Russland er et annet sted : en kulturhistorisk bruksanvisning 8258808621 [PDF]

Zitiervorschau

PETER NORMANN WAAGE

RUSSLAND er et annet sted En kulturhistorisk bruksanvisning

rø,?- D Sr-9 7'r' SL/O ■ EKET POS i

O. \ 'j 27 3 - L v? / /.

Aventura

Copyright © 1990 Aventura Forlag, Boks 404 - Sentrum, 0103 Oslo

Ny revidert utgave utgitt i Aventura Pocket 1992 Omslagsdesign: Janniche Engelsen Omslagsfoto: Ole A. Buenget, Samfoto

Boken er satt med Photina 11/12 hos Alfabeta as, Halden

og trykt på 80 g Munken Print hos Engers Boktrykkeri, Otta

Produsert av Typografisk a.s., Oslo

ISBN 82-588-0862-1

Av samme forfatter: Det usynlige kontinent. Vladimir Solovjov som Europas filosof. 1988 Det springende punkt. Essays. 1989 Når kulturer kolliderer. Et essay om islam og Europa. 1989 Radio Jerevan og andre russiske vitser (red.). 1989 I prinsippet ja. Fortellinger og samtaler om Russland. 1991 Et imperium går under. Notater om Sovjet gjennom 1991. 1992

Innhold

Forord ..................................................................................

7

Østenfor sol og vestenfor måne ......................................... Hos de andre 11/ Legenden 14/ Midtens rike 16/

11

Russland og Østen ............................................................... Det asiatiske fangenskap 26/ Når tjeneren blir herre 31/ Teokratiet blir byråkrati 41/ Mongolenes revolusjon 49/

25

^ Kirken som kameleon ....................................................... Europas dobbeltansikt 5 3/ Det bolsjevikiske kjetteri 57/ Den usynlige kirke 67/ Når ånden revolterer 76/ Skjønnheten skal frelse verden 78/

53

Russland og Vesten ............................................................. Et perspektiv på malerkunsten 86/ En håndverker som tsar 91/ Vesten som læremester 93/ Et vindu mot vest 99/ Staten -det er alt 104/ Fra ordre til opprør 111/ Fedre og sønner 121/ En skygge fra fremtiden 130/ De nye apostler 139/

84

De besatte 141/ Budbringere om en annen fremtid 143/ Nåtiden nærmer seg 149/ «Det er tanken bak som teller» 154/

Marxisme med kyrilliske bokstaver .................................. 166 Kommunismens spøkelse 166/ Drømmen om det nye mennesket 170/ Stålmannen 176/ De dødes oppstandelse 184/ Den russiske misjonsbefaling 188/ Når historien tar slutt ......................................................... 196 Drømmen om Russland 198 / Den tilsynelatende stillstand 201/ Den brysomme virkeligheten 204/ Virkelighetens vektere 209/ Hva må gjøres? .................................................................... 226 Anti-samfunnet 226/ Den dødsdømte ideologien 231/ Kronprinsen 2 3 3/ En dissident på tronen 240/ En revolusjon ovenfra 249/ Forvirringenstid.................................................................. 265 Russland som imperium 267/ Fra Russland til Sovjetunionen... 2 73/... til Russland 283/ Folkets tsar 2 8 8/ År null 301/

Forord Skal man skildre et samfunn i krise må man først og fremst lære dets kunst og filosofi å kjenne. Menneskenes forestillingsverden er et like håndfast faktum som statistikken over indu­ striproduksjonen. Gjør man ikke det, projiserer man bare sine egne tankekonstruksjoner på vilt fremmede samfunn. Ryszard Kapuscinski1

I de siste årene har det russiske riket gjennomgått så store for­ andringer at det fortoner seg som halsløs gjerning å skrive en bok om landet og dets kultur. Den prosessen Mikhail Gorbat­ sjov satte igang i Sovjetunionen og Øst-Europa, kan fra Ves­ tens synspunkt fortone seg som en utjevning og sletting av de motsetninger og forskjeller som i dette århundret har eksistert mellom Europas to deler. Det kommunistiske systemet har falt, byråkratiet bekjempes, næringslivet desentraliseres - og kul­ turlivet blir preget av mangfold og åpenhet. Denne prosessen har imidlertid sin historie, sine forutset­ ninger og hindringer, og uansett endringer så kan ikke de land og nasjoner det gjelder uten videre rykkes løs fra sine tradisjo­ ner og sin dypt rotfestede kultur. Slik Sovjetunionen har behersket Øst-Europa, har Russland vært den mektigste republikk i Sovjet, det er den toneangivende stat i Samveldet av uavhengige stater - og landet vil eksistere lenge etter at den kunstige konstruksjonen er gått over i histo­ rien. Når jeg derfor forsøker å gi det jeg har kalt en «kultur­ historisk bruksanvisning» for Russland, håper jeg at man her vil finne elementer som vil bidra til å oppklare spørsmål og prob­ lemer også hva angår de andre tidligere Sovjetrepublikker.

7

Betegnelsen «kulturhistorisk bruksanvisning» har jeg valgt fordi jeg gjennom boken forsøker å gå bak nyhetsbildet og å gi noe av bakgrunnen for både det som hender og ikke hender i det moderne Russland. Uansett politiske forandringer kan ikke et land flykte fra sin kultur og sine tradisjoner. Det eksiste­ rer et komplisert nett av vaner, holdninger, livssyn og verdensopplevelser som tilsammen utgjør et lands kultur. Det er derfor ikke slik at om man skreller Russland for byråkrati og bolsje­ visme, oppstår en nasjon befolket av hedmarkinger eller tyske­ re. Ja, det er også et stort spørsmål om man i det hele tatt kan «skrelle» av de fenomener som i våre dager oppleves som fremskritthindrende og problematiske. Også disse kulturuttrykk har nemlig sine innersider og sine psykologiske motsvarenheter. Når jeg gjennomgår historiske hendelser og tendenser, gjø­ res ikke dette ut fra tanken om at disse nødvendigvis er «årsa­ ker» til nåtidige fenomener. Jeg forsøker snarere å se historien som et bilde, som et slags kunstverk, der dypereliggende ten­ denser ytrer seg og kommer til syne i forskjellige skikkelser. Det er ikke min hensikt at denne boken skal erstatte en alminnelig historiebok om Russland. Dessverre er det slik at mange av forutsetningene for den russiske kulturen har rot i tradisjoner og i en historie som er ukjent for den vanlige leser. Derfor har jeg valgt å legge denne boken opp som essayistiske streiflys på den russiske kultur­ historien. Det sier seg selv at de opplyste punktene er valgt ut fra subjektive vurderinger. Man kunne selvfølgelig ha trukket ut andre sider eller aspekter av landet og gitt et bilde med and­ re skygger og andre opplyste partier. Denne bokens hovedtema er ulikheten og «annerledesheten» i forholdet mellom Russland og Vesten, en annerledeshet som har som første forutsetning at de to kulturområder møter hverandre. De siste to hundre år før revolusjonen var en tid da Vesten gjorde seg sterkt gjeldende i Russland, og jeg har derfor viet denne tiden en grundig omtale. Som man vil vite, var det­ te også årene for fremveksten av den russiske romankunst og litteratur. Hva gjelder behandlingen av våre dagers turbulente hendel­ 8

ser, sier det seg selv at denne må bli noe annerledes enn presen­ tasjonen av Russlands historie. Jeg har fulgt utviklingen frem til årsskiftet 1991/1992, altså til Sovjetunionens formelle un­ dergang. De seneste månedenes hendelser vil være beskrevet på en noe mer «nærsynt» måte enn hva tilfellet er ellers i bo­ ken. Det er likevel mitt håp at jeg har klart å fremheve de prinsi­ pielle aspektene ved begivenhetene, slik at boken kan leses med utbytte også når de politiske aktørene er skiftet ut. Det er ikke bare fordi Jeltsin sitter ved statsroret i Russland mens denne boken avsluttes at han får en forsåvidt fyldig behandling, men også fordi han er den første folkevalgte statsleder i Russland noensinne. *

Denne boken utkom første gang i 1990. Den foreliggende ut­ gaven er utvidet og bearbeidet på vesentlige punkter. Deler av kapittelet Hva må gjøres? er skrevet helt om, kapittelet Forvir­ ringens tid er fullstendig nyskrevet. I tillegg har jeg rettet en­ kelte feil og unøyaktigheter som hadde sneket seg inn i den første utgaven. Peter Normann Waage Oslo, februar 1992

1 Intervju med Dagens Nyheter 17/111991

Østenfor sol og vestenfor måne Hellige Russland, Midtens rike, hva har de gjort med deg, og hva har du gjort med deg selv?

Petru Dumitriu1

Hos de andre

Det fortelles at da Bertrand Russell kom tilbake fra et besøk i Sovjetunionen ved slutten av tyveårene, var han både impo­ nert og begeistret over det han hadde sett. «Men,» ble det inn­ vendt, «er ikke regimet noe strengt? Hva med diktaturet, hva med partiets suverene makt?» «Herregud, da mann,» svarte Russell, «hvordan ville De holde orden på et folk bestående av Raskolnikov, Marmeladov og Brødrene Karamazov?» Det riket Russell vendte hjem fra, og som han mente var befolket med balstyringer, fyllefanter og villmenn som ikke kunne styres uten ved diktatur, strekker seg fra Stillehavet til Finnmark, fra polarområdene og til langt inn i Asia. Sovjet­ unionen dekker en sjettedel av jordens landoverflate og er stør­ re enn Aleksander den Stores rike, større enn Romerriket og Djengis Khans rike. Det er den største statsdannelsen verden har sett. Den administrative og politiske hovedstaden utgjøres av det som engang var hovedstaden i det gamle, russiske riket, Moskva, og selv om Sovjetunionen ble grunnlagt i 1922 som en flernasjonal, ideologisk stat, er den Russlands arvtager i kul­ turelt og politisk henseende. Det var en russisk revolusjon som fødte dette kjemperiket, og om en revolusjon fra ett synspunkt sett utgjør et absolutt brudd med tradisjonen, så ligger likefullt dens vesentligste forutsetninger i den samme tradisjon. 11

Nå skulle man kanskje tro at det styresett som Russell så iro­ nisk kommenterer, er et særkjenne for Sovjetunionen, men da den norske geografen Christopher Hansteen skulle legge ut på reise gjennom Sibir i 1828, fikk han følgende råd fra kong Carl Johan: «Kom ihu, min Herre, at Ruslands Jordbund ikke er den samme som Norges; her kan De sige Alt hvad De vil; men det forholder sig anderledes i Rusland. Man maae ikke blande sig i Politiken.»2 «Det forholder sig anderledes i Rusland» - dette gjelder ikke bare «Politiken»; svært meget av det vi møter i landet selv, eller gjennom dets kultur, er liksom litt «på skrå» i forhold til til­ svarende fenomener vi kjenner fra Vesten. Det er neppe noen nasjon som har fremstått så gåtefull for Vesten som Russland. Den er nær nok til å kunne forveksles med Europa, men sam­ tidig så fjern at alt hjemlig forsvinner. Denne blanding av nærhet og fremmedhet gjelder i like høy grad for den moderne Sovjetunionen som det gamle Russland. I de siste 70 årene har vi i Moskva stått overfor en ideologisk stat bygget på en euro­ peisk tankeretning, den «vitenskapelige sosialismen» til Marx og Engels. Midt i denne «vitenskapelighet» ligger et lik bal­ samert og æret etter de beste egyptiske regler, og minner oss om at også ideologier skifter ansikt når de krysser kulturelle grenser. Om behandlingen av dette «tankelik» fra Vesten kan synes irrasjonell, er også Vestens forventninger og holdning til Sov­ jetunionen i påfallende grad preget av irrasjonalisme. Bare få år før sitt besøk i Moskva utropte Ronald Reagan Kreml til «det ondes bosted på jorden», og det skal godt gjøres å finne holdba­ re, rasjonelt politiske drivkrefter bak de Moskva-tro kommunisters nesegruse beundring for det de kalte den sovjetiske sosi­ alisme. Også Vestens begeistring for Gorbatsjov - som forøvrig langt oversteg hans popularitet i hjemlandet - bar mer preg av følelser enn av vurdering. Heller ikke dette er nytt. Russland har i Vestens øyne alltid fremstått som fremtidens land, enten det nå var katastrofe eller frelse i vente. Allerede i 1760-årene kalte den tyske filosofen Herder Russland for «menneskefremtidens land», og Georg Brandes avslutter sine russiske reiseskildringer fra 1887 slik: 12

«Sort Jord, frugtbar Jord, ny Jord, Kornjord... den bredt an­ lagte, rige, varme Natur... det uendeligt vidstrakte, det, som fylder Sindet med Tungsind og Haab... det ugjennomtrengeli­ ge, dunkelt hemmelighedsfulde... Moderskjødet for nye Virkeligheder og ny Mystik... Rusland og Fremtiden.»3 Men om Russland til alle tider har fylt vesterlendingen med drømmer og visjoner, har man samtidig veket tilbake for den konkrete russiske virkelighet. Det er som vi står overfor en ulykkelig for­ elskelse, der kjærligheten blomstrer opp når den utkårede er på avstand, men viker for angst og avvergelse når hun viser seg i egen person. Det sier seg selv at Vesten i russernes øyne fremstår like for­ underlig som Russland i våre. Nå, når utreiserestriksjonene er blitt lempet og nyhetsmediene bringer fyldigere og mer nøkter­ ne reportasjer fra Vesten, er forestillingen om Vesten som et slags Gosen, der stekte fugler flyr inn i munnen på en og alle er lykkelige, i ferd med å forsvinne. Ennå er det likevel nok å undre seg over. En kvinne fra Moskva som nylig besøkte Nor­ ge, betrodde meg rett før hjemreisen at hun vel kunne forklare materiell velstand og alt det der for sine venner i Moskva. «Men,» fortsatte hun, «den lille, forseggjorte servietten som plasseres mellom skålen og kaffekoppen når man får servert kaffe på restaurant, den vil de neppe forstå.» Også før kaffe ble en alminnelig drikk, fant russerne ett og annet pussig i Vesten. En av de tidligste rapporter fra reisende russere stammer fra 1667-68. Da besøkte de første russiske utsendinger Spania, og de kunne blant annet berette: «Aldri så vi mennesker ligge drukne på gatene eller løpe berusede omkring og brøle.»4 I Russlands syn på Vesten finner vi også en påfallende paral­ lell til Vestens veksling mellom omfavnelse og avvergelse av Russland. Ja, hele forrige århundre var preget av en kultur­ kamp mellom to leire i Russland, der den ene hevdet at landets eneste håp og frelse lå i Vesten, mens den andre betraktet Ves­ ten som kjettersk og dømt til fortapelse. Russlands frelse lå i at det isolerte seg fra Vesten. Denne opplevelse av «annerledeshet» - som i begge leire gir seg uttrykk i form av lidenskap og temperatur når talen kom­

13

mer inn på den andre - peker hen på at begge kulturer har utviklet noe den andre mangler, og begge vil følgelig både trek­ kes mot og frastøtes av sin motpol. At Russland til alle tider har stått som en ufrihetens og despotiets koloss inn i Europa, er bare én side av denne forskjell; det er tilsynelatende lett nok å se hva Russland måtte mangle. Men det politiske bilde har også en innerside. Det som ytrer seg i form av diktatur, kan i en annen sammenheng fremtre som forbausende, kulturell ska­ perkraft. Det politisk totalitære kan vise seg som et kulturelt blikk for totalitet og helhet, og uansett om man ønsker å forstå den ytre eller den indre side av denne kulturen, er det nødven­ dig å kaste et blikk på dens røtter.

Legenden

Den russiske kulturs opphav skildres i legendeform i den såkal­ te Nestor-krøniken, som ble nedskrevet på 1100-tallet. Om grunnleggelsen av den russiske stat heter det: År 63 705 (862) ble varjagene (vikingene) jaget over havet, og ingen tributt ble mer betalt til dem og man begynte å regjere selv. Men det fantes ingen rett mellom dem, for slekt sto mot slekt i kiv og strid og de tok til å kjempe mot hverandre. Og da sa de til hverandre: «Vi vil finne oss en fyrste som kan herske over oss og dømme etter lov og rett!» Og de for over havet til varjagene, (...) og sa: «Vårt land er stort og fruktbart, men vi har ingen orden. Kom til oss for å styre oss og herske over oss.»6

Vikingene reiste over til det som skulle bli det russiske riket, og krønikeskriveren forteller at Rjurik slo seg ned i Novgorod, ved Volkhov-floden. Både her og i Kiev, «byenes mor», som ligger ved Dnjepr og er langt eldre, utviklet det seg snart en bloms­ trende handelskultur. Via de store flodene hadde innbyggerne livlig kontakt både med den skandinaviske kultur og med det øst-romerske riket mellom Middelhavet og Svartehavet. Og fra denne østlige del av den romerske verden mottok russerne sin neste, avgjørende kulturpåvirkning. Krøniken forteller at fyrst

14

Vladimir i år 988 sendte sine menn ut til de forskjellige tros­ samfunn, for å finne en religion som var verdig Russland. Da utsendingene kom hjem fortalte de følgende: Først reiste vi til Bolgarene, og vi så hvordan de bøyde seg i sitt tempel, i moskeen, hvordan de står belteløse der, hvordan de falt på kne, satte seg, og lik vanvittige snart vendte seg til den ene, snart til den andre siden. Og det er ingen glede hos dem, men sorg, og det hersker en stor stank, og deres tro er slett ikke god. Så bega vi oss til tyskerne. Vi så deres kirker og deres guds­ tjeneste, men vi fant ingen skjønnhet der. Så kom vi til greker­ ne, og de førte oss dit hvor de tjener sin Gud. Og vi visste ikke om vi var i himmelen eller på jorden. For på jorden finnes hver­ ken slik prakt eller slik skjønnhet. Vi makter ikke å skildre hvordan det der så ut. Vi vet bare dette ene, at der er Gud for­ enet med menneskene og deres gudstjeneste er vakrere enn hos noe annet folk. Vi kan aldri glemme denne skjønnhet. For enhver som en gang har smakt det søte, vil senere aldri gripe til det bitre.7 Disse to legendene må få stå som det de er - nemlig legender som ikke må tas historisk bokstavelig. Vi skal etterhvert kom­ me tilbake til innholdet i dem, foreløpig vil vi bare slå fast at Russland og den russiske kultur har to røtter, en som strekker seg vestover, her representert ved vikingene, og en som strek­ ker seg østover, til Bysants, Europas glemte del. Statsdannel­ sen har ifølge legenden sine forutsetninger i Vesten, mens det religiøse liv og dets institusjoner kommer fra Østen. I den histo­ riske virkelighet er selvfølgelig bildet langt mer komplisert, ikke minst fordi Asia, i form av mongolene, okkuperte Russ­ land fra 1224 til 1480 og satte avgjørende preg på statsstruk­ turen. Likeså har vi i det 20. århundre sett at en vestlig ideolo­ gi er blitt opphøyet til religion i Sovjetunionen. Og like forvir­ rende og intrikat som forholdet mellom den østlige og den vest­ lige påvirkning i Russland, er også forholdet mellom stat og åndsliv, både gjennom den russiske historien, og i den sovjetis­ ke virkeligheten. Det er likevel denne kulturelle posisjonen mellom Asia og

15

Europa som gjør Russland til et fremmed og derfor truende, men samtidig beslektet sted for vesterlendingen. Det er her vi må søke etter årsakene til den fascinasjon som landet alltid har øvet på Europa. For det man nesten kjenner, kan virke mer for­ underlig enn det man vet er helt ukjent.

Midtens rike

Russland som «midtens rike» eksisterer ikke bare i den forstand at landet har vært utsatt for fredelige eller voldelige påvirknin­ ger fra øst og vest. Den tiden som historisk fulgte etter begiven­ hetene Nestorkrøniken beskriver, var en epoke da det innen det området som senere kom til å bli Russland, foregikk en re­ ell formidling og utveksling mellom den østlige verden, repre­ sentert hovedsakelig ved Bysants, og Europas vestlige og nord­ lige områder. I tillegg utviklet Russland selv en egenartet kul­ tur og, særlig i Novgorod, en samfunnsstruktur som hverken i Vesten eller i Østen har sin make. Men selv om vi må tilbake til det før-mongolske Russland for å finne de klareste uttrykk for de trekk som tilhører midtens rike, betyr ikke dette at disse kvaliteter er forsvunnet. For å kunne gjenkjenne dem er det imidlertid nødvendig først å kjenne dem i deres historiske skik­ kelse. Det før-mongolske Russland, altså tiden frem til ca. 1230, hadde tre forskjellige sentra: Kiev i sør, fyrstedømmene rundt det nåværende Moskva, og Novgorod i nord. Kiev, som senere er blitt hovedstad i Ukraina, og Novgorod var de største og mest markante byene. Til forskjell fra de senere russiske by­ samfunn var det ikke jordbruk, men handel og håndverk som utgjorde hovednæringen. Det midterste området, Moskvaregionen, kom ikke til å spille noen avgjørende rolle før under og etter mongolenes invasjon. Kiev var i det 12. århundre den største byen i hele ØstEuropa og hadde omkring 60 000 innbyggere, langt flere enn f.eks. London. Sin storhetstid opplevde byen under Fyrst Vladimirs sønn, Jaroslav (d. 1054). Da var Kiev et levende og pulse­ rende senter for handelsmenn fra Bøhmen, Holland, Tyskland, Ungarn, Polen, Skandinavia og Orienten. Jaroslav understøt­ 16

tet litterær og arkitektonisk virksomhet, han samlet bøker og lot oppføre kirker og klostre. De norske kongene Olav Tryggvasson og Olav den Hellige tilbragte flere år i Jaroslavs rike. Fyrsten i Kiev ble ansett som absolutt jevnbyrdig med de øvrige kongehus, noe blant annet ekteskapspolitikken i datidens eu­ ropeiske dynastier viser. Jaroslav selv giftet seg med en datter av svenskekongen, sønnene hans tok polske og tyske hustruer, de to døtrene Anastasia og Anna ble dronninger i Ungarn og Frankrike, og datteren Elisabeth ble giftet bort til Harald Hard­ råde. I den senere historien har Jaroslav fått tilnavnet «den vi­ se», og i alle beretninger fortelles det om hans fredsælhet. Un­ der ham nådde det middelalderske Russland sin blomstrings­ tid, og Kiev fremsto som et «midtens rike» der Orienten møttes med Oksidenten, og der antikkens lærdom ble dyrket og vide­ reført i klostrene. Likevel er både statsform og kultur i Kiev sterkt preget av den bysantinske innflytelsen. Fyrsten regjerte suverent, og det var nære forbindelser mellom stat og kirke. Denne teokratiske strukturen hadde sitt motbilde i folkets forhold til fyrsten. I Nestorkrøniken fortelles det at da Vladimir beordret undersåt­ tene til elven for å døpes, fulgte alle lydig denne oppfordringen, mens de resonnerte som så: «Om denne troen ikke var god, så ville hverken fyrsten eller bojarene ha antatt den».8 Et helt annet bilde møter oss i Novgorod, eller Holmgard som byen heter i de norrøne kildene. Også dette var en storby, med en gjennomsnittlig befolkning på 50 000 mellom år 1200 og 1400. Byen hørte lenge formelt under Kiev, men utover på 1000- og 1100-tallet utviklet det seg en oppsiktsvekkende stats- og samfunnsstruktur i Novgorod. Her ser vi den første byrepublikk vokse frem i Europa, helt uavhengig av og lenge før den florentinske. Selv om man også i Novgorod anerkjente en fyrste som regent, ble fyrsten valgt av et slags allmannamø­ te, den såkalte vjetsjen. Alle byens innbyggere samlet seg for å stemme over saker som angikk lovgivning og utenrikspolitikk, og for å utnevne fyrsten, etterhvert også biskopene. Derved unngikk man den antidemokratiske alliansen mellom fyrste og kirke som etterhvert kom til å sette sitt preg på den russiske historien. Fyrsten hadde forbud mot å bo inne i selve byen, og 17

i en gammel krønike heter det: «Borgerne i Novgorod hersket over sitt land, som Gud hadde gitt dem, og fyrstene rettet seg etter deres vilje.»9 De daglige beslutninger ble tatt i lokale fol­ keforsamlinger, nesten hver gate og hvert område hadde en slik institusjon. Selve hovedforsamlingen, vjetsjen, hadde in­ gen faste møtetider. Man ble ifølge en overlevering innkalt når den store byklokken lød, og hvem som helst hadde rett til å rin­ ge med den. Også lovgivningen i byrepublikken bar et tydelig demokratisk preg: det var uttrykkelig understreket at alle var like for loven, uavhengig av rikdom og posisjon. Ikonkunsten og kirkearkitekturen - en slags teologi i bilder og former - som ble utviklet i Novgorod, er helt særegen, og gir på et annet plan uttrykk for det demokratiske prinsipp som rådet i byrepublikken. Umiddelbart etter kristningen bygget man en katedral til ære for Sofia-skikkelsen, den guddommeli­ ge visdom. Det var også på «Sofia-siden» av elven at de demo­ kratiske institusjonene hadde sitt sete. I Sofia-katedralen, som er bevart, finnes et ikon som fremstiller denne dunkle og sjeld­ ne kristne skikkelse, en skikkelse som kom til å få avgjørende betydning for utviklingen av den russiske filosofi ved slutten av det 19. århundre. Filosofen Vladimir Solovjov (18531900) sier om Sofia at hun er uttrykk for det aktive menneske­ lige prinsipp som har kjempet seg opp til Gud, en fremstilling av det høyeste mål for menneskelig erkjennelse og selvstendig skaperkraft. Dette er en teologisk formulering av prinsippet om individets suverenitet og evnerikhet, det samme prinsipp som ligger bak enhver demokratisk bevegelse.10 Plasseringen så nær Østersjøen gjorde at byen lå i stadige kriger med tyskere og baltere, som de selvfølgelig også mottok avgjørende impulser fra. Novgorod huset også et kontor for Hansaforbundet. Det er bemerkelsesverdig at byrepublikken Novgorod var den eneste del av det gammelrussiske riket som motsto mongolenes invasjon. De bevarte en selvstendighet gjennom hele mongoltiden. Riktignok betalte de skatt til khanen, men i mot­ setning til de andre områdene av Russland beholdt de sine eg­ ne skatteoppkrevere, og de fremmede ble derved forhindret fra å få direkte innflytelse. 18

Paradoksalt og tragisk nok var det først da Russland var blitt selvstendig at byrepublikken ble knust. Dens tradisjoner ut­ gjorde en alvorlig trussel mot de moskovittiske storfyrstenes herredømme. Tilsynelatende representerer Novgorod det stikk motsatte av hva vi senere har kommet til å forbinde med Russland: de­ mokrati, desentralisering og åpen kontakt med Vesten. De de­ mokratiske trekkene fra byrepublikken gjenfinner vi imidlertid i en annen institusjon som stammer fra det gamle Russland, og som gir uttrykk for de spesielle kvaliteter dette «midtens ri­ ke» kan fremvise, nemlig i bondekommunen, eller mir, som den heter på russisk. Mens det er det demokratiske og republi­ kanske element som er fremtredende i Novgorod, er denne de­ mokratiske tendens i miren liksom dreid i en mer kollektivistisk retning enn vi er vant til fra Vesten. Dette bidrar ytterlige­ re til å forsterke inntrykket av at bondekommunen hører med til «midtens rike» - den forener kollektivisme og individualis­ me, to tendenser som man tradisjonelt forbinder med hen­ holdsvis Østen og Vesten. Dessuten finner vi her et presist ut­ trykk for den øst-kristne forestilling om mennesket som et ve­ sen avhengig av kollektivet, om det enn i seg selv har eneståen­ de og evig verdi. I miren var virkelig den ene avhengig av og ansvarlig for den andre, eller som den største av den russiske kirkens teologer, F. M. Dostojevskij, kom til å uttrykke det se­ nere; «alle er vi skyldige for hverandre.» Den nære forbindelsen som finnes mellom miren og den russiske kristendom, viser seg også i det at denne institusjonen vokste frem kort etter krist­ ningen av landet; at det russiske ordet for «bonde», «krestjanin» henger betydningsmessig sammen med «khristianin», «kristen», kan stå som bilde på denne forbindelsen. «Mir» betyr både «landsbyfellesskap», «verden» og «fred» på russisk, og helt opp til dette århundret utgjorde da også institu­ sjonen en verden preget av fred for omkring fem sjettedeler av den russiske befolkningen. Man regner med at denne spesielle måten å organisere jord og arbeid på stammer fra det 9. eller 10. århundre, altså omtrent fra den tiden da Novgorods byrepublikk vokste frem. Jorden tilhørte fellesskapet i miren, likeså arbeidsredskapene. Begge deler ble fordelt til landsbyens hus­ 19

stander hvert år, og hver familie fikk jord etter antall med­ lemmer. Mirens øverste organ, som behandlet alle saker, fra jordfordeling og dato for pløyning og innhøstning, til tvistemål mellom bøndene, var her likesom i Novgorod et allmannamø­ te, der landsbyens eldste hadde en slags ordstyrerfunksjon. Representanter for alle landsbyens husstander samlet seg, som oftest i friluft på søndager eller helligdager, og dersom en kvin­ ne styrte familien, hadde hun samme tale- og beslutningsrett som de andre. Arverett fantes ikke, bare bruksrett til hus, jord og redskaper, noe som førte til at det alltid hersket en relativ velstand i miren. Som en vest-europeisk observatør bemerket i 1877:

Sønnen arver ikke farens åker. Han mottar sin del, ikke gjen­ nom arv, men fordi han er født i landsbyfellesskapet. Hver rus­ ser hører hjemme et eller annet sted, og her finnes det ingen dagdrivere eller noe proletariat. Ingen er helt fattig. Faren kan sette alt overende, men barna arver ikke hans fattigdom.11 Det faktum at medlemmene ikke hørte så meget til i en familie som i et fellesskap, førte også til at den enkelte måtte ha tillatel­ se fra landsbyen for å reise bort, og han kunne når som helst kalles tilbake. Men dette skjedde svært sjelden, forutsatt at han sendte penger hjem regelmessig for å dekke den skatten som falt på ham. Fra Ivan den Grusommes tid ble nemlig miren i stadig større grad underlagt godseiere, kronen eller kirken, og alle bøndene måtte betale skatt til landsbyenes eiere. Etterhvert, og særlig under Peter den Store, utviklet dette systemet seg til et nåde­ løst livegenskap, der bøndene kunne kjøpes og selges av gods­ eierne, helt uavhengig av hva landsbyrådet måtte beslutte. Livegenskapet ble formelt avskaffet 11861, noe vi kommer til­ bake til senere. Selv om den sentralistiske staten som vokste frem etter mongolinvasjonen, la sin klamme hånd over miren såvel som over byrepublikken Novgorod, kunne Sir Donald Mackensie Wallace så sent som i 1877 skrive følgende:

20

Russland sies å være den «cæsariske despotismens og det sen­ traliserte byråkratiets sterke bolverk», men det forhindrer ikke at man der, i disse små landsbykommunene, hvor fem sjettede­ ler av befolkningen lever, finner det mest fullstendige eksempel på et styre av reneste demokratiske type.12 Så paradoksalt det enn høres, har Russland også andre lokaldemokratiske tradisjoner. De har alle på en eller annen måte en slags «underjordiske forbindelser» til Novgorod og mirsystemet, selv om de gjennom historien har dukket frem i for­ skjellige skikkelser. En av disse er det såkalte semstvo-systemet, som i våre dager har fått en viss aktualitet i forsøkene på å omstrukturere det etter-bolsjevikiske Russland, noe vi skal komme tilbake til. Semstvo-systemet ble opprettet i forbindelse med at livegenskapet ble avskaffet. Da godseierne mistet sin eiendomsrett til bøndene, forsvant også deres forpliktelser til å ta vare på bøn­ dene. Tsar Aleksander 2. besluttet å innstifte en lokaladmini­ strasjon som bygget på mir-systemet, og som skulle ha ansvar for fellesanliggender som gikk ut over den enkelte landsby, så­ som folkeskoler, sykehus og vei- og brobygging. Medlemmene i semstvo’en ble valgt ved direkte valg hvert tredje år og besto av bønder, representanter for godseierne og for handelsstan­ den. Hvert guvemement og hvert distrikt, som guvernementet var delt opp i, hadde sin egen semstvo-forsamling. Hovedfor­ samlingene møttes én gang i året; det løpende arbeidet ble overlatt til komitéer. Det var også sterke bestrebelser etter å utvide semstvo-institusjonen ut over guvernements-nivået, slik at representanter for de forskjellige forsamlingene skulle møtes i en landsomfattende semstvo. Mackenzie Wallace, som studerte denne demokratiske insti­ tusjonen på nært hold og overvar flere møter i den lokale semstvo-forsamlingen utenfor Novgorod, skriver: Det som forbløffet meg mest i denne forsamlingen, var at den var sammensatt dels av adelsmenn, dels av bønder - de sist­ nevnte i overveldende majoritet - og at man ikke kunne merke det minste spor av fiendskap mellom de to klassene. Godseierne

21

og deres tidligere livegne, som var blitt frigitt bare ti år tidlige­ re, møttes tydeligvis som tilnærmelsesvise likemenn.13 Også semstvo-systemet bukket likevel under for den sentralistiske tradisjon takket være blant annet medlemmenes egen byråkratiske legning. Mackenzie Wallace forteller for eksempel om hvordan man ved Nisjinij Novgorod skulle forbedre veiene, og innenriksministeriet ba om at pengene ble brukt på de vik­ tigste og mest trafikkerte. For å finne ut hvilke dette var, plas­ serte semstvo-komitéen først trafikktellere ved hver by i ett av de elleve distriktene som utgjorde guvernementet. Disse noter­ te nøye ned hver vogn som kom forbi i løpet av en viss tid og anslo lasten. Dernest beregnet statistikk-komitéen hvilke veier som måtte antas å være viktgst. På tre år hadde man bare fått tellet trafikken i to distriktet og det ville ha tatt tyve år før man på denne måten hadde kunnet begynne på selve utbedringsarbeidet. I mellomtiden forfalt veiene og trafikkbildet endret seg. I de tilfeller hvor semstvo’en viste seg handlingsdyktig og fak­ tisk kunne utrette noe, oppsto imidlertid ofte konflikter med sentraladministrasjonen. I hovedstaden fryktet man at semstvo-forsamlingene ville utvikle seg til opposisjonelle sentra, og hvert sentralt departement vedtok en rekke forordninger som begrenset semstvo’ens virksomhet og innflytelse. Men selv om også dette eksperiment i lokaldemokrati viste seg mislykket i Russlands historiske virkelighet, vakte det oppsikt i Vesten i de tredve årene det pågikk, og de ideer som lå til grunn for institu­ sjonen gikk på ingen måter under sammen med den. I 1905 kom Russlands demokratiske tradisjoner påny til overflaten, denne gang i skikkelse av den spontane organise­ ringen av bonde- og arbeiderråd («sovjeter») i forbindelse med 1905-revolusjonen. Dette skal vi imidlertid komme tilbake til senere. Her skal bare påpekes at Russland og russisk historie inneholder flere muligheter og utviklingsveier enn dem som er umiddelbart synlige. Bak den sentralistiske, despotiske og fremmedfiendtlige overflaten skjules demokratiske og verdensåpne tradisjoner fra «midtens rike».

* 22

Under Jaroslav den vise og videre frem mot mongolenes inva­ sjon fremsto Kiev som et Øst-Europas Paris, der kunst, handel og litteratur ble dyrket, og der en ekte øst-europeisk kultur var i ferd med å vokse frem, næret av den ubrutte linjen fra antik­ ken og øst-kirken, en tradisjon som var fremmed for VestEuropa og den romerske kirke. Kiev var møteplass og en formidlingens «midte», hvor endog de norske vikingene mottok avgjørende impulser i møtet med Østens og Middelhavets kul­ tur. Etter mongolinvasjonen var det bare ruiner igjen av dette blomstrende sentrum. Novgorod representerte et annet aspekt ved det gammelrussiske «midtens rike», et sted der en mer demokratisk og indi­ vidualistisk ånd rådet enn i Kiev, men også denne byen tjente som port og møteplass mellom øst og vest, nord og syd. Byrepublikken overlevde nok mongolinvasjonen, men da det mid­ terste området i «midtens rike», nemlig fyrstedømmet Moskva, reiste seg etter det ødeleggende fremmedåket, viste det seg at denne midte ikke lenger utgjorde noen formidling, eller repre­ senterte demokratiske idealer. Tvertimot overtok moskvafyrstene mongolenes sentralistiske prinsipp, og det samfunn som vokste frem i de følgende århundrene, var ikke lenger noe «midtens rike», men en sentralistisk stat. Også landsbykommunen, miren, led under denne sentrali­ sering. Først ved avskaffelsen av mirens selvstendighet, så ved at bøndene ble gjort til regelrette slaver. De siste spor av bondekommunen forsvant med den absolutte sentralisering som det bolsjevikiske Sovjetunionen representerte. I 1930-årene ble miren forvandlet til kollektivbruk og en gang for alle fratatt sin selvbestemmelsesrett. Bøndene ble lønnsarbeidere, alt skulle fra nå av ordnes og bestemmes sentralt, ut fra ideologiske og ikke praktiske hensyn. Hvor nærværende og aktuell denne kampen mellom «mid­ ten» og «sentralmakten» fremdeles er, ser vi ikke minst av de problemene som har dukket opp i kjølvannet av Gorbatsjovs reformer. Fremdeles er organiseringen av bøndenes eiendoms­ forhold til jorden, opprettelsen av demokratiske institusjoner og regulering av forholdet mellom sentralmakt og periferi, ut­ fordringer som Russland står overfor. 23

Russland ligger geografisk mellom Asia og Europa; historisk østenfor det kristne solkors og vestenfor den islamske halv­ måne. Som «midtens rike» befinner det seg imidlertid fremde­ les bortenfor Soria Moria slott.

1 Sitert etter Donald W. Treadgold: The West in Russia and China, Vol. 1. Cambridge 1973. frontispiece. 2 Christopher Hansteen: Reise-Erindringer, Christiania 1859, s. 90 3 Georg Brandes, Indtryk fra Rusland, Kjøbenhavn 1888, s. 479 4 Sitert etter Carl Grimberg, Menneskenes liv og historie, b. 15, s. 126 4 Nestor regner «etter verdens skapelse». Årstallet etter Kristi fødsel står i parentes. 6 Povest’ vremennykh let east’ pervaja, Moskva - Leningrad 1950, s. 214. Se også Valentin Gitermann, Geschichte Russlands, Ziirich 1944, b. 1, s. 32 5 7 Samme, s. 257 ff. Se også Gitermann s. 343ff. 8 Samme, s. 280 9 Sitert etter Gitermann, b. 1, s. 112 10 Om Sofia-skikkelsen og Solovjovs filosofi, se Peter N. Waage: Det usynlige kontinent. Vladimir Solovjovsom Europas filosof. Oslo 1988 11 Feldtmarschall Graf Moltkes Briefe aus Russland. Berlin 1877, s.166 ff. 12 Sir Donald Mackenzie Wallace: Ryssland, Land och folk. Seder och bruk, Stockholm 1905, s.115 13 Samme s. 493

Russland og Østen Ni år miljoner - vi myriader, ha forsdk i kamp med oss er måta! Vi åro skyter, asiater, ja med dgon sneda, ogon lystet heta. Ert sekel år for oss et flyktig nu. Som edra trålar, lånkade tilhopa, vi hållit skdlden mellom rasar tu i ståndig fejd - mongoler och Europa.

Fra Aleksander Blok: Skyter (1918)1

Hvorfor bruker de engelske dommerne parykker? Hvorfor sier vi «prosit!» når noen nyser? Og hvorfor skriver vi i Skandinavia og Tyskland ikke med runer; futharken er jo i seg selv et utmer­ ket alfabet som alle våre lyder kan uttrykkes på? Dagliglivets kultur og holdninger har utviklet seg gjennom århundrer; detaljer og mer dramatiske fenomener som er med på å gi ethvert folk og enhver nasjon sine særegenheter, har røtter tilbake til en ofte glemt fortid. Dette gjelder for Vesten li­ ke meget som for Russland. De engelske dommerparykker er etterlevninger fra en tid da det ikke var uvanlig at folk mistet håret på grunn av syfilis, og parykken kom på mote. Nå overle­ ver den bare i det konservative, britiske rettsvesen, der den er blitt et tegn på makt og myndighet. «Prosit» er egentlig gammeltysk for «Gud gi det må være til gagn», og ble brukt som besvergelse mot at den nysende skulle være angrepet av svartedauen. Og runealfabetet forsvant da kristendommen ble inn­ ført, dels fordi det var forbundet med magi og norrøn gudedyrkelse, men også fordi vi ble kristnet fra Rom, der kirken hadde sitt eget, liturgiske språk, med tilhørende alfabet. Øst-kirken har aldri hatt noe tilsvarende språk, og de områder som er blitt kristnet fra Bysants eller en annen av de eldste kirkene, såsom

25

Grekenland, Bulgaria, Georgia, Armenia og Russland, beholdt enten sitt gamle skriftspråk, eller misjonærene skapte et nytt alfabet, som var tilpasset det lokale talespråket. Kultur, omgangsform og holdninger er som en vevnad satt sammen av små og store tråder med forskjellig alder, farger og historie. Tilsammen danner de den livsverden som det enkelte menneske vokser opp i og preges av. Det er også denne bil­ ledvev som utgjør det allestedsnærværende, men usynlige «man», som alltid oppfører seg «korrekt». Dersom noen for en kortere eller lengre tid plasseres i et annet «billedteppe», er det nettopp de fremmede, små detaljene og nyansene som gjør en urolig. Men det er mange måter å leve et menneskelig liv på, og de kulturelle variasjonene synes uendelige. Russland er rikt på tradisjoner og holdninger som for oss virker underlige, bak­ streverske og meningsløse. I et forsøk på å sette noen av disse inn i en større sammenheng, skal vi i dette og det følgende ka­ pittelet konsentrere oss om de av Russlands røtter som har hentet næring i andre himmelretninger enn vår egen. Det asiatiske fangenskap På 1000- og 1100-tallet hadde Kiev og Novgorod god kontakt både med Østen og Vesten; kulturelt var de russiske byene på høyde med øvrige europeiske byer på samme størrelse, og alt lå tilsynelatende til rette for at Russland og dets kultur skulle kunne utvikle seg i samspill med resten av Europa. Men slik gikk det ikke. I 1656 reiste en handelsdelegasjon fra Moskva til Italia, og de oppholdt seg lenge i Firenze. Dette var umiddelbart etter høyrenessansen; byen var full av statuer og kunstverk som vitnet om at en ny tid var brutt frem i Europa. Russernes enes­ te kommentar i dagbøkene lyder: «Menn og dyr av sten.»2 Kon­ takten med Vest-Europa var forlengst brutt, og den verden rus­ serne møtte i Italia, var dem fullstendig fremmed. I likhet med Norge gikk Russland inn i en slags dvaletilstand etter middelalderens blomstringstid. Slik den ekspanderende og kontaktsøkende vikingetiden i Norge ble avløst av en epoke som synes å være preget av søvn og isolasjon, slik ble også det

26

fruktbare og formidlende Kiev-riket avløst av århundrer da hele Russland, med unntak av Novgorod, var fullstendig avskåret fra det øvrige Europa. Men mens dansketiden for Norge betød en kontakt med kontinentet, og derved at et ferniss av kultur ble lagt over landet, et ferniss som man i den etterføl­ gende tid har gjort sitt beste for å skrelle av, ble Russland plas­ sert i et slags asiatisk fangenskap. Dette var så meget mer kata­ strofalt fordi disse århundrenes betydning for fremveksten av det moderne Europa neppe kan vurderes høyt nok. Ved begynnelsen av 1200-tallet samlet hærføreren Dsjenghis Khan de mongolske stammene til ett rike, og han begynte på sin ødeleggende ferd over den gamle kulturverden. Først ble Kina erobret, deretter vendte mongolene seg vestover. 11224 stormet Batu, en av Dsjenghis Khans sønner, med sine veldige rytterarmeer inn over Russland og erobret landet. 11246 reis­ te Piano Carpini, en utsending fra pave Innocent 4., gjennom Russland, på vei til storkhanen i Mongolia. Han beretter om hvilket syn som møtte ham: På vår reise gjennom dette landet (Sydrussland) kom vi over utallige mengder med istykkerslåtte hodeskaller og knokler av døde mennesker. Og Kiev var en gang en folkerik by, men nå er denne byen sunket ned i et intet, det finnes knapt 200 hus der og befolkningen holdes i et forferdelig fangenskap.3 Ødeleggelsen av Kiev var så stor at byen ikke kom til å reise seg på flere århundrer. 1178 7 beskriver den engelske ambassadø­ ren ved Katharina 2.s hoff byen som «et elendig sted; overalt ser man bare ruiner og hytter».4 Den pavelige utsendingen fra 1246 skriver videre at det er mongolenes uttalte hensikt å ero­ bre hele verden. Vesten ble likevel spart da Batu i 1250 som ved et under plutselig snudde etter å ha erobret Polen og Un­ garn, angivelig i anledning et tronskifte i hjemlandet. I Russland satte mongolene seg imidlertid fast, og av befolk­ ningen ble de kalt «tartarer» eller «tatarer», etter «tartaros», den greske betegnelsen for dødsriket: «de som kommer fra dødsriket». Om det folket som nå undertrykket russerne, skri­ ver Piano Carpini:

27

Tatarene lyder sine herrer bedre enn alle andre mennesker i denne verden, det være seg innen den geistlige eller verdslige stand. Og tatarene viser sine herrer mer ære og baktaler dem heller ikke så lett. Bare sjelden motsier de dem i ord, i hand­ linger aldri. Stridigheter, legemsbeskadigelse, mord forekom­ mer ikke blant dem. Man finner blant dem ingen røvere og in­ gen som stjeler verdifulle ting. Derfor sikrer de heller ikke sine hytter og vogner med lås, selv om de oppbevarer sine verdisa­ ker i dem. (...) Hver og en ærer den andre gjensidig, og deres gjensidige forhold er riktig vennskapelig. (... Overfor andre) mennesker er de derimot ytterst hovmodige og forakter alle så sterkt at de ikke engang lar det gjelde noen forskjell mellom adelige og simple. Vi selv har sett hvordan en adelig mann, Jaroslav, storfyrste av Russland, og sønnene til kongeparet i Georgia, ble mottatt uten den minste æresbevisning ved tatarhoffet. (...) Tatarene er misunnelige og blir lett opphisset; de er løgnaktige overfor fremmede mennesker. (...) De er også skittenfeldige hva mat og drikke angår, som i deres øvrige handlinger. Drukkenskap gjelder for dem som aktverdig. De spiser alt som kan fortæres: hundekjøtt, ulver, rever, hester, og i nødstilfelle også menneskekjøtt. Vi har sett at de også har spist lus og mus. (...) Tatarkeiseren (khanen) utøver en fantas­ tisk makt over alle. Ingen våger å slå seg ned på et sted som keiseren ikke har anvist ham. Han selv befaler hvor fyrstene skal bo. De gir forordninger til lederne for den tusentallige hæren, og disse til lederne for de hundretallige bataljonene, som gir ordre til lederne for hver gruppe på ti. Enhver befaling, uansett hvor og når den blir gitt, om den angår krig, liv eller død, blir fulgt uten den minste innsigelse. Også når keiseren begjærer en jomfru som er deres datter eller søster, gir de hen­ ne bort uten protester. Av og til hvert år, av og til med flere års mellomrom, lar herskeren jomfruer fra hele tatarriket samles. En del av disse beholder han, andre skjenker han sine menn, slik han finner for godt. (...) Og man må vite at alt ligger så sterkt i keiserens hånd, at ingen våger å si at en gjenstand er ens egen eller den personlige eiendommen til en annen mann. Tvertimot tilhører alt keiseren: tingene, dyrene og menneske­ ne. (...) For under tatarene er ingen fri.5

28

Carpini kom virkelig til en «fremmed verden» hos tatarene, der alle seder og skikker virket truende og ufyselige. Det han imid­ lertid gir en god og overbevisende skildring av, er et samfunn og en statsdannelse som er tvers igjennom bygget på absolutt despoti og hierarki. Ja, khanens makt over undersåttene er så gjennomgripende at det ikke engang finnes tyveri og stridighe­ ter! (En opplysning vi nok må ta med en klype salt, for et annet sted skriver han at de som stjeler eller begår mord, og den hus­ tru som er utro, blir utsatt for forferdelige straffer). Khanen regjerer over sitt folk som en Gud, og i kraft av å tilhøre dette folk, er hver undersått en slags utvalgt, mens alle andre men­ nesker er å betrakte som ting og eiendom. At dette faktisk ikke var helt vanlig i datidens europeiske verden, viser Carpinis for­ undring. Man undrer seg bare over det som er fremmed. Nå var mongolene et rytter- og nomadefolk, og lite interes­ sert i å slå seg ned og kolonisere Russland. De nøyde seg derfor med å innsette sine egne skatteoppkrevere i de forskjellige bye­ ne og fyrstedømmene, i tillegg til at de krevde et større antall unge russiske piker levert til khanen omkring hvert 7. år (i en periode ble disse etter sigende samlet i et kloster i Moskva som nå er oppkalt etter de stakkars jomfruer og kalles «Nyjomfruklosteret»). Med jevne mellomrom måtte dessuten de russiske fyrstene reise til khanen for å vise sin lydighet. Man skulle tro at tatarenes innflytelse ikke kom til å bli så stor, i og med at russerne ikke hadde videre direkte kontakt med dem. Den ble likevel formidabel. Den relativt humane strafferettspleien fra før-mongolsk tid forsvant, og ble erstattet av grusomme straffe- og torturmetoder som tidligere bare ble anvendt på slaver, noe som antyder at mongolåket blant annet fikk betydning for oppfattelsen av enkeltmenneskets rett og verdighet. Dette bekreftes også av rent språklige forhold: Svært mange av de russiske banne- og skjellsordene er av tatarisk opprinnelse. Også klesdrakten og en rekke skikker og omgangsformer ble overtatt fra mongole­ ne, blant annet den absolutte servilitet overfor høyere rangs­ personer. En engelskmann som reiste til Russland i 1589 for­ teller:

29

Og når en fattig musjik møter en av høyere rang, det være seg tsaren, en adelig, en offiser eller til og med en soldat, må han snu seg bort, for han får ikke lov å se på dem, og han må kaste seg ned og slå hodet mot bakken, slik han ellers gjør foran sitt gudebilde.6

Skikken med å slå pannen i jorden som ærbødig hilsen holdt seg blant russiske bønder langt opp i det forrige århundre. Opprinnelig nådde den landet gjennom de fyrstene som ble tvunget til denne ydmyke hilsenen av de tatariske khanene. Det er som om mongolenes innflytelse forplantet seg fra de russiske rangspersoner, som hadde direkte kontakt med dem, og nedover i samfunnet. Den tyske historikeren Gitermann skriver: Fordi det russiske folk i sin helhet ble tvunget til underkastelse under de mongolske erobrerne, kunne heller ikke den enkelte fastholde sin frihet. Fyrsten ble rettsløs overfor khanen, bojare­ ne overfor fyrsten, de menige overfor bojarene. Hver og en bukket for øvrigheten, og der han kunne, opptrådte han som undertrykker mot dem som sto under ham. Fornedringen av mennesket gjennomtrengte alle stender.7

Av skjebnesvanger betydning ble mongolarven for de russiske kvinnene. Det russiske ord for «brud» er «njevesta», som opp­ rinnelig betyr «ukjent», og i århundrene etter tatarenes åk lev­ de virkelig kvinnene som usynlige og «ukjente» i det russiske samfunnet. I de øverste stendene var de innesperret i egne rom som ble kalt teremer, ekteskap ble avtalt mellom brudens fami­ lie og brudgommen, uten at han hadde sett sin tilkommende (en skikk som først ble brutt under Peter den Store). I 1664 skrev russeren Kotosjikhin, som da levde i eksil i Stockholm: Forstandige leser! Det er en ubestridelig sannhet at det intet sted i den hele verden forekommer så grove bedragerier med piker som i vårt moskovittiske rike. For skikken med i egen per­ son fra tid til annen å se sin brud og tale med henne, er i mot­ setning til i andre land, ikke innført hos oss.8

30

Det var ikke bare i forhold til kvinnene at menneskeforakten holdt seg langt inn i den nyere tid i Russland. Mens det tradi­ sjonelle slaveriet i Vest-Europa døde ut på 1200-tallet, var det først etter mongolene at slaveholdet utviklet seg i Russland. Og det var vel å merke ikke fremmede eller krigsfanger som ble kjøpt og solgt, det var russere. Omkring år 1800 fantes et stort menneskemarked ikke langt fra Den røde plass i Moskva. Avi­ sene var fulle av annonser, som kunne være av følgende type: Hvis noen ønsker å kjøpe en hel familie, eller bare en ung mann eller en ung pike fra denne, vennligst henved Dem til vaskeriet overfor Kazan-katedralen. Den unge mannen, Ivan, er 21 år, frisk, kraftig, og forstår seg på damefrisering. Piken, Marfa, er godt bygget og frisk, 15 år gammel, kan sy og strik­ ke. Det er anledning til å prøve dem og diskutere prisen. (St. Petersburg Tidende, Nr. 36, 1798)9 Tre kusker, sterke og friske, og to piker på 18 og 15 år er til salgs, begge har pent utseende og behersker alt slags håndar­ beid. I samme hus selges to unge menn; den ene er 21 år, kan lese og skrive og spille et musikkinstrument, kan også brukes som jaktgutt. Den andre kan frisere damer og herrer. I samme hus gis timer i piano og orgelspill. (Annonse i Moskva Tidende, 1801 )10

Når tjeneren blir herre Om mongolenes formelle overherredømme tok slutt i 1480, betyr ikke dette at Russland frigjorde seg fra deres påvirkning. Tvertimot, det var tatarene selv som beredte grunnen for at deres herredømme kunne kastes av: 11440 overlot de til Ivan Kalita av Moskva å drive inn skatter fra området, noe som styr­ ket Moskvas posisjon som russisk sentralmakt. Det var også takket være en strengt hierarkisk samfunnsstruktur hentet fra mongolenes rike, at Moskva kastet seg opp til det mektigste fyrstedømmet i Russland. Med hjelp og midler hentet fra tata­ rene bekjempet Moskva først de andre fyrstedømmene i dati­ dens Russland, for så å beseire sine læremestre. Det var ingen

31

frigjøringskamp som førte frem til mongolenes utdrivelse. Det var fremveksten av en konkurrerende stormakt som fordrev dem. Derfor fantes det heller ingen spore til opprør mot de skikker og holdninger som var blitt preget inn i landet under frem­ medstyret. Med Gitermanns ord: Tatarveldets kulturfiendtlige innflytelse forsvant på ingen må­ te fra Russland, selv om den lensstatus som Batu innførte, ble borte. At ettervirkningene varte ved med en så forbløffende treghet, har sine særlige grunner. Når et folk spontant kaster av seg århundregamle lenker, da kan en sterk frihetlig tradi­ sjon bli begrunnet gjennom deres kamp og deres patos, og den­ ne kan drive giften fra den gjennomlevde fornedrelse ut full­ stendig. Men i Russland ble tataråket kastet av ved at det, da khanens rike falt fra hverandre, trådte frem et ikke mindre undertrykkende tyranni: storfyrstedømmet Moskva. Den moskovittiske absoluttismen har overtatt og konservert den åndsødeleggende arven fra det mongolske riket.11

«Tsaren utøver sin autoritet over geistlige såvel som over leg­ folk, og han har ubegrenset kontroll over alle undersåttenes liv og eiendom,» skriver i 1549 en av de første diplomatene som besøkte Russland.12 Ordene lyder som et ekko av Carpinis skildringer av mongol-khanens posisjon overfor sine undersåt­ ter. Fyrstene i Moskva overtok det sentralistiske prinsipp fra mongolene, og dette skjedde i nært samarbeid med en annen institusjon i Russland, som ikke bare hadde overlevd mongolåket, men som faktisk hadde vokst seg sterk og blomstret un­ der dette: kirken. For på ett punkt viste mongolene seg virkelig den øvrige sivi­ liserte verden kulturelt overlegne, og dette er samtidig det eneste punkt som lot Russland fullstendig uberørt. Om mongo­ lene var aldri så grusomme og blodige hva angikk deres verds­ lige undersåtter, praktiserte de en forbløffende og enestående religiøs toleranse. Da en misjonær fra den romersk-katolske kirke nådde khanen i 1253 og forsøkte å vinne ham over til de kristne dogmer, svarte khanen: 32

Vi mongoler tror at det bare finnes én Gud, ved ham lever og dør vi, og til ham vender vi våre oppriktige hjerter. Men like­ som Gud har gitt hånden forskjellige fingre, slik har han også gitt menneskene forskjellige veier.13

At dette ikke bare var vakre ord, viser tatarenes praksis overfor den russiske kirke. Som alle andre religiøse institusjoner innen mongolriket, var den fritatt for skatt, og de mongolske tjeneste­ menn hadde strenge ordre om å la kirken og dens prester i fred, slik at de kunne velsigne khanen. Hvis noen mongol - eller for den saks skyld russer - forgrep seg på kirkens eiendom, ble han straffet med døden. Denne toleransen holdt seg også etter at mongolene gikk over til islam i 1273. Den medførte ikke bare at khanen sikret seg kirkens velsignelse, den forhindret også opprør mot fremmedåket på religiøst grunnlag. Toleranse har aldri vært noe kjennetegn ved den ortodokse kirke, og da det moskovittiske fyrstedømmet steg opp av ruine­ ne etter mongolåket, så kirkens representanter dette som et tydelig bevis på den rette, kristne tros overlegenhet. Den russiske kirke var jo sprunget ut av den bysantinske, og man mente at den vest-romerske kirke hadde forfalt til kjetteri­ et allerede i og med bruddet mellom de to kirkene i 1054. I 1453 falt så Bysants for muslimenes ekspansjon, og da mon­ golene ble fordrevet fra Russland i 1480, virket dette som ytter­ ligere bekreftelse på at det var den russiske kirke som forvaltet den rette tro. 1 1472 hadde storfyrst Ivan 3. giftet seg med nie­ sen til den siste bysantinske keiseren, og derved ble han også arving til de statsmessige insignier fra Bysants. Den keiserlige dobbeltørn ble ført inn i det russiske våpenskjoldet, og storfyrs­ ten kalte seg for første gang «tsar», av «cæsar». (Den første som lot seg krone til tsar og ikke storfyrste, var imidlertid Ivan 3.s barnebarn, Ivan 4., eller den Grusomme). Denne sammenblan­ ding av kirkelig og verdslig makt fikk sitt klassiske uttrykk i munken Philotheus’ brev til tsar (eller storfyrste) Vasilij i 1511. Han skildrer det moskovittiske tsardømmet som fullendelsen av den knstne stat. Det hadde tatt opp arven etter de to foregående romerske imperier, og dette riket ville bli det siste jordiske riket. Det kunne bare etterfølges av himmelens rike: 33

Du er den eneste keiser under himlene for de kristne. 0 Tsar, bryt ikke de bud som Dine forgjengere har nedtegnet - Den Store Konstantin, Den Velsignede Vladimir og Den Store, Guds utvalgte Jaroslav. Følg dem og hold fast ved dem, 0 fromme Tsar, slik at alle kristne keiserriker forenes i Ditt ene; for de to Rom har falt, men det tredje står, og et fjerde vil aldri bli; for Ditt Kristne Tsarrike skal ikke vike plassen for noe annet, i hen­ hold til Guds Mektige Ord.14 «Midtens rike» var blitt «Det tredje Rom» med en messianistisk selvforståelse som kom til å få fryktelige og skjebnesvangre konsekvenser både for innbyggerne og omverdenen i de kom­ mende århundrene. Med Ivan 3.s giftemål med den bysantins­ ke prinsessen ble et annet ekteskap også forseglet, nemlig mel­ lom den russiske statsmakt og kirken. Tsaren i Moskva hadde ingen intensjoner om å følge de demokratiske tradisjoner fra Novgorod, der folket pekte ut fyrste og biskoper; det var Kievrikets forening av verdslig og åndelig makt som dannet hans forbilde. Men mens kirke og stat i en viss forstand hadde holdt hverandre i balanse og delt myndighetsområdene mellom seg i Kiev, var den russiske kirke under mongolene blitt forvandlet til en messianistisk og aggressiv institusjon som så tsaren både som sin undersått og et redskap til å utbre den rette lære og den sanne tro blant folket og i verden. Der tsaren kjempet for mer makt, så kirken at den rette lære ble spredd, og når tsaren underkuet demokratiske tradisjoner, kalte kirken dette kamp mot kjetterske innflytelser. Det ligger i sakens natur at det moskovittiske rikets egentlige fiender ikke var mongolene, men Novgorod. Det var da også hit det første maktens og ortodoksiens korstog gikk, allerede før det endelige slaget sto mot mon­ golene. Novgorod hadde i løpet av mongolperioden videreutviklet sine demokratiske institusjoner, og etterhvert var det oppstått vennskapelige forbindelser mellom byrepublikken og det katolske Litauen og Polen. Med kirkens velsignelse angrep storfyrsten dette kjetterske og demokratiske bolverk i 1477; etter en lang og utmattende beleiring måtte innbyggerne frasi seg sin selvstendighet i januar 1478. Underkastelsen under 34

Moskva ble bekreftet ved at de beseirede kysset korset. Byklokken, som i århundrer hadde lydt for å sammenkalle byens bor­ gere til allmannamøte, ble nå ført til Moskva, og moskovittiske stattholdere overtok styringen av byen. Helt knust var Novgorod likevel ikke: byen fortsatte å være et slags «vindu mot Vesten» helt frem til Ivan den Grusomme. 1 1569 fortalte en overløper fra Novgorod ham at byen hadde planer om å slutte seg til Litauen og bli katolsk, og Ivan beslut­ tet både å sette en stopper for disse planene, og å knekke dette uromoment en gang for alle. I januar 1570 gikk han derfor mot byen, og den 13. februar dette året må stå som Novgorods dødsdag. Da ble en flere uker lang massakre avsluttet; omkring 60 000 av byens innbyggere, unge og gamle, kvinner, barn og menn, var blitt slaktet ned av Ivans tropper. Bødlene hadde kastet folk ut i elven, og andre hadde presset hodene deres ned til de druknet. Seks måneder tok det å rense Volkhov-floden for kropper, avrevne lemmer og avhugne hoder.15 Novgorod kom aldri mer til å reise seg. Ivan den Grusomme (1530-1584)bIe kronet til tsar i 154 7. Samtidig proklamerte han seg som arvtager til keiserne i Assy­ ria og Babylonia, i Jerusalem, Roma og Bysants. Han utvidet det moskovittiske riket til å bli et virkelig storrussisk rike. Han erobret Kazan fra Krimtatarene, Ia deler av Sibir under Russ­ land, og samtidig stadfestet og styrket han tsarmakten som absolutt og eneveldig. Ivan er en av de merkeligste, mest sammensatte og uhygge­ lige herskere som verden har sett, og på grunn av hans posi­ sjon og Russlands avhengighet av én fyrste, fikk alle trekkene i hans personlighet betydning for land og undersåtter. Av fol­ ket fikk han et tilnavn som feilaktig oversettes med «den Gru­ somme». På russisk heter han Ivan Groznij, og i det ligger sna­ rere en anerkjennelse av ham som fryktinngydende og truen­ de, enn en beskyldning om at han var grusom. De fleste vil nok likevel være enige i at han fortjener vårt europeiske tilnavn, for det var ikke få mennesker han egenhendig - eller gjennom sitt hemmelige politi - lot henrette. I følge tsaren selv dreier det seg om nøyaktig 3470 menn, «derav flere sammen med hustru og barn». Ivan utferdiget nemlig mot slutten av sitt liv en liste 35

over sine ofre, og overlot denne til den hellige Kyrillos’ kloster med anmodning om at munkene måtte gå i forbønn for de ulykkelige.16 Den mest kjente av disse er utvilsomt Ivans egen sønn, som han slo ihjel med den jernstaven han alltid bar med seg. Foranledningen var at svigerdatteren hadde tatt på seg noen klær tsaren ikke likte, og han slo til henne, selv om hun var gravid. Sønnen bebreidet faren for at han hadde slått til en kvinne; tsaren mistet den siste rest av besinnelse, og gjøv løs på sin sønn. Da det gikk opp for ham hva han hadde gjort, ble han sittende i flere dager ved sønnens lik mens han utstøtte de mest umenneskelige ul. Ilja Repin (1844-1930) har malt den­ ne scenen og skapt et portrett av den splittede Ivan som ingen som ser bildet, noensinne vil glemme. Det henger nå i Tretjakov-galleriet i Moskva. Med en viss rett mistenkte Ivan bojarene, eller medlemmene av den russiske adel, for å nære vestlige sympatier og plan­ legge et kupp med støtte fra Litauen og Polen. Denne mistan­ ken førte til grunnleggelsen av det fryktede hemmelige politi, opritsjina, hvis medlemmer red rundt med hette over hodet og et avhugget hundehode på sadelen. Plutselig, gjerne midt på natten, kunne de trenge inn i en eller annen familie og myrde eller arrestere husherren og mishandle kvinner og barn. Ivans politikk overfor bøndene var ikke mindre terroriserende. Under ham tok livegenskapet sin begynnelse, det systemet som etterhvert utviklet seg til slaveriet vi allerede har stiftet bekjentskap med. Likevel huskes Ivan i folkeviser og legender som en tsar som sto på folkets side, som en streng, men rett­ ferdig tsar. Dette har antagelig sammenheng med at han yndet å forkle seg som en mann av folket og gå ut i byer og landsbyer for å se hvordan undersåttene levde, og med at hans åpne ter­ ror i første rekke gikk ut over de forhatte bojarene. Til tross for det vilkårlige, despotiske preget som Ivans styre­ form antok, ble han på ingen måte foraktet av det russiske folk. Og like typisk som det vilkårlige eneveldet er for tsarmakten, like typisk er denne folkets underlige kjærlighet til despoten. Helt opp til revolusjonen levde det blant de russiske bønder en forestilling om at alt ondt som de ble utsatt for, kom fra embedsmenn og godseiere; tsaren selv var «lille far», en slags gud36

dommelig skikkelse, som sto på folkets side, men som dessverre ikke visste noe om folkets pinsler og elendighet. «Det er langt til Gud, men lenger til tsaren,» lyder et gammelt russisk ord­ tak. Peter den Store (1680-1725) forsøkte å dempe denne guddommeliggjørelsen av tsaren, og nedla blant annet forbud mot at man skulle stå utenfor Kreml i timesvis med blottet ho­ de om vinteren - simpelthen fordi de ydmyke ofte pådro seg sykdommer. Det bøndene ville, var å få foretrede for «lille far». Til langt inn i forrige århundre var det slett ikke uvanlig at landsbyene samlet inn penger, slik at en representant kunne reise til hovedstaden for å melde fra til tsaren om godseiernes ugjerninger. Et av de siste og frykteligste utslag av denne tilliten til tsaren er «den blodige søndag» i 1905. Den 22. januar det året ledet munken Gapon et stort folketog, for det meste kvinner og barn, mot Vinterpalasset i St. Petersburg. De skulle overrekke tsaren et bønneskriv. Men tsaren ga ordre om å skyte på folkemeng­ den; det hele endte i et skrekkelig blodbad. Det er forøvrig ikke urimelig å anse Gorbatsjovs vane med stadig å tre ut av sin offisielle posisjon, likesom i sin tid Ivan den Grusomme, og gå ut på gater og inn i fabrikker og diskutere med folk, som et forsøk på å gi et gj ens var på denne folkelige tilliten til «lille far». Slik undersåttenes nesegruse dyrkelse av khanen førte til at mongolene betraktet seg som en slags utvalgte, i den forstand at de foraktet alle utlendinger, slik ser vi også dette gjenspeilt i det moskovittiske riket. Grimberg forteller at da det ble van­ ligere med besøk av ambassadører fra Vesten ved tsarens hoff, sørget alltid tsaren for å ha et vaskevannsfat ved siden av seg, slik at han kunne vaske seg etter å ha mottatt «kjetterne». Og da den ulykkelige hertug Hans, sønn til Kristian 4. av Danmark-Norge, døde under sin frierferd til Boris Godunovs datter, frydet hele folket seg, skriver Grimberg videre. (Denne reisen er forøvrig mesterlig beskrevet i Jens Bjørneboes fortelling Her­ tug Hans). James Fletcher, engelskmannen som besøkte det moskovittiske riket i 1589, bekrefter fremmedhatet og redselen for vestlig påvirkning. Han skriver:

37

Russerne har også forbud mot å reise, fordi man frykter at de vil lære noe og kanskje ta etter skikk og bruk hos andre folk. Man påtreffer sjelden en reisende russer, det måtte da være en ambassadør eller et menneske som har flyktet fra sitt land. Det er forøvrig svært vanskelig å flykte, for grensen er strengt be­ voktet, og om en flyktning blir fanget, straffes han med døden og med at hans eiendom blir inndradd av staten. Russerne lærer bare å lese og skrive, men kun noen få av dem. Man fryk­ ter at utlendingenes seder og skikker til skal smitte over på be­ folkningen, og derfor legger de hindringer i veien for alle rei­ sende fra siviliserte land, og tillater dem sjelden adgang. Inn­ reise er bare tillatt når dette er nødvendig for handelen.17

Selv da var utlendingene ikke fri for mistanke. En tysk handels­ mann som kom til Russland under Ivan den Grusomme har dette å bemerke om mottagelsen: Så snart man kommer over den russiske grensen, uansett hvem man er, men jøder har ikke adgang, blir man spurt hva man skal gjøre i landet. Ens beretning og svar blir nedskrevet i hemmelighet. I Moskva blir man igjen spurt om det samme, og myndighetene kontrollerer om svaret overensstemmer med det man har sagt på grensen. Jo mer det sammenfaller, desto velvilligere blir man mottatt.18 Det skulle være unødvendig å påpeke hvor lenge disse og til­ svarende forordninger har holdt seg i Russland. Ivan 4. (eller den Grusomme) hadde et tvetydig forhold til Vesten. Han bekjempet Vestens militære og politiske innflytelse, men ville gjerne høste fruktene av Vestens landevinninger in­ nen teknikk og kultur. Flere håndverkere og eksperter ble invi­ tert til landet. Det kunne likevel være svært så risikabelt å gå i den russiske tsars tjeneste. Etter erobringen av Kazan lot Ivan oppføre den berømte Vasilij-katedralen ved Den Røde Plass i Moskva. Ifølge legenden viste Ivan sin takknemlighet overfor arkitektene ved å stikke øynene ut på dem da arbeidet var ut­ ført, slik at de ikke skulle oppføre et lignende byggverk for noen annen fyrste.

38

Det var enkelte vesterlendinger som ikke lot seg skremme og våget seg inn i det fremmede. Ivan hadde begynt å åpne lan­ det for Vesten, men alt skjedde helt og fullt på Russlands pre­ misser. I likhet med senere herskere forsto Ivan at Russland ville gå til grunne dersom landet ikke klarte å lære av Vesten. Men russerne hadde en lang skole foran seg. De utlendingene som kom til landet, skildrer forholdene med en blanding av skrekk og fascinasjon - ikke ulik den stemning som preger Pia­ no Carpinis beskrivelse av mongolriket fra 1247. Om russer­ nes utseende, vaner og dagligliv skriver Fletcher blant annet:

De er for det meste store og har kjøttfulle kropper, det blir sett på som fint å være noe svær og klumpete, derfor sprer de også skjegget, og steller det, slik at det blir langt og bredt. De er lite aktive og heller passive i alle situasjoner. Dette kommer nok av klimaet, og av den stivheten de får gjennom vinteren, og delvis av føden, som for det meste består av røtter, løk, hvitløk, kål og slikt. Dette spiser de enten alene eller sammen med kjøt­ tet. Matvanene er meget merkelige. De begynner vanligvis mål­ tidet med en tsjark, eller et lite glass av aqua vitæ (som de kaller russisk vin), og deretter drikker de ikke før etter maten, når de heller ned en masse og kysser hverandre for hver slurk. Og der­ for snakker de ikke sammen etter middagen, men hver mann går til sin benk for å ta en middagslur, som er like vanlig blant dem som å sove om natten. (...) Det er helt alminnelig blant dem å drikke seg full hver dag i uken. Den vanligste drikken deres er mjød; de fattigste bruker vann med litt brennevin i. Denne dietten ville ha gjort dem syke om de ikke hadde brukt badstuer, som er varme hus, vanligvis en eller to ganger i uken. (...) Fordi russeren er vant til både ekstrem varme og ekstrem kulde, kan han utholde disse langt bedre og med større tålmo­ dighet enn fremmede. Du skulle se dem av og til komme ut av badstuene helt dekket av svette, mens de er varme og damper som kokte griser, og hopper helt nakne ut i elven for å helle kaldt vann over kroppen, og dette midt på den kaldeste vinte­ ren. (...)

39

Så underlige som deres skikker enn måtte være, er de likevel godt begavet, de mangler bare midler og måter som andre na­ sjoner har, til å trene sine evner i lærdom og god oppførsel. Disse kan de få fra polakkene og andre av sine naboer, men dette nekter de, fordi de er så stolte og anser seg selv for å være de aller beste. Delvis blir også deres oppdragelsesmetoder (som er blottet for all lærdom og dannet oppførsel) av regjeringen ansett som svært passende for staten og for rikets styreform. Den ville imidlertid folket neppe utholde, dersom det ble kulti­ vert og fikk mer viten om Gud og gode omgangsformer. Dette gjør at keiseren stanser alle forsøk på å gjøre tingene bedre, og han er på vakt for å rense bort alt som kan komme til å endre deres vaner. Dette hadde ikke vært så ille, om det ikke hadde satt så dype spor i folkets sinn. Fordi de selv behandles ytterst brutalt av sine overordnede, blir de også grusomme mot hver­ andre, særlig mot dem som står under dem. Derfor er selv den ynkeligste og mest nedverdigede krestjanin (som han kal­ les), som bukker og kryper som en hund for herren og slikker opp støvet ved hans føtter, en utålelig tyrann når han selv får anledning til det. På denne måten er hele landet fylt av vold og mord. De har ingen respekt for en manns liv. Det hender ofte at en mann blir ranet midt på gaten i byene, hvis han er ute om kvelden, og ingen mann vil likevel komme ut av huset sitt for å hjelpe ham, selv om han hører at han skriker. (...) Antallet tiggere og landstrykere er nesten uendelig, de er så plaget av hunger og mangelen på alt at de tigger på en vold­ som og desperat måte, med ord som: «Gi meg og skjær meg, gi meg og drep meg,» og lignende uttrykk. Man kan bare gjette seg til hvordan de er mot fremmede, når de oppfører seg så unaturlig og grusomt mot sine egne.19 Den keiserlige diplomaten Herberstein skriver i 1549: Det er uvisst om folkets brutalitet har gjort fyrsten til en ty­ rann, eller om det er folket selv som er blitt så brutalt og gru­ somt gjennom fyrstens tyranni.20

40

Men i egne øyne var Russland det siste jordiske rike før himme­ lens rike, et slags «paradis på jord», og tsaren var «lille far», en utvalgt hyrde, etterfølger av herskerne i Assyria, Jerusalem, Bysants og Roma. Skulle de europeiske reisende ta dette alvor­ lig, hadde de antagelig bare kunnet konstatere at Gud ikke er europeer. Teokratiet blir byråkrati Nå er ikke århundrene opp til den franske revolusjon fri for grusomme innslag i Vesten heller, men det er åpenbart fra dis­ se skildringene at eneveldet i Russland fremviste et uvant bru­ talt bilde, endog målt med datidens målestokk. Det interessan­ te og tragiske er da også at mens det i store deler av det øvrige Europa foregikk en prosess i retning av rettsstaten, mot en statsstruktur der folket og herskerne er bundet av de samme, almengyldige lover, så pekte utviklingen i Russland i motsatt retning. Her vokste det frem et enevelde der loven var et mer eller mindre direkte uttrykk for herskerens vilje; tsaren var som en østlig gudekeiser, han var ikke bundet av noen lov, men ga og endret lover og rettspraksis etter forgodtbefinnende, helt i tråd med hva arven fra mongolene skulle tilsi. Også khanens nykker og vilje sto over almen lov og rett. I Russland var det tsaren som ga loven dens bokstav og mening. Denne for­ skjell mellom russisk og vestlig rettsoppfatning ligger også an­ tydet i de ord som brukes for «stat» innen russisk og de slaviske språk på den ene siden, og de latinske på den annen. «Gosudarstvo» betyr stat på russisk, og betegnelsen kommer av «gosudar», som betyr «herre» eller «hersker». «Stat» har derimot sammenheng med «Status», som betyr «likevekt». Rettsstatsprinsippet har da også dype røtter i den vestlige samfunnshistorien. Dels kan det spores tilbake til det romerske senat, og dels utviklet det seg som følge av at Vest-Europa i middelalderen var et sted med mange forskjellige maktsentra - føydalherrer, bysamfunn, osv. - som måtte balanseres gjen­ nom lovgivningen. Russland hadde liten eller ingen direkte kontakt med det vest-romerske riket; landet mottok sin kris­ tendom fra Bysants, fra Øst-Roma, og det på et tidspunkt da

41

den romerske lovgivning forlengst var byttet ut med en som bygget på et teokratisk prinsipp. Denne tradisjonen ble styrket gjennom mongolenes innflytelse. Et egentlig føydalvesen fan­ tes heller ikke i Russland, det lille som var, ble så godt som ut­ slettet av Ivan den Grusomme, de bojarer han tilintetgjorde hadde en posisjon ikke ulik vestlige lensherrers. De godseiere som fantes i Russland, eide helt frem til midten av det 19. år­ hundre ikke jord, men «sjeler», altså livegne bønder. I stedet for et føydalvesen av vestlig type, vokste det i Russland frem en sterk, sentralisert statsmakt med ett sentrum: tsaren, og en bondestand som var bundet til jorden og i ett og alt underlagt staten og kirken eller godseierne. Ja, under den første Romanov-tsar, Mikhael Fjodorovitsj, ved begynnelsen av 1600-tallet, innførte man en slags statssosialisme i landet. Som den se­ nere bolsjevismen, kan også denne betraktes som en viderefø­ ring av «midtens» og mirens prinsipper i pervers retning. Alle samfunnsklasser, både bønder og byboere, ble gjort solidarisk ansvarlig for at alle de andre i samme stand og på samme sted betalte sin skatt. I byene ble håndverkerne beordret inn i de yrkene staten bestemte, og deretter bundet til den byen de ar­ beidet i, slik bøndene allerede var bundet til jorden. Og skatte­ ne var formidable. Bøndene måtte avlevere opptil halvparten av grøden til statens tjenestemenn. I tillegg skulle godseierne ha sitt, eller kirken, om landsbyen var kirkens eiendom. (Ifølge engelskmannen Samuel Collins, som bodde i Moskva fra 1659 til 1667, befant omtrent to tredjedeler av landets bondestand seg under kirken. Bare klostrene eide omlag 83 000 lands­ byer.21) Denne utarmingen av bøndene hadde igjen til følge at det ikke fantes varer eller penger som kunne gått inn i hande­ len: landsbyene hadde ingen mulighet til å kjøpe varer fra bye­ ne, og den klassen som nå var på full fart inn i de vestlige sam­ funn, borgerskapet, var nærmest ikke-eksisterende i Russland. Også de russiske byene adskilte seg så markant fra de samtidi­ ge i Vesten at man nesten ikke kan bruke samme betegnelse på dem. Dette var også et resultat av isoleringen under mongo­ lene: de førmongolske bysamfunnene, Novgorod og Kiev var sentrert rundt handel og håndverk, mens selv 1500-tallets Moskva i alt vesentlig var en kjempemessig landsby, med jord­

42

bruk og noe varebytte som viktigste levevei. Nå var det russiske folk slett ikke så underdanig og umælen­ de som man kan ha fått inntrykk av, det er grenser selv for hva en russisk bonde kan tåle, og det synes som om den aggresjon de reisende fra slutten av 1500-tallet beskriver, nå retter seg mot øvrighet og godseiere. 1600-tallet er tiden for de store bondeoppstander, med Stenka Rasins opprør i 1670 som det alvorligste. Tsaren søkte forgjeves blant det forpinte og undertrykte rus­ siske folk etter den ekspertise og den teknologi som kunne hjel­ pe landet til å komme på høyde med det øvrige Europa, han vendte seg derfor vestover for å finne det landet manglet. Gitermann skriver at man henvendte seg til utenlandske kapitalis­ ter og ba dem opprette industri i landet. Således fikk den hol­ landske kjøpmannen Andreas Wilnius i 1632 konsesjon for å drive produksjon av kanoner, kanonkuler, geværer og annen jernvare. Den russiske stat sørget for arbeidskraft, som for det meste besto av bønder som ikke lenger maktet å betale sin skattegjeld til staten ved hjelp av jordbruk.22 Arbeiderne var på den tiden både nominelt og reelt slaver; bortsett fra dette ikke uviktige faktum, er prinsippet med å kombinere vestlig kapital og russisk arbeidskraft nøyaktig det samme som ligger bak våre dagers «joint-venture»-bestrebelser. Også nå har makthaverne forgjeves søkt etter teknologi og ekspertise blant sine egne, og har måttet invitere vestlige fore­ tak til å grunnlegge bedrifter. Det kom også andre vesteuropeere til landet på 1600-tallet, særlig fra Tyskland, England og Holland. De fleste slo seg ned i Moskva, hvor en egen bydel etterhvert ble bebodd av utlen­ dinger. Disse utviklet seg til et eget kulturferment som fikk en betydelig innflytelse på landets historie, ikke minst gjennom Peter den Store, som hentet flere av sine rådgivere herfra. Men om det var økonomisk nødvendig med hjelp fra Vesten, betyr ikke dette at man så på utlendingene med blide øyne. Omkring år 1700 skriver en russisk adelig:

Utlendingene har slått et hull inn til vårt land, og gjennom det ser de alt som foregår i stat og industri: Dette er en situasjon

43

som kanskje bringer tsaren økonomiske fordeler, men som bare kan skade vårt land. Uansett hva som måtte skje i landet, får utlendingene vite det med det samme. Det forekommer meg at man snarest mulig må få dette hullet lukket igjen, ja også overvåke alle reisende på det grundigste, slik at ingen kan bringe informasjon til utlandet uten at våre myndigheter vet om det.23

Peter den Store er mest berømt for at han trosset denne mistan­ ken mot utlandet, forbandt Russland med Vesten og slo ut sitt «vindu mot Europa» ved å grunnlegge St. Petersburg (Lenin­ grad). Vi skal senere komme grundigere tilbake til denne siden av hans verk. Her er det den østlige påvirkning på Russland og videreutviklingen av denne som interesserer oss. Peter var nok en vestvendt tsar, men han var hersker i landet mellom Europa og Asia. Også han spilte, om enn ufrivillig, på parti med de teokratiske, «østlige» trekkene. Paradoksalt nok var det Peter som kom til å fullføre Ivan den Grusommes verk når det gjaldt å sentralisere makten og å binde undersåttene til jord og stand. Dette skjedde ved en gjennomgripende byråkratise­ ring og militarisering av Russland. Peter lot seg imidlertid ikke styre av tanken om tsaren som en messianistisk skikkelse, eller av Russland som «det tredje Roma». Nå gjaldt det en styrkelse av statsmakten som sådan, og en forvandling av det teokratis­ ke prinsippet til et byråkratisk prinsipp. Under Ivan den Grusomme og de senere tsarer hadde mange bønder svart på undertrykkelsen ved å flykte fra landsbyene og inn i deler av Russland eller Sibir dit statens makt ikke rakk, og den «statssosialistiske reformen» hadde vært bare delvis vellykket, fordi overvåkning og statsstruktur ikke var godt nok utbygget. Peter gjennomregulerte samfunnet ved å dele riket opp i distrikter regjert av guvernører med vidtrekkende myn­ dighet. De kunne blant annet beholde en del av skattene selv. I og med at omkring nitti prosent av befolkningen fremdeles besto av bønder, sier det seg selv at tsaren hadde skaffet seg nærmest full kontroll når han hadde bøndene i sin makt. Også byboerne ble lagt i statens lenker. Flere embeder ble gjort arve­ lige, prestesønner kunne for eksempel fra Peters regjeringstid 44

av bare bli prester, og hele statsforvaltningen ble omorganisert med militærvesenet som forbilde. Embedsmennene fikk grader og egne uniformer. Derved var veien fra et teokrati av mongolsk-despotisk type, til et ikke mindre vilkårlig byråkrati tilbakelagt. Det Russland som nå vokser frem, kjennetegnes ved både å være et enevelde og et forunderlig, kjempemessig byråkrati, der hver embedsmann i egne og andres øyne fremstår som en «tsar» nedad, med absolutt makt over sine forskremte underordnede og over enhver som våger seg inn på hans domene. Oppad er han en spyttslikkende og underdanig tjener. Dette Russland gjenkjen­ ner vi fra det forrige århundrets russiske litteratur. Den er overbefolket med skrivere, embedsmenn og kopister av for­ skjellig rang og med graderte, men høyst uklare myndighets­ områder. Alle har de det til felles at de er brautende og brutale mot sine underordnede og tjenere, og skjelvende som aspeløv når de har noe med sine overordnede å gjøre - som Goljadkin i Dostojevskijs Dobbeltgjengeren (1845), og helten i Tsjekhovs novelle En embedsmanns død (ca. 1890). Deres endelikt er også betegnende for dette styresettets konsekvenser: Goljadkin blir sinnssyk og ender på asyl etter å være blitt fordrevet fra embedet av sin dobbeltgjenger. Tsjekhovs helt er så uheldig å nyse på en skallete isse foran ham i teateret, og da eieren snur seg for å ta synderen i øyensyn, oppdager stakkaren at det er sin overordnede han har kommet til å dusje. Han blir sykemeldt, oppsøker rangspersonen for å be om unnskyldning, men den mektige husker ham ikke, og forstår forøvrig ingenting. Da gjenstår intet annet for vår helt enn å legge seg til å dø. Det er forøvrig verd å merke seg at denne byråkratisering ikke betyr at det messianistiske og religiøse slør som ligger over «Det hellige russiske riket» forsvinner; det er snarere slik at den ideologiske eller religiøse overbygning over makten fortaper seg bak en overveldende og forvokst stat. Riktignok utviklet det seg i det 19. århundre elementer av en rettsstat i Russland, men det var fremdeles tsaren som sto i spissen for denne insti­ tusjonen, og han var ingen øverste kontorist, men fortsatt en fjern gudekeiser. 1 1885 ble han også formelt utropt til kirkens overhode.

45

Så er da byråkratiet nært beslektet med teokratiet. Alle store teokratier i verden har medført en ekstrem byråkratisering av samfunnet; dette gjelder det gamle egyptiske riket, det gjelder det øst-romerske riket - og det gjelder Russland. Likeledes bæ­ rer ethvert byråkrati, om det forefinnes i Sovjetunionen, Norge eller det gamle Russland, klare anti-demokratiske trekk, og byråkratens makt baserer seg på det samme prinsipp som bæ­ rer teokratiet oppe. Teokratiet som samfunnsform utmerker seg ved at herskeren har all makt, og denne makt er i enhver forstand uomtvistelig, fordi han står i direkte forbindelse med «Gud» (eller de objektive historiske lover), eller fordi han selv er Gud. Til tross for at hans person og hans vilkårlige nykker og stemninger på denne måten kan betraktes som et uttrykk for de dunkle, guddommelige lover, er det ikke hans person som gir ham makten. Den er resultatet av hans posisjon. Og den absolutte makt forplanter seg nedover i hierarkiet, ikke fra person til person, men fra posisjon til posisjon. Slik også i et byråkratisk system. Her står hver byråkrat som en slags all­ mektig «terskelens vokter» overfor mennesker som henvender seg til ham eller henne nedenfra, men med klare direktiver ovenfra, og disse direktiver har samme status som om de skulle komme fra en guddom. Også her er det posisjonen som gir per­ sonen dens makt. Enhver byråkrat er i en viss forstand allmek­ tig med hensyn til både underordnede og «kunder», men det er en makt som gis av systemet, den er ikke resultatet av indivi­ duelle ferdigheter. Byråkratiet er teokratiet «sett bakfra», eller fra nedsiden, om man vil. Byråkraten kan alltid henvise til en eller annen regel, en eller annen tolkning, for å forsvare sin beslutning og derved fritas for ansvar, akkurat slik herskeren i et teokrati kan henvise til guddommen for å rettferdiggjøre sine handlinger og lovbestemmelser. Men er ikke gudekeiseren, eller embedsmannen i et statsbyråkrati også allmektig? Er det ikke makten hans som gjør at vi skjelver for ham? Jo, men denne makten er det motsatte av det man vanligvis forstår med personlig, individuell innflytel­ se. Byråkratiet - og teokratiet - utvikler nemlig en slags dobbeltverden, der alt er mulig, men ingenting tillatt. Det er frykt, ikke respekt man føler overfor stat og øvrighet. Korrupsjonen 46

følger dette systemet som en skygge. For å hevde sin rett, sin personlige interesse, må man i et byråkrati ofte ty til en om­ gåelse av systemet; litt penger eller gaver hit, litt smisking dit, og man stemmer øvrighetspersonen til vennlighet. Dernest tol­ kes regler og lover på en annen måte, eller et dokument gjem­ mes til side og tilintetgjøres, og ens eget prosjekt kan gjen­ nomføres. Der det byråkratiske sinnelag er rådende, vil denne dobbeltverdenen også ytre seg i det at papirets tale er viktigere og virkeligere enn de faktiske forhold. Nikolaj Gogols hoved­ verk (fra 1842), Døde sjeler, tar utgangspunkt i dette og skild­ rer en mann som kjøper opp «døde sjeler», bønder som har avgått ved døden mellom folketellingene i landsbyene. Godsei­ erne må likevel svare skatt for dem til de er registrert døde, og er glad til for å bli kvitt denne ekstra byrden. Tsitsjikov, som hovedpersonen heter, bygger opp en betydelig rikdom ved å stille disse papirsjelene som sikkerhet for banklån. I en viss forstand er «døde sjeler» den mest presise betegnel­ sen på mennesker som lever og ånder i et byråkrati. De får både personlighet og menneskeverd tilintetgjort. At byråkraten ikke selv påtar seg ansvar, men skyver det oppover, gjør ham til en umyndig person og ødelegger hans eget menneskeverd. At alle er utlevert til byråkratens vilkårlighet, utvikler en krypende holdning som ødelegger «kundens» menneskeverd. I stedet oppstår et menneskebilde og en livsholdning som ikke baseres på verdighet og respekt, men forakt. Det baseres på vilkårlighet og egoisme. Systemet oppfordrer og oppdrar til at man meler sin egen kake og utelukkende tar hensyn til sine egne sympati­ er og interesser, også når det gjelder gjennomføringen av and­ res anliggender. Byråkratiet oppdrar til en i dypeste forstand asosial mennesketype, som kun gjør noe for andre om det er økonomisk fortjenestefullt for ham selv. Den motsatte mennes­ ketype, som handler sosialt ut fra hensynet til almene lover, til rasjonaliteten og sin neste, kan bare et system med personlig ansvar utvikle. Det er bare når person og posisjon er likeverdi­ ge størrelser at bevisstheten om den annen som likeverdig med meg selv kan fremtre. Og den formen for menneskeverd som springer ut av en slik bevissthet, kalles et kristent menneske­ verd. Her er «hverken jøde eller greker, hverken trell eller fri»,

47

men alle forenes i en høyere enhet, en annen almenhet enn den som avhenger av den ytre posisjonen, «alle er vi ett i Jesus Kristus». En byråkratisk og teokratisk samfunnsform er den mest antikristelige som finnes; den åpner for maktmisbruk, menneske­ forakt, vilkårlighet og tingliggjørelse av personligheten. Dette er frukten av det «tredje Roma» som Philotheus så i det frem­ voksende moskovittiske riket. Og denne frukt ante også det russiske folket. I tillegg til minnet om Ivan den Grusomme som en skrekk- og respektinngytende hersker, lever to legender om ham, som begge fremhever det antikristne element i det riket som han la grunnen til. Den ene har sammenheng med Ivans egen erklæring om at han er «etterkommer av de assyriske og babylonske keisere,» og beretter om at den russiske tsars regalier stammer fra Nebukadnesar. Det var Ivan som selv lot dem hente i Bysants, der de hadde ligget skjult siden Nebukadnesars rike gikk under.2* Den andre forteller at det var Ivan den Grusomme som innførte sviket i Russland. Han ville nemlig en gang lure selveste Vårherre, da denne forkledd som gammel mann hjalp ham til tolv tønner gull, mot at den gamle mannen skulle få en av dem. Men da tsaren vel var blitt eier av den store rikdommen, lot han sine menn ta ut to tredjedeler av Guds tøn­ ne, og fylle sand på i stedet. Dette skulle altså være første gang det ble gjort bruk av det knepet som så ofte er blitt praktisert ved vareleveranser til staten, og som dessuten er et uttrykk for den byråkratiske dobbeltverden vi antydet ovenfor. I sagnet sier Gud disse profetiske ord til Ivan: «Du har selv innført sviket i Russ­ land, det rettroende landet, og aldri skal du eller noen annen makte å utrydde det. Det skal bestå i seklers sekler.»25 Idet Ivan konsoliderte og styrket det moskovittiske riket, bandt han Russland med sterke sentralistiske lenker, og i sam­ me grad som sentralisme og byråkrati ble rotfestet, vokste også korrupsjon, løgn og svik blant undersåttene - ikke minst fordi dette etterhvert ble eneste måte å overleve på. I det russiske folkets forestilling kvalifiserte denne dåd Ivan til å bli direkte etterkommer etter en av de frykteligste herskere i bibelhistori­ en: Nebukadnesar.

48

Mongolenes revolusjon Staten este inn i alle samfunnets krinkler og kroker etter Peter den Store, samtidig stivnet tsarveldet i en form der posisjonens forrang fremfor personen også gjaldt tsaren selv. Tsaren ble et bilde på sin egen makt. Ved inngangen til det 20. århundre var Russland et rike styrt av en gudekeiser, og fremsto som den direkte fortsettelsen av mongolriket og det bysantinske ver­ densrike. Om de bysantinske keisere og den russiske tsar skri­ ver kunsthistorikeren H. P. L’0range: (I bysantinsk tid) fremtrer den levende keiser på en eiendom­ melig måte statuarisk, gudebilled-aktig, opphøyet over de dødeliges verden. Vi får et glimt av keisergudens ubevegelige skikkelse i Ammianus Marcellinus’ berømte beskrivelse av Constantius 2. [ca. 350 e. Kr.] under hans inntog i Roma: «Han så stivt fremfor seg som om han hadde et jernbånd om halsen og vendte ansiktet hverken til høyre eller venstre, han var ikke som en levende, men som et bilde av et menneske». Denne statuariske keiserstil, der som uttrykk for Hellig Maje­ stet på samme måte preger bildet og den levende virkelighet, følger vi over Bysants helt ned i det hellige russiske keiserdøm­ me. Med ord som slående minner om Ammianus’ gjengir Ber­ tel Gripenberg sitt barndoms-inntrykk av Alexander 3.: «Han stirret rett fremfor seg, og hans trekk var så ubevegelige som en statues. En mann av sten, en personifikasjon av makt og skjebne.»26

I dette samfunnet, hvor det prinsipielle og det erklærte overalt hadde forrang fremfor det reile, hvor bønder og embedsmenn ikke var mennesker, individer, men i ett og alt identisk med sin posisjon, hvor også tsaren i første rekke var sitt eget bilde, gjen­ sto bare forbrytelsen og opprøret som uttrykk for den enkeltes frihet og verdighet. De to hundre årene som ligger mellom Pe­ ter den Stores død og den russiske revolusjon, er da også i tilta­ gende grad preget av bondeopprør, attentat mot tsaren og andre terroristhandlinger. Bare mellom 18 5 5 og 18 60 var det omkring 450 bondeoppstander, og fra 1866 ble det gjort en 49

rekke forsøk på å myrde tsaren, inntil terroristene endelig lyk­ tes i 18 81. Fra dette synspunkt sett fremstår revolusjonen som et fortvilet forsøk på endelig å riste det gamle bysantinskmongolske åket av, og skape et fritt rom for personligheten, der den hverken var dominert av kirke eller stat. Slik ble hendelse­ ne også opplevd av diktere og intellektuelle i 1917. Alt overvei­ ende hyllet de dem som varsler om en kommende, frihetens tidsalder. Her er revolusjonen i Andrej Belyjs tolkning:

Ryt hogre, o vårdsstorm du fria i åskornas ljungande kor! Rossija, Rossija, Rossija, forhårja, forbrann och forgdr! Ditt domedag bådande dunder, ditt avgrunder oppnande schackt, de sia om strålande under i vingande våsendes makt.

Avslutningsstrofen griper likevel tilbake til den kjente, messianistiske oppfatningen, og lyder: Så rasa, o eldstorm, du fria, forhårja, forbrann och fortar Rossija, Rossija, Rossija, du framtidens Frålsare år!27

For én ting er håp og lengsler, noe ganske annet det virkelige resultat. Den gamle orden ble nok ødelagt og knust under februar-revolusjonen; i oktober 1917 kom imidlertid et politisk parti til makten hvis ideologi passet som hånd i hanske til den gamle, statsbyråkratiske, despotiske og messianistiske tradi­ sjonen. «Partiet er en stor mekanisme, og hvert partimedlem er en liten skrue, et forsvinnende hjul i dette maskineriet»28 slik ga Lenin sitt uttrykk for det teo-byråkratiske menneskebil­ det, samtidig som han definerte Partiets oppgave som å frelse alle verdens undertrykte. Med bolsjevikenes seier vant «Østen», teokrati, byråkrati og

50

individforakt, over det tynne ferniss av «Vesten» som det rus­ siske riket tross alt hadde antatt i tiden etter Peters reformer, og så smått videreutviklet etter revolusjonene i 1905 og feb­ ruar 1917. Selv om bolsjevismen er en rent vestlig tankeret­ ning og aldri ville ha fått innpass i Russland om ikke Peter had­ de åpnet landet for vestlig innflytelse, så fungerte den fra dette synspunktet sett som en tilskyndelse til at Russland lukket seg for Vesten, og utslettet den siste rest av demokratiske idealer, om disse så kom fra Novgorod (som miren), eller var overtatt fra Vesten. Sovjetunionen fremstår som en forlengelse av det moskovittiske riket. Individet ble ofret i proletariatets og parti­ ets navn, byråkratiet ble utbygget, de enkelte måtte lide for fremtidens og verdensrevolusjonens skyld, eiendomsretten ble tilintetgjort ved kollektivisering av landsbygda og inndragelse av privateiendom i byene, og all makt ble konsentrert i ett sen­ trum: Kreml. Samtidig ble hovedstaden flyttet fra det vestvendte St. Petersburg, til det sentrale Moskva, slik senteret i sin tid også var blitt forskjøvet fra Novgorod til Moskva. I tråd med tradisjonene fra Ivan den Grusommes tid, ble landet lukket av for Vesten. Og dette skjedde helt bokstavelig: før revolusjonen var det relativt enkelt å reise til Russland, men under Stalin fikk Fletchers ord fra 1589 igjen gyldighet: «Man frykter at utlendingenes fremmede seder og skikker skal smitte over på befolkningen, og derfor legger de hindringer i veien for alle reisende fra siviliserte land, og tillater dem sjelden adgang».

* Russland er ikke bare «Østen», dets kultur og historie er tross alt «midtens» historie, men før vi helt forlater den østlige på­ virkning, er det nødvendig å kaste et blikk på den institusjon som kanskje har satt sterkest preg på landet: kirken. Også den tilhører i en viss forstand «Østen», selv om den gjennom tidene har opptrådt i flere forkledninger.

51

1 Gjendiktet av Rafael Lindquist. Her hentet fra: Olav Rytter (red): Russisk poesi fra Igorkvadet til Jevtusjenko, Oslo 1966 2 Sitert etter Grimberg, b. 15, s. 204 3 Sitert etter Gitermann, b. 1, s. 381 4 Samme, s. 81 5 Samme s. 378 - 381 6 Dr. Giles Fletcher: Of the Russe Common Wealth, in: Russia at the Close of the Sixteenth Century, London 1866 s. 60 7 Samme, s. 102 8 Samme s. 103 9 Sitert etter Gitermann, b. 2, s. 490 10 Samme sted 11 Gitermann b. 1, s. 104 12 Fra Herbersteins Notes upon Russia, her sitert etter B. H. Sumner, A short History of Russia, New York 1949, s. 84 13 Sitert etter Gitermann, b. 1, s. 99 14 Sitert etter William-Kenneth Medlin: Moscow and East Rome. Neuchatel 1952, s. 92 15 Se lan Grey, Ivan the Terrible, London 1964, s. 181 og Grimberg: Mennes­ kenes liv og historie, b. 15, s. 157 16 Grimberg, s. 168 17 Dr. Giles Fletcher, s. 63: Gitermann b. 1, s. 441/442 18 Sitert etter Gitermann, b. 1, s. 424 19 Fletcher s. 146-151 20 Sitert etter Sumner, s. 84 21 Gitermann b. 1, s. 282 22 Se Gitermann b. 1 s. 270 ff. og Grimberg b. 15 s. 186 23 Sitert etter Gitermann, b. 2, s. 404 24 Selve legenden er gjenfortalt i Vladimir Solovjov: Vizantinizm i Rossija (1896). Se: Sobranie socineni V. S. Solovjova. Fototipiceskoe izdanie, Brjussel’ 1966, t. 7, s. 293 ff. 25 Sitert etter Grimberg, b. 15, s. 172 26 H. P. L’Orange: Mot middelalder, Oslo 1963, s. 132 27 Gjendiktet av Rafael Lindquist, her hentet fra Olav Rytters antologi 28 Sitert etter N. Krupskaja: Das ist Lenin, Berlin 1970, s. 260

Kirken som kameleon Nå finnes det imidlertid tre forskjellige fengsler i staten. Det første er det alminnelige fengselet ved markedet, der de fleste ugjerningsmenn blir satt i forvaring, det andre ligger i nær­ heten av bygningen der tremannsrådet møtes, dette er den såkalte forbedringsanstalten, og det tredje befinner seg mer midt i det åpne landskap, på øde og mest mulig uhyggelige steder. (... Den som ikke bare fornekter Gudene, men også tror seg å kunne manipulere dem med bønn og offer) han skal, som alle hans likesinnede, om han blir funnet skyldig, ifølge loven dømmes til å plasseres i dette fengselet som ligger i det indre av landet, og ingen fri mann skal noengang få besøke ham; den føde som fangevokterne tillater ham å få, skal han motta fra en slaves hånd. Dør han, så skal legemet hans kastes over på den andre siden av statens grenser, hvor det skal ligge uten å gravlegges. Om en fri mann likevel kommer og begra­ ver ham, så kan enhver kreve ham dømt for gudløshet. Om den fengslede etterlater seg barn som kan være til nytte for staten, så skal disse overlates til de myndighetspersoner som organiserer forsorg og barnehjem.

(Platon, Lovene, 10. bok)1

Europas dobbeltansikt

Når vi taler om «europeiske idealer», menneskerettigheter og individets verdighet, er det i streng forstand idealer og oppfat­ ninger som har vokst frem innen den vest- og mellom-europeiske kulturkrets vi mener. Det er med andre ord verdier som har oppstått innen den katolske kirkes område vi hevder. For den deling av Europa som i dette århundret har antatt en så krass, ideologisk karakter, med Sovjetunionen som den ytters­ te, østlige utpost, og Amerika som Europas forlengede arm i 53

vest, er langt eldre enn grunnleggelsen av Sovjetunionen, ja for den saks skyld eldre enn oppdagelsen av Amerika. Det kan faktisk synes som om den europeiske kulturs histo­ rie helt ned i sine rotter og forutsetninger har vært preget av spaltningen mellom en humanistisk orientert og en streng, autoritær pol. På det ene sted utgjør demokrati og menneske­ lighet idealene, på det andre fellesskap og lydighet mot staten. Vi finner denne polarisering allerede i det gamle Hellas, der Sparta representerte den ene ensidighet, og Athen den andre. I Sparta praktisertes en slags statskommunisme; fra Athen har vi fått grunnlaget for våre demokratiske idealer. Sparta var et gjennom-militarisert og ytterst konservativt samfunn som knapt endret seg i de århundrene som omfatter Grekenlands storhetstid. I ett og alt hadde kollektivet og staten forrang fremfor individet i Sparta, mens Athen for ettertiden har vist verden hva det enkelte individ kan bety for kollektivet. Begge byer hører imidlertid med til Hellas, og begge utgjør bærebjel­ ker i den hellenske kultur. Om Athen huskes for ettertiden på grunn av personligheter som Platon, Sokrates og Aristoteles, så bør man aldri glemme at det var spartanerne som reddet den siviliserte verden fra persernes angrep. Også den aller tidligste, egentlig europeiske historie frem­ viser en tilsvarende splittelse, om det enn skulle gå mange hundre år før Athen ble forbilde for noen europeisk samfunns­ struktur. På mange måter er «Europa» et umulig begrep. Geografisk betegner det området fra Atlanterhavet til Ural, kulturelt om­ fatter det så forskjellige folk, tradisjoner og uttrykk at man vanskelig kan finne ett eneste åpenbart fellestrekk. Likevel har begrepet et innhold også i kulturell henseende. Det betegner den kultur som er vokst ut av antikken med basis i kristendom­ men, som har ett ben i Jerusalem og ett i Athen. Som kulturell størrelse vokste Europa frem av ruinene etter Romerriket - og dermed fikk Europa splittelsen så å si i dåpsgave. Omtrent samtidig med at kristendommen ble anerkjent som en religion likeverdig med rikets øvrige trosretninger, ble Ro­ merriket delt i en østlig provins med hovedsete i Konstantino­ pel (Bysants), og en vestlig provins med Roma som hovedstad. 54

Og mens det vest-romerske riket gikk til grunne i 471, kom det øst-romerske riket til å bestå i enda tusen år, frem til Konstan­ tinopel ble erobret av muslimene i 1453.1 vest overtok de ger­ manske stammene arven etter romerne, kristendommen ibe­ regnet, og den europeiske middelalder vokste frem gjennom det «romerske riket av tysk nasjon». Enheten - riktignok ofte mer som tendens og ideal enn som virkelighet - ble i middelal­ derens Vest- og Mellom-Europa ivaretatt av kristendommen, slik den var formidlet av den romersk-katolske kirke, men sam­ tidig var det samfunnsmessige og kulturelle mangfold så stort at et begrep om «staten» som en tilstand av likevekt mellom flere forskjellige krefter («status»), kunne utvikles og realiseres - slik vi allerede har antydet. Derved oppsto også muligheten for at en kile kunne trenges inn mellom stat og kirke, for at et rent sekulært, borgerlig samfunn senere kunne oppstå. Om lovene vel er uttrykk for «Guds vilje», så vil de, dersom de opp­ fattes som suverene også i forhold til denne verdens øvrighet, etterhvert vise seg å fungere like godt uten denne guddommeli­ ge garanti. Dette er forutsetningen for rettsstatsprinsippet og for det borgerlige samfunn. Denne forutsetning finnes som kim allerede i arven fra Vest-Roma og i middelalderens Europa, om enn denne kim ikke kom til å videreutvikles før mange år­ hundrer senere. I Europa, men kun i Vest- og Mellom-Europa, lå denne kim. For mens dette Europa fremviser en skikkelse som bygger på Romerriket, kristendommen og de eksisterende tradisjoner blant «barbarene», kom utviklingen til å ta en annen retning innen det gamle Romerrikets østlige provinser. Den kultur som oppsto her, baserte seg også på arven fra antikken, kristen­ dommen og de stedlige tradisjoner, men mens Roma utgjorde innflytelsen i Vesten, var det den greske antikken som dannet kilden for den bysantinske kultur. Allerede i det 7. århundre ble latin avskaffet som offisielt språk og erstattet av gresk. Den kristendomsform som rådet, utviklet seg etterhvert til å bli ve­ sensforskjellig fra den vest-romerske, som vi skal komme til­ bake til, og de lokale tradisjoner pekte i en annen retning enn i den germanske verden. Innen det bysantinske riket, som omkring år 1000 omfattet det nåværende Hellas, Tyrkia og 55

Bulgaria, og som via den bysantinske kirke strakte sin innfly­ telse inn til Kaukasus og i det nåværende Iran, og over Russ­ land og Balkan, var en teokratisk rettet styreform fremhers­ kende. Paradoksalt nok var det paven i Roma som gjorde krav på også å være verdens hersker, på å stå over keiseren, men det var Bysants, som ikke anerkjente pavens overherredømme, som kom til å realisere denne symbiose av kirkelig og statlig makt. Her ble grunnlaget lagt for opplevelsen av at verdens lover er Guds lover, og av at de samtidig blir gitt gjennom og av keiseren. Det oppsto et meget intrikat og innviklet forhold mellom keiserlig og kirkelig myndighet, som i praksis virket slik at både maktens representanter og undersåttene fikk en forståelse av loven som gitt av keiseren; keiseren sto over både lov og kirke. Kirke, lov og stat ble ett og det samme. Den ameri­ kanske historikeren Medlin skriver: Den ortodokse fyrste i Bysants er forenet med sin kirke på den måten at han anser at han selv eksisterer i et slags sønneforhold til den, fullstendig oppslukt av den og bundet til dens hel­ lige dogmer. Fordi han samtidig er dens overhode i tiden, blir foreningen mellom stat og kirke, mellom regjering og religion av en slik art at det er fullstendig umulig å fatte disse to organe­ ne som annet enn en helhetlig organisme, der de begge utgjør dynamiske deler.2 Ethvert teokrati tenderer mot å bli konservativt. Når Guds rike allerede er representert på jord i og med den guddommelige hersker, vil enhver utvikling bety en avvikling og svekkelse av den guddommelige makt, det vil fremstå som satans verk som bør bekjempes. Dette gjelder også for Bysants. Enhver bestre­ belse i den bysantinske middelalder gikk mot å bevare og kon­ servere gamle skikker og overleveringer. Vladimir Solovjov sammenligner Bysants’ dype respekt for alle former for tradi­ sjoner med den respekt man ville vise en forfatter, dersom man mente at alle hans bøker og skrifter alltid måtte komme ut med samme typografi. Derved ser vi at tendensene fra Athen og Sparta er dukket frem på den historiske arena igjen. Østen er i middelalderen

56

preget av konservatisme, kollektivisme og en klar teokratisk, anti-demokratisk tendens. Vestens middelalder bærer - i det minste som tendens - humanismen i sitt skjød, grunnlaget blir her lagt for at staten og kirken skal komme til å vike og gi plass for utviklingen av et borgerlig og sekularisert samfunn. Og i våre dager har vi innen det ene området et tvers igjennom se­ kularisert, borgerlig samfunn, mens vi inntil nylig innen det andre fant to ideologiske stater: Sovjetunionen og Iran. Begge kan, på hver sin måte, sies å representere arven etter Bysants. Men slik Sparta i sin tid reddet Hellas fra undergang, slik var det Bysants som kom til å gi Vesten det stikkord som utløste renessansen, og gi støtet til den endelige fremvekst av et seku­ larisert samfunn. Takket være sin konservatisme og den konti­ nuerlige kontakt som hadde eksistert mellom Øst-Roma og Hellas, hadde Bysants bevart antikkens skrifter. I Vesten var de gått tapt. I middelalderen kjente man i Vest- og MellomEuropa kun halvannen dialog av Platon; Aristoteles ble først kjent i arabisk oversettelse. Da man i Bysants forsto at byen i nær fremtid ville bli erobret av muslimene, gjorde man i 1438 et forsøk på å forene Øst- og Vest-kirken, for slik å få hjelp mot islams fremmarsj. Samtidig sørget man for å redde tusenvis av antikke manuskripter over til Vesten, nærmere bestemt til Fi­ renze. Da de florentinske lærde og kunstnere stiftet bekjent­ skap med denne skatt av menneskelig visdom og kunnskap, førte dette til en revurdering av hele antikken, til den «antik­ kens gjenfødelse» som går under betegnelsen renessansen. Og det bidro til at en ny og enestående humanisme kunne vokse frem på sentraleuropeisk grunn.

Det bolsjevikiske kjetteri Delingen av det romerske riket i en østlig og en vestlig provins kom ikke bare til å få følger for det fremtidige Europa, men også for kristendommens utvikling og historiske skikkelse. Paven hadde sitt sete i Roma. Han representerte til enhver tid den «apostoliske suksesjon», den kontinuerlige tradisjon fra apostelen Peter til nåtiden. Og den kirke han var overhode for, var Kristi legeme, Kristi tilsynekomst i tiden etter hans jordiske

57

liv. Paven var — og er — en slags Guds stedfortreder på jord, med absolutt myndighet over alle menighetslemmene. Denne myn­ dighet strakte seg også over patriarken i Konstantinopel, men allerede i det 7. århundre viste det seg at to så forskjellige teolo­ giske oppfatninger hadde utviklet seg i øst og vest at dette pa­ vens overherredømme mer og mer ble en formsak. Det endelige brudd mellom den romersk-katolske og den ortodokse kirke kom i 1054, fra da av ble de to kirker også formelt skilt, og selv om dette skjedde for snart 1000 år siden, har dette brudd en så avgjørende betydning at det er nødvendig å betrakte det i flere omganger og fra forskjellige synsvinkler. Ytre sett hadde skismaet sine klare politiske forutsetninger i delingen av Romerriket; formelt sett dreide det seg om en dogmestrid angående treenigheten. Og dypest sett synes det som om den dogmatiske stridigheten var symptom på at to vidt for­ skjellige kultur- og menneskeoppfatninger var under utvikling innen de to kirker - noe vi skal komme tilbake til. Betraktet som et bilde, som et slags kunstverk, og sett på bakgrunn av de konsekvenser skismaet fikk for de kulturer kir­ kesamfunnene sto faddere for, kan vi betegne bruddet som et uttrykk for en dobbelthet i selve kristendommens vesen, i Kris­ tus selv. I evangeliene heter det om Jesus Kristus at han er fullt men­ neske og fullt Gud på én og samme tid, han er «ett vesen med to naturer», slik teologien uttrykker det. Denne umulige posi­ sjon midt i mellom og fullt ut i begge deler, en Gud som blir korsfestet og et menneske som gjenoppstår, «for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap», som Paulus kaller det, er ut­ gangspunkt for alle vesentlige dogmatiske stridigheter i den tidlige kristne tid. Og splittelsen mellom Øst- og Vest-kirken kan betraktes som et uttrykk for at Vest-kirken la aksenten og hovedvekten mer i retning av Kristi menneskelige natur, mens Øst-kirken prioriterte hans guddommelige natur - med alle de konsekvenser dette fikk for den videre kulturutvikling. I vest har vi fått et sekularisert, «menneskelig» samfunn, med menneskerettigheter, respekt for individet og utviklingen av en jordbundet, «menneskelig» naturvitenskap og teknologi. Alt dette er fremkommet innen den romersk-katolske og sene­ 58

re protestantiske kulturkrets. Det er her den nyere tid brøt igjennom med renessansen, fremveksten av en bykultur og en borgerlig offentlighet med fri presse, fri meningsutveksling og demokratiske idealer. Som bilde betraktet ligger denne utviklingen allerede i kim ved møtet mellom Romerrikets representant Pontius Pilatus og kristendommens sentralfigur, Jesus Kristus. Når Pontius Pilatus overfor Kristus utbryter: «Hva er sannhet?» og senere peker på ham med ordene: «Se dette menneske!», er i en viss forstand veien stukket ut for den romersk-katolske og senere vest-europeiske kulturutvikling, der vitenskapelig erkjennelsesstreben og humanisme utgjør historiens svar til Pilatus. I sin historiske praksis har Vest-kirken, og særlig dens av­ kom, den protestantiske kirke, lagt aksenten på Kristi mennes­ kelige natur. Det går en ubrutt linje fra Pilatus’ «Se dette men­ neske!» til den protestantiske revolusjonsteologi som setter «Kamerat Jesus» i sentrum. Likeledes representerer først teolo­ gi, så filosofi og senere naturvitenskap den vestlige kulturs for­ søk på å besvare Pilatus’ spørsmål, samtidig som de fremviser de rent menneskelige erkjennelsesforsøk overfor guddommen. I motsetning til dette har Øst-kirken alltid fremhevet Kristi guddommelige natur. Ikke barnets fødsel (som i den katolske kirke) eller den korsfestedes lidelser (som i den protestantiske), men guddommens oppstandelse er den sentrale hendelse for den ortodokse kirke. Og nært forbundet med dette ser vi at Øst-kirken i sin historiske utvikling heller ikke kan vise til sam­ me vektlegging av filosofiske og teologiske problemer som Vest-kirken. Her har kunsten inntatt teologiens og filosofiens plass. Ikonkunsten er like sentral og vesentlig for Øst-kirken som den skolastiske teologi for Vest-kirken. Og analogt med at Vest-kirkens tema blir anslått ved møtet mellom Pontius Pila­ tus og Jesus Kristus, blir Øst-kirkens hovedanliggende antydet i Det nye Testamentet. I Johannes 12,21 fortelles det om noen grekere som kommer til Filip og sier: «Herre, vi vil gjerne se ham.» Også i fortsettelsen er det betraktningen, opplevelsen av det hellige som bilde, som preger den gresk-ortodokse kirke. Og idet vi fastslår denne tilsynelatende rent kirkehistoriske forskjell, har vi i samme øyeblikk grepet fatt i noe av bak­ 59

grunnen for Vest-kirkens vektlegging av individet og den en­ keltes frelse, og Øst-kirkens tendens til å se individet som del i et kollektiv, der den enes frelse avhenger av de andre. For en erkjennelsesstreben, om den nå er av teologisk, filosofisk eller vitenskapelig art, vil alltid bære verdsettingen av individet i sitt skjød - fordi det nå engang bare er enkeltmennesket, indi­ videt som kan erkjenne. Spørsmålet «Hva er sannhet?» kan bare besvares personlig, av den enkelte selv. Så følger da også protestantisme og bibelkritikk som en historisk konsekvens av Romerkirkens teologiske erkjennelsesbestrebelser. Ikke slik innen Øst-kirken. Her står ikke det enkelte individ som sådant like sentralt som i Vesten. Fellesskapet, tanken om den enes avhengighet av den andre, fremheves i Øst. Og er det sannhetsspørsmål og erkjennelse som er blitt fokusert i Vesten, har ikke Øst-kirken i første rekke sett mennesket som et erkjen­ nende, men som et moralsk, et handlende vesen, og derved igjen som et vesen skyldig overfor alt og alle og avhengig av sin neste. I sin «himmelvendthet» har Øst-kirken satt prinsippet, dog­ met over den enkeltes sannhetserkjennelse. Det er betegnende at man innen den bysantinske kultur faktisk kjente til Platons og Aristoteles’ verker gjennom hele middelalderen, uten at dette fikk en betydning som lignet på den eksplosjon kjennska­ pet til disse filosofer medførte i Vesten. Kirken er ferdig; dens storhet foreligger allerede, tankene er tenkt for bysantineren. Det gjenstår bare å utsmykke og presentere dem. Og dette gjø­ res ikke i teologiske drøftelser, men i bildet, i ikonet. For bildet skal betraktes, ikke begripes. Det bringer intet kvalitativt nytt, men presenterer det som er. Ikonet er Øst-kirkens motstykke til Vestens teologi, men et motstykke av en ganske annen art, med en ganske annen virkning og et ganske annet mål. For mens ordet og det abstrakte resonnement taler til den enkelte og krever å bli omsatt i egne, personlige forestillingsbilder, så fremstiller ikonet allerede dette forestillingsbilde i en ytre form. Dets hensikt er ikke å tale til den enkeltes erkjennelse, men å virke på den enkelte. Det skal virke moralsk oppdragende. Iko­ net - og for den saks skyld kirken som sådan - er forbildet for et rett liv. Teologi og dogmer skal ikke tenkes, men betraktes

60

og leves. En av dette århundrets mest betydelige ortodokse teo­ loger, Pavel Florenskij, sier det slik:

Det kirkelige liv forstår og inderliggjør vi nettopp i livet og ikke gjennom den forstandsmessige abstraksjon. Hva er kirkelighet? Nytt liv, liv i Ånden. Ortodoksien blir fremvist, ikke be­ vist. Derfor finnes det for den som vil forstå den, kun ett mid­ del: den direkte erfaring.3 I flukt med Platon har man i øst sett «Det gode», ikke «Det san­ ne» som ideenes idé, den sol alt annet henter sitt lys fra, og i hvis lys det selv blir synlig. Og dersom det er slik at en sannhetsbestrebelse bærer individualismen i sitt skjød, så bærer bestrebelsen etter å realisere det gode kollektivismen i sitt. Al­ lerede i sitt begrep omslutter «Det gode» mer enn én person. Å realisere det gode vil alltid si å handle moralsk, og moral finnes bare i mellommenneskelige forhold, i fellesskapet. Det er på denne bakgrunn symptomatisk at kristendommen da den kom til Russland fra Bysants, utgjorde ett av de viktigs­ te elementer i utviklingen av den russiske bondekommunen, miren. Denne felleskapsfølelsen og kollektive holdning begren­ set seg imidlertid ikke bare til kirken og bondestanden; etter­ hvert som Russland utover i det forrige århundre utviklet en selvstendig filosofisk tradisjon, kom man til å distansere seg meget sterkt fra den vest-europeiske individualisme og rasjo­ nalisme, slik den utviklet seg fra Descartes av. Filosofen Nikolaj Berdjajev (1874-1948) karakteriserer den russiske filosofis holdning slik:

Kjærligheten er det religiøse livs grunnlag og garanti. Kjærlig­ hetserklæringen utgjør erkjennelsens fundament. Dette er et prinsipp som avfeier enhver autoritet. Det er også en erkjennelsesvei som står opp i mot det cartesiske cogito, ergo sum. Ikke jeg tenker, vi tenker, det vil si, foretar en kjærlighetserklæring med tanken. Og det er ikke tanken som beviser min eksistens, men viljen og kjærligheten som gjør dette.4

61

Og Vladimir Solovjov innleder sin erkjennelsesteori med moralfilosofiske overlegninger omkring det godes idé. Det under­ liggende spørsmål er hverken Pilatus’ «Hva er sannhet?» eller Kants abstrakte, avblekede «Hvordan er syntetiske setninger å priori mulig?», men: «Hvordan kan vi rettferdiggjøre det gode?»

Som vi vet, var Russland et lydrike under mongolene på den tiden da kirken ble svekket i Vest-Europa og vek plassen for et borgerlig samfunn. Russland var ikke bare avskåret fra denne utvikling: landet ble ført i stikk motsatt retning. Mongolveldet munnet ut i Ivan den Grusommes sentralistiske despoti, med «det tredje Roma» som hovedstad, der tsaren av kirkens repre­ sentanter ble utropt til Guds stedfortreder på jord. Det kom ald­ ri til noen egentlig sekulariseringsprosess i Russland, derfor har kirkens makt og innflytelse langt større betydning der enn i Vest-Europa. Vi må i tillegg være klar over at de kjennetegn vi har gitt Øst-kirken også gjelder den folkelige, religiøse følelse i Russland. Om denne har tatt farge av kirken, eller om kirken har tatt farge av den, skal være usagt, men det sier seg selv at det alltid foreligger en intim forbindelse mellom de formulerte, teologiske dogmer og de folkelige følelser i et religiøst samfunn. I det øvrige Europa trengte det sekulariserte samfunn seg inn likesom en friplass mellom kirken og den enkelte; det ble skapt et fritt rom der mennesket kunne handle og skape uten å ta hensyn til den totale makt over liv og død som enhver kir­ ke ifølge sitt vesen hevder å inneha. Den universelle og altom­ fattende makt som kirken tilstrebet og delvis innehadde i mid­ delalderens Europa, ble brutt ved utviklingen av naturviten­ skapen og det moderne bysamfunn. Ingen gir fra seg makten frivillig, og svekkelsen av kirkens posisjon skjedde gjennom harde kamper og fryktelige lidelser fra den «nye tids martyrer» sin side. Men uansett en Galileo, en Jan Huus eller Giordano Bruno, så ville tilsynekomsten av et sekularisert samfunn være utenkelig om ikke også den alminnelige religiøse følelse var blitt svekket. I Vesten vant den naturvitenskapelige tenkemåte frem blant almenheten, og det var i dypeste forstand dette som ga det middelalderlige verdensbilde dødsstøtet. Ingen kirke kan klare seg uten menighet.

62

Men hva om det motsatte var skjedd, hva om menigheten så å si var blitt forlatt av sin kirke? Hva om kirken langsomt men sikkert hadde forandret seg, mens den folkelige religiøsitet hadde bestått som før? Spørsmålet er om menigheten har noen mulighet til å oppdage dette. For lever man fullt og helt inne i et teokratisk, religiøst verdensbilde, bygger man hele sin eksi­ stens og forståelse på tillit og tro, ikke på erkjennelse og viten. Man tror på Gud og har tillit til prest og øvrighet, for å si det enkelt. Svaret på disse spørsmål finner vi i utviklingen i Russland. La oss et øyeblikk kaste et blikk på hvordan den «Hellige russiske kirke» artet seg i det forrige århundres Russland. Vi gir ordet til to av denne kirkes representanter, slavofilen Ivan Aksakov, og Vladimir Solovjov. Solovjov siterer selv Aksakov i sitt verk Russland og den universelle kirke (1889): «Hva forvaltningen angår, fremstår vår kirke som et slags kon­ tor, eller som et gigantisk kanselli med alle det tyske byråkratis kjennetegn, med hele dets offisielle løgnaktighet (...) Men når den kirkelige forvaltning organiseres som en del av den sivile myndighet og når kirkens tjenere blir statsansatte, så forvand­ les kirken selv raskt til en gren av den verdslige makt, eller for å si det rett ut - den trer i statens tjeneste. Vi har «opplyste» geistlige som hevder at vårt religiøse liv ikke er godt nok regu­ lert fra statens side, og som ber om en ny lovbok for kirken. Og likevel finner vi i den nåværende lovsamlingen mer enn tusen paragrafer som fastslår statens overformynderi over kir­ ken og som nøye beskriver politiets rolle i saker som angår tro og fromhet.» Og Solovjov legger selv til:

Hva angår voldsbruk i trosspørsmål, så er disse i prinsippet le­ gitimert i vår straffekodeks og utviklet i alle enkeltheter. En­ hver som enten er født inn i den ortodokse kirke eller som har konvertert til den, blir, dersom han går over til en annen religi­ on, kristen eller ikke-kristen, anklaget for å ha begått en for­ brytelse, stilt for retten, og han kan vente samme straff som en

63

falskmynter eller landeveisrøver. Den som, uten å bruke vold eller tvang, overtaler en annen til a forlate den russiske kirke, mister sine borgerrettigheter og blir sendt til Sibir eller kastet i fengsel. Og denne strenghet er langt fra bare død bokstav.

Solovjov siterer Aksakov til slutt:

«Sannhetens ånd, kjærlighetens ånd, livets ånd, frihetens ånd - denne ånds helsebringende pust er det den russiske kirke mangler.»5 Aksakov ble selv i mange år forfulgt og underlagt skriveforbud på grunn av sin kritikk. Solovjov skrev sine kritiske bemerk­ ninger på fransk i Frankrike, utenfor rekkevidden av den kirke­ lige sensur, men han ble likevel nær kastet i fengsel ved hjem­ komsten. Til tross for sine universelle og «katolske» pretensjoner, til tross for at den selv hevdet å representere «Jesu Kristi egen reli­ gion», ubesudlet av mennesker og tidens gang, utviklet den russiske kirke seg mer og mer i retning av en statskirke. Peter den Store la formelt kirken inn under staten ved begynnelsen av 1700-tallet, men da hadde den allerede lenge fungert som et underbruk av tsarmakten. Og i 1885 ble denne status ende­ lig stadfestet ved at tsar Aleksander 3. offisielt ble utropt til kir­ kens overhode. Denne statskirke hadde imidlertid en helt an­ nen karakter enn en protestantisk eller anglikansk kirke, fordi den eksisterte i et samfunn uten borgerlig offentlighet. Det fan­ tes intet rom mellom kirken og undersåttene der den frigjøren­ de, kritiske tanke kunne dyrkes. Statskirken møtte tvertimot en folkelig religiøsitet og hengivenhet som legitimerte både kir­ kens og statens totale makt i undersåttenes øyne, selv om det også fantes opposisjon mot kirken. Den russiske statskirkes egenart må også søkes i arven fra mongolene, som gjorde tsaren til en opphøyet, guddommelig skikkelse, og i tradisjonen fra det bysantinske teokrati, der kei­ seren likeledes var Guds representant og sendebud på jord. Kirkens aksentuering av Kristi guddommelige person «smit­ tet» over på tsar og statsmakt idet stat og kirke vokste sammen

64

til ett. Dermed ble det ikon som fantes i alle troende russeres hjem, forvandlet fra å være et bilde på hengivenhet og yd­ mykhet overfor Kristus, til å bli en kanal som så å si slapp sta­ ten og de kirkelige politiinstanser inn i den enkeltes privat­ sfære. Sensur, overvåking og formynderi ble legitimert - fordi det bak dette sto en stat som allerede var forklart guddommelig - og den kritiske samfunnsinstitusjon som kunne ha nøytrali­ sert denne virkningen, en borgerlig offentlighet med fri me­ ningsdannelse, fantes ikke, like lite som den personlige skepsis og kritiske tenkning hadde noen plass i tradisjonene fra den ortodokse kirke. Når vi slik betrakter utviklingen i Russland, der ydmykhet og ærefrykt ble holdt i hevd blant folket, men der disse kvalite­ ter gjennom århundrene ble misbrukt og langsomt, men sik­ kert av kirken styrt bort fra det religiøse felt og mot tsar og statsmakt, synes det klart at det er fremveksten av et sekulari­ sert samfunn som har reddet Vesten fra en despotisk styre­ form. Det er tvilen, vantroen og kritikken som beskytter mot maktmisbruk, ikke ydmykhet og religiøs tro. Det kan høres forferdelig ut, men jeg er redd det ikke desto mindre er sant: Intet er verre enn at «Det gode» og «rett mo­ ralsk handling» fremheves på bekostning av det enkelte men­ neskes dømmekraft og erkjennelsesstreben. For dersom et folk blir offer for en religion som ensidig legger vekt på det gode og kollektivet, får det selv ingen mulighet til å vurdere om eller når dette «gode» slår over i sin motsetning. Man blir helt avhengig av en prests eller en autoritets fortolkning og kan komme til å ende med å ofre seg selv for denne «gode hyrdes» skyld. Platon, den mest konsekvente idealist og «godhetstenker», som i sin idélære setter «Det godes idé» over alt annet, ender i sin siste og mest «spartanske» dialog, Lovene, med å beskrive de første konsentrasjonsleire. Dit skal de som manipulerer med gudene sendes. Og det synes som mer enn en tilfeldighet at den mektigste nasjonen som gjennom århundrene har hentet næ­ ring fra en kristendom som legger hovedvekten på Kristi gud­ dommelige eller ideale natur, blir den nasjonen som virkelig bygger og gjør bruk av disse leirene.

65

Men forsvant da ikke kirken som maktfaktor i og med revo­ lusjonen? Det er fare for at nøyaktig det motsatte er skjedd. De teokratiske tendensene som fantes i det gamle Russland, forsvant ikke i 1917. De ble forsterket. Ingen av de sovjetiske forordninger som Vesten er blitt skremt av, er nye. De er deri­ mot blitt intensivert. Også i det gamle Russland fantes sensur, arbeidsleire for opposisjonelle, forbud mot offentlig meningsut­ veksling, regulering av undervisningen ved universiteter og høyskoler, men da var dette begrunnet med henvisninger til kirke og tsar, ikke med marxistiske termer. Riktignok viste Russland tendenser i retning av et borgerlig samfunn ved be­ gynnelsen av dette århundret, men i og med revolusjonen i 1917 ble disse avbrutt. Legitimert av den russiske, tradisjonel­ le oppfatning om tsar og statsmakt som gudegitt, og godt for­ beredt av kirkens og tsarens kamp mot enhver demokratiseringstendens, kunne den nye Sovjetstaten la stat og kirke smelte fullstendig sammen. Staten ble en moderne «kirkestat», den ble en ideologisk institusjon som kun hadde det dennesidige for øyet. Den ytterste konsekvens av de tendenser som Ak­ sakov og Solovjov beskriver innen kirken, er at kirkens ønske om total makt over menneskenes liv og død, blir overtatt og realisert av en sekularisert statsmakt. I sitt ovennevnte verk hevder Solovjov at muslimenes erob­ ring av Bysants fullendte en utvikling som lenge hadde vært synlig innen den bysantinske kirke. Kirken var forfalt til et «islamsk» kjetteri lenge før den fysiske maktovertagelse, om den enn hadde beholdt det kristne ferniss. Ja, Muhammeds verk kan i mangt sees som en reaksjon på og fullendelse av Øst-kirkens ensidighet. Den hadde bare øye for Gud i Kristus, og kom til å glemme både menneske og jord. Enhver utvikling ble betraktet som frafall fra den rette åpenbaring; staten ble guddommeliggjort og jus og teologi ble ett og det samme. Slik også i den islamske stat. Åpenbaringen er gitt; en positiv «ut­ vikling» vil alltid si å gjenopprette den gamle, gudegitte orden; Gud er alt, mennesket har kun verdi i den grad det realiserer Guds bud. Jus og teologi er ett og det samme i våre dagers Iran, såvel som i Justitians Bysants. 66

Jules Monnerot har kalt bolsjevismen det 20. århundrets islam,6 og denne karakteristikk passer også inn i det bildet som vi har tegnet. Var islam en logisk følge av utviklingen innen den bysantinske kirke, er bolsjevismen en ikke mindre logisk følge av den russiske kirkes utvikling. Her er det imidlertid ikke staten som blir guddommeliggjort, men Gud som blir «statliggjort». «Vår kirke fremstår som et slags kontor, eller som et gigantisk kanselli med alle det tyske byråkratis kjennetegn, med hele dets offisielle løgnaktighet,» skrev Aksakov, og i den bolsjevikiske stat er det dette byråkrati, denne løgnaktighet som er blitt helliggjort. All metafysikk og egentlig religiøsitet er forsvunnet, og erstattet av en fanatisk og tilintetgjørende tro på byggingen av paradis på jord. Slik islam bekjempet korset under halvmånens tegn, har den bolsjevikiske stat forsøkt å bekjempe det under den røde femstjerne. Ordet «rød» betyr «vakker» på eldre russisk. «Den røde Plass» er ikke et navn som stammer fra 1917. Kreml, stats­ forvaltningen, har alltid ligget ved denne plassen. Etterl917 ble kirken også malt rød, om enn i en annen og mer moderne betydning av ordet.

Den usynlige kirke

«Så kom vi til grekerne, og de førte oss dit hvor de tjener sin Gud. Og vi visste ikke om vi var i himmelen eller på jorden. For på jorden finnes hverken slik prakt eller slik skjønnhet.» - Vi husker Nestor-krønikens beretning om hva Jaroslavs utsendin­ ger opplevde ved Øst-kirken, og det er innlysende at deres be­ geistring ikke på noen måte var styrt av det som gjennom den senere historie kom til å folde seg ut som virkningene av denne kirkes innpass i Russland. Tvertimot, ikke maktutfoldelse, men den mystiske kommunion mellom himmel og jord, ikke politisk totalitarisme og åndelig tyranni, men den estetiske helhetsopp­ levelsen, skjønnhetens harmoniske bilde av frihet, var det som i følge Nestor-krøniken tiltrakk russerne. Så utgjør da heller ikke de virkninger vi har skildret, hele virkeligheten, bare den mest åpenbare del av den. De elementer som tiltrakk utsendingene levde - og lever - også videre, om enn i det skjulte. 67

La oss, for å få en forståelse for denne usynlige kirke, enda en gang vende tilbake til splittelsen mellom Øst- og Vest-kir­ ken, nå for å betrakte innholdet av de dogmatiske stridighete­ ne. De ligger tross alt ved roten av den konflikt Europa herjes av også i dag. Kirkesplittelsen var som nevnt en realitet allerede flere år­ hundrer før den ble formelt stadfestet i 1054. Uenigheten drei­ de seg ikke bare om forståelsen av Kristi to naturer; det ende­ gyldige brudd kom i stand på bakgrunn av at de to kirker had­ de forskjellig oppfatning av Den hellige Ånd, og derfor også representerte to helt forskjellige menneskesyn. Renate Riemeck skriver i sin bok Moskau und der Vatikan:

Det dreide seg om forskjellige utlegninger av dogmet om den hellige treenighet, som først var blitt formulert på synoden i Nikea (325) og senere var blitt stadfestet på synoden i Kon­ stantinopel (381). Da kjempet man om den rette forståelsen av Kristi guddommelige natur. Nå dreide spørsmålet seg om hvilket forhold Den hellige Ånd hadde til Faderguden og til Sønnen. I Østen holdt (og holder) man fast på den opprinnelige formuleringen fra den nikeansk-konstantinopelske trosbe­ kjennelsen: Faderguden oppfattes som urgrunn, skaper og opprettholder av universet, som fra evighet av frembringer Sønnen (Logos, Verdensordet). Også Den hellige Ånd utgår fra Faderguden, fra evighet av. I den vestlige teologi fikk derimot den lære gjennomslag at Den hellige Ånd utgår både fra Fader­ guden og fra Sønnen. Derfor føyde man - forøvrig opprinnelig mot pavens vilje - det latinske ordet «filioque» («og fra Søn­ nen») til den gamle trosbekjennelsen. Og fra dette ene ordet blusset den store konflikten opp, som til slutt kom til å dele kristenheten i en østlig og en vestlig del. Man kan ikke forstå betydningen av denne striden dersom man - slik det ofte skjer - betrakter de voldsomme konfliktene omkring «filioque» som uttrykk for et slags middelaldersk ordkløveri. Det dreier seg snarere om to forskjellige betraktningsmåter på og tydninger av en kristen overlevering. Gjennom tilføyelsen av «filioque» ble ordlyden i den gamle kristendoms sentrale trosbekjennelse radikalt forandret.7

68

Innen Øst-kirken opplevde man at kristendommens treenighet med den nye trosbekjennelsen, der Den hellige Ånd hadde fått en slags annenrangs status, var blitt redusert til en dualisme. Dette ble for dem ytterligere bekreftet da det 8. økumeniske kon­ sil i Konstantinopel i 869 fastslo at mennesket besto av legeme og sjel, altså at mennesket selv var en tvedelt og ikke tredelt skapning. Ånden ble betraktet som en del av sjelen. Øst-kirken godkjente aldri dette konsil, og den har helt til våre dager holdt fast ved en tredeling av mennesket, slik den også fastholder Den hellige Ånds selvstendige status i forhold til Sønnen.8 Denne kontroversen foregikk mens begge kirkene sendte misjonærer til de slaviske og germanske områdene. Uten at jeg her skal hevde å kunne påpeke en beviselig kausalsammenheng, er det likevel tankevekkende at det området som kom under Vest-kirkens innflytelse, liksom har videreført forestil­ lingen om at mennesket bare har legeme og sjel, slik at nå sje­ len på det nærmeste betraktes som et derivat av kroppen. I Vesten har et nytelsessamfunn utviklet seg, der den høyeste lykke sees i legemlig velvære og nytelse, og der «de nye kulturpaver», såsom Freud og Marx, ikke har hatt blikk for annet enn menneskets kropp og denne kroppens begjær. I det gamle orto­ dokse området, og særlig i Russland og Sovjetunionen, har man tvertimot helt til våre dager sett menneskeåndens eksi­ stens som så reell at man har ført krig mot alle dens «falske» ytringer, gjennom lovreguleringer og sensur. Og selv da den vesteuropeiske materialisme ble innført i Russland, i form av marxismen, antok denne en rent ideologisk form, hvis hovedkamp til våre dager har stått mot fremmede ideologier og reli­ giøse overbevisninger. Oppfatningen av Den hellige Ånd fikk også betydning for de to kirkenes selvbilde og forhold til menighetene. Det er innen de troendes rekker at Ånden åpenbarer seg; som en logisk kon­ sekvens av Øst-kirkens oppfatning av Åndens selvstendighet, fikk også de forskjellige menighetene en sterkere selvstendig­ het enn tilfellet var innen det vest-kirkelige innflytelsesområdet. Blant annet bygget man innen Øst-kirken i sterkere grad på lokale tradisjoner, innforlivet lokale legender og senere hel­ gener i kirkelivet, og man utviklet intet overordnet liturgisk 69

språk, menighetene benyttet sine lokale tungemål. Vest-kirken opplevde seg selv derimot som forvalteren av «den rette ånd»; også den ånd som levde i menighetene kom jo fra Sønnen, som på jorden var representert ved kirken, og derfor la den romersk-katolske kirke større vekt på å underordne alle kultur­ uttrykk under den selv som sentralmakt. Dette er forøvrig den dypere grunn til at vi ikke skriver med runer. Hadde misjonæ­ rene nådd Norge fra Bysants, ville vi høyst sannsynlig ha be­ holdt vårt alfabet, og ikke overtatt det latinske. Denne frihetlige holdning innen den ortodokse kirke kan synes paradoksal i forhold til det vi vet om dens utvikling i ret­ ning av statskirke og dominerende åndskraft i Russland, men for det første må vi ha klart for oss at denne frihetlige tendens var sterkest mens kirken ennå var «myk» og i sin vorden. Om­ slaget skjedde for Russlands vedkommende egentlig ikke før etter den 250 år lange mongolske påvirkningen, og selv da holdt denne frihetlige holdning seg som understrøm og grunn­ leggende livsfølelse, spesielt innen den folkelige religiøsitet. Det var mongoltiden som tilskyndet kirken til å utvikle sine andre sider og utrope Moskva til «det tredje Roma». For det annet fo­ regikk ikke denne utviklingen henimot en messianistisk, auto­ ritær og sentralisert statskirke i Russland uten motstand - og­ så fra kirkelig hold. I det 17. århundre gjennomgikk den rus­ siske kirke sin mest alvorlige krise, som førte til at de såkalt «gammeltroende» dels forlot kirken, dels ble ekskommunisert. Både bakgrunnen og uttrykket for denne konflikten kan for oss virke underlige og sære, men innholdet er likevel klart nok: Det var et opprør mot foreningen av stat og kirke, mot at denne verdens hersker skulle ta plassen til Kristus som universell, åndelig fører. Det russiske uttrykk dette opprøret fikk, var som følger: Allerede i flere århundrer hadde man i Russland vært klar over at både bibeloversettelse, liturgi og rituale led av flere mangler i forhold til moderkirken i Bysants. I første rekke kom dette av unøyaktigheter under oversettelse og avskrivning, men også av at enkelte riter hadde endret seg blant grekerne siden russerne antok kristendommen. For eksempel korset rus­ serne seg med to fingre, mens man innen den øvrige ortodokse verden ved begynnelsen av 1600-tallet benyttet tre. Og i Russ­ 70

land var det vanlig å gå i prosesjon rundt kirken med solen, mens man andre steder gikk mot solen. 11649 kom patriarken av Jerusalem til Moskva og gjorde oppmerksom på en rekke av disse avvikene. Dette førte til en splittelse innen den moskovittiske geistlighet; noen fastholdt de gamle ritene og oversettelse­ ne, «vi er da russere, ikke grekere!», andre ville gjerne rette opp de feil som forelå. Etterhvert utviklet denne striden seg til en dyp splittelse innen den russiske kirken; i 1897 skriver Solov­ jov at en fjerdedel av Russlands befolkning tilhører de gammeltroende9, og ennå, i det 20. århundre, preger splittelsen den russiske kirken, selv om bannlysningen av dem ble trukket til­ bake ved slutten av forrige århundre. Da striden begynte, sto patriarken Nikon og tsaren på de «reformvennliges side», mot dem sto geistlige og lekfolk, med en skikkelse ved navn Avvakum i spissen. Kampen gjaldt for dem menighetenes og de troendes uavhengighet av statlige og kirkelige påbud, men opprøret ytret seg som seig og dogmatisk konservatisme. «Vi har det bra som vi har det, hvorfor skal vi ha det bedre enn våre fedre», lyder et russisk ordtak, og her, som så mange ganger gjennom den russiske historien, var det denne ånd som styrte protestene. De gammeltroende tviholdt på sine to fingre, på at de ville gå i prosesjon med solen og si halleluja ikke to, men tre ganger. De fastholdt at det i en salme het «Kristus er oppstanden fra de døde, han har overvunnet døden gjennom døden» og ikke «han har tråkket døden under dødens fot». Og de tviholdt så sterkt på sin overbevisning at de gjerne flyktet fra hele landsbyer for å slippe reformene; de lot seg jage og forfølge, men de ydet sjelden voldelig motstand. Tvertimot vokste det etterhvert en uhyggelig form for passiv motstand frem blant dem: Hele menigheter kunne samles inne i en kirke, for så å la kirken antenne, slik at de under høye lov­ prisninger brant opp levende. Deres protest var en protest mot å leve i denne verden som nå definitivt lå i det onde. Den tsar som sto for de største reformene, Peter den Store, ble bannlyst som «Antikrist». Medlemmene i den øvrige kirke ble også be­ traktet som Antikrists håndlangere. «Selvbrenning som religiøs bedrift er et nasjonalrussisk fe­ nomen som knapt kjennes blant andre folk», skriver Nikolaj

71

Berdjajev, og om de gammeltroende fortsetter han: Kirkesplittelsens store helt, protopop Avvakum var selvfølgelig en obskurant, til tross for en viss teologisk viten. Men han var dessuten en av de største russiske forfattere i tiden før Peter den Store. Den uvitende tro på ritualer utgjorde en av polene i den russiske religiøse tro, men på den andre polen lå søken etter Guds sannhet, vandringen, den eskatologiske dragningen. Og blant de gammeltroende finner vi begge deler. Kirkesplittel­ sens tema er et historiefilosofisk problem, nært knyttet til den russiske messianistiske kallelse, det er tsarrikets tema. Til grunn for splittelsen lå tvilen på at det russiske tsarriket var det tredje Rom, at det utgjorde det sanne, rettroende keiserri­ ket. De gammeltroende fornemmet en endring innen kirke og stat, de sluttet å tro på guddommeligheten i den russiske tsarismens hierarkiske makt. Bevisstheten om at tsarriket var forlatt av Gud, var den drivende kraft bak splittelsen. De gammeltro­ ende begynte å leve i fortid og fremtid, men ikke i nåtiden. De lot seg inspirere av en sosial-apokalyptisk utopi. Avsondringen fra kirken betød at de avsondret seg fra historien, fordi histori­ en ble behersket av denne verdens fyrste, Antikrist, og han hadde kommet seg helt opp til toppen av kirke og stat.10

Med disse ordene har Berdjajev gitt vesentlige karakteristikker av grunnleggende elementer innen den russiske kultur. Selvbrenning som forsvarsmetode er gjennom historien blitt brukt av hele det russiske riket for å forsvare seg mot inntrengere. «Den brente jords taktikk» drev både Napoleon og Hitler til­ bake. Beskrivelsen av de gammeltroende gjelder også for andre russiske sektdannelser - de gammeltroende splittet seg senere i en mengde forskjellige sekter. Og vi gjenfinner flere av deres karakteristika i den mer intellektuelt formulerte opposisjon som dukket frem i forrige århundre. Det dreier seg om en slags apokalyptisk anarkisme, med asketisme, endetidsforventning og vilje til selvofring og lidelse som kjennetegn. Disse trekk må sees i sammenheng med den russiske kristendom, og kan for den saks skyld betraktes i forlengelsen av den ortodokse kirkes standpunkt i «filioquestriden». 72

Da de ortodokse patriarker med samme stedighet som de senere russiske gammeltroende og stikk i strid med pavens vil­ je, tviholdt på den eldste trosbekjennelsen, så fastholdt de et syn på ånden - Den hellige Ånd i trosbekjennelsen og mennes­ keånden i sin antropologi - som likeverdig med Guds tilsyne­ komst i tiden, altså med pavekirken. Menneskeånden, slik den ytret seg gjennom den kristne menighet, ble tilkjent en kraft og en guddommelighet likeverdig med kirken, noe som er di­ rekte uhørt for den vestlige teologi. Men samtidig ble denne ånd forstått liksom «en etasje opp» i forhold til den katolske trosbekjennelsen. I og med at Ånden ble oppfattet som frem­ bragt kun av Faderen, fikk den riktignok en suveren status, men idet den samtidig ble frakjent forbindelse med Sønnen, som jo representerer guddommens tilsynekomst i tiden og på jorden, ble den også rykket vekk fra denne verden.11 Ånden er fri, guddommelig og likeverdig med Sønnen ifølge den ortodok­ se trosbekjennelsen, men samtidig er den «ikke av denne ver­ den». Øst-kirkens aksentuering av Kristi guddommelige natur til fordel for hans menneskelige, gjelder også dens antropologi. Mennesket har nok en suveren og guddommelig ånd, men denne ånd er ikke helt og fullt inkarnert på jorden, den er ikke så forbundet med verden og verdens ting som vi i Vesten tende­ rer mot å oppleve at den er. Liturgisk ytret dette seg gjennom kirkens bruk av ikoner, og via disse ble også denne antropologi overført til de troende i menighetene, ikke som lære, men som rituell praksis og religiøs opplevelse. Ikonet fremstiller ikke bare hellige skikkelser, det represen­ terer også noe i betrakteren selv. Det skal minne betrakteren om hans eller hennes evige ånd, så å si oppvekke denne, i det at det fremviser noe som ligner og er likeartet med betrakterens egen ånd. Ethvert hjem i det gamle Russland hadde et ikon hengende i høyre hjørne av stuen straks man kom inn; foran helgenbildet brant en liten lampe, og når fremmede tråd­ te innenfor, bøyde han eller hun seg først for ikonet, så hilste man på familien. Lampen minnet om åndens evige flamme, og idet de fremmede hilste på ikonet, var dette et uttrykk for at man først hilste vertskapets høyere jeg, før man henvendte seg til deres «timelige skikkelse». 73

Og slik et ikon kunne bli mørkt og tilsmusset, slik kunne også menneskeånden gå i skjul og tilsynelatende forsvinne bak synd og lidenskaper. Men innerst inne skjulte det seg stadig som et lysende, evig og uforgjengelig bilde. Selv var det ube­ rørt av all skitten som kunne legge seg over det. Igjen kan vi gripe til Dostojevskijs forfatterskap for å illustrere denne opple­ velsen. Forestillingen om at det i ethvert menneske skjuler seg «et ikon» kommer kanskje tydeligst til syne i erindringene fra forfatterens fireårige opphold i et sibirsk tukthus. Her levde han side om side med de verst tenkelige voldsforbrytere: rovmordere, barneskjendere, voldtektsmenn. Men alle skildres av forfatteren med en hengivenhet, kjærlighet og varme, som og­ så får leseren til å oppleve den evige juvel som glitrer på bun­ nen av selv den mest grumsete sjel. Denne menneskets mest verdifulle del, det sted der men­ neskeverdet har sin rot og opprinnelse, oppleves imidlertid som svakt bundet til sanseverdenen: Ånden er i verden, men ikke av verden, og forøvrig til syvende og sist er den uaffisert av denne verden. Derfor er det ikke noen egentlig individuell ånd man taler om. Den åndsoppfatning som ligger i den ortodokse kirke, nører opp under den samme kollektivisme som vi mente å påvise at kirkens bruk av kunst fremfor teologi gjør. De trekk som adskiller det ene mennesket fra det andre, tilhører sanse­ verdenen. Ikonet, eller ånden i oss, er alltid den samme. Derfor tilskyndet denne religiøse opplevelsen en kollektivisme, der menneskene hang sammen, nærmest som klaser med rips. Riktignok ikke så sterkt i familier - som Grev Moltke antyder i sine brev om miren (se s. 20), - men i åndsfellesskap, i lands­ by kommuner der alle avgjørelser ble tatt i fellesskap, eller i reli­ giøse sekter eller munkeordener. Ja, denne følelsen av kollektiv tilhørighet kunne gå så vidt at hele menigheter gikk frivillig på offerbålet, slik de gammeltroende gjorde. For den ortodokse kirke står vi ikke alene, men kollektivt overfor Gud. «Når noen faller,» skriver den russiske filosofen Aleksej Khomjakov, «faller han alene; men ingen blir frelst ale­ ne.»12 «Det kristne budskap om frelse kan best sammenfattes med ordene delaktighet (sharing), solidaritet og identifikasjon,» skriver biskop Ware i The Ortodox Way. Han fortsetter:

74

Begrepet delaktighet er nøkkelen både til læren om Gud i tre­ enigheten og til læren om det gudeskapte mennesket. Slik mennesket bare er sann person når han deler med andre, slik viser læren om Treenigheten at heller ikke Gud er én enkelt person som hviler alene, men tre personer som deler hverand­ res liv i perfekt kjærlighet.13 Ved siden av kollektivismen utgjør asketismen et særtrekk ved den ortodokse kirke. Asketismen kan likeledes betraktes som et resultat av kirkens åndsoppfatning. Den er et annet uttrykk for opplevelsen av at ånden ikke er av denne verden. Og det russiske fromhetsliv er i usedvanlig sterk grad preget av en asketisk, passiv - eller om man vil ydmyk - holdning til ver­ den. Klostrene og de fromme og hellige menn - staretsene danner ryggraden i dette kirkesamfunnet. Denne asketismen er imidlertid ikke uttrykk for noen abso­ lutt verdensforakt. Den er snarere uttrykk for en følelse av at ånden nok er i verden, men ikke av denne verden, og at den tid skal komme da hele verden gjennomtrenges av denne ånd. Foreløpig er det bare innen den ortodokse praksis at ånden vi­ ser seg ren, men i og med at den ortodokse kristne kjenner den­ ne praksis, sitter han også med nøkkelen til å kunne frelse ver­ den. Den russiske asketisme er nært forbundet med endetidsforventninger, messianisme og et apokalyptisk sinnelag. Munken Philotheus, som skrev sitt visjonære brev til tsar Vasilij om at Moskva er det tredje Roma, og Russland det siste imperium før himmelens rike, erklærte også at Moskva er det sted kvinnen i Apokalypsen har slått seg ned og skjult seg for de onde krefter.14 Da de gammeltroende opplevde at Moskva hadde forrådt sin verdenshistoriske misjon, reagerte de med å snu forestillingen på hodet - og på ingen måte med å tre ut av den apokalyptiske visjon om Russland. For dem var tsaren nå blitt Antikrist. De erklærte at Antikrist og ikke Kristus regjerte på jorden. Og i så sene tider er det intet annet å gjøre enn å forlate valplassen om man vil redde sitt skinn for evigheten. Den ortodokse kristendom er også blitt kalt den johanneiske kristendom, til forskjell fra den petrinske (katolske) og paulinske (protestantiske). Dette har sammenheng med flere forhold,

75

blant annet med det faktum at Johannes skrev sitt evangelium og sin apokalypse på den greske øya Patmos, hvor han ifølge legenden også ligger begravet, og Johannesevangeliet inntar en særstilling innen denne kirken. Men sammenligningen har også et indre aspekt, som nettopp dreier seg om dette apoka­ lyptiske element. For ikke bare er Johannes forfatter av evange­ liets store beretning om de siste tider, i Johannesevangeliet ta­ ler Kristus om at et vesen skal komme etter ham, nemlig Den hellige Ånd, og «være hos dere for evig» (f.eks. Joh. 14, 16). Evangeliet munner ut i en forventning om at evangelisten ald­ ri dør, men skal være tilstede også ved Kristi gjenkomst. Den russiske kultur og den russiske kristendom har påvirket hverandre gjensidig, og svært mange av de karakteristiske trekk som preger Russland langt inn i våre dager, har sitt mot­ svarende bilde i den russiske oppfatning av kristendommen og dens dogmer. Dette gjelder såvel for kirkens indre og mer mys­ tiske aspekt, som for dens ytre, makthungrige side. Når ånden revolterer Gjennom historien har den ortodokse kristendom hjulpet det russiske folk til å utholde de verste, mest umenneskelige prø­ velser, for man har alltid visst at det egentlige ikke er av denne verden. Ånden, også menneskeånden, er nok i verden og i det enkelte mennesket, men den er samtidig som i en ustanselig, mystisk kommunion med Gud. «Vi visste ikke om vi var i him­ melen eller på jorden», som det heter i Nestorkrøniken. Det guddommelige, både i mennesket og i verden, er som skjult bak et illusjonenes og lidenskapenes slør. Den lidelse og nød som vederfares mennesket, tilhører en skinnverden, ikke verdens egentlige vesen. Den russiske kristendoms budskap, slik det kommer til syne gjennom et religiøst, ydmykt sinn, oppfordrer til utholdenhet og stilltiende akseptering av denne verden som i all sin elendighet likevel lar «ikonet» uberørt. Det russis­ ke folk har utviklet en tålmodighet, offervilje og evne til tilgi­ velse som knapt har sidestykke. Det er betegnende at en for­ bryter ofte kalles «en ulykkelig» på russisk. Mongolenes grusomheter, Ivan den Grusommes herjinger, 76

livegenskapets og slaveriets elendighet, Peter den Stores militarisering av samfunnet, alt er blitt mottatt med passiv tålmo­ dighet av det russiske folk. Deres reaksjon på både Ivan den Grusomme og Peter den Store var at de forsøkte å flykte, trekke seg tilbake. Sentralrussland ble nesten tømt for mennesker under Ivans regjeringstid. Og på Peter reagerte de gammeltroende med sivil ulydighet og selvbrenning. Det samme bildet gjør seg gjeldende i vårt århundre, da det russiske folk påny er blitt ført til slakte- og torturbenken gjennom krig, borgerkrig, diktatur og konsentrasjonsleire. Dostojevskijs ord om at ver­ den er en slags oppdragelsesanstalt, der man «lutres gjennom lidelse», synes å være hentet dypt nede fra den russiske folke­ visdom. I denne passive, forventningsfulle holdning til verden, der alt som er, er skinn og blendverk, og der alt ekte tilhører fremtiden, gjenkjenner vi trekk fra en rent østlig, buddhistisk verdensopplevelse. Også i sin kristendom tilhører Russland «midtens rike». Men denne passivitet og stilltiende godtagelse av verdens elendighet finnes bare i det rent religiøse sinn. Det er blant de russiske bønder denne holdningen har vært utbredt. I et mer aktivt, reflektert menneske forvandles den ortodokse kristen­ doms budskap lett til opprør, revolt og lengsel etter snarlig for­ vandling, slik at også den ytre verden kan bli et uttrykk for den egentlige virkelighet. Den apokalyptiske lengsel, som gjennomtrenger både den synlige og usynlige kristendom, gjør lang­ somme reformer og små skritt umulig. Alt skal skje nå, med det samme, verden skal eltes om fra bunnen. Åndens rike er nær, og grunnen må forberedes! Russlands historiske utvik­ ling førte til at de «reflekterte og aktive» sinn som representerte denne reaksjonen, samtidig hadde hele sin bevissthet vendt mot Vesten. Deres sjelelige grunnholdning stammet nok fra den kultur de var vokst opp i, men tankene de forfektet, stam­ met fra Vesten. Derved falt i en viss forstand Den hellige Ånds rike ned på jorden, ned i materien, og den ånd de forberedet grunnen for, var ikke kristendommens ånd, men ånden fra den tyske tenkeren Karl Marx. Drømmen om det tredje Roma ble til drømmen om den tredje internasjonale.

77

Skjønnheten skal frelse verden I den tredje av sine Tre taler til minne om Dostojevskij (1885) skriver Vladimir Solovjov: I en samtale satte Dostojevskij Johannes Evangelistens visjon av Kvinnen som omhyllet av solen kjemper i fødselsveer for å føde sin sønn, i forbindelse med Russland. Kvinnen, det er Russland, og det hun føder, er Det nye Ord Russland skal si verden.15

Bortsett fra de for oss så velkjente henvisninger til Moskvas apokalyptiske betydning og Russlands messianistiske misjon, foreligger det her et aspekt som henviser til en side ved den russiske kristendomsforståelse som vi ennå ikke har berørt. Dostojevskij ga nemlig selv gjennom sitt verk en formulering av det «nye ord» han mente Russland kommer til å si verden: «Skjønnheten skal frelse verden». Med dette i første omgang noe kryptiske og ikke så lite bombastiske utsagn - som vitner om et åndsslektskap med Schiller - trekker Dostojevskij linjen tilbake til Nestorkrønikens beretning om de russiske utsendingers møte med den ortodokse liturgien. Her møtte de ikke bare den mystikk som antydes i deres utsagn om at «vi visste ikke om vi var i himmelen eller på jorden», som er den billedmessige fremstilling av Øst-kirkens forhold til Ånden. De ble også slått av skjønnheten i ritualene: «Aldri har vi sett noe så vakkert». Derved antydes et nytt og ytterst vesentlig tema i historien om den østlige kristendoms betydning for Russland og den se­ nere Sovjetunion. Den estetiske helhetsoppfatning som kom­ mer til uttrykk i de russiske utsendingenes dragning mot skjønnheten i kirkens ritualer, har gjennom historien fremelsket en helhetsoppfatning av mennesket og verden, som for­ lengst er gått tapt i Vesten. Som et positivt, mer folkelig og sam­ tidig kunstnerisk motstykke til den russiske kirkestats preten­ sjoner om helhetlig og total makt, der selv undersåttenes in­ nerste liv angår myndighetene, står den russiske intelligentsiaens opplevelse av at verden bare kan gripes gjennom en helhetlig tenkning, gjennom en kunstnerisk bearbeidelse. Og

78

denne kunst tenderer like meget mot religion som mot sam­ funnskritikk. «Alle russiske romanforfattere vil egentlig skrive evangelier» hevder Andrei Sinjavskij i En stemme i koret. Den vestlige, borgerlige opplevelsen av at religionen er adskilt fra verden, av at vitenskapen er «verdifri», uten etiske pretensjo­ ner, av at søndagen hører kirken til og hverdagen det borgerli­ ge arbeid, av at tro og viten er skilt med vanntette skott - dette er også noe som mangler i den russiske kultur. Dette er det andre aspektet ved fraværet av et sekularisert samfunn. Om dette sekulariserte rom aldri så meget har reddet Vesten fra totalitære statsdannelser, så har det samtidig splintret den vestlige kultur; en vegg er liksom blitt reist mellom religion og virkelighet i Vesten, og etterlatt innbyggerne med relativiserte og atomiserte sinn. Dette har blant annet medført at vi har vanskelig for å betrakte kunst og kultur som annet enn fritids­ beskjeftigelse og pynt. Kunsten er «pen», ikke «skjønn» i den helhetlige, apokalyptiske betydning som Dostojevskij legger i dette ordet. Ikke slik innen den russiske kultur; der har man aldri opplevd kunsten som et tillegg til virkeligheten, men tvertimot som et uttrykk for verdens og virkelighetens vesen. Den kirkelige, statlige og politiske sensur fremviser vrengebildet av denne oppfatning. Ingen stat, den være seg ortodoks eller bolsjevikisk, vil ta bryet med å sensurere noe som ikke har betydning. «Hos oss vet man i det minste å sette pris på dikt. Man kan endog få dødsstraff for å skrive et.» Ordene tilhører dikteren Osip Mandelsjtam, som selv omkom i en av Stalins leire i 1938. I Vesten er det i høyden enkelte kunstnere som selv vet å sette en slik pris på kunsten som den sovjetiske totalitære stat. Hverken lesere eller statsmakt deler denne oppfatning. Men Sovjetstaten så slett ikke spøkelser ved høylys dag da den kjem­ pet mot dikt og skjønnlitteratur. Det russiske folk verdsetter lit­ teraturen minst like høyt som myndighetene og kunstnerne. Også de vet hvilken kraft som kan skjule seg i et dikt. Samtids­ lyrikeren Andrej Voznesenskij gir følgende bilde av dikteren og hans publikum i Sovjetunionen anno 1986:

79

Folkekarakteren er ikke bare irrasjonell i den forstand at den er «vill og utemmet», den er også religiøs. Millioner av mennes­ ker kan dikt utenat, og de kan mange dikt; diktene er som bøn­ ner for dem, og lyrikken inntar en stor og avgjørende plass i deres liv. Folk kjøper ikke bøker for å pynte opp værelsene sine, men for å lese. Dersom man er dikter, er det en lykke å være født i Russland. Jeg merker jo dette mer enn tydelig. Alle kjen­ ner meg igjen overalt, og for å få ro til å skrive må jeg omtrent gjemme meg bort. Når jeg sier alle, mener jeg det i nesten bok­ stavelig forstand. Til og med stive byråkrater og tjenestemenn kjenner meg, og dersom jeg gjør noe som i deres øyne ikke er helt lovlig, så som å bringe med russiske bøker fra utlandet, skjenner de først på meg, men så beklager de at de har måttet refse meg - det er jo tross alt deres jobb. Etterpå er de snille som lam. Da må det være langt verre å skrive dikt og bo i Vesten. Nesten uansett hvor gode diktene er, blir de knapt lest. Det fin­ nes enkelte små kretser med folk som vet å verdsette poesi, men noen kunst som virkelig har betydning, som liksom trenger inn i nasjonens sjel ved at den river hele folket med seg - det kan poesien aldri bli i Vesten.16 Nei, opplevelsen av kunst og litteratur som adekvate, helhet­ lige og gjennomrystende uttrykk for virkeligheten, kan vi nep­ pe så lett få i Vesten. Og jeg vil her påstå at den russiske opple­ velsen er nært forbundet med påvirkningen fra den ortodokse kristendom. Det er gjennom denne at folket og kulturen er blitt oppdradd til å forstå og begripe verden i helhetlige kategorier, der menneskeånden og verdens åndelige dimensjon har en vel så stor og berettiget plass som hverdagslivets mer konkrete problemer. Ja, det synes som om den russiske kultur til tider vil legge langt større vekt på den idemessige, åndelige, eller om man vil, prinsipielle side av virkeligheten, enn de sansemessige småting som fanger vår interesse i Vesten. Det er slett ikke bare i Dostojevskijs romaner at mennesker går under på grunn av ideer. Litteraturens betydning for den vanlige sovjetleser bekreftes av Mary Seton-Watson i hennes inspirerende analyse av det sovjetiske dagligliv, slik det kommer til uttrykk gjennom den

80

offisielle litteraturen. Med følgende ord berører hun det jeg har kalt leserens helhetlige forståelse av skjønnlitteraturen:

Det er sjelden å finne referanser til levende personer i sovjetlitteraturen, men behandlingen av virkelige problemer fore­ kommer ofte. Sovjetiske lesere søker ikke eskapisme i litteratu­ ren; de venter i romanene ikke bare underholdning, men råd om hvordan de skal leve sine egne liv. De ønsker å lese om per­ soner som står overfor de samme moralske problemer som de selv, folk som må foreta valg, må bestemme, for eksempel, i hvilken grad de kan la egen karriere gå ut over deres prinsip­ per. Likesom hos Dostojevskij og Tolstoj gjøres det i samtidslit­ teraturen helt klart hvem som foretar de rette valgene, og hvem som foretar de gale. Av og til forandrer de på virkelighe­ ten for å gi historien en moralsk slutt, og da fremkommer en dualisme som nøyaktig reflekterer de to aspekter ved sovjet­ samfunnet som alle med førstehånds kjennskap til det, påpe­ ker: russernes egen ærlighet og oppriktighet, og det offisielle Sovjets hykleri.17

Den russiske kristendoms forståelse av åndens plass i verden og i mennesket og dens tendens til å fremstille sine dogmer gjennom kunst og la dem oppleves som skjønne, det vil si som helhetlige, altomfattende, og med det pust av frihet som kuns­ ten alltid gir, har utviklet en dyp kjærlighet til kunst og littera­ tur i det russiske folk. De russiske kunstnere har gjennom dette fått blikk for verden som helhet, gjennom de beste av deres verker kan vi i Vesten møte en blanding av psykologisk realis­ me, metafysisk alvor og en realistisk iakttagelse som er på det nærmeste fremmed for vår egen kulturelle tradisjon. Og den russiske statsmakt lærte tidlig at disse tendenser måtte holdes i sjakk, for slippes den ånd fri som forstår seg selv slik den rus­ siske kristendom gjør, da vil den feie bort enhver maktbegjær­ lig stat og ethvert tyranni.

* Den ortodokse kirkes og kristendoms betydning for russisk kultur og dagligliv er overveldende og mangetydig. Like sant 81

som at bolsjevismen representerer den konsekvente utvikling innen den russiske kirke, like sant er det at den kristendom som tross alt ble forvaltet av denne kirke, har fremelsket en opposisjon og en motkraft mot dette statlige diktaturet. Kris­ tendommens innflytelse i Russland er som lys gjennom et pris­ me. Den deler seg liksom i flere klare farger. Ortodoksien har fremelsket en stat med totale, religiøse maktpretensjoner, men også denne statens motpol og eneste reelle opposisjon, nemlig en forståelsesform blant dens undersåtter som ikke er mindre «total», om ikke totalitær: Et helhetlig blikk på samfunnet, mennesket og verden som gjør religion til sosiologi og sosiologi til religion. Den ortodokse kristendom har rettferdiggjort en messianistisk selvforståelse og en apokalyptisk trang til å handle nå, til å bringe himmelen ned på jorden, eller en selv opp til himmelen. Men den har også gitt folket styrke til å ut­ holde de mest forferdelige tider, til med tilsynelatende uoppslitelig tålmodighet å bøye seg, vente - og håpe. Arven fra By­ sants har gitt det russiske folk en følelse av kollektivt ansvar og ydmykhet, av at «alle er vi skyldige for hverandre», men den har også bidratt til at «delaktighet i frelsen» ble korrumpert til kollektivisme og avhumanisering i det moskovittiske riket. Sammen med den mer østlige arv fra mongolene, legger den ortodokse innflytelse grunnlaget for meget av «annerledesheten» i Russland, en annerledeshet som ikke minst viser seg i den russiske kulturs reaksjon på Vestens påvirkning. For hverken kirkelig hovmod eller arven fra mongolene kunne i all evighet holde «Det hellige Russland» hermetisk avstengt fra Vesten.

1 Platons Gesetze. Cbersetzt und erlåutert von Otto Apel, Leipzig 1916, b. 2, s. 436 2 William-Kenneth Medlin: Moscow and East Rome, Neuchatel 1952, s. 29 3 Sitert etter Tatjana Goritschewa: Die Kraft christlicher Torheit, Freiburg in Bresgau 1986, s. 24 4 Nikolaj Berdjajev: Russkaja ideja, Paris 1971, s. 163. Jeg er klar over at til­ svarende filosofiske posisjoner finnes i Vesten, slik man også i Russland kan finne rent rasjonalistiske og individualistiske posisjoner. Her dreier

82

5

6

7

8 9

10 11

12 13 14

15 16 17

det seg imidlertid mer om en kulturhistorisk karakteristikk enn en gjen­ nomgang av filosofihistorien. Se Deutsche Gesamtausgabe von Wladimir Solowjew, Band 3, Miinchen 1954 s. 221 -224 Se Jules Monnerot: Sociologie du Comrmmisme, Paris 1949 s. 9 ff. Renate Riemeck: Moskau und der Vatikan. Der kirkliche West-Ost Gegensatz und das alte Russland, Frankfurt 1964, S. 10 ff. Se Riemeck s. 12 ff. Solowjew, Werke, b. 8, s. 21 («Was ist Russland?») Berdjajev, s. 9, s. 15 Her er det viktig å presisere at dette i første rekke er en tolkning av kir­ kens trosbekjennelse. I denne kommer den manglende forbindelse mellom Sønnen og Ånden til uttrykk. I den videre utlegning og tolkning av dette dogmatiske punkt, fremheves likevel at det er en forbindelse mellom disse to vesenene. I forhold til den katolske kirke står det likevel fast at forbindel­ sen er svakere for de ortodokse. Sitert etter Bishop Kallistor Ware: The Ortodox Way, London 1987 s. 81 Samme s. 9 7 Medlin s. 93. Se forøvrig Apokalypsen 12, 1; 5; 6 Sobr. soc. 3, s. 218. Se forøvrig Apokalypsen 12,4 Intervju med Andrej Voznesenskij i tidsskriftet Arken 1/1987, Oslo 1987. Mary Seton-Watson: Scenes from Soviet Life, London 1986, s. 9-10

Russland og Vesten Et par støvler er mer verdt enn hele Pusjkin

Dmitrij Pisarev, ca 1865

Jeg har flere ganger gjennom denne boken påpekt at «annerledesheten» vesterlendingen møter i Russland, henger sammen med at vi i Vesten har utviklet et borgerlig samfunn, mens Russland helt opp til våre dager har fastholdt en mer religiøst eller ideologisk preget struktur, som vi må tilbake til middelal­ deren for å finne maken til i Vesten. Dette mest åpenbare sær­ trekk ved Vesten, som Russland mangler, har jeg gitt flere navn og karakterisert fra flere forskjellige synspunkter. Jeg har på­ stått at utviklingen av et sekularisert, borgerlig samfunn har reddet Vesten fra en despotisk styreform, fordi det dermed ble bragt inn et slags pusterom mellom kirken og den enkeltes pri­ vatsfære. Jeg har videre påstått at dette borgerlige samfunn fra et annet synspunkt sett har medvirket til at Vestens mennesker har konsentrert sin interesse om «det timelige», og dermed ikke bare mistet religionen av syne, men også i en viss forstand mistet sansen for ideer overhodet. Det er en absolutt forutset­ ning for et pluralistisk, mangfoldig samfunn, for en fri presse og for et demokrati, at borgerne tåler at det tenkes flere for­ skjellige tanker på én gang, at de ikke straks opplever sin sann­ het som den eneste rette og saliggjørende, slik at de vil forby alle andre ytringer — fordi de er falske. Svekkelsen av religio­ nens makt og innflytelse fører også til en generell svekkelse av evnen til å oppleve ideer som moralske imperativer.

84

I den vestlige utvikling står filosofen Immanuel Kant som en av de mest betydelige milepæler. Han har preget opplevelsen av at det foreligger et vanntett skott både mellom vår viten og vår tro, og mellom det vi vet om verden og slik verden faktisk er. All vår erkjennelse er bare enslags forsøk, hypoteser, uten dypere forankring i en religiøs, moralsk eller «objektiv» virke­ lighet. Dette er en filosofisk posisjon som passer som hånd i hanske til den borgerlig-protestantiske opplevelse av verden. Alle handlinger og ytringer i hverdagen angår kun «den lille verden», de har bare sin verdi for oss, og lar «den store verden» og de metafysiske spørmål fullstendig uberørt. Den religiøse, moralske eller metafysiske verden tilhører søndagen, da all yr­ kesmessig virksomhet opphører, da fmstasen trekkes på og man går ut av sin «lille verden» og inn i noe ekstra, inn i kir­ ken, for å få sin ukentlige dose oppbyggelse - til hjelp for den personlige sjels frelse. Også kunsten er i dette verdensbilde skilt fra virkeligheten. Kunst er blitt pynt, og kan kjøpes for penger - til utsmykning av det private hjem, eller for å øke den private økonomiske rikdom. Denne borgerlig-materialistisk orienterte verdensopplevelse tok imidlertid ikke sin begynnelse med Kant, han ga den bare dens filosofiske skikkelse. Som jeg gjennom de foregående ka­ pitler har påpekt, kan vi finne spor langt tilbake i historien som fører frem til en moderne, borgerlig verdensopplevelse, til tan­ ken om en rettsstat, til individets suverenitet og rettigheter, til hverdagens og det personlige livets adskillelse fra kirkens og religionens domene, til opplevelsen av at tanker og ideer ikke er uttrykk for en virkelighet, men for den tenkendes oppfat­ ning av virkeligheten. Betrakter vi historien som et slags bilde, kan vi finne uttrykk for den grunnholdning som manifesterer seg i vårt moderne Vesten allerede i delingen av Romerriket og den senere splittelse mellom Øst- og Vest-kirken. Hvis vi betrakter de rent ytre forhold, er det én epoke som liksom danner opptakten til Vestens moderne utvikling, men som samtidig mangler i den russiske kulturhistorien. Fordi man aldri kan lære andre å kjenne uten å kjenne seg selv, skal vi et øyeblikk konsentrere oss om dét som kun tilhører Vesten: renessansen. 85

Et perspektiv på malerkunsten

Til tross for østlig innflytelse og tilhørighet til et annet kirke­ samfunn, fremviser Russland flere likhetstrekk med Europa i middelalderen. Begge steder råder en enhetskultur, der Gud, mennesket og naturen ble forstått som deler innen samme hel­ het. Samfunnet utgjorde ideelt sett et bilde på den guddomme­ lige verden, og enkeltmennesket hadde sin plass og sin funk­ sjon som et ledd i en høyere organisme. Denne enhetsopplevelsen fikk sitt filosofiske uttrykk i høymiddelalderens skolastikk, men i senmiddelalderen kulminerte den skolastiske tenkning i den såkalte nominalismen. Den målbar en dyp skepsis til mennesketankens evne til å gripe og forstå verden. Samtidig oppsto det etterhvert et skille mellom det vi i dag forstår med «tro» og «viten». I motsetning til høymiddelalderens enhetsforståelse av Gud, verden og mennesket, ble nå virkeligheten spaltet mellom det «himmelske» og det «jordiske», mellom «det indre» og «det ytre». Gud, og med ham virkelighetens vesen, ble nå mer og mer opplevd som noe man kun trodde på, noe som vis­ te seg i menneskets indre. Og i samme grad fremsto den ytre verden som «gudsforlatt», som en overflate åpen for sansene, men samtidig som en lukket vei for den som søkte dypere er­ kjennelse.1 Denne opplevelsen fikk senere, som jeg har nevnt, sin systematiske fremstilling i Immanuel Kants filosofi. Det begynnende skillet mellom mennesket og naturen i sen­ middelalderen ble understreket og forsterket gjennom den voldsomme kultureksplosjon som går under betegnelsen re­ nessansen. Fra ett synspunkt sett representerer renessansen et radikalt brudd med middelalderens bevissthetsformer og livsverden, mens den fra et annet synspunkt sett fremstår som et logisk moment i en jevn utvikling. Vi skal ikke feste oss ved dette her, vårt poeng er at alt som på denne tiden skjedde i det øvrige Europa, lot Russland fullstendig uberørt. Og uansett om dette utgjør et sprang eller en kontinuitet, gjenstår det faktum at Sør- og Mellom-Europa opplevde den reneste vårløsning omkring år 1400. Renessansen var som et ras, som fikk betyd­ ning for alle kulturens og samfunnets områder - fra kunst og arkitektur, over fremveksten av den moderne vitenskap, til 86

oppdagelsesreiser og reformasjon. Pengehusholdning, bank­ vesen og markedsøkonomi, kort sagt kapitalismen, er også re­ sultater av den samfunnsomveltning og verdiforskyvning som renessansen innvarslet. Men Russland lå som en sovende kjempe underlagt mongo­ lene. Denne epoken var langt fra den eneste da Russland og Ves­ ten mottok vesensforskjellige kulturimpulser, renessansen set­ ter likevel med usedvanlig tydelighet et av de skarpeste skiller mellom de to kulturverdener. Vi skal ikke her fortape oss i be­ skrivelser av den nye tids mange uttrykk og skikkelser, vi skal heller prøve å finne denne tidens modul, det minste felles mul­ tiplum i alt som har vokst frem i Vest-Europa gjennom og etter renessansen. Og denne modul vil vi søke på det sted hvor for­ andringene viste seg tidligst og mest markant - i malerkuns­ tens utvikling. Middelalderens kunstnere fremstilte sine personer og objek­ ter liksom i et religiøst og symbolsk overlys. Det var strenge regler for hvordan helgenene, Madonna med barnet og Kristus skulle skildres: med glorie, kledd i kongeblått og purpur, og gjerne på en gyllen bakgrunn. Fyrster og herskere på mer verdslige portretter er fremstilt ut fra de samme grunnregler. Om de ikke akkurat er utstyrt med glorier, har de andre tegn på status. Figurene er ikke så meget portretter av individuelle skikkelser, som de er bilder av makt og myndighet. Det er posi­ sjonen som representeres av de forskjellige personer, ikke per­ sonen som representerer posisjonen. Slik sett fremstår en for­ bindelse mellom middelalderens teokratisk rettede samfunns­ form og epokens malerkunst. Som vi vet, går personen helt opp i posisjonen innen et teokratisk og byråkratisk styresett. Utover i sengotikken tok portrettene til å endres, figurene fikk mer rom, ble mer bevegelige og sto frem med klarere, indi­ viduelle trekk. Det var imidlertid først ved begynnelsen av 1400-tallet at denne utviklingen virkelig skjøt fart. De symbolske og religiøse omgivelser, såsom gull og symbolske kirkefremstillinger, ble avløst av landskap og virkelige interiører; portrettene ble klart individuelle, det ble stadig vanligere å forsyne apostler og di87

sipler med ansiktene til dalevende personer, og for første gang i Vestens kunsthistorie maler Masaccio (1401-1428) mennes­ ker som virkelig går og tråkker nede pa jorden (i Santa Maria della Carmine i Firenze). Kunsten får kort sagt preg av at den løsrives fra sin religiøse sammenheng, den blir «human», slik det også sømmer seg for «humanismens tidsalder». Som en konsekvens av denne forskyvning av blikkretning og interesse - fra det «himmelvendte» til det menneskelige og «jordiske» ser vi at en helt egen avbildningsteknikk utvikles. Den tidligere billedkunst hadde nemlig ikke bare vært himmelvendt, den var også helt «flat», i den forstand at man ikke opererte med noe sentralperspektiv. Skikkelsenes størrelse var ikke avhengig av hvor de befant seg på billedflaten, men av deres rang og verdighet i et religiøst hierarki. Bakgrunnen skulle likeledes fremheve skikkelsenes betydning; i den ro­ manske og gotiske kunst var det aldri noe poeng å gi det vi vil kalle en realistisk skildring av det landskap som omga for ek­ sempel bebudelsen. Med renessansen kom sentralperspektivet inn i malerkuns­ ten; gjennom mange år strevet flere forskjellige italienske kunstnere for å finne den teknikken som kunne gi flaten inn­ trykk av å være et tredimensjonalt rom. Etterhvert lærte man å beherske en perspektivteknikk der alle parallelle linjer tegnes slik at de møtes i samme brennpunkt. Dermed oppstår illusjo­ nen om rom og dybde, og kunstnerne hadde funnet en måte å erobre den ytre natur på. Men det er langt mer enn en teknisk landevinning som lig­ ger bak mestringen av sentralperspektivet. Bokstavelig talt i et brennpunkt samles her alle epokens bestrebelser. For det vil ikke være helt korrekt å si at man med denne teknikken har lært å gjengi utenverden slik den «ser ut». Verden omkring oss ser nemlig kun slik ut om én bestemt betingelse er oppfylt: Hvis vi som betraktere står helt stille. Dersom jeg går forbi inn­ gangen til en allé og titter inn i den, far jeg slett ikke inntrykk av at trærne på begge sider møtes i midten et sted langt frem­ me. Dette inntrykket oppstår bare om jeg stopper opp og be­ trakter de to parallelle rekkene med trær. Dette fordi brenn­ punktet i virkeligheten er en projisering av mitt eget fokuse-

88

ringspunkt. Det er blikket fra mine to øyne som møtes, selv­ følgelig ikke alleens sider. Og mine blikk kan bare møtes i ett geografisk punkt forutsatt at jeg står i ro. Mitt fokuseringspunkt flytter seg naturligvis i takt med meg selv. Dermed ser vi at den viktigste forutsetning for beherskelsen av sentralperspektivets teknikk, er at betrakteren står helt stille, eller om man vil, at kunstneren opplever seg selv som et fast punkt alt annet kan skildres og vurderes ut fra. Det «faste punkt» hadde opp til renessansen åpenbart ligget et annet sted enn hos den individuelle kunstner; han var hen­ vist til å male etter gitte ikonografiske regler, og til å la skikkel­ senes og objektenes betydning være avgjørende for hvordan de skulle fremstilles. En så radikal forandring i kunstens historie som den vi er vitne til i renessansen, skjer ikke tilfeldig. Den er uttrykk for at en hel verdensopplevelse er under omforming. Vi må nemlig også være klar over at den romanske og gotiske billedkunst ikke var «gal» i forhold til datidens livsfølelse. Det er langt fra bare malerkunsten som antyder at den guddommelige orden ga verden dens struktur og mening, og at det «faste punkt», eller ståstedet, i middelalderen lå et annet sted enn hos det in­ dividuelle mennesket. Likeledes er det slik at renessansekunstnerens erobring av sentralperspektivet peker hen mot en grunnleggende ny livsfølelse. Den tok sin begynnelse i og med renessansen, men folder seg ut i de følgende århundrer, og kommer til syne på stadig flere av kulturens og samfunnets områder. Som en formel eller modul for «dette nye», for den endring som ble innledet med renessansen, kan vi sette at Ves­ tens mennesker da begynte å oppleve et fast og sikkert ståsted i seg selv. Med dette ståsted kunne man begynne å utforske og erobre «alt annet». Nå ble den umiddelbare og nærmeste om­ givelse utforsket i naturvitenskapen, de store oppdagelsesrei­ sene tok til, planetenes baner og verdensrommet ble objekt for undersøkelser, og naturen ble overlatt til menneskenes ut­ nyttelse og manipulering, den ble lagt i hendene på dét som man nå opplevde som det sikre og faste punkt. Det var ikke len­ ger noen gud som borget for sannheten, men den personlige iakttagelse og tenkning. Utsynet over verden fra ens eget, faste 89

ståsted blir et sant utsyn, som ikke bare konkurrerer med Guds dogmer, men som etterhvert feier disse av banen - om enn ikke uten kamp. Det går en rak linje fra erobringen av sentralperspektivet i malerkunsten, til naturvitenskapens pionérer og martyrer for den nye empiriske erkjennelsesmetoden. Med renessansen fikk ideen om individet, dets rettigheter og muligheter, sitt avgjørende gjennombrudd, og dette ser vi et av de første uttrykk for i malerkunstens utvikling. Denne opp­ gradering av individets verd og verdighet i forhold til hele den øvrige verden, Gud innbefattet, har også sin pris. Når individet selv blir høyeste målestokk, mister det fort helheten av syne; og med idealet om at de forskjellige individer har like rett til erkjennelse og meninger, er ikke bare forutsetningen lagt for demokratiet, men også for en relativisering av rett og galt, sant og falskt. Ideene selv, tankene og oppfatningene blir «sekulari­ serte». De er ikke lenger bærere av noen religiøs sannhet, eller fordrer noen bestemt moralsk handling. De er blitt til hypote­ ser, muligheter, som kan være riktige, og som individet kan handle etter - eller la være å handle etter. I dette klima kan «hva som helst» tenkes, og det er da også skjedd i Vesten. I og med at iakttagelse og egen tenkning er blitt de eneste rettesno­ rer for sant og falskt, sier det dessuten seg selv at tenkningen altfor lett kan dreie mer og mer om den ytre verden, om materi­ en. Filosofi forvandles til naturvitenskap. Idet det enkelte men­ neske blir sannhetens eneste målestokk, ligger det likeledes snublende nær at hensynet til den enkeltes egennytte og eget velbefinnende blir styrende for tenkningens oppmerksomhet. Den rene forskning forvandles til teknikk, en teknikk styrt av menneskelig egoisme, og hvis mål er å gi den enkelte mer nytelse, lykke og behag, og å styrke hans eller hennes makt. Fremmedgjøring, en følelse av ensomhet og isolasjon både i forhold til Gud (som er blitt et meningsløst ord), verden som helhet, samfunnet og ens medmennesker; materialisme og evig jakt etter nytelse og lykke, er prisen vi har måttet betale for den oppvurdering av individet som renessansen innledet, og som den nyere tid har videreutviklet. Med andre ord; Den relativisering av verdier og ideer og den materialisme som kjennetegner det borgerlige samfunn, utgjør baksiden av det 90

samme samfunns tilsynelatende mer positive erobringer, som alle bunner i en oppvurdering av individet. Sett fra et rent østlig synspunkt er den vestlige kulturs høy­ este ideal, idealet om den verdifulle, individuelle personlighet, nøyaktig som forsvinningspunktet i malerkunsten: en ren bløff. Opplevelsen av jeget og den individuelle personlighet, som den vestlige utvikling har ført til, er i Østens øyne maya, forførelse og illusjon. Sammen med sanseverdenens skinn, det som den vestlige kultur også konsentrererer seg om og forta­ per seg i, utgjør jeget et blendverk som kun kan trekke mennes­ kets bevissthet bort fra dens egentlige misjon: å fordype seg i den kosmiske visdom. Da Russland for alvor kom i kontakt med Vestens tanker og idealer, slik de hadde utviklet seg etter renessansen, reagerte samfunnet på en måte som bekreftet kulturens østlige tilknyt­ ning. De vestlige ideer virket som en voldsom inspirator i den russiske trang til å fjerne seg fra sanseverdenen, eller, slik den­ ne trang ytrer seg gjennom den ortodokse kristendom: til å forløse verden og grunnlegge himmelens rike på jord. Som seg hør og bør for denne Østens utpost mot vest, var ikke den vest­ lige påvirkning et resultat av et krav eller ønske nedenfra. Ves­ ten ble kommandert og diktert inn i den russiske kultur fra oven.

En håndverker som tsar

Allerede Ivan den Grusomme hadde drømt å gjøre Russland til et fullverdig medlem av den europeiske familie, tross sin dype skepsis til Vestens kultur. Han hadde kalt flere vestlige hånd­ verkere og spesialister til riket, og denne politikken ble også fulgt av senere tsarer. De færreste vesterlendinger kunne imid­ lertid slå seg til i Russland og bli som de innfødte, til det var hatet og mistanken mot «barbarene fra vest» for inngrodd også blant det russiske folk, og de russiske skikkene var altfor bar­ bariske for europeerne. Det dannet seg derfor en relativt stor utenlandsk forstad til Moskva. Innbyggerne her levde helt iso­ lert fra det øvrige samfunnet og gikk annerledes kledd. Menne­ ne bar korte drakter og bukser, i motsetning til russernes lange 91

kaftan-lignende klær; de brukte europeiske redskaper, og de holdt europeiske omgangsformer i hevd. Deres levemåte hadde ingen innflytelse på det øvrige Moskva. I tillegg til denne utenlandskolonien fantes det et annet mil­ jø som var fullstendig isolert fra det man forstår med russisk hverdagsliv, nemilg tsaren og hans familie i Kreml. Her hersket den strengeste, bysantinske etikette; kvinnene ble holdt for seg selv i de såkalte teremer, sønnene tilbragte de første årene hos moren, senere ble de underkastet en undervisning og opp­ dragelse hvis eneste hensikt var å gjøre dem skikket til å funge­ re i dette hermetiske miljøet. Så skjer det noe forbløffende. Da tsar Fjodor Aleksandrovitsj døde i 1682, oppsto uro og stridigheter omkring tronskiftet. Moskvas spesialregiment, streletsene, gikk til angrep på Kreml og anstiftet et forferdelig blodbad. Den ti år gamle Peter var vitne til de grusomste lemlestelser, før han ble fordrevet sammen med sin mor til en for­ stad utenfor Moskva som heter Preobrasjenskoje. Her vokste den vordende tsaren opp blant bondesønner, gategutter og stallknekter. Han organiserte sin egen lille hær blant lekeka­ meratene og utmerket seg med praktiske ferdigheter når det gjaldt snekkeri, bokbinding og flere andre håndverk. Peters mor likte slett ikke at sønnen fikk en slik barbarisk oppdragelse, milevidt fra alt som tradisjonen fortalte at søm­ met seg for en vordende tsar. 1 1689 fikk hun ham gift med en fremstående adelsfrøken, i håp om at ekteskapet ville roe ham noe ned. Men 17-åringen lot seg ikke forstyrre. Han plasserte hustruen hjemme, mens han selv fortsatte sine studier og orgi­ er. Ikke lenge før bryllupet var han kommet over en gammel båt som lå i en innsjø, og med hjelp fra sine tyske og engelske venner satte han den i stand. I tillegg til krigskunsten «til ære for Mars», lot han seg nå ivrig undervise i navigasjonens mys­ terier, «i Neptuns kunster». En lærende er jeg, og lærere søker jeg - denne devise lot Peter inngravere på sitt brevsegl, og under dette motto fortsatte han sitt virke også som tsar. 1689 innleder også Peters regjeringstid. Hans halvbror Ivan var blitt plassert på tronen av streletsene, sammen med søste­ ren Sofia. Ivan var svakelig og døde tidlig, Sofia fortsatte å re­

92

gjere sammen med sin elsker, fyrst Golitsyn. De militære var imidlertid nå blitt misfornøyde med fyrsten, og flere og flere vendte sine øyne mot Peter, som avsatte sin halvsøster og hen­ nes fyrste ved et ublodig kupp. Hun ble sendt i kloster, og han ble forvist til en landsby utenfor Arkhangelsk. I de første årene overlot Peter regjeringen til sin mor og patriarken av Moskva, og fortsatte sin læretid hos utlendingene. 11694 døde moren, og Peter overtok styringen av landet. Det første han foretok seg som regjerende tsar, var å erklære Tyrkia krig. Dette hadde sammenheng med hans «neptunske interesse»: Han ville skaffe Russland adgang til havet. Arkhangelsk var landets eneste havneby, og her var sjøen dekket med is ni måneder i året. På den tiden hadde tyrkerne området rundt Svartehavet, men Peter håpet å erobre festningen Asov ved Dons utløp. Han led imidlertid et knusende nederlag, noe både geistligheten og fol­ ket mente at skyldtes alle de utenlandske kjettere som var i Peters tjeneste. Tsaren lot seg ikke affisere; han tilkalte flere utlendinger og tvangsutskrev hele 26 000 bønder og arbeidere for å bygge Russlands flåte. Verftet ble reist i Voronesj, som lå langt inne på de russiske steppene, men ved en sideelv til Don. I løpet av noen få måneder våren 1696 ble Russlands første flåte bygget. Tsaren selv var tilstede, både som håndver­ ker og for å overvåke de andres arbeide. De aller fleste som del­ tok, var nærmest som slaver å regne, de var stuet sammen i kaserner, fikk dårlig mat, og Peter var personlig med på å pryle dem som slentret unna. Flåten kostet tusenvis av mennesker livet. Om prisen var høy, så oppnådde Peter det han hadde satt seg fore. Flåten besto av skip bygget i all hast av rått tømmer som ennå «arbeidet», og den ble bemannet med matroser som aldri hadde vært ombord i en båt før. Likevel vant russerne og erob­ ret Asov. Landet fikk sin første åpning mot havet. Vesten som læremester

Peter hatet Kreml. Selve palasset var det stedet der han som tiåring hadde opplevd at hans familie var blitt slaktet av streletsene - noe som enkelte historikere mener var årsak til at han 93

hele livet led av nervøse rykninger og kramper i ansiktet - og som symbol representerte stedet alt hva han avskydde: Et stil­ lestående, selvgodt, asiatisk rike. Det var blant gategutter og utlendinger han hadde gått sin skole, det var tyskere og hollen­ dere som hadde vært hans egentlige læremestere, og hele livet trivdes han langt bedre i selskap med matroser, håndverkere og vanlige folk, enn blant mennesker av sin egen stand. Tsar Peter rødmet, stammet og ble sjenert hver gang han måtte opp­ tre slik hoff-etiketten tilsa, men satt gjerne natten igjennom på kneiper og drikkesteder, eller tilbragte dagene sammen med mennesker som kunne lære ham noe. Og det han helst ville lære, var Vestens teknikk og statsmannskunst. Etter seieren over tyrkerne la tsaren i 1697 ut på en reise til det forjettede Vesten. Han ønsket å få allierte i en videre krig mot Tyrkerne, og å bedrive studier. Han kom til å foreta flere reiser senere, og alltid kombinerte han rent politiske hensikter med ønsket om å «lære og spørre nytt» fra Vesten. Dette var første gang en russisk tsar reiste utenlands, og hendelsen rys­ tet hele det moskovittiske riket. Nå skulle deres egen «lille far» reise til de vantros land og selv menge seg med barbarene. Offi­ sielt het det imidlertid at Peter hadde trukket seg tilbake til Voronesj for å bygge videre på flåten, og den delegasjonen som ble sendt til Vesten, var ledet av Lefort, en av Peters venner fra den utenlandske forstaden, som nå var forfremmet til general. Blant de menige deltagerne befant det seg en mann som kalte seg Peter Mikhailovitsj. Bak dette navnet skjulte tsar Peter seg. Ferden gikk gjennom Baltikum og Tyskland, til Holland og videre til England. Amsterdam ankom Peter Mikhailovitsj noen uker før de andre, og tok arbeid som båtbygger ved et av byens verft. Man undret seg nok over denne russiske kjem­ pen - Peter var vel 2 meter høy - som med slik iver fulgte med i bygging og konstruksjon av skip, hele tiden mens han noterte med en tykk tømmerblyant i en liten bok. Kveldene tilbragte han i sjømannskneipene, hvor han også lærte noe nytt. Han lærte å røke krittpipe og synge hollandske sjømannssanger. Om Peter var nysgjerrig på alt som Vesten kunne by på, var det i bunn og grunn bare teknikk og praktiske innretninger

94

han forsto noe av. Vestens humanisme hadde han liten sans for, like lite som han hadde hatt noen særlig tanke for slavear­ beidernes lidelser da de bygget flåten hans i Voronesj. Denne barbariske siden av hans person kom flere ganger til uttrykk under reisen. Under en disseksjon som ble utført til ære for tsa­ ren i Amsterdam, bemerket han at en av mennene hans be­ gynte å bli dårlig, hvorpå Peter tvang ham til å rive en muskel ut av liket med tennene. Det hollandske vertskapet ble visstnok rystet.2 Vel tilbake i Moskva satte Peter i gang med å bende, bryte og brekke det veldige russiske riket i vestlig retning. Allerede før avreisen hadde han utkommandert enkelte unge adels­ menn til Vest-Europa, der de skulle studere navigasjon og mili­ tære teknikker. Alle som én så imidlertid på dette som en straff, de flyktet, forsøkte å gjemme seg, men nektet de å reise, ble de selv eller familien straffet med fengsel eller inndragelse av eien­ dom og tap av alle rettigheter. Knapt noen av disse studentene lærte navigasjon eller krigskunst, men etterhvert var det flere som tross alt tilegnet seg andre sider av den vestlige kultur, og med tiden kom denne lærdom til å få vidtrekkende betyd­ ning for landet. Tsaren grunnla også flere «regneskoler», der adelens sønner skulle få de mest elementære kunnskaper i aritmetikk og geometri før de eventuelt ble sendt videre til Vesten. Peter innførte en slags almen verneplikt i landet; når som helst kunne unge menn hentes for å avtjene militærtjeneste en tjeneste som ikke var begrenset av tid, men som varte frem til soldaten enten døde eller var blitt for gammel. Som oftest strakte den seg over 25 år. De som nektet, ble ført bort med makt; klarte de å stikke av, mistet familien eiendom og rettig­ heter. Nå var ikke Peters reformer bare av drakonisk karakter. Han erklærte at mord på tjener eller livegen i fremtiden skulle straffes like hardt som mord på fri mann. Han reagerte på kvin­ nenes tradisjonelle isolasjon i det russiske samfunnet, og for­ langte at man skulle holde selskaper og salonger på vestlig manér i de adelige hjemmene, med både kvinnelige og mann­ lige gjester. Han utstedte et dekret om at alle som ønsket å gifte seg, skulle ha minst tre ukers forlovelsestid før bryllupet, slik 95

at de vordende ektefellene kunne bli kjent med hverandre. Den første russiske avisen ble publisert på Peters befaling i 1703, og han beordret bøker oversatt til russisk og ga råd om overset­ telsesarbeidet. Han grep inn i hverdagslivets minste detaljer, og regulerte blant annet lengden på spiker det var tillatt å bru­ ke i skosålene - for at ikke tregulvene skulle slites ned. Han innførte skikken med å spise med kniv og gaffel og å bruke ser­ viett, og forlangte at bøndene tok i bruk ljå, og ikke bare benyt­ tet sigd på jordene sine, fordi dette var bade tidkrevende og yt­ terst ineffektivt. Militærvesenet ble reformert slik at alle skulle kunne avansere i rang, uansett bakgrunn. Det avgjørende var dyktighet, ikke byrd. Samtidig opprettholdt han bestemmelsen om at enkelte rangsposter bare kunne innehas av adelige. Re­ sultatet ble at den dyktige ikke bare kunne tildeles en høy mili­ tær grad; selv om han opprinnelig hadde vært stallknekt, opp­ nådde han også derved automatisk arvelig adelskap. Tsaren selv var jo en slags oppkomling, han forsto a verdsette person fremfor posisjon, og han innså at dette var nok et skritt bort fra Russlands østlige fortid, i retning av en europeisk fremtid. Overalt og på alle plan var Peters overordnede mål å omdan­ ne det sovende, sentralistiske Moskva-riket til en moderne, vestlig stat, men han hadde ikke tid til å vente - alt måtte skje med det samme. Russland skulle piskes vestover. Knutten var Peters viktigste reformredskap. For samtlige av hans reformer ble møtt med motstand blant folket - det var ikke bare militær­ tjenesten man oppfattet som en trussel. Også sålespiker, forlo­ velsestid og ljå måtte innføres med stokk og slag. Det var gjen­ nomgående piskestraff for ikke å følge tsarens påbud, men fol­ ket saboterte, rømte til skogs - eller de tente på seg selv. Peter gikk også til kamp mot en av de mest gjennomgripende sykdommene i det russiske samfunnet — korrupsjonen. Han foreslo en lov som sa at hver den som stjal eller underslo fra statens eiendom mer enn verdien av det rep som trengtes for å henge ham, skulle henrettes. Men da protesterte hans rådgive­ re: «Vil De da, Deres Majestet, bli keiser uten undersåtter? Vi stjeler jo alle, den ene bare mer åpenlyst og frekkere enn den andre.»3 Lovforslaget ble trukket tilbake. Det andre, store on­ det som herjet — og fremdeles herjer — Russland, drukkenska-

96

pen, gikk ikke Peter til felts mot, annet enn ved at han innførte statsmonopol på salg av brennevin. Han selv syntes å kunne tåle nesten ubegrensede mengder med alkohol, og som vi skal se, utnyttet og benyttet han denne giften på en helt spesiell måte. Brennevinsmonopolet kom til å bringe staten umåtelige rikdommer i årene som fulgte. I 1865 utgjorde spritsalget 38 prosent av statens inntekter.4 Kalenderen ble også reformert av Peter. Fra nå skulle man ikke regne «fra verdens skapelse» (1. september år 5 508 f. Kr.), men fra Kristi fødsel. Nyttår ble likeledes lagt til 1. januar. Dessverre innførte tsaren den julianske kalender, som Europa i disse årene skiftet ut med den gregorianske. Forskjellen går i korthet ut på at mens den julianske kalenderen regner hvert 4. år som skuddår, også alle hele hundreår (1700,1800, osv.), opererer den gregorianske kalender med skuddår for hvert 4. år, unntatt de hundreårene som ikke er delelig med fire (1100, 1300,1400, 1500, 1700 osv.). Dette fordi forskjellen mellom den julianske kalender og solåret er litt mindre enn en fjerde­ dels dag i året. Derved kom Russland til å ligge 11 dager etter Vest-Europa i det 18. århundre, en differanse som i det 20. århundre var økt til 13 dager. Det var først i 1918 at den gre­ gorianske kalender ble innført også i Russland - av Peters arvtagere, bolsjevikene.

Dagen etter at Peter vendte tilbake til Preobrasjenskoje fra den første utenlandsreisen i 1698, kom flere prominente personer på besøk for å ønske ham velkommen hjem. Peter tok frem en saks og klippet av skjegg og kaftanermer på alle de tilstedevær­ ende, bare et par utgamle bojarer og Patriarken av Moskva ble spart. Kort etter kunngjorde han at han med alle midler ville bekjempe de konservative skikkene fra det gamle Moskva. Som et ledd i europeiseringen nedla tsaren forbud mot å bære skjegg og gamle moskovittiske drakter i byene. Man hengte opp en hollandsk drakt ved byporten, og de tilreisende måtte finne seg i at soldater skar klærne deres til, slik at de lignet det­ te forbildet. Nektet de, måtte de betale høye bøter. Også skjeg­ get ble skåret av; bare geistlige og bønder fikk beholde det. Et­ terhvert ble denne bestemmelsen lempet noe, slik at man kun­ 97

ne betale en særlig skjeggskatt om man insisterte på å beholde håret i ansiktet. Kvitteringen for betalt skatt måtte man alltid bære på seg. Kampen mot skjegget og kaftanene var mer enn av sym­ bolsk art. Peter påsto at man ikke kunne arbeide eller bevege seg særlig fort, dersom de side klesstykkene slang omkring kroppen, eller ansiktet var dekket av skjegg. Angrepet på skjegget var også et angrep på kirken, for den russiske kirke anså det som en stor synd å forandre på det utseende Gud had­ de gitt mannen. Og Peter betraktet korrekt nok kirken som ut­ trykk for det sentralistiske, drømmende, himmellengtende Moskva han ville bekjempe. Han hatet og foraktet den hellige russiske kirke, og lot sjelden noen anledning gå fra seg til å håne og spotte den. På høytidsdager arrangerte han ofte narre-opptog, der dverger og grotesk utkledde personer var ut­ nevnt til «Patriark» og «Metropolitt» og etterapte alle ritualene som ble utført i de virkelige, kirkelige prosesjonene. Kampen mot kirken antok også mer siviliserte former. Som det første land i verden innførte Russland under Peter den Sto­ re religionsfrihet - en forordning som ikke sto ved makt særlig lenge etter Peters død. De gammeltroende og andre sekter skul­ le fra nå av være tillatt, under forutsetning av at medlemmene gjorde det arbeid staten og samfunnet påla dem. Når de gam­ meltroende likevel ble forfulgt, skyldtes dette at de nektet å ar­ beide og å gå i militærtjeneste. Da Patriarken av Moskva døde i 1700, nektet tsaren kirken å utnevne en ny. I stedet begynte Peter å reorganisere kirken, som øverste organ satte han en statlig komité, Den hellige sy­ node. Som vi vet, var imidlertid dette bare ett av mange skritt i retning av kirkens forvandling til statsmakt, og slett ikke det første. Men alle Peters handlinger overfor kirken og den kristne tro, gjorde et rystende inntrykk på det fromme russiske folket; de så ingen hellig hersker i ham, men en jordisk despot som tvang dem til å oppgi alle gamle skikket, en brutal vellysting som bar dyrets merke - de nervøse krampene som stadig for over ansiktet hans. Og det ryktet oppsto at tsaren var blitt for­ byttet i Vesten. Den egentlige russiske tsar var blitt myrdet, og i stedet hadde Russland fått, ikke bare en kjetter, men selveste 98

Antikrist på tronen. Selvbrenningen, som allerede herjet som en ren farsott, antok uhyggelige dimensjoner.

Et vindu mot vest Det var ikke bare de gammeltroende som opponerte mot tsa­ ren. Også blant de militære gjæret det. De så at grunnlaget for deres egen makt svant i samme grad som denne vestorienterte jyplingen fikk trumfet sine reformer igjennom. Streletsene, Moskvas eget regiment, som hadde stått i spissen for opprøret mot Peter og hans mor da han var barn, var de sterkeste mot­ standere av tsaren. De benyttet Peters utenlandsreise til å or­ ganisere et statskupp. Opprøret var allerede slått ned da han kom hjem, men Peter forsto at opposisjonen måtte knuses en gang for alle. Over 2000 strelitser var blitt tatt til fange, og Peter lot i sep­ tember 1698 14 torturkamre innrede i Preobrasjenskoje, sam­ tidig som en rekke rettersteder ble oppført inne i selve Moskva by. Tsaren ledet personlig både tortur og henrettelser, massak­ ren gikk etterhvert også utover de militæres koner og barn. Alle de 2000 streletsene, foruten en rekke mennesker som var blitt angitt under tortur, ble henrettet, og i fem måneder lot tsaren kadavrene henge eller ligge åpne i byen, til advarsel for Moskvas innbyggere.5 Russland var et absolutt enevelde, et despoti der høy og lav og hele samfunnet som sådant var rettsløst hengitt til tsarens vilje, nykker og påfunn. Peters snuoperasjon betød derfor ikke bare at landet kom i kontakt med Vesten; den innpakning Ves­ ten ble servert i, nemlig tsarens metoder og egne handlinger, spilte en like stor rolle. Det russiske samfunnet ble ytterligere barbarisert gjennom Peters verk. Og hans mildest talt sam­ mensatte karakter fikk betydning både for undersåttene og for de representanter fra Vesten som han omga seg med. Selv om Peter gjorde sitt ytterste for å oppnå gode kontakter med Ves­ ten, og da særlig gjennom de europeiske ambassadørene i ri­ ket, var det forbundet med livsfare å oppholde seg der. Ja, det var nettopp Peters imøtekommenhet og gode intensjoner om vennskap som utgjorde den største trusselen. Den danske ge-

99

sandt Just Juel, som befant seg i St. Petersburg fra 1709 til 1711, har tegnet et levende bilde av disse farer i sine dagboksopptegnelser: [d. 17. Martius Anno 1711]: Samme Knez Romodanow hafde en liden flaske brændviin i sin lomme, hvilcken hand gav Tsa­ ren som en stoer foræring. Tsaren tog og derimod med største ærbødighed og kyste hans haand, gav os alle noget at smage deraf; hver, som smagtde det, maatte kysze denne Knezis haand. Jeg fick og noget lidet deraf at smage, hvoraf mit bloed saaleedis blev oprørt, at Jeg i nogle dage ej kunde komme mig igien, thi det var effter Tsarens siigende destilleret af Spiritu vini og rød Spansk peber og saa stærckt, at mig siuntis, mand ej torde bruge andet for at komme tyve og røvere til at bekiende deres skielmstycker end true dem med at dricke deraf.6

Nå tok faktisk tsar Peter brennevinet i bruk slik Juel foreslår, som et slags tortur- og forhørsmiddel: [d. 15. October Anno 1710]:... Jeg saavell som alle andre her­ værende gesandter og fremmede Herrer blev indbuden. Men formedelst upaszelighed for mit bryst undskyldte Jeg mig, saasom Jeg derforuden alt forutsaae, at det mueligt vilde have kostet mit liv, om Jeg saaleedis i trej nætter og dage, som de andre giorde, skulde have sværmet og drucket. Thi Tsaren ved alle slige verdskaber har dend sædvane, at han strax, naar giesterne indkommer, endogsaa førend de faar drucket eller smagt viin, lader sætte dobbelt vagt for dørrene, og ingen udladis, endogsaa icke, naar de ere saa fulde, at de, Salvo Honore, spyer og overgiver sig. Derimod dricker Tsaren self sielden over en flaske viin eller højt tvende, saa Jeg i saa mangfoldige dricke-laug sielden saae Hannem ræt, som det kaldis, overgiven fuld, men giesterne bliver alle saaleedis fyldte, at de hvercken sandser dag eller dør, og da giver Tsaren sig i snack med dem, for at høre dem ud, og viide, hvad der sticker i enhver. Seer og gierne, at Rysszerne ved druckenskab bliver ueens og skiender hin anden ud, paa det hand kan høre deris tyverier, listighed og træcker, som de bebreider hinanden, hvoraf hand

100

da tåger siden leiligheds at straffe dem, og heeder da med rætte, som ordsproget lyder: Naar tyvene kommer op at skieldis, faar bonden sine vare igien.7 Juel var i St. Petersburg i anledning alliansen mellom Danmark-Norge og Russland i Den store nordiske krig. Reisen til Vesten i 1697-98 hadde nok bragt resultater for Peter som en «lærende», men politisk hadde den vært en fias­ ko. Ingen av de europeiske statene var interessert i å støtte tsa­ ren mot tyrkerne. Planene om å erobre hele Svartehavskysten ble foreløpig oppgitt, Russland ville neppe klare å slå Tyrkia alene, og Peter kastet sine øyne på Østersjøkysten, som på det tidspunkt var svensk territorium. Det hadde i sin tid også vært Ivan den Grusommes store plan å erobre Østersjøkysten for Russland. Peter sluttet fred med tyrkerne i 1698, og allerede i år 1700 foretok han personlige rekognoseringer av området rundt de svenske festningene Narva og Ndteborg, som lå ved elven Nevas utløp. Terrenget besto av flatland og sump, men tsaren lot ikke slike problemer stå i veien for sin drøm om å reise en by på stedet. Han rådet over en uendelig mengde ar­ beidskraft, og menneskemateriale var noe Peter ikke hadde skrupler med å bruke og utnytte. I august 1700 gikk han til angrep på Narva, etter å ha forsikret seg om at Polen og Dan­ mark ville støtte ham mot Sverige. Derved tvang han den da 17 år gamle svenskekongen, Karl 12., til å tre aktivt inn i den europeiske utenrikspolitikken. Den store nordiske krig begyn­ te. Den raste frem til 1721, men utfallet var likevel gitt allerede i 1718, da Karl ble skutt av en ukjent kule ved Fredriksten fest­ ning i Norge. Et av de avgjørende slagene sto ved Poltava i Syd-Russland i 1709, der 45 000 russere kjempet mot 14 000 av Karis solda­ ter. Kongen selv var kampudyktig på grunn av et skuddsår i foten, og mange historikere mener at det var fraværet av denne geniale strateg fra selve kampplassen, og ikke russernes tallmessige overlegenhet, som avgjorde slaget til russernes fordel. Hvor nære på det var også for tsaren selv, gir Juel et bilde av. På årsdagen for seieren holdt Peter en fest:

101

[d. 8. Julius Anno 1710]: Tsaren hafde samme dag dend hatt paa, som han udj slaget ved Pultawa hafde baaret, og af en forbifløjende kugle, der hafde strøget langs hen af skuggen, var rørt, saa en tomme dybere ind hafde været hans bane-saar, hvoraf saaes, hvorledes Gud havde bevaret Ham fra en nær forestaaende dødsfare.8 Med slaget ved Poltava hadde Russland markert seg som en betydelig, europeisk militærmakt, og - noe som kanskje var enda viktigere - Peter hadde sikret sitt hjertebarn, St. Petersburg, den nye byen ved Østersjøen. Den var blitt grunnlagt allerede i 1703, kort etter at området var erobret fra svenske­ ne, men lenge før det var trygget militært. Peter hadde tatt fatt på byggingen av St. Petersburg i kjent hensynsløs og viljesterk stil. Flere titalls tusen mennesker ble utkommandert til våtmarkene ved Nevas utløp. De drenerte og grov kanaler, slepte med seg tømmer som ble hamret ned i marken for å gjøre grunnen mer solid, fraktet jord og stein fra lenger inn i landet, og led alle tenkelige og utenkelige kvaler. Sykdom, matmangel, utmattelse og kulde tok livet av tusenvis av mennesker, og likene forsvant ned i den fuktige jorden. Pe­ ter selv deltok i lange perioder i arbeidet, og da ikke som tsar, men som byggherre og håndverker. Ennå i dag kan man i Le­ ningrad se den hytta han fikk oppført, den ligner en grovt tilhugget tømmerkoje. Lenger bort fra Kremls overdådige prakt og bysantinske herlighet kan man ikke komme. Hva spartanskhet og enkelt utstyr angår, ligner denne hytta påfallende på Lenins senere leilighet i Kreml. Også den er blottet for all luksus og unødvendig utstyr, og har mer til felles med en munkecelle enn en herskerbolig. Etterhvert som byen reiste seg fra myren, kommanderte Pe­ ter adelige og alminnelige mennesker til å flytte til St. Peters­ burg. Ennå var fremkommeligheten så dårlig at det tok flere uker bare å komme til hovedveien som gikk til Moskva, og mangelen på mat og andre nødvendige varer var skrikende. Forholdene ble ikke bedre av at området der byen ble bygget, lå så lavt at den stadig var truet av flodbølger og oversvømmel­ ser. Dette er et problem man først i våre dager har «løst», ved

102

å bygge en gigantisk demning tvers over fmskebukta, som til gjengjeld har ødelagt Østersjøens økologiske balanse. «St. Petersburg er den mest abstrakte, mest uttenkte by i hele verden», skrev Dostojevskij, og den abstrakte tankes dre­ pende virkning viser seg den dag i dag. Tsar Peter hadde imid­ lertid ingen skrupler med å tvinge natur og folk under sin vilje og tanke; ingen pris var for høy for Russlands første europeiske havneby. Han forbød bygging av stenhus noe annet sted i det russiske riket, slik at alle murere og stenhuggere ble tvunget til St. Petersburg for i det hele tatt å få arbeid, samtidig som tvangsforflytningen av mennesker fra andre deler av Russland fortsatte. Peters vilje seiret tross menneskelige lidelser og fi­ endtlige naturkrefter. Byen var blitt grunnlagt 16. (27.) mai 1703. Allerede i november samme år ankom det første skipet, en hollandsk farkost, den nye havnebyen. Ute på leden ble den møtt av en liten losbåt, og losen «Peter Mikhailovitsj» steg ombord. Tsaren ville selv være den som ledet det første skipet trygt inn i sin elskede by, sitt paradis, som han kalte den. 11713 ble St. Petersburg utropt til Russlands hovedstad. Havet forbinder og åpner for omverdenen. Det er de store landmassene og steppene som isolerer. Med åpningen mot ha­ vet hadde Peter snudd den russiske kultur fra å være isolert, østvendt og lukket i seg selv, til å bli verdensåpen og vendt mot Vesten. Derved var i en viss forstand noen av de kvaliteter som kjennetegnet den gamle, førmongolske kulturen i Novgorod og Kiev også gjenoppstått. De byene var primært handelsbyer, med de store vannveier som havn og forbindelse både mot Skandinavia, Sentral-Europa og Middelhavet. Russland var med Peter den Store blitt tvunget inn i en oppvåkningsprosess. Tidligere hadde landet drømt om det tredje Roma, om kvinnen i Apokalypsen som skjulte seg i Moskva. Nå var det blitt en europeisk stormakt der bevisstheten var vendt mot politikk, handel, militærvesen og en kulturell kon­ frontasjon med Vesten. Peters snuoperasjon og brutale åpning av sitt «vindu mot Europa» hadde kostet ufattelige mengder blod og lidelser, men da tsaren døde i 1725, 53 år gammel, etterlot han seg tross alt et rike som aldri på samme måte kun­ ne vende tilbake til sin sovende, østlige tilstand. 103

Staten - det er alt Peter den Store regjerte i omkring 30 år, men om regjeringsti­ den strakte seg over år, må fredstiden regnes i måneder. Krigen mot svenskene ble allerede året etter fredsavtalen avløst av krigserklæring mot Persia, og Peter sikret og erobret sin makt så langt øst som til Baku i Asjerbajdsjan. Han hadde ikke bare slått ut sitt vindu mot Europa, han hadde også militarisert og styrket staten på hemningsløs bekostning både av folket, seg selv og sin familie. Da det i 1710 ble holdt folketelling, viste det seg at de ti første årene av Den store nordiske krig, som kom til å vare enda i elleve år, hadde redusert antall skatteytere med en femtedel. I enkelte distrikter var antallet sunket til under halvparten, på grunn av utskriving til krigstjeneste, sultedød og rømning. Folk flyktet fra skatteoppkrevernes pisk. De hadde likevel ingen penger å betale med. De flyktet fra øvrigheten som ville ha unge menn ut i krigen, og de gjemte seg i halmstakker, gjødselbinger eller utvandret til Sibir.9 Både krig og reformarbeid krevde gigantiske pengesummer; kirkeklokker ble støpt om til kanoner, de minste ting - såsom skjegg - ble skattlagt; økningen i produksjonen på grunn av nye metoder og redskaper kom aldri folket til gode. Kostnadene var heller ikke bare av økonomisk art. Den nye staten krevde regelrette menneskeofringer. Titusener, ja kanskje hundretusener døde under arbeidet med St. Petersburg, byen er sånn sett grunn­ lagt på knokler og hodeskaller, og det gjelder for alle Peters bestrebelser at de ble betalt med menneskeblod. Også tsarens egen sønn ble ofret på statens alter. Peters første ekteskap, med Jevdokia, som var blitt arrangert av moren i 1689 i håp om å temme den balstyrige sønnen, var tvers igjennom mislykket. Peter unngikk sin hustru, og så snart han hadde stadfestet sin makt, sendte han henne i klos­ ter. 11712 giftet Peter seg på ny, denne gang med en kvinne som allerede hadde vært hans elskerinne i mange år, Katarina. Hennes familiebakgrunn er uklar, men antagelig var hun kjøpmannsdatter fra Litauen, sannsynligvis født i 1683. I 1702 havnet hun i russisk krigsfangenskap, ble elskerinnen til en av Peters rådgivere og venner, og senere overtatt av tsaren

104

selv. Hennes vesen og temperament sto godt til den brogete bakgrunnen. Hun var et menneske som i mangt kunne måle seg med Peter: nysgjerrig, glad i fest og drikk, og med en used­ vanlig evne til å stagge tsaren når han fikk sine raserianfall. Hun fødte ham to døtre før de ble gift, og i 1715 fødte hun ham en sønn, som ble kalt Peter. Også Jevdokia, tsarens første hustru, hadde rukket å føde Peter en sønn, tsarevitsj Aleksej. Han ble født i 1680. Han var bare åtte år da han brutalt ble skilt fra moren, det eneste men­ neske han hadde hatt kontakt med; faren hadde han bare sett sporadisk. Disse korte besøkene og morens avsky lærte ham å hate og frykte tsaren. Moren foraktet Peters vestlige tilbøyelig­ heter, hun omga seg med gammeltroende og religiøse fanati­ kere som så Antikrist i hennes mann. Det var disse som overtok oppdragelsen av Aleksej da moren ble sendt i kloster. Denne gammelrussiske, troende kulturen passet også Aleksejs lynne langt bedre enn farens brutale militarisme. Var Peter et kjempemenneske både av sinn og skinn, så var Aleksej tynn, sykelig og drømmende. Kronprinsen vokste opp i en atmosfære av rø­ kelse, svermeri og lengsel etter Moskvas mystiske storhet. Motsetningen mellom far og sønn førte til at håpet om en gjenreisning av det gamle Russland spredte seg blant geist­ lighet og andre av Peters motstandere - og dem var det mange av. Aleksej ble sentrum og førerskikkelse for disse menneskene, som ikke hadde noen egentlig bevegelse i ryggen, men i første rekke satte sin lit til at Peters død ville bringe deres mann på tronen. Tsaren oppfattet dette som en direkte sammensvergel­ se, organisert av Aleksej, og Aleksej flyktet til Italia. Her ble han oppsøkt av utsendinger fra Peter, som merkelig nok klarte å overtale ham til å vende hjem igjen. Tsaren garanterte for at intet ville skje, om Aleksej bare frasa seg arveretten til tro­ nen. Dette var noe Peter hadde truet med lenge, om ikke Alek­ sej forandret seg, men nå hadde Peter fått en ny arving. Dess­ verre viste han seg vel så sykelig som Aleksej, og døde allerede i 1719. Aleksej ankom Moskva 31. januar 1718, og overalt hvor han viste seg, samlet det seg store menneskemengder som bøy­ de seg for ham, ba om hans velsignelse og uttrykte ønske om

105

at han ville redde Russland fra Antikrists forbannelse. Han ble snart ført til tsaren, som forlangte at han offentlig skulle frasi seg arverett til tronen, foruten vise ham alle brev og skrivelser som var i hans varetekt. Deretter ble han fengslet og forhørt. Tsaren ville avsløre den sammensvergelsen han ante Aleksej sto i spissen for. Men man fant ingen organisert opposisjon, den eksisterte da heller ikke; hele «sammensvergelsen» besto av lengsler og drømmer om «gode gamle dager». For Peter var det imidlertid tilstrekkelig at hans egen sønn nærte en så kolos­ sal forakt for hans eget livsverk. Raseriet over dette sviket fra hans eget kjøtt og blod, blandet med hat mot alt hva sønnen og det gamle Russland representerte, og den gnagende mistan­ ken om at det bak alt dette tross alt skjulte seg en sammensver­ gelse, førte til flere arrestasjoner og henrettelser. Aleksej ble underkastet tortur og strenge forhør, og 26. juni 1718 døde han i cellen sin. Ryktene om dødsårsakene var mange, de mest hårdnakkete påsto at tsar Peter egenhendig hadde pisket Aleksej til døde, slik Ivan den Grusomme i sin tid hadde slått sin sønn i hjel. Uansett den direkte årsak til Aleksejs død, var det tsaren som ofret sin sønn av hensyn til sitt eget verk - og til staten. Om Peter i mangt og meget var en villmann og barbar som lot lidenskaper og et voldsomt temperament bestemme den blodige måten han utførte sin historiske gjerning på, var han likevel en mann som så sitt liv styrt av en overordnet idé, av en misjon. Og denne kom foran alt annet, også hans egen sønn. Man kan bebreide Peter for meget, men aldri for at han tillot seg å hvile på maktens laurbær og nyte sin posisjon som suveren russisk tsar. Han slo tvertimot inn på en vei som brag­ te ham både ensomhet og umenneskelige oppgaver og proble­ mer. Til tross for orgier, drukkenskap og utskeielser, fikk hans sanselige natur aldri helt overtaket over visjonen. Det var den som dypest sett styrte hans lidenskap. I dette er også han en «ekte russer», som vil gjennomføre verdens forvandling, den apokalyptiske omveltning i ett nu. Dette var imidlertid en rent vitenskapelig, vestlig og statsorientert apokalypse; allerede i Peters verk og visjoner ser vi hvor­ dan Vesten blir som olje til den religiøse ild i Russland, men 106

også hvordan trosiver og lengsel samtidig forvandles fra drøm­ men om et himmelens rike, til drømmen om jordens forvand­ ling, i vitenskapens navn. 11714 holdt Peter en tale i anledning sjøsettingen av et skip, og da som så ofte ellers risset han opp sin overordnede visjon:

Hvem av dere, mine brødre, hadde for 30 år siden kunnet drømme om at dere skulle arbeide som tømmermenn sammen med meg her ved Østersjøens kyst, om at vi skulle gå kledd på tysk manér gjennom landskaper som vi ved anstrengelser og tapperhet har erobret og gjort beboelig, og ved hjelp av så tap­ re og seirende soldater og matroser, med så dyktige utenlands­ ke håndverkere og kunstnere, eller slike som er utdannet i ut­ landet, har ervervet oss aktelse og respekt blant alle folk og fyrster? Kunst og vitenskap har bredd seg ut fra Hellas og Italia til Tyskland og Polen. Også til oss har turen nå kommet. Hvis dere støtter meg i mine ærlige hensikter og ikke bare lyder meg blindt, men av fri vilje og av egen beslutning tar det gode opp i dere og legger det onde av. Jeg sammenligner vitenskapenes reise med blodomløpet i menneskekroppen, og det aner meg at disse en gang vil forlate sin bopæl i England, Frankrike og Tyskland, for å slå seg ned hos oss i noen århundrer, for så å vende hjem til sitt egentlige fedreland, Hellas. Derfor oppfor­ drer jeg også dere til å legge dere mottoet «Ora et labora» («Be og arbeid») på sinne, for da kan dere være forvisset om at dere kanskje ennå i vår egen levetid vil bringe skam over land med andre skikker og føre Russlands ry opp til de høyeste tinder.10

Grimberg bringer også utdrag fra denne talen og tilføyer: Et tysk øyenvitne forteller at «de gamle russerne hørte på sin monark i andektig taushet, og etter at de med et ‘Je, je pravda’ (Det er visselig sant) hadde gitt sitt bifall til kjenne og lovet å adlyde ham blindt, grep de på ny med begge hender rundt karet med deres høyeste gode - jeg mener brennevinspokalen - og lot tsaren synke hen i dype tanker om hvordan han skulle fullbyrde deres omvendelse og nå de store mål han hadde satt seg.»11

107

«Be og arbeid» - aksenten ligger hos Peter entydig på siste ord i dette gamle, romerske motto. Peter ville rykke russerne løs fra deres himmel og forbinde dem med jorden, forsøke å hamre en arbeidsmoral og en interesse for denne verdens ting inn i dem, men han hadde hverken tid, mulighet eller temperament til å gjøre dette med de midler som hadde kunnet føre frem til må­ let: tålmodighet, ro og kjærlighet. Til tross for det uttalte øns­ ket om frivillighet og ikke blind lydighet, talte stokkeslag, pisk og henrettelser sitt tydelige språk om at det nok var blind lydig­ het han forlangte. Intet tydet heller på at russerne selv skulle kunne forstå at det egentlig dreide seg om annet enn etterplapring - som Grimbergs ord antyder. Derfor ble heller ikke resul­ tatet at russerne overtok tyskernes flid eller hollendernes selv­ stendighet, men kun de ytre kjennetegn fra disse kulturene. Og derfor var det ikke idealet om det selvstendige individ som vokste frem fra ruinene etter den gamle, himmelvendte Moskva-kulturen, men idealet om staten. Peters kraft og visjon gikk med til å bygge opp det som ligger midt i mellom det enkelte, selvstendige individ og «himmelen»: en sterk, gjennomgripende statsmakt. Denne stat ble inn i minste detaljer organisert som en militær gren. Embedsmennene og byråkratene fikk rang og posisjon tilsvarende de som finnes i militærvesenet, og ble utstyrt med uniformer. De hadde rapporteringsplikt og sto under «kommando» av overordnede embedsmenn. Som en romersk soldaterkeiser satte Peter alle sine krefter inn på å styrke den russiske stat, og det er flere trekk som antyder at han selv også hadde et slags «romersk selvbilde». Han yndet å referere til den romerske gudeverden, og ledet narraktige blasfemiske opptog til ære for Bacchus og Venus. Han henviste til de romerske dyder i sin tale til de rus­ siske skipsbyggerne, og han reorganiserte den russiske stats­ administrasjon etter et slags romersk mønster. Han oppnevnte et senat, og etter at han hadde sikret det russiske «imperiet» mot vest lot han seg i 1721 utrope til Imperator - Keiser - og Pater patriae - Fedrelandets far, foruten at han tok tilnavnet «den Store». Hans «hastverk» og utålmodighet i reformarbeidet kan også sees i lys av denne romerske tilbøyeligheten, nemlig som utslag 108

av «romersk formalisme». Hvis bare lover og regler ble formelt stadfestet, slik at det nye Russland kunne begynne å fungere på et ytre, mekanisk vis, sa han seg fornøyd. Hele hans interes­ se var jo også konsentrert om mekaniske og tekniske ting, altså om rent formelle foreteelser. Dette trekk ved hans reformer, som selvfølgelig også har sin årsak i det materialet Russland frembød for hans utålmodige ånd, kom til å få skjebnesvangre konsekvenser for de neste århundrer av russisk historie. Før Peter den Store hadde den russiske kultur vært en enhetskultur, der høy og lav, godseier, kirke, bonde og tsar tross alle for­ skjeller likevel levde innen den samme kulturelle forståelseshorisont. Peters voldelige innpoding av vestlige tanker, oppfin­ nelser og skikker førte til at denne enhet gikk i stykker. Bøn­ der, «alminnelig folk» og kirken ble bundet enda hardere inn i byråkrati, slaveri og uvitenhet, de klamret seg fast til alt «det gamle Moskva» representerte. Over denne brede menneske­ massen bredte det seg et opplyst skikt, en samfunnsklasse som hentet inspirasjon og næring fra Vesten. I utgangspunktet hørte alle i dette skiktet, som senere avfødte den russiske intelligentsia, til adelen. Det hadde vokst frem omkring dem som Peter hadde tvangssendt til Vest-Europa og dem som han had­ de beordret i «regneskoler». Det åpnet seg langsomt en kløft mellom det kulturbærende element i Russland og det russiske folk. I de følgende to hundre år skulle det på ny og på ny vise seg at det som betød opplysning og frigjøring for det kulturelle lag av befolkningen, førte til lidelse og elendighet for folket akkurat slik Peters egne reformer hadde gjort. En tysk utsen­ ding til tsar Peters Russland hadde følgende spådom for Peters verk:

I dette riket vil alt ende med forferdelse, for mot tsaren står klageropene mot himmelen fra så mange millioner mennesker, det trenges bare et vindpust og en anfører for at den ulmende gnist av hat som skjuler seg i hvert eneste menneske, skal flam­ me opp.12

Likevel ville det være galt å la disse ordene bli stående som de siste hva angår Peters verk. For tross lidelse, brutalitet og blod,

109

betegner Peters reformer et gigantisk forsøk på å løfte Russland ut av dets isolasjon og fortidslengsel og bringe landet på nivå med det øvrige Europa. Vladimir Solovjov ser dette i sammen­ heng med Østens og Vestens forskjellige aksentuering av «Gud» og «menneske», og skriver: Ifølge hele sin idé er kristendommen en gudemenneskelig reli­ gion, et kristent samfunn må bestå av frie, menneskelige per­ sonligheter, og en slik person må også stå som leder i dette samfunnet. Forståelsen av den menneskelige personlighetens absolutte betydning var totalt fremmed for den bysantinske forestillings verden, dette innrømmes også av dennes forsvare­ re. Utviklingen av dette prinsipp, som er så viktig for kristen­ dommen, ble ignorert av Østen, men det utgjør hele meningen i den vestlige kulturutvikling. Den tilnærming til Europa som vi kan takke Peter den Store for, har sin prinsipielle betydning nettopp i dette: Gjennom den europeiske påvirkning kunne det russiske sinn åpne seg for forståelsen av for eksempel mennes­ kelig verdighet, individets rettigheter, samvittighetsfrihet. (...) Peter den Store selv tenkte lite på denne siden av sitt verk, men det forringer ikke hans betydning. Og dessuten ville det være galt å si at han overhodet ikke tenkte på det. Blant de bøker han fikk oversatt til russisk, finnes ikke bare lærebøker i arit­ metikk og fortifikasjon, men også verk av Samuel Puffendorf og Hugo Grotius, datidens beste representanter for Vestens rettsfilosofi.13 Og Solovjov understreker videre at livegenskapets opphevelse i 1861 ville vært utenkelig uten Peters reformer. Et annet ord for Peters bestrebelser og disse bestrebelsenes virkning, er at han kjempet for å ajourføre Russland, gjøre lan­ det til en moderne stat på Vestens og den moderne verdens egne premisser. Og i dypeste forstand er det moderniseringen og «oppdateringen» som er Russlands smerte og problem også i våre dager.

110

Fra ordre til opprør Selv ikke Peter den Stores krefter kunne annet enn forårsake krusninger på overflaten av det enorme Russland. Mens opp­ lysning og kunnskap fra Vesten langsomt seg inn i de ut­ dannede lag av befolkningen, forløp livet til folk og herskere videre i det gamle sporet. For folkemassenes vedkommende hadde styrkingen av den russiske statsmakten bare ført til en ytterligere intensivering av det despotiet de kjente fra før. Tsa­ ren forble absolutt enehersker, med større makt enn noen an­ nen europeisk fyrste, selv om residensen var flyttet fra Moskva til St. Petersburg. Siden begge Peters sønner døde før tsaren selv, var det «den finske flyfilla», som Katarina ble kalt av sine fiender, som etter­ fulgte Peter den Store. Ved hennes død gikk tsarverdigheten over til Peters barnebarn, Aleksejs sønn, Peter 2. Ingen av disse hadde imidlertid krefter eller evner til å fortsette det verk Peter hadde påbegynt, og landet stivnet langsomt til i en ny «østlig», byråkratisk form, som riktignok nå omfattet enkelte vestlige innslag. Det var først den tyskfødte Sophie von Anhalt-Zerbst, bedre kjent som Katarina 2. (1762-1796), som tok opp arven etter Peter. Men heller ikke hun maktet å skape Russland om til et vestlig samfunn — som om noen enkelthersker overhodet kan være i stand til det. Da Christopher Hansteen på sin reise i 1828 kom til Jekaterinaburg (nåværende Sverdlovsk), opplevde han et relativt harmløst utslag av kulturkollisjonen mellom Vesten og Russ­ land. Han besøkte en tysk professor, som til tross for mange års opphold i landet ennå ikke kunne snakke videre russisk. På spørsmål om hvorfor, svarer tyskeren:

at han af gode Grunde ikke vilde lære mere end nødvendigt for at gjøre sig forstaaelig for den simple Mand. «Thi,» sagde han, «kommer jeg ind til vort Universitets Cantsler, Excellentsen N. N., saa finder jeg ham liggende paa en Sopha i Slaabrok og Tøfler og med en Hue paa Hovedet, røgende paa en lang Tobakspibe, hvis Hoved hviler paa Gulvet. Taler jeg til ham paa Russisk, reiser han sig ikke op, men affærdiger mig fort. Taler 111

jeg ham derimot til paa Fransk, staaer han op og hilser mig artigt og tiltaler mig høflig.» Den fornemme Russer har altså Begreb om, at i andre Lande behandles en dannet Mand, om han end ikke hører til Aristokratiet, med Høflighed, og vil ikke at Utlændingen skal tænke at den Russiske Adel er uden Opdragelse og Humanitet.14

Det er betegnende at det nettopp er fransk professoren kan tale til sin kollega. Peters reformer hadde i første omgang ført Russ­ land i kontakt med Frankrike, og utover i det 18. og 19. år­ hundre utviklet fransk seg til å bli overklassens og «de danne­ des» språk. Ja, enkelte kunne langt bedre fransk enn russisk enda et utslag av det tragiske skillet i Russlands kulturelle or­ ganisme som Peters verk hadde ført med seg. Interessen var for enkelte i Frankrike gjensidig. I krigen mot Napoleon var Russland blitt stående for tilhengerne av «Fand­ en Régime» som selve symbolet på monarki og aristokrati. En av disse var Marquis de Custine. Han hadde mistet sin familie under terroren som fulgte Den franske revolusjon, og drømte om et aristokratisk, adelig samfunn der alt hadde sin plass og sin verdi. I 1839 reiste han derfor til Russland, som for ham utgjorde det forjettede land. Reisen førte til to resultater. Han skrev en av de mest fascinerende, underholdende og informati­ ve bøker om livet under tsar Nikolaj 1., og han forsto at heller ikke hans utopia hadde noen geografisk plassering. Boken er på omkring 600 sider, og den avsluttes med følgende ord: Hvis dine sønner noengang skulle bli misfornøyde med Frank­ rike, forsøk min metode; be dem reise til Russland. Det er en nyttig reise for alle utlendinger: enhver som nøye har studert og undersøkt det landet vil bli tilfreds over å få leve hvor som helst ellers. Det er alltid godt å vite at det finnes et samfunn der ingen lykke er mulig, fordi, ifølge menneskets egen natur, kan han ikke bli lykkelig uten å være fri.15

Dette er nesten ord om annet det samme sukk som Piano Car­ pini i sin tid utstøtte over mongolene (se s. 25), men det var også en innsikt som flere av de vestorienterte russere var kom112

met til, ikke minst takket være Aleksander l.s triumftog til Paris, de Custine, og antagelig Europa forøvrig, oppfattet Russ­ lands krig mot Napoleon som en kamp mot alle de frihetlige ideer som kom til syne i og med Den franske revolusjon. Men for mange av offiserene var det tvert om. De kjempet mot Napo­ leon, og svermet for revolusjonens idealer. Etter hjemkomsten fra Paris i 1812 skjedde en liten episode i St. Petersburg, som for flere av offiserene satte den russiske virkelighet i skarp kontrast til de ideer de hemmelig næret i si­ ne hjerter: Det var opptog og festligheter i byen til ære for de hjemkomne. Idet tsar Aleksander 1. red forbi sin mor, blottet sver­ det og hilste, kom en bonde slentrende over gaten like foran tsarens hest. Tsaren ble rasende over denne uforskammethet, og dro til bonden med sverdet. Straks kom politimenn løpende til og fikk bonden vekk. «Vi vendte våre øyne bort, for vi skam­ met oss slik over vår kjære tsar,» skrev offiseren Ivan Jakusjkin senere. «Dette var første gang han skuffet meg, og ufrivillig kom jeg til å tenke på fortellingen om en katt som var blitt for­ vandlet til en skjønn jomfru, men som aldri kunne se en mus uten å kaste seg over den.»16 Langsomt begynte Peters reformer å virke i humaniserende retning. Tsarens brutalitet ble ikke lenger sett på som en selv­ følgelig og naturlig del av tilværelsen; adelen opplevde også bøndene som mer enn rettsløse forbruksvarer. Likevel må vi huske at dette også var tiden da avisene bragte annonser for salg av slaver, tilsvarende dem på s. 29 i denne boken. Jakusjkins ord er en direkte bekreftelse på Solovjovs vurdering av Peter den Stores reformer. Men hadde hans verk i ett og alt vært påtvunget ovenfra, viste resultatene seg nå som opprør mot tsarmakten. Nå var det den som representerte det bar­ bariske Russland. Offiseren som reagerte på tsarens oppførsel, Ivan Jakusjkin, var selv med i «Dekabrist-opprøret», det første voldelige sam­ menstøt mellom liberale og tilhengere av eneveldet. Det fant sted tretten år etter seieren over Napoleon, i 1825, under usik­ kerheten som oppsto mellom tsar Aleksanders død og kronin­ gen av Nikolaj 1. Ytre sett skilte det seg ikke fra et hvilket som 113

helst forsøk på palassrevolusjon, ledet som det var av en hånd­ full aristokrater uten støtte hverken i hæren eller i andre befolkningsskikt. Det var ikke ønsket om egen makt eller om skifte av monark som drev opprørerne; de ville innføre dyptgripende reformer. De utarbeidet en ny forfatning for Russland, som blant annet skulle garantere undersåttene full tanke- og trosfrihet, rett til å velge sitt eget yrke, og rett til rettferdig behandling av dom­ stolene. De ønsket å gjenopprette demokratiet fra Novgorodrepublikken og legge den lovgivende makt i hendene på en fol­ keforsamling, vjetsen.171 en illegal agitasjonspamflett benyt­ tet dekabristen Nikita Muravjov argumenter hentet fra den før-mongolske tiden for å fremme sin sak. Skriftet er utformet som en dialog, og her heter det blant annet: Man må innstifte faste regler og lover, slik tilfellet var i Russ­ land i gamle dager. Spørsmål: Hvordan var det da i gamle dager? Svar: Det fantes ingen slik selvhersker som tsaren. Spørsmål: Hva vil «selvhersker» si? Svar: En tsar er selvhersker eller autokrat når han regjerer lan­ det med egen vilje og ikke anerkjenner forstandens makt eller de guddommelige og menneskelige lover; å herske med egen vilje vil si å regjere etter eget forgodtbefinnende. Spørsmål: Hvem har da innsatt selvherskeren? Svar: Ingen. Våre forfedre sa: «Vi vil finne en fyrste som kan styre landet etter rett og lov, ikke egenmektig etter egne nyk­ ker og egen vilkårlighet.» Men litt etter litt har tsarene ved svik og bedrag skaffet seg en ubegrenset makt og apt etter tatarkhanen og den tyrkiske sultan.18 I et kortfattet program, som skulle overleveres senatet, krevde dekabristene blant annet avskaffelse av livegenskapet, alle rettsaker ført for åpen rett, innføring av jurysystemet, fritak for alle rekrutter som hadde tjent mer enn 15 år i militæret, av­ skaffelse av all sensur og full presse- og trosfrihet i landet.19 Man bør merke seg at av disse kravene er det flere av de mest substansielle (kravet om åpne rettsaker, om avskaffelse av sen-

114

suren, om pressefrihet og om trosfrihet) som ikke var innfridd da Gorbatsjov kom til makten 160 år senere og påbegynte sin omdanningsprosess. Selve dekabrist-opprøret artet seg som en farse; offiserene tok oppstilling sammen med sine avdelinger på Senatsplassen i St. Petersburg, og allerede etter noen timer var alle lederne skutt eller arrestert. Den eneste umiddelbare virkning opp­ standen fikk, var gjeninnføring av dødsstraffen, som ikke had­ de vært i bruk siden 1786. Uansett hvor mislykket selve opprøret kan synes, var imid­ lertid dette første gang i Russlands historie hvor de vestlige idealer førte folk ut i voldelig kamp og konfrontasjon. En av lederne, Kondratij Rylejev, skrev i sin dagbok 13. desember 1825, dagen før opprøret: Jeg er klar over at vi ikke vil lykkes, men en oppstand er nød­ vendig, for den vil vekke Russland, og andre vil lære av våre feil.20

Etter at dekabristene var blitt ryddet av veien, ved henrettelser eller forvisning til Sibir, besteg Nikolaj 1. tronen. Han levde fra 179 6 til 18 5 5, og ble den tsar som stadfestet Russlands stilling som reaksjonens og det absolutte eneveldets bastion i Europa. Han tok lærdom av oppstanden ved sin egen maktovertagelse. Urolighetene i Europa il830ogl848 var for ham ytterligere påminnelser om hva som kunne skje dersom han slakket tøyle­ ne. Og han fikk hjelp fra sine embedsmenn i det forvokste byrå­ kratiet og departementsverket. Aleksander Herzen, som en kort tid i 1840-årene arbeidet i innenriksministeriet, forteller at han ble advart mot å la tallene tale for seg i sine rapporter. Det viktigste var ikke informasjon, men at tsaren mente alt var såre vel. Han kunne for eksempel avslutte en rapport slik:

I vurderingen av antallet og karakteren av forbrytelser an­ modes De høffigst om å tilgodese fremskrittet i den nasjonale sedelighet og øvrighetens forsterkede bestrebelser for å for­ bedre samme.21

115

Tsaren hadde likevel sine mistanker; sensuren ble innskjerpet og universitetene overvåket og tildels stengt, undervisningen i filosofi og logikk ble lagt inn under det teologiske fakultetet. Ingen opprørske tanker skulle trenge inn i Det hellige Russ­ land. Men det trakk gjennom Peters åpne vindu. Til tross for forbud og sensur ble Nikolajs regjeringstid tiden for den tyske idealismens inntog i Russland, og derved også for den russiske intelligentsiaens fødsel. Kjennskapet til og interessen for Vest-Europa trengte forbi adelen og «det dannede selskap» og videre inn i samfunnet. Ut av det begynnende urbane Russland vokste det frem en intelligentsia som i tiden fremover kom til å virke dels som et korrek­ tiv til regjeringsmakten og dels som selvbestaltede folke(for)førere. Deres innflytelse var uhyre stor, og for ettertiden er de blitt stående som selve prototypen på en kritisk intelligentsia. Ordet ble da også i sin nåværende betydning første gang brukt som betegnelsen på de russiske litteraturkritikerne og tidsskrift-skribentene i 1850- og 60-årene. Åpen samfunnskritikk var selvfølgelig umulig, den måtte presenteres i form av skjønnlitteratur og litterær kritikk, en form som kanskje var mer virkningsfull enn noen annen. Som vi har påpekt tidligere, manglet Russland den analytiske forstandstradisjon som Vesten hadde dyrket siden renessansen, og romanen, den kunstneriske fortelling, passet mer enn godt til den estetiske, helhetlige forståelsesform som var så levende i Russland, og som allerede var kommet til uttrykk i begeistrin­ gen over skjønnheten i den ortodokse kirkes ritualer. Man har aldri skilt så skarpt mellom vitenskap, kunst og reli­ gion i Russland. Religion, eller tro, danner i en viss forstand forståelseshorisonten bak holdningen til kulturen overhodet, dette gjelder i like stor grad om denne kultur er uttalt «religiøs» eller «ateistisk». Vitenskapen blir svært ofte, som vi skal kom­ me tilbake til, oppfattet og vurdert som helhetlige, dramatiske systemer med bestemte moralske implikasjoner, der det opp­ rinnelig religiøse frelsesaspekt spiller en vesentlig rolle. Og kunsten betraktes på sin side som et medium med like stor evne til å formidle virkeligheten som vitenskapen. Vissarion Belinskij (1811-1848) kalles «den russiske intelli-

116

gentsiaens far» og regnes som grunnleggeren av den litterære, samfunnsengasjerte kritikk i Russland. Han øvet en mektig innflytelse over det russiske åndsliv under Nikolaj 1. Belinskij «oppdaget» og presenterte Lermontov, Gogol, Gontsjarov, Turgenjev og Dostojevskij for det russiske publikum, og gjen­ nom sine kritiske artikler om Pusjkins forfatterskap viste han hvordan denne forfatteren «burde forståes». Sammen med blant andre Aleksander Herzen, Mikhail Bakunin og Ivan Turgenjev tilhørte Belinskij den retning innen kulturlivet som senere ble kjent under navnet «zapadniker», de vestvendte. Ikke overraskende avfødte nemlig kontakten med Vesten fremveksten av en selvstendig russisk filosofi. Den var et ekte­ født barn av Peters reformer, de samme reformer utgjorde i første omgang hele dens tema. Det var Russland, Russlands særegenhet, dets misjon eller mangel på sådan man filosoferte over. Og det er liksom noe velkjent over hele måten den filoso­ fiske spekulasjon begynner på i Russland: Petr Tsjaadajev (1794-1856), som i sin ungdom hadde hatt forbindelser til dekabristene, publiserte i 1836 noe han kalte «Filosofiske brev» i tidsskriftet Teleskopet. Umiddelbart etterpå ble han ar­ restert og dømt sinnssyk. Han fikk skriveforbud, og ble under­ kastet legeundersøkelse én gang i uken. Tsjaadajevs «brev» kretset omkring Russlands skjebne og forhold til de andre, europeiske nasjoner. Han tegner et sørge­ lig bilde av Russlands karakter og tilstand: I begynnelsen hadde vi det grueligste barbari, derefter råhet og vankundighet, dernæst de asiatiske erobreres grusomme, nedverdigende herredømme, hvis ånd våre nasjonale maktha­ vere også senere har tatt i arv. Dette er vår ungdoms sørgelige historie. (...) Kast et blikk ut over de århundrer vi har levet, eller ut over hele vårt vidstrakte landområde. De stanser ikke opp ved en eneste erindring som griper Deres hjerte. De finner ikke ett ærverdig minnesmerke som taler til Dem om det for­ gangne og lar det gjenopstå for Deres øine i et skjønt, livaktig billede. Vi lever i en underlig sløv likegyldighet overfor alt i verden, under nuets knugende trange horisont, uten hverken 117

fortid eller fremtid. Og når vi undertiden tar del i noe, er det ikke av trang til å skape noe virkelig godt, men i barnslig lett­ sindighet, lik en unge som strekker sig på tå og griper efter en rangle barnepiken viser ham. Vi er å ligne med uekte barn, uten arv, uten forbindelser, og enhver må på egenhånd knytte det bånd som kan forene ham med den øvrige menneskehet. Det som hos andre folk er blitt vane, instinkt, må hamres inn i hodet på oss. Vår hukommelse går ikke lenger tilbake enn til gårsdagen, vi er så å si fremmede for oss selv. Vi beveger oss så forunderlig, at for hvert skritt fremad vi gjør, forsvinner det som var før, uigjenkallelig for oss. Anderledes kan det heller ikke være med en kultur som helt igjennem er grunnet på lån og efterligning. Vi mangler fullstendig den indre, gradvise modning; hver ny idé utsletter sporløst de gamle, fordi den ikke logisk utspringer av dem, men drives til oss med en eller annen vind. Og eftersom vi overtar idéene fullt ferdige, blev vår forstand ikke øvet op til å arbeide - fikk den ikke den smidighet og styrke som alene er en følge av idéenes kontinuerlige utvikling. Vi vokser, men modnes ikke; vi går fremad, men i underlige siksaklinjer, som ikke fører til noe mål. Vi er lik barn, som man ikke har lært op til å bruke sin forstand, når de blir voksne, har de ikke én selvstendig tan­ ke.22

De vestvendte betraktet Russland som Tsjaadajev gjorde: Lan­ det var et barn, et ubeskrevet blad som måtte gå i skole og opp­ dras av Vesten, nettopp slik Peter den Store hadde vist. Og de fikk så å si øyeblikkelig en filosofisk motpart i de slavofile, som betraktet Peters verk som et forræderi mot Russlands innerste idé. Disse så Russlands fremtid i landets fortid, i den bysantins­ ke kristendom, i fellesskapsfølelsen og i evnen til hengiven tro. Merkelig nok var Tsjaadajev også en av deres inspirasjonskil­ der, for mange år etter den fatale offentliggjøringen av «Filoso­ fiske brev», fikk han publisert en artikkel med tittelen «En sinnssyks forsvarstale», og her viser han seg svært nær de slavofile synspunktene:

118

Jeg tenker at når vi er kommet senere enn de andre, er det for­ di vi bør gjøre det bedre enn de andre, undgå deres feil og villfa­ relser. Det gjelder med andre ord om å velge, ikke blindt etter­ ligne. Den som mener vi bør gjenta en hel mengde tåpeligheter som mindre lykkelig stillede folk har begått, han har et merke­ lig begrep om den rolle som er tildelt oss... Jeg er fast over­ bevist om at vi er kallet til å løse adskillige sosiale problemer, og gi svar på adskillige spørsmål som beskjeftiger menneskehe­ ten.23 De feil og tåpeligheter som Tsjaadajev antyder at Vesten har begått, besto for de slavofile helt og holdent i at Vesten hadde hengitt seg til fornuftsdyrking og individualisme. Den formelle, analytiske ånd fra Romerriket hadde allerede skadet kulturen i dens barndom, og denne skade var blitt ytterligere forsterket gjennom renessansens fremhevelse av den individuelle per­ sonlighet. Det var særlig slavofilen Ivan Kirjejevskij (18061856) som hevdet dette. Fornuftskulten var ansvarlig for at menneskesinnet var blitt brutt opp og delt i en rekke forskjelli­ ge egenskaper som ikke sto i noen forbindelse med hverandre, men som hver og en krevde absolutt selvstendighet. Tro var skilt fra tanke hos vesterlendingen, moral fra vitenskap. Opp mot dette satte Kirjejevskij idealene om en helhetlig person­ lighet, slik han fant den uttrykt gjennom den russiske kirke. Troen var det middel som kunne restituere mennesket som psykisk helhet, og denne tro ble kalt «integral fornuft», i mot­ setning til Kants «rene fornuft». Den desintegrasjonsprosess som man var vitne til i Vesten, var samtidig en dødsprosess. Vesten var dømt til undergang; Russland var fremtidens og oppstandelsens rike - forutsatt at Russland ikke lot sin barn­ lige renhet besudles av smitte fra Vesten. Kirejevskij skriver: Vesten utviklet seg langs tankens og rasjonalismens vei, derfor er Vesten råtten og nær sin undergang. I motsetning til det råtne Vesten utviklet slaverne, og Russland seg i særdeleshet, langs følelsenes og religionens vei.24

119

I sitt syn på Vesten representerer de vestvendte og de slavofile to grunnholdninger som ennå i våre dager preger Russland. Vesten er enten kjettersk, råtten, dekadent og overhodet et elendig og fryktelig sted, eller det representerer Russlands frel­ se og fremtid. Avvergelse eller omfavnelse er de russiske geber­ der mot Vesten. Som filosofiske retninger hadde både slavofilien og dyrkel­ sen av Vesten sprunget fra samme kilde, nemlig Tsjaadajev, men de utviklet seg til to uforsonlige leire. Kampen mellom dem kom til å prege det russiske kulturliv helt frem til revolu­ sjonen. Mot slutten av århundret gjentok riktignok Dostojevskij Tsjaadajevs bedrift, ved å forene og forsone de to motset­ ninger i sin berømte Pusjkin-tale.25 Her fremhevet han de slavofiles visjon om at Russland tilhørte menneskehetens fremtid, at Russland hadde noe som ikke bare Vesten manglet, men som Vesten trengte for i det hele tatt å overleve. Dette, sa han, var russernes evne til å lære av, ta opp i seg og formidle alle andre kulturer, og derved ga han samtidig de vestvendte rett i deres påstand om at Russland måtte åpne seg for Vesten.

Men tilbake til Belinskij og 40-årenes tidsskriftdebatt. Som litteraturkritiker startet han sin karriére med å frem­ heve litteraturens likeverd med vitenskapen:

Poesiens vesen er legemliggjørelsen av ideer. Derved blir poesi­ en det samme som vitenskap, de behandler begge det samme stoff. Den lærde beviser sannheten, dikteren påviser den.26 Senere ble han en ivrig talsmann for kunstens sosiale misjon og oppgave. Den skulle bidra til a skape den «nye himmel og den nye jord», men her er ikke lenger tale om noen hinsidig himmel eller en etter-apokalyptisk jord, for den russiske kris­ tendoms lengsel bort fra jorden er erstattet med den vestlige drømmen om et fornuftig og rettferdig dennesidig rike. Den metafysiske fornemmelsen av å være med-lidende med hele menneskeheten er forvandlet til interesse for medskapninge­ nes jordiske lidelser. Belinskijs syn på litteraturen ble toneangivende for hele et-

120

tertidens litteraturkritikk, og hans innvirkning på samtiden var rystende, nesten ubeskrivelig. Han presenterte sine tanker i tidsskriftet Fedrelandets annaler, sensuren var til liten hinder, for leserne visste hvordan de skulle lese og hva de skulle se et­ ter. Aleksander Herzen skildrer mottagelsen av tidsskriftet:

Den 25. i hver måned begynte man i St. Petersburg og Moskva med feberaktig utålmodighet å vente på Belinskijs artikler. Studentene kom fem-seks ganger om dagen inn i kafeene for å spørre etter Fedrelandets annaler. Det tykke heftet gikk raskt fra hånd til hånd. «Er det noen artikler av Belinskij selv der?» Det er det, og de blir slukt med feberaktig sympati, med begeist­ ring, med diskusjoner..og tre, fire meninger og overbevis­ ninger forsvinner.27

Fedre og sønner 1850 og -60 årene bragte et generasjonsskifte både i regjeringskretser og blant de intellektuelle i Russland. Tsar Nikolaj ble i 1855 etterfulgt av sin sønn, Aleksander 2., en mann som alt tidlig hadde markert seg som reform vennlig og genuint in­ teressert i å bedre de sosiale forholdene i landet. De siste ti åre­ ne av Nikolajs regjeringstid hadde sett nærmere 400 bondeopprør, som ikke bare skyldtes at bøndenes tålmodighet var i ferd med å ta slutt, men også at det gikk hardnakkede rykter om at livegenskapet snart skulle oppheves. Likeledes var mis­ nøyen ved universitetene stor; her lå allerede en slags tidsinn­ stilt bombe, som kunne springe i tsarens ansikt når som helst. Nikolaj hadde sørget for streng adgangsbegrensning og for at disiplin og rett-troenhet ble belønnet høyere enn begavelse og talent. Aleksander satte derfor straks i gang med reformer for å stil­ le uroen blant disse to samfunnsgruppene. Dessverre var det imidlertid ikke stort selv en velvillig russisk tsar kunne oppnå. Byråkratiet hadde vokst til slike dimensjoner at ethvert tiltak sto i fare for å drukne i denne verden av løgn, korrupsjon og unnvikenhet. De eneste større reformtiltakene som ble gjen­ nomført, var opphevelsen av adgangsbegrensningen ved uni121

versitetene (1855), innføring av jurysystem i rettsvesenet (1866) og opphevelse av livegenskapet (1861). Derved var tross alt viktige punkter i dekabristenes program oppfylt, for­ øvrig de eneste som kom til å bli gjennomført inntil Gorbat­ sjovs maktovertagelse. Men byråkratiet la sin klamme hånd over den viktigste reformen. Opphevelsen av livegenskapet vis­ te seg som en ren papirbestemmelse. Bøndene fikk overta den jordlappen de alltid hadde dyrket, mot at de betalte et avdrag over 49 år til sine tidligere eiere. Prisen lå ofte to-tre ganger høyere enn verdien skulle tilsi. Dersom, slik det ofte skjedde, bøndene ikke kunne betale gjelden sin, kom de inn i et nytt avhengighetsforhold til godseieren, men denne gangen sto han helt uten ansvar og forpliktelser overfor dem. De var ikke lenger hans eiendom, bare fremmede skyldnere, og forlot de godset, betød det ikke noe reelt tap for ham. Han beholdt jo jorden i pant og kunne ansette andre bønder til å dyrke den. Derfor førte Aleksanders bondereform i mange tilfeller til at bøndene mistet alt de eide, og de ble tvunget inn til byene hvor de forvandlet seg til et arbeidsløst proletariat. Universitetsreformen og den relative lempingen på sensu­ ren fikk også store, utilsiktede virkninger. Nikolaj 1. hadde, med adskillig rett, betraktet studentene som sine egentlige fi­ ender, og han hadde forsøkt å legge alle høyere læreanstalter inn under krigsministeriet. I 1837 ble også Det medisinskkirurgiske akademi i St. Petersburg ført inn under krigsminis­ teriet fordi en student hadde gitt direktøren en ørefik. Tsaren dømte studenten til å løpe spissrot tre ganger mellom 500 sol­ dater, og deretter ti års straffarbeid. Han døde under spiss­ roten.28 Aleksanders maktovertagelse betød i første omgang et full­ stendig omslag for studentene. Adgangsbegrensningen for­ svant, og bestemmelsen om at kun adelige kunne studere, ble fjernet. Nå ble samtlige fakulteter åpnet for alle som ønsket å studere. Som et av de første land i verden ga Russland også kvinner adgang til universitetene. En ny samfunnsklasse, be­ stående av studenter og «ny-lærde», vokste frem, sterkt beslek­ tet med intelligentsiaen. De nye studentene ble kalt raznotsjintsy, som betyr «av forskjellig stand», og termen betegnet alle 122

dem som var sosiale utbrytere og «oppkomlinger»: sønner og døtre av geistlige, adelige, militære, ja, endog av bønder og arbeidere som ved egen hjelp hadde tilegnet seg akademiske interesser og kunnskap. Allerede i 1856 var det mer enn 5000 studenter ved landets seks universiteter, og veksten i student­ massen ble fulgt av nye aviser og tidsskrifter. Omkring 100 aviser og tidsskrifter dukket frem i årene mellom 1856 og 1859. At det ble flere studenter og at kunnskapsmengden økte, før­ te imidlertid slett ikke til større tilfredshet. Tvertimot, det betød bare at enda flere unge mennesker fikk syn for tingenes til­ stand i Russland, samtidig som de stiftet bekjentskap med Ves­ tens vitenskap og sosiale utopier. Og de virket som rene impe­ rativer til handling på de unge russerne. Det ble arrangert sta­ dige demonstrasjoner; studentene sluttet seg sammen i selska­ per, klubber og foreninger, og da proklamasjonen om livegenskapets opphevelse ble kjent og man forsto hvor halvhjertet denne reformen var, kom det til voldsomme opptøyer og de­ monstrasjoner. Myndighetene svarte med arrestasjoner og de­ portering til Sibir. Resultatet ble at universitetene igjen fikk adgangsbegrensning. Men de som ble relegert, ble ikke derved brakt til taushet. De dannet surdeigen i en bevegelse som nå vokste frem blant intellektuell ungdom ved og utenfor univer­ sitetene, og den kom til å overta etter den romantisk innstilte intelligentsia fra 40-årene. Disse nøyde seg ikke bare med litte­ raturkritikk. Av den russiske intelligentsiaens forgrunnsfigurer fra 40-årene hadde få beholdt sine posisjoner. Bakunin var i VestEuropa, Belinskij var død, og bare Herzen hadde ennå noen direkte innflytelse på forholdene i landet. Riktignok bodde også han i Vesten, i London, men herfra utga han tidsskriftet Kolokol («Stormklokken»), som ble smuglet inn i Russland og lest overalt, selv i de øverste hoffkretsene. Litt etter litt mistet også han kontakten med leserne i Russland; han befant seg for langt fra de begivenheter som hadde satt fart i den intellektuelle ut­ viklingen mot slutten av 50-årene. En ny generasjon tidsskriftredaktører og litteraturkritikere vokste frem, menn som Tsjernysjevskij, Dobroljubov og Pisa123

rev bragte arven fra Belinskij videre og førte 40-tallets ideer om sosialt engasjement ut i ytterste konsekvens. Hadde Belin­ skij erklært kunsten likeverdig med vitenskapen, og mot slut­ ten av sitt liv satt frem kravet om sosialt budskap som det enes­ te litterære kriterium, så kastet hans etterkommere hele kuns­ ten overbord, og gjorde den til et underbruk av vitenskap og sosial pragmatikk. Likevel beholdt de det russiske, estetiske, eller helhetlige blikk på virkeligheten og sine ideer. En av de bøker som øvet størst innflytelse på denne nye ge­ nerasjon tidsskriftredaktører og lesere, var Ludwig Biichners Kraft und Stoff fra 1854. Ludwig Biichner (1824-1899) var en tysk fysiolog og publisist som sammen med Vogt og Moleschott sto frem i den europeiske kulturkamp som overbevist og konsekvent materialist på den nye naturvitenskapens grunn. Betegnende nok var hans russiske tilhengere ikke så interes­ sert i den naturvitenskapelige side av denne materialisme, men av dens sosiale konsekvenser - noe vi skal komme tilbake til. I Kraft und Stoff er fysiologen blitt filosof. Bevæpnet med alle sine erfaringer og instrumenter fra laboratoriet, går han løs på en rekke av filosofiens tradisjonelle problemstillinger: gudsideen, den frie vilje, menneskets vesen osv. - og alt som ikke kan registreres og kontrolleres ved måleapparater eller sanseiakttagelse, forkastes, eller i beste fall forklares som «kraft», «stoffets» evige følgesvenn og usynlige manifestasjonsform. Den nye type studenter, raznotsjintsy, hadde allerede ved sitt valg av interesse brutt med familien og fortidens tradisjo­ ner, og de møtte den vestlige naturvitenskapen fordomsfritt, men samtidig fullstendig uten motforestillinger. Det biologiske menneskebildet fenget som ild i tørt gress. Den gamle generasjonen betraktet den nye intelligentsia med undring og redsel. De fremsto som en helt ny menneskety­ pe, vesener som fornektet alt det de gamle trodde på, og som i sin forakt for tradisjoner og overleverte forestillinger, virket både grove og skremmende. Konflikten mellom de unge og de gamle, mellom sønnene og fedrene, fikk sitt klassiske uttrykk i Ivan Turgenjevs roman Fedre og sønner fra 1862. Selv tilhørte han «fedrene», men boken ble godt mottatt også av de nye litte­ raturkritikere og forfattere. Betegnelsen «nihilister», som førs­ 124

te gang ble brukt av Turgenjev i denne boken, ble overtatt av «nihilistene» selv:

- Hva Bazarov er for noe? Arkadij lo. - Vil du jeg skal fortelle deg, onkel, hva han egentlig er for noe? - Ja, gjør meg den tjeneste, kjære nevø. - Han er nihilist. - Hva? spurte Nikolaj Petrovitsj, og Pavel Petrovitsj løftet kni­ ven med en smørklatt på spissen og ble sittende ubevegelig. - Han er nihilist, gjentok Arkadij. - Nihilist, sa Nikolaj Petrovitsj. - Det kommer av latin, nihil, ingenting, så vidt jeg kan skjønne. Dette ordet betegner altså et menneske som... som ikke anerkjenner noe som helst? - Si heller: som ikke respekterer noe som helst, falt Pavel Petro­ vitsj inn og gav seg i kast med smøret igjen. - Som ser alt fra et kritisk synspunkt, bemerket Arkadij. - Blir ikke det det samme? spurte Pavel Petrovitsj. - Nei, det blir ikke det samme. En nihilist er et menneske som ikke bøyer seg for noen autoriteter, som ikke anerkjenner et eneste prinsipp, uansett hvor stor ærbødighet dette prinsipp omgis med.29 Det som i Vesten levde seg ut som vitenskap og teoretisk ver­ densanskuelse, ble av de unge russerne i midten av forrige år­ hundre forvandlet til livspraksis og sosial holdning. Som tid­ ligere antydet var det ikke den vitenskapelige forskning eller materiens hemmelighet de russiske fysiologer først og fremst søkte, men en verdensanskuelse. Og lik sine ortodokse forfedre, slo de seg ikke til ro med en verdensanskuelse som kun utsa noe om verden; de ville ha en som kunne forandre verden, li­ vet og dem selv. Møtet med Buchner og andre av de vest­ europeiske populærvitenskapsmenn gjorde en hel generasjon av russere til sosialister. Nihilistene flyttet sammen i kollekti­ ver, kvinnene klippet håret kort, man søkte overalt og på alle måter å organisere livet så fornuftig og rasjonelt som mulig. All sentimentalitet og alle følelsesforankrede handlinger ble sett på som overleveringer fra fortiden, også kjærlighet og ek­ teskap skulle organiseres med tanke på fornuften og almen125

lykken. Nikolaj Tsjernysjevskij formulerte det evig-russiske spørsmål med sin bok Hv« må gjøres? fra 1862, og besvarte det på nihilistisk manér. I denne romanen tegner han konturene av et fremtidig gjennomfornuftig, sosialistisk samfunn, der alle personlige forhold, alle tanker og følelser av mer irrasjonell art, overvinnes av Den Store Fornuft. Denne utopi fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på en annen av tidens store forfattere, F. M. Dostojevskij, som skrev sin fortelling Opptegnelser fra et kjellerdyp som svar på Tsjernysjevskijs roman. Men om nihilistene hentet innholdet av sin ideologi fra Vesten, var selv deres store motstander, Dostojevskij, klar over hvor dypt forankret nihilismen er i den russiske kultur. «Vi er alle nihilister,» skri­ ver han, og Berdjajev utdyper dette i sitt verk om den russiske idé:

Russerne kan ikke virkeliggjøre sin historiske skjebne uten opprøret, slik er dette folket. Nihilismen er et typisk russisk fe­ nomen, og den er født på ortodoksiens åndelige grunn, den har et sterkt element av ortodoks asketisme. Ortodoksien, og sær­ lig den russiske ortodoksi, inneholder ingen kulturens rett­ ferdiggjørelse, den har et nihilistisk element i sitt forhold til alt som mennesket foretar seg i denne verden. Katolisismen har tatt den antikke humanismen opp i seg. I ortodoksien er det sterkeste element den eskatologiske siden av kristendommen. Og vi kan finne både eskatologiske og asketiske elementer i ni­ hilismen. Det russiske folk tilhører historiens slutt, og ikke dens midte. Humanisme og kultur hører til i historiens midte.30

I en viss forstand opplevde likevel Russland sin «renessanse» med nihilistene. Først med populariseringen av Vestens natur­ vitenskap i Russland ble egen iakttagelse og egen erfaring til det endelige sannhetskriterium, slik tilfellet hadde vært innen avantgarden av den vest-europeiske kultur siden renessansen. Tidene hadde imidlertid skiftet, meget var skjedd siden 1400tallet. Forestillingen om det vesen som foretar iakttagelsen, mennesket selv, hadde undergått en radikal forvandling. I 1486 skrev renessansefilosofen Pico della Mirandola i sitt verk Om menneskets verdighet: 126

Mennesket er et vesen av sammensatt, flerfoldig og ustabil na­ tur. Men hvorfor fremhever vi dette? Av den grunn at siden vi er blitt født inn i denne tilstand - hvor vi kan bli hva vi selv vil - skulle vi forstå at vi burde nære en særlig omsorg for at det aldri skal bli sagt i mot oss at, enskjønt født til en begunstiget stilling, maktet vi aldri å erkjenne det, men forvandlet oss til ville dyr og umælende kreatur. La oss heller sørge for at profe­ ten Asaphs ord går i oppfyllelse: Dere er alle engler og sønner av Den Aller Høyeste. La oss også sørge for at vi ikke mis­ bruker den mest smigrende tillit som Faderen har vist oss, og forvandler den valgfrihet Han har gitt oss, fra å være gavnlig til å bli skadelig. La en egen hellig ærgjerrighet fylle våre sje­ ler, slik at vi ikke slår oss til ro med det middelmådige, men streber etter det aller ypperste og (fordi vi kan hvis vi vil) ar­ beider av alle våre krefter for å tilegne oss dette.31 1 1854 skriver Buchner:

Og hva er nå endelig denne åndelige individualitet (...) annet enn det nødvendige produkt av medfødte anlegg, sammen med oppdragelse, læring, eksempel, stand, muligheter, slekt, nasjo­ nalitet, klima, jordsmonn, tid osv. Mennesket er underlagt de samme lover som styrer planter og dyr. Liksom både plantens eksistens, størrelse, form og skjønnhet er avhengig av det jordsmonn der den har slått rot, liksom dyret er lite eller stort, tamt eller vilt, vakkert eller heslig alt etter de omstendigheter det har vokst opp under, så er mennesket både fysisk og ånde­ lig ikke mindre et produkt av slike ytre omstendigheter, tilfel­ digheter og anlegg. Slik ser vi at mennesket ikke blir det ånde­ lig uavhengige, fritt velgende vesen moralistene pleier å fore­ stille seg.32 Mennesket har i de århundrene som ligger mellom disse skrif­ tene falt fryktelig i sin egen aktelse. Utenverdenen, materien, var i denne tiden blitt underkastet en nitid granskning og behørlig verdsatt, og i samme grad som mennesket erkjente ma­ terien, mistet det seg selv. Likevel er bildet ikke så enkelt. Biichner avfeier den frie vilje og reduserer mennesket til materie. 127

Men samtidig verdsetter han både denne «menneskelige mate­ rie» og materien forøvrig så høyt at mennesket får noe av sin verdighet tilbake. Menneskets storhet ligger ikke for Biichner i at det tar del i den guddommelige verden. Det er dets delaktig­ het i den materielle verden, og dets suverene forståelse av den­ ne, som danner grunnlaget for den nye verdighet. Mennesketanken produseres av hjernen, javel, men denne tanke kan samtidig begripe verden, og da er det jeg som begriper verden, for tankene tilhører meg. De er ingen gave fra gudene:

Mennesket har også rett til, i det minste i våre dager, å betrak­ te seg selv som klimaks og midtpunkt i den skapning som om­ gir det, og ikke anerkjenne noen høyere makt over seg. (...) Mennesket kjenner ingen annen makt enn naturmaktene, og disse lærer det å beherske og temme gjennom sin erkjennelse. I denne erkjennelse er det menneske og Gud på samme tid; i samme grad som det selv er en del av stoffet og selv avhengig av de lover som fra evighet av behersker stoffet, er det mennes­ ke. I samme grad som det evner å erkjenne og gjennomskue stoffets lover, for dermed å beherske dem og benytte dem til sin egen nytte, er det Gud. Således er ethvert menneske et gude­ menneske, og med rette føler det seg som det siste og høyeste resultat av hele den jordiske tilværelse.33

Slike ord og en slik hymneaktig tro på vitenskapen fremstår i Vesten som rester fra en før-vitenskapelig tid. I Russland peker denne religiøse oppfatning av naturvitenskapen frem mot den bolsjevikiske virkelighet, der den russiske kulturens tradisjo­ nelle religiøsitet er kanalisert inn i «vitenskapelig kommunis­ me» og «vitenskapelig ateisme». Dostojevskij så klart hvilken fare Vestens naturvitenskap og ateisme utgjorde for russerne, i Idioten (fra 1874) skriver han: For det er ikke bare forfengelighet som gjør russerne til ateister og jesuitter, de blir det av åndelig nød, av åndelig tørst, av leng­ sel etter noe høyere, av lengsel etter det fedreland som de har mistet troen på, fordi de aldri har kjent det! Det er derfor det er så lett for en russer å bli ateist, langt lettere enn for noen

128

annen i hele verden! Og russeren blir ikke bare ateist, nei, han blir en troende ateist, han går over til ateismen uten å innse at dette er en tro på intet.34 Og i sitt store, kunstneriske oppgjør med nihilistene, romanen De besatte (fra 1871) lar han en av den «nye tros» talsmenn utbryte: «Jeg gikk ut fra tanken om absolutt frihet, og endte med absolutt slaveri». For Dostojevskij som for nihilistene ut­ gjorde ateismen og dyrkelsen av naturvitenskapen en forutset­ ning for den sosialismen som vokste frem innen den russiske intelligentsia i 1860- og 70-årene. Likhetstanken var for sosia­ listene metafysisk forankret i alle menneskers fysiologiske lik­ het. I Fedre og sønner hevder Bazarov:

Det er ikke umaken verd å studere enkeltmennesker. Alle men­ nesker er lik hverandre, både i kropp og sjel. Hver av oss har hjerne, milt, hjerte, lunger innrettet på samme måte, og de såkalte karakteregenskaper er også de samme hos alle, de små avvikelsene har ingen betydning. Det er tilstrekkelig med ett eksemplar av menneskearten for å bedømme alle andre. Det er med mennesker som med trærne i skogen. Ingen botaniker ville finne på å studere hver enkelt bjerk.35 Både Dostojevskij og Turgenev hentet stoff til sine romaner fra den samtidige, russiske virkelighet, der «sønnene» i stadig ster­ kere grad fremsto som terrorister og kynikere - paradoksalt nok holdninger som var drevet frem av det mest oppriktige, sosiale engasjement. Aleksander Herzen, selv en av de intellek­ tuelle fra 40-tallet og følgelig en av «fedrene», spår Russland en dyster fremtid:

De er vår skyld. Vi avlet dem med vårt tomme prat i førtiårene. Hva vil tilslutt bli vårt endelikt? Scepterets senile barbari, eller kommunismens ville barbari; den blodige sabel eller det røde flagg? (...) Kommunismen vil feie over jorden i en fryktelig storm - grusom, blodig, urettferdig, rask.36

129

En skygge fra fremtiden En av de mest markante og uhyggelige skikkelser som dukket opp i 1860-årenes revolusjonære miljø, var Sergej Gennadivitsj Netsjaev (1847-1882). Han ble født i en av Russlands få industribyer, Ivanovo utenfor Moskva. Begge foreldrene var livegne. Han klarte likevel å skaffe seg utdannelse - blant an­ net ved et presteseminar, som sin senere kollega Stalin. Netsjajev ankom St. Petersburg 19 år gammel, og bibelkunnskapene viste seg tilstrekkelige til at han fikk arbeid som religionslærer ved et gymnas. Men det varte ikke lenge før hans religiøse lengsler fant et annet objekt enn den kristne gud. To år senere dukker han opp som glødende revolusjonær ved St. Petersburgs universitet, og da var den russiske drøm om apokalypse og forvandling blitt til revolusjonær og destruktiv besettelse. Alle hans handlinger, tanker og ideer ble styrt av ett eneste mål: revolusjonen. Og vel å merke, dette var ikke en revolusjon som primært hadde det almene gode som formål. Hans drøm­ mer kretset omkring den store, altødeleggende revolusjonen. Den ga alle ting mening og utgjorde den endelige målestokk for ondt og godt. Enhver person og enhver foreteelse ble vur­ dert ut fra sin nytte for revolusjonen. I sin agitasjon på univer­ sitetet motarbeidet han bevisst myndighetenes reformtiltak, for å forverre studentenes kår og derved gjøre dem til ekte revo­ lusjonære. En av hans samtidige legger ham følgende ord i munnen:

Nei, hvis De vil at våre studenter skal utvikle seg til virkelige revolusjonære, så sørg for at myndighetene setter så mange som mulig av dem i fengsel, jager dem vekk fra skolene for be­ standig, sender dem i forvisning, får dem ut av deres bane, ikke gir dem tid til å besinne seg, bedøver dem med sine forfølgel­ ser, sin brutalitet, urettferdighet og dumhet. Da først herdes de i sitt hat til den gemene regjering og til samfunnet.37

Hans viktigste arbeidsområde og rekrutteringssted var likevel de høyere læresteder og universitetene. Han bygget opp hem­ melige celler med tilhengere, først ved universitetet i St. Peters130

burg, så i Moskva. Hver av disse cellene besto av fem med­ lemmer, og alle medlemmene ble pålagt å verve fem nye. I ste­ det for navn fikk medlemmene hvert sitt nummer, og Netsjajev selv var den eneste som kjente alle medlemmenes virkelige identitet. Den makt Netsjajev etterhvert fikk, skyldtes hverken viten eller argumentasjon, men hans suggererende fanatisme, uhyggelige, personlige utstråling og hans evne til å manipule­ re, intrigere og spille mennesker ut mot hverandre. Selv satt han som regel taus på alle møter og betraktet de andre, som om han skjulte en stor hemmelighet. En kvinne beskriver ham med følgende ord: Små, sorte øyne så på meg med et slikt uttrykk av kald iaktta­ gelse, med en slik ubønnhørlig makt at jeg følte jeg ble blek. Jeg kunne ikke slå blikket ned, og angsten, en dyrisk angst grep meg som jerntenger. Aldri, hverken før eller siden, har jeg opp­ levd noe lignende. (...) Jeg snakket aldri med dette usedvanlige mennesket, men selv nå, over 40 år senere, husker jeg øynene hans, og jeg forstår hvordan folk slavisk kunne underkaste seg ham.38 Når Netsjajev hadde fått noen under sin innflytelse, påla han dem gjerne å utføre en eller annen illegal handling, det kunne være alt fra spredning av løpesedler til mord, for så å presse dem med trussel om å angi dem, dersom de viste tegn til tvil eller nøling senere. Netsjajev innbilte sine tilhengere at de var medlemmer i en mektig, verdensomspennende organisasjon, som bare i Russ­ land tellet tusenvis av mennesker. I virkeligheten var de bare en håndfull, men organisasjonsstrukturen gjorde det umulig for andre enn Netsjajev selv å vite hvor mange det egentlig var. Da hele affæren ble rullet opp i 1870, ble 80 mennesker stilt for retten, hvorav de fleste bare hadde vært perifert for­ bundet med Netsjajev. 11868 kom Netsjajev til Sveits for å treffe de revolusjonære russere som levde der i eksil, i første rekke Mikhail Bakunin. Til Bakunin fortalte Netsjajev at han var en av revolusjonsle-

131

derne i Russland, at han hadde en mektig organisasjon i ryg­ gen og at den russiske revolusjonen kunne bryte ut hvilket øyeblikk som helst. Og Bakunin mottok både ynglingen og hans ord med tillitsfull begeistring. Han var på den tiden en desillusjonert og skuffet mann, men drømmen om revolusjon var vel så sterk hos ham som hos Netsjajev. Hele sitt liv hadde han viet til den revolusjonære bevegelse. Han hadde deltatt i samtlige europeiske revolusjoner i 1848.1 Dresden hadde han oppfordret innbyggerne til å henge Rafaels «Sixtinske madon­ na» på bymuren, «for de borgerlige soldatene vil ikke våge å skyte det bildet i stykker», som han sa. Han var blitt arrestert i Østerrike og deportert til Russland. Der ble han dømt til livs­ varig forvisning i Sibir, men etter fire år klarte han å rømme og ta seg til Vladivostok, der han fikk skipsplass over til Japan, så videre til San Francisco. Han trampet over hele det Nord­ amerikanske kontinentet til New York der han fikk båtskyss til London, og julaften 1861 dukket han opp hos sin gamle venn Herzen i London.39 Bakunin hadde da vært like fylt av den re­ volusjonære glød og virketrang som i 1848, men hele Europa syntes å ha gått inn i en politisk dvaletilstand. Rastløs, utålmo­ dig og med følelsen av å ha levd sitt liv til ingen nytte, satt han i sitt eksil i Sveits da den unge Netsjajev oppsøkte ham med de strålende nyhetene om at selve fedrelandet, Russland, endelig var modent for revolusjon. Bakunin omsluttet Netsjajev med håp, tro og et varmt venn­ skap. Dette vennskapet varte ved helt til det ble klart at Netsja­ jev hadde stjålet en rekke kompromitterende brev fra den gam­ le revolusjonshøvdingen, brev som han brukte for å presse Bakunin for penger og tjenester. Bakunin var for Netsjajev bare én av mange brikker i det store spillet om verdens under­ gang og den altødeleggende revolusjon. Men meget skjedde før Bakunin brøt med den russiske yng­ lingen. Sammen fortsatte de å opprette imaginære revolusjonære organisasjoner, og i mai 1868 ga Bakunin sin unge venn et dokument med følgende ordlyd: «Ihendehaveren av denne le­ gitimasjon nr. 2 7 71 er autorisert representant for den russiske seksjon av den verdensrevolusjonære allianse.» Dokumentet 132

var forsynt med et imponerende segl og innskriften «Alliance révolutionaire européenne».40 Selvfølgelig eksisterte det ingen revolusjonær allianse utenfor de to russernes fantasi, men Netsjajev fikk god bruk for dokumentet da han kom tilbake til Russland; hver gang noen opponerte mot hans ordrer, henvis­ te han til den europeiske sentralkomité og forklarte at ordren kom fra den. På den tiden Netsjajev oppholdt seg i Sveits, ble også den ene­ stående Revolusjonære katekisme nedskrevet. Man trodde lenge at både Bakunin og Netsjajev sto som forfattere av verket, men i 1969 ble det funnet et brev fra Bakunin i Bibliotéque National i Paris, og det viser at han ikke hadde noe med katekismen å gjøre.41 I hele revolusjonsbevegelsens historie finnes det intet som ligner denne katekismen; den har også hatt stor betydning senere, blant annet for Black Panther-lederen Eldridge Cleaver. Vi skal derfor ta oss tid til å sitere den forholdsvis utførlig. Man bør ha den russiske kristendoms tendens mot asketisme, apoka­ lypse og selvbrenning i mente ved lesningen: Den revolusjonære katekisme

Den revolusjonæres forhold til seg selv § 1. Den revolusjonære er et fordømt menneske. Han har in­ gen egne interesser, ingen egne saker, ingen følelser, ingen tilknytninger, ingen eiendom, ikke engang et navn. Alt i ham er oppslukt av én enkelt, eksklusiv interesse, én eneste tanke, én eneste lidenskap - revolusjonen. § 2. Han har til det innerste i sitt vesen ikke bare i ord, men i handling, skåret ethvert bånd til den borgerlige orden og hele den dannede verden over, til alle lover, sømmelighetshensyn, alminnelig anerkjente regler og denne verdens moral. Han er en uforsonlig fiende av denne verden, og når han fortsetter å leve i den, er det kun for å kunne tilintetgjøre den så meget mere effektivt.

§ 4. Han forakter den offentlige mening. Han forakter og hater den eksisterende samfunnsmoral med alle dens motiveringer

133

og manifestasjoner. For ham er alt det som fremmer revolusjo­ nen moralsk. Umoralsk og forbryterisk er alt som hindrer den.

§ 6. Slik han skal være streng overfor seg selv, skal han også være streng overfor andre. Én eneste, iskald lidenskap for den revolusjonære sak må hos ham undertrykke alle ømme, bløt­ aktige følelser for slekt, venner, kjærlighet, takknemlighet, ja, selv æren. For ham finnes det bare én nytelse, én trøst, én be­ lønning og én tilfredsstillelse - revolusjonens triumf. Dag og natt må han kun ha én tanke, ett mål for øye - den hensynslø­ se ødeleggelse. Kaldblodig og utrettelig streber han etter dette mål, og han må være parat til når som helst selv å bli tilintet­ gjort, og til med sine egne hender å tilintetgjøre alt som hind­ rer ham i oppnå sitt mål. § 7. En sann revolusjonærs natur utelukker all romantikk, all sentimentalitet, begeistring og henrykkelse. Den utelukker også personlig hat og hevn. Den revolusjonære lidenskap, som i ham er blitt en vane, skal hvert eneste øyeblikk kombineres med kald beregning. Han må aldri, uansett når og hvor, frem­ stå slik hans personlige tilbøyeligheter tilsier, men alltid være slik revolusjonens almene interesser foreskriver ham. §10. Under seg må enhver kamerat ha noen revolusjonære av annen og tredje rang, dvs. ikke fullt innvidde. Han må betrakte dem som en del av den generelle revolusjonære kapital, som er stillet til hans disposisjon. Han må disponere økonomisk for­ nuftig med denne del av sin kapital, og alltid bestrebe seg på å få mest mulig nytte av den. Han må også oppfatte seg selv som en kapital som skal ofres for den revolusjonære saks seier. Han kan ikke disponere over denne kapitalen alene uten først å ha rådført seg med alle de kamerater som er fullt innvidde.

§11. Når en kamerat kommer i vanskeligheter, må spørsmålet om han skal reddes eller ikke, avgjøres av den revolusjonære, ikke på bakgrunn av noen personlig følelse, men ene og alene ut fra nytten for den revolusjonære sak. Derfor må han på den ene siden sette opp den nytte kameraten utgjør for saken, og

134

på den andre siden tapet av de revolusjonære krefter som må settes inn for å redde ham. Den side som veier tyngst, avgjør hans beslutning.

Den revolusjonæres forhold til samfunnet §15. Hele dette avskyelige samfunnet kan deles opp i forskjellige kategorier. Første kategori består av dem som allerede er dømt til døden. En liste over de dødsdømte skal utferdiges av organisa­ sjonen, rangert etter den skade de utgjør for den revolusjonære sak, slik at de øverste på listen likvideres før de følgende.

§16. Ved utferdigelsen av slike lister og ved fastsettelsen av den ovenfor omtalte orden skal man ikke la seg lede av men­ neskets personlige misgjerninger, heller ikke av det hat som de vekker i organisasjonen eller i folket. Denne misgjerning og dette hat kan til tider vise seg nyttig, da det påskynder den fol­ kelige oppstand. Man skal kun la seg lede av graden av den nytte hans død bringer den revolusjonære sak. Følgelig skal først og fremst de mennesker som er spesielt skadelige for den revolusjonære organisasjonen tilintetgjøres, og særlig om de­ res plutselige og voldelige død vil skape stor frykt i regjeringen og svekke dens makt. §17. Annen kategori består av de mennesker som bare skjen­ kes livet helt foreløpig. Dette for at de ved en rekke dyriske for­ brytelser kan føre folket til fortvilelse og stadige oppstander.

§ 18. Til den tredje kategorien hører flertallet av høytstående kreaturer eller personer, som hverken utmerker seg ved særlig forstand eller energi, men som på grunn av sin posisjon nyter og besitter rikdom, innflytelse, forbindelser eller makt. De skal utnyttes på alle tenkelige måter: De skal besnæres, forvirres. Når man har fått tak i deres skitne hemmeligheter, skal de gjø­ res til ens slaver. Deres makt, innflytelse, forbindelser, rikdom og styrke blir derved forvandlet til et uuttømmelig skatt­ kammer som kan benyttes i forskjellige foretagender.

135

§19. Den fjerde kategorien består av politisk ærgjerrige og li­ berale av alle avskygninger. Med dem kan man konspirere slik programmene tilsier, og under dekke av at man blindt følger dem, må man sørge for selv å få kontroll over dem, få rede på alle hemmelighetene deres og kompromittere dem i en slik grad at de aldri kan trekke seg tilbake. De skal brukes til å ska­ pe uro i staten.

§20. Den femte kategorien er de doktrinære, konspiratørene, de revolusjonære som bare ytrer seg med ord, i gruppene og på papiret. De må uavlatelig skyves og dyttes fremover og kas­ tes hodekulls ut i praktiske aksjoner. Resultatet blir at halv­ parten av dem forsvinner sporløst, mens en liten del forvandles til herdede revolusjonære. § 21. En sjette og viktig kategori utgjøres av kvinnene, som må deles i tre hovedgrupper. Den første består av de tomme, tankeløse og hardhjertede; de kan utnyttes tilsvarende tredje og fjerde kategori av mennene. Den annen er de som er bren­ nende, hengivne og dyktige, men som ennå ikke er blitt våre, fordi de ikke er kommet frem til en ekte, fryktløs og virkelig revolusjonær forståelse; de skal benyttes tilsvarende mennene i femte kategori. Endelig er det de kvinner som er helt våre, dvs. de som har hengitt seg fullstendig, og fullt og helt har an­ tatt vårt program. Vi skal betrakte dem som vår dyrebareste skatt og vite at vi aldri ville klare oss uten deres hjelp.

Organisasjonens forhold til folket § 22. Vår organisasjon har intet annet mål enn folkets, dvs. det arbeidende folkets fulle frigjøring og lykke. Men fordi vi er overbevist om at denne frigjørelse og denne lykke kun er mulig ved en altødeleggende, folkelig revolusjon, skal organisasjo­ nen med alle midler og av all makt fremme utviklingen av all den nød og av alle de onder som til slutt vil få folket til å miste tålmodigheten og tvinge det til en total oppstand. § 23. Ved en folkelig revolusjon forstår organisasjonen ikke en reglementert bevegelse etter klassisk vestlig mønster - en beve-

136

geise som alltid har stanset opp foran eiendomsretten og foran den såkalte sivilisasjonens og moralens offentlige orden og tra­ disjon, og som hittil har begrenset seg til å ødelegge en politisk struktur for å erstatte den med en annen, med det formål å skape en revolusjonær stat. Den eneste revolusjon som kan frelse folket, er den som tilintetgjør hele statsapparatet til roten og utrydder alle statstradisjoner, institusjoner og klasser i Russland.

§24. Organisasjonen har derfor ikke til hensikt å dytte på fol­ ket noe system ovenfra. Den fremtidige organisasjonen vil uten tvil gro frem av den folkelige bevegelse og av livet selv. Men dette er kommende generasjoners sak. Vår sak er den fryktelige, totale, universale og ubarmhjertige ødeleggelse.42

Utpå sommeren 1869 reiste Netsjajev tilbake til Russland for å fortsette sin agitasjon. Her utøvet han den følgende vinteren den eneste revolusjonære «dåd» i sin karriere: Sammen med den øverste kretsen av medsammensvorne myrdet han et med­ lem i gruppen som stilte seg skeptisk til Netsjajevs «verdensom­ spennende revolusjonære allianse». Mordet ble oppdaget, og medhjelperne hans ble arrestert, men selv flyktet han til VestEuropa, der han levde i dekning inntil han i 1872 ble arrestert i Sveits. Man førte ham tilbake til Russland, der han ble stilt for ret­ ten som en kriminell, ikke politisk forbryter. Anklagen lød på mord. Under rettergangen nektet han å si et eneste ord, han leverte bare en skriftlig erklæring om at han ikke anerkjente de tsaristiske myndigheter og at han nektet å la seg dømme av deres medløpere. Han ble likevel dømt til tyve års straffarbeid i de sibirske gruvene og til livsvarig forvisning, men myndighe­ tene betraktet ham som en så innflytelsesrik fange at de ikke turde å transportere ham til Sibir - av frykt for at hans venner og medsammensvorne skulle hjelpe ham til å rømme. Han ble derfor i største hemmelighet overført til Peter-Paulusfestningen i St. Petersburg og plassert i en særlig strengt bevoktet enecelle. Netsjajevs revolusjonære sinnelag og hat mot det bestående 137

samfunn lot seg imidlertid ikke knekke så lett. Etter ni års inne­ sperring lyktes det ham å innbille fangevokterne at han var en forstøtt kronprins - derfor den strenge bevoktningen, derfor de korte lufteturene i luftegården, og derfor alt hemmelighets­ kremmeriet omkring hans eksistens. Ikke engang navnet hans sto skrevet utenpå celledøren. Vokterne hjalp ham med å for­ midle et brev til den revolusjonære bevegelsen, og i dette bre­ vet fremla han forskjellige planer om hvordan han kunne red­ des fra festningen. Hans arvtagere var på denne tiden, vinte­ ren 1880/1881, imidlertid fullt opptatt med å planlegge og gjennomføre et attentat mot tsaren, og selv om de ble både begeistret og overveldet over å få kontakt med den legendaris­ ke Netsjajev, som alle trodde var død forlengst, valgte de å full­ føre det planlagte attentatet fremfor å hjelpe ham ut av fengse­ let. Tro mot sin egen katekisme (§11: «Når en kamerat kom­ mer i vanskeligheter...»), slo Netsjajev seg til ro med beslut­ ningen. Umiddelbart etter at han hadde fått denne beskjeden, oppdaget man at fangevokterne hjalp «kronprinsen»; fluktplanene ble avslørt, hele staben ble arrestert, og fengselsdirek­ tøren oppsøkte personlig fangen. Han tilbød ham en handel: Om han avslørte og anga sine kontakter utenfor fengselet, ville han settes fri øyeblikkelig. Det eneste svaret han fikk var et knyttneveslag i ansiktet. Netsjajev ble lenket til veggen. To år senere døde han av skjørbuk i de samme lenkene. Om Netsjajev virker ekstrem og ensom med sin fanatisme og konsekvente destruksjonsiver, fortoner han seg samtidig som en slags projisering fra fremtiden. Det er langt fra bare Netsjajevs eller bolsjevikenes motstandere som vurderer ham slik. 11926 skrev bolsjeviken og historikeren A. Gambrov Idis­ kusjonen omkring Netsjajev. Her heter det blant annet:

Han var ingen teoretiker. Han var i første rekke en som virket for den revolusjonære sak. Han benyttet de riktige metodene for å bringe den sosialistiske revolusjonen til seier, og det mål han ikke kunne nå i sin tid, ble nådd mange år senere, av bol­ sjevikene. De var i stand til å realisere de taktiske regler som Netsjajev hadde ført i pennen. (...) Dersom man tar hensyn til den spesielle terminologien som hører 60-årene til, så kan en­

138

hver «profesjonell revolusjonær», enhver bolsjevik, underskri­ ve paragrafene i Katekismen.43

De nye apostler Mot slutten av 1860-årene og utover i 1870-årene opplevde Russland en gigantisk bølge av «sjølproletarisering» blant stu­ denter og intellektuelle. De som hadde fått anledning til å tileg­ ne seg viten og lærdom som følge av Aleksanders reformer, følte det maktpåliggende å dele sin kunnskap med det under­ trykte og underutviklede russiske folket. Deres «fysiologiske» og materialistiske overbevisning førte dem dessuten så å si øye­ blikkelig over i en sosialistisk verdensoppfatning. Den vest­ europeiske naturvitenskapen forvandlet seg blant de unge, russiske intellektuelle fra å være et akademisk anliggende, til å bli et slags moralsk imperativ om å realisere det de oppfattet som denne vitenskapens praktiske konsekvenser: det sosialis­ tiske samfunnet. Og et viktig ledd i kampen for sosialismen var å undervise bøndene i å lese og skrive, for at de derved selv kunne tilegne seg den nye tids evangelium og kaste av seg sin århundregamle, religiøse overtro. Nihilistene forvandlet seg til «narodniki», «de som går ut til folket», og de vandret ut på den russiske landsbygda som lærere, pleiersker, landarbeidere, el­ ler de tok arbeid i den fremvoksende industrien. De hadde en dyptfølt og intens medlidenhet med det russiske folket, som ved Peters reformer var blitt overlatt til seg selv og liksom isolert i historiens bakevje. De var dessuten fast overbevist om at det russiske folk, eller rettere den russiske bonde, så å si var forut­ bestemt til å forstå og realisere sosialismen. Bøndene levde jo allerede i en form for kollektiver, i miren, der den private eien­ domsrett og den medfødte fattigdom eller rikdom var ukjente størrelser. Men folket lot seg ikke frelse så lett. Bøndene var mistenk­ somme og ofte hatefulle mot disse fremmede som kom til dem, de betraktet de hvite, smale hendene deres, bemerket deres full­ stendige uvitenhet om selv de minste praktiske detaljer hva angikk livet på landet, og i beste fall nektet de å snakke med dem. I verste fall anga bøndene dem til politiet for opprørsk

139

virksomhet, eller de slo dem rett og slett ihjel. Dette siste skjed­ de særlig om narodnikerne begynte å snakke nedsettende om «vår lille far», om Gud eller om religionen. Og myndighetene reagerte meget strengt både mot dem som agiterte blant bøn­ der og arbeidere, og mot dem som i byer og tettsteder samlet seg for å lese eller skrive av forbudte, revolusjonære bøker og pamfletter. Nihilistene og narodnikene ble dømt til lange fengselstraffer, eller forvist til for eksempel tsarens private gullminer ved Kara i Øst-Sibir. 11885 fikk en amerikansk delegasjon under ledelse av Geor­ ge Kennan, tillatelse til å inspisere fangeleirene i Sibir. Rappor­ ten ble senere utgitt, og den gir et rystende bilde av de unge idealistenes liv i tsarens fangeleire. «Nogle af de unge Mennesker, der nu til Dags kommer til Sibirien, er Mænd og Kvinder af fremragende Betydning - Mænd med Universitetsdannelse og Kvinder af sjælden Karakterstyr­ ke,» betrodde en kommandant i Semipalatinsk Kennan. Han fortsatte: «Det er Mænd og Kvinder, som under andre Omsten­ digheter vilde kunne yde deres Fædreland uskattelige Tjenes­ ter.»44 Resultatet lot ikke vente på seg. For selvfølgelig kunne ikke de drakoniske straffene stoppe den bevegelsen som var i gang. De kunne bare skjerpe motsetningene, og tvinge folkeopplys­ ningens menn og kvinner til å svare med hardere midler. Om­ slaget kom i midten av 70-årene. I en revolusjonær proklama­ sjon som ble offentliggjort noe senere, heter det blant annet:

Den revolusjonære bevegelsen i Russland startet med «å gå ut til folket», som man kalte det. De første russiske revolusjonære trodde at folkets frigjøring bare kunne oppnås av folket selv, og de innbilte seg at det var tilstrekkelig at folket tok de sosialis­ tiske ideene opp i seg. Dertil trodde man at bøndene var spesi­ elt privilegerte fordi de allerede i sin landsbykommune (miren) hadde en institusjon som inneholdt kimen til sosialismen i seg, og som derfor kunne tjene som utgangspunkt for samfunnets omforming etter de sosialistiske prinsipper. De som drev propa­ gandaen håpet at folket i den vesteuropeiske sosialismen skulle kjenne igjen sine egne, instinktmessige frembringelser i mer 140

modne og klart bestemte former, og at de derfor med glede skulle tilegne seg den nye læren. Men folket forsto ikke sine venner og viste fiendtlig innstilt mot dem. (...) Dypt såret måtte de revolusjonære erkjenne at de var blitt sveket i sine forhåpninger om folket (...) Da våknet et siste håp - lik hos en druknende når han griper etter et halm­ strå. En liten gruppe heltemodige og selvoppofrende individer skulle med egne krefter prøve å løse den vanskelige oppgaven å befri Russland fra eneveldets åk. De måtte gjøre det selv, det var eneste utvei. Men ville de klare det? Det spørsmålet eksisterte ikke for dem. Den kamp den lille gruppen kjempet mot selvherskerdømmet kan sammenlignes med de fortvilte midler en lege griper til når det ikke lenger finnes noe håp om at pasienten skal bli helbredet. Terrorismen var det eneste som gjensto.45

De besatte

Den systematiske terrorisme ble født i 1878. Riktignok hadde det også før denne tiden forekommet en del spredte attentater mot tsaren, det første så tidlig som i 1866, men nå begynte man å gå metodisk til verks. Organisasjonen «Narodnaja volja» (Folkeviljen) ble dannet, og tsaren ble formelt dømt til dø­ den. En bølge av terrorhandlinger og påfølgende represalier skyllet over Russland; politimenn, embedsmenn og høytståen­ de funksjonærer ble likvidert, men det var først og fremst tsa­ ren man ville til livs. (Terrorhandlingene spredte seg raskt til Vest-Europa, der de gikk under navnet «Handlingens propa­ ganda»). Tsaren ble i de kommende årene utsatt for en hel se­ rie mordforsøk. Vinterpalassets spisesal ble sprengt i luften, jernbaneskinner ble underminert før tsarens tog skulle passe­ re; man brukte pistoler, kniver, bomber. Men tsaren overlevde foreløpig, og hvert attentat ble fulgt av skarpe reaksjoner, massearrestasjoner og henrettelser. Den voldsomme energi og ufattelige offervilje terroristene la for dagen i sine forsøk på å ta livet av tsaren, viser hvilken autoritetstro de til tross for sine ord fortsatt led under; Bøndene i Russland hadde til alle tider vært overbevist om at tsaren var uvitende om de overgrep og den urettferdighet de ble utsatt for

141

fra embedsmenn og godseiere. Terroristene var like sterke i sin tro på at bare tsaren blir borte, så blir nok alt bedre... Og endelig lyktes de. En avdeling av Folkeviljen hadde i flere måneder arbeidet med å forberede det endelige attentatet på tsaren. Det var mens de holdt på med dette at de så uventet fikk kontakt med Netsja­ jev, og et kort øyeblikk overveiet de å utsette attentatet for å red­ de den legendariske revolusjonære. Men de satte tsarens død høyere enn Netsjajevs liv, og fortsatte sine forberedelser.46 Attentatet ble fastsatt til søndag 1. mars 1881. To terrorister skulle passe opp tsarens vogn mens han var på vei til kirken. Tsar Aleksander hadde denne morgenen sett gjennom et lovforslag som ville føre til vidtrekkende konstitusjonelle endringer i Russland, det var ment som et siste forsøk på forsoning mellom de reform vennlige og staten. Forslaget skulle offent­ liggjøres neste dag. Han la imidlertid dokumentet tilside før det var underskrevet og steg inn i vognen som skulle føre ham til kirken. I nærheten av kirken sto Rysakov, den ene av de to at­ tentatmennene, og ventet. I det tsarens vogn saktnet farten for å svinge om et gatehjørne, trillet han en bombe inn under den. Bomben eksploderte, hestene steilet og vognen stanset. Tsa­ ren, som ikke var blitt alvorlig såret, insisterte på å forlate vog­ nen. I mellomtiden hadde politiet arrestert gjerningsmannen. Tsaren gikk bort til ham og betraktet både ham og en fjorten år gammel gutt som tilfeldigvis var kommet gående forbi og nå lå døende på fortauet. Det kom mengder av mennesker lø­ pende til, og trengselen rundt tsaren ble så stor at vaktene ikke lenger kunne gi ham skikkelig beskyttelse. Han gikk tilbake mot vognen, men der sto allerede den andre attentatmannen parat. Han foretok seg ingenting før tsaren var på et par me­ ters hold, da kastet han en bombe mellom seg selv og den rus­ siske selvhersker. Da røyken hadde lagt seg, så man over tyve mennesker som lå døende rundt om i sneen. Verst var det gått ut over tsaren og hans morder. De lå side om side som to ugjenkjennelige klumper av kjøtt og blod. Terroristene hadde nådd sitt mål. Tsar Aleksander 2., hvis regjeringstid var blitt innledet i reformasjonens tegn, var myr­

142

det. Og med ham døde reformviljen blant de russiske tsarene. Hans sønn, Aleksander 3., besteg tronen umiddelbart. Farens skjebne skremte sønnen, ethvert spor av liberalisme og etter­ givenhet ble slettet og den planlagte konstitusjonsendring ble aldri gjennomført. Etter kort tid var alle de medsammensvorne i attentatet ar­ restert, alt i alt fem overlevende. De ble alle sammen dømt til døden ved hengning. Dette betegnet den foreløpige avslutning på den russiske ter­ rorismen, nesten alle Folkeviljens medlemmer var nå enten arrestert, døde eller i landflyktighet. Terrorhandlingene ble ikke tatt opp igjen før ved begynnelsen av det nye århundret. Var narodnikerne Det Nyes apostler, så var deres etterfølge­ re, terroristene, Det Nyes martyrer, men martyrer som ikke ville dø alene. Deres kamp mot eneveldet var preget av mot, av en dødsforakt og en viljestyrke som man sjelden ser maken til; ingen av dem regnet med å overleve sitt offer. Ens eget liv var den pris de måtte betale for terroren. Ingen av de medskyldige i attentatet mot tsaren forsøkte å rømme fra politiet; tvertimot lot de seg alle villig arrestere, slik at kameratene ikke ble sitten­ de igjen alene. Kaljajev, terroristen som drepte storhertug Sergej i Moskva i 1905, ble etter Storhertuginnens oppfordring benådet, men han nektet selv å underskrive benådningen, og ble henrettet.47 Selv oppfattet terroristene seg tvunget til sine handlinger av den sosiale nød og lidelse de så rundt seg. Men de sto under Netsjajevs forbannelse. Det var ødeleggelsen av det gamle de forårsaket, ikke fremkomsten av et menneskeverdig samfunn.

Budbringere om en annen fremtid

Om nihilismen og dens forlengelse inn i terrorismen var en føl­ ge av Russlands møte med Vest-Europa, var den likevel ikke det eneste dette møtet førte med seg. Peters reformer hadde ikke bare ført til en splittelse i den russiske folkeorganismen mellom en intelligentsia som hentet næring vestfra, og en bonde- og arbeiderstand som levde som svinebundet til fattigdom og den gamle, ortodokse overlevering. Da Peter bendte, tvang og 143

brakk Russland vestover, ga dette også støtet til en endring av det vi kan kalle Russlands kulturelle uttrykksform. Fra tidlig middelalder hadde den russiske kultur, forbundet som den var med den ortodokse kirke, i første rekke utfoldet seg i billedkunsten. Andrej Rubljov og Theofan Grekeren er ikonmalere like geniale og enestående innen den russiske ikonkunsten, som Giotto i den vesterlandske malertradisjonen. I løpet av århundret før Peter den Store er det som om denne ikonkunsten forfaller. Den lever riktignok ennå lenge videre som lokal kirkekunst og «folkekunst», men dens blomstrings­ tid synes å være forbi. Og etter Peters reformer utfolder største­ delen av den russiske skaperkraft seg i et annet medium. Nikolaj Berdjajev skriver:

Herzen hevdet at det russiske folk svarte på Peters reformer med Pusjkin. Vi legger til: Ikke bare med Pusjkin, men med slavofilene selv, med Dostojevskij, med Tolstoj, ja med alle sannhetssøkere, kort sagt, med oppvåkningen av den originale, rus­ siske tanke.48 Som en direkte følge av kontakten med Vesten begynte den russiske litteratur å ta form. Peter knuste kanskje russernes bilde da han splintret det russiske folket, men han ga dem or­ det til gjengjeld. Litteraturen ble kjent i Vesten omtrent samtidig som den russiske terrorisme spredte seg til vår del av verden, begge er resultater av legeringen mellom de russiske forutsetninger og den vestlige kultur. Aleksander Pusjkin (1799-1837) er som den russiske litte­ raturs far. Han var ikke ulik vår Henrik Wergeland, hverken i kunstnerisk henseende eller av temperament. Til en viss grad forvandlet han selv det russiske språk til et litteraturspråk, og han er for all ettertid blitt stående som nasjonalskalden i Russ­ land. For blant andre Dostojevskij representerer Pusjkin i sin diktning selve kjernen i den russiske begavelse: Slik han maktet å innforlive og skildre fremmede folk og fremmede kulturer i sine verk, slik fremhever russerne seg blant folkeslagene ved å kunne ta opp i seg alle andre kulturer, ved å strebe etter uni-

144

versalitet. Det hører med til bildet av Russlands dobbeltvesen at Pusjkin i en periode hadde tsar Nikolaj 1. som sin personlige sensor, og at han ble drept i en duell, antagelig provosert av tsarens menn. Nikolaj Gogol (1809-1852) er grunnleggeren av den rus­ siske prosafortelling.49 «Vi har alle viklet oss ut av Gogols kap­ pe» - ordene er betegnende nok blitt tillagt både Dostojevskij og Turgenjev, som stilistisk sett står lenger fra hverandre enn noen andre i den russiske litteratur. Der Dostojevskij er sugen­ de, kortpustet og under huden på sine personer, er Turgenjev stilren, melankolsk og en beretter som ser alt fra meget stor avstand. Men begge står i gjeld til Gogol og til hans fortelling Kappen. Hos Gogol møter vi for første gang den lille byråkraten, skriveren i et eller annet departement som kjemper en ulik kamp med sine kalligrafiske bokstaver, med St. Petersburgværet og med sine grumme foresatte. Gogol er realist, men han er også russer. Hans spørsmål til tilværelsen dreier seg alltid om Guds eksistens og «det godes rettferdiggjørelse». Derfor fin­ ner vi også hos ham den sære og urovekkende blandingen av hverdagsskildringer og metafysisk mot, som senere ble så be­ tegnende for hele den russiske litteratur. Mot slutten av århundret vokste det frem en romankunst i Russland som ikke bare viste seg fullt på høyden med den euro­ peiske, men som fascinerer og ryster ved det at den liksom be­ handler og betrakter de almenmenneskelige problemer litt på skrå. Kjærlighet, mord, små embedsmenns forhutlede og yn­ kelige tilværelse, sosiale problemer og revolusjonære idealer alt blir satt inn i en svimlende, metafysisk sammenheng. Det er som om denne litteraturen ikke kjenner eller anerkjenner de grenser som vi i Vesten setter mellom hverdag og søndag, mellom den enkeltes eksistens og spørsmålet om Gud eksiste­ rer. I det øyeblikk vi trer inn i en av de store, russiske romane­ ne, forlater vi liksom det gylne, borgerlige kanarifuglbur og kastes inn i en verden der alt kan skje, der apokalypsens fan­ tastiske overlys ligger over hendelser og emner som vi er vant til at tilhører den mest trivielle hverdag. Selv å krysse en gate i St. Petersburg i selskap med Raskolnikov, er et metafysisk vågestykke.

145

F. M. Dostojevskij (1821-1881) er den mest typiske repre­ sentant for denne «feberlitteratur». Hans liv spenner fra Dekabrist-opprøret til mordet på Aleksander 2., og slik tiden var preget av russernes møte med Vestens tanker, slik er også Dostojevskijs forfatterskap et kontinuerlig oppgjør med den vest­ lige innflytelsen. Han behandlet nihilistbevegelsen og Netsjajev-affæren litterært i De besatte; han lot verden få se konse­ kvensene av likhetsfanatisme når denne fremsettes uten re­ spekt for menneskelig frihet i Legenden om Storinkvisitoren, og han trakk de «siste konsekvenser» av Vestens rasjonalitetstenkning i Opptegnelser fra et kjellerdyp. Selv kalte han sin litte­ rære genre «fantastisk realisme». Dette er en realisme båret oppe av metafysiske perspektiver og innsikter, og som nettopp derfor nærmer seg det fantastiske. Så var da også Dostojevskijs egen skjebne fantastisk i all sin grelle realisme.50 Ingen av de innsikter eller argumenter han presenterer oss for i sitt forfat­ terskap, er spekulert frem. De er resultater av bitter erfaring og «levd liv». I sin ungdom var Dostojevskij selv tilsluttet en krets av sosiale utopister; han drømte om et fremtidens og fri­ hetens rike bygget på rasjonalitet og strukturert rettferdighet. Men gruppen ble avslørt, og medlemmene arrestert. 26 år gammel ble Dostojevskij dømt til døden, benådet på skafottet og forvist for fire år til et tukthus i Sibir. Her levde han sammen med den verste bermen av voldsforbrytere. Og om dette var fryktelig for den unge forfatteren, så ble det desto mer frukt­ bart for hans forfatterskap og lesere. Allerede før tukthuset hadde han vist en forbløffende evne til psykologisk innlevelse og medfølelse. Etterpå er det som om denne evnen er forvand­ let og foredlet dithen at forfatteren er blitt i stand til å leve seg inn i og presentere ikke bare personer og skjebner, men de for­ skjelligste menneskers innerste ideer og lengsler. Sjelden er en begavelse blitt kombinert med et erfaringsmateriale som, når det ikke knekker den, i den grad er i stand til å styrke den. I en viss forstand er dette møtet med tilsynelatende umulige forhold, kombinert med et i dypeste forstand anti-borgerlig, nærmest religiøst mot, selve modulen for hele den russiske lit­ teratur. Den vokste frem under sensurens årvåkne blikk, sam­ tidig som den søkte en løsning på de dypeste sosiale og mellom­

146

menneskelige problemer, slik disse arter seg brutt gjennom den vestlige påvirknings prisme. Som Berdjajev påpeker, er det ikke tilfeldig at Russland fremsto i litterær skikkelse som følge av landets møte med Vestens kultur. Ikke bare Dostojevskij, men også Lev Tolstoj (1828-1910), den andre av de to søylene i datidens litteratur, har den vestlige innflytelsen som absolutt forutsetning i sitt forfatterskap. Han var ren nihilist, i ordets sanne betydning. Mens sekstiårenes nihilister nok i teorien kunne forkaste religionens dogmer, erstattet de i virkeligheten bare disse med den nye naturvitenskapens oppdagelser. Buchner ble deres profet, og Kraft and Stoff deres bibel. Tolstoj ble derimot hverken blendet av religionens eller vitenskapens dog­ mer. Han lot alt sømfares av sin egen forstand og sin egen dømmekraft. Evangeliet skrev han om og tolket slik han som mennesket Lev Tolstoj kunne forstå den. Vitenskapsmennene kalte han for moderne skriftlærde, og han gjennomskuet det sterke element av tro som lå bak de «vitenskapelige verdensan­ skuelsene». Når han i siste halvdel av sitt liv likevel fremstår med en egen lære og en egen ideologi, er det verd å merke seg at om denne kan virke dogmatisk for oss andre, var den i ett og alt et uttrykk for Tolstojs egen livsoppfatning og forståelse. Tolstojanismen er så å si Tolstoj som ideologisk skikkelse, når andre overtok denne og gjorde den til «sin», så handlet de i strid med Tolstojs egen grunnoppfatning. Hans dypeste bestre­ belse gikk ut på å fremstille en lære som sto i rett forhold til li­ vet, og samtidig leve i absolutt harmoni med læren. Derfor gjorde han da også noe så oppsiktsvekkende som i en alder av 82 år å rømme hjemmefra, fra gods, kone og øvrige familie, for å begi seg på vandring, uten eiendom og uten fast bopel. Langt kom han riktignok ikke; han døde noen dager etter flukten på Astapovo jernbanestasjon, men som dåd og handling er denne gamle mannens oppbrudd like enestående i verdenslitteratu­ ren som den er typisk for Tolstoj.51 Den tredje av den russiske kulturs giganter ved slutten av forrige århundre er Vladimir Solovjov (1853-1900). Han var en nær venn av både Dostojevskij og Tolstoj, og utgjør i en viss forstand bindeleddet mellom dem. De to møtte nemlig aldri hverandre, men fulgte begge Solovjovs forelesninger. Også

147

Solovjov har ordet som sitt medium, men mens de to er skjønn­ litterære forfattere, er Solovjov filosof. Også hans verk er gjennomtrengt av viljen til å formidle mellom Vestens kultur og de russiske forutsetninger. Han mener selv å presentere en filoso­ fi og en tenkning som kan legge grunnlaget for å gripe og for­ stå religionens dogmer med en moderne bevissthet. Solovjovs filosofi er et storstilet forsøk på å forene vitenskap og religion. Som hos de to andre er hans tenkning nært forbundet med hans liv, men mens Dostojevskijs biografi er full av katastrofer og forferdelige hendelser, og Tolstojs av beslutninger og forsøk på sette disse ut i livet, er Solovjovs liv mer preget av indre opp­ levelser. Han hadde tidlig mystiske erfaringer, og hans liden­ skap på religionens og filosofiens vegne er en lidenskap som har den personlige erfaring av guddommens og tenkningens realitet som forutsetning. Den tenkning som var blitt rendyr­ ket i Vesten gjennom filosofi og senere vitenskap, fremsto for Solovjov som et slags redskap, et kar, som kunne benyttes til å forstå og begripe religionens trosinnhold. Forutsetningen lig­ ger imidlertid i at den vestlige tradisjon er i stand til å sprenge sin egen begrensning, i at den ikke stanser opp ved de ytre sanseiakttagelser, men utvikler og forvandler sin tenkning til også å kunne omfatte de indre erfaringer.52 Felles for disse tre er at de kjempet for å forene det ypperste innen den vestlige tanketradisjon, nemlig den analytiske tenk­ ning, med arven fra det gamle Russland. Deres forfatterskap er som ikoner, gjenoppstått i ordets skikkelse. De har også dét til felles med ikonene at de så å si er i denne verden, men de lar seg ikke anfekte av denne verden, eller mer konkret: Selv om de alle i dypeste forstand var opptatt av å løse de sosiale proble­ mer, av å hjelpe til med å omskape jord og samfunn slik at menneskenes verden fremsto i samsvar med den kristne lære, så hadde de meget svevende begreper om det som i konkret og praktisk forstand former og bestemmer det samfunnsmes­ sige liv. Det var tross alt maktstrukturer og forholdet mellom arbeid og kapital som også i Russland formet folkets daglige liv. Dette var imidlertid noe marxistene forsto seg på.

148

Nåtiden nærmer seg

I flere århundrer hadde det vært klart at Russland bare hadde en fremtid dersom landet søkte kontakt med Vest-Europa. Den­ ne innsikten lå bak Ivan den Grusommes invitasjon til utlen­ dingene om å komme til Russland, og den styrte Peters refor­ mer. I det 18. århundre lå Russland i høy grad åpent for Ves­ ten. Hovedstaden var flyttet fra det isolerte Moskva til havne­ byen St. Petersburg, og intelligentsiaen orienterte seg i vestlig retning. Den østlig-bysantinske innflytelsen holdt seg innen kirken, men denne ble mer og mer isolert i forhold til det almin­ nelige kulturliv og besvarte de nye kulturuttrykk med angst og konservatisme. Tolstoj ble utstøtt og bannlyst av kirken. Da han døde, ble familien nektet å begrave ham i vigslet jord. Fle­ re av Solovjovs bøker ble forbudt av den kirkelige sensur, og selv Dostojevskijs De besatte fikk hard medfart av sensuren, til tross for dens klare anti-nihilistiske tendens. Både forfattere og revolusjonære besvarte og reagerte på møtet med den vestlige kultur på en måte som vel måtte være ytterst overraskende for Vesten selv. «Det beste i verden - det er drømmen» utbryter slavofilen Ivan Kirjeevskij,53 og det er som om den russiske kultur på en underlig måte drømmer seg inn i Vesten. De revolusjonære drømmer om en snarlig omvelt­ ning og endring av de skammelige sosiale tilstandene i landet: forfatterne drømmer på papiret. Begge grupper tenderer imid­ lertid mot å gripe bestemte deler av den vestlige påvirkning, aspekter som de i neste omgang gjør til utgangspunkt for en hel verdensansuelse eller ideologi. Denne ensidighet gjelder også for så helhetlig orienterte og omfattende tenkere som So­ lovjov og Dostojevskij. Tross sin storhet maktet de ikke å frem­ sette et adekvat alternativ til de revolusjonæres konkrete krav om omveltning og forvandling. Nå er det ikke helt riktig å sette noe absolutt skille mellom «forfattere» på den ene siden og «nihilister» eller «revolusjonæ­ re» på den andre; som vi vet, var de ledende nihilistene også litteraturkritikere, og litteraturen spilte en avgjørende rolle for fremveksten av den sosiale bevissthet i landet. Til tross for at de selv nok ville protestert heftig mot en slik påstand, er det i 149

ettertid åpenbart at det var den ortodokse tanken om jordens og menneskehetens forvandling som utgjorde drivkraften også for de russiske revolusjonære. Både litteratur og handlinger skulle tjene en bestemt hensikt, en hensikt som i kristen språk­ bruk gjerne betegnes som realiseringen av kristendommen i den jordiske virkelighet, og i mer sekularisert språkbruk kan kalles bedringen av de sosiale forhold. Allerede Tsjaadajev, «den russiske filosofiens far» skriver at Russland er kallet til å løse adskillige sosiale problemer, og gi svar på adskillige spørsmål som beskjeftiger menneskeheten (se s. 115). Og Berdjajev påpeker at sosialismen var det store tema for den russiske tenkning i det 19. århundre: Man kan endog si at den russiske tenkning i det 19. århundre i alt vesentlig kretset omkring sosialismen. Hvis vi ikke forstår sosialismen i den dogmatiske betydningen av ordet, så kan man si at sosialismen er dypt rotfestet i det russiske folk. Dette kommer også til uttrykk ved at russerne aldri har kjent det ro­ merske eiendomsbegrepet.54

Derved fremkommer enda et trekk som forbinder alle leire in­ nen den russiske intelligentsiaen - den manglende forståelsen, til tider forakten, for borgerskapet og borgerligheten, som jo har sin grunnleggende forutsetning i den private eiendoms­ rett. Filosofen og litteraten Konstantin Leontjev (1831-1891) oppsummerer denne ur-russiske holdning i følgende kraftsalve:

Hvor forferdelig, hvor skammelig ville det vel være å forestille seg at Moses steg opp på Sinai berg, at grekerne reiste det vak­ re Akropolis, romerne førte punerkrigene, at apostlene prekte, martyrene led, poetene sang, kunstverk ble skapt og ridderne kjempet i turneringer - bare for at en fransk eller tysk eller russisk bursjoa, kledd i sin komiske og heslige drakt, godmodig og nedlatende poserer på ruinene av denne fordums storhet? Det ville være en skam for menneskeheten om dette almennyttens, smålighetens og snuskethetens nedrige ideal skulle seire for all evighet.55 150

I hatet mot kapitalistens og borgerens verden, mot tanken om at penger og ytre stas skal utgjøre livets endemål, møtes de al­ le: Herzen og Netsjajev, narodnikerne og terroristene, Solovjov og Tolstoj, Bakunin og Dostojevskij. Intet var dem mer skam­ melig, smålig og menneskefiendtlig enn den dyrkelse av mam­ mon, den etikette og «borgerlig dyd» som preget kapitalismen. Vi har stiftet bekjentskap med dette i form av det «metafysis­ ke mot» som preger den russiske litteratur og vi har sett hvor­ dan denne forakt for borgerens angst og engstelse, hans «spis pent ved bordet»-regler, også har sammenheng med at Russ­ land ikke tok del i den kulturutviklingen som ble innledet ved renessansen. Derved forstår vi hvordan mangelen på borgerlig tradisjon både fører med seg en, sett fra Vesten, enestående kulturell skaperkraft, samtidig som den legger hindringer i veien for utviklingen av et sekularisert samfunn, et samfunn basert på pluralisme og rettsstatsprinsippet. For også den bor­ gerlige tradisjon har sine positive sider, og det er nettopp disse vi fremhever når vi taler om de «borgerlige friheter»: ytrings­ frihet og respekten for det enkelte individ i vid forstand. Med sin opptatthet av de sosiale problemer, sitt sosiale enga­ sjement, og med den historiske ballast som en manglende romerrett-tradisjon og fravær av både renessanse og opplys­ ningstid gir, lå Russland ved begynnelsen av dette århundre fullt ferdig og forberedt for en totalitær ideologi som påsto å kunne løse de sosiale problemer. Grunnen var mer enn beredt for marxismens inntog. Marxismen oppfylte de kravene til en sosial nyorientering som de ufordøyde naturvitenskapelige ideene hadde forløst hos russerne: Den pretenderte å være «vi­ tenskapelig», samtidig som den utgjorde et system, en helhet som foregå å kunne forklare alle verdens fenomener ut fra en­ kelte grunnleggende aksiomer. Derved tilfredsstilte den både den russiske intelligentsias krav om «fornuftighet», og den reli­ giøse lengsel de alltid hadde omsluttet «fornuften» med. Også de konkrete hendelsene i Russland skapte grobunn for at «det russiske tema», sosialismen, skulle realiseres ad marxis­ tisk vei. De store hungersnødene i åtti- og nittiårene, sammen med tsarens bestrebelser etter å bygge opp en russisk industri, og 151

derved modernisere landets økonomi, bidro til at flere og flere av de revolusjonære vendte seg bort fra bøndene og mot det fremvoksende industriproletariatet. Mens bøndene sultet i hjel og viste seg fullstendig avmektige i miren, den institusjon som ifølge de tidligere revolusjonære og narodnikerne skulle ut­ gjøre kjernen i det nye samfunnet, vokste det frem et helt nytt befolkningsskikt i byene - proletariatet. Parallelt med at den revolusjonære del av den russiske intelligentsia orienterte seg i retning av Marx, foregikk det innen det russiske kulturliv et like stort omsving fra en revolusjonær, materialistisk innstilling, til en interesse for Solovjov, Dosto­ jevskij og Tolstoj. Flere av de mest begavede skribenter og filo­ sofer ved begynnelsen av århundret, trådte frem som skarpe motstandere av materialisme og marxisme - enkelte hadde «konvertert» fra marxisme til kristendom; i tidsskrifter og bø­ ker utspant det seg en veritabel åndskamp mellom mer idealis­ tisk orienterte grupperinger og de som senere skulle bli bolsje­ vikene. Nikolaj Berdjajev, som vi jevnlig har sitert gjennom hele dette kapittelet, var en av de førende innen den russiske, idealistiske bevegelsen, som de selv kalte «den russiske renes­ sanse». Som flere likesinnede hadde han i sin ungdom vært marxist, men ble etterhvert en av den russiske marxismens betydeligste og mest veltalende motstandere. Så meget mer oppsiktsvekkende er det da at han i ettertid ser hvordan utvik­ lingen henimot en totalitær, ateistisk stat hadde sin forutset­ ning i begge de kjempende leire. Bolsjevikenes kulturelle seier skyldtes også at forkjemperne for et idealistisk og spirituelt menneske- og verdensbilde manglet sans og forståelse for de konkrete, sosiale problemene: Da de revolusjonære seiret i 1917, anså de medlemmene i den russiske renessanse som sine fiender, de jaget dem bort og for­ nektet deres verk. Skylden for dette lå hos begge sider. Renessansemenneskene åpnet nok for en ny verden, men de hadde en svak moralsk vilje og var altfor likegyldige til den sosiale side av livet. De revolusjonære levde på gamle, elementære ide­ er. Derved adskilte de seg fra aktivistene i Den franske revolu­ sjon. De var blitt inspirert av datidens avantgardistiske ideer,

152

av Rosseaus tenkning og av det 17. århundrets opplysnings­ filosofi. Den russiske revolusjons aktivister ernærte seg av Tsjemysjevskijs og Plekhanovs ideer, av den materialistiske og utilitaristiske filosofi, av foreldet tendenslitteratur, de interes­ serte seg ikke for Tolstoj, Dostojevskij og Solovjov, de kjente intet til de nye strømningene i Vestens kultur. Derfor utgjorde revolusjonen en krise i den åndelige kulturen. De revolujonæres aktive kamp for ugudeligheten skyldes ikke bare kommu­ nistenes egen bevissthet (...), men også den ortodokse kirkes historiske synder. Kirken hadde sviktet sin oppgave å forvand­ le livet, i stedet fastholdt og understøttet den et samfunnssy­ stem som opprettholdt urettferdighet og lidelse. De kristne må se sin skyld, og ikke bare fordømme motstanderne og sende dem til helvete. Det er ikke kommunismens sosiale system som står fiendtlig overfor kristendommen og andre religioner, dette systemet er tvertimot som idé langt mer i overensstemmelse med de kristne idealer enn kapitalismen er, det er kommunis­ mens kvasireligiøse skikkelse som er kristendomsfiendtlig, den vil erstatte kristendommen. Og den kvasireligiøse kommunis­ men har kunnet vokse frem fordi kristendommen ikke har opp­ fylt sin misjon, men er blitt forvansket.56 At «renessansemenneskene» ble jaget bort og fornektet må tas helt bokstavelig. Enkelte endte sitt liv i fengsel eller konsentra­ sjonsleire, andre, blant dem Berdjajev selv, ble tvunget i eksil til Vesten, der de la grunnen for den emigrantkultur som helt til i våre dager har levd på det nærmeste adskilt fra den offisiel­ le, sovjetiske kulturen. Og likesom Lenin og hans meningsfeller betraktet dem som hovedfienden og skjelte dem ut i tidsskrifter og aviser, er de etter revolusjonen blitt ansett som den største trussel mot bolsjevikstyret i Sovjetunionen. Det var først i 1989 at et av Berdjajevs verk ble utgitt i hjemlandet. Og det var ikke før i 1988 at representanter for emigrantkulturen, blant dem Sinjavskij og Lev Kopolev, møtte sine kolleger fra Sovjetunionen. Møtet fant sted på nøytral grunn, i Danmark. En av Gorbatsjovs bestrebelser gikk da også ut på å forene de deler av russisk kultur som ble adskilt i 1917. Likevel, som kvalitet betraktet, har de ideer og idealer som

153

Solovjov, Dostojevskij og Berdjajev målbar i sine skrifter, levd som en konstant understrøm i Sovjetunionen. De har vært og er representert ved det russiske folks forhold til intelligentsiaen, slik blant annet Andrej Voznesenskij karakteriserte dette: «Millioner av mennesker kan dikt utenat, og de kan mange dikt: diktene er som bønner for dem, og lyrikken inntar en stor og avgjørende plass i deres liv. Dersom man er dikter, er det en lykke å være født i Russland.»

«Det er tanken bak som teller» Det knusende nederlaget i krigen mot Japan i 1904/1905 førte med seg omfattende endringer i Russland. Lenge hadde det vært klart at landet befant seg på randen av en katastrofe, og i 1905 brøt den første russiske revolusjon ut, med grunnleg­ gelsen av et russisk parlament og omfattende bonde- og arbeiderreformer som resultat. Den mest betydelige virkning av 1905-revolusjonen var imidlertid opprettelsen av det første arbeider-sovjet, eller arbeider-råd. Dette skjedde i tekstilbyen Ivanovo-Voznesensk i forbindelse med en generalstreik. På et møte mellom delegater fra forskjellige fabrikker erklærte man at dette møtet hadde myndighet til å velge representanter som skulle kunne forhandle både med staten og arbeidsgiverne, samtidig som arbeiderne skulle ta over ansvaret for byens of­ fentlige tjenester, som var lammet på grunn av streiken. Derved var en helt ny samfunnsinstitusjon skapt, eller rette­ re, en gammel institusjon var blitt gjenfødt. For sovjetet var vjetsjen fra Novgorod i moderne skikkelse. Alle arbeidere kun­ ne delta og bli valgt som delegater til sovjetene, og deretter som representanter i videre forhandlinger. Alle delegatene kunne når som helst trekkes tilbake om de handlet i strid med sitt mandat eller i motstrid med dem de representerte. Denne ideen spredte seg hurtig, og i løpet av noen måneder fantes det ar­ beider- og bonderåd over hele Russland. Hverken maktstrukturer eller eiendomsforhold ble likevel grunnleggende endret etter 1905; sovjetene innehadde ingen reell makt. Tsaren regjerte fremdeles som enehersker. Dumaen, eller parlamentet, var mer som en brikke i hans hender enn

154

et frittstående parlament, og det var først mot slutten av neste krig, i februar 1917, at det kom til virkelig dyptgripende, kon­ stitusjonelle endringer. Tsaren abdiserte til fordel for Kerenskij og hans «provisoriske regjering». Dette førte til et kraftig opp­ sving i organiseringen av sovjeter, men den demokratiske strukturen de representerte, gikk liksom på tvers av det partisystemet som var blitt innført i og med grunnlegelsen av parla­ mentet, og den egentlige makt ble derfor ikke liggende hos ar­ beider- og bonderåd, men hos den provisoriske regjeringen. Tross krigstretthet, revolusjon og utmattelse fortsatte Ke­ renskij krigen mot Tyskland. Tyskland svarte med å tillate en av de revolusjonære som levde i eksil i Sveits, en liten, hardt arbeidende mann ved navn Vladimir Uljanov, å reise gjennom Tyskland til hjemlandet. Som en siste gave fra Vest-Europa til det gamle Russland ankom den geniale Marx-fortolker og handlingsmennesket Vladimir Uljanov - Lenin - St. Petersburg i en plombert jern­ banevogn 9. april 1917. Tanken bak var at han ville skape uro i landet. I sitt fascinerende og inspirerende verk, Der Traum vom neuen Menschen, oder Die Sowjetziwilisation, siterer Andrej Sinjavskij Trotskij, som i sin dagbok skrev at oktoberrevolusjonen over­ hodet ikke ville ha funnet sted, dersom Lenin ikke hadde vært i Petrograd.57 Forskjellen mellom revolusjonene i februar og oktober er da også påfallende. Mens den første hadde karakter av et bredt og spontant folkelig opprør, utløst blant annet av at det plutselig ikke fantes brød i butikkene, så minner hendel­ sene i oktoberdagene mer om et statskupp. En liten gruppe gikk planmessig til angrep på sentrale bygninger i byen, med det resultat at makten falt i deres hender. Hvem som ellers skulle ha tatt styringen, er umulig å si, for månedene mellom februar og oktober er preget av kaos og opprør over hele lan­ det, ikke minst på grunn av at den provisoriske regjeringen fortsatte krigen mot Tyskland. Bolsjevikene, med Lenin i spis­ sen, fikk derfor stor tilslutning med parolen om øyeblikkelig fred med Tyskland. Like viktig var bolsjevikenes parole om «All makt til sovjetene». Med denne vekket de til live håpet om

155

at Russland skulle kunne videreutvikle sin egen, demokratiske tradisjon - en tradisjon som dessverre kun kom til å leve videre som forstavelse i navnet på det riket bolsjevikene grunnla. For det skulle etterhvert vise seg at bolsjevikstyret i ett og alt repre­ senterte det stikk motsatte av et direkte demokrati gjennom arbeider- og bonderåd. Uansett hvilken årsak man vil legge vekten på, om det var «objektive, historiske lovmessigheter», ytre, mer tilfeldige om­ stendigheter, eller nøye planlagte sjakktrekk som førte bolsje­ vikene til makten, så er det et faktum at den samfunnsstruktur som derved ble grunnlagt, har en av sine avgjørende forutset­ ninger i Lenins teorier og i Lenins person. Vladimir Iljitsj Uljanov ble født i 1870 i Simbirsk. Tilnavnet Lenin tok han da han en tid levde i dekning ved elven Lena. Han og alle hans fem søsken sluttet seg tidlig til den revolusjo­ nære bevegelsen. Broren Aleksander ble henrettet etter et mis­ lykket attentat mot tsaren i 1887. Dette virket som en sterk intensivering av Lenins revolusjonære glød og hat mot den bestående statsmakt. 11891 tok han juridisk embedseksamen, men praktiserte bare en kort tid som sakfører i St. Petersburg. Hele hans energi og tankekraft var rettet mot revolusjonen og den marxistiske lære. I engasjement og offervilje lar han seg kun sammenligne med Netsjajev. Fra 1895 til 1917 oppholdt han seg for det meste i VestEuropa, men fulgte nøye med i utviklingen i Russland. 11902 ga han i boken Hva må gjøres? sitt svar på det evige, ur-russiske spørsmålet. Det er langt fra tilfeldig at han valgte nettopp den­ ne tittelen, som for alle russere ga assosiasjoner til Tsjernysjevskijs epokegjørende verk av samme navn, og derved til nihilistog narodnikbevegelsen. Her, og senere i Staten og Revolusjonen (juli 1917), utviklet Lenin tanken om den demokratiske sen­ tralisme og teorien om kommunistpartiet som avantgarde. I tråd med det som hadde vist seg som empirisk virkelighet in­ nen den russiske, revolusjonære bevegelse, fremsatte Lenin tesen om at kun en liten gruppe skolerte og hengivne revolu­ sjonære kunne lede folket frem til revolusjonen - analogt med den rolle narodnikene og terroristene søkte å innta overfor det russiske folk. Kommunistpartiet skulle ikke være noe masse­ 156

parti, men revolusjonens fortropp, og partiet skulle organise­ res som en pyramide, der de menige medlemmene fikk instruk­ ser ovenfra, for så eventuelt å diskutere disse, og sende sine kritiske kommentarer oppover i systemet. Den avgjørende makt og myndighet lå på toppen, hos Lenin, slik at selve den leninistiske partistrukturen forsterker avhengigheten av én enkelt vilje. Derved ser vi også hvor diamentralt motsatt denne partiteorien er fra parolen «All makt til sovjetene». At både Lenin og bolsjevikene i fullt alvor likevel mente at de oppfylte det løftet denne parolen gir, har igjen sin grunn i den leninistis­ ke parti- og revolusjonsteori. Ifølge denne teorien kan folket aldri selv forstå sitt eget beste, det må hjelpes frem av skolerte og innsiktsfulle kadre, slik at om det for de enkelte sovjeter fra et subjektivt standpunkt sett, kan virke som om de ikke har noen makt, har de objektivt sett all makt - fordi partiet forval­ ter deres interesser bedre enn de selv vil kunne gjøre. Det som fra den enkelte partikamerats ståsted virker som lidelse og urettferdighet, for eksempel at han blir arrestert og henrettet av partiet, vil likeledes fra det objektive synspunktet partitop­ pen forvalter, fremstå som hans eget beste. Det var partiet han ville tjene, og om han ikke kan tjene det annerledes enn ved å henrettes av det samme partiet, betyr det bare at han slik fant den beste veien til å oppfylle sitt høyeste ønske. På toppen av partipyramiden regjerte den som forvaltet fol­ kets og partifunksjonærenes interesser bedre enn de selv - for­ di han gjennomskuet «de objektive historiske lover», slik disse ifølge den «vitenskapelige sosialismen» fungerer i samtiden. I sovjetstatens første år var denne mannen Lenin, og vi skal bru­ ke Andrej Sinjavskijs ovennevnte verk for å karakterisere trekk ved Sovjetunionens første statssjef, trekk som kom til å få av­ gjørende betydning for millioner av menneskers liv:

Lenge før revolusjonen, i 1911, begikk ekteparet Lafargue i Frankrike selvmord. De mente at siden de da var blitt så gam­ le, kunne de ikke lenger være til nytte for samfunnet. Følgelig valgte de døden. Begge var kjente marxister; hun var en av Marx’ døtre, og Lafargue hadde i sin tid vært medlem av Pariserkommunen. Ved dette selvmordet dreier det seg altså om 157

mennesker hvis tenkemåte sto Lenin nær, og som han hadde respekt for. Hans reaksjon? Krupskaja, Lenins hustru, gjengir i sine erindringer hans kommentar til selvmordet: «Når man ikke lenger kan arbeide for partiet, da må man ha mot nok til å se sannheten i øynene og dø som herr og fru Lafargue.»58

Vi forstår at det var mer enn engasjement og fanatisme som forbandt Netsjajev og Lenin, og hvorfor Netsjajevs Revolusjo­ nære katekisme kunne vekke slik begeistring blant de tidlige bolsjevikene. Sinjavskij forteller også: En gang i løpet av revolusjonstiden oppsøkte Gorkij Lenin og ba ham hjelpe en familie som nettopp var blitt arrestert. Alle familiemedlemmene var fra intelligentsiaen; de var liberale som tidligere, før revolusjonen, ofte hadde skjult bolsjeviker hjemme hos seg selv og reddet dem fra tsarens hemmelige poli­ ti. Gorkij håpet at Lenin av takknemlighet ville la nåde gå for rett. Men Lenin lo bare godmodig og sa at det nettopp var den­ ne typen som tsjekaen måtte holde under oppsikt. For slike fa­ milier kunne alltid, på grunn av dannelse og bløthjertethet, eller av ren og skjær medlidenhet komme til å hjelpe forfulgte og ulykkelige. Tidligere hadde de reddet bolsjeviker, og idag reddet de sosialrevolusjonære. Følgelig måte de kontrolleres og straffes strengt. Lenins overlegning var følgeriktig og absolutt vitenskapelig. Følelsen av takknemlighet har overhodet ingen plass innen hans vitenskapelige logikk.59 Denne strenge, kalde logikk påvirket også juristen Lenins retts­ oppfatning. Ifølge den leninistiske jus finnes det ingen overord­ net norm som gjelder for alle mennesker; tvertimot, jusen er som alt annet bestemt av politikk og klassehensyn. Derfor kun­ ne han skrive til Kurskij, den sovjetiske folkekommissar for rettsvesenet:

Domstolene skal på ingen måte bekjempe terroren, det ville bare være et selvbedrag eller et bedrag å hevde noe slikt, dom­ stolene må snarere begrunne og legalisere den.60

158

Om det noengang har eksistert en jurist med en oppfatning av rettsapparatet stikk motsatt den vi finner i arven fra romerret­ ten, så må det være Lenin. I ham er ikke bare marxismen for­ vandlet til politisk praksis; han representerer også konsentra­ sjonen av den bysantinske arv i Russland. Mens den rettstanke som vokste frem i Vesten har likhet for loven som prinsipp om ikke alltid som praksis - så rettferdiggjør i det ovenstående sitatet juristen Lenin en bevisst praktisering av ulikhet for lo­ ven. «Gosudar», herren, gir fortsatt loven dens ord og mening i den nye Sovjetstaten, selv om denne herre nå hevder å repre­ sentere en klasse. Det er bare én spesifikk gruppe mennesker som har rettsbeskyttelse i den leninistiske jus. Sinjavskij mener, antagelig med rette, at denne grusomhet og umenneskelighet hos Lenin slett ikke kommer av at han var noe «ondt menneske» i vanlig forstand. Nei, skriver Sinjavskij, Lenin var snarere et godt menneske som aldri viste tegn på grusomhet i sitt personlige liv. Strømmene av blod som har flytt fra hans penn, er resultatet av vitenskapelige overlegnin­ ger, av et overdimensjonert intellekt, som liksom har est ut og vokst seg stort på bekostning av andre menneskelige egenska­ per. Sett på bakgrunn av den russiske kulturhistorie i det 19. århundre, kan vi tilføye at det er som om Lenin utgjør personi­ fiseringen av nihilistenes klokketro på rasjonalitet og vitenskapelighet. Han virker kjemisk renset for alt annet enn kald, lo­ gisk overlegning - med revolusjonens seier og det fremtidige samfunn som eneste målestokk. Sinjavskij skriver: Det nesten absolutte fravær av menneskelige feil, som forøvrig diktatorer flest har nok av, gjør ham dobbelt nifs. For dermed kommer en mangel til overflaten, mangelen på et bestemt, naturlig organ, om man nå vil kalle dette for hjerte eller sjel eller noe annet. Jeg mener at Lenin manglet den irrasjonalitet som ellers finnes medfødt i ethvert menneske, og siden han ikke hadde noe annet enn sin hjerne, antok hans rasjonalitet irra­ sjonelle trekk.61

Denne hjerne var det som nå satt på toppen av den sovjetiske samfunnspyramide og omstrukturerte det gamle Russland slik 159

at en vesteuropeisk, vitenskapelig utopi skulle bli virkelighet. Kanskje fordi verden til syvende og sist er et ironisk sted, om så denne ironi kan anta de mest makabre formasjoner, viste det seg at Lenins hjerne selv så å si motbeviste sine egne teori­ er. Det grunnleggende erkjennelsesteoretiske og antropologis­ ke postulat i Lenins materialisme og «vitenskapelighet», er at «tenkning og bevissthet er produkter av menneskehjernen, og at mennesket selv er et naturprodukt som har utviklet seg i samsvar med sine omgivelser.»62 Etter Lenins død ble hjernen hans underkastet en nitid undersøkelse av flere spesialister; de kuttet den opp i 30 000 mikroskopiske snitt, og kom blant an­ net til følgende resultat: Arteriesklerosen i Vladimir Iljitsj ’ hjerne var så langt fremskre­ den at blodkarene var blitt helt forkalket. Slo man på dem med en pinsett, klang de som sten. Veggene i flere av blodkarene var blitt så tykke (...) at ikke engang et hår kunne stikkes gjennom åpningen. Hele områder av hjernen var derfor avskåret fra frisk blodtilførsel.63

Tross svulst og forkalkning rådet Lenin til kort før sin død over en intellektuell kraft som satte spesialistene i forundring. Noen virkning for oppfattelsen av sannhetsgehalten i Lenins egne teorier fikk dette selvfølgelig ikke. De fortsatte å virke med sin egen forstenede logikk.

* Lenins og bolsjevikenes seier i 1917 innledet et nytt, langt ka­ pittel i historien om Vesten og Russland. Hovedstaden ble flyt­ tet tilbake til Moskva, og Sovjetunionen lukket seg lik en østers om sin nye ideologi. Den kontakt med Vesten som hovedstaden ved Østersjøen representerte, ble avbrutt, og i god tradisjon fra det tidligere, sentralistiske Moskva-riket, hegnet og pleiet Russ­ land nå om sin nyervervede ideologi på østlig, religiøs manér. Men den idé, eller den forestillingsverden som nå ga «Det tred­ je Roma» dets misjonsbefaling og offervilje, var tross den øst­ lige innpakning, av rent vestlig opprinnelse. Marxismen er i en viss forstand blomsten av den vesteurope160

iske idéutvikling. Den er et ektefødt barn av den tyske idealis­ men, men den er også noe mer. Den representerer det vestlige samfunn og de vestlige idealer slik disse fremstår uten pynt og dikkedarer. «Marxismen er allmektig fordi den er sann», hevder Lenin; og den er sann. Den utgjør en sann og presis beskrivelse av borgerens og kapitalismens verdensoppfatning, den er Vestens herskende klasse som idé. Som én i en lang rekke sosiale teore­ tikere i forrige århundre, fremstår Marx som den dyktigste og mest begavede. Han kombinerte jakten på løsningen av de so­ siale problemene med en naturvitenskapelig, empirisk metodologi, og de grunnleggende elementer i den marxistiske lære: Merverditeorien, den materialistiske historieoppfatning og klassekampteorien, er alle konklusjoner fremkommet etter empiriske studier av det forrige århundrets sosiale virkelighet. Oversatt til dagligspråket og sterkt forenklet kan vi si at mer­ verditeorien tar utgangspunkt i det faktum at enkelte mennes­ ker, arbeiderne, mottar en lønn for sitt arbeid som ligger lavere enn den pris produktet av deres arbeid kan selges for. Denne differansen danner grunnlag for kapitalistens rikdom. Den materialistiske historieoppfatning bygger likeledes på den enk­ le, empiriske iakttagelse at i Vestens samfunn er det penger og omstendigheter som har avgjørende makt, ikke ideer og over­ bevisninger. De fremtrer i kapitalismen alltid som noe «eks­ tra», som pynt i form av kunst, eller som resultatet av materiel­ le muligheter. Og endelig, klassekampteorien beskriver det dis­ kriminerende i at menneskenes forskjellige muligheter til selv­ realisering bestemmes av deres rikdom og sosiale tilhørighet. Sagt på en annen måte: Marx har systematisert og presen­ tert den økonomiske egoismen som danner grunnlaget for et­ hvert kapitalistisk samfunn. Marxismen er et ektefødt barn av kapitalismen. Det som skiller den fra andre av det forrige år­ hundres sosiale reformatoriske og revolusjonære ideer, er ikke dens solidaritet med proletariatet og de undertrykte, men dens geniale innsikt i kapitalismens struktur. Denne struktur for­ veksler den imidlertid med menneskets struktur, og derved skaper den, om den betraktes som den endelige og totale sann­ het, et samfunn som i ren form uttrykker de lover som styrer

161

kapitalismen. Alt annet erklæres som ikke-eksisterende, eller stemples som forbudt. Ser vi marxismen i dette overlys, ser vi også at det frem­ kommer en dypere logikk bak Russlands omfavnelse av marx­ ismen. Det var så å si Vestens praksis som idé Russland overtok. «Vårt land er stort og mektig og meget fruktbart, men vi har ingen orden, kan dere styre oss», slik lyder russernes første ord til Vesten. Og fortellingen om Vesten og Russland er i en viss forstand fortellingen om hvordan Russland griper til Vesten for å «styres». Det er bare det at alt liksom synes å bli så «annerle­ des» og forvansket når det omplantes til en russisk jordbunn. Vestens ideal om sosial rettferdighet, som i teorien var bygget og basert på vitenskapens grunn, og i praksis utgjorde destilla­ tet av kapitalismens idé, viste seg som en blanding av fengsel og slaktehus. Om Vestens erobringer og kultur er kommet i stand takket være verdsettelsen og oppdagelsen av individet, slik vi antydet med presentasjonen av «renessansens modul», er man i den videre utvikling blitt fullstendig blendet av denne oppdagel­ sens resultater: tekniske ferdigheter og muligheten til å til­ fredsstille det personlige maktbegjær. Derved glemte man selve forutsetningen - individets verd og verdighet. Vestens kultur ble teknikk og materialisme. De tekniske erobringer og den materialistiske filosofi og vitenskap er de praktiske «blomster» eller «frukter» av Vestens kultur, de utgjør det sted der den yt­ rer seg produktivt. Og Russland har med sitt apokalyptiske blikk aldri hatt sans for annet enn det produktive i Vestens kultur. Det er dette de har orientert seg etter, ikke de engstelige krummelurer og idealistiske snurrepiperier som borgeren yn­ der å pynte seg med. Peter den Store grep fatt i hva som var fremtidsrettet i Vesten - i teknikk og mekanikk. Nihilistene gjorde likeså; det var naturvitenskapen som utgjorde gropunktet for Vestens fremtid, ikke snakket om mennesket som et evig, ideelt vesen. Når ikke engang læremesteren tror på eller enda mindre lever etter sine idealer, er det ingen som gidder å inte­ ressere seg for dem. Eleven overtar det læreren praktiserer, ikke det han hevder han tror på. Derfor fremstår den vestlige kultur som et slags vrengebilde når den realiseres i en russisk

162

virkelighet. Men det er realiseringen av Vestens kultur uten utenomsnakk vi er vitne til. Dette er tilfellet også nå, da en ny æra er innledet i forholdet mellom Vesten og Russland. Som vi skal komme tilbake til i et senere kapittel, synes det som om forsøkene på å innføre en forsiktig kapitalistisk praksis i lan­ det, straks slår over i mafia- og forbrytervirksomhet. Alt vi skryter av, men ikke lever etter, forsvinner når Vesten omplas­ seres i den russiske jordbunn. Tilbake står en naken og uhyg­ gelig virkelighet som Vesten nekter å kjenne seg igjen i. Likevel er det i Russland Vestens tanker tas på alvor, og det er opp til oss å forstå at det er vi som har tenkt dem. For nå er det den virkelige tanken bak som teller.

1 For en grundig beskrivelse av natur- og gudsoppfattelsens forvandling i middelalderen og den nyere tid, se Hjalmar Hegge: Mennesket og naturen, Oslo 1978. 2 Se Gitermann, b. 2, s. 62. Avsnittet om Peter den Store bygger i alt vesent­ lig på Gitermann, Grimberg og Karl Bartz: Peter den Store, Oslo 1937. For en skjønnlitterær fremstilling av Peter den Store og hans tid, se D. Meresjkovskij: Antikrist. Peter den Store og Alexej, Kristiania 1918 3 Gitermann b. 2, s. 133 4 Gitermann s. 134 5 Se Gitermann b. 2 s. 72 ff. 6 Just Juel: En Rejse til Rusland under Tsar Peter, København 1893 s. 350 7 Samme, s. 292 f. 8 Samme s. 260 9 Se Grimberg, b. 15, s. 267 10 Sitert etter Gitermann, b. 2, s. 424 11 Grimberg b. 15, s. 255 f. 12 Sitert etter Gitermann, b. 2, s. 428 13 Solovjov, sobr. soc. b. VII, s. 301 («Vizantinizm i Rossija») 14 Hansteen, s. 123 15 Marquis de Custine: Empire of the Czar. A Journey through Eternal Russia, New York 1989, s. 619 16 Robert Payne: The Fortress, London 1967, s. 39 17 Se Gitermann, b. 2, s. 515 ff. 18 Se Gitermann b. 2, s. 522 19 Se Gitermann b. 2, s. 520 ff. 20 Sitert etter Payne, s. 25

163

21

Sitert etter: Carl Stief: «Den russiske nihilisme. Baggrunden for Dostojevskijs roman De besatte», i Festskrift udgivet af Københavns Universitet i anledning af universitetets årsfest november 1969, København 1969, s. 11 22 Sitert etter Erik Krag: Kampen mot Vesten i russisk åndsliv, Oslo 1932, s. 30 f. (Denne høyst anbefalelsesverdige boken er utkommet i nyopptrykk i 1990) 23 Sitert etter Krag s. 36 24 Sitert etter Emanuel Lew: Uber den Einfluss der schonen Literatur auf die russische soziale Bewegung, Breslau 1932, s. 6 25 Norsk oversettelse v/Geir Kjetsaa i F. M. Dostojevskij: En forfatters dagbok, Oslo 1980 26 Sitert etter Lew s. 31 27 Sitert etter Lew s. 20 28 Se Stief s. 3 7 29 Ivan Turgenjev: Fedre og sønner. Oversatt av Alf B. Glad, Oslo 1971, s. 26-27 30 Berdjajev s. 132 31 Sitert etter E. Cassirer et. al (ed): The Renaissance Philosophy of Man Chicago/London 1975, s. 227 32 Ludvig Biichner, Kraft und Stoff, Leipzig 1932, s. 198-199 33 Samme s. 91 f. 34 F. M. Dostojevskij: Idioten b. 2, Oslo 1990, s. 203 35 Turgenjev s. 86 36 Sitert etter Treadgold s. 173 37 Sitert etter Stief, s. 167 38 Samme s. 168 39 Se E. H. Carr: The Romantic Exiles, London 1968 40 Stief s. 175 41 Se tidsskriftet Encounter, July & August 1972, London 1972, der brevet er offentliggjort. Se også Paul Avrich: Bakunin & Nechaev, London 1974 42 Sitert etter Stief, s. 182 ff. 43 Sitert etter Michael Prawdin: The Unmentionable Nechaev, London 1961, s. 189 44 George Kennan: Sibirien, Kristiania 1989, s. 102 45 Mackenzie Wallace, s. 560f. 46 Historien bak det vellykkede attentatet på tsaren er spennende som en kriminalroman. Interesserte henvises til Robert Payne: The Fortress. Her vil man også finne skildringer av øvrige attentatforsøk og terrorister. 47 Se Albert Camus’ skuespill om de russiske terroristene, Le Juste 48 Berdjajev, s. 8 49 Se Geir Kjetsaa: Nikolaj Gogol. Den gåtefulle dikteren, Oslo 1990 for en pre­ sentasjon av Gogols liv og verk. 50 Den som ønsker å stifte nærmere bekjentskap med Dostojevskijs biografi, se Geir Kjetsaa: F. M. Dostojevskij, et dikterliv, Oslo 1985 eller Ejnar Tho­ massen: Dostojefskij, en livsskildring, København 1940.

164

51 Gode Tolstoj-biografier er for eksempel Erik Krag: Leo Tolstoj, Oslo 1937 og Henri Troyat: Leo Tolstoj, Bergen 1969/70 52 For en presentasjon av Solovjovs liv og filosofi, se Peter N. Waage: Det usynlige kontinent, Oslo 1988 51 Se Berdjajev, s. 49 54 Samme, s. 101 55 Samme, s. 69 36 Samme, s. 247f. 57 Se Andrej Sinjawskij: Der Traum vom neuen Menschen, oder Die Sowjetziwilisation, Frankfurt a. M. 1989, s. 90. Bemerk forøvrig at St. Petersburg ble omdøpt til Petrograd under 1. Verdenskrig. Man likte dårlig å ha en ho­ vedstad med et tysk navn. «St.» forsvant, og «Burg» ble erstattet med det russiske «grad». Etter Lenins død i 1924 ble byen igjen omdøpt, til Lenin­ grad. 58 Samme, s. 68 f. ” Samme, s. 86 60 Samme, s. 92 61 Samme s. 84 62 W. I Lenin: Marx, Engels, Marxismus, Moskau 1974, s. 12. (Lenin siterer her Engels Anti-Duhring) 63 Rapport fra folkekommissæren for helse og sunnhet. Dr. Semasjko, sitert etter Louis Fischer: The Life of Lenin, New York 1965, s. 673.

Marxisme med kyrilliske bokstaver Kommunisme er sovjetmakt pluss elektrifisering av hele landet.

V. I. Lenin ca. 1918

Kommunismens spøkelse Etter en blodig borgerkrig var bolsjevikenes makt sikret i 1922. Derved ble denne halvasiatiske, apokalyptiske kulturen pålagt oppgaven å realisere Vestens drøm om et rettferdig, menneske­ vennlig samfunn på jord. De hendelser som ledet opp til revolusjonen, var kaotiske og mangfoldige; revolusjon og sosialisme hadde i nærmere hund­ re år vært tema for den russiske intelligentsia, og etterhvert som Russland vokste inn i den moderne verden, der industripotensialet bestemmer slagkraften i en krig og velstanden i fredstid, og der den samme industri avler hjemløse, utbyttede mennesker, fremsto dette bysantinsk-byråkratiske tsarveldet som en overlevning fra fortiden. Det maktet ikke å takle de krav og de problemer som det 20. århundre stilte, og marxis­ men ble liksom sugd inn i vakuumet etter alle foreldede og forslitte idealer og ideologier. Men da man skulle realisere den samme marxismen i det unge sovjetsamfunnet, viste det seg at meget fulgte med på lasset fra Russlands egen histo­ rie. Fra ett synspunkt sett kan bolsjevikstaten forklares som Russlands storstilte forsøk på å realisere en vestlig ideologi i «ren form». De tanker og idealer som styrte det nye samfunnet 166

var av vestlig opprinnelse; endelig hadde «de vestvendte» seiret over «slavofilene». Russland vendte seg nå helt og fullstendig mot Vesten for å finne et ståsted for sin videre utvikling. Lenin var Peter den Stores arvtager. Men sovjetsamfunnet kan også betraktes som gjenopprettel­ sen av det gamle Moskva-riket, og derved som fullbyrdelsen av arven fra mongolene. All makt ble igjen sentrert i Moskva; par­ ti- og statsledelse fremtrådte som de nye, gudbenådede tsarer. Om Moskva som «Det tredje Roma» hadde vært det siste keiser­ dømmet før evigheten, så var Sovjetstaten den siste stats­ dannelse før kommunismen. Og å spørre en kommunist hva som kommer etter kommunismen, er like meningsløst som å spørre en kristen om hva som kommer etter evigheten. Som sin forgjenger lukket også det nye Moskva-riket seg om seg selv. Ingen undersåtter skulle reise ut av landet til en verden fylt av dekadense og borgerlig «smitte». Ei heller ble hvem som helst sluppet inn i dette nye teokratiet. Kun de med rene hjer­ ter og ren tro ble funnet verdige og fikk visum til paradisets forgård. Det ligger i sakens natur at også Bysants spøker med i dette avantgardistiske, sosiale eksperimentet. Det nye teokratiet av­ let også sitt eget byråkrati; de opprinnelig hyper-demokratiske tiltaleformene «borger» og «kamerat» ble deler av nye, halvbysantinske tiltaleritualer som nøyaktig og detaljert presenter­ te den omtalte persons stilling innen det statlige og ideologiske byråkratiet. Hver gang man henviste til, omtalte eller siterte en av de siste «bysantinske tsarene», Leonid Iljitsj Bresjnev, skjedde det således på følgende måte: «Generalsekretær for Sentralkomiteen i Sovjetunionens Kommunistiske Parti, For­ mann i Sovjetunionens Øverste Sovjet, kamerat Leonid Iljitsj Bresjnev...» Ja, dette bysantinske spøkelse gikk igjen også ved Sovjetstatens grunnleggelse. Som et merkelig historiens slumpetreff sammenfaller Sovjetunionens to nasjonaldager revolusjonsdagen 7. november og feiringen av det internasjo­ nale arbeidets dag 1. mai - nesten nøyaktig med Bysants’ fest­ dager. Det som etter vår kalender blir 4. november 326 e.Kr., var tidspunktet de keiserlige astrologer valgte ut for grunn­ leggelsen av Romerrikets nye hovedstad ved Bosporus-stredet, 167

og på den astrologisk sett like lykkebringende dag 11. mai 330 ble dette «nye Roma» innviet av keiser Konstantin? Fellesnevneren for Moskva-riket, «Det tredje Roma», og By­ sants utgjøres av den russiske kirke. Det er tradisjonene fra denne som virrer lik gjenferd i den nye Sovjetstaten, samtidig som bolsjevismen fremstår som en demaskering av denne kir­ ken, som et logisk og tilsynelatende nødvendig moment innen den russiske kirkes utvikling. Allerede lenge før revolusjonen hadde den forvandlet seg fra å være en rent åndelig institusjon til et byråkratisk underbruk av Staten, og nå, når all metafy­ sikk forsvant, og dyrkelsen av en Gud ble erstattet med en verdslig statsideologi, da hadde denne kirke gått den vei til ende som den for lenge siden hadde slått inn på. På bakgrunn av kirkens allestedsnærværende innflytelse i det gamle Russland, må vi anta at den nye ideologiens nære slektskap med disse overleverte dogmer og forestillinger spilte en vesentlig rolle for marxismens gjennombrudd. I denne sam­ menhengen lyder de følgende ordene av Marx og Engels som et ekko av den ortodokse fremhevelse av kollektivet på bekost­ ning av enkeltmennesket: «Bare i kollektivet kan individet få mulighet til en allsidig utvikling av sine evner, bare i kollekti­ vet er den personlige frihet mulig.»2 Forskjellen mellom det ortodokse menneskesyn og det marx­ istiske er imidlertid uhyrlig. For implisitt i den ovenstående set­ ningen ligger oppfatningen av mennesket som et blott og bart produkt av sine materielle omgivelser, mens man innen orto­ doksien ser kollektivet som det sted der menneskets iboende guddommelighet kan komme til uttrykk. Derved fremstår to diametralt motsatte oppfatninger av hva et menneske er. Den ene betrakter individet som et rent produkt, som et vesen hvis kjerne og verdighet blir gitt det utenfra, mens den andre ser mennesket som et vesen som er i stand til å realisere en allere­ de iboende verdighet og frihet. Og selv om kristendommen i sin historie ikke akkurat kan fremvise noen eksemplarisk fremferd overfor enkeltmennesket, ligger det innebygget en bremse i dette menneskebildet som ikke finnes i det marxistiske. For den konsekvente marxist er det enkelte menneskets verd og verdig­ het helt avhengig av den nytte han eller hun kan ha for felles­

168

skapet, det finnes ingen dypere grunn til at man ikke skulle ta livet av alle dem som motarbeider «de objektive historiske lo­ ver» (som i leninistisk forstand alltid er representert ved Parti­ et). Kanskje dette er noe av forklaringen på terroren som voks­ te frem i de første ti-årene av bolsjevikveldet. Bolsjevikene inn­ førte som vi vet ingen nye institusjoner i landet - både sensur, dødsstraff og arbeidsleire fantes før 1917 - men straffe- og undertrykkelsesapparatet ble utbygget og forverret til det ugjenkjennelige. Ifølge Aleksander Solsjenitsyn ble det i de 80 årene som gikk forut for revolusjonen, altså på den tiden da den revolusjonære bevegelsen i Russland var på det høyeste, henrettet 17 mennesker hvert år i gjennomsnitt. Han siterer en bok utgitt av Tsjekaen, det første bolsjevikiske hemmelige politi og forløperen til KGB, om dens eget revolusjonære arbeid il918ogl919. Mer enn 1000 personer ble skutt hver måned i disse to årene. Og i 193 7-38, da Stalins terror var på sitt høy­ este, ble mer enn 40 000 mennesker henrettet månedlig i dette paradisiske samfunnet.3 Marxismens seier i Russland kan forklares på mangfoldige måter; dens videre utvikling synes å bekrefte samtlige syns­ punkter - unntatt ett: Hverken seier eller videreutvikling kan forklares i marxistiske termer. Stikk i strid med Marx’ egne teo­ rier var det et tilbakestående bondesamfunn og intet utviklet kapitalistisk system som gjennomførte den marxistiske revolu­ sjonen. Og stikk i strid med de samme teorier førte ikke denne revolusjonen til opprettelsen av noe kommunistisk paradis, men tvertimot til en undertrykkelse og et terrorvelde uten side­ stykke i historien. I Vesten er også marxismens innflytelse blitt gjennomgri­ pende, men her er den stort sett forblitt det den opprinnelig var — en økonomisk teori. I Russland ble den forvandlet til et altom­ fattende, religiøst system, og den har i løpet av de siste 73 år fremstått i skikkelse av åndskraft. Det er slik sett synd for marx­ ismen at den skulle bli prøvd ut akkurat i Russland. Her er den liksom blitt kledd naken, presentert uten omsvøp og med alle de katastrofale, umenneskelige konsekvenser som et marxis­ tisk menneskebilde fører med seg. Gjennom dette landets ut­ vikling og dette folkets lidelser er den antagelig for all tid blitt

169

kompromittert som sosial frigjøringsteori. Tilbake står en ideo­ logi som bare kan tjene til unnskyldning og legitimering av diktatorers personlige maktvilje. Men det var virkelig ikke dette som inspirerte Sovjetunio­ nens fødselshjelpere. Drømmen om det nye mennesket

Om revolusjonen i oktober 1917 og de etterfølgende hendelse­ ne til en viss grad ble styrt av Lenins kaldt kalkulerende og forkalkede hjerne, så ble den samme revolusjonen av de intellek­ tuelle i Russland opplevd som en religiøs begivenhet. Den var lik en naturkraft som skulle feie den gamle verden vekk og gi plass for den nye tid og det nye samfunn. Revolusjonen krevde sine ofre, javel, men menneskelivene ble ofret på det aller hel­ ligste alter. Vi har tidligere stiftet bekjentskap med Andrej Belyjs apokalyptiske visjoner om Russlands skjebne og misjon etter revolusjonen; mektigere og enda mer rystende er Alek­ sander Bloks dikt De tolv. Dessverre lar det seg ikke gjøre å gjengi hele diktet; det taper også meget i oversettelse, men en liten smakebit kan vi tillate oss. Gjennom tolv avdelinger følger vi tolv rødegardister som kjemper seg gjennom snestormen i Petrograds gater. De horer, drikker, skyter og myrder. Forskremt viker den gamle verden til side for disse drukkenbolter og villmenn:

Paa hjørnet staar en borgersnude Og hytter frysende sin mund I selskab med en værdig fælle: En krybende og skabet hund.

Selv staar han som en hund paa færten Med undrende og lammet sind, Og bag hans ryg den gamle verden Med halen ydmykt stukket ind.

Likesom sine tolv forgjengere ved inngangen til vår tid, følger også disse disipler en ledestjerne, om enn mistenksomt og uvi170

tende. Revolusjonen styres av noe større og høyere enn den enkelte gardist; de tolv skimter en vaiende fane foran i sneføyken - venn eller fiende? Fører eller forræder?

Hvem er det, som flaget svinger Blodigrødt i nattens mørke? Og forsvinder som på vinger Under dækning af karréen? Lige godt, vi skal dig fihde! Giv dig kun i vore hænder! Kast dit vaaben! Frem i lyset, Før den næste salve brænder! Trah-tah-tah! Trah-tah-tah... Og de gaar i marchtakt modig, Sulten hund i deres spor; Foran dem med fanen blodig, Uset gennem fogets sky, Uskadt gennem storm af bly og med snefugllette skridt Gaar han over torvet frit, Med en snekrans i sit haar Foran skaren - Kristus gaar.4

Ikke kirkens og den borgerlige verdens Kristus, men den evig forvandlende, evig tilstedeværende Menneskesønnen ledet for Blok an i den kosmiske begivenheten som revolusjonen repre­ senterte. Samfunnet, jorden, og viktigst av alt: mennesket selv skulle nå forvandles. Dette var budskapet de russiske diktere og politikere bragte verden. En ny menneskeart ville oppstå på den brente jord revolusjonen etterlot seg, en moderne mennes­ ketype som var like stolt og usårlig som den tid det nye år­ hundret hadde innevarslet. Industri og revolusjon utgjorde forutsetningene for dette vesen; slik mennesket hadde vist at det kunne omforme verden 171

i sitt bilde, skulle det nå vise at det kunne skape seg selv om og så å si komme på høyden med sine egne frembringelser. For revolusjonens «hoffpoet», Vladimir Majakovskij, betød dette et oppgjør med hele den senile, foreldede religiøse verden: «I stedet for tro trenger elektrisitet og damp inn i sjelen»5

Og den politiske ledelsen delte poetenes visjoner. 1 1922 skrev Bukharin at revolusjonens egentlige oppgave ligger i å «omfor­ me den menneskelige psyke selv». Ifølge ham «må den nye mennesketype fremgå av arbeiderklassen».6 Det er vel verdt å legge merke til at det hverken her eller hos Lenin er snakk om noen empirisk arbeiderklasse. Det er arbeiderklassen som idé det er tale om. Også den må i en viss forstand skapes. Den er selv et uttrykk for det nye mennesket. Det var ideen om prole­ tariatet, myten om proletariatet, som seiret i den russiske revo­ lusjonen, ikke det konkrete, russiske proletariatet. Marxismen fikk i Russland alt fra første stund sterke islett av den gamle, russiske apokalypsestemning. Dette kommer klart til uttrykk i en annen artikkel av Bukharin, fra 1928.1 stedet for her å ta utgangspunkt i den tradisjonelle, sosialistiske oppfatningen at arbeiderklassen er den klasse som kan og skal legge grunnen for fremtidssamfunnet, er oppgaven nå i første rekke å frem­ bringe de mennesker som evner å skape fremtidens samfunn: «På en av de fremste plassene i vårt vitenskapelige planleg­ gingssystem står problemet med den planmessige forberedel­ sen av det nye mennesket - sosialismens bygger.»7 Som et ledd i dette arbeidet grunnla man allerede tidlig i Sovjetunionen en underlig og fascinerende vitenskap, den vi­ tenskapelige ateismen. Dens mål og mening var å bringe viten­ skapelige bevis for at Gud ikke eksisterer; i dette arbeidet benyt­ tes Marx’, Engels’ og Lenins verker, foruten alle de bøker som man sedvanlig regner som verdensreligionens grunnskrifter, Det gamle og Det nye Testamentet, Koranen. Grunnskriftene leses og tolkes ut fra den dialektiske materialismens historie­ syn og en naiv darwinisme. Et av de tidligste praktiske resulta­ 172

ter av denne vitenskapen, var at korridorer og oppholdsrom på skoler og læreanstalter ble prydet med tegneserie-fremstillinger av menneskets utvikling fra amøben, over apekatten til historiens mål: Det moderne sovjetmennesket. Likeledes ble en rekke kirker omgjort til «Museum for religion og ateisme», så­ som Kazan-katedralen i Leningrad og Vasilij-katedralen på Den røde plass i Moskva. Så var det da også et nytt trossam­ funn og et moderne teokrati som seilte frem på den historiske arena under hammeren og sigdens fane. Dette kan antagelig også forklare det raseri og den energi som kristendommen og dens symboler ble bekjempet med i Sovjetunionens tidligste år. Som Dostojevskij i sin tid påpekte, er en russisk ateist en troen­ de ateist, og Sinjavskij skriver: Det dreier seg nettopp om at de russiske ateistene, som er til­ bøyelige til å gå i tvekamp med Gud, hører til en religiøs, psyko­ logisk ty pus, i motsetning til den alminnelig gudløse. En gud­ løs ateist av rasjonalistisk, vestlig type er sikker på at det ikke finnes noen Gud, og han står derfor rolig og avslappet overfor hele problemkomplekset omkring Gud og religion, for når det først ikke finnes noen Gud, behøver man hverken gjøre seg tan­ ker om ham eller kjempe mot ham. Men den russiske ateist, som kjemper mot Gud, han holder, fjernt fra all bevissthet, en liten mulighet åpen for at Gud eksisterer, og han føler seg der­ for tvunget til å utfordre ham, til å provosere ham, eller han utfordrer ham til en imaginær diskusjon eller tvekamp: Hvem er den beste, hvem er mest rettferdig, hvem er den sterkeste? Dette er antagelig grunnen til at man så rasende angrep kultgjenstander under og etter revolusjonen. For eksempel kan dette forklare hvorfor ikonene ikke bare ble fjernet, men benyt­ tet som byggemateriale i landsbyenes badstuer, eller hvorfor de kunne bli stilt på rekke opp langs en mur og beskutt, som skulle de for disse landsbyenes gudsfornektere være levende vesenet.8

Sovjetstaten ble en kirke, men en kirke uten egentlig menig­ het. Dens tro og forkynnelse tilhørte fremtiden. Dens oppgave var å virkeliggjøre kommunismen - det absolutt siste rike før

173

himmelens rike, og den nye kirke måtte selv skape sin menig­ het. Den måtte forme det nye mennesket - homo sovjeticus. Kampen for sosial rettferdighet vek tidlig plassen for kampen om sovjetborgernes tro og for virkeliggjørelsen av den historis­ ke oppgave sovjetmennesket var blitt pålagt. Og om noen tror at ønsket om å skape det nye mennesket kun tilhører Sovjet­ unionens barndom, bør de tro om igjen. I en tale på Sentralko­ miteens plenumsmøte i juni 1983 sa daværende partisjef Konstantin Tsjernenko: «Samfunnets revolusjonære forvand­ ling er umulig uten at mennesket selv blir endret. Og vårt par­ ti tar utgangspunkt i premisset om at utformingen av det nye mennesket ikke bare er det viktigste målet, men en uomgjen­ gelig betingelse for oppbyggingen av kommunismen.»91 den høyst instruktive boken Sovjetisk levevis (Sovjetskij obraz zhizni) fra 1985 settes dette ideal i sammenheng med sosialpolitikk og samfunnssyn overhodet:

Etter å ha bestemt hovedtrekkene i det videre arbeidet for å styrke det materielle og åndelige grunnlaget i den sosialistiske felleshusholdning, der det blant annet inngår en mer aktiv bekjempelse av antipodene, appellerte den 26. partikongress til et mer intensivt arbeid for å perfeksjonere den sosialistiske le­ vemåten og for å bekjempe alt som hindrer utformingen av det nye mennesket. Dette er et uutryddelig og grunnleggende ele­ ment i KPSS’ sosialpolitikk.10 Bak denne tungetale skjuler det seg en oppfordring om å holde landet rent for alle borgerlige og «falske» innflytelser. Antipod er et ekte sovjetisk ord, en forkortelse for antipodobnyj, av podobnyj, «likt», og det betyr noe sånt som «alt det som ikke lig­ ner», «det som motarbeider det sosialistiske levevis». Når det her settes i sammenheng med sosialpolitikk, betegner det også dem som i ord eller gjerning motarbeider det sovjetiske levevis, altså svartebørshaier, dagdrivere, prostituerte, osv. - disse kal­ les i sovjetisk terminologi også for «parasitter». Befolkningen skal oppdras og foredles slik at de kan bli rene av hjertet og rettferdige i sinn og bidra til fellesskapet. Den marxistiske klas­ sekampteorien er i Sovjetunionen forvandlet til en samfunns-

174

messig morallære, med god støtte i den gamle russiske kultu­ rens fremhevelse av at menneskets oppgave er foredling og for­ vandling. Vi må imidlertid ikke glemme at selv om denne oppfordring til moralitet er blitt forvansket til noe langt verre enn en kari­ katur, ble den av revolusjonens store og små forkjempere båret frem av en patos som var ekte nok. Det var de aller høyeste idealer bolsjevikene i ord forfektet, selv om blodet rant av deres gjerninger. De talte om rettferdighet, om likeverd - og over hele den gigantiske Sovjetunionen innvarslet bolsjevikstyret også en slags opplysningstid. Folket skulle lære å lese og skri­ ve, kampen mot analfabetismen var samtidig en kamp for den nye tid og det nye mennesket. Sinjavskij forteller at de to første setningene som ble skrevet på tavlen, enten det var barn eller voksne i klassen, var: «Vi er ikke slaver. Slaver er vi ikke.»11 Men innbakt i denne folkeopplysning og kamp for den enkeltes selvfølelse lå klare ideologiske motiver. Slaven blir ikke fri kun ved å lære å skrive at han ikke er slave; han kan bare bli fri om han opparbeider en selvstendighet og et blikk for andres ver­ dighet. Noe slikt var imidlertid umulig i et samfunn som var styrt etter den leninistiske partimodellen. «Kommunisme er sovjetmakt pluss elektrifisering av hele landet» - slik lyder Lenins berømte definisjon av den sam­ funnsformen Russland nå skulle virkeliggjøre. Vi vet allerede hva «sovjetmakt» betyr i denne sammenhengen: Det er folket som idé som har makten, og denne makt legges i den empiriske virkelighet i hendene på Partiet - som igjen styres av Den Store Innsiktsfulle. Og «elektrifisering» er et annet ord for industria­ lisering. Som også Sinjavskij påpeker, betyr denne formel med andre ord at kommunismen er en fullstendig vilkårlig sam­ funnsform, styrt og regjert av én enkelt vilje på toppen av partihierarkiet, og med det endelige mål å industrialisere landet. Vladimir Iljitsj Uljanov hadde ført Russland gjennom revolu­ sjonen og frem til oppbyggingsfasen. Etter ham overtok Josef Visarionovitsj Dsjugasjvili - den mann som skulle realisere Lenins formel. Som et omen om hva som var i vente under hans styre, står det dekknavnet han i sin tid hadde valgt: Stalin - Stålmannen. Sjelene skulle fylles med elektrisitet og damp.

175

Stålmannen Oktoberrevolusjonen i 1917 var blitt innledet ved panserkrysseren «Auroras» skudd mot Vinterpalasset i Petrograd. «Auro­ ra» betyr «Morgenrøde», og den nye dag som opprant, skulle i ett og alt stå i Vestens tegn. Bolsjevikene var nihilistenes og narodnikenes arvtagere; likesom dem hentet de sin inspirasjon fra Vesten, men nå som da skulle denne inspirasjon vise seg å frembringe noe ganske annet i Russland enn i disse tankers og ideers hjemland. Som vi har sett i forbindelse med marxismen, fremsto i en viss forstand Sovjetunionen som Vestens avant­ garde. Mens man i Vesten tenkte ut såkalt vitenskapelige løs­ ninger på de sosiale problemer, ble disse tankekonstruksjoner avkledd all pynt og realisert i Sovjetunionen. Slik også med industrialiseringen av Sovjetunionen. Helt fra første stund ble denne prosessen forbundet med noe som inntil nylig har vært skjult i Vesten, men som også her har vist seg som industriens og teknikkens evige følgessvenn og skygge: Angsten. Det er først etter Den andre Verdenskrig at den såkalt sivili­ serte verden er blitt klar over at angst og undergangsredsel er like nødvendige og logiske konsekvenser av den teknisk-industrielle utviklingen som effektivisering og økning i bruttona­ sjonalproduktet er. Bomben over Hiroshima ga Vesten et for­ varsel om den stemning som kom til å prege slutten av det 20. århundre, og førti år senere har selv hardbarkede naturvitenskapsmenn måttet innrømme at vi står overfor en global miljøkrise, takket være den ensidige utviklingen av en teknisk intel­ ligens. Denne sammenheng mellom død og teknikk ble imid­ lertid meget tidlig åpenbar i Russland, om enn på en annen og langt mer dramatisk måte enn i den øvrige del av verden. I løpet av mindre enn én generasjon forvandlet Josef Dsjugasjvili Russland fra et tilbakestående bondeland til en moder­ ne industristat med et produksjonspotensiale så stort at landet gikk seirende ut av Den andre Verdenskrig. Men dette ble gjort med midler og metoder hentet fra Ivan den Grusommes og Peter den Stores tid. Fabrikker, kanaler og damanlegg ble byg­ get av straff-fanger, mennesker som ofte ikke visste hvorfor de var blitt arrestert, men som sonet straffer på ti, tyve, tredve år.

176

Stalin tiden er en epoke da landet blir tvunget inn i det 20. århundre hurtigere og mer brutalt enn noen annen europeisk nasjon, samtidig som det liksom føres krig mot alle spor av «Midtens rike» i Russland. Sovjetene var allerede utmanøvrert av partiet. Nå ble landsbygda tvangskollektivisert; de siste res­ ter av miren ble forvandlet til statsstyrte kollektivbruk der ideologiske og ikke praktiske eller menneskelige hensyn var utslagsgivende. «Kolkhosen er bøndenes skole i kommunis­ me», heter det i Den store sovjetiske encyklopedi fra 1970-78, og lenger nede i artikkelen leser vi om kollektivbrukets grunn­ leggende oppgaver: «Under ledelse av partiorganene skal man arbeide på en kommunistisk oppdragelse av kollektivbøndene og trekke dem inn i det samfunnsmessige liv.» Kommunismen og det nye mennesket var også her det overordnede mål. Intet offer var for stort for å oppnå dette. Det var enhver sovjetborgers plikt å påse at andre fulgte opp Partiets - dvs. Stalins - påbud både i tanke, ord og gjerning. Erindringsbøkene fra Stalintiden er fulle av beretninger om folk som ble idømt lange fengselstraffer for bare å ha tenkt eller drømt noe som kunne oppfattes som partifiendtlig eller antisosialt. Der hvor det før hadde lydt et hjelpende «vi», stilnet all tale i redsel for angiveriet. Den gamle, russiske kollektive ånd ble fordreid til parti- og kaderdisiplin. Straffelovene var hem­ meligstemplede, politispioner var overalt; ens beste venn kun­ ne hvert øyeblikk fremstå som angiver. De siste rester av ideal­ isme ble ryddet ut av partihierarkiet og erstattet med byråkra­ tisk underdanighet, smisking og angiveri. Et styre fremsto som i ett og alt realiserte Lenins formel: Kommunismen var nå blitt industrialisering pluss diktatur. For folket betød dette indu­ strialisering pluss angst. Om stalintiden vil gå inn i historien som epoken da Sovjetunionen ble «elektrifisert», er den i fol­ kets hukommelse forbundet med arrestasjoner, sult, angiveri, straffarbeid og køer utenfor fengselsportene. Den britiske his­ torikeren og sovjeteksperten Geoffrey Hosking skriver i 1990: I løpet av de årene jeg har lært sovjetborgere av den eldste og mellomste generasjon å kjenne, har jeg selv oppdaget at alle sammen på en eller annen måte er blitt merket av denne forfer-

177

delige tiden. Den ene husker at han ble deportert i en kveg vogn til Sibir; en annen at faren forsvant da han selv var seks år, for aldri mer å dukke opp igjen; en tredje forteller hvordan hun sto sammen med moren i lange køer utenfor fengselet for å levere en pakke, mens de håpet å få høre nytt om faren hennes. De som var i arbeidsleire og vendte levende tilbake, vil som oftest nødig fortelle om sine erfaringer, kanskje fordi de samstemmer med Varlaam Sjalamov, som overlevde Kolyma, i at «leirene var i enhver forstand en negativ livets skole... Der var meget intet menneske skulle lære å kjenne eller oppleve, og om han har opplevd det, vil det beste for ham være å dø.»12

Sinjavskij hevder at Stalin i en viss forstand realiserte Lenins metaforer. Når Lenin hadde talt om «mensjevikene som bor­ gerskapets lakeier», hadde han ikke ment dette i bokstavelig forstand. Mensjevikene handlet slik at de fremtrådte som bor­ gerskapets lakeier. Under Stalin ble imidlertid andre sosialister og tidligere partikamerater dømt etter at de rent faktisk var blitt tvunget til å tilstå at de på den mest konkrete og plumpe måte hadde vært «borgerskapets lakeier», «japanske spioner», eller lignende. Stalin realiserer Lenins metaforer også i det at han avslører hva som ligger i leninismen - slik Sovjetunionen som sådan overfor Vesten avslørte hva som skjuler seg bak de marxistiske tankekonstruksjonene. Med sin partiteori hadde Lenin ryddet veien for det absolutte og vilkårlige diktatur, og med sin definisjon av kommunisme hadde han uttalt stalinis­ men som metafor. I denne forbindelsen spiller det liten rolle at Lenin selv var betenkt over Stalin og advarte mot ham i sitt berømte testamente. Det var Vladimir Uljanov som selv hadde gjort plass for Stalin, og i den historiske virkelighet er Stalin en logisk følge av leninismen. Skjønt logisk er et epitet som det i enhver sammenheng er vanskelig å bruke om Stalin. Mer enn noen annen tid i Russ­ lands historie er stalinstyret preget av en uhyggelig, mørk irrasjonalitet. Det virker som en grotesk ironi at de hendelser som kjennetegner 30-årenes Sovjetunionen står i en vitenskaps navn. Under Stalin skjedde det paradoksale - man er fristet til å si typisk russiske - at hele den marxistiske historieoppfatning 178

ble motbevist i det landet som skulle utgjøre marxismens basti­ on i verden. En av dem som har beskjeftiget seg mest inngåen­ de med denne epoken, historikeren Robert Conquest, skriver:

I strid med alt Marx hadde tenkt, finner vi i Sovjetunionen i Stalin-tiden en situasjon der det ikke er de økonomiske og so­ siale krefter som skaper styresettet. Den sentrale faktor var tvertimot ideene i herskerens hjerne, og de drev ham meget ofte til å handle på tvers av disse kreftenes naturlige gang. For en gangs skyld viste en idealistisk historieoppfatning seg å være korrekt. For Stalin skapte et apparat som var istand til å ta opp kampen mot de sosiale krefter og nedkjempe dem - og han inngjøt dette apparatet med sin vilje. Samfunnet ble om­ formet etter hans hode. Det maktet ikke å omforme ham.13

Den person som kom til å omforme Sovjetunionen i sitt billede, Josef Vissarionovitsj Dsjugasjvili, ble født i den lille georgiske byen Gori 21. desember 18 79.14 Besteforeldrene hadde vært livegne bønder, begge foreldrene var også født livegne. De ble først fri ved Aleksanders reform i 1861. Faren ønsket å stige i rang og anseelse, og omkring 1875 slo han seg ned som sko­ maker i Gori. Moren, Jekaterina, var knapt tyve år da Josef ble født, som det fjerde barnet på fire år. De tre andre hadde dødd kort etter fødselen, og Josef vokste opp som enebarn. Han var sterk og sunn, og overlevde både kopper og en alvorlig blod­ forgiftning som barn. Moren var sterkt religiøs, og hun håpet at sønnen skulle kla­ re å klatre videre på den samfunnsstigen som hennes mann hadde entret da han brøt med sine foreldre og ble skomaker. Da Josef var ni år, begynte han på byens kirkelige skole. Han viste tidlig usedvanlige evner, og takket være sin begavelse fikk han 14 år gammel et stipend fra skolens rektor og byens lokale prest, slik at han kunne fortsette sin utdannelse ved prestese­ minaret i Tiflis. I den georgiske hovedstaden ble den unge gut­ ten en hyppig gjest ved byens leiebibliotek, til stor fortvilelse for hans lærere. Josef foretrakk nemlig bøker som ble oppfattet som kjetterske og umoralske - såsom Victor Hugos romaner. Presteseminaret var som en blanding av militærleir og kloster: 179

dagene var nøye regulert og fylt med bønner, undervisning i skolastikk, bibelfortolkning og teologi. Elevene ble holdt under streng oppsikt. Dette forhindret ikke at de nye, sosialistiske ideene også sivet inn her. Skolens autoritære struktur gjorde seminaristene modne for revolusjonære tanker og ideer. 1 1898 sluttet Josef Dsjugasjvili seg til en sosialrevolusjonær gruppe i byen, og i mai 1899 ble han utvist fra presteseminaret. Fra nå av konsentrerte Dsjugasjvili seg helt og fullt om å for­ berede revolusjonen. Han arrangerte og organiserte streiker, skrev pamfletter under dekknavnet Koba, agiterte, propagan­ derte - og ble forfulgt av politiet. Han vek heller ikke unna for mer kontroversielle handlinger. En gang ranet han en banktransport for å skaffe penger til partiet. Han ble også arrestert, og tilbragte flere år i forvisning i Sibir, der han opholdt seg da februarrevolusjonen brøt uti 1917.1 likhet med andre politis­ ke fanger ble Dsjugasjvili løslatt da Kerenskij hadde overtatt makten. Lenin hadde ved inngangen av århundret markert seg som en av sosialistenes mest betydelige ledere. Stalin kom tidlig i kontakt med ham. Da partiet ble delt i mensjeviker og bolsjevi­ ker, ble han Lenins mann i tykt og tynt. Etter oktoberrevolusjo­ nen ble Stalin, som han nå kalte seg, med i det første folkekommissærenes råd, der han arbeidet med nasjonalitetsspørsmålet. Dette var et problemområde han selv hadde erfaring med - på skolen hadde all undervisning foregått på russisk, til tross for at både skole og elever befant seg dypt inne i Georgia. 11922 ble Stalin generalsekretær i Sovjetunionens kommu­ nistiske parti, en stilling som få anså som videre betydnings­ full. Det var en byråkratisk, anonym posisjon, en slags kontor­ jobb, preget av rutinearbeid. Men Stalin gjorde etterhvert den­ ne posten til utgangspunkt for personlige manøvre - med det langsiktige mål å nå toppen av maktpyramiden. Stalins vei dit er karakteristisk nok ikke preget av vold og sprang, men av langsiktige, intrigante spill og slu manøvre innen byråkratiet. Da Lenin døde i 1924, hadde han ikke utpekt noen etterfølger, men Stalin hadde åpenbart bare ventet på denne anledningen for å markere sin nære tilhørighet til Lenin. Trotskij, hans bit­ 180

reste motstander, befant seg i Kaukasus: Stalin sendte ham et desinformerende telegram som førte til at Trotskij ikke nådde frem til begravelsen. Her var imidlertid Stalin. Han holdt en gravtale over den store revolusjonære som både bringer tanke­ ne tilbake til hans egen tid på presteseminaret - og står som et forvarsel om hva som nå skal komme: Da han forlot oss, overlot kamerat Lenin oss det kall å bevare den stolte tittel «partimedlem» ren og mektig. Vi sverger til deg, kamerat Lenin, at vi ærbødig skal oppfylle dette ditt bud... Da han forlot oss, overlot kamerat Lenin oss det kall å vokte og styrke proletariatets diktatur. Vi sverger til deg, kamerat Lenin, at vi ærbødig også skal oppfylle dette ditt bud... Da han forlot oss, overlot kamerat Lenin oss det kall med all vår makt å styrke båndet mellom arbeidere og bønder. Vi sver­ ger til deg, kamerat Lenin, at vi ærbødig også skal oppfylle det­ te ditt bud... Da han forlot oss, overlot kamerat Lenin oss det kall å forbli tro mot prinsippene i den kommunistiske internasjonale. Vi sverger til deg, kamerat Lenin, at vi ikke skal spare våre liv i bestrebelsene etter å styrke og utbygge solidariteten mellom arbeidere i alle verdensdeler - den kommunistiske internasjo­ nale.15

I løpet av de neste åtte årene kom Stalin til å utmanøvrere alle sine opponenter og motstandere ved hjelp av langsomme, men sikre sjakktrekk. Han spilte dem ut mot hverandre, tok snart den enes parti, snart den andres - helt uavhengig av deres ideologiske posisjon eller den politikk de målbar. Mer enn én gang gikk Stalin inn for sine motstanderes politikk når han først hadde ryddet dem av veien. I 1928 var Stalin allerede i praksis enehersker. Den langsiktige, byråkratiske politikken som hadde kjennetegnet hans vei mot toppen, kom nå til å pre­ ge hele Sovjetunionen. Det overordnede mål syntes å være både en sikring og utvidelse av Stalins makt, og realiseringen av «Stålmannen» i landet selv. Den første femårsplanen ble satt i verk i 1928, to år senere begynte kollektiviseringen av 181

landsbygda og kampen mot «kulakkene», eller storbondene. Etterhvert kom denne kampen til å rette seg mot alle som nek­ tet å gå frivillig inn i kollektivbrukene, og bøndene svarte med å slakte ned bufeet eller å flykte til byene. Hungersnød og fat­ tigdom herjet dette paradis på jord. Var industrialiseringen det mål som styrte all produksjon og yrkesmessig aktivitet i landet, så var ensrettingen ikke mindre på kulturens og politikkens område. 20-årene hadde vært pre­ get av en eksperimentell skapertrang blant forfattere og male­ re; Stalin utformet parolen om at «forfatterne er sjelens inge­ niører», den «sosialistiske realisme» ble eneste tillatte kunstret­ ning. Bilder og bøker skulle alle målbære en slags religiøs tro på den ene, lykkebringende, proletære politikk som ble drevet i Sovjetunionen. Den samme forvrengte religiøsitet preger kul­ ten Stalin organiserte omkring sin egen person. Han var den Store Landsfader; i hans hender lå all makt over død og liv vilkårlige arrestasjoner og like vilkårlige benådninger rammet intelligentsia og folk. Han utryddet systematisk partimed­ lemmene med røtter i den gamle intelligentsia og erstattet dem med byråkrater som var ham hundre prosent lydige. Under Stalin ble Lenins eliteparti utbygget slik at det trengte inn over­ alt i folks dagligliv. På arbeidsplassen, på skolen, i boligblokken - alle steder fantes en partikommissær som utgjorde Stalins forlengede arm, og likesom ham hadde all makt, men på det lokale plan. Det politiske liv ble byråkratisert; grunnlaget ble lagt for det senere nomenklatura og for apparatsjikene. Gammelbolsjevikene og revolusjonsheltene ble utryddet i de grotes­ ke Moskva-prosessene mot slutten av 30-årene, disse ble regis­ sert slik at de bidro til å styrke bildet av Stalin som Den Ene Gode Guddom. Som den eneste av den gamle garde viste Stalin seg som absolutt ren. Alle andre var forrædere og landssvi­ kere. Som jeg tidligere har påpekt, er avstanden mellom den rus­ siske statstradisjonen og Vestens rettsstat endog nedfelt i språ­ ket. Den russiske betegnelse for stat er gosudarstvo, av gosudar: herre. Den gir ingen assosiasjoner til likevekt (status) slik tilfel­ let er med vårt stat. Det samfunnet som vokste frem under Sta­ lin, var i ett og alt styrt av «herren» og hans nykker. Og både

182

disse «nykker», Stalins gjennomgripende makt og den personkult han ble omsluttet med, bar tydelige spor av Russlands reli­ giøse tradisjon. Hadde Lenin radikalt stilt den juridiske viten­ skap på hodet og åpnet for et samfunn basert på vilkårlighet og ikke rett, så tok Stalin for seg teologien og gjorde den demo­ nisk. Om det var av instinkt eller av kald beregning er umulig å si, men Stalin visste å benytte lærdommen fra prestesemina­ ret i Tiflis slik at han selv og hans ideologiske forutsetning, marxismen-leninismen, ble forvandlet til folkelige, religiøse størrelser som enhver russisk bonde kunne tro på. Lenin ble i Stalins gravtale omtalt med ord og vendinger som førte tanke­ ne til en guddom eller helgen. Stalin sørget for å få Den Hellige balsamert, slik at det virkelig kunne gå troll i de ord som fra Stalins tid av har prydet byene i Sovjetunionen: «Lenin levde, Lenin lever, Lenin vil alltid leve». Stalin hadde heller ikke selv det minste i mot å bli betraktet mer som Gud enn som mennes­ ke. Han fremsto på plakater og malerier med oppløftet blikk, lunt smilende eller skuende inn i fremtiden, og han lot seg dyr­ ke av de store menneskemassene på Unionens nasjonaldager. Conquest skriver:

I de siste stadier av «personkultusen» ble Stalin, omgitt av smiger på alle kanter, bygget opp til et geni, ikke bare som poli­ tiker, men også som strateg, vitenskapsmann, forfatter, filosof. Ja, han var den ledende ånd på nesten alle felter. Hans portrett tittet ned fra alle plankegjerder og bygningsstillaser, hans bys­ te ble båret til alle sovjetiske fjelltopper av sovjetiske fjellklatre­ re, han ble opphøyet til den fjerde av vår tids store politiske genier, ved siden av Marx, Engels og Lenin.16 Landet gikk under Stalin inn i en slags massepsykose, med sto­ re parader og jublende folkemengder om dagen, og vilkårlige arrestasjoner, henrettelser og straffarbeid om natten. Den samme person man dyrket i åpenhet, skalv man for når mørket senket seg, og de resultater og fremskritt man hyldet om dagen - byggverk, damanlegg, o.l. - ble bokstavelig talt reist om nat­ ten, av slavearbeidere. Den glans som omga de svære bygg­ verkene, skjulte forferdelige hemmeligheter. Mange av de ut-

183

sultede, underernærte og utmattede straffangene døde under arbeidet; likene deres ble brukt som fyllmasse i murkonstruksjonene. Solsjenitsyn beskriver flere kanalanlegg som rene gravplasser i Arkipelag GULag, og sommeren 1989 kunne Pravda melde at det til og med fantes skjeletter i veggene på Moskva Statsuniversitet, som ble reist av tvangsarbeidere mel­ lom 1948 og 1952. Vi kjenner prinsippet fra Peter den Stores tid - også i St. Pe­ tersburg skjuler husene skjeletter i grunnmuren. Under Stalin gikk dette forbruket av menneskemateriale over enhver fatte­ evne. Man regner nå med at omkring 60 millioner mennesker sultet ihjel eller døde i arbeidsleire i løpet av denne despotens regjeringstid. I tillegg kommer alle de liv som Den andre Ver­ denskrigen krevde, en krig som mer ble vunnet av folket enn av Stalin som militær og hærfører. Det var igjen «selvbrenningen som religiøs bedrift», den brente jords taktikk og offeret på fedrelandets alter, som drev fienden tilbake. Vi skal ikke glem­ me at det var på Russlands stepper Hitler møtte sin overmann, slik perserne i sin tid hadde møtt sin overmann i Sparta. Motsatsen til massedrap og menneskeofring spøker imid­ lertid også med i Stalins Sovjetunion. De idealer som millioner av mennesker ble ofret for, heter «fremskritt» og «vitenskapelighet». For den russiske bevissthet er dette guder med miraku­ løs kraft - de kan blant annet vekke de døde til live.

De dødes oppstandelse Drømmen om det nye mennesket er en gammel russisk drøm. Som så meget annet hadde bolsjevikene overtatt den fra en kultur de tilsynelatende foraktet og bekjempet - og de satte alt inn på å virkeliggjøre den, ved hjelp av teknikk og industri. Til dette arbeidet hentet de inspirasjon fra en ytterst overraskende kant, fra en av de underligste og fredeligste av alle russiske filo­ sofer - Nikolaj Fjodorevitsj Fjodorov (1828-1903). Strengt tatt kunne hans liv og filosofi ha blitt behandlet i forrige kapit­ tel, men hans forbindelse til 30-årenes fremskrittsoptimisme gjør at jeg har valgt å presentere ham her. Fjodorov hadde vært en venn av Dostojevskij, Tolstoj og So-

184

lovjov, og hans filosofiske tanker øvet en betydelig innflytelse også på disse. Selv arbeidet han mesteparten av sitt liv som bibliotekar ved Rumjantsev-biblioteket i Moskva (nåværende Leninbilioteket). Det sies at han ikke bare kjente bøkenes titler, men også hadde lest dem. Han var en sprenglærd og meget beskjeden mann som viet sitt liv til studier og utarbeidelsen av en egen filosofi. Den er senere blitt kjent under betegnelsen «Den felles gjernings filosofi.»17 Her flyter en rekke av den rus­ siske tankes hovedtemaer sammen i et merkverdig, storstilt og for mange grotesk filosofisk system, med de dødes fysiske oppstandelse som endelig mål og hovedtanke. I likhet med de fleste av sine landsmenn var Fjodorov apokalyptiker. Det var historiens slutt og menneskenes forvandling han interesserte seg for, og denne forvandling skulle for ham foregå slik Bibelen beskriver. Fjodorov understreket den orto­ dokse oppfatning av mennesket som en Guds medskaper og medhjelper, det var menneskets første og høyeste oppgave å fullføre det verk som skaperen hadde etterlatt ufullført. Han betraktet menneskets bevissthet som naturens edleste frem­ bringelse, og gikk i sin filosofi skarpt til rette med Kant - også et russisk tema - som skiller mellom den praktiske og den teo­ retiske fornuft, og dessuten stenger menneskets bevissthet in­ ne i selvpålagte rammer. Fjodorovs filosofi representerer en sær blanding av teologi og optimistisk tro på vitenskapen. Som teolog påpeker han at døden er det høyeste onde; dødens seier over livet er et uttrykk for en ufullkommen tilstand der det onde triumferer over det gode. Det er menneskenes avhengighet av naturen, deres fore­ løpige ufullkommenhet og manglende selvstendighet som guddommelig-menneskelige vesener, som gjør dem dødelige. Men naturen er til for å overvinnes og forvandles: Naturen er fienden. Den er kraftfull så lenge vi er kraftløse. Denne kraften er blind så lenge vi er ukloke. (...) Naturen er vår foreløpige fiende og vår evige venn; fienden er ikke evig, og vår oppgave er å tilintetgjøre den, dette er en oppgave som tilhører alle vesener utstyrt med fornuft og følelse.18

185

Derved har vi tatt skrittet fra den teologiske begrunnelsen til den vitenskapelige oppgaven, som for Fjodorov er å overvinne døden, eller rettere, å hjelpe menneskene til å innse sin plikt overfor de hensovnede forfedre, og å gjenoppvekke dem. Rik­ tignok er dette i første rekke et moralsk anliggende, som ikke vil bli virkelighet før vitenskapen forstår sitt etiske ansvar, og vitenskapsmennene blir rene av hjertet og ikke bare intellektu­ elt kløktige. Men det er vitenskapen som skal løse den tekniske og praktiske siden av saken. Allerede det faktum at naturviten­ skapen har trengt inn på magnetismens og bølgenes område, borger for at den er på rett vei, for, som Fjodorov skriver:

Den skjelven og sitren (vibrasjon) som heller ikke molekylene i de avdødes støv mangler og som man foreløbig ikke kan opp­ dage med noen mikrofon, da denne fremdeles er et meget grovt høreorgan - nettopp denne skjelven og sitren vil finne gjen­ klang i partiklenes skjelven hos de levende vesener som ved slektskap er forbundne med de døde som disse partikler har til­ hørt.19 Fjodorov forestiller seg at hele naturen en gang er blitt skapt ved hjelp av stråler fra andre himmellegemer som har truffet jorden, og disse stråler bærer på mønsteret til de vesener som de vil komme til å frembringe, ut av støv og slam på vår pla­ net. Denne prosessen kan så å si reverseres, men nå ut fra men­ neskenes bevissthet, deres moralitet og avanserte vitenskap. Denne vitenskapen vil vise hvordan de avdødes molekyler kan aktiveres, slik at de igjen samles og på ny danner den struktur som fantes før døden inntrådte. Da vil de former som en gang har levd, atter gjenoppstå. Han forestiller seg videre at de gjenoppvekkede døde vil ta bolig på andre planeter, planeter som den kommende romfartsteknologien vil legge innenfor men­ neskenes rekkevidde. Fjodorovs filosofi er adskillig mer nyansert og innholdsrik enn disse forvirrede science-fiction visjoner kan gi inntrykk av. I vår sammenheng er imidlertid de to aspektene vi har berørt de vesentligste: En djerv og optimistisk fremskrittstro, som ser industri og teknikk både som forutsetninger og redskaper for 186

det nye, moralske menneske, og visjonen om de dødes gjenoppvekkelse. Fremskrittsoptimismen gikk godt sammen med bolsjevikenes ønske om å industrialisere landet og underlegge seg natu­ ren. Historikeren Koehler skriver at Fjodorov også har inspi­ rert tanken om å snu de store elvene i Sibir, et prosjekt som ble utformet i 20-årene og først ble skrinlagt i 1988, og da av øko­ logiske grunner.20 Også Fjodorovs syn på de «ordnede kosmis­ ke stråler» og på de spesielle molekylfelter i levende organismer har vakt interesse i Sovjetunionen - man har blant annet be­ traktet Fjodorov som en forløper for den genetiske vitenska­ pen.21 Mer overraskende og tankevekkende er det kanskje at Fjodorovs visjon om gjenoppvekkelsen av de døde antagelig utgjør en av begrunnelsene for å la Lenins lik balsamere - der­ ved ville hans «struktur» jo også bli bedre bevart til den dagen da den sovjetiske vitenskap løste dødens problem.22 Meget tyder på at Stalin var opptatt av Fjodorovs filosofi. Da han lot Moskva Statsuniversitet oppføre, ble ikke bare veggene fylt med lik. Som et forvirret løfte om en lysere fremtid, ble Fjo­ dorovs portrett hengt opp i en av bygningens kantiner - sam­ men med berømtheter som Pavlov og Mendelejev. Hardnakke­ de rykter forteller at det var Stalin selv som forlangte at Fjodo­ rov skulle være representert. Det var da også Stalin som beord­ ret Lenin balsamert. Fjodorovs bisarre filosofi kan kanskje også forklare hvorfor Stalin var så ivrig etter å få tak i Hitlers lik slik blant andre Bahnsen og 0’Donell forteller i Førerbunkeren. Det tredje rikets siste dager.23 Tror man at man kan oppvekke de døde, vil man antagelig også tro at man kan manipulere med dem på andre måter. Det er lite trolig at teologen fra Geor­ gia, hvis han virkelig tok Fjodorov på alvor, nøyde seg med denne russiske variant av voodoo-voodoo. Denne magiske, eller demoniske siden ved Stalin og hans tid er usedvanlig godt skildret av Mikhail Bulgakov i romanen Mesteren og Margarita. Djevelen i egen person kommer her på besøk til Moskva, og innbyggerne er helt i hendene på irrasjo­ nelle krefter som hverken synes å bry seg om naturlover eller sosiale lover. Betegnende nok er Voland, som satan heter hos Bulgakov, ingen udelt negativ skikkelse, men like uutgrunne187

lig som sine virkninger. Sinjavskij ser Mesteren og Margarita i sammenheng med Stalins irrasjonalisme, og skriver blant an­ net:

Stalin maktet ikke bare å vekke gru og kjærlighet, men også tro på sine magiske krefter. Blant teosofene, som ble utsatt for forfølgelse og ikke på noen måte sympatiserte med systemet, verserte ikke desto mindre ryktet om at Stalin rådet over en okkult viten og var reinkarnasjonen av menneskehetens Store Lærer - Manu. (...) 119 3 7 skrev Trotskij at Stalins forbryteriske trekk hadde antatt «virkelig apokalyptiske dimensjoner», han beskrev trickene hans som «monstrøsiteter», som «marerittaktige», og «vanvittige». Disse epitetene egner seg godt for å tegne Stalins åndelige portrett, i en marxists vokabular hører de imidlertid ikke hjemme. Men den «mystiske forfatteren» Bulgakov så en virkelighet som forble skjult for samtlige «rea­ lister»: Han påpekte at den sovjetiske historien hadde beveget seg inn i virkefeltet til demoniske krefter, og at den hadde over­ skredet grensene til det ufattelige.24 Den russiske misjonsbefaling Når det gjelder denne perioden i russisk historie, må man ikke la seg blende av den ideologi Stalin og hans koryfeer forklarte hendelser og handlinger med. Vi fastholder Conquests ord om at Stalin sprenger rammene for den marxistiske historieforstå­ elsen. Fordi han trådte frem i et samfunn med så sterke voluntaristiske og despotiske tradisjoner, og fordi hans personlige makt ble rettferdiggjort og forsterket gjennom den leninistiske partiteorien, kom Stalin som person, og hans teologiske vide­ reutvikling av den marxistiske argumentasjonsteknikken, til å bli retningsgivende for den sovjetiske variant av marxismen og derved for den kommunistiske bevegelsen overhodet. Art­ hur Koestler, selv en troende kommunist i syv år, skriver om stil og sjargong blant kommunistene i 30-årenes Berlin:

De stadige gjentagelsene, katekismeteknikken med å stille et retorisk spørsmål og så gjenta hele spørsmålet i svaret, bruken

188

av stereotype adjektiver og avvisningen av et standpunkt eller en kjensgjerning ved å stille ordet i gåseøyne og gi det en iro­ nisk bibetydning (Trotskijs «revolusjonære» fortid, den «libe­ rale» presses «humanistiske» breking osv.) - alt dette var essensielle deler av en stil, hvis ubestridelige mester er Josef Dsjugasjvili, og som ved selve sin trettende ensformighet skap­ te en sløvende hypnotisk virkning. To timers dialektisk tamtam av dette slaget - og en visste ikke lenger om en var mann eller kvinne, en var villig til å tro enten det ene eller det annet så snart det forkastede alternativet opptrådte i gåseøyne. En var også villig til å tro at sosialistene (a) var hovedfienden, (b) ens naturlige forbundsfeller, at sosialistiske og kapitalistiske land (a) kunne leve fredelig side om side, (b) ikke kunne leve fredelig side om side, og at Engels, når han hadde skrevet at sosialismen i ett land var umulig, i virkeligheten mente det stikk motsatte. Videre lærte en å bevise ved kjedededuksjoner at alle som var uenig med en, var agenter for fascismen, fordi de (a) truet partiets enhet ved sin uenighet med deg, og (b) økte sjansene for en fascistisk seier ved å true partienheten herav fulgte (c) at de objektivt handlet som fascismens agen­ ter, selv om de subjektivt fikk nyrene slått istykker av fasciste­ ne i Dachau. (...) Et spesielt trekk ved partilivet i denne tiden var dyrkel­ sen av proletariatet og nedrakkingen av intelligensen. Dette var besettelsen, det sviende kompleks hos alle kommunistiske intellektuelle av middelklassen. Vi var med i bevegelsen fordi vi ble tålt, ikke fordi vi hadde noen rett til det, og fordi dette ble hamret inn i vår bevissthet natt og dag. Vi måtte tolereres, for­ di Lenin hadde sagt det, og fordi Russland ikke kunne klare seg uten legene, ingeniørene og vitenskapsmennene av den førrevolusjonære intelligens, og heller ikke uten de forhatte uten­ landske spesialistene. Men vi nøt ikke større tillit og aktelse enn den kategori av «nyttige jøder» i det tredje rike, som fikk lov til å beholde livet og ble utstyrt med egne armbind for at de ikke ved en feiltagelse skulle havne i gasskammeret før de hadde gjort nytte for seg. Partiets «ariere» var proletarene, og både når det gjaldt søknader om medlemskap og de rutinemessige utrenskningene annet hvert år, var ens foreldres og bestefor-

189

eldres sosiale opprinnelse en like så vektig faktor som arisk avstamning for nazistene.25 Vi vet allerede at Vestens fascinasjon av Russland og tro på at «frelsen» i en eller annen form skal komme herfra, er langt eld­ re enn bolsjevismen. Herder utropte Russland til «menneskefremtidens land», og Brandes utgjød seg i lyriske ordelag om «sort Jord, Moderskjødet for nye Virkeligheder og ny Mystik... Rusland og Fremtiden» etter sin reise i 1880-årene. Da Russland grep tak i marxismen og forsøkte å realisere den vest­ lige drømmen om et fremtidens lykkerike på jord, slo Vestens underlige forelskelse over i ren dyrkelse av den nye Sovjetunio­ nen hos store deler av den vesteuropeiske intelligentsia. Det ville selvfølgelig ikke være riktig å forklare kommunist­ bevegelsen i Vesten ene og alene som et uttrykk for Russlandslengsel, men å se helt bort fra dette elementet er like galt. Grun­ nen var vel forberedt for marxismen i Russland, takket være landets egen tradisjon og historiske utvikling, og Europa var like godt forberedt på å søke frelse og fremtid i Russland. Slik marxismen har fått sin skikkelse og pregning ved å bli utprøvd i Russland, slik har også den kommunistiske bevegelsen i Ves­ ten tatt farge av dette «fremtidens moderland». I de talemåter og den praksis som preger kommunistiske celler helt opp til våre dager, finner vi sterke innslag av den leninistisk-bysantinske tradisjonen som vokste så organisk frem på Russlands grunn. Dette tør forøvrig være noe av årsaken til at kommu­ nismen også i Vesten har fungert som et religionssubstitutt, som en slags moderne utgave av en urkristen menighet. Stikk i strid med den rasjonalitet og «vitenskapelighet» som marxis­ tene selv hevder å forfekte, er deres lære også i Vesten blitt for­ vandlet til trosdogmer og deres dialektikk til skolastikk å la Dsjugasjvili. Et av de klareste bevis på dette finner vi i opp­ gjøret med kommunismen, slik det arter seg i tidligere kommunisters erindringsbøker. De er bekjennelsesskrifter, forfattet av frafalne som slites mellom sorg over den tapte tro og vrede over hva de ble viklet inn i. Under Stalin utgikk en misjonsbefaling fra Det tredje Roma, og mange av de beste ånder i Vesten fulgte kallet og målbar

190

Sovjetunionens politikk og teologi i sine hjemland. Koestler mener at denne trofasthet overfor Dsjugasjvilis befalinger var medvirkende årsak til nazismens fremmarsj - takket være kommunistenes skolastiske utlegninger om «sosialistene som hovedfienden», og takket være ikke-angrepspakten mellom Stalin og Hitler fikk nazistene fritt spillerom. Mens Vesten i Den andre Verdenskrigen hadde én fiende å kjempe mot, var Russland utsatt for en tofrontskrig. For Stalin hadde allerede lenge ført sin egen krig mot folket - en krig som var et slags innenrikspolitisk utslag av den russiske misjonsbefaling - kampen for det nye mennesket. Koestler bemerker i sine erindringer at de intellektuelle var særlig forhatt i de kommunistiske cellene i Vesten. Dette har ikke bare med oppvurderingen av «den rene proletar» å gjøre, det skyldes også det enkle faktum at den kritiske, frie tanke all­ tid er den religiøse tros hovedfiende, og gjennom hele sin regje­ ringstid søkte Stalin systematisk å utrydde alle spor av den gamle intelligentsia. Han fikk arrestert og henrettet de som stakk seg frem, plasserte sine byråkrater i maktapparatet, og ga folket en ny religion gjennom populariseringen av de marx­ istiske læresetninger, en religion der Stalin var Gud - selvfølge­ lig som representant for det ideelle proletariat, altså for folket selv i dets ideelle skikkelse. I tråd med tradisjonene fra den or­ todokse tro skulle menneskene forbedres og lutres, og det var statens oppgave å håndtere denne praktiske siden av den nye tro, med andre ord å føre krig mot sine undersåtter. Sinjavskij skriver:

Staten oppdrar, underviser og belærer sine borgere for å for­ andre dem. Den fremstår som en kombinasjon av skole og fengsel, som mest ligner på en spesialskole for tilbakestående eller åndssvake. Derfor foregår også oppdragelsen gjennom avstraffelse, og fengselet blir forstått som oppdragelsesan­ stalt.26

Fengslene er oppdragelsesanstalter - og sykehusene blir fengsler. Enkelte psykiatriske sykehus ble lagt inn under Innenriksministeriet, altså politiet. Det var disse som senere ble 191

tatt i bruk mot dem som forbrøt seg mot staten og dens ideolo­ gi. I sin selvbiografi skriver Andrej Sakharov:

Disse sykehusene ble til på Andrej Vysjinskijs initiativ for de forbrytere som ble erklært utilregnelige. De er underlagt in­ nenriksdepartementet, de har spesielle vaktstyrker, fengselsgitter på dører og vinduer og et svært strengt regime. De er overfylt, og levevilkårene er vanskelige. Pleiepersonalet er kri­ minelle, slagsmål forekommer ofte, bruk av medisin og tvangs­ trøye er vanlig, ikke som behandling, men som straff. I virke­ ligheten er dette et psykiatrisk fengsel, og etter vanlig oppfat­ ning noe langt frykteligere for et menneske, enten det er friskt eller sykt, enn et vanlig fengsel eller et vanlig sykehus.27

Da Stalin døde i 1953, etterlot han seg et rike der man i vel én generasjon systematisk hadde arbeidet på å virkeliggjøre drømmen om det nye mennesket. Millioner var blitt myrdet eller hadde sultet ihjel som denne industrielle apokalypsens slaktoffer; stat og kultur var gjennomsyret av den nye religio­ nens dogmer og læresetninger. Nå skulle vel det nye mennes­ ket ha tatt form og trådt frem på den historiske arena. Sinjav­ skij oppsummerer resultatet slik: Det nye mennesket ble virkelig født, men ikke som et fritt men­ neske - det viste seg å være en selvtilfreds slave. Dets selvtilfredshet har to kilder: for det første dets sosiale stand og dets sosiale bevissthet, for det andre dets overflatiske dannelse. Dets tilhørighet til den seirende klassen syntes å åpne alle dører for det. Men dette viste seg å være en illusjon. Det «nye mennes­ ket» forble slave av staten og samfunnet. (...) Dette standardiserte mennesket - massemennesket - er kanskje noe av det skrekkeligste som sovjetsivilisasjonen frem­ bragte og fremdeles frembringer. Og det er denne sivilisasjo­ nens viktigste støttespiller.28 Slik ser «det nye mennesket» ut fra en sosiologisk synsvinkel. Men som ethvert annet vesen har det også en innerside og selv­ forståelse. Hvilken kollektiv psykologisk tragedie stalinismen

192

førte til, kan vi få en anelse om gjennom den øst-tyske psykia­ teren Hans-Joachim Maaz’ erfaringer med øst-tyske borgere, slik han fremla dem etter at Muren falt:

Den typiske DDR-borger er autoritetstro, engstelig og følelsesblokkert, fremfor alt aggresjonshemmet. Hans evne til å uthol­ de virkelige og åpne konflikter er liten; hans realitetssans er forstyrret og innsnevret. Han viser en tydelig mangel på direkthet og spontan livsglede - alt er holdt tilbake, neddempet, sikret og kontrollert. Men under denne overflaten, som forøvrig bare brytes om han settes under kraftig press, koker de heftigste følelser: et morderisk sinne, avmektig angst, dyp smerte og lammende tristhet. Dette forblir for det meste skjult, fordi det oppfattes som trusler og belastninger. Hva er «stalinisme» for psykoterapeuten? Det er tilpasningspress, repressiv oppdragelse, legemlig og sjelelig terror, det er hjernevask («Vi skal fortelle deg hva som er riktig, hva du får tenke, si og føle») og fremmedgjøring i forhold til ens egen na­ tur. Fremfor alt er det imidlertid undertrykkelse av følelsene, forbud mot sinne, smerte og lyst, og i stedet for disse uttrykks­ formene setter den en oppdragelse til disiplin og hardhet og dermed til en forløyethet som blir ens annen natur.29 Selv om denne analysen gjelder tyskere og ikke russere, og selv om den er skrevet i 1990, da Øst-Tyskland hadde gjennomlevd 45 års stalinistisk diktatur, er det mer enn sannsynlig at den i hovedtrekkene passer på borgerne i Stalins Sovjetunion. Også disse hadde ved Stalins død levd omkring 40 år under det bol­ sjevikiske systemet. Ved inngangen til femtiårene var det gamle Russland tilsy­ nelatende utslettet. Det nye samfunnet var mer enn et fullver­ dig medlem i den internasjonale familie - det var gått seirende ut av den størst tenkelige kraftprøve og hadde slått Europas sterkeste militærmakt tilbake. Som etter seieren over Napoleon i 1812 hadde Russland endelig tatt Vesten igjen. Landet var gjennom-«elektrifisert»; det nye, like gjennomindustrialiserte massemennesket var en realitet: utad et masseprodukt, innad

193

fylt av angst og uformidlet aggresjon og preget av en dyp spalt­ ning mellom rollespill og lidelse. Kommunismen var ved å bli gjennomført. Munken Philotheus’ ord syntes å ha gått i opp­ fyllelse - om enn på en annen måte enn han selv hadde tenkt seg. Moskva var nå tilsynelatende «det siste riket før himme­ lens rike» - eller som det heter i marxistisk terminologi: Prole­ tariatets diktatur var gjennomført, det siste stadium før kom­ munismen. I en viss forstand nærmet den historiske utvikling seg sin avslutning. Så skjer noe rystende: Gud dør. Den mann som hadde preget Sovjetunionen gjennom 2 5 år, landsfader og øverstkommanderende i krigen mot folket, prest og bøddel i samme person, dør i mars 1953. Han blir gravlagt med de største æresbevisninger og lagt i mausoleet ved siden av Lenin. Landet er som paralysert av sjokk og sorg. Etterhvert er det likevel som om man våger å trekke pusten litt dypere, bevege seg litt friere. Russland rører så smått på seg, for nølen­ de å ta det første skrittet på en lang vei bort fra drømmenes, propagandaens og teologiens skinnverden.

1 Se AlfHenrikson: Byzantinsk historia år 326 till år 1453, Stockholm 1988 s. 9 og s. 11 2 Sitert etter V. I. Kas’janenko: Sovetskij obraz ziznii, Moskva 1985. 3 Se Alexandr Solzhenitsyn: Detente: Prospectsfor Democracy and Dictatorship, New Jersey 1976, s. 16 4 Aleksander Blok: De tolv, oversatt til dansk av G. Sarauw, fra Olav Rytters antologi. 5 Fra Vladimir Majakovskijs dikt 150 000 000 6 Sitert etter Sinjawskij s. 164 7 Samme sted 8 Samme, s. 22 9 Sitert etter Seton-Watson, s 144 10 Kas’janenko s. 209 f. 11 Sinjawskij s. 208 12 Geoffrey Hosking: The Awakening of the Soviet Union, London 1990, s.9. 13 Sitert etter Paul Knutsen (red): Moskva-prosessene og stalinismen, Oslo 1981, s. 120

194

14 15 16

17

18 19

20 21

22 23 24

25

26 27 28 29

For Stalins biografi, se for eksempel: Isaac Deutscher: Stalin, London 19 7 7 Sitert etter Deutscher s. 272 f. Sitert etter Knutsen, s. 128 For en presentasjon av Fjodorovs filosofi, se Erik Egeberg: «Kjødets opp­ standelse som ingeniørkunst og moralsk problem» i Ergo 3 /1976: Ludmila Koehler: N. F. Fedorov: The Philosophy of Action, Pittsburg 1979. Inte­ resserte henvises også til den sovjetiske utgaven av Fjodorovs verk fra 1982. Sitert etter Koehler, s. 14 Sitert etter Egeberg, s. 122 Se Koehler s. 113 Se S. G. Semenova: «N. F. Fjodorov i ego filosofskoe nasledstvie» i Fedorov: Socinenija, Moskva 1982. Se Koehler, s. 114. Norsk utgave, Oslo 1976. Om Stalins iver etter Hitlers lik, se s. 184/185 Sinjawskij, s. 153, s. 154f. Arthur Koestler, m.fl.: Guden som sviktet, Oslo 1950, s. 55 ff. Sinjawskij s. 163 Andrej Sakharov: Memoarer, Oslo 1990, s. 377 Sinjavskij s. 208, s. 211 Hans-Joachim Maaz: «Stalinismus als Lebensform» i Spiegel Nr. 9, 1990

Når historien tar slutt «Hele befolkningen vil få mulighet til å dekke sine emæringsmessige behov gjennom varierte næringsmidler av høy kvali­ tet. I den nærmeste fremtid vil produksjonen av kjøtt- og melkeprodukter til konsum for folket stige kraftig, det samme gjelder for frukt og finere grønnsaker. Alle de høye kvalitets­ krav som de forskjellige befolkningsskikt stiller til forbruks­ varer, vil være fullt ut tilfredsstilt: Holdbare og vakre klær og sko vil bedre og forskjønne sovjetborgernes liv, - det samme vil behagelige, tidsmessige møbler, forbedrede husholdnings­ artikler, forskjellige varer av kulturell betydning, osv. (...)! løpet av det andre tiåret vil alle borgere slippe boutgifter. (...) I løpet av de første ti årene realiseres overgangen til sekstimers arbeidsdag, om man har én fridag i uken, eller til 35-timers uke, dersom man har to fridager. (...) Slik vil Sov­ jetunionen både bli det land i verden som har kortest arbeids­ dag og samtidig det mest produktive og det med høyeste lønninger for utført arbeid.» (Fra Programmet for Sovjetunionens Kommunistiske Parti, vedtatt 1961)1

Gud var død. En kort tid rådet det full forvirring, og det mektige Sovjetunionen var på randen av statskupp. KGB forsøkte etter Stalins død å ta makten, men snart grep en ny tsar tøylene i det tilsynelatende kommunistiske Russland. Nikita Khrustsjov er i ettertid blitt stående som en merkelig mellomskikkelse i sovjetisk historie. Han overtok boet etter den største despoten i nyere tid, en despot som døde på maktens tin­ de, omgitt av et partiapparat, en statsadministrasjon og et folk som i ett og alt var innstilt på å lyde hans minste vink. Han over­ tok likeledes den grusomme, offentlige hemmeligheten at flere titalls millioner sovjetborgere var ofret for denne mannen og for

196

den moderne Sovjetunionen. Og Khrustsjov markerte seg i for­ hold til sin forgjenger, han førte samfunnet inn på veien bort fra et absolutt diktatur. I 1956, tre år etter Stalins død, holdt Khrustsjov sin berømte tale på den 20. Partikongress, der han gikk til angrep på «personkultusen» og avdekket de forbrytelser og ugjerninger som var utført i det stolte leninistiske partiets navn.2 Samtidig begynte han på den smertefulle og omfattende prosessen å rydde opp etter Stalins demoniske styre. Millioner av fanger ble løslatt fra leirene og rehabilitert. Men Stalin ble av Khrustsjov betraktet som en avviker, ikke som en naturlig kon­ sekvens av den leninistiske partiteorien, og selve Stalins pro­ sjekt, oppbyggingen av kommunismen, omfattet Khrustsjov med begeistring. Om Khrusjtsjov i praksis handlet stikk i strid med den bolsjevikiske tradisjonen da han holdt sin tale og løslot fangene, så fastholdt han sin idémessige tilknytning til leninis­ men. Oppgjøret med Stalin var intet grunnleggende, ideologisk oppgjør, bare en innrømmelse av at Lenins etterfølger hadde tatt feil. Derfor ble heller aldri Khrustsjovs tale offentliggjort ikke før under Gorbatsjov, som kom til å fortsette verket Khrustsjov så smått la grunnen til. Den erkjennelsen som talen uttrykte, var foreløpig ikke noe folket hadde noe med. Den var for «de innsiktsfulle og ansvarlige»; folket skulle fremdeles ledes ad den rette vei, mot det mål som kommunistene siden Marx hadde drømt om: Det jordiske paradis, eller som det heter på bysantinsk-russisk: Himmelens Rike. Nå var nemlig himmelens rike nær; Det tredje Roma var i en viss forstand gått under med Stalins død. Revolusjonen var gjen­ nomført, oppbyggingen hadde vart en tid, og som kommunist­ partiets program viser, var det ved begynnelsen av 60-årene bare ti-år igjen til stekte fugler ville fly inn i munnen på sovjet­ borgeren: Et nytt samfunn ville stige frem, der menneskene brukte minimal tid til å arbeide, hadde minimale utgifter, og fikk maksimalt betalt. Det er et tankekors at det partiet som i 1961 kunne vedta et så absurd program, støttet seg på ideene til en sosialøkonom. For det er ikke økonomi som bygger opp under denne fremtidsvisjo­ nen, men rene drømmer og fantasier.

197

Drømmen om Russland

Jeg har i tidligere kapitler påpekt den tradisjonelle russiske hang til å gi seg apokalyptiske forestillinger og visjoner i vold, fremfor å ta den verden som foreligger her og nå på alvor. Berdjajev sier at russerne enten er nihilister eller apokalyptikere, og begge de­ ler kan sammenfattes under betegnelsen drømmere. Så er da store deler av den russiske kultur, og kanskje særlig den siden som Vesten legger best merke til, som en eneste, mangefarget og fasettert, men uendelig drøm. De fantasieggende og fantastiske løk-kuplene på Vasilij-katedralen i Moskva er som drømmevisjoner; i den russiske litteratu­ ren er drømmeren en gjenganger, ja, han er selv som en over­ veldende drøm. Men i tillegg til å ha store visjoner kjennetegnes drømmeren av at han ikke vil våkne, av at han ikke vil befatte seg med verden. Den klassiske og karikerte skildringen av denne siden ved den russiske karakter finner vi i Gontsjarovs roman Oblomov fra 1859. Boken åpner slik:

I sin leilighet i et av Gorochovaja-gatens store hus - hvis innvå­ nere med letthet kunne ha befolket en hel kjøpstad - lå en mor­ gen Ilja Iljitsj Oblomov i sin seng. (...) Det å ligge var for Ilja Iljitsj hverken en nødvendighet, som for den syke, eller noe forbigående, som for den trette, eller en nytel­ se, som for den dovne. Det var ganske enkelt hans normale til­ stand. Når han var hjemme - og han var nesten alltid hjemme - lå han bestandig, og alltid i det samme værelset hvor vi fant ham.3 Det sier seg selv at arbeidet for Oblomov er en vederstyggelig­ het. I løpet av romanens vel 500 sider tilbringer han da også kun halvannen side som underordnet på et kontor. Heldigvis reddes han tilbake til sitt vante liv av en legeattest som anbefaler at Oblomov avholder seg fra «såvel åndelig som all annen aktivi­ tet». Han kan igjen trygt hengi seg til drømmen. Det kan ikke herske tvil om at Oblomov ville ha støttet Kom­ munistpartiets program fra 1961 med begeistret applaus. Forunderlig nok synes det nemlig som denne tendens til ver-

198

densflukt og drøm ble forsterket gjennom den innpoding av marxismen som Lenin foretok i den russiske organisme. Lenins hensikt hadde vært den stikk motsatte; han ville vekke det sovende og lidende Russland, øke produktiviteten og derved levestandarden. Stalin hadde i en viss forstand fulgt dette pro­ grammet, men allerede under ham tok drømmene overhånd drømmer som for undersåttene fortonte seg som rene mareritt. Dersom vi med et bilde karakteriserer Lenins intensjon som å trekke russerne nærmere jorden, forbinde dem med økonomi, industri, materialisme, ateisme og denne verden, er det som om Stalin liksom trekker dem gjennom og ned i jorden, der han lar dem konstruere et nytt og speilvendt drømmerike. Moskvas un­ dergrunnsbane, som ble bygget under Stalin, er ikke bare ver­ dens dypeste. Stasjonene er også verdens vakreste. De er ut­ smykket som skulle de være ballsaler i et palass, med lysekro­ ner, statuer, mosaikk og veggmalerier. Det er som om de gamle russiske kirkekupler er snudd opp-ned; det er ikke lenger «himmelske vesener» som får skue utsmykningen. Disse søyle­ hallene er reist til ære for underjordiske makter. I navnet var det selvfølgelig «folket», «massen» som skulle hedres på denne må­ ten. Stasjonene var uttrykk for deres offentlige rikdom, i motset­ ning til den private rikdommen som glitret i adelens herskaps­ hus. Men «massen» er bare et annet ord for «underjordiske mak­ ter». Massen er som masse betraktet, alltid en mobb, et mangehodet, lidenskapelig og barbarisk uhyre som lar seg lede av drif­ ter og ikke rasjonalitet. Enkeltmennesket går opp i og forsvinner i massen, derved forsvinner mennesket selv - og viker plassen for en demoni særlig dette århundret skulle være istand til å gjenkjenne. Som Sinjavskij skriver, hadde Russlands historie under Stalin beveget seg over grensen til demoni. Som Sinjavskij også påpeker, fremsto det nye mennesket i realiteten som massemenneske, det var denne skapning ledel­ sen i Sovjetunionen søkte å tilfredsstille - hvilket betyr at den først og fremst rettet sin oppmerksomhet mot menneskets mate­ rielle behov. Men dette ble gjort på drømmevis. Også denne drømmen ble innledet av Stalin. Det var han som innførte femårsplanene i Sovjet, og derved liksom løftet økonomien opp fra dens naturlige 199

forbindelse med en reell verden og en konkret husholdning, til drømmenes rike. Da Khrustsjov holdt sitt oppgjør med Stalin, var dette til en viss grad et oppgjør med en drøm, med myten om Stalin som Gud. Imidlertid var Khrustsjov selv fanget inn i den gammelrussiske og bolsjevikiske fellesdrøm, derfor ble også hans reform­ forsøk så virkningsløse. Han søkte ikke å erstatte planøkonomi og fiksjonsbudsjetter; i stedet kastet han seg som landbruker over en av de mest vanvittige drømmer som har oppstått på den russiske jord. Han ga grønt lys for Lysenkos eksperimenter med blant annet halve såkorn for å fordoble avlingene, og han øns­ ket å plante Sibir fullt med mais. Ikke overraskende førte hans jordbrukspolitikk til katastrofale resultater. Dette, sammen med det faktum at Khrustsjov ikke sørget for å oppløse det solide, tett­ pakkede byråkratiet som satt igjen etter Stalin, eller i det minste å få sine egne menn inn i nomenklatura, var noe av bakgrunnen for at han i 1964 ble styrtet. Landets ledelse ble overtatt av en ledertroika bestående av Bresjnev, Kosygin og Gromyko. De var byråkratiets menn og ønsket færrest mulig reformer. Russland skulle drømme i fred. Likevel, Khrustsjov hadde med sin tale og åpningene av fan­ geleirene påbegynt en oppvåkningsprosess som avfødte håp blant ledende intellektuelle. I forordet til Brev til sovjetlederne fra 1973, redegjør Aleksander Solsjenitsyn for hva som fikk ham til å skrive brevet: Da jeg presenterte forslagene mine, skjedde dette selvfølgelig med bare et ørlite kom av håp, men med et kom tross alt. Det finnes et grunnlag for håp, selv om dette bare bunner i «Khrustsjovs mirakel» fra 1955-56, det uforutsette, utrolige mirakelet som omfatter løslatelsen av millioner av uskyldige fanger, samt synlige spor av human lovgivning (selv om andre hender samtidig aktivt arbeidet på å bygge opp nøyaktig det motsatte). Denne ivrige aktiviteten fra Khrustsjovs side gikk langt hinsides enhver politisk hensiktsmessighet; det var et utvilsomt ærlig forsøk som i sitt vesen stilte seg fiendtlig og uforsonlig overfor den kommunistiske ideologi (derfor foretok også våre ledere et så raskt tilbaketog og fjernet seg så metodisk

200

fra det). Å benekte muligheten av at noe lignende kan hende igjen, betyr å oppgi ethvert håp om en fredelig utvikling i vårt land.4

Den tilsynelatende stillstand

Perioden som ble innledet med Khrustsjovs fall, kalles i den se­ nere sovjet-terminologi for «stagnasjonsperioden». Man hadde da beveget seg fra Khrustsjovs «utviklede sosialis­ me», til «sosialismen under utvikling», men bortsett fra dette retoriske kunstgrep (som kunne rettferdiggjøre at det endelige lykkeland ble et par år forsinket), var det ingen endring i parti­ ets program eller målsetting. Ideologisk sett hadde Sovjetunionen gått på tomgang siden Stalin. Interessant nok var dette noe også de vestlige disipler været. Sovjetunionen mistet etter Stalin sin karakter av å være «sosialismens fyrtårn»; den neste generasjon av marxistiske messianister valgte seg andre forbilder. Den tid var foreløpig til ende da Vesten kunne se mot Russland og fatte håp for sin egen fremtid. Mens denne ideologiske død foreløpig ikke betød annet for Vestens kommunister enn at de fant et nytt totalitært styre å klamre sine forhåpninger til, var konsekvensene langt større og dramatiske i Sovjetunionen. Selve dette kjemperiket er i seg selv en abstraksjon, bygget ene og alene på ideologi. Det var drøm­ men om kommunismen, fiksjonen om at dette var det beste land i hele verden, iallfall i prinsippet, som holdt de forskjellige folke­ slag, språkgrupper og nasjonaliteter sammen. Sovjetunionen er i en viss forstand Russlands drøm. Når da den underliggende og grunnleggende ideologi langsomt, men ubønnhørlig gikk over til å bli rene fraser uten kontakt med virkeligheten, skjedde det drastiske ting med lederskap og folk. Dels forsvant den siste, mikroskopiske rest av idealisme som måtte ha overlevd innen lederskiktet, og ga plass for ren kynisme. Tilsynelatende var par­ timedlemmene «folkets avantgarde», med en høyere moralsk og menneskelig standard enn folk flest - og opp til et visst nivå er det nok ingen grunn til å tvile på at flere partimedlemmer frem­ deles var ekte og renhjertede idealister. Men på toppen begynte 201

en rent kriminell mafia å utvikle seg. Landets ledere og andre viktige personer nøt godt av store privilegier. I omkretsen av hemmelige spesialbutikker og transportveier for luksusartikler fra Vesten, vokste det frem et kriminelt miljø som ernærte seg av tyveri og tuskhandel. De stadige fiksjonsrapportene om pro­ duktivitetsøkning og snarlige, gylne tider, ga også grobunn for en eksplosiv vekst i korrupsjon og svindel lenger ned i systemet. For å kunne fremvise tall som overhodet lignet på det forventede og beordrede resultat, måtte bedriftsledelsen lyve og bedra. Ved siden av det offisielle økonomiske kretsløpet oppsto et utall skyggekretsløp der byttemidlene kunne være alt fra vestlige sigaret­ ter eller vodka til helt nødvendige deler en fabrikk trengte til maskinparken. I dette korrupte systemet ble det utover i 70-årene stadig vanligere at bedriftsdirektører som skulle levere varer til andre bedrifter, holdt disse igjen inntil de fikk sin godt­ gjørelse i form av en eller annen «reell verdi». Denne snuskete holdningen spredte seg fra ledelsen nedover i befolkningen, som ble mer og mer likegyldig og forbitret. Kri­ minaliteten økte, og alkoholismen steg til voldsomme høyder. Ifølge tidsskriftet Nasj Sovremennik nr. 1,19 8 7, økte produksjon og konsum av alkohol fra 1965 til 198037 ganger hurtigere enn innbyggertallet. 11980 var produksjon og forbruk av alko­ hol 10,4 ganger nivået i 1950, og i 1983 misbrukte 36,7 pro­ sent av voksne menn alkohol.5 Og med alkoholisme fulgte andre problemer:

Kvinner drakk mer diskret, men likevel i slike mengder at enkel­ te vestlige demografer tilbakeførte den enormt høye spedbarns­ dødeligheten i Sovjetunionen - den er den høyeste i den indu­ strialiserte verden - til alkoholmisbruk under svangerskapet. Delvis på grunn av spedbarnsdødeligheten, delvis på grunn av den utbredte alkoholismen, delvis på grunn av et dårlig offentlig helsevesen, delvis på grunn av manglende ernæring - og kan­ skje også delvis på grunn av den generelle depresjonen over li­ vets vemmelighet - var Sovjetunionen det eneste land i verden hvor den antatte levealderen for menn faktisk var synkende. I den europeiske delen av Sovjet var det langt flere aborter enn fødsler. I gjennomsnitt tok kvinnene her fem aborter i løpet av 202

sitt liv, og fødte ett barn. En tredjedel av ekteskapene endte i skilsmisse.6

Synkende levealder, fem ganger så mange aborter som fødsler, stigende spedbarnsdødelighet - joda, livet var mildt sagt vem­ melig i dette kommunistiske paradis. Byråkratiet, som Sovjetunionen meget vellykket hadde overtatt fra det gamle Russland, hadde bare est ut etter Stalin. Var Lenin fra ett synspunkt sett Peter den Stores arvtager, fikk også hans verk som følge at Russland sank tilbake til sin evige tilstand av drøm og byråkrati. Den menneskefiendtlige dobbeltverden som kjennetegner byråkratiene, preget nå som 100 år tidligere den russiske virkeligheten. Den fremmedgjøring, frustrasjon og apati som uvegerlig følger med et samfunn som er behersket av engstelige, gretne og mistroiske byråkrater, syntes å bli en almen livsfølelse. Produktiviteten sank i takt med at byråkratisering, slurv, unnaluring, nasking og rent tyveri preget arbeidsplassene. Mellom 1970 og 1980 ble Sov­ jetunionens import av matvarer tidoblet, og tapene som skyld­ tes skjødesløshet og mangel på lagringskapasitet, var enorme. En femtepart av kornhøsten og en tredjedel av landets potetav­ ling råtnet.7 Feilaktig bruk og ødeleggelser av maskinparken forekom i skremmende grad. Mens 550 000 nye traktorer ble produsert hvert år, holdt maskinparken på kollektivbrukene seg konstant mellom 1976 og 1981.8 Det virket umulig å gjøre et ærlig og ordentlig stykke arbeid; på et eller annet plan ville ens bestrebelser bli stanset av byrå­ kratiske forviklinger, korrupte embedsmenn, mangel på råva­ rer eller transportmuligheter. Og ledelsen svarte på produktivitetsfallet med å la større og større deler av landets økonomi støtte seg på utvinning og eksport av naturressurser. Men den ideologiske kvernen durte som før, fremdeles bar Sovjetunionen en optimistisk velstandsmaske. Under overfla­ ten er det imidlertid som om hele landet råtner og går i oppløs­ ning, og parallelt med dette forvandles ideologi og femårspla­ ner til rene besvergelser. Man holdt krampaktig fast på den gamle drømmen om lykkeland. Likevel rørte det på seg. Kjempen var i ferd med å våkne. I lik­ 203

het med alle andre som blir tvunget ut av drømmer og dyp søvn, var den imidlertid morgengretten. Ledelsen og befolkningen for­ øvrig lot sin grettenhet få forskjellige utslag. Noen, som de kor­ rupte, ga seg hen til kynisme og ren sosial destruksjon. Andre, de ideologisk overbeviste, prøvde å fastholde drømmen så lenge de kunne, mens den tredje og største gruppen flyktet inn i en ny drøm, slik veksten i alkoholkonsum viser. I hvilken grad Sovjetunionen var blitt et fiksjonssamfunn preget av vilkårlig makt og kynisme, viser paradeavviklingen av De olympiske leker i Moskva 1980. Samtidig med at ledel­ sen offentlig skrøt av sovjetborgernes velstand og lykke, ble alle krigs- og arbeidsinvalider, alle mer eller mindre lyssky ele­ menter og prostituerte, evakuert fra byen de dagene lekene varte. Partiledelsen bet seg fast i sin korrupte illusjonsvirkelighet til siste minutt. Dette var nemlig himmelens rike (eller så nær som man overhodet kunne komme). Bare noen år til, og sovjetborgeren ville oppleve en tilstand med minimalt arbeid og maksimal rikdom. Sovjetunionen var historiens mening, og historien, den var slutt. Heldigvis tok verden selv ingen notis av at den var byttet ut med drømmeland. Den brysomme virkeligheten

Til tross for at Sovjetunionen levde på ideer som var utviklet i det forrige århundret, ideer som så dette århundrets landevin­ ninger, som teknologien, utelukkende som et springbrett til fremtidens klasseløse samfunn, befant landet seg i vår egen tid. Stalin hadde presset nasjonen inn i det 20. århundre. Og uan­ sett hvor standhaftig folk og ledelse fastholdt sin versjon av det gamle russiske levesettet og den gamle mentaliteten, undergikk nasjonen de endringer som hører den moderne tid til. Vårt århundre har sett flere og raskere omveltninger enn noe annet, og en av de viktigste forandringer som landene i den så­ kalte siviliserte verden har undergått, er folkeforflytningen fra land til by. Derved er gamle verdier, tradisjoner, levemåter, moralnormer, kort sagt, det som har levet og vevet i kulturen gjen­ nom slektsledd, så å si blitt rykket opp med roten. De har veket

204

plassen for andre livsverdier, verdensopplevelser og moralopp­ fatninger som hører storbyen til. På landsbygda er det tradisjon og overleveringer som råder. Naturen danner det åpenbare for­ bilde og målestokk for livssyn og den selvfølgelige bakgrunn for moral og omgangsformer. Kontrasten mellom «livet på landet» og «livet i byen» er overveldende og har avgjørende betydning. I og med at forbindelsen til årets og døgnets rytme så langt det lar seg gjøre brytes i byen, er det som om den harmoni mellom liv og død, destruksjon og regenerasjon som lever overalt i natu­ ren, også forsvinner. I naturen og dens liv og rytme finnes en slags organisk visdom som ytrer seg i bilder, bilder man ikke umiddelbart forstår med intellektet, men som liksom kan gli inn i og bli en del av det mennesket som år etter år lever med i den­ ne rytmen. Man kan tenke på alle de ordtak, eventyr og vis­ domsord som over hele verden er del av bondekulturen, og på den sosiale fornuft som kommer til uttrykk gjennom organise­ ringen av det opprinnelige bondesamfunnet. Byen derimot, kan ikke presentere sine innbyggere for bilder som inneholder den samme visdom, eller som på samme måte kan virke moralsk oppdragende. Alt her er materialiseringer av menneskets bevissthet, av dets intellekt, og som vi vet bare så altfor godt, finnes det ingen garanti for at det mest intelli­ gente også er det moralsk beste: det er ingen gitt forbindelse mellom kløkt og moral. Men om et liv i pakt med naturen kan oppdra til en større visdom og en mer umiddelbar følelse for rett og galt, kommer denne visdom i en viss forstand til en utenfra, den er forbundet med et element av ufrihet. Byen på sin side kaster mennesket tilbake på seg selv og representerer derfor en større frihetsmulighet. Byluft gjør fri het det i Romerriket. I Vest-Europa og USA passerte andelen av befolkningen som lever i byer, den magiske grensen på 50 % i 1920-årene. I USA skjedde det i 1921, i Tyskland i 192 5, i Norge ikke før umiddel­ bart etter Den andre Verdenskrigen. Til tross for revolusjon og tvangskollektivisering fortsatte imidlertid befolkningen i Russ­ land alt overveiende som bondebefolkning helt til langt ut på 60-tallet. Først i 19 72 var andelen byboere markert større enn andelen som bodde på landet. 58 % bodde da i byer.9

205

Nå kan man innvende at dette ikke spilte samme rolle her som i det øvrige Europa. Det gamle bondesamfunnet var jo allerede langt på vei ødelagt, og tradisjonene tilintetgjort med Stalins gigantiske folkeforflytninger og tvangstiltak. Dette er da også riktig hva angår ødeleggelsen av det gamle. Grunnlaget for noe nytt ble imidlertid ikke lagt før i 60- og 70-årene. Det kan virke som om befolkningen levde videre på mytologier og drømmer fra det gamle Russland i de tiårene som ligger imellom, mytolo­ gier som riktignok nå var kledd i en annen og tildels stikk mot­ satt drakt, men som - slik vi har sett - var gjenkjennelig nok. Til tross for bolsjevikenes visjoner om å bygge et industrialisert, urbant og effektivt samfunn, var det ikke før i siste halvdel av dette århundret denne urbaniseringen virkelig tok form. Årsa­ kene ligger til en viss grad også her i Stalins utrenskninger og i de katastrofale tapene under siste krig. Likevel er det slik at den faktiske forvandling av Russland fra bondesamfunn til storbysamfunn fant sted nettopp på den tiden som alle, inkludert de fleste sovjeteksperter i Vesten og sovjetborgerne selv, opp­ fatter som en stillstandsepoke. Det var i en viss forstand da den russiske revolusjon gikk inn i sin siste fase. At vi står overfor en reell urbanisering i positiv forstand, viser også tallene for utdannelsesnivået i befolkningen. I 1959 var det bare 9 % av kroppsarbeiderne som hadde utdannelse utover grunnskole. Én generasjon senere, i 1984 var forholdet snudd på hodet. Da var det bare 18 % som ikke hadde annen utdannel­ se. Et interessant og ofte oversett faktum utgjøres også av den store andelen kvinner med høyere utdannelse i Sovjetunionen - også dette peker mot at et helt nytt samfunn er i emning: I 1987 utgjorde kvinnene 51 % av arbeidsstokken alt i alt, mens hele 56% av de utdannede spesialistene var kvinner og 40% av dem med vitenskapelig utdannelse.10 Hele denne forskyvning i befolkningens utdannelsesnivå hadde den frigjørende (om enn forurensede) byluften som abso­ lutt forutsetning. De årene som vi ovenfor har karakterisert som en drømmetid, en stillstand på terskelen til himmelens rike, var også tiden for en formidabel eksplosjon av byer. 22 nye byer ble i gjennomsnitt grunnlagt hvert år mellom 1959 og 1988. Og det er her ikke snakk om småbyer. 1 1959 fantes kun tre byer 206

med 1000 000 eller flere innbyggere. 11980 var tallet på millionbyer steget til 2 3. Alt i alt bodde en fjerdedel av landets befolk­ ning i storbyer i 19 80.11 Disse tallene gjelder hele Sovjetunio­ nen, og ikke bare Russland. Hvis vi tar i betraktning at den rus­ siske republikken er den folkerikeste og sterkest urbaniserte i Sovjetunionen, ser vi at forholdet er enda mer ekstremt for Russ­ land enn for Sovjetunionen som helhet. 1 1988 bodde 65 % av befolkningen i Sovjetunionen i byer, mens hele 70 % av befolk­ ningen i Russland var byboere. Bak disse tallene skjuler det seg en dramatisk sosial virkelig­ het. Til tross for at landets ideologi nettopp skulle underbygge en slik forandring, ble konsekvensene rent ut oversett og benek­ tet. Både ledelse og folk tviholdt på sin visjon om et oppdiktet og uttenkt lykkerike, en visjon som i en viss forstand også stam­ met fra det gamle bondesamfunnet. Vi må nemlig aldri glemme at revolusjonen ikke ble gjennomført og videreutviklet av sovjetmennesker, men av folk som bar hele det gamle samfunnets tra­ disjoner med seg. Gorbatsjov var den første lederen som var født etter revolusjonen. Den abstrakte forestillingen om hvordan samfunnet i prinsippet burde utvikles, lå likesom et slør foran øynene på ledelse og myndigheter helt frem til Gorbatsjov, og spilte derfor samme rolle som sterke bondetradisjoner ville gjort. Den gjorde blind for landets virkelige tilstand. Mens den sosiale mobiliteten var så voldsom at man kan snakke om et nærmest totalt oppbrudd fra de bestående skikker og verdier, ble den opprinnelige revolusjonære ideologien til en konserverende og samfunnsødeleggende kraft, fordi den i premisser og visjoner tok utgangspunkt i et samfunn som forlengst var forsvunnet. Dette tør være den dypere realitet bak den gjennomgripende kynisme og alkoholisme jeg tidligere har beskrevet. For intet vir­ ker mer destruktivt på befolkningen enn at idealer, drømmer og visjoner helt åpenbart ikke bare er i utakt med virkeligheten, men simpelthen rene løgner. Den generasjonen som vokste opp i de årene da Russland ble et urbanisert samfunn, fikk i en viss forstand kynismen inn med morsmelken. Ethvert barn og en­ hver ungdom vil søke idealer å tro på og leve etter, og den opp­ voksende generasjonen fikk de edleste idealer servert hjemme, i den ungkommunistiske organisasjonen og på skolen, samtidig 207

som den med sine egne øyne opplevde at det hele var løgn, bløff og svindel. Derved ble ungdommen fratatt selve evnen til å tro, selve den naivitet som er nødvendig for senere å kunne kjempe for positive forandringer, det være seg i samfunn eller dagligliv. De ble drevet inn i apati eller, om deres temperament var av en mer aktiv karakter, inn i kriminalitet og lyssky virksomhet. Det­ te ga seg også utslag i litteraturen. Mary Seton-Watson skriver i 1986:

I løpet av de siste ti årene har vi sett fortelling etter fortelling som skildrer unge mennesker som kategorisk avviser de moralkodene de har lært på skolen, og reagerer mot alle forsøk på å tvinge dem inn i en ferdig form med opprør, et opprør som også omfat­ ter fylleorgier, gjengkriminalitet, pøbelstreker, bankran og en­ dog mord.12

Nå er opprør og selvhevdelse alltid frihetens pris og uttrykk; kriminaliteten har alltid vært større i den frigjørende byluften enn «på landet», men den mengde lovbrudd som det etterhvert er blitt avslørt at finnes i Sovjetunionen, kan ikke bare forklares med sosial mobilitet og tradisjonenes oppløsning. I en artikkel i Literaturnaja Gazeta nr. 18,1990 kan vi lese at flere enn 35 mil­ lioner mennesker har passert gjennom fengsler og fangeleire i løpet av de siste tredve årene - altså på den tiden da det ble byg­ get 22 nye byer hvert år. Det dreier seg om mer enn hver tiende innbygger, spedbarn og barn under den kriminelle lavalder iberegnet. Dette er like mange som det bor i Holland, Belgia, Luxembourg og Norge, og dette er vel å merke bare det antall lovbrytere som er blitt straffet. Det reelle tall vil følgelig ligge langt høyere.13 Enkelte av fangene hører inn under kategorien politiske fanger, men i alt vesentlig dreier det seg her om krimi­ nelle, mennesker som ikke fant noen grunn til å føye seg etter lover og sosial fornuft i dette landet av «sosialisme under utvik­ ling». Slik ser den realitet ut som preget landet på den tiden da alle mennesker skulle ha overflod på alt, nesten uten å arbeide, slik partiprogrammet fra 1961 forespeilte dem. Dette er den brutale, sosiale virkeligheten som drømmen om det nye men­ nesket førte til, den samfunnsmessige praksis som baserer seg 208

på frustrasjon, fortvilelse, forakt overfor andre og seg selv - og på byråkratiets uberegnelige dobbeltverden. Men ifølge media, lederskap og programerklæringer sto det bra til. «I undersøkelsen av antallet og karakteren av forbrytel­ ser anmodes De høfligst om å tilgodese fremskrittet i den nasjo­ nale sedelighet og øvrighetens forsterkede bestrebelser for å for­ bedre samme», var oppfordringen embedsmennene i Innenriksministeriet hadde fått i 1840-årene. Instruksen var antagelig nøyaktig den samme 130 år senere. For offisielt fantes det ikke kriminalitet i Sovjetunionen, ei heller arbeidsløshet eller fattig­ dom. Den bolsjevikiske ideologien var gått helt opp i den gamle ortodokse fantasi om at Moskvas storhetstid var et forvarsel om himmelens rike. Som et symbolsk uttrykk for denne enhet frem­ står familiens og medarbeidernes farvel med den avdøde Leonid Iljitsj Bresjnev, leder av den ateistiske Sovjetunion:

Tsjemenko, Ustinov, Tikhonov, politbyråmedlem Dinmukhamed Kunajev og flere andre høyere tjenestemenn gråt åpenlyst da Bresjnevs enke, Viktoria, og datteren Galina ifølge den gamle, russisk-ortodokse skikken kysset den døde lederen på pannen.14 Virkelighetens vektere

Tiden under Khrustsjov og den senere «stagnasjonsperioden» var blant folk og ledere preget av en intens flukt fra den virke­ ligheten som ubønnhørlig var under utvikling, inn i drømme­ nes og kynismens verden. Men det fantes også mennesker som, billedlig talt, utholdt våkenhetens byrde i disse årene og som på forskjellig vis arbeidet for at landet som sådant skulle våkne fra sitt ideologiske fantasteri og sin sosiale apati. Det fantes kort sagt mennesker som ikke var «morgengretne», men som møtte virkelighetens krav med åpne øyne. I søvnen er den smertefulle adskillelse mellom en selv og verden utslettet. Idet man våkner opp, blir man var seg selv og støter an mot verden. Våkenhet er en tilstand der man uopphørlig må forholde seg til de to typene av maya, illusjon, som buddhistene taler om: ens eget jeg og sanseverdenen. Bil­ ledlig talt var den oppvåkning som fant sted så å si midt i Sov209

jetunionens dypeste søvn, et oppgjør med den del av russisk kulturhistorie og tradisjon som tenderer mot buddhisme. Det var nemlig ikke bare den sovjetiske fantasi om et marxistisk lykkerike de nye vektere forsøkte å riste av seg. De kjempet også for en i russisk sammenheng enestående anerkjennelse av individet som sådant. Disse menneskene er blitt kjent som dissidentene. Dissidentbevegelsen ble født under Khrustsjov, og dens lede­ tråd var ikke oppbyggingen av et kollektivt lykkeland, men en respekt for menneskerettigheter og individualitet. Dissidente­ ne representerer den oppvåkning som kommer i stand når man blir var seg selv. Sinjavskij skriver: Menneskerettighetsbevegelsen kjemper ikke for «en klasses in­ teresser», ikke for landet, ikke for tsaren, ikke for materielle privilegier og ikke engang for demokrati. Dens medlemmer kjemper for mennesket, for hvert enkelt menneske. Etter fem decennier var sovjetborgeren plutselig igjen menneske, og ikke bare en abstrakt samfunnspolitisk størrelse. Han våget å heve sin egen, personlige stemme og ikke bare tale på vegne av en klasse eller et parti. Dissidentbevegelsen gjenopprettet begre­ pet om individet, som var gått tapt innen sovjetsivilisasjonen.15

Sinjavskij hevder at dissidentbevegelsen ble født i 1956, etter Khrustsjovs oppgjør med Stalin på den 20. Partikongress. Men vel å merke, det var ikke talen eller oppgjøret i seg selv som skapte den nye opposisjonen. Det kom nemlig aldri til noe reelt oppgjør, til tross for den bragd som Solsjenitsyn påpeker at Khrustsjovs bestrebelser representerer. Ingen av de hundretu­ sener av fangevoktere og politispioner som hadde vært delakti­ ge i forbrytelsene ble stilt til ansvar; Partiet hadde innrømmet at grusomme forbrytelser var blitt begått i dets navn, men det fortsatte å styre landet akkurat som før. Mangelen på reelle virkninger resulterte i et slags moralsk vakuum, et tomrom som tenkende mennesker opplevde at måtte fylles. De som i en viss forstand fullførte oppgjøret med Stalin og trakk de nødven­ dige logiske konsekvenser, var dissidentene. De forsto at hele 210

systemet var sykt, at Stalin ikke kunne betraktes som en tilfel­ dighet eller et engangstilfelle når det var stats- og partiappara­ tet som hadde gitt ham mulighet til å herje fritt. I tillegg til Khrustsjovs ufullstendige oppgjør med fortiden, hadde to like viktige elementer innflytelse på fremkomsten av det fenomen som er blitt kalt dissidentbevegelsen. Det ene had­ de sammenheng med «tøværet» under Khrustsjov, da det igjen ble tillatt å behandle eksistensielle, samfunnsmessige og histo­ riske spørsmål i litteraturen. Dermed ble det knyttet et bånd til den særegne tradisjonen fra det forrige århundrets russiske lit­ teratur, der dikt, romaner og fortellinger ble betraktet i en samfunnsmessig og metafysisk sammenheng både av forfatte­ re og kritikere. Det oppsto uavhengige, intellektuelle miljøer i de større byene, luften ble liksom lettere, og man kunne lese de gamle klassikere på en ny og ikke-programmatisk måte. Lit­ teraturen ble igjen et opprørsk potensiale - også den klassiske. Sinjavskij skriver:

Da Pavel Litvinov under rettsaken mot ham ble spurt hvem som vel hadde forledet ham, han som var vokst opp i et kom­ munistisk miljø og var barnebarn av den berømte sovjetiske diplomaten, til å handle slik han hadde gjort, svarte han med avslappet åpenhet: «Jeg har handlet under innflytelse av den klassiske russiske litteratur.» Dommeren var forbløffet: «Hvor­ dan kan det ha seg? Den klassiske russiske litteratur forleder da ikke til dissidenterhandlinger?» Han hadde truffet spikeren på hodet: Selvfølgelig gjør den det. Riktignok bare når Tsjekhov, Nekrasov, Tolstoj og Korolenko ikke kun leses med øyne­ ne, men også med hjertet, og forvandles til moralsk næring.16

Slik sett går det en rak linje fra dissidentenes samfunnsenga­ sjement tilbake til den «usynlige kirke» jeg omtalte i et tidligere kapittel. Som hos deres forgjengere blant det forrige århund­ rets russiske intelligentsia, var litteraturen både inspirasjons­ kilde, valplass og medium. Det er verdt å merke seg at de første samizdat-utgivelsene besto av lyrikkhefter. Både forfattere og styresmakter innså diktenes samfunnsomveltende potensiale. Kontakten med Vesten var en annen viktig inspirasjonskilde

211

- forøvrig også helt i tråd med tradisjonene fra forrige år­ hundre. Sovjetsamfunnet hadde under Stalin vært like herme­ tisk avstengt for vestlig innflytelse som det gamle moskovittis­ ke riket. Etter den 20. Partikongress ble imidlertid i 1957 en stor internasjonal ungdomsfestival arrangert i Moskva, og der­ ved fikk en rekke yngre sovjetborgere blikk for hva som rørte seg i Vesten. Dette var en sped begynnelse på den prosess som litt etter litt skulle utvikle seg til et reelt samspill mellom oppo­ sisjonelle i Sovjet og den vestlige opinionen. Klimaks ble nådd med Andrej Sakharovs innflytelse, den mann som i 70-årene ble kalt «Russlands våkne samvittighet» og «Dissidentenes ukronede leder». I sin selvbiografi skriver han at hans Manifest om fremskritt, sameksistens og åndsfrihet ble trykt i 18 millioner eksemplarer i Vesten i løpet av 1968 og 1969. På «bestselgerlisten» lå den etter Mao og Lenin, men foran Agatha Christie og Simenon.17 Dissidentbevegelsen kunne aldri ha utviklet seg til en så mektig kraft og et så stort problem for myndighetene, hadde det ikke vært for støtten fra Vesten. Og denne la myndig­ hetene selv grunnlaget for. Etter den forsiktige begynnelsen som ungdomsfestivalen re­ presenterte, fortsatte man på offisielt sovjetisk hold å åpne lan­ det mot Vesten. I 50- og 60-årene ble enkelte av den moderne vestlige filosofiens klassikere oversatt. Utvalgte verker av Heidegger, Sartre og Camus ble plutselig tilgjengelige for et russisk publikum. Som i det forrige århundret skjedde også denne gang noe underlig og uventet med Vestens tanker i Russland. Tatjana Goritsjeva, som nå bor i Paris, var en av de ledende dissidenter i Leningrad i 70-årene. Hun beskriver i et intervju eksistensialismens virkninger i Russland: - Eksistensialismen er en irreligiøs og for en stor del ateistisk filosofi, men da vi oppdaget den i Russland, da den kom til oss fra Vesten og vi fikk øynene opp for at det finnes en valgfrihet og at mennesket ikke til siste slutt er determinert, oppfattet vi eksistensialismen som en filosofi basert på en religiøs innsikt, som noe som kunne føre oss ut av positivismens rammer. - Hva mener du med det? - I Vesten har jeg truffet mennesker som har forlatt kirken et­

212

ter at de leste Sartre. I Russland la jeg derimot merke til hvor­ dan Sartre førte mennesker til kristendommen med sitt postu­ lat om frihet. Fortsatt gjennomlever Vesten den prosess der kristelige og tradisjonelle verdier rives ned, og ennå kjemper man med alle krefter for gjenopprettelsen av en opprinnelig kristosentrisme og for troens renhet, hvilket er en defensiv holdning. Derfor blir nesten hele samtidskulturen vurdert som antikristelig eller «postkristelig». For oss var det helt annerledes, siden kristen­ dommen slett ikke eksisterte lenger - den var blitt fortrengt med vold av den nye sovjetiske verdensanskuelsen, som hadde tilintetgjort mennesker, bøker, kirker, ja hele den historiske hukommelse. Og da Den hellige Ånd påny steg ned på vår jord, åpenbarte den seg først gjennom en rekke forskjellige nye navn, bøker og utstillinger og - det var nok det viktigste - gjen­ nom en mengde skapende personligheter med indre frihet. Eksistensialismens teori og praksis møtte hos oss en livsfiendtlig og skrekkelig ideologi, derfor seiret den også. Det fantes ikke len­ ger noen annen kultur - alt var tilintetgjort. Slik ble det til at Kafkas dystre verden for oss betød et pust av frihet, og at Sartres roman Kvalmen ble opplevd som gledelig. Alt som åndet av opp­ riktighet - og selv i så forvridde former som hos Sartre - fremsto som redning for oss. Da for eksempel den første Picasso-utstillingen ble åpnet kort etter Stalins død, var dette en hendelse som hadde betydning for hele vår kultur, ja for hele vårt åndsliv. Pi­ casso var ikke for oss den store tilintetgjører og diabolske analy­ tiker, slik han ofte blir betraktet her. Hans malerier bar vitnes­ byrd om at mennesket ikke kan reduseres til en fotografisk gjen­ givelse, slik den sosialrealistiske realismen foreskriver.18

Vestens populærvitenskapelige verker hadde hundre år tid­ ligere befordret en sosialrevolusjonær utvikling i landet; den moderne, eksistensialistiske ateisme førte til en kristning av de intellektuelle, og åpningen av modernistiske utstillinger opplevdes som tegn på at Den hellige Ånd var vendt tilbake til Russland. Uten å gå inn på en vurdering av denne virkningshistorien, kan vi trygt fastslå at Russland nå som for hundre år siden, er «et annet sted». Og det er slett ikke bare religiøst an­ 213

lagte dissidenter som trekker overraskende slutninger etter in­ spirasjon fra Vesten. Andrej Sakharov, hvis liv og handlinger utgjør en lysende søyle av moralsk integritet, vitenskapelig nøkternhet og engasjement for menneskerettighetene, refere­ rer i sin selvbiografi en artikkel han skrev i 1974. Artikkelen har tittelen Verden om et halvt århundre, og her er det drømme­ ren som stikker hodet frem i den russiske vitenskapsmannen. Fremtidsforestillingene kan minne om visjonene til den under­ lige Fjodorov:

I artikkelen beskriver jeg hvordan jeg forestiller meg fremti­ dens vitenskapelig-tekniske, økologiske og sosiale ansikt, der­ som menneskeheten klarer å overleve og ikke bli degradert av de globalt truende farene for en kjernefysisk krig, en forgift­ ning av miljøet og tap av den økologiske balanse på planeten, uttømming av ressursene og overbefolkning. Tidsbegrensnin­ gen i tittelen er bare symbolsk - i virkeligheten er det bare en artikkel om fremtiden. Jeg snakker om en oppdeling av jordens overflate i to soner - en del der man produserer og bor og en stor sone for hvile og fritid med uberørt natur - om et verdens­ omspennende informasjonssystem som gjør alle kunnskapens undere og kunsten oppnåelig for alle, og forbinder menneske­ heten til et stort hele, om et stort datastyrt dagligliv, produk­ sjon og vitenskap: om nytten av det som kan oppnåes i krysningspunktet mellom biologi, kjemi og fysikk; om syntetisk proteinføde, om hva en nedskjæring i husdyrholdet vil kunne spare inn på eng og mark og om mye annet. Der var også kon­ krete prognoser; noen av dem vil jeg ikke tviholde på, men jeg vil likevel minne om den mulige anvendelse av batteridrevne transportmidler i sonen for hvile og fritid, om plassering av breeder-reaktorer på månen osv. Jeg forutsetter en omfattende utnyttelse av verdensrommet i fremtiden, både til beste for jor­ den selv og for å trenge inn i de fjernere deler av solsystemet. Jeg skriver også om viktigheten av å oppdage ikke-jordiske sivi­ lisasjoner .. .19 Det Sakharov her tross alt viser, er imidlertid motet til å tenke visjonært, og deri står også han i gjeld til den tradisjonelle,

214

russiske intelligentsia. Dette er også en side ved «annerledesheten», for om Russland kan være plaget av for mange visjoner, så lider Vesten under mangelen på mot til å overskride de gitte grenser, om de nå er satt av kunstnere, politikere eller viten­ skapsmenn. Det var også dette mot som fikk Sakharov til å stå frem som dissidentenes samlingspunkt og talsmann, og derved er vi inne på det fjerde og mest avgjørende element som kjennetegner dissidentene. Det var hverken Vesten, den russiske intellektuel­ le arv eller Khrustsjovs nøling i oppgjøret med fortiden som til syvende og sist skapte dissidentene. Den moderne opposisjon i Sovjetunionen ble grunnlagt gjennom personlig erfaring av et forferdelig system, og av motet til å fastholde sin egen erfaring stikk i strid med hva autoriteter, myndigheter og den øvrige verden hevdet. Og som vi vet, var det her ikke snakk om noe rent intellektuelt eller vitenskapelig mot, men om å satse livet eller år i fangeleir og sinnssykehus for retten til å fastholde og formidle sin tankemessige og konkrete erfaring. Det er også av denne grunn at dissidentbevegelsen kan karakteriseres som en oppvåkning i forhold til det personlige jeg. Respekten for dette jeg er ikke bare et mål; den utgjør basis for hele bevegelsen. Andrej Sakharov ble «dissident» på grunnlag av sitt morals­ ke engasjement mot vannstoflbomben, en bombe han selv hadde vært med på å utvikle. Aleksander Solsjenitsyn gir i sin selvbiografi et usedvanlig bilde av den moralske kraft som kan oppstå fra erkjennelsen av ens eget jeg og ens egne muligheter. Som kjent ble Solsjenitsyn arrestert under krigen. Han tje­ nestegjorde som offiser, og i et brev hadde han ironisert over at Stalins navn gikk igjen på annenhver side i en lærebok, mens Lenins nesten var helt utelatt. Han ble dømt til flere år i arbeidsleir med etterfølgende forvisning til Sibir. Da han an­ kom leiren, var han fremdeles overbevist leninist, men erfarin­ gene her og menneskene han møtte, fikk ham til å forstå at Stalin bare var Lenins arvtager. Parallelt med den erkjennel­ sesmessige overbevisningen, vokste det frem et ønske hos ham om å reise et minnesmerke over alle de sovjetborgerne som gikk til grunne i leirsystemet. Tidligere hadde han drømt om å bli forfatter, men var blitt plaget av at han ikke riktig kunne

215

bestemme seg for noe tema. Leiropplevelsene ga ham materiale nok, og han begynte å skrive. Imidlertid hadde han hverken penn eller papir, og om han hadde hatt det, ville det ikke vært til noen hjelp, for han måtte holde sine verker hemmelige:

I leiren ble jeg av den grunn nødt til å lære diktene utenat, mange tusen verselinjer. Til hjelp i det utpønsket jeg en bønne­ krans etter et metrisk system, og i transittleirene brakk jeg fyr­ stikker i småbiter og flyttet rundt på dem. Mot slutten av min soningstid i leir hadde jeg fått tillit til min egen hukommelses styrke, og jeg begynte å skrive og lære utenat dialoger i prosa, smått om senn også hele prosatekster. Hukommelsen tok imot det! Det gikk. Men det gikk også mer og mer tid bort til å repete­ re alt jeg hadde lært meg - det tok allerede en uke hver måned. Så kom forvisningstiden, og straks jeg hadde påbegynt den, fikk jeg kreft. Høsten 1953 tydet alt på at jeg levde mine siste måneder. I desember fastslo legene, forviste karer de også, at jeg ikke hadde mer enn tre uker igjen å leve. Alt jeg hadde lært utenat i leiren, truet med å slukne sam­ men med meg. Det var en fryktelig stund i mitt liv: å dø på terskelen til løsla­ telse og vite at alt jeg hadde skrevet, alt som hadde gitt min tid frem til nå en mening, ville gå under. Den særpregete formen for sovjetisk sensur forbød meg å rope på og tilkalle hjelp uten­ fra: kom, ta imot, redd det jeg har skrevet! Man trekker ikke inn uvedkommende. Mine venner var alle i leir. Mamma var død. Min hustru var gift med en annen; likevel bad jeg henne kom­ me og ta farvel, hun kunne kanskje ta manuskriptene også men hun kom ikke. I disse siste ukene legene hadde lovet meg, kunne jeg ikke komme unna arbeidet på skolen, men om kveldene og nettene, søvnløs av smerte, skyndte jeg meg å skrive ned alt med bitte­ små bokstaver og rulle arkene sammen til små rør og stikke rullene ned i en tom champagneflaske. Flasken grov jeg ned i kjøkkenhagen min - og ved nyttårstider drog jeg til Tasjkent for å dø. Jeg døde imidlertid ikke (dette var et Guds under, så håpløst oppsvulmet og uhyre ondartet som svulsten min var; annerle216

des kan jeg ikke se det. Hele det liv jeg fikk tilbake, er fra den tid av ikke mitt eget i egentlig betydning, det er en særlig hen­ sikt nedlagt i det).20 Den hensikt Solsjenitsyn mente å spore, var at han skulle full­ føre sitt minnesmerke over Stalins leire og deretter skrive revo­ lusjonens historie om, og slik stjele historien tilbake til sann­ heten, fra den løgn bolsjevikene hadde hyllet den inn i. Dette er et arbeid han fortsetter med til denne dag. Solsjenitsyn har med sitt verk - og ikke minst med sin person - levert et uvurdelig bidrag til den pågående kamp mot Russ­ lands sterke byråkratisk-buddhistiske tendens til å tilintetgjøre det personlige jeg. Dissidentbevegelsen, med Sakharov og Solsjenitsyn som to av de mest markante skikkelsene, er de sanne arvtagere etter det forrige århundrets intelligentsia. Vi har tidligere påstått at Russland i en viss forstand opplevde sin «renessanse» med ni­ hilistene, også nå er det en «renessansebestrebelse» som ligger til grunn for opposisjonen mot det styrende skikt i Russland. Renessansens kjennetegn, slik vi har bestemt dem, er at den egne erfaring og mennesket som individ blir satt som grunnlag og målestokk for sant og falskt. Dette er på formel hva som karakteriserer dissidentene, slik det ut fra andre forutsetninger karakteriserer nihilistene. Et av de gjennomgående temaer i Russlands historie er for­ søkene på å komme på høyde med Vesten, og merkelig nok ser det ut til at dette medfører stadige gjentagelser av den vest­ europeiske kulturutviklingen så å si parallellforskjøvet. Også Berdjajev betegnet forkjemperne for en liberalisering i tiden mellom 1905 og 1917 som «renessansemennesker». I dette perspektivet kommer også Sakharovs visjoner om et gjen­ nomregulert, vitenskapelig fremtidssamfunn til sin rett. For slike vyer har også eksistert i Vesten, og da hyppigst under re­ nessansen og i dens forlengelse: opplysningstiden. Man kan bare tenke på Tomasso Campanellos og Francis Bacons viten­ skapelige utopier. Det forunderlige med Sakharovs visjon er ikke dens optimistiske tone på vitenskapens vegne, men at den er parallellforskjøvet, at den fremsettes i en tid da vitenskapen 217

har mistet sin status som frelsesverktøy og for mange er blitt forvandlet til det motsatte, til en trussel mot menneskehetens videre eksistens og fremtid. At det nå igjen ble nødvendig å gjenta den «kampen for re­ nessansen» som nihilistene allerede hadde ført, har sin åpen­ bare grunn i at Russland i og med bolsjevikrevolusjonen gjen­ opprettet det gamle moskovittiske, teokratiske og sentraliserte samfunn. Sovjetunionen isolerte seg fra Vesten og forsøkte i en viss forstand å gi spøkelsene fra det bysantinskorienterte Moskva nytt liv. Symbolsk kommer dette til uttrykk i at hoved­ staden ble flyttet fra Petrograd til Moskva, men dette spøkelse ytrer seg høyst reelt i sovjetmyndighetenes kamp mot dissidentene. De ble bekjempet på samme måte som en kirkestat ville ha kjempet mot sine kjettere. Slik jeg tidligere har påpekt, er da heller ikke sovjetstaten en «stat» i vår betydning, men en ideologisk konstruksjon som har langt mer til felles med teokratier enn med europeiske statsdannelser forøvrig. Andrej Sinjavskij, som sammen med Julij Daniel i 1966 var den første forfatter som ble dømt til leiropphold etter Stalins død, poeng­ terer det kjetterske element ved dissidentbevegelsen og skriver: Det sterkeste press blir lagt på den sovjetiske kjetter, med den ene hensikt at han i det minste formelt og på overflaten trekker sitt kjetteri tilbake. For å oppnå dette setter KGB i gang et helt system med trusler, løfter, bestikkelser og mystifikasjoner. For eksempel: «Om De innrømmer Deres skyld, kan De reise hjem i morgen, da er De fri. Hvis De ikke erklærer Dem skyldig, hav­ ner De i leir, noe som vil være livstruende, Deres helsetilstand tatt i betraktning.» Og KGB har i de siste årene svært ofte holdt ord. Man foretrekker å slippe en angrende fri, fremfor å dømme ham etter paragrafer, for den angrende er ingen dissident len­ ger, men går omkring som et eksempel på sovjetisk lojalitet, mens den halsstarrige er farlig. I den kirkestatlige selvherlighetens navn ble det opprettet lukkede psykiatriske anstalter for annerledestenkende. Hård­ nakket pukking på ens egne synspunkter betød at det enten dreide seg om en fiende eller en sinnssyk. Det ble endog skapt en ny terminologi for å karakterisere avvikerne: «Rettferdig-

218

hetsmani», «Kritikkmani» eller «Hypertrofiert personlighetsbevissthet».21

«Hypertrofiert personlighetsbevissthet», eller forvokst forståel­ se for ens eget jeg - slik karakteriserer makten det menneske som våkner opp ved å støte på seg selv. En autoritær statsmakt er aldri interessert i våkne og kritiske undersåtter. Den vil ha lydig kveg som oppfører seg lik hypnotiserte eller søvngjenge­ re. Men selv kan den ikke henfalle til en drømmeverden. For at staten skal fungere, må dens representanter være lys våkne i forhold til virkelighetens krav. Derved er vi igjen tilbake til den oppvåkningsprosess som Sovjetunionen gjennomgikk i «stagnasjonsperioden». En ideo­ logisk drøm red landet, oppvåkningen betød et farvel til ideolo­ gien. Om dissidentene representerte en oppvåkning i forhold til det enkelte jeg, representerer deres fiende og store trussel, KGB, en oppvåkning i forhold til verden, det andre element man blir var når man trer ut av søvnens velsignende tilstand. I motsetning til forfatterne av partiprogrammer og festtaler forholdt det hemmelige politi seg til verden slik den faktisk fremtrådte. KGB var i en viss forstand de eneste empirister in­ nen Sovjetunionens maktelite. Komiteen for Statens Sikkerhet, KGB, har lange tradisjoner i Russland. Ivan den Grusomme hadde sine statsansatte terro­ rister som red med maske for ansiktet og avhugne hundehoder på sadelen og spredte skrekk i befolkningen. Det forrige år­ hundrets tsarer hadde sin «Tredje avdeling». Den bolsjevikiske varianten var blitt grunnlagt av Felix Dsjersjinskij under nav­ net Tsjeka.22 Fra og med februar 1918 fremsto den åpent som en terroristorganisasjon hvis oppgave var å utrydde alle fien­ der av kommunismen. Men dens rolle som ideologiens vaktbikkje ble snart sterkt utvidet. John Barron skriver: Etter som organisasjonen vokste i antall til en legion på minst 31 000 mann, fikk den samtidig karakter av en institusjon og tiltok seg funksjoner som siden er blitt permanente trekk i sov­ jetsamfunnet. Blant sine mange forskjellige avdelinger hadde den en hemmelig politisk avdeling for generell overvåkning av

219

befolkningen og en spesialavdeling som førte kontroll med de væpnede styrker. Såkalte «funksjonelle» Tsjekaer ble opprettet for å overvåke transporter og samband. Samtlige aviser ble pålagt å sende tre eksemplarer av hvert nummer til Tsjekaen, som førte nøye kontroll med innholdet. Tsjekister satt i de loka­ le kommisjonene som ble opprettet for å bekjempe religionen, og det var Tsjekaen som grunnla systemet med konsentra­ sjons- og arbeidsleirer. Den hadde også en spesialavdeling for spionasje i utlandet og for bakvaskelse og demoralisering av anti-kommunistiske emigranter. «Det finnes intet område av vårt liv som Tsjekaen ikke overvåker med sitt ørneblikk,» skrøt en tsjekist som het Morozov i 1918.23 Under Stalin het organisasjonen først OGPU, senere NKVD og MGB. Navneendringene betød imidlertid ikke stort for det reel­ le innholdet. Den overvåket fremdeles hele befolkningen. Som ideologiens og maktens voktere organiserte NKVD massearrestasjoner og henrettelser i 30-årene, men mot slutten av Sta­ lins liv utviklet etaten seg til en slags stat i staten, en utvikling som kulminerte med dens daværende leder Lavrentija Berijas forsøk på statskupp umiddelbart etter Stalins død. I 1954 ble KGB opprettet, et nytt navn som dekker samme overvåkningsorganisasjon, men ikke samme straffeorganisasjon. KGB overvåket alle aktiviteter innenlands og utenlands, fikk ansvaret for vaktholdet ved grensen, mens ansvaret for straffeprossesser formelt ble lagt inn under Justisdepartemen­ tet. MVD, Innenriksdepartementet, fikk ansvaret for fengsler og arbeidsleire - og for det vanlige politiet og brannkorpset. De psykiatriske spesialavdelingen, dit dissidentene etterhvert skulle bli sendt, hadde helt siden 1930-årene ligget under det­ te departementet. I 1967 ble Jurij Andropov utnevnt til leder for KGB. Han hadde da gått gradene i partihierarkiet fra komsomol-leder til sjef for det hemmelige politiet. Før han slo inn på denne løpeba­ nen, hadde han imidlertid hatt en uryddig og romantisk ung­ dom.24 Han reiste tidlig hjemmenfra, og med Mark Twain og Jack London som forbilder hadde han streifet omkring i Kauka­ sus og det sørlige Russland, mens han livnærte seg ved tilfeldi220

ge jobber. Meget tyder på at han beholdt denne romantiske og litterære siden også i voksen alder. Dusko Doder skriver: Hva skulle man tro om en KGB-sjef som bare hadde to utsmyk­ ninger i det store kontoret sitt med utsikt mot Dsjersjinskijplassen - et bilde på veggen av Felix Dsjersjinskij, grunnlegge­ ren av det sovjetiske hemmelige politi, og en utskåret trestatuett av Don Quixote på skrivebordet? Hvorfor denne Cervanteshelten og ikke Lenin? Det er et russisk synspunkt, som kanskje Dostojevskij har gitt best uttrykk for, at Don Quixote legemliggjør det uselviske og rene i menneskerasen, og hvis menneske­ heten sendte Don Quixote som sin representant på dommens dag, ville alle synder bli tilgitt, og ingen ville bli straffet av Gud.25 Den nye KGB-sjefen skrev også dikt og hadde et omfattende bibliotek. Da han overtok ledelsen, var det imidlertid klart at han hadde langt mer virkelighetssans enn ridderen av den bedrøvelige skikkelse. Han gikk straks i gang med å omforme hele organisasjonen, slik at den ikke lenger ble et grovt, bru­ talt og plumpt undertrykkelsesapparat som under Stalin, men en strømlinjeformet, moderne etterretningsorgansisasjon. Han rekrutterte de beste studentene fra sovjetiske universite­ ter, flere av offiserene innen KGB var vitenskapsmenn som kunne gjennomføre industrispionasje og analysere vitenska­ pelige rapporter fra Vesten. Andre igjen var eksperter på frem­ mede språk og kulturer, eller på finans eller avansert våpenteknikk. KGB ble en eliteorganisasjon, og Andropov omga seg med en hel stab av eminente rådgivere, som alle hadde viten­ skapelige doktorgrader, og som dessuten var motstandere av Stalins brutale regime. Han var i første rekke interessert i in­ formasjon om hvordan det sto til i riket, og i nøkterne analyser og konkrete forslag om hva som kunne gjøres for å sikre sta­ tens makt og å forvandle Sovjetunionen til det mektige riket naturressurser, innbyggertall og utstrekning ga grunnlag for. Statens makt sikret han ved å åpne en uforsonlig krig mot dissidentene. Tross sin orientering bort fra Sovjetunionens dik­ tatoriske fortid og sine litterære interesser, slakket ikke Andro-

221

pov på den ideologiske overvåkningen av sovjetsamfunnet. Det var han som sørget for at Solsjenitsyn ble tvunget i eksil og Sakharov forvist til Gorkij. Likeledes intensiverte Andropov den systematiske bruken av sinnssykehus som fengsler. Oppo­ sisjonelle ble sendt til psykiatriske sykehus og utsatt for tvangsmedisinering som ofte ødela dem for livet. Men det var også han som gikk til angrep på korrupsjonen i det øverste lederskiktet. Ut fra partiprogrammer og erklæringer kan man få inntrykk av at hele den politiske ledelsen trodde på sine egne fantasier om oppfyllelse av produksjonsplaner og nær forestående vel­ stand. Andropov, som forøvrig fra 1973 var medlem i Polit­ byrået og derfor både sjef for KGB og deltager i det politiske le­ derskap, visste meget vel hvilken forfatning landet var i. Han var også klar over at likegyldighet, korrupsjon og svindel strakte seg høyt opp i systemet. Dersom Sovjetunionen virkelig skulle bli et sterkt og mektig rike, måtte ledelsen forholde seg til virkeligheten, ikke til drømmerier, og om den i tillegg skulle fastholde sin ideologi, måtte den selv foregå med et godt ek­ sempel. Partiet måtte virkelig bli «Vår tidsepokes intelligens, ære og samvittighet», som Lenin hadde erklært. Det måtte med andre ord ryddes opp på alle nivåer. Og Andropov hadde tatt mål av seg til å bli den mann som kunne gjennomføre en opp­ renskning i det gjennomkorrupte samfunns- og partisystemet. Martin Walker skriver: Andropov hadde begynt å markedsføre KGB som en nasjonal opprenskningsavdeling for å vise at systemet var i stand til å reformere seg selv. Gradvis og nesten umerkelig utviklet denne kampanjen seg til noe mer: Den ble en politisk utfordring til Bresjnev-systemet. Innen utgangen av 1970-årene var And­ ropov blitt, om ikke den offisielle opposisjonslederen, så ihvertfall kandidat til å overta ledervervet.26

Om dissidentene representerte renessanse- og opplysningsbestrebelser blant befolkningen i Russland, representerte Andropovs KGB bestrebelser etter et slags opplyst enevelde. Derfor kunne man i 70-årene også observere portretter av Andropov 222

hjemme hos intellektuelle.27 Til tross for at han førte en ufor­ sonlig krig mot dissidentbevegelsen, var han beslektet med den. Men Andropov fulgte sine mål i tradisjonell, russisk stil. Hans KGB søkte å modernisere Russland ved hjelp av dekreter og tiltak ovenfra. Og han skånet ingen, opprenskningen gjaldt også toppskiktet. I januar 1982 arresterte KGB flere embetsmenn i kulturde­ partementet sammen med en mann ved navn Boris Burjatia, som var elskeren til Galina, Bresjnevs datter. Man fant meng­ der av diamanter og utenlandsk valuta i leiligheten til en av de arresterte. I mars samme år ble en av Bresjnevs protesjeer, formann for de sovjetiske fagforeningene, fjernet fra stillingen og beskyldt for korrupsjon og vanskjøtsel, også dette etter ord­ re fra KGB. I ettertid er disse handlingene blitt stående som første skritt på en vei som skulle føre til større endringer i Russland enn de som fulgte revolusjonen i 1917.1 samtiden var de imidlertid bare forvarsler om at det fantes krefter innen det sovjetiske lederskikt som ønsket at Sovjetunionen skulle bli like avansert i forhold til økonomi og den virkelige politiske verden, som lan­ det var i forhold til den «eneste rette lære», marxismen-leninismen. Den «oppvåkning» som KGB og Andropov representerer, betyr nemlig intet skritt bort fra ideologien, kun bort fra en ideologi som skygget for økonomiske realiteter og hykleri.

Da Bresjnev døde i november 1982, var en æra forbi i Russ­ lands og Sovjetunionens historie. Det var slutt på drømmevisjonenes forrang fremfor virkeligheten. Det land som vel tyve år tidligere hadde erklært at det i løpet av de neste to ti-år skul­ le gå forbi alle andre land i verden og fremstå som et jordisk paradis der ingen skulle arbeide og alle skulle ha nok å spise, var nå gjennomsyret av korrupsjon, kriminalitet og likegyldig­ het. I løpet av de 65 årene som var gått siden revolusjonen, hadde den russiske drømmen om å flytte ut av historien fått utfolde seg mer eller mindre fritt, og resultatet var et land hvor befolkningens levestandard relativt sett lå under nivået før re­ volusjonen 11917. Blodet som hadde flytt siden 1917, hadde likevel ført til noe:

223

Det russiske folk var blitt rykket ut av sin naive drømmetilstand hva ledere, idealer og store løfter angår. Folket var langt på vei blitt kynisk, og Russland var blitt et land preget av det 20. århundrets problemer, selv om det i teorien fremdeles klamret seg til den marxistiske varianten av det bysantinske teokrati. Igjen reiste historien sitt spørsmål til Russland: «Hva må gjø­ res?» var problemet land og ledelse sto overfor ved Bresjnevs død. Og det var to menneskegrupper som ikke bare hadde sett, men også forsøkt å gjøre noe med det gap som fantes mellom landets politiske og ideologiske selvbedrag og realitetene. Dissidentene hadde kjempet på enkeltmenneskets premisser og opptrådt som samfunnets samvittighet. KGB hadde med Andropov innledet en kamp på samfunnets premisser for å få lan­ det ajour i forhold til den moderne verden. Modernisering betød imidlertid for KGB effektivisering, og den kunne i deres øyne bare gjennomføres med pisken. Andropov var interessert i samfunnet som maktfaktor; hans «opplysningsbestrebelser» strakte seg ikke i retning av selvbestemmelse og demokrati. Derfor hadde han ført krig mot dem som egentlig var hans støt­ tespillere i den kompliserte prosessen landet nå var inne i. Dissidentene var på det nærmeste utryddet. Men i dette og i sin kamp mot korrupsjonen viste han i det minste initiativ og handlingsevne, derfor ble det Andropov som fikk i oppdrag å gi en praktisk besvarelse av det ur-russiske spørsmålet. Han ble valgt til Generalsekretær og ny tsar i november 1982.

Programma i Ustav KPSS, Moskva 1962, s. 157, 159,161 Talen er gjengitt i Khrustsjov minnes, Oslo 1971 Ivan Gontsjarov: Oblomov, oversatt av M. Bratten, Oslo 1973, s. 1 - 2. Alexander Solzhenitsyn: Letters to Soviet Leaders, London 1974, s. 6 Sitert etter Aleksandr Zinovjev: Gorbacevizm, New York 1988, s. 18-19. Time-Magazine: Mikhail S. Gorbachev: An Intimate Biography, New York 1988, s. 107/108 7 Se: Dusko Doder: Sovjetmaktens hemmelige verden, Oslo 1987, s. 52 8 Samme sted

1 2 3 4 5 6

224

Se Moshe Lewin: The Gorbachev Phenomenon, Los Angeles 1988, s. 31 f. Samme, s. 47^48 Samme, s. 31-32 Seton-Watson, s. 37 Jurij Sekocikhin: «Zil-byl vor... i zili my», Literaturnaja gazeta nr. 18, 1990 14 Doder s. 113 15 Sinjawskij s. 340 16 Samme, s. 331 17 Andrej Sakharov: Memoarer, Oslo 1^90, s. 329. Manifest... ble også ut­ gitt på norsk i 1969. 18 Tatjana Goricheva: Die Kraft Christlicher Torheit, Freiburg 1985 s. 11-13. På norsk finnes av samme forfatterinne: Farlig å tale om Gud (Ottestad 1989). 19 Sakharov, s. 650 20 Aleksander Solsjenitsyn: Kalven og eika. Skisser av et litterært liv. Oslo 1978, s. 9 21 Sinjawskij, s. 337 22 De følgende avsnitt om det sovjetiske hemmelige politiets historie bygger i alt vesentlig på John Barron: KGB. Sovjetunionens hemmelige tjenester, Oslo 1975 s. 358 ff. 23 Barron s. 359 24 Avsnittene om Andropov bygger på Dusko Doders bok. 23 Doder s. 124. Dessverre er det ikke Dostojevskij, men Turgenjev som har gitt uttrykk for «det russiske synspunkt på Don Quixote», i essayet «Ham­ let og Don Quixote». 26 Martin Walker: Kjempen våkner. Sovjetunionen under Gorbatsjov, Oslo 1986, s. 199 27 Se Walker, s. 199

’ 10 11 12 13

Hva må gjøres? Vi trenger demokrati som vi trenger luft å puste i. Mikhail Gorbatsjov, 1987

Anti~samfunnet

«Vårt land er stort og mektig og meget fruktbart, men vi har ingen orden» - Nestorlegendens karakteristikk av Russland synes å passe like godt i alle tidsepoker. For omverdenen har Russland alltid vært en gåte, for landet selv et problem, og er­ kjennelsen av at det eksisterte en ubehagelig avgrunn mellom Russland slik det kunne være, og slik det rent faktisk er, har gang på gang fått landets ledere og intellektuelle elite til å stil­ le og besvare spørsmålet om hva som kan gjøres. Første gang det ble fremsatt var da varjagene ble kalt til riket. Andre gang da Peter den Store forlangte at Russland og dets befolkning skulle kle seg i «hollandsk drakt». Tredje gang da dekabristene forsøkte å innføre sine reformer i landet - og som en viderefø­ ring av denne bevegelsen ble dette ur-russiske spørsmål formu­ lert og besvart på intellektuell manér av Tsjernytsjevskij. Hans roman Hva må gjøres? oppsummerte og fokuserte nihilistbevegelsens mål og ønsker, samtidig som den ga uttrykk for den russiske intelligentsias nesegruse beundring for det de selv manglet: Den rasjonalistiske tradisjon som hadde sine røtter i Vest-Roma, og som på den tiden utfoldet seg i naturvitenska­ pens hyper-rasjonalistiske menneskebilde. Førti år senere stilte Lenin det samme spørsmålet, og besvarte det selv ved å lede

226

oppbyggingen av et samfunn basert på den marxistiske model­ len. Hver gang spørsmålet dukket opp og ble drivkraft i den rus­ siske historien, førte det til at man søkte svaret i Vest-Europa. I 862 ble denne prosessen uttrykt i klartekst: «Vi vil finne oss en fyrste som kan herske over oss og dømme etter lov og rett.» Dette var de russiske utsendingenes mål, og de henvendte seg til varjagene med bønnen: «Kom til oss for å styre oss og herske over oss.» Allerede da ble krisen opplevd som en rettskrise. Det var, med en moderne terminologi, en rettsstat utsendingene lengtet etter, et sted der loven og ikke vilkårlighet rådet. Dette var det arven fra Vest-Roma la grunnen for i Vesten, og denne objektive rasjonalitet og rettferdighet er det både Peter den Sto­ re, dekabristene, nihilistene og Lenin tilstrebet. Men samtidig er det som om det hviler en forbannelse over alle disse bestre­ belser etter orden og et rettferdig samfunn. Den dobbelthet som preger Russlands geografiske plassering mellom Europa og Asia, kjenner vi igjen i reformenes virkninger. Om intensjo­ nen var å forbinde Russland med Vesten, ble konsekvensene hver gang at landet samtidig tok et skritt i retning av Asia. I sitt verk The West in Russia and China, karakteriserer forfat­ teren Donald W. Treadgold «Østen» og «Vesten» på følgende måte: I øst: 1) Politisk monisme: Den viktigste politiske autoriteten er kon­ sentrert i ett enkelt sentrum; 2) sosial monisme: alle sosiale grupperinger er avhengige av den sentrale autoriteten når det gjelder å kunne benytte og bruke rettigheter og eiendom; 3) svak eiendomsstruktur: eiendomsretten er usikker og gjen­ stand for stadig innblanding 4) voluntarisme: tyranni, menneskestyrt stat, snarere enn rettsstat; 5) manglende vektlegging på individet, med den indiske horror individuationis (redsel for individualisering) som en ytterlighet, men overalt finner vi et fravær av prinsippet om at individet har absolutt verdi.

227

I vest: i 1) Politisk pluralisme: fyrstene deler både reelt og formelt mak­ ten med sentrale og lokale regjeringsinstitusjoner, dette utvik­ ler seg til konstitusjonelle regjeringer; 2) sosial pluralisme: eksistensen av sosiale klasser med eien­ dom og rettigheter som delvis ble sikret ved overenskomster og andre legale avtaler, uavhengig av fyrstene; 3) sterk eiendomsrett: eiendomsretten er sikret ved overens­ komst eller gjennom tittel; 4) rettsstat; 5) anvendelsen av den religiøse læren om individets absolutte verdi i verdslige institusjoner, om det nå går i bølger og med vekslende intensitet, så er denne tradisjonen likefullt ubrutt.1

Peter innførte nok et ferniss av vestlig dannelse og teknisk kunnen i landet, men samtidig svinebandt han undersåttene til staten gjennom et veldig byråkrati og et vidt forgrenet livegen­ skap, slik at konsekvensene for folket ble en ytterligere for­ sterkning av politisk og sosial monisme, for å tale med Treadgold. Da dekabristenes og nihilistenes arvtagere, bolsjevikene, kom til makten, ble den østlige tendens mot voluntarisme og tyranni ytterligere forsterket. Forakten for enkeltindividet i Sovjetunionen nærmet seg en grov og plump, praktisk-materialistisk utgave av den religiøse horror individuationis som pre­ ger det indiske samfunn. Stikk i strid med Lenins intensjoner, førte hans bestrebelser til en gjenoppvekkelse av det gamle mongolsk-pregede, sentralistiske Moskva-riket. Det var ikke Vestens praktisk rettede interesse som seiret i Russland etter revolusjonen, men Østens religiøst rettede og himmel vendte mystikk. Symbolsk og påtrengende gir dette seg uttrykk i balsameringen og senere dyrkelsen av denne militante ateisten, som skulle han ha vært en orientalsk gudesønn. Dreiningen mot øst var godt hjulpet av arven etter den rus­ siske kirke og det vi har karakterisert som den teokratiskbyråkratiske tendens og livsfølelse. På det øverste skikt i sam­ funnet gir denne seg uttrykk som tyranni og «gosudarstvo», statsmakt og lover er avhengig av én persons nykker og vilje, en person som gir loven uten selv å være bundet av den. I hele

228

samfunnsorganismen har denne voluntaristiske tradisjon en sterkt anti-sosial virkning. Den undergraver tilliten til og troen på almene, forpliktende lover, idet både høy og lav daglig opp­ lever at regler og avtaler når som helst kan settes til side og erstattes med byråkraters og «småtsarers» beslutninger. For det er ikke bare herskeren som står over loven; i tråd med de teokratisk-byråkratiske tradisjonene, der hver posisjon i hier­ arkiet liksom låner guddommelighet og allmektig glans fra den øverste herskeren, blir hver embedsmann, hver partikommissær suveren. Hans vilje og beslutninger står over alle lover, over enhver fornuftig innsikt og generell enighet. I fremtidens, partiets - eller om han er korrupt - i hans egen, personlige vin­ nings navn, løses og bindes andre menneskers skjebne. I 70-årenes sovjetsamfunn var denne vilkårligheten drevet så langt at partikommissærenes beslutninger sto over alle gene­ relle spilleregler. Bekjentskaper og bestikkelser utgjorde kon­ geveien til studier og yrkeskarriére, ikke viten og evner. I dette anti-samfunnet foregikk en slags kollektiv oppdragel­ se til asosialitet. For når den daglige erfaring tilsier at enhver almen fornuft og rasjonalitet kan settes tilside av en persons tilfeldige beslutninger, lærer man også at ens egne nykker og egoistiske hensikter står over hensynet til fornuft og sosialitet. Man kan nok vedta og fastsette rettferdige lover og edle mål­ settinger, men så lenge det ikke finnes noen tradisjon for å sto­ le på og å følge disse almene bestemmelsene, forskyves også de til det vi i en annen sammenheng har kalt en drømmeverden. Og selv om drømmene kan være felles, så gir ikke de grunnlag for noe praktisk fellesskap. Det er kun tilliten til den felles og sammenbindende rasjonalitet som kan danne grunnlaget for et samfunn. Det er den som gjør at de enkelte individer kan forstå og kommunisere med hverandre, den er selv et uttrykk for at hver og en er forpliktet så å si av logikkens lover. I idéhistorisk perspektiv kan vi se en forbindelse mellom denne asosialitet og mistro til den almene fornuft, og arven fra Øst-kirken. Som vi husker, er det synet på Den hellige Ånds suverenitet som adskiller den fra Vest-kirken, og det er på et vis den karikerte «suverene ånd» som lever seg ut gjennom for­ akten for den almene, forpliktende rasjonalitet. For Øst-kirkens

229

kirkefedre var Ånden bundet av en høyere lov, i og med for­ bindelsen til Faderen, men når en slik åndsopplevelse som den vi finner innen den russiske religiøsitet, løsrives fra dens sam­ menheng, forvrenges den til opplevelsen av at det er den enkel­ tes subjektive og egoistiske vilje som står over alt annet. På den ene side har denne åndstradisjon lagt grunnlaget for en intel­ lektuell djervhet og evne til å sprenge grenser innen den russis­ ke intelligentsia og litteratur. Men på den annen side har den bidratt til utviklingen av vilkårlighet, korrupsjon og egoisme i det erklært ateistiske samfunnet. Den overordnede posisjonen som Faderguden hadde i Østkirkens teologi, ble i det mystisk-marxistiske sovjetsystemet okkupert av Partiet. Referansen for hva som var rett og galt, godt og ondt, var ikke lenger av evig, religiøs karakter, men styrt av praktisk-politiske makthensyn. Samtidig ble Partiet omfattet med samme religiøse ærefrykt som i sin tid den krist­ ne Gud. Partiets «logikk» fikk likeledes status av absolutt sann­ het. Men Lenins og Stalins dialektiske metode er et siste farvel til den alminnelige fornuft; i dens sted settes det Koestler kaller Dsjugasjvilis tam-tam, der hvilken som helst konklusjon alt etter ønske kunne utledes av visse gitte fakta. Under dekke av at det tjener proletariatets sak eller et annet fjernt mål, kan hva som helst bevises. Teokratiet og asosialiteten har seiret over den rasjonelt individorienterte samfunnsmodellen. Og i drøyt to generasjoner var den tilhørende argumentasjonsform og tenkemåte, dette tam-tam, blitt pumpet inn i sovjetborgerne via skolesystemet, massemedia og festtaler. Resultatet var et land der hver tiende innbygger var straffet for kriminell hand­ ling, og der enhver oppfordring til fellesskap ble betraktet som en ny løgn og mer lureri. Enhver var forlengst blitt seg selv nok. Men virkeligheten, i form av økonomiske realiteteter, går sin egen vei, uavhengig av folkets mistillit til almene bestemmel­ ser, lederes visjoner og egoistiske interesser. Ordtaket «for­ brytelse lønner seg ikke» har neppe gyldighet på kort sikt; på lang sikt er det imidlertid uttrykk for en absolutt sannhet. Den situasjon Sovjetunionen befant seg i ved slutten av 1970-årene, var en krise der landet, som nok fremdeles var 230

stort og mektig og meget fruktbart, igjen manglet orden. Også nå hadde den russiske intelligentsia bestrebet seg på å ta igjen den vestlige kulturutvikling, slik at det stor-russiske riket kunne komme på høyde med det øvrige Europa og den moder­ ne verdens krav og problemer. Dissidentenes kamp represente­ rer i denne forbindelse et nytt forsøk på å forvandle Russland til en rettsstat, der det enkelte individ sees som en absolutt ver­ difull størrelse og er beskyttet av loven, og der loven er lik for alle. Maktens representanter og dissidentenes motspillere, det hemmelige politi, var på sin side også smertelig klar over Russ­ lands ulykkelige tilbakeståenhet og gapet mellom ideologisk drøm og sosial virkelighet. Det lå imidlertid i denne organisa­ sjonens natur at den søkte å løse problemene på mer tradisjo­ nelt russisk vis - ved kommandoer og direktiver ovenfra og ikke ved å appellere til den enkeltes verdi og verdighet.

Den dødsdømte ideologien Med Andropov kom en mann på tronen som visste hvilken befatning landet var i, men som var like opptatt av å styrke og fastholde ideologien som av å løse de økonomiske problemene. At det var ideologien selv som hadde skylden for produktivitetssvikt, byråkrati og kriminalitet falt tilsynelatende ingen i ledelsen inn. I og for seg vil det vel også være galt å gi marxismen skylden for den sosiale og praktiske elendighet i Sovjetunionen, det er snarere ideologi-manien som sådan som må lastes, det vil si: kulturens og innbyggernes tusenårige, ulykkelige trang til å sette idé over virkelighet, Gud foran menneske, prinsipp foran praksis. Det er denne ur-russiske tendens til å velge seg bort fra virkeligheten, bort fra jorden og inn i himmelen som i en viss forstand også hadde forvandlet marxismen til bysantinsk sko­ lastikk bak Kremls murer. Om Andropov kan kalles marxist skal derfor være usagt, sik­ kert er bare at han var ideolog. Men samtidig var han opptatt av å endre virkeligheten. Og til forskjell fra Lenin og andre av de russiske revolusjonære, hadde ikke Andropov noe ferdig 231

ideologisk svar på landets nød og sosiale problemer. Faktisk hadde han ingen løsning - dette ble klart allerede da han holdt sin første tale: For å være ærlig har vi ennå ikke studert skikkelig samfunnet vi lever og bor i, og vi har ennå ikke helt ut klarlagt lovene som styrer landets utvikling, først og fremst de økonomiske lovene. Derfor blir vi enkelte ganger tvunget til å handle så å si empi­ risk på en svært irrasjonell måte gjennom prøve- og feilemetoden.2

Den nye lederen talte åpent om landets problemer, og slik sett innrømmet han i praksis at hele ideologien hadde spilt fallitt og at visjonene fra partikongressen i 1961 var rene fantasteri­ er. Men samtidig holdt han i den samme praksis fast på parti­ ets rene linje og fortsatte sin kamp mot kjettere og annerledes­ tenkende også som Generalsekretær. Dette var imidlertid en virksomhet som først og fremst Ves­ ten så som negativ. Likesom det forrige århundres narodniker og nihilister, utgjorde dissidentene bare et lite skikt av Russ­ lands befolkning. Den jevne russer stilte seg nå som da skeptisk og tvilende, ja, ofte rent ut fiendtlig til disse intellektuelles be­ strebelser. Den spalte som Peters reformer hadde skapt i det russiske samfunn, med bønder på den ene siden og et opp­ lyst, vestvendt lag på den andre, eksisterte fremdeles. I fol­ kets øyne viste Andropovs bakgrunn i KGB at han hadde auto­ ritet og styrke, noe som også var påkrevd etter så mange år med et korrupt vanstyre. Andropov kunne endelig gi landet orden. Det var da også orden og disiplin Andropov først kjempet for å opprette. Han utvidet kampen mot korrupsjon blant høy og lav, innførte strengere disiplinærstraffer for unnaluring og skulk på jobben og gikk til felts mot «parasitter og snyltere» blant ungdommen. I talene gikk løftet om «lov og orden» sta­ dig igjen, og det hjalp å svinge pisken. 1 1982 steg økningen i bruttonasjonalproduktet fra 1,5 til 2,5 prosent. 11983 var den på 3,2 prosent.3 Men noen varig forandring kunne denne me­ toden ikke føre til - det syntes han selv også å være klar over.

232

Til det krevdes en helt ny organisering av det økonomiske liv. Andropov hadde imidlertid dårlig tid. Han var syk allerede da han overtok som Sovjetunionens leder, og han ble selv snart klar over at han ikke hadde lenge igjen å leve:

Sykdommen gjorde ham svært bevisst sin egen forgjengelig­ het. Fra det øyeblikket av fikk han det travelt. Talene hans ble dristigere og mer direkte. Han satte igang den mest vidtrekken­ de økonomiske debatten som dette landet har opplevd og gjor­ de det klart at en plan for økonomiske reformer måtte ligge fer­ dig i løpet av to år eller før utgangen av 1985.4 Mannen som i all offentlighet innrømmet at de sovjetiske drømmene var dødsdømte, var selv en dødsmerket mann. For­ di det sovjetiske systemet i så stor grad er avhengig av enkelt­ mennesker i ledelsen, sørget han for å få «sine» menn inn i toppstillinger, for slik å sikre at den vei han selv hadde slått inn på ble fulgt. Han hentet Rysjkov, Ligatsjov, Tsjebrikov - og Gorbatsjov frem i rampelyset. Likevel ble arbeidet for å oriente­ re Sovjetunionen i forhold til de økonomiske realiteter forsin­ ket etter Generalsekretærens død. Som et siste, blekt blaff fra korrupsjonens drømmeverden, inntok Bresjnevs mangeårige personlige sekretær, Konstantin Tsjernenko, rollen som Gene­ ralsekretær etter Andropov.

Kronprinsen

Hadde Andropov vært syk da han overtok makten, var Tsjer­ nenko døende. Som Generalsekretær holdt han seg oppreist i 13 måneder. I mars 1985 var Politbyrået for fjerde gang på tre år samlet for å velge ny Generalsekretær, og nå syntes det ikke til å komme utenom å utnevne Andropovs yndling og utpekte arvtager: Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov. Etter sigende var det veteranen Gromyko som foreslo ham, og da med følgende ord: «Denne mannen har et vinnende smil, men han har tenner av jern.» Ett år senere skulle den tidligere amerikanske presidenten Richard Nixon gjenta Gromykos karakteristikk av Gorbatsjov i et memento til Ronald Reagan: «Bresjnev brukte kjøtt-øks i sine 233

forhandlinger. Gorbatsjov bruker stilett. Men bak den fløyelshansken han alltid bærer, skjuler det seg en stålneve.»5

Mannen som vakte slik respekt hos den eldre garde av interna­ sjonale politikere, var født 2. mars 1931 i landsbyen Privolnoje ved Stavropol i Kaukasus. I motsetning til i Sentral-Russland har bøndene i Kaukasus aldri vært livegne. «Privolnoje» betyr også «fri», dens innbyggere var aldri bundet til godseier, kirke eller stat. Landsbyen ligger i et av de aller rikeste kornom­ rådene i Sovjetunionen, men da Mikhail Sergejevitsj ble født, var stedet preget av hungersnød. Stalin hadde satt igang tvangskollektiviseringen samme år, og tvangen var sterkest der jorden var rikest. De tradisjonelt frihetselskende bøndene i Kaukasus svarte på tiltakene med opprør, noe som igjen med­ førte forferdelige utrenskninger. I 1932 og 1933 var landet herjet av matmangel og katastrofer som anslagsvis kostet mel­ lom 5 og 10 millioner mennesker livet.6 Hverken utrensknin­ ger eller hunger rammet imidlertid Gorbatsjov-familien. Både far og bestefar til den kommende Generalsekretæren tilhørte partieliten i distriktet. Hjemmet kan likevel ikke ha vært preget av marxistisk dogmatikk; moren var etter sigende ennå 11985 en oppriktig troende og fast kirkegjenger.7 I 1950 kom Gorbatsjov til Moskva for å studere jus ved Moskva Statsuniversitet. Juridikum var ikke noe populært fag ved universitetet på denne tiden. Gjennom Stalins innflytelse var det blitt forandret til en slags teologi eller skolastikk, der undervisning i og tolkning av marxismen-leninismen utgjorde mesteparten av studiet. Men samtidig hadde kanoniseringen av Marx og Lenin ført til at man også leste alle de verkene som Marx refererte til usensurert. Gorbatsjov hadde slått inn på sin politiske løpebane allerede før han kom til Moskva, ja, det var blant annet takket være denne at han overhodet fikk studieplass ved Moskva Statsuni­ versitet. Som 18-åring var han blitt tildelt ordenen «Arbeidets røde fane» for sin aktivitet i den kommunistiske ungdomsorga­ nisasjonen Komsomol og for sin innsats ved innhøstingen i Stavropol-distriktet i 1949.81 Moskva fortsatte han sin politis­ ke aktivitet og ble komsomol-organisator for sitt kull på fakul234

tetet. Ifølge Time-Magazines biografi, oppfylte han sine plikter med politisk strenghet og konsekvens. Den dobbelthet som Gromyko senere skulle påpeke, var ifølge en av medstudentene allerede tilstede:

Noen av oss anså ham som en person med to ansikter. Han var flink i forholdet til sine medstudenter. Han ville gjerne hjelpe flere av dem, men når han entret podiet for å tale, snakket han aldri ut. Han bare kom med slagord.9 Dette var også en tid da det var uhyre farlig å vise et annet politisk ansikt enn det som var offisielt anerkjent. Det kan tyde på at Gorbatsjov var villig til store ofre for å sikre sin politiske karriére, og tidlig mestret den nødvendige skuespillerkunsten. På denne tiden ble universitet i Moskva åpnet for hånd­ plukkede studenter fra andre sosialistiske land. En av dem var Zdenek Mlynar. Han kom fra Tsjekkoslovakia og satset på kar­ riére innen landets kommunistparti. Senere ble han en av le­ derne i Praha-våren il968,ogil977 emigrerte han til Øster­ rike. Mlynar studerte jus som Gorbatsjov. De to ble gode ven­ ner og giftet seg med kvinner som igjen var nære venninner. Det meste av hva vi vet om Gorbatsjovs politiske ideer og for­ håpninger som student, skyldes intervjuer Mlynar ga umiddel­ bart etter at Gorbatsjov ble valgt til leder av Sovjetunionen. Mlynar forteller at Gorbatsjov var både irritert over og kri­ tisk til flere aspekter ved Stalins politikk. Den fortroligheten som utviklet seg mellom den sovjetiske studenten og «utlen­ dingen», viser forøvrig at Gorbatsjov var langt mer åpen enn en sovjetisk kommunist burde være.10 Stalins død var i første omgang et traumatisk sjokk for be­ folkning og kulturelite, men allerede i 1954 kom de første sig­ naler om oppbrudd og liberalisering. Gorbatsjov tok begeistret del i den alminnelige oppbruddsstemning. Ja, i følge en annen medstudent, Neznansky, begynte Gorbatsjov å kritisere Stalins politikk overfor bøndene umiddelbart etter diktatorens død.11 1 1955 avsluttet Gorbatsjov sine studier, og vendte hjem til Stavropol-regionen, ikke for å praktisere som jurist, men for å

235

fortsette sin politiske karriére. Her ble han utnevnt til Komsomol-leder over et område med bortimot 2 millioner innbygge­ re, med blant annet ansvar for å overvåke den kommunistiske moralen og oppdragelsen hos de øvrige medlemmene. Han var på denne tiden allerede gift med Raisa Maksimovna, en med­ student fra Moskva. Hun hadde eksamen i filosofi, og nå arbeidet hun på en av­ handling om den sosiologiske strukturen blant bønder i Stavropol-området. I denne tok Raisa i bruk noe som i sovjetiske sammenheng var meget sjeldent: gallup-undersøkelser og rundspørringer12. Helt opp til våre dager har alle vitenskapeli­ ge undersøkelser i Sovjetunionen hatt et mer prinsipielt enn reelt preg. Det hører med til noen av de viktigste reformene under Gorbatsjov at nyheter og statistikker baseres på realite­ ter og ikke på programmer og erklæringer om hvordan tingene burde være. Nå er rundspørringer blitt en fast del av medias arbeidsmetode, men Raisa Maksimovna var en av de første som gjorde bruk av dem. Gorbatsjov steg raskt i partigradene på hjemstedet. Han tok også sin utdannelse nummer to, som agronom, ved høyskolen i Stavropol. 11966 ble han utnevnt til førstesekretær i distriktet. Ved siden av å være et viktig jordbruksområde huser Stavro­ pol en rekke kurbader og feriesteder, der Russlands herskere har hvilt ut i generasjoner. Jurij Andropov pleide å feriere her, og da han var blitt utnevnt til KGB-sjef i 196 7, krevde etiketten at han avla visitt hos stedets førstesekretær. Om Andropovs første møter med Gorbatsjov og hans inntrykk av den unge mannen, skriver Martin Walker:

Førtiåringen med to akademiske titler, en intellektuell kone og en vakker, intelligent datter må for Andropov og hans genera­ sjon ha fortont seg som det levende bevis på at deres arbeid så langt ikke hadde vært forgjeves. De mennene i 60- og 70årsalderen som nå ledet partiet, hadde bare fått skrapt sam­ men en slags utdannelse på kveldskurs og partiskoler, samti­ dig med at de strevet for å gjennomføre femårsplaner, utkjem­ pet verdenskriger og bekymret seg over utrenskninger. En oppadstrebende ung mann som Gorbatsjov, som var alet opp 236

av systemet, kan ha inngitt aldri så lite misunnelse hos dem, men også en følelse av at de hadde all grunn til å gratulere seg selv. Det var akkurat denne typen nye Sovjetmennesker de hele tiden hadde forsøkt å produsere.13 Bekjentskapet med Andropov og Gorbatsjovs egen suksess som ansvarlig for jordbruket i Stavropol-regionen, bidro ytter­ ligere til å sikre hans karriére innen det politiske systemet. I 1970 ble han fullverdig medlem av Sentralkomiteen og ett år etter av Det øverste sovjet. Hans politiske posisjon ga ham anledning til å reise uten­ lands. 11966 besøkte han Øst-Tyskland, og om sommeren det året tok Raisa og Mikhail Gorbatsjov en lang ferie i Frankrike, der de reiste omkring «inkognito», det vil si som privatperso­ ner. Slik Peter den Store hadde vært den første russiske tsar som besøkte Vesten, er Gorbatsjov den første Sovjet-leder etter Lenin som har hatt anledning til å stifte førstehånds kjennskap med liv og levesett i Vest-Europa, slik det fortoner seg utenfor de offisielle, sovjetiske delegasjonene. Det er fremdeles ingen selvfølge at russiske statsmenn kjenner Vesten, det viser Der Spiegels intervju med Gorbatsjovs etterfølger, Boris Jeltsin, fra 18/111991. Her begrunner Jeltsin sin tro på det vestlige, markedsøkonomiske systemet på følgende måte: «Jeg har rik­ tignok ikke vært så meget i utlandet, men hverken i USA eller England, Tyskland, Frankrike, Japan eller Italia har jeg truffet mennesker som lever dårligere enn våre. Derfor måtte vi først og fremst sørge for at dette systemet brøt sammen.» I motset­ ning til sin forgjenger, hadde han aldri hatt anledning til å se Vesten uten diplomatiske potemkinkulisser - kanskje dette var noe av bakgrunnen for Gorbatsjovs forsiktige og Jeltsins radi­ kale linje når det gjaldt innføringen av et vestlig økonomisk system i Russland. Men la oss ikke foregripe begivenhetenes gang. I 1978 overtok Gorbatsjov ansvaret for landets jordbruks­ politikk, og familien flyttet tilbake til Moskva etter 2 3 år i Stavropol. Dette skjedde etter at han hadde fått hele Sovjetunio­ nens oppmerksomhet rettet mot seg på grunn av sine nye innhøstingsmetoder i Stavropol-distriktet. Året før hadde Pravda 237

publisert et langt intervju med Gorbatsjov på første side. Hans jordbruksreform hadde først basert seg på en utvidet tillatelse for bøndene til over flere år å stå ansvarlig for et bestemt jord­ stykke, og å motta lønn i forhold til resultatet. «I gjennomsnitt klarte disse gruppene å få 20-30 % mer ut av et gitt område, med lavere utlegg til arbeidskraft og maskiner», skrev Gor­ batsjov i 1983.14 Det oppstod imidlertid ideologisk strid om reformen, og Gorbatsjov innførte et annet system, som i første rekke tok sikte på å bedre innhøstingen. En hel hær av trakto­ rer og skurtreskere ble satt under felles kommando og sendt avsted over kornåkrene. Dette ga overveldende resultater de første årene - ikke minst fordi de høstet på de åkrene som var blitt pleiet så omsorgsfullt av bøndene under den forrige refor­ men.15 Og det var disse resultatene som fikk Bresjnev til å ut­ nevne Gorbatsjov til Sentralkomiteens jordbrukssekretær. Men Gorbatsjov var ikke alene om å innføre nye og mer virkelighetsnære ideer om jordbruksproduksjonen i dette landet, som ennå i mer enn én forstand var et drømmeland. Den da­ værende førstesekretæren for Georgias kommunistparti, Eduard Sjevarnadse, igangsatte lignende eksperimenter i sine hjemtrakter. I boken Fremtiden tilhører friheten forteller han:

I begynnelsen av syttiårene ble det satt i verk et eksperiment i distriktssenteret Abasja. Det innbefattet et nytt avlønningssystem for landbruksarbeid, differensiert etter verdien, kvalite­ ten og mengden av produksjonen. Dechiffrerer vi den viten­ skapelig utformede definisjonen, får vi fram et ytterst enkelt prinsipp: God betaling for godt arbeid. En vestlig leser vil kanskje ikke forstå hva jeg snakker om - hva er det som er så nytt og eksperimentelt med dette? Grunnlaget for enhver virk­ somhet er jo at man blir interessert i resultatet av sitt eget ar­ beid. Skal en bedrift være produktiv, må den ivareta interesse­ ne til dem som skal drive den. Men den sovjetiske leseren forstår dessverre hvorfor dette var nye tanker. Han vet at vår samfunnshusholdning er slik strukturert av det ofte ikke lønner seg å yte skikkelig insats. (...) Grunnen til dette er ikke bare å finne i statens praksis med å tilegne seg storparten av merverdien og produktene, men 238

også i et fundamentalt teoretisk prinsipp som tilsier at opp­ muntring til «eiendomsinstinktet» hos arbeiderne er en trussel mot selve grunnlaget i den sosialistiske strukturen. At samfunnshusholdningen dermed blir ineffektiv, har mindre betyd­ ning. Det viktigste er å bevare postulatet intakt.16 Sjevarnadse hadde truffet Gorbatsjov første gang i slutten av femtiårene, og det utviklet seg snart et varmt vennskap dem imellom. De var begge opptatt av konkrete forbedringer av fol­ kets levevilkår i Sovjetunionen, og i å sette «sunn fornuft opp mot de absurditeter som regjerte i landet», som Sjevernadse skriver. Den senere perestrojka-politikken må sees som en frukt av blant annet dette vennskapet. I første omgang lot de jordbruket være prøvefelt for de nye ideene. For Gorbatsjov fortsatte suksessen på landsbasis det første året han hadde ansvaret for jordbruket. Avlingen i 1978-79 var den beste i Sovjetunionens historie, men allerede året etter sviktet den. Gorbatsjov var imidlertid snar til å peke på årsake­ ne. Landet trengte ikke flere storstilte planer og nydyrkingsområder, men konkrete forbedringer. Veiene var så elendige at lastebilene mistet nesten en tiendedel av lasten på vei inn til byene, og nok en tiendedel mellom bruket og jernbanelinjen. Dessuten fantes knapt med lagringsmuligheter, og avlingene råtnet opp eller ble spist av skadedyr. Gorbatsjov foreslo derfor en rekke konkrete tiltak, som å legge foredlingsindustrien i nærheten av dyrkingsområdene.17 Dette var en tale og et forslag som sto den daværende KGBsjefens hjerte nær. I motsetning til hva som var vanlig i den poli­ tiske ledelsen, søkte ikke den nye jordbrukssekretæren løsnin­ gen i visjoner og drømmer, men i konkrete, praktiske tiltak. Vi må gå ut i fra at det i første rekke var denne siden ved Gorbat­ sjovs karakter som fikk Andropov til å utnevne ham til kron­ prins da han selv hadde overtatt regjeringsmakten. Gorbatsjovs posisjon ble stadfestet i 1983. Andropov visste da at han selv ikke hadde mange månedene igjen å leve. Doder skriver:

Det var tydelig allerede våren 1983 at Andropov forberedte Gorbatsjov, det yngste medlemmet av politbyrået, til toppledel­

239

sen. I august gjorde han det formelt i form av en fjernsynssendt forestilling som var koreografert for å gi størst mulig ef­ fekt - både i partiet og i landet forøvrig. Andropov samlet alle gjenlevende bolsjeviker, de som hadde vært partimedlemmer under revolusjonen i 1917, og lot Gorbatsjov lede møtet og holde hovedtalen mens Andropov og andre medlemmer av le­ delsen holdt seg i bakgrunnen. Da Andropov talte til de gamle mennene og kvinnene som satt der med brystet dekket av me­ daljer og utmerkelser, forklarte han at forandringer ikke var til å unngå, og til disse forandringene hørte også et genera­ sjonsskifte. De yngre, sa han, «er annerledes, men de er ikke våre fiender!»18

En dissident på tronen Og annerledes syntes i sannhet Gorbatsjov å være. Ja, med sitt sikre, praktiske grep om tingene og sine konkrete forslag, virket det som han tilhørte den yngste generasjon som noengang had­ de vokst opp i Russland. Hvor gammel den forrige i virkeligheten var, kan Dostojevskijs ord fra 1865 gi oss en anelse om:

Det klages stadig over at det ikke finnes praktiske mennesker her i Russland. Vi har nok av politikere og generaler, og det vrimler av embedsmenn i statsadministrasjonen, men praktis­ ke mennesker har vi altså ikke. I det minste klager folk over at vi ikke har noen. Til enkelte jernbaner skal det være uråd å skaffe skikkelig betjening, og det er visst helt umulig å skaffe folk til å administrere et dampskipsselskap. Rett som det er får vi høre om ulykker på en eller annen nyåpnet jernbane. Vog­ ner har kollidert eller styrtet ned fra en bro, på ett sted måtte et tog nærmest overvintre i sneen: etter noen timers ferd ble det simpelthen sittende fast i fem timer. Et annet sted stod tonne­ vis av varer og råtnet i flere måneder i påvente av videre trans­ port. Ja, da kjøpmannen kom for å hente varene (det lyder for­ resten helt utrolig), fikk han en ørefik av stasjonsmesteren, som senere unnskyldte seg med at han var blitt «for ivrig i tjenes­ ten». Vi har ellers så mange byråkrater og statsansatte at det er nesten uhyggelig å tenke på det. Alle har stått i statens tjeneste, 240

eller også gjør de det eller har planer om å gjøre det. Hva kan da grunnen være til at det er plent umulig å få i stand en noen­ lunde anstendig administrasjon i et dampskipsselskap? På dette spørsmålet gis det av og til et meget enkelt svar, så enkelt at det er vanskelig å tro på det. Det er riktig, sies det, at alle her i landet har stått eller står i statens tjeneste, og slik har det vært i to hundre år, etter beste tyske forbilde, fra slekt til slekt. Men et mer upraktisk folkeferd enn disse statstjenestemen­ nene finnes jo ikke i hele verden! Det er gått så vidt at mangelen på praktisk sans blir regnet for den største dyd blant våre tjenes­ temenn. Forresten har det ingen hensikt å snakke om folk i sta­ tens tjeneste, vi skulle jo tale om praktiske mennesker. Og da kan det ikke være tvil om at forsakthet og fullstendig mangel på initiativ alltid er blitt betraktet som det praktiske menneskes sikreste kjennetegn i Russland. Slik er det fremdeles.19 Omlag 120 år senere skriver Gorbatsjov:

En absurd situasjon var under utvikling. Verdens største pro­ dusent av stål, råmaterialer, olje og energi kommer til kort på grunn av sløsing eller ineffektiv bruk. Som en av verdens størs­ te kornprodusenter må landet ikke desto mindre kjøpe millio­ ner av tonn med korn hvert eneste år som mat til befolkningen. Vi har det største antall leger og sykehussenger pr. innbygger og samtidig er det skrikende mangler i helsetjenestene. Med forbløffende nøyaktighet kan våre raketter finne Haleys komet og fly til Venus, men side om side med disse vitenskapelige og teknologiske triumfer ligger en åpenbar mangel på effektivitet når det gjelder å ta i bruk den vitenskapelige utviklingen for å dekke de økonomiske behov. Og mange sovjetiske tekniske hjelpemidler til husholdningen er av lav kvalitet.20 Den «nytenkning» Mikhail Gorbatsjov lanserte da han kom til makten, kan ved første øyekast se ut som et oppbrudd fra den tradisjonelle, bolsjevikiske ideologiske orientering, men som vi har sett, er den dypest sett et forsøk på et oppbrudd fra hele den bysantinsk-mongolske tradisjonen i Russland. «Det russiske folk tilhører historiens slutt, og ikke dens mid­

241

te,» skrev filosofen Berdjajev, «humanisme og kultur hører til i historiens midte.» Arbeid, interesse for denne verdens ting og dagliglivets krav er betydningsløse for et apokalyptisk sinne­ lag. Når Gorbatsjov i det ovenstående sitatet peker på det para­ dokset at Sovjetunionen nok kunne frembringe paradeprosjekter, såsom sputniker og raketter til Venus, men ikke de enk­ leste dagligvarer og husholdningsartikler, er dette en praktisk innrømmelse av Berdjajevs tese. Paradeprosjekter hører histo­ riens avslutning til; de er uttrykk for drømmen om fremtiden, de er som forvarsler og håndfaste bevis på at avslutningen lykkeriket - er nær, på ideologiens triumf. Hverdagslivets nød­ vendigheter, derimot, er bagateller som en apokalyptisk, visjo­ nær bevissthet ikke bryr seg om. I hvilken grad denne forskjell i verdensopplevelse og blikk­ retning mellom den russiske og vestlig-amerikanske kultur har betydning inn i de minste detaljer, gir romteknologien selv et eksemplarisk bilde av. Sovjetunionen var først ute med sin sputnik, noe som satte de vestlige eksperter i en slags sjokktilstand - og førte til en intens satsing på matematiske og teknis­ ke studier ved de vestlige læresteder. Det tok derfor ikke lang tid før Vesten var kommet på høyde med Sovjet, men da hendte noe rart. I Sovjetunionen fortsatte man å utvikle og produsere avansert romteknologi så å si side om side med ytterst primiti­ ve forbruksartikler. I Vesten ble snart de teknologiske nyvin­ ningene og oppdagelsene benyttet i annen produksjon. Boble­ jakken og borrelåsen er bare noen av de moderne forbruksva­ rer som nå er allemannseie, men som opprinnelig stammer fra romfartens område. I Sovjet var det tilnærmet vanntette skott mellom de industrigrener som tilhørte paradeprosjektene, og de som var siktet inn på det trivielle dagligliv. Det ville så å si være å besudle de lysende fremtidsvyene om man lot dem få praktisk betydning for kreti og pleti. Man kan innvende at det­ te henger sammen med hele den teknologiske og økonomiske strukturen i de to kulturområdene, men det forklarer ikke fe­ nomenet til bunns. Igjen står vi overfor det for oss så fremmed­ artede faktum at det viktigste er å bevare et prinsipp intakt, selv om «samfunnshusholdningen dermed blir ineffektiv», for å tale med Sjevarnadse.

242

Den siste fjerdedel av det 20. århundre er imidlertid en tid da det er forbundet med livsfare ikke å ta hensyn til sanseverdenens tilsynelatende detaljer. Det er den vestlig, teknisk ori­ enterte interesse som har erobret verden, det er den som på godt og ondt legger premissene for våre liv, for våre muligheter og trusler. Og til dens konsekvenser hører en teknologisk ut­ vikling som er drevet så langt at et eneste lite sekund av uoppmerksomhet og fantasteri, kan sprenge hele jorden i fillebiter eller utløse en atomkatastrofe som den i Tsjernobyl i april 1986. Det var nettopp hensynet til forestillingene, til ideologi og drømmer, eller, slik det heter på sovjetisk: til planen, som ledet til reaktorulykken. Arbeiderne skulle overhale en av tur­ binene, og for ikke å tape i forhold til planlagt produksjon, skrudde de av alarmsystemet og lot de andre reaktorene gå for full maskin mens arbeidet pågikk.21 Enhver tid får de problemene den fortjener. De største trusle­ ne i våre dager har alle det til felles at de så å si er umiddelbart usynlige, og derfor krever et åpent informasjonssamfunn for å kunne løses og avverges. Dette gjelder miljøforurensning i vid forstand og særlig radioaktiv stråling, og det gjelder AIDS. Dersom et samfunn nå er lukket, autoritært og styrt av ideologisk-moralistiske grunnsetninger fremfor saklighet, empiri og informasjonsfrihet, vil en atomulykke eller AIDS-epidemien føre til katastrofer av uhyrlige dimensjoner. Et skrekkens ek­ sempel er blitt brettet ut for våre øyne i Romania. Dette landet har de samme ortodokse tradisjoner som Russland, og der had­ de det kommunistiske fyrstehuset nedlagt forbud mot over­ hodet å nevne AIDS i mediene, i tillegg til at både prevensjon og abort også var fobudt. Resultatet ble ikke at sykdommen holdt seg utenfor fyrstedømmets grenser, men at vi i Romania finner hele barnehjem med AIDS-smittede barn, og at ingen har oversikt over hvor utbredt viruset egentlig er i den rumens­ ke befolkningen. AIDS er bokstavelig talt som et memento mori, men samti­ dig som en oppfordring til besinnelse, åpenhet og saklig in­ formasjon. Også i Sovjetunionen så man sammenhengen mel­ lom AIDS-trusselen og et åpent, humanitært samfunn: «AIDS er en slags eksamen,» hevdet sosiologen Igor Semjonovitsj

243

Kon, «en eksamen i humanisme og sunn tenkning.»22 De teknologiske landevinninger fremstår likeledes som praktiske øvelser på vei mot demokratisk pregede samfunns­ strukturer. Stalin kunne nok industrialisere Sovjetunionen med metoder hentet fra Ivan den Grusommes tid, men landet kunne ikke tre inn i dataalderen ad samme vei. Den moderne, industrielle revolusjon har åpenhet og informasjon som mål og metode. Det er problematisk nok å drive et industrialisert og byråkratisk statsmaskineri uten fri adgang til kopimaski­ ner; å bygge ut et informasjonssamfunn med samme grad av sensur og overvåkning er umulig. Den nye informasjons- og kopieringsteknologien er en større trussel mot et diktatorisk styre av religiøs eller ideologisk karakter enn enhver enkeltstå­ ende oppvigler. Dersom Sovjetunionen skulle ta det endelige skritt inn i det 20. århundre, et skritt som i stor grad allerede var foretatt i og med urbaniseringen i 60- og 70-årene, måtte følgelig ledelsen bryte overtvert med landets tusenårige tradi­ sjon hva angår sammenfiltring av ideologi og stat. Den menneskelige kulturutvikling i dette århundre har re­ nessansens landevinninger som en av sine helt grunnleggende og naturlige forutsetninger. Det er ikke lenger snakk om å kunne «velge» en samfunnsform som ikke setter mennesket og sanseverdenen i sentrum. I den «kulturkonkurranse» som må ha eksistert mellom et verdensbilde og en samfunnsmodell som setter ideologi, Gud og prinsipper i høysetet, og den som er konsentrert om sanseverdenen og individet, har den sist­ nevnte gått av med seieren. Uansett hva man måtte mene om den vest-europeiske, amerikanske kulturen, er det den som dominerer økonomi, politikk og industri. Den har seiret tekno­ logisk og militært, den setter premissene for handel og økono­ misk konkurranse. Og fordi den til syvende og sist er basert på renessansens idealer om det selvhevdende, frie individ, vil den i sine teknologiske resultater og sitt konkrete uttrykk så å si praktisk formidle disse idealer videre. Dette betyr ikke at man tar så umåtelig godt vare på det enkelte individ i Vesten, men at et konkurransedyktig samfunn ikke kan baseres på en ideo­ logisk undertrykkelse av individet. Selv den amerikanske «Selfmade man» går tilbake til renessansens idealer, om de enn er

244

blitt pervertert på veien. Og diktatur og økonomisk konkurran­ sedyktighet basert på moderne teknologi er uforenlige, selv om også den moderne teknologi åpner for diktatorisk misbruk. Andropov hadde påbegynt en tilpasning av Sovjetunionen til den siste halvdel av det 20. århundre med tradisjonelle, rus­ siske midler: trusler om straff og løfter om bonus. Med Gor­ batsjov kom en mann på tronen som skulle vise seg langt mer samstemt med tidens krav. I løpet av det første året lanserte han sin perestrojka- og glasnostpolitikk, og derved var et nytt element introdusert i Russlands kulturelle og politiske historie. Skjønt helt nytt var det ikke. Kravet om glasnost, åpenhet, ble første gang fremsatt av Andrej Sakharov i 60-årene som et nødvendig middel til å bygge det fundament av borgerlig offentlighet som ethvert demokrati er avhengig av. Det nye ligger i at det er maktens representant som forlanger åpen­ het. Endelig ble det i dette bysantinsk-bolsjevikiske samfunnet gjort et reelt forsøk på å legalisere et fritt rom mellom staten og den enkelte. Det pusterom mellom kirkens maktsfære og individets liv som i Vestens samfunn representeres av det bor­ gerlige, sekulariserte skikt, fikk maktens velsignelse til å utvik­ le og utfolde seg også i Russland. Med sitt slagord om glasnost fremsto Gorbatsjov som en dissident på tronen. I åpenhetens navn kom den nye tsaren i Kreml logisk nok til å innfri flere av dissidentbevegelsens krav. Politiske fanger fikk amnesti, de psykiatriske klinikkene ble i 1988 overført fra politi- til helse­ myndighetene, tidligere forbudte verker ble offentliggjort - så­ som Pasternaks Doktor Zhivago og Aleksander Solsjenitsyns GULag-arkipelet - presse og media ble åpnet for reell informa­ sjon og nyheter. Stalintiden ble tillatt samtaleemne, og landet kunne begynne sitt møysommelige arbeid for å gjenvinne egen verdighet og komme til rette med sin egen historie. «Det skal ikke lenger finnes glemte navn og hvite flekker i den sovjetiske historie og litteratur,» sa Gorbatsjov på et møte med sovjetiske forleggere i februar 198 7.23 Alt dette virket som tilskyndelser i retning av de «renessan­ se» - eller oppvåkningsbestrebelser som dissidentene represen­ terte. Den selvbesinnelse og erkjennelse som tidligere bare

245

noen få intellektuelle hadde tatt del i, ble nå prinsipielt tilgjen­ gelig for hele befolkningen. Et åpent samfunn, en fri presse og en intellektuell offentlighet forutsetter aktivt deltagende sam­ funnsborgere. Aktivitet forutsetter igjen engasjement og opp­ levelsen av egen verdighet og respekt for egen deltagelse i sam­ funnsprosessene. «Glasnost» forutsatte med andre ord at inn­ byggerne gjennomgikk samme «oppvåkningsprosess» som dissidentene hadde vært pionerer for. Ledelsen måtte bytte ut sin ideologiske drøm med blikk for de konkrete enkeltmenneske­ nes behov, og de enkelte innbyggere måtte rives løs fra den søvn en autoritær ideologi og et meningsløst byråkrati hadde dysset dem inn i: Folk, menneskelige vesener med alt sitt kreative mangfold, er de som skaper historien. Så den første oppgaven i en restruktu­ rering - en uunnværlig tilstand om man skal lykkes - er å «vekke» disse menneskene som er «sovnet» og gjøre dem virke­ lig aktive og interesserte. Vi må sørge for at alle føler at de har noe å si både når det gjelder egne forhold og samfunnslivet for øvrig. Å få individet trukket inn i alle prosesser er det viktigste aspekt ved det vi holder på med. Perestrojka skal virke som en smeltedigel som vil forme og fornye hele samfunnet. Så alvor­ lig er jobben vi nå har gått løs på, og det er en meget vanskelig oppgave. Men målet er verdt innsatsen.24

Og målet var å gjøre Sovjetunionen til et moderne land, i den betydning det 20. århundre legger i dette ordet. Gorbatsjov var en verdig arvtager etter Peter den Store. Begge ville de «vekke» befolkningen, bekjempe selvgodhet og fremmedfiendtlighet og få landet på høyde med seg selv også økonomisk. Veien dit var imidlertid fremdeles lang og kronglete. I første omgang krevde denne prosessen en opprydding og avklaring, landet måtte gjennomgå en «storrengjøring» og renses for drømmer og illu­ sjoner, for alt det som trakk energi, bestrebelse og interesse bort fra de faktiske problemer. Derfor kom Gorbatsjovs refor­ mer raskt til å bety en radikal av-ideologisering, først og fremst av kulturlivet. 246

Folket skulle «våkne» fra apati og ideologiske drømmer. Man skulle få vite hvordan det sto til i landet. Det var ikke lenger de ideologiske visjonene som skulle virke som incitamenter til arbeid, men den faktiske virkeligheten, om den var aldri så deprimerende. Slik Gorbatsjov og Sjevarnadse hadde søkt å bedre resultatene i jordbruket med midler som tok hensyn til den foreliggende realitet, uten sjenerende sideblikk til ideologi­ en, slik skulle nå presse og myndigheter åpne folkets øyne for landets faktiske problemer. Før et problem kan løses, må det erkjennes, og den første fasen av Gorbatsjovs regjeringstid står i denne erkjennelsens tegn. Derfor ble statistiske undersøkelser over barnedødelighet, levealder, aborter og forurensning of­ fentliggjort. Massemedia begynte med oppsøkende journali­ stikk, kritiske røster slapp til - og folket fikk sjokk. Det var som om en ny side av den gamle russiske mytologi gikk i oppfyllelse. Den apokalypsen som det russiske, religiøse sinn hadde profetert i århundrer, var blitt virkelighet. Alt man tidligere hadde trodd på, støttet seg til og stolt på, ble revet vekk. Hadde man før fått høre at kriminalitet, forurensning, prostitusjon, fattigdom og arbeidsløshet var kjennetegn ved den borgerlig-kapitalistiske, dekadente verden, våknet man nå opp til de samme problemene i Det hellige Russland. Det ble badeforbud ved flere strender i Østersjøen, man fikk vite at luf­ ten i Moskva til tider var helsefarlig, at millioner av sovjet­ borgere levde under fattigdomsgrensen, at landet hadde det høyeste aborttall i verden, at levealderen var synkende, og al­ lerede lå langt nede på verdensstatistikken, kort sagt, alle de ofre folket hadde bragt siden revolusjonen virket fullstendig bortkastet. Som om ikke dette var nok, fikk borgerne av Sovjet­ unionen den tvilsomme æren nok en gang å utgjøre en avant­ garde: Verdens første, større atomulykke fant sted i Tsjerno­ byl. Fremtiden syntes dystrere enn noensinne. Ja, også forti­ den ble borte, eller i det minste radikalt forandret. Av-ideologiseringen gjorde sitt inntog i historieskrivingen, og i 1987 fikk ikke historiestudentene ved universitetene gå opp til eksamen, fordi det var løgn alt de hadde lært. Man måtte vente på nye lærebøker. Nå var ikke dette første gang apokalypsen feiet over Russ­ 247

land; faktisk har det russiske folket mistet fortiden hele fire ganger i dette århundret. Først gjennom revolusjonen i 1917, så under Stalin og hans omskrivning av revolusjonshendelsene. Deretter ved Khrustsjovs oppgjør med Stalin, og til slutt under Gorbatsjov. Tidligere var imidlertid folket blitt presen­ tert for nye mål og idealer som erstatning for tapet. Fortiden var blitt forklart som feilaktig, den lykkelige fremtiden befant seg likevel rett rundt hjørnet. Gorbatsjov lovet derimot ingen umiddelbar, lysende fremtid. Talene og skriftene hans er nok fulle av forsikringer om at perestrojka og «den nye tenknin­ gen» vil frigjøre sosialismens demokratiske potensiale og at omstruktureringen vil munne ut i et bedre samfunn, men i forhold til den detaljerte og nøkterne beskrivelse av tingenes faktiske tilstand, er fremtidsvisjonene vage og luftige. Her er ingen konkrete løfter om at Sovjetunionen ville gå forbi USA i løpet av noen ti-år, eller at man straks kan slutte å arbeide, men likevel leve i verdens rikeste land, bare stadige forsikringer om at de problemene som hadde tårnet seg opp lot seg løse, med hardere arbeid, felles innsats og forsakelse. Idet presse, litteratur og billedmedia ble åpnet for en opprik­ tig behandling av fortidens redsler, ble det sovjetiske folk også slynget inn i en smertefull prosess av selvbesinnelse. Da den offentlige hemmelighet som Stalins utrenskninger represen­ terte, ble alminnelig samtaleemne, oppsto uvegerlig spørsmå­ let: Hvordan kunne så mange mennesker ikke bare være med­ løpere, men begeistrede håndlangere i et helt folkemord? De millioner av lik oppbyggingen av det nye samfunn og det nye mennesket har kostet, er ikke bare Stalins verk. Han kunne intet utrette uten fangevoktere, politimenn, angivere, kort sagt, uten samarbeidsvillige byråkrater og et lydig folk. Ja, en­ da verre: Disse skjenslene ble begått ut fra de høyeste idealer, ved hjelp av ekte offervilje og ut fra edle drømmer og oppriktige visjoner om et rettferdighetens lykkerike. Det forferdelige, på­ trengende spørsmål som hele den russiske kultur mer eller mindre bevisst ble stilt overfor, lyder: Hvordan kan offervilje og idealisme føre til slike grusomheter? Med «glasnost» ble der­ for ikke Sovjetsamfunnet bare ført inn i en tilstand av «borger­ lig offentlighet». Slagordet betød også at en verkebyll av histo­ 248

riske dimensjoner sprakk, og at et helt folk måtte gi seg i kast med en oppvåknings- og erkjennelsesprosess som bare kan sammenlignes med Tysklands etter 2. Verdenskrig. Men tys­ kerne var i den «heldige» situasjon at de hadde tapt en krig og så å si ble tvunget inn i denne prosessen av en samlet utenverden, foruten at det syntes klart for enhver at Hitler hadde bragt ulykke over landet med sine 12 år ved makten. For Sovjetunio­ nens vedkommende betød oppgjøret med fortiden et oppgjør med ideer som man inntil nylig har utropt til de seirende, og det er bare logisk at denne prosessen vil ta mange år og i perio­ der bli reversert. Landet var ikke bombet, forfallet har foregått langsomt og ubønnhørlig gjennom nesten tre generasjoner, og så å si inntil kvelden før Gorbatsjovs inntreden ble samtlige av landets ulykker forklart som forårsaket av ytre fiender. Det var «den borgerlig-kapitalistiske, imperialistiske» verden uten­ for som tvang elendigheten på landet. Nå viste det seg at det kanskje var en selv som hadde skylden. «Jeg hater løgn og jeg blir irritert på alle som foretar ensidige dommer og pretenderer å ha total innsikt om hva som vil skje og hva som må gjøres» - uttalte Gorbatsjov i et intervju til Time-Magazine juni 1990. Kampen mot løgnen var så å si grunn­ modulen i Gorbatsjovs perestrojka- og glasnost-politikk, mot løgn innen økonomi, i dagligliv og i historien. Å fjerne dem var en oppgave av minst like stor vanskelighetsgrad som å gjen­ nomføre en revolusjon. Denne revolusjonen kunne imidlertid ikke tvinges igjennom med vold. Den krevde selverkjennelse hos hver især. Den måtte gjennomføres med åpenhet og prak­ tiske øvelser i demokrati. Og i det russiske, kulturelle jords­ monn var det foreløpig bare «fyrsten» som kunne styre og tilla­ te også denne revolusjonen, selv om det stred mot dens inners­ te vesen og siktemål.

En revolusjon ovenfra

Gorbatsjov fremsto som en slags dissident på tronen, men var samtidig Andropovs arvtager. Han samlet liksom i seg trådene både fra dissidentbevegelsen og fra Andropovs KGB, hvilket i et historisk perspektiv vil si både de sentralistiske og desentra-

249

listiske tradisjonene i Russland. Derfor ble også virkningene av hans politikk så tvetydige, analogt til den spaltning mange syntes å se i ham som person. På den ene siden oppfylte glasnost-politikken flere av de kravene som dissidentbevegelsen hadde fremsatt; som hos dissidentene var det i første omgang avsløringer og åpenhet som preget Gorbatsjovs reformer de første årene. Men samtidig fremholdt han Lenin og leninismen som ideologisk rettesnor til siste slutt. Selv etter det mislykkede kuppforsøket i august 1991, som ble ledet og iscenesatt av re­ presentanter for den autoritære, sentraliserte makten, erklær­ te Gorbatsjov at han holdt fast ved leninismen. Og for å gjøre bildet ytterligere forvirrende: Dette var en leninisme som våren 1991 hadde fått ham til å tillate andre politiske partier; i juni samme år utarbeidet «leninisten» et forslag til nytt partipro­ gram der det heter at kommunistpartiet skal være ett blant andre partier, at dets medlemmer stiller på lik linje med folk av andre oppfatninger og ideologiske avskygninger.25 Dersom dette partiprogrammet var blitt vedtatt, ville SUKP i praksis gått over i historien, selv om det i navnet fremdeles eksisterte. For et parti i leninistisk forstand kan ikke være ett blant man­ ge, men det eneste mulige parti. «Partiet er folkets intelligens, ære og samvittighet», som Lenin selv uttrykte det. Den end­ ring av partiprogrammet som Gorbatsjov foreslo i egenskap av partiets generalsekretær, kan sammenlignes med en erklæring fra Paven om at «nei, det er ikke sikkert Jesus har levd. Igrunnen vet vi ikke så meget om dette eller den apostoliske sukse­ sjon. Vi vil derfor avskaffe paveveldet, og kan bare oppfordre alle til å prøve å finne frem til sannheten på egenhånd.» Begivenhetene tok imidlertid en annen vending - kommu­ nistpartiet ble forbudt av Jeltsin kort etter kuppforsøket i au­ gust, istedenfor bare å smuldre hen. Det ble aldri «ett blant mange partier», noe som kanskje vil kunne utgjøre en trussel mot det russiske demokrati: De som igjen vil bringe Lenin til heder og verdighet kan benytte partiets martyrstatus som ar­ gument for dets potensiale. Demokratene våget aldri å forholde seg til det som jevnbyrdige, vil man senere kunne hevde. Denne utvikling rokker imidlertid ikke ved det problem vi her behandler: Gorbatsjov som maktens og opposisjonens re­ 250

presentant. Hvordan kunne disse rollene forenes? La oss se på enkelte momenter. Det ligger i sakens natur at forsøkene på å reformere Russ­ land må ta utgangspunkt i landets faktiske situasjon, det er bare en suveren som kan gjennomføre så dyptgripende endringer som Gorbatsjov hadde satt seg fore. Han måtte dessuten gå veien gjennom partihierarkiet for å bli leder av Sovjetunio­ nen. Hadde han tilhørt dissidentbevegelsen, ville han aldri oppnådd en posisjon som gjorde virkelige endringer mulige. Det ligger også i sakens natur at Gorbatsjov ikke hadde plan­ lagt alt dette fra barnsben av. Dersom hans engasjement i kommunistpartiet ikke var ærlig, ville han heller aldri ha nådd så høyt i hierarkiet. Derfor skal vi tro ham når han taler om at perestrojka-politikken er en fortsettelse av den leninistiske politikken, men vi skal også ta på alvor at hans politiske prak­ sis pekte mot en radikal av-ideologisering av Sovjetunionen, og følgelig mot en smertefull oppvåkningsprosess i hele folket. De sov med myndighetenes vuggesang i ørene, og våknet ved at melodien skiftet radikalt. Enhver virkelig forandring må ta utgangspunkt i den tradi­ sjon og den virkelighet som skal endres. Ingen kommer frem­ over ved å kaste begge bena i været på én gang, men ved å holde det ene benet nede, samtidig som det andre føres frem­ over. Det var en slik bevegelse vi var vitne til i Sovjetunionen med Gorbatsjov ved roret. Plutselige brudd og opprør styrt av ideologi og drøm, slik 1917-revolusjonen, er som rundkast på stedet hvil, de fører sjelden til annet enn gjennopprettelsen av fortidens styresett under et annet flagg. Derfor måtte Gorbat­ sjov stå i partiet for å avvikle partiets og ideologiens makt. Uansett feilgrep og forbrytelser var det til syvende og sist kom­ munistpartiet som representerte tradisjonen i Russland - og denne strekker seg meget lenger enn 70 år tilbake. Gorbatsjov knyttet også an til en annen og stikk motsatt tra­ disjon i sitt reformarbeid. Han appellerte til den gruppe som alltid har representert motstand, opprør og opposisjon mot det politiske styret, til intelligentsiaen. Fra Gorbatsjov lanserte pe­ restrojka-politikken søkte han støtte hos litterater og kunst­ nere i kampen mot treghet og byråkrati. Da oppstod den ene251

stående situasjonen at maktens og intelligentsiaens represen­ tanter spilte på samme parti, en situasjon som forøvrig lignet den vi finner i de første årene etter 1917 - altså før Lenin var blitt «leninisme». Og her berører vi et lite påaktet tangeringspunkt mellom Gorbatsjovs perestrojka og Lenins prosjekt. Som vi såvidt har vært inne på, kan de første bolsjevikene betraktes som en slags opplysningsmenn. De satte igang et storstilt undervisnings­ prosjekt i et land med 80 % analfabeter, og i løpet av to genera­ sjoner hadde befolkningen ikke bare lært å lese og skrive, en overveiende del hadde også fått videregående utdannelse. Som folkeopplysningsprogram må man følgelig si at bolsjevismen hadde vært vellykket. Og, som vi også har vært inne på, både Gorbatsjov og hans prosjekt er i en viss forstand barn av alfabetiserings- og utdannelsesprogrammet. Ja, perestrojka og glasnost var mer enn det: De betegner utdannelsesprogrammets endelige seier over det dogmatiske partiprogrammet i bolsjevismen selv. I forlengelse av folkeopplysningen ligger et åpent samfunn med kritiske og selvstendig tenkende, eller «våkne», innbyggere som ikke lenger blindt stoler på partiet eller et annet presteskap. Og i denne betydning er perestrojka en konsekvent videreføring av «leninismen» - om ikke av alt som dekkes av dette ordet. At Gorbatsjov selv betraktet det som sitt hovedanliggende å utvide og sikre dette rom av kritisk bevissthet og informasjonsog ytringsfrihet, selv om han fastholdt sin posisjon som leder i et hierarkisk system, fremgår av flere av hans uttalelser. I følge intervjuet i Time-Magazine, ville han benytte sin makt til å inn­ føre den rettsstaten som Russland har lengtet etter i tusen år; Gorbatsjov var en «gosudar» som ville avskaffe den diktatoris­ ke staten ved hjelp av dekreter:

Jeg mener vi må fortsette langs den veien vi har slått inn på, hvilket vil si å videreutvikle og utvide demokratiserings- og glasnostprosessen. Det er vår oppgave å gjøre dette. Rettssik­ kerheten vil lede oss på denne veien. Det betyr at det må være én lov for alle; alle må bli like for loven. (...) Min oppgave er å bruke min personlige autoritet og min politiske makt som pre252

sident for å påskynde utviklingen mot en rettsstat. Det vil ikke bli lett.26 Nei, det skal gudene vite at det ikke ble. Så var det også en opp­ gave som nærmest stiller alle Herkules’ dåder i skyggen. Russ­ lands tusenårige tradisjon med å oppleve loven som et vilkårlig uttrykk for en personlig vilje, respekten for den guddommeliggjørende posisjon i byråkratiet og den inderlige overbevisning om at enhver lov kan omgås ved hjelp av makt eller bestikkel­ ser, satt dypt både hos maktens representanter og hos menig­ mann. Intensjonen om å skape det sentraliserte, hierarkiske og lukkede Sovjetunionen om til et åpent samfunn og en retts­ stat utfordret i en viss forstand store deler av den sovjetiske og russiske tradisjon. Bedre ble det ikke av at initiativet ble tatt ovenfra - dette virket ytterst frustrerende på den folkelige op­ posisjon, som dermed ikke fikk noen følelse av å «være med» på begivenhetenes gang, og som i den nye åpenhetens navn heller ikke fikk noen andre å kritisere enn Gorbatsjov selv. På mange måter sto han dessuten som en fremmed hersker for de brede masser av det russiske folk. I hele sin bestrebelse og væ­ remåte tilhørte han Vesten. Han var på sett og vis en «romer» som Vesten nok kjente seg igjen i, men hvis intensjoner, ord­ bruk og fremtoning for en stor del møtte uforstand og forakt i hjemlandet. Gorbatsjovs prosjekt kan fra vårt synspunkt be­ traktes som et storstilt og heroisk forsøk på å oppheve det årtusengamle skillet mellom «Bysants» og «Roma».27 Han gjorde folket oppmerksom på sanseverdenens krav, på nødvendighe­ ten av å konsentrere seg om de praktiske problemer; han rev drømmeverdenens og illusjonenes slør til side og åpnet for et empirisk, ikke prinsipielt forhold til virkeligheten, og hans ut­ talte hensikt var å innføre en rettsstat i landet. Han besvarte i en viss forstand dissidentenes spørsmål. I dette møtte han nok en viss forståelse fra intelligentsiaens side, iallfall i begynnel­ sen, men som vi har påpekt, tilhørte dissidentene og intelligentsiaen det vestlige kulturferniss. Den jevne russer så ikke seg selv som «vestlig». Andropov var deres mann i større grad enn Gorbatsjov. Gorbatsjov presenterte russerne for svar, uten at de foregående spørsmålene var opplevd som vesentlige, eller 253

overhodet stilt, om de var aldri så nødvendige ut fra den kon­ krete samfunnsmessige situasjonen. Folket ville i første om­ gang ha ro, et godt liv, mat og sosial trygghet. Og til tross for enhver historisk utvikling var holdningen i Russland fremde­ les ortodoks, rett-troende. Det var ikke noe umiddelbart pro­ blem for det russiske folket at ledelsen dikterte svar på livs­ spørsmål. Man ville tvertimot ha noe sikkert å tro på, og ikke den usikkerheten og tvilen som et pluralistisk samfunn førte med seg. Her sto Gorbatsjov og hans opplysningsmenn overfor sam­ me problem som preget utviklingen innen den russiske kirken, slik vi antydet. Dersom folket var blitt oppdratt til å stole på prest og øvrighet, hvordan skulle de da vite hvilken øvrighet som taler sant og hvilken som taler falskt? Vi må ikke under­ vurdere virkningene av den marxistiske teologen Stalins for­ vandling av partiet til kirke og ideologien til religion. Fra vugge til grav møtte sovjetborgeren partiet og partikommissærer. På ethvert stadium var deres liv avhengig av en representant for den «rette tro». Skole og oppdragelse lærte dem å tenke rett, ikke kritisk, og den kultur som hadde utviklet seg i Russland som følge av partiveldet, var paradoksalt nok av rent a-politisk karakter. Politikken var noe som «øvrigheta» tok seg av. Derfor ble liksom menigmann kastet ut i det tomme rom når myndig­ hetenes representanter motsa hverandre og avisene påstod at alt som tidligere ble skrevet var løgn: Kan ikke denne perestroj­ kaen også være en bløff? Hva vil komme etterpå - nye slagord og oppfordringer? Og viktigst av alt, folket så hva som faktisk skjedde: Uansett hvor mange ord Gorbatsjov produserte, sank levestandarden i riket - og dette fikk ledelsen skylden for. Presi­ dent Gorbatsjov ble snart Sovjetunionens mest upopulære mann. I hvilken grad reaksjonene mot ham var av irrasjonell art, så man blant annet av en kjempedemonstrasjon som ble ar­ rangert i Moskva dagen før han fikk Nobels fredspris i 1990, og som krevde hans snarlige avgang. Han ble sammenlignet med Stalin og kaldt «Mikhail den blodige». En av begrunnelse­ ne var at 29 000 rekrutter i løpet av de siste fem årene var blitt myrdet av andre menige og befal mens de avtjente første254

gangstjeneste. Dette skyldtes et umenneskelig og grusomt sy­ stem med «slavehold» og mobbing som hadde utviklet seg in­ nen sovjetarmeen. Å anklage Gorbatsjov for dødsfallene viser i hvilken grad russerne fremdeles levde i sin gamle, mongolsktsaristiske drømmeverden, der herskeren er en allmektig gud som må ta ansvar for alt som skjer med undersåttene. Helt annerledes var reaksjonene på Gorbatsjov i Vesten. Og­ så den var nok preget av en irrasjonell begeistring over endelig å ha truffet en «slektning» i Russland, over at det fantes noen man «kunne gjøre forretninger med», som Margaret Thatcher sa etter sitt første møte med ham. Avstand skaper imidlertid ofte et klarere bilde; historiens dom vil snarere fremstille ham som en verdig vinner av Nobels fredspris enn en ny «Stalin». Dermed er det ikke sagt at han aldri gjorde feil eller handlet kritikkverdig. Selv synes det som om han konsekvent valgte en middelvei mellom reformer og opprettholdelse av det gamle systemet. Særlig fra høsten 1990 til våren 1991 var hans politikk preget av kompromisser med krefter som representerte de tradisjonel­ le maktstrukturer: KGB, kommunistpartiet og det militærindustrielle kompleks. Dette førte på den ene side til massiv mot­ stand mot Gorbatsjov, som da også hadde samlet all formell makt i sine egne hender: Han var generalsekretær i kommu­ nistpartiet og president i Sovjetunionen. På den annen side før­ te det til at han gikk i allianse med krefter som - slik det senere skulle vise seg - sto i krass opposisjon til det prosjekt han selv hadde innledet. Det var som om den dobbeltheten ved hans person som så mange hadde bemerket, nå slo ut i full blomst. Samtidig kom et annet fenomen for dagen: Russernes evne til å verdsette kultur, tanker og ideer var intakt. Det samme gjaldt dessverre deres tradisjonelle interesseløshet for hverda­ gens «små ting», de sansemessige detaljer og derfor også den økonomiske virkelighet. Hadde glasnost vært en suksess, med utgivelse av tidligere forbudte bøker og en dramatisk økning i informasjonen om samfunnets reelle tilstand, ble perestrojkapolitikken en fiasko. Dens intensjon var å forbedre samfunnets produksjon og økonomiske basis. Men stikk i strid med Gor­ batsjovs håp om at befolkningen ville få høyere levestandard, 255

sank denne dramatisk i takt med de økonomiske reformer som ble innført. Også her ble Gorbatsjov anklaget for halvhjertethet og vankelmodighet. Han tok aldri skrittet helt ut i den vestlige markedsøkonomi, men søkte å opprette en blandingsøkonomi, der staten ennå i lang tid fremover ville spille rolle som regula­ tor for markedet og garantist for et sosialt sikkerhetsnett. Dette førte til en avventende holdning til hans politikk i Vesten. De land som behersker verdensøkonomien, forlangte klarere re­ former i retning av sitt eget økonomiske system før de ville gå inn med aktiv støtte. På møtet mellom representanter for ver­ dens syv ledende industrinasjoner og Gorbatsjov i juli 1991 ble han tatt høflig imot, men samtidig fikk han klar beskjed om å gå mer radikalt til verks hvis han ville ha hjelp fra Vesten. Gorbatsjov vendte hjem uten konkrete avtaler, til tross for at han hadde fremsatt en nesten desperat bønn. At Vesten avviste ham bidro til å bane vei for kuppforsøket én måned senere. Også som «verdenspolitiker» syntes han da å ha spilt fallitt. I hjemlandet førte Gorbatsjovs moderate linje i forhold til de markedsøkonomiske reformer til sterkere krav om at han måt­ te gå av. Det kan imidlertid tenkes at hans forsiktighet med hensyn til disse reformene skyldtes at han kjente det vestlige, økonomiske systemet bedre enn sine kritikere. Som vi vet, had­ de han reist i Vesten som privatperson noen år tidligere, og det er utenkelig at han da ikke skulle ha bemerket at det også fin­ nes tapere i den «fri konkurransen». Men tro mot sin tendens til absolutter, betraktet man i Sovjetunionen alt snakk om stat­ lig inngripen som et tegn på bolsjevisme. Det fantes knapt noen i den demokratiske leir som støttet Gorbatsjov. Den radikale avisen Nezavisimaja gazeta skrev i april 1991 at da var «en hvil­ ken som helst etterfølger til Gorbatsjov å foretrekke fremfor presidenten selv».28 Dette var imidlertid ord som demokratene måtte bite i seg bare måneder senere - da Gorbatsjov for noen dager ble erstattet med en militærjunta. Den tilstand som rådet i det en gang så mektige Sovjetunio­ nen på det tidspunkt avisen erklærte at alt måtte være bedre enn den daværende presidenten, var alt annet enn gledelig. Flere av unionsrepublikkene hadde erklært sin uavhengighet av Moskva; i Baltikum hadde sovjetiske soldater i januar gått

256

til angrep på sivilbefolkningen - en aksjon som ikke ble for­ dømt av Gorbatsjov før i juni, noe jeg skal komme tilbake til. Samfunnet som sådant syntes å være i full oppløsning; privati­ seringen av økonomien hadde skapt grobunn for organisert kriminalitet og mafiavirksomhet, det var ikke lenger tale om at kun gamle problemer kom til overflaten. Perestrojka-politikken hadde skapt et utall nye vanskeligheter, som først og fremst gikk ut over den jevne mann og kvinne. I juni forsøkte Gorbatsjov å skifte ståsted og søkte en allianse med de demo­ kratiske kreftene, blant annet gjennom forslaget til nytt parti­ program. Han gikk også inn for en oppløsning av Sovjetunio­ nen i den form det eksisterte og for å erstatte den med «Unio­ nen av suverene stater», der hver stat fikk utstrakt selvstyre og råderett over sine naturressurser. Men dette førte ikke til annet enn at hans tidligere allierte i maktapparatet ble engste­ lige og mistet tålmodigheten. Den 20. august skulle den nye unionsavtalen underskrives, Gorbatsjov var ventet tilbake til Moskva fra ferie den 19., men denne morgenen våknet sovjet­ borgerne opp til nye makthavere i Kreml. «Statskomitéen for unntakstilstand», ledet av visepresidenten Genadij Janajev, hevdet at Gorbatsjov var syk, og at den hadde overtatt makten i riket. I sin appell til offentligheten hevdet den at ekstremister og fiender av staten hadde benyttet perestrojka-politikken for bevisst å bakvaske og systematisk ødelegge den en gang så stolte og heroiske Sovjetunionen. Flirtingen med Vesten og innføringen av markedsøkonomi hadde forårsaket en eksplo­ sjon av egoisme, både individuell og regional. Den tidligere så mektige supermakten var i ferd med å splittes i forskjellige, selvstendige stater. «Landet er på vei ned i en avgrunn av vold og lovløshet,» skriver de, og fortsetter: Dette er den bitre virkelighet. Så å si så sent som i går kunne den sovjetborger som oppholdt seg i utlandet føle seg som en verdig borger av en innflytelsesrik og respektert stat. Nå er han ofte en annenklasses utlending som blir behandlet med ringe­ akt eller medynk. Sovjetmenneskets ære og stolthet må bli absolutt restituert. Statskomitéen for unntakstilstand i U.S.S.R. er fullt på det rene med dybden i den krise som rider

257

landet. Den påtar seg ansvaret for fedrelandets skjebne og er fast bestemt på å treffe selv de mest alvorlige tiltak for å lede staten og samfunnet ut av denne krisen så hurtig som mulig.29

Bortsett fra den absurde henvisningen til hvordan sovjetborge­ ren ble mottatt i utlandet «i går» — knapt noen kunne reise ut av landet før perestrojka-politikken tok til - skal vi merke oss to forhold ved dette oppropet: Det appellerer entydig til en an­ tatt sovjetpatriotisme, og det inneholder ikke én eneste henvis­ ning til bolsjevismen eller Lenins idéer. Kuppmakerne synes å ha levd i en illusjonsverden basert på drømmen om den lysen­ de fortiden, men selv de innså at den tid var forbi da det sovje­ tiske folk kunne begeistres av den kommunistiske ideologi. I dens sted henvendte de seg til en variant av den egoisme de selv påstod hadde ført landet nær undergangen, til stolthet og imperialistisk nasjonalfølelse. Mer virkningsfullt enn de ord de talte, var hva de gjorde: De sendte tanks ut i gatene i Moskva. Dette reagerte befolkningen på, og en stor menneskemengde samlet seg rundt det russiske parlamentet for å beskytte bygningen og de folkevalgte. Anta­ gelig hadde ikke kuppmakerne forutsatt en slik reaksjon; mer­ kelig nok synes det heller ikke som om de i andre sammen­ henger forstod at sovjetsamfunnet hadde gjennomgått grunn­ leggende endringer siden Stalins tid. Selv om Gorbatsjovs revo­ lusjon var startet fra oven, hadde den hatt uutslettelige virkninger for befolkningen som sådan. Årene med åpenhet og fri diskusjon var ikke gått sporløst forbi — til tross for at folket umiddelbart hadde reagert på Gorbatsjov ut fra bysantinske forutsetninger. Gorbatsjov selv skriver:

Jeg hadde til en viss grad forutsett at noe slikt kunne hende, at vi gikk vanskelige tider i møte. Dette kunne ha hendt allere­ de forrige høst. Min hovedoppgave besto i å holde kursen for å reformere samfunnet, å redde denne uhyre vanskelige proses­ sen fra ytterligheter og sammenbrudd. Alle taktiske skritt ble gjort i den hensikt. Hvis kuppet hadde kommet for halvannet år siden, ville det kanskje ha lykkes. Nå, derimot, er samfunnet helt forandret. 258

De som var 13-15 år gamle for fem år siden, er nå 18-20åringer. De har vokst opp i en helt annen atmosfære, og nett­ opp de var blitt de tapreste forsvarere av demokratiet. Samfunnet var forandret, og hæren som er en del av det. Offiserer og soldater nektet å gå mot sitt eget folk, selv om de var truet av militærdomstolene. Slik opptrådte også de lovbeskyttende organer, og til og med spetsnaztroppene. Det var her kuppmakerne fortegnet seg. De hadde ikke regnet med at dagens samfunn var et annet enn for noen få år siden.30

Kuppforsøket ble slått tilbake, lederne rømte til Gorbatsjov, som de holdt fanget på Krim, for å spørre hva de skulle gjøre (!), og ble straks arrestert. Det kom frem at de hadde regnet med Gorbatsjovs støtte, kanskje fordi de i ham så det samme som hans opponenter på venstresiden: en gosudar, uten å legge merke til hans uttalte intensjon: Å skape et samfunn der det ikke fantes noen slik allmektig hersker. Ja, interessant nok per­ sonifiserer kuppmakerne selv langt på vei Gorbatsjovs «reak­ sjonære ansikt». De var hans folk, de var håndplukket til sine stillinger av ham, og i augustdagene sto de bak et forsøk på å realisere alle de totalitære konsekvenser kritikerne mente kun­ ne trekkes av Gorbatsjovs politikk. Presidenten selv måtte like­ vel settes i husarrest da dette skjedde. Takket være hans kompromissfylte politikk hadde de projisert sine egne forestillinger inn i hans person. Men i det ovenstående sitatet hevder Gor­ batsjov at intensjonen med de krokveier han var blitt kritisert for, var å la de demokratiske krefter få tid, å utsette den av­ gjørende konfrontasjon så lenge at et pluralistisk sinnelag ville modnes i befolkningen. Vi vil aldri få vite hvilke tanker Gorbatsjov egentlig gjorde seg mens han gikk omveien om de konservative, eller hvilket grunnlag kuppmakerne fra sitt synspunkt hadde for å stole på hans støtte. Menneskemengden utenfor det russiske parla­ mentet bekreftet imidlertid at endringen Gorbatsjov taler om var skjedd. Det var for en stor del ungdom i den aldersklassen Gorbatsjov nevner som samlet seg. Og før man avfeier Gor­ batsjovs ord som etterpåklokskap, bør man forsøke å besvare følgende spørsmål: Hvis hensikten er å forvandle et sentrali259

sert, autoritært samfunn til en demokratisk rettsstat er enhver rask og voldelig handling utelukket. Ingen kan kommanderes til å bli tolerante demokrater. Hvilken annen vei gjenstår da enn den uthalingstaktikk Gorbatsjov snakker om? Dersom vi betrakter bolsjevikene som opplysningsmenn, ser vi også at reaksjonen mot kuppet i en viss forstand danner avslutningen av revolusjonen fra 1917 - og dermed ligger i forlengelse av den «leninisme» vi har antydet Gorbatsjov sver­ get til. Det sivile mot og den avvisning av autoritetenes makt­ språk som demonstrantene fremviste, bekreftet at den sovjetis­ ke befolkning var vokst forbi det stadium der de bare lærte utenat setningen: «Vi er ikke slaver. Slaver er vi ikke». Det dogmatisk-bysantinske åket var i ferd med å vike for en kritisk be­ vissthet. Gorbatsjov selv kom imidlertid til å bli et nødvendighetens slaktoffer for at denne prossessen skulle fullbyrdes. Fra det dogmatisk-bysantinske synspunkt var han den som bar skylden for landets misére; for den kritiske bevissthet, som etterhvert turde å stikke hodet frem, personifiserte han i kraft av sin posi­ sjon alt hva den gamle verden representerte. Det måtte en an­ nen skikkelse til for å føre utviklingen videre. Denne personen var Boris Jeltsin, hvis modige og konse­ kvente oppførsel hadde avgjørende betydning for at kuppet mislyktes - noe Gorbatsjov også påpeker i boken sin. Jeltsin, som vi kommer grundigere tilbake til senere, hadde lenge vært Gorbatsjovs argeste kritiker. I motsetning til Gor­ batsjov hadde han folkets tillit. I 1989 ble han valgt inn i de Folkedeputertes kongress med nærmere 90 % av Moskvas stem­ mer i ryggen, og i juni 1991 ble han med overveldende flertall valgt til Russlands president. Under kuppforsøket fremsto han som folkets leder i kampen mot kuppmakeme og forlangte at de øyeblikkelig skulle sette Gorbatsjov fri, eller i det minste vise ham frem, dersom han virkelig var syk. Jeltsin representerte noe så sjeldent i den russiske tradisjon som en alternativ og likever­ dig autoritet, og de militære sluttet opp om ham, ikke om kuppmakerne. Også dette valget, der den gamle, autoritære makt­ struktur ble vraket til fordel for en person som hadde sitt man­ dat fra folket, betegner et vannskille i russisk historie.

260

Selv om det var Gorbatsjov som hadde lagt grunnlag for at en politiker kunne få dette folkets mandat, var det ikke plass til ham på andre siden av vannskillet. Presidenten kom tilbake til Moskva, men den reelle makten lå nå i hendene på Jeltsin. Samtidig ble det klart at de republikkene som inntil kuppet hadde støttet Gorbatsjovs bestrebelser etter en løsere union, nå var blitt skremt av hendelsene i sentralmaktens sentrum, og erklærte seg uavhengige av Moskva. Gorbatsjov hadde hele tiden kjempet for en eller annen form for samlet union. Helt siden selvstendighetsbestrebelsene startet, hadde han advart om at en oppløsning av unionen ville bety borgerkrig, sult og kaos. Hans anliggende hadde vært sentrum og helheten. Men kuppmakerne representerte de samme interessene. Da kuppet mislyktes, ble flukten fra sentrum intensivert. Dermed flyktet man også fra Gorbatsjov, som mistet sin maktbase i takt med oppløsningen. Han var jo Sovjetunionens president. Det ble uklart hvem som representerte hva i Sovjetunionen, og om landet i det hele tatt fantes. Gorbatsjov henviste imidlertid til den folkeavstemning om unionen som var blitt avholdt i mars samme år. Da hadde omtrent 76 % av befolkningen svart «ja» på et noe uklart formulert spørsmål om de ville bevare Sovjet­ unionen. Dersom unionen nå skulle oppløses, hevdet Gorbats­ jov at man var konstitusjonelt bundet til en folkeavstemning om saken. Det tok ikke den demokratisk valgte presidenten i Russland notis av. Usikkerheten varte frem til desember, men da Ukraina 2. desember avholdt valg om republikkens fremtid og over 80 % krevde full uavhengighet fra Moskva, ble det klart at Gorbat­ sjovs dager som president var talte. Én uke etter møttes presi­ dentene for Ukraina og Russland og lederen for Kviterussland i all hemmelighet utenfor Brest og opprettet «Den slaviske uni­ on» med hovedstad i Minsk. De tok ikke engang bryet med å underrette Gorbatsjov om hva de gjorde. «Finnes det et annet eksempel i historien der et menneske som har makten selv gir denne fra seg?» spør Gorbatsjov selv i et intervju Literaturnaja gazeta publiserte med ham 4/121991.26. desember tok Gorbatsjov det siste skritt ned fra den maktposisjon som i mellomtiden var blitt rent formell.

261

«Den slaviske union» var blitt utvidet med åtte ikke-slaviske republikker og hadde skiftet navn til «Samveldet av Uavhengi­ ge Stater». Selv om dette Samveldet i forbløffende grad lignet på den union Gorbatsjov hadde kjempet for, var både han og lederne for de «uavhengige statene» på det rene med at det ikke var plass til Gorbatsjov i dette selskap. Han fratrådte som presi­ dent for en Sovjetunion som ikke lenger eksisterte. «Jeg har aldri angret - aldri angret - på at jeg ikke brukte den makt jeg hadde som partiets generalsekretær til bare å styre dette landet videre i noen år,» sa han i sin avskjedstale.31 Allerede i 1989 karakteriserte Hans Magnus Enzensberger Gorbatsjov som en av «tilbaketrekningens helter», og han skrev ord som kan representere Vestens nekrolog over Gor­ batsjov som statsmann:

Mikhail Gorbatsjov startet selv en prosess som de andre mer eller mindre frivillig forsøker å holde tritt med. Han er et av århundrets store skikkelser - så mye skulle allerede være klart. Bare størrelsen på den oppgaven han har stilt seg, er uten side­ stykke. Han er i ferd med å demontere det nest siste monolittis­ ke imperium i det 20. århundre - uten vold, uten panikk, uten krig. Om han lykkes, står fremdeles åpent. Men for noen måne­ der siden hadde ingen ansett det for mulig som han allerede har oppnådd. Det varte svært lenge før verden begynte å forstå hva han egentlig hadde gitt seg ut på. Den overlegne intelli­ gens, den moralske tapperhet, det omfattende perspektivet hos denne mannen - alt dette lå så langt utenfor det man var vant til å tenke seg som egenskaper hos den politiske klassen både i øst og vest, at ingen regjering våget å ta ham på ordet. Gorbatsjov gjør seg nok ingen illusjoner om sin popularitet i sitt eget land. Den største av alle avviklingspolitikere står hjemme gang på gang overfor spørsmålet etter de positive al­ ternativer - som om det viktigste var å forkynne folket nok en gang en lysende fremtid hvor enhver skulle få såpe, raketter og broderlighet gratis. Som om det skulle fmnes noe annet fremskritt enn tilbaketoget. Som om ikke alle fremtidige sjan­ ser var avhengig av at Levithan ble avvæpnet slik at man kun­ ne finne veien fra marerittet tilbake til normaliteten. Selvsagt

262

er ethvert skritt på denne veien livsfarlig for den som fører an. Både til høyre og til venstre er han omgitt av gamle og nye, brølende og tause fiender. Som det passer seg en helt, er Mikhail Gorbatsjov en svært ensom mann.32 Om nedbyggingen av et imperium og avviklingen av en ideolo­ gisk statsdannelse fortonet seg som en heroisk dåd betraktet på avstand, førte den til misnøye og kaos i det samfunnet som var offer for nedbyggingen. Og vanskelighetene skyldtes ikke bare motstand fra representanter for «den gamle verden». Gor­ batsjov slapp løs krefter han tilsynelatende ikke ante eksisterte; på ett punkt syntes han nemlig å være den siste troende kom­ munist: Han ga inntrykk av å tro at det nye mennesket faktisk var skapt, at det fantes et «sovjetmenneske» med røtter i et overnasjonalt, fredselskende sosialistisk samfunn. Gjennom de republikkene som myndighetene påsto at levde i den lykkeligs­ te harmoni med hverandre, skyllet imidlertid en bølge av na­ sjonalisme og uavhengighetserklæringer. Det var dette som knekte Gorbatsjov - og som stilles i sentrum i den neste epoken av Russlands historie.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 13 16

Treadgold vol 1, s. xxii-xxiii Doders. 126/127 Se Newsweek Nr. 26, 1990 Doder s. 125 Mikhail Gorbachev, s. 8 og s. 12 Walker, s. 34 f. Samme, s. 36 Mikhail Gorbachev, s. 45 Samme sted Samme s. 67, s. 77 Samme s. 76 Se Raisa Gorbatsjova: Mitt håp, Oslo 1991 s. 108 ff. Walker, s. 50 Samme, s. 53 (fra Izvestija 10. februar 1983) Samme sted. Eduard Sjevarnadse: Fremtiden tilhører friheten Oslo 1991, s. 56.

263

17 18 19

20

21

22 23

24 25 26 27

28 29 30 31 32

Walker s. 54 f. Doder s. 127 f. F. M. Dostojevskij: Idioten, b. 2, Oslo 1990, s. 5 Mikhail Gorbatsjov: Perestrojka. Nytenkning for vårt land og verden, Oslo 1987 s. 19 Se for eksempel Vladimir Gubarev: Sarkofagen, Oslo 1987. Selv om dette er et skuespill, gir det nøyaktig redegjørelse for hendelsesforløpet ved Tsjernobylulykken. Forfatteren er vitenskapelig medarbeider i Pravda, og var en av de første som besøkte ulykkesstedet. Se Ogonjok, nr. 28 1988, Moskva 1988 Mikhail Gorbachev, s. 250 Gorbatsjov, s. 2 7 Se Financial Times 27/6 1991 Time Magazine, Nr. 23 1990 s. 15 Gorbatsjovs besøk hos paven i 1989 og hans senere understrekning av at de to har hyppig kontakt, kan betraktes i dette perspektivet. Sitert etter The Guardian fra 20/8 1991 Sitert etter International Herald Tribune 20/8 1991 Mikhail Gorbatsjov: Kuppet. 3 dager som rystet verden, Oslo 1991, s. 28 Sitert etter Aftenposten 27/12 1991 Hans Magnus Enzensberger: «Tilbaketogets helter - utkast til en moral for avviklingen av politisk makt». Samtiden nr. 2 1990, Oslo 1990 s. 19f.

Forvirringens tid Hvis det ikke skjer noen positiv endring innen somme­ ren, er vi utlevert til elendigheten, og staten vil med sin århundregamle historie være dømt til undergang.

Russlands president Boris Jeltsin, november 19911

I sitt verk om sovjetsivilisasjonen refererer Sinjavskij en samta­ le han hadde med en ivrig systemtilhenger og kommunist ved Moskva Statsuniversitet i 60-årene. Tema var frigivelsen av Pasternaks Doktor Zhivago og lempingen på sensuren i Sovjet­ unionen. Det må presiseres at det nedenstående står å lese i en bok som utkom våren 1989:

... Det ville da bare styrke den russiske litteraturen og den sov­ jetiske staten om disse verkene kom ut! Min samtalepartner svarte omtrent som følger: Selvfølgelig, slike bagateller ville ikke føre til at staten falt fra hverandre. Men De glemmer følge­ ne i Polen. Jeg ble overrasket og spurte: Hva har Polen med dét å gjøre at Pasternak blir offentliggjort i Moskva? Han mente at om vi her tillot en viss åpenhet på kulturens område, ville det føre til langt større og mer vidtrekkende liberaliseringer i Polen, hvor man allerede nøt større frihet enn hos oss. Dersom det inntrådte et tøvær i Moskva, så ville Polen frigjøre seg fra Østblokken og fra Sovjetunionen. Jeg svarte at nåvel, det gjor­ de vel ingenting! La landet bare frigjøre seg og bli salig på sitt vis. Javisst, sa han, men Tsjekkoslovakia vil følge Polens ek­ sempel, og da faller hele Østblokken fra hverandre. Og hva så, gjentok jeg, det vil bare være en lettelse for Russland. Min sam­ talepartner fortsatte: Men hele Baltikum, Estland, Latvia og

265

Litauen vil følge Østblokkens eksempel! Og hvorfor ikke? sto jeg på. Hva skal vi med alle disse motvillige drabantene? Men etter Baltikum vil Ukraina og Kaukasus forlange selvstendighet. Vil De kanskje at hele det russiske riket faller fra hverandre? Vil De virkelig at Russland går under takket være Deres elskede Pasternak, Russland som er det største imperium i hele ver­ den?2 Det er sjelden man finner en så knapp og korrekt profetisk skildring av historiens forløp. «Det største imperium i hele ver­ den» ser ut til å gå til grunne - takket være Gorbatsjovs glas­ nost. Og ikke bare det, sammen med imperiet synes andre insti­ tusjoner og strukturer i Russland å smuldre hen: Høsten 1990 viste det seg for eksempel at det ikke var noen sammenheng mellom størrelsen på årets avling og mengden av de matvarer som nådde ut til folk. Det var et kronår i jordbruket; likevel ble det om vinteren matmangel flere steder. Økonomiens sammmenbrudd synes også å ha fulgt parallelt med imperiets av­ vikling; i 1988 var rubelen offisielt verdt litt mer enn én dol­ lar, i november 1991 gikk det vel 100 rubel på én dollar, in­ flasjonen var på rundt 3 % i uken. Også de politiske institusjo­ ner mistet sin autoritet. Kommunistpartiet ble forbudt umid­ delbart etter kuppforsøket i august 1991, de folkevalgte for­ samlinger i republikkene ble ikke spurt til råds da lederne i Russland, Kviterussland og Ukraina avviklet Sovjetunionen og i skrivende stund (februar 1992) er maktforholdene i det nye «Samveldet av uavhengige stater» og derfor også i Russ­ land svært uklare. Russland synes å ha aktivisert en annen av sine historiske tendenser; landet står på terskelen til, eller kanskje det allerede er langt inne i, det som går under betegnelsen smuta eller smutnoje vremja: forvirringens eller formørkelsens tid.3 Med ujevne mellomrom gjennom historien kommer perio­ der da landet liksom går inn i en puppetilstand, før det på ny samler seg og konsentrerer seg i en sentralmakt. Dette er til­ stander preget av hungerkatastrofer, sammenbrudd i statsad­ ministrasjonen, oppløsning av normer og institusjoner. Natur­ lig nok kjennetegnes de også av stor sårbarhet overfor Vesten.

266

Den mest kjente smuta betegner tiden fra 1584-1613, mellom Ivan den Grusommes død og den første Romanov-tsar, Mik­ hail. En lignende tilstand hersket fra Peter den Stores død i 1725 til Katarina den Stores tronbestigelse i 1762, og i tiden mellom Romanovenes fall i 1917 og bolsjevikenes endelige konsolidering av makten i 1922. Felles for disse periodene er at arvefølgen var uklar, eller at det satt ekstremt svake herske­ re på tronen; også etter Gorbatsjovs og bolsjevikenes fall er «arvefølgen» usikker. Selv om Jeltsin har overtatt som presi­ dent i Russland, har han sitt mandat fra et annet sted enn sine forgjengere. Han er noe så enestående som folkevalgt, hvilket blant annet gir ham en radikalt annerledes maktbase enn den Gorbatsjov hadde. Han står ikke ansvarlig overfor et partiap­ parat, men overfor velgerne - noe hverken velgerne eller Jelt­ sin i utgangspunktet riktig vet hva innebærer. Og landet står igjen ansikt til ansikt med en forvirret og formørket tid. Det er ikke overraskende at en plutselig svekkelse av makten i et så sentralisert land som Russland avføder kaos og uro. I en viss forstand er smuta sentralismens bakside, den betegner fri­ givelsen av de krefter sentralmakten hevder å måtte holde i sjakk, og som dermed legitimerer statens autoritet. Men sta­ tens makt har i de siste århundrene ikke begrenset seg til Russ­ land. Er det frykten for smuta som har styrket den, er staten gjennom kampen mot de truende kaoskrefter blitt så sterk at den har vokst utover sitt eget samfunn. Derfor er de forvirringens tider som har truet i dette århundret, begge nært for­ bundet med imperiets begynnende sammenbrudd. For å kun­ ne sette dette fenomen inn i den rette sammenheng, og for å gripe en ny flik av bakgrunnen for hendelsene i Russland ved slutten av det 20. århundre, er det derfor nødvendig å betrakte landet fra enda en synsvinkel: som imperialistisk kraft.

Russland som imperium Sinjavskijs samtalepartner kaller det største imperium i hele verden for «Russland» og ikke «Sovjetunionen». Den tilsynela­ tende bemerkelsesverdige ordbruken er i overensstemmelse med virkeligheten.

267

Sovjetunionen omfattet etter 2. verdenskrig alt vesentlig det samme landområdet som det russiske keiserriket dekket ved inngangen til 1. verdenskrig - bortsett fra at Finland og deler av Polen også lå under tsarmakten, og at Sovjetunionen i 1945 omfattet det tidligere Øst-Prøyssen, de deler av det nå­ værende Ukraina som tidligere lå under Østerrike-Ungarn og øygruppen Kurillene. En del av Kviterussland ble også liggen­ de under Polen etter 1. verdenslorig. Umiddelbart etter oktoberrevolusjonen i 1917 ble hele det gamle keiserriket omtalt som «Den russiske republikk». I juli 1918 ble riket omdøpt til «Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk». Meningen var at denne skulle omfatte alle de senere republikkene, men under borgerkrigen oppsto selv­ stendige sovjetrepublikker i Ukraina, Kviterussland og Transkaukasus. Først i 1922 fikk staten navnet «Sovjetunionen». Svært mange russere brukte helt opp til Sovjetunionens un­ dergang betegnelsen «Russland» på dette landet. Også selve Russland, eller RSFSR, som det het inntil nylig, omfatter mer enn hundre etniske grupper, språkområder og folkeslag. Selv uten de øvrige republikkene er altså Russland å betrakte som et imperium, eller i det minste som en flernasjonal stat. Det egentlige russiske, eller «slaviske», kjerneområdet ut­ gjorde opprinnelig bare fyrstedømmer i det nåværende Ukrai­ na, Kviterussland og det europeiske Russland. Ja, ved den rus­ siske histories begynnelse var det ingen klare skillelinjer mel­ lom Russland, Ukraina og Kviterussland. Det som tradisjonelt kalles den russiske kulturen, har en av sine viktigste kilder i Kiev, hovedstaden i Ukraina. Det var først mot slutten av mongol-tiden at Russland, Ukraina og Kviterussland skilte lag, men kun Russland ble selvstendig. Kviterussland og Ukraina kom inn under polsk-litauisk og delvis østerriksk-ungarsk overherredømme,4 på denne måten ble de trukket inn i den vest-romerske, eller katolske, kultursfære. 11596 inngikk den katolske og deler av den ortodokse kirke i disse områdene i union; den såkalt «unierte kirke» beholdt sin ortodokse liturgi, men anerkjente pavens overhøyhet. Dermed ble grunnlaget lagt for en kulturkonflikt som spiller med også i dagens politikk - noe vi skal komme tilbake til. 268

Da Moskva-riket konsoliderte seg etter mongolåket, fremsto en gjennomsentralisert stat som gjorde krav på å representere «Det tredje Rom» og så å si terskelen til himmelens rike. I tillegg til å ha teokrati, byråkrati og herskerens absolutte makt som kjennetegn, var dette riket ytterst ekspansivt. Årsakene finner vi simpelthen ved å kaste et blikk på kartet. Moskva-riket had­ de ingen naturlige grenser. Landskapet er behersket av steppe og skogområder; det er ingen fjellkjeder, knapt høydedrag, og ingen kyst. I en viss forstand kan vi si at fraværet av naturlige grenser danner en geografisk analogi til den manglende rettsstatstradisjonen. Grensen både forbinder og adskiller, den utgjør et vern og en møteplass - og i den grad den er «naturgitt» fyller den disse funksjonene så å si ut fra en overordnet bestemmel­ se. Grensekrenkelse blir maktmisbruk. Men dersom statsgren­ sene ikke er gitt, blir de alltid vilkårlige og avhengige av fyrs­ tens makt og personlige ambisjoner. Derfor virket Russlands geografiske plassering ytterligere forsterkende på de teokratis­ ke herskertendenser som vi har funnet i andre sammenhen­ ger. Også den folkelige livsfølelse ble påvirket av det uendelige rom russerne levde i. Det syntes alltid mulig å rømme, reise til et annet sted, dersom forholdene ikke lå til rette der man befant seg. «Vandreren», eller «den veifarende», er en skikkelse som stadig dukker frem i russiske legender og litteratur. Det er som om steppen og det evige sletteland har stimulert de anarkiske tendensene i den russiske kultur, som vi tidligere har knyttet til den ortodokse kirkes åndsbegrep. Og slik den ortodokse tro både inspirerte statsmakten til å bli autoritær og sentralistisk, og la grunnlaget for revolt og opprør blant folket, slik forster­ ket den naturlige mangel på grenser de samme ytterligheter. Det er ikke urimelig å anta at både livegenskapet, der bøndene ble bundet til sine eiere, og det senere sovjetiske systemet med propiska, eller bostedsbevis, som gjorde det til en forbrytelse å flytte fra ett sted til et annet uten statens tillatelse, var uttrykk for sentralmaktens forsøk på å styre de anarkiske tendensene. Likevel er disse et like sikkert kjennetegn ved den russiske tra­ disjon som deres motsetning, den autoritære sentralmakt. Og hver gang sentralmakten blir svekket, dukker de frem i dagen.

269

Både for å beskytte sentralmaktens sete og for å komme i kontakt og handelssamband med andre land, søkte Moskvafyrstene fra første stund å utvide statens område. Det overord­ nede mål var å nå hav med isfrie havner. Mellom 1462 og 1505 erobret Ivan 3. områdene nordover til Barentshavet og østover til elven Ob og Uralfjellene. Hans etterfølger, Vasilij 3., søkte sydover, mot Svartehavet, men kom ikke stort lenger enn til Kharkov. Ivan den Grusomme erobret mot slutten av 1500-tallet landområdene til de tatarene som hadde slått seg ned omkring Kazan, det nåværende «Tataristan» inne i Russ­ land. I 1645 trengte den første Romanov-tsar, Mikhail, frem til Stillehavet, Sibir ble erobret. 1 1654 gikk Russland i union med Ukraina, men da var det lite igjen av det fellesskap som hadde forenet de to landene før mongolåket. Den nasjonalistis­ ke drømmen om en egen ukrainsk stat kom til å vokse seg ster­ kere og sterkere i ly av unionen. Ved begynnelsen av 1700tallet allierte ukrainerne seg med svenskene mot Peter den Sto­ re. Men Peter slo dem, under ham fikk Russland også den etter­ lengtede adgang til havet: I syd ble områder ved Svartehavet erobret fra tatarene, i nord-vest ekspanderte landet på bekost­ ning av svenskene. St. Petersburg ble grunnlagt i 1703 og ved fredsslutningen i Den store nordiske krig i 1721 var området for det nåværende Estland og deler av det nåværende Latvia lagt under tsaren. Selv om det århundregamle mål å befeste russiske havnebyer ble nådd i Peters regjeringstid, fortsatte ekspansjonene helt opp til våre dager. Å sikre staten med «buffertsoner» og liksom pakke sentralmakten inn i stadige nye lag, som skulle det dreie seg om en matrjoska, syntes å ha blitt et like sikkert kjennetegn ved det russiske riket som sentralmakten selv. Og hånd i hånd med denne imperialistiske utvidelse av statens grenser og lan­ dets interessesoner gikk en messianistisk selvforståelse, som for­ klarte erobringene som frelsesgjerninger. Fordi bolsjevikstaten i mangt var det gjenoppvekkede moskovittiske riket, ble denne frelsesgjerning i sovjetepoken særlig understreket overfor det ytterste lag av den russiske «statsmatrjosjka», nemlig de sentral-europeiske landene som ble underkastet Moskva etter 2. verdenskrig. Vi skal imidlertid ikke glemme at de ble inn­ 270

lemmet med bifall ira både USA og England. To-delingen av Europa var resultatet av Jaltakonferansen mellom Stalin, Roo­ sevelt og Churchill i februar 1945. Hvordan de anglo-amerikanske drabantene ble bundet opp, kan vi ikke komme inn på her. Det 20. århundres bysantinske imperium brukte imid­ lertid ideologi og militærmakt som bindemiddel. Men de europeiske satellittstatene var bare siste lag i en rekke anneksjoner og erobringer. Allerede ved Peters død regjerte Russland over et område som strakte seg fra Østersjøen til Stille­ havet. Landet omfattet et utall forskjellige folkegrupper, religio­ ner og språksamfunn. Det muslimske innslaget var ikke ubety­ delig - etterkommerne av de tatariske stammene som en gang hadde erobret Russland, var tilhengere av islam. Av de senere sovjetrepublikkene var imidlertid bare Estland og deler av Latvia innlemmet. Ved Polens deling i 1796 fikk Russland det nåvær­ ende Litauen, resten av Latvia og Kviterussland. I det 19. år­ hundre ble de nåværende kaukasiske republikker innlemmet i tsarriket, altså Georgia, Armenia og Aserbaidsjan, og mot slut­ ten av århundret sikret russerne seg de senere sentral-asiatiske republikkene som et vern mot Det osmanske riket og den engels­ ke ekspansjon i Østen. Fordi disse siste erobringene skjedde på et tidspunkt da Russland også ble industrialisert, var de vel så meget uttrykk for en «alminnelig imperialisme» - for jakt på råvarer og markeder, som for sentralmaktens beskyttelsestrang. Vi må likevel ikke underkjenne betydningen av den russiske messianisme, eller overhodet de ideologiske drivkrefter i impe­ rialismen. Dostojevskijs påstand «Konstantinopel er vår!», som han fremsatte i 1878 under den russisk-tyrkiske krig, er nok uttrykk for maktpolitikk, men denne bæres av religiøse argu­ menter. Det er tanken om Moskva som det tredje Roma som spøker i bakgrunnen. Moskva hadde muligheten til å frigjøre den gamle ortodokse keiserby, en anledning Russland ikke måtte la gå fra seg, dersom landet ville oppfylle sin misjon. Også Russlands aktivitet på Balkan før 1. verdenskrig hadde klare religiøse og endog rasistiske overtoner: Det var for å «red­ de sine slaviske og rett-troende brødre», serberne, at Russland insisterte på at Balkan-konflikten ikke skulle være et østerriksk-ungarsk anliggende.

271

I den russiske imperialismens historie blandes maktpolitikk og ideologi; de to elementene flyter over i hverandre i en grad som gjør det umulig å si at det ene er manipulatorisk språk­ bruk for det andre. Og paradoksalt nok er det den såkalte marxistiske versjonen av det russiske imperium som klarest viser hvor ideologisk betinget kolonialismen var. Både de «ind­ re koloniene» og i særlig grad de ytre satellittstatene virket et­ terhvert hemmende og utarmende på det russiske kjerneom­ rådet. Det kostet så store ressurser å holde de sentral-europeiske statene i den sovjetiske maktsfæren at all økonomisk vekst ble oppslukt av militærbudsjettene. Og om de sentral-asiatiske republikkene nok var forvandlet til råvareleverandører for in­ dustrien i den europeiske delen av riket, ble de prioritert når det gjaldt fordelingen av ferdige produkter. Det samme gjaldt for utenrikshandel og valutainntekter. Russland skaffet nesten alle valutainntektene, men beholdt bare en brøkdel. Levestan­ darden i den russiske republikken var i siste del av sovjetepoken lavere enn i mange randrepublikker. «Russland skal ikke gi bort én kopek til!» var derfor et av de slagordene Jeltsin høs­ tet størst applaus for under valgkampen våren 1991.5 Slik sett kom sovjetmyndighetene til å sette nok et gammelt russisk ideal ut i en karikert praksis. Flere russiske filosofer, blant dem Vladimir Solovjov, påstod at den russiske nasjonal­ ismen skiller seg ut fra annen nasjonalisme i det den på et vis er «altruistisk» og verdensåpen. Han legger særlig vekt på Nestor-krønikens fortelling om hvordan den russiske stat ble dan­ net, ved at man kalte fremmede herskere til riket. Peter den Stores ydmykhet overfor Vestens kultur peker i samme ret­ ning: Russland har aldri vært for stolt til å søke råd der det syntes nødvendig. Denne verdensåpenheten kan imidlertid bli ytterst plagsom, særlig dersom den fordreies til overbevisnin­ gen om at Russland er i stand til å «frelse» andre kulturer og folkeslag. Både de sentral-europeiske vasallstatene og de indre republikkene betakket seg for den bysantinsk-bolsjevikiske hjelp og imperialisme, men det tok tid før de fikk anledning til dét.

272

Fra Russland til Sovjetunionen... 11916, da 1. verdenskrig gikk mot sin avslutning, utga Vladimir Iljitsj Lenin boken Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium. Her argumenterer han for at den krigen som pågikk var en imperialistisk krig som kun tjente kapitalistenes klasse­ interesser. Derfor oppfordret han arbeidere i alle land til å rette våpnene mot den kapitalistiske klasse og ikke mot hverandre. Krigen skulle forvandles til en internasjonal borgerkrig, eller rettere, en klassekrig. Dette var også hva bolsjevikene gjorde i det russiske imperi­ et. Den borgerkrig som fulgte statskuppet i oktober var i nav­ net en klassekrig. Den skulle ikke bare (som de fleste andre kriger) gjøre slutt på krig overhodet, idet dens mål ikke var å opprette noe urettferdig og utsugende imperium; den skulle også utradere eller svekke den borgerlige, kapitalistiske klasse, slik at proletarene fikk makten i dens sted. Den russiske prole­ tar var bare som et eksempel eller symbol å regne for verdensproletaren som sådan. De første årene håpet man at revolusjo­ nen skulle tenne en verdensbrann og tilintetgjøre all verdens kapitalister. Som vi vet, forsvant den konkrete, utbyttede proletar bak drømmen om «det nye mennesket». Det kommunistiske riket og dets innbyggere var visjoner, som måtte skapes og formes av bolsjevikene. Resultatet ble ufattelige lidelser for de virkelig eksisterende enkeltmennesker. Lenins forestilling om at impe­ rialismen tilhørte et tidligere historisk stadium enn bolsjevikstaten, viste seg like illusorisk; på ruinene av det russiske reiste det sovjetiske imperiet seg. Lenin selv kom til å gi denne utviklingen en «dialektisk be­ grunnelse». Tilsynelatende var han tilhenger av nasjonal selv­ bestemmelse, og i Deklarasjonen om Russlands folks rettigheter, offentliggjort 2. november 1917, ble de ikke-russiske nasjonalitetenes rett til selvbestemmelse fastslått. Lenin betraktet imidlertid ikke nasjonal selvbestemmelse som et gode i og for seg; den utgjorde kun et nødvendig, om enn forbigående stadi­ um på veien fra det borgerlige til det kommunistiske samfunn:

273

Lenin hevdet at nasjonalitetsprinsippet var en uunngåelig del av utviklingen av det borgerlige samfunn. Det var derfor marx­ istenes oppgave å erkjenne nasjonalitetenes historiske legiti­ mitet, og støtte deres progresssive sider. Kampen mot føydale levninger, reaksjonære dynastier og nasjonal undertrykkelse var en progressiv kamp, samtidig som proletariatet måtte overskride den borgerlige nasjonalisme. Autonomi for «nasjo­ nale kulturer» ville være en konstitusjonell fastfrysing av na­ sjonale skillelinjer, en innvielse av nasjonalistisk mytologi. Dette var et knefall for borgerlig ideologi som proletariatet måtte avvise. Nasjonalismen skulle støttes som progressiv be­ vegelse. Men på lengre sikt skulle nasjonale barrierer rives ned, ikke kodifiseres.6 Målet med de forskjellige folkeslags og nasjoners eventuelle løsrivelse var at de senere frivillig skulle slutte seg til Russlands store sak: å virkeliggjøre proletariatets egen stat. Bolsjevikene antok jo at revolusjonen ville utvikle seg til en verdensrevolu­ sjon. Slik gikk det ikke. Man var nok villig til å ta del i den «pro­ gressive kamp mot føydale levninger», med andre ord å erklæ­ re nasjonal selvstendighet, men i de nye statene syntes den nyvunne selvstendigheten å fange hjertene i langt større grad enn proletariatets internasjonale sak var i stand til. Finland, de baltiske stater, Polen, Georgia og Ukraina erklærte seg suve­ rene og løsrevet fra det russiske overherredømmet. Den røde hær gikk imidlertid både inn i Georgia, Ukraina og Polen, og trakk de to førstnevnte tilbake til folden. Finland, Polen og de baltiske stater hadde sterk vestlig støtte, noe som antagelig reddet dem fra bolsjevikenes «broderhjelp». For da det viste seg at den nasjonale frigjøring ikke utgjorde første skritt mot en proletær frigjøring, ble Lenins tese reformulert: Det var arbei­ dernes selvstendighet det dreide seg om, det var deres interesser som skulle ivaretas. Og arbeidernes egentligste interesser ble som vi vet ikke representert av dem selv, men av bolsjevikpartiet, hvilket på det tidspunkt ville si av Lenin - som hadde den proletariske verdensstat som overordnet mål. Dessverre ble bolsjevikpartienes «beslutninger» på arbeiderklassens veg­ ne alltid kalt «nasjonenes frivillige beslutninger»; den unionen

274

som bolsjevikenes tvangsforestillinger manet frem, ble av Le­ nin og hans etterfølgere omtalt som en frivillig union. Hvilke tragiske følger Lenins revolusjonære langsynthet kom til å få for Russland og de øvrige nasjonene i Sovjetunio­ nen, begynner først nå å komme for en dag. Da grensene mel­ lom de forskjellige republikkene skulle trekkes, ble dette nemlig gjort mer eller mindre vilkårlig. Lenin karakteriserte spørsmå­ let om de interne grensene som å være av «knapt tiende viktighetsgrad». Det dreide seg jo om foreldede og rent formelle strukturer i det land som så å si skulle bli det fremtidige prole­ tariatets eget fedreland - akkurat som det moskovittiske riket i sitt vesen var ortodoksiens fedreland, det tredje Roma. Derfor har ingen grenser i det tidligere Sovjetunionen historisk eller etnisk legitimitet. Når man så skal i gang med å stykke unio­ nen opp i selvstendige stater, er alene grenseproblemet nok til å skape et titalls kriger. Dette er ikke eneste konsekvens av Lenins abstrakte dialek­ tikk. Han overså det tilsynelatende åpenbare faktum at landet var arvtager til det russiske imperium, med alle dets admini­ strative strukturer, og at det var et barn av den russiske revolu­ sjon. Drømmen om en overnasjonal proletarstat ga næring til den stor-russiske nasjonalisme: Bolsjevikregimet satte økonomisk likhet mellom nasjonalitete­ ne som et sentralt mål. Likhet på sosialistisk grunnlag krevde sentralisering; sentralisering innebar standardisering; stan­ dardisering betød gjerne assimilering til stor-russisk dominans gjennom armé, fagforbund og parti. Den bolsjevikiske tesen om nasjonal selvbestemmelsesrett fullførte en prinsipiell ven­ ding: fra rett til løsrivelse i et borgerlig samfunn til nasjonal lik­ het og likestilling i et sosialistisk folkefellesskap. Lenins postu­ lat om en frivillig union var båndet mellom de to stadiene. I praksis ble maktmisbruk nødvendig, og i praksis ble det vans­ keligere å skille mellom sosialistisk assimilering og stor-russisk nasjonalisme.7

Selv om det er klare forbindelseslinjer og overlappinger mel­ lom den «sosialistiske sovjetnasjonalismen» og den mer tradi275

sjonelle stor-russiske imperialismen, er det viktig å være klar over forskjellene. Dette var ikke en nasjonalisme som russere nødvendigvis følte seg hjemme i. Mer enn noe dreide det seg her om en «sovjetpatriotisme» som skulle fremelske det nye mennesket og den nye kultur; slik arbeidet for å skape «det nye mennesket» gikk ut over alle virkelige mennesker, slik gikk denne sovjetpatriotismen også ut over russere. Ved slutten av bolsjevikperioden følte man seg ikke mindre utbyttet og under­ trykket i Russland enn i de andre republikkene - da de baltiske republikkene erklærte sin uavhengighet i 1990, foreslo derfor Boris Jeltsin at også Russland skulle løsrive seg fra Sovjetunio­ nen. Vi må forøvrig anta at de skarpe reaksjoner Gorbatsjov møt­ te på sitt forslag om en «frivillig union» skyldes den leninistiske talemåten. Det var den leninistiske løgnaktighet og manipulatoriske dialektikk befolkningen været bak Gorbatsjovs ord. Det leninistiske sovjetsamfunn som sådan kom til å få sin endelige utforming av prestelærlingen fra Georgia; også Le­ nins «frivillige union» fikk sin historiske skikkelse takket være ham. Frem til Lenins død var Stalin leder for Folkekommissariatet for nasjonalitetene. Man skulle kanskje kunne tro at han i kraft av å tilhøre en minoritet i den multinasjonale Sovjet­ unionen ville ha sans for kulturell autonomi og en viss selv­ bestemmelsesrett. Slik var det ikke. Tvertimot gjennomførte Stalin den mest systematiske, blodige og djevelsk snedige integrasjonspolitikk som tenkes kan. Som etter en uttenkt plan deporterte han hele folkeslag fra én trakt til en annen, og tvangsflyttet andre til de førstes opprinnelige hjemtrakter. Det­ te ble dels gjort for å spre og dermed svekke de etniske gruppe­ nes tilhørighet, dels for å styrke russernes posisjoner. Under 2. verdenskrig ble også flere folkeslag - blant dem Volga-tyskerne og krimtartarene - anklaget for kollektivt forræderi og forflyttet en masse. Dessuten bygget han opp et produksjonsnett og en økonomisk infrastruktur som bandt alle folkeslag og nasjonaliteter sammen i ett nett. Samtidig antok sovjet­ patriotismen mer og mer form av stor-russisk nasjonalisme. Ilja Ehrenburg skriver for eksempel i Pravda i 1942:

276

Sovjetpatriotismen er den naturlige fortsettelsen av den russis­ ke patriotismen... I de aller tyngste tider er det russiske folk ikke opprådd av fortvilelse over fedrelandets skjebne, men har gitt uttrykk for sin brennende kjærlighet og modig forsvart det - uten hat til andre folk, uten billig selvgodhet, uten innbildt hovmot.8 Som det fremgår av ovenstående sitat, skjedde dreiningen mot den russiske nasjonalismen under inntrykk av krigen med Nazi-Tyskland, en krig tyskerne forøvrig kanskje kunne ha vunnet, dersom de hadde spilt på det hat mot Moskva som fan­ tes blant for eksempel ukrainere og kaukasere. Isteden over­ gikk de Stalin i grusomheter. Det var sovjethæren som vant over tyskerne, men i sin skåltale til ære for den røde armés kommandostyrker etter seieren sa Stalin:

Jeg vil få utbringe en skål for det sovjetiske folks helse, og frem­ for alt for det russiske folks helse (voldsom, vedvarende applaus, «hurra»-rop). Jeg drikker fremfor alt for det russiske folks helse, fordi det er den fremste nasjonen blant alle nasjoner som til­ hører Sovjetunionen.9 Det var antagelig den stor-russiske nasjonalismen som lå bak påbudet om at sovjetborgerne fra tidlig på 30-tallet skulle ha sin nasjonalitet notert i legitimasjonspapirene - eller «innenrikspassene». På den måten ble det lettere å holde «fremmede» utenfor visse posisjoner og stillinger. Dette gjaldt i perioder særlig jøder.10 Slik tilfellet var for samfunnet som sådan under Stalin, så også med forholdet mellom russere og minoriteter i Sovjet­ unionen: Stålmannen omformet og realiserte den leninistiske idé, og sementerte problemer og forhold som alle borgere av det tidligere Sovjetunionen må slite med i mange år fremover. Da Khrustsjov holdt sitt oppgjør med Stalin og persondyrkelsen, kritiserte han også sin forgjengers behandling av de nasjo­ nale minoriteter og den stor-russiske sjåvinismen. For liksom å understreke hvor betydningsløse de indre grensene i Sovjet-

277

unionen var, ga Khrustsjov halvøya Krim fra Russland til Uk­ raina i 1954, i forbindelse med 3OO-årsjubileet for unionen, og som pant på deres evige vennskap. Siden Stalin hadde tvangsflyttet den opprinnelige befolkningen, krimtartarene, var halvøya da alt vesentlig befolket med russere. Khrustsjov intensiverte også den ateistiske og marxistiske propagandaen som et ledd i forsøket på å skape en enhetlig, ikke-nasjonalistisk stat, og han lempet på sensurbestemmelsene. Paradoksalt nok førte dette siste til fremveksten av både russisk og annen nasjonalisme nedenfra. Intellektuelle innen alle folkeslag var engstelige for å miste sin kulturelle identitet i det lykkeriket Khrustsjov tegnet for dem, og de benyttet sin relative frihet til å uttrykke nasjonale følelser. I ettertid kan dette sees som et forvarsel om hva som ville komme da Gor­ batsjov løftet lokket helt av.11 Under Bresjnev smeltet sovjetpatriotismen igjen noe mer sammen med den russiske nasjonalisme, men ikke så sterkt som på Stalins tid. Dette må også sees i forbindelse med den voldsomme befolkningseksplosjonen i de muslimske republik­ kene, russerne var i ferd med å bli en minoritet i imperiet. Den­ ne tiden var forøvrig hva befolkningssammensetningen angår en periode da samfunnet befestet seg som flernasjonalt. Stadig flere flyttet mellom republikkene. På 80-tallet regnet man med at vel 60 millioner av rikets ca. 2 75 millioner innbyggere bod­ de utenfor «sine» republikker. Det var særlig russere som reis­ te; de arbeidet ofte som spesialister i andre deler av Sovjetunio­ nen. 11989 antok man at vel 20 millioner russere bodde uten­ for RSFSR. Sovjetunionen så ut til å være på vei mot et ekte, flernasjonalt samfunn. Men skinnet bedro. Den tilsynelatende roen skyldtes ikke minst at mennesker av andre nasjonaliteter representerte den moskovittiske sentralmakt. De benyttet sine posisjoner som lo­ kale partirepresentanter til å få personlig makt; langsomt ut­ viklet disse gruppene seg til en av bærebjelkene i det samfunnsondet som i glasnost-perioden har fått betegnelsen mafia: I alle republikkene ble det formet grupper av innfødte kadre som styrte over sine landsmenn på vegne av Moskva. De inn­

278

gikk i det felles sovjetiske privilegiesystemet, og hadde også gjennom sine maktstillinger muligheter til å bedrive storstilt korrupsjon. De ikke-russiske kadrene tilhørte nomenklaturaen, og hadde fordel av at dette systemet ble holdt ved like.12

Stagnasjonsperioden var en tid da korrupsjon og organisert kriminalitet vokste frem av de politiske maktstrukturene. Dette må sees på bakgrunn av at Sovjetunionen egentlig ikke hadde noen pengeøkonomi, men en «posisjonsøkonomi». De virkelig verdifulle varer og tjenester kunne ikke kjøpes for penger - det krevdes kontakter og forbindelser å få fatt i dem. Den russiske journalisten Arkadij Vaksberg beskriver i sin bok Sovjetmafiaen hvordan korrupsjon og kriminalitet på Bresjnevs tid krøp inn i alle privilegerte rekker og infiserte hele maktapparatet. Han påstår at det var «alminnelige svindlere og lommetyver» som trykket hendene til amerikanske og franske presidenter, og skriver: Når jeg forteller folk - og særlig mine vestlige venner og kolle­ ger - om arbeidet med denne boken, får jeg stadig samme spørsmål: Hvilken mafia handler den om - den politiske, den økonomiske eller den almenkriminelle? Selv om jeg forstår hvorfor man stiller dette spørsmålet, forbløffes jeg over deres naivitet. En slik skjematisk, spekulativ oppdeling av et enhetlig fenomen i tre komponenter ville kanskje i visse sammenhenger kunne lette et vitenskapelig studium, men det befinner seg langt fra den sovjetiske virkeligheten. Det som skiller vår mafia fra alle andre kjente i verden, det som gjør den enestående og ulik alle andre er nettopp at komponentene er så sammenvevde, samkjørte og avhengige av hverandre.13 Sammenblanding av politikk og forbrytelser fikk sin særlige betydning for nasjonalitetsspørsmålet. I enkelte republikker lå forholdene spesielt godt til rette for utviklingen av kriminelle klaner; dels rådet man over goder såsom et behagelig klima og sydfrukter, som ellers var mangelvare, dels var familiebåndene tradisjonelt sterke. Da perestrojka-politikken tok til, benyttet

279

«mafiaen» seg av etniske og nasjonale konflikter for å holde seg ved makten. Vaksberg hevder at de kriminelle organisasjonene frykter innføringen av markedsøkonomi og overhodet et åpent samfunn. For å vise at regionene må styres med hard hånd, hisser de etniske grupper mot hverandre. Og den «harde hånd» tilhører dem selv. At de kriminelle likevel vet å finne trygge nisjer i et mer åpent samfunn, viser for eksempel utviklingen i Latvia. I slutten av 1991 ble prostitusjon fullt legalisert i lan­ det. Nezavisimaja gazeta skriver 6/2 1992 at alle bordellene dri­ ves av «den nord-kaukasiske mafia». Men under Bresjnev dekket korrupsjon og søvndyssende propaganda både over motsetningene mellom de mafiafraksjoner som i virkeligheten fantes, og over de etniske konfliktene som lå og ulmet. Da Gorbatsjov ble generalsekretær i 1985, syntes det som om nasjonalitetsspørsmålet virkelig var av «ti­ ende viktighetsgrad». Det virket desssuten som om Gorbatsjov selv ikke var oppmerksom på gnisningene mellom nasjonalite­ tene. Han er den eneste av Sovjetunionens generalsekretærer som har vokst opp og senere arbeidet i rent russiske områder. Helt fra første stund oppførte han seg i denne sammenheng som en ekte leninist og den siste bolsjevik: Han talte om en union mellom likeberettigede og om sovjetpatriotismen. Det han imidlertid forstod, var at landet måtte omstille sin produk­ sjon fra våpen til forbruksvarer, dersom økonomien skulle komme på fote. Og for å få det til, måtte forholdet til Vesten bli et annet. Dette krevde igjen en annen politikk overfor de sentral-europeiske vasallstatene. Denne oppgaven overlot Gorbatsjov til sin gode venn og meningsfelle Eduard Sjevardnadse. Til sovjetiske og vestlige kommentatorers store overraskelse utnevnte Generalsekretæ­ ren ham til utenriksminister kort etter sin egen tiltredelse som Sovjetunionens leder. Og sammen kom de til å realisere «perestrojka-politikken», som de antagelig også hadde vært felles ar­ kitekter for. Gorbatsjov innledet av-ideologiseringen av det russiske imperiet; Sjevardnadse tok på seg oppgaven å avideologisere utenrikspolitikken. Begge står de som represen­ tanter for det vi i denne boken har betegnet som de «menneske­ lige verdier» - i motsetning til den tradisjonelle russiske tran­ 280

gen til å sette «himmelen» og prinsipper over enkeltmennes­ ket. Og i Europas historie har de to for alltid skrevet sine navn inn i forbindelse med Berlinmurens fall. Fristillingen av de tid­ ligere vasallstatene var et viktig og uomgjengelig skritt i ret­ ning av at den europeiske kultur igjen kunne fremstå som en helhet. I sin bok skriver Sjevardnadse: Ved å stenge grensene for våre innbyggere og velge ut de som skulle få reise til utlandet, slik man velger ut kosmonauter til en måneferd, ga vi ikke mennesket noe valg. Sosialismen ble betraktet som den eneste lovlige valgmulighet. Men dersom vi tror at vår ideologi er den eneste rette og den mest fremskred­ ne, hvorfor var vi da så redde for kontakt med representanter for en annen tro, for å si det slik? Hvorfor måtte vi forby bøker, forstyrre radiosendinger og straffe folk for at de ikke så de rikti­ ge filmene, lyttet til den riktige musikken og danset de riktige dansene? (...) Når jeg funderte på avideologiseringen av mellomstatlige forbindelser, hadde jeg alltid for øynene det nødvendige i først og fremst å frigjøre dem fra sitt belegg av forvrengt og løgnak­ tig tolket ideologi, fra elementene av ideologisk ekstremisme og forsteinet fundamentalisme. For å avideologisere forholdet mellom landene mente jeg at man i det store og det hele måtte fjerne de mytene som hadde blokkert dette forholdet, det vil si å lære seg å se utenverdenen slik den i virkeligheten er, ikke slik man har fått ordre om å se den. (...) Jeg tror tendensen til gjenfødelse av humanistiske tanker og en tilbakevending til enkeltmennesket, mennesket som måle­ stokk, er fremherskende tross rystelsene i vår tid. Den nye tenkningen betyr å se verden i menneskets og de menneskelige interessenes synsvinkel. (...) La bare politikerne anklage meg for å forsømme supermaktspolitikkens «makroskala» som krever at man opererer ut fra de store «blokkenes» interesser. Jeg gikk ut fra - og går stadig ut fra - at noen sikkerhet ikke kan bestå dersom man konstant forsømmer «mikroskalaen», det vil si mennesket som målestokk.14

281

Den senere utvikling av forholdet mellom Gorbatsjov og hans utenriksminister er innhyllet i tåke. Som kjent trakk Sjevardnadse seg overraskende og for åpent kamera fra stillingen den 20. desember 1990. Samtidig advarte han om at et militær­ kupp var i vente. Det gåtefulle ligger i hvordan Sjevardnadse kunne bidra med noe positivt ved å erklære sin avgang på den­ ne måten - og ikke minst i at han i sin bok hevder at Gorbat­ sjov ikke visste noe om beslutningen før den ble kringkastet. Dersom denne opplysningen er riktig, forteller den hvor skremmende liten graden av politisk kultur var - til og med i eliten av sovjetstatens politikere. Under kuppforsøket sto Sjevardnadse frem side om side med Jeltsin, som forsvarer av det skjøre demokratiet, og da Gor­ batsjov kom tilbake, tiltrådte han påny som utenriksminister. Selv sammenlignet han dette med å ta jobben som styrmann på Titanic. Kuppmakerne anga faren for oppløsning av Sovjetunionen som en av årsakene til at de tok makten. Og betrakter vi Sovjet­ unionens seneste historie som fortellingen om imperiets un­ dergang, ser vi at Sjevardnadses og Gorbatsjovs utenrikspoli­ tikk ble et avgjørende ledd i denne prosessen - slik Sinjavskijs samtalepartner i sin tid spådde. Men bak det hele lå glasnost, avviklingen av det ideologiske overherredømmet og ønsket om å sette «mennesket i sentrum». Sovjetimperiets undergang tok til med sentralmaktens praktiske innrømmelse av at den ikke var universell, evig og gudelik: med avskaffelsen av den litte­ rære sensuren. Fra Gorbatsjov lanserte sin nye politikk til Sovjetunionens oppløsning var et faktum, gikk det i underkant av syv år. Ut­ viklingen fulgtes av en tiltagende oppsmuldring av det sovje­ tiske og russiske samfunnet overhodet. Det er likesom ideologi­ en representerte den elektrisitet eller det drivstoff som fikk alt annet til å fungere. Så snart den var blitt detronisert, gikk alt i stå, og smuta viste seg i horisonten.

282

... til Russland

Gorbatsjovs uttalte mål med avideologiseringen var å legge grunnlaget for et rettssamfunn i det tidligere Sovjetunionen. Samtidig hevdet han at imperiet skulle holdes sammen, uten å ta tilstrekkelig hensyn til at dette var en statsdannelse som hadde maktens vilkårlighet og ikke rettsstatstanken som grunnlag. I republikkene opplevde mange at dersom en virke­ lig rettsstat skulle oppstå, forutsatte det større makt og mer suverenitet til de enkelte nasjoner som utgjorde imperiet. Kreml, og dermed Gorbatsjov selv, ble en trussel mot perestrojka-politikkens uttalte mål. Overbevisningen om at opprettholdelsen av en sentral myndighet ville konservere den leninistis­ ke linjen på bekostning av enkeltmenneskene, ble ytterligere befestet da sovjetiske spesialstyrker gikk til angrep på sivile i Baltikum januar 1991. Og, som vi vet, kuppforsøket i august samme år ble for mange den endelige bekreftelsen på at et så stort og sentralistisk rike som Sovjetunionen aldri kunne ga­ rantere minoritetenes rettigheter. Samtlige republikker er­ klærte seg suverene og uavhengige i løpet av de første ukene etter kuppet. Men fra en annen synsvinkel var det oppløsningstendense­ ne som fikk representanter for sentralmakten og imperiet til å forsøke seg på et kupp, med den begrunnelse at kaos og anarki ellers ville true riket. Dette hadde også i hele denne tiden vært Gorbatsjovs argument: Han insisterte på at Sovjetunionen var en enhet, at alle folk og folkeslag var bundet sammen av felles skjebne og historie, og at en oppløsning ville føre alle republik­ kene ut i sult, kaos og i verste fall borgerkrig. Og selv om Gor­ batsjov synes å ha tatt for lett på nasjonalitetsproblemet og ikke klart å løse den rettsstatskonflikt som man opplevde i re­ publikkene, må vi samtidig gi ham rett i at Sovjetunionen var en enhet som ikke uten videre kunne løses opp. Man kan argu­ mentere om at denne enheten var påtvunget, at den var et re­ sultat av den leninistiske dialektikk og Stalins tvangsmidler og det er ikke vanskelig å finne historisk rettferdiggjørelse for at for eksempel de baltiske stater skulle bli selvstendige. Men om voldtekten var fullbyrdet, var barnet også født. Sovjetunio283

nen var ved inngangen til 1990-årene et flernasjonalt rike der det knapt fantes en sten som ikke minst to folkeslag kunne gjø­ re historisk krav på. Handel, produksjon, energiforsyning, jordbruk og industri bandt alle republikkene sammen til en tett enhet. Den matmangel som oppsto i St. Petersburg og Ka­ relen vinteren 1991/92 var et direkte resultat av de baltiske republikkenes nyvunne selvstendighet.15 Og allerede høsten 1991 regnet man med at tallet på interne flyktninger i Sovjet­ unionen var halvannen million.16 Historiens paradoks og tragedie lå i at det var nå, i den dra­ matiske overgangen fra et gammelt, ideologibasert fellesskap til et samfunn preget av demokrati og åpenhet, at Sovjetunio­ nens forskjellige folk og nasjoner skulle stått sammen. Aldri har bolsjevikenes slagord om fellesskap og solidaritet vært mer på sin plass enn under Gorbatsjovs perestrojka. Men ingen vil­ le høre på dem. Det var ropt «ulv» altfor mange ganger. Gorbatsjovs og Sjevardnadses mål var å sette «enkeltmen­ nesket» i sentrum. Isteden førte deres politikk til at enkeltmen­ neskene ble ofre for andre gruppeinteresser enn kommunis­ men. Mennesker som bodde utenfor «sine» republikker, ble fle­ re steder betraktet som annenrangs borgere og tvunget til å flykte til et hjemland der de kanskje aldri hadde vært. Perestrojka-politikken utløste et ras av nasjonalisme og en opp­ blomstring av nye drømmer og fiksjoner. Enhver republikk syntes å tro at alle problemer ville bli borte bare man sa seg løsrevet fra Moskva, og i dette må Vesten ta sin del av skylden. Politikere og opinionsdannere synes å ha stirret seg blind på den historiske berettigelse av en abstrakt «selvstendighet» for sovjetrepublikkene, og ensidig argumentert for denne uten å ha tatt bryet med å undersøke hvilke nye problemer raske suverenitetserklæringer ville skape. Men å forlange øyeblikkelig løsrivelse og vente at dette skulle bedre ens levevilkår, var like utopisk og livsfarlig som å ville gjennomføre kommunismen med ett slag. Den modernitet Gorbatsjov og Sjevardnadse hev­ det at de ville innføre, var en tilstand der hensynet til enkelt­ mennesket og ikke til grupper eller prinsipper skulle være ret­ ningsgivende. Det man ikke syntes å forstå var at dette skaper en front ikke bare mot kommunismen, men også mot nasjonal-

284

isme, ja, endog mot den nasjonalisme som hevder å forsvare mi~ noriteters rettigheter. For dersom det er gruppetilhørighet som gir mennesket dets rettighet, vil det alltid finnes andre som ikke har krav på de samme rettigheter, simpelthen fordi de tilhører en annen gruppe. Eller med forfatteren Andrej Nujkins ord: Når vi snakker om flyktningeproblemet og knytter det sam­ men med forsvaret av de nasjonale minoriteter, havner vi nes­ ten alltid i en håpløs situasjon. Det som må stå på førsteplass er ikke de små nasjonenes rettigheter, men nettopp det enkelte menneskets rettigheter.17

Det er hverken tilhørigheten til proletariatet, til krim-tartarene, til slaverne eller til den hvite rase som gir mennesket dets rettigheter, men den kjensgjerning at det er et menneske. Dette faktum synes å være så åpenbart at det nesten alltid oversees. Derfor fremhever man både i øst og vest i første rekke indivi­ dets gruppetilhørighet, også når man skal argumentere mot at det blir diskriminert. Men man kan ikke løse et minoritetsproblem ved å besvare den diskriminering enkeltmennesket blir utsatt for fordi det tilhører en gruppe, med å vektlegge den samme gruppetilhørighet, bare med motsatt fortegn. Da oppildnes de nasjonale og aldri de individuelle følelser. Og enhver nasjonalisme - i betydningen dyrkelse av én bestemt gruppetil­ hørighet - er en slags besettelse som unndrar seg logisk argu­ mentasjon; alle frykter den dersom den opptrer i mektige na­ sjoner, men de færreste synes å gjenkjenne faren når den opp­ trer i små folkeslag. Likevel er det de samme kreftene som er i sving, og disse representerer det stikk motsatte av våkenhet og besinnelse - de egenskaper vi tidligere har fremhevet som uomgjengelige for å løse den moderne verdens problemer. Der­ for kan det se ut til at den kommunistiske drømmeverden i det tidligere Sovjetunionen er i ferd med å erstattes av en nasjona­ listisk drøm, likelig fordelt blant alle unionens folkeslag. I Lat­ via, der bare 51 % av befolkningen er «latviere», takket være Stalins tvangsdeportasjoner og folkeforflytninger, diskuterer man en lov om statsborgerskap som bare gir stemmerett og anledning til å arbeide i statsforvaltningen til dem som har 285

bodd minst 16 år i landet og snakker språket flytende.18 I Ukraina synes det som om den kulturelle tilhørighet som deler av kirken har til den vest-romerske kirke, har skapt en messia­ nistisk selvforståelse. Ifølge Observer 30. oktober 1988 skal Jomfru Maria ha vist seg for en rekke pilegrimer og fortalt at ukrainerne var et utvalgt folk som måtte løsrive seg fra det sov­ jetiske åk.19 Situasjonen mellom de to slaviske brødrefolk er forøvrig svært spent også uten Gudsmoderens inngripen. Både halvøya Krim og Svartehavsflåten er stridsemner som kan føre til varig splittelse og i verste fall krig mellom dem. Vi skal også legge merke til at når de baltiske land og Ukraina har erklært seg uavhengige fra Russland og står i ferd med å opprette egne armeer, er Russland selv tilbake til den skikkelse landet hadde under Den store nordiske krig. Historien har vist at landet er rede til å ofre meget for ikke å bli isolert fra havet. Oppløsningstendensene har også nådd Russland selv, flere indre regioner truer med løsrivelse: Det rike Øst-Sibir oriente­ rer seg mot Japan, områdene rundt Kazan, det såkalte Tataristan som har en stor muslimsk befolkning, ønsker en islamsk identitet, det samme gjør flere provinser i Kaukasus, som også er muslimske. I nordvest har endog St. Petersburg og området rundt antydet at man kunne tenke seg å løsrive seg fra Mosk­ va. Så er det da heller ingen prinsipiell forskjell mellom selvstendighetsbestrebelsene i republikkene og i de områdene som ikke har fullt så konturerte grenser. Overalt ser vi reaksjonen på bolsjevikenes påtvungne solidaritet. Det er alltid vanskelig å dele med andre, særlig deres fattigdom. Som en motreaksjon har den stor-russiske nasjonalisme dukket frem. Forfatterfor­ eningens tidsskrift Nasj sovremennik (som ironisk nok betyr «Den samtidige») er en av nasjonalismens bastioner. Da en ita­ liensk journalist spurte redaktøren om hvorfor russisk nasjo­ nalisme hadde et oppsving akkurat nå, svarte han:

Spørsmålet er feil stillet. Nasjonalisme er for små folk som er redde for å forsvinne. Russerne er et stort folk... Mange folke­ slag gikk med i det russiske imperium for å unngå utryddelse. Russland er redning, ikke undertrykkelse. Det var en slags statsinternasjonalisme, en assimileringspolitikk og garanti 286

som har gjort det mulig for denne staten å overleve i 1000 år, mens de vestlige imperiene - fra Karl den store til Hitler - igjen og igjen har disintegrert. ...Russland snakker slik Kristus snakket: Kom til meg og del min ånd... De nasjonalistiske be­ vegelsene gjør opprør mot vår historiske oppgave... En ny russisk egoisme, et overlevelsesinstinkt, dukker nå opp. Dette er bra og naturlig. Russland må igjen oppdra sitt folk ved hjelp av sentralisme og bevarelsens ideer.20 Pamjat er den mest kjente nasjonalistiske organisasjonen som er dukket frem i lyset i glasnost-tiden. Navnet betyr «minne» eller «minnesmerke», og dens uttalte hensikt er å restaurere den gamle russiske kulturen på ortodoksiens grunn. Den er også sterkt antisemittisk. Antisemittismen er et gammelt kjen­ netegn ved den russiske nasjonalismen: «pogrom» er et russisk ord. Det er som om de ortodokse russere oppfatter jødene som et slags konkurrerende folk. Begge hevder de å være utvalgte, og begge hevder å ha en verdenshistorisk misjon: ennå idag stikker anti-semittismen dypt i den folkelige følelse. Pamjat er foreløpig ingen stor organisasjon, men den 11. februar 1992 kunne Nezavisimaja gazeta berette at «Det nye russiske høyre» var blitt grunnlagt på et møte i Moskva dagen før. Både med­ lemmer av Pamjat og visepresidenten i Jeltsins regjering, Alek­ sander Rutskoj, var til stede. En spektakulær representant for den russiske nasjonalisme i det etter-bolsjevikiske Russland er lederen for det liberaldemokratiske parti, Vladimir Sjirinovskij. Han er en av de få politikere som aldri har vært medlem i kommunistpartiet, noe som i manges øyne inngir en særlig tillit. Han formulerer sitt program i enkle, lettfattelige slagord som for eksempel «Fin­ land er vårt!», og spiller på den sårede selvfølelse perestrojkapolitikken har skapt hos russere. Han stilte som kandidat til presidentvalget i juni 1991, på et program der han blant an­ net lovet billigere vodka - og fikk vel syv prosent, eller nærme­ re seks millioner stemmer. Representanter for intelligentsiaen avfeier ham som en narr, men historien har tidligere sett tilsy­ nelatende narrer komme til makten og spille skjebnesvangre roller i krisetider.

287

Som det skulle fremgå av de ovenstående eksemplene, er nasjonalismen overalt et uttrykk for uvilje mot den moderne verden og dens oppgaver, for menneskets flukt bort fra seg selv som person og inn i en illusjon eller gruppetilværelse; de for­ skjellige variantene må betraktes som desperate reaksjoner mot den selverkjennelsens utfordring den russiske kultur er blitt stilt overfor i kjølvannet av perestrojka-politikken. Og den­ ne reaksjonen kan bli så sterk at den trekker Russland og store deler av verden inn i konflikter som virkelig kan gjøre slutt på den moderne verden. Hva angår den videre utvikling i Russland etter bolsjevis­ men, er den også i en annen sammenheng preget av reaksjone­ ne mot Gorbatsjov. Da Sovjetunionens undergang var et fak­ tum, overtok Boris Jeltsin i kraft av russisk president Gorbat­ sjovs kontor i Kreml. Men Jeltsins karriére som topp-politiker har helt fra begynnelsen vært som et utilsiktet resultat av Gor­ batsjovs valg og handlinger. Han var folkets mann som sto mot den siste kommunist.

Folkets tsar Det vandrer et gjenferd gjennom Russlands historie, gjenferdet av en ni år gammel gutt som ble myrdet i 1591 - ved inngan­ gen til den første store «forvirringens tid». Guttens navn var Dmitrij, han var yngste sønn av Ivan den Grusomme, og hadde rettmessig krav på den russiske trone. Men Boris Godunov satt allerede på denne, og lot sannsynligvis guttungen drepe. Hi­ storikerne enes ikke på dette punkt. Heller ikke i samtiden var man overbevist om at Dmitrij virkelig var blitt drept, og denne tvil forvandlet seg til en forventning som spiller med i de politis­ ke begivenheter ennå i dag. Folket hadde en annen oppfatning av Ivan IV enn det vi i Vesten forbinder med navnet hans. Han ble ikke betraktet som «grusom», men som en sterk autoritet som inngjød respekt og ærefrykt. Man opplevde at han sto på folkets side mot bojarer og øvrighet, at han tross den store avstanden var folkets mann. Denne tillit ble til forventning når det gjaldt Dmitrij, en forvent­ ning som det påståtte dødsfallet bare styrket. I hans ufullbyrde-

288

de skjebne så folket et løfte om at rettferdigheten en gang skal skje fyldest. En gang skulle deres tsar gripe makten og knuse de forhatte godseiere, embedsmennene og den «falske tsar» som hadde tilranet seg tronen i Kreml. Da det ble sagt at Godunov sto bak mordet på Dmitrij, vendte folkets raseri seg mot ham. Kort etter oppsto ryktet om at den virkelige Dmitrij ikke var død, en annen var myrdet i hans sted. Tsarsønnen var gått i skjul, og ventet til tiden var moden for å tre frem igjen. Og «Dmitrij» viste seg flere ganger i den etterfølgende tid. Den mest kjente av de «falske Dmitrij er» er Grigorij (Grisjka) Otrepev. Han ble kronet til tsar etter Boris Godunovs død i 1605, ifølge samtidsberetninger inntok han Moskva under folkets ekstatiske hyllest. Grisjka Otrepev var vokst opp i et kloster i Polen og synes selv å være overbevist om at han var tsarsønnen. Han snakket russisk med polsk aksent, og polsk med russisk. Noen historike­ re har hevdet at han var Ivans sønn. Andre påstår at han var av adelig moskovittisk byrd. Sikkert er at han sto i den katolske kirkes og den polske adelens tjeneste, og slik ble et redskap for vestlig innflytelse i Russland, under dekke av å være represen­ tant for det russiske folk. Men dette folket følte seg ett med sin ortodokse tro og sin russiske kirke, og så snart Otrepevs for­ kjærlighet for kjetterske vaner og ritualer ble kjent, og hans favorisering av polakker ble tydelig, vendte folkets håp seg til skuffelse og raseri. Kirken og Moskva-aristokratiet oppfattet ham rimeligvis også som en trussel. Ti måneder etter tronbestigelsen ble han myrdet i sitt palass. Fra da av ble Dmitrij opphav til en legende som har holdt seg i århundrer: En tsarsønn gjemmer seg i folkedypet, og i det øyeblikk undergang og elendighet truer, vil han stige frem som folkets hjelper og frelser. Fortellingen om Dmitrij og forvent­ ningene til ham er blitt behandlet litterært av russiske og vest­ lige forfattere. Vi gjenfinner også temaet i russiske folkeeventyr (som kanskje er den dypere kilden for forventningene til Dmi­ trij): En enkel mann som kjenner og forstår folket til bunns, fremstår som folkets beskytter. Dostojevskij utnyttet legenden i De besatte. Her er det nihilistene som vil benytte lengselen et­ ter den egentlige tsar for å forføre folket: 289

- Vi sier at han «holder seg skjult», hvisket Verkhovenskij med et salig uttrykk, som om han nesten var beruset. - Vet De hva som ligger i dette uttrykket: «Han holder seg skjult?» Men han kommer snart, kommer snart. (...) Han finnes, men ingen har sett ham. Å, for en vakker legende! Men hovedsaken er at det kommer en ny kraft. Det er det som trengs, det er det folk leng­ ter etter. Sosialismen har bare ødelagt de gamle kreftene uten å tilføre nye. Men her kommer en kraft som man aldri før har sett maken til!21 Forventningen om den skjulte tsarsønnen kan betraktes som et folkelig motstykke til tsarmaktens messianistiske selvforstå­ else. Og når sentralmakten svekkes, velter denne messianismen frem med full styrke. Dét var også hva som skjedde under for­ virringen mellom 1917 og 1922 - de begeistrede forvent­ ninger til Lenin og hans parti skyldtes ikke så meget kommu­ nistenes program, det hadde de færreste kjennskap til. Det var snarere slagord som «All makt til sovjetene» som la grunnlag for oppslutningen, det lovet jo at folkets egne representanter skulle regjere og bestemme. Men som under Grisjka Otrepev, ble tilliten misbrukt for å føre folket inn i et nytt fangenskap. Vi må være klar over at den mytologisk bestemte forvent­ ning om en «tsar» som plutselig springer frem fra ens egne rek­ ker, gir det russiske demokrati en helt bestemt farvesjattering. Det synes også som om personen og fenomenet Boris Jeltsin lettere lar seg forstå innen den ramme som her er antydet, enn om man i ham kun ser en opposisjonspolitiker av vestlig type. Leder for den samfunnsvitenskapelige seksjonen ved institutt for filosofi i det sovjetiske vitenskapsakademi, Valentina Fedotova, beskriver Jeltsins posisjon i månedene før Sovjetunionens endelige sammenbrudd slik:

Siden augustdagene står Jeltsin, som allerede tidligere var fol­ kets yndling, hinsides all kritikk. Fordi han var truet, ser man i ham en legemliggjørelse av folket og en folkets beskytter. (...) I Jeltsins skikkelse, som legemliggjør den russiske folkehelt og tilfredsstiller massens trosbehov, kommer den russiske kultu­ rens tvetydighet tilsyne. Han lar oss få øye på den polaritet som 290

er så typisk for denne. For de intellektuelle er Jeltsin en «demo­ krat», for store deler av befolkningen er han derimot den «ster­ ke hånd» som vil gjenopprette orden. For de sistnevnte er han et symbol på den russiske nasjonalidé, for de førstnevnte en som river det forhatte «russiske imperium» ned.22 Boris Nikolajevitsj Jeltsin er én måned og én dag eldre enn Gorbatsjov. Som sin forgjenger kommer han fra provinsen, fra Sverdlovsk-distriktet i Ural. Hvis vi antar at Gorbatsjov snak­ ket sant da han beskrev sitt mål som en kamp mot løgn og vil­ kårlighet i det sovjetiske samfunn, må vi også kunne si at Jelt­ sin har de samme mål for øye - men lenger rekker ikke den umiddelbare likheten. Riktignok har de begge gjort en karriére som førstesekretærer i kommunistpartiets distriktskomitéer, men dette må mer betraktes som et steg på den alminnelige vei mot toppen enn som typisk for deres biografier. Gorbatsjov til­ hører den akademiske intelligentsia, Jeltsin det som kalles den «tekniske intelligentsia». Han har utdannelse som bygningsin­ geniør, og fikk i løpet av ett år 12 arbeidsspesialiteter i tillegg. Han mestrer blant annet tømmermanns-, snekker-, glassmes­ ter-, stukkatør- og malerfaget.23 Mens Gorbatsjov gjennom hele sin karriére holdt sin person i bakgrunnen og skrev og geberdet seg mer i forhold til den russiske «prinsipptradisjon», har Jeltsins bok Skriftemål over et gitt tema ett entydig siktemål: Å presentere ham selv. Fra første stund inntok Gorbatsjov rol­ len som «tsaren» med makt og myndighet gitt ovenfra; Jeltsin fremstår derimot med makt- og sympatibase i folket. Bevisst eller ubevisst knytter han an til forventningene om en folkets mann som skal bestige tronen og ordne opp i riket. Slik begyn­ ner han fortellingen om sitt liv: Jeg ble født den 1. februar 1931 i landsbyen Butka i Talitskkretsen i Sverdlovskområdet, der absolutt alle mine forfedre har bodd. De pløyde jorda, sådde korn, levde i det hele som alle andre.24 Men om hans utgangspunkt er som alle andres, gir han selv løfter om å være noe mer:

291

Jeg skilte meg ut blant barna gjennom min aktivitet og energi. Og slik var det at jeg helt fra første til siste klasse alltid ble valgt til tillitsmann i klassen, selv om jeg gikk på forskjellige skoler. Med studiene var alt alltid i den skjønneste orden - bare fem­ mere. Men så var det oppførsel - her var det vanskeligere å gi meg ros. Flere ganger var jeg på grensen til å måtte si farvel til skolen. Jeg var i alle disse årene anfører, full av påfunn.25 Flere av disse må betegnes som guttestreker langt over grensen til det livsfarlige; en gang under 2. verdenskrig stjal Boris en granat fra et våpenlager:

Om natten krøp jeg gjennom tre belter med piggtråd, og mens vaktposten var på den andre siden, saget jeg over gitteret for vinduet, klatret inn og tok to granater av typen RGD-33 med tennhetter. Til alt hell klarte jeg å komme meg helskinnet til­ bake (vaktposten skjøt uten forvarsel). Vi reiste ut i skogen en 60 kilometer borte, og bestemte oss for å demontere granate­ ne. Jeg hadde likevel vett til å få overtalt barna til å gå 100 meter på avstand: (min utheving) jeg la granaten på en stein, og slo med en liten hammer mens jeg stod på knærne. Men jeg hadde glemt å ta ut tennhetten, jeg visste ikke om det. En eksplo­ sjon ... og ingen fingre. De andre barna ble ikke berørt.26 Han mistet to fingre, men ble likevel - som han selv uttrykkelig fremhever - senere en meget habil volleyballspiller. Denne epi­ soden og måten Jeltsin gjenforteller den på berører to viktige aspekter ved det bilde han gir av seg selv: For det første var han nok en urokråke, men han hadde alltid de andres ve og vel for øye. For det andre oppnådde han sine resultater tross de dårligste odds. Dette siste skal vi komme nærmere tilbake til. Boris Jeltsin har - ifølge sine egne ord - alltid vært den fødte leder. Men han har aldri misbrukt sin stilling til eget beste. Tvertimot har han utmerket seg med en usedvanlig moral og arbeidskapasitet. Han har aldri i sitt liv bannet; som bygningsleder brukte han ofte av sine egne penger for å kjøpe presanger til de ansatte, eller pynt til kvinnegarderoben27 og han viste de andre hvordan de kunne utrette rene undere med vilje og

292

kraftanstrengelse. Han var fira første øyeblikk den sterke, sikre leder som oppdro de andre ved sitt forbilde:

Min lederstil ble generelt sett kalt hard. Og det er sant. Av folke­ ne krevde jeg klar disiplin og overholdelse av et gitt ord. Etter­ som jeg, det har jeg alt sagt, aldri brukte bannord og heller ikke forsøkte å heve min kraftige og klangfulle stemme mot folk, var mine viktigste argumenter i kampen for disiplin selv å gi alt i arbeidet, konstant være kravstor og kontrollere. Pluss det at folk måtte ha tiltro til rettferdigheten i mine handlinger.28 En gang bygget hans arbeidsbrigade et fem etasjers hus på fem dager.29 Det er bare naturlig at en slik mann blir førstesekre­ tær i distriktet. Dette skjedde under Bresjnev. Om tiden og sin nye posisjon skriver han: I dag er det velkjent hvilken målestokk proteksjonisme og kor­ rupsjon nådde under stagnasjonsårene, noe som bokstavelig talt brøt ned hele maktsystemet. (...) Da min karakter var kjent, kom ingen til meg med slike bønnskrifter. Det er til og med vanskelig å forestille seg hva jeg ville ha gjort, hvordan jeg ville ha reagert på en slik forespørsel. Ja, en førstesekretærs makt er i praksis nesten grenseløs. Og maktfølelse beruser. Men når du benytter denne makten bare til ett formål, at folk skal leve bedre, viser det seg at denne makten er utilstrekkelig til å brødfø distriktet på et menneske­ lig vis, til å gi alle bra leiligheter... En førstesekretær i partiets distriktskomité er nesten som en gud, en tsar, særlig var det slik på den tiden. Herren over di­ striktet ... En førstesekretærs mening var i praksis den endeli­ ge beslutning angående ethvert spørsmål. Jeg benyttet meg av denne makten, men bare til folkets beste, og aldri for meg selv. Jeg tvang den økonomiske mekanismen til å snurre raskere. De underordnet seg meg, de lystret meg, og for meg syntes det som om foretakene arbeidet bedre takket være dette.30

Mens han var førstesekretær ble Jeltsin kjent med Gorbatsjov, som innehadde den tilsvarende posisjon i Stavropol-distriktet. 293

Jeltsin fikk allerede da et sympatisk inntrykk av Gorbatsjov og hilste hans maktovertagelse med glede. Han har også respekt for det arbeid Gorbatsjov innledet som generalsekretær - og for at han ikke fortsatte å leve som sine forgjengere. Bygnings­ ingeniøren hadde imidlertid innvendinger mot arkitekttegningene for Gorbatsjovs prosjekt:

Da jeg leste Gorbatsjovs bok «Perestrojka og nytenkning», tenkte jeg at jeg skulle finne svar på spørsmål om hvordan han ser for seg vegen vår framover. Men av en eller annen grunn fikk jeg ikke inntrykk av at arbeidet hadde en helhetlig teori. Det er uklart hvordan han ser for seg perestrojka av vårt hus, hvilke materialer han tenker seg det skal bygges av, og etter hvilke tegninger. Den viktigste ulykken med Gorbatsjov er at han ikke var, eller er, i stand til å ta skritt som er dypt teoretisk eller strategisk gjennomtenkte. Det er bare slagord.31

Til alt hell ble Jeltsin allerede kort etter Gorbatsjovs maktover­ tagelse selv kalt til Moskva for å hjelpe til i ombygningsarbeidet. Han ble tilbudt stillingen som leder for byggeavdelingen i partiets Sentralkomité. Fra første stund markerte han seg som den handlingens mann han var. Han tok mål av seg til å stramme opp hovedstadens og byråkratiets sløve arbeidsstil hadde han ikke i sin tid reist et svært hus på fem dager? Jeg satte voldsomt i gang, og avdelingen begynte å arbeide aktivt. Selvsagt aksepterte ikke alle denne stilen, men det er da også naturlig. Jeg kom hjem klokken tolv, halv ett om natten, men allerede klokken åtte neste morgen var jeg på arbeid. Jeg krevde ikke det av de andre, men medarbeiderne, særlig vara­ mennene, forsøkte å stramme seg opp på sett og vis. (...) Selv­ følgelig viste slike kaldt byråkratiske rammer seg å være en tung prøvelse for min frie og ærekjære karakter.32

Jeltsin stikker ikke akkurat sitt lys under en skjeppe i boken, det gjorde han nok heller ikke i Moskva. Og Generalsekretæren syntes også å legge merke til hans karakter. Gorbatsjov ut­ nevnte ham til leder for partiorganisasjonen i Moskva by i de-

294

sember 1985. Dette tilsvarte omtrent funksjonen som borger­ mester, og Jeltsin gikk igang med å rydde opp blant korrupte politikere og kommunistmafiaer lik Herkules i augias-stallen. Resultatet var at han fikk hele nomenklatura, og ifølge ham selv, også Gorbatsjov mot seg. I 1987 ble han ekskludert fra Politbyrået, som han da var kandidatmedlem til, for å ha «ska­ det enheten». Han hadde holdt en tale der han kritiserte perestrojkapolitikken for å gå for langsomt, for at ingen konkrete resultater ble oppnådd, og for at man ikke gjorde nok for å kvit­ te seg med arven fra fortiden. Resultatet var at han ble tvunget til å tre ut av Politbyrået. Hans karriére som tradisjonell sovje­ tisk politiker var slutt. Også Gorbatsjov sto fremmed overfor de tradisjonelle spille­ regler. Istedenfor å støte Jeltsin ut i glemsel og fordømmelse, tilbød han ham allerede noen dager etter det famøse møtet stil­ lingen som leder for Sovjetunionens byggekomité. Dette var riktignok ingen betydelig posisjon, men noe helt annet enn å bli «frivillig pensjonist». Jeltsin selv synes imidlertid bare å legge merke til dét ved Gorbatsjov som bandt ham til tradisjonen:

Da Gorbatsjov ringte til meg, som var blitt fratatt alle stillin­ ger, og tilbød stillingen som minister i Sovjetunionens bygge­ komité, ga jeg mitt samtykke, ettersom det akkurat da var meg absolutt likegyldig hvor jeg endte. På slutten av samtalen sa han: «Men ha for øye at jeg ikke slipper deg inn i politikken!» Da trodde han tydeligvis oppriktig på hva han sa. Og hadde ikke anelse om at han selv hadde skapt og satt i gang en slik mekanisme av demokratiske prosesser, der Generalsekretæ­ rens ord slutter å være en diktators ord som umiddelbart blir omgjort til en ufravikelig lov for hele imperiet.33 Og folket i Russland delte Jeltsins syn på Generalsekretæren. Selv om det var Gorbatsjov som med sin reformpolitikk hadde innledet den vei som førte til Jeltsins totale rehabilitering, ble Jeltsin beviset på at en virkelig endring hadde funnet sted. Han var deres mann, han hadde lidd og var blitt ydmyket av den samme makt som folket selv led under, han sto frem med sta295

dig og vedvarende kritikk av partibyråkrater og partiledere, og han beviste med sitt liv og sin «karakter» at det nyttet å kjempe med de tradisjonelle russiske midler. Mot Gorbatsjovs forsikti­ ge og langsomme reformatorlinje, satte Jeltsin krafttak og un­ derverker. En mann som hadde evnet å bygge et femetasjes hus på fem dager var rett mann i forvirringens tid. Da de første valgene til den nye Folkedeputertes kongress ble avholdt i 1989, fikk Jeltsin 89,9 % av stemmene i Moskva. Han var blitt folkets tsar. Det er imidlertid viktig å ha for øyet at Jeltsin skrev sin bok umiddelbart før dette valget. Han visste han var umåtelig po­ pulær, han visste også at hans popularitet skyldtes hans oppo­ sisjon mot makten på et «folkelig» grunnlag - og hele selv­ biografien må leses som et mer eller mindre bevisst forsøk på å rettferdiggjøre denne popularitet ut fra den tradisjonelle rus­ siske forventning. Korrespondenten Christian Scmidt-Håuer skriver:

Prestasjoner født av motstand, motstand som følge av presta­ sjoner: Skolegutten Boris mistet to fingre da han forsøkte å plukke fra hverandre en granat foran øynene på sine kamera­ ter - likevel ble han senere landskjent som volleyballspiller, et spill som krever den største fingerferdighet. På tross av at han krevde de beste resultater og berserklignende krafttak, tross underskudd og ulykker - kunne Jeltsin allerede i Sverdlovsk formidle folket følelsen av at han kjempet for deres sak når han krevde det umulige. (...) Jeltsins svigerinne Natalia, som en gang arbeidet for ham: «Alle elsket ham, men alle fryktet ham også!» Folkekjær, men likevel fryktinngytende - dette er hva rus­ serne en gang drømte om sine tsarer. Og dette har de aldri kunnet fornemme med Mikhail Gorbatsjov, den tidligere ungdomsfunksjonær, den prektige juristen og avholdsmannen, den ideologiske reformatoren og revisjonistiske moderniserer, verdensanskuelsespredikeren og den maktpolitiske marionet­ ten. Jeltsin var aldri noe av dette.34

296

Så lenge Jeltsin var i opposisjon ble han båret oppe av misnøy­ en med Gorbatsjov. Sin apokalyptiske vane tro ventet mange russere at alt ville bli bedre nærmest fra den ene dagen til den andre, bare en ny politisk linje ble innledet. Dette skjedde ikke, de forventningene som måtte ha vært til Gorbatsjov slo over i sinne og bitterhet, og Jeltsin sto frem som folkets håp. For de­ mokratene i Russland, som ikke så åpenbart delte drømmen om en «tsar», borget Jeltsins popularitet for at han var deres mann. Han representerte bokstavelig talt folkeflertallet. Det de færreste synes å ha lagt merke til, var at Jeltsin i store deler av tiden i opposisjon også spilte rollen som iverksetter av Gorbatsjovs reformer. Ethvert demokrati krever en kraftfull opposisjon. Gorbatsjov kunne etterlyse den, men selvfølgelig ikke selv skape den. Dette ble Jeltsins oppgave. I alle sammenhenger sto han frem som Gorbatsjovs og sen­ tralmaktens motstander. Han støttet republikkenes selvstendighetskrav, erklærte selv at han «var beredt til å kjempe med Gud selv for Russlands uavhengighet»,35 og kritiserte Gor­ batsjov for vankelmodighet og allianse med det gamle appara­ tet. Mer enn én gang krevde han hans avgang. Da han i juni 1991 ble Russlands president med 60% av stemmene i ryggen, ble hans maktbase mer institusjonalisert, men det var først etter at han i kuppdagene sto frem som en alternativ autoritet til det gamle systemet, at Jeltsin kom i en posisjon da han selv virkelig fikk innflytelse og ansvar. Og da tok det ikke lang tid før han i manges øyne kom til å repetere det triste tema som alltid følger de folkelige forhåpninger i Russland. Heller ikke denne kjempen av en mann syntes å kunne bringe lykke og velstand. Tvertimot, slik Grisjka Otrepev i sin tid hadde vist seg som en ambassadør for det forhatte Vesten, og slik Lenin overlistet folket ved å love dem én ting og gi dem noe helt annet, benyttet Jeltsin i manges øyne sine full­ makter til å åpne landet for en ny erobring fra Vesten. Det viste seg at hans tro og overbevisning var en klokkertro på det vestlige markedsøkonomiske systemet, og patetisk nok benyttet han midler hentet fra den russiske virkelighet for å sette sine dramatiske, økonomiske reformer ut i livet. I septem­ ber 1991 erklærte han at han overtok embedet som statsmi­ 297

nister, i tillegg til å være president. Dermed fremsto han som en ekte gosudar, noe han antagelig regnet med at ville berolige folket. For mange var allerede gått lei av at det fantes forskjelli­ ge ledere i landet, man ville ha én trygg og sterk hånd ved ro­ ret. Men samtidig forbandt han sin person - som jo folket had­ de tillit til - med et reformprogram hvis mål var at Russland skulle ta igjen det vestlige, økonomiske forsprang på rekordtid. I sin nyttårstale 1991 erklærte Jeltsin at alle subsidier til kolkhoser og sovkhoser ville forsvinne. Kollektiv- og statsbrukene fikk én måned på seg til å stykke opp jorden og fordele den og verdiene til de ansatte.36 2. januar 1992 kastet landet vrak på 70 års prispolitikk. Som et ledd i overgangen til markedsøko­ nomi ble det innført fri prisfastsettelse, i håp om at dette i neste omgang ville få produksjonen til å stige. Senere skulle foreta­ kene privatiseres, og allerede til sommeren lovet Jeltsin en al­ men forbedring av levevilkårene. Hvis så ikke skjedde erklærte han at man iallfall visste én ting: «Da er vi utlevert til elendig­ heten, og staten vil med sin århundregamle historie vil være dømt til undergang.»37 Den umiddelbare virkning var at prise­ ne steg 300-400 prosent i løpet av januar; i forbuksindustrien sank produksjonen mellom 15 og 30 prosent, og levestandar­ den sank i samme periode med 18 prosent.38 Hele samfunnet syntes å gå inn i en tilstand av trøstesløs fattigdom - og følge­ lig være på vei mot det forunderlige stadium som Jeltsin karak­ teriserer som «undergangen». Men stikk i strid med den russis­ ke livsfølelse finnes det et liv også etter apokalypsen. I forbindelse med Jeltsins popularitet siterer Christan Schmidt-Håuer psykologen Igor Arijevitsj, som hevder at rus­ serne snarere tenderer mot skippertak enn daglig, jevnt arbeid. Schmidt-Håuer fortsetter:

Boris Jeltsin utfører daglig krafttak, for jevnt arbeid ville ikke bringe ham den begeistring og beundring som han trenger. (...) Skippertak istedenfor kontinuitet, undere istedenfor dags­ verk - de imponerer i et land der de viktigste og mest innbrin­ gende forutsetningene for hverdagsslitet ikke eksisterer: utvik­ lingen av handels- og håndverksmonopoler, maktfordeling og privateiendom.39 298

Tragedien ligger derfor ikke bare i at folkets håp, representert ved Jeltsin, også denne gang kan vise seg å være en Vestens ambassadør og forræder mot den folkelige livsfølelse. Like al­ vorlig er det at det samfunn Jeltsin og andre forkjempere for markedsøkonomi forespeiler russerne, både er basert på og opprettholdt av det motsatte av krafttak og apokalypselengsel. Det er interessen for de «små ting», den for russerne så forhatte borgerlige kultur, som har skapt og enn så lenge opprettholder de vestlige samfunn. Det er ikke visjonen om et snarlig lykkerike som ligger til grunn for velstanden, men en nærsynt ar­ beidsmoral som ser plikten og det daglige slitet som et gode i seg selv.40 Dette formidles imidlertid ikke i bildet russerne får av Vesten:

Folkets ledere preker ikke frihet og det ansvar som hører med, men markedet. Ingen påpeker at dette økonomiske systemet er forbundet med arbeid, risiko og ansvar. I en tv-reportasje sa programlederen: «Se her, dette er Venezia. I butikkene og ute på gaten ser dere en overflod av varer. Dette har myndighetene hittil holdt skjult for dere. Men vi vil gi dere alle disse tinge­ ne».41

Det sier seg selv at i den forvirringens tid som er oppstått av perestrojka-politikken, vil enhver statsleder bli en overgangsfigur. For å få en pekepinn om hva Jeltsins regime kan føre over i, vil vi enda en gang betrakte forholdet mellom ham og Gor­ batsjov. Som politiker er nemlig Jeltsin liksom Gorbatsjovs adoptivkeiser. Han ble bragt til makten av Gorbatsjov, og hans oppgave ble å forsøke å fullende det Gorbatsjov ikke klarte. Gorbatsjov startet som gosudar. Hans bestrebelser gikk imid­ lertid i retning av å grunnlegge den juridiske formalisme som kjennetegner demokratiet. Betegnende i denne forbindelse var hans krav om en folkeavstemning før Sovjetunionen ble opp­ løst. Han sto på sett og vis som en vestlig formalist, som repre­ sentanten for det borgerlige samfunn der kontinuitet, jevnt arbeid og mellomløsninger ansees som dyder, og ikke brudd og ny begynnelse, skippertak og uforsonlige standpunkter. I ord representerte han den autoritære, leninistiske tradisjon, 299

men hans reformer hadde et borgerlig samfunn som mål. Og selv om han understreket nødvendigheten av å holde unionen samlet, ble fristillingen av de forskjellige republikkene det lo­ giske resultatet av hans verk. Jeltsin representerte i ord de samme demokratiske idealer som Gorbatsjovs politikk søkte å fremelske. Samtidig så Jeltsin ikke Gorbatsjov som sin forløper, men som motstander. Spørs­ målet er om han med dette utgangspunkt vil klare å unngå å bli en motstander også av moderniseringsprosessen. For mens Gorbatsjovs handlinger pekte frem mot et formalistisk, demo­ kratisk samfunn av borgerlig type, peker Jeltsins fra et syns­ punkt sett bakover mot det russiske gosudar-veldet. Umiddel­ bart etter kuppforsøket oppløste Jeltsin den folkekongressen som Gorbatsjov hadde innstiftet, til tross for at nesten alle dele­ gatene protesterte. Hans overtagelse av både president- og statsministerembedet har vi allerede berørt. Også den historiske forbindelse mellom øosudflr-tradisjonen og den imperialistiske selvforståelse dukker frem i Jeltsins handlinger. Opprettelsen av et «Slavisk statsforbund» og det senere «Samveldet av uavhengige stater» skjedde uten noen forutgående demokratisk prosedyre. De andre republikkene ble stilt overfor et fait accompli der Russland som den største og mektigste deltager hadde satt premissene. At Jeltsin på Russ­ lands vegne overtok både Kreml, som var Sovjetunionens maktsentrum, og unionens ambassader i utlandet, gjør Russ­ lands posisjon som «storebror» enda tydeligere. Om Jeltsin i ord støtter republikkenes selvstendighet, kan hans handlinger komme til å resultere i gjenopprettelsen av det russiske imperi­ um. Dette betyr ikke at Jeltsin blir den eventuelle nye imperator. Poenget er at han synes å åpne veien tilbake mot en tradisjo­ nell, russisk maktkonstellasjon uten reelle demokratiske sik­ kerhetsventiler. Slik han i sin tid som opposisjonspolitiker trakk de praktiske konsekvenser av Gorbatsjovs politikk, slik kan en annen komme til å føre konsekvensene av Jeltsins handlinger og holdninger ut i livet. Da Jeltsin ikke lenger kunne ta Gorbatsjovs upopularitet til inntekt for seg, men selv måtte stå i den ansvarlige maktposi-

300

sjon, mistet han meget av sin popularitet. I foruroligende grad har opposisjonen mot ham konsentrert seg om nasjonalistiske og imperialistiske slagord. Bortsett fra den kritikk og det raseri som retter seg mot ham som en gosudar ansvarlig for den nye fattigdom, er det som om folket værer at deres «tsar» heller ikke denne gang hadde annet å by enn vestlige idealer og dertil hørende elendighet for det russiske folk. Selv hans egen vise­ president, Aleksander Rutskoj, som overtar makten dersom Jeltsin faller fra, tar avstand fra Jeltsins politikk. Isteden går han på møter hos «patriotene». Nye «kuppmakere» behøver neppe benytte tanks for å gripe makten. Men det som da i tilfelle kommer, vil bli en epilog. Det sam­ funn Jeltsin regjerer over er nok hjemsøkt av spøkelser fra forti­ den, først og fremst er det likevel som i en puppetilstand der de gamle og nye kreftene foreløpig holder hverandre i sjakk. Og sett på bakgrunn av at Russlands historie i dette århundre ikke ligner noe annet lands, skal vi være uhyre varsomme med å trekke raske slutninger av det som rører seg i øyeblikket. Spesi­ elt må vi være forsiktige med å legge vestlige mål på de russiske politikere. For oss fremstår Jeltsin kanskje som autoritær og «udemokratisk»; det er ikke gitt at dette også gjelder i den rus­ siske virkelighet. De trekk som vi rygger tilbake for, er kanskje de samme som der inngir tillit, og slik bidrar til å legge det nød­ vendige grunnlag for et folkestyre. En person som Jeltsin, som er blitt båret frem av ekte folkelig støtte, kan bli den egentlige overgangsfigur fra et autoritært styresett, til et demokrati av russisk type. Meget avhenger imidlertid av om folket vil opple­ ve noen reell forbedring av sin konkrete, økonomiske situa­ sjon.

År null Målet for både Gorbatsjovs og Jeltsins reformpolitikk har hele tiden vært å bedre folkets levevilkår, men den har ført til en dramatisk forverring av borgernes allerede kummerlige for­ hold. Dette har flere årsaker. Bresjnevtidens økonomi var nok korrupt og råtten, men den fungerte på sitt skjeve vis. Etter at først Andropov og senere Gorbatsjov begynte å pille på dens

301

morkne strukturer, falt landets økonomi helt sammen, og re­ sultatet er blitt slik at Dostojevskij uten tvil ville ha kjent sitt elskede Russland igjen. Også nå råtner frukt og grønnsaker opp under transporten, eller tog og andre kommunikasjons­ midler bryter sammen på grunn av mangel på reservedeler el­ ler dugelig arbeidskraft. De historiske tradisjonene for et næringsliv som ikke er styrt av ideologiske hensyn, men av etterspørsel og tilbud, er da og­ så uhyre spinkle i Russland. Den borgerlig-kapitalistiske ver­ dens idealer møtte kun forakt blant det forrige århundrets intelligentsia; privateiendom er et ukjent begrep for det russiske folk, som inntil for 130 år siden var livegne og som helt frem til 1917 levde i landsbykommuner. I tillegg er folket de siste 70 årene blitt oppdratt i henhold til en ideologi som stiller seg fiendtlig til tanken om fritt kjøp og salg av varer, eiendom og tjenester. De tradisjoner som Gorbatsjov og hans likesinnede kunne ha basert et dynamisk næringsliv på, fantes knapt. Det sjikt av befolkningen som i vestlige land ville ha utgjort et borgerskap, var kriminalisert - i den grad det overhodet eksisterte. Mennes­ ker med begavelse for kjøp og salg var frem til det nye regimet for en stor del tvunget til en tilværelse som spekulanter, svartebørshandlere, eller til å gå under jorden og grunnlegge illegale bedrifter (som kunne være av et hvilket som helst slag: sy­ stuer, serviceorganisasjoner, osv.) Men i tillegg til stigmatise­ ring ovenfra, ble enhver som tjente penger «til seg selv», en­ hver som søkte å berike seg på handel eller annen næringsvirk­ somhet, betraktet ytterst mistenksomt og fiendtlig av det rus­ siske folk. Dette har både sammenheng med den bolsjevikiske ideologien og med den gamle russiske oppfatning av felles­ skapets forrang fremfor individet - også her har bolsjevikene reist sitt byggverk på et solid fundament. Det er også verd å merke seg at den sovjetiske økonomien ikke, som den vestlige, var basert på lønnsomhet, men på sosiale og politiske prinsip­ per. Merkelig nok er dette et punkt der innbyggerne av Sovjet­ unionen nøt større rettssikkerhet enn folk i Vesten. I Sovjet ble arbeidet betraktet som en rettighet, og det var ikke bare tomt snakk at «det ikke fantes arbeidsløshet i Sovjet». Den fan302

tes, selvfølgelig, men arbeideren hadde tradisjonelt større beskyttelse mot å bli sparket enn i Vesten. (Det hører med til bildet at ideologiske uregelmessigheter, søknad om emigrasjon og opposisjonelle handlinger kunne føre til at man mistet job­ ben.) Den tradisjonelle forståelse av arbeid og fellesskap hadde naturligvis betydning også for «kapitalistenes» selvbilde. I bå­ de egnes og andres øyne hadde han eller hun meldt seg ut av samfunnsfellesskapet og var på et vis blitt kriminell, uavhen­ gig av om konkrete lover og regler ble brutt. Til tross for lovgivning og stigmatisering florerte likevel svartebørsen og den grå økonomien i «stagnasjonsperioden». Ja, på mange områder fungerte det illegale næringslivet adskil­ lig bedre og mer effektivt enn det offisielle. I et forsøk på å løfte denne økonomien frem fra skyggenes rike og inn i samfunnet, ble private foretak tillatt i 1987. De fikk den ideologiske beteg­ nelsen «kooperative foretak», og en rekke mennesker har siden da benyttet seg av denne muligheten til å bygge opp et eget fir­ ma, særlig i bygningsbransjen og servicenæringen. Men det nye «borgerskapet», eller de nyrike kooperatistene, ble snart innhentet av den lovløsheten som den russiske kulturen tradi­ sjonelt har sett dem i forbindelse med. Parallelt med kooperativbevegelsen utviklet det seg en mafia i reneste Chicago-stil. En kooperativ restaurant kunne plutselig få besøk av en gjeng muskelmenn som raserte alt inventaret, for så å gi innehave­ ren beskjed om at dersom han trengte «beskyttelse» i fremti­ den, måtte han ut med et visst månedlig beløp. Og til tross for at kooperativene nominelt var tillatt, var lovgivningen om­ kring foretakene lenge så uklar og tradisjonene så sparsomme, at de som ønsket å starte opp og drive i denne bransjen, måtte bevege seg ut over lovens grenser. Dette gjorde det vanskelig for den uheldige restauranteieren å be politiet om hjelp. Ko­ operatistene måtte i tillegg til «beskyttelsespenger» ut med voldsomme summer i bestikkelser til embedsmenn og byråkra­ ter, som i tråd med russisk skikk regjerte suverent, eller holdt seg så strengt til lovens bokstav at dens ånd forsvant. Man reg­ ner med at kooperativene betalte omkring 31 millioner rubler bare i bestikkelser i 1989. Dette er nesten like meget som hele 303

den offisielle omsetningen. Vi må anta at de i tillegg ble presset for enda mer. Den tidligere planøkonomien syntes ikke å bli erstattet av et mer eller mindre propert og borgerlig system, men av en ren gangsterøkonomi. Dette er en prosess som dessverre bare har tiltatt i styrke. Ifølge The Independent on Sunday 9/2 1992 anser flere kriminaleksperter «mafiaen» for så sterk at det allerede er for sent å bekjempe den. Som tidligere nevnt finnes det ikke én, men mange «mafiaer», dels organisert etter etniske gren­ ser, dels med røtter inn i det gamle nomenklatura. Hvis den nedenstående Tass-meldingen fra slutten av januar 1992 er i overensstemmelse med virkeligheten, er det virkelig lite håp om å komme kriminaliteten til livs, til det er den fremdeles for tett vevet sammen med maktapparatet:

Endelig ble de forskjellige innflytelsessfærene fordelt da «gudfedre» fra Moskvas handelsmafiaer møttes. Derved kan privati­ seringen av hovedstadens handels- og servicesektor komme i gang. Denne var forsinket fordi forskjellige mafia-klaner ikke kunne bli enige om hvordan foretakene skulle fordeles dem i mellom. I henhold til kilder som uttalte seg under forutsetning av at de kunne forbli anonyme, har mafiaen allerede privati­ sert mellom 50 og 80 prosent av alle butikker, varehus, lagre, hoteller og tjenester i Moskva. Dette er de største bedriftene og de som sikrer de vitale aktivitetene i byen.42 Vi kan anta at det ikke bare er privatiseringen mafiabossene har påvirket. Også den alminnelige prisfastsettelse kan ha blitt overtatt av de kriminelle da statens prismonopol ble opphevet. Økonomen Bogomolov fra Moskva forteller i Spiegel nr. 2 1992 om at det høsten 1990 var overflod av vannmeloner i byen. Likevel var prisen ekstremt høy. Dersom en selger forsøkte å sette ned utsalgsprisen, ble han straks utsatt for represalier fra det Bogomolov kaller «handelsmafiaen»: Bilen ble smadret, fa­ milien trakassert eller myrdet. Dessverre er det meget som tyder på at denne gjennomkriminalisering av samfunnet går parallelt med en slags forvis­ ning av Russland fra fra Det tredje Rom til den tredje verden.

304

Mange av de institusjoner og samfunnsgoder som ble innført i Vesten mot slutten av forrige og begynnelsen av dette år­ hundre, er i ferd med å bli borte i det tidligere Sovjetunionen. Boligstandard og hygiene forringes, kostholdet blir ensidig og dårlig, skolebespisningen forsvinner, det samme gjør melkeforsyningene til barn og spebarn. Vann- og kloakksystemene i byene forfaller, drikkevannet er blitt forurenset og det sosiale nettet som det tidligere regimet tross alt garanterte, er raknet totalt. Vi kan allerede nå se omrisset av et samfunn preget av den krasseste ulikhet reise seg på ruinene av den kommunistis­ ke drømmen. Spekulanter, forretningsfolk og mennesker med forbindelser vestover har tilgang på nesten ubegrenset luksus, mens stadig større deler av den øvrige befolkning lever på et eksistensminimum. Christian Schmidt-Håuer har fulgt utvik­ lingen i Russland på nært hold gjennom mange år som korre­ spondent i Moskva for ukeavisen Die Zeit. Ved årsskiftet 1991/1992 skrev han blant annet dette om landets umiddel­ bare fremtid:

Ingen har på flere årtier trodd på det kommunistiske paradis. Men i dag mener allerede flere russere, og først og fremst de som tilhører den eldre generasjon, at de har levd i det. Nå opp­ lever de at befolkningen i to halve verdensdeler blir drevet ut av det paradis som besto i en prinsipiell fattigdom for alle. Der kunne man innrette seg, fordi det knapt gikk noen andre virke­ lig bedre. Der var ingen konkurranse som vekket misunnelse. Ingen Manchester- eller Kaukasus-kapitalister skjerpet kam­ pen for tilværelsen - for sovjetpatriotismen førte likhetspostulatet og fattigdommens rettferdiggjørelse i det minste som pro­ paganda over i verdenshistorien. Livet i denne ideologiske uskyldstilstand, som Vesten ikke er i stand til å medoppleve, er uigjenkallelig forbi. (...) De fleste samfunn i den tredje verden har vennet seg til den krasse sosiale ulikevekt, til at skur og palasser står side om side, til det brutale samlivet mellom villa­ er og rønner. I det tidligere Sovjetunionen vil imidlertid ulikhe­ ten ennå lenge virke som en fornærmelse mot den tradisjonelle verdensopplevelsen, som kunne godta både landsbyenes mirsystem og den etterstalinistiske tidens «fattigdommens kul­ 305

tur». Publisisten Andrej Fadin frykter at det ved enden av den­ ne polariseringen i beste fall vil stå et «ubønnhørlig autoritært regime som skjermer den smale stripen med marked fra masse­ ne som ikke kan ta del i det».43 Peter den Store søkte å innføre vestlige skikker i Russland, noe som førte til en dyp dannelseskløft i den russiske kulturen. Nå, når dette skillet er i ferd med å oppheves, synes det som om den russiske befolkning kan bli delt påny. Denne gangen er det ikke vestlige skikker, språk, vaner og oppdragelse som kløver folket, men vestlig valuta - i for seg i tråd med bestrebelsene etter å bryte Russlands økonomiske isolasjon, slik Peter i sin tid brøt landets kulturelle isolasjon. Igjen ser det ut til at de umiddel­ bare virkninger av de vestorienterte reformene betyr lidelse for «folket», mens de fører til stimulering og velstand for et tynt lag av oppkomlinger. På Peters tid ble situasjonen for det jevne folk så uutholdelig at store menneskemasser flyktet vekk fra Russlands sentrale områder og inn i Sibir og Kaukasus. I våre dager ønsker også flere millioner russere å «rømme», de vil til Vesten. Europarå­ det regner med at mellom fem og 20 millioner russere ville kommet til Vesten - om de hadde hatt mulighet til det. Hvis vi fører parallellen med Peters tid videre og husker hvordan de vestlige tanker og ideer ble behandlet i Russland etter Peter, nemlig som religiøse trosdogmer, ser vi konturene av et samfunn der de økonomiske prinsipper fra Vesten blir gjenstand for religiøs kult. Med den troendes fanatisme kan russerne komme til å realisere den rene og mest barbariske egoistiske kapitalisme, uten hensyn til annet enn den sterkes­ tes rett i markedets såkalte fri konkurranse. I marxismen er mennesket redusert til et medlem av én bestemt klasse. I Sovjet forsvant mennesket bak hensynet til et prinsipielt proletariat. I liberalismen er mennesket redusert til sine egoistiske drifter. Vi kan bare forestille oss hvordan en kapitalisme vil se ut når den realiseres i et folk med et så apokalyptisk sinnelag. Fremti­ dens Russland kan bli en like grusom og blodig karikatur av det liberalistiske menneskesyn som den bolsjevikiske var av den marxistiske - hvis ikke representantene for den russiske

306

kulturen lærer å tenke mer enn én tanke av gangen og oppgir sin trang til å skulle trekke de siste og absolutte konsekvenser av et teoretisk system. Men istedenfor bare å grøsse og gi seg hen til pessimisme med hensyn til Russlands fremtid, kan det være nyttig å se den russiske samtid så å si parallellforskjøvet med den tilsvarende tid i Vesten, og ikke bare som en forlengelse av de russiske ten­ denser. Vi har tidligere betegnet noe av Russlands problem som fra­ været av et rom mellom folket og myndighetene, som i hele landets historie har tilstrebet både materiell og åndelig makt over sine undersåtter. Dette kan også formuleres som mange­ len på en «tredjestand», fraværet av et borgerskap og over­ hodet av privat eiendomsrett. Det tilkommer borgerskapet å være opptatt av dét som vi i flere sammenhenger har sett at mangler i Russland: de tilsynelatende hverdagslige «små ting» og egne, materielle interesser. Men Vesten ble ikke skapt med et fikst ferdig borgerskap. Denne klassen vokste frem gjennom en prosess som i mangt ligner den som nå foregår i Russland. Den tok til med renessansen, og utkrystalliserte etterhvert et samfunn basert på pengehusholdning, med et styresett som ikke var eneveldig, men mer demokratisk, og en «borgerlig of­ fentlighet» behersket av informasjon og diskusjon. I Vesten tok denne utviklingen flere århundrer, i Russland er det som om historien har tvunget kulturen til å følge sitt apokalyptiske sin­ nelag og presse prosessen inn på noen ti-år. Heller ikke i Vesten var imidlertid fremveksten av et borgerlig samfunn noen idyll; det var en tid preget av dype kriser og oppløsningen av sam­ funnets infrastruktur. Under den engelske revolusjon mot slut­ ten av 1600-tallet, som munnet ut i innføringen av det parla­ mentariske system, var landet i flere ti-år behersket av krimi­ nelle gjenger og landeveisrøvere. Titusener av mennesker flyk­ tet vestover. Men britene var heldige; det lå et nyoppdaget kon­ tinent i den retningen. Også overgangen til pengehusholdning skjedde i Vesten gjennom mer eller mindre snuskete handelsvirksomhet og «jobbing». Man skal ikke gå så langt bakover i de kapitalsterke dynastier i Vesten før man støter på rent kriminell virksomhet. 307

Det er i dette perspektivet vi må se den kriminalisering av næ­ ringslivet som nå foregår i Russland. Det tok lang tid før man i Vesten begynte å investere i annet enn det som ga rask av­ kastning; det er å håpe at det tar tilsvarende kortere tid i Russ­ land. Noen av de mest dramatiske forskjellene mellom Russlands inntreden i den «borgerlige familie» og fremveksten av denne familie selv, er imidlertid for det første at der den oppsto fantes et stabilt jordbruk. Uansett hvilke fantastiske handelstransak­ sjoner og investeringer pengefolket gjorde i byene, gikk livet på landsbygda som før. Bøndene dyrket jorden og leverte mat. Slik er det ikke i Russland. Her er så å si hele bondestanden til­ intetgjort, eller den er blitt offer for den samme spekulasjonsbesettelse som preger de nyrike. Dermed blir landet i en viss forstand gjort avhengig av Vesten og den øvrige industrialiser­ te verden som «oppland», til tross for den rikdom som finnes «i prinsippet». Og her er vi inne på det andre store skillet mellom Russland nå og Vesten omkring år 1600. Landet må tilpasse seg en ver­ densøkonomi som allerede eksisterer. Langt på vei er Russland utlevert til den internasjonale og stadig mer depersonifiserte kapitalens interesser. Det er ikke slik at den som utfører én ti­ mes arbeid ett sted får betalt med et byttemiddel som har til­ nærmet samme verdi som én times arbeid et annet sted. Verdi­ en av rubelen avhenger i likhet med andre pengeenheter av den internasjonale valuta og de økonomiske forventninger, ikke av noen gullstandard. Dette gir de usynlige, internasjona­ le makthavere en uhyggelig anledning til å manipulere både landet og dets innbyggere Vi skal ikke ha særlig illusjoner om at de kreftene det her er tale om er interessert i at Russland og de øvrige statene i Øst- og Sentral-Europa kommer opp på et nivå der de blir økonomisk likeverdige og følgelig konkurran­ sedyktige med Vesten. Alt snakk om nødhjelp til tross, de egois­ tiske interesser som skjuler seg bak ord som «profitt» og «vekst» vil aldri gå i noen uegennyttig tjeneste. Man behøver ikke være slavofil for å se at det langsiktige mål for disse krefte­ ne er herredømme - noe de også oppnår dersom de får utvikle seg fritt.

308

Men dersom vi kun forlenger dagens destruktive tendenser inn i fremtiden, får vi et fortegnet bilde. Russland er i en slags embryonal tilstand av kaos, der det viktigste kanskje ennå knapt er synlig. Noe som for et overfladisk, storpolitisk blikk nesten er usynlig, men som kanskje kan være ett av de stedene fremtiden forberedes, er de «sivile» eller «borgerlige» sammen­ slutninger, det nett av ikke-statlige, horisontale grupperinger som finnes i ethvert fungerende demokrati, og lik en vev for­ binder innbyggernes privatsfære med det offentlige liv. Overalt er fremveksten av sivile samfunn et kjennetegn ved urbaniseringen og av at det almene utdannelsesnivået stiger. Slik også i Russland; dette samfunnsskikt fremsto dels i for­ bindelse med og dels parallelt til dissidentbevegelsen. Det voks­ te og befestet seg i «stagnasjonsperioden», og da glasnost-politikken ble innledet, formelig spratt det frem med organisasjo­ ner og foreninger, som sopp fra skogbunnen etter regnvær. De spenner fra frimerkeklubber (som i bolsjeviktiden også var kontrollert av partiet), over veldedighetsorganisasjoner, miljø­ bevegelser og livssynsorganisasjoner, til Anonyme Alkoholike­ re. 11990 regnet man med at det fantes rundt 60 000 frivillige organisasjoner. Omkring halvparten var kulturelle eller sports­ lige foreninger, en tiendedel var organisert rundt politiske og sosiale problemer, mens et stort antall av de øvrige var opptatt av natur- og miljøvern. Så meget som mellom 50 og 70 % av ungdommen er engasjert i disse bevegelsene.44 Mange av sam­ menslutningene har praktiske og konkrete siktemål uten den ideologiske, altomfattende ramme som ellers er så typisk for den russiske intelligentsia. Det kan tyde på at de siste 70 år med kari­ kert og pervertert religiøsitet har virket som en slags vaksine mot den tradisjonelle russiske «himmelvendthet» og fantasime. Filosofen Aleksander Zinovjev, som de siste 15 årene har bodd i Paris, karakteriserer i et intervju fra 1990 betydningen av et ikke-ideologiske skikt innen dette sivile samfunnet: I Sovjetunionen har hundretusener vitenskapelige medarbei­ dere av lavere rang, bibliotekarer, lærere, ingeniører og så vi­ dere, et meget høyt kulturelt nivå, kanskje det høyeste i hele samfunnet. Det har oppstått en mengde forskjellige kontakter 309

og grupperinger blant disse (...) Jeg tror at disse ungdomme­ ne, hvis sosiale rolle vokser uavhengig av regime og politiske ledere, gjør en berettiget til store forhåpninger. (...) Fremtiden avhenger av dette sosiale skikt, av opprettelsen av et sivilt sam­ funn.45 At kuppmakerne ble drevet tilbake i august 1991, var blant meget annet også et tegn på at det sivile samfunn hadde slått røtter i Russland. Som reaksjonene mot kuppet viste, er den «sivile» bevissthet ennå for en stor del forbeholdt folk i de store byene; det var i Leningrad og Moskva man protesterte, ikke i provinsen. I et borgerlig, parlamentarisk system er de frivillige, sivile organisasjoner ofte vevet sammen med de politiske partiene. Men den store forskjellen mellom politiske partier og de grup­ peringer det her er tale om, er at disse mer tenderer mot å re­ presentere prinsipper enn interesser. Selv om politiske partier alle har sine prinsipprogrammer, ligger grunnlaget deres i de interessemotsetninger som oppstår i et samfunn basert på pri­ vat eiendomsrett. Dette grunnlag finnes ikke i Russland, iste­ den har man en lang tradisjon der ikke bare prinsipper, men ett eneste prinsipp blir fremhevet som det rette og saliggjørende. Når iallfall en del av samfunnet nå gjennom utviklingen de sis­ te 30 årene og den nevnte «ideologi-vaksinasjonen» synes å være blitt modent for å tolerere eksistensen av flere motstri­ dende oppfatninger og overbevisninger, synes det også som om disse grupperingene kan komme til å spille en viktig rolle i utformingen av det russiske demokrati. De kan senere danne grunnlag for parlamentariske partier, men igjen skal vi være forsiktige med å overføre verdier og målestokker fra Vesten til Russland. Når alle andre holdninger og institusjoner forandrer karakter så snart de krysser grensen til Russland, hvordan kan man da tro at flerpartisystemet vil utgjøre unntaket? Riktignok argumenteres det både på vestlig og internt russisk hold for at Russland ikke kan bli demokratisk og «skikkelig» uten at man oppretter et flerpartisystem. Men det finnes også andre stem­ mer og oppfatninger. La oss lytte til to av dem, en russer og en vestlig. Vi gir først ordet til den fremragende Russlandskjenne310

ren, amerikaneren George Kennan. 11951 skrev han en artik­ kel som fremdeles er ytterst lesverdig, om hvordan Russland av i morgen kan se ut:

Hvordan skal det Russland være som vi kunne ønske oss som partner i verdenssamfunnet? Det er kanskje på sin plass først å gjøre klart hvilket Russland vi ikke må ønske oss. Det er lett å beskrive, for det ville være et kapitalistisk, liberal-demokratisk Russland med institusjoner som på en prikk lignet dem vi har i vårt land. (...) Når sovjetmakten opphører eller når dets lederskap eller ånd forvandles (begge deler kan jo føre til avslutningen), da må vi ikke bli usikre og nervøse hva etterfølgeren angår og daglig prøve om den politiske farve er ekte, for å fastslå om de etter våre begreper er «demokrater». Gi dem tid; la dem være russe­ re, la dem mestre sine egne indre problemer på sin egen måte. Hvilke veier folkene går for å komme frem til verdige og opplys­ te statsformer, er noe av det mest dyptgripende og inderlige i en nasjons liv. Intet er mer skjult for en utlending, aldri kan ytre inngripen skade mer.46

Kennan legger likevel vekt på at det er sider ved statsformen som angår utlandet. Dersom en regjering holder sine under­ såtter i et tyrannisk grep, vil makthaverne alltid peke mot ut­ landet for å forsvare seg. Man unnskylder terroren med å hen­ vise til ytre fiender. Dette fører igjen til aggresjon mot om­ verdenen. Men Kennan er klar over at et samfunn kan være demokratisk på mange måter. Det samme syn har Aleksander Solsjenitsyn, som i 1973 skrev:

Her i Russland overlevde demokratiet bare i åtte måneder, sim­ pelthen på grunn av manglende praksis - fra februar til oktober 1917. Emigrantene som har tilhørt det konstitusjonelle demo­ kratiske partiet og det sosialdemokratiske partiet, er til denne dag stolte av denne tiden og sier at det var ytre krefter som førte til demokratiets undergang. Men i virkeligheten var det demo­ kratiet en skamplett på dem selv: de påkalte det og omhyllet det 311

med arrogante løfter, men klarte bare å skape en kaotisk karika­ tur av demokrati, først og fremst fordi de selv viste seg å være så dårlig forberedt, og deretter fordi Russland var enda verre forberedt. I løpet av de siste femti årene kan Russlands evne til å mestre demokrati og flerpartisystem bare ha blitt svekket. Jeg selv er tilbøyelig til å tro at dersom det nå plutselig skulle bli inn­ ført, ville vi bare oppleve en melankolsk repetisjon av 1917.47

Solsjenitsyn hadde stått som en moralsk søyle mot det korrup­ te og forløyede Bresjnev-regimet og i en viss forstand represen­ tert en hel opposisjonsregjering. Dette hadde hverken gått upå­ aktet hen over den russiske intelligentsia eller det russiske folk. Han nektet imidlertid de første årene å kommentere perestrojka-politikken og åpningen av sovjetsamfunnet. Først i septem­ ber 1990 uttalte han seg, og offentliggjorde skriftet Hva kan gjøres i Russland? som bilag til to aviser. Opplaget var på vel 30 millioner. Alle eksemplarene ble revet bort, og da man neste dag diskuterte forslaget i Folkekongressen, ble flere delegater observert med fotokopier i hendene. Solsjenitsyn gjentok sin advarsel mot flerpartisystem. Som alternativ ga han en detaljert redegjørelse for hvordan et de­ sentralisert lokaldemokrati kunne opprettes i landet, basert på tradisjonene fra Novgorod og forrige århundrets semstvosystem. Forutsetningen var at Russland fant tilbake til sine kulturelle røtter også i geografisk henseende, og inngikk en «russisk union» med Ukraina og Kviterussland - hvis en folke­ avstemning ga flertall for dette i de berørte republikkene. De øvrige republikkene kunne også være med, dersom de ønsket det. Solsjenitsyn forestilte seg at oppløsnings- og konsolideringsprosessen skulle ta flere år, under oppsyn av habile komitéer. Selve den politiske struktur i fremtidens Russland skul­ le baseres på lokalt selvstyre med et trappetrinnsystem opp til et tokammersystem på toppen. På lokalplanet skulle det være direkte personvalg, og indirekte valg til de høyere instanser og det ene kammer. Representantene til det andre kammer, som ville bli et nasjonalitetskammer, skulle velges direkte, likeså presidenten for unionen. I tillegg til de to parlamentariske kamre forestilte Solsjenitsyn seg et tredje med rådgivende 312

funksjon. Det skulle bestå av tillitsvalgte for forskjellige yrkes­ grupper, og representere en slags moderne variant av den gamle Semskij sobor, det øverste organ i semstvo-systemet. Det viktigste for Solsjenitsyn var imidlertid at strukturen ble byg­ get nedenfra og hadde sitt solide fundament på lokalplanet: I og med at vårt folk er helt uforberedt på et komplisert demo­ kratisk liv, må de nødvendige institusjonene bygges opp lang­ somt og tålmodig nedenfra, og ikke med en gang innføres med full fart og med store ord ovenfra. (...) Det er nettopp våre mest presserende og livsviktige avgjørelser som tas på lokal­ planet; her dreier det seg om frisk luft og friskt vann, om våre hus, leiligheter, sykehus, barnehager, skoler, butikker og loka­ le vareleveranser, og disse beslutningene vil medvirke til at ste­ dets økonomiske liv også blomstrer opp. Uten et sterkt lokalt selvstyre kan vi aldri få noe trygt og sta­ bilt liv, ja, uten selvstyre vil selve begrepet «borgernes frihet» miste sin mening.48

Det var Jeltsins regjering som i sin tid bevilget midler til de eks­ tra papirleveranser som måtte til for å trykke pamfletten, og i en periode så det ut til at Jeltsin ville følge deler av Solsjenitsyns plan - allerede i februar 1991 foreslo han en «slavisk union» av Russland, Ukraina og Kviterussland. Denne ble også en rea­ litet for noen dager i desember 1991. Siden da har det ikke vært noen tegn til at Hva kan gjøres i Russland? har hatt noen virkning for det politiske topplan. En bredere betydning har pamfletten heller ikke fått, tross det høye opplagstallet. Det var lenge håp om at Solsjenitsyn skulle komme tilbake til Russ­ land, men han vegret seg, og det er ikke urimelig å tenke seg at folk følte seg litt snytt; det var som om han sendte et stykke papir istedenfor seg selv - etter i så mange år å ha fremstått som et moralsk ideal i kraft av sin person. Dermed er det ikke sagt at forslaget hans forblir betydnings­ løst. Det synes nemlig å berøre to meget avgjørende problemer i dagens Russland. Med sin fokusering på et lokaldemokrati fremfor et demokrati preget av slagord og tv-valgkamper, pek­ te Solsjenitsyn på en mulig vei ut av den konflikt som vil herje

313

Russland så lenge landet er en multinasjonal stat - og dette er ikke avhengig av om republikkene forblir selvstendige. Det høyst berettigede krav om selvbestemmelse og kulturell auto­ nomi som gir separatistbevegelsene deres styrke, kommer i et sentralisert samfunn i konflikt med hensynet til overnasjonal struktur i handel, rettsliv og statsadministrasjon. Et politisk system som baserer seg på mest mulig lokalt selvstyre, vil kun­ ne løse mange av disse konfliktene. Det er neppe en tilfeldighet at det land hvor de lokaldemokratiske strukturer er mest in­ takt, Sveits, huser fire språkområder i én stat. Solsjenitsyn henviser også til Sveits som et mulig forbilde for Russland. Det andre problemområdet Solsjenitsyn berører ligger på et noe annet plan, og antagelig utenfor det Solsjenitsyn selv intenderte. Med glasnost og åpenhet omkring sovjetstatens historiske forbrytelser, ble i en viss forstand både fortid og verdighet fra­ tatt russerne. Det en selv, foreldre og besteforeldre hadde ofret og lidd for, viste seg å være løgn og bedrag. Som jeg har for­ søkt å vise i denne boken, vil en ytterligere ettertanke bringe en enda mer skremmende virkelighet for dagen: Bolsjevismen var også et produkt av den gamle russiske kultur, av tenden­ sen til å sette prinsipper, ånd og ideologi over det enkelte men­ nesket og den konkrete, sansemessige virkelighet. I tillegg er årene etter 1985 en tid da Vesten uavbrutt har skrytt av sin egen fortreffelighet, og hånt det sovjetiske sosiale eksperiment. Det blir liksom ingen selvrespekt eller verdighet igjen for rus­ serne; de har bare å utslette seg selv og ta etter Vesten. Dette kan Solsjenitsyns forslag motvirke. Han viser at det finnes en egen, russisk tradisjon som ikke ender i bolsjevisme og masse­ mord, som er minst like demokratisk som Vestens samfunns­ former, og som han hevder kan lede samfunnet ut av dets tilsy­ nelatende håpløse tilstand. Bak inflasjon og økonomisk kaos, bak lovløshet og mistro til institusjoner og makthavere, bak mulighetene for et nasjona­ listisk kupp ligger et verkende sår av knust selvtillit, bitter skuf­ felse og kynisk håpløshet. Solsjenitsyn peker på en linje i den russiske historie som kan gjenoppvekkes uten at landet der­ med gjenoppstår som sentralisert, despotisk imperium.

314

Russland er kommet til år null. Fra sentralmaktens og de auto­ ritære tradisjoners synspunkt er utviklingen slutt. Bolsjeviktiden var som en kunstig forlengelse av det bysantinsk-mongolske riket inn i den moderne tid; det har bevist sin avmektighet i møtet med denne tidens problemer. Historiens ironi gjør imidlertid at også den totale fornektelse av fortiden inngår i biografien til Russland som sentralistisk makt. Ja, disse perio­ dene med håpløshet før et tilsynelatende hamskifte har snarere vært regel enn unntak i Russlands historiske utvikling. «Vi beveger oss så forunderlig at for hvert skritt fremad vi gjør, for­ svinner det som var før, uigjenkallelig for oss. (...) Vi mangler fullstendig den indre, gradvise modning; hver idé utsletter sporløst den gamle, fordi den ikke logisk utspringer av den, men drives til ossThed en eller annen vind.» Dette skrev filoso­ fen Tsjaadajev om sitt land og sine landsmenn anno 1836. Alla Latynina, en nålevende russisk litteraturkritiker og publi­ sist, snakker om «Ødipuskomplekset i russisk historie». Og hit­ til har i sannhet den russiske historie vært en fortelling om fa­ dermord. Det er som om fremtiden har fortidens fullstendige tilintetgjørelse som forutsetning. Ingen kan likevel løpe fra seg selv eller sin historie. Dét er Russland det beste eksempel på. Knapt noe sted er forandringene færre og ordene større. Nav­ nene endres, kultobjektene skiftes ut, men når fortiden bare fornektes, dukker den frem som demoniske spøkelser og for­ vandler en marxistisk drøm til bysantinsk magi. Kanskje også visjonen om velstand fordreies til en sosial virkelighet der ga­ pet mellom rik og fattig blir bredere og grusommere enn i det indiske kastesamfunn. Lik en sjel uten kropp farer nå den gamle russiske trang til apokalyptiske absolutter omkring; snart slår den seg ned i idealet om markedsøkonomi, snart i en ny drøm om det tredje Roma. Ønsket om å starte påny og lukke øynene for den arv som har skapt nåtiden, gjør at symbolske handlinger foretrek­ kes fremfor reelle: Arbeid og kapital settes inn for å bytte navn på byer og gater, mens den virkelige forandring må vente. Troen på det symbolske fadermordets nødvendighet og uvil­ jen mot å ta del i virkelighetens verden er en del av landets ideologiske og tyranniske arv. Å opparbeide et bevisst forhold

315

til sin egen historie er forutsetning for enhver frigjøring. Mens det apokalyptiske sinnelag, som bar både det gamle, moskovittiske og det bolsjevikiske imperium, har glemsel og tilintet­ gjørelse som forutsetninger, har det åpne og demokratiske samfunn hukommelsen som sin. I Den russiske idé skriver Niko­ laj Berdjajev: Kommunismen er et russisk fenomen, tross den marxistiske ideologien. Kommunismen er Russlands skjebne, et moment i det russiske folkets indre skjebne. Og den kan bare overvinnes ved hjelp av det russiske folks indre krefter. Kommunismen må forvandles, ikke bekjempes. På det høyere stadium som føl­ ger etter kommunismen må også kommunismens sannhet be­ vares, men nå renset for løgn.49

Med Gorbatsjov ble oppgjørets epoke i Russlands historie inn­ ledet. Idet Russland kommer til rette med sin bolsjevikiske for­ tid, må landet også gjøre opp med de elementer i dets kultur som har skapt grobunn for bolsjevismen - og ta vare på dét som er verdifullt og ikke gi etter for den ulykksalige trang til å tilintetgjøre fortiden for at en ny, lysende fremtid skal oppstå. Kontinuitet og forvandling, ikke brudd - dette var hva Gor­ batsjov tilstrebet da han fastholdt kommunistpartiet som basis for sine handlinger. Men både han og partiet ble feid til side. På sin måte forsøkte Solsjenitsyn å gi landet en historie som bærer inn i fremtiden; hans forslag er foreløpig glemt. Gor­ batsjov lyktes imidlertid i å gi det spirende sivile samfunn i lan­ det tid til å vokse og finne sin form. Og idet Solsjenitsyn frem­ hevet de lokaldemokratiske tradisjoner, grep han rett inn i det mareritt som går under navn av «forvirringens tid». De anarkiske kaoskrefter som da tar overhånd, er ønsker om selvstyre og lokaldemokrati så å si uten form. Det er fordi den ellers har levd et halvliv under sentralismens åk at «Novogorod»-tradisjonen nå fremstår så kaotisk. Opprør mot sentralmakten betyr dessuten opposisjon mot bolsjevismens påtvungne fellesskap, noe som forsterker tendensen til å dyrke kapitalismen som reli­ gion. Det samfunn som oppstår etter bolsjevismen, vil derfor ikke bare kunne bli de-sentralistisk, men gjennomtrengt av

316

antisosial, egoistisk ånd. Noe som kan motvirke denne utvik­ ling, er å bygge samfunnsinstitusjonene nedenfra og opp, og skape strukturer som tar vare på de sosiale behov uten tvang og kommando. Én måte å gjøre dette på skisseres av Solsjenit­ syn. Den forvirring som råder i Russland, kan sammenlignes med den epoke som gikk umiddelbart forut for den nye tid i Vesten, nemlig med Svartedauen. Riktignok var dette en epide­ mi, mens vi nå er vitne til en «sykdom» i selve samfunnsorganismen og i de dypere skikt som holder denne i live. Kulturhistorikeren Egon Friedell anlegger imidlertid et blikk på Svartedau­ en som gjør analogien mulig. Han ser den som en slags inku­ basjonstid, en periode da kultur og samfunnsstrukturer gikk i oppløsning og ga rom for noe nytt. Og like lite som man under Svartedauen kunne forutsi fremtiden ved å se på det kaos og de tragedier som utspilte seg, eller for den saks skyld ved å ana­ lysere fortiden, kan vi i dag vite hvordan det russiske samfunn om hundre år vil se ut, ja ikke en gang hvor det geografisk vil befinne seg. Det eneste vi vet, er at dets tusenårige tradisjon er kommet til en krise, og at Russland leter etter sin plass i en moderne verden. I det kaos som råder i Russland, venter mange at solen skal stå opp i vest. Russlands problem er også Vestens problem det er mer enn udetonerte atombomber som binder de to dele­ ne av Europa sammen. Dypest sett tilhører de én kultur, som er blitt splittet gjennom delingen mellom en øst-kirkelig og en vest-kirkelig innflytelsessfære. Der de to møtes, går et slags kulturelt og politisk jordskjelvbelte gjennom Europa. Det skjæ­ rer mellom Kroatia og Serbia og berører Kviterussland og Uk­ raina. Gorbatsjov bidro med sin politikk til at Øst- og VestEuropa igjen kunne møtes; det er opp til begge parter å sørge for at møtet forblir fredelig og fruktbart, ikke krigersk og øde­ leggende. Historien stiller også de to tidligere antagonister overfor en annen oppgave. Som tidligere antydet, kan islam og den muslimske kulturen betraktes som en slags «bysantinisme i potens». Islam har i en viss forstand videreført og fored­ let «himmelvendtheten» og troen på at jus og religion er ett og det samme. Nå, når de to kirkelige innflytelsessfærer synes å

317

komme hverandre nærmere, er det som om de samtidig marke­ rer seg i motsetning til islam. Fremtidens «jordskjelvbelte» kan gå mellom den islamske og den såkalte «kristne» verden. Og, slik tilfellet er i forholdet mellom Russland og Vesten, det er fri­ stende å fremstille forskjellene som motsetninger, for på den måten å fremheve seg selv. Det er med andre ord fristende å utrope islam til «vår» fiende, slik Vesten i sin tid gjorde med Russland og omvendt. Oppgaven både Russland og Vesten nå står overfor består i å se motsetningen til islam ikke som trus­ sel, men som oppfordring til forståelse og solidaritet. Toleranse og innsikt i at det er mange måter å leve et menneskelig liv på, er de svar den «islamske utfordring» krever, ikke mobilisering og konstruksjon av et nytt fiendebilde. I Vesten har det bredt seg en betenkelig illusjon om at «vi» har vunnet kampen mot «kommunismen». Men sammen­ bruddet i Sovjetunionen er intet bevis på vårt samfunns for­ treffelighet. «Seieren» er heller forårsaket av selvmål hos mot­ parten. Det eneste vi eventuelt kan skryte av, er at de samme feilene ikke er begått her som der. Begge samfunnssystemene har nemlig utviklet seg til karikaturer i løpet av de århundrene de har vært adskilt. Dersom den øst-kirkelige kollektivisme og himmelvendthet etterhvert ble forvandlet til partiterror og ideologisk fanatisme som ikke så verden for bare prinsipper, er den vest-kirkelige individualisme og verdensinteresse forvand­ let til egoisme og nytelsesbegjær. Like lite som virkeligheten i Sovjetunionen var identisk med partiets edle slagord om soli­ daritet og likhet, er Vestens virkelighet preget av respekt for individet og den menneskelige frihet. Det som den tilstivnede ideologi forårsaket i øst, er mammon i ferd med å gjøre i vest. Der ble mennesket, idealer og natur ofret i partiets navn, her blir de samme størrelser ofret i kapitalens navn. I Sovjetunio­ nen ble horisonten liksom for stor og for abstrakt til å ta vare på menneskets behov; i Vesten blir den etterhvert så liten at den bare innfanger mennesket som et vesen på jakt etter nytel­ se og personlig makt. Betrakter vi Russland i dette perspektivet, ser vi at landet egentlig er bedre stillet enn Vesten. I Russland har man påbe­ gynt det oppgjøret med den egne ensidighet som må til om ver­ 318

den skal ha noen fremtid. Denne fremtiden er også avhengig av om Vesten klarer det samme. Men i vår sløve ignorans og døvhet fjerner vi oss lenger og lenger fra erkjennelsen av vår utilstrekkelighet. Istedenfor å verdsette de kvaliteter som også det kommunistiske Sovjetunionen representerte, om enn i ka­ rikert form, roper vi lik torgkjerringer frem våre egne katastro­ fale feiltagelser — som skulle de være dyder. For det enkelte menneske er både et individ og medlem i et kollektiv - med alle de plikter og byrder dette innebærer. Er det virkelig ikke også slik at arbeidet dypest sett utføres for andre, og ikke for en selv - slik den umiddelbare russiske følelse tilsier? Må ikke det me­ tafysiske mot som preger den russiske litteraturen, og den sto­ re offervilje overfor ideer og prinsipper som gjennomstrømmer den russiske virkelighet, også avkreve oss respekt og beund­ ring? Og om det russiske apokalyptiske blikk og landets skippertakstradisjon noengang har vært på sin plass, må det være i «et århundre som er så langt fremskredent og fremskrittsvennlig at det truer med å bli det siste».50 Og, endelig, kan vi i fullt alvor mene at kultur kun er underholdning, hvis mål er å få mennesket til å glemme seg selv, og sette kapitalen i omløp? Er den ikke snarere dét sted der mennesket kommer til seg selv - og samtidig det element som utgjør den egentlige kapital i et samfunn? Det er på høy tid at vi gjennomskuer den tilsynela­ tende behagelige illusjon at vi lever i et samfunn som setter mennesket i sentrum, mens både holdninger og samfunns­ strukturer i stadig sterkere grad utpeker kapitalen som det vik­ tigste. Hvis vi virkelig vil hjelpe Russland, kan dette best gjøres om vi viser det samme mot og den samme vilje som de har der og foretar en «perestrojka» av de dypereliggende institusjoner som styrer vårt samfunn. Dette er en oppgave av like nødven­ dig og like verdenshistorisk betydning som det vågestykket Gorbatsjov og det russiske folk ga seg inn på. Vi står alle over­ for globale utfordringer som er barn av de europeiske kulturkarikaturer. Utfordringene kan bare løses i fellesskap. Russ­ land har påbegynt sin del av oppgaven.

319

1 Gjengitt etter Der Spiegel nr. 47/1991 2 Sinjawskij s. 109f. J For en innsiktsfull og kortfattet innføring i smuta-begrepets betydning, se Valdemar Melanko: «Smuta - med et ord som ledsager gjennom Russ­ lands historie» i Nordisk Øst-forum, nr. 31991, Oslo 1991. * Å skulle betegne de nåværende sentral- og øst-europeiske stater som «land» også lenger tilbake i historien, er uhyre komplisert. I denne delen av Europa er grensene blitt flyttet så mange ganger, og statsdannelser som har hatt samme navn gjennom historien - som Polen - har i realite­ ten dekket varierende geografiske regioner. Terminologien i det nedenstå­ ende kan derfor bh noe uklar. Uklarhet er også hva som preger språk-, kultur og «etniske» grenser i området. 5 Se Newsweek 24/6 1991 6 Øivind Østerud: Nasjonenes selvbestemmelsesrett Oslo 1984, s. 86. Se også Lenin, Collected Works Moskva 1964, Vol.20, s. 17-51. 7 Samme s. 91 8 Sitert etter: Hilde Svartdal: Russisk nasjonalisme og sovjetpatriotisme. En studie i politiske myter og politisk legitimitet (Hovedoppgave i statsvitenskap 1991) Universitetet i Oslo 1991, s. 100 9 Sitert etter Svartdal, s. 1 10 De nye passene som forberedes for russerne vil ikke ha noen slik opplys­ ning. Se notis i Nezavisimaja gazeta 8/2 1992. 11 I rettferdighetens navn må det påpekes at vestlige sovjeteksperter la Uke liten vekt på det ulmende nasjonalitetsproblemet som de offisielle sovjetrepresentantene. Et hederlig unntak utgjør Héléne Carrére d’Encausse med sin bok L’Empire éclaté, la revolte des nations en U.R.S.S. Paris 1978 (forkor­ tet norsk utgave Oslo 1980). 12 Pål Kolstø: Kjempen vakler. Sovjetunionen under Gorbatsjov Oslo 1990, s. 235. 11 Arkadij Vaksberg: Sovjetmaffiaen Stockholm 1991, s. 237 14 Sjevardnadse, s. 103, 107, 109 15 Se Financial Times 3/12 1991 16 Se Arbeiderbladet 26/9 1991 17 sted 18 Se Spiegel nr. 1/1992. Det fremgår ikke av artikkelen om man virkelig har vedtatt loven. 19 Hosking s. 124 20 Sitert etter Iver B. Neumanns artikkel «Gorbatsjovs egentlige motstande­ re» i Dagens Næringsliv 6/61991 21 F. M. Dostojevskij: De besatte b. 2 (b. 8 i forlagets Dostojevskij-serie), Oslo 1991 s. 91-92 22 Se Valentina Fedotova «Umsturz ins Alte. Was die russische Demokratie vom Westen unterscheidet» i Frankfurter Allgemeine Zeitung 16/111991 23 Boris Jeltsin: Skriftemål over et gitt tema Oslo 1990, s. 48-49 24 Samme s. 2 5

320

Samme s. 28 Samme s. 32 Samme s. 56 Samme s. 55 Samme sted Samme s. 72 Samme s. 140 Samme s. 93 Samme s. 10 Se artikkelen «Der Gladiator, immer im Kampf» i Die Zeit 14/6 1991 Samme sted Se Christian Schmidt-Håuer: «Die Freiheit ist wie das Nichts» i Die Zeit 3/1 1992. 37 Se Spiegel nr. 47/1991 38 Se Klassekampen 5/2 1992 39 Se Die Zeit 14/61991 40 I denne sammenheng er det både fristende og nærliggende å trekke paral­ leller til det moderne Norge. Her finnes også tradisjonelt en affinitet til «skippertak» og plutselige kraftanstrengelser, en affinitet som så å si ble temmet og holdt i tømme av den strenge protestantiske arbeidsmoralen som ble podet inn i landet i kjølvannet av reformasjonen. I våre dager, da både religiøsitet og arbeidsmoral er i ferd med å slippe taket, viser også den norske økonomien tydelige tegn på krise. Landet blir mer og mer av­ hengig av å selge råvarer, energi og halvfabrikata - fisk og olje - til ut­ landet, mens den industri som har sin forutsetning i arbeidskrevende for­ edling, går tilbake. Heller ikke Russland klarte annet enn å drive rovdrift på sine ressurser i sin sovjetiske storhetstid. 41 SeFedotowa 42 Se Helen Womack: «Russia swaps the Party for the Mob», The Independent on Sunday, 9/2 1992 43 Die Zeit 3/11992 44 Hosking, s. 64. Hosking gir forøvrig en bred fremstilling av disse organisa­ sjonenes utvikling i Sovjet og av deres betydning for et demokratisk orien­ tert samfunn. 45 Intervju med det rumenske tidsskriftet 22, gjengitt i Info-3 (Frankfurt a. M.) nr. 121990 46 George F. Kennan: «Wie soll das Russland von Morgen aussehen?» i Die Zeit 25/10 1991 47 Alexander Solzhenitsyn: Letter to Soviet Leaders, London 1974 s. 51 f. 48 Aleksander Solsjenitsyn: Hva kan gjøres i Russland? Et forslag etter evne, Oslo 1990 s. 137-138 49 Berdjajev, s. 251 50 Vladimir Solovjov En kort fortelling om Antikrist, Oslo 1984, s. 30. 23 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36

321

Tidligere utgitt i Aventura Pocket:

Erich Fromm: Om kjærlighet Milan Kundera: Udødeligheten Peter Matthiessen: Jungelens evangelium Rollo May: Kjærlighet og vilje Virginia Satir: Om å skape kontakt Carolyn Swetland: Teppe uten seng Peter Normann Waage: Et imperium går under Elisabeth Young: Anja