser for meg. Det hendte ikke så ofte, og det ble forutsatt at jeg personlig leste dem, så jeg kunne bli overbevist om hvor far­ lige de angivelige konspirasjonene var. Således fikk jeg samme høst forelagt en tykk dokumentbunke an­ gående direktørene i Telefunken. I dette tilfelle måtte anklagene tas mer alvorlig. De nye dokumentene kom fra Reichssicherheitshauptamt sentralt og gikk ut på at generaldirektør May sammen med di­ rektør Rottgart og støttet av geheimrat Bucher, generaldirektør i AEG, av overveiende politiske grunner ville drive en monopolpolitikk på elektronrør-området. Det ble nevnt at alle disse var gamle sentrumsfolk. Dertil kom at min utvalgsleder for elektrotek­ nikk, Friedrich Liischen, og hans stedfortreder Heinz Freiberger, støt­ tet alle disse bestrebelsene, fordi også de hadde en «katolsk» inn­ stilling. Det var selvsagt en latterlig påstand, idet Luschen var direk­

121

tør hos Siemens og aldri ville ha støttet en monopolstilling for den konkurrerende bedrift AEG-Telefunken. Dokumentene inneholdt avskrifter av brev og notater som forut­ satte inngående detaljkunnskaper. Materialet måtte komme fra med­ arbeidere i bedriften. Etter at jeg hadde klart å motbevise de menings­ løse beskyldningene, trakk Gestapo anklagene tilbake og sa at rap­ portene skulle vurderes ikke som «beviste sannheter», men bare som «i n formasj onsma teri ale». Noen måneder senere, 20. desember 1944, rettet SS nye angrep mot Liischen. «Sjefen for etterretningsvesenet hos reichsfiihrer-SS», en besynderlig tittel som stod helt i stil med SS’ nomenklatura, be­ klaget seg over at Liischen av meg var blitt utnevnt til «hovedbemyndighet for utvikling og produksjon». Det var riktig at jeg hadde gitt Liischen i oppdrag å gjennomføre programreduksjoner. Det var blitt nødvendig på grunn av flyangrepene. Det var «en ugrunnet insinuasjon», skrev jeg til sjefen for etter­ retningsvesenet i SS, «når De mener å måtte avvise denne ut­ nevnelsen på grunn av eventuelle firmainteresser. Jeg beklager der­ for ikke å kunne slutte meg til Deres oppfatning. I den utstrekning det er noen meningsforskjell mellom GBN (generalbefullmektiget for etterretning i Wehrmacht) og representanten dr. Liischen, vil denne bli avgjort av meg», noe som innebar at jeg flyttet spørs­ målet over fra SS- til Wehrmacht-representanten og samtidig forbe­ holdt meg retten til å treffe den endelige avgjørelsen. Samtidig bad jeg min medarbeider Dieter Stahl om «snarest å bringe saken Liis­ chen til en avslutning, ellers ville det bli endeløse diskusjoner om ham og hans stilling.» Utnevnelses- og avløsningsdokumentene skulle forelegges for meg når jeg kom tilbake fra et besøk hos marskalk Model i begynnelsen av januar 1945. Det ble februar 1915, og fremdeles trengte Liischen min beskyttelse. Han kom til meg og leste opp et sitat fra Min kamp for meg: «Et diplomati skal sørge for at opprør ikke bare er en rett, men en plikt for ethvert medlem av et folk hvis en nasjon gjennom regjeringstiltak føres mot undergangen.» På dette tidspunkt hadde jeg allerede gitt ham i oppdrag å få orden i jernbanens kommunikasjonsvesen etter bombeangrepene og å gi alle nødvendige ordrer til industrien høyeste prioritet. Krigen måtte slutte om uker, kanskje noen må­ neder. Vi beskjeftiget oss således allerede med en før-fredsoppgave.

122

Kaltenbrunner var så lojal at han sendte seg Gestapos rapporter når SS rettet angrep mot verftsindustrien. Jeg hadde i det hele tatt inntrykk av at Kaltenbrunner ønsket å samarbeide med meg. Jeg var ikke klar over at han holdt mye hemmelig også. De dokumen­ tene jeg fikk se i de tyske arkivene etter at jeg ble satt på frifot, har først nå gitt meg et innblikk i Kaltenbrunners dobbeltspill. 29. november 1944 sendte Kaltenbrunner meg en SD-redegjørelse om verftsindustrien. Jeg så anklagenes prinsipielle side og skrev der­ for et svarbrev hvor jeg gav uttrykk for visse prinsipielle betrakt­ ninger. Det gjaldt bebreidelsen om at vi ikke hadde nådd produk­ sjonsmålene for ubåter med en helt ny konstruksjon. I mitt svar innrømmet jeg uten videre at programmet vi hadde lovet Donitz ikke var blitt gjennomført, men så fortsatte jeg: «Allikevel er storadmiral Donitz meget tilfreds med vårt resultat og godtar at det er en i verdens marineteknikk enestående prestasjon» av den ansvar­ lige industrimannen for hele skipsbyggingen, Otto Merker, «at det i løpet av snaue ni måneder ikke bare ble utviklet to nye ubåter, men at de også kom i serieproduksjon og at et betydelig antall ubåter kunne bli levert hver måned. Alle disse vanskelighetene har man hatt kjennskap til. Også storadmiral Donitz visste om dem. Han har helt bevisst avfunnet seg med dem, fordi han ikke hadde noe valg; for ham gjaldt det bare å få nye ubåter for å kunne sette opp ubåtvåpenet på nytt, etter at hans gamle ubåter ikke lenger er i stand til å føre aktiv kamp. (. . .) At den slags inngrep i industrien volder alle slags vanskeligheter, er vi klar over. Lignende omstillingsvans­ ker har vi hatt med stridsvognene Panter og Tiger II, og det samme kommer vi til å oppleve i forbindelse med den radikale omstillingen av luftopprustningen. Mine medarbeidere vil forsøke å begrense disse manglene så godt som mulig. Men det må alltid bli sørget for at en mann som Merker, som forbeholdsløst har gått inn for en sak som godt kunne ha endt med en fiasko, står under en viss beskyttelse og at angrep mot ham bestemt blir vist tilbake.» Subjektivt sett må det ha vært besynderlig for systemets ledende hoder å oppdage at de ikke bare var sjefer, men også ofre. De levde under presset fra noe uhyggelig, noe man ikke fikk tak i, det stadig å være iakttatt; de visste ikke i hvilken utstrekning alt de sa ble sam­ let og registrert og en dag kunne bli brukt mot dem av Himmler og Bormann. Neste skritt var da å komme i unåde hos Hitler. For vi ble alle iakttatt, og vi visste det. Da jeg kort etter overtagelsen av mitt

123

departement, i mai 1942, spiste middag sammen med generaloberst Fromm i et chambre séparée i den kjente Berlin-restauranten Horcher, begynte samtalen med at vi diskuterte hvorvidt det kunne være plassert en mikrofon i værelset, selv om den vanlige uskyldige bru­ ken av rommet skulle tale mot det. Til min utvalgsleder for skips­ byggingen, Otto Merker, fortalte jeg i november 1944 helt åpent at mine telefonsamtaler ble overvåket etter ordre fra Himmler. Jeg kan ikke si at denne vissheten om stadig utspionering var noe sjokk for meg; vi var alt for vant til dette systemet og den risiko som fulgte i dets kjølvann. Jagerflygeren Johannes Steinhoff, senere NATO-general, beskriver i sine erindringer hvordan han sammen med to kamerater 4. januar 1945 søkte foretrede hos SD-sjefen Ohlendorf for å forsøke å over­ bevise ham om at det var helt nødvendig å få avløst den udugelige Gbring. Dette farlige skritt ble en fiasko. Det var ikke Gbring, men jagerflygerne som hadde sviktet på grunn av manglende kampånd. Ohlendorf forlangte tro på seieren av de tre høyt dekorerte offi­ serene. Da diskusjonen begynte å bli skarpere, spilte Ohlendorf ut sin trumf og satte i gang en platespiller. Man hørte: «Gallandt her.» «Speer» svarte en annen stemme som fortsatte: «Gallandt, jeg vil gjerne snakke med Dem om luftforsvaret av Ruhr-området. Jeg er meget bekymret.» Stiften ble løftet opp, hemmeligheten om hvilke belastende setninger som fulgte, ble ikke røpet. Men bare det å få vite om eksistensen av slike registreringer måtte gjøre sin virkning. Gallandt fortalte meg ikke om denne avsløringen den gangen, en avsløring som måtte være nokså foruroligende for ham, for denne fremgangsrike jagerflygeren var aldri tilbakeholdende når han gav uttrykk for sitt syn på situasjonen. Under den videre samtalen må det ha falt ord som kunne ha vært livsfarlige for ham. Men intet skjedde. Himmler foraktet Gbring på grunn av hans evneløshet og hans dovenskap.

Angiverier

Usikkerheten jeg måtte føle med tanke på de avlyttingsmetoder Himmler og Goring benyttet seg av, ble forsterket gjennom en vag følelse av at det vel også i mitt eget departement satt representanter for Himmler som rapporterte om meg eller mine medarbeidere. I desember gikk kretser fra Organisation Todt mot mine forsøk på å innføre selvstyre også innen bygningsindustrien. Om planene hadde blitt gjennomført, ville Organisation Todt selvfølgelig ha mis­ tet en god del av sin makt. Men det må ha foreligget andre, mer personlige motiver, som antagelig hadde sammenheng med forbigåelsen av en av dr. Todts ledende medarbeidere. Da Todt omkom i en flyulykke i februar 1942 og jeg etterfulgte ham i samtlige verv, kunne Xaver Dorsch med rette føle seg forbigått. På personalkontoret i mitt departement fant man våren 1944 do­ kumenter som viste at en medarbeider i departementet hadde skre­ vet til Reichssicherheitshauptamt og bedt om opplysninger om en­ kelte medarbeideres politiske pålitelighet. Stort sett dreide det seg om embetsmenn som skulle utføre mine ordrer om selvstyre i byg­ ningsindustri. «Det er blitt observert», skrev en for meg ukjent, underordnet medarbeider som var SS-medlem, «at de nedenfor nevnte medlem­ mer av bevegelsen nok er med i det ytre, men dog ikke forbeholdsløst støtter stat og bevegelse. Jeg ber derfor om etterforskning og om svar på følgende spørsmål: a) Hvilke politiske retninger tilhørte de nevnte personene før makt­ overtagelsen? b) Hvilken omgangskrets hadde de? c) Hvordan opptrer de politisk utenfor arbeidstiden, deltagelse i lokale grupper, innsamlinger m.v.? Følgende personer skulle bli politisk belastet: Ekspedisjonssjef Eduard Schonleben, en av dr. Todts eldste og mest lojale medarbeidere. Da jeg etterfulgte Todt, hadde han tatt mitt parti, og han var høyt ansett blant medarbeiderne;

125

Carl Stobbe-Dethleffsen, som jeg våren 1943 mot OT-Iedelsens ønske hadde oppnevnt som ansvarlig for hele bygningsindustrien og som kunne betraktes som ansvarlig for innføring av mer selvstyre innen bygningsindustrien og for en mer rasjonell arbeidsdeling; Underdirektør Hugo Koester, et fremtredende medlem av planleggingskontoret under Hans Kehrl, og Dr. Paul Briese, byråsjef i sektoren bygg i departementet. Gestapos svar er ikke bevart. Men saken ble avgjort mot meg. Da jeg var syk i flere måneder, nådde Dorsch sine mål. I mai 1944 måtte jeg oppgi forsøkene på å gjøre bygningsindustrien mer selv­ stendig og si opp Stobbe-Dethleffsen. Med støtte fra Hitler var Dorsch blitt ansvarlig leder for alle bygningssaker i riket. Etter at jeg hadde overtatt departementet hadde jeg bestemt at eventuelle konflikter mellom sjefene for de store konsernene skulle løses internt, uten omveien om byråkratiet — og hvis de ikke kunne bli enige, på mitt kontor. Således hadde vi 16. august 1944 et møte mellom Pleiger, vår representant for kull og samtidig formann for representantskapet i Hermann-Gbring-Werke, og Rohland, stedfortre­ dende formann for Reichsvereinigung Eisen. Konflikten mellom de to viktige industrimennene var skarp og hadde et personlig preg. Ifølge protokollen forløp møtet «dramatisk, men uten resultat.. . Pleiger viser ingen imøtekommenhet, han er irritert og aggressiv. Ministeren kritiserer Pleiger skarpt for hans uforsonlighet. Han forlanger samarbeid mellom riksfabrikkene Hermann Goring og den øvrige jernindustrien og gir Pleiger ordre om å gå inn i presidiet for Reichsvereinigung Eisen . . . Det gode personlige forholdet mel­ lom ministeren og Pleiger ser ut til å ha kjølnet etter den opphis­ sede debatten.» Allerede en uke tidligere hadde jeg sagt til Pleiger at jeg ikke hadde til hensikt «å fravike prinsippet om selvstyre i den jernproduserende industrien. I den utstrekning selvstyreorganene i indust­ rien anså det for nødvendig, skulle således alle avgjørelser i bedrif­ tene treffes av dem selv på mine vegne . .. Det ville være krenkende for meg om dette prinsipp nettopp i den så viktige jernproduserende industrien bare lot seg virkeliggjøre med makt.» Slike differanser er i og for seg naturlige. I enhver regjering forekommer meningsforskjeller som fører til diskusjon. Men i det «Tredje Rike» fikk slike foreteelser straks en politisk dimensjon. Det heter i protokollen; «Jernindustrien og dens ledelse er ikke noen

126

intern sak for industrien, heller ikke for rustningsdepartementet alene. Man må ikke glemme ... at også reichsfiihrer-SS beskjeftiger seg med saken. I hans rapporter blir uenigheten i ledelsen tolket som sabotasje av rustningsarbeidet.» Selv i denne tid, hvor jeg hadde utstrakt makt, gjorde denne red­ selen for Himmler og hans apparat seg gjeldende.

I krigens siste tre kvart år kom det også stadig flere anmeldelser og beskyldninger utenfra til Reichssicherheitshauptamt. Det var en følge av SS’ styrkede posisjon, som den siste optimistiske og dyna­ miske kraft i nederlagets pessimistiske landskap. Helt til de siste månedene arbeidet faktisk SS-bvråkratiet som om man ikke kunne øyne slutten. Således fortalte en dr. Ungewitter, ledende embetsmann i avdelin­ gen for kjemi, at industrifolk helt åpenlyst snakket om krigens slutt. I en rapport fra den personlige representanten i ernæringsdepartementet, SS-sturmbannfuhrer Backhaus, heter det at dr. Ungewitter hadde meddelt detaljer fra praksisen i de store industrikonsernene «som nærmest må kalles høyforræderi. Dr. Ungewitter påstår at store industrifirmaer allerede nå neglisjerer rustningsoppgaver for å om­ stille seg til fredsproduksjon og at ledende menn innen industrien åpenlyst uttaler seg mot føreren. Dr. Ungewitter har erklært seg villig til å gjenta disse opplysningene overfor høyere personligheter.» Da dr. Ungewitter ble anmodet om «å gi disse opplysningene til SSbrigadefiihrer Ohlendorf», sa han at slik melding allerede var sendt. I samme brev ble også sjefen for Winterhall AG, generaldirektør Rosterg, og hans direktør Werthmann beskyldt for defaitisme: «En fru Halfmann, gammel nasjonalsosialist, bad meg om en samtale for, som hun sa, å finne igjen troen på nasjonalsosialismen. Direktør Werthmann hadde fortalt henne rett ut at nasjonalsosialismen var ferdig, at føreren ikke hadde oversikt over situasjonen lenger, at næ­ ringslivet anser krigen for tapt og at den nåværende stat uten tvil kom til å bryte sammen. Næringslivet forsøkte derfor allerede å knytte kontakter til næringslivet i utlandet. Det var klart at for fremtiden kunne bare næringslivet garantere at Tyskland fortsatt kom til å spille en rolle i nasjonenes familie.» Brevskriveren var urolig fordi direktør Werthmann i denne samtale hadde erklært at også SS-sjefen, så vidt ham bekjent, hadde lignende tanker, «for hans sjef, generaldirektør Rosterg, var en venn av reichsfuhrer-SS og var fast gjest i dennes hus.» Det er mulig at Himmler 127

bare var interessert i å lodde stemningen hos ansette industrifolk ved å late som om han mente det samme som dem; men jeg anser det også for mulig at han virkelig var enig med dem. Dr. Ungewitters angiveri fikk jeg aldri kjennskap til. Så langt rakk nå Kaltenbrunners lojalitet ikke. Selv da det kom en så livsfarlig beskyldning som høyforræderi mot en av mine viktigste medarbei­ dere, informerte han meg ikke. Dette fikk jeg først rede på nå, da jeg kunne studere dokumentene. I november 1944 inngav stedfor­ tredende sjef for stålfabrikken «Hermann Goring» anmeldelse mot sin motpart i stålindustrien. Han lot Himmler få et brev fra HansGiinther Sohl, stedfortredende formann i styret for Vereinigte Stahlwerke, som også var ansvarlig for hele malmforsyningen til Ruhrområdet, og gav følgende kommentar: «Det er en forbrytelse; så lett­ vint blir forsyningen av Ruhrområdet med tysk malm håndhevet. Jeg har latt sikkerhetspolitiets hovedkontor få alle de dokumenter som er nevnt i korrespondansen.» Et annet angiveri, som jeg fikk vite om av Himmler, hadde også sitt utspring i industrikretser. Han hadde personlig sørget for at et promemoria, som Kaltenbrunner hadde skaffet seg fra luftfartsdepartementet, ble sendt til meg sammen med et vennlig følgeskriv. Forsiktig og varsomt skrev han til meg at «mange ting i dette pro­ memoria kunne inneholde feil» eller «at de er blitt misforstått. Alli­ kevel tror jeg at en del av opplysningene er av stor interesse.» Himmler anbefalte meg å tenke over enkelte punkter, han selv som lekmann kunne «ikke vurdere dem bedre enn mange andre ting. Jeg er kjent med Deres syn at en lekmann ofte ser tingene klarere enn fagfolkene». Det er sikkert at den siste setningen gav et riktig bilde av mitt syn. I dette promemoria, som angivelig var blitt forfattet av «de fremste fagfolkene når det gjelder utviklingen av luftforsvar og luftvåpen» og datert august 1944, ble det rettet bebreidelser mot sammenbruddet av drivstoffproduksjonen. Produksjonen var falt fra 5850 tonn daglig til 120 tonn 21. juli 1944, altså til 2 prosent. Fiendens luftoffensiv hadde nesten nådd sitt mål. Det lyktes riktig­ nok å øke produksjonen til 5,5 prosent i september, men selv dette var det samme som det tyske flyvåpenets undergang på grunn av driv­ stoffmangel. Overskriften over dette promemoria på 15 skrivemaskin sider var «Ledelsessvikt i luftvåpen og luftfartsindustri». Anklagene var rettet mot den øverste ledelsen i luftfartsdepartementet på grunn av unnlatelser i planlegging, utvikling og produksjon av nye flytyper. 128

Det stemte at det på mange måter stod dårlig til i dette departe­ mentet. Påfallende nok ble ikke Gdring gjort ansvarlig, for han hadde jo «før USA kom med i krigen alvorlig gjort oppmerksom på at man med alle midler måtte arbeide for at i det minste den kvalitative overlegenhet ble bevart». Hvorvidt dette var forsiktighet eller taktikk, er uklart. Den egentlige grunnen til tapet av «vår kvan­ titative overlegenhet i luften» lå i «feildisposisjoner i RLM (luftfartsdepartementet) .. . Nye ideer og utviklinger var alt for nølende blitt prøvet, konstruert, prøvekjørt og fortløpende forandret, og da var de under begivenhetenes tvang, og på grunn av de mange endrin­ gene, fremdeles ikke satt i serieproduksjon». «Det ble ikke grepet inn i tide og ikke energisk nok mot ufruktbare interessestrider mellom konkurrerende firmaer, slik at det stadig ble forsinkelser med de så nødvendige nye typene med utstyr.» Eksemplet med den forsinkede planleggingen av jagerflyet Ta 254 er typisk. Det var gitt ordre om å utsette jagerflyet Ta 254, som man hadde satt store forhåpninger til i kampen mot bombefly, fordi programmet skulle konsentreres om de nye jetflyene, i særdeleshet Me 262. Det var også en åpenlys feil å droppe Junkers-motoren på 2500 HK til fordel for en Daimler-Benz-motor som ikke en gang var moden for produksjon. Her hadde forresten Gdring selv ansva­ ret. Selv i tilbakeblikk er imidlertid de fleste beskyldningene i skrif­ tet uberettigede, således den angivelige feildisposisjonen å utsette Me 163 med rakettmotor. Dette flyet hadde nemlig for kort aksjons­ radius. Det var også riktig å stoppe utviklingen av «Lorin»-drivverket, en parallellutvikling til jetmotoren. Utviklingen av en rakett som kunne skytes fra fly til fly ble, het det, droppet til fordel for en luftvernrakett med utskyting fra bak­ ken, til tross for at professor Gladenbeck hadde garantert at ut­ viklingsarbeidet skulle være avsluttet innen seks uker, mens bakkeluft-raketten ville kreve mer enn ett år. Tilfeldigvis samme dag Himmler sendte meg dette PM, sendte jeg ut en ordre om «at man skulle påskynde løsningen av problemet med en målsøkende fly-til-fly-rakett». Jeg gav professor dr. Gladen­ beck fullmakt til «med alle midler å skaffe til veie en ferdig og funk­ sjonsdyktig modell». Gladenbeck skulle få all mulig støtte, og «hans ordrer skulle alltid utføres». Kaltenbrunners rapport, som Himmler lot meg få, kritiserte stan­ sen av utviklingsarbeider, som for det meste var blitt stoppet for å 129

konsentrere utviklingsarbeidet på andre og viktigere prosjekter. Altså det samme som seks uker senere ble forlangt i et annet anklageskrift fra luftfartsdepartementet. Det var ikke lett å finne seg til rette i denne mangfoldighet av angiver- og SS-interesser. Slik var det den gang, og dyktige lobbyisters aktivitet kan den dag i dag volde vanskeligheter ved utvikling og innføring av nye våpen. Anklageskriftet slutter med å fastslå at ikke bare utviklingen av et forskningsresultat, men også den rent militære utprøvingen i den siste tiden hadde krevd flere år. Således tok veien fra oppfinnelse og forskning over utvikling, militær prøvekjøring og frem til praktisk innsats en årrekke. Disse lange utviklingstider er et hovedproblem i alle lands luftflåter. Det er bare sjelden man lykkes med hasard-beslutninger, slik det var tilfelle med den forhastede innføringen av Spitfirejagerflyet i Storbritannia. Serieproduksjonen av den revolusjonære nye ubåt-typen XXI førte derimot til produksjonsproblemer som gav Gestapo grunn til undersøkelser. På min anmodning og under mitt ansvar hadde man tatt sjansen på å hoppe over utprøvingen av prototypen for å spare halvannet år. En beslutning som forresten ville ha lønnet seg, for når det kom til stykket var typen klar til produksjon allerede i november 1943, altså på halvparten av den vanlige tiden.

Redegjørelsen «Ledelsessvikt i luftvåpen og luftfartsindustri» av 5. september 1944 styrket ikke dem den gjaldt, den skapte bare uro. Eksistensen av dokumentet måtte bli kjent i luftfartsdepartementet og få saksbearbeiderne til å frykte at SS-folkenes forestillinger og råd kunne få konsekvenser. Hvis sjefene for utviklingsprosjekter ville konsentrere seg om få prosjekter — selv med fare for å forsinke andre lovende ideer — trengte de full ryggdekning fra staten. Noen slik dekning kunne de imidlertid ikke regne med, fordi SS og Gesta­ po representerte en annen makt som var uberegnelig. Det finnes to svar fra mitt departement på Himmlers brev av 5. september 1944. Først meddelte jeg Himmler 16. september 1944 «at jeg kan gripe inn i utviklingen av flyene, etter at riksmarskalken har gitt sitt samtykke (til å gi fra seg myndigheten). På samme måte som i andre sektorer, for eksempel utvikling av våpen, stridsvogner m.v., har jeg opprettet en 'utviklingshovedkommisjon for fly’. Til formann var dr. Lucht fra Messerschmitt-Werke blitt utnevnt. Han var «riktignok ikke konstruktør. Etter lange overveielser er jeg imid130

lertid kommet til at konstruktørene er for bundet og for egosentriske til at de kan stå for utvikling av flyene.» Saurs svar av 8. oktober, underskrevet av meg, korrigerte at det fortsatt ble foretatt forsøk med Lorin-driwerket, selv om det hadde store ulemper sammenlignet med jetmotoren som var satt i serieproduksjon. «I forsknings- og fagkretser er det fortsatt delte menin­ ger», kunne Saur fastslå. Saur kunne også oppklare et annet punkt Himmler hadde nevnt. Gladenbeck ville aldri kunne overholde den korte utviklingstiden han hadde nevnt, «idet det var prinsipielle utviklingsproblemer som ennå ikke var løst.» Den personlige representanten for sjefen for SS-Hauptamt, SS-standartenfiihrer Klumm, forsøkte — tydeligvis før han hadde sett Saurs svar til Himmler — 18. oktober å påvirke Himmler. Himmlers vennlige og forbeholdne skriv til meg svarte åpenbart ikke til den skarpe reaksjon hans omgivelser hadde ventet av ham; det var i det hele tatt ofte slik at mellomkadrene i SS oppførte seg mer radikalt enn Himmler selv. Klumm la frem et organisasjonsforslag som skulle tildele Himmler en avgjørende rolle i luftopprustningen — noe som også ville ha gitt hans underordnede nye virkefelter. Med dette brev av 18. oktober 1944 fulgte «en bønn fra menn i luftfartsdepartementet», som på eget initiativ og uten oppfordring fra meg har satt opp denne oppstillingen». Den kom fra ingeniørkretser i luftfartsdepartementet, som var kommet i vanskeligheter på grunn av Saurs skjødesløse metoder. I grunnen burde denne redegjørelsen være i samsvar med redegjørelsen fra august samme år, som ifølge Kaltenbrunner også «var blitt utarbeidet av fagfolk når det gjelder luft­ forsvar og luftvåpen». Det var jo bare ingeniørkorpset i luftfartsdepartementet som kunne stille opp med slike fagfolk. I dette nye PM ble det gitt uttrykk for mistanken om «at det fin­ nes krefter som vil hindre krigsavgj ørende forholdsregler», en tyde­ lig antydning om at Gestapo burde ta seg litt av saken. «Begiven­ hetene viser stadig tydeligere», erklærte Klumm, «at det virkelig må skje en endring i de avgjørende instansene hvis ikke alt det som var planlagt til syvende og sist skal bli en fiasko.» Man ville altså komme seg unna diktater fra Saur. «Jeg kan bare gjenta at vi har de beste oppfinnere og det beste utstyr, som imidlertid ikke gjør seg gjeldende i effekt. Ikke en gang luftfartsdepartementet sørger for at de blir utviklet, selv om tingene har ligget klare i årevis og kunne ha vært brukt til nybygging av fly og offensivt utstyr.» 9. Siavestaten

131

Det PM som var bilagt Klumms brev går enda lengei' enn han: «Ubønnhørlige konsekvenser bør først og fremst bli tatt om opplagt svikt hos menn i rustningsindustrien og i Wehrmacht kan påvises.» Dette kan ha vært myntet på både Saur, Milch og meg. «I krigens løp har mange soldater og en del teknikere måttet spørre seg selv hvorfor den høyere tyske ledelsen i enkelte tilfelle . . . åpenbart har truffet feilaktige avgjørelser. Dette er så ubestridelig at de vanlige forklaringene ikke kan godtas.» Denne skjulte bebreidelsen om lands­ forræderi kan ha vært myntet på marskalk og statssekretær i luftfartsdepartementet, Milch, som fra før av var belastet i SS’ øyne. «Ondets rot ligger i besettelsen av viktige stillinger med ukvalifi­ serte folk, rivaliserende instanser, egoistiske målsettinger i indust­ rien, manglende ansvarsbevissthet og andre menneskelige svakheter.» Eksemplet med luftvernraketten (bakke-luft) viser at de to utred­ ningene ikke kan ha vært skrevet av samme person. I det ene skriftet kritiserer man at utviklingen av en fly-til-fly-rakett var blitt oppgitt til fordel for en bakke-luft-rakett, i det andre skriftet er det om­ vendt. I virkeligheten var utviklingen av styringsmekanismen for luftvernraketten slett ikke moden for produksjon, noe Saur også hev­ der i sitt svar. Forfatterne av utredningen trekker allikevel sin konklusjon: «En feilaktig avgjørelse vil få personlige følger, i verste fall døden. En slik holdning ville utvilsomt skremme en del pratmakere og halv­ studerte folk, slik at veien igjen blir fri for de flinkeste ... For­ skjellige instanser kjemper for taburettene sine», sikkert en helt rik­ tig iakttagelse, «og det skjer på bekostning av det tyske folk .. . Det dreier seg om ledende folk som åpenbart tror at vanlige normer, slik enhver tysker må godta dem, ikke gjelder for dem.» Rapporten avsluttes med kravet om å opprette en ny avdeling i Himmlers hovedkvarter under den uskyldige betegnelsen «Teknisk innsats». Den skulle «sørge for uskadeliggjøring av disse evneløse menn som har avslørt sin evneløshet med en for det tyske folk farlig lære». Det dreide seg altså om et slags eksekusjonsorgan. «Denne nye avdelingen kunne med sine avgjørelser nærmest føre til et vendepunkt i krigen.» Jeg vil anta at den heller ville ha påskyndet krigens slutt. De politisk åpenbart helt uerfarne ingeniørene fra luftvåpenet som hadde latt seg bruke til denne utredningen, ville ha innledet sin egen undergang om forslagene deres var blitt gjennomført. Sam­ menbruddet lot seg ikke stanse lenger, ingen illusjoner kunne hindre 132

utviklingen frem mot krigens slutt, selv om man hadde klart å rette på alle feil i utviklingsarbeidet. Himmlers reaksjon på skrivet av 18. oktober var tvetydig og i et­ hvert fall en skuffelse for Klumm. Det var heller ikke i samsvar med den lojalitet han hadde vist overfor meg noen uker tidligere da han hadde sendt meg Kaltenbrunners materiale. Dr. Brandt sendte 30. oktober 1944 på vegne av Himmler et svar til Klumm hvor det het at «han dessverre måtte gi ham et negativt svar». «Tanken om opprettelsen av en slik avdeling hos reichsfiihrer-SS er god», het det først, «den ville sikkert også kunne gi positive resultater.» Men så følger en bemerkelsesverdig innrømmelse: «for øyeblikket vil en gjennomføring møte uovervinnelige vanskeligheter». På samme tid, i slutten av oktober 1944, hadde intrigen mot mine tre avdelingsledere ført frem, noe som bekreftet at min makt var brutt. Himmler, som ved alle sine skritt for å utvide sitt eget niaktområde alltid måtte unngå negative reaksjoner hos Hitler, måtte være forsiktig med å irritere Hitler ved å foreslå en slik avdeling opp­ rettet. Med hensyn til industrien har han antagelig følt seg som edderkoppen i nettet som kan observere, men ikke kvele. Hitler så på de fortsatt forbløffende rustningsprestasjonene og visste at han kunne takke industrifolkene for dem. Himmler var bundet, han kunne ikke sette seg ut over den beskyttelse Hitler i egen interesse hadde lovet industrien. På den tiden var det Saur som var blitt eks­ ponent for en industrivennlig politikk. Hans anseelse hos Hitler var blitt stadig større, mens han kritiserte meg for defaitisme. Vinteren 1944 hadde Hitler under en situasjonskonferanse sagt til marskalkene og generalene: «Vi er så heldige at vi har et geni i rustningssektoren, og det er Saur.» Noen måneder senere, 28. mars 1945, altså noen uker før det var slutt, må Hitler ha ytret seg enda mer forbeholdsløst om Saur. Goebbels skriver i sin dagbok: «Føreren anser Saur for den sterkere personligheten sammenlignet med Speer. Saur er utholdende og ut­ fører et nytt oppdrag om nødvendig med makt. Han er på en måte Speers motsetning.» 31. mars tilføyet Hitler: «Saur overgår Speer hva angår energi og også improvisasjonskunst.» I sitt testamente ut­ nevnte Hitler da også Saur til min etterfølger i alle mine verv. Det var sikkert ikke moralske betenkeligheter som gjorde at Himm­ ler stilte seg avvisende til forslaget. Selv var han alltid villig til å kreve eksekusjoner på grunn av angivelig svikt. Således forlangte han 9. september 1944 av generalen for luftforsvaret, von Axthelm,

133

å stille «de ansvarlige» for et mislykket forsvar mot et flyangrep på hydreringsfabrikken i Briix «for retten og sørge for at de blir dømt». Selv i det relativt rolige året 1942 sendte han en trusel til marinen. Himmler «måtte en gang se på forskjellige feilkonstruksjoner hos marinen. Han ville bare minne om den beryktede magnetiske tenningsmekanismen for torpedoene og spørre om hvorvidt den ansvar­ lige herren allerede var blitt stilt opp mot muren.» Om slike drastiske bemerkninger er riktignok å si at trusler av denne art for lengst hadde mistet sin virkning, som regel ble de ikke fulgt av eksekusjoner.

Klumm fulgte opp med et nytt brev 15. november 1944. I mellom­ tiden hadde han tatt Saurs svar til Himmler til etterretning. Spesielt hisset han seg opp over Saurs påstand om at «meningene om mulig­ hetene (for utviklingsprosjekter) fremdeles var delte i forsknings- og ekspertkretser». Dette viste, mente Klumm, «hele vanviddet med ut­ viklingsarbeidet i luftvåpenet vårt, men også i hæren». Dette van­ viddet hadde «brakt oss til det punkt hvor vi har tusen ting under utvikling». Hvorfor kan man ikke «kjøre noen fagfolk hardt med lovende prosjekter frem til utprøving og så ganske enkelt gjennom prøvekjøring bevise om det lar seg gjøre eller ikke? Teoretisk kan jeg diskutere ting i tusen år, mens en praktisk demonstrasjon vil gi svaret ja eller nei». SS-ledelsen hadde satt seg som mål «med all makt å drive frem» alt det som «fremragende fagfolk anser som spesielt fordelaktig» i luftrustningen. I klartekst betyr det at SS-ledelsen ville ha hånd om utviklingen i luftrustningen, men at den i første omgang ble bremset av Himmlers moderate brev. Klumms brev fortsetter: «Dette ville jeg oppnå ved å sette inn re­ presentanter med myndighet i de enkelte sektorene innen fjern­ styrte prosjektiler, torpedovåpen osv. I én sektor har vi klart å få en slik representant hos Speer, som i løpet av kort tid har ryddet opp i alt rotet omkring de fjernstyrte prosjektilene. Utvikling, produk­ sjon og utprøving er samlet på en hånd, og på den måten gjør man størst fremskritt.» Også medarbeidere i mitt departement hadde i flere måneder ar­ beidet for å konsentrere produksjon og utvikling, helt i samsvar med den forordningen Hitler etter forlsag fra meg sendte ut i juni 1944. I rustningsstabens konferanse 3. og 4. oktober 1944, altså seks uker før SS kom med sine angrep, hadde Saur for eksempel bestemt for luftrustningen: «For endelig å rydde opp i mangfoldigheten av 134

forsøkstyper, byggeserier, varianter og endringer av løpende model­ ler, gir HDL (Hauptdienstleiter) Saur ordre om at alle nye oppdrag som ikke er bekreftet av utviklingskommisjonen for fly innen fjorten dager, blir annullert. Inntil da skal alle typer drøftes grundig av kommisjonen, hvor det skal legges vekt på herrene Frydags, dr. Heynes, dr. Haspels og Klinkers vetorett. Annuleringen skal uttrykke­ lig meddeles firmaene.»

Allerede før disse SS-angrep hadde man merket en klimaforandring. Industrifolkene, som inntil da hadde hatt Hitlers tillit og endog sympati, ble stadig oftere gjenstand for trusler. Gauleiter Sauckel, Hitlers representant for ledelsen av tysk og utenlandsk arbeidskraft, erklærte nå i halvoffentlige taler at man bare med skarpere metoder kunne få bedriftslederne til å øke ytelsene. Når først enkelte fabrikk­ direktører var blitt et hode kortere, ville resten vite hva de hadde å regne med, og produksjonen ville øke. Det var i strid med mitt prin­ sipielle syn at trusler om konsentrasjonsleirer nettopp hos ingeniører og vitenskapsmenn neppe ville føre til økt innsats. Og det memoran­ dum Himmler hadde sendt meg 5. september var ikke annet enn en anmodning om å drive utviklingsingeniørene med trusler om drakoniske midler. Derfor hadde jeg 20. september, fire uker før Klumms massive an­ grep, henvendt meg til Hitler personlig. Attentatet 20. juli 1944 «hadde gitt ny næring til mistilliten til påliteligheten hos mine mange medarbeidere fra industrien». Partiet var av den mening at min nærmeste krets var «reaksjonær, ensidig økonomisk orientert og partifremmed.» Dertil skulle industriens selvstyre, som jeg hadde organisert, og mitt departement ha blitt betegnet «som samlingssted for reaksjonære ledere fra næringslivet og endog som partifiendtlig». Jeg svarte «at man bare ved å organisere industriens selvstyre og gjennom frivillig (understreket i teksten) villighet hos bedrifts­ lederne vil kunne øke innsatsen». Jeg fortsatte med å komme direkte inn på forsøkene fra SS og partiet: «Jeg tror ikke at den andre me­ toden med tvang, bedriftskommissærer og omfattende straffetiltak vil føre frem. Jeg anser det iallfall for meget farlig om man på det nåværende tidspunkt i det hele tatt tar opp en diskusjon om det ene eller det andre systems hensiktsmessighet og dermed fremkaller usikkerhet innen næringslivet. Fra partikretser hevdes ’at man må tvinge rustningsindustrien til å arbeide etter en mer beskjeden måle­ 135

stokk’ eller ’at vi nå lever i en annen tid som krever andre midler’.» Jeg forlangte en bekreftelse av Hitlers tilsagn: «Medmindre krimi­ nelle handlinger ligger til grunn for arrestasjon av en bedriftsleder, kan arrestasjoner, av- og innsettelse av bedriftsledere, oppnevnelse av kommissærer og spesielle representanter i bedrifter bare anord­ nes av riksministeren for rustning og krigsproduksjon. Dette gjelder også hvor det dreier seg om bedriftslederes overtredelse av straffbare forhold, som hamstring av materiale og arbeidskraft, feilaktige opp­ gaver over bedriftens behov, innsats av verktøymaskiner m.v.» Jeg tilføyet: «Det trengs ikke noen synbar avgjørelse (fra Hitler) for å fastslå om industriens selvstyre, som hittil har bygget på tillit over­ for bedriftslederne, eller et annet system skal gjelde for industristyringcn. Etter min mening må vi bevare bedriftsledernes ansvar for bedriften, fordi et slikt ansvar naturlig nok vil gi de beste resul­ tater. Personlig er jeg overbevist om at man i denne avgjørende tiden ikke bør foreta prinsipielle endringer i dette velprøvde systemet. Jeg anser det for nødvendig at det kommer en klar avgjørelse fra Dem som også utad klart viser i hvilken retning styringen av indust­ rien for fremtiden skal skje.» Men en slik avgjørelse kom aldri, fordi Hitler hadde delegert myndigheten til Bormann og Goebbels. Hos disse to fremkalte brevet irritasjon og motstand. Men tross alt fikk jeg noen dager senere Hitler til å underskrive et opprop forfattet av meg til de tyske fabrikkdirektørene som i grunnen bekreftet det jeg hadde forlangt av Hitler. Ordrer fra Hitler var fortsatt bindende. Da sjefen for min transportflåte, kommodore Erwin Barthels, i desember 1944 ble arrestert av en kommissær fra det hemmelige statspolitiet, til tross for at en etterforskning fra statsadvokaten i Hamburg hadde gitt negativt resultat, meddelte jeg Kaltenbrunner at «Barthels hadde en ledende posisjon i mitt apparat og at han var uerstattelig», dessuten var «en slik fremgangsmåte mot en meget fortjent mann etter det ma­ terialet jeg hadde kjennskap til ikke berettiget». Den gang fulgte Kaltenbrunner uten videre mitt krav om å frigi mannen. Gestapo må ha fått mange beskyldninger ut fra personlige moti­ ver eller konkurranseforhold på den tiden. Himmler og hans med­ arbeidere hadde antagelig alle disse anklagene langt opp i halsen, for mange anmeldelser ble ikke fulgt opp. I midten av november 1944 mistet også min avdelingssjef Schaaf, Saurs avgjorte motstander, sin stilling. Inntil da hadde han vært Schiebers representant i mitt departement og hadde samtidig hatt 136

ansvaret for bilproduksjonen. Jeg gikk inn for at han skulle bli gene­ raldirektør for BMW. Den tidligere styreformannen i BMW-Werke, Hille, intrigerte mot Schaaf hos Gestapo med en «utredning om tilstanden i representantskap og styre i BMW». Det foregikk «en for­ bitret maktkamp i Bayrische Motoren-Werke», het det i rapporten fra en mellommann, SS-scharfiihrer Wolf. Representantskapet skulle i no­ vember 1944 «ha besluttet å tilsette Schaaf som styreformann. Hille nekter å godta denne beslutningen. Han har visstnok klart å få gauleiter Giesler til å gripe inn. Av større interesse for oss enn kam­ pen om personlige maktposisjoner er for oss de anklager Hille mener å kunne reise mot Schaaf i politisk henseende». At saken i mellomtiden også ble behandlet av Gestapo, var åpen­ bart ukjent for meg. Wolfs belastende rapport var blitt sendt videre til dr. Brandt, Himmlers personlige representant, som 9. januar 1945 anmodet sjefen for sikkerhetspolitiet og SD, altså Kaltenbrunner, «om å undersøke de politiske anklagene Hille hadde rettet mot Schaaf. Såfremt Gestapo allerede arbeider med saken, ber jeg om å bli informert om sakens gang». De neste månedene skjedde intet, interessen var tydeligvis lammet. Brandts frist for oppfølging, 15. mars, ble stilltiende forlenget til 15. april. Kanskje regnet selv Gestapo med at det innen den tid ville være slutt på krigen, men det er mer sannsynlig at Gestapo var overbelastet med arbeid i disse siste krigsukene. 5. februar henvendte også Bormann seg personlig til Himmler. Det gjaldt interessene «i BMW-fabrikken II Bruckmiihl/Oberbayern. Mistanke om sabotasje mot produksjonen av utprøvd luftvernutstyr.» Bormann bad Himmler om «hurtigst å sørge for kontroll av den angivelig saboterte prosjektilfremstillingen. Min saksbearbeider, partifelle Elberding, står også i dette tilfelle til disposisjon for en samtale med sjefen for teknisk kontor VIII, SS-gruppenfuhrer professor dr. Schwab.» Det var i samsvar med hele dagens situasjon å tolke feilslag som sabotasje. Men Himmler, som i midten av februar allerede koketterte med andre mål, gav med en trett mine denne «merknaden om antatt sabotasje ved fremstilling av et utprøvd prosjektil for luftvern» videre til Kammler, som av Hitler hadde fått i oppdrag å ta seg av planlegging, produksjon og innsats av alle rakettvåpen. Himmler anmodet Kammler om å ta seg av saken.

Bakerirøk, geranier, granrøtter og atombomber

Himmlers stab ville at han så å si personlig skulle rette på feil i luftrustningen. Når SS-ledelsen hadde så stor tiltro til Himmlers ge­ nialitet, skulle man tro at SS i det minste i de SS-eide utviklings­ prosjekter kunne varte opp med bemerkelsesverdige resultater. Himmler gikk sterkt inn for prosjektene, men på sin vanlige for­ skrudde måte. De groteske resultatene av denne overdrevne iver viser hvilke følger det ville ha fått om SS generelt hadde fått hånd om utviklingsprosjektene innen luftrustningen. Milch var redd for friksjoner med SS. Jeg tror det var derfor Milch 2. februar 1942 ofret to timer av sin arbeidstid for å drøfte Himmlers fantasifulle ideer. Denne dagen drøftet nemlig en SSuntersturmfuhrer utviklingsproblemer med marskalken. «Velkoms­ ten og drøftelsenes form var preget av hjertelighet og personlig interesse», skrøt SS-mannen. «Vi tok sikte på ytterligere samtaler i nærmeste fremtid.» Som resultat av konferansen, som varte i to timer, kunne SS-untersturmfuhrer Helmut Zborowski konstatere at følgende ting skulle undersøkes under hans tilsyn: «1. Muligheter for å øke ytelsen til Me 109, 2. Rekkevidde og dybdevirkning for R-(rakett-)bombefly, 3. Teknisk investering og utviklingstid for R(rakett)-prosjektiler med rekkevidde 200 og 500 km.»

Den som kjente til de vanskeligheter Wernher von Braun og hans team slet med for å komme frem til et resultat med utviklingen av A 4-raketten, kan bare undre seg over untersturmfuhrerens uviten­ het og mangel på sakkunnskap. Etter at Zborowski hadde fått marsklak Milchs prinsipielle sam­ tykke, gikk han allerede neste dag til Pleigers stedfortreder i ledel­ sen for Hermann-Goring-Werke, SS-gruppenfiihrer Meinberg, som straks «i prinsippet var villig til å planlegge stor serieproduksjon av prosjektilene slik at den militære innsats er sikret like etter av­ sluttet utvikling. SS-gruppenfiihrer Meinberg lovet å påskynde

138

oversendelsen av konstruksjonsberegninger for 500 kg-bomben.» (Antagelig var disse bestemt for rakett-bombeflyene nevnt under punkt 2). Generalingeniøren for luftrustningen, Eisenlohr, måtte avbryte sitt sikkert viktigere arbeid for 5. februar 1942 å reise til Graz sammen med Zborowski. Gauleiter for Steiermark, dr. Uiberreither, selv høy SS-offiser, lovet straks å få bygget et rakett-utviklingsverk i sitt distrikt og gjentok «sine tidligere løfter om å gjøre alt for å støtte prosjektet». Han skulle gi beskjed når han hadde funnet en egnet tomt eller et fabrikkanlegg. (Det er betegnende for SS’ selvrådighet at gauleiter og SS-offiser Uiberreither alt hadde gitt SS-ledelsen samme tilsagn tidligere, allerede før konferansen med Milch). For disse forberedelsene ble det satt en frist til 25. februar 1942, idet SS ville ha det til at man der arbeidet betydelig fortere enn i de andre or­ ganene. På den måten ble energi, materialer og bygningsutstyr sløst bort for en lekmannsidé, bare fordi det var ålment kjent at Himmler var interessert i fantastiske fremtidsprosjekter og dertil gjerne var villig til å tolke innvendinger som sabotasje mot Tysklands seier. Zborowskis rapport ble sendt til sjefen for SS’ imaginære økono­ miske imperium, Pohl, noe som kan tyde på at SS-Wirtschaftsamt ville ha interessert seg for en eventuell virkeliggjøring av pla­ nene. De tekniske utilstrekkeligheter i utgangspunktet må før eller siden ha kommet for dagen. Senere blir ikke prosjektet nevnt lenger. Himmler overførte sin interesse til den lovende utviklingen av A 4-raketten, noe jeg kommer tilbake til.

Denne Zborowski var åpenbart en av de fantaster utviklingsinstansene ikke likte å si nei til fordi man kjente til deres forbindelse med Himmler. Et år senere klarte Zborowski å få Himmler begeistret for «oksygenturbiner», som «ved taktisk sett tilfredsstillende dykketider skulle gi ubåtene ubetydelig større undervannsfart enn handelsog krigsskip kunne komme opp i over vannet». Som det fremgår av et brev fra den i mellomtiden forfremmede SS-obersturmfiihrer Zborowski av 26. februar 1943 til Himmler, for­ anlediget reichsfiihrer-SS «en konferanse 24. februar 1943 på admiralsskipet 'Erwin Wassner’ angående øking av undervannshastigheten for autonome langdistanse-ubåter». Det spiller mindre rolle at Himmler i det hele tatt ikke kunne innkalle til en slik konferanse. 139

Zborowski kunne videre rapportere til Himmler: «sjefsingeniør kom­ mandørkaptein Thedsen har studert de tekniske forslagene sammen med herrer fra sin stab og var meget overrasket og begeistret. For­ slagene gir den tekniske løsningen på fremtidens viktiste ubåtproblem, idet ubåtenes aktivitet blir sterkt begrenset på grunn av fien­ dens stadig tryggere sjøveier og luftherredømme. Det fiendtlige fly­ våpen tvinger ubåtene til å dykke, og da får de ikke skutt på grunn av sin underlegne hastighet... På grunn av den avgjørende effekt på fremtidens sjøkrigstaktikk og dermed på krigens forløp vil kom­ mandørkaptein 1 hedsen gjennom storadmiral Donitz sørge for at de nødvendige arbeidene blir satt i gang.. . For ikke å vekke motstand hos saksbearbeidere som til dels i flere år hadde arbeidet med slike problemer uten å ha funnet noen løsning, ble man enig om ikke å oppgi metodens opprinnelse eller navn og å sende de fremlagte for­ slagene videre som ønsker om løsningsforslag fra ’fronten’, spesielt fra 'Technischer Stab des B.d.U.’» Marinen må her bevisst ha villedet Zborowski, for noen uker etter at Donitz 30. januar 1943 var blitt utnevnt til øverstkomman­ derende for krigsmarinen, hadde man i prinsippet allerede bestemt konstruksjonen av de nye ubåtene, som ved hjelp av en fordobling av det elektriske fremdriftsmaskineri og en mangedobling av akkumulatorenergien skulle få økt undervannsradius og en undervannshastighet som overgikk destroyernes. Dessuten hadde man allerede testet en driftsklar ubåt med den av Walther utviklede vannstoffsuperoksyd-motoren, slik at også neste ubåtgenerasjon teknisk sett allerede var klar. Kontreadmiral von Friedeburg, kommanderende admiral for ubå­ tene, bad Zborowski om «å sende Dem, herr reichsfiihrer, en hjerte­ lig takk og de beste hilsener fra meg», en underordnedes hilsningsformel som på ingen måte passet til Friedeburgs karakter. Han hadde mot til å begå selvmord etter at han under Donitz-regjeringen hadde underskrevet våpenhvilen med de britiske styrkene. Dr. Brandt svarte 5. mars 1943 at Himmler «ble meget glad for Deres brev av 26. februar 1943. Jeg ber Dem holde ham underrettet om de praktiske resultatene av denne positive konferansen». En måned senere kunne Himmler med tilfredshet ta til etterret­ ning at Thedsen, nå kontreadmiral, «fikk de fremlagte forslagene og de tilsendte bilagene prøvet gjennom sin ingeniørstab». «Prøvingen har vist at de er holdbare og verdifulle. På grunn av resultatet og i samsvar med rapporten av 26. februar 1943 har kommanderende

140

admiral for ubåtene gitt krigsskipsbygningskontoret i marinen i opp­ drag å utvikle 'oksygenturbiner og utstyre båter med slike turbiner.» Selv om dette hadde vært tilfelle, ville turbinene ha trengt en ut­ viklings- og prøvetid på noen år. Men marineledelsen tenkte åpen­ bart utelukkende på ikke å bli utsatt for Himmlers vrede og gikk tilsynelatende med på absurde forslag. Nødtvungent gikk man med på at høye offiserer og industrifolk ble brydd med slikt nonsens og at fremragende fagfolk, som egentlig hadde nok å gjøre med viktige utviklingsprosjekter, måtte beskjeftige seg med den slags «oppfinnelser». Det ble satt frem mange besynderlige forslag. 4. januar 1943 hen­ vendte Himmler seg personlig til meg og foreslo å avskaffe blink­ lysene og de store lyskasterne på lastebilene, fordi lyskasterne ikke kunne brukes allikevel på grunn av mørkleggingen og blinklysene ikke var nødvendige så liten trafikken var blitt; på en konferanse i førerens hovedkvarter 17. april 1943 foreslo han for Hitler å brune bajonettene så ikke de blanke våpnene skulle røpe angriperne om natten. At slike nærangrep nesten ikke forekom lenger, spilte visst mindre rolle. Vi var redde for Himmlers vitebegjærlighet, fordi det alltid var fare for at han blandet seg inn i utviklingsarbeid og forstyrret det med sitt lekmannsinitiativ. 14. mai 1943 kom Himmler til en konfe­ ranse med Porsche i hovedkvarteret utelukkende for å vurdere den 188 tonn tunge stridsvognen «Maus» som skulle demonstreres med en tremodell. I begynnelsen av året hadde Himmler hørt at Hitler etter en demonstrasjon av Flettner-helikopteret hadde uttalt at pro­ sjektet fortjente støtte. Men Himmler hadde allerede et år tidligere innkalt konstruktøren for å bli informert om det ennå usikre prosjek­ tet. Hverken stridsvognen «Maus» eller helikopteret hadde det rin­ geste med Himmlers arbeidsområde å gjøre. I august 1943 fikk Hitler fra annet hold som det heter i min protokoll, altså antagelig fra Himmler eller hans representant, in­ formasjon om et nytt forsvarsvåpen for infanteriet. Hitler var be­ geistret og gav straks beskjed om at pistolen skulle prioriteres, «spe­ sielt for snarest å kunne avgjøre hvilke andre utviklings- og produk­ sjonsarbeider som kunne stoppes». Hitlers begeistring var imidlertid ikke på sin plass. Protokollen fra en konferanse hos sjefen for hærrustningen (generaloberst Fromm) av 21. januar 1944 forteller nøkternt om pistolen: «Våpen

141

proklamert som vidundervåpen; har på 70 meters hold 3 meter spredning i bredden og 4 meter i høyden. Neste demonstrasjon i slutten av januar. Fullføring av utviklingen ennå i det uvisse. Forsøkseksemplar til reparasjon. Prosjektiler triller ved kampavstand opp til 100 meter.» Slike fiaskoer og nederlag kunne ikke stoppe Himmler, om og om igjen støttet han tilsynelatende revolusjonerende prosjekter. Når idéene kom fra SS-troppene, kunne de iblant være fornuftige. 3tonn-beltevognen «Maultier», som ble støttet av «SS-Division Reich», var for eksempel en utmerket sak. Hitler bestemte i januar 1943 at det skulle produseres 1000 stk. pr. måned, og SS-føreren som hadde utviklet vognen fikk en pris på 50.000 RM.

Ofte var det Hitler selv som satte fart på Himmlers grenseløse fan­ tasi. I midten av juni 1943 fortalte han at Hitler hadde nevnt et nytt materiale, kalt Durofol, «som nå i stor målestokk skulle brukes til produksjon av en ny oppfinnelse». «Hvis vi altså skal bruke Duro­ fol, som bare fremstilles av én fabrikk, må vi sørge for økt produksjon- Jeg anmoder sjefen for SS-Wirtschafts-Verwaltungshauptamt om a undersøke spørsmålet (om en fabrikk nummer to) og legge frem forslag for meg.» Samtidig gav Himmler ordre til SS-kontoret om «Hurtigst mulig å bygge en bil av Durofol som ikke skal kunne brenne. Hvis forsøket lykkes, slipper vi jernproblemet i bilproduk­ sjonen». Som kjent ville Gbring en gang av samme grunn bygge lokomotiver av sement. Samtidig sa Himmler til sin medarbeider Kammler at «dette nye materiale etter hans mening var av største betydning». Han gav ham i oppdrag «straks å gå i gang med prøvin­ gen og få laget T-bjelker av Durofol, som skulle være enda sterkere enn jernbjelker. Jeg ber om å bli holdt orientert om saken. Hvis forsøkene lykkes, skulle vi langt på vei ha klart jernproblemet i byg­ ningsindustrien. Dessuten skal Durofol være brannsikkert». Juttner rapporterer 25. mer nøkternt at Durofol var kunstpresstre med «en elastisitetsmodul på bare 280.000 kg/cm2, sammenlignet med 2.200.000 kg /cm2 for jern. Denne mangel på elastisitet begrenser anvendelsesmulighetene, og materialet kan ikke brukes til bilkarosserier. Det kan være egnet for mindre deler i bilproduksjonen som tannhjul, dørhåndtak, vindusrammer og lignende.» Også Kammlers kommentar var negativ: «Fremstilling av T-bjel­ ker anses ikke for hensiktsmessig, idet materialet er for dyrt og også pressformene ville bli svært store og dyre. Dessuten ville metoden 142

som nevnt bare lønne seg ved meget store produksjonstall .. . Siden Durofol ikke på langt nær er så sterkt som jern (Durofol-bøyefasthet 2910 kg/cm2, jern 3500 til 4500 kg/cm2), måtte man for samme belastning velge langt kraftigere profiler.» Igjen hadde et Himmlerprosjekt vist seg å være en fiasko. Det tyske flyvåpenets avmakt mot fiendens bombefly var selvsagt gjenstand for almen kritikk. Himmler støttet så godt han kunne opp under kritikken mot ledelsen i luftfartsdepartementet. I oktober 1943 gav Himmler foretrede for dr.ing. Plendl, som etter felles oppdrag fra Milch, Donitz og meg arbeidet med høyfrekvensforskning. 7. januar 1944 rapporterte Plendl i en ti siders redegjø­ relse om forskningsarbeidet på høyfrekvensområdet til den fullsten­ dig inkompetente Himmler. Samtidig kunne han opplyse at «det i august 1943 i samråd med SS-Wirtschafts-Verwaltungshauptamt var blitt opprettet et høyfrekvensforskningsinstitutt i konsentrasjonsleiren Dachau, under ledelse av SS-obersturmfuhrer Schroder... Medar­ beiderne i instituttet er utelukkende fanger. Vitenskapelig leder er fange Hans Maier, tidligere direktør for sentrallaboratoriet i firma Siemens & Halske, og ellers er det ytterligere 20—25 fanger som er diplomingeniører, fysikere, ingeniører og teknikere på de aktuelle fagområdene. ...» Det kan anses som sikkert at slike fagfolk ville ha utført bedre arbeid i frihet enn under ledelse av en teknisk uvi­ tende SS-obersturmfuhrer. «Fot' i langt større utstrekning også å nyttiggjøre seg ikke faglærte konsentrasjonsleirfanger i høyfrekvensforskningen», heter det videre i Plendls brev til Himmler, «bygges i konsentrasjonsleiren Grossrosen for tiden et forskningsverksted med spesiell støtte fra reichsfuhrerSS. Dette verkstedet omfatter 4 brakker på i alt 1700 m2. Brakkene blir antagelig ferdige i begynnelsen av mars. Halvannen brakke skal gi plass for instituttet som for tiden er henlagt til Dachau, to og en halv brakke skal brukes til det egentlige forskningsverkstedet. Så snart brakkene er ferdige, skal 150 til 200 fanger under ledelse av en ingeniør og 5 mestere fra riksinstituttet for høyfrekvensforskning opplæres i teknisk arbeid, først gjennom demontering av erobret utstyr, siden i økende grad gjennom bygging av måleinstrumenter, apparater og enkeltdeler. Den høyfrekvenstekniske arbeidskraft som læres opp her, kan ved inntredende behov også brukes for formål hos reichsfuhrer-SS, f.eks. for arbeid under sturmbannfuhrer Siepen, uten å gå veien om mellomdistanser.»

143

Siste setning viser noe vi den gang aldri fikk vite. Himmler hadde, uten å gå «veien om mellominstanser», det vil si ukontrollert av oberst Geist, som var ansvarlig for sentralisering av forsvarsforskning i mitt departement, opprettet et eget forskningsinstitutt. Vitenska­ pelig skolerte fanger ble satt inn for spesialoppdrag fra SS, istedenfor at de fikk arbeide i sine gamle stillinger i bedriftene.

Like freidig blandet Himmler seg også inn i andre forsvarsgreners utviklingsplaner. Med hele sin autoritet fremmet han utviklingen av en motortorpedobåt, selv om modellen ikke hadde slått an hos marineledelsen. 30. april 1944 opplyste Himmler SS-standartenfuhrer Kloth i råstoffkontoret om at en SS-standartenfuhrer Frosch kom til å besøke ham. Han arbeidet «med utvikling og gjennomføring av en viktig oppfinnelse. Vennligst hjelp ham med alle tilgjengelige midler». Det dreide seg, som Himmler skrev til Frosch samme dag, om «utvikling og gjennomføring av «Zisch»-båten. De er ansvarlig over­ for meg for at dette viktige krigsinstrumentet så fort som overhodet mulig blir satt i serieproduksjon. Jeg ønsker at den første serien er i bruk 1. september 1944. Hvis noen som helst instanser lager vanskeligheter, skal De Øyeblikkelig ta kontakt med meg over telex.» Også Pohl blir bedt om «en av de nærmeste dager å ta imot SSstandartenfuhrer Frosch fra SS-Fuhrungshauptamt. Han har et oppdrag fra meg i forbindelse med en uhyre viktig oppfinnelse. Jeg ønsker at produksjonen av denne oppfinnelse om mulig foregår i våre verksteder.» Denne «Zisch»-båten skulle være et spesialfartøy med en torpedo og en 3,7 cm tvilling-luftvernkanon, en båt som på grunn av sin aerodynamiske form skulle skjære lik en fisk gjennom bølgene og kunne oppnå store hastigheter. Prosjektet hørte til rekken av små kampenheter som på denne tiden ble utviklet for marinen under admiral Heye. Denne utviklingen var ikke uvanlig, over alt ble det arbeidet med lignende prosjekter. Det uvanlige var bare Himmlers vilkårlighet, hans innblanding i utviklinger som var bestemt for marinen. 6. mai 1944 besiktiget da også Himmler personlig Wankel-fabrikken ved Lindau. Dornier-Flugzeugwerke, som holdt på med viktige oppdrag for flyprogrammet, brukte den gangen fabrikkhallene til Wankels forsøksverksteder. Himmler anmodet 19. juli 1944 herr Frosch om «så snart som mulig å reise til Wankel-fabrikken for på stedet å

144

danne seg et bilde av hvordan det går med Domier-Werke. Reichsfuhrer-SS ber om rapport». 2. august ble det holdt en konferanse mellom Frosch og direktøren for Dornier, Kiihl. Kiihl gjorde oppmerksom på at jagerflystaben trengte fabrikkhallen. Han hadde «fått beskjed fra generalstabsingeniør Lucht fra jagerflystaben om at evakueringen av Wankelforsøksverkstedene var blitt utsatt til september og at den endelige avgjørelsen først ville bli truffet deretter». Jagerflystaben arbeidet den gangen med den langt viktigere oppgaven å flerdoble jagerflyproduksjonen. «Direktør Kiihl uttalte at han bare kunne bøye seg for en ordre fra jagerflystaben, idet formannen for jagerflystaben, herr Saur, hadde kritisert ham for at han i Wankel-saken ikke hadde gått hardt nok inn for Dornier.» Men SS var mektigere enn jagerflystaben. 5. august konstaterte Frosch: «Major Schubert, teknisk offiser hos riksmarskalken, ringte meg 31/7-1944 og spurte om hall 1 i Wankel-forsøksverkstedene fort­ satt kan brukes av Dornier. Jeg svarte at jeg samme dag kom til å reise til Lindau for å undersøke saken på stedet. 5/8-1944 gav jeg major Schubert i telefonen beskjed om at jeg må insistere på evakuering av hall 1. Major Schubert sa at han skulle informere planleggingskontoret for jagerflystaben om at hall 1 trengs av M affen-SS (vel å merke for marine-formål) og derfor må evakueres av Dornier.» Også mine folk kapitulerte. Oberst Geist, sjefen for mitt utviklingskontor i teknisk avdeling, underrettet råstoffkontoret i Himmlers personlige stab om at han hadde sendt sjefkonstruktør dipl.-ing. Buller sammen med to konstruktører og to tegnere til Lindau for konferanse med Wankel. Himmlers energiske opptreden gav således konkrete resultater. Himmler syntes imidlertid ikke hjelpen fra min stab var tilstrekke­ lig. I et personlig notat bekreftet han at dr. Kimm, professor i flykonstruksjon, sammen med sin assistent dipl.ing. Neumann straks skulle sendes til Lindau. «Dr. Kimm, som har foretatt grunnlagsberegningene for «Zisch»-båten, blir i Lindau til 15. august for å kontrollberegne konstruksjonsendringene. Admiral Heye har sendt en skipsbyggingsingeniør, fenrik Wendel, til Wankel.» Han skulle gjøre seg kjent med båttypen. «Personalmessig er staben komplett, slik at man orn kort tid kan strekke kjølen til båten, såfremt Dornier eva­ kuerer hall 1 hos Wankel. I samråd med riksminister Speer og herr Saur har jeg på bakgrunn av den viktige produksjonen Dornier145

fabrikkene driver med selv gitt mitt samtykke til», fortsetter Himm­ ler som om han var øverste sjef for rustningsarbeidet, «at Wankelfabrikkene foreløpig får plass i haller, inntil Dornier-fabrikkene kan flytte inn i sine underjordiske lokaler om 4 måneder. Om Dornierfabrikkenes uanstendige adferd er det full enighet mellom Speer, Saur og meg. Likeledes er det enighet om at Wankel-Werke skal få igjen fabrikken sin.» Etter Himmlers forestillinger skulle båten gå i serieproduksjon en måned senere, i september 1944. Han hadde ingen anelse om hvilken tid man trengte til utvikling og produksjonsforberedelse av en ny type.

Først under studiet av «arkivmaterialet til reichsfiihrer-SS» ble jeg kjent med at Himmler foruten et eget råstoffkontor også drev en teknisk avdeling. I dag kan jeg tenke meg at det dreide seg om en slags skyggeadministrasjon som en dag skulle erstatte avdelings­ sjefene for de viktigste avdelingene i mitt departement. At SS gjen­ nom denne avdelingen skulle utvikle egne våpen, syntes jeg var over­ flødig sløseri. På grunn av gode avansementsmuligheter og SS-divisjonenes mili­ tære prestisje trakk SS dyktige folk til seg som på den måten gikk tapt for hæren. Således ville lederen for den tekniske SS-avdelingen, dr. Schwab, kunne ha spilt en ledende rolle i hærens våpenkontor. Hans krav om en begrensning av overflødige utviklinger, som han satte frem for departementets ammunisjonskommisjon 24. november 1942, var helt i samsvar med vårt syn. Men ikke med Himmlers og slett ikke med Hitlers syn, som stilt overfor krigssituasjonen stadig mer tenkte på mirakelvåpen. Schwab skrev: «Det arbeides med hundrevis av utviklingsprosjekter på alle mulige områder. Hvert av dem er viktig og kan en dag gi fordeler på ett eller annet kampområde, men i betraktning av den totale krigssituasjon er størstepar­ ten av disse prosjektene ikke av krigsavgjørende betydning i de nær­ meste 3 eller 4 måneder. Det er mulig at vi om 2 år har et panservåpen eller et artillerivåpen som gjør oss i stand til å stanse ethvert stridsvogngjennombrudd. Dette håpet er imidlertid illusorisk hvis fienden ikke lar oss få den tiden.» Det var også linjen i mitt departe­ ment. Våren 1942 mente generaloberst Guderian og hans fagfolk fra hærens generalstab at en stor offensiv frem til Volga og Kaukasus var sløseri med rustningsutstyr og at utstyr til oppbygging av en 146

solid forsvarslinje ville ha vært mer meningsfylt. Noe sent, 3. august 1944, tiltrådte Schwab denne realistiske vurderingen av tysk rustningskapasitet. I sitt foredrag for panserkommisjonen forklarte han at man ved utviklingen av motoriserte panserenheter «måtte legge hovedvekten på forsvar». Schwab anbefalte bygging av lette panser­ jagere, for «rent industrielt kan vi ikke klare konkurransen i bygging av tunge stridsvogner, hvor ytelsen ligger i panserstyrken og tunge kanoners gjennomslagskraft. Vi må gå inn for stor hastighet og rela­ tivt svak pansertykkelse for å kunne gjennomføre hurtige taktiske bevegelser. Platene måtte klare lette automatvåpen opp til 2 cm. En minstehastighet på 60 km/h i lett terreng bør tilstrebes.» De senere resultatene med den lette tsjekkiske stridsvognen 38 t høsten og vin­ teren 1944 bekreftet at både generalstaben og Schwab hadde hatt rett.

Jo vanskeligere den militære situasjonen ble, desto mer ekspan­ derte Himmlers maktområde. Gjennombruddet til å bli Hitlers mest allsidige og også mektigste medarbeider, kunne han takke 20. julibegivenhetene for. Fra før av var han reichsfiihrer-SS, innenriksmi­ nister, sjef for Gestapo og politiet. Som øverstkommanderende for reservehæren trengte han nå inn i nye posisjoner som inntil da hadde vært forsvart av Wehrmacht. Han overtok kommandoen over hjemmehæren, han var ansvarlig for nyoppsetting av hærens divisjoner og han kunne stå for fordelingen av våpen. Dertil ble han kort tid etter 20. juli Hitlers utsending for reorganisasjon av frontinnsatsen innen alle tre forsvarsgrener, inklusive Organisation Todt. Noe senere, i desember 1944, fikk han kommandoen over noen divisjoner ved Rhinen og fra slutten av januar over en hærgruppe ved Vistula. Men alt dette var ikke nok for Himmler. Mens han skulle stabilisere fronten, forsøkte han samtidig med de mest besynderlige ideer å bidra til et rustningsteknisk vendepunkt. Ansvaret for utvikling og produksjon av våpen lå riktignok fort­ satt i mitt departement. Men da Himmler ble utnevnt til øverst­ kommanderende for reservehæren, fikk han omsider også et offisielt påskudd til å blande seg opp i utviklings- og produksjonsspørsmål. SS- obergruppenfiihrer Jiittner ble oppnevnt som Himmlers repre­ sentant i alle spørsmål som vedrørte reservehæren. For å bremse litt på Himmlers og Jiittners maktbegjær skrev jeg 10. august 1944 til Jiittner: «Jeg er bekymret for at man både ved den forestående demonstrasjon av nye våpen for reichsfiihrer-SS 10. Slavestaren

147

Himmler og Dem og også ellers i forbindelse med enkelttiltak vil forsøke å handle mot denne ordren (fra Hitler) om konsentrasjon av rustning og utvikling og tilhørende forskrifter. Jeg vil derfor be Dem gjøre reichsfiihreren oppmerksom på forordningen på forhånd, så han ikke treffer noen slags avgjørelser ut fra manglende kjenn­ skap til den. Den anvisningen De allerede har underskrevet, om at en del av utviklingsprosjektene skal stanses og en annen del er god­ kjent for annullering, er i strid med forordningen om konsentrasjon av rustningsarbeid og krigsproduksjon. Når det gjelder begrensning av utviklingsarbeid akter vi å gå atskillig lenger enn det som kommer til uttrykk i Deres ordre.»

Hitler hadde nemlig etter forslag fra meg allerede 19. juni 1944 underskrevet en «forordning om konsentrasjon av rustningsarbeid og krigsøkonomi». I tilslutning til denne forordningen bestemte jeg 21. juli, dagen etter attentatet: «Samtlige forsknings- og utviklingsarbei­ der skal stanses medmindre min godkjenning av å videreføre dem er søkt om innen 31. august 1944. Nye forsknings- og utviklingsar­ beider skal være godkjent av meg. Det er forbudt å sette i gang arbeidet før min godkjennelse foreligger... I den utstrekning de gjenstander som skal utvikles vil møte flaskehalser når det gjelder råvarer eller produksjon, skal mengden og arten av nødvendige ma­ terialer resp, produktenes mengde og art oppgis, slik at de fremtidige produksjonsmulighetene kan klargjøres på forhånd.» Denne forordningen var i første rekke rettet mot Himmlers tall­ rike aktiviteter, som la beslag på verdifull utviklingskapasitet uten noen gang å kunne gi nyttige resultater. Det motsatte ble resultatet. Selvstendig, som om det dreide seg om en ren SS-sak, hadde Himmler 9. september 1944 tatt imot dr. von Holt, en av lederne for firma Wasag som sorterte under meg, og bedt om rapport om viktige punkter i utviklingen av raketter til forsvar mot bombefly, en sak som også jeg var ansvarlig for. En uke senere, 15 september 1944, sendte dr. Brandt, sjefen for Himm­ lers personlige stab, et forslag fra en SS-unterscharfuhrer Glåtzer som skulle revolusjonere sikteteknikken, til direktør von Holt. I disse siste krigsmånedene kom det stadig oftere urealistiske ideer som på grunn av Himmlers autoritet måtte tas på alvor og følges opp. Et ukjent firma som het Elemag i Hildesheim hadde sendt et forslag om «ved fjernstyring å koble ut funksjonen av elektrisk 148

utstyr» til gauleiter for Siidhannover-Braunschweig, SS-obergruppenfiihrer Lauterbacher. Dilettantisk ble det gjort rede for at isola­ sjonsmaterialet atmosfære «riktignok ikke vekker større oppmerk­ somhet fordi tilstanden er så naturlig, men at det til syvende og sist danner det isolatoriske grunnlaget for hele elektroteknikken, og det er en kjensgjerning at opphevelsen av atmosfærens isolerende effekt vil gjøre driften av ethvert elektrisk instrument av kjent kon­ struksjon umulig. Teknikkens nåværende nivå gjør det mulig å på­ virke isolasjonsstoffet atmosfære i den ønskede retning. Det er kjent at ultrakort-elektriske svingninger av bestemte frekvenser utvikler egenskapen til å yonisere (!) den atmosfære de passerer, noe som utløser en omvendt elektrisk reaksjon, med andre ord, forvandler isolasjonsmaterialet atmosfære til spenningsleder.» Istedenfor å sende dette utopiske forslaget til mitt departement, hvor det ville ha blitt arkivert, sendte gauleiter Lauterbacher det 13. november 1914 til Himmler. Himmler anmodet sitt tekniske kon­ tor om å uttale seg om forslaget. Med et alvor som ikke stod i noe rimelig forhold til denne bagatellmessige saken, ble det 8. januar 1945 opplyst at metoden ikke hadde noen sjanser, at alle midler som ble brukt til formålet måtte anses som bortkastet. På dette tids­ punktet, i begynnelsen av januar 1945, stod russerne ved Vistula, og Himmler forsøkte fremdeles i egenskap av øverstkommanderende for åtte divisjoner å redde situasjonen ved øvre Rhin og å etablere seg som feltherre. Samtidig beskjeftiget han seg med ideer om uto­ piske mirakelvåpen som skulle løse alle strategiske problemer. Heller ikke i dette tilfelle nøyde Himmler seg med en utvetydig avvisende rapport fra sitt eget kontor. Samme dag, 8. januar, leverte han forslaget om å omdanne atmosfæren til spenningsleder til den høyeste vitenskapelige instansen, professor dr.ing. Werner Osenberg, lederen for planleggingskontoret i riksforskningsrådet. En måned senere ble Osenbergs kommentar sendt til Himmler. I samsvar med betydningen av ethvert ønske som kom fra Himmler, ble brevet sendt med spesialkurér. Osenbergs brev måtte være dødsdommen over Himmlers forhåp­ ninger. Undersøkelsen «hadde gitt det resultat at dette forslaget ikke lot seg realisere med tidens teknikk. I redegjørelsen fra Elemag savner man enhver dypere forståelse av de tekniske og fysikalske prosesser det dreier seg om, slik at man ikke kan anbefale å gi denne instans i oppdrag å ta fatt på noe forskningsarbeid i denne sammen­ heng.» 149

Osenberg hadde åpenbart ved første blikk forstått at dette var vitenskapelig humbug. Av frykt for eventuelle konsekvenser lot han allikevel andre forskere se på saken. «Siden det stadig blir lagt frem lignende forslag, har jeg bedt en del anerkjente vitenskapsmenn om en prinsipiell vurdering av nevnte problem.» Foreløpig kunne han legge frem en vurdering fra «herr professor dr. Meissner, som har spesielle erfaringer når det gjelder elektromagnetiske bølger, samt fra lederen for min forsøksavdeling, dr. Radstein. Etter at de øvrige utredningene er kommet inn, skal jeg gi Dem en omfattende over­ sikt over utviklingen på dette felt slik den står i dag.» De to utredningene Osenberg nevner er bevart. Sjefen for forsøks­ avdelingen, dr. Radstein, konstaterer etter en omstendelig forklaring av fysikalske grunnbegreper over tre sider «at man med de midler man disponerer over i dag ikke kan oppnå noe resultat av den øns­ kede art, heller ikke med midler man kan vente å få innen kort tid». Den dag i dag kan man se av dokumentene hvilken panikkartet aktivitetstrang en forespørsel fra Himmler kunne utløse. Hvem ville ta ansvaret for at krigen ble tapt fordi han sviktet? Også når det gjaldt kjemi var Himmler sikker i sin vurderingsevne. I januar 1945 la han mye energi i tanken om å utvinne drivstoff fra granrøtter. Men dette var ikke bare en idé som var utløst av katastrofesituasjonen. Allerede i mai 1942 hadde Himmler vært inne på et lignende forslag. 1 ramme alvor hadde han den gangen infor­ mert Pohl om at det fantes en oppfinnelse som «kunne gjøre det mulig å fange inn avgassene fra bakerienes skorsteiner», for å lage «alkohol av dem. Anlegg som våre bakerier i Dachau burde på denne måten levere 100 til 120 liter alkohol daglig. Vennligst ta Dem av spørsmålet og sørg for at dette også gjøres i våre bakerier.» En SS-hauptsturmfuhrer Niemann må deretter ha gitt en rapport som irriterte Himmler. Av de fire millioner hektoliter alkohol som var blitt produsert siste fredsår, mente Niemann at man selv ved bruk av samtlige brødfabrikker neppe ville kunne klare mer enn 0,6 prosent ved å utnytte bakerirøken. 17. oktober 1942 skrev Himmler til Pohl: «La en annen SS-fører overta saken. Jeg har inntrykk av at SS-hauptsturmfuhrer Niemann har en negativ innstilling til spørsmålet. Jeg liker ikke selve tenden­ sen i rapporten. I krigstid er utvinning av selv små alkoholmengder av betydning. Jeg tror ikke at vi nå under krigen produserer 4 millio­ ner hektoliter alkohol. Om man setter opp en nøyaktig og objektiv

150

beregning, vil prosentandelen av alkoholen fra bakerirøken utgjøre betydelig mer. Kanskje vi ved leilighet kan snakke muntlig om dette.» Et halvt år senere dukket det opp en ny sinnssvak idé. 31. mars 1943 skrev SS-sturmbannfuhrer dr. Joachim Caesar, sjefen for land­ bruksavdelingen i konsentrasjonsleiren Auschwitz, til Himmlers stab om muligheten til å utvinne olje av geranier. Allerede neste dag spurte Himmler om «hva som var oljeholdig» i geranien. Han mente at man burde skaffe til veie et større kvantum geranie-olje og at SS-obergruppenfuhrer Pohl burde få plantet en hektar med geranier. Iallfall ønsket han at spørsmålet skulle behandles systematisk.

I januar 1945 fulgte Himmler et nytt spor. Hans interesse var blitt vakt av en rapport fra «informasjonstjenesten» av 28. desember 1944, hvor det var snakk om en japansk produksjon av høyoktanbensin av granrøtter. «Det hevdes på offisielt hold at denne flyben­ sinen kan utvinnes etter en forholdsvis enkel metode og at den i Japan allerede fremstilles industrielt. Det japanske handels- og land­ bruksdepartementet har fra november innledet en landsomfattende kampanje for økt produksjon. (. . .) Forsøket har vist at produktet er like godt som eller bedre enn høyoktanbensin som er utvunnet av mineralolje. (. . .) Fagfolk forklarer at oljeinnholdet er størst i gamle røtter, således gav 375 kg røtter med nedgravd aldring over 10 år 54 til 72 liter, mens røtter som hadde vært nedgravd i to eller tre år gav 45 liter olje.» For Himmlers fantasifulle gemytt var dette en gave fra himmelen på et tidspunkt da drivstoffproduksjonen nærmest var lammet. Gjennom dr. Brandt skrev han 9. januar 1945 til geheimrat Wagner, her titulert som standartenfuhrer: «Er det ikke mulig å spørre gjen­ nom ambassadør Oshima om japanerne kunne være villige til å gi oss nærmere opplysninger om oljeutvinningen? Reichsfiihrer-SS ville være sterkt interessert.» Allerede noen dager tidligere, 5. januar 1945, var SS-obersturmfiihrer Lipinsky blitt innkalt til Himmler. 18. januar snakket Himm­ ler med Lipinsky «om spesialoppdraget å utvinne bensin av røtter». Pohl ble straks informert om at Lipinsky kom til å melde seg hos ham, «reichsfiihrer-SS ber Dem drøfte detaljene med SS-obersturmfiihrer Lipinsky og gi ham enhver nødvendig støtte». Samtidig fikk SS-ledelsens kontor beskjed fra dr. Brandt om at Himmler hadde gitt Lipinsky «et spesialoppdrag på hans kjemiske fagområde» og 151

til dette formål «inntil videre hadde kommandert ham til SS-Wirtschaftsverwaltungshauptamt». Pohl var litt mer skeptisk enn hans foresatte. 23. januar 1915 skrev han til Brandt som skulle informere Himmler: «Etter det vi vet er japanske gran trær langt mer oljeholdige enn våre tyske, og dette oljeinnholdet økes ytterligere når man graver røttene ned i jorden. Denne nedgravingen er en kjent produksjonsteknikk i Japan. (. ..) Av de grunner jeg har nevnt tror jeg således ikke at det hos oss vil være mulig å produsere større mengder granolje for bensinfremstilling, især fordi røttene, som er blitt bearbeidet på en eller annen, antagelig hemmelig måte, skal aldre i jorden gjennom flere år.» I et svar fra Himmlers «personlige stab» skulle Pohl få beskjed om at «SS-hauptsturmfuhrer Lipinsky under disse omstendigheter vel kan gjøre større nytte i styrkene enn i arbeidet med et forsk­ ningsprosjekt hvor det ikke kan ventes snarlige resultater. Jeg har derfor foranlediget at utnevnelsen av Lipinsky til SS-WirtschaftsVerwaltungshauptamt trekkes tilbake.» Dette brevet ble åpenbart ikke sendt, teksten er strøket over, datoen mangler. Det er tydelig at Himmler ikke ville slippe sine vyer så lett. 1. februar 1945 rapporterte Lipinsky til sjefen for den personlige sta­ ben: «Jeg har vervet to vitenskapelige medarbeidere til forskningsoppdraget, dr.ing. Hans Bruckner, for tiden ved krigsmannens kjemisk-fysikalske forsøksanstalt, og dr.ing. Horst Luther ved univer­ sitetet i Poznan. Begge har fått sine nåværende stillinger i forbin­ delse med professor Osenbergs virksomhet. (. . .) Obergruppenfuhrer Pohl får jeg først møte 3. februar, fordi han er på tjenestereise. Etter ordre fra oberftihrer Gutberlet kan jeg ikke reise til min divi­ sjon lenger. Jeg må melde skriftlig forfall dit.» Himmlers usvekkede forhåpninger fremgår også av et telegram til Lipinsky av 28. januar 1945: «Reichsfuhrer-SS har med virkning fra 30/1-1945 forfremmet Dem til SS-hautpsturmfiihrer i ReserveWaffen-SS. Gratulerer.»

Noen måneder tidligere var Himmler på sporet etter nye sprengstof­ fer. 22. juni 1944 hadde han forkynt «at det gjennom tekniske frem­ skritt helt plutselig dukket opp sprenglegemer som i virkning og hur­ tighet langt overgår våre nyeste gjengjeldelsesvåpens sprengkraft.» I mitt departement var man for lengst klar over at en atombombe 152

— det var bare den det kunne være tale om — på grunn av opp­ brukte kromreserver ikke ville kunne bli produsert før vinteren 1945. Himmler viste tilbakeholdenhet når det gjaldt atomforskning. Allikevel kritiserte han meg for å neglisjere forskningen, nettopp på grunn av atomspaltningens konsekvenser. Himmlers brev om saken er ikke bevart, men det fremgår av mitt svar at jeg måtte forsvare meg. 23. september 1944 meddelte jeg Himmler, «for å forebygge misforståelser», følgende: «Det kan ikke være tvil om at det også i krigstid må forskes, og at det må forskes meget grundig. Det beste ville utvilsomt være om vi kunne la forskningen få frie hender og nøye oss med å oppmuntre den til å gjøre størst mulig nytte for krigføringen. At vi ikke kan gjøre dette, skyldes det forhold at vi både i forskning og utvikling har en langt smalere basis enn våre motstandere. Vi kan bare vente å oppnå resultater som kan bli av vesentlig betydning for vår krigføring og muligens gi oss et forsprang for fienden, hvis vi både i utviklingsarbeid og i forskning nøye over­ veier bruken av krefter og ressurser og konsentrerer oss om bestemte tyngdepunkter. Men da er det også nødvendig å danne seg et klart bilde av hva det forskes i og hva man kan oppnå med de planlagte prosjektene. Ut fra dette bilde må man så begrense eller helt stanse tildeling av ressurser for arbeider det ikke finnes kapasitet for uten å skade hovedprosjektene (.. .) Selvfølgelig må man ved godkjen­ ningsprosedyren følge andre prinsipper i forskningen enn i utvik­ lingsarbeidet, idet sjansene ved forskning ikke kan vurderes like nøyaktig som i utviklingsarbeidet. Men til syvende og sist gjelder det også for forskning at arbeider som kan gi fordeler for krigførin­ gen, må prioriteres, og at andre arbeider, som hindrer en konsentrert fremdrift av hovedprosjektene, må begrenses eller utsettes.» Goring, i egenskap av president for riksforskningsrådet var blitt informert om mine synspunkter på forhånd, for det dreide seg om «prinsipielle overveielser når det gjaldt styringen av forskningsarbei­ det». I begynnelsen av siste krigsår dukket spørsmålet om forspilte sjan­ ser opp igjen. Med et brev av 25. januar 1945 blandet Ohlendorf seg inn i atomforskningen. Han beskyldte meg for å ha neglisjert en disiplin som i årevis hadde vært betraktet som en jødisk vitenskap. Ohlendorf bebreidet meg for ikke å ha viet atomforskningen den nødvendige oppmerksomhet. Han presset på for tross den fortvilte krigssituasjonen å få oppført et bygg for atomforskning. Jeg svarje forholdsvis kjølig at «krigens nåværende stadium tross all støtte til

153

kjernefysikken ikke tillater å sette i gang byggeprosjektet SH 220. De vet at jeg personlig interesserer meg for kjernefysikk og at jeg har gitt denne forskningen all mulig støtte. Jeg vil derfor be Dem foranledige at sektoren kjernefysikk i riksforskningsrådet, professor Gerlach, om ca. et kvart år henvender seg til meg igjen. Jeg skal da forsøke å hjelpe igjen.» Det groteske ved denne brevvekslingen bestod i at professor Ger­ lach samtidig var min representant for kjernefysikk, slik at jeg bad Ohlendorf om å foranledige at min egen representant henvendte seg til meg. Det ble bare gjort for ikke å provosere Ohlendorf som sjef for sikkerhetspolitiet og SD. For sikkerhets skyld hadde jeg alt 19. desember 1941 skrevet til professor Gerlach at «påtrengende oppgaver gjør det vanskelig for meg å ta personlig kontakt med Dem. Jeg tillegger imidlertid forskningen på kjernefysikkens område stor betydning og følger Deres arbeid med store forventninger (. . .) De kan til enhver tid regne med min støtte når det gjelder å over­ vinne vanskeligheter. Tross de overordentlig store krav rustningen stiller, vil de forholdsvis beskjedne ressursene som er nødvendige for Deres arbeid fremdeles kunne skaffes til veie. Jeg ber Dem som hittil henvende Dem til meg eller dr. Goerner når De trenger min hjelp.» Alle disse ordrer og innblandinger fra SS som er beskrevet i dette kapitlet, reduserte vår forsknings- og utviklingskapasitet og førte til usikkerhet når det gjaldt tjenesteveier og kompetanser.

Infiltrasjon gjennom sjiesielle utsendinger

En velprøvd metode i ethvert byråkratisk styrt system er infiltrasjon ved å påta seg spesialoppdrag. På den måten gikk Pohl også løs pa en av de viktigste lederposisjonene i hele bygningsvesenet. Som en følge av den nye linjen med «industriens selvstyre» hadde økonomi­ departementet opprettet «riksforeninger» som skulle ta seg av sty­ ring av produksjonen, godkjenning av nyopprettelser av bedrifter og utvidelser. 28. november 1912 skrev Pohl til Himmler og fortalte at man, etter det han hadde hørt, i nærmeste fremtid aktet å opprette en «riksforening» også for sektoren «sten og jord», altså produksjonen av bygningsmateriale. «Staten frigjør seg på den måten fra det di­ rekte administrative arbeidet», fortsatte Pohl i brevet. «Som leder for riksforeningen fungerer en ansvarlig bedriftsleder som har statens og partiets tillit og som er utstyrt med vidtgående fullmakter. (. . .) Når det gjelder 'sten og jord’ finnes ingen slik riksforening ennå. Man må regne med at en privat bedriftsherre om kort tid vil overta ledelsen av en slik riksforening. Foreningen vil da også omfatte våre bedrifter» i stenbruddene og teglstensproduksjonen «slik at de i praksis blir underlagt fremmed styring». Han hadde derfor disku­ tert med SS-brigadefiihrer dr. Schieber (den gang ennå SS-kontaktmann) «om det ikke kunne være hensiktsmessig selv å ta initiativet og med riksminister Speers samtykke forberede opprettelse av riks­ foreningen og overta ledelsen av den. SS-brigadefiihrer dr. Schieber bekreftet at dette var mulig, selv om man må regne med å møte betydelig motstand både i Speers departement og i det private næ­ ringslivet. Jeg mener allikevel at de nødvendige skritt bør innle­ des. (. ..) Jeg ber om fullmakt til å følge opp saken som antydet, slik at jeg av økonomiministeren kan få overdratt ledelsen av riks­ foreningen og rikskontoret for sten og jord.» Himmler svarte straks positivt på brevet. For i motsetning til hans samtidig nølende holdning når det gjaldt infiltrasjonen i økonomi155

departementet som Ohlendorf hadde planlagt, gjaldt det her funda­ mentet for hans forskjellige planer for bygningsindustrien i etter­ krigstiden. Omvendt gjaldt selvsagt også det Pohl hadde understre­ ket i brevet sitt. I og med at SS overtok denne riksforeningen, ville stenbrudd- og teglstensbedriftene i praksis være underlagt SS. «Reichsfiihrer-SS er enig i», het det i svaret til Pohl, «at De går i gang med å opprette riksforeningen og med å få hånd om ledelsen. Reichsfiihrer-SS mener at De først og fremst bør sikre Dem støtte fra økonomiministeren.» Det hadde ikke vært nødvendig å be Pohl ta kontakt med Funk. For å gi sitt krav ettertrykk, hadde Pohl samtidig som han sendte brevet til Himmler også sendt et usedvanlig skarpt brev til økonomimisteren: «Gjennom næringsgruppen sten og jord er det for noen tid siden blitt opprettet østutvalg, hvor spørsmålet om igang­ setting og overdragelse av de enkelte sten og jord-bedriftene i de nye østområdene skal drøftes. Ved sammensetningen av utvalgene er både jeg og de av meg opprettede og ledede firmaene Deutsche Erd- und Steinwerke G.m.b.H. og Ostdeutsche Baustoffwerke G.m.b.H blitt forbigått. Dette synes jeg er desto merkeligere som de av meg styrte bedriftene ikke bare er de største firmaer og dermed de største bidragsytere innen sin næringsgren, men også fordi jeg tror at jeg gjennom kommissarisk administrasjon av mer enn 350 teglverk, kakkelfabrikker og lignende bygningsartikkelbedrifter mener å ha be­ vist at jeg sammen med mine medarbeidere er i stand til å lede bedrifter under de særdeles vanskelige øst-forholdene. Jeg vil være Dem meget takknemlig, ærede herr minister, om De kunne sørge for at lederne for mine bedrifter blir representert i øst-utvalgene for næringsgruppen sten og jord i samsvar med bedriftenes store betyd­ ning.» Brevet viser at SS for lengst hadde overtatt den kommissariske ledelsen av over 350 teglverk og andre bygningsartikkelbedrifter i det okkuperte Russland og dermed hadde forberedt overtagelsen etter krigen, til tross for at man etter tre måneders rask fremmarsj i Russland bare hadde avtalt en ordning for 60 bedrifter i det okku­ perte område med Rosenbergs øst-departement. Man kan gå ut fra at et lignende antall bedrifter innen bygningsindustrien ble admi­ nistrert av SS i det okkuperte Polen. Fremgangsmåten ser ut til å ha møtt motstand, for tre måneder senere, 17. februar 1913, måtte Himm­ ler diskutere saken over telefonen med Bormanns statssekretær, SSbrigadeftihrer Klopfer. Men Himmler og Pohl klarte ikke å reali156

sere sine planer. Sjefen for rikskon toret var fortsatt en representant for stenindustrien.

Pohls ærgjerrighet ser ut til å ha vært uten grenser denne andre russiske krigsvinteren. Mens Ohlendorf ennå ble holdt noe tilbake av Himmler, forsøkte Pohl tross Ohlendorfs fiasko å få hånd om en ledende posisjon i ernæringsdepartementet. Bare fire dager etter brevet til Himmler av 2. desember 1942, hvor han hadde forlangt styringen i bygningsmaterialproduksjonen, sier han i et nytt brev til Himmler: «På samme måte som i rustningsindustrien blir organisa­ sjon og styringsforhold også i ernæringssektoren stadig mer uover­ siktlige, noe som går ut over forsyningen med høyverdige nærings­ midler. Mens minister Speer i rustningsindustrien har utarbeidet klare linjer for ledelsen og forenklet industriens organisasjon ved å gjeninnføre selvstyreprinsippet og dermed har trukket opp klare kompetansegrenser, er noe lignende ikke tilfelle når det gjelder er­ næringen. Bare noen få personer har hittil forstått nødvendigheten av å få klarhet i de fullstendig uoversiktlige forholdene. For tiden er det følgende instanser som arbeider med ernæringsproblemet: foruten riksministeren for ernæring og landbruk og økonomiministeren er det i de okkuperte områdene organene til Einsatz Ost’, av­ delingene 'ernæring og landbruk’ i de enkelte siviladministrasjonene, de forskjellige riksorganene og hovedforeningene (f.eks. stor­ fe, egg, korn, hagebruk m.v.). (. ..) Videre er forretningsgruppen «ernæring» under kontoret for 'fireårsplanen' involvert. Forsvarets overkommando oppretter eller oppmuntrer over alt egne anlegg for å sikre forsyningen til troppene. I den sivile sektoren forsøker f.eks. rikshelseledelsen og den tyske arbeidsfront å opprette fabrikker og lignende for å åpne nye matvarekilder for de grupper de har ansvaret for.» Etter fire siders beskrivelse, som faktisk gir et godt bilde av de kompliserte forhold mellom innbyrdes konkurrerende myndigheter, kommer Pohls konklusjon: «Av det som er sagt foran fremgår at man må gi ordre om en konsentrasjon, slik det er blitt gjort i rust­ ningsindustrien eller arbeidsinnsatsen. Til dette formål trenger man en generalkomm isseer med utstrakte fullmakter, en ’generaløkonom for det tyske folks ernæring’.» Med brevet fulgte en arbeidsplan for «generaløkonomen», hvor Pohls fremtidige generalfullmakter ble be­ skrevet over ti sider. I brevet til Himmler fremhevet Pohl: «Hvis De i det hele tatt

157

kan bestemme Dem for ved leilighet å drøfte denne saken med føre­ ren, vil jeg gjerne gjøre oppmerksom på at utnevnelsen av en SSfører ville være hensiktsmessig, fordi hele SS- og politiorganisasjonen ville være en garanti for effektiv gjennomføring... Jeg skal også ærlig innrømme at en slik oppgave kunne friste meg. Jeg kunne være villig til å sette alle krefter inn på å løse oppgaven, samtidig som jeg beholder mine tidligere tjenesteplikter.» Himmler var imidlertid lite villig til å frigi Pohl for denne oppga­ ven: «Tanken om en generaløkonom er fristende, men jeg vil allikevel avvise den. (. ..) Vi ville i tilfelle blande oss inn i et område som egentlig ikke angår oss, et område som innebærer et meget stort ansvar. Det kan være farlig, for vår kapasitet som total-SS og politi er allerede fullt utnyttet. Dessuten tror jeg at krigen kommer til å stille ytterligere krav til oss på andre områder, krav vi må for­ søke å oppfylle. Også for helhetsutviklingen i Schutzstaffel ville det etter min mening være farlig å engasjere seg på noe som dog er sideveier og dermed fjerne seg fra selve grunnlaget. Det er riktig at vi på vår sektor alltid er effektive og gir et godt eksempel. Der ser jeg vår oppgave å være fortropp. Mer bør vi imidlertid ikke ta sikte på.» Himmler viste ikke samme tilbakeholdenhet når det gjaldt målene for hans bygge- og økonomi-imperium. Det fremgår av hans posi­ tive reaksjon på Pohls forslag om at SS skulle ta hånd om rikskontoret og riksforeningen «sten og jord».

«Vår kapasitet er allerede fullt utnyttet», mente Himmler med rette da han avviste Pohls forslag. Hans ærgjerrige øverste SS-ledelse var av en annen mening da den hadde skrytt av å kunne løse vanske­ lige utviklingsproblemer i luftrustningen med spesialrepresentanter fra egne rekker. Men motsetningen var bare tilsynelatende, stadig igjen forsøkte Himmler å blande seg opp i fremmede oppgaver. I februar 1943 hadde Hitler oppnevnt en tremannskommisjon bestående av Bormann, Lammers og Keitel som skulle se på mulige tiltak for å frigi arbeidskraft i næringslivet som så skulle erstatte folk i rustningsindustrien som ble innkalt til Wehrmacht. Som vanlig rea­ gerte systemet langsomt på nødssituasjoner, og først tre kvart år senere, 27. november 1943, kom en supplerende ordre fra Hitler om forenkling av Wehrmacht-administrasjonen, og atter et kvart år etter, 24. mars 1944, begynte Hitlers representant, artillerigeneral Ziegler, å bygge opp sin organisasjon. Hæren var sikkert ikke interessert i å påskynde tiltakene som bare kunne føre til friksjoner, vanskelighe­ 158

ter og irritasjon i Wehrmacht-ledelsen. Jeg hadde kjent Ziegler ganske lenge. Han fortalte ofte om sin tid i Reichswehr, da han måtte for­ handle med riksdagspartiene om Reichswehr-budsjettet og ta seg av klager og angrep. Siden Ziegler hadde arbeidet med slike ting i flere år, må han ha hatt en egen evne til å behandle vanskelige opp­ gaver med politisk finfølelse. Hitlers ordre gikk ut på opprettelse av seks kommisjoner. Den første, som skulle ta seg av forenklinger innen ernæringen, fikk SSgruppenfiihrer Lorner som formann, som forresten også var ansvar­ lig for forpleining og bekledning i konsentrasjonsleirene. Ingen god anbefaling for hans nye oppdrag, for rotet, feilavgjørelser, korrup­ sjon og andre misforhold var ubeskrivelige i hans sektor. I kommi­ sjonen for bygningsvesenet ble sjefen for Hermann-Gdring-Werke, Pleiger, formann, med Kammler som stedfortreder, noe som viser hvor viktig SS mente byggesaker var blitt våren 1944. I den sjette og viktigste kommisjonen ble SS-gruppenfiihrer Frank for forenklingens skyld utnevnt ved siden av generaldirektør Rohnert. I et brev til Himmler, som denne kommenterte med bemerkningen «meget interessant», beklaget Pohl «opprettelsen av seks kommisjo­ ner» og fortsatte: «Jeg har heller ikke stor tiltro til oppnevnelsen av berømte ledere fra næringslivet som formenn for disse kommisjonene. Jeg har fått snakke med Rohnert og Pleiger. Begge er klar over at oppgaven er vanskelig og går med stort alvor inn for den. Men jeg er i tvil om hvorvidt de har det riktige grep på saken. Hvis man tror man kan reformere forvaltningsorganisasjonen primært ved å skjære ned på mennesker, tar man grundig feil. Man må forandre systemet, d.v.s. gjøre tingene i administrasjonen enklere, da faller mennes­ kene bort av seg selv når de ikke har noe å gjøre lenger. Bare en dreven og erfaren mann, som samtidig er besjelet av revolusjonær elan (understreket i teksten) kan gjøre slike ting i administrasjonen. Frank er for eksempel en slik mann.» Uten at han uttrykkelig nevner sin kandidat, er det klart at Pohl sikter til Frank når han fortsetter: «Om man derfor hadde satt inn en erfaren og samtidig besluttsom administrator som forenklingsdiktator (understreket i teksten), hadde man sikkert oppnådd bedre resultater enn med disse seks kommisjonene som omfatter i alt over 100 mennesker (dobbelt understreket i teksten). Det er min person­ lige oppfatning, herr reichsfiihrer.» Her skrev Himmler med store, gammeltyske bokstaver tvers over arket: «Tror jeg også». Pohl avsluttet brevet sitt: «Jeg tror at også

159

denne aksjonen vil forløpe på samme måte som den foregående under general von Unruh, nemlig ut i sanden. Og det er beklage­ lig.» Sjette kommisjon, som skulle forenkle forvaltningen, var den første som holdt møte. Den gamle reven Ziegler foreslo innledningsvis «opprettelsen av et lite 'krigsdepartement’, utstyrt med omfattende fullmakter. «Det skulle koordinere administrasjonen av alle Wehrmacht-grener, altså hær, luftvåpen, marine, Waffen-SS, Organisation Todt og arbeidstjenesten med tilhørende organer. Denne organi­ sasjonen måtte gjennomføres ned til det regionale og lokale plan. Bare da ville han kunne rapportere et virkelig forenklingsresultat til føreren.» Ziegler tok hærens stadige latente krav om en enhetlig Wehrmacht-organisasjon ut fra skuffen, som også hadde vært tatt med Goerdelers regjeringsskisse. En slik forenkling måtte, så fornuftig den enn kunne være, selvfølgelig strande på den mistenksomme Hit­ lers oppdelingsbestrebelser. 24. april 1944 rapporterte Pohl stolt til Himmler at «det er ikke for mye sagt når jeg påstår at vi har opp­ nådd et stort resultat, først og fremst som følge av Franks modige og fryktløse holdning». Det fremgår av Franks medfølgende rapport at han i «en timelang fri tale» hadde forsøkt å gjøre det klart «at de største vanskelighetene og tilbakeslagene har oppstått på grunn av sammenfiltringen med hærforvaltningen». Det var altså ikke SSadministrasjonen, som Pohl syntes var eksemplarisk, man skulle re­ formere, men syndebukken hærforvaltningen, hvis utilstrekkelighet Frank «åpen og frimodig» la frem, sikkert ikke til glede for den til­ stedeværende generalen fra hæren. «General Ziegler sa: 'Jeg er full­ stendig klar over at vi, som herr Frank sier, må gå helt nye veier. Jeg tror også jeg kan være enig med formannen i at bare gruppenfiihrer Frank kan være ansvarlig sjef for denne arbeidsstaben. Etter hans redegjørelse er jeg klar over at kommisjonens arbeid kommer til å få uoverskuelige følger for den almene statsforvaltningen langt ut over krigens nære mål.’ General Ziegler kritiserte deretter etatskompleksene i departementene.» Han var sikkert klar over at det var taktisk klokt å utnevne en SS-fører for denne nesten uløselige oppgaven; han ville da stå ansvarlig overfor Hitler om det gikk galt. «Således er jeg nå blitt ansvarlig for forsøket på en nyordning av den tyske forsvarsadministrasjon», fortsetter Frank. «General Zieg­ ler vil så snart som mulig forelegge resultatene fra min arbeidsstab for føreren. Hvis de blir godkjent, skal man peke ut den mannen som skal gjennomføre, supplere og overvåke forslagene, altså den

160

mannen som skal bli 'wehrmachtsverwaltungschef med omfattende fullmakter.» Pohl var enig med Frank i at man kunne være fornøyd med resul­ tatet. I følgeskrivet til Franks rapport til Himmler skriver han at «vi, SS, har grepet på denne kommisjonen. Frank snakket så godt for seg at Ziegler mer eller mindre lot ham få kommandoen over hele sel­ skapet. (.. .) Det er det motsatte av den metoden general Ziegler opprinnelig tok sikte på, men det er helt i samsvar med det jeg i mitt ovennevnte brev (av 13. april 1944) betegnet som en forut­ setning, hvis ikke dette viktigste reformarbeid som er blitt utført de siste 100 år skal løpe ut i sanden. Ansvaret vi overtar med dette er overveldende. Men vi skal bære det med glede. Vi vet hva vi skylder Dem og SS». Det ser ut til at Himmler fortere enn Frank og Pohl gjennom­ skuet Zieglers hensikter. Han svarte 15. mai og sier at han var blitt meget glad over Franks rapport. «Den oppgaven De og Frank står overfor er meget stor.» Ved å fremheve Pohl som ansvarlig får han samtidig sagt at oppgaven ikke, slik general Ziegler hadde tenkt seg det, skulle være bundet til personen Frank, men til SS, slik at Pohl som sjef selvfølgelig ble medansvarlig for resultatet. Ikke nok med at han stilte seg skeptisk til utsiktene («La oss håpe at det lykkes å oppnå i det minste en del av målsettingen»), han hadde også be­ tenkeligheter mot alt for vidtgående tiltak: «Når det gjelder en en­ hetlig Wehrmacht-forvaltning ber jeg Dem meddele hvorvidt alt skal gjøres felles for Wehrmacht og SS. Jeg synes ikke et enhetlig forvaltningskorps vil være det rikrige. Da ville det bli for lett å gi oss skyl­ den om noe går galt. Mot en koordinering av forskriftene til en fellesnevner for Waffen-SS, hær, marine, luftvåpen osv. har jeg intet å innvende. Men gjennomføringen må skje i hver gren for seg; hvor det skal utføres noe i fellesskap et sted, kan man selvsagt treffe avtaler.» Himmler hedret Pohl med en uvant hjertelighet og be­ gynte brevet med «Min kjære Pohl» og underskrev «Deres trofaste H. Himmler». Det fremgår ikke av dokumentene hvordan denne ak­ sjonen, som ble startet opp med så mange forskuddslaurbær og som øyeblikkelig ble sabotert av Himmler, utviklet seg videre. Sikkert er at det aldri, ikke en gang antydningsvis, ble gjennomført noen enhetlig forsvarsadministrasjon. Denne egoismen, som er helt for­ ståelig ut fra et SS-syn, viser atter en gang at det dreide seg om rene maktkamper når SS-ledelsen for eksempel presset på for å få ut­ nevnt Himmler, støttet av SS-underkommissærer, til øverste kommis­ 161

sær for luftrustningen. Da Himmler noen måneder senere ble opp­ nevnt som Hitlers personlige representant for Wehrmacht-reformen, viste han sin manglende evne til ut fra egen maktposisjon å avskaffe misforhold som han og hans medarbeidere var så snare til å kritisere andre myndigheter for. I en protokoll fra mitt departement av 23. august 1944 heter det at general Ziegler «hadde lite hell med seg i løsningen av den opp­ gaven føreren hadde gitt ham, nemlig å koordinere og forenkle forsvarsgrenenes administrasjon. Like lett som det er å opprette et nytt kontor i tillegg til eksisterende kontorer, like vanskelig er det å sette tre tjenestemenn på to eller endog en stol. 23. august beklager general Ziegler hos ministeren. Han forsøker også å kritisere ministeren for at ingen militær instans og intet departementskon­ tor kan fortelle ham hva han skal gjøre. Ministeren må antyde over­ for ham at det er hans egen skyld når han ikke har nok autoritet til en oppgave føreren har gitt ham. Da veien tilbake til fronten heller ikke lenger er åpen for Ziegler, ser det ut til at den store ska­ ren av arbeidsledige generaler snart vil få et nytt medlem».

Også mitt eget apparat ble gjennomtrålet av SS for å finne mulig­ heter for personalreduksjoner. I juni 1943 skulle fra «Schutzkommando der Organisation Todt» (som bestod av hele 100 rikstyskere og 800 «folketyskere») alle folketyskere innkalles til tjeneste i WaffenSS. Jeg protesterte overfor Himmler. «En tilstrekkelig beskyttelse av våre OT-byggeplasser er en absolutt forutsetning for at jeg skal kunne utføre de oppdrag jeg har fått av føreren.» På Balkan ble det utvunnet helt nødvendige råstoffer som kobber, krom, bauxitt, mo­ lybden og asbest, og jeg gjorde Himmler oppmerksom på at nettopp disse områdene var utsatt for partisanangrep. Kort og uvillig til diskusjon erklærte Himmler at noen fritagelse ikke kunne innvil­ ges. «Disse mennene må innen 1. august være i Waffen-SS hvis de ikke skal bli betraktet som desertører. Sjefen for SS-Hauptamt, SSgruppenfiihrer Berger, vil som erstatning for de yngre folketyskerne tilvise Dem eldre folketyskere som kan fylle opp beskyttelseskommandocn. De vil sikkert være enig i en slik løsning.» Det var neppe noen tilfeldighet at Himmlers stab en uke senere tok opp spørsmålet om OT-beskyttelseskommandoen generelt. Bare det at den hadde politioppgaver ble mislikt. En SS-standartenfiihrer Rhode henvendte seg i midten av juni 1943 til SS-standartenfiihrer With, SS-representanten «i staben til førerens spesielle utsending gcnc162

ral i infanteriet von Unruh», som på sin side arbeidet med samme oppgave som general Ziegler — å lete etter menneskereserver i for­ svar og administrasjon. With forsvarte imidlertid OT-vernet, som i Frankrike var nødven­ dig for vakthold i store OT-arbeidsleirer med fremmedarbeidere og i råstofflagrene. Det hadde vært Wehrmacht-generaler som hadde satt opp beskyttelseskorpset, bestående av franskmenn som hadde vært med i den frivillige franske legionen ved østfronten. Det dreide seg således ikke om noen politiorganisasjoner, noe som Himmler selv­ sagt ikke ville ha likt. «Jeg tror», fortsatte With, «at reichsfiihrer-SS ikke har fått helt saklig informasjon i denne saken. Om vi ikke god­ kjenner OTs selvhjelpstiltak, måtte vi stille rikstysk politi til dis­ posisjon. Slik mannskapssituasjonen er i ordenspolitiet, ville det etter min mening møte vanskeligheter». Hele saken var et eksempel på hvordan man forsøkte å sende gode resultatmeldinger til Hitler. Hvis beskyttelseskorpset var blitt inn­ lemmet i Waffen-SS, ville det naturligvis ha fortsatt med samme tje­ neste som før. Men Himmler ville ha sørget for å få bokført disse få tusen menn som innsparingstiltak overfor Hitler. Samme SS-fører With skrev neste dag en utførlig rapport om bygge­ arbeidene på vestvollen til Himmler, for øvrig en meget saklig og positiv rapport. Men det er betegnende at Himmler, uten at jeg fikk vite om det, rekvirerte den slags rapporter om ting han hver­ ken hadde ansvaret for eller skulle kontrollere. Et annet fremstøt ble noen uker senere rettet mot ledende funk­ sjonærer i Organisation Todt som hadde sine SS-grader som ærestitler og derfor ble listeført ikke ved SS-Hauptamt, men hos kom­ mandanten for det almene SS. Det dreide seg om 77 medarbeidere i OT-sentralen samt en del tilsynsmenn på byggeplasser. Himmler interesserte seg selvfølgelig bare for OT-medarbeidere under 40 år og forlangte rapporter om deres tilstand og utdannelse. Kontrollen viste at det av de opprinnelig registrerte 77 angivelige unnalurere ble igjen 18 som i det hele tatt kunne karakteriseres som «stridende». Når man et kvart århundre senere ser på arkivpapirene, har det egentlige stridsspørsmålet for lengst mistet enhver betydning. Det som slår en, er at de høyeste instansene med slikt pedanteri be­ skjeftiget seg med rene bagateller. På det daværende høydepunkt av krigen, som for lengst hadde tatt en truende vending, beskjeftiget sjefen for politiet, innenriks­ ministeren og reichsfiihrer-SS seg med personalaktene for 18 OT11. Slavestaten

163

medarbeidere! Etter 12 uker, i februar 1944, «har reichsfiihrer-SS sett på personalia», som det ble meldt fra hovedkontoret. Himmler reagerte mildt, jeg var i mellomtiden blitt syk, og han så sikkert sjan­ sen til å knytte direkte kontakt til Dorsch, sjefen for OT-sentralen. «Reichsfiihrer-SS mener», het det til slutt i denne undersøkelsen av 18 soldater SS hadde gått glipp av, en undersøkelse som hadde strukket seg over seks og en halv måned, «at man bør ta kontakt med OT og oppnå forståelse for at det ikke kunne være i disse men­ nenes interesse stadig å gå som «uunnværlig», især siden atten av dem er meldt som stridsdyktige». Det er klart at 18 ledende med­ lemmer som menige soldater ikke ville ha gjort samme nytte for krigsbegivenhetene som de gjorde på sin plass i OT. General Ziegler hadde ikke oppnådd noe. Problemet med å få fri­ gjort soldater ved å forenkle administrasjonen ble aldri løst. Noe senere dukket tanken opp å innkalle yngre årganger blant fagar­ beidere og spesialister i rustningsindustrien, noe som ville ha med­ ført store vanskeligheter for utvikling og produksjon. Jeg tok med en gang problemet opp rent prinsipielt og sendte 20. juli 1944, dagen for attentatet mot Hitler, en lang redegjørelse til ham. Jeg hadde, sammen med general Ziegler, arbeidet med den i lengre tid. Mitt sjakktrekk gikk ut på å la Himmler selv få den oppgaven som gene­ ralene Unruh og Ziegler ikke var kommet videre med i over ett år. I denne redegjørelsen satte jeg en videre ramme for oppgaven enn man hadde gjort tidligere. Jeg ville oppnå at ikke bare administra­ sjonen skulle forenkles, men at det også ble rensket opp i mis­ forholdet mellom kjempende styrker og tjenester bak fronten. 141 dette memorandum hadde general Ziegler skaffet meg verdi­ fullt tall- og fakta-materiale. 2,3 millioner mann kjempet i 210 divi­ sjoner, mens 10,5 millioner var blitt innkalt til Wehrmacht. Bortsett fra dette misforholdet skulle man etter mitt forslag også løse et spesielt problem, nemlig hvordan man også med disse 210 divisjo­ ner kunne spare inn en del ved å redusere de overdrevne krav til trenet. Videre inneholdt utredningen Zieglers opprinnelige krav om å koordinere de uavhengige forvaltningsgrener og underavdelin­ ger for de tre forsvarsgrenene samt Waffen-SS, OT og arbeidstjenes­ ten. Jeg hadde også avtalt med Ziegler å foreslå for Hitler å gi denne oppgaven til en mann «som ikke behøver å ta prestisjehensyn». «Overkommandoen for Wehrmacht har ikke nok gjennomslags­ kraft til å kunne gjennomføre den slags tiltak med den nødvendige 164

styrke. For å få kontroll med både alle kampdyktige mennesker i Wehrmacht og med folk i næringslivet, er det derfor nødvendig — i samråd med forsvarsgrenene — å finne frem til en personlighet som er i stand til også å la Dem, min fører, ta de nødvendige av­ gjørelser mot disse Wehrmacht-grenene.» Denne personlighet kunne ut fra den foreliggende situasjon bare være Himmler. Før 20. juli 1944 hadde Himmler en bemerkelsesverdig anseelse hos ledende militærpersoner, som en av de få kritiske observatører av situasjonen. Det ble lagt merke til at han stundom nokså åpen­ lyst gav uttrykk for sin bekymring over Hitlers feilvurdering av den militære situasjonen. Allerede da jeg sommeren 1943 hadde konspi­ rert med Zeitzler og Guderian for å få Hitler til å gi overkomman­ doen over hæren til en av de to generaloberstene, hadde Guderian til min forbauselse trukket inn Himmlers navn. Inntil da hadde jeg trodd at hærledelsen betraktet Himmler som sin sterkeste mot­ spiller. Således var mitt fremstøt en kombinasjon av taktikk og ekte håp om Himmlers energi. Den gang visste jeg ennå ikke om de intringer mot meg som hopet seg opp i Himmlers arkiv. Med førerforordning av 2. august 1944 fikk Himmler faktisk dette oppdraget. Også før Goebbels ble utnevnt til «riksbefullmektiget for den totale krig» hadde jeg sendt et memorandum til Hitler. Jeg sendte begge disse utredningene uten å vite noe om den forestående forandring av scenen. Noen dager senere skulle det vise seg, også det overraskende for meg, at mitt navn på regjeringen Goerdelers kabinettsliste — selv om det var fastslått at det var skjedd uten mitt vitende — ettertrykkelig hadde svekket min stilling. Jeg fikk snart merke at jeg hadde styrket motspillere. Goebbels, «riksbefullmektiget for den totale krig», utnevnte sin nære medarbeider, statssekretær og SS-gruppenfiihrer Naumann, til sin stedfortreder. Temmelig nøyaktig fire uker etter mitt memorandum utarbeidet sjefen for SS-Hauptamt, Berger, en storslått plan om hvordan man kunne organisere arbeidet til denne «riksbefullmektigede for den totale krig». «En virkelig nyordning ville ta seg slik ut: 1. Riksministeren for rustning og krigsproduksjon setter opp produksj onsprogrammet. 2. Sirklene og utvalgene fastslår bedriftens maskinkapasitet. 3. Generalrepresentanten for arbeidsinnsatsen setter opp ytelses-systemet for bedriftene.

165

4. Det sentrale register for samtlige arbeids- og vernepliktige per­ soner i Tyskland frigir frivillige til fronten; det får sine ordrer fra planleggingsavdelingen hos den riksbefullmektigede for den to­ tale krig.»

Det betyr i klartekst at jeg ifølge punkt 3 skulle fratas ansvaret for gangen i bedriftene, det viktigste problemet i enhver krigs­ rustning. I Bergers utredning var det forutsatt et «kontor for sentral personstyring» under ledelse av reichsfiihrer-SS eller en av ham oppnevnt representant. «Det arbeider intimt sammen med førerens befullmektigede, riksminister dr. Goebbels. Til sentralkontoret hører:

3 representanter for det tidligere forsvars-reservekontoret ved Wehrmachts overkommando (hær, luftvåpen, marine) 2 representanter for Waffen-SS 1 representant for hovedkontoret ordenspoliti 1 representant for arbeidstjenesten 1 representant for OT, samtidig rustningskontor 1 representant for samferdselsvesenet 1 representant for arbeidsdepartementet 1 representant for riksungdomsledelsen 1 representant for NSKK». Noen representant for rustningsdepartementet ble ikke en gang oppført i underordnet posisjon. Himmler meddelte Berger gjennom sin stabssjef at han hadde «lest forslaget og med håndskrift notert: ’meget bra’.» Hvorfor mitt selvstyreprinsipp hadde sviktet, begrunnet Berger i samme brev til Goebbels’ statssekretær med ytterst naive argumen­ ter. En bedriftsleder ville følge den enkle tankegang at en fordobling av leveransene ville kreve en fordobling av arbeidskraften, og da ville den tyske bedriftsherren straks se en enestående sjanse til «på bekostning av riket å komme i besittelse av en stor fabrikk. Og han ville få støtte fra en rekke myndigheter (i rustningsdepartementet). Alle hans ønsker ville bli oppfylt, han ville føle seg som i eventyret». I virkeligheten forholdt det seg motsatt. Ifølge en statistisk rap­ port fra rustningsdepartementet hadde arbeidertallet i den direkte rustningsindustrien økt med 624.000 til 6.009.000 i tiden juli 1943 til juli 1944, altså med 11,6 prosent, mens rustningsindeksen i samme tidsrom hadde økt fra 229 til 322, altså med 40,6 prosent. For hver ny arbeider ble produksjonen nesten firedoblet, noe som selvsagt 166

skyldtes bedriftsledernes innsats for rasjonalisering, serieproduksjon og bruk av moderne maskiner. Med sitt memorandum hadde Berger ikke bare brennemerket styrin­ gen av rustningsindustrien generelt, men også de kommisjonene jeg hadde oppnevnt til å besøke bedriftene, og som skulle være for store så de med sine befaringer vakte irritasjon i bedriftene og iallfall ikke bedret arbeidsmoralen. På en måte var kritikken berettiget, men den kom fem måneder for sent. Jeg hadde allerede i mars påpekt at det hadde utviklet seg en uvane med å sende alt for store utvalg og kommisjoner rundt til bedriftene, og jeg hadde nedlagt forbud mot at mine funksjo­ nærer deltok i slike kommisjoner. Etter at Himmler var blitt utnevnt til leder for reorganiseringen av forsvarsorganisasjonene, var det også hans oppgave «å kontrol­ lere og forenkle hele organisasjons- og administrasjonsgrunnlaget i hæren, Waffen-SS, politiet og OT med sikte på å spare personell». Himmler gav oppdraget videre og kunngjorde tre dager senere at SS-obergruppenfuhrer og general i Waffen-SS Oswald Pohl hadde fått oppdraget. Like før krigen sluttet hadde Pohl omsider nådd sitt mål. 29. januar 1945 la han frem et forslag om å spare arbeidskraft i Or­ ganisation Todt. I et langt og gjennomtenkt skrift ble hele OTsystemet belyst. Pohl hadde laget utkast til et moderat brev, Himm­ ler skulle skrive til meg: «Med hjemmel i førerordren av 2/8-1944, som De kjenner til, får jeg for tiden med Deres samtykke overprøvd OTs organisasjonsgrunnlag med sikte på å foreslå tiltak som kan frigjøre flere mennesker for fronten. Det første avsluttede arbeid foreligger nå og fortjener oppmerksomhet, især i betraktning av at man anser en innsparing av ca. 20.000 mennesker for mulig. Før jeg på grunnlag av førerordren av 2/8-1944 går i gang med gjennom­ føringen av forslaget, ber jeg om Deres stillingtagen.» Denne trusel om en eksekutivaksjon er et godt eksempel på hvor­ dan man med kommissærer, representanter og andre bemyndigede personer stadig igjen forsøkte å gripe inn i bestående organisasjoner. Men intet hendte. Pohls utkast ble liggende. Himmler skrev ikke noe brev til meg, og snart var alt sammen allikevel fortid. I dag kan jeg også avlese min økende maktesløshet på mine menings­ løse reaksjoner den gangen. 8. januar 1945 skrev jeg et opprørt og fornærmende brev til Himmler som i tilbakeblikk bare avslører hjelpeløshet.

167

Himmler hadde atter en gang fått Hitler til å skrive under en av de fryktede forordninger som ikke på forhånd var avtalt med dem saken gjaldt. Lammers hadde riktignok flere ganger advart Hitler mot å underskrive slike forordninger før Lammers hadde sørget for å innhente samtykke eller betenkeligheter fra alle berørte personer for så å overlate den endelige avgjørelsen til Hitler. Men Hitler hadde aldri likt den slags tjenesteveier, han var for impulsiv og for overbevist om sin ufeilbarlighet til å kunne underkaste seg slike begrensninger. Etter forslag fra Himmler hadde Hitler 28. desember 1944 gitt den samme SS-obergruppenfiihrer Frank, som skulle reorganisere Wehrmacht-administrasjonen, i oppdrag å styrke det «maskinelle rapport­ systemet». I mitt departement hadde vi alt flere år tidligere opp­ daget hvor viktig Hollerith-systemet var når det gjaldt å få frem vik­ tige data og hurtige opplysninger angående rustningsspørsmål. Også et personkartotek med en rekke opplysninger var magasinert der. I datamaskinenes tidsalder er det ikke nødvendig å forklare betyd­ ningen av datainnsamling som maktinstrument. Men også Himmler var sikkert klar over den. Jeg skrev derfor 8. januar 1945 til Himmler at jeg hadde overtatt det maskinelle rapportsystemet fra overkommandoen den gang jeg fikk overdratt rustningssektoren. «Det er helt klart at hele det maski­ nelle rapportvesenet både personelt og materielt (understreket i teks­ ten) er forankret i mitt departement. Det er jeg som er hovedoppdragsgiver, idet det maskinelle rapportsystemet stadig brukes av meg for å få hurtige rapporter om rustnings- og krigsproduksjon. Sjefen for min avdeling 'maskinelt rapportvesen’, oberstløytnant von Passow, har tydeligvis under sine forhandlinger med SS-obergruppen­ fiihrer Frank ikke i tilstrekkelig grad varetatt mine interesser.» An­ tagelig hadde von Passow latt seg skremme av den makt som er per­ sonifisert i en obergruppenfiihrer i SS. «Jeg har derfor gitt beskjed til von Passow,» fortsatte jeg i brevet til Himmler, «om at han ikke har fullmakt til å føre ytterligere forhandlinger med SS-obergruppenfiihrer Frank. Om nødvendig skal SS-obergruppenfiihrer Frank henvende seg til sjefen for sentralkontoret, dr. Hupfauer, oberstløytnant von Passows foresatte. Jeg ville være Dem takknem­ lig om De ikke satte den forordningen som ved en feil er blitt fore­ lagt for føreren i kraft, før det på alle punkter er blitt oppnådd enighet mellom SS-obergruppenfiihrer Frank og dr. Hupfauer». Himmler reagerte irritert: «Jeg vil helt åpent si følgende: jeg tror

168

det klarer seg at (det maskinelle rapportsystemet) ikke helt uten medvirkning fra Deres departement ble fratatt meg som øverstkom­ manderende for reservehæren og sjef for hærens rustning. Det kan da vel ikke være forbudt for meg å innføre det maskinelle rapportsystemet som jeg for lengst har innført i SS, også i reserve­ hæren og å sentralisere de maskinene som disponeres der. Jeg anser det for utelukket at jeg gjennom Deres protest skal bli tvunget til å avgi dette rent interne tiltak i reservehæren til rustnings- og ammunisjonsdepartementet og gå tilbake til førhistoriske metoder for mine egne lederoppgaver.» Jeg gav etter for den gitte situasjonen: «Det finnes riktignok ingen grunn til at det maskinelle rapportsystemet, som hittil ute­ lukkende har fått sine oppdrag fra meg, og som jeg også for frem­ tiden trenger til rustningsoppgaver, skal tas ut av mitt departe­ ment.» Min representant Hupfauer hadde oppnådd enighet med Frank, idet han formelt anerkjente Franks autoritet i samsvar med Hitlers forordning. Siste dueller. Trengt opp i et hjørne, kjem­ pet jeg på en måte med ryggen mot veggen. Men bare noen dager senere skulle bildet snu seg 180 grader etter en konferanse mellom Saur og Hitler. Min avdelingssjef Saur spilte på sin store innflytelse hos Hitler. Til min overraskelse klarte han å overbevise Hitler om de økende vanskeligheter vi hadde med Himmler i hans egenskap av øverstkommanderende for reserve­ hæren. Hitler, som for lengst var blitt uberegnelig, bestemte deretter at hærens våpenkontor straks skulle trekkes ut av Himmlers kom­ petanseområde og overdras til general Buhle, sjefen for hærens stab ved overkommandoen for Wehrmacht. 1. februar underskrev Hitler en forordning om dette. For å støtte opp under Himmlers anseelse, som nå hadde mistet en stor del av sitt ansvar som kommanderende for reservehæren, ble han samme dag utnevnt til øverstkomman­ derende. I sak betydde det ingen ting. Det var en ren endring av nomenklaturen.

TREDJE DEL

Det mislykte økonomiske imperium

Det uordnede konsernet

I begynnelsen av juni 1944 meddelte jeg Hitler «at jeg selvfølgelig alltid kom til å hjelpe reichsfiihrer-SS med å bygge opp hans pro­ duksjonssteder, men at det helt fra begynnelsen måtte fastsettes klare kompetanseregler, for også hans produksjonssteder måtte være under­ lagt samme kontroll som rustnings- og krigsproduksjonen for øvrig. Jeg kunne ikke tillate at en Wehrmacht-del (det gjaldt Waffen-SS) gikk sine egne veier, mens jeg etter to års hardt arbeid hadde koordi­ nert de tre andre våpengrener». I min protokoll heter det videre: «Føreren var enig med meg og er under visse omstendigheter villig til å informere reichsfiihrer-SS om dette. Jeg sa at jeg i første omgang selv ville forsøke å klarlegge saken med reichsfiihrer-SS.» Omtrent en uke senere fant denne konferansen sted i Himmlers hovedkvarter, hans privatvilla ved Berchtesgaden. (Et snaut år se­ nere, like før krigen sluttet, fortalte Himmler meg at han hadde en elskerinne som bodde i huset og at hun hadde fått en sønn der. Han tok frem et bilde av en tiltrekkende ung kvinne med et barn og viste det frem med synlig stolthet.) Under samtalen i juni 1944 betrodde Himmler meg at han aktet å bygge opp en SS-drevet produksjon fra stålutvinning til det ferdige produktet, og han redegjorde utførlig for sine motiver. Han hadde ofte snakket med føreren om at SS-fremmede tendenser etter Hitlers død kunne komme til å dominere politikken. Nå var SS avhengig av bevilgninger fra finansministeren, og det gjorde ikke noe så lenge føreren var der. Men føreren var enig med ham i at det ville være hensiktsmessig om SS på lengre sikt gjorde seg uavhengig av stats­ budsjettet ved å skaffe seg et eget finansielt fundament i form av industribedrifter. Himmler sluttet redegjørelsen med å si at hans planer om å bygge opp et stort konsern hittil hadde strandet på hans medarbeideres utilstrekkelighet. Han savnet den geniale mannen som kunne hjelpe ham med å bygge opp et SS-konsern. Kunne jeg anbefale ham en slik personlighet? Jeg var i et dilemma. På den ene side ville jeg ikke 173

foreslå en industrileder som ville være som voks i Himmlers hender og kunne vende seg mot meg. På den annen side var det bedre å ha en mann jeg selv hadde valgt i en slik stilling. Jeg tenkte på Meindl, den østerrikske sjefen for Steyr-Werke, som Goring så allike­ vel hadde utpekt til min etterfølger. En så sterk mann ville imidler­ tid ha blitt en betydelig faktor i intrigens kraftfelt, så jeg overveiet å foreslå Kehrl i stedet. Men Kehrl ville ha overdimensjonert opp­ draget og tatt sikte på en mammutbedrift. Til slutt foreslo jeg Paul Pleiger, som hadde bygget opp HermannGbring-verkenes stålkonsern og ledet den med stor energi. Pleiger var kjent for sitt moralske mot som gjorde at han endog kunne motsi Hitler iblant. Han ville ikke bygge opp SS-konsernet til å bli en konkurrent til sitt eget livsverk. Under ingen omstendigheter ville han bli et lydig verktøy for Himmler. (Jeg forutså ikke at Pleiger kunne bli temmelig føyelig da Himmler noen tid senere strammet til tommeskruene på grunn av noen prøveboringer hvor man ikke hadde funnet olje.) Himmler forsikret at han ikke hadde til hensikt å bygge opp en produksjon som var unndratt min kontroll. Jeg hadde riktignok gjort helt andre erfaringer med hans avdelinger, men den gangen stolte jeg på hans forsikringer. Den som egentlig var ansvarlig for disse årelange forsøk på å bygge opp et økonomisk SS-imperium var Oswald Pohl, sjefen for SS-Wirtschaftsverwaltungshauptamt. I motsetning til Ohlendorf var Pohl tilhenger av industriens selvstyre, som han mente var mest effektivt. 2. desember 1942 hadde han skrevet til Himmler: «I rustningssektoren har riksminister Speer utarbeidet en styringslinje og forenklet industriens organisasjon ved å gjeninnføre selvstyreprinsippet.» I denne henseende var Ohlendorf hans motspiller, idet han kritiserte selvstyret i økonomidepartementet. I Niirnberg-prosessen sa han senere at han ville tvinge Pohl og Wirtschaftsverwaltungshauptamt «til å legge opp SS-konsernets kort. Vi (Hayler og Ohlendorf) fortalte ham utvetydig at vi ikke lenger ville tolerere en ytterligere utvidelse av dette SS-konsernet, hverken i Tyskland eller i utlandet. Sommeren 1944 innkalte Elimmler meg og Hayler, statssekretær i økonomidepartementet, til Berchtesgaden og forklarte oss hvorfor vi ikke kunne få fortsette å drive denne politikken’mot hans øko­ nomiske aktivitet. Vi var ikke enige, men han hadde skapt fullbyrdede kjensgjerninger i Ungarn, hvor han hadde sikret seg Weisskonsernet».

174

Dette hendte mens jeg etter to måneders sykdom bodde i Meran som rekonvalesent. I protokollen fra mitt departement heter det: «SSobergruppenfiihrer Kaltenbrunner overfaller ministeren med et be­ søk, angivelig for å kontrollere sikkerhetstiltakene. I virkeligheten er det den økonomiske konsulenten for Ungarn som står til debatt. Ministeren har samtaler med dr. Schieber, Kehrl og Rafelsberger. Liebel, general Waeger, dr. Schieber og Hayler blir fløyet til konfe­ ransen 'økonomikonsulent Ungarn’ i Meran med en Ju 52. Et forslag om å utnevne Hasslacher til representant for næringslivet hos rikslederen i Ungarn blir sendt til føreren gjennom Liebel.» Sammen med brevet fulgte en fullmakt som Hitler skulle under­ skrive. Himmler, Funk og ernæringsminister Backe hadde allerede gitt sitt samtykke. Mens vi diskuterte, hadde Himmler alt begynt å trekke i trådene. Uten å informere oss hadde han tatt hånd om det eneste viktige objektet i den lille ungarske industrien. I et memorandum fastslo Himmler: «1. Ungarns største rustnings- og industrikonsern er Man­ fred Weiss-konsernet. Det eies av familiene Manfred Weiss-Korin som har både jødiske og ikke-jødiske medlemmer. 2. Hvis Ungarn skal utnyttes økonomisk for Tyskland og landets rustningspotensiale skal gi størst mulig utbytte, er det nødvendig at Tyskland får hånd om denne rustningsindustrien med alle dens muligheter og om dette konsernet med dets valutamuligheter. 3. Gjennom forhandlinger, som bare har det ene mål å bidra til at Tyskland vinner krigen, kom vi frem til følgende muligheter: a) Familiene Weiss-Korin har bedt reichsfiihrer-SS om å overta Manfred Weiss-konsernet, hvorav 55 % er i hendene på de ariske familiegrenene og kan disponeres fritt, i administrasjon; b) de 48 medlemmer av familiene Weiss-Korin får av reichsfiihrer-SS tillatelse til å emigrere til Portugal eller Sveits. Av disse 48 er ca. 36 jøder, 12 ariere; c) 9 familiemedlemmer blir i lan­ det som gisler så lenge krigen varer; d) jødefamiliene får 3 millioner riksmark i fri valuta for å starte en eksistens i utlandet; beløpet regnes samtidig som godtgjørelse for en del av nettoinntekten som går tapt for familien på grunn av administrasjonsordningen; e) ad­ ministrasjonen overdras foreløpig for 25 år.» Det var selvsagt en absurd påstand at overdragelsen av konsernet til SS «bare har det ene mål å bidra til at Tyskland vinner krigen». Nettopp for å kunne vareta en ordnet krigsøkonomi måtte jeg opponere mot denne Himmlers private forretning. Hitler var enig i min protest, selv om handelen var så godt som avsluttet. Men den ungarske statsminis­ 175

ter Sztoja gav etter, og før Saur kunne fremme sin protest hos Hitler, var kontrakten blitt gyldig. Weiss-konsernet, en betydelig rustningsbedrift, var det eneste ordne­ de produksjonskombinatet Himmler hadde hånd om. Det skulle danne grunnlaget SS baserte sin egen våpenfremstilling på. Himm­ ler betraktet konsernet som kjernen i et storkonsern for SS, som jo allerede produserte eller skulle produsere infanterivåpen i Neuengamme, lastebiler i Brandenburg, høyfrekvensapparater i Ravensbriick og endog tappet mineralvann for SS i egen regi. Overalt hvor han øynet en sjanse i industrien lå Himmler på lur. Allerede to år tidligere hadde Himmler arbeidet for en slik plan. Således fikk han 1. januar 1942 gjennom en førerordre overdratt «fullføring, utbygging og drift (. ..) av støperiene i Volkswagenwerk, i særdeleshet lettmetallstøperiet». Med Hitlers godkjenning av at SS også skulle væte ansvarlig for driften, kunne SS føle seg som herrer over produksjonen. I førerordren heter det: «... reichsfiihrerSS skaffer arbeidskraft fra konsentrasjonsleirene. Han overtar ansva­ ret for at oppdraget blir gjennomført på kortest mulig tid. Senest i 1942 må fabrikken være i drift.» Ordren var blitt forelagt for Hitler av Porsche og «førerens repre­ sentant for motorkjøretøyer», Werlin. På et viktig delområde hadde Porsche dermed fått igjennom sin plan om å drive frem Volkswagenprosjektet også i krigstid. Først fire uker senere fikk jeg ansvaret for alle disse sakene da jeg ble utnevnt til rustningsminister. Ytterligere seks uker senere lot jeg Hitler få en redegjørelse for det nye styrings­ systemet i industrien. Her nevnte jeg også at en utvidet kapasitet for lettmetallstøperiet i Volkswagenwerk bare var nødvendig hvis samt­ lige folkevogner skulle utstyres med lettmetall-støpedeler. Hitler hadde imidlertid allerede bestemt at bare de kjøretøyene som skulle til Afrika samt amfibievognene skulle utstyres med slike lettmetalldeler. Tiden var således gått fra Himmlers nye fullmakter. Porsche lovet Pohl å gjøre sin innflytelse gjeldende hos Hitler for å få annullert min negative avgjørelse. Fjorten dager senere mente Pohl optimistisk at «byggeprosjektet kom til å bli godkjent som resultat av hans (Porsches) personlige forhandlinger.» Men fordi jeg hadde grepet inn hadde man «ikke kunnet avslutte arbeidet med lettmetallstøperiet. Fristen for igangsettingen etter førerordren kun­ ne ikke lenger overholdes». I samme brev skrev Pohl til Himmler at SS hadde overtatt byggeledelsen og at innkvarteringen av vaktmannskaper og fanger var i orden. Fangene kunne nå begynne å arbeide.

176

Selve råbygget hadde vært nesten ferdig fra før. Etter mitt vedtak av 28. april 1942 skulle det nå fullføres av SS, ikke for å gi plass til lettmetallstøperiet, men til et annet prioritert rustningsformål. Porsches og Himmlers ønske om å bygge opp et effektivt, SS-ledet lettmetallstøperi i Volkswagenwerk, var således ikke blitt oppfylt. Noen måneder senere gav jeg så ordre om at også «fullføringen av rå­ bygget for lettmetallstøperiet måtte innstilles av krigsøkonomiske grunner». Min handlemåte i denne saken var svært forskjellig fra dr. Todts ettergivenhet. Det fremgår av etterlatte brev og rapporter at min forgjenger alltid var villig til å gi etter for ønsker fra Hitlers om­ givelser; som gammel kjemper var han altfor nært knyttet til partiog SS-kretsene. På den annen side kunne jeg i større grad regne med Hitlers støtte og derfor holde ut en maktkamp.

7. juli 1942 foreslo SS-gruppenfiihrer Jiittner for sin sjef «å erverve ca. 1/6 til 1/10 av kapitalen (i Steyr-Werke) for å sikre oss innflytelse på styret i Steyr-Werke. Waffen-SS er sterkt interessert i Steyr-Werkes produksjon som omfatter biler, stridsvogner og våpen». Han hadde «gjennom generaldirektøren for Steyr-Werke (Meindl), som har æresgrad av SS-oberfiihrer, fått fortrolige opplysninger om et planlagt salg av aksjeposten». Igjen et eksempel på hvordan SS-æresgrader gjør tilsynelatende uavhengige industrifolk føyelige. Pohl var imot, fordi man gjennom aksjeandeler ikke ville få noen innflytelse på fordelingen av produksjonen. Det var hærens over­ kommando som stod for fordelingen. Det forelå dessuten en prinsi­ piell forordning av Himmler om «ikke å blottstille seg gjennom sterk deltagelse i næringslivet». Bruken av ordet «blottstille» viser at man i og for seg arbeidet med vidtgående planer. I den økonomiske opp­ byggingen gjaldt prinsippet om å «begrense våre økonomiske tiltak til bestemte områder, slik at hver bedrift står i ett eller annet me­ ningsfylt forhold til oss». Himmler lot Pohl få et kort svar som gikk ut på at han var helt enig i «at SS her må holde seg utenfor». At Himmler ikke kunne ha noen interesse for en aksjepost, men siktet mot helt andre mål i våpenproduksjonen, fremgår av et annet brev til Jiittner av 8. februar 1944: «Økt tilgang av lettere og tunge granatkastere til våre styrker er absolutt nødvendig (. ..) Man skal gå inn for at slik produksjon snarest mulig og i størst mulig måle­ stokk ... (uleselig ord) i et konsentrasjonsleirområde. Målet må være å få et større antall granatkastere til våre styrker, ut over det 177

som er tildelt (til hærens overkommando).» Himmler hadde altså pla­ ner om i sin egen konsentrasjonsleirfabrikk, som var unndratt min og hærens kontroll, i all stillhet å dirigere en del av våpenproduk­ sjonen til SS. Himmler og hans medarbeidere var selvfølgelig stadig ute etter også å bygge ut sin fredskapasitet allerede mens krigen varte. Da Himmler i september 1942 kom hjem fra en reise i bomberammede byer, hen­ vendte han seg straks til Pohl: «Med våre ressurser kan vi også hjelpe til på følgende område innenfor Deres sektor, nemlig med storpro­ duksjon av vindus- og dørrammer. Jeg gir hermed ordre om slik storproduksjon. Jeg anmoder om at slik produksjon settes i gang i flest mulig leirer, idet behovet er enormt. Jeg kan tenke meg pro­ duksjon i Dachau, Buchenwald, Sachsenhausen, Lublin og Stutthof. De bør skaffe Dem en standardisert prototype fra Organisation Todt. Produksjonen skal komme i gang innen 10 dager. (. . .) Likeledes ber jeg Dem overveie om vi ikke kan omstille noen av våre teglverk til produksjon av taksten. Jeg tenker da først og fremst på Neuengamme, for derfra kunne man levere til Hamburg, Bremen, Ltibeck og en rekke byer i Vest-Tyskland.» Selv om Himmler ikke sa det rett ut, tok han med alle disse hjelpetilbudene sikte på å gjennomføre produksjonen i egen regi og etter hvert innlemme bedriften i sitt imperium — også da Porsche på nytt henvendte seg til Himmler etter det mislykte forsøket med lettmetallstøperiet. «Professor Porsche», skrev Himmler til Pohl 4. mars 1944, «oppsøkte meg i dag. Han ber oss overta en fabrikk for fremstilling av et hemmelig våpen, som er plassert i en gruve og som trenger 3i/2 tusen arbeidere, som KL-bedrift.» 19. juni rapporterte Kammler, øverste SS-sjef for produksjon av V 2 i Mittelwerk: «Etter ordre fra reichsfiihrer-SS vil jeg med alle krefter støtte prof. Porsches planer. Min representant i Mittelwerk vil omgående ta kontakt med prof. Porsche angående detaljene.» I førerprotokollene blir dette nye våpenet ikke nevnt. Det dreide seg sikkert ikke om produksjonen av «flyvende tallerkener» som høyradikale kretser i dag i ramme alvor påstår at SS produserte i all hemmelighet mot krigens slutt. Slike ting lå langt utenfor mulig­ hetene for vår teknologi. Det kan heller ikke ha dreiet seg om 188tonn-stridsvognen «Maus», som Porsche gikk inn for, eller om Por­ sches ennå ikke avsluttede arbeid med en dieselmotor som kunne brukes til stridsvognene «Panther» og «Tiger».

178

Det kunne ofte være vanskelig å finne frem til det beste produktet med alle de utholdende lobbyistene som lovpriste sine ting og snak­ ket nedsettende om konkurrentenes. Det var blitt utviklet en lang rekke generatorer til å gjøre ved og kull om til drivstoff for biler. Også Himmler hadde en type han foretrakk, utviklet av Kristen. Noe av det første han gjorde som sjef for hjemmehæren var å sende ut en ordre til sin representant Jiittner om «med størst mulig energi å innføre den av oss i SS utprøvde Kristen-generatoren først i hele hjemmehæren og siden også ved fronten». Uten å bry seg om at det var mitt departement som var ansvarlig for slike ting, fortsatte han: «Vennligst ta straks opp forhandlinger med Speers departement, slik at generatorene nå kan produseres i stort antall og uten hind­ ringer.» Men anmodningen om samarbeid trakk Himmler straks til­ bake igjen. I neste setning ble det bestemt at ansvaret skulle over­ dras til «en kvalifisert offiser som ikke lar seg stoppe av hindringer, uansett tjenestegrad. Jo mindre hans stab er og jo større hans frem­ skritt, desto fortere skal jeg forfremme ham. Mannens avansement er avhengig av hurtig og positiv gjennomføring av aksjonen. Den femte i hver måned ønsker jeg rapport om hvor mange Kristen-generatorer man har produsert, hvor mange som er blitt montert i hjem­ mehæren og hvor mange motorkjøretøyer hjemmehæren har. Dette tallet må man jo i alle tilfelle kjenne.» Ved forfremmelser behøvde ikke Himmler å følge noen rangliste, og han gjorde utstrakt bruk av denne friheten. Vi var allerede lettet bare generatorene, som ble drevet med tre­ kull, ved, briketter eller kull, i det minste ikke skuffet altfor mye og bilene så noenlunde klarte å komme av flekken. Men tross alle de vanskelighetene man hadde med disse generatorene, gikk Himmlers fantasi allerede tolv dager senere et skritt videre. En eller annen må ha fortalt ham at generatorene også kunne drives med torv. Straks gav han Pohl i oppdrag å utvide det imaginære imperiet. «Ved å åpne store torvfelter, som skal drives i form av konsentrasjonsleirbedrifter, skal behovet for torv til alle tyske generatorer sikres. Nær­ mere avtaler kan De treffe med SS-obergruppenfiihrer Jiittner.» Pohl trengte to måneder til å formulere et svar. I mellomtiden fore­ tok han «en informasjonsreise til forskjellige torvområder». Så in­ formerte han Himmler skriftlig om at det fantes to slags torv og at bare den svarte typen var egnet for generatordrift. Svart torv kunne bare utvinnes maskinelt «på store torvfelter på fem til åtte kilometer som gravemaskiner og pressmaskiner kan rase (!) over. Samlingen av 12. Slavestaten

179

bedrifter og myndigheter på torvsektoren er ganske mangfoldig. Ytelser kan — som vanlig — bare registreres ute i bedriftene. I departe­ mentene har man derimot bare opprettet selskaper. Disse har så sikret seg de fleste torvforekomstene (til andre formål, for eksempel elektrisitetsverk) og har satt seg på forekomstene som maneter. Her får vi se å få litt fart i sakene.» Det var de gamle påstandene, usvekket av fiaskoer, om at bare SS kunne få utført noe, ikke organene til økonomi- eller rustningsdepartementet. I løpet av vinteren ble «enkelte torvforekomster plukket ut, og ved hjelp av fanger ble forberedelsen til vårsesongen innledet». SS skulle også opprette et torv-forkullingsanlegg i Ostfriesland, et slags «smelteovnsanlegg en miniature. Her akter jeg å bruke en konsen­ trasjonsleir». 6000 tonn torvkoks pr. måned skulle det produseres. I november/desember skulle han i tillegg bygge 40 til 80 ovner, hver med en ytelse på 6 tonn pr. måned, i alt 240 til 480 tonn ekstra. Pohl hadde «som leder oppnevnt en lekmann, SS-sturmbannfiihrer dr. Mischke, sjefen for Nordlandverlag». Vi forsøkte alltid å få tak i de beste fagfolkene i vår rustningsorganisasjon. Pohl hadde nok respekt for at jeg som arkitekt klarte å øke rustningsproduksjonen, men han skjønte ikke mitt system med å delegere denne oppgaven til vir­ kelige fagfolk. Om oppnevnelsen av forlagsmannen mente han at det «nok var bedre enn å sette en uhildet og ubelastet person med sunn fornuft til slike oppgaver enn en vismann som av bare fagkunnskap aldri kommer i gang med å grave torv. Mischke har vist at han kan det. For gjennomføring av arbeidet måtte vi stifte et nytt selskap, 'Torfverwertungs GmbH’.» Det var altså kommet et nytt ledd i kjeden av SS-bedrifter. Himmler var fornøyd. Det varte riktignok igjen nesten fire uker før han fikk dr. Brandt til å skrive til Pohl at SS «i størst mulig om­ fang måtte delta slik at vi etter krigen kan få nok armslag for de store oppgavene som venter, sett på bakgrunn av bensinknappheten. Reischfiihrer-SS mener at vi på dette område godt kunne høre til de største bedriftene.» Det er nesten rørende å se hvordan Himm­ ler helt til slutt tross alle feilslag fremdeles holdt fast ved ideen om å starte SS-eide storbedrifter beregnet for fredstid. 11. november 1944 gjorde jeg Hitler oppmerksom på «at et tap av det rhinlandsk-westfalske industriområdet i lengden ville bli uhold­ bart for tysk næringsliv og for fortsatt krigføring.» Fem dager tid­ ligere hadde jeg henvendt meg til Bormann for å gjøre det klart for

180

ham «at en fortsettelse av (luft)angrepene på (Ruhr-områdets) tra­ fikksystem kunne føre til en produksjonskatastrofe som kunne få avgjørende betydning for den videre krigføringen». Motstanderen hadde begynt med en ny taktikk, hvoretter den tyske krigsøkonomien gjennom bombing av jernbane- og skipsfartsanlegg skulle av­ skjæres fra Ruhr-kullene og dermed lammes. Frem til begynnelsen av november 1944 var målet langt på vei nådd. «Ti jernbanesta­ sjoner (i Ruhr-området) er for tiden helt ute av drift, ytterligere 46 stasjoner er bare begrenset brukbare», skrev jeg til Bormann og fortsatte: «Driftssituasjonen er tilsvarende spent, i fjerde oktoberuke ble det daglig stilt 7786 vogner til disposisjon mot 18.700 på samme tid i fjor.» Man måtte forutse at Himmler øyeblikkelig kom til å reise til Ruhr-området for personlig å se på tingene og få orden på dem. Allerede 3. november sendte han meg da også et fjernskriv: «Jeg er her i vest akkurat nå. Blant mange klager er det en — over mange­ len på transportkapasitet — som kanskje lettest lar seg rette på ved forsert bygging av generatorer for lastebiler. Jo vanskeligere trans­ portsituasjonen blir, desto viktigere blir lastebiltransporten, og da med generatordrift. Hva kan bli gjort her for å hjelpe hurtig og effek­ tivt?» 13 timer senere gav Himmler selv detaljert beskjed om hva som måtte gjøres for å mestre krisen og unngå katastrofen. «Jo mer jeg snakker med de enkelte gauleitere», skrev han til meg, «desto mer blir jeg overbevist om at den luftkalamiteten vi alle kjenner til» — et mildt uttrykk for en fullstendig katastrofe — «bare kan motvirkes ved å flytte transporten over på lastebiler.» Mangelen på 11.000 jernbanevogner daglig, hvor hver av dem skulle transportere 12 tonn kull opp til 500 kilometer, ville bare kunne bli oppveiet av anslagsvis 44.000 lastebiler med 3 tonn nytte­ last hver. Disse bilene fantes ikke, heller ikke ville veinettet, som var sterkt skadet av luftangrep, ha strukket til, helt bortsett fra at lavtflyvende fiendefly ville ha skutt i stykker kolonnene og blok­ kert veiene helt. Himmlers råd var meningsløst. Berger må ha hørt om Himmlers generator-idé. Tre dager senere tilbød han Himmler «100 busser og 30 lastebiler». Men han «hadde ikke drivstoff. Den lille reserven jeg har sikret meg fra Slovakia vil jeg lagre til helt bestemte formål. Jeg har i dag bedt minister Speer hjelpe meg med generatoranlegg for ombygging.» Himmler triumferte. «Reichsfiihrer-SS er glad for at 100 busser og 181

30 lastebiler står til disposisjon. Han ber Dem sørge for hurtig om­ bygging til generatordrift», meddelte han gjennom Berger. Det er utenkelig at en av mine avdelingsledere hadde våget å bry meg med slike bagateller. Himmler kunne ikke la være å benytte denne antagelig krigsavgjørende krisen ved Ruhr til å komme tilbake til sin idé om generatorbygging. I et fjernskriv av 3. november beklaget Himmler seg hos meg: «Hver enkelt gauleiter klaget (på et fellesmøte) over at man ikke får tak i generatorer og at de oppfinnere og konstruktører av generatorer som befinner seg i området, blir utsatt for slike trakasse­ rier og vanskeligheter at Ruhr-området, som har stenkull i massevis, ikke får kullgeneratorer. Jeg tror at vi her må sette inn større energi. Kanskje det er mulig at De peker ut en mann med diktatoriske full­ makter som kjører igjennom generatorproblemet uten noe som helst hensyn til industriell sensibilitet?» Jeg svarte forekommende: «Etter at dr. Schieber nå forlater rustningsleveringskontoret, skal jeg oppløse sentralkontoret for gene­ ratorer, som til dels uten tvil har arbeidet noe byråkratisk, og gi sjefen for min transportavdeling, Nagel, en meget handledyktig mann med sunn fornuft, i oppdrag å ta seg av koordinering og forsering av generatorproblemet. For øvrig skyldes vanskelighetene med tildeling av generatorer til næringslivets behov til dels at Wehrmacht for tiden blir prioritert.» Av siste setning kan man trekke den slutning at den «offiseren som ikke lar seg stoppe av hindringer» ikke hadde vært i stand til å øke produksjon. Tross den vennlige tonen gjorde jeg det klart for Himmler at jeg var misfornøyd: «Jeg synes stadig igjen at det er synd at De på Deres reiser får rapport om oppgaver som sorterer under mitt område, mens det da (fra gauleiternes side) finnes mange muligheter til å drøfte slike ting direkte med meg; ved mitt neste besøk i Ruhr-området kunne jeg kanskje få informasjon om klager når det gjelder politiets, brann­ vesenets eller luftvernets ansvarsområde.» Selvsagt hadde de fem gauleiterne i Ruhr-området på en måte rett når de benyttet seg av Himmlers politiske innflytelse. Som følge av dette presset lot jeg dem nå få 8300 generatorer for kulldrift. Det var nesten det dobbelte av hele november-produksjonen, som var blitt redusert til 4700. Men jeg kunne ikke la være å meddele gauleiterne: «Den største vanskeligheten ved bruken av disse genera­ torene kommer til å bli leveringen av nok antrasitt. Derfor vil genera­ torene foreløpig bli holdt tilbake. Jeg ber Dem på forhånd være

182

klar over disse eventuelle vanskelighetene.» Nå var det gauleiterne som satt med svarteper. De fikk se å klare problemet med montering og brennstofflevering. Jeg skrev også til Himmler: «Jeg håper det vil lykkes å overvinne vanskelighetene med anskaffelse av det nødvendige brennstoffet. Men hvis dette skulle være umulig i Ruhr-området, hvor skulle det da være mulig?» Himmler takket 21. november 1944 for mine to brev, men svarte på min bemerkning om at han brydde seg om spørsmål han ikke hadde noe med: «Med hensyn til Deres bemerkning om at det var synd at jeg ved mine besøk får forelagt klager vedrørende Deres ansvarsområde, mens De får høre klager angående politi, brann­ vern og luftvern, vil jeg bare si at møtet i Klein-Borkel gjaldt en konferanse hvor samtlige spørsmål og arbeidsområder ble drøftet. Jeg kunne bare beklage at (Deres) statssekretær Schulze-Fielitz er­ klærte seg som inhabil i nesten samtlige spørsmål. På den måten ble det ikke noe større resultat med generatorproblemet på stedet. Derfor måtte jeg bry Dem med mitt fjernskriv.» Disse beroligende ordene betydde ikke stort, for på nevnte konfe­ ranse hadde Himmler egenrådig lovet gauleiter dr. Meyer leveringer han i det hele tatt ikke hadde fullmakt til å love. Dagen etter hadde gauleiter dr. Meyer telegrafisk bekreftet til Himmler: «I samsvar med gårsdagens konferanse anmelder jeg montasjemulighet for 600 generatorer i løpet av fire uker.» Med vanlig forsinkelse på 20 dager gav Himmler fjernskrivet videre til sjefen for råstoffkontoret i sin personlige stab, SS-standartenfiihrer Kloth, med beskjed om at han straks skulle ta seg av saken., 27. desember 1944, igjen fire uker senere, rapporterte Kloth at han hadde sendt kravet fra Meyer videre til mitt departement. Han hadde fått løfte om snarlig levering av 415 generatorer. Meyer hadde antagelig sluppet å vente i åtte uker om han straks hadde hen­ vendt seg til meg. Men det var mange gamle partifeller som, nett­ opp i disse krigens siste måneder, stolte på Himmlers handlekraft. Himmler briljerte ved å være snar med løfter. Jeg var i denne hen­ seende mer forsiktig og nøktern.

Halvedelstener, giftgass og løvetann

På alle områder forsøkte Himmler å øke SS’ økonomiske innflytelsesområde. Selv produktene fra grunnindustrien, fremstillingen av viktige råstoffer ville han ha hånd om. Noe systematikk kunne man ikke få øye på i denne ekspansjonen. Når Pohl iblant erklærte at han betraktet industriens vertikale organisasjon med selvstyre som forbilde, ble det stående på papiret. De dokumentene som er bevart gjengir sikkert bare en brøkdel av det som var planlagt eller påbegynt, for eksempel at Himmler våren 1942 gjennom Hitlers representant i Ukraina, gauleiter Koch, skaffet seg kontroll over en kvartsforekomst ved Shitomir. 2. april 1942 ble marskalk Milch varslet av sitt tekniske kontor, for mangel på kvarts «var på bakgrunn av vår nåværende høyfrekvensteknikk, især når det gjaldt ultrakortbølgeteknikken, en alvorlig flaskehals». I oktober 1941 hadde det tekniske kontoret fått høre om en stor kvartsforekomst ved Shitomir, som russerne hadde holdt hemmelig. Forekomsten var stor nok til å dekke Europas kvartsbehov for årtier fremover. «Rikskommissæren for Ukraina (gauleiter Koch) overlot på vegne av økonomidepartementet og østdepartementet administra­ sjonen av gruvene til firmaet de Boer. I begynnelsen av februar ble så firmaet avsatt igjen gjennom en telefonbeskjed fra rikskommis­ særen, noe som i slutten av februar også ble muntlig bekreftet da gauleiter Koch erklærte at SS skulle overta de Boers plass, idet det dreier seg om politiske interesser. (.. .) Det tekniske kontoret LC-E 4 mente at det nå var fare for at dette viktige råstoffet ikke skulle bli utnyttet effektivt nok, og anmodet om at utvinningen skulle over­ dras til en ansvarlig instans, helst luftvåpenet. Selv om jeg først to år senere overtok ansvaret for luftrustningen, så jeg mine interesser i en knirkefri levering av kvarts til alle tre forsvarsgrener truet. I bevisstheten om min ferske stilling og den nærmest ubegrensede makt jeg hadde fått tildelt på mitt ansvars­ område, skrev jeg kort tid etter et alvorlig brev til Himmler, også for 184

å støtte marskalk Milch som jeg hadde et nært samarbeid med. Han stod svakt overfor Himmler. «Jeg har gjennom marskalk Milch fått vedlagte rapport fra luftvåpenets tekniske kontor. Det fremgår at den for krigsøkonomien overordentlig viktige kvartsforekomsten ved Shitomir hittil har vært utvunnet av firma de Boer i Hamburg, og at rikskommissæren hadde forlangt at firmaet skulle avløses fordi det dreiet seg om politiske interesser, til tross for at firmaet hadde sitt oppdrag fra økonomidepartementet og fra ministeren for de okkuperte østområdene. Firmaet skulle bli avløst av SS. Jeg kan ikke godta en slik fremgangsmåte som vil forstyrre krigsviktige til­ tak. Jeg må forlange» — dette ordet var antagelig ikke så vanlig overfor Himmler — «at firma de Boer, Hamburg, gjennomfører ut­ vinningen og ville være Dem takknemlig for en beskjed til sjefen for Wirtschaftshauptamt om at han ikke skal lage vanskeligheter for firmaets arbeid, og især at overdragelsen til SS ikke skal finne sted». I mellomtiden hadde jeg protestert mot overdragelsen av kvarts­ forekomsten til SS hos ministeren for de okkuperte østområder, Ro­ senberg. Pohl hadde antagelig bare såvidt hørt om denne protesten. 9. juni skrev han til Himmler: «Siden minister Speer i et hemmelig brev til østdepartementet erklærer at De, reichsfiihrer, er enig i at firmaet de Boer overtar, akter jeg å be rikskommissæren om å bli kalt tilbake som administrator. Jeg ber om en avgjørelse.» Pohl kunne forutsi Himmlers reaksjon på denne usanne påstanden. Svaret ble slik han ønsket. Sjefen for Himmlers personlige stab, dr. Brandt, skrev 1. juli 1942 til SS-gruppenfiihrer Sachs: «ReichsfiihrerSS sa i går at han i et brev til minister Speer ville foreslå følgende ordning: Reichsfiihrer-SS vil ikke forandre noe ved de nåværende eiendomsforhold, d.v.s. utvinningen skal drives av oss. Han forplik­ ter seg imidlertid til fortsatt å levere kvarts i det omfang som er nød­ vendig for den krigsviktige industrien.» Pohl fikk en kopi. Også jeg tenkte nok at Himmler ikke kom til å gi avkall på sitt bytte. To dager tidligere, 29. juni 1942, gav den politisk allerede svekkede Goring etter klage fra meg en motordre om at «denne over­ dragelsen skal annulleres og kvartsforekomsten skal stilles til disposi­ sjon for ministeren for rustning og ammunisjon.» To uker senere følte Pohl seg forbigått og reagerte irritert: «Etter at jeg var blitt utnevnt til administrator (for Shitomir) av rikskom­ missæren for Ukraina, begynte en almen klappjakt. Hærens over­ kommando, luftvåpenet, krigsmannen og samtlige sivile myndighe­ ter som har bruk for kommunikasjonsutstyr for hæren, gjorde krav

185

på fabrikken i Shitomir, fordi alle kvartsforekomster i det gamle riksområdet er brukt opp. Østdepartementet (Rosenberg) har etter per­ sonlig inngripen fra minister Speer anvist rikskommissæren for Uk­ raina (Koch) om å kalle meg tilbake og sette inn firma de Boer isteden. Rikskommissæren har antydet for meg å oppgi lederstillin­ gen til fordel for de Boer. På min anmodning har han imidlertid pålagt firma de Boer å levere topas-stenene fra Shitomir til meg til selvkostpris.» Det skulle vise seg at disse halvedelstenene var av like stor interesse for SS som kvartsforekomsten. Brevet fra Pohl til Himmler fortsetter: «På grunn av sakens stilling har jeg derfor erklært meg villig til å frasi meg administrasjonen, især fordi jeg vil hindre at reichsfiihrer-SS blir spilt ut fra den ene eller andre siden i en strid mellom rikskommissæren og østdepartementet.» Himmler hadde ikke ventet at Pohl skulle gi seg og henvendte seg dagen etter til meg. Antagelig hadde han ikke tenkt å komme inn på mitt skarpe brev, men ville heller, slik det var vanlig for ham, stille meg overfor fullbyrdede kjensgjerninger ved å benytte seg av sitt utmerkede forhold til rikskommissær Koch i Ukraina: «Jeg be­ klager at jeg først nå, etter tre måneder, svarer på Deres brev av 20. april. Jeg ber Dem gå med på at man beholder de nåværende eien­ domsforhold. Men jeg er selvfølgelig villig til å stille det utvunne materiale til disposisjon for krigsviktig industri i samme omfang som før. De kan være forvisset om at vi kommer til å utvinne de nød­ vendige kvanta. Jeg har gitt tilsvarende beskjed til riksmarskalken, og han er enig.» Himmler begynte høflig med å be meg, for like etterpå å fortelle hva han hadde bestemt. Også Goring var bare blitt informert om avgjørelsen, og han ville selvsagt ikke ta sjansen på en maktkamp med Himmler på grunn av en kvartsgruve. 25. juli skrev dr. Brandt til Pohl at hans tilbaketreden hadde vært overilt. Samtidig kritiserte han Pohl: «Reichsfiihrer-SS holder fast ved sin avgjørelse som han har meddelt i brev til minister Speer av 15. juli. RF-SS ber Dem om ikke å gi fra Dem administrasjonen. Forhandlingsgrunnlag: Reichsfiihrer-SS leverer de kvartsforekoms­ ter som blir utvunnet mens krigen varer, til firma de Boer. For øvrig er vi fortsatt eiere.» Gruppenfiihrer Berger, som var fryktet i øst­ departementet, skulle «representere dette SS-standpunktet i østde­ partementet». Men Himmler hadde tapt oppgjøret. «Dessverre har Deres overilte tilbaketreden som administrator for kvartsforekomsten i Shitomir», skrev han bebreidende til Pohl en måned senere, «nå allikevel ført 186

til at vi foreløpig ikke får hånd om den, for like etter at Deres brev var kommet frem, avsluttet gauleiter Koch en kontrakt for krigens varighet med angjeldende firma. Jeg akter nå å slutte en foreløpig kontrakt for fredstiden med ham. Jeg vil bare be om for fremtiden ikke slippe slike ting vi har fått hånd om fra oss igjen uten først å spørre meg. På en eller annen måte synes jeg tapet av denne fine kvartsforekomsten er sørgelig». Det nevnte brevet til Erich Koch ble sendt dagen etter, 26. august. Himmlers interesse for halvedelstenene stod sentralt: «Kjære Erich! Jeg viser til vår samtale om kvartsforekomsten ved Shitomir og vil gjerne be deg om følgende: 1) En kontrakt hvoretter vi etter krigen, når kontrakten med Hamburg-firmaet utløper, kan forpakte kvartsforekomsten. 2) Ville det være mulig at jeg på ett eller annet sted allerede nå kunne forpakte en topasforekomst? 3) Vennligst send meg forordningen om almandiner og andre hah edelstener og samtidig bestemmelsene for innsamling av den slags halvedelstener. Jeg vil ikke gjøre noe ulovlig» — en sjelden tanke hos Himmler — «men på den annen side ville jeg beklage det om vi her i hovedkvarterets oppland, hvor man kan finne slik sten, ikke skulle kunne samle eller kjøpe dem». Nå måtte Pohl vise farge: «Øst-, økonomi- og rustningsdeparte­ mentet gikk aktivt mot at vi skulle få overdratt administrasjonen og foretrakk firma de Boer, fordi dete firma har mange års erfaring på området. Jeg har selv overbevist meg om at en planmessig og økonomisk utnyttelse av kvartsforekomsten for tiden bare kan ga­ ranteres av de Boer, mens vi ikke har tilsvarende fagfolk. Siden kvarts bare kan utvinnes om sommeren og utvinningen er absolutt nød­ vendig for krigsformål, anså jeg meg etter beskjeden fra minister Speer for å være forpliktet til å si fra meg administratorstillingen, især siden alle de andre instansene i hæren» — sikkert med god grunn — «hadde inntrykk av at vi gjorde krav på kvartsforekomsten bare på grunn av topasstenene.» Det var en strid om pavens skjegg. 18. mars 1943 måtte overkom­ mandoen for Wehrmacht be Himmler, som hadde ansvaret for kam­ pen mot partisaner, om hjelp: «I begynnelsen av mars har bander overfalt kvartsgruveområdet 40 km nordvest for Shitomir og ødelagt deler av anlegget. Siden det dreier seg om den eneste forekomsten av denne kvartskvaliteten i Europa, har enhver forstyrrelse alvorlige

187

følger for tysk krigsøkonomi. Det er derfor nødvendig at området nordvest for Shitomir blir renset for bander og at kvartsområdet sikres permanent. Jeg ber Dem underrette meg om de tiltak som settes i verk.» Etter seieren over Frankrike diskuterte man for alvor tanken om et stort kolonirike i Afrika, hvor man delvis skulle overta Frankrikes og Belgias kolonier, for eksempel Congo og Tsjad. Det var på ingen måte rene fantasier når SS-gruppenfiihrer Hennicke etter felttoget i Frankrike i en nøktern forretningsrapport foreslo for sin venn, Himmlers sjefsadjutant Karl Wolff, etter krigen å bygge opp kjem­ pemessige konsentrasjonsleirbedrifter også i koloniene. «Kobber- og tinngruver, demnings- og veibygging, diamant-, gull- og sølvgruver for smykkeindustrien gir fabelaktige arbeidsmuligheter for KZ-fangene som vi får rikelig tilgang på fra Europa. Stortysklands boset­ tingsområde kan dermed holdes rent for slikt. Regjeringsplantasjer vil gi arbeid til den fargede befolkningen.» Hitlers fredstilbud til England, som blant annet tok sikte på et slikt kjempemessig sammenhengende afrikansk koloniområde, ble blankt avvist av Churchills regjering. Himmler måtte skrinlegge drømmen om tyske gummiplantasjer i Afrika. Som en slags erstat­ ning gjorde Hitler ham oppmerksom på en løvetannplante som bare blir noen centimeter høy og hvor roten inneholder en og en halv prosent naturkautsjuk pr. plante. To og en halv måned før Russland-felttoget skrev Himmler til en SS-sturmbannfuhrer Vogel at Hitler hadde redegjort for «hvor­ dan man til å begynne med bare hadde sukkerrør, et koloniprodukt. Roene hjemme, som alltid hadde vært der, var det ikke snakk om. Så hadde noen begynt å tenke på den, og roene var blitt rendyrket til vi i dag har sukkerroer med langt høyere sukkerinnhold.» Nå fantes det en plante «som kan levere kautsjuk i stor målestokk. Frøet til denne planten skal komme fra Russland. (Pohl skulle) skaffe til veie frø til denne planten som vi så meget fort kan mangfoldiggjøre. Videre ber jeg Dem å skaffe meg opplysninger om planten, dyrkingsmåten og metoden med å utvinne kautsjuk av den. I denne forbin­ delse vil jeg gjerne foruten løvetannen også gjøre oppmerksom på en annen plante som vokser i skogene våre, nemlig springfrø, som etter min mening ermer klebrig i saften enn løvetann.» Ved å vur­ dere klebrigheten på denne måten, diskuterte diktatoren og hans politisjef kautsjukinnholdet i løvetann. 188

Først over et år senere, 23. juni 1942, gav Hitler uttrykk for tan­ ken om «eventuelt å gi Himmler ordre om dyrking». Han var ikke fornøyd med tallene for kautsjukplanting. Han bad om å finne ut hvem som var ansvarlig for dyrkingen — et berettiget spørsmål i den tids forvirrede kompetanseforhold. Hitler kunne sikkert ikke finne en mer føyelig og begeistret under­ sått enn Himmler når det gjaldt å satse på et slikt prosjekt. Men som så ofte nølte Hitler. Også Himmler ventet et halvt år før han tok seg av kompetanseforholdet. Systemet reagerte svært byråkratisk, selv om det gjaldt ønsker fra Hitler selv. Tiden gikk, og først i februar 1943 gav Pohl rapport om saken: «Følgende instanser beskjeftiger seg med dyrking av Kok-Sagysplanten: a) i fireårsplanen representanten for motorkjøretøyer, b) i fireårsplanen representanten for kjemi, c) ernæringsdepartementet, d) bondeforbundet, e) Wirtschafts-Verwaltungshauptamt i SS, f) Kaiser-Wilhelm-Institut fiir Ziichtungsforschung, g) forskningsinsti­ tuttet i DAF-Volkswagenwerk, h) den forarbeidende industrien.» Et godt bilde av kompetanser som overlappet hverandre. Antagelig ble det ikke gjort noe som helst, fordi hver instans stolte på de andre. Pohl fortsatte med å si at SS allerede var med, idet det «av alle oppnåelige frømengder ble sendt små prøver til SS-riksledelsen og til konsentrasjonsleiren Auschwitz. (. ..) Dessuten holdt den tyske arbeidsfronten på med å innrede et laboratorium i Auschwitz slik at man der kan undersøke enkelte stammer og planter om kautsjukinnholdet.» Videre het det i rapporten at man i 1943 kunne dyrke Kok-Sagysplanten på 40.000 hektar og med frøene herfra på 100.000 hektar i 1944. Det skulle gi 8000 tonn kautsjuk eller 80 kg pr. hektar. Fra slutten av 1942 hindret blokaden åpenbart leveringen av naturkautsjuk. Beholdningen av naturkautsjuk i Tyskland gikk ned fra 23.500 tonn i 1942 til 5.100 tonn i 1943 og 2.300 tonn i 1944. På den annen side hadde vår kjemiske industri klart å bedre kvaliteten av den syntetiske gummien så man ikke lenger behøvde å tilsette naturkautsjuk i dekkproduksjonen. Hitler gikk imidlertid fortsatt inn for kautsjuk fra Kok-Sagysplanten. I juni 1942 ville han gi Himmler oppdraget, i februar 1943 hadde Pohl avgitt sin rapport og først 23. juli 1943 foretok Hitler seg noe og overdrog Himmler «ansvaret for størst mulig produksjon av plantekautsjuk». De regionale SS-førerne fikk ordre fra Himmler om «i enhver form å støtte produksjon og utvinning av plantekaut-

189

sjuk og forarbeidelsen av den (. .gjennom planmessig forflytning av eldre kvinner og barn fra områder som er blitt renset for bander». Disse skulle sikres som arbeidskraft for plantedyrkingen. Det fremgår av Himmlers dagbok at han 15. april 1943 arbeidet i tre timer med dette planteproblemet, 24. juni og 30. november 1943 konfererte han ytterligere henholdsvis en og tre timer om saken, mens han tre kvart år senere, 20. april 1944, nøyde seg med halv­ annen time. I mellomtiden var det kommet rapporter av mer jord­ nær art. I årene 1942/43 hadde man faktisk kunnet utvinne 137 tonn kautsjuk av denne løvetannplanten, men dyrkingsområdene var gått tapt som følge av tilbaketogene i Russland. Våren 1944 skulle det så dyrkes på nye 20.000 hektar, som skulle gi 20.000 tonn røtter. Med et kautsjukinnhold på bare en og en halv prosent ville det bli 300 tonn naturkautsjuk. For å dekke de mest påtrengende behov, måtte vi forarbeide ca. 24.000 tonn syntetisk kautsjuk pr. år. Hva betydde da 300 tonn naturkautsjuk! Selv om det i dette tilfelle skyldtes Hitlers fantasi at man i flere år befattet seg med løvetanndyrking, er saken også et godt eksempel på Himmlers fantastiske produksjonsideer. Men saken falt bort av seg selv på grunn av russernes hurtige fremrykking på polsk område. Dyrkingen ble ikke gjenopptatt. Det var aldri vanskelig å vinne Himmler for uprøvde fremgangs­ måter. Allerede da han lovet Hitler å bygge opp en kjempemessig teglstensproduksjon til hans monumentalbygg, gjorde han den feilen å tro blindt på oppfinneren av et nytt fremstillingssystem og basere hele teglstensproduksjonen på dette systemet, uten å la fagfolk se på metoden. Det ble da også en fullstendig fiasko. Alle anleggene måtte med store tap omstilles til normale produksjonsmetoder. Himmler tente også øyeblikkelig da SS-gruppenfiihrer Wilhelm Keppler, tidligere rådgiver for Hitler i økonomiske spørsmål, i juni 1944 påstod at han i sine utviklingsarbeider igjen hadde gjort et varp. Ved hjelp av en ny kjemisk metode kunne utbyttet fra blysink-smelteriene økes fra 60—75 prosent til 98 prosent, og byggingen av et anlegg for utvinning av 20.000 tonn bly og 8000 tonn sink pr. år skulle øyeblikkelig settes i gang — selvsagt uten tillatelse fra mitt råstoff kontor. Han minnet Himmler om at «Du antydet en gang at du ville stille den nødvendige arbeidskraften fra konsentrasjons­ leirer til disposisjon da jeg arbeidet med opprettelsen av et fettanlegg. Jeg tillater meg å spørre om det kanskje kunne være mulig å gjøre det samme for utvinning av malm og opprettelsen av fabrikk­ 190

anlegget. Det ville dreie seg om 1500 mann, blant dem selvsagt også de nødvendige fagarbeiderne.» Himmler viste som vanlig stor inter­ esse: «Ditt ønske om å få 1500 mann til malmutvinning og fabrikk­ anlegg bør vi helst drøfte muntlig en gang. Jeg vil bare kunne be­ stemme meg for å skaffe arbeidskraften hvis jeg får hovedansvaret for arbeidet. Anlegget burde i tilfelle bygges slik at det ikke kan hende noe eller iallfall ikke mye under flyangrep.» Tydeligere enn vanlig gjorde Himmler arbeidskraftspørsmålet avhengig av at han skulle få hovedansvaret og at således hans organer skulle stå for driftsledelsen. Planene viste seg å være ren illusjon.

I begynnelsen av november 1943 ble de rike manganmalmforekomstene ved Nikopol truet av den russiske fremmarsjen. Tysk rustnings­ industri måtte regne med at det snart ville bli slutt på leveringer derfra. Industrien hadde i denne situasjon funnet frem til nye meto­ der som gjorde at våre ganske store beholdninger av mangan kom til å vare i 18 istedenfor 12 måneder, altså frem til høsten 1945. Allikevel bestemte Hitler, som åpenbart regnet med at krigen kom til å vare enda lenger, i desember 1943 at man skulle sette inn geolo­ ger «for å undersøke om man kunne finne frem til andre manganmalmforekomster, kanskje i Karpatene, Ungarn eller Slovakia.» Som vanlig forsøkte også nå SS å vareta sine interesser. General­ guvernøren for Polen, Hans Frank, sørget under en konferanse 8. mai 1944 for at det ble sendt en ekspedisjon til Galisia hvor det var blitt rapportert om en manganforekomst. Leder for ekspedi­ sjonen ble SS-hauptsturmfuhrer Jordan, som skulle rapportere direkte til Frank. Like etter konferansen skrev Frank til Himmler: «I saken manganmalm Galisia har jeg nettopp hatt en konferanse med statssekretær Koppe (også SS- og politisjef i Generalguvernementet) og SS-hauptsturmfuhrer Jordan. Jordan skal neste uke reise til området for ca. 3 uker i spissen for en ekspedisjon for å drive undersøkelser angående mengde, utvinnings- og transportmuligheter. Jeg vil derfor foreslå at Pohls besøk i Krakau som De har nevnt, blir utsatt til Jordan er kommet tilbake. Vi vil da ha et bedre grunn­ lag for eventuelt å stifte et selskap. De kan være overbevist om at jeg vil yte enhver nødvendig hjelp i denne saken.» Ti dager senere rapporterte Keppler i et brev til Himmler om en konferanse hos generalguvernøren: «Sentraliseringen av metallforskningen i en stab i Berlin», heter det der med åpen kritikk mot rustningsdepartementets råstoffkontor, «innebærer praktiske ulem­

191

per. Som på alle andre områder, er sentralismen blitt en hemsko man absolutt må kvitte seg med, ikke minst hvor sentralismen truer med å lamme energiressursene i deler av det stortyske rikes makt­ sfære.» Det var en parallell til den kampen SS hadde ført mot sen­ traliseringen av rustningsindustrien i mitt departement da det gjaldt de tsjekkiske områdene. «Treneringen i saksbehandlingen når det gjelder metallforskningen skyldes ikke regjeringen i generalguvernementet eller tilhørende myndigheter, men utelukkende svikten i de sentralistiske organene i riket. Reichsfiihrer-SS er på dette punkt helt enig med generalguvernøren.» Det stemmer nok at mine utvalg på bakgrunn av tidligere erfaringer ikke har hatt lyst til å overlate eventuelle nye manganforekomster til SS. Da Himmler var på besøk i Krakau, benyttet han atter en gang anledningen til å forsere utbyggingen av sitt økonomiske imperium. «Reichsfiihrer-SS», forklarte Keppler, «ønsker å få klarlagt om det ikke er mulig å fremme produksjonen av våpen og ammunisjon direkte (i generalguvernementet), uten hensyn til det noe tungrodde apparat i Speers departement. (...) Generalguvernøren lovet å undersøke dette og antydet at det kanskje var mulig å opprette en fabrikk for infanteriskyts i en fjelldal. Han ville i tilfelle gi ordre om å forsere saken.» I interne samtaler mellom høyere SS-offiserer falt maskene. Franks statssekretær, SS-gruppenfiihrer Koppe, hadde alltid virket hjelpsom i konferanser med general Schindler fra rustningskommisjonen. Desto mer forbauset ble jeg senere, da han i en konferanse 3. juni 1944 under ledelse av generalguvernør Frank, hvor den av de tre SS-lederne vedtatte politikk skulle fremmes, kom med føl­ gende tvetydige uttalelse: «Det finnes mange ting som kanskje kan gjøres på en annen måte. Jeg tenker især på smelteovnene og utvin­ ningen av blandingsmalm. Her vil vi trekke inn reichsfiihrer-SS. Jeg anser det absolutt for mulig å øke jernutvinningen. Men konsernene og trustene liker ikke at det utvinnes for mye jernmalm i general­ guvernementet. Dessverre kan ledende menn i halvoffisielle posisjo­ ner» — det siktes vel til industriens selvstyre — «ganske enkelt nekte å tillate det. Jeg synes derfor det ville være riktig å bygge noen stålverk her som ikke har noe å gjøre med denne interesseklikken. Vi bygger smelteovner der hvor vi synes de trengs. Herrene Røchling o.a. er tydeligvis redde for at tyngdepunktet alt for mye forskyves mot øst.» Frank svarte Koppe: «De følger altså bevisst en politikk med sikte på å holde oss tilbake med jernproduksjonen.» Det ble

192

altså uten omsvøp snakket om en SS-eid industri som skulle bygges opp i åpen opposisjon mot de ledende organene i rustningsindustrien. Et opplysende eksempel på den desorganisasjon og oppløsning av enhver statsautoritet i det sene «Tredje Rike», som mange fremdeles tror var et perfekt fungerende statsmaskineri. Etter Nurnberg-prosessen forsøkte ledende representanter for USAs produksjonsdepartement i samtaler med meg å få et bilde av våre organisasjonsformer. De hadde også snakket med en rekke av mine medarbeidere. I den avsluttende samtalen sa sjefen for den amerikanske kommisjonen: «Når vi hadde vanskeligheter med insti­ tusjonene innen vår demokratiske statsform, beklaget vi ofte at vår minister ikke var utstyrt med de samme fullmakter som Speer. Bare en underskrift av Speer, og alle stridsspørsmål var løst. Slik tenkte vi oss Deres stilling. Etter at vi nå har studert arbeidsmåten i Deres autoritære system, må vi fastslå at De og Deres medarbeidere hadde det mye vanskeligere enn vi, med et slikt virvar av kompetanser, intriger og maktambisjoner.»

Grunnen til at jeg hadde betenkeligheter med å lokalisere større rustningsoppgaver i Polen, var de kaotiske tilstandene i dette landet. Dyre investeringer kunne være bortkastet. 29. mars 1943 gjorde jeg Hitler oppmerksom på de mangelfulle rustningsmuligheter i generalguvernementet: «Arbeidskraftens dårlige ernæring, matkjøp på svar­ tebørsen som tok omtrent halve arbeidstiden, dårlig distribusjon av kull m.v. gjør det umulig bare tilnærmelsesvis å utnytte den eksiste­ rende rustningsindustrien i generalguvernementet. Noen flytting dit vestfra kommer derfor ikke på tale, selv om Polens rustningsindustri kunne klare oppgaven.» Samme dag kjørte jeg til Himmlers hovedkvarter for å informere også ham om mine bekymringer angående Polen og for å be om hans støtte. To måneder senere gjentok jeg overfor Hitler argumen­ tet «at usikkerheten i generalguvernementet ikke tillot noen flytting av rustningsproduksjon til området, selv om det ellers var godt egnet til å påta seg produksjon». Men hverken Frank eller Himmler så ut til å legge noen vekt på slike hindringer. I tillegg kom deres underordnedes totale evneløshet; på alle kanter satte de i gang prosjekter uten å ha de nødvendige åndelige eller tekniske lederkvalifikasjoner.

193

Himmler og hans apparat forsterket fra våren 1944 åpenbart sin aktivitet med sikte på SS-eide bedrifter. Det kan til dels ha hengt sammen med min svekkede posisjon under og etter min sykdom, men det hadde delvis også forbindelse med at det nå forelå en plan om et økonomisk SS-imperium som var blitt godkjent av Hitler. Det som inntil da hadde vært maktbegjær, var nå satt i system. I oktober 1944 rapporterte gauleiter Greiser fra Poznan at oppret­ telsen av brunkullverkene i Komin-distriktet samt tilhørende kraft­ verk gjorde gode fremskritt. To uker senere sendte Himmler sitt svar til Greiser: «Jeg deler Deres glede over det positive resultat av prøve­ driften med brunkull fra Konin-distriktet. Allerede under normale forhold ville kulldriften der ha vært av interesse, men nettopp i de nærmeste uker og måneder er den av særdeles stor verdi. Hvordan kan man best forsere kullutvinningen? Hvis det skulle dreie seg om utvinning i dagen kunne jeg hjelpe til med fanger.» En kopi ble sendt til Pohl. Manganmalmutvinning, jernforedling, rustningsproduksjon i Polen, bly- og sinksmelting i riksområdet, Porsches hemmelige pro­ duksjon i Mittelwerk — de SS-eide rustningsbedriftene var i siste krigsår i gang med en ekspansjon som ikke rakk å bli realisert. Bo­ ringen etter mineralolje skulle avrunde hele kombinatet. Da man allerede kunne skimte rikets undergang, henvendte Himmler seg til Paul Pleiger, generaldirektøren for Hermann-Goring-Werke, som jeg hadde anbefalt ham som leder for konsernet, og anmodet ham om å delta i utnyttelsen av noen hittil ukjente oljekilder: «Jeg får av og til høre at det skal finnes lovende oljeforekomster i Mellom-Tyskland hvor det foreløpig ikke har vært noen boring eller produksjon. Jeg ber Dem meddele meg om De også har hørt om disse kildene og hva De mener om dem.» Ordet «anmode» var på det tidspunktet en mildere form for «befale». Pleiger skjønte meningen og svarte straks, selv om han var direkte ansvarlig overfor Gbring og ikke Himmler: «Jeg har hørt om angive­ lige oljekilder i Mellom-Tyskland hvor man hittil ikke har boret. Jeg anser det helt nødvendig snarest å sette i gang med dybdeboring. Jeg ville være Dem meget takknemlig om dette arbeidet kunne ut­ føres av oss i fellesskap.» Men selv dette tilbudet om et fellesforetak mellom SS og Hermann-Goring-Werke var ikke nok for Himmler. Nettopp ved dette eksemplet ser man tydelig hvordan det ble arbei­ det bak kulissene. En SS-hauptsturmfuhrer i Himmlers stab laget 15. august 1944 et notat: «Etter at reichsfiihrer-SS hadde diktert

194

vedlagte teleks til staatsrat Pleiger, gav han meg ordre om å ringe til SS-gruppenftihrer Meinberg med beskjed om at reichsfiihrer-SS ønsket et svar i en bestemt retning. Reichsfiihrer-SS tilføyet at det nå gjaldt å spille ballen riktig. Da fjernskrivet av 6/8-1944 ikke var tilfredsstillende, ringte jeg igjen til SS-gruppenftihrer Meinberg og forklarte ham i detalj hvilken formulering reichsfiihrer-SS ønsket. Deretter kom fjernskrivet av 10. august 1944.» Meinberg var en av Pleigers nære medarbeidere. Noen måneder senere beskyldte han min medarbeider Hans-Giinther Sohl for høyforræderi. Fjernskrivet av 10. august 1944, som Himmler var fornøyd med, var på to punkter forskjellig fra Pleigers første svar. For det første er han nå plutselig overbevist om at arbeidet straks bør settes i gang, og for det annet bukket den ellers reserverte Pleiger nå for Himmler og bad ham gi Goring-verkene tillatelse til å handle i fellesskap med SS. To dager etter Pleigers knefall lot Himmler masken falle og med­ delte i en skarp tone: «Jeg synes det er utrolig at det hittil ikke har vært noe borearbeid på disse feltene. Jeg anser det for Deres nasjonale plikt at De med Deres vanlige energi øyeblikkelig setter i gang boring og — hvis resultatet er positivt — produksjon. Jeg tør be Dem om fortløpende rapport hver 8. dag.» En så uvennlig tone brukte Himmler ikke en gang overfor Pohl når han gav sine ordrer. Tre dager senere meldte Pleiger respektfullt at en stor boremaskin var underveis til et utvalgt borepunkt. Om tre uker skulle borearbeidet ta til. Det er forbausende at Pleiger ikke skaffet seg noen under­ søkelsesresultater fra vedkommende gruvekontor, hvis sakkunnskap også de allierte anerkjente etter krigen. Men det ville ha tatt måne­ der, og Himmler kunne bli provosert til voldsomheter. Som en lydig elev rapporterte Pleiger 16. august at boreutstyret var kommet frem, 12. september at betongfundamenter, vannledninger og elektrisitet var i orden, 21. september at man hadde begynt å montere boretår­ net, 26. september at boretårnet var reist og at maskinene skulle settes inn, 12. oktober at montasjearbeidet var avsluttet, 26. oktober at man hadde begynt å bore 18. oktober, 8. november enda mer pessimistisk at man var kommet ned i en dybde på 50 meter men bare klarte 4—5 meter pr. dag fordi borekronene var slitt ned da, og 15. november at man var nede i 119,5 meter, men at hardt fjell bare tillot en dagsytelse på 6 meter. Deretter var Pleiger taus, men Himmler purret 6. januar 1945 13. Slavestaten

195

tross krigssituasjonen: «Hvordan går det med oljekildene våre? Det er lenge siden jeg har hørt fra Dem, og jeg er spent.» 13. januar 1915 svarte Pleiger lakonisk, etter at Himmlers innflytelse var noe svekket på grunn av dårlige resultater han hadde oppnådd som felt­ herre: «Dybde 634 meter. Meget hardt fjell.» Det betyr at dagsytelsen etter 15. november ble økt fra 6 til 8,6 meter. I mellomtiden hadde Himmler mistet lysten. Han øynet lettere resultater med utnyttelsen av granrøttcr for bensinproduksjon.

At Himmler ville sikre seg utvinning eller foredling av visse grunnprodukter, som mangan, bly, sink, kull og mineralolje, til sitt kon­ sern, kan tross all mangel på system virke fornuftig. Men når det gjaldt N-stoffet, var det lor Himmler om å gjøre å få produksjonen av nervegassen Sarin under SS-kontroll. Sarin var vårt mest moderne kampmiddel som i virkning overgikk alt som tidligere var blitt laget av giftgass. Det fantes heller ikke noe forsvar, alle kjente gassmaskeog filtertyper var ubrukelige. Sarin kunne således en dag bli en viktig faktor, i det minste som utpressingsmiddel i en intern tysk maktkamp mellom Wehrmacht og SS. Etter 20. juli var ikke slike overveielser så helt meningsløse lenger. Hæren hadde våren 1944 tatt avstand fra produksjon av N-stoffet, det var angivelig en kjemisk brennmasse som ikke kunne slukkes, noe i likhet med den sagnomsuste «greske ild». I begynnelsen av 1944 hadde så Hitler bestemt at prøving og produksjon av N-stoffet skulle overlates til SS. Jeg gjorde Hitler oppmerksom på «at driften av en kjemisk fabrikk om mulig burde holdes innen rammen av den totale kjemiske produksjon». Hitler forandret mening. Men han ville «gi reichsfiihrer-SS i oppdrag å prøve og vurdere N-stoffet og deretter i samråd med meg avgjøre om produksjonen skulle være underlagt oss.» 7. juli 1944 gjentok Hitler ordren om at «reichsfiihrerSS skulle forsere nye forsøk med N-stoffet». Tre uker senere nevnte jeg SS-planen om uten videre prøving rett og slett å produsere stof­ fet for Hitler. «Jeg fikk den gangen overbevist føreren om at en overdragelse av produksjonen til Waffen-SS foreløpig ikke skulle foretas, men at det klarte seg at Waffen-SS tok seg av utprøvingen av N-stoffet. Også i dag vil jeg anse det som forfeilet om N-stoffet skulle produseres av Waffen-SS. De nødvendige ekspertene har vi lor tiden bare i IG-Farben. (. ..) En annen grunn til at jeg ikke kan godta overdragelsen av Falkenhagen-produksjonen til WaffenSS, er at det ved siden av og i forbindelse med N-stoffanlegget er 196

blitt bygget et viktig kampstoffanlegg. En dobbel driftsledelse er uholdbar. Kampstoffet Sarin, som produseres i Falkenhagen, er det mest verdifulle og moderne av alle kampstoffer og har seks ganger så sterk virkning som alle tidligere kjente stoffer.» Juttners rapport om forsøkene var negativ. Dette N-stoffet, en dyr feil utvikling fra hærens våpenkontor, kunne ikke brukes. «Føreren leser rapporten fra SS-obergruppenfiihrer Jiittner om N-stoffet. Føreren forlanger at man en gang til skal undersøke om det ikke ved bruk av brannprosjektiler mot stridsvogner kan oppstå brann inne i panservognen. Under forsøkene skal man sørge for at man har den samme bensindamputviklingen som man har når motoren er i gang i en kampsituasjon.» Slike detaljanvisninger er typiske for Hitlers mani å ta seg av bagateller. Hitler snakket ikke oftere om noen overdragelse av N-stoffproduksjonen til SS. Men tross den negative rapporten fra høyeste faglige SS-instans hadde SS på samme tid kort og godt overtatt fabrikken i Falkenhagen som var så viktig på grunn av Sarin-produksjonen. Schieber påtok seg en farlig oppgave — det var i november 1944, like før han ble avløst som følge av Himmlers intriger — da han gjorde meg oppmerksom på SS-intrigene: «I Falkenhagen har det for tiden oppstått vanskeligheter, idet SS allerede er i gang med N-stoffproduksjonen der og i alt for stor grad legger beslag på verk­ steder og alminnelig produksjonsutstyr og dessuten akter å mure inn maskinene. Dette går ut over Sarin-produksjonen. (...) Det må pro­ testeres skarpt mot SS-aktiviteten.» Striden ble snart illusorisk. Allerede 11. oktober måtte jeg infor­ mere marskalk Keitel om at grunnstoffene cyan og metanol var brukt opp, etter sammenbruddet i den kjemiske industrien. Fra 1. november ville derfor produksjonen av Tabun og Sarin bli innstilt.

Himmler overtar rakettprogrammet

Den utviklingen vår våpenkonstruksjon baserte seg på våren 1942 pekte i retning av revolusjonære gjennombrudd i form av en selvstyrende kjemperakett, en jetmotor som allerede var blitt testet i et prøveapparat samt et rakettfly av typen Me 263 som skulle bryte lydmuren. Uten disse utviklingene ville vår tids tekniske verden være utenkelig. Vestlige eksperter bekreftet under samtalene like etter krigen at vi hadde fått et forsprang på tre år på disse områdene. Bare når det gjaldt atomforskningen hadde amerikanerne gått forbi oss, etter at vi til å begynne med ledet også på dette felt. Utviklingen av en 13 tonn-rakett, som ble holdt hemmelig og gikk under kodebetegnelsen A 4, var faktisk et teknisk vidunder, sett på bakgrunn av tidens tekniske standard. Den startet vertikalt og ble holdt i denne stilling ved hjelp av en inntil da ukjent styrestråle, inntil prosjektilet med forholdsvis stor presisjon styrte seg selv mot målområdet. Det var en så fantastisk prestasjon at også jeg glemte alle de be­ tenkelighetene som burde ha meldt seg etter nøktern vurdering. Vi hadde rett og slett ikke noen sprenghoder som ville ha gjort det lønnsomt å sende den dyre raketten av sted. Derimot svarte A 4-raketten fullt ut til Himmlers forestilling om at fantastisk virkende nye løsninger skulle snu krigslykken i vår favør. Rakettprosjektet måtte virke som en magnet på Himmler. At han i egenskap av reichsfiihrer-SS ikke hadde noen kompetanse, kunne ikke stoppe ham. Følelsen av ikke å være ansvarlig oppmuntret ham kanskje enda mer til å blande seg inn i saken. Om det gikk galt kunne han distansere seg, hvis det førte frem kunne han vise til sitt bidrag til suksessen. 16. desember 1942 rapporterte Himmlers kontorsjef Berger at Himmlers besøk hadde gjort et sterkt inntrykk i forskningssentret Peenemiinde. Berger formidlet samtidig en anmodning fra oberst­ løytnant Stegmaier, leder for hærens forsøksinstitutt i Peenemiinde, om at oberst Dornberger, lederen for A 4-prosjektet, «kunne bli offi-

198

sielt mottatt av føreren sammen med konstruktøren, dr. (Wernher) von Braun, for i en slik konferanse å få høre førerens hensikter og ønsker og diskutere anvendelsesmulighetene for utstyret på bakgrunn av disse ønskene. Førerens avgjørelse ville da gi de allerede påbe­ gynte forberedelsene en klar retning. Jeg ber om videre ordre.» En offiser fra hæren tok altså direkte kontakt for å trekke Himmlers autoritet inn i saken og gå utenom både sjefen for utviklingsprosjek­ tet, generaloberst Fromm, og meg som den ansvarlige for produk­ sjonen. Med anmerkningen «føreren» la Himmler brevet i mappen som inneholdt saker som skulle forelegges for Hitler. 23. januar 1943 fulgte Himmler opp med et notat «oberst Dornberger og Braun til føreren ved leilighet». Ti dager senere anmodet Stegmaier om «å oppnå en avgjørelse fra føreren gjennom reichsfuhreren. A 4 inneholder en rekke elek­ triske instrumenter. Det er vanskelig å plassere oppdragene i elektroindustrien som har begrenset kapasitet. Det er absolutt nødvendig å få prioritert A 4-programmet frem for radarprogrammet gjennom en førerforordning. Dette kan også begrunnes ved å fremheve A 4 som angrepsvåpen, mens radarprosjektet er et rent forsvarstiltak. (. ..) Avgjørelsen er livsviktig, idet de fra før knappe fristene ikke på langt nær kan overholdes hvis det ikke blir noen forandring.» Rent bortsett fra at mitt departements autoritet her ble undergravet, ville en slik forandring av prioritetene, sett på bakgrunn av vår be­ grensede kapasitet på området, kunne forsterke vår militære under­ legenhet. Stegmaier gikk selv til Berger med brevet. Berger skrev i følgeskrivet til Himmler at han hadde forstått Stegmaier dithen «at man var ferdig med de første forsøkene og at tingen (A 4) nå kunne brukes på en avstand av 180 km, riktignok uten nøyaktig innsikting på et mål og med en spredning av 5 x 10 km. Herrene ber om at reichsfiihrer-SS griper inn.» Infiltreringen ble gjort lett for SS. Ni dager etter at Himmler hadde fått denne utilslørte anmodnin­ gen om å blande seg inn i hær- og rustningssaker, fornyet han sitt ønske om at føreren skulle ta imot oberst Dornberger. Det ser ut til at Hitler fortsatt stilte seg tvilende, for Himmler noterte at han kom til å følge opp saken. Åpenbart resignert gav han Berger ordre om allikevel å drøfte Peenemilnde-ønsket med meg. 17. april 1943 rapporterte Himmler for tredje gang innen få uker til Hitler om Peenemiinde. SS hadde beskyldt oberst Zanssen, militær199

kommandant i Peenemiinde, for i egenskap av overbevist katolikk å være motstander av regimet. Etter konferansen med Hitler gav Himmler Berger ordre om gjennom Gestapo «å undersøke disse spionasjesakene innen katolikkenes rekker». Men generaloberst Fromm kunne i midten av juni gjøre Himmler oppmerksom på at Zanssen slett ikke var noen engasjert katolikk. Han var, som Fromm tilføyet ironisk, tvert om gift med en protestant, og hans barn var protestantisk døpt. I et brev til Himmler kunne Kaltenbrunner be­ krefte Fromms versjon. Men dette skulle ikke bli det siste forsøk fra SS på å få hånd om rakettproduksjonen. 26. mai 1943 hadde en rakett for første gang fløyet over en strekning på 265 kilometer. Den slo ned bare fem kilometer fra målet. Selv om risikoen fremdeles var stor, så det ut til at man nå kunne begy nne å produsere raketten. Jeg kunne derfor gå med på å presentere Dornberger og Wernher von Braun for Hitler 8. juli 1943. Hitler var imponert og gav samme dag ordre om at «manglende arbeids­ kraft om nødvendig skulle hentes fra den generelle Wehrmacht-produksjonen». Videre bestemte han at «man bare skulle bruke tyskere i A 4-produksjonen». 25. juli 1943 underskrev Hitler en forordning som jeg hadde for­ beredt om «at det snarest mulig skal produseres så mange A 4-prosjektiler som mulig. (...) De tyske fabrikkene som produserer A 4-prosjektilet samt underleverandører skal straks få tildelt tyske fag­ arbeidere. (. . .) Riksministeren for rustning og ammunisjon bestem­ mer A 4-programmet.» Oppdraget ble uten forbehold gitt meg per­ sonlig. Som Hitler allerede hadde bestemt to måneder tidligere, skulle det utelukkende brukes tyske arbeidere. Man skulle holde seg unna Sauckels tvangsarbeiderprogram som gjorde det for lett å smugle inn spioner. Denne kompetansen skulle jeg imidlertid ikke beholde lenger enn fire uker. 19. august 1943 var Himmler i Hitlers hovedkvarter i Østprøyssen, «Wolfsschanze», og spiste middag med Bormann. Sin vane tro snak­ ket han etterpå med Hitler. Samme kveld kom jeg sammen med Saur og en gruppe eksperter til hovedkvarteret. Samme kveld eller dagen etter diskuterte vi foto­ grafier av skader etter flyangrep i Peenemiinde, Schweinfurt, Niirnberg og Regensburg med Hitler. Videre drøftet vi en forordning fra Hitler som skulle regulere forholdet mellom Organisation Todt og Wehrmacht, en annen forordning om overføringen av 500 fag­

200

arbeidere til vei vakselproduksj onen, problemene i forbindelse med russernes fremrykning i Donez-området samt produksjonen av luftog panservernkanoner. Hitler kom også inn på produksjonen av A 4 og nødvendigheten av å holde prosjektet fullstendig hemmelig og sa at Himmler hadde lagt frem et fornuftig forslag. Faren for at prosjektet ble røpet kunne reduseres til et minimum hvis man brukte konsentrasjonsleirfanger til dette arbeidet. Himmler ville garantere at den nødvendige ar­ beidskraften ble skaffet til veie fra konsentrasjonsleirene, også fagfolk og vitenskapelige spesialister. Dessuten hadde Himmler funnet en ung energisk bygningsfagmann som kunne overta ledelsen av arbei­ det, om Hitler samtykket. Hverken Saur eller jeg likte den vending saken hadde tatt. Vi tenkte på de dårlige erfaringer vi hadde gjort tidligere, når vi fikk skylden for at programmer ikke ble gjennomført, og også på Himmlers trusler mot mine medarbeidere da han ikke hadde klart å bygge opp en egen rustningsproduksjon i konsentrasjonsleirene Buchenwald og Neuengamme. Men Hitler syntes Himmlers idé var god og gav Saur og meg ordre om snarest mulig å oppsøke Himmler lor å drøfte detaljene. Allerede neste ettermiddag reiste vi til Himm­ lers hovedkvarter Hochwald like ved og hadde en times samtale med ham. Han overrasket oss først med meddelelsen om at Hitler nettopp hadde utnevnt ham til innenriksminister. Inntil da hadde Himmler i egenskap av politisjef merkelig nok vært innenriksminister Fricks underordnede. Riktignok brydde ikke Himmler seg noe større om denne byråkratiske mangel på rettslig posisjon, like lite som jeg brydde meg om manglende lovhjemmel i produksjonssektoren. Men også på et annet område var Himmler mindre tilbakeholden enn han pleide å være når det gjaldt statssektoren. Samme dag snak­ ket han med Funk om overføringen av Ohlendorf og Hayler til øko­ nomidepartementet. I vår konferanse var Himmler selvsagt klar over sin sterke stilling både som innenriksminister, dominerende person i økonomidepartementet gjennom Ohlendorf og nå også som Hitlers representant for A 4-produksjonen. Han spilte ut sitt nye trumf­ kort: «Denne gangen forlanger jeg en førsteklasses stab av Deres ingeniører, som skal være ansvarlig overfor oss to for at førerens ordrer blir gjennomført. Fra min side har jeg oppnevnt Kammler, en av mine dyktigste SS-offiserer. Jeg ber Dem overveie hvem De vil oppnevne fra Deres side. Jeg kunne godta Degenkolb hvis han

201

viser seg å være flink. Det dreier seg om det største og viktigste rustningsoppdraget føreren i det hele tatt kunne gi oss. De har hørt ham si det selv. Vi skal gjennomføre det. For SS og meg er det en plikt å omsette førerens vilje til handling. Det har jeg lovet ham, og jeg holder mine løfter! Jeg håper at De vil delta til løsningen med Deres bidrag.» Han fortalte at Hitler som avslutning hadde lagt hånden på hans skulder og sagt: «Jeg stoler i særdeleshet på Dem og Deres energi. De er for meg garantisten for at mine ordrer blir utført innen de fastsatte frister.» Til slutt understreket Himmler på nytt at man ved dette tekniske topp-prosjektet, i motsetning til andre SS-rustningsprosjekter, måtte sikre en betryggende koordinering av SS-instansene og de tekniske organene innen industriens selvstyre. Dette var førerens uttrykkelige ønske. Med dette ville Himmler antyde at det ikke var noe å disku­ tere. Så meddelte han meg at føreren hadde bedt om å fortsette konferansen hos ham samme kveld. Da Hitler utnevnte meg til rustningsminister i februar 1912, hadde han tilbudt meg i konfliktsituasjoner å søke om en konferanse med ham så han kunne bruke hele sin autoritet til fordel for meg; på samme måte hadde han denne gang gitt Himmler fullmakt til å møte eventuelle innvendinger fra meg med en ordre om å innfinne meg hos Hitler. Vi dro altså tilbake til Hitlers hovedkvarter, hvor Hitler begeistret snakket om virkningen A 4-nedslagene kom til å få i London. I mars 1942 hadde Hitler forlangt et helt urealistisk produksjonsprogram på 3000 A 4-raketter pr. måned, men han gjentok ikke kravet da han mistet interessen for raketten. Da forsøkene senere viste fremgang, hadde Degenkolb våren 1943 utarbeidet et krevende, men realistisk program med en økning av produksjonen til 950 A 4-aggregater pr. måned innen desember 1943. Men denne august-dagen i 1943 lot Hitler sin fantasi få fritt spill igjen — innen kortest mulig tid måtte man få laget i alt 5000 A 4-raketter. Det jeg hele tiden hadde fryktet, var skjedd: gjennom urealistiske krav ble oppnåelige resultater truet. Diskusjonen med Hitler og Himmler fortsatte utover dagen. Mine betenkeligheter om at det ennå gjenstod tekniske vanskeligheter med et så komplisert prosjektil, fant ikke gjenklang. Fleller ikke mitt argument at denne oppgaven kunne sammenlignes med serieproduksjonen av en helt nyutviklet racerbil, kunne gjøre inntrykk på Hitler. Min bekymring hang også sammen med frykten for at vi i tillegg 202

til de tekniske problemene måtte innkalkulere konflikter med SS. Men Hitler lot seg ikke bremse: «Dette blir gjengjeldelsen mot England. Vi skal tvinge England i kne. I og med dette nye våpenet er invasjonen blitt umulig. Englands sørlige og sørøstlige del vil bli behersket av oss.» Protokollen fra konferansen lyder: «Føreren bestemmer på grunn­ lag av et — ikke milt — forslag at vi skal gjøre alt for i samarbeid med reichsfiihrer-SS på nytt å forsere bygging av de nødvendige produksjonsanlegg samt produksjonen av A 4, med utstrakt bruk av arbeidskraft fra konsentrasjonsleirene. Føreren bestemmer at de nåværende anlegg fortsatt skal bygges og brukes til produksjon som en overgangsordning, til den endelige produksjonen er sikret på trygge steder, fortrinnsvis i grotter og andre velegnede bunkeranlegg. Det endelige utviklingsanlegget skal etter forslag fra reichsfiihrerSS bygges i generalguvernementet i forbindelse med eksisterende SStroppeøvingsanlegg.» Dagen etter konfererte Himmler i halvannen time med Pohl, Kammler og Gliicks, Pohls stedfortreder i konsentrasjonsleiradministrasjonen. Det ser ut til at man der i fellesskap satte opp et usedvanlig skarpt og kjølig brev som ble overrakt meg samme dag: «Med dette brev meddeler jeg Dem at jeg som reichsfiihrer-SS overtar produk­ sjonen av A 4-utstyret i samsvar med vår avtale i går.» Kvelden før hadde Hitler bestemt at alle tiltak skulle iverksettes i fellesskap av reichsfiihrer-SS og rustningsministeren. Nå fastslo Himmler kate­ gorisk at han overtok eneansvaret for førerordren. Videre meddelte han meg: «Jeg har i dag drøftet hele oppgaven med mine herrer og er overbevist om at vi absolutt skal kunne holde vårt løfte om innen kortest tid å levere 5000 A 4-raketter.» Himmlers «korteste tid» skulle strekke seg over 16 måneder. Først i januar 1945 var det blitt produsert 5000 A 4-prosjektiler. Himmler fortsatte brevet slik: «Jeg har latt SS-obergruppenfiihrer Pohl få oppdraget og oppnevnt SS-brigadefiihrer dr. Kammler som ansvarlig leder under ham. Jeg ber Dem allerede i de nærmeste dager ta imot SS-brigadefiihrer dr. Kammler, slik at han kan få alle nødvendige opplysninger og samtidig legge frem de nødvendige forutsetninger for gjennomføring av oppdraget for Dem, slik at disse snarest kan bli godkjent. De kan være overbevist om at SS ikke kommer til å skuffe føreren og Dem i denne krigsviktige oppgaven.» Himmler noterte som stikkord for talen for gruppenfiihrerne i

203

Poznan 4. oktober 1943: «Kompetansestridigheter. Kompetent er den som klarer det.» I sin tale forklarte han nærmere: «Det som det er viktig å oppnå for 1 yskland, for SS, (.. .) må kjøres igjennom av den som kan kjøre det igjennom, og denne personen må være ansvars­ bevisst til det ytterste.» Også ved denne anledning hadde Himmler handlet etter dette nærmest filosofiske prinsippet. Etter de erfaringer vi hadde gjort med Himmler etter hans fiasko i Buchenwald og Neuengamme, var ikke brevet noen oppmuntrende start. Samtidig burde jeg ha vært glad over avgjørelsen. Vi hadde ingen arbeidskraftreserver, og nå måtte Kammler ta ansvaret for denne nye industrielle kapasiteten. Dessuten hadde jeg inntrykk av at Kammlers ærgjerrighet ble tilfredsstilt. For å holde ham borte fra mitt egentlige arbeidsområde, gikk jeg derfor seneré også inn for at han skulle få den militære ledelsen av utskytingen av dette og andre V-våpen. Som det fremgår av Ohlendorf-saken, hadde SS en «kronprins» for økonomidepartementet. Men på lengre sikt var Himmler også ute etter andre departementer. Innen SS ble det alt den gang sagt at Kammler ble bygget opp som min etterfølger. Slike menn, som var håndplukket av Himmler, ble satt inn der det ble en åpning eller hadde forekommet feil, hvoretter de bit for bit erobret innflytelse innen vedkommende arbeidsområde. Det avgjørende slag mot min inntil da usvekkede autoritet lyktes faktisk for Himmler ad omveien med de nye rakettene. Kammler, som gjorde et overordentlig energisk, friskt og hensynsløst inntrykk og på en måte minnet om Heydrich, hadde altså nå overtatt A 4produksjonen, en forholdsvis beskjeden oppgave sett på bakgrunn av hele rustningssektoren. Deretter hadde han fått hånd om utsky­ tingen, noe som egentlig hadde vært en oppgave for hæren. Endelig fikk han overdratt produksjonen av alle spesialvåpen på rakettbasis og mot slutten av krigen også ansvaret for jetflyene. I siste minutt lot Hitler ham få ledelsen over hele luftopprustningen. Dermed var han — noen uker før krigen sluttet — generalkommissær for alle vik­ tige våpen i krigens sluttfase. Himmler hadde nådd sitt mål. Men det fantes ikke noen opprustning lenger.

Ganske snart fikk vi oppleve Buchenwald og Neuengamme om igjen. De første store løftene ble fulgt av den ene forsinkelsen etter den andre. Seks uker etter avgjørelsen dukket Himmler opp i Mittel204

werk, hvor han opptrådte som om han var bedriftens herre og for­ klarte at hærens overkommando hittil hadde unnlatt å la Mittel­ werk GmbH få produksjonsoppdraget for A 4-rakettene. Derfor var man ikke kommet videre. Det var igjen en uberettiget kritikk, og Kammler kunne dagen etter korrigere: i henhold til muntlig be­ skjed fra generalmajor Dornberger av 16. oktober 1943 ble ordren OKH (hærens overkommando) til Mittelwerk underskrevet 14. okto­ ber» — altså dagen før Himmlers besøk.«Angivelige grunner for for­ sinkelsen: budsjett og motstand på grunn av beløpets størrelse.» Det tok ytterligere tre dager før ordre nr. 0011/5565/43 var gitt skriftlig. Den gikk ut på «produksjon av 900 stk. A 4 pr. måned opp til et samlet antall av 12.000 stk. Totalpris 480 millioner RM.» 900 A 4 pr. måned var i samsvar med produksjonsmålet fra Degenkolb og langt fra Hitlers krav om 3000 prosjektiler pr. måned. I et fjernskriv skrev Kammler til Himmler 20. oktober 1943 at det «etter ordre fra reichsfiihrer-SS hadde vært holdt en konferanse hos generaloberst Fromm.» Generalmajor Dornberger hadde samme dag fått en nøyaktig oppstilling over manglende personale, materiale, utstyr og tegninger. Kammler hadde gitt ham en frist på fem dager til å ordne disse tingene. Det hadde tross alt gått hele to måneder siden Hitler hadde gitt SS oppdraget, og fremdeles drev man med forberedelser. Samme dag ble det også oppnådd enighet om bygging av et under­ jordisk prøvefelt for utviklingen av en «Amerika-rakett» med ti gan­ ger så sterk drivkraft. I nærheten av Traunstein skulle man grave ut store grotter i fjellet. Kammler rapporterte til Himmler: «Etter at man har stedfestet bombesikre prøvefelter og generalmajor Dorn­ berger har gitt sitt samtykke, har OKH i dag gitt Waffen-SS i opp­ drag å påbegynne byggearbeidet. (. . .) Generaloberst Fromm og minister Speer kommer til å sørge for de nødvendige forutsetnin­ gene. Forarbeidene ble satt i gang i dag. Jeg ber om å holde reichsfiihrer-SS underrettet.» I Mittelwerk, grotteområdet i Harz hvor produksjonen av A 4 ble forberedt, var det skandaløse og produksjonshindrende forhold. Overlegen i Organisation Todt, dr.med. A. Poschmann, fortalte meg i begynnelsen av desember 1943 at han hadde sett Dantes Inferno der. Noen dager senere besøkte jeg selv produksjonsverket, etter at det var kommet stadig flere klager fra administrasjonsledelsen i Mittelwerk. Om min befaring heter det i departementets journal: 205

«10. desember 1943 reiste ministeren til en ny fabrikk i Harz. Gjen­ nomføringen av denne gigantiske oppgaven krever det ytterste av de ledende menn. Noen av dem var så slitne at de måtte sendes på ferie for å få roet ned nervene. De underjordiske anleggene ble be­ søkt, siden ble fabrikken besiktiget fra fly. Ledelsen var delt mel­ lom direktør Degenkolb og brigadefiihrer Kammler.» Etter en times befaring kom vi tilbake til brakkene. Jeg så ut­ trykksløse ansikter, sløve øyne hvor det ikke en gang lynte av hat, trette kropper i skitne, blågrå bukser. Da vi nærmet oss stod de etter kommando i giv akt, med luene i hånden. De så ikke ut til å kunne reagere lenger. — Snaue to og et halvt år senere skulle jeg, kledt på samme måte, ta av meg min blågrå lue når en eller annen underordnet vaktmann nærmet seg i Spandaufengslet. Fangene var underernært og overtrette. Huleluften var kjølig og fuktig, oppbrukt og forpestet av lukt fra ekskrementer. Oksygen­ mangelen gjorde også meg svimmel. Jeg følte ubehag. I dette øye­ blikk tenkte jeg merkelig nok på de greske krigsfangene som for mer enn 2000 år siden ble drevet inn i hulene ved Syrakus som jeg noen år tidligere hadde besøkt sammen med Magda Goebbels og billed­ huggerne Arno Breker og Joseph Thorak. Den gangen var jeg rystet over årtusengammel arv, nå så jeg mer nedslående bilder enn fantasien hadde klart å mane frem. SS-offiserene var antagelig vant til gjesters reaksjon på det gru­ fulle bildet. De bød straks på en dram, og jeg svelget den rett ned — noe jeg ikke pleier å gjøre. Deretter fikk jeg se statistikker over den store dødeligheten i leiren, over mangelfullt legetilsyn samt rap­ porter om de underjordiske sovesalene. Deretter gav jeg ordre om å bygge en brakkeby for de 10.000 fan­ gene. Fem uker senere, 13. januar 1944, viser journalen: «Ministeren tar imot dr. Poschmann, tilsynslege for samtlige avdelinger innen de­ partementet, som skildrer helsetilstanden i Mittelwerk. i dystre far­ ger. Den hurtige byggingen av bedriften og de uheldige naturfor­ holdene kom til å ha en uheldig virkning på ytelsen, især hvis det ikke er skikkelig legetilsyn. Ministeren er enig i at de nødvendige medisinske tiltak skal forbedres slik at sykdomshyppigheten blir redusert.» Dagen etter, 14. januar 1944, besøkte sjefen for byggekontoret i departementet, Stobbe-Dethleffsen, på nytt Mittelwerk sammen med to medarbeidere. I protokollen heter det: «For å få et personlig inn­

206

trykk av de underjordiske arbeidene og bruken av konsentrasjonsleirfanger fra SS, besøkte Stobbe-Dethleffsen 14. januar bygge­ plassen Mittelwerk sammen med generalløytnant i Waffen-SS dr. Kammler, Schbnleben og Berlitz.» Noen dager senere, 18. januar 1944, ble jeg lagt inn på sykehus på grunn av en benlidelse. Først fire måneder senere, i begynnelsen av mai, gjenopptok jeg min virksomhet. Brakkene hadde stått ferdig allerede tre måneder etter min ordre. En tidligere fane;e, franskmannen Jean Michel, forteller: «I slutten av mars eller begynnelsen av april var brakkene ferdige, og fan­ gene, som ikke hadde sett solen på måneder, kunne endelig sove utenfor tunnelen, som nå bare ble brukt som laboratorium og lager. På den annen side forsikrer Speer i sine erindringer at han etter sitt besøk 10. desember hadde foranlediget en rekke tiltak for å bedre de sanitære vilkårene for fangene fra Dora og leirens 31 filialer. Det forklarer kanskje de rare medisinske påfunnene jeg har vært vitne til: tannpleie, camions des Dédistage. Jeg gjentar: det er mulig at tyske vitenskapsmenn og ingeniører iallfall forsøkte å innta en mer human holdning overfor fangene. Men hvis det er sant, må SS’ makt ha vært større. Tiltak i samsvar med forsøkene så vi ikke noe til.» Michel skriver om mine medarbeideres forsøk på å bedre arbeidsog livsvilkårene: «For å være objektiv, siterer jeg noen avsnitt i dag­ boken fra leiren Dora: 'Sawatsky (Speers representant i Dora) for­ langte og oppnådde i mars 1944 tillatelse fra SS til at man kunne spise suppen i friluft, i mai/juni at det ble innredet sovesaler i hovedleiren og endelig i juli at hans arbeidere ble innkvartert i brakker som var reservert bare for dem’.» Også overlegen i Organisation Todt, dr. Poschmann, forsøkte å yte hjelp: «De første forsendelsene av ekstra mat, medikamenter, vitaminpreparater osv. fra våre beholdninger i rustningsdepartementet og i Organisation Todt førte til protester fra Kammler og Ley», fortalte Poschmann meg i et brev av 13. februar 1978. «Allikevel fortsatte vi, med ryggdekning fra Dem og professor Brandt, å sende forsyninger til arbeiderne og fangene. De fikk endog med seg medi­ kamenter og vitaminpreparater som de kunne distribuere i leiren som sanitetspersonalet fra Organisation Todt ikke hadde adgang til. Når fangene kom til leiren, ble imidlertid medikamentene tatt fra dem igjen. Deretter sørget vi for at syke og svekkede fanger fikk slike ting på arbeidsplassen.» 5. august 1944 sendte jeg et takkebrev

207

til «førerens generalkommissær for sanitets- og helsevesenet», pro­ fessor dr. Karl Brandt, og bad ham fortsette aksjonen, «for jeg er overbevist om at nettopp et ekstra lege- og sanitærtilsyn vil kunne øke ytelsesnivået i bedriftene». Vilkårene for fangene også i Mittelwerk ble faktisk bedre, noe som fremgår av at 630 av leirens 11.000 fanger, altså 5,6 prosent, døde i desember 1943, da jeg besøkte Mittelwerk, mens dødeligheten i au­ gust 1944 var blitt redusert til 100 døde av 12.000 fanger, altså til 0,8 prosent. Himmler må ha mislikt denne innblandingen i «hans» rakettproduksjon desto mer, som ingen av hans storslåtte løfter var blitt opp­ fylt. I januar 1944 ble det levert 50 raketter istedenfor de plan­ lagte 650. I midten av mars 1944 hadde Himmler gjort et nytt drastisk forsøk på å sikre seg lydighet fra medarbeiderne i A 4-prosjektet, etter at slaget mot oberst Zanssen ni måneder tidligere hadde mislykkes. Uten å underrette meg fikk han arrestert Wernher von Braun og to av hans viktigste medarbeidere for rustningssabotasje. Jeg måtte bru­ ke hele min innflytelse og henvende meg personlig til Hitler for å få disse arrestasjonene omgjort. 13. mai 1944 sa Hitler til meg at «han i saken B ville love at han, så lenge han er uunnværlig for meg, ville være fritatt fra all strafferettslig forfølgelse, selv om det kunne ha vanskelige generelle konsekvenser». Omtrent 14 dager etter at jeg var friskmeldt igjen, 12. mai 1944, forsøkte jeg gjennom en nyordning av arbeidsfordelingen i A 4programmet å begrense SS’ innflytelse på mine avdelinger. SS-Wirtschaftsverwaltungshauptamt beholdt etter dette hovedsakelig utbyg­ gingen av Mittelwerke. Kontoret skaffet de nødvendige fanger som arbeidskraft, som disiplinært var underlagt SS. Men utviklingen og prøvingen av A 4-rakettene ble igjen overført til hærens våpenkontor under ledelse av general Dornberger. Spesialkomiteen A 4 i mitt departement under ledelse av Degenkolb utarbeidet produksjonsprogrammet, han sørget for de tekniske forutsetningene og for levering av maskiner, tilbehør og materiale. I strid med Himmlers krav på ledelse skulle ansvaret for produksjonen ligge hos Mittelwerks administrasjon under ledelse av Demag-direktøren Georg Rickhey. Min stilling var styrket etter forsoningen med Hitler, så jeg kunne opptre sterkere overfor Himmler. Mitt forsøk på å begrense SS-ledelsens krav på makt over hele pro208

duksjonen førte imidlertid ikke frem. Himmler, som etter 20. juli 1944 var blitt Fromms etterfølger som «kommandant for reserve­ hæren og sjef for hærens rustning», oppnevnte 6. august 1944 Kamm­ ler til «ansvarlig for gjennomføringen av alle forberedelser til å gjøre A 4 kampklar. (. . .) De er i dette spørsmålet bare underordnet meg samt stabssjefen BdE (kommandant for reservehæren) og stabssjef HRiist (hærens rustning), SS-obergruppenfiihrer Jiittner». I sin nye maktposisjon syntes Himmler ikke en gang det var nødvendig å hol­ de på formene og la meg få en kopi av ordren. I mellomtiden var jeg blitt belastet ved at mitt navn figurerte på konspiratørenes mi­ nisterliste. Noe senere skrev Kammler til Saur og presiserte Himmlers full­ makter. Fem dager etter protesterte jeg overfor Jiittner: «Som jeg ser av et skriv fra dr. Kammler til herr Saur, har reichsfiihrer-SS i egen­ skap av øverstkommanderende for hjemmehæren latt denne få an­ svaret for produksjon og bruk av A 4-utstyret. Under meg er ute­ lukkende spesialutvalget A 4 under ledelse av direktør Degenkolb ansvarlig for produksjonen av A 4, sammen med herr Saur. Jeg ber Dem sørge for at ordren fra reichsfiihrer-SS til herr Kammler blir tilsvarende korrigert i samråd med meg.» Men jeg oppnådde lite. Selv i bagateller passet Himmler nå på at han beholdt avgjørel­ sesmyndigheten i alt som vedrørte A 4. Det hadde vært de enkelte statsråders sak å foreslå aspiranter til det sivile ridderkorset for Hitler. Nå tok Himmler initiativet også her. 28. september 1944 fikk han Hitler til å godkjenne tildeling av ridderkorset til Dornberger og to av hans medarbeidere i A 4-prosjektet, Riedel og Kunze. Respektløst tilføyet han i et fjernskriv til meg: «Jeg anser det for best at De sender inn de formelle forslagene.» Jeg ventet i seks uker med å svare Himmler. For V 2 hadde det hittil vært tale om «herr Rickhey (direktør for Mittelwerke) og herr Kunze og fra området Chef HRiist (hærens rustning) general Dornberger og av­ døde dr. Thiel, en av konstruktørene.» Den egentlige hovedpersonen i rakettutviklingen, Wernher von Brann, hadde Himmler ikke tatt med i det hele tatt. Jeg syntes det var grotesk. Så jeg skrev til Himmler at jeg mente det «var nødvendig å utmerke ham (Wernher von Braun) med ridderkorset til krigsfortjenestekorset, siden han som general Dornbergers nærmeste medarbeider hadde vært med helt fra utviklingen av A 4 for ti år siden». 31. desember 1944 anså Himmler det ikke en gang for nødvendig å koordinere arbeids- og ansvarsfordelingen angående A 4-prosjek-

209

tet med mine instanser. I fordelingsnøkkelen til denne ordren figu­ rerer ikke mitt departement, ordren skulle bare sendes «etterpå». En åpenlys ydmykelse, for oversatt til vanlig språk innebar det at jeg ikke hadde noe å gjøre med denne saken. Denne tilsynelatende ubetydelige detaljen er, når man skal vurdere forordningen, vikti­ gere enn selve det utførlige innholdet. Flere forordninger fra Himm­ ler og Kammler fulgte, men de forandret intet ved den kjensgjer­ ning at de definitivt hadde overtatt utviklingen og produksjonen av A 4-raketten. Som langsiktig mål hadde Degenkolb i april 1943 tatt sikte på en dagsproduksjon av 30 A 4-raketter. Hitler hadde tenkt seg det trcdobbelte. Flærens våpenkontor hadde imidlertid holdt seg til Degenkolbs prognose og gitt ordre om 900 raketter pr. måned til indust­ rien. Etter de beregninger Mittelwerk GmbH sendte til hærens overkom­ mando ble det imidlertid bare levert følgende antall: 1945

1944 Januar Februar Mars April Mai Juni Juli August September Oktober November Desember

i 12 måneder 1944

Januar Februar Til 18/3

50 86 170 253 437 132 86 374 629 628 662 613

I 2V2 måned i 1945

4 120 stk.

690 612 362

1 664 stk.

I begynnelsen av april hadde man flyttet inn i brakkebyen, og produksjonen økte merkbart. I juni og juli ble den mindre igjen, takket være en lang rekke tekniske forandringer. Det er forbausen­ de at man, tross reduksjonen i rustningsproduksjonen på grunn av trafikk-katastrofen i Ruhr-området, fra september 1944 til krigens slutt klarte å oppnå en dagsproduksjon på 21 A 4-raketter, måned etter måned. Nettopp de høye produksjonstallene i de vanskelige siste krigsmånedene viser at det målet Degenkolb hadde satt seg, lot seg oppnå. 210

Det var imidlertid en vesentlig forskjell mellom Mittelwerke og den øvrige SS-produksjonen som Buchenwald og Neuengamme. I Mittel­ werk arbeidet SS-ledelsen sammen med fagfolkene fra rustningsdepartementet. Her oppnådde Himmler det han alltid hadde ønsket seg — teknikerne og ingeniørene fra rustningsindustrien skulle drive SS-bedriftene under ledelse av SS. Resultatet ble en helt annen ef­ fektivitet. I en forordning fra Jiittner av 31. desember 1944 het det at Kammler skulle nyttiggjøre seg organene i «industriens selvstyre». «Industrien var fullt ansvarlig for selve den industrielle produk­ sjonen». Og hvorfor skulle Himmler påta seg dette ansvaret, etter at hans representant Kammler kunne ta de prinsipielle avgjørelsene og etter at mine organer under Degenkolb tross nedgangen i rustningsproduksjonen i desember 1944 fortsatt hadde produsert 613 A 4-raketter? Nettopp fordi fagfolkene fra industrien hadde delvis ansvar skilte dette produksjonsresultat seg ut fra de stadige fiaskoene som SS måtte oppleve i konsentrasjonsleirene, som også teknisk ble ledet av SS. Men alle disse anstrengelsene var forgjeves så lenge vi bygget kjemperaketter som transporterte helt konvensjonelle sprengladninger mot målet. Men vi hadde ikke atombomben. Således ble hele pro­ duksjonen uten effekt, så vellykket den enn var.

14. Slavestaten

Hulefantasier og deres konsekvenser

Våren 1943 hadde Hitler forlangt at man «på lengre sikt måtte gå inn for å legge utsatte produksjonsgrener, som veivaksler, drev, elektrisk utstyr m.v. til fabrikker med full betongbeskyttelse». Hitler mente slik beskyttelse skulle prioriteres, mens «flytting til rikets øst­ lige områder var av mindre betydning». Dette var sikkert et vidsynt direktiv, men det lot seg ikke realisere. For å beskytte bare de vik­ tigste produksjonsgrener mot bombeangrep, måtte man ha bygget millioner kvadratmeter produksjonsareal under jorden, og det i den vanskelige tiden i krigens siste fase, hvor det på grunn av skader etter flyangrep ble stilt ekstra store krav til byggebransjen. 10. oktober 1943 satte Gbring frem et lignende krav. På grunn av «stadige svikt i programmet for flyproduksjon som følge av fiendeangrep er det absolutt nødvendig (. ..) hurtigst mulig å sørge for bombesikre produksjonssteder, i det minste for fremstillingen av mo­ torer og spesielle mangelvarer. I den utstrekning man ikke kan nyt­ tiggjøre seg grotter, vinkjellere, nedlagte gruver eller ubenyttede fest­ ningsanlegg i områdene bak fronten eller i de okkuperte områdene, må fabrikker få betongvern. Etter min mening trenger vi i det minste 6—8 slike anlegg av stort format.» Et ar senere, våren 1944, beklaget Hitler seg over at jeg ikke hadde fulgt hans ordrer og Gorings krav. Oppgjøret som fulgte førte nes­ ten til at jeg ble avsatt. Jeg hadde temmelig bestemt argumentert med at det var umulig å bekjempe bombefly med betong, at man selv i flere års arbeid ikke kunne få lagt rustningsindustrien under jorden eller under betong. Dessuten angrep fienden heldigvis rustningsproduksjonen som om den var et bredt delta i et vassdrag. Om vi forvandlet disse forgreningene til beskyttede anlegg, ville vi bare oppnå at han angriper der hvor elveløpet er konsentrert i et smalt, dypt leie. Jeg tenkte da på den kjemiske industrien, på kull, kraftverker eller det sårbare kommunikasjonsnettet. Himmler utfoldet større aktivitet enn jeg. I august gav han en av 212

de mange organisasjoner hvor kampdyktige menn lurte seg unna fronttj enesten, «Hulesøkings-avdelingen i SS-grotteforsvarsstyrkenes institutt for grotte- og huleforskning», i oppdrag å kartlegge de tyske hulene. På 11 sider ble det ført opp 93 huler, ordnet etter delstater, hvorav ca. ti objekter kunne ha vært av interesse, om de ikke hadde ligget så langt fra samferdselsnettet. Den største hulen lå midt i ufremkommelig høyfjell. Prosjektet var dødfødt. Redegjørelsen viste at hulene, bortsett fra transportproblemet, ikke svarte til de krav man måtte stille hva an­ går adkomst, ventilasjon, fuktighetsgrad, temperatur og bergart. Mas­ kinene ville ikke tåle fuktigheten, og lengre opphold i grottene kunne være helsefarlig. Men Himmler gav seg ikke så lett og gav noen uker senere et annet SS-kontor i oppdrag å la bygdehistorikere og andre private forskere sette opp en liste over kjente huler og grotter. Også mitt departement hadde noen måneder senere forsøkt å skaffe seg en oversikt over brukbare grotter. Noen av dem ble øremerket for utbygging, så der kom SS til stengte dører. SS-kontoret for bygde­ historie skrev til Himmler at det vel «av hensyn til krigens krav» ikke var mulig å gå helt utenom rustningsdepartementet. Himmler svarte at man i slike tilfelle nok måtte overlate hulene til rustningssektoren, men det var viktig «ikke å gi fra seg grottene uten å opp­ rettholde kravet om senere å få dem tilbake». Få hånd om eiendom, holde fast på eiendom — det var Himmlers motto, selv i krigens slutt­ fase. Kammler, høyskoleutdannet ingeniør, viste sine evner hvor SS-byråkratiet i konsentrasjonsleirene hadde kjørt seg fast. Han oppnådde et sensasjonelt resultat da han «på utrolig kort tid hadde forvand­ let de underjordske anleggene (i Harz) fra naken hule til ferdig fabrikk» for A 4-produksjonen. Jeg skrev til ham og sa at «jeg ikke hadde sett noe lignende i Europa, og at det selv etter amerikansk målestokk måtte være enestående», hvormed jeg samtidig innrøm­ met at jeg beundret amerikanske produksjonsmetoder. Hans imponerende prestasjon fikk meg til å overlate spesielle bygningsoppgaver til Kammler, og jeg skrev til Himmler 22. desem­ ber 1943: «Jeg legger imidlertid vekt på at den praktiske gjennom­ føring skjer i intimt samarbeid med hovedutvalget for bygg som overfor meg er ansvarlig for planmessig og rasjonell utførelse av samtlige byggeprosjekter innen riksområdet. Av samme grunn skal også engasjering av ledende folk fra bygningsindustrien skje i sam­

213

råd med hovedutvalget for bygg. Hovedutvalget må beholde dis­ posisjonsretten over angjeldende firmaer og folk. Jeg ber Dem orien­ tere Deres avdelinger om dette.» Jeg hadde allerede gjort mine første erfaringer når det gjaldt Kammlers trang til å overta mine ledende fagfolk. Også Goring, som den gang ennå hadde hånd om luftrust­ ningen, oppnevnte i mars 1944 Kammler til sin fullmektig for «spe­ sialbygg Kammler». I begynnelsen av desember 1943 hørte Himmler at det skulle finnes noen tunneler i nærheten av Reichsstadt, Crossnow og Spalle. «Føre­ ren antydet at disse burde brukes til underjordiske fabrikker. Un­ dersøk om dette er blitt gjort», skrev Himmler til SS-obergruppenfiihrer Koppe, ansvarlig SS-offiser for generalguvernementet. «Hvis ikke, skal De som generalrepresentant (for Frank) eller i samar­ beid med SS-obergruppenfiihrer Pohl flytte rustningsbedrifter dit. Gi rapport når dette skjer.» Prosjektet passet godt inn i Himmlers planer om en SS-eid rustningsindustri i Polen. Med en forsinkelse på seks uker besvarte Brandt en (ikke bevart) rapport fra Koppe, hvis negative innhold hadde irritert Himmler. Himmler lot meddele «at man selvsagt ikke kan plassere en eller annen bedrift i tunnelen. Tunnelene skulle brukes som adkomstvei, og derfra skulle det graves ut lokaler i fjellet». For øvrig «måtte man ta fatt på en lang rekke underjordiske ting», noe som for det første var dilettantisk formulert og som Himmler for det annet ikke hadde noe med. Samtidig gav Himmler ordre til Pohl om «å sette i gang utbyggingen. Arbeidere bør helst tas fra Auschwitz. ReichsfiihrerSS ber om rapport så snart de første planene foreligger». Etter en pause på tre uker rapporterte Pohl at tunnelene egnet seg godt som lagerlokaler. Det hadde imidlertid vist seg «at alle tun­ neler fra førerens hovedkvarter var blitt stilt til disposisjon for Wehrmacht-kommandanten Krakow for lagring av viktige militæreffekter. Vi kan derfor ikke gjøre noe med saken». Slike rapporter som viser at Hitler, Himmler og andre ledende organer grep inn i saker som departementssekretærer burde ha tatt seg av, går som en rød tråd gjennom disse årene. Følelsen av avmakt som følge av den militære situasjonen avstedkom en slags flukt inn i detaljene. For å holde oss til dette eksemplet, ville det enkleste ha vært om en av Himmlers medarbeidere hadde spurt underordnede tjenstemenn i andre instanser om tunnelene var opptatt eller ikke. Men siden Hit­ ler og Himmler stod bak, måtte selvfølgelig en Pohl eller Kammler selv ta seg av en sak som ikke stod i noe rimelig forhold til deres 214

offisersgrad. Det fremgår av dokumentene at man endog benyttet seg av spesialfly for å besiktige stedet. Etter hvert som krigen gikk sin gang, blandet Himmler seg stadig mer pågående inn i ting som sorterte under mitt departement. Som regel henvendte han seg til Kammler når det gjaldt storslåtte byg­ geprosjekter som ble født i hans rastløse hjerne. Således mente han 8. mai 1944: «Jeg tror man bør overveie å bygge underjordiske fabrikker som undervannsanlegg. Som legmann forestiller jeg meg det slik at man kjører ned spuntvegger i en eller annen innsjø, pumper ut vannet, bygger fabrikken på bunnen under betongdekke og så slipper vannet på igjen.» Det er lett å tenke seg hvordan fagfolkene i bygnings- og rustningsindustrien leste slike anbefalin­ ger fra en av rikets mektigste menn. To og en halv måned senere purret Brandt på undervannssaken, og da det fremdeles ikke kom noen reaksjon, gjentok han anmod­ ningen etter ytterligere to måneder. Himmlers brev er ikke blitt fun­ net. Schleif, en underordnet SS-fører, unnskyldte seg hos Brandt med et tyrkisk ordtak: «Djevelen blander seg inn i hastverkssaker», hvor­ etter Brandt bemerket at det var hovedsaken «at man ikke lar seg bringe ut av fatning av djevelens spill, men i beste fall som filosof ler av ham». I selve saken måtte Kammler gi en negativ rapport: «Bygging av produksjonssteder under vann — slik reichsfiihrer foreslår det — lig­ ger innenfor mulighetenes ramme, men et slikt foretagende vil kreve så store forberedelser og også spesialister at den praktiske gjennom­ føring på grunn av tidsfaktoren for tiden ikke kan komme på tale. (. . .) Etter krigen vil saken imidlertid bli vitenskapelig undersøkt, slik at vi kan trekke praktiske konsekvenser og eventuelt plassere større fabrikkanlegg under vann.» Himmler måtte ha det siste ord: Riktignok var spørsmålet av­ gjort, men «det ville sikkert være bra om man brukte de mange vass­ dragene til å legge skinner i dem så man kunne parkere tog med drivstoff der. På den ene side ville togene være mindre synlige enn på bakken, og på den annen side kan de ikke skytes i brann under vann. Undersøk dette og gi meg rapport om hvorvidt det her finnes muligheter». Igjen måtte det settes i gang undersøkelser, bare fordi en av maktfigurene i Elitlers omkrets, en mann uten kunnskaper eller kompe­ tanse på området, tok fantasifostre alvorlig. Schleif svarte på vegne av Kammler etter en rimelig ventetid på fire uker at «han hadde fått

215

undersøkt forslaget fra reichsfiihrer-SS. Det er imidlertid store van­ skeligheter forbundet med skinnelegging i vassdrag, helt bortsett fra at adkomstlinjene jo fortsatt lå på land og kunne gi holde­ punkter for luftoppklaring. Drivstofftogene ville riktignok ikke kun­ ne bli ødelagt av brannbomber, men vil fortsatt være sårbare mot sprengbomber. I dag er det ikke vanskelig å lokalisere undervannsmål ned til 30 meters dyp». Forsiktig, for ikke å irritere sin øverste foresatte, tilføyet SS-obersturmbannfiihreren at han «i ethvert fall kom til å følge opp saken og gi fortløpende rapport om resultatene av undersøkelsen». 17. desember 1943 forela Himmler en ny genial idé for Pohl. Han oversendte planer som en standartenfiihrer hadde utarbeidet for ham. «Vennligst sørg for at det blir bygget slike underjordiske ar­ beids- og fabrikklokaler i alle våre stenbrudd. (.. .) Jeg ønsker imid­ lertid at tunnelene overalt hvor det er mulig har et dekke på minst 50 m, helst 100 m over seg. Jeg tenker meg at vi innen sommeren 1944 på flest mulig steder vil være murt inne i disse eneste sikre arbeidsplassene som nye hulemennesker.» Igjen lot svaret vente på seg i fem uker, noe som ville ha overbe­ lastet min ministertålmodighet. Pohl svarte, synlig tilfreds over å kunne belære sin sjef, at han hadde fått undersøkt saken gjennom sine fagfolk og diskutert den med dem. Bergartene i granittforeforekomster er fulle av sprekker, huletakene vil ikke være selvbærende. Et tak på 80 meter over hulene finnes ingen steder. Pohls viktigste argument var at bruken av stenbrudd til slike formål ville sette en stopper for utvinning av sten som bygningsmateriale for etterkrigstiden. Om man bygger ut bruddene, utvinner man ikke annet enn pukksten og brostensmateriale. Omtrent på samme tid, i desember 1943, ville Himmler få under­ søkt om hydreringsfabrikker kunne lokaliseres under jorden og der­ med være beskyttet mot flyangrep. Svaret var negativt, anleggstiden ville bli for lang, og det ville være stor fare for eksplosjoner. Ved en eventuell eksplosjon ville hele anlegget være ødelagt, mens man på tilsvarende fabrikker over jorden alltid bare hadde registrert delskader etter angrep. Himmler bøyde seg for sakkunnskapen og gav gjennom dr. Brandt uttrykk for at han hadde forståelse for de driftstekniske betenkelig­ hetene. Denne ene gangen riktignok med urette. Elleve måneder senere kunne Himmler triumfere da han 3. november 1944 fikk føl­ gende beskjed fra SS-oberfiihrer Kranefuss, generaldirektør for Bra216

bag: «Etter de harde luftangrepene mot drivstoffverkene fra mai av hørte jeg i løpet av sommeren at det nå arbeides med (underjordis­ ke) flytningsplaner. (.. .) Det er bare beklagelig at vi på den måten har mistet iallfall et halvt år og at vi atter en gang måtte gjøre bitre erfaringer før de nødvendige vedtak blir fattet og gjennomført. Det nevnte anlegget kan dessverre neppe komme i drift før i august neste år.» Dr. Brandt takket på vegne av Himmler: «Saken er et nytt bevis på at reichsfiihrer-SS alltid har rett», en svak overdrivelse etter for­ tidens mange absurde forslag. I virkeligheten var ikke triumfen så stor. Det dreiet seg om mindre anlegg med en produksjonskapasitet på i alt 50.000 tonn drivstoff, dels på kullbasis, dels fremstilt av oljeskifer og dels ved råoljedestillasjon. Tapene som følge av flyangrep utgjorde derimot over 160.000 tonn i månedsgjennomsnitt fra mai til desember 1944. Frem til begynnelsen av 1945 var intet underjordisk anlegg kommet så langt at det kunne levere brukbart drivstoff.

Hva kunne bakgrunnen være for en bemerkning Himmlers ung­ domsvenn og fortrolige, SS-gruppenfiihrer Karl Gebhardt, kom med i et lag av lettere berusede SS-offiserer om at «Speer etter Himmlers mening var en fare som burde forsvinne»? Var det min selvstendige stilling ved Hitlers hoff som lå bak, eller var det min stundom så­ rende åpenhet ved innblanding i mitt arbeidsområde? Eller ville Himmler bare fjerne en hindring som stod i veien for hans rustningsideer? Det kan imidlertid også ha vært et enda mer tungtveiende motiv med i bildet. Min gamle venn fra det «Tredje Rikes» første år, tid­ ligere Magda Goebbels’ elsker og i mellomtiden gauleiter i Schlesien, Hanke, hadde i mars 1944 anmodet Hitlers arkitekt i Miinchen, Hermann Giessler, om å overta planlegging og ledelse av nybyggene i Breslau. At man ikke lar Speer få denne oppgaven, hadde forskjel­ lige grunner, hadde Hanke tilføyet. I sine memoarer 30 år etter kri­ gen forteller Giessler: En grunn til forsiktigheten overfor Speer «ville han betro meg: han hadde meget klare forestillinger om Speers mål (. . .), det bekymret ham sterkt, det kunne ikke gå bra, føreren må være orientert om det. (. . .) Om jeg visste at Speer tok sikte på å bli førerens etterfølger? Jo, jeg hadde hørt om det, men jeg trodde det var sladder, en feilaktig og overdreven vurdering av Speers personlighet fra hans omgivelsers side. Det måtte være ønske­ 217

tenkning. Nei, innvendte Hanke, det er noe i det, han ville ikke be­ laste meg med alle detaljer, men føreren må vite om det.» Kan det ha vært slike rykter Himmler hadde lyttet til? Hanke var jo ikke bare gauleiter i Niederschlesien, men også høy­ ere SS-offiser. Han må ha informert Himmler, som sikkert syntes at slike tanker — som jo ikke var grepet helt ut av luften — var en hindring for hans planer. Han var sikkert klar over at ledende kret­ ser i hæren, representert ved min venn, generalstabssjef Zeitzler, den kjente pansergeneral Guderian, sjefen for reservehæren Fromm samt statssekretæren i luftfartsdepartementet marskalk Erhard Milch, overveiet som en av flere muligheter å stille seg på min side hvis Hitler plutselig skulle falle fra på den ene eller andre måten. De hadde all grunn til å frykte et SS-regime som ville være en farlig trusel mot dem. Den gangen visste jeg ikke at Stauffenberg, Goerdeler og mennene rundt Beck og Tresckow for lengst hadde laget langt mer ytterliggående planer, som 20. juli 1944 endte med forsøket på å få hånd om regjeringen med hærens hjelp. Himmler må iallfall ha tatt truselen mot sin posisjon fra meg så alvorlig at han ikke vek tilbake for et mordforsøk mot sin egen rustningsminister, et forsøk som nesten lyktes. Det er med liten glede jeg insinuerer dette, men jeg var allerede den gang overbevist om at jeg såvidt hadde sluppet unna et forsøk på å ta livet av meg — og folk i mine nærmeste omgivelser var enige med meg. Da jeg etter mitt sammenbrudd 18. januar 1944 søkte behandling hos en av Europas mest kjente knespesialister, professor Gebhardt, i «Heilanstalten vom Roten Kreuz, Hohenlychen», visste jeg ikke at dette var en SS-institusjon og at Gebhardt var en personlig venn av Himmler. Allerede den gang ville jeg ikke ha likt å komme under medisinsk behandling hos SS. I løpet av de neste to måneder med alvorlig sykdom hendte det da også merkelige ting. Først ble mitt venstre ben, mot alle medisinske regler, spjelket og surret fast, og det ble ikke gjort det ringeste forsøk på gjennom gymnastikk å forebygge blodpropp. Jeg skulle ligge til sengs i tyve dager for å ku­ rere en indre blødning i kneleddet. Da jeg stod opp igjen for første gang, kom det alarmerende symptomer: blodoppkast, smerter i bryst­ kassen og ryggen, pustevanskeligheter. Sjefen for en spesialavde­ ling for kne- og benoperasjoner burde vel ha visst at det etter lang liggetid alltid er fare for blodpropp, især på den tiden, uten mo­ derne medikamenter for å fortynne blodet. I Gebhardts rapport var bildet tre dager etter at jeg for første 218

gang hadde sittet på sengekanten, slik: «8. februar 1944. Etter at han stod opp i ettermiddag plutselige og sterke smerter i venstre ryggmuskulatur.» Gebhardt unnlot å nevne at jeg samme ettermiddag hadde gitt ham mitt lommetørkle med brunaktig blodspytt. Han fortsetter: «Undersøkelsen viser smerter i venstre ryggstrekkmuskel ved trykk. Lungeundersøkelsen taler ikke mot muskelreumatisme.» Gebhardt gned meg inn med Foraplin, en maurgift blandet med glass-splinter, for å bekjempe det angivelige reumatismeanfallet, og gav meg et sulfonamid-preparat. Jeg forteller om dette med et sterkt indre forbehold, det virker malplassert sett på bakgrunn av de lidelser jeg har fortalt om fra Mittelwerk, hvor det ikke fantes legehjelp og heller ikke rene senger. Men det dreier seg ikke om min person, men bare om et eksempel som gjenspeiler tenkemåten hos en «politisk lege». «9. februar 1944. Smertene i ryggmuskulaturen er like sterke; pus­ ting, hosting og stundom snakking er plagsomt. (. ..) De ausculatoriske funn er de samme; den lett knirkende lyden over basis på venstre side heller noe sterkere.» Gebhardt gikk utenom sannhe­ ten: «Dette funn kan forklares ved dårlig åndedrett på grunn av smertene på venstre side.» Samme dag kom Gebhardts indremedi­ siner med en uttalelse som kom virkeligheten nærmere: «Lunger: ingen sikker lydforkortning, meget ujevn pust, over venstre ba­ sis bak tallrike nesten grove friksjonslyder. (. . .) Diagnose: venstresidig tørr pleuritt.» Men Gebhardt lot seg ikke villede av sin indre­ medisiner. Neste dag, 10. februar 1944, holdt Gebhardt fast ved sin feildiagnose om sterk reumatisme: «Muskulaturen er meget hard, nesten i krampe og sterkt trykkømfintlig. Smertene er så sterke at bruk av narkotika er påkrevet. Det ausculatoriske funn er uforandret og tyder på akutt muskelreumatisme. (.. .) Muskelreumatismen be­ handles med metyl-melobrin og smertestillende midler.» I denne kritiske situasjonen alarmerte min sekretær indremedisine­ ren i Charité-sykehuset, professor Friedrich Koch, en nær medarbei­ der av professor Sauerbruch. Med ryggdekning fra Karl Brandt — ansvarlig for sanitets- og helsevesenet —, og også fordi han i likhet med meg hørte til den private krets rundt Hitler, kunne han få overlatt ansvaret for behandlingen av meg. Koch overtok om natten 10. februar. I sin første medisinske rap­ port skrev professor Koch: «Sykdomsbildet kunne etter forløpet bare tvdes som infarkt.» Undersøkelsen viste «en massiv lydforkortning med pustelyder over hele den venstre lungen helt opp til skulder219

bladhøyde bak og til kragebenet foran. Tilstanden hadde natten fra 11. til 12. februar og resten av dagen» — altså tre dager etter at Koch hadde seponert alle medikamenter og anordnet fullstendig ro — «vært meget truende. Sterk åndenød, kraftig blåfarging, betydelig pulsøkning til 120, subfebril temperatur på 38,3; plagsom irritasjonshoste med sterke smerter på venstre side og blod i spyttet. Med fullstendig ro og uten noen som helst stimulerende eller andre medi­ kamenter inntrådte en bedring 14. februar og en forbausende fort­ satt bedring 15. februar.» På medisinens daværende utviklingstrinn var et alvorlig lungeinfarkt en livstruende sykdom. Takket være Kochs inngripen overlevde jeg. Om man med min svekkede tilstand enda en gang hadde forsøkt å «hjelpe til» — hvem kunne eller ville ha kontrollert resultatet av slike anstrengelser? Gebhardt hadde visst gjort utholdende an­ strengelser. Indremedisineren professor Koch fortalte noen dager senere til min venn den gang, Robert Frank, at Gebhardt i løpet av disse tre kritiske dagene hadde forlangt et lite inngrep som ville ha satt livet mitt i fare. Da Koch først lot som om han ikke forstod Geb­ hardt og siden nektet å foreta inngrepet, hadde Gebhardt veket unna og sagt at han bare ville sette ham på prøve. Robert Frank bad meg inntrengende om ikke å si noe, for professor Koch var redd for å forsvinne i en konsentrasjonsleir hvis jeg foretok meg noe. Den gang virket slike forbryterske forsøk slett ikke så opphissende på meg som nå når jeg skriver dem ned. I et slikt system måtte jeg, i likhet med romerne på Claudiernes tid, regne med den slags farer. Like før krigen sluttet spurte jeg Koch hva som egentlig hadde foregått den gangen. Men han ville bare bekrefte at han hadde hatt et kraftig oppgjør med Gebhardt om mitt tilfelle. Også da Koch ble forhørt av en amerikansk offiser 12. mai 1917, holdt Koch tett om disse begivenhetene. Han var kanskje også tilbakeholden fordi Gebhardt akkurat på den tiden stod tiltalt for en Nurnberg-domstol på grunn av kirurgiske forsøk på fanger. Saken endte med dødsdom. Etter at jeg slapp ut fra Spandau ble Gebhardts behandlingsme­ toder etter ønske fra meg rekonstruert på basis av journalen av to professorer fra universitetet i Tiibingen og en pensjonert røntgenolog fra Charité i Berlin. Resultatet var entydig, slike prinsipielle behandlingsfeil kunne selv en ortoped ikke få tilgivelse for.

220

Allerede under mitt ufrivillige opphold i Hohenlychen forsøkte min stedfortreder i Organisation Todt, Xaver Dorsch, å komme seg frem. 5. mars 1944 støttet han Hitlers plan om å bygge seks til åtte store betongbunkere av samme type som Goring hadde tenkt på i oktober 1943. Med 10.000 m2 hver skulle de gi plass for produksjon av flydeler. I over et år hadde Hitler vært enig med Himmler om at betongbeskyttelse var påkrevet, og han gjentok bare et gammelt krav da han nå forlangte av Dorsch at tiltakene til vern av rustningsindu­ strien i huler og bunkere ikke skulle gjennomføres som provisoriske tiltak, men at de skulle bli innledningen til at hele den tyske indu­ strien kunne legges under jorden med sikte på permanent sikring under en krig. Daeen etter, 6. mars 1944, innkalte Himmler Dorsch til konferanse. Jeg vil igjen minne om at Himmler ikke hadde noe som helst å gjøre med disse tingene og at han etter forretningsordenen til regjeringen i det «Tredje Rike» ikke hadde lov til å konferere med en av mine medarbeidere. Men Himmler kjente Dorsch fra ung­ domsårene, de sa du til hverandre, og Dorsch var en gammel kjem­ per som hadde vært med i kuppforsøket i 1923, og da var det ikke vanskelig for Himmler å regjere langt inn i mitt departement. Like etter møtet med Dorsch hadde Himmler en samtale med Kammler, og tre dager senere en lang konferanse med Goring. Det var desto mer påfallende som de slett ikke var venner og ellers ikke traff hver­ andre så ofte. De snakket sikkert om Hitlers oppdrag til Dorsch, men antagelig har Himmler i disse samtalene også forsøkt å vinne Goring for planen om å utvide SS’ innflytelse på bedriftsledelsene i det minste i de fabrikker hvor det arbeidet fanger. Samme dag dikterte han nemlig et brev til Goring hvor han understreket at man kunne vente større tempo og dermed bedre resultater i bedrif­ tene om SS fikk større ansvar der. I et følgeskriv foreslo Pohl å sette inn SS som ansvarlig bedriftsledelse overalt hvor det arbeidet fanger, for etter hans erfaring var det ikke nok bare å bruke fangene. Mens jeg var syk arbeidet SS altså usjenert mot det mål å overta kontrollen over en lang rekke rustningsbedrifter innen det private næringslivet, til tross for at SS ikke ville ha vært i stand til å skaffe til veie tilstrekkelig kvalifiserte lederkrefter. Min sekretær, fru Kempf, ble ganske snart klar over at den direkte telefonlinjen fra sykehuset til departementet ble avlyttet av SS, og 221

også at det ble registrert hvem som besøkte meg. Himmler må ha vært interessert i å holde meg lengst mulig under kontroll i SSsykehuset. Til tross for en følelse av ubehag, som langsomt ble til mistanke, visste jeg naturligvis ikke da om detaljene som Koch kunne fortelle om senere: «Jeg mente at det fuktige klima i Hohenlychen var uheldig for Speers rekonvalesens, og etter at jeg hadde undersøkt pasienten og funnet at han ville tåle en transport, foreslo jeg å flytte ham til Meran. Gebhardt motsatte seg dette forslaget. Han dekket seg bak Himmler og hadde også flere telefonsamtaler med SS-sjefen om saken. Jeg hadde inntrykk av at Gebhardt benyt­ tet sin stilling som lege til å drive et politisk spill. Men jeg visste ikke hva slags spill, jeg forsøkte heller ikke å finne det ut, fordi jeg bare ville være lege. Flere ganger forsøkte jeg å overtale Geb­ hardt, og til slutt forlangte jeg å få snakke med SS-sjefen selv. I en telefonsamtale som varte 7—8 minutter fikk jeg Himmler med på å flytte Speer til Meran. Jeg syntes den gang det var merkelig at Himmler skulle treffe avgjørelsen i et medisinsk spørsmål, men jeg tenkte ikke videre over det fordi jeg helt bevisst ikke brydde meg med ting som lå utenfor den medisinske sfære. Jeg kan tilføye at jeg hadde inntrykk av at Speer var sjeleglad når jeg tok meg av ham.» Jeg begynte virkelig å få følelsen av at Kochs beskyttelse var blitt uunnværlig, etter at jeg hadde funnet ut at SS- og politigeneral Daluege, Himmlers gamle motspiller fra de første NS-månedene, lå noen værelser lenger borte. Daluege hadde beklaget seg overfor meg over at han ble holdt igjen i klinikken mot sin vilje, under påskudd av at hans hjerte ikke tillot utskrivning. Selv følte han seg helt frisk, og han virket også sunn og sterk. Daluege fortalte at Gebhardt holdt ham igjen i Hohenlyche i egen interesse, han som pasient kunne ikke bedømme hvor alvorlig sykdommen var. Koch i sin erklæring: «En lignende holdning la Gebhardt for dagen en gang da jeg ble tilkalt for behandling av politigeneral Kurt Daluege. Jeg hadde følel­ sen av at han (Gebhardt) og krefter som stod bak ham ikke ønsket at Daluege skulle utskrives som arbeidsfør.» Så langt var det kommet da den 8. amerikanske luftflåten foretok et mysteriøst angrep på et sykehus i Templin, bare 18 kilometer borte. Sykehuset lå — i likhet med Hohenlychen — på et nes mellom to innsjøer. Det var grunn til å anta at fienden hadde fått vite om mitt oppholdssted og at det dreiet seg om en forveksling. Etter bombeangrepet ble mange hardt sårede overført fra Templin til 222

Hohenlydien. Den gang trodde man at Gebhardt fryktet nye angrep og derfor gjerne ville bli kvitt den farlige pasienten. Iallfall kunne jeg noen dager senere reise til Syd-Tyrol i en spesialvogn fra jern­ banen. Underveis tok jeg et kort opphold i Schloss Klessheim i nærheten av Obersalzberg. I en telefonsamtale med hovedkvarteret fortalte Gbring at Gebhardt hadde rapportert om min alvorlige hjertelidelse og at han syntes det var trist at det ikke var utsikt til bedring. Jeg måtte jo være et «uført vrak», noe man også hadde informert Hitler om. Samtidig underrettet dr. Brandt Hitler om at hjertet mitt hadde det utmerket. Hva kan Hitler ha tenkt når han fikk så motstridende opplysninger? Bare på bakgrunn av den medisinske politikken kan man forstå innholdet i Himmlers ordre til Gebhardt mens jeg var i Klessheim, 20. mars 1944: «I tillegg til det medisinske ansvar De har påtatt Dem for minister Speer, overdrar jeg Dem herved på vegne av føreren ansvaret for minister Speers sikkerhet under hans fire uker lange rekreasjonsopphold. Det innebærer at bare Deres ordrer er bindende.» Hitler hadde gått med på denne ordningen, sikkert uten å være klar over at Gebhardt på denne måten ble min leges, Kochs, foresatte. Jeg inviterte da Koch til Meran som min private gjest. I stridsspørsmål betydde imidlertid Kochs vurdering ingen ting, det var Himmlers fortrolige som hadde avgjørelsen. I og med dette over­ våkingsoppdrag var således alt som før, selv om jeg reiste fra Hohenlychen. Tross viktige oppgaver i sitt sykehus i Hohenlychen slo Gebhardt seg ned i Meran for de neste seks ukene, et tegn på hvor alvorlig han tok overvåkingen. Siden han hadde ansvaret for min «sikker­ het», kunne Gebhardt også holde et øye med mitt privatliv. Inntil da hadde jeg klart å unngå å bli «beskyttet» av SS, og jeg hadde aldri vært blant de tillitsmenn som dag og natt hadde en livvakt på fire til seks SS-menn omkring seg. Slik var det med folk som Dbnitz, Keitel, Gbring, Goebbels, Rosenberg, Funk og andre stats­ råder. Først nå i Meran sørget Gebhardt for en slik livvakt som skulle bo i samme hus som jeg, mens han selv valgte seg en annen bolig. Sjefen for SS-kommandoen var riktignok en skikkelig og be­ skjeden fyr. Vi hadde allerede likt hverandre da han gjorde tjeneste i Hitlers livgarde, så jeg glemte snart mine bekymringer. Kort tid etter, 18. april, ble jeg imidlertid på en usedvanlig måte utfordret av Gbring, som like før hadde konspirert med Himmler

223

om rustningsbedriftene. Under Gorings ledelse var det blitt innkalt til en konferanse om de seks store anleggene som Dorsch skulle få ansvaret for. Jeg hadde uttrykkelig sendt min gamle medarbeider dr. Gerhard Frank til møtet som min personlige representant, men Goring nektet ham adgang til møterommet. Etter denne for meg ydmykende utkastelsen syntes jeg det var påkrevet å gjøre min innflytelse hos Hitler gjeldende. Professor Koch forteller i sin erklæring: «Et nytt sammenstøt hadde jeg med Geb­ hardt da Speer allerede var i Meran. Speer spurte meg om han var frisk nok til å fly til Obersalzberg, antagelig til Hitler.» Dette var 19. april, for 20. april måtte Koch reise fra Meran etter ordre fra Gebhardt. Koch fortsetter: «Jeg sa at jeg kunne godta det, under forutsetning av at flyet ikke gikk høyere opp enn 1800—2000 meter. Da Gebhardt fikk høre om min vurdering, laget han en scene. Han bebreidet meg for at jeg ikke var noen 'politisk lege’. Som ved vår første konflikt i Hohenlychen hadde jeg også nå inntrykk av at Geb­ hardt ville holde Speer tilbake. Gebhardt var en av Himmlers fortro­ lige og politisk aktiv. I sin legegjerning lot han seg også lede av politiske motiver. Flyturen til Obersalzberg ble det (forelø­ pig) ikke noe av. I dag tror jeg jeg skjønner hvorfor Speer skulle holdes tilbake. Kort tid etter ble ledelsen av Organisation Todt tatt fra Speer og overdratt til ministerialdirektor Dorsch. Jeg antar at man ville hindre Speer i å snakke med Hitler.» Himmler hadde virkelig grunn til å frykte at hans plan om å frata meg ledelsen over Organisation Todt i de okkuperte områdene og bygningsvesenet i Tyskland og å innføre en ren SS-kontroll i alle private rustningsbedrifter, kunne bli veltet gjennom en samtale mel­ lom meg og Hitler, hvor jeg kunne benytte meg av min personlige innflytelse hos «føreren». Nå var Dorsch god nok fagmann til å forstå at Himmlers oppdrag ville stille ham overfor uløselige oppgaver og at han kom til å miste sin posisjon hos Hitler om han mislyktes. Iallfall berettet Koch: «Kort tid etter dette opptrinnet skjedde følgende: byråsjef Dorsch, som var i Meran den dagen, bad meg undersøke ham, han følte seg ikke riktig bra. Undersøkelsen viste at det ikke stod bra til med hjertet, og jeg mente at han trengte ro. Jeg anbefalte ham å ta det med ro og så oppsøke meg i Berlin, hvor jeg skulle undersøke ham grundigere. Gebhardt fikk høre om dette, og vi hadde et alvor­ lig oppgjør. Igjen var det snakk om den 'politiske legen’. Han sa at jeg var håpløs. Alle måtte da vite at Dorsch nå skulle overta en 224

viktig stilling, og når noen skal overta en viktig stilling etter ordre fra høyere hold, har legen å friskmelde vedkommende, selv om han er aldri så syk.» Gebhardt må altså ha vært godt informert om ut­ viklingen i Obersalzberg. Nå hadde Gebhardt fått nok av Kochs egenrådighet. Med henvis­ ning til sin fullmakt gav han min gjest allerede dagen etter beskjed om å forlate Meran. 19. april så jeg ingen annen vei ut av krisen enn å skrive til Hitler selv. Jeg skrev at det var illusorisk å sette i gang disse store anleggs­ arbeidene, for «bare med de største anstrengelsene kan de mest pri­ mitive krav til innkvartering av den tyske arbeidende befolkning, den utenlandske arbeidskraft og gjenreisingen av våre rustningsfabrikker oppfylles på samme tid. Jeg står ikke lenger overfor valget om jeg skal sette i gang byggeprosjekter på lang sikt (. ..), jeg må stadig nedlegge rustningsfabrikker som er under oppførelse for å kunne opprettholde den tyske rustningsproduksjonen for de nær­ meste månedene.» Dorsch kunne gjerne beholde tilsynet med bygge­ prosjektene i de okkuperte områdene. For øvrig bad jeg Goring i en telefonsamtale om å overbringe Hitler mitt ønske om av­ skjed. Himmler må ha fått beskjed om dette skritt over telefonen. Det fremgår av et notat på hans kalender for 19. april at han like etterpå hadde en samtale med min avdelingssjef SS-brigadefiihrer Kehrl, som hørte til vennekretsen omkring Himmler. Like etter samtalen drog Himmler til Berghof, hvor han spiste sammen med Hitler og deretter snakket med Bormann. Neste dag fløy Kehrl til Meran hvor han ble i to dager. Jeg hadde den gang ingen grunn til å tvile på hans lojalitet, jeg trodde at hans samarbeid med meg ville telle mer enn hans lojalitet overfor Himmler i egenskap av SS-offiser. Men jeg kan ikke huske at han fortalte om sin samtale med Himmler dagen før, eller om det klima som preget drøftelsen om mitt departe­ ment. 22. skrev Himmler, som var klar over sin overlegne posisjon, et brev til meg som var holdt i en så uvennlig tone at den satte sitt preg på mitt svarbrev tre uker senere: Jeg ville ha ansett det «for riktigere om også De først hadde drøftet kritikken med meg, isteden­ for å meddele den som en fullbyrdet kjensgjerning.» Det dreiet seg om skarpe bebreidelser Himmler hadde rettet mot de tekniske lederne for A 4-produksjonen, Degenkolb og Rickhey. 23. april forlangte jeg igjen å få reise til Obersalzberg, men igjen nektet

225

Gebhardt under henvisning til sin fullmakt som Hitlers medisinske representant, og sa rett ut at han av helsemessige grunner måtte forby flyturen, til tross for at professor Koch seks dager tidligere ikke hadde hatt noen betenkeligheter. Jeg resignerte og bad min venn Milch ved neste anledning informere Hitler om mine avskjedsplaner. Dorschs maktstilling så ut til å være bekreftet. For meg gjaldt det på dette tidspunktet bare å få snakke med Hitler og kan­ skje få hans samtykke til å ta avskjed. Da jeg truet Gebhardt med å tilkalle Hitlers lege, dr. Brandt, og dertil antydet at jeg jo når som helst kunne snakke med Hitler i telefonen, erklærte Gebhardt nølende at Himmler personlig måtte ta avgjørelsen. Med dette innrømmet han åpent at forbudet mot flyturen til Hitler kom fra Himmler, noe medisinsk påskudd var det ikke snakk om lenger. Nå samtykket Himmler i min reise, som Geb­ hardt meddelte meg, dog på det vilkår at jeg måtte oppsøke ham før jeg snakket med Hitler. Han hadde definitivt kastet mas­ ken. Under det påtvungne besøket om formiddagen 24. april 1944 snakket Himmler freidig om «kjensgjerninger som ikke kunne gjøres om igjen», nemlig utskillelsen av bygningsvesenet fra rustningsdepar­ tementet og overføringen til partifelle Dorsch. Dette var blitt beslut­ tet i konferanser med Hitler, hvor også Gbring hadde vært til stede. Han visste selvfølgelig at jeg hadde strittet imot, men han ville gi meg et godt råd ved å fortelle meg at jeg med ufornuftige reaksjo­ ner, som en avskjedssøknad, bare kom til å irritere Hitler. Jeg skulle ha trenert Hitlers program om å legge den tyske industrien under jorden eller under betong i tide. Nå var Dorsch Hitlers direkte re­ presentant, men i og med rustningsproduksjonen beholdt jeg jo et viktig arbeidsområde. Ved slike anledninger opptrådte Himmler slett ikke overlegent. Tvert imot, han gikk tydeligvis inn for å behandle meg vennlig og ikke la meg føle nederlaget. Merkelig nok bøyde jeg meg for Himmlers fremstøt, jeg prote­ sterte ikke en gang, selv om jeg var en av de mer fremgangsrike stats­ råder. Nærmest lammet gikk jeg med på alt. Men jeg ville jo i alle tilfelle gjøre rent bord, og akkurat da passet det meg ganske bra at det arbeidsområde man hadde tiltenkt Dorsch, ble skilt ut fra min sektor. Gjennomføringen av disse overdimensjonerte seks til åtte bunkerprosjekter måtte jo i denne fasen av krigen allikevel bli en fiasko. I Berlin og Halle verserte noe senere rykter om at «minister Speer 226

etter henstilling fra dr. Ley, gauleiter Sauckel og professor Kraucb, hovedansvarlig for riksgruppen kjemi, var blitt avsatt fordi han hadde neglisjert flyproduksjonen. Da jeg samme dag, 24. april 1944, kjørte fra Himmler til Hitler i Berghof, kom Hitler i det hele tatt ikke inn på min underkastelse som var blitt avtalt med Himmler. Nå var det plutselig han som ikke ville tillate en oppstykking av min møysommelig oppbygde orga­ nisasjon. Han motsatte seg energisk mitt Himmler-inspirerte forslag om å la Dorsch få ansvaret for byggesektoren. Til min store forbau­ selse understreket han, rett opp i ansiktet på meg, at alt skulle bli ved det gamle. Jeg skulle også for fremtiden være sjef for den tyske bygningsorganisasjonen. To dager senere, 26. april, tok jeg Dorsch med til Hitler, så han kunne få høre den nye beslutningen og helomvendingen direkte fra Hitler. Atter en dag etter, 27. april, innkalte Himmler Dorsch til konferanse. Like lite som ved tidligere anledninger ble jeg, den nett­ opp gjenoppnevnte sjef for byggesektoren, informert om hva denne samtalen dreiet seg om.

I virkeligheten ble ingen ting forandret. Dorsch forble i sin stilling og bestemte over byggesaker, for jeg var jo slett ikke i stand til selv å ta meg av denne oppgaven. Jeg måtte nøye meg med å fremsette forslag og ønsker. Hitler bestemte at 160.000 kvadratmeter driftsareal i bombesikre huler selvsagt skulle vurderes på like fot med betongsikrede fabrikker over jorden. For ham gjaldt det å få sikret den viktigste rustningsproduksjonen. Etter måneders diskusjoner var man kommet så langt at Hitlers ordre om å bygge seks bunkerfabrikker, som Dorsch hadde lovet ferdig innen november, ikke lenger var like sterkt prioritert. Jeg fikk også Hitler til å underskrive en ordre til Dorsch om at han skulle sette opp månedlige rapporter til føreren, med følgende data:

«1. Kvadratmeter huleareal som hver måned blir gjort byggeklare av eksisterende grotter og tunneler. 2. Kvadratmeter huleareal som hver måned blir ferdige gjennom nyanlegg. 3. Kvadratmeter betongbygg som hver måned kan overleveres i byggeklar tilstand.» 15. Slavestaten

227

Også innen den egentlige rustningssektoren hadde det skjedd noe med maktstrukturen mens jeg var syk. I og med opprettelsen av et koordinerende organ for mitt departement, jagerflystaben og — i dennes sted — rustningsstaben gav jeg nødtvungent, om enn still­ tiende, fra meg mine fullmakter til å treffe avgjørelser. Den nye organisasjonen var bygget opp slik at den overaktive Saur, med mitt samtykke, fikk kommandoen. I tiden fremover hopet brev og anvis­ ninger som ventet på min underskrift seg opp på skrivebordet mitt, men de hadde nå diktatmerket TA (Teknisk kontor). Jeg hadde nesten ikke noe å gjøre med disse ordrene lenger. Kort tid etter likk Kammler, spesialfullmektig for hulebygg, utvidet sin myndighet. Jeg var blitt stadfestet, men fratatt makten. Tingene skjedde forbi meg, slik jeg allerede hadde sett det under mitt besøk i Mittelwerk, dog uten å innrømme det helt for meg selv.

Kammlers område

Jagerflystaben, som ble opprettet i februar 1944, ble født i en nøds­ situasjon. De vedvarende og konsentrerte allierte flyangrepene mot vår flyproduksjon gjorde det helt klart at våre planer om å øke produksjonen av jagerfly ikke lot seg realisere. Big Week var en suksess. Rundt det store konferansebordet i mitt departement satt repre­ sentanter for forskjellige departementer og instanser. Saur ledet møtet. Temaet var hvordan man skulle rette opp skadene etter fly­ angrepene. Katastrofen hadde avfødt en ny formel, ikke bare for organisasjonsstrukturen, meir også for ordregangen. Alle medlemmer av jagerflystaben måtte følge anvisningene fra formannen, også i deres egen sektor som ikke var underlagt departementet. For eksem­ pel lovet representanten for statsbanene allerede under møtet å gå inn for å gjennomføre anvisningene. Det fantes ikke kompetansestridigheter, representantene for de forskjellige sentrale myndigheter hadde forståelse for slike tiltak, de kunne jo protestere etterpå. Men det skjedde aldri. I grunnen var dette en forløper for det man i etterkrigstiden kalte «konsentrerte aksjoner». Blant de permanente medlemmer av jagerflystaben var helt fra starten dr.ing. Kammler. Han tok seg av Saurs anvisninger for flyt­ ting av industriobjekter i byggsektoren, i den utstrekning ikke Orga­ nisation Todt stod for gjennomføringen. Slike tiltak var prioritert, og derfor ble det også bevilget det som trengtes til brakkebygging. På den måten kunne også SS-byggadministrasjonen, i motsetning til de sparsomme tildelingene i 1943, øke sin magasinkapasitet. Sjefen for avdeling B i SS-Wirtschaftsverwaltungshauptamt pre­ siserte: «I henhold til en ordre fra Himmler er fangenes arbeids­ innsats i forbindelse med de såkalte flyttings-byggeprosjekter ikke underlagt avdeling D, men general Kammler, ikke i egenskap av sjef for avdeling C (bygg), men personlig. Til dette formål har han et eget sekretariat og tjenestebetegnelsen 'spesialfullmektig for reichsfiihrer-SS’.» Siden Kammler 4. mars 1944 også hadde fått an-

229

svaret for underjordiske lokaliseringer av Goring, kunne han utnytte alle fordeler et «dobbeltmenneske» hadde og alt etter behov påbe­ rope seg det ene eller det andre kontoret. Professor Bartel siterer den tidligere generaldirektøren for Mittelwerke, Georg Rickhey, slik: «Kammler hadde den usedvanlige be­ myndigelse at han gjennom en SD-avdeling som sorterte direkte under ham, kunne få arrestert hvilken som helst person som etter hans mening blandet seg inn i tiltak han hadde satt i gang. Siden Kammler til enhver tid hensynsløst gjorde bruk av denne fullmakten, også overfor SS-offiserer, var det fullstendig utelukket at andre per­ soner eller instanser kunne gripe inn i (fangenes) arbeidsinnsats, en av de viktigste tekniske oppgavene Kammler hadde hånd om.» I spissen for «spesialstaben Kammler» stod «Byggekontor dr. Kammler» med sete i Berlin. Under staben sorterte en rekke «SSspesialinspeksjoner» som var fordelt over hele riket og som dirigerte de regionale «SS-lederstabene». Det fremgår av dokumentene at bru­ ken av og kontrollen med fangene gjennom Kammler fortsatt var i hendene på SS. Kammler, en hensynsløs, men evnerik robot, innledet med sin virk­ somhet fra våren 1944 en utvikling som innlemmet hundretusener av fanger i produksjonsprosessen under de hardest tenkelige vilkår. Men nettopp dette gav disse hundretusener en sjanse til å overleve. Rudolf Hoss, daværende kommandant for konsentrasjonsleiren Auschwitz, har beskrevet Kammlers hektiske aktivitet slik: «Nå viser det seg at rustningsindustrien har et stort udekket behov for arbeids­ kraft, men at man ikke kommer noen vei med bygging av innkvarteringsmuligheter. Organisation Todt blir koblet inn for å bygge ar­ beidsleirer. Av mangel på annen arbeidskraft rekvirerer den også fanger. Hvor skal de innkvarteres? Maurer (fra SS-Wirtschaftsverwaltungshauptamt) er dag og natt på befaring og må for en stor del avvise nødkvarterene fordi selv de mest primitive innredninger mangler. Det blir nye forsinkelser. Himmler raser og oppnevner undersøkelseskommisjoner for å finne de skyldige. Auschwitz er over­ fylt av fanger som venter på transport til rustningsleirene. Nye trans­ porter fra Eichmann er underveis, det korker seg i Auschwitz. Plas­ seringen av viktig rustningsindustri under jorden tar sin tid, man har mistet minst to år. Himmler oppnevner dr. Kammler som kom­ missær for disse planene. Kammler er heller ingen trollmann, det går måneder uten at man kommer stort videre. Luftkrigen forsinker, hindrer og lammer. Himmler driver på, han plages av sine løfter.»

230

Denne skildringen av Kammlers innsats gjelder antagelig for et lengre tidsrom, formodentlig fra sommeren 1944 til våren 1945. I sin tale for generaler fortalte Himmler 21. juni 1944 i Sonthofen at «fanger bygger store underjordiske fabrikker. Vi har de siste uker i et tempo man ikke skulle tro var mulig, i løpet av åtte uker, med denne arbeidskraften bygget ti underjordiske fabrikklokaler med et areal av titusener kvadratmeter.» Det var virkelig en bemerkelsesver­ dig organisatorisk og teknisk prestasjon. Et halvt år senere rappor­ terte Kammler til reichsfiihrer-SS om «de bombesikre underjordiske produksjonsstedene som i 1944 var blitt fullført (av SS) for rustningsstaben etter oppdrag av riksministeren for rustning og krigsproduksjon». En medfølgende grafisk fremstilling viser at SS frem til 1. januar 1945 hadde fullført 425.000 kvadratmeter underjordisk eller beskyt­ tet areal for produksjonsformål. 425.000 kvadratmeter svarer til en overdekket flate som er ca. 200 meter bred og 2 kilometer lang. Kammler hadde således frem til 1. januar 1945 ved bruk av dras­ tiske metoder tross alt gjennomført et program som i størrelsesorden nesten svarte til Hitlers krav om 600.000 kvadratmeter i seks kjempehuler. Men selv rapportens prognose om en økning av arealet til 1.025.000 kvadratmeter innen 1. juni 1945 ville ikke ha forandret situasjonen, like lite som vår totalplanlegging som tok sikte på 3.000.000 kvadratmeter. Det hele var i grunnen meningsløst, fordi Hitlers mål, nemlig å beskytte hele rustningsproduksjonen mot fly­ angrep, ikke var oppnåelig. Dertil kom programmets strategiske me­ ningsløshet. Nettopp i disse ukene gikk motstanderen over til å lamme samferdselsnettet, så produksjonen ville i ethvert tilfelle ikke ha latt seg transportere.

26. mai 1944 «deltok jeg for første gang i et møte av jagerflystaben, som siden 28. februar under ledelse av Saur hadde vært meget aktiv og prestert store leveringstall». I samme journal heter det lenger nede: «Om byggearbeidene rapporterte SS-gruppenfiihrer Kammler, som med sin hær av konsentrasjonsleirfanger utgjør et nytt bygningssenter som ministeren fra tid til annen må presse tilbake til dets rimelige frontavsnitt.» Kammlers bygningsbrigader hadde fått tallet på arbeidende fan­ ger til å øke betraktelig. Himmler noterte i mars 1945 at det var 480.000 friske og 120.000 syke fanger i konsentrasjonsleirene. Dette tallet stemmer overens med en statistikk som går ut på at det pr. 231

15. januar 1945 var 487.290 mannlige og 156.000 kvinnelige fanger i tyske konsentrasjonsleirer. Av dem arbeidet 137.000 fanger i Orga­ nisation Todt. Også en oppstilling hos Kogon viser at 530.000 fan­ ger overlevet leirenes påkjenninger. Det kan nevnes at det pr. 15. januar 1945 var satt av 36.454 soldater til bevoktning av de 487.000 mannlige fangene. En nyoppsatt infanteridivisjon bestod som regel av 11.000 mann. På grunn av fangene ble således mer enn tre divisjoner bundet. Denne arbeidspolitikken som SS begynte med mot slutten av 1941 og som ble utbygget i takt med kravene fra tysk rustningsproduksjon, har utvilsomt bidratt til at det var et forholdsvis lite antall som overlevde. I krigens siste uke stod de imidlertid overfor en ny trusel, idet Hitler om og om igjen understreket at konsentrasjonsleirene skulle sprenges i luften når de allierte nærmet seg. Himmler bekreftet denne truselen 12. mars 1945 i en samtale med sin livlege Kersten: «Om nå det nasjonalsosialistiske Tyskland skal gå under, skal ikke dets fiender og en hel bande kriminelle, som nå sitter i konsentra­ sjonsleirene, oppleve seierherrens triumf. De skal bli med i under­ gangen. Det er en klar ordre fra føreren, og jeg må sørge for at den blir skikkelig utført.» I samtalens videre forløp lovet Himmler imidlertid ikke å etterkomme denne ordren. Også jeg var kjent med Hitlers trusel og tok derfor i min siste tale, som gjaldt etterkrigstidens Tyskland, med følgende setning: «I konsentrasjonsleirene skal de politiske fangene og dermed også jø­ dene skilles ut fra de asosiale elementene. De førstnevnte skal uskadd utleveres til okkupasjonsstyrkene. Fullbyrdelse av straff mot alle poli­ tiske fanger medregnet jøder utsettes inntil videre.» Bisetningen om de asosiale elementene viser en i dag uforståelig infiltrering i regi­ mets tenkemåte. På dette tidspunkt ville antagelig selv Himmler ha vært enig i disse setningene. Det ville passe til hans politikk de siste ukene, som til slutt førte frem til forhandlinger med Bernadotte om redning av konsentrasjonsleirfanger.

Som regel holdt Himmler strengt på sin opphøyde posisjon i hierar­ kiet og hadde derfor alltid innkalt meg til konferanser i hovedkvar­ teret. Bare en eneste gang, i midten av mars 1945, oppsøkte han meg på mitt kontor. På samme tid hadde Kaltenbrunner bedt om en konferanse hos min stedfortreder Hupfauer. Dette sammentreffet

232

bekymret oss. For min avdelingssjef Hupfauer og jeg var nettopp kommet hjem fra en lengre reise hvor vi hos de kommanderende generaler og de sivile myndigheter hadde oppnådd at den brente jords politikk ikke skulle gjennomføres når det gjaldt oljekildene i Ungarn samt de tsjekkiske kullfelter og industriområder. Det kunne tenkes at rapporter om vår reise via Gestapo-avdelingene hadde nådd frem til Kaltenbrunner og Himmler. Vi var redde for at det ville bli satt i gang en SS-aksjon mot oss. Men det viste seg å være et uskyldig besøk. Kaltenbrunner hadde ganske riktig fått rapporter om vår utstrakte reisevirksomhet, men han advarte bare sin SS-kamerat Hupfauer om å være forsiktig og ikke prøve å hindre utførelsen av direkte ordrer fra Hitler. Han var ikke aggressiv, selv om han minte om dødsstraffen for slik ordrenektelse, tonen var besynderlig kameratslig. Den samtalen jeg samtidig hadde med Himmler i etasjen under, hadde i grunnen heller ikke noe innhold av betydning. Himmler søkte på en høflig måte kontakt med meg, men jeg vet fremdeles ikke hva han var ute etter. Iallfall gjentok han ikke de generelle belæringer som Kaltenbrunner var kommet med overfor min medar­ beider. Jeg på min side forsøkte å gjøre det klart for ham at hans gode venn Martin Bormann i denne situasjon burde nøytraliseres, «trekkes ut av sirkulasjon», fordi han med sin radikalisme stod i veien for ethvert modererende skritt. Jeg foreslo at Himmler selv skulle erstatte ham. Dette forslaget skyldtes antagelig rykter om at Himmler hadde bevart evnen til å vurdere situasjonen nøkternt og var villig til å ta konsekvensene. Min henstilling falt imidlertid ikke i god jord. Kjølig og reservert svarte han i en meget offisiell tone at han bare kunne påta seg et slikt oppdrag fra føreren selv. Men han hisset seg ikke opp, truet ikke en gang med å informere Hitler om samtalen. Vi var altså tross alt på en eller annen måte blitt samarbeidspartnere. På dette tidspunktet var Himmler kanskje vir­ kelig den eneste innen NS-hierarkiet som hadde makt. Kan det rett­ ferdiggjøre forsøket om å gå sammen? Foruten Himmler fantes det intet tyngdepunkt som kunne settes opp mot Hitler og Bormann. Nytteløs, famlende handling i den mørke timen etter misnatt.

27. mars 1945 stilte Hitler for siste gang «en stor oppgave i rustningssektoren». Han overdrog Kammler, som i mellomtiden var blitt for­ fremmet til SS-obergruppenfiihrer, kommandoen over luftrustnin233

gen. Goebbels noterte i sin dagbok for 28. mars 1945: «Til dette får han omfattende fullmakter av føreren.» Da Himmler i oktober 1944 var blitt presset av sin SD-stab til å gå hardere frem innen luftrustningen, hadde han svart at dette ikke lot seg gjøre på grunn av uovervinnelige vanskeligheter. Nå hadde en hensynsløs SS-fører fått ordre om å sette i gang de hardeste tiltak i samme sektor for å tvinge frem et omslag i krigens siste uker, og Himmler følte det som en bekreftelse på at han hadde sett riktig. Ni dager før denne avgjørelsen, 18. mars 1945, hadde jeg fortalt Hitler at man «med sikkerhet kunne vente det tyske næringslivs sam­ menbrudd» innen fire til åtte uker, og at man deretter «heller ikke rent militært ville kunne fortsette krigen». Dette oppdraget til Kammler var således en av de utopiene man grep til i en desperat situasjon, til tross for at alle visste at tiden var ute. Hitler trodde at han kunne redde situasjonen ved å skifte ut en person. Oppsplittingen av den møysommelig koordinerte rustningsproduksjonen for de tre Wehrmacht-grener og (med enkelte illegale begrensninger) Waffen-SS, ville ha umuliggjort enhver improvisert aksjon, selv om industrien hadde vært intakt. Et enkelt prioritert spesialoppdrag ville det bare ha vært mulig å gjennomføre om man benyttet seg av de muligheter dette departementet hadde til å sam­ ordne hele industriens kapasitet. Det delområde som Hitler nå skilte ut fra den øvrige rustningsproduksjonen, hadde ingen sjanse til å dra seg selv opp av myra etter håret. Hitler hadde imidlertid alltid hatt en tendens til i fortvilte situasjoner å oppløse det som hørte sammen. Tre dager etter at Hitler hadde informert Goebbels om den fore­ stående nyordning av luftforsvaret, kom Hitler ifølge dagboken for 31. mars tilbake til saken: «I luftforsvaret vil føreren gjennomføre et meget begrenset program, men det skal da også kjøres igjennom med makt. Man må under enhver omstendighet holde ut. Goring føler seg sterkt tilsidesatt på grunn av fullmaktene til Kammler, men det er det ikke noe å gjøre ved. Føreren forsvarer seg mot bebreidel­ ser fordi han ikke har satt inn Kammler på et tidligere tidspunkt. Han sier at han først ved organiseringen av vår V-våpen-innsats hadde fått høre om Kammler. Han er den rette mann til tross alt å aktivisere luftvåpenet på dets begrensede plan. Vi må nå handle etter samme prinsipp som Sovjet i sin store krigskrise, nemlig bli så primitive som mulig og forsøke å gjøre en dyd av nødvendigheten. (...) Iallfall er han (Hitler) fast bestemt på å skape orden i luft­ 234

våpenet nå. Jeg tror også at han kommer til å klare det, for genera­ lene i luftvåpenet er jo, akkurat som generalene i hæren, feige, og så snart de føler herren over seg, vil de nok lystre.» 3. april 1945 hadde Hitler ifølge dagboken igjen «meget lange forhandlinger med obergruppenfiihrer Kammler, som nå bærer en stor del av ansvaret for luftvåpenreformen på sine skuldre. Kammler oppfører seg utmerket, og man har store forventninger til ham.» Ikke tro, men brutalitet skulle flytte fjell, det var Hitler, Goebbels, Bormann og Lev enige om i krigens siste uker. Også her ser vi en forskjell fra de siste ukene før Napoleon kapitulerte. Jeg går ut fra at også Kammler var klar over den håpløse militære situasjonen. Allikevel måtte han utføre sitt oppdrag. Det første han gjorde var at han delegerte oppgaven til sin bygningsorganisasjon. «Byggeinspeksjonen for Waffen-SS og politi Syd» ble således bæreren av Hitlers siste håp for den sydlige delen av det nesten delte Tysk­ land. Bevarte fjernskriv avslører hvor dilettantisk Kammler og hans bygningsstab tok fatt på oppgaven. Således formidlet sjefen for denne bygningsinspcksjonen 3. april en ordre fra Kammler, hvor­ etter SS-obersturmfuhrer Mataré, en SS-forbindelsesoffiser til OTavdelinger, skulle ta seg av spesialoppdraget jetfly og sølvprogram. En obersturmfuhrer — det svarer til løytnant — gjennomførte altså Hitlers spesialoppdrag som rikets eksistens skulle være avhengig av. De nye aktiviteter var fattigslige og kunne heller ikke føre til noe med en slik personalpolitikk. I samme fjernskriv bestemte sjefen for bygningsinspeksjonen at han aktet «å sette inn SS-obersturmfuhrer Dauser, meldestasjon Munchen, for viktige bosettings- og reaktorprogrammer». Det er vanskelig å skjønne hvilke fordeler gjennomfø­ ringen av et bosettingsprogram, som anslagsvis ville ha tatt tre kvart år, kunne innebære i denne fasen av krigen. Videre heter det: «Jeg ber om tilsvarende informasjon til SS-sturmbannfuhrer dr. von Gliszinsky. Samtidig ber jeg om beskjed hvor SS-sturmbannfiihreren for tiden har sitt tjenestested. I Minden får man ikke tak i ham.» Fire dager senere viser et telegram som en herr Karl skulle sende videre til Kammler, samme avmakt. Den underjordiske bedriften Kirchbichl i Tyrol var opptatt av Steyr for Daimler-Benz-flymotoren 603. Professor Messerschmitt foreslo at Junkers skulle plassere denne produksjonen med alle enkeltdeler der, lokalene var godt egnet. Kammler skulle avgjøre, «så man i tilfelle kunne gi Junkers ordre om flyttingen og samtidig gi Steyr beskjed om å flytte ut.» Slike

235

detaljer ble hos meg avgjort av underordnede instanser i «industriens selvstyre», etter generelle retningslinjer fra meg. Storartede titler stod i skarp motsetning til de praktiske mulighe­ tene. Således ble Mataré i et telegram 8. april kalt «Representant for førerens generalfullmektig for jetfly». En ukjent oberst Pretzell hadde bestemt «at Emmerich AG i Weingut II» — antagelig et prosjekt om en underjordisk fabrikk — «innen 8 dager skal få 4000 m2 produksjonsareal, etter ytterligere 5 dager 1500 m2 til og innen 1. mai i alt 7500 m2. Den videre innendørs innredning er blitt stop­ pet. For øvrig fortsettes arbeidet med råbygget etter planen. I morgen skal første sementtransport komme fra Blaubeuren.» Uken etter hadde en SS-obersturmbannfuhrer Staeding, som kalte seg «førerens fullmektig for jetfly», gitt professor Messerschmitt og direktør De­ genkolb telegrafisk beskjed om at «han og hans kontor hadde flyttet fra Halle til Dresden. Hva kan jeg herfra gjøre for Dem eller for (Me) 262? Heller ikke Protektoratet kommer i betraktning. Hvor trenger De ellers hjelp?» Slik slutter beskjeden, som om han kunne gjøre noe som helst, han som selv var på retrett. Dokumentene man kan finne i arkivene i dag, virker både skrem­ mende og latterlige. Det en gang allmektige SS-Fuhrungshauptamt var i ferd med å beslaglegge en lastebil hos flyfabrikken Junker til militære formål. Kammler sendte et fjernskriv til SS-Fuhrungshaupt­ amt om at «i henhold til førerordre skal jetfly prioriteres. Har hittil ikke vært i stand til å frigi den ønskede lastebilen». I mellomtiden hadde Kammler flyttet fra Hitlers nærhet og slått seg ned i Miinchen. Med den fiasko man kunne vente kunne Hitlers nærhet bli farlig for ham. 16. april, nesten tre uker etter at Kammler hadde fått sitt krigsavgjørende oppdrag, tok han fornuften fangen og utnevnte «i samråd med minister Speer og avdelingssjef Saur direktør Degenkolb til generalfullmektig for produksjon av (Me) 262 hos departementet for rustning og krigsproduksjon». Nå var Degenkolb fra før ansvar­ lig for produksjon av jetfly i departementet. Hitlers oppdrag kom således ad denne fantastiske omvei tilbake til mitt departement. Det fantes nå to generalfullmektiger, den ene oppnevnt av Hitler, den andre av Kammler. Nå hadde Kammler sørget for at Degenkolb var fullmektig hos og ikke i rustningsdepartementet, altså side- og ikke underordnet meg. For atter en gang å fremheve maktskiftet sendte Kammler samme dag et fjernskriv til sjefen for Messerschmitt-filialen i Re236

gensburg: «I henhold til førerens ordre av 27. mars 1945 har jeg fått overdratt samtlige fullmakter for Me 262 som tidligere har vært underlagt departementet for rustning og krigsproduksjon.» Det var visst nærmest et protokollspørsmål, slik det forekommer når en stats­ råd ved et regjeringsskifte tar avskjed bare for å bli oppnevnt igjen dagen etter. Kammler takket nemlig fabrikksjefen for godt arbeid hittil og håpet på fortsatt godt samarbeid. Et notat på fjernskrivet — «forbindelsen til Regensburg er brutt» — fremhever det groteske ved hele saken. En fornuftig mann som Degenkolb har sikkert bare vært med på leken for ikke i siste minutt å komme i konflikt med SS og bli henrettet som sabotør. Kanskje Kammler hadde det på samme måte. Som om han ville la disse spøkelsesaktig^ scenene få en grotesk avslutning, innfant han seg hos meg i begynnelsen av april for å si adjø. For første gang under vårt fireårige bekjentskap opptrådte ikke Kammler på sin vanlige barske måte, han virket usikker og litt sleip da han kom med vage antydninger om at jeg burde flytte til Miinchen sammen med ham. I SS skulle det være planer om å fjerne føreren. Selv ville han heller ta kontakt med amerikanerne og som motytelse for skånsom behandling tilby dem hele teknologien for jetflyet, A 4raketten os forberedelsene til de interkontinentale rakettene. Til dette formål ville han samle alle utviklingseksperter i Oberbayern. Han gav meg sjansen til å være med på aksjonen og mente det ville innebære fordeler også for meg. SS hadde da også støttet transporten av ingeniører og offiserer som arbeidet med A 4-utviklingen, under ledelse av general Dorn­ berger, til skisentret Oberjoch i Allgau. Også Wernher von Braun var med i denne gruppen i de bayerske fjellene som overgav seg til de amerikanske styrkene. Men Kammler var ikke med. Det gikk rykter om at han en av krigens siste dager ble skutt av sin egen SS-adjutant i Praha. Kanskje han handlet i samsvar med SS’ troskaps-ideologi.

FJERDE DEL

Jødenes skjebne

Hat og rasjonalitet

I hele 1942 forsøkte rustningsinspeksjonens kontorer i Berlin å redde de jødene som arbeidet i rustningsindustrien fra deportasjon. I til­ bakeblikk er det vanskelig å si hvor mange menneskelige følelser som skjulte seg bak argumentet om at man måtte ta vare på arbeids­ kraften i produksjonsprosessen. Det kan ha vært forskjellig fra sted til sted. Det fremgår imidlertid av dokumentene at man forsøkte å beskjeftige stadig flere jøder i rustningsfabrikkene i Berlin, noe som førte til at de automatisk slapp unna den første transportbølgen mot øst. Når jeg leser de gamle dokumentene, ser jeg imidlertid også at jeg ikke argumenterte med samme bestemthet som jeg ellers ofte brukte overfor Himmler eller Kaltenbrunner, selv i småsaker. Bare meget forsiktig forsøkte mitt departement å bedre jødenes situa­ sjon, og ofte ble det sikkert bare gjort for å bevare deres arbeids­ kraft. Himmler og Gestapo viste måtehold, selv i tilfeller hvor de tok til orde mot industrien; skarpe trusler forekommer ikke ofte i doku­ mentene, heller ikke mange eksempler på drakoniske tiltak. Men det skal ikke utelukkes at de har forekommet, dokumentmaterialet er ufullstendig. Antisemittismen, som i Hitlers årelange kamp om makten hadde stått så sentralt i hans taler og aksjoner, hadde naturnødvendig ført til at jødene måtte bekjempe disse nasjonalsosialistene. Det gjaldt i siste instans selve jødenes eksistens, og det er forbausende at disse for 1933 angivelig så sterke jødene ikke maktet å føre en virkelig effektiv kamp mot nasjonalsosialistenes småborgerbevegelse. Som følge av denne berettigede kamp jødene førte mot sine erkefiender, ble partiets hat mot alt jødisk så sterkt at det ikke fantes noe unntak lenger, ingen vei tilbake. I spørsmål som direkte eller indirekte hadde noe med jødenes skjebne å gjøre, gjaldt ingen hensyn. Det var nesten umulig å oppnå spesialordninger, enhver egenmektig handling var forbundet med personlig risiko. Et ledende partimedlem kunne være belastet med

241

upålitelighet, personlig svikt eller endog korrupsjon — Hitler og Bor­ mann fant seg til nød i det; men de godtok aldri at noen åpenlyst tok jødenes parti. Ethvert tilløp i den retning medførte tap av rang og anseelse, man ble utstøtt i det evige mørke. Jeg har bare en eneste gang opplevd at noen tok åpent til motmæle. Det var da Henriette von Schirach på Obersalzberg overfor Hitler beklaget seg over massetransporten av jøder, som hun hadde opplevd på nært hold i Holland. Henriette var en av hans nærmeste venninner fra gamle dager. Derfor hadde hun inntil da kunnet tillate seg å komme med ytringer som andre aldri ville ha kunnet tillate seg uten å fremkalle skarpe reaksjoner hos Hitler. Nå hadde hun gått inn for jødene. Samme natt måtte hun flytte fra Berghof. Hitler mottok ikke Schirach-paret lenger etter denne episoden. Under en konferanse 20.—22. september 1942 gav Hitler Sauckel ordre om å transportere alle jøder som fremdeles arbeidet i rikets rustningsbedrifter, til leirer i øst. Dette gjaldt i hovedsak jødene i Berlin; siden høsten 1941 hadde det vært en dragkamp mellom rustningsinspeksjon III og partiinstanser om hvorvidt de kunne forbli i byen og dermed på sine arbeidsplasser. Allerede 15. august 1941 forlangte gau-ledelsen i Berlin restriksjoner mot Berlin-jødene. Rasjoneringskontoret i Berlin meddelte denne dagen at jødiske arbei­ dere ikke lenger skulle få tilleggs-rasjoneringskort for overtid og tungarbeid, og at ikke-ariere ikke lenger skulle få samme slags mat som arisk arbeidskraft i rustningsfabrikkene. «Rasjoneringskontoret i Berlin leverer nemlig ekstra matvarer som ris, makkaroni, flesk, margarin m.v. til kantinene i rustningsbedriftene for å bedre mål­ tidenes kvalitet. Til jødene skal det fra nå av tilberedes varme mål­ tider i spesielle kjøkkener, basert utelukkende på rasjoneringskortene. Det er ikke tillatt å la jøder spise i samme kantine- eller messelokaler som ariere.» Noen uker senere, i september 1941, forlangte Goebbels kategorisk at alle jøder skulle transporteres ut av hans gau Berlin. I en minis­ terkonferanse, hvor også gauleiter Jordan (Dessau) deltok, forlangte Goebbels: «Jødene i Berlin må evakueres eller samles i en ghetto.» Noen uker senere begynte deportasjonen. Blant dokumentene fra min forgjenger Todt — jeg var den gang ennå arkitekt — finner jeg følgende rapport: «I oktober 1941 be­ gynte man plutselig å flytte jødene i Berlin østover, uten at rustningsinspeksjonen hadde fått anledning til å uttale seg. Jøder som

242

arbeidet i særdeles viktig produksjon skulle foreløpig ikke bli eva­ kuert. Men siden transporten av forskjellige grunner skal omfatte hele familier, mistet rustningsbedriftene allikevel stadig flere viktige medarbeidere.» Fire uker senere, 15. november 1941, rapporterte rustningsinspeksjonen i Berlin mer detaljert: «Borttransporten av rundt regnet 75 000 jøder, hvorav 20.000 er beskjeftiget på viktige arbeidsplasser — 10.000 bare i metallsektoren — fra Berlin berører også spørsmålet om å skaffe erstatning. Det er utelukket å skaffe til veie tysk arbeids­ kraft gjennom arbeidskontoret. Frem til 4. desember skal ytterligere 15.000 jøder deporteres, og så fra februar 1942 resten av dem. Jøder i rustningsindustrien skal, så langt det er mulig, tas ut av bedriftene mot slutten av aksjonen. Arbeidskontoret i Berlin har truffet avtaler om dette med Gestapo.» De første transportene av jødiske menn og kvinner tok til 18. ok­ tober 1941 og varte til 25. januar 1942. I disse tre månedene ble tusenvis av jøder sendt bort i ti jernbanetog. «Fordi det ikke kan skaffes erstatning for innarbeidet arbeidskraft og på grunn av transportvansker ble den videre forflytning av jøder innstilt i begynnelsen av 1942», heter det i en rapport fra rustningsinspeksjon II for tiden 1. oktober til 31. desember 1941. Men sam­ tidig ble alle de resterende «jøder som tidligere hadde arbeidet enkeltvis i bedriftene, samlet i egne grupper, bedriftsavdelinger eller jødeskift. Her arbeidet de atskilt fra den ariske arbeidsstokken, under tilsyn av ariske formenn.» Da jeg en måned senere, 8. februar 1942, tok fatt på mitt arbeid som rustningsminister, måtte jeg konstatere en akutt mangel pa våpen og ammunisjon av enhver art; generalene meddelte meg kort og godt at det videre forløpet av krigen ville være avhengig av at det ble rettet på manglene. Gjennom det tapte vinterslaget i det nedsnedde og nedisede Russland hadde troppene mistet en stor del av sine beholdninger og stod nå mot våren mer eller mindre våpen­ løse overfor en angripende fiende. Denne akutte nødssituasjon førte til at transporten av jødiske ar­ beidere mot øst ble gjennomført i et langsommere tempo. Jeg argu­ menterte også med denne nødssituasjonen da jeg noen få uker etter min utnevnelse innledet samtaler med Bormann. 13. mars 1942 sendte Bormann «etter forslag fra riksminister Speer» ut et rundskriv til sine avdelinger hvor det blant annet het: «Om bedriftsledere i 16. Slavestaten

243

rustningsfabrikker i enkelte distrikter fortsatt beskjeftiger jøder, må de ikke bebreides for det, især siden det skjer etter ordre fra minis­ teren for rustning og ammunisjon. Jeg ber gauleiterne forsvare be­ driftsledere i rustningsfabrikker, som fortsatt beskjeftiger jøder, mot angrep eller mistanke om jødevennlighet og sørge for tilsvarende opplysning av befolkningen.» Uten å spørre Bormann om tillatelse, offentliggjorde jeg denne kunngjøringen 31. mars 1942 i første num­ mer av det meddelelsesbladet jeg hadde begynt å utgi og som ble sendt til alle tyske bedriftsledere. Goebbels, som med sin fanatisme var den drivende kraft når det gjaldt jødefiendtlige tiltak og endog kunne overgå Himmler, godtok ikke dette. 12. mai 1942 skrev han i dagboken sin: «Fremdeles 40.000 jøder i Berlin. Transport østover vanskelig, fordi mange av dem arbeider i rustningsindustrien og bare hele familier skal flyttes.» lem dager senere kom han tilbake til saken med et nytt notat: «Vi forsøker nå å forsere transporten av de resterende jøder i Berlin mot øst. En tredjedel av alle jøder som er igjen i Tyskland, er bosatt i hovedstaden. Det er selvsagt i lengden en uholdbar situasjon. Det skydes hovedsakelig at forholdsvis mange jøder i Berlin arbeider i rustningsindustrien, og da kan heller ikke deres pårørende evakueres. Jeg går inn for å oppheve denne bestemmelsen og skal få alle jøder som er direkte beskjeftiget i krigsviktige bedrifter, ut av Berlin.» At man ikke ville splitte jødiske familier, skyldtes rene hensiktsmessighetshensyn; man trodde at arbeidsytelsen da ville være bedre. Et familiemedlem som arbeidet i en rustningsbedrift var således på dette tidspunkt en beskyttelse for de andre. Det fremgår også av at det i november 1941 bare var 20.000 av i alt 75.000 jøder i Berlin som arbeidet på viktige arbeidsplasser. Det kan ikke være tvil om at Goebbels fyrte opp under Hitlers radikalisme. Men det varte ennå fire måneder før Hitler 22. septem­ ber 1942 gav Sauckel ordre om å trekke jødene definitivt ut av alle tyske rustningsbedrifter. Jeg gjorde Hitler oppmerksom på at tapet av de jødiske arbeiderne innebar et alvorlig inngrep i rustningsproduksjonen, men Sauckel forsikret at han kunne skaffe full­ verdig erstatning i form av fremmedarbeidere, så mitt argument hadde liten vekt. Hva jeg kan ha følt ut over ren hensiktsmessighet, kan jeg ikke si noe sikkert om i dag. 4 riumferende skriver Goebbels 30. september 1942 i dagboken: «Føreren gir atter en gang uttrykk for sin besluttsomhet ved å fastslå at alle jøder skal ut av Berlin. Han lar seg heller ikke imponere 244

av uttalelser fra næringslivets folk om at de ikke kan gi avkall på det såkalte jødiske finarbeid. Jødene er nå plutselig blitt utropt til fremragende kvalitetsarbeidere. Dette argumentet gjentar man om og om igjen for å be oss spare dem. Men jødene er ikke så uunnvær­ lige som de intellektuelle vil ha det til. Når man tenker på at vi bare i Berlin har 240.000 utenlandske arbeidere, kan det ikke være vanskelig å erstatte også de resterende 40.000 jødene, hvorav allike­ vel bare 17.000 arbeider i produksjonsprosessen, med utenlandske arbeidere. Den jødiske finarbeider blir mer og mer til et stående argument i den intellektuelle filosemittiske propagandaen. Her viser det seg igjen at vi tyskere har alt for lett for å være rettferdige og bedømme statspolitisk viktige spørsmål med følelser, ikke med kjølig forstand.»

Fra 19. oktober 1942 ble mattildelingen til de arbeidende jøder redu­ sert i en grad som truet deres arbeidsevne. Fra nå av fikk de ikke kjøtt- og eggmerker lenger. Det må tolkes som resignasjon at man ikke lenger kan finne noe tegn til protest i rustningsinspeksjonens arkiver. Fire uker senere kunngjorde Himmler for SS-junkere: «Jøden er flyttet ut av Tyskland.» Det var noe forhastet, fortsatt hadde man de jødiske arbeiderne i Berlin som ble tålt i produksjonsprosessen, noe som også fremgår av et rundskriv fra Sauckel tre dager senere: «I samråd med sjefen for sikkerhetspolitiet og SD skal nå også de jøder som fremdeles arbeider i riksområdet evakueres og erstattes av polakker fra Generalguvernementet. Såkalt 'kvalifisert’ jødisk ar­ beidskraft skal holdes igjen i bedriftene til de polske avløserne er opplært. På den måten kan produksjonstap i de enkelte bedrifter langt på vei unngås.» Med de omfattende fullmakter Sauckel og hans arbeidskontorer hadde, ble det overlatt til ham å fastslå når de nye arbeiderne var fullverdige. Det var en tilstand jeg og mine avdelinger stadig kritiserte, fordi ikke-fagfolk utenfra på den måten grep inn i produksjonsprosessen. En notis i krigsdagboken for rustningskommandoen Berlin av 9. november viser at man kjente til de forestående transportene to uker i forveien: «Ikke-arierne, også jødiske arbeidere i rustningsbedriftene, vil i nærmeste fremtid bli evakuert fra Stor-Berlin. Dette vil berøre en del bedrifter, især i den finmekaniske bransjen. De eva­ kuerte jødene skal erstattes av polakker.» Men igjen gikk det merkelig nok tre måneder uten at noe skjedde.

245

Så ringte Goebbels til meg sist i februar 1943 og sa med største bestemthet at ingen jøder skulle få bli igjen i Berlin, og at Sauckel definitivt hadde lovet å skaffe polsk erstatning for denne jødiske arbeidskraften. Han var definitivt lei av bedriftsledernes påstand om at produksjonen ville synke. Han kunne stole på løftet fra Sauckel, en gammel partifelle, han kom til å holde det han lovet. På andre områder samarbeidet jeg imidlertid godt med Goebbels. Han sørget akkurat i disse månedene for at betydningen av rust­ ningsproduksjonen ble fremhevet i radio, ukerevyer og presse. Denne aksjonen hadde også hatt en gunstig virkning på min personlige po­ sisjon. Offentligheten anerkjente meg som en av Hitlers viktigste medarbeidere i krigsbegivenhetene. Jeg var svak nok til å fortelle Goebbels at jeg under disse omstendighetene ikke ville komme med flere innvendinger. Noen dager senere, 27. februar, ble evakueringen satt i verk, og en måned etter dette, 26. mars 1943, forklarte Sauckel aksjonen i et rundskriv. I Niirnberg-prosessen konfronterte Jackson meg med følgende tekst: «I samråd med meg og med ministeren for rustning og ammunisjon har reichsfiihrer-SS av hensyn til statens sikkerhet trukket ut de jøder som hittil har arbeidet i frie arbeidsforhold, uten­ for leir, og transportert dem bort til sluttet innsats eller til bortskaffing.» Geheimrat Biicher, styreformann i AEG, hadde i de siste to årene gått særdeles sterkt inn for at flest mulig jøder i hans fabrikker skulle unntas fra transportene. Allerede i min tid som sjefsarkitekt i Berlin hadde jeg hatt et godt forhold til Biicher, så vi kunne også ha for­ trolige samtaler. Like etter konferansen med Goebbels avtalte jeg derfor et møte med Biicher. Han var rystet over det jeg kunne for­ telle. Om og om igjen gjentok han med lav stemme: «Dette vil man aldri tilgi oss. Denne skyld må vi en gang betale dyrt for.» Forgjeves forsøkte jeg å gjøre det klart for ham at jeg ikke hadde hatt noen sjanse til å protestere. Dypt skuffet over min ettergivenhet tok Biicher farvel. Etter 20. juli fant man ut at Geheimrat Biicher hadde hatt samtaler med andre tyske industrifolk om Tysklands fremtid i en etter-Hitler-æra. Etter min intervensjon hos Kalten­ brunner ble etterforskningen mot ham imidlertid henlagt. I mer enn tre år hadde disse jødene funnet arbeidsplasser i Berlinfabrikker, især i elektroindustrien, arbeidsplasser som gav dem og deres familier en viss trygghet og endog lot dem få beholde sine

246

leiligheter. Nå var timen kommet. Rustningskommandanten for Ber­ lin noterte denne dagen: «27. februar ble ovveraskende og plutselig alle jøder som fortsatt var i arbeid, ca. 11.000 i rustningssek toren, trukket ut. Siden jødene ofte arbeidet i sluttede grupper, til dels med viktige programmer, måtte man med alle midler forsøke straks å skaffe erstatning. Dette var bare mulig ved at man satte inn alle vest-arbeidere som ble innkalt i første halvdel av mars samt alle andre disponible krefter, ikke minst slike som ble frigjort gjennom meldepliktaksjonen eller som følge av bedriftsnedleggelser. På den måten kunne man hindre sammenbrudd i enkelte produksjonsgrener og redusere tapene til det opplæringstiden betinget.» Sauckel hadde altså ikke holdt sitt løfte, den fullverdige erstatningen kom aldri. Hullene måtte fylles med arbeidskraft som var blitt innkalt for andre produksjonsoppgaver. Til tross for vår vanskelige situasjon tok Sauckel heller ikke hensyn til den nødvendige opplæringstiden før jødene ble fjernet. I januar 1942 hadde Himmler tatt sikte på at 150.000 jødiske arbeidere skulle settes inn i riksområdet, og så sent som i september samme år hadde han snakket om 50.000. Nå, ett år senere, hadde vi mistet de siste 20.000 spesialarbeiderne. Goebbels var fremdeles ikke fornøyd. Rasende skrev han noen dager senere i dagboken: «Jødene i Berlin ble sist lørdag samlet i en plutselig aksjon og i løpet av kort tid sendt østover. Men dess­ verre har det atter en gang vist seg at de bedre kretsene, ister de intellektuelle, ikke forstår vår jødepolitikk og til dels tar jødenes parti. Som følge av det ble vår aksjon avslørt før tiden, så en god del jøder har kommet seg unna. Men vi skal nok få tak i dem. Iallfall skal ikke jeg slå meg til ro før i det minste hovedstaden er blitt totalt fri for jøder.» Kort tid etter gjentok han sine klager: «At jødene skulle bli arrestert på en og samme dag, har vist seg a være et slag i luften som følge av den kortsynte holdningen som enkelte industrifolk inntok da de advarte jødene. Alt i alt har 4.000 jøder sluppet unna på denne måten.» Rustningskommandoen Berlin bekrefter i sin krigsdagbok at det virkelig var 4.000 av de 11.000 jødiske medarbeidere i rustningsin­ dustrien som kom seg i sikkerhet etter advarsler. Mange kan ha gått under jorden og blitt gjemt av venner til krigen var over. Mange overlevde, som f.eks. dr. Ernst Ludwig Ehrlich, i dag direktør for den jødiske organisasjonen B’nai B’reth. Han fortalte meg at mange utsatte jøder den gangen fikk utlevert spesielle legitimasjonspapirer 247

fra mitt departement, som egentlig bare mine viktige medarbeidere hadde krav på. Papiret anviste Wehrmachtfolk, politi og SS om å la vedkommende passere fritt. Dr. Ehrlich kom seg helt frem til den sveitsiske grensen med et slikt papir, og deretter klarte han å komme seg over grensen. Jeg har ikke klart å finne ut hvem som var den modige mannen i mitt departement som på egen hånd satte aksjonen i scene. Partiet var sjokkert over reaksjonen i befolkningen. Allerede i slut­ ten av 1941 hadde Goebbels i mitt nærvær beklaget seg hos Hitler, især over berlinerne. «Innføringen av jødestjernen har bevirket nøy­ aktig det motsatte av det vi ville oppnå, min fører.' Vi ville utelukke jødene fra folkefellesskapet. Men de enkle menneskene unngår dem ikke, snarere tvert imot! De viser over alt sympati for dem. Dette folket er simpelthen ikke modent ennå, det er fullt av føleri!» Goebbels’ dagbøker gjør det klart at krigens harde vilkår bare hadde forsterket befolkningens avvisende holdning til jødetiltakene. Det var ikke bare de bedre kretsene, spesielt de intellektuelle, som ikke ville forstå vår jødepolitikk og som stilte seg på jødenes side, slik Goebbels hadde formulert det. I en tale for SS-gruppenfiihrere 4. oktober i Poznan uttrykte Himmler seg like tydelig. Med sin van­ lige form for sarkastisk humor sa han: «Og så kommer de løpende alle sammen, de gode 80 millioner tyskere, og hver av dem har sin skikkelige jøde! Alle de andre kan godt være noen svin, men denne ene er en prima jøde.» To dager senere tok Hitler enda en gang opp den jødevennlige holdningen i det tyske folket: «Bare tenk på hvor mange, også partifeller, som har sendt den berømte søknaden til meg eller en eller annen instans hvor det heter at alle jøder selv­ sagt er noen svin, men akkurat den og den er en skikkelig jøde man skulle la være i fred. Jeg tør påstå at det, om man ser på antall søknader og antall meninger, finnes flere anstendige jøder i Tyskland enn det finnes jøder sammenlagt. I Tyskland har vi nemlig så mange millioner mennesker som har sin egen berømte skikkelige jøde, at dette tall overskrider det totale antall jøder i landet.» Men intet forandret seg. 9. mars 1943, ti dager etter at jødene i Berlin var blitt arrestert, noterer Goebbels i dagboken: «I jøde­ spørsmålet godkjente han (Hitler) min fremgangsmåte og gav meg uttrykkelig i oppdrag å rense Berlin totalt for jøder.» Uken etter: «Man kan overhodet ikke stole på jøder. Jeg understreker enda en gang for føreren at jeg anser det for nødvendig å få jødene ut av hele riksområdet så fort som mulig. Han godkjenner også dette og 248

gir meg i oppdrag ikke å hvile før det ikke finnes en eneste jøde igjen i riksområdet.» Når jeg tenker på Berlin-jødenes skjebne, får jeg en uavvendelig følelse av svik og utilstrekkelighet. På min daglige tur til arkitekt­ kontoret og senere til departementet så jeg ofte menneskemasser på jernbanestasjonene. Jeg visste at det måtte være jødene som ble eva­ kuert fra Berlin. Mens jeg kjørte forbi hadde jeg sikkert en trykkende følelse, antagellig ante jeg dystre begivenheter. Men jeg var i den grad involvert i systemets prinsipper at jeg i dag vanskelig kan fatte det. Paroler som «Fører befal, vi følger!» eller «Føreren har alltid rett» hadde et hypnotisk innhold, ikke minst for oss i Hitlers umid­ delbare nærhet. Dessuten har man lett for å ta seg av de bekymringer man holder på å segne under. Når vi i den grad gravet oss ned i vårt arbeid, var det kanskje også et ubevisst forsøk på å bedøve samvittigheten. Det var noe nevrotisk ved denne arbeidsfanatismen. I Stalingrad-dagene og senere talte Hitler stadig oftere med en dyster undertone og antydet at vi ikke skulle ha noen illusjoner len­ ger. «Det finnes bare en vei frem. Broene bak oss er brutt. Det finnes intet tilbake lenger, mine herrer.» Vi ante alle at det var uhyggelige ting som skjedde og at veien tilbake fra dem var stengt for hver og en av oss. Men man snakket aldri om det, heller ikke blant venner.

Ufornuft og motstand i Polen

Heydrich, som alltid var kjølig, opptrådte behersket og brukte intellektuelle, skarpe formuleringer, uttalte seg utvetydig allerede tre måneder etter invasjonen i Russland. Han mente at de tyske indu­ strifolkene var jødevennlige. Det minnet om Goebbels’ og Himmlers mistanke om at det tyske næringslivet saboterte rikets jødepolitikk. Heydrich sa at det var fare for «at først og fremst folk fra nærings­ livet i de okkuperte østområdene kom til å betegne jøder som uunn­ værlig arbeidskraft, og at ingen ville anstrenge seg for å få tak i annen arbeidskraft. Dette ville imidlertid stå i veien for vår plan om utflytting av alle jøder fra de områdene vi har okkupert». Flere måneder før Wannsee-konferansen omtalte altså Heydrich den «totale utflytting av jødene» allerede som en ufravikelig kjensgjerning. Or­ det «tilintetgjøring» ble unngått, i samsvar med vanlig språkbruk, men meningen var tydelig. Hvor skulle man flytte jødene hen, hvis selv de østligste områdene under tysk herredømme skulle bli «jødefrie»? Noen måneder tidligere hadde Gbring skrevet i et brev: «Jødisk arbeidskraft må brukes til hardt kroppsarbeid. (. ..) Man må sørge for at jøder bare brukes i produksjon hvor man ikke risikerer alvor­ lige avbrudd om arbeidskraften skal fjernes i en fart. (.. .) Man må iallfall unngå at jødiske arbeidere blir uunnværlige i viktig produk­ sjon.» Allikevel fortsatte man med planene om å drive rustningsbedrifter med jødiske arbeidere. Ordrene kunne motsi hverandre fra dag til dag. Således arbeidet nettopp i disse månedene rustningsinspektøren for Generalguvernementet, generalløytnant Schindler, med å erstatte polske og ukrainske fagarbeidere i Wehrmacht-bedriftene med 100.000 jødiske fagarbeidere. Dette var også helt i samsvar med de planer ikke bare Himmler, men også obergruppenfiihrer Pohl gikk inn for, sammen med meg og mine medarbeidere. 20. juni 1942 fortalte Schindler da også at han aktet å forhandle direkte med 250

Pohl for å flytte beklednings- og skofabrikker fra riket til Generalguvernementet og drive dem med jødiske arbeidere. Xoen klar linje fantes ikke lenger. En dag etter Schindlers henven­ delse til Pohl, 21. juni 1912, meldte en takpappfabrikk i Tarnow at produksjonen hadde sviktet fordi alle jødiske arbeidere var blitt transportert bort. Til å begynne med var dette et isolert tilfelle, men 19. juli gav Himmler den avgjørende ordren. Han meddelte SSobergruppenfiihrer Kriiger, sin stedfortreder i Generalguvernementet, at flyttingen av hele den jødiske befolkningen i generalguvernementct skulle være gjennomført og avsluttet innen 31. desember 1912. Etter denne dato skulle ingen person av jødisk avstamning få lov til å bo i Generalguvernementet, hvis de da ikke oppholdt seg i samleleirene Warszawa, Krakow, Tsjenstochau, Radom, Lublin. «Alle andre arbeidsprosjekter med jødisk arbeidskraft skal innen nevnte dato nedlegges eller flyttes til en av samleleirene. (. . .) Sann­ synlige overskridelser av fristen skal rapporteres til meg i god tid, så jeg kan sørge for hjelp. Alle søknader fra andre instanser om dispensasjon skal forelegges for meg personlig.» Samme måned forsøkte rustningskommandoen i Warszawa fortsatt å overvinne vanskelighetene i samråd med SS- og politiføreren og sikre den nødvendige jødiske arbeidskraften for produksjonen. Man ville også oppnå oppholdstillatelse for de nærmeste pårørende. I selve ghettoen er folk urolige, og bare med maktinngrep klarte man å opprettholde ro og orden. Det så ut til at man kunne oppnå iallfall noe, idet rustningskommandoen sammen med politiet og sivile myndigheter utarbeidet en detaljert plan for hvilke økonomiske in­ teresser man skulle vareta med jødisk arbeidskraft. Himmlers mistenksomhet var berettiget. Hans ordre førte til uvan­ lig skarpe protester fra Wehrmacht, som ble rammet gjennom en rekke produksjonsgrener, og to og en halv måned senere ble den militære øverstkommanderende, general Gienanth, avløst etter press fra Himmler.

Før jeg fortsetter med de almene begivenhetene, vil jeg ved et ek­ sempel fra Przemysl vise hvordan problemene etter Himmlers ordre tok seg ut på det lavere plan. Et notat fra SS-hauptsturmfiihrer Fellenz av 27. juli 1942 viser at «en ny ordre fra den høyere politifører øst, SS-obcrgruppenfiihrer og general i politiet Kriiger, fast­ satte aldersgrensen for de jøder som fortsatt var i arbeid til 16—35 år. Jernbanens og Wehrmachts behov skal man ta rimelig hensyn 251

til». Fellenz hadde derfor som SS-representant for distriktet Krakow tillatt «at jødiske spesialarbeidere, for eksempel formenn på spesial­ områder, tross overskridelse av aldersgrensen inntil videre kunne fortsette. Etter gjeldende regler ville da hustru og barn få oppholds­ tillatelse samtidig med mannen». Igjen, som i Berlin, en overras­ kende hensyntagen til familien. Det ser ut til å ha dreiet seg om en lokalt betinget moderering av Himmlers ordre. Plasskommandanten i Przemysl, major Lietke, må ha gjort dårlige erfaringer med slike løfter fra SS. Lederen for sikkerhetspolitiet i Przemysl, SS-untersturmfuhrer Benthin, rappor­ terer nemlig samme 27. juli at Lietke hadde brakt i erfaring «at ca. 95 % av hans jødiske arbeidere var tatt ut for transport. Han henviste til de prioriterte Wehrmacht-arbeidene han skulle få gjen­ nomført. I særdeleshet understreket plasskommandanten at man her hadde hovedforsyningslinjen til syd-arméene og at han derfor abso­ lutt trengte arbeidere. Hvis man ikke kom frem til en ordning, ville han klage til øverstkommanderende for Generalguvernementet (ge­ neral Gienanth).» Samtidig gjorde plasskommandanturet SS-unter­ sturmfuhrer Benthin oppmerksom på en ordre som var i strid med SS-anvisningene: «Vedr, jødenes arbeidsinnsats. Som allerede med­ delt muntlig, er det nå gitt ordre om at de jødiske stamarbeiderne skal forlegges i kaserner for å forebygge forstyrrelser i forsyningene til fronten og prioriterte arbeidsoppgaver. Videre blir det bedt om å skaffe flere jødiske arbeidere, idet det skal settes i gang et nvtt byggeprosjekt i Przemysl og både hærens byggekontor og andre in­ stanser har anmodet om mer arbeidskraft.» Etter dette skulle de lokale sivile myndigheter «ikke lenger ha ordremyndighet overfor Wehrmacht-jødene. Istedenfor å få lønn som hittil, skal de få forpleining av Wehrmacht. Wehrmacht skal opp­ nevne egne jødekomitéer. Med en slik ordning vil man unngå at sivile instanser» — altså også SS — «kan gjenta sine overgrep over­ for Wehrmacht-jødene». SS-untersturmfiihrer Benthin sendte straks rapport om denne ordren, som åpenlyst var rettet mot SS, og nevnte også detaljer som plasskommandant Lietke hadde fortalt ham munt­ lig: «Wehrmacht-jødene skal innkvarteres som gruppe i de nåvæ­ rende ghettoene. De står under militær beskyttelse. Plasskomman­ danten sa ordrett at han innen rammen av sin kompetanse ville bygge opp en jødisk menighet som skulle bli mønstergyldig. Videre ville han i første omgang sette inn et kompani soldater til bevokt­ ning, noe som imidlertid neppe kommer til å bli gjennomført.» 252

Med vanlig SS-arroganse meddeler imidlertid Benthin at han ikke kom til å følge Wehrmacht-anordningene. Plasskommandanten kunne klage, skrev han. «Men unntak vil bare bli godkjent på basis av gjeldende bestemmelser, for eksempel når det dreier seg om uer­ stattelige spesialarbeidere. I partikretser blir den sosiale forskjellsbe­ handlingen av Wehrmacht-jødene kritisert. Behandlingen av jøde­ spørsmålet er et eksempel på tysk uenighet. Wehrmacht-jødene kom­ mer til å lengte tilbake til den tiden hvor de stod under beskyttelse av den tyske forsvarsmakten.» En ukrainer skal ha bemerket at «overføringen av jøder til Wehrmacht har vist at heller ikke tyskerne kan klare seg uten jødene. I sin historie har de flere ganger forsøkt å utrydde jødene, men det har aldri lykkes for dem. De gjenværende rester begravet alltid sine forfølgere». Åpenheten i en offisiel rapport peker utvetydig i retning av den påbegynte tilintetgjøringen av jødene.

SS brydde seg selvsagt ikke om slike ordrer fra den militære kom­ mandanten. En uke etter protesten fra arméen, 3. august 1943, rap­ porterte feltkommandoen i Warszawa og to dager senere feltkommandoen i Radom at politiet allerede hadde begynt med jødetransportene. Viktige arbeider for hæren kunne ikke lenger utføres, forsy­ ningene til fronten var i fare. General Gienanth syntes det i denne tilspissede situasjonen var riktig å henvende seg til rustningsinspeksjonen, som sorterte under meg. På den måten gikk han utenom sin foresatte marskalk Keitel, som han allikevel ikke kunne vente noen hjelp fra. 15. august ble det holdt en konferanse mellom representanter for rustningsinspeksjonen og representanter for SS, uten at det ble noe resultat. Ifølge rustningsinspeksjonens protokoll «erklærte represen­ tantene for SS: etter riksmarskalkens oppfatning måtte man komme bort fra den oppfatning at jøden er uunnværlig. Hverken rustnings­ inspeksjonen eller andre instanser i Generalguvernementet kom til å beholde jødene til krigen var slutt. Ordrene er klare og strenge. De gjelder ikke bare for Generalguvernementet, men for alle okku­ perte områder. Grunnene til disse ordrene må være av usedvanlig art». Med disse truende ordene viser man igjen til Holocaust. «Linder disse omstendigheter lønner det seg ikke å lære opp jøder som fag­ arbeidere. Kaptein Gartzke fremhevet at rustningsinspeksjonen tren­ ger jøder for å kunne påta seg oppdrag. Således skal for eksempel en Heinkel-fabrikk flyttes til Budzin, etter at anlegget i Rostock er 253

blitt skadet. Han understreket at det ikke var mulig å erstatte jødene med annen arbeidskraft fra den ene dagen til den andre.» Det hele endte med et kompromiss som i første omgang gjaldt for ghettoen i Warszawa, den viktigste arbeidsplassen: «De jødene som arbeider i bedrifter eller i rustningsinspeksjonen, samles i en spesiell rustningsøkonomisk ghetto (som del av hele ghettoen), slik at de ikke har kontakt med de andre jødene. En sortering av disse jødene etter aldersgrupper utsettes, for ikke å sinke leveringene fra disse fabrikker.» Som resultat av denne konferansen «ble under eva­ kueringen av ghettoen i Warszawa 21.000 jødiske arbeidere sikret for rustnings- og krigsviktig produksjon frem til årets slutt». Denne avtalen svarte imidlertid ikke til Himmlers planer, den gav hærens bedrifter en viss selvstendighet. Den gjaldt da også bare i to dager. 17. august 1942 fikk generalløytnant Schindler en beskjed fra obergiuppenfuhrer Kriiger om at ghettoen i Warszawa skulle oppløses og at alle tidligere avtaler var å betrakte som ugyldige. All jødisk arbeidskraft skulle for fremtiden bli overtatt av SS og først deretter bli stilt til disposisjon for rustningsproduksjonen — helt i samsvar med Pohls konsernplaner. Rustningsinspeksjonen skulle nå bare sørge for brakker, et økonomisk sløseri, siden jødene inntil da hadde bodd i hus som nå kom til å stå tomme. Dessuten var kravet nærmest umulig å imøtekomme. I ethvert fall medførte alt dette en flere måneder lang produk­ sjonsstans, fabrikker måtte flytte og settes i gang igjen etter at fa­ brikkhaller var blitt bygget og verktøymaskiner montert, noe som førte til store vanskeligheter for SS, slik man så det ved eksemplene Buchenwald og Neuengamme.

Som om det var den mest naturlige ting av verden, overgikk marskalk Keitel 5. september endog Himmler, som i det minste hadde gått med på bevaring av de jøder som allerede arbeidet i rustningsin­ dustrien. 1 il tross for at Keitel ikke lenger hadde noe å gjøre med rustningsspørsmål etter at rustningsinspeksjonen i mars 1942 var blitt overført til meg, sendte han følgende ordre til general von Gienanth: «Jødene som arbeider i Generalguvernementet for Wehrmacht-oppgaver og i rustningsindustrien, skal øyeblikkelig erstattes med polakker, altså ikke-jøder. Send rapport om gjennomføring.» Keitel visste selvfølgelig at denne ordren ville føre til store vanskelig­ heter, idet det ikke var mulig å finne erstating for den jødiske ar-

254

beidskraften i Polen. Det var da heller ikke annet enn et såkalt «dekningsskriv», som Keitel pleide å forfatte for å sikre seg mot kritikk fra Hitler. I tilfelle Himmler kom til å mobilisere «føreren» mot hæren, som strittet imot når det gjaldt jødespørsmålet, kunne Keitel legge frem det i grunnen meningsløse skrivet og få ros av Hitler. Med slik ryggdekning ringte Himmler 9. september 1942 til SSobergruppenfiihrer Wolff, som var i hovedkvarteret, med klar beskjed om at «den militære øverstkommanderende i Generalguvernementet må avsettes». Himmler hadde antagelig fått en rekke rapporter av samme slag som den fra Benthin. Etter forhistorien kunne han være sikker på at Keitel ikke ville motsette seg ordren. Ni dager senere, 18. september 1942, gikk imidlertid general Gienanth åpent mot ordren fra sin øverste militære sjef og nektet å overføre jødene til SS. I et langt brev gjorde han Keitels stab opp­ merksom på produksjonstapene man måtte vente seg om jødene ble tatt ut av Wehrmacht-produksjonen. Keitel ble selvsagt informert om brevets innhold. Brevet måtte naturligvis føre til at generalen ble avsatt, selv om det ikke hadde foreligget noen ordre fra Himmler, især siden han ikke en gang viste tilbakeholdenhet i formuleringene. Gienanth, som nå kjempet både mot Himmler og mot Keitel, gjorde det helt klart at det «inntil nå var blitt bestemt at polske og ukrainske arbeidere skulle frigjøres for arbeid i riket og erstattes av jødiske arbeidere. For å nyttiggjøre seg jødisk arbeidskraft for krigen, var det blitt opprettet rent jødiske bedrifter eller fabrikkavdelinger og bygget jødeleirer i nærheten av bedriftene. Ifølge opp­ gaver fra regjeringen var det vel en million arbeidere (i General­ guvernementet), herav over 300.000 jøder. Blant dem var 100.000 fagarbeidere. I de enkelte bedriftene som arbeider for Wehrmacht varierer jødenes andel mellom 25 og 100 prosent — 100 prosent i tekstilbedriftene som lager vinterklær. I andre bedrifter, for eksem­ pel i enkelte bilfabrikker, bestod nøkkelpersonalet hovedsakelig av jøder. Private firmaer som reparerer uniformer beskjeftiger for tiden 22.700 arbeidere, herav 22.000 eller 97 prosent jøder. (. ..)» Flyttingen av jøder, som vanligvis ble foretatt uten at Wehrmachtinstansene ble varslet om det, «medfører store vanskeligheter i for­ syningstjenesten, høyt prioriterte oppgaver kan ikke utføres. Om man med øyeblikkelig virkning tok bort jødene, ville rikets krigspotensiale bli sterkt redusert og frontforsyningen gå i stå. I rustnings­ industrien ville det inntre produksjonstap på 25 til 100 prosent, i bilverkstedene ca. 25 prosent. Det betyr at det hver måned ville bli

255

reparert 2500 færre motorkjøretøyer. For tiden arbeides med krigs­ viktige oppdrag, først og fremst for vinterbehovet, for forskjellige Wehrmacht-organer i Generalguvernementet i tillegg til de ordrer rustningsinspeksjonen og den økonomiske avdeling i generalstaben står ansvarlig for. Når jødene flyttes ut, blir det umulig å få full­ ført slikt arbeid innen de fastsatte fristene.» Også direktøren for arbeidskontoret i Warszawa under ledelse av gau­ leiter Sauckel bekreftet at Keitels ordre ikke lot seg gjennomføre. Under en konferanse 15. september erklærte direktøren at han ikke var i stand til å skaffe så mye som en eneste polakk som erstatning for jødene. Sjefen for arbeidskontoret i Przemysl uttalte seg i samme retning. General Gienanth skrev at lederen for arbeidsinnsatsen, altså Sau­ ckel, «måtte gi avkall på overflyttingen av 140.000 polakker til riket som skulle gjennomføres innen årets utgang», hvis man iallfall til en viss grad skulle unngå et sammenbrudd av rustningsproduksjonen i Generalguvernementet når jødene ble trukket ut. I beste fall ville det ta et år før jødiske fagarbeidere kunne bli erstattet av polakker fra landbruket. Mine medarbeidere og jeg ble informert om de truende produk­ sjonstap gjennom departementets rustningskontor som rustningsinspeksjonene sorterte under. Sauckel var på sin side antagelig blitt informert om hva Himmlers og Keitels planer ville føre til gjennom arbeidsmyndighetene i Generalguvernementet. Stilt overfor denne åpne konflikten, ble det 22. september 1942 innkalt til en rustningskonferanse hos Hitler, hvor også Sauckel etter mitt ønske deltok. Sauckel stilte seg åpent på min side og brukte de samme argumenter som mine avdelinger. Stilt overfor valget mellom å miste vesentlig forsyningsproduksjon eller gi avkall på 140.000 polakker som det tyske landbruket hadde bruk for, bestemte Hitler kort og godt: «Føreren godtar gauleiter Sauckels forslag om at jødiske fagarbeidere fortsatt må få bli i Generalguvernementet.» Hitler hadde bøyd seg for den økonomiske nødvendigheten. Keitels dekningsskriv var blitt skrevet for tidlig, Hitler hadde handlet i strid med hans forhastede ordre. Samme dag noterte Himmler en telefonsamtale med SS-obergruppenfiihrer Wolff som gav ham rapport om «Speers (Saurs) ønske om jøder i rustningsbedrifter.»

256

Antagelig følte Himmler seg forbigått etter Hitlers avgjørelse. Det var typisk for ham at han forvandlet Hitlers avgjørelse til fordel for Sauckel til et ønske fra meg, som bare kunne ha betinget gyldig­ het. Riktignok modifiserte Himmler ti dager etter Hitlers ordre, 9. oktober 1942, sin forordning av 19. juli hvoretter utflyttingen av hele den jødiske befolkningen fra Generalguvernementet skulle være avsluttet innen 31. desember 1942, men for øvrig gikk han kompro­ missløst inn for sine næringspolitiske mål. Han forordnet på nytt at «alle såkalte rustningsarbeidere som bare arbeider i skredder-, bunt­ maker- og skomakerverksteder, gjennom SS-obergruppenfiihrer Kriiger og SS-obergruppenfiihrer Pohl skulle samles i konsentrasjons­ leirer på stedet, d.v.s. i Warszawa eller Lublin. Wehrmacht skal sende sine bestillinger til oss, og vi garanterer levering av de ønskede plagg», noe som var en garanti uten garanter. Fortsettelsen av bre­ vet avslørte hvor rasende han var over at noen hadde blandet setro inn i hans anliggender: «Mot alle som mener å kunne opponere ut fra angivelige rustningsinteresser og som i virkeligheten bare ønsker å støtte jødene og deres forretninger, skal hensynsløse tiltak innledes.» Det var en trusel som uten tvil også skulle skremme sta­ ben i rustningsinspeksjonen. Som om man kunne flytte på bedrifter på samme måte som troppeenheter, bestemte Himmler at «jøder som arbeidet i virkelige rustningsbedrifter, altså våpen- og bilverksteder m.v., gradvis skulle tas ut. I første fase skal de samles i enkelte fabrikkhaller. I annen fase skal arbeidsstokken i disse hallene samles i lukkede bedrifter, slik at vi til slutt bare har noen få lukkede konsentrasjonsleirbedrifter i Generalguvernementet», som selvsagt skulle innlemmes i SS-kon­ sernet. Målet, den radikale utslettelsen av de polske jødene, var bare blitt utsatt. «Det vil være vårt mål å erstatte disse jødiske arbeidere med polakker og å samle de fleste av disse jødiske konsentrasjonsleirbedriftene i noen få jødiske KL-storbedrifter lenger øst i Gene­ ralguvernementet. Men også der skal jødene etter førerens ønske (un­ derstreket av forfatteren) forsvinne en dag.» Denne formuleringen viser at Hitler ikke bare hadde godkjent, men selv befalt mordet på jødene. Et «ønske» fra Hitler ble alltid betraktet som en mykt for­ mulert ordre innen hierarkiet. Dagen før hadde general Schindler fortalt meg om sin fullsten­ dige maktesløshet, og at «rustningsinspektøren så vidt blir tålt i Ge­ neralguvernementet». Han sa at han ikke kunne hindre Himmlers 257

evakueringsordre, selv om han var ansvarlig general. «Ministeren ønsket», heter det i departementets journal, «en energisk represen­ tasjon av sine interesser overfor Generalguvernementets regjering.» Det var et urimelig krav som ut fra maktforholdene aldri ble annet enn teori. Etter en intern kamp mellom Himmler og Frank var det for lengst avgjort at Himmler hadde ordremyndigheten i jødespørs­ målet, også i Generalguvernementet. Noen dager senere, 4. oktober 1942, fikk general Gienanth avløsning. 10. oktober fikk hans etterfølger, general Haenicke som kom fra Keitels nære omgivelser, følgende beskjed: «Overkommandoen for Wehr­ macht holder i samråd med reichsfiihrer-SS fast ved prinsippet at de jøder som arbeider for Wehrmacht eller i rustningsbedrifter, straks skal skiftes ut mot arisk arbeidskraft.» Himmlers siste ordre fra dagen før fulgte med skrivet, ordren som bare gav jødene en nådefrist så de kunne arbeide for krigen. Helt unødvendig bekreftet også Keitel sin opprinnelige ordre, akkurat som om konferansen hos Hitler aldri hadde funnet sted. Men Keitel var klar over at Hitler under på­ virkning av Himmler ikke kom til å holde fast ved sin avgjørelse av 12. september. Avsettelsen av Gienanth, Himmlers ordre og Keitels siste skriv måtte virke deprimerende på generalløytnant Schindler. I sin rap­ port for tredje kvartal 1942 gikk han ut fra muligheten for at man innen overskuelig tid måtte erstatte de 50.000 jødene som fortsatt arbeidet for rustningsinspeksjonen, med polakker. Også i rustningsinspeksjonens møte 4. oktober 1942 var Schindler overbevist om at disse 50.000 jødene ville bli trukket ut av bedriftene allerede i be­ gynnelsen av 1943. Dette skjedde imidlertid ikke. 4. desember 1942 hadde generalguvernør Frank på sin vanlige temperamentsfulle måte beklaget seg over de meningsløse tiltakene SS hadde innledet: «Det er viktig arbeidskraft man har tatt fra oss med de velprøvde jødegruppene. Det er klart at arbeidsprosessen blir vanskeliggjort når det midt i denne arbeidsprosessen kommer ordre om at alle jøder skal skilles ut for tilintetgjøring. Det er ikke Generalguvernementets regjering som har ansvaret. Ordren om jødetilintetgjøring kommer fra høyere hold.» Også her finner vi hen­ visningen til den prinsipielle side ved ordren om «jødetilintet­ gjøring», som Frank kaller det uten å holde seg til vedtatt språkbruk. Som riksleder var Frank i grunnen likestilt med Himmler i hierar­ kiet, for han kunne vise til at han i de første kampårene i egenskap 258

av Hitlers advokat hadde innlagt seg større fortjenester enn Himm­ ler med sitt til å begynne med underordnede sikkerhetsoppdrag. I statssektoren stod Frank som generalguvernør endog over Himmler, idet han faktisk utøvde funksjonen som statsoverhode. Således kun­ ne Frank med «høyere hold» bare ha siktet til Hitler selv. Frank har aldri benektet ektheten av den dagboken han gav amerikanerne da han ble arrestert. Vi som var tiltalt i Nurnberg-prosessen var rystet over de moralsk drepende og juridisk belastende notatene i denne dagboken; kritikken begrenset seg til å påpeke dumheten ved å la motparten få denne diskriminerende dagboken.

Selv om han hadde vunnet en seier, betraktet Himmler offiserene i rustningsinspeksjonen under general Schindler nærmest som sabo­ tører som stod i veien for hans ordrer. Fire måneder senere inn­ kalte Himmler «den lokale mannen i hærens rustningsinspeksjon, en oberst Freter», i Warszawa. Han hadde gjort det klart for Freter at det «fremdeles var omtrent 40.000 jøder i Warszawa. Derav er rundt regnet 24.110 beskjeftiget i tekstil- og pelsbedrifter. Jeg gav oberst Freter i oppdrag å meddele rustningsinspektør generalløytnant Schindler at jeg er forbauset over at han ikke har fulgt mine an­ visninger med hensyn til jødene. Jeg har nå satt en ny frist til 15. februar 1943. Innen denne frist skal følgende gjøres: 1) De private firmaene settes straks utenfor. Jeg anser det for absolutt nødvendig at eierne, som her er betegnet som uunnværlige, innkalles og sen­ des til fronten. 2) Jeg gir Reichssicherheitshauptamt i oppdrag ved hjelp av revisorer enda en gang å saumfare firma Walter O. Tdbkens KG’s forretninger og fortjenester. Om jeg ikke tar feil, har her en tidligere eiendomsløs mann i løpet av 3 år utviklet seg til en vel­ stående innehaver, kanskje til millionær, fordi vi — staten — har dre­ vet billig jødisk arbeidskraft i armene på ham. 3) Alle de 16.000 jø­ dene skal straks overføres til en konsentrasjonsleir, helt Lublin. Garanti til rustningsinspeksjonen for samme ytelse i antall og fris­ ter som hittil. Jeg tror at det dessuten kan gjøres til lavere priser.» Himmler ville åpenbart få overført denne produksjonen til Pohl. Rapporten om gjennomføring lot ikke vente på seg. 2. februar 1943 rapporterte SS-oberfuhreren som var ansvarlig for Warszawa: «Forberedelsene til flytting av samtlige tekstilbedrifter som beskjef­ tiger jøder, er i full gang. I alt vil åtte bedrifter med ca. 20.000 jødiske arbeidere bli flyttet til konsentrasjonsleiren Lublin.» Obeyfuhreren ser ut til å ha rapportert noe forhastet om resultatet. 17. Slavestaten

259

Ifølge rustningsinspeksjonens krigsdagbok var det to uker senere bare «firma Schultz u. Co. Warszawa som begynte å flytte bedriften med de første 350 jødiske arbeidere til Travnika». Da Warszawa måtte evakueres mens de sovjetiske armeene nærmet seg halvannet år senere, hadde en SS-domstol innledet en rettssak mot oberst Freter fordi han skulle ha forlatt Warszawa og ledet alle evakueringstiltak utenfra. Jeg protesterte 15. september mot en doms­ fellelse, idet Freter hadde innlagt seg store fortjenester ved å få tilbaketransportert 2000 jernbanevogner med maskiner og krigsmate­ riell og dessuten hver dag hadde reist til Warszawa. I desember 1944 ble saken henlagt. I dag er det vanskelig å fastslå hvorvidt det var Himmlers for­ beredelser til bortføring av jødene fra Warszawa-ghettoen som førte til ghetto-oppstanden. Xedkjempingen av oppstanden fremmet imid­ lertid på en brutal måte Himmlers ønske om bedriftsflytting. 21. april 1943 finner man i rustningsinspeksjonens krigsdagbok følgende notat: «På grunn av tiltagende usikkerhet i Warszawa-ghettoen flyt­ ting av samtlige jødiske arbeidere som er beskjeftiget i ghettoens be­ klednings- og reparasjonsbedrifter.» Xoen dager senere meldte «rustningskommando Warszawa med telegram av 26. april 1943 at situa­ sjonen i Warszawa-ghettoen er blitt skjerpet og at man i nær fremtid kom til å bekjempe motstandsreder med alle midler». 2. mai 1943: « Jødene hentes ut av ghettobedriftene Transavia og Doring.» To dager senere: «Utflytting av de resterende jøder fra W-bedriftene (Wehrmacht-bedrifter, i motsetning til rustningsbedrifter) natten til 4. mai 1943.» Xeste dag, 5. mai 1943: «Ghettobedriftene må innen tre dager tømmes for alt utstyr, de skal sprenges i luften.» Rapporten fra rustningsinspeksjonen for annet kvartal 1943 sam­ menfatter den nye situasjonen: «Evakueringen av ghettoen i Wars­ zawa i begynnelsen av rapportperioden førte til betydelige tap, især når det gjelder bedriftene i selve ghettoen. Utførlige rapporter om si­ tuasjonen ble fortløpende sendt til ministeren for rustning og ammu­ nisjon. Likelydende rapporter ble også sendt til generalguvernøren.» Samtidig innledet SS radikale tiltak også i andre deler av General­ guvernementet. 30. april 1943 melder «rustningskommando Lvov at man i henhold til skriv fra SS-politiføreren av 27. april 1943 på grunn av forskjellige uregelmessigheter hadde trukket alle jødiske arbeidere samt maskiner og utstyr som hadde vært i jødisk eie, ut av firma Schwarz & Co. i Lvov. Hele bedriften overtas av Deutsche Ausrustungswerke Lembcrg (en Pohl-bedrift) sammen med løpende

260

eller nye ordrer.» Som vanlig i slike tilfelle overførte SS både maski­ ner og mennesker til egne foretagender. En måned senere, 31. mai 1943, erklærte Frank i et arbeidsmøte i Generalguvernementets regjering at «han nylig hadde fått en ny ordre om hurtigst å fjerne jødene. Man hadde vært nødt til å trekke jødene ut også av rustningsindustrien og krigsviktige bedrifter, medmindre de utelukkende var beskjeftiget med spesielt krigsviktige oppgaver. Jødene var blitt samlet i store leirer og blir derfra hver dag avgitt til disse rustningsbedriftene. Reichsfiihrer-SS ønsker imid­ lertid at også dette skal ta slutt. Han (Frank) hadde hatt inngående drøftelser med generalløytnant Schindler og trodde ikke at ønsket fra reichsfiihrer-SS lot seg oppfylle. Blant de jødiske arbeiderne var det håndverkere som ikke uten videre kan erstattes av polakker. Han bad derfor (den tilstedeværende) SS-obergruppenfiihrer dr. Kaltenbrunner om å beskrive situasjonen for reichsfiihrer-SS og be ham stanse bortføringen av jødiske arbeidere (altså overføringen til SSeide leirer)». Denne tendensen hos Frank til å beskytte bedriftene sine var ikke noe nytt, som det fremgår av dokumentene. Den gangen var jeg dårlig informert og betraktet ham som min motstander. Jeg visste ikke at generalguvernøren egentlig var min forbundsfelle når det gjaldt uforstyrret bruk av jødene i våre rustningsbedrifter. Men i siste instans var også Frank maktesløs. Til tross for Franks anmodning gjennom Kaltenbrunner, ble Himmlers ordre utført. Vi var alle sammen hjelpeløse. Men selv om Hitler enda en gang hadde godtatt en unntaksordning, ville Warszawa-oppstanden ha vært slut­ ten for ghettobedriftene. I denne situasjonen økte jo faren for at flyk­ tende jøder kunne ha sluttet seg til partisanbevegelsen, som for lengst hadde skapt en katastrofal forvirring i de tyske forsyningslinjene.

Wehrmacht-offiseren gav fremdels ikke opp. 31. juli 1943 henvendte oberstløytnant Mathes fra rustningsinspeksjonen seg til SS- og politiføreren Øst, Kriiger, for å få hjelp mot utflyttingen av jøder fra rustnings- og oljebedrifter. Bare for oljebedriftenes vedkommende oppnådde han noe, 27. august 1943 heter det i krigsdagboken: «Man begynner å trekke ut jødiske arbeidere fra krigsviktige bedrif­ ter i Galisia-distriktet, med unntak av mineraloljebedriftene.» I slutten av august rapporterte rustningskommandoen i Lvov: «J au­ gust ble jødiske arbeidere plutselig trukket ut av W-bedriftene samt fra krigsviktige bedrifter som arbeider for troppenes behov eller 261

for den regionale kommandanten.» «Bare firma Metrawatt fikk be­ holde tolv jødiske urmakere som det ikke var mulig å erstatte med ariske krefter i Generalguvernementet. Det er ikke tillatt å beskjef­ tige dem i selve fabrikken. I samråd med SS- og politisjefen for Galisia forsøker man å finne en løsning som skader Metrawatts ka­ pasitet minst mulig.» Det ser ut til at disse arbeiderne var svært viktige, for i dagene 16.—18. september 1943 fant det sted konferan­ ser med rustningskontoret i mitt departement og SD-Hauptamt om «fortsatt arbeid for jødiske fagarbeidere i firma Metrawatt/Lvov». Som regel ble det imidlertid ikke tatt hensyn til produksjonstap. I disse dager ble det rapportert om redusert produksjon som følge av jøde transporter i en lampe- og metallvarefabrikk og om over­ føring av kvinnelige jødiske arbeidere fra konfeksjonsindustrien til SS-leirer. Dette var ren selvdestruksjon i en situasjon hvor rustningsarbeidet allerede var sterkt redusert som følge av bombeangrep.

Av tre millioner ble hundre tusen igjen

I to prinsipielle taler hadde Himmler snakket om likvideringen av alle jøder som befant seg innenfor tysk maktområde. For gruppefuhrerne i SS erklærte han 4. oktober 1943 i Poznan: «Jeg skal i all åpenhet nevne et vanskelig kapittel for dere. (.. .) Jeg sikter til jødeevakueringen», hvor han benyttet seg av det vanlige kamufleringsuttrykket som han så avslørte med neste setning, «utryddelsen av det jødiske folk». To dager senere uttalte han seg mer utførlig i en tale til riks- og gauleiterne samme sted: «Setningen Jødene må ut­ ryddes’ med sine få ord er lett å uttale, mine herrer. For den som skal gjennomføre det den innebærer, er den det høyeste og det tyngste man kan tenke seg. Vi står overfor spørsmålet: hva med kvinnene og barna? |eg har bestemt meg for også her å finne frem til en helt klar løsning. Jeg anså meg nemlig ikke berettiget til å utrydde — altså drepe eller få drept — mennene og så la hevnerne vokse til i skikkelse av barn og barnebarn. (.. .) Jødespørsmålet i de land vi har okkupert vil bli løst innen utgangen av året. Det vil bare bli igjen restgrupper av jøder som har gått i dekning.» I disse to talene henvendte Himmler seg tross alt til partifeller, han holdt seg i et miljø hvor han kunne gå ut fra at man rent politisk hadde tatt stilling for den mest radikale form av antisemittisme. Fra begynnelsen av 1944 følte han seg åpenbart forpliktet til også overfor generalene å fortelle åpent hva som hadde skjedd. Således sa han 28. januar 1944 til frontgeneraler som var kommet sammen til en konferanse i Poznan at jødespørsmålet nå var løst. De kom ikke til å bli hevnere mot våre barn. I mai 1944 fortalte Himmler igjen til generaler at utryddelsen av jødene «nå var blitt løst i Tyskland generelt og i de av Tyskland okkuperte områdene». Tre uker senere erklærte Himmler for en annen gruppe generaler at jøde­ spørsmålet «etter ordre var blitt løst på en kompromissløs måte». Og atter en gang til generaler som var samlet i Sonthofen, i slutten av juni 1944: «Det er bra at vi var harde nok til å utrydde jødene i vårt rike.»

263

Det er ikke sannsynlig at Himmler kunne ha holdt sine to taler i Poznan, 4. og 6. oktober 1943, uten Hitlers uttrykkelige samtykke. Det er like lite sannsynlig at generalene i tiden mellom januar og juni 1944 hadde fått vite om disse begivenhetene uten at Hitler visste om det. Når jeg som rustningsminister tenkte å legge frem sammenlignende tall fra rustningsproduksjonen for en forsamling av gauleitere, måtte slike informasjoner, som var i strid med alle regler om hemmeligholdelse, være godkjent av Hitler. Selv Goebbels måtte finne seg i disse restriksjonene. Bormann passet gjennom sitt regio­ nale apparat på at retningslinjene ble fulgt. Han ville helt sikkert ha underettet Hitler om uanmeldte avsløringer — i særdeleshet når det gjaldt hans skarpeste konkurrent i maktkampen, hans gode venn Himmler. Kunne Himmler våge i denne parti-interne kretsen å fortelle om tiltak som Hitler ikke var orientert om? Måtte han ikke regne med at Goebbels, Ley eller Hitlers nære venner fra den første partitiden som rikslederne Schwarz og Amann allerede neste dag ville ha snak­ ket om Himmlers indiskresjoner i hovedkvarteret? Jeg skulle anta at Himmler hadde fått ordre av Hitler om å legge kjensgjerningene om den praktiske «jødepolitikken» på bordet, for å gjøre det klart for de ledende personer at de heller ikke personlig hadde noen lettvint utvei ut av situasjonen. Hitler ville med dette illustrere hva som lå i uttrykket om «broer som var brutt».

Foruten hovedpunktet om jødedrapet hadde Himmler berørt et an­ net viktig emne i Poznan. Vi kjenner det alt fra mange tidligere ytringer. Han meddelte riks- og gauleiterne følgende: «De vil sikkert tro meg når jeg sier at jeg har hatt store vanskeligheter med en rekke økonomiske institusjoner. Ghettoen (i Warszawa) lager skinnfrakker, klær og lignende. Om man.før i tiden forsøkte å ordne opp her, het det alltid: 'Stopp. De forstyrrer krigsøkonomien! Stopp! Rustningsbedrifter!’ Dette har selvsagt ingen ting med partifelle Speer å gjøre. Det dreier seg om den delen av angivelige rustningsbedrifter hvor partifelle Speer og jeg i de kommende uker og måneder i fellesskap vil rydde opp. Det kommer vi til å gjøre like usentimentalt som alle ting gjøres i Tyskland i krigens femte år, usentimentalt, men med et stort hjerte for Tyskland.» To dager tidligere, i talen til SS-gruppenfiihrere 4. oktober 1913, hadde Himmler allerede ytret seg om den latente motstanden i den tyske befolkningen: «Når man før i tiden stengte et eller annet jøde-

261

firma eller satte fast en jøde, kom en eller annen kasserer løpende og skrek: ’Vil De skade det tyske folks forsvarskraft? De saboterer krigsøkonomien’. 1 virkeligheten hadde jøden forært kassereren en skinnkåpe. Når man i dag tar 800 jødekjerringer fra en bedrift, kommer det også løpende en herre som akkurat har fått seg sydd et par flunkende nye støvler i bedriften og sier: ’Jeg gjøre Dem oppmerksom på at De har forstyrret krigsproduksjonen’.» Når Himmler her snakket om skinnfrakker, nevnte han ikke at det dreiet seg om fremstilling av saueskinnsfrakker for troppene. For øvrig var det hærens generalkvartermester som bestemte størrelse, art og sted for denne produksjonen, ikke rustningsministeren. Angivelige «felles vedtak om å rydde opp i rustningsbedrifter» ville helt sikkert ha vært å finne i dokumentene for rustningsproduksjonen i Generalguvernementet eller i papirene etter reichsfuhrer-SS. Men heller ikke i arkivene fra mitt departement er slike konferanser så mye som nevnt. Utdragene fra SS-arkivene taler ikke for at Himmler trengte hjelp fra meg til å gjennomføre sine drakoniske tiltak. Himmler og hans organer vek jo ikke tilbake for uten forutgående avtaler med rustningsinspeksjonen å lamme produk­ sjonen ved uten varsel å transportere jødiske rustningsarbeidere til konsentrasjonsleirene. Dette ble gjort i strid med general Schindlers planer og mot generalguvernørens vilje, som det fremgår av proto­ kollene fra Franks regjeringsmøter. For øvrig gjenspeilte Himmlers opphissede polemikk mot nærings­ livets ledende menn bare samme holdning SS ellers hadde lagt for dagen. 4. oktober 1941 hadde Heydrich åpent gått til angrep mot ledelsen av næringslivet. I mellomtiden var det kommet så langt at industrifolk helt generelt ble fremstilt som upålitelige, korrupte eller endog som statsfiender. Etter hvert som krigen i Russland ut­ viklet seg, økte SS sin makt fra måned til måned. Himmler hadde altså utilslørt sagt til gauleiterne: «Jødespørsmålet i de områder vi har okkupert vil bli løst innen årets utgang», og han lot det ikke oppstå tvil om at han med dette mente mord. Himmler løy helt bevisst for partihierarkiet. Det fremgår av be­ varte dokumenter at han, også etter 31. desember 1943, så langt det var mulig gikk inn for å «reservere» jøder for sine økonomiske pla­ ner, altså for oppbyggingen av sitt økonomiske imperium. Det kan tenkes at Hitlers ordrer var i strid med Himmlers økonomiske pla­ ner og at han derfor foretrakk å holde denne delen av sannheten

265

hemmelig for gauleiterne og bare avslørte den andre siden av hand­ lingsmønsteret. Jeg tenker da igjen på den ene setningen i Hoss’ redegjørelse, hvor han snakket om en annen riksautoritet som hand­ let i strid med Himmlers egentlige planer. Det kan også nevnes at Himmler 26. januar 1912, altså seks dager etter Wannsee-konferansen, fremdeles mente det var ønskelig å beskjeftige 150.000 jøder i rust­ ningsindustrien. Himmler mente det iallfall ikke alvorlig da han snakket om at alle polske jøder skulle være utryddet innen årets utgang. Hclmut Krausnick dokumenterer i kapitlet «Jødeforfølgelse» i boken A?zatomie des SS-Staates at «De eksisterende 10 arbeidsleirer under SS-og politiføreren Lublin 7. september 1943», altså en måned før Himmlers Poznantale, «var blitt overtatt avSS-Wirtschaftsverwaltungshauptamt». Dette skulle senere gjøres med «alle eksisterende arbeidsleirer i General­ guvernementet». Martin Broszat opplyser og dokumenterer i samme verk at Pohl, som leder av dette hovedkontoret, gikk inn for å nyt­ tiggjøre seg denne arbeidskraften for sine konsernplaner ved å sørge for bedre livsvilkår i leirene. Det stemmer således ikke når høyreradikale krefter i dag later som om de har oppdaget at Pohl og også Himmler sørget for bedre levevilkår i jødiske og andre leirer, og der­ med forsøker å stemple tidligere historieskrivning som upålitelig. Selv Globocnik fremhever i en avsluttende rapport om jødeutryd­ delsen av 4. november 1943: «På den annen side har jeg forsøkt å gi en oversikt over arbeidsinnsatsen som ikke bare gjengir arbeidsmeng­ den, men også viser med hvor få tyskere denne kjempeinnsats har latt seg gjennomføre. I dag begynner kjente industrigrener å vise interesse. I mellomtiden har jeg overført disse arbeidsleirene til SSobergruppenfiihrer Pohl.» Det fremgår av samme brev at Globoc­ nik, antagelig etter ordre fra Himmler, 19. oktober 1943, altså snaue fjorten dager etter Himmlers Poznan-taler, hadde «avsluttet aksjon Reinhardt, som jeg ledet i Generalguvernementet, og oppløst alle (tilintetgjøring) leirer». 19. oktober 1943 gav generalguvernøren «sjefen for rustningsin­ speksjonen, general Schindler, SS-oberfiihrer Bierkamp og general­ major Griinwald i oppdrag å gjennomgå listene over jødiske leirer i Generalguvernementet for å finne ut hvor mange fanger som var satt inn som arbeidskraft». I motsetning til Himmlers tale i Poznan ble det altså akseptert at arbeidskraften skulle bevares. «De øvrige skulle man fjerne fra Generalguvernementet», altså myrde, mente Frank videre. Noen felles overprøving av rustningsbedriftene gjen-

266

nom Himmler og meg eller våre avdelinger, slik Himmler hadde an­ tydet det i Poznan-talen, var det ikke snakk om noe sted. Også i Generalguvernementet må det ha vært to hovedtendenser i SS. En dag før Globocnik underskrev sin avsluttende rapport, hadde andre SS-offiserer bestemt seg for å gå til aksjon mot de prin­ sippene som lå til grunn for Globocniks brev. Det er betegnende for situasjonen at Schieber i et brev til meg av 7. mai 1944 snakket om de mange friksjoner blant SS-førere under oppbyggingen av konsen trasjonsleir-avdelin gene i rustningsbedriftene. Etter hans mening dreiet det seg for det meste om sjalusi mellom lavere SS-instanser. Dette kan imidlertid ikke forklare at man 3. november i løpet av elleve timer, fra klokken 6 om morgenen til klokken 17, skjøt i alt 17.000 jøder som sorterte under den SS-eide «Ost-Industrie», et samleorgan for konfiskerte jødiske bedrifter. Denne aksjon var i strid med Pohls planer. En av hans medarbeidere sa fortvilet at hele utbyggingsarbeidet var blitt ødelagt gjennom denne aksjonen. SSog politisjefen i Warszawa, som hørte til den andre siden, uttalte seg derimot foraktelig overfor en av Pohls folk: «Ost-Industrie! Bare jeg hører ordet 'industri’, blir jeg kvalm.» Det er rystende å se på hvilken måte det ble bestemt at 17.000 jøder skulle dø. I den øverste SS-ledelsen var det faktisk to retninger som be­ kjempet hverandre. Den ene ville spare fangene for å bruke deres arbeidskraft til å virkeliggjøre Himmlers industriplaner; den andre retningen ville i beste fall la jødene arbeide seg i hjel, men helst likvidere dem for å oppfylle ideologien. Hoss har formulert stand­ punktene slik: «Reichssicherheitshauptamt ser i hver ny arbeidsleir, hvert nye tusen arbeidsføre, en fare for at de kan komme på frifot, for at de kan redde livet. Men Pohl så ut til å være sterkere, for bak ham stod reichsfiihrer-SS og forlangte stadig flere fanger til rust­ ningsarbeid.» Dette bekreftes i en ordre Himmler gav Reichssicher­ heitshauptamt 14. januar 1943: «I rustningsarbeidets interesse har jeg påtatt meg store oppgaver i konsentrasjonsleirene. Det er der arbeidskraften hører hjemme.» Selv Himmler syntes altså det var nødvendig å klarlegge og forsvare sin holdning overfor Reichssicher­ heitshauptamt. Her må man igjen minne om en bemerkning fra Hoss om at høye instanser gikk mot Himmlers og Pohls politikk. Globocnik hadde 18. januar 1944 sendt et frimodig brev til Himmler om at «'Osti’ og Deutsche Ausrtistungswerke var bedrifter som jeg ledet (.. .) og som fungerte utmerket da jeg drog». Men «3. november 1943 ble arbeider-

267

ne tatt ut av arbeidsleirene (drept) og fabrikkene ble stanset. Leir­ førerne var ikke blitt underrettet om denne aksjonen, til tross for at det var de som hadde ansvaret. Jeg ble således hindret i å utføre min tilsynsplikt. (.. .) Dagen før leirevakueringen avtalte general Schindler, rustningsinspeksjon Krakow, med leirførerne at rustningsoppdrag for fremtiden skal gå til arbeidsleirene under ’Osti'.» Som om lynet hadde slått ned, ble dette alvorlige inngrep i selv en Globocniks rettigheter akseptert uten protest og uten krav om undersøkelse eller gransking. Det ville være ubegripelig om Himm­ ler skulle ha lunnet seg i denne ødeleggelse av en industribedrift om ikke Bormann og dermed Hitler stod bak slike aksjoner. Utryddelsesaksjonen 3. november 1943 hadde lammet «Ostindustiie». Det gjenspeiles også i rapportene fra rustningskontorene. I et møte i rustningskommisjonen 10. november 1943 opplyste Schindler at det var oppstått store vanskeligheter etter at det uten varsel var blitt trukket ut sa mange jødiske arbeidere, i særdeleshet i bekled­ nings- og utstyrssektoren. Også i rustningsinspeksjonens dagbok fra 11. november nevnes aksjonen, med den vanlige omskrivningen: «Uventet og fullstendig fjerning av jødisk arbeidskraft fra produk­ sjonsstedene Walter C. Tobbins i Poniatowa og Schultz u. Co. i Trawniki.» Lignende notater om produksjonsstans finnes i krigsdagbo­ ken til administrasjonsavdelingen samt i en rapport fra en avdeling i hærens overkommando: «Store leveringsforsinkelser fra forskjellige tekstilbedrifter i Lublin-distriktet etter tap av jødisk arbeidskraft gjennom politiaksjon etter initiativ fra SD.» Ikke bare «Ost-Industrie-Werke», men også «Deutsche Ausrustungsvverke», som ogsa sorterte under Pohl, ble rammet. Sammenfattende rapporterte Schindler om disse begivenhetene på et møte i rustningskommisjonen 29. desember 1943: «Jødeforflytningene (.) i Lublin-distriktet har ført til produksjonsstans i en iekke bedi ifter. Det er blitt avtalt med SS- og politisjefen at OstIndustrie-Werke skal nedlegges, mens Deutsche Ausriistungswerke skal fortsette.» I rustningsinspektørens offisielle rapport for fjerde kvar­ tal til Berlin blir imidlertid begivenhetene ikke nevnt, et tegn på hvor langt man drev hemmeligholdelsen. Heller ikke i månedsrap­ portene fra Wehrwirtschafts-offiseren for oktober, november og de­ sember finner man ett ord om saken. Dette er ikke det eneste eksemplet på de indre motsetningene som må ha preget den høyere SS-Iedelsen. SS-obersturmbannfiihrer Afaurer, som var blitt oppnevnt av Pohl for å øke bruken av kon268

sentrasjonsleirfanger i rustningsproduksjonen, skrev 4. september 1943 i egenskap av avdelingssjef D II i hovedgruppen konsentrasjons­ leirer et brev som viser hvor dårlig orientert selv han var. To måne­ der før likvideringen av 17.000 arbeidere i Polen henvendte han seg til SS-obersturmbannfuhrer Hoss, kommandanten i Auschwitz: «25. august 1943 sa jeg til SS-hauptsturmfuhrer Schwarz at jeg måtte få greie på antallet arbeidsføre jøder, idet jeg akter å trekke jøder ut av KL Auschwitz for å bruke dem i rustningsindustrien i riket. 26. august 1943 gjentok jeg henstillingen med fjernskriv. Etter fjern­ skriv fra Dem av 29. august 1943 er bare 3581 av i alt 25.000 inn­ satte jøder arbeidsføre, men disse er i sin helhet beskjeftiget i rustningsprosjekter og kan ikke avgis. Hva gjør alle de resterende 21.500 jøder? Her er det noe som ikke stemmer! Jeg ber Dem kontrollere saken en gang til og gi meg rapport.» Det er et forbløffende dokument, som samtidig er et slags supple­ ment til dødstabellene for tiden juli—desember 1942. Ikke en gang en avdelingssjef i kontoret for konsentrasjonsleirer visste hva som foregikk.

Drapet på 17.000 jødiske fagarbeidere blir enda mer utforståelig når man leser at den øverste SS-sjefen for Generalguvernementet, SSobergruppenfiihrer Kriiger, en dag etter aksjonen gav løfte om i nær­ meste fremtid å stille 5.000 jøder til disposisjon for rustningsindust­ rien. Kriiger gjentok dette løftet overfor Schindler 10. november og tilføyet at «det vil komme ytterligere 5.000 jøder i løpet av neste halvår. Det gjelder hovedsakelig jøder i Plaszow-leiren. Rustnings­ industrien vil da ha fått 33.000 jøder, det er ca. 20 c0 av hele be­ legget. Men siden man også for disse jødenes vedkommende må regne med muligheten for plutselig borttransport, må formannen (Schind­ ler) allerede i dag be ho vedavdelingen for arbeid (i Generalguvernenentet) om å sørge for at slike tap blir utlignet.» Tidligere begiven­ heter gjorde det tilrådelig å dekke seg på den måten. Første del av løftet ble snart oppfylt. Ifølge en rapport fra rust­ ningsinspeksjonen av 16. november 1943 «kom en transport med 2500 jødiske arbeidere fra tvangsarbeidsleiren Plaszow frem til Skarzysko-Kamienat, hvor de ble beskjeftiget i firma Hugo Schneider AG Leipzig, som lager ammunisjon». 18. november 1943 kom «en ny transport med i alt 1500 jødiske arbeidere fra tvangsarbeidsleiren Plaszow til Kielce og andre steder med sikte på beskjeftigelse i rustningsbedrifter». O 269

Kriiger var på dette tidspunkt bare formelt leder for aksjonen. Noen uker tidligere, omkring midten av oktober, altså før masselikvidasjonene, var han blitt avløst av SS-obergruppenfuhrer Koppe. 27. oktober 1943 sa Frank til sine nære medarbeidere at han «hadde fått vite at SS-obergruppenfuhrer Koppe har fått direktiver som går i helt motsatt retning av det som gjaldt tidligere og at man nå skulle finne frem til et saklig samarbeid».

Schindler kom til Berlin for å drøfte den nye situasjonen etter at Koppe var blitt utnevnt. Frank hadde nemlig utnevnt den nye SSføreren til statssekretær og dermed gitt ham statlige funksjoner i sin regjering. I journalen for 17. november heter det om Schindlers besøk: «Regjeringens egenrådighet i Generalguvernementet stilte den davzerende rustningsinspektøren general Schindler overfor en særde­ les vanskelig oppgave. Ministeren drøfter med general Schindler og avdelingssjef Saur en løsning av disse vanskelighetene ved å sette inn den nye SS-føreren, obergruppenfuhrer Koppe, som ministerens re­ presentant for rustningsspørsmål hos regjeringen, noe som kan lette rustningsinspektørens arbeid. General Schindler er enig i løs­ ningen.» Etter hjemkomsten fra Berlin gav Schindler 8. desember overfor rustningskommisjonen uttrykk for sin glede over «denne utnevnel­ sen, idet obergruppenfuhrer Koppe — helt bortsett fra den posisjon han hadde som ledende SS- og politisjef — i egenskap av statsekretær i Generalguvernementets regjering vil kunne vareta rustningsinteressene på en bedre måte enn formannen for rustningskommisjonen. Det ville være galt å tolke disse organisatoriske forandringene som desavuering av rustningsmyndighetene eller andre organisasjoner som har med rustningsprosjekter å gjøre. Man kan således vente seg en betydelig styrking av rustningsinteressene av nyordningen. Tilvisningen av 4000 jøder har medført en stor lettelse, og i løpet av denne måneden vil man få tildelt ytterligere 500 jøder. Tildelingen skal fortsette de neste fire månedene.» Utviklingen av produksjonstallene taler ikke for noen vesentlig øk­ ning av arbeidertallet i annen halvdel av 1943. Først måtte tapet av 17.000 innarbeidede jøder utlignes. Ifølge en rapport fra rustningsinspeksjonen ble den gjennomsnittlige månedsproduksjon økt fra 46 millioner RM i første halvdel av 1943 til 58 millioner i oktober, 59 i november og 60 i desember. Disse rustningsresultatene er riktig­ nok minimale sammenlignet med den totale tyske produksjonen, som 270

i desember utgjorde 2,3 milliarder RM. Generalguvernementets andel utgjorde således bare en kvart promille. «Det gjenstår å finne en ordning med forpleiningen av jødene», het det i en rapport fra rustningskommisjonen av 12. januar 1944. Men i neste kommisjonsmøte nektet Koppe å bruke sin autoritet i forpleiningsspørsmålet, han mente at forsyningstjenesten til rustningsarbeidere måtte sortere under vedkommende hovedavdeling i regjeringen. En konferanse mellom Schindler og «Hovedavdelingen ernæring og landbruk om forpleining av jøder i rustningsbedrifter» førte ikke til noe resultat. Ifølge et annet notat hadde man latt konsentrasjonsleirjødene få større tildelinger enn jødene som arbeidet i fabrikkene. Dette viser at det fremdeles var mange jøder som arbeidet utenfor leirene, stikk i strid med Himmlers ordre. «Konsentrasjonsleirjødene får gjennom SS rasjoner som noenlunde svarer til de satser som ernæringsministeren har godkjent for riksområdet.» Regjeringsavdelingen ville gi jødene i fabrikkene bare samme rasjon som polske rustningsarbeidere fikk tildelt. «Slike rasjoner ville ikke være til­ strekkelige for de avkreftede jødene i tungindustrien, idet jødene som fanger, i motsetning til polakkene, ikke hadde anledning til å skaffe seg ekstra matvarer og heller ikke var delaktig i fabrikkenes ekstratildelinger.» Rustningsmyndighetene kunne innenfor sitt kompetanseområde ikke gjøre annet enn å gjøre oppmerksom på misforholdene i forpleiningssektoren. Situasjonen må allikevel ha vært bedre i General­ guvernementet enn i riksområdet, for Simon Wiesenthal skriver i sin bok Solsikken om sitt opphold i en konsentrasjonsleir i guvernementet: «Ved østbanen hadde vi det forholdsvis bra. Vi hadde kon­ takt med utenverden og fikk også mer mat.» Den eneste komplette statistikk over jøder i arbeid finner man i Wehrmacht-arkivene, men den omfatter bare jøder som produserte frontutstyr for hærens behov, som klær, pels, sko, sleder m.v. Allikevel er tallene av interesse, de gjenspeiler antagelig en almen tendens. I denne sektoren økte antallet jøder i arbeid fra 15.091 i januar 1943 til 15.500 i april og 21.600 i juli og endelig 22.444 i oktober. I slutten av januar 1944 var det blitt 17 prosent flere, nemlig 26.296 og i april 28.537, igjen en stigning på 8 prosent. For mai 1944 viser statistikken en reduskjon til 27.439, men samtidig var også det totale arbeidertallet innen denne sektor gått ned fra 179.000 til 172.000. 271

Det hang sammen med at produksjonssteder i Galisia i slutten av mai 1944 ble oppslukt av fronten. Men hva betyr disse tallene, sett på bakgrunn av de millioner jøder som en gang hadde bodd i Polen? En rekke rapporter og notater belyser situasjonen. I april 1944 er det snakk om «stort behov hos frontstyrkene for håndverkere, betjeningspersonale og ulært arbeidskraft, især til lasaretter og fest­ ningsarbeid», idet fronten nærmet seg polsk område. «Man tar sikte på å skaffe jødisk arbeidskraft fra Ungarn.» På denne tid ble jødene fra Ungarn etter ordre fra Hitler transportert til Auschwitz. I mai måtte man gi opp håpet: «Det ville være absolutt nødvendig å ut­ vide innsatsen av jøder i rustningsproduksjonen, men det er for tiden umulig på grunn av forbud mot eksport (det skal vel være import) av jøder til Generalguvernementet.» Fra et møte i rustningskommisjonen 7. juni 1944: «Behovet for jøder er stort, men jøderessursene er tømt. Foreløpig er det blitt rekvirert ca. 5000 jøder.» 5. juli 1944: «Jødeinnsatsen ville være en stor avlastning, men alle forsøk i den retning møter motstand hos reichsfiihrer-SS.» Disse notatene tyder på at det store jødiske menneskereservoaret i Generalguvernementet praktisk talt var utryddet. Det groteske var at man samtidig foreslo å importere jødisk arbeidskraft fra Ungarn eller Lodz. Ifølge general Gienanths rapport av 18. september 1942 arbeidet høsten 1942 300.000 jøder for rustnings- og forsyningstjeneste i Gene­ ralguvernementet, blant dem 100.000 fagarbeidere. Når Frank 25. januar 1944 konstaterer at det i hele Generalguvernementet var igjen 100.000 jøder, kan man anta at dette var de som hadde over­ levd, især siden tallet stemmer med de 100.000 fagarbeidere Gienanth nevner. Hvor mange jøder stod til disposisjon som arbeidskraft totalt i 1942, og hvor mange forsvant i tilintetgjøringsleirene? En regjeringsrapport for desember 1943 viser at det i 1942 ennå fantes 1.426.495 jødiske arbeidere, hvorav 980.000 var tatt inn for kortere tid. 450.000 jøder, antagelig medregnet de 300.000 general Gienanth nevner, var således i 1942 i fullt arbeid for tyske krigsinteresser i Generalguvernementet. Nesten en million var i reserve. Når man tar hensyn til at kvinner, barn over 15 år og alle år­ ganger under 65 år ble satt i arbeid, må antall jøder som levde i Generalguvernementet den gangen totalt ha vært atskillig høyere

272

Årgangene under 15 utgjør gjennomsnittlig 33 prosent av totalbe­ folkningen, aldersgruppene over 65 år ytterligere 5 prosent. Med 1.426.000 arbeidende jøder skulle det bli et totalt tall på 2.300.000. Rapporten sier ikke noe om hvilken måned statistikken gjelder for. Men siden 1.274.166 jøder ifølge en SS-statistikk var blitt «eva­ kuert», altså transportert til tilintetgjøringsleirer, frem til 31. desem­ ber 1942, gjelder de ovenfor nevnte tallene antagelig for begynnel­ sen av 1942. Dette bekreftes ogsa av en bemerkning fra statssekretær Buhler hos Frank, som på Wannsee-konferansen 20. januar 1942 sa at det fortsatt fantes to og en halv million jøder i Generalguvernemen­ tet. Man har således to likelydende dokumenteringer for våren 1942. Skjebnen til disse jødene kan det ikke være tvil om, når vi to år senere, sommeren 1944, kan lese ut av dokumentene at mulighetene td å bruke jødisk arbeidskraft i Generalguvernementet var opp­ brukt. Det er klart at hverken oversikten over jødiske arbeidere eller Biihleis statistikk omfattet alle polske jøder. 1 tillegg kommer jøder fra delet av Polen som ikke hørte inn under Generalguvernementet. Mange var dessuten ikke registrert hos myndighetene fordi de for­ søkte å komme inn i tyske registre. Når Gerald Reitlinger anslår tallet på myrdede jøder til 2.350.00-2.600.000, kan man på bakgt unn av de ovenfor gjengitte tall anta at dette er for lavt beregnet. Roal Hilbergs antagelse om 3 millioner drepte jøder ligger antage­ lig nærmere sannheten. Arkivene fra den østlige rustningsinspeksjonen inneholder ingen opplysninger om jødenes videre skjebne. Etter hvert som disse om­ rådene gikk tapt og sovjetiske tropper rykket frem, ble inspeksjonene oppløst. Bare enkelte vitneutsagn tyder på at deler av de jødene som arbeidet i Polen ble transportert til Tyskland. Simon Wiesenthal foi teller i sin bok at han og hans gruppe, som var beskjeftiget ved østbanen, kom til Mauthausen. Ifølge Eugen Kogon kom 5745 polske jøder i januar 1945 til Buchenwald.

Jøder i Tyskland

To distriktet — «Gau» — ble, hva angår jødepolitikken, åpenbart ikke regnet som tilhørende tysk riksområde. Det var deler av det tidligere Polen, nemlig Warthegau med hovedstaden Poznan under gauleiter Greiser og Gau Oberschlesien under Bracht. Begge områdene var blitt skilt ut fra Polen som tidligere riksområder. Her hadde man lov til å beskjeftige jøder i rustningsproduksjonen. Fra Breslau rapporterte riktignok den regionale rustningsinspek­ sjonen 9. november 1942 at «de jødiske arbeiderne i rustningsbedriftene om kort tid skulle bli evakuert». Man ventet «store vanske­ ligheter, idet rundt regnet 41.000 jøder arbeidet i rustnings- og byg­ ningsindustrien. Arbeidsmyndighetene kunne ikke love erstatning. Bare i tekstilindustrien er det ansatt 10—12.000 jødiske arbeidere, og om de faller bort, vil produksjonen bli forstyrret». På samme tid var også Schindler overbevist om at 50.000 jøder kom til å bli tatt ut av bedriftene i Generalguvernementet. Frykten var foreløpig ugrunnet. I slutten av desember 1942 het det i rustningsinspeksjonens kvartalsrapport: «Sammenlignet med forrige rapport (slutten av september) har antallet kvinnelig jødisk arbeidskraft økt noe.» I slutten av juni 1943 ble det igjen klaget over svikt fordi jødiske arbeidere var blitt tatt fra bygningsprosjekter. Et notat fra slutten av desember 1943 fra samme rustningsinspeksjon tyder imidlertid på at Himmlers varslede utryddelsestiltak enten ble stående på papiret eller var blitt utsatt: «Den fryktede evakueringen av jødene er hittil ikke blitt gjennomført, etter at det kom motordre fra høyere hold.» SS holdt riktignok også i Oberschlesien fast ved at jødene, akku­ rat som i Generalguvernementet, skulle sendes til konsentrasjons­ leirer. Det heter videre i rapporten: «Overføringen av jødeleirene til administrasjonen for konsentrasjonsleirene vil føre til vanske­ ligheter, idet det til disse leirene blir rekvirert 1000 jødiske kvinner eller flere og det som oftest vil være vanskelig å opprette så store leirer for disse firmaene. (. . .) Hvis SS-Wirtschafts-Verwaltungshaupt-

274

amt avd. D står fast på sitt krav om bare å opprette leirer for 1000 eller flere jødiske kvinner, vil produksjonen i enkelte firmaer gå ned med 30—40 %. Denne produksjonen lar seg ikke flytte.»

Omslaget i jødepolitikken fikk rustningsinspektøren for Katowice til å be meg intervenere hos Himmler. 15. desember 1943 skrev jeg til ham: «Rustningsinspektøren VIII b i Katowice rapporterer at 40.000 konsentrasjonsleirfanger kan stilles til disposisjon for rustnings­ industrien fra KL Auschwitz.» Man måtte anta at en stor prosentdel av dem ville være jøder. «Rustningsinspektør oberst Hliter kan straks sette inn 10.000 mann i fabrikkene Blechhammer, Heydebreck og Auschwitz. (. ..) Jeg behøver ikke å forklare hvilken hjelp 40.000 og selv bare 10.000 mann ville bety for rustningsindustrien.» Brevet førte ikke frem. Jeg vil minne om at også Maurer noen må­ neder tidligere hadde håpet å få 21.500 jødiske arbeidere fra Ausch­ witz. Siden intet hendte, bad jeg i et brev av 23. februar 1944 Himmler på nytt om «sterkere enn hittil å hjelpe rustningsproduksjonen ved å skaffe konsentrasjonsleirfanger til steder jeg anser for særdeles vik­ tig. (. . .) Tilgangen av arbeidere fra utlandet (deportert av Sauckel) har sviktet.» Derfor måtte vi nå nyttiggjøre oss «alle muligheter til å skaffe arbeidskraft som ennå er til stede i Tyskland. Det innebærer at alle krefter som er disponible i Tyskland blir satt inn i rust­ ningsproduksjonen». Jeg hadde åpenbart ingen anelse om at hundre­ tusener jødiske arbeidere nettopp i disse månedene ble likvidert i konsentrasjonsleirene. Ellers ville jeg ikke ha spurt så forsiktig om ikke 40.000 eller i det minste 10.000 fanger kunne skaffes til veie. Heller ikke i selve Poznan ble drapstiltakene som Himmler hadde varslet i sin tale 6. oktober 1943, gjennomført. I rustningsinspeksjonens krigsdagbok for 22. oktober 1943 heter det: «Konferanse i ghettoadministrasjonen i Litzmannstadt og med produksjonslederen hos Wa J Rii (Mun 4/V) om produksjon av 20 millioner stålkjerner for infanteriammunisjon pr. måned. (. . .) Videre ble det snakket om overtagelse av produksjon av 500.000 pressemner for 2 cm sporlysgranater. Hærens overkommando er villig til å stille spesialmaskiner til disposisjon for ghettoen, så man kan utnytte den store ar­ beidskraftreserve som finnes der.» En uke senere var tonen mer skeptisk: «Forandringer i belegget i Litzmannstadt-ghettoen kan ventes. Konsulent Weissker vil overfor 18. Slavestaten

275

gauleiteren (Greiser) gå inn for at Wehrmacht-produksjonen i ghet­ toen ikke blir rammet.» Denne bemerkningen tyder på at det fremdeles var fare for at mordplanene, som Himmler hadde varslet 24 dager tidligere, kunne bli satt i verk. En måned senere, 30. november 1943, ble situasjonen skjerpet, i motsetning til den samtidige utviklingen i Generalguver­ nementet og i Oberschlesien, hvor man akkurat da kunne notere en viss ettergivenhet. Antagelig var det gauleiter Greiser, en ekstrem antisemitt, som gikk inn for en radikal linje. I en rapport fra rust­ ningskommisjonen av 30. november 1943 heter det: «Det ser ut til at ordren om å evakuere ghettoen i Litzmannstadt er definitiv. Evakueringsdagen er ikke fastsatt ennå. Nye ordrer blir ikke tatt imot av ghettoen lenger.» Det var tilføyet i parentes: «Hærens kontor (en avdeling av rustningsinspeksjonen i Poznan) kjenner ikke noe til noen stans i Wehrmacht-ordrene.» Han hadde rett. Selv fra Generalguvernementet ble det gitt ordrer til Lodz, som Hitler hadde døpt om etter en general fra første ver­ denskrig til Litzmannstadt. I rustningsinspeksjonens krigsdabok fin­ ner man følgende notat for 10. desember 1943: «Avtale med ghettoadministrasjonen Litzmannstadt om produksjon av bæreposer for infanterispader.» 13. februar bekreftet Himmler under et besøk i Poznan at produksjonen måtte fortsette. Greiser skrev neste dag til Pohl: «Ghettoen i Lodz blir personalmessig redusert til et minimum og skal bare beholde de jøder som absolutt trenges i rustningspro­ duksjonen. Ghettoen skal ikke lenger omdannes til konsentrasjons­ leir.» For Himmler var dette bare et midlertidig tiltak som tok hen­ syn til aktuelle rustningsbehov. Uten å nevne noen bestemt dato, holdt Himmler fast ved den endelige løsningen, for i Greisers rap­ port heter det videre: «Etter at alle jøder er fjernet fra ghettoen og denne er oppløst, skal grunneiendommen tilfalle byen Litzmann­ stadt.» Antagelig fikk denne avgjørelsen Pohls planer om å bringe også disse godt arbeidende rustningsbedriftene under sin kontroll til å strande. Åpenlyst skuffet, konstaterte han i sitt svar at «SS-WirtschaftsVerwaltungshauptamt ikke lenger hadde noe å gjøre med saken» etter Himmlers beslutning om ikke å gjøre om ghettoen til kon­ sentrasjonsleir. Den grotesk-normale tonen i denne korrespondansen fremgår av følgende tilføyelse: «Angående en andel i vår franske vinkontingent skal jeg skrive til Dem en av de nærmeste dager.» Himmlers godkjenning av viktig rustningsproduksjon i Lodz varte

276

bare i fire måneder. Deretter ble min Berlin-sentral informert om den forestående evakueringen av ghettoen i Lodz. Sentralkontoret har da åpenbart sendt ut ordrer som fikk Greiser til 9. juni 1944 å skrive til Himmler: «Riksfører! Fra rustningsinspeksjonens side blir det innledet motaksjoner mot evakueringen av ghettoen i Litzmannstadt som De har gitt ordre om. 5. juni bad minister Speer gjennom en offiser i rustningsinspeksjonen om å få oppgitt antall personer i ghettoen som er beskjeftiget i de enkelte produksjons­ steder, deres ukentlige arbeidstid og den ukentlige produksjons­ mengden, angivelig for å legge tallene frem for føreren. Siden jeg har avsluttet forberedelsene til evakueringen og selve utflyttingen har begynt, anser jeg det som min plikt a gjøre Dem oppmerksom på disse forsøkene på å motarbeide Deres ordrer. Heil Hitler Grei­ ser.» Himmler svarte neste dag: «Kjære Greiser. Hjertelig takk for Deres fjernskriv av 9.6. Jeg ber Dem gjennomføre saken som før.» Greisers intervensjon var åpent angiveri. Her kan den gamle fiendt­ ligheten fra høye partitillitsmenn ha spilt en rolle, de hadde alltid betraktet meg som en oppkomling som hadde trollbundet Hitler med sin arkitektur og på den måten hadde sneket seg inn i de in­ nerste kretsene. Men Greiser visste at Tyskland i disse månedene sta­ dig mer ble bombet ned og nærmet seg avgrunnen. Han var klok nok til å forstå fordelene vår krigføring fikk av jødenes arbeids­ innsats. Selv om produksjonen i Lodz var ubetydelig sett i forhold til totalproduksjonen, måtte han være klar over at hver minste del hadde betydning i denne nødsituasjonen, især siden bedriftene i Polen denne våren var nokså trygge mot flyangrep. Men når han an­ tyder at en påvisning av jødenes betydelige ytelser var uønsket, når han måtte advare Himmler fordi slike oversikter ble laget, viser det bare hans groteske, fanatiske antisemittisme, hans hat og hans lydig­ het som overdøvet enhver rasjonell overveielse. Han var med på sam­ men med jødene også å drepe produksjonen. To dager etter telefonsamtalen med rustingsinspektøren i Lodz, 7. juni, hadde jeg en lengre samtale med Hitler. Selv om Lodz-problemet ikke er nevnt i protokollen, er det grunn til å anta at jeg gjorde Hitler oppmerksom på at vi måtte være forberedt på produksjons­ tap. Iallfall ble Himmlers ordre ikke gjennomført. Åtte dager senere, 17. juni 1944, heter det i rustningskommandoens krigsdagbok: «In­ geniørene Mayer og Mielke fra arbeidsstaben for geværammunisjon på besøk hos ghettoadministrasjonen. Ordremengden på 20

277

millioner prosjektilkjerner skal fordobles. (. . .) Etter at bevaringen av arbeidskraften er sikret og plass er disponibel, skal ghettoadministrasjonen også i stort omfang overta overhalingen av amunisjonsmaskiner.» I september 1944 nærmet sovjetarmeene seg Lodz. Som det frem­ går av en SD-rapport av 20. september 1944, var tilbakeflyttingen av industrien fra Lodz allerede avsluttet. Inntil da hadde man altså fortsatt arbeidet for rustningen i Lodz-ghettoen, tross alle Himmlers ordrer. Også London-arkitekten Roman Halter mener at det var i septem­ ber 1944 han ble transportert fra ghettoen i Lodz. Han meddelte meg 27 år senere: «I 1944 arbeidet jeg i en metallfabrikk i Lodz-ghettoen. Da likvideringen av Lodz-ghettoen ble gjennomført, fikk den grup­ pen av menn, kvinner og barn (understreket av forfatteren) som var beskjeftiget i metallfabrikken, et brev som ble levert enten av Mr. Bibow eller Mr. Schernula. Brevet ble tatt imot av lederen for vår gruppe, Mr. Chomovicz. Da vi kom frem til Auschwitz med trans­ porten som var bestemt for gassing, gikk han bort til SS-seleksjonsoffiseren og gav ham brevet. Deretter måtte vi vente omtrent en time på skinnegangen i Auschwitz til man hadde funnet ut om brevet var ekte eller forfalsket. Etter ventetiden ble vi ført til leiren, ikke til gasskammerne, og deretter gjennom en annen konsentrasjonsleir, Schtuttholl, til Dresden hvor vi arbeidet i en ammunisjonsfabrikk som utgjorde en del av sigarettfabrikken Reemtsma. Dette brevet, som reddet livet for femhundre av oss, ble det sagt at De hadde skrevet. Det var datert september 1944. Jeg var femten år gammel den gangen.» Det er neppe sannsynlig at det har dreiet seg om et personlig brev fra meg. Antagelig var det et følgeskriv fra rustningsinspeksjonen Poznan, som i samsvar med vanlig språkbruk kan ha kommet fra «departement Speer». Prinsippene i jødepolitikken, som var fastlagt i Hitlers ordre til Sauckel av 22. september 1942, ble i april 1944 opphevet av Hitler selv. Nå gjaldt det ikke lenger å fjerne alle jøder fra Tyskland, men å få brakt flest mulig at dem tilbake til riksområdet igjen. Under min tre måneder lange alvorlige sykdom hadde Hitler ifølge en prdtokoll av 6.-7. april 1944 bestemt at han «personlig ville sette seg i forbindelse med reichsfiihrer-SS og få denne til å skaffe de nødven­ dige 100.000 mann fra Ungarn i form av jødekontingenter. Føreren

278

forlanger uttrykkelig, under henvisning til svikten i byggeorganisasjonen (mitt departement), at dette verket utelukkende skal bygges av OT og at reichsfiihrer-SS skal sørge for menneskematerialet». Det dreiet seg om øyeblikkelig bygging av seks store bunkere på 10.000 kvadratmeter hver i Tyskland. En uke senere gav Hitler ordre om straks å gå i gang med byggearbeidet, og Dorsch lovet å få dem av­ sluttet innen november 1944. 1. mai 1944 kom jeg tilbake til mitt kontor, og 9. mai hadde Hitler under en av mine første konferanser gitt ordre om «at 10.000 tyske soldater som ble trukket tilbake fra Krim, skulle stilles til disposisjon som vaktmannskap for ungarske jøder, konsentrasjonsleirfanger m.v. Marskalk Keitel hadde gitt de nødvendige anvisniner. ReichsfiihrerSS forlanger at vaktmannskapene skal komme til ham, så han kan gjennomføre transporten fra Ungarn osv. Også dette har jeg under­ rettet marskalk Keitel om.» To uker senere skrøt Hitler i en tale for generaler i Sonthofen: «For tiden transporterer vi først 100.000, senere ytterligere 100.000 mannlige jøder fra Ungarn til konsentrasjonsleirer så de kan bygge underjordiske fabrikker. Men ingen av dem vil bli synlige for det tyske folk.» I midten av juni telegraferte legasjonsråd Edmund Veesemayer med påtegning «strengt hemmelig»: «Transport jøder fra Karpat-området og Siebenbiirgen (sone I og II) med i alt 289.357 jøder i 92 tog med 45 vogner i hvert tog fullført. At det opprinne­ lig anslåtte totaltallet på ca. 310.000 ikke ble nådd, skyldes inn­ kalling til den ungarske militære arbeidstjenesten.» 17. juni var sone III evakuert, og ytterligere 50.805 og 30. juni 1944 igjen 41.499 jøder var blitt transportert til Auschwitz. I løpet av 23 dager trans­ porterte SS således 381.661 til tilintetgjøringsleiren. Samme dag Veesemayer hadde avsluttet sin aksjon, skrev jeg til Keitel at jeg hadde hørt «at bare 50—60.000 av de jødene som var blitt brakt til Tyskland var arbeidsføre. Resten var ubrukelige oldinger, barn, syke osv.». Ifølge Veesemayers statistikk må en stor del av de nesten 290.000 ungarske jødene fra sone I og II allerede ha kommet frem på dette tidspunktet. Om jeg hadde kjent til dette tallet, ville jeg ha hatt vanskelig for å tro på det rapporterte tallet på 50—60.000 arbeidsføre jøder. Lignende uklarheter kjenner vi fra korrespondansen mellom Maurer og Hoss. Vi håpet også å få jødiske arbeidere til forsyningstjenesten, men det fremgår av mitt brev at «rustningen ikke har fått noen av disse ungarske jødene. De må (etter ordre fra Hitler) først brukes til bun279

kerbygging». Dette bekreftes også av annen arbeidsstatistikk. I slutten av mai var ikke mer enn 8938 — 6319 menn og 2619 kvinner — jøder i arbeid i riksområdet. Også politiske vanskeligheter stod i veien for bruk av flere jøder. Som det fremgår av et brev fra Schieber 7. mai 1944, arbeidet «200 til 300 jødiske kvinner med produksjon av elektriske rør i et fjellanlegg i Dresden som var utstyrt med ventilasjon, oppvarming, dagslys og et stort felleskjøkken. Etter ordre fra Pohl, angivelig etter anmodning fra Sauckel og Mutschmann, ble de trukket ut og over­ flyttet til en SS-konsentrasjonsleirbedrift». I Sachsen ser det ut til at disse vanskelighetene snart ble overvunnet. I et notat 18. juli 1944 heter det: «Bruk av jøder og fanger. Dirigert av SS-riksledelsen. Tyske kvinner og jenter som lederpersonale. Ennå under utvikling. Bare mulig for visse leirer.» Det gjaldt altså igjen jødiske kvinner. Ungarske jøder må nå ha stått til disposisjon i større antall, tross min bemerkning overfor Keitel. 7. august sendte sjefen for rustningskontoret, general Waeger, meg et notat om at «gauleiter Sauckel had­ de forbudt bruken av ungarske jøder i Thiiringen. Dette forbudet må straks oppheves, ellers kan andre gauleitere nedlegge lignende for­ bud. Dermed ville bruken av ungarske jøder i riket bli umulig. Innkvarteringen av de ungarske jødene i konsentrasjonsleirer ga­ ranterer at befolkningens følelser ikke blir såret og at jødene heller ikke kan gjøre ugagn.» Jeg vet ikke om jeg snakket muntlig om dette med dr. Goebbels, eller om jeg bad sjefen for sentralkontoret, Willi Liebel, om å ta opp saken med Goebbels’ statssekretær Naumann. I departementets arkiv er det bare snakk om diskusjoner mellom Goebbels og meg. Ifølge et notat fra rustningsinspektøren i Kassel av 6. september var 2000 jø­ diske kvinner kommet til distriktet, hvorav inntil da 850 enda ikke var satt i arbeid. Det ser altså ut til at striden ble bilagt i min favør. Det finnes ingen komplett oversikt over hvor mange jøder som frem til krigens slutt arbeidet i konsentrasjonsleirer i Tyskland. Tuvia Friedmann nevner i 1970 at 200.000 jøder overlevde slaveriets pinsler.

Robert H. Jackson, den amerikanske hovedanklager i Nurnberg, sa med rette under sitt kryssforhør: «Jeg forstår det slik at De (hva angår jødene) kjempet for å få nok arbeidskraft til rustningsindust­ rien for å vinne krigen for Tyskland. Og denne antisemittiske aksjo­ nen var så intensiv at De på den måten mistet Deres utdannede tekni280

kere og dermed muligheten til å oppfylle Deres oppgave. Deres oppgave, å produsere våpen så Tyskland kunne vinne krigen, ble vanskeliggjort gjennom denne antijødiske aksjonen noen av Deres medanklagede stod for.» Jeg svarte Jackson: «Det er sikkert at det hadde vært en stor fordel for meg om de jødene som ble evakuert, fortsatt kunne ha arbeidet hos meg.» Jackson hadde så altfor rett. Uerstattelige lederkrefter, som var sterkt representert nettopp blant de tyske jødene, gikk tapt for den tyske krigsproduksjonen på grunn av den radikale antisemittismen — jeg tenker da for eksempel på atomfysikerne som så laget atom­ bomben for De forente stater. Det var stikk motsatt situasjonen i før­ ste verdenskrig, da en Walther Rathenau eller en Hugo Ballin hadde viktige posisjoner i krigsøkonomien. Men helt bortsett fra de intel­ lektuelle, var det på bakgrunn av vår mangel på arbeidskraft ab­ surd at flere millioner arbeidere ble drept istedenfor å bli tilført vår produksjon. Nettopp jødene hadde det på grunn av deres bemerkel­ sesverdige intelligens vært lett å lære opp som fagarbeidere, noe som ble helt klart da polske og russiske kvinner i 1943 måtte erstatte jødene fra Berlin. Lange opplæringstider og dårligere kvalitet var alltid følgen når man gav avkall på jødisk arbeidskraft. I arkivet for rustningsinspeksjonen i Berlin i slutten av 1941 blir det fast­ slått: «(Jødenes) ytelser er meget gode på en rekke områder, f.eks. i kjemi- og tekstilindustrien og i særdeleshet i elektroindustrien, hvor jødiske kvinner var særdeles dyktige.» I krigsdagboken for samme inspeksjon et år senere heter det uttrykkelig at «alle bedriftsledere betegner jødene som utmerket arbeidskraft, på linje med fagar­ beidere. Bedriftslederne er redde for at de må sette inn to polakker for hver jøde om de skal oppnå samme resultat.» Også kvartalsrap­ porten fra rustningsinspeksjonen Breslau meddelte i desember 1942 at «de jødiske kvinnene fortsatt gjør godt arbeid, slik at enkelte firmaer som allerede beskjeftiger jødisk arbeidskraft, stadig ber om ytterligere tilvisninger».

Notatene fra rustningsinspeksjonene i Generalguvernementet, Poz­ nan, Katowice og i riksområdet viser at mitt departements avdelin­ ger gikk inn for å beskjeftige flest mulig jøder; samtidig forsøkte man å bedre deres livsvilkår, hva motivet enn kan ha vært. Men det finnes intet som tyder på at jeg grep direkte inn. Små skritt for å bedre arbeidsvilkårene for fanger ble riktignok godskrevet meg i Nurnberg-dommen, men jeg kan ikke huske at jeg har lagt frem 281

prinsipielle argumenter av annen enn teknisk natur. General Waeger eller sjefen for sentralkontoret Liebel fikk noen ganger i oppdrag av meg å ta kontakt med Pohl eller andre SS-førere; rapportene fra rustningsinspeksjonen viser endog at mine avdelinger flere ganger oppnådde resultater. Men det dreiet seg alltid om hensiktsmessighetsbetraktninger. Fantes det for meg, utenom det tekniske plan, en menneskelig side når det gjaldt den jødiske tragedien? Ville jeg ha tatt konsekvensene om jeg hadde vært klar over hva som skjulte seg bak «borttransporten»? Ville jeg ha sendt min avskjedssøknad til Hitler? Frem til høsten 1944 var jeg blant dem som skjøv alle betenkeligheter til side når krigens krav forlangte det. Dessuten var jeg enda så sterkt bundet til Hitler at jeg ville ha tidd med ytter­ ligere argumenter bare han hadde vist et misbilligende ansiktsut­ trykk. Men — hvor ofte hadde ikke Hitler truet med å tilintetgjøre jø­ dene! For meg var de titusener som var forsvunnet i ghettoene tapt for arbeidsprosessen; det ble nok stundom nevnt at de laget utstyr til hæren i Polen, og jeg visste ut fra mitt eget arbeid at det faktisk ble gjort her og der. Men var det et svar på spørsmålet om hvor det ble av disse menneskene? I dag, 40 år senere, er det ufattelig for meg at antall produserte stridsvogner ser ut til å ha vært viktigere for meg enn de forsvunne ofre for rasismen.

Den dystre «endelige seier»

Dette ordet - «endelig seier» - var samlebegrepet for alle håp. Ordet beholdt merkelig nok sin magiske kraft selv etter at det x intet en 1941/42 ble tydelig at man ikke burde ha undervurdert den sov­ jetiske forsvarsmakten, etter at redselen for en veldisiplinert og godt rustet Røde Armé spredte seg hos oss. Også for Himmler var den «endelige seier» nøkkelordet for de tan­ ker han syslet med for freden etter seieren i egenskap av «reichskommissar fiir die Festigung deutschen Volkstums» — rikskommissær for styrking av tysk folkekarakter. Hitler gav ham denne tittelen 7. oktober 1939, da Polen-felttoget gikk mot slutten. Med hjemmel i dette oppdraget gjorde Himmler i de følgende arene krav på a ha eneansvaret i alle spørsmål som vedrørte folkeflytting og bosetting i «østområdene», som rammet millioner mennesker. Han følte seg ansvarlig for planlegging og organisering av disse gigantiske forfh tninger av menneskemasser, men rekkevidden av tiltakene for dem det gjaldt hadde man ikke oversikt over. Jeg tenker da ikke bate på skjebnen til de beseirede, men for eksempel på syd-tyrolerne, som hadde forsvart sin tyske tilhørighet mot alle fascismens italieniseringsforsøk og som nå etter Hitlers og Himmlers vilje skulle bosette seg på Krim. Kammler, som kom stadig mer i forgrunnen og som mot slutten av krigen var Hitlers hovedrepresentant også i luftrustningen, hadde høsten 1941, etter de første store slag i øst, vekslet over fra luftfartsdepartementet til Himmler. Han ledet kontoret som var ansvar­ lig for alle byggeprosjekter for SS, og i denne nye egenskap laget han et første utkast til et «foreløpig fredsprogram fra reichsfiihrerSS». Pohl, som den gang ennå var Kammlers foresatte, lot Himmler få forslaget 14. desember 1941, altså på et tidspunkt hvor vinterkatastrofen lammet de tyske troppenes kampkraft i øst. På grunn­ lag av oversiktskart utarbeidet Kammler et byggeprogram for i alt 13 milliarder riksmark. De kjempemessige byggeprosjekter var delt opp i to hovedområder — det fremtidige riksområdet og østområdene. 19. Slavestaren

283

«Riksområdet» var et utvidet Tyskland som skulle dannes ved inn­ lemmelse av en del spesifiserte land. Således fremgår det av bygge­ programmet at hele Polen, de tsjekkiske områdene, Skandinavia (ikke bare Norge) og Nederland skulle innlemmes i det tyske rike. Derimot var det ikke tale om Bourgogne, Alsace, Lorraine, Belgia og det franske kullområdet ved Lille, som Hitler ofte hadde snakket om å annektere. Kammler hadde antagelig gått ut fra at byggevolumet i disse høyt utviklede landene ville være stort nok for Himm­ ler. Til disse «store byggeprosjekter for det tyske politiet inklusive fredsforlegninger for Waffen-SS i Generalguvernementet, Protektora­ tet, Skandinavia og Nederland trenges rundt regnet 7 milliarder DM». I tillegg hadde Kammler regnet ut at man kom til å bruke «ca. 6 milliarder RM til bygg for Waffen-SS samt SS- og politistøttepunkter i de nye østområdene». Disse østområdene skulle ha karakter av kolonier og omfatte områdene frem til Ural, Volga og Baku ved det Kaspiske Hav. «Om dette byggeprogrammet fordeles på fem år, ville man årlig komme frem til et beløp på 1,4 milliarder RM for riks­ området og 1,2 milliarder for østområdene.» Pohl supplerte forsla­ get med kravet om at man allerede nå under krigen måtte få en egen byggeledelse. I juli 1943 fikk SS overdratt dette ansvaret. SS arbeidet således på lang sikt. Allerede noen måneder tidligere, 4. oktober 1941, var det blitt inngått avtaler mellom de berørte instanser, SS-obergruppenfiihrer Heydrich og Rosenbergs statssekre­ tær, gauleiter Meyer. I møteprotokollen heter det: «SS-obergruppen­ fiihrer Heydrich erklærte at det av 3 grunner var nødvendig at SS sikret seg bedrifter (i de okkuperte sovjetområdene): 1. med sikte på bygging av SS- og politistøttepunkter, 2. for å produsere råmaterialer for bygging av boliger, 3. for å skaffe materialer til Speers spesialoppdrag (bygging av monumentalbygg i Berlin og Niirnberg). Gauleiter Meyer erklærte at han prinsipielt innser nødvendigheten av å sikre slike bedrifter, men at den økonomiske avdelingen i østdepartementet var noe forbauset over å få forelagt en liste over 60 bedrifter. (.. .) Det ble oppnådd enighet om en felles forordning, hvoretter SS’ behov i stort omfang tilfredsstilles av den sivile ad­ ministrasjonen og at SS internt også opptrer som egen administra­ sjon.» Men dette tilsagnet ble kamuflert: «Utad, især i forholdet til Wehrmacht, skal den enkelte bedriftsleder eller administrator ute­ lukkende stå frem som representant for de sivile myndigheter.»

284

Kammler, som i disse månedene var opptatt med bygging av kre­ matorier og konsentrasjonsleirer, må ha betraktet disse gigantiske planene som en utfordring til sitt organisasjonstalent. Hvis lian klarte å løse denne oppgaven, ville han etter krigen bli en av de mektigste figurene innen byggesektoren. Hva kunne mitt budsjett på hele 550 millioner RM i egenskap av gencralbygningsinspektør for rikshovedstaden bety sammenlignet med hans 2,6 milliarder! Himmler var imidlertid slett ikke fornøyd. I sitt svar av 31. januar 1942 advarte han den nye avdelingssjefen: «De enorme byggepro­ sjekter vi skal utføre for Waffen-SS, det alminnelige SS og politiet er ennå ikke regnet med» i Kammlers plan. Himmler gikk ikke i de­ taljer, men bemerkningen tyder på atskillig høyere totalbeløp enn 2,6 milliarder riksmark pr. år. Hvordan planene tok seg ut for de sovjetiske områdene som var blitt eller skulle bli erobret, fremgår av en konferanse i hovedkvar­ teret i august 1942 mellom Himmler, hans avdelingssjef Berger og representanter for innenriks- og østdepartementet. Hitler selv var ikke til stede. Først skulle man ta seg av bosettingen i de baltiske statene, hvor esterne ville kunne «fortyskes». SS-gruppenfiihrer Greifelt fikk anvisninger for å planlegge forflytningen av såkalte folketyskere fra de rumenske, nå sovjetiske områdene mellom Dnestr og Bug. Også den fruktbare Ukraina skulle «fortyskes». Protokollen viser at de første tiltakene skulle påbegynnes med en gang: «I Ukraina er det 45.000 folketyskere. (.. .) De skal samles i omtrent hundre landsbyer. I Sjitomir-området skal det plasseres om­ trent 10.000 folketyskere når innhøstingen er avsluttet.» Tregheten i de tyske myndighetene tillot imidlertid ikke slikt hastverk, idet det viste seg at det i Sjitomir «hverken fantes kart over grunnforhol­ dene eller noen slags opplysninger om de folketyskes yrkesfordeling, økonomiske situasjon eller familieforhold». Greifelt ville øye­ blikkelig sørge for oversikt over landfordelingen og plukke ut de nødvendige håndverkerne. «I samsvar med førerens ordre skal deler av Ukraina i løpet av de nærmeste 20 år få fullstendig tysk bo­ setting.» Det hadde Hitler bestemt et helt år tidligere. Hitler selv, ikke Himmler, var den drivende kraft bak dette måteholdsløse pro­ sjektet. Han fortalte om dette en kveld i en engere krets: «Dette om­ rådet må miste karakteren av asiatisk steppeland, det må europeiseseres. (. ..) 'Riksbonden’ skal bo i vakre hus, de tyske myndighetene

285

skal ha vidunderlige bygninger, guvernørene får palasser. Rundt ad­ ministrasjonene bygger vi det som tjener livets bevarelse. I en av­ stand av tretti til førti kilometer legges en ring av landsbyer rundt byen. (. ..) Derfor bygger vi nå de store hovedveiene til Krim og til Kaukasus. Langs disse hovedveiene ligger de tyske byene som perler på en snor, og rundt dem tysk bosetting. Vi skaffer oss ikke livs­ rom ved å flytte inn i de gamle russiske landsbyene. lyskeren må ha boforhold som ligger på et høyere nivå.» Himmlers eksperter mente imidlertid at man ikke skulle gå i gang med prosjektet med en gang. «Bosettingen skal baseres på hovedkommunikasjonslinjene vest-øst og nord-syd, de planlagte motor­ veiene og jernbanelinjene. (. . .) På krysningspunktene skal det opp­ stå byer på 15—20.000 innbyggere, og rundt dem skal en tysk landbefolkning bosette seg.» En by på 20.000 innbyggere ville kreve en byggesum på 2 milliarder DM. Mens han oppholdt seg i sitt ukrainske hovedkvarter hadde Hitler sett en god del blåøyde og blonde mennesker som han mente nedstammet fra goterne som hadde levd der i noen århundrer en gang. «Der (i Ukraina) er det jo mange germanske folkerester. Hvor skulle ellers de lyshårede barna komme fra? (. . .) Hvor er det ellers blitt av restene etter de gamle goterne? Språket kan de miste, men blodet må da være et sted.» Ikke bare etter Hitlers historieoppfatning var de tyske resultatene under middelalderens kolonisasjon en historisk kjensgjerning. Alle disse områdene var for lengst blitt en selvfølgelig del av Tyskland, også rent geografisk. «De to-tre millioner mennesker vi trenger til en slik bosetting», fort­ satte Hitler i en av sine nattlige enetaler, «får vi fortere enn vi tror. Vi tar dem fra Tyskland, de skandinaviske land, vest-landene og Amerika. Jeg kommer vel neppe til å oppleve det, men om tjue år kommer det til å bo tjue millioner mennesker i området. Om tre hundre år vil det være et utrolig vakkert og blomstrende parklandskap.» På samme måte som i rustningsspørsmål, forsøkte Hitler også her å bygge sine tall på et statistisk grunnlag. Om han hadde studert livspyramiden i sitt leksikon, må han ha regnet ut at den naturlige befolkningstilveksten i disse 20 årene ville være på 44 prosent. Det betyr at han regnet med at minst elleve millioner «germanske men­ nesker» kom til å strømme til østområdene fra de nevnte landene. Himmler fastslo at man ikke ville makte programmer av slike dimensjoner bare med den tyske bygningsindustrien, hverken om-

286

kostnings- eller kapasitetsmessig. «Bare ved at vi lærer opp fanger til håndverkere, til spesialister i gravearbeid, i kjellerbygging, i muring, i taklegging, i vindussnekring, kan vi redusere byggekostnadene til et minimum. (...) 80 prosent av et bolig- eller kontorhus må vi klare med egne materialer og egne krefter. Hvis vi ikke klarer det, får vi hverken skikkelige kaserner, skoler eller administrasjonsbygg, heller ikke får vi boliger til våre SS-menn i det gamle riksområdet, og som rikskommissær for styrking av tysk folkekarakter vil ikke jeg kunne reise de kjempemessige bosettinger vi trenger for å gjøre Østen tysk.» Ti dager etter at Himmler på denne måten hadde skissert den praktiske gjennomføringen ved hjelp av fanger, utarbeidet Kammler en plan for å virkeliggjøre Himmlers ideer. Pohl sendte dette «for­ slaget for oppsetting av SS-byggebrigader» 5. mars 1942 videre til Himmler. Kammler tok demed initiativet til oppbyggingen av en ny SS-organisasjon, et byggeimperium som supplement til det øko­ nomiske SS-imperiet. Hver konsentrasjonsleir-byggebrigade skulle bestå av to regimen­ ter, og hvert regiment av tre byggebataljoner. En byggebataljon skulle deles opp i fire kompanier å 200 mann, slik at en byggebrigade ville omfatte 24 kompanier med 4800 fanger. Forutsetningen var selvsagt at disse militært organiserte enhetene skulle bestå av billige fanger og jøder fra konsentrasjonsleirene. Hvordan skulle Himmler ellers kunne redusere byggekostnadene? Kammler regnet riktignok med at fanger, både som fagarbeidere og som hjelpear­ beidere, bare ville klare 50 prosent av det tyskere ville prestere. Som et første skritt forlangte Kammler oppsetting av minst én byggebrigade for hvert distrikt som var underlagt en høyere SS- og politifører. Siden det fantes 20 slike distrikter, omfattet Kammlers krav en mobilisering av 96.000 fanger og jøder, hvorav han ville sette 67.500 i arbeid i første omgang. Dette dekket imidlertid bare behovet for riksområdet, som ifølge en senere uttalelse av Himmler bare skulle få tildelt en tiendedel av den byggesummen man regnet med for østområdene. For Generalguvernementet forlangte Kamm­ ler ytterligere 47.500 fanger og jøder og for østområdene (Russland) 60.000, altså i alt 175.000 fanger. Det var med beklagelse Kammler måtte opplyse at bare 2037 fanger arbeidet som fagarbeidere på SSbyggeplassene pr. 15. desember 1941, og 6763 som hjelpearbeidere. Kammler visste antagelig fra sin tid i luftfartsdepartementet at statsbedrifter — og KL-bedrifter måtte betraktes som sådanne — er­ faringsmessig ikke gir de beste resultater, og han forsøkte å forklare

287

Himmler at ideen om å gjennomføre byggeplanene med 80 prosent fanger og bare 20 prosent lederkrefter var illusoriske. «Erfaringen med offentlige bedrifter i verdenskrigen 1914—18 og i etterkrigstiden har vært så dårlige at dissse bedriftene med få unntak måtte opp­ løses etter kort tid med tap. (. . .) Statsbedrifter har større kostnader enn private foretagender, om man legger de faktiske utgiftene og ikke budsjettallene til grunn.» Kammler mente derfor, i motsetning til Himmler, at man måtte trekke inn også den private bygnings­ industrien. Bare da ville man få nytte av moderne teknikk og rasjo­ nalisering. Kammler hadde ennå ikke gjort sine erfaringer med Himmlers stahet. Som nykomling i Himmlers apparat hadde han kommet med frimodige ytringer om hvor uøkonomiske offentlige bedrifter og der­ med konsentrasjonsleirbedrifter var, stikk i strid med Himmlers er­ klærte krav om at 80 prosent av fredsprogrammet skulle gjennomføres med fanger. Himmler holdt fast ved sitt krav om flere KL-bygningsbedrifter. Han protesterte mot fangenes angivelige lave arbeidsytel­ se. «Jeg slår meg ikke til ro med det enkle regnestykke at fangearbeidere bare presterer 50 prosent av det tyske fagarbeidere preste­ rer. Man kan selvsagt ganske enkelt sette inn det dobbelte antall. Men her må noe gjøres. Det må bli slik at i det minste en fangehjelpearbeider yter mer enn en fri hjelpearbeider. Jeg kan ikke inn­ se hvorfor ikke en fange-fagarbeider kan yte det samme som en fag­ arbeider som lever i frihet. Her har vi en stor reserve av arbeids­ kraft. Sjefen for Wirtschafts- und Verwaltungshauptamt har, i egen­ skap av inspektør for konsentrasjonsleirene, muligheter til å mo­ bilisere denne reserven.» Himmler mente det var nødvendig «at flittig arbeidende fanger i friest mulig form skulle få adgang til kvinner gjennom bordeller. Dessuten må de få en liten akkordlønn. Hvis disse to vilkårene legges til rette, vil arbeidsytelsen øke enormt. Hvis man stiller seg av­ visende til disse to vilkårene, især det førstnevnte, er man livs- og verdensfremmed ». Alt dette lyser av mangel på realitetssans og av dilettantisme. Himmler ville ikke gå med på at arbeidsvilkårene i konsentrasjonslei­ rene var slik de virkelig var. Han så bort fra fangenes dårlige tilstand, som riktignok ville ha bedret seg med bedre behandling og for­ pleining. På den annen side ville fangenes nedbrutte moral stå i veien for en bedring.

288

For riksområdet, utvidet med Polen, førte Kammler i en oversikt av 14. desember 1941 opp en post «KL (konsentrasjonsleirer) riksområ­ det RM 550 millioner» med henblikk på en foreløpig gjennomføring av fredsprogrammet. Som tidligere nevnt kostet hver brakke inklu­ sive innredning m.v. 45.600 RM, med plass for 333 fanger. Med 550 millioner riksmark ville man ha kunnet bygge 12.061 brakker med plass til 4.016.000 fanger. Dette ene tallet, fire millioner konsentrasjonsleirfanger bare innen riksområdet, viser størrelsesordenen av det planlagte slaveprogrammet som skulle tjene freden, som ble kalt «fredsprogrammet for reichsfiihrer-SS». Tallet 4.016.000 fanger avslører et redselsperspektiv. Slik så altså den nasjonalsosialistiske regjerings fredsprogram ut — lidelse og nød for millioner mennesker som grunnlag for det «Tredje Rikes» be­ rømmelse, glans og rikdom. Man må huske på at konsentrasjonsleirene opprinnelig, under Go­ ring, skulle uskadeliggjøre politiske motstandere. Etter at SS overtok dem ble belegget mangedoblet ved at man satte inn såkalte «skade­ lige» elementer fra inn- og utland — jøder, politiske motstandere av alle retninger, sigøynere, prester, medlemmer av religiøse sekter. Med disse menneskemassene ville man utjevne eller overgå niotstanderens gigantiske krigsmaskin. I en tredje fase bestemte imid­ lertid Hitler seg for å drepe de millioner av jøder som Himmler ville bruke i sitt produksjonsapparat. Men her, i Himmlers fremtidsplaner, syslet man i kald beregning med en fjerde fase som var beregnet på et rike i dypeste fred, hvor det ikke fantes motstandere lenger, og hvor Hitler jo bare hadde tenkt seg et lite felttog til den andre siden av Ural annet hvert år for å demonstrere rikets makt og holde armeens krigsberedskap på topp. Denne visjonen om et «fredsrike» var altså basert på millioner permanente fanger som hverken var politiske motstandere eller såkalte «rasefiender», men som skulle holdes i livsvarig fangenskap av økonomisk nødvendighet — «med kvinner i bordeller». Dette slaveriket frem til Ural skulle være grunnvollen og kraftkilden i et Europa som skulle forberede seg til å beseire den største motstanderen, Amerikas forente stater. På Kammlers redegjørelse om byggebrigadene hadde Himmler notert i margen: «Skal innhente dette tallet for de tyske østprovinsene fra stabskontoret. Jeg anslår