Årbøkene (Annales) 8203157521 [PDF]

Zitiervorschau

THORLEIF DAHLS KULTURBIBLIOTEK

TACITUS

ÅRBØKENE (ANNALES) OVERSATT MED INNLEDNING OG NOTER AV HENNING MØRLAND

FORLAGT AV H. ASCHEHOUG & CO. I SAMARBEID MED FONDET FOR THORLEIF DAHLS KULTURBIBLIOTEK OG DET NORSKE AKADEMI FOR SPROG OG LITTERATUR OSLO 1988

0Vr-

© Det norske Akademi for Sprog og Litteratur 1988 Originalens tittel: «Annales» Satt hos Heien Fotosats A.s, Spydeberg Printed in Norway Østfold Trykkeri A.s, Askim 1988 ISBN 82-03-15752-1

FORORD

For mange (30-35) år siden utarbeidet jeg under mine foreles­ ninger over første bok av Annales en aldri trykt oversettelse av denne boken etter den latinske utgaven av Nipperdey (med tysk kommentar av Georg Andresen, som jeg har hatt nytte av). Enkelte som kjente til min oversettelse, mente at jeg burde gå videre med den, slik at det også på norsk, som det finnes på så å si alle europeiske språk, kunne foreligge en mest mulig fullstendig oversettelse av den store historikers hovedverk. Først som mangeårig pensjonist har jeg funnet tid til å påta meg denne oppgaven. Når det har lykkes meg i min høye alder å bringe det omfattende arbeid til avslutning, skyldes det me­ get den hjelp jeg på mange måter har hatt av cand. mag. Grete Marthilm, som jeg herved bringer min beste takk. Oslo 27. mars 1987

Henning Mørland

INNHOLD

Innledning ....................................................................... Stamtavler A-D ............................................................... Bok I, år 14 e.Kr.-15 ...................................................

11 26 29

Fotnoter Bok I.................................................................

79

Bok II, år 16-19 .............................................................

89 136 144 188 196 242 249 252 253 289 294 317 321

Fotnoter Bok II..............................................................

Bok III, år 20-22 .......................................................... Fotnoter Bok III............................................................

Bok IV, år 23-28 ............................................................ Fotnoter Bok IV ..........................................................

Bok V, år 29 .................................................................... Fotnoter Bok V ............................................................

Bok VI, år 31-37 .......................................................... Fotnoter Bok VI ..........................................................

Bok XI, år 47-48 .......................................................... Fotnoter Bok XI ..........................................................

Bok XII, år 48-54 ........................................................ Fotnoter Bok XII ........................................................

357

Bok XIII, år 54-58 ........................................................ 363 .Fotnoter Bok XIII ........................................................ 399 Bok XIV, år 59-62 ...................................................... 404 Fotnoter Bok XIV........................................................ 442 Bok XV, år 62-65 .......................................................... 447 Fotnoter Bok XV.......................................................... 490 Bok XVI, år 65-............................................................ 496 Fotnoter Bok XVI.......................................................... 515

INNLEDNING

I. Om Tacitus og hans verk Cornelius Tacitus, den latinske litteraturs mest berømte histo­ rieskriver, er vel det største navn i Romas litterære «sølvalder», som man regner fra år 18 e.Kr., da de lengstlevende av «gullalderens» store, Livius og Ovid nettopp var døde, og til år 138, da keiser Hadrian døde. Vi vet ikke sikkert Tacitus’ fornavn, sannsynligvis var det Publius, en mindre sannsynlig mulighet er Gaius. Vi vet heller ikke hvor han var født. Lenge antok man at han var en innfødt romer, støttet på det noe svake argument at han stundom (f.eks. om Seianus) regner det som et minus å stamme fra en småby. Nå heller man mer til at hans fødested var i Nord-Italia, hvor også hans nære venn Plinius den yngre stammet fra. Hans fødselsår lar seg ved forskjellige kombinasjoner sette til ca. år 55 e.Kr. Han har etter all sannsynlighet tilhørt ridderstanden, og hans far har muligens en tid vært keiserlig proku­ rator (ivaretatt keiserens økonomiske interesser) i provinsen Belgia. Tacitus viser stadig en sterk aristokratisk holdning, fornem avstamning blir ofte notert som en fordel. Rimelig nok gikk hans ærgjerrighet ut på å nå opp i første stand, «senatorstanden». Han oppnådde da også det laveste embede som gav adgang til senatet, kvesturet, under keiser Titus, antagelig i år 80, var pretor i år 88, da keiser Domitian feiret Romas 800-årsfest, og deltok da også ved den anledning som medlem av et fornemt prestekollegium. Han var så borte fra Roma i tre-fire år etter svigerfaren Agricolas død i år 93, og hadde da muli­ gens en militær kommandostilling i Gallia, Germania eller Britanma. Han ble så under keiser Nerva konsul (dvs. consul suffectus, se Innledning II, s. 22) i år 97 og var endelig statthol­ der {proconsul) over provinsen Asia, antagelig i tiden 112-113. Etter en vending i Annales Bok II, 61 å dømme, må dette være skrevet etter 115. Sannsynligvis må Tacitus, for å få fullført sitt verk, ha levd flere år etter denne tid. 11

Annales («årbøkene») er det siste av Tacitus’ skrifter. Før dem hadde han offentliggjort: 1) Dialogus de oratoribus («samtale (diskusjon) om taler­ ne») hvor han diskuterer grunnene til talekunstens forfall i keisertiden. Den politiske veltalenhetstid var jo forsvunnet med republikkens frihet. Talerne måtte innskrenke seg til rettstaler og lovtaler. På begge disse områder har Tacitus sene­ re utmerket seg i praksis, ved sin lovtale over sin forgjenger som konsul, Verginius Rufus (som døde i år 97 eller 98) og ved sammen med sin venn Plinius (i år 100) å angripe og få dømt Marius Priscus for hans forhold som provinsstattholder. Det har vært diskutert meget frem og tilbake om Dialogus er skre­ vet før eller etter keiser Domitians regjeringstid (81-96). Un­ der Domitians tyranni våget nemlig Tacitus ikke å offentlig­ gjøre noe skrift. 2) Derimot vet vi med sikkerhet at hans neste skrift, en lov­ tale over svigerfaren Agricola (død år 93), er blitt offentliggjort i år 98. Det er enda mer enn svigerfarens militære bedrifter i Britannia hans edle karakter Tacitus vil fremheve som en mot­ setning til tidens moralske forfall og keiserens (Domitians) ne­ derdrektighet. 3) Fra omtrent samme tid stammer skrifter Germania. Taci­ tus betoner kontrasten mellom et primitivt naturfolk og det dekadente romerske samfunn, som trues av det førstes brutale kraft. 4) Historiae er i motsetning til de tre nevnte skrifter et stør­ re verk som i flere bøker (antagelig tolv) behandler Romas his­ torie i tiden 68-96, altså fra Neros død til Domitians død. Bare de fire første bøker og en del av femte er bevart (tiden 68-70). At Historiae er skrevet før Annales, viser Annalene Bok XI, 11. 5) Annales («årbøkene») er skrevet etter Historiae og slutter der Historiae begynner. Verket går i alminnelighet under titte­ len Annales, Tacitus omtaler det selv (IV 32) som annales nos­ tros (mine årbøker), men det eneste bevarte håndskrift til førs­ te del av verket gir som tittel Ab excessu divi Augusti (Fra den guddommelige Augustus’ bortgang), en tittel som minner om Livius’ Ab urbe condita (Fra byens grunnleggelse av). Verket vil med en kort innledning behandle tiden fra Augustus’ død

12

(år 14 e.Kr.) til Neros død (år 68). Overleveringen av verket henger i en tynn tråd. Et enkelt håndskrift har overlevert bok I-VI (med store lakuner, bok V mangler nesten helt), et annet er alene om å overlevere bok XI-XVI (begynnelsen av bok XI og slutten av bok XVI mangler). Bøkene VII-X er helt for­ svunnet. Fra en opplysning hos kirkefaderen Hieronymus (som levde ca. 340-420) vet vi at Historiae og Annales til sam­ men utgjorde 30 bøker. Man fordeler dem gjerne slik at Histo­ riae har omfattet 12, Annales 18 bøker (muligens Historiae 14 og Annales 16). Annales har kanskje utkommet i avdelinger på seks, og man får en viss symmetri ved å la de seks første om­ fatte Tiberius, de seks neste Caligula og Claudius (muligens med tre bøker til hver) og de seks siste Nero. Det blir altså ni bøker om de juliske keisere (Tiberius (14-37), Caligula (3741)) og ni om de claudiske (Claudius (41-54), Nero (54-68)). Når man ser på Tacitus’ liv, vil man kanskje stusse over at han som levde under en blodtørstig tyrann, Domitian (8196), som fullt kan måle seg med de redselsskildringer Tacitus gav av Tiberius og Nero og ganske sikkert har gitt av Caligula, allikevel avanserte til pretor og i denne egenskap og som med­ lem av et fornemt prestekollegium assisterte ved keiserens fei­ ring av Romas 800-årsfest. For å forstå Tacitus’ holdning, må man betenke de ord han sier om sin svigerfar Agricola i skriftet om ham. Tacitus drar ut fra Agricolas opptreden den lære at man også under slette herskere kan være en stor mann uten at man ved trassig oppo­ sisjon behøver å være martyr for friheten. En for demonstrativ opposisjon slik den ellers av Tacitus beundrede Thrasea Paetus legger for dagen (Bok XIV, 12), skaffet ham bare fare på hal­ sen uten derfor å føre til frihet for de andre. Når slik opposi­ sjon ikke hadde noen hensikt, skyldtes det dels at keiseren hadde de militære maktmidler, dels at overklassen var for ser­ vil og korrupt1 til å foreta en opposisjon. Og fikk den endelig en sammensvergelse i stand, oppløste den seg i angivelser, der man viste sin engstelige servilitet ved å angi sine kjæreste ven­ ner og slektninger (XV 57), ja sin egen mor (XV 56). Dette førte til at Tacitus, til tross for at keiserdømmet hadde avskaf­ 1. Om dette I 2, 7 og ofte ellers.

13

fet den republikanske friheten som Tacitus så tilbake på med en viss nostalgi, allikevel ble en, om enn høyst resignert, til­ henger av eneveldet som det eneste nødvendige alternativ. Selv under halvgale tyranner som Caligula og Nero og under ube­ regnelige personer som Claudius fikk man holde ut. Og etter Domitians død (96) fikk Tacitus oppleve de «gode keisere», hvor prosesser om krenkelse av keiserens høyhet hørte forti­ den til. Keiserdømmet hadde jo også sine fordeler, det hadde etter langvarige borgerkriger skaffet fred og gitt provinsen en tryggere stilling (I 2). Når Tacitus var medlem av et av de store prestekollegier {decemviri sacris faciundis, timannskollegium for å foreta ofrmger) ligger det bare i dette at han anerkjente staten; ro­ merne hadde ingen geistlighet, medlemskap i et prestekollegium var en utmerkelse på like linje med et embede.1 Men religionsvesenet var fast sammenknyttet med statsapparatet, så en nektelse av å delta i ofringer og lignende var en statsfiendtlig handling. Noen dypere religiøsitet var det i alle fall i keisertiden ikke tale om. Tacitus’ syn på gudene kommer best fram når han (XVI 33) sier: «et bevis på gudenes likegyldighet over­ for gode og slette gjerninger»; ellers kan han ofte vakle mel­ lom gudenes innflytelse, skjebnen og tilfellet som ikke sjelden nevnes som mulige alternativer. Han var altså, for å bruke et moderne uttrykk, en utpreget agnostiker. Om Tacitus som historiker og psykolog henvises de særlig interesserte til samlingsbindet Tacitus (1969) ved Viktor Poschl i «Wege der Forschung». Her skal bare anføres følgende: Sine ira et studio {Annales II), «uten uvilje og forkjærlig­ het»; dette er vel de eneste ord fra Annales som selv i vår latinfattige tid siteres på originalsproget når man vil demonstrere sin fullstendige objektivitet. Forsikring om sin objektivitet har også historikere før Tacitus gitt; Tacitus understreker sin ved tillegget quorum causas procul habeo, «som jeg fullstendig mangler grunn til»; han har jo levd etter den tid han behandler 1. Det prestekollegium Tacitus tilhørte, hadde som oppgave å rådspørre de sibyllinske spådomsbøker (på Capitol) om hva som måtte foretas for å sone de varsler (prodigia) som inntraff. Dette avholder imidlertid ikke Tacitus fra undertiden å uttale seg med en viss ironi om prodigia (XIV 12).

14

og altså hverken vært utsatt for gunst eller forfølgelse av de keisere han skildrer. Det er særlig på ett punkt man har betvilt Tacitus’ vilje til objektivitet, nemlig ved hans skildring av kei­ ser Tiberius. Den oppfatning at Tacitus har oppdiktet tyran­ nen Tiberius’ lumske karakter, er ikke lenger holdbar, siden det bl.a. er blitt klarlagt at Sveton er helt uavhengig av Taci­ tus.1 Når Tacitus (Ann. I 6) antyder at Tiberius hadde en fin­ ger med i spillet ved mordet på Agrippa, finner vi det samme hos Sveton (Tiberius 22). Når Tacitus (Ann. III 16) legger Ti­ berius til last å ha stått bak mordet på Germanicus, sier Sveton (Caligula 2) likefrem at Germanicus fant sin død ved en for­ brytelse av Tiberius, som tok Gnaeus Piso til hjelp. Når Taci­ tus (Ann. I 11-12) ikke tror på Tiberius’ tilsynelatende veg­ ring for å overta keisermakten, sier Sveton (Tiberius 24) noe lignende og taler der om Tiberius’ «frekke forstillelse».2 Det er altså ikke grunn til å betvile at Tacitus mener å gå objektivt frem. Men selv om han også nevner gode sider ved Tiberius (f.eks. hans motvilje mot fjesk og kryping) og (IV 6) i det hele tatt gir et sympatisk bilde av hans styre, «lovene ble håndhevet med rimelighet, bortsett fra majestetsprosessene», er det dog de mørke sider som får overtaket ved hans skildring av denne reserverte, uselskapelige og ordknappe person. Det forelå også en Tiberius-vennlig tradisjon, typisk for den er det ennå bevarte verk av Velleius Paterculus. Men Tacitus har ut fra sitt pessimistiske menneskesyn hatt større sans for en Tiberius-fiendtlig tradisjon, kanskje til dels fordi han i Ti­ berius så en forløper for Domitian, som selv til en viss grad ville identifisere seg med Tiberius, idet han ikke leste annen litteratur enn Tiberius’ memoarer og andre skrifter av ham (Sveton, Domitian 20). Sveton har hatt samme sans for Tiberius’ slette sider, mest ut fra sin sladderaktighet, men mangler i sin langt kortere fremstilling Tacitus’ evne til å trenge dypere inn i en gåtefull 1. Cfr. Inez Scott Ryberg (med videre henvisninger) i Wege der Forschung (1969) s. 61. 2. Da Svetons keiserbiografier finnes oversatt i denne serie (Thorleif Dahls kulturbibliotek), henvises lesere som uten å gå til onginalsproget måtte ønske å sammenligne Tacitus’ skildring med Svetons, til denne oversettel­ se.

15

natur. Det er Tacitus’ skildring som har preget senere tiders syn på Tiberius. Når man vil finne denne Tiberius-fiendtlige forfatter som ligger bak Tacitus’ fremstilling, vil man lete forgjeves i Anna­ les. Tacitus nevner mange «kilder»1, men nevner i første del sjelden et forfatternavn. I annen del av sitt verk (om Nero) nevner han noen flere: Cluvius Rufus (XIII 20, XIV 2) og Fa­ bius Rusticus (XIII 20, XIV 2, XV 61) og dessuten Plinius den eldre (XIII 20, XV 53) og Corbulo (XV 16). Det er imidlertid sin samtids historie disse forfattere har beskjeftiget seg med. Når det gjelder bok I-VI (Tiberius) nevner Tacitus bare to navn: Plinius (I 69)2 og Agrippina den yngres memoarer (IV 53). Den siste var sikkert Tiberius-fiendtlig, men det som nev­ nes, er en avvikende spesialitet som Tacitus sier at han ikke har funnet hos historieskriverne. Men hvem er så disse Tiberiusfiendtlige historieskrivere som ikke blir nevnt ved navn? Man3 har her satt fingeren på to som man vet har skrevet tidlig keiserhistorie: Aufidius Bassus4 og Servilius Nonianus. Den førs­ te nevner Tacitus overhodet ikke, om den siste (VI 31) at han var konsul i år 35 (Marcus Servilius) uten å gå inn på ham som historieskriver. Disse to ansette historieskrivere mener man i vesentlig grad har vært bakgrunn for den Tiberius-fiendtlige tradisjon som gjenfinnes hos Tacitus (og Sveton).

II. «Keiserdømmet» Om de julisk-claudiske statsoverhoder bruker Tacitus snart Caesar, snart princeps-, jeg finner det naturlig å oversette begge ord med det tradisjonelle keiser, når ikke særlige omstendig­ 1. Som typisk har man fremholdt I 29, hvor en bagatell som begravelsen av de drepte oppviglere blir omtalt. 2. Da Plinius d.e. (f. 23 e.Kr.) her skildrer noe som har hendt før hans tid, må det nevnte her skrive seg fra hans verk om «samtlige kriger i Germania», som man vet han har skrevet. 3. Således Georg Andresen i sin innledning til sin kommenterte utgave, cfr. også Oxford Classical Dictionary «Tiberius». 4. Da Bassus også har skrevet et verk om kriger i Germania, er det mulig at han også her er Tacitus’ hovedkilde, mens Plinius (I 69) bare nevnes fordi han på dette punkt, som Agrippina (IV 31), avviker (gir et tillegg) fra den øvrige fremstilling.

16

heter gjør det rimelig å bruke Caesar eller «førstemann». Cae­ sar er jo opprinnelig statsoverhodets personlige navn, Augu­ stus hadde fått det som Julius Caesars adoptivsønn, Tiberius som Augustus’, Caligula som Tiberius’. Når imidlertid Caesar brukes om Claudius og Nero (de to claudiske keisere) som ikke har rett til navnet Caesar hverken ved arv eller adopsjon, ser vi helt tydelig hvordan Caesar er blitt en betegnelse for den herskende og ikke lenger er noe navn. Dette preg hadde ordet alt lenge før, altså om Tiberius. Princeps («førstemann») var det navn Augustus yndet å bruke om seg selv for å betone at han var statens førstemann. Han kunne her støtte seg på at princeps senatus (senatets førstemann) fra gammelt av var blitt brukt om den senator som ble spurt først av konsulene når de fremla et forslag for senatet til avstemning; det var også stun­ dom (særlig om Pompeius) blitt brukt uten tanke på senatet og hadde derved fått et preg av «statens førstemann». Men det var ikke noe embede. Skulle Augustus opptre som forslagsstil­ ler overfor senat og folkeforsamling, måtte han for å holde tra­ disjonen ved like, gjøre det i kraft av et embede. Julius Caesar var kommet til makten etter en borgerkrig og grunnet sin eneveldige makt på at han var blitt valgt til dikta­ tor, først for ti år, så på livstid (som i sin tid Sulla).1 Når Au­ gustus senere kom til makten, støttet han seg nok til at han var sin grandonkels adoptivsønn og arving, men dette gav ham i og for seg ingen rett til et enevelde. Men etter sin endelige seier over rivalen Antonius (Actium, høsten 31) begynte han sitt klokt beregnende spill som førte til en stadig tydeligere utmanøvrering av senatet. Augustus kalte seg aldri diktator og enda mindre konge (rex), et av romerne særlig forhatt ord.2 Augu­ stus var jo også kommet til makten etter en borgerkrig, altså i spissen for en hær. Men han ville gi sitt styre minst mulig preg 1. Også den romerske republikk kjente et «diktatur», men da bare for seks måneder og i en for staten særlig farefull situasjon. 2. Kongedømmet var blitt avskaffet ved en.revolusjon, som tradisjonen setter til år 510-509 f.Kr. Hvilken betydning et navn har, ses tydelig av den forargelse det vakte da det ble gjort ansatser til å gjøre Caesar til konge (rex), enda han på denne tid sikkert hadde en større makt enn mange av de gamle konger hadde hatt. Men med «konge» forbandt man en arvelig despotisk, østerlandsk maktstilling (som f.eks. perserkongens, hvis under­ såtter var hans «slaver»).

17

av å være et militærdiktatur, og på den måten gradvis få ro­ merne til å akseptere det. Først styrte han en årrekke som konsul (med en helt under­ ordnet kollega ved sin side) og hadde da overfor senatet hele initiativet i sin hand. Senatet hadde nemlig alltid bare vært konsulenes «rad», det kunne bare stemme over eller eventuelt modifisere det som det fikk seg forelagt — men så var jo konsu­ lene bare valgt for ett år. Mens de nominelt nest høyeste embedsmenn, pretorene, var avskåret fra å sammenkalle senat el­ ler folkeforsamling når en konsul var i Roma, var det andre embedsmenn, nemlig folketribunene {tribuni plebis - det var et kollegium pa ti av dem) som kunne hevde seg ved siden av konsulene. Folketribunatet var opprinnelig presset igjennom av folket, almuen (plebs), som et forsvar for den i de gamle dager da patrisierne (det arvelige godseieraristokrati) hadde all makt. Folketribunene var ukrenkelige {sacrosancti) og kunne nedlegge forbud (veto) mot enhver beslutning av senatet eller et tiltak av embedsmennene. De kunne ikke bare sammenkalle folkeforsamlinger1, men fikk med tiden rett til også å sam­ menkalle senatet og la det votere over sine forslag. Augustus innså snart at folketribunatet med sitt tilsynela­ tende «folkelige preg» ville gi ham større reell makt enn kon­ sulatet. Selv om han som Caesars adoptivsønn utvilsomt var «patrisier», hadde han alt tidlig fått visse av en folketribuns privilegier {sacrosanctitas, ukrenkelighet), men først i år 23 frasa han seg konsulatet og fikk i steden tnbunmakt {potestas tribunicia), og det var i kraft av denne han regjerte til sin død 1. Det var flere former for dem: Comitia centuriata (hvor man var ordnet militært); her foregikk delvis lovgivning, men først og fremst valg av høyere embedsmenn (denne forsamling ble holdt under en konsuls ledel­ se); comitia tributa for lovgivning og valg av lavere embedsmenn: kvesto­ rer, edder, mihtærtribuner (under ledelse av en konsul, stundom en pretor). Dessuten fantes en egen forsamling for plebeierne (comitia plebis tributa) for lovgivning og valg av spesielle embedsmenn for plebeierne (i første rekke folketribuner); denne forsamling ble ledet av folketribuner og dens lover gjaldt opprinnelig bare for plebeierne. Men disse lover (plebisci­ ta) fikk i ar 287 f.Kr. lovkraft for hele staten, og fra denne tid går hele lovgivningsinitiativet mer og mer over på folketribunene. For øvrig kjen­ ner man ikke detaljert forholdet mellom de forskjellige former for folke­ forsamling i republikkens senere tid.

18

(14 e.Kr.). Han kunne da sammenkalle senatet og stille det forslag, holde folkeforsamlinger og la dem vedta lover, ned­ legge veto osv. Alt initiativ lå i hans hånd, valgene av embedsmenn kunne han influere på ved å tilta seg forslags- og anbefalingsrett som man nødig gikk utenom. Dertil var han sacrosanctus (og ikke bare for ett år som de gamle folketribuner). Mens altså «keiserens» sivile makt berodde på hans potestas tribunicia, hvilte hans militære makt på hans imperium pro­ consulare maius (prokonsularisk kommandomyndighet av ut­ videt art) som var blitt overdratt ham i år 23. Hærene stod i provinsene, og stattholderen som også hadde den militære overkommando (imperium), var normalt en tidligere konsul (proconsul) eller tidligere pretor (propraetor). At Augustus som tidligere konsul fikk imperium proconsulare, var naturlig nok; det nye var at han fikk det over en rekke provinser1, men selv ble i Roma; dette gav ham et visst påskudd til å ha væpne­ de tropper i form av en livvakt (pretorianerne) omkring seg, selv om det alltid hadde vært hevdet at tropper ikke måtte vise seg i Roma. Augustus gav sin adoptivsønn Tiberius del i sin potestas tri­ bunicia og i sitt imperium proconsulare maius og hadde der­ ved utpekt ham til sin etterfølger og gitt ham myndighet over sine tropper. Likeledes adopterte Tiberius sin grandnevø Cali­ gula; Claudius kom derimot til makten ved pretorianernes hjelp, Nero ved Claudius’ adopsjon; de fire følgende (Galba, Otho, Vitellius, Vespasian) ved hærens eller pretorianernes hjelp. Titus var sin far Vespasians medregent, Domitian var av 1. Provinsene var delt mellom «keiseren» og senatet, men keiseren hadde dem (grenseprovinser) hvor det særlig var bruk for tropper. Stattholderne i senatprovinsene hadde tittelen proconsul eller propraetor (de hadde tidlige­ re vært konsuler eller pretorer), i keisertiden brukte man proconsules om dem uten forskjell. Stattholderne i keiserprovinsene, hvor jo «keiseren» var den egentlige «proconsul», hadde den mer underordnede tittel legatus (eg. medlem av en hærførers stab eller befalshaver over en legion), men da egentlig i formen legatus pro praetore eller legatus consularis (om han tidligere hadde vært konsul); senere ble (legatus) consularis brukt uten tanke på stattholderens tidligere embede. Legatus ble fremdeles brukt om en legionsgeneral, og står ordet uten nærmere tillegg, må man altså betenke om det er en «keiserlig» stattholder eller en legionsgeneral det er tale om.

19

sin far utpekt som etterfølger av sin sønneløse bror. Først den følgende «keiser», Nerva (96-98), var valgt fritt av senatet. Under Augustus hadde også «keiserdømmet» fått et visst preg av det guddommelig opphøyede; det fremgår alt av hans tilnavn Augustus, som han fikk allerede i år 27 f.Kr. Han ble senere (12 f.Kr.) den øverste innen religionsvesenet {pontifex maximus, leder av pontifisernes prestekollegium), og selv om han frabad seg dyrkning som gud, ble han iallfall etter sin død - av senatet - erklært for opptatt blant gudene {Divus) som i sin tid Caesar.1 Folkeforsamlingens betydning trådte under «keiserne» helt i bakgrunnen. Valgene av høyere embedsmenn ble under Ti­ berius overført til senatet, hvor «keiserens» forslagsrett2 var av dominerende betydning. Lovgivningen ble erstattet av «keiserens» avgjørelser {decreta og rescripta); han kunne her støtte seg til den rett høyere embedsmenn hadde hatt i repu­ blikkens tid til å meddele seg gjennom offentlige kunngjørelser, edikter {edicta), naturligvis bare som påbud om ting som hørte inn under deres embedsmyndighet, men grensen var vag og kunne umerkelig utvides i «keiserens» favør.3 Man kunne tro at «keiserne» var interessert i å utjevne all klasseforskjell mellom sine undersåtter. Men de første keisere var menn av det høyeste aristokrati som ikke bare foraktet almuen {plebs) dypt, men også så sin fordel av å opprettholde forskjellen mellom de to «stender» {ordines): senatorene og ridderne.4 Senator ble man nå som i republikkens tid normalt ved å oppnå det embede som betegnet begynnelsen av den egentlige karriere, kvesturet. Rekkefølgen var så etter kvestor: folketribun eller edil, pretor, konsul, muligens til slutt sensor, 1. Av de juhsk-claudiske keisere var det senere bare Claudius som av senatet ble erklært Divus. 2. En sterk utvidelse av den rett konsulene i republikkens tid hadde hatt til å avvise kandidater av forskjellige grunner. 3. Finansene, som hadde hørt under senatet, ble delt på den måten at det ved siden av den gamle statskasse {aerarium) ble opprettet en ny keiserlig {fiscus). I den keiserlige kasse kom alle inntektene fra keiserprovinsene, mens inntektene fra senatsprovinsene og Italia gikk til aerarium. 4. At enkelte keisere, som Caligula, kunne nære en uvilje mot senatet, som kunne føles som en konkurrent til keisermakten, førte ikke til noen virkelig utjevning mellom de «to stender».

20

men dette embede var ikke alltid besatt. Folketribunatet var alt i republikkens tid innordnet i den alminnelige karriere, men var et viktig våpen i den politiske partikamp. Under «keisertiden» mistet det all betydning, det var nå bare én potestas tribunicia nemlig «keiserens». I republikkens senere tid var den gamle forskjell mellom patrisiere og plebeiere blitt tem­ melig utvisker; en del rike plebeierfamilier dannet sammen med patrisierne den nye overklasse: optimatene. Også folketribunene kom til å tilhøre denne overklasse; om de enn offisi­ elt skulle være av plebeierfamilie.1 Som senatorer (fhv. kves­ torer) måtte de ha en formue på åtte hundre tusen sestertser.2 Mens det mot slutten av republikken var tyve kvestorer (se­ nere enda langt flere), ti folketribuner, fire ediler34, åtte pretorer (i «keisertiden» seksten), var det stadig - også i «keisertiden» - bare to konsuler (og to sensorer om dette embede var besatt). Konsulatet tilfalt i republikkens tid normalt medlemmer av forholdsvis få, særlig innflytelsesrike familier; deres store mengder av klienter* sikret dem valget; agitasjon med løfter både til ridderne og den brede masse gjorde også virkning; be­ stikkelser var forbudt, men ble ofte brukt. Konsulatet var også i «keisertiden» nominelt det høyeste embedet, som «keiseren» 1. Pussige gamle skikker holdt seg, som når «keiseren» som «folketribun» satt på en benk mellom konsulenes stoler. Opprinnelig hadde folketribunene som almuens spesielle embedsmenn ikke adgang til senatet, men satt på en benk ved inngangen til møtelokalet for å forvisse seg om at ikke noe «folkefiendtlig» ble vedtatt som de skulle nedlegge sitt veto («jeg forbyr») mot. 2. Å angi en sesterts’ verdi i moderne mynt anser jeg for komplett umulig; men la meg dog antyde: en krone eller noe mere. Under Augustus ble det forlangt en formue på minst en million sestertser av en senator. 3. Edilembedet, som omfattet politioppsyn med Roma, hadde også med avholdingen av de offentlige fester å gjøre, noe som medførte store utgifter, men også mulighet for å vinne popularitet; det var mulig å avansere direkte fra kvestor til pretor hvis man (som ikke-plebeier) var utelukket fra folketribunatet og ville unngå den kostbare edilitet. I keisertiden overtok pretorene en hel del av edilenes funksjoner. Av de fire ediler var to plebeiiske (eg. folketribunens medhjelpere), to kuruliske, patrisiske (med egen embedsstol, sella curulis'). Grensen forsvant utover i keisertiden. 4. Frie (eller frigivne) menn som stod i et avhengighetsforhold til en stor­ mann som var deres «beskytter» (patronus).

21

innehadde (med en kollega) ofte flere ganger. Men embedet var ikke på noen måte grunnlaget for «keiserens» makt, og dets betydning var blitt svekket ved at det nå var flere (opptil seks) konsulpar per år, som altså bare bekledte embedet noen måneder hver. Det første par, som tiltrådte 1. januar og som aret fikk navn etter, var de «førstvalgte» (eller ordinære, ordi­ narii} konsuler; de andre var «ettervalgte» eller «erstatmngskonsuler» (consules suffecti}. Ved sin innflytelse på embedsvalgene kunne keiseren be­ stemme sammensetningen av senatet; enda mer kunne han gjøre det når han opptrådte som sensor1; sensorene (censores} foretok manntallet og i forbindelse med det en inndeling av borgerne etter formue (census}-, de fikk på den måten kontroll med senatorene - egentlig med deres formueforhold - men også en moralsk kontroll som gjorde at de kunne utstøte sena­ torer av senatet (av økonomiske eller moralske grunner), og de kunne også oppta nye senatorer som ikke hadde gått den nor­ male vei2, altså, vært kvestorer. Keiserens sivile makt bestod altså i at han bekledte de gamle embeder, i første rekke (folke)tnbunatet, noe også i at han var sensor; konsulatet var mer en ren ærestilling. Men også noe av det nesthøyeste embede, preturets, funk­ sjoner var i forandret form blitt «keiseren» til del. Pretorene hadde i første rekke med rettsvesenet å gjøre, ikke som dom­ mere, men som ledere av rettsvesenet. Seks av republikkens åtte pretorer stod i spissen for (presiderte i) de seks faste, kri­ minelle domstoler (for mord, for provmsutsugelser osv.), de uttok dommerne etter dommerlistene, mottok anklagene og instruerte saken, men deltok ikke i selve domfellelsen. De to andre pretorer hadde med sivilretten å gjøre. Den fornemste av dem — og av alle pretorene — var praetor urbanus som behand­ let saker mellom to romerske borgere, mens praetor peregri­ nus hadde saker hvor en eller begge parter var ikke-romerske borgere. Heller ikke her var pretor dommer; han utpekte etter dommerlistene én eller flere dommere (eller om man vil: opp­ menn). 1. Eller i alle fall hadde sensormyndighet selv om han ikke hadde tittelen. 2. Av dem ble det stadig flere.

22

Keiseren kunne også opptre som dommer, både i sivile pro­ sesser {iurisdictio} og i kriminelle {quaestio}. Dels synes han her å ha overtatt pretorens funksjoner som presiderende i en rett av edsvorne dommere, bare med den forskjell at keiseren også var med på domfellelsen, dels synes han å ha vært enedommeren som avgav sin kjennelse {cognitio} etter å ha avhørt vidnene og hørt partenes innlegg, men også i det siste tilfelle hadde han stadig et råd {consilium} som han tok mer eller min­ dre hensyn til. Ved denne form for rettslig undersøkelse og av­ gjørelse kunne han bygge på at allerede republikken kjente «magistrale» domsavgjørelser (vel overveiende i sivile saker), hvor en embedsmann avgjorde saken støttet av et råd av sena­ torer og riddere. Mens de gamle faste kriminaldomstoler un­ der pretors presidium i keisertiden trådte mer og mer i bak­ grunnen, bestod fremdeles visse av republikkens spesialdomstoler, som hundremannsdomstolen og rekuperatorene. Da også senatet (eller et utvalg av det) dømte i visse saker (f.eks. majestetskrenkelser), blir rettsvesenet i keisertiden en ytterst uoversiktlig affære. «Keiseren» holdt helt fra Augustus’ tid et tydelig skille mel­ lom senatorstanden og den andre overklassen ridderne {equi­ tes Romani, romerske riddere eller om man vil: ryttere). Rid­ derne var opprinnelig statens kavaleri, og det forlangtes en viss formue for å kunne bli ridder (mot slutten av republikken fire hundre tusen sestertser, altså halv senatorformue). Men da det romerske kavaleri med tiden trådte helt i bakgrunnen, ble rid­ der {eques Romanus} betegnelsen for en mann med en viss mimmumsformue og som ikke var senator (selv om han hadde senatorformue). Det var nemlig slett ikke alltid slik at en rid­ der hadde mindre formue enn en senator. De embeder som skaffet en adgang til senatet, var jo æresembeder (ombud) for ett år, valgagitasjonen (særlig for konsulatet) var en dyr affære, og en senator hadde ikke lov til å drive handel - en bestemmel­ se som ofte ble omgått f.eks. ved bruk av stråmenn. Konsulenes (og pretorenes) mulighet for å skaffe seg rikdom som em­ bedsmenn lå i den stattholderstilling de forhenværende kon­ suler og pretorer fikk; derfor også de mange anklager for «provinsutsugelser». Ridderne derimot ble ofte som forret­ ningsdrivende langt rikere enn mange senatorer, en av deres 23

hovedinntekter var skatte- og tollforpaktmng. Provinsenes av­ gifter ble inndrevet på den måten at staten gav en ridder (eller en riddertrust), som garanterte staten en viss sum, frie hender ved utføring av vervet. På denne og andre mindre nøyeregnende måter beriket ridderne seg kolossalt. Alt i republikkens tid (Gaius Gracchus 121-120) hadde man forsøkt å spille ridder­ ne ut mot senatorene ved å gi de første enerett til å sammenset­ te krimmaldomstolene (hvor nettopp anklager for «utsugelser» hørte hjemme). Selv om «keiseren» opprettholdt den de­ ling av dommerplassene mellom senatorer og riddere som var innført i republikkens siste tid, holdt han allikevel de to sten­ der atskilt, men mer i ytre rang enn i politisk makt, men nett­ opp den ytre rang ble av større betydning, jo mer den politiske makt avtok. Sensorembedet, som «keiseren» innehadde de facto, om ikke ofte titulært, hadde utfra sin kontrollmyndig­ het også kontroll med ridderne, kunne utstøte dem eller gi dem en korreks (nota, anmerkning på ridderlisten). Selv om ridderne ikke lenger var kavaleri, foregikk deres parader for sensorene som om de fremdeles var det. Senatorsønner var, inntil de oppnådde kvesturet, medlemmer av ridderstanden; i denne tid ble de ofte militærtribuner (offiserer i legionen) og gjorde da tjeneste til hest; så meget av det gamle «ryttervesen» hadde altså holdt seg. Når senatorsønner fikk rett til å bære den brede purpurstripe på tunikaen (mens ridderne bar den smale) var det et visst skritt mot å gjøre senatorstanden til en arvelig stand. På den annen side var visse bestillinger eller embeder, særlig praefectus praetorio (kommandant over pretorianerne, det var ofte to av dem) forbeholdt ridderne1; her kun­ ne da «keiseren» utnevne helt uavhengig av senatet. I teateret trådte graderingen mellom senatorer, riddere og plebs tydelig frem: senatorene satt på orkesterplassen (opprinnelig den 1. Et annet nytt og viktig embede som var forbeholdt senatorene, var Prae­ fectus urbi, byprefekt. Han var egentlig å oppfatte som keiserens stedfor­ treder og ble utnevnt av ham. Men stillingen utviklet seg snart til et fast embede på ubestemt tid og betegnet toppen av en senators (en forhenvæ­ rende konsuls) karriere. Byprefekten fikk etterhånden en stor del av dommermyndigheten (og fortrengte de gamle faste krimmaldomstoler) og hadde dessuten kommandoen over de tre bykohorter (cohortes urbanae) som skulle holde orden i byen, og altså representerte en militærmakt ved siden av pretorianerne.

24

plass foran scenen hvor koret i det greske teater opptrådte med sang og dans), ridderne på de fjorten første benker, plebs bakenfor dem. Det romerske «keiserdømme» gir ved første blikk et rotet og noe tilfeldig preg som imidlertid lot «keiseren» tilrive seg stadig større makt om han la an på det. Noen virkelig og sam­ let opposisjon fra senatets side blir det lite tale om. Motstan­ den gir seg utslag i sammensvergelser og mordforsøk. Når det hele kunne funksjonere, skyldtes det at styret ble sentralisert i «keiserens» kabinett og kontorer, som han regjerte1 fra med sine egne hoffmenn (ofte frigivne) som fikk langt større betyd­ ning enn de offisielle statsembedsmenn.2 Den store mengde særlig i provinsen foretrakk det sentraliserende og kontrolle­ rende «keiserstyre» for det gamle senatorstyre med alle dets misgrep og utsugelser. At flere keisere (Caligula, Nero, delvis Domitian) var halvgale tyranner, var nok en plage for dem som kom i berøring med dem, men alle hoffets skjendigheter angikk folket som helhet svært lite.

1. Grensen mellom «keiserens» privatsaker og statssaker var ytterst vag. 2. En egen form for keiserlige embedsmenn eller funksjonærer var prokuratorene (procuratores}. De var enten riddere eller ble tatt blant keisernes frigivne. Deres oppgaver var i første rekke finansielle; de kunne arbeide ved og for keiserens kasse i Roma (fiscus} eller i de fleste tilfeller rundt om i de keiserlige provinser. Da keiseren også hadde økonomiske interesser i senatprovinsene, kunne hans prokuratorer her lett komme i motsetning til stattholderne som de på keiserens vegne førte en viss kontroll med. Titte­ len procurator brukes også om stattholdere i mindre provinser; Pontius Pilatus (i Judaea) er det best kjente eksempel.

25

STAMTAVLER

Livia Drusilla (A) f 29 e.Kr. x 1 Tiberius Claudius Nero 2 Augustus (A)

£

tilbake ad Flaminius-veien, men at dette var blitt forpurret av skjebnen idet han tok en annen vei, gjennom Sallustius’ park, enn videre at Sulla stod bak dette svikefulle anslag, idet Grap­ tus her støttet seg til at noen personer i ungdommelig løsslup­ penhet, et alminnelig fenomen på den tid, hadde utsatt keise­ rens tjenere, som vendte tilbake ad omtalte vei, for en grunn­ løs frykt. Hverken hadde man dratt kjensel på noen av Sullas slaver eller klienter, og særlig stod Sullas usle karakter, som ikke var i stand til noe vågestykke, i strid med en slik forbry-

392

telse. Men allikevel fikk han, som om hans skyld var bevist, ordre om å forlate Roma og holde seg innenfor Massilias102 murer.

48 I det samme år hørte man på to sendeferder fra Puteoli103, den ene hadde byens råd, den andre dens folk sendt til senatet i Roma; den første klaget over almuens voldsomhet, den andre over embedsmennenes og overklassens griskhet. Partistriden hadde utartet til stenkasting og trusler om ildspåsettelse, og for at den ikke skulle føre til drap og borgerkrig, fikk nå Gaius Cassius104 i oppgave å råde bot på uenigheten. Men da innbyg­ gerne ikke ville finne seg i hans strenghet, ble etter hans egen anmodning oppdraget overført til brødrene Scribonius105, som fikk seg tildelt en pretorianerkohort; skrekken for denne og henrettelsen av et fåtall gjorde at det igjen ble opprettet enig­ het i byen. 49 Jeg hadde ikke villet meddele et høyst uvesentlig senatsvedtak om å tillate byen Syrakus å overskride det fastsatte antall av gladiatorer ved oppvisningene, dersom ikke Paetus Thrasea106 hadde talt imot og derved gitt sine avmdsmenn anledning til å kritisere hans holdning: «dersom han mente at staten trengte til et fritt senat, hvorfor tok han da fatt på slike bagateller? Hvorfor rådet han ikke til eller fra når det dreide seg om fred, avgifter og lover og andre ting som statens eksistens var av­ hengig av? Alle de ganger senatorene hadde rett til å uttale seg, kunne de jo komme frem med hva de ville og kreve at det ble behandlet; eller var det bare den ene ting at folkene i Syrakus ville gi for flotte gladiatorleker, som det var verdt å rette på; alt annet overalt i riket var altså i skjønneste orden som om det ikke var Nero, men Thrasea selv som førte regimentet! Men var det slik at man med påtatt taushet lot de viktigste ting pas­ sere upåtalt, hvor meget mer burde man ikke da avholde seg fra bagateller!» Thrasea svarte da hans venner krevde ham til regnskap, at når han ville rette på småsaker, var det ikke fordi han var uvitende om de herskende forhold, men at han ville hedre senatet slik at det ble klart at senatorene ikke ville svikte sin omhu for viktige saker, når de også rettet sin oppmerk­ somhet mot de rent bagatellmessige.

393

50 Da det i det samme året hørtes hyppige klager fra folket over tolloppkrevernes107 urimelighet, overla Nero om han ikke skulle la all toll bli avskaffet og dermed gi menneskeheten den skjønneste gave. Med dette innfall av ham, som først ble prist for sin storsinnethet, fikk de eldre senatorer stanset, idet de belærte ham om at det ville bety rikets oppløsning dersom de innkomster som staten var avhengig av, ble forminsket: «der­ som tollen ble sløyfet, ville det føre til at man krevde avskaf­ felse av skatter også; de fleste kompanier for skatteforpaktning og tollinndrivning var blitt grunnet etter forslag av kon­ suler og folketribuner, på en tid da romerfolket hadde sin fri­ het i utpreget grad; senere var det blitt ordnet slik at det kom­ paniene innkrevde, stod i rimelig forhold til de nødvendige ut­ gifter de hadde; men man burde absolutt sette en grense for kompanienes begjærlighet så at de ikke skulle vekke uvilje ved med nye urimeligheter å forandre på det som man hadde fun­ net seg i uten klage i løpet av så mange år.»

51 Så utstedte keiseren et edikt med følgende innhold: «Alle be­ stemmelser om avgifter som hittil var blitt holdt hemmelige, skulle offentliggjøres; fordringer som man hadde oversett, måtte ikke innkreves når det var gått mer enn et år; i Roma skulle en pretor, i keiser- og senatsprovinsene stattholderen straks ta skatteoppkreverne opp til doms; soldatene skulle be­ holde sin frihet for avgifter når det ikke gjaldt det de skaffet seg ved handel.» Ediktet inneholdt også andre i høy grad ri­ melige bestemmelser som ble overholdt en kort tid, men så gikk i glemmeboken. Avskaffelsen av avgiftene på 2 1/2 og 2 prosent108 ble dog stående ved siden av andre ting som skatte­ oppkreverne hadde funnet på å innkassere på utillatelig måte. Avgiften for korntransport fra oversjøiske provinser ble ord­ net, og det ble bestemt at verdien av skipene ikke skulle regnes til handelsmennenes formue og at de altså skulle slippe å beta­ le skatt for dem. 52 Keiseren frikjente to anklagede som hadde vært stattholdere i Afrika, nemlig Sulpicius Camerinus og Pompeius Silvanus; Camerinus ble anklaget av noen få privatfolk som beskyldte ham mer for brutalitet enn for utpressing; om Silvanus samlet

394

det seg en stor mengde anklagere som forlangte tid til å inn­ kalle vidner; den anklagede krevde å få forsvare seg straks109, og fikk satt det igjennom fordi han var en rik og barnløs ol­ ding; men faktisk levde han lenger enn de arvejegere ved hvis anstrengelser han unngikk å bli dømt.

53 Inntil denne tid hadde det hersket ro110 i Germania takket være en fornuftig innstilling hos hærførerne, som nå, når triumfutmerkelser var blitt så alminnelige, ventet seg større ære ved å opprettholde freden. Kommandoen over hæren had­ de på denne tid Paulinus Pompeius og Lucius Vetus. Men for ikke å holde soldatene ubeskjeftiget, fullførte Paulinus111 den vollen som for treogseksti år siden var blitt påbegynt av Dru­ sus112, mens Vetus113 gikk i gang med å forbinde Mosella114 og Arar'15 ved en kanal mellom dem så at forråd som ble trans­ portert fra Middelhavet og så gjennom Rhone og Årar, derpå ved hjelp av denne kanal kunne komme ut i Mosella og så i Rhinen og på denne elv ut i Nordsjøen, slik at man kunne forbinde kystene i vest og nord ved seilas og slapp vanske­ lighetene med transport over land. Aelius Gracilis, statthol­ der i Belgia, så skjevt til dette arbeidet og advarte Vetus mot å føre sine legioner inn i en fremmed provins116 og legge an på å vinne gallerne for seg, da dette, sa han, ville forurolige kei­ seren. Slik ble da, som sa ofte skjer, hederlige tiltak forpur­ ret. 54 Men fordi hærene stadig holdt seg i ro, oppstod raskt det ryk­ te at man hadde fratatt hærførerne retten til å dra mot fienden. Av den grunn førte friserne117 sitt unge mannskap gjennom skog og myrlende, de gamle og ukampdyktige over sjøene118, frem til bredden av Rhinen, og besatte herreløse områder som var reservert for våre soldaters bruk; ledelsen hadde Verritus og Malorix som regjerte over dette folk, så vidt da germanerne lar seg regjere over. De hadde allerede bygd seg hus, fått sæden i jorden og dyrket den som om de hadde fått den i arv, da Du­ bius Avitus, som hadde overtatt provinsen etter Paulinus, truet dem med angrep ay den romerske hær, hvis de ikke dro tilbake til sitt gamle område eller oppnådde et nytt av keiseren; slik fikk han Verritus og Malorix til å henvende seg til keiseren

395

med bønner. De dro til Roma, hvor de måtte vente på audiens, da Nero var opptatt med andre oppgaver; blant andre ting man pleier å vise utlendinger, besøkte de også Pompeius’ tea­ ter, som kunne gi dem inntrykk av romerfolkets store meng­ de. Mens de av kjedsomhet - for de hadde ingen glede av un­ derholdning som de ikke forstod - spurte om publikum i te­ ateret og om forskjellen på stendene, hvem som var riddere og hvor senatet satt, merket de seg at noen i fremmed drakt satt på senatorenes plasser; etter at de på sitt spørsmål om hva dette var for folk, hadde fått høre at en slik æresplass ble innrømmet utsendinger fra de nasjoner som utmerket seg ved tapperhet og sitt vennskap med romerne, ropte de at intet folk i verden overgikk germanerne i våpenbruk og troskap, og så gikk de ned og satte seg blant senatorene. Dette ble av tilskuerne opptatt i all elskverdighet som et utslag av naiv spontanitet og rosverdig tevlingstrang. Nero gav romersk borgerrett til begge to, men befalte at friserne skulle rømme distriktet; da friserne vegret seg, ble forbundsfellerytteri straks sendt mot dem og det tvang dem av sted etter å ha tatt til fange eller drept dem som mest hårdnakket satte seg til motverge.

55 Det omtalte område ble besatt av ampsivarierne119, et folk som ikke bare kunne støtte seg på et større antall, men også på medfølelse hos de tilgrensende folk, fordi de var blitt fordrevet av chaukerne120 og nå i mangel av eget land søkte et sikkert til­ fluktssted. Som deres talsmann opptrådte en høvding ved navn Boiocalus; han hadde et ansett navn hos folkene på de kanter og hadde også vært en trofast venn av oss; han omtalte nå at han ved cheruskernes oppstand121 var blitt lagt i lenker av Arminius, at han senere hadde tjent under Tiberius og Germa­ nicus og at han nå ville føye den ting til femti års troskap at han overgav sitt folk til vårt herredømme: «og hvor liten var ikke den del av det udyrkede land som våre soldater trengte for en sjelden gang å sende sitt små- og storfe over dit? Men de kunne så gjerne få skaffe seg plass for sine hjorder hos en be­ folkning som hadde behov for den for å stille sin sult, når de bare ikke gikk så vidt at de foretrakk mennesketomme øde­ marker for vennligsinnede folk; dette område hadde engang

396

tilhørt chamaverne, så tubanterne, så igjen usiperne; likesom himmelen var gitt gudene, så var jorden gitt menneskeslekten, og det som lå herreløst, tilhørte alle og enhver.» Idet han der­ på så opp mot solen, påkalte han den og de andre himmellege­ mer og likesom direkte spurte dem om de foretrakk å se ned pa et tomt land og om de ikke heller ville la det bh oversvøm­ met av havet til straff for dem som ville tilegne seg fremmed jord. 56 Disse ord gjorde inntrykk på Avitus, som allikevel sa at man måtte finne seg i de sterkeres befalinger: «det hadde behaget de guder som de påkalte, at romerne etter eget godtykke fikk bestemme hva de ville gi og ta uten å finne seg i andre domme­ re enn seg selv; men Boiocalus selv ville de innrømme jord i erindring om hans vennskap.» Men det siste avviste Boiocalus som en lønn for forræderi og tilføyde: «Man kan frata oss land til a leve i, men ikke land til a dø i.» Sa skiltes de, begge parter fiendtlig stemt overfor hverandre. Ampsivarierne oppfordret nå bructerne, tencterne og også andre stammer som bodde lenger borte, til felles krig mot romerne. Avitus skrev til Curtilius Mancia, som hadde kommandoen over hæren i ØvreGermania, at han skulle gå over Rhinen og rykke frem i ryg­ gen pa fienden; selv førte han sine legioner inn på tencternes område og truet dem med ødeleggelse dersom de ikke sviktet de andre. Da de følgelig falt fra, ble bructerne skremt ved sam­ me trussel, og da heller ikke de øvrige ville dele andres fare, måtte ampsivarierne trekke seg tilbake til usipernes og tubanternes område. Fordrevet fra disses land oppsøkte de chatter­ ne og cheruskerne, og etter på sin lange omflakking å være blitt behandlet først som gjester, så som tiggere og til slutt som fiender, ble det våpenføre mannskap hugget ned på frem­ med jord, mens de som ikke var i våpendyktig alder, ble delt ut som bytte.

57 Samme sommer ble det utkjempet et stort slag mellom hermundurerne122 og chatterne1-3, idet begge parter med makt vil­ le tilegne seg grenseelven124 som var rik på salt. Bortsett fra germanernes trang til å avgjøre alt med våpen i hånd lå de un­ der for en inngrodd tro på at disse egner var særlig nær him-

397

melen, og at man ingensteds ble hørt av gudene på kortere av­ stand og at det derfor ved gudenes nåde oppstod salt i denne elven og i skogene omkring den. Saltet fremkom ikke som hos andre folk ved uttørking av oppskylt havvann, men ved at man helte vann over en brennende vedhaug så at dette ble for­ tettet, ved sammenstøt av de motstridende elementer, ild og vann. Krigen falt imidlertid heldig ut for hermundurerne, men til undergang for chatterne, idet begge parter i tilfelle seier hadde lovet å bringe Mars og Merkur125 fiendehæren som of­ fer. Som en følge av dette løfte ble hester, menn, ja alt levende hugget ned. Våre fienders trusler gikk altså ut over dem selv. Men også ubiernes stamme126, som var vår forbundsfelle, ble hjemsøkt av en uforutsett ulykke, for flammer som brøt frem fra jorden, herjet deres gårder, marker og landsbyer vidt og bredt og nådde frem til selve murene av den romerske koloni som nylig var blitt grunnet der. Og ilden kunne ikke slukkes, selv om det falt regn, og heller ikke ved vann fra elven eller an­ netsteds fra, før noen bønder av mangel på hjelpemidler og i sin fortvilelse over sine tap, kastet sten inn i flammene, mens de selv holdt seg godt unna. Og da flammene nå ikke bredte seg lenger, gikk de nærmere, og slo dem ned med stokker og kjepper som om det var villdyr de ville jage bort; til slutt rev de av seg klærne og kastet dem på, i den tro at jo simplere og skitnere disse var, desto bedre ville de kunne kvele ilden. 58 Fikentreet på Comitium127, som for åttehundre og tredve år si­ den hadde gitt Remus og Romulus ly i deres spede barndom, visnet dette året bort med døde grener og inntørket stamme; dette ble ansett som et dårlig varsel, helt til treet kom til live igjen og satte nye skudd.

Fotnoter BOK XIII 1) Marcus Junius Silanus, ikke identisk hverken med II 59 (som var hans far) eller med III 24, 57, som også tilhørte en tidligere generasjon; om vår Silanus’ nedstamning fra Augustus, se Stamtavle D og XII 3-8 (om hans bror Lucius). 2) XII 3, 4, 8. 3) Slik som Nero. 4) XII 57. 5) XII 25. 6) Under Claudius hadde hans frigivne, særlig Pallas og Narcis­ sus, spilt en dominerende rolle. 7) XI 22. 8) Om ham, XII 44-51. 9) Overdrevet: Pompeius var treogtyve år da Sulla betrodde ham ledelsen av en hær i borgerkrigen mot Marius; Octavian (Augu­ stus), født 23/9-63 f.Kr., var i sitt tyvende år da han våren 43 førte den mutinske krig tilsynelatende på senatets side mot Marcus Antonius. 10) Sønn av den som er nevnt XII 23. 11) XII 55. 12) XI 19, Lille-Armenia og Sophene ligger mellom det egentlige Armenia og Kappadokia. 13) II 64, III 18. 14) XI 18. 15) Ummidius Quadratus, XII 45, 48, 54. 16) XI 30, 36. 17) Mer om henne XIII 46, XIV 2. 18) Ble senere keiser et par måneder våren 69; mer om ham XIII 45, 46, XIV 1. 19) Mer om ham XV 50 etc. 20) Britannicus. 21) Nemlig Marcus (XIII 1) og Lucius (XII 3, 4, 8). 22) Den begynte 17. desember; dette var altså skjedd året før. Ved denne fest hadde til og med slavene rett til å ta seg visse friheter 23) XII 66. 24) I det mausoleum (gravhaug) som var oppført for Augustus og hans familie. 25) Dette gav den greske sagnhistorie flere eksempler på (Atreus — Thyestes, Eteokles - Polyneikes).

399

Søsteren Octavia, Neros hustru, og halvsøsteren Antonia. Sikter særlig til Seneca. Folk hvis forfedre hadde spilt en rolle i republikkens tid. Antagelig Germanicus’ mor Antonia, eller muligens Neros far­ mor, Stamtavle B og C. 30) XI 12. 31) Nærmere om ham XIV 46. 32) Sønn av Rubellius Blandus i hans ekteskap med Julia, Tiberius’ sønnedatter (VI 27); Julia blir, da Tiberius er Augustus’ (adoptiv)sønn, Augustus’ barnebarnsbarn, hva også Neros mor Ag­ rippina var; om Plautus’ videre skjebne XIV 22, 57 etc.; XVI 10, 30. 33) Stamtavle C; Domitia er søster av Domitia Lepida som er om­ talt XI 37, XII 64; årsaken til fiendskapet var at Domitias mann Passienus Crispus (nevnt som taleren Passienus VI 20) hadde forlatt henne for å ekte Agrippina, hennes tidligere svigerinne, Stamtavle C. 34) Om Tacitus’ kilder, se Innledning s. 16. 35) Det luksuriøse badested. 36) Hun avviser enhver tanke på at hun hadde villet hjelpe Britan­ nicus til makten; han ville, som keiser, ha dømt henne som hevn for mordet på Messalina, hans egen mor. 37) XIII 14 hvor hun truet med å understøtte Britannicus. 38) Hennes virke for å bringe Nero til makten, altså mordet på Claudius. 39) Omtalt som Agrippinas venn, XIV 57. 40) Både (Junia) Silana, Calvisius og Iturius ble senere benådet, men Silana var da død (XIV 12). 41) Antagelig fordi han var tidligere slave og hadde tatt initiativet til å bringe saken for keiserens ører. 42) Om hans videre skjebne XIII 47, XIV 57-59. 43) De frigivne var fordelt på fire av Romas 35 tribus. 44) Sikter til en høytidelig seremoni ved frigiving av slaver. 45) XIII 19-21. 46) Mer om ham XIV 48, XVI 21. 47) Og altså ikke keiseren. 48) XIII 31, XV 18. 49) Se Innledning s. 21. 50) XII 49; en annen enn den av samme navn som er omtalt i bok XVI 28-35. 51) XII 22. 52) III 3 {Acta diurna). 26) 27) 28) 29)

400

I Kampania, likesom Capua. Stattholder over en mindre provins. I en av de bøker som er gått tapt. Hun hadde først vært gift med Germanicus’ sønn Nero (III 29), sa med Rubellius Blandus (VI 27). 57) XIII 1. 58) XI 6 etc., XVI 17,21-33. 59) XII 4, XVI 22-33; Lykia, en provins på sydvestkysten av Lille­ asia. 60) Marcus Valerius Messala Corvinus (VI 11, XI 6 etc.), berømt som taler, og også som feltherre, hadde vært Augustus’ kollega som konsul i år 31 f.Kr. 61) Må være en annen enn den som er nevnt som konsul III 2, 17. 62) Nevnt som konsul XII 58. 63) Om hans operasjoner i Armenia XII 50, XIII 7. 64) XII 50. 65) XIII 8. 66) De to sistnevnte hadde i den siste krig mot Mithridates av Pon­ tos (ca. 70 f.Kr.) brakt Armenia i et avhengighetsforhold til Roma, som forlangte å godkjenne Armenias konger. 67) Sendt av stattholderen der, Ummidius Quadratus, XIII 9. 68) Landskaper vest for Armenia; Corbulo oppholder seg i dis­ se. 69) Hvor Corbulo tidligere hadde ført kommando, XI 18. 70) Kommandanter over kavaleriet. 71) Kommandanter over kavaleri og forbundsfeller. 72) XII 55, XIII 7. 73) Konge av Hiberia; XII 44-48; sammesteds om hans sønn Ra­ damistus, om denne også XII 50, 51, XIII 6. 74) Nordvest for Armenia. 75) XIII 9, men det er Tiridates’ bror Vogaeses som stilte gisler. 76) Sydøst for Kaspiske hav. 77) Legionsmerket. 78) Tiridates. 79) En by på nordkysten av Lilleasia, dit kom kornet (og annen proviant) på skip over Svartehavet fra de romerske provinser lenger vest, for så å bh transportert over land til den romerske hær i og ved Armenia. 80) Dvs. den vestlige del av Armenia. 81) I 20, man ser at leirtilsynsmannen rangerer på høyde med en legionslegat; i XIII 9 omtales Insteius som kenturion - han er nå avansert til leirtilsynsmann (castrorum praefectus), den høyeste 53) 54) 55) 56)

401

post en kenturion kunne nå, noe som gjør ham til en offiser, ja en offiser av høyeste rang. 82) Som omgir fortet på én kant eller hele fortet utenfor murene. 83) Altså i begge tilfeller til egner rundt Kaspiske hav. 84) IV 31, XI 1-6. 85) XII 8. 86) Ved å forlede en av Germanicus’ døtre (antagelig Julia, VI 15) til ekteskapsbrudd. 87) VI 18. 88) III 29, VI 27. 89) XI 2. 90) XI 1, 2. 91) Hva han synes å gjøre med rette (XI 2). 92) Sønnen Marcus Suillius Nerullinus hadde vært konsul i år 50 (XII 25). 93) Formuestap og forvisning til en øy. 94) I 80, IV 46-51, V 10, VI 39. 95) Omtalt XI 2, 4. 96) XI 1, 4; XII 42; om hans senere skjebne XV 71, XVI 17. 97) XIII 12. 98) XIII 12. 99) Nåværende Portugal. 100) Claudius’ svigersønn, XII 52, XIII 23. 101) Nå: Ponte Molle, den førte, nord i Roma, via Flaminia over Tiberen; Sallustius’ park (grunnlagt av historieskriveren og den­ nes arving av samme navn, I 6, II 40, III 30), lå øst for via Fla­ minia. 102) Marseille, et meget behagelig forvisningssted. 103) Nå: Puzzoli i Kampania. 104) XII 11, 12, XIII 41. 105) De hadde vært stattholdere, den ene i Øvre-, den andre i Nedre-Germania. 106) Mer om ham XIV 12, XV 20, 23, XVI 2; han hørte til den stoiske opposisjon overfor keiserne; Tacitus ser med en viss sym­ pati, men også med kritikk på den. 107) Disse (publicani) var sammenslutninger (kompanier) av ridde­ re. 108) Hva det her gjelder, er uklart. 109) Noe som ville gjøre det lettere for ham å bli frikjent. 110) Siden år 50. 111) Som er stattholder i Nedre-Germania. 112) Tiberius’ bror.

402

113) 114) 115) 116) 117) 118) 119) 120) 121) 122) 123) 124) 125) 126) 127)

Som er stattholder i Øvre-Germania. Mosel. Saone. Nemlig Aelius’ egen. XI 19. Den nåværende Zuidersjø, I 60. De hadde før bodd vest for Ems. XI 18, 19. I år 9 e.Kr. I Thiiringen og Nord-Bayern. I Hessen. Antagelig: Werra. De germanske guder Tiu og Wuotan (Ty og Odin). I omegnen av Koln (Ara Ubiorum, I 36, XII 27). En del av Forum (torvet), den opprinnelige plass for folkefor­ samlingen. Fikentreet skulle være blitt flyttet dit etter opprin­ nelig å ha stått på Palatinerhøyden, der kurven med tvillingene Romulus, senere Romas første konge, og Remus som var blitt satt ut i Tiberen av deres grandonkel for å dø, var blitt stående, etter at den oversvømmelse av elven som hadde brakt den langt oppover høydeskråningen, igjen hadde lagt seg. Her var tvillin­ gene så blitt ammet opp av en hunnulv.

År 59

BOK XIV, ÅR 59-62

1 I det året Gaius Vipstanus og Gaius Fonteius var konsuler, ut­ satte Nero ikke lenger en forbrytelse han lenge hadde hatt i sinne; hans vedvarende regjering hadde styrket hans vågsomhet, og for hver dag følte han et heftigere begjær etter Pop­ paea, som ikke kunne håpe på ekteskap og hans skilsmisse fra Octavia så lenge Agrippina var i live, og som nå under stadige bebreidelser, undertiden også ironisk kalte keiseren et umyn­ dig barn, som, avhengig av andres befalinger, ikke bare mang­ let herskermakt, men også fri vilje: «for hvorfor utsatte han ekteskapet med henne? Hadde han kanskje noe å si på hennes skjønnhet og hennes triumfatorforfedre1? Eller på hennes fruktbarhet2 og ekte følelser? Han var vel redd for at hun, iall­ fall når hun ble hans hustru, ville gjøre ham klar over morens krenkelser av senatorene og folkets vrede over morens over­ mot og griskhet. Men dersom Agrippina bare kunne tåle en svigerdatter som hatet hennes sønn, fikk han heller gi henne Poppaea - tilbake til hennes ekteskap med Otho; hun ville begi seg hvor enn det skulle være i verden, der hun bare fikk høre om forhånelser av keiseren, men slapp å se dem for sine øyne, og å være innblandet i hans farefulle stilling.» Disse og lignende uttalelser som hun gav ettertrykk ved tårer og en forførerskes knep, prøvde ingen å hindre, da alle ønsket å knekke morens maktstilling, mens ingen trodde at sønnens hat kunne la seg forherde til modermord. 2

Cluvius3 beretter at Agrippina var gått så langt i sitt brennende begjær etter å beholde makten at hun ved middagstid, når søn­ nen var oppflammet av vinen han hadde nydt ved sitt måltid, stadig bød seg frem for ham i hans drukne tilstand, rikt smyk­ ket og klar til å begå blodskam: «da imidlertid hans nærmeste bordfeller merket seg utuktige kyss og kjærtegn som en inn­ ledning til skjenselsgjerningen, hadde Seneca overfor disse

404

kvinnelige forlokkelser søkt hjelp nettopp hos en kvinne og tilkalt den frigivne Acte4 som, engstelig både for egen fare og Neros vanære, skulle fortelle ham at hans blodskamsforhold allerede var velkjent ved morens skryt av det og at soldatene ikke ville finne seg i en skamløs keisers herredømme.» Fabius Rusticus5 hevder imidlertid at det utuktige ønske ikke skrev seg fra Agrippina, men fra Nero selv, og at det var blitt for­ purret ved omtalte frigivne kvinnes list. Men også de øvrige forfattere har berettet det samme som Cluvius, og det almin­ nelige rykte heller også til hans fremstilling, hva enten nå Ag­ rippina virkelig har fattet en så ufyselig plan, eller man har an­ tatt at utpønsking av en ny slags vellyst var mer trolig når det gjaldt henne, da hun jo i unge år av trang til makten hadde innlatt seg på et utuktig forhold til Marcus Lepidus6, og siden av samme trang hadde nedverdiget seg til å tilfredsstille Pallas’ lyster7 og ved å inngå ekteskap med en onkel hadde vist seg innstilt på alskens skjendighet.

3 Følgelig unngikk Nero å treffe henne på tomannshånd, og når hun trakk seg tilbake til sine parker eller til Tusculum eller Antium8, da roste han henne fordi hun skaffet seg rekreasjon. Men til slutt mente han at hun var ytterst besværlig hvor hun enn oppholdt seg, og besluttet å rydde henne av veien, og overla bare om det skulle skje ved gift, ved sverd eller ved en annen voldsdåd. Først fant han gift best; men om denne ble rakt henne ved keiserens bord, da kunne man ikke skylde på et tilfeldig mistak, siden også Britannicus var død på denne måten9; det syntes også vanskelig å bestikke hennes tjener­ skap, da hun, erfaren i forbrytelser som hun var, alltid var på sin post overfor lumske feller, og dessuten hadde sikret seg ved å innta motgift på forhånd. Men ingen kunne finne ut hvordan et mord med sverd skulle foregå i det skjulte, og Nero var redd for at enhver som ble utsett til å utføre en ugjerning av slike dimensjoner, ville gi en god dag i ordren. En snedig plan ble foreslått av Anicetus, en frigiven som had­ de kommandoen over flåteavdelingen ved Misenum; han hadde tatt seg av Nero i hans barndom og var like forhatt av Agrippina som hun av ham. Han kunne nå fortelle at det lot seg bygge et skip hvorav en del midt på havet kunne løsrives

405

ved et kunstgrep og sende henne over bord mens hun intet ondt ante: «intet var så tilgjengelig for tilfeldige ulykker som havet, og hvis hun omkom ved skibbrudd, hvem ville da være så urimelig at han tilskrev en forbrytelse det som vind og bølge var skyld i? Senere kunne jo keiseren for å vise sin sønnlige kjærlighet hedre den avdøde med et tempel, altere og annet slikt.»

4 Den snedige list ble godtatt, idet den også ble støttet av et be­ leilig tidspunkt, da Nero nettopp nå ville feire femdagersfesten'° for Minerva i Baiae11. Dit lokket han sin mor, idet han stadig fremholdt at man måtte finne seg i sine foreldres hissig­ het og beherske seg; på denne måten ville han spre et rykte om forsoning som også Agrippina ville godta, da kvinner gjerne tror det de kan ha glede av. Da hun så ankom - nemlig fra An­ tium - mottok han henne nede på stranden med håndtrykk og omfavnelse og førte henne til Bauh. Det var navnet på den vil­ la som ligger mellom forberget Misenum og bukten ved Bai­ ae12, helt nede der bølgene fra havet vasker stranden. Her lå blant andre skip et som var særlig flott utstyrt, likesom også dette skulle være for å hedre moren; hun hadde nemlig tidlige­ re brukt å reise på et krigsskip som ble rodd av soldater fra flå­ ten. Nå ble hun innbudt til gjestebud for at natten kunne tjene til å skjule forbrytelsen. Det er sikkert nok at det hadde duk­ ket opp en person som røpet planen, og at Agrippina, da hun hørte om fellen, i sin uvisshet om hun skulle tro på den, lot seg bringe til Baiae i en bærestol13. Den varme velkomst - hun ble mottatt høyst elskverdig og fikk en hedersplass ved bordet fjernet hennes frykt. Ved stadige samtaler, snart preget av barnslig fortrolighet, men stundom holdt med en verdig mine som om han betrodde henne alvorlige tanker, trakk Nero gjes­ tebudet ut og fulgte henne da hun gikk, så ømt på henne og sluttet henne fast i sine armer, enten det nå var for å drive hyk­ leriet til det ytterste, eller det siste syn av en mor som gikk dø­ den i møte, virkelig gjorde inntrykk på ham, så følelsesløs han ellers var.5* 5 Som om gudene ville avsløre forbrytelsen, sendte de en stjerneklar natt med havblikk. To av Agrippinas nærmeste venner

406

ledsaget henne, den ene, Crepereius Gallus, stod ikke langt fra roret, den andre Acerronia, omtalte glad til sinns Neros anger og forsoning med moren, mens hun lå for fottene på Agrippi­ na som hvilte seg, tilbakelent på en sofa. Skipet var ikke kom­ met langt fra land, da på gitt tegn taket, som ble tynget ned med en mengde bly, styrtet ned over kahytten. Crepereius ble klemt i stykker og omkom på flekken. Agrippina og Acerro­ nia ble beskyttet av sofaens ryggstø og sidestøtter, som raget høyt opp og tilfeldigvis var så sterke at de ikke gav etter for vekten. Skipet brøt heller ikke sammen, da under den almin­ nelige forvirring de som var innviet i planen ble hindret av de andre, som var flere. Noen av rorskarene ville nå legge skipet på den ene siden og få det til å kantre. Men de var ikke klart enige om hvordan de skulle få gjort det i en fart, og de uinn­ vidde stemte seg imot, så det ble mulig å komme fra borde mindre hodekulls. Men da Acerronia i sin uvitenhet om listen ropte at hun var Agrippina og at man måtte komme keiserens mor til hjelp, ble hun slått i hjel med båtshaker og årer og an­ net skipsutstyr man tilfeldigvis fikk tak i. Agrippina derimot forholdt seg taus og ble bare såpass gjenkjent at hun slapp med et eneste sår i skulderen; hun svømte mot land, og takket være en av de småbåtene hun støtte på, nådde hun inn i Lukrinbukten og ble så ført til sin villa14. 6 Her gikk det opp for henne hvorfor hun var blitt innbudt ved et svikefullt brev og var blitt gjenstand for særlig heder, idet hun festet seg ved at skipet uten å ha kommet ut for storm el­ ler å ha støtt på klipper, allerede nær kysten hadde brutt sam­ men ovenfra hk et stillas på landjorden; når hun dertil så for seg Acerronias voldsomme død og samtidig betraktet sitt eget sår, fant hun at den eneste hjelp mot etterstrebelser var at hun lot som om hun ikke hadde lagt merke til dem. Hun sendte derfor sin frigivne Agermus av sted for å melde til sønnen at hun takket være gudenes nåde og til hell for sin sønn hadde sluppet fra en alvorlig ulykke: «hun bad om at han, så oppskaket han enn var ved sin mors fare, skulle utsette sitt besøk for å trøste henne, da hun for øyeblikket trengte til ro.» Imidlertid lot hun med påtatt sinnsro såret bli behandlet med legemidler og omslag. Hun sendte også bud etter Acerronias testament

407

og lot hennes eiendeler bli forseglet; bare på dette punkt var hun fri for forstillelse.

7 Men mens Nero ventet bud om fullført ugjerning, ble det meldt ham at moren hadde sluppet fra det med et sår av min­ dre betydning, men at faren for hennes liv hadde vært så over­ hengende at det ikke kunne herske tvil om hvem som stod bak. Nero ble nå skrekkslagen og svor på at hun kunne innfin­ ne seg hvert øyeblikk full av hevntørst; «enten hun nå ville væpne sin slaveflokk eller oppegge pretorianerne eller henven­ de seg til senatet og folket for der å anklage ham for skibbrud­ det, såret og drapet på hennes venner, hva hadde han da å sette imot? Det måtte da være om Burrus og Seneca visste råd.» Han hadde straks tilkalt disse to; det er uvisst om de på for­ hånd kjente til skipsaffæren. De tidde begge en lang stund for ikke til ingen nytte å råde ham fra å foreta seg noe, eller fordi de trodde at det var ute med Nero om han ikke kunne komme Agrippina i forkjøpet ved å ta livet av henne. Men så ble Sene­ ca for så vidt mer klar til handling, idet han så bort på Burrus « og spurte ham om man kunne befale pretorianerne å utføre mordet. Men han svarte at de hadde svoret hele keiserhuset troskapsed, og at de i erindringen om Germanicus ikke ville våge seg på noe mot hans avkom: «Anicetus15 fikk fullføre det han hadde lovet.» Og Anicetus forlangte uten å nøle å få ordne med forbrytelsen. Ved å høre dette erklærte Nero at han først på denne dag hadde fått makten fullt ut og at denne så store gave skyldtes en frigiven: «Anicetus skulle bare skynde seg av sted og ta med seg folk som ville adlyde ham uten protest.» Selv fikk han, da han hørte at Agermus var kommet med bud fra Agrippina, i stand en anklagekomedie og kastet, mens Agermus fremførte sitt ærend, et sverd foran føttene på ham og lot ham legge i lenker som om han var grepet i mordforsøk, for at Nero selv kunne innbille folk at moren hadde planlagt keiserens død, men hadde tatt sitt eget liv i skam over at for­ brytelsen var blitt oppdaget. 8 Imidlertid16 hadde ryktet bredt seg om at Agrippina liksom ved et uforutsett hell hadde sluppet fra livsfare, og alle som hørte om dette, ilte ned til stranden. Noen kløv opp på den

408

bølgebrytende molo, andre steg om bord i de nærmestliggende båter, atter andre vasset ut i sjøen så langt deres legemshøyde tillot; noen strakte hendene ut under klager og bønner, og hele kysten gjenlød av et virvar av alskens spørsmål og uklare svar; en svær mengde strømmet til, utstyrt med fakler, og da det ble kjent at hun var i god behold, gjorde de seg klar til å lykkønske henne, men oppgav dette da de fikk øye på en tru­ ende skare med våpen i hånd. Anicetus satte nå vakt rundt vil­ laen, sprengte inngangsporten, og etter å ha jaget bort de sla­ ver som kom mot ham, nådde han frem til soveværelsets dør; foran den stod det bare noen få, da de andre var skremt bort av frykt for dem som hadde trengt seg inn. Soveværelset hadde bare svakt lys, og en eneste slavinne var til stede, mens Agrip­ pinas frykt stadig vokste fordi det ikke kom noe bud fra hen­ nes sønn, ikke engang Agermus: «dette tydet ikke på noe gle­ delig resultat; denne ensomhet, denne plutselige larm var sna­ rere tegn på at hun kunne vente seg det verste.» Da slavinnen nå fjernet seg, sa Agrippina: «Forlater også du meg?» og fikk så øye på Anicetus som var ledsaget av skipskommandanten Herculeius og Obaritus, kenturion for flåtesoldatene: «var han kommet for å besøke henne, da kunne han melde at hun hadde kommet seg; men ville han øve en ugjerning, da trodde hun ikke at hennes sønn stod bak, han hadde ikke gitt ordre om modermord.» Drapsmennene stilte seg rundt sengen, og først slo Herculeius henne i hodet med en klubbe, og da ken­ turionen trakk sitt sverd for å gi henne dødsstøtet, skjøt hun frem sitt underliv og skrek: «treff meg i morslivet.» Så døde hun av mange sår.

9 Slik lyder den enstemmige overlevering. Noen forfattere har berettet at Nero tok sin mors lik i øyesyn og roste hennes le­ gemlige skjønnhet, men andre benekter dette. Liket ble brent samme natt, liggende på en gjestebudssofa og uten større sere­ monier, og ikke ble det, så lenge Nero regjerte, reist noen gravhaug med monument. Senere fikk hun ved sitt tjenerskaps omsorg en lav gravhaug nær veien til Misenum og diktatoren Caesars villa som oppe fra høyden ser ned på bukten neden­ for. Da likbålet var satt i brann, gjennomboret en av hennes frigivne ved navn Mnester seg med sitt sverd, muligens av

409

kjærlighet til sin herskerinne, muligens av frykt for selv å bli drept. Agrippina hadde i mange år trodd at hun ville få en slik ende, men ikke brydd seg mer med det. For da hun rådspurte astrologer om Nero og fikk til svar at han ville bli keiser og drepe sin mor, sa hun: «La ham bare drepe, så sant han blir keiser.»

10 Men først da forbrytelsen var fullført, gikk det opp for Nero hvor forferdelig den var. Resten av natten lå han dels lamslått og taus, men for ofte opp i redsel og ventet helt ute av seg på morgendagen som om den ville bringe ham hans siste time. Han fattet først nytt håp da pretorianernes offiserer på Bur­ rus’ initiativ avla ham sin underdanige visitt, trykket hans hånd og lykkønsket ham med at han var sluppet fra en uforut­ sett fare og sin mors attentat. Derpå besøkte hans venner templene, og etter deres eksempel la de nærmeste småbyer i Kampania sin glede for dagen ved takkoffer og sendebud for å gratulere ham..Selv spilte han - ved forstillelse i motsatt ret­ ning - bedrøvet, og lot som om han ikke riktig likte at han var sluppet heldig fra det, og gråt over sin mors død. Men fordi lokahteters utseende ikke lar seg forandre som menneskers miner, og han stadig måtte ha for øyet det uhellsvangre syn av havet og stranden (det var også de som trodde at det ble hørt lyd av en tuba fra høydene omkring og sukk og stønn fra mo­ rens grav), så begav han seg til Napoli og sendte derfra et brev til senatet, hvis hovedinnhold var at Agermus, en av Agrippinas mest betrodde frigivne, var blitt pågrepet som drapsmann med sverd i hånd og at hun hadde straffet seg selv i bevissthe­ ten om at hun hadde fått forbrytelsen i stand. 11 Han kom også med anklager om ting som lå lenger tilbake: «hun hadde håpet å få del i regjeringen og at pretorianerne skulle sverge troskapsed til en kvinne og å utsette senat og folk for samme skam, og da hun ikke hadde lyktes i dette, hadde hun i sin forbitrelse rådet ham fra å gi soldatene, senatorene og folket de gaver han pleide gi, og hadde lagt feller for fremra­ gende menn. Med hvor stort strev hadde han ikke fått forhind­ ret at hun trengte seg inn på et senatsmøte17 for å svare på fremmede sendeferders anmodninger?» Han tilla også i skum­

410

le hentydninger moren alle de forbrytelser som på Claudius’ tid hadde skjedd under dennes regjering og erklærte at hennes død var til gagn for staten. Han la også ut om skibbruddet: «hvem var så dum at han trodde det var skjedd uten at hun hadde en finger med i spillet? Eller at den «skibbrudne» kvin­ ne bare hadde sendt en enkelt væpnet mann18 for å bryte seg gjennom keiserens kohorter og flåte.» Følgen var at ikke len­ ger Nero, hvis umenneskelighet var for stor til at noen kunne finne mer klageord mot den, men Seneca kom i vanry, fordi man trodde at han ved å forfatte en slik tale for Nero, hadde røpet sin egen medskyldighet.

12 Allikevel vedtok senatets ledende menn i en forunderlig kap­ pestrid om å overgå hverandre at det skulle oppsendes takkebønner i alle templer, og at femdagersfesten, da attentatet var blitt oppdaget, skulle feires ved årlige leker, at det skulle opp­ stilles en forgylt statue av Minerva i senatshuset og et bilde av keiseren ved siden av den og at Agrippinas fødselsdag skulle regnes blant ulykkesdagene. Thrasea Paetus19, som hittil had­ de pleid å la slike smigrerier passere under taushet eller med en kortfattet tilslutning, forlot ved denne anledning senatet og skaffet seg selv fare på halsen uten derved å skape frihet for an­ dre. Også tallrike jærtegn inntraff, men uten å ha følger: En kvinne nedkom med en slange, en annen kvinne ble drept av lynet mens hun lå med sin mann; solen ble plutselig formørket og i alle Romas fjorten distrikter20 var det lynnedslag. Men dette skjedde i den grad uten guddommelig forsyn at Nero fortsatte med sin regjering og sine forbrytelser i flere år frem­ over. For imidlertid å styrke hatet mot moren og legge for da­ gen at hans egen mildhet hadde økt ved at hun var blitt fjernet, kalte han tilbake fra landflyktighet to fornemme kvinner, Ju­ nia21 og Calpurnia22, og opptok i senatet igjen de tidligere pretorer Valerius Capito og Licinius Gabolus, samtlige engang fordrevet av Agrippina23. Han tillot også at Lollia Paulinas24 aske ble brakt tilbake og at det ble reist et gravmæle for henne, og han fritok for straff noen han selv nylig hadde forvist, nem­ lig Iturius og Calvisius25. Silana26 derimot var allerede avgått ved døden; hun hadde fra sitt fjerntliggende forvisnmgssted fått komme til Tarent, fordi Agrippina, ved hvis fiendskap hun

411

var blitt styrtet, da allerede stod på vaklende føtter eller var blitt mildere stemt.

13 Allikevel ble Nero værende i Kampanias byer og tenkte med uro på hvordan han skulle holde sitt inntog i Roma og om han ville finne lydighet hos senatet og sympati hos folket. Alle de verste, på slike folk hadde ikke noe annet hoff hatt større over­ flod, forsikret ham om at Agrippinas navn hadde vært forhatt og at hennes død hadde økt hans egen popularitet: «han skulle uforferdet gi seg i vei og personlig oppleve hyllesten.» Samti­ dig bad de om lov til å dra i forveien, og de fant alt mer villig enn de hadde lovet: bybefolkningen strømmet keiseren i møte, senatet var i festdrakt, det var dannet skarer av kvinner og barn, ordnet etter kjønn og alder, og der hvor han kom til å dra frem, var det oppført stillaser med tilskuerplasser, slik som når man vil se på en triumf. Overmodig og som seierherre over et trellefolk begav han seg så opp på Kapitol27, avleverte sin takk til gudene og kastet seg så ut i alskens lyster som han dårlig nok hadde holdt i tømme, men dempet noe ned av res­ pekt for sin mor, hvordan hun nå enn var. 14 Han hadde en inngrodd trang til å stå på en firehesters kappkjøringsvogn og et ikke mindre lavtliggende ønske om å opp­ tre på scenen med sang til sitarspill. Han nevnte stadig at å kappes med hester var en kongelig idrett som ble drevet av fortidens herskere, ble feiret med dikteres lovsang28 og ble ut­ øvet til gudenes ære, og at sangkunsten var helliget Apollo og at ikke bare i greske byer, men også i Romas templer var den­ ne spådomskunstens store guddom avbildet i sangerattityde. Og da han ikke kunne stanses lenger, mente Seneca og Burrus at man burde innrømme ham det ene av hans ønsker for at han ikke skulle sette begge to igjennom, og i Vatikandalen29 ble det inngjerdet en plass der han kunne opptre som vognstyrer uten at alle og enhver kunne overvære det. Men snart ble uten vide­ re hele romerfolket innbudt og hevet keiseren til skyene i sitt bifall, da mengden jo er begjærlig etter forlystelser og gleder seg hvis keiseren har samme innstilling. For øvrig hadde han ikke, som noen hadde trodd, nok med offentlig å utstille sin mangel på skamfølelse; nei dette egget ham til å gå videre, og

412

da han mente at vanæren ble mindre om han også fikk skjemt ut flere, førte han frem på scenen etterkommere av fornemme familier som lot seg kjøpe i sin fattigdom. At jeg ikke nevner disse ved navn, selv om de nå er døde, mener jeg å skylde deres forfedre. Skammen rammer jo også ham som heller be­ talte dem for å forsynde seg enn for at de skulle la det være. Også velkjente romerske riddere fikk han ved enorme gaver til å melde seg som gladiatorer30 på arenaen, om man da kan kalle det gaver når de har preg av tvang fordi de kommer fra en som har makt til å befale. 15 For allikevel ikke med én gang å skjemme seg ut ved å opptre på et offentlig teater, innførte han noen festspill, kalt «ung­ dommens», som folk meldte seg til i massevis. Hverken for­ nem avstamning eller alder eller høye embeder var til hinder for at man utøvet en gresk eller latinsk skuespillers kunst, helt til å geberde seg og synge på umandig vis. Ja, også fornemme kvinner hadde i sinne å fornedre seg ved å opptre. I den par­ ken som Augustus hadde anlagt rundt den store dammen hvor det ble oppført sjøslag31, hadde man bygd paviljonger for stev­ nemøter og skjenkestuer, og alskens forføreriske saker var fremlagt til salg. Til å kjøpe slikt ble det utdelt almisser som skikkelige folk bare anvendte fordi de følte seg tvunget til det, mens de mer løsslupne gjorde det med brautende stolthet. Så grep skjensel og vanære stadig om seg, og til de forlengst for­ dervede seder har intet tilføyd mer liderlighet enn det pakk som her fikk tumle seg. Selv ved tevling om anstendige formål kan det være vanskelig å bevare skamfølelsen; da kunne langt mindre kyskhet, måtehold eller en siste rest av god moral opp­ rettholdes når det gjaldt å overgå hverandre i laster. Ved slut­ ten av festspillene opptrådte Nero selv på scenen, stemte sin sitar med ytterste omhyggelighet og prøvde først sin stemme ved hjelp av stemmeeksperter. En avdeling pretorianere var tilkalt med sine kenturioner og tribuner og kommandanten Burrus, som også gav sitt bifall, men trist i hu. På denne tid ble det også for første gang vervet romerske riddere under navnet «de augustianske», folk som utmerket seg ved ungdom og legemsstyrke, noen frekke av natur, andre i et ærgjerrig håp om å vinne makt. De lot sitt bifall gjalle dag som natt og brukte

413

guders navn til å fremheve keiserens skjønnhet og stemme, og virket selv som om de ved en ærefull bedrift skulle vinne be­ rømmelse og heder.

16 Men for at ikke bare keiserens skuespillerprestasjoner skulle bli kjent, forsøkte han seg også som dikter og samlet hos seg folk som hadde en viss evne til å lage vers, men ennå ikke had­ de oppnådd særlig berømmelse på dette felt. Disse slo seg nå ned hos ham og flikket sammen verselinjer de dels hadde med­ brakt, dels funnet på på stedet og fylte med dem ut linjer kei­ seren selv hadde frembrakt på sett og vis. Selve den form hans dikt fikk, viser dette klart; for de mangler begeistring og inspi­ rasjon og virker ikke som én manns verk. Etter middagen spanderte han også noen tid på filosofer for å kunne glede seg ved deres diskusjoner når de fremholdt sine stridende oppfat­ ninger. Og det manglet ikke på folk som ønsket med en alvor­ lig mine å opptre til keiserens underholdning.

17 På denne tid hadde det fra en uanselig begynnelse oppstått et blodig oppgjør mellom folkene i Nuceria og Pompeii32 ved en gladiatorkamp som ble gitt av Livineius Regulus, som, slik jeg har fortalt33, var blitt utstøtt av senatet. Først bare ertet de hverandre i den løsslupne munterhet som kan herske i småby­ er, men så grep de til skjellsord, så til stenkasting og til slutt til våpenbruk, og pompeianerne, på hvis område gladiatorkampen fant sted, hadde overtaket. Følgelig ble mange av nucerinerne brakt til Roma som vidner, ille medfart av sår, og mange gråt over sine barns eller sine foreldres død. Den rettslige av­ gjørelse i denne sak overgav keiseren til senatet, og senatet til konsulene. Og ifølge det forslag disse forela for senatet, ble det forbudt pompeianerne i ti år fremover å avholde arrange­ menter av denne art, og de klubber som de hadde stiftet i strid med lovene, ble oppløst; Livineius og de som hadde fått stri­ dighetene i stand, ble landsforvist. 18 Pedius Blaesus ble også utstøtt av senatet, fordi folkene i Cy­ rene34 beskyldte ham for å ha forgrepet seg på skattkammeret i Aesculaps35 tempel og for å ha latt bestikkelser og begunstigel­ ser spille en fordervende rolle ved utskrivningen av soldater.

414

Innbyggerne i Cyrene brakte også Acilius Strabo for domsto­ len; han var som forhenværende pretor blitt sendt av Claudius som voldgiftsmann når det gjaldt de jordeiendommer som var kong Apions36 arvegods og som denne i sin tid hadde testa­ mentert til romerfolket sammen med sitt kongedømme; disse eiendommer hadde de nærmestboende godseiere lagt beslag på, og de mente nå å ha så å si lovlig hevd på dem siden selvtekten var av så gammel dato. Da Strabo nå fradømte dem ei­ endommene, oppstod det uvilje mot voldgiftsmannen. Senatet gav til svar at det ikke kjente til Claudius’ oppdrag, og at det matte rådføre seg med keiseren. Nero godkjente Strabos oppfatning, men skrev allikevel til ham at han skulle ta hensyn til forbundsfeller og la dem beholde det de hadde bemektiget seg.

19 Nå fulgte dødsfallene til to berømte menn, nemlig Domitius Afer37 og Marcus Servilius38; de hadde begge gjort seg gjelden­ de i kraft av de høyeste embeder og stor veltalenhet; den første som advokat, den andre hadde etter lang virksomhet for retten gjort seg kjent som forfatter av romersk historie og ved sitt ut­ søkte levevis. Pa dette punkt skaffet han seg større berømmel­ se enn Afer, da han var hk denne i begavelse, men atskilte seg fra ham i sans for hva som passet seg. >0 20 I det året da Nero - for fjerde gang - og Cornelius Cossus var konsuler, ble det i Roma etter gresk forbilde innført konkurranseleker som skulle finne sted med fem års mellomrom. Folks innstilling til dette var vekslende, som det gjerne er ved alt nytt. Det var dem som trakk frem at også Gnaeus Pom­ peius var blitt dadlet av eldre folk fordi han hadde oppført en fast teaterbygning39: «for tidligere var skuespillene blitt frem­ ført på en midlertidig scene og med seter for publikum på stil­ laser som var reist i all hast; eller hvis man ville gå lenger tilba­ ke i tiden, sa hadde publikum sett på stående, for at det ikke, om det fikk sette seg ned, ørkesløst skulle tilbringe hele dager i teateret, den gamle form for festspill skulle, så ofte som pre­ torene gav dem, fremdeles bevares slik at det ikke var nødven­ dig for noen borger å opptre ved dem; men de fedrene skikker, som litt etter litt var gått i glemmeboken, var fullstendig

415

blitt omstyrtet ved greskimportert tøylesløshet, så at man også i Roma kunne få se alt som kunne bidra til å forderve og la seg forderve, og så at ungdommen utartet i sin sans for det uten­ landske, ved å tilbringe tiden i gymnasiene40, eller i ørkesløshet eller med smussige elskovsaffærer, idet keiseren og senatet hadde skylden ved at de ikke bare gav lastene fritt spillerom, men tvang fornemme romere til å vanære seg ved å opptre på scenen likesom for å demonstrere sine evner som talere og sangere. Det manglet lite på at de også måtte kle seg nakne, ta på seg boksehansker og forberede seg på slike kamper isteden­ for militærtjeneste med våpen i hånd. Eller ville rettferdighe­ ten bli større eller ridderavdelingene utføre sitt viktige verv som dommere bedre, dersom de med kyndig øre hadde påhørt umandig sang og forlokkende stemmer? Også nettene var viet skamløsheten, for at ærbarheten ikke skulle etterlates noen tid; for i mørket våget man i blandet skare det som de mest fordervede hadde traktet etter om dagen.»

21 Men det var flere som fant behag nettopp i løssluppenheten, som de imidlertid unnskyldte ved å omtale den med ord som gav den et anstendigere preg: «heller ikke forfedrene hadde tatt avstand fra de adspredelser skuespill gav, når de ble gitt så pass rimelig som man på den tid hadde råd til, og av den grunn hadde man hentet skuespillere fra Etruria41, og man hadde overtatt hesteveddeløp fra Thurii42, og da Grekenland og Asia var blitt erobret, hadde man gitt kostbarere festspill, men in­ gen romer av edel byrd hadde nedverdiget seg til skuespiller­ yrket i de to hundre år som var gått siden triumfen til Lucius Mummius43, da han for første gang innførte greske skuespill i Roma; det var også av sparsommelighet at man hadde oppført en varig teaterbygning heller enn hvert år under svære om­ kostninger å bygge opp og rive ned et bygg; heller ikke ville de høye embedsmenn44 måtte øse ut sin formue eller folket ha noen grunn til å forlange greske forestillinger, når staten påtok seg å bekoste slike; når talere og diktere kunne seire i konkur­ ranser, ville dette virke eggende på dem som hadde talent for slikt, og det var heller ikke nedverdigende for en dommer å låne øre til ærefulle konkurranser og tillatt underholdning; de få netter bare hvert femte år var mer preget av glede enn av ut-

416

svevelse, og i skinnet av alle faklene kunne intet utilbørlig skjules.» Og faktisk løp Nero-festspillene av uten alt for grov vanære. Stemningen blant folket var neppe lunken engang fordi pantomimeskuespillerne, som igjen hadde adgang til scenen45, ikke fikk opptre ved disse hellige46 forestillinger. I veltalenhet fikk ingen førsteprisen, men keiseren ble utropt som seierherre47. Den greske drakt, som mange hadde iført seg i disse dagene, kom ut av mote etter festen. 22 På denne tid lyste en komet frem på himmelen. Når det gjel­ der en slik, er det folketro at den betyr veksling av hersker. Følgehg lette man etter hvem som nå skulle velges, som om Nero allerede var avsatt, og Rubellius Plautus48 var på alles munn, av høy byrd som han var, gjennom sin mor en ætling av keiserhuset. Ved en streng holdning og et uplettet og tilbaketrukket hjemmeliv la han vekt på det forfedrene hadde funnet riktig, og jo mer han engstelig trakk seg tilbake, desto mer vant han i anseelse. Snakket om ham tok ytterligere til ved et lynnedslag som ble fortolket like naivt som kometen; for da Nero lå til bords i sin villa Sublaqueum ved Simbruinsjøene, slo lynet ned i rettene og splintret bordet, og fordi dette skjedde i Tibur49-distriktet, som Plautus’ farsslekt stammet fra, trodde man at nettopp han ble utpekt av gude­ ne, og han ble derfor smigret av mange som i sin iver etter å ta det nye og usikre på forskudd oftest blir skuffet i sitt ær­ gjerrige ønske. Nero, som følte engstelse over situasjonen, oppfordret i et brev Plautus til a ta hensyn til Romas fred og ro og holde seg unna dem som spredte falske rykter: «han hadde jo i Asia arvede landeiendommer - der han trygt og uforstyrret kunne nyte sin ungdomstid.» Følgehg trakk Plau­ tus seg tilbake dit med sin hustru Antistia og noen få av sine venner. I de samme dagene hadde altfor stor trang til å slå seg løs skaffet Nero vanry og fare på halsen, idet han hadde gitt seg til å svømme i kilden for en av de vannledmnger, Marciavannet, som fører til Roma. Man mente at han ved å bade sitt legeme hadde besudlet det hellige vann og det ukrenkelige sted. At en farlig sykdom fulgte på, bekreftet gudenes vrede.

417

23 Imidlertid mente Corbulo50 at han burde benytte den ferske skrekk etter erobringen av Artaxata til å bemektige seg Tigra­ nocerta for å kunne øke fiendens frykt hvis han ødela denne byen, eller for å vinne ry for mildhet hvis han skånte den. Han dro altså dit, men ikke med hæren i angrepsformasjon for ikke å frata innbyggerne håpet om benådning, men han slappet alli­ kevel ikke av, da han vel visste at dette folk så lett kunne slå om fra motløshet under farer til troløshet når leilighet bød seg. Barbarene oppførte seg alt ettersom enhvers natur var: noen henvendte seg til ham med bønner, andre forlot sine landsbyer og begav seg til uveisomme strøk, det var også dem som gjemte seg bort i huler med de eiendeler de satte mest pris på. Den romerske feltherre anvendte følgelig forskjellige fremgangsmåter: overbærenhet overfor de bønnfallende, raskhet overfor de som ville stikke av, mens han, ubønnhørlig overfor dem som hadde slått seg ned i huler, fylte opp inn- og utganger med kvist og kvas som han satte fyr på. Men da han dro over mardernes51 grenser, gikk disse løs på ham, oppøvet i overfall på røvervis og beskyttet av sine fjell som de var. Cor­ bulo lot hiberere52 som han sendte mot dem, herje deres land og hevnet seg på deres frekkhet ved hjelp av utenlandsk blod.

24 Med sin egen hær led han intet tap av menn i slag, men de ble utmattet av mangel og slit, idet de ble tvunget til å stille sulten bare ved hjelp av kjøtt fra småkveg de slaktet53; dertil kom mangel på vann, en brennende sommerhete og lange marsjer som føltes litt mindre trykkende takket være feltherrens ut­ holdenhet, idet han slet som den menige soldat, ja overgikk ham i det. Så kom de til dyrket land med innhøstet korn, og av de to fort som armenerne hadde søkt tilflukt i, ble det ene tatt med storm, det andre, som først hadde slått angrepet tilbake, ble ved beleiring tvunget til å overgi seg. Derfra dro Corbulo over til tauraniternes område, hvor han unngikk en uventet fare; for ikke langt fra hans telt ble det oppdaget en væpnet barbar som tilhørte overklassen, og etter tortur angav denne seg selv som lederen og andre som sine følgesvenner. Disse, som under skinn av vennskap hadde pønsket på svik, ble nå straffet etter å være blitt overbevist om sin brøde. Ikke lenge etter meldte utsendinger fra Tigranocerta at byens porter stod

418

åpne og at innbyggerne var innstilt på å motta hans befalinger; samtidig overbrakte de som gjestevennsgave en gylden krone. Corbulo mottok den som en hedersgave, og byen ble ikke utplyndret på noen måte, for at innbyggerne skulle være desto ivrigere til å adlyde når de fikk beholde alt sitt. 25 Men fortet Legerda54, som tapre unge menn hadde sperret ad­ gangen til, ble ikke erobret uten kamp. For både våget de seg på slag foran murene, og da de var drevet innenfor befestningene, gav de seg først da romerne hadde kastet opp en jordvoll hvorfra de trengte inn med våpen i hånd. Alt gikk desto lettere for seg fordi partherne var opptatt med en krig55 mot hyrcanerne; disse hadde sendt bud til keiseren i Roma med bønn om forbund, idet de som pant på sitt vennskap henviste til at Vologaeses56 ble holdt beskjeftiget av dem. Da utsendingene vendte tilbake, gav Corbulo dem folk til eskorte for at de ikke, når de var kommet over Eufrat, skulle bli overfalt av fiendens vaktposter, og han lot dem føres til kysten av den Persiske Bukt, hvorfra de vendte tilbake til sitt hjemland uten å ha kommet i berøring med parthernes landområde.

26 Og da Tiridates57 gjennom Media trengte inn i de ytterste de­ ler av Armenia, sendte Corbulo først legaten Verulanus mot ham med hjelpetropper og tvang så selv ved å innfinne seg med sine legioner i ilmarsj, kongen til å trekke seg tilbake langt av gårde og å oppgi ethvert håp om heldig krigsførsel; dem som han hadde lært å kjenne som fiendtligsinnede, herjet han med ild og sverd og holdt på å bemektige seg Armenia da Tigranes58 innfant seg; han var av Nero blitt utvalgt til å overta riket; han stammet fra den kappadokiske fyrsteslekt, kong Archelaus59 var hans oldefar, men fordi han lenge hadde opp­ holdt seg som gissel i Roma, hadde han sunket ned til trellaktig underdanighet. Han ble heller ikke godtatt av alle, da det hos noen fremdeles hersket sympati for Arsacidene60; men de fleste hatet parthernes overmot og foretrakk den konge som ble gitt dem av romerne. Tigranes fikk også med seg tropper til sin beskyttelse: tusen legionsoldater, tre kohorter av forbundsfelletropper og to avdelinger ryttere, og for at han lette­ re kunne beskytte sitt nye rike mot partherne, ble deler av Ar14. Tacitus

419

menia lagt under tilgrensende konger, nemlig Pharasmanes61, Polemo62, Aristobulus og Antiochus63. Corbulo begav seg til Syria, som nå ble overlatt til ham, da denne provins ved Ummidius64’ død var blitt uten stattholder.

27 I det samme året ble Laodicea65, en av Asias berømte byer, ødelagt av jordskjelv, men kom seg opp igjen ved egne krefter uten å ha fått noen hjelp fra oss. Men i Italia fikk den gamle by Puteoli66 en kolonis rettigheter og ble oppkalt etter Nero. I Tarent og Antium ble det bosatt veteraner uten at dette allike­ vel rettet på disse byers mangel på innbyggere, da flere av vete­ ranene spredte seg til de provinser hvor de hadde gjort krigs­ tjeneste, og da de ikke hadde for vane å inngå ekteskap og oppfostre barn, etterlot de seg ingen etterkommere i de forlat­ te hus. Det var nemlig ikke som før i tiden den gang da hele legioner ble bosatt sammen med sine tribuner og kenturioner og soldatene manipelvisb7, så at de i enighet og sympati dannet en stat; nei nå var det folk som ikke kjente hverandre - fra for­ skjellige manipler, uten leder, uten følelser for hverandre, så å si mennesker av helt forskjellig art, som plutselig ble kastet sammen, mer som et antall enn som en koloni. 28 Den heftige valgkamp som blusset opp ved pretorvalgene, som nå fant sted etter senatets avgjørelse68, fikk keiseren gjort ende på ved å gi de tre overtallige ansøkere befaling over hver sin legion. Han økte senatets anseelse ved å bestemme at de som fra domstoler i sivilsaker appellerte til senatet, skulle de­ ponere som pant samme pengesum som de som appellerte til keiseren; før hadde nemlig appell til senatet vært ubegrenset og uten risiko for pengetap. Mot slutten av året ble den ro­ merske ridder Vibius Secundus dømt for utpressinger etter anklage av maurerne69, og han ble forvist fra Italia; han greide å unngå en strengere straff takket være broren Vibius Crispus’ innflytelse. • 61 29 I det året Caesennius Paetus og Petronius Turpilianus var kom suler, led vi et alvorlig nederlag i Britannia; der hadde legaten Didius70 bare, som jeg har fortalt71, klart å holde de erobrede områder, og hans etterfølger Veranius72 hadde på små streiftog

420

herjet hos silurerne uten å utvide krigsområdet ytterligere, da han ble hindret av døden; han hadde så lenge han levde det beste rykte for ubestikkelig strenghet, men åpenbarte i det tes­ tament han skrev kort før sin død, en mindre tiltalende ærgjer­ righet; for der tilføyde han etter megen fjesking overfor Nero at han ville ha undertvunget hele provinsen dersom han hadde fått leve to år til. Men så fikk Paulinus Suetonius overkom­ mandoen i Britannia, en mann som etter sin kyndighet som feltherre og etter folkesnakket, som stadig skal foreta sam­ menligninger, var jevngod med Corbulo, og nå ønsket han ved å beseire fiendene å hamle opp med det ry gjenerobringen av Armenia hadde gitt den andre. Han rustet seg altså til et an­ grep på den folkerike øya Mona73, som var et tilfluktssted for overløpere, og lot bygge skip med flat kjøl av hensyn til grun­ ner og usikre farvann; på dem ble fotfolket satt over; rytterne fulgte etter langs et vadested eller svømte over ved siden av sine hester når de kom på større dyp.

30 Fremme på stranden hadde fiendens slagrekke bredt seg ut­ over, tett i tett av væpnete menn; kvinner trengte seg imellom her og der, på furiers74 vis bar de fakler i hendene, kledt i sørgedrakt og med utslått hår. Rundt omkring stod druidene75 som med hendene løftet mot himmelen utstøtte gruvekkende forbannelser. Det uvante syn lamslo først våre soldater så at de uten å kunne røre seg utsatte sine legemer for sår. Men da så feltherren ansporte dem og de selv innbyrdes egget hver­ andre til ikke å la seg skremme av en skare kvinnfolk og gal­ ninger, rykket de frem, slo ned dem som gjorde motstand og drev dem inn i deres egen fakkehld. Det ble lagt en besetning hos de beseirede øyfolk, og lundene, som var viet til avskyelig avgudsdyrkelse, ble ødelagt; for de mente at hellig rett for­ langte at alterne skulle ryke av krigsfangers blod og gudene rådspørres ved hjelp av menneskeinnvoller. - Mens Suetonius ennå var opptatt med dette, ble det meldt om en plutselig opp­ stand i provinsen. 31 Icenernes76 konge Prasutagus, lenge kjent for sin rikdom, had­ de innsatt keiseren og sine to døtre som sine arvinger, idet han mente at han ved slik føyelighet kunne gi sitt rike og sitt hus

421

en virkelig sikkerhet mot overgrep. Men dette falt helt anner­ ledes ut, ja i den grad at hans rike ble plyndret av kenturioner og hans hus av stattholderens slaver som om det var erobret bytte. Straks til å begynne med ble hans hustru Boudicca pis­ ket og hans døtre voldtatt. Alle fornemme icenere ble berøvet for sitt arvegods, som om det var hele distriktet man hadde fått i gave, og kongens slektninger ble behandlet som slaver. På grunn av denne forsmedelse og av frykt for verre ting når de var blitt innlemmet i provinsen, grep icenerne til våpen og fikk også trinovanterne77 til å ta opp krigen igjen og likeså alle andre som, ennå ikke helt underkuet av trelldom, i hemmelige sammensvergelser hadde forpliktet seg til å gjenvinne friheten. Særlig var hatet bittert overfor veteranene, fordi disse nylig var blitt bosatt som en koloni i Camulodunum78 og drev innbyg­ gerne ut av deres hus, jaget dem bort fra deres marker og kalte dem krigsfanger og slaver, og de andre soldatene så med sym­ pati på veteranenes tøylesløshet, da de selv hadde samme inn­ stilling og håpet senere å oppnå samme selvrådighet. Dessuten ble det tempel som var blitt oppført for å dyrke den guddom­ melige Claudius, ansett som et truende symbol på evig trell­ dom, og de som var utsett til prester der, karet til seg hele lan­ dets rikdom under påskudd av at det var til religiøse formål. Det syntes heller ikke vanskelig å ødelegge kolonien, da den ikke var beskyttet av forsvarsverk; dette hadde våre feltherrer lite sørget for, da de mer hadde tatt hensyn til stedets behage­ lige beliggenhet enn til den nytte man kunne ha av det i krig. 32 På denne tid falt i Camulodunum uten påviselig årsak statuen av seiersgudinnen overende og til og med bakover, som om den vek for fienden, og kvinner varslet i profetisk besettelse undergang for romerne: «man hadde også hørt larm av barba­ rer i romernes forsamlingshus, teateret hadde gjenlydt av dyst­ re skrik, og i Tamesas79 brakkvann hadde det vist seg et bilde av en ødelagt koloni; havet hadde vært blodrødt, og når det trakk seg tilbake, hadde det etterlatt seg noe som så ut som menneskelik.» Likesom dette vakte håp hos britannerne, såle­ des vakte det frykt hos veteranene. Og da Suetonius var så langt borte, bad de prokuratoren80 Catus Decianus om hjelp. Han sendte bare to hundre mann uten regulær utrustning, og i

422

kolonien var det bare en liten flokk soldater. I tillit til det befestede tempel og hindret av dem som forstyrret alle planer idet de i det skjulte var medvitere om opprøret, hadde man hverken oppført noen grav eller voll til forsvar, og ikke had­ de man fått brakt oldinger og kvinner unna, så at bare det vå­ penføre mannskap uhindret kunne gjøre motstand. Således ble de i sin uforsiktighet som om det hersket fred og ro, om­ ringet av barbarer i mengdevis. Resten av byen ble plyndret og brent ved første stormangrep; tempelet, der soldatene hadde flokket seg sammen, ble erobret etter to dagers belei­ ring. De seierrike britannere møtte Petilius Cerialis, legat for niende legion, da han ville komme til hjelp, slo hans legion og gjorde ende på det fotfolk han hadde med seg. Cerialis slapp unna og tilbake til sin leir sammen med rytterne, og ble beskyttet av leirens forsvarsverker. Forferdet over nederlaget og den hatefulle innstilling hos provinsen, som hans egen griskhet hadde drevet til krig, satte prokuratoren Catus over til Gallia.

Men Suetonius dro med forbausende uforferdethet midt gjennom hendene til Londinium81, som riktignok ikke kunne smykke seg med navnet koloni, men var særlig kjent for den mengde av handelsmenn som inn- og utførte varer der. Sue­ tonius overveide først om han skulle gjøre motstand mot fienden på dette sted, men når han tenkte på hvor få soldater han hadde og hvordan Petilius hadde gitt tilstrekkelig bevis på ^.t ubesindighet ble straffet, besluttet han å redde helheten ved å la en enkelt småby gå tapt. Ved jammer og gråt fra inn­ byggerne som bad om hans hjelp, lot han seg ikke bevege fra å gi tegn til oppbud og fra bare å ta med seg dem som kunne danne en del av hæren. Kvinner, oldinger og folk som ikke kunne løsrive seg fra stedets tillokkelser, ble hugget ned av Lenden. Samme ulykke kom småbyen Verulamium82 ut for, idet barbarene uten å angripe fort og befestnmger, men gri­ ske etter bytte som de var og uvillige til å tåle anstrengelser, kastet seg over det romerske militærlager som lå der, rikt på bytte og dårlig forsvart. Det står fast at bortimot sytti tusen romerske borgere og forbundsfeller fant døden på de stedene jeg har nevnt. For britannerne tok ikke fanger eller drev sla­

423

vehandel eller noen annen form for handel med sitt bytte; nei, de sørget i all hast for å få de beseirede myrdet, hengt, brent og korsfestet, som om de ville ha hevnet seg på forhånd om de selv skulle komme til å lide dødsstraff for sine gjerninger. 34 Da nå Suetonius hadde hos seg den fjortende legion og veteranavdelinger fra den tyvende og dessuten hjelpetropper fra nabolaget, til sammen omtrent to tusen mann, var han klar til å oppgi sin nøling og til å møte fienden i slag. Han valgte seg for dette et sted som var omgitt av trange pass på sidene og av skog i ryggen, etter å ha undersøkt at han bare ville ha hender i fronten og at det på den åpne sletten ikke var noen grunn til å frykte bakhold. Legionen ble derfor oppstilt i tette rekker, hjelpetroppene på fløyene, og ytterst på disse hadde rytterne trengt seg sammen. Britannerne derimot tumlet seg frem og tilbake i skarer og avdelinger i så stor mengde som aldri før og i den grad overmodige til sinns at de hadde ført med seg sine hustruer som vidner til seieren og satte dem på vogner som de hadde anbrakt i utkanten av sletten.

35 Boudicca, som hadde sine døtre foran seg i vognen, ropte et­ tersom hun passerte de enkelte stammer, at nok var det skikk for britannerne å kjempe under ledelse av kvinner: «men nå var det ikke som dronning med høyfornemme forfedre hun kjempet for sitt rike og sin rikdom, men som en kvinne av fol­ ket ville hun hevne at friheten var gått tapt, at hennes legeme var blitt mishandlet av piskeslag, at hennes døtres jomfrudom var blitt skjendet; så vidt var romerne gått i sine lyster at de hverken lot legemer, alderdom eller jomfrudom være ukrenket. Men gudene hjalp den rettferdige hevn: den legion som hadde våget seg på slag, var blitt hugget ned83; resten hadde skjult seg i leiren eller så seg om etter mulighet for flukt; de ville ikke engang utholde gnyet og kampropet fra så mange tu­ sen, og da enda mindre deres angrep og nærkamp med dem; dersom britannerne holdt seg mengden av tropper og årsakene til krigen for øye, da måtte de enten seire i dette slag eller falle; dette hadde hun som kvinne besluttet seg til; mennene fikk, om de ville, leve videre som slaver.»

424

36 Heller ikke Suetonius forholdt seg taus nå når alt stod på spill; selv om han hadde tillit til sine soldaters tapperhet, så henstilte han med oppfordringer og bønner til dem at de bare måtte forakte barbarenes høylydte og tomme trusler: «det var jo fle­ re kvinner enn våpenført mannskap man så der borte hos dem; feige og våpenløse som de var, ville de straks vike når de dro kjensel på våpnene og tapperheten til dem som så ofte seierrikt hadde slått dem på flukt; selv når mange legioner var samlet, var det bare et fåtall som avgjorde slaget, og deres ry ville bli desto større når de, en liten skare, vant en hel hærs be­ rømmelse; det gjaldt bare i tettsluttede geledder og etter først å ha sendt sine kastevåpen å følge på med å slå ned fienden med skjoldbukler og sverd og anrette blodbad uten å tenke på å ta bytte, for når seieren var vunnet, ville jo alt tilfalle dem.» En slik kampglød oppstod ved feltherrens ord og så raskt had­ de de ved mange slag krigserfarne soldater gjort seg klar til å sende sine kastevåpen, at Suetonius gav tegn til slag overbevist om et heldig utfall. 37 Først ble legionen stående uten å røre seg av flekken og hadde dekning av den trange delen av sletten. Men etter at romerne hadde oppbrukt sine kastevåpen med treffsikre skudd mot fienden som rykket nærmere, brøt de frem i svinefylking84; hjelpetroppene gikk også til angrep, og rytterne brøt med felte lanser gjennom fiendenes rekker der motstanden var sterkest. Resten hadde allerede gitt seg på flukt, men det var vanskelig nok,'da vognene som omgav dem sperret veien. Våre soldater skånte ikke engang kvinnenes liv, og også trekkdyrene som ble gjennomboret av spyd, økte likhaugene. Denne dag ble det vunnet en berømmelig seier, jevngod med gamle tiders - da det jo finnes dem som beretter at bare litt mindre enn åtti tu­ sen britannere falt, mens omtrent fire hundre av våre soldater ble drept og ikke særlig flere ble såret. Boudicca endte sitt liv ved å ta gift. Da Poenius Postumus, leirtilsynsmann85 ved an­ nen legion, hørte om fjortende og tyvende legions bedrifter, gjennomboret han seg med sitt sverd, i fortvilelse over at han i strid med militær tjenesteplikt hadde unnlatt å følge felther­ rens befaling og derved hadde snytt sin legion for å innlegge seg samme ære som de to andre.

425

38 Hele hæren ble så trukket sammen og holdt i teltleir for senere å kunne fullføre resten av krigen. Keiseren økte antallet av tropper ved fra Germania å sende to tusen legionsoldater, åtte kohorter hjelpetropper og tusen ryttere. Ved deres ankomst ble den niende legion fulltallig på legionsoldater; kohortene og rytteravdelingene ble lagt i en ny vinterleir; alle stammer som hadde vist en tvilsom eller fiendtlig holdning, ble herjet med ild og sverd. Men intet tok så på britannerne som sulten; de hadde nemlig ikke sørget for å tilså sine marker, og gammel og ung var opptatt med krig idet de regnet med å kunne skaffe seg mat ved å bemektige seg den tilførsel vi fikk; allikevel var de trassigste stammer trege til å slutte fred, også fordi Julius Classicianus, Catus’86 etterfølger og Suetonius’ uvenn, satte almennytten til side for privat fiendskap; han hadde utspredt det rykte at en ny stattholder var i vente som uten fiendtlig vrede og seiersovermot ville gå mildt frem mot dem som over­ gav seg. Samtidig sendte han bud til Roma om at man ikke vil­ le få noen ende på stridighetene, dersom man ikke sendte en avløser for Suetonius, hvis motgang han tilskrev dennes udyk­ tighet, mens hans gode resultater skyldtes slumpehellet. 39 Følgelig ble Polyclitus, en frigiven, sendt av sted for å se nær­ mere på situasjonen i Britannia, da Nero hadde godt håp om at denne mann ved sin innflytelse skulle få skapt enighet mel­ lom stattholderen og prokuratoren og også få de opprørske barbarer stemt for fred. Og det manglet ikke på at Polyclitus på grunn av sitt enormt store følge var til byrde for Italia og Gallia og etter å ha satt over havet også forstod å skremme våre soldater. Men hos fiendene var han bare til latter, da de i sin glødende frihetstrang ennå ikke kjente til den maktstilling keiserens frigivne hadde og derfor undret seg over at en felt­ herre og en hær som hadde fullført en så stor krig, rettet seg etter slaver. Alt dette ble meldt til keiseren i skånsomme ord, og Suetonius fikk beholde sin ledende stilling; men da han senere ved stranding hadde mistet noen få skip med deres mannskap, fikk han, som om krigen ennå varte ved, ordre om å overgi sin hær til Petronius Turpilianus87, som allerede var ferdig med sin konsulperiode, og som, da han hverken utfordret fienden eller ble utfordret, gav sin trege uvirksomhet det ærefulle navn fred.

426

40 I det samme året ble det begått to oppsiktsvekkende forbrytel­ ser, den ene ved en senators, den andre ved en slaves frekke til­ tak. Det fantes en forhenværende pretor, Domitius Balbus, en mann som var utsatt for lumske intriger på grunn av sin høye alder, barnløshet og rikdom. En slektning av ham, Valerius Fabianus, som hadde utsikt til høye embeder, forfalsket Bal­ bus’ testament og tok til sin assistanse de romerske riddere Vinicius Rufinus og Terentius Lentinus, og de igjen fikk med seg Antonius Primus og Asinius Marcellus88; Antonius var klar til å våge alt mulig, mens Marcellus på grunn av sin oldefar Asi­ nius Pollio89 hadde et berømt navn og ikke gjaldt for å gi en god dag i moral - men han regnet fattigdom for det verste av alle onder. Fabianus lot altså «testamentet» bevidne av de fire medhjelpere jeg har nevnt, og dessuten av tre andre, mindre kjente menn. Saken ble avslørt i senatets påhør, og Fabianus og Antonius ble sammen med Rufinus og Terentius dømt iføl­ ge lex Cornelia90. Minnet om hans forfedre og keiserens for­ bønn befridde Marcellus fra straff, men ikke fra vanære. 41 Denne dag rammet også hardt den unge Pompeius Aelianus, en forhenværende kvestor, som man mente hadde kjent til Fa­ bianus skurkestreker; han ble forvist fra Italia og fra sitt hjemland Spania. En lignende vanærende straff kom Valerius Ponticus ut for, fordi han for a unngå at de anklagede skulle stilles for byprefektens91 domstol, hadde anklaget dem hos pretoren, noe som først kunne synes lovlig nok, men som han så ved å slutte avtale med de anklagede benyttet til å holde ret­ ten for narr. Til dommen over ham ble føyd det senatsvedtak at den som betalte eller lot seg betale for å fordreie en pro­ sess92, skulle idømmes samme straff93 som den som i en kriminalprosess ble dømt for falsk anklage. 42 Ikke lenge etter ble byprefekten Pedanius Secundus drept av en av sine egne slaver, enten fordi han hadde nektet slaven den frigivelse man var blitt enig om mot en viss betaling, eller fordi slaven, besatt av sitt erotiske forhold til en slavegutt, ikke ville Seg * herren som sin rival. Og da det så etter gammel skikk94 var tilbørlig at hele slaveflokken som hadde levd under samme tak som morderen, skulle bli henrettet, så kom det

427

nesten til opprør da almuen strømmet sammen for å forsvare alle dem som var uskyldige. Man holdt senatet under belei­ ring; i dette fantes det forresten også dem som gikk inn for å avvise overdreven strenghet, mens flertallet stemte mot en­ hver forandring av skikk og bruk. Til det hørte Gaius Cas­ sius95 som, da turen var kommet til ham, ordla seg på følgen­ de måte:

43 «Ofte har jeg, senatorer, vært til stede i denne forsamling når det stiltes krav om nye vedtak som var i strid med våre forfed­ res skikker og lover. Og ikke har jeg protestert, enda jeg ikke var i tvil om at det i fordums tid var blitt sørget bedre og rikti­ gere for alle saker og at det man ville endre, betydde en for­ andring til det verre; men jeg ville ikke synes i overdreven for­ kjærlighet for gammel skikk å ville understreke min rettskyndighets betydning. Og samtidig mente jeg at jeg ikke ved sta­ dige protester burde svekke den innflytelse jeg måtte ha, for at den skulle bestå hel og ubeskåret, dersom staten noen gang virkelig fikk bruk for mine råd. Noe slikt er altså hendt i dag, nemlig at en mann av konsulrang er blitt drept i sitt eget hjem ved anslag fra slavehold, et anslag som ingen av dem har hind­ ret eller røpet, skjønt det enda ikke var blitt rokket ved det senatsvedtak som stilte hele slaveflokken dødsstraff i utsikt. Ja, vedta, ved Hercules, straffefnhet for dem. Men hvem vil da finne forsvar i sin høye stilling, når denne ikke engang har gagnet en byprefekt? Eller hvem vil et antall slaver forsvare når fire hundre ikke har beskyttet Pedanius? Eller hvem vil en slaveflokk komme til hjelp når de ikke engang med all grunn til å frykte lar være å utsette oss for fare? Men har da, som noen ikke skammer seg for å dikte opp, drapsmannen hevnet en urett, akkurat som om det var om arvegods han hadde slut­ tet avtale eller han var blitt berøvet for en slavegutt han hadde fått i arv fra sin bestefar! Ja, da får vi heller erklære likefrem at vi mener herren er blitt drept med rette. 44 Skal vi virkelig lete opp beveggrunner når det gjelder en sak som klokere folk enn vi alt har tatt stilling til? Men om vi nå for første gang skulle treffe en avgjørelse, tror dere da virkelig at en slave har fattet plan om å drepe sin herre uten at det på

428

forhånd har unnsluppet ham et truende ord og uten at han har røpet seg ved en ubesindig uttalelse? Men selv om han hadde holdt sin plan hemmelig, selv om han hadde skaffet seg vå­ pen uten at noen visste om det, tro om han da har kunnet passere gjennom vaktholdet, åpne døren til soveværelset, bringe inn lys og fullføre mordet uten at noen som helst mer­ ket det? Før en forbrytelse hender meget som tyder på at den er i gjære. Dersom slavene må dø hvis de ikke forråder hver­ andre, da kan vi opprettholde livet, vi få blant deres store mengde, sikre blant en engstelig flokk, eller iallfall ved å dre­ pe dem få hevnet oss på alle skyldige. Våre forfedre hadde mistro til slavenes innstilling selv om disse var født på samme gods og i samme hus som sine herrer og straks fra fødselen av hadde vent seg til å omfatte dem med sympati. Men etter at vi nå i vår slaveflokk har folk fra fremmede nasjoner, som har andre seder og skikker og en fremmed religion, om i det hele tatt noen, da kan man bare ved frykt holde slikt pakk i tømme. Men noen uskyldige kan også gå med i lø­ pet, vil man si. Ja, når hver tiende mann i en slått hær blir pisket i hjel6, da ma ogsa de tapre delta i loddtrekningen. Enhver stor straffeaksjon har noe urettferdig ved seg, fordi skaden for den enkelte blir oppveid av hensynet til alles gagn.»

45 Vel var det ingen som våget klart å gå imot Cassius’ votum, men man hørte halvhøye protester fra noen som uttalte sin medlidenhet med tanke på det store antall slaver, på deres al­ der og kjønn og pa det faktum at de fleste av dem utvilsomt var skyldfrie. Men allikevel fikk den del av senatorene overta­ ket som stemte for dødsdom. Men denne kunne ikke settes i verk, da folkemengden hadde stimlet sammen og truet med stenkasting og ildspåsettelse. Da sendte keiseren en truende ordre til almuen og lot pretorianerne danne espalier langs hele veien som førte til retterstedet. Cingonius Varro hadde stilt forslag om at også de frigivne som hadde levd under samme tak som drapsmannen, skulle straffes, nemlig ved å bli forvist fra Italia. Men dette fikk keiseren forhindret for at ikke den gamle skikk som medlidenhet ikke hadde rokket ved, til og med skulle understrekes ved grusomhet.

429

46 I det samme året ble Tarquitius Priscus etter anklage fra bithynerne dømt for utpressinger, til stor glede for senatorene fordi de husket at nettopp Priscus hadde anklaget stattholderen Sta­ tilius Taurus97, hvis legat han den gang var. - I dette året ble det av Quintus Volusius98, Sextius Africanus99 og Trebellius Maximus holdt formuesvurdering i Gallia med tanke på skattytelse. De to førstnevnte konkurrerte om ledelsen i kraft av fornem avstamning, med det resultat at de gav forrangen til Trebellius, som de egentlig så ned på. 47 I dette året døde Memmius Regulus100 som, så vidt det var mu­ lig når keiserens opphøyethet stilte alle andre i skyggen, gjorde seg gjeldende ved sin innflytelse, sin karakterfasthet og sitt gode rykte; da Nero var angrepet av sykdom, og smigrerne rundt hans seng sa at det var ute med riket, dersom han bukket under, svarte keiseren at staten jo hadde en støtte. På spørsmå­ let om hvem han egentlig siktet til, hadde han tilføyd: «Til Memmius Regulus.» Regulus klarte imidlertid fortsatt å bli i live, vernet av sin tilbaketrukne livsførsel og fordi han ikke var av gammel adel eller hadde en misunnelsesverdig rikdom. - I dette året ble det innviet et gymnasium av Nero, og med gresk gavmildhet ble det levert olje101 til riddere og senatorer.

r 62 48 I det året Publius Marius og Lucius Afinius var konsuler, laget pretoren Antistius, hvis utilbørlige opptreden som folketribun jeg har omtalt102, noen nidviser om keiseren og leste dem opp i et tallrikt selskap, engang han var gjest hos Ostorius Scapula. Han ble så anklaget etter loven om majestetskrenkelse av Cossutianus Capito103 som for ikke lenge siden var blitt opptatt i senatet igjen takket være sin svigerfar Tigellinus’104 forbønn. Nå først ble omtalte lov kalt til live igjen, og man mente at det ikke så meget var Antistius’ undergang som en æresbevisning av keiseren man hadde for øye, så at et tribunveto fra denne kunne befri Antistius fra dødsstraff selv om han ble dømt skyldig av senatet. Og skjønt Ostorius som vidne sa at han ikke hadde hørt noe, skjenket man dem som gikk anklagede imot, tiltro. Junius Marullus, utpekt konsul, foreslo at man skulle avsette anklagede som pretor og ta ham av dage etter fedrene skikk105. Da de øvrige sluttet seg til dette, fremholdt

430

Paetus Thrasea106 etter sterk lovprisning av keiseren og skarpe angrep på Antistius at hva enn en skyldig fortjente å lide, had­ de ikke senatet, når det ikke var tvunget til det, noe med å be­ stemme det, siden man hadde en så fremragende keiser: «bød­ del og strikke var for lengst gått ut av bruk; men man hadde da ved lovene fastsatte straffer som man kunne idømme uten at dommerne viste grusomhet og uten at en moderne tid behøv­ de å skamme seg. Hvorfor ikke heller la ham, etter at hans ei­ endom var konfiskert, henslepe sitt forbryterske liv på en øde øy? Da ville han for egen person lide en desto sørgeligere straff jo lenger han ble der, og samtidig avgi det beste bevis på statens mildhet.» 49 Thraseas frimodighet slo en sprekk i de andres trellesinn, og da konsulen tillot avstemning, tiltrådte de Thraseas forslag på noen få nær. Blant disse var Aulus Vitellius107, som alltid var klar til fjesking; han gikk med skjellsord løs på de mest frem­ ragende menn, men tidde når disse gav svar på tiltale, slik feige naturer har for skikk. Men konsulene våget ikke å sette sena­ tets vedtak i verk og skrev bare til keiseren om enigheten i se­ natet. Nero vaklet en stund mellom unnseelse og vrede og skrev til slutt som svar: «Antistius hadde uten å være utfordret ved noen krenkelse uttalt de groveste fornærmelser av keise­ ren; for dette hadde senatorene forlangt straff, og det hadde vært riktig å bestemme en straff som svarte til forbrytelsens størrelse; men for øvrig ville han ikke hindre dem i å vise mildhet, likesom han ville ha grepet inn mot at man vedtok en altfor streng straff; de fikk beslutte slik de selv ville, endog å frikjenne gav han dem lov til.» Da dette og lignende var blitt lest opp, og det var klart at keiseren følte seg fornærmet, gjor­ de ikke konsulene av den grunn noen forandring i behandlin­ gen av saken eller gikk Thrasea fra sitt votum. De andre opp­ gav heller ikke det de hadde godkjent, noen for ikke å skulle synes å ville vekke uvilje mot keiseren108, de fleste fordi de føl­ te seg sikre ved sitt overlegne flertall, og Thrasea på grunn av sin vante karakterfasthet, hvis ry han ikke tålte noe skår i109.

50 En lignende anklage rammet Fabricius Veiento, fordi han i noen bøker som han hadde gitt navnet «testament», hadde

431

kommet med mange nedsettende uttalelser om senatorer og prester. Hans anklager, Tullius Geminus, la også til at han hadde latt seg betale for å skaffe folk gunstbevisninger hos kei­ seren og rett til å oppnå embeder. Dette fikk keiseren til selv å påta seg den rettslige undersøkelse; han erklærte Veiento skyl­ dig og forviste ham fra Italia og forlangte at hans bøker ble brent; de var meget ettertraktet og ble flittig lest så lenge det var forbundet med risiko å skaffe seg dem; senere da det stod fritt for, sank de i glemsel.

57 Mens de ufyselige tilstander i staten stadig ble verre dag for dag, minket også mulighetene for å råde bot på dem. Burrus110 avgikk ved døden, uklart om på grunn av sykdom eller ved gift. På sykdom kunne det tyde at han endte sitt liv ved at han ble hindret i å trekke pusten fordi svelget svulmet opp litt etter litt, men flere påstod at på Neros befaling var det under skinn av legemiddel blitt smurt en dødbringende gift i halsen på ham, og at Burrus, som gjennomskuet forbrytelsen, skulle ha snudd ryggen til keiseren da denne kom på sykebesøk og på hans spørsmål bare ha svart: «Med meg står det bra til111.» Hos hans medborgere ble det et stort savn etter ham, når de mintes hans dugelighet og sammenlignet ham med hans to et­ terfølgere, den ene hederlig, men slapp, den andre full av skurkestreker. Keiseren hadde nemlig satt to kommandanter over pretorianerkohortene, Faenius Rufus112, som var blitt populær fordi han hadde behandlet kornforsyningen uten tanke på egennytte, og Ofonius Tigellinus113, fordi keiseren la vekt på dennes velkjente lastefullhet og skjendighet. Og de to ble som man kunne vente etter kjennskapet til deres karakter; Tigelli­ nus fikk større innflytelse hos keiseren og ble innviet i hans private utsvevelser, mens Rufus fikk et godt rykte hos folket og hæren, noe som ikke tjente ham til fordel i Neros øyne. 52 Burrus’ død gjorde også ende på Senecas114 innflytelse, fordi det ikke var samme kraft for de gode tilbøyeligheter når så å si den ene halvpart som gikk inn for dem, var gått tapt, og keise­ ren lånte slettere rådgivere øre. Disse gikk til angrep på Seneca med forskjellige slags beskyldninger, idet de fremholdt at han stadig økte sin umåtelige rikdom, som overskred en privat-

432

manns mål, at han tilvendte seg borgernes sympati, at han li­ kesom ville overgå keiseren ved tiltrekkende parker og rikt ut­ styrte villaer. De bebreidet ham også for å ville tilegne seg ale­ ne ry for veltalenhet og for oftere å lage dikt115 etter at Nero hadde fattet lyst til å dikte: «og idet han åpenlyst tok avstand fra keiserens yndlingsbeskjeftigelser, talte han nedsettende om hans evne til å styre hester og spottet hans stemme hver gang han sang; hvor lenge skulle ikke noe ha anseelse i staten uten det man skulle tro skrev seg fra Seneca? Nero hadde da sanne­ lig nå barneårene bak seg og stod i sin ungdoms fulle kraft; han skulle kvitte seg med sin lærer, han hadde i sine forfedre tilstrekkelige forbilder i alt mulig.»

53 Men Seneca var ikke uvitende om at han hadde sine anklagere, da de som ennå tok hensyn til anstendighet, røpet dem for ham, og da keiseren mer og mer unngikk fortrolig omgang med ham, bad han om et tidspunkt for samtale, og da det var blitt innrømmet ham, tok han slik til orde: «Det er fjorten år siden, Caesar, at jeg ble attasjert din håpefulle ungdom og åtte år siden du ble keiser. I løpet av denne tid har du overøst meg slik med æresposter og rikdom at det ikke mangler min lykke annet enn å holde styr på den. Jeg skal minne deg om store forbilder, ikke hentet fra folk av min stand og stilling, men fra dine kretser. Din tippoldefar Augustus tillot Marcus Agrip­ pa116 å leve tilbaketrukket i Mytilene og Gaius Maecenas117 å føre et stille liv i selve Roma som om han slett ikke var borger der. Den ene av disse hadde andel i hans krigsbedrifter, den andre var blitt brukt til alskens møysommelige oppgaver i Roma; de hadde fått rikelige belønninger som imidlertid var i samsvar med deres uhyre fortjenester. Men hva annet har jeg kunnet tilby deg som grunn for din gavmildhet enn lærde stu­ dier som er frembrakt om jeg så må si, på livets skyggeside, og som bare er blitt berømthet til del fordi jeg synes å ha hjulpet deg til visse grunnleggende kunnskaper da du var ung, noe som for meg er belønning stor nok. Men du har vist meg nåde over alle grenser og skjenket meg så uendelig rikdom at jeg ofte må tenke i mitt stille sinn: Skal jeg, som er født i ridderstand og i en provins118, virkelig regnes blant statens fremste menn? Skal jeg, en oppkomling, omgis av samme glans som

433

høyadelige som kan oppvise rekker av berømmelige forfedre? Hvor er det blitt av min gamle beskjedenhet som var tilfreds med lite? Er det den som nå anlegger slike parker og rykker inn i villaer utenfor byen og har overflod av svære jordeien­ dommer og av kapital som lånes ut på rente vidt og bredt? En eneste unnskyldning faller meg inn, nemlig at jeg ikke kunne protestere mot din gavmildhet. 54 Men nå er målet fullt for oss begge to; for deg når det gjelder hva en keiser kan gi en venn, for meg når det gjelder hva en venn kan motta av en keiser. Hva som er derover, øker misun­ nelsen. Denne, som alt menneskelig, når ikke opp til din høye stilling, men på meg vil den hvile tungt, og jeg trenger hjelp. Likesom jeg i felten eller på en reise ville be om en støttende arm når jeg ble trett, således ber jeg, som på livets vei er blitt en olding ute av stand til å tåle selv de minste anstrengelser, om din hjelp, siden jeg ikke kan bære min rikdom lenger. La dine prokuratorer ta vare på min formue, la dem legge den til din! Jeg vil ikke styrte meg i fattigdom; men når jeg er blitt kvitt det hvis glans blender meg, vil jeg som før anvende på min egen sjel den tid som har vært reservert for omsorgen av parker og villaer. Du har krefter mer enn nok, og i så mange år har du satt deg inn i styringen av riket. Følgelig kan vi, dine eldre venner, forlange å få leve i ro. Også det vil øke ditt ry at du har hevet til de høyeste stillinger slike menn som også kun­ ne finne seg i et beskjedent liv.» 55 På dette svarte Nero omtrent slik: «At jeg på stående fot kan imøtegå din veloverlagte tale, det er det første jeg har deg å takke for, da du har lært meg å klare, ikke bare problemer man kunne forutse, men også slike som plutselig oppstår. Min tippoldefar Augustus har tillatt Agrippa og Maecenas å hengi seg til fred og ro etter slit og strev, men da var han selv så pass gammel at hans egen anseelse kunne rettferdiggjøre hva han enn innrømmet dem. Men han hadde ikke tatt tilbake noen av de belønninger han hadde gitt dem. De hadde gjort seg for­ tjent i krig og i en farefull tid; for under slike forhold forløp Augustus’ ungdomstid. Heller ikke ville jeg ha manglet vå­ penfør hjelp av deg, hvis jeg hadde vært opptatt med krig.

434

Men du har, slik mine forhold krevde det, hjulpet meg først som barn, så som ung mann, med veloverlagte råd og forma­ ninger. Og disse dine gaver til meg vil bestå så lenge jeg er i live. Det du har fått av meg, parker og penger og villaer, er derimot underlagt den foranderlige skjebne. Og selv om det kan synes at du har fått svært meget, så er det mange som har oppnådd mer selv om de slett ikke kan måle seg med deg i for­ tjenester. Jeg skammer meg ved å nevne frigivne som man kan se i større rikdom enn deg. Derfor må jeg rødme av skam når du, som er meg aller kjærest, ikke overgår alle andre i rikdom og utmerkelser. 56 Men du er fremdeles i en kraftig alder som både er egnet for virksomhet og belønninger, mens jeg nå først tar fatt på mitt virke som keiser. For det kan da ikke være slik at du regner deg for ringere enn Vitellius119, som var konsul tre ganger, el­ ler meg for utakknemligere enn Claudius, og mener at min gavmildhet overfor deg ikke kan hamle opp med alt det som Volusius120 skaffet seg ved livslang sparsommelighet? Hvorfor ikke heller kalle meg tilbake om jeg i mm ungdommelige usik­ kerhet kommer bort fra den rette vei og mer intenst styre min kraft når den blir væpnet med den hjelp du kan gi meg? Det er ikke din beskjedenhet, din trang til ro folk vil snakke om der­ som du leverer dine penger tilbake, men om mm griskhet og om dm frykt for mm grusomhet. Og selv om dm kravløshet skulle bli rost aldri så meget, så er det da ikke anstendig for en vis mann å skaffe seg en ære som medfører vanry for en venn.» Disse ord lot Nero ledsage av omfavnelser og kyss; både had­ de naturen skapt ham til og lang vane vent ham til å skjule sitt hat under falsk fjesking. Seneca takket, slik avslutningen alltid er på samtaler med en hersker, men han forandret sin tidligere maktstillings vaner, han hindret tallrike morgenvisitter, unn­ gikk å ha stort følge når han gikk ut, og viste seg sjelden i Roma, som om han ble holdt hjemme av svekket helbred eller av filosofiske studier. 57 Når Seneca var blitt fjernet, var det en lett sak å få Rufus Faenius121 redusert ved å beskylde ham for vennskap med Agrip­ pina. Tigellinus derimot ble mektigere dag for dag, og da han

435

mente at skurkestreker, det eneste han utmerket seg ved, ville bli mer innbringende dersom han fikk keiseren innviklet i en felles forbrytelse, gav han seg til å undersøke hvem det var Nero fryktet. Og da han fant ut at det særlig var Plautus122 og Sulla123, nevnte han overfor keiseren at Plautus nylig var blitt forvist til Asia, Sulla til Gallia Narbonensis, at de begge tilhør­ te høyadelen, og nå levde den ene nær Østens, den andre nær Germanias hærer: «han selv hadde ikke som Burrus planer av forskjellig art, men tenkte bare på å sikre Nero; denne kunne nok til en viss grad beskyttes mot anslag i Roma ved at det øyeblikkelig ble grepet inn; men hvordan skulle man under­ trykke opprør langt borte? Gallia var kommet i bevegelse tak­ ket være diktatornavnet124, og ikke var Asias folk blitt mindre urolige ved å minnes at Plautus var barnebarn av den høyfornemme Drusus125. Sulla var ubemidlet, men derfor desto vågsommere og hyklet treghet126 bare inntil han fant mulighet for et dristig kupp; Plautus, som var rik, lot ikke engang som om han traktet etter fred og ro, men som om han la an på de gamle romerdyder; han hadde sluttet seg til stoikernes selvgode holdning som gjør folk opprørske og lystne på å ta en risiko.» - Og nå gikk det fort unna. Fem dager senere ble Sulla av mor­ dere som var sendt sjøveien til Massilia, drept mens han lå til bords og ikke hadde hørt om noe som kunne gi ham grunn til å frykte. Da hans hode ble brakt til Nero, spottet Nero over hvor stygt det ser ut å bli grå før tiden. 58 At man planla Plautus’ død, kunne ikke gå så skjult for seg, da det var flere som hans vel lå på hjerte. Den tid som måtte med­ gå før man fikk beskjed, takket være den lange seilas til og fra Asia, var stor nok til å sette rykter i sving, og man diktet i hop et rykte som fikk bre seg, om at Plautus hadde begitt seg til Corbulo127, som på den tid kommanderte store troppestyrker og var særlig utsatt for fare når berømte, uskyldige menn ble skaffet av veien; ja det het seg at provinsen Asia hadde grepet til våpen av sympati for den unge mann og at de soldater som var utsendt i forbrytersk hensikt, ikke hadde vært mange eller besluttsomme nok og hadde skiftet parti da de så seg ute av stand til å fullføre sitt oppdrag. Disse grunnløse rykter ble, som det gjerne skjer, overdrevet ved det lettroende folk kunne

436

finne på når de ikke hadde annet å gjøre. Faktum var at en av Plautus’ frigivne ved hjelp av gunstig bør var kommet den ut­ sendte kenturion i forkjøpet og hadde overbrakt Plautus en melding fra hans svigerfar Lucius Antistius128: «Plautus skulle unnfly en død som lot vente på seg så lenge han hadde et til­ fluktssted; takket være medynk med sitt berømte navn ville han finne støtte hos bra menn og kunne slutte seg sammen med folk som ville våge noe. Inntil videre burde han ikke avvi­ se noen slags hjelp. Dersom han fikk slått tilbake seksti mann - så mange var nemlig underveis - så kunne, før Nero fikk bud om dette og en annen styrke bli sendt, meget følge på som kunne resultere i krig. Ved en slik fremgangsmåte skaffet man seg iallfall enten redning eller den dristige ville ikke utsette seg for å lide noe verre enn den feige.» 59 Men Plautus lot seg ikke bevege av disse ord, hva enten han nå, våpenløs og landflyktig som han var, ikke kunne øyne noen hjelp eller han hadde uvilje mot tvilsomme forhåpninger eller han lot seg lede av sin kjærlighet til hustru og barn, som han mente keiseren ville stille seg forsonligere overfor når den­ ne ikke ble uroet ved noen engstelse. Det finnes også folk som kan fortelle at det var kommet nye bud fra svigerfaren, denne gang om at ikke noe alt for ille var å vente, og at Plautus’ filosofilærere, grekeren Coeranus og etruskeren Musonius, hadde rådet ham til å avvente døden med karakterfasthet heller enn å velge et liv i usikkerhet og engstelse. Iallfall er det sikkert at han ble påtruffet midt på dagen, avkledt for å drive gymna­ stikk. I denne tilstand ble han hugget ned av kenturionen i nærvær av evnukken Pelago, som Nero hadde gitt ledelsen over kenturionen og hans avdeling, så de ble som drabanter for denne keiserlige håndlanger. Den dreptes hode ble brakt til Roma, og ved synet av dette ytret Nero - jeg skal gjengi keiserens uttalelse ordrett: «Hvorfor, Nero, . . . »129 Da han nå var blitt kvitt sin frykt, gav han seg til å påskynde sitt bryllup med Poppaea — dette var blitt utsatt på grunn av den engstelse han hadde følt - og sin skilsmisse fra hustruen Octavia, som, selv om hun opptrådte høyst beskjedent, var ham besværlig på grunn av faren Claudius og folkets sympati for henne. Men til senatet sendte han en skrivelse hvor han ikke innrømmet mor­

437

det på Sulla og Plautus, men nevnte at begge to hadde en opp­ rørsk innstilling og at statens vel i høyeste grad lå ham på hjer­ te. I den anledning ble det av senatorene vedtatt takkefester og at Sulla og Plautus skulle utstøtes av senatet, en pmligere his­ torie for senatorene enn selve udåden. 60 Da Nero fikk kjennskap til dette senatsvedtak og skjønte at alle hans ugjerninger ble oppfattet som fortjenstfulle handlin­ ger, jaget han Octavia bort under påskudd av at hun var ufruktbar, og giftet seg så med Poppaea. Hun, som lenge had­ de vært hans elskerinne og konkubine, tok snart makten over sin ektefelle og fikk en av Octavias tjenere til å beskylde denne for å stå i et erotisk forhold til en slave. Som hennes medskyl­ dige ble utpekt en slave fra Egypt ved navn Eucaerus, en mann som var opplært i fløytespill. Slavinnene ble tatt i forhør, og selv om noen av dem ved tortur lot seg drive til falsk vidnesbyrd, var det flere som holdt fast ved å forsikre om sin herskerinnes uskyldighet; en av dem svarte Tigellinus da han trengte inn på henne, at Octavias skjød var renere enn hans munn. Al­ likevel ble Octavia fjernet fra keiserpalasset, men det skjedde først i form av en lovlig skilsmisse, og hun fikk seg overlatt Burrus’ hus og Plautus’ landeiendommer, ulykkesspående130 gaver. Senere ble hun forvist til Kampania og satt under mili­ tær bevoktning. Men da oppstod tallrike og høylydte klager hos almuen, som har mindre klok forsiktighet og i sine ringe kår har færre farer å frykte. Det oppstod også et falskt rykte131 om at Nero i anger over sin ugjerning ville kalle sin hustru Octavia tilbake.

61 Folk styrtet nå glade opp på Kapitol og trodde endelig å ha grunn til å takke og tilbe gudene. De veltet statuene av Pop­ paea over ende, bar bilder av Octavia på sine skuldre, strødde blomster over dem og stilte dem opp på Forum og i templene. Man dro også av sted for å lovprise keiseren med høylydte hyldningsrop, og keiserpalasset var allerede fylt av en stor mengde mennesker da utsendte pretorianeravdelinger med piskeslag og dragne sverd drev dem fra hverandre i forvirring. Nå ble alt det de hadde stelt i stand under sin demonstrasjon, rettet på, og Poppaeas statuer ble reist igjen. Hun som alltid

438

hadde vært besatt av hat, ble nå også besatt av frykt for at fol­ kets uvilje mot henne skulle ta voldsommere til eller at Nero skulle la seg omstemme av den; hun kastet seg for Neros føtter og forsikret at hennes situasjon ikke var slik at hun kjempet for sitt ekteskap, selv om dette var henne kjærere enn livet, men at selve hennes liv var brakt i ytterste fare av Octavias klientskarer og slaveflokker, som med «folket» som skalkeskjul våget i fredstid slikt som knapt kunne forekomme i krig: «det var i virkeligheten mot keiseren man hadde grepet til våpen; det hadde bare manglet en leder, som lett lot seg finne når uro­ en først kom i gang; Octavia behøvde bare å forlate Kampania og selv innfinne seg i Roma, da hun jo alt på lang avstand kun­ ne få uroligheter i stand bare ved å gi et vink. - Og hva var det egentlig Poppaea hadde gjort seg skyldig i? Hva hadde hun fornærmet noen med? Ja, kanskje ved at hun ville skjenke keiserhuset legitime arvinger? Men ville da romerfolket heller at avkommet av en egyptisk fløytespiller132 skulle settes på keisertronen? Ja, om det kunne bedre på situasjonen, da fikk han heller frivillig enn nødtvungent kalle sin «herskerinne» tilba­ ke, eller også sørge for sin egen sikkerhet. De første urolighe­ ter var jo blitt dempet ved at man rettferdig grep inn på lempe­ lig vis; men ville man få folk til å oppgi alle forhåpninger om igjen å se Octavia som Neros hustru, da måtte man sørge for å gi henne en ny mann.»

62 Nero ble både skremt og oppegget ved å høre disse ord, som var beregnet på både å vekke frykt og harme. Men mistanken om forbindelsen med slaven var ikke kraftig nok og var blitt helt latterlig ved forhøret av slavinnene. Altså måtte man søke tilståelse av en annen som man også kunne beskylde for for­ bryterske planer om revolusjon. Og her syntes den rette per­ son å være Anicetus133, som hadde utført mordet på Neros mor. Han hadde, som jeg har fortalt134, kommandoen over flå­ ten i Misenum og hadde etter å ha begått ugjerningen, stått i forbigående gunst hos Nero, men så blitt gjenstand for stadig større hat fordi hjelpere til onde gjermnger ved sin person li­ kesom synes en bebreidende erindring om disse. Nero tilkalte ham altså og minnet ham om den hjelp han før hadde fått av ham: «han var den eneste som hadde forsvart hans liv mot

439

hans intrigante mor; nå forelå en anledning til å høste ikke mindre takknemlighet, dersom han fikk ryddet en fiendtlig­ sinnet hustru av veien; til dette trengtes ikke vold og våpen; han skulle bare tilstå å ha begått ekteskapsbrudd med Octa­ via.» Nero lovet ham store belønninger, som foreløpig skulle holdes hemmelige, og et hyggelig sted å trekke seg tilbake til utenlands, men truet ham med døden om han nektet. Fordi de tidligere forbrytelser hadde latt seg ordne så lett, diktet Anicetus i sin ondsinnethet opp mer enn det han hadde fått ordre om og kom med sine tilståelser i en krets av Neros venner som keiseren hadde tilkalt som et slags råd. Så ble Anicetus forvist til Sicilia, hvor han førte et liv i overflod og døde en naturlig død. 63 Men Nero utstedte et edikt der det het at Octavia i håp om å få flåten på sin side hadde forført dens kommandant og at hun i bevissthet om sine utsvevelser hadde foretatt abort - at han tidligere hadde beskyldt henne for ufruktbarhet, glemte han fullstendig. Idet han hevdet å ha bevis for sine ord, forviste han Octavia til øya Pandateria135. Ikke har noen annen kvinne som gikk i landflyktighet, vakt større medlidenhet hos dem som var vidner til det. Noen husket ennå at Agrippina136 var blitt forvist av Tiberius, og fra senere tid levde minnet om at Julia137 var blitt forvist av Claudius; men disse to kvinner had­ de vært i moden alder og hadde opplevd gledelige begiven­ heter som mildnet deres hårde skjebne ved erindringen om fordums lykkelige dager. Men for Octavia hadde bryllupsda­ gen vært for en begravelsesdag å regne; hun var blitt ført inn i et hus hvor hun bare skulle oppleve triste begivenheter: først ble hennes far og straks deretter hennes bror138 frarøvet henne ved giftmord; så ble en tjenestepike139 mektigere enn sin herskerinne, ekteskapet med Poppaea forutsatte den tidligere hustrus undergang — og til slutt en anklage som var verre enn selve døden. 64 Men allikevel kunne denne unge kvinne, bare tyve år gammel, ikke forsone seg med tanken på at hun skulle dø, selv om hun var omgitt av kenturioner og soldater og i sin forutanelse om de onder som ventet henne, allerede måtte anse seg som ferdig

440

med livet. Få dager senere kom ordren om at hun skulle dø, skjønt hun bedyret at hun ikke var gift lenger og bare var Neros søster140, og påkalte de felles forfedre med navnet Ger­ manicus, ja til og med Agrippina141 i hvis levetid hun hadde ut­ holdt et ulykkelig ekteskap, men allikevel uten å måtte gå til grunne. Nå ble hun bundet og hennes årer åpnet på alle lem­ mene, og da angsten trengte blodet tilbake så det fløt noe tregt, ble hun kvalt i dampen av et overopphetet bad. Til dette ble føyd en ufyselig brutalitet, idet hennes hode ble hugget av og brakt til Roma, hvor Poppaea tok det i øyesyn. Men hvor­ for skal jeg stadig fortelle at det ble vedtatt tempelgaver? De som fra meg eller andre kilder vil ha kjennskap til disse tiders begivenheter, vil på forhånd være klar over at hver gang keise­ ren gav befaling om landsforvisning og mord, ble det brakt gudene takk, og at dette som før i tiden var tegn på lykkelige begivenheter, nå ble et tegn på statens forfall. Men jeg skal al­ likevel ikke fortie senatsvedtak som er særlig påfallende ved sin fjesking eller betegner ytterpunktet av underdanighet.

65 I det samme året skal Nero ha tatt to av sine mektigste frigivne av dage ved gift, Doryphorus fordi han hadde motsatt seg ek­ teskapet med Poppaea, og Pallas fordi han ved å leve så lenge hindret keiseren i å få tak i en uhyre pengesum. - Romanus142 hadde underhånden beskyldt Seneca for å være tilhenger av Gaius Piso, men Seneca gikk av med seieren og fikk felt Ro­ manus på grunn av denne beskyldning. Dette førte til at Piso ble engstelig143 og nå satte i gang sin sammensvergelse mot Nero, et vidt forgrenet tiltak som imidlertid falt uheldig ut.

Fotnoter BOK XIV 1) Det er bare tale om én slik, XIII 45. 2) Hun hadde barn med sin første ektefelle Rufrius Crispinus, XIII 45. 3) Om Tacitus’ kilder, se Innledning s. 16. 4) XIII 12, 46. 5) Om Tacitus’ kilder, se Innledning s. 16. 6) Dette hadde skjedd under Caligulas regjering; Lepidus hadde senere deltatt i en sammensvergelse mot denne keiser og ble drept i år 40 e.Kr., mens Agrippina ble landsforvist på grunn av sitt forhold til Lepidus. 7) XII 25. 8) Begge de to nevnte steder er i Latium, Antium er en kystby. 9) XIII 16. 10) Den foregikk den 19. mars og de fire påfølgende dager. 11) Nero oppholder seg i Baiae og mottar på stranden moren som kommer fra sin villa i Antium. 12) En vik av Napolibukten; den går inn kort etter forberget Mi­ senum, som begrenser Napolibukten mot nord. 13) Hun benytter seg altså ikke av skipet som Nero hadde stilt til hennes disposisjon; når hun allikevel gjør det ved sin avreise, som skjedde fra villaen Bauh, hadde hun altså latt seg overbevi­ se om at hun ikke hadde noe å frykte fra Neros side. 14) Bauli. 15) XIV 3. 16) Fremstillingen vender tilbake til slutten av kapittel V. 17) Sikter til episoden som er fortalt XIII 5. 18) Han antyder altså at Agermus (XIV 7) må ha hatt en væpnet skare i ryggen. 19) XIII 49. 20) Etter en inndeling som var foretatt av Augustus. 21) Junia Calvina, XII 4, 8. 22) XII 22. 23) Om de to nevnte er det ikke blitt fortalt tidligere. 24) XII 1, 22; hun var altså først blitt drept (tvunget til selvmord) på sitt forvisningssted. 25) Om de to nevnte: XIII 19, 21, 22. 26) Junia Silana, XI 12, XIII 19—22. 27) Slik virkelige triumfatorer pleide.

442

28) Sikter til den greske lyrikeren Pindaros (518-438 f.Kr.), hvis ennå bevarte oder hyller seierherrer, særlig i kappkjøring. 29) I keiserens park der. 30) Som ellers var slaver. 31) XII 56. 32) Begge byer i Kampania. 33) I en bortfalt bok av Tacitus’ verk. 34) I Nord-Afrika, vest for Egypt; dannet en provins sammen med Kreta; Pedius hadde vært stattholder der. 35) Eskulap (gresk: Asklepios), legekunstens gud. 36) Kong Apion av Cyrene hadde år 96 f.Kr. testamentert sitt kon­ gedømme til romerne. 37) IV 52, 66. 38) Marcus Servilius (Nonianus), nevnt som konsul for år 35, VI 31; om Tacitus’ kilder se Innledning s. 16. 39) I år 55 f.Kr. 40) Gymnasium (gresk ord og institusjon), idrettsanlegg der man også kunne påhøre foredrag av populærfilosofer eller hengi seg til ren lediggang. 41) Selve det ord som her er brukt om skuespillere (histrio), menes av mange å være et etruskisk ord. 42) En by i Syd-Italia som var grunnlagt av grekere og lenge bevarte et gresk preg og sprog. 43) 146 f.Kr. holdt Mummius triumf etter sin beseiring av Grekenland; Asia (Pergamon) tilfalt romerne ca. år 130 f.Kr. 44) Pretorene måtte gi forestillingene på egen bekostning. 45) De var tidligere blitt utvist, XIII 25. 46) Slik de greske var. 47) Uten å ha opptrådt. 48) XIII 19, Stamtavle B. 49) Nå Tivoli. 50) Fortsettelse fra XIII 41. 51) Bor dels i Armenia, dels innenfor parthernes område. 52) Som er Corbulos forbundsfeller, XIII 37. 53) De manglet altså brød (korn), som ellers var deres hovednæ­ ring. 54) I nærheten av Tigranocerta. 55) Om denne, XIII 37. 56) Parthernes - tidligere ofte omtalte - konge. 57) Vologaeses’ bror, innsatt som konge over Armenia XIII 34-40. 58) En annen enn Tigranes II 3 og Tigranes VI 40.

443

II 42. Den parthiske fyrsteslekt. VI 32-35, XII 44-48, XIII 37. Konge over Pontus. Om de to sistnevnte, XIII 7. XII 45, XIII 8; provinsen hadde alt i år 55 vært bestemt for Anteius, som imidlertid aldri fikk overta den (XIII 22). 65) I Frygia. 66) Ved Napolibukten; byen fikk nå navnet Colonia Claudia Nero59) 60) 61) 62) 63) 64)

nensis Puteolana. 67) Manipelen er den minste enhet innen hæren; den stod under en kenturion. 68) I 15; det var 12 pretorer, men det meldte seg altså 15 ansøkere. 69) I Nord-Afrika. 70) XII 15, XII 40. 71) XII 40. 72) Nevnt som konsul XII 5. 73) Nå: Anglesey i Wales, skilt fra fastlandet med et smalt strede. 74) Hevngudinner. 75) Keltiske prester. 76) XII 31. 77) I Sør-Suffolk og i Essex. 78) Colchester. 79) Themsen. 80) Varetager av keiserens økonomiske interesser i provinsen. 81) London. 82) Nær det nåværende St. Albans i grevskapet Hertford. 83) XIV 32. 84) I «kjegleformasjon». 85) Leirtilsynsmannen (I 20) hadde tatt kommandoen over legio­ nen, da denne manglet en legat. 86) XIV 32. 87) XIV 29. 88) Nevnt som konsul XII 64, antagelig sønn av Asinius Agrippa, IV 34. 89) IV 34. 90) Gitt av diktatoren Lucius Cornelius Sulla (f 78 f.Kr.), straffen var landsforvisning og tap av formue. 91) VI 10, 11; antagelig gikk det her mer summarisk for seg enn ved en pretordomstol. 92) Ved mot betaling å gjøre anklagen mildere. 93) Landsforvisning og tap av formue.

444

94) 95) 96) 97)

Cfr. XIII 32. Kjent for sin juridiske innsikt, XII 12. Som straff for feighet. XII 59; Priscus er nå selv blitt stattholder over Bithynia (i Nord-Lilleasia). 98) Nevnt som konsul, XIII 25, for år 56. 99) XIII 19. 100) Nevnt (som Regulus) V 11, VI 4, og (som Lollia Paulinas mann) XII 22. 101) Til å gni inn kroppen med før legemsøvelsene. 102) XIII 28. 103) Som en følge av den dom som han XIII 33 hadde fått, var han blitt utstøtt av senatet. 104) Mer om ham XIV 51. 105) Ved å la ham piske i hjel. 106) XIII 49, XIV 12. 107) Den senere keiser (69). 108) Ved å gi inntrykk av at keiseren hadde tvunget senatet til å gå fra Thraseas moderate forslag. 109) Man merker også her en viss kritikk av Tacitus overfor stoike­ ren Thrasea. 110) Ofte nevnt i XII-XIV bok. 111) «Jeg har god samvittighet.» 112) XIII 22. 113) Blir nå ofte omtalt i bøkene XIV, XV, XVI. 114) XII 8 og ofte senere. 115) Som skulle stille Neros dikt helt i skyggen. 116) For å unngå Marcellus’ (I 3) misunnelse trakk Agrippa (Augu­ stus’ store feltherre og senere svigersønn) seg tilbake til Mytilene (på Lesbos). 117) III 30. 118) I Spania. 119) Far til den senere keiser; VI 28, 32, XI 2-4 XII 4 5 120) XII 22, XIII 30. 121) XIII 22, XIV 51. 122) Rubellius Plautus, XIII 19, XIV 22, han hadde frivillig trukket seg tilbake til Asia. 123) Claudius’ svigersønn, XIII 23, 47; han var blitt forvist til Mas­ silia (Marseille). 124) Sulla. 125) Tiberius’ sønn. 126) XIII 47.

445

127) Som befant seg i Syria, XIV 26, i krig med partherne. 128) XIII 13, 53. 129) Hos Dio Cassius (LXII, 14) sier Nero: «Jeg visste ikke at han hadde så stor nese.» Hos Tacitus er Neros ord, bortsett fra «Hvorfor, Nero,» uleselige. 130) Burrus var jo - muligens - blitt forgiftet (XIV 51), Rubellius Plautus drept (XIV 59). 131) Teksten hos Tacitus har en utelatelse som her er utfylt etter for­ slaget i Nipperdey-Andresens utgave. 132) Eucaerus (XIV 60). 133) XIV 3, 7, 8. 134) XIV 3. 135) I 53. 136) Germanicus’ hustru, V 5. 137) Antagelig: Julia, Germanicus’ datter; cfr. XII 8 (Seneca); denne Julia er imidlertid bare tre-fire år eldre enn Octavia. 138) Britannicus. 129) Acte, XIII 12, 46, XIV 2. 140) Adoptivsøster. 141) Neros mor. 142) En av Neros frigivne. 143) Da han skjønte at hans planer var mer eller mindre kjent; om Pisos sammensvergelse XV 48-65.

BOK XV, ÅR 62-65

>2 1 Imidlertid1 hadde parthernes konge Vologaeses hørt om Corbulos“ bedrifter, at en utlending, Tigranes, var gjort til konge over Armenia og at samtidig hans egen bror Tiridates var blitt fordrevet; han ville nå hevne denne krenkelse av Arsacidenes opphøyde stilling, men tanken på det mektige romerrike og respekt for hans stadige forbundJ med det gjorde ham noe tvil­ rådig, ubesluttsom av natur som han var og dessuten innviklet i atskillige stridigheter fremkalt ved at hyrkanernes mektige nasjon hadde falt fra4. I denne sin tvilrådighet ble han utford­ ret av en ny forsmedelse. Tigranes hadde nemlig gått utover Armenias grenser og herjet hos de tilgrensende adiabenere, i større utstrekning og i lengre tid enn ved tilfeldige røvertog. Parthernes stormenn kunne vanskelig finne seg i å være sunket så dypt at deres land ble angrepet, ikke av romernes feltherre, men av en ubesindig person som i en årrekke var blitt holdt som gissel i Roma og der hadde vært for en slave å regne. Deres smerte ble enda mer sviende da Monobazus, som var konge over adiabenerne5, lot spørre om hva slags hjelp han skulle søke eller hvorfra: «Armenia var allerede blitt rømt, nå gikk det sam­ me veien med nabofolkene, og om partherne ikke forsvarte dem, da ville disse finne en mildere trelldom hos romerne om de overgav seg enn om de ble beseiret.» Også Tiridates, som var fordrevet fra sitt rike, ble en vektigere anklager nettopp ved sin talende taushet eller ved den dempede form han fremførte sine ord i: «store herredømmer kunne ikke opprettholdes ved uvirksomhet; man måtte kappes med fienden i troppestyrke og våpen; når det gjaldt den høyeste makt, var retten hos den som var den sterkeste; å bevare sitt eget kunne privatmenn rose seg av, men konger av å kjempe om andres land.» 2 Påvirket av alt dette kalte Vologaeses et råd sammen, stilte Ti­ ridates ved sin side og tok slik til orde: «Denne mann som er

447

sønn av samme far som jeg, har jeg, da han gav meg som den eldste, forrangen til den høyeste makt, innsatt som styrer av Armenia, noe som er for det tredje høyeste trinn på maktstigen å regne; for herredømmet over mederne hadde Pacorus6 allerede fått. I motsetning til det hat og den strid som etter tra­ disjonen skal herske brødre imellom, så det ut til at vi hadde ordnet våre familieforhold som seg hør og bør. Men dette vil romerne hindre og bryter, også nå til egen undergang, den fred som de aldri før har hatt fordel av å krenke. Jeg skal ikke benekte at jeg heller ved en overenskomst enn ved blod, heller ved argumenter enn ved våpen, hadde villet bevare det våre fedre hadde ervervet. Men om jeg har feilet ved å nøle, vil jeg rette på det med tapperhet. Dere har ikke lidt noe skår i deres kraft og ære og dertil fått ry for rimelighet, noe som ikke bør ringeaktes selv av de mektigste mennesker, og som vurderes høyt også av gudene.» Samtidig la han kongsdiademet rundt Tiridates’ hode og gav adelsmannen Monaeses kommandoen over en kamperfaren rytterskare - en konges normale følge føyde hjelpetropper av adiabenere til og gav Tiridates i opp­ drag å fordrive Tigranes fra Armenia, mens Vologaeses selv et­ ter å ha bilagt sine stridigheter med hyrkanerne ville true de romerske provinser med krig med hele vekten av parthernes egen hærstyrke. J Så snart Corbulo hadde fått sikker melding om dette, sendte han to legioner under Verulanus Severus7 og Vettius Bolanus til hjelp for Tigranes med det hemmelige oppdrag heller å føre krigen noe tregt enn for ivrig, da han heller ville holde krigen gående enn prøve på å bringe den til avslutning. Han hadde også skrevet til keiseren at det trengtes en egen hærfører til å forsvare Armenia, da Syria8 ville være i største fare om Volo­ gaeses gikk til angrep. Imens plasserte han de øvrige legioner langs Eufrats strandbredd, væpnet en irregulær skare av provinsfolk og la befestninger for å hindre fienden i å trenge inn. Og fordi egnen var fattig på vann, anbrakte han forskansninger ved kildene, og en del elveløp fylte han til med sand. 4 Mens Corbulo treffer disse forberedelser for å beskytte Syria, rykker Monaeses frem i llmarsj for å komme ryktet om sin

448

v__

egen ankomst i forkjøpet, men fant allikevel Tigranes hverken overrasket eller uforberedt. Han hadde besatt Tigranocerta9, som var vel beskyttet ved antallet av forsvarere og ved vid­ strakte murer; dessuten flyter Nicephorius, en elv av anselig bredde, rundt en del av murene, og der hvor elven holder opp, var det gravd en umåtelig grav. I byen lå romerske soldater, og det var i tide sørget for provianttilførsel. Da den ble ført frem, hadde noen få som vel dumdristig hadde våget seg for langt bort, blitt omringet av fiender som plutselig dukket opp, noe som mer vakte harme enn frykt hos de andre. Men partherne har ikke evne til å gjennomføre beleiringer, fordi de mangler mot til å innlate seg i nærkamp. Ved spredte pileskudd kan de ikke skremme de beleirede, bare bedra seg selv. Da adiabenerne gav seg til å reise stiger og føre frem beleiringsmaskiner, ble de lett støtt ned og senere drept da våre soldater gjorde utfall.

5 Til tross for sin medgang mente Corbulo allikevel at han bur­ de omgås sitt hell med forsiktighet og sendte bud til Vologaeses for a protestere mot at det var gjort angrep på provinsen: «en konge som var romerfolkets forbundsfelle og venn ble be­ leiret sammen med romerske kohorter; Vologaeses burde hel­ ler oppgi beleiringen enn la det komme til at også Corbulo skulle slå leir på fiendtlig område.» Kenturionen Casperius10, som ble utsett til å overbringe dette budskap, møtte kongen i byen Nisibis, som ligger i en avstand av syvogtredve tusen skritt fra Tigranocerta, og fremførte sitt ærend i en barsk tone. Vologaeses hadde fra gammel tid av en inngrodd forestilling om at han burde unnga krig med Roma, og for øyeblikket løp jo begivenhetene ikke heldig av: Beleiringen var resultatløs; Tigranes var sikret ved tropper og forsyninger; de som hadde villet gå til angrep, var blitt slatt pa flukt; det var blitt sendt ro­ merske legioner til Armenia, og andre stod klar til å bryte inn fra Synas grenseområde; hans eget rytteri var svakt da hestene manglet for, idet det var dukket opp store gresshoppesvermer som hadde fortært fullstendig hva det fantes av gress og løv. For ikke a virke redd anla han en forsonlig holdning og svarte at han ville sende utsendinger til keiseren i Roma angående sine krav på Armenia og om å få styrket freden; han befalte Monaeses å oppgi Tigranocerta og trakk seg også selv tilbake.

449

6 De fleste skrøt av dette som om det var frembrakt noe storar­ tet ved kongens frykt og Corbulos trusler. Men det var andre som fortolket det slik at det lå skjult i overenskomsten at beg­ ge parter skulle oppgi krigføringen og at også Tigranes11 skulle forlate Armenia når Vologaeses fjernet seg: «for hvorfor var ellers den romerske hær blitt ført bort fra Tigranocerta? Hvorfor hadde man ved våpenstillstand oppgitt det man had­ de forsvart i krig? Eller var det bedre å overvintre i utkanten av Kappadokia i hytter som var oppført i all hast enn i hovedsta­ den for det rike man nettopp hadde gjenvunnet? Krigen var åpenbart blitt utsatt for at Vologaeses skulle kjempe mot en annen motstander enn Corbulo og for at Corbulo ikke skulle løpe fare for å miste sin gjennom så mange år vunne anseelse.» Som jeg har fortalt12, hadde nemlig Corbulo forlangt en egen hærfører til beskyttelse av Armenia, og Caesenmus Paetus13, het det seg, var allerede underveis. Snart innfant han seg da også, og troppene ble fordelt slik at under Paetus’ kommando ble stilt den fjerde og tolvte legion med tillegg av den femte, som nylig var tilkalt fra Moesia, og likeså hjelpetroppene fra Pontus, Kappadokia og Galatia, mens den tredje, sjette og ti­ ende legion og de hjelpetropper som før hadde ligget i Syria, skulle høre under Corbulo; de øvrige stridskrefter skulle de ha sammen eller fordele mellom seg etter hva situasjonen krevde. Men Corbulo tålte ingen konkurrent, og Paetus, som vant ære nok om han gjaldt som nummer to etter Corbulo, så ned på dennes bedrifter og nevnte stadig at Corbulo hverken hadde vunnet noe slag eller gjort bytte og at byerobringer bare var blitt gjort tilsynelatende, mens han, Paetus, ville pålegge de beseirede avgifter og lover og romersk rett istedenfor en skyggekonge. 7 Omtrent på denne tid vendte Vologaeses’ utsendinger, som, slik jeg har omtalt14, var blitt sendt til keiseren, tilbake med uforrettet sak, og partherne gikk nå åpenlyst til krig. Og heller ikke Paetus holdt seg tilbake, men rykket under ulykkesspående varsler inn i Armenia med to legioner, hvorav den fjerde på den tid stod under Funisulanus Vettonianus’ kommando, den tolvte under Calavius Sabinus’. For da de passerte Eufrat på en bro, ble den hesten som bar konsulens maktsymboler15,

450

plutselig uten noen forklarlig grunn sky og tok veien tilbake, og senere da de holdt på å anlegge en vinterleir og et dyr stod klar til ofring, brøt dette seg løs da arbeidet med leiren bare var halvfullført, og slapp unna gjennom den halvferdige leir­ voll, og noen av soldatenes kastespyd fattet ild, et særlig påfal­ lende varsel, da fienden, partherne, nettopp kjemper med kastespyd. 8 Uten å bry seg om varslene og før vinterleiren var blitt til­ strekkelig beskyttet, førte Paetus uten på noen måte å ha sør­ get for provianttilførsel, hæren i ilmarsj over Taurusfjellet for, som han sa, å gjenvinne Tigranocerta og herje de strøk som Corbulo hadde latt ligge urørt. Han inntok faktisk noen fort og hadde skaffet seg både ære og bytte dersom han hadde visst å omgås den første med beherskelse og det siste med omhu. Men han ilte på vidstrakte marsjer gjennom strøk som han ikke kunne hevde besittelsen av og gjorde ende på de forråd som ble tatt, og da vinteren alt stod for døren, måtte han føre sin hær tilbake og skrev til keiseren at krigen var så godt som fullført - storslagne ord uten realitet.

9 Imidlertid lot Corbulo flere tropper ta stilling ved bredden av Eufrat, som han stadig hadde holdt under oppsikt, og for at brobyggingen ikke skulle hindres av fiendens rytterskarer som overmodig tumlet seg på det tilgrensende sletteland, lot han det foran brobyggerne seile frem svære lasteskip som var inn­ byrdes forbundet med bjelker og utstyrt med tårn og kastemaskiner av forskjellig sort; de lanser og sten som disse slyn­ get ut, nådde lenger enn at pileskudd fra motparten kunne måle seg med dem. Så ble arbeidet med broen fortsatt, og høy­ dene på den andre siden besatt, først av kohorter med hjelpe­ tropper av forbundsfeller, så av legionenes leir. Alt dette skjedde så raskt og med et slikt inntrykk av overlegen styrke at partherne oppgav alle forberedelser til et angrep på Syria og satte alle sine håp til Armenia. Der var ikke Paetus klar over hva som nå var i vente: han hadde latt den femte legion ligge langt borte i Pontus og svekket de andre legionene ved å gi or­ lov i fleng — inntil han na plutselig hørte at Vologaeses nærmet seg med en stor og kampberedt hær. 15. Tacitus

451

10 Han kalte til sin leir den tolvte legion, men når han hadde hå­ pet at ryktet om hans forsterkede hær skulle virke avskrek­ kende på fienden, så ble nettopp hans troppers fåtallighet rø­ pet ved denne manøver. Allikevel hadde det vært mulig for ham å forsvare leiren med de få tropper han hadde og narre partherne ved å trekke krigen i langdrag, dersom han bare hadde holdt fast ved sin egen plan eller den han fikk av andre. Men når krigserfarne menn hadde gitt ham mot til å utholde forestående farer, så gikk han over til en motsatt og dårligere fremgangsmåte, bare for at han ikke skulle synes å trenge til andres råd: han brøt opp fra leiren, idet han ropte at til kamp mot fienden var det ikke graver og voller, men menn og våpen han hadde fått, og rykket så ut med legionene som om han vil­ le kjempe i slag. Men da en kenturion var falt og med ham noen få soldater som han hadde sendt i forveien for å utforske fiendens styrke, snudde han engstelig om. Og fordi Vologae­ ses trengte mindre ivrig på, lot Paetus seg igjen lede av sin tå­ pelige selvtillit og besatte den nærmeste åsrygg av Taurusfjellet med tre tusen mann utvalgte fotfolk for å hindre kongen i å gå over fjellet. Rytteravdelinger fra Pannonia, kjernetroppene i kavalleriet, lot han ta stilling på en del av sletten, og sin hustru og sønn fikk han brakt unna i et fort ved navn Arsamo­ sata og gav dem med en kohort til beskyttelse, og splittet slik opp sin hær, som samlet lettere hadde kunnet slå fiendens spredte angrep tilbake. Man forteller at det var så vidt han til slutt lot seg drive til å tilstå overfor Corbulo at fienden hadde brakt ham i klemme. Men Corbulo skyndte seg ikke, da ryet for å ha brakt hjelp ville øke parallelt med den voksende fare. Men han lot allikevel tusen mann fra hver av tre legioner hol­ de seg marsjklare, og dertil åtte hundre ryttere og et antall fotfolk fra forbundsfellekohortene som svarte til legionsoldatenes. 11 Men selv om Vologaeses hadde fått greie på at veien var blitt sperret av Paetus, på én kant ved fotfolk, på en annen ved ryt­ tere, endret han ikke sin plan, men skremte rytteravdelingene bort med makt og trusler og gjorde ende på legionsoldatene, idet bare en enkelt kenturion, Tarquitius Crescens, våget å forsvare det tårnet der han stod med en besetning; han gjorde

452

også flere utfall og hugget ned de barbarer som våget seg for nær innpå, men han måtte gi seg da tårnet ble utsatt for skudd av brannpiler. Om noen av fotfolket kom uskadet fra det, da søkte de til uveisomme trakter langt borte, mens de sårede fant veien tilbake til hovedleiren; her omtalte de kongens tap­ perhet og barbarenes villskap og store troppeantall, idet de, skrekkslagne som de var, overdrev alt sammen, men lett fant tiltro hos dem som delte deres frykt. Heller ikke hærføreren bød ulykken tross; han hadde latt alle sine tjenesteplikter fare og på ny sendt bud til Corbulo med bønn om at denne hur­ tigst måtte komme og redde felttegn og ørner til en ulykksalig hær som snart bare var et tomt navn: «imidlertid skulle de gjø­ re sin plikt, så lenge det var liv i dem.»

12 Uten å miste fatningen etterlot Corbulo en del av troppene i Syria for å holde de forskansninger han hadde anlagt ved Eu­ frat og dro så først til distriktet ved Commagene ad den vei som var den korteste og samtidig kunne skaffe ham forsynin­ ger; derfra fortsatte han til Kappadokia og så mot Armenia. Med hæren fulgte i tillegg til det vante kngsutstyr en stor flokk kameler lastet med korn — et skremsel overfor hendene og en forsikring mot sult. Den første av den slagne hær han støtte på, var Paccius16, en kenturion av øverste rangklasse, se­ nere ble det mange av de soldatene som hadde flyktet; da disse påberopte seg forskjellige grunner for sin flukt, oppfordret Corbulo dem til å vende tilbake til sine felttegn i leiren og ap­ pellere til Paetus mildhet: «selv kunne han bare vise seierher­ rer overbærenhet.» Samtidig henvendte han seg til sine legio­ ner og satte mot i dem ved å minne om det ry de hadde skaffet seg ved tidligere bedrifter, idet han påpekte at de nå kunne vinne ny ære: «det var ikke Armenias landsbyer og byer som ville bh belønningen for deres strev, men en romersk leir med dens to legioner; dersom en enkelt soldat for å redde en medborgers liv kunne oppnå borgerkransen som en særlig utmer­ kelse fi a keiserens hand, hva slags og hvor stor heder ville det da ikke bh tale om nar antallet av dem som ble frelst viste seg like stort som deres som hadde brakt redning?» Slike og lig­ nende ord vakte almen kampiver - dessuten var det noen som følte seg rent personlig oppegget ved tanken på at de hadde

453

brødre eller slektninger i Paetus’ leir; de påskyndte nå marsjen uten avbrudd natt som dag. 13 Vologaeses holdt nå de beleirede under desto sterkere press, idet han snart gikk løs på legionenes leirgrav, snart på en for­ skansning17 som beskyttet de gamle og kampudyktige, og han våget seg nærmere innpå enn partherne ellers hadde for skikk, idet han trodde at hans dristighet kanskje kunne lokke fienden ut til slag. Men romerne lot seg knapt trekke frem fra teltene og innskrenket seg til å stå som forsvarere av leirvollen, noen fordi hærføreren ikke tillot dem å foreta seg mer, andre takket være sin egen feighet og atter andre i påvente av Corbulos komme; dersom fiendenes mengde brøt inn over dem, kunne man, mente de, bare regne med nederlag som ikke var så van­ ærende som dem romerne hadde lidt ved Caudium eller Nu­ mantia18: «for ikke hadde samniterne, et italisk folk, hatt så stor styrke som partherne, romerveldets rivaler, og også i de så mektige og lovpriste gamle dager hadde man sørget for å redde livet når skjebnen gikk en imot.» Selv om hærføreren ble på­ virket av denne nedslåtte stemning i hæren, gav han allikevel ikke sin første skrivelse til Vologaeses preg av ydmyke bøn­ ner, men formet den som en klage over at Vologaeses gikk til fiendtligheter til beste for Armenia, som alltid hadde stått un­ der romersk overhøyhet eller vært underlagt en konge som den romerske keiser hadde valgt: «fred ville være til like stort gagn både for parthere og romere; Vologaeses måtte ikke bare regne med den nåværende situasjon, da han selv var kommet med sitt rikes samlede hærstyrke mot to romerske legioner; for romerne hadde hele verden til sin disposisjon om de treng­ te hjelp til å føre krig.»

14 Som svar på dette skrev Vologaeses uten å anføre noe for å for­ svare seg bare at han måtte avvente sine brødre Pacorus og Ti­ ridates: «stedet hvor han nå var og dette tidspunkt var bestemt for en rådslagning om hva de skulle bestemme seg til om Ar­ menia; gudene hadde dessuten funnet at det tilkom Arsacidene at de samtidig kunne treffe sine bestemmelser om de ro­ merske legioner.» Etter dette sendte Paetus utsendinger for å be om et forhandlingsmøte med kongen. Men denne sendte

454

bare sin rytterkommandant Vasaces. Da Paetus overfor ham omtalte menn som Lucullus og Pompeius19 og hva keiserne hadde foretatt seg for å komme i besittelse av Armenia og så gi det bort, minnet Vasaces om at romernes eie og bortskjenking var rent pro forma, da makten lå i parthernes hender. Etter meget snakk frem og tilbake ble neste dag adiabeneren Monobazus20 tilkalt som vidne til det de ble enige om; det ble be­ sluttet at legionene skulle befris fra beleiring, at samtlige ro­ merske soldater skulle forlate Armenias landområde og at befestninger og proviantforråd skulle overgis til partherne; «når disse betingelser var oppfylt, skulle Vologaeses få lov21 til å sende utsendinger til Nero.»

15 Imidlertid la Paetus en bro over elven Arsanias, som fløt forbi leiren, idet han lot som om dette skulle skaffe ham en retrettvei; men i virkeligheten hadde partherne gitt ham ordre om dette som en demonstrasjon av sin seier. For broen kom dem til nytte, mens romerne dro bort i motsatt retning. Ryktet til­ føyde også at legionene skulle være blitt sendt under åket22, foruten andre nedverdigende handlinger som også armenerne hadde satt i verk overfor romerne; for de hadde rykket innen­ for befestningsverkene før romerne dro bort og stilte seg langs deres avmarsjrute og rev fra dem slaver og trekkdyr som var blitt romernes krigsbytte, men som armenerne nå påstod å gjenkjenne som sin eiendom. Klær ble også beslaglagt og vå­ pen holdt tilbake, uten at våre soldater protesterte, i sin redsel for at det skulle oppstå noen slags grunn til kamp. Som et bevis på vårt nederlag lot Vologaeses våpen og de falnes lik dynge opp i en haug, men han avholdt seg fra å være tilskuer til legionenes fluktlignende avmarsj, idet han etter å ha mettet sitt overmot ville skaffe seg ry for måtehold. På ryggen av en elefant dro han over Arsanias23, mens hans følge kom seg over pa hester, fordi det rykte hadde bredt seg at broen som en føl­ ge av brobyggernes list ville bryte sammen under vekten av dem som passerte den. Men de som våget dette, skjønte snart at den var solid og pålitelig. 16 For øvrig er det sikkert nok at de beleirede hadde slik overflod på levnedsmidler at de satte fyr på sine kornlagre; på sin side

455

har Corbulo meddelt24 at partherne, da de manglet levnedsmidler og beitene deres var snauspist, ville ha oppgitt beleirin­ gen, og det på et tidspunkt da Corbulo selv bare var tre dags­ marsjer borte. Han la også til at Paetus foran sine egne felttegn og i nærvær av dem kongen hadde sendt som vidner, hadde garantert under ed at ingen romer skulle dra inn i Armenia før man fikk skriftlig svar fra Nero om hvorvidt han godkjente fredsslutningen. Selv om dette kan være oppdiktet for å øke skjenselen, så er følgende hevet over tvil, nemlig at Paetus på en eneste dag la en strekning på førti tusen passus bak seg mens han etterlot de sårede hist og her, og at de flyktendes redsel var like ubehersket som om de hadde vendt fienden ryggen i slag. Corbulo og hans tropper tok imot dem ved bredden av Euf­ rat, men de lot ikke sine medaljer og våpen skinne slik at det kunne virke som en bebreidelse ved forskjellen fra utseendet til dem som kom. Soldatene var nedslått, beklaget sine kame­ raters vanskjebne og kunne ikke engang avholde seg fra å felle tårer; det var så vidt gråten ikke hindret dem i de vante hilsningsrop. Borte var rivalisering i tapperhet og æreslysten, lyk­ kelige menneskers naturlige trang. Bare medlidenhet rådet grunnen, og mest hos de menige soldater. 17 Det fulgte så en kort samtale hærførerne imellom; Corbulo klaget over at hans strev hadde vært forgjeves og at krigen had­ de kunnet bli avsluttet med at partherne ble slått på flukt; Pae­ tus svarte at de begge to hadde samme sjanser som før- «de skulle bare snu om legionsørnene og sammen rykke inn i Ar­ menia som var svekket når Vologaeses dro bort. Corbulo fremholdt at det var ikke slike oppdrag han hadde av keiseren: «beveget av legionenes farefulle situasjon hadde han gått ut over provinsens grenser; siden det var uvisst hvilke planer partherne hadde, ville han nå vende tilbake til Syria; men også i denne situasjon måtte han be om et særlig hell dersom hans fotfolk, som var utmattet av de lange marsjer, skulle greie å ta igjen og stanse parthernes rytteri25 som var velopplagte og hadde fordel av det flate sletteland.» Paetus gikk nå i vinterkvarter i Kappadokia. Men av Vologaeses ble det sendt bud til Corbulo med krav om at han skulle fjerne de befestninger han

456

hadde anlagt ved Eufrat og la elven danne grensen som før. Corbulo på sin side krevde at også Armenia måtte bli fri for fiendtlige besetningstropper. Dette gikk kongen til slutt med på, og Corbulo rev ned sine befestninger på den andre siden av Eufrat26, og Armenia var nå etterlatt fritt for overherredømme utenfra. 18 Men i Roma ble det reist seiersminnesmerker over partherne og en triumfbue midt på Kapitol; dette hadde senatet vedtatt mens krigen ennå var uavgjort, og det ble ikke oppgitt nå, idet man bare tenkte på å gi et godt inntrykk og gav en god dag i det man visste var sant. For a dekke over sin bekymring når det gjaldt forholdene utenlands, lot Nero til og med kaste i Tiberen korn som var bestemt for almuen, men var blitt ødelagt av å ligge for lenge, for på den måten også å opprettholde fol­ kets ubekymrethet når det gjaldt kornforsyningen. Prisen på korn ble heller ikke forhøyd, enda en voldsom storm hadde ødelagt omtrent to hundre skip som lå i selve havnen, og en tilfeldig oppstått ildebrann hundre andre på deres ferd opp­ over Tiberen. Senere oppnevnte han tre konsularer, Lucius Piso27, Ducenius Geminus og Pompeius Paulinus28, for at de skulle holde øye med statens skatteinntekter, mens han be­ breidet de tidligere keisere at de i sitt store pengeforbruk had­ de innkrevd skatter før den rette tid: «han selv derimot, gav staten hvert år 60 millioner sestertser.»

19 Pa denne tid hadde en høyst urimelig skikk fått innpass: Når valg eller loddtrekning om provinser stod for døren, skaffet mange barnløse seg sønner29 ved påståtte adopteringer. Når så disse «fedre» hadde oppnådd f.eks. et pretorembede eller en provins, oppgav de straks sin «farsmyndighet» over dem de hadde adoptert. Høyst forbitret henvendte virkelige fedre seg nå til senatet og stilte naturens rett og strevet med barneopp­ dragelse opp mot bedrag og knep og kortvarig adopsjon: «det var fordel nok for de barnløse at de, fri for bekymringer og byrder, allikevel oppnådde anseelse og embeder, ja, hadde alt greit og lett til sin rådighet; de selv måtte ofte vente lenge på det lovene stilte dem i utsikt, og dette ble det rene narrespill dersom en kunne bli far uten besvær og så igjen barnløs uten å

457

føle sorg og på flekken oppnå det som virkelige fedre lenge hadde håpet på.» Følgen var at det ble fattet et senatsvedtak om at fiktiv adoptering ikke på noen måte skulle kunne hjelpe en til et offentlig embede og heller ikke gagne en når det gjaldt å oppnå en arv. 20 Nå kom Claudius Timarchus fra Kreta for retten30; anklagene var stort sett av den vanlige art, når provinsboere som er blitt for mektige og rike beskyldes for overgrep overfor sine laverestående medborgere; men en uttalelse han var kommet med, var så grov at den viste ringeakt for senatet. Han hadde nemlig ofte sagt at det lå i hans makt å bestemme om de som hadde vært stattholdere over Kreta, skulle få statens takk for sitt vir­ ke. Paetus Thrasea31 benyttet her anledningen til å foreslå en gagnlig reform, og da han hadde uttalt seg for at den anklagede skulle forvises fra Kreta, tilføyde han følgende: «Det har vist seg ved erfaring, senatorer, at gode menn ut fra andres forseel­ ser har fremsatt fortreffelige lovforslag med rosverdige inn­ grep. Således var det talernes tøylesløshet som fremkalte lex Cincia32, mens de juliske lovforslag33 skyldtes den ubeherskede valgagitasjon, og lex Calpurnia34 var en følge av embedsmennenes griskhet. For skylden foreligger før straffen, å bøte på noe kommer senere enn å forse seg. La oss derfor overfor denne nye form for overmot hos provinsfolk fatte en beslut­ ning som er romersk pålitelighet og karakterfasthet verdig, idet den ikke fratar provinsfolket noe av vår beskyttelse, men samtidig befrir oss fra den oppfatning at hvordan enhver skal vurderes, er avhengig av noe annet enn av de romerske borge­ res egen dom.

21 Før i tiden sendte man ikke bare en pretor eller konsul, men rene privatpersoner for å inspisere provinsene og melde hva de mente om hver enkelts lydighet; hele folk skalv for en enkelt manns vurdering. Men nå dyrker vi utlendinger og fjesker for dem, og på et vink fra en av dem vedtar vi takksigelser og enda villigere en anklage. Ja, la provinsfolket få vedta en anklage og beholde retten til å demonstrere sin makt på denne måten; men falsk ros avpresset ved bønner må forhindres, like meget som ondskap og grusomhet. Vi feiler ofte mer når vi vil vise

458

oss forekommende enn når vi virker avvisende. Visse dyder fremkaller til og med hat, nemlig ubøyelig strenghet og en ka­ rakter som ikke lar seg påvirke av gunstbevisninger. Derfor er våre stattholdere oftest bedre til å begynne med, men faller av mot slutten av sin periode, idet de da samler seg stemmer på embedsansøkeres vis. Dersom dette kan bli forhindret, vil provinsene bli styrt med større jevnhet og fasthet. For likesom griskheten har fått en knekk ved frykten for utpressmgsanklager, således vil trangen til å bli populær bli holdt i tømme der­ som takkesendeferder blir forbudt.» Denne uttalelse ble hilst med stort bifall. 22 Allikevel kunne ikke noe senatsvedtak komme i stand, da konsulene hevdet at det ikke forelå noe normalt forslag om sa­ ken35. Senere vedtok senatorene på keiserens initiativ at ingen matte foreslå i en forbundsfelleforsamhng at man overfor se­ natet skulle takke en stattholder over en keiser- eller senats­ provins eller påta seg en slik sendeferd. I det samme året gikk ved lynnedslag et gymnasium36 opp i luer, og Neros statue der smeltet sammen til en uformelig bronseklump; i Kampania styrtet den folkerike by Pompeii for en stor del i grus som følge av et jordskjelv37; vestalinnen Laeha avgikk ved døden, og til å fylle hennes plass ble uttatt Cornelia av familien Cossus. 23 I det året da Memmius Regulus og Verginius Rufus var konsu­ ler, ble Nero grepet av en rent overmenneskelig glede da Pop­ paea fødte ham en datter; han gav denne navnet Augusta, som Poppaea ogsa fikk som tilnavn. Stedet for nedkomsten var ko­ lonien Antium38, hvor Nero selv var født. Allerede mens Pop­ paea gikk svanger, betrodde senatet henne til gudenes spesielle varetekt, og på statens vegne ble det avlagt høytidelige løfter, som nå ble mangedoblet og innfridd. Også takkefester ble til­ føyd, og et tempel for fruktbarheten ble vedtatt reist og kampleker av samme hellighet som de actiske39 ble vedtatt oppført. Dessuten skulle det på den kapitohnske Jupiters høysete an­ bringes forgylte bilder av de to gudinner for lykkelig skjeb­ ne °, og det skulle i Antium holdes sirkusleker til ære for ætte­ ne Claudius og Domitius41, lik de som ble holdt i Bovillae42 for

459

ætten Julius. Alt dette hadde liten varighet, da barnet døde før det var blitt fire måneder gammelt. Så begynte det underdani­ ge fjeskeri på ny: man vedtok å dyrke barnet som gudinne, an­ brakt på løybenken blant de andre gudebildene43, med eget tempel og presteskap. Nero var like ubehersket i sin sorg som i sin glede. Man har merket seg at da hele senatet strømmet til Antium for å lykkønske med nedkomsten, var Thrasea44 blitt avvist, men hadde med urokkelig sinnsro funnet seg i denne fornærmelse som varslet hans forestående undergang. Man forteller at keiseren senere overfor Seneca har skrytt av at han hadde forsonet seg med Thrasea, og at Seneca skal ha lykkøns­ ket ham med dette. Selv om disse uttalelser økte disse to frem­ ragende menns anseelse, så vokste faren for dem parallelt med dette.

24 Imidlertid brakte ved vårens frembrudd parthernes utsendin­ ger45 sine oppdrag fra kong Vologaeses og en skrivelse som gikk ut på det samme: «Kongen ville ikke nå nevne de krav på Armenia som han så ofte hadde fremholdt, siden gudene, voldgiftsdommere over nasjonene selv om disse er aldri så mektige, hadde, og det ikke uten skam for romerne, overgitt partherne herredømmet over dette landet; han hadde nylig holdt Tigranes under beleiring og latt de romerske legioner få dra bort med livet i behold, skjønt han hadde kunnet tilintet­ gjøre dem. Han hadde vist sin styrke fullt ut, men hadde også fått anledning til å gi prøve på sin mildhet. Heller ikke Tirida­ tes46 ville ha vegret seg for å komme til Roma for å motta kongsdiademet, dersom han ikke var hindret av sin høye presteverdighet; nå ville han begi seg til de romerske felttegn og keiserens bilder for i nærvær av legionene å tiltre sitt konge­ dømme.» 25 Dette gikk Vologaeses’ skrivelse ut på. Men da Paetus skrev det rent motsatte av dette47, nemlig at situasjonen var som før, spurte man den romerske kenturion som var kommet sammen med utsendingene, om hvordan det egentlig stod til i Arme­ nia. Og da han hadde svart at samtlige romere hadde rømt lan­ det, skjønte man barbarenes hån, idet de jo bad om noe som de allerede hadde tilranet seg. Nero rådslo nå med statens

460

første menn om man skulle velge en tvilsom krig eller en van­ ærende fred. Uten betenkning gikk man inn for krig. Corbulo, som gjennom så mange år hadde skaffet seg erfaring både om sine egne soldater og om hendene, fikk ledelsen av krigførin­ gen, så man slapp å komme ille ut på grunn av en annens uerfarenhet, Paetus hadde man hatt all grunn til a ergre seg over. Utsendingene ble altså sendt bort med uforrettet sak, men ikke uten gaver, for å vekke håp om at Tiridates ikke ville be forgjeves om han personlig overbrakte sine bønner. Det indre styre av Syria ble overdratt til Gaius Cestius, men stridskrefte­ ne til Corbulo; fra Pannonia ble den femtende legion tilføyd under kommando av Marius Celsus, og det ble skrevet til fyrster og småkonger, til prefekter48 og prokuratorer49 og de stattholdere som styrte de tilgrensende provinser50, at de had­ de å rette seg etter ordre fra Corbulo, som fikk sin makt økt omtrent til det omfang romerfolket hadde innrømmet Gnaeus Pompeius da han skulle føre sjørøverkrigen51. Da Paetus vend­ te tilbake til Roma og fryktet det verste, innskrenket keiseren seg til å la ham høre følgende sarkasme: «keiseren tilgav ham pa flekken for at ikke Paetus, som hadde så lett for å bli redd, skulle bli syk ved å bli holdt lengre tid i uvisshet.» 26 Corbulo flyttet nå den fjerde og tolvte legion til Syna, fordi disse legioner syntes lite egnet til å levere slag, da den tapreste del av mannskapet var gått tapt, mens resten var rent skrekk­ slagne. Men fra Syria og inn i Armenia førte han den sjette og tredje legion, usvekkede soldater som var blitt trent ved man­ ge tiltak med heldig utfall; han tok med den femte legion, som hadde statt i Pontus og ikke hadde hatt del i nederlaget, dess­ uten femtende legion som nylig var ankommet, samt utvalgte veteranavdelmger fra Illyricum52 og Egypt, dertil hva som var for hånden av forbundsfellenes kavaleri og infanteri, og ende­ lig hjelpetiopper fra allierte småkonger; disse tropper var ført sammen ved Melitene, hvor Corbulo hadde i sinne å gå over Eufrat. Etter å ha foretatt det tradisjonelle soningsoffer i for­ bindelse med sin mønstring av hæren kalte Corbulo denne sammen til møte og la der i storslagne ordelag ut om den be­ skyttelse de hadde i keiseren som sin øverste leder og om de bedrifter han selv hadde utført, idet han la skylden for mot­

461

gangen på Paetus’ ukyndighet. Dette fremholdt han med en myndighet som for en hærfører er vel så viktig som veltalen­ het. 27 Så fulgte han den vei Lucius Lucullus53 engang hadde trengt frem på, og han måtte rydde vei på ny der hvor den var blitt ufremkommelig i løpet av den lange tid som var gått. De ut­ sendinger som nå kom fra Tiridates og Vologaeses for å foreslå fred, avviste han ikke, men lot dem ledsage tilbake av kenturioner og få med seg et noenlunde forsonlig svar: «det var ennå ikke gått så vidt at en avgjørende kamp var nødvendig; meget var falt heldig ut for romerne, en del også for partherne - for begge en advarsel mot overmot; derfor ville det også være en fordel for Tiridates å motta som gave54 et rike som ikke hadde vært gjenstand for herjinger, og Vologaeses ville sørge bedre for partherfolket ved å slutte forbund med Roma enn ved at de påførte hverandre tap; Vologaeses visste jo hvor me­ get indre strid det var i hans rike55 og hvor ville og trassige fol­ keslag han hersket over; den romerske keiser derimot hadde overalt en uforstyrret fred; krigen her var unntagelsen.» Men samtidig med dette råd foretok Corbulo skremmende tiltak: han fordrev fra deres bopeler de armenske stormenn som had­ de vært de første til å falle fra oss, ødela deres befestninger og utbredte samme skrekk over sletter som bergland, over sterke som svake.

28 Det var ikke med forbitrelse eller med fiendtlig hat at selv bar­ barene hørte Corbulos navn bli nevnt, og derfor mente de at hans råd var til å stole på. Følgelig stilte Vologaeses seg ikke fiendtlig til hele saken og bad om våpenhvile for noen provin­ ser56. Tiridates bad om tid og sted for en samtale. Et sted nær det hvor Paetus for kort tid siden var blitt beleiret med sine le­ gioner, ble valgt av barbarene i erindring om den for dem gle­ delige begivenhet på dette sted; Corbulo gikk med på dette, da forskjellen på krigslykke før og nå bare kunne øke hans eget ry. Han ble heller ikke plaget av noen overtroisk engstelse ved at Paetus var blitt vanæret på dette stedet; det fremgikk klart av at han gav Paetus’ sønn, en tribun, i oppdrag å føre noen av­ delinger til stedet for å begrave likene av nederlagets falne. På

462

den avtalte dag innfant disse to seg i Tiridates’ leir: Tiberius Alexander, en ansett romersk ridder som stod for hærens for­ pleining og krigskassen, og Vinicianus Annius, Corbulos svi­ gersønn, som ennå ikke var gammel nok til å bli innvalgt i se­ natet, men allikevel fungerte som legat over femte legion; at de innfant seg, var en ære for kongen og viste at han ikke behøv­ de å frykte bakhold når han hadde en slik pant i sin leir. Hver av dem hadde tyve ryttere med seg. Da Corbulo selv nærmet seg, var Tiridates den første til å stige av hesten, men Corbulo nølte heller ikke, og stående på bakken rakte de hverandre hendene. Romeren roste så den unge mann fordi han hadde oppgitt sine vågsomme planer og valgt det sikre og gagnlige. Tiridates la først ut om sin fornemme ætt57, men fortsatte så i en beskjednere tone: «han ville begi seg til Roma og skaffe kei­ seren den nye ære å se en bønnfallende Arsacide, enda parthernes stilling slett ikke var så dårlig.» Så ble man enig om at Tiridates skulle nedlegge sine kongelige verdighetstegn ved keiserens bilde og først få dem tilbake fra Neros hånd. Samta­ len endte med at de utvekslet kyss. 29 Så kunne man få dager senere se et praktfullt skuespill: på den ene side stod parthernes rytteri oppstilt, inndelt i avdelinger og utstyrt med sine nasjonale utmerkelsestegn; på den andre legionenes rekker med skinnende ørner, felttegn og gudebil­ der, som til sammen utgjorde et slags tempel; midt mellom begge parter var reist en tribune med en kurulisk stol58 som bar et bilde av Nero. Etter at man hadde slaktet de vanlige of­ ferdyr, trådte Tiridates frem, tok av seg kongsdiademet og la det ved keiserbildets føtter under en sinnsbevegelse hos alle som ble ytterligere økt da man ikke kunne unngå å tenke på nedsablingen og beleiringen av to romerske legioner som man så å si hadde for øyet: «men nå hadde lykken sannelig vendt seg; hvor lite kom Tiridates til a atskille seg fra en fange, når han vil­ le dra til Roma som et advarende skue for alle folkeslag?» 30 Til sitt ry føyde Corbulo elskverdighet i form av et gjestebud. Da nå kongen hver gang han merket seg noe nytt, spurte om f.eks. hvorfor begynnelsen til de enkelte nattevakter ble meldt til feltherren av en kenturion, eller hvorfor gjestebudet ble av-

463

sluttet med hornsignal, eller hvorfor alterilden foran feltherreteltet ble antent med en fakkel, så utbroderte Corbulo alt dette og fylte kongen med respekt for våre gamle skikker. Neste dag bad kongen om en frist så han kunne besøke sine brødre59 og sin mor før han begav seg ut på sin lange reise; foreløpig stilte han sin datter som gissel og avleverte et bønneskrift ret­ tet til Nero. 31 Så dro Tiridates av sted og traff Pacorus i Media og i Ecbata­ na60 Vologaeses, som ikke stilte seg likegyldig til sin brors skjebne; selv hadde han ved spesialbud anmodet Corbulo om at Tiridates ikke skulle utsettes for noe tegn på trelldom: han skulle slippe å avlevere sitt sverd, han skulle ikke hindres i å bli mottatt med åpne armer av provinsstattholderne, idet han alt­ så ikke måtte bli stående utenfor deres dører i påvente av å få foretrede, og i Roma skulle det vises ham samme ære som konsulene. Vologaeses, som naturligvis var vant med barbare­ nes overmot, kunne ikke forestille seg at hos oss er det rikets makt i seg selv som betyr noe, ørkesløse demonstrasjoner av den har vi ikke interesse av. 32 I det samme året gav keiseren latinsk borgerrett til folkene i Alpenes kyststrøk. Han tildelte de romerske riddere særlige plasser i Circus - foran folkets; hittil hadde man inntatt sine plasser uten forskjell, idet lex Roscia bare gjaldt for de fjorten første benkerader i teateret. Samme år oppviste gladiatorkamper like praktfulle som før, men det var flere fornemme kvinner og senatorer som skjemte seg ut ved å opptre på are­ naen.

64 33 I det året da Gaius Laecanius og Marcus Licinius var konsuler, hjemsøktes Nero dag for dag av en heftigere trang til å opptre på en offentlig scene. Hittil hadde han bare sunget i sitt palass eller i sin park ved «ungdomslekene»61 hva han ikke regnet for noe, da de var for lite besøkt og ikke gav rom nok for hans klangfulle røst. Men han våget allikevel ikke å begynne i Roma, men valgte Napoli som så å si var en gresk by; han ville starte her for så å sette over til Grekenland for der å vinne de fra gammel tid av hellige seierskranser og ved sitt økende ry

464

stemme sine medborgere velvillig. Følgelig ble teateret i Na­ poli fylt både av en forsamling av byfolket der, av dem som ryktet om begivenheten hadde tilkalt fra de nærmeste kolonier og munisipier, av menn som fulgte ham for å hedre ham eller på grunn av sine forskjellige oppgaver ved hoffet, og endelig av avdelinger av pretorianerne. 34 Der hendte noe som de fleste la ut som et dårlig varsel, mens Nero selv mente at det var et tegn på nådige guders omsorg. Da nemlig publikum hadde forlatt teateret, styrtet bygningen sammen uten at noen ble skadet. Følgelig laget Nero en om­ hyggelig utarbeidet takkesang til gudene, der han priste selve hellet i det nylige uhell. Med plan om å sette over Adriaterhavet, gjorde han imidlertid en stans i Beneventum62, hvor Va­ tinius gav en godt besøkt gladiatoroppvisning. Vatinius var en av hans hoffs ekleste typer, oppvokst hos en lappeskomaker, en krøpling av gestalt, som for sine gemene vitsers skyld først var blitt antatt som hoffnarr; så hadde han ved å utkaste be­ skyldninger mot utmerkede folk nådd så vidt at han i Neros gunst, i rikdom og i evne til å skade overgikk selv de sletteste.

35 Heller ikke mens Nero var tilskuer til gladiatoroppvismngen, avholdt han seg under denne forlystelse fra forbrytelser. Nett­ opp i disse dager ble Torquatus Silanus63 tvunget til å ta sitt eget liv, fordi han i tillegg til ætten Jumus’ adel også kunne oppvise den guddommelige Augustus som sin tippoldefar. Hans anklagere fikk ordre om å beskylde ham for at han på grunn av ødsel gavmildhet nå måtte sette alt sitt håp til en statsomveltning: «han hadde til og med frigivne som han kalte sekretærer for brevveksling, ansøkninger og regnskaper, titler som ellers bruktes for utøvelse av de høyeste verv hos keise­ ren.» Så ble hans mest betrodde frigivne lagt i lenker og ført bort. Da domfellelse stod for døren, skar Torquatus sine puls­ årer over. Så fulgte som vanlig en tale av Nero om at selv om Torquatus var aldri så skyldig og med rette tvilte på å kunne forsvare seg, så hadde han allikevel kunnet redde livet, dersom han hadde avventet sin dommers mildhet.

465

36 Ikke lenge etter oppgav Nero foreløpig ferden til Grekenland - ukjent av hvilken grunn - og vendte tilbake til Roma, idet han hadde hemmelige planer om å besøke Østens provinser, særlig Egypt. Senere erklærte han i et edikt at hans fravær ikke ville bli langvarig og at alle forhold i staten fortsatt skulle for­ bli i sin lykkelige tilstand. I anledning av sin reise gikk han opp på Kapitol, og da han der hadde tilbedt gudene og senere også hadde besøkt Vestas tempel, ble han plutselig grepet av en skjelving i alle sine lemmer, enten nå gudinnen ville skrem­ me ham fra hans plan eller han i erindringen om sine forbry­ telser aldri var fri for frykt. Han oppgav nå sitt forehavende og sa gang på gang at kjærlighet til fedrelandet var viktigere for ham enn alle hans egne ønsker: «han hadde sett sine medbor­ geres bedrøvede ansikter, han hørte deres tause klager over at han skulle begi seg ut på en så lang reise; de kunne ikke en­ gang finne seg i hans kortvarige utflukter, vant som de var til å søke trøst i motgang ved å ha sin keiser for øye. Og likesom i slektskapsforhold barna har forrangen, således hadde romer­ folket mest å si hos ham, og han måtte adlyde det når det holdt ham tilbake.» Slike uttalelser var etter almuens hjerte; for den var oppsatt på offentlige fornøyelser og, hva som var av størst betydning, fryktet for dårligere kornforsyning når han var borte. Senatet og de ledende menn var i tvil om han var mest å frykte når han var fraværende eller når de hadde ham i Roma. Senere fant de, som det gjerne går når man er ute av seg av frykt, at det som hadde skjedd, var det verste. 37 For å vekke tiltro til at han ikke følte seg noen steds så vel som i Roma, foranstaltet Nero gjestebud på byens offentlige plas­ ser og lot som om hele byen var hans hjem. Mest berømt ved sin overdådighet og ved det ord som gikk om det, ble det festmåltid som Tigellinus64 fikk i stand; jeg skal nevne det som det eneste eksempel for ikke oftere å måtte fortelle om slikt sløse­ ri. Altså, på Agrippas dam laget Tigellinus en flåte som kunne flyttes hit og dit av andre fartøyer, mens gjestebudet fant sted på flåten. Fartøyene var innlagt med gull og elfenben; rorska­ rene var gutter tjenlige til homoseksuell omgang og inndelt et­ ter sitt alderstrinn og sin erfaring i utukt. Fjærkre og vilt had­ de han latt hente fra fjerne land, fisk helt fra Atlanterhavet. På

466

bryggen langs dammen lå bordeller, fylt av fornemme kvin­ ner, og på den andre bredden kunne man se nakne skjøger som ikke lot det mangle på uanstendige geberder og bevegel­ ser, og når mørket falt på, gjenlød hele lunden i nærheten og de omliggende bygninger av sang og ble opplyst av fakler. Nero selv, som hadde skjemt seg ut ved hele registeret av vel­ lyst, hadde ikke etterlatt seg noen annen mulighet for å overgå seg selv i fordervelse enn ved få dager senere å la seg under høytidelig bryllupsermoniell vie som brud til en fra sin homo­ seksuelle flokk - han het Pythagoras. Keiseren ble iført brudeslør, det ble tilkalt vidner; medgift, brudeseng og bryllupsfakler var stilt til skue alt sammen, ja også det som selv når en kvinne gifter seg, skjules av nattens mørke. 38 Nå fulgte en ulykke - uklart om oppstått rent tilfeldig eller foranstaltet ved lumsk list av keiseren, begge deler har nemlig historieskriverne berettet; iallfall var den alvorligere og forferdeligere enn alt som ildens makt noen sinne har hjemsøkt vår by med. Den begynte i de deler av Circus som grenser opp til Palatiumhøyden og Caeliusfjellet; i bodene der65, hvis han­ delsvarer gav brennstoff, brøt ilden ut, fikk straks overtaket og bredte seg, hjulpet av vinden, over Circus i hele dets lengde; for der fantes ingen hus eller templer beskyttet av brannmurer eller noe annet som kunne sinke ilden i å gripe om seg. Ved dens voldsomme angrep gikk det først ut over de lavereliggen­ de deler av byen, så steg ilden opp på høydene og så ned igjen på lavlandet bak dem, der den under sin herjing ved sin raskhet kom alle hjelpemidler i forkjøpet, utsatt for brann som jo Roma i gamle dager var med sine trange og uregelmessige ga­ ter og uregulerte bydeler. Og dertil kom alt dette som var en ytterligere hindring når det gjaldt å stanse ilden: ørkesløse kla­ ger av skrekkslagne kvinner, utmattede gamlinger og hjelpe­ løse småbarn, folk som enten bare tenkte på seg selv eller ville hjelpe andre idet de slepte med seg de svake eller stod og ven­ tet på dem, på den ene side bråhast, på den andre sommel. Ofte ble man, når man så seg tilbake, omringet av flammer fra sidene eller forfra; når man hadde tatt sin tilflukt til de nærme­ ste strøk, var også de herjet av ilden, og selv strøk man hadde trodd lå langt unna, fant man i samme ulykkelige forfatning.

467

Til slutt visste man ikke hva man skulle unngå eller hva man skulle søke bort til, man fylte veiene ut fra byen, kastet seg ned på markene. Noen hadde mistet alt hva de eide, ja hadde ikke engang mat nok for dagen; andre gikk, i sin kjærlighet til sine slektninger som de ikke kunne rive ut av ildens makt, selv til grunne, skjønt de selv hadde mulighet for å slippe unna. In­ gen våget å gripe inn mot ilden, fordi de ble hindret i å slukke ved trusler fra en hel flokk, mens andre åpenlyst kastet fakler på ilden og ropte at de hadde ordre om det, enten det nå var for å kunne drive plyndring mer uforstyrret eller de virkelig hadde fått en slik befaling. 39 Nero oppholdt seg på denne tid i Antium og vendte ikke til­ bake til Roma før ilden nærmet seg hans palass, som forbandt Palatium med Maecenas park66. Men ilden kunne ikke hindres fra å oppsluke Palatium med keiserpalasset og alt omkring det. Som trøst for folket som var blitt berøvet sine boliger og be­ fant seg på flukt, gav Nero dem adgang til Marsmarken og Agrippas byggverk, ja også til sine egne parker, der han opp­ førte provisoriske barakker som kunne gi den hjelpeløse mengde tak over hodet; fra Ostia og nærliggende småbyer ble det tilført levnedsmidler, og prisen for korn ble satt ned til tre sestertser for målet. Selv om dette var populære tiltak, hadde de ikke den rette virkning, fordi det hadde spredt seg et rykte om at Nero nettopp på den tid da byen stod i luer, hadde opp­ trådt på sin private scene og besunget Trojas ødeleggelse, idet han trakk paralleller mellom den øyeblikkelige ulykke og en lignende i en fjern fortid. 40 På den sjette dag ble det omsider slutt på ilden i strøket under Esquilmerhøyden; man rev nemlig ned bygningene der over en lang strekning så at bar bakke med så å si tom luft over gjorde et avbrekk her i ildens hittil ubrutte kraft. Men frykten gav seg ennå ikke, og folk hadde fremdeles ikke fattet håp; il­ den grep nemlig om seg på ny og herjet nå i mer frittliggende deler av byen; her var det færre mennesker som omkom, men gudenes templer og søyleganger, viet behagelig tidsfordriv, falt i grus vidt og bredt. Særlig forargelse vakte denne nye brann fordi den oppstod fra Tigellinus’ eiendommer i bydelen

468

Aemiliana, og man mente at Nero ville skaffe seg æren av å bygge en ny by, som skulle ha navn etter ham. Av de fjorten bydeler Roma inndeles i, var det nemlig bare fire som forble uskadd; tre brente ned til grunnen, og i de syv resterende stod det bare igjen noen få ille medtatte og avsvidde rester av byg­ ningen

41 Det ville ikke være lett å angi tallet av hus, leiegårder og temp­ ler som gikk tapt. Men iallfall brente følgende urgamle hellig­ dommer ned: det tempel som Servius Tullius67 hadde innviet til Luna68, det store alter og tempel som arkaderen Euander69 hadde helliget Hercules da denne oppholdt seg i Roma, tem­ pelet for Jupiter Stator som Romulus hadde lovet ham, Numas70 kongeborg og Vestas tempel med romerfolkets Penater71; hertil kom kostbart bytte som var vunnet ved en rekke seirer, skjønne verk av gresk kunst, gamle og uforfalskede ek­ semplarer av store forfatteres verker, så at selv om byen reiste seg igjen i stor skjønnhet, ble det meget som eldre folk kunne huske, men som ikke kunne skaffes tilbake. Det fantes enkelte som merket seg at brannen var oppstått den nittende juli, altså nettopp på den dagen da senonerne72 hadde erobret Roma og satt fyr på byen. Andre gikk så nøyaktig til verks at de regnet ut at det var gått akkurat like mange år som måneder og da­ ger73 mellom de to brannene. 42 For øvrig forstod Nero å utnytte sin fedrenebys branntomter til å oppføre et palass som skulle vekke beundring, ikke så me­ get ved edelstener og gull — for slikt hadde luksustrangen alt før gjort til noe velkjent og utbredt - som ved å være omgitt av marker og dammer og ved å ligge isolert mellom skog på én kant, åpne områder som gav utsyn på en annen; de som hadde ledet og fått i stand dette anlegget, var Severus og Celer, to menn som foruten talent også hadde dristighet til ved kunst­ grep å ta kampen opp mot naturens hindringer, selv om de ved dette sløste bort keiserens pengemidler. For de hadde lovet å grave en seilbar kanal fra Arvernersjøen74 og helt til Tiberens munning langs den golde kyst eller gjennom fjellene; ikke fan­ tes det noe annet vann for en kanal der enn det pontiske myr­ lende; resten av landskapet er klipper eller sand, og om det

469

skulle være mulig å bryte seg gjennom, ville det koste ulidelig arbeid som ikke gav grunn nok for et forsøk. Men Nero, hvis ønsker gikk over alle grenser, lot folk slite med å bryte gjen­ nom de høyder som ligger nærmest Arvernersjøen, og man kan fremdeles se spor av hans feilslagne forhåpninger.

43 Men den del av byen som palasset ikke hadde lagt beslag på, ble ikke gjenoppbygd planløst eller hist og her, slik som etter den galhske brann; nei, det skjedde ved velregulerte rekker av hus langs brede gater; høyden på husene ble begrenset; det ble sørget for åpne plasser med søyleganger for å dekke forsiden på leiegårdene. Disse søyleganger lovet Nero å oppføre på egen bekostning, og likeså at han skulle overgi tomtene i ryd­ det stand til gårdeierne. Det ble, i forhold til den enkeltes stand og formue, satt opp belønninger som de ville oppnå der­ som de innen en fastsatt frist hadde ferdigbygd sine hus eller leiegårder. Til å motta grus og murbrokker utpekte han myr­ lendet ved Ostia og bestemte at med slik last skulle skipene som hadde fraktet korn oppover Tiberen, seile nedover igjen; husene skulle i bestemte deler være fri for trevirke, men sikres ved sten fra Gabii eller Albanerfjellet, da slik sten er ildfast; husene skulle ikke ha en felles vegg, men hvert av dem omgis av sin spesielle brannmur; da vannledningene ble tappet etter privatfolks forgodtbefinnende, ble det utsatt vakter som skul­ le sørge for at vannet nådde rikeligere frem, og på flere steder stod til rådighet for almenheten; enhver måtte sørge for å ha brannslukkingsapparater til disposisjon. Disse nyttige for­ holdsregler bidro også til den nye bys skjønnhet; men det var allikevel noen som mente at byen i dens gamle form hadde vært gagnhgere for helsen fordi de trange gater og høye hus var en bedre hindring mot det brennende solskinn, mens nå de brede og åpne gater, som ikke ble skjermet av noen skygge, glødet i en trykkende hete. 44 Det nevnte var hva menneskelige planer kunne sørge for. Men i tillegg ville man også forsone gudene ved ofring, og man henvendte seg til de sibyllinske bøker, etter hvis råd man ret­ tet bønner til Vulcanus75, Ceres og Proserpina76; Juno ble for­ mildet av de gifte kvinner, først på Kapitol, så ved den nær-

470

mestliggende havkyst, der man øste vann av havet som man stenket på gudinnens tempel og statue, og de kvinner som hadde en mann i live, holdt festmåltid for gudinnebildene og en fest ved nattetid. Men hverken menneskelig innsats, keiserens gavmildhet el­ ler sonoffer til gudene kunne fortrenge det skjendige rykte at brannen var oppstått etter ordre. For å få slutt på folkesnakket diktet Nero opp noen som skulle være skyldige i brannen, og hjemsøkte dem med utsøkte straffer - det var folk som meng­ den kalte kristne og som var den forhatt ved sine skjenselsgjerninger. Opphavsmannen til dette navn var en viss Kristus som under Tiberius’ regjering var blitt dømt til døden av pro­ kuratoren77 Pontius Pilatus. Selv om de kristnes fordervelige vantro foreløpig var blitt undertrykket, så brøt den ut igjen, ikke bare i Judaea som dette onde skrev seg fra, men også i Roma, hvor alt avskyelig og skremmelig strømmet sammen fra alle kanter og fikk ny tilvekst. Følgelig ble først de grepet som tilstod at de var kristne, og så ble en svær mengde som var an­ gitt av disse, funnet skyldig, ikke så meget i brannstiftelse, som i hat til menneskeslekten. Når de fant sin død, ble de også utsatt for forhånelse, idet de ble kledt i dyreskinn og omkom ved å bli bitt av hunder, eller de ble, når dagen var omme, satt i brann for å lyse i nattemørket. For slike skuespill hadde Nero stilt sin park til rådighet eller foranstaltet sirkusleker, der han i en vognstyrers drakt blandet seg med publikum eller selv stod på vognen. Følgen av dette var at det ble vakt medlidenhet med de kristne, enda de var skyldige og fortjente den verste straff, da man syntes de gikk til grunne, ikke av hensyn til det felles vel, men som offer for en enkelts grusomhet.

45 Imidlertid hjemsøkte man hele Italia for å skrape sammen penger til Neros byggverk, man utplyndret provinser, for­ bundsfeller^ og også de såkalte frie stater. Til og med gudene måtte gi sin tributt, og deres templer i Roma ble ribbet, idet alt det gull ble ført bort som det romerske folk, slektsledd etter slektsledd hadde innviet til dem ved triumfer, når det hadde medgang, eller når det var truet av farer. I Asia og Grekenland ble til og med ikke bare votivgaver til gudene, men selve gude­ bildene røvet, etter at Aeratus og Secundus Carrinas var sendt

471

til disse provinser. Den første var en frigiven, klar til alskens skjenselsdad, den andre hadde ved greskundervisning tilegnet seg en viss taleferdighet, men ikke god og gagnlig viten. Man forteller at Seneca for å kunne ta avstand fra det hat tempelplyndringen vakte, hadde bedt om å få trekke seg tilbake til et sted langt ute på landet, og at han da han ikke oppnådde dette, under påskudd av gikt ikke hadde forlatt sitt soveværelse. Noen har fortalt at en av Senecas frigivne ved navn Cleonicus på Neros befaling hadde laget i stand en gift som han skulle gi sin herre, men at Seneca hadde unngått faren enten fordi den frigivne røpet planen eller takket være sin egen engstelige for­ siktighet, idet han levde så nøysomt at han bare spiste viltvok­ sende frukt og drakk vann av en bekk hvis tørsten plaget ham.

46 På denne tid brøt i byen Praeneste79 gladiatorene der ut av sin kaserne, men ble stanset av en avdeling pretorianere som over­ våket dem. Almuen, som både er ivrig etter statsomveltning og redd for den, gav seg allerede til å snakke om Spartacus80 og uroen i gamle dager. Ikke lenge etter led flåten tap, men ikke i krig - for freden hadde ikke på noen annen tid vært så ufor­ styrret - men Nero hadde uten å akte på de uheldige værfor­ hold befalt flåten å vende tilbake til Kampama på en bestemt dag. Styrmennene seilte altså ut fra Formiae81 enda havet stod i kok. Mens de forsøkte å runde forberget Misenum, ble de av den voldsomme sønnenvinden drevet mot land ved Cumae, og flere treradårete skip82 og mindre fartøyer i mengdevis gikk tapt.

47 Mot slutten av året ble det meget snakk om varsler som tydet på forestående ulykker: lynnedslag hadde funnet sted langt of­ tere enn ellers, en komet hadde vist seg, hendelser Nero stadig sonet med fornemme menns blod; menneske- og dyrefostre med to hoder fant man slengt ut på gaten eller ved de ofringer man, som skikken bød, foretok av drektige dyr; i Placentiadistriktet83 ble det like ved veien født en kalv hvis hode var vokst sammen med et av bena. Dette la da offerprestene ut slik: noen prøvde å skaffe verden et nytt hode, men dette ville ikke bli sterkt og ville bli oppdaget i tide, da hodet jo var blitt misdannet alt i morslivet og kalven var blitt født nær veien.

472

S5 48 Da Silius Nerva og Atticus Vestinus så tiltrådte sitt konsulat, økte samtidig en sammensvergelse som allerede hadde begynt, idet man om kapp sluttet seg til den, både senatorer, riddere og militære, ja også kvinner, dels av hat mot Nero, dels av sympati for Gaius Piso. Han stammet fra Calpurnius-ætten, og gjennom sin fornemme farsætt84 var han i slekt med mange fremragende familier. Han stod høyt i ry hos folket på grunn av sine fortreffelige egenskaper eller iallfall ved tilsynelatende å være i besittelse av slike. For han anvendte sine talegaver til forsvar av medborgere, han viste gavmildhet overfor venner, ja også overfor ukjente; han hadde en elskverdig omgangs- og samtaleform. Hertil kom ytre fortrinn, idet han var høy og slank og hadde et vakkert ansikt. Men han manglet karakterfasthet, hadde sans for pomp og prakt, ja stundom for ødselt vellevnet. Slikt satte folk flest bare pris på, da de påvirket av lastenes sterke tillokkelser ikke ønsket en hersker som var sparsommelig eller altfor streng. 49 Begynnelsen til sammensvergelsen skrev seg ikke fra Pisos eget herskerbegjær. Det er imidlertid ikke så lett for meg å si hvem det først var på hvis initiativ bevegelsen kom i stand, da det var så mange som tok del i den. At Subrius Flavus, tribun for en pretorianerkohort, og kenturionen Sulpicius Asper har vært særlig ivrige deltagere, fremgikk av deres standhaftighet i døden. Også Lucanus Annaeus85 og Plautius Lateranus86 hadde på forhånd et brennende hat til Nero. Lu­ canus hadde personlige grunner til dette fordi Nero, besatt av skinnsyke, ville undertrykke hans ry som dikter og hadde forbudt ham å legge det for dagen; Lateranus, som var utpekt konsul, hadde sluttet seg til sammensvergelsen av kjærlighet til fedrelandet, ikke fordi han hadde vært utsatt for noen urettferdighet. Men når Flavius Scaevinus og Afranius Quin­ tianus, begge av senatorstand, gav seg i kast med en så farlig affære, var det i strid med det rykte de hadde; for Scaevinus’ tankekraft var svekket av vellevnet, og i overensstemmelse med dette hadde hans liv gått hen under sløv uvirksomhet; Quintianus, som var beryktet som homoseksuelt objekt, var i den anledning blitt spottet av Nero i en nidvise, og ville nå hevne seg.

473

50 Mens de nå samtalte innbyrdes eller med venner om keiserens forbrytelser, om hans forestående fall og om at man måtte vel­ ge en mann som kunne hjelpe den utmattede stat på fote igjen, tok de med i sammensvergelsen de romerske riddere Claudius Senecio87, Cervarius Proculus, Vulcacius Araricus, Julius Augurinus, Munatius Gratus, Antonius Natalis og Marcius Fes­ tus. Av disse horte Senecio til Neros intime venner, og når han fremdeles ville opprettholde et skinn av vennskap, løp han ri­ siko for desto større farer; Natalis var innviet i alle Pisos hem­ melige planer; de andre satte sitt håp til en statsomveltning. Fra militært hold ble i tillegg til Subrius og Sulpicius, som jeg har talt om, antatt pretorianertribunene Gavius Silvanus og Statius Proxumus samt kenturionene Maximus Scaurus og Ve­ netus Paulus. Men den sterkeste hjelp mente man å ha i pretorianerkommandanten Faenius Rufus88, som hadde et godt rykte for sin livsførsel. Men takket være sin brutalitet og skamløshet overgikk Tigellinus ham i innflytelse hos keiseren, som Tigellinus stadig lot høre anklager og ofte skremte med å antyde at Rufus hadde vært Agrippinas elsker og nå i sin leng­ sel etter henne var oppsatt på hevn. Da nå altså de sammen­ svorne ved stadige samtaler med pretorianerkommandanten hadde fått tillit til at også han var gått over på deres parti, gav de seg mer bestemt til å tale om tid og sted for drapet på keise­ ren. Og Subrius Flavus skal ha fått den plutselige innskytelse at man skulle gå til angrep på Nero mens han sang på scenen eller idet han i nattemørket ubevoktet ilte hit og dit mens hans palass stod i brann89. I det siste tilfelle var det ensomheten som gav en gunstig anledning, i det første virket det forlokkende å ha selve den tallrike tilskuermengde som det herligste vidne til sin stordåd; men Flavus ble holdt tilbake av engstelsen for eget liv, noe som alltid kommer på tverke for store tiltak.

51 Mens de sammensvorne nølte og utsatte sine forhåpninger el­ ler i tilfelle et feilslag sin frykt, ville imidlertid en kvinne ved navn Epicharis sette mot i dem og gav seg til å dadle dem - det er uklart hvorfor hun hadde satt seg inn i saken, for hun hadde ikke tidligere brydd seg om hederlige tiltak. Til slutt var hun blitt lei av deres sommel, og da hun oppholdt seg i Kampania, forsøkte hun å påvirke flåtekommandantene i Misenum og

474

vinne dem for seg, idet hun tok sitt utgangspunkt i følgende: I flåten var en skipskommandant ved navn Volusius Procu­ lus90; han hadde bistått Nero ved mordet på hans mor, men mente at han ikke var blitt forfremmet som han kunne vente seg etter en forbrytelse av slike dimensjoner. Enten han nå fra gammelt var kjent med Epicharis eller først nå hadde slut­ tet vennskap med henne, så fortalte han henne hvor resultat­ løst hans fortjeneste overfor Nero hadde falt ut og føyde til sine klager sin beslutning om å hevne seg hvis en anledning bød seg, og han gav henne altså håp om at han kunne lokkes med og vinne flere for saken: «det var ikke liten hjelp i flåten og det ville bli flere gunstige anledninger, fordi Nero ofte gledet seg ved seilas i omegnen av Puteoli og Misenum91.» Følgelig gikk Epicharis videre og gav seg til å tale om alle keiserens forbrytelser: «overhodet intet var ham hellig; men nå var det sørget for hvordan han skulle bli straffet for å ha ødelagt staten; Proculus skulle bare manne seg opp til å yte hjelp og få med seg de tapreste av soldatene; så kunne han vente seg verdig belønning.» Men Epicharis fortidde allikevel navnene på de sammensvorne. Derfor ble Proculus’ angivelse av henne uten resultat, skjønt han brakte det han hadde hørt, for Neros ører. Da nemlig Epicharis ble innstevnet og stilt overfor angiveren, målbandt hun ham, da han ikke hadde noen vidner å støtte seg til. Men selv ble hun holdt i for­ varing, da Nero hadde en mistanke om at det Proculus sa ikke var løgn, selv om det ikke kunne bevises at det var sant.

52 De sammensvorne ble nå grepet av frykt for forræderi og be­ sluttet å påskynde mordet og å sette det i verk ved Baiae92 på Pisos landsted; Nero satte nemlig særlig pris på dette stedets vakre beliggenhet og kom ofte dit for å bade og spise middag, og var da uten livvakt og den ledsagermengde hans høye stil­ ling krevde. Men Piso avviste dette forslag idet han påberopte seg den uvilje det ville vekke om bordets fredlysthet og gjeste­ vennskapets guder ble besudlet ved drapet på en keiser, hvor­ dan denne enn var: «det var bedre å gjennomføre i Roma det de hadde påtatt seg av hensyn til staten, enten i det forhatte palass Nero hadde oppført ved å rane sine medborgere, eller

475

lite på gaten. Dette uttalte han til alle de sammensvorne, men i hemmelighet fryktet han for at Lucius Silanus93, som var kom­ met i særhg anseelse takket være sin fornemme herkomst og den innsikt han hadde ervervet som Gaius Cassius94’ fostersønn, skulle tilrive seg den høyeste makt med beredvillig støt­ te av dem som stod utenfor sammensvergelsen og syntes synd på Nero som om drapet på ham var en forbrytelse. Mange trodde også at Piso hadde villet hindre at den djerve konsul Vestinus95 skulle gripe inn til fordel for den gamle republi­ kanske forfatning eller at denne ved å velge en ny keiser ville gjøre statsstyret avhengig av sin vilje. Vestinus hadde nemlig ikke vært med på sammensvergelsen, skjønt Nero senere be­ skyldte ham for å ha tatt del, for derved å kunne mette sitt gamle hat mot en uskyldig. 53 Omsider besluttet de sammensvorne å sette sin plan i verk på en dag under de sirkuslekene som var helliget Ceres96, fordi keiseren, selv om han sjelden gikk ut og levde innesluttet i sitt palass og sin park, stadig besøkte sirkuslekene, og det da un­ der den alminnelige festglede var lettere å komme ham innpå livet. De hadde avtalt fremgangsmåten ved overfallet slik: La­ teranus skulle, som om han ville be om en pengehjelp, nærme seg keiseren, falle ned for hans føtter og overraskende trekke ham ned på bakken og holde ham der, modig og kraftig som Lateranus var; mens keiseren lå der og ikke kunne verge seg, skulle tribunene, kenturionene og de øvrige ettersom de had­ de mot til det, ile til og gjøre ende på ham; førsterollen ved dette krevde Scaevinus, som hadde forsynt seg med en dolk i Salus’ tempel eller i Fortunas tempel i byen Ferentinum97, og bar den hos seg som var den helliget en stordåd; imens skulle Piso forholde seg avventende i Ceres’ tempel98, og derfra skul­ le kommandanten Faenius og de andre hente ham og bringe ham til pretorianerkasernen, idet Antonia99, Claudius’ datter, skulle ledsage ham100 for å vekke folkets sympati. Dette fortel­ ler Gaius Plinius101. Jeg har ikke i sinne å fortie noe som er blitt overlevert, hvordan det enn lyder, selv om det synes uri­ melig både at Antonia skulle ha villet sette sitt liv i fare ved å låne sitt navn til en høyst usikker forhåpning, og at Piso med sin velkjente kjærlighet til sin hustru, skulle ha forpliktet seg

476

til ekteskap med en annen, dersom da ikke hans herskerlyst var mer brennende enn alle hans andre følelser.

54 Det er høyst merkverdig at det kunne bevares fullstendig taus­ het om saken, når folk av forskjellig herkomst, alder og kjønn, både rike og fattige, var innviet i den - helt til forræderiet ut­ gikk fra Scaevinus’ hus. Denne hadde på dagen før overfallet skulle finne sted, hatt en lengre samtale med Natalis, hadde så etter å ha kommet hjem, forseglet sitt testament, trukket den omtalte dolk ut av sliren, og påtalt at den var blitt helt sløv av elde; han gav så ordre om at den skulle skjerpes på en slipesten, og spissen herdes i ild, og påla sin frigivne Milichus å sørge for dette. Samtidig inntok han et måltid som var rikeligere enn normalt, frigav sine kjæreste slaver, mens andre slaver fikk penger. Selv var han trist til mote og åpenbart opptatt med alvorlige tanker, selv om han lot som om han var glad og pratet om ditt og datt. Til slutt gav han ordre om at bandasjer og blodstillende midler102 skulle skaffes til veie, og dette påla han den samme Milichus, hva enten nå denne var innviet i sammensvergelsen og hittil hadde vært å lite på, eller han ikke hadde visst noe om den og nå først fattet mistanke, slik de fleste har fortalt. Om det som na fulgte, hersker det imidlertid enighet. For da Milichus - slavesinnet som han var - gav seg til å tenke på belønningene for troløshet og så stor rikdom og makt for sitt indre øye, da svant tanken på rett og på herrens velferd og minnet om den frihet som han selv hadde fått som gave. Dessuten hadde han tatt sin hustru med på råd, og som den kvinne hun var, gav hun hans onde tanker ytterligere næ­ ring. Hun gjorde ham til og med engstelig ved å fremholde at det var mange frigivne og slaver som hadde vært til stede og sett det samme som han: «følgelig ville en enkelts taushet ikke gagne noe, men belønningene ville tilfalle ham alene dersom han som angiver kom de andre i forkjøpet.» 55 Følgelig la ved daggry Milichus veien til Servihus-parken 103, og da han ble avvist ved porten, forsikret han at han hadde å melde om viktige og forferdelige ting; han ble så ført av dørvokterne til Neros frigivne Epaphroditus og så av denne til keiseren selv, som han underrettet om den truende fare, om de

477

farlige sammensvorne og om alt som han hadde hørt eller slut­ tet seg til; han viste også frem dolken som mordet skulle utfø­ res med og forlangte at man skulle tilkalle den anklagede. Scaevinus ble så brutalt hentet av soldater, og da han tok fatt på sin forsvarstale, gav han når det gjaldt våpenet han ble an­ klaget for, til svar at dette var et hellig arvestykke som den fri­ givne lumskt hadde stjålet fra ham: «testamentet hadde han ofte forseglet uten å akte så nøye på hvilken dato det nettopp var; penger og frihet hadde han også tidligere skjenket sine slaver og akkurat nå i rikeligere monn, fordi han, da hans for­ mue var redusert og kreditorene pågående, ikke stolte på at hans testamentbestemmelser ville bli overholdt; han hadde all­ tid hatt rikelige måltider og ført et flott liv, noe som strenge moralister nok ikke hadde godkjent; bandasjer for sår hadde ikke han gitt noen ordre om, men fordi det andre som Milichus anførte som bevis, åpenbart var lite overbevisende, hadde denne lagt til en slik beskyldning, der han både kunne spille en angivers og et vidnes rolle.» Disse ord fremførte han uten å vakle et øyeblikk, ja han beskyldte til og med Milichus for å være en upålitelig og skurkaktig person- og det gjorde han med så fast stemme og mine at anklagen ville ha stått på svake føtter, dersom ikke Milichus’ hustru hadde minnet om at Antonius Natalis hadde ført en lang og hemmelig samtale med Scaevinus, og at han som denne var en særlig venn av Gaius Piso.

56 Natalis ble derfor tilkalt, og han og Scaevinus ble spurt hver for seg om hva deres samtale hadde dreid seg om. Da det ikke var overensstemmelse mellom deres svar, fattet man mistanke og la dem i lenker. Da de ble stilt overfor torturredskaper og ble truet med dem, holdt de ikke lenger stand. Natalis, som kjente mer til sammensvergelsen i sin helhet og samtidig had­ de større erfaring som anklager, gav først tilståelse om Piso, og føyde så til Annaeus Seneca, enten han nå hadde vært mel­ lommann mellom denne og Piso eller Natalis på denne måten ville skaffe seg nåde hos Nero som i sitt hat mot Seneca grep til alle utveier for å komme denne til livs. Da Scaevinus hørte om Natalis’ tilståelse, nevnte han navnene på alle de andre, enten han nå var like vek som Natalis eller han trodde at alt allerede var oppdaget og at det derfor ikke var noe å vinne ved å tie

478

lenger. Av de øvrige nektet Lucanus, Quintianus og Senecio lenge, men lot seg påvirke av et løfte om straffefrihet, og for å unnskylde sin lange nøling med å tilstå, angav nå Lucanus sin mor Acilia, mens Quintianus og Senecio angav sine beste ven­ ner Glitius Gallus og Annius Pollio. 57 Imidlertid kom Nero til å tenke på at Epicharis ble holdt i ar­ rest som en følge av Volusius Proculus’ angivelse, og da han mente at et kvinnelegeme ikke ville greie å utholde smertene, befalte han at man skulle utsette henne for tortur. Men hver­ ken piskeslag eller brenning fikk henne til å tilstå, ja heller ikke da bødlene i sitt raseri over at en kvinne bød dem tross, pinte henne desto hardere. Så gikk da den første dagen av for­ høret hen uten resultat. Da hun den følgende dag ble slept til­ bake til samme pinsler, båret på en stol - for hun kunne ikke stå på sine sønderbrutte ben - tok hun av sin brystduk og bandt den til stolens ryggstø som en strikke hun så stakk hal­ sen inn i; med hele sin legemsvekt stemte hun seg derpå imot og presset ut den smule liv hun ennå hadde i behold; dermed gav hun, en frigiven, en kvinne, et herlig forbilde når hun selv i sin ytterste nød beskyttet fremmede menn som hun nesten ikke kjente engang, mens fribårne menn, romerske riddere og senatorer, uten å ha vært utsatt for tortur prisgav de kjæreste av sine venner og slektninger.

58 For også Lucanus og Senecio og Quintianus angav medsammensvorne i fleng til stadig større forferdelse for Nero, skjønt han hadde sikret seg med mangedobbelt vakthold. Ja, han hadde så å si satt hele byen under bevoktning, idet murene var besatt med mihtæravdehnger, mens også havet og elven var innbefattet. Over torvene, gjennom husene, ja utover markene og de nærmeste småbyer svermet fotfolk og rytteri blandet med germanske livvakter som keiseren hadde særhg tillit til, fordi de var utlendinger. Stadig ble tog av fanger slept hen for­ an inngangen til Neros park. Og når de så kom inn for å bli forhørt, da ble ikke bare en vennlig bemerkning om de sam­ mensvorne brukt som beskyldning, men også en tilfeldig sam­ tale og et uforberedt møte med dem i et selskap eller som til­ skuere ved et skuespill. I tillegg til Neros og Tigellinus’ bruta­

479

le forhør, gikk også Faenius Rufus voldsomt løs på de ankla­ gede - han var nemlig ennå ikke blitt nevnt av angiverne og ville ved å opptre særlig barskt overfor sine medsammensvorne skaffe tiltro til at han var uten kjennskap til saken. Og da Subrius Flavus104, som stod ved siden av ham, ved et nikk an­ tydet at han, mens forhøret var i gang, ville trekke sitt sverd og utføre mordet på Nero, rystet Faenius på hodet og hindret det modige tiltak av Subrius, som alt hadde lagt hånden på sverd­ skjeftet.

59 Da sammensvergelsen var blitt røpet, og mens Milichus ble forhørt og Scaevinus vaklet, var det noen som oppfordret Piso til at han skulle ta veien til pretorianerkasernen eller tre opp på talerstolen på Forum for å undersøke hvordan soldatene og folket var til sinns: «dersom de sammensvorne sluttet opp om ham, ville også de som ikke hadde vært med, følge etter; ryk­ tet, som har mest å si når man planlegger statsomveltning, ville fremstille tiltaket som stort og betydningsfullt. Mot dette had­ de Nero ikke på noen måte sikret seg. Selv tapre menn ble skremt av uventede angrep, og det var da enda mindre å vente at denne teaterklovn, ledsaget av Tigellinus og frilleflokken, skulle sette seg til motverge. Meget som syntes uoppnåelig for de feige, kunne greies ved et modig forsøk. Forgjeves håpet man på taushet og troskap når det var så mange sammensvor­ ne med variabel psykisk og fysisk motstandskraft: ved pinsler eller belønninger kunne man få bukt med alt. Det ville komme folk som også ville legge Piso selv i lenker og til slutt la ham dø en skjendig død. Hvor langt ærefullere ville han ikke dø hvis han tok seg av staten og kalte tropper til hjelp for frihe­ tens sak! Men det fikk enda gå at soldatene sviktet ham og fol­ ket lot ham i stikken, når bare han selv, om man berøvet ham livet, fant en død som hans forfedre og etterkommere ville føle stolthet ved.» Piso lot seg ikke bevege av slike ord; og etter å ha oppholdt seg en kort tid utendørs, trakk han seg tilbake til sitt hus og styrket sitt mot overfor døden, inntil en skare sol­ dater nærmet seg; Nero hadde utvalgt disse blant rekrutter og yngre mannskap, da han fryktet at eldre soldater kunne være sympatisk innstilt overfor Piso. Men denne døde ved å skjære pulsårene over. Han etterlot et testament fullt av ussel fjesking

480

overfor Nero - dette gjorde han av kjærlighet til sin hustru105, en lavættet kvinne som bare hadde legemlig skjønnhet å rose seg av og som han hadde fått en av sine venner til å skilles fra. Kvinnens navn var Satria Galla, hennes tidligere mann het Domitius Silus. Dennes ettergivenhet og hennes skamløshet hadde bidratt til å øke Pisos vanry106.

60 Det neste drap Nero føyde til, var på den utpekte konsul Plau­ tius Lateranus, og det gjorde han så raskt at han ikke tillot Plautius å omfavne sine barn eller få den vanlige korte frist til å velge sin dødsmåte. Han ble nemlig i all hast slept bort til det stedet som var bestemt for henrettelse av slaver og der stukket ned av tribunen Statius, idet han med urokkelig taushet ikke engang bebreidet tribunen at han også var medviter om sam­ mensvergelsen107. Så fulgte mordet på Annaeus Seneca, til største glede for keiseren, ikke fordi han hadde erfart at Seneca åpenbart var deltager i sammensvergelsen, men for at han nå kunne gå til verks med sverd, siden gift ikke hadde ført til noe. Om Sene­ ca hadde bare Natahs uttalt seg og sagt såpass: «Han var blitt sendt for å besøke Seneca som lå syk og for å spørre ham hvorfor han ikke ville motta Piso hjemme hos seg, da det jo måtte være bedre om de opprettholdt sitt vennskap med hyg­ gelige møter, Seneca hadde da svart at muntlige forhandlin­ ger og stadige samtaler ikke var til gagn for noen av de to, men at hans egen velferd var avhengig av at Piso var i live.» Omtrent disse ord fikk pretonanertribunen Gavius Silva­ nus 0 befaling om å overbringe til Seneca og spørre ham om han innrømmet at Natalis hadde spurt og han selv hadde svart slik. Seneca hadde på denne tid — tilfeldigvis eller med overlegg109 - vendt tilbake fra Kampania og slått seg ned på sitt landsted fire mil fra Roma. Dit kom tribunen henimot af­ ten og omgav villaen med en skare soldater, og meddelte så keiserens oppdrag til Seneca, som nettopp spiste middag sammen med sin hustru Pompeia Paulina og to av sine ven­ ner.

61 Seneca svarte at Natahs var blitt sendt til ham for på vegne av Piso å klage over at denne ikke var blitt mottatt, og at Seneca

481

hadde unnskyldt seg med at han var syk og trengte til hvile: «men han hadde ikke hatt noen grunn til å foretrekke at en privatmann var i live fremfor sin egen velferd, og tomt smiger hadde han ingen sans for - det måtte da bedre enn alle andre Nero kjenne til som oftere hadde lært Senecas frimodighet enn hans kryperi å kjenne.» Da tribunen hadde meldt disse ord til­ bake mens Poppaea og Tigellinus var til stede - keiserens fortroligste rådgivere når det gjaldt brutalitet - spurte denne om Seneca gjorde forberedelse til en frivillig død. Tribunen forsik­ ret da at han ikke hadde merket seg noen tegn på skrekk eller noen bekymring i ord eller miner. Følgelig fikk han ordre om å vende tilbake og meddele Seneca dødsdommen. Fabius Rusticus110 beretter at tribunen ikke straks tok den vei tilbake som han var kommet, men gjorde en avstikker til komman­ danten Faenius111, fortalte ham om keiserens befaling og spur­ te om han skulle adlyde den og at han da av Faenius var blitt oppfordret til å utføre befalingen - besatt av en skjebnesvan­ ger feighet som de var alle sammen. For også Silvanus var med på sammensvergelsen og økte nå til og med de forbrytelser som han hadde vært enig i å ta hevn over. Men da han allikevel ville unngå å uttale seg rett opp i ansiktet på Seneca, sendte han en av sine kenturioner inn til ham for å melde ham at han måtte dø.

62 Uten å la seg skremme forlangte Seneca tavler for å gjøre sitt testament. Da dette ble nektet ham av kenturionen, henvendte han seg til sine venner og erklærte at siden det ble nektet ham å bringe dem takk for deres fortjenester, så ville han etterlate dem det eneste og allikevel dyrebareste han ennå hadde, nem­ lig et bilde av sitt levned: «dersom de holdt seg dette for øye, ville de oppnå ry for edel streben som lønn for sitt trofaste vennskap.» Samtidig stagget han deres gråt, snart ved samtale, snart mer inntrengende ved bebreidelser, og satte mot i dem ved å spørre om hvor det var blitt av deres filosofiske lærdom­ mer og den holdning de gjennom så mange år hadde innøvd overfor truende farer: «for hvem hadde ikke kjent til Neros brutalitet? Etter at han hadde ryddet sin mor og bror av veien, gjenstod det bare for ham å legge til et mord på sin oppdrager og lærer.»

482

63 Etter å ha uttalt omtrent dette, mer beregnet på offentlighe­ ten, omfavnet han sin hustru, og øm om hjertet i sin bekym­ ring for hennes skjebne bad han henne inntrengende om at hun måtte holde måte med sin sorg og ikke la den vare evig, men med tanken på at hennes mann hadde viet sitt liv til edle bestrebelser, gjøre lengselen etter ham tålelig ved å søke den trøst aktverdige midler kunne gi. Hun derimot forsikret at også hun var fast bestemt på å dø og forlangte at noen skulle ta henne av dage. Seneca, som ikke ville motsette seg hennes ærefulle beslutning, men samtidig var engstelig for å etterlate denne sin så høyt elskede til krenkelser, sa da: «Jeg har vist deg den forlokkende trøst livet kan gi, men du foretrekker en ærefull død. Jeg vil ikke nekte deg å bh et slikt forbilde. Men selv om vi begge viser samme fasthet ved tappert å forlate livet, vil det være større berømmelse ved din død.» Etter disse ord skar de samtidig over årene i armene. Da blodet fløt langsomt ut av Senecas gamle kropp som var skrumpet inn ved sparsom ernæring, skar han også over årene på leggene og i knehasene. Utmattet av fryktelige smerter bad han sin hustru å gå til et annet soveværelse, idet han var redd for ved sin lidelse å knekke hennes mot eller selv bli svak ved å se hennes pinsler. Men selv da han lå på sitt ytterste, sviktet ikke hans veltalenhet ham; han lot sine sekretærer kalle og dikterte dem en lang tale som jeg her lar være å gjengi med mine ord, siden den er blitt offentliggjort med hans egne112.

64 Da Nero ikke hadde noe personlig hat mot Pompeia Paulina og samtidig ville unngå at uviljen overfor hans grusomhet økte enda mer, gav han ordre om at man skulle hindre hennes selv­ mordsforsøk. Etter befaling av soldater forbandt slaver og fri­ givne armene hennes og trengte blodet tilbake mens hun sann­ synligvis var bevisstløs. Men da mengden alltid er tilbøyelig til å tro det verste, manglet det ikke på folk som mente at hun bare så lenge hun fryktet Neros uforsonlige vrede, hadde villet skaffe seg ry for a ha fulgt sin mann i døden, men at hun da det tilbød seg et håp om en mildere skjebne, hadde ligget under for livets tillokkelser. Men hun føyde senere bare få år til sitt liv, henleA d i rosverdig erindring om sin mann, men samtidig 16. Tacitus

483

var hun så likblek i ansikt og på lemmer at hun tydelig bar til skue at meget av hennes livskraft var gått tapt. Imidlertid hadde Seneca, da dødskampen trakk ut og enden lot vente på seg, bedt Statius Annaeus113, en gjennom mange år trofast venn og kyndig lege, om å komme med en gift de alle­ rede før hadde sørget for, nemlig den som de ved en offentlig prosess dødsdømte i Athen endte sitt liv med114. Giften ble brakt, og han tømte den uten resultat, kald og stiv på lemmene som han var og med et legeme som var uimottagelig for giftens virkning. Til slutt steg han ned i et kar med varmt vann, sten­ ket noe av dette115 på de nærmeststående slaver og sa at dette var hans offer til Jupiter, befrieren116. Så ble han båret inn i et opphetet rom, hvor han ble kvalt av dampen. Han ble brent uten likferd, for dette hadde han gitt skriftlig beskjed om alle­ rede den gang da han, på høyden av rikdom og makt, traff be­ stemmelser om sin død. 65 Det rykte gikk at Subrius Flavus111' sammen med noen kenturioner i all hemmelighet hadde fattet den plan, som allikevel Seneca kjente til, at når Nero var blitt drept på Pisos initiativ, skulle også Piso myrdes og makten overgis til Seneca, som om det var bra folk som valgte ham til den høyeste maktstilling på grunn av hans ry for fortreffelige egenskaper. Ja, også denne uttalelse av Flavus kom på folkemunne at det hjalp ikke noe på vanæren om man fjernet en sitarspiller, dersom man lot en tragedieskuespiller etterfølge ham; for likesom Nero sang til sitar, så sang Piso kostymert som tragedieskuespiller.

66 For øvrig unngikk heller ikke de offiserer som hadde deltatt i sammensvergelsen, oppmerksomheten i lengre tid, da angiver­ ne følte en særlig trang til å røpe Faenius Rufus, fordi de fant det utålelig at samme mann både var medviter og forhørsdom­ mer. Da Faenius altså inntrengende og truende holdt forhør over Scaevinus118, sa denne hånleende at ingen visste mer om dette enn Faenius selv, og oppfordret ham til og med til å tak­ ke en keiser som hadde vist seg så velvillig overfor ham. Dette besvarte Faenius hverken med ord eller taushet, men viste sin åpenbare frykt ved å fremstamme noen brokker, og da de an­ dre, særlig den romerske ridder Cervarius Proculus119, gjorde

484

sitt beste for å overbevise Faenius om hans skyld, ble Faenius pa keiserens befaling grepet og lagt i lenker av soldaten Cas­ sius, som var tilkalt på grunn av sine usedvanlige legemskrefter.

67 Kort tid etter ble tribunen Subrius Flavus styrtet, angitt av de samme menn120. Han forsøkte først å forsvare seg ved å påbe­ rope seg at han hadde en helt annen natur enn de sammensvor­ ne: «han, en soldat, ville aldri ha deltatt i en slik ugjerning sammen med ukrigerske og bløtaktige personer.» Men da man så trengte nærmere inn på ham og brakte ham i knipe, ville han skaffe seg ære ved å gå til innrømmelse. Da han ble spurt av Nero hvorfor han hadde drevet det så langt at han glemte sin faneed, svarte han: «Jeg hatet deg. Ingen av dine soldater var mer trofast overfor deg så lenge du fortjente å bli elsket. Men jeg begynte å hate deg etter at du åpenbarte deg som morder av din mor og hustru, som vognstyrer, skuespiller og brannstifter.» Jeg har her gjengitt hans egne ord, da de ikke som Senecas er blitt offentliggjort, men disse likefremme og kraftige ord fra en krigsmann fortjener ikke mindre å bli kjent. Det er sikkert nok at intet ved hele sammensvergelsen har rammet Neros ører med større ubehag; for seiv om han var rask til å utføre forbrytelser, var han uvant med å høre hva han hadde begått. Avstraffelsen av Flavus ble pålagt tribunen Veianius Niger121. Han lot på en mark i nærheten grave en grop som Flavus dadlende påstod ikke var dyp og bred nok, idet han sa til soldatene som stod omkring: «Ikke engang dette etter regle­ mentet.» Da han ble oppfordret til modig å strekke halsen frem, sa han til bøddelen: «Ja, gid du må vise samme manns­ mot når du hugger.» Og da bøddelen med sterkt skjelvende hender så vidt hadde fått hodet skilt fra kroppen med to hugg, roste han seg senere overfor Nero av sin brutalitet, idet han sa at det bare var gatt med halvannet hugg pa å få drept Flavus.

68 Det neste forbilde pa standhaftighet gav kenturionen Sulpicius Asper. Da Nero spurte ham hvorfor han hadde deltatt i en sammensvergelse om å drepe keiseren, svarte han at bare slik kunne man få slutt på alle dennes skjenselsgjermnger. Så un­ derkastet Sulpicius seg den dødsdom han var idømt. Heller

485

ikke de andre kenturioner gjorde skam på seg ved den måten de tok sin dødsdom på. Bare Faenius Rufus122 viste ikke sam­ me mot, men lot sine jammerklager også få plass i sitt testa­ ment. Nero hadde ventet at også konsulen Vestinus skulle bli ram­ met av en anklage, da han holdt denne for en tøylesløs og fiendtligsinnet person. Men de sammensvorne hadde ikke inn­ viet Vestinus i sine planer, noen på grunn av gammelt uvenn­ skap med ham, men flere fordi de anså ham for ubesindig og ikke til å stole på. Ellers skrev Neros hat til Vestinus seg fra den gang de hadde vært fortrolige venner, idet Vestinus hadde begynt å forakte keiseren da han hadde gjennomskuet dennes udugelighet, mens Nero fryktet sin venns hensynsløse natur, idet han var blitt gjenstand for dennes bitende sarkasmer, ting som alltid etterlater en bitter erindring når de inneholder me­ get av sannhet. Dertil var det nylig kommet den grunn til uvil­ je at Vestinus hadde inngått ekteskap med Statilia Messalina123, skjønt han vel visste at også keiseren var en av hennes elskere.

69 Men da det ikke lot seg oppdrive noen beskyldning eller noen anklager, og Nero ikke selv kunne opptre som dommer, grep han til en tyranns voldsmakt og sendte av sted tribunen Gerellanus med en avdeling soldater og med ordre om å komme konsulens tiltak i forkjøpet, idet han skulle bemektige seg dennes hus som var å ligne med en borg, og overrumple hans utvalgte flokk av ungt mannskap; Vestmus’ hus lå nemlig på en høyde over Forum, og han hadde flotte slaver, like unge alle sammen. Denne dagen hadde han utført alle sine plikter som konsul og holdt nå gjestebud, som om han ikke hadde noe å frykte eller iallfall lot som om han ikke hadde det. Da trådte soldatene plutselig inn og meldte at tribunen forlangte at han skulle komme. Vestinus reiste seg øyeblikkelig, og nå gikk alt like fort: døren til soveværelset ble låst124 bak ham, en lege er for hånden, og pulsårene ble skåret over, Vestinus ble ennå i live brakt inn i baderommet og der senket ned i varmt vann uten å ha latt høre et ord om at han beklaget sin skjebne. Imid­ lertid ble de som hadde ligget til bords med ham, satt under bevoktning og først sluppet fri langt på natt; da hadde Nero tilstrekkelig fått utmålt seg deres skrekk, der de ventet seg dø­

486

den etter gjestebudet, og han ytret hånlig at de nå hadde bøtet nok for å ha vært en konsuls gjester.

70 Så gav han ordre om Annaeus Lucanus’ død. Da Lucanus merket at hans hender og føtter ble kalde idet blodet strøm­ mer ut og at hans lemmer litt etter litt døde hen, mens hans hjerte ennå slo varmt og han var ved full bevissthet, da mintes han en episode i et dikt han engang hadde forfattet, der han hadde latt en såret soldat møte døden på en lignende måte, og han siterte disse verselinjer125, og dette ble hans siste ord. Så fant Senecio, Quintianus og Scaevinus126 døden, men ikke så umandig som man kunne vente seg det etter deres tidligere livsførsel; resten av de sammensvorne døde senere uten å gjøre eller si noe som er verdt å minnes. 71 Mens nå Roma fyltes av likferder, fyltes Kapitol av offerdyr. Den hvis sønn, bror, slektning eller venn var blitt drept, tak­ ket gudene, smykket sine hjem med laurbærkranser, kastet seg for keiserens føtter og slet ut hans høyre hånd med sine kyss. Han tok dette som tegn på ekte glede og lot Antonius Nata­ lis127 og Cervarius Proculus128 slippe straff som takk for deres raske angivelser. Milichus129 fikk store belønninger og tilla seg navnet «redningsmannen» - men i den greske form130 for dette ord. Av tribunene tok Gavius Silvanus131 seg selv av dage enda han var blitt frikjent, mens Statius Proxumus gjorde den be­ nådning han hadde mottatt av keiseren, verdiløs ved unødig å ta livet av seg. Dernest ble følgende gitt avskjed som tribu­ ner132: Pompeius, Cornelius Martialis, Flavius Nepos og Sta­ tius Domitius, ikke fordi de hadde hatet keiseren, men bare fordi de gikk for å ha gjort det. Straffet ved landsforvisning ble Novius Priscus på grunn av vennskap med Seneca, og samme straff fikk Ghtius Gallus og Annius Pollio133, idet de mer var blitt baktalt enn virkelig overbevist om skyld. Priscus ble led­ saget av sin hustru Artoria Flacilla da han dro i landflyktighet, og Gallus av sin, Egnatia Maximilla, som først hadde fått be­ holde sine store rikdommer, men senere ble fratatt dem. Beg­ ge deler tjente henne til ære134. Med sammensvergelsen som påskudd ble Rufrius Crispinus135 landsforvist, i virkeligheten var han hatet av Nero fordi han tidligere hadde vært gift med 17. Tacitus

487

Poppaea. Når Verginius Flavus og Musonius Rufus136 ble for­ vist, hadde de sine berømte navn å takke for det: Verginius gagnet nemlig ungdommen ved sin undervisning i veltalenhet, Musonius som lærer i filosofi. For likesom å gjøre skaren og tallet fullt lot man øyer i det Egeiske hav bli forvisningsstedet for Cluvidienus Quietus, Julius Agrippa, Blitius Catulinus, Petronius Priscus og Julius Altinus137. Men Scaevinus’138 hus­ tru Cadicia og Caesennius Maximus ble forvist139 fra Italia, idet de først da de ble straffet, skjønte at de hadde vært ankla­ get. Acilia140, mor til Annaeus Lucanus, overså man helt og holdent; hun ble hverken frikjent eller straffet.

72 Da Nero hadde utført dette, holdt han et møte med pretoria­ nerne og utdelte to tusen sestertser til hver menig av dem og gav dem uten betaling korn som de hittil hadde betalt etter markedsprisen. Så sammenkalte han senatet, som om han ville gi en beretning om krigsbedrifter og gav triumfatorutmerkelser til konsularen Petronius Turpilianus141, til den utpekte pretor Cocceius Nerva142 og til pretorianerkommandanten Tigel­ linus, idet han utmerket Tigellinus og Nerva i den grad at han i tillegg til deres statuer i triumfatordrakt på Forum lot opp­ stille avbildninger av dem i keiserpalasset. Nymphidius Sabi­ nus fikk en konsuls verdighetstegn; da det her er første gang han dukker opp, skal jeg gå litt nærmere inn på ham; for han skulle selv spille en rolle ved Romas ulykker. Altså: han var sønn av en frigiven kvinne som stilte sitt skjønne legeme til disposisjon for keiserens slaver og frigivne; selv skrøt han av å være sønn av keiser Gaius Caesar, enten bare fordi han selv som denne var høy og hadde en bister mine, eller kanskje had­ de Caligula, som nok hadde appetitt på skjøger, også forgre­ pet seg på hans mor143.

73 Etter å ha holdt en tale til senatorene, utstedte Nero et edikt til folket og lot dette ledsage av en skriftlig fortegnelse som inne­ holdt angivelsene av dem som var blitt dømt og disses tilståel­ ser av sin skyld. I folkesnakket var han nemlig stadig blitt gjenstand for nedrakking, idet man mente at han av misunnel­ se eller frykt hadde ryddet ansette og uskyldige menn av vei­ en. Men hvordan denne sammensvergelse hadde begynt, var

488

vokst og så var blitt undertrykket, hersket det ikke på denne tid tvil om hos noen av dem som var interessert i å lære sann­ heten å kjenne, og i overensstemmelse med dette uttalte også de seg som etter Neros død vendte tilbake til Roma fra land­ flyktighet. Men i senatet nedverdiget særlig de som var blitt utsatt for den største sorg, seg til ussel fjesking, og da Junius Gallio144, som var blitt skremt ved sin bror Senecas død, bad for sitt liv, gikk Salienus Clemens voldsomt løs på ham og kal­ te ham en fiende av staten og en høyforræder, inntil et enstem­ mig senat fikk Clemens fra å ville bruke statens ulykke som påskudd for en privat hevnaksjon: «han skulle ikke fremkalle ny brutalitet når alt var ordnet og brakt i glemsel takket være keiserens mildhet.»

74 Så vedtok man gaver og takkebønner til gudene og en særlig heder for Solen - som har et gammelt tempel i Circus, der mordet skulle ha funnet sted - Solen som ved sin guddomsmakt hadde brakt sammensvergelsens hemmeligheter frem i lyset; man vedtok også at sirkuslekene til Ceres’ ære skulle fei­ res ved flere kappkjøringer enn tidligere, at April måned skul­ le få Neros navn og at det skulle oppføres et nytt tempel for Salus145, fra hvis tempel Scaevinus jo hadde tatt dolken146. Nero selv innviet denne dolken på Kapitol og gav den inn­ skriften «Til Jupiter Vindex»147. Dette festet man seg for øye­ blikket ikke nærmere ved. Men da Julius Vindex148 senere grep til våpen, utla man det som et varsel og en forutsigelse av kommende hevn. I senatsprotokollene finner jeg at den utpek­ te konsul Cerialis Anicius hadde stilt forslag om at det hur­ tigst mulig skulle bevilges penger til et tempel for «den gud­ dommelige Nero». Men dette avslo denne, da forslaget ville innebære at han hevet seg oppover målet for menneskelig he­ der og mente seg fortjent til å tilbes av sine medmennesker, ved hvis hat æren lett kunne forvandles til et varsel om en for tidlig død. For guddommelig ære tildeles ikke en keiser før han har holdt opp å ferdes blant mennesker.

489

Fotnoter BOK XV 1) Fortsetter fra XIV 26. 2) Befinner seg nå i Syria, som han er blitt gjort til stattholder over. 3) XII 10; dette forbund hadde Vologaeses fornyet i år 54, XIII 9, 37; selv om det ikke var erklært krig mellom romerne og part­ herne, understøttet de første Tigranes (XIV 26), de siste partherkongens bror Tiridates i kampen om Armenia. 4) XIII 37, XIV 25. 5) XII 13, Monobazus hadde etterfulgt sin bror Izates. 6) Også en bror av Vologaeses. 7) XIV 26. 8) Corbulos provins. 9) XIV 24, Armenias største by etter hovedstaden Artaxata (XIV 23). 10) XII 45-46. 11) Tigranes ble ikke på ny konge over Armenia, og er antagelig død kort etter det her fortalte. 12) XV 3. 13) Nevnt som konsul for år 61, XIV 29. 14) XV 5. 15) De fasces (risknipper med økser) som konsulens liktorer bar (tegn på hans straffende myndighet), var lesset på en hest ved overgang over elven. 16) XIII 36 (Paccius Orfitus). 17) Det (XV 10) omtalte fort Arsamosata. 18) Sikter til nederlag romerne hadde lidt ved Caudium (år 321 f.Kr.) i krigen mot samniterne og ved Numantia i Spania ((år 137 f.Kr.). 19) Som begge hadde beseiret armenerkongen Tigranes (68 og 66 f.Kr.). 20) XV 1. 21) Ren ironi: det er de beseirede, ikke seierherren som «får lov til noe». 22) Et ydmykende symbol for beseirede. 23) Uten å bruke broen, hva heller ikke hans følge gjorde. 24) I sine memoarer; om Tacitus’ kilder, se Innledning s. 16. 25) Han mener at partherne muligens ville gå til angrep på Syria. 26) Altså mot Armenia.

490

27) 28) 29) 30) 31) 32) 33) 34) 35)

XIII 28, 31. XIII 53. Barneantall var en fordel etter lex Papia Poppaea II 51. Saken blir behandlet av senatet. XIII 49, XIV 12, 48; mer om ham i bok XVI 21-35. XI 5, XIII 42. Forskjellige forslag av keiser Augustus. 149 f.Kr. om utpressinger. Dette måtte være blitt stilt av konsulene selv, men de ville heller henskyte saken under keiseren. 36) Antagelig det som er omtalt XIV 47. 37) Et forvarsel om byens endelige ødeleggelse i år 79 e.Kr. ved Vesuvs utbrudd. 38) På kysten av Latium, XIV 4, 27. 39) Leker opprettet av Augustus som minne om hans seier over Antonius ved Actium 31 f.Kr. 40) To Fortunaer (lykkegudinner) ble - som søstre - dyrket i An­ tium. 41) Neros farsætt. 42) Ved Via Appia, noen mil syd for Roma; om dyrkingen av ætten Julius der, II 41. 43) Gudebildene ble undertiden plassert på løybenker rundt et bord: lectisternium (gudemåltid). 44) Som stoiker (de var ofte i keiseropposisjon) hadde han Neros uvilje. 45) XV 14. 46) Kongen av Armenia. 47) XV 8. 48) Kommandanter over forbundsfelletroppenes kohorter og rytteravdelinger. 49) Stattholdere over mindre provinser, særlig over Kappadokia. 50) F.eks. Kilikia, Lykia, Pontus. 51) lår 67 f.Kr. 52) Nå Dalmatia. 53) XV 14. 54) Fra keiseren. 55) Sikter særlig til Hyrcanias frafall, XIV 25. 56) I Armenia. 57) Han er en Arsacide, bror av partherkongen Vologaeses. 58) Symbolet for Romas høyeste embedsmenn. 59) Vologaeses og Pacorus, XV 2, 14. 60) Partherrikets hovedstad.

491

61) XIV 15. 62) Omtrent midtveis mellom Roma og Brundisium (Brindisi). 63) Decimus Junius Silanus Torquatus, nevnt som konsul for år 53, XII 58, se Stamtavle D. 64) XIV 48. 65) I utkanten av Circus. 66) Som lå på en annen høyde (Esquiliner-høyden). 67) Den sjette i rekkefølgen av Romas syv konger, III 26. 68) Månegudinnen, ofte identifisert med Diana (gresk Artemis). 69) Om ham, XI 14. 70) III 26; Hercules (Herakles) skal etter sagnet ha besøkt ham da han vendte tilbake fra Spania med Geryons okser, et av Hercu­ les’ «tolv arbeider». 71) Husguder, Vesta er hjemmets gudinne. 72) Gallerne, i år 390 f.Kr., XI 24. 73) 418 år, 418 måneder, 418 dager. 74) Ved Cumae i Kampania, nå: Lago Averno. 75) Ildens gud (gresk Hefaistos). 76) Proserpina gresk Persefone) er underverdenens gudinne, hen­ nes mor er Ceres (gresk Demeter). 77) Pilatus var prokurator, dvs. stattholder over en mindre provins. 78) Provinser som hadde en mer begunstiget stilling, de skulle stille soldater, men slapp å betale skatt. 79) Kort fra Roma. 80) En gladiator som ledet en farlig slaveoppstand 73-71 f.Kr. 81) I Latium; hit hadde altså Nero kalt den; den lå ellers ved Mise­ num i Napoli-bukten, IV 5. 82) Krigsskip. 83) Piacenza (i Nord-Italia). 84) Noe nærmere om denne Pisos tilknytning til ætten Calpurnius (Piso) er ikke kjent. 85) Brorsønn av Seneca, sønn av dennes bror Annaeus Mela (XVI 17); Lucanus (39-65 e.Kr.) er kjent som forfatter av det ennå bevarte episke verk Pharsalia (om borgerkrigen mellom Caesar og Pompeius). 86) XI 30, 36, XIII 11. 87) XIII 12. 88) XIII 22, XIV 51, 57; var Tigellinus’ kollega som pretorianerkommandant. 89) Beretningen griper her noe tilbake i tiden; brannen hadde alt funnet sted forrige år (XV 39); sammensvergelsen bestod altså også da; cfr. XV 48 (begynnelsen) og XIV 65 (slutten).

492

90) Han er ikke tidligere nevnt i forbindelse med mordet på Agrip­ pina. 91) I Napoli-bukten. 92) Også i Napoli-bukten. 93) Lucius Junius Silanus Torquatus, sønn av Marcus Junius Sila­ nus (XIII 1), se Stamtavle D; om hans senere skjebne XVI 9, 12, 22; ikke å blande sammen med hans onkel av samme navn (XII 3, 4, 8). 94) XII 12. 95) Atticus Vestinus, konsul i dette år (65 e.Kr), XV 46. 96) Sirkuslekene fant sted 19. april. 97) By i Latium. 98) Som lå like ved Circus maximus, hvor lekene fant sted. 99) XII 2, 68, XIII 23. 100) Åpenbart som hans fremtidige hustru. 101) Om Tacitus’ kilder, se Innledning s. 16. 102) I tilfelle han selv skulle bh såret under overfallet på Nero. 103) Som antagelig lå rett syd for Roma, ved Via Appia. 104) Han er Faenius Rufus’ underordnede, XV 49. 105) Som da muligens ville beholde en del av arven. 106) Sikter vel til at Piso hadde stått i forhold til henne mens hun ennå var gift med Domitius, som fant seg i dette (mot betaling av Piso?). 107) Nevnt XV 50 (Statius Proxumus) som deltager i sammensver­ gelsen. 108) Som også hadde vært med på sammensvergelsen, XV 50. 109) Med dette antyder Tacitus at Seneca muligens var medviter i sammensvergelsen og ville være begivenhetene på nærmere hold. 110) Om Tacitus’ kilder, se Innledning s. 16. 111) Tribunens overordnede. 112) Denne tale av Seneca finnes ikke mer. 113) Det siste navn har han antagelig som (Annaeus) Senecas klient. 114) Det siktes til den gift Sokrates endte sitt liv med: saften av den giftige skarntyde {conium maculatum}. 115) Før man drakk, spilte man ofte noen dråper på gulvet som et offer til gudene. 116) Likesom Sokrates’ siste ord var: «Jeg skylder Eskulap (lege­ kunstens gud) en hane» — fordi han har befridd meg fra denne verden. 117) Flavus er tribun ved pretorianerne ((XV 49, 58) og har altså fle­ re kenturioner under seg.

493

118) Flavius Scaevinus (XV 49); den karakteristikk som gis av ham der, synes lite å svare til hans senere opptreden (her og XV 55, 70). 119) XV 50. 120) Som hadde anklaget Faenius. 121) Altså en kollega av Sabrius Flavus som pretorianertribun. 122) Som var kenturionenes øverste sjef. 123) Som ble Neros tredje hustru, etter Poppaeas død (XVI 6); Stati­ lia hadde da vært gift 4 ganger før. 124) At han er blitt ført inn dit, er underforstått. 125) Pharsalia III 635 f. 126) Alle nevnt XV 49-40. 127) XV 56. 128) XV 66. 129) XV 55. 130) «soter» (acDTijp). 131) XV 60 etc. 132) At Nero hadde mistanke til pretorianertribunene, er lett forstå­ elig, da så mange av dem (Subrius Flavus, Gavius Silvanus og Statius Proxumus) samt deres øverste sjef Faenius Rufus hadde vært med på sammensvergelsen. 133) De to sistnevnte er omtalt XV 56. 134) Nemlig at hun, skjønt hun beholdt sin formue (og altså kunne leve flott i Roma), fulgte sin mann i landflyktighet, og så vel nettopp derfor mistet den. 135) XIII 45. 136) XIV 59. 137) Man har ikke hørt noe om at de fem her nevnte hadde vært med på sammensvergelsen; men Nero så på dem med uvilje eller (som ved Verginius Flavus og Musonius Rufus) med misunnel­ se. 138) Flavius Scaevinus, XV 49 og flere ganger senere. 139) Å bli forvist fra et sted (eller land) er en mildere straff enn å bli forvist (deportert) til et bestemt sted; om Caesennius er kjent at han var en venn av Seneca. 140) XV 56. 141) Han hadde vært konsul i år 61, XIV 29, 39. 142) Den senere keiser (96-98 e.Kr.), den første av de såkalte «gode keisere». 143) Noe er vel falt bort, da det nevnte er for lite til den skildring som loves. 144) Han het egentlig Annaeus Novatus og hadde fått sitt nye navn

494

ved å bli adoptert (av den VI 3 omtalte); Nero lot ham senere bli drept. 145) «Redningen». 146) XV 53. 147) «Hevneren». 148) Stattholder i en del av Gallia, gjorde opprør mot Nero i år 68 e.Kr., ble selv beseiret, men hadde fått Galba (stattholder i Spa­ nia) til å anta keisernavn og ble altså indirekte årsak til Neros fall.

BOK XVI, ÅR 65-

ur 65 1 Nå spilte skjebnen Nero et puss, noe han hadde sin egen tåpe­ lige forfengelighet og løfter fra Caesellius Bassus å takke for. Denne mann, som var en puner1 av nasjon og ikke riktig vel bevart, mente at en drøm han hadde hatt en natt, gav ham sik­ re forhåpninger; han dro til Roma, kjøpte seg foretrede for keiseren og fortalte at på hans eiendom var det funnet en umå­ telig dyp hule der det lå gull i mengder, ikke som mynter, men som svære utilhuggede stykker: «de lå der som kjempetunge barrer, eller raget på en annen kant av hulen opp som søyler og hadde vært skjult så lenge for nå å øke vår rikdom; han hadde ellers tenkt seg at det måtte ha vært Dido2 som etter å ha flyktet fra Tyrus i Fønikia hadde gjemt bort disse rikdom­ mer da hun grunnla Karthago, for at ikke hennes nye folk skulle utarte ved overflod på penger, eller for at ikke numidernes3 konger, som i og for seg var fiendtligsinnet, skulle egges til krig i sitt begjær etter gull.» 2 Uten tilstrekkelig å ha tatt stilling til opphavsmannens og sel­ ve sakens troverdighet og uten å ha sendt folk av sted som kunne gi ham beskjed om det her forelå noe faktisk, økte Nero på egen hånd ryktet ved å sende folk i den tro at de skul­ le bringe ham et opplagt bytte. Treradårete skip ble gitt dem, og for å skynde på farten, et utvalgt mannskap av rorskarer. Og i disse dager var det intet almuen snakket så naivt tillits­ fullt om, mens kloke folks uttalelser gikk i annen retning. Og da det traff seg slik at femårslekene4 ble holdt for annen gang, fikk konkurransetalerne et utmerket stoff for sin lovprising av keiseren: «nå vokste ikke bare den vante grøde frem og gullholdig malm ble utvunnet i bergverkene, men jorden lot en ny form for fruktbarhet komme for dagen, og gudene gav rik­ dommer man bare kunne forsyne seg av.» Disse og lignende

496

underdanige ytringer fikk de i stand med stor veltalenhet og med ikke mindre fjesking, sikre på keiserens godtroenhet. 3 Imidlertid grep, ut fra et grunnløst håp, Neros trang til over­ dådighet stadig mer om seg, og han brukte opp de pengemidler han allerede hadde, i den tro at det var blitt tilbudt ham an­ dre som han kunne sløse bort i mange år fremover. Allerede nå gav han av samme grunn gaver med rund hånd, og hans for­ ventning om rikdom ble en av årsakene til at staten ble fattige­ re. Bassus lot altså spavende sin eiendom og også vidstrakte marker omkring den, idet han forsikret både her og der at det­ te var stedet for hulen han hadde stilt i utsikt; da det ikke bare fulgte soldater med ham, men også bøndene ble sysselsatt med å fullføre arbeidet, måtte han la sin galskap fare, og idet han forsikret at han aldri før hadde hatt falske drømmer, men nå var blitt narret for første gang, kvittet han seg med skam og frykt ved en frivillig død. Noen har fortalt at han var blitt ar­ restert, men senere sluppet løs, etter at alt han eide var blitt beslaglagt som erstatning for den kongelige skatt. 4 Imidlertid tilbød senatet, da tiden for de femarhge konkurranseleker var forestående, keiseren på forhånd seiersprisen for sang, og føyde også til kransen for veltalenhet, for på denne måten å unngå skammen ved at han opptrådte offentlig. Men Nero fremholdt at han ikke hadde bruk for noen anbefaling eller inngrep fra senatets side, men at han på like fot med sine konkurrenter ville oppnå den pris han fortjente takket være dommernes samvittighetsfullhet. Han foredro først et dikt fra scenen, og da så folket krevde at han skulle legge alle sine kunster for dagen - det var slik de uttrykte seg - skred han igjen frem på scenen og rettet seg nå etter alle forskrifter for en som sang til sitar: han satte seg ikke ned når han var trett, han tørket svetten av ansiktet bare ved hjelp av den kledning han bar, han sørget for at han hverken kom til å sikle eller nyse. Etter til slutt å ha bøyet kne og vist tilskuerflokken sin ærbø­ dighet med en ydmyk håndbevegelse, avventet han prisdommerens avgjørelse med påtatt engstelse. Og byalmuen, som var vant til å gi sitt bifall til skuespillernes geberder, lot det nå lyde ved rop i kor og klapping i takt. Man kunne ha trodd at

497

de gledet seg, og det gjorde de kanskje også uten å tenke på den offentlige skandale. 5 Men når det gjaldt folk som hadde kommet fra avsidesliggen­ de småbyer, fra de deler av Italia som ennå hadde bevart den strenge oppfatning av gammeldags moral, eller folk som enten i en sendeferd eller i privatforretninger hadde innfunnet seg fra fjerne provinser der man ikke hadde kjennskap til romersk tøylesløshet, alle disse fant nå det de så, utålelig og kunne ikke hamle opp med den uverdige hyldest; når de ble trette i sine uøvede hender, brakte de forvirring blant de innøvede klappe­ re og ble så ofte slått av soldatene som var plassert mellom benkeradene for å passe på at intet øyeblikk gikk hen uten taktfast bifall eller under likegyldig taushet. Det er velkjent at mange riddere ble trampet ned når de forsøkte å komme seg ut gjennom de trange inngangsåpninger og mengden som strømmet inn, og at det hadde kostet andre livet når de dag og natt måtte holde ut på sine sitteplasser. Men frykten for ikke å være til stede ved skuespillet var enda større, idet det fantes spioner, åpenlyse og ennå flere skjulte, som skulle merke seg tilskuernes navn og miner, om de var muntre eller nedslåtte. Ringere folk fikk straks sin straff, overfor fornemme ble hatet for øyeblikket skjult, men senere gjort gjeldende. Man fortalte at Vespasianus5 var blitt strengt dadlet av keiserens frigivne Phoebus fordi han hadde duppet av, men at han var blitt be­ skyttet av mektige folks forbønn og senere hadde unngått tru­ ende fare fordi han av skjebnen var utsett til noe stort.

6 Da lekene var over, fant Poppaea døden ved et ubegrunnet ra­ serianfall av hennes ektefelle som gav henne et spark mens hun var gravid. For ikke skulle jeg tro at hun ble forgiftet, selv om noen forfattere har berettet det, mer av hat til Nero enn i over­ ensstemmelse med sannheten; for Nero ville gjerne ha barn og lå under for kjærlighet til sin hustru. Liket ble ikke brent, slik romersk skikk er, men etter utenlandske kongers mønster bal­ samert og bisatt i familien Julius’ mausoleum. Det ble foretatt en offentlig gravferd, og Nero selv lovpriste fra talerstolen på Forum hennes skjønnhet, at hun hadde vært mor til et gud-

dommelig barn og andre lykkens gaver som han utla som om det skyldtes hennes fortjeneste. 7 Selv om Poppaeas død ble gjenstand for offentlig sorg, var den allikevel til glede for dem som mintes hennes umoralske ferd og hennes grusomhet; Nero lot den uvilje folk følte, øke ved å utelukke Gaius Cassius6 fra å delta i begravelsen - et første varsel om den ulykke han hadde i vente. Og den ble ikke ut­ satt lenge, og han fikk også Silanus7 med seg uten at man had­ de noen forbrytelse å anklage dem for. Men Cassius utmerket seg ved stor arvet rikdom og streng moral, Silanus ved fornem avstamning og et ærbart ungdomsliv. Nero sendte altså en skrivelse til senatet og forlangte at begge to skulle utelukkes fra å delta i det offentlige liv; mot Cassius hadde han det å si at denne blant bildene av sine forfedre også hadde æret et bilde av Gaius Cassius8 med påskriften «partiføreren», noe som var et tydelig tegn på at han ønsket borgerkrig og frafall fra Caesarenes hus: «og for ikke bare å benytte erindringen om det forhatte navn til å vekke opprør, hadde han slått seg sammen med den fornemme og ubesindige unge Lucius Silanus, som han senere ville presentere som den nye keiser.»

8 Så gikk Nero løs på Silanus selv med de samme beskyldninger som han hadde rettet mot hans farbror Torquatus9, nemlig at han allerede nå gav seg til å fordele en keisers forretninger og utnevnte sine frigivne til å stå for finansene, motta bønnskrifter og ordne med korrespondansen - beskyldninger som var like tåpelige som falske. For Silanus, som nå var mer engstelig enn hans onkel hadde vært, var ved dennes død blitt skremt til å vise største forsiktighet. Senere ble det ført frem for senatet såkalte angivere som kom med løgnhistorier om Lepida10, Cassius hustru og Silanus’ faster, nemlig at hun drev blod­ skam med sin brorsønn og foretok ufyselige ofnngsseremonier. Som medskyldige trakk man med senatorene Volcacius Tertullmus og Marcellus Cornelius og den romerske ridder Calpurnius Fabatus; ved a appellere til keiseren unngikk de for øyeblikket den dom de kunne vente seg, og senere lot Nero, opptatt som han var med forbrytelser av første rang, dem slippe unna i deres ubetydelighet.

499

9 Så ble det ved et senatsvedtak bestemt landflyktighet for Cas­ sius og Silanus og at keiseren selv skulle treffe sin beslutning om Lepida. Cassius ble deportert til øya Sardinia11, og man ventet at han ikke ville leve lenge, så gammel som han var; Si­ lanus ble brakt til Ostia som om han derfra skulle føres til Naxos12, men senere ble han holdt under oppsikt i en småby i Apulia ved navn Barium13. Der fant han seg med sinnsro i ned­ verdigende kår og ble så overfalt av en kenturion som var sendt av sted for å drepe ham. Da kenturionen rådet ham til å skjære over pulsårene, svarte han at nok var han klar til å dø, men at han ikke ville overlate sin drapsmann æren for å ha ut­ ført sitt oppdrag. Da kenturionen så at Silanus nok var ube­ væpnet, men en kraftkar som mer var fylt av vrede enn av frykt, befalte han sine soldater å gjøre det av med ham. Men Silanus gav seg ikke og slo tilbake så godt han kunne med bare nevene, inntil han falt som i en kamp, med mange sår i brystet som var blitt gitt ham av kenturionen.

10 Ikke mindre kjekt gikk Lucius Vetus14, hans svigermor Sextia og hans datter Pollitta døden i møte; de var keiseren forhatt fordi de så å si var en levende bebreidelse mot ham for hans drap på Rubellius Plautus15, Lucius Vetus’ svigersønn. Men den første anledning til å legge sin brutalitet for dagen fikk keiseren ved at Vetus’ frigivne Fortunatus etter å ha tilvendt seg sin herres pengemidler nå gav seg til å anklage denne og fikk med seg Claudius Demianus, som Vetus da han var statt­ holder over Asia, hadde latt arrestere for hans skjenselsgjerninger, men som Nero nå slapp fri til takk for hans anklage. Da Vetus fikk dette å vite og at hans frigivne skulle opptre for retten som likeberettiget med sin tidligere herre, dro han til sitt gods ved Formiae16; der ble hans hus i all hemmelighet omringet av pretorianere. Han hadde sin datter hos seg; bort­ sett fra den truende fare var hun forbitret over å ha måttet ut­ stå en så langvarig lidelsestid etter å ha vært vidne til mordet på sin ektefelle Plautus17; hun hadde omfavnet hans blodige nakke og oppbevarte fremdeles hans blodflekkede klær; som sørgende enke levde hun uten å stelle seg og av bare såpass er­ næring at hun holdt døden borte. Nå dro hun på sin fars opp­ fordring til Napoli; da Nero ikke ville gi henne foretrede, pas-

500

set hun på når han gikk ut og bad ham å høre på hennes uskyl­ dige far og ikke utlevere sin tidligere medkonsul til en frigi­ ven; snart jamret hun på kvinners vis, snart glemte hun sitt kjønn og utstøtte trusler, men Nero viste seg like døv overfor bønner som overfor fornærmelser. 11 Hun meldte da til sin far at han måtte la håpet fare og gripe til den siste utvei. Samtidig fikk han underretning om at senatet forberedte en prosess og at en streng dom var å vente. Det manglet ikke på folk som rådet ham til i sitt testament å inn­ sette keiseren som en hovedarving, for på den måten å redde resten av formuen for sine barnebarn. Men dette avviste han for ikke, når han hadde tilbrakt sitt liv i størst mulig frimodighet, til slutt å skjemme det ut ved krypen; han skjenket til sine slaver hva han hadde av pengemidler, og bad enhver av dem å ta med seg hva de kunne bringe bort, men bare etterlate tre senger til å dø på. Så skar de tre sine årer over i samme sove­ værelse og med samme kniv, og av anstendighetshensyn inn­ hyllet i hver sin kledning, ble de hurtig brakt inn i badeværel­ set, faren med blikket rettet mot datteren, mormoren mot dat­ terdatteren og denne mot begge de to andre, idet de i munnen på hverandre bad om en hurtig død for sitt utebbende liv og om ikke å bli den som overlevde de to andre. Men skjebnen bevarte den naturlige rekkefølge, idet de eldre døde først, og sist hun som var yngst. Skjønt de allerede var begravd, ankla­ get man dem, og det ble vedtatt at de skulle straffes etter fedre­ ne skikk , men Nero nedla protest og tillot dem selv å velge sin dødsmate. Et slikt bajasen fulgte altså på de allerede utfør­ te selvmord.

Den romerske ridder Publius Gallus ble nå landsforvist fordi han hadde vært en fortrolig venn av Faenius Rufus19 og heller ikke hadde vært uten forbindelser med Vetus. Hans frigivne, som opptrådte som hans anklager, fikk til belønning rett til en plass i teateret blant folketribunenes assistenter. De måneder som fulgte etter april eller Nero-måneden20, skiftet navn, så mai ble kalt etter Claudius, juni etter Germanicus, idet Corne­ lius Orfitus21, som hadde stilt forslaget, fremholdt at juni må­ ned måtte omdøpes fordi juninavnet var blitt uhellsvangert

501

ved at allerede to Torquatus22 var blitt henrettet for sine for­ brytelser.

13 Dette år, som var blitt skjemt ut ved så mange ugjerninger, satte også gudene sitt merke på i form av uvær og sykdommer. Kampania ble herjet av en orkan som ødela hus, treplantninger og markens grøde og i sin voldsomhet nådde nær innpå Roma, der alle lag av befolkningen ble hjemsøkt av en smitt­ som pest, enda det ikke var inntrådt noen tydelig forurensning av luften. Men husene fyltes av hk, gatene av gravferder. Hverken kjønn eller alder sikret en mot fare. Slaver såvel som frie borgere døde brått under jammer av hustruer og barn, som ofte ble brent på det samme bål som de hadde sittet grå­ tende ved. Selv om senatorer og riddere døde i fleng, var dette mindre å gråte over, da de jo ved en naturlig død kom keise­ rens brutalitet i forkjøpet. I det samme året ble det holdt utskrivninger i Gallia Narbo­ nensis, i Afrika og Asia for å få utfylt legionene i Illyricum23, der man hadde latt dem som var gamle og syke få avskjed. Ka­ tastrofen i byen Lugdunum24 rådet keiseren bot på ved å skjen­ ke fire millioner sestertser til byens gjenoppbygning, den sam­ me sum som borgerne i Lugdunum hadde skjenket da Roma var ille ute. 14 I det året Gaius Suetonius25 og Luccius Telesinus var konsuler, hadde Antistius Sosianus26, en ubalansert person, klar til å gri­ pe enhver sjanse, med utgangspunkt i felles skjebne sluttet vennskap med Pammenes som var blitt deportert til det sted Sosianus var blitt forvist til, slik jeg har nevnt27, på grunn av noen nidviser denne hadde diktet mot Nero. Sosianus hadde fått kjennskap til hvor stor ære som ble angivere til del og hvor innstilt keiseren var på henrettelser, og han tenkte seg at siden Pammenes var berømt for sin innsikt i astrologi28, og derfor stod i vennskapsforhold til mange, var det ikke uten grunn at det ofte kom bud med forespørsler til ham. Sosianus hadde også fått greie på at Pammenes fikk en årlig pensjon av Publius Anteius29, og han var ikke uvitende om at Anteius på grunn av sin kjærlighet til Agrippina var hatet av Nero og at hans store rikdom var særlig egnet til å vekke Neros begjær, noe som for

502

mange hadde vært årsaken til deres undergang. Sosianus fikk altså tak i et brev fra Anteius og bemektiget seg også noen pa­ pirer der Pammenes uten at det skulle bli kjent av andre, stilte Anteius’ horoskop som lot en slutte om hans fremtid. Sosia­ nus fant også notater om Ostorius Scapulas30 horoskop og livsløp, og han skrev så til keiseren at han kunne bringe sikre etterretninger som var av betydning for keiserens sikkerhet, dersom Sosianus fikk et kort avbrekk i sin forvisning: «for Anteius og Ostorius var en trussel for staten, når de utforsket sin egen og keiserens skjebne.» Så ble hurtigseilere sendt av sted, og Sosianus hentet i all hast. Og da hans angivelse ble kjent, anså man Anteius og Ostorius mer som allerede dømte enn som anklagede, ja i den grad at ingen ville undertegne An­ teius’ testament. Men Tigellinus31 hadde sørget for at dette ble gjort etter tidligere å ha oppfordret Anteius til ikke å nøle med å gjøre sitt testament. Så tømte Anteius giftbegeret, men da han ble urolig fordi giften virket så langsomt, fremskyndte han sin død ved å skjære pulsårene over. 15 Ostorius oppholdt seg på denne tid langt ute på landet i ligurernes32 område. Dit ble det sendt en kenturion som skulle få gjort det av med ham i en fart. Når man hadde slik hast, kom det av at Ostorius var en ansett offiser som i Britannia hadde gjort seg fortjent til borgerkronen33; en kjempesterk, krigserfaren mann som hadde vakt frykt hos Nero for å bli angrepet av ham, fryktsom som Nero alltid var, og enda mer nå da det nettopp var blitt oppdaget en sammensvergelse34. Etter å ha avsperret alle utganger fra Ostorius’ landgård, meddelte altså kenturionen ham keiserens befaling. Ostorius lot nå sin egen person bli gjenstand for det tapre mot han ofte hadde vist overfor fiender, og fordi det fløt lite blod fra årene selv om de var skåret over, betjente han seg for så vidt av en slaves hånd, som denne skulle holde frem en dolk uten å støte til; så tryk­ ket han selv slavens hånd mot sin strupe, som han strakte frem.

16 Selv om det var kriger mot utenlandske fiender og folk som var gått i døden for fedrelandet, jeg omtalte med slik ensfor­ mighet i de enkelte tilfelle, så ville jeg blitt grepet av tretthet og

503

ventet kjedsomhet hos mine lesere; for selv om det ville dreie seg om medborgeres ærefulle død, så ville man dog frabe seg stadig vekk å få seg presentert disse sørgelige begivenheter. Men nå er det slavisk kryperi og alt det blod som er blitt ut­ gytt her hjemme som tretter lesernes sinn og gjør dem sørg­ modig stemt. Og jeg vil ikke forsvare meg med noe annet overfor dem som må lese om dette, enn at jeg ikke hater de menn som sa motstandsløst gikk i døden. Det var nemlig gu­ denes fortørnelse overfor romerfolket som lå bak, og den kan man ikke gjøre seg ferdig med ved en enkelt påpeking slik som man kan ved hærers nederlag og byers erobring. La oss unne fornemme menns ettermæle at de, likesom slike folks liktog atskiller seg fra vanlige menneskers, således også får det minne de fortjener i beretningen om deres død.

17 I løpet av få dager gikk nemlig i rad og rekke til grunne: An­ naeus Mela35, Cerialis Anicius36, Rufrius Crispinus37 og Titus Petronius38, Mela og Crispinus romerske riddere med senatorrang. Den sistnevnte, som hadde vært pretorianerkommandant'9 og var blitt belønnet med konsul-ærestegn, var nylig anklaget for å ha tatt del i sammensvergelsen og blitt forvist til Sardinia, hvor han tok seg selv av dage, da han fikk beskjed om å dø. Mela, som var bror av Gallio40 og Seneca, hadde av­ holdt seg fra å søke høye embeder, ut fra den urimelige opp­ fatning at han som romersk ridder skulle kunne ta det opp med konsularer i makt og innflytelse; han mente også at den korteste vei til å skaffe seg en formue var som prokurator å ordne med keiserens økonomiske interesser. Han var far til Annaeus Lucanus, noe som ikke bidro lite til hans anseelse. Da han etter dennes henrettelse inndrev hans utestående ford­ ringer med pinlig strenghet, skaffet han seg i Fabius Romanus, en av Lucanus’ nære venner, en anklager på halsen. Denne kom med den løgnhistorie at far og sønn begge hadde vært innviet i sammensvergelsen, og laget i den anledning i stand et brev fra Lucanus. Da Nero hadde fått se dette, lot han det bringe til Mela, hvis rikdom han var ute etter. Og Mela skar sine årer over — den greieste dødsmåte på denne tiden — etter først å ha skrevet sitt testament, der han skjenket store sum­ mer til Tigellinus og dennes svigersønn Cossutianus Capito41,

504

i håp om på denne måten å redde resten for sine nærmeste. Man legger også til at han som en klage over sin urettferdige død hadde skrevet at han døde uten å ha gjort seg skyldig til det, «mens Rufrius Crispinus og Anicius Cerialis fikk nyte li­ vet enda de var keiserens fiender.» Man trodde at dette hadde han funnet på - om Crispinus fordi han allerede var blitt hen­ rettet, om Cerialis for at han skulle dele dennes skjebne. Og ikke lenge etter tok Cerialis seg selv av dage; hans død ble mindre beklaget enn de andres, fordi man husket at han hadde forrådt en sammensvergelse mot Gaius Caesar42. 18 Når det gjelder Petronius43, må vi gå litt nærmere inn på hans tidligere livsførsel. Han hadde nemlig for vane å la dagen gå hen under søvn, men vie natten til forretninger og forlystelser, og likesom flid har skaffet andre ry, så fikk han det ved sin ørkesløshet. Men samtidig ble han ikke regnet som en svirebror eller ødeland, slik som de fleste blir når de sløser bort sin eien­ dom, men som en ekspert i raffinert livsstil. Og jo mer løs­ sluppen han var i ord og gjerninger, idet han likesom gav en god dag i sin egen person, desto mer sympati vant han ved dette, da det ble oppfattet som et utslag av hans oppriktighet. Men som stattholder av Bithynia og senere som konsul viste han seg energisk og helt på høyde med sine oppgaver. Men da han senere falt tilbake til sitt ørkesløse liv eller lot som han gjorde det, ble han opptatt i den eksklusive krets av Neros for­ trolige venner, som en smaksautoritet {arbiter elegantiarum}, da Nero ikke fant noe elegant eller flott, dersom ikke Petro­ nius hadde godkjent det. Dette vakte Tigellinus’ uvilje, da han i ham så en konkurrent som overgikk ham i kjennskap til for­ finet vellevnet. Tigellinus benyttet seg da av keiserens grusom­ het som overgikk alle dennes lidenskaper ellers, idet han be­ skyldte Petronius for vennskap med Scaevinus44. I den anled­ ning hadde han fått bestukket en slave til angiveri, hindret Pe­ tronius i å få anledning til å forsvare seg og latt størstedelen av hans slaveflokk arrestere.

19 Nettopp i disse dager hadde keiseren dratt til Kampania; Pe­ tronius fulgte etter og nådde helt til Cumae, der han ble stan­ set. Han ville ikke finne seg i å sveve lenge mellom frykt og

505

håp, men allikevel tok han ikke livet av seg i all hast. Han gjor­ de et innsnitt i pulsårene, bandt dem til og åpnet dem veksel­ vis, ettersom det falt ham inn, og underholdt seg imens med sine venner, men ikke om alvorlige temaer eller for å skaffe seg ry for standhaftighet overfor døden; han ville ikke av dem høre snakk om sjelens udødelighet eller om filosofiske for­ skrifter, men bare lytte til lettferdige viser og innsmigrende verselinjer. Noen av sine slaver lot han belønne, andre piske. Han la seg til bords og gav seg søvnen i vold for at hans påtvungne død skulle få preg av å være en naturlig. Og heller ikke smigret han i sitt testament, slik mange som skal dø plei­ er, Nero eller Tigellinus eller noen annen mektig mann; nei, han regnet opp keiserens utsvevelser med navns nevnelse av hans mannlige og kvinnelige forbindelser og med en skildring av alle hans perverse påfunn. Dette testament sendte han til Nero i forseglet tilstand. Han brøt også sin signetring i styk­ ker for at den ikke senere skulle misbrukes til å bringe andre i ulykke45. 20 Mens Nero na lurte pa hvordan hans geniale påfunn når det gjaldt nattlige utsvevelser, var blitt kjent, falt tanken på Silia ham inn. Hun var som en senators hustru en velkjent kvinne, som både hadde vært brukt av Nero til alskens utukt, og som dessuten stod på en meget fortrolig fot med Petronius. Hun ble nå landsforvist på grunn av det spesielle hat Nero følte overfor henne siden han mente hun ikke hadde tidd stille med det hun hadde vært vidne til og selv funnet seg i. Den tidligere pretor Minucius Thermus falt som offer for Tigellinus’ fiend­ skap, da Thermus’ frigivne hadde kommet med noen beskyld­ ninger overfor Tigellinus, noe den frigivne måtte bøte for på pinebenken, men hans herre med en ufortjent død.

21 Etter å ha latt så mange fremragende menn myrde, ønsket Nero å ødelegge selve moralens kjerne ved å drepe Thrasea Paetus46 og Barea Soranus47. Begge var ham forhatte fra gam­ mel tid av, og for Thraseas vedkommende kom dertil at han, som jeg har nevnt48, hadde forlatt senatet da man forhandlet om Agrippina, og at han sjelden hadde latt seg se ved ungdomslekene49; denne siste fornærmelse sved desto mer for­

506

di den samme Thrasea i sin fødeby Patavium hadde opptrådt som skuespiller i en tragedie ved de «fiskerleker» som var inn­ stiftet av trojaneren Antenor50; dessuten hadde han den dagen da pretoren Antistius skulle dømmes til døden51 for sine nidvi­ ser mot Nero, foreslått en mildere fremgangsmåte og fått satt den igjennom, og da det ble vedtatt guddommelige æresbevis­ ninger for Poppaea52, hadde han med hensikt holdt seg borte fra senatsmøtet og heller ikke senere deltatt i hennes likferd. At disse ting ikke ble glemt, sørget Cossutianus Capito55 for; i tillegg til sitt alltid forbryterske sinnelag hadde han en særlig uvilje mot Thrasea fordi dennes innflytelse da han understøt­ tet de kilikiske utsendingers anklage54 mot Capito for utpres­ singer, hadde ført til at Capito ble dømt skyldig.

22 Også disse beskyldninger kom Capito med: «Thrasea unn­ gikk ved årets begynnelse å avlegge den høytidelige troskapsed; han holdt seg borte når det ble oppsendt bønner for keise­ rens vel, enda Thrasea var medlem av femtenmennenes prestekollegium55; aldri hadde han brakt et offer for keiserens vel­ ferd og hans guddommelige stemme; skjønt han i tidligere tid stadig og utrettelig hadde møtt opp i senatet for å tilråde eller fraråde høyst ubetydelige saker, hadde han nå i tre år ikke vist seg i senatshuset, og nå ganske nylig da senatorene ivrig strømmet til for å knekke Silanus og Vetus56, hadde han tatt seg fri for å drive med sine klienters privataffærer. Slikt tydet på opprørsånd, og om mange skulle være like frekke, ville re­ sultatet bli borgerkrig.» Og Capito fortsatte: «Likesom man engang stilte Marcus Cato57 opp mot Gaius Caesar, således stiller borgere som går inn for splittelse, nå Thrasea opp mot deg, Nero38. Han har sine tilhengere eller rettere sagt draban­ ter, som ennå ikke slutter seg til hans trassige avstemning i se­ natet, men anlegger hans holdning og miner, idet de med et dystert og avvisende ansiktsuttrykk vil bebreide deg for lett­ sindighet. Bare han ofrer ikke for din velferd. Bare han viser ikke dine prestasjoner noen heder. Han gir en god dag i om det går keiseren godt, men tro om han ikke også gleder seg ved hans sorg og smerte? Et utslag av samme innstilling er det når han ikke vil anerkjenne Poppaeas guddommelighet og ikke vil sverge på å overholde det den guddommelige Augustus og den

507

guddommelige Julius har forordnet. Han forakter religiøs skikk og bruk, han vil gjøre lovene ugyldige. Romerfolkets of­ fentlige avis leses særlig omhyggelig rundt om i provinsene og i hæren for at man kan få greie på hva Thrasea har dristet seg til. Enten får vi slutte oss til hans oppfatning, om den er bedre, eller vi ma frata dem som vil ha noe nytt, deres leder og planlegger. Det er en slik filosofskole som frembrakte menn som Tubero60 og Favonius61, typer som heller ikke den gamle republikk kunne forsone seg med. For å omstyrte keiserdøm­ met slår de om seg med friheten, og når de har omstyrtet kei­ serdømmet, vil de ga løs på selve friheten. Forgjeves har du ryddet Cassius av veien, dersom du vil tale at de som etterlig­ ner de to med navnet Brutus63, får vokse og bre seg. Men du behøver ikke selv å gi noen ordre om Thrasea, overlat bare til senatet å avgjøre saken mellom meg og ham.» Nero nørte opp under Cossutianus hissighet og gav ham som medanklager Eprius64, en skarpskodd taler. 2J Nar det gjaldt Barea Soranus, sa hadde den romerske ridder Ostonus Sabinus straks forlangt å få påta seg anklagen mot ham for hans stattholdervirke i Asia, der Barea nettopp ved sin rettferdighet og iver hadde utsatt seg for keiserens uvilje i økende grad; Barea hadde f.eks. sørget for igjen å få utbygd Efesos havn, og han hadde tillatt Pergamon å gjøre kraftig motstand da keiserens frigivne Aeratus ville føre bort byens statuer og malerier65. Men det man i første rekke beskyldte ham for, var vennskap med Plautus66 og forsøk på å vinne pro­ vinsen for en revolusjon. For hans domfellelse valgte man det tidspunkt da Tiridates ankom for å motta kongedømmet over Armenia67; på den må­ ten ville snakk om utenlandske affærer la en forbrytelse hjem­ me tre mer i bakgrunnen, eller kanskje Nero ville demonstrere sitt keiservelde ved å rydde fremragende menn av veien som en i sannhet kongelig dåd. 24 Da nå hele byen strømmet ut for å motta keiseren og se kon­ gen, fikk Thrasea forbud mot å møte opp. Han mistet imidler­ tid ikke motet, men avfattet en skrivelse til Nero, der han ville ha greie på hva man anklaget ham for, og forsikret at han ville

508

rettferdiggjøre seg så sant han fikk kjennskap til beskyldnin­ gene og anledning til å renvaske seg. Nero stakk raskt denne skrivelse til seg i det håp at Thrasea var blitt redd og hadde skrevet noe som skulle øke keiserens ry, men sverte Thrasea selv. Da dette ikke forholdt seg slik, lot keiseren senatet kalle sammen, redd som han til og med var overfor denne uskyldige manns holdning, åndsoverlegenhet og frimodighet.

25 Så rådførte Thrasea seg med sine nærmeste om han skulle gjø­ re forsøk på å forsvare seg eller om han skulle holde seg for god til slikt. Man kom med ulike råd. De som mente han bur­ de opptre i senatet, fremholdt at de følte seg sikre på hans ka­ rakter, og at alt han kom til å si, bare ville bidra til å øke hans ry: «bare feige og engstelige personer gjorde en hemmelighet av sine siste timer; nå skulle folket få oppleve hvordan en tap­ per mann gikk døden i møte; senatet skulle få høre ord som fra en guddom, ord som gikk utover hva man kunne vente seg av et menneske; selv Nero kunne la seg påvirke ved en slik overnaturlig hendelse; men om han holdt fast ved sin brutali­ tet, så ville iallfall etterslekten bevare minnet om Thraseas ære­ fulle død som en motsetning til deres feighet, som gikk til grunne uten å våge å åpne munnen.» 26 På den annen side hadde de som rådet ham til å holde seg hjemme, nok samme oppfatning av Thraseas person, men hev­ det at han bare kunne vente seg spott og vanære: «han skulle ikke utsette sine ører for å høre krenkende skjellsord; ikke bare Cossutianus og Eprius stod klar til forbrytelser; nei, det var nok av folk som i sin råskap kanskje ville utsette ham for neveslag; selv bedre folk ville av frykt slutte seg til dem; han burde heller spare senatet hvis pryd han alltid hadde vært, for skammen ved slike nedverdigende opptrinn og heller la det være uvisst hva senatorene ville beslutte om de så Thrasea som anklaget; at Nero skulle gripes av skam over sine skjenselsdåder, hadde man liten grunn til å håpe; men man måtte langt mer frykte at han ville fare grusomt frem mot Thraseas hustru, datter og andre som var ham kjær; Thrasea burde altså uten å ha måttet tåle ærerørig nedrakking, søke døden på samme ærefulle vis som de hvis lære68 hadde vært det forbilde han

509

hadde fulgt i sitt liv.» I denne rådslagning tok også Rusticus Arulenus del, en fremfusende ung mann, som nå i sin ærgjer­ righet tilbød seg å nedlegge veto mot et senatsvedtak - han var nemlig folketribun. Men Thrasea stagget hans pågangsmot: «han måtte ikke foreta seg noe tåpelig som ikke ville gagne den anklagede, men være til ulykke for den som nedla veto; Thrasea selv hadde levd lenge nok og burde ikke oppgi de prinsipper han hadde hyldet i så mange år; Rusticus derimot stod ved begynnelsen av sin løpebane som embedsmann og \ar ikke bundet av noen forpliktelse for sine kommende år; derfor burde han grundig tenke over hvilken vei han ville slå inn på som politiker slik tidene nå engang var.» Men det var klart at Thrasea overlot til seg selv å overveie om det var riktig å innfinne seg i senatet. 27 Men ved neste morgengry besatte to pretorianerkohorter i full rustning Venus Genetrix’ tempel69. Inngangen til senatshuset var sperret av pretorianere, kledd i toga som sivilister, men uten å skjule sine sverd under togaen, og på torv og i søylehal­ let var det ogsa fordelt mihtæravdehnger. Ledsaget av disses truende miner gikk senatorene inn i senatshuset for å påhøre en tale av keiseren som ble fremført av en kvestor70; uten å nevne navn anklaget han senatorene for å svikte sine plikter mot staten og ved sitt eksempel forlede de romerske riddere til likegyldighet: «for det var sannelig ikke rart at man ikke strømmet til fra fjerntliggende provinser, når mange71 som hadde oppnådd konsulat og høye presteverdigheter, heller foretrakk å vie sin tid til sine forlokkende parker.»

28 Anklagerne grep disse ord som om de gav dem et våpen i hen­ de. Cossutianus tok først fatt, men så skrek Marcellus72 enda mer opphisset at her stod statens største interesser på spill: «undersåttenes trass hindret keiseren i å vise mildhet; senato­ rene hadde til denne dag handlet altfor slapt når de ikke hadde grepet straffende inn mot svikeren Thrasea, mot hans sviger­ sønn Helvidius Priscus73, som var besatt av samme galskap, el­ ler samtidig mot Paconius Agrippinus, arving til sin fars keiserhat 4, eller mot Curtius Montanus, som laget motbydelige nidviser; forgjeves lette man nå i senatet etter den tidligere

510

konsul Thrasea, ved oppsending av bønner etter presten Thra­ sea, ved avleggelse av troskapsed etter borgeren Thrasea, om det da ikke var slik at denne i strid med forfedrenes skikk og bruk åpenlyst hadde villet opptre som forræder og fiende; men Thrasea, som tidligere pleide å spille senator og komme i senatet bare for å beskytte dem som dadlet keiseren, kunne gjerne nå få fremføre sin mening om hva han mente burde ret­ tes på eller forandres - senatorene ville heller finne seg i en som klandret enkelte ting enn i den som ved sin taushet helt fordømte alt i hop; likte han kanskje ikke den fredstilstand som hersket over hele jorden eller hærenes seirer som var vun­ net uten blodsspille? En person som følte seg nedslått ved sta­ tens fremgang, som satte torv, teatre og templer i klasse med ødemarker, som truet med å ville gå i landflyktighet, skulle man ikke la fa lov til a tilfredsstille sin skakkjørte ærgjerrig­ het? For ham var senatsvedtak, embedsmenn eller selve byen Roma uten verdi. Ja, han burde ved døden få skille sitt liv fra den stat som han for lengst hadde holdt opp å elske og nå helst ville slippe å ha for sine øyne.» 29 Da Marcellus, dyster og truende som han var, hadde nørt opp under disse og lignende uttalelser, ved stemme, mine og blikk, bredte det seg blant senatorene ikke bare den nedslåtte stem­ ning som de kjente så vel på grunn av stadige farer, men en ny og dyperegående skrekk da de så soldater med våpen i hånd. Samtidig så de Thraseas ærverdige skikkelse for sitt indre øye; det fantes også dem som beklaget at Helvidius skulle lide straff for et svogerskap han helt uskyldig hadde kommet opp i; «og hva annet hadde man å anføre mot Agrippinus enn hans fars ulykkelige skjebne, da jo også faren i samme grad uten skyld hadde falt som offer for Tiberius’ brutalitet? Montanus, den brave unge mann, som slett ikke hadde diktet nidviser, ble drevet i landflyktighet bare fordi han hadde lagt sitt talent for dagen75.» 30 Imidlertid var Ostorius Sabinus, Soranus’ anklager, kommet inn, og han la ut om Soranus’ vennskap med Rubellius Plautus og om at han som stattholder over Asia ved å se gjennom fing­ rene med opprørske byer hadde tenkt mer på det som var eg-

511

net til å skaffe ham anseelse der enn på det som gagnet romerstaten. Dette var velkjente saker, men noe nytt som kunne gjøre en handling av datteren risikabel for faren, var at hun skulle ha øst ut penger til magere76; det hadde Servilia - slik het piken - faktisk gjort, men i ungdommelig uerfarenhet og av respektfull kjærlighet til sin far; hun hadde imidlertid bare latt rådspørre om familiens sikkerhet, om Nero var forsonlig stemt og om senatets kjennelse ville bringe noe forferdelig med seg. Og så stod de overfor hverandre foran konsulens tri­ bune: den alderstegne far og den ikke tyveårige datter, som nylig var blitt enke ved sin ektefelle Annius Pollios77 landsfor­ visning og nå, ene og forlatt, ikke våget å rette blikket mot sin far hvis farefulle situasjon hun syntes å ha forverret. 31 Da nå anklageren spurte henne om det ikke forholdt seg slik at hun hadde solgt sine brudesmykker, ja hadde blottet sin hals for dens kjede, for å skrape sammen penger til magiske be­ svergelser, kastet hun seg først på jorden og sa så, etter lang­ varig stille gråt, idet hun omfavnet alterets øvre kant, derpå hele alteret78: «Jeg har ikke påkalt noen onde demoner, og ikke uttalt noen besvergelser, men i mine ulykksalige bønner bare bedt om at du, Caesar, og dere, senatorer, lar min dyre­ bare far komme velberget fra det. Jeg har gitt magerne mine edelstener, mine kledninger og andre tegn på min høye stand akkurat som jeg ville gitt mitt blod og liv om magerne hadde krevd det. Disse menn som jeg ikke kjente tidligere, får selv gjøre regnskap for hvilket rykte de har og hva slags knep de benytter seg av. Jeg har aldri talt om keiseren uten som om en guddom. Min ulykksalige far har intet kjennskap til hva jeg har gjort, og om jeg har forsyndet meg, er jeg alene om det.» 32 Ennå mens hun talte, grep Soranus ordet og ropte at hun had­ de ikke ledsaget ham til provinsen, at Plautus kunne hun på grunn av sin ungdom ikke ha kjent, og at hun ikke hadde hatt noe å gjøre med det hennes mann var blitt anklaget for: «man måtte holde henne, som bare kunne beskyldes for altfor stor kjærlighet, utenfor anklagen mot ham selv; han ville under­ kaste seg den skjebne han måtte få.» Med disse ord ville han kaste seg i armene på datteren som ilte ham i møte, dersom

512

ikke liktorer hadde trådt imellom og holdt dem tilbake. Så ble vidnene forhørt. Og i samme grad som anklagens urimelighet hadde vakt medlidenhet, ble Publius Egnatius gjenstand for avsky ved sitt vidnemål. Han som var Soranus’ klient og nå kjøpt til å ødelegge sin venn, bar hele den stoiske skoles verdi­ ge opptreden til skue, oppøvd som han var til ved holdning og mine å gi inntrykk av en hedersmann, mens han, troløs og lumsk av natur, forstod å skjule sin havesyke og liderlighet. Etter at penger hadde avdekket hvordan det egentlig stod til med ham, ble han et typisk eksempel på at man bør ta seg i akt, ikke bare for folk som er profesjonelle lurendreiere eller er merket av forbrytelser, men like meget for dem som bedrar under skinn av edle egenskaper og forråder selve vennskapet.

33 Den samme dag brakte allikevel et forbilde på hederlig opptre­ den, idet Cassius Asclepiodotus, en grunnnk mann hos bithynerne, ikke unnlot nå da Soranus var i fare, å vise ham den samme hengivenhet som da han stod på høyden av sin makt. Ved dette oppnådde Cassius å bli fratatt all sin eiendom og å bh drevet i landflyktighet - et bevis på gudenes likegyldighet overfor gode og slette gjerninger. Det ble gitt Thrasea, Sora­ nus og Servilia anledning til å velge dødsmåte; Helvidius Pris­ cus og Paconius ble forvist fra Italia; Montanus oppnådde tak­ ket være sin fars innflytelse at han bare skulle holde seg borte fra det offentlige liv. Anklagerne Eprius og Cossutianus fikk hver fem millioner sestertser som belønning, Ostorius en mil­ lion to hundre tusen og kvestorrang. 34 Så ble, da det alt led mot kveld, konsulens kvestor79 sendt av sted til Thrasea, som oppholdt seg i sin park. Han hadde sam­ let et tallrikt selskap av fornemme menn og kvinner der og ønsket særlig å få vite hva Demetrius mente, en filosof av den kyniske skoleS0. Av Thraseas spente mine og av de ord som ble sagt så høyt at man kunne høre dem, kunne man slutte at Phrasea spurte ham om sjelens natur og om åndens atskillelse fra legemet. Da kom Domitius Caecilianus, en av Thraseas nære venner, og fortalte hva senatet hadde vedtatt. Da så de tilstedeværende gråt og klaget, oppfordret Thrasea dem til å komme seg raskt av gårde og ikke bringe seg selv i fare for å

513

dele en dødsdømts skjebne; sin hustru Arria, som gjerne ville dø med sin mann og følge sin mor Arrias eksempel81, bad han om fortsatt å bli i live og ikke berøve deres felles datter for dennes eneste støtte.

Så gikk han inn i søylegangen hvor kvestoren traff ham, mer glad enn bedrøvet, siden han fikk vite at hans svigersønn Hel­ vidius hadde sluppet med bare å bli forvist fra Italia. Etter så å ha hørt senatets beslutning, tok han Helvidius og Demetrius med seg inn i sitt soveværelse, og da blodet strømmet fra årene på begge armene, som han hadde rakt frem til en slave, stenket han det på gulvet og sa til kvestoren som han skyndsomst lot tilkalle: «Vi bringer Jupiter, befrieren, dette drikkoffer82. Ja, bare se, unge mann, men måtte gudene forby at dette skal bli et dårlig varsel for deg. Men du er jo født i en tidsalder da det kan trenges å stålsette sin ånd ved å se eksempler på karakterfasthet.» Da døden lot vente på seg og skaffet ham svære smer­ ter, henvendte han seg til Demetrius . . .

Fotnoter BOK XVI 1) Fra Karthago i Nord-Afrika (Tunis). 2) Karthagos mytiske grunnlegger; spiller en rolle i Romas sagnhistorie, da Aeneas på sin flukt fra Troja til Latium besøkte henne, men på guddommens bud forlot henne etter en kortvarig elskovsepisode. 3) Karthagos naboer, II 52. 4) XIV 20. 5) Den senere keiser (69-79 e.Kr.). 6) XII 11, 12, XIII 41, 48, XIV 43. 7) XV 52, sønn av (Marcus) Junius Silanus, XIII 1, se Stamtavle D. 8) Caesarmorderen i år 44 f.Kr. 9) Decimus Junius Silanus Torquatus, XV 35. 10) Se Stamtavle D. 11) Kjent for sitt dårlige klima, II 85. 12) Øy i Egeerhavet. 13) Nå Bari, på sydøstkysten av Italia. 14) Lucius Antistius Vetus, XIII 11, 53, XIV 58. 15) XIV 59. 16) I Latium. 17) XIV 59, hun kalles XIV 22 Antistia. 18) XIV 11. 19) Pretorianerkommandanten som hadde deltatt i Pisos sammen­ svergelse (bok XV). 20) XV 74; Claudius er Neros adoptivfar, Germanicus (Agrippinas far) hans morfar. 21) XII 41. 22) Lucius Jumus Silanus Torquatus, XVI 8 og Decimus Junius Sila­ nus Torquatus, XV 35. Andre av ætten Junius Silanus var også blitt henrettet (XIII 1), men det lå lenger tilbake i tiden. 23) Omfatter Pannonia, Moesia og Dalmatia. 24) Lyon i Gallia Narbonensis; byen hadde vært herjet av brann, slik som Roma kort før. 25) Ofte omtalt i bok XIV 29-39. 26) Omtalt XIII 28, XIV 48. 27) XIV 48. 28) Om astrologenes forvisning fra Italia, XII 52 29) Nevnt XIII 22. 30) XII 31, XIV 48.

515

31) Den beryktede pretorianerkommandant, XIV 48 og ofte ellers (bok XIV og XV). 32) Omkring det nåværende Genova. 33) XII 31. 34) Pisos sammensvergelse. 35) Senecas bror og far til Lucanus (XV 49, 70). 36) XV 74. 37) Poppaeas ektefelle, XIII 45, landsforvist XV 71. 38) Om ham mer i det følgende kapittel. 39) XI 1. 40) Junius Gallio, XV 73. 41) XI 6, XIII 33, XIV 48. 42) Keiser Caligula, antagelig i år 40 e.Kr. 43) Høyst sannsynlig den Petronius som er forfatter av et ennå delvis bevart verk, en «satirisk roman» i minst 16 bøker. Særlig berømt er et lengre excerpt, «Trimalchios gjestebud», hvor forfatteren spotter over en rik oppkomlings smakløse luksus og bisarre på­ funn. 44) Flavius Scaevinus, en hovedperson i Pisos sammensvergelse (XV 49-74). 45) Slik det var gjort med et fingert brev fra Lucanus (XVI 17). 46) XIII 49, XIV 12, 48-49, XV 20, 23. 47) Man vil kanskje forbauses over at Soranus her nevnes på lik linje med Thrasea, før er han nevnt bare én gang (XII 53), hvor han foreslår en belønning for Pallas; men det må bemerkes at han da syntes å kunne støtte et i og for seg «moralsk» forslag fra Pallas’ side, nemlig straff for fribårne kvinner som innlot seg med sla­ ver. 48) XIV 12. 49) XIV 15. 50) Padova; byen skulle være grunnlagt av trojaneren Antenor. 51) XIV 48-49. 52) XVI 6. 53) Tigellinus’ svigersønn, XVI 17. 54) XIII 33. 55) Som Tacitus selv senere tilhørte. 56) XVI 7 og 10. 57) Den innbitte republikaner, diktatoren Caesars fiende, stoikernes forbilde, begikk selvmord år 46 f.Kr. 58) Mens tiltalen til keiseren ellers stadig er Caesar, kaller de opp­ rørske borgere ham bare Nero. 59) III 3.

516

60) 61) 62) 63)

Stoiker fra det 2. årh. f.Kr. Venn og beundrer av den nettopp nevnte Marcus Cato. Han regner Cassius (XVI 7) lik hans stamfar Caesarmorderen. Caesarmorderen Marcus Junius Brutus («også du, min sønn Brutus») og Decimus Junius Brutus, som også deltok i sammen­ svergelsen mot diktatoren. 64) XII 4, XIII 33. 65) XV 45. 66) Rubellius Plautus, XIII 19 etc., XIV 22, 57, 59; svigersønn av Lucius Antistius Vetus, XVI 10. 67) XV 29. 68) Stoikerne, som tillot selvmord. 69) Som lå nær senatshuset. 70) Som var spesielt attasjert keiseren. 71) Sikter til at Thrasea ikke hadde innfunnet seg; blir generalisert. 72) Eprius Marcellus, XVI 22. 73) Også en stoiker; ikke identisk med den av samme navn som er nevnt XII 49, XIII 28. 74) Om farens dødsdom og oppgjør med Tiberius må være fortalt i en tapt del av bok V. 75) Noe som hadde vakt Neros misunnelse. 76) Astrologer og spåmenn. 77) XV 71. 78) I senatshuset stod en statue av Victoria, seiersgudmnen, og et til­ svarende alter. 79) Konsulen skulle sette i verk den dødsdom senatet hadde fattet; konsulen hadde to kvestorer til sin disposisjon. 80) Som stod den stoiske lære nær. 81) Hennes mann Caecina Paetus var dømt til døden i forbindelse med Camillus Scribomanus oppstand (XII 52); hun såret først seg selv dødelig og rakte så dolken til sin mann med ordene: «Det gjør ikke vondt, Paetus.» 82) Cfr. Senecas uttalelse om «Jupiter befrieren», XV 64.