Opplysningstiden [12] 8202049393, 8202049601 [PDF]

Zitiervorschau

CAPPELENS VERDENSHISTORIE BIND 12

Opplysnings­ tiden STIG BOBERG GORAN MALMQVIST

J. W. CAPPELENS FORLAG A S

/a u

uoa

Nordisk hovedredaktør: ERLING BJØL Norsk redaktør: KNUT MYKLAND

R

Oversatt av: Erik Lie (til side 275) Egil A. Kristoffersen (276—332) © J.W . Cappelens Forlag a-s 1985 Billedredaksjon og layout: Anders Røhr og Knud Sandvej Grafisk tilrettelegging: Axel Surland Billedtekster: Forfatterne og Knud Sandvej Cappelens Verdenshistorie er satt med 10/12 Baskerville hos Alfabeta a.s, Halden og trykt hos Otava, Finland, 1985 Illustrasjonene er reprodusert av Scanlith, København Omslag og bokbind ved Reidar Gjørven ISBN 82-02-04939-3 (ib.)-bind 12 ISBN 82-02-04960-1 (komplett)

RANA BIBLIOTEK

Innhold Forord

..........................................

7

Et nytt verdensbilde ................. .. .

9

Den klassiske maktbalanse............

Den vitenskapelige revolusjon, 9. Astronomi og matematikk, 10. Idéspredning, 12. Solens seier, 13. Syn for sagn, 15. Jorden, 17. Hvite flekker på kartet år 1700, 18. Sydhavet, 20. Det nordlige Stillehavet, 23.Ameri­ kas ukjente indre, 24. Skips­ bygging, 25. Bedre navigasjon, 26. De første turister, 29. Hvor sitronene blomstret..., 32. Vei og vann, 36. Fra Holberg til Rousseau, 38. Linné og botanikken, 40.

Folk og jo r d .....................................

43

58

Englands forsprang, 58. Risikovillig kapital, 60. Felles marked, 61. Industriens fødsel, 63. Koks og jern, 64. Staten som driftsherre, 68. Forut for sin tid, 69.

Verdenshandelen i vek st .................

Bønder i øst og vest, 84. Samfunnets grunnvoll, 86. På toppen, 89. Plikter og privilegier, 90. Privilegier uten

Da England tok ledelsen

............

71

84

129

De siste Stuarter, 130. Den ærefulle revolusjon, 131. En fri forfatning, 132. Parlamentets voksende makt, 136. Det hannoveranske kongehus, 137. Underhus og overhus, 139. W higer og torier, 140. Sydhavsboblen, 144. Robert Walpole, 145. Jakobitteropprøret og Skottland, 147. W illiam Pitt d.e., 149. Presse­ frihet, 150.

Det franske Europa ......................

Sukkerøyene, 72. Handelen følger flåten, 72. Ujevn handelsbalanse og trekanthandel, 77. Slavehandel, 81. Virkningene i Afrika, 82.

I hytte og slott ................................

98

Kabinettspolitikk, 98. Spionasje og bestikkelser, 101. Propaganda, 103. Pryl til pressen, 105. Krig uten kamp, 106. Vervede og vernepliktige, 109. Feltherrer uten fedreland, 112. Krig uten hat, 113. Parademarsjer i det fjerne, 114. Arvefølgekriger, 114. Skiftende allianser, 116. Sjuårskrigen, 117. Verdenskrig, 119. Kamp om Amerika, 120. Russisk ekspan­ sjon, 122. Polens deling, 125.

Befolkningsøkning, 44. Fødselskontroll, 44. Dødstallene synker, 45. Legekunstens avmakt, 47. Fore­ byggende helsetjeneste, 50. Nybrott i landbruket, 52. Ny jord under plogen, 54. Nord-Amerika og Kina, 56.

Fra håndverk til industri ............

plikter, 92. Godseiervelde, 93. Borgerskapet, 94.

Maktkamp på høyt nivå, 156. Fredens frukter, 158. Halvhjertet enevelde, 159. Statsfinanser og spekulasjon, 160. Skattesystemet, 163. Strid med parlamentene, 164. Fransk kultur, 166. Opplysningsfilosofene, 170. Mot fanatisme og overtro, 172. Den naturlige religion og deismen, 173. Gudsfornektelse, 176. Toleranse og religionsfrihet, 177. Politiske teorier, 180. Rousseau, 183. Pasifisme, 184. Ytrings- og trykke­ frihet, 186. Forbrytelse og straff, 190.

156

Likhetsidéer, 193. Slaveriet, 195. Økonomisk teori, 196. Folkeoppdragelsen, 198. Den edle villmann, 199. Den edle kineser, 201. Den store encyklopedien, 204. Motstanden mot opplysningen, 206. Salonger og opp­ lysning, 211. Opplag og idéspredning, 214.

Det opplyste enevelde ...................... 216 Fredrik 2. av Preussen, 216. Josef 2. av Østerrike, 221. Katarina 2. av Russland, 225. Leopold av Toscana, 228. Gustav 3. av Sverige, 232. Idéer og handling, 237. Lønnsom toleranse, 240. Opplyst propaganda, 243.

Verdens oppdeling ........................... 245 Nybyggernes rike, 245. En gavmild natur, 248. Rovdrift, 249. Mangel på arbeidskraft, 250. Negerslaveriet, 253. Britisk kolonipolitikk, 254. Spirende konflikter, 257. Asias svak­ het, 260. Den nedadgående halv­ månen, 261. Sjahens rike, 264. Stormogulens fall, 266. Handels­ kompanienes kamp, 267. Robert Clive, 270. Den utrolige erobringen, 272. Det pelsrike Sibir, 274.

Kina under M ing og Q ing ............ 276

Kappløp om Kina-handelen, 276. Himmelens svekkede mandat, 279. Svak makt og jevn velstand, 282. Rødhårede barbarer og lærde jesuitter, 282. Fritenkere og billedstormere, 285. Talespråkets litteratur under Ming, 285. Den lærde prosa og poesien, 288. Ming-gravenes herskere, 289. Manchuhøvdingen Nurhachi, 292. Manchuene ved makten, 294. Fribytteren Koxinga, 296. De tre vasallenes opprør, 297. Qing-dynastiets storhetstid, 299. Den militære og sivile forvaltning, 302. Kontroll og skatt, 305. Befolknings­ utviklingen, 306. Vestmongolske imperiebyggere, 307. Filosofi og handel, 310. Inkvisisjon og lærde bestrebelser, 312. Qing-tidens skjønnlitteratur, 313. Russiske frem­ støt, 314. Jesuitter ved Qing-keiserens hoff, 316. De fattiges selvforsvar, 319. Forfallstid, 319. Kina-svermeri, 320. Macartneys reise, 321. Narkotika­ problemer, 324. Kampen mot misbruket, 326. Opiumskrigen, 328. Nanjing-traktaten, 331.

Litteratur veiledning ...................... 333 Illustrasjonskilder ........................... 336

Ming-dynastiets nedgang og fall, 276.

Kart Verden cirka år 1700 og 1800 . . . . 19 Reiser gjort av Linnes elever . . . . 41 Nord-Amerika 1763 ........................ 118 India på 1700-tallet ........................ 120 Russ lands ekspansjon ................... 123

Polens første deling 1772 ............ 127 De tretten britiske koloniene i Nord-Amerika i 1753 257 Kina under ALing-dynastiet 1368-1644 ................................ 280

f

F orord

Dette bindet dekker den periode man tradisjonelt kaller opplysningstiden, det vil si det meste av 1700-tallet. Vi har valgt å avgrense den kronologisk til tiden mellom cirka 1720 og 1790. Grunnen til det er at en nærmere hundre år lang periode med kriger i Europa avsluttes med Den spanske arvefølgekrig og Den store nordiske krig i hen­ holdsvis 1714 og 1721 og at en ny begynner med revolusjonskrigene. Det betyr ikke at det var fred i Europa i disse sytti årene, men krigene hadde mer begrensede mål og voldsanvendelsen lå på et lavere nivå. Det gjorde at de europeiske nasjonene i denne perioden hadde krefter til å fortsette sin oversjøiske ekspansjon. De interne europeiske oppgjør fikk størst betydning i Asia og Amerika. At Europa i denne perioden var mer utadvendt og utvik­ let sine forbindelser med resten av verden, er også bak­ grunnen for at det har vært naturlig å la professor Gbran Malmqvist fortsette sin fremstilling av Kinas historie - som han innledet i bind 6 - i dette bindet. 1700-tallets europeere var levende opptatt både av Kina og andre oversjøiske områder og betraktet disse eksotiske land med en over­ veiende positiv holdning. Spesielt gjaldt dette den intellek­ tuelle bevegelse som har gitt epoken navn - opplysningsbevegelsen - hvis førende navn var de franske filosofer Voltaire, Montesquieu, Diderot og d’Alembert, skottene David Hume og Adam Smith og i Norden først og fremst Ludvig Holberg. Man kan imidlertid aldri inndele verdenshistorien etter de samme årstall over alt i verden uten å foreta brudd i en sammenhengende prosess. For å unngå dette har redak­ sjonen valgt å plassere skildringen av den amerikanske uav­ hengighetskrig i det følgende bind, som også behandler den franske revolusjon og napoleonstiden. J . W. Cappelens Forlag

ix r r « t# m r -

V*.l »^* Tff] 11# ;m; S| *'Si-Æ5->

■» i l l l MIHI||l|

. _; . J !_

.1*'irf-gi;ir.

|r f /''SI f i Il, 1jL flÆ. m //w&M ÆW

Et nytt verdensbilde

Fra antikken hadde europeernes verdensbilde holdt seg praktisk talt uforandret i flere hundre år. Det var Aristote­ les’ lære som hersket - fortolket og forsvart av den skolastiske teologi. Når det gjaldt kosmos, forestilte man seg et uforan­ derlig univers med vår jord urørlig i midten. Jorden ble ikke oppfattet som en flat skive, selv om middelalderens kart kan gi inntrykk av det. Den hadde sfærisk form som en klode. Denne kloden var den innerste i en serie av andre større kloder. Alle disse kretset rundt jorden, og i hver sfære fantes et himmellegeme som med sin sfære beveget seg rundt jorden. Månens sfære var den nærmeste, og så fulgte Merkur og Venus, solen og de andre planetene. Fiksstjernenes sfære dannet grensen for universet. Deretter overtok himmelen, englenes og de saliges boliger. Gud var ikke bare opphavet til dette kosmos, Han drev også det maskineriet som holdt sfæren og himmellegemene i bevegelse.

Den vitenskapelige revolusjon Ved inngangen til 1700-tallet begynte skepsisen til disse forestillingene å gjøre seg gjeldende. Verdensbildet var i ferd med å endres. Denne veldige åndelige revolusjon skyldtes naturvitenskapene på 1600-tallet, først og fremst astronomi og matematikk. Det gamle verdensbildet hvilte på autoriteter som Aristo­ teles, Bibelen og kirkemøtenes vedtak. Sannheten var fastlagt av disse autoritetene. Det forskerne kunne gjøre, var å kommentere og tolke deres ord. Renessansens humanisme hadde ikke ført til noen forandring i denne autoritetstro innstillingen. For den var de greske og romerske tekstene hellige rettesnorer og autoriteter. Grunnprinsippene for den naturvitenskapelige revolu­ sjon på 1600-tallet ble i første rekke fastlagt av tre tenkere, italieneren Galileo Galilei (1564—1642), engelskmannen Francis Bacon (1561 —1626) og franskmannen René Descartes (1596—1650). De begynte alle tre å tvile på de gamle autoritetene, og spurte seg selv om hvorledes det kunne bli mulig å nå fram til sikker kunnskap om naturens verden.

Motstående side: Greenwichobservatoriet i London, på sørbredden av Themsen, ble grunnlagt av Karl 2. i 1675. Kongen hadde skaffet pengene til den første byg­ ningen ved å selge «gammelt ubrukelig krutt». Den første konge­ lige astronom (Astronomer Royal en tittel som fremdeles brukes) ble John Flamsteed (1646-1720). Den neste ble Edmund Halley. Dette bildet viser Flamsteed i ferd med å utforske stjernehimmelen. Flans iakttakelser ble publisert i 1725, fem år etter Flamsteeds død, i Atlas coelesti - den første komplette stjernekatalog over den nordlige himmel.

10

Et nytt verdensbilde

Det var Nicolaus Copernicus (en latinisert form av Niklas Kopernigh) fra Torun i Polen som omstøtte Ptolemaios' verdensbilde. Kikkerten var ennå ikke oppfunnet, men likevel klarte Copernicus ved studier av himmellegemenes posisjoner å fast­ slå at jorden, månen og planetene beveget seg i baner omkring solen. Da hans sensasjonelle oppdagelse ble kjent, ble den fordømt både av Luther, Calvin og paven. Hans Seks bøker om himmelsfærenes kretsbevegelser utkom i 1543, samme år som Copernicus døde. De ble straks satt på den katolske kirkes liste over * forbudte bøker og ble ikke frigitt før i 1757. Dette bildet av Copernicus - som banet veien for Tycho Brahe, Johannes Kepler og Isaac Newton - er gjengitt etter et maleri i Musée de 1'Observatoire i Paris.

Galileis store innsats var hans intense arbeid for å skille vitenskapen fra religionen og hans faste prinsipp alltid å kvantifisere de iakttakelser han gjorde etter naturen. Bacons særlige betydning lå i at han la stor vekt på verdien av den induktive metoden, det vil si å trekke slutninger fra enkelttilfeller til det allmenngyldige. Det førte til at man etter hvert søkte å finne fram til sikre fakta gjennom systematiske eksperimenter. Ut fra disse eksperimentene var det så mulig å bygge opp allmenne teorier. Descartes’ tenkemåte var deduktiv. Med utgangspunkt i satsen «Jeg tenker, altså er jeg til», konstruerte han med matematiske metoder et mekanisk verdensbilde der alt utenom intellek­ tet var målbart og lot seg uttrykke i formler og matematiske betegnelser. En viktig bestanddel av dette verdensbildet var at universet var materie i bevegelse. Da det ifølge Descartes ikke fantes noe tomrom, måtte bevegelsene hos de materielt varierende partikler i denne materien påvirke hverandre, slik at en bevegelse hos en partikkel påvirket en annen og så videre. Følgen ble en serie virvelbevegelser som forklarte planetenes baner. Denne læren vant stor innflytelse mot slutten av 1600-tallet. Descartes ble en ny autoritet, som imidlertid senere ble styrtet av Isaac Newton (1642—1727). Mange av de innsatser Descartes gjorde på andre områder, særlig innen matematikken, fikk stor og varig verdi. Det samme fikk Bacons og Descartes’ betoning av at kunnskap gav makt over naturen, og deres sikre tro på at vitenskapen ville føre menneskeheten fremover. Astronomi og matematikk Det nye verdensbildet hvilte i første rekke på astronomiske iakttakelser og beregninger. Den nye oppfatningen av universet var et verk av mange krefter. Noen av dem fortjener imidlertid å bli nevnt særskilt. Foregangsmann var polakken Nicolaus Copernicus (1473—1543). Hans epoke­ gjørende arbeid Seks bøker om himmelsfærenes kretsbevegelser (De revolutionibus orbium coelestium libri sex) utkom straks etter hans død i 1543. Copernicus hevdet at det var solen, ikke jorden, som var sentrum i verdensrom­ met, og at jorden og planetene beveget seg i sirkler rundt den. Månen beveget seg rundt jorden. Den tilsynelatende daglige bevegelse av stjernehimmelen berodde på at jorden roterte om sin egen akse. Copernicus’ lære var blitt til mer gjennom litteraturstu­ dier og tenkning enn gjennom astronomiske observasjo­

Astronomi og m atem atikk

ner, og forble lenge merkelig upåaktet. Direkte utforskning av rommet kom ikke til å spille noen større rolle før tyskeren Johannes Kepler (1571 —1630) ved hjelp av sine egne og dansken Tycho Brahes (1546—1601) stjerneobservasjoner på øya Ven, hadde bekreftet Copernicus’ teorier og dess­ uten vist at planetene beveget seg i ekliptiske baner. Oppfinnelsen av stjernekikkerten, som tilskrives Galileo Galilei, bidrog i høy grad til observasjonene. Med den kunne Galilei se at månen hadde en ujevn, grov overflate, som altså kunne bestå av en substans i likhet med jordens. \ idere fant han at planeten Jupiter hadde fire satelitter som kretset rundt den på samme måten som Venus og Mars kretset rundt solen. Nye stjernesystemer og planeter kunne Galilei observere ved hjelp av kikkerten sin. Universet ble utvidet og jorden ble likestilt med de øvrige himmellegeme­ ne. Galilei utførte også matematiske beregninger av legemers bevegelse på jorden. Han kom til at bevegelse og ro

11

Uranienborg, Tycho Brahes observatorium på øya Ven i Øresund. Nedenfor: Keplers tegning fra 1609 viser den banebrytende oppdagelse at planetene ikke beveger seg omkring solen i sirkler, men i ellipser.

12

Et nytt verdensbilde

var like naturlige tilstander for materien. Et legeme som er i bevegelse vil fortsette sin bevegelse rett fram «i all evighet», hvis det ikke blir påvirket av en fysisk kraft. Men hvilken kraft dette var —gravitasjonen —hadde Galilei ingen klar oppfatning av. Det ble Isaac Newton forunt å finne den loven som gjaldt så vel for Keplers planeter som for Galileis teori om bevegelser på jorden. Med en eneste lov forklarte Newton at planetene ikke beveget seg i rette linjer, men gikk i ekliptiske baner rundt solen, slik som også månen gjorde i forhold til jorden, og at gjenstander i luften nede ved jorden styrte ned mot overflaten. Det var gravitasjonsloven, eller loven om legemers tiltrekningskraft. Med denne loven var virvelteorien til Descartes endelig gjendrevet. Etter disse oppdagelsene var universet uendelig, og styrt etter mekaniske lover. Himmel og helvete lot seg ikke lenger lokalisere. Jorden var en planet som andre planeter. Gud var ikke lenger nødvendig for at universet skulle fungere.

Sir Isaac Newton. Utsnitt av et maleri fra 1706, året etter at han var blitt adlet. I tidens løp har mange karakterisert Newton som det største geni som noensinne har levd. Selv uttrykte han seg mer beskjedent. «Hvis jeg har sett litt mer enn andre, skyldes det bare at jeg har stått på skuldrene til kjemper.» «Kjempene» var menn som Galilei, Tycho Brahe, Copernicus, Kepler og Descartes. Newton utviklet teorien om lysets brytning og spredning og oppfant det epokegjørende speilteleskopet. Han fremsatte og beviste de tre bevegelseslover og «loven om universel gravitasjon», tyngdeloven. Han var den første som forklarte hvordan vår verden er konstruert og hvordan «maskineriet»fungerer-og han beviste sine påstander mate­ matisk.

Idéspredning En sak er at nye ideer dukker opp, en annen sak er hvorledes de spres og vinner tilslutning. En viktig faktor for sprednin­ gen av de nye naturvitenskapelige ideer var oppfinnelsen av boktrykkerkunsten midt på 1400-tallet (se bd. 9, s. 287 f). I stedet for bare å rekke fram til noen få lærde med håndskrevne eksemplarer, kunne den nye tids forskere nå ut over hele Europa og endog andre verdensdeler med trykte skrifter i hundrevis av eksemplarer. Spredningen ble også fremmet av de lærde selskaper og vitenskapsakademier som oppstod i Frankrike, England og Italia på 1600-tallet, og som fikk mange etterfølgere i andre land. Selskapenes trykte publikasjoner ble viktige media for den vitenskapelige idéutveksling. Særlig berømt ble Royal Society i London (opprettet i midten av 1600-tallet). På selskapets våpen finnes de stolte og karakteristiske ordene: «På ingen manns ord» (Nullius in verba). På den annen side ble spredningen, foruten av konserva­ tive forskere, først og fremst motvirket av de forskjellige kirker og religioner, så vel den katolske som den protestanti­ ske og buddhistiske. De nye lærene lot seg oftest dårlig forene med bokstavtro religiøse oppfatninger. Men det er i denne sammenheng viktig å understreke at de fremste av opphavsmennene til de nye ideene ikke var gudsfornektere. Copernicus var katolsk prest og medlem av domkapitelet

r

Solens seier

i Øst-Preussen. Galilei, Kepler og Newton var troende kristne. Kepler hadde for øvrig i sin ungdom studert luthersk teologi. Descartes nedla mye arbeid på å bevise Guds eksistens. Den kirkelige motstanden kom svært sent. Copernicus’ teorier ble ikke fordømt av den katolske kirke før i 1616, det vil si over sytti år etter hans død. Bare Galilei ble tvunget av inkvisisjonen til å avsverge sin tro på at jorden beveger seg rundt solen —i 1633. Før den tid hadde en viss diskusjon om emnet vært tillatt i katolske land. Etter 1633 forsøkte den katolske kirken å sette en stopper for dette. Tankene fant heller ingen nåde hos protestantene. Såvel Luther som Melanchton og Calvin fordømte den nye verdensoppfatningen. Sistnevnte uttalte blant annet: «Hvem vil våge å sette Copernicus5 autoritet høyere enn Den hellige ånds?»

Solens seier Trass i all motstand slo den nye verdensoppfatningen igjennom. Lenge vant den bare innpass i de dannedes kretser, så spredningen var ofte både langsom og geografisk ujevn. En internasjonal undersøkelse belyser hvorledes ett av de viktigste innslagene i det nye verdensbildet trengte

«WWW*

■sa

ti t m n g j j

1

L M .; k L t :-ti y

t r

1

lB H f c f .

'V -

H

ø

l

13

Et møte i det britiske Royal Society i begynnelsen av 1700-tallet. Newton, som var selskapets president fra 1703 til sin død i 1727, leder forhandlingene. Royal Society ble offisielt opprettet av Karl 2. i 1662, men hadde helt fra 1645 vært samlingssted for eksperimenterende filosofer og vitenskapsmenn. Blant selskapets første fremtredende med lemmer kan nevnes John Evelyn, Robert Boyle, Samuel Pepys og sir Christopher Wren. Isaac Newton var medlem fra 1671.

Trinity College ved Cambridge University. Kobberstikk i David Loggans Cantabrigia lllustrata fra cirka 1690. I det lille huset til høyre - nesten symbolsk beliggende mellom kirken og den verdslige hovedinngangen - bodde Newton i de 27 år han virket som professor i matematikk ved universitetet (1669-96). Her arbeidet han så intenst, fortelles det, at han ofte glemte både å spise og sove. Her ble hans berømte verk Philosophiae naturalis principia mathematica til.

inn og ble mottatt i de forskjellige land. Det gjelder Copernicus’ lære om jordens bevegelse rundt solen, heliosentrisiteten. I England, der prestene lot forskerne være i fred på 1600tallet, hadde de heliosentriske ideene slått igjennom ved universitetet i Cambridge ved midten av århundret, mens den skolastiske motstanden ved universitetet i Oxford først ble brutt ned ved århundreskiftet. I Ny-England fikk den nye læren fotfeste ved Harvard College allerede omkring 1670 og teologer og teologiske studenter arbeidet for å spre den, bl.a. ved artikler i almanakker, og med dette nådde de heliosentriske ideene ut til en større krets. I en del protestantiske land, som Sverige og Danmark, slo Copernicus’ lære igjennom sammen med cartesianismen i de siste tiår av 1600-tallet. De katolske land gjorde sterkest motstand. I Spania kunne imidlertid de heliosentriske ideene diskuteres relativt fritt helt til 1633 da dommen over Galilei ble felt. Etter denne dommen ble en vitenskapelig diskusjon om dette emne umuliggjort av inkvisisjon og kongemakt helt fram til midten av 1700-tallet. Helt fri ble ikke diskusjonen om heliosentrisiteten i Spania før i begyn­ nelsen av 1800-tallet. I Sør-Amerika vant ikke den nye læren innpass før i siste halvdel av 1700-tallet. I andre katolske land, som for eksempel Ungarn og Polen, finner vi den samme sene godkjenning av det heliosentriske verdens­ bildet. I Russland ble forløpet et annet. I dette landet uten naturvitenskapelige tradisjoner forble den naturvitenska­

Syn fo r sagn

pelige revolusjon og dens talsmenn ukjent helt til slutten av 1600-tallet. På sin reise til Vest-Europa besøkte Peter den store London i 1688 og kom da til å interessere seg for Newtons verk. Newtons hovedarbeid Naturvitenskapens matematiske prinsipper (Philosophiae naturalis principia mathematica) fantes senere i tsarens bibliotek, og Peter beordret også en oversettelse av et verk om universet, der Newtons lære ble gjengitt. Newton ble dermed den første av 1600-tallets store naturvitenskapsmenn som ble kjent i Russland. Gjennom ham ble det heliosentriske system introdusert i landet samtidig med gravitasjonslæren. Til tross for motstand fra det russiske vitenskapsakademi og den gresk-ortodokse kirken slo Newtons idéer, og der­ med det heliosentriske system, igjennom blant dannede russere på 1700-tallet. Ved midten av århundret hadde også motstanderne innen vitenskapsakademiet måttet gi tapt. Newton ble den russiske naturvitenskaps idol. Formidlet av jesuittiske misjonærer nådde de heliosentri­ ske ideene endog Kina alt på 1500-tallet. Der ble altså læren om at jorden beveger seg rundt solen forkynt helt til meldingen om dommen over Galilei nådde fram til landet. Jesuittene gikk da tilbake til den gamle geosentriske læren. Det drøyde helt til begynnelsen av 1800-tallet før Copernicus’ ideer kom til å bli spredt på ny. Det er ikke merkelig at dannede kinesere fant det forbausende at naturvitenskape­ lige spørsmål ikke skulle avgjøres på naturvitenskapelig grunnlag, men av paven. Japan lå bare noen få tiår foran. Fra 1780-årene ble Copernicus’ ideer introdusert gjennom japanske oversettel­ ser av nederlandske vitenskapelige skrifter. Hovedårsaken til at det drog så lenge ut, var i dette tilfelle at Japan var lukket for utlendinger. Syn for sagn Gjennombruddet for Copernicus’ heliosentriske ideer kom stort sett først på 1700-tallet. Da hadde over to hundre år flytt hen siden Copernicus døde og hans store verk kom ut. Anerkjennelsen av Newtons ideer gikk også langsomt. Hans Principia utkom i 1687, men bare i noen få hundre eksemplarer. Annet opplag lot vente på seg til 1713. Verket ble ikke oversatt til engelsk før i 1729 og til fransk i 1759. Den mest kjente sammenfatningen av Newtons lære ble utført av den franske filosofen Francois Voltaire og utkom i 1738.

1

15

Tittelbladet til tredjeutgaven av Isaac Newtons berømte bok, Natur­ vitenskapens matematiske prin­ sipper. Førsteutgaven utkom i 1687 med støtte av Royal Society. Etter Cambridge-tiden flyttet Newton til London hvor han en tid hadde den godt gasjerte stillingen som sjef for «Den kongelige mynt». I 1703 ble han president for Royal Society, og to år senere adlet dronning Anna ham. Da sir Isaac døde i 1727 ble han, som en av Storbritannias store menn, begravet i Westminster Abbey. Det var en fortjent æres­ bevisning, og dikteren Alexander Pope hadde belegg for den gravskrift han laget over ham: Nature and nature's laws/lay hid in night./ God said, «Let Newton be!»/and all was light.

PH ILO SO P H IÆ NATURALIS

PRI NCI PI A MATHEMATICA. A U C T O R E

ISAACO NE W TONO, Eq. A ui . Editio certia auda &c emendata. L 0 N D 1 N /• Apud G u i l. & ) oH. 1s s, Rcgi-c Socictatis typographos. MDCCXXV1 n y

16

Et nytt verdensbilde

8*-v*J 1 |*r>s*4-fiff Hi jJg )

TteSIS ( d l

m 'vJ

Den danske vitenskapsmannen Ole Rømer (1644-1710) studerer stjernehimmelen gjennom en meridiankikkert i sitt observatorium på Tusculanum ved Vridsløsemagle mellom København og Roskilde. Utsnitt av et samtidig stikk. Ole Rømer, som regnes som den som fastslo prinsippene for lysets hastig­ het og bevegelse, ble fra 1676 professor i astronomi ved Køben­ havns universitet, men tiltrådte først i 1681. Universitetets observasjoner ble foretatt fra taket på Rundetårn i København. Dette var imidlertid så lite tilfredsstillende at Rømer bygde sitt eget observatorium på Tusculanum.

Denne langsomme spredningen av den nye verdensopp­ fatningen gjør at den for en stor del kan sies å være et 1700tallsfenomen. Utforskningen av universet i dette århundret gikk også for det meste ut på å bekrefte og komplettere Newtons lover og på en nærmere granskning av himmelle­ gemene. De fjerne stjernetåkene ble studert og kartlagt og funnet å oppføre seg i overensstemmelse med Newtons lov om gravitasjon. Kometbaner ble iakttatt og beregnet. En fransk 1700-tallsforsker kunne på ett år observere 10 000 stjerner. Slike prestasjoner ble lettet av de hjelpemidler som var blitt til under arbeidet med det nye verdensbildet. Teleskopet ble sterkt forbedret i løpet av 1700-tallet. Det slitsomme arbeidet med innviklede og tidkrevende utreg­ ninger var alt i første halvdel av 1600-tallet blitt forenklet ved oppfinnelsen av logaritmene og ved nye metoder for å betegne desimaler. Om logaritmene uttalte en fransk 1700tallsmatematiker at de «ved å forkorte astronomens ar­ beidsbyrde fordoblet hans liv». Senere kom mer sofistikerte hjelpemidler som infinitesimalregning. som ble oppdaget omtrent samtidig av Newton og tyskeren G.W . Leibnitz (1646—1716). Regnemaskiner som mestret de fire regningsarter og dessuten kunne trekke ut kvadratrøtter, ble opp­ funnet og forbedret av flere matematikere. Betydningen av disse fremskrittene kan belyses med et eksempel fra 1735. Da lyktes det en sveitsisk forsker på tre dager å løse et astronomisk regnestykke som tidligere ville ha tatt flere måneder. Det bør tilføyes at på 1800-tallet var den nødven­ dige tiden til dette redusert til én time. Disse matematiske hjelpemidlene spilte for astronomien en rolle som bare kan sammenlignes med datamaskinene i våre dager. Frigjøringen fra autoritetene, eksperimenteringslysten, samarbeidet mellom forskning og teknikk og hele gjennom­ bruddet for den vitenskapelige tenkning skapte en ånd som befordret nytenkning og innovasjoner på et bredt felt av menneskelig virksomhet. Politikk, religion, forskjellige vi­ tenskaper og ikke minst teknikk og økonomi ble påvirket av

Pascals regnemaskin. Det franske matematiske geni Blaise Pascal (1 623-62) konstruerte denne revolusjonerende maskinen - for­ løperen for våre dagers regne­ maskiner og computere.

r

Jorden

17

denne ånd. For opplysningsfilosofiene var den en rik inspira­ sjonskilde. Det blir mange anledninger til å komme tilbake til disse forholdene under behandlingen av 1700-tallets åndelige og verdslige liv. Jorden På 1700-tallet hadde opplyste mennesker i den vestlige verden en relativt klar forestilling om den planeten de levde på. Dens plassering og rotasjon i verdensrommet ble av dem mer og mer oppfattet i overensstemmelse med vitenskapsmennenes anskuelser. I løpet av dette århundret ble det også klart at Tellus ikke var blitt til ved Guds plutselige skaperakt, men at de geologiske formasjoner er blitt dannet på naturlig måte ved omveltninger gjennom meget lang tid, eller ved kontinuerlige forandringer etter naturens lover. Selvsagt stod denne forklaringen i klar motsetning til skapelsesberetningen i Det gamle testamente. En av de naturforskerne som la fram de nye synsmåtene, Leclerc de Buffon (1707—88), ble da også stilt for retten, anklaget for kjetteri. Han slapp imidlertid unna straffen ved å fremhol­ de teoriens rent hypotetiske karakter. Den økte innsikten om jorden dannet imidlertid utgangs­ punkt for nye spørsmål. Newton hadde for eksempel kommet til at jorden på grunn av rotasjonen og gravita­ sjonskraften måtte ha sin største diameter ved ekvator og være flattrykt ved polene. Spørsmålet var ikke bare interes­ sant fra et teoretisk synspunkt, men hadde også betydning for stedsbestemmelser og navigasjon. Hvis Newton hadde rett, skulle en meridiangrad (meridian = linje fra pol til pol) være lengre i nærheten av Syd- eller Nordpolen enn ved ekvator. For å klarlegge om dette var riktig, rustet den franske stat i 1735 ut en ekspedisjon til Peru for å bestemme lengden av en meridiangrad ved ekvator. Resultatene skulle senere jevnføres med tall fra lignende målinger i Frankrike. For å skaffe ytterligere materiale til sammenlig­ ningen ble det sendt en annen ekspedisjon fra Frankrike til svensk Lappland ved polarsirkelen. Under ledelse av den franske naturforskeren Pierre de Maupertuis (1698— 1759) arbeidet denne ekspedisjonen under vanskelige for­ hold i kamp med kulde, snø og mygg i årene 1736—37, og vendte hjem med det resultat at en meridiangrad var lengre i Nord-Sverige enn i Frankrike, og enda lengre enn det målet som den peruanske ekspedisjonen hadde funnet ved ekvator. Jorden var flattrykt ved polene, noe som karttegnere og skipskapteiner fra da av måtte ta hensyn til.

1

Øverst: Den tyske filosofen og matematikeren Gottfried Willhelm Leibniz (1646-1716). Nedenfor: Den franske naturforskeren grev George Leclerc de Buffon (1 7 0 7 88). Leibniz var en uhyre allsidig begavelse, men det var innenfor de matematiske disipliner han viste sin største originalitet. Især beskjeftiget han seg med infinitesimalregning (regning med uendelig små størrel­ ser) og sannsynlighetsregning. I Berlin tok Leibniz initiativet til opp­ rettelsen av et tysk vitenskapsaka­ demi. Buffon var bestyrer av Jardin du Roi fra 1739 og opprettet et naturhistorisk museum i tilknytning til hagen. Inspirert av sitt arbeid her skrev han et naturhistorisk verk i 36 bind som han kalte Histoire naturelle, générale et particuliére. I verket som utkom i årene 174988, presenterte Buffon nye og kjet­ terske tanker om evolusjonslæren.

18

Et nytt verdensbilde

Cor/~njee v a r O rd re d u Jioi/ s u r /es Ofisemui/zø s de d'f}'ss de / • i‘cadem te

; V licrjjo)

Y O Il \TA X D 1 E

3 I a r Jp .ll.

Hvite flekker på kartet år 1700 De store geografiske oppdagelsene i århundrene like før 1700-tallet hadde utvidet kjennskapet til jordoverflatens utseende i betydelig grad. Men, som det fremgår av kartet på neste side, fantes det i begynnelsen av 1700-tallet fremde­ les mange hvite flekker på verdenskartet. Utenfor Europa var visse områder i verden ganske godt kjent, for eksempel Persia og Kina i Asia og Etiopia i Afrika - de to sistnevnte land først og fremst takket være jesuittenes virksomhet der. De ostindiske øyer ble på grunn av krydderhandelen besøkt av mange skipsekspedisjoner. I Amerika hadde europeernes bosetning bare trengt ubetydelig innenfor kysten langs Atlanterhavet og den sørlige delen av Stillehavet, men området rundt De store sjøer og elven Mississippi hadde franskmennene utforsket. Fremdeles søkte man imidlertid å finne veien fra Europa til Kina via Mexicogolfen, men bare for å konstatere at det ikke fantes noe strede å seile igjennom. I Sibir holdt russerne på å trenge langsomt gjennom det veldige området, men ennå var det usikkert

om de to kontinentene Asia og Amerika hang sammen eller ikke. Bortsett fra Etiopia var Afrika lite kjent innenfor kystlinjen, selv i vest, der slavene ble hentet. Det kontinen­ tet som var minst kjent, var Australia. Størstedelen av de nordlige, sørlige og vestlige kyststrekningene var observert °g grovt kartlagt, men det var ennå den alminnelige oppfatning at Tasmania hang sammen med Australia. Det samme gjaldt Ny Guinea, fordi spanierne ikke ville spre kunnskapen om Torresstredet. New Zealand ble antatt å være en del av en veldig landmasse i sør, som var beskrevet allerede av antikke forfattere. Dette kontinentet skulle være en motvekt mot de store landområdene på den nordlige halvkulen. Når det er tale om uutforskede områder, dreier det seg selvsagt om områder som er uutforsket fra et vesterlandsk synspunkt. Australias urinnbyggere, negrene i Afrika og indianerne i Amerika hadde naturligvis kunnska­ per om områder der ingen hvit mann hadde satt sin fot. Ikke minst i Nord-Amerika ble indianernes kunnskaper til stor hjelp for de hvite oppdagelsesreisende. Motiveringen,

Motstående side, øverst: Allerede før Maupertuis' ekspedisjon til svensk Lappland var kartografene begynt å korrigere kartene i henhold til erkjennelsen om at meridiangradene var lengre ved polene enn ved ekvator. Det kartet over Frank­ rike, som er gjengitt her, er utarbeidet av franske vitenskaps­ menn ved Académie des Sciences etter oppdrag av Ludvig 15. Når man ser den nye kystkonturen (tykk strek) i forhold til den tidligere, kan man godt forstå at kongen bemerket at denne korreksjonen hadde kostet ham mer territorium enn noen krig. Nedenfor: Pierre Louis Moreau de Maupertuis iført lappedrakt.

20

Et nytt verdensbilde

Den britiske sjøkaptein James Cook ledet i alt tre ekspedisjoner til Stille­ havsområdet for Royal Society. På den første reisen (1768-71), hvor Cook mistet en tredjedel av sine folk, kartla han New Zealand og Australias østkyst. Botany Bay, som den fremdeles heter, ble for øvrig navngitt av en av Cooks natur­ forskere, Joseph Banks. Den andre ekspedisjonen (1772-75) hadde som mål å utforske myten om det store ukjente kontinentet i sør, Terra Australis Incognita. Det viste seg at kontinentet ikke var annet enn en myte, men Cook oppdaget og fikk kartlagt et stort antall øyer og øy­ grupper i Stillehavet. Den tredje reisen ble innledet i 1776. Målet var denne gang å finne Nordvest­ passasjen. Under reisen oppdaget han i januar 1778 Hawaii (Sandwich-øyene) og under et besøk på øyene året etter, den 14. februar, ble James Cook og hans menn overfalt av innfødte. Cook ble stukket ned og drept med kølleslag.

for å holde oss til gammel språkbruk, er at på denne tiden var det bare folk fra vesterlandene som hadde den vitenska­ pelige kunnskap som gjorde det mulig eksakt å lokalisere og kartlegge jordens overflate. På de store oppdagelsers tid hadde sjøekspedisjonene først og fremst vært ute etter nye områder eller baser for å skaffe kommersielle fordeler, edle metaller eller militære støttepunkter. På 1700-tallet var disse drivkreftene fremde­ les virksomme, men de sjøekspedisjonene som de forskjellige stater nå sendte ut, fikk et stadig sterkere vitenskapelig innslag. Marinesoldater ble i stor utstrekning erstattet av astronomer, botanikere og andre naturforskere.

Sydhavet Denne formen for oppdagelsesferder skulle komme til å få stor betydning for utforskningen av det sørlige Stillehavet og havområdene i nærheten av Sydpolen. Alt på 1500- og 1600-tallet hadde spanske og nederlandske skip foretatt reiser i Stillehavet. Mange øygrupper var blitt oppdaget, men mange måtte også oppdages på ny, fordi tidens primitive stedsbestemmelse ikke gjorde det mulig å fastslå nøyaktig hvor de lå. Den nederlandske sjøfareren Abel Tasman (ca. 1603-59) hadde i 1642-43 seilt rundt hele det australske kontinent og også nådd New Zealand. Men Tasman hadde ikke sett dette kontinentet under ferden, ikke oppdaget at Tasmania, som er oppkalt etter ham, var en øy, men trodde at det var en del av Australia. New Zealands øykarakter ble heller ikke oppdaget, Tasman antok at det var en del av et stort kontinent i sør, et Terra Australis incognita, der man ventet å finne store naturrik­ dommer. Engelskmennene hadde alt tidligere lett etter dette konti­ nentet, da det igjen fikk aktualitet i forbindelse med en astronomisk ekspedisjon som ble sendt ut fra England i 1768. Formålet var å studere passasjen av planeten Venus mellom solen og jorden. Observasjoner på forskjellige kanter av verden kunne gi mulighet for å beregne avstan­ den mellom de to himmellegemene. I den anledning ble det utviklet et intensivt samarbeid mellom astronomer over hele verden, og til sammen 120 observatører satt ved sine teleskoper den 3. juni 1769 da passasjen skulle finne sted. Russerne hadde sendt ekspedisjoner til Sibir, svenskene var på plass nord for polarsirkelen, jesuittene i Peking overvå­ ket himmelhvelvet på sin kant, og engelskmennene hadde

r

Sydhavet

for sin del valgt Tahiti til ett av sine observasjonssteder. Ekspedisjonen dit ble ledet av kaptein James Cook (1728— 79). Med på reisen var flere lærde menn, blant andre Carl von Linnés disippel, botanikeren Daniel Solander (1733-82). Observasjonen av Venus’ passasje var ikke den eneste oppgaven Cook hadde i henhold til instruksen fra det britiske admiralitet. Han skulle også dra videre sørover til den 40. breddegrad og lete etter det store ukjente kontinen­ tet. Oppdagelsen av land som til da var ukjent, skulle ifølge instruksen være egnet til å øke Englands prestisje som sjømakt og i høy grad befordre landets handel og sjøfart. Cook fant imidlertid ikke noe kontinent ved den 40. breddegrad, og avlivet derved myten om Terra Australis incognita. Men han utforsket og kartla New Zealand og konstaterte at det var tale om to øyer. Han kartla også den uutforskede østkysten av Australia, og slo fast at Tasmania var en øy og at det samme var tilfellet med Ny Guinea. Cook fant, avbildet og kartla på denne reisen dessuten en rekke øyer og øygrupper i Stillehavet. Cook tok også New Zealand og den østlige delen av Australia i besittelse for den engelske krone. Det kom imidlertid til å drøye helt til 1788 før engelskmennene tok Australia i bruk som koloni for deporterte straffanger.

21

James Cooks egen tegning av Tahiti, eller Otaheite, som han kalte den vakre øya. På alle sine tre reiser var Cook innom Tahiti, og hver gang ble han i egenskap av den britiske monarks spesielle utsending, mot­ tatt med heder og vennlighet.

xsgmK

v 1 8

I

På alie sine reiser hadde James Cook også med kunstnere som kunne tegne, male og beskrive alt det nye man så. I bind 10 på side 161 vises et av William Hodges' bilder fra Påskeøya. Han var med på Cooks annen reise. På den tredje og siste ekspedisjonen var det John Webber som foreviget mange av opp­ levelsene. Her har han skildret en menneskeofring på Otaheite (Tahiti). Lengst til høyre står Cook og noen av hans offiserer.

Cook nøyde seg ikke med det negative resultat av sine etterforskninger etter det store sørlige kontinentet. Det lyktes ham å få admiralitetet til å utruste en ny ekspedisjon (1772-75) som bare hadde til oppgave å nå fram til dette kontinentet og seile rundt det så nær Sydpolen som mulig. Også denne gangen var det vitenskapsmenn med på ekspedisjonen, blant dem en annen av Linnés elever, etno­ grafen Anders Sparrman (1748-1820). Cook gjennomførte reisen etter planen, og fikk klar beskjed om det kontinent man hadde drømt om. I journa­ len skrev han i 1775: «Jeg hadde nå seilt rundt den sørlige del av oseanet på en så sørlig breddegrad og gjennomkrysset det på en slik måte at det ikke var det minste rom tilbake for et kontinent her, andre steder enn nær polen og utenfor skipsfartens grenser.» Etter Cooks og bl.a. franske sjøfareres reiser, var bildet av den sørlige og midterste del av Stillehavet på 1700-tallet i store trekk det samme som vi har i dag. Og ikke mindre viktig: De mer forfinede metoder for posisjonsbestemmelse og karttegning som kom i bruk i dette århundre, gjorde det mulig å finne igjen de oppdagelser som man en gang hadde gjort.

Det nordlige S tillehavet

23

Den britiske sjøfareren George Vancouver som var med på Cooks to siste reiser. Utsnitt av et samtidig maleri. Etter Cooks død fortsatte Vancouver utforskningen av den nordamerikanske vestkyst. Både byen Vancouver i British Columbia og Vancouver Island på Canadas vestkyst er oppkalt etter ham.

Det nordlige Stillehavet Den nordlige delen av Stillehavet, Nord-Amerikas vestkyst og Nordishavet var også gjenstand for undersøkelser på 1700-tallet. I de foregående århundrer hadde i første rekke engelskmennene forsøkt å finne en forbindelse i nord mellom Atlanterhavet og Stillehavet, Nordvestpassasjen. Men forsøkene hadde mislykkes. I 1776 ble Cook sendt ut på en tredje reise (1776-79) til Stillehavet for å prøve å nå fram til Atlanterhavet i nord denne veien. Som tilfellet hadde vært med ekspedisjonen til det store sørlige kontinen­ tet, ble resultatet av den nye ekspedisjonen hovedsakelig negativt. Isbarrieren hindret ham i å komme lenger enn til Beringhavet. Derimot fastslo han definitivt at Beringstredet skiller Asia fra Amerika, kartla en stor del av den nordame­ rikanske vestkysten og oppdaget Hawaii, der han ble drept i en kamp med de innfødte. Cooks kartlegging av den nordamerikanske stillehavskysten ble fullført av George Vancouver (1757—98). Den asiatiske østkysten mot det nordlige Stillehavet og nordkys­ ten av Sibir ble utforsket av russiske ekspedisjoner. I store trekk var disse områdene kartlagt i slutten av 1700-tallet. Stor betydning i denne forbindelse hadde Peter den store som gav ordre til at «den store nordiske ekspedisjon» skulle

i%

24

Et nytt verdensbilde

utforske disse områdene. Oppgaven ble imidlertid ikke gjennomført før etter hans død, og da under ledelse av dansken Vitus Bering (1681 —1741). Disse sjøekspedisjonene gav som resultat at på slutten av 1700-tallet var fordelingen mellom land og hav på jorden stort sett kjent, bortsett fra i polaregnene. Når det gjaldt Sydpolen, hadde imidlertid Cooks seilaser gitt viktige opplysninger som hadde endret tidligere oppfatninger.

Den danske eventyreren Vitus Jonassen Bering fra Horsens. Utsnitt av et samtidig maleri, nå i Marinemuseet i Leningrad. 22 år gammel gikk Bering i 1703 i russisk tjeneste og deltok blant annet i krigen mot Sverige. I 1725 drog han på sin første forskningsreise til Kamtsjatka og påviste at det fantes en nordøstpassasje. Da myndig­ hetene stilte seg tvilende til hans beretning, foreslo Bering at man skulle foreta en fullstendig kart­ legging av strekningen fra Kvitsjøen til Japan. Forslaget resulterte i Den store nordiske ekspedisjon som drog av sted i 1734. Hele Sibirs kyststrekning ble undersøkt og del­ vis kartlagt, det samme gjaldt Kurilene og Japan. Alaska og Aleutene ble oppdaget, men ekspe­ disjonen endte tragisk. Skipet ble slått inn på en øde og ukjent øy senere kalt Beringøya - hvor Vitus Bering døde noen få dager før julen 1741 .

Amerikas ukjente indre Når det gjaldt utforskning av landområder ble de største resultatene oppnådd i Nord-Amerika. Som før nevnt, hadde franskmennene alt tidligere kartlagt områdene rundt de fem store sjøene og Mississippi. De engelske kolonistene på østkysten derimot visste i begynnelsen av 1700-tallet lite om kontinentet på den andre siden av Allegheny-fjellene. Først i 1792 drog en kanadisk oppdagel­ sesreisende, Alexander Mackenzie (1755—1820) over Rocky Mountains og nådde fram til Stillehavet. Ffan ble dermed den første hvite mann som krysset hele det nord­ amerikanske kontinent. Den nærmere kartlegging av konti­ nentet hører 1800-tallet til. Det samme gjelder Sør-Amerikas indre, bortsett fra resultatet av noen enkelte reiser som særlig ble gjort av franske forskere. Lederen for den før nevnte ekspedisjonen til Peru (se s. 17), Charles M arie de la Condamine (1701— 74), foretok i 1743-44 en ferd fra Quito nedover Amazonas til elvemunningen, tegnet kart og beskrev land og folk. Utforskningen av Afrika tilhører i hovedsak 1800, men i Asia utførte jesuittene i Kina et stort arbeid ved, etter oppdrag fra keiseren, å utarbeide et stort kart over landet. Det gav et bilde av det egentlige Kina, Mongolia og Manchuria, bygd på astronomiske beregninger. Den livlige handelen med Kina på 1700-tallet gav derimot ikke særlig mange nye geografiske kunnskaper, ettersom de utenland­ ske handelsmennene og besetningen på skipene bare fikk lov å oppholde seg i Kanton. Hvor raskt kunnskapene om verden forandret seg frem­ går av en annonse i en svensk avis fra 1780. Den er rykket inn av en globusfabrikant, som har fremstilt en helt ny globus, fordi den hans forgjenger laget i 1766, er foreldet. De oppdagelsene som Cook og flere med ham hadde gjort, var nå føyd til. Videre hadde han fått med kysten av Ame­ rika og rettet beliggenheten av Kamtsjatka og arkipelet

Skipsbygging

mellom Asia og Amerika. Han hadde også «skrapt ut de landene på Åkermans globuser som man hadde trodd lå omkring Sydpolen, og isteden satt inn kaptein Cooks reiser ved den samme pol i årene 1772, 73,74 og 75, som et til­ strekkelig bevis på at det ikke lenger er plass til slike land». Det hadde hendt mye i løpet av et par tiår, og globusfabrikanten var åpenbart godt underrettet. Det er påfallende at de viktigste oppdagelsene ble gjort til sjøs, særlig i Stillehavet. Men også Mackenzies og Condamines ferder i Nord- og Sør-Amerikas indre ble i stor utstrekning foretatt vannveien med båt på elvene. Det var lettere å ferdes til vanns enn til lands. Stort sett var landkommunikasjonene på 1700-tallet fremdeles dårlige, mens sjøfarten hadde gjort store fremskritt under innflytelse av den naturvitenskapelige revolusjon.

Skipsbygging I slutten av 1700-tallet var det fremdeles slik at skip ble bygd etter nedarvede erfaringer og tidligere skipsbyggmesteres tegninger, ikke etter teoretiske beregninger. Bare ved prøveseiling kunne man få kjennskap til fartøyenes egen­ skaper. Og da var det gjerne for sent. Denne håndverksmessige måten å bygge fartøyer på kom til å bestå i størsteparten av 1700-tallet. Fremstående matematikere i Europa hadde alt før midten av århundret lagt fram teoretiske beregninger for skipsbygging, men byggmestrene manglet de matematiske kunnskaper som trengtes for å kunne dra nytte av dem. Den svenske skipsbyggmesteren Fredrik Henrik af Chapman (1721—1808) hadde imidlertid både kjennskap til høyere matematikk og praktisk erfaring i skipsbyggingskunst. I en rekke skrifter behandlet han dens teoretiske muligheter. Flere av disse skriftene ble oversatt til fremmede språk og påvirket sterkt fremstillingen av fartøyer på 1800-tallet. Han kon­ struerte og bygde også en mengde fartøyer til ulike formål, og ved prøveseilingene viste det seg at disse skipene var de konvensjonelt bygde fartøyer helt overlegne. Hans tegnin­ ger til kanonslupper og kanonbarkasser ble i Frankrike utnyttet ved byggingen av de hundrevis av landgangsbåter som Napoleon tenkte å bruke ved den planlagte invasjonen av England i begynnelsen av 1800-tallet. For skipsbyggingen på 1700-tallet fikk imidlertid Chapmans ideer ingen større betydning. Viktigere ble de forand­ ringer innen navigasjonskunsten som fulgte som et resultat

RANA BIBLIOTEK

25

26

Et nytt verdensbilde

av den naturvitenskapelige revolusjon. Det var først og fremst fremskrittene innen astronomien navigatørene kun­ ne dra nytte av.

Fredrik Henrik af Chapman tegnet en rekke sterkt bestykkede fartøyer for den svenske skjærgårdsflåten, konstruert med tanke på de trange og grunne farvannene langs Sveriges og Finlands kyster. Kanonene var plassert på dreibare lavetter, og fartøyene hadde både årer og seil. Utsnitt av en av Chapmans arbeidstegninger.

Motstående side: En ostindiafarer på Stockholms havn. Utsnitt av Olof Årres kobberstikk i Chapmans store plansjeverk med skipstegninger, Architectura navalis mercatoria, fra 1768. Fartøyet ligger ikke langt fra det sted hvor regalskipet Wasa for­ liste i 1628. I likhet med Wasa er også Chapmans ostindiafarer over­ dådig utsmykket og forsynt med mange kanoner. Utsmykningen bedret verken skipets sjødyktighet eller lasteevne - og ingen av de svenske ostindiafarernes kanoner ble noensinne brukt i kamp. Til gjen­ gjeld ble de flittig brukt som saluttkanoner ved festlige anledninger.

Bedre navigasjon For eldre tiders navigasjon var astronomiske observasjoner det viktigste hjelpemiddel. Det er karakteristisk at da Karl 2. av England lot bygge et observatorium i Greenwich, skjedde dette under henvisning til at fiksstjernene måtte iakttas på ny, undersøkes og korrigeres «med tanke på hans sjømenn». (Illustr. s. 8.) Tidligere er nevnt de astronomiske iakttakelsene som viste at meridianene, lengdegradene, eller longitudene som de også kalles, ble lengre jo nærmere polene man kom. Dette var ikke det eneste longitudeproblem som ble løst på 1700-tallet. Et gammelt problem var å fastslå eksakt hvor lengdegradene gikk. Breddegradene, det vil si linjene som løper parallelt med ekvator, kunne man lettere bestemme, og i midten av århundret ble måleteknikken for breddegra­ dene ytterligere forbedret takket være sekstanten som nå var kommet i bruk. Vanskelighetene med lengdegradene kan belyses med beretningen om et fransk fartøys reise. I året 1763 var skuta Le Glorieux på vei til Kapp gode håp. Kapteinen trodde at han befant seg øst for Kapp Verdeøyene. I virkeligheten seilte han vest for øyene, og havnet til slutt i Brasil i stedet for i Sør-Afrika. At fire engelske orlogsfartøyer med 2000 mann gikk tapt ved Scilly-øyene i året 1707 skyldtes i overveiende grad en lignende feiltakel­ se. Longitudeproblemet ble ansett for å være så viktig at regjeringene i Spania, Nederland, England og Frankrike utlovte store belønninger til dem som kunne løse det. I England bevilget parlamentet ikke mindre enn 20000 pund til formålet. Pengene skulle deles ut av en egen longi tudekomité. Lengdegraden, longituden, kan best bestemmes ved hjelp av et eksakt tidsbestemmelsesinstrument som kan fungere uavhengig av skipets bevegelser. Det var først da kronometeret var konstruert i England i midten av 1700tallet, og deretter forbedret i resten av århundret, at man fikk et slikt instrument. Med det kunne lengdegraden fastslås like sikkert som breddegraden. Ved James Cooks to senere reiser i siste halvdel av 1770-årene ble det for eksem­ pel brukt kronometre, og de viste seg å være meget nøyak­ tige og pålitelige.

r

-

London-urmakeren John Harrisons kronometer «nr. 4» fra 1759 løste lengdegradsproblemene for skips­ farten. Uret var-som navnet antyder - det fjerde i rekken av kronometere som ble utprøvd på britiske skip i årene 1735-62, blant annet på kaptein Cooks skip. De første krono­ metere var store, uhåndterlige og ikke særlig nøyaktige. Lengdegradskomitéen ønsket et bedre og mindre instrument. Resultatet ble Nr. 4, fem tommer i diameter og fjærdrevet. Harrison selv påstod at «det ikke i hele verden fantes en vakrere mekanisk eller matematisk gjenstand».

I løpet av 1700-tallet ble Stor­ britannia en virkelig stormakt til sjøs. Britiske skip og britiske sjøfolk dominerte verdenshavene. Det var derfor ikke mer enn rimelig at komponisten dr. Thomas Arne (1710-78) kalte sluttsatsen i sin kantate Alfred fra 1740 for Rule Britannia - et pompøst og iøre­ fallende stykke musikk, komponert til årsdagen for huset Hannovers tronbestigelse. I våre dager er Rule Britannia blitt Storbritannias annen nasjonalsang. Denne tegningen av F. Bartolozzi viser Thomas Arne ved orgelet mens han spiller sin egen komposisjon.

Den sikrere bestemmelsen av lengdegradene fikk også stor betydning for kartografien. Først i slutten av 1700tallet begynte fordelingen av land og vann på kartene å vise en noenlunde korrekt form. Også fremskrittene i geofysikk ble til nytte for skipsfarten. Med sin oppdagelse av gravitasjonsloven kunne Newton gi en forklaring på tidevannets bevegelser som lettet beregningene av tid og sted for dette fenomenet. Kompassets misvisning var blitt konstatert flere hundre år tidligere. Fra året 1701 ble det mulig å korrigere denne misvisningen ved hjelp av astronomen Edmund Halleys (1656—1742) kart over variasjonene i den. Halleys kart hadde også med resultatene av en tidligere publisert redegjørelse for passatvinder og monsuner. Det faktum at sjøfarten på 1700-tallet drog så stor nytte av de nye naturvitenskapelige oppdagelsene, kom til å begunstige de sjøfarende nasjoner som hadde begynt å ta ledelsen på 1600-tallet, Nederland og Frankrike, men først og fremst England. Den kvantitative overlegenhet til sjøs

De første turister

29

som dette landet hadde på 1700-tallet, ble forsterket ved en bedre teknisk utrustning av handels- og orlogsflåtene. I langt høyere grad enn noen nasjon før, ble britene på 1700tallet i stand til å «rule the waves», for å sitere diktet Rule Britannia som ble publisert i 1740.

De første turister Gjennom vitenskapsmennenes oppdagelser ble hittil ukjen­ te, lite utforskede eller glemte områder kartlagt. Men 1700tallsmenneskene fikk også bedre kjennskap til det som alt var oppdaget. De levde i reiselivets forjettende tidehverv. I foregående århundrer hadde pilegrimer, krigere, kjøp­ menn, diplomater, studenter, sjøfolk og oppdagelsesreisen­ de under store prøvelser og forsakelser stiftet bekjentskap med forskjellige deler av verden. Men nå kom den sterkt økende handel og sjøfart til å føre stadig flere mennesker ut på reiser. Og nå ble også det å reise for turens egen skyld, eller som et ledd i oppdragelse og utdannelse, en motesak. Velsituerte foreldre, først og fremst i England, sendte gjerne sønnene sine ut på en Grand Tour gjennom Europa, for at de skulle høyne sitt sjeleliv ved nye inntrykk og lære seg mer forfinede vaner i likestilte kretser i Europa. Pålitelige statistiske oppgaver over antall reisende går det selvsagt ikke an å få, men spredte opplysninger gir forbau­ sende høye tall. En engelskmann i Lyon beretter at den 13. oktober 1739 var nesten tretti engelskmenn på gjennom­ reise i byen på vei til Italia og Syden. En annen engelsk­ mann oppgav i 1772 at for hver engelsk utenlandsreisende i begge de to første hannoveranske kongers tid (dvs. i første halvdel av 1700-tallet) var det ti slike reisende bare i det ene året 1772. Fra 1785 finnes en opplysning, gjengitt av historikeren Edward Gibbon, om at 40 000 engelskmenn, tjenestefolk medregnet, reiste rundt på kontinentet eller bodde der. Mange av de reisende berettet om sine inntrykk i reiseskildringer. Denne litteraturgenren ble en av de mest blomstrende på 1700-tallet. Det gjaldt såvel oppdagelsesreisendes journaler som beretninger om streiftog og reiser i hjemlandet, i Europa for øvrig eller i andre verdensdeler. I geografiske bibliografier kan man følge den stigende etter­ spørselen etter reiselitteratur. Enten det gjelder utlendingers reiser til England, utenlandske besøk i Spania, Portu­ gal, Norge eller Sverige finner man den samme utviklingen. Reiselitteraturen fordobles eller øker enda mer. En forsker

Veiarbeidere på 1700-tallet. Utsnitt av en samtidig tegning av William Hogarth. Arbeideren til venstre bruker en såkalt jomfru for å stampe jord og stein på plass. Vei- og gatestandarden var ofte dårlig, men i løpet av århundret ble veiene langt bedre. Diligencene kom hurtigere og sikrere fram. Samferdselen økte.

.mæt

BU

usm iif m m i».(yjittijj} m » i;u|i i 1i«C : i§ i l 1 4 iail tijJ! / i 7 ^ 3 fi; mm ¥MmI L i»

30

Et nytt verdensbilde

T RAVE L S 1 NTO

SEVERAL

Rcmote

N

ations

OF TH E

W O R L D . In F our

PARTS .

By L E M U E L G U L L I V E R , Firfl n S u r g e o n , and tlien a C a p ­

tain of fcvcral S H I P S.

V o l I.

L O N D O N Trint cd for B. e n j , M o t t e , at the Midclle Tcmple-Gate in Fleet-flreet, M DCC XXVI.

Domprosten ved St. Patrick's i Dublin, Jonathan Swift (16671745) ble en av sin tids skarpeste kritikere. Omkring århundreskiftet publiserte den fattige irske presten den ene satiriske pamfletten etter den annen. Hans spott rammet både forskjellige kirkelige retninger og politiske partier. I tiden som fulgte, kom det en rekke bøker og små­ skrifter fra hans hånd, og i 1726 kom hans mest berømte bok, Gullivers reiser - en satire full av hat og menneskeforakt. Ironisk nok er den bearbeidede versjonen i våre dager blitt en elsket barnebok. Til høyre sees et utsnitt av et kobberstikk etter Charles Jervas portrett av dikteren og ovenfor tittelbladet til original­ utgaven av Gullivers reiser - Travels into several Remote Nations of the World. By Lemuel Gulliver. London 1726.

som har studert kjennskapet til Orienten i Frankrike på 1600- og 1700-tallet, har kunnet konstatere at antall reiseskildringer fra Orienten steg kraftig mellom 1611 og 1735. I perioden 1611—60 utgjorde de til sammen mellom femten og tjue, men i årene fra 1660 til 1700 var det nesten dobbelt så mange. Den største økningen falt imidlertid på den korteste perioden mellom 1700 og 1735, da det utkom til sammen seksti slike reiseskildringer. Av fortegnelser over samlingene i private 1700-tallsbibliotek fremgår det også at reiselitteraturen utgjorde et markert innslag. For opplysningsfilosofene var denne litteraturen et særlig viktig mate­ riale (se s. 172 f). Også de fiktive reisene vakte stor interesse, og de to fremste innen denne genren—Daniel Defoes roman Robinson Crusoe fra 1719 og Jonathan Swifts satire Gul­ livers reiser fra 1726 kom ut i store opplag. Den førstnevnte gav også opphav til hundrevis av etterligninger, de såkalte robinsonadene. Blant turistlandene var det noen som særlig markerte seg. Det var først og fremst England som med sin stadig sterkere stormaktsstilling og blomstring militært, økonomisk, tek­ nisk, naturvitenskapelig og litterært, øvde en sterk tiltrek­ ning på besøkende med de mest ulike interesser. Voltaire, som oppholdt seg der i to og et halvt år, ble en ivrig

De første turister

31

propagandist for England. En annen sak er at han forherli­ get dette landet for lettere å kunne kritisere feil og mangler i sitt eget. Mot midten av århundret utviklet det seg i Frankrike, og også i flere andre land, en anglomani som på mange måter svarte dårlig til virkeligheten. Frankrike var også et stort turistland. Det store trekkplas­ teret der var Paris, mens de franske landdistriktene tiltrakk seg en mer spredt interesse. Til denne Europas åndelige hovedstad strømmet kongelige personer, aristokrater, lær­ de, kunstnere og rene turister. Med den sterke stilling som det franske språk på den tid inntok i Europa, var det natur­ lig at folk som reiste utenlands hadde lettere for å kjenne seg hjemme i Paris enn andre steder i verden. De severdighetene som gjerne ble besøkt, var for en stor del de samme som i dag: Louvre, Palais Royal, Tuilerihagen, Jardin du Roi (senere Jardin des Plantes) og gobelinfabrikken Les Gobelins. Dertil kom naturligvis Versailles. Av datidens reiseguider og reiseberetninger fremgår dess­ uten at bibliotekene i Paris, særlig Bibliothéque du Roi (nå Bibliothéque Nationale) tiltrakk seg større interesse enn i våre dager. Det er for øvrig noe som gjaldt for bibliotekene i andre europeiske byer også. Lysten til å treffe de franske opplysningsforfatterne var også stor hos de kulturelt interes-

Daniel Defoe (1659-1731) førte et omtumlet liv som kremmer, soldat, regnskapsfører m.m. innen han ble journalist og politisk skribent. Mange av hans skrifter - mer enn 200 i alt - var satiriske og utford­ rende og førte ham både i gape­ stokken (se s. 151) og i fengsel. Først etter at han hadde fylt 60 år, begynte han sin dikteriske virksom­ het. Romanen Robinson Crusoe fra 1719 ble hans mest berømte bok. Samtidens kritikere roste den til skyene, og dens popularitet har holdt seg like til våre dager til tross for at boken ofte har vært gjenstand for moraliserende bearbeidelser. Til venstre sees et utsnitt av J. Thomsons kobberstikk etter et samtidig portrett av dikteren. Illu­ strasjonen ovenfor stammer fra en 1800-tallsutgave av Robinson Crusoe

32

Et nytt verdensbilde

serte. For mer fremtredende reisende ble Paris’ berømte salonger et naturlig møtested. Den mest søkte av forfatter­ ne, Voltaire, var imidlertid sjelden å treffe i Paris, men en invitasjon til hans hjem i Ferney ble en høyt verdsatt begunstigelse. Som stoppested på veien til det obligatoriske Italia lå Paris heldig til for de engelske reisende som var dratt av sted på The Grand Tour. Forbindelsene mellom England og Frankrike var gode. Fra midten av århundret ble det opprettholdt fast båttrafikk over Kanalen med flere turer i uken. Frankrikes veier, som tiden tatt i betraktning, var gode, og landets godt utbygde skyssystem lettet reisene til lands. Unge mennesker som la ut på The Grand Tour kunne bli fylt av sterke og betydningsfulle inntrykk under disse ofte årelange reiser. Det viser blant annet Society of Dilettanti i London, som ble stiftet i 1734 av endel yngre engelskmenn som hadde gjennomført The Grand Tour. Selskapet kon­ sentrerte seg om studiet av antikken, og gav ut en rekke arbeider om antikke ruiner og levninger, særlig i Hellas, men også i Italia og i Det nære østen. For studiet av klassisk arkeologi i England kom selskapet til å bety mer enn universitetene på 1700-tallet og i størsteparten av 1800tallet. Dr. Laurence Stern (1713-68). Karikatur fra 1769 av Thomas Patch. I sin roman A Sentimental Journey through France and Italy fra 1768 har Stern gitt en levende og meget underholdende beretning om The Grand Tour.

Motstående side: To av de viktigste målene på The Grand Tour var Paris og Roma, som begge var rike på kunstskatter, museer, biblioteker, teatere og konsertsalonger. Øverst sees Pont-Neuf i Paris med Henrik 4.s statue i sentrum. Maleri av Pieter Bout (1658-1702). Bildet nedenfor er malt av nederlenderen Kaspar van Wittel (1674-1756) og viser Castel San Angelo i Roma med Engelsborgbroen overTiber. Under sitt lange opphold i Italia forandret kunstneren sitt navn til Gasparo Vanvitelli.

Hvor sitronene b lom stret... Italia ble på 1700-tallet et stadig mer lokkende reisemål for så vel «dilettanti» som for andre turister. Mange hadde reist til Italia også i tidligere århundrer, men nettopp på 1700tallet økte turiststrømmen kraftig. Noe som bidrog til dette, var at det tidligere så krigsherjede Italia i dette århundret nøt godt av en usedvanlig lang periode med fred og sikker­ het. Roma fortsatte å være det viktigste turistmålet i Italia, men i den siste delen av 1700-tallet virket også Herculaneum og Pompeii som kraftige magneter på strømmen av reisende. Utgravningene der begynte henholdsvis omkring 1730 og 1740.1 begge tilfeller var det hele til å begynne med omgitt av den største hemmelighetsfullhet, men etter hvert ble det lettet på sløret og bilder av de sensasjonelle funnene ble spredt ut over Europa. De publikasjonene som tyskeren J. J. Winckelmann (1717-68) utgav fra 1755, bidrog også sterkt til å øke interessen for antikken. I disse skriftene gikk han inn for imitasjon av klassisk kunst og arkitektur.

Et av målene for tidens turister var Pompeii hvor det var satt i gang planmessige utgravninger i midten av 1700-tallet. Dette stikket i Richard de Saint-Nons verk Voyage Pittoresque ou Déscription des Royaumes de Naples et de Sicile fra begynnelsen av 1870-årene viser Isis-tempelet slik det så ut i 1779, nøyaktig 1700 år etter at det var blitt begravd under lavamassene fra Vesuv.

Motstående side: Kunstsamleren Charles Towneley i sitt bibliotek i Queen Anne's Gate i London en gang i siste halvdel av 1700-tallet. Maleri av Johann Zoffany (17351810), nå i Towneley Hall Museum, Burnley, Towneley sitter med en bok i fanget og diskuterer med en gruppe venner. Rommet er fylt med klassiske skulpturer - kopier, etterligninger og ekte antikviteter i skjønn forening, alt samlet på reiser i Hellas og Italia. Etter Towneleys død ble samlingen kjøpt av British Museum. Towneley var også med­ lem av Society of Dilettanti, en klubb for bereiste mennesker, som under sine ukentlige middager aldri unnlot å utbringe en skål for «den greske smak og den romerske ånd».

Antikksvermeriet førte med seg en interesse for å erverve antikke gjenstander. Pavene forsøkte riktignok å hindre at gjenstander fra utgravningene ble ført ut av Kirkestaten, men deres anstrengelser ble fruktesløse. Ennå i dag vitner et stort antall antikke skulpturer og gjenstander i europeiske slott og herreseter —ikke minst i England —om den store interessen for antikken på 1700-tallet. Med etterspørselen fulgte imidlertid også forfalskningene, og mange av de skatter fra denne tiden som befinner seg i museer og privatsamlinger, har vist seg å være kopier. Impulsene fra Italia befordret også den nyklassisisme som gjenspeilte seg i arkitektur, skulptur og maleri. Rokokkoen måtte vike for den nye bølgen. Et eksempel som belyser dette er smaksutviklingen til Madame de Pompadour (1721-64). Hun har vært betegnet som inkarnasjonen av rokokkoen, men hun kom også til å spille en ikke ubetydelig rolle da rokokkoen måtte gi tapt for antikkdyrkingen. Hun sendte nemlig sin bror til Italia på en studiereise sammen med noen andre herrer. Broren stilte seg til å begynne med likegyldig overfor antikkens etterlatenskaper, men både han og hans reisefeller ble omvendt under turen. Etter hjemkomsten fikk han sin søster til å slutte opp om de nye ideene, og som sjef for de kongelige bygninger og kunstsam­ linger, fikk han også anledning til å sette dem ut i livet. Hans venner gikk også inn for å håne rokokkoen og drive propaganda for den antikke stilen i Frankrike. Madame de Pompadour virket med sin store kunstinteresse i samme retning.

36

j; a

Rr

iv é e

Et nytt verdensbilde

des m essag eries

vi lles du r o y a u m e ,

tclui du Port des Paqaets.

Lc P'.rt cr:i'.'.j r f dm rrgfe tu.riot lcur

& tju^ntnc*

v u lo C irw u ci & Fo w jo iu ,

Samferdselen ble etter hvert bedre organisert. Diligencene fikk faste kjøretider, og man kunne planlegge sine reiser i detalj. Dette bildet viser et utsnitt av en fransk diligenceruteplan fra Ludvig 15.stid med angivelse av avgangs- og ankomst­ tider i forskjellige byer-alfabetisk ordnet - priser etc.

Veiene ble bedre, og rutetidene på land kunne overholdes tålelig til­ fredsstillende. Kanaloverfarten der­ imot var i langt høyere grad avhen­ gig av værforholdene. På godværsdager kunne den være unnagjort på noen få timer. Når været var som her, kunne den ta flere døgn. På dette utsnittet av Nicholas Pococks akvarell fra midten av 1700-tallet er det postbåten Lady Hobary som er kommet i vanskeligheter.

Vei og vann Den intense reisevirksomheten i Europa på 1700-tallet er imponerende når en tar i betraktning de vanskeligheter det ofte innebar å reise. Helt fra starten av engelskmennenes Grand Tour kunne disse vanskelighetene være følbare. Selv om strekningen Dover—Calais var relativt kort, bød den ikke bare på ubekvemme soveplasser, men også på stor usikkerhet når det gjaldt turens varighet. Fra 1739 finnes en beretning om en overfart i god vind som tok bare to timer og tre kvarter. Den kjente reisende Arthur Young (1741— 1820) måtte derimot tilbringe ikke mindre enn fjorten dager ombord på den samme ruten, på grunn av de dårlige vindforholdene. For å komme fra den franske riviera til Italia trengtes også båtskyss, hvis man da ikke foretrakk å ta seg over fjellområdene der i bærestol. Under sjøreisene var det ikke bare usikkerheten om reisens varighet som kunne være plagsom, det var også en stadig risiko for overfall av pirater, og faren for skipbrudd var alltid en realitet man måtte regne med. Til lands ble ferdselen vanskeliggjort av det vanligvis dårlige veinettet i Europa. I det gamle Romerriket fantes ennå spor av gode antikke veier, men århundrenes harde medfart hadde i stor utstrekning slitt dem ned. Norden

Vei og vann

hadde sine vinterveier over islagte vann og sine snødekte veier som vanligvis var gode å ferdes på. Men ellers var veiene ofte bare leirete spor der vogner kunne sette seg fast eller velte. Først mot slutten av århundret begynte man å finne fram til bedre måter å bygge veier på. Viktigst ble skotten John Mac Adams (1756—1836) metode som gikk ut på å belegge veiene med knust stein, makadam. I England, der landbefolkningens plikt til å vedlikeholde veiene fungerte dårlig, ble nå visse viktige strekninger forbedret ved at de ble overtatt av firmaer som fikk rett til å kreve avgift av de veifarende. Systemet ble kalt turnpike roads, og det fikk i slutten av århundret stor betydning for veinettet også i USA, hvor det fremdeles brukes i stor utstrekning. I Frankrike hadde flere statsmenn, blant dem Colbert, gått inn for å forbedre hovedveiene. Det skjedde ved hjelp av la corvée, en plikt for bøndene til å utføre veibygging og ta seg av vedlikeholdet av hovedveiene. Det førte til at de fikk en relativt god standard, mens de mindre veiene ikke skilte seg særlig fra veinettet i Europa for øvrig. Vogner med fjærer var begynt å komme i bruk. Men fremdeles kunne reisende bli nødt til å skrangle seg fram i kjøredoninger uten fjærer. Vertshusene var vanligvis høyst

37

Full av passasjerer og gods er diligencen nådd til landsbyen. Stoppestedet er som alltid ved kroen, som ifølge skiltet tydeligvis bærer navnet The Bell. Diligencekroene i hovedstedene fungerte nærmest som rutebilstasjoner med mange ankomster og avganger hver dag og et mylder av mennesker og gods.

38

Et nytt verdensbilde

mangelfulle, og særlig reisende i Italia klaget ofte over lopper i sengene. Kanalene i Europa tjente først og fremst godstranspor­ ten, men ble også brukt til passasjerbefordring. Mangelen var at en reise på kanaler tok så urimelig lang tid. Fra Rouen til Paris, det vil si om lag 110 km i luftlinje, trengtes gjerne atten—tjue dagers reisetid. For passasjertrafikken kom derfor kanalene aldri til å få noen stor betydning.

Fra Holberg til Rousseau Når det gjelder turistmålenes popularitet forandret smaken seg i løpet av 1700-tallet. I mesteparten av århundret var vakker natur og idyllisk og fruktbart landskap mest attrak­ tivt. For den ville naturen i Alpene fantes liten forståelse. Den inngav bare frykt og en motvilje som ble næret av de hindringer fjellene representerte for de reisende. Da Fudvig Holberg i sin ungdom vandret rundt i SørEuropa fant han Savoia «bergfullt og stygt», mens Proven-

Det store kanalnettet i Europa ble især benyttet til tungtrafikk, og båter og prammer ble ofte trukket av hester som gikk langs bredden av kanalen. En av de største og, for sin tid, mest moderne kanaler, ble anlagt i England i årene 1761 -6 5 etter den britiske ingeniøren James Brindleys tegninger. Den var 68 km lang og forbandt industriområdet ved Manchester med elven Mersey. Dette bildet viser hvordan kanalen krysser elven Irwel i Lancashire på den såkalte Barton-akvedukten.

ce i hans øyne var preget av nytte og skjønnhet. Naturoppfatningen i begynnelsen av 1700-tallet kunne ikke vært bedre uttrykt, selv om man nok synes at bergenseren Holberg burde ha vent seg til alpelandskap. Langsomt begynte imidlertid en annen og mer positiv innstilling å gjøre seg gjeldende. Jean-Jacques Rousseaus store roman La Nouvelle Héloise fra 1761, med sin lovprisning av Alpenes skjønnhet, bidrog sterkt til den nye synsmåten. Det har vært hevdet at Rousseau i virkeligheten ikke var så fengslet av den ville alpenaturen, men at hans fremstilling likevel fikk publikum til å elske Sveits, heltin­ nen Julies fedreland. I litteratur og kunst slo den nye naturoppfatningen igjennom og ble et viktig innslag i førromantikken og høyromantikken. Den nye forståelsen av alpenaturen hadde selvsagt også sammenheng med at tindebestigning kom på moten. Sta­ dig flere turister viet seg denne sporten. I 1786 ble den høyeste toppen i Mont Blanc for første gang besteget. Både reisene i lenestolen og i virkeligheten gav de dannede 1700-tallsmenneskene nye impulser og videre utsyn. Man ble klar over at høytstående kulturer eksisterte i mange land utenfor Europa, at kristendommen ikke hadde monopol på en høy moral og at menneskelig atferd varierte

En engelsk skysstasjon i slutten av 1700-tallet. Samtidig tegning av Thomas Rowlandson. Med jevne mellomrom fikk diligencen forspent nye uthvilte hester mens de reisende fikk anledning til å strekke på bena eller få seg en matbit på kroen. Men oppholdet var ikke av lang varighet, rutetabellen skulle holdes. Av skiltet på balustraden fremgår det at man her også kan leie oppsadlede hester og forskjellige vogntyper.

40

Et nytt verdensbilde

Carl von Linnés reise til Lappland i 1732 ble innledningen til en ene­ stående beskrivelse av Sveriges natur og kultur. Alle hans reise­ beskrivelser kjennetegnes av en blanding av fakta og poetiske detaljer. Lapplands-reisen var både farefull og besværlig. En gang ble det endog skutt etter Linné. Lappene var nemlig redd for ham og flyktet unna når han nærmet seg for å spørre om veien. Tross dette taler han ofte meget rosende om lapplendingene og berømmer deres frie og sunne liv. På dette bildet fra reisebeskrivelsen sitter Linné med en trolltromme iført lappedrakt. Til høyre sees hans favorittblomst som har fått navn etter ham, Linnea borealis. Reisebeskrivelsen, Iter lapponicum, utkom første gang på svensk i 1889.

med ulikt klima og ulike tradisjoner. Dette er stort sett helt i tråd med den naturvitenskapelige revolusjons skepsis og frigjøring fra autoritetstro og tabuer. For opplysningsfilosofene kom også reiser og reiselitteratur til å få avgjørende betydning. Linné og botanikken Naturvitenskapens oppsving på 1700-tallet omfattet ikke bare de forskningsgrenene som hittil er omtalt, men også zoologi og botanikk. Den mest bemerkelsesverdige innsats innen sistnevnte vitenskap ble gjort av en av 1700-tallets få verdensberømte svensker, Carl von Linné (1707—78). Det som gjorde Linné så kjent, var først og fremst hans seksualsystem, som innebar en klassifikasjon av hele plante­ riket etter plantenes støvveier og støvbærere. Viktig var det også at han forenklet betegnelsene for forskjellige planter. Istedenfor tidligere urimelig lange navn, karakteriserte Linné enhver plante med bare to navn, noe som selvsagt var lettere å huske. Disse to var slektsnavnet og et vilkårlig valgt

wrnmmm

—

42

Et nytt verdensbilde C A R O L I LX N N Æ X CLPi&SES Æ .U T E R Æ ,.

Førsteutgaven av Linnés Systema naturae utkom under botanikerens opphold i Nederland i 1735. Verket var ikke på mer enn 14 foliosider, men gjorde likevel forfatteren verdenskjent. Hans botaniske system, hvis 24 klasser vises på tegningen til høyre, var sensasjonelt, men vakte også forargelse. Etter at Linné i 1741 var blitt professor i Uppsala - og fra 1751 universitetets rektor-kom den ene nye og utvidete utgave av Systema naturae etter den andre. I 12. utgave fra 1768 var de 14 opprinnelige sidene økt til 2500. 77/ venstre gjengis en av tidens vakre botaniske illustrasjoner-en Primula acaulis - med detaljer av kronblad og rotnett tegnet av Linné.

ningene deres oversatt til fremmede språk, og for de land det berettes om, utgjør disse skriftene nå viktige og ofte siterte kilder til landets historie. Det gjelder for eksempel Carl Peter Thunberg (1743—1828). Hans Resa uti Europa, Africa, Asia, forråttad åren 1770—1779, 1—4, utgitt 1788— 93, ble særlig verdifull fordi den gav en bred skildring av Japan, som på denne tiden var stengt for folk fra Vesten, med unntak for noen få nederlendere. Ved å utgi seg for nederlender lyktes det Thunberg å ta seg inn i landet, der han oppholdt seg i ett og et halvt år og gjorde iakttakelser og studier. Han fulgte blant annet med en nederlandsk delega­ sjon til shogunhoffet i det nåværende Tokyo. Hans reisebe­ retning er blitt betegnet som grunnleggende for europeernes kunnskap om Japan. Japanerne selv har stiftet et vitenskapelig selskap til hans minne, og trykt opp igjen hans Flora Iaponica, den japanske botanikks kildeskrift.

Folk og jord Selv i dag finnes det ikke noe sikkert tall for verdens samlede befolkning. Feilmarginen pluss-minus er angitt til fem prosent, om lag 100 millioner. Å kunne oppgi bortimot riktige tall for 1700-tallet, en tid da selve begrepet folketel­ ling var ukjent mange steder, er selvsagt umulig. Med et meget grovt anslag er antall mennesker på jorden i året 1750 angitt til 750 millioner, med 100 millioners avvik opp og ned. De fleste av disse menneskene bodde i Asia. Europa, som i så stor utstrekning styrte verdens skjebne, hadde ikke mer enn 140 millioner innbyggere. Nord-Amerika hadde bare noen få millioner.

Covent Garden, Londons grønnsakog blomstertorg. Maleri av John Collett (1725-80), nå i The Museum of London. Midt på plassen foregår handelen fra boder og vogner, til venstre ligger de faste butikker - i alt 106. Til høyre sees kaffehus og vertshus, mens bak­ grunnen domineres av søylegangen foran kirken St. Pauls i Covent Garden. Det var her professor Higgins fant blomsterpiken Eliza i Bernard Shaws skuespill Pygmalion (M y fair Lady).

I Europa stod Frankrike, England og de tyske statene for mer enn tredjedelen av befolkningen, med Frankrike som ledende stat når det gjaldt folkemengde. Landet var i begynnelsen av 1700-tallet bebodd av om lag tjue millioner mennesker, mens Englands befolkning ikke kom opp i mer enn fem millioner. Frankrikes stilling som Europas folkeri­ keste stat kan delvis sees i samband med landets ledende politiske posisjon på kontinentet på 1700-tallet.

Befolkningsøkning På 1700-tallet økte befolkningen i mange deler av verden. Den mest bemerkelsesverdige økningen synes å ha funnet sted i Kina, som etter beregningen skal ha fordoblet innbyggertallet i løpet av dette århundret. I Europa økte befolkningen i årene 1750 til 1800 fra om lag 140 til 188 millioner. Takten i økningen varierte sterkt innen de forskjellige områder. Frankrikes store forsprang overfor England ble noe redusert, i slutten av 1700-tallet var det ni millioner engelskmenn, mens franksmennene var kom­ met opp i 26 millioner. De tyske statene opplevde en sterk økning. Det gjaldt særlig Preussen, der monarkene drev en aktiv befolkningspolitikk. Fredrik den store skrev til Voltaire at antallet av innbyggere var statens rikdom. «Jeg betrakter [dem] som en flokk hjorter i en adelsmanns dyrepark; de har ingen annen funksjon enn å befolke og oppfylle innhegningen.» I andre mer tettbefolkede tyske stater søkte de styrende å holde befolkningstilveksten tilba­ ke ved å hindre ekteskap der det nødvendige underhold for den blivende familien ikke var sikret. Av de øvrige europei­ ske stater fordoblet trolig Russland sin befolkning i løpet av hundreåret. Økningen var sterkest på de koloniserte slette­ ne i Sør-Russland. Fødselskontroll Økningen i fødselstallet berodde vanligvis ikke så mye på flere barnefødsler som på en lavere dødelighetsfrekvens. Når det gjelder fødselssifrene, har det vært fundert mye på i hvor stor grad en bevisst fødselskontroll innvirket på antall fødsler. Enkelte variasjoner i tallene, for eksempel i forbin­ delse med dårlige avlinger, tyder på det. Således kan det for Sveriges vedkommende konstateres en markant nedgang i fødselstallene og en samtidig kraftig stigning i dødstallene for kriseårene 1743 og 1772-73. Noen naturlig sammen-

Dødstallene synker

heng mellom disse to foreteelsene er det vanskelig å finne. Det er kanskje mulig å tenke seg at en situasjon preget av stor matmangel kan ha ført til en tidsbegrenset sterilitet hos kvinnene, slik tilfellet var i Tyskland i nødsårene under Første verdenskrig. Også for Frankrike foreligger tegn som tyder på at befruktningshindrende metoder ble brukt også innen de lavere lag av befolkningen. I det siste tiåret av 1700-tallet ble fødselskontroll vanlig i de fleste provinser, og påvirket tydelig fødselstallene. Ifølge en fransk forsker var Frankrike «den første fødselskontrollerte nasjon i verden». Mest utbredt synes familieplanleggingen å ha vært innen de høyere klasser. En undersøkelse av barnetallet i adelsfa­ miliene i Frankrike er svært opplysende. I annen halvdel av 1600-tallet ble det født 460 barn pr. 1000 gifte kvinner mellom 20 og 25 år. Hundre år senere var det tilsvarende tall gått ned til 148 barn, og det gjennomsnittlige antall barn for hver familie var sunket fra 6,15 til 2. En lignende undersøkelse av patrisierfamiliene i Genéve i Sveits viser en nedgang i det gjennomsnittlige barnetall i den samme perioden fra 7,9 til 3,2. Fødselskontrollen påvirket altså fødselssifrene på 1700-tallet i flere land, men mest merkbart i Frankrike og mest innen de høyere klasser. Den vanligste befruktningshindrende metoden synes å ha vært coitus interruptus. At denne metoden var forbudt av den katolske kirke, hindret kanskje utbredelsen noe, men stanset den ikke. Primitive kondomer fantes, og ble brukt av blant andre den kjente eventyreren Casanova, men det var først og fremst for å beskytte seg mot veneriske sykdommer. Abort og barnemord spilte selvsagt også en rolle for barnebegrensningen. I Kina ble nyfødte jenter avlivet i en slik utstrekning at i visse provinser var forholdet 120—130 menn til 100 kvinner.

Dødstallene synker Sammenlignet med de forholdsvis små og langsomme svingningene i fødselstallene, viste dødstallene langt større variasjoner. Men den alminnelige tendens på 1700-tallet var en utvikling mot nedgang i mortaliteten, og det er her den vanligste årsaken til folkeøkningen er å finne. Men hvorfor sank dødeligheten? Svarene har vært mange. Sunnere kosthold, bedre bolig­ forhold, sykepleie og hygiene er noen av forklaringene. Hungersnød var et fast innslag i de tidligere århundrenes liv. Sulten var en faktor som merkbart kunne påvirke

45

Giacomo Casanova (1725-98) regnes i alminnelighet som den mest typiske representant for 1700-tallets løsslupne erotiske liv. At hans memoirer også er en rik kultur­ historisk kilde er mindre kjent. Memoirene forelå lenge bare i forvanskede utgaver. Blant annet fremstod Casanova som tilhenger av opplysningstidens radikale idéer, mens han faktisk var troende kristen og politisk konservativ. Først i begynnelsen av 1960-årene utkom det utgaver som nøye følger Casanovas eget manuskript. Dette bildet av ham er malt av den bbhmiske maleren Anton Raphael Mengs omkring 1780.

.1

I denne tegningen som Thomas Rowlandson har kalt Konsulta­ sjonen, karikerer kunstneren lege­ kunstens avmakt. To leger tar pulsen på en pasient, men kan ikke gjøre annet enn å ryste på hodet: «Alt håp er ute, pasienten må heller vende seg til Gud. Her finnes intet håp. God natt.»

dødssifrene. En av de verste katastrofer av dette slaget, var den hungersnøden som rammet Finland i 1695—97. I løpet av disse årene ble mellom en fjerdedel og en tredjedel av landets befolkning revet bort. Feilslåtte risavlinger i Asia hadde lignende konsekvenser. Også 1700-tallet fikk opple­ ve denne elendigheten, og når ulykken inntraff samtidig med en forverring av klimaet, krig eller epidemier, kunne forholdene bli ekstra grusomme. Det var tilfelle i Europa i årene 1708-10, da Den store nordiske krig og Den spanske arvefølgekrig ble ført parallelt, samtidig som vinteren 1709 var uvanlig kald og ødela avlingene. Dessuten raste epide­ miske sykdommer, deriblant den fryktede pesten som da gjorde sitt siste store herjingstog i Europa. Verst ble forhol­ dene i Russland, men også Tyskland og Norden ble ram­ met. Alt dette påvirket dødssifrene meget sterkt. Men at mennesker døde av sult i en slik utstrekning at det kunne avleses i statistikken, ble stadig mer uvanlig i Europa på 1700-tallet. Feilslåtte avlinger forårsaket riktignok kriser til sine tider —den verste etter 1710 og omkring 1740 —men

Legekunstens avm akt

bedre transportmidler og en mer effektiv administrasjon gjorde det mulig i stadig større utstrekning å frakte nærings­ midler fra overskuddsområdene til de landsdelene som var rammet. På den annen side må man regne med at sviktende næringstilførsel og dårlige matvarer nedsatte menneskenes motstandskraft. Dette illustreres best ved at epidemier ofte opptrådte i tider med hungersnød. Men nettopp på 1700tallet skjedde det forandringer i jordbruket som fikk mye å si for næringstilførselen. I Europa gjelder dette først og fremst poteten, som ble mer og mer vanlig. Potetplanten krevde ikke så store arealer som korn for å gi den nødvendige næring. At resultatet da kunne bli at befolkningen økte så raskt at ikke engang poteten strakk til for å opprettholde livet, er en annen sak. Et slående eksempel på det er Irland. I Kina bidrog innføringen av nye nyttevekster fra Amerika - mais, jordnøtter og søtpoteter (sweet potatoes) - til å forsørge en raskt voksende befolkning. Men folkeøkningen ble så stor at tilgangen på næring begynte å svikte mot slutten av århundret.

Legekunstens avm akt Forsyningskriser rammet flere av komponentene i befolk­ ningsutviklingen, fødsler, dødsfall og giftemål. Den bedrede ernæringssituasjonen i siste halvdel av 1700-tallet kan derfor ikke ha unngått å påvirke befolkningstallene i positiv retning. At de epidemiske sykdommene ble sjeldnere, må ha hatt en enda større virkning. Pesten, som i tidligere århundrer var den verste av dem, forsvant stort sett i Europa i løpet av 1700-tallet, etter en siste, voldsom oppblussing omkring 1710. Lokale utbrudd av pesten i Marseille og Toulon i 1720 og i Russland i slutten av århundret danner unntakene. Også i verden for øvrig forsvant sykdommen, selv om det ennå på 1800-tallet kunne forekomme store utbrudd i Asia. Fra et befolkningssynspunkt var det et stort fremskritt at pesten forsvant, fordi sykdommen som oftest var dødelig. Man regner for eksempel med at under den nevnte epide­ mien i Marseille i 1720 ble over halvparten av befolkningen revet bort. Men isteden ble kopper 1700-tallets svøpe. Særlig sterkt herjet denne sykdommen blant barna, og den er hovedårsaken til den store barnedødeligheten i de vestlige land. Hvert tredje eller fjerde barn som ble smittet, døde, og så godt som alle barn ble smittet. Likevel var

47

Fra Marseille under pesten i 1720. Utsnitt av et kobberstikk av Jacques Rigaud etter et samtidig maleri av Michel Serre. Pesten tok livet av hver annen borger i byen, og tusen­ vis av lik lå i gatene, halvt istykkerrevet av omstreifende hunder. Atskillige mennesker nådde å flykte fra byen og brakte smitten med seg til store deler av Sør-Frankrike. En effektiv avsperring av de smittede områder ble imidlertid snart iverksatt og hindret pesten i å nå det øvrige Frankrike.

Thomas Rowlandson yndet å kari­ kere legestanden, i dennetegningen som han har kalt «To fluer i en smekk», tar han pulsen på den opiumsbedøvede moren, mens han samtidig kurtiserer datteren.

dødelighetsprosenten lavere enn for pest, og til forskjell fra den, førte et koppeangrep til livsvarig immunitet. Dette at en stor del av den voksne befolkning unngikk sykdommen, førte til at dens totale innvirkning på befolkningssifrene ble betydelig mindre enn pestens. Fra et mortalitetssynspunkt var pest og kopper de viktig­ ste sykdommene. Uten å påvirke dødeligheten på samme måte som disse to sykdommene, herjet også andre epide­ mier i forskjellige perioder på 1700-tallet, som dysenteri, tyfus og influensa. Blant de årsakene som har vært fremført som grunn til at dødssifrene sank, er også bedre sykepleie. Dette bør det antagelig ikke legges for stor vekt på. Fremskrittene innen naturvitenskapene i det foregående århundret hadde gan­ ske visst også kommet medisinen til gode. Men det gjaldt i så måte hovedsakelig kunnskaper om menneskets anatomi,

r

Legekunstens avm akt

49

Legevitenskapen gjorde ikke mange nye oppdagelser i løpet av 1600- og 1700-tallet. Men innenfor anatomien skjedde det noe. Et av de viktigste bidrag var den engelske forskeren William Harveys opp­ dagelse av hjertets funksjon, blod­ omløpet, blodårenes og venenes betydning. Det var Harvey som først «tok pulsen på pasientene». Denne illustrasjonen som er fra hans lære­ bok Exercitatio anatomica de motu cordis et sanguinis circulatione fra 1628, viser øverst hans eksperi­ menter med armens vener og nedenfor blottleggelsen av vener i en hunds lår.

William Harvey (1578-1657). Utsnitt av et samtidig maleri av en ukjent kunstner. Etter endt studium ved universitetet i Padova slo Harvey seg ned som praktiserende lege i London, knyttet til St. Bartholomews Hospital.

som for eksempel Andreas Vesalius’ (1514-64) anatomiske oppdagelser og W illiam Harveys (1578-1657) lære om blodomløpet. For stellet av de syke førte slike fremragende forskningsresultater ikke til noen umiddelbar bedring. På kirurgiens område var dødeligheten ved operasjoner meget høy, selv om bartskjærens og feltskjærens yrker var begynt å infiltreres av medisinsk utdannede kirurger. Innen indremedisinen så det ikke særlig bedre ut. Den svenske forskeren Sten Lindroth sammenfatter situasjonen slik: «Det skjedde vel ett og annet, men neppe til det bedre, kanskje med unntak av den innpodingen mot kopper som var innført fra Orienten. V ed sykesengen var den praktiserende legen like hjelpeløs som noen gang før, og sett fra det synspunkt kunne det være nokså likegyldig om det syke opplysningsmennesket falt for legehånd eller ikke. I siste fall sparte man i hvert fall honoraret.

50

Folk og jord

Uavhengig av de patologiske motedoktrinene var det mest det gamle velprøvde terapeutiske arsenalet som ble brukt: årelatninger, blodigler, plaster, snøringer, sekreter, avføringsmidler og hele den mangfoldige materia medica som var en arv fra antikken. Mot sykdommer hadde disse midlene liten virkning og det beste som kunne hende, var å bli tatt hånd om av en erfaren hippokratiker, som lot naturen gå sin gang. De nyhetene som ble prøvd, var så godt som uten unntak av minimal verdi.»

Motstående side, øverst: Den britiske legen Edward Jenner (1749-1823). Utsnitt av James Northcotes maleri fra 1803. Jenner var den første som vaksinerte mot kopper. Før hans tid hadde man benyttet seg av variolasjon (innpoding av lymfe fra koppepasienter) som forebyggende middel, men metoden var langt fra sikker. Etter et langvarig studium av forholdet mellom kukopper og menneskekopper foretok han i mai 1796 eksperimentet med å innpode ku­ kopper på en 8-årig gutt. Det var den første egentlige vaksinasjon og den lyktes. To år senere ble det publisert en avhandling om eksperi­ mentet, og Jenners metode ble i løpet av kort tid akseptert over alt i Europa. Mange land innførte tvungen vaksinasjon, Danmark Norge allerede i 1810, bare fjorten år etter Jenners første eksperiment. I det siste hundreåret var cirka 45 millioner mennesker døde av kopper, bare i Europa. Koppevaksinasjonen førte til en drastisk nedgang i dødsfall forårsaket av kopper. Nedenfor: Til tross for rask anerkjennelse av Jenners vaksina­ sjon med kukopper, innbød metoden naturligvis til karikering. Her er det James Gillray (1757181 5) som raljerer over lege­ kunstens nye landevinninger. Legen øser ut kukopper, og straks vokser det ut kuhoder på de mest over­ raskende steder.

Forebyggende helsetjeneste Når det er spørsmål om hygiene og forebyggende tiltak, er det verdt å merke seg at militærvesenet inntok en ledende stilling. Ved bruk av fersk mat, renslighet og fremfor alt ved å skille de syke fra de friske, ble sykdommene i felten holdt bedre i sjakk. Det var særlig den svenske krigerkongen Karl 12. som utmerket seg på dette området. Han forstod nemlig hvor viktig det var å ha et velordnet militært helse- og sykestell. Å isolere de syke fra de friske kunne også gjøres ved å bryte forbindelsen mellom et smittet område og omverde­ nen. Alt i middelalderen var Venezia blitt utstyrt med en karantenestasjon, og i de århundrene som fulgte, ble karantenevesenet bygd ut i Europa. Skipene ble pålagt å medbringe attest for helsetilstanden ombord når de anløp havner, for at ikke smitten skulle spre seg med de reisende og varene. Militær avsperring av smittede steder forekom også, slik som ved pestepidemien i Marseille i 1720. Det er uråd å fastslå med sikkerhet hvor effektivt karantenesystemet var, selv om man kan konstatere at det virket godt i Marseille i 1720. Smitten ble ikke spredt utenfor det området som først var rammet. Et annet forebyggende tiltak mot en spesiell sykdom, skjørbuken, synes å ha vært vellykket. Skjørbuken herjet hovedsakelig til sjøs under lange reiser, og den skyldtes vitaminmangel. Det hadde lenge vært kjent at sykdommen kunne forebygges med fersk mat, og i 1753 hadde en engelsk lege påpekt nytten av å spise sitrusfrukter. Etter ordre fra admiralitetet gjorde James Cook på sine reiser forsøk med en rekke matvarer for å finne ut om de hadde noen forebyggende effekt mot skjørbuk. De fleste av disse midlene var uten virkning. Likevel ser det ut til at surkålen, og i enda høyere grad Cooks stadige anstrengelser for å forsyne mannskapet med ferskmat og grønnsaker, har ført til at helsetilstanden på hans fartøyer var mye bedre enn det som var vanlig på denne tiden. Like fullt varte det helt til de aller siste årene av

Forebyggende helsetjeneste

1700-tallet før saft av sitrusfrukter - det mest virksomme middelet - ble innført i den engelske flåtens kosthold. En annen forebyggende metode som ble tatt i bruk, gjaldt kopper. Den gikk ut på å pode koppevirus fra syke personer på friske, og fikk navnet inokulasjon. Alt i begyn­ nelsen av 1700-tallet var metoden kjent i Tyrkia, der blant andre Karl 12. lærte den av en gresk lege. Noen år senere spredte kunnskapen seg til England og derfra til det øvrige Europa. Verdien av inokulasjonen har vært bedømt svært forskjellig, men at den i mange tilfeller gjorde nytte, er sikkert. Metoden var imidlertid ikke ufarlig, blant annet kunne en person som var blitt innpodet forårsake nye epidemier. Det var først da den engelske legen Edward Jenner (1749-1823) i året 1798 hadde vist at kopper med hell kunne forebygges ved vaksinering med kukopper, at et effektivt middel mot sykdommen var funnet. Det synes klart at det var nedgangen i de epidemiske sykdommene på 1700-tallet som spilte den største rollen for befolkningsøkningen. Hva som var årsaken til denne ned­ gangen, er man ikke enig om, bortsett fra at den neppe kan tilskrives medisinske fremskritt. At pesten ble borte og ble erstattet med immunitetsgivende kopper, må ha spilt en

51

52

Folk og jord

stor rolle. Karantene, avsperring og isolering har sikkert bi­ dratt til å minske spredningen. Særlig for sykdommer som tuberkulose, tyfus og dysenteri har nok høyere boligstan­ dard og bedrede ernæringsforhold hatt stor betydning.

Innenfor landbruket ble det lansert flere mer eller mindre effektive opp­ finnelser for å rasjonalisere driften. I den populære læreboken The Compleat Book of Husbandry fra 1756 vises denne sindrig uttenkte foringsautomaten som skulle hindre spill av for i grisefjøset.

Nybrott i landbruket Jordbruk o g husdyrhold var fremdeles viktigste næringsvei i hele verden på 1700-tallet. Bare i England spilte industrien en betydelig rolle for sysselsettingen opp mot århundreskif­ tet. I så måte kan Europa på 1700-tallet sammenlignes med våre dagers u-land, der jordbruk og nær beslektede yrker fortsatt dominerer. Til tross for den store folkeøkningen på 1700-tallet, var befolkningen i Europa (det europeiske Russland medreg­ net) i begynnelsen av 1800-tallet fremdeles selvforsynt med de viktigste næringsmidlene, korn og kjøtt. Absolutt leden­ de når det gjaldt å forsørge en raskt voksende befolkning, var England, og det til tross for at jordbrukernes andel av befolkningen var synkende. I midten av 1700-tallet levde om lag seks millioner innbyggere av det landet selv kunne produsere, og det kunne også de ni millioner engelskmenn gjøre som fantes ved århundreskiftet 1800. Denne prestasjo­ nen av det engelske jordbruk fikk ikke bare avgjørende betydning for landet selv. Innen jordbruket ble England foregangsland for en stor del av verden. I denne utvikling spilte enclosure-bevegelsen en viktig rolle. Den medførte at jord som opprinnelig var individuelt dyrket, ble lagt ut til sammenhengende arealer, og at felles­ jorden ble delt mellom deleierne. At det er blitt kalt enclosure-prosessen skyldes at man etter utskiftningen som regel innhegnet (enclosed) området med hekker eller gjerder.

N ybrott i landbruket

Enclosure-bevegelsen var ikke ny i England. Den hadde eksistert siden middelalderen, og på 1700-tallet var det bare noen få uskiftede områder igjen. Dessuten var det begynt å skje en konsentrasjon av jorda på færre hender. Allerede i midten av 1700-tallet var England blitt storgodsenes land, hvor jordaristokratiets store bruk ble drevet av forpaktere ved hjelp av landarbeidere. Denne utviklingen hadde vært motarbeidet av statsmaktene på 1500- og 1600-tallet. M an fryktet den konsentrasjon av jordeiendommene og den fattiggjøring av bondestanden som jordskiftet kunne medføre. Det nye med enclosure-prosessen på 1700-tallet var at statsmakten —nå representert ved parlamentet med sitt sterke innslag av store jordeiere —gikk inn for utskiftningen. Den overveiende del av skiftene fant sted ved særskilte parlamentsbeslutninger etter søknad fra de enkelte jordeiere. Hvis søkeren eide fire femtedeler eller mer av den jorda det gjaldt, var saken i praksis avgjort på forhånd til hans fordel. Skifteprosessen fikk også på 1700-tallet et større omfang enn før. Det har vært beregnet at den da og tidlig på 1800-tallet berørte en fjerdedel av Englands jord. Særlig i 1760- og 17 70-årene og 1793—1815 foregikk det en intens utskiftning. For jordbruket resulterte skiftene i bedre muligheter til effektivt å utnytte åker og eng, fordi jordene ble større, mer sammenhengende og dermed lettere å drive. De gårdsbruk som var store fra før, ble nå enda større. Siden det gjerne var de store brukene som gikk i spissen når det gjaldt nye metoder og rasjonalisering, steg produktiviteten i jordbru­ ket merkbart. De sosiale følger av jordskiftet vil bli behand­ let senere (se s. 84 f). Det er vanskelig å avgjøre hva det var av det nye som bidrog mest til fremgangen for det engelske landbruket på 1700-tallet. Sikkert er det at det ikke berodde på noen gjennomgripende forbedring av jordbruksredskapene. Vis­ se forbedringer av ploger og harver, og konstruksjon av primitive treskeverk, endrer ikke bildet nevneverdig. Gjen­ nombruddet for de nye jordbruksredskapene kom først et godt stykke ut på 1800-tallet. Det er derimot klart at økningen av det dyrkede areal spilte en betydelig rolle. Nydyrkning av allmenninger, marskland og skogmarker la nye, store områder under plogen. For tiden 1760—99 er tilveksten beregnet til mellom 900 000 og 1 350 000 hektar. De nye metodene som ble tatt i bruk, førte til at prinsippet med å la jord ligge brakk i hvile­ perioder flere steder ble avskaffet, noe som innebar en ytter­ ligere økning av det effektive dyrkningsarealet.

i

53

Gårdsarbeid på en fransk bondegård i midten av 1700-tallet. Utsnitt av en illustrasjon i La Nouvelle Rustique fra 1755. I forgrunnen melkes en ku, i sentrum av bildet skjæres kornet med sigd - en metode som allerede lenge hadde vært i bruk og somvarvanlig helt opp mot vår egen tid.

54

Folk og jord

De nye landbmksmetodene som kom i bruk i England på 1700-tallet, var i mange tilfeller lånt utenfra, mest fra Nederland, der jordbruket tidlig stod på et høyt nivå. Men metodene ble videreutviklet i England der de også ble popularisert av en rekke landbruksskribenter, som så fikk sine ideer spredt ytterligere enten muntlig eller gjennom småskrifter. Blant disse metodene kan nevnes vekselbruk — regelmessig skifte av planteslag på samme jordstykke —og dyrking av kløver og roer. Disse vekstene gav mat til et sti­ gende antall husdyr, som igjen gav mulighet for bedre gjødsling av jorda. Bevisst raseforedling forbedret kreaturstammen og førte til større avkastning av både kjøtt og melk. I slutten av 1700-tallet slo poteten igjennom som menneskeføde og ble med de stigende kornpriser et viktig supplement til brødet. Ny jo rd under plogen Også i Europa for øvrig ble det på 1700-tallet ført en livlig diskusjon om forbedringer i jordbruket, men det tok vanlig­ vis lang tid før de nye metodene og redskapene slo igjen­ nom. Den store omlegningen av jordbruket kom til å finne sted i det følgende hundreåret. Noen forandringer i Europa og enkelte andre verdensdeler kan det likevel være verdt å merke seg. Økning av arealene forekom flere steder. Noe av det viktigste som fant sted i så måte, var Russlands erobring av de sørrussiske steppene, noe som skulle få enda større betydning i fremtiden. Denne erobringen skjedde i Katarina 2.s regjeringstid. Hele det fruktbare området mellom Don og Dnestr ble russisk besittelse. Det ble kolonisert, etter hvert dyrket opp og ble et sentrum for hveteavling. Mellom 1786 og 1802 ble eksporten av hvete over havnene ved Svartehavet nidoblet, og denne eksporten ble på 1800-tallet stadig mer betydningsfull. Russland ble Europas kornkammer og fortsatte med det helt til konkurransen fra de trans­ atlantiske hvetelandene satte inn i slutten av 1800-tallet. Også i andre europeiske stater ble nytt land lagt under plogen. Det skjedde særlig i siste halvdel av århundret da stigende priser stimulerte nydyrkningen. Dels tok man i bruk jord som før ikke var utnyttet, slik som for eksempel det nederlandske marsklandet og de tyske heder, dels gikk man over fra fedrift til åkerbruk og pløyde opp beitemarke­ ne, slik som tilfellet var i Sverige. Størst oppmerksomhet fikk den koloniseringen som Fredrik den store satte i gang i Preussen med deltakelse av blant andre et stort antall

r

Ny jord under plogen

55

Forskjellige sorter landbruksred­ skaper: innhøstningsstiger, sigd, ljå, trillebår, hakker, harv, hjulplog, frørenser, forskjellige sorter kjerrer m.m. Plansje i La Nouvelle Rustique fra 1755. De fleste redskapene atskiller seg lite fra vår egen tids, men i våre dager brukes de oftere i hagen enn i jordbruket.

James Gillray har her karikert det målbevisste avlsarbeid som britiske godseiere drev for å forbedre kvegbestanden. Ved nøye planlagte krysninger, og ved å bruke bedre for, nådde man fram til idealkveget - det kolossalt fete dyr, som i slaktet stand gav mange kalorier.

utenlandske immigranter. Jordskiftebevegelsen i England fikk ikke særlig mange motstykker i det øvrige Europa på 1700-tallet. I Frankrike, for eksempel, satte småbøndene seg imot en oppdeling av felleseiendommene og en ny inndeling av sine egne eiendommer. Storgodseierne, som i alminnelighet ikke selv stod for driften av gårdene sine, hadde ikke samme interesse av å påskynde utskiftningene som sine medbrødre i England. Skiftet ville neppe øke deres føydale inntekter. I Frankrike var det snarere en motsatt tendens som kom til å dominere, nemlig oppstykkingen av eiendommer. Da den franske revolusjon brøt ut, var for eksempel hele 75 prosent av alle jordeiendommer i departe­ ment Nord ved grensen mot De østerrikske Nederland mindre enn ett hektar. Disse små arealene kan delvis forklares med det intensive jordbruket som ble drevet i dette området. Men tendensen går igjen i bygder med mer kon­ vensjonelt jordbruk, for eksempel i Bourgogne og Gascogne.

56

Folk og jord

Sukkerproduksjonen i Vestindia og deler av Sør-Amerika var viktig for hele verdenshandelen. Dette bildet, som er et utsnitt av en illustrasjon i Romain de Hooghes Les Indes Orientales fra begynnelsen av 1700tallet, viser en sukkermølle i Brasil, drevet med vannkraft. Arbeidet på disse sukkerfabrikkene ble utført av slaver. De høstet sukkerrørene, transporterte dem til fabrikken og stakk dem inn i kvernen for at de skulle knuses - et risikofylt arbeid hvor ikke sjelden en arm ble sittende i kvernen. Kokingen av sukkerlaken og raffineringen ble også utført av slaver.

-•*

rtk,

Skifteprosessen spilte større rolle i Norden. Virkningene av den ble betydelige i Sverige fra 1757 og i Danmark fra 1758. M ålet var så langt det lot seg gjøre å samle hver bondes jord i ett enkelt stykke. Dette målet ble på langt nær nådd, men det ble innledning til en skiftevirksomhet som på 1800-tallet fikk sterk innvirkning på bygdene i begge de to landene. De nye årsvekstene som kom i bruk i England på 1700tallet, påvirket også jordbruket i det øvrige Europa. Særlig poteten ble av stor betydning, og potetdyrkningen ble støttet av flere regjeringer.

Nord-Amerika og Kina Utenfor Europa er det særlig to områder som tiltrekker seg oppmerksomhet når det gjelder jordbrukets utvikling på 1700-tallet, nemlig Nord-Amerika og Kina. For NordAmerika ble århundret innledningen til en ledende stilling innen jordbruket, for Kina betydde det en avgjørende forandring i dyrkningsmønsteret i et gammelt jordbruks­ land. I de engelske koloniene i Nord-Amerika utviklet jordbru­ ket seg merkelig nok på en helt annen måte enn i moderlandet. For det første var jordbruk hele tiden den dominerende sysselsetting på 1700-tallet. For det andre var forutsetninge­ ne helt forskjellige. Det koloniserte Nord-Amerika var over­ dådig rikt på naturressurser som begunstiget jordbruket. M an var ikke i samme grad motivert til å forbedre redskaper og metoder, siden jorda gav rikelige avlinger uten slike tiltak. Derfor forble det koloniserte Amerikas jordbruk lenge primitivt. Det forhindret likevel ikke at besøkende hadde inntrykk av at den amerikanske bonden var velstående sammenlignet med sin europeiske kollega. Et uttrykk for hvor høyt amerikanske forhold ble verdsatt, var den store deserteringen fra den britiske armé under selvstendighetskrigen, da så mange irlendere i hæren og så mange tyske leiesoldater i britisk tjeneste gikk over til fienden. Jordbruksproduksjonen gikk for det meste til eget bruk, noe som for en stor del kom av dårlige veier og store avstander. I noen kolonier på østkysten ble det likevel drevet kommersielt jordbruk med salg og eksport i større skala. I Virginia og M aryland ble det dyrket tobakk ved hjelp av svarte slavearbeidere. Sør for tobakkskoloniene lå ris- og indigomarkene tett i tett i South Carolina, Georgia

Nord-Am erika og Kina

og i den sørlige delen av North Carolina. Indigo var på denne tiden et viktig fargestoff (blått), som ble brukt i den engelske ullindustrien. I Pennsylvania var hvete det viktig­ ste kornslaget. Disse jordbruksproduktene ble de ameri­ kanske kolonienes viktigste eksportvare med England og Vestindia som de viktigste avtakere. Det sistnevnte om­ rådet hadde siden 1600-tallet vært den viktigste produsen­ ten av det sukker Europa fortærte og av råvaren til den rom­ men de drakk. Jordbruket på det amerikanske kontinent på 1600-tallet fikk på 1700-tallet en merkelig betydning for det fjernt beliggende Kina. Den viktigste dyrkningsplanten i dette landet var fra gammelt av ris. Men risen krevde fruktbar og fuktig jord og vanning, og passet ikke for tørr og sandholdig jordbunn. De provinsene som var preget av et slikt jords­ monn, var derfor ikke blitt befolket i samme grad som de fuktigere områdene. Et halvt hundreår etter at Columbus hadde oppdaget Amerika, begynte nyttevekster fra den nye verden å vinne innpass i Kina. Det gjaldt særlig jordnøtter, mais og søtpoteter (sweet potatoes). Disse vekstene krevde ikke så fruktbar jord og så mye fuktighet som ris, og passet derfor i de områdene som til da hadde vært forholdsvis tynt befolket. Dyrkningen av de nye amerikanske jordbrukspro­ duktene økte på 1600-tallet for så å få et virkelig gjennom­ brudd på 1700-tallet. Denne forandringen innen jordbru­ ket muliggjorde en kraftig økning av folkemengden uten at dette gikk ut over levestandarden før mot slutten av århundret.

57

Bomullsplanten var en av de nye nyttevekstene, og den forekom både som busk og som tre. Denne teg­ ningen av bomullsplukking på De vestindiske øyer er utsnitt av en illustrasjon i Diderots og d'Alemberts store encyklopedi (se s. 204). Her er det også negerslaver som utfører arbeidet.

Fra håndverk til industri Syttenhundretallet førte til en begynnende revolusjon in­ nen det økonomiske liv i hele verden, først og fremst på det industrielle område. Men bare en begynnelse. På de viktigste områder var det først etter århundreskiftet at denne utviklingen skjøt fart, og den vil derfor bli behandlet i senere bind. Her skal bare berøres noen hovedtrekk i det økonomiske liv på 1700-tallet, med særlig vekt på det som var nytt. Alt fra starten bør den dominerende rollen hånd­ verket spilte understrekes.

Motstående side: En masovn (også kalt høyovn) i funksjon. Illustrasjon til kapitlet om jernverk og jernfremstilling i den store encyklopedien (se s. 204). Blåsebelgen, som man ser deler av ved / og e, nærer ilden og drives av et stort skovlhjul, som man skimter toppen av lengst til venstre. Øverst heller masovnmesteren kull og malm i den glødende ovnen. Både kullet og malmen oppbevares i lagerhuset til venstre (p). I etasjen under ovnen tappes det flytende jernet i støpe­ former. I forgrunnen veies et avkjølet stangjern, og til høyre legges et annet til lagring.

Englands forsprang På samme måte som innen jordbruket kom England til å innta en ledende stilling innen teknikk og industri på 1700tallet. Hvorfor det ble slik, har vært livlig diskutert og flere hovedårsaker har vært fremhevet. Noen geografiske faktorer har utvilsomt begunstiget England. Fremdeles gjaldt læresetningen om at land skilte og vann forente. Øyrikets lange kyststrekninger i forhold til flateinnholdet og folketallet var derfor et avgjort pluss sammenlignet med kontinentet. Bare Nederland kunne oppvise lignende fordeler når det gjaldt kommunikasjoner. Transportene ble også lettet av de mange seilbare elvene og de gode mulighetene til kanalbygging. For en industriell utvikling med økende masseproduksjon var disse forholde­ ne selvsagt av stor betydning. En annen geografisk fordel var at forekomstene av jern og kull lå nær hverandre, slik at lange transporter kunne unngås. Dette ble imidlertid ikke av vesentlig betydning før trekull ble erstattet av koks mot slutten av århundret. På samme måte som andre steder i Europa hadde knappheten på råvarer til trekull hindret utviklingen. Da kull kunne forvandles til koks og brukes til jernfremstilling, noe som skjedde suksessivt i hundreåret, var en viktig forutsetning til stede for den utvikling som skulle komme. Som vi senere skal se, var den industrielle revolusjon i England sterkt avhengig av en rekke oppfinnelser som ble gjort innen landet. Hvorfor akkurat England skulle få dette

60

Fra håndverk til industri

teknologiske forspranget, har det voldt forskerne stort besvær å forklare. Den naturvitenskapelige interessen blomstret vel så sterkt i Frankrike som i England på 1700tallet, og Diderots og d’Alemberts Encyclopédie (se s. 204) er bare ett eksempel blant mange på denne interessen hos franskmennene. Det ser imidlertid ut til at impulsene til de tekniske forandringene i relativt liten grad har vært frukten av vitenskapelig forskning, men snarere skyldtes eksperi­ menter utført av praktiske menn med beskjeden utdannel­ se. M ån har derfor pekt på betydningen av at den lavere tekniske undervisning var så effektiv. Det ble da også hovedsakelig britiske teknikere som spredte den nye tekno­ logien over kontinentet. Dette skjedde på tross av forbud fra hjemlandet, et forbud som stod ved makt helt til 1825.

Risikovillig kapital For å gjennomføre industriens mekanisering og ekspansjon trengtes kapital. Også i så måte var England begunstiget. Den vidstrakte handelen og det rasjonaliserte jordbruket var blant de årsaker som førte til en betydelig kapitalopp­ samling. Viktig var også den villighet ulike grupper i samfunnet viste til å sette sin sparekapital inn i den nye industris tjeneste. Mens adelige rikmenn i det øvrige Europa først og fremst var innstilet på å skaffe seg jord, tok både de engelske lorder og den engelske lavadel sammen med borgerne livlig del i den industrielle revolusjon med kapital og initiativ. På kontinentet var vanskelighetene med å skaffe kapital til start av nye foretak ofte så store at det virket avskrekkende på initiativrike mennesker. I England fantes det muligheter også for en kapitalsvak mann til å skaffe seg pengesterke kompanjonger eller til å få lån i en av de mange bankene eller av formuende privatpersoner. Mens den kapital som ble ervervet innen næringslivet på kontinentet gjerne ble brukt til å oppnå aristokratisk status, jord eller embeter, var det i de britiske foretak alt tidlig en vanlig metode å pløye utbyttet ned igjen, for på den måten å oppnå enda større utbytte. Dessuten importerte England i begynnelsen av den industrielle revolusjon kapital, særlig fra Nederland. Ren­ ten der var lavere enn i England, og derfor plasserte nederlandske bankierer og forretningsmenn penger i eng­ elske statspapirer og i aksjer i Bank of England og Det ostindiske kompani. Med dette ble det i England frigjort kapital til investering på andre områder. Direkte lån fra

r

Nederland til engelske industrimenn forekom også. Under den nordamerikanske frihetskrigen havnet imidlertid Stor­ britannia og Nederland på hver sin side. Den nederlandske kapitalen forsvant fra England. Men nå var England kapitalsterk nok til å klare seg på egen hånd, og London overtok Amsterdams ledende stilling på det internasjonale kapitalmarkedet. Kapitalveksten i Storbritannia gjorde at landet på 1700-tallet ble lån- og subsidiegiver til flere europeiske forbundsfeller. Felles marked En annen faktor som begunstiget den britiske industrielle revolusjon var at det ikke fantes statlige eller korporative hindringer for virksomhetene. Splittelsen i Europa gjen­ speilet seg i en mangfoldighet av tollbarrierer og føderale avgifter på handelen både mellom og innen de mange statene. Storbritannia derimot, var Europas største frihan­ delsområde. Den vanlige statlige reguleringen av næringsli­ vet var innskrenket. Laissez-faire-politikken hadde der dessuten overvunnet de fleste av de hindringene for innfø­ ring av nye metoder som håndverkerlaugene gjerne satte opp. Det øvrige Europa ble ikke kvitt disse restene av en middelaldersk samfunnsordning før i tiden under og etter den franske revolusjon. På 1700-tallet var England også gunstig stilt når det gjaldt avsetning av de billige masseproduktene som indust-

Den 21. juni 1694 tok Bank of Englands nyopprettede hovedsete i Mercers' Hall i London imot sin første kunde. Landet hadde fått en nasjonalbank - konge og regjering skulle ikke lenger stå med hatten i hånd for å be om lån hos private kjøpmenn og bankierer. Bank of England ble allerede året etter flyttet til Grocers' Hall, og i 1734 flyttet man dit hvor banken fremdeles holder til - i Threadneedle Street (se s. 136).

Motstående side: I den store encyklopediens kapittel om myntvesen gjengis tidens gull- og sølv­ mynten Et utvalg sees her: Fig. 1 - 2 Fransk sølv écu. 5 -6 Spansk sølv pjastre. 9 -1 0 Portugisisk sølvmynt. 11-12 Portugisisk gullmynt. 1 3-14 Britisk sølv crown. 1 7-18 Neder­ landsk rix-doHar. 21 -2 2 Gulldukat fra De østerrikske Nederland (Belgia).

62

Fra håndverk til industri

rien begynte å fremstille. Kjøpekraften pr. innbygger og levestandarden var høyere enn på kontinentet. Engelsk­ mannen spiste bedre enn sine naboer. På tross av det brukte han en mindre, og stadig synkende, del av sin inntekt til mat. Han fikk dermed mer til overs for andre formål, for eksempel til fabrikkfremstilte varer. Dertil kom eksporten til Europa, og også i stigende grad eksporten til land hinsides havene, Afrika og Amerika og senere Asia, som alle trengte de billige britiske varene. Beskyttet av den britiske flåten kunne denne eksporten foregå også under de lange krigsperiodene på 1700-tallet. Pågangen skapte et trykk på produksjonen, som i sin tur økte etterspørselen etter arbeids­ kraft—med stigende lønninger som resultat, som igjen førte til etterspørsel etter tekniske forbedringer som kunne spare arbeidskraft. I Frankrike derimot, var det ingen mangel på arbeidskraft, og industrien kunne ekspandere - og gjorde d e t- uten at lønningene steg i samme grad som i Storbritan­ nia og uten den samme etterspørsel etter innovasjoner. Det fantes altså både når det gjaldt tilførsel og etterspørsel flere faktorer som i kombinasjon bare forekom i England, og som gjorde dette landet egnet til tidligere og hurtigere enn det øvrige Europa å gjennomføre den industrielle revolu­ sjon. Senere forskning har gjort gjeldende at forskjell i forutsetninger mellom England og frankrike har vært overdrevet og at det snarere er snakk om en gradsforskjell enn en vesensforskjell. Men den franske revolusjon og tjue års krig økte kløften mellom de to lands industrielle tilvekst og gjorde at det på svært lang tid var umulig å jevne den ut.

Bristol var i midten av 1700-tallet en viktig havn for omlasting av varer fra Amerika og Vestindia. På dette bildet losses det sukker og melasse fra De vestindiske øyer. En del var for det britiske marked - resten ble eksportert til andre europeiske land. (Se også s. 75.)

Industriens fødsel

63

Watts første dampmaskin, hvor hans skjellsettende oppfinnelse, regulatoren, sees midt i bildet. Skotten James Watt (1736-1819) regnes som den egentlige oppfinner av dampmaskinen, til tross for at den hadde flere forbilder - blant annet Thomas Newcomens damppumpe fra 1712. Watt tok patent på sin dampmaskin i 1769, men først fra 1774 ble det fart i produksjonen. Da hadde han gått i kompaniskap med industrimagnaten Matthew Boulton fra Birmingham.

Industriens fødsel Grovt regnet pågikk den industrielle revolusjon i England i hundreåret mellom 1750 og 1850. Men den innebar ikke noe brudd i utviklingen, men snarere en intensivering og akselerasjon av tendenser som hadde vært der før. Forandringene var av flere slag, tekniske, økonomiske, organisatoriske og sosiale. De berørte flere produksjonsgrener, men i første rekke kraftproduksjon, tekstilfremstilling og jerntilvirkning. Den mest betydningsfulle forandring gjaldt kraftproduk­ sjonen. James Watts oppfinnelse av dampmaskinen ble avgjørende for den industrielle revolusjon. Alt tidligere hadde en primitiv dampmaskin vært brukt til å pumpe vann opp fra gruvene, men Watts maskin var mange ganger så effektiv som den gamle. Patentet ble tatt ut i 1763, men det var først fra midten av 1780-årene at den i forbedret utgave ble tatt i industrielt bruk. Når det er spørsmål om virkningene, faller derfor den viktigste oppfin­ nelsen under den industrielle revolusjon utenfor denne fremstilling. Når det gjelder tekstilfremstilling var det først og fremst ullog bomullsprodukter som karakteriserte perioden i Eng­ land. Siden middelalderen hadde fremstilling av ullstoffer

64

Fra håndverk til industri

Richard Arkwright (1732-92). Utsnitt av et samtidig maleri i Science Museum, London. Arkwright var en god representant for den selvlærte britiske oppfinner. Han begynte som parykkmaker, men ofret seg senere helt for oppfinnervirksomheten. Hansvanndrevne spinnemaskin fra 1769 gjorde det mulig å fremstille et bom­ ullsgarn som var sterkt nok til å kunne anvendes som rennegarn i bomullstøyet. Tidligere hadde man brukt lintråd til dette. Arkwright anla flere store tekstilfabrikker i NordEngland og etterlot seg en stor formue ved sin død.

vært en viktig del av den engelske økonomi. Råvaren ble for en stor del produsert innen landet. De ferdige ullvarene var Englands største eksportartikkel gjennom hele 1700-tallet. Tilvirkningen foregikk hovedsakelig på landsbygda som hjemmeindustri. Kjøpmenn og andre kapitalsterke perso­ ner skaffet råvarene, lånte ullen ut til spinnersker og vevere for bearbeidelse og tok seg deretter av salget av de ferdige produkter. Men nettopp i løpet av 1700-tallet fikk ullen en konkur­ rent i bomullen. I begynnelsen av århundret var bomullstilvirkning en meget ubetydelig næringsvei i England. Ver­ dens største produsenter var India og Kina. Millioner av spinnende og vevende indere fremstilte kattun, musselin og andre bomullstøyer som fra 1600-tallet ble innført til de vestlige land i store mengder. Særlig gjaldt dette de grovere kattunstoffene som ble laget i en mengde lysende farger ved hjelp av en fargetrykkmetode. Etterspørselen i Europa var så stor at en god del stater forbød innførsel av de orientalske stoffene for å beskytte sin egen tekstilindustri. For Storbri­ tannias vedkommende ble det i året 1700 utferdiget be­ stemmelser om importforbud for trykte kattunstoffei og i 1720 forbud mot å bruke dem. Men unntak ble gjort for de såkalte «fustians», det vil si bomullsstoffer med linvarp. I ly av importforbudet blomstret den britiske bomullsindustrien opp. På samme mate som ullvarene ble bomullsvarene tilvirket som hjemmeindustri. En rekke oppfinnelser økte kapasiteten ved vevstolene (John Kays «flygende skyt­ tel» fra 1733), ved spinneredskapene (James Hargreaves «Jenny» fra 1765, Richard Arkwrights vanndrevne spinne­ maskin fra 1769 og Samuel Cromptons «m ule» som ble dre­ vet med dampkraft fra 1779). Vevningens svar på denne utviklingen av spinnemaskineriet var Edmund Cartwrights mekaniske vevstol fra 1785. De nye maskinene kom relativt raskt i allment bruk. Det gjaldt imidlertid ikke Cartwrights mekaniske vevstol. Hjemmevevingen fortsatte. Det skulle drøye helt til det siste tiåret av 1700-tallet før bomullsindustrien overgikk ullfremstillingen.

Koks og jern Selv om bomullsindustriens betydning i Storbritannia således var relativt beskjeden, var det like fullt i denne tiden at grunnen ble lagt til landets ledende stilling på tekstilområdet. Det samme gjaldt jernproduksjonen. Også her spilte de tekniske nyskapningene en stor rolle, selv om de mei vai

oppdagelser av nye prosesser enn oppfinnelser av nye maskiner. Storbritannia hadde store forekomster av jern­ malm, men flaskehalsen var her den varmekilden som var nødvendig for å kunne bearbeide malmen. Den jernproduksjonen som hadde vokst fram i England i løpet av 1500og 1600-tallet var basert på bruk av trekull. For å fremstille trekull trengtes store mengder ved, derfor var man nødt til å plassere masovnene og jernverkene i skogtrakter. Fra be­ gynnelsen av 1700-tallet ble mangelen på skog etter hvert et problem. Fremstillingen av jern foregikk hovedsakelig etter følgen­ de skjema (fremstillingsprosessen i parentes): M alm (gruvebrytning) Råjern (masovnprosess) Støpejern (smeltning)

Smijern (ferskning)

Ved alle disse prosessene ble det brukt tre og trekull. I 1709 lyktes det imidlertid jernverkseieren Abraham Darby å fremstille koks av steinkull til bruk ved det. andre leddet i jerntilvirkningen, masovnprosessen. Han fikk da et råjern som kunne brukes til fremstilling av støpejern. Dette ble av bedre kvalitet enn trekullstøpejernet. På grunn av en for høy grad av forurensning var koksråjernet imidlertid ueg­ net til fremstilling av smijern.

Fra en engelsk kullgruve omkring 1790. Samtidig maleri i Walker Art Gallery, London. Kullet ble en av de viktigste forutsetninger for den industrielle revolusjon i Storbritan­ nia. Inntil Newcomen konstruerte sin primitive damppumpemaskin i 1712, avløst av Watts dampmaskin et halvt århundre senere, skapte imidlertid vannet i gruvene store problemer for kullbrytingen. Kullet ble transportert med hest og vogn og på eselryggen. Sotspyende pumpeanlegg og fabrikker satte fart i den britiske økonomi, men det idylliske engelske landskap fikk mange skjønnhetspletter.

66

Fra håndverk til industri

Motstående side: En smie i midten av 1700-tallet. Utsnitt av et samtidig maleri av Joseph Wright fra Derby.

I de svenske Dannemora-gruvene ble det produsert et kvalitetsjern som tidlig ble verdensberømt. Like til 1729 brøt man malmen ved å gjøre opp ild på fjellet til det sprakk (se illustr. bd. 11, s. 98). Men fra da av ble det anvendt krutt. Gruve­ arbeidet var både tungt og risikofylt. Sammenstyrtninger inntraff regel­ messig og de lange og vinglete stigene var både anstrengende og farlige å klatre i. Til venstre firer en mann og en kvinne seg ned i en av de tønnene som brukes til å heise opp malmen i, for å slippe stigen. Utsnitt av en akvarell av C. G. Gillberg i Gøteborgs Konstmuseum.

Hvordan man skulle kunne fremstille smibart jern ved hjelp av koks, ble først løst i midten av 1780-årene, da den såkalte pudlingsprosessen ble oppfunnet. Denne prosessen innebar at råjernet etter å være opphetet med koks - uten at brenselet kom i direkte berøring med jernet - ble eltet med jernstenger til en stor del av kullet og forurensningene hadde forbrent. Jernet ble deretter presset mellom valser for at restene av slagg skulle drives ut. Ved denne prosessen ble jernverkene —på samme måten som masovnene —uavhen­ gige av tilgangen på trekull. Engelsk råjern kunne brukes som råvare for smijern, og det svenske og russiske jernet som man tidligere hadde vært nødt til å kjøpe, kunne nå unn­ væres. Det tok et halvt hundreår før Darbys oppdagelse slo igjennom, og pudlingsprosessen kom ikke til å påvirke tilvirkningen av smibart jern før i slutten av 1780-årene. Selv om de tekniske fremskritt altså hadde en begrenset innflytelse på jernfremstillingen, skjedde det en kraftig stigning i produksjonen av jern i England. Fra 17 000 engelske tonn råjern i 1740 kom tilvirkningen opp i 68000 tonn i 1788. Også forbruket i England steg. Mens hver innbygger i 1740 brukte fem kilo smijern, trengte hver person ti kilo i 1790. T il sammenligning kan nevnes at i det sistnevnte år var forbruket i Frankrike bare to og en halv kilo pr. innbygger, og i de øvrige land på kontinentet var forbruket enda mindre. M an skal også ta med i betraktning at den stigende mengden av smijern som ble brukt i Eng­ land på dette tidspunkt, for størstepartens vedkommende var fremstilt etter tradisjonelle metoder. En viktig forutsetning for ekspansjonen i jernproduksjonen var at jernmalm- og kullgruvene ikke lå for langt fra hverandre, slik at transporten av disse tunge råvarene ble for kostbar. England var som nevnt heldig stilt i så måte, og de transportene som trengtes, ble i slutten av 1700-tallet gjort lettere ved en sterk utvikling av kanalsystemet. Etter privat initiativ ble det bygd en mengde kanaler som forbandt industri- og gruveområdene med hverandre og med utskipningshavnene. Etableringen av et nett avgiftsbelagte veier (turnpike roads) gjorde at kløvhestene kunne erstattes med vogner. M an kan trygt si at både for jernproduksjonen og for bomullsindustrien dannet 1700-tallets enorme fremskritt et solid grunnlag for disse industrienes kolossale utvikling i de følgende decennier.

68

Fra håndverk til industri

Staten som driftsherre Storbritannias lederstilling i den begynnende industrielle revolusjon var hovedsakelig en frukt av privat initiativ og privat kapital. I det øvrige Europa - den eneste verdensdel som er verdt å regne med i denne sammenheng - var industrien vanligvis mer influert av statlige tiltak. Flere av Europas fyrster på 1700-tallet viste stor interesse for å utvikle industrier. Peter den store av Russland arbeidet målbevisst med å bygge opp en russisk jernindustri og tekstilproduksjon, både i form av statsforetak og ved subvensjoner til private bedrifter. Hans tiltak ble i første rekke ført videre av Katarina 2. (1762—96). Antall fabrik­ ker i Russland på Peters tid er anslått til 98. Da Katarina 2. besteg tronen, var antallet 984 og ved hennes død 3161. Det dreide seg imidlertid her delvis om selvstendig arbeidende håndverkere som drev sitt yrke i et felles lokale, altså ikke om virkelige fabrikker med maskinell drift. Det viktigste resultat av de industrielle tiltakene ble en sterk økning i den russiske jernproduksjon og jerneksport. Sverige var i første del av 1700-tallet den største leverandør av jern til Storbri­ tannia, men i århundrets siste tiår var Russlands eksport blitt større enn Sveriges. Også M aria Theresia i Østerrike (1740—80), Fredrik 2. av Preussen (1740-86) og det franske monarki favoriserte industrien. Frankrike hadde alt på Colberts tid opplevd en statlig industrialiseringspolitikk, og i løpet av 1700-tallet ble det opprettet flere kongelige manufakturer. Også den franske industri for øvrig ekspanderte på 1700-tallet, slik at den på flere områder lå foran den britiske. Det gjaldt for eksempel ullvarer, linstoffer og silketøyer. Men det var en utvikling innen tradisjonelle rammer, og de tekniske ny­ skapninger som revolusjonerte Englands industri savnet stort sett motstykker i Frankrike. I Preussen startet Fredrik 2. jernmanufakturer, våpen- og porselensfabrikker, og han subsidierte fremstillingen av stoffer, papir og silke. Særlig ble Schlesien som Fredrik hadde erobret og der monarkiet rådde over store naturrik­ dommer (se s. 115), en relativt stor produsent av jern og kull. I mange tilfeller ble det brukt tvang for å skaffe arbeidskraft. Barnehjemsbarn, fanger, fattiglemmer og løsgjengere ble utnyttet til arbeid i fabrikker og gruver. Disse anstrengelsene fra myndighetenes side førte bare til beskjeden fremgang. Produksjonen var gjerne innstilt på luksusvarer, planlegging og lokalisering var ofte lite gjen­ nomtenkt og produktene ofte av dårlig kvalitet. Det foree

Etter at tyskeren Johan Friedrich Bottger hadde oppfunnet det første europeiske porselen i 1709, ble det i løpet av få år opprettet en rekke porselensfabrikker i Europa. Fabrikken i Meissen startet allerede i 1710. Senere ble det satt i gang produksjon i Furstenberg (1747), Strassburg (1751), Ludwigsburg (1758) og i Nymphenburg (1754) for å nevne noen av de viktigste tyske fabrikkene. I Frankrike arbeidet St. Cloud-fabrikken og fra 1756 Sévres-fabrikken. I Storbritannia var det porselensgjenstandene fra Wedgwood som ble kjent og elsket. I Sverige begynte man å fremstille porselen i Marieberg i 1758, i Danmark ble Den Kongelige Porcelainsfabrik opprettet i 1775, mens Norge fikk sin første porselensfa b rikk- Porsgrunds Porselænsfabrikk - i 1887. Den lille porselensfiguren som gjengis her, er laget av Francesco Antonio Bustelli omkring 1760, og er cirka 20 cm høy.

Forut fo r sin tid

69

kom også at tvang måtte til, ikke bare for å fremstille varene, men også for å få folk til å kjøpe dem. Når de statlige subsidiene uteble, gikk foretakene gjerne overende. «Kon­ genes penger bringer ulykke til dem som låner dem eller får tilskudd,» sa en samtidig franskmann.

Forut for sin tid Teknisk og industrielt lå kontinentet etter Storbritannia. Innovasjoner kom hovedsakelig fra dette landet. Blant de få unntakene kan nevnes Sverige med oppfinneren Christop­ her Polhem (1661 —1751). Mens det før og under den tidlige økonomiske revolusjon var vanligst at opphavsmannen til tekniske nyskapninger var en praktiker med liten teoretisk ballast, hadde Polhem både gode kunnskaper i matematikk og fysikk og et uvanlig praktisk håndlag. Han var dessuten en varm tilhenger av Descartes’ lære. I sin tid som gruveingeniør ved Falu Koppargruve, konstruerte Polhem en rekke mekaniske hjelpemidler for gruvedriften, som vakte oppmerksomhet og ble etterlignet i

a /// n ;

" f //,

For å få malmen opp av gruven trengtes en heiseanordning. Men før elektrisiteten ble oppfunnet var kraftoverføringer et meget kompli­ sert problem å løse. Christopher Polhem konstruerte den heise­ anordning ved Falu Koppargruve som gjengis her etter et samtidig kobberstikk av J. van Vianen i Suecia antiqua et hodierna. Et lignende stangsystem var allerede tatt i bruk på 1600-tallet i utiandet, men Polhem forbedret og utviklet konstruksjonen betraktelig.

70

Fra håndverk til industri

77/ venstre: Christopher Pol hem (1661 -1751). Utsnitt av et maleri av J. H. Scheffer fra omkring 1730. Polhem var en intenst arbeidende bergverksmekaniker, oppfinner og bedriftsleder. Han hadde satt seg som mål at Sverige skulle utvikles til en industrinasjon. Til tross for at han ble nitti år fikk han ikke oppleve det. Tilhøyre: Polhem tok også initiativet til å opprette en teknisk skole i Stockholm, Laboratorium mechanicum, som ble forløperen for den nåværende Tekniska Hdgskolan. Blant undervisningsmaterialet fantes også Polhems mekaniske alfabet, omkring åtti modeller som viser forskjellige mekaniske grunn­ elementer. Et utsnitt av «alfabetet» vises her.

utlandet. Han spente over et bredt register av oppfinnelser, helt fra en «forunderlig tapp», som skulle hindre jenta i å tappe vin av tønna i smug, til sluser og jordbruksredskaper. På sitt bruk Stiernsund i Dalarna prøvde han å bygge opp en masseproduksjon av metallvarer ved å mekanisere driften og standardisere produktene. Flere av dem, som for eksempel Polhemlåsen og Stiernsunduret ble da også kjente masseprodukter. Polhems planer gikk ut på masseproduksjon ved hjelp av arbeidssparende maskiner. Men i det kapitalfattige Sverige var det vanskeligere å få tak i penger enn mennesker. Ennå hadde ikke jernindustrien lykkes i å løse problemet med sterke og pålitelige maskiner av dette materialet, og Polhem var derfor i stor utstrekning henvist til trekonstruksjoner. Og, viktigst av alt, den eneste kraftkilden han kunne utnytte, bortsett fra menneskehånden og trekkdyret, var vannet, mens det jo var dampmaskinen som skapte den teknologiske revolusjonen Polhem drømte om. Hans verk ble derfor en torso, noe som mye skyldtes at han var så tidlig ute.

Verdenshandelen i vekst

Et karakteristisk trekk i 1700-tallets historie er Europas kommersielle ekspansjon. Verdenshandelen økte sterkt, men stort sett var det europeerne som fungerte som skipsredere og forretningsmenn. I begynnelsen av hundre­ året holdt nederlenderne fremdeles sin ledende posisjon fra 1600-tallet. Men fra omkring 1660 hadde de vært utsatt for en stigende konkurranse fra franskmenn og engelsk­ menn. Resultatet ble at når det var spørsmål om sjøfart og handel, måtte nederlenderne se seg slått av begge konkur­ rentene. Deres ledende stilling ble overtatt av England. Karakteristisk for 1700-tallet var også den dominerende plass som fjernhandelen fikk. For Storbritannias ved­ kommende hadde denne handelen omkring 1770 utviklet seg slik at mer enn halvparten av landets eksport bestod av reeksport av koloniale og orientalske varer. Det britiske kolonivelde var mot slutten av århundret verdens største, og dets marine og handelsflåte spilte en dominerende rolle. Denne gunstige utviklingen begynte tidligere enn landets industrielle revolusjon, men skulle senere både bli stimulert av og stimulere denne. Dette oppsvinget i verdens ledende handelsnasjon fore­ gikk uten større forandringer i de merkantilistiske prinsipp­ er som hadde diktert Englands handelspolitikk i det fore­ gående århundre. Navigasjonsakten fra 1651 og nyere restriksjoner, prøvde å reservere handelen mellom moderlandet og koloniene for Storbritannias eller kolonienes egne skip. Europeiske varer måtte bare importeres til Storbritan­ nia og dets kolonier på egen kjøl eller på fartøyer fra de land der varene var produsert. Reglene var ikke lette å overholde og gav opphav til en smugling som kunne få enorme dimensjoner. Særlig i forholdet til de nordamerikanske koloniene innebar systemet en farlig trussel mot samholdet. Men samme år som koloniene vedtok sin uavhengighetserklæring, utkom det arbeidet som skarpest og mest effektivt kritiserte den merkantilistiske lære. Det var Adam Smiths Wealth of Nations (1776). I England kom imidlertid ikke denne epokegjørende boken til å påvirke politikken innen det tidsrom som skal behandles her.

Den skotske sosialøkonomen Adam Smith (1 7 23 -9 0 ), tegnet av John Kay i 1790. Smiths bok fra 1776, An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations, ble av grunnleggende betydning for den økonomiske debatt og politikk i begynnelsen av 1800-tallet.

72

Verdenshandelen i vekst

Motstående side: Kaien ved den gamle tollboden - Custom House Q ua y- i London. Her var det alltid stor travelhet. Alle skip fra utlandet - blant annet Det ostindiske kompanis skip - skulle legge til her for å tollklareres. Det kunne ta tid, men ved bestikkelser kunne man få fart i de langsomme tollembetsmenn. Antagelig er det en slik transaksjon som avtales mellom skipskapteinen og en toller til høyre i bildet. Maleri av Samuel Scott (1707-72), nå i Victoria and Albert Museum, London.

En europeer nyter sin krittpipe. Detalj av en reklametrykksak for Cope's Tobacco fra slutten av 1700tallet. Tobakk fra Amerika - især fra Virginia - ble fort en ettertraktet vare i Europa.

Sukkerøyene I begynnelsen av 1700-tallet var det på ingen måte klart hvorledes konkurransen mellom briter og franskmenn skulle ende. Århundrets første halvdel innebar for Frankri­ kes vedkommende en raskere fremgang når det gjaldt handel enn tilfelle var for Storbritannia. I handelen på de østlige middelhavslandene lyktes det franskmennene å erobre det meste av markedet for ullstoffer fra britene. De gode politiske forhold mellom Det osmanske rike og Frank­ rike gjorde franskmennenes ekspansjon lettere. Marseille, den viktigste franske middelhavshavnen, vokste til en storby, og var til sine tider landets mest betydningsfulle havn når det gjaldt verdien av innførte og utførte varer. Verdimessig ble så vel eksport som import i den franske Levant-handelen mer enn tidoblet i årene fra 1716 til revolusjonen. Deretter kom imidlertid en nedgangstid. Også når det gjaldt handelen med kolonivarer, gikk Frankrike kraftig fram. I løpet av 1600-tallet hadde landet i likhet med flere andre stater ervervet en rekke øyer i Det karibiske hav. Den største og viktigste av dem var Santo Domingo, den vestlige delen av Haiti. Andre viktige øyer var M artinique og Guadeloupe. I omfang var de franske koloniene i Vestindia dobbelt så store som de britiske. Det viktigste produktet så vel i de franske som i de britiske besittelser i Vestindia var sukker, som ble dyrket på plantasjer ved hjelp av negerslaver. I flere tiår etter freden i Utrecht 1713 solgte franskmennene sitt sukker med større fortjeneste enn britene. Indigo og senere bomull og kaffe var andre viktige varer. Ennå i 1767 lå produksjonen på de franske øyene langt over det de britiske koloniene i Vest­ india presterte. Importen fra Vestindia gav Bordeaux og Nantes et kraftig oppsving, og bidrog til Marseilles sterke vekst. Størsteparten av importen ble reeksportert. Mellom det franske Vestindia og de britiske koloniene på Amerikas fastland foregikk en livlig handel, til tross for merkantilistiske forbud. Totalt var Frankrikes import i 1787 tolv ganger så stor som i 1716 og reeksporten var tidoblet. Ved sin store reeksport til det europeiske kontinent var Frankrike også i så måte Storbritannia overlegen i det meste av 1700-tallet. Handelen følger flåten Selv om Frankrike på mange måter var Storbritannia overlegen i første halvdel av 1700-tallet, kom forholdene til å endre seg i løpet av den andre halvpart av århundret.

111 I

.j -. vm Li

V/.Ahil

Ir »

\ét.

ill

74

Verdenshandelen i vekst

En ung engelskmann er sunket hen i en rus av portvin og tobakk - to absolutt aristokratiske og aksepterte laster. Utsnitt av en karikaturtegning fra 1774. Nedsettelsen av tollen på portvin i begynnelsen av 1700-tallet satte fart i britenes hetvinsforbruk. Nytelsen av portvin og tobakk hørte til etter middagen, og onde tunger mente at denne beskjeftigelsen hadde fortrengt konversasjonen.

Storbritannias styrke var koloniene, ikke bare i Vestindia, men også i Nord-Amerika. Kolonienes betydning for moderlandet har medført at man har talt om handelens «amerikanisering» i denne tiden. I de vestindiske og nord­ amerikanske kolonier var det en stadig stigende etterspørsel etter engelske fabrikkvarer, ikke minst spiker og bomulls­ stoffer. I Europa økte behovet for sukker og kaffe fra Vestindia, tobakk fra Virginia og ris fra Carolina. For Storbritannia var det om å gjøre at koloniene ikke ble industrialisert og dermed selvforsynt med manufakturva­ rer, og som nevnt prøvde Storbritannia også å skaffe seg og koloniene monopol på kolonihandelen og skipsfarten. Selv om disse bestrebelsene ikke lyktes helt ut, fikk landet likevel et stort og voksende marked for sine produkter og kunne dra nytte av et stort produksjonsområde for etter­ spurte varer til eget forbruk eller til reeksport. Det var en fordel for handelen over havene at den britiske flåten i de mange krigene på 1700-tallet i alminnelighet hadde klart å jage bort konkurrerende fiender til sjøs, og da særlig franske handelsfartøyer. Et viktig marked for britiske varer var også de spanske og portugisiske områdene. På 1700-tallet sluttet Storbritannia avtaler med både Spania og Portugal for å øke handelen. Ved Methuen-traktaten i 1703 gikk Portugal med på import av britiske tekstiler, noe som til da hadde vært forbudt. Til gjengjeld satte Storbritannia ned tollen på portugisiske viner i forhold til de franske. I England kan man den dag i dag spore virkningene av Methuen-trakta­ ten ved den forkjærlighet innbyggerne har for portvin. Traktaten innebar også at Storbritannia fikk innpass på det brasilianske marked via Lisboa. Denne handelen ble også økt ved smugling av varer direkte til Brasil. For Portugals vedkommende innebar imidlertid Methuentraktaten og de ettervirkninger den fikk, at landet ble økonomisk sterkt avhengig av Storbritannia. I tilknytning til freden i Utrecht 1713 inngikk Storbritan­ nia den såkalte asiento-avtalen med Spania. Overenskoms­ ten gav britene rett til å sende 4800 negerslaver i året til det spanske Amerika. Videre skulle de hvert år få sende et handelsfartøy til Puerto Belo i Panamå. Avtalen førte ikke til at britene avstod fra smuglingen av varer til det spanske Amerika. Smuglervirksomheten fikk tvert imot et voldsomt omfang, noe som førte til konflikter mellom de to land. Det vesentlige er imidlertid at England fra og med begynnelsen av 1700-tallet hadde etablert seg på det latinamerikanske

markedet, med den veldige tilgangen på gull og sølv og den store hunger etter varer som fantes der. Også Asia ble i løpet av 1700-tallet et hovedområde for engelsk handel gjennom det britiske ostindiske kompani. I strid med nederlendere, franskmenn og indiske fyrster nådde britene fram til politisk og økonomisk hegemoni i India. I konkurranse med andre handelskompanier, deri­ blant det danske Asiatisk Kompagni og det svenske Ostindiska Kompaniet, lyktes det det britiske kompaniet å underlegge seg størstedelen av handelen på Kina. Den store utførselsvaren var her i siste halvdel av 1700-tallet te, men lasterommene i ostindiafarerne ble også fylt med porselen og silke. Kompaniet tok dessuten med hell del i den interasiatiske handelen, den såkalte «country trade». Importvarene fra Amerika og Asia utgjorde en stor del av den økende britiske reeksport. Dette gjaldt imidlertid ikke te og sukker, som britene for en stor del fortærte selv. I virkeligheten viser de engelske importtailene ikke hele omfanget av innførselen av te til Storbritannia ettersom store mengder av denne varen ble smuglet inn til landet fra

Havnen i Bristol var den største på Englands vestkyst og den viktigste for handelen med Irland, New­ foundland, Vestindia, Amerika og Portugal. Bildet viser Bristols såkalte Broad Quay cirka 1730. Havnen i Bristol er bygd opp omkring mun­ ningen av elven Avon. Maleri av Peter Monamy, nå i Bristol City Art Gallery.

På dette maleriet fra 1790-årene av en ukjent kunstner ser man tydelig at britene ikke var de eneste som drev handel med Kina. Her like utenfor Guangzhou (Kanton) sees fra venstre det danske, spanske, svenske, britiske og nederlandske flagg heist over de respektive lands handelsfaktorier. Handelen med det store kinesiske rike var betydelig, og ostindiafarerne brakte med seg eksotiske varer hjem til Europa.

de laster som de skandinaviske ostindiske kompaniene hadde hjemført. Denne smuglingen var svært lønnsom, siden de britiske tollsatsene var meget høye. Skandinavia og Russland utgjorde nok et marked der britene kom til å dominere, mens nederlenderne, som før hadde vært de ledende, ble trengt tilbake og franskmennene aldri for alvor tok opp konkurransen her. Britenes interesse for dette markedet hang sammen med landets stilling som ledende sjøfartsnasjon. De råvarene de trengte til sin store skipsbyggingsvirksomhet, kunne i høy grad hentes fra dette området. Lin og hamp til seil og rigg kunne praktisk talt bare skaffes fra Russland og til en viss grad fra Polen. Tjære og bek kom fra Sverige og Russland. Tre var en stor norsk eksportartikkel som også lot seg oppdrive i baltiske havner (Rigam aster). Når det var spørsmål om jern, var Sverige og Russland lenge alene om å ha tilstrekkelig tilgang på skog for fremstilling av trekulljern. Noen av disse produktene kunne også importeres fra Nord-Amerika, men bortsett fra tjære og tømmer var det bare mindre mengder som kom derfra til Storbritannia. Dette til tross for at Storbritannia fra begynnelsen av århundret søkte å gjøre seg uavhengig

av tilførsler av skipsmaterialer fra Nord-Europa ved å opp­ muntre produksjonen i de amerikanske koloniene. Når det gjaldt jernet, som i Storbritannia først og fremst ble brukt ved flåtens skipsverft, hadde Sverige i begynnel­ sen av 1700-tallet en sterk stilling som leverandør av 80 pro­ sent av den totale engelske jernimport. Behovet for jern økte i Storbritannia på 1700-tallet, men svenskene økte ikke sin produksjon tilsvarende. De svenske leveransene ble i stadig større utstrekning supplert med import av jern fra Russ­ land, og fra 1770 var den russiske eksporten av stangjern til Storbritannia større enn den svenske. Den kommersielle revolusjon som 1700-tallets oversjøiske handel medførte, la sammen med den industrielle revolu­ sjon grunnlaget for Storbritannias enestående politiske og økonomiske stilling på 1800-tallet.

Ujevn handelsbalanse og trekanthandel Et viktig element i verdenshandelen hadde i århundrer vært den ujevne handelsbalansen mellom øst og vest. Vestog mellomeuropeerne traktet etter russiske og orientalske

78

Verdenshandelen i vekst

gpiPT

varer, men kunne ikke by på mange produkter som hadde interesse i øst. Følgen ble at disse europeerne måtte betale sine innkjøp i Russland og Orienten med edelt metall, gull og sølv. Fra 1500-tallet økte mulighetene for dette ved utvinningen av de rike sølvgruvene i Sør-Amerika. De britiske frakteskutene som seilte på St. Petersburg, gikk oftest i ballast dit. De edle metallene som ble tatt med til Russland, tok jo ikke mye plass. Først på hjemturen ble lasterommene fylt med varer. En engelskmann på besøk i den russiske hovedstaden forteller med stolthet at en patrio­ tisk engelsk kjøpmann i byen hadde fått ballastsand trans­ portert fra britiske fartøyer til sin hage, slik at han kunne vandre omkring på engelsk grunn i St. Petersburg. På samme måte førte de ostindiske kompanienes skip på 1600- og 1700-tallet med seg store mengder edelt metall mest sølv—til havnene i Asia. Å skaffe dette edle metallet var ikke vanskelig for britene med sin positive handelsbalanse i forhold til det øvrige Europa. Likevel ble det britiske ostindiske kompani kritisert fordi det stikk imot alle merkantilistiske regler førte edle metaller ut av landet. Kompa­ niets talsmenn kunne da peke på at det var Englands reeksport av orientalske varer som brakte edle metaller til England. Det svenske ostindiske kompaniet løste delvis valutaproblemene ved at deres fartøyer fra Sverige tok med seg stangjern som ble solgt i Cadiz mot oppgjør i spanske sølvpjastre. De russiske katedralers og slotts forgylte løkkupler er et synlig bevis på de edle metallers vandring øst­ over. Dette bildet viser Uspenskijkatedralen i Moskva med elven Moskva i forgrunnen.

Den svenske ostindiafareren Wasa legger ut fra Goteborgs havn for å ta fatt på den lange reisen mot Østen. Maleri av marinemaleren kontre­ admiral Jacob Hågg fra 1921. Wasa, som var en typisk ostindiafarer fra slutten av 1700-tallet, var 48 meter lang og konstruert av Fredrik Henrik af Chapman (se s. 26). Skipet ble sjøsatt i Karlskrona i 1778 og kunne under gunstige vindforhold gjøre cirka ti knop. Det var slike skip som gikk til kai utenfor de skandinaviske faktorier i Guangzhou (Kanton).

Ujevn handelsbalanse

Edle metaller vandret også landeveien østover fra for eksempel Polen og Ungarn til Tyrkia og derfra videre til Orienten. Russerne gjorde også bruk av edle metaller i sin karavanehandel med Persia og Kina. Handelsbalansen overfor disse landene kunne likevel fra tid til annen skifte fra negativ til positiv. I India førte britiske kompanitjenestemenns plyndringer (se s. 271 f) til at edelt metall ble transportert tilbake til Europa for der å finansiere nabobenes luksusliv. I slutten av århundret minket også behovet for edelt metall i handelen med Kina ved at store mengder med opium fra Bengal ble solgt dit. Virkningen av de edle metallers vandring østover kan observeres den dag i dag. Dyrebare gull- og sølvgjenstander i slott og klostre i Russland og de gullbelagte løkkuplene på russiske katedraler er et minne om en handel som gav Russland store tilførsler av edle metaller. De indiske maha-

79

To bilder fra den store encyklopediens maritime avdeling. Øverst utføres sluttpussen av et ferdigstøpt anker. Med meisel og slegge fjernes støpegratene. Det tunge ankeret er anbrakt over en fordypning, dekket med løse planker, slik at man ved hjelp av heiseanordningen lett kan vende det og bearbeide det fra alle kanter. Bildet nedenfor er fra et repslagerverksted. Tre tau tvinnes her til en tykk trosse. I bakgrunnen av bildet vises forskjellig repslagerverktøy og detaljer av prosessen.

Slavehandel

rajaers sagnomsuste rikdommer i gull og sølv har også til dels sitt utspring i den ujevne handelsbalansen mellom øst og vest. En ujevn handelsbalanse mellom de forskjellige kontra­ henter var et gjennomgående trekk i det transatlantiske handelssamkvem. De nordlige koloniene i Amerika impor­ terte mer fra Storbritannia enn de selv sendte dit. På de vestindiske øyer trengtes slaver til plantasjene, men der fantes det lite å by Afrikas slavehandlere. Problemet ble løst ved trekanthandel. Geværer, kniver og lignende ble fraktet fra Liverpool til Vest-Afrika der de ble byttet mot slaver. Slavene ble så ført til Vestindia der de ble solgt. Lasterommene ble fylt med kolonivarer bestemt for Storbritannia. I lignende trekantfart ble rom skipet fra de nordlige koloniene i Amerika til Afrika som betaling for slaver beregnet på Vestindia. Fra Vestindia ble det senere skipet melasse til Nord-Amerika, for der å forvandles til rom. Trekanten var dermed sluttet. Det bør understrekes at denne beskrivelsen er skjematisk og ikke tar med alle viktige varer. Trekantfarten innebar heller ikke at trafikken ble opprettholdt med samme fartøy på trekantens ulike sider. V idere kunne det noen ganger være gunstig ikke å vente på last i Vestindia på vei til Storbritannia, men isteden ta med seg likvidene for leverte slaver i form av en veksel på London. Denne fremgangsmåten ble mer og mer vanlig i løpet av 1700-tallet.

Slavehandel Et ledd i trekanthandelen fortjener særlig oppmerksomhet, nemlig slavehandelen. Den hadde startet da spanierne og portugiserne begynte å utnytte Sør- og Mellom-Amerika og de vestindiske øyer. På 1600-tallet begynte briter, franskmenn, nederlendere og i noe mindre grad dansker å interessere seg for denne handelen. Markedet vokste med de europeiske besittelser i Nord-Amerika. Slavehandelen nådde sitt høydepunkt på 1700-tallet. Oppgavene over det totale antall slaver som ble importert til Amerika varierer, men forskningens siste resultat er mellom ti og elleve millioner. Av disse kom cirka seks millioner i perioden 1701-1810. Størstedelen av disse slavene gikk til sukkerrørplantasjene i Vestindia og en god del til sølvgruvene i Brasil. De nordamerikanske koloniene og senere USA fikk bare en mindre del, men der formerte slavene seg i høyere grad enn i

81

Motstående side: Denne skisseaktige akvarellen er et av de meget få autentiske bilder av forholdene om bord på et slaveskip på vei fra Afrika til De vestindiske øyer. I siste halvdel av 1700-tallet ble det spanske slaveskipet oppbrakt av et britisk marinefartøy, og en ung britisk marineoffiser laget på stedet denne tegningen av slavene nede i lasterommet der de var stuet sammen med baller og provianttønner. Naturligvis led slavene under overfarten, men det skal ikke glemmes at kapteinen sørget for at de fikk mat - ikke av humane grunner - men fordi han fikk høyere pris på slaveauksjonen i Vestindia for de slaver som var i god fysisk form. Døde slaver var rent tap.

82

Verdenshandelen i vekst

Vestindia og Brasil. Tobakk- og risplantasjer sysselsatte de fleste nordamerikanske slaver, men med gjennombruddet av bomullsdyrkingen i slutten av 1700-tallet fikk man ytterligere et planteslag som med fordel kunne dyrkes ved hjelp av slavearbeidere. Slavene ble hentet fra vestkysten av Afrika. I løpet av 1700-tallet ble rekrutteringsområdet forskjøvet stadig len­ ger innover på kontinentet. Salget ble formidlet av euro­ peiske og innfødte agenter, og som leverandører virket først og fremst stammehøvdinger. Ren byttehandel forekom, men oftere ble man enig om en Verdimåler, for eksempel en metallbit eller et tøystykke. En negerslave på mellom femten og tjue år kunne således svare til ett stykke tøy, mens man for det samme tøystykket kunne få to eldre slaver i alderen trettifem til førtifem år. Bomullsprodukter, som først kom fra India, senere fra England, var viktige varer på det afrikanske marked, men engelske manufakturvarer spilte også stor rolle. Hvor rik­ holdig utvalget kunne være, fremgår av en fortegnelse fra 1790 over lasten på et slavehandlerskip fra Bristol:

Negerslaver i arbeid på en tobakks­ fabrikk på Cuba i midten av 1700tallet. I forgrunnen sees også en hvit kvinne som sorterer tobakksblader. Cuba var et av de første områder utenfor Europa hvor euro­ peiske innvandrere dyrket tobakksplanter. På 1600-tallet ble den innført til Nord-Amerika, hvor tobakk ble en av de største eksport­ varer på 1700-tallet.

1858 stenger engelsk jern, 40 fat kornbrennevin, 65 kasser musket­ ter, 12 kasser geværflint, 2 kasser filthatter, 1 kasse smidde jernkniver, 5 tønner bomull, 4 større og 10 mindre tønner messingvarer, 3 kasser og 500 stykker leirkar, 40 fat bønner, 14 850 kagger krutt, 12 tønner og 1 kiste ostindiske varer, 4 kasser glassperler, 12 kasser kaliko, 2 fat rom, 15 dusin flasker vin.

Hjemmefremstilte og reeksporterte varer utgjorde største­ delen av lasten. Det var vanlig at slavefartøyer på reisen til Afrika økte sitt utvalg av alkoholholdige drikkevarer i havnene på kontinentet. I løpet av 1700-tallet vant Storbritannia et stadig mer markert forsprang på sine konkurrenter. I siste halvdel av århundret var antall slaver transportert med britiske far­ tøyer enkelte år dobbelt så stort som konkurrentenes transporter til sammen. Liverpool, Bristol og London ble sentra for slavehandelen —en handel som gjorde dem til storbyer. For Frankrikes vedkommende var Nantes og senere Bordeaux de viktigste havnene for slaveskipene.

Virkningene i Afrika Virkningene i Afrika ble ikke, slik man kanskje kunne ha ventet, en rasering av Vest-Afrika. Slavejegerne arbeidet i de indre delene av kontinentet. Derimot fikk handelssam-

Virkningene i Afrika

kvemmet med europeerne en stimulerende virkning på den afrikanske økonomi i vest. Dette berodde blant annet på at slaveskipene skulle utstyres med proviant og utrustning for opp til en måneds reise, noe som medførte betydelige anskaffelser. Slavehandelen bidrog også til at det oppstod betydningsfulle riker, som Dahomey i Guinea-området og Ashanti i det nåværende Ghana. Slavehandelen har tidligere vært betegnet som eksepsjo­ nelt lønnsom og som en viktig kilde for den kapital som gjorde den industrielle revolusjon mulig. Nyere forskning har vist at fortjenesten for britenes vedkommende ikke var mer enn ti prosent og for franskmenn og nederlendere enda lavere. Slavehandelens betydning for den industrielle revo­ lusjon må ha vært ubetydelig. En annen sak er at behovet for billige fabrikkvarer til Afrika førte til at industrivirksom­ heten i og omkring slaveskipsbyene ble stimulert, noe som særlig var tilfelle for Nantes. Forskning og skjønnlitterære skildringer har gitt mange eksempler på de lidelser slavehandelen påførte de svarte tvangsarbeiderne på veien fra sitt hjemland til Amerika. At forholdene ofte var grufulle, er åpenbart. Men det kan også være riktig å peke på at de hvite sjøfolkene ikke ble stort bedre behandlet når det gjaldt innkvartering, mat og klær. De skulle jo ikke bys fram på noe marked! Derimot var det i redernes og skippernes interesse at så mange slaver som mulig kom fram i god kondisjon. Dette avspeiler seg også i dødelighetstallene under sjøreisene. Dødelighetsprosenten for slavene var om lag ti prosent. For mannskapet gav en engelsk undersøkelse 1784—88 følgende promilletall pr. år for skip på forskjellige ruter. Slavehandelen 219, Ostindia 41, Vestindia 23, St. Petersburg 11, Grønland 10. Dødeligheten i slavehandelen var altså dobbelt så høy blant besetningen som blant slavene. Undersøkelsen viser Også at en større andel av mannskapet enn de som døde, enten rømte eller ble avskjediget i Afrika og Amerika. I gjennomsnitt kom bare halvparten av besetningen tilbake til den havn de hadde seilt ut fra. Fra slutten av 1700-tallet begynte en kampanje mot slavehandelen i Storbritannia. Som et resultat av den britiske debatten ble slavehandelen forbudt, først i Danmark-Norge i 1792 og senere i hele det britiske imperium fra 1806. Først i midten av 1800-tallet begynte imidlertid den endelige avviklingen av denne handelen.

83

William Wilberforce (1759-1833). Utsnitt av et samtidig og uferdig maleri av sir Thomas Lawrence. Wilberforce var helt fra barnsben av en utrettelig forkjemper for opp­ hevelsen av slavehandelen og slaveri, og som parlamentsmedlem fra 1780 forsøkte han ved utallige innlegg å snu opinionen. Først i 1807 lyktes det ham å få vedtatt en lov om forbud mot slavehandel innenfor det britiske imperium. Selve slaveriet eksisterte likevel til tross for Wilberforces energiske fordømmelse - helt til en ny lov ble vedtatt en måned etter hans død 29. juli 1833.

I hytte og slott

Jordbruket i alle dets former var hjørnesteinen i Europas økonomi. Andelen av sysselsatte i denne næringen har vært anslått til cirka 85 prosent. Sin dominerende stilling som ervervskilde beholdt jordbruket hele tiden på 1700-tallet med ett unntak: De britiske øyer. Etter noen nokså om­ trentlige beregninger var fire femtedeler av befolkningen på De britiske øyer sysselsatt i jordbruk og beslektet virk­ somhet i slutten av 1600-tallet. I året 1750 hadde andelen gått ned til tre femtedeler, for så tidlig på 1800-tallet å ha sunket ytterligere til en tredjedel. Den kraftige nedgangen på 1700-tallet gjenspeiler den begynnende industrialise­ ring. Dette er ikke det samme som at befolkningen på lands­ bygda ble avfolket i samme takt. Det skulle drøye helt til 1850 før bybefolkningen ble større enn befolkningen på landsbygda. Bønder i øst og vest Bøndene i Europa var sosialt sett på ingen måte noen homogen gruppe. I århundrene før hadde bondebefolknin­ gen øst for en linje fra Elben til Adriaterhavet mistet sin frihet og sunket ned i en større eller mindre grad av livegenskap. Dette gjaldt altså i første rekke de østlige deler av Tyskland, Polen, Baltikum, Bohmen, Ungarn og Russ­ land. Mest rettsløse var de livegne i Russland, der de for øvrig også ble brukt som gruvearbeidere og i industrien. I likhet med negerslavene i Amerika kunne de selges eller deporteres og etter forgodtbefinnende skilles fra sine fami­ lier og den jorda de dyrket. De forhold de levde under, var så vanskelige at mange av de livegne rømte eller gjorde opprør. Det siste og voldsomste av disse opprørene fant sted i 1772-74 i Katarina 2.s regjeringstid. Leder var en donkosakk ved navn Pugatsjov. Opprøret ble slått ned med hard hånd, og følgen ble et enda hardere livegenskap for et stadig stigende antall livegne. Det kom bare til begrensede endringer i denne ufriheten under 1’ancien régime. Katarina 2. uttrykte riktignok i begynnelsen av sin regjeringstid en viss sympati for tanken

Bønder i øst og vest

om å lempe litt på livegenskapet, men hun etterlot seg et rike der bøndenes stilling var enda verre enn før. I Østerrike derimot lot M aria Theresia bøndenes arbeidsplikt regulere og begrense, og under hennes sønn, Josef 2., ble livegenska­ pet helt avskaffet i 1781. I Preussen derimot, hvor staten på samme måte som i Russland trengte storgodseiernes støtte, lot forbedringer i de livegnes situasjon vente på seg. Aristokratiet i Polen behersket helt det politiske liv, og hadde ingen tanke på å oppheve livegenskapet og dermed risikere å svekke sin stilling. Det ser likevel ut til at bøndene i Polen har levd under bedre forhold enn deres likemenn i nabolandene Russland og Preussen. I Vest-Europa og i Norden var forholdene annerledes. Føydale byrder hvilte flere steder på den delen av befolk­ ningen som dyrket jorda, men noe livegenskap var det sjelden tale om. Det bør imidlertid fremheves at økonomisk sett var forskjellen mellom livegne og frie mennesker ikke helt avgjørende. Det fantes livegne i Russland som oppret­ tet tekstilfabrikker, siden livegenskap ikke utelukket formuedannelse, mens de frie daglønnerne i for eksempel Italia kunne leve på sultegrensen. Lengst i selvstendighet hadde bøndene i Sverige, Finland og Norge nådd. Karl 11 .s inndragning av forleninger hadde stanset adelens ekspansjon i Sverige-Finland. Der var også bondestanden representert i riksdagen, noe som var helt enestående for Europa, og som selvsagt gav dem større muligheter til å hevde sine interesser. I Norge stod aristo­ kratiet svakt, og bondestanden opplevde på 1700-tallet en ekspansjonsperiode som blant annet førte til at antallet av selveiende bønder økte sterkt. De danske bøndenes lodd var dårligere, og eh virkelig forbedring inntrådte først etter de store bondereformene i slutten av 1700-tallet. Gjennom hundreår hadde kronen — og fremfor alt adelen - eid jorda, og på 1700-tallet var de danske bøndene stavnsbundne leilendinger. Rettshåndhevelsen over bøndene lå i de adelige godseieres hender, og hoveriet, det vil si arbeidsplikten på godset, økte. Fra 1733 var bøndene ved stavnsbåndet tvunget til å forbli på det godset der de var født. I siste halvdel av 1700-tallet minsket imidlertid trykket, og i 1788 ble stavnsbåndet avskaffet. Godseierne var ikke lenger bøndenes herrer. Det var to store land i Vest-Europa der bondebefolknin­ gen viste interessante særtrekk, Storbritannia og Frankrike. Den jordeiende engelske befolkning hadde alt på 1600tallet begynt å gå ned i antall. En samtidig beregning i

85

Hovedpersonen i Ludvig Holbergs komedie Jeppe paa Bierget fra 1722 er blitt selve inkarnasjonen av den danske, undertrykte bonde på 1700-tallet. Jeppe har gjennom flere hundre år vært et av glansnumrene i dansk og norsk teater. Her fremstilles han av den danske skue­ spilleren Ferdinand Lindgreen (1770-1842) som spilte Jeppe på Det kongelige Teater i København i 1805, en tolkning som det ennå går frasagn om. Tegningen gir også et godt inntrykk av bøndenes kles­ drakt på 1700-tallet.

86

I hytte og slott

slutten av århundret konkluderte med at av 330000 jord­ brukere i England og Wales var ikke mindre enn 150000 leilendinger. Utviklingen gikk mot større enheter. Bonde­ gårder og mindre herregårder ble kjøpt opp av det mektige jordaristokratiet. Leilendinger og daglønnere som dyrket godsene, inntok mer og mer plassen etter de selveiende bøndene! Dertil kom virkningen av innhegningsvirksomheten—enclosure-bevegelsen —som etter 1760 skjøt rask fart, og som favoriserte oppbyggingen av storgodsene. At denne utviklingen foregikk parallelt med den industrielle revolu­ sjon, førte dels til at det var mulig å skaffe sysselsetting til den overtallige befolkningen på landsbygdas bekostning, dels til at byer og tettsteder vokste på landsbygdas bekost­ ning. Jordbruksarbeiderne opplevde gode tider i første halvdel av århundret sammenlignet med sine yrkesbrødre på kontinentet. Men i annen halvdel av århundret sank reallønningene, og de nye metodene innen jordbruket gav mulighet til å spare på arbeidskraften.

Det engelske herresetet Wimpole Hall i Cambridgeshire. Kobberstikk fra 1715. I begynnelsen av 1700tallet var barokkparken med snor­ rette buksbomhekker og støpte statuer fremdeles det mest vanlige. Men i løpet av århundret måtte denne typen park vike plassen for det engelske hageanlegg, hvor trær og gress vokste frodig i hoved­ bygningens umiddelbare nærhet.

" *^

3■ T" *

'i

- «yf

Samfunnets grunnvoll Av de fem sjettedelene av Frankrikes befolkning som bodde på landsbygda, var majoriteten knyttet til jorda. Av denne majoriteten var den alt overveiende del frie bønder i den

w» *

Sam funnets grunnvoll

87

forstand at de kunne kjøpe, selge, bytte eller gi bort sin jord, og forflytte seg fritt. De brukene de eide, var også betydelige og utgjorde minst en tredjedel av Frankrikes jord, mens adelen og borgerne hadde en fjerdedel hver. Om lag en tiendedel tilhørte kirken. Men adel, prester og borgere dyrket vanligvis ikke jorda selv. Den ble i stor utstrekning drevet av bønder, enten slik at jordbrukerne leide godseierjorden, eller ved at han selv drev den som lottbruker og avstod halvparten av avlingen til eieren. Den sistnevnte bruksmåten var svært vanlig under 1’ancien regime. De franske bøndenes stilling skulle trolig vært blant de beste i verden —noe som ikke er det samme som velstand — hvis de bare hadde fått beholde resultatet av sitt arbeid. Men det påhvilte dem tunge byrder. De skulle først og fremst svare for størstedelen av den direkte statsskatten som adel, kirke og borgerskap i høy grad hadde klart å fri seg for. Forholdsvis betalte de en større del av de indirekte skattene på for eksempel salt enn de velstående. Kirken skulle ha sin tiende. Dertil kom at de franske bøndene var svært nedtyn­ get av gjeld, noe som medførte renteomkostninger. Endelig hvilte også føydale byrder på dem. De føydale byrdene gjenspeilte det middelalderske lensvesenet. Frankrike var delt inn i seigneurier eller forleninger, og innehaveren av disse forleningene hadde visse

En fattig vevers stue på Islay i Skottland. Utsnitt av et kobberstikk av C. Grignion. I 1700-tallets Stor­ britannia var hjemmeindustrien både alminneligere og mere betyd­ ningsfull enn fabrikkvirksomheten. I veverens hjem deltok hele familien i arbeidet, som ble utført rundt det åpne ildstedet.

88

I hytte og slott

Denne franske vinpressen fra Beaune i Bourgogne-distriktet stammer fra 1700-tallet. Den er bygd av kraftige tømmerstokker og forsynt med solide beslag. Vin­ presser som dette og store eikefat, var vanlig utstyr på små vingårder helt opp mot vår egen tid. Nå fore­ trekker de mindre bruk gjerne aluminium og plast.

rettigheter overfor de menneskene som bodde der og over deres jord. Således hadde seigneuren domsrett i lavere instans, monopol på kverner og vinpresser og enerett til jakt. Som en slags panteheftelse på bøndenes jord fantes en plikt til å betale årlige renter og overdragelsesavgifter ved salg eller arveskifte. Størstedelen av seigneuriene tilhørte adelen, men de kunne selges, og en god del ble også kjøpt av rike borgere. Forholdene varierte sterkt i de ulike deler av Frankrike. Forsøk har vært gjort på å beregne det gjennomsnittlige trykket av de skatter, tiender, seigneuriale avgifter og andre ulemper som hvilte på de franske bøndene. Men på grunn av de store lokale forskjellene har det ikke vært mulig å komme fram til noe pålitelig resultat. Etter de siste beregninger skal mellom en tredjedel og halvparten av bøndenes inntekter ha gått med til slike utgifter. At det under slike forhold ikke ble mye til overs til nye redskaper og andre investeringer, sier seg selv. Fortjenesten fra jordbruket ble med andre ord via skatter, avgifter og lignende ledet inn til byene, hvorfra en meget liten del vendte tilbake til lands­ bygda og kom bøndene og deres virksomhet til gode. Prisoppgangen fra 1730-årene kom selvsagt bøndene til gode, men den økonomiske forbedringen ble motvirket av andre faktorer. I motsetning til de større jordeiere med mer kapital, kunne bøndene ikke vente med å selge til prisene var høyest. Bygselsavgiften steg raskere enn prisene, og lønningene til de ansatte innen jordbruket lå alltid etter prisene. Stillingen ble forverret av en betydelig befolknings­ økning etter midten av 1700-tallet. Den førte til at gårder som fra før av var små, nå ble utsatt for en kraftig eiendomsoppdeling, og at det i en familie nesten bestandig var slik at noen måtte forlate gården etter et arveskifte. Følgen ble at det oppstod et ungt, jordløst landarbeiderproletariat, som blant annet satte sitt preg på La grande peur (Den store skrekken) i 1789 (bd. 13). I Frankrike, med sin lavere industrialisering, var det enda vanskeligere enn i Storbritannia å skaffe arbeid til de ledige fra jordbruket. Til dette kom den såkalte føydale reaksjon. Da leveom­ kostningene steg, prøvde godsherrene fra omkring midten av århundret å oppveie dette ved å presse ut større utbytte av jorda. Bygselsavgiftene ble forhøyet, og gamle rettighe­ ter som var gått ut av bruk, ble gjenopplivet. Det lyktes også godseierne i stor utstrekning å få inkorporert i sine eiendom­ mer de allmenningene som før hadde vært beitemarker for bøndenes dyr, og likeledes allmenningsskogene som hadde

gitt almuen beite, ved og materialer. Det var et motstykke til de engelske skiftene. Men mens den engelske godseieren måtte løse inn jorda, la hans franske yrkesbror uten erstatning beslag på det som bøndene i praksis tidligere hadde hatt råderett over. På toppen Sammenlignet med bøndene og borgerne var Europas adel en meget liten befolkningsgruppe. Til den vanlige mange­ len på sikre befolkningstall kommer i dette tilfelle at skillelinjen mellom adel og ikke-adel mange steder var flytende. Under alle omstendigheter ser det ut til at adelen på 1700-tallet har vært en minkende del av befolkningen. M an har beregnet at den fra 1750 til 1815 ble redusert med en tredjedel. Til dels berodde dette på at flere herskere prøvde å rense ut fattig lavadel, som ble ansett for å være en skam for standen. Dette gjaldt for eksempel Spania, der nedgangen var så stor som fra 720000 til 400000 adelige. Etter Polens første deling forsøkte både K atarina 2. av Russland og Fredrik 2. av Preussen å gjennomføre lignende aksjoner mot fattigadelen i de nyvunne områdene. Mot­ stand fra adelens side mot nyadling spilte også en rolle. I Sverige ble således Riddarhuset stengt for nyadlede i 1762, til antallet var tilstrekkelig redusert. Adelens relative antall varierte sterkt mellom de forskjel­ lige land og i mange tilfeller innen landene. Polen og Spania lå på topp med henholdsvis ti og sju—åtte prosent av totalbefolkningen. I Spania hadde imidlertid andelen sun­ ket til fire prosent ved slutten av århundret. Det var store forskjeller på «adelstettheten» innen landet. I sør var landet adelsfattig, mens adelen i nord var særdeles tallrik. I Baskerland var nesten hele den mannlige befolkning adelig på grunn av særrettigheter fra middelalderen. Også Ungarn hadde en stor adelstand, om lag 4,6 prosent av hele befolkningen (folketelling i 1784). Tallene var vanligvis lavere for det øvrige Europa. Italia, Det tyske rike, Frankrike, Storbritannia og Russland hadde 1—2 prosent adelige. Sverige inklusive Finland nådde bare opp til 0,5 prosent, senere 0,3 prosent, og i Norge var ade­ lens andel minimal. Politisk sett hadde adelen i mange av Europas land på 1500- og 1600-tallet tapt store deler av sin innflytelse til den eneveldige og sentraliserte fyrstemakten. Bare noen få steder hadde den på 1700-tallet fremdeles en avgjørende politisk innflytelse i kraft av selve adelskapet. Fremst i så

90

I hytte og slott

Karl Friedrich von Munchhausen (1720-97) på jakt. Tegning av Gustave Doré til beretningen om den tyske baronens utrolige og vilt overdrevne fortellinger om sine felt­ tog mot tyrkerne, sine utallige jakt­ historier og andre fantastiske eventyr. Boken som utkom første gang i 1781, gir et komisk, men like­ vel illustrerende bilde av livet blant 1700-tallets adelige.

måte stod Polen, der den valgte monarken var en marionett i hendene på szlachta’en, det polske aristokrati. Også i Ungarn hadde magnatene en sterk stilling overfor den habsburgske monark, og de kunne for eksempel by på effektiv motstand mot Josef 2.s bestrebelser på å sentralisere og fortyske landet. I de øvrige land kunne adelen være en sterk maktfaktor, men da gjerne i kraft av sin sosiale stilling, sine økonomiske privilegier og/eller sine rikdommer. Motstående side: Selv om man bare tilhørte de lavere trinn på den adelige rangstige, var det en selv­ følge at man kunne danse menuett, adelens og de fornemmes populæreste dans. På 1700-tallet var menuetten så vanlig at de fleste komponister, også de store og berømte, skrev musikk til den. Men å kunne danse en menuett korrekt var en kunst som både damer og herrer måtte lære. Fra en av rokokkotidens instruksjonsbøker i dans vises her øverst de grasiøse hånd- og armbevegelser, nedenfor menuettens grunntrinn. Klesdrakten endret seg lite i århundret før den franske revolusjon. Den lange jakken og den trekantete hatten var vanlig antrekk for adelsmenn det meste av 1700-tallet.

Plikter og privilegier Det vanligste var at adelen hadde visse privilegier fremfor andre medborgere, særlig når det gjaldt beskatning, besit­ telse av jord og høyere embeter. Disse fortrinnsrettigheter var opprinnelig gitt som belønning for prestasjoner som krigere eller administratorer. Men på 1700-tallet var plikte­ ne de fleste steder utvannet, mens rettighetene levde videre. Tydelig markerte unntak utgjorde adelen i Polen og Russland. De prøyssiske herskerne hadde på 1600-tallet og i begynnelsen av 1700-tallet arbeidet målbevisst for å be­ grense ikke bare adelens politiske makt, men også dens privilegerte stilling. Denne utviklingen ble avbrutt da Fredrik 2. (1740-86) besteg tronen. Til sine militære operasjoner trengte han adelen som offiserer. Han gjorde det klart at han ventet at adelsmennene skulle tjenestgjøre i

Plikter og privilegier

arméen så sant de ikke var hindret av noen fysisk svakhet. Samtidig ble offiserstillingene gjort til et adelig monopol. Fredrik 2. ble riktignok under Sjuårskrigen 1756—63 tvun­ get til å ta også ikke-adelige offiserer i sin tjeneste, siden de adelige militære ikke var mange nok til å fylle kadrene. Ved fredsslutningen ble de imidlertid avskjediget eller overført til andre gjøremål der det ikke ble stilt så store krav til rang. Også innen sivilforvaltningen ble adelen begunstiget ved hurtigere forfremmelse og fortrinnsrett til høyere stillinger. Den tjenesteadel som vokste fram som en følge av dette, fikk beskyttelse for sine økonomiske og sosiale privilegier. For den russiske adelen ble Peter den stores reformvirksomhet avgjørende. Han påla adelsmennene plikt til å tjenestgjøre innen arméen eller i forvaltningen. Men da tjenestgjøring i forvaltningen var mer ettertraktet enn tjenesten i det militære, ble det, for å styrke rekrutteringen til offisersyrket, bestemt at bare en tredjedel av en familie kunne vie seg sivil statstjeneste. Som takk for sitt arbeid for staten, kunne adelen blant annet nyte godt av skattefrihet. I årene som fulgte, søkte adelen å befri seg fra de bånd Peter hadde lagt på den, og adelsmennene kunne etter hvert notere en stadig fremgang, som ble kronet med fullstendig fritak for tjenesteplikten i 1762. Som en følge av dette, økte den delen av adelen som residerte på sine eiendommer ute på landet. K atarina 2. (1762—96) gav adelen ytterligere privilegier som i høy grad styrket dens stilling.

91

Privilegier uten plikter

Privilegier uten motsvarende plikter karakteriserte den franske adel. Den var nesten helt fritatt for direkte statsskatt og for plikter til veihold og innkvartering. Men den inne­ hadde de fleste av de seigneuriale rettigheter som på slutten av 1700-tallet gav økte inntekter. Ludvig 14.s etterfølger foretrakk ikke i samme grad uadelige embetsmenn, og den franske adel fikk i stadig større utstrekning monopol på høyere stillinger. Av Ludvig 16.s 36 ministre var det bare én som ikke var adelig. De høyere offiserstillingene ble stadig mer reservert for høyadelen. Fra 1781 ble det i prinsippet krevd minst fire adelige aner for å få en offiserstilling. Stillinger ved hoffet og de sinekyrer og pensjoner som var forbundet med slik tjeneste, var også forbeholdt adelen. Selv innen kirken ble adelen foretrukket. I året 1789 var samtlige biskoper adelige. Ved siden av dem som var adelige på grunn av sin byrd, byrdsadelen, noblesse d^épée, hadde det oppstått en embetsadel, noblesse de robe, som mer og mer kom til å besette de høyeste stillingene innen den sivile forvaltning. Adelskap var knyttet til embetene, og ettersom en mengde av disse embetene måtte kjøpes, ble resultatet at på 1700-tallet hadde størstedelen av de franske adelsmenn sitt adelskap som en følge av embetskjøp. Dette gjaldt for eksempel dommerstillingene ved parlamentene og intendantembetene. I realiteten innebar dette at embetene var forbeholdt en begrenset krets av noblesse de robe, og i denne kretsen kunne bare meget formuende personer vinne innpass. Ved giftemål smeltet delvis noblesse de robe og noblesse d’épée sammen. Interessene ble felles, og det er påfallende at parlamentene ble de ivrigste forsvarere av adelens fortrinnsrettigheter. Tilskuddet av formuende embetskjøpere fra borgerklassen gav adelen som helhet en sterkere stilling. Også i de øvrige land der adelen hadde privilegier, ble disse privilegiene, med et par unntak, stående uendret eller styrket i det siste tiåret av 1700-tallet. Et slikt unntak var Sverige, der Gustav 3. (1771—92) ved en riksdag i 1789 drev igjennom en reduksjon av de adelige privilegiene for å vinne støtte fra den ikke-adelige stand. Det andre unntaket var Østerrike. Keiser Josef 2. (1780—90) avskaffet livegenskapet, som hadde begunstiget godseierne som gjerne var adelige. Han fratok også adelen de fleste av dens privilegier og gjennomførte likhet for loven. Gustav 3.s verk ble senere fullført av grunnlovsriksdagen 1809—10, mens en god del av Josef 2.s reformer ble opphevet etter hans død.

Godseiervelde Det gjenstår et land der forholdene var helt spesielle, Storbritannia. Den britiske høyadelen hadde visse privile­ gier, i første rekke gjaldt det den rett ættens hovedperson hadde til å sitte i overhuset. Men for øvrig hadde adelen bare ubetydelige særrettigheter, for eksempel når det dreide seg om straffelovgivningen. Verken høy- eller lavadel nøt godt av noen form for privilegier når det gjaldt skatteplikt, besittelse av jord eller adgang til stillinger innen arméen og flåten. Likevel behersket høyadelen parlamentet og domi­ nerte regjeringene. Lavadelen hadde derimot majoritet i underhuset og øvde som fredsdommere stor innflytelse på den lokale forvaltning. Det var altså ikke særrettighetene som gav den britiske adel dens dominerende stilling. Adelens posisjon bygde for en stor del på besittelsen av de store jordeiendommene. Det meste av den dyrkbare jorda tilhørte adelsmenn, og tenden-

To betydelige representanter for den franske adel - madame de Pompadour og hertugen av Choiseul - i fortrolig samtale. Utsnitt av et samtidig maleri av Francois Guerin. Den kongelige elskerinne og den franske utenriksminister hadde et glimrende samarbeid og hjalp hverandre til å få en domine­ rende innflytelse. Choiseul var uten­ riksminister i årene 1758-70 og bestyrte også det meste av tiden krigs- og marineministeriet. Som takk for madame de Pompadours støtte, hjalp Choiseul henne med å beskytte encyklopedistene.

94

I hytte og slott

Som samtidsskildrer blant 1700tallets store romanforfattere inntar Henry Fielding (1707-54) en sær­ stilling. Sakføreren Fielding, som begynte sin forfatterkarriere med å skrive komedier av letteste sort, utgav i 1742 sin første store roman, Joseph Andrews. Sju år senere kom det som regnes som hans mester­ verk, Tom Jones. Denne tegningen av Thomas Rowlandson gjengir en scene fra boken, hittebarnet Tom Jones i samtale med den brautende, storetende og fordrukne godseier. Rowlandsons sosiale engasjement forsterker Fieldings beske satire over forholdet mellom tidens fattige og rike.

sen på 1700-tallet var at de store jordeiernes besittelser ble stadig større. Dette ble hjulpet fram av arvebestemmelser som lignet på bestemmelsene for fideikommissene i andre land. De yngre sønnene, som ikke fikk noen andel i godsene, fikk heller ikke noen titler. De søkte til arméen, flåten og kirken, men også til industrien og handelen. Det britiske aristokrati var ikke noen lukket kaste, men ble rekruttert fra borgerskapet, som det hadde atskillig yrkesmessig tilknyt­ ning til. Ved ekteskap ble disse forbindelsene styrket. Sammenlignet med forholdene på kontinentet, var mulig­ heten for bevegelse på det sosiale plan større i England. Mens den franske adelsarvingen, med noen få unntak, ikke ville befatte seg med forretninger for å unngå å bringe seg i vanære, og den prøyssiske junkersønnen i praksis var avskåret fra å skaffe seg et borgerlig yrke, fant deres likemenn i Storbritannia ikke noe til hinder for å drive slik virksomhet. At grensene mellom høy og lav ikke var så skarpe i Storbritannia som for eksempel i Frankrike, fremgår klart av en iakttakelse som den engelske landbruksøkonomen Arthur Young gjorde på en av sine reiser til Frankrike. Han var invitert til hertugen av Rochefoucauld: «Hos en engelsk adelsmann ville tre eller fire bønder vært bedt for å treffe meg. Vi ville ha spist middag sammen med familien blant damer av høyeste rang. Jeg overdriver ikke når jeg sier at dette har jeg opplevd minst hundre ganger på de fornemste herreseter på vår øy. I Frankrike hører dette imidlertid ikke med til god tone, og ville ikke kunne intreffe fra Calais til Bayonne, hvis det da ikke tilfeldigvis fantes en høy herre som hadde vært mye på besøk i England, og da bare hvis han var bedt om å gjøre det slik.»

Prisstigningen på korn i Europa i første halvdel av 1700tallet, og forbedringene innen jordbruket, favoriserte de store jordeierne, og dermed stort sett aristokratiet, enten det nå fikk økte inntekter av eget salg eller høyere avgifter fra sine leilendinger. Også innen gruvedrift og industri var adelen virksom. Adelens bestrebelser på å øke sin formue gjorde at den ble deltaker i det økonomiske liv istedenfor bare å snylte på det. Borgerskapet Et gjennomgående trekk i 1700-tallets europeiske historie er borgerskapets fremmarsj, både når det er snakk om antall og om økonomisk og politisk innflytelse. Begrepet borger brukes her i en meget vid betydning, og omfatter så vel

Borgerskapet

kjøpmenn, industrifolk og håndverkere som embetsmenn og advokater, for bare å nevne noen eksempler. I de store handelsnasjonene vokste det fram en borgerklasse, der de mest fremstående representanter ofte overgikk høyadelen i rikdom og livsførsel. Finansmennene i Londons City og nabobene, folk som hadde vendt hjem fra koloniene, ofte med enorme rikdom­ mer, dannet toppen av den borgerlige pyramiden i Storbri­ tannia. Etter hvert som handel, sjøfart og industri vokste, økte også det allerede store mellomsjiktet av velsituerte forretningsmenn, kjøpmenn, skipsredere og fabrikkeiere. Som nevnt var avstanden mellom borgerskap og adel mindre i Storbritannia enn på kontinentet. De adelige familiene styrte Storbritannia, men tok handelens, skipsfar­ tens og industriens ønsker alvorlig - ofte i egen interesse. Utviklingen i Frankrike var en annen. Der var det mer markert hvilken stand man tilhørte, og i siste halvdel av 1700-tallet søkte adelen å holde seg ytterligere avskjermet fra folket for øvrig. Adelsskapets prestisje var også slik at en fransk borger ikke hadde noe høyere ønske enn å bli adlet, mens de borgerlige yrker ikke ble tillagt samme anseelse som i Storbritannia. Den høyeste borgerlige status i Frankrike hadde finans­ menn med tilknytning til statlige finanser, som for eksempel de generalforpakterne som hadde bygslet retten til å inndrive de indirekte skattene. Ved siden av disse fantes i havnebyene storkjøpmenn og skipsredere som ofte hadde

95

Da Bank of England i 1734 hadde tatt sine nye lokaler i Threadneedle Street i bruk (se s. 136), ble det store, vakre banklokalet straks et samlingssted for Londons penge­ sterke borgere. Her møttes kjøp­ menn, skipsredere og de rike og inn­ flytelsesrike gullhandlere. Det er dette borgerskap Thomas Rowlandson har villet vise oss i sin tegning fra siste halvdel av 1700tallet. I banken fikk man ikke bare ordnet sine bankaffærer, man kunne også få vite siste nytt både fra det økonomiske og det sosiale liv.

96

I hytte og slott

En tysk kjøpmann ved sin skrivepult. Fajansestatuett fra 1700-tallet, nå i Stådtische Kunstsammlungen, Augsburg.

skapt seg en betydelig formue ved koloni- og slavehandel. Da bankvesenet var mindre utviklet i Frankrike enn i Storbritannia, var det ofte utlendinger - gjerne sveitsere som tok seg av finansvirksomheten, med Jacques Necker som den fremste. Også industrimennene var relativt færre og mindre betydningsfulle enn i Storbritannia. Stort sett lå statsforvaltningen i hendene på tidligere uadelige som hadde kjøpt seg embeter som gav adelskap, eller på borgerlige lavere embetsmenn. Blant de frie yrkene kan særlig nevnes advokatene, som spilte en fremtredende rolle i det franske samfunn med sitt velutviklede rettsvesen. Hovedkildene til borgernes inntekter lå i byene, men en stor del av den oppsparte kapital ble plassert i jord. Det er beregnet at cirka 25 prosent av Frankrikes jord tilhørte borgerlige personer. Karakteristisk for disse borgerne var også at de i så stor ustrekning levde på avkastningen av den kapital som var tjent innen handel og finans. I Grenoble for eksempel, representerte rentenistene i året 1773 21,9 pro­ sent av borgerne, mens kjøpmennene bare utgjorde 17,6 prosent. I 1789 hadde rentenistenes andel steget til 28 prosent og kjøpmennenes minket til 11. Det kan tilføyes at i Grenoble, hvor det fantes et parlament, hadde et stort antall jurister slått seg ned. I året 1773 utgjorde de 13,8 prosent av befolkningen. Det franske borgerskapets dilemma lå i spenningen mellom borgernes ambisjoner og det statiske samfunnssys­ temet. I løpet av 1700-tallet kom borgerskapet til å bety mer og mer i samfunnets økonomiske og kulturelle liv og i statsforvaltningen, når man ser bort fra de høyeste stillinge­ ne. Men mulighetene til sosialt avansement ble begrenset av adelens kamp for å monopolisere toppstillingene og dermed hindre borgerne i å klatre videre på samfunnsstigen. Den borgerlige eliten ble stengt ute fra det styrende lag. Disse forhold forklarer langt på vei hvorfor det franske borgerskapet kom til å bli så mottakelig for de antiaristokratiske strømningene i opplysningstiden og at de kom til å bli stadig sterkere i tiårene umiddelbart før den store revolusjo­ nen. Adelen fikk høre at den var parasittisk, den ble bebreidet sin forakt for handel og produksjon, holdninger som stod i den sterkeste motsetning til de borgerlige idealer. Motsetningen mellom disse idealene og borgernes streben etter å oppnå adelig status, ble feid under teppet. Det var ikke bare i økonomisk og sosial henseende den franske borgerklassen kom i motsetning til eldre forestillin­ ger. Å leve etter den kristne oppfatningen her på jorden,

Borgerskapet

stod jo stikk i strid med borgerskapets stadige strev etter å oppnå verdslig fremgang og jordisk lykke. Også i så måte kunne de finne inspirasjon i filosofenes ateistiske eller deistiske forkynnelse. Det var således ikke noen tilfeldighet at borgerskapet ble den ledende samfunnsgruppe under revolusjonen. Det var naturlig at det fortrinnsvis var i Frankrike, Stor­ britannia og Nederland det oppstod en sterk borgerklasse fordi disse landene var de ledende når det gjaldt handel, skipsfart og - særlig i Storbritannia - industri. Vender man seg mot øst, finner man at borgerne der spilte en betydelig mindre rolle. I Tyskland dominerte aristokratiet som var mer atskilt fra borgerne enn i vest, og hadde en mer utpre­ get standsfølelse. I Russland og Polen var byene lite utvik­ let. Den polske handel lå for en stor del i hendene på inn­ flyttede tyskere og jøder med lav status i det aristokratiske polske samfunn.

97

I det høye borgerskap inntok sak­ førere og dommere en privilegert stilling. Tro mot sitt kall som samtidskritiker har her William Hogarth portrettert fire dommere i under­ retten i slutten av 1750-årene. De synes å være fullstendig likeglade med den sak de er satt til å dømme i. Noen leser, andre tar seg en liten høneblund i ly av de kjempemessige parykker. Hogarths karikatur får en alvorligere brodd mot tidens jurister ved at alle fire kan identifiseres som kjente advokater i 1750-årene. Den korpulente dommer med briller og fjærpenn er Chief Justice sir John Willes. Mannen lengst til venstre er sir Edward Clive, mens de to sovende herrer er Henry Bathurst (nærmest Willes) og William Noel.

Den klassiske makt­ balanse

Motstående side: Moderne mennesker forestiller seg ofte at historiens mektige konger og keisere selv tok alle beslutninger og førte sine kriger etter eget forgodt­ befinnende. Det hendte nok at de var egenrådige, men de hadde råd­ givere og eksperter innenfor økonomi, militærvesen, innenriksog utenrikspolitikk som i våre dager. Dette utsnittet av et kobberstikk etter Johann Hamzas maleri viser en slik rådslagning i 1750-årene, midt under Sjuårskrigen. Fredrik den store har samlet sitt krigsråd for å drøfte den videre krigføring med sine militære eksperter. Den prøyssiske kongen sitter lyttende i sentrum med sin store, trekantede hatt på hodet.

Fredsslutningene i Utrecht og Rastatt etter Den spanske arvefølgekrig satte punktum for Ludvig 14.s ekspansjons­ politikk. Men fredsslutningene innebar ikke noen varig fred. 1700-tallets internasjonale politikk kom derfor til å bli preget av to grunnleggende motsetningsforhold. Dels var det rivalisering mellom Storbritannia og Frankrike om politisk og økonomisk herredømme, en kamp som ikke ble avsluttet før etter Waterloo i 1815, og da med britisk seier. Dels var det motsetningene mellom det habsburgske Østerrike og det hohenzollerske Preussen. Styrkeforholde­ ne i Europa forandret seg først og fremst ved at to nye stormakter vokste fram, Russland og Preussen, mens det for Sveriges vedkommende etter freden i Nystad i 1721 definitivt var slutt på betegnelsen stormakt. Spania og Tyrkia var vel fortsatt stormakter, men den betydning de hadde hatt i foregående århundrer var sterkt redusert. Østerrike hadde ved fredsslutningene etter Den spanske arvefølgekrig fått herredømme over De spanske Neder­ land - som var meget ettertraktet - og store områder i Nord- og Sør-Italia. Men keiserens rike var splittet i forskjellige språk- og kulturområder, og kunne ikke utøve en innflytelse som stod i forhold til størrelsen. Ettersom de europeiske land hadde fått fotfeste i alle kjente verdensdeler, fikk det europeiske diplomati og de europeiske stormaktenes arméer og flåter stor betydning over praktisk talt hele jordkloden. Utenfor Europa var det bare de asiatiske lands utenrikspolitikk som hadde noen betydning. Den ble på mange måter flettet sammen med europeisk diplomati og krigføring. At politikken på denne måten ble verdensomspennende, er et av 1700-tallets mest karakteristiske trekk. Kabinettspolitikk Hovedlinjene i utenrikspolitikken er klare, men allianser og konstellasjoner var sterkt vekslende i denne perioden. De var ikke, som i tidligere århundrer, knyttet til religiøse motsetninger, og heller ikke i samme grad som på 1800- og

1900-tallet påvirket av nasjonalisme. I stedet ble det lagt stor vekt på maktbalansens betydning. Begynte maktens vektskål å bli trukket ned mot den ene siden, ble det raskt truffet tiltak for å gjenopprette likevekten. Dynastienes vurderinger spilte fortsatt stor rolle. Frankrike og Spania var således knyttet til hverandre ved bourbonske familiepakter helt fra 1733 og fram til den franske revolusjon. Til og med krigene dreide seg ofte om hvem som skulle overta en ledig krone. Den spanske arvefølgekrig i dette hundre­ året ble etterfulgt av den polske, den østerrikske og den bayerske. Dynastiene ble flyttet rundt uten hensyn til innbyggernes ønsker. Ved fredsslutningen i 1735 etter Den polske arvefølgekrig ble kongen av Sachsen anerkjent som konge i Polen, den tidligere polske konge ble hertug av Lothringen og den tidligere hertug av Lothringen fikk løfte om hertugkronen i Toscana. Den bourbonske hertu­ gen av Parma og Piacenza ble konge av Napoli og Sicilia, mens hans gamle land ble overtatt av keiseren i Wien. Utenrikspolitiske forbindelser ble i enda større grad enn før drevet i form av såkalt kabinettspolitikk. Med kabinettet mente man fyrstens arbeidsrom der han i samråd med sine offisielle eller uoffisielle rådgivere avgjorde utenrikspoli­ tiske spørsmål. Svake fyrster førte til at det kunne bli rådgiverne —noen ganger rene eventyrere - som egentlig fattet beslutningene. Spania, der utenrikspolitikken fra 1714 til 1746 i stor utstrekning ble styrt av den italienskfødte dronningen Elisabeth Farnese, var i flere tiår et uromoment i Europa. Årsaken var dronningens innbitte forsøk på å vinne fyrstedømmene i Italia for sine to sønner ved hjelp av stadig skiftende allianser. I hennes diplomatiske spill medvirket en eventyrer av nederlandsk byrd som drev Spania til randen av en krig som landet ikke var rustet for. Fordelene for Spania eller spaniernes mening ble det ikke tatt hensyn til i dette sjakkspillet. Den alminnelige opinion var et begrep som lenge bare var levende i Storbritannia. Mot slutten av fan d en régime fikk imidler­ tid opinionen økt betydning også i andre land. Kabinettspolitikken på 1700-tallet var vanligvis innstilt på kortsiktige fordeler. Traktater ble underskrevet og allianser inngått, men ble brutt igjen uten samvittighets­ kvaler. Derfor var det viktig at alle planer ble holdt strengt hemmelig. De diplomatiske minene skulle springe uten forvarsel. Det beste eksempelet på denne tidens hemmeli­ ge diplomati har vi i Ludvig 15.s le secret du roi, som ble drevet med bare noen ganske få fortrolige. Det gikk ut på å

Spionasje og bestikkelser

101

Ludvig 15. blant sine rådgivere. Anonymt kobberstikk fra 1737. Ludvig 15.s kongegjerning var preget av vilkårlighet og passivitet, og ofte lyttet han mer til sine elske­ rinner, først og fremst madame de Pompadour og madame Dubarry, enn til sine rådgivere.

overvåke Frankrikes interesser ved fremmede hoff, og samtidig skaffe seg direkte kontroll med hva den franske utenriksledelsen foretok seg. For å oppnå dette, ble det opprettet et vidt forgrenet informasjonsnett med blant annet direkte forbindelse til en rekke franske sendebud i utlandet, uten Utenriksdepartementets vitende. Dertil kom direkte korrespondanse med makthavere i andre stater. Den politikk som kongen og hans hemmelige rådgivere drev med støtte i sine informasjoner, kunne enkelte ganger stå i direkte motsetning til den franske utenriksministers disposisjoner. Spionasje og bestikkelser Hemmeligholdelsen var viktigere enn før, men dermed ble det også viktigere å gå til angrep på den. Et av de mest brukte midlene på 1700-tallet i denne forbindelse, var å

102

Den klassiske maktbalanse

Fredrik den store i samtale med Voltaire i filosofens arbeidsværelse i Potsdam. Samtidig kobberstikk. Voltaire oppholdt seg som gjest ved Fredriks hoff i årene 1750-53, og forholdet var tilsynelatende like­ verdig, hvilket understrekes av at Voltaire blir sittende under sam­ talen. Men det forekom gnisninger, ikke minst etter at den opplyste monark hadde latt bøddelen brenne et av Voltaires skrifter. Det endte med at de skiltes som uvenner.

bryte loven om brevbrudd. Alle større stater i Europa drev postspionasje. Dette innskrenket seg ikke til fremmed diplomatisk korrespondanse, men det gjaldt også ofte privatbrev. Forholdet var kjent, og diplomatene var forsiktige med sine uttalelser i de brevene som gikk med vanlig post. De mest sårbare depesjene måtte sendes med kurer. Kjennskapet til postspionasjen kunne også utnyttes på annen måte. M an kunne sende brev med tendensiøse opplysninger fullt vitende om at brevene ville bli åpnet og viderebefordret til de respektive makthavere. K atarina 2. lot således regelmessig en viss korrespondanse gå over Berlin i den hensikt at den skulle bli snappet opp av den prøyssiske postspionasjen og meddelt den prøyssiske kon­ gen. Hun skal også ha skrytt av at hun, ved sin brevveks­ ling med Voltaire, hadde bidratt til at en fransk utenriks­ minister fikk avskjed. Blant de regjeringer som på denne måten holdt seg best underrettet, var den britiske. Ved personalunionen mel­ lom Storbritannia og Hannover stod den i nær forbindelse med den hannoveranske regjerings hemmelige avdeling for postspionasje. Dessuten holdt britene en mengde agenter i utlandet. Det var trolig nettopp gjennom Hannover-kontoret at det lyktes den britiske regjering å avsløre Gustav 3.s planer om et statskupp i 1772. Alt en måned før statskuppet var disse planene kjent blant diplomater og politikere i Stockholm gjennom rapporter fra Storbritannia. På grunn av sin klossete handlemåte maktet imidlertid ikke motstanderne av statskuppet å utnytte denne sin kunnskap til å hindre at kuppet ble gjennomført. I høyere grad enn før tok stormaktene også penger i bruk i det diplomatiske spillet. Korrupsjonen florerte. Da den østerrikske kansellipresident i 1755 planla å erobre Schlesien tilbake fra Preussen, søkte han å sikre seg Russlands hjelp til aksjonen. Etter hans mening ville det sikkert være mulig å oppnå slik hjelp hvis man bare ved pensjoner og løfter om store gods i Schlesien kunne få vervet fem eller seks innflytelsesrike personer ved den russiske keiserinne Elisabeths hoff. I den svenske regjering satt en tid ikke mindre enn fire rådsherrer som var kjøpt og betalt av Russland og Storbritannia. De utenlandske ambassadøre­ ne disponerte store summer for å kunne lede den svenske politikken. Ved bestikkelser skaffet man seg også medar­ beidere i fremmede staters utenrikskansellier. Agent 101 i

Propaganda

1 03

det franske utenriksdepartement kunne for eksempel gi den britiske regjering verdifulle opplysninger om blant annet de engelske jakobittenes konspirasjoner i Frankrike før Karl Edvard Stuarts invasjon i 1745 (se s. 147 f). Det gjaldt også å oppnå gode forbindelser med kongeli­ ge metresser. Særlig ble madame de Pompadour flittig oppvartet av utenlandske sendemenn i Paris som ville utnytte den makt hun hadde over Ludvig 15. I Russland var K atarina 2.s mange elskere gjenstand for lignende oppmerksomhet. Propaganda I eldre fremstillinger av diplomatiets arbeidsmetoder på 1700-tallet savner man vanligvis et ikke uvesentlig innslag, nemlig propagandaen i alle sine former, særlig som trykte publikasjoner. Slik propaganda hadde ikke vært uvanlig på 1500- og 1600-tallet. Særlig i krigstid ble det trykte ord brukt til å forherlige egen innsats og sverte fienden. Det skjedde mest i flygeblad og flygeskrifter, også etter at de første avisene hadde begynt å komme ut i begynnelsen av 1600-tallet. Med 1700-tallet kom gjennombruddet for avisene. Fler fant statsmenn og politikere et nytt medium til å påvirke de grupper de ønsket støtte fra. Innslaget av opplysningsmonarker blant disse propagandamakerne markerer seg tydelig. De viet opinionen større oppmerk­ somhet enn deres forgjengere hadde gjort, og de hadde større tiltro til avisenes evne til å tjene deres diplomatiske og militære formål. Den som best utnyttet pressen til sin propaganda, var utvilsomt Fredrik 2. av Preussen. Han innledet for eksem­ pel Sjuårskrigen (1756—63) med en omfattende kampanje. Berlin-avisene fikk ordre om å skrive om østerrikske krigs­ forberedelser. Ryktene om dette skulle angis å stamme fra et sted i utlandet. På forespørsel skulle HamburgerCorrespondenten oppgis som kilde. Gazette de Leyde gjengav opplysninger fra Berlin, og var dermed med på å spre dem utover Europa. En annen melding om østerrikske rustninger, som ble oppgitt å stamme fra Nurnberg, ble offentliggjort i Berlin noen dager senere, og også den fant veien inn i den nederlandske avisen. En polemisk artikkel mot Østerrike, som etter eget sigende stammet fra Regensburg, ble likeledes trykt i Berlin og kom ved den prøyssiske sendemanns hjelp inn i Gazette de Leyde. Med denne fremgangsmåten ble det skapt et

Avishodetil Des Hamburgischen unparteyischen Correspondenten, vanligvis omtalt som HamburgerCorrespondenten. I slutten av 1700tallet var den verdens største avis med 25 000 abonnenter. Av andre samtidige aviser i Tyskland var det få som nådde et opplag på 2000. Avisen ble trykt etter samme prin­ sipp som bøker, men for å få Hamburger-Correspondenten ut i rett tid, måtte det lages seks eksem­ plarer av satsen og benyttes tolv trykkpresser.

104

Den klassiske maktbalanse

Fra et engelsk kaffehus i slutten av 1700-tallet. Samtidig tegning av Thomas Rowlandson. Kaffehusene var samlingssted og diskusjons­ klubb både for borgerskapet, for journalister og politikere. Her ble avisene studert og de siste nyheter og rykter diskutert og dissekert, mens man spiste og drakk. Til tross for vertshusets betegnelse ble det også servert mat, vin og brennevin i kaffehuset. Diskusjonene førte ofte til at journalisten fikk stoff til en ny artikkel mens politikeren ble inspirert til en ny tale i underhuset.

inntrykk av at det på forskjellige kanter av Tyskland verserte rykter om østerrikske forberedelser til krig. Skyl­ den for det væpnede sammenstøtet som var i vente, skulle ligge hos Østerrike. For å beholde Storbritannias økonomiske støtte under Sjuårskrigen, bearbeidet også Fredrik 2. den britiske opinion ved hjelp av sin sendemann i London. Villedende slagrapporter, som han til dels selv hadde forfattet, skulle gi inntrykk av at Preussen var vel verd å satse på. Da Storbritannia likevel innstilte subsidiene, tok han sikte på stasministeren, som han mente bar ansvaret for dette. Sendemannen fikk i oppdrag å svartmale ministeren i avisene. Ingen anledning skulle forsømmes til å hisse opp den britiske nasjon mot ministeren og regjeringen. Skyl­ den for all britisk motgang skulle legges på ham. M ålet var å bringe ham i et slikt vanry at han ble tvunget til å gå av. Fredrik 2. hadde tydeligvis klart for seg at avisene i Storbritannia var blitt en maktfaktor som var verd å regne med, noe han bevisst utnyttet. Også K atarina 2. av Russland benyttet seg av den engelske presse. I 1791 planla den britiske regjering å hindre Russlands ekspansjon ved Svartehavet og tvinge fram en fred mellom Russland og Tyrkia. Den russiske ambassadøren i London gjorde bruk av alle mulige midler for å motarbeide statsministerens hensikter. M untlig pro­ paganda i kaffehusene og på børsen, i parlaments- og

Pryl til pressen

105

forretningskretser, kom i tillegg til kampanjen i brosjyrer og aviser. En tid ble det hver eneste dag offentliggjort artikler der farene ved regjeringens politikk ble malt med bred pensel. Denne aksjonen lyktes, og den britiske regje­ ringen avstod fra det planlagte inngrep i den russisktyrkiske konflikten. I likhet med Fredrik 2. grep K atarina 2. selv pennen for å gi propagandaen form. Artikler fra hennes hånd ble plantet i utenlandske aviser. Svenske diplomater hevdet bestemt at et stort antall aviser i Europa var kjøpt av keiserinnen. Hun antydet også selv overfor ett av sine sendebud i utlandet at pressen kunne holdes i sjakk ved hjelp av bestikkelser. Gjennom sine diplomater gjorde også den svenske kongen Gustav 3. bruk av utenlandske aviser for å spre propaganda. Det gjaldt særlig under krigen mot Russland 1788—90. Viktigst var det å få stoffet inn i den vidt utbredte Hamburger-Correspondenten, men også nederlandske, franske og polske aviser ble brukt. Før Gustav 3. gikk til angrep i 1788, lot han rykke inn i Hamburger-Correspon­ denten en artikkel om russisk opprustning, en direkte parallell til den fremgangsmåten hans morbror Fredrik 2. hadde benyttet seg av før Sjuårskrigen.

P ryl til pressen Det som her er beskrevet kan kalles positiv propaganda, propaganda som ble ført for å oppnå bestemte formål. Men de kronede propagandistene befattet seg også med negativ propaganda, det vil si undertrykkelse, imøtegåelse og hindring av at ufordelaktig omdømme eller uvelkomne nyheter kom inn i pressen. Det hersket sensur i de fleste stater, men utenlandsk presse lot seg vanskeligere holde i sjakk enn den hjemlige. Flere forskjellige metoder ble tatt i bruk. Den russiske ambassadør i Fondon spurte ved en anledning K atarina 2. om hvilke midler som skulle brukes mot fiendtlige aviser. K atarina gav ham tre alternativer: 1) lokke forfatteren til et passende sted og gi ham pryl, 2) bestikke ham for å holde ham borte fra skriveriene, 3) selv forfatte forsvarsskrifter. Vold, bestikkelse eller polemikk. Førstnevnte alternativ ble brukt av Fredrik 2., som blant annet anbefalte sin sendemann i Kbln å la redaktøren for Gazette de Cologne pryle fordi han vegret seg mot å ta inn prøyssisk propagan-

L o r ø l o r u (••